id
stringlengths 12
178
| doc_type
stringclasses 313
values | publish_year
int64 1.82k
2.02k
| lang_fasttext
stringclasses 112
values | lang_fasttext_conf
stringclasses 964
values | text
stringlengths 4
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
maalfrid_76e5c1923cad52a2e28ed7c3c62a094857cfc058_83
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
en
|
0.961
|
water discharge of 2,3lm/sec. This is about 90% of the average for the last five years. All glaeiers in Northern Norway received large amounts of snow during the winter of 1975/76. Snow surveys on Engabreen on November 19 and January 6, 1976, indicated that at least 3-4 m of snow accumulated during this relatively short period. Thus only 3 stakes were found 1n January. When the total accumu1ation was measured on May 20 no less than 7-10 m of snow had arrived. To facilitate measurements of total water equivalent of this huge snow pack, a number of dye surfaces had been placed on the glacier at the various visits during the winter. Consequently, the water equivalent of the snow pack up to these dye layers had been determined, so that the field work in spring was limited to take snow samples down to the uppermost dye layer. Severa1 drillings down to the previous summer surface were, however, necessary to check the snow depth soundings. In total 235 snow depth sound- 1ngs were performed, compare Fig. 25. The winter balanee map, Fig. 26, was based upon these measurements. 6 3 The total winter balanee amounted to 146,8 . 10 m of water or 3,86 m of water equivalent. This is 120% of the average winter accumulation during the five previous years, and a higher accumulation was found only in 1973. The summer was fairly cool and already at the end of July a layer of 15-20 cm of fresh snow had fallen above 1100 m a.s.l. The summer balanee amounted to on ly 55,1 • 10mof water or 1,45 m of water equivalent. This is the lowest ab1ation ever measured since the observation series started in 1970. It is on1y 60% of the o average for the period 1970-75. The summer mean temperature was 0,7 C lower than the average in this period, and at the meteoro10gical station in Glomfjord the o monthly temperatures for July and August were 1,9 C coo1er than normal. T e normal" period being 1931-1960). 6 3 The net balanee amounted to 1,7 . 10 m water or +2,5 m of water equiva1ent. A slightly higher positive balance was measured 1n 1973. The glacio10gica1 year 1976 1S the fourth consecutive year of positive mass balanee on Engabreen. At the observation hut (880 m a.s.l.) the following meteorological parameters were observed or recorded throughout the entire summer season: precipitation, temperature, air moisture, wind speed, cloud cover and short-wave incoming radiation. At a point in the accumulation basin (1360 m a.s.l.) only precipitation and temperature were measured. Same of the results are shown on Fig. 28, whereas the energy balanee is described in a separate chapter (see page 40).
|
maalfrid_e229987213fa95bea3c6f0c7378b9bbda5d85bae_1
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
en
|
0.867
|
Trade and markets – change to the CMO is needed 9 The current regulation of fleet capacity should continue 9 Structural policy and public financial support 10 Development of a coherent aquaculture policy in the EU 10 Danish summary (Dansk resumé)
|
maalfrid_3bd2e357d8b4b53ff69cafafc0fea09b73c94b82_299
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.801
|
Det dyrkes atskillig mer rotvekster, først og fremst fôrnepe, enn i de andre områder i Nord-Norge. Men også her er rotvekstdyrkingen liten, 7.8 dekar pr. 1 000 dekar jordbruksareal. Det svarer til 0.12 dekar pr. ku. Det dyrkes svært lite grønnsaker og «andre vekster på åker og i hage». 88.4 pst. av jordbruksarealet er eng til slått. Litt over det halve er dyrket. Høyet utgjør en større del av planteproduksjonen i Nord-Norge enn i de andre landsdeler. Ved dette området representerer høyet 82.6 pst. av produksjonen beregnet i fđrenheter. Til beite brukes det 22.8 dekar eng pr. 1 000 dekar jordbruksareal. Av dette er 4.3 dekar kulturbeite. Utregnet på de voksne kyrne blir det i alt 0.36 dekar pr. dyr, derav 0.07 dekar kulturbeite. Området har ellers svære høytliggende vidder som høver til beite. Disse blir brukt til reinbeite. De høver også godt til sau. De beiter som ligger i nærheten av brukene er stort sett ikke tilstrekkelige til mjølkekyrne. 37.0 pst. av brukene over 5 dekar oppgir at de har beite nok på egen eiendom og 43.4 pst. at de har nok ved bruksrett eller i sameie. Beitetiden er omtrent like lang som ved fjord- og dalbygdene. Sau beiter dog bare i 124 dager. Det er mindre enn i noe annet område. Beitetiden på innmark og kulturbeite er også kortere enn i andre områder. Seterbruket er av liten betydning her også, men det er mer av det enn ellers i Nord-Norge. Brukene har 1 235 dekar udyrket dyrkingsland pr. 1 000 dekar jordbruksareal. Det har vært sterk nydyrking de siste 10 år, men ikke så sterk som i de andre områder i Nord-Norge. I forhold til jordbruksarealet hører det mer skog til brukene enn ellers i Nord-Norge, 5 954.4 dekar pr. 1 000 dekar jordbruksareal. Av dette er 2 040.5 dekar barskog. For brukene over 5 dekar er det svart at 38.3 pst. får dekket behovet både for gagnvirke og brensel, 32.5 pst. bare for brensel. Bruksrett er mer alminnelig enn ellers i Nord-Norge. 90.9 pst. av brukene har mjølkekyr. Besetningene er større enn ellers i Nord-Norge. 47.2 pst. er på 3-5 kyr. 22.8 pst. er større. Saueholdet er lite, 80.4 dyr pr. 1 000 dekar. 68.2 pst. av brukene har sau. Det er forholdsvis mange, ca. 1/4 av brukene, som har geit. Dyretallet svarer til 26.7 dyr pr. 1 000 dekar. Svineholdet er lite også her, 3.7 dyr pr. 1 000 dekar. Det er dog omtrent dobbelt så stor del av brukene som har svin som i landsdelen ellers. Men det er en usedvanlig stor del, 88.6 pst., som bare har ett dyr. Fjærfeholdet er også lite. Det holdes 63.4 voksne dyr pr. 1 000 dekar. 45.7 pst. av brukene har voksne høns. 82.8 pst. av disse har inntil 10 dyr. Ingen har over 100 høns. Reindrift spiller en betydelig rolle. Det er mer vanlig med silofđr enn ellers i Nord-Norge. Det ble nedlagt A.I.V.-silo ved 3.5 og annen silo ved 6.1 pst. av brukene over 5 dekar i 1938. 63.1 pst. av massen var A.I.V.-silo. Det kjøpes lite kraftfđr, kr. 1.61 pr. dekar jordbruksareal ved brukene over 5 dekar.
|
maalfrid_153230d22644183aa330fa9aad4f6e6bfd8bdce5_80
|
maalfrid_norad
| 2,021
|
en
|
0.977
|
we shall point to one which seemed rather active in the case of the Honde Valley project, namely that of latecomers to the DDP project. 6.4 MARIRANGWE • In this section we return to Mashonaland from Manicaland. However, from another viewpoint this section is not a return but a further journey, from dairy development in Zimbabwe's communal areas to the DDP's pilot project in a small scale commercial farming area. As suggested in Chapter 5, in addition to agro-economic differences, there are important social differences between Marirangwe and the two communal areas studied. For example, the social universe covered is much smaller. Where in Chikwaka and the Honde Valley membership of the DDP project ranged between a hundred to two hundred out of a much larger resident population, the total number of farms in the Marirangwe area amounted to some 65, and suppliers of milk to the DDP project there fluctuated between 15 and 20. One consequence of this smaller universe is that the DDP has a sharper view of its local constituency. Thus, from DDP documents a researcher can piece together a picture of how many of the local farmers are active and less active participants, and how many have remained uninvolved (see Figure 5.1). This kind of mapping would be far more difficult in the two communal areas, where the membership in DDP projects is more than twice as large as the total number of farms in Marirangwe! That Marirangwe is a very different arena of dairy development from the other two studied is exemplified by the fact that milk collection there began a little more than a year after the DDPs initial research, while in Chikwaka the corresponding gap amounted almost to five years! Yet, after fieldwork we would hesitate to classify Marirangwe as a world apart from Chikwaka and the Honde Valley, even if the smallest farm that we came across there, of 105 acres, was still some nine times as large as the largest farm we studied in Chikwaka. Matinhira (1988), in a thesis on the DDP project participants at Marirangwe, noted that the cattle farming styles of these participants covered a fairly wide range, one end of which was closer to the large scale commercial farmer and the other end nearer to the peasant in the communal areas. While we would agree with this position, we would add that the interpenetration of categories is more complex than any comparison of the lowest level at Marirangwe to the highest level at Chikwaka. Instead, we would suggest, to extend our description of the 29 sample households at Chikwaka as ranged along a socio-economic continuum, that the 16 households which we studied at Marirangwe could be fitted onto this continuum, not all at the upper end but many interspersed with Chikwaka households. However, the most disadvantaged household that we were able to locate in Marirangwe was still better off than many in the middle ranges in Chikwaka and the Honde Valley, so that the overlapping ended somewhere in these middle ranges. Just as we have suggested that the Honde Valley stood at a dairy development threshold behind that of Chikwaka, since we found no sellers and few milkers in the Valley, it could be said that Marirangwe is at a dairy development threshold ahead of Chikwaka, with a single non-owner in the sample, everyone else being not only a milker but a seller, if not a supplier to the collection centre. It may be interesting to integrate the findings of our fieldwork with those of Matinhira. As explained in 5.3, he divides suppliers of milk to the Marirangwe collection centre into three categories according to the size of their herds. (Note: in the Chikwaka section we have discussed herd size with reference to total livestock units. Here, following Matinhira, we shall consider milch cows alone.) From his first category, of those with between 12 and 29 cows that are generally dairy animals, we chose four of the six he had identified. We shall call three of these the "entrepreneurs". All were weekend farmers with business enterprises of various sorts and were visibly well off, employing for their dairy herds supervisors who were often recruited from large scale commercial farms. To them, dairying seemed to be a business like any other, and capital was moved to and from dairying to their other enterprises. They did not buy feed through the milk collection centre as others did, but purchased in bulk from sources in town, not dissuaded by transport costs as others might be because they owned large vehicles. One of them had in fact said to the investigators conducting the DDP's research in 1983 that if the dairy project was not viable he would sell soured milk in his own shop! The other two were more recent arrivals to the area.
|
maalfrid_1ec870127db54837f56b0e7c5d650194b0991a55_27
|
maalfrid_nokut
| 2,021
|
no
|
0.836
|
Bjørsland er utdannet sykepleier med Mastergrad i ernæring, helse og miljøfag. Hun har videreutdanning blant annet i høgskolepedagogikk. Bjørsland er klinisk sykepleiespesialist innenfor astma, og har lang erfaring med lungesykdom fra Sentralsykehuset i Akershus og Sykehuset Innlandet. Hun har vært en sentral aktør i blant annet et KOLS prosjekt, og et samarbeidsprosjekt mellom sykehus, høgskole, og kommunens hjemmebaserte tjenester med fokus på samhandling og kompetanse. Storsveen er utdannet sykepleier og jobber til daglig som fagsykepleier ved Sykehuset Innlandet. Hun har deltatt på diverse kurs innen hjerterehabilitering, og har vært initiativtaker og pådriver til å starte en hjerteskole i Elverum. Hjerteskolen er et tverrfaglig to-dagers kurs for pasienter og deres pårørende. Storsveen er sentral i utviklingen av et undervisningsopplegg for hjertesviktpasienter og deres pårørende. Hun er også hovedveileder for sykepleiestudenter ved Sykehuset Innlandet.
|
maalfrid_bfca1bfb1be38595593ad9b26715ba2d0d4ee858_24
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.901
|
2019–2020 27 Endringer i statsbudsjettet 2020 (økonomiske tiltak i møte med virusutbruddet) Det foreslås å bevilge 500 mill. kroner til forhåndsavtaler om kjøp av vaksine mot covid-19. EØS/EFTA-landene er omfattet av EUs vaksinestrategi. EUs avtaler med legemiddelselskaper under EUs vaksinestrategi skal også dekke behovene til Norge og de andre EØS/EFTA-landene. EUs fond for finansiering av beredskapsinnkjøp, ESI, anvendes når EU inngår kontrakter med legemiddelselskaper for utvikling og anskaffelse av vaksiner. Gjennom disse avtalene bidrar EU til å bære kostnadene legemiddelselskapene har for å utvikle vaksiner og til å etablere produksjonskapasitet. Firmaene er ikke villige til å bære de totale utviklingskostnadene på egen hånd. Landenes investering vil bli trukket fra prisen når landene senere ev. kjøper vaksiner fra legemiddelselskapene. Norges nåværende avtale med EU om deltagelse i vaksineanskaffelsene fra AstraZeneca innebærer at Norge både skal refundere ESI-andelen av kostnaden og den påfølgende innkjøpskostnaden til Sverige. Sverige videreformidler ESI-andelen til Europakommisjonen. Et stort antall vaksinekandidater er under utvikling. Det er på nåværende tidspunkt ikke mulig å si hvilken vaksineteknologi som vil være mest egnet og hvilke vaksinekandidater som vil lykkes med kliniske studier og storskalaproduksjon. Det er derfor viktig å bidra med midler til utvikling av ulike vaksinekandidater og produksjonskapasitet. For å kunne tilby Norges befolkning tidlig tilgang til vaksine, kan det bli nødvendig å inngå 8-10 forhåndsavtaler. Kostnadene knyttet til de ulike forhåndsavtalene er på nåværende tidspunkt usikre, og det bes derfor om fullmakt til å overskride bevilgningen med ytterligere 500 mill. kroner uten bevilgningsmessig dekning dersom dette viser seg å bli strengt nødvendig, jf. forslag til romertallsvedtak. Regjeringen vil i forbindelse med nysalderingen komme tilbake med en redegjørelse for inngåtte forhåndsavtaler og kostnadene knyttet til disse. Post 01 Driftsutgifter Det foreslås bevilget 10 mill. kroner til et utvidet nasjonalt smittesporingsteam ved FHI som skal bistå kommunene i å håndtere lokale utbrudd av covid-19, samordning av utbrudd som involverer flere kommuner og drive smittesporing knyttet til offentlig transport som ikke er knyttet til enkeltkommuner. Post 63 Allmennlegetjenester Det foreslås å øke bevilgningen på posten med 210 mill. kroner til testing ved grenseoverganger. Midlene benyttes til å etablere en øremerket tilskuddsordning for etablering og drift av teststasjoner ved relevante grenseoverganger. For å legge til rette for at personer som har vært på reise og som har symptomer eller som mistenker at de kan ha vært utsatt for smitte skal teste seg, er det etablert teststasjoner ved relevante grenseoverganger. Etablering av slike teststasjoner er en del av den nasjonale TISK-strategien. Det er etablert 21 teststasjoner i 17 kommuner i 2020. Disse er Ullensaker (fly), Sandefjord (fly), Stjørdal (fly), Bodø (fly), Tromsø (fly), Karmøy (fly), Giske (fly), Bergen (fly og ferge), Sola (fly og ferge), Kristiansand (fly og ferge), Oslo (ferge), Larvik (ferge), Bamble (ferge), Halden (veg), Marker (veg), Eidskog (veg), Sør-Varanger (veg). Helsedirektoratet skal innenfor den angitte rammen prioritere midlene mellom kommuner og relevante grenseoverganger ut i fra en vurdering av hvor nytten av testing og testkapasitet er størst. Forslaget medfører også økte utgifter over folketrygden til sendeprøver og til refusjonstakst for analyse, jf. omtale under kap. 2711, post 76 og kap. 2755 post 70. Til sammen foreslås det 251 mill. kroner til formålet i 2020. Bevilgningen er midlertidig. Post 70 Spesialisthjelp Regnskap for 2019 og utgiftsutviklingen siden fremleggelsen av Prop. 117 S (2019–2020) tilsier at utgiftene vil bli lavere enn tidligere forutsatt. Bevilgningen foreslås satt ned med 95 mill. kroner. I mars og april i år ble det innført midlertidige takstendringer for å legge til rette for å gjennomføre konsultasjoner uten fysisk oppmøte med varighet til 1. september. For å legge til rette for tilgjengelige tjenester i det videre forløpet av pandemien, er de midlertidige takstendringene forlenget til 1. november 2020. De budsjettmessige konsekvensene av takstendringene vil synliggjøres i forslaget til helseutgifter under folketrygden i nysalderingen. Post 71 Psykologhjelp Regnskap for 2019 og utgiftsutviklingen siden fremleggelsen av Prop. 117 S (2019–2020)
|
maalfrid_e0df3ed8f83553bcea3a2ae5fc751e845954ab48_1
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.807
|
Revidert enhet: Namsos kommune teknisk etat (org.nr: Revisjonsdato: 7.2.2019 Sted: Namsos Medvirkende fra revidert enhet: Leder, Ståle Ruud Vassdragsteknisk ansvarlig, Andrè M. Aglen Nils Hallvard Brørs Revisorer fra NVE: Formålet med revisjonen var å vurdere om Namsos kommune teknisk etat oppfyller kravene i forskrift om sikkerhet ved vassdragsanlegg (damsikkerhetsforskriften) og forskrift om internkontroll etter vassdragslovgivningen (IK-vassdrag). Revisjonen omhandlet følgende tema: Organisering og kvalifikasjoner (dsf. kap. 2 og 3) Overvåking (dsf. § 7-2) Beredskapsplan og innsatsplaner (dsf. § 7-4) 6 avvik 3 anmerkinger Avvik er: Brudd på krav i regelverk og tillatelser gitt i eller i medhold av energi- og vassdragslovgivningen og annen lovgivning NVE forvalter. Anmerkning er: påpekning av forhold med forbedringsmuligheter eller et forhold som bør vurderes nærmere av virksomheten, men som ikke er brudd på gitte krav.
|
maalfrid_709af0cca9933686e0fa6e518bd9bc31ca2363d6_147
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.831
|
Statens landbruksforvaltning 148 Utredning ny naturskadelov 2008 godkjenning av planvedtak redusere risikoen både for de som skal bygge og bo på arealet, og for plan- og bygningsmyndigheten som skal godkjenne bygningen. Planlovutvalget foreslår en bestemmelse som gir planmyndigheten plikt til å påse at risiko- og sårbarhetsanalyse gjennomføres for et planområde. Om risiko og sårbarhet blir det blant annet nevnt forhold som knytter seg til arealet slik det er fra naturens side, som for eksempel at det er utsatt for flom eller ras. Lovutkastet sier også noe om hva analysen skal gå ut på. Analysen skal vise alle risiko- og sårbarhetsforhold som har betydning for om arealet er egnet til utbyggingsformål, og eventuelle endringer i slike forhold som følge av planlagt utbygging. Når det knytter seg fare, risiko eller sårbarhet til visse arealer, eller bestemt bruk av arealer, skal dette markeres i kommuneplanens arealdel som hensynssone med slike bestemmelser, herunder forbud, som er nødvendig for å avverge skade og tap. I kommuneplanens arealdel skal det i nødvendig utstrekning vise hvilke hensyn og restriksjoner som har betydning for bruken av areal. Hensynssonene kan være av ulike typer, hvorav en av dem skal vise sone for sikrings- støy- og faresoner med angivelse av fareårsak eller miljørisiko. Dette dekker blant annet sone utsatt for skred, ras, flom osv og vil derfor være et virkemiddel for å forebygge flom- og rasulykker. Hensynssonene gir ikke rettslige virkninger i seg selv. Planlovutvalget har foreslått en bestemmelse som blant annet gir hjemmel til å vedta krav eller forbud for å ivareta sikkerhet, avbøte fare og miljørisiko. 21.2.2Bygningsdelen Regjeringens forslag til ny bygningsdel i plan- og bygningsloven er ikke lagt fram. Kommentarer og vurderinger er derfor relatert til bygningsutvalgets innstilling. I NOU 2005:12 En mer effektiv bygningslovgivning, blir byggesaksdelen i den nye plan- og bygningsloven foreslått. § 68 i dagens plan- og bygningslov foreslås videreført uten større endringer. Forslag til nye § 68 er tatt inn i bygningsutvalgets lovforslag § 28-1. Selv om den nye bestemmelsen skal videreføre eksisterende § 68, er det likevel verdt å merke seg at bygningslovutvalget har pekt på behovet for å klargjøre kommunens rolle på dette området i forhold til bestemmelsene om saksbehandling, ansvar og kontroll. Forslaget til ordlyd i ny bestemmelse er identisk med nåværende bestemmelse. Det er tatt inn et nytt, tredje ledd om at tilsvarende gjelder for eksisterende byggverk for så vidt angår krav om avledning til grunn- og overvann. Dette tilsvarer nåværende lov § 92. Bygningslovutvalget legger til grunn at arealplanleggingen langt på vei vil sikre at fareområder reguleres slik at bygging hindres, eller skjer på nærmere angitte vilkår. Bestemmelsen vil likevel være aktuell der arealplanleggingen ikke holder tritt med ny og økt kunnskap om fareområder. Konsekvensene av de kommende klimaendringer har man en viss, ______ 41 NOU 2003:14 Kapittel s.184 42 NOU 2003:14 (§ 1-10) 43 NOU 2003:
|
maalfrid_bcc4e81db3c946a6683bf8c6e0860a26a4549216_31
|
maalfrid_nord
| 2,021
|
no
|
0.904
|
Meldingen nevner også at tilstrekkelig størrelse på miljøet ofte gir et mer mangfoldig arbeids- # og læringsmiljø. Det gir også et bedre grunnlag for tverrfaglighet og faglig nyskaping. I utdanninger forankret i større fagmiljøer får studentene oppleve undervisere med ulike perspektiver og interesseområder, og dermed innblikk i mangfoldet i fagområdet. Det kreves også en viss størrelse for å danne forskergrupper, og for å skape et stimulerende forskningsmiljø med tilstrekkelig spissing og bredde i porteføljen. Kvalitetsmeldingen - forskningsbasert utdanning Det fremgår av Kvalitetsmeldingen at regjeringen forventer at styrene ved universitetene og høyskolene legger vekt på å utvikle utdanninger først og fremst hvor det finnes en tilstrekkelig forskningsbase. Små og fragmenterte fagmiljøer har, blant annet i internasjonale evalueringer, blitt identifisert som et hinder for bedre kvalitet.
|
maalfrid_507b34d5aa4b12e92646e6e345a74fddd2aff7f0_0
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
nn
|
0.518
|
Etter tilsyn med utvalde område knytt til kommunens arbeid med samfunnstryggleik og beredskap, konkluderer Fylkesmannen i Hordaland med følgjande: Fylkesmannen avdekte fire avvik under tilsynet: 1.Kommunens heilskaplege ROS-analyse er mangelfull, m.a. knytt til fiskerirelatert verksemd, risikofaktorar med gjensidig påverknad og evne til å gjenoppta normal verksemd. 2.Austevoll kommune kan ikkje dokumentere langsiktige mål, strategiar, prioriteringar og plan for oppfølging av samfunnstryggleiks- og beredskapsarbeidet. 3.Austevoll kommunes overordna beredskapsplan er oppdatert, men ikkje fullstendig jamfør lovkrav. M.a. manglar planar for evakuering og krisekommunikasjon. Organiseringa av KKL bør dessutan presiserast betre. 4.Austevoll kommune kan ikkje dokumentere eit system for opplæring som sikrar at alle som er tiltenkt ei rolle i kommunens krisehandtering har tilstrekkelege kvalifikasjonar. Overordna beredskapsplan vert heller ikkje regelmessig øvd. Kommunenr. og namn: 1244 Austevoll Namn: Fylkesmannen i Hordaland Besøksadresse: Austevoll kommune Brannstasjonen 5392 Storebø Tilsynsgruppe: Alfa M. Sefland Eva D. Hauge Postadresse: Austevoll kommune Tilsynsleiar: Alfa M. Sefland Dato for tilsynet: 16. februar 2016 Spørsmål til rapporten: 55 57 21 15 Kontaktperson: John Levi Weløy Jnr./arkivkode:
|
maalfrid_164cbe70c40af8d524252fab1eed00adceaccd4d_111
|
maalfrid_patentstyret
| 2,021
|
en
|
0.778
|
(111) (151) 1996.10.25 (180) 2006.10.25 (210) 200611999 (220) 2006.10.26 (300) Ingen (540) (546) Merket er et kombinert merke eller et rent figurmerke (730) Information Builders Inc, 2 Penn Plaza, NY10121-2898, NEW YORK, US (511) 9 Measuring, checking and analyzing apparatus; computers, data input and output apparatus, computer terminals, word processing apparatus; apparatus and instruments for data recording and reproduction; office machines; recording media in the form of tapes, disks or in other forms, these products being used with all the apparatus and machines mentioned above, including recorded computer programs. 16 Tapes, cards, disks and other similar products of paper or cardboard, all used with the apparatus and instruments mentioned in class 9; office machines. 37 Installation, repair and maintenance of computers and their peripheral equipment, of computer terminals, word processing apparatus, apparatus for data recording and reproduction and of office machines; repair and maintenance of recording media in the form of tapes, disks or in other forms. 42 Computerized system services, computer programming, consulting relating to computerized systems and computer programming; writing, implementation, updating and adaptation of software; installation of recording media in the form of tapes, disks or in other forms. 1999.08.05 (450) 47/06, 2006.11.20 Overdratt fra int.reg.nr. (111) (151) 1997.12.10 (180) 2007.12.10 (210) 200612000 (220) 2006.10.26 (300) Ingen (540) (541) Merket er et ordmerke (730) Information Builders Inc, 2 Penn Plaza, NY10121-2898, NEW YORK, US (511) 9 Measuring, checking and analyzing apparatus (for non-medical use); computers, computer peripherals, terminals, word processing apparatus; apparatus and instruments for data recording and reproduction; office machines; recording media in the form of tapes, disks or in other forms, used in connection with the apparatus and machines mentioned above, including recorded computer programs. 42 Computerized system services, computer programming; advisory services relating to computerized systems and computer programming. 2002.11.28 (450) 47/06, 2006.11.20 Overdratt fra int.reg.nr.
|
maalfrid_c3dbecbe4ad8e7d8db8dd29e9634174379a73938_47
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
fr
|
0.225
|
1 595 33 61 70 68 41 38 36 34 40 169 33 37 62 75 31 31 37 31 50 53 50 49 100 37 37 37 12 12 12 171 34 66 83 71 66 36 65 35 59 100 25 75 88 56 12 44 56 56 69 144 30 88 63 63 38 25 50 13 38 384 27 80 100 60 40 40 40 40 40 115 38 59 41 76 41 51 24 24 41 112 30 40 30 100 40 40 20 20 60 185 40 52 43 67 24 38 29 52 14 163 43 50 75 70 65 39 20 35 35 Source:
|
maalfrid_b7b6893dcdb625c2fe9f556f9b50d78f5ce7fdd1_53
|
maalfrid_vegvesen
| 2,021
|
no
|
0.806
|
Tap av beiteland Lite tap av beiteland. Regulert vann Øvre Blokkvatnet, Beibarnsvatnan, Mellom Blokkvatnet og Nedre Blokkvatnet. En ringe forstyrrelse av beitero, men virker som ledegjerde. Hindrer kryssing Usikker si og sprekkdannelse r. Åpent ved inntaket. medfører ekstra stress og risiko. Bruken endres/påvirk es i stor grad. Tap av rein Sprekkdannelser, usikker is medfører tap av rein. Rein blir sittende fast i sprekken, og dør. Økt stress. Tap av inntekt. Støy Vedlikeholdsarbeid, hovedsakelig med helikopter. Kraftlinjer i tilknytning gir effekt på rein, (Coronastøy) Corona-støy virker slik at reinen unngår beiting under linja og vanskeliggjør kryssing under kraftlinja. Ekstra arbeid, med å styre flokken, samt gjeting ved at dyra trekker unna. Synlig på stor avstand. Kan medføre overbeiting andre steder. Uro/forstyrrelser Veg til kraftstasjon. Vedlikehold, helikotertrafikk og medfølgende snøskutertrafikk medfører et mye større areal enn inngrepet. Får ikke beite i fred, blir skremt, mindre vekst. Ekstra arbeid, med å styre flokken, samt gjeting ved at dyra trekker unna. Økt stress. Økt press på andre beiteområder.
|
maalfrid_4b933b50b7fedd2f3f7d87533ec601e60961e989_58
|
maalfrid_uis
| 2,021
|
en
|
0.976
|
3.2.4.3 After resolving the corrosion and sensor etching challenges, the next hurdle was fluid trapping inside the flow-cell. This was observed in the form of prolonged oil adsorption during the re-injection of FW after the injection of STO (Section III of Figure 19). However, the fluid trapping effect was not observed during the injection of FW/n-decane/FW injection sequence. This is because unlike the STO with polar oil component, the n-decane has no surface-active component and hence, the observed result. Figure 19: Fluid trapping during FW/STO/FW injection sequence. Since the fluids (oil and brine) were trapped due to the differences in densities, and the current flow-cell design of the QHPT vessel, the flowcell was rotated to optimize fluid displacement. In other words, the flowcell was rotated to maximize the expulsion of the previous fluid in the flow-cell with the current injection fluid by capitalizing on their density contrast. 3.2.4.4 The final challenge that was encountered was precipitation of salt due to temperature difference.
|
maalfrid_672f8016086347e44a8570e6f9bbe595cf7271eb_5
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.522
|
I 2019 slutta fellesnemnda i Sunnfjord kommune seg til ein del økonomiske handlingsreglar (finansielle måltal) nedfelt i budsjettguiden for Sunnfjord kommune. Dei viktigaste punkta her var:
|
maalfrid_7c12dc56d557f80786522ddb3d235ed13d4c04b5_21
|
maalfrid_nasjonalparkstyre
| 2,021
|
nn
|
0.791
|
Ein veg frå indre Frønningen til Revsnes, ca. 6,5 km, vil ha ein kostnadsramme på minimum 65 mill kr. i følgje standardtal frå Statens Vegvesen (kr. 10000 – 20000 pr. løpemeter). I tillegg kjem kostnader med å byggje veg til indre Frønningen anten langs fjorden (ca. 6 km) eller frå Åsen (ca. 4 km). 14 personar bur på Frønningen i dag. I følgje fråsegna frå Statens Vegvesen er det etter dagens regelverk ikkje aktuelt å byggje riks- eller fylkesveg til Frønningen. Bygging av veg mellom Frønningen og Revsnes vil vere i klar konflikt med naturreservatet, og verneforskrifta inneheld difor inga opning for dette. Grunneigar Vilhelm Rumohr har i si fråsegn gjeve melding om at han vil søkje Statskog om å byggje veg frå Frønningen (der vegen endar i dag) til Nordheimsdalen, dvs. inn i det planlagde landskapsvernområdet. Formålet med vegen er uklart ettersom det ikkje er stølsdrift i Nordheimsdalen i dag. Ei slik vegbygging vil vere svært uheldig, ogverneframlegget inneheld ikkje opning for ein slik veg. 3.7. Vasskraftregulering og kraftlinjer Det går ei kraftlinje (300 kV) gjennom landskapsvernområdet. Linja er eit av hovudsambanda mellom Aust- og Vestlandet. Tilsyn og vedlikehald av denne vil kunne skje omlag som før. Innanfor dei føreslegne verneområda har Vilhelm Rumohr lagt fram at det i framtida kan vere aktuelt å byggje eit kraftverk i Ytste Drøfti (naturreservatet). Eit slikt kraftverksprosjekt vil vere vanskeleg å gjennomføre pga rasaktiviteten i området, samstundes som det er i konflikt med verneverdiar. Prosjektet vil, uavhengig av vern eller ikkje, vere svært konfliktfylt i høve til naturkvalitetane og naturtilhøva i området. I tilgrensande område har Vilhelm Rumohr planar om eit kraftverk i Sagelvi kraftverk på Frønningen. Med oppretting av naturreservat må ei kraftlinje for å føre straumen ut leggjast utanom, t.d. over fjorden til Kaupanger der den nemnde 300 kV- linja kryssar fjorden i dag. 3.8. Mineralressursar og bergverksdrift Bleiaområdet er registrert som anortosittførekomst i NGU-rapporten Anorthosittførekomster i Voss og Indre Sogn frå 1998. Bleia-førekomsten er av ein annan kvalitet enn den aktuelle førekomsten i Nærøydalen. Når det gjeld konflikt mellom utvinning og vern/friluftsliv/ reiseliv, så må ei eventuell utvinning her ha eit like strengt regime som for førekomsten i Nærøyfjorden landskapsvernområde. Det inneber underjordisk drift. Kaia på Revsnes (utanfor verneområda) vil kunne vere aktuell som utskiping. Bergverksdrift kunne kome i konflikt med Verdsarvstatus for området. 4.1. Frønningen Frønnningen er ei veglaus bygd der det pr. årsskiftet 2002/2003 bur 12 vaksne og 2 born. Vilhelm Rumohr er klart største grunneigar.
|
maalfrid_4103f88b7519859db37a3574357870be64de9a94_37
|
maalfrid_helsedirektoratet
| 2,021
|
en
|
0.133
|
Widström, E., Agustsdottir, H., Byrkjeflot, L. I., Pälvärinne, R., & Christensen, L. (2015). Systems for provision of oral health care in the Nordic countries. Tandlægebladet, 119(9), 702-711.
|
maalfrid_318e543da478ebb84a621dec2bdecfb1ad9151f5_11
|
maalfrid_patentstyret
| 2,021
|
en
|
0.306
|
(51) (21) 20084273 (22) 2008.10.13 (41) 2008.12.12 (30) 2006.03.14, WO, JP06/304987 (86) 2006.03.14 (86) PCT/JP06/304987 (24) 2006.03.14 (71) Yanmar Co Ltd, 1-32, Chayamachi, Kita-ku, 530-0013 OSAKA-SHI, OSAKA, JP (74) Oslo Patentkontor AS, Postboks 7007 Majorstua, 0306 OSLO, NO (72) Takitarou Osaka, c/o Yanmar Co Ltd, 1-32, Chayamachi, Kita-ku, OSAKA-SHI, OSAKA, 530-0013, JP Junji Norita, c/o Yanmar Co Ltd, 1-32, Chayamachi, Kita-ku, OSAKA-SHI, OSAKA, 530-0013, JP (54) Robot for rengjøring under vann (51) (21) 20090753 (22) 2009.02.17 (41) 2009.02.17 (30) 2006.07.31, US, 60/820,861 2007.07.25, US, 11/828,163 (86) 2007.07.27 (86) PCT/US07/074617 (24) 2007.07.27 (71) M-I Production Chemicals UK Ltd, Johnstone House, 52- 54 Rose Street, AB101HA ABERDEEN, GB Oilfield Mineral Solutions Ltd, 37 Big Brigs Way, EH224DG NEWTONGRANGE, EDINBURGH, GB (74) Onsagers AS, Postboks 6963 St Olavs Plass, 0130 OSLO, NO (72) Richard Keatch, Mill of Kincraigie, COULL, TARLAND, ABERDEENSHIRE, AB344TT, GB Simon K Ray, c/o Oilfield Mineral Solutions Ltd, 37 Big Brigs Way, NEWTONGRANGE, DALKEITH, EDINBURGH, MIDLOTHIAN, EH224DG, GB (54) (51) (21) 20085188 (22) 2008.12.12 (41) 2008.12.12 (30) 2006.05.15, WO, PCT/FR06/001090 (86) 2006.05.15 (86) PCT/FR06/001090 (24) 2006.05.15 (71) Petrojet International, 22/24 rue Dumont d'Urville, 75116 PARIS, FR (74) Zacco Norway AS, Postboks 2003 Vika, 0125 OSLO, NO (72) Jonathan Wahnich, 95, avenue Henn-Martin, PARIS, 75116, FR (54) System for rengjøring av en oljetank og fremgangsmåte for rengjøring av en oljetank (51) (21) 20074477 (22) 2007.09.03 (41) 2009.03.04 (30) Ingen (24) 2007.09.03 (71) WelTec AS, Bruhagen, 6530 AVERØY, NO (74) Zacco Norway AS, Postboks 2003 Vika, 0125 OSLO, NO (72) Arild Halvorsen, Sveggesundet, AVERØY, 6530, NO Magne Farstad, Solheimveien 8, Molde, 6412, NO (54) Shielding gas flow controller for a welding apparatus (51) (21) 20090380 (22) 2009.01.26 (41) 2009.01.26 (30) 2006.06.27, FR, 06 05764 (86) 2007.06.27 (86) PCT/FR07/01082 (24) 2007.06.27 (71) Montabert, 203, route de Grenoble, 69800 SAINT- PRIEST, FR (74) Tandbergs Patentkontor AS, Postboks 7085 Majorstua, 0306 OSLO, NO (72) Bernard Piras, 5, rue des Lavandes, VERNAISON, 69390, FR (54)
|
maalfrid_e97f958668360b338bb572196c037a6cf0a4669b_66
|
maalfrid_aldringoghelse
| 2,021
|
no
|
0.864
|
Det finnes også andre, sjeldnere årsaker til vaskulær demens, men felles for dem alle er at det handler om skade på blodkar i hjernen. Ved ren vaskulær demens er det mulig å tidfeste sykdommens begynnelse nesten på dagen. Symptomene kommer plutselig. Deretter kan tilstanden holde seg uendret en tid, før den plutselig forverres igjen. Sykdommen utvikler seg altså trinnvis, ikke smygende. Vanlige symptomer er vanskeligheter med å ta initiativ, nedsatt eksekutiv evne og personlighetsforandringer. Forløpet og symptomene varierer hos ulike personer, avhengig av hvilke områder i hjernen som er skadet. Noe forenklet kan man si at dømmekraft, impulskontroll og konsentrasjon forverres hvis skaden oppstår i panne- # lappen. Skader i tinninglappen fører til glemsomhet samt vansker med å kommunisere og lære nye ting. Skader på de dypere delene av hjernen, i de minste blodkarene, fører ofte til langsomme bevegelser og vansker med å planlegge og utføre ting. Det finnes ingen kur, men legemidler kan forebygge skader på nye blodkar. Blandet demens er veldig vanlig, og da kan symptomlindrende legemidler hjelpe. Denne sykdommen forveksles ofte med andre demenssykdommer og har visse likheter med Parkinsons sykdom. Den ble først oppdaget på slutten av 1980-tallet. Lewylegemer er mikroskopiske proteinansamlinger som oppstår i nervecellene i både hjernestammen og hjernebarken hos de som rammes. Demens med lewylegemer forekommer også ved Parkinsons sykdom.
|
altaposten_null_null_20180423_50_46_1_MODSMD_ARTICLE107
|
newspaper_ocr
| 2,018
|
no
|
0.786
|
Jentene bak «Mai story 2018» synes det er helt greit å bruke 150.000 kroner på russetiden. Det som kanskje mange 18-årin ger anser som mye penger å bru ke på to uker, har Ragna Daniloff, Emilie Johansen, Victoria Arild, Sara Berg, Ulrikke Rye Josefsen og Ragnhild Tronsen gledet seg til i to år. - Det har gått med over 150.000 kroner. Det er nok over gjennom snittet for Alta-russen, men vi ønsket å ha et stort budsjett for å gjøre ting ordentlig. Det koster å være russ, men det er helt klart verdt det. Russetiden har for man ge blitt en stor og viktig begivenhet for vgs-elever forteller Daniloff. Daniloff & Co har derfor gått for egen sin egien stil. - Vi har kjøpt hettegensere, t-skjorter, hodebånd, parkas, bilen selvfølgelig, anlegg og lys montert av fagmann, skinninteriør i bilen og vår egen russelåt.
|
digibok_2013100308004
|
books
| 1,920
|
da
|
0.632
|
De, som bor på fjeldet skal juble. Denne bok må vore emissærer lægge igjen, hvor de reiser rundt omkring. Denne bok må alle landets prester ha. Måtte den få komme ind i de tusen hjem og varme hjertene for finnefolket heroppe under polen, som så længe blev forglemt og forsømt av Norges kristenfolk. At der blandt finnemissionens venner hersker uklarhet merker vi på mange ting: Dels mener man at 1 ap p e missionen og finnemissionen er to forskjellige missioner, og dels mener man at Norsk finnemission og Finnmarks-missionen er et og det samme; eller man blander sammen Norsk finnemission og Det norsk luth. finnemissionsforbund. Der trænges derfor mere klarhet. Men kunde min bok i nogen mon bidra til å fjerne den ovenfor nævnte uklarhet. er ikke mit arbeide forgjeves. Det nuværende Finnmark. av landet ved Vesterhavets kyst; men landet strakte sig meget langt nordefter derfrå, og var ganske øde med undtagelse av at finnerne hist og her hadde spredt tilhold for å jage og fiske om vinteren«. Den samme Ottar fortæller videre, at han hadde foretat en undersøkelsesreise langs Finnmarks kyst og videre like til Vinåen eller Dwina. Landet på begge sider av denne flod var det vore fædre kaldte Bjarmeland. Om kong Erik Blodøkse, Torolf Skallagrimsøn og andre Bjarmelands-farere fortælles det også, at de kom forbi Finnmarks kyster, ja søkte havn og gjorde stans der.* Finnmark er navnet på vort nordligste fylke. Det hadde i sagatiden en meget større utstrækning end nu. På vestsiden strakte det sig sydover til Malangenfjord og østover til Det hvite hav. Grænsene for det indre av landsdelen var übestemte. I Magnus Lagabøters tid omkr. 1270 blev Finnmarks grænser mot Sverige ordnet. Ved senere overenskomster er de nuværende grænser mot samtlige nabolande Sverige, Finland og Rusland blit bestemt. Det nuværende Finnmark er som sagt meget mindre end vore fædres Finnmørk. Men det er allikevel Norges største fylke. større end Holland, større end Schweiz. Eller for å ta nærmereliggende mål: det er større end Østfold, Akershus, Buskeruds, Telemarks og Vestagders fylker tilsammen. Man skiller gjerne mellem Vestfinnmark og Østfinnmark. Fylkets østligste del Østfinnmark består av en forholdsvis lav, træløs slette, jevn og ensformig. Ut imot havet, hvor det flate berg styrter steilt ned i sjøen, er der flere halvøer. som trænger sig ind. Østenfor Nordkap er skjærgården avbrutt, så Nordishavet har frit spillerura. Og det slår ofte tunge slag mot den steile kyst. Den store høislette er gjennemskåret av flere større elve. I dalene, som elvene løper igjennem, er der adskillig bjørkskog. Furu vokser der også tildels her. Enkelte steder er der en nok så betydelig skog. Sydvaranger f. eks. har store furuskoge. Men kommunikationerne er dårlige. Og det har derfor hittil ofte faldt billigere for folket nede ved kysten å få bygningstømmer sjøveien fra Rusland end å hente det fra Finnmarks egne skoger. f. eks. ved anlæg av sagbruk på høvelige steder og ved bidrag til anlæg av veier. Nogen kornavl av betydning er der ikke i Finnmark. Poteter og grønsaker vokser dog like til de nordligste strøk. Fædrift, fiskeri og handel er de viktigste næringsveie deroppe. Landsdelen har sit navn efter finnerne, som fra umindelige tider har hat sit tilhold der. Det er koldt, hardt og barskt i Finnmark. Når Nordishavet velter sine kolde, frådende bølger mot kysten, og når vinterstormene trænger ind gjennem f jordene og op gjennem dalene og over den snedækte høislette, da står der respekt av det gamle land. Men hvor det dog kan være vakkert deroppe! Enten vi tænker på sommeren, når Finnmark er klædt i høitidsskrud, eller vi tænker på de stille vinteraftener i månelys, eller »under nordlysets stråler«, å, hvor det kan være storartet ja rent ut imponerende. Og finnmarkingene elsker sit land. De har vanskelig for å glemme det, når de kommer andensteds hen. De længes tilbake til de gamle land. Og vi som bor sydpå burde begynde å se med litt andre øine på Finnmark, end vi tildels har gjort. Det har alt for længe været »et avglemt stykke Norge«. eller finnlændere. Det er det tyndest befolkede av vore fylker. Nordmændene er den talrikste del av befolkningen. De bor i byerne og på landet, særlig nær sjøen, sjeldnere længere oppe i landet. De ernærer sig ved handel, fiskeri, sjøfart og jordbruk, særlig fædrift. Vi vet, at Finnmark har hat en fast befolkning av nordmænd like fra det 13de århundrede. Fra 1520 har vi et mandtal, som viser at der den gang var 356 skattepliktige nordmænd i Finnmark. Nu er der ca. 30000 nordmænd der. Den norske befolkning her er sammensat av indflyttere fra vort lands forskjellige egne og bærer sterke merker derav. Vi vet ikke så sikkert, hvad tid nordmænd begyndte å ta fast bo i Finnmark. Somme mener, at de var kommen der endog før finnerne. Finnerne eller lapperne er det folk, som landsdelen har fåt sit navn efter. I Sverige kaldes de lapper, derav landskapsnavnet Lappmarken. I Norge, ialfald nordpå, haldes de altid finner, derav landskapsnavnet Finnmark. Længere sydpå, således i Trøndelag, brukes det svenske navn lapper nok så almindelig. Det er også i regelen tilfældet i den videnskapelige litteratur. I dette skrift bruker vi finner og lapper, finsk og lappisk om hinanden, og vi tænker ved disse betegnelser aldrig på finlændere og hvad der angår dem, Der bruker vi betegnelsen kvæner og kvænsk. Finnerne hører til den mongolske folkestamme og har de for denne eiendommelige legemlige merker: de er små av vekst, har bredt ansikt, gulagtig hudfarve, sort hår og mørke øine. Finnerne er en liten nation på ca. 30000. Vi skiller her mellem fjeldfinner eller flyttefinner, elvefinner og sjøfinner. Ved denne inddeling tas der hensyn til deres bosted og levevis. Fjeld finner ne findes nu omtrent bare i 3 av Finnmarks herreder: Kautokeino, Polmak og Karasjok. Et par familier har vistnok i det sidste slåt sig ned i Alta og nogen også i Flasvik, på Sørøy. Men de er fastboende i huse og flytter ikke. Men denne rikdom er utsat for mange farer: storm og uveir, ulv og jerv og tyve. En finn som er rik idag, kan være fattig imorgen. »Den økonomiske betydning av rendriften i Finnmark stiger fra år til år. Slik har fjeldfinnerne fra umindelige tider levet deroppe i Finnmark. Skoledirektør Thommassen skriver: »Fjeldfinnen bor i almindelighet i telt, av tøi, ikke i »gamme«. 272. En »gamme«, jordhytte, er dog ikke altid nogen dårlig bolig. Vi arbeider dog med å ombytte dem med træhuse«. Dette er skrevet i mars 1920. Elvefinnerne bor langs efter de store elve, oppe i dalen og lever av litt jordbruk, fædrift og fiskeri. Sjøfinnerne bor nede ved kysten. Deres hovednæring er fiskeri. Dette driver de om våren under det såkaldte loddefiske. De tar da hen til fiskeværene. Om sommeren og hosten fisker de inde i fjordene. Litt fædrift har de også. Der har indtil de sidste tider hersket megen fattigdom og uvidenhet blandt dem. Dårlige boliger, urenslighet og vanstel i det hele har hitført megen sykdom og nød. Tuberkulosen har således grepet sterkt om sig. Nogen forandring til det bedre har vistnok i senere tid kunnet merkes. Men mængden av sjøfinner inde i de store fjorde står meget tilbake for nordmænd og kvæner i foretagsomhet og praktisk dyktighet. Blandt sjøfinnerne foregår en påtagelig fornorskning. Den stadige omgang med nordmænd »i båt og fiskevær«, i handel og vandel virker dertil. Der finder ikke så sj elden samgifte sted mellem individer av norsk og finsk nationalitet. »Det er denne gradvise overgang, fornorskningen, som gjør det så vanskelig ved en tælling å si, hvem der er finn (lap) eller nordmand«, sier skoledirektør Thomassen. Finnerne er et folk med et sterkt følelsesliv. De er derfor let å påvirke - både til ondt og til godt, men mangler ofte viljestyrke »er let til og let fra«. Det er et hjertefolk, som man snart blir glad i, når man lærer dem å kjende. Provst A. Halvorsen, som i en årrække har været prest oppe i Finnmark, gav i »For fattig og rik« følgende karakteristik av Finnmarks lapper: »Ustadig og skiftende er Finnmarks natur. Ustadig og skiftende er også det finnmarkske lappiske folks naturel det folk, som eiet Finnmark længere tilbake end historien går. Snar er finnen til å gråte, snar til å le. Snar til å skrike og jamre, snar til å juble ja springe og danse av fryd. Bøielig og føielig, men også ful og forslagen. Med evner som titt kan måle sig med nordmandens i kraft og dybde, men i almindelighet med en likegyldighet og mangel på forståelse til å bruke sine gåver. Tillukket kan han være for nordmanden, den harde nordmand, som har røvet hans land og ranet hans sprog og hånet hans navn og person. Måtte det norske folk skynde sig å betale sin gjeld! Det er det Norsk finnemission opfordrer til og arbeider for. Kvæner kalder man i Finnmark de folk som er indvandret fra Finnland. De er det mindst talrike av de tre nationer som befolker denne landsdel. Deier et par århundreder siden denne indvandring fra Finnland begyndte. Kvænerne er store, sterke og utholdende, har megen viljestyrke og holder fast ved sit sprog og ved fædrenes skikke i det hele. De har vanskelig for å bøie sig ind under det fremmede lands love og orden. Der er ca. 5000 kvæner i Finnmark. blev som bekjendt indført her i landet av vore egne jSllSl konger. Ved Olav Haraldsøns død 1030 hadde kristendommen fundet fuldt fotfæste blandt nordmændene. Men for finnerne og Finnmark var der den gang intet gjort. Denne landsdel stod jo endda i et løst forhold til Norge. Det var bare et skatteland. I det 13de århundrede bygget kong Håkon Håkonsen en kirke oppe ved Tromsø. Det var vel delvis ialfald med tanken på de hedenske finner. Han utførte jo denne kirkebygning nærmest som vederlag for et ikke indfriet løfte om å foreta et korstog. Forresten kom vel kirken også nordmændene tilgode. Disse hadde ved denne tid begyndt i stigende grad å befolke kysten nordover fra Malangen og herunder også å bosætte sig på Finnmarks kyster. I 1307 indviet erkebiskop Jørund en kirke på Vardø. Det var især av hensyn til nordmændene. Sjøfinnerne var allerede i den katolske tid i navnet blit kristnet, men fjeldfinnerne ikke. Før Thomas von Westens tid var der i det hele gjort svært litet for vort finnefolk. Trolddom dreves i stor utstrækning. Kristian IV hadde 1609 mattet indføre dødsstraf for troldmænd og troldkvinder. Sine barn lot finnerne vistnok døpe, ikke frivillig, men tvungen. Hadde presten i dåpen git barnet f. eks. navnet Anna, så hadde moren i forveien bestemt, at det skulde hete Kari efter en eller anden troldkjærring. Og på hjemveien fra kirken blev barnet siden omdøpt. Et slik omdøpt barn fik derpå en ring til å bære på brystet til tegn på at det var overgit til finnernes egne guder Saiwo og Sarokka. Gik en finn til Guds bord, bad han ved den første bæk han traf på veien sine guder om avlad, og han opfordret Kristus og sine egne guder til nu å bevise, hvem som var sterkest av dem. Han hadde jo søkt å skifte ret mellem dem og gjøre begge parter til behag. Troldmændene brukte ofte å ta hostien eller det indviede brød ut av inunden og bruke det bakefter som tryllemiddel. Slik var stillingen den gang blandt finnefolket. Og nordmændene i disse egne, som også, som før sagt, stod meget lavt, gjorde litet eller intet for å bedre stillingen. 'Tvertimot. De benyttet ofte sin makt til å underkue, plage og forurette finnerne. Dette forbedret ikke forholdet. I 1658 under den da pågående krig med Sverige flyktet trønderbiskopen Erick Bredahl til Trondenes. Derfrå gjorde han reiser til finnerne, præket evangeliet for dem, søkte å utdanne lærere for dem og fik en del finneforældre til å betro ham sine barn til opdragelse. Siden hører vi ikke om noget særskilt arbeide for finnerne, før Thomas von Westen kommer. Thomas von Westen er født i Trondhjem i 1682. Hans far hadde 10 barn a forsørge. Det faldt derfor nok så vanskelig for denne å koste alle disse barn frem gjennem bedre skoler. Men Thomas hadde meget gode evner og sterk lyst til å få lære. Det hændte en dag at gutten pludselig forsvandt, og man ledte både høit og lavt efter ham. Endelig fandt man ham skjult ien høistak. Dit hadde han søkt for å få ha det stille og være alene. Og der var han optat med studiet av en bok han hadde fåt fat på en latinsk grammatik. Venner og slektninge som kjendte guttens store lærelyst og vitebegjærlighet, hjalp ham, så han fik gjennemgå Trondhjems latinskole. gav da efter og gav sit minde til at han skulde få gå den studerende vei. Og han lovet å understøtte ham så godt han kunde. Han stillet herfor bare en betingelse han skulde studere medicin. Det stemte just ikke med den unge Thomas' inderste lyst. Han vilde nemlig så gjerne ha blit prest. Men som lydig søn bøiet han sin vilje efter farens ønske. Han reiste ned til Kjøbenhavn for å ta fat på det medicinske studium. prøvsomt. Understøttelsen fra hjemmet var knap nok. Han måtte nøie sig med den beskedneste kost. Og hvad klær angik, så eiet han og en anden -fattig student en sort kjole sammen, som de vekselvis benyttet, når de gik ut. Men studierne drev han med flid og god fremgang. Han var alt kommet langt på vei med det medicinske studium, da han fik budskap om at hans far var død. Og nu trodde han, at han måtte ha lov til å følge sit hjertes lyst og bli prest. Han tok fat på teologien, og gjorde også her god fremgang, særlig i sprogene, ikke bare bibelens grundsprog, men også flere av Europas levende sprog. Der gik ord om hans lærdom, da han var færdig med sin teologiske eksamen. Den russiske tsar, Peter den store, fik høre om ham og tilbod ham en professorpost i Moskwa. Men kong Fredrik 4. så ikke gjerne at han drog bort. Han gjorde den unge lærde til sin bibliotekar. Det var riktignok en stilling uten løn. Men stillingen gav utsikt til snarlig befordring. Denne post beholdt han i 3 år. En velstående, from enke gav ham i denne tid føde og klær. Hun blev siclen hans hustru. I året 1710 blev Thomas von Westen befordret til prest i Veø i Romsdalen. HANS PRESTEÅR l ROMSDALEN. Fra 1710 f i! 1716 var Thomas von Westen prest til Veø i Romsdalen. Reisen fra Kjøbenhavn opover til Norge blev forfærdelig slem. Skibet han reiste med led skibbrudd. Han mistet hele sin store boksamling og alle sin hustrus eiendele. Hans ældste steddatter omkom også. Hans menighet på Veø var stor, omtrent 6000 sjele; men den var nedsunket i stor uvidenhet og ryggesløshet. I hele menigheten fandtes bare 1 bibel og et par salmebøker. Der forelå da et uhyre stort arbeide for den nidkjære prest. Og han sparte sig ikke. Med rystende alvor præket han bod og omvendelse. Der blev i begyndelsen en sterk motstand mot ham. »Han indfører nye guder«, skrek man, når han præket Jesu Kristi evangelium som eneste frelsesgrund. Synden revset han uten persons anseelse hos høi som hos lav. Til sin amtmand, som vilde gå i forbøn for en fræk ekteskapsbryter, skrev han blandt andet: »Der er dog ingen barmhjertigere end Gud, og dog vil han i sin lov ha skjørlevnere og horkarle på det strengeste straffet. Og dette er nok: Sådanne skal ikke arve Guds rike.« Hans forkyndelse begyndte å bære frukt: Syndere omvendtes, sjele frelstes, seder og skikke blev forandret. For hans embedsbrødre viden om virket hans præken, hans liv og eksempel som lys og salt. Og han fik den store glæde at seks romsdalske prester sluttet sig til ham med helt hjerte. Det er Thomas von Westen og disse seks prester, som i vor kirkes historie benævnes for »Syvstjernen«. Ved flittige sammenkomster til gjensidig opbyggelse og til fælles forhandlinger om sine menigheters ve og vel, utrettet »Syvstjernen« meget godt. Og deres forkyndelse såtte dype merker i menighetene. I 1715 fik missionskollegiet i Kjøbenhavn i opdrag fra kong Fredrik IV å søke å finde en mand som var skikket til å gå til finnerne i Nordland og Finnmark som missionær. Kollegiets tanke faldt straks på Thomas von Westen. Efter mange bønner og overveielser erklærte han sig villig. Den 28. Denne reise foregik fra mai til november 1716. Det var i de dage en vanskelig og besværlig sak å reise mellem Trondhjem og Finnmark. Reisen begyndte 29. mai, men først i juli nådde Thomas von Westen og hans to ledsagere, prestene Kjeld Stub og Jens Bloch, frem tii Varangerfjorden. Her blev de hjertelig mottat av provst Paus, som sluttet sig til dem og hjalp dem på alle mater. Her traf de også den i finnemissionen bekjendte lærer Isaak Olsen. Han hadde i flere år mot liten eller ingen løn, ofte under farer for sit liv, reist omkring blandt lapperne og virket med Guds ord. I Vestfinnmark fik missionærene en god støtte i provst Trude Nitter. Thomas von Westen tok fat på omvendelsesarbeidet i apostolisk glød og nidkjærhet. Ikke så meget ved offentlig forkyndelse, men mere ved personlig samtale med den enkelte søkte han å vinde finnerne for Herren. »Der er kommen en prest til landet, som har finnerne kjær«, gik foran ham som et vidnesbyrd som gav ham indgang hos små og store. Han fortalte dem bibelhistorie, gjennemgik katekismen med dem og sang salmer for dem. «Ørkenen begynder yndigen å grønnes, og klipperne drypper med myhrra« kunde han skrive til missionskollegiet fra denne sin reise. Hans medarbeidere fortsatte hans påbegyndte verk, da han måtte reise sydover, og de fortsatte det i hans ånd, i troskap og kjærlighet. Sammen med Isaak Olsen og to finnebarn, som han vilde opdra og utdanne til missionærer blandt sit folk, kom han tilbake til Trondhjem om høsten 1716. Thomas von Westen var glad og fornøiet med resultatet av sin første reise. »Gud beholdt næsten overalt seiren«, skrev han til kollegiet i Kjøbenhavn. IV. HANS ANDEN MISSIONSREISE TIL FINNMARK. Thomas von Westen og de tre sidstnævnte mænd fik en hard reise nordover også denne gang. Omsider nådde de frem til Varanger. Herfrå reiste de i forskjellige retninger for å opsøke finnerne og tale evangeliet for dem. I Tana fandt de et nyt kapel, hvor Thomas von Westen præket over ordene: »I var fornen mørket; men nu er I et lys i Herren«. I Porsanger avsa mange noide (troldmænd) sin »ulovlige kunst«. Andre bekjendte at de ved siden av å tilbe Herren også øvet avgudstjeneste. Oppe på Mastfjeldet opførtes en kirke. Finnerne skaffet tømmer dit med 129 rensdyr. I Skjærvøy og Lødingen anlagdes missionsstationer. I sin utførlige indberetning om denne reise klager han bitterlig over nordmændenes dårlige liv og eksempel. Særlig nævner han deres drikfældighet. Ofte spurte finnerne ham: »Fader, skal da ikke de norske frykte Gud likesom vi?« Efter sin hjemkomst reiste Thomas von Westen til Kjøbenhavn for mundtlig å avgi rapport om missionen og for å søke å klarlægge grunden til misforholdet mellem ham og biskop Krog. Dette hadde nemlig tilspidset sig mere og mere. I 1722 drog Thomas von Westen avsted på sin 3dje og sidste reise til Nordland. På denne tur indsatte han på flere steder lærere og oprettet vinterskoler for finnebarna. Der kom barn langveis fra til skolerne. En del prester påtok sig å lønne lærerne. I Sjønnen, en fjord i Næsne, hadde finnerne bestemt sig til å dræpe Thomas von Westen og hans ledsagere. Men da han kom og evangeliet blev dem forkyndt og de fik se den venlige prest ind i ansiktet, da opgav de sit onde forsæt. Og de blev så glad i ham, at de fulgte ham flere mil til hans næste prækenplads. »Jeg har nu«, skrev han til kollegiet i Kjøbenhavn, »gjennemvandret næsten enhver finne- og lappebugt og en stor del av fjeldene i Nordlandene. Herren har rikelig og langt over mine tanker velsignet mit ringe arbeide. Og tilvisse, det var på høi tid at Gud sendte de arme finner hjælp. Hele bugter fandt jeg hvor det ikke var en eneste som ikke ofret til djævelen. Alle klipper var opfyldt med avgudsbilleder«. Hele vinteren forblev han denne gang i Nordland. På sydreisen besøkte han oppe i Grong og Overhallen en del finnefamilier, en 300 sjele. Prestene deroppe visste litet eller intet om dem. Men Thomas von Westen vilde op til fjeldene og besøke dem. Da det ryktedes at han kom, holdt finnerne en tryllemesse for å holde ham borte. Men det hjalp ikke; han kom allikevel. Og da han var blandt dem, la de tryllestavene for hans fot. De blev meget glad i ham, da de merket hans kjærlighet til dem og hans omsorg for dem. Den 5. mai 1723 kom han tilbake til Trondhjem. Endnu samme vår foretok han en reise til finnerne i Stjørdalen og Meråker. Denne reise blev rikt velsignet. Guds ord fik indgang, og mange blev frelste. »Gid denne lærer var kommen før, så hadde vi for længe siden forsaket djævelen,« sa de nyomvendte finner. VI. HANS KARAKTER. HANS DØD. Vi har i det foregående nævnt den bitre strid som førtes mellem Thomas von Westen og biskop Krog. kollegiet i Kjøbenhavn over 20 klager over biskopen, mens denne kun svarte på 5 av disse. Thomas von Westens biograf Hammond lægger al skylden for dette misforhold på biskopen. Sogneprest Daniel Trap har underkastet dette forhold en grundig kritik. Han finder at der var megen skyld også på Thomas von Westens side. Det står jo fast det gamle ord: »Ingen er så god at ei lyde ham følger«. Thomas von Westen hadde også sine lyder. Vistnok var der noget både av en apostel og av en reformator i ham. Men i sin optræden var han ofte nervøs, hensynsløs og pirrelig. Noget ustadig var han også, når det gjaldt gjennemførelsen av de mange planer, som han utkastet. Og så manglet han i høi grad økonomisk sans. Se, dette kan i nogen grad forklare misforholdet mellem ham og biskopen. Denne var trods sine mange og store feil en praktisk dyktig mand, som med ro og sindighet beregnet rækkevidden av sine evner og sine midler. Mellem to så forskjellige naturer var samarbeidet vanskelig. Men Thomas von Westen fortjener, trods alt, det vakre navn »finnernes apostel«. Han var begavet, energisk og varmhjertet. Han ofret sine midler, sine evner og sin kraft i finnemissionens tjeneste. Nu nærmet han sig sin livsaften. Han hadde store legemlige smerter; men endda hadde han planer om å foreta en ny reise til Nordland og Finnmark. Men så var ikke Guds vilje. Sykdommen tok til. Og den 9. april 1727 døde han i Trondhjem med Stefanus' ord i sin mund: »Herre Jesus, motta min ånd«. Så fattig var han nu, at omkostningene ved hans begravelse måtte bæres av nogen kristelige venner. Hans enke var glad og taknemmelig fordi hendes formue var blit brukt i missionens tjeneste. Ingen tale blev holdt ved hans grav. Ingen vet nu av hans grav på Domkirkens kirkegård. Men bedre end nogen liktale og noget gravmæle er finnernes betegnelse av ham: »Lektoren, som hadde finnerne kjær«. Da kong Kristian VI i året 1733 var i Trondhjem og der besøkte Domkirken, spurte han de omstående: »Hvor ligger vor gode, salige lektor von Westen begravet?« Biskop Hagerup svarte: »Deres majestæt står just på den salige mands grav«. »Nu«, svarte kongen, »så står vi på en Guds mands grav!« Og han steg tilside. Thomas von Westen er grundlæggeren av finnemissionen i Norge. undervise finnebarna »i sang og bøn og i å læse i bok og vænne dem til å forstå norske ord«. Da Thomas von Westen kom, sluttet han sig til ham, og i 1717 fik han ansættelse som tolk ved finneseminariet i Trondhjem, som skulde utdanne arbeidere for finnemissionen. Senere blev han ansat som klokker ved Vor Frue kirke sammesteds og fik en økonomisk sorgfri alderdom. Han har dels oversat og dels forfattet flere bøker. Han har blandt andet skrevet om det nordlige Norges landsdele og grænser, ja utarbeidet 8 karter over det nordenfjeldske Norge. Han døde i 1730. Nu følger en lang nedgangstid for finnemissionen. Det som især voldte vanskeligheter var sproget. Finnerne taler jo et fra vort meget forskjellig sprog. Og ut gjennem de skiftende tider gjør der sig blandt biskoper og skolefolk meget forskjellige meninger gjældende om, hvorledes man til størst gavn for finnerne helst skulde stille sig i sprogspørsmålet. Snart deler man det syn som Krog, Hagerup og missionskoilegiet hadde gjort sig til talsmand for, og snart kom en hel anden opfatning til orde i denne sak. Finnerne burde få sin skoleundervisning og prækenen i kirken på morsmålet. Men saken har også en anden side. Morsmålet er for ethvert folk, enten folket er stort eller litet, »hjertesproget«. Morsmålet er et stykke av folket seiv. Aa kverke morsmålet hos et folk er å skade folket seiv i dets inderste hjerterot. Hvorledes man under de nuværende forhold skal ta det i praksis i kirke og skole i Finnmark er vanskelig å si. De interesserte og sakkyndige står endnu med forskjellige opfatninger av saken. Et synes sikkert. Spørsmålet løses ikke med et enten eller. Enten norsk eller finsk. Der bør være et både og. Finnerne bør få lære norsk. Men deres morsmål må ikke kverkes. Det vilde være en folkesynd. Religionsundervisning og præken bør de få på morsmålet på »hjertesproget«. Dette har altid stat klart for Norsk finnemission, som har git finnerne bibelen og mange andre religiøse skrifter på finsk, og som sørger for å sende dem /ms&talende prædikanter. I tiden efter Thomas von Westen var der vistnok enkelte både prester og lærere, som av fuldt hjerte og i varm kjærlighet tok sig av det kirkelige arbeide blandt finnerne. Men nogen mere fremstående kristelig personlighet som formådde å sætte dypere merker efter sig, har vi ikke, før Nils Vibe Stockfleth i første halvdel av forrige århundrede optar arbeidet blandt finnerne. Med ham begynder en opgangstid. Et utsyn over hans liv og virke må derfor få plads her. Stockfleth var en prestesøn fra Kristiansand. Han blev født i Kristiania 1787 og blev student i 1803. Den gang var der intet universitet i Norge. Han måtte derfor reise til Kj.havn for å studere. Det blev en prøvsom tid for ham dernede. Sykdom og pengemangel plaget ham. Som fag hadde han valgt retsvidenskap. Han skulde bli jurist. Men han var ikke så viss i sit sind. Det synes som han famler og leter efter å finde sin rette hylde i livet. Han tænkte på å slutte med retsvidenskapen. Han vilde bli snekker. Sogneprest Nils Vibe Stockfleth, ~Finnernes prest" disse tanker, var en del løitnantposter blit ledig i den danske armé. Han søkte en av disse og blev i 1808 utnævnt til løitnant i det slesvigske infanteriregiment. Som sådan måtte han i 1913 delta i felttoget i Holsten. Det var det tog, som hadde Norges og Danmarks adskillelse til følge i 1814. Samme år søkte han avsked fra dansk krigstjeneste. Da var han avancert til kaptein. Straks efter forlot han Danmark, reiste hjem til Norge og søkte sig ind i den norske armé og blev kompanichef for 2den akershuske brigade. Samtidig virket han som huslærer på Slidre prestegard i Valdres Som sådan begyndte han å studere teologi. Han leter fremdeles efter å finde sin rette plads. I 1824 søkte han avsked fra sin militære stilling, og allerede samme år tok han teologisk eksamen. Da var han 37 år gammel. Da først hadde Stockfleth fundet sin plads. Det var ikke så, at hans lyst til å studere teologi kom av et allerede mottat kald fra Gud til å gå til de nordlige landsdele og til finnerne. Nei, mens han strævet med teologien, ønsket han meget å slippe å gå nordover. Han var jo ikke længer nogen ungdom, og han var heller ikke helsesterk. Men det hænder jo så ofte, at Herren binder op om sine og sender dem dit de ikke vil. Der var mange prestekald ledige sydpå. I Finnmark var der ren prestenød. Men han ønsket som sagt å slippe å gå dit. Men forunderlig nok begyndte allikevel hans tanker mer og mer å kredse om Finnmark. »Når andre unddrar sig for å gå til disse nordlige, ugjestmilde egne, skal da også du gjøre det?« lød det i hans indre. Men lyst hadde han ikke. Så vilde han tale med ekspeditionssekretæren i kirkedepartementet om sin tanke på, såsnart han hadde gjort sig færdig med den teologiske eksamen, å søke presteembede. Men han hadde bestemt sig til ikke med et ord å nævne Finnmark. De hadde imidlertid ikke talt længe sammen, før ekspeditionssekretæren spurte: »Har De kanske lyst til å gå til Finnmark?« Et raskt »ja« fløi over hans læber. Det var Herren som bandt op om ham og iørte ham dit han ikke vilde. Bakefter kom der sterke anfektelser over det givne svar. Han angret sit ja. Men det laget sig så, at anfektelserne veg og frykten for å gå til Finnmark avløstes av en brændende lyst til netop å komme dit. Han begyndte å frykte for at Gud ikke vilde ha ham til Finnmark. Og den sterke lyst påskyndet hans studier, så han efter samråd med en av de teologiske professorer gik op til eksamen 3 /4 år før han egentlig skulde være færdig. Biskop Sørensen søkte under en samtale å avholde ham fra Finnmarksreisen. Han mindet ham om hans mindre gode helbred. Men Stockfleth sa: »Jeg blir aldrig lykkelig, dersom jeg ikke forsøker det.« Så sa biskopen: »Gud bevare mig da fra å fraråde Dem. Reis i Herrens navn, og han velsigne Dem og Deres. Ja, jeg vil med glæde indvie Dem til prest for finnerne.« I december 1824 tok han eksamen. Kort efter søkte han Vadsø sognekald. Og han fik det. Dermed er han for hele livet »finnernes prest«. Den 21. mars 1825 blev han gift med Sara Kornelie Koren Christie, en prestedatter fra Slidre i Valdres, og den 20. april blev han ordinert. To dage efter ordinationen tiltrådte han reisen til Finnmark. En Finnmarksreise står der jo altid respekt av. Den er lang og besværlig. Men i de dage var en slik reise noget ganske svær. Norge eiet den gang intet dampskib, og længe var det imellem at noget seilskib gik fra Kristiania til Finnmark. Han og hans unge hustru måtte reise til Kjøbenhavn, og fik derfrå reise med seilskib til Vadsø. De reiste fra Kjøbenhavn 14. mai, men først 16. juni nådde de frem til Vadsø. Vadsø var den gang et uhyre stort prestegjeld. Det er siden delt i flere. Når så hertil kom at naboprestegjeldet også stod ledig, og han også måtte betjene dette, forstår vi nok, at han fik hænderne f ulde, ja mer end fulde av arbeide. Men han gik ind i arbeidet med liv og lyst. Han begyndte straks med husbesøk. Han talte finnernes sprog så godt han kunde. Han talte det og blev forståt. Og han skrev det. Og i årenes løp gav han ut en hel del bøker på finsk: ABC, Stavetabeller, Luthers katekismus, Det nye testamente, Davids salmer osv. Både for å nå finnerne med evangeliet og for bedst mulig å lære sproget, opholdt han sig flere ganger i længere tid hos finnerne bodde hos dem, lå i deres gammer, spiste av deres mat, klædde sig i deres drakt osv. Dette var noget helt nyt, og hans forhold interesserte lapperne i høi grad. Interessant er den samtale, han fortæller han hadde med en lap, før han tiltrådte sin første færd op gjennem fjeldene. Lappen hadde hørt om hans beslutning, men han trodde ikke der blev noget av det: »Det er altså dit alvor at du vil til fjeldfinnerne?« »Ja,« svarte Stockfleth. Det blev glædé blandt finnerne da de fik sine egne bøker, og var det nogen som studset litt fordi det var nyt, så tok presten det med sit gode lynne. »Vi vil ikke ha dine bøker«, var det flere som sa. »Vil I ikke ha bøker i eders eget sprog?« »Jo, men ikke dine, ikke dine latinske bøker!« »Hvad ondt har de små uskyldige bokstaverne gjort?« spurte han en anden gang. «Ingenting, men vi er enfoldige folk.« »Jeg har ikke før visst at Karasjok-folket var enfoldigere end andre. - »Tre ganger?« »Ja, høimesse, aftensang og aftenbøn, det er jo tre ganger«. »Men du har jo sagt at det ingen aftensang skal bli?« »Nei, det har jeg ikke sagt.« »Hvad har du da sagt, kjære prest?« »Jeg har bare sagt at hvis I ikke vil komme til aftensang, så kan I la være.« »Men så blir det jo ingen aftensang?« »Jomen gjør det så.« »Vil du da holde aftensang når ingen kommer?« »Det er en som har sagt at han vil komme.« »Vil du da holde aftensang for den enes skyld?« »Ja, det vil jeg.« xKvem er da denne ene?« spurte de, og han så hvor de gottet sig, fordi presten bare skulde ha en eneste til å høre på sig. Da svarte han, uten å lægge vekt på ordet, men rolig og tilfreds: »Ibmel« (Gud). Det blev tyst og stilt. En for en reiste de sig, bukket og gik. Men ved aftensangen hadde han siden fuldt hus, og de bad ham skrive til kongen og si at alle prester måtte holde aftensang." I 14 år, fra 1825 —1839 virket han som sogneprest i Finnmark. Da søkte han avsked for utelukkende å kunne ofre sig for sine kjære finner. Han besøkte Sverige og Finnland for sprogets skyld, deltok i konferancer med videnskapsmænd, som hadde studert finnernes sprog og historie. forøvrig sin tid mellem Finnmark og Kristiania, hvor han arbeidet med sine finske bøker, besøkte linner som sat i fængslerne og læste finsk med vordende Finnmarks-prester. På sine mange reiser i fjeldene var Stockfleth ofte i fare. Skjønt hans omsorgsfulde kjærlighet hadde vundet ham mange venner blandt fjeldfinnerne, hændte det også at han møtte fiendskap. I februar 1829, da han reiste om blandt lapperne i Kautokeino, kom han engang til et stort, rummelig telt, hvor han lot sin skysskar vende tilbake, før han hadde talt med nogen i teltet. Det syntes som om man her på forhand hadde hørt om hans komme, og overlagt hvorledes man skulde forholde sig for å bringe ham i fare. Stockfleth ante intet ondt; men han hadde ikke været længe i teltet, før den ene efter den anden gik ut, tok sine ski på føtterne og for avsted. Endelig våknet hans mistanke, og han opdaget nu til sin skræk at de alle hadde listet sig bort og overlatt ham til sin skjæbne. Der sat han da alene i teltet på det øde fjeld uten veiviser, uten mat og uten så meget som en kvist til brænde. På ildstedet sluktes liden litt efter litt, den hvite aske la sig over de hendøende glør, mørket var snart i vente, og i teltet var der stille som i en grav. Hvad var her å gjøre? Stockfleth visste kun et råd; men dette forstod han også å bruke, og det var bønnen. Hvorledes han bad, det vet vi ikke; men inderlig og brændende anropte han Gud på sine knæ om redning, og hans urokkelige tillid til den Herre hvis erender han gik, blev ikke til skamme. Efter å ha tilbragt tre timer i denne forlatte tilstand hørte han den eiendommelige lyd av en løpende ren, og for ham stod den mand som hadde skysset ham til teltet, og som nu blev meget forfærdet over å træffe ham i denne hjælpeløse tilstand. Han var kommen, sa han, »for å se hvorledes »far« hadde det;« ti han var på veien blit så betat av uro, at han ikke fik fred førend han vendte om for å se. om der var tilstøtt »far« noget. På denne måte blev Stockfleths liv reddet den gang. Også hans hustru, som trolig delte reiselivets farer med sin mand, måtte ta sin del av byrderne. Stockfleth var en meget djerv og bestemt mand. Hans replikker var ikke altid milde. En dame som har opbevart nogen optegnelser om Stockfleths sidste dage, fortæller, ■ at hun hadde den vane å sutre og klynke i ruskveir, men Stockfleth kurerte hend for denne feil. En gang da han hørte hendes klage, så had stivt på hende og sa: »Si mig, om du har fortjent det bedte!« Siden voktet hun sig vel for å klage over veiret. Denne Guds mand, rik på tro og fred, klaget aldrig seiv, skjønt han også på sine gamle dage var rik på smerter, idet han hadde et-sykt ben, så han måtte bruke krykke, plagedes av gikt m. m. Han vilde ikke engang tale om sine smerter. og likte heller ikke at andre gjorde det. Når man spurte ham hvorledes det stod til, pleiet han å svare: »Tak, min herre, i høieste velgående,« eller: »Tak, som Gud vil.« Dersom man uttrykkelig spurte om det syke ben, kunde han også svare: »Det kommer ikke mig ved, spør doktoren! I 1866 døde Stockfleth. Sidste dag han levet bad han sin hustru læse Fadervor for ham. Hun vilde det gjerne, men stemmen sviktet hende. Da så han på hende og sa: »Sara, husk på at du er prestekone. Slik var »finnernes prest«. Han var en værdig efterfølger av Thomas von Westen. 1 Stockfleths tid og efter hans død blev der fra statens, kirkens og skolens side gjort meget for å fremme både kristelig og borgerlig oplysning blandt finnerne i Finnmark. Gjennem Troms seminar, hvor der meddeltes undervisning i finsk (og i kvænsk) for vordende lærere i Finnmark, ved bevilgning av penger til undervisning i de nævnte sprog for prestene i Finnmark, ved den omordning av skolen som fandt sted i kraft av skoleloven av 1860 og på andre mater blev der sørget for kristelig og kulturel fremgang. Alt dette skedde ved offentlig foranstaltning. Noget privat initiativ var der ikke et frivillig kiærlighetsarbeide av større eller mindre sammenslutninger til kristenlivets fremme blandt finnerne savnet man i denne tid. J. N. Skår var biskop i Hålogalands bispedømme i årene 1885 —1892. Han fik snart syn for hvor ilde finnerne var stedt i religiøs henseende: De eiet ikke bibelen i sit eget sprog, de hadde uhyre lange kirkeveier og forstod i regelen ikke en norsk præken. Deres nød gik ham til hjerte. Den 28. februar 1888 utsendte han følgende oprop til det norske kristenfolk om stiftelse av Norsk finnemission: »Den norske finnemissions opgave er å utsende finsktalende reiseprædikanter til avsidesboende finner, besørge det gamle testamente utgit på finsk, og om mulig å utbrede finske småskrifter om de ting som hører Guds rike til. Når jeg med et par ord ber kirkefolket i vort land om å støtte ovennævnte mission og derved komme vore brødre og landsmænd finnerne (som i bøker oftest kaldes lapper) til hjælp, sker det fordi deres åndelige nød forbyr mig å tie. Deres rop: kom og hjælp os! lyder sterkere og sterkere og gir mig ingen ro. I Vestfinnmark og man kan gjerne ta Østfinnmark med bor et ikke litet antal finner, hvorav mændene i regelen forstår norsk når talen er om timelige anliggender, mens de kun ufuldkomment kan opfatte en norsk præken. Derimot forstår de fleste kvinder siet ikke norsk, og kan således, om de kommer til kirke, ikke tilegne sig det de hører. Men seiv om de kunde forstå en norsk præken, har de i regelen så lang og hårdsøkt kirkevei, indtil 7 mil på stormfuldc fjorde og havbugter, at de kun yderst sj elden kan reise til kirke. Følgen av dette er, at de synker ned i hedensk vankundighet og hedensk liv. Skal derfor vederkvægelsens tider med lys og liv fra Herren vor Gud komme også iblandt finnerne, må de opsøkes i sine avsidesliggende fjorde og evangeliet bringes dem på deres eget tungemål, og det av mænd som er vante og villige til fuldt og helt å gå ind i deres kår . Men det er ikke bare det mundtlige vidnesbyrd om Guds saliggjørende nåde man ønsker å bringe finnerne. Det er mange finners hjertelige længsel, at det gamle testamente må bli tilgjængelig for dem ved å oversættes på finsk . Endelig vilde det være godt, om endel finske småskrifter angående de ting som hører Guds rike' Dette oprop fandt god indgang hos kristenfolket, og der indkom så rike gåver, at Norsk finnemission allerede samme år kunde begynde sin virksomhet. Det var en liten og beskeden begyndelse. Slik er det jo så ofte i Guds rikes arbeide. Det viste sig imidlertid snart at her var begyndt et indremissionsarbeide, som på den ene side imøtekom finnefolkets trang og længsel, og på den anden side utløste kristenfolkets lyst til å være med å bringe sine glemte og forsømte brødre i Finnmark kristendommen på deres eget tungemål. Norsk finnemission har nu et stort og vidt forgrenet arbeide igang for finnernes fremgang, ikke bare åndelig, men også kulturelt og sanitært. Her har sennepskornveksten i sandhet været kjendelig. En fortegnelse over dens nuværende arbeidsfelt og arbeidsgrene vil vise dette. Norsk finnemission arbeider nu for: Som man ser, er det et stort og omfattende arbeide, som i årenes løp er sat igang. Vi skal nu kaste et blik på hver enkelt av disse arbeidsgrene. FORTALT AV J. M. SKÅR, BISKOP. Reskriptet av 3. november 1774, som befaler at det finske seminar i Trondhjem skal nedlægges, at der skal gjøres begyndelse med å indføre det norske sprog blandt finnerne, at især den finske skoleungdom må tilholdes å lære sin kristendom på norsk osv., uttaler tillike, at der skulde sørges for at en bibel kan tilveiebringes og utkomme i det finske sprog så snart mulig være kan. Med indfrielsen av dette løfte gik det meget småt. Der skal være indsendt til missionskollegiet oversættelser av endel av det nye testamentes bøker eller kanske av hele de nye testamente; men disse tillikemed alle lignende i Waisenhusets arkiv henliggende skrifter fortærtes i Kjøbenhavns store ildebrand 1795. Både før og senere drev man på med å fornorske finnerne, mens arbeidet for å gi dem den hellige skrift i deres eget morsmål blev glemt eller opgit; de få finske bøker som de hadde fåt i missionens tid, blev utslitte; det åndelige lys sluknet efterhånden, og folket sank ned i en sørgelig uvidenhetstilstand. Da det norske bibelselskap var blit stiftet i 1816, fik det i det påfølgende år ira det svenske bibelselskap en velvillig gave av 100 svensk-lappiske testamenter, hvorav den største del blev sendt til biskopen i Nordland og Finnmark for å utdeles til finske læsekyndige familier. Men man kom snart til kundskap om, at disse testamenter ikke forstodes av vore finner, som jo taler en fra den svensk-lappiske ganske forskjellig dialekt. Selskapet såtte sig da i forbindelse med Vadsø sogneprest prost Deinboll, som i 1821 opholdt sig i Kristiania som stortingsrepræsentant, og mottok fra ham en skrivelse, hvori han med megen varme uttaler sig om ønskeligheten av at finnerne får den hellige skrift oversat, men heller ikke lægger skjul på de vanskeligheter som stiller sig i veien for dette måls opnåelse. Sin skrivelse slutter han således: »Jeg vover tillidsfuldt å anbefale omsorgen for et folks vel, der længe har sittet i vankundighets mørke, til det kristelige samfunds edle og deltagende venner. Hvor usigelig kjært vilde det være mig, om jeg efter min tilbakekomst turde i selskapets navn bestyrke mine finner i det håp, jeg en gang vovet å gi dem, da jeg iblandt dem høitideligholdt reformationsjubilæet, at den tid maske snart vilde komme, da med Guds ånds mæktige bistand den hellige skrift også vilde bli oplukket for dem«. en finsk bibeloversættelses utgivelse, og efter prost Deinbolls råd henvendte man sig til den i det finske sprog kyndige prost Simon Kildal i Trondenes med anmodning om at han vilde påta sig oversættelsesarbeidet. I skrivelse av 14. januar 1822 erklærte han sig villig til å gjøre et forsøk med Markus evangelium, dog på den betingelse, at han kunde få finneskoleholderen Nils Gundersen fra Maasø til å delta med ham i arbeidet, og at dette først skulde begyndes vinteren 1823. Det så da ut til at det snart skulde begynde å dages for finnefolket. Men den 19. juli 1822 avgik prost Kildal ved døden, og dermed blev det hele foretagende indtil videre stillet i bero. Guds hjælpetime var endnu ikke kommet. I 1823 skriver bibelselskapets centralkomité: »Den lappiske (finske) oversættelse av det nye testamente ligger vistnok endnu centralkomiteen på hjerte, og den ønsket i den henseende å kunne utrette noget, om endog kun forberedende til iverksættelse av selskapets ønske om å foranstalte en utgave av Det nye testamente eller dog i det mindste av enkelte bøker derav i vore lappers (finner s) dialekt; men den kjender desværre ingen, hvem dette arbeide kunde således betroes, at vort samfund hadde fornøden sikkerhet for, at de derpå anvendte omkostninger ikke skulde være spildte og hensikten forfeilet. Selskapet må altså for tiden la sig nøie med det håp, at iblandt de ved det norske universitet studerende teologer nogen vil føle kald til å vandre i en von Westen og hans staldbrødres fotspor, og da lægge den fornødne vind på å lære tilfulde disse vore fjerne brødres sprog, så at han kunde overføre det guddommelige ord deri og således avhjælpe også for de kommende slekter et savn, der så længe tungt har været følt. Med glæde og iver skal centralkomiteen gripe enhver leilighet som måttte tilby sig, for å bringe dette ønske nærmere sin opnåelse. Det varte ikke længe, før det blev ham klart, at dersom han skulde være prest for finnerne, måtte han lære deres sprog, og uaktet han var såvidt tilårs at det ikke længer kunde falde ham let å tilegne sig fremmed sprog, helst et sådant, hvori han når Leems arbeider undtas ikke hadde nogen nævneværdig litteratur å støtte sig til, gav han sig dog med utrættelig iver i kast med løsningen av den svære opgave. av å gi finnerne ikke bare katekismus og alterbok, men også den hellige skrift i deres tungemål, og allerede den 8. januar 1827 skriver han til bibelselskapets centralkomite blandt andet således: »I enhver sak tilkommer det Gud å bestemme såvel tiden som manden; så meget mere kan det ikkun tilhøre Gud å bestemme tiden og manden, når talen er om den hellige skrifts oplukkelse for folkene på jorden. Dog er det ikke Gud mishagelig, at menneskene taler herom og glær sig dertil. Jeg tar mig derfor allerede nu den frihet å meddele den ærede centalkomite utsikterne til den hellige skrifts oversættelse i det finske sprog. Til påske vil jeg med den treenige Guds bistand ha renskrevet Johannes' evangelium samt denne apostels breve, Peders første brev, Genesis, samt være i fuldt arbeide med å renskrive Lukas' evangelium, efter å ha med muligste flid gjennemgåt alt dette med 1) klokker og kirkens tolk i Nesseby Peder Thomassøn, 2) tolken og skolemesteren i Tanen, Mikael Rasmussen, 3) med kirkens tolk, klokker samt stedets lensmand i Karasjok, der har været sjøfinn, men nu i nogen år fjeldfinn, og endelig 4) med fjeldfinn Johannes Isaksen, klokker, tolk og lensmand i Kautokeino. Da denne sidste er den mest dannede og oplyste samt fra fødselen av en fjeldfinn, sætter jeg mest pris på hans bemerkninger. Det er i alle henseender en såre utmerket mand. Dog er disse dele av den hellige skrift på langt nær ikke modne nok til trykning såvel med hensyn på sproget som på retskrivningen, men mest vel endnu formedelst den korte tid jeg har syslet med den hellige skrift. Var jeg end fuldkommen fortrolig med det lappiske (finske) sprogs ånd, så føler jeg dog at jeg endnu ikke er så fortrolig med den hellige skrifts ånd, at jeg turde vove å utgi noget, var det endog bare den übetydeligste del av Guds ord. Imidlertid, er jeg det av Gud dertil utsete og bestemte redskap, så vil også Herren, når hans velbehagelige tid kommer, forsyne mig med nødvendig kraft og veiledning. uværdig som stridende mot vort øiemed. Når derimot en mand med pastor Stockfleths kundskaper og iver for kristelig sandhet først er blit fortrolig med sprogets eiendommelighet, tør man håpe å opna hensikten, såvidt menneskelig ufuldkommenhet tillater det. Centralkomiteen vil fremdeles la denne sak være sig maktpåliggende, og i alt hvad den kan, understøtte de mænds bestræbelser, der har påtat sig dette likeså vanskelige som fortjenstfulde hverv.<' Efter centralkomiteens foranstaltning opholdt lærer ved Tromsø seminar, den før nævnte Niels Gundersen, sig på Vadsø i den sidste halvdel av J 827 for i forening med Stockfleth å arbeide på oversættelsen av det nye testamente. Men i begyndelsen av 1828 vendte han efter Stockfleths råd tilbake til seminariet, da det viste sig at han ikke besat de indsikter som for oversættelsen av den hellige skrift var fornødne. For å få mere tid til sit oversættelsesarbeide søkte og fik Stockfleth i 1828 Lebesby sognekald. Da dette embedes indtækter var übetydelige, vedtok bibelselskapet å betale ham et årlig honorar av 200 spd., sålænge han blev i Lebesby kald og arbeidet på den lappiske (finske) bibeloversættelse. Men før han flyttet til Lebesby, holdt han i mars 1828 med centralkomiteens bifald et møte i Karasjok med tre av de dueligste og mest sprogkyndige tolke i Finnmark, og gjennemgik med dem oversættelsen av Lukas' evangelium og Romerbrevet. Senere fik han også resten av sin oversættelse av det nye testamente gjennemgåt på samme måte. Men jo mere han trængte ind i sproget, des mere blev det ham klart, at hans oversættelse ikke var skikket til å se dagens lys. I begyndelsen av 1830 ofret han den til ilden i håp om, at den i en bedre skikkelse skulde opstå av asken. Samme år fik han offentlig understøttelse for i 1831 og 1832 å foreta en reise til Kjøbenhavn og Stockholm, hvor han ønsket under professor Rasks og dr. filos. Sjogrens veiledning å fuldstændiggjøre og beriktige sine allerede erhvervede kundskaper. Da han i 1832 var kommet tilbake fra denne reise, tok han med fornyet iver fat på oversættelsesarbeidet, og var i 1836 kommet så vidt, at han høsten s. a. kunde reise til Kristiania for å besørge trykningen av de ham oversatte skrifter og deriblandt hele det nye testamente. I 1838 utkom oversættelsen av Matthæus' og Markus' evangelium, og i det følgende år en fuldstændig oversættelse av det nye testamente, hvorav et nyt oplag på 2500 eksemplarer utkom 1839. I 1840 utgav han tillike et utdrag av de 5 Mosebøker samt 22 Davids salmer. Men hermed var hans deltagelse i oversættelsesarbeidet ikke avsluttet. Efter biskop Juels forestilling besluttet bibelselskapet å utgi Salmernes bok på finsk, og »finnefolkets nidkjære ven og talsmand, pastor Stockfleth«, var straks villig til å levere oversættelsen, som, før den tryktes, blev sendt til et par prester i Finnmark, der skulde konferere med finnerne angående sproget. Den utkom 1854. Pastor Stockfleth avgik ved døden den 26. april 1866. I Landstads sange ved hans jordefærd lød det: Forglemt sat et folk under polen, der skinnet så lite av solen i finnernes røgede gammer, du spredede lys i den jammer. mien tak, at i Guds navn du stod der! Flere år før sin bortgang hadde han kunnet lægge arbeidet for finnernes kristelige oplysning og særlig for bibelens oversættelse på finsk i en kyndig og trofast discipels hand. Denne discipel var Jens Andreas Friis, presteson fra Bergens stift, født i Sogndal 2. mai 1821, student 1840 og teologisk kandidat 1844. Under Stockfleths veiledning studerte han finsk og kvænsk og var i disse fag universitetsstipendiat fra juli 1847 til høsten 1849, da han med stipendium tiltrådte en reise for å fortsætte nævnte sprogstudier. Efer tilbakekomsten antoges han 1851 til å utføre de Stockfleth tidligere påhvilende forretninger som docent i lappisk (finsk) ved universitetet, blev lektor 1863 og professor 1866. I begyndelsen av sekstiårene uttalte centralkomiteen, at man var kommet til erkjendelse av, at teksten i det lappiske (finske) nye testamente tiltrængte en gjennemgripende omarbeidelse. Den hadde derfor nu henvendt sig til Friis med anmodning om å påbegynde og påskynde revisjonsarbeidet. Til hjælp ved dette arbeide hadde Friis oplært finnen Lars Jakobsen Hætta fra Kautokeino, en av dem som ved høiesteretsdom av 14. februar 1854 blev for mord, delaktig i mordbrand, røveri osv. dømt til å ha sit liv forbrutt, men som på grund av sin ungdom (han var da de rædsomme optrin i Kautokeino foregik B. november 1854 kun omkring 18 år gammel) blev fritat for dødsstraffen mot å hensættes til strafarbeide for livstid. fæstnings strafanstalt blev professor Friis opmerksom på hans gode evner, tok sig av ham og lot ham få undervisning i norsk og søkte i det hele å utdanne ham til å kunne være ham behjælpelig med finske oversættelsesarbeider. Til den omhandlede revision av Stockfleths oversættelse leverte Lars Hætta et utkast, som da nøiaktig blev gjennemgåt av Friis efter den græske tekst og den norske oversættelse. Det tok adskillig tid før arbeidet kunde fuldendes. Trykningen blev påbegyndt 1869, men først 1874 utkom den nye utgave av det finske nytestamente i 2150 eksemplarer. Efterat Lars Hætta var færdig med nævnte utkast, foranlediget professor Friis, at han, som nu hadde fåt fuld benådning og var vendt tilbake til Kautokeino, blev av centralkomiteen antat til å påbegynde oversættelsen av det gamle testamente. »Ved ham«, ytrer komiteen, »der har været professor Friis behjælpelig med oversættelsen av det nye testamente, vil et oversættelsesarbeide av det gamle testamente på lappisk (finsk) billigst og hurtigst kunne utføres, da han vil bli boende i Kautokeino og anvende al sin tid og alle sine kræfter til denne gjerning. Da han er kyndig både i det lappiske (finske) og i det norske sprog og glær sig over å kunne se bibelen på sine fædres mål, håper man at arbeidet vil kunne lykkes under hans hand. Arbeidet skulde utføres mot en godtgjørelse av 60 kr. (senere forhøiet til 72 kr.) månedlig. Lars Hætta gik straks igang med arbeidet og indsendte 1870 oversættelse av 1. Mosebok, Jobs bok og de store profeter, i 1871 av de 12 små profeter, Josvas, Dommernes, Ruths, de 2 Samuelsbøker og 1. Kongernes bok, i 1872 av 2. Kongernes bok, Davids salmer, Salomo ordsprog, Prædikeren, Høisangen, Esras, Nehemias og Esters bok, i 1873 av 5. Mosebok og 1. Krønikernes bok, og i 1876 resten av det gamle testamentes kanoniske bøker. Oversættelsen av de apokryfiske bøker indsendtes fra 1881 til 1885. Utkastet til oversættelse av det gamle testamente var nu altså færdig, men hvad professor Friis gjentagende hadde gjort opmerksom på det trængte til grundig revision, før det kunde sendes til trykkeriet. »Om en sådan revision hadde man heter det i bibelselskapets 69de beretning (1885) —forhandles med kyndige mænd, uten dog endnu å være kommet til noget tilfredsstillende resultat. Aaret efter kunde centralkomiteen oplyse, at den hadde formådd seminarbestyrer i Tromsø J. K. Qvigstad og professor Friis til å revidere første Mosebok; men den erklærte tillike (1887), at de ansa det for givet, at bibelselskapet ikke maktet mere end utgivelsen av denne bok. Den utkom 1889. Forgjæves skrev Tromsø stiftskomite våren 1886: »I Nesseby er der fra endel finner indkommet 10 kr. til fremskyndelse av det gamle testamentes oversættelse på lappisk (finsk). Beløpet er indsat i Tromsø sparebank. JO kr. er et, om end svakt, uttryk for den længsel hvormed finnerne stunder efter å få den hele bibel på sit eget mål. Der blev for nogen år tilbake ofret i kirkerne til bibelselskapet. Maske der kunde være adskillig opfordring til å træffe en lignende foranstaltning, og da utelukkende i det øiemed å fremskynde utgivelsen av bibelen på lappisk (finsk). La være at finnerne »er små på jorden«, »et ikke sterkt folk«, den norske kirke skylder dem dog, så længe de ikke forstår noget andet mål end sit eget, å gjøre bibelordet tilgjængelig for dem. Og jo mindre dette folk seiv formår å gjøre sine vistnok fuldt berettigede krav gjældende, desto mere må det være en opgave for det norske kirkefolks kjærlighet av egen tilskyndelse å imøtekomme kravene og avhjælpe savnet. »Forgjæves indsendte Tromsø biskop under 11. november 1886 andragende til kirkedepartementet om å bevirke bevilget av offentlige midler 1500 kr. til fremme av Det gamle testamentes utgivelse på finsk. Han fik intet svar, og først året efter blev det i bibelselskapets beretning oplyst, at centralkomiteen hadde fra departementet fåt den besked, at det ikke kunde tilråde utgiftene ved en lappisk, (finsk) utgave av Det gamle testamente utredet av det offentlige. Endda stod dog en utvei apen. Under 6. oktober 1886 hadde biskopen tilskrevet samtlige provster i Tromsø bispedømme blandt andet således: »Det er utsikt til at finnerne i en ikke altfor fjern fremtid vil få oversættelsen av 1. Mosebok ihænde. Men om end denne bok er en meget viktig del av det gamle testamente, er den dog kun en liten del, og det forekommer mig, at det vilde være særdeles ønskelig, om også f. eks. Esaias og de 12 små profeter eller Jobs bok kunde bli utgit nogenlunde samtidig med 1. Mosebok. Dette mål kan imidlertid ikke nåes uten penger. Nu vet jeg nok, at tiderne er trange, men der turde dog seiv i disse trange tider findes dem, som gjerne vil være med i å yde bidrag til bibelens utgivelse på finsk. Derfor henstiller jeg til hr. provsten å gjøre provstiets prester og menigheter bekjendte med denne sak. Maske en eller anden prest og menighet da kunde komme til å enes om på en bestemt helligdag å utstille bøsser ved kirkedø-, rene til indsamling av gåver i nævnte øiemed. Som svar på denne henvendelse indkom kr. 799,82. Lars Hættas oversættelse av Esaias blev nu revidert av seminarbestyrer Qvigstad, kirkesanger Salomon Nilsen i Lakselv og professor Friis. Da den sidste utførte arbeidet gratis, kunde utgiftene ved utgivelsen bestrides med det indkomne beløp. Men trykningen tok tid, så boken først utkom i 1890. Den 28. februar 1888 stiftedes Norsk finnemission, og i det oprop som da utstedtes, heter det: testamente må bli tilgjængelig for dem ved å oversættes på finsk. Det norske bibelselskap utgir 1. Mosebok; længer kan det ikke strække sig. Profeten Esaias' bok er bekostet ved midler, som til dette øiemed er indsamlet i Troms bispedømme. Seminarbestyrer Qvigstad reviderer for tiden-Lars Hættas oversættelse av 2. Mosebok gratis; men penger til dens trykning fattes. Det vilde være såre ønskelig, om i det mindste én bok av det gamle testamente kunde utkomme hvert år; men pengemidler dertil savnes. Derfor ber jeg atter: »Kom og hjælp os, at også vore finske brødre kan få adgang til klarere og klarere å se, hvad Gud har gjort for dem til deres saliggjørelse«. Den attrådde hjælp uteblev ikke, og revisionsarbeidet blev nu fortsat av de ovenfor nævnte mænd. I begyndelsen av året 1891 måtte professor Friis fratræ på på grund av sykdom. Qvigstad overtok da hele arbeidet og benyttet delvis kirkesansanger Nilsens hjælp. Revisionen av Det gamle testamente blev fuldført 1892. Men samme år besluttet Norsk finnemission med centralkomiteens samtykke å utgi Det nye testamente i samme format og utstyr som det gamle, for at finnerne kunde få den hele bibel i ét bind, og Qvigstad påtok sig å revidere oversættelsen efter en derom avtalt plan. I 1891 utkom 2. —5. Mosebok, i 1893 Det gamle testamentes historiske bøker, i 1894 Job og Salmernes bok, Salomos ordsprog, Prædikerens bok og Salomos høisang, og i 1895 den hele bibel. net få bibelen på sit eget morsmål; men så hadde de til gjengjæld fåt den i en ganske anderledes fuldkommen oversættelse, end om den var rakt dem i en tidligere tid. Den mand som har gjort mest med hensyn til revision og korrekturlæsning, er seminarbestyrer /. K. Qvigstad. Uten hans trofaste kjærlighet til arbeidet og utmerkede kyndighet og dyktighet, vilde utgivelsen av finnebibelen endnu i længere tid ha latt vente på sig. Som revisor har han mot tarvelig betaling hat å gjennemgå en oversættelse, som var levert av en finn, hvis kundskaper selvfølgelig var meget begrænset. Gud velsigne enhver, som på en eller anden måte har hjulpet til at finnerne har fåt bibelen på sit morsmål. Gud la denne dyrebare bok bli finnefolket en kilde til rik og evig velsignelse! Aar 1895 er et merkeår i Norsk finnemissions historie. Det er sagt, at om Norsk finnemission ikke hadde utrettet mere end å gi finnerne bibelen på deres eget mål, så vilde den ha indlagt sig stor fortjeneste. Og fordi bibelens oversættelse på finsk eller lappisk er av så uvurderlig betydning for finnerne, har vi git god plads for oversættelsens historie i denne vor fremstilling. For tiden er en ny utgave, en lommebibel under forberedelse. Forhåpentlig vil det ikke ta så ret lang tid, før den foreligger. Så kan finnerne med lethet ha den hele bibel med sig på sine færder i fjeld og i dal. Fra april 1899 til utgangen av 1913 utgav finnemissionen et kristelig månedsskrift, »Sami Usteu« (Finnernes ven). Det utkom i 500 eksemplarer og blev redigert av sogneprestene J. Otterbech i Kistrand og G. Tandberg i Lebesby. Månedsskriftet hadde fra 139 til 206 betalende abonnenter og utdeltes forresten gratis. Da sogneprest Otterbech i 1902 befordredes til Øre sognekald, fortsatte hr. Tandberg redaktionen med bistand av et par lærere i Porsanger; men så sig ved utgangen av 1903 nødt til å slutte, da det blev ham for meget å redigere bladet alene. Da nogen anden redaktør ikke var å opdrive, måtte bladet gå ind. Men når vi har fortalt, at bibelen og andre religiøse skrifter er blit oversat på finsk eller lappisk, da er dette et gode, som ikke kommer hele det lille finnefolk tilgode. De ca. 30000 finner som bor i Norge, Sverige, Finnland og Rusland har nemlig ikke et fælles sprog. Professor Konrad Nilsen uttalte herom i sin tiltrædelsesforelæsning ved universitetet i 1912: »Et folk på alt ialt ikke mere end 30000 mennesker, knapt nok det, spredt utover et urnådelig landområde, hørende til fire forskjellige land. Et folk som aldrig har været noget folk i andet end etnografisk forstand. En stamme, en samling av stammer, vil man si ikke noget folk! Og i sproglig henseende så splittet gjennem de store dialektavvikelser, at et fælles skriftsprog er en umulighet, for tiden eksisterer der 6 —7 forskjellige skriftsprog for dette fåtallige folkeslag; nogen av disse har dog fundet megen liten anvendelse. Ja, slik er forholdet. Man kunde endog snakke om flere lappiske sprog bare i Nord-Norge, sier professor Nilsen. Når vi her har talt om bibelens og andre religiøse bøkers oversættelse pa finsk eller lappisk, da er det mest på »Finnmark-lappisk«. Lapperne i Trøndelag og på Helgeland både forstår norsk og taler norsk. De bruker derfor den norske bibel og norske andaktsbøker. Eller også bruker de bøker på »svensk-lappisk«. av disse. Men »Finnmark-lappisk« forstår de ikke. De kan derfor ikke tilgodegjøre sig de her nævnte skrifter, som er besørget utgit av Norsk finnemission. Den 19. februar iår døde efter længere tids sykelighet kirkesanger og lærer i Lakselv i Porsanger kirkesanger Salamon Nilsen. Han var født i Kvænangen 1859 av finske forældre og blev dimittert fra Tromsø seminar i 1883. Hans far Nils Salamonsen virket en tid som emissær for Norsk finnemission, men måtte av helbredshensyn slutte som reiseprædikant. S. Nilsen var en meget vel begavet mand og hadde særlig et fint sprogøre. Det er meget sjelden at en finn kan oversætte godt fra norsk til finsk. Han oversætter gjerne så ordret, at det ikke blir godt, naturlig finsk. oversætte fra norsk til finsk. Da professor Friis, biskop Skår og rektor Qvigstad i 1887 skulde revidere Kautokeino-lappen Lars Hættas utkast til en oversættelse av Det gamle testamente på finsk, tok man Nilsen til medarbeider. Og han deltok i revisionen av størstedelen av Det gamle testamente. Kistrand i det 18. norsk finn nådd frem til embedseksamen. Om forholdene hadde stillet sig så, at Nilsen hadde kunnet studere, er det ikke tvil om, at han med sine evner hadde blit til ære for sine finske brødre. helt finsk (lappisk) menighet, nemlig i mit anneks Polmak like ved Tanaelven der, hvor den på sin fart mot nord bøier av fra Finnlands grænser. En deilig sommertur i elvebåt nedover Tana fik biskopen efter endt visitas. Strålende fornøiet over den for ham nye interessante fart og oplivet av det utmerkede indtryk Polmak menighet hadde gjort på ham kom han (med mig som tolk) i ivrig passiar med vore skysskarer, de kjække brødre Ole og Erik Erki, der likesom hele menigheten var blit indtat i biskopen. Dennes klare og varme forkyndelse hadde grepet dem ikke mindre end hans høireiste personlighet hadde imponert dem. På elvebredden efter endt båtfart tok samtalen ny fart, mens vi ventet på skyss over Seidafjeldet til Varangerfjorden. Tar jeg feil, når jeg tror at den dag og den samtale la den faste, sterke spire i biskop Skårs kjærlighet til finnerne og til hans levende interesse for deres åndelige nød og igrunden gav støtet til det av ham den 28. februar 1888 utsendte oprop, som blev begyndelsen til Norsk finnemission. Opropet fandt indgang, og nu den 28. februar har missionen sit 30-års jubilæum. Dens arbeide og dens arbeidere påkalder derfor særlig idag og de nærmeste søndage over det hele land de norske menigheters interesse og bistand. Den har vokset økonomisk (indtægten 1889: 3650 kr. mot i 1917 ca. 70,000 kr.), men endmere i en utstrakt virksomhet. Denne omfatter nu ikke bare det at bringe Guds ord til de avsides, ensomme, veirhårde trakters finnegammer, telte og stuer (dertil 7 emissærer), men også det å ta sig av de gamle, vanføre, syke og hjælpeløse finner ved oprettelse av pleiehjem, gamlehjem og sykestuer, skaffe menighetssøstre, utdannet i sykepleie. Også fattige, forkomne og vanvyrdede finnebarn tar de sig av i barne- og skolehjem. Jeg forstår så godt, hvor påkrævet dette arbeide er. Hvor ofte kom jeg ikke til gamle syke på de avsidesliggende, ensomme pladse. Skilte fra omverdenen ved uveisomme vidder, uveirhårde sjøstykker uten telegraf, uten telefon med 6—12 mil fra læge lå de der uten pleie, uten råd for legeme som for sjel. Ofte hadde jeg på slike reiser med mig de almindeligste mediciner, men hvor bedrøvet måtte jeg ikke skilles fra dem uten å kunne mere end love åfå bud efter læge. Men før lægen makter.å nå frem, kunde alt være slut. Men hvor rørende taknemmelige de var for besøket, og hvor glade over at jeg dog på deres eget sprog kunde tale med dem om det som tynget deres samvittighet og om de evige ting. å få barna til å greie det samme på norsk. Det blev for mig som det blev for læreren i skolen: Religionstimerne blev norske sprogtimer. Godt forstod jeg da og levende mindedes jeg Erik Erkis bøn til biskopen: »Aa, la os få kristendomsundervisningen på vort eget sprog«. Og skjønt jeg loyalt prøvet å følge instruksen av 1880 om fornorskningsarbeidet, det blev hvert år i mine årsberetninger herom mit »præterea censeo«: Religion må Hnnerne ialfald i de utelukkende finske kredse få på sit eget sprog. Norsk finnemission, der har sat som en av sine opgaver å bringe Guds ord til finnerne på morsmålet, arbeider dog i loyal ånd og i den bedste forståelse med Finnmarks dyktige og energiske skoledirektør. Selvfølgelig har forbedrede kommunikationer (telegraf, telefon, veier og dampskibsanløp) i forbindelse med vernepliktens indførelse (samt mulig jordsalgsloven) nu lettet fornorskningsarbeidet; men det tør jeg nok si, at tr angen til Guds ords forkyndelse på morsmålet for finnerne på fjeld og ved fjord, den er der, og behovet for kjærlighetsarbeidet er ikke mindre. Norsk finnemission har i disse 30 år gjort store ting til å imøtekomme denne trang og avhjelpe dette behov. Men skal arbeidet vedlikeholdes, skal de så ofte skrikende tilstande, særlig på de avsidesliggende steder, helt avhjælpes, trænges flere pleiehjem, flere menighetsarbeidere og flere midler. Dette var som sagt skrevet i anledning Norsk finnemissions 30-års jubilæum, da der jo søktes reist flere penger til arbeidets drift.