id
stringlengths 12
178
| doc_type
stringclasses 313
values | publish_year
int64 1.82k
2.02k
| lang_fasttext
stringclasses 112
values | lang_fasttext_conf
stringclasses 964
values | text
stringlengths 4
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
maalfrid_f2e929183c0e45834299b45dc6a18d488c5de705_33
|
maalfrid_difi
| 2,021
|
no
|
0.847
|
Finansieringsmodellen for et nasjonalt tolkeregister bør følge ansvarslinjer og behov. Det nasjonale tolkeregisteret er et offentlig ansvar og fyller et offentlig behov. Dette taler for en løsning med fast bevilgningsfinansiering av det nasjonale tolkeregisteret og en basisfinansiering for drift av tolkeportalen, men med brukerbetaling på visse tjenester. Det vil imidlertid ta tid før registeret har et tilfredsstillende antall kvalitetssikrede tolker og at det kan oppfylle målene registeret er ment å nå. Det er viktig i denne oppbyggingsperioden å gjennomføre aktiviteter som gjør registeret og tolkeportalen til nyttige verktøy (tjenester) i tolkemarkedet, og å hente inn erfaringer om interesse og mulig betalingsvilje for ulike tjenester. Pådriverrollen er viktig for at det nasjonale tolkeregisteret skal få et fotfeste i markedet, spesielt blant de offentlige brukerne av tolketjenester. I en oppbyggingsfase må både tolkeregisteret og tolkeportalen finansieres over statsbudsjettet. For tolkeportalen bør det etter en startfase på ett til to år vurderes å innføre en gradvis opptrapping til en større andel av brukerfinansiering. Brukerfinansiering kan skje ved en kombinasjon av gebyrer for bruk av fellestjenester og egenfinansiering av eventuelle bestillingstjenester som gjør bruk av registeret. Det er imidlertid viktig at gebyrene på tjenester ikke settes så høyt at man priser seg ut av et marked som ennå ikke fungerer. Det er også viktig at prisingsmodellen ikke gir en konkurransevridene effekt. Alle brukere av tolkeportalen må ha like vilkår uavhengig av om de er fra offentlig eller privat sektor. Når bruk av tolkeregisteret og portaltjenestene er innarbeidet i markedet, kan følgende inntektsmuligheter vurderes: Årlige gebyrer fra tolker i registeret. Det kan pålegges tolken et årlig gebyr for å stå som søkbar i registeret. Det vil blant annet forhindre at kvalitetssikrede tolker som ikke er aktive forblir synlige i registeret. Gebyret vil kunne dekke noen av meromkostningene med oppdatering og vedlikehold av informasjonen og grensesnittet mot tolken. Tilknytningsgebyr for tolkebrukere.
|
maalfrid_7dab55d1897f63bc08ca50ea9defcc68ab1bf7ef_59
|
maalfrid_nav
| 2,021
|
fr
|
0.772
|
1942 Nordreisa 3,1 2,8 3,1 2,8 2,8 3,2 3,5 1943 Kvænangen 3,5 3,6 3,5 4,9 3,3 3,5 5,4 Kilde:
|
maalfrid_060ced81ac2fa96f8a2123b31fd1607465bd34de_16
|
maalfrid_nibio
| 2,021
|
en
|
0.965
|
can be up to 5.0 t/ha in a good year. In Lofoten most of the barley is used as feed for goats, but also for cows and sheep. Spare land is available to expand cereal production in North Norway. In Trøndelag, the county south of Nordland, barley is grown to full maturity. In a trial(Bergjord and Weiseth, 2011) with four different varieties, grain moisture content was between 18 and 26% and yield was between 4.7 and 5.6 t/ha. If a yield of 4.5 t/ha is assumed, the total production (at about 20% moisture content) in North-Norway is about 1,134 tons barley (4.50 t/ha × 252 ha). There has not been commercial production of cereals in the Faroe Islands for the last 50-60 years. However, a few dairy farmers have started to grow barley as part of a barley/ryegrass mix for ensiled feed. In 2015, about 1 ha was grown at each of the following farms: Sigert Patursson in Hoyvík near Tórshavn and Jóannes Johannesen and Hjørdis H. Jensen in Sandur in Sandoy. Although biomass production is high, it is uncertain yet whether the silage increases the milk yield of the dairy cows. In Orkney, all cereal farmers grow cereals to produce feed for their livestock enterprises. Primarily this is for beef and dairy production (529 farms for the two enterprises) but sheep are also important (528 farms) and there are 21 farms with pigs. For feed, most cereals are harvested with a moisture content of about 25% and treated with a preservative for storage. Only a small amount of grain is harvested for drying. Expansion of the cereal area in Orkney could only be done by reducing the area under grass (16,858 ha of grass under 5 years old in 2014) but currently farmers need most of this for livestock. There are no commercial cereal producers in Newfoundland and Labrador. For the current government-led cereal programme there are 6 producers participating in 2013-2014, which will change each year and may include up to 3 more. The programme is constrained by equipment as it only has one large combine and one no-till grain drill. Five farmers are dairy producers and one farmer is a vegetable producer. Participation in the programme is limited to dairy producers (with one exception) because the government is funding the cereal expansion research. In this way the farmers use the grain that is harvested from their land and offset their own feed costs. The production of cereals for off-farm markets is generally poorly developed within the region, although this has developed on a small scale in both Orkney and Iceland in recent years.
|
maalfrid_63a526be4f1fc9c421c1af07550f3d18ed5cbb31_107
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.87
|
Dagens kapasitet på yngelproduksjon er ca 100'-120' yngel. Begrensningene er først og fremst knyttet til design av anlegget og antallet stamfisk. Anlegget må betegnes som et pilotanlegg som primært ikke er etablert eller designet for en industriell produksjon. Det ligger imidlertid svært godt til rette for økt yngelproduksjon her. Status settefisk Det er i alt gitt 1 konsesjon for oppdrett av settefisk av steinbit. Med settefisk mener vi her yngel som er intensivt produsert, opp til 100- 150g størrelse og som leveres til matfiskoppdretter for produksjon på land eller i merd i sjø. Det er svært liten produksjon av slik fisk for salg i dag og det er ingen aktører som driver kun med settefiskproduksjon. Det produseres i 2003 en forsøksbatch med settefisk på > 150g for utsett i merd. Det finnes potensial for at nåværende aktører kan utvide produksjonen til større settefisk. Begrensningen for å få til dette ligger på kundesiden. I mangel av kunder (matfiskprodusenter) som vil kjøpe settefisken vil man ikke få finansiert opp anlegget til en slik produksjon. Status matfisk I alt er det gitt 38 konsesjoner for matfiskoppdrett av steinbit per januar 2003 med et totalt volum på ca 80 000 m, noe som gir et gjennomsnitt pr konsesjon på ca 6 600 m. I tillegg er det gitt 15 matfiskkonsesjoner uspesifisert for marin fisk med et samlet volum på 81 650 m, eller en gjennomsnittlig størrelse på 5 400 m. De fleste konsesjoner for matfiskproduksjon av steinbit er tildelt i Nordland. Figur 37 under viser geografisk fordeling av matfiskkonsesjoner. Matfiskoppdrett av flekksteinbit har til nå i all hovedsak vært en aktør, Tomma på Helgeland. En regner med at matfiskproduksjon også vil komme i gang på to anlegg til, men dette er usikkert. Skalaen på disse planlagte anleggene er imidlertid svært liten, med utsett i størrelsesorden 17'- 60' yngel/settefisk pr år.
|
maalfrid_a87b5c8fd986830471c930e5692c6630dac48f68_15
|
maalfrid_landbruksdirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.874
|
Det er ønskelig med utredninger som belyser hvilke muligheter som finnes og hvilke utfordringer som må løses for å oppnå verdiskaping og økt konkurransekraft innen jordbruk og matindustri. Bioøkonomien skaper potensiale for verdiskaping framover. Deler av denne verdiskapingen ligger i samhandling med blå sektor. For utredninger og forprosjekter hvor problemstillingene involverer både blå og grønn sektor, er det et krav at næringsaktører fra den jordbruksbaserte verdikjeden er betydelig involvert i prosjektet. Midler til utredninger og forprosjekter skal brukes i tråd med landbrukspolitiske føringer i og til meldingen. Styret for skal disponere forskningsmidler som er i tråd med årlige jordbruksoppgjør. Prioriteringene skal være i tråd med overordnet føring, jf. Prop. 141 S (2016–2017) om Jordbruksoppgjøret 2017 m.m.: Midler til forskning og utvikling over jordbruksavtalen har som formål å støtte utvikling av ny kunnskap og teknologi til landbruks- og matsektoren. Forskning av høy kvalitet og med relevans for sektorens næringsliv skal bidra til økt matproduksjon, trygg mat og til bærekraft og konkurranseevne i sektoren. Avtalestyret skal ved utlysning og tildeling ta hensyn til behovet for kunnskap for reduserte utslipp av klimagasser fra jordbruket og økt lagring av karbon i jord og skog. Videre skal avtalestyrets prioriteringer støtte opp under sektorens muligheter som omtales i regjeringens strategi for bioøkonomi. Styret prioriterer nærmere innenfor disse områdene. Strategien har tre overordnede mål som en forsterket innsats innenfor bioøkonomien skal bidra til å utløse. For å nå disse målene skal innsatsen konsentreres rundt fire innsatsområder. Hvert innsatsområde er konkretisert i to delmål. Les hele på Regjeringen.no.
|
maalfrid_28c21a563c7c8bf896771e5515a859fdb1774eaf_7
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
sv
|
0.102
|
3 Charolais u/kalv 1 limousin u/kalv (blå)
|
maalfrid_c14f4676fc27c7c1bd56460f40ca6bedd281b5d5_0
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.81
|
Deres ref Vår ref Dato 15/58-2 18.06. Vi viser til vedlagte brev av 11. mars 2015 fra kommunal- og moderniseringsministeren og kunnskapsministeren om flere lærlinger i statlige virksomheter. Av brevet framgår det at statlige virksomheter skal knytte til seg minst én lærling senest fra høsten 2015. Bakgrunnen for kravet er at Regjeringen har besluttet å iverksette en strategi for å øke antallet lærlinger i statsforvaltningen. Som en mindre virksomhet, kan Husleietvistutvalget inngå samarbeid med andre for å oppfylle kravet. I årsrapporten for 2015 skal Husleietvistutvalget rapportere på om virksomheten, ev. i samarbeid med andre, oppfyller kravet om én lærlingplass. Dersom kravet ikke oppfylles, skal Husleietvistutvalget i årsrapporten redegjøre for hva virksomheten har gjort for å oppfylle kravet og forklare hvorfor virksomheten ikke har vært i stand til å oppfylle det. Med hilsen Benedikte Endresen (e.f.) avdelingsdirektør Line Opjordsmoen seniorrådgiver Dette dokumentet er elektronisk godkjent og sendes uten signatur. Kopi til:
|
maalfrid_fc9e7377dedf645f18582e3e8d9089b7e8734282_108
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
ro
|
0.734
|
Direcţia Naţională Anticorupţie (National Anti-corruption Department) Inspectoratul General de Poliţie (General Inspectorate of Police) Autoritatea Naţională pentru Reglementarea şi Monitorizarea Achiziţiilor Publice (National Authority for Regulation and Monitoring Public Procurement) Consiliul Naţional de Soluţionare a Contestaţiilor (National Council for Solving the Contests)** Autoritatea Naţională de Reglementare pentru Serviciile Comunitare de Utilităţi Publice (ANRSC) (National Authority for Regulating Community Services Public Utilities) Autoritatea Naţională Sanitară Veterinară şi pentru Siguranţa Alimentelor (Sanitary Veterinary and Food Safety National Authority) Autoritatea Naţională pentru Protecţia Consumatorilor (National Authority for Consumer Protection) Autoritatea Navală Română (Romanian Naval Authority) Autoritatea Feroviară Română (Romanian Railway Authority) Autoritatea Rutieră Română (Romanian Road Authority) Autoritatea Naţională pentru Protecţia Drepturilor Copilului-şi Adopţie (National Authority for the Protection of Child Rights and Adoption) Autoritatea Naţională pentru Persoanele cu Handicap (National Authority for Disabled Persons) Autoritatea Naţională pentru Tineret (National Authority for Youth) Autoritatea Naţională pentru Cercetare Stiinţifica (National Authority for Scientific Research) Autoritatea Naţională pentru Comunicaţii (National Authority for Communications) Autoritatea Naţională pentru Serviciile Societăţii Informaţionale (National Authority for Informational Society Services) Autoritatea Electorală Permanente (Permanent Electoral Authority) Agenţia pentru Strategii Guvernamentale (Agency for Governmental Strategies) Agenţia Naţională a Medicamentului (National Medicines Agency) Agenţia Naţională pentru Sport (National Agency for Sports) Agenţia Naţională pentru Ocuparea Forţei de Muncă (National Agency for Employment) Agenţia Naţională de Reglementare în Domeniul Energiei (National Authority for Electrical Energy Regulation) Agenţia Română pentru Conservarea Energiei (Romanian Agency for Power Conservation) Agenţia Naţională pentru Resurse Minerale (National Agency for Mineral Resources) Agenţia Română pentru Investiţii Străine (Romanian Agency for Foreign Investment) Agenţia Naţională a Funcţionarilor Publici (National Agency of Public Civil Servants) Agenţia Naţională de Administrare Fiscală (National Agency of Fiscal Administration) Agenţia de Compensare pentru Achiziţii de Tehnică Specială (Agency For Offsetting Special Technique Procurements)** Agenţia Naţională Anti-doping (National Anti-Doping Agency)** Agenţia Nucleară (Nuclear Agency)* Agenţia Naţională pentru Protecţia Familiei (National Agency for Family Protection)** Agenţia Naţională pentru Egalitatea de Sanse între Bărbaţi şi Femei (National Authority for Equality of Chances between Men and Women)** Agenţia Naţională pentru Protecţia Mediului (National Agency for Environmental Protection)** Agenţia naţională Antidrog (National Anti-drugs Agency)**. 1. Predsednik Republike Slovenije (President of the Republic of Slovenia) 2. Drņavni zbor (The National Assembly) 3. Drņavni svet (The National Council) 4. Varuh človekovih pravic (The Ombudsman)
|
maalfrid_5d88257024ae411dd6f0edcc1d043cb14d4a7c2c_13
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.264
|
14 SMÅK R AF TR APP O RTE N SOGN OG FJORDANE – GITTE BYGGETILLATELSER TIL SMÅ KRAFTVERK Prosjekt Installert effekt MW Års prod.
|
maalfrid_00cb63cd6b6278d7d4f82e73eaebe4cf2300fe8c_1
|
maalfrid_hi
| 2,021
|
no
|
0.423
|
Atlantic Atlantic Longline A/S Ålesund M - 1 - A LFKX 62,8 Autoline, snurrevad 2017-2020 Gadus Neptun Finnmark Havfiske AS Ålesund F - 55 - BD LDDG 69,8 Torsketråler og reketrål 2019-2023 Hermes Hermes A/S Sør - Tverrfjord F - 1 - L LLOP 48,4 Torsketråler og reketrål 2012-2023 Havbryn Havbryn A/S Kjerstad M - 325 - H LDBT 69,9 Torsketråler og reketrål 2015-2020 Hovden Viking Hovden Senior A/S Selje SF - 2 - S LEYN 46 Snurrevad, Kystnot 2012-2020 Håflu Håflu A/S Bokn R222B LEQI 42,5 Industritrål, pelagisk trål 2016-2020 Kato Fiskebåtrederiet Kato A/S Myklebost M-192-SØ LLJC 38,2 Garn - hovedvekt i Barentshavet 2001-2020 Nesbakk Nesbakk A/S Godøya M - 71 - G LJZJ 44,8 Autoline, garn 2012-2023 Nesejenta Nesefisk A/S Lindesnes VA - 82 - LS 3YWO 32,6 Garn – hovedvekt i Nordsjøen 2006-2020 O. Husby O.
|
maalfrid_5dc2d48fd91caeea1a4c14e3fe47d5c692427eaa_43
|
maalfrid_norad
| 2,021
|
en
|
0.713
|
1. Republic of Zambia: National HIV/AIDS/STI/TB Policy; Ministry of Health, 2005 2. Craviolatti, P., Analysis of Available Financing for the National HIV & AIDS Response. NAC. 2006. 3. Siamwiza, R. Analysis of Financing for the National HIV and AIDS Response: Civil Society Component. NAC. April 2007. 4. Organisation for Economic Co-operation and Development. The Paris Declaration for Improving Aid Effectiveness. March 2005. 5. UNAIDS. Three Ones: Key Principles. (accessed at http://data.unaids.org/UNA- docs/Three-Ones_KeyPrinciples_en.pdf). 6. DeJong J, Population Council, Horizons & International HIV/AIDS Alliance, Making an Impact in HIV and AIDS: NGO Experiences of Scaling Up. 2003. 7. Joint Financing Agreement (JFA) Between the Royal Netherlands Embassy and the Ministry of Foreign Affairs, Norway and the Zambia National AIDS Network Regarding the Implementation of ZNAN Core and Sub-Granting Programme (2004 – 2007) 8. National HIV/AIDS/STI/TB Council. National HIV and AIDS Strategic Framework 2006 – 2010. 9. ZNAN Strategic Plan 2006 – 2010 (draft) 10. ZNAN Congress Report, 2006 11. ZNAN News, May 2006 12. ZNAN News, December 2004 13. ZNAN Tool for Field Appraisals, January 2007 14. ZNAN Guide: Grants Manual 15. ZNAN Human Resource Manual 2004 16. ZNAN Accounting Manual 17. ZNAN Organisational Structure 18. ZNAN, Terms of Reference: Provincial Co-ordinator 19. ZNAN Annual Report to DCI, December 2005 – December 2006 20. DAPP Sub-Granting Manual 21. Report on the Review of ZNAN :
|
wikipedia_download_nbo_Sangen om Rondane_60607
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.674
|
'''''Sangen om Rondane''''' er en norsk film fra 1934. Regien var ved Helge Lunde, foto var ved Reidar Lund. I hovedrollene spilte Einar Vaage, Kirsten Heiberg og Georg Løkkeberg. Egil Sætren er kreditert for dekorasjoner. *Georg Løkkeberg ... *Ole Grepp ... *Theodor Hald ... *Thoralf Klouman ... *Gerd-Lise Nore ...
|
maalfrid_5fd602f0115cb94f31962565d057b46eed960a2d_48
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
en
|
0.424
|
RI- 7CPT +25. 14.12.18 I 1:
|
maalfrid_377cb6c9b36dfbf51201bc8e911ef4781898cbe8_32
|
maalfrid_landbruksdirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.799
|
Av i alt fem innhøstinger har avlingsnivå i det dårlig drenerte alternativet vært 3 ganger større enn avlingen i det godt drenert alternativet. Det er ikke gjort forsøk i Norge på effekter av drenering på avlingsnivå i eng. Likevel er det en allment oppfatning at dårlig drenering har en negativ, reduserende effekt på avlingen. Resultatet fra Kvithamar er derfor litt overraskende siden man forventer at god drenering skal gi et bedre avlingsresultat. Det er viktig å understreke at man ikke kan vektlegge resultatene for mye siden det kun er to år med målinger; slike vekstforsøk pågår vanligvis over flere år. I tillegg har det i det andre året vært vanskelige vekstforhold på grunn av ekstremt lite nedbør over en lengre periode fra januar til juli 2018, noe som også ga utslag særlig på andre og tredje innhøsting (Tabell 18). Målingene av jordpakking ble gjort rett over grøfterørene i begge felt. I alternativet 1 over rute 2, 3 og 4 og i alternativet 2 over rute 2, 4 og 5. I 2017 ble det gjennomført 2 målinger og i 2018 1 måling. Tabell 19 – 21 viser resultatet av de tre målingene for hver dybde. Verdien for hver dybde er et gjennomsnitt av 10 målinger. Jordpakking blir målt i kilopascal (kPa) og større verdier for kPa tyder på mer jordpakking. Dette kan bli forstyrret av jordas vanninnhold ved at en økning i vanninnhold reduserer penetrometermotstanden. Forskjellene i målt jordpakking er ikke store mellom dårlig og godt drenert alternativ. Det brukes forskjellige kritiske grenser for penetrometermotstanden når rotveksten avtar betydelig. En mye brukt norm er 3000 kPa, mens andre igjen oppgir 2000 kPa som en kritisk verdi (Håkansson, 2000). Ved en dybde på 25 cm er motstanden i dårlig drenert alternativ såpass stor ved første og siste måling (Tabell 19 og Tabell 21) at rotveksten kan bli hemmet under slike forhold. Også i godt drenert er motstanden på 25 cm ved siste målingen stor og kunne ha påvirket rotveksten. Men dersom jorda pløyes er ikke dette noe skadelig jordpakking selv om det er noe større penetrasjonsmotstand. Så lenge jordpakking er kun i det øverste sjikt kan en årlig pløying rette opp i dette. Været i det enkelte år og dermed vanninnholdet i jorda ved kjøring betyr mye for jordpakking. Er det en tørr vår eller høst er det neppe utslag for dreneringsintensiteten. For å få et resultat av drenering, eller jordas vanninnhold på jordpakking trenger man med vanlig variasjon i været cirka 10 år (pers med.; Trond Børresen (NMBU).
|
maalfrid_bf5981fa037c02b468b7b76047111d331fb26c64_1
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
en
|
0.912
|
What is the Finnmark Estate? • 2006: Finnmark Act, Finnmark Estate and FeFo • Finnmark Act: recognition of Sami rights in Finnmark • The largest non-governmental landowner in Norway (14% of mainland Norway), 48 000 km • FeFo manage the Finnmark Estate on behalf of the inhabitants, led by a board appointed by the Sami Parliament and Finnmark county council • FeFo is self-financed, i.e.