- Derfor tilføier prosten: »De?til skal nu de norske menigheter hjælpe til med sine gåver. Vil du være med, så gå til en av de kirker hvor finnemissionens sak nu lægges menighetene på hjertet, og yd der det lille eller store offer, eller send gaverne til kredskassererne (i Kristiania: kjøpmand Stolpestad, Teresegt. 39) eller til styret i Trondhjem. Også undertegnede næstformand i Kristiania kredsstyre mottar gjerne til besørgelse de kjærlige gåver. Norsk finnemissions 30-års jubilæum blev feiret over det hele land. Og betydelige bidrag kom ind til arbeidets fremme. Men gjerningen utvides og vokser år for år. Den trænger derfor mer og mer kristenfolkets støtte i bøn og gåver. Siden har flere nordmænd arbeidet som reiseprædikanter blandt finnerne. Guds ords forkyndelse blandt finnerne på deres eget morsmål har Norsk finnemission altid betraktet som sin viktigste gjerning næst efter bibelens oversættelse og utbredelse. Vi skal her nævne de mænd som har virket som Guds ords forkyndere i finnemissionens tjeneste. MIKKEL ESAIASSEN KOMAGNES. Mikkel Esaiassen Komagnes var født i Lyngen 30. mars 1822. I nogen og tredveårsalderen kom han efter en meget hard vækkelse og gjennem megen åndelig kamp til forvissningen om barneskap hos Gud. Hans trosliv op gjennem årene var ofte merket av sterke åndelige anfektelser. Men han kjæmpet sig frem til større og større frimodighet og til klart syn på og forståelse av den frie nåde i Kristus. Dette evangeliske syn utmerket ham gjennem hele hans liv senere. Når han fik høre en præken som ret forherliget nåden, og fremstillet hvad vi syndere dog eier i vor Herre og Frelser, så kunde han glæde sig herover som et barn. Da så man gamle Mikkels ansikt stråle, når man traf ham efter forsamlingen. Tidlig i sit kristenliv traf han sammen med læstadianerne. Men de og han kom aldrig i forståelse med hinanden. Han blev da heller ikke nogensinde annammet av dem som en broder. Den lutherske lære holdt han usvigelig fast på. Jeg vet ikke jeg har truffet nogen lægmand som f. eks. så fuldt og klart har trodd og præket gjenfødelsen i dåpen. Hvad Gud har skjænket os i dette nådemiddel, ophøiet han altid. Barnelærdommen og dens bøker var ham derfor også så kjær. De bøker som han forøvrig seiv især læste og gransket i, var bibelen og »Luthers sande kristendom«. brukte, og her var han godt kjendt. Nogen kundskap ellers hadde han jo ikke, likesom han heller ikke hadde synderlig tilovers for den »borgerlige« oplysning. Der var vel derfor dem som let kunde komme til å støtes over hans indsnevrede livssyn. Ikke længe efter at han var kommet til omvendelse, flyttet han fra Lyngen til Lerbotten i Talvik. Allerede i Lyngen var han begyndt å holde opbyggelsestaler, og han fortsatte med det i Talvik også. I denne menighet var der imidlertid da stort åndelig mørke, yderst få levende kristne. De nye omgivelser øvet efterhånden sin sløvende indflydelse på Mikkel Esaiassen; hans åndelige liv led stor skade, ja han blev endogså henfalden til drik. Det var en tung tid for de få kristne som var i menigheten. Men så blev der i slutningen av ottiårene en større vækkelse i menigheten, og mange sjele kom til liv i Gud. Omtrent samtidig med dette våknet også gamle Mikkel Esaiassen igjen til besindelse, han kom påny til omvendelse og nyt liv, og drikken blev naturligvis avlagt. Fra denne tid var det også, han kom i »Finnemissionens« tjeneste. Som dens prædikant reiste han om og virket i Talvik, Hammerfest, Maasø, Tana og Nesseby. Under sin virksomhet la han også megen vekt på å arbeide mot al vrang lære. Således fremforalt imot Vringsteds lærdomme en sammenblanding av læstadianisme, gjendøperi og adventisme. Derfor møtte han også adskillig hat og forfølgelse fra sådanne kanter. I en avsides fjord gik således en nat endel av den åndelig forvildede ungdom omkring den gamme, hvori ban opholdt sig, med dragne knive og utstøtte truende skrik og forbandelser mot ham. Han var en meget legemsterk mand; men de tildels meget harde reiser blev dog tilsidst for svære for den gamle mand. En gang han for alene i .sin båt under en emissærtur, kantret båten, og han blev kun med nød og neppe reddet av tililende folk. En anden gang han gik over fjeldet mellem to fjorde, blev han overfaldt av en rasende snestorm, gik vild på fjeldet og faldt utover en berghammer, så han forslog sig adskillig. Han sluttet da kort tid efter sin emissærvirksomhet og var ofte skranten av sig fra den tid. Da han en vår var reist på loddefiske til Medfjord på Sørøen, blev han syk av lungebetændelse der. Under sin sykdom bad han meget til Gud og samtalte ofte med sine kamerater om de ting som hører Guds rike til. Han trodde seiv at han nu skulde dø; men de som var hos ham s.yntes han var så sterk, at hans endelig ikke kunde være så nært. Så var det Kristi himmelfartsdag, alle var gåt ut av rorboden, han var alene inde. Og da de så kom ind igjen, fandt de ham liggende på knæ foran sengen med foldede hænder død. og en sterk vilje. Under andre forhold og med anden anledning til utdannelse og utvikling, vilde han maske ha drevet det til noget stort i denne verden. Nu blev han så ofte her blandt os kun overset og foraktet, men jeg håper forvisst, han trods al skrøpelighet for Kristi skyld var stor i Guds øine, hos hvem han av nåde har arvet ære og salighet til evig tid. nordmand fra Skjervøy prestegjeld, men i besiddelse av fornøden kyndighet i finsk, virket fra 1889 hvert år flere måneder i den nordlige del av Troms fylke og i de tilstøtende egne av Vestfinnmark, indtil han i 1904 måtte slutte på grund av tiltagende alder og tunghørthet. SOGNEPREST TANDBERG. kgl. tilladelse ordinert som hjælpeprest blandt finnerne. Tandberg var, da han begyndte sin virksomhet en ung mand, 24 år gammel, med god helse. at det også gir rik anledning til å nå de enkelte med Guds ord. Vi lar ham fortælle fra et besøk i Karasjok: i Gud. Jeg kan ikke granske hjerter og nyrer, og det er meget mulig, at gamle Ole Ravna, Grønlandsfareren, har ret i hvad han engang bemerket om min utsendelse til fjeldfinnerne: »Jeg tror ikke det hjælper meget å præke for disse folk; de er ugudelige alle tilhope«. Men dette er jo, sålangt fra å være en grund til ikke å forkynde Guds ord for dem, meget mere en særlig grund til å bringe netop dem Guds ord ved utsendte emissærer. Dertil kommer at fjeldfinnerne likevel som deres avsidesboende brødre ute i fjordkrokene yderst sj elden har anledning til å komme i kirke, både fordi avstandene er lange, og fordi de vanskelig for længere tid kan være borte fra sin hjord, medmindre de da er så heldige å bo i en større fjeldby på flere telter, hvor deres nærværelse ikke er så nødvendig. Det hjælper ikke hvor meget man end taler om at fjeldfinnerne ofte i løpet av vinteren indfinder sig på kirkestedet, ja tildels bor der i længere tid ad gangen, og således aldeles ikke utelukket fra å høre Guds ord. Dette gjælder ikke alle, bare et litet fåtal iblandt dem og i regelen kun mændene. Kvinderne må sitte hjemme i byen uten å kunne slippe fra de små, ofte 12—14 mil fra kirkestedet. Jeg bortser fra de finner som er halvt fastboende og halvt fjeldfinner, og likeledes fra de kvinder som foretrækker å følge sine skolepliktige barn til kirkestedet og der seiv stelle for dem fremfor å overlevere dem i fremmedes hænder. Alle disse er og blir bare en liten brøkdel i sammenligning med den store masse, som bare en eller to ganger om året kommer til kirke, hvis de da i det hele tat ser kirken i løpet av året. jeg har ialfald på mine reiser truffet flere fjeldfinnkvinder, som ikke på år og dag har set sin egen kirke. Det er sandt, at det på grund av de store avstande og den dyre renskyss er forbundet med adskillige omkostninger å underholde en sådan emissærvirksomhet blandt fjeldfinnerne, og det kunde synes som om man bare kunde nå yderst få i forhold til de medgåtte utgifter. Dette omkostningsspørsmål bør dog træ i skyggen for det store faktum, at fjeldfinnerne i særlig grad trænger å høre Guds ord og bli delaktig i dets fornyende kraft. Det er forresten heller ikke tilfældet at man bare. kan nå så yderst få. Vistnok er der fjeldbyer på bare et telt, i regelen da med to familier; men i almindelighet tæller byerne 2—3, ja ofte 4 telter, der som oftest er propfulde av beboere, ofte 2 familier i hvert telt. Forholdet blir således i denne hesneende nærmest det samme som nede ved kysten, hvor også ofte hver enkelt må opsøkes og forsamlingerne undertiden er såre fåtallige. Jeg vil med disse ord ha lagt fjeldfinnerne og i det hele tat fjeldkaldene i Karasjok og Kautokeino på finnemissionens hjerte og be den ikke la hensynet til omkostningerne overveie hensynet til hvad der kan tjene til moralsk opreisning og evig vel for disse i mange henseender så sympatiske fjeldets sønner og døtre. godt og ondt er; de lever et frit ukontrollert liv uten nogetsomhelst band og tvang; det vilde derfor være heldig, om de inden i sig seiv kunde ha den motstandskraft mot det onde, som alene Guds ords velsignede sæd og den dermed følgende gjenfødende og helliggjørende Guds kraft kan virke. Det bør også betænkes, at der både i Karasjok og specielt i Kautokeino bor adskillige fastboende fjernt fra kirkestedet, ofte mange mil borte, folk, som også sjelden kan komme til kirke og derfor kunde trænge å få sig Guds ord præket i sine egne huse. Sogneprestene vilde vistnok med glæde besøke disse sine fjerne menighetslemmer, hvis det ikke var forbundet med så altfor store personlige økonomiske ofre. Kunde ikke finnemissionen her træ støttende til? Dette forslag om bidrag til sognepresten gjælder dog bare reiser blandt de fastboende. Med hensyn til reiser blandt fjeldfinnerne er det en anden sak. Det er et i høi grad strabadsiøst og anstrengende liv, der stiller store krav til helbred og kræfter. Noget sådant kan man derfor med billighet ikke forlange av de respektive sogneprester. Dette bør besørges av hærdede, nøisomme emissærer, helst av sådanne, hvis stilling, dannelsestrin og livsvilkår forresten ikke er altfor forskjellig fra finnernes egen. Vi kan ikke godt nævne Norsk finnemission uten med det samme å tænke på Nilsen. Så fast er han knyttet til denne gjerning. Det er nu over 23 år siden han trådte ind i finnemissionens tjeneste. Og han omfatter den med hele sit hjertes varme kjærlighet. Han er kjendt på fjeld og i fjord over hele Finnmark, er fortrolig med finnernes seder, skikke og livsvilkår. Han taler deres sprog og kan således frembære evangeliet om Guds nåde i Kristus for dem i deres eget morsmål. »Det er fest i telt og gamme, når Nilsen kommer,« hørte jeg sogneprest Høyem engang si. Nilsen har set Finnmark både i vinterdrakt og i sommerskrud. Og han har meget å fortælle fra livet deroppe. Vi lar ham her seiv fortælle fra begyndertiden i missionens tjeneste: Min første tur i Finnmark. Vinteren 1897 til 98 opholdt jeg mig hos sogneprest G. Tandberg i Lebesby for av ham å lære det lappiske sprog. En dag skulde presten og en doktor N. over til Ifjord for å besøke en syk, og jeg fik da være med. Vi skulde gå på ski. Mit vinterutstyr var yderst mangelfuldt, ti jeg var nylig kommet sydfra, og ukjendt som jeg var med forholdene i Finnmark, vilde jeg ikke anskaffe reiseutrustning før jeg hadde rådført mig med min lærer som i omtrent 4 år hadde virket i N. F.s tjeneste og således godt kjendte til hvad man trængte der nord. Det nødvendige utstyr var bestilt da vi foretok denne tur, men bare skiene var kommet. Jeg hadde derfor ikke andet å ta på end en tynd sommerdres, og som bakstropper på skine benyttet jeg et par hjemmevævde strømpebånd. Det var jo noget vovelig å ta ut på ski med et sådant utstyr; men veiret var mildt og føret godt, og det var bare ca. 3 timers marsch over fjeldet. Turen bortover gik utmerket. Vi kom tidlig frem og fik. tid til å se os litt omkring i den lille fjord, efterat vi hadde besøkt den syke. Der var ikke mange naboer i Ifjorden, og de som var, bodde fattigslig og trangt. Alle var finner. De fleste bodde i gammer, og enkelte av disse hadde bare et eneste rum, hvor kreatur og folk bodde sammen. Folkene var hyggelige å komme til, og de så ut til å være tilfredse i sin usle tilværelse; de hadde jo aldrig forsøkt noget bedre. Forholdene i denne fjord er nu adskillig forbedret. Den sidste fællesgamme benyttes nu ikke mere som sådan, ti enken som bodde i den er bortsat til en familie. Vi gik ikke tilbake til kirkestedet samme dag, men blev natten over i et litet lærerværelse som var i Ifjord skolehus. Ut på natten begyndte det å blåse, og da vi stod op om morgenen, var det voldsom storm. Det hvite snedække som vore ski hadde glidd så utmerket på dagen i forveien, var nu hvirvlet op i luften og forvandlet til et melfint fokk. mot Lebesby. Vi hadde to veier å vælge mellem, enten kunde vi gå utover langs Irjorden til et sted hvor telegraflinjen går over til Sjånes ekspeditionsstedet på sydvestre side av Lebesbybugten, eller vi kunde ta benveien over nesset den vei vi kom. Den første vei bød på den fordel at vi kom til å passere flere bopladse, så vi kunde ta ind og varme os, om det blev nødvendig; men denne vei var adskillig længer end den anden, og denne sidste blev derfor valgt. Vi måtte bære skiene under den første del av den bratte opstigning; men da vi kom et stykke op, tok presten og doktoren skiene på, ti de håpet å få hjælp av stormen op den sidste, mindre bratte bakke, før vi nådde op på fjeldet. hadde, bar skiene helt op; men den hjælp som de to hadde ventet av stormen, uteblev, idet vinden kastet til en anden kant der i dalen, og det gik derior sent for dem å komme op. Imens sat jeg oppe i skaret og ventet og blev gjennemblåst av den bitende vind; men jeg måtte sitte der for ikke å komme bort fra de andre i det tætte fokk. Endelig kom de, og jeg fik i en fart skiene på; men jeg frøs da så jeg hakket tænder. På fjeldet hadde vi ren undavind, og vi fik ikke bevæge benene stort vi føk avsted og hadde nok med å holde balansen og styre unda for stubb, sten og krat, idet vi for hen over myrer og sletfjeld. Jeg fik ikke varmen i mig under denne fart og var visst derfor blit nokså blek. Da vi stoppet et sted hvor vinden ikke var så sterk, la nok presten merke til dette, ti han bad mig ta rypesækken av. hans hensikt og forsøkte å protestere; men det nyttet ikke, han tok pesken av sig, og jeg måtte ta den på, og i dette deilige plagg fik jeg snart varmen. Vi kom godt og vel frem til prestegården; men det hadde været en hard tur. To av os hadde forfrosset nakken og alle tre det nederste av ørene. Det var nok presten Tandbergs mening at dette skulde være en generalprøve for mig; ti han sa, da turen var endt, at nu kunde jeg se hvordan det var å virke i Finnmark. Jeg svarte da at uveiret ikke avskrækket mig, når jeg bare blev klædt og utrustet efter forholdene. Siden den tid har jeg været ute i mangt et uveir både på land og sjø, og jeg har fåt erfaring for at forsiktighet, omtanke og passende utrustning har overmåte stor betydning; men det har jeg også mer end en gang fåt merke, at forsiktighet og den bedste utrustning intet hjælper, hvis ikke den almæktige Gud holder sin beskyttende hand over en. Man reiser ikke længe, før man ser at der lurer farer så å si ved hvert skridt man tar, og at et überegnelig uheld let kan forårsake tap av liv eller helbred. Man blir liten når man ser elementenes vældige makt; men så blir også Gud så stor for en, og man fyldes med tak og lov, når man tænker på, at denne Gud er kjærlighet, og han har lovet at ikke et hår skal falde av vort hode, når vi er hans barn, uten at han vil. Men Nilsen lærte nok å klæ sig slik som veiret og forholdene krævet det. Det ser vi her. Siden den tid har han utståt «mangen dravat både på land og sjø«. Han har også besøkt omtrent hver krok i Finnmark og har venner blandt finnerne hvor han kommer. Også sydpå er Nilsen godt kjendt. Med kortere eller længere mellemrum har han i disse over 20 år gjort reiser sydpå for å besøke finnemissionens venner. Den længste tid har han virket som reisende forkynder i Finnmark. Efterat hovedstyret blev besluttet flyttet fra Tromsø til Trondhjem, blev han ansat som selskapets reisesekretær. Sogneprest Horneman var den tid sekretær. Men ved hans flytning til Loppa, blev Nilsen Norsk finnemissions sekretær. Da han blev omvendt til Gud virket han av og til sammen med Mikkel Esaiassen, Norsk finnemissions første arbeider, som stod i finnemissionens tjeneste fra 1888 til 1892; da faldt han utfor et stup på en av sine reiser og forslog sig så stygt, at han ikke blev arbeidsfør mere, og av denne grund måtte han slutte. Det varte længe før Norsk finnemission fik ansat Johs. Aslaksen som fast arbeider. Det skedde først i 1906; men siden den tid har han hvert år virket i flere måneder. merfest landsogn og Kvalsund; men han har også enkelte år virket blandt fjeldfinnerne og i Porsangerfjorden og Laksefjord. Blandt befolkningen i det indre av sidstnævnte fjord var det han virket sidste høst. Spanskesyken raste svært derinde da, og han blev seiv angrepen av denne sykdom og måtte avbryte sin virksomhet for å reise hjem. Ombord på dampskibet skrev han til mig, og dette er nok hans sidste brev. Man får av det et litet indtryk av hvordan han var, og derfor skal jeg her gjengi indholdet: Kjære medarbeider i vingården! Jeg skal i korthet gi Dem nogen vink om mit virke her i Laksefjord. Her er sjele som lever i samfund med Gud, som ikke er hildet i hovmodighets ånd den som splitter og sønderriver i partier, som vælger prædikanter efter sit eget sind og som mener at kun hos dem er Kristus. hvor den store strid viste sig å ha sæte. Fra og omkring fjorden helt til Veines rådet saktmodighets og ydmyghets ånd blandt folket. Jeg måtte slutte virksomheten, som ieg hadde tænkt å utstrække til Bækkarfjord, Torskefjordene, Mårøfjord osv. Jeg blev angrepet av den spanske syke og ligger nu på dampskibet og kludrer disse linjer, jeg tænker Gud vil unde mig å komme hjem til mine. Her har været mange dødsfald omkring Kistrand og Laksefjord i den tid jeg har været her. Johs. Aslaksen.* Fire dage efterat han hadde skrevet dette flyttet han hjem til Gud. Hans hustru, som meddelte mig dødsfaldet, fortæller at han den 18. oktober kom til Hammerfest med dampskibet meget syk. Doktoren beordret ham indlagt på sykehuset der, og et par dage senere gik sykdommen over til lungebetændelse, som blev dødsårsaken. Hans hustru lå samtidig på samme sykehus, idet hun netop hadde underkastet sig en stor operation. Gud velsigne hende, hendes søn og tre døtre, og Gud være takket for hvad han gav linnerne og Norsk finnemission i Johannes Aslaksen! Velsignet være Johannes Aslaksens minde! Foruten de før nævnte utsendinger har følgende arbeidere virket en kortere tid av året: Hans Johannessen Balsnes av Tromsøysund virket i 1896—1898 en tid på Fugløy i Karlsøy prestegjeld. Ole Mathisen Grøtnes av Kvalsund sogn virket i 1905 og 1906 på flere steder i Vestfinnmark, men måtte slutte av helbredshensyn. Mons Monsen Næverfjord av Kvalsund sogn virket i 1907—1910 i Hammerfest landsogn ag Talvik. Johan Eriksen Soffa. Han var fra Lassuolo i Tana og kom i Norsk finnemissions tjeneste i 1906 og forblev i denne stilling til sin død i 1913. Han virket nogen uker hvert år. Sidstnævnte år hadde han virket i Tana og Vestertana. Og så var det tanken at han skulde reise til Polmak og Varanger. Han tok sine ski og gjorde en tur til poståpneriet Stappagjedde, og han var da aldeles frisk. Men på hjemveien blev han overfaldt av snestorm og blev den følgende dag fundet i nærheten av sit hjem. Han lå med hænderne foldet over brystet, og skine var opreist ved siden av ham. hadde han det uheld å miste sin elvebåt. Storflommen tok den. Han kjøpte en isteden; men den mistet han også. Et par gutter som fraktet mose tapte den i et straumdrag. Det var et hardt slag for den fattige mand. Skoledirektør Thomassen skrev et oprop i »Norsk finnemissions blad« og bad finnemissionens venner hjælpe ham, så han fik sig en ny båt. Og bønnen var ikke forgjeves. Der kom ind så rikelig, at »Turi Nilas« o: sig en ny, præktig båt istedenfor den tapte, og der bl ev adskillig penger tilovers, som skoledirektøren har tat vare på til senere benyttelse. På denne side ser man billede av Nils Turi utenfor huset hos handelsmanden. På næste side ser man hans nye båt. På side 39 i denne bok ser man hans gamle båt med postbåten i forgrunden. Nils Turi, skoledirektøren o. fl. er ifærd med å trække den forbi Nieddagorzze o: Pikefossen. Norsk finnemissions nuværende mandlige arbeidere: Ole Olsen, Bagjegiedde, født i Tana. kursus på bibelskolen i Trondhjem. Han virker nu sammen med Græsdal i Finnmark. Som man ser er det en stor flok mænd som i Norsk finnemissions tjeneste har gåt ut med ordets sæd blandt Finnmarks lapper. Det er et hardt åkerland deroppe. Mange av utsendingene har tat harde tørn, har mattet »så med gråt«. Men Guds ord vender ikke tomt tilbake. Det bærer sin frukt. Og de tro arbeidere skal engang få »høste med frydesang«. De, som sår med gråt, skal høste med fryderop. De går og gr åt er, bærende den sæd, de ut strør. De kommer hjem med fryderop, bærende sine kornband. Salm. 126, 5—6. I 1906 optok Trondhjems indremissionskreds et arbeide blandt Trøndelags og Søndre Helgelands finner eller lapper. Kredsens utsending til dette arbeide var den unge nordlænding Paul Pedersen. Han var født i Borge i Lofoten 14. august 1879. Allerede fra barndommen hadde han følt sig dragen til lapperne og hadde kjendt lyst til å gjøre noget godt for dem. Han blev konfirmert av nuv. sogneprest til Vor Frue kirke i Trondhjem, Swensen, som la ham barnelærdommens sandheter varmt på hjerte. Som ungdom tok han et kursus ved Fredly ungdomsskole, hvor hans kundskapsforråd blev utvidet og hans trosliv befæstet. Og nu var han færdig og villig til å opta arbeidet blandt lapperne, og i ham fik disse en trofast og selvopofrende ven og forkynder. Vi har aldrig kjendt en mand, som mere selvforglemmende har ofret sig for andre end Paul Pedersen, Hans tid, kraft og penger av de sidste hadde han jo ikke mange stillet han villig i lappemissionens tjeneste. Og mange, særlig blandt de fattige lapper har ham i kjært og dyrebart minde. Han reiste i sin virketid i alt slags veir og føre fra fjeld til fjeld og besøkte telt og »gammer« overalt. Egen bekvemmelighet og hvad der i det hele kunde smake kjød og blod så han bort fra. For ham gjaldt det bare å kunne yde mest mulig til de ham så kjære lapper. I sin indberetning til hovedstyret for virksomheten i 1912 skriver han: »Dette er den 7de sommer jeg har reist og virket blandt lapperne. Istedenfor å bli træt av de lange veier og det enkle stel hos dem, er det mig en glæde å få komme til dem år efter år.« Han så i sandhet »idealet bak sit virke«. I 1911 overtok Norsk finnemission virksomheten også for Trøndelags og Helgelands lapper. Og Pedersen gik da over i finnemissionens tjeneste. Han fortsatte arbeidet som før, men fik nu en større virkekreds. Han besøkte finnemissionens forskjellige hjem i Finnmark og virket i Senjen og Tysfjord. Men også nu var Trøndelag og Søndre Helgeland hans fornemste virkefelter. I begyndelsen er 1916 måtte han indstille sit arbeide. Det voldte ham en svær kamp. Men da det blev klart for ham, at hans sykdom var til døden, overgav han sig stille og lydig i Guds vilje. Han hadde stor interesse for Haviken og arbeidet der og tænkte kjærlige tanker både for barna og forældrene. Også på sykeleiet var hans tanker stadig hos lapperne. Han glædet sig usigelig over de mange breve han fik fra dem fra voksne og fra barn. Han skrev til fattige enker og barn og sendte dem penger. Og han henvendte sig gjennem »Norsk finnemissions blad« til hovedstyret og bad for lapperne, at der måtte sørges godt for dem. Der måtte bli anledning for de gamle og skrøpelige å gå til alters ved stevnene ved Majavand, nu når sogneprest Horneman var i finnemissionens tjeneste og kunde delta i stevnene. »I må nu ikke begå den synd« : skriver han, »at Horneman skal være så optat med kredsmøter og fællesmøter, at han ikke kan få komme til høifjeldsstevnet.« Og så måtte ikke de avsidesliggende strøk forsømmes. »Gjør utkanterne til centrum«, skrev han. interesserte han sig meget for, skrev til dem og fik breve tilbake fra dem. Men den snikende sykdom, som hadde lagt ham på dødsleiet, gik sin gang. Kræfterne svandt litt efter litt, og døden nærmet sig kjendelig. Fra sit dødsleie skrev han følgende avskedsord til finnerne: Det er minder fra forrige tider som dukker op for mig. Husker de mange ganger jeg er kommet dødstræt og suiten til leiren og der fåt den hjerteligste mottagelse. Det var Herren som gav eder i sinde å handle så, for ellers måtte jeg, hans ringe redskap, synke i knæ. Det har jo ikke hændt mig på de 10 år jeg har vandret blandt eder at nogen har sagt nei, når jeg har bedt om nattely. Så mindes jeg de kjære stunder om ordet. tiden, da alt var stilnet av, så nær som stokilden, den måtte være i fuld virksomhet for å oplyse rummet. Både disse møter og de som blev holdt i 4-tiden om morgenen og de andre med kan vel ikke være helt uten velsignelse. Kan ikke andet end ta med de stunder jeg fik være sammen med Peder J. Vesterfjeld. Broderen er ydmyg, og derfor gir Gud ham stor nåde, både når han vidner i forsamlingen og under sin vandel blandt sit folk. Så kommer jeg for å si eder alle et hjertelig farvel! Måtte vi så "alle møtes på den nye jord. eneste som kan redde min egen sjel. Hold det altid klart for eders tanke, at dere aldrig kan være lykkelig eller bli det, om I vender Gud ryggen. Paul Pedersen. Den 29. september 1917 fik han hjemlov. Han døde på Orkdals sykehjem og blev begravet på Orkanger kirkegård. Finnerne har reist en vakker mindesten på hans grav. Mindestenen blev avslørt 12. september 1920. Sekretær Forfang holdt mindetalen og dvælet særlig ved hans store kjærlighet til finnerne og det offersind han under alt utviste. Den enkle høitidelighet overvares av mange mennesker. Hans venner av lapper reiste ham dette minde i savn og dyp taknemmelighet. Pedersen syntes særlig å være glad i høifjeldsstevnerne ved Thomasvand. Og han søkte å få dem ordnet som faste, stadig tilbakevendende vår- og høststevner. Men å ha hus å samles i var den store vanskelighet. Husene på gården var jo altfor små. Ved seiv å yde og ved venners hjælp fik han da samlet penger til et missionstelt. Og det betegnet jo et stort fremskridt. Men et telt, seiv om det er stort nok det var imidlertid ikke dette kan være så som så som forsamlingslokale i regn og blåst. Og det kan blåse oppe ved Thomasvand. Hans mål var å få huset færdig, så det kunde bli indvidd ved et påtænkt lappestevne i juli. Stevnet var bestemt til lørdag, søndag og måndag 17. til 19. juli 1915. Lørdag 17. juli begyndte stevnets deltagere, lapper og bumænd å samles. Det regnet adskillig, så alle hadde et levende indtryk av, hvor godt det var at man nu hadde et hus å samles i. Søndag morgen kl. haug morgenandakt, og kl. 11 samledes man til det egentlige indvielsesmøte. Den rummelige forsamlingssal var da aldeles fuld. Der var kommen folk fra Namsskogene, Bindalen, Øvre Vefsen, Rørviken og Lierne. Sekretær Forfang talte over dagens evangelium, hvorefter han gav en utsikt over missionshusets tilblivelse og erklærte det indvidd i den treenige Guds navn til forsamlingslokale for Norsk finnemissions høifjeldsstevner, til bøn og Guds ords forkyndelse. Han uttalte ønske om, at det for en lang fremtid måtte bli til velsignelse for skarerne, som skulde samles her år efter år. Indvielsesdagen blev for emissær Pedersen en stor dag. Han hadde strævet svært for å nå så langt. Men ikke længe efter blev han syk og hans arbeide blandt lapperne var endt. Peder Vesterfjeld fra Bindalen var en god ven av Paul Pedersen. Pedersen besøkte ofte Vesterfjeld. fik ham med sig på små turer og såtte megen pris på ham. Ved lappestevnene møtte Peder Vesterfjeld gjerne op, og der ydet han god hjælp. Han har nemlig en sjelden nådegåve til å tale Guds ord. Varmt, enkelt og hjertelig taler han. Første gang jeg hadde -'anledning til å høre ham var under et lappestevne i Rørvik i Ytre Namdalen. Han talte fra prækestolen i Rørvik kirke. Jeg blev grepet av hans ukunstlede, likefremme og hjertevarme tale. Efterat Norsk finnemission overtok Majavandets forsamlingshus, har han enkelte ganger været ved stevnene der. Han har også foretat reiser i finnemissionens tjeneste. i sin renbedrift og har vanskelig for å komme fra. kunnet reise ret meget. Vi har hittil utelukkende talt om, hvad der av Norsk finnemission er gjort for det direkte opbyggelsesarbeide blandt vore finner eller lapper: bibelens og andre kristelige bøkers oversættelse og utbredelse, reiseprædikanterne og høifjeldsstevnerne. Alle vore læsere kjender jo Rotsundelv barnehjem av navn. Men ikke alle kjender dets historie dets oprettelse, vekst og utvikling. Men det burde alle finnemissionsvenner. Dette kjendskap vil nemlig øke vor kjærlighet og mane os mere til arbeide. en kone fra en gard, som lå på eidet mellem Værrafjorden og Aafjorden. Ved aftensbordet under samtalen sa hun til mig: »I emissærer reiser vel for å virke til at sjele skal bli frelst?« Ef ter nogen betænkning svarte jeg: »Det skulde vel være så.« «Ja, ja«, sa hun; land som ingen har nogen omsorg for, nemlig finnerne. Vi har også finner på begge sider av os på fjeldet. Og dersom en Guds ords forkynder reiser her og har opbyggelse hos os, sender jeg, dersom tiden tillater det, bud til dem. De skjøtter ofte ikke om at veien er lang; de kommer. Men jeg har endnu aldrig set at en emissær har talt til dem eller reist til dem. Disse mennesker har også en sjel som det gjælder å få frelst. Men saken er, at nordmændene forakter finnerne og finnerne nordmændene. Konens tale var hjertelig og gripende Sogge kunde ikke glemme den. Sogge traf senere på sine reiser i Trondhjems stift finner og virket i 3 år litt blandt Rørosfinnerne. Så var det i 1884 at en lærerinde i Trondhjem gav ham penger til å reise nordover for å virke blandt finnerne i Ofoten. På denne reise kom han til Tromsø og blev av stiftsprost Hall og prost Megrund opfordret til å virke som bibelbud i Skjærvøy og Kvænangen. geise var vel skikket til barnehjem. Han fandt støtte for sin plan hos Lutherstiftelsens lokalbestyrelse i Tromsø, hvis formand, stiftsprost Hall, med sin vante energi virket for å få planen virkeliggjort, og fandt økonomisk støtte i vide kredse; således gav dronning Sofie 1000 kr. og sammen med kong Oscar et årlig bidrag av 50 kr. I 1885 kjøpte lokalbestyrelsen gården Baddern med Sækkemo for 5000 kr., og den 24. mai 1886 begyndte hjemmet sin virksomhet med bibelbud Sogge som forstander og hans datter Marit som forstanderinde. Det første år blev der opta 4 barn, og snart vokste tallet, så man ved utgangen av 1887 hadde 14 barn på hjemmet, og i 1892 28. Det blev da nødvendig å foreta byggearbeider som ialt kostet ca. 4300 kroner. I 1887 utvidedes jordeiendommen ved indkjøp av et tilstøtende jordstykke for ca. 800 kroner. ved dyrskuet i Baddern kong Oscar ll's medalje i sølv til belønning for norsk landbruk. Undervisningen besørgedes i de første år av Sogge og hans datter Marie. I 1898 solgte man Baddern med påstående huse til Kåfjord kobberverk i Alten for 8000 kr. Husene, særlig våningshuset, var gamle og skrøpelige og trængte en større og kostbar reparation. Jordveien var, særlig for hovedbrukets vedkommende, mindre god, da jordsmonnet for ert stor del består av grus med et tyndt lag jord over. Da der så frembød sig leilighet til for en meget rimelig pris å kjøpe en bedre og større eiendom, som ikke vilde koste mere end salgssummen for Baddern og en hovedreparation av husene der. fandt man å burde nytte leiligheten. Skjervøy prestegjeld av skyld mark 73 øre for 11500 kr. Gården ligger ved Rotsundet 2 timers dampskibsreise fra Skjervøy kirkested og ganske nær dampskibsanløpsstedet Rotsundelv; den har en smuk og lun beliggenhet, er letdreven og føder 2 heste og 22 storfæ foruten 2 svin. Gården har rikelig vedskog og torvmyr. Flytningen fra Baddern fandt sted i dagene omkring 1. juli 1899. Samtidig foregik den forandring, at det gamle personale fra Baddern sluttet ved hjemmet, og bestyrelsen blev overtat av 2 diakonisser. Gårdsdriften overtokes av en gårdsbestyrer som fik en dreng under sig. Like fra hjemmets oprettelse var barna blit undervist på hjemmet av en lærerinde. Da der i Rotsundelv var en tredelt folkeskole med 12 ukers skole årlig for hver avdeling, lot man efter flytningen til Rotsundelv de barn som hadde nådd den skolepliktige alder, søke folkeskolen, mens de mindre barn forberedtes i hjemmet av en av diakonissene, som også underviste samtlige barn i håndgjerning. I mars 1900 gjorde en nordveststorm stor skade på hjemmets bygninger; nøstet og en tilbygning til fjøset blåste ned, og 3 båter blev knust. Å utbedre skaden kostet nær 800 kr. Bestyrelsen hadde i mange år tænkt på å utvide hjemmets virksomhet ved å oprette et hjem for lappiske gutter; men først i 1904 fandt man å kunne ta det første skridt, idet man optok en 8 år gammel gut fra Karasjok. Man besluttet da å bygge et nyt hus til pikehjem og bruke den gamle hovedbygning til guttehjem. Det nye hus blev færdig og tat i bruk i 1908. Det er rummelig, 20 m. langt og 10 m. bredt og består av 2 etager foruten kvistværelser. Ved opførelsen av denne bygning blev et længe og sterkt følt savn avhjulpet. De rummeligere lokale forhold byr store fordele i sanitær henseende og letter i høi grad arbeidet for dem som har med det daglige stel å gjøre. Man kunde nu også opta flere gutter end før og lettere opta barna mens de er små. Utvidelsen av gårdsdriften gjorde at det gamle fjøs blev for litet. Barnehjemmet har hat følgende kasserere: Kjøpmand Paul C. Hansen og Aleksander Andreassen. bære sin frukt. Blandt de mange sydfra som har støttet hjemmet i dets arbeide må særlig fru Elisabeth Berner, Stavanger, mindes. Med en aldrig sviktende kjærlighet har hun ved ord og gjerning arbeidet for finnebarna. Hun har besøkt barnehjemmet, har talt og skrevet om det, seiv ydet meget og har samlet bidrag til det. Hun har omfattet finnebarna med moderlig omsorg. Hun vil altid erindres i barnehjemmets historie. Ved barnehjemmet var der ved nytår 1920 21 piker og 11 gutter, tilsammen 32 barn. gående små og rummet utilstrækkelig for de mange mennesker som hører til i hus og gamme. de gamle eller syke får mangen gang ligge på et hardt leie på det trækfulde gulv. uhensiktsmæssig, og sengkiærne oftest av skind, som vanskelig kan vaskes. De ligger derfor ondt, og det har let for å bli utøi og ond lukt i sengen og huset. Der er ofte bare et eneste rum, og de syke og friske opholder sig sammen der kokes, prates, spyttes, traves ut og ind og smeldes med doren og er i det hele et meget urolig sted som allermindst passer til sykeværelse. Maten som finnerne bruker er bra nok for friske; men den er grov, og når matlysten på grund av sykdom eller alderdom blir liten eller fordøielsen er i uorden, passer den ikke, og å få fat i anden mat er ikke snart gjort, da det er langt til nærmeste handelssted. Desuten forstår folk sig sjelden så meget på de sykes tilstand, at det falder dem ind at den syke kanske kunde spise litt, hvis maten var mere letfordøielig. Dette at man ikke forstår er forresten oftest ved siden av fattigdommen den egentlige grund til at de syke og gamle får så dårlig stel og pleie; det er meget sjelden hårdhet og übarmhjertighet som gjør det, men ukyndighet, og når vi ser hvor meget av den slags der kan være blandt vort eget folk, kan vi da vente at folket på disse avsidesliggende steder med den ringe anledning til å se og lære som disse har, skal vite mere? Efter hende var frk. Det er godt å ha et sådant hjem, som kan ta imot de gamle, utslitte, syke og fattige lapper, mænd og kvinder. De er jo ofte så rent uheldig stillet, når alderdommen og de »onde dage kommer«. De er kanske tilovers endog hos sine egne, bare en plage for dem, og de er rent hjælpeløse. Hvor godt da å få plads på Pleiehjemmet! Der får de god og nærende kost, god seng og godt stel i det hele får pleie både på sjel og legeme. vaner til livet i et sådant hjem i begyndelsen føles hardt av mange. Finnerne elsker jo friheten. Og mange har nok grædt sine salte tårer og ønsket sig tilbake til fjeldene og til friheten. Prøvsomt kan det også være for personalet på hjemmet, når de nyankomne skal gjennemgå den renselsesproces. som i regelen må til, før de kan optas i familien. Men når alt er over og de begynder å føle og merke hjemmets velsignelser, kan de bli så inderlig glade og taknemmelige. Betegnende er hvad bestyrerinden, frk. Marie Larsen i 1914 skrev til finnemissionens venner: »Når I nu, hver især, lægger eders skjærv til for å gjøre livsaftenen lys og blid for de gamle, hjemløse finner, så venter I selvfølgelig, at der indenfor pleiehjemmets vægger altid lyder tak og pris både til Gud og mennesker. Men I må ikke forskrækkes, om I en dag skulde komme på besøk til os å finde tepper, puter, kofter m. m. hulter til bulter på gulvet og en del gamle mænd og kvinder skjændende og bandende både hjemmet og de mennesker som har ført dem dertil. I vil kanske høre årsaken til dette oprør. Jo, vi må hver 14de dag gjøre et større verk på husets beboere, skifte klær og banke madrassene i sengene. Kan hænde at vi også må klippe håret og kjemme bort endel uvelkomne snyltegj ester. Ja til og med bære ut den gamle pæsken, som er drat ind av uthuset, hvor den blev ophængt, da gamle far ankom til pleiehjemmet. kan nemlig ikke ha den gamle, dårlige skindfellen og de halvråtne bellinger oppe i sengen. Og så kommer det dårlige humør over størsteparten. Skulde nogen av dere komme på en sådan uheldig dag og se til os, var det godt. om I bragte med en del rultobak og en pose appelsiner. Det er det bedste middel mot dårlig humør her hos os. I vil snart se alle ansikter like glade og tilfredse igjen og høre velsignelse fra de samme læber, som et par timer forut hadde forbandet hele finnemissionen.« Og så gjør bestyrerinden opmerksom på, hvor viktig forbønnen er i dette vanskelige arbeide. Vi forstår nok at her trænges både tålmod og visdom hos dem, som skal bære dagenes byrde på et sådant pleiehjem. Ved nytår var der 16 gamle på hjemmet. I det hele har 80 gamle foruten de midlertidig forpleiede været optat på hjemmet. Gud signe fremdeles pleiehjemmet, dem som pleier og dem som pleies! Våren 1921 håper vi å kunne ta et tredje hjem i bruk. Dette ligger i Bugøfjord i Sørvaranger. Husene sættes for tiden istand. De tilhører hr. Et fjerde hjem efter samme plan som Lebesby gamle- og sykehjem aktes reist i Kautokeino. Dette hjem kan ikke bli færdig før om to år, da alt som brukes til bygningen må kjøres med hest og ren på vinterføre ca 16 mil. Der er nemlig ingen tømmerskog i Kautokeino; den nærmeste findes i Altendalføret, og dertil er det 14—16 mil. Vi har fåt utvist og hugget det nødvendige tømmer i statens skog længst oppe i Altadalen, og tømmeret er skaret på statens sag ved Gargia fjeldstue, hvor bygningen nu tømres op. hygieniske krav. Sålænge disse folk er friske og kan gå oppe, føler de ikke savn efter noget bedre. Anderledes blir det i sykdomstilfælde. Blir de alvorlig syke eller sengeliggende, lider de utrolig meget. De er utsat for et vanstel en på forhand vilde betegne som usandsynlig (f. eks. ligge i årevis uten rent skifte, og det seiv om avføring og urin går i sengen). Er det en flytfin, trækkes han med en tid.' Når dette blir for besværlig, sættes han igjen i en eller anden fastboendes allerede overbefolkede stue, og får der for mindst mulig betaling gulvplads i en krok. Stellet er her om mulig end værre, fordi som oftest ingen bryr sig om ham. Omtrent 2 / 3 av hvad dette hjem vil koste er indsamlet, når kr. 25000,00 som er bevilget av Nationalforeningen, medregnes. Der mangler da 'ca kr. 30000,00, som vi håper indkommer mens byggearbeidet pågår. Som man ser er der her av Norsk finnemission optat et stort arbeide for gamle og syke. Det kræver støtte fra det hele land. Måtte det bli kraftigere og kraftigere! med sogneprest Jensen i spidsen har oprettet og driver dette hjem. Nationalforeningen har ydet et større bidrag. Og Norsk finnemission har ydet et rentefrit lån på 5000 kr. Norsk finnemission har forbeholdt sig å få ansætte eller godkjende ansættelsen av hjemmets bestyrerinde. Man har villet såvidt mulig sikre sig, at hjemmet blir ledet i kristelig ånd. Hjemmet begyndte sin virksomhet i 1919. Den nuværende bestyrerinde, søster Elen Grande fra Leksviken, er ansat av Norsk finnemission. Lærerinde ved hjemmet er frk. Rebekka Vannebo. lærerskole, virket nogen år som lærerinde i sin hjembygd, men følte kald til å virke blandt de vanføre. Vi indtar her en skildring skrevet av frk. Vannebo fra arbeidet blandt de vanføre og om hendes fremtidshåp : »Dagen er endt. Skole- og lekesakene er lagt tilside, og lyden av krykker og krakker forstummet, -- bare litt forberedelser til imorgen, nogen stiler å rette, så er alt ferdig. Bare tanken arbeider endda. Det ' lede efter det andet ruller frem for mit indre blik. Jeg ser min skolestue med de ventende, undrende og spørgende barneøine. Ak! Disse øine fortæller mere end andre barneøine. Vingen er knækket for stedse. Aa du, lysten til å flyve er der. De tar det ene tak efter det andet, men hvem kan flyve med knækkede vinger? Vanfør krøpling —, hvem kan måle hvad der ligger i å være det? Og hvem kan måle dybden av hvad det vil si for en vilter smågut eller småpike å hinke avsted på en eller to krykker, eller å være henvist til andres arme? Øiet dit fuktes. Mit gjør det ofte; men her gjælper ikke medlidenhet. Siet ikke hjælper det å si stakkar; stakkaren blir bare endda større stakkar da. Nei, vi må forsøke å lappe på vingen, eller gi dem noget isteden. Gud har så ofte lagt en stor ånd i et skrøpelig legeme; ja, det ser ofte ut slik, at de som har en eller anden skavank legemlig, har fåt det igjen i sine åndsevner. De vanføre barn jeg ser for mig, er i hvert fald godt utrustet hvad evner angår. I skolen kan de nå like langt som andre. De leker som andre barn på sin måte; men så kommer det som for mig føles som en klump i halsen ofte. De drømmer og længter slik som du og jeg gjorde som barn; de indreder sine luftslotte og vil flyve høit. De kommer med sine spørsmål som viser dette. Kan jeg bli det og det som ikke kan gå? Vanførehjemmets skoleværelse. liten gut spurte, om han kunde bli prest, som måtte bruke krykke. Han fik høre om presten som var med i 1814 og fik avskutt en fot og likevel fortsatte som prest. Krøplingens øine lyste av håp. Bare tøis! sier du. Nei, slik drømte du og jeg som barn, og nu skal vi lytte og gi tid til barnas spørsmål, særlig de vanfør es. Vi bygger luftslotte, vi som steller med de vanføre barn, og nu vil jeg vise bladets læsere, hvordan det ene ser ut. Det står her på Bjørkely ved Tromsø og er adskillig større end det nuværende. Det rummer ca. 30 vanføre og er delt i to avdelinger, en for barn og en for voksne. Avdelingen for voksne er utstyrt med skomaker- og snekkerverksteder m. m. være andre til byrde. Og han som drømmer om å bli prest, må få forsøke å læse litt videre, så kan han bli selvhjulpen på den måte; om han ikke når fuldt så langt som til prest får være det samme. Så står denne anstalt i forbindelse med nogen varmhjertede mænd og kvinder utenom, kan gjerne kalde dem »forening for vanføre«, praktiske mennesker må det være. samfundet til nytte, på den måten at de vanføre får litt hjælp til å øve sit handverk, eller om de søker en kontorplads eller lignende, så trænger de vænføre en håndsrækning for å komme sig til rette. Mange av dem kan også bli bedre i lemmene ved å komme under lægebehandling. Det siste hører også med. Ja, slik ser luftslottet ut; men skal det bli virkelighet? I Norge har vi to skoler for vanføre; ingen drives helt av staten. Den ene er »Sofies minde« i Kristiania; den rummer på langt nær ikke alle som søker om plads. Norsk finnemission har gjort en begyndelse for Nord-Norge ved å starte et skølehjem for vanføre ved Tromsø. Der blir ikke optat andre barn, end de som kan lære noget. til alle vanføre som søker; desuten sitter det mange vanføre i krokene av vort land som ikke melder sig noget sted. Hvis Tromsø vanførehjem skal utvides slik at det også blir plads for voksne vanføre, trænges ca. 80000 kr. foruten driftskapital. Dersom staten tok sig av dette, vilde den sum let skaffes tilveie, og vi tør vel ikke håpe at denne sum skaffes tilveie på nogen anden måte; men skal staten gjøre dette, må kravet komme fra almenheten. Det er vel den vei det pleier å gå når staten yder. De døve, blinde og åndssvake har sine vel utstyrte statsskoler, og takket være den norske stat for det. Jeg glemmer aldrig det utstyr, jeg så i sommer på Røstad åndssvakeskole ved Levanger, anskuelses-apparater og hjælpemidler både for anden og hånden. Og det er godt alt som blir gjort for de som lider; men de vanføre er endnu stedbarn. Vi vil håpe, at det skildrede luftslot snart flyttes ned på jorden. Lapperne i Trøndelag og på Søndre Helgeland har op gjennem tiderne levet under vanskelige skoleforhold. Vistnok har de hat samme ret til å benytte hjemstavnskommunens folkeskoler som de fastboende. Men de forhold som nomadelapperne lever under, har vanskeliggjort sokningen. De flytter jo ofte. Enten har de da mattet sætte barna tilbake i sin hjembygd, når de flyttet, og det kunde ofte være vanskelig å få dem anbragt i familier, hvor de var trygge for dem, eller også måtte de ta dem med, og barna måtte da gang på gang bytte skole og lærer. Enkelte lapper sendte da sine barn til svenske missionsskoler. Sverige har nemlig for lang tid siden tat sig av de lappiske barns skolegang. Mange av vore lappebarn blev forsømte. Både de ovenfor nævnte vanskelige skoleforhold og forældrenes mangel på syn for skolens og undervisningens nødvendighet virket derhen. Det sidstnævnte forhold gjorde jo, at de forhåndenværende muligheter for å få barna i skole ikke blev helt utnyttet. Så vokste barn og ungdom op i uvidenhet. Men der var lapper særlig mødre som så med sorg på dette forhold. merne talte de med ham om denne sin sorg. Og han vilde i dette som i alt andet så gjerne komme lapperne til hjælp. Sommeren 1908 holdtes samtidig med gudstjenesten i Rørvik kapelkirke, Nordre Grong, et lappemøte. Her blev saken om en egen lappeskole igjen behandlet. Og der blev git tilsagn om indremissionskredsens støtte til oprettelse av en sådan skole. Fra lappernes side blev fremholdt som ønskelig, at skolen måtte lægges ute ved sjøkanten, helst ikke langt fra Namsos. vilde være igang, hadde så mange av lappefamilierne sit tilhold ved sjøkanten. Og Namsos trængte de å besøke både for kjøp og salg av varer. Det vilde da være hyggelig å ha sine barn der i nærheten. Skolen begyndte 1. som tjenestepike. Undlien blev bestyrer bare ét år; han døde av tuberkulose. I hans sted fik vi forhenværende kirkesanger L. Bostad som bestyrer i nogen år, fra nytår 1911—1915. Nu bestyres skolen av frøken Magna Hostvedt, som har tat høiere lærerprøve ved Notodden lærerskole, og overtok stillingen i 1915. Styret har været meget heldig med valg av skolens ledelse. Samtlige bestyrere har ledet skolen i en sund, kristelig ånd og har tat sig samvittighetsfuldt av barnas undervisning og kristelige opdragelse. sin stilling og reiste over til sine barn i Amerika. Hun utførte et godt og trofast arbeide. I hendes sted fik skolehjemmet som husmor frøken Klara Nilsen, som er utdannet ved husmorskolen i Stjørdalen. Undervisningen ved skolen søkes i det væsentlige ledet efter Vemundvik kommunes skoleplan. Der holdes fra oktober til jul småskole og fra januar og ut mai holdes storskole. Sokningen har stadig øket. Havikens skolehjem hadde de første skoleår til overstyre styret for Trondghjems indremissionskreds. Men ved Norsk finnemissions landsmøte i Trondhjem 1913 overtokes hjemmet av Finnemissionen, hvis hovedstyre fra da av overtok ledelsen med støtte av en lokalkomite i Namsos. Denne komite, hvis formand hele tiden har været bokhandler 0. C. Dahl, har nedlagt et fortjenstfuldt arbeide til bedste for hjemmet. Skolen og hjemmet har været til velsignelse for lapperne og har været omfattet med kjærlighet av disse. Av vidnesbyrd hitsætter vi: Under Norsk finnemissions landsmøte i Trondhjem i 1913 tortalte biskop Bøckman: Han hadde holdt visitats i Bjørnhusdals kapelkirke på Namsskogene. Han hadde under samtalen med barna truffet på nogen finnebarn som var meget flinke og gav særdeles gode svar. Ved bakefter å spørre om hvad som var grunden hertil, fik han til svar: »Disse barn har gåt på lappeskolen i Haviken.« Det var jo en god anbefaling. av »Namdalens Folkeblad«, som overvar prøven, blandt andet: »Det var en hyggelig stund på lappernes skolehjem i Haviken lør dag. Og vi vil si, sålangt vore ord kan nå: Lappeskolen i Haviken fortjener al den støtte og kjærlighet, den kan få fra nær og fjern. Dette var også den levende følelse, som de voksne av fjeldfolket, som var tilstede, hadde og uttalte både privat og offentlig.« Det var jo også en god attest. De var som finnebarna i almindelighet, godt og varmt klædt. De var rene og pene, strålende muntre og glade, og det var en fornøielse å samtale med dem om ham som er veien og sandheten og livet for os alle. sig seiv og sine og om sin himmelske far og sin frelser og bedste ven Jesus. Enkelte av dem gav riktig gode og forstandige svar. Lærerinden provet barna i læsning og geografi, og det gik alt meget godt. Frk. Hostvedt bestyrer skolen og underviser de større barna. Frk. Iversen er lærerinde for de mindre barn. Sundhetstilstanden var nu god. En kusmaepidemi har gåt over hjemmet i vinter, og flere, både av barna og de voksne, har været syke. Nu var alle friske undtagen lille Gunnar (9 år), hjemmets yngste og dets kjæledægge. Han følte sig ikke vel den dag jeg var der og måtte holde sengen dagen efter. Det var naturligvis kusma og forhåpentlig det sidste offer for denne ufarlige, men plagsomme sykdom. om dag. Og barna har en utmerket appetit. Barna ber efter tur bordbøn. Den dag jeg spiste middag der fik vi deilig såddsuppe og ferskt renskjøtt med sauce, poteter og kål til. Alle barna fik forsyne sig seiv og spise så raeget de orket. Om eftermiddagen hadde vi en liten fetlig tilstelning for barna, og da kom skolens tilsynskomite, prost Rambech og andre av skolens venner derop. Det var jo særlig for barna en hyggelig avveksling i hverdagslivet. Skolestilen var ryddet og pyntet. Flere av os, bokhandler Dahl, frk. Hostvedt og jeg talte og prosten sluttet om aftenen med andakt. Så blev der sunget og spilt. Også barna sang flere vakre sange. Jeg fik et meget godt indtryk av skolehjemmet, og jeg er overbevist om at der her gjøres et stort og godt arbeide for finnerne i det nordenfjeldske. At det også er finnernes mening fremgår derav, at der melder sig flere og flere barn til optagelse på skolen. lår kunde ikke alle indmeldte optas for pladsens skyld. Haviken skolehjem har jo hittil været nokså vanskelig stillet i økonomisk henseende, idet denne virksomhet har været underholdt væsentlig ved bidrag fra Trondhjems kreds' indremissionsfolk. Nu er skolehjemmet overtat av Norsk finnemission, som støttes ved bidrag fra det hele land, og dets økonomike kår blir derved rummeligere, så vi kan foreta forbedringer og utvidelser. Vi bør således fra høsten av få to semestre, et for de mindre barn fra høsten til jul, og et andet for de større barn fra nytår til sommeren. Da kan vi opta alle barn som indmeldes. Da får vi bedre plads, og da kan de. som er knyttet til skolen og hjemmet som husmor og lærerinder, ofre sig helt for dette arbeide, som de er glad i, og hvortil de alle er så utmerket godt skikket. Gud signe Havikens skolehjem, at det fremdeles kan gjøre sin gjerning og løse sin opgave til oplysning og Guds rikes vekst blandt vore kjære finner. De grunde som gjorde at Norsk finnemission optok arbeidet for reisning av hjem for gamle og syke, gav også støtet til menighetsarbeidet ved sykesøstre. Ikke alle syke kunde komme til sykehus eller sykehjem, de måtte bli hvor de var, og hjemme hos dem var der få eller ingen til å ta sig ordentlig av dem. omkring og yde hjælp. Det var imidlertid ikke bare legemlig hjælp som trængtes, nei, den åndelige nød var endda større både hos mange av de syke seiv og hos deres omgivelser mænd som kvinder, voksne som barn, så der var et stort virkefelt for troende sykepleiersker; Hvert år senere har en eller flere menighetssøsterelever været antat; men snart har det været sykdom og snart andre grunde som har gjort, at de ikke er kommet i arbeide. Det var først i 1920 at noget nyt virkested for menighetssøstre kunde optas. I 1918 blev to elever antat, nemlig Jørgine Fedd og Theodora Jacobsen. Den første er fra Tonstad. Hun var utdannet som jordmor og hadde praktisert som sådan i år, før hun gik ind i Norsk finnemissions tjeneste. 1 1919 lærte hun sykepleie ved et halvt års kursus på Lovisenberg og kom om høsten til Finnmark. Først var hun bestyrerinde på Lebesby syke- og gamlehjem og begyndte så i mars 1920 som menighetssøster i Kautokeino. Theodora Jacobsen er fra Rødsand på Senjen. To andre er også antat; de gjennemgår for tiden et ungdomsskolekursus den ene på Fredly, den anden på Sørlandets kristelige ungdomsskole. rektor Qvigstad, og seminarlærer, senere sogneprest Ursin om sammen med ham å danne styre for finnemissionen. Et bedre valg kunde biskopen ikke ha gjort. De to mænd stod trolig ved hans side og tok hver sin betydelige del av arbeidet. Vi har før hørt hvilken betydelig del Qvigstad tok i arbeidet med bibelens oversættelse på finsk. Ursin var i en lang årrække Norsk iinnemissions kasserer, like fra 1888 til 1910. Og for dette storartede arbeide mottok han ingen løn. Ursin tok også på anden måte megen virksom del i arbeidet for Norsk finnemission. De 3 mænd arbeidet godt sammen og vil altid stå i taknemmelig erindring hos finnemissionens venner. Arbeidet blev ved dem godt grundlagt. Foruten disse, som fra først stund kom ind i styret har der op gjennem årene været mange både mænd og kvinder, som har tat del i ledelsen av finnemissionen og barnehjemmet og har utført et godt arbeide der. Vi kan ikke nævne dem alle. Flere var jo deroppe en kortere tid, blev forflyttet til andre kanter av landet og måtte derfor selvsagt træ ut av de nævnte styrer. Men der var andre, som var mere bundne til stedet og blev stående længer i tjenesten. Det var således tilfældet med rektor Stav, kjøbmand Alex. Andreassen og fru Guri Evjen. Rektor Stav var i længere tid formand i styret for Rotsundelv barnehjem. Han var formand også dengang da Norsk finnemission og barnehjemmet blev sammensluttet til et selskap. Alex, Andreassen var først kasserer for Rotsundelv barnehjem og siden blev han hovedkasserer for finnemissionen, et hverv han røktet med stor dyktighet. Ved sin praktiske sans, sin offervillighet og varme interesse for, finnemissionen har han ydet værdifulde tjenester. Han er endnu medlem av lokalkomiteen. ' Fru Guri Evjen har der længe været lagt beslag på. Først stod hun i flere år som medlem av barnehjemmet og siden i Norsk finnemissions styre. Hun har ikke undslåt sig, men ofret meget av tid og kraft på finnemissionen. Barna på vanførehjemmet og på barnehjemmet har hun omfattet med kjærlighet og har antat sig dem med moderlig omsorg. Biskop Skår stod som formand til 1892, da han blev forflyttet til Nidaros bispedømme. Efter ham overtok hans eftermand på Hålogalands bispestol, P. W. K. Bøckman, formandshvervet, som han indehadde til også han blev forflyttet til Nidaros i 1910. Men der begyndte i Bøckmans tid å hæve sig røster, som fandt styresættet udemokratisk og derfor utidsmæssig. De som ydet bidragene var hindret fra å øve nogen indflytelse på styrets sammensætning. Det supplerte sig seiv. Heller ikke hadde de nogen indflytelse på gavernes anvendelse og missionens drift. Biskop Bøckman var lydhør likeoverfor disse røster. Og han sammenkaldte sil et møte i Trondhjem til 23. juli 1909. Til dette møte var der kommet 70 deputerte fra 9 forskjellige organisationer, som alle hadde optat arbeidet blandt finnerne. Desuten var der 2 organisationer som ikke var repræsentert, altså i det hele 11 organisationer som virket blandt Finnmarks, Nordlands og Trøndelags lapper. Alle disse organisationer i arbeide på det samme arbeidsfelt voldte adskillig forvirring. Møtet blev ledet av biskop Bøckman. Rektor Qvigstad holdt under møtet et meget interessant foredrag: »Lappernes historie og livsvilkår«. Møtet besluttet, at der det følgende år skulde holdes et nyt møte i Bergen til dannelse av en konferens og til valg av styre for denne. Biskop Bøckman blev anmodet om å forberede og utstede indbydelse til et sådant møte Biskopen lovet velvillig å etterkomme anmodningen. Møtet som blev ledet av rektor Qvigstad besluttet enstemmig at Norsk finnemission herefter skulde danne et selskap, hvis hovedstyre skulde vælges av deputerte ved selskapets generalforsamling, som skulde avholdes hvert 3. år. Der skulde søkes dannet kredser over hele landet. Bladet »Hyrden« blev antat som midlertidig organ for selskapet, og de i Kristiansund i 1912 vedtatte »grundregler for Norsk finnemission« blev enstemmig godkjendt. Til selskapets første styre valgtes: Rektor Qvigstad, biskop Dietrichson, stiftsprost S. H. Swensen, kjøpmand Alex. Andreassen, apoteker Dessen, frk. Nathalie Horst, fru Guru Evjen, fru Oleanna Nilsen og overlærer Stav. Suppleanter blev kaptein J. Jacobsen og fru Olea Hansen. Styret valgte senere rektor Qvigstad til formand. Dermed var altså Norsk finnemission omdannet til et demokratisk selskap, hvor finnemissionens venner har al ønskelig anledning til å øve indflytelse på styrets sammensæining og på arbeidets gang. Et nyt selskap, som skulde opta de samme arbeidsgrene som det ældre selskap for længe siden hadde optat, fandt man litet tiltalende. navn og ære hadde været bedre tjent med det. § 4. Hovedstyret har under sin ledelse av virksomheten i det hele å arbeide for alt som kan bidra til sakens fremme. § 9. Kredsstyret varetar kredsens anliggender. Det antar kredsemissærer og bestemmer deres løn. Ved årets utgang avslutter kredsstyret sit regnskap og indsender til hovedstyret inden 1. februar kassebeholdning samt indberetning om virksomheten i det forløpne år. NORSK FiNNEMISSION SOM DEMOKRATISK SELSKAP. Landsmøtet eller generalforsamlingen i Trondhjem i 1913 var en konstituerende forsamling. Det bestemtes her, at der skulde oprettes kredser med sine særskilte styrer og årsmøter. Og kredsene skulde tilsammen danne selskapet, hvis hovedstyre skulde være i Tromsø. Hvert 3dje år kulde selskapets generalforsamling avholdes. Den er selskapets høieste instans. 2. Stavanger kreds 3. Nordmøre kreds 4. Kristiania kreds 5. 6. Kristiansands kreds. Disse kredser har omtrent enslydende lover, har megen selvstændighet, men er sammensluttet til selskapet Norsk finnemission. for kredsene av Norsk finnemission. § 7. Det påligger kredsmøtet å vælge kredsstyre (§ 2). De tre som næst efter de valgte får de fleste stemmer blir varamænd. Kredsmøtet har også å decidere kredsens regnskaper og å behandle de emner som av styret blir det forelagt. Spørsmålet om hovedstyrets flytning gav anledning til en længere og indgående diskussion. Saken var foranlediget ved at selskapets dyktige og avholdte formand, rektor Qvigstad, hadde nektet å motta gjenvalg, og at det efter uttalelser fra andre medlemmer av hovedstyret, som var tilstede ved generalforsamlingen, var meget vanskelig å få et tilfredsstillende styre dannet i Tromsø. Der stilledes en sterk appel til rektor Qvigstad om å bli stående, men han fastholdt sin beslutning. y>Til norsk finnemissions venner. Da jeg på landsmøtet i Drammen fandt å måtte undslå mig for å fortsætte som formand for Norsk finnemissions hovedstyre, uaktet dette hadde den følge at hovedstyrets sæte blev flyttet til Trondhjem, ønsker jeg å redegjøre for mine grunde til dette skridt, da det vilde gjøre mig ondt om nogen skulde tro at jeg hadde latt mig lede av makelighet eller hadde tapt min interesse for saken. Norsk finnemissions arbeide har siden landsmøtet i 1913 hat en glædelig fremgang, og vil, når de beslutninger som landsmøtet i Drammen nu har fattet, blir sat i verk, skyte en endnu sterkere vekst. længe merket at den tid min egentlige livsgjerning levner mig til arbeide for finnemissionen, er for knap, og at finnemissionen vilde være bedre tjent med en formand som av og til kunde besøke arbeidsmarken og træ i personlig forbindelse med arbeiderne. Jo mere finnemissionens virksomhet vokser, desto mere vilde disse mangler merkes. Jeg tror derfor at det er til gavn for finnemissionens arbeide i fremtiden at den får en anden formand. Hertil kommer også en personlig bevæggrund. Jeg har i tidligere år samlet meget stof til å belyse finnernes sprog, historie, hedenskap og overtro. Årene har gåt uten at jeg har fundet tid til å ordne og bearbeide det. Da jeg nu er i den alder at jeg efter naturens orden ikke kan regne på å ha mange arbeidsår igjen, vilde jeg gjerne renskrive og bearbeide dette stof og ialfald ordne det så, at det kan komme til nytte for andre efter min tid. Når hovedstyrets sæte nu flyttes til den by som er finnemissionens vugge, og til en landsdel hvor interessen for missionen er levende og sterk, håper jeg at hovedstyret under ledelse av en formand som kan ofre dens gamle og nye opgaver den nødvendige tid og kraft, med Guds hjælp vil gå en blomstringstid imøte. Det nye hovedstyre i Trondhjem valgte stiftsprost Svanholm til formand og sekretær Forfang til viceformand, og antok revisor A. Winsnes til selskapets hovedkasserer samt sogneprest N. Horneman til sekretær. Sogneprest Horneman utførte et betydningsfuldt arbeide i selskapets tjeneste fra 1916 —19, da han, dreven av omsorg for og kjærlighet til folket oppe i Finnmark søkte Loppa sognekald og reiste dit op. Han besøkte foreningene, deltok i kredsmøter og stevner og gjorde flere inspektionsreiser til Finnmark. I hans sted blev diakon Bertrand Nilsen ansat som sekretær. Selskapets anden ordinære generalforsamling holdtes i Kristiansand 5 til 8. juli 1919. Forhandlingene lededes av formanden, stiftsprost Svanholm. Også denne gang forelå et betydelig arbeidsprogram. Ikke mindre end 14 forskjellige saker blev behandlet, og de fleste blev besluttet i overensstemmelse med hovedstyrets indstilling. Forhandlingene og beslutningene gav uttryk for, at Norsk finnemission er i rask vekst og utvikling. Under generalforsamlingen blev oplyst, at lærerindenes missionsforbund, som tidligere hadde påtat sig å bekoste utdannet og senere underholde en menighetssøster i Finnmark, nu enstemmig hadde besluttet å melde sig ind i selskapet Norsk finnemission. Muligens kom de også i fremtiden til å ta endda større løft til fremme av menighetspleien. Meddelelsen mottokes med glæde. Generalforsamlingens forhandlinger og de mange opbyggelige møter som holdtes styrket interessen for og kjærligheten til finnefolket. Og frukten herav er ikke uteblit. Den merkes på mange mater. SELSKAPETS ORGAN. I tiden 1910 —1913 hadde Norsk finnemission og Det norsk lutherske finneforbund samme organ, nemlig »Lappernes ven«, som blev redigert av pastor Otterbech. Men på landsmøtet i Trondhjem i 1913, da det endda var uvisst om sammenslutning av de to selskaper vilde finde sted eller ei, blev der forberedt en ny ordning. Det blev bestemt at hvis sammenslutning ikke kom til å finde sted, skulde der optas forhandling mellem hovedstyret i Tromsø og indremissionens kredsstyre i Trondhjem om, at »Hyrden« indtil videre skulde overlate en side i hvert nummer for finnemissionen. Sammenslutningen kom som før meddelt ikke istand. Men ordningen tilfredsstillet ikke i længden. Det blev vanskelig om plads i bladet, når både indremissionens og finnemissionens tarv skulde tilgodesees. Det blev da mot slutten av 1915 bestemt, at Norsk finnemission skulde starte et nyt blad. Og det blev bestemt at det skulde hete »Norsk finnemissions blad«. En tid før jul 1915 sendtes et prøveblad ut med indbydeise til abonnenttegning. Indbydelsen blev vel mottat av finnemissionens venner. Bladet fik straks god tilslutning. Og 1. januar 1916 gik det første ordinære nummer av bladet ut. Det var ledsaget av følgende maning fra redaktionen, idet der siktes til den mottagelse prøvenumret fik, og til at julen nylig var f eiret: Men Norge er så vidt, så stort, det derfor ei så let er gjort å nå til all e, unge, gamle, som om dit virke du vil samle. Denne maning gik bladet ut med, og det blev vel mottat og er riktig kommet ind i mange hjem. Det går nu ut i ca. 6000 eksemplarer. Bladet redigeres av sekretær A. Forfang, kommer ut den 1. og 15. hver måned og koster bare 2 kr. pr. år. Hvert kvartal utkommer særskilt et nr. av bladet som b-nummer til et av de almindelige nr. og indeholder kvartalets gavefortegnelse. Såmange taler og skriver om den timelige nød heroppe. Det er bra. Men i henhold til vor Herre og mesters ord i Mth. 6, 33: »Søk først Guds rike og hans retfærdighet, så skal I få alt dette i tilgift«, er det vor faste tro at vi her har veien ikke bare til den himmelske lykke, men også til al jordisk lykke En berømt mand har sagt: »Vær med og ryd plads for Jesu religion! Det er intet verden trænger så sårt som den.« Jesu religion, kjærlighetens religion, er løsningen på alle disse spørsmål, verden stræver med: det økonomiske og sociale spørsmål, spørsmålet om krig og fred, om rikdom og fattigdom, om liv og død. denne vældige landsdel og tænker på de tusener av nordmænd, finner og kvæner som lever sit liv heroppe på fastlandet og på øyene, inde i de dype f jorde og ute ved havkysten, oppe på de endeløse fjeldvidder eller langs de milelange elver, og jeg så tænker på alt det jeg ser, alt det jeg hører om, alt det jeg oplever og blir vidne til, da ønsker jeg at jeg kunde rope så høit at det hørtes i alle kirker, i alle bedehuse, i alle kristne hjem i Norges land: Kom og vær med og ryd plads for Jesu religion heroppe! Det er intet Finnmark trænger så sårt som den. Nord og syd er der mange som arbeider for Finnmark. I skrift og tale. denne landsdel. Der arbeides for kommunikationenes forbedring, for bedre kår for fiskere; der bygges moloer, telegraf- og telefonledninger; der arbeides for bedre boliger, for kundskaper og oplysning blandt folket. Der bygges skoleinternater, sykehus, barne- og gamlehjem. Der arbeides for redningssaken og tuberkulosesaken, for fornorskning blandt finner og kvæner, for fremgang og utvikling ved de mange kulturens og videnskapens goder Der plantes og der vandes og staten koster millioner på alt dette. Og alt dette er jo godt og vel og Finnmark trænger alt dette. Men Finnmark trænger noget andet mest og fremfor alt dette. Der er intet Finnmark trænger mere end Jesu religion. Men da er det sårt å se for dem som vet at synden er folkenes fordærvelse, og som tror at et folks timelige fremgang og lykke må bygges på Jesu religion som den eneste sikre grund, hvorledes barn, unge og ældre, ja de fleste mennesker lever uten tanke på at de eier en udødelig sjæl, uten tro på Gud. avkristnes, at vankundighet, når det gjælder de åndelige og evige ting, og et råt, gudløst, lastefuldt liv vokser en frodig vekst hernord. At der er åndelige og evige værdier, at der er noget som er høiere end penger, mat og drikke, moro og nydelser, det er gåt ut av bevisstheten hos så mange ældre, og barn og ungdom får ikke vite noget derom. Det kan jo se vakkert ut i en have en kort stund, når man sætter en hel del avskårne planter og blomster i jorden; men denne utvortes herlighet varer bare nogen dager. Planter og blomster visner og råtner, mens ugræsset som har sin rot i jorden vokser sin vilde, frodige vekst. Al importert kultur blir noget utenpå, uten rot; det visner eller gjennemsyres snart av alt det onde som har rot i hjertet og vokser uhindret sin vilde vekst. Den eneste sæd som kunde dræpe dette ukrudt, Jesu religion, det er den dyreste, sjeldneste sæd som findes i Finnmark. Den som alene kan gjøre gode, nyttige, flittige, sparsomme, ærlige borgere av folket, den er der ikke eller den findes kun som et litet guldkorn i den store grå masse. Det salt som evner å gjennemsyre det travle arbeidsliv, kulturlivet, kristendommens salt mangler. Vore forsømmelser. Hvad er ikke her forsømt av stat og kirke, av kristenfolket i vort land! Million efter million er øst ut til alleslags forbedringer, men hvad er der gjort for å rydde plads for Jesu religion i hjertene, i hjemmene, i menighetene. Menighetene blir uten prester, fordi staten kan ikke lønne dem så, at de kan leve uten økonomiske bekymringer her, hvor det er dyrest å leve i det hele land. Eller prestene kommer og blir her 2—3—4 år, unge og uerfarne, og reiser herfrå før de har lært folk og forhold å kjende. Kirker og prestegårder forfalder istedenfor at de uhyre prestekald burde deles, mange nye kirker og bedehuse bygges og prestene lønnes så, at de kan leve heroppe. Alle taper og ingen vinder på dette at folket vokser op i hedensk vankundighet og hedenske laster. Jo mere folket forsømmes i det åndelige, jo mere det får av kulturens ydre materielle goder, desto mere tiltar alle slags forbrydelser og laster. Lensmændene har aldrig været så overlæsset med arbeide som nu. De reiser dag og nat og avholder forundersøkelser, ilægger mulkter og avhører vidner. Snart er det tyverier, snart ildspåsættelser, snart bedragerier, snart sedelighetsforbrydelser eller andre ulovligheter som er anmeldt. Og politimestre, sorenskrivere og sakførere har fuldt op av forhør og meddomsretter. Staten betaler tusener hver dag i skyssregninger til sine civile embeds- og bestillingsmænd. Hertil kommer at intetsteds i vort land har kirken så vanskelige arbeidskår som i Finnmark. Det har altid været så. Alle blir døpt, alle barn får kristendomsundervisning på skolen og de fleste blir konfirmert. Hver enkelt hører jo til en menighet, hvor der er en kirke med Guds ords forkyndelse og sakramentenes forvaltning. Men der er intet sted hvor det er så vanskelig å nå til hvert enkelt hjem, hvert enkelt sykeleie, hvert enkelt dødsleie, hvert enkelt hjerte med ordets og sakramentets trøst og kraft som heroppe Og alle som har arbeidet en tid i Herrens vingard vet, at det viktigste er å nå den enkelte. Hvad hjælp er der i dåpen, når de døpte aldrig lærer å holde hvad Jesus har befalt. Hvad hjælp er der i den ene times religion hver dag i 12 —14 uker pr. år, når der ingen religion er i hjemmet det hele år, når dette fag i skolen behandles som de andre fag eller når undervisningen i kristendom foregår på et for barnet frernmed sprog. Hvad hjælp er der i 4—5 ukers konfirmantskole, når de unge efter sin konfirmation aldrig på virkes av Guds ord. Det meste av det Guds ord som såes i hjertet, f alder på veien, det får ikke rum i hjertet. Det er det daglige dryp som huler stenen tilslut. Det er den daglige påvirkning med Guds ord i hjemmet og utenfor hjemmet som gjør indtryk og åpner hjertet. Det er Guds ords påvirkning i sorger og trængsler, i sykdom og nød, ved de viktige begivenheter i livet som lettest kan finde jordbund i hjertet. Da er det mottagelig og da gjelder det at der er nogen tilstede som kan bringe Jesu religion nær hen til dette hjerte. Men hvorledes er det heroppe? døende kan få ordets trøst og nadverens styrkemat. I hvert sørgehus lyder Guds ord til formaning og trøst. Ved hver eneste begravelse lyder Guds ord om synd og nåde, om liv og død til slekt og venner. Og dog vet vi, at der er tusener av døpte kristne i Trondhjems by som ikke har liv i Gud, som ikke er grepet av Kristi evangelium. I Finnmark er det samme antal spredt omkring. Der er 33 kirker og kapeller. I Nidaros bispedømme, som er like stort som Finnmark er der 68 prestekald, 82 prester og 195 kirker og kapeller. Det blir litt forskjel. Intetsteds er kirkeveien så lang som i Finnmark. Mange mil over fjeldvidden eller over harde havstykker, over brede, åpne f jorde, langs den veirhårde kyst, hvor man kan ro km. efter km. uten å kunne lande med en småbåt. Det er kun en liten brøkdel av befolkningen som kan søke til kirke den lange, mørke, stormfulde vinter fra oktober til mai. Og om sommeren gjælder det den ene søndag hver måned der er gudstjeneste å komme til kirke. Men også da kan veiret ofte hindre folk fra å komme som har lang sjøreise, og de kan kanske ikke forberede sig til kirkereise igjen før næste sommer. Og hvad kan der egentlig vokse i hjertet efter en enkelt gudstjeneste en eller to ganger pr. år. Ved en sådan anledning er der så meget som adspreder, som virker forstyrrende både før, under og efter gudstjenesten med de mange forretninger. Der blir ingen andakt, ingen ro, og man har følelsen av, at det man sier og gjør går de fleste forbi. Når arbeidskarene er sådan for kirkens tjenere heroppe, er det da andet å vente end at særlig de unge vokser op i gudløshet og verdslighet. Der er mangfoldige i mit prestegjeld, det vet jeg, sikkert både unge og gamle, som aldrig har overværet en julegudstjeneste eller en langfredagsgudstjeneste, og det på steder, hvor der er kirke. Hvorledes da på de mangfoldige steder hvor der ingen kirke er og hvor ikke Guds ord lyder uten når presten kommer en gang om året og knapt nok det. De unge har så mange ledige stunder, men der er ingen som tar sig av dem og lærer dem det gode, og lediggang vet vi er en rot til alt ondt. Og den kristendom som er i hjemmene, i folket, som de unge ser og hører, den kan de ikke ha nogen respekt for. Den er som oftest kun en død kristendom. De hører jo oftere djævelens navn bli påkaldt end Guds navn. Den ondes giftige sæd såes hver dag i deres hjerte gjennem alt det de ser og hører og læser. Er det Jesu religion de ser rundt om sig? Nei, de ser menneskene bare stræver og kaver for å tjene penger, penger og atter penger, og for pengenes skyld lyver de og stjæler de og bedrar de hverandre, gamle og unge. Hevngjerrighetens og misundelsens ånd råder i hjerte og liv, danselidenskapen griper de unge piker, kortspil- eller drikkelidenskapen griper de unge mænd og ødelægger deres lykke og fremtid. Hvor kan der bli andet end hedenskapets vankundighet og laster i et såd ant samfund. Lyspunkter i det mørke billede. Gård i Kautokeino (elvefinners) mænd, finner og kvæner. Der er prestegjeld heroppe, hvor der for flere år siden har gåt vækkelser, og der sees endnu frukter derav særlig blandt de ældre. I Kautokeino er der også nu en sund og kirkelig vækkelse blandt finnerne. Der findes jo mange lyse punkter i det mørke billede jeg har tegnet. Blandt læstadianerne er der mange fromme, præktige mennesker. Der kan være enkelte grænder hvor læstadianerne har bosat sig, og de er da ofte distriktets åndelig gode kjerne, hvorfra der utgår en god indflytelse. Men der er jo også mange læstadianere som er kristne bare i navnet og for hvem den læstadianske form av kristendom er som en sovepute, hvorpå de sover trygt videre i sin åndelige søvn og uomvendte tilstand. reiigion og jager eiter kjærligheten, den ypperste nådegåve, og i hvem den kristelige ydmyghet, saktmodighet og tålmodighet er blit de rådende makter. Lyspunktene i kristelig henseende i Finnmark er som små lysende oaser i den vældige ørken, enkelte små stjerner i det store mørke. Man ser dem ikke i mængden, man må lete efter dem, søke dem op. Men det er Guds store under, at disse få kan bevares i sit trossamfund med Herren. At de litet eller intet kan utrette for de andre, er jo rimelig. Dette om nøden i Finnmark og trangen til Jesu religion gjelder i særlig grad finnerne. De bor spredt over hele denne landsdel. De er Finnmarks ældste befolkning. De er av en anden folkerace end vi norske. Der es sprog tilhører en anden sprogstamme. Deres oprindelige liv på fjeldvidderne med ren og telt har været og er for fjeldfinnernes vedkommende helt forskjellig fra vort. Finnerne har sine egne seder og skikke, sin egen klædedrakt og sit eget sprog, sin egen folkekarakter og eiendommelighet, meget forskjellig fra den norske. Utenfor de 3 bygder: Kautokeino, Karasjok og Polmak, hvor befolkningen næsten helt består av fjeldfinner og tildels elvefinner, bor sjøfinnerne spredt over alle prestegjeld både i Øst- og Vestfinnmark og utgjør en større eller mindre del av befolkningen, som ellers består av nordmænd og kvæner (indvandret fra Finnland). Finnerne er de svakeste både legemlig og åndelig. Nordmænd og kvæner står over finner i kundskap og oplysning, i dyktighet og driftighet. Både nordmænd og kvæner tilhører jo langt fremskredne kulturfolk, de har langt lettere for å tilegne sig kundskaper og videnskapens resultater og kan lettere end finnerne gjøre sig disse kundskaper fr uk tbr ingen de i det daglige liv. I de distrikter, særlig i Vestfinnmark, hvor finnerne er i minoritet, blir de mer og mer fornorsket i seder, skikke og i klædedrakt. Det de holder længst på er sit morsmål. Det bruker de i sine hjem, seiv om de er bra flink i norsk. Denne blanding av forskjellige folk og sprog gjør arbeidet for Guds rike blandt finnerne for os norske så vanskelig. Finnerne har den samme ret som alle andre folk til å få det viktigste av alt, Jesu religion, på sit eget morsmål. Det er vanskelig nok for barn og voksne å forstå Guds ord, når de hører det på sit eget sprog. Hvor ofte går det ikke over hodet på dem. Det gjelder end mere, når man får ordet forkyndt på et fremmed sprog, som man kun mangelfuldt forstår. Finnerne bør derfor få såvidt mulig Jesu religion på sit eget tungemål. Fornorskningen og barna. ning av deres religion og moral, og jeg må si: Hvad gavner det finnerne om de vinder al den norske kultur, men tar skade på sin sjel? Seiv fra et rent borgerlig, humant standpunkt burde finnerne behandles på en anden måte. Gjerløff skriver i sin bok: »Gjennem Finmarken med renskyss« pag. 67: »At der i de sprogblandede distrikter ofte foregår en tvangs-fornorskning. som må gi lappefolket en følelse av, at det er et ufrit og sprogundertrykt folk, og som nok ofte, både som undervisning og fornorskning er et slag i luften ja, min erfaring fra min færd på kryss og tvers gjennem Finmarken er, at de har adskillig ret som har ropt op om dette. Barn og folk, hvis morsmål har hjemstavnsret i landet, har krav på å få sin offentlige undervisning på sit morsmål sålangt som morsmålet formår det! forståelse må pugge sig til kundskaper på et fremmed, høist übeslektet sprog. De kommer langt længer med et kortere pensum i sit morsmål end med et længere pensum på det fremmede sprog. Om lappebarna, som den store hovedregel, lærer først og fremst å læse og skrive lappisk og får sin første undervisning på lappisk, vil de lettere fornorskes i ånd og sandhet og med åpnere hjerte og sind ta imot den norske undervisning end ved aldrig så megen prøisisk anstrøken »fornorskning«. En fornorskning som ikke skaper kjærlighet til norskheten, men mer eller mindre sterkt uttalt motstand og motvilje, kan vi kalde det fornorskning? Hvordan skoleundervisningen virker, får presten indtryk av ved konfirmantforberedelsen og ved å se på ungdommens liv og færd. Jeg var prest i et sprogblandet distrikt 1890 —97 og forberedte i 8 år mange finske og norske barn til konfirmation. Eiter 18 års forløp forberedte jeg på samme sted ungdommen til konfirmation, og nu i 1920 er jeg prest i et andet sprogblandet distrikt, og har i sommer hat et konfirmantkuld på 39 unge, hvorav 18 fra hjem, hvor det daglige sprog var finsk. Både i kundskap og forståelse stod de almindelig begavede barn, norske og finske, fra 90-årene et langt skridt foran barna i 1915 og 1920. Finnebarna flest kunde sin barnelærdom og forstod meget av den. Men den gang blev instruksen av 1880 befulgt. Lærerne kunde finsk og brukte finsk som hjælpesprog. Barna hadde katekismer, forklaringer og bibelhistorier med dobbelt tekst, lappisk på den ene side og norsk på den anden. De kunde læse og mange også skrive både lappisk og norsk. Dengang var skolelokalene mange steder ynkelige og skoleforsømmelsene langt større end nu. Men det er sikkert, at kristendomskundskapen i de sidste 20 år er gåt tilbake både for norske og finske barn. Dette kommer dels av avkristningen i hjemmene, dels av de vanskelige lærerforhold mange steder. Skoler har stat stængt på grund av lærermangel hele skoleår ad gangen. Unge mænd og kvinder uten øvelse, uten lærerutdannelse har tjent i skolen kortere eller længere tid. Barna har stadig byttet lærer, forsømt skolen i høi grad og hat lærere som ikke har kunnet et finsk ord. Det blir da kim de få begavede barn som lærer noget kristendom på skolen. De fleste går like upåvirket ut av skolen som de gik ind på den. Og på de internater, hvor der er yngre lærere, som ikke kan finsk, der lærer barna alt på et fremmed sprog. Resultatet blir at de fleste finnebarn går ut av skolen uten nogen forståelse av Jesu religion. I hjemmet hører de om kristendommen på finsk, litet eller intet er nok det. Når jeg spør forældrene om de lærer barna sine å be til Gud på finsk, svarer de ofte nei. Barna skal jo lære norsk, så lærer de vel også å be til Gud og kristendommen, når de er på skolen. er en anden og bedre kristendom barna skal lære på skolen end de kan lære i sit hjem. De, stakkar, kan jo ikke andet end det foraktede finsk. Det er jo for dårlig et sprog for deres egne barn. Å! hvilken uret der er begåt mot finnerne her. De blir oplært til å forakte sit eget morsmål, sine forældre, sine forfædre, sit eget folk. Hvormeget er der ikke her forsømt og feilet i de mange år av den kristne norske stat og kirke. Man bringer dem den norske kultur på mange mater, men samtidig hindres den kristelige påvirkning. Det er vanskelig for presten og lærere å vinde finnernes tillid. Det er ikke greit for et litet, svakt folk som i århundreder har levet sammen med et større og mæktigere folk og av dette altid er blit behandlet som det ringere folk, foraktet og tilsidesat, forsømt på mange mater. En sådan behandling opelsker ikke tillid og kjærlighet, men uvilje, mistillid og hat. Man taler ofte om hvor finnerne er upålidelige, uærlige, usandfærdige, og hvor let de falder i drukkenskapens og usedelighetens last; men man glemmer hvorledes de norske har lagt fristelsene tilrette for dem og næret deres kjødelige lyst ved å øse de berusende drikke ut iblandt dem og ved å bedra dem på mange mater. Staten har latt dem bo i fællesgammer sammen med husdyrene, eller i små, elendige, mørke boliger, hvis like man må til de laveststående hedninger for å finde maken til. Forstår man ikke, hvor let dyret i mennesket, de laveste instinkter og drifter får utfolde sig under sådanne elendige forhold som mange finner indtil de sidste tider har levet under. Det er ikke greit for et folk å bevare frimodigheten, håpet og livskraften, når de stadig får høre fra de dem overlegne nordmænd: »Du har ingen ret, du er bare en finn«. Der er mange norske heroppe også nu som taler foraktelig om og til finnerne. Ja, man kan endog høre lærere og embedsmænd tale foraktelig om dem, hvor uduelige, urenslige, upålidelige, umulige de er. Kan en sådan lærer eller embedsmand vinde finnernes hjerter; kan de på den måte rydde plads for Jesu religion blandt den opvoksende finneungdom? Umulig. Det er jo næsten ikke andet å vente end at de betrakter skolen som et nødvendig onde, en byrde og en plage. VII. Ikke lyse utsikter for fremtiden. Jeg tænker med gru på hvorledes det skal gå den nuværende unge finneslekt, særlig i de blandede sporgdistrikter, der hvor de utgjør mindretallet i befolkningen. De ældre finner kan bruke sin finske bibel og salmebok, om de vil, og mange er glad i Guds ord, og de vil så gjerne synge salmer på finsk. De kan tale sammen om de åndelige og evige ting på sit morsmål. om de også forstår endel norsk. De lærte jo å læse både finsk og norsk i sin barndom. Men barna, de unge, når de går ut av skolen kan de nok læse norsk på en måte, men hvad forstår de av de kristne sandheter? Det er for de mange en del utenadlærte regler, hvis dype indhold de ikke fatter. I fars og mors bibel og salmebok kan de ikke læse om de nokså gjerne vilde det. Jeg gav iår alle mine konfirmanter en lommebibel; men uaktet der av 39 var 18 fra finsktalende hjem, kunde jeg dog ikke gi dem en bibel på finsk. Seiv om den finske lommebibel hadde været færdig, jeg kunde dog ikke ha git dem en bok, de ikke kunde læse i. De fik alle sin norske bibel, men hvad nytte vil de så gjøre sig av denne bok? Kanske 1 av 10 vil læse i den og bli opbygget derved, de 9 vil la den ligge übrukt, frykter jeg for. Det norske bibelselskap, Finneforbundet og Norsk finnemission skal sammen utgi en finsk lommebibel. Jeg håper den får stor utbredelse blandt finnerne i fjelddistriktene og den ældre slekt. Men for den finske ungdom i de blandede distrikter vil den bli en lukket bok. De kan jo ikke bruke den, de kan jo ikke læse sit eget morsmål. Derfor, når den ældre slekt av finner dør bort, vil stordelen av den finske ungdom vokse op uten Guds ords påvirkning i hjemmet og utenfor. Det blir hedenskap det. Samtidig med at finnerne fornorskes på alle mater, så blir Jesu religion dem mere og mere fjern og uvedkommende og uforståelig. Og mens satans onde sæd vokser sin frodige vekst uhindret i hjerter og hjem, utdør det av nedarvet kristendom, av aktelse og ærbødighet for Guds ord og bud som endnu findes blandt finnerne. VIII. Finnerne er mottagelige for Guds ord. Dette er så meget sørgeligere som finnerne mer end nogen anden i vort land, såvidt jeg med min erfaring kan se, er mottagelig for Jesu religion. Både deres indre sjeleliv og deres ydre livsvilkår gjør dem særlig mottagelige og let påvirkelige for kristendommens tukt og trøst. De er som barn, snar til glæde og snar til sorg, de har arvet et utpræget følelsesliv. Når man møter finnen med venlighet, når han forstår at vi elsker ham og ikke forakter ham og vi taler Guds ord til ham på hans eget tungemål, da blir han så let alvorlig og andæktig, da lyser øinene, da triller tårerne. De gripes av Guds ord, følelsene sættes let i bevægelse, hjertedør en lukker sig op og den dyrebare sæd får komme derind. Og det at de er de svake, de undertrykte, at de bor på skyggesiden, at de er fattige og hjælpeløse, gjør dem mottagelige for budskapet om ham som elsker alle og forakter ingen, han som er kommet for å gi dem hvile som stræver og har det tungt i verden. en stor synd som den norske kirke må svare for på den store dag, og her er vi med i ansvaret ikke bare kirkens og statens styre, men alle vi prester, alle lærere i religion, alle bekjendende kristne i Finnmark og i det hele Norges land. Vi vet hvor kristendommen blomstret blandt finnerne efter Th. v. Westens dage, da de fik høre og læse Guds ord på sit eget tungemål. Vi vet hvor kristendommen atter blomstret blandt dem efter Stockfleths dage, da de atter fik høre og læse Guds ord på sit eget morsmål. Vi vet hvilken makt den læstadianske vækkelse fra Sverige fik og endnu har særlig blandt finnerne. IX. Store vanskeligheter for kirke og skole. Vanskelighetene er nok store for kirke og stat særlig i disse tider. Finnmarks menigheter lider mer end nogensteds ved prestenøden og lærernøden. Et presteembede i Finnmark uten prest er som et litet prosti sydpå uten prester. En skolekreds i Finnmark uten lærer er like vanskelig stillet som et helt sogn uten lærere sydpå. Og de unge prester og lærere som kommer herop! Stat og kirke kan ikke stille for store fordringer til dem om å lære lappisk. Man må jo være glad for at de vil komme herop. Både de økonomiske, kirkelige og sociale forhold er nu så vanskelige for lærer og prest her nord, at de unge efter kort tids forløp reiser herfrå. De får ikke tid og anledning på nogen få år å lære forholdene å kjende, eller lære de fremmede sprog. Deres arbeide blir litet og mangelfuldt; fruktene derav blir få eller ingen. Her trænges mange prester og mange lærere, og fremfor alt troende prester og troende lærere som virkelig vil ofre noget for å rydde plads for Jesu religion, og som anser religionen for det viktigste fag både i menighet og skole. Det må være prestens og lærerens første og største opgave heroppe å virke for religion og moral, fordi det er grundlaget hvorpå folkets liv må bygges. Jeg har 30 års erfaring som prest og sjelesorger, derav 8 år før i Finnmark; men allikevel føler jeg mig ofte som et hjælpeløst barn overfor de mangfoldige vanskeligheter som her møter en prest, og jeg synes det er litet eller intet jeg kan utrette blandt disse 3000 mennesker som er spredt omkring i dette svære distrikt, hvor alslags samfærdsel hindres ved det åpne, stormfulde hav, de store fjorde, de brede sund og de høie fjelde. Hvordan må det ikke da være for en ung nybegynder som får en Finnmarksmenighet som sit første virkefelt. Hvad kristendomsundervisningen angår på skoler og internater her, så vet jeg nok hvor store vanskeligheter der er, hvor barn av forskjellig nationalitet og sprog skal undervises sammen. krav til lærerne, at de skal lære lappisk og undervise finnebarna på deres morsmål. Det er altfor vanskelig å få lærere, men der kunde dog gjøres mere for at finnebarna på skolen fik vite hvad kristendom er. Internatene har hat og har sin store kulturelle og opdragende betydning for finnernes utvikling og fornorskning, men arnesteder for kristendommen, virkelig som kristne hjem for barna kan de vanskelig bli uten at lær er en som en troende kristen kan bli litt av en far eller mor for barna. Der burde gjøres mere på internatene for der å løse dåpens store opgave, og lære dem å holde alt hvad Jesus har befalt os. Der burde holdes andakt hver aften med Guds ord, bøn og salmesang. Hver søndag burde barna samles til søndagsskole. Seiv om alt foregår på norsk og de finske barn forstår litet derav, de vilde dog få et indtryk av at kristendommen er det viktigste for læreren og for dem for deres fremtidige liv. Men når kristendommen skal sidestilles eller underordnes de andre borgerlige fag, blir denne undervisnings frukter få eller ingen, særlig blandt finnerne, som får den på et fremmed sprog. X. Kom og hjælp os! Det haster! Alt dette som jeg nu har fortalt om de nuværende religiøse og kirkelige forhold i Finnmark samler sig i dette oprop, denne bøn til alle Guds rikes arbeidere i vort land: Kom og rydd plads heroppe for Jesu religion! Det er intet Finnmark trænger så sårt som den. Vi trænger flere prester, kirker og bedehus heroppe. Kom og hjælp os alle kristne som har evner dertil. Vi trænger troende mænd og kvinder, friske og uforfærdede, som kan reise omkring fra sted til sted, fra hus til hus, fra gamme til gamme, fra telt til telt med Jesu religion, som kan tale norsk til de norske og finsk til finnerne, som kan så den gode sæd i hjerter og hjem. Kom og hjælp os alle I unge som er grepet av Jesus Kristus og vil ofre alt i eders Herres tjeneste. Meld dig til arbeide i Finnmark. .Vi trænger troende lærere og lærerinder som kan så den gode sæd i barnehjertene, som i ord og liv kan lære dem Jesu religion å kjende. Derfor kom og hjælp os! dere, hvis livskald er dette store og herlige å opdra barna til Kristus. Kom! Dere skal få bra løn heroppe og vi skal gjøre hvad vi kan for at I kan få bra skoler å arbeide i og bra boliger å bo i, så I kan trives heroppe. Kanske det endnu ikke er for sent. Kanske endnu høsten står der stor og svær og venter på arbeidere. Kanske det allerede er den Ilte time at der utgår et kald: Kom idag og arbeid i Herrens vingard i Finnmark! Kanske endda Finnmark kan vindes for Kristus og rives ut av satans rike og vældige bedrag! Gud velsigne landet og folket heroppe! ånd i rik fylde over vingården og dens arbeidere, at også Finnmark engang kan blomstre som en Herrens have! For skolen i Finnmark gjælder de samme lovbestemmelser som i landet ellers på en undtagelse nær, som vi siden skal omtale. Der er folkeskoler og der er kommunale middelskoler i Hammerfest, Vardø, Vadsø og Kirkenes, Av privatskoler er der en liten katolsk skole i Hammerfest, og i Honningsvåg var der en liten privat middelskole; men den er for et års tid siden gåt ind. Ellers er der ingen privatskoler i landsdelen. Man sender sine barn til folkeskolen. I landdistriktene, hvor folkeskolen kan være mindre bra, bruker endel av dem som har råd til det, å sende sine barn ind til byenes folkeskole, eller nogen få —■ sender dem længer sydpå til skolegang. Finnmark er et stort fylke, 48000 kvadrat kilometer, eller omtrent så stort som hele Trondhjems stift, større end Danmark. Men i dette store fylke bor der ingen stor befolkning, bare litt over 40 tusen mennesker, når byene medregnes. Befolkningen har i de senere år vokset sterkt, 16 % i sidste tiår, for hvilket statistik haves, mens tilveksten i landet ellers var bare 6 °/o i tiåret. Men folkemængden er allikevel liten, og den er ikke nogenlunde jevnt fordelt som i så mange bygder sørpå, men den er ofte samlet i etslags små byer i fiskevær og langs elvene og ved kirkene i bygdene i det indre av landsdelen. Men ved siden av denne samling i etslags småbyer er der endel almindelige bygder med jevnt fordelt befolkning, således i Alta, Tanadalens nedre ende, Nesseby og enkelte strøk i Sør-Varanger, således i den indre del av Jarfjord. Og desuten er der en hel del meget spredt bebyggelse, én eller etpar familier, langs elve og sjøer i Finnmarks indre eller langs de lange kyster og i fjordbuktene. Slike enslige bopladser har man omtrent over hele Finnmark. I gamle dage holdtes omgangsskole her, som i landet ellers. Der har hittil levet gamle skoleholdere, som har gåt omkring som eneste lærer i store bygder. Gamle lensmand Fredriksen i Havøsund i Måsøy fortalte for nogen år siden i sin høie alderdom at han i sin ungdom besørget al skolegjerning i kommunen på en kyststrækning av antagelig etpar hundrede kilometer eller mere. Men der kom en ny tid, da læreren ikke tok tiltakke med slike kår, og da samfundet krævet bedre skoler. Nu er omgangsskolen forsvundet helt fra denne landsdel. I de fleste av Finnmarks ca. halvandet hundrede skolekredse er bygget skolehuse, og der var før de sidste vanskelige år —- fuldt utdannede lærere i tilstrækkelig antal. For å få lærerkraft nok, måtte dog lønnen her sættes noget høiere end sørpå. For øieblikket er ukelønnen for en skolelærer her 60 kroner, mens den er 50 kroner i en hel del fylker sørpå (dette sidste er mindsteløn efter loven). Alderstillæggene er 400 kr. hvert, mens de sørpå oftest er kr. 250,00, alt i storskolen og omtrent for holdsvis i småskolen. Den spredte bebyggelse hindret skolegangen meget. Barna kunde ikke søke skolen fra sine hjem daglig, og ved skolen var der vanskelig å få losji for barna. Derfor måtte der bygges skoleinternater, og da bygdene ikke seiv formådde å bygge, måtte staten gjøre det. Der er nogen små internater som kommunene har bygget, dog med offentlig tilskud (i Talvik, Tana, Sørvaranger). Men alle større, bedre utstyrte anstalter er bygget av Oplysningsvæsenets fond (ved skoledirektøren), og antallet av dem er nu 11. Der er 3 av dem i Sørvaranger, ett i Lebesby, ett i Kistrand (Lakselv), ett i Måsøy (Snefjord), ett i Kvalsund (Kokelv), ett i Sørøysund, ett i Hasvik, ett i Loppa og ett i Kautokeino. Det første blev færdig 1905, det sidste 1920. Men der må bygges flere, og det vil bli gjort. I internatet får barna kost og losji med tilsyn og stell som i et godt hjem. De læser sine lekser under opsyn av lærerne, kommer uthvilt på skolen og har derfor godt utbytte av skolegangen. Internatene har gjort det mulig å samle så mange barn sammen at skolene kunde klassedeles (optil 6 klasser), og skoleforsømmelsene av de internerte barn blir små, ofte næsten ingen. Da der til en skole ofte møter både norske, lappiske og kvænske barn, volder sproget ofte vanskeligheter. Efter de gjældende instrukser for skolen helt fra et halvt hundrede år tilbake skal alle barn lære norsk. Men skoleloven tillater at lappisk og kvænsk brukes som hjælpesprog ved undervisningen. I almindelighet er lærerne av norsk nationalitet. Men der er adskillige lærere også av de andre nationaliteter. De arbeider alle i bedste forståelse, likesom befolkningen i det hele lever et fredelig samliv utover bygdene. Finnmarks folkeskole arbeider alt i alt under vanskeligere vilkår end skolen længer syd. Men de vanskelige arbeidsvilkår tjener til å utvikle lærernes omtanke og dyktighet. I sammenligning med lærerne sørpå har finnmarkslæreren, efter min mening, ofte et forsprang. Å ha været lærer i Finnmark betyr altså ikke å være blit akterutseilet. Tvertom. Folkeskolen deroppe har ofte et nokså sterkt religiøst drag. De ofte noget ensomme forhold gjør vel sit. Likeså den sterke religiøse interesse som mangesteds behersker befolkningen, særlig den lappiske og kvænske. Det er læstadianismen som holder sig her, og den har virket og virker fremdeles velgjørende på store dele av befolkningen. Vi har i det foregående søkt å gi en sammenhængende fremstilling av Norsk finnemissions historie. Vi har nævnt flere av de Guds mænd, som i onde og gode dage har arbeidet for og blandt finnerne. Læserne vil vanskelig ha undgåt å merke at her er nedlagt et stort og selvfornektende arbeide. Vi har nævnt bibeloversættelsen. Det var et stort løft. Og det var Norsk finnemission som tok det løft. har sådd. Det bør ikke glemmes. Norsk iinnemission støtter også ungdomsarbeidet blandt finnerne: Den har ydet bidrag til Øytun ungdomsskoles oprettelse og deltar i driftsutgiftene; den har hjulpet unge finner, både gutter og piker, til å komme på ungdomsskoler og bibelskoler og til å gjermemgå lærerskolen Det er ikke så ganske få unge lapper som har fåt nyte godt av sådan støtte. I senere tid er arbeidet for oprettelsen av sykehjem kommet med på Norsk finnemissions program. Det er den harde nød deroppe blandt vore brødre, som har ført finnemissionen ind i dette arbeide. Tuberkulosen har grepet sterkt om sig i Finnmark, og når man tænker på forholdene i hjemmene, hvor nær sagt umulig det er å kunne isolere de syke for å undgå smittefaren, og når man husker på lægenøden og de uhyre lange veie efter læge, hvor man har nogen, så vil det forståes, hvor påtrængende nødvendig det er å komme folket tilhjælp her. Det er det Norsk finnemission søker å gjøre ved sine sykehjem. Og her har den fåt god støtte av Nationalforeningen. Og sidsi nævner vi, men ikke mindst skattet er den forkyndergjerning, som er utført og fremdeles øves ved finsktalende prædikanter. Evigheten vil sikkerlig vise, at gjennem den er mange vundet for Gud. Og det er en stadig bøn blandt dem, som står dette arbeide nær: »0 Gud, send arbeidere i din vingard! Send mænd med ild i hjertet og glød på tunge til å vidne for vort finnefolk. Se, det var et kort tilbakeblik. Hvad er nu vundet ved Norsk finnemissions arbeide? Vi har jo i det foregående under omtalen av de enkelte arbeidsgrene nævnt nogen av fruktene. Men i et sådant arbeide dølger sig så meget av frukten. Vi befinder os jo i såtiden. Først når høsten kommer vil frukten kommme klart frem. Og det er i grunden godt at det er så. Da lærer vi å så i tro og håp å tro uten å se. Vi blev nylig så levende mindet om fruktene i det stille og i det skjulte. Det var ved å læse hvad diakon Kanestrøm skrev i »Norsk finnemissions blad« her forleden. Han hadde fåt i opdrag å ordne arkivet efter hovedstyrets flytning til Trondhjem. Blandt andet fandt han en del gamle breve, som op gjennem årene var indløpet til styret. Og han læste igjennem en god del av disse. Herom skriver han: »Under arbeidet med å sortere og ordne nogen gamle breve og papirer tilhørende Norsk finnemission, kom jeg over endel skrivelser, der gav mig noget å tænke på. Og en stemme i mit indre sa: Kan du ikke la nogen av disse tanker gå videre til de arbeidende finnevenner utover landet? Herren. Jeg fik nemlig et litet indblik i hvordan Finnemissionen har været til velsignelse ned gjennem årene. Hvordan den har fåt nåde til å lete op syke, nødlidende, fattige og hjælpeløse for å række dem en hjælpende hand for sjel og legeme. Stille og ufortrødent har den gjort sin gjerning blandt finnerne på fjeld og ved fjord like til de mest bortgjemte steder langt fra livets alfarvei. Det var tak for besøk med livets evangelium fra strøk hvor ordet så sjelden lyder. Det var tak for besøk og hjælp i en tung stund. Det var tak for brev med penger, netop som det så mørkest ut. Det var tak for matvarer, for mel, poteter osv. i en trang og hard tid. Det var tak for klær og brændsel i den kolde, lange vinter. Det var tak for hjælp til å kjøpe ny ko, når den eneste var mistet. sammen. Jeg kunde fortsætte, men la dette være nok. Det var tak takketoner hjertetak for hjælp i en vanskelig og tung tid fra nogen av Herrens ringe små. Og til dette sier Jesus: »Hvad I har gjort imot en av disse mine mindste brødre, det har I gjort imot mig. Finnemissionsvennerne vil nok heller ikke glemme disse Jesu ord i dagene som kommer. Meget er endnu å gjøre. Livets ord er endda dyrt mange steder der nord. Og mange forældreløse barn, vanføre stakkarer, gamle og hjælpeløse, syke og fattige trænger hjælp, kjærlig pleie og et godt hjem. Herrens gjerning må gjøres. Det gjælder bare ikke å gå træt, så skal det nok høstes i sin tid (Gal. 6, 9). LITT ORIENTERING. Vi har før nævnt at der blandt finnemissionsvenner tildels hersker uklarhet, når det gjælder de forskjellige organisationer som arbeider oppe i Finnmark, og det er ikke så underlig. Vi vil da tilsidst søke å orientere en smule. Den gang arbeidet for finnerne væsentlig bestod i å samle midler til Badderens eller senere Rotsundelv barnehjem, kaldte man dette for lappemission. Det navn blev særlig godt kjendt sydpå gjennem fru Elisabet Berners arbeide. Nu er barnehjemmet slåt sammen med Norsk finnemission. Det norsk lutherske finneforbund blev stiftet i Bergen i 1910 og har sit hovedstyre i Stavanger. Det har i det væsentlige de samme gjøremål som Norsk finnemission før hadde optat. Den som vil støtte dette selskap, må sende sine bidrag enten til sin egen kredskasserer. Eller om han ikke vet hvem det er, så er han trygg for at det kommer ret frem, når han skriver til: eller testamentet bare at gåven er til finnemissionen, kan der opstå tvil om, hvilket selskap det er ment. Norsk finnemission, Trondhjem. Kristne nordmana, frelst fra evigdoden av det blod som fløt for finnen og, ræk dem hand til hjælp! Å gid du vilde! Hjælp til arbeid for en edel sak: vise finnen vei til livets kilde, opdra livets alvor st ak. Høit mot nord hvor Nordishavets vover skyller mot en veirbitt sagakyst, fattig, kolel, men dog med nordlys over, sommer kori, med nat av sol belyst lyder ropet: Hjem for barn og gamle, pleiehjem for andens spirer små! Hjælp til reisning for et folk der famle end i overtroens mørke vrå.
|
maalfrid_c3c41d621055d05bdbd22374d6c7f34035ccf8e2_0
|
maalfrid_hivolda
| 2,021
|
da
|
0.191
|
363 s. 26.01. Gynnild, A. (2009). Kristiansand: IJ-forl. (200 s) Njaastad, O. (2010). Oslo: Gyldendal akademisk (163 s)
|
hardanger_null_null_19860604_74_41_1_MODSMD_ARTICLE11
|
newspaper_ocr
| 1,986
|
nn
|
0.685
|
Hardanger Folkehøgsku le skipar til aktiv ferje for el dre i samarbeid med sosial kontora i Odda, Eidfjord og Ullensvang. Det vert lagt opp til eit variert program i juni og august, og' det er mest ikkje den hobby ein ikkje kan dyrka. Også pensjonistar kan trenga ferie og få nye impulsar og idear til tidtrøyte ut over hausten og vinteren. Hardanger Folke høgskule vonar at mange vil melda seg på til ein spanande og aktiv ferie.
|
maalfrid_6b47cbde0e22268d64a72dcb6e4366181b747a05_41
|
maalfrid_patentstyret
| 2,021
|
en
|
0.695
|
(111) (151) 1973.01.19 (180) 2023.01.19 (891) 2018.09.17 (210) 201813186 (220) 2018.10.04 (540) (541) (730) Merz Pharma GmbH & Co KGaA, Eckenheimer Landstrasse 100, 60318 FRANKFURT AM MAIN, Tyskland (511) Klasse 5 Pharmaceutical, veterinary and sanitary products; dietetic products for children and sick persons; plasters, materials for dressings. 2019.05.15 (450) 2019.05.20 (111) (151) 1990.11.12 (180) 2020.11.12 (891) 2018.08.09 (210) 201812779 (220) 2018.09.27 (540) (546) (730) MELLERUD CHEMIE GMBH, Bernhard-Röttgen- Waldweg 20, 41379 BRÜGGEN, Tyskland (511) Klasse 3 Washing and bleaching preparations; cleaning, polishing and degreasing preparations including those for industrial use (included in this class); cleaning and upkeep preparations for floors, carpets, glass, ceramic, porcelain, stone, wood, synthetic material, metals and lacquered surfaces; soaps. 2019.05.13 (450) 2019.05.20 (111) (151) 2007.12.18 (180) 2027.12.18 (891) 2018.09.20 (210) 201813190 (220) 2018.10.04 (540) (541) (730) AGC Glass Europe, Avenue Jean Monnet, 4, 1348 LOUVAIN-LA-NEUVE, Belgia (511) Klasse 19 Building materials, not of metal; glass for building purposes; building glass, glass panes; glazing; nonglare glass and diffusing glass for building purposes; doors and door casings not made of metal; parts and components for all the above goods. Klasse 20 Furniture; glass furniture; picture frames; glass for picture frames; parts and components for all the above goods. Klasse 21 Glassware; unworked or semi-worked glass (except building glass); glazing sheets (except glass used in building); sheets of non-glare glass and diffusing glass (except glass used in building); parts and components of all the above products. 2019.05.15 (450) 2019.05.
|
wikipedia_download_nbo_Parpano composturus_449754
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.762
|
'''''Parpano composturus''''' er art av slekten Parpano som er en av i alt 22 slekter av krepsdyr innenfor Pardaliscidae-familien, som er plassert direkte ''(incertae sedis)'' i den relativt store og artsrike underordenen Gammaridea av amfipoder. Gruppens arter er alle bentiske bunndyr med relativt sett små øyne. De har stor egenframdrift, til forskjell fra de planktonisk frittsvevende og relativt mer storøyde artene i Hyperiidea-ordenen.
|
altaposten_null_null_20031126_35_274_1_MODSMD_ARTICLE18
|
newspaper_ocr
| 2,003
|
no
|
0.561
|
Altakvinnen lever bak låste dører i frykt for sin jugo slaviske eks-mann. 16. I romjula har eks-mannen sonet sine 9 måneder bak murene for grov vold mot eks-kona, vold mot en tidligere kone, samt for brannstiftelse og gro ve drapstrusler. 24 timer i døgnet er altakvinnen livredd for at eks-man nen eller vennene hans skal ta livet av henne. Hun forteller at hun fra sikre kilder har fått vite at eksen er klar til å ta henne av dage straks han slipper ut. Det skjer etter det Alta posten erfarer 28. desember. Dette skal han ha fortalt for ikke lenge si den, under soning. På flukt - Jeg er ikke i tvil om at han kom mer til å drepe meg. Mine dager er talte hvis ikke noe skjer. Allerede før Sankthans ba jeg politiet om å få bytte identitet, men til nå har jeg ikke fått svar, sier en svært fortvilet 47-åring til Altaposten. Hun støtter seg først og fremst til håpet om at UDI utviser eksen fra landet direkte fra soning, men hun frykter at ikke det er nok. Politiet i Alta har sendt en begj æring til UDI for å få ham ut vist, men det er ikke tatt beslutning i saken til tross for minst to purring er. Nå drømmer hun om å få bytte identitet. Da kan hun etablere seg på nytt - med nytt navn - på et nytt<sted. Det siste halvannet året har hun flyktet. Nå er hun tilbake i Alta. kommer seg inn i landet uten pro blem hvis man vil. I tillegg har han mange venner og jeg vet at også de er ute etter meg, sier kvinnen som ny Ug fylte 47. Hun forteller om sin enorme frykt, hvordan hun opplever hverdagen og ikke minst hvordan hun f eiret jula i fjor. - Både juleaften, romjula og nytt årsaften satt jeg konstant på do bak låste dører sammen med min hund. Jeg turde ikke gå ut utenom når jeg slapp hunden ut for å tisse. Jeg satt bevæpnet med slagverktøy og bare ventet på det som kunne skje, sier kvinnen. Truslene Hun forteller at eks-mannen i retten ga klar beskjed om at han skal drepe henne. - Han sa også at han hadde kompi ser som kunne drepe meg. Han skal også ha sagt at «om det så tar 20 år,, så skal jeg drepe henne», sier kvin nen. hennes. I retten truet han henne på livet før han hav net i fengsel. for å utsette dem for fare med sitt nærvær. - Nylig var min yngste sønn (23) hjemme på besøk for å feire burs dag. Han lånte bilen min og dro på butikken. Da han kom ut ventet tre menn av utenlandsk opprinnelse ved bilen. De trodde sikkert det var meg. Jeg har to barn og to barnebarn, men tør ikke ha annen kontakt med dem en per telefon. Det er grusomt å leve slik, sier hun. Flykter til fjells Kvinnen lever litt lettere til sinns om sommeren når været er på hennes side. Da flykter hun nemlig til fjells. - Jeg og hunden min har ved flere anledninger bodd i telt langt inne på vidda. Opp til seks uker har vi «hatt fri», sier kvinnen. Hun forteller at hun og eksen var sammen i tre år. - Nå må jeg betale for dumskapen. Han var grei helt til vi giftet oss, men like etter begynte helvete, sier hun. - Hva savner du mest? - Det å kunne gå fritt i butikken, på kino, på kafé eller det å gå ut og spi se middag med venner. I det hele tatt det å slippe å tenke på at «nå slår han til», sier hun. Og forteller at hun flere ganger har spydd av angst når hun endelig er hjemme etter å ha vært en nødvendig tur på butikken. - Hvordan ser du for deg en løs ning? - Det må være at han blir utvist og at jeg får ny identitet. Etter mitt syn har jeg krav på det, sier hun videre. Fikk trusler Etter at eksen tente på huset hennes, havnet han i varetektsfengsel i fire uker. Da han slapp ut skal han ifølge henne ha sendt grove drapstrusler per mooiltelefon. Hun tok mobilen med seg og viste meldingene til po litiet. Mannen fikk totalt 9 måneder i fengsel. Hennes eneste trøst akkurat nå er den store bikkja hun har skaf fet seg. Det er ikke en hvilket som helst bikkje, men en stor en som gir henne en liten trygghetsfølelse slik at hun kommer seg gjennom hver dagen. Nå er det bare én måned til eks-mannen slippes fri. Om han blir sendt ut av landet vet hun ikke. Om hun seiv får ny identitet vet hun hel ler ikke. Det hun vet er at hun ikke har lyst til å bh det neste offeret uten at myndigheten tar affære. SÅTTE FYR: Den 16. juni i fjor såtte eks-mannen til altakvinnen fyr på huset hennes. Han tilsto, men nektet straffeskyld fordi han ifølge muslim ske tro hadde rett til å utføre handlingen. (Faksimile: AUaposten sommer 2002)
|
maalfrid_09a61f44e9da584e2466875319b18f2f6f07151c_89
|
maalfrid_ngu
| 2,021
|
en
|
0.251
|
8.57 72.6 <1 0.19 29.7 181 480 13.4 74 0.73 29.3 5.29 33.7 15.7 10.9 8.3 8.67 71.2 <1 0.18 30.1 179 470 13.2 75 0.75 29.5 5.27 33.9 15.8 10.9 9.3 8.81 70.9 <1 0.18 30.5 174 463 12.9 76 0.76 29.5 5.25 33.9 15.8 10.8 9.3 8.91 69.4 <1 0.16 30.3 179 446 12.7 76 0.73 29.5 5.21 33.7 15.7 10.8 10.6 9.11 68.5 <1 0.16 29.9 175 441 12.7 74 0.74 29.0 5.15 33.2 15.5 10.6 9.7 9.31 70.9 <1 0.19 30.9 180 445 12.9 76 0.75 29.6 5.26 33.9 16.1 10.9 10.0 8.94 70.6 <1 0.18 29.9 183 445 13.1 74 0.74 28.9 5.22 33.5 15.8 10.8 9.2 8.55 70.6 <1 0.20 29.5 178 456 13.1 73 0.74 28.7 5.22 33.5 15.7 10.8 9.4 9.05 54.8 <1 <0.1 49.1 71.2 70.3 17.6 25 0.41 24.9 4.82 47.2 21.3 10.9 6.0 8.40 31.6 <1 <0.1 19.8 52.6 4.6 8.5 <10 0.26 14.7 2.62 30.7 14.6 8.58 4.9 3.17 19.1 <1 <0.1 11.0 44.5 123 3.4 21 0.24 7.38 1.79 23.6 10.8 6.23 4.1 5.17 40.8 <1 0.60 18.0 121 197 6.8 37 0.39 13.6 2.84 25.8 11.7 7.43 11.2 7.58 61.8 <1 <0.1 32.9 86.4 91.2 8.4 65 0.62 24.2 4.63 36.1 16.1 7.77 13.3 7.63 61.4 <1 <0.1 33.6 86.3 71.2 8.7 63 0.63 24.0 4.66 37.4 16.4 7.82 12.4 7.96 62.5 <1 <0.1 35.0 87.9 61.7 8.8 65 0.67 25.3 4.88 39.3 16.8 8.05 12.8 7.63 72.4 <1 0.15 37.7 88.5 46.1 9.4 68 0.73 27.2 5.21 39.8 17.7 8.45 10.1 7.70 76.1 <1 0.28 39.0 87.3 42.7 10.3 69 0.74 28.1 5.41 41.1 18.2 8.70 6.5 7.98 76.1 <1 0.38 39.5 87.4 41.3 10.2 69 0.76 28.4 5.44 42.3 18.5 8.74 6.4 8.09 78.1 <1 0.31 40.7 80.4 39.8 10.6 68 0.76 28.9 5.53 43.4 19.0 8.90 6.3 8.10 78.2 <1 0.39 40.4 78.9 41.0 10.4 67 0.75 28.8 5.44 43.5 19.0 8.81 10.4 8.34 79.8 <1 0.67 40.7 77.4 38.6 11.1 67 0.76 28.4 5.51 42.2 18.6 9.02 6.1 7.99 78.1 <1 0.44 40.2 74.5 37.1 10.2 66 0.74 28.4 5.39 42.4 18.6 8.70 5.4 8.16 77.4 <1 0.32 41.3 73.1 38.9 10.7 66 0.75 29.0 5.51 43.3 19.2 8.86 6.6 8.30 84.2 <1 0.32 41.4 73.5 37.7 10.8 65 0.77 28.9 5.53 43.9 19.3 8.84 6.6 8.77 86.6 <1 0.32 42.9 77.4 38.3 11.3 67 0.79 30.5 5.79 45.7 20.1 9.23 6.7 8.76 84.5 <1 0.28 43.6 79.2 38.3 11.6 68 0.80 30.5 5.86 45.8 20.3 9.30 6.0 9.04 88.3 <1 0.42 43.0 77.8 39.5 11.7 67 0.80 30.5 5.81 45.5 20.2 9.27 8.4 9.17 86.9 <1 0.51 43.3 79.6 38.6 12.0 68 0.81 31.2 5.92 46.7 20.6 9.41 6.6 9.28 82.1 <1 0.36 43.4 82.0 38.8 12.0 67 0.80 31.2 5.93 45.4 20.3 9.32 7.3 9.01 78.1 <1 0.31 42.0 80.4 37.8 11.7 65 0.76 30.8 5.73 45.4 20.1 9.16 7.8 9.37 78.6 <1 0.34 42.9 82.0 37.9 11.9 64 0.80 30.9 5.82 46.8 20.5 9.17 8.7 8.39 66.9 <1 0.25 37.6 71.8 34.9 10.8 57 0.70 27.0 5.17 42.5 18.5 8.47 8.4 9.33 74.3 <1 0.26 41.5 82.1 37.2 11.8 62 0.75 29.9 5.70 45.6 20.2 9.06 9.2 9.20 70.6 <1 0.20 40.0 77.7 36.3 11.7 60 0.74 28.5 5.53 43.5 19.3 8.91 11.7 9.63 73.7 <1 0.19 41.8 82.6 38.6 12.2 62 0.78 30.0 5.78 45.7 20.2 9.24 11.
|
maalfrid_fe02f8aa5a148c2494949c9965d2ff7b686ac98f_88
|
maalfrid_ntnu
| 2,021
|
no
|
0.832
|
Tallene for gjennomsnittlig 2 CO -utslipp fra bensin- og dieselbiler er benyttet til å beregne drivstofforbruk fordi det antas at dette er de mest oppdaterte utrykkene for forbruk. Fordelt på andeler trafikkarbeid fra diesel- og bensinbiler får man 0 p =4.44, s =6.95 og s=14.5. Disse verdiene indeksreguleres fra 2007 til 2010 i nytteberegningene.
|
maalfrid_a0ee0dd78fba7c2f449fd35679ebde1f8182726d_112
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
fr
|
0.21
|
4.41. Taxi operation. Number of taxis, by brand and county. 31 December 1999 1 Omfatter bare personbiler og busser. Comprise only private cars and buses. 2 Bileierens bostedsfylke. The car owner's county of residence. Kilde: Vegdirektoratet. Source: The Directorate of Public Roads. I alt Total Ford Mercedes Nissan Opel Peugeot Toyota Volvo Andre Others I alt 1988 total . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6 230 291 2 395 681 546 529 274 789 725 I alt 1989 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6 111 284 2 207 814 497 526 268 744 771 I alt 1990 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6 024 275 1 979 911 462 609 255 670 863 I alt 1991 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6 028 270 1 929 884 431 690 244 629 951 I alt 1992 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 980 267 1 848 834 413 713 305 562 1 038 I alt 1993 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 929 269 1 825 709 420 665 377 485 1 179 I alt 1994 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 878 290 1 772 541 432 560 461 495 1 327 I alt 1995 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 885 302 1 809 414 430 520 530 594 1 286 I alt 1996 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 864 301 1 933 303 413 488 579 571 1 276 I alt 1997 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 949 316 2 147 258 386 437 640 547 1 218 I alt 1998 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6 074 307 2 330 267 338 406 696 493 1 237 I alt 1999 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Østfold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 245 23 69 22 24 18 35 17 37 Akershus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 875 29 457 34 39 19 105 59 133 Oslo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1 257 13 843 22 24 3 114 88 150 Hedmark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 202 10 68 1 15 27 18 16 47 Oppland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 201 12 74 6 7 14 15 15 58 Buskerud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 326 34 106 14 4 23 47 27 71 Vestfold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198 10 59 10 12 9 31 18 49 Telemark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207 9 85 14 24 9 16 13 37 Aust-Agder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105 10 28 3 6 14 9 6 29 Vest-Agder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 191 14 65 7 13 16 26 8 42 Rogaland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 519 27 145 45 42 44 71 22 123 Hordaland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 576 24 196 47 19 22 76 33 159 Sogn og Fjordane . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 158 6 42 4 6 21 8 14 57 Møre og Romsdal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 274 14 87 5 13 34 24 23 74 Sør-Trøndelag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 340 15 112 8 9 54 59 27 56 Nord-Trøndelag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 173 6 58 - 17 36 16 6 34 Nordland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 376 21 109 11 14 19 42 45 115 Troms . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 262 16 89 10 9 29 26 13 70 Finnmark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 130 7 39 12 17 2 22 6 25 Svalbard . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
|
maalfrid_664e71d0efe3d7bb3007e278d9494c8aa7704b74_5
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
nn
|
0.539
|
6 2007–2008 Om investeringar i Forsvaret Regjeringa har lagt til rette for ein reell konkur ranse i kampflyprosessen, jf. St. prp. nr 1 (2007 2008). Difor er den etablerte dialogen med alle dei tre aktuelle kandidatane for nye kampfly utvida og styrkt. Dette gjeld både i høve til Eurofighter, JAS Gripen og Joint Strike Fighter (JSF). Tidlegare er det inngått ein samarbeidsavtale med den ameri kanske leverandøren Lockheed Martin for JSF, og samarbeidsavtalar med Eurofighter GmbH for Eurofighter og med JAS Gripen International vart underteikna våren 2007. Desse avtalane skulle mellom anna gje norsk industri høve til å delta i utviklinga av flya. Regjeringa godkjende den konseptuelle løy singa for vår framtidige kampflykapasitet i desem ber 2006. Basert på dette har Forsvarsdepartemen tet starta opp prosessen for å utarbeide eit sentralt vedtaksdokument, kalla framskaffingsløysing. Det vart i januar 2008 sendt ut ein førespurnad om bindande informasjon til dei tre potensielle leverandørane av kampflya. I denne førespurnaden var fokus innretta på å få tilstrekkeleg og konkret informasjon som vil gjere det mogeleg å rangere kandidatane. Dette omfattar mellom anna opplys ningar om nyskaffingspris og levetidskostnadar, samt planar for industrisamarbeid. Svarfristen for denne førespurnaden var 28. april 2008, og sidan Eurofighter GmbH ikkje leverte svar er Eurofigh ter ikkje lenger ein kandidat som mogleg framtidig kampfly for Noreg. Forsvarsdepartementet er oppteken av å finne det optimale tidspunktet for utfasing av dagens F 16-fly og innfasing av nye kampfly. Det vert vist til omtale av kampflyprosjektet i St.prp. nr. 48 (2007 2008). Forsvarsdepartementet t i l r å r : At Dykkar Majestet godkjenner og skriv under eit framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om investeringar i Forsvaret. Noregs Konge, s t a d f e s t e r : Stortinget vert bede om å gjere vedtak om investeringar i Forsvaret i samsvar med eit vedlagt forslag.
|
wikipedia_download_nbo_Lindö_149094
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.682
|
'''Lindö''' er et tettsted i Norrköping kommune i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. I 2010 hadde tettstedet innbyggere. Lindö ligger cirka fem kilometer nordøst for Norrköping.
|
maalfrid_9e67c8351788bceb9c1ced10ac9ab70b5f27e668_3
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.789
|
På Europakommisjonens internettsider for meldepliktordningen ligger det en oversikt over avgjørelser fra EU-domstolen som er relevante for tolkningen av direktiv 98/34. Her ligger også andre dokumenter som kan være til informasjon og hjelp, inkludert Europakommisjonens veileder til direktiv 98/34. I tillegg legges alle meldte tekniske regler fra alle EØS-statene ut her. Begrepet teknisk regel er definert i loven § 3. En teknisk regel er i lovens forstand tekniske spesifikasjoner eller andre krav som må følges for å kunne selge, kjøpe eller bruke et produkt. En teknisk regel kan også være krav til informasjonssamfunnstjenester som må følges for å kunne yte, omsette, etablere eller bruke slike tjenester. Loven omfatter bare tekniske regler som gjelder i hele eller en større del av Norge. I tillegg til rettslig bindende regler, omfatter loven tekniske regler som faktisk må følges, for å kunne bringe et produkt i omsetning eller bruk. Dette omtales gjerne som faktiske påbud. Med faktisk påbud menes blant annet tiltak som påvirker forbruket av produkter eller informasjonssamfunnstjenester ved å motivere til å følge bestemte krav. I praksis vil det ofte innebære at standarder, som i utgangspunktet er frivillig å benytte, gjøres obligatoriske, for eksempel i standardavtaler eller i veiledere. Om faktiske påbud, se særlig loven § 3 nr. 1 annet ledd og § 14. Forbud mot produksjon, import, omsetning eller bruk av et produkt er tekniske regler. Det samme gjelder regler som forbyr ytelse, omsetning, etablering eller bruk av en informasjonssamfunnstjeneste. En teknisk spesifikasjon er krav til et produkts egenskaper, herunder betegnelse og emballasje, merking og etikettering, bruksegenskaper, prøving og prøvingsmetoder. Krav til produktets sammensetning, form, vekt, presentasjon, levetid, energiforbruk m.m. vil kunne omfattes av begrepet. Når det gjelder produkter beregnet på konsum, dyrefôr og legemidler regnes også regler og krav til fremstillingsmetoder og prosesser som tekniske spesifikasjoner. For andre varer vil dette kun gjelde hvis metodene og prosessene påvirker varens egenskaper. Europakommisjonen har uttalt at dersom det stilles tekniske krav til et produkt som omsettes, er det uten betydning om en betaler for å motta det eller for å bli kvitt det. Et eksempel er slam eller vann som mot betaling sprøytes ut over landbruksarealer.
|
maalfrid_4c8e4c5de0c77e4cf4966a7f673c6794805a6d14_31
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.788
|
Rutine 2, som også er vår foretrukne metode, består i å la informasjonen i den mest oppdaterte årsfilen være den gjeldende. Dette betyr at forhold som i årsfilen for 1997 har angitt en startdato i 1996 eller tidligere, betraktes som om de startet ved tidspunktet angitt av startdatoen. Dette gjelder uavhengig av om forholdet eksisterte i årsfilen for 1996 eller ikke. Forhold som kun eksisterer i årsfilen for 1996, og hvor ingen stoppdato er registrert, betraktes som opphørt i 1995 eller tidligere. Disse forholdene blir derfor ikke tatt med i våre analyse. Legg merke til at manglende kjennskap til årsfilene for 1998 og 1999, medfører at visse oppdateringer ikke er registrert i våre data. Datasettet som fremkommer ved bruk av rutine 2, danner utgangspunktet for våre analyser av jobb- og arbeidskraftsstrømmer. Deskriptiv statistikk over vårt primære datasett presenteres i avsnitt 5.1, som en innledning til analysene. I disse analysene ser vi spesielt på hvorledes definisjon av etablering og opphør av virksomhetsenhet, får betydning for nivået på jobb- og arbeidskraftsstrømmene. Bedrifts- og foretaksregisteret (BoF) benytter tre kriterier når de skal følge en bedrifts livsløp. Det er juridisk enhet (eier), geografisk lokalisering (beliggenhetsadresse) og næring. Dette bygger på anbefalinger fra EUROSTAT. Enhetsregisteret følger BoFs kriterier, det vil si kriteriene er knyttet til: i. foretaket som bedriften er avhengig av (eier), ii. den økonomiske aktiviteten som foregår i bedriften (næringskode), iii. den geografiske lokaliseringen av bedriften (adresse). Endring av alle tre forholdene medfører opphør av gammel enhet og påfølgende etablering av ny enhet. Når det skjer en samtidig forandring av to av de tre forholdene, skal bedriften som hovedregel opphøre og eksistere og ny etableres. Unntaket fra denne regelen er der ny eier flytter eksisterende virksomhet, det vil si ansatte, maskiner o.l. til ny adresse i samme kommune.
|
maalfrid_059ef8da65ca2e78cd6357ebe402cd3eebb0b039_44
|
maalfrid_patentstyret
| 2,021
|
no
|
0.32
|
Produkt: 1. Toalett, 2. Del til toalett, 3. Del til toalett, 4. Del til toalett, klasse 23-02. Innehaver: Separett AB, Skinnebo, S-330 10 Bredaryd, SE Fullmektig: Bryn Aarflot AS, Postboks 449 Sentrum, 0104 Oslo, NO Designer: Kjell Henriksson, c/o Avantic Design AB, Box 59, S-330 10 Bredaryd og Mikael Billsund, Skinnebo, S-330 10 Bredaryd, begge SE Prioritet: 2002.07.05, SE, nr M 02-1025. Anmerkning: Registreringen gjelder samregistrering. 1.10 1.11 2.1 2.2 2.3 3.1 3.2 4.
|
maalfrid_e1b0c6aa19681939932ec6600ab9a4956e28a9c1_155
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
da
|
0.441
|
Se Oppgave 6.4. La. Vi definerer: (6.1) Da er en undermonoide av. Gitt betrakter vi: (6.2) Det er en undermonoide av. La være en gruppe. En undergruppe av er en undermonoide som også er en gruppe. Dette kan formuleres som atmå være stabil under operasjonen, inneholde og være stabil under inverteringsavbildningen, dvs. at: (6.3) Dersom en delmengde av en gruppe er ikketom og stabil under operasjonen og invertering, vil den inneholde det nøytrale elementet: Velg og bemerk at. Når er en gruppe har vi to trivielle undergrupper: er den største undergruppen. er den minste undergruppen. La. Vi definerer: (6.4) Da er en undergruppe av, i forhold til addisjon. La være utstyrt med en assosiativ operasjon som skrives multiplikativt og med nøytralt element. Vi antar altså at er en monoide. Gitt definerer vi følgen entydig ved å kreve: (6.5) (6.6)
|
maalfrid_b0ed6cd3c8903879b3fd298f87713ae761f6b0a0_134
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.861
|
137 Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester Kapittel 5 kan komme i konflikt med og/eller måtte avveies mot disse funksjonene eller tjenestene. Utgangspunktet for omtalen er MA (2005a), men det er også gjort noen tilpasninger basert primært på den nordiske TEEB-studien (Kettunen mfl. 2012) og siste versjon av CICES (Haines- Young og Potschin 2013), som har bl.a. opprettholdelse av livssykluser og beskyttelse av leveområder og genetisk mangfold som del av det de kaller regulerings- og vedlikeholdstjenester. Tabell 5.2 gir en skjønnsmessig vurdering av hvilke grunnleggende livsprosesser som er særlig viktige for Norge. Vi angir hvilke norske økosystemer vi mener er særlig viktige for disse tjenestene, og antyder hva vi ser som de viktigste påvirkningsfaktorene. Primærproduksjon er i økologien den mengden organisk materiale som plantesamfunn (primærprodusentene) produserer ved fotosyntese (og kjemosyntese – bl.a. på store havdyp) på et visst areal per tidsenhet (ofte gjennom et år). Netto primærproduksjon er det som er tilgjengelig for konsumenter og nedbrytere i økosystemet etter at det som tapes ved produsentenes egen celleånding er trukket fra. Viktige primærprodusenter i norske havområder omfatter planteplankton (mikroalger) og makrovegetasjon langs kysten (bentiske makrofytter) som tare, tang og andre bunnalger, og ålegras. For en diskusjon av betydningen av naturtypene stortareskog (Laminaria hyperborea), sukkertareskog (Saccharina latissima) og ålegrasenger (Zostera marina) for primærproduksjon og andre støttende og regulerende tjenester og aktuelle påvirkningsfaktorer kan det vises til Bekkby og Eikrem (2012). Et norsk eksempel på meget høy biologisk produksjon er Lofoten-området, hvor våroppblomstringen gir en biologisk produksjon godt over andre høyproduktive havstrømmer i verden. Disse områdene er dermed også svært viktige blant annet som gyte- og leveområder for fisk. Primærproduksjonen påvirker de fleste andre økosystemtjenestene ved å regulere nivået av atmosfærisk oksygen og ved å legge grunnlag for de viktigste næringskjedene. Blant mange andre viktige funksjoner påvirker primærproduksjonen de biogeokjemiske kretsløpene og regulerer det globale klimaet ved å ta opp karbondioksid (CO2), og den er viktig for det hydrologiske kretsløp. Norsk miljø- og naturressursforvaltning har lagt vekt på å bygge opp kunnskap gjennom forskning, kartlegging, overvåking, miljøstatistikk og ulike former for rapportering, og det finnes en rekke databaser som inneholder data og indikatorer for biologisk mangfold og for ulike økosystemtjenester. En aktuell kilde til informasjon er nettsiden Miljøstatus i Norge, som presenterer svært mange av dataene som samles inn om norsk natur og faktorer som påvirker den. Aktuelle data presenteres knyttet til overskriftene berggrunn og jord, dyr og planter, energi, ferskvann, hav og kyst, naturområder og arealbruk, polarområdene, støy og utslipp og forurensning. Andre aktuelle kilder for informasjon er SSBs arealstatistikk, Skog og Landskap (særlig for skog, åpent lavland og jordbruksområder), Bioforsk (særlig for jordbruksområder og åpent lavland), Havforskningsinstituttet (for hav og kystvann), Vann-Nett, Vannportalen og Vannmiljøsystemet (særlig ferskvann, våtmarker og kystvann) og Artsdatabanken (bl.a. for truede arter og naturtyper og for fremmede arter). Mange miljødata er stedsangitt (koordinatbestemt) og det er lagt stor vekt på å utvikle digitale kart og systemer for å håndtere og framstille geografisk informasjon. Mye miljødata er tilgjengelig via samarbeidet Norge digitalt. Et eksempel på et aktuelt kartverktøy er Naturbasen, som gir en oversikt over verneområder, friluftslivsområder og kartlagte områder med utvalgte naturtyper og økologiske funksjonsområder for prioriterte arter. 3 Det er vanlig å måle primærproduksjon i gram karbon pr kvadratmeter pr år, i vann måles produksjonen pr kubikkmeter.
|
maalfrid_1cccde90551f094ca99832ff602df54824508cec_19
|
maalfrid_skatteetaten
| 2,021
|
no
|
0.637
|
(7) Avgiftsoppgaven skal leveres elektronisk eller på papir. Avgiftsoppgave som leveres på papir skal gis på fastsatt skjema og undertegnes. Oppgave som leveres elektronisk skal sendes den mottakssentral som direktoratet bestemmer. (8) Oppgave som er levert elektronisk anses kommet fram når den er sendt inn, og innsendelsen er bekreftet ved elektronisk kvittering. Oppgave som er levert på papir anses kommet fram hvis den er poststemplet innen utløpet av fristen. 0 Endret ved forskrifter 12 des 2003 nr. 1533 (i kraft 1 jan 2004), 19 des 2003 nr. 1758 (i kraft 1 jan 2004), 22 juni 2005 nr. 682 (i kraft 1 juli 2005), 20 des 2006 nr. 1587 (i kraft 1 jan 2007), 11 april 2011 nr. 377, 16 juni 2011 nr. 597 (i kraft 19 juli 2011), 23 aug 2011 nr. 864 (i kraft 1 sep 2011). (Opphevet 1 jan 2008, jf. forskrift 21 des 2007 nr. 1775.) (1) Tollregionen kan foreta etterberegning ved manglende eller mangelfull beregning av avgift. (2) Tollregionen kan videre foreta etterberegning dersom avgift og renter er refundert på grunnlag av uriktige eller mangelfulle opplysninger. Det samme gjelder når varer som er levert uten avgift eller med redusert sats er blitt benyttet til avgiftspliktige formål. (3) For tilfeller som nevnt i annet ledd kan tollregionen bestemme at fritaket for framtiden skal gjennomføres på annen måte enn fastsatt i denne forskriften. 0 Endret ved forskrift 12 des 2003 nr. 1533 (i kraft 1 jan 2004). (Opphevet 1 jan 2008, jf. forskrift 21 des 2007 nr. 1775.) (1) Spørsmål om avgiftspliktens omfang forelegges tollregionen. (2) Tollregionen kan påby montering av måleutstyr o.l. av hensyn til avgiftsberegning og kontroll. Direktoratet kan fastsette forskrifter om krav til måleutstyr og målemetoder. (3) Direktoratet kan fastsette forskrifter om å benytte faste omregningsfaktorer når salg av avgiftspliktige varer skjer etter hulmål i stedet for etter vekt. (4) Direktoratet kan fastsette forskrifter om at Norges Birøkterlag AS kan beholde en fastsatt sum til administrasjonskostnader pr. innvilget søknad om tilskudd til biavl, jf. § 3-16-4. (5) Direktoratet kan fastsette forskrifter til presisering, utfylling og gjennomføring av denne forskriften, herunder beregning, tilbakebetaling og kontroll mv. Direktoratet kan videre fastsette forskrifter om vilkår for avgiftsfritak, herunder krav til dokumentasjon og minstegrenser for fritak. 0 Endret ved forskrifter 12 des 2003 nr. 1533 (i kraft 1 jan 2004), 21 des 2007 nr. 1775 (i kraft 1 jan 2008). (Opphevet 1 jan 2009, jf. forskrift 17 des 2008 nr. 1413.)
|
maalfrid_b0dbdd4a87efa6897070e4782e3dc1cb5fff2099_673
|
maalfrid_havarikommisjonen
| 2,021
|
no
|
0.927
|
til å inndra sertifikater. Følgende grunnleggende prinsipper er brukt for delegeringen av oppgaver: Den enkelte organisasjon skal selv ta ansvar for egen sikkerhet. Myndighetene skal sikre at organisasjonene tar dette ansvaret ved å stille krav til internkontroll i den enkelte virksomhet. Myndighetene skal kontrollere virksomhetenes drift ved bruk av systemtilsyn. Organisasjonene skal selv utvikle operasjonsmanualer og få disse godkjent av myndighetene. Myndighetenes kostnader knyttet til regulering og tilsyn med luftsportsaktivitetene subsidieres av passasjeravgiftene fra den kommersielle sektoren. Organisasjonene under Part 149 er normalt avhengige av frivillig ulønnet innsats. Det finnes ingen standard organisering av virksomhetene, men alle sertifiserte organisasjoner skal; ha en organisasjonsleder, ha en eller flere personer som skal utføre delegert myndighet (sertifiseringer og utstedelse av dokumenter), ha en eller flere personer med ansvar for internkontroll, ha nok personer i organisasjonen til å kunne gjennomføre aktivitetene spesifisert i Part 149 sertifikatet. Innføringen av Part 149 og forskriftene for de operasjonelle rammebetingelsene har i liten grad påvirket hvordan organisasjonene utøver aktiviteten. Dette forklares med at forskriften kun stiller krav til det administrative nivået. De nye forskriftene er utviklet fra standardene som var gjeldende under det gamle regimet. Dette har medført små eller ingen endringer i den operative delen av luftsportsvirksomheten. Det er vanskelig å si noe om hvorvidt Part 149 har hatt effekt på sikkerheten eller ulykkesstatistikken generelt. CAA stiller ikke krav til rapportering av aktivitetstall, næruhell eller avviksrapportering. Kun ulykker blir rapportert. Granskning og analyser gjennomføres av CAA. Vi kan trekke frem enkelte konfliktområder og avvik mellom ideal og realitet: Part 149 ble utviklet for ikke-kommersiell virksomhet. Forskriften fungerer ikke som tiltenkt fordi flere av organisasjonene driver kommersiell virksomhet med en Part 149 sertifisering. Manglende økonomiske ressurser og lav bemanning i CAA sin Sport & Recreation avdeling gjør det vanskelig å gjennomføre pålagte oppgaver på en god måte. Manglende ressurser og kompetanse hos de sertifiserte organisasjonene og de lokale avdelingene gjør det vanskelig å gjennomføre pålagte oppgaver på en god måte.
|
maalfrid_cb629940f8d43fa6081607be64425644a7ff34d2_227
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.935
|
Hvert program er oppbygget slik at bedriftene deltar på en samling i Norge før reise ut i målmarkedet, for så å følges opp i Norge igjen, før neste reise ut i målmarkedet. Oftest avsluttes programmet med en oppsummering hjemme i Norge. Mellom hver samling følger Innovasjon Norges rådgivere opp bedriftene for å sikre fremdrift og måloppnåelse. I 2018 deltok 260 bedrifter i Global Growth. 15 prosjekter (167 bedrifter) ble gjennomført i 2018 og 11 prosjekter (93 bedrifter) er i ulike faser av gjennomføringen. Dette er på nivå med 2017, og noe under målsetting. Et betydelig antall prosjekter er under oppstart eller i valideringsprosess, og teller ikke med her. Tilbakemelding fra deltakere under og etter programperiodene tyder på at tjenesten bidrar til å åpne opp dører til relevante nettverk, gir økt innsikt i hva som kreves for å lykkes og ofte bidrar til å skaffe de første kundene i markedet. Suksess knyttet til eksportsatsing er et langt løp. Det vil derfor ofte gå lang tid før vi kan lese av resultatene fra programmene. Ved siden av gjennomgående positive tilbakemeldinger fra deltakerne, bidrar Global Growth til omdømmebygging og setter Norge på kartet som en bærekraftpioner. Innovasjon Norge har besluttet å ikke gjennomføre en større ekstern evaluering av Global Growth før tydelige rammer og prosesser ikke bare er beskrevet, men også reelt implementert. Tjenesten fanges opp av Innovasjon Norges Kundetilfredshetsundersøkelse, og i 2019 skal vi gjennomføre grundige evalueringer rettet mot deltakerne etter hvert program. Global Growth ble i all hovedsak finansiert fra NFD i 2018. 5,5 mill. kroner fra post 50 og 14,8 mill. kroner fra post 74. Flere enn 100 ansatte i Innovasjon Norge har levert timer inn i tjenesten, og 1,5 årsverk ved hovedkontoret bidrar med administrasjon, service og utvikling. Kostnader knyttet til innleie av eksterne konsulenter er redusert til et minimum. Piloteringsperioden for Global Growth ble avsluttet ved inngangen til 2018, og målet for året var å samle, standardisere og systematisere erfaringer, samt å sette Global Growth tydeligere i sammenheng med de andre eksportrettede tjenestene i Innovasjon Norge. Det meste av verktøy og beskrivelser knyttet til validering, gjennomføring og avslutning av prosjekter kom på plass i løpet av 2018, men vi har undervurdert tiden det tar å sikre reell implementering av nye arbeidsprosesser og rutiner. Målet er å levere gode eksportprogrammer til kvalifiserte bedrifter som er modne til å ta en posisjon i et eller flere eksportmarkeder.
|
maalfrid_d821cc677c5c71a3e3c4da511c49194ad24a1ead_5
|
maalfrid_helsedirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.712
|
Standard insulinbehandling ved diabetes type 1 er kombinasjon av langtidsvirkende insulinanalog eller NPH-insulin 1–2 ganger daglig og hurtigvirkende insulinanalog før måltidene, eller insulinpumpe med kun hurtigvirkende insulinanalog. Metformin anbefales som førstevalg ved oppstart av behandling med blodsukkersenkende legemidler. Forsiktighet ved nedsatt nyrefunksjon. Ved behov for ytterligere blodsukkersenkning fore slås individuelt tilpasset behandling med andre blodsukkersenkende legemidler. Det er ikke sterk evidens for å foretrekke ett legemiddel fremfor et annet (se tabell under for forslag). Ved utilfredsstillende blodsukkersenkende effekt av to legemidler kan man kombinere legemidler fra tre eller fire ulike grupper. Ikke alle legemidler er utprøvd eller har generell refusjon på blåresept i alle kombinasjoner. Det kan være ulike interaksjoner, sjekk preparatomtale/Felleskatalogtekst. Metformin kontinueres i samtlige kombinasjons regimer, så sant det tolereres og nyrefunksjonen ikke er for dårlig. Ved etablert eller høy risiko for hjertesvikt, eller etablert nyreaffeksjon: Vurder tillegg av en SGLT2 hemmer med dokumentert effekt på kardiovaskulære eller renale endepunkter Ved etablert aterosklerotisk hjerte- og karsykdom: Vurder tillegg av SGLT2-hemmer eller GLP1- analog med dokumentert effekt på kardiovaskulære endepunkter. Kombinasjon av sulfonylurea og insulin øker risikoen for hypoglykemi og bør oftest unngås. Insulin brukt på riktig måte og GLP1analoger har størst potensiale for å redusere blod sukkeret og anbefales til alle hvis HbA1c > 86 mmol/ mol, fastende blodsukker > 15 mmol/l eller ved betydelige symptomer på hyperglykemi. Metformin i kombinasjon med en kveldsdose med langtidsvirkende insulin er et enkelt behandlingsregime som kan fungere godt for mange. Kombinasjon av DPP4-hemmerog GLP1- analog gir liten mening, ettersom den blodsukker senkende effekten via inkretinsystemet tas ut med GLP1-analog alene. Når overvekt/fedme er et vesentlig problem, bør man vurdere legemidler som bidrar til vekt reduksjon (SGLT2-hemmere og GLP1- analoger). Vekt reduserende kirurgi kan vurderes ved KMI > 35 kg/m². Viser for øvrig til kapittelet Levevaner ved diabetes og behandling av overvekt og fedme Noen GLP1analoger ser ut til å redusere HbA1c mer enn det som vanligvis oppnås med perorale legemidler. Pioglitazon kan vurderes når det er uttalt insulin resistens (ikke tatt med i flytdiagrammet). OBS! forsiktighetsregler og kontraindikasjoner. Pasientpreferanser og pasientetterlevelse bør veie tungt opp mot injeksjonsbehandling og poly farmasi. Etterlevelse av legemiddelforeskrivning av anti diabetika er ofte mangelfull og bør få fokus i pasientsamarbeidet. Få Få Kvalme, gastro intestinale Genital infek sjon, dehydrering, ketoacidose Hypoglykemi, vektøkning • Ved etablert eller høy risiko for hjertesvikt, eller etablert nyreaffeksjon: Vurder en SGLT2 -hemmer • Ved etablert hjerte- og karsykdom: Forsiktighet ved eGFR < 30, se preparatomtale (SPC) for de ulike legemidlene Se preparat omtale (SPC) for de ulike SGLT2-hemmere vedr eGFRverdi for oppstart. Seponeres ved eGFR<30 Dose reduk sjon kan være nødvendig Se preparat omtale (SPC) for de ulike SGLT2 hemmere vedr eGFRverdi for oppstart. Seponeres ved eGFR<30 Forsiktighet v ed eGFR < 30, se preparat omtale (SPC) for de ulike lege midlene Se «Vær varsom» i kap. 8 «Nyresykdom ved diabetes» i retningslinjen Fortrinns vis Glimepirid Velg et lege middel som har dokumentert sikkerhet i langtids studier Legemiddelgruppen er særlig egnet ved overvekt/fedme Foretrukket ved behov for be tydelig reduksjon av blodsukker Velg et legemiddel som har dokumentert effekt på hjerte og kar hendelser og/eller nyre hendelser 1 For kombinasjon av tre eller flere legemidler, se utfyllende tekst under Praktisk i anbefalingen i retningslinjen. 2 Se preparatomtale som gjelder for de enkelte legemidler. Det vises til Statens Legemiddelverks gjeldende refusjonsvilkår. Det kan være mindre ulikheter mellom legemidlene når det gjelder enkelte endepunkter. 3 Forhøyet albuminutskillelse (u AKR>3)
|
maalfrid_36712063c23aec69db4916abd0b25929c936a5e1_5
|
maalfrid_vegvesen
| 2,021
|
no
|
0.863
|
Aktuelle oppmålinger: - Nivellering - Måling av horisontalavstander/forskyvninger Følgende data må registreres og rapporteres: - Dato for oppmålingen - Hvilken inspeksjon oppmålingen er knyttet til - Med hvilket intervall oppmålingen gjøres, spesielt hvis det avviker fra inspeksjonsintervallet - Hvem som utførte oppmålingen, evt. hvem som var ansvarlig - Klokkeslett/temperatur/værforhold (Ved nivellering, måling av horisontalavstander/ forskyvninger, pilhøyder og vertikalavstander/frihøyder) - Hva slags måleutstyr som ble benyttet - Eventuelle merknader som f.eks. spesielle værforhold, avvik og andre opplysninger som kan være viktig for å tolke resultatene - Det registreres hvor på brua oppmålingene er gjort, se håndbok V441 Bruinspeksjon kapittel 3.1 Lokalisering av skader. - Resultatene fra oppmålingen. Ved utvidet rapportering, f.eks. ved spesialinspeksjon, kan det være aktuelt å fremstille resultatene i egne tabeller og visualisere dem. F.eks. kan det etter et nivellement tegnes opp profiler, både lengde- # og tverretning. Resultatene kan tegnes inn sammen med tidligere oppmålinger og eventuelle teoretiske verdier. Aktuelle materialundersøkelser: - Armeringslokalisering/betongoverdekning - Måling av karbonatiseringsdybde - Måling av kloridinnhold Følgende data må registreres og rapporteres: - Dato for materialundersøkelsen - Hvilken inspeksjon materialundersøkelsen er knyttet til - Hvem som utførte materialundersøkelsen, evt. hvem som var ansvarlig - Temperatur og værforhold ved undersøkelsen - Hva slags metode og utstyr som ble benyttet, evt. referanse til håndbok R210 Laboratorieundersøkelser og håndbok R211 Feltundersøkelser - Eventuelle merknader som f.eks. overflatebehandling, avvik og andre opplysninger av betydning for bedømmelse av prøveresultatene - Hvor på brua materialundersøkelsene er utført (element, akse). Se håndbok V441 Bruinspeksjon kapittel 3.1 Lokalisering av skader. Ved rapportering av visuelle kontroller kan det lages tegninger/skisser som viser plasseringen og omfanget av de forskjellige skadetypene som forekommer. Dette kan være et omfattende og tidkrevende arbeid og er bare aktuelt i svært spesielle tilfeller.
|
maalfrid_54b38d884f42f8b1187b6422a61c133771bca536_25
|
maalfrid_kystverket
| 2,021
|
no
|
0.964
|
• Etablere havn og brukere i systemet • Vedlikeholde kontakt informasjon • Vedlikeholde lokasjon informasjon (havn og anlegg)
|
maalfrid_570fb8fc2b34e5ed2d45b22fdb8385254a19c17c_74
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.873
|
lokalområder. I den grad en kan kjøre fulle laster direkte til markedene reduserer dette utslippet. Det må her forutsettes at kjøretøyene også kan utnyttes i returtransport. Dermed blir resultatene for henholdsvis ekspressiv og instrumentell handel avhengig av distribusjonsstruktur for vedkommende handelsvare. For kapitalvarer, klær og dagligvarer har tradisjonelle distribusjonsstrukturer fordel av god kapasitetsutnyttelse og få omlastinger. Når en endrer distribusjonsstrukturen for å tilfredsstille hjemmeleveranser (instrumentell forbrukerorientering) øker antall ledd og en fordyrende sluttransport med lav utnyttelsesgrad til forbruker. Sisteleddet til forbruker er, enten det dreier seg om hjemlevering eller om det er forbruker som kjører til forhandler (ekspressiv forbrukerorientering), mer forurensende enn ledd hvor volumet tilsier at transport foregår med større lastebiler. Det er et unntak for tilpassede leveranser som følger av e-handel, og det er bruken av droppunkt og hjemmelevering i store byer med planlagte ruter hvor hjemmelevering kan skje med full kapasitetsutnyttelse av bilene. Instrumentell forbrukerorientering kommer her miljømessig bedre ut da det av beregningene i vedlegg 1 kan synes som om bruk av droppunkt gir mulighet for god kapasitetsutnyttelse av kjøretøy gjennom planlagte ruter. For å oppnå positiv konsekvens for miljøet må det være en forutsetning at forbrukers bruk av bil minimaliseres. For droppunkt gjelder dette i og med at forbruker likevel kjører innom eller passerer droppunktet for eksempel til eller fra jobb. Både for eksempelet med kapitalvarer og klær gir denne distribusjonsstrukturen den mest miljøeffektive løsningen. På grunn av varenes beskaffenhet må dagligvarer distribueres hjem eller eventuelt hentes i butikken. I en Svensk undersøkelse har man funnet at hjemdistribusjon under gitte forutsetninger kan være lønnsomt: "Under favourable circumstances, in urban areas where the full capacity of delivery vans can be utilised along carefully planned routes, there are opportunities for energy and environmental savings through electronic home-shopping of consumer products", sier professor Gunilla Jönson ved Lunds Tekniske Høgskole (Jönson 2000). Forutsetningen er blant annet at innkjøpet er 3,5 ganger større enn et vanlig innkjøp, at 25 ordrer kan leveres på en rute og at hver leveringsrute er på 50 – 90 km. Videre har de funnet at potensialet for lønnsomhet vil være større ved etablering av lager for plukking til e-handelskundene enn om plukking foregår i butikken. Ett kjøpesenter for plukking vil være lønnsomt med 5600 Internettkunder, eller 56000 kunder dersom de handler 10 % av innkjøpene på Internett. Basert på erfaringer fra hjemmedistribusjon i Norge kan en si at antall ordrer per bil virker høyt og at leveringstiden derfor blir lang for enkelte typer dagligvarer. I Oslo-området er det mer enn 200 grunnkretser hvor hver grunnkrets har mellom 10 – 15000 innbyggere. Data må kunne lagres og behandles på adresse og kundenivå for å planlegge, markedsføre og distribuere effektivt med full kapasitetsutnyttelse i Oslo. Dersom dette gir seg utslag i redusert personbilbruk i forbindelse med handel gir det totalt sett positiv effekt for miljøet. I andre Norske byer vil hjemlevering av dagligvarer være miljømessig lønnsomt dersom omsetningen og kapasitetsutnyttelsen for rutene tilsvarer mulighetene i Oslo. e-handel-miljo\GS\28.10.02\09:
|
maalfrid_6598f08a5dc4fe2fcc1b12b7768c204bf2a9e2bc_585
|
maalfrid_dsb
| 2,021
|
no
|
0.293
|
Tabell B Alfabetisk liste 1153 ETYLENGLYKOLDIETYLETER 1153 ETYLENGLYKOLDIETYLETER 1172 ETYLENGLYKOLMONOETYL-ETERACETAT 1171 ETYLENGLYKOLMONOETYLETER 1189 ETYLENGLYKOLMONOMETYL-ETERACETAT 1188 ETYLENGLYKOLMONOMETYLETER 1185 ETYLENIMIN, STABILISERT 1135 ETYLENKLORHYDRIN 1040 ETYLENOKSID 1040 ETYLENOKSID MED NITROGEN opp til et totaltrykk på 1 MPa (10 bar) ved 50 °C 3070 ETYLENOKSID OG DIKLORDIFLUORMETAN BLANDING med ikke over 12,5% etylenoksid 1952 ETYLENOKSID OG KARBONDIOKSID BLANDING med ikke over 9 % etylenoksid 1041 ETYLENOKSID OG KARBONDIOKSID BLANDING med mer enn 9 %, men ikke mer enn 87% etylenoksid 3300 ETYLENOKSID OG KARBONDIOKSID BLANDING med over 87% etylenoksid 3297 ETYLENOKSID OG KLORTETRAFLUORETAN BLANDING med ikke over 8,8% etylenoksid 3298 ETYLENOKSID OG PENTAFLUORETAN BLANDING med ikke over 7,9% etylenoksid 2983 ETYLENOKSID OG PROPYLENOKSID BLANDING med ikke over 30% etylenoksid 3299 ETYLENOKSID OG TETRAFLUORETAN BLANDING med ikke over 5,6% etylenoksid 2435 ETYLFENYLDIKLORSILAN 2453 ETYLFLUORID (KJØLEMEDIUMGASS R 161) 1190 ETYLFORMIAT 2385 ETYLISOBUTYRAT 2481 ETYLISOCYANAT 1181 ETYLKLORACETAT 1182 ETYLKLORFORMIAT 1037 ETYLKLORID 2826 ETYLKLORTIOFORMIAT 1862 ETYLKROTONAT 1192 ETYLLAKTAT 2363 ETYLMERKAPTAN 2277 ETYLMETAKRYLAT, STABILISERT 1039 ETYLMETYLETER 1193 ETYLMETYLKETON (METYLETYLKETON)
|
maalfrid_9da1c73e5badd6016ac6325680e60f3032ae9627_80
|
maalfrid_vegvesen
| 2,021
|
no
|
0.39
|
Fv. 7370 Rana/Rødøy - Melfjord 10.208 BkT8/50 A 19.50 Fv. 7392 Lurøy/Rødøy - Storseløy 3.476 Bk10/50 A 19.50 Fv. 7394 Lurøy/Rødøy - Nordnesøy 3.428 Bk10/50 A 19.50 Fv. 7394 Sørnesøy - Lurøy/Rødøy 0.469 Bk10/50 A 19.50 Fv. 7402 Strand - Oldervik 3.873 BkT8/40 B 19.50 Fv. 7404 Losvik - Selvågen 2.537 Bk10/50 A 15.00 Fv. 7406 Vågaholmen x fv. 831 - Vågahol. Dskai 1.095 Bk10/50 A 19.50 Fv. 7408 Kila x fv. 831 - Tryggestad 5.402 Bk10/50 B 19.50 Fv. 7410 Eidshaugen x fv. 17-Lurøy/Rødøy 0.548 Bk10/50 B 19.50 Fv. 7412 Straumsvik - Nordværnes 12.882 Bk10/50 A 19.50 Fv. 7414 Gjerøy fk - Esvåg 5.421 Bk10/50 A 19.50 Fv. 7416 Kilboghamn x fv. 17 - Steinsland 3.808 Bk10/50 A 19.50 Fv. 7418 Selsøyvik - D/S kai Seløyvika 2.596 Bk10/50 A 19.
|
maalfrid_f8e96eb12ae3271252de5efdc7364d134aec2f68_182
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.11
|
TABELL 14. GJENNOMSNITTSFORTJENESTE FOR MATSTELL- #OG (FOR STUERT OG KORK ETTER WNNSKLASSE) PI SKIP I UTENRIKS FART I Stilling Klasse (besetningens størrelse), Antall Gj.en. fortj. Pr. mann Av dette pr. mann: 11Yra + risikoop dyrtidstillegg Alderstillegp Tanktillegg Amerikatillegg SmA- skipstillegg Passeejertillegg Tropetillegg Overtidebetaling Betaling for fridager kr. kr. kr. kr. kr. kr. kr. kr. kr. kr. Stuerter. Kl. 1. Inntil 20 mann 56 909 723 6 5 12 11 1 145 6 "2. " 30' 121 961 741 20 1 54 4 134 6 "3. " ,, ,i)" 275 1 031 779 16 11 49 19 3 141 12 "4. " 48" 189 1 075 809 18 22 39 22 2 149 14 "5. over48" 8 1 116 842 30 42 25 7 153 18 Kokker. El. 1. Inntil 20 mann 41 762 633 1 16 5 2 98 5 "2. " 30 " 117 824 644 3 1 54 2 3 110 6 "3. " 40" 281 846 672 1 10 45 9 89 11 "4. " 48" 177 818 702 1 20 35 10 11 80 10 "5. 8 855 730 25 10 38 15 2.
|
maalfrid_f69cc8dab3ea0ee8f52cf0fa0342fe9aa42c4013_20
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.64
|
Vi har bare inkludert de arbeidene som det refereres direkte til i vår evalueringsrapport. Mer omfattende relevante referanser finnes i de enkelte egenevalueringene som er vedlagt denne rapporten. Blundell, R. and T. MaCurdy (1999): Labor Supply: A Review of Alternative Approaches. In O. Ashenfelter and D. Card (eds.): , Vol. , 1559-1695. Boug, P., Y. Dyvi; P.R. Johansen, B.E. Naug (2002): MODAG - En makroøkonomisk modell for norsk økonomi. SØS 108, Statistisk sentralbyrå. Bye, T., Å. Cappelen, T. Eika, E. Gjelsvik og Ø. Olsen (1994): Noen konsekvenser av petroleumsvirksomheten for norsk økonomi. Rapporter 94/1, Statistisk sentralbyrå Feldstein, M (1995): The Effect of Marginal Tax rates on Taxable Income: A panel Study of the 1986 Tax reform Act, Ljones, Olav (1977): Faktorer som påvirker gifte kvinners yrkesdeltaking. En regresjonsanalyse (47 sider), ANO IO 77/1 Ljones, Olav (1979): Kvinners yrkesdeltaking i Norge. Samfunnsøkonomiske studier nr 39, Statistisk sentralbyrå Longva (1990): Posisjonsnotat fra Forskningsavdelingen. Mimeo, Statistisk sentralbyrå 1990. Moffitt, R.A. and M.O. Wilhelm (2000): "Taxation and Labour Supply Decisions of the affluent" in J. Slemrod (red): Mroz, T.A. (1987): The Sensitivity of an Empirical Model of Married Women's Hours of Work to Economic and Statistical Assumptions. , , 765-800. Stølen, Nils Martin (2003): Analyser av arbeidstilbudet basert på aggregerte tidsseriedata. Egenevaluering av 27/03/03 Thoresen, Thor Olav (2003a): Inntektsresponser ved endringer i marginal avkastning. Aaberge, Rolf (2003): Oppsummering og status for deler av arbeidet med mikroøkonomiske modeller for analyse av arbeidstilbud, skatt og fordeling av inntekt/velferd etter 1995. Egenevaluering av 13/09/03 Dagsvik, John K.(2003): Hvordan skal arbeidstilbudseffekter tallfestes? En oversikt over den mikrobaserte arbeidstilbudsforskningen i Statistisk sentralbyrå.
|
maalfrid_2edb5d3453304b8771cacecf7057fae54b81f130_615
|
maalfrid_skatteetaten
| 2,021
|
no
|
0.821
|
Inngangsverdi Lignings-ABC 2007/08 581 1.2.9 Omdannelse, overgang til deltakerlignet selskap eller aksjeselskap Om inngangsverdien for deltakerlignet selskap eller aksjeselskap ved overgang fra enkeltpersonforetak eller deltakerlignet selskap, se emne . 1.2.10 Opsjon Om fastsettelse av kostpris ved ervervet når et formuesobjekt erverves ved bruk av opsjon, se emnene om finansielle instrumenter. 2.1.1 Generelt Er et formuesobjekt ervervet ved kjøp, vil kostprisen være det vederlaget som er ytet for objektet. Vederlag ved ervervet vil blant annet omfatte: – kontantbeløp som er betalt eller skal betales til selgeren, eller til andre som selgeren har bestemt. Beløpet regnes eksklusiv merverdiavgift som kommer til fradrag i et avgiftsoppgjør – overtakelse av selgerens gjeld til andre – kapitalisert verdi av kår ved erverv av jord- eller skogbrukseiendom i 2004 eller tidligere. Kapitalisert verdi av kår ved erverv av jord- eller skogbrukseiendom i 2005 eller senere, kan ikke tillegges inngangsverdien. Se nærmere emne – offentlige avgifter som toll, særavgift mv. Det samme gjelder for merverdiavgift som ikke kommer til fradrag i et avgiftsoppgjør – omkostninger til kjøp av gjenstanden som f.eks. tinglysingsgebyr, dokumentavgift, meglerprovisjon, verdivurderinger. Se emne – frakt av gjenstanden frem til leveringsstedet mv. 2.1.2 Overtakelse av løpende inntekt/utgift Kostpris ved ervervet må reduseres for inntekt som er opptjent før tidspunktet for eiendomsrettens overgang, men ikke utbetalt selger (tilfaller kjøper) og som kjøperen derfor betaler for ved ervervet. Tilsvarende må kostprisen reduseres for kostnader som påløper etter tidspunktet for eiendomsrettens overgang, og som selgeren har forskuddsbetalt. Motsatt må kostprisen økes for forskuddsbetalt inntekt som påløper etter og etterskuddsbetalte kostnader som påløper før tidspunktet for eiendomsrettens overgang. Om f.eks. behandlingen av renter i forbindelse med kjøp av obligasjoner, se emne . 2.1.3 Renter Ved kjøp av formuesobjekt med utsatt betaling (kreditt) skal renter som påløper etter at kjøperen er blitt eier, ikke inngå i inngangsverdien. Er det ikke avtalt renter, er det den nominelle kjøpesummen uten neddiskontering som er inngangsverdi. Det er ikke anledning til å skille ut en del av den avtalte kjøpesummen og kalle den renter. Se LRD (Borgarting) av 28. januar 1999 i Utv. 1999/557. Om når byggelånsrenter inngår i kostpris ved ervervet, se emne . 2.1.4 Fremmed valuta Ved kjøp av formuesobjekt hvor kjøpesummen er avtalt i fremmed valuta, skal kjøpesummen omregnes til norske kroner etter kursen på leveringstidspunktet selv om kjøpesummen ikke er betalt. Ved betaling som foretas etter levering, skal kursdifferansen behandles etter reglene for valutagevinst/tap, se emne . Delbetaling av kjøpesummen før levering omregnes likevel etter kursen på betalingsdagen. 2.1.5 Pensjon/kår Den kapitaliserte verdi av selgers krav på pensjon, livrente, kår mv. som skal utbetales etter hvert av kjøper, regnes normalt ikke med i inngangsverdien.
|
wikipedia_download_nbo_Antonio Damasio_282022
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.732
|
'''Antonio Damasio''' (portugisisk '''António Rosa Damásio''', født 25. februar 1944 i Lisboa) er professor i nevrovitenskap ved University of Southern California, hvor han er leder for ''Brain and Creativity Institute''. Foruten å være en kjent forsker på flere områder innen nevrologi og nevrovitenskap, er Damasio forfatter av flere bestselgende bøker som beskriver hans vitenskapelig tenkning. Damasio studerte medisin ved Universitetet i Lisboa, der han også spesialiserte seg i nevrologi og fullførte sin doktorgrad. Senere flyttet han til USA som stipendiat og han begynte ved Afasi Research Center i Boston. Damasio er medlem av American Academy of Arts and Sciences, National Academy of Sciences og Det europeiske akademi for vitenskap og kunst. Damasio har mottatt mange utmerkelser, blant annet Beaumont Medal fra American Medical Association, Nonino-prisen og i 2005 mottok han Fyrsten av Asturias' pris for naturvitenskap og teknologi. Damasio er gift med Hanna Damasio, hans kollega og hyppige medforfatter.
|
altaposten_null_null_20010313_33_61_1_MODSMD_ARTICLE76
|
newspaper_ocr
| 2,001
|
no
|
0.799
|
Det viser seg nemlig at kollisjons puter har liten eiler ingen skadere duserende virkning på bryst og bein. Kollisjonsputene skal hoved saklig redusere skader på hodet. Når det gjelder å førebygge ska der på bryst, bein og hofte i kolli sjonar bilbeltet i en særklasse, viser krastester utført av NAFs søsteror ganisasjon i Tyskland, ADAC. Beltet viktigst - Du kan komme ut for mange ty per bilulykker der det er helt essen sielt med bruk av bilbelte for å re dusere skader. Det kan hende at bi len triller rundt. Sitter du ikke fast spent da kan du fort havne utenfor og under bilen. Vi har sett flere ek sempler der folk har mistet livet i slike ulykker. Dessuten er det ikke alle biler som er utstyrt med kollisjonspåuter som skal førebygge skader ved på kjørsler i siden. leder Trafikk ved Statens vegvesen, Frank Jensen til Altaposten. se ol bilbelte er lang l viktigere enn kollisjonspute for å hindre skoder. ved kollisjon i lav fart, 25 - 30 km/t, er viktigst med bilbelte. De fleste kollisjonsputene løser seg nemlig ikke ut før over 30 km/t. BILBELTET VIKTIGST: En fersk tysk undersøkelse viser at bilbeltet er viktige re enn kollisjonsputa for å hindre personskader ved bilulykker.
|
maalfrid_84f381beb790f70a959fcce0651014c891dae111_29
|
maalfrid_norad
| 2,021
|
en
|
0.967
|
in a weakest position compared to men in regard to the chance of taking advantage of the few job opportunities that are available. Hence, it was viewed that the ECP is more suitable for girls. , the UNIDO coverage of schools exceeded by far the number of schools that was believed to be the target from the outset. Moreover, the UNIDO also states that the project include support to MINED to plan the outreach properly and get reliable figures on number of schools and what would be a reasonable number of teachers to cover those schools including replacing drop-out teachers. For the overall assessment of the UNIDO project it is of more concern that many of the schools were the ECP is introduced the teaching is not conducted as intended. To what extent does the project contribute to the objective of poverty reduction, competitive broad based growth of small and medium enterprises and employment creation? As mentioned above, saturated markets for traditional microbusiness products, displacement effects and fierce competition has already been highlighted as factors reducing the likely impact on poverty and employment of the "develop your own business" part of ECP. Hence, slight improvements of one person's microbusiness can run another person out of business with ambiguous effects on poverty. Student exhibitions suggest that they will be doing similar activities as the self-employed in the neighbourhood of the school and any productivity gains are almost not visible. Nevertheless, in areas with expanding opportunities, increasing demand will provide opportunity for entry without necessarily displacing others. If the ECP has been successful in teaching the students how to develop more productive enterprises, for example through economies of scale or innovative products, then there seems to be potential for poverty reduction especially through the employment of others. Similarly, little can be expected when it comes to impacts on developing businesses larger than the selfemployed or microbusiness with few employees. Very few people in any country have the combination of ability, the resources and the willingness to develop a small or medium enterprise. There is no theoretical or empirical or logical evidence as far as we have found that suggests that teaching all students in secondary schools some basics information about entrepreneurship will impact on this segment of enterprises. The likely counterfactual to the ECP on this segment is that a similar number of small and medium level businesses would have been developed without the ECP and that the growth of existing enterprises would be similar. Where the ECP has its strengths are in the change of mindset and in developing growth aspirations, a competitive attitude and an entrepreneurial spirit. This, in turn, could contribute to poverty reduction in the longer run since these attributes also influence their choices in the future and their behavior of seeking opportunities. For example, if the savings part of the ECP is successful, this could enable them to invest in the future and thus a myriad of links to growth can be discussed. Another example could be in formal jobs in the private sector: Even if the ECP does not change the number of jobs available, or who gets one of these jobs, the work behavior of the employees could change and enable them to do a better job than what they would do without the entrepreneurship course. In order to establish factors responsible for the achievements a note on the planning phase is useful. The shared understanding of the challenges and the solutions as described above probably led to less effort to analyze the situation, plan the intervention and elaborate on the project strategy. The Project Document is thus brief and lacks essential components and has a top-down design that would likely have benefited from more technical people in the MINED being involved in an early phase. There is for example no discussion about whether introducing ECP to all students in secondary schools responds to the employability in the private sector. Of the labor force of 10 million people, only 8% are employed in the formal sector but there is no discussion of how the curriculum responds to the different likely trajectories for the graduates (selfemployed, versus salaried employment versus developing a business with employees, etc.)
|
maalfrid_55f46945244d01c22f06220ea226d347f7debde5_4
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.808
|
Del av helhetlig landskap: Lokaliteten ligger innenfor et større sammenhengende område med eldre furudominert naturskog som dessuten er en del av et regionalt viktig nettverk av verneområder med naturskog. Verdivurdering: Lokaliteten gis verdi A svært-viktig da det er et stort område dominert av eldre, nokså produktiv noe lavereliggende solvarm furuskog. Positivt er også at det ligger i et større sammenhengende landskap med eldre naturskog i en nasjonal kjerneregion for gammel furuskog. Med grunnlag i faktaark om gammel furuskog oppnår lokaliteten middels vekt på artsmangfold og skogtilstand og høy vekt på størrelse og påvirkning av nyere inngrep/at eldre plukkhogstpåvirkning er beskjeden (mindre enn10 stubber pr daa). Dette gir A-verdi. Skjøtsel og hensyn: Det er ingen behov for skjøtsel for å ivareta lokalitetens verdier knyttet til gammel furuskog utover at brann bør vurderes innføres for å hindre etablering av gran og skape brent tynt jordsmonn og brannpåvirka dødved. Naturtype: Gammel furuskog - Gammel lavlandsfuruskog Areal: 35daa BMVERDI: C Innledning: Lokaliteten er registrert i 2017 av Rein Midteng (Asplan Viak) 14.08.2017 i forbindelse med verneregistreringer på Statskog sin grunn i 2017. Beskrivelse og verdisetting er basert på siste utkast av faktaark fra 2015 til DN Håndbok 13 (Direktorat for naturforvaltning 2007). Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger nord for Ormetjern i en sørvestvendt varm noe bratt helling. Lokaliteten grenser mot annen eldre og stedvis noe yngre og mindre produktiv skog. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Gammel furuskog utforming gammel lavlandsfuruskog er aktuell naturtype etter DN-13. Etter NiN-2.1 er dominerende vegetasjonstyper blåbærskog (T4 C-1). Furu er dominerende treslag og helst som et begrensa undersjikt finnes halvstore grantrær. Løvtrær finnes det lite av, og da helst som litt bjørk i noe fuktigere områder. Bruk, tilstand og påvirkning: Eldre noe flersjikta nokså virkesrik naturskog dominerer lokaliteten som har sparsomme og spredte forekomster av helst middels og ferske lægre, samt litt fersk gadd. Skogen har i tidligere tider blitt hardt plukkhogd, men har trolig de siste om lag 100 år fått stå urørt. I dag dominerer noe høystammet furuskog hvor herskende tresjikt trolig har trær i alder 100-150 år. Skogbrann har svært sannsynlig vært viktig økologisk faktor selv om ikke brannspor ble sett på stående trær eller dødved. Artsmangfold: Området er dårlig undersøkt, og så langt er ingen spesielle arter observert. Området kan være viktig for insektarter knyttet til gammel lavereliggende soleksponert dødved og gamle furutrær. Lokaliteten er også viktig for arealkrevende fugl knyttet til naturskog. Fremmede arter: Ingen fremmede arter ble observert. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten ligger innenfor et større sammenhengende område med eldre furudominert naturskog som dessuten er en del av et regionalt viktig nettverk av verneområder med naturskog. Verdivurdering: Lokaliteten gis verdi C- lokalt viktig da det er et mindre område dominert av eldre, nokså produktiv noe lavereliggende solvarm furuskog på blåbærmark. Positivt er også at det ligger i et større sammenhengende landskap med eldre naturskog i en nasjonal kjerneregion for gammel furuskog. Med grunnlag i faktaark om gammel furuskog oppnår lokaliteten lav vekt på artsmangfold, skogtilstand og middels vekt på størrelse og påvirkning av nyere hogstinngrep. Dette gir C-verdi. Skjøtsel og hensyn: Det er ingen behov for skjøtsel for å ivareta lokalitetens verdier knyttet til gammel furuskog utover at brann bør vurderes innføres for å hindre etablering av gran og skape brent tynt jordsmonn og brannpåvirka dødved. Naturtype: Rik sump- og kildeskog - Boreal kildeskog Areal: 11daa BMVERDI: B Innledning: Lokaliteten er registrert i 2017 av Rein Midteng (Asplan Viak) 12.08.2017 i forbindelse med verneregistreringer på Statskog sin grunn i 2017. Beskrivelse og verdisetting er basert på siste utkast av faktaark fra 2015 til DN Håndbok 13 (Direktorat for naturforvaltning 2007) og rødlistestatus for arter følger norsk rødliste fra 2015 (Henriksen & Hilmo 2015). Grunnet rik berggrunn, finnes rike sig og vannet i bekken har trolig også relativt høy pH. Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger i tilknytning til den mindre Hestedalsbekken, og omfatter også litt rikmyr. Den grenser mot eldre men tørrere fattigere skog. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Rik sump, - og kildeskog utforming boreal kildeskog er aktuell naturtype etter DN-13. Etter NiN 2.1 er finnes vegetasjonstypene sterkt intermediære litt kalkrike myr- og sumpskog-marker (V2-C-2) og temmelig til ekstremt kalkrike myr- og sumpskogsmarker (V2-C-3). Ellers finnes blåbærskog (T4 C-1) og lyngskog (T4 C-9). I tre- og busksjiktet finnes gran, furu, bjørk, vierarter og einer. Bruk, tilstand og påvirkning: Halvgammel småvokst skog dominerer. Det er i praksis ikke forekomster av dødved. Det ble ikke sett spor etter tunge maskiner eller tidligere grøftinger. Artsmangfold: Kalkkrevende og noe kalkkrevende arter som dvergjamne, breimyrull, jåblom, gulstarr, flekkgrisøre og hjertegras finnes samt ubestemte marihåndart(er). Fremmede arter: Ingen fremmede arter ble observert. Verdivurdering: Lokaliteten gis verdi B-viktig da det er et nokså stort område med forekomster av rikskog-, og rikmyrer med intakt hydrologi, samt innslag av den trua (VU) naturtypen grankildeskog. Med grunnlag i faktaark om rik sump og kildeskog oppnår lokaliteten lav vekt på artsmangfold, middels vekt på småskala variasjon og høy vekt på påvirkning og størrelse. Mindre deler (de grandominerte) er rødlistet som grankildeskog (VU), men ikke mer enn 50% som er delkriteriet for dette, slik at dette delkriteriet oppfylles ikke. Dette gir B-verdi. Skjøtsel og hensyn: Det er ingen behov for skjøtsel for å ivareta lokalitetens verdier knyttet til kalkrik vegetasjon. Det er viktig at det ikke kjøres med tunge maskiner inkludert snøskuter og firehjulinger, da dette vil endre de hydrologiske forholdene og dermed true naturverdiene. Naturtype: Gammel furuskog - Gammel høyereliggende furuskog Areal: 42daa BMVERDI: B Innledning: Lokaliteten er registrert i 2017 av Rein Midteng (Asplan Viak) 14.08.
|
maalfrid_c8ac00f21eba8a125ed64f6bebe366d9f0f77f05_6
|
maalfrid_forskningsradet
| 2,021
|
en
|
0.942
|
international programmes, as well as topics that are needed to provide academic education at top international level within this field. The number of topics listed exceeds that which can be realised within the anticipated financial framework. At the same time, interesting topics that have not been mentioned in this report may emerge. Furthermore, the study committee emphasises the following factors: A variety of important, cross-sectoral problems relating to safety and security exist. Common research topics in sectors as diverse as petroleum, transport, nuclear energy and health have been identified. This applies to topics such as safety culture and organisational practice in safety and securityrelated efforts, the effects of rapid changes in society and technology – deregulation, privatisation and outsourcing of tasks, etc., and the need to modify methods for risk and vulnerability analyses. There is a need for research-based, basic and general safety and security-related knowledge about methods, as well as of various human, organisational and institutional factors of importance for risk management. At the same time, a more clearly defined boundary needs to be drawn between basic and cross-sectoral research issues and the sector-specific applications and specific adaptations to individual contexts. The current Research Council programmes in safety and security, such as HSE in the petroleum sector, IKT SoS (ICT Security) and RISIT (Risk and Safety in the Transport Sector), are directed toward individual sectors. These programmes will be phased out in the next few years. It is natural to assess a future, cross-sectoral research programme in light of these programmes. There are a number of challenging basic research tasks to be dealt with within the scope of the SAMRISK initiative. At the same time, there is a great need to translate the knowledge generated into practical results. Thus, the objective should be to combine a generic research programme with application-oriented projects. A model of this type may elicit funding that would otherwise be inaccessible from sector-oriented ministries and industry. When setting priorities for research under the auspices of SAMRISK, importance should be attached to enhancing Norwegian expertise with regard to qualifying for participation in international research programmes within this sphere. This applies in particular to security research under the EU's Seventh Framework Programme. It is also important to remain up-to-date on relevant OECD reports as well as on US research and related activities within NATO and the UN system. A research programme of this nature will also enable Norway to benefit from international research findings in this area.
|
maalfrid_793ac4767fc1b66af111e3e6ce163563fe004cfe_6
|
maalfrid_miljodirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.946
|
UTFORDRINGER Ulike partnere med ulike tradisjoner og bakgrunn Kommunen tilrettelegger for møter Prosjektleder må ha faglig kompetanse Formidle fag til aktører (med ulik bakgrunn og tradisjon)
|
maalfrid_fe1d88bf36b88e21ed126d8c4cc70d8f2a3f0d87_10
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.957
|
Grensene for kommune Frei og Kristiansund slik de framstår i dag, har utgangspunkt i Schei-komiteens arbeid på begynnelsen av 1960- tallet. Endringene trådte i kraft 1.januar 1994. Grip kommune med 104 innbyggere og deler av Dale krets i Bremsnes kommune med 963 innbyggere ble slått sammen med Kristiansund kommune. Kretsene Bolga og Valen samt deler av Dale krets med til sammen 884 innbyggere ble sammenslått med Frei kommune. Aspøya i gamle Frei kommune med 147 innbyggere ble overført til Tingvoll kommune. Spørsmålet om sammenslåing av Frei og Kristiansund har også vært oppe til debatt i den senere tid. I 1996 tok fylkesmannen i Møre og Romsdal initiativ til å få utarbeidet et forprosjekt for å vurdere grunnlaget for en sammenslåing av kommunene Frei og Kristiansund. Fylkesmannen, Kristiansund kommune, Frei kommune og Møre og Romsdal Fylkeskommune skulle være representert i styringsgruppa for prosjektet. Frei kommune besluttet etter en tid å trekke seg ut av dette utredningsprosjektet. Vestlandsforskning ble gitt oppdraget med å lage et forprosjekt for vurdering av kommuneinndelingen. Rapporten ble framlagt i september 1996.. Rapporten konkluderte med at det var behov for et mer omfattende utredningsarbeid om kommuneinndelingen i området Kommunal- og arbeidsdepartementet ga i brev av 20.05.98, etter en høringsrunde, følgende tilbakemelding i saken: "Etter departementets vurdering er ikke behovet og forutsetningene til stede for å gi støtte til en mer omfattende studie av kommuneinndelingen i området." Det har også i tiden etter dette vært tatt initiativ for å få utarbeidet en utredning om en eventuell konsekvensutredning om sammenslåing av Frei og Kristiansund. Frei kommune har inntil stilt seg negativ til dette inntil det ble fattet et positivt vedtak (med 13 mot 12 stemmer)
|
maalfrid_f8dc2b7f4aa03f0691b2d4b3a4fa386244e7f9c9_31
|
maalfrid_ngu
| 2,021
|
no
|
0.899
|
- og -konsentrasjonene er gjennomgående veldig lave eller under deteksjonsgrensen. - konsentrasjonen er veldig lav eller under deteksjonsgrensen i de fleste vannprøvene, men noe forhøyet ved to prøver (Vestad vannverk og Vestad skole) men under vendepunktsverdien. konsentrasjonene er veldig lave i de fleste vannprøvene, men noe forhøyet i fire prøver fra NSB-tomten men er under vendepunktsverdien. inngår ikke i listen over prioriterte stoffer i henhold til vedlegg IX i vannforskriften og dermed inngår ikke disse elementer i vurderingsgrunnlaget for å bestemme kjemisk tilstand av grunnvannsforekomsten. Funn av uvanlig høye konsentrasjoner av disse to elementer i enkelte grunnvannsprøver fra grunnvannsforekomsten gjør det likevel relevant å presentere og diskutere disse funnene. er lav i de fleste grunnvannsprøvene unntatt i prøver fra brønnen på NSB-tomta. Seks av sju grunnvannsprøver herfra overskrider den noe strenge norske grenseverdien for drikkevann (100 µg/l). Til sammenligning er grenseverdien 2000 µg/l i EU. Konsentrasjonene er dermed ansett som akseptable i henhold til EUs grenseverdier for drikkevann. Vurderes imidlertid de høye kobberkonsentrasjoner opp mot grenseverdier for klassifisering av overflatevann (Veileder M-608, Miljødirektoratet 2016) ansees grunnvannet i dette området å være akutt toksiske for det akvatiske miljøet (>15.6 µg/l Cu). i grunnvannsprøvene fra NSB-brønnen har ligger også godt over det som er ansett å være akutt toksisk (>60 µg/l) for det akvatiske miljøet (Miljødirektoratet, 2016). Det er også funnet forhøyde sinkkonsentrasjoner fra brønnene ved Sagtjernet og Vestad vannverk men kun i enkelte grunnvannsprøver.
|
maalfrid_c6a152c6016fa0555e0aa817e786ae1bc6847a2c_150
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.851
|
– Compliance tilskrives ikke relevans, jfr p. c • Kausalsammenheng synes å kreves • Foretaksstraff er bot – «Foretaket kan også fradømmes retten til å utøve virksomheten eller forbys å utøve den i visse former, jf.
|
maalfrid_dd245656639de669e7e02fdeffb95ada4362fd12_101
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.798
|
Naturressurser og miljø 2000 På lang sikt viste analysen at bedrifter som stod for til sammen 19 prosent av utslippene ikke var levedyktig selv før man innførte kvotepriser. Disse bedriftene utgjorde samtidig 28 prosent av sysselsettingen i næringene. I tabell 7.5 kan vi se at av de som var igjen, ville bedrifter som stod for 15 prosent av resterende utslipp ikke overleve ved kvoteprising. Disse bedriftene utgjorde 7 prosent av sysselsettingen. Innføring av markedspriser på elektrisitet kombinert med kvotepriser medfører at bedrifter som står for 34 prosent av utslippene ikke overlever, dette utgjør samtidig 20 prosent av sysselsettingen i næringene. Innføring av gratiskvoter vil nå redusere omfanget av bedrifter som ikke overlever, tilsvarende 21 prosent av utslippene og 12 prosent av sysselsettingen. Ferrolegeringsindustrien er den næringen som blir hardest rammet av kvotepriser, mens aluminiumsindustrien ser ut til å klare seg best. Bildet endrer seg imidlertid dramatisk for aluminiumsindustrien på lang sikt dersom den i tillegg til kvotepriser også må betale markedspriser på elektrisitet. Den vil da bli like hardt rammet som ferrolegeringsindustrien. Treforedlingsindustrien ser ut til å være den næringen som sliter hardest, uavhengig av kvoteprisene. Bedriftene innenfor annen metallindustri ser ut til å klare seg best. Ved å dele landet inn i seks regioner er det også sett på hvilke regioner som blir hardest rammet. Oslofjordregionen med fylkene Akershus, Buskerud, Oslo, Vestfold og Østfold er den regionen som har den største andelen av bedrifter med store problemer, uavhengig av kvoteprisene. Dette gjenspeiler det faktum at hovedtyngden av treforedlingsindustrien er lokalisert innenfor denne regionen. På kort sikt er det Vestlandsregionen (dvs. Hordaland og Sogn og Fjordane) og Nord-Norge som blir hardest rammet av kvotepriser.
|
maalfrid_1e510541d69967a216c557662669a7198ea64538_805
|
maalfrid_miljodirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.861
|
eksempel 30 prosent rabatt på "snåle" frukt og grøntvarer, og informasjonsplattformer som MatPrat.no har oppskrifter for sau osv. Etablering av nye markeder for utsortert mat kan også være et virkemiddel for å redusere svinnet. Her kan man utnytte mindre perfekte varer eller dyr/deler av dyr som normalt ikke tas i bruk. Resultatet kan være både nye matvarer og såkalte "plussprodukter" som for eksempel proteinpulver og kosttilskudd. Dette kan bidra til næringsutvikling. Den samfunnsøkonomiske analysen for denne utredningen peker på at investeringskostnader for matsvinntiltak, spesielt knyttet til nye produksjonslinjer og maskiner, er en utfordring for mange matindustribedrifter [13]. Samtidig belyses det at slike investeringer blir nødvendig for å oppnå 50 prosent reduksjon i matsvinnet. Dermed etterspør flere bedrifter i matindustrien en form for Enova-støtte (se i sektorkapittelet for jordbruk i hovedrapporten del A) for matsvinn-investeringer [13]. Innovasjonsstøtte for å etablere nye bedrifter som tar i bruk den utsorterte maten kan også være et viktig virkemiddel. NHO argumenterer for i sin gjennomgang av det næringsrettede virkemiddelapparatet at dagens virkemiddelapparat i for liten grad støtter opp om kommersialisering av nye produkter eller systemer, og at overgangen fra produkt til marked er et krevende knekkpunkt for bedrifter [18]. Markedsbarrieren ble også understreket på matsvinn-workshopen som ble avholdt som en del av arbeidet med Klimakur 2030 – hvor deltagere mente det var vanskelig å få innpass for nye produkter eller mindre leverandører hos de store kjedene (Norgesgruppen, Coop og Rema) som ofte har sterke og etablerte forhold til leverandører. Ifølge Virke [19] overlever få nye produkter det første året, og de viktigste merkene til eksempelvis Orkla ble lansert i perioden 1930-1980. Den underliggende barrieren er vaner (se kostholdstiltaket). Myndighetene kan også bidra til økt bruk av utsortert mat. I første runde kan det utvikles bedre prognoser for forbruksetterspørsel som vil hjelpe med produksjonsplanlegging og unngå overproduksjon (se i sektorkapittelet for jordbruk i hovedrapporten del A). I tillegg kan det offentlige som en viktig markedsaktør bidra til bruk av slik mat, gjennom egne innkjøp, anskaffelseskriterier (se nedenfor) og styrking av opplysningskontorene sin rolle på matsvinnområdet. Arbeid med å forebygge avfall og minimere matsvinn er en naturlig forlengelse av arbeid med riktig håndtering av avfall og økt utsortering, som ligger i kommunenes mandat for avfallshåndtering. Likevel gjør selvkostprinsippet at det kan være utfordrende for kommuner og interkommunale renovasjonsselskap å forsvare at de bruker ressurser til dette arbeidet [6], fordi renovasjonsgebyret kun skal dekke kostnader knyttet til avfallshåndteringen. Dersom for eksempel kommunale og interkommunale kommunikasjonskanaler også skal benyttes til å kommunisere om reduksjon av matsvinn i husholdningene og avfallsminimering generelt, kan det være behov for at de får et tydeligere mandat for å arbeide med og sette av ressurser til dette [6]. Rapporteringen til EU om matavfall vil være forskjellig fra arbeidet med bransjeavtalen om redusert matsvinn. For eksempel er EU-kommisjonen opptatt av at det kommer på plass en mer helhetlig tilnærming til hvordan man måler mengden matavfall, mens bransjeavtalen har som mål å redusere matsvinn i henhold til et spesifikt måltall. Mangel på utbredt digitalisering i ordresystemer, lagerkontroll og strekkoder er en barriere for at dagligvarehandelen reduserer matsvinnet sitt. I dag hender det at butikkmedarbeidere registrerer holdbarhet på hver enkelt matvare manuelt, noe som gir dårlig oversikt både for bedriften og eventuelle veldedige organisasjoner som maten doneres til. Bransjen er allerede i en omstillingsprosess, for eksempel knyttet til innføring av nye digitale ordresystemer og bruk av programvarer som sporer utløpsdatoer. Slike systemer kan bidra til bedre oversikt, deling av data og økt samarbeid mellom verdikjedeleddene, noe som kan bidra til betydelig svinnreduksjon på tvers av verdikjedeleddene i matbransjen [13]. Et annet eksempel er ny digital standard for strekkoder (som QR-koder) som inkluderer holdbarhetsinformasjon.
|
maalfrid_5a9a14d98b294669377c35409c64f6bdac7bf30e_49
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.909
|
Navn: Thomas André Arnesen Fødselsdato: 05.08.1988 Stilling: Motormann, lærling i Bourbon Offshore Bopel: 6090 Fosnavåg Arnesen gikk på Bourbon Dolphin 30. mars. Han kjente de andre fra før og hadde vært om bord med noen av dem tidligere. Det var bare Syversen han ikke kjente. Det var chiefen som hadde ansvaret for lærlingene. Arnesen forklarte at han hadde vært med på ankerhåndtering tidligere på andre skift. Dette hadde vært rundt årsskiftet. Det var Hugo Hansens skift han pleide å være med på. I løpet av oppdraget hadde Arnesen vært med på å ta opp ett anker. Det ble ikke sagt noe om at jobben var vanskelig, men at den var tidkrevende blant annet fordi det var så dypt. De stoppet opp et par ganger på grunn av været. Arnesen forklarte videre at de dro inn til Lerwick for å bytte anker, men han visste ikke hvorfor. Han fikk ingen skriftlig informasjon om oppdraget, og hadde heller ikke behov for det i sin stilling. De satte ut et anker den 11. april, men Arnesen kunne ikke erindre noe unormalt under denne operasjonen. Arnesen gikk på vakt kl 0800 den 12. april. Det startet som en vanlig dag på jobben. Det var ikke noe unormalt med oljepeilingen. Da han gikk av vakt var alt normalt. Han så at chiefen var kommet ned i maskinrommet og hørte at det var et overopphetet lager i thrusteren fordi de ble kjørt for hardt. Det måtte derfor slakkes på kraften. Arnesen hørte ikke at de snakket med broen. Nygård var irritert for at de på broen ikke ville slakke på thrusterne. Dette var like før forliset. Han hørte ikke noe bråk nede i maskinrommet. Han vet ikke noe om hvordan thrusterne blir regulert. Ca. kl. 1700 gikk Arnesen i dirty messen og han merket at fartøyet krenget litt på det tidspunkt. Den andre lærlingen og Sjursen var også der. Etter 4-5 minutter hørte de et smell. Båten begynte å krenge og ting begynte å skli ut fra bordet. Han kan ikke huske å ha hørt noen alarmer.
|
maalfrid_8532728bb72852f73a4b732205d68f461352a902_0
|
maalfrid_ptil
| 2,021
|
no
|
0.957
|
Kjell-Gunnar Dørum og Svein Harald Glette 18.4. Petroleumstilsynet (Ptil) har gjennomført et tilsyn med COSL Drilling Europe A/S (CDE) i forbindelse med selskapets bygging og ferdigstillelse av boreinnretningen COSLPromoter. Tilsynet ble gjennomført ved et oppstartsmøte 19.3.2012 med CDE i Stavanger og ved møter og verifikasjoner på byggeverksted CIMC Raffle (CIMC) i Yantai i Kina i perioden 27.3 - 29.3.2012. Tilsynet dekket aktiviteter for ferdigstillelse "Mechanical Completion & Commissioning" (MC&C) og system benyttet for håndtering av funn fra tidligere gjennomførte aktiviteter på COSLPioneer og COSLInnovator. Det ble foretatt verifikasjoner i vedlikeholdssystemet STAR og av noen utvalgte systemer og utstyrsenheter om bord, hovedsakelig innen elektroog sikkerhetssystemer. Det ble også avholdt et møte med DNV og samtale med representanter fra vernetjenesten. Tilsynet inngår som en del av Ptils behandling av CDE sin innsendte søknad om samsvarsuttalelse (SUT) for COSLPromoter. Dette er den tredje boreinnretningen som selskapet har bygget ved CIMC i Yantai. Den første innretningen (COSLPioneer) ble overlevert 4. kvartal 2010 og startet boring for Statoil på norsk sokkel i 2011. Den andre innretningen (COSLInnovator) ble overlevert i 4. kvartal 2011 og skal etter planen starte boreaktivitet for Statoil på Trollfeltet i 2. kvartal 2012. COSLPromoter skal overleveres fra CIMC i 2. kvartal 2012 med planlagt oppstart av aktivitet på Trollfeltet i 4. kvartal 2012. Målet med tilsynet var å følge opp systemer som ble benyttet for oppfølging, uttesting og ferdigstillelse av innretningen.
|
maalfrid_80da8e4daaa930dbe4bea6e48a5843d46928dbd4_44
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.275
|
Menn ................................... 73 68 69 67 60 64 59 63 58 60 Kvinner ................................ 69 63 65 65 57 58 58 57 56 52 9-15 år .............................. 47 34 39 42 32 33 31 37 33 26 16-24 år .............................. 67 63 63 65 53 65 56 54 57 49 25-44 år .............................. 73 68 73 67 62 63 62 64 59 59 45-66 år .............................. 79 73 73 74 67 67 65 66 63 67 67-79 år .............................. 75 68 64 60 60 61 63 63 61 55 Ungdomsskole ..................... 68 66 63 63 61 55 55 59 56 52 Videregående skole ............. 75 69 71 68 60 66 64 64 61 60 Universitet/høgskole I .......... 77 71 72 74 71 66 69 64 62 63 Universitet/høgskole II+ ....... 79 72 76 74 66 69 64 67 61 64 | Menn ................................... 103 88 95 93 76 88 83 | 91 84 98 Kvinner ................................ 110 94 96 105 91 85 82 | 94 84 92 9-15 år .............................. 39 24 25 32 21 21 21 | 29 24 19 16-24 år .............................. 109 86 92 95 79 98 74 | 86 90 71 25-44 år .............................. 112 96 110 106 85 94 90 | 100 88 97 45-66 år .............................. 123 109 106 116 100 97 98 | 103 101 127 67-79 år .............................. 109 97 98 100 102 84 94 | 112 90 104 Ungdomsskole ..................... 115 97 93 108 97 89 94 | 107 94 104 Videregående skole ............. 121 105 119 115 98 104 100 | 111 100 122 Universitet/høgskole I .......... 98 91 98 91 98 96 86 | 87 87 91 Universitet/høgskole II+ ....... 103 73 77 88 64 73 67 | 73 79 71 1 Spørreteknikken for tid brukt til radio og fjernsyn er endret fra 1999. Se vedlegg 1.
|
maalfrid_5961f5025ac5488afea9c31a5c9a9224f23523f5_2
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.682
|
eventuais problemas de tradução que encontre: por exemplo "E adianto um fato: trata-se de moça que nunca se viu nua porque tinha . → Og jeg legger til et faktum: det dreier seg om en ung kvinne som aldri så seg sjøl naken fordi hun seg." etc. Dette masteremnet i portugisisk har betegnelsen Oversettelsesvitenskap i et portugisiskspråklig perspektiv,og har som mål å gi en allmenn opplæring i oversettelsesstudier ved i størst mulig grad å trekke veksler på forfattere med tilknytning til portugisisk språk. Emnet består i at studentene hver uke leser artikler og andre tekster som har noe med oversettelse å gjøre, slik at en får dekt forskjellige teorier om oversettelse, samtidig som en øver på praktisk analyse av oversettelser, vurdering av oversettelser og framstilling av parallellkorpus av oversettelser. Studentene fikk tre praktiske kvalifikasjonsoppgaver: En studie over parallellkorpus med verbet dizer, oppstilling av et tekstpar i PANTERA, og å skrive en anmeldelse av en oversettelse. I tillegg til det måtte de hver uke skrive et kritisk sammendrag av ukas artikler. De artiklene de leste dette året, var i denne rekkefølgen: Steiner, George. After Babel: aspects of language and translation. Oxford: Oxford University Press, 1992 (1st edition 1975), pp. 51-76, pp. 215-247. Toury, Gideon. Descriptive translation studies and beyond, Amsterdam: Benjamins, Revised edition, 2012. Chapters 1 and 5. Caldas-Coulthard, Carmen Rosa. "A tradução e os problemas da representação da fala". In Malcolm Coulthard & Patricia Anne Odber de Baubeta (eds), Theoretical Issues and Practical Cases in Portuguese-English Translation. Lewiston/Queenston/Lampeter: The Edwin Meilen Press, 1996, pp. 145-156. Baker, Mona. "Corpus Linguistics and Translation Studies: Implications and Applications", in M. Baker, G. Francis & E. Tognini-Bonelli (eds.), Text and technology. In honour of John Sinclair, Benjamins, 1993, pp. 233-250. Gellerstam, Martin. "Translationese in Swedish novels translated from English", in Lars Wollin & Hans Lindquist (eds.), Translation studies in Scandinavia, CWK Gleerup, Lund, 1986, pp. 88-95. Øverås, Linn. "In Search of the Third Code: An Investigation of Norms in Literary Translation", Cand. Phil. Degree thesis, University of Oslo, 1996. Chapters 1 and 3. Santos, Diana. "Translation", in Robert Binnick (ed.), The Oxford Handbook of Tense and Aspect, Oxford University Press, 2012, pp. 335-369. Bennett, Karen. "Academic Discourse in Portugal: A whole different ballgame?" Journal of English for Academic Purposes, 9 (1), 2010, pp. 21-32.
|
maalfrid_7e11c75ed7fc13c62784b5e927059d69a8a218f3_0
|
maalfrid_spesialenheten
| 2,021
|
no
|
0.884
|
SPES1ALENHETEN FOR POLIT15AKER PÅTALEVEDTAK Dok. nr. 17 SAK NR 10965630 350/16-123 ETTERFORSKING AV VÅDESKUDD I FORBINDELSE MED INNSATSTRENING I SKYTEHUSET PÅ LEKSDAL SKYTEFELT - POLITIBETJENT A VED TRØNDELAG POLITIDISTRIKT Anmeldelsen Spesial enheten for politisaker ble onsdag 25. mai 2016 kl. 11:54 varslet av opemsjonsleder R ved Trøndelag politidistrikt om at det var løsnet et vådeskudd i forbindelse med politiets innsattstrening i Stjørdal kommune. Det ble opplyst at en person var truffet av rikosjett eller prosjektil. Spesialenheten besluttet etterforsking av saken, og reiste til Leksdalen skytefelt i Stjørdal kommune samme dag. Det ble opplyst at politibetjent A hadde løsnet et vådeskudd i skytehuset på Leksdal skytefelt, og at politibetjent D var truffet av fragmenter fra prosjektilet da prosjektilet traff betong. Spesialenhetens etterforsking Politibetjent A er avhørt med status som mistenkt. Politibetjent D er avhørt som fornærmet. Følgende personer er avhørt med status som vitner: Politibetjent E, instruktør under skytcøvelsen. Politiførstebetjent C, hovedinstruktør for skyteøvelsen. Politiførstebetjent F, instruktør under skyteøvelsen. Politibetjent T, As makker under skyteøvelsen. Etter anmodning fra Spesialenheten har politiførstebetjentene W og Z fra Trøndelag politidistrikt foretatt åstedsimdersøkelse og utarbeidet illustrasjonsmappe. Politiførstebetjent W tok på vegne av Spesialenheten beslag i Hecklcr Kock 9 mm maskinpistol med serienummer N27428 (MP5) og har sørget for funksjonstest av våpenet. I tillegg til å ha mottatt utskrift fra politiets politioperative register har Spcsialenhetcn innhentet følgende dokumenter fra Trøndelag politidistrikt: Sikkerhetsbestemmelser for opplæring og øvelser i politiet. Undervisningsplan for leksjon L-7. Gjemomføringsplan for leksjon L-7. SpesiaEenheten for poli1:isaker BesoM: Gronnegi: S2 Poyt: Postboks 93, 2301 HAMAR Tel: 62556100 llaks: 62556102 E-post: post@spesitilenlicten.