|
maalfrid_12edb339e7658bd44e28aa29ed3ab258574d6616_225
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.724
|
232 Kapittel 11 Arbeidsskadeforsikring mende sykdom er fremkalt av vibrasjoner overført fra vibrerende maskiner, pressluftverktøy, bankehammer o.l.». Alle sykdommene som er tatt med på listen er etter departementets syn så typiske yrkessykdommer at det er grunn til å innføre en presumpsjonsregel for dem. På bakgrunn av dette har Justisdepartementet formulert en presumpsjonsregel i utkastet § 11 annet ledd.» Departementet bemerker videre på s. 59: «Som nevnt inneholder forskriften pkt I visse årsaksvilkår. De oppregnede sykdommer i armer og hender anses som en yrkessykdom når de er forårsaket av vibrasjoner av en viss art (bokstav F), og lungesykdommer er omfattet når de skyldes påvirkning av finfordelte stoffer. Det vil her være et vilkår for dekning etter Justisdepartementets forslag at arbeidstakeren h h v har brukt pressluftverktøy e l eller at det finnes finfordelte stoffer på arbeidsplassen. Men hvis først det er tilfelle kommer presumpsjonsregelen inn også på dette plan: Forsikringsselskapet må f eks bevise at armsykdommen åpenbart har en annen årsak enn bruk av pressluftverktøy e l. Tilleggsvilkårene i forskrift 11 desember 1970 pkt III (karakteristisk sykdomsbilde, påvirkning en viss tid og konsentrasjon osv.) skal ikke gjelde.» I proposisjonen s. 89 presiserer departementet at regelen med omvendt bevisbyrde også gjelder der yrkessykdomsforskriften bare inneholder en sykdomsart – typisk «sykdom». Det vil si at forskriften ikke nevner en konkret sykdom/diagnose, eksempelvis «nedsatt hørsel». Presumpsjonsregelen og dens rekkevidde er kun sporadisk behandlet i juridisk litteratur. I Norsk lovkommentar (2002) uttaler Nygaard på s. 1958 og 1959: «Etter § 10 må sjukdomen etter forgifting vera påført arbeidstakaren medan han er i arbeid på arbeidsstaden i arbeidstid, jf. note 77 og note 78 … For å styrkja arbeidstakarens vern på dette punktet, er det i § 11 andre ledd innført ein regel om omvendt bevisbyrde, jf. note 87. Denne regelen om omvendt bevisbyrde gjeld også der det for vedkomande sjukdom i tillegg er visse årsakskrav, til dømes at sjukdomen «skyldes» eller «er framkalt av» osv. jf. prp. s 59 og 89 … Det som gjer presumpsjonsregelen her i § 11 andre ledd ekstra omfattande, er at den også gjelde spørsmålet om førekomst, dvs spørsmålet om den påståtte årsaksfaktoren førekom eller var til stades på arbeidsstaden i arbeidstida medan arbeidstakaren var i arbeid. Til dømes at det er forsikringsgjevaren som, for å gå fri, må godtgjera at arbeidstakaren i sitt arbeid ikkje brukte «pressluftverktøy» som nemnd i bokstav F i forskrifta. Dette er å gå ganske langt i skadelidnes favør.» Dette utvalget vil presisere at det ut fra forarbeidene er arbeidstakeren som må føre bevis for at han eller hun er blitt utsatt for skadelig eksponering for at presumpsjonsregelen skal komme til anvendelse. Det er ikke arbeidsgiver som må motbevise en slik bruk, se sitatet fra proposisjonen s. 59 ovenfor. Ellers synes Nygaards uttalelser å stemme godt overens med motivene. For at bevisbyrden skal snus i forhold til forsikringsgiver, er det ikke tilstrekkelig at skadelidte fører bevis for at han eller hun har en sykdom som omfattes av yrkessykdomsforskriften og har vært utsatt for en skadelig eksponering som går inn under den samme forskriften. Folketrygdlovens yrkessykdomsforskrift § 1 inneholder i forhold til yrkesskadeforsikringsloven også et krav om årsakssammenheng. Eksempelvis er dette formulert slik i forskriftens § 1 bokstav a: «Sykdommer som skyldes forgiftning eller annen kjemisk påvirkning» At forskriften i forhold til denne loven også inneholder et krav om årsakssammenheng legger departementet til grunn i Ot.prp. nr. 44 (1988–89). På s. 59 andre spalte benevnes dette som «visse årsaksvilkår». Man omtaler kravet til årsakssammenheng i den tidligere yrkessykdomsforskriftens del III (karakteristisk sykdomsbilde, eksponeringsomfang mv.) som «tilleggsvilkår». Som utvalget har konstatert tidligere, skal disse vilkårene i folketrygdloven ikke gjelde her. I forhold til folketrygdlovens nåværende og tidligere bestemmelser om yrkessykdom, har årsakskravet i yrkessykdomsforskriften ingen selvstendig betydning. I 1987 fikk daværende forskrift av 11. desember 1970 formulert et eget årsakskrav i del III. (karakteristisk sykdomsbilde, eksponeringsomfang mv.). Dette årsakskravet ble stort sett uendret videreført i folketrygdloven av 1997 § 13–4 andre ledd. Det går ikke klart fram av motivene til yrkesskadeforsikringsloven hva som ligger i forskriftens uttrykk skyldes. Man kan imidlertid slå fast at det ikke er en nødvendig betingelse for å konstatere årsakssammenheng at eksponeringen er hovedårsak til sykdommen, jf.
|
maalfrid_e1b793a716551c73f4d88cfcf48e8e655f21875b_15
|
maalfrid_uia
| 2,021
|
no
|
0.877
|
2. Ut i fra caset er det vanskelig å vite hva SCS har av sikkerhet per dags dato og hva de planlegger å implementere, men et sikkerhetstiltak de kan utføre når det gjelder å forhindre ulovlig atferd er å ha et rapporteringssystem som f.eks. rapporterer bilder og tekst med upassende ord og utrykk. Det kan også legges til rette for andre identifiseringstiltak som sikrer at det kun er personer over 18 år som faktisk benytter systemet.
|
maalfrid_48dec450fb4c4b410da3e41100e7efeaa58c3242_53
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.521
|
1991- 2000 1999- 2008 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 Hele økonomien - Fastlands-Norge 3,1 2,7 Industrien - Norsk industri 2,7 3,7 1,3 - Handelspartnerne 3,5 3,5 - Relativ produktivitet -0,8 0,1 0,4 -3,7 3,7 0,5 1,1 -1,5 1,1 -2,0 0,9 1,0 Hele økonomien - Fastlands-Norge 2,3 2,0 1,8 3,6 3,3 1,8 3,4 1,8 3,1 1,1 0,5 -0,5 0,3 - Handelspartnerne 2,3 1,7 2,1 3,0 1,1 2,3 2,1 2,3 1,7 2,1 0,7 -0,3 - Relativ produktivitet 0,0 0,3 -0,3 0,6 2,2 -0,4 1,3 -0,5 1,4 -0,9 -0,2 -0,2 Industrien - Norsk industri 0,7 2,8 3,5 3,1 2,8 2,8 8,7 5,9 3,5 -2,0 -0,5 0,3 0,4 - Handelspartnerne 4,4 4,0 5,4 6,6 0,5 5,0 4,7 6,4 4,7 6,9 2,1 -1,6 - Relativ produktivitet -3,5 -1,2 -1,8 -3,2 2,2 -2,1 3,8 -1,7 -1,2 -8,3 -2,5 1,9 Målt ved bruttoprodukt i basisverdi Målt ved produksjon Gjennomsnitt Tabell 3.7 Utvikling i arbeidskraftsproduktiviteten. 1 For handelspartnerne er produktivitetsveksten målt ved produksjon beregnet som vekst i produksjon per antall sysselsatte. Alle de andre tallene for produktivitetsvekst er beregnet ved vekst i produksjon/bruttoprodukt per antall utførte timeverk. Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, der vektene er som beskrevet i boks 3.2. 2 For årene 1994-2007 dekker tallgrunnlaget 70-76 prosent av handelspartneraggregatet, jf. boks 3.2. Tallgrunnlaget dekker 91-96 prosent av Norges handelspartnere, jf. boks 3.2. For 2008 er dekningsgrunnlaget 49 prosent, mens for årene 1991-1993 dekker tallgrunnlaget 39-58 prosent. 3 For årene 1991-2007 dekker tallgrunnlaget 91-96 prosent av handelspartneraggregatet. For 2008 dekker tallgrunnlaget 78 prosent av handelspartneraggregatet. 4 For årene 1992-2008 dekker tallgrunnlaget 57-72 prosent av handelspartneraggregatet. For 1991 dekker tallgrunnlaget 40 prosent av handelspartneraggregatet. Kilder: SSB, OECD og Beregningsutvalget. Figur 3.5 viser utviklingen i relativ produktivitet mellom Norge og handelspartnerne de siste ti årene målt ved bruttoprodukt og ved produksjon. Fram til 2005 var utviklingen i relativ produktivitet om lag den samme ved de to målene. I 2006 viste imidlertid de to målene klart forskjellig utvikling. Mens industrien hos våre handelspartnere hadde om lag samme produktivitetsvekst målt ved bruttoprodukt som ved produksjon, var produktivitetsutviklingen i norsk industri klart sterkere målt ved produksjon enn ved bruttoprodukt. Dette hadde sammenheng med at produktinnsatsen økte markert dette året. Mens veksten i produksjonen i norsk industri dette året var på hele 9,4 prosent, var veksten i bruttoproduktet, dvs. når produktinnsatsen er fratrukket, på 3 prosent. Det var særlig i verkstedsindustrien og innen bygging av skip og oljeplattformer at produktinnsatsen økte i 2006. Også samlet sett over de to neste årene var produktivitetsutviklingen i industrien i Norge relativt sett gunstigere målt ved produksjon enn ved bruttoprodukt, sammenliknet med produktivitetsutviklingen hos handelspartnerne.
|
maalfrid_d564f81b2f17306ee4e37fa2123b919884447b29_110
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
da
|
0.38
|
Vedlegg 4 111 Embetsutnemningar m.m. 1. juli 2000 - 30. juni 2001 Meier, Petter, underdirektør e-1.002 Meland, Cathrine, underdirektør d-1.005 Melheim, Anders, avdelingsdirektør f-1.006 Mendoza, Martin José A., ulønna konsul* q-2.087 Metaxas, Andreas, ulønna konsul* q-2.123 Meyer, Haakon, lagdommar g-2.017 Meyer, Jon, kommandør f-2.038 Mikolajski, Marian, ulønna konsul* q-2.090 Modvar, Alf, avdelingsdirektør* j-1.001 Moe, Stephan, avdelingsdirektør i-1.003 Moldskred, Berit Mo, lagdommar g-2.070 Moum, Knut, avdelingsdirektør d-1.019 Mydland, Jahn, justitiarius* g-2.025 Mydske, Tore, underdirektør d-1.015 Mykletun, Jostein, vitskapråd* q-2.030 Nafstad, Dag, lagmann g-2.021 Natvig, Elisabeth, kommandør f-2.
|
altaposten_null_null_20110428_43_96_1_MODSMD_ARTICLE54
|
newspaper_ocr
| 2,011
|
no
|
0.621
|
reit i sitt misjonsengasjement, kommenterer pastor i Alta frikir ke, Trond Vegge. (Foto: E. Hauglid)
|
maalfrid_17a1dc3eb381b6f01cf262a5faa206dfd0b119c4_30
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
pt
|
0.14
|
Kom.nr. Navn Folke- # menge Indeks for bundne kostnader Indeks for korrigerte inntekter 0301 ...Oslo.......................................................................... 560 484 0,78 . 1201 ...Bergen ..................................................................... 247 746 0,80 0,95 1601 ...Trondheim ................................................................ 165 191 0,77 0,97 1103 ...Stavanger ................................................................. 119 586 0,78 1,03 2004 ...Hammerfest .............................................................. 9 407 0,87 1,63 1665 ...Tydal ....................................................................... 856 1,21 1,71 1421 ...Aurland .................................................................... 1 695 1,03 1,71 1129 ...Forsand ................................................................... 1 116 1,21 1,78 1739 ...Røyrvik .................................................................... 499 1,53 1,78 1547 ...Aukra ....................................................................... 3 174 0,94 1,85 1046 ...Sirdal ....................................................................... 1 757 1,10 1,99 1252 ...Modalen ................................................................... 360 1,77 2,21 1232 ...Eidfjord .................................................................... 933 1,17 2,37 0941 ...Bykle ....................................................................... 919 1,23 2,89 1517 ...Hareid ...................................................................... 4 741 0,86 0,87 0239 ...Hurdal ...................................................................... 2 581 0,99 0,81 0817 ...Drangedal ................................................................ 4 111 1,03 0,82 1644 ...Holtålen ................................................................... 2 069 1,05 0,82 0111 ...Hvaler ...................................................................... 3 961 0,89 0,82 0811 ...Siljan ....................................................................... 2 380 0,95 0,83 1529 ...Skodje ..................................................................... 3 750 0,97 0,83 0723 ...Tjøme ...................................................................... 4 545 0,87 0,83 0119 Marker ..................................................................... 3 463 0,95 0,83 0937 Evje og Hornnes ....................................................... 3 327 0,94 0,83 0822 Sauherad ................................................................. 4 266 0,97 0,84 1441 Selje ........................................................................ 2 872 1,02 0,84 1744 Overhalla ................................................................. 3 507 0,96 0,85 1511 Vanylven .................................................................. 3 530 1,00 0,85 0728 Lardal ...................................................................... 2 383 0,94 0,85 0631 Flesberg ................................................................... 2 521 1,00 0,86 1112 Lund ........................................................................ 3 112 0,97 0,86 1627 Bjugn ....................................................................... 4 604 0,91 0,86 0622 Krødsherad .............................................................. 2 098 0,98 0,86 1111 Sokndal .................................................................... 3 242 0,94 0,86 0138 Hobøl ....................................................................... 4 622 0,91 0,86 0714 Hof .......................................................................... 3 066 0,93 0,86 0137 Våler ........................................................................ 4 268 0,87 0,87 1241 Fusa ........................................................................ 3 759 1,04 0,87 0520 Ringebu ................................................................... 4 532 0,94 0,87 1222 Fitjar ........................................................................ 2 912 0,95 0,87 1636 Meldal ...................................................................... 3 871 1,08 0,88 1260 Radøy ...................................................................... 4 794 0,91 0,88 1223 Tysnes ..................................................................... 2 773 1,05 0,88 1717 Frosta ...................................................................... 2 466 0,99 0,88 0621 Sigdal ...................................................................... 3 524 1,03 0,88 1430 Gaular ...................................................................... 2 748 1,06 0,88 1211 Etne ......................................................................... 3 852 0,95 0,88 0928 Birkenes ................................................................... 4 503 0,93 0,88 1551 Eide ......................................................................... 3 362 0,94 0,88 1029 Lindesnes ................................................................. 4 557 0,92 0,89 1216 Sveio ....................................................................... 4 825 0,93 0,89 1114 Bjerkreim .................................................................. 2 539 0,97 0,89 0521 Øyer ........................................................................ 4 929 0,91 0,89 1718 Leksvik ..................................................................... 3 484 1,05 0,89 1525 Stranda .................................................................... 4 543 0,96 0,89 0127 Skiptvet .................................................................... 3 525 0,90 0,89 0511 Dovre ....................................................................... 2 778 0,98 0,89 1429 Fjaler ....................................................................... 2 849 1,07 0,89 0544 Øystre Slidre ............................................................. 3 176 0,99 0,91 0911 Gjerstad ................................................................... 2 519 1,03 0,91 1620 Frøya ....................................................................... 4 144 1,01 0,91 1141 Finnøy ..................................................................... 2 711 1,06 0,91 0616 Nes .......................................................................... 3 459 0,98 0,91 0519 Sør-Fron .................................................................. 3 170 0,95 0,91 1664 Selbu ....................................................................... 4 006 1,02 0,92 1557 Gjemnes ..................................................................
|
maalfrid_f1d6f82816c3cdc09304299fbd5280c3c4c66064_270
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.873
|
Indikatoren viser arbeidsproduktiviteten målt ved lønnsutgifter til Fagskole (funksjon 554), per student i fagskole i fylkeskommunen. Lønnsutgifter omfatter lønn og sosiale utgifter ved egen tjenesteproduksjon korrigert for sykelønnsrefusjon. Lønnsutgifter til fagskole (554) per student i fagskole = (Lønnsutgifter til fagskole (554))/[(Studenter i teknisk fagskole, i fjor + Studenter i annen fagskole, i fjor) *7/12 + (Studenter i teknisk fagskole + Studenter i annen fagskole) *5/12] *1000 Teller: Lønnsutgifter (kontoklasse 1. artene (010-099) - 710) for funksjon 554, fagskole. Data fra kommuneregnskapet i 1000 kr. Nevner: Studenter i teknisk fagskole og annen fagskole etter skolefylke. Tallet er vektet i forholdet fjorårstall 7/12 og årstall 5/12, per 1.10., slik at skoleåret tilsvarer regnskapsåret [denne vektingen er utført fra og med regnskapsåret 2002]. Studenttallet er ikke omregnet til helårsekvivalenter. Kilde: VIGO og skjemarapportering fra private fagskoler. Fagskoler er godkjent etter Lov om fagskoleutdanning. Publiseres 1 Desimaler 0 Gjennomsnitt 1 Tidsseriebrudd 2003 Innrykk 1 Frigivning 2007-03-15 10:00:
|
haldenarbeiderblad_null_null_19560711_27_157_1_MODSMD_ARTICLE35
|
newspaper_ocr
| 1,956
|
no
|
0.688
|
Husk: Høyt skal de nå de voksende stammer, opp skal de gå men ikke i flammer.
|
maalfrid_248adfeddd4628b1c995db38912cfbff055e0c57_13
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.812
|
35, 1980) HOTELLSTATISTIKK VINTERSESONGEN 1980 Hotellstatistikken, som er utarbeidd av Statistisk Sentralbyrå, det i vintersesongen 1980 kom i alt 1 018 000 gjester til godkjente hotellene, 959 000 i tilsvarende sesong i 1979. Tallet på gjestedøgn hadde økning på 7,6 prosent, fra 2 045 000 i 1979 til 2 200 000 i 1980. gjennomsnittlige oppholdstid ved hvert hotellbesøk2,1 døgn i 1979 og 2,2 døgn i 1980. Kapasitetsutnyttingen (beleggsprosenten) senger var 45 prosent alle hoteller ett i 1979 og 46 prosent i 1980. Kapasitetsutnyttingen (beleggsprosenten) 54 prosent i 1979 og 55 prosent i 1980. Andelen av utenlandske gjestedøgn i 1979 og 1980 26 prosent alle hoteller ett. I 1980 andelen 26 prosent turist- og høyfjellshotellene, og 25 prosent byhotellene og hotellene. av gjestedøgn etter nasjonalitet (alle hoteller ett) nordmenn i 1979 og 1980 svarte 74 prosent av alle gjestedøgn. Av utlendingene det svensker som utgjorde største gruppen. Tallet på gjestedøgn svensker økte med 3,3 prosent fra vintersesongen 1979 til vintersesongen 1980. andre nasjonaliteter det fra vintersesongen 1979 til vintersesongen 1980 følgende økninger i tallet på gjestedøgn: dansker 11,0 prosent, briter 15,5 prosent, 9,1 prosent, nederlendere 7,3 prosent og 2,3 prosent.
|
wikipedia_download_nno_Skånevik skipreide_100037
|
wikipedia_download_nno
| 2,021
|
nn
|
0.541
|
'''Skånevik skipreide''', ei av elleve skipreider i Sunnhordland, med same namn som Skånevik sokn og prestegjeld. *Eid sokn (unnateke gardane på øya Huglo) **del av Husnes og Holmedal sokn (krinsane Teigen, Eikeland, Valen, Handeland, Skarveland, Holmedal, Indre og Yte Matre, Baugstranda og Blådalsområdet) **del av Fjelberg og Eid sokn (krinsane Halsnøy kloster, Sætre, Eide, Sæbøvik, Toftevåg, Landa, Langanes og Hauge) På Vestlandet vart skipreidene avløyste av tinglag først i begynninga av 1800-talet, og etterkvart vart grensene regulerte slik at dei samsvarte betre med sokne- og kommunegrensene. 1860 vart Eid sokn overført till Fjelberg tinglag, og deretter var Skånevik tinglag geografisk identisk med Skånevik kommune og prestegjeld.