|
government_nb_prp_id2696220
|
government_nb
| 2,021
|
no
|
0.828
|
Helse- og omsorgsdepartementet foreslår i denne proposisjonen endringer i helseregisterloven m.m. Endringene skal gi økt, enklere og tryggere tilgjengeliggjøring av helseopplysninger og andre helsedata i helseregistre til bruk i statistikk, helseanalyser, forskning, kvalitetsforbedring, planlegging, styring og beredskap. Formålet er å fremme helse, forebygge sykdom og skade og gi bedre helse- og omsorgstjenester. Helseregistrene er en viktig kilde til kunnskap om helse og sykdom, og for å kunne utvikle bedre tjenester til gode for den enkelte. I dag utnyttes ikke denne ressursen godt nok. Det kan være tid- og ressurskrevende å få tilgang til opplysninger fra registrene. Det gjelder særlig når det er nødvendig å koble data fra flere registre. Utfordringene begrenser mulighetene til å ivareta formålene som opplysningene er samlet inn for. Målet med de foreslåtte endringene er at befolkningen skal få bedre og tryggere behandling og helse- og omsorgstjenester. Andre mål er mer effektiv styring og bedre administrasjon av tjenesten, og mer innovasjon og næringsutvikling. Det er et viktig premiss at tiltakene ikke skal svekke innbyggernes personvern. Departementet mener at forslagene samlet sett vil legge til rette for bedre ivaretakelse av personvernet enn dagens løsninger. Personvernhensyn og personvernkonsekvenser av forslagene drøftes gjennom hele proposisjonen, med særlig vekt på konfidensialitet, de registrertes selvbestemmelse og avveiningen mellom tiltakenes nytte og personverninngrepene de innebærer. I tillegg skal den dataansvarlige gjennomføre konkrete vurderinger av personvernkonsekvenser i samsvar med personvernforordningen artikkel 35 (DPIA) før behandlingen på helseanalyseplattformen tar til og nye løsninger tas i bruk. Norge har noen av verdens mest omfattende og historisk komplette helseregistre, inkludert nasjonale helseregistre, medisinske kvalitetsregistre, screeningprogrammer og befolkningsbaserte helseundersøkelser. Økt og mer effektiv tilgjengeliggjøring av helsedata er et vesentlig virkemiddel for å nå helse- og omsorgspolitiske mål og gi kunnskap som bidrar til bedre helse for alle. Dette vil bidra til bedre utnyttelse, bedre kvalitet og enda sikrere håndtering av helsedata. Dette vil igjen understøtte de økende kravene til kunnskap i helse- og omsorgssektoren. Det overordnede målet er at helsedata skal gi kunnskap som bidrar til at kvaliteten på helsetjenestene blir bedre og til utvikling av bedre behandling, forebygging, helseovervåking og forskning. I dag kan det være både ressurs- og tidkrevende å få tilgang til helsedata til slike formål. Forskere har tatt opp problemet i debatter, kronikker og innlegg, og utfordringene er beskrevet i flere rapporter de siste årene. Det har vært oppmerksomhet rundt juridiske, organisatoriske og tekniske barrierer som gjør det unødig tungvint å få tilgang til data og å koble data mellom ulike kilder. Det er mye som tyder på at det nasjonale fortrinnet med gode helsedata ikke utnyttes godt nok. Strategi for modernisering og samordning av sentrale helseregistre og medisinske kvalitetsregistre 2010–2020 ligger til grunn for arbeidet med å oppdatere og gjøre tilgjengelig data fra helseregistrene (helseregisterstrategien). Strategien skal bidra til bedre utnyttelse, bedre kvalitet og enda sikrere håndtering av data i de nasjonale helseregistrene. Helseregisterstrategien har fra 2017 blitt fulgt opp gjennom Helsedataprogrammet i regi av Direktoratet for e-helse. Helsedataprogrammet skal støtte opp under målene i den nasjonale helseregisterstrategien. Gjennom organisatoriske, teknologiske og juridiske virkemidler skal programmet gi bedre personvern og informasjonssikkerhet, mer effektiv registerforvaltning, mer og bedre helseforskning og mer innovasjon og næringsutvikling. Etablering av en helseanalyseplattform som en nasjonal infrastruktur for tilgjengeliggjøring og analyse av helsedata, er en sentral oppgave for Helsedataprogrammet. I Forskningsrådets rapport Enklere tilgang – mer forskning fra 2016 vises det til at andre nordiske land over tid har etablert nasjonale infrastrukturer og fellesløsninger for helseanalyse, tilgjengeliggjøring av data og forskning som setter dem bedre i stand til å utnytte helsedata enn i Norge. Dette var bakgrunnen for at departementet satte ned Helsedatautvalget i 2016 for å vurdere og anbefale tiltak for å forbedre dagens system for tilgang til helsedata. Den viktigste anbefalingen i Helsedatautvalgets rapport Et nytt system for enklere og sikrere tilgang til helsedata fra 2017, var å etablere en felles tilgangstjeneste for bruk av data fra nasjonale helseregistre og de store befolkningsbaserte helseundersøkelsene. Helsedatautvalgets flertall anbefalte at helseanalyseplattformen realiseres raskt og bygges ut over tid med nye datakilder og analyseverktøy. Direktoratet for e-helse og Forskningsrådet har inngått en samarbeidsavtale for perioden 2017–2020 om realisering av helseanalyseplattformen. Bakgrunnen for avtalen er at Forskningsrådet ser et stort potensial for å redusere forskeres ressursbruk på datainnsamling og frigjøre ressurser til forskning. Direktoratet for e-helse har i rapporten Konseptvalgutredning for Helseanalyseplattformen fra 2018 utredet hvordan helseanalyseplattformen kan realiseres. Direktoratets anbefaling er å tilrettelegge for et offentlig og kommersielt økosystem for analysetjenester for å muliggjøre et rikere og rimeligere tjenestetilbud for brukere av helsedata. I rapporten Alternative løsninger for tilgangsforvalterfunksjonen og organisatorisk forankring av Helseanalyseplattformen fra 2018 drøftes spørsmål knyttet til oppgaver, ansvarsplassering, organisering mv. for å kunne realisere forslaget. Helseanalyseplattformen kommer inn under ordningen for kvalitetssikring av statlige investeringsprosjekter og det ble våren 2019 gjennomført en ekstern kvalitetssikring som anbefaler at tiltaket gjennomføres. Se nærmere i kapittel 7 og 8 om Helsedatautvalget og arbeidet med helseanalyseplattformen. Departementets forslag skal bidra til økt, enklere og tryggere – mer effektiv – tilgjengeliggjøring av helsedata. Mer effektiv tilgjengeliggjøring og dermed bedre utnyttelse av helseopplysninger kan gi store gevinster både for den enkelte pasient og for helse- og omsorgstjenesten. Helsedata er nødvendig for å vurdere hvordan det står til med helsen i den norske befolkningen og om kvaliteten på tjenestene er god nok. Det hjelper oss også til å forstå hva som påvirker helsen i befolkningen og til å planlegge framtidens behov for helse- og omsorgstjenester. Helsedata er i ferd med å bli et stadig viktigere verktøy både i legemiddelutviklingen og på helse- og velferdsteknologifeltet for øvrig. Særlig i utviklingen av persontilpasset medisin, genetisk veiledning og bruk av nye legemidler er helsedata viktig. I dagens system er det ressurs- og tidkrevende å få tilgang til helsedata til kvalitetsforbedring, helseanalyser, forskning mv. Det gjelder særlig når det er nødvendig å sammenstille data fra flere kilder. Sammenstilling er spesielt viktig i prosjekter der forskerne er på leting etter komplekse sammenhenger. Det har vært oppmerksomhet rundt juridiske, organisatoriske og tekniske barrierer som gjør det unødig tungvint å få tilgang til data og å sammenstille data mellom ulike kilder. Organiseringen av feltet der ansvar for registrene er fordelt på flere aktører bidrar til kompliserte søknadsprosesser og gjør det utfordrende å utvikle fellesløsninger på tvers av registrene. I tillegg oppleves regelverket samlet sett som komplisert og omfattende, og eksisterende IT-systemer i helsesektoren gjør det krevende å innføre ny teknologi. Særlig pekes det på komplikasjoner knyttet til Reseptregisteret fordi det er pseudonymt. Utfordringene er beskrevet i flere rapporter de siste årene, blant annet i Forskningsrådets rapport Enklere tilgang – mer forskning fra desember 2016 og i Helsedatautvalgets rapport Et nytt system for enklere og sikrere tilgang til helsedata fra 2017. Se nærmere i kapittel 5 om dagens søknadsprosess ved tilgjengeliggjøring av helseopplysninger. Departementets lovforslag skal bidra til mer effektiv tilgjengeliggjøring på flere måter: Endringene skal gi mindre byråkrati. Departementet viser særlig til forslaget om å samle tilgangsforvaltningen hos Helsedataservice. På denne måten vil forskere og andre brukere få én aktør å forholde seg til ved søknad om å få bruke data, i motsetning til i dag da de ofte må sende søknader til registerforvaltere, den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) og Helsedirektoratet. Forslagene innebærer generelt at det skal være færre aktører involvert i hvert enkelt prosjekt, blant annet ved at samme spørsmål ikke skal vurderes av flere aktører. Den nye løsningen for tilgangsforvaltning vil være tids- og ressurssparende for brukerne. Det skal gå kortere tid fra søknad om tilgjengeliggjøring forberedes og sendes, til opplysningene faktisk tilgjengeliggjøres og kan brukes til det aktuelle formålet. Søkeren skal få én postkasse å sende søknaden til. Løsningen kan også gi bedre oversikt over variabler og metadata, veiledning om hvilke opplysninger det kan og bør søkes om, hvordan søknaden utformes, hvilke krav som følger av regelverket osv. Løsningen vil være samfunnsøkonomisk mer lønnsom. Samme spørsmål skal ikke behandles av flere i samme sak, helseopplysningene vil i større grad kunne nyttiggjøres til det formålet de er samlet inn for, vi går ikke glipp av verdifull forskning og vi unngår at tid og ressurser går til spille. Lovendringene skal gi større forutsigbarhet for brukerne av helsedata. Vilkårene for tilgjengeliggjøring og sammenstilling skal fremgå klart og uttømmende av loven. I dag er det vanskelig å finne ut hva det skal legges vekt på eller hva det faktisk blir lagt vekt på ved behandlingen av søknader. Videre er det vanskelig å forutsi hvilket utfall søknaden vil få fordi de ulike aktørene kan fortolke reglene ulikt i den konkrete saken eller fordi reglene for de ulike registrene er ulike. Forslaget innebærer også en harmonisering av de ulike reglene som gjelder for de forskjellige helseregistrene. Ulikhetene er ikke alltid begrunnet i hensynet til personvern og informasjonssikkerhet. Ulikhetene skaper vanskeligheter med å få til prosjekter som krever opplysninger fra flere helseregistre (sammenstillinger). Av de samme grunnene vil løsningen også bidra til likebehandling mellom de som søker om tilgjengeliggjøring av helseopplysninger. Vilkårene skal være de samme og søknadene skal behandles av samme aktør. Private og offentlige søkere skal behandles likt. Departementet foreslår i kapittel 11 nye bestemmelser i helseregisterloven § 19 til § 19 h som skal regulere adgangen til å tilgjengeliggjøre og sammenstille helseopplysninger fra helseregistre. Departementet mener at vilkårene bør fremgå direkte av loven. Departementet foreslår samtidig at bestemmelsene i helsepersonelloven og helseforskningsloven om dispensasjon fra taushetsplikten harmoniseres og samordnes med vilkårene for tilgjengeliggjøring. Departementet foreslår at følgende vilkår for tilgjengeliggjøring av direkte og indirekte personidentifiserbare helseopplysninger lovfestes i helseregisterloven § 19 a: Opplysningene skal brukes til et uttrykkelig angitt formål som er innenfor registerets formål. Tilgjengeliggjøringen skal være i samsvar med taushetsplikten ved at den registrerte har samtykket eller ved at tilgjengeliggjøringen omfattes av unntak eller dispensasjon fra taushetsplikten. Mottakeren må kunne godtgjøre at egen behandling vil ha rettslig grunnlag etter personvernforordningen artikkel 6 og 9. Bruken må være innenfor den registrertes samtykke, i de tilfeller der samtykke er innhentet. Den registrerte må ikke ha motsatt seg tilgjengeliggjøringen, i de tilfeller der den registrerte har en rett til å motsette seg dette. Det skal ikke tilgjengeliggjøres flere opplysninger enn det som er nødvendig for formålet med mottakerens behandling. Opplysningene skal tilgjengeliggjøres uten navn, fødselsnummer eller andre direkte personentydige kjennetegn, med mindre særlige grunner gjør det nødvendig for mottakeren å få opplysningene med slike kjennetegn. Mottakeren må gjøre rede for hvilke egnede tekniske og organisatoriske tiltak som skal settes i verk for å ivareta informasjonssikkerheten (opplysningenes konfidensialitet, integritet mv.). Tilgjengeliggjøringen må være ubetenkelig ut fra etiske, medisinske og helsefaglige hensyn. Ved medisinsk og helsefaglig forskning må mottakeren ha fått forhåndsgodkjenning fra den regionale komitéen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). De foreslåtte vilkårene er en presisering og synliggjøring av de vilkårene og momentene som i dag enten skal tillegges vekt etter personvernforordningen, helseregisterloven, helseforskningsloven og registerforskriftene, eller som faktisk blir tillagt vekt av de dataansvarlige når de vurderer søknader om tilgjengeliggjøring. Reglene skal gjelde for alle helseopplysninger i helseregistre som omfattes av helseregisterloven. Reglene vil rette seg mot den dataansvarlige som tar stilling til søknader om tilgjengeliggjøring og sammenstilling av helseopplysninger fra registeret. Dette vil i utgangspunktet være registerforvalterne. Departementet foreslår imidlertid i kapittel 12 at ansvaret for tilgjengeliggjøring fra visse helseregistre skal overføres til en nasjonal tilgangsforvalter, Helsedataservice. Vilkårene for tilgjengeliggjøringen vil da være de samme for Helsedataservice som for registerforvalterne. Departementet har vurdert om det fortsatt er behov for en ekstern forhåndskontroll av forskningsetikken ved registerstudier. Departementet vil ikke i denne omgang foreslå å oppheve kravet om den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) sin forskningsetiske vurdering ved registerstudier. Dette bør heller vurderes når Helsedataservice er etablert og vi har fått erfaringer med hvordan den nye nasjonale løsningen fungerer. Departementet foreslår i kapittel 12 at det etableres en nasjonal forvaltningsfunksjon (Helsedataservice) med en teknisk løsning (helseanalyseplattformen) som skal tilgjengeliggjøre helsedata til sekundærbruk. Formålet er enklere, raskere og sikrere analyse og deling av helsedata. Helseanalyseplattformen vil gi mulighet for mer avanserte analyser av norske helsedata og legge grunnlaget for nye typer medisinsk og helsefaglig forskning. Helsedata vil blant annet kunne utnyttes mer aktivt i utviklingen av legemidler og medisinsk teknologi. Helseanalyseplattformen vil samtidig gi mulighet for innebygd personvern og nye tekniske løsninger som gir god informasjonssikkerhet. Plattformen vil gi mindre behov for utlevering av identifiserbare opplysninger og større muligheter for å analysere data i sikre analyserom uten at personidentifiserbare opplysninger er synlige for den som utfører analysene. De registrerte vil kunne få bedre oversikt eller kontroll over hvordan egne data brukes og større trygghet for at dataene forvaltes på en sikker måte. Liknende løsninger er etablert i Danmark og Finland (se punkt 6.1 og 6.2). Funksjonen med å forvalte helseanalyseplattformen og gi tilgang til helsedata foreslås lagt til et statlig forvaltningsorgan underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Denne funksjonen er her kalt «Helsedataservice». Helsedataservice skal være det primære kontaktpunktet for sekundærbruk av helsedata. Helsedataservice skal veilede forskere og andre brukere av helseopplysninger, og skal behandle søknader om tilgjengeliggjøring av opplysninger fra helseregistre og gi dispensasjon fra taushetsplikten. Det skal etableres en struktur som involverer brukere og fagmiljøer på tvers av de berørte sektorene i arbeidet med å videreutvikle Helsedataservice og helseanalyseplattformen. Det vil også være behov for et formalisert samarbeid med forvalterne av helseregistrene. Dette skal ikke endre ansvaret for å forvalte de enkelte registrene. Det er fortsatt registerforvalterne (for eksempel Helsedirektoratet eller Folkehelseinstituttet) som skal samle inn opplysninger til registrene og som skal være dataansvarlig for hvert enkelt register. Registerforvalterne skal ikke ha ansvar for Helsedataservice sin behandling av opplysninger på helseanalyseplattformen. Departementet foreslår en ny bestemmelse i helseregisterloven § 20 som vil gi hjemmel til å fastsette forskrifter om etablering av løsningen. Bestemmelsen skal gi hjemmel til å inkludere i løsningen opplysninger i helseregistre samt demografiske og sosioøkonomiske personopplysninger i Folkeregisteret og andre offentlige registre. Forskriften vil også regulere nærmere utformingen og krav til løsningen. Den nye lovbestemmelsen vil gi lovgrunnlag og de ytre rammene for utviklingen av helseanalyseplattformen, inkludert mulighetene i løsningen og hvilke registre som kan inngå i løsningen. Det legges opp til en skrittvis utvidelse med flere registre og analyseverktøy etter hvert som plattformen utvikles. Denne gradvise utviklingen vil gjøre det mulig å utvikle løsninger for fremtiden der helsedata kan brukes til samfunnsnyttige formål, uten at det blir nødvendig å dele individdata. Personvernkonsekvensene og behovet for risikoreduserende tiltak vil bli vurdert etter hvert som løsningen utvides med nye registre og nye tjenester, før behandlingen på helseanalyseplattformen tar til. En eventuell utvidelse av den tekniske løsningen til å omfatte også opplysninger fra pasientjournaler, er ikke mulig i dag og ligger i tilfelle langt frem i tid og vil kreve nytt lovvedtak. Bruk av kunstig intelligens og analyser (stordataanalyser) av store mengder journalopplysninger har et stort potensial ved ytelse av helsehjelp. Dette omfatter også persontilpasset medisin (presisjonsmedisin). Inkludering av pasientjournalopplysninger og bruk av slike metoder reiser særlige spørsmål om lovendringer som ikke vurderes i denne proposisjonen. Departementet presiserer at den nye løsningen ikke vil innebære en utvidelse av adgangen til å registrere eller tilgjengeliggjøre helseopplysninger. Vilkårene for tilgjengeliggjøring skal være de samme som gjelder for registerforvalterne. Det skal derfor ikke kunne tilgjengeliggjøres opplysninger fra plattformen til andre formål eller andre aktører enn det som følger av gjeldende regler og av formålsbegrensningene i helseregisterloven og grunnlaget for de enkelte registrene. Løsningen vil heller ikke bety at det skal registreres flere nye opplysninger utover det som allerede følger av gjeldende regler. Private aktører innen næringsliv, innovasjon m.v. skal kunne søke om helsedata på samme vilkår som offentlige aktører. Departementet foreslår i kapittel 13 at det pseudonyme Reseptregisteret endres til et direkte personidentifiserbart legemiddelregister. Departementet foreslår en ny bokstav k «Legemiddelregister» i helseregisterloven § 11 første ledd. Dette vil gi Kongen i statsråd hjemmel til å fastsette en forskrift om et legemiddelregister med direkte personidentifiserbare opplysninger som kan behandles uten de registrertes samtykke eller reservasjonsrett. Legemiddelregisteret skal baseres på og erstatte dagens Reseptregister. Reseptregisteret er et landsomfattende ikke-samtykkebasert register for reseptbasert legemiddelstatistikk. Dette er opplysninger om legemidler fra resepter og rekvisisjoner som er ekspedert fra norske apotek. Det er også adgang til å registrere opplysninger om legemiddelbehandling i institusjon. Departementet presiserer at det ikke er tale om å etablere et nytt register, men kun en endring i måten opplysningene vil bli lagret på. Formålet er i større grad å kunne nyttiggjøre seg opplysningene i samsvar med registerets formål. Registeropplysninger om legemiddelbruk er viktig for å få økt kunnskap om legemidlenes effekt og sikkerhet. Legemidler er viktig ved behandling og forebygging av sykdom. Behovet for strukturert og tilgjengelig informasjon om legemiddelbruk på individnivå er stadig økende. Selv om det foreligger dokumentasjon av effekt, sikkerhet og kvalitet for alle legemidler før de kan godkjennes for salg, vil det kunne fremkomme nye opplysninger om dette når legemidlene tas i alminnelig bruk i befolkningen. Stortinget ga ved behandlingen av legemiddelmeldingen sin tilslutning til å utrede etablering av et direkte personidentifiserbart legemiddelregister, jf. Meld. St. 28 (2014–2015) og Innst. 151 S (2015–2016). Dette er foreslått som ett av flere registre på helseanalyseplattformen (Direktoratet for e-helse, Referansearkitektur og fellestjenester for helseregistre, 2016). På oppdrag fra departementet har Folkehelseinstituttet på denne bakgrunn utredet en løsning for direkte personidentifiserbare legemiddeldata til sekundærbruk. Departementet viser til rapporten Direkte personidentifiserbare legemiddeldata til sekundærbruk i et nytt nasjonalt legemiddelregister. En vurdering av datakilder og behov for tekniske løsninger fra 2017. Departementets forslag innebærer en endring fra pseudonyme til direkte personidentifiserbare opplysninger. Departementet viser til at pseudonymiseringen er en utfordring både teknisk og juridisk for et velfungerende register. Det er problemer knyttet til å bruke dataene til forskning, styring og andre sekundærformål som det er lovlig og ønskelig at opplysningene brukes til. Pseudonymiseringen legger store restriksjoner på bruken av data og skaper en tidkrevende og tungvint prosess for datautlevering, spesielt ved sammenstilling med andre datakilder. Pseudonymiseringen er også til hinder for kvalitetskontroll av dataene. Et direkte personidentifiserbart legemiddelregister er også viktig for å hente ut gevinster av helseanalyseplattformen fordi legemiddeldata inngår i svært mange forskningsprosjekter. Med et pseudonymt register vil sammenstillinger med andre datakilder ikke kunne gjøres på helseanalyseplattformen, og legemiddelopplysninger vil ikke kunne omfattes av de nye analysemulighetene som plattformen vil gi. Pseudonymiseringen med ekstern kryptering av direkte identifiserbare personopplysninger ble i sin tid valgt for å sikre opplysningenes konfidensialitet. Det finnes nå andre gode og sikre løsninger som ivaretar dette minst like godt. Departementet foreslår å endre fra pseudonyme til direkte personidentifiserbare opplysninger også for eksisterende data i Reseptregisteret, slik at «det historiske Reseptregisteret» vil inngå i det nye legemiddelregisteret. Å samle både eksisterende og nye data om legemidler i ett register vil legge til rette for å få med kontinuiteten i legemiddelbruken uten brudd i tidsserien. Det vil også være flere utfordringer og kostnader knyttet til samtidig forvaltning av pseudonyme og direkte personidentifiserbare opplysninger, som en da vil unngå. Departementet foreslår i kapittel 14 endringer i helseregisterloven § 14. Endringen skal legge til rette for at demografiske og sosioøkonomiske opplysninger – uten hinder av taushetsplikten – skal kunne gjøres tilgjengelige fra Skatteetaten og Arbeids- og velferdsetaten (NAV) for helseregistre etablert med hjemmel i helseregisterloven. Det må være fastsatt i forskrift at de aktuelle opplysningene kan inngå i registeret. Helseregistre som Kommunalt pasient- og brukerregister, Kreftregisteret og medisinske kvalitetsregistre har allerede hjemmel til å behandle demografiske og sosioøkonomiske opplysninger om de registrerte. Det er avgjørende at de registrertes personvern ivaretas ved utformingen av nye løsninger. Kravene til personvern følger av EUs personvernforordning og helseregisterloven. Helseanalyseplattformen innebærer at store mengder sensitive personopplysninger vil være tilgjengelige samlet fra ett sted. Det vil totalt sett være tale om mange opplysninger til sammen og mange opplysninger om den enkelte registrerte. Dette vil i seg selv være et inngrep i den registrertes integritet. En annen ulempe og risiko er knyttet til at plattformen skal motta og lagre kopier av opplysninger fra helseregistrene. Dette innebærer at opplysninger om det samme lagres flere steder og vil gi en større datastrøm. En slik omfattende samling av datasett fra flere registre vil være et attraktivt mål for fremmede makter og organiserte kriminelle. Det gir også særlige utfordringer knyttet til opplysningenes integritet, dvs. at opplysningene skal være riktige og oppdaterte. En annen utfordring er å sikre at kopiene også speiler reservasjoner og tilbaketrekning av samtykker. Det skal fortløpende gjøres vurderinger av hvilke personvernkonsekvenser helseanalyseplattformen vil ha for den registrerte, og det vil også gjennomføres vurderinger av personvernkonsekvenser i samsvar med EUs personvernforordning artikkel 35 (DPIA). Departementet mener at forslagene samlet sett vil legge til rette for bedre ivaretakelse av personvernet enn dagens løsninger. For det første vil forslagene redusere behovet for at personidentifiserende opplysninger utleveres til forskere og andre brukere. I dag overføres store mengder opplysninger, også sammenstilte datasett, som inneholder personidentifiserende opplysninger, mellom registrene og til brukerne. Helseanalyseplattformen vil gi mulighet for at brukerne kan gjøre sine analyser i et sikkert, lukket rom på plattformen, mens opplysningene de kan ta med seg «ut» bare vil være anonymiserte forskningsresultater. I tillegg vil et nytt personidentifiserbart legemiddelregister gjøre det mulig å sammenstille med opplysninger på helseanalyseplattformen eller å foreta distribuerte koblinger, i stedet for å sende store mengder personidentifiserende helseopplysninger mellom registrene som i dag. For det andre vil endringene legge til rette for å ta i bruk nye og bedre tekniske løsninger for informasjonssikkerhet. Helseanalyseplattformen og et personidentifiserende legemiddelregister vil bli basert på innebygd personvern med tekniske og organisatoriske løsninger som gjennomfører personvernkravene, som for eksempel intern kryptering. For det tredje vil endringene legge bedre til rette for utvikling av nye og bedre innbyggertjenester. De registrerte har etter personvernforordningen og helseregisterloven flere rettigheter som skal ivaretas av den dataansvarlige. Helseanalyseplattformen vil bli utformet på en måte som er godt egnet for at de registrerte skal kunne utøve disse rettighetene. Den samme løsningen vil anvendes for legemiddelregisteret. De registrerte vil ha ett kontaktpunkt, med en elektronisk løsning via Helsenorge.no der de enkelt vil kunne se hvilke opplysninger som er lagret om dem, hvem som har fått dem og hva de er blitt brukt til. Denne løsningen skal også kunne brukes til enkelt å administrere eventuelle samtykker eller reservasjoner. I dette kapittelet forklares sentrale begrep og avgrensninger som brukes i proposisjonen. Med helseopplysninger menes personopplysninger om en fysisk persons fysiske eller psykiske helse som gir informasjon om personens helsetilstand, jf. EUs personvernforordning artikkel 4 nr. 15 og helseregisterloven § 2 bokstav a. Begrepet personopplysninger er definert i forordningen artikkel 4 nr. 1. Opplysningene må ha en tilknytning til en enkeltperson. Det avgjørende er om opplysningene er søkbare etter identitet eller gjenfinnbare. Dette innebærer at både direkte og indirekte identifiserbare opplysninger er omfattet. Reglene om taushetsplikt og personvern gjelder i utgangspunktet bare for personidentifiserbare opplysninger. I helseregisterloven § 3 er det fastsatt at personvernreglene gjelder tilsvarende for opplysninger som er taushetsbelagte etter helsepersonelloven § 21 og for opplysninger om avdøde personer. Anonyme opplysninger regnes ikke som personopplysninger og dermed heller ikke som helseopplysninger. Det som kjennetegner anonyme opplysninger er at enkeltpersoner ikke kan identifiseres, jf. punkt 26 i fortalen til personvernforordningen. Det presiseres i gjeldende registerforskrifter og i forslaget til ny helseregisterlov § 19 at utarbeidet statistikk skal være anonym. Personvernreglene og taushetsplikten gjelder ikke for anonyme opplysninger. Uttrykket helsedata brukes i denne proposisjonen som en samlebetegnelse på helseopplysninger og anonyme opplysninger om folks helse. Med direkte identifiserbare helseopplysninger menes helseopplysninger som er knyttet til direkte personentydige kjennetegn som navn, fødselsnummer eller en annen identifikator som knytter opplysningene til et individ og som gjør det mulig å koble flere opplysninger til samme individ til ulike tidspunkter. Med indirekte identifiserbare helseopplysninger menes helseopplysninger der personentydige kjennetegn er fjernet, men hvor opplysningene likevel kan knyttes til en enkeltperson på bakgrunn av variablene som inngår, jf. helseregisterloven § 2 bokstav f. Et helseregister er en strukturert samling av personopplysninger som er tilgjengelige etter særlige kriterier og som inneholder helseopplysninger, jf. helseregisterloven § 2 bokstav c og EUs personvernforordning artikkel 4 nr. 6. Helseopplysningene må være lagret systematisk slik at opplysningene om den enkelte kan finnes igjen. Det avgjørende er om opplysningene om den enkelte er søkbare. Typiske helseregistre er opprettet til bruk for forskning, administrasjon, kvalitetssikring og helseovervåking, som Kreftregisteret, Norsk pasientregister, Hjerte- og karregisteret, Reseptregisteret, befolkningsbaserte helseundersøkelser og medisinske kvalitetsregistre som for eksempel Norsk hjerneslagregister, Nasjonalt hoftebruddregister og Nasjonalt medisinsk kvalitetsregister for barne- og ungdomsdiabetes. Pasientjournaler og andre behandlingsrettede helseregistre regnes også som en type helse-registre. Slike registre reguleres av pasientjournalloven og ikke helseregisterloven. Lovforslagene i denne proposisjonen gjelder tilgjengeliggjøring av helsedata for sekundærbruk, dvs. bruk i statistikk, helseanalyser, forskning, kvalitetsforbedring, planlegging, styring og beredskap for å fremme helse, forebygge sykdom og skade og gi bedre helse- og omsorgstjenester. Begrepene «statistikk, helseanalyser, forskning, kvalitetsforbedring, planlegging, styring og beredskap» tilsvarer helseregisterlovens saklige virkeområde, jf. § 3 første ledd. Videre skal opplysningene brukes til for å fremme helse, forebygge sykdom og skade og gi bedre helse- og omsorgstjenester, jf. helseregisterlovens formålsbestemmelse § 1. Se nærmere om sekundærbruk i kapittel 3. Forslagene gjelder ikke tilgjengeliggjøring av helseopplysninger til bruk i helsehjelp til enkeltpasienter (primærbruk). Slike opplysninger registreres i pasientjournaler og andre behandlingsrettede helseregistre. Primærbruk reguleres av pasientjournalloven og ikke helseregisterloven (jf. helseregisterloven § 3 tredje ledd). Med tilgjengeliggjøring menes deling av opplysninger, utlevering ved overføring for eksempel på en minnepinne eller ved at det gis online tilgang til de aktuelle opplysningene i registeret. Dette er betydningen av begrepet etter helseregisterloven og forskrifter gitt i medhold av loven, og som brukes i denne proposisjonen. I andre sammenhenger brukes ofte uttrykkene utlevering, tilgang eller tilgjengeliggjøring om hverandre. Forslagene i proposisjonen gjelder bare opplysninger som allerede er samlet inn til et helseregister. Spørsmål knyttet til innsamling, meldeplikt, datakvalitet osv. i registrene, behandles ikke. Sagt på en annen måte: Forslagene gjelder kun «data ut», og ikke «data inn». Begrepet sammenstilling (kobling) brukes i flere lover og forskrifter, men er ikke definert. Sammenstilling forstås her som det at opplysninger i et register kobles mot andre opplysninger for å tilføre nye opplysninger til registeret, kvalitetskontrollere eksisterende opplysninger eller legge til rette for tilgjengeliggjøring av et datasett med opplysninger fra flere registre til konkrete formål, for eksempel til en forsker. Enhver behandling av personopplysninger skal ha en eller flere dataansvarlige. Den dataansvarlige er den som bestemmer formålet og midlene for behandlingen av opplysningene. Dataansvaret innebærer et ansvar for at kravene i personvernforordningen og andre personvernregler er fulgt, inkludert kravene til informasjonssikkerhet, gjennomføring av de registrertes rettigheter mv. Den dataansvarlige kan trekkes til ansvar med pålegg og sanksjoner dersom kravene ikke er oppfylt. Uttrykket tilsvarer «behandlingsansvarlig» i EUs personvernforordning, men er avgrenset til ansvaret for behandling av helseopplysninger, jf. helseregisterloven § 2 bokstav d og forordningen artikkel 4 nr. 7. Se nærmere om dataansvar i punkt 4.11. Den dataansvarlige kan inngå avtale med en databehandler om behandling av helseopplysninger på vegne av den dataansvarlige, jf. personvernforordningen artikkel 4 nr. 2 og 28. Se nærmere i punkt 4.12. Med registerforvalter menes her den som er dataansvarlig for et helseregister. Dette begrepet er ikke et juridisk begrep som er definert i lov eller forskrift. Begrepet brukes likevel i denne proposisjonen. Departementet viser til at det ved etablering av helseanalyseplattformen er behov for å skille mellom de dataansvarlige for innsamling, lagring, forvaltning osv. av opplysningene i helseregistrene (registerforvalterne), og dataansvarlig for lagring, tilgjengeliggjøring osv. av opplysningene fra plattformen (det forvaltningsorganet som Helsedataservice legges under). I dette kapitlet gjør departementet nærmere rede for bruk og nytte av helsedata til sekundærformål. Begrepet sekundærbruk er forklart i punkt 2.4. Vi gir også en beskrivelse av de viktigste helseregistrene til sekundærbruk. Helsedata er en samfunnsressurs som brukes til å redde liv, skape bedre folkehelse, forbedre helsehjelp og pasientsikkerhet, og effektivisere ressursbruken. Innbyggeren er avhengig av at helsedata brukes til å utvikle og forbedre behandlingstilbudet, gi grunnlag for kunnskapsutvikling og bidra til styringen av pasientens helsetjeneste. Norge har noen av verdens mest omfattende og historisk komplette helseregistre, inkludert nasjonale helseregistre, medisinske kvalitetsregistre, screeningprogrammer og befolkningsbaserte helseundersøkelser. I flere av de mest omfattende helseregistrene i Norge er god datakvalitet og høy dekningsgrad et resultat av flere tiår med innsamling, kvalitetsforbedring og analyse. Hvert år inngår data fra disse kildene i over 900 norske og internasjonale forskningsprosjekter, i tillegg til statistikkproduksjon, beslutningsstøtte, styringsformål, kvalitetskontroll, økonomiforvaltning og annen kunnskapsutvikling. Det er en utvikling at enkle studier basert på bruk av data fra bare én kilde, erstattes av store prosjekter basert på sammenstilte data fra flere datakilder. Mye viktig kunnskapsproduksjon er basert på analyser på tvers av datakilder med ulike formål, slik som vurdering av sammenhenger mellom legemidler og helseeffekter eller mellom yrker og sykdomsforekomster. I 2018 utgjorde Norges totale helseutgifter om lag 360 milliarder kroner, og utgiftene er forventet å øke i årene fremover. Samme år utbetalte Norsk Pasientskadeerstatning i overkant av 1 milliard kroner i erstatninger knyttet til behandling i offentlig og privat helsetjeneste. Helsedirektoratets rapport Samfunnskostnader ved sykdom og ulykker fra 2013 viser at den samlede økonomiske verdien av befolkningens tapte leveår og helsetap, helsetjenestekostnader og produksjonstap grunnet sykdom, uførhet og død samlet er mye større. I 2013 utgjorde tapte leveår og helsetap 1860 milliarder kroner. Dette er beløp som kunne vært redusert dersom helsedata i enda større grad ble benyttet til folkehelsetiltak, kvalitetsforbedring i helsetjenesten, bedre styring og helseøkonomiforvaltning, og utvikling av nye og mer effektive behandlingsformer og legemidler. En innbyggerundersøkelse gjennomført av Helsedataprogrammet i 2019 viser at over 90 prosent av befolkningen er positive til at deres helseopplysninger blir brukt til sekundærformål. Flertallet av respondentene tar imidlertid forbehold om at opplysningene ikke skal kunne knyttes til dem som individ. I det følgende beskrives lovbestemte helseregistre, medisinske kvalitetsregistre og befolkningsbaserte helseundersøkelser. Dette er helseregistre som behandler helseopplysninger til sekundærformål og som reguleres av helseregisterloven. Se også punkt 4.8 om registerforskriftene. Andre eksempler er Reseptregisteret og Helsearkivregisteret, men disse beskrives ikke her. Se imidlertid punkt 13.1.2 om Reseptregisteret. Lovbestemte helseregistre er etablert av den sentrale helseforvaltningen for å ivareta landsomfattende funksjoner og oppgaver. Registrene er i hovedsak landsdekkende. Registrene kan inneholde opplysninger om svangerskap, fødsler, sykdomsgrupper, dødsårsaker mv. Kreftregisteret, Medisinsk fødselsregister, Norsk pasientregister og Kommunalt pasient- og brukerregister er eksempler på lovbestemte helseregistre. Opplysningene i disse registrene kan behandles uten de registrertes samtykke eller reservasjonsrett. Befolkningsbaserte helseundersøkelser er undersøkelser av helseforhold i en hel befolkning, befolkningsgruppe eller et representativt utvalg av befolkningen, for eksempel geografisk område, kjønn, alder, gravide eller andre kjennetegn. Undersøkelsene er administrert med sikte på langsiktig drift der deltakerne skal følges over flere år. Et annet kjennetegn ved en del av undersøkelsene er at de har gjentatte innsamlinger av data, fysiske målinger (blodtrykk, høyde, vekt mm.) og/eller biologisk materiale. Vi har flere befolkningsbaserte helseundersøkelser, for eksempel Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), Tromsøundersøkelsen, SAMINOR og Den norske mor og barnundersøkelsen (MoBa). Undersøkelsene gir grunnlag for å oppdage endringer i befolkningens helse og forhold som påvirker helsetilstanden. Videre fanger undersøkelsene opp sosiale og geografiske forskjeller. Undersøkelsene gir også muligheter for å gjøre framskrivninger av befolkningens helsetilstand. Dette er et viktig grunnlag for bedre å kunne planlegge fremtidens helsetjenester og dermed få en effektiv helsetjenesteforvaltning. Framskrivning av befolkningens helsetilstand er også av stor betydning for langtidsplanlegging knyttet til andre velferdsordninger slik som pensjon. Videre kan opplysningene brukes som grunnlag for utvikling av nye legemidler, nye behandlingsformer mv. ved at behov og effekt kan måles på befolkningsnivå. Befolkningsbaserte helseundersøkelser er verktøy som kan brukes til å evaluere effekten av ulike politiske tiltak og reformer – ikke bare i helsesektoren, men også i andre sektorer slik som samferdsel, utdanning og i regionalpolitikken, skattepolitikken, mv. Undersøkelsene kan også gi kunnskap om hvordan folk oppfatter eller opplever helsetjenesten. Medisinske kvalitetsregistre er registre hvor det løpende dokumenteres resultater for en avgrenset pasientgruppe med utgangspunkt i individuelle behandlingsforløp. At registrene er «medisinske» refererer til at helseregistrene inneholder medisinske opplysninger om behandlingsforløp og behandlingsresultater til en bestemt pasientgruppe eller behandlingsmetode. Hovedformålet med å behandle helseopplysninger i kvalitetsregistre er å kvalitetsforbedre helsetjenestene. Informasjon om utredning, behandling og oppfølgning og pasientrapporterte data danner utgangspunkt for analyser, forskning, mv. for å kvalitetsforbedre og evaluere helse- og omsorgstjenesten. Opplysningene kan også brukes til planlegging og styring av helse og omsorgstjenesten. Systematisk bruk av data fra kvalitetsregistre gir mulighet til evaluering av prosess og resultat i pasientbehandling over tid. Kvalitetsregisterdata kan brukes til forskning på behandlingsmetoder og resultater, til sammenlikning av resultater mellom ulike behandlingsmetoder og til å avdekke eventuelle senvirkninger. Ved hjelp av kvalitetsregistre kan man vurdere og eventuelt endre praksis. Dette kan eksempelvis være å følge med på om faglige retningslinjer følges og avdekke om behandling etter faglige retningslinjer gir ønsket effekt. Dataene kan også brukes til å analysere og sammenlikne ulike positive og negative effekter av ulike behandlingsvalg eller tiltak på kort og lang sikt. Denne type forskning og analyser er viktig for videreutvikling av helsetjenesten, og et supplement til annen praksisnær forskning. Kvalitetsregistre er også nyttige for å overvåke effekt og sikkerhet ved innføring og bruk av nye og kostnadskrevende metoder. Kvalitetsregistrene kan være nasjonale eller lokale. Vi har ca. 200 medisinske kvalitetsregistre i spesialisthelsetjenesten. I overkant av 50 av disse har per 2020 status som nasjonale. Ansvaret for å beslutte nasjonal status er lagt til Helsedirektoratet. Det er utviklet kriterier for å kunne få og beholde status som nasjonalt register. Nasjonal status innebærer at det regionale helseforetaket påtar seg ansvar for oppfølging, videreutvikling og drift av registeret. Videre har de regionale helseforetakene ansvar for at det etableres felles tekniske og organisatoriske løsninger for nasjonale medisinske kvalitetsregistre, og at god utnyttelse av data fra og sikker drift av nasjonale medisinske kvalitetsregistre skjer via samordnet og felles infrastruktur. Kvalitetsregistrene er basert på de registrertes samtykke eller eventuelt reservasjonsrett. Medisinske kvalitetsregistre er regulert i forskrift fra 2019. I dette kapitlet gis det en oversikt over regler som regulerer behandling av helseopplysninger fra helseregistre. Se også nærmere redegjørelse for gjeldende rett i punkt 11.1 om vilkår for tilgjengeliggjøring og sammenstilling og punkt 13.1 om forskriftsregulering av Reseptregisteret og Bivirkningsregisteret. Med behandling av helseopplysninger menes enhver bruk av helseopplysninger, som for eksempel innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering, jf. EUs personvernforordning artikkel 4 nr. 2. Hovedvekten legges her på utlevering og andre former for tilgjengeliggjøring av opplysningene, i tillegg til sammenstilling av opplysninger. Begrepene helseopplysninger, helseregister, tilgjengeliggjøring og sammenstilling er forklart i kapittel 2. Tilgjengeliggjøring av helseopplysninger reguleres først og fremst av personvernforordningen. Den viktigste loven når det gjelder tilgjengeliggjøring av helseopplysninger til sekundærformål er ellers helseregisterloven. Andre relevante lover er helseforskningsloven, helsepersonelloven, statistikkloven og bioteknologiloven. Også andre lover har enkelte regler om behandling av helseopplysninger, men disse omtales ikke her. Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8 og den norske Grunnloven § 102 slår fast at personvern er en menneskerettighet. Alle har rett til respekt for privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Staten skal sikre et vern om den personlige integritet. Registrering, lagring og annen behandling av helseopplysninger skal i denne sammenheng vurderes som et inngrep i den personlige integritet. Behandling av opplysningene kan bare skje når det er i samsvar med loven og det er nødvendig i et demokratisk samfunn for eksempel for å beskytte helse. Det må også finnes lover som regulerer innsamling, forvaltning og spredning av personopplysninger. Det stilles krav om klar lovhjemmel og proporsjonalitet (forholdsmessighet). Videre skal rettssikkerhetskrav tilgodeses, inkludert kravet til presisjon i bestemmelsen slik at inngrepet er forutsigbart. Staten er samtidig forpliktet etter FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 12 til å treffe tiltak for å virkeliggjøre retten for enhver til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk. Myndighetene skal skape vilkår som trygger all legebehandling og pleie under sykdom. Dette forutsetter at tjenestetilbudet må holde en forsvarlig og adekvat standard i lys av statens tilgjengelige ressurser og utviklingsnivå. Dette betyr at de personvernmessige ulempene ved bruk av helseopplysninger i et helseregister må vurderes opp mot statens plikt til å sikre en god helsestandard. Å virkeliggjøre retten til helsehjelp vil gjerne forutsette behandling av personopplysninger (helseopplysninger) og tilgjengeliggjøring av slike opplysninger for helsepersonell, forskere eller andre som er involvert i helsehjelpen, kvalitetsutvikling mv. I slike tilfeller må de ulike rettighetene veies opp mot hverandre i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet. Det skal også tas hensyn til gjennomføringskostnadene av sikringstiltak. Kravene til personvern og avveiningen mot hensynet til opplysningenes tilgjengelighet er regulert i personvernforordningen og helselovgivningen. Vi gjør rede for disse reglene i det følgende. EU vedtok i 2016 en generell forordning om personvern (2016/679). Forordningen gjelder som norsk lov, jf. personopplysningsloven § 1. Forordningens generelle regler om behandling av personopplysninger, er nå hovedloven ved all behandling av helseopplysninger i helseregistre. Her gis det en oversikt over noen av de viktigste reglene som gjelder ved tilgjengeliggjøring og sammenstilling. I artikkel 5 slås det fast at personopplysninger skal behandles på en lovlig, rettmessig og åpen måte. Et viktig element av dette er at behandlingen må ha et rettslig grunnlag. Behandlingen vil bare være lovlig dersom minst ett av de alternative vilkårene i artikkel 6 om behandlingens lovlighet er oppfylt (behandlingsgrunnlag). Blant annet gjelder dette dersom behandlingen er basert på samtykke (bokstav a) eller dersom behandlingen er nødvendig av hensyn til vesentlige samfunnsinteresser (bokstav e). Forordningen gir direkte hjemmel til å behandle opplysninger for en del tilfeller, blant annet dersom de registrerte har samtykket. I noen tilfeller kreves det i tillegg nasjonal lovgivning (supplerende rettsgrunnlag), blant annet dersom behandlingsgrunnlaget er bokstav e. Vedtak etter helsepersonelloven om dispensasjon fra taushetsplikten eller forskrifter med hjemmel i helseregisterloven kan gi et slikt grunnlag, jf. Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 32.3. Forordningen har i utgangspunktet et forbud mot å behandle helseopplysninger, jf. artikkel 9 om særlige kategorier opplysninger (sensitive opplysninger). Behandling av helseopplysninger er likevel lovlig dersom den registrerte har samtykket. Det samme gjelder også blant annet dersom behandlingen er nødvendig med henblikk på forebyggende medisin eller arbeidsmedisin, i forbindelse med medisinsk diagnostikk, yting av helse- og sosialtjenester, behandling eller forvaltning av helse- og sosialtjenester eller allmenne folkehelsehensyn. Artikkel 9 nr. 2 pålegger staten å fastsette «egnede og særlige tiltak» for å verne den registrertes rettigheter og interesser. Helselovgivningen med forskrifter gir en rekke slike tiltak, med taushetsplikten som en særlig vesentlig garanti i denne sammenhengen. Et annet tiltak er for eksempel kravet om kryptering i helseregisterloven § 21. Krav om sletting og andre særlige tiltak er fastsatt i eller i medhold av lov- eller forskriftsbestemmelser, for eksempel i registerforskriftene, forhåndsgodkjenning fra den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) eller vedtak om tilgjengeliggjøring av opplysninger. Ved behandling av opplysninger til forskning-, statistikk- og arkivformål har den dataansvarlige også plikt til å sette i verk «egnede og særlige tiltak» for å verne den registrertes rettigheter og interesser. Øvrige prinsipper i artikkel 5 er formålsbegrensning, dataminimering, riktighet, lagringsbegrensning, integritet og konfidensialitet. I helseregisterloven § 6 om alminnelige vilkår for å behandle helseopplysninger, er det av informasjonshensyn tatt inn en henvisning til artikkel 5. Se nærmere i punkt 11.1.1 om prinsippene i artikkel 5. Forordningen legger vekt på informasjonen til de registrerte, og stiller i artikkel 13 til 15 detaljerte krav om hvilken informasjon som skal gis ved behandling av personopplysninger. Blant annet skal de registrerte få vite hvem opplysninger om dem er utlevert til. I helseregisterloven § 24 er det av informasjonshensyn tatt inn en henvisning til disse artiklene. Virksomhetene skal bruke prinsippene for innebygget personvern. Den mest personvernvennlige innstillingen skal være standard i alle systemer, jf. artikkel 25. Den dataansvarlige og databehandleren skal gjennomføre egnede tekniske og organisatoriske tiltak for å oppnå et sikkerhetsnivå som er egnet med hensyn til risikoen ved behandlingen av opplysningene, jf. artikkel 32. Det skal iverksettes tiltak for å sikre opplysningenes konfidensialitet, integritet, tilgjengelighet og robusthet. I helseregisterloven § 21 om informasjonssikkerhet er det av informasjonshensyn tatt inn en henvisning til artikkel 32. Den dataansvarlige skal vurdere konsekvensene for personvernet før behandlingen tar til, jf. artikkel 35 (DPIA). Dette gjelder blant annet dersom det er tale om behandling av helseopplysninger i et stort omfang. Vurderingen skal blant annet omfatte en systematisk beskrivelse av den planlagte behandlingen, formålene med behandlingen, en vurdering av om behandlingen er nødvendig og står i et rimelig forhold til formålene, risikoen for de registrertes rettigheter og planlagte tiltak som skal sikre personvernet. Dersom det er relevant, skal de registrerte eller representanter for de registrerte bli hørt. Personvernombudet skal gi råd om personvernvurderingen, jf. artikkel 39 nr. 1. Artikkel 35 nr. 10 fastsetter unntak fra kravet om å vurdere personvernkonsekvensene. Dette gjelder når behandlingen av personopplysningene er regulert av lov eller forskrift og personvernkonsekvensene er vurdert i forbindelse med vedtakelsen av de aktuelle rettsreglene. Forordningen krever at den dataansvarlige rådfører seg med Datatilsynet dersom konsekvensvurderingen etter artikkel 35 viser at behandlingen innebærer høy risiko, jf. artikkel 36. Plikten til forhåndsdrøftinger gjelder bare dersom den dataansvarlige ikke finner tilstrekkelige tiltak som bringer risikoen ned på et akseptabelt nivå. Fra 20. juli 2018 har vi fått en ny personopplysningslov som avløste personopplysningsloven av 2000, se Prop. 56 LS (2017−2018). Den nye loven har to hovedelementer. For det første er det en inkorporasjonsbestemmelse som gjør personvernforordningen til norsk rett. For det andre inneholder loven en rekke lovbestemmelser som supplerer eller gjør unntak fra forordningen i enkelte spørsmål. Blant annet gir § 9 lovgrunnlag for behandling av personopplysninger til forskning og statistiske formål. Vilkåret er at samfunnsinteressene klart overstiger ulempene for den enkelte. Helseregisterloven gir særregler for sekundærbruk av helseopplysninger. Loven gjelder for behandling av helseopplysninger til statistikk, helseanalyser, forskning, kvalitetsforbedring, planlegging, styring og beredskap i helse- og omsorgsforvaltningen og helse- og omsorgstjenesten, dvs. såkalt sekundærbruk (§ 3). Helseregisterloven supplerer personvernforordningen og personopplysningsloven. De generelle reglene i personopplysningsloven gjelder så langt ikke annet følger av helseregisterloven (§ 5). Enhver som behandler helseopplysninger etter helseregisterloven har taushetsplikt (§ 17). Taushetsplikten betyr at opplysninger bare kan utleveres dersom den registrerte samtykker eller dersom det er gjort særlig unntak i lov eller gitt dispensasjon. Det er i § 20 fastsatt unntak fra taushetsplikten ved tilgjengeliggjøring av indirekte identifiserbare helseopplysninger. Loven har en bestemmelse om sammenstilling (kobling) av opplysninger i ulike registre (§ 19). Se nærmere om unntak fra taushetsplikten i punkt 11.1.3 og om sammenstilling i punkt 11.4.10. Loven har flere bestemmelser som gir hjemmel til å regulere behandling av helseopplysninger i forskrift, jf. §§ 8 til 11, se nærmere i punkt 4.8 om registerforskriftene. Helsepersonell har etter helsepersonelloven § 21 en yrkesmessig taushetsplikt. Lovens regler om taushetsplikt gjelder tilsvarende for forskere og andres behandling av helseopplysninger i helseregistre, jf. helseregisterloven § 17 og helseforskningsloven § 7. Taushetsplikten innebærer at helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. Plikten omfatter både en passiv plikt til å tie og en aktiv plikt til å hindre at opplysninger bringes videre til andre. Taushetsplikten begrenser adgangen til å tilgjengeliggjøre helseopplysninger fra helseregistre. Opplysninger kan imidlertid tilgjengeliggjøres dersom den registrerte samtykker eller dersom det er gjort unntak fra taushetsplikten i lov, jf. § 22. Et slikt unntak er helseregisterloven § 20 som gjelder ved tilgjengeliggjøring av indirekte identifiserbare opplysninger fra lovbestemte helseregistre. Andre relevante unntak er helsepersonelloven § 29 om opplysninger til forskning og § 29 b om opplysninger til helseanalyser, kvalitetssikring, administrasjon mv. Det følger av disse bestemmelsene at departementet kan gi dispensasjon fra taushetsplikten. Myndigheten til å gi dispensasjon er delegert til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) når det gjelder tilgjengeliggjøring til forskning og til Helsedirektoratet når det gjelder tilgjengeliggjøring til annen bruk. Se nærmere om unntak og dispensasjon i punkt 11.1.3. Helseforskningsloven gjelder for medisinsk og helsefaglig forskning på mennesker, humant biologisk materiale eller helseopplysninger, jf. § 2. Loven regulerer dermed også tilgjengeliggjøring og bruk av helseopplysninger. Helseforskningsloven gjelder ikke for etablering av helseregistre, jf. § 2 andre ledd. For eksempel regnes de store befolkningsbaserte helseundersøkelsene, som Den norske mor og barnundersøkelsen (MoBa) og Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) som helseregistre, og må etableres med hjemmel i helseregisterloven. Det følger av §§ 9 og 33 at medisinske og helsefaglige forskningsprosjekter skal ha forhåndsgodkjenning fra den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Kvalitetsforbedring, styring, helseanalyser mv. uten vitenskapelig metodikk og en klar hypotese, regnes ikke som medisinsk og helsefaglig forskning og trenger ikke forskningsetisk forhåndsgodkjenning. REK skal foreta en forskningsetisk vurdering av søknaden, jf. § 10. Dette skal bidra til å ivareta befolkningens tillit til både datakildene (helseregistrene, helseundersøkelsene, pasientjournaler mv.) og forskningen på helseopplysninger. REK gjør en helhetlig forskningsetisk vurdering av alle prosjektets sider og påser at det totalt sett er forsvarlig. Det kreves samtykke fra deltakerne, med mindre annet følger av lov, jf. § 13. Tilgjengeliggjøring av opplysninger fra helseregistre til bruk i medisinsk og helsefaglig forskning må derfor ha samtykke fra den registrerte, eller hjemmel i helseregisterloven eller forskrift gitt i medhold av denne. I helseforskningsloven § 33 slås det fast at behandling av helseopplysninger fra helseregistre hjemlet i forskrift etter helseregisterloven, ikke krever tillatelse fra REK. Det kan imidlertid fastsettes i forskrift at tilgjengeliggjøring likevel krever godkjenning fra REK. Dette er gjort for flere registre, se for eksempel Norsk pasientregisterforskriften, MSIS-registerforskriften og SYSVAK-registerforskriften. Se også punkt 11.1.4 og 11.4.8 om REKs forskningsetiske vurdering. Bioteknologiloven har regler om bruk av genetiske opplysninger i § 5-8. Det følger av loven at dersom det brukes genetiske opplysninger i forskningsprosjekter, må den som opplysningene gjelder samtykke til bruken. Bioteknologiloven skiller her mellom bruk av genetiske opplysninger i helseregistre og bruk av opplysningene til forskning. Lovens krav til samtykke gjelder først når opplysninger fra helseregistrene tas i bruk til forskningsformål. Videre gjelder samtykkekravet bare forskning som er omfattet av bioteknologiloven. Tilgjengeliggjøring og annen behandling av genetiske opplysninger i helseregistre, reguleres derimot av helseregisterloven. I Prop. 34 L (2019–2020) er det foreslått en presisering av lovens virkeområde for forskning. Loven skal gjelde forskning som innebærer at det gis helsehjelp til deltakerne eller at det legges opp til å gi individuell tilbakemelding til forskningsdeltakerne om resultater fra prediktive genetiske undersøkelser. I det følgende gis det en oversikt over forskrifter som hjemler og regulerer lovbestemte helseregistre, pseudonyme helseregistre og samtykkebaserte helseregistre. Se punkt 11.1.5 og 11.4.10.1 om reglene om tilgjengeliggjøring og sammenstilling i disse forskriftene. Flere helseregistre er hjemlet i forskrift etter helseregisterloven § 11 om lovbestemte registre. Denne bestemmelsen gir hjemmel til å gi forskrift om behandling av opplysninger i helseregistre der navn, fødselsnummer og andre direkte personidentifiserende kjennetegn er registrert. Opplysningene kan behandles uten samtykke eller reservasjonsrett fra den registrerte i den utstrekning det er nødvendig for å nå formålet med registeret. Forskriftene har bestemmelser for innsamling, lagring, tilgjengeliggjøring og annen behandling av opplysninger fra registeret. Se også punkt 3.2.1 om lovbestemte helseregistre. Forskrift om Reseptregisteret etablerer et landsomfattende pseudonymt register for reseptbasert legemiddelstatistikk. Reseptregisteret lagrer opplysninger fra alle resepter og rekvisisjoner som er ekspedert på norske apotek, og kan også inneholde opplysninger om legemiddelbehandling i institusjon. Folkehelseinstituttet er dataansvarlig. Forskriften har hjemmel i helseregisterloven § 9 bokstav b. At registeret er pseudonymt betyr at registeret inneholder helseopplysninger der identiteten er kryptert eller skjult på annet vis, men likevel individualisert slik at det lar seg gjøre å følge hver person uten at identiteten røpes (forskriften § 1-1 jf. § 1-2 nr. 1). Se nærmere om Reseptregisteret i kapittel 13.1.2. IPLOS-forskriften etablerer et landsomfattende pseudonymt register for individbasert helse- og omsorgsstatistikk. Det er i Kommunalt pasient- og brukerregisterforskriften fra 2017 fastsatt at fremtidige IPLOS-data skal inngå i Kommunalt pasient- og brukerregister. Den delen av IPLOS-registeret som allerede eksisterte er fremdeles pseudonymt, og systemet for å behandle pseudonyme opplysninger er opprettholdt i «det historiske IPLOS». Forskrift om befolkningsbaserte helseundersøkelser ble fastsatt i 2018, sammen med en bestemmelse om fylkeshelseundersøkelser i forskrift om oversikt over folkehelsen. Disse registrene er samtykkebaserte. Forskriften fra 2019 om medisinske kvalitetsregistre regulerer samtykke- og reservasjonsrettsbaserte registre. Forskriftene har hjemmel i helseregisterloven § 9 bokstav a og § 10. Se nærmere i punkt 3.2.2 og 3.2.3. Statistisk sentralbyrå (SSB) samler inn, utleverer, lager statistikk osv. av blant annet sosioøkonomiske data og helseopplysninger, etter reglene i statistikkloven fra 2019. Formålet med loven er å fremme utvikling, utarbeiding og formidling av offisiell statistikk som kan bidra til allmenn folkeopplysning og understøtte analyse, forskning, beslutningstaking og generell samfunnsdebatt. Loven har regler om tilgjengeliggjøring av opplysninger til forskere og forskningsinstitusjoner og offentlige myndigheter for utarbeiding av statistiske resultater og analyser. Opplysninger fra Statistisk sentralbyrå kan tilgjengeliggjøres når opplysningene skal brukes til statistiske resultater og analyser, herunder forskning, og «det ikke medfører uforholdsmessig ulempe for andre interesser», jf. § 14. Loven gir anvisning på en bred vurdering før opplysninger tilgjengeliggjøres. Mottakeren skal ha en dokumentert evne til å håndtere dataene på en sikker måte. Tilgjengeliggjøringen skal ikke være en «uforholdsmessig ulempe for andre interesser». I denne vurderingen inngår blant annet hensynet til personvern, til beskyttelse av kommersielle interesser og til nasjonale forsvars- og sikkerhetsinteresser. I loven skilles det mellom identifiserbare og anonyme opplysninger. Begrepet identifiserbare opplysninger dekker en skala fra tilnærmet anonyme opplysninger til direkte identifiserbare opplysninger som underlegges en særlig restriktiv regulering. Normalt skal opplysninger gjøres tilgjengelige i en indirekte identifiserbar form, noe som innebærer at direkte personentydige kjennetegn er fjernet og at detaljeringsgraden reflekterer behovet knyttet til det konkrete formålet med behandlingen. Opplysningene kan ikke gjøres tilgjengelige for annet enn utarbeiding av statistiske resultater og analyser, inkludert forskning. Dataansvarlig er med andre ord den som bestemmer formål og hjelpemidler for databehandlingen og som tar i bruk systemer hvor helseopplysninger behandles. Det er dermed de faktiske forholdene som avgjør hvem som er dataansvarlig. Ansvaret er plassert der den faktiske kontrollen med behandlingen av opplysningene ligger. I noen tilfeller er det også fastsatt i lov eller forskrift hvem som skal være dataansvarlig. Dersom den dataansvarlige er utpekt på denne måten, må denne virksomheten også faktisk ha kontroll. Det er virksomheten som er dataansvarlig etter forordningen og helseregisterloven. Dataansvarlig for helseregistre er for eksempel et helseforetak som har et samtykkebasert kvalitetsregister. Andre eksempler er Folkehelseinstituttet som dataansvarlig for Hjerte- og karregisteret og Helsedirektoratet for Norsk pasientregister (NPR). Det er den dataansvarlige som har ansvaret for at tilgjengeliggjøring, sammenstillinger og annen behandling av personopplysninger er i samsvar med personvernreglene. Helseregisterloven, personopplysningsloven og personvernforordningen pålegger plikter for den dataansvarlige og gir registrerte personer rettigheter overfor den dataansvarlige. Den dataansvarlige har blant annet plikt til å vurdere personvernkonsekvenser og identifisere risikoreduserende tiltak. Der risikoen ikke kan håndteres på en tilfredsstillende måte av virksomheten, skal virksomheten gjennomføre forhåndsdrøftinger med Datatilsynet. Den dataansvarlige må føre en protokoll over behandlingsaktiviteter som utføres under deres ansvar. Andre sentrale plikter for den dataansvarlige er blant annet å sørge for egnet informasjonssikkerhet, etablere internkontroll og gi de registrerte innsyn. Den dataansvarlige kan inngå avtale med en databehandler om behandling av helseopplysninger på vegne av den dataansvarlige, jf. personvernforordningen artikkel 4 nr. 2 og artikkel 28. Databehandleren kan bare behandle opplysningene «efter dokumentert instruks» fra den dataansvarlige, jf. artikkel 28 nr. 3 bokstav a og artikkel 29. Behandlingen skal være underlagt en kontrakt eller et annet juridisk dokument som er bindende for databehandleren overfor den dataansvarlige. Avtalen skal fastsette «gjenstanden for og varigheten av behandlingen, behandlingens art og formål, typen personopplysninger og kategorier av registrerte samt den [dataansvarliges] rettigheter og plikter». Den dataansvarlige kan altså sette bort oppgaver til en databehandler, for eksempel om utlevering eller lagring. For eksempel har Folkehelseinstituttet inngått databehandleravtaler med ulike helseforetak for behandling av helseopplysninger i nasjonale medisinske kvalitetsregistre etter Hjerte- og karregisterforskriften. Forordningen setter ikke begrensninger med hensyn til hvor mange, hvor store eller hva slags oppgaver som kan overføres til databehandleren. Selve ansvaret kan imidlertid ikke delegeres. Ansvaret ligger fremdeles hos den dataansvarlige, som må kontrollere at databehandleren utfører oppgavene i samsvar med databehandleravtalen, og vil også ha et ansvar dersom noe galt skjer. Dagens system med tilgjengeliggjøring og sammenstilling innebærer betydelig manuell behandling og overføring av data mellom aktørene. Det er samtidig begrenset mulighet for å utføre statistikkproduksjon og enkle analyser på sammenstilte opplysninger uten å få utlevert data etter en ordinær søknadsprosess. Tilgjengeliggjøring av helseopplysninger fra helseregistre forutsetter i dag at det må sendes flere søknader og at det kreves vurderinger og beslutninger fra flere aktører i tilknytning til samme prosjekt. Dette gjelder ikke for statistikk og andre anonyme opplysninger, som kan utleveres og brukes fritt. Søknadsprosessen i disse tilfellene kan derfor være enklere enn der det søkes om helseopplysninger (fordi de er personidentifiserbare slik at både taushetsplikt og personvernkrav gjelder). Praksis for håndtering av slike forespørsler varierer imidlertid mellom de ulike registrene. Det er også slik at en forespørsel om anonyme data krever et anonymiseringsarbeid i registeret, og denne bearbeidingen kan være tid- og ressurskrevende. Når en skal bruke helseopplysninger fra et helseregister må det for det første sendes en søknad om tilgjengeliggjøring til den virksomheten som er dataansvarlig for det aktuelle registeret. Dersom det skal brukes data fra flere registre, må det sendes tilsvarende flere søknader. For å kunne tilgjengeliggjøre opplysningene, må den dataansvarlige ha adgang til å gi fra seg opplysningene. De grunnleggende vilkårene for tilgjengeliggjøring og sammenstilling fra helseregistre følger av helseregisterloven § 6 jf. forordningen artikkel 6. Det er fastsatt nærmere vilkår om tilgjengeliggjøring og sammenstilling i helseregisterloven og registerforskriftene. Vilkårene varierer etter hvilken lovbestemmelse eller forskrift registeret er etablert med hjemmel i, om opplysningene som skal tilgjengeliggjøres er direkte eller indirekte identifiserbare og hva opplysningene skal brukes til. Se nærmere i punkt 11.1 om adgang til å tilgjengeliggjøre helseopplysninger fra helseregistre og 11.4.10.1 om adgangen til å sammenstille opplysninger fra ulike registre. For det andre må det ofte sendes søknad til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) eller Helsedirektoratet om dispensasjon fra taushetsplikten. Dersom de registrerte ikke har samtykket eller unntaket i helseregisterloven § 20 ikke gjelder, må det søkes om dispensasjon fra taushetsplikten. Gjelder det bruk av helseopplysninger til forskning, sendes dispensasjonssøknaden til REK. I andre tilfeller sendes søknaden til Helsedirektoratet. Se nærmere i punkt 11.1.3 om unntak og dispensasjon fra taushetsplikten. Det er i dag ikke alltid åpenbart for forskeren om søknaden skal behandles av Helsedirektoratet eller REK, og i noen tilfeller er det også uklart for den som skal gi dispensasjon hvem som skal behandle søknaden. Dersom opplysningene skal brukes til medisinsk og helsefaglig forskning, må mottakeren for det tredje søke om forskningsetisk forhåndsgodkjenning fra REK, jf. helseforskningsloven § 33. Se nærmere i punkt 4.7 om helseforskningsloven og 11.4.8 om REKs forskningsetiske vurdering. En som søker om helseopplysninger fra et helseregister må i tillegg ha adgang til å motta og bruke opplysningene. Se nærmere i punkt 11.1.1 om de alminnelige vilkårene for å behandle personopplysninger. For å få tilgang til data må søkeren altså sende søknader til hver enkelt dataansvarlig det ønskes data fra, og ofte også til REK og/eller Helsedirektoratet. Selv om de ulike aktørene normalt behandler søknader parallelt, håndteres søknaden under forutsetning av frister, aktuell kapasitet og rutiner i hver enkelt institusjon. Siden regelverket ved tilgjengeliggjøring av opplysninger fra helseregistre ikke er harmonisert og det er ulike aktører som skal fortolke regelverket, vil praksis kunne være ulik. I tillegg vil krav i forskrift kunne styre hvordan tilgjengeliggjøringen faktisk må skje. Når pseudonyme data fra Reseptregisteret eller det historiske IPLOS skal sammenstilles med data fra andre registre, må alle datafiler fra personidentifiserbare registre sendes til det pseudonyme registersystemet for pseudonymisering og videre behandling (se nærmere i punkt 13.4.2.1). Når demografiske og sosioøkonomiske data fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) skal sammenstilles med helseopplysninger, stiller SSB krav om at prosjektet må ha behandlingsgrunnlag og andre nødvendige godkjenninger fra relevante myndigheter, slik som dispensasjon fra taushetsplikt for data som ikke er hentet inn med hjemmel i statistikkloven, før søknad sendes inn. En undersøkelse gjennomført av Helsedataprogrammet i 2017 viste at gjennomsnittlig utleveringstid for én datakilde var fem måneder. Sammenstilling med data fra pseudonyme registre eller data fra SSB ser ut til å forlenge denne tiden betydelig. Gjennomsnittlig tid for utlevering av sammenstilte data til forskning de siste fem årene var 17 måneder, mens median utleveringstid var på 12 måneder. Disse tallene er basert på opplysninger fra søkerne. Utleveringstidene varierer mye mellom registrene. En undersøkelse gjennomført av registerforvalterne i 2016/2017 viste at median utleveringstid var på 2,5 måneder for Kreftregisteret, 13,6 måneder for Reseptregisteret, 11,1 måneder for Norsk pasientregister, 2,2 måneder for Dødsårsaksregisteret og 3,9 måneder for Medisinsk fødselsregister. Disse tallene om utleveringstiden omfatter alle steg i prosessen fra søknaden først er sendt inn til opplysningene er utlevert, inkludert søkers tidsbruk og eventuell dialog som følger av feil og mangler i søknadsgrunnlaget (for eksempel manglende godkjenninger). Saksbehandlingstiden beregnes på en annen måte etter fristene i registerforskriftene, der fristen begynner å løpe først etter at komplett søknad er mottatt. Med unntak av Norsk pasientregister, skjedde 89–100 prosent av utleveringene innen den forskriftsfestede fristen på 30 dager for data fra én kilde og 60 dager for sammenstilte datasett. Helsedirektoratet oppga at 32 prosent av de personidentifiserbare opplysningene fra Norsk pasientregister utleveres til forskning innen fristen, mens 76 prosent av statistikkutleveringene skjedde innen fristen. Disse tallene er imidlertid fra 2017. Helsedirektoratet oppgir at 85–90 prosent av leveransene til Norsk pasientregister nå utføres innen fristen. Fristen oversittes for noen søknader, men gjennomsnittlig er saksbehandlingstiden for alle leveranser innen fristen. Norge, Sverige, Danmark og Finland har mange likhetstrekk når det gjelder organisering av helsetjenesten og oppbyggingen av sentrale helseregistre. Alle landene har statistiske sentralbyråer med vide fullmakter til å samle inn data og til å produsere og publisere offisiell statistikk om utdanning, yrkesdeltakelse, næringsliv og økonomiske forhold. Videre har alle landene nasjonale personentydige identifikasjonsnumre. Dette betyr at alle landene har gode forutsetninger for å utnytte helsedata til forskning, analyser, fagutvikling mv. Holdningene til slik bruk av data er også nokså lik. Det er derfor interessant å se hvordan arbeidet med å forvalte, videreutvikle og bruke disse registrene er organisert i våre naboland. Nasjonale registre er i Danmark samlet hos én dataansvarlig (Sundhedsdatastyrelsen). Danske myndigheter har fra 2015 samlet forvaltningen av nasjonale helseregistrene i Sundhedsdatastyrelsen under Sundheds- og ældreministeriet. Sundhedsdatastyrelsen er dataansvarlig og ansvarlig for en rekke databaser, registre og tjenester. De godkjenner også landsdekkende og regionale kvalitetsdatabaser, tilsvarende våre medisinske kvalitetsregistre. Disse databasene driftes, finansieres og forvaltes av de fem helseregionene. Sekundærbruk av helsedata er regulert av EUs personvernforordning og «sundhedsloven» § 46 til § 48. Sundhedsdatastyrelsens oppgaver følger av sundhedsloven § 220 a, der det blant annet står følgende: Sundhedsdatastyrelsen forvalter Forskerservice som arbeider for å understøtte registerforskningen i Danmark. Forskerservice kan gi adgang til data fra nasjonale helseregistre, men ikke kvalitetsregistre. Forskerservice gir adgang til helsedata enten ved uttrekk («klassisk» utlevering) eller ved tilgang gjennom «Forskermaskinen». Forskermaskinen inneholder datakopier av de sentrale helseregistrene. Kopiene blir oppdatert hver måned. Forskerservice gjør opplysninger tilgjengelige fra helseregistre der Sundhedsdatastyrelsen er dataansvarlig. Forskerservice gjør også opplysninger tilgjengelige fra CPR-registeret (folkeregisteret) på vegne av og etter avtale med den dataansvarlige (Økonomi- og Innenrigsministeriet). Tidligere hadde Forskerservice også en kopi av sesjonsregisteret og tilgjengeliggjorde opplysninger fra dette registeret på vegne av og etter avtale med Forsvarskommandoen. Dette registeret ble imidlertid ikke etterspurt ofte nok til at det ut fra kravet om dataminimering kunne forsvares å lagre en kopi. Forskerservice fungerer som en tilgangsforvalter for Forskermaskinen, ved at den håndterer søknader, tilbyr veiledning, håndterer klager og tilgjengeliggjør helsedata på Forskermaskinen for søkerne. De som søker om tilgang til data fra Forskermaskinen, må oppfylle ulike adgangskrav og godkjennes som bruker. For å få adgang må den forskningsinstitusjonen som forskeren er tilknyttet være autorisert. For å gi autorisasjon gjøres det en konkret vurdering av søkerens troverdighet som bruker av Forskermaskinen. For interesseorganisasjoner og virksomheter er det relevant å se på eierforholdene, på medarbeidernes utdanning og på institusjonens oppgaver for offentlige oppdragsgivere. Det er angitt hvilke forskningsmiljøer som kan autoriseres. Det er Forskerservice som sertifiserer ulike institutter og godkjenner søknaden, samt foretar etiske vurderinger. Gjennom søknadsprosessen på Forskerservice har søkerne egne saksbehandlere til hvert steg i prosessen, og kan enkelt følge prosessen. Helsedataene blir tilgjengeliggjort i et sikkert prosjektrom på Forskermaskinen. Her tilbys også enkle analyseverktøy og statistikkverktøy. Forskermaskinen gir forskere direkte adgang (online tilgang) fra sin egen arbeidsplass, til personidentifiserbare helseopplysninger som er nødvendige for et forskningsprosjekt. Når data overføres til søkerens prosjektrom på Forskermaskinen, overføres dataansvaret til forskeren. Personidentifiserbare data utleveres i utgangspunktet ikke til forskeren. Forskeren kan kombinere data fra de sentrale helseregistrene på individnivå, men uten at identiteten til pasienten avsløres. Personnumrene er kodet og en del andre identifiserende variabler er fjernet fra datamaterialet. Alle analyser utføres på Forskermaskinen, og bare analyseresultatene tas med ut. Forskeren kan ikke selv hente ut data fra Forskermaskinen og lagre dem som filer på sin egen maskin. Resultater av analyser blir sendt fra Forskermaskinen via en epostfunksjon. For å forhindre forsøk på å hente ut større datamengder er filstørrelsen begrenset. Alle datauttrekk logges, og det kan i ettertid kontrolleres om det er gjort uttrekk som det ikke var adgang til. Forskermaskinen gir mulighet for at forskerne kan arbeide mer eksplorativt med data. Adgangen til Forskermaskinen kan gis på bakgrunn av en løsere formulert prosjektbeskrivelse. Forskeren behøver da ikke å ha et skarpt avgrenset forskningsprosjekt fra starten. Siden Forskermaskinen gir et sikkert miljø, er det mulig å få et litt bredere datatilfang. Det kan for eksempel være ved behov for å anvende en større del av befolkningen som kontrollgruppe eller liknende. Det er mulig å søke om gjenbruk av data. Hvis forskeren ønsker å ta med andre data i forskningsprosjektet, må det søkes særskilt om dette. Dersom søkeren ønsker å koble data fra Danmarks Statistik og helsedata fra Sundhedsdatastyrelsen er det ikke mulig å få datasettet utlevert til Forskermaskinen. For å kunne koble data fra Sundhedsdatastyrelsen og Danmarks Statistik, må data overføres til Danmarks Statistik sin egen løsning. Forskermaskinen benyttes i stadig økende grad. Sundhetsdatastyrelsen opplyser om at i 2018 ble 58 saker løst med Forskermaskinen, noe som utgjør ca. 17 prosent av alle prosjekter som Sundhedsdatastyrelsen leverte data til. Det tilsvarende tallet var i 2016 på 9 prosent. Utenfor Forskermaskinen, leverer Sundhetsdatastyrelsen data til Danmarks Statistik (de har også en forskermaskin), data som ikke kan være på Forskermaskinen (bigdata-prosjekter) og data som skal brukes til å finne pasientjournaler eller kontakte personer. I Finland ble en ny lov om sekundærbruk av helsedata vedtatt i 2018. Loven trådte i kraft 1. mai 2019. Bakgrunnen for den nye loven var at det var ulike regler for de ulike registrene, mange aktører og at det tok lang tid for brukerne å få tak i opplysningene. Formålet med lovarbeidet var å samle beslutningene knyttet til tilgjengeliggjøring på én hånd, med bare én søknad og ett kontaktpunkt for søkeren. De nye reglene skal gi raskere saksbehandling, mindre utlevering av personidentifiserende opplysninger og mer enhetlige regler og praksis. Loven etablerer en sentral myndighet («tillståndsmyndigheten») som beslutter tilgjengeliggjøring ved sammenstillinger fra flere registre. Denne virksomheten er etablert under navnet Findata, som startet opp sin virksomhet i begynnelsen av 2020. Virksomheten ledes av en styringsgruppe med representanter for de ansvarlige fra de ulike registrene. Findata er dataansvarlig for sin behandling av personopplysninger, inkludert tilgjengeliggjøring. Registerforvalterne har plikt til å gi fra seg opplysninger og informasjon om registeret og opplysninger i registeret som har betydning for tilgjengeliggjøringen. Registerforvalterne har ikke ansvar for Findatas behandling av opplysningene. Det presiseres i loven at departementet kan danne et aksjeselskap som skal ligge under Findata og som skal kunne utføre tekniske oppdrag knyttet til de lovregulerte tjenestene. Opplysningene som leveres ut skal som hovedregel være anonyme. Loven fastsetter en generell adgang for Findata til å utlevere statistikk og å gjøre de sammenstillingene som er nødvendig for å utarbeide statistikken. Statistikk kan deles ut uten særskilt tillatelse. Det kan eventuelt utleveres pseudonyme opplysninger, og unntaksvis kan det utleveres direkte personidentifiserbare opplysninger. Pseudonyme eller direkte personidentifiserbare opplysninger (dvs. alle personidentifiserbare opplysninger) skal leveres ut via et informasjonssikkert driftsmiljø som forvaltes av Findata eller Statistikcentralen. Loven gjør unntak fra taushetsplikten, ved en lovfesting av at Findata («tillståndsmyndigheten») kan tilgjengeliggjøre opplysninger uten hinder av taushetsplikten. Findatas beslutning om tilgjengeliggjøring gir mottakeren supplerende rettsgrunnlag for sin behandling. Det er fastsatt generelle vilkår for tilgjengeliggjøring i loven. Den planlagte bruken skal være i samsvar med personvernforordningen og annen lovgivning. Bruken skal være innenfor et angitt formål og eventuelle samtykker. Behandlingen av opplysningene må være nødvendig for å oppnå formålet. Myndigheten kan sette vilkår for å verne de registrertes rettigheter og friheter. Det er et krav om forskningsetisk vurdering fra den etiske komiteen, men denne prosessen skjer via Findata slik at brukeren kun har ett kontaktpunkt. Findata fatter beslutninger om tilgjengeliggjøring bare for opplysninger som er sammenstilt fra flere registre. Dersom søkeren bare trenger opplysninger fra ett register, må det søkes om tilgjengeliggjøring direkte fra dette registeret. Socialstyrelsen (tilsvarende det norske Helsedirektoratet) under Socialdepartementet har ansvar for drift og utvikling av 15 sentrale helseregistre i Sverige. Socialstyrelsen har en egen avdeling for «statistik och jamförelser» som har ansvaret for registrene og for å produsere og tilgjengeliggjøre statistikk. Socialstyrelsen har status som produsent av offisiell statistikk, og kan derved bruke sosioøkonomiske data fra Statistiska Centralbyrån i fremstilling av helsestatistikk. Vetenskapsrådet i Sverige arbeider med å styrke infrastrukturen for registerbasert forskning. Som en del av arbeidet er det utviklet en webportal for forskere på registerforskning.se. Her kan forskere finne informasjon om registerdata og søke om tilgang til data. Webportalen ble lansert i 2016. Registerforskning.se inneholder råd og veiledning til registerforskere. Den omfatter alle nasjonale registre, samt kvalitetsregistre, forskergenererte data og biobanker. Det er utviklet et metadataverktøy, RUT – Register Utiliser Tool. Ved kobling av data fra ulike helsedatakilder hvor dataansvaret er spredt på forskjellige myndigheter, kreves uavhengige vurderinger hos hver dataansvarlig. Det finnes ingen myndighetsspesifikke lover på dette området. Det er i hovedsak reglene om taushetsplikt som regulerer om data kan utleveres og den gjelder alle myndigheter. Helsedatautvalget leverte i 2017 sin rapport Et nytt system for enklere og sikrere tilgang til helsedata. Utvalget var sammensatt av ti personlig utnevnte eksperter innen forskning, helseforvaltning, personvern mv. med Marta Ebbing fra Folkehelseinstituttet som leder. Formålet med arbeidet var å bidra til et bedre og mer effektivt system for behandling av helsedata for statistikk, planlegging, helseanalyser, kvalitetsforbedring og forskning, innovasjon og næringsutvikling. Utvalget skulle beskrive dagens system for tilgang til og sammenstilling av helsedata og vurdere om det er elementer i dagens system som vanskeliggjør behandling av helsedata. Utvalget skulle også vurdere og anbefale konkrete organisatoriske, tekniske og juridiske tiltak for å forbedre dagens system som samtidig ivaretar de registrertes personvern. Utvalget mente at vi har følgende hovedutfordringer for de som søker om å få helsedata for forskning og annen sekundærbruk (punkt 3.1 i rapporten): Helsedatautvalget foreslo et nytt system for enklere og sikrere tilgang til helsedata. Utvalget mente at sentrale mål for et nytt system bør være: Forsvarlig sekundærbruk av helsedata til alle legitime formål skal økes. Det skal bli enklere og mindre tid- og ressurskrevende å få tilgang til sammenstilte helsedata, inkludert relevante demografiske og sosioøkonomiske data fra ulike registre og datakilder for sekundærbruk til alle legitime formål. Brukere av helsedata skal kunne forholde seg til én instans hvor de får god veiledning, god service og forutsigbare tjenester i form av enkel og sikker tilgang til helsedata. Helsedata bør kunne brukes som dokumentasjonsgrunnlag for en raskere og bedre godkjennings- og evalueringsprosess for legemidler, medisinsk utstyr, velferdsteknologi og nye medisinske metoder mv. Utvalgets flertall anbefalte at det innføres et nytt system for tilgang til helsedata: Første versjon av en helseanalyseplattform realiseres raskt og bygges ut over tid med nye datakilder og analyseverktøy under et strengt kvalitetsgodkjennings- og informasjonssikkerhetsregime. Det etableres en nasjonal tjeneste – en tilgangsforvalter – som skal ivareta alle forvaltningsoppgaver for å kunne tilgjengeliggjøre helsedata for forsvarlig sekundærbruk til alle legitime formål. Demografiske og sosioøkonomiske data på individnivå gjøres tilgjengelig på en helseanalyseplattform, enten fra Statistisk sentralbyrå eller fra andre kilder i statsforvaltningen. Avvikling av kravet om forskningsetisk vurdering og forhåndsgodkjenning fra den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) for rene registerstudier, dvs. der det kun skal forskes på personopplysninger og ikke på mennesker eller biologisk materiale. Flertallet presiserte at en forutsetning for alle anbefalingene er at personvernet er ivaretatt og at det for hvert av de foreslåtte tiltakene vil være nødvendig med grundigere utredninger. Flertallet foreslo også å avvikle kravet om konsesjon fra Datatilsynet. Dette er nå gjennomført i forbindelse med personvernforordningen og endringene i helselovene i 2018 (Prop. 56 LS (2017–2018) og lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger). Utvalgets mindretall (to av ti medlemmer) mente at mulige handlingsalternativ og konsekvensene av tiltakene ikke var tilstrekkelig utredet og at det derfor ikke var grunnlag for å konkludere med at tiltakene bør gjennomføres. Et mindretall på tre var også imot å oppheve kravet om REKs forskningsetiske vurdering. I høringen ga 36 av 60 høringsinstanser uten forbehold sin tilslutning til beskrivelsen av utfordringene. Høringsinstansene som støttet problembeskrivelsen representerte et bredt spekter av aktører fra helsesektoren, utdannings- og forskningsinstitusjoner, offentlige myndigheter, arbeidstaker- og interesseorganisasjoner og andre. 11 høringsinstanser støttet beskrivelsen av utfordringene med større eller mindre forbehold. De Regionale komiteene for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) mente at det er manglende samordning som er det reelle problemet i dagens system. Datatilsynet mente beskrivelsen av utfordringene ga et skjevt bilde fordi det var de mest problematiske sakene som var trukket fram. Det var 40 av de 60 høringsinstansene som helt eller delvis støttet forslaget om etablering av en helseanalyseplattform. Forslaget fikk støtte fra sentrale forskningsmiljø, Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, Direktoratet for e-helse, Norsk Helsenett SF, Regionalt brukerutvalg Helse Vest, Nasjonal etisk komite for medisinsk forskningsetikk NEM, Statistisk sentralbyrå, Forskningsrådet, Bioteknologirådet og Kunnskapsdepartementet. Forskningsrådet mente at det var stort behov for å etablere en helseanalyseplattform med felles portal for forskere og andre brukere. Helsedirektoratet var i all hovedsak positive til forslaget, men mente at det var behov for en grundigere utredning. Norsk Helsenett mente at dette kanskje var det viktigste tiltaket i rapporten når det gjelder personvern og konfidensialitet. Legeforeningen, Universitetet i Bergen og Nasjonalt servicemiljø for kvalitetsregistre Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE) støttet delvis forslaget, men etterlyste mer utredning. Sintef mente at det må være en forutsetning at plattformen ikke erstatter dagens system med utlevering av data. Oslo universitetssykehus mente at plattformen vil ha moderat nytteverdi for deres forskere. Åtte høringsinstanser støttet ikke forslaget (Helse Vest RHF, Tekna, Hjernerådet, Brukerutvalget Helse Sør-Øst RHF, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Datatilsynet mfl.). Datatilsynet mente generelt at rapporten ikke ga et godt nok beslutningsgrunnlag for tiltaket, og viste til mindretallets vurderinger. Det var 45 høringsinstanser som uttalte seg om forslaget om å etablere en nasjonal tjeneste for å forvalte tilgang til helsedata (tilgangsforvalter). 32 instanser var positive til forslaget, 9 instanser støttet forslaget delvis og 4 instanser var negative. De medisinske fakultetene ved universitetene i Oslo, Tromsø, Bergen og ved NTNU støttet anbefalingen, men mente at det burde utredes nærmere hvilke vurderinger tilgangsforvalteren skal gjøre og hvilken rolle den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) skal ha, oppfølging av beslutninger og klageordninger, forholdet til utvikling av en felles helseanalyseplattform osv. Abelia, Statens arbeidsmiljøinstitutt, Sintef, Legemiddelindustriforeningen og Forskningsrådet var positive, men var opptatt av at tilgangsforvalteren ikke må gis særlige fordeler som bruker av helsedata. Hjernerådet støttet forslaget under forutsetning av at det erstatter dagens tjenester sammen med et tydelig og forenklet regelverk. Folkehelseinstituttet støttet forslaget. Tekna mente at opprettelsen av en tilgangsforvalter vil gi et enklere system, økt oversikt og dermed gi bedre kontroll og personvern. Legeforeningen mente at en tilgangsforvalter i teorien vil kunne være hensiktsmessig, men at det fremsto som uklart hvordan dette skal løses i praksis. Servicemiljøet for medisinske kvalitetsregistre Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE) så nytten av én tilgangsforvalter, men understreket at det forutsetter juridiske og tekniske avklaringer og ressurser for å unngå at resultatet blir økt byråkratisering. Helsedirektoratet støttet i utgangspunktet forslaget, men savnet en reell konsekvensvurdering av hvordan personvernet vil bli håndtert. Oslo universitetssykehus mente at forslaget i utgangspunktet var godt, men at det vil kunne undergrave rollen til registerforvalterne dersom for mye ansvar overføres til tilgangsforvalteren. Universitetet i Oslo, Barne- ungdoms- og familiedirektoratet og Norsk forening for medisinsk genetikk støttet ikke forslaget. Universitetet i Oslo mente at forslaget ville kunne undergrave ansvaret for sikker forvaltning av data og svekke personvernet. Datatilsynet mente generelt at rapporten ikke ga et godt nok beslutningsgrunnlag for tiltaket, og viste til mindretallets vurderinger. Det var 18 høringsinstanser som uttalte seg om utvalgets forslag om å samle myndigheten til å gi dispensasjon fra taushetsplikten hos en nasjonal tilgangsforvalter. 17 av disse støttet forslaget (Helsedirektoratet, Sykepleierforbundet, Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE), Norsk Helsenett SF, Nordlandssykehuset HF, Oslo Universitetssykehus HF, Helse Midt-Norge RHF, Kreftforeningen mfl). SKDE mente at forslaget vil kunne bidra til mer konsistent regelverkstolkning og forenklet søknadsprosess under forutsetning av at tilgangsforvalteren har nødvendig kompetanse. Legeforeningen støttet formålet om en mer ensartet praksis og sterkere samhandling når det gjelder behandling av søknader om dispensasjon fra taushetsplikt, men ville ikke ta stilling til om oppgaven bør ligge hos en eventuell tilgangsforvalter. Datatilsynet uttalte seg ikke om forslaget, men viste til vurderingene fra mindretallet i utvalget. 48 av høringssvarene hadde merknader til forslaget. 17 av høringsinstansene støttet flertallets forslag om å oppheve kravet om REKs forskningsetiske vurdering ved rene registerstudier, mens 31 var enige med mindretallet. Se nærmere i punkt 11.4.8. Helseanalyseplattformen skal være en nasjonal løsning for tilgjengeliggjøring og analyse av helsedata. I dette kapitlet gir departementet en oversikt over arbeidet med å etablere plattformen, oppfølgingen gjennom Helsedataprogrammet og utredningen av alternative konsepter for løsningen. Se også omtale og vurderinger i kapittel 12. Strategi for modernisering og samordning av sentrale helseregistre og medisinske kvalitetsregistre 2010–2020 (helseregisterstrategien) ligger til grunn for arbeidet med å oppdatere og gjøre tilgjengelig data fra helseregistrene. Helseregisterstrategien skal bidra til bedre utnyttelse, bedre kvalitet og enda sikrere håndtering av data i de nasjonale helseregistrene. Helseregisterstrategien har fra 2017 blitt fulgt opp gjennom Helsedataprogrammet i regi av Direktoratet for e-helse. Helsedataprogrammet skal støtte opp under målene i den nasjonale helseregisterstrategien. Helsedataprogrammet skal gi bedre personvern og informasjonssikkerhet, mer effektiv registerforvaltning, mer og bedre helseforskning og mer innovasjon og næringsutvikling. Helsedataprogrammet skal bidra til å realisere gevinster for programmets målgrupper og bidra til positive samfunnseffekter gjennom organisatoriske, teknologiske og juridiske virkemidler. Direktoratet gjennomfører programmet i samarbeid med registerforvaltningsmiljøene, sentrale forskningsmiljøer, næringsliv, kommuner og regionale helseforetak. Helseanalyseplattformen er ett av prosjektene under Helsedataprogrammet. Direktoratet for e-helse og Forskningsrådet har inngått en samarbeidsavtale for perioden 2017–2020 om realisering av helseanalyseplattformen. Bakgrunnen for avtalen er at Forskningsrådet ser et stort potensial for å redusere forskeres ressursbruk på datainnsamling og frigjøre ressurser til forskning. Direktoratet for e-helse har, i rapporten Konseptvalgutredning for Helseanalyseplattformen fra 2018, gjennomført en samfunnsøkonomisk analyse av fire alternative konsepter for en nasjonal plattform for tilgjengeliggjøring og analyse av helsedata: Alle konseptene er basert på at det skal utvikles brukersentrerte løsninger som er bedre tilpasset behovene til innbyggerne og brukerne av data, at eksisterende tekniske løsninger så langt det lar seg gjøre skal gjenbrukes, og at de skal tilfredsstille krav til informasjonssikkerhet og bygge på prinsippet om innebygd personvern. Direktoratet anbefaler i utredningen å etablere helseanalyseplattformen som et analyseøkosystem (konsept 4). Det innebærer følgende tiltak: Det etableres nasjonale digitale tjenester for forskere, registerforvaltere, myndigheter, innbyggere, helsepersonell og næringslivet. Det utvikles en felles analyseinfrastruktur, innbyggertjenester og dataplattform der data fra lovbestemte helseregistre, kvalitetsregistre, biobanker, befolkningsbaserte helseundersøkelser og Statistisk sentralbyrå kan tilgjengeliggjøres for bruk på en sikker måte. Innbyggerne skal gis stor grad av kontroll og medvirkning i løsningen, ved at for eksempel digitale innbyggertjenester, personverninnstillinger og sporing av bruk er integrert i løsningen. Etableringen gjennomføres som en skrittvis utvikling med beslutningspunkter underveis. Enkle løsninger som forventes å gi gevinst på kort sikt utvikles først. Nye datakilder introduseres etter hvert. Løsningen skal tilrettelegge for et offentlig og kommersielt økosystem for analysetjenester for å muliggjøre et rikere og rimeligere tjenestetilbud. Dagens registerorganisasjoner og funksjoner innen dataforvaltning, innrapportering og kvalitetsforbedring videreføres og forsterkes. Direktoratet for e-helse forutsetter i utredningen at det etableres en teknisk dataplattform som inneholder datasett (kopier) fra sentrale helseregistre, data fra Statistisk sentralbyrå og variabler fra de befolkningsbaserte helseundersøkelsene. I følge utredningen er det nødvendig å etablere datasett fra datakildene på plattformen for å møte brukerbehovene og personvernkravene når det gjelder ytelse, informasjonssikkerhet, rådgivning og rask kopling av data. Direktoratet anbefaler videre at det etableres felles søknadstjenester, forvaltningstjenester knyttet til helseanalyseplattformen og analysetjenester som er spesielt tilpasset forskeres behov. I den samfunnsøkonomiske analysen i konseptutvalgutredningen ble netto nåverdi for det anbefalte konseptet om analyseøkosystem anslått til 7,6 milliarder kroner. Analysen inkluderer prissatte virkninger av økt verdiskapning i helseindustrien, mer effektiv legemiddelutvikling, tidsbesparelser for forskere og registerforvaltere, og reduserte drifts- og investeringskostnader for helseregistre og forskning. I tillegg kommer de ikke-prissatte virkningene av mer og bedre helseforskning, bedre styringsdata og bedre beslutningsstøtte for helsepersonell. Analysen viser at alle konseptene som er utredet er samfunnsøkonomisk lønnsomme, men at det er store forskjeller i lønnsomheten. Netto nåverdi av konseptet med en helsedataportal er anslått til 1,8 milliarder kroner, konseptet med registerkonsolidering 3,3 milliarder kroner og konseptet med etablering av en helsedataplattform 4,7 milliarder kroner. Det er i hovedsak forskjeller i tidsbesparelser for forskere og muligheten for effektivisering av legemiddelutvikling som trekker lønnsomheten opp for analyseøkosystemet. Konseptet kommer også best ut for de ikke-prissatte virkningene. Direktoratet for e-helse har, i rapporten Alternative løsninger for tilgangsforvalterfunksjonen og organisatorisk forankring av Helseanalyseplattformen fra 2018, drøftet alternative organisatoriske løsninger for helseanalyseplattformen og de forvaltningsoppgavene som er knyttet til å tilgjengeliggjøre data. Helseanalyseplattformen kommer inn under ordningen med kvalitetssikring av statlige investeringsprosjekter. Det ble våren 2019 gjennomført en ekstern kvalitetssikring av styringsunderlag og kostnadsoverslag for investeringene i analyserom, dataplattform og analysetjenester. Vurderingene fra kvalitetssikringen bekrefter at tiltaket har et gevinstpotensial som langt overstiger kostnadene og ekstern kvalitetssikrer anbefaler at tiltaket gjennomføres. Helse- og omsorgsdepartementet sendte 4. juli 2019 ut et høringsnotat om tilgjengeliggjøring av helsedata med forslag om endringer i helseregisterloven m.m. Høringsfristen var 4. november 2019. I høringsnotatet ble det også lagt frem forslag til forskrift om legemiddelregisteret. Oppfølgingen av dette forslaget vil skje i en egen prosess når Stortingets lovvedtak foreligger. Det kom inn 72 høringssvar; 5 av disse var uten merknader. Det store flertallet av høringsinstansene uttaler at de ser behovet for nye løsninger som gir mer effektiv tilgjengeliggjøring og at de er positive til departementets forslag. Dette gjelder pasient- og brukerorganisasjoner, forskningsinstitusjoner, helseforetak, kommuner osv. Kreftforeningen refererer undersøkelser som viser at norske pasienter mer enn gjerne bidrar med data om seg selv, men forventer samtidig at dataene som samles inn blir benyttet til samfunnets beste. Forskningsrådet, UNIT mfl. mener at det er gjort godt rede for informasjonssikkerheten og personvernkonsekvensene av de foreslåtte løsningene. Det er likevel noen høringsinstanser som uttaler seg kritisk til departementets vurderinger og forslag, selv om ingen av dem uttrykkelig sier at de er imot løsningene som foreslås. Hovedinnvendingene er knyttet til utredningen av personvernkonsekvensene. Datatilsynet, Legeforeningen, Helsedirektoratet, Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo og De nasjonale forskningsetiske komiteene mener at personvernkonsekvensene av forslagene i høringsnotatet ikke var godt nok utredet og vurdert, fremstilt på feil måte, underkommunisert eller tillagt for liten vekt. Departementet gjør nærmere rede for høringssvarene i tilknytning til drøftelsen av de enkelte lovforslagene i proposisjonens del III. Departementet fremmer i denne proposisjonen forslag til lovendringer for å kunne etablere nye, tryggere og mer effektive løsninger som skal redusere ressursbruken ved tilgjengeliggjøring av helsedata og frigjøre ressurser til forskning og andre legitime formål. Lovendringene som foreslås tilsvarer i all hovedsak høringsforslaget. Departementet viser til at forslagene i hovedsak fikk støtte i høringen, men flere høringsinstanser pekte på vanskelige personvernspørsmål. Det er imidlertid gjort justeringer i lovteksten etter høringen. I dagens system er det komplisert og tidkrevende å få utlevert helsedata for bruk til helseanalyser, forskning, kvalitetsforbedring, planlegging, styring mv. på en trygg og sikker måte. Det er mye som tyder på at det nasjonale fortrinnet med gode helsedata ikke utnyttes godt nok. Dagens løsning er nærmere beskrevet i kapittel 5. Utfordringene har vært grundig diskutert og dokumentert i en årrekke. Forskere har tatt opp problemet i debatter, kronikker og innlegg, og utfordringene er beskrevet i flere rapporter og utredninger. Det har vært oppmerksomhet rundt juridiske, organisatoriske og tekniske barrierer som gjør det unødig tungvint å få tilgang til data og å koble data mellom ulike kilder. Utfordringene var et tema allerede i NOU 1997: 26 Tilgang til helseregistre, da det ble påpekt at analysemulighetene som ligger i å samordne data i de ulike helseregistrene ble utnyttet alt for dårlig og at det var tungvint og tidkrevende å få oversikt på nasjonalt eller regionalt nivå. Helsedatautvalget pekte i rapporten Et nytt system for enklere og sikrere tilgang til helsedata fra 2017 på utfordringene for de som søker om å få helsedata for sekundærbruk (se oppsummeringen i denne proposisjonen punkt 7.2). Departementet legger til grunn utvalgets beskrivelse av utfordringene, med henvisning til at denne beskrivelsen i all hovedsak har fått tilslutning i høringene av utvalgets rapport og av departementets høringsnotat. Dagens organisering av forvaltningen og den rettslige reguleringen av helsedata medfører at det er mange aktører som må trekkes inn i hvert enkelt prosjekt for å vurdere tilgjengeliggjøringen, enten det er de samme opplysningene fra ett register eller opplysninger fra ulike registre. Brukeren må sende flere søknader og forholde seg til flere aktører. Dette medvirker til at det blir komplisert og tidkrevende å få utlevert helsedata, særlig i sammensatte prosjekter som trenger data fra flere dataansvarlige. Aktørbildet kan også bidra til å skape uklarhet, kompleksitet og uforutsigbarhet for den som søker tilgang til helsedata. Det er derfor også gjerne flere aktører som vurderer de samme spørsmålene i tilknytning til samme prosjekt. Disse kommer i noen tilfeller til ulike konklusjoner, i en del tilfeller fordi de tolker reglene ulikt. Helseopplysningene er også rettslig regulert på forskjellige måter fra register til register. Dette kan bidra til uklarhet, kompleksitet, uklarhet om hvem som er rett myndighet, lang saksbehandling og inkonsistente avgjørelser. I en brukerundersøkelse gjennomført av Helsedataprogrammet i 2017 oppga respondentene at gjennomsnittlig saksbehandlingstid for hele søknadsprosessen ved søknader om sammenstilte data er 17 måneder fra søknaden ble sendt første gang til opplysningene blir utlevert (se punkt 5.1.3 om faktisk utleveringstid). Det er alle stegene i søknadsprosessen som tar tid, inkludert dialog som følger av feil og mangler i søknadsgrunnlaget. Det er stor variasjon i utleveringstid mellom de ulike registrene. Reseptregisteret er et av de viktigste og mest brukte registrene. Siden opplysningene i dette registeret er lagret pseudonymt med koblingsnøkkelen hos Statistisk sentralbyrå som pseudonymforvalter, er det vanskelig å få tak i og nyttiggjøre seg dataene. Dette gjelder særlig ved sammenstillinger med opplysninger fra andre registre. Et annet aspekt med dagens system er knyttet til måten opplysningene blir tilgjengeliggjort på. Systemet baserer seg i all hovedsak på utlevering av personidentifiserende opplysninger til søkerne. Dette forutsetter at hver mottaker av data etablerer egne systemer og rutiner for å ivareta kravene til informasjonssikkerhet og personvern. Dette kan, sammen med begrensede ressurser til å føre offentlig tilsyn med behandling av helseopplysninger, bidra til svak kontroll med bruk av eksisterende datasett. Informasjonssikkerhet og innbyggernes personvern står sterkt i dagens lovverk og i etablert praksis ved helseregisterforvaltningen i Norge. Innbyggerne har likevel begrenset mulighet til raskt og enkelt å få tilgang til egne helseopplysninger, samtidig som samtykkedialogen ofte er lite effektiv for forskere og helseregistre, og uoversiktlig for innbyggere. De registrerte kan ha problemer med å få oversikt over hvor det er lagret opplysninger om dem, hva som er lagret, hva de blir brukt til og hvem som bruker dem. Dette følger særlig av at opplysningene er spredt på ulike registre og dataansvarlige. Den registrerte må vite hvem disse er og sende flere innsynsbegjæringer. Det kan ta lang tid å få svar på innsynsbegjæringer etter helseregisterloven, ikke minst fordi det kan være arbeidskrevende for den dataansvarlige å finne frem til opplysningene. I en innbyggerundersøkelse gjennomført av Helsedataprogrammet i 2019 var det 77 prosent som sa at de hadde liten eller ingen kjennskap til helseregistre. Uten kunnskap om hvilke instanser som oppbevarer helseopplysninger, er det følgelig vanskelig å vite i hvilken grad deres personlige helseopplysninger er gjenstand for sekundærbruk til samfunnsnyttige formål. Personidentifiserbare opplysninger blir i tillegg behandlet av et betydelig antall personer ansatt ved ulike registervirksomheter, forskningsinstitusjoner, behandlingsvirksomheter og offentlige etater, noe innbyggeren selv ikke har oversikt over. Det er et mål at de store investeringene i helseregistre og andre helsedata skal føre til økt brukt av helsedata til forskning og andre legitime formål som er viktige for pasientene og helse- og omsorgstjenesten. Riksrevisjonen har påpekt at mange helseregistre har data som blir lite brukt, og anbefaler at forvaltere av helseregistre legger til rette for økt bruk av registrene ved å gjøre dem mer tilgjengelige (Riksrevisjonens rapport Undersøkelse av helseregistre som virkemiddel for å nå helsepolitiske mål, 2018). Fordeler ved tilgjengeliggjøring og sammenstilling av helseopplysninger omtales også i fortalen til personvernforordningen (punkt 157): I høringen var det bred enighet om behovet for å utnytte helsedataene bedre. Kreftforeningen viser til en undersøkelse fra 2018 i foreningens eget brukerpanel med pasienter, pårørende og etterlatte. Undersøkelsen viste ifølge foreningen at de fleste er positive til at egne helseopplysninger brukes til forskning, så lenge personvernet ivaretas: For å få til dette, bør det gjøres endringer slik at søknadsprosessen blir enklere og raskere for forskere og andre som trenger å bruke helseopplysningene. Søknadsbehandlingen skal være åpen og forutsigbar for søkeren. Vilkårene for å få opplysningene bør være enklere og mer åpne enn i dag. Søknadsprosessene bør så langt som mulig baseres på et prinsipp om én postkasse – én søknad. Samme spørsmål bør ikke vurderes av flere aktører i tilknytning til samme prosjekt. Dette er unødig ressurskrevende og byråkratisk, og gir liten gevinst for personvern og informasjonssikkerhet. Et annet viktig prinsipp som må ivaretas er likebehandling mellom søkere; ulik tilgang til helsedata må være begrunnet i hensyn som prosjektets karakter, helseopplysningenes omfang og sensitivitet, grad av personidentifikasjon, informasjonssikkerhet osv. Reglene for de ulike helseregistrene bør forenkles, og ulikheter i reglene som ikke er begrunnet i slike hensyn bør harmoniseres. Departementet mener at også næringsliv, innovatører m.fl. (private og kommersielle aktører) skal kunne få tilgang til helsedata på samme vilkår som offentlige aktører. Høringsinstansene var delt i dette spørsmålet. Se nærmere i punkt 12.5.9.4 om mottakerne av opplysningene fra helseanalyseplattformen og punkt 12.5.12 om betaling for tilgjengeliggjøring. Det er samtidig like viktig at personvernet ivaretas. Tilgjengeliggjøringen av helseopplysninger må skje på en trygg og sikker måte. Nye tekniske og organisatoriske løsninger for lagring og tilgjengeliggjøring bør tas i bruk for å sikre opplysningene på en bedre måte enn i dag. Lagring og spredning av personidentifiserbare helseopplysninger må begrenses til bare det som er nødvendig ut fra formålet med bruken. Nye løsninger kan samtidig legge bedre til rette for at de registrerte på en enkel måte skal kunne ivareta sine rettigheter ved informasjon, innsyn, administrasjon av samtykker osv. I høringen uttaler Datatilsynet, Legeforeningen, Helsedirektoratet, Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo og De nasjonale forskningsetiske komiteene at personvernkonsekvensene av forslagene i høringsnotatet ikke var godt nok utredet og vurdert, ble fremstilt på feil måte, var underkommunisert eller ble tillagt for liten vekt. Blant annet etterlyses det mer konkrete redegjørelser for risiko og konsekvenser av de foreslåtte løsningene. Høringsinstansene peker særlig på konsekvensene av at løsningene innebærer at store mengder opplysninger skal fysisk lagres på samme plattform og at beslutningsmyndigheten samles på én hånd. De mener at det i realiteten er tale om å etablere et nytt stort register. Videre er de kritiske til at det skal overføres kopier av opplysninger fra helseregistrene til plattformen og mener at dette er i strid med prinsippet om dataminimering. De mener at løsningen som foreslås innebærer at det vil være en stor datastrøm mellom helseregistrene og plattformen. Disse høringsinstansene påpeker at dette i seg selv utgjør en forhøyet risiko. Videre legger de vekt på at løsningen vil føre til økt bruk av helsedata, noe som innebærer større datastrøm og at flere opplysninger faktisk vil bli delt. Gode innbyggertjenester fremheves som positivt av høringsinstansene. Men Datatilsynet mener at dette ikke kan reparere de ulempene løsningene innebærer for de registrerte. Legeforeningen er bekymret for befolkningens tillit til helsepersonell, og mener at det er en fare for at økt bruk av helsedata og bedre kunnskap i befolkningen om dette, kan føre til at pasienter blir tilbakeholdne med å gi fra seg opplysninger til helsepersonell i forbindelse med helsehjelp. Det pekes også på at departementet i høringsnotatet ikke hadde problematisert risikoen knyttet til cyberkriminalitet, fremmede makter osv. I lys av dette gjør departementet i denne lovproposisjonen nærmere og mer konkret rede for både risikofaktorene som forslagene innebærer og de personvernfremmende tiltakene som Direktoratet for e-helse arbeider med som en del av den nasjonale løsningen for tilgjengeliggjøring av helsedata. Departementet har i lovproposisjonen utdypet vurderingene som var i høringsnotatet. Se særlig punkt 12.5.2 om personvernkonsekvensene knyttet til helseanalyseplattformen og Helsedataservice. Disse utdypingene har imidlertid ikke gitt grunnlag for å endre lovforslaget i forhold til det som ble foreslått i høringsnotatet. Datatilsynet hevder at forslagene innebærer en betydelig utvidet bruk og bruk til nye formål. Tilsynet mener blant annet at økt bruk av opplysninger fra helseregistre i seg selv innebærer en relevant økning av risikoen, selv om opplysningene skal brukes til de formålene de er samlet inn for. Videre er tilsynet kritiske til det de mener er en betydelig utvidelse av de rettslige rammene for deling av helsedata sammenliknet med gjeldende regler. Datatilsynet peker også på risikoen for formålsutglidning, ikke bare i forhold til gjeldende rammer, men også et press mot å åpne for nye formål som en følge av at opplysningene er samlet og er teknisk lett tilgjengelige. Departementet presiserer at de foreslåtte endringene ikke skal åpne for at helseopplysninger skal kunne brukes til nye formål eller i strid med samtykke eller reservasjoner. Forslaget innebærer ikke en betydelig utvidelse av de rettslige rammene for deling av helseopplysninger. Formålet er derimot å effektivisere delingen innenfor disse rammene og i samsvar med de formålene som opplysningene er samlet inn for. All bruk skal være innenfor formålsbegrensningene i helseregisterloven og registerforskriftene. Se om de rettslige rammene i punkt 11.4.5.1. Departementet foreslår i dette kapitlet nye bestemmelser i helseregisterloven § 19 til § 19 h som skal regulere adgangen til å tilgjengeliggjøre og sammenstille helseopplysninger fra helseregistre. Departementet foreslår samtidig at bestemmelsene om dispensasjon fra taushetsplikten for helseopplysninger, harmoniseres og samordnes med vilkårene for tilgjengeliggjøring. Begrepene tilgjengeliggjøring og sammenstilling er forklart i punkt 2.5 og 2.6. De foreslåtte vilkårene er en presisering og synliggjøring av de vilkårene og momentene som i dag enten skal tillegges vekt etter personvernforordningen, helseregisterloven, helseforskningsloven og registerforskriftene, eller som faktisk blir tillagt vekt av de dataansvarlige når de vurderer søknader om tilgjengeliggjøring. Departementet har også lagt vekt på at samme spørsmål ikke bør vurderes av flere aktører i tilknytning til samme prosjekt. Reglene skal gjelde for alle helseopplysninger i helseregistre som omfattes av helseregisterloven. Reglene vil rette seg mot dataansvarlige som tar stilling til søknader om tilgjengeliggjøring og sammenstilling av helseopplysninger fra helseregistre. Dette vil i utgangspunktet være registerforvalterne. Departementet foreslår imidlertid i kapittel 12 at ansvaret for tilgjengeliggjøring fra visse helseregistre skal overføres til en nasjonal tilgangsforvalter, Helsedataservice. Vilkårene for tilgjengeliggjøringen vil da være de samme for Helsedataservice som for registerforvalterne. Disse reglene vil ikke regulere hvordan opplysningene skal tilgjengeliggjøres. Måten tilgjengeliggjøringen skjer på vil avhenge særlig av de tekniske løsningene hos den dataansvarlige og hos mottakeren. Det følger av personvernforordningen og helseregisterloven at informasjonssikkerheten uansett må ivaretas (opplysningenes konfidensialitet osv.). Lovforslaget gjelder heller ikke spørsmålet om mottakerens (forskerens/brukerens) behandling av opplysningene er lovlig. Dette vil følge av de alminnelige reglene om behandlingen av helseopplysninger, jf. helseregisterloven § 6, personvernforordningen artikkel 5, helseforskningsloven § 33 mv. Departementet presiserer at dette er mottakerens eget ansvar, og at den dataansvarliges behandling av søknaden om tilgjengeliggjøring ikke skal frita fra eller erstatte ansvar for mottakeren. Departementet foreslår ingen endringer med hensyn til tilgjengeliggjøring av opplysninger til utlandet. Dette skal reguleres av de samme reglene som i dag (se punkt 11.1.7). Generelle vilkår for tilgjengeliggjøring og sammenstilling av helseopplysninger til sekundærformål følger av EUs personvernforordning og helseregisterloven, mens det er fastsatt konkrete vilkår i forskriftene for de ulike helseregistrene. I tillegg er reglene om taushetsplikt avgjørende for å kunne tilgjengeliggjøre helseopplysninger. Det gjøres rede for disse reglene i det følgende. Tilgjengeliggjøring og sammenstilling av helseopplysninger er en form for behandling av personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 4 nr. 2. Forordningen har ikke regulert spesifikt adgangen til å tilgjengeliggjøre og sammenstille. Dette følger i stedet av forordningens generelle krav som gjelder ved all behandling. Alminnelige vilkår for behandling følger av artikkel 5. Denne artikkelen angir de grunnleggende vilkårene for den dataansvarliges adgang til å behandle helseopplysninger og andre personopplysninger: a) lovlighet, rettferdighet og åpenhet, b) formålsbegrensning, c) dataminimering, d) riktighet, e) lagringsbegrensning og f) integritet og konfidensialitet. Disse prinsippene skal legges til grunn ved all tilgjengeliggjøring og sammenstilling av helseopplysninger. Nedenfor gjøres det nærmere rede for de prinsippene som er mest relevante ved tilgjengeliggjøring. Det vil også være andre vilkår i forordningen, lover eller forskrifter som må oppfylles ved tilgjengeliggjøring og sammenstilling. Særlig viktige er artikkel 12, 13 og 14 om de registrertes rett til informasjon og innsyn, artikkel 30 om protokoll over behandlingsaktiviteter, artikkel 32 om sikkerhet ved behandlingen jf. helseregisterloven § 21 om informasjonssikkerhet, artikkel 35 om vurdering av personvernkonsekvenser og artikkel 36 om forhåndsdrøfting med Datatilsynet. Disse kravene omtales ikke nærmere her. Opplysningene skal behandles på en lovlig, rettferdig og åpen måte overfor den registrerte. Her omtales kravet om lovlighet. At behandlingen er lovlig innebærer blant annet at den har rettslig grunnlag, jf. artikkel 6 og 9. Den dataansvarlige må med andre ord ha et rettslig grunnlag for å kunne tilgjengeliggjøre eller sammenstille opplysninger fra registeret. Enkelt forklart vil tilgjengeliggjøring eller sammenstilling av helseopplysninger ha rettslig grunnlag dersom behandlingen er basert på samtykke, lov, forskrift eller dispensasjon fra taushetsplikten. Det gjøres nærmere rede for reglene om dette i det følgende. For at tilgjengeliggjøring av helseopplysninger skal ha rettslig grunnlag, må følgende vilkår være oppfylt: Tilgjengeliggjøringen omfattes av et av behandlingsgrunnlagene i forordningen artikkel 6 nr. 1. Tilgjengeliggjøringen omfattes av et av unntakene fra forbudet mot behandling av særlige kategorier av personopplysninger (blant annet helseopplysninger) i artikkel 9 nr. 2. For tilgjengeliggjøring som ikke er basert på samtykke, vil det etter forordningen også ofte være nødvendig med supplerende rettsgrunnlag i nasjonal rett, jf. artikkel 6 nr. 3 og artikkel 9 nr. 2 bokstav g, h, i eller j. Samtykke gir behandlingsgrunnlag etter artikkel 6 nr. 1 bokstav a, og vil også gi adgang til tilgjengeliggjøring av helseopplysninger etter artikkel 9 nr. 2 bokstav a. Dersom opplysningene behandles med grunnlag i de registrertes samtykke, er det i dag ikke særlige regler om hva som skal vurderes ved tilgjengeliggjøringen. Adgangen til å tilgjengeliggjøre opplysninger følger da av en fortolkning av samtykket og den dataansvarliges generelle plikt til å sørge for opplysningenes tilgjengelighet, konfidensialitet og integritet. Når det gjelder helseregistre som ikke er basert på samtykke, er det mest aktuelle behandlingsgrunnlaget å finne i artikkel 6 nr.1 bokstav e om behandling som er nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse. Slik behandling må også ha et supplerende rettsgrunnlag i norsk rett, jf. artikkel 6 nr. 3. I tillegg må det være adgang til å behandle opplysningene etter en av unntaksbestemmelsene i artikkel 9 nr. 2 om særlige kategorier av personopplysninger. I Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 32.2 legges det til grunn at gjeldende bestemmelser i helselovene gir supplerende rettsgrunnlag for ikke-samtykkebasert behandling av helseopplysninger og unntak fra forbudet mot behandling av særlige kategorier av personopplysninger for de formålene som omfattes. Registerforskriftene gir supplerende rettsgrunnlag for tilgjengeliggjøring og sammenstilling etter nærmere vilkår. Et annet eksempel er Helsedirektoratets eller REKs (den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk) lovhjemlede vedtak om dispensasjon eller unntak fra taushetsplikten etter den gjeldende helsepersonelloven §§ 29 eller 29 b, helseregisterloven § 20 og helseforskningsloven § 35. Kravet om formålsbegrensning har stor betydning for hvilke opplysninger som kan tilgjengeliggjøres. Det følger av dette kravet at opplysningene bare kan brukes for spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål. Mottakeren må angi formålet på en så konkret og avgrenset måte at det fremstår som klart hva behandlingen skal tjene til. Mottakerens formål må igjen være innenfor formålet som opplysningene ble innsamlet for. For helseregistrene med hjemmel i helseregisterloven §§ 9, 10 og 11 vil formålet være uttrykkelig angitt i forskriften, jf. § 8 fjerde ledd bokstav a. Dersom forskriften hjemler flere registre, slik som for eksempel forskriften om befolkningsbaserte helseundersøkelser, skal formålet for den enkelte undersøkelse presiseres av den dataansvarlige. Opplysningene kan ikke viderebehandles på en måte som er uforenlig med registerets formål. Viderebehandling for arkivformål, forskning eller statistikk anses imidlertid ikke som uforenlig med de opprinnelige formålene. Helseregisterlovens generelle formål i § 1 setter en ytre grense for hvilke formål opplysningene kan brukes til. Se også punkt 11.4.5.1 om formålsbegrensning. Opplysningene kan likevel brukes til andre formål dersom den registrerte samtykker, så fremt dette ikke er begrenset i lov eller forskrift. For eksempel har vi flere forskriftsbestemmelser om at opplysningene ikke skal kunne brukes i forsikringsøyemed, selv om den registrerte samtykker. Lovbestemmelser kan også åpne for nye eller endrede formål, se for