|
maalfrid_e75661d6e3a49f0ac0a29fb124b3a8ae02d861c0_0
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
fr
|
0.148
|
(Aiedd(At av direktoren for det civile medicinalvæsen.) -9 .... V. 4 - ,'" z2 r.") g. '0'.: • , -'4'' , Vt •C as,"• - c:= u. a 0. 82-2 4 1091-10 256276- 5 62-36 23-1 28-1 20- 2 3- 2- 1- . 4- 3'3 - ' 8- 83- 8 5 - 14- 2170- 61 35 - to- K ristian ia lInaltak Son 1-101e0 Hvitsten Moss Sarpsborg . Fredrikstad Fredriksbald Drammen . . 1 5 I - i- 1 - 42 53 - 44 2- 3 - 9- - 24- I- 2 86. 79- 2 18 1- 24- #2 2- I - 99 - 2- 2-i 5 - 1 - . 46 - 175- 22 73 - 14- 1 5 - 7 - 3 - 355 - 3 884- 15 9 Holnisbi1 Kongsberg 437- Hønefoss Svelvik 18 - Holniestran d 72- Morten 548' Aasgaardstrand 7 - Tonsberg 311 Sandefjord Larvik 302 2 6: '4 - I 4' 3 36- I 33 49 - 6- 3 - 4- i- , 6- 1 - 14- 2- 4 - 3- 21- #7 9 - 3 4 -8- #2 1 - I t - 4 - 16 48 1 5 -1 179- I 24 39 - 15 aó- 4 24 - 2 4 21- 5 24 - I - 1- 16- 52 1 33 - 1 49 - 26 70 - • 20- Kongsvinger ). Ilamar. Langesund . . . 98- 20 31 2 61- 65 31- 23- 18- 5 - 5 - 4 - 79 - 5 -1 2- 192- 2 2 3 24- 15 7- 5 - 2- 4 2- 54 . Kragerø 79 - Kisør 105 - # Tvedestrand 23- Arendal 204- Grimstad 47. Lillesand 96 Kristiansand . 428- 8 Nlandal 37 - Farsund 5 - Plekkefjord 103- 30- 9 37- i- 73- 1 4 - 3- 76- 28 48 - 9- 5- IS- io 15- 43- 12-i 231- 4 49 61 - 15' 3 9 - 13- 2 13 - 2- - 44 - 5 1 4 3 i 3' 26 - 7- 1- 2 - 87 - 7 - 1 19 13 2 I- 3 - 3 - 3 3 1- Sogndal Egersund Sandnes Stavanger 2) Kopervik Skudeneshavn Haugesund Bergen Florø A alesund Molde 2 3 - 38- 32 25 - 2 - 14- 3 - .3 - 3 - 4 - 3 . 10 42 2- 7 6 65- 2- 1 - 3- 32- 15- 1 55-i 7 - 4 5 - 2 5 38- 3 - 2 - 43 - Kristiansund Trondbjem 1667- # Levanger 23- Stenk*r SS- Namsos 55 - Mosjøen 41- Bodo ' - i6- 21- 48 2 270 108 - 4 6- 7 1 - 14 - 2 • 1 7 4 - 2 37 24 18 - 1 - 4 4: 3' 1 54 - 1 3 1 455 — 58- 4' - 4 960- [6 - 2 67- 2 35- I 7 -1 12 - 89 - 46- 2 2 66- - 10-1 117- 3' 8 - 27- 8- 1 I ' 1 8-2 15-I 5 - 3 2' 2 - 4' 18 - 1 2" 2 3 - 7 2' 3- 2 6 I27- 247 7' 8 - 4 - V 1 4 - 2 2 3" 1 - 2 2 Tilsammen .13175 - 178 -17 - - 2- it 4- 360 147- 1 60 356- 2 86 - 217 - 4 1667- 1'1 477 - 90 221-3 231-4I 663 - 5 - Januar 19 i6... 14153-167 Februar -- #17993-228 Mars ,13513- 170 April -- #10522-192 Mai.. - 9399 -186 Juni6726-107 Juli... 462 62 August Sepdbr. • • • 4284- 66 ... 6273- # Oktbr. ... 7702 - 92 Novhr. pechr. - 8667-121 3- 286 6 235-it 580 5647-36 1242 3 1 40- 474 -6 7 1 96 - 4 1 97-3 - 414-23 208-10 410 6375-45 1485 5467-25 478 - 80197 - 3 171 - - 341-II 164-8 2985297-431311 2729-14422-58211- 156 I 192 888- 2 104-3 10-7 1 158 1606-17 94-4 10-7 1 204 1458-23 82-2 12-2 2.1922175-70 99-4 12-2 8-, - 41 1 47 1 102-2 8-3 1 771415-19 78 - 5 6 - 4, 1 20, 531- 3 62-3 7-4! 10 1 ' 149- 1 60- 8-2! 1 9 11 4 - 94 -4 9 -1 1 2 15 379 - 98 211 4 16 630- 5171-11125-5 25, 351- 2 116.213-5 8- 4 3 6- 3-i 3 - 140 164- i68 135 126 148 - 132 223 - 88 107 81 103 - 628-13 2- 553- 6 4- 539 - 4 - 15- - 23- 2 1-2 3-2 4 35 - 5-2 34 99 - 3 370 39 37 109 - ir 381 21 79- 320 36 109- 326 58 108- 442 46 92-1 323 47 10' 373 172 161-1469 48 11 4 - 437 I IT; 243-1672 hi■1 328- ;981 760-5389-52 184-2 167-1 1 520- #8 1- 33 2 -2 434 - 59 148-2284-40180 142-1 60o- 8 63- 91 S84-111 391:11 1:21 799-5303-52 201- 187- 153- 205-26162-1 92-2 1362-16 70-1 125-18 132-2 81-3 1086-23 - 8 95 -1 7 4 - 965 - 22 12- 3- 245-12 164 - 92123988-191128 3- 241- 7 195-13142 3720-19 993 5- #207- #3 138-5 75 2494 12 663 4 -1 169 4 98 1 181665 - 4 563 1- 138- 152-4: 20 1519- 4 523 2- 123- 421I-9 20 2365- 5 834 4 - 163 - 31228 - 1- 286- 4236-11, 35 3744 8 1769 I. 301- #4 25140 323857-20 1143 15-1 16 4 3 - 3 18 - 2-3 9'5 3 - 2-1 29. 2 2- 2 - 3' 52 163-2 183- 1 818-13 6-1 1) Veneriske sygdomme ikke medregnet i summen. 2) Ingen liste indkommet. 3) Recidiv. Tallet foran streken eller uten strek betyr angrepne. Tallet efter streken betyr døde. (Les chiffres précedant he trait signifient les cas de maladie ceux placés aprés le trait signifient les déces.)
|
wikipedia_download_nbo_RSF Troms – Finnmark_60868
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.86
|
'''RSF Troms – Finnmark''' er en støtteavdeling i Forsvaret. RSF står for ''Regional Støttefunksjon'' og leverer støttetjenester til militært operative enheter. For RSF Troms – Finnmark strekker markedsområdet seg fra Sortland i sør til Kirkenes i nord. RSF leverer tjenester innen forlegning, forpleining, forvaltning av personellmannskaper, grafikk, transport, skytebaner samt forvaltning av personell og mannskaper. Ledelsen er lokalisert i Istindportalen på Bardufoss.
|
maalfrid_7d31884e4c34b784e646c62d131af8311d0e428a_250
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
da
|
0.722
|
Bilag No. 19. Dette Schema, det anvendte» i de Præstegjeld, hvis Befolkning tildels bestaar af Kvæner (Finner) eller Lapper, adskilte sig kun deri fra Bilag No. 18, at Rubrik 3 var delt saaledes: 3 b. Personernes Navne (Fornavn og Tilnavn). (Her opføres: a) alle de, der den 31te Decbr. havde Natteophold i Huset, Tilreisende derunder indbefattede. b) alle de, der sædvanlig bo i Huset, men vare fraværende den 31te December.) Natio nalitet. (Se herom den i Schema C givne Forklaring.) Bilag No. 20. Schema C. (Iste Side.) Folketælling for Kongeriget Norge den 31te December 1875. (Rigsvaabenet.) Præstegjeld, Tællingskreds No. Hovedliste over F o l k e t a l l e t . Vedkommer - Her sættes Bygdelagets eller Kredsens Navn. NB. Skulde i enkelt Tilfælde en Tællingskreds indbefatte Dele af to forskjellige Sogne, Thinglage eller Lensmandsdistrikter, bliver en særskilt Hovedliste at udarbeide for hver saadan Del. Disse særskilte Lister beholde da Tællingskredsens No., men faa hver sit Litera.
|
maalfrid_c4146db0a228bfef6e6ce843906823e1435c930d_12
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
nn
|
0.621
|
Den største skilnaden på dei to søknadane er at den eine (Sunnfjord Energi) søkjer om konsesjon for regulering av ei monaleg lengre elvestrekning enn Nordkraft. Dette i seg sjølv vil påverke meir miljø/ natur. Regulering av elva ned til Reinene, kontra inntaket til Stakaldefossen, vil kanskje gje størst risiko for raskare spreiing av ørekyte og auka fare for raskare genetisk utvatning av storauren i Movatnet. Sunnfjord Energi har som avbøtande tiltak presentert eit dykka inntak (3 meter). Dei to søknadene er ulike med tanke på planlagd minstevassføring. Sunnfjord Energi søkjer om ei minstevassføring om sommaren på 12 m³/sek og 4 m³/sek vinterstid medan Nordkraft søkjer om ei differensiert minstevassføring med slepp av 3,5 m³/sek frå 01.09 – 31.05 og 8,3 m³/sek i gjennomsnitt frå 01.06 – 31.08. Med omsyn til raftinga vil sommarminstevassføringa sleppast differensiert over døgnet med 20 m³/sek på dagtid og 3,5 m³/sek på kveld, natt og morgon. Kommunen vurderer at Nordkraft sin søknad med opp- og nedtapping av elva i ein slik skala som er nemnd ikkje er det beste alternativet for den økologiske tilstanden i elva. Dette regimet er langt unna kva som kan sjåast på som eit «naturleg» vassføringsregime sidan ein har stor magasineringseffekt i Jølstravatnet som igjen vil verke flaumdempande. Eit slik regime vil og kunne verke negativt på fritidsfiske. Sunnfjord Energi legg til ei jamn minstevassføring om sommaren på 12 m³/sek og 4 m³/ sek om vinteren. Som eit avbøtande tiltak har fagrapportane konkludert med at 19 m³/sek vil vere betre for livet i elva. Denne minstevassføringa er ikkje omsøkt med grunnlag i at det gir for dårleg økonomi i prosjektet. I høve friluftsliv knytt til rafting, vurderer Førde kommune at begge søknadane gjer det umogleg å drive kommersiell rafting. Det er heller ikkje lett å sjå at det kan presenterast avbøtande tiltak som kan ivareta denne aktiviteten. Det blir såleis eit val mellom kraftutbygging eller rafting. Jølstra sin verdi og omdøme for annan elvepadling vert og sterk redusert, elva vil såleis truleg og miste sin status som elvepadlingselv. Ingen av dei omsøkte alternativa er optimale for den miljømessige tilstanden til elva. Kunnskap og undersøkingar av både storaurestammen i Jølstravatnet og Movatnet sin bruk av elva og vassdraget (gyte og oppvekst områda)vil vere vesentleg i ein eventuell driftsfase om det vert gjeve konsesjon, uavhengig av kven av søkjarane som får den.
|
maalfrid_b54e799ca6a156f0c292d35385042e7681a920ea_5
|
maalfrid_nasjonalparkstyre
| 2,021
|
no
|
0.872
|
For å kunne gi en dispensasjon i saken vil det være avgjørende at det stilles spesifikke vilkår for å redusere faren for negative påvirkninger på naturmiljøet. Det blir vurdert at en begrenset kjøring i forbindelse med befaringen i verneområdet vil være en kort og forbigående forstyrrelse på villreinen. Påvirkning på verneverdien eller verneformålet i dette området vil derfor være begrenset dersom kjøringen blir gjort på en hensynsfull måte, og føre-var-prinsippet vil derfor ikke bli tatt i bruk (§ 9). Omfanget av kjøringen vil ved oppfølging av vilkårene i saken ikke ha nevneverdig betydning for den samlede belastningen i området, men forutsetningen for dette er at det tas særlig hensyn til villrein i området og at det kun kjøres på godt snødekt mark. Sjansene for at villrein kan påtreffes under kjøring er stor og kjøringen skal derfor begrenses til det som er absolutt mest nødvendig, og det legges vekt på at kjøringen skal foregå på en slik måte at kjørestrekningen innenfor naturreservatet blir kortest mulig (§ 10). Tiltakshaver plikter å iverksette de tiltak som er nødvendig for at naturmangfoldet, og i dette tilfellet spesielt villreinen og vegetasjon, ikke skal bli skadelidende ved gjennomføring av kjøringen. Om ikke dette blir gjort kan tiltakshaver bli pålagt å gjøre tiltak for å rette skaden i ettertid. Når det gjelder miljøforsvarlige teknikker sikres dette gjennom vilkårene som er stilt i saken (§§ 11-12). Nasjonalparkforvalter vurderer at en dispensasjon for en begrenset kjøring kan tillates mot at vilkårene i saken oppfylles.
|
maalfrid_8f569aab5fff14ff321047f13e57116c206518c5_0
|
maalfrid_nmbu
| 2,021
|
en
|
0.785
|
13-19 September 2015, University of Helsinki, Viikki Campus Course objectives To stimulate Nordic MSc students to understand, appreciate, and study the significance of risk assessment of GM crops with an emphasis of the new evolving technology of RNAi, communication between insects and plants, and ecological consequences, including application possibilities in pest control. The commercial structure of the firms providing the new technology and its possible impact at the farm level will be analysed Teachers Prof. Teemu Teeri, Helsinki U Prof. Jari Valkonen, Helsinki U Prof. Gabor Lövei, Århus University Ass. Prof. Velemir Ninkovic, SLU Dr. Ingeborg Menzler-Hokkanen, Helsinki U Prof. Heikki Hokkanen, Helsinki U Enrollment and inquiries Application deadline is . Fill in the "NOVA student registration form", available at: Email the form, and address any inquiries, to the course organizer: Credits: 3 ECTS Source: Zotti & Smagghe (2015) DOI 10.
|
maalfrid_a602802443ddc9c9124f59a366cc2022046665a5_1
|
maalfrid_anskaffelser
| 2,021
|
no
|
0.865
|
MDIR skriver at « Dette fordi flytende biodrivstoff kjøpt gjennom offentlige kontrakter blir brukt av omsettere til å oppfylle det lovpålagte omsetningskravet.» Vi kan legge til at i markedet for 100% biodrivstoff (HVO 100) er omsetterens pris til kundene langt høyere enn om det samme volumet blandes i diesel og omsettes på stasjon. Offentlige og private store kunder betaler vesentlig høyere pris uten at de bidrar til utslippsreduksjon ut over omsetningskravet, fordi kundene på stasjoner får tilsvarende mindre biodrivstoff. Alt i alt gjør praksisen i markedet at , som burde ha kommet i tillegg til utslippsreduksjonen fra omsetning på stasjoner gjennom omsetningskravet. Vi i Uno-X har valgt å ikke selge HVO 100 under omsetningskravet av denne grunn. I stedet har vi valgt å oppfylle omsetningskravet gjennom omsetning på stasjoner, fordi vi mener det var intensjonen bak rammebetingelsene i biodrivstoffpolitikken. MDIR skriver i notat om klimaeffekten fra biodrivstoff i offentlige anskaffelser«Formålet med kjøp av 100 %- produkter er å redusere den enkelte virksomheten sine klimagassutslipp med mer enn det som følger av omsetningskravet. Offentlige aktørers etterspørsel etter flytende biodrivstoff via offentlige anskaffelser utgjør en betydelig andel av total omsetning av flytende biodrivstoff i Norge. Bare i bussmarkedet ble det i 2019 brukt ca. , og bruken er estimert å øke til ca. 60 millioner liter i 2021, ifølge NHO Transport. Totalt ble det omsatt i overkant av 600 millioner liter flytende biodrivstoff i Norge i 2019.» Går vi ut fra at de nevnte 40 mill liter til busstransport er HVO 100 anskaffet av det offentlige, blir ,gitt en prisforskjell mellom diesel som oppfyller omsetningskavet og HVO 100 på ca. 3 kr pr liter. Uten særlig klimaeffekt. Vi antar at det er vesentlig større merkostnader totalt fordi det offentlige har en rekke former for tungtransport. Det offentlige kan spille en viktig rolle som rollemodell og pådriver for utvikling av nye teknologier og gode klimavalg i transportsektoren. Derfor er det helt sentralt at vi har et regelverk som sørger for at klimavalgene gir reell effekt. 1.Umiddelbar frivillig ordning: MDIR viderefører en frivillig ordning hvor omsettere rapporterer inn omsatt HVO 100 volum over omsetningskravet, også etter 1. juli 2020 selv om det ikke er fritak for veibruksavgift over omsetningskravet. Offentlige innkjøpere må samtidig kreve at omsetter ikke bruker HVO 100 volumet i innkjøpsavtalene til å oppfylle omsetningskravet, og kreve dokumentasjon på dette. F.eks. gjennom en bekreftelse fra MDIR. 2.Formelt regelverk: MDIR utreder en forskriftsendring som regulerer at omsetning av ren HVO 100 ikke kan benyttes til å oppfylle omsetningskravet, men må rapporteres utenfor. Denne løsningen kan sammenlignes med regelverket i Sverige. Vi er kjent med at en slik utredning krever et oppdrag fra Klima- og miljødepartementet, noe vi håper vil komme. På denne måten tilrettelegges det for økte utslippsreduksjoner ved at tungtransport både i privat og offentlig sektor fortsetter å benytte biodrivstoff, samtidig som volumet de kjøper bidrar til å redusere utslipp ut over omsetningskravet. Da kan DFØ sammenstille biogass og biodrivstoff på samme måte i sin matrise, med lik klimaeffekt. På lengre sikt ønsker forøvrig hele bransjen en overgang fra omsetningskrav til reduksjonsplikt. Også i en løsning med reduksjonsplikt bør omsetning av HVO 100 holdes utenfor, og således bidra til utslippsreduksjon ut over reduksjonsplikten. Ta gjerne kontakt dersom spørsmål.
|
maalfrid_7a53053e88e187313ab168e69f8b8bd7537b5746_1
|
maalfrid_fiskeridir
| 2,021
|
nn
|
0.52
|
Andel av solgt mengde for de 10 største Prosentvis andel av total solgt mengde for de 10 største konsernene i næringen.
|
maalfrid_0b88976b55aca6ac100a8f8409474eb3202bc644_29
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
de
|
0.2
|
Produksjon av næringsmidler 311-312 Produk- Produksjon av drikketobakksvarer 313 sjon av varer 314 99 97 131 97 107 93 99 88 80 93 97 108 114 219 114 123 104 98 83 74 89 96 118 131 213 132 116 104 104 82 70 91 96 121 138 287 139 109 110 106 81 63 93 106 126 147 271 148 112 123 108 83 63 100 101 135 164 241 165 101 118 110 84 61 100 109 142 181 167 183 89 120 109 82 55 104 111 165 230 253 233 86 131 109 82 55 104 111 171 243 219 246 85 139 110 80 50 105 112 148 186 244 188 103 96 114 81 70 77 115 150 184 281 186 102 97 119 87 67 89 131 145 186 243 189 98 95 107 87 68 106 99 146 188 217 190 84 128 110 75 51 87 112 133 172 192 173 80 131 104 84 51 122 97 129 147 66 147 101 152 120 107 79 133 128 116 173 — 175 70 99 66 55 2 120 71 133 162 5 163 94 135 111 78 49 102 108 144 181 103 182 94 147 116 84 68 91 109 151 189 163 191 78 140 118 88 68 93 127 157 199 287 201 89 125 120 98 72 108 141 150 202 207 205 78 91 100 65 15 115 98 164 224 242 227 95 111 111 76 59 76 119 164 215 297 218 95 115 117 81 57 88 127 164 236 261 239 89 103 100 76 56 96 90 174 244 289 247 85 143 115 85 59 97 126 159 228 288 231 75 124 101 80 38 115 120 163 219 297 221 100 162 121 107 80 128 134 144 230 — 234 70 102 69 65 25 121 62 166 233 147 236 84 145 113 88 61 107 122 165 222 320 224 84 168 118 85 74 89 106 175 239 430 242 93 156 120 90 69 100 121 182 249 314 252 93 143 123 94 75 108 116 163 227 155 230 74 97 103 63 10 122 92 174 244 257 248 94 112 111 69 48 75 111 178 246 430 249 95 122 119 82 61 90 120 177 249 334 253 93 119 115 84 62 93 119 166 238 264 241 66 122 102 71 35 110 90 165 238 280 241 84 141 105 78 40 121 98 170 234 162 237 91 170 120 96 63 119 135 132 202 — 205 78 100 70 61 8 125 79 162 219 19 222 73 162 116 88 61 107 122 172 236 148 238 85 185 121 88 74 89 120 187 267 249 270 82 178 121 93 72 98 134 194 277 308 280 93 159 123 95 71 109 130 177 262 182 267 82 95 101 60 4 122 88 188 276 239 280 90 114 111 76 54 78 127 192 274 295 278 96 120 118 89 73 88 129 År og måned 1982 1983 1984 1985* 1986* 1987* 1988* 1989* 1990* Januar Februar Mars April Mai Juni Juli September Oktober November Januar Februar Mars April Mai Juni Juli Oktober November Januar Februar Mars April Mai Juni Juli September Oktober November Januar Februar Bruttoprodukt.
|
lovdata_cd_52400
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.733
|
(1) Fastsettelse av gjennomsnittsindeks (fixingverdi) foretas av indeksombudsmannen i samråd med indeksberegneren. Fastsettelsen skal skje første børsdag for svenske derivatkontrakter etter bortfallsdag med endelig og bindende virkning for alle børs- og clearingmedlemmer tilknyttet LEC-samarbeidet og deres sluttkunder, og kan ikke bestrides ved søksmål. Fixingverdien distribueres via EMP. (2) Ved beregning av gjennomsnittsindeks skal kursen for indeksaksjene utgjøre omsetning i SEK på Stockholms Fondbörs for indeksaksjen delt på antall omsatte aksjeinstrument for indeksaksjen (volumveid gjennomsnittskurs). Kun omsetninger på eller innenfor kursintervallet for beste kjøper- og selgerkurs på slutningstidspunktet hensyntas i gjennomsnittsberegningen for indeksaksjen. (3) Kan indeksberegner ikke beregne gjennomsnittskurs på grunn av manglende omsetningsgrunnlag, skal nærmeste forutgående dag med omsetninger anvendes som grunnlag i beregningen. (4) Er kursen på en indeksaksje etter indeksberegners vurdering påvirket slik at representativ gjennomsnittskurs ikke kan beregnes, kan indeksberegner isteden anvende gjennomsnittskurs fra nærmeste forutgående dag. Dette gjennomføres kun etter indeksombudsmannens godkjennelse og skal meddeles gjennom indeksmeddelande etter reglene i pkt 5.12.10. (5) Er elektronisk datatilgang fra Stockholms Fondbörs etter indeksberegnerens vurdering helt eller delvis umulig av tekniske eller andre årsaker, eller om slik kursinformasjon vanskeliggjøres eller ikke avspeiler indeksaksjens verdiutvikling, kan indeksberegneren anvende andre informasjonskilder og dermed tillempe andre prinsipper for beregning av gjennomsnittsindeks enn det som ellers fremgår av disse vilkår. (6) Kan beregning av gjennomsnittsindeks kun gjennomføres for deler av en dag skal beregningen likevel foretas etter ovennevnte prinsipper. (7) Er samtlige aksjeinstrument som inngår i indeksgruppen suspendert fra kursnotering på bortfallsdagen, skal fixingverdien beregnes utfra kursgrunnlag nærmeste forutgående børsdag, jf (2).