eksempel helseforskningsloven § 15 andre ledd. Prinsippet om dataminimering begrenser hvilke og hvor mange opplysninger som kan tilgjengeliggjøres. Prinsippet omtales gjerne som et forbud mot behandling av såkalt overskuddsinformasjon, altså helseopplysninger som ikke er nødvendige for å nå formålet. Prinsippet om dataminimering begrenser hvilke og hvor mange opplysninger som kan tilgjengeliggjøres. Opplysningene som tilgjengeliggjøres skal være adekvate, relevante og begrenset til det som er nødvendig for formålene de behandles for. Dette innebærer både at det ikke skal tilgjengeliggjøres flere opplysninger om hver registrert enn det som er nødvendig, og at det heller ikke skal behandles opplysninger om flere personer enn det som er nødvendig. Se nærmere om dataminimering i punkt 11.4.5.5 og 11.4.5.6. Artikkel 5 fastsetter også et prinsipp om opplysningenes integritet og konfidensialitet ved behandlingen. Den dataansvarlige skal sørge for tilstrekkelig sikring av opplysningene. Dette innebærer blant annet sikring mot uautorisert eller ulovlig innsyn i og behandling av opplysningene. Den dataansvarlige må derfor vurdere mottakerens håndtering av opplysningene og hvordan opplysningene skal tilgjengeliggjøres. Se punkt 11.4.5.7 om informasjonssikkerhet hos mottakeren og punkt 11.4.7 om å pålegge særlige tiltak for å verne de registrertes interesser. Opplysningene skal lagres slik at det ikke er mulig å identifisere de registrerte i lengre perioder enn det som er nødvendig for formålet. Begrenset lagringstid kan være et særlig og egnet tiltak for å verne de registrertes rettigheter og interesser. Den dataansvarlige kan stille vilkår om dette ved tilgjengeliggjøring. Se punkt 11.4.7 om å pålegge særlige tiltak for å verne de registrertes interesser. Helseregisterloven § 6 første ledd sier at helseopplysninger skal behandles i samsvar med prinsippene for behandling i personvernforordningen artikkel 5. Se om disse prinsippene i punkt 11.1.1. Helseregisterloven § 6 andre ledd fastslår at graden av personidentifikasjon ikke skal være større enn nødvendig ut fra formålet med behandlingen av opplysningene. Dette kravet er en konkretisering av prinsippet om dataminimering i forordningens artikkel 5. Det må vurderes om formålet kan oppnås med indirekte identifiserbare eller anonymiserte opplysninger, eller med færre variabler. Behovet for variabler i datasettet skal vurderes konkret ut fra formålet. Dersom fødselsnummer eller andre direkte personidentifiserende kjennetegn skal brukes, må personidentifisering være nødvendig ut fra formålet med behandlingen. Det følger av dette at opplysninger om helseforhold i utgangspunktet skal tilgjengeliggjøres anonymt. Der hvor det ut fra mottakerens formål likevel er nødvendig at opplysningene ikke er anonyme, kan personidentifiserbare opplysninger tilgjengeliggjøres. Dersom det ikke er nødvendig ut fra formålet å behandle direkte personidentifiserende kjennetegn, skal disse fjernes fra datasettet. Helseregisterloven § 19 gir hjemmel til å gi forskrifter om sammenstilling av helseopplysninger i helseregistre innsamlet etter § 13 om innmelding av helseopplysninger til helseregistre. Sammenstilling kan tillates for opplysninger i helseregistre etablert med hjemmel i §§ 8 til 12, dvs. de forskriftsregulerte helseregistrene. Forskriftshjemmelen omfatter dermed alle helseregistre hjemlet i forskrift etter helseregisterloven. Dette gjelder for eksempel sammenstilling av opplysninger i Norsk pasientregister, Kommunalt pasient- og brukerregister, Medisinsk fødselsregister, Dødsårsaksregisteret, medisinske kvalitetsregistre og befolkningsbaserte helseundersøkelser. Forskriftene for alle de nevnte registrene har regler om sammenstilling med andre helseregistre. I forskriftene kan det også gis bestemmelser om sammenstilling med Folkeregisteret og med andre registre enn de som er regulert i forskrift med hjemmel i helseregisterloven. For eksempel har forskriftene om Norsk pasientregister, Kommunalt pasient- og brukerregister, Hjerte- og karregisteret og medisinske kvalitetsregistre bestemmelser om sammenstilling med sosioøkonomiske data fra registre i Statistisk sentralbyrå (SSB). Sammenstillingen vil være en ny behandling som vil være underlagt de alminnelige vilkårene for behandling av helseopplysninger, se punkt 11.1.2.1. Sammenstilling i samsvar med forskrifter gitt i medhold av § 19, vil ha rettslig grunnlag etter forordningen artikkel 6 og 9. Lovbestemmelsen gir i seg selv ikke supplerende rettsgrunnlag; det er forskriften som gir slikt grunnlag. At sammenstillingen er forskriftsregulert, er derfor en forutsetning for at sammenstilling skal kunne skje med grunnlag i § 19. Registerets formålsangivelse setter også en skranke for hvilke sammenstillinger som lovlig kan gjennomføres. Bestemmelsen åpner for at helseregisteropplysninger kan overføres fra et register til et annet for å gjennomføre sammenstillingen. Dette kan skje uten hensyn til taushetsplikt. Sammenstillingen skal gjøres av den dataansvarlige for et av registrene eller en virksomhet som departementet bestemmer. Dette er for å sikre opplysningene ved at sammenstillingen skjer i kontrollerte former. I § 19 tredje ledd presiseres det at forskrifter med hjemmel i bestemmelsen ikke regulerer uttømmende adgangen til å sammenstille helseopplysninger. Sammenstillinger av helseopplysninger ut over det som følger av forskriftene, kan (bare) skje når dette er tillatt etter personvernforordningen, personopplysningsloven eller andre lover. Et slikt annet grunnlag for sammenstilling vil i praksis gjerne være samtykke. Dermed kan for eksempel opplysninger i forskningsprosjekter (som baseres på forskningsdeltakernes samtykke), sammenstilles med opplysninger i Norsk pasientregister uten konkrete lov- eller forskriftsregler som uttrykkelig tillater dette. Forutsetningen er at samtykket omfatter sammenstilling med disse registrene. Taushetsplikten og helseopplysningenes konfidensialitet er grunnleggende prinsipper i helsevesenet. De som søker helsehjelp skal være trygge på at opplysningene om dem og deres helse ikke spres til uvedkommende. Dette er avgjørende for befolkningens tillit til helsepersonell og helsevesenet. Samtidig er det nødvendig at opplysningene gjøres tilgjengelige, ikke bare for å gi helsehjelp til den som opplysningene gjelder, men også for å kunne sikre, forbedre og styre helsetjenestene ved statistikk, forskning mv. Pasienten kan samtykke til at opplysningene brukes til andre formål enn helsehjelp til pasienten selv. Det er også fastsatt regler om unntak og dispensasjon fra taushetsplikten i helseregisterloven, helsepersonelloven og helseforskningsloven som gjelder dersom det ikke er innhentet samtykke. Disse reglene har avgjørende betydning for adgangen til å tilgjengeliggjøre helseopplysninger for sekundærbruk. Dersom det er gjort unntak eller gitt dispensasjon fra taushetsplikten, vil den dataansvarlige også ha adgang og supplerende rettsgrunnlag til å tilgjengeliggjøre opplysningene. Videre vil mottakeren ha rettslig grunnlag for sin behandling. Dette står ikke uttrykkelig i loven, men er lagt til grunn i lovens forarbeider (Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 32.3). Alle som behandler helseopplysninger etter helseregisterloven, har taushetsplikt etter helseregisterloven § 17 og § 18 som viser til helsepersonelloven §§ 21 flg. om taushetsplikt. Personell som behandler helseopplysninger, og som i utgangspunktet ikke ville være underlagt helsepersonellovens taushetsplikt, vil også ha taushetsplikt etter denne bestemmelsen. Også andre enn dem som behandler opplysningene etter helseregisterloven og som får adgang eller kjennskap til helseopplysninger fra et helseregister, har samme taushetsplikt. Taushetsplikten gjelder derfor også for forskere, statistikere, merkantilt personale, dataanalytikere, databehandlere m.v. Taushetsplikten omfatter en passiv plikt til å tie og en aktiv plikt til å hindre at andre får kjennskap til opplysningene. Plikten gjelder overfor alle andre enn den opplysningen knytter seg til. Dette gjelder også overfor andre som er underlagt taushetsplikt. Taushetsbelagte opplysninger kan derfor ikke fritt kommuniseres selv om også mottakeren av opplysningene har taushetsplikt. Taushetsplikten innebærer at utlevering eller annen tilgjengeliggjøring av helseopplysninger må ha samtykke fra den opplysningene gjelder eller hjemmel i lov, eventuelt unntak eller dispensasjon fra taushetsplikten. Anonyme opplysninger kan ikke knyttes til en enkeltperson og er derfor ikke helseopplysninger i lovens forstand, jf. § 2 bokstav a. Slike opplysninger er dermed heller ikke omfattet av lovens taushetsplikt og kan tilgjengeliggjøres uten særlig hjemmel. Helsepersonelloven § 29 b gjelder tilgjengeliggjøring av opplysninger til helseanalyser, kvalitetssikring, administrasjon, planlegging eller styring av helse- og omsorgstjenesten. Departementet «kan bestemme at helseopplysninger kan eller skal gis til [slik] bruk». Dispensasjon kan bare gis dersom behandlingen av opplysningene er av vesentlig interesse for samfunnet og hensynet til pasientens integritet og velferd er ivaretatt. Graden av personidentifikasjon skal ikke være større enn nødvendig for det aktuelle formålet. Kun i særskilte tilfeller kan det gis tillatelse til bruk av direkte personidentifiserbare opplysninger som for eksempel navn eller fødselsnummer. Dispensasjonsmyndigheten er delegert til Helsedirektoratet. Helsepersonelloven § 29 gjelder tilgjengeliggjøring av helseopplysninger til forskning. Myndigheten til å dispensere er i loven lagt til departementet, men er overført til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). REK «kan bestemme at opplysninger kan eller skal gis til bruk i forskning». Bestemmelsen eller forarbeidene sier ellers ikke noe om når det kan gis dispensasjon. Vurderingen er i praksis basert på de samme vurderingstemaene som er lovregulert i § 29 b og helseregisterloven § 20. Helseforskningsloven § 35 har også en regel om dispensasjon fra taushetsplikten: Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk kan bestemme at helseopplysninger kan eller skal gis fra helsepersonell til bruk i forskning, og at det kan skje uten hinder av taushetsplikt. Det samme gjelder opplysninger innsamlet i helse- og omsorgstjenesten. Dette kan bare skje dersom slik forskning er av vesentlig interesse for samfunnet og hensynet til deltakernes velferd og integritet er ivaretatt. Den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk kan sette vilkår for bruken, blant annet for å verne de registrertes grunnleggende rettigheter og interesser. Helseregisterloven § 20 regulerer adgangen til tilgjengeliggjøring av indirekte identifiserbare helseopplysninger fra helseregistre. Bestemmelsen gjør unntak fra reglene om taushetsplikt, slik at det ikke er nødvendig med samtykke fra de registrerte eller å søke dispensasjon fra taushetsplikten. Det er registerforvalteren (den dataansvarlige) som beslutter om opplysningene kan tilgjengeliggjøres eller ikke. I praksis er dette for eksempel Folkehelseinstituttet eller Helsedirektoratet. Bestemmelsen gir den dataansvarlige behandlingsgrunnlag og supplerende rettsgrunnlag for tilgjengeliggjøringen – i samsvar med forordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e jf. nr. 3, og tilstrekkelig unntak fra forbudet mot behandling av særlige kategorier opplysninger etter artikkel 9 nr. 2 bokstav g, h, i eller j (avhengig av hva mottakeren skal bruke opplysningene til). Tilgjengeliggjøringen vil også gi mottakeren supplerende rettsgrunnlag. Datasett som består av sammenstilte helseopplysninger fra flere lovbestemte registre, kan med hjemmel i § 20 tilgjengeliggjøres av en av de dataansvarlige for et lovbestemt register. Dette unntaket fra taushetsplikten gjelder bare helseopplysninger i lovbestemte registre som er etablert med hjemmel i § 11. Slike registre er for eksempel Norsk Pasientregister eller Kreftregisteret. Bestemmelsen gjelder dermed for eksempel ikke befolkningsbaserte helseundersøkelser eller andre samtykkebaserte registre etablert med grunnlag i forskrift etter § 9. Sammenstilte datasett som inneholder opplysninger fra andre registre enn de lovbestemte, kan derfor ikke utleveres i medhold av helseregisterloven § 20. Videre gjelder unntaket bare tilgjengeliggjøring av indirekte identifiserbare helseopplysninger. Unntaket gjelder også bare dersom opplysningene skal brukes til forskning, helseanalyser, eller kvalitetssikring, administrasjon, planlegging eller styring av helse- og omsorgstjenesten. Bestemmelsen har dermed de samme formålsbegrensningene som dispensasjonshjemlene i helsepersonelloven §§ 29 og 29 b. Tilgjengeliggjøringen skal baseres på en konkret vurdering. Opplysningene kan bare tilgjengeliggjøres dersom følgende vilkår er oppfylt: Et vesentlig element i vurderingen er en avveining av samfunnsnytten opp mot personvernulempene for den enkelte. Hensynene bak taushetsplikten og pasientens rett til vern mot spredning av opplysninger skal veie tungt. Det er ulike sikkerhetsbehov knyttet til ulike datasett. Den dataansvarlige må vurdere risikoen for identifisering og misbruk. I vurderingen må det også blant annet legges vekt på antallet personer som får innsyn i de opplysningene som er tilgjengeliggjort. Se nærmere om § 20 i Prop. 72 L (2013–2014) punkt 21.3.2 og kommentarene til § 20 i kapittel 24. Den dataansvarlige må videre vurdere hvilke opplysninger som er nødvendige for å oppfylle formålet med søknaden, og at dette er et formål som ligger innenfor registerets eget formål. Den dataansvarlige kan stille vilkår for å verne de registrertes grunnleggende rettigheter og interesser. Dette er en gjennomføring av personvernforordningens artikkel 9 nr. 2 om «nødvendige garantier for den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser» som en forutsetning for behandling til visse formål og artikkel 89 om nødvendige garantier «for å sikre den registrertes rettigheter og friheter» ved bruk av opplysninger til statistikk-, arkiv- eller forskningsformål. Det skal fastsettes de vilkårene som er nødvendige på bakgrunn av en konkret vurdering av risikoen. Aktuelle vilkår kan være krav til oppbevaring av opplysningene, krav om at opplysningene skal slettes etter en bestemt tid mv. Tilgjengeliggjøringen må også vurderes i lys av de kravene artikkel 6 og artikkel 9 stiller for behandling av personopplysninger. For eksempel kan det tenkes at kravet om proporsjonalitet vil sette en grense for hva slags eller hvor omfattende behandling som kan forankres i helseregisterloven § 20. Dette henger sammen med at beslutningen om tilgjengeliggjøring vil gi mottakeren supplerende rettsgrunnlag for sin behandling av opplysningene. Det er imidlertid ikke meningen at den dataansvarlige skal gjøre en tilsvarende omfattende vurdering som Datatilsynet gjorde etter de opphevede konsesjonsreglene. Det er et krav om forhåndsgodkjenning fra en av de regionale komiteene for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK), for å kunne behandle helseopplysninger i medisinsk og helsefaglig forskning, jf. helseforskningsloven § 9 og § 33. REK skal foreta en forskningsetisk vurdering av søknaden, jf. § 10. Se nærmere om REKs forskningsetiske vurderinger i punkt 11.4.8.1. Forskrifter gitt med hjemmel i helseregisterloven §§ 8 til 11 har bestemmelser om vilkårene for å tilgjengeliggjøre og sammenstille, forholdet til taushetsplikten, adgangen til å ta betalt og krav om oversikt over tilgjengeliggjøring. Forskriftene henviser til, og stiller strengere og mer konkrete krav, enn de generelle reglene om behandling i personvernforordningen og helseregisterloven. Forskriftene gir de dataansvarlige supplerende rettsgrunnlag for tilgjengeliggjøring og sammenstilling. Reglene om tilgjengeliggjøring og sammenstilling varierer mellom forskriftene. Ulikhetene er dels innholdsmessige og dels språklige. Blant annet er det varierende hvorvidt forskriftene viser til de alminnelige vilkårene for behandling av personopplysninger. Disse vilkårene gjelder imidlertid uavhengig av om det er vist til dem i forskriften eller ikke. Det vil føre for langt å gjøre rede for alle reglene og variasjonene mellom dem her i denne proposisjonen. I stedet beskrives enkelte av de mest sentrale forskriftene som eksempler på ulike reguleringer som stiller strengere eller mer konkrete krav enn forordningen og helseregisterloven. I hjerte- og karregisterforskriften fra 2011 er det fastsatt at opplysninger som hovedregel skal avidentifiseres før de tilgjengeliggjøres. Med avidentifiserte opplysninger menes «helseopplysninger der navn, fødselsnummer og andre personentydige kjennetegn er fjernet, slik at opplysningene ikke lenger kan knyttes til en enkeltperson, og hvor identitet bare kan tilbakeføres ved sammenstilling med de samme opplysninger som tidligere ble fjernet», jf. hjerte- og karregisterforskriften § 1-5. I § 3-1 er det fastsatt at Folkehelseinstituttet etter søknad skal tilgjengeliggjøre nødvendige og relevante avidentifiserte opplysninger for uttrykkelig angitt formål innenfor registerets formål, dersom det er ubetenkelig ut fra etiske hensyn og mottakeren kun skal behandle avidentifiserte opplysninger. Liknende bestemmelser gjelder også for de øvrige lovbestemte registrene, med unntak av Kommunalt pasient- og brukerregister fra 2017 som er det nyeste registeret. Opplysninger i registeret kan sammenstilles med opplysninger i Folkeregisteret, sosioøkonomiske data fra registre i Statistisk sentralbyrå og andre lovbestemte helseregistre. Opplysninger kan sammenstilles for uttrykkelig angitte formål som er innenfor registrenes formål, dersom det er ubetenkelig ut fra etiske hensyn og mottakeren bare skal behandle avidentifiserte opplysninger, jf. § 3-2. Sammenstilte helseopplysninger kan ikke lagres før fødselsnummer er slettet eller kryptert. Direkte personidentifiserende opplysninger som mottas, skal slettes så snart sammenstillingen er ferdig. Den dataansvarlige kan stille vilkår som er nødvendige for å begrense ulempene behandlingen ellers ville fått for de registrerte, jf. hjerte- og karregisterforskriften § 3-2. Det fremgår av § 3-3 at hjerte- og karregisterforskriften ikke regulerer uttømmende adgangen til å behandle opplysningene. Det presiseres der at den dataansvarlige vil kunne tilgjengeliggjøre personidentifiserende opplysninger dersom det er adgang til å behandle opplysningene også etter den registrertes samtykke, etter vedtak om dispensasjon fra taushetsplikten eller på andre grunnlag i samsvar med reglene om taushetsplikt og personvernforordningen artikkel 6 og 9. I kommunalt pasient- og brukerregisterforskriften § 4-1 er det presisert at helseopplysninger skal behandles i samsvar med personvernforordningen, personopplysningsloven og de alminnelige vilkårene i helseregisterloven § 6 og reglene om taushetsplikt. Videre presiseres det at opplysningene bare kan behandles til formål som fastsatt i § 1-1 med mindre annet følger av lov eller etter samtykke fra den registrerte. Den dataansvarlige kan tilgjengeliggjøre direkte og indirekte identifiserbare helseopplysninger i samsvar med lovreglene om taushetsplikt. Det presiseres at opplysningene bare kan tilgjengeliggjøres dersom det ikke strider mot registerets formål, det er ubetenkelig ut fra etiske hensyn og mottakeren kan godtgjøre at mottakerens egen behandling oppfyller vilkårene i personvernforordningen artikkel 6 og 9. Helseopplysninger i Kommunalt pasient- og brukerregister kan sammenstilles med opplysninger i andre forskriftsregulerte helseregistre, med Folkeregisteret og med sosioøkonomiske opplysninger i andre offentlige registre (jf. § 4-2). Siden noen av opplysningene i Kommunalt pasient- og brukerregister behandles med en rett for de registrerte til å motsette seg behandlingen (reservasjonsrett), er tilgjengeliggjøringen betinget av at den registrerte ikke har benyttet seg av denne retten. Når det gjelder sammenstilling med opplysninger fra samtykkebaserte registre, forutsettes det tilsvarende at dette er innenfor den registrertes samtykke. I motsetning til hjerte- og karregisterforskriften, sier kommunalt pasient- og brukerregisterforskriften ikke noe om hvorvidt adgangen til å tilgjengeliggjøre og sammenstille er uttømmende regulert i forskriften. Forskriften har heller ingen bestemmelse om den dataansvarliges adgang til å stille vilkår ved tilgjengeliggjøring. Forskriftene om de lovbestemte registrene har også presiseringer om at helseopplysninger ikke kan gjøres tilgjengelig for påtalemyndighetene eller brukes i forsikringsøyemed eller av arbeidsgivere selv om den registrerte samtykker. Videre har forskriftene bestemmelser om frister for behandling av søknader om tilgjengeliggjøring, om oversikt over tilgjengeliggjøringen og om betaling for tilgjengeliggjøringen. I tillegg til språklige forskjeller er det også noen variasjoner blant annet med hensyn til fristenes lengde og lagringstid for oversiktene. Reseptregisteret er et pseudonymt helseregister hjemlet i helseregisterloven § 9 bokstav b. At registeret er pseudonymt betyr at identiteten til de registrerte er erstattet med en kryptert identitet, et pseudonym. Den dataansvarlige kan tilgjengeliggjøre opplysninger til bruk for formål som ligger innenfor Reseptregisterets formål, jf. § 1-3. Alle opplysninger som tilgjengeliggjøres skal slettes straks prosjektet er avsluttet. Opplysningene kan ikke gjøres tilgjengelige dersom det er en begrunnet risiko for at opplysningene vil benyttes på en etisk uforsvarlig måte. Den dataansvarlige kan sette vilkår for tilgjengeliggjøringen. Opplysninger i Reseptregisteret kan sammenstilles med opplysninger i Dødsårsaksregisteret, Medisinsk fødselsregister, Kreftregisteret, Meldingssystemet for smittsomme sykdommer, Det sentrale tuberkuloseregisteret, System for vaksinasjonskontroll og Hjerte- og karregisteret, jf. § 5-3. Sammenstillingen må utføres slik at enkeltpersoner ikke kan gjenkjennes ved hjelp av de sammenstilte opplysningene. Det presiseres at opplysningene ellers bare kan sammenstilles med andre opplysninger dersom sammenstillingen er i samsvar med taushetsplikten og det er adgang til sammenstilling etter personvernforordningen artikkel 6 og 9. Henvisningen her til forordningen innebærer at forskriftens regler om adgang til å sammenstille ikke er uttømmende. Opplysninger kan også sammenstilles i andre tilfeller dersom dette har annet grunnlag, for eksempel dispensasjon fra taushetsplikten. Forskrift om pseudonymt register for individbasert helse- og omsorgsstatistikk (IPLOS) fra 2006, har liknende bestemmelser. Forskrift om befolkningsbaserte helseundersøkelser ble fastsatt i 2018. Siden behandlingen av opplysningene i befolkningsbaserte helseundersøkelser er basert på de registrertes samtykke, er reglene om tilgjengeliggjøring og sammenstilling enklere enn i de andre forskriftene. Det er fastsatt i forskriften at den dataansvarlige skal behandle opplysninger innsamlet i befolkningsbaserte helseundersøkelser i samsvar med prinsippene for å behandle helseopplysninger i personvernforordningen artikkel 5. Helseopplysninger innsamlet i undersøkelsen kan gjøres tilgjengelige og sammenstilles med andre opplysninger dersom dette er innenfor rammene av samtykket og undersøkelsens formål. Resultatet av behandlingen skal ikke ha større grad av personidentifikasjon enn det som er nødvendig for det aktuelle formålet. Den dataansvarlige kan sammenstille opplysninger eller tilrettelegge dem på andre måter før tilgjengeliggjøring. Mottakeren må kunne vise til hvilke bestemmelser i personvernforordningen artikkel 6 og artikkel 9 og eventuelt lov eller forskrift, som gir mottakeren adgang til å behandle opplysningene. Den dataansvarlige kan stille vilkår for tilgjengeliggjøringen, inkludert vilkår om at opplysninger skal tilbakeføres til undersøkelsen. Selv om deltakeren samtykker, kan helseopplysninger innsamlet i undersøkelsen ikke gjøres tilgjengelige for påtalemyndighetene eller brukes i forsikringsøyemed eller av arbeidsgivere. Forskriften fra 2019 om medisinske kvalitetsregistre regulerer samtykke- og reservasjonsrettsbaserte registre. Det presiseres at opplysningene skal behandles i samsvar med personvernforordningen, personopplysningsloven og de alminnelige vilkårene i helseregisterloven § 6 og reglene om taushetsplikt. Opplysningene kan bare behandles til formål som er innenfor registerets formål, med mindre annet følger av lov eller av samtykke fra den registrerte. Opplysningene kan tilgjengeliggjøres etter den registrertes samtykke, etter vedtak om dispensasjon fra taushetsplikten, eller på andre grunnlag i samsvar med reglene om taushetsplikt og personvernforordningen artikkel 6 og 9. Den dataansvarlige kan stille vilkår for tilgjengeliggjøringen. Helseopplysninger kan ikke gjøres tilgjengelige for påtalemyndighetene eller brukes i forsikringsøyemed eller av arbeidsgivere selv om den registrerte samtykker. I praksis stiller de dataansvarlige også andre vilkår eller legger vekt på andre hensyn enn dem som fremgår av forordning, lov og forskrift. Det sentrale for de dataansvarlige er å unngå at opplysningene misbrukes eller kommer på avveie, og å sikre at søkeren ikke får flere opplysninger enn det som er nødvendig for prosjektet. Et av vurderingstemaene er om mottakeren har en dokumentert evne til å håndtere dataene på en sikker måte og at opplysningene bare vil bli benyttet til de angitte formålene. Uavhengig av hva som står i lov og forskrift, gjøres det også en sjekk av mottakerens rettslige grunnlag. Noen ganger stiller den dataansvarlige krav om at søker har vurdert personvernkonsekvensene (DPIA, jf. personvernforordningen artikkel 35). Helseopplysninger i de norske helseregistrene er av stor interesse for forskere i andre land. Flere av helseregistrene overfører derfor opplysninger til andre land. Dette har de adgang til dersom mottakerens bruk er innenfor formålet til registeret, og den dataansvarlige har rettslig grunnlag for å utlevere opplysningene i samsvar med helseregisterloven § 6 jf. personvernforordningen artikkel 6 og 9. Helseregisterloven har ikke bestemmelser som regulerer eller hindrer behandling av helseopplysninger på tvers av landegrensene. Spørsmålet om dispensasjon eller unntak fra taushetsplikten når opplysninger skal utleveres til forskere eller andre i utlandet, avgjøres etter reglene i helsepersonelloven, helseregisterloven og helseforskningsloven. Adgangen til å overføre helseopplysninger til utlandet reguleres ellers av personvernforordningen. Prinsippet er at personopplysninger bare kan overføres til stater som sikrer en forsvarlig behandling av opplysningene. Reglene er ulike avhengig av om opplysningene overføres til EU/EØS eller til land utenfor EU/EØS (tredjeland). Det gjelder ingen særlige begrensninger med hensyn til å tilgjengeliggjøre opplysninger mellom EU/EØS-stater, utover de alminnelige vilkårene som også gjelder ved tilgjengeliggjøring til virksomheter i Norge. Overføring til tredjestater (utenfor EU/EØS) reguleres av artiklene 44 til 50. Opplysningene kan overføres på grunnlag av en beslutning fra Kommisjonen etter artikkel 45 om mottakerstatens beskyttelsesnivå. Dersom opplysningene skal overføres til et land der det ikke foreligger en slik beslutning, skal mottakerne gi nødvendige garantier etter artikkel 46 for å sikre personvernet. Departementet foreslo i høringen at følgende vilkår for tilgjengeliggjøring av direkte og indirekte personidentifiserbare helseopplysninger lovfestes i helseregisterloven: Opplysningene skal brukes til statistikk, helseanalyser, forskning, kvalitetsforbedring, planlegging, styring og beredskap for å fremme helse, forebygge sykdom og skade og gi bedre helse- og omsorgstjenester. Mottakeren må kunne godtgjøre at egen behandling har rettslig grunnlag etter personvernforordningen artikkel 6 og 9. Mottakeren må dokumentere hvordan hensynet til informasjonssikkerheten (opplysningenes konfidensialitet, integritet mv.) skal ivaretas. Departementet foreslo også en ny bestemmelse i helseregisterloven som skal erstatte gjeldende regler om sammenstilling og gi direkte hjemmel til sammenstilling. Departementet foreslo videre å samordne reglene om unntak og dispensasjon fra taushetsplikten i helseregisterloven, helsepersonelloven og helseforskningsloven. Departementet foreslo i tillegg bestemmelser i helseregisterloven om plikt til å utarbeide statistikk, unntak fra offentlighetsloven, saksbehandlingsfrister, betaling og oversikt over tilgjengeliggjøring av opplysninger fra helseregistre. Høringsinstansene er positive til forslaget om å samle og harmonisere vilkårene for tilgjengeliggjøring og sammenstilling. Det anses som en forbedring både å flytte reguleringene fra forskrift til lov, å harmonisere vilkårene og å regulere vilkårene uttømmende i loven. Høringsinstansene gir også i all hovedsak sin støtte til de vilkårene som ble foreslått lovfestet. Noen høringsinstanser ønsker en nærmere avklaring av hvor inngående den dataansvarlige/ Helsedataservice skal vurdere mottakers rettslige grunnlag, informasjonssikkerhet, innhenting av samtykke mv. Helse Bergen HF uttaler at det er bra at det ikke reguleres hvordan opplysningene skal tilgjengeliggjøres. Fagforbundet mener derimot at det er viktig at sekundærbruk av helseopplysninger skjer i svært betryggende former og at det derfor bør lovreguleres hvordan opplysningene skal tilgjengeliggjøres. Departementets forslag om en bestemmelse som skal gi hjemmel til å sammenstille opplysninger fra ulike helseregistre får støtte fra Folkehelseinstituttet, Forskningsrådet, Legemiddelverket, St Olavs hospital HF, Helse Midt-Norge RHF, Helse Vest RHF og Legemiddelindustrien. Datatilsynet og Helsedirektoratet mener at den foreslåtte endringen vil åpne for sammenstillinger mellom flere registre enn i dag og at dette vil innebære en betydelig utvidelse av adgangen til å behandle helseopplysninger. Forskningsrådet og Forskningsinstituttenes Fellesarena (FFA) støtter forslaget om å ikke lovfeste et krav om sletting av sammenstilte datasett. Forskningsrådet uttaler at sletting kan hindre etterprøvbarheten, dokumentasjon, gjentakende kvalitetssikring og gjenbruk av sammenstillingene. Datatilsynet er imot at sammenstilte data skal kunne oppbevares for kontrollformål, og mener at det fortsatt bør være plikt til å slette datasettet når sammenstillingen er gjennomført. Helsedirektoratet mener at det ikke er nødvendig å ta vare på sammenstilte datasett (med helseopplysninger/skarpe data) for å dokumentere grunnlaget for utarbeidet statistikk. Så lenge kildene til opplysningene bevares vil det ifølge direktoratet være tilstrekkelig å ta vare på algoritmene for uttrekket av de dataene som er sammenstilt (dvs. selve oppskriften). I høringsnotatet ble det foreslått at lovbestemte registre (Norsk pasientregister, Kommunalt pasient- og brukerregister, Kreftregisteret mv.) skal ha plikt til å utarbeide statistikker. Helsedirektoratet viser til det viktige samfunnsoppdraget helseregistrene har, og mener at alle registre som er hjemlet i helseregisterloven bør ha plikt til å utarbeide og offentliggjøre statistikk. Helse Vest RHF mener at registre som får kvalitetssikrede data gjennom Helsedataprogrammet må ha plikt til å offentligjøre statistikk. Registre som er små i den forstand at de blir lite brukt, har lite ressurser til å forvalte sitt eget register og bør derimot ikke ha plikt til å utarbeide statistikk. En stor andel av medisinske kvalitetsregistre i helseforetak er små og vil ikke ha ressurser til å publisere statistikk. Helsedirektoratet mener også at helseregistre av eget tiltak bør kunne utarbeide statistikker med opplysninger sammenstilt fra flere registre, slik som etter gjeldende regler. KS og Oslo kommune er kritiske til at reglene gir rom for å avgrense den statistikken som publiseres til et minimum, dersom registrene samtidig skal kunne avvise søknader om statistikk av ressurshensyn. Dette vil medføre at kommunene ikke vil få tilgang til nødvendig statistikk, for eksempel om vaksinasjonsdata. Datatilsynet og Helsedirektoratet mener at forslaget om at det skal være adgang til å gjøre de sammenstillingene som er nødvendige for å få frem statistikken, vil innebære en betydelig utvidelse av adgangen til å behandle helseopplysninger. Datatilsynet, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet mener at retten til å få utarbeidet statistikk må avgrenses tydelig til bruk bare innenfor registerets formål og eventuelle samtykker eller reservasjoner. Norsk journalistlag og Norsk Presseforbund reagerer sterkt på forslaget om at innsynsretten til anonyme opplysninger skulle reguleres uttømmende i helseregisterloven, slik at det ikke lenger skal kunne søkes om innsyn etter offentlighetsloven. Følgende høringsinstanser støtter forslaget om å videreføre kravet om REKs forskningsetiske vurdering og forhåndsgodkjenning: Sykepleierforbundet, Finnmarkssykehuset HF, Tekna, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon FFO, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Sintef, Norges Farmaceutiske Forening, Akershus Universitetssykehus HF, KS og Oslo kommune. Kreftregisteret, Oslo Universitetssykehus HF og Norce mener derimot at kravet bør avvikles. Hvis departementet velger å gi kompetanse for fritak fra taushetsplikten til Helsedataservice, foreslår NEM- og REK-komiteene at den forskningsetiske vurderingen også gjøres der. Forskningsinstituttet Norce mener at den forskningsetiske vurderingen bør kunne ivaretas av Helsedataservice. Departementet mener at det er behov for å harmonisere og lovfeste vilkårene for tilgjengeliggjøring og sammenstilling. Departementet viser til at vilkårene i dag er ulike og spredt på mange forskrifter. Disse ulikhetene gjelder både innhold og lovteknikk. Forskjellene mellom registerforskriftene fremstår som tilfeldige og synes ikke alltid å være begrunnet i reelle forskjeller mellom registrene. Disse ulikhetene har blant annet sammenheng med at forskriftene er fastsatt til ulike tider. Noen av forskriftene er fastsatt ikke bare før personvernforordningen fra 2018, men også før helseregisterloven fra 2014. Formålet med reglene har uansett vært å sikre personvernet og særlig konfidensialiteten. Resultatet er imidlertid ikke alltid at løsningen ivaretar personvernet på en hensiktsmessig måte. I flere tilfeller vil personvernet kunne ivaretas vel så godt eller bedre på andre måter. Selv om reglene gjør det vanskelig å få tilgjengeliggjort opplysningene, betyr ikke dette nødvendigvis at reglene hindrer at opplysningene spres til uvedkommende. Samtidig kan reglene føre til at de som har behov for opplysningene ikke får dem eller ikke får dem i tide. Forskriftsreglene om tilgjengeliggjøring og sammenstilling er mange, detaljerte og kompliserte. Det er også forhold som i praksis tillegges vekt av registerforvalterne når de vurderer tilgjengeliggjøring, uten at dette følger av uttrykkelige krav fastsatt i forordningen, lov eller forskrift. Det er også ulik praksis hos de ulike dataansvarlige. I tillegg har vi fått en situasjon der vilkårene følger av flere regelnivåer (forordning, lov og forskrift), noe som skaper en kompleks og uoversiktlig rettskildesituasjon. Det er ofte vanskelig å finne ut og å forstå hvilke regler som gjelder i et konkret tilfelle. På denne bakgrunn ser departementet et behov for å flytte vilkårene fra forskriftene, og regulere dem samlet i helseregisterloven. Videre er det behov for å harmonisere og forenkle reglene. Samtidig bør vilkårene tilpasses det nye rettslige bakteppet som gjelder som følge av helseregisterloven fra 2014 og personvernforordningen fra 2018. Reglene vil på denne måten bli mer tilgjengelige. Dette vil bidra til større forutsigbarhet for de som søker om å få opplysningene og mer likebehandling mellom søkerne. Forslaget om å samle, harmonisere og lovfeste vilkårene for tilgjengeliggjøring får støtte av høringsinstansene. Universitetet i Oslo mener at lovfesting «vil bidra til en forutsigelig saksbehandling med felles krav for alle registrene». Departementet foreslår på denne bakgrunn nye regler i helseregisterloven om vilkår for tilgjengeliggjøring og sammenstilling. De nye lovreglene skal erstatte forskriftsbestemmelser om det samme. Behovet for å videreføre enkelte særregler for noen registre som skal supplere lovbestemmelsene, vil bli vurdert i forskriftsarbeidet. Et formål med nærmere lovbestemte vilkår for tilgjengeliggjøring er også å presisere og konkretisere vilkårene som følger av de generelle reglene i forordningen artikkel 5 og helseregisterloven § 6. Formålet er å gi et vern mot at helseopplysninger tilflyter uvedkommende. Departementet viser til at det er tale om sensitive opplysninger og i mange tilfeller store mengder opplysninger om hver registrert og/eller om mange registrerte. Etter forordningen artikkel 9 nr. 4 har staten adgang til å opprettholde eller innføre ytterligere vilkår med hensyn til behandling av helseopplysninger. Etter personvernforordningen artikkel 6 og 9 er det nødvendig med et supplerende rettsgrunnlag for behandling av helseopplysninger, dersom behandlingen ikke har behandlingsgrunnlag i samtykke. Lovbestemmelsene om tilgjengeliggjøring og sammenstilling vil på samme måte som dagens forskriftsbestemmelser, gi den dataansvarlige (registerforvalteren eller Helsedataservice) et supplerende rettsgrunnlag. Departementet har ved utformingen av forslaget til lovregler om tilgjengeliggjøring, lagt til grunn at både hensynet til konfidensialitet og hensynet til tilgjengelighet må ivaretas og balanseres. Behovet for å unngå at opplysningene spres til uvedkommende taler for strenge og omfattende vilkår for tilgjengeliggjøring. Taushetsplikten betyr at uvedkommende ikke skal få adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold. Taushetsplikten skal verne om pasientens integritet, sikre befolkningens tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten og sikre kvalitet i helse- og omsorgstjenesten. Diskresjon og fortrolighet mellom pasient og helsepersonell, og pasienters tillit til at opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelp ikke benyttes i andre sammenhenger eller utleveres til uvedkommende, er grunnleggende for tillitsforholdet mellom behandlere/helse- og omsorgstjenesten og pasienten. Personvern er imidlertid mer enn hensynet til konfidensialitet, og krever at flere hensyn ivaretas. Like viktig er det at vilkårene ikke blir så strenge at de som har et legitimt behov for opplysningene ikke får tak i dem eller at det tar for lang tid eller krever for mye ressurser å få tak i opplysningene. Reglene må derfor utformes slik at opplysninger kan gjøres tilgjengelige for rett person til rett tid. Departementet legger vekt på at det er et mål at innsamlede opplysninger faktisk blir brukt til forskning osv. Det er ikke mulig å eliminere enhver risiko ved tilgjengeliggjøring, uten at det samtidig også blir for vanskelig å få tak i opplysningene. Vilkårene må ikke være så strenge at de blir et hinder for legitim og ønsket bruk av opplysningene. Risikoen er at vi mister verdifull kunnskap. Det er et mål for departementet å redusere antall aktører ved vurderingen av ett og samme prosjekt. I dag er det slik at flere aktører ofte vurderer det samme og eventuelt kommer til ulike konklusjoner. For eksempel kan ivaretakelse av opplysningenes konfidensialitet og integritet bli vurdert både av Helsedirektoratet eller den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) i forbindelse med dispensasjon fra taushetsplikten og av de dataansvarlige for hvert register i forbindelse med vilkårene for tilgjengeliggjøring. Departementet mener at det først og fremst bør være Helsedataservice som vurderer og er ansvarlig for om vilkårene for tilgjengeliggjøring foreligger. Se om Helsedataservice sin tilgangsforvaltning i punkt 12.5.9. Kun dersom beslutninger om tilgjengeliggjøring fra det aktuelle registeret ikke er overført til Helsedataservice, bør vilkårene vurderes av den dataansvarlige for registeret. Helsedirektoratet mener at «involvering av flere aktører kan ha en verdi, og har sett at slik involvering har bidratt til at enkeltsaker har fått korrekt utfall». Departementet mener at dagens løsning med flere aktører som vurderer søknaden ikke nødvendigvis gir bedre personvern. Departementet viser videre til at løsningen har klare ulemper i form av tid- og ressursbruk. Det er også en uklar rettslig situasjon med dobbeltreguleringer der like eller liknende vilkår fremgår av ulike bestemmelser. Helsedataservice vil kunne gjøre en forsvarlig vurdering av om vilkårene for tilgjengeliggjøring er oppfylt. Departementet viser også til at Helsedataservice vil kunne rådføre seg med registerforvalterne i kompliserte enkeltsaker, og at REK fremdeles skal vurdere forskningsetikken (se punkt 12.5.9.1). Departementet foreslår at lovens vilkår skal gjelde enkeltutleveringer etter søknad. Departementet mener at loven også bør gi adgang til å søke om flere (eller periodiske) utleveringer. Mottakeren kan ha behov for regelmessige utleveringer til analyseformål. Et helseforetak kan for eksempel ha behov for å planlegge og styre samhandlingen mellom nivåene i pasientforløpet. En del analyser kan gjøres med egne data fra Norsk pasientregister. Nye og bedre analyser vil kunne gjøres dersom de også kan bruke kommunale data. Tilgjengeliggjøringen er ubetenkelig ut fra etiske, medisinske og helsefaglige hensyn. Departementet mener at de lovfestede vilkårene som foreslås vil bidra til ivaretakelse av informasjonssikkerhet og personvern ved tilgjengeliggjøring, samtidig som søknader om tilgjengeliggjøring vil kunne behandles tilstrekkelig effektivt. Vilkårene som foreslås lovfestet er en presisering og synliggjøring av de vilkårene og momentene som i dag enten skal tillegges vekt etter personvernforordningen, helseregisterloven, helseforskningsloven og registerforskriftene, eller som faktisk blir tillagt vekt av de dataansvarlige når de vurderer søknader om tilgjengeliggjøring. Selv om dette er en omfattende liste som også har vilkår som ikke fremgår av enkelte gjeldende forskrifter, er det derfor likevel ikke tale om noen reell skjerping av vilkårene. Datatilsynet mener at vurderingene av mottakeren i det omfanget som forslaget legger opp til, kan gi et inntrykk av at behandlingen er forhåndsgodkjent. Departementet presiserer at det ikke er tale om noen forhåndsgodkjenning slik som konsesjoner fra Datatilsynet etter tidligere regler. Selv om den dataansvarlige må vurdere forhold hos mottakeren og mottakerens behandling av opplysningene, vil tilgjengeliggjøringen ikke frita mottakeren for ansvar for tilstrekkelig rettslig grunnlag, informasjonssikkerheten osv. I praksis må det imidlertid være en grense for hvor inngående vurderingen av forholdene hos mottakeren kan være. Departementet viser til at personvernforordningens system er at ansvaret for om behandlingen er lovlig og i samsvar med forordningens krav, ligger på den dataansvarlige (mottakeren). Dette ansvaret ligger ikke hos den som tilgjengeliggjør opplysningene. Dersom ansvaret for vurderingene skulle plasseres hos den som tilgjengeliggjør opplysningene, ville en i realiteten ha videreført en form for forhåndsgodkjenning. Det kan derfor ikke være slik at den dataansvarlige skal gjennomføre forskningsetiske vurderinger på samme måte som REK. Heller ikke kan den dataansvarlige som vurderer en søknad om tilgjengeliggjøring ha plikt til å vurdere om mottakeren har plikt til og eventuelt gjennomført en vurdering av personvernkonsekvensene etter forordningen artikkel 35. Departementet foreslår en presisering i loven om at opplysningene bare skal kunne tilgjengeliggjøres dersom de skal brukes til et uttrykkelig angitt formål, jf. forordningen artikkel 5. Det presiseres også at formålet må være innenfor det aktuelle registerets formål. Det enkelte registerets formål må tolkes i lys av helseregisterlovens formål og virkeområde i § 1 og § 3. Opplysningene skal som i dag bare kunne brukes til helserettede formål og ikke for eksempel i rent kommersielle formål. En annen sak er det om for eksempel et legemiddelfirma ønsker å bruke dataene til forskning ved utvikling av legemidler. Dette vil være innenfor formålet. Se også punkt 12.5.9.4 om mottakerne av opplysninger fra helseanalyseplattformen. Departementet foreslår at det presiseres at tilgjengeliggjøringen må være i samsvar med taushetsplikten. Det forklares i lovteksten at dette betyr at den registrerte enten har samtykket eller at det er gjort unntak eller gitt dispensasjon fra taushetsplikten. Se punkt 11.4.6 om unntak og dispensasjon fra taushetsplikten. Departementet foreslår at det lovfestes et krav om at mottakeren godtgjør at behandlingen har rettslig grunnlag etter forordningen artikkel 6 og 9. Se punkt 11.1.1.1 om kravet til rettslig grunnlag. Varianter av et slikt krav er fastsatt i noen av forskriftene. Og om det ikke står uttrykkelig i forskriften, så legges det i praksis ofte til grunn av den dataansvarlige som et vilkår for tilgjengeliggjøring. Departementet kan også vise til Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 11.1.5.2 om rettslig grunnlag der det står at «den [dataansvarlige] som mottar personopplysningene som utleveres, må påvise et behandlingsgrunnlag etter artikkel 6 nr. 1». Forslaget innebærer at søkeren må vise til hvilket behandlingsgrunnlag i forordningen artikkel 6 nr. 1 som behandlingen baseres på. Videre må søkeren vise til hvilket alternativ i artikkel 9 nr. 2 som åpner for behandling av helseopplysningene. Dersom behandlingen ikke er basert på samtykke, vil det som regel også være nødvendig med et supplerende rettsgrunnlag i lov eller forskrift, for eksempel dispensasjon fra taushetsplikten. Det vil da være tilstrekkelig å bekrefte og stadfeste hvilken artikkel og eventuelt lov eller forskrift som utgjør det rettslige grunnlaget. Det skal ikke kreves nærmere beskrivelse eller drøfting av grunnlaget. Søkeren kan eventuelt vise til at det er innhentet samtykke og oversende samtykketekst og informasjonsskriv, men trenger ikke å oversende dokumentasjon for de enkelte samtykkene. Den dataansvarlige skal ikke gjøre en inngående vurdering av innholdet i samtykket og om samtykket dekker behandlingen. Men dersom det er klart at samtykket ikke er tilstrekkelig, må den dataansvarlige kunne avslå å tilgjengeliggjøre opplysningene, jf. vilkåret om at tilgjengeliggjøringen ikke må være ubetenkelig av etiske hensyn. Departementet presiserer at det uansett er mottakeren som har ansvaret for at behandlingen har tilstrekkelig rettslig grunnlag, for eksempel at samtykket er dekkende for behandlingen. Flere helseregistre er basert på at den registrerte har samtykket eller at den registrerte har rett til å motsette seg behandlingen (reservasjonsrett). Den registrerte har på denne måten en selvbestemmelsesrett. Departementet legger til grunn at eventuelle samtykker og reservasjoner må respekteres og mener at dette bør fremgå tydelig av loven. Et sentralt vilkår må derfor være at mottakerens bruk av opplysningene er innenfor eventuelle samtykker. Dette følger av artikkel 5. Den registrerte må heller ikke ha motsatt seg tilgjengeliggjøringen, i de tilfeller der den registrerte har en rett til å motsette seg dette. En slik reservasjonsrett gjelder for eksempel dersom opplysninger i Kommunalt pasient- og brukerregister skal brukes til forskning, jf. forskriften § 2-2 andre ledd. Departementet foreslår at det lovfestes et krav om det ikke skal tilgjengeliggjøres flere opplysninger enn det som er nødvendig for formålet med mottakerens behandling. Det er mottakeren som må begrunne at opplysningene det søkes om er nødvendige, og ikke den dataansvarlige som må begrunne det motsatte. Det samme følger av prinsippet om dataminimering i artikkel 5. Dette var tidligere presisert i helseregisterloven § 6. Det er imidlertid et så viktig prinsipp ved all tilgjengeliggjøring at det bør presiseres i den nye bestemmelsen. Det følger også av prinsippet om dataminimering at graden av personidentifikasjon ikke skal være større enn nødvendig for det aktuelle formålet. Dette er også presisert i helseregisterloven § 6 om alminnelige vilkår for å behandle helseopplysninger og i gjeldende helsepersonellov § 29 b om dispensasjon fra taushetsplikten. Departementet viser til at det er særlig viktig ved tilgjengeliggjøring at graden av personidentifikasjon og muligheten til å identifisere enkeltpersoner reduseres så mye som mulig. Siden dette allerede er regulert i helseregisterloven § 6, foreslår departementet ikke å ta dette inn i den nye helseregisterloven § 19 a. Det følger av dette kravet at helsedata i utgangspunktet skal tilgjengeliggjøres anonymt. Departementet foreslår at det presiseres i loven at helseopplysninger – som er personidentifiserbare – som hovedregel skal tilgjengeliggjøres uten navn, fødselsnummer eller andre direkte personentydige kjennetegn. Og videre presiseres det at helseopplysninger bare skal kunne tilgjengeliggjøres med personentydige kjennetegn dersom særlige grunner gjør det nødvendig. Dette betyr at dersom det ikke er nødvendig ut fra formålet å behandle direkte personentydige kjennetegn, skal disse fjernes fra datasettet. I praksis er det svært sjelden at det er nødvendig for mottakeren å få personentydige kjennetegn. Det kan være nødvendig for eksempel i de tilfellene der en forsker har en populasjon som hun har innhentet samtykke fra og kjenner identiteten til. Hvis hun trenger å koble på data fra registrene til data hun har samlet inn selv direkte fra personene så vil det være nødvendig å bruke personnummer som koblingsnøkkel. Direkte personentydige kjennetegn som for eksempel navn eller fødselsnummer skal etter forslaget bare kunne tilgjengeliggjøres dersom særlige grunner gjør det nødvendig. Et eksempel hvor det ofte kan være nødvendig med personentydige kjennetegn er dersom opplysninger fra et lovbestemt helseregister skal kobles til pasientjournaler. I slike tilfeller kan det ofte være hensiktsmessig at fødselsnummeret brukes som koblingsnøkkel. Ved tilgjengeliggjøring av sammenstillinger med direkte personidentifiserbare opplysninger kan det eventuelt samtidig settes krav om at disse opplysningene skal slettes når sammenstillingen er gjennomført, eller etter et bestemt antall år slik at krav til etterprøvbarhet eller dokumentasjon blir ivaretatt. I tillegg kan det være nødvendig å gruppere variabler, slik at muligheten for bakveisidentifikasjon blir minst mulig. Departementet foreslår at forskriftenes regler om avidentifiserte opplysninger ikke tas inn i lovreglene om tilgjengeliggjøring. Med avidentifiserte opplysninger menes «helseopplysninger der navn, fødselsnummer og andre personentydige kjennetegn er fjernet, slik at opplysningene ikke lenger kan knyttes til en enkeltperson, og hvor identitet bare kan tilbakeføres ved sammenstilling med de samme opplysninger som tidligere ble fjernet», jf. for eksempel hjerte- og karregisterforskriften § 1-5. Denne definisjonen sto tidligere i helseregisterloven 2001, men ble ikke videreført i den nye helseregisterloven fra 2014 (Prop. 72 L (2013–2014) punkt 21.2.1). Dette er opplysninger uten direkte personentydige kjennetegn. Man kan imidlertid finne tilbake til hvem opplysningene gjelder ved hjelp av en «nøkkel» eller en kode. Opplysningene regnes ikke som anonyme fordi identifikasjon vil være mulig så lenge koblingsnøkkelen/ koden eksisterer. Begrepet avidentifiserte helseopplysninger har vært kritisert. Definisjonen sier ikke noe om omfanget eller karakteren av opplysningene tilknyttet hver person. I praksis har det vist seg at avidentifiserte helseopplysninger ikke har vært så nyttige i bruk som forutsatt da reglene ble fastsatt. Dette fordi en gjennom sammenstilling av flere enkeltopplysninger raskt kan få så mange opplysninger om et enkeltindivid at vedkommende likevel vil kunne identifiseres. Det vanskelige skillet gjelder altså vurderingen av om et datasett er anonymt, eller om det er indirekte identifiserbart ved at de registrerte kan identifiseres gjennom variablene i datasettet. Det er også en praktisk utfordring å vurdere om et sluttprodukt er anonymt når det foretas koblinger med flere ulike registre. I Prop. 72 L (2013–2014) ble det vist til at det samlet sett brukes store ressurser i ulike instanser for å vurdere om det på bakgrunn av variablene er sannsynlig at enkeltindivider kan identifiseres indirekte eller ikke. Begrunnelsen for kravet om avidentifisering var å legge til rette for bruk av data med minst mulig personvernrisiko. Departementet mener at det samme følger av at graden av personidentifikasjon ikke skal være større enn nødvendig. Det vises også til at de nyeste registerforskriftene (forskriften om kommunalt pasient- og brukerregister og forskriften om medisinske kvalitetsregistre), ikke har krav om avidentifisering. Mottakeren har plikt til å sørge for informasjonssikkerheten når opplysningene mottas. Opplysningenes konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet er sentrale elementer i informasjonssikkerheten etter helseregisterloven § 21 og forordningen artikkel 32. Kravet om konfidensialitet innebærer at opplysningene må være sikret mot at uvedkommende får kjennskap til dem. Tiltak for å sikre konfidensialitet kan være av både organisatorisk og teknisk art. Med integritet menes beskyttelse mot utilsiktede endringer av opplysningene. Informasjonsinnholdet skal være korrekt, relevant, oppdatert og fullstendig. Opplysningene skal sikres mot utilsiktede endringer. Departementet foreslår at mottakeren skal gjøre rede for hvilke egnede tekniske og organisatoriske tiltak som skal settes i verk for å ivareta informasjonssikkerheten. Mottakeren skal ha en dokumentert evne til å håndtere dataene på en sikker måte. Det skal være mulig å etablere en ordning med autorisasjon av mottakere slik at det ikke blir nødvendig å legge frem denne dokumentasjonen i hver søknad. Dersom mottakeren er autorisert vil vilkåret kunne anses som oppfylt. Autorisering av brukere kan særlig være aktuelt i forbindelse med helseanalyseplattformen. Videre vil det ikke være samme behov for en vurdering av informasjonssikkerheten hos mottakeren dersom det bare skal gis tilgang i et lukket driftssikkert datarom på helseanalyseplattformen, uten at brukeren skal kunne ta med seg ut personidentifiserende opplysninger. Se også punkt 12.5.9.1 og 12.5.9.5 om Helsedataservice sin vurdering av om vilkårene for tilgjengeliggjøring er oppfylt og om tilgang i et sikkert og lukket analyserom. Dette betyr ikke at den dataansvarlige som gir fra seg opplysningene skal få ansvar for informasjonssikkerheten hos mottakeren. Dette er uansett mottakerens ansvar. Kravet om at informasjonssikkerhetstiltakene skal beskrives, vil imidlertid gjøre det mulig å forhindre at opplysninger leveres ut til mottakere som ikke er seriøse, jf. vilkåret om at tilgjengeliggjøringen ikke skal være ubetenkelig ut fra etiske hensyn. Departementet mener at det bør presiseres i lovteksten at behandlingen av opplysningene skal være ubetenkelig ut fra etiske, medisinske og helsefaglige hensyn. Denne formuleringen står i forskriften om Kommunalt pasient- og brukerregister og flere av de andre registerforskriftene. I praksis fungerer dette vilkåret først og fremst som en sikkerhetsventil som gir mulighet for å la være å tilgjengeliggjøre opplysninger dersom den dataansvarlige av ulike grunner ikke er trygg på mottakeren eller prosjektet. Vurderingstemaene til Helsedirektoratet og REK ved eventuell dispensasjon fra taushetsplikten, kan her være overlappende. Dersom det er tale om medisinsk og helsefaglig forskning, vil etiske, medisinske og helsefaglige hensyn også inngå i REKs forskningsetiske vurdering. For å unngå at flere aktører vurderer det samme spørsmålet og eventuelt kommer til ulike konklusjoner, foreslår departementet at det primært skal være REK som vurderer etiske, medisinske og helsefaglige hensyn knyttet til prosjektet. Det kan stilles spørsmålstegn ved hvilken merverdi et krav om at behandlingen av opplysningene skal være ubetenkelig ut fra etiske, medisinske og helsefaglige hensyn, vil gi utover det som allerede følger av REKs forskningsetiske vurdering, taushetspliktreglene og de øvrige vilkårene for tilgjengeliggjøring. Departementet mener at dersom de øvrige vilkårene er oppfylt, dvs. at mottakeren har rettslig grunnlag, behandlingen har et lovlig formål, osv., vil det sjelden tenkes at prosjektet ikke bør realiseres. Det vil også være mulig å pålegge særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser (se punkt 11.4.7). Tilgjengeliggjøring bør anses som ubetenkelig blant annet dersom mottakeren har forhåndsgodkjenning fra REK, dersom det bare skal gis tilgang til opplysninger i et lukket driftssikkert datarom på helseanalyseplattformen eller dersom mottakeren er autorisert (se punkt 12.5.9.5). I øvrige tilfeller, dvs. dersom det er en søknad der mottakerens behandling er basert på samtykke og opplysningene skal brukes til andre formål enn medisinsk og helsefaglig forskning, er det etter departementets vurdering behov for en sikkerhetsventil. Dette kan være aktuelt for eksempel dersom den dataansvarlige har grunn til å tro, er kjent med eller har erfart at informasjonssikkerheten hos mottakeren ikke er tilstrekkelig. Det kan også være analyser som ikke utføres av forskere som del av en forskningsstudie, men som utføres for eksempel av dataanalytikere, konsulenter og myndighetene selv, som kan tenkes å reise etiske spørsmål. Folkehelseinstituttet mener derfor at etisk ubetenkelighet bør være et selvstendig vilkår for tilgjengeliggjøring. Departementet foreslår også at det tas inn et krav om at mottakeren må ha REKs forhåndsgodkjenning ved medisinsk og helsefaglig forskning. Kravet om forhåndsgodkjenning følger av helseforskningsloven, men bør også synliggjøres som et vilkår for tilgjengeliggjøring. Dette vil bety at REKs forhåndsgodkjenning må innhentes før det fattes vedtak om tilgjengeliggjøring og opplysningene tilgjengeliggjøres. Reglene vil ikke være i veien for at dette ved tilgjengeliggjøring fra helseanalyseplattformen organiseres slik at Helsedataservice mottar søknaden om tilgjengeliggjøring, og innhenter REKs godkjenning som et ledd i søknadsbehandlingen. Se også punkt 11.4.8 om REKs forhåndsgodkjenning ved medisinsk og helsefaglig forskning og punkt 12.5.9.1 om tilgjengeliggjøring fra plattformen. Departementet er kjent med at det i enkelte saker er vanskelig å vurdere om et prosjekt skal regnes som medisinsk og helsefaglig forskning etter helseforskningsloven slik at det krever REKs forhåndsgodkjenning. Departementet foreslår ingen lovendring som avklarer eller presiserer denne avgrensningen. Det må legges til grunn at det er REK som i konkrete saker skal ta stilling til dette spørsmålet. Dersom en som søker om tilgjengeliggjøring har søkt REK om forhåndsgodkjenning, men fått avvist søknaden fordi REK mener at prosjektet faller utenfor helseforskningsloven, må den dataansvarlige legge til grunn at vilkåret om REK-godkjenning er oppfylt. Departementet foreslår at adgangen til å tilgjengeliggjøre opplysninger fra helseregistre ikke skal reguleres uttømmende i helseregisterloven. Dette vil følge av en alminnelig fortolkning og trenger ikke å bli presisert i lovteksten. Opplysninger bør fortsatt kunne tilgjengeliggjøres etter andre lovregler, for eksempel personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav a og artikkel 9 nr. 2 bokstav a om behandling med grunnlag i den registrertes samtykke. Den registrerte kan da også samtykke til at opplysningene brukes til nye formål. Selv om den registrerte samtykker, kan opplysningene likevel ikke brukes av påtalemyndighetene, i forsikringsøyemed eller av arbeidsgivere. Dette er en videreføring av det som følger av gjeldende registerforskrifter. At opplysningene ikke skal kunne brukes av påtalemyndighetene er ikke til hinder for at en tiltalt selv legger frem utskrift fra et helseregister som bevis i en straffesak. Departementet foreslår å samordne reglene om unntak og dispensasjon fra taushetsplikten i helseregisterloven, helsepersonelloven og helseforskningsloven. Departementet foreslår at helseforskningsloven § 35 og helsepersonelloven § 29 og § 29 b erstattes av en bestemmelse i helsepersonelloven om dispensasjon fra pasientjournaler og andre behandlingsrettede helseregistre, og en bestemmelse i helseregisterloven om dispensasjon når det gjelder opplysninger fra andre helseregistre. Vilkårene for dispensasjon harmoniseres både med vilkårene for tilgjengeliggjøring og med unntaket fra taushetsplikten for indirekte personidentifiserbare helseopplysninger i lovbestemte helseregistre. Departementet foreslår også i punkt 12.5.9.2 at myndigheten til å gi dispensasjon skal overføres fra Helsedirektoratet og REK til Helsedataservice. Endringene er først og fremst en lovteknisk forenkling og en presisering av vilkårene som det legges vekt på etter gjeldende dispensasjonsregler. Departementet viser til at selv om gjeldende bestemmelser har ulik ordlyd, så er det likevel de foreslåtte vurderingstemaene som legges til grunn. Som nevnt i punkt 11.4.3 mener departementet også at samme spørsmål ikke bør vurderes av flere aktører i tilknytning til samme prosjekt. Lovforslaget er derfor utformet slik at det bare blir dispensasjonsmyndigheten (Helsedataservice) som skal vurdere kravene om formålsbegrensning, dataminimering, informasjonssikkerhet hos mottakeren, mottakerens rettslige grunnlag osv. Dersom det er gitt dispensasjon skal registerforvalteren ikke vurdere det samme i tilknytning til samme søknad, men skal legge til grunn at disse vilkårene er oppfylt (jf. forslaget til ny helseregisterlov § 19 a siste ledd). REK skal imidlertid fremdeles gjøre en forskningsetisk vurdering dersom opplysningene skal brukes til medisinsk og helsefaglig forskning. Her er det vanskelig å unngå et visst overlapp mellom vurderingene til REK og Helsedataservice. Helsedataservice skal imidlertid kunne koordinere den forskningsetiske vurderingen og beslutningen om tilgjengeliggjøring. Et tett samarbeid her vil kunne forhindre dobbeltarbeid. Se nærmere i punkt 11.4.8 om REKs vurderinger og punkt 12.5.9.1 om Helsedataservice saksbehandling og beslutninger ved tilgjengeliggjøring. Etter gjeldende bestemmelse ligger det til dispensasjonsmyndigheten å avgjøre om opplysningene skal eller kan gis ut. Vanligvis får helsepersonell en rett til å utgi opplysninger, og vil således kunne velge å ikke gi ut opplysningene. Departementet foreslår at helsepersonellet eller eventuelt registerforvalteren vil få plikt til å tilgjengeliggjøre opplysningene når Helsedataservice har fattet vedtak om dispensasjon fra taushetsplikten. Det vises til at vilkårene i bestemmelsen vil ivareta hensynene til de registrerte, og at Helsedataservice vil kunne gjøre en forsvarlig vurdering av om vilkårene er oppfylt. Disse vurderingene bør ikke gjøres på nytt av helsepersonellet eller registerforvalteren. Ved tilgjengeliggjøring basert på Helsedataservice sitt dispensasjonsvedtak, vil virksomheten uansett ikke ha ansvar for mottakerens etterfølgende behandling. Virksomheten vil ikke kunne trekkes til ansvar for tilgjengeliggjøring i samsvar med vedtak fra Helsedataservice. Legeforeningen etterlyser vurderinger av hensynet til pasientens egen råderett og mener at opplysninger som er sperret i helsetjenesten ikke bør kunne tilgjengeliggjøres. Det bør ifølge foreningen vurderes hvorvidt det kan gjelde pasientinformasjon som det knyttes høy risiko til og opplysninger pasienten har beskyttet seg mot, for eksempel prøveresultater som kan inneholde prediktiv informasjon. Departementet viser her til at tilgjengeliggjøringen skal være ubetenkelig ut fra etiske hensyn. I den sammenheng må det blant annet ses hen til om pasienten har sperret opplysningene. Dispensasjonen skal som i dag gi supplerende rettsgrunnlag for mottakerens behandling av opplysningene (se om supplerende rettsgrunnlag i punkt 11.1.1.1). Departementet foreslår at den dataansvarlige fortsatt skal ha en generell adgang til å pålegge særlige tiltak som vilkår for tilgjengeliggjøringen. Dette kan benyttes etter en konkret vurdering der det anses nødvendig for å sikre de registrertes rettigheter og interesser. Ved dispensasjon fra taushetsplikten skal det etter forslaget være Helsedataservice som eventuelt fastsetter tiltak. Det vises til at flere forskrifter har bestemmelser om dette, for eksempel hjerte- og karregisterforskriften § 3-2. I andre forskrifter slik som forskrift om kommunalt pasient og brukerregister, er dette derimot ikke presisert. Også for disse registrene må det imidlertid legges til grunn at den dataansvarlige kan sette vilkår ved tilgjengeliggjøringen. Dersom den dataansvarlige kan avslå søknaden, må det også være adgang til å innvilge søknaden, men på visse vilkår («fra det mer til det mindre»). Departementet foreslår at dette formuleres som en rett til å pålegge særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser, på samme måte som i gjeldende bestemmelser om unntak og dispensasjon fra taushetsplikten. Dette er en gjennomføring av personvernforordningens artikkel 9 nr. 2 om «nødvendige garantier for den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser» som en forutsetning for behandling til visse formål og artikkel 89 om nødvendige garantier «for å sikre den registrertes rettigheter og friheter» ved bruk av opplysninger til statistikk-, arkiv- eller forskningsformål. Dette innebærer en rett til å stille for eksempel krav om oppbevaring, begrenset lagringstid, sletting, kryptering eller bestemt informasjon til de registrerte. Vilkårene skal være forholdsmessige og saklige. Den dataansvarlige skal ikke kunne vektlegge andre hensyn enn vern av den registrerte, slik som for eksempel en vurdering av prosjektets nytte. Det vil eventuelt kunne fastsettes eller videreføres særregler i forskrifter, for eksempel bestemmelsen i forskriften om befolkningsbaserte helseundersøkelser som åpner for å stille krav om tilbakeføring av opplysninger til undersøkelsen eller departementets forslag i punkt 12.5.12 om at Helsedataservice skal kunne stille krav om publisering eller retur av analyseresultater. Departementet mener at det ikke bør lovfestes hvordan opplysningene skal tilgjengeliggjøres. Dette bør vurderes konkret og i lys av de tekniske mulighetene hos den dataansvarlige og mottakeren til enhver tid. Det følger av vilkårene for tilgjengeliggjøring at den dataansvarlige skal velge den måten som gir best informasjonssikkerhet og som samtidig er forenlig med formålet med behandlingen. Departementet har vurdert om det fortsatt er behov for en ekstern forhåndskontroll av forskningsetikken ved forskning på data fra helseregistre, dvs. rene registerstudier som bare involverer allerede innsamlede data og ikke behandling av mennesker eller biologisk materiale. Departementet har kommet til at det i denne omgang ikke bør gjøres endringer i kravet i helseforskningsloven § 33 om at de som skal bruke helseopplysninger fra helseregistre til medisinsk og helsefaglig forskning skal ha forhåndsgodkjenning fra den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Etter helseforskningsloven er det et krav om forhåndsgodkjenning fra REK for å kunne behandle helseopplysninger i medisinsk og helsefaglig forskning, jf. helseforskningsloven § 9 og § 33. REK skal foreta en forskningsetisk vurdering av prosjektet, jf. § 10. Dette skal bidra til å ivareta befolkningens tillit både til datakildene (helseregistrene, helseundersøkelsene, pasientjournaler mv.) og til forskningen på helsedata. Forskningen skal skje i henhold til anerkjente etiske normer. REK gjør en helhetlig forskningsetisk vurdering av alle prosjektets sider og påser at det totalt sett er forsvarlig. Denne vurderingen omfatter prosjektets formål, forskningskvaliteten og sannsynliggjort nytte, prosjektgruppens kompetanse, ivaretakelse av deltakernes integritet og velferd, risiko for deltakere og samfunn, selvbestemmelse, frivillighet, finansiering, finansielle bindinger, offentliggjøring og plan for vitenskapelig publisering. REK vurderer også om samtykket og informasjonen som er gitt til de registrerte er dekkende for forskningsprosjektet. REK skal også vurdere behandlingen av personopplysninger som prosjektene innebærer. Dette gjelder blant annet om datainnhenting, datahåndtering, deling av data og dataeierskap er i samsvar med reglene om taushetsplikt og personvern. Etter personvernforordningen og lovendringene i 2018 har REKs forhåndsgodkjenning imidlertid ikke personvernrettslig betydning, verken som rettslig grunnlag for behandlingen eller på andre måter (Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 32.3.2). Behandling av helseopplysninger fra helseregistre hjemlet i forskrift etter helseregisterloven §§ 8 til 11 krever ikke tillatelse fra REK, med mindre annet følger av forskriftene til registrene (jf. helseforskningsloven § 33). I dag følger det av registrenes forskrifter at forhåndsgodkjenning av REK kreves for forskning på indirekte eller direkte personidentifiserbare opplysninger fra de aktuelle registrene, jf. for eksempel Kommunalt pasient- og brukerregisterforskriften § 4-3. Dersom opplysningene er avidentifiserte kreves det i utgangspunktet ikke forhåndsgodkjenning fra REK. Men ved tvil om hvorvidt behandlingen av opplysningene er ubetenkelig ut fra etiske hensyn, skal søknaden forelegges REK (jf. for eksempel forskriften om Norsk pasientregister § 3-6). Helsedatautvalgets flertall (sju av ti medlemmer) mente at det ikke er behov for en ekstern forhåndskontroll av forskningsetikken ved rene registerstudier. Flertallet foreslo at kravet i helseforskningsloven §§ 33 og 34 om REKs forskningsetiske vurdering og godkjenning, ikke skal gjelde forskning som kun benytter helseopplysninger fra helseregistre. Kravet om at det for all forskning også gjøres en ekstern forskningsetisk vurdering, er ifølge utvalgsflertallet byråkratiserende og gir liten tilleggsgevinst. Flertallet viste til at ansvaret for forskningsetikken ligger hos forskeren. Den som leverer ut eller gir tilgang til helseopplysninger skal uansett påse at forskerens formål er lovlig og i samsvar med registerets formål og eventuelle samtykker. De viste også til at etiske aspekter av forskningen også vil vurderes av den dataansvarlige (eventuelt tilgangsforvalteren) når søknader om tilgang behandles. Flertallet mente at forskning ikke innebærer generelt større etiske utfordringer enn behandling av helseopplysninger til andre formål, som for eksempel statistikk, helseanalyse, styring og planlegging, kvalitetsforbedring av tjenestene og beredskap. De etiske utfordringene er heller ikke større der helsedata brukes til medisinsk og helsefaglig forskning enn der helsedata eller andre sensitive persondata brukes til for eksempel helsetjeneste- og velferdsforskning. Flertallet mente at for enkeltindividet vil den største risikoen ved forskning som kun baseres på helsedata fra helseregistre, være at den registrertes integritet kan krenkes. Dette hensynet skal imidlertid ivaretas av personvernreglene. Mindretallet (tre medlemmer) mente at det også i fremtiden bør gjøres en ekstern forskningsetisk vurdering av prosjekter som skal benytte helseopplysninger i medisinsk og helsefaglig forskning. Disse medlemmene uttalte at sannsynligheten for forskning som krenker de registrertes integritet vil øke dersom kravet om en uavhengig forskningsetisk vurdering fjernes. Mindretallet viste videre til at et system som utelukkende baserer seg på tillit til at alle forskningsaktører er kvalifiserte og har evnen til å regulere seg selv vil være svært sårbart. De aktuelle helsedatakildene inneholder store mengder sensitiv informasjon om landets innbyggere. Det trengs derfor en uavhengig portvokter for å sikre borgernes og samfunnets interesser i at forskning som gjennomføres er etisk forsvarlig. Personvernforordningen synes å legge stor vekt på forskeres egenvurdering av prosjektets forsvarlighet, og ved lovbrudd vil Datatilsynet kunne gripe inn og eventuelt ilegge gebyr. Etter mindretallets syn vil i slike tilfeller imidlertid skaden allerede ha inntruffet når opplysningene er utlevert, med potensielt store konsekvenser for de involverte og svekket tillit til registrene og forskningen i befolkningen som resultat. Mindretallet fremholdt at det heller ikke er slik at alle lovlige forskningsprosjekter er forsvarlige og gode prosjekter. Det kan ikke utelukkes at noen vil ønske data for illegitime forskningsformål eller at forskere har ikke-legitime egeninteresser eller finansielle bindinger til sine prosjekter. Personvernforordningens regler ble av mindretallet ikke oppfattet som tilstrekkelige for å sikre forsvarlig forskning. Det var 48 av høringssvarene som hadde merknader til utvalgsflertallets forslag. 17 av disse støttet forslaget mens 31 ikke støttet forslaget. Blant de høringsinstansene som støttet flertallets forslag om å oppheve kravet om REK-godkjenning var Forskningsrådet, Kunnskapsdepartementet, Direktoratet for e-helse, HelseOmsorg 21-rådet, Kreftregisteret, Helse Midt RHF, Nordlandssykehuset HF, Kreftforeningen og Legemiddelindustrien. Direktoratet for e-helse mente at REK heller på forespørsel bør kunne gi vurderinger av prosjekter som vurderes som særskilt risikofylte. Forskningsrådet viste til at personvernforordningen og sanksjonsmulighetene som ligger i disse reglene, tilsier at kravet bør bortfalle. Nasjonal kompetansetjeneste for prehospital akuttmedisin mente at forskningsetiske spørsmål må anses vurdert ved opprettelsen av registrene og ved registrenes formål. Videre vurdering og godkjenning kan etter deres vurdering konsentreres om å sikre personvern, dataintegritet og om det er en konkret sammenheng mellom forskningsspørsmålene og utleverte data. Blant de som mente at kravet om REK-godkjenning burde videreføres var Finnmarkssykehuset HF, Norsk helsenett, Helse Vest RHF, Statistisk sentralbyrå, Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK), Nasjonalt senter for e-helseforskning, Oslo Universitetssykehus HF, Sintef, Universitetet i Oslo, Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM), Bioteknologirådet, Universitetet i Bergen, Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE), Helse Bergen HF, Legeforeningen og HUNT. Datatilsynet uttalte seg ikke om forslaget, men ga en generell kommentar om at de støttet mindretallets vurderinger. Flere av høringsinstansene uttalte at REK-godkjenningen ikke oppleves som et unødig tidkrevende eller byråkratiserende ledd i tilgjengeliggjøringen. Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, Norsk helsenett, NEM (et mindretall i komiteen) og HUNT mente at det fortsatt bør være krav om en ekstern, uavhengig etisk vurdering, men at denne funksjonen kan legges til den nasjonale tilgangsforvalteren. REK-komiteene mente at forhåndsgodkjenning fra REK er et vesentlig og viktig tiltak for «sikrere» sekundærbruk av helsedata i forskning. De påpekte at ekstern forskningsetisk vurdering kan gjennomføres på en måte som ikke forsinker eller byråkratiserer. REK påpekte at forskning på helsedata kan omfatte behandling av enorme mengder med sensitiv informasjon fra så godt som alle landets innbyggere. En uavhengig etisk vurdering er av stor betydning for legitimitet, forsvarlighet og tillit, ikke minst på områder som kan eller blir oppfattet som omstridte eller kontroversielle. Helsedirektoratet påpekte at REK er en uavhengig instans med bredt sammensatt kompetanse, og derfor har bedre forutsetninger for å gjøre etiske vurderinger enn den enkelte prosjektleder/ forsker. Direktoratet mente likevel at det ikke nødvendigvis må være REK som foretar vurderingen. Det vesentlige må være at den etiske vurderingen gjøres av andre enn forskeren selv og av et organ med forskningsetisk kompetanse, samt at vurderingene gjøres i tråd med det som nå gjøres av REK. Norsk helsenett påpekte at kravet om forskningsetisk vurdering er å unngå dårlig forskning som er uetisk, på grunn av høy risiko for feilaktige resultater og tolkninger som i neste omgang kan påføre samfunn og enkeltindivider unødvendige kostnader og belastninger. Å oppheve kravet om REK-godkjenning innebærer å fjerne den eneste sikringen av brukerrepresentasjon og lekmannsrepresentasjon i søknads- og godkjenningsprosessen. Det ligger store kommersielle interesser i kampen om kunnskapsdomener og markedsføring. Departementet foreslår å videreføre kravet om REKs forskningsetiske vurdering og forhåndsgodkjenning. Departementet viser til at det er delte meninger om dette i høringen både av Helsedatautvalgets forslag og av departementets høringsnotat, og at mange, også i forskningsmiljøene, mener at kravet bør videreføres. Departementet legger særlig vekt på at bakgrunnen for forslaget fra Helsedatautvalget var behovet for å gjøre helsedata raskere tilgjengelig ved å redusere saksbehandlingstiden. Utvalget la til grunn at REK-behandlingen av forskningssøknader som kun bruker helsedata er et byråkratiserende og tidkrevende ledd i tilgjengeliggjøringen. I høringen av utvalgets forslag var det flere som uttalte at REK-behandlingen i liten grad er årsaken til at det tar lang tid å få forskningsdata. Det er derfor usikkert om en oppheving av kravet om REK-godkjenning vil gi noen gevinst i form av raskere tilgjengeliggjøring. I høringen av departementets lovforslag mener Kreftregisteret, Oslo Universitetssykehus HF og forskningsinstituttet Norce at kravet bør avvikles. Forskere skal ikke måtte sende søknader både til REK og til Helsedataservice, men det må være slik at man sender én søknad og forholder seg til én aktør. Oslo Universitetssykehus HF mener at forskningsetiske vurderinger for registerstudier i all hovedsak er relatert til fritak fra samtykke og ikke til omfang av data. Dersom kravet om REK-behandling ikke avvikles vil vi få en ordning der søknader om tilgjengeliggjøring likevel vil måtte behandles i to instanser. Kreftregisteret mener at det ikke vil være behov for REKs forskningsetiske vurdering av registerstudier etter at Helsedataservice er etablert. Den vesentligste forskningsetiske vurderingen som må gjøres i registerstudier omhandler risikoen for bakveisidentifisering. Risikoen bestemmes av mengden data som tilgjengeliggjøres for hvert individ: Følgende høringsinstanser støtter departementets forslag om å videreføre kravet om REK-godkjenning: Sykepleierforbundet, Finnmarkssykehuset HF, Tekna, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Sintef, Norges Farmaceutiske Forening, Akershus Universitetssykehus HF, KS og Oslo kommune. NTNU fremhever at REK tilfører kompetanse vedrørende personvern og andre forskningsetiske problemstillinger som er med å sikre tilliten i befolkningen. NEM- og REK-komiteene, Sintef og forskningsinstituttet Norce mener at en forskningsetisk vurdering bør kunne ivaretas av Helsedataservice, eventuelt ved at Helsedataservice konsulterer REK i spesielle tilfeller. Departementet vil bemerke at dersom kravet om REKs forskningsetiske vurdering ved registerstudier oppheves, vil REK i stedet kunne prioritere sine ressurser inn mot de forskningssøknadene som har de største etiske utfordringene og der det er behov for særskilt vurdering av personvern. I prosjekter som kun involverer helseopplysninger fra eksisterende registre er den forskningsetiske risikoen som regel mindre enn der det forskes direkte på mennesker eller samles inn nye helseopplysninger eller humant biologisk materiale. Det kan hevdes at de generelle kravene til personvern, taushetsplikt og forskningsetikk er tilstrekkelige for å ivareta de samme hensynene som REK-behandlingen. Det vil likevel alltid være en viss risiko knyttet til individets integritet og velferd også i ikke-intervensjonsstudier. Det kan ikke utelukkes at opplysningene misbrukes, for eksempel til å identifisere enkeltindivider eller til å stigmatisere bestemte grupper av personer med visse helseproblemer, helseatferd eller sykdommer. Det er et mål at de samme myndighetsvurderingene ikke skal gjøres flere ganger (se punkt 11.4.3). Det vil være et visst overlapp mellom de vurderingene som REK gjør og de vurderingene som skal legges til Helsedataservice. I disse tilfellene kan det være hensiktsmessig å organisere saksbehandlingen slik at Helsedataservice videresender søknaden til REK for en forskningsetisk vurdering, slik at søkeren bare trenger å sende én søknad og bare må forholde seg til én aktør (se punkt 12.5.9.1). Departementet mener at dette vil kunne gjøre søknadsprosessen enklere for forskerne. Helsedataservice vil også kunne veilede forskerne i arbeidet med søknaden. Departementet legger til grunn at Helsedataservice og REK vil samarbeide om en smidig saksbehandling og unngå dobbeltbehandlinger. Samarbeidet mellom Helsedataservice og REK må legges opp slik at man unngår forsinkelser og sikrer kontinuiteten i prosjekter. En slik løsning vil også bidra til å sikre likebehandling mellom de som søker om tilgjengeliggjøring av helseopplysninger. Det må også ses hen til at forskere uansett må gjøre egne forskningsetiske vurderinger. En oppheving av kravet om REKs forskningsetiske vurdering vil bety at forskningsinstitusjonenes egne vurderinger og ansvar vektlegges i større grad. Departementet viser til forskningsetikkloven som slår fast at forskere skal opptre med aktsomhet for å sikre at all forskning skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Dette gjelder også under forberedelser til forskning. Dette spørsmålet er løst ulikt i Sverige og Danmark. Etter svensk rett kreves det at forskningen vurderes og godkjennes etter forskningsetikkloven ved forskning som bruker visse typer personopplysninger, blant annet helseopplysninger og andre sensitive personopplysninger. Godkjenningen gjøres med et administrativ vedtak ved rene registerstudier (altså en forenklet etisk vurdering/prosess). Denne forhåndsgodkjenningen har samme funksjon som REKs forhåndsgodkjenning. I dansk rett kreves det derimot ikke godkjenning fra en av de forskningsetiske komiteene dersom forskningen kun skal baseres på allerede innsamlede helseopplysninger fra registrene. Departementet vil altså ikke i denne omgang foreslå å oppheve kravet om REKs forskningsetiske vurdering. Dette bør heller vurderes når Helsedataservice er etablert og vi har fått erfaringer med hvordan den nye løsningen fungerer med hensyn til ivaretakelse av forskningsetiske hensyn og tidsbruk ved behandling av søknader om tilgjengeliggjøring. Det kan da vurderes om kravet om en ekstern forskningsetisk vurdering for rene registerstudier bør oppheves, alternativt om denne oppgaven bør overføres til Helsedataservice. Departementet foreslår derimot å oppheve helseforskningsloven § 33 andre ledd, som sier at det ikke kreves REKs forhåndsgodkjenning ved forskning på opplysninger fra forskriftsregulerte helseregistre, med mindre noe annet følger av forskriften. Departementet viser til at det er fastsatt krav om REK-godkjenning i de fleste av forskriftene, slik at endringen kun vil være en lovfesting av den reelle hovedregelen. Det foreslås i punkt 11.4.5.8 å vise til dette kravet i bestemmelsen om tilgjengeliggjøring, slik at REKs forhåndsgodkjenning må innhentes før opplysningene kan tilgjengeliggjøres. Departementet har også vurdert om kravet om REKs forskningsetiske vurdering skal gjelde ikke bare ved forskning på direkte identifiserbare opplysninger fra forskriftsregulerte helseregistre, men også dersom opplysningene er indirekte identifiserbare. Det vil innebære en endring sammenliknet med gjeldende forskriftsvilkår, der forskning på avidentifiserte opplysninger fra forskriftsregulerte helseopplysninger i utgangspunktet ikke trenger REK-godkjenning (avidentifiserte opplysninger er som regel også indirekte identifiserbare). Departementet foreslår at kravet skal gjelde generelt, og viser til forslaget om ikke å videreføre reglene om avidentifiserte opplysninger og begrunnelsen for dette forslaget (punkt 11.4.5.6 om graden av personidentifikasjon). Vi viser også til at dette er løsningen som ble valgt for Kommunalt pasient- og brukerregister, som er det nyeste av de lovbestemte helseregistrene. Det samme gjelder også etter forskriften for befolkningsbaserte helseundersøkelser. Departementet foreslår at det fastsettes i loven at helseopplysninger skal tilgjengeliggjøres dersom vilkårene i ny helseregisterlov § 19 a er oppfylt. Den dataansvarlige kan ikke legge vekt på andre hensyn enn de som er oppstilt i lov og forskrift. For eksempel kan den dataansvarlige ikke påberope seg at tilgjengeliggjøringen er for arbeidskrevende. Dette skal gjelde dersom det er tale om direkte eller indirekte personidentifiserbare opplysninger. Tilgjengeliggjøring av anonyme opplysninger drøftes i punkt 11.4.11. Det samme følger i dag av flere forskriftsbestemmelser, for eksempel kreftregisterforskriften § 3-3 og Norsk pasientregisterforskriften § 3-4. I andre forskrifter står det at den dataansvarlige kan tilgjengeliggjøre opplysningene dersom vilkårene er oppfylt, for eksempel forskrift om kommunalt pasient- og brukerregister § 4-3. Disse forskriftene regulerer ikke uttømmende hva det kan legges vekt på. Dersom vilkårene for tilgjengeliggjøring og sammenstillinger er oppfylt, er det opp til den dataansvarliges frie skjønn å vurdere hvorvidt og under hvilke vilkår opplysningene det søkes om skal tilgjengeliggjøres («kan-skjønn»). Det er ikke uttømmende angitt hva det da kan legges vekt på. Dette betyr at den dataansvarlige i utgangspunktet kan legge vekt på andre hensyn enn de som fremgår av lover og forskrifter. Forslaget betyr at ikke bare de store lovbestemte registrene slik som Norsk pasientregister og Kreftregisteret, men også andre registre som for eksempel mindre medisinske kvalitetsregistre som driftes av helseforetak, vil ha plikt til å dele opplysningene dersom vilkårene for tilgjengeliggjøring er oppfylt. Forskjellen mellom disse reguleringsformene er nok likevel ikke så stor i praksis. De dataansvarlige for de forskriftsregulerte registrene gir i praksis ut opplysninger det søkes om dersom vilkårene for dette er oppfylt. Helsedirektoratet uttaler at deres erfaring er at registerforvalterne utgir opplysninger til sekundærbruk etter søknad, selv om ikke alle registerforskriftene oppstiller en slik plikt per i dag. Departementet viser til at opplysningene i helseregistrene er et offentlig gode som forvaltes av de dataansvarlige. De må derfor bidra til at opplysningene nyttiggjøres og at så mange som mulig med legitimt behov får bruke dem. De registrerte må på sin side kunne forvente at opplysninger om dem som samles inn, også blir brukt i samsvar med formålet med innsamlingen. Helse Midt-Norge RHF og St Olavs Hospital HF viser til Riksrevisjonens undersøkelse av helseregistre som virkemiddel for å nå helsepolitiske mål (2018) der det fremgår at mange helseregistre har data som er lite brukt. En lovendring som presiserer plikten til å tilgjengeliggjøre opplysningene er derfor ifølge disse høringsinstansene positivt for registerfeltet som helhet. Det kan hevdes at det er mer rimelig å pålegge tilgjengeliggjøring for de store registrene som driftes av store virksomheter som for eksempel Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet, enn det er for små registre som driftes av mindre helseforetak eller forskningsinstitusjoner. Helsedirektoratet mener at det er viktig at regelverket opprettholder en fleksibilitet som gjør det mulig å sørge for at tilgjengeliggjøringen kan oppfylle de grunnleggende kravene til dataminimering mv. Departementet viser her til at de foreslåtte bestemmelsene vil gi den dataansvarlige tilstrekkelig fleksibilitet til å sørge for at tilgjengeliggjøringen er rimelig og forsvarlig både overfor de registrerte og den dataansvarlige. Vilkårene for tilgjengeliggjøring er generelle og skjønnsmessige. Det er adgang til å pålegge særlige tiltak, og den dataansvarlige kan velge den tekniske måten opplysningene skal tilgjengeliggjøres på. I tillegg kan den dataansvarlige ta betalt for de faktiske utgiftene ved saksbehandlingen, inkludert utgifter knyttet til uttrekk, tilrettelegging, sammenstilling og selve tilgjengeliggjøringen (se punkt 11.4.14). Den dataansvarlige må uansett overholde alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper som forbudet mot usaklig forskjellsbehandling, forbudet mot å ta utenforliggende hensyn og kravet til forsvarlig saksbehandling. Departementet foreslår å endre helseregisterloven § 19 om sammenstilling av opplysninger i helseregistre som er regulert i forskrift etter helseregisterloven, samt demografiske og sosioøkonomiske personopplysninger i Folkeregisteret og andre offentlige registre. Det foreslås at bestemmelsen skal gi direkte hjemmel til sammenstilling. Den nye lovbestemmelsen skal gi adgang til sammenstilling dersom det sammenstilte datasettet skal tilgjengeliggjøres anonymt etter ny § 19 eller dersom personidentifiserbare helseopplysninger skal tilgjengeliggjøres etter ny § 19 a. I punkt 2.6 forklares sammenstilling som det at opplysninger i et register kobles mot andre opplysninger for å tilføre nye opplysninger til registeret, kvalitetskontrollere eksisterende opplysninger eller legge til rette for tilgjengeliggjøring av et datasett med opplysninger fra flere registre til konkrete formål, for eksempel til en forsker. Resultatet av sammenstillingen innebærer nye opplysninger om den registrerte, som kan være noe mer eller noe annet enn summen av de enkelte opplysningene. For at et register skal kunne nyttiggjøres på en fornuftig måte, men samtidig ha et begrenset innhold av opplysninger, er det avgjørende at det kan sammenstilles med andre opplysninger. Betydningen av sammenstilling omtales i personvernforordningen, fortalen punkt 157 der det står at ved «å koble sammen opplysninger fra forskjellige registre kan forskere oppnå ny og svært verdifull kunnskap om utbredte sykdomstilstander som hjerte- og karsykdommer, kreft og depresjon». Forslaget til en ny lovbestemmelse om sammenstilling vil legge til rette for at Helsedataservice vil kunne utvikle en tjeneste med kohortutforskning (se punkt 12.5.9.6). Sammenstilling er en form for behandling av personopplysninger som krever rettslig grunnlag etter personvernforordningen artikkel 6 og 9. Gjeldende helseregisterlov § 19 og registerforskriftene gir supplerende rettsgrunnlag for å sammenstille helseopplysninger i helseregistre. Gjeldende helseregisterlov § 19 gir hjemmel til å fastsette forskrifter om sammenstilling av opplysninger fra forskriftsregulerte registre, dersom opplysningene er innmeldt etter lovens § 13. Det kan også fastsettes at opplysningene i disse registrene skal kunne sammenstilles med opplysninger i Folkeregisteret eller andre registre. Det følger videre av bestemmelsen at den dataansvarlige kan tilgjengeliggjøre helseopplysninger for sammenstillingen. Med mindre annet følger av lov eller i medhold av lov, skal resultatet av sammenstillingen ikke inneholde navn, fødselsnummer eller andre direkte personentydige kjennetegn. Sammenstillingen skal gjøres av den dataansvarlige for et av registrene eller en virksomhet departementet bestemmer. Registerforskriftene har ulike regler om adgangen til å sammenstille opplysninger og til å tilgjengeliggjøre sammenstilte datasett. Gjennomgående er dette regulert ved at det slås fast at opplysningene i registeret kan sammenstilles med opplistede registre. For eksempel står det i Kommunalt pasient- og brukerregisterforskriften § 4-2 og forskrift om medisinske kvalitetsregistre § 4-2 at opplysninger i registeret kan sammenstilles med opplysninger i helseregistre som er etablert med hjemmel i helseregisterloven § 8 til § 11, Folkeregisteret og sosioøkonomiske opplysninger i andre offentlige registre. Noen registre har også særlige regler om lagringsbegrensning av sammenstilte datasett. For eksempel står det i hjerte- og karregisterforskriften § 3-2 at sammenstilte helseopplysninger ikke kan lagres før fødselsnummer er slettet eller kryptert. Og videre at direkte personidentifiserende opplysninger som mottas for behandling, skal slettes så snart sammenstillingen er tilfredsstillende gjennomført. Departementet mener at det er behov for enklere regler om sammenstilling enn det som i dag følger av helseregisterloven og registerforskriftene. Departementet foreslår derfor en ny bestemmelse om sammenstilling i helseregisterloven § 19 c som skal erstatte gjeldende § 19. Lovbestemmelsen skal gi direkte hjemmel og supplerende rettsgrunnlag for sammenstillingen, slik at det ikke blir nødvendig å forskriftsregulere dette. Lovendringen vil først og fremst innebære at hjemmelen for å sammenstille flyttes fra forskrift til lov. Departementet foreslår at adgangen til å sammenstille knyttes opp mot adgangen til å tilgjengeliggjøre dataene. Vilkårene for tilgjengeliggjøring vil da i utgangspunktet være de samme for sammenstilte datasett som for opplysninger fra bare ett register. Men fordi det ved sammenstillinger kan være flere opplysninger knyttet til den enkelte registrerte, vil vilkårene knyttet til graden av personidentifiserbarhet og hensynet til den registrertes integritet bety at det skal mer til før vilkårene er oppfylt, jf. særlig prinsippet om dataminimering. Departementet foreslår at bestemmelsen på samme måte som i dag skal avgrenses til forskriftsregulerte registre. Dette vil etter gjeldede forskrifter omfatte Kommunalt pasient- og brukerregister, Norsk pasientregister, Kreftregisteret og de andre lovbestemte registrene. I tillegg vil bestemmelsen omfatte befolkningsbaserte helseregistre og medisinske kvalitetsregistre. Videre bør det åpnes for sammenstillinger med demografiske og sosioøkonomiske personopplysninger i Folkeregisteret og andre offentlige registre. Datatilsynet og Helsedirektoratet er kritiske til forslaget i høringsnotatet, med henvisning til at den foreslåtte lovbestemmelsen ville bety en betydelig utvidelse av adgangen til å sammenstille. Departementet presiserer at den nye bestemmelsen ikke vil være en betydelig utvidelse, og har justert lovteksten slik at viktige avgrensninger kommer tydeligere frem enn i høringsforslaget. For det første skal bestemmelsen bare gi hjemmel til å sammenstille opplysninger fra registre som er forskriftsregulerte. Dette tilsvarer dagens forskriftshjemmel. Endringen innebærer at det ikke vil være nødvendig med en egen forskrift om dette. Departementet viser til at det for Kommunalt pasient- og brukerregister og andre nye forskriftsregulerte registre er åpnet for sammenstillinger mellom alle forskriftsregulerte registre. De eldre registerforskriftene er ikke blitt endret i takt med at nye forskriftsregulerte registre er kommet til. Det er dermed riktig at i enkelte tilfeller innebærer dette en viss utvidelse. Denne utvidelsen kan imidlertid ikke karakteriseres som betydelig. For det andre vil det være begrenset hvilke formål opplysninger skal kunne sammenstilles for. Mottakerens formål må være innenfor de aktuelle registrenes og helseregisterlovens formål. Som i dag vil det derfor ikke være adgang for eksempel for journalister til å få utarbeidet statistikk basert på opplysninger fra flere registre. Dette er den løsningen som også er valgt i finsk rett. Den finske loven gir tilstrekkelig grunnlag for å gjøre sammenstillinger for å kunne utlevere anonyme opplysninger, men det ble ansett nødvendig å begrense adgangen til å behandle opplysningene til de formålene som loven skal ivareta (lov om sekundærbruk av helseopplysninger § 14, § 44 og § 45, jf. RP 159/2017 rd side 112–113 og side 145, se punkt 6.2). Personvernforordningen artikkel 54 nr. 1 bokstav b sier for øvrig at opplysningene ikke skal viderebehandles på en måte som er uforenlig med det opprinnelige formålet de var samlet inn for. Departementet viser her til at viderebehandling for forskning eller statistiske formål ikke anses som uforenlig med de opprinnelige formålene. Se også punkt 12.5.9.6 om kohortutforskning. For det tredje kan det ikke sammenstilles flere opplysninger enn det som er nødvendig for det aktuelle formålet med sammenstillingen. Dette følger av dataminimeringsprinsippet i forordningen artikkel 5 og foreslås presisert i lovteksten. For det fjerde vil adgangen til å sammenstille som et ledd i tilretteleggingen for å tilgjengeliggjøre direkte eller indirekte personidentifiserende datasett, følge av vilkårene for tilgjengeliggjøring etter lovforslaget § 19 a (se punkt 11.4.5). Dette betyr blant annet at resultatet av behandlingen ikke skal inneholde større grad av personidentifikasjon enn det som er nødvendig for formålet. For det femte skal adgangen til å sammenstille samtykkebaserte registre, slik som befolkningsbaserte helseregistre og medisinske kvalitetsregistre, på samme måte som i dag være betinget av at de registrerte har samtykket til sammenstillingen. Dersom den registrerte har benyttet seg av en eventuell rett til å reservere seg mot at opplysningene tilgjengeliggjøres eller brukes til forskning, skal det heller ikke være adgang til å sammenstille opplysningene. Det samme vil gjelde opplysninger i medisinske kvalitetsregistre som behandles med hjemmel i forskrift, enten de er basert på samtykke eller reservasjonsrett. Dette følger av henvisningen til § 19 a om vilkårene for tilgjengeliggjøring. Departementet foreslår at det også presiseres i lovbestemmelsen at sammenstillingen må være i samsvar med eventuelle samtykker eller reservasjoner. Forslaget innebærer således ingen endring i adgangen til å sammenstille med samtykke- eller reservasjonsrettsbaserte registre. Departementet foreslår også å ikke videreføre kravet i reseptregisterforskriften om at sammenstillinger med opplysninger i registeret må utføres slik at enkeltpersoner ikke skal kunne gjenkjennes ved hjelp av de sammenstilte opplysningene. Dette kan innebære en utvidelse av adgangen til å sammenstille opplysninger om legemidler med opplysninger fra andre registre. Se nærmere i punkt 13.4.3. Departementet mener at det er behov for en særlig regel om pseudonyme registre eller andre registre etablert med hjemmel i helseregisterloven § 9 første ledd bokstav b. Dette sikter i praksis bare til det historiske IPLOS, jf. forslaget i kapittel 12 om å erstatte det pseudonyme Reseptregisteret med et personidentifiserbart legemiddelregister. Slike registre skal fortsatt bare kunne sammenstilles dersom det skjer uten at den dataansvarlige har tilgang til navn, fødselsnummer eller andre direkte personidentifiserende kjennetegn. Dette er i dag presisert i forskriften om kommunalt pasient- og brukerregister § 4-2. Departementet foreslår at gjeldende begrensning til opplysninger innsamlet i samsvar med meldeplikten i § 13 ikke videreføres. Dette vil bety at eventuelle opplysninger som er rapportert inn for eksempel til kvalitetsregistre uten at det er meldeplikt vil kunne sammenstilles med andre opplysninger med grunnlag i den nye bestemmelsen. Etter gjeldende forskrift om medisinske kvalitetsregistre er det kun meldeplikt til kvalitetsregistre med nasjonal status. Gjeldende krav om at sammenstillingen skal gjøres av den dataansvarlige for et av registrene eller en virksomhet departementet bestemmer videreføres i den nye bestemmelsen. Dette betyr at det fortsatt vil være mulig med såkalt distribuert kobling (dvs. der selve sammenstillingen gjennomføres av forskeren på bakgrunn av løpenumre, se punkt 13.4.2.1). Dersom oppgaven med å tilgjengeliggjøre statistikk og personidentifiserende opplysninger legges til helseanalyseplattformen vil Helsedataservice få adgang til å sammenstille data mellom registre som er lagt inn i løsningen. Departementet kan eventuelt beslutte at sammenstillingen i slike tilfeller skal gjøres av Helsedataservice. Dette vil kunne fastsettes i forskrift hjemlet i den foreslåtte nye bestemmelsen helseregisterloven § 20. Sammenstillingen og tilgjengeliggjøringen vil da kunne skje i et teknisk sikkert rom på plattformen (se punkt 12.5.2.3 og 12.5.9.5). Departementet foreslår at adgangen til å sammenstille ikke skal reguleres uttømmende i loven. Det vil også kunne være behov for andre sammenstillinger enn de som har hjemmel i loven. Også registre som ikke er forskriftsregulerte vil kunne sammenstilles, men sammenstillingen må da ha en annen hjemmel. Andre aktuelle helseregistre vil i all hovedsak ha behandlingsgrunnlag i samtykke. Sammenstilling vil da kunne skje så langt de registrertes samtykke rekker. Alternativt vil det kunne bli aktuelt å sammenstille med opplysninger som tilgjengeliggjøres med grunnlag i unntak eller dispensasjon fra taushetsplikten. Det er etter departementets vurdering ikke behov for særlige bestemmelser om sletting av sammenstilte datasett. Flere registerforskrifter har i dag krav om at sammenstilte personidentifiserende opplysninger skal slettes når statistikken/forskningen er utført. Grunnen til dette kravet er å unngå at det akkumuleres og lagres store datasett med omfattende opplysninger om hver registrert. Departementet mener at dette kravet ikke bør lovfestes. Et krav om sletting kan være et hinder for etterprøvbarheten av forskning og analyseresultater. Det kan også være i veien for kvalitetssikring eller gjenbruk av sammenstillinger. Når et datasett fra flere kilder er sammenstilt og analysert, har det fått høyere kvalitet enn før sammenstillingen. Feilregistreringer kan ha blitt oppdaget, dobbeltregistreringer luket ut osv. Når et datasett må slettes og søkes om på nytt for å besvare liknende problemstillinger, kan kvalitetsarbeidet reduseres. Et datasett kan få høyere kvalitet jo mer forskere arbeider med det for ulike problemstillinger, og det kan utvides med nye data (nye individer eller mer data fra inkluderte individer ved behov). Dette viser viktigheten av å kunne bruke dagens sikre tekniske løsninger til å kunne gjenbruke datasett eller detaljerte skript (beskrivelser av datasett) og å kunne fylle på med nye data til eksisterende sammenstillinger. Det samme gjelder hvis man for eksempel skal lage en tjeneste for helseledere (som benchmarking på antibiotikautskrivninger), da er det gjerne en statistikk som Folkehelseinstituttet står ansvarlig for å lage. Denne bør kunne lages på fast basis på helseanalyseplattformen. Det vil da være nødvendig å ha en fast kobling. Departementet viser også til at kravet er strengere enn det som følger av personvernforordningen artikkel 17, som i stedet krever at personopplysninger skal slettes når de ikke lenger er nødvendige for formålet. Dette kravet i forordningen må vurderes konkret av registerforvalteren (eventuelt Helsedataservice) når opplysninger utleveres for sammenstilling. Departementet foreslår at det tas inn i helseregisterloven § 19 b at den dataansvarlige, som ledd i kvalitetskontrollen av helseopplysningene i registeret, skal kunne gjennomføre rutinemessige sammenstillinger med tilsvarende opplysninger i lovbestemte helseregistre, Helsearkivregisteret og Folkeregisteret. Dette henger sammen med at den dataansvarlige har plikt til å sørge for at opplysningene som innsamles og behandles er korrekte, relevante og nødvendige for de formålene de innsamles for. Registerforskriftene har derfor bestemmelser som gir rett til sammenstilling for å kvalitetskontrollere opplysningene, jf. for eksempel forskriften om kommunalt pasient- og brukerregister § 3-3 og dødsårsaksregisterforskriften § 2-6. Disse bestemmelsene er fastsatt med hjemmel i gjeldende helseregisterlov § 19 første ledd. Siden departementet foreslår å oppheve denne forskriftshjemmelen må dette fastsettes direkte i loven. Det kan her vises til Universitetet i Bergen som uttaler seg positivt om forslaget: Departementet mener at det som et ledd i kvalitetskontrollen av enkelte registre også bør være mulig å gjennomføre sammenstillinger med opplysninger i originalkilden (pasientjournal mv.). Dette ble tatt opp av Helse Midt Norge RHF og St Olavs Hospital HF som uttaler at tilgang til journaldata kan være en forutsetning for å kunne gjennomføre regelmessig validering av datakvalitet i medisinske kvalitetsregistre. Departementet viser til at det er adgang til dette etter forskriften om medisinske kvalitetsregistre. Det følger av § 4-8 at dataansvarlig som ledd i kvalitetskontrollen kan sammenstille med opplysninger i originalkilden (pasientjournal mv.). Dette skal ifølge forskriften skje hos virksomheten som har meldt inn opplysningene, gjennom elektronisk tilgang eller på annen måte. Opplysninger som gjøres tilgjengelige skal være tilstrekkelige og relevante for den kvalitetskontrollen som skal gjennomføres. Departementet foreslår derfor en hjemmel til å gi forskrifter om sammenstillinger med opplysninger i originalkilden (pasientjournaler mv.) som ledd i kvalitetskontrollen. Departementet foreslår at det tas inn i loven en egen bestemmelse om statistikk og andre anonyme opplysninger, se forslaget til helseregisterloven § 19. Det presiserer i lovforslaget at utarbeidet statistikk skal være anonym. Opplysninger om helseforhold skal som hovedregel tilgjengeliggjøres anonymt. Dette følger av at graden av personidentifikasjon ikke skal være større enn nødvendig (jf. helseregisterloven § 6). Anonyme opplysninger kan ikke knyttes til enkeltpersoner og regnes derfor ikke som personopplysninger. Behandling av slike opplysninger reguleres derfor heller ikke av helseregisterloven eller personvernforordningen, og kan utleveres fritt. Selve sammenstillingen for å få frem statistikken trenger imidlertid rettslig grunnlag (se punkt 11.4.10). Departementet mener at det bør tas inn en bestemmelse i helseregisterloven om utarbeidelse og tilgjengeliggjøring av statistikk. En slik bestemmelse vil ha flere formål. For det første kan det være behov for å pålegge noen dataansvarlige en plikt til å utarbeide statistikk. For det andre skal tilgjengeliggjøring av statistikk og andre anonyme opplysninger i loven knyttes til en korresponderende adgang til sammenstilling av opplysninger mellom registrene. Departementet foreslår å lovfeste at dataansvarlige for de lovbestemte helseregistrene, dvs. Norsk pasientregister, Kommunalt pasient- og brukerregister, Kreftregisteret osv., skal utarbeide og løpende offentliggjøre relevant statistikk basert på opplysninger i registeret. Dette er en videreføring av det som følger av gjeldende forskrifter. Departementet foreslår samtidig at plikten formuleres generelt og fleksibelt, slik at det blir opp til den dataansvarlige å vurdere hva slags og hvor ofte statistikker skal utarbeides og offentliggjøres. Når det gjelder andre registre enn de lovbestemte, så er det en stor variasjon mellom registrenes karakter og de dataansvarlige for registrene. Det kan for eksempel være tale om et lite kvalitetsregister i et helseforetak der ressursene til å drifte registeret er begrenset. Departementet mener derfor at det ikke kan fastsettes en generell plikt om at alle dataansvarlige skal lage og offentliggjøre statistikker. Det bør imidlertid kunne fastsettes i forskrift at også andre dataansvarlige skal utarbeide statistikk, slik det er gjort for eksempel for befolkningsbaserte helseundersøkelser. Det presiseres i lovteksten at disse registrene uansett har adgang til å utarbeide og offentligjøre relevant statistikk. Utarbeidelse av statistikk kan være arbeidskrevende og kan binde opp ressurser hos registerforvalteren. Dette kan tale for at den dataansvarlige bør ha mulighet til å la være å utarbeide statistikker hvis det blir for arbeidskrevende. Folkehelseinstituttet er enig i at utarbeidelse av statistikk kan være særdeles ressurskrevende, og mener derfor at utarbeidelse av statistikk på bakgrunn av søknad ikke bør være en plikt. Det vil uansett være adgang til å utarbeide og utlevere statistikk. En plikt gir best sammenheng med øvrige regler om tilgjengeliggjøring. Det vises her til at opplysninger om helseforhold som hovedregel skal tilgjengeliggjøres anonymt. Kun dersom det er nødvendig ut fra formålet og øvrige vilkår i § 19 a er oppfylt, skal den dataansvarlige ha plikt til å tilgjengeliggjøre personidentifiserbare opplysninger. Innenfor disse rammene skal det være adgang til å etablere eksplorative analysetjenester (kohortutforskning) på helseanalyseplattformen, se nærmere i punkt 12.5.9.6. Offentlighetslovens rett til innsyn gjelder også helseregistre. De særlige innsynsreglene i helseregisterlovgivningen begrenser ikke retten til innsyn etter offentlighetsloven. Departementet foreslo i høringen at innsynsretten til anonyme opplysninger skulle reguleres uttømmende i helseregisterloven, slik at det ikke skulle kunne søkes om innsyn etter offentlighetsloven. Norsk journalistlag og Norsk Presseforbund reagerer imidlertid sterkt på forslaget og viser til at vi trenger lovregler som tvinger forvaltningen inn på et minimumsnivå av hva samfunnet kan forvente av åpenhet. De mener at endringen som ble foreslått ville være et vesentlig inngrep i offentlighetsprinsippet og retten til informasjon, som både har vern etter Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10. Å gå fra å ha rettigheter etter offentlighetsloven, til å gjøre dette til en frivillig ordning for den dataansvarlige, er en stor endring som vil få konsekvenser for samfunnet som går glipp av viktig informasjon. Departementet er enig i at det også er behov for en rett til innsyn etter offentlighetsloven, og går ikke videre med dette forslaget. Departementet foreslår å lovfeste forskriftenes bestemmelser om frister for behandling av søknader om tilgjengeliggjøring. Departementet foreslår samme frister som i blant annet forskriften om kommunalt pasient- og brukerregister § 4-6. Det fremgår av denne at den dataansvarlige skal tilgjengeliggjøre helseopplysninger innen 30 virkedager. Dersom tilgjengeliggjøringen krever sammenstilling med opplysninger fra andre registre, er fristen 60 virkedager. Dersom særlige forhold gjør det umulig å holde fristen, kan tilgjengeliggjøringen utsettes. Den dataansvarlige skal i så fall gi et foreløpig svar med informasjon om grunnen til forsinkelsen og sannsynlig tidspunkt for når tilgjengeliggjøringen vil skje. Departementet foreslår at saksbehandlingsfristene skal gjelde for alle helseregistre, og ikke bare for de forskriftsregulerte som i dag. Det vises i denne sammenheng til forslaget i punkt 11.4.9 og 11.4.11 om at alle helseregistre skal ha plikt til å tilgjengeliggjøre data. Forskningsrådet mener at en frist på 60 virkedager for sammenstilte data er for lenge for data som ligger innenfor Helsedataservice sin myndighet og på helseanalyseplattformen. Dette bør ifølge Forskningsrådet kun gjelde i særlige tilfeller for data utenfor Helsedataservice sin myndighet. Forskningsinstituttenes Fellesarena (FFA) og forskningsinstituttet Norce bemerker i høringen at det bør være et mål om kortere saksbehandlingstid for helsedata som er lett tilgjengelige registerdata. Departementet viser til at lovbestemmelsen skal gjelde alle dataansvarlige og alle slags helseregistre. Når det gjelder Helsedataservice og helseanalyseplattformen er kortere saksbehandlingstid et av formålene med løsningen (se punkt 12.1). Det er ikke behov for å lovfeste at opplysningene skal tilgjengeliggjøres så raskt som mulig. Departementet bemerker at fristen begynner å løpe først fra fullstendig søknad er mottatt, dvs. fra den dataansvarlige har fått all dokumentasjon fra søkeren slik at søknaden kan ferdigbehandles. En av svakhetene ved dagens løsning for utlevering av data til sekundærbruk er primært knyttet til den tiden som går fra den dataansvarlige mottar søknaden første gang, og dialogen og justeringen av søknaden i mer kompliserte saker (se punkt 5.1.3). Saksbehandlingsfristene er dermed ikke nødvendigvis brutt i disse tilfellene. Departementet foreslår at fristen skal kunne utsettes dersom det av særlige grunner er uforholdsmessig vanskelig å overholde fristen. En bestemmelse som utsetter fristen bare når det er umulig, har liten betydning i praksis. Departementet foreslår å lovfeste forskriftenes bestemmelser om plikt til å føre oversikt over tilgjengeliggjøring av helseopplysninger fra registeret, jf. forslaget til ny helseregisterlov § 19 h. Forslaget er en videreføring av gjeldende rett. En slik plikt er forskriftsfestet blant annet i forskriften om kommunalt pasient- og brukerregister § 4-8. Oversikten skal vise hvem som har fått opplysningene og hva som er rettslig grunnlag for tilgjengeliggjøringen. Plikten skal gjelde alle dataansvarlige som tilgjengeliggjør opplysninger fra helseregistre, inkludert Helsedataservice. Oversikten skal oppbevares i minst ti år etter tilgjengeliggjøringen. Denne oversikten skal være tilgjengelig for de registrerte, for eksempel gjennom den elektroniske tjenesten på Helsenorge.no. Plikten til å føre oversikt bør gjelde registerforvaltere så vel som Helsedataservice. Departementet foreslår å lovfeste forskriftenes bestemmelser om at den dataansvarlige kan kreve betaling for tilrettelegging av statistikk, tilgjengeliggjøring og annen behandling av helseopplysninger. Rett til å kreve betaling er forskriftsfestet blant annet i forskriften om kommunalt pasient- og brukerregister § 4-7 og forskrift om medisinske kvalitetsregistre § 4-7. Den dataansvarliges samlede inntekter fra betalingene skal ikke kunne overstige de faktiske utgiftene knyttet til tilgjengeliggjøring av opplysninger fra registeret, inkludert utgifter knyttet til saksbehandling, uttrekk, tilrettelegging, sammenstilling, utarbeiding av statistikk og selve tilgjengeliggjøringen. Etter gjeldende regler kan betalingen ikke overstige de faktiske utgiftene ved saksbehandlingen av den konkrete søknaden. St Olavs Hospital HF mener at betalingen også bør fastsettes ut fra eventuelle økonomiske og administrative konsekvenser som sammenstilling vil medføre for registrene, som for eksempel kostnader ved å hente ut opplysninger fra SSB, for å unngå at det oppstår økonomiske barrierer som gjør det vanskelig å tilgjengeliggjøre data. Departementet mener at det bør kunne skilles mellom utgifter knyttet direkte til behandlingen av den enkelte søknaden og den dataansvarliges samlede utgifter knyttet til all tilgjengeliggjøring. Den dataansvarlige bør ha mulighet til å ta betalt for arbeidet med kvalitetssikring og tilrettelegging av data som ikke direkte er knyttet til behandlingen av enkeltsøknader, men som er nødvendig for å kunne gjøre data tilgjengelig for statistikk, forskning og analyse. Det bør derfor være mulig å fastsette mer standardiserte satser som inkluderer kostnader til denne typen kvalitetssikring og tilrettelegging av data i registrene. Mer standardiserte satser vil kunne gi større forutsigbarhet for søkerne, gi registrene et noe større handlingsrom og gi bedre kvalitet på data i registrene. Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) og Oslo universitetssykehus HF mener at prisforskjeller mellom registrene bør unngås og at reguleringen av nivået bør skje sentralt. Departementet finner det ikke hensiktsmessig å regulere dette sentralt fordi dataene det søkes om og de tekniske og organisatoriske løsningene i de ulike registrene varierer. Den dataansvarlige må kunne få dekket sine faktiske utgifter, men heller ikke mer. Universitetet i Oslo, Forskningsinsitutttenes Fellesarena (FFA), Forskningsrådet, Oslo universitetssykehus HF, Legeforeningen mfl. mener at betalingen bør differensieres mellom private og offentlige brukere av helsedata fra helseregistrene. Departementet mener at private aktører bør få tilgang til helseopplysninger fra registrene på samme vilkår som offentlige aktører (se punkt 12.5.9.4 om mottakerne av opplysninger fra helseanalyseplattformen). Departementet foreslår i tillegg en lovhjemmel til å gi forskrifter om betaling til Helsedataservice fra mottakere av data fra helseanalyseplattformen, som også skal dekke inn generelle kostnader ved drift og utvikling av plattformen (se punkt 12.5.12). Departementet foreslår at det etableres en nasjonal forvaltningsfunksjon med en teknisk løsning som skal tilgjengeliggjøre helsedata til sekundærbruk. Løsningen skal gi enklere, raskere og sikrere analyse og deling av helsedata. Helseanalyseplattformen vil gi mulighet for mer avanserte analyser av norske helsedata og legge grunnlaget for nye typer medisinsk og helsefaglig forskning. Funksjonen med å forvalte helseanalyseplattformen og gi tilgang til helsedata foreslås lagt til et statlig forvaltningsorgan underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Denne funksjonen er i denne proposisjonen kalt «Helsedataservice». Helsedataservice skal være det primære kontaktpunktet for sekundærbruk av helsedata. Helsedataservice skal motta kopier av helseopplysninger og andre personopplysninger fra registre. Departementet foreslår en ny bestemmelse i helseregisterloven § 20 som vil gi hjemmel til å fastsette forskrifter om etablering av løsningen. Bestemmelsen vil gi lovgrunnlag og de ytre rammene for utviklingen av helseanalyseplattformen, inkludert mulighetene i løsningen og hvilke registre som kan inngå i løsningen. Bestemmelsen skal gi hjemmel til å inkludere opplysninger i helseregistre som reguleres av helseregisterloven, men ikke pasientjournaler og andre behandlingsrettede helseregistre. Demografiske og sosioøkonomiske personopplysninger i Folkeregisteret og andre offentlige registre skal også kunne inngå i løsningen. Forskriften vil også regulere nærmere utformingen og krav til løsningen. Det legges opp til en skrittvis utvidelse med flere registre og analyseverktøy etter hvert som helseanalyseplattformen utvikles. Personvernkonsekvensene og behovet for risikoreduserende tiltak vil bli vurdert etter hvert som løsningen utvides med nye registre og nye tjenester, før behandlingen på plattformen tar til. Denne gradvise utviklingen av helseanalyseplattformen vil gjøre det mulig å utvikle løsninger for fremtiden der helsedata kan brukes til samfunnsnyttige formål, uten at det blir nødvendig å dele individdata. Departementet presiserer at den nye løsningen ikke vil innebære en utvidelse av den rettslige adgangen til å registrere eller tilgjengeliggjøre helseopplysninger. Vilkårene for tilgjengeliggjøring skal være de samme som gjelder for registerforvalterne. Det skal derfor ikke kunne tilgjengeliggjøres opplysninger fra plattformen til andre formål eller andre aktører enn det som følger av gjeldende regler. Bedre utnyttelse av helsedata kan gi store gevinster for den enkelte pasient og for norsk helsetjeneste. Formålet med å etablere helseanalyseplattformen og Helsedataservice som en nasjonal løsning er å bidra til å forenkle og effektivisere tilgang til helsedata innenfor hele bredden av helseregistrenes formål, og sørge for at helsedata er enkelt tilgjengelig for forskning og analyse. Helseanalyseplattformen skal muliggjøre grensesprengende forskning og økt bruk av helsedata. Plattformen vil gjøre det mulig å benytte helsedata mer aktivt i utviklingsforløpet til legemidler og medisinsk teknologi. Løsningen skal legge til rette for at helsedata skal kunne benyttes til innovasjon og næringsutvikling. Dette vil både gi nye muligheter for norsk helsenæring og gjøre det mer attraktivt for internasjonale aktører å legge utviklingsaktivitet til Norge. Like viktig er det at løsningen på flere måter kan gi bedre personvern og informasjonssikkerhet, blant annet gjennom innebygget personvern, ved at behovet for å tilgjengeliggjøre personidentifiserbare helseopplysninger reduseres og ved utvikling av digitale innbyggertjenester som skal legge til rette for økt grad av kontroll og medvirkning for de registrerte. Realisering av løsningen er et omfattende digitaliserings- og organisasjonsutviklingsprosjekt som vil skje som en stegvis prosess. Det gjelder både utvikling av Helsedataservice som er den organisasjonen som skal forvalte tilgang til helsedata og av de tekniske løsningene som utgjør helseanalyseplattformen. Etter hvert som helseanalyseplattformen utvikles vil den gi mulighet for mer avanserte analyser av norske helsedata, og legge grunnlaget for nye typer medisinsk og helsefaglig forskning. Departementet foreslo i høringsnotatet en ny bestemmelse i helseregisterloven § 20 som vil gi hjemmel til å fastsette forskrifter om etablering av helseanalyseplattformen og Helsedataservice. Bestemmelsen skulle etter forslaget gi hjemmel til å inkludere i løsningen opplysninger i helseregistre, personopplysninger i Folkeregisteret og sosioøkonomiske opplysninger i andre offentlige registre. Departementet foreslo også at Helsedataservice skal få myndighet til å gi dispensasjon fra taushetsplikten. Departementet foreslo å legge funksjonene som tilgangsforvalter og forvalter av helseanalyseplattformen samlet til et forvaltningsorgan i styringslinjen til Helse- og omsorgsdepartementet. Departementet pekte på Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse som mulige forvaltningsorganer. Forslaget om å etablere helseanalyseplattformen og Helsedataservice som en nasjonal løsning for tilgjengeliggjøring av helsedata får bred støtte i høringen. Følgende høringsinstanser uttaler at de støtter forslaget: Folkehelseinstituttet, Direktoratet for e-helse, Forskningsrådet, Helsedirektoratet, Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Novartis AS, Helse Vest RHF, Helse Sør-Øst RHF, St Olavs hospital HF, Helse Bergen HF, Finnmarkssykehuset HF, Ahus HF, Oslo universitetssykehus HF, Norsk helsearkiv, Kreftforeningen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI), Sintef, Universitetet i Bergen, Biobank Norge, Kreftregisteret, Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE), Tekna, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), Norsk sykepleierforbund, Takeda AS, Legemiddelindustrien, Abelia, Norges Farmaceutiske forening, KS, Oslo kommune, Bergen kommune og eldrerådet i Drangedal kommune. Universitetet i Bergen legger vekt på betydningen for å styrke utnyttelsen av helsedata og ivareta personvernet: Oslo universitetssykehus HF peker på at dagens løsning med uavhengige vurderinger av datatilgang for de respektive registrene er ineffektiv og byråkratisk, og at et sentralt organ vil gjøre søknadsprosesser og behandling enklere. Sykepleierforbundet støtter etableringen av en nasjonal løsning for å få mer effektiv tilgjengeliggjøring: Ingen høringsinstanser går uttrykkelig imot løsningen. Datatilsynet, Legeforeningen, Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, De nasjonale forskningsetiske komiteer og Personvernombudet ved Oslo universitetssykehus er imidlertid kritiske og etterlyser mer utredning. Datatilsynet er enig i at det er et behov for å samordne reguleringen av de sentrale helseregistrene, og støtter formålet om å finne mer effektive løsninger for behandling av data til såkalte sekundære behandlinger, som for eksempel forskning. Tilsynet mener imidlertid at løsningen har personvernkonsekvenser som bør utredes nærmere (se punkt 12.3.2). Legeforeningen uttaler at helseanalyseplattformen har en hensiktsmessig begrunnelse og at det overordnet virker fornuftig å samle data fra de forskjellige registre for å etablere en nasjonal infrastruktur og fellesløsning for helseanalyse. Foreningen er imidlertid «ikke overbevist» om at en overordnet fellesløsning slik det er lagt opp til med helseanalyseplattformen er tilstrekkelig for å oppnå en enklere prosess med bedre utnyttelse av data. Foreningen uttaler videre: Høringen avdekker at det er forskjellige syn på i hvilken grad helseanalyseplattformen skal gjøres tilgjengelig for private eller kommersielle brukere av data. Det gjelder særlig spørsmålet om det skal være lik betaling for offentlige og private brukere. Se nærmere i punkt 12.5.9.4 om mottakerne av opplysningene og punkt 12.5.12 om betaling for tilgjengeliggjøringen. Høringsinstansene fremhever betydningen av å ivareta personvern og informasjonssikkerhet i løsningen. Flere uttaler at løsningen vil gi like godt eller bedre personvern. Forskningsrådet mener at forslaget balanserer hensynet til konfidensialitet, personvern og tilgang til data på en god måte, og peker samtidig på at personvern og datasikkerhet er avgjørende premisser for at helseanalyseplattformen skal bli vellykket og velfungerende. Datatilsynet mener imidlertid at personvernhensyn som argument for å realisere helseanalyseplattformen i betydelig grad ble oversolgt i høringsnotatet som ga et lite balansert beslutningsgrunnlag. Tilsynet mener at det er uklart hvordan helseanalyseplattformen vil se ut og hva den vil inneholde på kort og lang sikt, og at det derfor må oppstilles garantier for at personvernkonsekvensene vurderes løpende etter hvert som plattformen utvikles. Flere av høringsinstansene legger stor vekt på betydningen av god informasjon til de registrerte om hvilke opplysninger som er registrert og hvordan opplysningene blir brukt, for at de registrerte skal ha tillit til at opplysninger om dem håndteres på en god måte. Det er også enkelte høringsinstanser som peker på paradokset med at bedre informasjon til innbyggerne om omfanget og bruk av opplysninger som er registrert om dem, kan svekke tilliten til helsepersonell og føre til tilbakeholdenhet med å gi fra seg opplysninger i forbindelse med helsehjelp. Stavanger kommune viser til at det er en risiko for at pasienter og brukere blir mer tilbakeholdne med å gi opplysninger til helsetjenesten dersom det ikke gis god informasjon om hvordan personvernet blir ivaretatt. Flere høringsinstanser peker på personvernutfordringene ved at plattformen skal motta og lagre kopier av opplysninger fra helseregistrene. Datatilsynet mener at forslaget om å etablere helseanalyseplattformen med kopier fra andre helsedatakilder endrer sikkerhetsrisikobildet betydelig uten at dette er tilstrekkelig synliggjort eller drøftet i høringsnotatet. Personvernombudet ved Oslo universitetssykehus viser til at løsningen innebærer en forhøyet risiko ved at opplysninger kopieres og lagres flere steder. Ombudet stiller spørsmål ved om det vil være i tråd med prinsippene om dataminimering og lagringsbegrensning i personvernforordningen artikkel 5. Helse Vest RHF legger vekt på at informasjonen om samtykke og reservasjon må være oppdatert: Høringen viser at det er bred støtte til forslaget om å legge funksjonene som tilgangsforvalter og forvalter av helseanalyseplattformen samlet til et forvaltningsorgan i styringslinjen til Helse- og omsorgsdepartementet. Forslaget får støtte fra Direktoratet for e-helse, Helsedirektoratet, Forskningsrådet, Legemiddelverket, Helse Sør Øst RHF, Helse Vest RHF, Sykepleierforbundet, Legeforeningen, Helse Midt-Norge RHF, Akershus universitetssykehus HF, Helse Bergen HF, St. Olavs hospital HF, Kreftregisteret, Fakultet for medisin og helsevitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Sintef, Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE), Unit, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), Kreftforeningen og Legemiddelindustrien. I tillegg er det høringsinstanser som støtter etablering av en nasjonal teknisk og organisatorisk løsning for tilgjengeliggjøring av helsedata som ikke har synspunkter på eller ikke kommenterer, forslaget om å samle funksjonene i et forvaltningsorgan under Helse- og omsorgsdepartementet. Datatilsynet er kritisk til at så mye beslutningsmakt legges til ett organ og mener at det vil være behov for en form for forvaltningskontroll av Helsedataservice. Videre mener tilsynet at sentralisering av denne funksjonen til én myndighet i seg selv utgjør en større risiko. Når det gjelder hvilket forvaltningsorgan som Helsedataservice skal legges til, er det flest høringsinstanser som peker på Direktoratet for e-helse (Helsedirektoratet, Direktoratet for e-helse, Legemiddelverket, Forskningsrådet, Fakultet for medisin og helsevitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Unit, Kreftforeningen, Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE), Kreftregisteret, og Legemiddelindustrien). Helse Sør Øst RHF peker på enten Direktoratet for e-helse eller Helsedirektoratet. Legeforeningen, Sintef og St. Olavs hospital HF peker på Helsedirektoratet. Helse Bergen HF foreslår enten Folkehelseinstituttet eller Helsedirektoratet, og viser til at etatene har kontorer i Bergen og Trondheim. Folkehelseinstituttet mener at en delt løsning med tilgangsforvaltning lagt til Folkehelseinstituttet og forvaltning av helseanalyseplattformen lagt til Direktoratet for e-helse eller Norsk Helsenett SF har lavere gjennomføringsrisiko enn en løsning der funksjonene samles hos et forvaltningsorgan. Takeda foreslår Norsk Helsenett SF med Direktoratet for e-helse som alternativ. Datatilsynet, Forskningsrådet, Akershus universitetssykehus HF, Fakultet for medisin og helsevitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Universitet i Bergen, Unit, Sintef mfl. vektlegger at tilgangsforvalterfunksjonen ikke bør legges til et organ som selv er leverandør eller bruker av dataene eller tjenestene i helseanalyseplattformen. Høringsinstansene vektlegger betydningen av å ikke ha ansvar for noen av disse registrene og å kunne utføre oppgaven uten interessekonflikter. Sintef mener at egen forskningsaktivitet kan innebære konkurransevridning for universitets- og instituttsektoren. Universitet i Bergen er opptatt av at dette er viktig for å sikre integritet, uavhengighet og likebehandling når det gjelder forskningsinteressene og registerforvaltningen. Unit mener at oppgaven bør legges til et miljø som i minst mulig grad har en egeninteresse i tilgang til registerdataene, som har erfaring med samarbeid med tilsvarende funksjoner i andre sektorer og som har nærhet til digitaliseringsprosessene på tvers av sektorene. Samtidig er det en del aktører som legger større vekt på nærhet til helsetjenesten og medisinske kvalitetsregistre. Helse Bergen HF legger vekt på at Helsedataservice bør legges til et miljø som har medisinsk og helsefaglig kompetanse, helsedatakompetanse og analysekompetanse, og uttaler at både Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet har en betydelig samlet kompetanse på helsedata og bruk av data til helseanalyser, statistikk, kvalitetsindikatorer, styring og beredskap mv. St. Olavs hospital SF legger vekt på innsikt i helsetjenesten og medisinske kvalitetsregistre, og Legeforeningen på nærhet til og ansvar for helsetilbudet i helsetjenesten. Flere av høringsinstansene viser til at verken Helsedirektoratet, Direktoratet for e-helse eller Folkehelseinstituttet har tilstrekkelig kompetanse og ressurser til å ivareta funksjonene til Helsedataservice. Folkehelseinstituttet uttaler for eksempel: Kreftforeningen skriver at dersom rollen som nasjonal tilgangsforvalter skal legges til Direktoratet for e-helse, så er det essensielt at direktoratet blir tilført kompetanse og ressurser for å kunne forvalte rollen på en god måte. Det er også flere som peker på behovet for samarbeid med registerforvalterne. Helse Vest RHF mener at det er viktig at registersekretariatene, som kjenner registeropplysningene best, alltid skal være delaktige i databearbeidelse og kvalitetssikring av data før sammenstilling og tilgjengeliggjøring av opplysningene. Kreftregisteret legger vekt på at det er nødvendig at Helsedataservice har tett kontakt med registerforvalterne og at søkere raskt kan settes i kontakt med registerforvalterne når det er påkrevd. Universitetet i Tromsø understreker at de lokale forvaltningsorganisasjonene har erfaring og kompetanse som ikke må gå tapt når det opprettes en nasjonal forvaltningsfunksjon. Folkehelseinstituttet tar til orde for at saksbehandlingen må baseres på nettverksorganisering for å sikre langsiktig tett samarbeid og nærhet til fagkompetansen på helsedatakildene. Universitetet i Bergen legger vekt på at forståelse for forskningens natur må sikres og at forskningskompetanse må bringes inn med tyngde i organiseringen. Registerforvaltere for flere av de lovbestemte helseregistrene, medisinske kvalitetsregistre og befolkningsbaserte helseundersøkelser utrykker bekymring for ressurssituasjon, kapasitet og kompetanse i registrene. De peker på at det er behov for å avklare oppgaver og ansvar, og at kompetansen i registrene må ivaretas og brukes av Helsedataservice. Videre legger de vekt på at registrene må sikres tilstrekkelige ressurser og trekkes inn både generelt og ved behandling av konkrete søknader om tilgjengeliggjøring. Registerforvalterne legger vekt på at deres kompetanse og ressurser ikke må forringes som følge av den nye løsningen. Fakultet for medisin og helsevitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) støtter dette: Registerforvalterne viser til at registrene vil ha et ressursbehov både i overgangsperioden og når løsningen er etablert. Folkehelseinstituttet skriver: Se også høringsinstansenes innspill til omtalen av økonomiske og administrative konsekvenser i kapittel 15. Direktoratet for e-helse er i gang med å etablere helseanalyseplattformen som en nasjonal løsning for tilgjengeliggjøring og analyse av helsedata. Realiseringen av helseanalyseplattformen vil skje gjennom en stegvis utvikling som innebærer etablering av data- og analysetjenester, informasjons- og veiledningstjenester og innbyggertjenester. Etablering av portalen helsedata.no med felles søknadsskjema og saksbehandlingsløsning er allerede under innføring innenfor dagens regelverk. Det gjelder også utvikling av innbyggertjenester og fellesløsninger for registrene. Lovendringene som foreslås er imidlertid nødvendige for å realisere det potensialet som ligger i etablering av helseanalyseplattformen som en nasjonal løsning med bredt tilbud av data- og analysetjenester. Helseanalyseplattformen skal gjøre det enklere å få tilgang til helsedata og legge til rette for avanserte analyser på tvers av ulike helseregistre. Plattformen vil innebære at behandling av helseopplysninger samles og behandles av Helsedataservice som vil ha følgende oppgaver: Plattformen skal utvikles med et bredt tilbud av data- og analysetjenester. Det skal etableres sikre analyserom på plattformen der brukere får tilgang til personidentifiserbare helsedata og egne analyseverktøy, og kan gjøre forskning eller annen helseanalyse i et sikkert miljø på helseanalyseplattformen. Helseanalyseplattformen vil med dette redusere behovet for å utlevere personidentifiserende opplysninger og redusere risiko for misbruk av personopplysninger. Helseanalyseplattformen vil både tilby egne analysetjenester og legge til rette for at eksterne aktører skal kunne tilby analysetjenester på plattformen. Det vil være mulig å ta med egne data og analyseverktøy inn i analyserommet og koble med registerdata. Det skal etableres selvbetjente statistikktjenester og eksplorative analysetjenester basert på personidentifiserbare data der brukere kan gjennomføre analyser uten å få tilgang til sensitive personopplysninger. Et eksempel på en slik eksplorativ analysetjeneste er en kohortutforsker der forskere kan identifisere den potensielle størrelsen på et utvalg raskt uten å ha tilgang til det underliggende datagrunnlaget. Forskeren vil da ikke få tilgang til personsensitive data, men vil bare få vite antall tilfeller innenfor hvert søk. På denne måten kan forskere unngå en omfattende søknadsprosess før det er avklart om datamaterialet gir grunnlag for å gjennomføre det planlagte prosjektet. Det vil også være aktuelt å tilgjengeliggjøre helsedata til denne typen analyser på andre eksterne analysetjenester, for eksempel Statistisk sentralbyrås microdata.no. Se også punkt 12.5.9.5 om tilgang i et sikkert og lukket analyserom og 12.5.9.6 om kohortutforskning. Det legges opp til at data fra helseanalyseplattformen etter vedtak fra Helsedataservice, skal kunne gjøres tilgjengelig i andre sikre analyseinfrastrukturer, for eksempel Universitetet i Oslos Tjenester for sensitive data (TSD) og internasjonale forskningsinfrastrukturer. Det siste er spesielt viktig for forskning på sjeldne diagnoser som i mange tilfeller har utvalg som kan bestå av personer fra flere forskjellige land. Dette vil gi et samlet tilbud av analysetjenester som i større grad vil kunne ivareta behovene til hele bredden av prosjekter og brukergrupper. Det skjer en rivende utvikling på dette feltet som gjør det nødvendig med høy grad av fleksibilitet og samarbeid for å være oppdatert. Det finnes heller ikke et enkelt analyseverktøy som vil kunne løse alle behov. Det er også et mål at helseanalyseplattformen skal muliggjøre utvikling av verktøy og algoritmer som bidrar til innovasjon og nyutvikling. Helseanalyseplattformen vil – for å møte brukerbehovene og personvernkravene til ytelse, informasjonssikkerhet, rådgivning og rask kopling av data – i mange tilfeller måtte baseres på å få overført kopier av data og datasett fra datakildene. For å etablere et bredt tjenestetilbud er det nødvendig at data fra flere ulike kilder lagres permanent på helseanalyseplattformen. I en fremtidig løsning skal imidlertid reglene ikke være til hinder for at Helsedataservice eller registerforvalteren behandler opplysninger i registeret direkte på plattformen, uten at det overføres kopier. Portalen www.helsedata.no er etablert for å gjøre det enklere for forskere og andre brukere å finne informasjon og søke om tilgang til data fra de ulike datakildene. I dag er det etablert enkle veiledningstjenester knyttet til søknadsprosessen, et felles søknadsskjema og en variabelutforsker som skal gjøre det enklere å identifisere data til et forskningsprosjekt. Helsedata.no skal videreutvikles med nye tjenester etter hvert som disse etableres på helseanalyseplattformen. Et felles søknadsskjema som skal gjøre det enklere for brukere å søke om tilgjengeliggjøring av helsedata ble tatt i bruk i 2019. Samtidig arbeides det med å utvikle og innføre en felles saksbehandlingsløsning for å sikre raskere, enklere og mer gjennomsiktig saksbehandling på tvers av de aktørene som i dag behandler søknader om tilgang til helsedata. Det følger av departementets forslag og utviklingen av løsningen at Helsedataservice etter hvert skal overta mer og mer av ansvaret for søknadsbehandlingen, og det vil etableres løsninger som innebærer større grad av automatisering av søknadsprosessen. Personvernet skal styrkes gjennom bedre innsynstjenester, bedre muligheter til å gi og trekke samtykker og bedre sporing av bruken av opplysningene. Det skal utvikles digitale innbyggertjenester som vil legge til rette for kontroll og medvirkning. Personverninnstillinger og sporing av bruk skal være integrert i løsningen. Tjenestene vil bli gjort tilgjengelige på helsenorge.no. Tjenestene omfatter innsyn, samtykkehåndtering, reservasjon og dialog med forskere, registerforvaltere og andre aktører. Innbyggerne skal kunne logge inn via helsenorge.no og få innsyn i hvilke personopplysninger som finnes om dem både på helseanalyseplattformen og i det enkelte register, samt kunne se logg over bruk av opplysningene, inkludert hvilke forskningsprosjekter som har benyttet opplysningene. Det skal også utvikles løsninger for mer dynamisk håndtering av samtykke og reservasjoner. Departementet foreslår at helseanalyseplattformen og Helsedataservice etableres som en nasjonal teknisk og organisatorisk løsning for tilgjengeliggjøring av helsedata. Løsningen skal hjemles i en ny helseregisterlov § 20 og reguleres nærmere i forskrifter gitt i medhold av denne bestemmelsen. Formålet er en mer effektiv tilgjengeliggjøring av helsedata til sekundærformål. Løsningen skal gi enklere og raskere søknadsprosesser. Løsningen skal også gjøre det enklere å sammenstille opplysninger fra ulike registre. Departementet viser til at det i høringen er bred støtte til at det etableres en nasjonal løsning for tilgjengeliggjøring av helsedata. Forslaget får støtte fra blant annet Forskningsrådet og sentrale forskningsmiljø, representanter for helsetjenesten, helseregisterforvalterne, Kreftforeningen, Sykepleierforbundet og representanter for helsenæringen. Ingen høringsinstanser går uttrykkelig imot løsningen. Datatilsynet, Legeforeningen, Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, De nasjonale forskningsetiske komiteer og Personvernombudet ved Oslo universitetssykehus etterlyser mer inngående vurderinger av konsekvensene og tiltak som skal forhindre brudd på den registrertes rettigheter. Departementet viser til at det er gjort en overordnet personvernvurdering i sammenheng med konseptvalgutredningen og at personvernkonsekvensene og behovet for risikoreduserende tiltak skal vurderes etter hvert som de tekniske og organisatoriske løsningene utvikles. Se nærmere omtale av personvernkonsekvenser og -tiltak i punkt 12.5.2 nedenfor. Omfanget og kompleksiteten i behandlingen av helsedata på helseanalyseplattformen tilsier at det må gjennomføres grundige risiko- og sårbarhetsanalyser, personvernkonsekvensvurderinger og forhåndsdrøftelse med Datatilsynet før løsningen kan tas i bruk. Departementet forutsetter videre at helseanalyseplattformen utvikles i tråd med kravet til innebygd personvern etter personvernforordningen artikkel 25, noe som betyr at personvern skal tas hensyn til i alle ledd både ved anskaffelse, utvikling, videreutvikling, vedlikehold mv. av helseanalyseplattformen. Datatilsynet sier i sitt høringssvar at det må oppstilles garantier for at personvernkonsekvensene vurderes løpende etter hvert som plattformen utvikles. Departementet viser til det pågående arbeidet i Helsedataprogrammet med konsekvensvurderingene og forhåndsdrøftelse med Datatilsynet. Departementet forutsetter at personvernkonsekvensene og behovet for risikoreduserende tiltak skal vurderes i takt med at risikoen endrer seg og etter hvert som de tekniske og organisatoriske løsningene utvikles for å sørge for å bevare et likt eller forsterket personvern og informasjonssikkerhet sammenliknet med dagens situasjon. Den dataansvarlige skal for hvert steg gjennomføre en vurdering av personvernkonsekvensene i samsvar med personvernforordningen artikkel 35 (DPIA). Det skal også gjennomføres risiko- og sårbarhetsanalyser for å identifisere tiltak som er nødvendige for å ivareta informasjonssikkerheten og personvernet i de tekniske og organisatoriske løsningene. Det er eller vil bli gjennomført vurdering av personvernkonsekvenser av innføring av søknadsskjema, innbyggertjenester og personverntjenester, filoverføringstjeneste, felles saksbehandlingsløsing, dataplattform og analyserom og øvrige deler av løsningen. Departementet vil bemerke at det ikke er mulig å gjøre alle disse vurderingene nå så lenge løsningen er under planlegging og utvikling. Ved hvert nye steg i utviklingen skal personvernkonsekvensene for løsningene vurderes på nytt for å unngå formålsglidning eller at det oppstår nye personvernkonsekvenser som ikke er vurdert. I det følgende gis det et overordnet bilde av risikoene for personvernkonsekvensene for den registrerte og tiltak som vil bli satt i verk for å redusere risikoen. Departementet viser også til punkt 12.6 der det fremgår at det i forskrift vil bli fastsatt nærmere krav til den organisatoriske og tekniske løsningen for å sikre informasjonssikkerheten, registrertes rettigheter og andre personvernkrav. Noen av personvernprinsippene i forordningen artikkel 5 kan bli særlig utfordret ved etablering av helseanalyseplattformen. Se om prinsippene i punkt 11.1.1. Forordningen krever at det skal være åpenhet overfor de registrerte rundt behandlingen av egne opplysninger. Helseanalyseplattformen er en omfattende teknisk og organisatorisk løsning med et tilhørende stort aktørbilde med flere dataansvarlige som det vil være krevende for den registrerte å få oversikt over. Det vil bli flere dataansvarlige for de samme opplysningene, med både en dataansvarlig for selve helseregisteret og en annen dataansvarlig for datasettene (kopiene) som er overført til plattformen. Dette kan gjøre det uklart for den registrerte hvor de skal henvende seg for å ivareta egne rettigheter, og det kan bli uklart for de ulike dataansvarlige hvor den enes ansvar slutter og den andres ansvar begynner. Det at opplysninger du gir fra deg i en behandlingssituasjon og som føres i pasientjournalen, ender opp på en helseanalyseplattform der de tilgjengeliggjøres til forskning og andre sekundærformål, kan også være noe de fleste ikke uten videre har innsikt i. Dette gjelder særlig for de lovbestemte registrene der behandlingen skjer uten de registrertes samtykke. Legeforeningen uttrykker bekymring for at det kan svekke tillitsforholdet mellom pasient og helsepersonell hvis bruken av data bryter med intensjonen for avgivelsen av helseopplysningene til helsepersonellet. I lys av dette vil det være nødvendig med god informasjon til de registrerte om helseanalyseplattformen. Dette vil være en viktig oppgave for Helsedataservice. Det må gis generell informasjon til befolkningen om helseanalyseplattformen, hvem som behandler våre helsedata, hvordan og til hvilke formål dataene behandles. Det må gis nok informasjon til å forstå helheten i løsningen og hvordan data overføres fra helsetjenesten til helseregistrene og helseanalyseplattformen for den enkelte. Samfunnsnytten av helseanalyseplattformen, inkludert hvilket bidrag dette kan gi til forbedring av kvaliteten i helsetjenesten, til medisinsk forskning mv., må være en del av den generelle informasjonen. Det må også gis god informasjon til den registrerte om hvordan de enkelt kan benytte seg av sine rettigheter. Se også punkt 12.5.2.8. Prinsippet om dataminimering kan være krevende å etterleve, særlig ved sammenstillinger. For å unngå at opplysningene brukes utenfor registrenes formål og uten at det er nødvendig for mottakerens aktuelle formål, kreves det teknisk og juridisk dybdekunnskap om de aktuelle helseregistrene. Det vil være behov for kunnskap om de enkelte variablene og om hvilke variabler som vil være relevante og nødvendige for et bestemt forskningsprosjekt. Dette forutsetter en omfattende prosess der forskere eller andre må begrunne hvorfor de har behov for de enkelte variablene til sitt formål. Det endelige utvalget av variabler i datasettet, krever teknisk og juridisk kunnskap om det enkelte registeret. Det vil være en risiko for både dataminimeringen og andre vurderinger som gjøres i forbindelse med tilgjengeliggjøringen av data, hvis ikke Helsedataservice blir tilført den nødvendige registerspesifikke kompetansen. Det vil i lys av dette være behov for kompetanse fra registermiljøene som kan bidra til at det gjøres gode formålsvurderinger og avgrensninger av variabler når det skal tilgjengeliggjøres data. Departementet legger til grunn at overføringen av registerdata på helseanalyseplattformen skal skje ved at registrene i dialog med Helsedataservice lager dataprodukter og bidrar til å definere formål, bruksområder, hvordan dataene kan behandles osv. I punkt 12.5.6.3 forklarer departementet hvordan kompetansen til registerforvalterne skal trekkes inn i Helsedataservice sin behandling av opplysningene, og særlig i tilgangsforvaltningen. Med opplysninger fra flere datakilder vil det være en utfordring å sørge for at dataene er korrekte og oppdaterte i tråd med prinsippet om riktighet. Det må sikres at uriktige opplysninger slettes eller rettes uten opphold. På helseanalyseplattformen kan det bli en utfordring at det er ulike krav til hvor oppdatert opplysningene må være. I Kommunalt pasient- og brukerregister vil det for eksempel kunne være krav til hyppige oppdateringer fordi den registrerte har rett til å motsette seg visse typer utleveringer av data. Denne reservasjonen skal speiles i dataproduktet på helseanalyseplattformen, for å unngå at det tilgjengeliggjøres data der den registrerte har reservert seg. Departementet vil i arbeidet med forskriften om helseanalyseplattformen og Helsedataservice avklare fordelingen av ansvar og oppgaver for registerforvalterne og Helsedataservice, samt kravene til informasjon om dette til de registrerte (se punkt 12.6). Samling av mange opplysninger på helseanalyseplattformen kan potensielt gi en forhøyet risiko for informasjonssikkerheten. Jo flere opplysninger som er samlet på samme sted om samme person, desto større vil skadepotensialet for den enkelte registrerte være. Faren for personidentifikasjon blir større. En nasjonal dataplattform med en omfattende samling av data vil også kunne bli et attraktivt mål for fremmede makter og organiserte kriminelle. Å samle helsedata om den norske befolkningen på en nasjonal dataplattform vil i tillegg gi staten mye kunnskap, og dermed potensiell makt, over befolkningen. Selv om det ikke gjøres på individnivå, vil rask tilgang til analysetjenester basert på sammensatte helsedata gi norske myndigheter innsikt i demografiske trender, aggregerte bevegelsesmønstre, epidemiutbrudd, rusmisbruk og annen kunnskap som enkelte kan oppleve som overvåkning. All ny behandling av personopplysninger, inkludert etablering av nye digitale tjenester, skal vurderes etter lovlighet, personvernkonsekvens, risiko og sårbarhet. Formålsbegrensningene for de ulike registrene betyr at det må settes i verk tekniske og juridiske tiltak som begrenser hvordan data skal kunne brukes og av hvem. Opplysningene for de fleste bruksområder lagres logisk adskilt og kryptert slik at informasjonssikkerhetstrusler fra inntrengere eller utro tjenere reduseres til et tilsvarende eller lavere risikonivå enn dagens distribuerte tekniske løsninger. Se nærmere i punkt 12.5.2.3 om tiltakene for å ivareta informasjonssikkerheten. De informasjonssikkerhetstiltakene som er tilstrekkelig for dagens mindre helseregistre kan være utilstrekkelige for helseanalyseplattformen som vil ha en større samling av personopplysninger. Konsekvensene ved tap av konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet vil for helseanalyseplattformen være betydelig større. Tekniske løsninger, organisatoriske strukturer, rutiner, styring og kontraktuelle bindinger som etableres for plattformen skal være tilpasset risikonivået. Tillit i befolkningen er avgjørende for å kunne lykkes med helseanalyseplattformen. Helseanalyseplattformen omfatter mange aktører og mange behandlingsaktiviteter, noe som betyr at et sikkerhetsbrudd ett sted i løsningen potensielt kan påvirke tilliten og omdømmet til både helsetjenesten, helseregistrene og selve plattformen. Grundig arbeid med personvern og informasjonssikkerhet i alle ledd vil være en forutsetning for å ivareta tilliten i befolkningen. Departementet mener at loven ikke bør fastsette konkrete krav til teknologien eller måten opplysningene skal behandles på. Det må tas høyde for at den teknologiske utviklingen skjer raskt. Reglene må være fleksible slik at de ikke står i veien for å ta i bruk nye og bedre tekniske løsninger i fremtiden. Nye løsninger vil ikke bare kunne gi mer effektiv tilgjengeliggjøring, men vil også kunne gi bedre informasjonssikkerhet enn dagens teknologi kan gi. Det bør for eksempel ikke fastsettes konkrete tekniske krav til krypteringsløsninger eller regulering av bruk av skytjenester. Nye tekniske løsninger, datasett og organisatoriske funksjoner vil bidra til økt risiko for konfidensialitetsbrudd. Selvbetjeningsløsninger for innbyggerne vil kunne gi økt risiko for at funksjonelle applikasjonsfeil eller tekniske driftsproblemer fører til lekkasje av personopplysninger. Dersom de tekniske løsningene ikke er tilstrekkelig testet og sikret, vil man kunne risikere at personopplysninger kan bakveisidentifiseres eller på annet vis bli tilgjengelige for personer som ikke har rett til å se opplysningene. De fleste konfidensialitetsbrudd antas imidlertid å komme fra utro tjenere eller ansatte som handler på feil eller misforstått grunnlag. Dersom personell uten tjenstlig behov får tilgang eller dersom ikke all tilgang fra ansatte logges, så vil dette kunne føre til snoking og misbruk av data uten at den registrerte blir kjent med dette. Det vil bli innført hensiktsmessige automatiske og manuelle kontrolltiltak for å unngå at dette skjer. Helseanalyseplattformen skal baseres på at bruk av data skal utføres på en måte som i størst mulig grad unngår at noen får direkte tilgang til eller eksponering av personopplysninger. Kun et lite mindretall klarerte ansatte skal ha tilgang til sensitive personopplysninger. Ingen skal kunne ha tilgang til data uten at bruken logges og kan monitoreres for misbruk. Ved å bruke ulike krypteringsnøkler for ulike datasett og mekanismer for nøkkelhåndtering i norsk offentlig regi, kan risikoen for store konfidensialitetstap og misbruk reduseres. Dette vil blant annet sikre at myndighetene bevarer kontroll over norske data selv når de behandles av utenlandske tjenesteleverandører. Med helseanalyseplattformen vil en del bruksområder kunne betjenes for eksempel ved å produsere syntetiske datasett maskinelt. Dette er datasett som har samme statistiske egenskaper som de reelle datasettene. Behandling og analyser på slike datasett vil for noen bruksområder være tilstrekkelig og gi samme verdi, uten at den registrerte utsettes for personvernrisiko eller -ulempe. Mange analyser kan også baseres på reelle data, men utføres uten at brukeren eller personell hos databehandleren har tilgang til opplysninger om den enkelte registrerte. Se nærmere i punkt 12.5.9.6 om kohortutforskning og om tilgang i et sikkert og lukket analyserom. Etterhvert som helseanalyseplattformen blir et viktig verktøy for å følge med på befolkningens helse og drive analyser og forskning som er viktig for samfunnet, så vil også konsekvensene av nedetid og tap av tilgjengelighet kunne bli større. Registre som overfører data til plattformen vil derimot ikke bli berørt av angrep på eller nedetid for plattformen ettersom de skal forvaltes som separate løsninger. Helseanalyseplattformen skal imidlertid gi en robust og sikret infrastruktur som skal tåle både høy bruk og målrettede angrep som har til hensikt å ramme samfunnet. Plattformen vil gi mulighet for høyere grad av oppetid og robusthet enn eldre tekniske løsninger med mer fragmenterte og manuelle verdikjeder for drift, forvaltning og behandling av data. En annen ulempe og risiko er knyttet til at plattformen skal motta og lagre kopier av utvalgte opplysninger fra helseregistrene. Bruk av data fra registre og andre datakilder skal skje ved lagring av dataprodukter på helseanalyseplattformen. Med dataprodukt menes her et datasett med anonyme eller personidentifiserbare opplysninger, metadata og betingelser utviklet av registerforvalteren i dialog med Helsedataservice. Dataproduktet kan inneholde data fra ett register eller være en sammenstilling av data fra to eller flere datakilder. Et dataprodukt vil kunne dekke et konkret behov som oppstår mer enn én gang, for eksempel tilgjengeliggjøring for forskningsformål. Dataprodukter med tydelige formål- og bruksvilkår vil legge til rette for lovlig bruk på helseanalyseplattformen, ved at vurderinger av formål og deler av dataminimeringsprosessen skjer i tett dialog med fagkompetansen hos registerforvalteren. Dette innebærer at opplysninger skal overføres mellom ulike dataansvarlige, og at samme opplysninger vil bli lagret flere steder. Dette utfordrer kravet til dataminimering. Det kan ikke utelukkes at dette kan innebære en forhøyet personvernrisiko ved overføring og lagring. Det gir også særlige utfordringer knyttet til opplysningenes integritet, dvs. at opplysningene skal være riktige og oppdaterte. Å håndtere disse risikoene vil forutsette tekniske mekanismer og organisatoriske rutiner som sørger for at registerdataene på helseanalyseplattformen holdes synkronisert og korrekte, i tillegg til at overføringen gjøres på en måte som ikke fører til tap av konfidensialitet og integritet. En annen utfordring er å sikre at kopiene også speiler reservasjoner og tilbaketrekning av samtykker. Departementet forutsetter at det etableres systemer som ivaretar dette, eksempelvis gjennom innbygger- og personverntjenester på Helsenorge.no. Et formål med helseanalyseplattformen er økt bruk av helsedata. Økt bruk vil også bety økt datastrøm og at helseopplysninger i større grad må deles med flere aktører. Datatilsynet uttrykker i sitt høringssvar at økt bruk, også om det er innenfor eksisterende formål, er personverninngripende i seg selv. Ved å gjøre opplysningene mer tilgjengelige gjennom helseanalyseplattformen og ved å forenkle sammenstillinger, må det antas at bruken av opplysningene øker. Økt bruk kan øke personvernbelastningen. Departementet presiserer at helseanalyseplattformen ikke vil innebære noen utvidelse av adgangen til å tilgjengeliggjøre helseopplysninger. All tilgjengeliggjøring skal skje i samsvar med de samme vilkårene som gjelder for registerforvalterne (jf. forslaget til ny helseregisterlov § 19 a). Helseanalyseplattformen vil ikke innebære bruk til andre formål enn det som ligger innenfor formålet til helseregisterloven og det enkelte registeret og eventuelle samtykker og reservasjoner. Departementet viser til at formålet for hvert enkelt helseregister er vurdert ved opprettelsen av registeret, og at bruk innenfor dette formålet må kunne ansees som lovlig og ønsket. Det er et mål at dataene i større grad utnyttes innenfor formålene. Departementet antar at det er påregnelig for de registrerte at opplysningene i helseregistrene skal brukes til formålene som de er samlet inn for. Med stadig større mengder data om hver person og bedre tekniske muligheter for sammenstillinger, øker også faren for at enkeltpersoner vil kunne gjenkjennes (bakveisidentifisering). Til dette vil departementet bemerke at muligheten for bakveisidentifikasjon skal vurderes ved behandling av opplysninger på helseanalsyeplattformen, som ved all annen behandling av helseopplysninger. Departementet viser til at all sammenstilling, tilgjengeliggjøring og annen behandling av opplysninger skal gjøres med så få opplysninger og med så liten grad av personidentifikasjon som mulig og bare så langt det er nødvendig for å oppnå formålet med behandlingen, jf,. prinsippet om dataminimering i personvernforordningen artikkel 5. Det er ikke registrene som sådan som skal overføres til plattformen, men kun datasett med utvalgte variabler. Videre vil de nye løsningene som etableres legge til rette for at helsedata i større grad vil kunne tilgjengeliggjøres anonymt. Departementet presiserer at det er viktig å sikre en offentlig kontroll med forvaltning av helsedata som sikrer at disse brukes i tråd med formålene. Løsningen som foreslås for helseanalyseplattformen og Helsedataservice skal være regulert og kontrollert av norske myndigheter. Det er også bakgrunnen for forslaget om at Helsedataservice skal legges til en etat under Helse- og omsorgsdepartementet. Departementet viser til høringsinnspill fra blant annet Forskningsrådet og Legeforeningen som understreker betydningen av at verdien av helsedata kommer felleskapet til gode og som mener at det bør stilles krav om gjenytelser fra de som får tilgang til helsedata. Se punkt 12.5.9.4 om mottakerne av opplysninger fra plattformen og punkt 12.5.12 om betaling for tilgjengeliggjøring, inkludert krav om gjenytelser i form av publisering eller retur av analyseresultater. Etableringen av helseanalyseplattformen og Helsedataservice som en ny måte å tilgjengeliggjøre og sammenstille data på, utfordrer flere av de registrertes rettigheter etter personvernforordningen artikkel 12 til 22. Med et omfattende aktørbilde med flere dataansvarlige kan det være utfordrende for de registrerte å forstå hvor de skal henvende seg for å ivareta sine rettigheter. Det vil være uheldig hvis den registrerte opplever å bli sendt rundt i systemet eller får ulik informasjon avhengig av hvor de henvender seg. Helsedataprogrammet gjennomførte våren 2019 en innbyggerundersøkelse som viste at nettopp kontroll over egne personopplysninger er viktig for innbyggerne, men at de i dag har liten oversikt over hvor de er registrert. Ett kontaktpunkt for den registrerte og fellestjenester for digitalt innsyn i helseregistre vil gjøre det lettere for den registrerte å benytte seg av innsynsretten. I tillegg til å utvide digitalt innsyn i helseregistre på helsenorge.no, er det derfor et mål i Helsedataprogrammet at innbyggerne skal gis en helhetlig oversikt over alle helseregistre de er oppført i. En slik oversikt vil være en ny tjeneste som vil forsterke de registrertes kontroll over egne opplysninger utover kravene i personvernlovgivningen. Legeforeningen sier i sitt høringssvar at det må være lett for enkeltpersoner å finne informasjon om hvor de skal henvende seg for å rette feil i egne opplysninger. Departementet bemerker i denne sammenheng at helselovgivningen i mange tilfeller setter begrensninger i den registrertes rett til retting og sletting, og at dette kravet ofte ikke er i behold for opplysninger som er lagret i helseregistrene. Retting og sletting er ellers rettigheter som særlig utfordres når opplysningene skal behandles flere steder enn i den opprinnelige kilden. Når opplysningene kreves rettet eller slettet må det derfor vurderes hvor dette skal skje. Selv om retting eller sletting ikke skal skje på helseanalyseplattformen, forutsetter departementet at det etableres gode saksbehandlingsrutiner som ivaretar den registrertes henvendelse og at den rutes videre til det aktuelle helseregisteret. Den registrerte skal kunne gjøre en henvendelse direkte til Helsedataservice, som videre henvender seg til riktig mottaker for kravet. Den nasjonale løsningen for tilgjengeliggjøring av helsedata som departementet foreslår å etablere, vil innebære at store mengder personopplysninger med et særlig beskyttelsesbehov skal mottas, lagres, tilgjengeliggjøres og behandles på andre måter. Enhver behandling av personopplysninger vil kunne anses som et inngrep i den registrertes personvern. Et regelverk som skal hjemle behandling av personopplysninger på en nasjonal plattform som foreslått, må utarbeides innenfor rammene av den registrertes grunnleggende rettigheter. Det er en forutsetning for vårt demokrati at personopplysninger behandles på en måte som respekterer retten til privatliv, men også andre friheter som kommunikasjonsvern, tanke-, tros- og religionsfrihet, ytrings- og informasjonsfrihet, bevegelsesfrihet og forbud mot diskriminering. Både Den europeiske menneskerettskonvensjon og EUs personvernforordning stiller vilkår for når inngrep i personvernet kan tillates. Beskyttelse av personvernet er anerkjent som en menneskerettighet jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8 og Grunnloven § 102 om retten til respekt for privatliv og familieliv (se punkt 4.1.1). Jo mer inngripende behandlingen er, desto mer spesifikt må grunnlaget være. Når det gjelder kravene om at behandlingen må fastsettes i nasjonal rett, vil den foreslåtte bestemmelsen i helseregisterloven § 20 med tilhørende forskrifter være et slikt supplerende rettsgrunnlag. Disse reglene vil gi supplerende rettsgrunnlag for Helsedataservice til å motta, lagre og forvalte opplysningene. De vil også, sammen med lovforslaget § 19 a og § 19 c, gi supplerende rettsgrunnlag for Helsedataservice sin sammenstilling og tilgjengeliggjøring av opplysninger. Departementet har vurdert om overføringen av opplysningene fra helseregistrene til Helsedataservice vil ha rettslig grunnlag også dersom det er tale om opplysninger fra samtykkebaserte helseregistre. Det kan hevdes at overføring, samling og videre deling av opplysningene via et sentralt forvaltningsorgan innebærer en selvstendig behandling som den registrerte ikke har samtykket til. Dette kan tenkes å ha betydning for de registrerte, for eksempel dersom det er tale om et lokalt kvalitetsregister på et sykehus som er tett knyttet til fagmiljøet. Noen høringsinstanser hevder også at helseanalyseplattformen betyr at det i praksis etableres et nytt helseregister. Datatilsynet anbefaler at hver enkelt datakilde vurderes grundig med tanke på deres rettslige grunnlag, og om dette kan tillate overføringen til helseanalyseplattformen. Det bør ifølge tilsynet ikke legges til grunn at overføringen kun har betydning for måten data tilgjengeliggjøres. Et viktig moment å vurdere er ifølge tilsynet om det opprinnelige hjemmelsgrunnlaget, for eksempel samtykkene, er tidsbegrenset. Plattformen må ha tekniske løsninger for å ivareta variasjoner mellom registrene. Departementet mener at et samtykke til innsamling og behandling av helseopplysninger i et helseregister generelt ikke kan fortolkes slik at det ikke omfatter tilgjengeliggjøring via en helseanalyseplattform. En slik snever fortolkning av samtykket ville hindre at nye tekniske og organisatoriske løsninger for tilgjengeliggjøring, som det ikke var mulig å forutse da opplysningene ble samlet inn, ikke kan tas i bruk. At tilgjengeliggjøring kun skal skje direkte fra registerforvalteren er etter departementets syn ikke en vesentlig forutsetning ved et samtykke. Departementet mener at det kun er tale om en måte å tilgjengeliggjøre opplysningene på. Det vises til at behandlingen av opplysningene på plattformen ikke vil ha noe eget selvstendig formål. Løsningen innebærer ikke noen utvidelse eller endring i vilkårene for tilgjengeliggjøring. Heller ikke skal det tilgjengeliggjøres opplysninger fra plattformen i strid med vilkårene i registerets rettslige grunnlag. For eksempel vil løsningen ikke åpne for bruk til formål i strid med registerets formål eller i strid med eventuelle samtykker eller reservasjoner. Dersom samtykket er tidsbegrenset vil dette dermed også begrense adgangen til å tilgjengeliggjøre opplysninger fra plattformen. Videre må det legges vekt på at det fra plattformen først og fremst skal gis tilgang til personidentifiserbare opplysninger i et driftssikkert miljø. Vi viser også til at de registrerte skal få informasjon om overføringen, jf. personvernforordningen artikkel 14, og da vil få mulighet til å trekke eventuelle samtykker tilbake. Informasjonen kan gis for eksempel ved at det legges ut informasjon på helsenorge.no. Departementet mener på denne bakgrunn at det ikke er nødvendig å innhente særlige samtykker fra de registrerte for at opplysninger om dem skal kunne legges på plattformen og tilgjengeliggjøres derfra. Alternativet ville være at det må innhentes nye og særlige samtykker fra alle registrerte. Heller ikke bør de registrerte få en særlig rett til å reservere seg mot overføring til plattformen. Dette ville på samme måte som et krav om samtykke kunne gi et frafall slik at løsningen ikke ville fungere etter hensikten. Departementet viser også til at de registrerte kan trekke samtykket tilbake. Dette vil begrense adgangen til overføring og tilgjengeliggjøring av opplysningene og må respekteres også av Helsedataservice. Tilbaketrekning av samtykke betyr at opplysningene – avhengig av samtykket og eventuelle tidsbegrensninger – ikke skal overføres til plattformen, at de skal slettes eller at de ikke skal tilgjengeliggjøres og sammenstilles. Et problem her er at i motsetning til rådataene som ligger i registrene, vil kopien som overføres til plattformen være statisk. Dersom kopien ikke oppdateres tilstrekkelig ofte, vil en risikere tilgjengeliggjøring av opplysninger som den registrerte ikke samtykker til. Tilsvarende begrensninger gjelder også der den registrerte har brukt en reservasjonsrett til å motsette seg registrering eller bestemt bruk av opplysningene. Før det kan tas inn samtykke- og reservasjonsrettsbaserte registre, må det derfor etableres en løsning som sikrer at samtykker, tilbaketrekninger av samtykker og reservasjoner speiles i datasettene som er overført til plattformen. Etter forordningen artikkel 6 og 9 er det et vilkår at behandlingen er nødvendig av hensyn til viktige allmenne interesser. Dette innebærer at det må foreligge et samfunnsmessig behov for behandlingen. Kravet om nødvendighet betyr at formålet ikke kan nås på andre mindre inngripende måter. Videre må inngrepet i personvernet som behandlingen innebærer stå i forhold til det man vil oppnå med behandlingen. Menneskerettighetene og personvernforordningen krever med andre ord at personvernkonsekvensene må stå i forhold til gevinsten ved løsningen. For lovgiver er det på denne bakgrunn sentralt å vekte ulike hensyn opp mot hverandre. Både personvern, pasientinteresser og andre samfunnsinteresser som mer og bedre forskning som vil gi ny medisinsk kunnskap og en mer effektiv og rettferdig helsetjeneste, vil derfor være sentrale interesser som må vektes i en vurdering av forholdsmessighet. Departementet mener at løsningen som foreslås ivaretar legitime og tungtveiende allmenne formål og at inngrepet i borgernes rett til privatliv i denne sammenheng må anses nødvendig og forholdsmessig. Gevinsten er forklart nærmere i punkt 3.1 om nytten av opplysningene, punkt 12.1 om behovet for mer effektiv tilgjengeliggjøring og punkt 12.4.1 om fordelene ved de nye tekniske løsningene. Departementet har i punkt 12.5.2 gjort rede for personvernkonsekvensene av behandlingen og tiltak som skal ivareta de registrertes rettigheter og interesser. Det fremgår av disse drøftelsene at løsningen vil ha store gevinster i form av mer effektiv tilgjengeliggjøring av helsedata og at opplysninger i helseregistre i større grad vil kunne nyttiggjøres i samsvar med de formålene de er innhentet for. Dette vil være et gode for de registrerte, for pasienter og for samfunnet generelt i form av bedre helse- og omsorgstjenester. Departementet erkjenner at den foreslåtte løsningen innebærer en større datastrøm og at det kan være utfordrende at store mengder personopplysninger samles på ett sted. Dette er problemstillinger som vil måtte håndteres gjennom personvernfremmende funksjonalitet og strenge sikkerhetsmekanismer. Samtidig vil løsningen muliggjøre analyser uten utlevering av personidentifiserende opplysninger (se punkt 12.5.9.5). Løsningen vil også legge godt til rette for ivaretakelse av informasjonssikkerheten og effektive innbyggertjenester. Departementet foreslår at helseanalyseplattformen og tilgangsforvalterfunksjonen må legges til et forvaltningsorgan som er underordnet Helse- og omsorgsdepartementet. Høringen viser at det er bred støtte til dette forslaget. Det samme gjelder departements forslag om at tilgangsforvalterfunksjonen og helseanalyseplattformen skal legges til ett og samme forvaltningsorgan. Se om høringssvarene i punkt 12.3.3. Datatilsynet uttrykker imidlertid bekymring for at så mye beslutningsmakt legges til ett organ og mener at det vil være behov for en form for forvaltningskontroll. Datatilsynet mener videre at det er viktig å skille mellom de ulike rollene som er tiltenkt Helsedataservice. Folkehelseinstituttet mener at departementet bør vurdere om tilgangsforvalterfunksjonen bør legges til to ulike forvaltningsorganer – tilgangsforvalterfunksjonen til Folkehelseinstituttet og helseanalyselattformen til Direktoratet for e-helse. Instituttet mener at dette alternativet har lavere gjennomføringsrisiko. Den foreslåtte løsningen vil etter departementets vurdering bidra til nødvendig forankring i sektoren og bidra til datakvalitet og nødvendig legitimitet når det gjelder personvern og informasjonssikkerhet. Departementet mener at en delt løsning vil kunne skape unødige uklarheter og overlapp med hensyn til oppgaver og ansvar mellom virksomhetene, og særlig kunne skape utfordringer når det gjelder grensene for dataansvaret. Se også omtalen av dataansvaret under punkt 12.5.7. Departementet understreker samtidig at forutsetningen om å organisere tilgangsforvalterfunksjonen som del av en offentlig etat, ikke er til hinder for at oppgaver knyttet til teknisk drift og forvaltning av helseanalyseplattformen med tilhørende systemer kan tjenesteutsettes, forutsatt at det gjennomføres nødvendige risikovurderinger. Departementet ba høringsinstansene om innspill til spørsmålet om hvilken etat Helsedataservice bør legges til. Mange av høringsinstansene mener at tilgangsforvalterfunksjonen ikke bør legges til et organ som selv er bruker av dataene. Dette begrunnes med hensynet til å sikre integritet, uavhengighet og likebehandling. Det er flest høringsinstanser som peker på Direktoratet for e-helse. En viktig begrunnelse er at direktoratet ikke selv er bruker av data. I tillegg peker flere av disse høringsinstansene på direktoratets erfaring fra Helsedataprogrammet og interimsorganisasjonen for Helsedataservice, og på kompetansen på digitalisering og ansvaret for e-helseutviklingen. Det er imidlertid også noen høringsinstanser som legger større vekt på nærhet til helsetjenesten og på kompetansen på forvaltning av helsedata, og som derfor peker på Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet som aktuelle kandidater. Departementet understreker at dette ikke er en del av lovforslaget, men at innspillene fra høringsinstansene er viktig som grunnlag for forskriftsarbeidet og for vurderingen av hvilken etat som Helsedataservice bør legges til. Departementet mener i tillegg at det er nødvendig å etablere en styringsstruktur som involverer brukere og fagmiljøer på tvers av de berørte sektorene i arbeidet med å videreutvikle Helsedataservice og helseanalyseplattformen. Bredden i brukere tilsier at det er behov for tverrsektorielle styringsmekanismer. Dette er i tråd med Kunnskapsdepartementets vektlegging av at tjenesten får en organisasjonsform som ivaretar interessene til alle brukere, også de som er utenfor helsesektoren. Kunnskapsdepartementet peker på betydningen av klare, forutsigbare og like vilkår for alle forskningsmiljøer, og at det tilrettelegges for samarbeid mellom disse for å sikre legitimitet og tillit i de ulike forskningsmiljøene. Kunnskapsdepartementet er opptatt av at styringsmekanismene må sikre at et samlet forskningsmiljø er representert, blant annet tunge forskningsinstitusjoner som universitets- og høgskolesektoren. Unit peker også på viktigheten av at institusjonene i Kunnskapsdepartementets styringslinje, gis en tydelig plass i styringsstrukturen og har like muligheter for påvirkning som aktørene i styringslinjen til Helse- og omsorgsdepartementet. Oslo kommune skriver: Departementet viser til at det i dag er Helsedataprogrammet med programstyre og referansegruppe som ivaretar behovet for slike tverrsektorielle mekanismer. Departementet viser til at programmet innen utgangen av 2021 skal erstattes av en mer varig struktur. Et områdeutvalg eller tilsvarende vil bli etablert som arena for fag- og brukermedvirkning i den videre utviklingen av løsningen. Dette er en arena som både skal ha representanter fra sentrale aktører i helse- og omsorgssektoren og representanter fra universitets- og høyskolesektoren. Det vil videre være aktuelt å vurdere om Statistisk Sentralbyrå, kommunesektoren, næringslivet, pasient- og brukerorganisasjoner, innbygger og eventuelt andre bør være representert. I tillegg vil det være behov for fag- og brukermedvirkning i arbeidet med å utvikle Helsedataservice som tilgangsforvalter, utover det som gjelder utvikling av helseanalyseplattformen som en nasjonal e-helseløsning. Helsedataservice skal betjene mange brukergrupper, inkludert forskningsmiljøer, helsetjenestene, kommunene og næringslivsaktører. Det er viktig at utviklingen av tjenestene underlegges en organisering som reflekterer de brukerinteressene som dette innebærer. Departementet mener derfor at det må etableres en tverrsektoriell organisering for fag- og brukermedvirkning som etter programperioden kan erstatte dagens programorganisering av Helsedataprogrammet. Den tverrsektorielle strukturen er ikke en del av selve lovforslaget, men vil bli vurdert forankret i forskriften. Departementet foreslår at Helsedataservice får som oppgave å veilede forskere og andre brukere av helseopplysninger, å behandle søknader og tilgjengeliggjøre helsedata, og å forvalte og utvikle tjenestetilbudet på helseanalyseplattformen. Tjenestetilbudet på helseanalyseplattformen omfatter data- og analysetjenester, tjenester knyttet til tilgangsforvaltning og tilgjengeliggjøring, informasjons- og veiledningstjenester og innbyggertjenester. Det er også bred støtte til denne delen av forslaget blant høringsinstansene som har gitt innspill. Flere høringsinstanser legge vekt på betydningen av innbyggertjenester. Det gjelder for eksempel Sykepleierforbundet, Kreftforeningen, Stavanger kommune og Universitetet i Oslo. Stavanger kommune skriver: Legemiddelindustrien (LMI) legger vekt på behovet næringslivet har for et profesjonelt kontaktpunkt og skriver: Direktoratet for e-helse mener at Helsedataservice bør ha hjemmel til å utarbeide utvalgte typer statistikk. Sintef er positiv til at det skal kunne søkes om regelmessig tilgang til opplysninger til analyse. Universitetet i Bergen er opptatt av at forskere trenger tilgang til rådata, ikke kun bearbeidede data, for å kunne definere egne variabler. Videre legger universitetet vekt på at plattformen skal ivareta forskernes behov for analysekapasitet og tilgang til et rikt utvalg av oppdaterte statistikkverktøy. Departementet viser til at dette er hensyn som vil kunne ivaretas innenfor de foreslåtte lovendringene og at oppgavene til Helsedataservice vil bli konkretisert nærmere i forskriftsarbeidet. Departementet legger vekt på at forvaltningsorganet som skal ha ansvaret for helseanalyseplattformen og tilgangsforvalterfunksjonen må ha tilgang til kompetanse på flere områder. Dette omfatter blant annet juridisk kompetanse, IKT-kompetanse og kompetanse på utvikling av større digitaliseringsprosjekter, medisinsk- og helsefaglig kompetanse, registerkompetanse og kunnskap om registrene, kompetanse på forskningsetikk og kompetanse innen forskning og annen bruk av data. Dette er også bakgrunnen for at flere av høringsinstansene påpeker at det er avgjørende at Helsedataservice får tilført tilstrekkelige ressurser og kompetanse. Registerforvalterne Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og Kreftregisteret er opptatt av at deres kompetanse må ivaretas og benyttes i tilgangsforvaltningen. Helsedirektoratet uttaler: Kreftregisteret mener at det er urealistisk at Helsedataservice skal kunne bygge opp og tilby adekvat oppdatert fagkompetanse om detaljer i alle datakildene og skriver: Både Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet legger vekt på at arbeidet med å etablere helseanalyseplattformen krever betydelige ressurser av registrene. Folkehelseinstituttet minner om at en stegvis tilnærming betyr at ansvaret for mange av oppgavene som overføres, vil foregå i de virksomhetene som forvalter registrene i lang tid framover. Helsedirektoratet uttaler også at tilrettelegging og utlevering av kopier til helseanalyseplattformen sannsynligvis vil bli en vedvarende oppgave som vil legge beslag på betydelige ressurser hos registerforvalterne. Det er også andre høringsinstanser som er opptatt av at registerforvalterne må sikres tilstrekkelige ressurser. Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet viser til at de lokale forvaltningsorganisasjonene ivaretar omfattende oppgaver og har erfaring og kompetanse som ikke må gå tapt når det opprettes en nasjonal forvaltningsfunksjon. Departementet viser til at deler av kompetansen og ressursene til registerforvalterne vil måtte overføres til Helsedataservice etter hvert som oppgaver overføres. Samtidig er det viktig å understreke at samarbeidet med registerforvalterne er avgjørende for at Helsedataservice skal lykkes. I dag ivaretas dette gjennom Helsedataprogrammet og det samarbeidet som er etablert mellom Direktoratet for e-helse og registerforvalterne i tilknytning til programmet. Når Helsedataprogrammet avsluttes vil det være behov for å etablere andre former for formalisert samarbeid mellom Helsedataservice og registerforvalterne. Departementet vil legge vekt på å sikre Helsedataservice kompetanse og ressurser som er nødvendig for å ivareta oppgavene. Høringssvarene og erfaringene fra interimsorganisasjonen vil inngå som en viktig del av grunnlagsmaterialet både for det videre arbeidet med å utarbeide forskrifter etter den nye helseregisterloven § 20, og for arbeidet med å etablere en mer permanent organisering. Forvaltningsorganet som Helsedataservice skal legges til skal ha dataansvaret for all behandling av helseopplysninger og andre personopplysninger som inngår i løsningen. Siden Helsedataservice ikke vil være en egen virksomhet i juridisk forstand, kan Helsedataservice ikke formelt være dataansvarlig. En annen sak er at oppgavene vil bli delegert til Helsedataservice internt i den dataansvarlige virksomheten. Det er den dataansvarlige som har ansvaret for personvernet. Den dataansvarlige vil dermed ha plikt til blant annet å vurdere personvernkonsekvenser, identifisere risikoreduserende tiltak og sørge for informasjonssikkerhet, internkontroll og innsyn for de registrerte. Se punkt 4.10 om dataansvar. Dataansvaret er ikke i veien for at drift av den tekniske løsningen settes ut til andre, inkludert private virksomheter, se punkt 4.11 om databehandlere. Det er ingen begrensninger med hensyn til hvor mange, hvor store og hva slags oppgaver som kan overføres til en databehandler. Men siden det vil være tale om en meget omfattende avtale, foreslår departementet at denne muligheten presiseres i loven. Departementet legger til grunn at dette vil bli lagt ut til Norsk Helsenett SF eller en annen nasjonal tjenesteleverandør på grunnlag av en databehandleravtale. Leverandøren vil bare kunne behandle opplysningene i samsvar med instruks fra den dataansvarlige. Leverandøren vil i samsvar med personvernforordningen få ansvar for sin egen behandling av opplysningene, og skal blant annet sørge for informasjonssikkerheten ved sin behandling av opplysningene. Ansvaret vil uansett fremdeles ligge hos det forvaltningsorganet som Helsedataservice er lagt til, som må kontrollere at databehandleren utfører oppgavene i samsvar med databehandleravtalen og vil også ha et ansvar dersom noe galt skjer. Dataansvaret gjelder Helsedataservice sin egen behandling av opplysninger på plattformen. Vi viser til at dataansvaret er knyttet til behandlingen av opplysningene. Registerforvalterne vil derfor ikke ha noe ansvar for Helsedataservice sin behandling av de samme opplysningene. Se punkt 12.5.11. Forskeren/brukeren vil være dataansvarlig for sin egen bruk av opplysningene på plattformen, både for analysene som gjennomføres og for eventuelle uttrekk og analyseresultater som inneholder indirekte identifiserbare helseopplysninger. I høringen kom det inn mange innspill om de ulike aktørenes roller, oppgaver og ansvar, og grenseoppgangen mellom dem, særlig mellom Helsedataservice, Helsenett SF og registerforvalterne. Dette vil bli vurdert og regulert nærmere i forbindelse med forskriftsarbeidet. Departementet foreslår at forskriftshjemmelen skal gi rom for en fremtidig løsning der plattformen kan omfatte opplysninger fra alle typer helseregistre etter helseregisterloven, jf. definisjonen i § 2 bokstav c. Dette omfatter Norsk pasientregister, Kommunalt pasient- og brukerregister, det nye legemiddelregisteret og andre lovbestemte registre. Det kan også være medisinske kvalitetsregistre basert på samtykke eller reservasjonsrett. En annen type register er befolkningsbaserte helseundersøkelser. Demografiske og sosioøkonomiske personopplysninger i Folkeregisteret og andre offentlige registre skal også kunne inngå i løsningen. Helsedirektoratet uttaler i høringen at løsningen også bør omfatte andre opplysninger og registre, og nevner som eksempel fastlegeregisteret som en aktuell kilde til sammenstilling. Departementet mener at løsningen, i hvert fall foreløpig, bør begrenses til opplysninger og registre som reguleres av helseregisterloven. Det vises til at formålet med løsningen er mer effektiv tilgjengeliggjøring og økt bruk av helsedata innenfor rammene av helseregisterloven. Dette betyr ikke at helseopplysninger ikke vil kunne sammenstilles med andre opplysninger. Som nevnt i punkt 12.4.1 skal det for eksempel bli mulig for en forsker å ta med egne data og analyseverktøy inn i analyserommet og koble med registerdata. Det er en forutsetning for at helseopplysninger fra registre basert på samtykke eller reservasjonsrett skal kunne overføres og viderebehandles på helseanalyseplattformen, at det utvikles sentrale løsninger som gir mulighet for å trekke samtykket eller å reservere seg, og at kopiene på plattformen er oppdaterte og gjenspeiler samtykke eller reservasjoner. Se punkt 12.5.4. At lovens forskriftshjemmel åpner for at alle helseregistre kan legges på plattformen, betyr ikke at løsningen må bli så omfattende. Det skal fastsettes nærmere i forskrifter hvilke konkrete helseregistre og eventuelt andre registre som skal tilgjengeliggjøres fra plattformen (se punkt 12.6 om forskriftshjemmelen). Det vises til at løsningen skal utvides skrittvis. I første omgang vil plattformen omfatte opplysninger fra lovbestemte helseregistre og enkelte nasjonale medisinske kvalitetsregistre. Plattformen skal utvides med flere opplysninger etter hvert som de tekniske løsningene utvikles og registrene er i stand til å avlevere data. Det må gjøre konkrete vurderinger av hvert aktuelt register og hvilke opplysninger derfra som skal inkluderes. Enhver utvidelse forutsetter at det gjøres grundige vurderinger av personvernkonsekvensene. Utvidelsene vil kreve forskriftsendringer, som må sendes på høring på vanlig måte. En eventuell utvidelse av den tekniske løsningen til å omfatte også opplysninger fra pasientjournaler er ikke mulig i dag, og ligger i tilfelle langt frem i tid og vil kreve nytt lovvedtak. Helsedataservice skal imidlertid få myndighet til å gi dispensasjon fra taushetsplikten også for opplysninger i pasientjournaler (se punkt 11.4.6). Det skal også bli mulig for forskere å ta med egne data, for eksempel fra pasientjournaler, inn i analyserommet og koble med registerdata (se punkt 12.5.9.2). Dersom opplysninger fra et helseregister legges på plattformen, skal registerforvalteren få plikt til å overføre opplysningene (se punkt 12.5.11). Departementet presiserer at plattformen ikke skal omfatte humant biologisk materiale, for eksempel fra befolkningsbaserte helseundersøkelser. Utlevering av biologisk materiale og tillatelse til å bruke materialet i forskning, må besluttes etter reglene i helseforskningsloven, forskningsbiobankloven mv. Departementet foreslår ingen endringer i dette. Departementet viser til forslaget i punkt 11.4.3 om at flest mulig av beslutningene knyttet til tilgjengeliggjøring skal tas av Helsedataservice. Etablering av Helsedataservice som en nasjonal tilgangsforvalterfunksjon endrer dagens ansvars- og oppgavedeling. Målet er en brukerorientert tjeneste som skal bidra til økt bruk av helsedata. Departementet foreslår at Helsedataservice skal få myndighet til gi dispensasjon fra taushetsplikten og til å behandle søknader om tilgjengeliggjøring og sammenstilling av helseopplysninger fra helseregistre. Forslaget innebærer en sentralisering av beslutninger som i dag er spredt på de enkelte registerforvalterne, Helsedirektoratet og REK. Departementet foreslår at det lovfestes en hjemmel til å gi forskrifter om dette. Departementet viser til at forslaget om sentralisering av beslutningene får støtte av mange av høringsinstansene. Helsedirektoratet er i utgangspunktet enig i at det kan fremstå som unødvendig at samme eller tilnærmet like vurderingstemaer vurderes av flere aktører. Direktoratet mener likevel at «involvering av flere aktører kan ha en verdi, og har sett at slik involvering har bidratt til at enkeltsaker har fått korrekt utfall». Departementet mener at gjennom styring av Helsedataservice og den kompetanse organet skal ha, vil det kunne sikres objektivitet og kvalitet i tilgangsforvaltningen. Sentralisering av beslutningsmyndigheten vil også legge til rette for en samlet oversikt over hvilke data som utleveres til hvem. Helsedataservice sine vurderinger av om vilkårene er oppfylt, inkludert forholdene på mottakerens hånd, kan utgjøre en ordning som sikrer plikten til å ha nødvendige garantier ved sekundærbruk av data, jf. personvernforordningen artikkel 89. Flere høringsinstanser er bekymret for om Helsedataservice vil få god nok kunnskap om dataene, slik som registerforvalterne har i dag. Departementet vil bemerke at det vil være et premiss ved organiseringen og saksbehandlingen i Helsedataservice at registerforvalternes kompetanse trekkes inn (se punkt 12.5.6.3). Helsedataservice skal etter forslaget vurdere søknader og beslutte om helseopplysningene skal tilgjengeliggjøres. Først og fremst må Helsedataservice vurdere om vilkårene for tilgjengeliggjøring og sammenstilling etter helseregisterloven § 19 a og § 19 c er oppfylt. Departementet presiserer at forslaget ikke innebærer noen utvidelse av adgangen til tilgjengeliggjøring og sammenstilling. De materielle vilkårene skal være de samme som ved tilgjengeliggjøring direkte fra registerforvalterne. Det kan eventuelt etableres en løsning der Helsedataservice autoriserer institusjoner basert blant annet på informasjonssikkerheten i virksomheten slik at saksbehandlingen i enkeltsaker kan forenkles (se om autorisasjonsordningen i punkt 11.4.5.7 om informasjonssikkerhet. Dersom det er tale om medisinsk og helsefaglig forskning, må mottakeren ha REKs forhåndsgodkjenning. I disse tilfellene kan det være hensiktsmessig å organisere saksbehandlingen slik at Helsedataservice videresender søknaden til REK for en forskningsetisk vurdering, slik at søkeren bare trenger å sende én søknad og bare må forholde seg til én aktør. Se punkt 11.4.8.3 om REKs forhåndsgodkjenning. Videre må Helsedataservice vurdere om det er nødvendig med unntak eller dispensasjon fra taushetsplikten og i tilfelle fatte vedtak om dette (se punkt 12.5.9.2). Departementet legger til grunn at mange av søknadene vil innebære relativt enkle og kurante vurderinger. Enkelte søknader vil imidlertid være mer krevende. Dette gjelder særlig der det søkes om tilgjengeliggjøring av store mengder data som skal sammenstilles fra flere registre. I slike tilfeller vil det være hensiktsmessig at Helsedataservice rådfører seg med de aktuelle registerforvalterne. Helsedataservice vil også kunne rådføre seg med Datatilsynet i store og kompliserte saker med høy personvernrisiko. Dersom vilkårene er oppfylt skal Helsedataservice tilgjengeliggjøre opplysningene. Helsedataservice bestemmer hvordan opplysningene skal tilgjengeliggjøres (måten). Dersom Helsedataservice også har myndighet til å fatte vedtak om tilgjengeliggjøring av opplysninger som ikke ligger på plattformen, men som skal utleveres direkte fra registrene, vil registerforvalteren få plikt til å utlevere i samsvar med vedtaket. Departementet foreslår at myndigheten til å gi dispensasjon fra taushetsplikten for helseopplysninger overføres fra Helsedirektoratet og REK til Helsedataservice. Forslaget innebærer en forenkling ved at beslutningene om tilgjengeliggjøring og dispensasjon etter helsepersonelloven kan koordineres, samt at tilgjengeliggjøringen vil involvere færre aktører og færre søknader. Etter gjeldende regler må den som skal behandle helseopplysninger, i tillegg til å søke om forhåndsgodkjenning eller konsesjon, også søke Helsedirektoratet eller REK om dispensasjon fra taushetsplikten (se punkt 11.1.3). Departementet viser til at Helsedatautvalget foreslo at myndigheten til å gi dispensasjon fra taushetsplikten samles og overføres til tilgangsforvalteren. Departementet foreslår at dispensasjonsmyndigheten skal gjelde opplysninger fra alle helseregistre, ikke bare fra de registrene som inkluderes i helseanalyseplattformen. Helsedataservice skal etter forslaget kunne gi dispensasjon for opplysninger både fra pasientjournaler og fra andre helseregistre, jf. forslaget til ny helseregisterlov § 19 e og helsepersonellov § 29. Dette tilsvarer den myndigheten Helsedirektoratet og REK har i dag. Helse- og omsorgsdepartementets myndighet etter forvaltningsloven § 13 d skal etter forslaget også overføres. Forslaget innebærer at dispensasjonsmyndigheten overføres til den etaten som får ansvar for Helsedataservice. Departementet foreslår at delegasjon av dispensasjonsmyndigheten reguleres i forskrift. Forslag om forskrift med nærmere regler om rekkevidden av dispensasjonsmyndigheten vil bli sendt på egen høring. Andre organer kan også gi dispensasjon etter andre regler. For eksempel skal søknader om dispensasjon fra taushetsplikten etter barnevernloven, adopsjonsloven, familievernloven eller ekteskapsloven sendes til Barne- ungdoms- og familiedirektoratet. Departementet foreslår ingen endringer i dette. Et annet spørsmål er hvilke opplysninger og registre Helsedataservice sin tilgangsforvaltning skal omfatte. Departementet foreslår at forskriftshjemmelen skal gi rom for en fremtidig løsning der Helsedataservice kan beslutte tilgjengeliggjøring av opplysninger fra alle typer helseregistre. Tilgangsforvalterfunksjonen skal først og fremst gjelde opplysninger fra registre som er lagt inn på helseanalyseplattformen. Departementet legger opp til en skrittvis utvikling av plattformen, der en begynner med enkelte lovbestemte helseregistre og deretter utvider med flere registre etter som de tekniske og organisatoriske løsningene utvikles. Direktoratet for e-helse mener at Helsedataservice også bør få vedtaksmyndighet for å kunne fatte vedtak om tilgjengeliggjøring av data som ikke ligger fysisk på helseanalyseplattformen: Departementet er enig i at Helsedataservice også bør kunne få myndighet til å ta beslutninger om opplysninger som ikke ligger på plattformen. Det presiseres at tilgangsforvalterfunksjonen og helseanalyseplattformen ikke nødvendigvis må ha samme anvendelsesområde. Departementet foreslår at Helsedataservice også skal få myndighet til å gi dispensasjon fra taushetsplikten for helseopplysninger (se punkt 12.5.9.2). Dette betyr at Helsedataservice vil behandle søknader om dispensasjon fra taushetsplikten også når det gjelder registre som ikke ligger på plattformen. Dette vil være en videreføring av det Helsedirektoratet og REK har myndighet til etter gjeldende regler. Det bør også vurderes om Helsedataservice skal kunne ta beslutninger om tilgjengeliggjøring i andre tilfeller, for eksempel dersom opplysninger fra et register skal sammenstilles med opplysninger som ligger på plattformen, eventuelt i alle tilfeller der opplysninger fra ulike registre skal sammenstilles. Forutsetningen i slike tilfeller må være at registerforvalteren blir bundet av Helsedataservice sitt vedtak, dvs. at registerforvalteren vil få plikt til å tilgjengeliggjøre opplysningene i samsvar med Helsedataservice sitt vedtak. Registerforvalteren vil da ha rettslig grunnlag for tilgjengeliggjøringen og skal ikke ha ansvar for eventuelle feil ved vedtaket eller konsekvenser av tilgjengeliggjøring som har skjedd i samsvar med vedtaket. Departementet foreslår på denne bakgrunn at den nye helseregisterloven § 20 skal gi hjemmel til å fastsette forskrifter som gir Helsedataservice myndighet til å ta beslutninger om tilgjengeliggjøring også for opplysninger som ikke ligger på plattformen eller som det søkes om dispensasjon for. Departementet vil vurdere nærmere i forskriftsarbeidet hvilke opplysninger Helsedataservice sin myndighet skal omfatte. Departementet legger til grunn at Helsedataservice sitt ansvarsområde vil utvides etter hvert, innenfor rammene av forskriftshjemmelen. Et særlig spørsmål er om tilgjengeliggjøringen og andre tjenester som tilbys av Helsedataservice bør kunne brukes av private aktører og i tilfelle på hvilke vilkår. Departementet foreslo i høringsnotatet at alle tjenestene bør kunne benyttes også av private aktører og på samme vilkår som offentlige aktører. Det er delte meninger blant høringsinstansene om dette. Det er flere sentrale høringsinstanser som legger vekt på den positive betydningen av at også private og eventuelt kommersielle aktører får tilgang til helsedata. Folkehelseinstituttet viser til at sekundærbruk av helsedata i økende grad er viktig både i legemiddelutvikling, for å utvikle fremtidens helse- og omsorgstjenester og for å bidra til innovasjon og næringsutvikling. Forskningsrådet synes det er meget positivt dersom også næringsaktører skal kunne få tilgang til helsedata og kunne søke om helsedata på samme vilkår som offentlige aktører. Direktoratet for e-helse mener at det har vært en utbredt praksis at helsedata ikke kan benyttes av kommersielle aktører. Direktoratet er derfor positive til at departementet i høringsnotatet kommer med eksempler på formål der også næringslivsaktører kan benytte helsedata til å utvikle produkter og tjenester såfremt det ikke svekker individets personvern eller kontroll over egne helsedata. Forskningsinstituttenes Fellesarena (FFA) mener at likebehandling av private og offentlige søkere er viktig for at løsningen skal gi de forventede effektene i forskning, helsetjenesteutvikling og næringsutvikling. Tekna er positive til at også næringsliv, innovatører og andre private aktører skal kunne søke om helsedata på samme vilkår som offentlige aktører. Novartis finner det positivt at høringen understreker verdipotensialet som ligger i norske helsedata for både helsevesen, næringsliv og samfunn. Det er imidlertid flere av høringsinstansene som har merknader til departementets forslag om at offentlige og private kommersielle aktører skal likebehandles når det gjelder betalingen for tilgang til helsedata og andre tjenester på helseanalyseplattformen. Se nærmere i punkt 12.5.12. Private aktører innen næringsliv, innovasjon mv. bør etter departementets vurdering kunne søke om tilgang til helsedata på samme vilkår som offentlige aktører. Det er et mål at helsedata i større grad enn i dag skal gjøres tilgjengelige for aktører innen næringsliv, innovasjon mv. Dersom vilkårene for tilgjengeliggjøring og eventuelt sammenstilling er oppfylt skal de ha rett til å få opplysningene. Det følger av dette at de bare vil få opplysninger dersom de skal brukes til et formål som faller innenfor det enkelte registerets formål. Ikke bare forskningsinstitusjoner og offentlige virksomheter, men også private virksomheter, skal kunne benytte helsedataene i tråd med registrenes formål. Dersom dataene skal brukes kommersielt «som sådan», for eksempel til å lage reklame, medieoppslag eller forsikringstjenester, vil Helsedataservice derimot ikke kunne gi ut opplysningene fordi dette faller utenfor formålet for helseregistrene. En annen sak er det om for eksempel et legemiddelfirma ønsker å bruke dataene til å forske for å utvikle nye legemidler. Dette vil være innenfor formålet. Det at firmaet også vil tjene penger på eventuelle nye legemidler som utvikles, er ikke i veien for at firmaet får tilgang til opplysningene. Det samme gjelder for eksempel private aktører som gjennomfører konsulentoppdrag på vegne av myndigheter og helsetjenesten. Det at virksomheten også har et kommersielt formål og vil ha en økonomisk gevinst av analyseresultatene, skal altså ikke være noe hinder. Departementet er enig i at hensynet til fellesskapet er viktig. Slike forhold vil uansett inngå i vurderingen av prosjektets samfunnsnytte etter reglene om dispensasjon fra taushetsplikten og i REKs forskningsetiske vurdering. Departementet foreslår også at det i forskrift skal kunne settes krav om publisering eller retur av analyseresultater (se punkt 12.5.12). Løsningen innebærer at tilgjengeliggjøring av helseopplysninger på helseanalyseplattformen kan skje i sikre analyserom. Slike analyserom skal gi forskere og andre brukere direkte adgang til opplysninger på egen pc, analyseverktøy og mulighet for å koble og kombinere data fra ulike registre på individnivå. Et sentralt prinsipp er at brukeren ikke skal kunne ta ut sensitive opplysninger fra rommet og laste dem ned. Det skal bare være mulig å hente ut analyseresultatene. Alle slike datauttrekk fra analyserommet vil loggføres for å kunne kontrollere at brukerne håndterer datamaterialet i tråd med godkjent tilgang. Denne løsningen vil bety mindre deling av personidentifiserende opplysninger enn dagens utleveringer. Departementet foreslår at det ikke reguleres hvordan opplysningene skal tilgjengeliggjøres. Prinsippet om dataminiminering i personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav c, jf. lovforslaget til helseregisterloven § 19 a, krever imidlertid at graden av personidentifiserbarhet skal være minst mulig. Dette betyr at opplysninger skal tilgjengeliggjøres fra plattformen i slike sikre analyserom, såfremt dette vil være forenlig med mottakerens formål. Unntaksvis kan det være tilfeller der mottakeren trenger personidentifiserende data og ikke vil kunne oppnå formålet med behandlingen dersom opplysningene tilgjengeliggjøres i analyserommet på plattformen. Det bør derfor være en åpning for å utlevere personidentifiserende opplysninger fra plattformen i særlige tilfeller, se forslaget til ny helseregisterlov § 19 a andre ledd som åpner for tilgjengeliggjøring av opplysninger med direkte personidentifiserende kjennetegn i særlige tilfeller. Departementet foreslår at Helsedataservice skal utarbeide og utlevere statistikk etter søknad med hjemmel i den nye helseregisterloven § 19. Helsedataservice vil som dataansvarlig ha adgang til å gjøre de sammenstillingene med opplysninger i andre registre som er nødvendige for å utarbeide og tilgjengeliggjøre statistikk og andre anonyme opplysninger (se 11.4.11). På helseanalyseplattformen kan det etableres en kohortutforsker som en åpen løsning der forskere og andre sluttbrukere kan komme frem til en kohort/ utvalg ved å filtrere på reelle helsedata gjennom definerte kriterier. Lovforslaget vil gi hjemmel for å gjøre de sammenstillingene som er nødvendige for å finne frem til utvalget. Videre må tjenesten utformes slik at resultatet av sammenstillingene og opplysningene forskerne får ut er anonyme. Dette vil bidra til at enkelte typer analyser som i dag krever utlevering eller tilgang til indirekte identifiserbare opplysninger heller kan utføres som anonyme analyser uten utlevering. Det er ofte behov for kobling av data mellom registre som gjør at personopplysninger må utleveres til forsker, men dersom koblingen og analysen gjøres maskinelt i helseanalyseplattformen, reduseres dette behovet. Det må også vurderes nærmere hvordan det kan sikres at statistikkproduksjonen avgrenses til formål som faller innenfor de respektive registerforskriftenes formål, jf. forslaget til helseregisterlov § 19. Departementet har vurdert om det skal være adgang til å klage på beslutningene til Helsedataservice om tilgjengeliggjøring av opplysninger fra helseregistrene. Dersom det er tale om et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 bokstav b skal det i utgangspunktet være klageadgang. Klageorganet vil etter forvaltningslovens regler være departementet. Dersom det skal være et annet klageorgan eller klageadgangen skal avskjæres, kreves det lov- eller forskriftsvedtak. Departementet mener at det uansett bør være klageadgang på Helsedataservice sine beslutninger. Muligheten for en to-instansbehandling kan sikre kvaliteten på beslutningene. En beslutning om tilgjengeliggjøring kan få avgjørende konsekvenser for mulighetene til å gjennomføre et prosjekt. En søker kan ha behov for å få overprøvet et avslag eller fastsatte vilkår, for eksempel spørsmålet om hvilke opplysninger mottakeren skal få tilgang til eller om fastsatte vilkår er uforholdsmessig tyngende. Her kan det vises til at i forarbeidene til statistikkloven legger Finansdepartementet til grunn at avslag på søknad om tilgang til opplysninger kan påklages i medhold av forvaltningsloven. Siden klageadgangen allerede følger av forvaltningsloven anses det ikke hensiktsmessig å lovfeste klageadgangen. Finansdepartementet vil være klageinstans (Prop. 75 LS (2018–2019) punkt 6.2.4.5). Det kan også vises til at i Finland har søkerne klageadgang på vedtak fra Tillståndsmyndigheten (Findata). De har rett til en ny vurdering som eventuelt kan påklages til Forvaltningsdomstolen. Når det gjelder det danske Forskerservice, har søkeren rett til å kreve ny vurdering og eventuelt klage til departementet. Departementet legger til grunn at Helsedataservice sine vedtak om tilgjengeliggjøring vil kunne påklages til departementet etter alminnelige forvaltningsregler. Departementet vil kunne delegere denne myndigheten til et underliggende organ. Departementet mener at klager på avgjørelser fra Helsedataservice ikke bør behandles av departementet. Departementet vil kunne delegere denne myndigheten til et underliggende organ, for eksempel Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage). Helseklage er et statlig forvaltningsorgan underlagt Helse- og omsorgsdepartementet, som i dag behandler klager på vedtak fra en rekke ulike områder og spørsmål innenfor helse- og omsorgstjenesten. Departementet vil komme tilbake til spørsmålet om en eventuell delegering av myndighet til å avgjøre klager, i forbindelse med arbeidet med forskriften etter den nye helseregisterloven § 20. Det vil ikke være aktuelt å legge overprøving av REKs vurderinger av etiske spørsmål og eventuelle klager over vedtak fattet av registerforvaltere, til dette klageorganet. Klager på REKs vedtak skal følge gjeldende regler i helseforskningsloven § 10 tredje ledd. Departementet viser til at flere høringsinstanser etterlyser nærmere avklaringer av fordelingen av oppgaver og ansvar mellom registerforvalterne og Helsedataservice. Departementet angir her hovedtrekkene, men viser til at ansvar og oppgaver vil bli nærmere avklart og regulert i forbindelse med forskriften som skal regulere løsningen. Departementet legger til grunn at de dataansvarlige for helseregistrene som inngår i den nye løsningen, fremdeles skal ivareta sentrale oppgaver knyttet til registrene. Helseregistrene skal motta, samle inn og kvalitetssikre opplysningene. Fagmiljøet og kompetansen i registrene er avgjørende for forvaltning av registrene og for datakvaliteten. Det er viktig at denne kompetansen bevares og brukes. Dette fremheves av flere høringsinstanser, blant annet Helsedirektoratet som uttaler følgende: Departementet legger også til grunn at Helsedataservice skal rådføre seg med registerforvalteren i tilknytning til søknader som innebærer krevende vurderinger som forutsetter gode kunnskaper om opplysningene i registeret. Dette gjelder særlig der det søkes om tilgjengeliggjøring av store mengder data som skal sammenstilles fra flere registre. Registerforvalterne vil få en rett og plikt til å overføre kvalitetssikrede opplysninger til helseanalyseplattformen. Denne plikten vil bli regulert i forskriften. Registerforvalteren vil ikke få dataansvar for behandlingen av opplysningene når de er overført. Dette ansvaret går ved overføringen over på forvaltningsorganet som Helsedataservice er lagt til, som vil bli dataansvarlig alene for lagring, tilgjengeliggjøring og annen behandling på helseanalyseplattformen (se punkt 12.5.7). Departementet mener at registerforvalterne ikke bør kunne utlevere de samme opplysningene og til samme formål som Helsedataservice. Slike «parallellutleveringer» kan føre til at en mister kontroll over hva som blir levert ut og hva den enkelte bruker av helsedata har tilgang til, noe som kan gi en større risiko for bakveisidentifisering. Det kan også føre ulik praksis med hensyn til tilgjengeliggjøring, i strid med et av formålene med løsningen. Søkere som får avslag på en søknad, ville i tilfelle kunne sende ny søknad om det samme. Eller søkere ville kunne velge hvor de vil søke ut fra en oppfatning om hvordan søknadene blir håndtert. Virksomhetene som har ansvaret for registrene vil imidlertid kunne ha behov for å bruke opplysninger til å utarbeide statistikk, og til analyser for å kunne utføre sine oppgaver knyttet til styring, beredskap, kvalitetsforbedring av tjenester osv. Registerforvaltere som har slike oppgaver skal fortsatt kunne bruke opplysningene for å ivareta disse oppgavene, så langt de har rettslig grunnlag for det, men uten at de trenger å søke Helsedataservice. Registerforvalterne skal fortsatt ha tilgang til egne data for analyse, statistikkproduksjon og kvalitetssikring i henhold til lov- og forskriftsfestet formål med registeret og etatenes samfunnsoppdrag. Et eksempel er Helsedirektoratets løpende styringsinformasjon som underlag til finansiering, pakkeforløp, ventetid osv. Andre eksempler er Kreftregisterets løpende analyser for screeningprogrammene og Folkehelseinstituttets behov for data til overvåking på smittevernområdet. Helsedataservice skal likevel være det sentrale kontaktpunktet når registerforvaltere trenger tilgang til datasett til analyse og statistikk fra andre kilder enn de registrene de forvalter. Registerforvalterne vil også måtte søke Helsedataservice og eventuelt REK på samme måte som andre, dersom de skal forske på opplysninger i eget register som er overført til plattformen. Se også omtale av behovet for et formalisert samarbeid mellom Helsedataservice og registerforvalterne knyttet til etablering og tilrettelegging for overføring av data til helseanalyseplattformen punkt 12.5.6.3. Nærmere bestemmelser om ansvar og oppgaver, og forbud mot parallellutleveringer, for registerforvalterne vil bli fastsatt i forskrift med hjemmel i den nye helseregisterloven § 20 (se punkt 12.6). Departementet viser til at det skal utarbeides en finansieringsmodell for helseanalyseplattformen som innebærer at forvaltning og drift finansieres gjennom ulike former for brukerbetaling. Departementet foreslår å videreføre dagens hjemmel for dataansvarlige til å kunne kreve betaling for tilrettelegging av statistikk og annen behandling av helseopplysninger. Samlede inntekter skal ikke overstige de faktiske utgiftene for etablering og tilrettelegging av de aktuelle dataene det søkes om tilgang til. Se punkt 11.4.14 om forslaget til ny helseregisterlov § 19 g. Departementet mener at det også bør kunne kreves betaling som skal bidra til å finansiere kostnadene ved å produsere og levere tjenester fra helseanalyseplattformen utover kostnadene direkte knyttet til tilgjengeliggjøringen. Departementet foreslår derfor en hjemmel til å fastsette forskrifter om betaling som åpner for å dekke utgifter knyttet til drift av løsningen og som ikke dekkes av betaling etter § 19 g. Det skal i forskriftsarbeidet vurderes hvilke kostnader som skal kunne inngå i brukerbetalingen, inkludert forvaltning og tilrettelegging av opplysninger i løsningen, informasjonssikkerhetstiltak, veiledning til brukere og tjenester rettet mot de registrerte samt utvikling av tjenesten. Det skal vurderes hvordan brukerbetalingen kan gi Helsedataservice mulighet for å få dekket inn utgifter knyttet til forvaltning og videreutvikling av plattformen. Det skal legges vekt på å etablere en brukerbetaling som gjør det mulig å utvikle tjenestene på helseanalyseplattformen med et bredt tilbud av data- og analysetjenester til brukerne. Departementet legger til grunn at videreutviklingen av løsningen vil være en integrert og avgjørende del av forvaltningen. Uten videreutvikling vil plattformen raskt bli utdatert og ikke kunne fylle formålet. Forskriften skal angi rammene for hvilke kostnader som kan inngå i betalingen. Betalingen skal beregnes på grunnlag av disse kostnadene samlet, med fradrag for betaling for tilgjengeliggjøring og statistikk samt andre inntekter. Det skal ikke legges inn krav til overskudd i beregningsgrunnlaget. Departementet viser i denne sammenheng til at Direktoratet for e-helse i høringssvaret legger vekt på at hjemmelen for Helsedataservice til å ta betalt for ulike tjenester må være vid nok til å legge til rette for bruk av ulike prisingsmekanismer for ulike tjenester. Departementet er enig i dette. Det skal etter forslaget kunne tas betaling for behandling av søknader uavhengig av om opplysningene skal tilgjengeliggjøres fra helseanalyseplattformen eller direkte fra registerforvalteren. Departementet viser til punkt 12.5.12 om at Helsedataservice skal kunne få myndighet til å fatte beslutninger om tilgjengeliggjøring også for opplysninger som ikke er tilknyttet plattformen. Det er flere høringsinstanser som mener at helsedata er et offentlig gode som bør være gratis. Det gjelder blant annet Legeforeningen som mener at forskere som er statsfinansierte eller ansatte forskere i statsfinansierte institusjoner som universiteter og helseforetak ikke bør internfaktureres av et annet statsfinansiert organ. Foreningen mener at tilgangen til registerdata og søknadsbehandlingen bør være en gratis tjeneste, i det minste for offentlig finansierte brukere. Forskningsinstituttet Norce mener at så lenge dataene benyttes i forskning- og kvalitetssikringsprosjekter som finansieres av det offentlige, har et ikke-kommersielt formål og resultatene blir allment tilgjengelig, bør de stilles til rådighet kostnadsfritt. Abelia påpeker at markedet og bruksområdet er svært sammensatt, fra de ideelle forskningsinstitutter, til gründere og oppstartsbedrifter til universiteter og store legemiddelfirmaer. Som prinsipp mener Abelia at offentlige data i størst mulig grad bør legges åpent og fritt tilgjengelig, i tråd med prinsippene for tilgjengeliggjøring av offentlige data. I tillegg er det en del høringsinstanser som er opptatt av at betalingen ikke må bli så høy at den virker begrensende på forskningen. Tekna mener for eksempel at departementet må vurdere om betalingen bør ha et tak, eller vurdere en annen hensiktsmessig betalingsmodell, som bidrar til at aktører av økonomiske grunner ikke kan benytte seg av databanken. Norges Farmaceutiske Forening er opptatt av at betalingen ikke må bli så høy at forskning, spesielt i regi av det offentlige og utdanningsinstitusjonene, reduseres på grunn av manglende ressurser. Universitetet i Bergen mener at det er viktig at prisen for den enkelte forsker ikke blir så høy at utnyttelsen av plattformen hemmes. Universitetet mener at departementet bør synliggjøre faktiske kostnader for brukerne og gå i dialog med sektoren om bærekraftige finansieringsmodeller. Legemiddelverket mener også at det er viktig å velge en finansieringsmodell som ikke undergraver formålet med helseanalyseplattformen og viser til at det er avgjørende for etater og forskeres bruk av data, for eksempel i løpende legemiddelovervåking, at kostnaden ikke hindrer at data benyttes etter intensjonen. Helse Bergen HF mener at det er avgjørende at det utvikles gode bærekraftige finansieringsmodeller som ikke går på bekostning av det offentlige eierskapet av infrastrukturen og dataene. I tillegg er det flere høringsinstanser som problematiserer forslaget om å fastsette betaling likt for offentlige og private. Forskningsinstituttenes Fellesarena FFA og Fakultet for medisin og helsevitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) legger vekt på at brukerbetaling bør differensieres etter brukernes samfunnsoppdrag og betalingsevne. Universitetet i Oslo skriver: Forskningsrådet mener at det bør vurderes å stille krav om publisering og krav om retur av data og analyseresultater til helseanalyseplattformen. Forskningsrådet legger vekt på at verdiene som skapes på basis av offentlige helsedata bør kommer fellesskapet til gode, og metoder for dette bør utredes nærmere. Flere andre høringsinstanser har tilsvarende merknader. Det er også høringsinstanser som er positive til at betalingen fastsettes likt for aktørene. Abelia og Melanor uttaler at innføring av samme gebyr for offentlige og private aktører kan være positivt for muligheten til å bygge en norsk helsenæring. Sintef støtter forslaget og legger vekt på at betalingssystemet må være transparent. Departementet viser til at brukerne også i dag betaler for kostnadene ved å få tilgang til helsedata. I tillegg er det i dag ressurs- og tidkrevende å få tilgang til data, særlig i tilfeller der det er behov for data fra flere datakilder. Formålet med etablering av helseanalyseplattformen og Helsedataservice er at tilgangen til helsedata og avanserte analyser skal bli enklere og mer effektiv. Brukerbetaling er nødvendig for å forvalte og utvikle plattformen, men totalt sett skal dette legge til rette for mer effektiv ressursutnyttelse også hos brukerne av helsedata. Departementet forutsetter at det gjennomføres tiltak for begrense brukerkostnadene samtidig som hensynet til oppdatering og videreutvikling ivaretas. Departementets vurdering er at betalingen bør fastsettes likt for offentlige og private mottakere av data for like tjenester, men viser til at rammene for betalingen skal vurderes nærmere i forskriftsarbeidet. Systemet for fastsettelse bør være mest mulig transparent og forutsigbart for søkerne. Særlige satser for private aktører vil etter departementets vurdering bryte med målet om å stimulere til innovasjon og næringsutvikling. Å ta betaling fra offentlige aktører vil være i samsvar med alminnelig praksis om internfakturering av tjenester i offentlig sektor. Departementet viser til at blant andre Forskningsrådet og Legeforeningen legger vekt på at det må stilles krav til brukerne av data som sikrer at verdiene som skapes, kommer fellesskapet til gode. Legeforeningen mener at befolkningens helsedata ikke kan gjøres fritt tilgjengelig for både offentlige og private aktører uten noen former for gjenytelser og rettigheter for de registrerte: Departementet viser til at det er et viktig mål at norske helsedata utnyttes på en måte som gir best mulig nytte for befolkningen. Dette kan være gjennom kvalitetsforbedring, forskning, legemiddelutvikling mv. I mange tilfeller vil dette skje i samarbeid med private aktører. Det er viktig at bruk av helsedata kommer samfunnet til gode i form av publisering av forskningsresultater, utvikling av nye metoder og produkter, osv. Departementet viser til at slike forhold uansett vil inngå i vurderingen av prosjektets samfunnsnytte etter reglene om dispensasjon fra taushetsplikten og av REKs forskningsetiske vurdering. Det kan imidlertid også være ønskelig med gjenytelser for eksempel i form av publisering av analyseresultater eller retur av resultatene til helseanalyseplattformen. Departementet viser til at det pågår et arbeid med å utrede en finansieringsmodell for Helsedataservice og helseanalyseplattformen i regi av Helsedataprogrammet. Finansieringsmodellen skal ivareta et bredt sett av hensyn. Den skal bidra til å sikre finansiering av kostnadene til forvaltning og drift av løsningen, ivareta fellesskapets interesser, være rettferdig og forutsigbar og bidra til å sikre enkeltindividets rettigheter. Det legges til grunn at forskjellige produkter vil kunne prises forskjellig i den grad prisen reflekterer kostnadene til produktet. Det vil også bli vurdert ulike former for abonnements- og partnerskapsmodeller som kan inneholde betingelser om motytelser i form av tilbakeføring av data, publikasjoner eller resultater av forskningen til plattformen. Slike betingelser kan også knyttes til reduserte priser og muligheter for tilbakebetaling eller lignende. Departementet foreslår en hjemmel i den nye helseregisterloven § 20 til å gi nærmere bestemmelser om brukerbetaling og krav om gjenytelser i form publisering eller retur av analyseresultater, i tillegg til betaling etter § 19 g. Den nye bestemmelsen vil, sammen med forskriften og § 19 a og § 19 c, gi supplerende rettsgrunnlag for Helsedataservice sin behandling av opplysningene (se punkt 12.5.3). I forskriften skal det fastsettes nærmere bestemmelser om løsningen. Forskriften skal fastsette hvilke helseregistre og andre registre som skal omfattes av løsningen, både hvilke opplysninger som skal overføres til plattformen og hvilke opplysninger som skal omfattes av Helsedataservice sin tilgangsforvaltning. Forskriftshjemmelen omfatter alle slags helseregistre som omfattes av helseregisterloven, jf. definisjonen i § 2 bokstav c. Helseanalyseplattformen skal i første omgang omfatte opplysninger fra lovbestemte helseregistre og enkelte nasjonale medisinske kvalitetsregistre. Plattformen skal utvides med flere opplysninger etter hvert som de tekniske løsningene utvikles og registrene er i stand til å avlevere data. Se nærmere i punkt 12.5.9.3. Det er viktig å presisere organisatoriske og tekniske krav til løsningen for å sikre informasjonssikkerheten, innbyggertjenester og andre personvernkrav. Videre kan forskriften blant annet angi nærmere hvilke oppgaver Helsedataservice skal ha og hva som skal være ansvaret for det forvaltningsorganet som Helsedataservice legges til. Forskriften kan også regulere oppgaver og ansvar til registerforvalterne, inkludert plikt til å overføre kvalitetssikrede helseopplysninger til løsningen og forbud mot parallell utlevering av opplysninger som er overført til plattformen (se punkt 12.5.11). I forskriften kan det fastsettes nærmere bestemmelser om betaling for tilgjengeliggjøring. Det skal også kunne fastsettes krav om publisering eller retur av analyseresultater (se punkt 12.5.12). Departementet foreslår at det pseudonyme Reseptregisteret endres til et direkte personidentifiserbart legemiddelregister. Departementet foreslår en ny bokstav k «Legemiddelregister» i helseregisterloven § 11 første ledd. Dette vil gi Kongen i statsråd hjemmel til å fastsette en forskrift om et legemiddelregister med direkte personidentifiserbare opplysninger som kan behandles uten de registrertes samtykke eller reservasjonsrett. Legemiddelregisteret skal baseres på og erstatte dagens Reseptregister. Reseptregisteret er et landsomfattende ikke-samtykkebasert register for reseptbasert legemiddelstatistikk. Departementet presiserer at det ikke er tale om å etablere et nytt register, men kun en endring i måten opplysningene vil bli lagret på. Formålet er i større grad å kunne nyttiggjøre seg opplysningene i samsvar med registerets formål. Departementets forslag innebærer en endring fra pseudonyme til direkte personidentifiserbare opplysninger. Et direkte personidentifiserbart legemiddelregister vil legge bedre til rette for å nyttiggjøre seg dataene slik at vi får et bedre kunnskapsgrunnlag for å øke pasientsikkerheten og kvaliteten på helsetjenestene. Dette innebærer en endring i måten opplysningene vil bli lagret på. Tekniske og juridiske forhold knyttet til pseudonymiseringen skaper en unødig tidkrevende og tungvint prosess for datautleveringen, samt risiko for feil ved sammenstillingen, noe som har ført til svak tilgjengelighet og begrensninger i bruk av data fra Reseptregisteret. Særlig gjør den pseudonyme formen det vanskelig å sammenstille dataene med andre opplysninger. Andre og nye tekniske løsninger vil gi like godt personvern for de registrerte som pseudonymiseringen. Endringen vil også gi bedre mulighet for å kvalitetskontrollere opplysningene i registeret. Et direkte personidentifiserbart legemiddelregister er viktig for å hente ut gevinster av helseanalyseplattformen fordi legemiddeldata inngår i svært mange forskningsprosjekter. Med et pseudonymt register vil sammenstillinger med andre datakilder ikke kunne gjøres på helseanalyseplattformen, og legemiddelopplysninger vil ikke kunne omfattes av de nye analysemulighetene som plattformen vil gi. Departementet foreslår å endre fra pseudonyme til direkte personidentifiserbare opplysninger også for eksisterende data i Reseptregisteret, slik at «det historiske Reseptregisteret» vil inngå i det nye legemiddelregisteret. Å samle både eksisterende og nye data om legemidler i ett register vil legge til rette for å få med kontinuiteten i legemiddelbruken uten brudd i tidsserien. På denne måten unngår en også utfordringer og kostnader knyttet til samtidig forvaltning av to registre med henholdsvis pseudonyme og direkte personidentifiserbare legemiddelopplysninger. Helseregisterloven § 9 bokstav b gir hjemmel til å fastsette forskrifter om registre der opplysningene behandles uten at den dataansvarlige har tilgang til navn, fødselsnummer eller andre direkte personidentifiserende kjennetegn. Direkte personidentifiserende opplysninger kan behandles med hjemmel i forskrifter etter § 9 bokstav a om samtykkebaserte registre. I tillegg kan det fastsettes forskrifter om behandling av direkte personidentifiserende helseopplysninger uten samtykke, med hjemmel i § 10 om registre basert på reservasjonsrett eller i § 11 om lovbestemte registre. Reseptregisteret er etablert i forskrift om Reseptregisteret. Forskriften har hjemmel i helseregisterloven § 9 bokstav b. Reseptregisteret er et landsomfattende register for reseptbasert legemiddelstatistikk, som ble etablert i 2004. Reseptregisteret inneholder opplysninger fra alle resepter og rekvisisjoner som er ekspedert ved norske apotek, både til human og veterinær bruk. Forskriften åpner også for å inkludere data om legemiddelmiddelbruk i institusjon. Dette er imidlertid avhengig av tekniske løsninger for innrapportering som ikke er realisert enda. Opplysningene kan behandles uten samtykke fra den registrerte i den utstrekning det er aktuelt og nødvendig for å oppnå formålet med registeret (jf. § 1-8 fjerde ledd). Forskriften gir bestemmelser om innsamling, lagring, tilgjengeliggjøring og annen behandling av opplysningene i registeret. Forskriften utgjør et supplerende rettsgrunnlag for behandling av opplysningene (se punkt 4.2.1 om rettslig grunnlag). Opplysninger om pasient og rekvirent skal være pseudonymisert, jf. § 1-8 tredje ledd. Formålet med pseudonymisering er å sikre opplysningenes konfidensialitet. Med pseudonyme helseopplysninger menes helseopplysninger der identitet er kryptert eller skjult på annet vis, men likevel individualisert slik at det lar seg gjøre å følge hver person uten at identiteten røpes (jf. § 1-2 nr. 1). Definisjonen av pseudonyme opplysninger sier ikke noe om omfanget eller karakteren av opplysningene tilknyttet pseudonymet. Det vil i gitte situasjoner kunne være mulig å finne tilbake til enkeltindividet på bakgrunn av variablene eller fordi det finnes «en nøkkel» som knytter hvert individ til opplysningene. Pseudonyme opplysninger er derfor ikke nødvendigvis anonyme. De er derfor omfattet av personvernreglene og taushetsplikten på samme måte som andre helseopplysninger er. Begrepet pseudonymisering ble innført i helseregisterloven i 2001. Det finnes i dag kun to pseudonyme helseregistre i Norge, Reseptregisteret og IPLOS-registeret, etablert i henholdsvis 2004 og 2007. Pseudonymiseringen med ekstern kryptering av direkte identifiserbare personopplysninger ble den gang vurdert som spesielt hensiktsmessig med hensyn på å sikre personvernet til de registrerte. Etter etableringen av IPLOS har det ikke blitt etablert flere pseudonyme helseregistre. Det har derimot blitt etablert flere direkte personidentifiserbare helseregistre, for eksempel Norsk Pasientregister og Kommunalt pasient- og brukerregister. Og nye opplysninger som tidligere ble samlet inn til IPLOS-registeret skal nå behandles i Kommunalt pasient- og brukerregister. Dette betyr at det nå bare er Reseptregisteret som samler inn nye data pseudonymt. Alle individer som er registrert i Reseptregisteret er tildelt et individspesifikt pseudonym, og alle helseopplysninger og andre personopplysninger i Reseptregisteret er lagret tilkoblet individets pseudonym. Reseptregisterforskriften krever at det skal være en uavhengig instans, en tiltrodd pseudonymforvalter, som tildeler og forvalter pseudonymer på oppdrag fra den dataansvarlige, jf. § 1-2 nr. 5. For Reseptregisteret er pseudonymforvalteren Statistisk sentralbyrå (SSB), jf. § 1-7. Ingen – verken SSB, dataansvarlig eller databehandler – skal kunne få samtidig tilgang til pseudonym, reseptopplysninger og fødselsnummer eller helsepersonellnummer (jf. forbudet mot samtidig tilgang i § 4-1). SSB tildeler pseudonymer for fødselsnummeret og helsepersonellnummeret. Utstedelsen av pseudonymer skal skje i en prosess som bare involverer SSB. Hver måned blir det laget et automatisk uttrekk av alle resepter og rekvisisjoner som ble ekspedert på apoteket foregående måned. Dette uttrekket kalles reseptmelding. Meldingen blir sendt via apoteknettet til SSB. Hos SSB blir individets fødselsnummer/D-nummer erstattet med et pseudonym som er personentydig slik at det lar seg gjøre å følge hvert individ, men uten at identitet røpes. Det samme gjelder for rekvirentens helsepersonellnummer. SSB kan ikke ha tilgang til andre opplysninger fra resept eller rekvisisjon. SSB har kun tilgang til pasientens fødselsnummer og rekvirentens helsepersonellnummer. SSB kan ikke lese noen annen informasjon fra reseptene fordi denne informasjonen er kryptert før SSB mottar reseptmeldingen. Reseptmeldingen overføres deretter elektronisk til Reseptregisteret. Ved mottak i Reseptregisteret blir meldingen dekryptert og kontrollert før den lagres. Når reseptmeldingene sendes mellom de forskjellige aktørene er de kryptert slik at de ikke kan leses av utenforstående. Det er Folkehelseinstituttet (dataansvarlig) som behandler helseopplysningene tilkoblet pseudonymet. Prosjekter som behandler data fra Reseptregisteret mottar aktuelle helseopplysninger tilkoblet individets prosjektspesifikke løpenummer som er tildelt av Folkehelseinstituttet. Slik sikres det at ingen skal kunne få samtidig tilgang til pseudonym, reseptopplysninger (helseopplysninger) og fødselsnummer/D-nummer eller helsepersonellnummer. Indirekte identifiserbare opplysninger kan tilgjengeliggjøres i samsvar med § 5-2. Det står i § 5-3 første ledd at sammenstillinger må utføres slik at enkeltpersoner ikke kan gjenkjennes ved hjelp av de sammenstilte opplysningene. Det er ikke tillatt å gjenskape et fødselsnummer eller et helsepersonellnummer på grunnlag av et pseudonym, jf. § 3-1 tredje ledd. Et pseudonymt register kan heller ikke brukes for å skape kontakt mellom pasient og en tredjepart (Ot.prp. nr. 49 (2005–2006) punkt 3.3). Det er viktig å merke seg at kravet om pseudonymisering etter reseptregisterforskriften er strengere enn det som følger av definisjonen av pseudonymisering i personvernforordningen. Med pseudonymisering menes etter forordningen «behandling av personopplysninger på en slik måte at personopplysningene ikke lenger kan knyttes til en bestemt registrert uten bruk av tilleggsopplysninger, forutsatt at nevnte tilleggsopplysninger lagres atskilt og omfattes av tekniske og organisatoriske tiltak som sikrer at personopplysningene ikke kan knyttes til en identifisert eller identifiserbar fysisk person», jf. artikkel 4 nr. 5. Det står i fortalen punkt 28 at pseudonymisering kan redusere risikoen for de registrerte, men at formålet med å innføre begrepet i forordningen ikke er å utelukke andre tiltak for vern av personopplysninger. Det er også viktig å merke seg at forordningen ikke stiller krav om pseudonymisering. Dette er bare et av flere mulige tiltak for å sikre informasjonssikkerhet og at prinsippet om dataminimering overholdes (jf. artikkel 32 nr. 1 bokstav a og artikkel 89 nr. 1). Pseudonymisering kan likevel i konkrete tilfeller være nødvendig for å etablere tilstrekkelige egnede tiltak. Verken krav om en tiltrodd psesudonymforvalter eller kravet om at registeret skal være irreversibelt (forbud mot å gjenskape de registrertes identitet), følger av definisjonen i forordningen. Det presiseres derfor i reseptregisterforskriften at definisjonen i personvernforordningen ikke gjelder bestemmelsene om pseudonyme opplysninger i forskriften. Bivirkningsregisterforskriften fra 2019 regulerer behandlingen av opplysninger i et system for bivirkningsrapportering. Forskriften gjelder register for bivirkninger av legemidler til mennesker, og er en videreføring og videreutvikling av det etablerte systemet for bivirkningsmeldinger. Registeret skal bidra til sikker og effektiv legemiddelbruk ved at det fortløpende og systematisk registreres, behandles og analyseres bivirkningsmeldinger og fanges opp bivirkningsinformasjon fra legemiddelbruk så tidlig som mulig (primærformål). Opplysninger i registeret kan også gjøres tilgjengelig for styring, planlegging og kvalitetsforbedring av legemidler og legemiddelbruk samt til forskning (sekundærformål). Registrering av opplysninger i Bivirkningsregisteret krever ikke samtykke fra pasientene, jf. helseregisterloven § 11. De registrerte har rett til å motsette seg (reservasjonsrett) at opplysninger gjøres tilgjengelige fra registeret til sekundærformål. Departementet foreslo i høringsnotatet en ny bokstav k i helseregisterloven § 11 om lovbestemte helseregistre. Forslaget innebar at det pseudonyme Reseptregisteret endres til et direkte personidentifiserbart legemiddelregister. Departementet foreslo at det nye legemiddelregisteret også skulle omfatte historiske data fra Reseptregisteret. I høringsnotatet ble det også lagt frem forslag til forskrift om legemiddelregisteret. Oppfølgingen av forskriftsforslaget vil skje i en egen prosess når Stortingets lovvedtak foreligger. Forslaget om å endre Reseptregisteret til et direkte personidentifiserbart, lovbestemt legemiddelregister får støtte fra mange av høringsinstansene: Norsk sykepleierforbund, Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Finnmarkssykehuset HF, Helse Midt-Norge RHF, Kreftforeningen, Universitetet i Oslo, Legemiddelverket, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), Direktoratet for e-helse, Legemiddelindustrien, Fakultet for medisin og helsevitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Forskningsrådet, Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI), St Olavs hospital HF, Kreftregisteret, Folkehelseinstituttet, Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE), Helsedirektoratet, Helse Bergen HF, Sintef, Oslo kommune, Helse Vest RHF, Akershus Universitetssykehus HF, KS, Helse Sør Øst RHF og Universitetet i Bergen. Helsedirektoratet skriver at det foreslåtte registeret vil forenkle behandling av opplysningene til de regulerte formålene, blant annet som kunnskapsgrunnlag for å øke pasientsikkerheten. Kreftregisteret påpeker at gevinstpotensialet til helseanalyseplattformen er sterkt knyttet til at de foreslåtte endringene gjennomføres. Gevinstrealiseringen for legemiddelutvikling er helt avhengig av at disse dataene tilgjengeliggjøres på en betraktelig mer fleksibel måte enn i dag. Sykepleierforbundet mener at det foreslåtte legemiddelregisteret vil være et betydningsfullt fremskritt for å kunne skape ny og viktig kunnskap om bruk og effekter av legemidler på ulike områder. KS uttaler at informasjon om legemiddelbruk på individnivå er viktig for å få bedre kunnskap om legemidler etter at de er tatt i bruk i befolkningen, blant annet for å studere effekt, sikkerhet, feilbruk, etterlevelse av behandling og kostnader knyttet til bruken. Det utvikles løpende nye og dyre legemidler innen kreftbehandling, revmatologi osv., og kommunene forventes å få en stadig større rolle i behandlingen knyttet til slike områder. St Olavs hospital HF mener at de foreslåtte endringene vil forenkle bruk av registeret til forskning og andre formål. Det vil også øke nytteverdien av medisinske kvalitetsregistre, som ved kobling til legemiddelregisteret vil kunne kartlegge kvaliteten på legemiddelforskrivning og legemiddelbruk. Helse Bergen HF viser til at dagens pseudonyme reseptregister er et av de mest brukte helseregistrene i Norge. Det har gitt oss verdifull kunnskap. Den pseudonyme registerformen gjør det imidlertid komplisert å drive registeret og setter store begrensninger på bruken av data fra registeret. Personverngevinsten ved pseudonymiseringen er ifølge Helse Bergen HF marginal. Folkehelseinstituttet mener at personvernet i det pseudonyme Reseptregisteret totalt sett ivaretas dårligere enn i direkte personidentifiserbare helseregistre. Pseudonymiteten begrenser i tillegg muligheten til å ta i bruk moderne tekniske løsninger. Høringsinstanser som er i mot eller som uttaler seg kritisk til forslaget er Datatilsynet, Legeforeningen og Personvernombudet ved Oslo universitetssykehus. Personvernombudet ved Oslo universitetssykehus mener at risikoen ved endringen var noe underkommunisert i høringsnotatet. Legeforeningen «stiller seg uforstående» til departementets uttalelse om at de registrertes personvern ikke vil svekkes ved å endre fra et pseudonymt register til et direkte personidentifiserbart register. Foreningen mener at endringen vil kunne oppfattes som en betydelig og omfattende endring for mange pasienter. Dette gjelder særlig dersom legemiddelregisteret skal inngå i helseanalyseplattformen. Foreningen mener at omfanget av de endringene som foreslås er bagatellisert, og at virkningene i for liten grad er beskrevet. I høringen uttalte Forskningsrådet, Folkehelseinstituttet, Legemiddelindustrien og Universitetet i Bergen at de var enige i at legemiddelregisteret ikke bør baseres på samtykke eller reservasjonsrett. Datatilsynet, Legeforeningen og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) er derimot kritiske til forslaget. Direktoratet for e-helse, Folkehelseinstituttet, Antibiotikasenteret for primærmedisin ved Universitetet i Oslo, Biobank Norge, Sintef og Universitetet i Bergen støtter forslaget om å inkludere historiske data fra Reseptregisteret i det nye legemiddelregisteret. Direktoratet for e-helse uttaler at personidentifiserbare historiske data vil være av vesentlig betydning for fremtidig medisinsk og farmasøytisk forskning, og vil legge til rette for blant annet tryggere og mer effektiv legemiddelutvikling. Slike data vil etterspørres i så lang tid som 20–30 år, og det vil være svært kostbart og lite effektivt å opprettholde en pseudonym løsning for historikken i registeret. Ifølge Antibiotikasenteret for primærmedisin ved Universitetet i Oslo er det i kvalitetsforbedringsarbeid helt nødvendig å følge endringer over tid. Datatilsynet stiller spørsmål ved om en innlemming av historiske data vil være i strid med Grunnloven § 97 om tilbakevirkende kraft. Opplysninger fra Reseptregisteret er mye brukt. I 2016 utleverte registeret data til totalt 153 prosjekter (i 2018 ble det «kun» levert ut data til 110 prosjekter, men denne nedgangen antas å ha sammenheng med innføringen av personvernforordningen). Blant helseregistrene som Folkehelseinstituttet forvalter var det til sammenlikning 161 utleveringer