|
maalfrid_fbdbce1cc46c8c3acd7223d145e7e91ae2a778c4_15
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.765
|
is a b o otstrap replicate of the normal score of the original statistic, . N(0 1).
|
maalfrid_44c0330448bbfc1cea82c363b2fc1d508b6a1cf5_0
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.931
|
April 4th 2018 Approve meeting leader: X Approve secretary: X Approve agenda: X Approve summary: X Approve coffee: X Master's program evaluation with external referee: - Skype chat evaluation; a small group will meet to talk about specifics - Make sure that what is teaching and is done in this program is up-to-date with modern science techniques. - Make sure that the students and the program aren't lagging behind other global programs. - There is a logical succession of course work in order to build up to a thesis. - Etc. I know nobody will read this, but if you do, send an email to Helle about your thoughts and opinions about the program as a whole. - MNSU: - AFU beer can pizza game night - Friday the 13th. - ITA game night! Some Wednesday this month! 25th! (tbd) Yep We have some good concepts created!
|
maalfrid_3a7b0307a9676996bebe581f2bd9c6225bed6137_46
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.89
|
entrepreneur's (scaled) liquidity then grows deterministically as follows: () (67) Let =( +). It is straightforward to show that we then have: () () (68) As the entrepreneur's first-best scaled wealth is nonnegative, (() = ( +) 0) it immediately follows that the drift + (69) whereis given by (45). There are then two mutually exclusive cases depending on the sign of alently whether Condition A is satisfied or not. In both cases the entrepreneur's scaled certainty equivalent wealth() satisfies the following ODE in the interior region: 0 = () 1 (()) () + [( +) +]() (70) +()(() ( + 1)())(())() The differences in the two cases are only reflected in the boundary conditions. In the case where Condition A holds we then obtain the following solution.
|
altaposten_null_null_20121006_44_233_1_MODSMD_ARTICLE162
|
newspaper_ocr
| 2,012
|
en
|
0.354
|
18.30 Simpsons (r) 19.00 Simpsons (rl 19.30 Simpsons (r) 20.
|
maalfrid_f0fadebbc99ef785cca2c674726846f2c5603ae5_14
|
maalfrid_arkivverket
| 2,021
|
en
|
0.176
|
ADDML_8_3.doc 10/06/2020 15(23) comment Eventuell kommentar. <context> <additionalElements> <additionalElement name=""> <additionalElements> <additionalElement name=""> <properties> <property role="" type=""> </properties> <additionalElements> <additionalElement name="">[]</additionalElement> </additionalElements> <additionalElement name=""> <properties> <property role="" type=""> </properties> <additionalElements> <additionalElement name="">[]</additionalElement> <additionalElement name=""> <properties> <property type ="email"> <value>[]</value> </property> </properties> </additionalElement> </additionalElements> <additionalElement name=""> <properties> <property role="" type=""> </properties> <additionalElements> <additionalElement name="">[navn]</additionalElement> <additionalElement name=""> <properties> <property type =""> <value>[]</value> </property> <property type ="mobile"
|
maalfrid_96f48e1c9400288dfeeeeaa41883ec62f1a3aa21_69
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
nl
|
0.211
|
8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16. (Fortsat). . Nedre T h ele mark ens Spd, Spd. Spd. Spd. Spd. Spd. Spd. Spd. Spd. Spd. Spd. Spd. Spd. Spd. Spd. Spd. Fogderi. 1 Hiterdal 686 31 - - - - - 20 - - - - - - 14 751 2 Sande 957 - - - - - - 2 - - - - - - 5 964 3 Bö - - 548 - - - - - - - - - - - 3 551 4 Lunde 420 - - - - - - 18 - - - - - 2 440 5 Flaabygd 168 14 - - - - - - - - - - - 25 - 207 6 Holden 952 21 - - - - - - - - - - - - - 973 7 Ulefos Jernværk - 98 - 203 - - - - - - - - - - - 301 8 Do. Sagbrug • - 16 - 164 - - - - - - - - - - - 180 9 Solum 379 37 1,053 - 7 - - 10 - - - - - - 14 1,500 10 Gjemsø Legatskole - - 120 67 - - - - - - - - - - 96 283 Bamble Fogderi. 1 Gjerpen - - 1 .1 - - - - 5 - - - - - - 5 1,554 2 Fossum - - - 217 - - - - - - - - - - - 217 3 Slemdal 176 10 - - - - - - - - - - - - - 186 4 Eidanger 602 - 1,195 - 2 150 - _. - - - - - - - 1,949 5 Bamble 1,154 - - 54 - - - 5 - - - - - - 3 1,216 6 Sandokedal - - 1,612 - - - - - - - - - - - - 1,612 7 Kil - - 201 - - - - - - - - - - - - 201 8 Helle Brug 13 129 - - - - - _I .. .. 142 9 Lange; Gruber - - - 253 5 - - .. Nedenæs Fogderi. 1 Aamlid 440 - - - - - - - - - - - - - 440 2 Gjerrestad 284 186 - _ - _ - 10 - - - - - - 480 3 Vegaardsheien 208 57 - - - - - - - ., _ _ _ - 39 304 4 Sondeled - - 499 18 - 20 - - - - - - - - - 537 5 Egelands Værk - - - 160 - - - - - - - - - - - 160 6 Holt 594 93 - - - - 1 - - - - - - 688 7 Næs Værk - - - 200 - - - - - - - - - - - 200 8 Dybvaag 397 184 1,014 - - - - - 34 - - - - - 2 1,631 9 Flougstad 69 79 634 - - - - - - - - - - - 13 795 10 Østermoland 181 6 432 - - - - - - _ - - - - 619 11 Tromo - 2,582 - - - - - - - - - - - 5,582 12 Øiestad - - 2,159 - - - - - 2 - - - - 235 120 2,516 13 Vrængen - - 440 94 - - - - - - - - - - - 534 14 Hiso - - 1,143 - - - - - - - - - - - 282 1,425 15 Froland 573 32 173 - - - - 1 - - - - - 779 16 Do. Værk - - - 120 - - - - - , - - - 120 17 Fjære - - 1,896 - - - - 17 - - - - -1200 - 3,113 18 Birketvedt - 662 - - - - 15 - - ._ - - - 677 19 Landvik 105 - 526 - - - - - - - _ _ _ _ - 631 20 Heddal 38 125 - - - - - - - - - - 22 185 21 Eide - 171 - - - - - - 29 - 200 22 Heirefos 110 - - 54 - - - - - - 104 268 23 Vestermoland• 885 - 70 - - - - - - 1 957 24 Hoivaag .
|
wikipedia_download_nbo_Olivia Carnegie-Brown_427177
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.577
|
'''Olivia Carnegie-Brown''' (født 28. mars 1991) er en britisk roer. Hun representerte Storbritannia under Sommer-OL 2016 i Rio de Janeiro, der hun tok sølv i åtter.
|
maalfrid_231e331575c9bd050c2a658384e91fcbd072632f_62
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
nn
|
0.581
|
2018–2019 61 Endringar i opplæringslova, folkehøgskolelova, friskolelova m.m. (samleproposisjon) Føresegna er ei ny felles føresegn om pålagt skolebyte for elevar i grunnskolen og vidaregåande opplæring. Gjennom tilvisinga i friskolelova § 2-4 andre ledd gjeld regelen òg for elevar i friskolar. Føresegna er ikkje aktuell for ungdom som tek vidaregåande opplæring etter kapittel 4 eller 4A, jf. § 9 A-1. Første ledd oppgir dei materielle vilkåra for at pålagt skolebyte kan nyttast. Sjølv om vilkåra er oppfylte, vil det ikkje vere ei plikt for skoleeigaren til å nytte tiltaket. Medelevar har heller ikkje ein rett til å krevje at eit skolebyte blir gjennomført. Pålagt skolebyte i grunnskolen vil innebere at eleven blir pålagd å byte skole frå det som elles er eleven sin nærskole etter opplæringslova § 8-1 første til tredje ledd. Det er to hovudvilkår som må vere oppfylte for at ein skal kunne påleggje skolebyte for ein elev. Det første vilkåret er at oppførselen til eleven som blir flytta, i alvorleg grad går ut over tryggleiken eller læringa til éin eller fleire andre elevar. Det andre vilkåret avgrensar verkeområdet til tiltaket: Tiltaket kan berre nyttast dersom ikkje mindre inngripande tiltak vil kunne avhjelpe situasjonen. Det første vilkåret går fram av første punktum i føresegna. Dersom skolen meiner at skolebyte vil vere til gagn for ein elev, men oppførselen til eleven ikkje utgjer eit problem for éin eller fleire medelevar, kan ikkje skolebyte påleggjast. Slikt skolebyte føreset samtykke. Pålagt skolebyte kan heller ikkje nyttast av omsyn til dei tilsette på skolen. Det er oppførselen til den konkrete eleven og effekten av dette som skal vurderast. Dette føreset at skolen gjer grundige undersøkingar. Departementet viser til undersøkingsplikta i § 9 A-4 tredje ledd. For at vilkåret for skolebyte skal vere oppfylt, må undersøkingane vise at oppførselen til ein enkeltelev faktisk er den utløysande årsaka til utryggleik eller læringstap for éin eller fleire medelevar. Både forhold som skjer på skolen, og forhold som skjer på fritida, kan utløyse skolebyte så framt det påverkar skolemiljøet til andre elevar. Dei negative verknadene på tryggleiken eller læringa til elevane må vere av kvalifisert art. Oppførselen til eleven må i alvorleg grad gå ut over tryggleiken eller læringa til ein annan elev.
|
maalfrid_6f35126771e7a2f93852d5b72bcec5e6e5df2f56_24
|
maalfrid_nbim
| 2,021
|
en
|
0.953
|
subject of this section. We have opted to distinguish between features of governance structure, the organisation, the structure of management and the incentive structure. The goal of commercial enterprises is to earn profits for their owners. The same applies to fund management companies. As a consequence, conflicts of interest may arise between the clients, who seek to earn money on their investments, and the fund management company, which seeks to earn money on the clients. Bogle (2008) points out that the optimal structure for avoiding this type of conflict of interest will be one in which the client owns the fund management company. In the same study, Bogle finds that of the 50 largest fund managers in the US, four of the best managers in terms of returns are neither publicly owned nor part of a major financial conglomerate. Investment management firms within major financial conglomerates occupy the 17 lowest-ranking places on the list. In another study, Ferris and Yan (2007) show that publicly-owned investment management firms in the US consistently deliver poorer returns than unlisted independent investment management firms. Investment management offers economies of scale. In addition to the cost-related advantages afforded by a larger base across which to distribute fixed costs, size can offer better access to information as well as to investment opportunities. However, size also poses a number of challenges. These relate primarily to transaction costs following from higher trading volumes as well as potential bureaucracy and hierarchy-related costs. In the US, Chen, Hong, Hunang and Kubik (2004) find that large management organisations outperform smaller organisations but at the same time that large individual funds (equities) underperform smaller funds. According to this study, the latter circumstance is primarily a problem for large funds investing in small companies where frequent trades in less liquid shares result in higher transaction costs. The best solution according to Chen et al. (2004) is to opt for smaller funds within a large organisation. In a study of mutual funds in 27 countries, Ferreira, Miguel and Ramos (2006) find that outside the US and within global funds, larger funds outperform smaller funds. Nevertheless, they point out that funds in the US are consistently much bigger than funds in other markets. Their findings are accordingly not considered to conflict with the findings of Chen et al. (2004).
|
maalfrid_6b2864f5a0101604602e7d46cdadfa63637a2281_42
|
maalfrid_inn
| 2,021
|
no
|
0.905
|
Emner tilsvarende 120 studiepoeng innen Musikkproduksjon må være fullført og bestått. Studentene skal ha fått erfaringer med prosjektarbeid som arbeidsform, og skal gjennom dette anvende et tverrsnitt av den kunnskap som er ervervet i løpet av studiet. Gjennom dette skal studentene ha tilegnet seg følgende læringsutbytte: Etter fullført bacheloroppgave skal studenten: ha dybdekunnskap innenfor selvvalgt tema innefor studiets fagområde ha kunnskap om analytisk og metodisk arbeid med vitenskapelig tilnærming ha kunnskap om prosjektarbeid med metoder, planlegging og gjennomføring Etter fullført bacheloroppgave skal studenten: kunne utarbeide konkrete problemstillinger av samfunnsmessig interesse innenfor studiets fagområde kunne identifisere og vurdere litteratur og metoder som er relevant for problemstillingen kunne gå i dybden på avgrensede problemstillinger og utarbeide konkrete løsningsalternativer kunne planlegge og gjennomføre datainnsamling i henhold til vitenskapelige prinsipper kunne dokumentere og formidle resultatene fra prosjektarbeidet på en systematisk/vitenskapelig måte kunne planlegge og gjennomføre et større prosjektarbeid - enten et teorisk eller et praktisk prosjektarbeid. Etter fullført bacheloroppgave skal studenten:
|
firdafolkeblad_null_null_19410419_36_29_1_MODSMD_ARTICLE10
|
newspaper_ocr
| 1,941
|
nn
|
0.682
|
Syrgjeleg hending ved Måløy. Nokre gutar dreiv Øog kasta stein Øog ein stein råka ei dame i hovudet så ho døydde. Raudeberg. Frua let etter seg i leire barn, nokr e er ukonfir merte. Det viste seg at det var nokre gutar som hadde leika eit stykke ira, Øog det var ein av dei som hadde kasta steinen.
|
maalfrid_eb31cdff57faab2dc87c35aa67334f032279b5c6_160
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.462
|
Jordbruk og miljø 160 Statistisk sentralbyrå Økologisk tilstand i overflatevatn (innsjø, elv og kyst) etter vassregionar. 2016 ................. 100 11.1.Risikovurdering av norske vassførekomstar. Tal på vassførekomstar i parentes. 2016 ........................................................................................................................ 101 11.3.Økologisk tilstand i norske vassførekomstar. Tal på vassførekomstar i parentes. 2016 ........................................................................................................................ 102 11.4.Økologisk tilstand for overflatevatn i europeiske vassførekomstar. Tal på vassførekomstar i parentes. 2016 ........................................................................... 102 11.5.Tilførsel av fosfor (tot-P) til Noregs kystområde ...................................................... 103 11.6.Tilførsel av nitrogen (tot-N) til Noregs kystområde .................................................. 103 11.7.Tilførsel av fosfor, etter kjelde og vassregionar med avrenning til kyst. 2014 ......... 104 11.8.Tilførsel av nitrogen, etter kjelde og vassregionar med avrenning til kyst. 2014 ..... 104 11.9.Tilførsel av fosfor (tot-P) til området Svenskegrensa-Lindesnes ............................. 105 11.10.Tilførsel av nitrogen (tot-N) til området Svenskegrensa-Lindesnes ......................... 105 11.11.Tilførsel av fosfor (tot-P) til ulike kyststrekningar, etter kjelde. 2014 ....................... 106 11.12.Tilførsel av nitrogen (tot-N) til ulike kyststrekningar, etter kjelde. 2014 ................... 106 11.13.Overvakingsstasjonar for sukkertare i overvakingsprogrammet «Økosystemovervåking i kystvann» ........................................................................ 107 11.14.Funn av sukkertare på fem meters djup i Skagerrak og på Vestlandet ................... 107 11.15.Sukkertare ............................................................................................................... 108 11.16.Indeks for korn og oljevekstareal, haustsådd areal og areal med ulike tilskot i RMP. 2000/2001=100 ............................................................................................. 109 11.17.Jordsmonnkartlagd areal etter erosjonsrisiko ved haustpløying. Kartlagd areal med erosjonsrisiko i parentes. 2017 ........................................................................ 109 11.18.Del av totalt korn- og oljevekstareal som ligg i stubb over vinteren med RMP tilskot. Heile landet og utvalde fylke ........................................................................ 110 11.19.Haustsådd kornareal og areal med ulike tilskot i RMP ............................................ 110 11.20.Areal med tilskot til fangvekstar i RMP. Heile landet og utvalde fylke ..................... 111 11.21.Talet på nye fangdammar og våtmarker og akkumulerte tal for fangdammar og våtmarker som det er gitt tilskot til i SMIL-ordninga ................................................. 112 11.22.Utbetring og supplering av hydrotekniske anlegg i SMIL-ordninga. Tilsegnsbeløp og tal anlegg ........................................................................................................... 113 11.23.Overvaka nedbørfelt i JOVA-programmet ............................................................... 114 11.24.Vekstfordeling i JOVA-nedbørfelta. 2014 ................................................................ 114 11.25.Gjennomsnittleg årleg gjødsling med nitrogen (N), etter JOVA-felt og gjødseltype. For overvakingsperioden til og med 2014. Kg N/dekar ........................................... 115 11.26.Gjennomsnittleg årleg gjødsling med fosfor (P), etter JOVA-felt og gjødseltype. For overvakingsperioden til og med 2014 ............................................................... 116 11.27.Tap av total-nitrogen (TN) frå JOVA-felt i gjennomsnitt per år for overvakingsperioden til og med april 2015 .............................................................. 117 11.28.Tap av total-fosfor (TP) og suspendert stoff (SS) frå JOVA-felt i gjennomsnitt per år for overvakingsperioden til og med april 2015. Kg SS/dekar og g TP/dekar jordbruksareal ......................................................................................................... 117 11.29.Vassregionar i Noreg .............................................................................................. 119 11.30.Areal av eng og beite, og open åker. Fulldyrka areal per gjødseldyreining (gde). Vassregionar i Noreg og vassområde i vassregion Rogaland. 2015 ....................... 121 11.31.Fulldyrka jordbruksareal per gjødseldyreining (gde) på bruk med husdyr. Nasjonale vassområde i Noreg. 2015 ..................................................................... 122 11.32.Del av jordbruksareal i drift som er open åker. Vassregion Glomma. 2015 ............ 123 11.33.Gjødseldyreiningar (gde) på bruk med husdyr. Vassregion Glomma. 2015 ............ 124 Indeks for utslepp av lystgass (N2O), metan (CH4) og ammoniakk (NH3) til luft frå norsk jordbruk 1990-2015. 1990=100 ............................................................................... 125 12.1.Utslepp til luft frå jordbruket av ulike gassar, sett i relasjon til dei totale utsleppa 2015 ........................................................................................................................ 126 12.2.Utslepp til luft av lystgass (N2O), etter kjelde .......................................................... 128 12.3.Prosessutslepp av lystgass (N2O) til luft frå jordbruket, etter kjelde. 2015 .............. 128 12.4.Utslepp av metan (CH4) til luft, etter kjelde .............................................................. 129 12.5.Utslepp av ammoniakk (NH3) til luft, etter kjelde ..................................................... 130 12.6.Utslepp av ammoniakk (NH3) til luft frå jordbruket, etter kjelde. 2015 ..................... 130 12.7.Utslepp av karbondioksyd (CO2) frå jordbruket, etter kjelde ................................... 131 12.8.Utslepp av metan og lystgass fordelt på fylke. Jordbruk og samla utslepp. 2015. 1 000 Tonn CO2-ekvivalentar .................................................................................. 132 Indeks for mengd materialgjenvunne jordbruksplast. 2001=100 ........................................ 133 13.1.Mengd omsett og materialgjenvunne jordbruksfolie ................................................ 134 13.2.Mengd farleg avfall frå jordbruket, etter type avfall. 2014 ........................................ 135 13.3.Mengd farleg avfall frå jordbruket levert til godkjent handtering .............................. 136 Del tilskot etter ulike miljøtiltak. 2015 ................................................................................. 137 14.1.Tilskot til prioriterte område i Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap ..... 140 16.1.Sårbare område for fosfor (venstre) og nitrogen (høgre) ........................................
|
maalfrid_069de7d1dfb5b0a622b3600f2d9d1e231d3ee6bb_12
|
maalfrid_kompetansenorge
| 2,021
|
no
|
0.779
|
Arktisk Meny er kanskje det lengst levende matnettverket i Norge og har vært modell for nær sagt alle regionale matnettverk som er kommet i etterkant. Arktisk Meny er underlagt Reiseliv i Nord AS som er aktivitetsselskapet til regionforening NHO Reiseliv Nord-Norge. Medlemsbedriftene i nettverket spenner i fra Mosjøen i sør til Longyearbyen i nord samt Kirkenes i øst. Deltar i flere matnettverk – også for produsenter.