fra Dødsårsaksregisteret og 117 fra Medisinsk fødselsregister i 2018. Legemidler er viktig ved behandling og forebygging av sykdom, og behovet for strukturert og tilgjengelig informasjon om legemiddelbruk på individnivå er stadig økende. Strukturert informasjon om legemiddelbruken i befolkningen gir et bedre kunnskapsgrunnlag og økt kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenesten. Kunnskap om legemidler etter at de er tatt i bruk i befolkningen er viktig blant annet for å studere effekt, sikkerhet, feilbruk, etterlevelse av behandling og kostnader knyttet til bruken. Før et legemiddel tillates solgt på det norske markedet, må det ha markedsføringstillatelse. For å få tillatelse må det foreligge dokumentasjon av effekt, sikkerhet og kvalitet. For å fremskaffe slik dokumentasjon må det ha vært gjennomført kontrollerte kliniske studier. Studiene gjennomføres imidlertid på selekterte pasientgrupper når det gjelder alder, kjønn og sykelighet. Antallet pasienter som er inkludert i studiene er også begrenset og behandlingsvarigheten er relativt kort. Studiene er heller ikke designet eller egnet til for eksempel å fange opp sjeldne bivirkninger eller bivirkninger som oppstår etter lang tids bruk. Utstedelse av markedsføringstillatelse for nye legemidler er en balansegang mellom å redusere tiden det tar før pasienter skal få tilgang til medisinske nyvinninger og krav til dokumentasjon av sikkerhet og effekt for legemidler som kommer på markedet. For pasienter med sjeldne, alvorlige eller livstruende sykdommer ser man i økende grad at nye, innovative legemidler kommer på markedet, men hvor markedsføringstillatelse gis på særskilte vilkår. Godkjenningen er ofte basert på et sparsomt kunnskapsgrunnlag. I slike tilfeller har man mindre informasjon om sikkerhet og bivirkninger på tidspunktet for markedsføringstillatelsen. Legemidler i denne kategorien har ofte høy pris selv om effekten kan være usikker. Mange viktige kliniske og epidemiologiske spørsmål står derfor ubesvarte når et nytt legemiddel tas i alminnelig bruk i befolkningen. Eventuelle uventede sikkerhetsproblemer knyttet til andre aldersgrupper, andre samtidige sykdommer og annen samtidig legemiddelbruk avdekkes i all hovedsak ofte først etter at markedsføringsføringstillatelsen er gitt og legemidlet er tatt i bruk. Data fra legemiddelregistre er derfor viktige fordi de kan brukes til å dokumentere effekt og sikkerhet av et legemiddel når det er i praktisk bruk i befolkningen. Bruk av legemiddeldata kan også, ved å koble effekten av behandling opp mot annen sykdomshistorikk, brukes til å oppdage potensielle nye anvendelsesområder for legemidlet. Den sentrale EU-myndigheten for legemidler (EMA) pålegger i økende grad produsentene å gjøre såkalte Post Authorisation Safety Studies (PASS) for å identifisere, karakterisere eller kvantifisere sikkerhetsrisiko, bekrefte sikkerhetsprofil eller måle effekten av iverksatte risikominimeringstiltak for det nye legemidlet etter at det er tatt i bruk. Bruk av registerdata for å dokumentere effekt og sikkerhet er derfor ekstra viktig for slike legemidler. Reseptregistre i Norden brukes mer og mer i slike PASS og bidrar med viktig kunnskap og dokumentasjon av blant annet sjeldne bivirkninger og langtidseffekter. For å avdekke uforutsette bivirkninger av et legemiddel så raskt som mulig, er det opprettet et system for innrapportering av legemiddelbivirkninger (Bivirkningsregisteret, se punkt 13.1.3). Underrapportering av bivirkninger er en utfordring. Opplysninger fra legemiddelregisteret koblet med andre helseopplysninger kan gi viktig informasjon om uheldige legemiddeleffekter som ikke fanges opp av bivirkningsregisteret. Det vil ikke være overlapp mellom registrene, de vil derimot utfylle hverandre. De har ulike formål og de vil ikke ha det samme utvalget av registrerte. For kontroll av bivirkninger skal primært bivirkningsregisteret benyttes. Opplysninger fra legemiddelregisteret vil imidlertid gi informasjon om hele populasjonen som bruker legemidlet. Dette er opplysninger som kan være nyttige ved vurdering av bivirkninger meldt til Bivirkningsregisteret. Og selv om legemiddelregisteret ikke skal registrerte innmeldte bivirkninger, så vil registeret likevel kunne brukes til å fange opp eventuelle bivirkninger som ikke er meldt inn. Infertilitet rammer om lag 10 prosent av alle par. Forekomsten er økende. Parallelt stiger behovet for og bruken av legemidler ved fertilitetsbehandling. I Norge fødes nå om lag 2 500 barn årlig etter fertilitetsbehandling. Ved å sammenstille data om aktuelle legemidler fra Reseptregisteret brukt i fertilitetsbehandling med data fra Medisinsk fødselsregister og Kreftregisteret, har Folkehelseinstituttet studert om hormonbehandling av kvinner for infertilitet kan være assosiert med økt kreftrisiko hos kvinner. I denne norske studien, som blant annet brukte informasjon fra Reseptregisteret, ble det ikke funnet økt risiko for brystkreft, verken hos kvinner som fødte barn eller ikke fikk barn etter behandlingen, med unntak av forhøyet risiko blant en undergruppe kvinner som fødte etter hormonbehandling. Warfarin (Marevan®) var lenge det eneste tilgjengelige orale antikoagulant (blodfortynnende) for forebygging av hjerneslag hos pasienter med atrieflimmer. De siste årene har flere direkte virkende orale antikoagulasjonsmidler kommet på det norske markedet. Data fra Reseptregisteret er brukt i flere registerstudier for å følge opp endringene i bruksmønster i befolkningen, samt studier av sikkerhet og effekt av denne nye legemiddelgruppen. Studier fra flere land tyder på at barn som er yngst i sin skoleklasse har betydelig høyere risiko for å få en ADHD-diagnose eller få ADHD-legemidler enn sine eldre medelever. I en norsk studie anvendte forskerne data fra Reseptregisteret (legemidler), Norsk pasientregister (diagnoser fra spesialister) og KUHR-databasen (diagnoser fra fastleger) for å studere om diagnoser og legemiddelbruk for ADHD varierer med fødselsmåned i Norge. Studien fant at sannsynligheten for å få ADHD-legemidler eller diagnose var høyere for barn født sent på året enn de født tidlig på året. Opplysninger fra Reseptregisteret blir bearbeidet og tilrettelagt for å kunne bidra til kvalitetsforbedring av legers forskrivning, både på enkeltlegenivå og på gruppenivå. Riktigere antibiotikabruk i kommunene (RAK) er et igangsatt tiltak i handlingsplanen mot antibiotikaresistens. I RAK er data fra Reseptregisteret essensielt for å gi legene grunnlag for å diskutere kvalitetsforbedring av egen antibiotikaforskrivning. Kommuneleger benytter statistiske opplysninger om forskrivning av blant annet vanedannende legemidler og antibiotika i sitt arbeid med kvalitetsforbedring av forskrivning i kommunene. For nye legemidler som hovedsakelig brukes i primærhelsetjenesten er Reseptregisteret en viktig kilde til informasjon om kostnader. Opplysninger fra registeret ble blant annet benyttet for å se på utviklingen av forbruk av hepatitt C-legemidler før og etter at finansieringsansvaret ble overført fra folketrygden til helseforetakene i 2016. Opplysninger fra registeret har også blitt brukt for å undersøke kostnader ved behandling av kreft i Norge. Ettersom de fleste nye, dyre legemidler kun benyttes i sykehus er informasjonen i dagens Reseptregister om disse legemidlene begrenset. Ved en fremtidig utvidelse av registeret med informasjon om legemiddelbruk i institusjon vil registeret bli en enda bedre kilde til informasjon om nye legemidler. Reseptregisteret har bidratt til at Somadril ble trukket fra markedet i 2008, både i Norge og de andre landene i legemiddelsamarbeidet i Europa. Data fra registeret, sammen med andre studier fra Norge, viste økt risiko for forgiftninger, misbruk eller avhengighet ved bruk av legemidlet. Senere studier har vist at avregistreringen har hatt positive konsekvenser for de mange problemene som fulgte Somadril-bruken, og at de som tidligere brukte legemidlet i liten grad gikk over til å bruke andre legemidler med misbrukspotensiale etter avregistreringen. Departementet mener at det er behov for enklere tilgang til personidentifiserende opplysninger om legemiddelbruken i befolkningen. Departementet viderefører derfor forslaget fra høringen om et direkte personidentifiserbart legemiddelregister, som skal erstatte det pseudonyme Reseptregisteret. Pseudonymiseringen vanskeliggjør sammenstillinger og forlenger tiden før prosjektet får utlevert opplysningene. Ved sammenstillinger der opplysninger fra Reseptregisteret skal inngå, må alle opplysninger sendes til Reseptregisteret for pseudonymisering via tiltrodd pseudonymforvalter og sentralisert kobling. Dette har sammenheng med forbudet mot samtidig tilgang til fødselsnummer og/eller helsepersonellnummer, pseudonym og øvrige reseptopplysninger. Med dagens organisering av helseregisterfeltet og tilgjengelige tekniske løsninger er distribuert kobling den mest effektive modellen for sammenstilling av opplysninger fra ulike helseregistre. Ved distribuert kobling er prinsippet om å unngå unødvendig spredning av store mengder helseopplysninger ivaretatt ved at registrene ikke utveksler helseopplysninger, men kun utveksler informasjon om hvem som er med i studiepopulasjonen (de registrerte som skal studeres i prosjektet). Et register sender en fil med fødselsnumre og løpenumre («nøkkelfil») til de andre registrene som inngår i koblingen. Dataleverandørene for disse registrene bruker fødselsnumrene i nøkkelfilen til å trekke ut opplysninger fra sitt register for alle individene som inngår i studiepopulasjonen. Ved hjelp av nøkkelfilen erstatter disse dataleverandørene fødselsnumrene med løpenumre og utarbeider en datafil som kun inneholder løpenumre og opplysninger fra registeret. Denne datafilen sendes direkte til forskeren. Forskeren får dermed utlevert data fortløpende fra de ulike registrene, og sammenstiller selv opplysningene fra alle registrene ved bruk av de felles prosjektspesifikke løpenumrene i filene. Distribuert kobling er verken tillatt eller mulig for Reseptregisteret. I stedet må sammenstillingen skje ved sentralisert kobling. Ved sammenstilling av data fra et pseudonymt register med data fra andre datakilder må alle datafilene som skal inngå i sammenstillingen sendes til det pseudonyme registeret for pseudonymisering og sammenstilling. Dette innebærer at store mengder helseopplysninger må sendes mellom registrene som inngår i koblingen, før de kan sammenstilles av Reseptregisteret. I praksis skjer sammenstillingen ved at opplysninger fra andre registre deles i en nøkkelfil (som kun inneholder fødselsnummer, D-nummer eller helsepersonellnummer og datakildens løpenummer) og en datafil (som inneholder datakildens løpenummer og aktuelle helseopplysninger som skal sammenstilles med data fra Reseptregisteret) før oversendelse til Folkehelseinstituttet som dataansvarlig for Reseptregisteret. Nøkkelfilen krypteres med Reseptregisterets eget krypteringsprogram før oversending. Programmet krypterer nøkkelfilen med en nøkkel som kun SSB har tilgang til, slik at kun SSB kan dekryptere nøkkelfilen. Når Folkehelseinstituttet mottar en kryptert nøkkelfil i et prosjekt, videresendes denne over lukket nett til SSB. Via dette nettet går filene så direkte til SSBs pseudonymiseringsløsning. Etter pseudonymisering returnerer SSB nøkkelfilen til Folkehelseinstituttet som trekker helseopplysninger ut fra Reseptregisteret basert på pseudonymet i nøkkelfilene. Folkehelseinstituttet erstatter pseudonymet i datafilen fra Reseptregisteret og alle løpenumre i datafilene fra de andre datakildene med nye prosjektspesifikke løpenummer før tilgjengeliggjøring. Forskeren sammenstiller selv opplysningene ved bruk av de felles prosjektspesifikke løpenumrene i filene. Med et personidentifiserbart legemiddelregister vil man i stedet kunne benytte samme distribuerte koblingsmodell som benyttes av andre helseregistre. Ved distribuert kobling blir alle datafiler utlevert så raskt som mulig til forskeren, direkte fra hver enkelt datakilde. Dermed kan prosjektet starte analysen av deler av datasettet i påvente av et komplett datasett. Dette er mer effektivt enn ved sentralisert kobling hvor data fra alle aktuelle registre må samles ett sted for sentralisert sammenstilling før utlevering. Distribuert kobling vil forenkle tilgangen til sammenstilte data fra legemiddelregisteret, fordi hele leddet med tiltrodd pseudonymforvalter også vil falle bort ettersom fødselsnumrene og helsepersonellnumrene lagres i registeret. Det ville også føre til at færre helseopplysninger må sendes mellom registrene i forbindelse med koblinger. Departementet viser til at data fra legemiddelregisteret planlegges inkludert i helseanalyseplattformen. Det innebærer at sammenstillingene på sikt vil gjennomføres av Helsedataservice på plattformen, og gjøres tilgjengelig for analyse uten utlevering av personidentifiserende opplysninger, og uten behov for distribuert eller sentralisert kobling som beskrevet ovenfor. Dette forutsetter imidlertid at legemiddelregisteret etableres som et direkte personidentifiserbart register. For prosjekter der studiepopulasjonen (utvalget) skal baseres på informasjon fra et pseudonymt register, er koblingsprosedyren spesielt omfattende og krever unødvendig oversendelse av helseopplysninger mellom registrene. Dersom et utvalg skal defineres basert på opplysninger i det pseudonyme registeret (for eksempel alle individer som har fått utlevert et bestemt legemiddel), vil det ikke være mulig for det pseudonyme registeret å sende informasjon om individene i utvalget til de andre datakildene fordi registeret ikke inneholder fødselsnummer. I stedet må opplysninger om alle individer som er registrert i datakildene som skal inngå i sammenstillingen, sendes til det pseudonyme registeret. Etter pseudonymisering må det pseudonyme registeret slette opplysningene for alle individer som ikke skal inngå i utvalget, før dataene utleveres til forskeren. Denne prosedyren medfører at store mengder helseopplysninger om individer som ikke skal inngå i den endelige sammenstillingen, sendes mellom datakilder. Pseudonymiseringen av opplysninger i Reseptregisteret har ført til at prosjekter, der det i utgangspunktet ville vært enkelt å definere utvalget basert på personidentifiserbare opplysninger, har måttet finne andre løsninger for å definere studiepopulasjonen, løsninger som er mindre hensiktsmessige og mer tidkrevende enn dem som kan brukes for direkte personidentifiserende registre. Et legemiddelregister med direkte personidentifiserbare opplysninger vil derimot kunne benyttes til å definere studiepopulasjonen på lik linje med andre helseregistre ved hjelp av den distribuerte koblingsmodellen. Det vil da kun være nødvendig å sende informasjon om hvem som er med i studiepopulasjonen fra legemiddelregisteret til de andre datakildene. Når helseanalyseplattformen er etablert med nødvendige datakilder vil dette kunne gjøres på plattformen, og det vil ikke være behov for distribuert kobling. Pseudonymisering medfører et betydelig merarbeid ved sammenstillinger, både fordi nøkkelfilene må pseudonymiseres og fordi løpenummer fra alle datakilder må erstattes med et nytt prosjektspesifikt løpenummer fra Reseptregisteret. Reseptregisteret utleverer i utgangspunktet ikke data til prosjektet før øvrige datakilder har levert data til Reseptregisteret. Prosessen frem til utlevering og til prosjektet kan starte opp, tar derfor mye lenger tid enn i en distribuert modell. I tillegg er prosessen ofte vanskelig å forstå for de som søker om data. Saksbehandlere ved Reseptregisteret bruker derfor mye tid på å veilede søkere om dataflyt og koblingsprosedyrer. I tillegg kan Reseptregisterets preprosesseringsprogram for kryptering av fødselsnummer, D-nummer og/eller helsepersonellnummer være tungvint og vanskelig å bruke for de som skal oversende data til Reseptregisteret for sammenstilling. Krevende prosedyrer for sammenstilling kan føre til at forskere velger å ikke benytte opplysninger fra Reseptregisteret for å unngå risiko for lang og uforutsigbar saksbehandlingstid, selv om dette ville ha gitt et bedre datagrunnlag. Et personidentifiserbart legemiddelregister vil kunne få bedre datakvalitet enn et pseudonymt register. Departementet viser til at pseudonymiseringen begrenser muligheten for å kvalitetssikre opplysningene i registeret. Reseptregisteret er avhengig av at kilden til opplysningene (per i dag apotekene) og tiltrodd psesudonymforvalter (SSB), har gode rutiner for kvalitetssikring av fødselsnumre opp mot riktig versjon av Folkeregisteret og av helsepersonellnumre mot Helsepersonellregisteret. Reseptregisteret har imidlertid begrenset mulighet for innsikt i disse prosessene knyttet til validering og pseudonymisering. Feil blir ofte oppdaget for seint eller ikke i det hele tatt. I de tilfellene der feilen er tilknyttet fødselsnummer eller helsepersonellnummer må de aktuelle rapportene sendes på nytt fra apotekene fordi det ikke er mulig å gå tilbake fra pseudonym til fødselsnummer eller helsepersonellnummer. Slik feilretting krever betydelige ressurser både av apotekene og av Reseptregisteret. Det har aldri vært mulig å få inn alle berørte rapporter fra apotekene i slike tilfeller, noe som har ført til at Reseptregisteret har mistet viktige data. Et eksempel er feil som har skjedd ved pseudonymisering hos SSB fordi det ble brukt en versjon av Folkeregisteret som ikke var oppdatert med nye fødselsnumre. Dette førte til at noen årganger i Reseptregisteret har ufullstendig informasjon om legemiddelbruk hos barn. For barn født i enkelte år er det derfor kun delvis mulig å følge barnets legemiddelbruk gjennom det første leveåret. Dette påvirker spesielt prosjekter som studerer legemiddelbruk hos små barn, som må ta hensyn til at det er manglende opplysninger om legemiddelbruk blant de yngste barna i disse årene. Eksempelet illustrerer at siden nøkkelinformasjon i registeret er erstattet med pseudonym, er det vanskelig å avdekke feil i registeret, og kommunikasjonen med tiltrodd psesudonymforvalter og apotekene i forbindelse med feilsøking blir unødvendig komplisert fordi ingen har lov til å ha tilgang til alle nødvendige opplysninger samtidig. Som følge av at Reseptregisteret ikke inneholder fødselsnummer eller helsepersonellnummer, er det ikke mulig for registeret å benytte de samme grunndata/masterdatakildene som de andre helseregistrene for å innhente nødvendige opplysninger om helsepersonell og personer (som for eksempel profesjon eller geografi). Dermed må egne spesialløsninger for Reseptregisteret utvikles og vedlikeholdes. Et av formålene med Reseptregisteret er å gi forskrivere av legemidler et grunnlag for internkontroll og kvalitetsforbedring av egen forskrivning. Dette er teknisk og praktisk vanskelig siden helsepersonellnummeret også er pseudonymisert. Dette medfører at nummeret for hver enkelt rekvirent må sendes til pseudonymisering før opplysninger om utleveringer knyttet til pseudonymet for helsepersonellnummeret kan hentes fra Reseptregisteret. Dette er en tidkrevende prosess. Departementet mener at de registrertes personvern ikke vil svekkes ved å endre fra et pseudonymt register til et direkte personidentifiserbart register. Det vises til at formålet med pseudonymisering er å sikre opplysningenes konfidensialitet, dvs. at personene som opplysningene er knyttet til ikke skal kunne identifiseres. Departementet mener at dette oppnås like godt ved andre og moderne tekniske løsninger. I et lovbestemt og direkte personidentifiserbart legemiddelregister vil det være strenge krav til trygg behandling av opplysningene i registeret. Registeret vil bli basert på innebygd personvern med tekniske og organisatoriske løsninger som gjennomfører personvernkravene. Siden Reseptregisteret ble etablert i 2004 er det utviklet bedre og sikrere løsninger for intern kryptering av direkte personidentifiserbar informasjon, logging av dekryptering, rutiner for tilgangsstyring mv. Slike løsninger benyttes av de andre lovbestemte helseregistrene. Intern kryptering vil begrense tilgangen til direkte identifiserbare opplysninger. I alle lovbestemte helseregistre skal direkte personidentifiserende opplysninger lagres kryptert, jf. helseregisterloven § 21. I reseptregisterforskriften § 1-2 er kryptering definert som «omforming av opplysninger slik at de ikke kan leses eller rekonstrueres av uvedkommende». Av Prop. 99 L (2011–2012) følger at dette skal tolkes likt etter helseregisterloven. I forskriften om kommunalt pasient- og brukerregister kreves det i tillegg at disse opplysningene skal separeres og lagres adskilt fra helseopplysninger jf. § 5-2. Det samme skal gjelde i legemiddelregisteret. I forarbeidene til helseregisterloven § 11 første ledd bokstav g om Norsk pasientregister (NPR) er det forklart nærmere hvordan kravet om kryptering kan gjennomføres: Dette er bare noen eksempler på hvordan opplysningene kan krypteres. Se også punkt 12.5.2.3. Den teknologiske utviklingen skjer fort. Det anses derfor ikke hensiktsmessig å regelfeste nærmere hvordan kryptering skal skje, da dette kan binde registeret til de teknologiske løsningene vi kjenner i dag og hindre at nye og bedre løsninger kan tas i bruk. Endring til direkte personidentifiserbare opplysninger vil også gi en fordel for de registrerte ved at registeret kan nyttiggjøre seg nye brukervennlige fellesløsninger som utvikles for de lovbestemte, direkte personidentifiserbare registrene. Dette vil gjøre det enklere for de registrerte å få innsyn i hvilke opplysninger som er registrert om dem og hva opplysningene er brukt til. Se nærmere i punkt 12.4.3 og 12.5.2.8. Løsningene vil kunne anvendes for alle opplysninger på helseanalyseplattformen, men kan ikke uten videre benyttes av et pseudonymt register. Det er nødvendig å modernisere og oppgradere de tekniske løsningene i Reseptregisteret. Dagens løsninger er ikke lenger egnet til formålet. Det vises til Folkehelseinstituttets utredning Direkte personidentifiserbare legemiddeldata til sekundærbruk i et nytt nasjonalt legemiddelregister. En vurdering av datakilder og behov for tekniske løsninger fra 2017. Etableringen av et nytt legemiddelregister vil redusere kostnadene til oppgradering og modernisering. Særlig vil kostnadene bli mindre dersom legemiddelregisteret også skal inneholde historiske data fra Reseptregisteret (se punkt 13.4.6). Sammenstillinger med opplysninger i Reseptregisteret må etter gjeldende regler utføres slik at enkeltpersoner ikke skal kunne gjenkjennes ved hjelp av de sammenstilte opplysningene, jf. forskrift om Reseptregisteret § 5-3 første ledd. Dette kravet medvirker til at datautleveringen blir tidkrevende og tungvint, og i noen tilfeller ikke mulig. Kravet har reist flere tolkningsspørsmål og krever ofte skjønnsmessige vurderinger for det enkelte prosjekt. Uklarhet og tolkningstvil har medført at opplysninger fra registeret benyttes i mindre grad enn ønskelig til forskning og helseanalyse. Dette ble påpekt sist av Helsedatautvalget i rapporten Et nytt system for enklere og sikrere tilgang til helsedata (2017) punkt 3.2.3. Det er ofte behov for en omfattende og tidskrevende dialog mellom søkeren og Reseptregisteret om omfanget av og detaljeringsgraden for opplysningene som kan gjøres tilgjengelige for prosjektet i samsvar med reglene i forskriften, og som samtidig kan svare på problemstillingene i prosjektet. Ved sammenstilling vil kravet gjelde det totale datasettet, og kan dermed føre til at dataansvarlige for alle registrene som skal inngå må gjøre strenge vurderinger av hvilke opplysninger datasettet kan inneholde. Dette gjør at det kan oppleves som vanskelig å planlegge prosjekter der opplysninger fra Reseptregisteret skal inngå. I tillegg vil det å søke opplysninger fra registeret gi økt risiko for at prosjektet ikke kan gjennomføres som planlagt. Ikke alle prosjekter ønsker å ta denne risikoen, og dette kan føre til at forskningsprosjekter med viktige problemstillinger ikke blir gjennomført. Departementet foreslår at dette kravet ikke blir videreført i det nye legemiddelregisteret. Departementet mener at dette ikke innebærer et personverninngrep av betydning. Det vises til forslaget til ny helseregisterlov § 19 a i punkt 11.4.5.5 og 11.4.5.6 om dataminimering og at graden av personidentifikasjon ikke skal være større enn det som er nødvendig for formålet. Prosjektet må da begrunne at opplysningene det søkes om er nødvendige og relevante for å oppfylle formålet med prosjektet. Men det vil ikke være særlige krav til graden av identifisering ved tilgjengeliggjøringen som kun gjelder for opplysninger om legemidler. Endringen vil gi enklere og klarere regler. Det vises også til at helseanalyseplattformen vil bety at behovet for å tilgjengeliggøre personidentifiserende opplysninger reduseres. Departementet mener at legemiddelregisteret – på samme måte som Reseptregisteret – ikke bør være basert på samtykke eller reservasjonsrett. Dette bør gjelde både for registrering av opplysningen i registeret og for bruk av opplysningene. Departementet legger vekt på at den store nytteverdien av registeret er avhengig av komplette data og på at det samtidig skal stilles strenge personvernkrav ved behandling av opplysninger i registeret. Forskningsrådet, Folkehelseinstituttet, Legemiddelindustrien og Universitetet i Bergen uttaler at de er enige i forslaget om at registeret ikke skal baseres på de registrertes samtykke eller reservasjonsrett. Datatilsynet mener at dette spørsmålet ikke var reelt eller godt nok vurdert i høringsnotatet. Legeforeningen uttaler at dette er et eksempel på den konflikten som oppstår mellom hensynet til sårbare grupper og mulighetene for å registrere data, uten at det er problematisert hvilke virkninger dette kan gi, for eksempel om det vil føre til at denne gruppen vil forsøke å gå veien utenom det regulerte helsevesenet for å skaffe seg legemidlene. Det er ifølge foreningen ikke godt nok redegjort for hvorfor en lav andel av befolkningens behov for reservasjon tilsidesettes. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) kan ikke forstå behovet for ikke å ha en reservasjonsrett og mener at pasientenes selvbestemmelse må være førende. Erfaringsmessig så er det ifølge FFO få som reserverer seg i fra å la seg registrere i helseregistre. De registrertes selvbestemmelse over opplysninger om seg selv er et viktig element av personvernet. Større selvbestemmelse vil redusere personvernulempen som helseregistrene innebærer. Hvor inngripende en behandling av opplysninger er henger sammen med graden av selvbestemmelse og den enkeltes mulighet for kontroll og påvirkning. Både samtykke og reservasjonsrett vil gi de registrerte selvbestemmelse. Dersom behandlingen i registeret skjer uten samtykke eller reservasjonsrett, vil dette være et inngrep i den enkeltes rett til selv å bestemme over opplysningene om seg selv. Reservasjonsrett benyttes som en løsning for å begrense personverninngrepet som en behandling av opplysninger i legemiddelregisteret uten samtykke kan utgjøre. Det fremgår av forarbeidene til helseregisterloven at et krav om samtykke og en reservasjonsrett likevel er av noe ulik karakter: Hvor inngripende behandlingen er beror imidlertid på flere forhold enn selvbestemmelsen. Behandling av direkte identifiserbare opplysninger anses som mer inngripende enn indirekte identifiserbare. Hvilke opplysningstyper som omfattes, hvor mange opplysninger, detaljeringsgraden og hvor lenge opplysningene skal behandles er andre momenter. Det må også legges vekt på at den registrertes interesser, inkludert konfidensialiteten, vil bli ivaretatt ved andre tekniske og organisatoriske løsninger for legemiddelregisteret. Departementet mener at det må legges avgjørende vekt på at nytteverdien av et komplett legemiddelregister vil være stor. Det vises til at Reseptregisteret ikke er basert på samtykke eller reservasjonsrett. Da beslutningen om etableringen av Reseptregisteret ble tatt i 2002, ble dette ansett som en vesentlig forutsetning for registerets verdi. Det ble påpekt at dette ikke kunne oppnås dersom registeret skulle være basert på samtykke fra den registrerte eller på reservasjonsrett. Flertallet av høringsinstansene støttet dette. Heller ikke har noen av dagens lovbestemte helseregistre krav om samtykke eller reservasjonsrett når det gjelder registrering. At registeret er så komplett som mulig har vært viktig for at helseregistrene skal kunne tjene sine formål. Et krav om samtykke eller en reservasjonsrett mot registrering i registeret vil kunne gi redusert datakvalitet, noe som kan få konsekvenser for helseanalyser, forskning og annen bruk av data fra legemiddelregisteret. En skjevhet i hvem som ikke gir samtykke eller som reserverer seg vil kunne påvirke registerets kvalitet. Innenfor visse behandlingsområder vil dekningsgraden i legemiddelregisteret kunne bli så lav at man ikke kan stole på resultatene fra registeret. For noen problemstillinger vil selv et lite frafall kunne gi alvorlige feil. Erfaringen med andre helseregistre viser at hvis pasientene faller fra og frafallet er skjevt, kan det bli alvorlige feil i datagrunnlaget som påvirker resultatene av registerstudiene. Det er ellers vanskelig å forutse hva som kan bli konsekvensene og hvor store de blir. Det er likevel grunn til å tro at pasienter og brukere som reserverer seg har spesielle preferanser eller kjennetegn, som for eksempel alder, kjønn og bosted. Det kan tenkes at flere av de som for eksempel misbruker legemidler eller som bruker legemidler som oppfattes som spesielt sensitive, vil reservere seg. Da vil registeret ikke kunne gi et godt grunnlag for informasjon om legemiddelbruk i disse pasientgruppene, og det igjen vil gjøre det utfordrende for myndighetene å ta gode beslutninger på området. Legeforeningen mener at frafall fra sårbare grupper tvert imot bør være et argument for at det bør være et krav om samtykke eller reservasjonsrett: Departementet legger til grunn at for å få gode studier er man avhengig av komplette, pålitelige datakilder med informasjon om bruk av legemidler i hele befolkningen. Departementet viser til at behovet for data om legemidlenes effekt, sikkerhet og bruk i den kliniske hverdagen har økt betydelig de senere årene (se punkt 13.4.1). I et ufullstendig datagrunnlag kan for eksempel signaler om sjeldne og potensielt alvorlige bivirkninger bli oversett, og anslag for hvor ofte bivirkningen forekommer kan bli underestimert. Et mer ufullstendig datagrunnlag vil innebære at det kan ta lenger tid før viktige effekter og/eller bivirkninger oppdages, hvis de i det hele tatt fanges opp. Resultatene fra studier vil også ha begrenset verdi hvis det er usikkerhet knyttet til påliteligheten og gyldigheten av resultatene. Et krav om samtykke eller reservasjonsrett kan altså føre til at et av de viktigste formålene med registeret ikke kan innfris. Videre er det slik at konsekvensene for påliteligheten og gyldigheten av resultatene vil være spesielt store i tilfeller der antallet hendelser er få. Dette gjelder også for legemidler som få individer bruker. Mange av de nye legemidlene som kommer på markedet er godkjente til bruk for sjeldne sykdommer (for eksempel nyere kreftlegemidler og immunterapi), og dermed er det kun en liten gruppe individer som vil ta legemidlet i bruk. Hvis en høy andel av disse individene reserverer seg, vil det være vanskelig å studere effekten og sikkerheten av legemidlene etter at de er tatt i bruk. Nye legemidler er i tillegg ofte dyre, og i en situasjon hvor det er nødvendig å gjøre vanskelige prioriteringer på legemiddelfeltet kan det få uheldige konsekvenser at informasjonen om bruk av dyre legemidler ikke er komplett. Et alternativ kunne vært en rett til å reservere seg mot noen typer bruk, men ikke mot å være registrert i registeret. En slik løsning ville bety at selv om den registrerte bruker reservasjonsretten vil det likevel kunne gjøres frafallsanalyser. Departementet mener at det likevel ikke bør fastsettes en rett til å reservere seg mot noen typer bruk. Dette er en løsning som ble valgt for kommunalt pasient- og brukerregister og bivirkningsregisteret. Disse registrene har fastsatte hovedformål for innsamlingen av data, og sekundærformål som opplysningene kan brukes til og som de registrerte kan reservere seg mot. Hovedformålene er knyttet til myndighetenes oppgaver, mens for eksempel forskning, kvalitetsforbedring og beredskap er sekundærformål. Departementet viser til at Reseptregisteret derimot har flere formål som alle er likestilte (forskning, utredning, styring osv.). Det er ikke grunnlag for å skille ut noen av disse formålene som viktigere enn de andre. Dersom det skulle være reservasjonsrett for noen typer bruk, vil opplysningene ikke kunne brukes til de formålene de er samlet inn for. Departementet foreslår at Folkehelseinstituttet blir dataansvarlig for legemiddelregisteret, og at dette fastsettes i forskrifter etter helseregisterloven § 11. Instituttet er i dag dataansvarlig for Reseptregisteret. Det er flere fordeler med å videreføre Folkehelseinstituttet som dataansvarlig. Instituttet har allerede et fagmiljø med erfaring og kompetanse knyttet til forvaltning av personidentifiserbare helseregistre generelt, for eksempel Dødsårsaksregisteret, Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS), Medisinsk fødselsregister og Reseptregisteret. Folkehelseinstituttet har også ansvar for Verdens helseorganisasjons senter for kodeverket (ATC/DDD) som er et internasjonalt senter for klassifisering av legemidler. Nærhet til dette senterets fagmiljø er viktig for forvaltningen av Reseptregisteret fordi dette er det viktigste kodeverket i registeret. I tillegg har Folkehelseinstituttet et forskningsmiljø innenfor samme organisasjon med god kunnskap om opplysningene i registeret. Departementet understreker at dataansvaret ikke gir større rett til å bruke dataene enn det andre har. Folkehelseinstituttets egen bruk av opplysningene utover forvaltning av registeret og tilretteleggelse for tilgjengeliggjøring av data, må ha rettslig grunnlag på samme måte som andre aktørers bruk. Det presiseres at forskere ved Folkehelseinstituttet også i dag må søke om tilgjengeliggjøring av data fra Reseptregisteret på tilsvarende måte som alle andre. På sikt kan det bli aktuelt å vurdere om dataansvaret for legemiddelregisteret og andre nye registre som inkluderes på helseanalyseplattformen bør legges til Helsedataservice, slik at det forvaltningsorganet som Helsedataservice legges til får ansvaret også for forvaltning av disse registrene. Departementet foreslår at data som nå er registrert i Reseptregisteret skal inkluderes i legemiddelregisteret. Departementet viser til at opplysninger fra dagens Reseptregister vil være etterspurt for forskningsformål i lang tid etter opprettelsen av et direkte personidentifiserbart legemiddelregister. Data om legemiddelbruk over lang tid er viktig i legemiddelepidemiologisk forskning. Et eksempel er studier av forebyggende legemiddelbehandling, fordi det kan ta lang tid fra behandlingen startes til det er mulig å innhente informasjon om effekten av behandlingen i den generelle befolkningen. Et annet eksempel er behovet for lange, sammenhengende tidsserier for å kunne gjennomføre studier av kreftutvikling eller andre bivirkninger som kan oppstå etter langtidsbruk av legemidler. Det samme gjelder for legemidler som benyttes av få individer eller som har bivirkninger og effekter som forekommer sjelden eller i utvalgte pasientgrupper. Det er da nødvendig å inkludere individer over en lang periode for å sikre tilstrekkelig antall inkluderte, og dermed oppnå nødvendig statistisk styrke i analysene for kunne skape et sikrere kunnskapsgrunnlag. Dersom det i stedet skal være to registre (et personidentifiserbart legemiddelregister og et pseudonymt Reseptregister), vil ulempene ved pseudonymiseringen bli videreført, inkludert ulempene knyttet til sammenstillinger og tilgjengeliggjøring som er beskrevet i punkt 13.4.3. Samtidig vil vi miste de fordelene som et direkte personidentifiserbart legemiddelregister vil innebære, både med hensyn til tilgjengelighet, konfidensialitet og informasjonssikkerhet. Nytten og gevinsten knyttet til legemiddeldata på helseanalyseplattformen vil ikke kunne realiseres så tidlig som planlagt. Videreføring av det historiske Reseptregisteret vil kreve parallell forvaltning av to registre med legemiddelopplysninger. Det vil være langt mer ressurskrevende teknisk og juridisk å forvalte både et pseudonymt Reseptregister og et personidentifiserbart legemiddelregister, sammenliknet med kun å forvalte ett personidentifiserbart legemiddelregister. For at et «historisk Reseptregister» skal kunne bevares i ubegrenset tid, må det gjennomføres en nyskriving av store deler av dagens løsning fordi det er behov for en modernisering. Dette må skje i tillegg til at en ny løsning for legemiddelregisteret etableres og forvaltes. Folkehelseinstituttet anslår at de totale kostnadene knyttet til investering og drift de første fem årene til å bli 35 millioner kroner mindre dersom det historiske Reseptregisteret i stedet inkluderes i legemiddelregisteret (se nærmere i punkt 15.3). Dersom opplysningene i dagens Reseptregister fortsatt skal være pseudonyme, kan en heller ikke nyttiggjøre seg nye brukervennlige fellesløsninger som utvikles for de lovbestemte, direkte personidentifiserbare registrene. Det må utvikles og vedlikeholdes egne løsninger for opplysningene i dagens Reseptregister knyttet til for eksempel innsyn. Registrerte som ønsker innsyn, må i tilfelle søke om dette fra to ulike registre. Dette er likevel løsningen som er valgt for inkluderingen av IPLOS-registeret i Kommunalt pasient- og brukerregister. Opplysningene som samles inn i registeret i fremtiden vil være direkte identifiserbare, mens de eksisterende dataene i IPLOS vil forbli pseudonyme. IPLOS-opplysningene kan brukes, men bare i samsvar med pseudonymiseringskravene i IPLOS-forskriften. En viktig forskjell er imidlertid at IPLOS-dataene brukes minimalt til forskning og helseanalyse sammenliknet med data fra Reseptregisteret. Heller ikke er det samme behov for lange tidsserier for IPLOS-data. Forskriften ble også fastsatt før arbeidet med helseanalyseplattformen var kommet så langt som nå, slik at dette ikke var et aktuelt moment å legge vekt på. Departementet mener at en innlemming av historiske data fra Reseptregisteret i det nye legemiddelregisteret ikke vil være i strid med forbudet i Grunnloven § 97 mot å gi lover tilbakevirkende kraft. Departementet viser til at hvorvidt tilbakevirkningen er rettsstridig vil avhenge av en helhetsvurdering der det legges stor vekt på hvor alvorlig inngrepet er for den enkelte, hva lovgivers formål har vært, hvor forutsigbart inngrepet var og hvor fremtredende de tilbakevirkende elementene er (jf. Dokument 16 (2011–2012) Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven, avgitt 19. desember 2011, punkt 25.2). Departementet deler ikke Datatilsynets oppfatning om at det er tale om et alvorlig inngrep i de registrertes rettsstilling. Departementet viser til at opplysningene er samlet inn uten de registrertes samtykke. Det som endres er måten konfidensialiteten beskyttes på. I det nye registeret vil konfidensialiteten og andre personvernkrav bli ivaretatt like godt som i det eksisterende pseudonyme registeret. Det vises også til at formålet med lovendringen er at opplysningene skal bli brukt i større utstrekning i samsvar med de formålene de opprinnelig ble innhentet for. Departementet mener at heller ikke personvernreglene er i veien for lovendringen. Departementet viser til at det rettslige grunnlaget etter forordningen artikkel 6 og 9 fremdeles vil være det samme. Departementet foreslår flere endringer knyttet til legemiddelregisteret som kan få betydning for de registrertes personvern. Departementet foreslår å endre registeret fra å inneholde pseudonyme personopplysninger til å inneholde direkte identifiserbare personopplysninger, og at dette også skal gjelde for historiske persondata. Videre foreslås det at registeret ikke skal baseres på samtykke eller reservasjonsrett. Kravet om at sammenstillinger med opplysninger må utføres slik at enkeltpersoner ikke skal kunne gjenkjennes ved hjelp av de sammenstilte opplysningene, videreføres ikke. Det at opplysninger fra legemiddelregisteret skal tilgjengeliggjøres og sammenstilles fra helseanalyseplattfiormen, vil føre til flere sammenstillinger og økt bruk av dataene. Samlet og isolert sett innebærer disse endringene en større personvernbelastning enn gjeldende regler. Departementet mener imidlertid at dette må ses i lys av andre endringer, som vil redusere ulempene og som til dels også vil kunne gi bedre personvern på enkelte områder. Dette er det gjort rede for i punkt 13.4.2 og 13.4.3. Departementet viser her særlig til at nye og moderne krypteringsløsninger kan tas i bruk, det vil bli mindre datastrøm ved sammenstillinger, at helseanalyseplattformen skal gjøre det mulig å bruke opplysningene uten at brukeren får utlevert eller sett personidentifiserbare data og at det vil bli bedre kvalitetskontroll. Uansett mener departementet at nytten av økt bruk av legemiddeldata til befolkningens beste, klart overstiger disse ulempene. Videre er det også slik at heller ikke Reseptregisteret er basert på samtykke eller reservasjonsrett. Departementet foreslår en ny bokstav k «Legemiddelregister» i helseregisterloven § 11 første ledd. Dette vil gi Kongen i statsråd hjemmel til å fastsette en forskrift om et legemiddelregister med direkte personidentifiserbare opplysninger som kan behandles uten de registrertes samtykke eller reservasjonsrett. Forskriften skal ha bestemmelser om registerets formål (hva opplysningene i registeret skal kunne brukes til) og om hvilke opplysninger registeret kan inneholde. Registeret skal ha samme formål som Reseptregisteret. Legemiddelregisteret skal i utgangspunktet inneholde de samme opplysningene som Reseptregisteret. Det bør imidlertid åpnes for å utvide registeret med enkelte opplysningstyper. Hvilke opplysninger registeret skal inneholde vil bli vurdert nærmere i arbeidet med forskriften. Det samme gjelder datakilder, rapporteringsplikt og måten opplysningene skal samles inn på. Departementet viser til at forslag til forskriften har vært på høring, og at disse spørsmålene vil bli vurdert nærmere i forskriftsarbeidet. Departementet foreslår endringer i helseregisterloven § 14 slik at demografiske og sosioøkonomiske bakgrunnsopplysninger fra Skatteetaten og NAV skal kunne gjøres tilgjengelig for helseregistre uten hinder av taushetsplikten. Følgende høringsinstanser støtter forslaget: Direktoratet for e-helse, Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, Forskningsrådet, Arbeidstilsynet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Kreftregisteret, Helse Midt-Norge RHF, Helse Sør Øst RHF, Helse Bergen HF, Oslo universitetssykehus HF, St Olavs hospital HF, Akershus Universitetssykehus HF, Oslo kommune, Kreftforeningen, Legeforeningen, Norce, Unit, Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Forskningsinstituttenes Fellesarena (FFA), Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE), Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI), Sintef, Legemiddelindustrien, Abelia og Biobank Norge. Disse høringsinstansene legger vekt på at tilgang til demografiske og sosioøkonomiske bakgrunnsopplysninger på individnivå er viktig for å kunne følge med på utviklingen i, og sammenhengene mellom, sosioøkonomiske forhold og forskjeller i tjenestetilbud og tjenesteforbruk både i spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Datatilsynet mener at dette er en endring som må vurderes nærmere og med et bredere perspektiv enn det som gikk frem av høringsnotatet. Personvernombudet ved Oslo universitetssykehus påpeker at inkluderingen av flere opplysninger gir potensielt flere identifiseringsmarkører slik at opplysninger som i utgangspunktet er anonyme ikke lenger er det. Den foreslåtte lovendringen vil legge til rette for at et begrenset sett med demografiske og sosioøkonomiske bakgrunnsopplysninger gjøres tilgjengelig for helseregistre etablert med hjemmel i lov og forskrift. Kreftregisteret, Norsk pasient- og brukerregister, Kommunalt pasient- og brukerregister, det nye legemiddelregisteret og medisinske kvalitetsregistre er eksempler på registre som omfattes av forslaget. Det må fastsettes i forskrift dersom de aktuelle opplysningene skal kunne inngå i registeret. Helseregistre som Kommunalt pasient- og brukerregister, Kreftregisteret og medisinske kvalitetsregistre har allerede hjemmel til å behandle demografiske og sosioøkonomiske opplysninger om de registrerte. Helsedatautvalget viste til viktigheten av tilgang til korrekte demografiske og sosioøkonomiske data på individnivå for å kunne analysere helsedata med hensyn til demografiske og sosioøkonomiske forhold, både for statistikk, helseanalyser og forskning, kvalitetsforbedring, planlegging og styring. Utvalget fremhevet at disse bakgrunnsfaktorene for eksempel er nødvendige for å analysere ulikheter i helse og helsetjenesteforbruk i befolkningen og for kvalitetsindikatorer for helse- og omsorgstjenestene. Selv om enkelte helseregistre har hjemmel til å innhente slike opplysninger via helse- og omsorgstjenestene, mener departementet at denne typen grunnleggende persondata bør kunne innhentes og gjenbrukes fra eksisterende datakilder i statsforvaltningen. Skatteetaten og Arbeids- og velferdsetaten (NAV) er primærkildene for opplysningene. Innhentede opplysninger som skal inngå i helseregistrene vil lagres med egen hjemmel i helseregisterloven og registerforskriftene. Bruk av disse opplysningene sammen med helsedata vil gi analysene betydelig merverdi og bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag. Demografiske og sosioøkonomiske bakgrunnsopplysninger er faktorer som kan være forbundet med ulikheter i livsstil og helse og avgjørende for å kunne styre og planlegge i helsesektoren. Et helseregister inneholder primært helseopplysninger. At det lovfestes at demografiske og sosioøkonomiske data kan innhentes fra primærkilden endrer ikke risikobildet. Departementet viser til at det er tale om opplysninger som registrene må ha hjemmel for å motta og behandle etter registerforskriftene. De aktuelle opplysninger er etter departementets vurdering i mange sammenhenger offentlig informasjon og i begrenset utstrekning av sensitiv karakter. Videre vil endringen bidra til større sikkerhet for at opplysningene som behandles er korrekte, jf. personvernforordningen artikkel 5 bokstav d. Helseregistrene er uansett underlagt strenge krav til informasjonssikkerhet. Ny statistikklov er vedtatt, men bare i begrenset utstrekning trådt i kraft. Loven åpner ikke for utlevering fra Statistisk sentralbyrå på en måte som kan ivareta behovene for helseregistrene på en tilfredsstillende måte, se Prop. 72 LS (2018–2019). Det europeiske statistikkregelverket setter begrensninger for bruken av opplysninger innhentet for statistikkformål, som ikke kan fravikes i den norske statistikkloven. Dersom opplysninger innhentet med opplysningsplikt utleveres fra Statistisk sentralbyrå, følger disse begrensningene med. Departementet foreslår i kapittel 11 lovfestede vilkår for tilgjengeliggjøring og sammenstilling. Dette skal bidra til likebehandling, forutsigbarhet og forenkling ved tilgjengeliggjøring av helseopplysninger fra helseregistre til bruk i forskning, styring, beredskap, kvalitetsforbedring og andre sekundære formål. Lovendringen vil ikke ha administrative konsekvenser eller gi økte kostnader, men kan gjennom forenkling av regelverket bidra til reduserte kostnader for brukerne av helsedata og bidra til mer kostnadseffektiv søknadsbehandling for forvaltningen. Det er i all hovedsak registerforvalterne som har innspill til omtalen av økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget i kapittel 12 om å etablere en nasjonal løsning for tilgjengeliggjøring av helsedata (helseanalyseplattformen og Helsedataservice). Helsedirektoratet uttaler for eksempel at en eventuell flytting av ressurser og kompetanse til Helsedataservice ikke kan gjennomføres før det er avklart hvilken betydning etableringen får for oppgavene til registerforvalterne. Folkehelseinstituttet mener at de foreslåtte lov- og forskriftsendringene vil ha både store administrative konsekvenser og gi betydelig økte kostnader for registerforvalterne, ikke bare i etableringsfasen, men også i videre drift. Folkehelseinstituttet viser til at registerforvaltere fremdeles skal ha ansvar for data inn i registrene, kvalitetssikring og regelmessig avlevering av data til helseanalyseplattformen. Samlet sett mener Folkehelseinstituttet derfor at dagens kapasitet hos registerforvalterne sannsynligvis bør økes spesielt for å ivareta høy kvalitet på dataene og fordi det er forventet en økt etterspørsel. Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE) viser i sin høringsuttalelse til at de fleste medisinske kvalitetsregistrene i svært liten grad har dedikerte stillingsandeler til analyse og utlevering av data. Departementets forslag om å etablere Helsedataservice som en nasjonal løsning for å forvalte tilgang til helsedata, innebærer at ansvar og oppgaver knyttet til tilgjengeliggjøring av helsedata vil bli flyttet fra eksisterende registerforvaltere og samles hos en etat under Helse- og omsorgsdepartementet. Det skal også etableres en tverrsektoriell organisering for fag- og brukermedvirkning som etter programperioden kan erstatte dagens programorganisering av Helsedataprogrammet med programstyre og referansegruppe. Etablering av Helsedataservice vil avlaste registerforvalterne for oppgaver knyttet til søknadsbehandling og tilgjengeliggjøring av data. Forslaget innebærer at det må flyttes ressurser og kompetanse fra etater som forvalter tilgang til data fra registrene i dag til den etaten som får ansvar for Helsedataservice. Det vil imidlertid være mindre relevant for de medisinske kvalitetsregistrene i regi av helseforetakene som i liten grad forvalter ressurser til denne typen aktiviteter i dag. Det er anslått at 40 årsverk ble brukt til arbeidet med å forvalte tilgang til helsedata i 2016. Direktoratet for e-helse har, i rapporten Alternative løsninger for tilgangsforvalterfunksjonen og organisatorisk forankring av Helseanalyseplattformen fra 2018, gjort noen foreløpige anslag på årsverksbehov gitt ulike nivåer av tjenestetilbud. I følge disse anslagene vil Helsedataservice ha behov for 20–30 årsverk gitt et svært begrenset tjenestetilbud og begrenset overføring av funksjoner (årsverksbehov hos registerforvalterne er ikke anslått), 40–50 årsverk gitt et redusert tjenestetilbud og full overføring av funksjoner, og 70–80 årsverk gitt et fullt utbygd tjenestetilbud og full overføring av funksjoner. Årsverksanslagene er ikke direkte sammenliknbare med anslagene fra 2016 fordi Helsedataservice vil ha andre oppgaver knyttet til tilgjengeliggjøring av data enn dagens registerforvaltere. Det gjelder særlig alternativet med et fullt utbygd tjenestetilbud. Direktoratet for e-helse har fått i oppdrag å gjøre en nærmere vurdering og konkretisering av oppgavene til Helsedataservice som grunnlag for beslutningen om organisatorisk forankring. Overføring av oppgaver og kompetanse fra registerforvalterne skal gjøres stegvis og gjennomføringsplanen skal være basert på oppdaterte vurderinger av økonomiske og administrative konsekvenser. Departementet er enig med registerforvalterne i at helseanalyseplattformen vil innebære merarbeid for dem i etableringsfasen. Tiltaket vil ha omstillingskostnader knyttet til blant annet innføring av felles saksbehandlingsløsning og søknadstjeneste, etablering av felles metadataforvaltning og tilrettelegging for overføring av data til helseanalyseplattformen. Videre vil etablering av Helsedataservice medføre rutineendringer, regelverksutvikling, kompetanseutvikling og tilpasning til nye verktøy. Deler av disse utgiftene vil finansieres gjennom eksisterende bevilgninger til helsedataprogrammet. Øvrige utgifter finansieres innenfor registerforvalternes gjeldende bevilgninger. Departementet understreker videre at registerforvalterne fremdeles vil ha ansvar for data inn i registrene, kvalitetssikring og regelmessig avlevering av data til helseanalyseplattformen. Omfanget av ressurser og kompetanse som skal overføres fra registerforvalterne til Helsedataservice må vurderes i lys av dette. I tillegg vil det være betydelige investeringskostnader knyttet til utvikling av fellesløsninger for helseregistrene, etablering av felles søknadsskjema og saksbehandlingsløsning, og den tekniske infrastrukturen som gjør det mulig å gjennomføre analyser på helseanalyseplattformen. Dette er arbeid som allerede pågår og som er finansiert gjennom midler fra Forskningsrådet og særskilte bevilgninger over statsbudsjettet. Helseanalyseplattformen kommer inn under statens prosjektmodell for store investeringer. Det ble våren 2019 gjennomført en ekstern kvalitetssikring (KS2) av styringsunderlag og kostnadsoverslag for investeringene i analyserom, dataplattform og analysetjenester. Ekstern kvalitetssikrer anbefalte at tiltaket gjennomføres innenfor en styringsramme på 560 millioner kroner. Gevinstene av tiltaket er betydelige. Den samfunnsøkonomiske analysen fra konseptvalgutredningen synliggjorde at tiltaket har et gevinstpotensial som langt overstiger kostnadene. Vurderingene fra den eksterne kvalitetssikringen bekrefter dette. I konseptvalgutredningen ble gevinstene anslått til 7,5 milliarder kroner over 15 år. Analysen inkluderer prissatte virkninger av økt verdiskapning i helseindustrien, mer effektiv legemiddelutvikling, tidsbesparelser for forskere og registerforvaltere, og reduserte drifts- og investeringskostnader for helseregistre og forskning. I tillegg kommer de ikke-prissatte virkningene av mer og bedre helseforskning, bedre styringsdata og bedre beslutningsstøtte for helsepersonell. Gevinstene vil være avhengig av framdriften i den stegvise realiseringen av helseanalyseplattformen. Helsedataprogrammet oppdaterer analysen jevnlig og per juni 2019 ble den samfunnsøkonomiske lønnsomheten anslått til 6,8 milliarder kroner. Kostnadene til søknadsbehandling og til forvaltning og drift av helseanalyseplattformen skal dekkes gjennom ulike former for brukerbetaling. Helsedataservice skal kunne ta betalt for faktiske utgifter til administrativt arbeid, tilrettelegging og tilgjengeliggjøring av data. I tillegg foreslår departementet at Helsedataservice skal kunne ta betalt for kostnader knyttet til tilgjengeliggjøring av helsedata utover faktiske utgiftene ved saksbehandlingen av de konkrete søknadene. I punkt 12.5.12 foreslår departementet at det skal kunne gis forskrifter om betaling fra mottakere av data fra helseanalyseplattformen for å finansiere kostnader ved å produsere og levere tjenester fra plattformen. Dette er brukerbetaling som skal bidra til å finansiere vedlikehold og videreutvikling av helseanalyseplattformen. Direktoratet for e-helse utreder nå den framtidige finansieringsmodellen for Helsedataservice og helseanalyseplattformen i regi av Helsedataprogrammet. Etablering av et personidentifiserbart legemiddelregister basert på dagens reseptregister som foreslås i kapittel 13, vil først og fremst ha økonomiske konsekvenser i form av etablerings- og investeringskostnader for Folkehelseinstituttet. Folkehelseinstituttet har anslått kostnadene ved realisering av dagens Reseptregister som et personidentifiserbart legemiddelregister til mellom 30 og 35 millioner kroner. Kostnadene er blant annet knyttet til etablering av en ny IT-løsning og overføring av data fra dagens Reseptregister. En ny IT-løsning er nødvendig for at registeret og behandlingen av opplysningene skal oppfylle helseregisterlovens krav om blant annet sikring av opplysningene, tilgangsstyring, logging og de registrertes rett til innsyn for et personidentifiserbart register. Registeret og alle tilhørende applikasjoner vil bli utviklet i tråd med prinsippene om innebygd personvern som beskrevet i Datatilsynets veileder Programvareutvikling med innebygd personvern. Deler av kostnadene dekkes innenfor Folkehelseinstituttets budsjett og framdriften i etablering av registeret vil for øvrig være avhengig av det økonomiske handlingsrommet. Endringen fra et pseudonymt reseptregister til et personidentifiserbart legemiddelregister, vil ikke få økonomiske og administrative konsekvenser for aktørene som melder inn legemiddeldata. Siden legemiddelregisteret etableres som et personidentifiserbart register, vil imidlertid funksjonen som tiltrodd psesudonymforvalter i Statistisk sentralbyrå ikke lengre være nødvendig. Målet er at legemiddelregisteret på sikt skal inneholde legemiddeldata fra institusjon, men dette er et arbeid som pågår uavhengig av forslag til regelendringer i denne proposisjonen. Folkehelseinstituttet har startet arbeidet med å planlegge et prosjekt for utrede løsninger for å innhente data fra institusjon. Vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser for institusjonene vil være en del av dette planleggingsarbeidet. Det må forventes at etablering av et personidentifiserbart legemiddelregister vil gi noe økte kostnader til forvaltning og drift sammenliknet med dagens reseptregister. Folkehelseinstituttet har anslått kostnadsøkningen til om lag 2,5 millioner kroner årlig ved overgang til et personidentifiserbart register. Dette er kostnader til økt systemforvaltning, økte driftskostnader i Norsk Helsenett og kostnader til helsenorge.no for innsynsløsninger. Etablering av et personidentifiserbart legemiddelregister vil gi store gevinster. I konseptvalgutredningen for helseanalyseplattformen er det gjennomført en samfunnsøkonomisk analyse av helseanalyseplattformen som inkluderer gevinster innenfor legemiddelområdet. Nåverdien av mer effektiv utvikling og oppfølging av legemidler er beregnet til 3,9 milliarder kroner over 15 år. En stor del av denne gevinsten forutsetter at legemiddeldata er tilgjengelige på helseanalyseplattformen og at sammenstilling med andre data kan utføres enkelt og effektivt. Apotekforeningen etterlyser omtale av økonomiske og administrative konsekvenser for apotekene. Departementet understreker at etablering av dagens Reseptregister som personidentifiserbart legemiddelregister ikke vil ha konsekvenser for apotekene. Når det gjelder innrapportering av eventuelle nye opplysninger, vil departementet komme tilbake til Apotekforeningens innspill i sammenheng med forskriftsarbeidet. Det er imidlertid ikke lagt opp til at apotekene skal ha plikt rapportere informasjon som ikke allerede registreres i apoteksystemene. Helseopplysninger i pasientjournaler mv. er taushetsbelagte, jf. helsepersonelloven §§ 21 flg. Dersom opplysninger i pasientjournaler skal tilgjengeliggjøres må enten de registrerte ha samtykket til tilgjengeliggjøringen eller så må tilgjengeliggjøringen være i samsvar med unntak eller dispensasjon fra taushetsplikten. Helsepersonelloven § 29 regulerer vedtak om dispensasjon fra taushetsplikten (se punkt 11.4.6). Bestemmelsen erstatter gjeldende helsepersonellov § 29 og § 29 b, og helseforskningsloven § 35, når det gjelder tilgjengeliggjøring fra pasientjournaler. Bestemmelsen viderefører gjeldende materielle vilkår og vurderingstema for vedtak om dispensasjon fra taushetsplikten. Det er imidlertid gjort lovtekniske og språklige endringer. Vurderingstemaene som i praksis innfortolkes i gjeldende bestemmelse er nå konkretisert og synliggjort i lovteksten. Gjeldende § 29 gjelder i utgangspunktet helsepersonells tilgjengeliggjøring av opplysninger fra pasientjournaler. Ved tilgjengeliggjøring fra andre helseregistre gjelder bestemmelsen tilsvarende, jf. gjeldende helseregisterlov § 17 første ledd første punktum. Dette deles nå i to bestemmelser i henholdsvis helsepersonelloven § 29 og i helseregisterloven § 19 e. Bestemmelsen gjelder i utgangspunktet enkeltutleveringer av opplysninger. Periodiske utleveringer kan imidlertid også være aktuelt. Den nye bestemmelsen i helsepersonelloven § 29 gjelder tilgjengeliggjøring av opplysninger i pasientjournaler og andre behandlingsrettede helseregistre, dvs. der opplysningene tilgjengeliggjøres fra helsepersonell. Ved tilgjengeliggjøring av opplysninger fra helseregistre som reguleres av helseregisterloven, gjelder dispensasjonsbestemmelsen i helseregisterloven § 19 e. Det skal gjøres en konkret vurdering der samfunnsnytten skal veies opp mot personvernulempene for den enkelte. Hensynene bak taushetsplikten og pasientens rett til vern mot spredning av opplysninger skal veie tungt. Tilgjengeliggjøringen må også vurderes i lys av kravene i forordningen artikkel 6 og 9, jf. helsepersonelloven § 29 femte ledd. For eksempel kan det tenkes at kravet om proporsjonalitet vil sette en grense for hva slags eller hvor omfattende behandling som kan forankres i bestemmelsen. Dette henger sammen med at vedtaket vil gi mottakeren supplerende rettsgrunnlag for behandlingen, jf. også Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8 og Grunnloven § 102 om retten til privatliv og familieliv. Se punkt 11.1.1.1 der det fremgår at dispensasjonsvedtaket gir supplerende rettsgrunnlag for mottakerens behandling. Vilkårene for å gi dispensasjon står i første ledd. Dispensasjonsmyndigheten må vurdere hva søkeren skal bruke opplysningene til, om søkeren har rettslig grunnlag for sin behandling, hvordan informasjonssikkerheten i søkerens virksomhet skal ivaretas mv. Alle vilkårene må være oppfylt. Vilkårene er harmonisert med helseregisterloven § 19 a om vilkår for den dataansvarliges (registerforvalterens) tilgjengeliggjøring dersom det ikke er gitt dispensasjon fra taushetsplikten. Forskjellen mellom disse bestemmelsene er i første rekke hvem som skal vurdere om vilkårene er oppfylt. Dersom det gis dispensasjon fra taushetsplikten etter helsepersonelloven § 29 vil det være departementet. Det følger av punkt 12.5.9.2 at myndigheten skal delegeres til Helsedataservice. Bokstav a: Bestemmelsen fastsetter hvilke formål det kan gis dispensasjon for. Listen i gjeldende § 29 er supplert med statistikk, slik at bestemmelsen korresponderer med formål og virkeområde til helseregisterloven, jf. § 1 og § 3. Planlegging og styring omfatter også blant annet finansiering. Utviklingsarbeid regnes som medisinsk og helsefaglig forskning og vil dermed omfattes av dispensasjonshjemmelen. Med utviklingsarbeid menes «systematisk virksomhet som anvender eksisterende kunnskap fra forskning og praktisk erfaring som er rettet mot å utvikle nye eller forbedrede produkter, prosesser, systemer og tjenester, og som det er naturlig å karakterisere som forskning», jf. forarbeidene til helseforskningsloven (Ot.prp. nr. 74 (2006–2007) punkt 9.3.3.1). Opplysningene kan brukes i behandlingsforskning og til andre behandlingsformål, jf. «gi bedre helse- og omsorgstjenester». Bokstav b: Mottakeren skal gjøre rede for hvilke egnede tekniske og organisatoriske tiltak som skal settes i verk for å ivareta informasjonssikkerheten, før opplysningene kan tilgjengeliggjøres. Mottakeren skal ha en dokumentert evne til å håndtere dataene på en sikker måte. Opplysningenes konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet er sentrale elementer i informasjonssikkerheten etter helseregisterloven § 21 og forordningen artikkel 32. Kravet om konfidensialitet i behandlingssystemene og tjenestene innebærer at opplysningene må være sikret mot at uvedkommende får kjennskap til dem. Med integritet menes beskyttelse mot utilsiktede endringer av opplysningene. Informasjonsinnholdet skal være korrekt, relevant, oppdatert og fullstendig. Opplysningene skal sikres mot utilsiktede endringer. Dette betyr ikke at den dataansvarlige som gir fra seg opplysningene skal få et ansvar for informasjonssikkerheten hos mottakeren. Dette er uansett mottakerens ansvar. Mottakeren vil som dataansvarlig ha plikt til å sørge for informasjonssikkerheten når opplysningene mottas. Kravet om at informasjonssikkerhetstiltakene skal beskrives, vil imidlertid gjøre det mulig å forhindre at opplysninger leveres ut til mottakere som ikke er seriøse. I slike tilfeller skal opplysningene ikke tilgjengeliggjøres fordi det ikke er ubetenkelig ut fra etiske, medisinske og helsefaglige hensyn, jf. § 19 a fjerde ledd. Helsedataservice kan etablere en ordning med autorisasjon av mottakere slik at det ikke blir nødvendig å legge frem denne dokumentasjonen i hver søknad. Dersom mottakeren er autorisert vil vilkåret kunne anses som oppfylt. Autorisering av brukere kan særlig være aktuelt i forbindelse med helseanalyseplattformen. Videre vil det ikke være samme behov for en vurdering av informasjonssikkerheten hos mottakeren dersom det bare skal gis tilgang i et lukket driftssikkert datarom på helseanalyseplattformen, uten at brukeren skal kunne ta med seg ut personidentifiserende opplysninger. Se også om autorisasjon i punkt 12.5.9.5 om tilgang i et sikkert og lukket analyserom, der det fremgår at vurderingen av om dette vilkåret er oppfylt vil kunne forenkles i den konkrete søknadsbehandlingen dersom det innføres et system med autorisering av brukere. Bokstav c: Behandlingen av opplysningene skal være av vesentlig interesse for samfunnet. Dette skal forstås på samme måte som etter gjeldende helseregisterlov § 20 (se Prop. 72 L (2013–2014) punkt 21.3.2 og punkt 24.2 merknadene til § 20 andre ledd), gjeldende helsepersonellov § 29 b (se Ot.prp. nr. 13 (1998–99) punkt 5.2.4 og merknadene til § 29c i punkt 7.1) og gjeldende helseforskningslov § 35 (Ot.prp. nr. 74 (2006–2007) punkt 16.6.4). I disse forarbeidene gis det en anvisning på en konkret helhetsvurdering der en rekke hensyn må veies opp mot hverandre, så som samfunnets nytteverdi av forskningen, etiske hensyn, ulempen for den enkelte og hvor vanskelig det vil være å innhente samtykke. Det presiseres at det ikke skal tilgjengeliggjøres flere opplysninger enn det som er nødvendig for formålet. Det følger av helseregisterloven § 6 andre ledd at graden av personidentifikasjon ikke skal være større enn nødvendig for det aktuelle formålet (se punkt 11.4.5.6). Dette betyr at helsedata skal tilgjengeliggjøres anonymt dersom mottakerens formål kan oppnås med slike opplysninger. Dersom mottakeren må ha personidentifiserbare opplysninger for å oppnå formålet med behandlingen, skal opplysningene i utgangspunktet tilgjengeliggjøres uten navn, fødselsnummer eller andre direkte personentydige kjennetegn (dvs. som indirekte identifiserbare opplysninger). Kun dersom særlige grunner gjør det nødvendig, kan opplysningene tilgjengeliggjøres med personentydige kjennetegn. Dersom det ikke er nødvendig å behandle direkte personentydige kjennetegn, skal disse fjernes fra datasettet. I praksis er det svært sjelden at det er nødvendig for mottakeren å få personentydige kjennetegn. Et eksempel hvor det ofte kan være nødvendig med personentydige kjennetegn er dersom opplysninger fra et lovbestemt helseregister skal kobles til pasientjournaler. I slike tilfeller kan det ofte være hensiktsmessig at fødselsnummeret brukes som koblingsnøkkel. Det er viktig å vurdere hvilke variabler eller grupper av variabler det er nødvendig å behandle, slik at muligheten for bakveisidentifisering blir minst mulig. Som eksempel vil opplysninger om kjønn ofte anses som en nødvendig opplysning, selv om det øker risikoen for bakveisidentifikasjon. Når det gjelder opplysning om alder derimot, er det grunn til å tro at opplysninger om fødselsdag og fødselsmåned i mange tilfeller ikke vil være en nødvendig opplysning. I stedet kan man eventuelt gruppere fødselsår, for eksempel i fem eller ti års intervaller, uten at det begrenser muligheten til å nå formålet med behandlingen av opplysningene. Adressesperre er et tiltak som kan iverksettes for å beskytte trusselutsatte personer. Geolokaliserende informasjon inkluderer, men er ikke begrenset til, bostedsadresse, bostedskommune, skole, arbeidsplass, barnehage, fastlege, avtaler i spesialisthelsetjenesten, uthenting av medisin ved apotek, bruk av NAV-kontor og andre lokale støtteordninger. Hvilke opplysninger som kan sies å være geolokaliserende, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. I disse tilfellene vil adressesperren og hensynene bak den gå foran reglene om tilgjengeliggjøring. Det vil ikke være ubetenkelig ut fra etiske hensyn å tilgjengeliggjøre disse opplysningene, jf. fjerde ledd. Det er søkeren som må begrunne at opplysningene er nødvendige for det aktuelle formålet. Dispensasjonsmyndigheten kan pålegge særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser. Dette er en mulighet som kan benyttes etter en konkret vurdering der det anses nødvendig for å sikre de registrertes personvern. Dette er en videreføring og presisering av gjeldende rett. For eksempel kan lagringstiden for opplysningene begrenses, med en konkret og kortere frist for sletting enn det som følger av den generelle sletteplikten i forordningen artikkel 5. Andre tiltak kan være krav til lagring av opplysningene eller særlige vilkår for deling av opplysningene med prosjektdeltakere fra land utenfor EU/EØS. Se nærmere i punkt 11.4.7. Mottakeren vil ha taushetsplikt, jf. helseregisterloven § 17 og helseforskningsloven § 7. Ved overføring til andre land, vil ikke de norske taushetspliktreglene gjelde. I slike tilfeller bør det stilles krav om at mottakeren har taushetsplikt som gjelder i det landet opplysningene skal behandles. Det skal bare gis dispensasjon dersom tilgjengeliggjøringen er ubetenkelig ut fra etiske, medisinske og helsefaglige hensyn. Dette vilkåret skal forstås på samme måte som etter gjeldende helseregisterlov § 20, se Prop. 72 L (2013–2014) punkt 21.3.2 og punkt 24.2 merknadene til § 20 andre ledd. Tilgjengeliggjøring vil være ubetenkelig blant annet dersom mottakeren har forhåndsgodkjenning fra REK etter helseforskningsloven § 33, dersom det bare skal gis tilgang til opplysninger i et lukket driftssikkert datarom på helseanalyseplattformen eller dersom mottakeren er autorisert (se punkt 12.5.9.5). I øvrige tilfeller skal dette vilkåret kun være en sikkerhetsventil som gir mulighet for å la være å tilgjengeliggjøre opplysninger dersom dispensasjonsmyndigheten av ulike grunner ikke er trygg på mottakeren eller prosjektet. Hensynene bak taushetsplikten og den registrertes rett til vern mot spredning av opplysninger skal veie tungt i denne vurderingen. Dette vilkåret kan for eksempel brukes for å unngå at opplysninger leveres ut til mottakere som ikke har løsninger for å ivareta informasjonssikkerheten. Det er nødvendig å vurdere informasjonssikkerheten. Dette betyr likevel ikke at det skal gjøres en full vurdering av de organisatoriske og tekniske tiltakene hos mottakeren. Det vises til at vilkåret kun er en sikkerhetsventil, at vedtak om tilgjengeliggjøring ikke er en forhåndsgodkjenning av mottakerens behandling og at informasjonssikkerheten er mottakerens selvstendige ansvar. Det er presisert i loven at mottakeren må ha REKs forhåndsgodkjenning ved medisinsk og helsefaglig forskning. Dette betyr at REKs forhåndsgodkjenning må innhentes før det fattes vedtak om tilgjengeliggjøring og opplysningene tilgjengeliggjøres. I noen tilfeller kan det være vanskelig å vurdere om et prosjekt skal regnes som medisinsk og helsefaglig forskning etter helseforskningsloven slik at det krever REKs forhåndsgodkjenning. Det er REK som i konkrete saker skal ta stilling til dette spørsmålet. Dersom en som søker om tilgjengeliggjøring har søkt REK om forhåndsgodkjenning, men fått avvist søknaden fordi REK mener at prosjektet faller utenfor helseforskningsloven, må det legges til grunn at vilkåret om REK-godkjenning ikke er nødvendig å oppfylle. Det kan eventuelt kreves at søkeren fremviser REKs avvisning av søknaden. Helseforskningsloven gjelder kun for forskning eller norske forskningsinstitusjoner i Norge, jf. § 3. Utenlandske forskningsinstitusjoner vil derfor ikke ha mulighet til å få REK-godkjenning. Samme problemstilling kan også oppstå i prosjekter der norske forskere skal samarbeide med forskere i andre land som også skal bruke opplysningene. I slike situasjoner mener departementet at det bør gjøres en vurdering av søkerens prosjekt i samsvar med vilkåret om at behandlingen skal være ubetenkelig ut fra etiske, medisinske og helsefaglige hensyn. Det kan eventuelt settes vilkår etter helsepersonelloven § 29 tredje ledd om at mottakeren innhenter en ekstern forskningsetisk vurdering, for eksempel fra et organ i eget land som tilsvarer REK. Når det gjelder tilgjengeliggjøring til utlandet følger det av personvernforordningen artikkel 1 nr. 3 at fri utveksling av personopplysninger mellom EØS-statene verken skal begrenses eller forbys av hensyn til personvernet. Artiklene 44 til 50 regulerer overføring av opplysninger til tredjestater (utenfor EU/EØS). Se også fortalen punkt 101 til 115. Prinsippet er at personopplysninger bare kan gjøres tilgjengelige for aktører i stater som sikrer en forsvarlig behandling av opplysningene (se punkt 11.1.7). Dersom disse vilkårene ikke er oppfylt, vil tilgjengeliggjøringen ikke være lovlig og heller ikke ubetenkelig. Det følger av denne bestemmelsen at mottakeren har taushetsplikt etter helsepersonelloven §§ 21 flg. Dette er en videreføring av gjeldende helsepersonellov § 29 første ledd andre punktum. Dispensasjonsmyndigheten er i loven lagt til Helse- og omsorgsdepartementet. Av informasjonshensyn presiseres det at myndigheten kan delegeres til et underordnet forvaltningsorgan. Myndigheten kan også legges til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Myndigheten skal overføres til Helsedataservice i forbindelse med etableringen av helseanalyseplattformen (se punkt 12.5.9.2). Bestemmelsen tilsvarer helseregisterloven § 19 e femte ledd. Disse forskriftshjemlene er en videreføring av gjeldende helsepersonellov § 29 tredje og fjerde ledd. Se Ot.prp. nr. 13 (1998–99) merknadene til § 29 i kapittel 26. Bestemmelsen slår fast at det kan etableres et direkte personidentifiserbart legemiddelregister der behandlingen av opplysningene skal kunne behandles uten samtykke fra den registrerte i den utstrekning det er nødvendig for å nå formålet med registeret, jf. § 11 første ledd. Lovendringen gis hjemmel til å etablere et direkte personidentifiserbart legemiddelregister. Det følger av endringen at det kan fastsettes forskrifter om et legemiddelregister i samsvar med § 8. Se nærmere i kapittel 13 om legemiddelregisteret. Bestemmelsen legger til rette for at et begrenset sett med demografiske og sosioøkonomiske bakgrunnsopplysninger gjøres tilgjengelig for helseregistre etablert med hjemmel i lov og forskrift. Bestemmelsen gjør det mulig for registerforvalterne å hente inn slike data fra andre registre, uten hinder av taushetsplikten. Registerforvalterne må også ha adgang etter lov og forskrift til å behandle opplysningene. Helsedataservice vil ikke kunne samle inn opplysninger med hjemmel i denne bestemmelsen, men kan kun behandle disse opplysningene fra registrene. Se nærmere omtale i kapittel 14. Bestemmelsen gjelder utarbeidelse og tilgjengeliggjøring av anonym statistikk og andre anonyme opplysninger. Det er fri adgang til å tilgjengeliggjøre anonym statistikk og andre anonyme opplysninger, fordi slike data ikke kan knyttes til enkeltpersoner og derfor ikke omfattes av reglene om personvern og taushetsplikt. Bestemmelsen er et utslag av prinsippet om dataminimering i personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav c. Det følger av dette prinsippet at graden av personidentifikasjon skal være så liten som mulig (jf. helseregisterloven § 6 andre ledd første punktum, se punkt 11.4.5.6). Utgangspunktet er derfor at opplysninger fra helseregistre som tilgjengeliggjøres skal være anonyme. Direkte eller indirekte personidentifiserende opplysninger kan bare tilgjengeliggjøres dersom det er nødvendig ut fra formålet med behandlingen. Dataansvarlige for helseregistre kan utarbeide relevant statistikk basert på opplysninger i registeret og opplysninger som er sammenstilt etter § 19 c. Hva slags statistikk som er relevant må vurderes ut fra registerets formål. Det enkelte registerets formål må tolkes i lys av helseregisterlovens formål og virkeområde i § 1 og § 3. Det fremgår av bestemmelsen at utarbeidet statistikk kan offentliggjøres. Dette gjelder uansett, men presiseringen er tatt inn av informasjonshensyn og for å få bedre sammenheng med plikten etter andre ledd. Dataansvarlige for lovbestemte helseregistre har plikt til å utarbeide og løpende offentliggjøre relevant statistikk basert på opplysninger i registeret. Plikten er formulert generelt og fleksibelt, slik at det er opp til den dataansvarlige å vurdere hva slags og hvor ofte statistikker skal utarbeides og offentliggjøres. Plikten gjelder bare for helseregistre som er etablert med hjemmel i helseregisterloven § 11 (de lovbestemte helseregistrene). Departementet kan imidlertid fastsette forskrifter om at også andre dataansvarlige skal utarbeide statistikker. Dataansvarlige for alle typer helseregistre skal utarbeide og tilgjengeliggjøre statistikk etter forespørsel. Dette gjelder også forespørsler som ikke innebærer omfattende søknadsbehandling. Poenget med å presisere at plikten gjelder alle slags forespørsler, er at plikten gjelder utarbeidelse av statistikker etter initiativ fra en søker, i motsetning til utarbeidelse av statistikk på eget initiativ etter andre ledd. Alle kan søke om å få utarbeidet statistikker såfremt opplysningene skal brukes til et formål som er innenfor de aktuelle registrenes formål. Det enkelte registerets formål må tolkes i lys av helseregisterlovens formål og virkeområde i § 1 og § 3. Dersom opplysningene skal brukes til andre formål, for eksempel til reklame, har søkeren ikke rett til å få utarbeidet statistikk. Det er derimot ikke noe i veien for at statistikk som allerede er utarbeidet til formål innenfor lovens rammer, utleveres til andre som ønsker statistikken og som skal bruke statistikken til andre formål. Dette følger av at verken reglene om personvern eller taushetsplikt begrenser adgangen til utlevering og annen behandling av anonyme opplysninger. Helseregisterloven § 19 c gir supplerende rettsgrunnlag for eventuelle sammenstillinger som ledd i utarbeidelsen av statistikken (se punkt 11.1.1.1). Helseregisterloven § 19 vil, sammen med § 19 c om sammenstillinger, gi hjemmel til å etablere en kohortutforsker på helseanalyseplattformen og å gjøre de sammenstillingene som utforskeren krever. Se punkt 12.5.9.6 om kohortutforskning. Den dataansvarlige kan kreve betaling av søkeren for å dekke kostnadene knyttet til utarbeiding og tilgjengeliggjøring av statistikken, jf. helseregisterloven § 19 g. Det presiseres i lovteksten at utarbeidet statistikk som tilgjengeliggjøres etter helseregisterloven § 19 skal være anonym. Anonymitetskravet skal fortolkes i samsvar med EUs personvernforordning, jf. fortalen punkt 26. Ved behandling av anonyme opplysninger skal det ikke, verken direkte eller indirekte, være mulig å spore opplysningene tilbake til de enkeltpersonene opplysningene knytter seg til. Mengden og arten av opplysninger om samme person (variabler) er av betydning ved vurderingen av om opplysningene er anonyme. I vurderingen av om opplysningene er anonyme eller ikke, må man se hen til om det er en reell sannsynlighet for identifikasjon, og ikke om identifikasjon kun er hypotetisk mulig. Bestemmelsen fastsetter vilkårene for tilgjengeliggjøring av direkte og indirekte personidentifiserbare helseopplysninger fra helseregistre, inkludert sammenstilte datasett. Dersom vilkårene i helseregisterloven § 19 a er oppfylt er det ikke bare tillatt, men også en plikt, for den dataansvarlige å tilgjengeliggjøre opplysningene (se punkt 11.4.9). Bestemmelsen gir supplerende rettsgrunnlag for tilgjengeliggjøring av helseopplysninger fra helseregistre (se punkt 11.1.1.1 om forordningens krav til rettslig grunnlag). Med «etter søknad» menes at forskere eller andre ber den dataansvarlige (registerforvalter eller Helsedataservice) om å få opplysninger til et bestemt formål. Det er i denne bestemmelsen ikke brukt uttrykket «forespørsel» slik som i § 19, da vilkårene for tilgjengeliggjøring nødvendigvis vil måtte innebære en relativt omfattende søknadsbehandling. Bestemmelsen gjelder både søknader om enkeltutleveringer og om flere (eller periodiske) utleveringer (se punkt 11.4.4). Bestemmelsen gjelder for alle helseopplysninger i helseregistre som omfattes av helseregisterloven. Bestemmelsen gjelder dataansvarlige som tar stilling til søknader om tilgjengeliggjøring og sammenstilling av helseopplysninger fra registeret. Dette vil i utgangspunktet være registerforvalterne. Dersom ansvaret for tilgjengeliggjøring fra registeret er overført til Helsedataservice i medhold av forskrift etter § 20, vil vilkårene for tilgjengeliggjøringen da være de samme for Helsedataservice som for registerforvalterne. Se også sjuende/siste ledd om begrensninger i plikten og retten til å tilgjengeliggjøre opplysninger som er overført til helseanalyseplattformen. Loven regulerer ikke hvordan opplysningene skal tilgjengeliggjøres. Det er den dataansvarlige som bestemmer dette. Måten tilgjengeliggjøringen skjer på vil avhenge særlig av de tekniske løsningene hos den dataansvarlige og hos mottakeren. Det følger av personvernforordningen og helseregisterloven at informasjonssikkerheten uansett må ivaretas (opplysningenes konfidensialitet osv.). Bestemmelsen regulerer heller ikke spørsmålet om lovligheten av mottakerens (forskerens/brukerens) behandling av opplysningene. Den dataansvarliges (registerforvalterens) behandling av søknaden om tilgjengeliggjøring fritar ikke fra eller erstatter mottakerens ansvar. Den dataansvarlige for registeret har bare ansvar for å gjøre en forsvarlig vurdering av om vilkårene er oppfylt. Det er ikke tale om en forhåndsgodkjenning av mottakerens behandling, slik som i den tidligere konsesjonsordningen. Den dataansvarlige for registeret har derfor ikke ansvar dersom det i etterkant viser seg at mottakerens behandlingen av opplysningene ikke er i samsvar med reglene, for eksempel at behandlingen ikke er i samsvar med de registrertes samtykke eller det ikke settes i verk egnede og tilstrekkelig informasjonssikkerhetstiltak. Dette er mottakerens ansvar. Adgangen til å tilgjengeliggjøre opplysninger fra helseregistre reguleres ikke uttømmende i helseregisterloven. Opplysninger kan også tilgjengeliggjøres etter andre lovregler, for eksempel personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav a og artikkel 9 nr. 2 bokstav a om behandling med grunnlag i den registrertes samtykke. Se merknadene til § 19 d og punkt 11.4.5.9. Bokstav a: Det presiseres at opplysningene bare kan tilgjengeliggjøres dersom formålet er innenfor det aktuelle registerets formål; dette følger også av personvernforordningen artikkel 5. Det enkelte registerets formål må tolkes i lys av helseregisterlovens formål og virkeområde i § 1 og § 3. Dette betyr at opplysningene som i dag bare skal kunne brukes til helserettede formål og ikke for eksempel i rent kommersielle formål. En annen sak er det om for eksempel et legemiddelfirma ønsker å bruke dataene til forskning ved utvikling av legemidler. Dette vil være innenfor formålet. Bokstav b: Det presiseres at mottakeren må godtgjøre at behandlingen vil ha rettslig grunnlag etter forordningen artikkel 6 og 9. Se punkt 11.1.1.1 om kravet til rettslig grunnlag. Dette betyr at søkeren må vise til hvilket behandlingsgrunnlag i forordningen artikkel 6 nr. 1 som behandlingen baseres på. Videre må søkeren vise til hvilket alternativ i artikkel 9 nr. 2 som åpner for behandlingen av helseopplysningene. Søkeren kan for eksempel vise til at det er innhentet samtykke og oversende samtykketekst og informasjonsskriv. Det skal ikke kreves nærmere beskrivelse eller drøfting av grunnlaget. Det skal vurderes om samtykket og informasjonen er dekkende for behandlingen, men det er likevel ikke et krav om en inngående vurdering. Det er mottakerens ansvar at behandlingen har rettslig grunnlag. Men dersom grunnlaget mottakeren viser til åpenbart ikke dekker behandlingen, skal tilgjengeliggjøring nektes etter bokstav e om at tilgjengeliggjøringen skal være ubetenkelig ut etiske, medisinske og helsefaglige hensyn. I andre tilfeller vil det som regel også være nødvendig med et supplerende rettsgrunnlag i lov eller forskrift. Dette kan for eksempel være helseregisterloven § 19 c om unntak fra taushetsplikten for indirekte identifiserbare opplysninger. Ellers vil det være tilstrekkelig å bekrefte og stadfeste hvilken artikkel og eventuelt lov eller forskrift som utgjør det rettslige grunnlaget. Departementet presiserer at det uansett er mottakeren som har ansvaret for at behandlingen har tilstrekkelig rettslig grunnlag, for eksempel at samtykket er dekkende for behandlingen. Bokstav c: Mottakeren skal godtgjøre at behandlingen av opplysningene er innenfor rammene av eventuelle samtykker og reservasjoner. Det er et sentralt vilkår at mottakerens bruk av opplysningene er innenfor eventuelle samtykker. Dette følger av personvernforordningen artikkel 5. Dette gjelder for det første dersom samtykke er behandlingsgrunnlag etter artikkel 6. For det andre gjelder det dersom samtykket er et særlig tiltak for å verne de registrertes interesser, slik som for eksempel i befolkningsbaserte helseundersøkelser som er hjemlet i forskrift. Den registrerte må heller ikke ha motsatt seg tilgjengeliggjøringen, i de tilfeller der den registrerte har en rett til å motsette seg dette. En slik reservasjonsrett gjelder for eksempel dersom opplysninger i Kommunalt pasient- og brukerregister skal brukes til forskning, jf. forskriften § 2-2 andre ledd. Det samme gjelde opplysninger fra medisinske kvalitetsregistre som baseres på reservasjonsrett, jf. forskrift om medisinske kvalitetsregistre. Bokstav d: Mottakeren skal gjøre rede for hvilke egnede tekniske og organisatoriske tiltak som skal settes i verk for å ivareta informasjonssikkerheten. Bestemmelsen tilsvarer helsepersonelloven § 29 første ledd bokstav b, se merknadene til denne bestemmelsen. Denne bestemmelsen er en konkretisering av prinsippet om dataminimering i forordningen artikkel 5. Bestemmelsen tilsvarer den nye helsepersonelloven § 29 andre ledd, se nærmere i merknadene til denne bestemmelsen. Det følger av helseregisterloven § 6 at graden av personidentifikasjon ikke skal være større enn nødvendig for det aktuelle formålet. Det er søkeren som må begrunne at opplysningene er nødvendige for formålet. Dette betyr at direkte eller indirekte personidentifiserbare helseopplysninger ikke kan tilgjengeliggjøres dersom formålet kan nås med anonyme opplysninger. Tilgjengeliggjøringen må være i samsvar med taushetsplikten. Det betyr at den registrerte har samtykket eller at tilgjengeliggjøringen omfattes av unntak eller dispensasjon fra taushetsplikten. Dette følger av reglene om taushetsplikt i helsepersonelloven § 21 flg., men er av informasjonshensyn presisert i lovteksten. Det kan for eksempel være at det er tale om indirekte identifiserbare opplysninger i et lovbestemt register, som omfattes av unntaket i § 19 b. Dersom Helsedataservice har gitt dispensasjon fra taushetsplikten etter helseregisterloven § 19 e skal registerforvalteren ikke vurdere om øvrige vilkår er oppfylt, jf. helseregisterloven § 19 a sjette ledd. Den dataansvarlige kan pålegge særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser. Bestemmelsen tilsvarer den nye helsepersonelloven § 29 tredje ledd, se merknadene til denne bestemmelsen. Registerforvalterens adgang til å fastsette tiltak etter § 19 a gjelder bare dersom det ikke er gitt dispensasjon fra taushetsplikten etter helseregisterloven § 19 e. I disse tilfellene er det departementet (Helsedataservice) som i behandlingen av dispensasjonssøknaden, skal vurdere behovet og eventuelt fastsette tiltak. Opplysningene kan bare tilgjengeliggjøres dersom det er ubetenkelig ut fra etiske, medisinske og helsefaglige hensyn. Ved medisinsk og helsefaglig forskning, skal mottakeren ha fått forhåndsgodkjenning fra den regionale komitéen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Dersom den dataansvarlige mener eller er i tvil om det er tale om medisinsk eller helsefaglig forskning som faller innenfor helseforskningskloven og må ha REK-godkjenning, kan det kreves at søkeren sender søknad til REK. REKs vurdering av dette spørsmålet må legges til grunn i den videre behandlingen av søknaden om tilgjengeliggjøring. Bestemmelsen tilsvarer den nye helsepersonelloven § 29 fjerde ledd, se merknadene til denne bestemmelsen. Dersom det er gitt dispensasjon fra taushetsplikten etter helseregisterloven § 19 e skal opplysningene uansett tilgjengeliggjøres i samsvar med dispensasjonsvedtaket. Registerforvalteren skal da legge delegasjonsvedtaket til grunn. Registerforvalteren skal ikke gjøre en egen vurdering av vilkårene i første til tredje ledd. Registerforvalteren kan heller ikke pålegge særlige tiltak etter fjerde ledd. Det kan for eksempel ikke tilgjengeliggjøres færre opplysninger eller stilles strengere krav om sletting, enn det som følger av vedtaket. Den dataansvarlige skal heller ikke gjøre en selvstendig vurdering etter femte ledd om etiske, medisinske og helsefaglige hensyn. Disse vilkårene vil allerede være vurdert av dispensasjonsmyndigheten (Helsedataservice). Dette henger sammen med at det er Helsedataservice som skal være den primære aktøren og beslutningstakeren ved tilgjengeliggjøring av helsedata (se punkt 11.4.3). Denne bestemmelsen gjelder forbud mot parallell tilgjengeliggjøring av opplysninger fra både registerforvalteren og Helsedataservice. Departementet kan fastsette i forskrift at opplysninger fra et helseregister skal overføres til helseanalyseplattformen, jf. helseregisterloven § 20. Det følger av § 19 a sjuende ledd at departementet da kan fastsette at den dataansvarlige for registeret ikke kan eller skal tilgjengeliggjøre de samme opplysningene. Dette betyr at registerforvalterne ikke kan utlevere de samme opplysningene og til samme formål som er lagt til helseanalyseplattformen og Helsedataservice i forskriften etter helseregisterloven § 20. Registerforvalteren kan ha behov for å bruke opplysninger til å utarbeide statistikk, og til analyser for å kunne utføre sine oppgaver knyttet til styring, beredskap, kvalitetsforbedring av tjenester osv. Registerforvaltere som har slike oppgaver kan fortsatt bruke opplysningene for å ivareta disse oppgavene så langt de har rettslig grunnlag for det, men uten at de trenger å søke Helsedataservice. Registerforvalterne skal fortsatt ha tilgang til egne data for analyse, statistikkproduksjon og kvalitetssikring i henhold til lov- og forskriftsfestet formål med registeret og etatenes samfunnsoppdrag. Se nærmere i punkt 12.5.11. Bestemmelsen fastsetter unntak fra taushetsplikten for tilgjengeliggjøring av indirekte identifiserbare helseopplysninger i registre som er etablert med hjemmel i helseregisterloven § 11. Denne bestemmelsen viderefører, sammen med vilkårene i § 19 a, unntaksadgangen etter gjeldende helseregisterlov § 20. Vedtaket gir mottakeren supplerende rettsgrunnlag for sin behandling av opplysningene. Se nærmere i punkt 11.1.1.1. Et av vilkårene for å gjøre unntak er at behandlingen av opplysningene er av vesentlig interesse for samfunnet. Videre skal hensynet til den registrertes integritet og konfidensialitet ivaretas. Dette vilkåret betyr at den dataansvarlige blant annet skal vurdere om tiltakene for å ivareta informasjonssikkerheten som mottakeren har gjort rede for etter helseregisterloven § 19 a første ledd bokstav d, er tilfredsstillende. Disse vilkårene viderefører gjeldende helseregisterlov § 20 og skal forstås på samme måte. Se kommentarene til denne bestemmelsen i Prop. 72 L (2013–2014). Hensynene bak taushetsplikten og den registrertes rett til vern mot spredning av opplysninger skal veie tungt i vurderingen. Tilgjengeliggjøringen må også vurderes i lys av kravene i forordningen artikkel 6 og 9. For eksempel kan det tenkes at kravet om proporsjonalitet vil sette en grense for hva slags eller hvor omfattende behandling som kan forankres i bestemmelsen. Dette henger sammen med at vedtaket vil gi mottakeren supplerende rettsgrunnlag for behandlingen. Det er den dataansvarlige (registerforvalteren) som skal vurdere om vilkårene i helseregisterloven § 19 b er oppfylt. Før opplysningene tilgjengeliggjøres må den dataansvarlige må i tillegg vurdere om vilkårene for tilgjengeliggjøring i helseregisterloven § 19 a første til sjette ledd er oppfylt. Dersom det søkes om tilgjengeliggjøring av taushetsbelagte opplysninger fra helseanalyseplattformen, er det Helsedataservice som skal gjøre vurderingen. Rettsvirkningene vil uansett være de samme enten Helsedataservice fatter vedtak etter helseregisterloven § 19 b eller § 19 e. Bestemmelsen regulerer sammenstilling av helseopplysninger. Med sammenstilling menes det at opplysninger i et register kobles mot andre opplysninger for å tilføre nye opplysninger til registeret, kvalitetskontrollere eksisterende opplysninger eller legge til rette for tilgjengeliggjøring av et datasett med opplysninger fra flere registre til konkrete formål, for eksempel til en forsker. Bestemmelsen gir supplerende rettsgrunnlag for sammenstilling av opplysninger. Bestemmelsen erstatter gjeldende helseregisterlov § 19 og forskriftsbestemmelser om sammenstilling. Endringen innebærer at loven gir direkte hjemmel for sammenstillinger, slik at det ikke lenger er nødvendig å fastsette egne forskriftsbestemmelser om dette. Bestemmelsen angir ikke uttømmende adgangen til sammenstillinger. Helseopplysninger kan også sammenstilles med andre opplysninger når dette er tillatt etter personvernforordningen, personopplysningsloven eller annen lov. Dette gjelder for eksempel dersom behandlingen av opplysningene har rettslig grunnlag i den registrertes samtykke. Det følger av forordningen artikkel 5 og helseregisterloven § 6 at sammenstilte datasett og personidentifiserende kjennetegn skal slettes når det ikke lenger er behov for dem. Bestemmelsen gjelder opplysninger i helseregistre etablert med hjemmel i forskrifter etter helseregisterloven §§ 8 til 12. Dette omfatter etter gjeldende forskrifter Kommunalt pasient- og brukerregister, Norsk pasientregister, Kreftregisteret og de andre lovbestemte registrene. I tillegg omfattes befolkningsbaserte helseregistre, medisinske kvalitetsregistre og IPLOS. Bestemmelsen vil også gjelde det nye legemiddelregisteret. Videre gir bestemmelsen rett til å sammenstille opplysninger i disse helseregistrene med demografiske og sosioøkonomiske personopplysninger i Folkeregisteret og andre offentlige registre. Med demografiske og sosioøkonomiske opplysninger siktes det til opplysninger om blant annet landbakgrunn, innvandringskategori, utdanningsnivå, arbeidstilknytning, trygdestatus, inntektsnivå og grunnkretsdata på individnivå (en grunnkrets er et geografisk område innen en kommune). Med offentlige registre siktes det til opplysninger fra datakilder i statsforvaltningen som Folkeregisteret, Skatteetaten og Arbeids- og velferdsetaten (NAV). Opplysningene kan sammenstilles dersom dette er et ledd i tilrettelegging for opplysninger som skal tilgjengeliggjøres etter helseregisterloven § 19 eller § 19 a. Adgangen til å sammenstille er knyttet opp mot adgangen til å tilgjengeliggjøre dataene. Det følger av dette at dersom det er adgang til å tilgjengeliggjøre det sammenstilte datasettet, så er det også adgang til å gjøre de sammenstillingene som kreves. Det er derfor adgang til å sammenstille som et ledd i tilretteleggingen av direkte eller indirekte personidentifiserende datasett som skal tilgjengeliggjøres. Adgangen til sammenstilling følger da av vilkårene for tilgjengeliggjøring etter § 19 a. Bestemmelsen gir også adgang til å sammenstille opplysninger fra helseregistrene som et ledd i utarbeidelsen av statistikk og utlevering av andre anonyme opplysninger etter § 19. Det skal ikke sammenstilles flere opplysninger enn det som er nødvendig for formålet. Det sammenstilte datasettet skal ikke inneholde større grad av personidentifikasjon enn det som er nødvendig for formålet. Det er også begrenset hvilke formål opplysninger skal kunne sammenstilles for. Det følger av henvisningen til helseregisterloven § 19 og § 19 a at formålet med sammenstillingen og tilgjengeliggjøringen må være innenfor formålet med det enkelte registeret. Sammenstillingen skal være i samsvar med eventuelle samtykker eller reservasjoner. Adgangen til å sammenstille samtykkebaserte registre er betinget av at de registrerte har samtykket til sammenstillingen. Dersom den registrerte har benyttet seg av en eventuell rett til å reservere seg mot at opplysningene tilgjengeliggjøres eller brukes til forskning, er det heller ikke adgang til å sammenstille opplysningene. Helseopplysninger i helseregistre hjemlet i helseregisterloven § 9 første ledd bokstav b kan bare sammenstilles dersom dette skjer uten at den dataansvarlige har tilgang til navn, fødselsnummer eller andre direkte personentydige kjennetegn. Dette sikter til registre med pseudonyme eller avidentifiserte opplysninger, slik som for eksempel det historiske IPLOS (se punkt 13.4.2 om pseudonymisering). Det slås også fast at sammenstillingen skal gjøres av den dataansvarlige for et av registrene eller en virksomhet departementet bestemmer. Dette er en videreføring av gjeldende regler, se Prop. 72 L (2013–2014) punkt 24.2 merknadene til § 19 andre ledd. Som ledd i kvalitetskontrollen av helseopplysningene i registeret kan den dataansvarlige også gjennomføre rutinemessige sammenstillinger med tilsvarende opplysninger i helseregistre etter helseregisterloven § 11 og § 12 og i Folkeregisteret. Dette gjør det mulig for den dataansvarlige å rette opp opplysninger i helseregisteret om de registrerte som er feil, slik som for eksempel de registrertes alder eller bostedskommune. Dette henger sammen med at den dataansvarlige har plikt til å sørge for at opplysningene som innsamles og behandles er korrekte. Bestemmelsen er en videreføring av tilsvarende bestemmelser i registerforskriftene som er fastsatt med hjemmel i gjeldende helseregisterlov § 19 første ledd. Siden denne forskriftshjemmelen oppheves fastsettes dette direkte i loven. Se punkt 11.4.10.7 om kvalitetskontroll. Se også helseregisterloven § 19 c siste ledd som gir hjemmel til å fastsette forskrifter om sammenstilling med pasientjournaler mv. Sammenstillinger krever at det overføres opplysninger fra en dataansvarlig til en annen. Det følger av bestemmelsen at den dataansvarlige uten hinder av taushetsplikten kan overføre opplysningene for å få sammenstilt opplysningene. Bestemmelsen gir hjemmel til å gi forskrifter om sammenstillinger av helseopplysninger i helseregistre med opplysninger i originalkilden (pasientjournal mv.) som ledd i kvalitetskontrollen. Gjeldende forskrift om medisinske kvalitetsregistre § 4-8 har en bestemmelse som tillater slike sammenstillinger og som vil kunne bli videreført med hjemmel i helseregisterloven § 19 c. Se punkt 11.4.10.7 om kvalitetskontroll. Siden helseregisterloven § 19 a ikke regulerer uttømmende adgangen til å tilgjengeliggjøre helseopplysninger fra helseregistre, vil den registrerte kunne samtykke til at opplysningene brukes for eksempel til nye formål utenfor helseregisterloven. Den registrerte kan da samtykke til at opplysningene brukes til andre formål. Helseregisterloven § 19 d fastsetter at opplysningene da ikke kan gjøres tilgjengelige for påtalemyndighetene eller brukes i forsikringsøyemed eller av arbeidsgivere. At opplysningene ikke skal kunne brukes av påtalemyndighetene er ikke til hinder for at en tiltalt selv legger frem utskrift fra et helseregister som bevis i straffesaken. Bestemmelsen er en lovfesting av gjeldende forskriftsregler. Helseopplysninger i helseregistre er taushetsbelagte, jf. helseregisterloven § 17 som viser til helsepersonelloven §§ 21 flg. Dersom søkeren skal kunne få opplysningene må enten de registrerte ha samtykket til tilgjengeliggjøringen eller så må tilgjengeliggjøringen være i samsvar med unntak eller dispensasjon fra taushetsplikten. Helseregisterloven § 19 e fastsetter hvilke vilkår som må være oppfylt for å kunne gi dispensasjon fra taushetsplikten ved tilgjengeliggjøring fra helseregistre. Bestemmelsen regulerer vedtak om dispensasjon fra taushetsplikten ved tilgjengeliggjøring av opplysninger fra helseregistre som er omfattet av helseregisterloven (se punkt 11.4.6). Ved helsepersonells tilgjengeliggjøring av opplysninger fra pasientjournaler og andre behandlingsrettede helseregistre gjelder den nye helsepersonelloven § 29. Bestemmelsene erstatter gjeldende helsepersonellov § 29 og § 29 b, samt helseforskningsloven § 35. Dispensasjonsbestemmelsene i helseregisterloven § 19 e og den nye helsepersonelloven § 29 er i utgangspunktet likelydende. Det er imidlertid enkelte forskjeller fordi bestemmelsen i helseregisterloven er tilpasset tilgjengeliggjøring av opplysninger fra helseregistre som ikke er behandlingsrettede. Dispensasjonsvedtaket gir dem som mottar opplysningene supplerende rettsgrunnlag. Se punkt 11.1.1.1. Bokstav a: Det kan bare gis dispensasjon dersom opplysningene skal brukes til et uttrykkelig angitt formål som er innenfor registerets formål. Bestemmelsen tilsvarer helseregisterloven § 19 a første ledd bokstav a, se merknadene til denne bestemmelsen. Bokstav b: Mottakeren skal gjøre rede for hvilke egnede tekniske og organisatoriske tiltak som skal settes i verk for å ivareta informasjonssikkerheten. Bestemmelsen tilsvarer helseregisterloven § 19 a første ledd bokstav d og den nye helsepersonelloven § 29 første ledd bokstav b, se merknadene til sistnevnte bestemmelse. Bokstav c: Behandlingen av opplysningene skal være av vesentlig interesse for samfunnet. Dette skal forstås på samme måte som etter gjeldende helseregisterlov § 20, se Prop. 72 L (2013–2014) punkt 21.3.2 og punkt 24.2 merknadene til § 20 andre ledd. Bestemmelsen tilsvarer den nye helsepersonelloven § 29 første ledd bokstav c. Bokstav d: Tilgjengeliggjøringen skal være ubetenkelig ut fra etiske, medisinske og helsefaglige hensyn. Dette skal forstås på samme måte som etter gjeldende helseregisterlov § 20, se Prop. 72 L (2013–2014) punkt 21.3.2 og punkt 24.2 merknadene til § 20 andre ledd. Det er også presisert at mottakeren må ha REKs forhåndsgodkjenning ved medisinsk og helsefaglig forskning. Bestemmelsen tilsvarer helseregisterloven § 19 a første ledd bokstav e og den nye helsepersonelloven § 29 første ledd bokstav d, se merknadene til sistnevnte bestemmelse. Det presiseres at graden av personidentifikasjon ikke skal være større enn nødvendig for formålet. Bestemmelsen tilsvarer helseregisterloven § 19 a andre ledd og den nye helsepersonelloven § 29 andre ledd, se merknadene til sistnevnte bestemmelse. Dispensasjonsmyndigheten (Helsedataservice) kan pålegge særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser. Bestemmelsen tilsvarer helseregisterloven § 19 a fjerde ledd og helsepersonelloven § 29 femte ledd, se merknadene til sistnevnte bestemmelse. Opplysningene kan bare tilgjengeliggjøres dersom det er ubetenkelig ut fra etiske, medisinske og helsefaglige hensyn. Bestemmelsen tilsvarer den nye helsepersonelloven § 29 fjerde ledd, se merknaden til denne bestemmelsen. Dispensasjonsmyndigheten er i loven lagt til Helse- og omsorgsdepartementet. Myndigheten skal delegeres til Helsedataservice i forbindelse med etableringen av helseanalyseplattformen, se punkt 12.5.9.2. Bestemmelsen tilsvarer den nye helsepersonelloven § 29 sjette ledd. Reglene om taushetsplikt i helseregisterloven § 17 gjelder tilsvarende for mottakeren. Bestemmelsen fastsetter frister for tilgjengeliggjøring av helseopplysninger og statistikk. Fristen er på 30 dager for opplysninger fra ett register, og på 60 dager for sammenstilte datasett. Fristen begynner å løpe først fra fullstendig søknad er mottatt, dvs. fra den dataansvarlige har fått all dokumentasjon fra søkeren slik at søknaden kan ferdigbehandles. Se nærmere i punkt 11.4.12. Den dataansvarlige kan kreve betaling for tilrettelegging av statistikk og annen behandling av helseopplysninger. Betalingene kan ikke overstige utgiftene ved saksbehandlingen av søknader om data, uttrekk og tilrettelegging av data samt utlevering av data fra registeret. Betalingene kan ikke overstige de samlede faktiske utgiftene knyttet til tilgjengeliggjøring. I utgangspunktet vil det være utgiftene knyttet til den aktuelle søknaden som avgjør beløpets størrelse. Den dataansvarlige kan imidlertid fastsette mer standardiserte satser ut fra den dataansvarliges samlede utgifter knyttet til all tilgjengeliggjøring. Se punkt 11.4.14. Bestemmelsen lovfester registerforskriftenes bestemmelser om den dataansvarliges plikt til å føre oversikt over tilgjengeliggjøring av helseopplysninger fra registeret. Oversikten skal vise hvem som har fått opplysningene og hva som er rettslig grunnlag for tilgjengeliggjøringen. Oversikten skal være tilgjengelig for de registrerte, for eksempel gjennom den elektroniske tjenesten på Helsenorge.no. Oversikten skal oppbevares i minst ti år etter tilgjengeliggjøringen. Se punkt 11.4.13. Plikten til å føre oversikt gjelder alle dataansvarlige som tilgjengeliggjør opplysninger fra helseregistre som er omfattet av helseregisterloven, inkludert Helsedataservice. Dersom opplysningene tilgjengeliggjøres av registerforvalter er det registerforvalteren som har ansvaret for å føre oversikten, selv om tilgjengeliggjøringen skjer på grunnlag av vedtak fra Helsedataservice. Dersom opplysningene tilgjengeliggjøres fra helseanalyseplattformen med Helsedataservice som dataansvarlig, er det Helsedataservice som skal føre oversikten. Plikten til å føre oversikt over tilgjengeliggjøring etter denne bestemmelsen, kommer i tillegg til den generelle plikten til å føre protokoll over behandlingsaktiviteter, jf. personvernforordningen artikkel 30. Bestemmelsen er ny og regulerer etableringen av en nasjonal forvaltningsfunksjon (Helsedataservice) og en teknisk løsning (helseanalyseplattformen), for tilgjengeliggjøring av helseopplysninger fra helseregistre til sekundærbruk. Bestemmelsen gir hjemmel til å etablere og fastsette forskrifter om Helsedataservice og helseanalyseplattformen. I kapittel 13 gjør departementet nærmere rede for løsningen. Bestemmelsen gjelder alle helseregistre som omfattes av helseregisterloven, jf. lovens formål og virkeområde etter § 1 og § 3. Demografiske og sosioøkonomiske personopplysninger i Folkeregisteret og andre offentlige registre kan også inngå i løsningen. Dette forvaltningsorganet skal ha dataansvaret for mottak, lagring, sammenstilling, tilgjengeliggjøring og annen behandling av helseopplysninger og andre personopplysninger som inngår i løsningen. Det er den dataansvarlige som har ansvaret for personvernet ved behandlingen av helseopplysninger. Se punkt 4.10 og 12.5.7 om dataansvar og punkt 12.5.6.1 om organisering. Bestemmelsen fastslår at oppgaver knyttet til hele eller deler av løsningen kan utføres av en databehandler. Dette betyr at oppgaver knyttet til behandling av personopplysninger i løsningen kan utføres av en databehandler. Databehandleren kan bare kunne behandle opplysningene i samsvar med instruks fra den dataansvarlige. I tillegg kan oppgaver knyttet til den tekniske løsningen generelt utføres av en tjenesteleverandør (uten å være databehandler). Disse oppgavene vil bli lagt ut til Norsk Helsenett SF eller en annen nasjonal tjenesteleverandør. Se nærmere i punkt 12.5.6.1. Det følger av bestemmelsen at helseanalyseplattformen kan motta, lagre og behandle opplysningene på andre måter som et ledd i tilgjengeliggjøringen fra plattformen. Bestemmelsen gir supplerende rettslig grunnlag for behandlingen av personopplysninger på plattformen. Helsedataservice må som andre dataansvarlige følge de alminnelige vilkårene for behandling av personopplysninger som følger av personvernforordningen og helseregisterloven (se punkt 4.2 og 4.4). Det presiseres i helseregisterloven § 20 at tilgjengeliggjøring og sammenstillinger skal skje i samsvar med vilkårene i § 19 til § 19 h. Helsedataservice skal med andre ord være bundet av de samme vilkårene som registerforvalterne. Bestemmelsen slår fast at overføring av opplysninger fra helseregistre til helseanalyseplattformen kan skje uten hinder av taushetsplikt. Dette er et unntak fra taushetsplikten for å kunne overføre opplysninger fra et helseregister til plattformen. Forskriften skal fastsette hvilke helseregistre og andre registre som skal omfattes av løsningen. Forskriftshjemmelen omfatter alle slags helseregistre som omfattes av helseregisterloven, jf. første ledd. Løsningen skal imidlertid utvides skrittvis med hensyn til hvilke registre som skal omfattes (se punkt 12.5.9.3). Dette betyr at løsningen bare kan utvides med nye datakilder ved forskriftsendring med tilhørende utredning og høring. Forskriften kan i tillegg blant annet angi nærmere hvilke oppgaver Helsedataservice skal ha. Helsedataservice skal få myndighet til å tilgjengeliggjøre og sammenstille helseopplysninger (se punkt 12.5.9). All tilgjengeliggjøring og sammenstilling som Helsedata beslutter må skje i samsvar med vilkårene i § 19 til § 19 e. Helsedataservice skal også få delegert myndighet til å gi dispensasjon fra taushetsplikt etter den nye helsepersonelloven § 29 og helseregisterloven § 19 e (se punkt 12.5.9.2). Det er også viktig å presisere organisatoriske og tekniske krav til løsningen for å sikre informasjonssikkerheten, innbyggertjenester og andre personvernkrav. Forskriften kan også regulere oppgaver og ansvar til registerforvalterne, inkludert plikt til å overføre kvalitetssikrede helseopplysninger til løsningen og forbud mot parallell utlevering av opplysninger som er overført til plattformen (se helseregisterloven § 19 a siste ledd og punkt 12.5.11). Dersom Helsedataservice får myndighet til å beslutte tilgjengeliggjøring av opplysninger som ikke ligger på plattformen, gir bestemmelsen hjemmel til å pålegge registerforvalteren å tilgjengeliggjøre i samsvar med vedtaket. Det kan fastsettes i forskriften at søkeren skal ha plikt til å betale et beløp som skal dekke utgifter for Helsedataservice som er knyttet til saksbehandlingen, tilgjengeliggjøringen samt drift og utvikling av løsningen. Se nærmere i punkt 12.5.12. Denne betalingen kommer i tillegg til betaling for tilgjengeliggjøring etter helseregisterloven § 19 g. Dette omfatter også Helsedataservice sine utgifter knyttet til behandling av søknader dispensasjon fra taushetsplikten etter den nye helsepersonelloven § 29 eller helseregisterloven § 19 e. Forskriften kan også fastsette krav om publisering eller retur av analyseresultater (se punkt 12.5.9.4 om mottakerne av opplysninger). At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om endringer i helseregisterloven m.m. (tilgjengeliggjøring av helsedata). Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i helseregisterloven m.m. (tilgjengeliggjøring av helsedata) i samsvar med et vedlagt forslag. c) behandlingen av opplysningene er av vesentlig interesse for samfunnet. Det skal ikke tilgjengeliggjøres flere opplysninger enn det som er nødvendig for formålet. Opplysningene skal tilgjengeliggjøres uten navn, fødselsnummer eller andre direkte personentydige kjennetegn med mindre slike opplysninger av særlige grunner er nødvendige. Departementet kan sette som vilkår for tilgjengeliggjøring at mottakeren setter i verk særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser. Opplysningene kan bare tilgjengeliggjøres dersom det er ubetenkelig ut fra etiske, medisinske og helsefaglige hensyn. For tilgjengeliggjøring til medisinsk og helsefaglig forskning skal mottakeren ha fått forhåndsgodkjenning fra den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk, jf. helseforskningsloven § 33. Når noen mottar taushetsbelagte opplysninger etter denne paragrafen, gjelder taushetsplikten etter § 21 tilsvarende for mottakeren. Myndigheten etter første ledd kan delegeres til underordnet forvaltningsorgan eller legges til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk. Departementet kan gi forskrift om bruk av taushetsbelagte opplysninger i forskning og om helsepersonells adgang til tilgjengeliggjøring og bruk av taushetsbelagte opplysninger til formål som ikke gjelder helsehjelp, og som pasienten samtykker til. Dataansvarlige kan uten hinder av taushetsplikten innhente personopplysninger de har tillatelse til å behandle etter §§ 8 til 12, fra Folkeregisteret, Skatteetaten og Arbeids- og velferdsetaten. For søknader om dispensasjon fra taushetsplikten for tilgjengeliggjøring av opplysninger i helseregistre gjelder § 19 e. Dataansvarlige for helseregistre kan utarbeide og offentliggjøre relevant statistikk basert på helseopplysninger i registeret og opplysninger som er sammenstilt etter § 19 c. Dataansvarlige for helseregistre som er etablert med hjemmel i § 11 skal utarbeide og løpende offentliggjøre relevant statistikk som nevnt i første ledd. Departementet kan gi forskrift om at også andre dataansvarlige skal utarbeide statistikk. Dataansvarlige for helseregistre skal på forespørsel utarbeide og tilgjengeliggjøre statistikk basert på opplysninger i registeret og opplysninger som er sammenstilt etter § 19 c, dersom statistikken skal brukes til formål som er innenfor registrenes formål. d) mottakeren har gjort rede for hvilke egnede tekniske og organisatoriske tiltak som skal settes i verk for å ivareta informasjonssikkerheten. Tilgjengeliggjøring kan bare skje når den registrerte har samtykket, tilgjengeliggjøringen omfattes av andre unntak fra taushetsplikten, eller det er gitt dispensasjon. Den dataansvarlige kan sette som vilkår for tilgjengeliggjøring at mottakeren setter i verk særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser. Dersom det er gitt dispensasjon fra taushetsplikten etter § 19 e, skal opplysningene tilgjengeliggjøres i samsvar med dispensasjonsvedtaket uten at den dataansvarlige skal vurdere om vilkårene i første til femte ledd i bestemmelsen her er oppfylt. Departementet kan gi forskrift om den dataansvarliges plikt og adgang til å tilgjengeliggjøre opplysninger som er overført til løsningen etter § 20. Taushetsplikten er ikke til hinder for tilgjengeliggjøring av indirekte identifiserbare helseopplysninger i registre som er etablert med hjemmel i § 11, dersom hensynet til den registrertes integritet og konfidensialitet er ivaretatt og behandlingen av opplysningene er av vesentlig interesse for samfunnet. Helseopplysninger i helseregistre etablert med hjemmel i §§ 8 til 12 og demografiske og sosioøkonomiske personopplysninger i Folkeregisteret og andre offentlige registre, kan sammenstilles for å utarbeide statistikk som skal tilgjengeliggjøres etter § 19 eller for å tilgjengeliggjøre opplysninger etter § 19 a. Det skal ikke sammenstilles flere opplysninger enn det som er nødvendig for formålet. Sammenstillingen skal være i samsvar med eventuelle samtykker eller reservasjoner. Opplysninger i helseregistre etablert med hjemmel § 9 første ledd bokstav b kan bare sammenstilles dersom sammenstillingen skjer uten at den dataansvarlige har tilgang til navn, fødselsnummer eller andre direkte personidentifiserende kjennetegn. Sammenstillingen skal gjøres av den dataansvarlige for et av registrene eller en virksomhet som departementet utpeker. Som ledd i kvalitetskontroll av opplysningene i registeret kan den dataansvarlige også gjennomføre rutinemessige sammenstillinger med tilsvarende opplysninger i helseregistre hjemlet i § 11 og § 12 og i Folkeregisteret. Dataansvarlige kan tilgjengeliggjøre opplysninger for sammenstilling uten hinder av taushetsplikten. Kongen i statsråd kan gi forskrift om at opplysningene i registeret som ledd i kvalitetskontroll også kan sammenstilles med opplysninger i originalkilden (pasientjournal mv.). Helseopplysningene kan ikke gjøres tilgjengelige for påtalemyndigheten eller til bruk for arbeidsgivere eller forsikringsøyemed selv om den registrerte samtykker. Det kan bare gis dispensasjon dersom tilgjengeliggjøringen er ubetenkelig ut fra etiske, medisinske og helsefaglige hensyn. For tilgjengeliggjøring til medisinsk og helsefaglig forskning skal mottakeren ha fått forhåndsgodkjenning fra den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk, jf. helseforskningsloven § 33. Den dataansvarlige skal tilgjengeliggjøre helseopplysninger etter § 19 tredje ledd og § 19 a innen 30 virkedager fra en fullstendig søknad er mottatt. Dersom tilgjengeliggjøringen krever sammenstilling med opplysninger fra flere registre, er fristen 60 virkedager. Tilgjengeliggjøringen kan utsettes dersom særlige forhold gjør det uforholdsmessig vanskelig å overholde fristen. Den dataansvarlige skal i så fall gi et foreløpig svar med informasjon om grunnen til forsinkelsen og tidspunktet for når tilgjengeliggjøring sannsynligvis vil skje. Den dataansvarlige kan kreve betaling for tilrettelegging av statistikk og annen behandling av helseopplysninger etter § 19 til § 19 e. Betalingen kan ikke overstige de faktiske utgiftene knyttet til tilgjengeliggjøring av opplysninger fra registeret, inkludert utgifter knyttet til saksbehandling, uttrekk, tilrettelegging, sammenstilling og utarbeiding av statistikk. Den dataansvarlige skal føre en oversikt over tilgjengeliggjøring av helseopplysninger fra registeret. Oversikten skal vise hvem som har fått opplysningene, og hva som er det rettslige grunnlaget for mottakerens bruk av opplysningene. Departementet kan gi forskrift om en nasjonal organisatorisk og teknisk løsning for utarbeidelse av statistikk og for sammenstilling og tilgjengeliggjøring, av helseopplysninger fra helseregistre. Demografiske og sosioøkonomiske personopplysninger i Folkeregisteret og andre offentlige registre kan også inngå i løsningen. Løsningen skal legges til et organ underordnet departementet. Organet skal ha dataansvaret for mottak, lagring, sammenstilling, tilgjengeliggjøring og annen behandling av helseopplysninger og andre personopplysninger som inngår i løsningen. Oppgaver knyttet til hele eller deler av løsningen kan utføres av en databehandler. Opplysningene kan mottas, lagres og behandles på andre måter som et ledd i utarbeidelse av statistikk og tilgjengeliggjøring fra plattformen. Utarbeidelse av statistikk, tilgjengeliggjøring og sammenstilling skal skje i samsvar med vilkårene i §§ 19 til 19 h. Overføring av opplysninger til løsningen kan skje uten hinder av taushetsplikt. e) krav til mottaker av opplysningene om publisering eller retur av analyseresultater. Loven trer i kraft fra den tiden Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft til forskjellig tid.
|
maalfrid_a8a2264c4e78e429185506e37e559ccaeca3d736_60
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
nn
|
0.439
|
Fjaler kommune - 61 1. Det er oppretta koordinerande eining for funksjonshemma barn og unge, som ligg under "bistand og omsorg". Koordinatoren bruker ansvarsgrupper og individuell plan som arbeidsmetode for å styrkje samhandling på tvers. 2. Ved nybygg er det krav om tilrettelegging for funksjonshemma. Ved behov for tilrettelegging av eksisterande bygg vert det sett i verk tiltak som stettar behova. 3. Det vert sett inn ressursar gjennom koordinator på eit tidleg tidspunkt i barnehage og skule for at barnet skal bli integrert. 4. Kommunen følgjer opp plan og bygningslova, og kallar inn eksterne ekspertar ved behov, til dømes hjelpemiddelsentralen, brukarorganisasjonar og ergoterapeut 7. Helsesøster gjennomfører rutinekontrollar på spedbarn og opp til skulealder. Oppgåver innan skulehelsetenesta er utfordrande innfor dagens ressurssituasjon. 8. Det er oppretta koordinator for barn og unge med funksjonshemming. Individuell plan er eit tverrfagleg samarbeid med lege, helsestasjon, fysioterapeut/ergoterapeut, barnehage og skule. Følgjer opp lovverket på området. 1. Det er laga eigen handlingsplan " Kommunedelplan for Trafikktryggleik". Born i første klasse får fri skyss til skulen. Kommunen samarbeider med Trygg Trafikk. Det er etablert lokal transportordning for ungdom og "Heim forein 50-lapp". Frå fjerde klasse vert det oppmoda om at born syklar til skulen, der det er sykkelveg. Årleg kampanje for refleksvestar. 2. Alle skulane har utvida fysisk aktivitet 30 - 60 minutt kvar dag i tillegg til gymtimar. Skule- og leikeplassar er opne for bruk i fritida. Kommunen gir tilskot til frivillige organisasjonar som idrett og barnas turlag. Tilrettelegging av turstiar, fotballbaner til funksjonshemma m.m. Det er laga plan for idrett, friluftsliv og fysisk aktivitet i kommunen. Mellom anna er det planar om ei sandvolleyballbane. 3. Det har vore elevundersøking på skulane i.f.t. trivsel. Foreldre og elevsamtalar 2-3 gonger per år, rutinar for undersøking om mobbing. Kartlegging av trivsel gjennom helsestasjon i samsvar med gjeldande forskrift. 4. Kommunen har hatt rusmiddelkonsulent i eittårsprosjekt. Rusmiddelplanen er oppdatert og har innarbeidd tiltak. Fjaler er ein "Av og til" kommune. Tema om Mat og helse er teke opp, helsesøster og tannpleiar er inne i barnehagar og skular med rettleiing om sunne matvanar Kosthald og helse er teke opp regelmessig på helsestasjonen. Ikkje brus i idrettshallen. 5. Skulane deltek i FRI. 6. "Av og til" er ein ruspolitikk som er retta mot barn. Arne Klyve har hatt førelesning for foreldre, lærarar og helsepersonell. Mange rusfrie arrangement i kommunen. Ikkje alkohol i Ungdomshuset. Informasjon frå helsesøster til mange grupper. 1. Følgjer opplæringslova, det er eit godt samarbeid og gode rutinar for tilmelding til PPT. 2. Følgjer opp regelverk. Barnehage brukar eit kartleggingsverkty TRAS til å identifisere problem som t.d. språkutvikling. Individuell opplæringsplan er eit verkty som vert brukt. 3. §9A i opplæringslova, alle skulane har ein plan. 4. Ja, dei har handlingsplan mot mobbing. 5. Ja, alle får plass i barnehage i samsvar med lova. 6. Alle skular og barnehagar har ein kriseperm. 7. Kommunen har plan både i barnehage og skule. Det vert sjekka at planen vert følgt opp i praksis. 8. Skulane med ungdomstrinn er med i "Ny giv".
|
maalfrid_dcd99ff446a43db62d905ffb0ba1d6d95375c794_36
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.878
|
3.14.1 Dagens situasjon og verdivurdering Romsdal kommune er en populær friluftsdestinasjon, dette gjelder også for området i og rundt Grøvdal. Det går flere turstier i området og flere toppturer har utgangspunkt i Grøvdal. Blant annet har Norsk fjellfestival hatt Grøvdal som utgangspunkt for mange av sine turer. I følge informasjon fra nettsiden Romsdal.com er Grøvdalen og fjellområdene rundt mye brukt mye både til jakt, fiske og turer. I høyfjellet er det flere åpne hytter som folk kan benytte seg av. I følge Fylkesmannen i Møre og Romsdal er Søredalen og Loftdalen et turområde av lokal bruksverdi (Pers. med. Asstrid Buset). Loftdalen er innfallsport til de høyereliggende fjellområdene østover mot Mardalsbotn og Dovrefjell. Disse er friluftsområder av nasjonal verdi. Fra Stølen og opp langs Loftdalselva går en merket kløvsti inn til Haudukhyttå som ligger ved øvre Bakkevatnet (861 m.o.h.) videre herfra kan man bl.a. ta turen helt ned til Eikesdalen. UT.no er en database som brukes til turplanlegging. Her kan man lese rutebeskrivelse fra Grøvdal/Stølen til Reitan/ Eikesdalen. Se figur 3-5 av kløvsti, og figur 3-6 som viser kart over friluftsområder og verneområder rundt Loftdalselva.
|
maalfrid_f6c33c04e967073d334a5afb9155064c0f3bbcdb_73
|
maalfrid_nbim
| 2,021
|
en
|
0.925
|
ACCOUNTING POLICY All assets and liabilities presented as equities, bonds, real estate, derivatives, as well as short term positions in repurchase and reverse repurchase agreements, deposits/liabilities in the money market and cash collateral are held at fair value in the balance sheet. Fair value, as defined by IFRS 13 Fair value measurement, is the price that would be received to sell an asset or paid to transfer a liability in an orderly transaction between market participants at the measurement date. 1. INTRODUCTION The fair value of the vast majority of assets and liabilities is based on quoted market prices. If the market for a security or an asset is not active, fair value is established by using a standard valuation technique. Estimating fair value introduces valuation uncertainty, mostly due to the use of unobservable inputs used in valuation models. This valuation risk is addressed by the control environment in Norges Bank Investment Management, which governs fair value measurement, and is presented in section 6 of this note. 2. VALUATION UNCERTAINTY AND THE FAIR VALUE HIERARCHY All balance sheet items measured at fair value are categorised in three categories in the fair value hierarchy presented in table 6.1. The level of valuation uncertainty determines the categorisation: • Level 1 comprises investments that are valued on the basis of unadjusted quoted prices in active markets and are considered to have very limited valuation uncertainty. • Assets or liabilities allocated to Level 2 are valued using models with observable inputs. Inputs are considered observable if they can be directly observed from transactions in an active market, or if there is compelling external evidence demonstrating an executable exit price. Holdings in Level 2 have some valuation uncertainty. • Holdings allocated to Level 3 are valued using models with considerable use of unobservable inputs leading to a high degree of valuation uncertainty. An overview of models and valuation techniques with their respective observable and unobservable inputs, categorised per type of instrument, is provided in section 5 of this note. SIGNIFICANT ESTIMATE Level 3 investments consist of instruments held at fair value that are not traded or quoted in active markets. The fair values are therefore determined using valuation techniques that use models with unobservable inputs. The resulting values are particularly uncertain estimates, due to the significant use of unobservable inputs.
|
maalfrid_e127208f97af8c74bd327e2ec97354c8829b7c1e_94
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.839
|
95 Kredittavtaler Kapittel 5 kortet som regel ikke gir noen informasjon om dette. Dersom institusjon som tilbyr betalingstjenester i ettertid må håndtere innsigelser/tilbakesøkningskrav fra kortholder, kan dette medføre motregning i senere oppgjør eller tilbakesøkning, slik at betalingsmottaker likevel ikke har mottatt endelig oppgjør ved betalingen med kredittkort. Normalt vil innløser ha sikret seg regress mot betalingsmottager (brukerstedet) i brukerstedsavtalen dersom det foretas reduksjoner i betaling fra kortutsteder/kortholder. Etter utvalgets oppfatning må det eventuelt være artikkel 58 som kan innebære begrensninger her. Bestemmelsen pålegger betaler å «underrette sin udbyder af betalingstjenester snarest muligt efter at have konstateret uautoriserede eller fejlbehæftede betalingstransaktioner, der giver anledning til krav, herunder krav som omhandlet i artikel 75, og ikke senere end 13 måneder efter debiteringsdatoen». Etter utvalgets oppfatning handler imidlertid disse bestemmelsene om innsigelser og krav som oppstår som følge av feil eller forhold ved selve betalingsgjennomføringen og ikke krav som springer ut av det underliggende forhold betalingen er ment å dekke. Etter betalingstjenestedirektivet artikkel 30 nr 3 er det også fastsatt at direktivet ikke griper inn i det tidligere forbrukerkredittdirektivet (87/102/EØF) eller annet EU-regelverk som gjelder betingelsene for kredittytelser overfor forbrukere og som er i overensstemmelse med EU-retten. Utvalget legger til grunn at betalingstjenestedirektivet ikke er til hinder for at det i nasjonal rett bestemmes at forbruker gjør gjeldende innsigelser og krav han måtte ha mot selger/tjenesteyter overfor utsteder av kredittkort som er benyttet til å betale varen/tjenesten. Etter utvalgets vurdering er det heller ikke på annet EØS-rettslig grunnlag noe til hinder for bestemmelser i nasjonal rett om identifikasjon av selger/tjenesteyter og kredittgiver i tilfeller hvor forbrukeren betaler med kredittkort. På samme måte som norske kredittgivere kan tenlandske kredittgivere i samsvar med EØS-retten inngå avtaler med norske forbrukere om utstedelse av debetkort eller kredittkort. Utvalget kan ikke se at en adgang for forbrukeren til å fremme innsigelser og krav mot selger/tjenesteyter overfor utsteder av kredittkort, utgjør et hinder for salg av varer og tjenester over landegrensene. Selv om det er delte meninger i utvalget om hvorvidt forbrukeren bør ha en slik rett etter loven, jf. punkt 5.10.5 nedenfor, antar et samlet utvalg at en slik rett vil kunne bidra til å senke forbrukerens terskel for handel med ukjente leverandører, herunder ved netthandel, og ved det stimulere grensekryssende handel innen EØS. Som det vil fremgå av fremstillingen i punkt 5.10.4 er det enighet i utvalget om hva som er gjeldende rett etter kredittkjøpsloven § 8. Det er også langt på vei enighet i utvalget om at kredittkjøpsloven § 8 bør videreføres med det materielle innhold regelen har i dag. På ett punkt er det uenighet mellom partene. Et flertall i utvalget foreslår å videreføre kredittkjøpsloven § 8 fullt ut med det innhold regelen har i dag, jf. punkt 5.10.5. Et mindretall i utvalget foreslår at forbrukerens rett til å gjøre gjeldende innsigelser og krav mot kredittgiver etter § 8 som hovedregel ikke lenger bør omfatte tilfeller hvor forbrukeren betaler med kredittkort utstedt i henhold til en ordning med ekstern kontokreditt. For øvrig foreslår også mindretallet at kredittkjøpeloven § 8 videreføres uten endring. Med henblikk på de senere vurderinger av spørsmålet om kredittkjøpsloven § 8 forutsatt bør omfatte tilfeller hvor forbrukeren betaler med kredittkort, vil utvalget i punkt 5.10.3.2 gi en nærmere omtale av partsrelasjoner og andre omstendigheter ved slike betalingskort.
|
wikipedia_download_nbo_Grete Sjøli_412604
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.89
|
'''Grete Irene Sjøli''' (født 1967) er en norsk lokalpolitiker for Arbeiderpartiet. Sjøli har vært ordfører i Nes kommune i Akershus siden 2015, og har før dette sittet to perioder som kommunestyrerepresentant fra 1999 til 2006.
|
maalfrid_307f3309d2146eb5a8a75ce7612bffb23ecec025_29
|
maalfrid_imdi
| 2,021
|
no
|
0.896
|
Mediene slo dette stort opp og myndighetene ble utsatt for sterkt press.Det var mye fokus på hvor mange barn det dreide seg om, og Kommunal- og regionaldepartementet ba Statistisk sentralbyrå (SSB) om å gi et nærmere anslag. Oppdraget resulterte i rapporten Norske barn i utlandet (Dzamarija 2004) med fokus på barn i Pakistan, Marokko, Tyrkia - og Spania. SSB brukte Folkeregisterets flyttestatistikk og konkluderte som følger: «Ut fra de registrerte flyttingene får vi ikke frem tall som viser at sending av barn og unge til foreldrenes opprinnelsesland er et særlig utbredt fenomen».Samtidig påpeker de at datagrunnlaget er svært begrenset. De fant også at foreldrenes opprinnelsesland ikke var det eneste flyttevalget for barna som utvandret fra Norge. Denne rapporten kommer vi tilbake til i kapittel 3, i forbindelse med vår egen omfangsanalyse. Oppmerksomheten var stor, og flere aktører engasjerte seg. Vi skal bare nevne noen eksempler: Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene arrangerte en høring om minoritetsbarn som går på skole i utlandet september 2004. Kommunalkomitéen på Stortinget var på reise i Pakistan september 2004 der de blant annet besøkte norskpakistanske barn på skole. Det samme gjorde en gruppe statssekretærer måneden etter. Advokatfullmektig og samfunnsdebattant Abid Raja ble i juni 2004 intervjuet om en plan hans far hadde om å søke statsstøtte for å etablere en norsk privatskole i Pakistan. «– Vi kan ikke forby folk å flytte. Noen velger å reise til Spania, andre til Pakistan. Da må en sørge for å gi barna et slikt tilbud at de kan fungere i det norske samfunnet når de kommer tilbake, sier Raja til VG». Forslaget fikk massiv motbør. Tematikken berøres i St.meld. nr. 49 (2003-2004) Mangfold gjennom inkludering og deltakelse. foreldrenes opprinnelsesland. «Utland» som tillagt søkeord gir heller ikke relevante resultater. Tilsvarende i Retriever/A-tekst. 33. Norges ambassade i Islamabad anslo at «det til enhver tid oppholder seg mellom 3000 og 4000 norske statsborgere i Pakistan. De fleste av dem er under 16 år. Det vil si at det til enhver tid kan oppholde seg et par tusen barn med norsk statsborgerskap i Pakistan på permanent basis, får Aftenposten opplyst fra ambassaden.» Kilde: «Sendes fra Norge for å gå på skole i Pakistan» av Halvor Tjønn, Aftenposten 28.mars 2004 34. SSB finner at 8 prosent av alle barn i den pakistanske innvandrergruppen og henholdsvis 6 og 8 prosent fra den norsk tyrkiske og norsk marokkanske barn var utvandret. 35. «Krever norsk skole i Pakistan», av Kadafi Zaman, VG 15.6. 2004. Raja har opplyst til oss at forslaget møtte så stor motstand at det ble skrinlagt umiddelbart.
|
maalfrid_40d3825a1446a1f3e4dcaa22f29c1820449bf2e4_76
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
de
|
0.074
|
49415 9242 29171 280 10456 4800 4388 320 Oversigter. . . stiftsvis. 311288 76112 78367i11244 8623 2792 136200i 437611 37303i 6377 4364 2240 225701 90845 357901 6075! 3592 78578 47674 267281 2894; 789 318 97813; 67986:, 43960! 3988 1245! — 262051 554 470 300 amtsvis. 127090 7J183 27612 330419 1368 289502 60683 153479 2700730 65645 133821 19652 163023 10108 32129 144070 373135 3599008 322073 725387 195034 287208 16209 38068 1061709 9' 9139 16713; 7877 7448; 683 45271 60 2936 201688 50846 77499 1480320 2500 137 3846 33939 28361 3988 54502 453828 43102 1807 349 44424 9814 3152 15541 232274 4037 753 1742 56127 104302 200511 9424 21330 860, 2280 357 479 21495 17806 2306 6374 36556 31584 2353 5125 27078) 31424 1411 4360 47431 3603 358 400 363930 12158 218807 44065 63313 175905 5406 614' 28544 56094 5215' 40436 3514 14811 7940 24564 394 27926 612 151 11054 20885 3846 28426 2045 9017 4403 7673 1424 19149 1354 869 5878 13277 2183 14389 886, 7279 7826 11328 3070 32697 16971 2 36930 86676.1152369 25435 469091 510750 29248 730981 755733 11691 64377 3357891 16901 57210 49210211 23865 44865 352265 3917231 1430541 214444! 67868! 159107; 82413' 241 7723 10986 1503: 1924 3800 1912 7877 400 6020 280 135 - 548 583601 3747 21969 1069 2410 7120 45921 610 1025 168 200 516 194628' 80033.153498 5847 14170 13000 5387: 449! 745 260 200 67711 4111 1535 97 279 280 491201 110561 12405 889 2250 6560 572301 6854; 11614 1451 2300 1975 56919; 5914! 60371 455 1646 2060 34667' 6212! 36971 376 488 2136 41946 7798 5113 5551 10616i —256 1161; — 875' 4 1289674876 982,3925 273! 215 8247! 132 588 6960 336 10522 2468: 299 4203 257 1040 3464; — 65781 16 862 5138 10352 211933 701 — — 3530 499 868 4999' 782 20341 1071 - 1424 7121 1140 35373 137 4051 3161 1047 1013 587 1341 1211 1246 2440 62 41 174 32522 188414 8 1 1 4720 6734 9561121 2573 178361 3202 366941 36181 82659; 3074! 2332! 27040! 25894! 8590! 19011i 6625 32113 1361 12583i 235271 2235! 6271 21571 5937! 71706! 1815k)0' 1872 — 2655 60 2936 6917 1695 80988 20675 13806 2774 1344 400 81516 17739 43266 3963 4750 800 88453 20834 23032 4357 2620 2080 47747 22927 14271 2020 1744 160 73157 20202 11557 2815 1338 1448 75627 17496 9738 1692 1191 144 66778 25445 12960 2092 — 1700 62841 21256 10785 1088 1549 1160 46055 24687 39 12 50106 19457 7972 1804 — 720 42476 18163 13329 1611 312 314 28100 24230 9898 1004 477 24322 19479 9603 873 255 4 49312 22537 15970 2033 430 32181 31251 21888 1361 560 43842 17036 15649 3322 470 160 14356 10002 6686 1083140 17736 1136 8744 18059 19456 8470 3493 10140 6944 4257 9679 7546 3258 13661 4877 8184 3558 13745 10241 8711 19688 797 18505 2717 16807 1605 7757 2309 10778 822 7123 879 7222 1159 5766 885 3214 692 4683 1110 9275 16648 16345 9090 4049 6958 9080 7539 5350 7279 8166 2623 6338 7324 16652 4384 2829 4616 15508 4717 3223 3919 4501 3210 3542 2713 1589 2786 1305 1336 2546 2308 4693 1632 1501 1631 527 21 591 632 724 138 1087 687 133 702 99 606 275 558 375 1033 20577 25748 20642 26267 22557 17794 35005 8995 15227 13871 39821 19417 24455 17631 20263 20030 20439 4396 257134 440973 325587 185163 235590 218672 .
|
maalfrid_985af524a6ffc30647b61b20136a6e7872d03493_29
|
maalfrid_fhi
| 2,021
|
no
|
0.909
|
sammenligner med. Tjue prosent svarte at de alltid blir oppfordret til å stille spørsmål i Norge, i de andre landene varierte dette fra 30 til 60 prosent Også når det gjelder om lege/ helsepersonell forklarer ting slik at de er lette å forstå svarte de norske respondentene mer negativt enn andre. I alt svarte 11 prosent i Norge at ting sjelden eller aldri ble forklart slik at var enkle å forstå. I de andre landene/ landgruppene varierte dette fra 4 til 7 prosent. Andelen som svarte at de ofte eller alltid opplevde å få ting forklart på en enkel måte var på samme nivå i Norge og Sverige (82 prosent). Dette er imidlertid noe lavere enn i USA og de andre landgruppene (87 prosent). De norske respondentene svarte i større grad enn andre at det hadde hendt at prøvesvar, medisinske opplysninger eller henvisningsårsaker ikke var tilgjengelig ved planlagte legebesøk se Tabell 6. 20 prosent i Norge svarte at dette hadde hendt. Dette er ikke signifikant forskjellig fra USAs 18 prosent, men signifikant høyere andel enn i Sverige og de andre landgruppene.
|
maalfrid_9a0b27916c5963fe0ba9e0220f000ec9da158ea0_75
|
maalfrid_nasjonalparkstyre
| 2,021
|
no
|
0.624
|
Traséen ligger også innenfor områdene som inngår i det lokale prosjektet . Her er det foretatt registreringer siden 2013. Disse registreringene omfatter alle typer dyr, ikke bare simler (se neste kart). Kartet viser en rekke observasjoner av flokker også i Grimsdalen landskapsvernområde, der turen skal starte. I Grimsdalen landskapsvernområde er ikke organisert ferdsel søknadspliktig. All ferdsel skal likevel skje hensynsfullt og varsomt slik at det ikke skjer skade på landskap eller naturmiljø. Dyrelivet skal ikke forstyrres.
|
bruvik_null_null_19721020_21_37_1_MODSMD_ARTICLE22
|
newspaper_ocr
| 1,972
|
nn
|
0.48
|
Ein norsk vitskapsmann står sentralt i ein ny sektor av kreft granskinga som ser ut til å vek kja stendig større interesse, og som har ført til at laboratorium rundt om i verda leitar etter eit stoff som har fått namnet Kha lone. Granskarane har ikkje noko prov for at det finst eit slikt stoff, men dei meiner at det må finnast noko liknande i levande celler. Det interessante er at dersom dette stoffet finst, kan det verta mogeleg å ta knekken på alle for mer for kreft med serum og det utan at ein kan finna ut kva kreften kjem av. Normale celler deler seg sakte, om dei gjer det. Celledelingspro sessen eller reproduksjonen vert kalla mitose. Sume tider de ler cellene seg «vilt» og ukontrol lert, og dette er kreft. lene deler seg på denne måten. Nokre granskarar trur at det er noko i cellene som hindrar mitosen. Det er dette «noko» dei kallar Khalone. Khalone er eit gresk sjømannsuttrykk og det ty der å slakka eller fira lina. Nokon trur at det to stoff : Khalone og antikhalone. Ein teori går ut på at iei normal celle står desse stoffa i rette tilhdvet til kvaran dre, men med Khalone som det mest dominerande. Stundom vert antikhalone mest dominerande, og då vert det ei kreftcelle. Det er arbeidet til tre granska rar som har lagt grunnlaget til denne teorien. Granskarane er : Zoologen William S. Bullough frå Birbeck College i London, dr. Paul Weiss ved Rockefeller Uni versity og professor dr. Olav Hil mar Iversen på Institutt for pa tologi, Rikshospitalet, Oslo.
|
maalfrid_f6da7c7ec0858d27e3af3b5d0ff14c27b629b0d1_7
|
maalfrid_vetinst
| 2,021
|
en
|
0.312
|
Table 1. Concentrations of alpha-chloralose in tissues (µg/g) and body fluids (µg/mL) from cats from which several samples were collected. 2020-21-6 11.3 0.17 0.08 2020-21-7 1.3 0.32 2020-21-8 0.3 0.17 2020-21-15 18.0 0.23 2020-21-17 0.4 0.76 2020-21-18 32.8 0.04 0.07 0.04 0.30 2020-21-25 37.4 0.32 0.02 0.09 0.13 2020-21-26 2.3 0.29 2020-21-27 38.9 0.31 2020-21-31 17.1 0.23 2020-21-34 44.1 0.25 0.08 2020-21-35 14.6 0.31 2020-04-10054 26.4 1.97 0.29 2.04 5.72 2020-21-40 34.1 30.6 2020-21-41 21.7 21.8 2020-04-15565 0.10 0.06 0.03 0.03 0.03 2019-04-58339 0.08 0.06 2019-04-58340 0.06 0.06 0.38 2020-04-9584 0.01 2.56 0.03 2019-0455236 0.11 0.17 0. Table 2. Concentrations of alpha-chloralose (free and conjugated AC) in urine samples from 19 cats and 1 dog. Conjugated alpha-chloralose was measured by indirect determination of UGT conjugates after β-glucuronidase deconjugation. Free AC µg/mL Total AC µg/mL Conjugated AC µg/mL % Conjugated AC 2020-21-6 6.4 11.3 4.87 43 2020-21-7 1.2 1.30 0.10 6 2020-21-8 0.2 0.28 0.12 44 2020-21-9 * 0.47 2020-21-15 14.6 18.0 3.48 19 2020-21-17 * 0.36 2020-21-18 36.6 32.8 0.00 0 2020-21-25 24.2 37.4 13.2 35 2020-21-26 2.5 2.30 0.00 0 2020-21-27 40.3 38.9 0.00 0 2020-21-31 14.0 17.1 3.12 18 2020-21-34 45.1 44.1 0.00 0 2020-21-35 13.0 14.6 1.62 11 2020-04-10054 24.0 26.4 2.41 9 2020-21-40 29.4 34.1 4.67 14 2020-21-41 11.5 21.7 10.2 47 2020-21-42 33.4 38.1 4.66 12 2020-20-51 0.66 0.70 0.04 6 2020-21-30 (dog) 0.19 0.69 0.
|
maalfrid_b04d08e69ae683bebca1b7a139d5809af5ef33d8_43
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
fr
|
0.083
|
44 Aktuelle befolkningstall 9/2000 (forts.) Migration to/from municipalities and counties. 1999 Alle flyttinger Innenlandske flyttinger Flyttinger fra/til utlandet Nettoinn- Nettoinn- Nettoinn- Innflytting Utflytting flytting Innflytting Utflytting flytting Innflytting Utflytting flytting 1026 Åseral ................... 22 35 - 13 22 35 - 13 - - - 1027 Audnedal ............. 58 63 - 5 48 57 - 9 10 6 4 1029 Lindesnes ............. 200 172 28 190 165 25 10 7 3 1032 Lyngdal ................ 329 325 4 216 300 - 84 113 25 88 1034 Hægebostad ........ 121 73 48 65 72 - 7 56 1 55 1037 Kvinesdal ............. 159 173 - 14 125 156 - 31 34 17 17 1046 Sirdal .................... 63 71 - 8 46 67 - 21 17 4 13 1101 Eigersund ............. 426 305 121 337 270 67 89 35 54 1102 Sandnes ............... 3 178 2 738 440 2 592 2 446 146 586 292 294 1103 Stavanger ............ 6 260 6 304 - 44 4 659 5 040 - 381 1 601 1 264 337 1106 Haugesund .......... 2 010 1 649 361 1 589 1 478 111 421 171 250 1111 Sokndal ................ 72 116 - 44 71 111 - 40 1 5 - 4 1112 Lund ..................... 113 117 - 4 97 109 - 12 16 8 8 1114 Bjerkreim ............. 54 67 - 13 44 58 - 14 10 9 1 1119 Hå ........................ 526 462 64 359 444 - 85 167 18 149 1120 Klepp ................... 763 697 66 710 665 45 53 32 21 1121 Time ..................... 669 595 74 597 553 44 72 42 30 1122 Gjesdal ................. 479 408 71 427 395 32 52 13 39 1124 Sola ...................... 1 380 1 370 10 1 185 1 189 - 4 195 181 14 1127 Randaberg ........... 566 635 - 69 514 568 - 54 52 67 - 15 1129 Forsand ................ 40 41 - 1 37 36 1 3 5 - 2 1130 Strand .................. 370 318 52 316 298 18 54 20 34 1133 Hjelmeland .......... 116 126 - 10 104 121 - 17 12 5 7 1134 Suldal ................... 142 152 - 10 119 132 - 13 23 20 3 1135 Sauda .................. 135 155 - 20 124 148 - 24 11 7 4 1141 Finnøy .................. 110 96 14 99 86 13 11 10 1 1142 Rennesøy ............. 213 141 72 193 136 57 20 5 15 1144 Kvitsøy ................. 30 18 12 28 13 15 2 5 - 3 1145 Bokn .................... 48 23 25 39 21 18 9 2 7 1146 Tysvær ................. 474 384 90 400 358 42 74 26 48 1149 Karmøy ................ 1 330 1 242 88 1 076 1 139 - 63 254 103 151 1151 Utsira ................... 23 13 10 19 12 7 4 1 3 1154 Vindafjord ........... 125 149 - 24 109 140 - 31 16 9 7 1201 Bergen ................. 8 948 7 837 1 111 6 879 6 718 161 2 069 1 119 950 1211 Etne ..................... 110 152 - 42 100 147 - 47 10 5 5 1214 Ølen ..................... 119 144 - 25 100 142 - 42 19 2 17 1216 Sveio .................... 234 207 27 223 202 21 11 5 6 1219 Bømlo ................... 288 305 - 17 211 285 - 74 77 20 57 1221 Stord .................... 604 677 - 73 469 627 - 158 135 50 85 1222 Fitjar ..................... 102 100 2 94 98 - 4 8 2 6 1223 Tysnes .................. 107 78 29 91 74 17 16 4 12 1224 Kvinnherad .......... 335 376 - 41 265 344 - 79 70 32 38 1227 Jondal .................. 29 39 - 10 27 36 - 9 2 3 - 1 1228 Odda .................... 284 296 - 12 179 252 - 73 105 44 61 1231 Ullensvang ........... 139 168 - 29 87 161 - 74 52 7 45 1232 Eidfjord ................ 60 29 31 54 29 25 6 - 6 1233 Ulvik ..................... 71 73 - 2 52 62 - 10 19 11 8 1234 Granvin ................ 22 22 - 16 21 - 5 6 1 5 1235 Voss ..................... 418 363 55 311 347 - 36 107 16 91 1238 Kvam ................... 343 318 25 245 280 - 35 98 38 60 1241 Fusa ..................... 144 96 48 130 96 34 14 - 14 1242 Samnanger .......... 64 102 - 38 56 98 - 42 8 4 4 1243 Os ........................ 549 502 47 507 468 39 42 34 8 1244 Austevoll .............. 149 150 - 1 135 138 - 3 14 12 2 1245 Sund .................... 356 294 62 291 272 19 65 22 43 1246 Fjell ....................... 1 088 899 189 993 853 140 95 46 49 1247 Askøy ................... 732 631 101 683 595 88 49 36 13 1251 Vaksdal ................ 104 102 2 98 98 - 6 4 2 1252 Modalen .............. 22 15 7 19 15 4 3 - 3 1 Flyttinger til/fra fylker omfatter ikke flyttinger innen fylket. 1 Migration to/from counties does not comprise migration within county.
|
maalfrid_99e04a4478340666dc711d9f07f3aa7b7b8cebd2_19
|
maalfrid_uib
| 2,021
|
en
|
0.681
|
192. 2003 Lotter, A.F. & Birks, H.J.B. Holocene sediments at Sägistalsee, a small lake at the presentday tree-line in the Swiss Alps. , 253-260. 193. 2003 Lotter, A.F. & Birks, H.J.B. The Holocene palaeolimnology of Sägistalsee and its environmental history - a synthesis. , 333-342. 194. 2003 Racca, J.M.J., Wild, M.D., Birks, H.J.B. & Prairie, Y.T. Separating wheat from chaff: diatom taxon selection using an artificial neural network pruning algorithm. , 123-133. 195. 2004 Birks, H.J.B. & Birks, H.H. The rise and fall of forests. , 484-485. 196. 2004 Birks, H.J.B. & Seppä, H. Pollen-based reconstructions of late-Quaternary climate in Europe - progress, problems, and pitfalls. , 317-334. 197. 2004 Birks, H.J.B., Jones, V.J. & Rose, N.L. Recent environmental change and atmospheric contamination on Svalbard as recorded in lake sediments - an introduction. , 403-410. 198. 2004 Birks, H.J.B., Jones, V.J. & Rose, N.L. Recent environmental change and atmospheric contamination on Svalbard as recorded in lake sediments - synthesis and general conclusions. , 531-546. 199. 2004 Birks, H.J.B., Monteith, D., Rose, N.L., Jones, V.J. & Peglar, S.M. Recent environmental change and atmospheric contamination on Svalbard as recorded in lake sediments - # modern limnology, vegetation, and pollen deposition. , 411- 431. 200. 2004 Bjune, A.E., Birks, H.J.B. & Seppä, H. Holocene vegetation and climate history on a continental-oceanic transect in northern Fennoscandia based on pollen and plant macrofossils. , 211-223. 201. 2004 Boyle, J.F., Rose, N.L., Appleby, P.G. & Birks, H.J.B. Recent environmental change and human impact in Svalbard: the lake-sediment geochemical record. , 515-530. 202. 2004 Brooks, S.J. & Birks, H.J.B. The dynamics of Chironomidae (Insecta: Diptera) assemblages in response to environmental change during the past 700 years on Svalbard. , 483-498. 203. 2004 Jones, V.J. & Birks, H.J.B. Lake-sediment records of recent environmental change on Svalbard: results of diatom analysis. , 445-466. 204. 2004 Sejrup, H.P., Birks, H.J.B., Kristensen, D.K. & Madsen, H. Benthonic foraminiferal distributions and quantitative transfer functions for the north-west European continental margin. , 197-226. 205. 2004 Seppä, H., Birks, H.J.B., Odland, A., Poska, A. & Veski, S. A modern pollen-climate calibration set from northern Europe: developing and testing a tool for palaeoclimatological reconstructions. , 251-267. 206. 2004 Telford, R.J., Heegaard, E. & Birks, H.J.B. All age-depth models are wrong: but how badly? , 1-5. 207. 2004 Telford, R.J., Heegaard, E. & Birks, H.J.B. The intercept is a poorly behaved estimate of a calibrated radiocarbon age. , 296-298. 208. 2004 Telford, R.J., Dahl, C.A., Birks, H.J.B. & Juggins, S. Biases in the estimation of transfer function prediction errors. , PA4014;doi:10.1029/2004PA001072. 209. 2005 Birks, H.H., Larsen, E. & Birks, H.J.B. Did tree-, and survive the last glaciation along the west coast of Norway? A review of the evidence, in light of Kullman (2002). , 1461-1471. 210. 2005 Birks, H.J.B. Fifty years of Quaternary pollen analysis in Fennoscandia 1954-2004. , 1-22. 211. 2005 Birks, H.J.B. Mind the gap - how open were European primeval forests? , 154-156. 212. 2005 Bjune, A.E., Bakke, J., Nesje, A. & Birks, H.J.B. Holocene mean July temperature and winter precipitation in western Norway inferred from palynological and glaciological lakesediment proxies., 177-189.
|
maalfrid_7cb263e556f9d39b86ccce7d42d5d31b16e81dfc_8
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.758
|
ha gjennomført 30 studiepoeng i norsk ved høyskole eller universitet i Norge, eller oppfylt inntakskrav for studier på norsk for universitet eller høyskole i Norge. Dersom du er mellom 18 og 67 år, er det i tillegg et krav at du behersker et minimum av norsk muntlig og har bestått prøve i samfunnskunnskap på norsk.Du kan kontakte kommunen der du bor eller IMDI, dersom du lurer på hva slags prøve du må ta, og hvor og når du kan ta den. Har du fått eller får du bot, forelegg eller fengselsstraff gjelder det egne regler om når du kan få norsk statsborgerskap. Som hovedregel må du da vente en stund etter at du begikk det straffbare forholdet før du kan få norsk statsborgerskap. Hvor lenge du må vente avhenger av hva du er straffet for. Disse reglene er detaljerte. Du kan kontakte Jussbuss hvis du vil vite mer om hvordan disse reglene får betydning for din søknad om statsborgerskap. Er du under etterforskning eller siktelse, vil søknaden din om statsborgerskap ikke bli behandlet før disse sakene er avsluttet. I Norge skal personer foreløpig bare ha ett statsborgerskap. Dette betyr at du må si fra deg ditt tidligere statsborgerskap når du får innvilget norske statsborgerskap. Når du har fått innvilget norsk statsborgerskap får du som hovedregel ett år til å si fra deg andre statsborgerskap. Det er lurt å vente med dette til du har fått innvilget søknaden om norsk statsborgerskap. Da unngår du en situasjon der du plutselig ikke har noen statsborgerskap, hvis du får avslag på søknaden. Hvis du ikke løser deg fra ditt tidligere statsborgerskap innen ett år, blir ditt norske statsborgerskap trukket tilbake. Da må du søke en gang til. Det kan gjøres unntak fra regelen om at du må løse deg fra andre statsborgerskap. Dette gjelder for eksempel hvis det er umulig for deg å bli løst fra ditt tidligere statsborgerskap på grunn av ditt tidligere hjemlands regler. Hvis du ikke klarer å løse deg fra ditt tidligere statsborgerskap, kan du ta kontakt med UDI eller Jussbuss. Informasjon om når dobbelt statsborgerskap blir lov i Norge kan du finne på UDIs nettsider: .
|
maalfrid_47a11e40e529607d073879953169f7f4bdfe331d_357
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.973
|
Gamma: "I think it is OK." Astrid: "But you still do not use them on all assignments." Gamma: "No, on major work, tests but not on lab journals..." Astrid: "You may have told me why before but I do not remember." Gamma: "They do get that feedback on little things. Therefore, they do not need the grade for feedback. However, I have to issue grades at the end of each term, and then I need the grades as a start. It becomes too vague to use good, average and very good on the tests. I need something more specific… On the major things, because they take that more serious, studying and so on…." (23.5.01) Grading is still the main documentation tool for the end of term and final grading. Testing becomes relatively more important for this documentation since they are graded. In the following quotation, he explains how he applies the grading scale when assessing tests. "When correcting the tests I always view the first five students again to adjust the grades to what I have given the last students. Then it is fair because I have a tendency to be stricter in the beginning and then little by little adjust the grading when evaluating what the other students have answered." (26.4.01) Gamma is referring to group norm for grading here. He would compare the achievements of the students in order to issue grades for the individual student that is fair compared to the grading and achievements of the other students. The reference for grading is therefore an overall impression of all students rather than reference in statements about competencies to be achieved. There are no indications in the interviews or in the observations that he would use the grading statements from the teacher manual in his grading procedures. "A lot of times it seems as if people believe that you can divide the total number of students into groups and so that this and this many students should receive that grade….And then you divide like that... and then at the end of the school year you sum up to 5's and a 4 to 14 and divided by three you end up with 4,80, and according to them that is supposedly the final grade. It seems to me as if that is the way people are thinking about grading… So what I have found is that people do not understand what they are complaining about." (23.5.01) Communicating the criteria of grading stated at the national level has according to Gamma at least two dimensions.
|
fylkestidendeforsognogfjordane_null_null_19530807_82_56_1_MODSMD_ARTICLE21
|
newspaper_ocr
| 1,953
|
no
|
0.545
|
Landsungdomsstemnet i Førde. gens høgdepunkt, utdelinga av Kongen si fortenestemedalje i gull til Matias Orheim. Matias Oi heim Øog frua steig fram i kordora Øog fylkesmannen feste medalja pa brystet hans mens den gamle kjempa takka rørt. Forsamlinga song sa Orheim o o sin ungdomssong «Eg fann min Gud i ungdoms vai» Øog tilslutt tala biskop Indrebø over emnet <-Jeg vet hvem jeg tror pa.» Fredag var det bibeltime av lektor Oddrun Karstad Øog etter bibeltima samla deltakarane seg i mindre grupper til samtaler om dei spørsmåla som var hand sama. Under middagsmåltidet nytta biskop Indrebø høvet til a gra tulera Matias Orheim med Kon gen si gullmedalje Øog Orheim si takk attende forma seg som em sterk appell til den store ung domsflokken om nv teneste Øog ny innsats for Guds rike. Om ettermiddagen var det ut ferd til Hafstadbakken der Nils Husetuft fortalde om gamalt Øog nytt i Sunnfjord. Forde kom mune ga ein middag for medle mer av forbundsstyret, sekretæ ler kretsformenn Øog talarane pa stemnet. Om kvelden var det kveldsmote i kyrkja med tale av okneprest Gunnar Bondevik. Laurdag var det bibeltime ved lektor Oddrun Karstad, overlege Helland-Hansen heldt foredrag Øog om kvelden var det stor leir bålskveld i samband med KFUM speidarleiren.
|
firdafolkeblad_null_null_19620108_57_2_1_MODSMD_ARTICLE24
|
newspaper_ocr
| 1,962
|
nn
|
0.725
|
Organisert aksjon mot Fellesmarknaden. Eit arbeidsutval er nedsett for å organisere ein storaksjon over heile landet, mot norsk medlem skap i Fellesmarknaden, har Mor genbladet fatt opplyst. Utvalet har halde fleire møte for a føre bu aksjonen, Øog det har vore på tale å tilsetje ein fast løna sekre tær. Etter det bladet opplyser, var det det same arbeidsutvalet som stod bak eit opprop som vart sendt ut 3. januar Øog der 143 menn Øog kvinner hadde skrive under. M Reksten tok avskil som skuleinspektør i Torvastad no til jul, Øog han er flytt til Gloppen, der han har fol ket sitt. Reksten er elles frå Kinn, Øog han var lærar her nokre ar. Men no er det 40 år sidan han kom til Torvastad. Jomfruturen startar i Florø. M/S <Oslo» kom til Florø i dag for å lasta 160 —170 tonn Mc Gre gor-luker ved AnkerlOkken for a ga til Danmark. M/S *OslOi> vart levert frå verk staden i Bergen fredag Øog det er soleis jomfruturen skipet no skal ut pa. Reiar for skipet er Aren dalske Dampskipsselskap. «Oslo» er eit spesialbygd lasteskip på 1050 tonn, som frå 16. januar skal ga inn i kystruta Oslo—Kirkenes.
|
fylkestidendeforsognogfjordane_null_null_19530127_82_7_1_MODSMD_ARTICLE4
|
newspaper_ocr
| 1,953
|
no
|
0.763
|
Stillstand og tilbakegang uten tiltak i Sogn og Fj. Bare noen få kommuner i Sogn Øog Fjordane har hatt noen fremgang som er verdt å nevne i årene 1900 til 1950, sa arbeids direkt. Gurmar Bråthen i et fo redrag i Bergen nylig om «Om rådeplanlegging Øog utbygging av næringslivet på Vestlandet». Den fremgangen som har vært gjelder stedene Høyanger (Naco), Bremanger (Smeltever ket i Svelgen) Øog Årdal. Der er det tiltak utenfra som har skapt fremgangen. Ellers har det bare vært still stand Øog tilbakegang. DET ER ARBEIDSDIREKTØR GUNNAR BRÅTHEN SOM SIER DETTE.
|
maalfrid_e2c080a25fcc4ea04f2feb7c419bfb403e16047c_0
|
maalfrid_uib
| 2,021
|
en
|
0.673
|
Methods in Cancer Biomarker Research PhD course CCBIO905 22-24 September 2015 The course will provide an introduction to methods for studying cancer biomarkers. Methods for detection of proteins and genes in different biological samples will be presented. Basic techniques like ELISA, western blot and Sanger sequencing will be explained, as well as more advanced techniques like next generation sequencing and proteomics. Furthermore, the issue of prognostic and predictive biomarkers in the clinical setting will be discussed. Lars A. Akslen and Jim Lorens Administration: Solveig Lund Witsø – Solveig.Witso@uib.no Course content: Monica Mannelqvist – Monica.Mannelqvist@uib.no This course is open to PhD candidates, postdocs, medical students, technicians and others interested The course covers theoretical and practical aspects of molecular cancer biomarkers and how these can be studied in patient samples and material from various types of experimental models. 09:00-09:30 Introduction to cancer biomarker research (Lars A. Akslen) 09:30-10:15 Immunohistochemistry (Tarig Osman) 10:15-10:45 COFFEE 10:45-11:15 In situ hybridisation (Karin Wibrand) 11:15-12:00 MEArrays (Tiina Jokela) 12:00-13:00 LUNCH 13:00-13:30 Basic techniques – Proteins (Dipak Sapkota) 13:30-14:15 Clinical applications of cancer biomarkers (Oddbjørn Straume) 14:15-15:00 Liquid biopsy (Oddmund Nordgård) 15:00-16:00 GROUP DISCUSSIONS (Jim Lorens) 09:00-09:45 Basic techniques – Nucleotides (Elisabet O. Berge) 09:45-10:15 Flow cytometry (Jørn Skavland) 10:15-10:45 Next Generation Sequencing (Christine Stansberg) 10:45-11:00 COFFEE 11:00-11:45 Microarray analysis (Elisabeth Wik) 11:45-12:15 miRNA (Kai Ove Skaftnesmo) 12:15-13:15 LUNCH 13:15-15:15 GROUP DISCUSSIONS 15:15-16:00 Bioinformatics (Konstantina Dimitrakopoulou) 09:00-09:30 Proteomics (Even Birkeland) 09:30-10:15 Animal and cell models (Arne Östman) 10:15-10:30 COFFEE 10:30-12:30 PRESENTATIONS (Jim Lorens) 12:30-13:30 LUNCH 13:30-14:15 Biobanking (Hanne E. Puntervoll) 14:15-14:30 COFFEE 14:30-16:00 CCBIO Seminar (Bruce Baguley, The University of Auckland, New Zealand)
|
maalfrid_743cccba1436e29131bb93cd0a462c26a0a689b5_11
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.908
|
[31]. A common kernel is the Matern 5/2 kernel, which is a stationary kernel. The works in [26] used a negative exponentiated distance as the kernel, which uses a (pseudo- )distance metric for ANN architectures that is efficiently computed via an Optimal Transport Program [35]: Optimal Transport Metrics for Architectures of Neural Networks (OTMANN). OTMANN introduces layer masses and path lengths into the ANN in order to efficiently estimate the amount of computation of the layers (as a performance measure) between two ANN architectures. They then used an Evolutionary Algorithm (EA) to maximize the Expected Improvement acquisition function 3 over a pool of ANNs. The resulting Bayesian Optimization (BO) framework was named Neural Architecture Search with Bayesian Optimisation and Optimal Transport (NASBOT), and it provided quite efficient (and generic) NAS compared to previous state-of-the-art evolutionary and reinforcement learning based NAS in terms of computation time [36, 37]. See Figure 4 for a comparison of CV results between random search, evolutionary algorithm, NASBOT and another BO framework, as well as Figure 11a for one of the resulting CNNs from NAS on the CIFAR-10 dataset [38]. For another example of Bayesian GP ANN HPO using CNNs and Transfer Learning, see the Master's thesis at [39]. Figure 4: A comparison of CV error results from NAS on the CIFAR-10 dataset from [26] using four different NAS methods; random search, evolutionary algorithm, and the Bayesian methods TreeBO and NASBOT. Parallelized NAS and training was performed on four Nvidia Tesla K80 (12GB) GPUs with a budget of 10 hours. For NASBOT, the computation time (search cost) is several orders of magnitudes faster (less) than for instance Progressive NAS (PNAS) [36] (225 GPU days [40]).
|
maalfrid_399dba644cd9fe389ae3765d08f638ad5f775650_12
|
maalfrid_artsdatabanken
| 2,021
|
no
|
0.928
|
Prosjektet er basert på materiale fra tre kilder: 1) tidligere innsamlet materiale fra de naturvitenskapelige museer i Norge, 2) innsamlede prøver fra NINA og NIVA og andre forskningsinstitusjoner og 3) nytt materiale innsamlet i løpet av prosjektperioden. Prosjektet startet med en gjennomgåelse av materialet fra kilde 1) og 2). På bakgrunn av den geografiske dekning basert på materialet fra 1) og 2), ble områder med manglende kunnskap identifisert. Vi valgte å konsentrere innsatsen til områder med dårlig dekking. I den utstrekning det har vært mulig, har vi koordinert innsamlingen av materiale med andre feltaktiviteter i NINAs og NIVAs regi. Med en slik innsamlingsstrategi har det vært mulig å dekke det meste av Norge, inklusiv Svalbard, der det ellers ville ha vært forholdsvis ressurskrevende å samle inn prøver. Denne strategien har også gjort det mulig å redusere ressursforbruk til feltarbeid og i stedet konsentrere ressursene på bestemmelse av innsamlet materiale, noe som har vært den mest ressurskrevende del av arbeidet. Prøvelokalitetene dekker et vidt spektrum av ferskvannshabitater, og siden hovedfokus i prosjektet er på kartlegging, har vi valgt å bruke kvalitative innsamlingsmetoder. Også ved bestemmelse av materialet (se nedenfor) er det også brukt en rent kvalitativ tilnærming basert på registrering av tilstedeværelse/ikke tilstedeværelse av arter. Det er benyttet forskjellige innsamlingsmetoder tilpasset den enkelte habitattype. Innsamlingsmåtene spenner fra innsamling av moseprøver (f.eks. fra -matter i myrtjern, figur 3), bruk av fleksibel håndholdt håv (f.eks. brukt i grunnere områder i innsjøer/damme, figur 4) og til sedimentprøver. I den utstrekning, det er benyttet håv til innsamling har denne hatt en maskevidde på 90 Alle prøver er stedfestet med GPS-koordinater, og det ble gjort notater om lokaliteten for å knytte artsfunn til artenes leveområder via typeinndelingen Natur i Norge (NiN).
|
maalfrid_ac08ef845ff23923a7756eb153bcf8ab7a1e64a3_9
|
maalfrid_hjelpemiddeldatabasen
| 2,021
|
no
|
0.841
|
Standard overtrekk inkluderer 2-veis-strekk, PU belagt strikket materiale, som er festet med glidelås til nylonbasen. Glidelåsene er beskyttet med klaffer for å unngå inntrengning av kontaminanter og for å gjøre det enkelt å fjerne overtrekket ved rengjøring. Alternative overtrekk med avanserte verdier, som Advantex og eVENT, er også tilgjengelige (se "Overtrekksspesifikasjoner" på side 29). Madrassen består av 20 polyuretan (PU) -celler som støtter brukeren enten i aktiv (altererende) eller reaktiv (konstant lavt trykk) modus. Cellene er litt buede for å minske muligheten for at pasienten skal skli nedover madrassen. Sidestøttende celler har integrert Cell-in-Cell-teknologi for å støtte overføringen av pasienter på og ut av sengen ved å holde kantene på madrassen faste. Et mikrolufttapssystem er integrert i basens overtrekk, dette av-fukter luften rundt cellene for å redusere varmeoppbygging i madrassen, og sikre pasient komfort. Dette systemet er atskilt fra celleoppblåsingssystemet for å muliggjøre integrering av både mikrolufttap og pasienttransportmodusene i madrassen. En HLR (hjerte-lunge-redning)-kontroll finnes ved hodeenden av madrassen slik at luft kan evakueres på under 10 sekunder. Slangesettet har en 3-veis pneumatisk forbindelse som består av en fleksibel, kompakt anti-bukt slange som ikke kan klemmes og motstår enhver påfølgende obstruksjon av luft-flyten. Overtrekket for overmadrassens bunn er belagt med PU nylon på undersiden. Fire holdestropper, en i hvert hjørne, er inkludert, disse kan skyves under hjørnene på bunnmadrassen.
|
maalfrid_20556836fe998f6658fc0b3b0182b8e6ad9cd9a9_56
|
maalfrid_vkm
| 2,021
|
en
|
0.931
|
VKM Report 2018:07 57 Below are listed situations where there is the potential for contact and transmission of AMR from wildlife to humans in the terrestrial sylvatic environment: : This activity and the resulting dressing, preparation, and consumption of wildlife represents the most intimate interface between sylvatic wildlife and humans, and thus represents one of the most plausible ways of transmission of AMR in these environments. : ARB can also be transmitted by wildlife contaminating a water source and humans drinking untreated water. : Various outdoor activities can be associated with occasional direct contact with wildlife or their excreta and thus constitute a mode of transmission. For example, transmission can occur when humans pick contaminated wild berries, mushrooms, or herbs and eat them. However, the probability seems relatively low. Contact via pets is described above. : There are only a few known bacterial infections that are transmitted from wildlife to humans with true multiplicative arthropod vectors in Norway. In the forrest Ticks (Ixodes ricinus and other Ixodes spp.) transmit Borrelia burgdorferi s.l., Anaplasma phagocytophilum, Candidatus Neoehrlicha mikurensis and possibly other species. Mosquitos are known to transmit Francisella tularensis, at least in Sweden. Deer keds (Lipoptena cervi) harbour Bartonella spp. and might transmit these. Little, however, has been published on AMR or occurrence of AMR genes in these species of bacteria, although B. burgdorferi s.l. is known to have an extremely complex genome compared with other bacteria, consisting of numerous linear and circular plasmids (Brisson et al., 2012). There is also a surprising lack of information on the role of arthropods as mechanical vectors of AMR bacteria. For example, flies can easily transmit bacteria from live wildlife or wildlife excreta or carcasses to humans or human food sources (Schaumburg et al., 2016). Below are listed situations where ARB/AMR and/or AMR-drivers are likely to be present and wildlife exposed in freshwater environments: As stated by Vaz-Moreira (Vaz-Moreira et al., 2014), water is one of the most important bacterial habitats on Earth, is a major way of dissemination of microorganisms in nature, and is recognised as a significant reservoir of antibiotic resistance. Lakes, rivers, and streams are recipients for sewage, pollution and runoff from urban areas, cultivated land and pastures, and can hence receive AMR- promoting agents, ARB, and resistance genes from all these sources.
|
wikipedia_download_nbo_Gyssestad_145868
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.846
|
'''Gyssestad''' er en tidligere gård i Bærum. Gyssestad er trolig ryddet i eldre jernalder og er omtalt i skriftlige kilder fra omkring 1400. Navnet kommer av ''Gysir'' (bukta nedenfor), eller ''gjøsa'' (å velle fram, blusse opp). Mesteparten av gården tilhørte Asker kirke og Oslo bispestol. Resten av gården tilhørte først Nesøygodset, senere Knut Frantzen (1663), Jakob Didriksen og Anna Krefting på Bærums Verk (fra 1682). Hovedbygningen er fra 1868. Den ble opprinnelig oppført i sveitserstil av legen Christian August Egeberg (1809–1874), men senere eier Eivind Blehr bygget den om til ren empirestil i 1924. Bærum kommune kjøpte gården i 1952. I de senere årene har gården vært benyttet til kommunal rådgivningstjeneste i psykisk helsetjeneste for barn, men er i dag helt nedbygd. Kalkrester og slagg på stranden ved Slependbukta er spor etter en kalkovn. *Per Otto Borgen: ''Asker og Bærum leksikon''
|
maalfrid_e75f9d436621ed7d98e05399fc1c5f09f8b9462a_66
|
maalfrid_uib
| 2,021
|
no
|
0.867
|
til et bør‐krav: " .". Presisering om grunnlag for opptak er nødvendig for å ivareta profesjonsutdanningene og kandidater som kommer med lignende kvalifikasjoner. Fakultetenes innspill om en formulering som " " i § 5.1 er derfor et viktig innspill fra fakultetene. Imidlertid kan denne formuleringen være misvisende i og med at mastergrader har forskjellig lengde. Derfor foreslås følgende formulering: Dette vil være i tråd med Det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket som omfatter samtlige kvalifikasjoner innenfor høyere utdanning, hvor annen syklus tilsvarer mastergradsnivå. Godkjenning av emner inn i opplæringsdel i forhold til foreldelsesfrist bør være en faglig avgjørelse og UHRs forslag § 8.1 bør i alle fall omgjøres til et , i beste fall bør punktet strykes. Dette er et detaljeringsnivå som burde være opp til institusjonen å bestemme da det er en faglig avgjørelse når kunnskap anses som foreldet eller ikke. UiB anbefaler i alle tilfelle en utvidelse til at elementer som skal inngå i opplæringsdelen kan være inntil 5 år "gamle" ved opptaksdato. Tidsprosessen fra innlevering til disputas på 3 mnd er utfordrende, men er et pålegg fra KD om å etterstrebe. UiB vil fremheve at dette pålegger bedømmelseskomiteen et ansvar om å gjennomføre bedømmelse på kortere tid enn 3 mnd. Det kan godt stå ettersom det er et pålegg fra KD, så vil det være et punkt institusjonene må etterstrebe å få ned tiden på. For at det skal fremstå som et punkt institusjonene kan etterstrebe bør også dette omformuleres slik at det fremstår som og et skal. I tillegg må inkonsekvensen i § 12.2 og § 15.3 stå i forhold til hverandre slik at det er praktisk mulig å etterstrebe en nedkorting av tid mellom innlevering til disputas. Det nye punktet om mindre omarbeiding av avhandling før endelig innstilling er viktig at tydeliggjøres slik at det fremgår klart hvordan bedømmelseskomiteens skal forholde seg til dette punktet. Det er et klart positivt forslag som åpner opp for at kandidater unngår en lengre omarbeidingstid fordi avhandlingen underkjennes på grunnlag av relativt små endringer som burde vært gjort. §15.2 anbefales bearbeidet i forhold til ordlyd slik at det fremgår klart hva som menes med mindre omarbeiding. Ved innlevering av avhandling bør det være unødvendig å levere inn bekreftelse på godkjent opplæringsdel, dette må institusjonene selv holde oppsikt med og ha rutiner for å arkivere. Dette punktet anses som unødvendig i forhold til et detaljeringsnivå hvor institusjonene selv bør ta et ansvar. §13.1 sitt punkt under krav om vedlegg til søknad bør punktet om "" slettes. Vedrørende fellesgrader er det positivt at dette er inkludert i UHRs forslag til veiledende retningslinje. Imidlertid er det hensiktsmessig å tilføye et viktig element som ivaretar den delen av fellesgrader som omhandler utvikling og ansvar for felles studieplan. Virkeområdet for retningslinjen slik det står i forslaget forholder seg til NOKUTs forskrift om standarder og kriterier for akkreditering og kvalitetsutvikling. Dette er noe misvisende og henvisningen bør skrives i sin helhet slik at det fremkommer at retningslinjen forholder seg til NOKUTs tilsynsforskrift.
|
maalfrid_db9c85db1e2b6186a96ed8757d94b18ad7cd8cf8_3
|
maalfrid_fiskeridir
| 2,021
|
no
|
0.757
|
Ved bruk og utslipp av legemidler til bekjempelse av lakselus i akvakulturanlegg gjelder kravet om miljømessig forsvarlig drift etter akvakulturregelverket. Det er en selvstendig plikt for den som driver akvakultur til å sørge for at utslipp av legemidler ved behandling av lakselus er innenfor den rettslige standarden i akvakulturlovens § 10 første ledd som sier: «Akvakultur skal etableres, drives og avvikles på en miljømessig forsvarlig måte.» Fiskeridirektoratet har utarbeidet denne veiledningen etter akvakulturregelverket om miljømessig forsvarlig bruk og utslipp av legemidler ved behandling av lakselus i akvakulturanlegg. Veilederen retter seg mot akvakulturvirksomheten (innehaver av akvakulturtillatelse), og gir veiledning om hva som ligger i pliktene etter akvakulturregelverket for å unngå uakseptable effekter på det omkringliggende miljø ved bruk av legemidler. Videre skal veilederen klargjøre hvilken kunnskap som må fremskaffes, hvilke vurderinger som skal gjøres og hvilke hensyn som skal tas for sikre at bruk og utslipp av legemidler skjer på en miljømessig forsvarlig måte. Når behandlingen skjer i brønnbåt vil det være nødvendig med en dialog og utveksling av informasjon og dokumentasjon mellom akvakulturvirksomheten og brønnbåtselskapet. Det finnes en egen veileder for brønnbåt, "Veileder for tømming av badebehandlingsvann fra brønnbåt tilsatt legemidler mot lakselus" Fiskeridirektoratet fører tilsyn med at kravene etter akvakulturregelverket blir overholdt i akvakulturvirksomheten. Miljødirektoratet og Mattilsynet er rådført under utarbeidelse av veiledningen.
|
maalfrid_5f90a373c45b4df9d5865ff6b2eba9dba4df7681_15
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.935
|
Drawing its examples from ancient Egypt, this lecture discusses some of the central intersections between ancient and modern conceptions of gender, including the interplay between gender and other hierarchies, and approaches to indigenous theories of gender. Two case studies are presented illustrating on the one hand the upscaling of gender from the level of human relations to function as an ontological category, and on the other conflicts between ancient conceptions and modern expectations in practices connected to fertility and reproduction. Rune Nyord trained as an Egyptologist at the University of Copenhagen and is currently a Fellow of Christ's College, Cambridge (2010–). His work focuses on cognitive and anthropological approaches to ancient Egyptian thought and practice, dealing with such questions as conceptions of the body in ancient Egyptian religion and healing practice, uses and conceptions of images, and religious ontologies. He is the author of Breathing Flesh: Conceptions of the Body in the Ancient Egyptian Coffin Texts (Copenhagen 2009) and is currently working on a book project funded by the Carlsberg Foundation aiming at a rethinking of the conceptual framework for understanding ancient Egyptian mortuary religion.
|
maalfrid_57158fbb358e2ff96cda6d06fe2b863e1a1d81da_11
|
maalfrid_dibk
| 2,021
|
no
|
0.83
|
Alle vi snakket med var enige om at krav om utsyn i hovedsak har en effekt i sentrumsnære, tettbebygde strøk. Utenfor sentrum og i mindre byer er tettheten i mindre grad en kritisk faktor. Derfor er forventningene om utsyn høyere utenfor sentrum siden det ikke er en like klar grunn til at det ikke skal være utsyn, og villigheten for å betale for en bolig uten utsyn er mindre enn i sentrum av byer. Inntrykket fra intervjuene er at arkitekter er de som jobber tettest opp mot regelverket for krav om utsyn og dagslysforhold. Det er de som i dialog med en bestiller utformer og plasserer bygg, både næring og bolig, og som forholder seg til konkrete krav. Alle arkitektene vi intervjuet kjente til kravene, men det varierte noe hvordan de forholdt seg til dem. De var enige om at kravet om utsyn er vagt formulert og derfor ikke et krav de alltid forholdt seg til. De var også enige om at utsyn er en viktig kvalitet og at kravet helst burde skjerpes. En oppfatning var også at det i dag bygges mye som er på grensen til hva som burde være tillatt i henhold til regelverket. Samtidig er det vanskelig å sette en eksakt grense siden det er en kvalitet som er utfordrende å måle. Alle trodde at fjerning eller lemping av kravet vil føre til at noen utbyggere bygger tettere og mer kompakt. Majoriteten av arkitektene refererte til dette som «dårligere bygg». Det vil være mulig å bygge mer massivt, og bruke lyssjakter, lyskollektorer, reflektorer eller lignende for å ivareta lyskrav. Det kommer stadig mer utstyr for dette. Dersom man benytter seg av hjelpemidler, som reflektorer eller lignende, vil det muligens være nok med en meter som lysinnslipp utenfor et vindu. Brannkrav kan løses med massive brannvegger og andre tiltak. Noen arkitekter mente at mye kjellerutbygging i dag hindres av §13-13. Arkitektene trodde også at det sannsynligvis vil gi muligheter til å bygge flere små leiligheter da en tidligere var avhengig av å ha gjennomgående leiligheter for å ivareta krav om utsyn. Det vil gi et større antall leiligheter med dårlige utsynskvaliteter, og det er sannsynligvis utbyggeren som kan tjene på dette. Inntrykket etter å ha snakket med boligbyggelag er at utsyn kun er relevant for de som bygger større gårder og blokker i byområder. Oftest engasjerer de arkitekter som ivaretar slike hensyn, og som jobber praktisk med dem. Ingen jobbet direkte med forskriften, og ingen hadde særlig direkte kjennskap til den. En boligbygger etablert i et nordnorsk tettsted var klar på at dette ikke var en særlig relevant problemstilling for dem med bakgrunn i: 1)Det er arkitekten som tar slike hensyn. 2)Man bygger ikke så tett at det kommer utsynsbegrensninger i regionen. 3)De får ikke solgt leiligheter med dårlig utsyn. En annen boligbygger fra Oslo-området, hadde i stor grad samme konklusjon, men andre årsaker: Utsynskravet i forskriften ses ikke på som en utfordring eller særlig relevant i utbyggingen. Det er andre krav som styrer (rømning, dagslys/lysinnfall, reguleringsforhold). Utsynskravet, slik det er i dag, er for upresist til at vedkommende synes det var et funksjonelt krav. En eventuell fjerning eller oppmykning av kravet vil neppe ha noen effekt på hvordan de driver boligbygging, hverken utforming eller plassering. Noen mente at rehabiliteringsprosjekter i større grad enn nybygg vil møte utfordringer tilknyttet utsyn. Ved små rehabiliteringsprosjekter, som for eksempel kjellerleiligheter, vil det kunne være relevant med en oppmykning av forskriften, og hvor utsynskravet vil kunne være urimelig så lenge dagslys og rømning ivaretas.
|
maalfrid_74185abdbf95e24559b94d4006952d0d72e0471e_14
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.978
|
Journal of Arabic and Islamic Studies 4 (2001–2002) 146 self a new mahdi or the nabī Īsā (the prophet Jesus), secured some supporters, and attacked a British station. The first important uprising took place in 1908, when Abd al-Qādir Muammad Imām Wad abūba and his followers attacked and killed some British administrators in the Masalamiya district of the Blue Nile Province (ibid., 101). The uprisings that took place in the Nuba Mountains are of a later date. In 1912 there was an uprising in the Eastern jebels, started by a Tunisian fakī. He proclaimed himself mahdi near Jebel Gadir but was shot dead with seven of his followers by the British. This "sharīfī uprising," as it is called, was the first of several incidents. For example in 1915 a Fallāta fakī, Amad Umar, proclaimed himself nabī Īsā and retreated to Jebel Gadir, the mountain where the Sudanese Mahdi also had started his activity (ibid., 104). The British fear of Sufism was well grounded. The Islamic brotherhoods did indeed turn out to be supra-tribal mass organizations, and the roles played by the Anār of the Mahdist-based Umma Party and the Khatmīya of the Unionist Party in the politics of independent Sudan should suffice as examples. The thin layer of British-made Sudanese clerics could not stop the spread of the Sufi sects, nor attenuate their political importance. But it is also important to our discussion to note the effects of such brotherhood organizations on the local level. In the south of the Nuba Mountains, the Mukāshifīya branch of the Qādirīya order with its center in the Gezira has been the dominant sect. The history of this arīqa in the southern Nuba Mountains goes back to the beginning of the present century and is related to the coming in 1906 of a fakī to work as a missionary. This was Sheikh Burnāwī, a West African, who had been initiated by the leader of the arīqa, the mukāshif. He traveled around for many years, teaching the locals, as well as taking wives from among them. Eventually he settled down in Liri and built his masīd (center, mosque complex) there. After his death his son, Sheikh Abd al-Bāqī, took over as religious leader in Liri and still occupied this position when I was doing research there. Around these leaders a group of followers developed, the dervishes (faqīr, pl. fuqara, also the plural of fakī). These local converts became propagators of the new religion among their own people. The fakī performs the Islamic rituals at important events, like name-giving, circumcision, marriage, and funerals. He likewise operates as a healer to the extent that he has been given power (baraka) to do so. The Qādirīya in Liri is a ritual and organizational unit with the great sheikh at the pivotal point and with lesser sheikhs as his representatives.
|
maalfrid_90c31504a17a87839b75642b896526285cea235d_3
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.951
|
The rest of the article is divided in six sections. In the first we briefly describe the role of research programmes in EU research. The next section discusses the basic challenges for empirical and theoretical generalisations based on case studies. The third section looks at how existing theory can be used as interpretative and explanatory framework. We then take a closer look at some possibilities for theory elaboration and construction. The fifth section raises some issues relating to the further development of emerging research programmes. In the final section we summarise arguments and implications for future research. EU research has gone through several stages in terms of the number and types of theoretical programmes, which have been influential. A common denominator has been a focus on the causes and nature of system integration. Case studies raise a number of questions related to data gathering, analysis, case selection and analytical strategies. However, assumptions about the nature of integration and the key questions for research have differed with respect to scope, theoretical ambitions and methodological consciousness. In the 1950s and 1960s there was a strong dominance of (neo) functional theory, focusing on various mechanisms of spill-over, which transformed and undermined the traditional nation state. The normative view, that the EU (EEC) made it possible to reap inherent benefits in terms of increased rationality and efficiency, was close to that of the EU project. From the 1970s the functionalists were challenged by intergovernmentalists who focused on the role of self-interested and autonomous nation states in shaping EU integration to their advantage. In this perspective, the driving force was increased economic and political globalisation. To meet such challenges states have a need for increased cooperation, and the EU is an especially dense case of it. Both functionalism and intergovernmentalism view the EU as a case of international cooperation; i.e. the general case definition is given. In this sense they have a meta-theory of case selection. Established general models are used to explain what is happening in the EU. This also means that EU's institutional structure and processes of integration are defined in terms of pre-established key concepts. In this way, these theoretical efforts exploit established theoretical models.
|
maalfrid_c7ffe804c47ab26febb4e8806000e127d56c36b0_15
|
maalfrid_legemiddelverket
| 2,021
|
no
|
0.505
|
SI ved 24 veker - # RD FEM OR FEM SI ved 52 veker RD REM - # - # SAE ved 24 veker - # RD FEM OR FEM SAE ved 52 veker OR REM - # - # HAQ-DI ved 24 veker CFB REM CFB FEM CFB FEM mTSS ved 24 veker CFB FEM - # - # mTSS ved 52 veker CFB FEM - # - # Det er til saman 12 planlagde og aktive studiar med sarilumab registrert i NIHs database(21). To av RA- studiane, MONARCH (NCT02332590) og EXTEND (NCT01146652), er framleis aktive. Dessutan blir det rekruttert pasientar til to studiar av sarilumab i pasientar med juvenil idiopatisk artritt, fire studiar i RA som skal sjå på effekten av sarilumab på strukturell skade, PRO, sikkerheit ved bruk i svangerskap og biverknader, ein studie i kjempecelle arteritt, og ein studie i polymyalgia reumatika. Effekten av sarilumab er dokumentert gjennom sju fase 3 studiar, inkludert ein studie med 523 veker oppfølging som framleis er i gang (interimdata etter 2 år er inkludert i dokumentasjonspakken). Fire dobbel-blinda, randomiserte studiar med 24 til 52 veker oppfølging viser effekt og sikkerheit av sarilumab i monoterapi med aktiv komparator (adalimumab i MONARCH), mot aktiv komparator og placebo i TNFi- IR pasientar med csDMARD bakgrunnsterapi (placebo i TARGET, tocilizumab i ASCERTAIN), og mot placebo i MTX-IR pasientar med csDMARD bakgrunnsterapi (MOBILITY). EASY-studien har ingen relevante utfallsmål for vurdering av klinisk effekt, og pasientane i EXTEND-studien er i hovudsak rekruttert frå dei andre inkluderte kliniske studiane. Ettersom sarilumabs sannsynlege plassering i norsk klinisk behandlingspraksis er som kombinasjonsterapi eller monoterapi til pasientar som har hatt inadekvat respons på TNF-behandling og i kombinasjon med csDMARD, vurderer Legemiddelverket at dei innsendte studiane er tilstrekkelege til å vurdere effekt og sikkerheit av sarilumab samanlikna med andre b/tsDMARDs i bruk i norsk klinisk praksis.
|
maalfrid_8c3fbb5acf1038767cb691e00c34813b13e5ca06_7
|
maalfrid_kystverket
| 2,021
|
no
|
0.703
|
Vi må samle oss om en overordnet struktur med tilstrekkelig kvalitet, regularitet og kapasitet Få og robuste knutepunkt Spesialiserte industriområder og kaier for maritime næringer Arbeidsdeling Påkobling til nasjonale og internasjonale transportnett – Jernbane ?
|
maalfrid_97112d90d473adab10c9f5ca64ac37f5a316c93f_12
|
maalfrid_landbruksdirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.779
|
Hongseth er per telefon fra Omsetningsrådets leder den 30. mars orientert om innsigelsen, og at saken skal opp i møtet 16. april. Hongseth er orientert om at han kan komme med merknader til innstillingen skriftlig innen 14.april, og at han i tillegg kan kommentere habilitetsspørsmålet muntlig i Omsetningsrådets møte 16. april. Direktoratet legger opp til at saken behandles som en orienteringssak og at rådets medlemmer som vanlig kan kommentere saksfremstillingen. Det kan imidlertid ikke ses bort fra at diskusjonen munner ut i en avstemming om inhabilitet. Vi anbefaler derfor at Hongseth fratrer ved behandlingen av saken, etter å ha fått anledning til å uttale seg om habilitetsspørsmålet. Det kan reises spørsmål om vara bør innkalles i Hongseths sted. Omsetningsrådet er vedtaksført når seks medlemmer møtes, jf. omsetningsloven § 3 første ledd. Avhengig av at tilstrekkelig antall av de andre medlemmene møter, synes det derfor i utgangspunktet ikke nødvendig at vara stiller. Imidlertid følger det av forvaltningsloven § 8 tredje ledd andre setning at før spørsmålet om inhabilitet avgjøres, «bør varamann eller annen stedfortreder innkalles til å møte og delta ved avgjørelsen, dersom det kan gjøres uten vesentlig tidsspille eller kostnad.» Ettersom det legges opp til en orienteringssak om vurderingen av habiliteten til Hongseth, som muligens kan munne ut i en avstemming, anbefaler direktoratet at vara for Hongseth kan delta i behandlingen av saken og en eventuell votering. Sigrid Helland blir derfor innkalt til møtet. Spesielt om behovet for intern instruks Omsetningsrådet har som ledd i arbeidet med Stortingets føringer om å bringe rådets regelverk i samsvar med «dagens behov», vedtatt at markedsregulatorene skal utarbeide interne rutiner for håndtering av informasjon som de får tilgang til som et ledd i reguleringsoppdraget. Arbeidsgruppe jus har anbefalt at det utarbeides en «rådsinstruks» med interne saksbehandlingsregler for rådets virksomhet. En slik instruks kan vedtas av rådet ved vanlig flertall. Det er ikke nødvendig at slike instrukser sendes på høring. Landbruksdirektoratet har i tråd med arbeidsgruppens anbefaling jobbet med et utkast til instruks med sikte på å vedta denne samtidig med vedtakelsen av forskrifter og retningslinjer. Nærværende sak har vist at det, som en del av en slik instruks, er behov for å klargjøre interne rutiner for Omsetningsrådet når det gjelder hvordan medlemmene skal forholde seg til reglene om inhabilitet, taushetsplikt og hensynet til konkurransenøytralitet. Denne problemstillingen er nevnt i Evensens notater. Det heter således i notat om konkurranse: «Tatt i betraktning den store betydningen Stortinget tillegger hensynet til konkurransenøytralitet, og at det er noe uklart i hvilken grad kjennskap til markedssensitiv informasjon legger begrensninger på handlefriheten til medlemmene av Omsetningsrådet, kan det være grunn til å vurdere om Omsetningsrådet bør utarbeide instruks for dette området.» Landbruksdirektoratet foreslår på denne bakgrunn at Omsetningsrådet ber Landbruksdirektoratet utarbeide en rådsinstruks, hvor det i tillegg til generelle saksbehandlingsregler tas inn bestemmelser om hvordan rådet skal forholde seg til saker om inhabilitet, taushetsplikt og konkurransesensitiv informasjon.
|
maalfrid_4e1d656f14e6f5eb273432e5f0ba085e3907162a_9
|
maalfrid_vetinst
| 2,021
|
no
|
0.967
|
Totalt i prosjektet ble skjellprøver fra 18,6 % av fangsten i følge fangststatistikken i vassdragene analysert. Om vi ser bort i fra Namsen, som ikke var fikk samlet inn prøver fra alle vald i år, ble det sendt inn prøver fra 34,3 % av totalfangsten (46,2 % i 2013). VI mener derfor at det er analysert tilstrekkelig med skjell til at resultatene i prosjektet er representative for situasjonen i fiskesesongen 2013. En høyere andel av innsendte prøver i forhold til antall avlivet fisk er allikevel ønskelig for å sikre representative tall. Antall mottatte prøver i 2014 (N =2029) var tilnærmet likt som i 2013 (N =2032). Andel analyserte prøver fra totalt avlivet fangst var lavere i år, spesielt når vi inkluderer Namsen. Som i 2013 var det mye gjenutsatt fisk også i år. Gjenutsatt fisk ble ikke inkludert i analysene. I vedlegg 2, er det laget en fremstilling over antall prøver totalt og antall oppdrett observert, per vassdrag og år, siden prosjektet startet i sportsfiskesesongen 2011. Det ble analysert totalt 2029 skjellprøver fra Gaula, Nidelva, Orkla, Skauga, Stjørdalselva, Verdalselva og Namsen. 23 skjellprøver ble klassifisert som oppdrettsfisk, 1971 som villfisk, 14 som utsatt smolt, 2 som usikre vill eller utsatt, 4 usikre utsatt eller rømt og 15 ble klassifisert som lite lesbare/erstatningsskjell. Namsen hadde størst prosentandel oppdrett i det innsendte materialet med 7 oppdrettsfisk av 415 analyserte prøver (1,7 %), Nidelva 2 oppdrett av 158 analyserte prøver (1,3 %), Orkla 7 oppdrettsfisk av 519 analyserte prøver (1,3 %), Gaula 4 oppdrettsfisk av 451 analyserte prøver (0,9 %), Stjørdalselva 3 oppdrettsfisk av 440 analyserte prøver (0,7 %), Skauga 0 oppdrettsfisk av 44 analyserte prøver (0,0 %) og Verdalselva 0 oppdrettsfisk av 2 analyserte prøver (0,0 %) Det ble klassifisert totalt 1,1 % oppdrett i det analyserte materialet for 2014, alle 7 elvene sett under ett. Til sammenlikning ble det i 2011 klassifisert 3,9 % oppdrett, 0,4 % oppdrett i 2012 og 1,6 % oppdrett i 2013 igjennom prosjektperioden for de samme elvene. Prosjektet har bidratt til at diskusjoner og oppslag om rømt oppdrettsfisk i sportsfiskesesongen i større grad har skjedd på basis av reelle funn. Også i år har ordningen med fortløpende analyser med raske svar direkte til fisker via tekstmelding blitt positivt mottatt. Resultatene i dette prosjektet gjelder for sportsfiskesesongen og skal ikke forveksles med den nasjonale overvåkningen av andel oppdrett i elvene, som baseres på hele sesongen frem mot gyting.
|
maalfrid_fb87f174fbcdf4720c1fc5957d00deb65b0558fa_14
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
en
|
0.966
|
we apply sexual attraction as the category rather than identity, we find a certain tendency for those who are attracted only to the same sex to be more likely to report poor health. This then gives us some evidence in support of previous research, although we do not have a means of examining the findings in more detail by breaking them down into different age groups. Swedish findings have also established that gays and lesbians are more prone to long-term illness than others (Swedish National Institute of Public Health 2005). We employed questions on long-term illness to investigate this by both sexual attraction and identity. Bivariate tables indicated that the proportion with long-term illness is higher among persons attracted to the same sex and/or who do not categorise themselves as heterosexual. These differences are also difficult to establish with certainty since they are minor and the number of observations is limited. Multivariate analyses in which we also controlled for gender, age and educational attainment did however demonstrate that persons who feel sexually attracted only to the same sex have a greater likelihood of reporting long-term illness than others. When we then went on to look at sexual identity in a corresponding multivariate analysis, the outcomes were interesting in that those who categorise themselves as gay, lesbian or bisexual are at no greater risk of long-term illness than heterosexuals. However, we did find that those who were unwilling or unable to put themselves in any of these categories (but who are attracted to the same sex) have a significantly greater risk of reporting long-term illness than heterosexuals. Research in sexual identity and health focuses more extensively on mental rather than physical health. Findings indicate that the process of acknowledging that one is non-heterosexual may be a source of mental distress for some individuals. In addition, gays and lesbians have been, and continue to be, a marginalised group in society that has faced and still faces prejudice and stigmatisation. Swedish data reveal that among gays and lesbians there is twice as high a proportion with reduced mental wellbeing as among heterosexuals. This emerges notably from questions on worrying, agitation and anxiety along with stress and sleeping problems (Swedish National Institute of Public Health 2005). NOVA's report on living conditions and quality of life among gays and lesbians also reveals that gays and lesbians are somewhat more at risk of symptoms of mental complaints than the general population (Hegna et al. 1999). Due to a lack of representativity, however, we question the findings based on these data. Nonrepresentative data also indicate that lesbians and gays who are 'in the closet' tend more frequently to have mental problems and that those who are open about their sexual orientation fare better (Moseng 2002, 2005b). It has also been pointed out that persons who live alone suffer poorer health than those who cohabit, and it is commonly assumed that the proportion of single-person households is higher among gays and lesbians than in the rest of the population. Our material also shows a larger proportion of single persons among those who are not heterosexual (see later section). The question for us is thus whether we find mental health effects from differing sexual attraction and sexual identity in our data. We are not in a position to examine the difference between open and concealed identity. In order to examine whether our data provide any basis for conclusions concerning the mental health of gays, lesbians and bisexuals, we have selected two different indexes. These do not in any way provide an exhaustive picture of the mental health of these categories, and are intended only as indications of what the data may yield in terms of analytical value in this field. The first index is composed of five different questions concerning long-term or recurrent complaints in the last three months (preceding the interview date).
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.