|
maalfrid_7e67351cf6a915e2fad067969dec87aa883c6658_44
|
maalfrid_ntnu
| 2,021
|
no
|
0.897
|
Guerra m.fl. (2013), som foreslo at morfologiske trekk, ontogeni, genetikk og livshistorie påvirker sjøørretens marine atferd, herunder hvor langt den vandrer bort fra vassdraget de vokste opp i. De langtvandrende sjøørretene hadde kortere oppholdstid i fjorden enn kort- og mellomvandrende. Samtidig oppholdt de seg mer i de frie vannmassene. Dette var spesielt tydelig når en sammenlignet habitatbruken til disse med sjøørret som oppholdt seg innerst i Hemnfjorden. Forskjellen i svømmedybde var også tydelig mellom gruppene, hvor langtvandrende individer holdt seg nær overflaten uansett om de var i strandsonen eller i pelagialen, mens kortvandrende individer oppholdt seg dypere i strandsonen enn i pelagialen. Dette understreker at de langtvandrende sjøørretene hadde en pelagisk svømme- og beiteatferd, mens de kort- og mellomvandrende fiskene i større grad holdt til i strandsonen. Resultatene fra denne undersøkelsen kan ikke forklare hvorfor langtvandrende sjøørret returnerte tidligere fra den marine næringsvandringen, men mulige årsaker kan være høyere tettheter av lakselus i de ytre områder av fjordsystemet, eller at det i løpet av sesongen ble mangel på foretrukne pelagiske byttedyr slik som fisk og reker. Sjøørreten vandret ikke mellom noen av vassdragene i sommerperioden. I september-oktober (gyteperioden) var det i Haugaelva, Hollaelva og Snilldalselva fisk som seinere overvintret i Rovatnet. Videre var det i gytetiden fisk i Hollaelva som etterpå overvintret innerst i Snillfjorden. Dette viser tydelig at det er tre ulike overvintringsstrategier i Hemnfjordsystemet. Overvintring i hjemvassdraget (Rovatnet), overvintring i sjøen (innerst i Snillfjorden) eller overvintring i nabovassdrag (fisk fra Snilldalselva, Hollaelva og Haugaelva som overvintrer i Rovatnet). Degerman m.fl. (2012) fant, på bakgrunn av gjenfangster av carlinmerket sjøørret, at det var oppvandring til nabovassdrag hele året, men at dette oftest fant sted i periodene mars – mai og september – desember. De fant videre at fisk fra mindre vassdrag i perioder vandret opp i større vassdrag, men ikke motsatt. Undersøkelsene viser således, at vassdrag som Søavassdraget, kan være viktige vinterhabitat ikke bare for vassdragets egne bestander, men også for bestander fra andre mindre og nærliggende vassdrag. Utløp av ferskvann fra kraftverksanlegg direkte til fjorden kan påvirke fjordens økosystem (Kaartvedt, 1984). Kunnskap om sjøørretens atferd i slike områder er derfor viktig for å kunne vurdere eventuelle påvirkninger fra kraftverksutløp. Sjøørreten oppholdt seg signifikant lengre ved utløpet fra Søa Kraftverk enn ved kontrollstasjonen (og alle andre stasjoner bortsett fra innerst i Snillfjorden og i Søa elveos). Svømmedybden var ikke forskjellig mellom kraftverksutløpet og andre lyttestasjoner. Vannet fra Søa kraftverk, som kommer ut direkte til fjorden, er overført fra Søavassdraget. Det kan derfor spekuleres i om fisken blir tiltrukket av dette vannet da den feilaktig tror at det er elveosen. Om dette er tilfellet viser dataene at 11 av 13 individer som oppholdt seg mer enn en uke ved kraftverksutløpet etterpå fant veien til elveosen. Alternativt kan det tenkes at sjøørreten tiltrekkes av ferskvannslaget. Det er vist i andre vassdrag at umoden sjøørret trekker opp i ferskvann hvis de har et høyt påslag av lakselus (Birkeland, 1996; Birkeland & Jakobsen, 1997). Enkelte salinitetsprofiler gjort i området tydet på at ferskvannslaget raskt ble uttynnet, men grunnet de raske endringer i vannføringen gjennom kraftverket trengs det kontinuerlige målinger fra hele perioden sjøørreten oppholder seg her for å få et godt estimat på tykkelsen av ferskvannslaget. En tredje mulighet er at den raske tilførselen av ferskvann gir en omrøringssone som blander næringsstoffer fra bunnen med oksygenrikt vann og dermed skaper et produktivt miljø med større næringstilgang. Dette ble imidlertid ikke undersøkt nærmere. Når elvevannet fra Søa kraftverk legger seg på toppen av vannsøylen vil temperaturen i dette laget om sommeren oftest i en periode være lavere enn sjøvannstemperaturen. Grunnet de raske endringer i vannføringen skal det mer omfattende målinger til for å si om dette kan ha noen praktisk betydning for sjøørreten.
|
maalfrid_9e1fe715f6deb8bd3f14be5cf8eaeb7b91225f1c_325
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.901
|
326 Kapittel 16 Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd kommuneøkonomien. Jo høyere skatteandel, desto mer svingninger i inntektene må kommunene bære selv. Lite stabile inntekter vil utfordre planlegging og drift av de viktige velferdstjenestene som kommunene har ansvaret for. En finansiering i form av egne skatteinntekter stiller større krav til økonomistyringen i den enkelte kommune og fylkeskommune, siden skatteinntektene også kan bli lavere enn ventet. Kommunesektorens størrelse i norsk økonomi innebærer at medsykliske utgifter i sektoren også vil kunne bidra til å undergrave stabiliteten og forutsigbarheten i norsk økonomi. Redusert skatteutjevning mellom kommuner framstår derfor som et mer egnet virkemiddel dersom man ønsker å øke sammenhengen mellom egen innsats og egne inntekter for den enkelte kommune. Med dagens system for inntektsutjevning vil flertallet av kommunene bare sitte igjen med 5 pst. av en marginal økning i skatteinntektene i kommunen. Lavere grad av utjevning har derfor potensial til å øke den lokale forankringen betydelig. Motstykket vil være større ulikhet i kommunenes inntekter og dermed tjenestetilbud. Ønskene om øremerking vil kunne øke. Mange forhold som påvirker innbyggernes inntekter, kan dessuten i liten eller ingen grad påvirkes av kommunen, samtidig som pendling bryter sammenhengen mellom opptjening og beskatning av inntektene i en del kommuner. Større og dermed mer mangfoldige kommuner kan bidra til å lette dilemmaet mellom lokal forankring og likeverdighet i tjenestetilbudet. Dersom større kommuner innebærer at flere kommuner omfatter både områder med høyt inntektsnivå og områder med lavere inntektsnivå, vil forskjellene automatisk reduseres uten av den lokale tilknytningen for kommunen som helhet svekkes. Fram til 1999 hadde kommuner og fylkeskommuner en andel av den samlede overskuddsskatten fra selskapene. Selskapsskatten ble omgjort til en ren statsskatt i kommuneopplegget for 1999. Kommunesektoren ble kompensert for bortfallet av selskapsskatten i form av økt skatt fra personlige skattytere. Dessuten ble naturressursskatten økt noe, og det ble innført et hovedstadstilskudd. Forslaget om å avvikle den kommunale selskapsskatten ble fremmet av Rattsø-utvalget (NOU 1997: 8). Et viktig formål med avviklingen var ønsket om en jevnere inntektsfordeling mellom kommunene. Selskapsskatten var svært ujevnt fordelt mellom kommunene, også sammenlignet med skatt fra personlige skattytere. Et annet viktig formål med avviklingen av kommunal selskapsskatt var hensynet til stabilitet og forutsigbarhet, både når det gjelder kommunenes inntekter og den makroøkonomiske styringen. I 2005 ble det innført symmetrisk inntektsutjevning for kommunene, og samtidig fikk kommunene tilført en andel av selskapsskatten. Disse skatteinntektene ble tilført kommunene via rammeoverføringene, og fordelingen mellom kommuner var basert på en kommunevis fordeling av sysselsettingen i de foretakene skatten var utlignet. Den etablerte ordningen for selskapsskatt hadde vesentlige svakheter som inntektsgrunnlag for kommunene. Selskapsskatten som ble tilført kommunene svingte kraftig for enkeltkommuner. Ordningen bidro til lite stabile og mindre forutsigbare inntekter for kommunene. Dette var en viktig grunn til at ordningen ble avviklet igjen i 2009. Inntektene fra selskapsskatt er også svært ujevnt fordelt geografisk. Avviklingen av kommunal selskapsskatt, med en motsvarende økning i andre inntekter, bidro til en jevnere inntektsfordeling mellom kommunene. Regjeringen har i Sundvolden-erklæringen varslet at den vil gjeninnføre en ordning med lokal selskapsskatt med det formål å styrke kommunenes insentiver til lokal næringsutvikling. En slik ordning bør om mulig utformes slik at den gir mer stabile inntekter til den enkelte kommune enn ordningen før 2009. Kommunene har i dag frihet til å fastsette egen skattøre på alminnelig inntekt opp til en øvre grense. Alle kommuner og fylkeskommuner har siden slutten av 1970-tallet benyttet maksimalsatsen. Friere kommunal skattøre vil derfor primært innebære en mulighet til å øke skattene. Beskatningsfrihet kan bidra til økt effektivitet i kommunenes ressursbruk, ved at skattenivå og tjenestetilbud i større grad kan tilpasses lokale forhold. Mulige gevinster for norske kommuner ved full beskatningsfrihet i inntektsskatten er beregnet av Borge (2006). Han finner at desentraliseringsgevinsten kan utgjøre opp mot 3 pst. av kommunenes inntekter, noe som reflekterer betydelig variasjon i beregnede inntektsskattesatser. Videre viser analysene at beskatningsfrihet bidrar til å redusere variasjonen i tjenestetilbud kommunene imellom. Forklaringen på dette, kanskje noe overraskende, resultatet er at små distriktskommuner i dagens situasjon uten beskatningsfrihet har et svært godt kommunalt tjenestetilbud og relativt lavt privat inntektsnivå. Med beskatningsfrihet antas de å redusere skattenivået for å få en bedre balanse mellom kommunale tjenester og privat konsum. Den anslåtte desentraliseringsgevinsten på opp mot 3 pst.
|
maalfrid_a97352eefcefc0ab9f495ba354f399f186d50655_29
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.618
|
Notat av 5. juli 2005 - side 30 av 38 I § 15-8(1) fremgår det at det kan inngis tilbud av grupper av tjenesteytere. Det er imidlertid klart at også andre leverandørgrupper kan inngi tilbud. Vi foreslår derfor at bestemmelsen endres slik at den blir generell, dvs. at "tjenesteytere" byttes ut med "leverandører". Forslagets § 15-8(2) er kun gjort gjeldende for tjenestekontrakter. I anskaffelsesdirektivet er denne bestemmelsen nå gjort gjeldende uavhengig av kontraktstype. Denne bestemmelsen bør endres slik at den blir i samsvar med anskaffelsesdirektivet. Vi foreslår følgende formulering: I forslaget er de någjeldende bestemmelsene i anskaffelsesforskriften § 5-10(2), (3) og (4) tatt ut. Vi kan ikke se begrunnelsen for dette og foreslår at de tas inn i den nye anskaffelsesforskriften. Vi foreslår at bestemmelser tilsvarende bestemmelsene inntatt i forslagets § 15-9(2), (3) og (4) også inntas i § 15-10 da bestemmelsene er like relevante for leverandørens tekniske kvalifikasjoner. Dette er også systemet i anskaffelsesdirektivets artikkel 48. I forslaget er någjeldende anskaffelsesforskrift § 5-13(6) tatt ut. Moderniseringsdepartementet har fortsatt plikt til å opplyse om offentlige lister og da bør det av informasjonshensyn fremgå av forskriften. Forskriften § 15-15(1) bør endres til:
|
maalfrid_37adc4787fe230a0d97d75155c045f5b8056c17e_8
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.681
|
• Etter nml § 35 skal utkast til forvaltningsplan skal legges frem samtidig med vernevedtaket og sendes på høring sammen med verneplan Forvaltningsplanen skal:
|
maalfrid_aaeda63fbbf57f8b23a1715a0983f34391fde127_94
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.958
|
Arendal politidistrikt anførte at årsakene til at A ikke var blitt ansatt var dels manglende formelle kvalifikasjoner og dels at andre søkere etter en totalvurdering ble vurdert som bedre kvalifisert. Klagenemnda la til grunn at A gikk ut av Politihøgskolen i 1991. På grunn av en yrkesskade måtte en idrettsprøve utstå. Dette innebar at hun ikke fikk vitnemål, men fikk for øvrig ingen yrkesmessige konsekvenser. A gikk umiddelbart ut i pliktårstjeneste, som hun utførte ved Grimstad politistasjon som ligger i Arendal politidistrikt. Etter dette arbeidet A ved Oslo politikammer i ordinær polititjeneste. I den første ansettelsessaken som gjaldt syv stillinger, ble det ansatt en kvinne og resten menn. Av disse hadde to kortere yrkespraksis fra politiarbeid enn A. I følge det som fremgikk av søkerlisten hadde ingen spesielle kvalifikasjoner ut over at de begge hadde tjenestegjort som vikarer ved den samme politistasjon. Klagenemnda la til grunn at det ikke kunne legges avgjørende vekt på at en av de som ble ansatt i denne utlysningsrunden var kvinne. A hadde lengre og sannsynligvis også mer variert politimessig yrkeserfaring enn to av søkerne. Til dette uttalte Klagenemnda at: "Selv om ansiennitet ikke nødvendigvis bør være avgjørende, må det antas at dette er et sentralt element i en samlet vurdering av kvalifikasjoner når det – som i dette tilfellet – dreier seg om konkurranse mellom relativt nyuteksaminerte kandidater." Klagenemnda forstod redegjørelsen fra Arendal politidistrikt slik at det var manglende formelle kvalifikasjoner som var avgjørende for at A ikke fikk tilbud om ansettelse. På dette punkt fant Klagenemnda det ikke sannsynliggjort at det i den første ansettelsessaken ble lagt vekt på at A manglet vitnemål fra Politihøgskolen og at dette var avgjørende for at hun ikke fikk tilbud om noen av de utlyste stillingene ved Grimstad politistasjon. Det var ikke fremlagt protokoller og heller ikke andre dokumenter som viste at dette forhold faktisk ble tillagt vekt. I realiteten innebar en slik kompetansevurdering at A var å anse som ufaglært. Klagenemnda uttalte i denne forbindelse at: 194 Side 4 øverst.
|
altaposten_null_null_19990201_31_26_1_MODSMD_ARTICLE41
|
newspaper_ocr
| 1,999
|
no
|
0.787
|
Kuskit og fjøs; kan det være noe stas å arve? - Tja, svarer odelsjentene Lena Johnsen og Elisa beth Uglebakken. - Det er stor stas å være odelsjente, seiv om jeg var redd for kyr i mine 20 første leveår og seiv om jeg ikke skulle ta over gården. Det er ikke sånn at man går rundt og skry ter av det eller har det bak navnet i telefonkatalogen, men det er en ga ranti for at man har en jobb som venter om man ikke skulle finne noe annet, mener Elisabeth (22). Lena (16) nikker og er enig. Både Elisabeth og Lena er fra Rafsbotn, begge står først i rekka når foreldrenes kufjøs skal over rekkes neste generasjon og begge deltok på odelsjentesamling i hel ga- Avløser pappa Elisabeths pappa heter Jens Anton og har 11 melkekyr på bås, mens Per Arne med 20 melkekyr i fjøset er faren til Lena. Elisabeth er aller ede godt inni drifta som daglig av løser, mens Lena svetter over sko lebøkene på Alta videregående skole. Skal man legge dagens hold ning til fjøsdrift til grunn, er det Elisabeth som ligger lengst fram i løypa med tanke på å bruke sin odelsrett. I såfall kommer hun i eksklusivt selskap; i dag er det bare en handfull kvinner som er sjef på egen gard i Alta. Totalt er det over 100 fjøsbønder i kommunen. Stortrives - Hadde noen for tre-fire år siden sagt at jeg kom til å havne i fjøset, hadde jeg helt sikkert flirt av dem. Men så endte jeg opp uten noe å gjøre, og da var veien kort til avlø seryrket. I dag stortrives jeg med fjøsstell, sier Elisabeth, som i prak sis driver gården til daglig mens pappa er på jobb i vegvesenet. Hun har tre brødre, men ingen av dem har tilkjennegitt noen interes se for familiegarden. Det gjør at det er odelsjenta og pappa som inn til videre forvalter arven fra Elisa beths bestefar. Hos Johnsens er det visstnok lille bror som er mest interessert. - Han er veldig aktiv, og veldig interessert i traktorer og tekniske ting. Men det er ikke dermed sagt at han overtar. overtakelse fjernt for meg, men hvem vet hva som vil skje når jeg blir eldre og pappa trenger avløs ning. Jeg avviser ikke at landbru ket er framtida for meg, sier Lena. Ålreite folk Under helgas odelsjentesamling satt de sammen med sju likesinne de og listet opp argumenter som gjør det trivelig å være bonde. Og det er tilsynelatende slett ingen grunn til å mobbe bønder, slik mange prøver på. Bønder er ålreite folk, med et ålreit yrke. Hør bare hva jentene har å si: - Man blir økonomisk bevisst av å disponere pengene i sin egen be drift, det er trivelig å være bonde, man styrer sin egen arbeidsdag i både lengde og innhold, man har en sikker arbeidsplass, man produ serer viktig mat og man skaper noe for sine etterkommere! yrket, men er likevel stolte over å være førsterang ert i arverekka. Yrket som livsstil - Man må se det positive i landbru ket. Og til tross for at mange svart måler situasjonen og spår landbru ket en dyster framtid, med synken de lønnsomhet, mindre melkedrik king og billige EU-varer, tror jeg landbruket har en framtid i Alta og Finnmark, sier Elisabeth. - Det er ikke usikkerheten rundt næringen som gjør at jeg er skep tisk. Det er mer det at bondeyrket er en livsstil som man må leve med døgnet rundt, året rundt. Li vet må planlegges etter gården og dyrene. Og det er nettopp det jeg er litt skeptisk til, sier Lena. Begge mente det var nyttig å i møte jenter i samme situasjon, og gir landbrukskontoret skryt I for opplegget. - Trivelig og lærerikt, sier I odelsjentene om både samling- | en og forvaltning av kuskit og j fjøs.
|
maalfrid_c8f40b33008b12220219158d0b9a2806b6cf13fd_607
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.437
|
Varepostnr.' Vareslag Mengdeenhet November 1963 Januar—nov. 1963 I Mengde Verdi Mengde Verdi 641 50 Annet maskinlaget papir og papp, ikke 1 000 kr. II 1 000 kr. videre bearbeidd, i ruller eller ark . . . tonn 12 503 16 243 116 297 146 629 641 60 Trefiberplater og andre bygningsplater . . Impregn. eller bestr. papir og papp, i.e.n 816 378 1 350 779 7 035 11 251 5 056 10 890 642 11 Emballasje av papir eller papp 631 1 250 4 466 10 214 651 21,22 Garn av kardet eller kjemmet ull, ikke i detaljopplegging 52 1 237 276 6 153 651 25 Garn av ull og dyrehår, i detaljopplegging 76 2 021 682 17 341 651 74 Garn og tråd av korte kunstige tekstilfibrer, ikke i detaljopplegging 220 1 463 2 864 18 883 653 21 Vevnader av ull, unnt. fløyel-, plysj- og chenillevevnader 18 821 309 11 348 653 51,52 Vevnader av syntetiske tekstilfibrer, unnt. fløyel-, plysj- #og chenillevevnader. . . . 31 1 140 130 5 721 655 61-63 Tauverk, liner, hyssing og varer derav (hem, fiskenett) 57 1 295 8261 13 514 661 20 Sement 21 377 1 582 223 112 16 058 671 20 Råjern 17 625 6 560 163 986 60 856 671 40 Ferromangan 1 512 1 541 53 861 49 833 671 50 Andre ferrolegeringer 21 614 19 268 247 250 221 678 672 51 Blooms, billets, slabs, platiner, unnt. av kullstoffrikt eller legert stål s 11 157 5 504 76 603 37 396 673 11-13 Valsetråd av jern og stål 1 624 1 241 21 721 14 934 673 21-23 Stenger av stål 3 150 2 630 34 465 29 132 673 41-43 Vinkel- og profilstål, 80 mm og over. . 3 438 2 362 33 200 22 796 673 51-53 Vinkel- og profilstål under 80 mm 6 4 5 909 3 695 674 21-23 Plater av jern og stål, tykk. 3-4,75 mm 2 6 5968 674 31-33 Plater av jern og stål, uten overdrag, tykk under 3 mm 8 369 6 750 48 301 39 404 678 30 Sveisede jern- #og stålrør 1 237 1 416 15 616 17 604 679 10 Støpejernsgods, ubearbeidd 330 616 2 639 5 068 682 11 Blisterkopper o. a. uraff. kopper 368 1 472 4 130 17 477 682 12 Raffinert kopper, også omsmeltet 1 019 4 461 11 699 50 503 682 21 Stenger, profiler og tråd av kopper . . 35 143 818 6 680 682 22 Plater og bånd av kopper 10 52 438 2 184 683 10 Nikkel og nikkellegeringer, ubearb.. . . 1 809 22 220 21 680 264 916 683 24 Anoder til fornikling 34 496 440 6 606 684 10 Aluminium og aluminiumleg., ubearb. . . 15 758 49 325 188 286 588 990 684 22 Plater og bånd av aluminium . . . . 414 2 181 3 457 18 108 686 10 689 31 Sink og sinklegeringer, ubearb Magnesium, ubearb ss 3 525 1 908 5 953 32 740 17 028 50 418 691 10 Ferdige konstruksjoner og deler av jern eller stål 440 1 452 2962! 8 615 691 20 Ferdige konstruksjoner og deler av aluminium 36 452 265 3 339 693 11 Kabler, tau, liner etc. av jern eller stål 265 811 3 058 8 810 711 50 Forbrenningsmotorer, diesel- #og semidieselmotorer, unnt. flymotorer 1 458 .. 18 892 712 10,20 Landbruksmaskiner for dyrking, innhøsting, sortering etc 1 340 32 540 714 20 Kalkulasjonsmaskiner o. a. regnemask. 4 0'.7 2 843 36 8;1;1 21 183 718 11 Papirfabrikasjonsmaskiner 1 979 • • 19 269 718 42 Grave- #og boremask. m. v. 1 230 .. 10 054 719 15 Kjøle- #og fryseskap, unnt. til hush. • 1 137 • • 17 151 719 21 Pumper for væsker 703 9 270 719 31 Maskiner for løfting, håndtering etc. . . . 3 280 45 400 719 53 Motorisert håndverktøy, ikke elektr.. . . ..I 528 4 040 719 80 Maskiner og mek. utstyr, ikke særskilt spesifisert 1 846 • • 14 637 722 10 Elektr. generatorer, motorer, omformere 1 236 16 481 723 10 Isolerte kabler og ledninger .. tonn i 3 88 7i. 11 150 724 20 Radiomottakere med eller uten grammofon 1 037 .. 10 238 724 99 Utstyr for radiotelegrafi og -telefoni. . . 966 .. 16 717 725 01 Elektr. kjøleskap til hush. 1 196 .. 9 250 729 51, 52 Måleinstrumenter og -apparater for elektrisitet ; elektr. signalapp. stk. 1 2531 1 294 12 556 11 601 729 92 Elektr. ovner, sveise-, lodde- #og skjæreapparater 2 364 38 627 732 89 Deler til motorkjøretøyer, unnt. til motorsykler tonn 393 2 448 3 772 23 202 735 30 d Skip 100 br. t. og over br. t. 87 565 43 189 576 899 365 086 735 30 d Båter under 100 br. t stk. 117 1 445 4 826 31 961 735 80 Skip og båter til opphogging 9 777 821 01 Stoler, benker o. 1 tonn 1'76 2 796 1 322. 20 715 821 09 841 841 44 891 11 893 Andre møbler Yttertøy av tekstil, unnt. Yttertøy av trikotasje, uten elastikk .. Grammofoner, båndspillere etc Ferdige artikler av plast, i.e.n 1000 stk. tonn stk. tonn 133 53 62 366 82 1 403 2 655 3 745 2 301 1 067 1 150 427 413 23 654 898 12 117 23 832 22 691 17 860 11 958 d = Del av vareposten.
|
maalfrid_d7c9783637057b307b62e2314f9cd6c70ad68f43_0
|
maalfrid_ks
| 2,021
|
no
|
0.825
|
Barn fortjener gode barnehager Å skape gode barnehager for alle barn en av de viktigste oppgavene for kommunene. Kommunen har et overordnet ansvar for kvaliteten på barnehagetilbudet, uavhengig av om barnehagen er kommunal eller privat. Lokalsamfunnet skal gi barn og unge et helhetlig utdanningsløp, fra barnehage til videregående opplæring. Barnehagen er derfor en viktig del av utdanningsløpet, både i kraft av sin egenart og som en sentral arena for tidlig innsats for alle barn. Barnehage- og skolemiljø skal fremme helse, trivsel og læring og forberede barn og unge til aktivt samfunnsliv, til fremtidens arbeidsmarked og til å kunne realisere seg selv på måter som kommer fellesskapet til gode. En god barnehage forutsetter godt samarbeid og god forståelse mellom mange aktører. Design: www.bly.
|
maalfrid_ba160dfd9a18c369412477b11d3912c1dac95e4d_4
|
maalfrid_dibk
| 2,021
|
no
|
0.721
|
På oppdrag for Statens bygningstekniske etat (BE) ved Kari-Anne Simenstad har SINTE Byggforsk videreført klima- og sårbarhetsanalysen beskrevet i SINTEF-rapport 3B0325 "Klima- og sårbarhetsanalyse for bygninger i Norge: Utredning som grunnlag for NOU om klimatilpassing". Rapport 3B0325 presenterer en overordnet klima- og sårbarhetsanalyse for Norge. Rapporten gir temarelaterte betraktninger i forhold til eksisterende bygd miljø og valgte klimascenario nedskalert for Norge. Når det gjelder risiko for råteskade, presenterer rapporten relativt gode data på fylkesnivå. I videreføringen av klima- og sårbarhetsanalysen har vi nå, på oppdrag fra BE, utarbeidet tilsvarende fylkesoversikter for følgende klimaparametere: • Havnivåstigning • Årsmiddeltemperatur • Årsnedbør • Sesongnedbør (vinter, vår, sommer og høst) • Våt vinternedbør Videreføringen av klima og sårbarhetsanalysen for bygninger i Norge rapporters som et tillegg til rapport 3B0325. Rapporten kommenterer metode og gjentar oversiktene for potensiell risiko for råteskader. Vi har også gjentatt en del av kommentarene til de enkelte klimaparameterne fra 3B0325. Rapporten fra videreføringen av klima- og sårbarhetsanalysen gir dermed et komplett bilde på overordnet nivå for de klimaparameterne vi har studert. Klimaendringer og de ulike klimaparameterne sine konsekvenser på landets bygninger blir presentert i form av Norgeskart og fylkesvise oversikter. Presentasjonsform varierer noe for de ulike klimaparameterne avhengig av hvordan det er mest hensiktsmessig å framstille konsekvensene. Oversikten baserer seg på klimamodell og -scenarioet HAD-A2 som er omhandlet i rapport 3B0325. I etterkant av oppdraget til BE ser vi for oss publisering av en samlet rapport i SINTEF Byggforsk sin rapportserie. Grunnlaget for samlerapporten vil være 3B0325 og denne videreføringen. Det kan også være aktuelt å utarbeide anvisinger i Byggforskserien på grunnlag av arbeidet. Vi ønsker i tillegg å presentere analysene i vitenskapelig sammenhenger. Prosjektet har vært et samarbeidsprosjekt mellom Meteorologisk institutt og SINTEF Byggforsk med SINTEF Byggforsk som kontraktspartner overfor BE. Kapitlet om havnivåstigning baserer seg på arbeid gjennomført i doktorgradsstudiet til Anders-Johan Almås (NTNU/SINTEF Byggforsk/Multiconsult). Rapporten baserer seg på samme arbeidsmetodikk som beskrevet i rapport 3B0325. For å kunne koble bygningsdata og klimadata i et og samme dataverktøy, er Matrikkelen benyttet. Matrikkelen er Norges offentlige register over grunneiendommer (eiendomsregister). Den er en videreutvikling av det tidligere nasjonale GAB-registeret (eiendom, bygning og adresse). Statens kartverk er sentral matrikkelstyresmakt, og er ansvarlig for ordning, drift og vedlikehold av matrikkelen. Matrikkelen inneholder også et digitalt eiendomskart. Eiendommene i Matrikkelen er inndelt kommunevis med et visst antall gårder og underbruk. Hver gård har et gårdsnummer (gnr.), og hvert bruk har et bruksnummer (bnr.).
|
maalfrid_8a456803f9f46bea7647a98af9dc72406f841214_5
|
maalfrid_fhi
| 2,021
|
no
|
0.868
|
Den observerte reduksjonen i meldte tilfeller til MSIS kan reflektere både reelle trender i sykdomsforekomsten, effekten av sosial distansering, redusert tilgang til helsetjenester og redusert diagnostikk. Denne rapporten har som hensikt å rette helsepersonells oppmerksomhet mot hvordan covid-19-situasjonen kan påvirke rapporteringen til MSIS. Datakvaliteten ser ut til å være påvirket av covid-19-responsen. Det tar lengre tid å få inn utfyllende epidemiologisk informasjon om rapporterte tilfeller. Dette kan muligens skyldes at innsending av denne informasjonen for andre tilfeller enn covid-19, gis lavere prioritet i en hektisk hverdag. Rapporterende leger kan imidlertid nå bruke det elektroniske MSIS-meldingsskjemaet og dette gjør det mulig å sende inn informasjonen for hvert tilfelle på en raskere og enklere måte. Reduksjonen i tid mellom prøvetaking og innmelding til MSIS gjenspeiler forbedringer av meldingsflyten til MSIS fra laboratoriene, som ble satt i gang før covid-19-krisen. Et gradvis økende antall laboratorier rapporterer elektronisk til MSIS, noe som reduserer forsinkelser. MSIS får da prøvesvaret oversendt samtidig som det går ut fra laboratoriene. Fra våren 2020 melder alle unntatt to laboratorier i landet elektronisk. Dette kan være en grunn til regionale forskjeller i rapporteringsforsinkelse. I perioden med covid-19 har vi sett en betydelig nedgang i antall meldte tilfeller av mat- og vannbårne infeksjoner. Siden slutten av mai har vi derimot sett en gradvis økning i antall meldte tilfeller. Dette er ikke uventet, siden flere mat- og vannbårne sykdommer har en topp om sommeren. Sommeraktiviteter som bl.a. grilling og bruk av ikke-desinfisert drikkevann i utmark og på hytter, samt kontakt med husdyr som storfe, sau, fjørfe, hund og katt kan være viktige risikofaktorer for smitte. Ved å følge noen enkle råd kan man redusere risikoen for å bli smittet med typiske «sommerbakterier» Lyme borreliose (flåttbåren sykdom) var den eneste sykdommen der flere tilfeller har blitt meldt i år, sammenlignet med tidligere år (212 tilfeller meldt fra januar til juli 2020, sammenlignet med 172 tilfeller i tilsvarende periode i fjor; 23 % økning). I første halvår av 2020 har trolig mange vært mer ute i skog og mark enn tidligere, og man vil derfor forvente å se en effekt på sykdomsstatistikken. Flere enn tidligere har da kunnet bli eksponert for flått. Det tar imidlertid noen måneder før symptomer på disseminert sykdom melder seg, slik at det vil forventes å se en slik "covid-19-effekt» med økning i antall sykdomstilfeller også senere i 2020, eventuelt i 2021. Det kan være flere årsaker til den observerte nedgangen i rapporterte tilfeller av vaksineforebyggbare sykdommer. Tilgang til testing, prioritering i laboratoriene, og mindre legesøkning kan ha hatt betydning. Samtidig kan smitteverntiltak for covid-19 medføre redusert forekomst, fordi mange av disse sykdommene overføres med dråpesmitte gjennom luftveier eller ved kontakt med forurensede overflater. Andre overvåkingsmetoder må derfor supplere den observerte nedgangen i registrerte tilfeller av disse sykdommene, for eksempel vil det for kikhoste være aktuelt å undersøke antall innleggelser hos barn under 1 år (parameter som er mindre sensitiv for endret testing).
|
maalfrid_a23b9eeb59ca53e5005508a9c6a7d3af5d78e617_564
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.74
|
2018–2019 565 Samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 79/2019 og nr. 78/2019 av 29. mars 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2013/36/EU (CRD IV) og forordning 575/2013/EU (CRR), og direktiv 2014/65/EU (MiFID II) og forordning 600/2014/EU (MiFIR) som kontaktpunkt i samsvar med artikkel 79 nr. 1, og underrette det berørte verdipapirforetaket om dette. 4. I tillegg til opplysningene nevnt i nr. 2 skal vedkommende myndighet i hjemstaten oversende opplysninger om den godkjente erstatningsordningen som verdipapirforetaket er medlem av i samsvar med direktiv 97/9/EF, til vedkommende myndighet i vertsstaten. Ved en eventuell endring av opplysningene skal vedkommende myndighet i hjemstaten underrette vedkommende myndighet i vertsstaten om dette. 5. Dersom vedkommende myndighet i hjemstaten nekter å oversende opplysningene til vedkommende myndighet i vertsstaten, skal den innen tre måneder etter at den har mottatt alle opplysningene, begrunne avslaget overfor det berørte verdipapirforetaket. 6. Så snart det er mottatt melding fra vedkommende myndighet i vertsstaten, eller dersom det ikke er mottatt noen slik melding fra sistnevnte innen to måneder fra den dato vedkommende myndighet i hjemstaten oversendte meldingen, kan filialen opprettes og begynne sin virksomhet. 7. En kredittinstitusjon som ønsker å benytte en tilknyttet agent som er etablert i en medlemsstat utenfor institusjonens hjemstat, for å yte investeringstjenester og/eller utøve investeringsvirksomhet samt tilleggstjenester i samsvar med dette direktiv, skal underrette vedkommende myndighet i hjemstaten om dette, og gi den opplysningene nevnt i nr. 2. Med mindre vedkommende myndighet i hjemstaten har grunn til å betvile at kredittinstitusjonens administrative struktur eller finansielle stilling er hensiktsmessig, skal den innen tre måneder etter at den har mottatt alle opplysninger, oversende dem til vedkommende myndighet i vertsstaten som er utpekt som kontaktpunkt i samsvar med artikkel 79 nr. 1, og underrette den berørte kredittinstitusjonen om dette. Dersom vedkommende myndighet i hjemstaten nekter å oversende opplysningene til vedkommende myndighet i vertsstaten, skal den innen tre måneder etter at den har mottatt alle opplysningene, begrunne avslaget overfor den berørte kredittinstitusjonen. Så snart det er mottatt melding fra vedkommende myndighet i vertsstaten, eller dersom det ikke er mottatt noen slik melding fra sistnevnte innen to måneder fra den dato vedkommende myndighet i hjemstaten oversendte meldingen, kan den tilknyttede agenten begynne sin virksomhet. En slik tilknyttet agent skal underlegges bestemmelsene om filialer i dette direktiv. 8. Vedkommende myndighet i den medlemsstaten der filialen ligger, skal påta seg ansvar for å sikre at tjenestene som ytes av filialen på dens territorium, oppfyller forpliktelsene som er fastsatt i artikkel 24, 25, 27 og 28 i dette direktiv og i artikkel 14 – 26 i forordning (EU) nr. 600/2014 samt i bestemmelser som vertsstaten har vedtatt i henhold til disse artiklene, når dette er tillatt i henhold til artikkel 24 nr. 12. Vedkommende myndighet i medlemsstaten der filialen ligger, skal ha rett til å undersøke filialens ordninger og kreve de endringene som er strengt nødvendige for at vedkommende myndighet skal kunne håndheve forpliktelsene som er fastsatt i artikkel 24, 25, 27 og 28 i dette direktiv og i artikkel 14 – 26 i forordning (EU) nr. 600/2014 samt i bestemmelser vedtatt i henhold til disse artiklene, med hensyn til de tjenestene og/eller den virksomheten filialen tilbyr på statens territorium. 9. Hver medlemsstat skal fastsette at når et verdipapirforetak som har fått tillatelse i en annen medlemsstat, har opprettet en filial på dens territorium, kan vedkommende myndighet i verdipapirforetakets hjemstat i utførelsen av sine oppgaver, og etter å ha underrettet vedkommende myndighet i vertsstaten, foreta stedlig tilsyn i denne filialen. 10. Ved en eventuell endring i opplysningene som er oversendt i samsvar med nr. 2, skal verdipapirforetaket gi vedkommende myndighet i hjemstaten skriftlig melding om endringen minst en måned før endringen foretas. Vedkommende myndighet i vertsstaten skal også underrettes om denne endringen av vedkommende myndighet i hjemstaten. 11. ESMA skal utarbeide utkast til tekniske reguleringsstandarder for å angi hvilke opplysninger som skal framlegges i samsvar med nr. 2, 4, 7 og 10. ESMA skal framlegge disse utkastene til tekniske reguleringsstandarder for Kommisjonen innen 3. juli 2015. Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta de tekniske reguleringsstandardene nevnt i første ledd i samsvar med artikkel 10 – 14 i forordning (EU) nr. 1095/2010. 12.
|
maalfrid_6a5d96946d2a5695e0cf6544bc5fccc61ddf4208_5
|
maalfrid_skatteetaten
| 2,021
|
da
|
0.339
|
Merverdiavgiftshåndboken 8. 1-3.2.12 Kapitalinnskudd mv.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 1-3.2.13 Opphør av sameie mv.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37 1-3.2.14 Grensen mot kostnadsdeling, utgiftsrefusjon mv.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37 1-3.2.15 Anleggsbidrag mv.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 1-3.2.16 Offentlige tilskudd mv. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 1-3.2.17 Tilskudd mv. – særlig om forskningstjenester. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48 1-3.3 § 1-3 første ledd bokstav b – Varebegrepet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 1-3.4 § 1-3 første ledd bokstav c – Tjenestebegrepet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 1-3.5 § 1-3 første ledd bokstav d – Avgiftssubjekt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 1-3.6 § 1-3 første ledd bokstav e – Utgående merverdiavgift . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 1-3.7 § 1-3 første ledd bokstav f – Inngående merverdiavgift. . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 1-3.8 § 1-3 første ledd bokstav g – Unntak fra loven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 1-3.9 § 1-3 første ledd bokstav h – Fritak for merverdiavgift . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 1-3.10 § 1-3 første ledd bokstav i – Fjernleverbare tjenester . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54 1-3.11 § 1-3 første ledd bokstav j – Elektroniske tjenester. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 1-3.12 § 1-3 første ledd bokstav k – Offentlig virksomhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 1-3.13 § 1-3 første ledd bokstav l – Spesialfartøy til bruk i petroleumsvirksomhet til havs 58 1-3.14 § 1-3 annet ledd – Forskriftshjemmel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 1-3.14.1 Generelt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 1-3.14.2 § 1-3 annet ledd bokstav a – Personkjøretøy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 1-3.14.3 § 1-3 annet ledd bokstav b – Kunstverk, samleobjekter, antikviteter og brukte varer mv.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60 1-3.14.4 § 1-3 annet ledd bokstav c – Bagatellmessig verdi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 1-3.14.5 § 1-3 annet ledd bokstav d – Fartøy og luftfartøy i utenriks fart . . . . . . . . . . . 63 1-3.14.6 § 1-3 annet ledd bokstav e – Elektroniske tjenester . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 2-1.1 Forarbeider og forskrifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 2-1.1.1 Forarbeider. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 2-1.1.2 Forskrifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 2-1.2 Generelt om § 2-1. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 2-1.3 § 2-1 første ledd – Registreringsplikt og beløpsgrense . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 2-1.4 Kravet til næringsvirksomhet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 2-1.4.1 Næringsdrivende eller ansatt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 2-1.4.2 Egnet til å gi overskudd? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 2-1.4.3 Omfang og varighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 2-1.4.4 Næringsvirksomhet – foreninger, lag o.l. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 2-1.4.5 Næringsvirksomhet – diverse saker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84 2-1.4.6 Næringsvirksomhet – Finansdepartementets avgjørelser . . . . . . . . . . . . . . . . 85 2-1.5 Registrering av offentlig virksomhet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 87 2-1.6 Veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner. . . . . . . . . . . . . . . 88 2-1.7 § 2-1 annet ledd – Idrettsarrangementer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88 2-1.8 § 2-1 tredje ledd – Tilbydere av elektroniske tjenester . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 2-1.9 § 2-1 fjerde ledd – Konkursbo. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 2-1.10 § 2-1 femte ledd – Dødsbo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 2-1.11 § 2-1 sjette ledd – Registrering ved representant . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 2-1.12 § 2-1 syvende ledd – Forskriftshjemmel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 2-2.1 Forarbeider. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 2-2.2 § 2-2 første ledd – Ett avgiftssubjekt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 2-2.3 § 2-2 annet ledd – Særskilt registrering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 2-2.4 § 2-2 tredje ledd – Fellesregistrering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
|
maalfrid_065c6f6de3f267cfd028a1dfb32e0892591594ec_11
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.747
|
d) Annet transportmateriell e) Maskiner, redskap og inventar2 c) a) b) Byginger n I alt og anlegg A. Bruttonasjonalprodukt E. D. Bruttoinvestering i fast kapital I I F. Eksport og import Lagerendring a) Eksportoverskott b) c) Eksport Import B. En redegjørelse for beregningsmåten ble offentliggjort i Statistisk månedshefte nr. 8, 1966, Inkluderer oljeboreplattformer, oljeutvinningsanlegg m. v. for årene fra og med 1970. ()
|
maalfrid_65078044f227eb8822f98575adcd53ffd530d23b_23
|
maalfrid_nmbu
| 2,021
|
no
|
0.48
|
Unit – Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning Rammeavtale Uninett - telefoni - teletjenester I, 18/00658-6 Rammeavtale teletjenester Uninett og Telenor 2020 - til signering U Journaldato: 22.04.2020 Tilgangskode: Avskrevet: Klasse: 22.04.2020 Saksbehandler: Sakarkiv Dok. dato: Arkivdel: 043 IT - IT-avdelingen (1) /Ingunn Ramsfjell Taksdal Avskjermet Studentmappe - Avskjermet I, 18/00817-12 Søknad om utsatt innlevering av gradsoppgave Offl §13 jfr Fvl §13.1 Journaldato: 23.04.2020 Tilgangskode: Avskrevet: Klasse: 23.04.2020 Saksbehandler: Student Dok. dato: Arkivdel: 24.04. Doktorgradsmappe - KBM - Avskjermet X, 18/00820-8 Kursbevis Chalmers Offl §13 jfr Fvl §13.1 Journaldato: 21.04.2020 Tilgangskode: Avskrevet: Klasse: 05.02.2020 Saksbehandler: Student Dok. dato: Arkivdel: KBM - Fakultet for kjemi, bioteknologi og matvitenskap /Wenche Johnsrød Avskjermet Studentmappe - Avskjermet I, 18/00890-15 Application for extended submission deadline for Master/ Bachelor thesis Offl §13 jfr Fvl §13.1 Journaldato: 22.04.2020 Tilgangskode: Avskrevet: Klasse: 20.04.2020 Saksbehandler: Student Dok. dato: Arkivdel: 27.04.2020, Besvart med utgående dokument LANDSAM - Fakultet for landskap og samfunn /Anette Virtanen REALTEK - Fakultet for realfag og teknologi /Christer Wulff-Olsen NFR - prosjekt 285188 School and community-based student-driven dengue vector control and monitoring in Myanmar: X, 18/01197-9 MY-SCHOOL CA Final - Avtale signert av alle U Journaldato: 20.04.2020 Tilgangskode: Avskrevet: Klasse: 04.02.2020 Saksbehandler: Sakarkiv Dok. dato: Arkivdel: Doktorgradsmappe - Avskjermet X, 18/01527-7 Kursbevis for C1-BioCat høst 2018 Offl §13 jfr Fvl §13.1 Journaldato: 22.04.2020 Tilgangskode: Avskrevet: Klasse: 10.02.2020 Saksbehandler: Student Dok. dato: Arkivdel:
|
maalfrid_8ca9a9d5d6e2089254b79ad98df3c9d3ba5913c2_9
|
maalfrid_kystverket
| 2,021
|
no
|
0.824
|
Både fersk MGO og residuet fra ISB oppfører seg som newtonske væsker, og har en tilnærmet konstant viskositet uavhengig av hvilken skjærhastighet de utsettes for. 2018‐3881 ULSFO fresh 82 0,917 62343 10442 ULSFO ISB residue 0,950* 1 861 500 146 750 2018‐3882 IFO180 fresh 88,5 0,961 11340 7085 IFO180 residue 0,987* Tidligere batcher av oljene: 2016‐0233 ULSFO fresh 75 0,872 4300 2013‐0594 IFO180 fresh 0,973 7426 2014‐0551 MGO fresh 63 0,852 3 Det ble også gjort et temperatur‐sweep for viskositeten fra 51 ⁰C ned til ‐3 ⁰C (Figur 3.4). Det ble her målt 1 grad/minutt, dvs at sweepet tok ca 54 minutter. For MGO var viskositeten 10 cP eller lavere i hele temperaturområdet, mens for ULSFO og IFO180 øker viskositeten fra ca 10 000 cP ved 10 ⁰C til 96 900 cP og 67 100 cP ved ‐3 ⁰C for hhv ULSFO og IFO 180. Pga at prøven utsettes for mekanisk påvirkning over lengere tid ved måling av viskositet under temperatur‐sweep, kan viskositeten bli lavere enn når viskositeten måles ved en eksakt temperatur.
|
maalfrid_14848d5dd11eb1275f86d4902b5b252fd908fac6_73
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.692
|
76 2015–2016 Samtykke til 1) deltakelse i åtte beslutninger i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av rettsaktene som etablerer EUs finanstilsynssystem og enkelte andre rettsakter, 2) overføring av myndighet til å utøve beføyelser med direkte virkning i Norge til EFTAs overvåkingsorgan og EFTA-domstolen ved fremtidig innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) nr. 600/2014, forordning (EU) nr. 1286/2014 og forordning (EU) nr. For å sikre et godt tilsyn med finansnæringen er det viktig for EØS/EFTA-statenes myndigheter å kunne delta i EBA, EIOPA, ESMA og ESRB sammen med myndighetene i EUs medlems stater. Innlemmelse i EØS-avtalene av rettsak tene som etablerer EUs finanstilsynssystem vil også åpne opp for at EØS-avtalen kan utvides ved å ta inn et stort antall nye rettsakter på finansmarkedsområdet. En slik utvikling vil kunne bidra til større grad av likhet i ramme betingelser og bedre adgang til hele det euro peiske markedet for finansforetak etablert i EØS/EFTA-statene. Deltakelse i EØS-komiteens beslutninger med fører slik overføring av myndighet til en interna sjonal sammenslutning at Stortinget må samtykke til deltakelsen med 3/4 flertall i henhold til kravet i Grunnloven § 115, med minst 2/3 av represen tantene til stede. Stortinget bes samtidig om å samtykke til tilpasninger til enkeltbestemmelser i tre rettsakter som det foreløpig ikke er utarbeidet EØS-komitebeslutninger for. EØS-tilpasningene vil innebære at myndighet til å treffe tiltak med direkte virkning for Norge legges til EFTAs over våkingsorgan, med adgang til overprøving av EFTA-domstolen. Finansdepartementet tilrår deltakelse i åtte beslutninger i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av rettsaktene som etablerer EUs finanstilsynssystem og enkelte andre rettsakter, og overføring av myndighet til å utøve beføyelser med direkte virkning i Norge til EFTAs overvåkingsor gan og EFTA-domstolen ved fremtidig innlem melse i EØS-avtalen av forordning (EU) nr. 600/ 2014, forordning (EU) nr. 1286/2014 og forordning (EU) nr. 2015/2365. Utenriksdepartementet slutter seg til dette.
|
maalfrid_7f4295a08ae07981bcd59eb7b82c3ef76482b2f4_98
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.824
|
Rådgivende Biologer AS Rapport 1966 11 Her kombineres trinn 1 (områdets verdi) og trinn 2 (tiltakets virkning) for å få frem den samlede konsekvensen av tiltaket. Sammenstillingen skal vises på en nidelt skala fra svært stor negativ konsekvens til svært stor positiv konsekvens (). Vurderingen avsluttes med et oppsummeringsskjema der vurdering av verdi, virkning og konsekvenser er gjengitt i kortversjon. Hovedpoenget med å strukturere konsekvensvurderingene på denne måten, er å få fram en mer nyansert og presis presentasjon av konsekvensene av ulike tiltak. Det vil også gi en rangering av konsekvensene som samtidig kan fungere som en prioriteringsliste for hvor en bør fokusere i forhold til avbøtende tiltak og videre miljøovervåkning. BIOLOGISK MANGFOLD For temaet biologisk mangfold, som i denne rapporten er behandlet under overskriftene , og , følger vi malen i NVE Veileder nr. 3-2009, "Kartlegging og dokumentasjon av biologisk mangfold ved bygging av småkraftverk" (Korbøl mfl. 2009). Truete vegetasjonstyper følger Fremstad & Moen (2001) og er med for å gi verdifull tilleggsinformasjon om naturtypene (dersom en naturtype også viser seg å være en truet vegetasjonstype). Ofte berører tiltak innen småkraftverk (for eksempel nedgravd vannvei, massedeponier eller anleggsveier) vanlig vegetasjon som ikke kan klassifiseres som naturtyper (jf. DN-håndbok 13) eller truete vegetasjonstyper. Når det gjelder vanlige vegetasjonstyper, sier den nye malen (Korbøl mfl. 2009) at det i kapittelet om karplanter, lav og moser skal lages en "kort og enkel beskrivelse av vegetasjonens artssammensetning og dominansforhold" og at kartleggingen av vegetasjonstyper skal følge Fremstad (1997). Virknings- # og konsekvensvurderingene av vanlig vegetasjon gjøres derfor i kapittelet om karplanter, moser og lav. Verdisettingen er forsøkt standardisert etter skjemaet i . Nomenklaturen, samt norske navn, følger Artskart på www.artsdatabanken.no.
|
maalfrid_d2694567f56d71135bd159aa3f73db5038644493_50
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
da
|
0.449
|
1 2 34 Længstlevendes Boeslod. Antal Boer. Heraf Aktiva og Gjæld opgivet for: Overskud. Arv. Tilsammen. Aktiva. Gjæld. Kr. Kr. I. Landdistrikterne amtsvis. Smaalenene Akershus Hedemarken Kristians Buskerud Jarlsberg og Larvik. Bratsberg Nedenes Lister og Mandal Stavanger Sondre Bergenhus Nordre Bergenhus Romsdal Sondre Trondhjem Nordre Trondhjem Nordland Tromso Finmarken 51 46 II. _Kjob- #og Ladestederne amtsvis. 88 969 33 492 6 210 Kr. Kr.Kr.
|
maalfrid_886b65b4ae0826959a0fcac38e66bb01981508d8_121
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.181
|
Tallet på gård- Gjennom. snittlig personlig Inntekts- Tallet på Tallet på Av dette Tallet på næringsoppgaver brukere arbeidsgrense for selvinnkomne fra ikke vedkommende Skattedistrikt liknet inntekt for selvangivelsesselvangivelsesetter prosentangivelser pliktige angivelser pliktige regnliknede Jord- Skog- Fiskeri Tilskap gårdbrukele bruk drift sammen Kr. Kr. Gjerstad 1 3 732 500 219 928 — 167 5 — 172 Vegårshei . . . . 2 3 269 1 500 822 715 8 187 — — 187 Søndeled • • • • 3 3 319 1 500 1 143 1 174 111 226 129 37 392 Holt — 3 271 1 500 1 315 1 304 — 204 99 — 303 Dypvåg — 2 636 500 1 019 661 — 10 — 7 17 Flosta — 1 500 536 502 32 19 — 9 28 Stokken — 3 918 1 500 817 807 21 9 — 7 16 Austre Moland — 3 343 500 497 499 2 149 — — 149 Froland 26 5 007 800 1 155 1 110 5 116 114 — 230 Øyestad 5 3 608 500 .. 2 014 .. 198 92 12 302 Tromøy 23 2 370 500 1 100 1 082 25 46 — 37 83 Hisoy 11 — 500 1 079 1 011 33 21 — . 37 58 Fjære 3 3 442 1 500 2 047 1 728 22 206 1 24 231 Landvik 2 3 380 1 500 651 659 15 171 4 — 175 Eide 2 3 934 1 200 212 202 4 78 9 19 106 Vestre Moland 15 5 170 1 500 958 925 55 126 60 35 221 Hovåg — — 1 500 511 527 26 156 78 90 324 Birkenes . . . . 2 3 750 1 500 781 684 15 142 167 — 309 Åmli 26 4 439 500 908 823 8 65 67 — 132 Gjovdal 13 3 046 500 192 167 14 18 20 — 38 Tovdal — 1 446 500 94 94 — 32 12 — 44 Mykland.. . . 15 3 220 1 500 274 248 9 18 32 — 50 Herefoss — 3 961 400 268 253 5 60 — — 60 Vegusdal. . . . 2 3 382 1 500 303 312 17 152 — — 152 Iveland 3 4 056 1 500 376 416 46 128 140 — 268 Hornnes 7 4 414 800 570 561 6 58 46 — 104 Evje — 3 500 1 000 612 545 — 74 — — 74 Bygland — 2 947 1 500 815 735 — 97 — — 97 Hylestad • • • • — 3 766 1 000 242 248 6 120 — — 120 Valle 1 3 170 1 000 304 299 — 146 — — 146 Bykle — 3 424 1 500 200 182 — 89 — — 89 . Risør 750 1 388 1 301 18 — — 51 51 Tvedestrand . — — 1 000 530 487 19 — — — — Arendal — . 500 5 604 5 443 156 — — — — Grimstad . . . . — — 1 000 1 140 1 154 26 — — Lillesand. .. . a Ufullstendig. Nr.
|
hardanger_null_null_19840211_72_12_1_MODSMD_ARTICLE9
|
newspaper_ocr
| 1,984
|
no
|
0.436
|
Odda kulturstyre har oppnemnd: Odda kulturstyre har opp nemnd Svein Knutsen som kulturstyret sin representant i prosjektgruppa for rusfri ungdomskafé. Kulturstyret var og pålagt av kommunestyret å oppnem na ein ungdomsrepresentant. Johannes Alme vart valt til dette vervet.
|
wikipedia_download_nbo_Socialite_536412
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.658
|
En '''socialite''' er, slik det forstås i amerikansk og engelsk sammenheng der uttrykket har sin hjemstavn, en velstående person som tar del i sosiale akriviteter og bruker store beløp på selskapelighet og på deltagelse i overklassens evenementer. Amerikansle ''socialites'' pleide å være opplistet i det såkalte ''Social Register''. Dette var en fortegnelse med navn ofg adresse på mennesker som ble ansett å være de mest sosialt akseptable blant de mest sosialt betydningsfulle gamilier på 1800-tallet. I 1886 kom Louis Keller på tanken å kombinere disse listene og selge dem. Med dette hadde Mr. Keller stor suksess. I 1918 var det blitt til 18 årlige bind som dekket 26 byer. Uttrykket ''socialite'' omfatter også folk som «er berømte for å være berømte». Dette er persomer som ikke har sitt ry for noen perstasjon fra deres side; de er som oftes berømte fordi de tilhører en viss familie, og/eller hvordan de blir viet oppmerksomhet i massemediene. File:Caroline Schermerhorn Astor.jpg|Caroline Schermerhorn Astor (1830-1908) File:Jackie Kennedy on her wedding day,Rhode Island,September 12, 1953.jpg|Jacqueline Kennedy Onassis (1929-1994) File:Alva Vanderbilt Belmont.jpg|Alva Vanderbilt Belmont (1853-1933) File:Wallis Simpson headshot.jpg|Wallis Simpson, hertuginne av Windsor (1896-1986) File:Portrait of Edith Vane-Tempest-Stewart, Marchioness of Londonderry.jpg|Edith Vane-Tempest-Stewart, Marchioness of Londonderry (1878-1959) File:Lady Jennie Spencer-Churchill (1854-1921) (A).jpg|Lady Randolph Churchill (1854-1921) File:Kathleenkennedy.webp|Kathleen Cavendish, Marchioness of Hartington (1920-1948) File:BrummellEngrvFrmMiniature.jpg|Beau Brummell (1778-1840) File:Margret Greville Portrait.jpg|Margaret Greville (1863 - 1942)
|
maalfrid_1c801e4a933a955a242ecf715a756ce3add7b7b5_9
|
maalfrid_ntnu
| 2,021
|
no
|
0.335
|
Høgskoleparken/ Elgeseter park Ved Døvekirken Vestskråningen Vestskråningen Lerkendal hageby 1. Et mulig Arboré. En tanke fra en landskapsarkitekt en gang. 2. Se student/masteroppg. "KOTE". Områder der gresset får gro! 3. Områder der gresset får gro! 4. Områder der gresset får gro! 5. Veldig bra!
|
altaposten_null_null_20020424_34_93_1_MODSMD_ARTICLE73
|
newspaper_ocr
| 2,002
|
no
|
0.709
|
I morgen setter Mental Helse Alta fokus på rus og ungdom. Under miniseminaret på Høgskolen skal professor i psykiatri, Odd Nil sen, holde et foredrag om rusomsor gen inn i et nytt årtusen. Dette blir fulgt opp av en paneldebatt mellom klokken 18 og 21 på kvelden der også politiet, BUF og Alta ung domsskole vil være representert. Interessant - Vi tror dette bør være interessant for alle som arbeider med barn og unge, ikke minst lærere. For forel drene kan også dette være viktig å få med seg, for ikke å snakke om ung dommen seiv, sier Odd Walter Olsen i Mental helse Alta. RUS: Mental Helse Alta inviterer i morgen til miniseminar og paneldebatt om rusproblema tikk.
|
maalfrid_a00720350fc510a5b039c00e5607864b5c6c01ad_77
|
maalfrid_nyemetoder
| 2,021
|
no
|
0.756
|
Viruset som brukes for genoverføring er modifisert slik at det ikke kan forårsake sykdom i mennesker. De modifiserte T-cellene dyrkes i kultur (ekspanderes) før de settes tilbake til pasienten som intravenøs infusjon. Det kan ta 3 til 4 uker å lage Kymriah. I denne perioden kan det være nødvendig å behandle pasienten med kjemoterapi. Pasientene får behandling med kjemoterapi for å redusere antall hvite blodceller før infusjon med Kymriah - såkalt lymfodepleterende behandling. Kymriah er en engangsbehandling som gis i form av infusjon. Pasientene følges tett opp av sykehuset i minst 10 dager etter behandlingen er gitt. Det følger av bioteknologiloven § 6-3 annet ledd at søknad om godkjenning av genterapi skal legges fram for Bioteknologrådet før direktoratet avgjør om det kan gis godkjenning for metoden. Helsedirektoratet har tidligere godkjent den aktuelle genterapimetoden for bruk i kliniske studier, jf. vår sak 15/7257. Genterapimetoden gikk da under navnet CTL019. Bioteknologirådet ga en uttalelse om CTL019 i november 2015. Spørsmål om godkjenning av den aktuelle genterapiformen for ordinær klinisk bruk ble oversendt til Bioteknologirådet i september 2018. i brev datert 15. oktober 2018 skriver Bioteknologirådet at de er enige i at vilkårene for genterapi er oppfylt. Rådet viser for øvrig til uttalelsen fra november 2015, om bruk av den aktuelle genterapiformen i kliniske studier, og har ingen flere merknader. Legemiddelverket ferdigstilte metodevurdering av Kymriah for behandling av B-ALL 8.11.2018. Metodevurderingen gjelder den ene indikasjonen som omfattes av MT. I følge metodevurderingen vil behandlingen hvert år være aktuell for om lag 5 barn og unge voksne med refraktær eller tilbakevendende B-ALL. Barn og unge med denne sykdommen har dårlig prognose med dagens behandling, og det finnes i dag ikke noen ensartet behandlingspraksis for pasientgruppen. Studiene viser en tre-måneders remisjonsrate på 82 % og hendelsesfri overlevelse på 65 % etter 6 måneder, og 46 % etter 12 måneder. Totaloverlevelse var 70 % ved 12 måneder. Rapporten peker på at de kliniske studiene som dokumenterer effekt og sikkerhet var små, manglet kontrollarm og hadde kort median oppfølgingstid. Derfor er resultatene noe usikre. Det tar 3-4 uker å lage Kymriah. I denne perioden kan noen av pasientene bli for syke til å tolerere behandlingen. De fleste pasientene opplever alvorlige bivirkninger. Metodevurderingen for DLBCL er ikke ferdigstilt. Helsedirektoratet har lagt til grunn dokumentasjonen fra European Medicines Agency (EPAR) og norsk MT. I følge EPAR viste 24 % av pasientene som fikk Kymriah komplett respons og 34 % viste delvis respons tre måneder etter behandlingen. Total overlevelse etter 12 måneder var 40 %. 1 Single Technology Assessment: Tisagenlecleucel (Kymriah) for the tratment of relapsed/refractory acute lymphoblastic leukaemia (ALL) in paediatric and young adult patients. Norwegian Medicines Agency 08-11-2018.
|
maalfrid_12d3c152d58fe3927e2f80025eec59e79c7019cd_24
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.537
|
Figur 3.2-4 angir ILE fordelt på nettID, varsla (skravert) og ikkje-varsla avbrot for perioden 2001– 2014. Figur 3.2-5 viser den innbyrdes fordelinga mellom dei ulike nettID der påverka sluttbrukarar er tilknytte. Vi ser for 2014 at ILE for sluttbrukarane som er knytte til distribusjonsnett utgjer 93 % av total ILE.
|
maalfrid_fdc42766099e3f3f570907b0d74bf6f5d613583e_91
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.559
|
Tabell 3.11. Statsansatte etter kjønn. Arbeidsstedskommune. 1980 og 1981 Kommune 1980 1981 I Menn Kvinner altMenn Kvinner 17 3 307 2 398909 3 565 2 4801 085 1702 Steinkjer 969623346 1 020632388 1703 Namsos 312208104348 1711 Meråker 42 291344 30 14 1714 Stjørdal 33424688354253 1717 Frosta 24 18 624 17 7 1718 Leksvik 29 181129 17 12 1719 Levanger 23015476270 95 1721 Verdal 140 9248135 82 53 1723 Mosvik 12 8 415 11 4 1724 Verran 30 181234 18 16 1725 Namdalseid 27 22 5 23 9 1729 InderOY 41 271451 31 20 1736 Snåsa 54 45 956 45 11 1738 Lierne 47 40 751 38 13 1739 Røyrvik 12 7 510 6 4 1740 Namsskogan 50 45 5 47 6 1742 Grong 14712522165 27 1743 Høylandet 18 12 623 15 8 1744 Overhalla 46 341253 38 15 1748 Fosnes 7 5 210 7 3 1749 Flatanger 17 10 721 14 7 1750 Vikna 91 6526. 60 37 1751 392285 44 41 1755 Leka 17 10 726 11 15 Uoppgitt kommune 55049852559 50 Kilde: MaterialeiByrået. Tabell 3.12. Statsansatte etter kjønn og næring. 1980 og 1981 Nr. altMenn Kvinner altMenn Kvinner ALT 3 307 2 398909 3 565 2 4801 085 5 Bygge- og anleggsvirksomhet 198193 5217208 9 5021 Alminnelig anleggsvirksomhet 198193 5217208 9 7 Transport, lagring, post og telekommunikasjoner 1 110753357 1 234768466 71 Transport og lagring 23221319218197 21 72 Post og telekommunikasjoner 878540338 1 016571445 9 Offentlig, sosial og privat tjenesteyting 1 7961 267529 1 9061 317589 Av dette 9121 Generell statsadministrasjon 417290127410278132 9124 Statsadministrasjon med tilknytning til helse- og andre sosialtjenester 207 86 121 231 86 145 9125 Statsadministrasjon med tilknytning til næringsliv 133 9439192132 60 9129 Statsadministrasjon ellers 766637129773645128 9333-9338 Helsetjenester 129 6465145 72 73 Andre næringer 203 18518208187 21 Kilde: MaterialeiByrået.
|
maalfrid_45f3053c21789ab5b821f5f93b61c27902995853_117
|
maalfrid_fhi
| 2,021
|
no
|
0.814
|
I motsetning til detaljistselgerne, kurérene og oppbevarerne vektla mellomnivåselgerne sine materialistiske verdier og ønske om mye penger som motiver for at de begynte med heroinsalg (entreprenørposisjon). I likhet med detaljistselgerne fortalte de om salg av andre typer narkotika før de begynte med heroinsalg. Entreprenørposisjonen er den av posisjonene som innebærer størst frihet for aktørene. Denne posisjonen er også i samsvar med Adlers (1985) beskrivelse av narkotikasmuglerne og -omsetterne. Hun argumenterer for at disse aktørene valgte en kriminell karriere fordi legale muligheter var uttilgjengelige for dem eller fordi de var tapere i samfunnet, men fordi de var profitt og businessorientert samt likte å ta risker. Entreprenørposisjonen har også paralleller til hvordan aktørene innenfor andre typer organisert kriminalitet har blitt beskrevet, som for eksempel norske spritsmuglere (jf. Reuter 1983, 1995, Johansen 2004). For videre forskning bør spørsmål knyttet til makt og identitet drøftes. Hvor fritt står aktørene i dannelsen av sine historier, og hva er disse uttalte posisjonene et uttrykk for? Et sentralt spørsmål blir hvordan de strafferettslige praksiser former informantenes selvforståelse. På den ene siden kan både offer –, forsørgelsesansvars- og avhengighetsposisjonen tolkes i forlengelse av de straffedømtes rettslige forsvar og derigjennom som en del av deres legitimeringsstrategier. På den andre siden danner de straffedømtes marginaliserte posisjon, både på arbeidsmarkedet og for øvrig, et bakteppe for å forstå deres begrensede handlingsalternativer.
|
maalfrid_b8749a35a251fa4ab5a6085ca5de73facaac9ab7_60
|
maalfrid_patentstyret
| 2,021
|
en
|
0.865
|
(111) (151) 2011.12.21 (180) 2021.12.21 (210) 201210752 (220) 2012.10.11 (300) 2011.08.08, EM, 010182608 (540) (541) Merket er et (730) Medion AG, Gänsemarkt 16-18, DE-45127 ESSEN, Tyskland (511) Klasse:35 Retailing in relation to goods included in the entertainment sector, in the field of recorded musical and audiovisual works, and musicrelated electronic products provided via the internet and other electronic and communications networks; retailing in relation to goods in the form of entertainment products, also provided via the Internet or and operated via other communications networks; electronic archiving and electronic retrieval of data; business research services, for others, namely retrieval of information, sites and other resources available on global computer networks, for others. Klasse:38 Leasing of access time to a computer databases; providing an internet music portal; providing chatrooms; telecommunications, in particular transmission of audio and/or video data files and/or program files via communications networks; telecommunications, namely electronic transmission of streamed and downloadable audio, video and/or program files via electronic and communications networks; streaming, namely continuous transmission of audio and video content over via global computer networks; electronic mail services; providing on-line chat rooms and bulletin boards for transmission of messages among computer users concerning entertainment, music, concerts, videos, radio, television, film, news, sports, games and cultural events; webcasting, namely continuous transmission of audiovisual data via IP-based networks; broadcasting and delivery of audio, video, and/or multimedia content by means of global computer network; broadcasting of radio and television services, in particular television programmes, motion pictures, news, sports, games, music, concerts, cultural events, radio programs and entertainment-related programs of all kinds, via radio, cellular and wireless communication, television, cable television, closed circuit, electronic communications networks or computer networks; broadcasting pre-recorded videos featuring music and entertainment; broadcasting and transmission of television programmes, motion pictures, messages, sports, games, music, concerts, cultural events, radio programs and entertainment-related programs of all kinds, via radio, cellular and and wireless communication, television, cable television broadcasting, closed circuit, electronic communications networks or computer network; providing electronic bulletin boards; transmission of messages among users concerning music, news, current events, entertainment and arts and leisure; transmission of peer-to-peer networking and file sharing information via communications networks; electronic transmission of data in the form of images, sound, video and documents; electronic message delivery services; television broadcasting, broadcasting and online; providing access to information on the internet; leasing of access time to online information services relating to the downloading of information and data from the internet; providing access to nondownloadable software to enable users to program audio, video, text and multimedia content, including music, concerts, videos, radio, television, news, sports, games, cultural events and entertainment-related programs. Klasse:41 Arranging of events in the field of education, training, entertainment, sport and culture, exclusively relating to recorded musical and audio-visual products; information in the field of music and related commentary, provided via the internet and other electronic communications networks (nondownloadable); publishing of printed reports and online information services in the fields of music, videos, motion pictures, books, television, concerts, broadcasting services, news, cultural activities and entertainment, games and sport (other than for advertising purposes); organising on-line music, concerts, film, motion picture, audio and video events; theatre services, live musical and theatre performances provided on-line; information relating to entertainment in the field of music, video, radio, television, film, news, sports, games, cultural events, arts and leisure, provided in databases on communications networks; publication of printed products (other than for advertising purposes) in the fields of music, videos, broadcasting services, television, motion pictures, entertainment, news, sports, recreational activities, cultural events, entertainment, arts and leisure, via communications networks; online entertainment services (on computer networks) in the form of combining users to jointly access music video and audio recordings (peer-to-peer). Klasse:42 Computer services, namely conversion, programming and formatting of data relating to multimedia and/or interactive products; application service provider (ASP) services, namely care, maintenance, updating and user support (electronic data processing consultancy) in relation to software for use in connection with online music subscription services, software that enables users to play and program music and entertainment-related audio, video, text and multimedia content, and software featuring musical sound recordings, entertainment-related audio, video, text and multimedia content; providing search engines for obtaining data on global computer network; Computer programming/software design to provide users of electronic communications networks with means of identifying, locating, grouping, distributing, and managing data and links to third-party computer servers, computer processors and computer users; internet services, namely creating indexes by means of computer programming, containing information, sites and other resources available via global computer networks, for others. 2013.02.08 (450) 2013.02.
|
maalfrid_779d34970f1ac0ca1edbbbaddf96fa63586c5b00_29
|
maalfrid_vegvesen
| 2,021
|
no
|
0.827
|
Ved våre beregninger for fyllingen i profil 17780 har vi oppnådd følgende materialfaktorer, m: GeoSuite Stability a-sirkulær 1,42 Ny vegfylling, skråningshelning 1:2 a-optimize GeoSuite Stability a-sirkulær 1,55 Ny vegfylling, skråningshelning 1:1,5 a-optimize 1)Noe for lav beregningsmessig materialfaktor for dagens samt ny vegfylling. Resultatene fra de utførte stabilitetsberegningene er vist i bilag 27. De utførte stabilitetsberegningene for profil 17780 viser en noe for lav materialfaktor for dagens vegfylling med de valgte styrkeparameterne for de underliggende løsmassene. Denne vegfyllingen har sannsynligvis ligget uforandret i dette området siden den opprinnelig ble lagt ut tidlig på 1960-tallet, dvs. for ca. 50 år siden. Det forutsettes at alle nye fyllinger i sin helhet bygges opp av sprengtstein og at de legges ut og komprimeres lagvis. I utgangspunktet forutsetter vi at den nye fyllingen bygges opp med en skråningshelning på 1:1,5 utover. Etter som det er relativ begrenset med grunnundersøkelser i dette området forutsettes det at det blir utført supplerende undersøkelser i området mellom profil 17650 og 17790. I dette området vil det mest sannsynlig bli behov for boringer gjennom ytterkant av eksisterende E6 for å avdekke i hvor stor grad det er sand- og eventuelt også leirmasser direkte under denne fyllingen. I tillegg bør det også foretas boringer for den planlagte skjæringen og undergangen for avkjørselen/ sidevegen på oversiden av planlagt ny E6 ca. i profil 17700. For disse supplerende grunnundersøkelsene bør en ta hensyn at det er innmålt et området med bart berg i strandsonen mellom ca. profil 17725 og 17750. Det er ikke utført egne grunnundersøkelser for det planlagte rigg-/deponiområdet på innsiden av ny E6 mellom profil 17650 og 17830. I neste omgang bør det utføres noen grunnundersøkelser også for dette området når en også gjør supplerende grunnundersøkelser for avkjørsel og ny E6. Det kan påregnes at det vil kunne tillates oppfylt noen i dette området, men sannsynlig ikke til vesentlig større høyder enn planlagt ny E6.
|
maalfrid_aa36455327cf13d83bde836a2f3548ba3a05ab5d_23
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.78
|
2020–2021 23 Endringer i finansforetaksloven mv. (verdipapirisering og kreditorhierarki) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 305/2019 av 13. desember 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2017/2399 vilkårene i kontrakten med de utfordringer det medfører. Loven bør derfor ikke inneholde bestemmelser som er til hinder for å gjennomføre hensiktsmessige aktiviteter i situasjoner hvor det er nødvendig med fleksibilitet for å opprettholde finansiell stabilitet/hindre uro i markedet. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om at administrasjonsforetaket skal være bank, kredittforetak eller finansieringsforetak, når verdipapirisereren er et finansforetak. Som også høringsinstansene peker på, kan et slikt krav bidra til å ivareta lånekundenes rettigheter og interesser, bl.a. ved å sikre at administrasjonsforetaket har tilstrekkelig kompetanse til oppfølging av kundeforholdene. Dersom utviklingen skulle tilsi at det er behov for det, bør det kunne fastsettes nærmere regler med rammer for både bruken av og virksomheten til administrasjonsforetak. Departementet foreslår derfor en hjemmel for departementet til å fastsette slike regler i forskrift. Det vises til forslaget til ny § 11-18 første ledd i finansforetaksloven. Når administrasjonsforetaket er bank, kredittforetak eller finansieringsforetak, kan det omfattes av gjeldsinformasjonsloven. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om å angi i finansforetaksloven at administrasjonsforetaket skal rapportere de verdipapiriserte lånene til gjeldsinformasjonsforetak. En slik plikt vil etter departementets vurdering være nødvendig for å sikre at gjeldsinformasjonsforetakene får komplett informasjon om lån som ellers omfattes av gjeldsinformasjonsloven, noe som er avgjørende både for at andre finansforetak skal ha gode grunnlag for sine kredittvurderinger, og for at opplysningene som legges til grunn for analyse-, overvåknings- og statistikkformål gir et riktig bilde av kredittmarkedene. Det vises til forslaget til finansforetaksloven ny § 11-18 tredje ledd. For å sikre ryddig håndtering av eventuelle kundeklager på forhold som oppstår etter at lån er overført til spesialforetaket, bør det også angis i loven at administrasjonsforetaket skal representere spesialforetaket i saker som behandles av utenrettslige tvisteløsningsordninger, slik arbeidsgruppen foreslår. Det vises til forslaget til ny § 11- 18 fjerde ledd i finansforetaksloven. Som omtalt i avsnitt 3.4.5, foreslår departementet i tillegg at administrasjonsforetaket skal pålegges å treffe de tiltak som er nødvendig for å ivareta kredittkundens rettigheter og interesser, og sikre at lånekunden ikke behandles på annen måte enn hvis lånet var overdratt til et finansforetak, jf. forslaget til ny § 11-18 annet ledd i finansforetaksloven. Lovforslaget legger ikke begrensninger på muligheten for å bytte ut et administrasjonsforetak med et annet, f.eks. hvis administrasjonsforetaket ikke lenger skulle tilfredsstille kontraktsfastsatte krav. Departementet legger imidlertid til grunn at eventuelle bytter av administrasjonsforetak må skje på en ryddig og ordnet måte, herunder slik at lånekundenes rettigheter og interesser ivaretas, og innrapporteringen av opplysninger til gjeldsinformasjonsforetakene ikke forstyrres. Dersom utviklingen skulle tilsi at det er behov for det, bør departementet som nevnt kunne fastsette nærmere regler om administrasjonsforetak. Etter finansavtaleloven § 45 første ledd kan finansforetak overføre utlån og andre fordringer til andre finansforetak uten samtykke fra låntaker. Det er en forutsetning for slik overføring av låneporteføljer at foretaket som porteføljen overføres til, har adgang til å drive finansieringsvirksomhet. Ved overdragelse til andre enn finansforetak, kreves det særskilt samtykke fra låntaker. Det innebærer at det må foreligge et aktivt og uttrykkelig samtykke fra låntakers side. Kravet til særskilt samtykke kan fravikes ved avtale for andre låntakere enn forbrukere. Justis- og politidepartementet vektla i Ot.prp. nr. 41 (1998–99) avsnitt 9.6.3 bl.a. at forbrukere bør gis et godt rettslig vern ved overdragelse av fordringer: «Departementet ser det likevel slik at en kunde som tar opp lån i en finansinstitusjon eller en lignende institusjon, har grunn til å forvente at han eller hun fortsatt vil kunne forholde seg til en institusjon av denne art gjennom hele låneforholdet. Ut fra de krav som stilles til finansinstitusjoner e.l. har kunden etter departementets syn grunn til å forvente at avtaleparten skal være en institusjon av en viss størrelse, noe som igjen gir grunn til visse forventninger mht. avtalepartens opptreden overfor sine kunder. Departementet er etter dette kommet til at finansavtalelovens utgangspunkt bør være at lånefordringer som omfattes av loven, bare 3 Se Justis- og politidepartementets tolkningsuttalelse: § 45 Samtykke ved overdragelse av fordringer.
|
digistorting_1982-83_part2_vol-b_part0
|
parliament
| 2,021
|
no
|
0.849
|
72. Om bevilgninger til den kommunale helseog sosial tjeneste i 1984. 118. Om regulering av pensjonene fra pensjonstrygder! for sjømenn fra 1. mai 1983. St. prp. nr. 70 (1982—83) Tiltak mot arbeidsledighet. Tilråding fra Finans- og tolldepartementet av 25. februar 1983. godkjent i statsråd samme dag. 1. Innledning og sammendrag Regjeringens klare mål er å sikre sysselsettingen både på kort og lang sikt. I denne proposisjonen fremmes forslag om tiltak som først og fremst skal avhjelpe arbeidsledighetsproblemet på kort sikt. Men for at en skal lykkes også på lengre sikt, er det en nødvendig forutsetning at den økonomiske politikk utformes slik at Norge igjen kan forbedre konkurranseevnen og lønnsomheten i næringslivet. Dette er en grunnleggende forutsetning både ved gjennomføringen av det økonomiske opplegget i 1983 og for utformingen av politikken i årene fremover. Det kommende inntektsoppgjør vil være av avgjørende betydning for om denne forutsetning kan realiseres. Et moderat oppgjør som bidrar til lavere pris- og lønnsvekst, vil styrke sysselsettingen både på kort og lengre sikt. Men skal en kunne realisere den avdemping av kostnadsveksten og den forbedring av konkurranseevnen som kronejusteringene i fjor la grunnlaget for, må finans- og kredittpolitikken ikke bli for ekspansiv. Det er derfor nødvendig at en generell gjennomgang av den økonomiske politikken nøye samordnes med gjennomføringen av inntektsoppgjøret. Regjeringen vil komme tilbake til dette i Revidert nasjonalbudsjett. Den registrerte arbeidsløshete n i Norge har økt til om lag 3 pst. ved siste årsskiftet, (når en korrigerer for normale sesongsvingninger). Gjennomsnittlig ledighet hos våre handelspartnere er om lag 9 pst. og en god del industriland har tosifret arbeidsledighet. Dette gjelder bl.a. Belgia, Nederland, Italia, Storbritannia, USA og Canada. Jo lenger den internasjonale krisen varer, jo vanskeligere blir det for Norge å unngå virkningene. med sikte på å få til sterkere økonomisk oppgang og snu utviklingen bort fra økende arbedisledighet. Det er viktig at en slik politikk iverksettes på en samordnet måte i flere land samtidig. Erfaringene viser at hvis ett land skulle foreta en slik omlegging alene, vil det lett komme opp i vanskeligheter. En samordnet politikk for å skape en økonomisk oppgang innebærer ikke en anbefaling til alle land om å stimulere sin økonomi. Et differensiert opplegg er nødvendig, avhengig bl.a. av inflasjons- og kostnadsutviklingen i det enkelte land. Regjeringen mener at medlemslandene i OECD bør komme til enighet om et slikt opplegg på det kommende ministerrådsmøte i Organisasjonen i mai. Regjeringen har derfor anmodet generalsekretæren om å forberede dette. Den vil følge opp dette forslag i denne sammenheng og i andre internasjonale fora i tiden fremover. Det vil også skje oppfølgning i samordnet regi av de nordiske regjeringer. Vi kan heller ikke i lengden unngå å merke virkningene av den økonomiske politikk som har vært ført i Norge ide siste s—B5 —8 år. Den fortsatt høye inflasjons- og kostnadsvekst i Norge er i tillegg en viktig begrensning for vår egen politikk. Seiv om prisveksten de siste 12 måneder er redusert til vel 10 pst., er veksten fortsatt 4 prosentenheter høyere enn gjennomsnittet for de land vi konkurrerer med. Vår konkurranseevne målt ved utviklingen i relative lønnskostnader pr. produsert enhet er ved inngengen til 1983 svekket med om lag 29 pst. i forhold til 1970. Omlag 50 pst. av økningen i de registrerte ledige fra desember 1981 til desember 1982 var i yrkene industri, bergverk og sjøfart. Dette er yrker som i stor grad må sies å være påvirket både av den internasjonale nedgangskonjunktur, som nå har vart i tre år, o g vår egen konkurranseevne nemnder kostnadsnivået. av den svake utviklingen i industri og bergverk m.v. på andre deler av næringslivet. Også utbetalingene av arbeidsledighetstrygd er sterkt preget av de samme næringene. Ca. 62 pst. av økningen i denne perioden har funnet sted i industri og bergverk. Tar en med øvrige grupper der konkurranseevne må antas å være av stor betydning, f.eks. transport (herunder skipsfart), kommer en opp i over to-tredjedel av økningen. Behovet for å dempe kostnadsveksten og å bedre konkurranseevnen understrekes av den avskalling en kan frykte i industrisysselsettingen. Tall fra Industristatistikken viser at i 1980 var 55 000 industriarbeidsplasser i bedrifter hvor lønnskostnadene var høyere enn verdiskapningen (bruttoproduktet), d.v.s. den verdi som skapes av innsatsfaktorene arbeid og kapital. Ytterligere 100 000 arbeidsplasser var i bedrifter der lønnskostnadene utgjorde 80 —100 pst. av bearbeidingsverdien. Situasjonen er sannsynligvis enda verre nå. Samlet kan i et hvert fall 150 000 industriarbeidsplasser sies å være i en utsatt stilling. Dette viser alvoret i situasjonen. Derfor vil hovedparten av kampen mot arbeidsledigheten være arbeidet med å styrke konkurranseevnen. Også den svake utviklingen i oljeprisene understreker nødvendigheten av vekst i vår tradisjonelle økonomi. Forutsetningen for dette er at konkurranseevnen opprettholdes og helst forbedres. Dette er nødvendig dersom vi vil begrense arbeidsledigheten i tiden fremover. Det vil i de nærmeste årene ikke skje noen vesentlig økning i norsk olje og gassproduksjon. Produksjonen antas ikke å øke før en gang etter 1985, og en har tidligere overvurdert fremtidige produksjonsanslag. For om lag to år siden var prisen på norsk olje vel 40 dollar pr. fat. Fra og med 1. februar i år er prisen redusert til i underkant av 31 dollar pr. fat. I forhold til forutsetningene i Salderingsproposisjonen er dette en reduksjon på ca. 3 —3,50 dollar pr. fat. Dette vil isolert sett bidra til å redusere de påløpne skattene og avgiftene for inneværende år med omtrent 3 milliarder kroner. Virkningen på innbetalte skatter og avgifter i 1983 blir omtrent halvparten. Utviklingen i oljeprisene i tiden fremover er usikker, og en kan ikke se bort fra ytterligere og snarlige fall i oljeprisene. Dollarkursen ligger i øyeblikket fortsatt høyt, men også her er utviklingen i tiden fremover usikker. Oljeinntektene gir ikke lenger grunnlag for noen ekspansjon i offentlig etterspørsel. Derfor blir det enda mer nødvendig med vekst i vår tradisjonelle økonomi. i vår utenriksøkonomi. En nærmere vurdering av disse spørsmål vil bli gitt i Revidert nasjonalbudsjett. En nærmere oversikt over situasjonen på arbeidsmarkedet og de økonomiske utsiktene er gitt i avsnitt 2. Regjeringen vil imidlertid understreke at den langsiktige sysselsettingsutviklingen også forutsetter en aktiv satsing på omstillinger, nyskapning og teknologisk utvikling. Regjeringen vil fortsette arbeidet for å stimulere denne utvikling, blant annet i forbindelse med flere saker som etter hvert vil bli fremlagt for Stortinget. Regjeringen vil om kort tid fremlegge en stortingsmelding om den teknisk-industrielle forskning og utvikling, hvor det bl.a. skisseres hvorledes forskning og utvikling kan bidra til industriell vekst og nyskapning. Regjeringen har besluttet å iverksette et utredningsprosjekt for å kartlegge norsk industris muligheter for oppnåelse av offshoreleveranser. Som ledd i Regjeringens aktive oppfølging av vare- og tjenestepolitikken er det bl.a. også tatt initiativ for å legge forholdene til rette for norsk industri bl.a. i anbuds- og kontraktssammenheng. Regjeringen vil i løpet av våren legge frem stortingsmelding om nye retningslinjer for energi- og industrisamarbeidet. For å stimulere tilgangen på risikokapital vil Regjeringen i vår også fremme et lovforslag om innføring av individuell aksjesparing med skattefrådrag, og vil fremme forslag om ytterligere lettelser, i skattereglene i forbindelse med høstens budsjettbehandling. For å styrke våre muligheter innen telekommunikasjoner og datateknologi vil Regjeringen bl.a. fortsatt stimulere til produktivitetsøkning og høy investeringstakt i Televerket. Et program for innføring av EDB i skolen vil bli drøftet i en egen stortingsmelding fra Kirke- og undervisningsdepartementet. Etter fremlegget av Nasjonalbudsjettet og Statsbudsjettet i fjor høst er den økonomiske politikken endret i mer ekspansiv retning. Etter Stortingsbehandlingen, Regjeringens forslag i Salderingsproposisjonen og en ny gjennomgang av skatteanslagene, ble underskuddet på Statsbudsjettet før lånetransaksjoner korrigert for oljeskatter i det vedtatte budsjett anslått til 20 741 mill. kroner som utgjør 6,4 pst. av BNP utenom olje og sjøfart. I Nasjonalbudsjettet var tilsvarende underskudd 18 646 mill. kroner eller 5,7 pst. av BNP utenom olje og sjøfart. Måltallet for den innenlandske kredittilførsel i 1983 ble ved fremlegget av Salderingsproposisjonen økt med 737 mill. forhold til Nasjonalbudsjettet ved økte utlån både fra forretnings- og sparebankene, statsbenkene og staten. Stats bankenes innvilgningsbudsjett for 1983 er økt med i alt 731 mill. kroner etter fremleggelsen av Nasjonalbudsjettet. De avgjørende problemer vi står overfor på arbeidsmarkedet er manglende utenlandsetterspørsel, for høye kostnader og for lav produktivitetsvekst. Problemer på arbeidsmarkedet som skyldes manglende lønnsomhet i bedriftene og strukturelle forhold, kan ikke løses ved å øke den offentlige innenlandske etterspørsel. Det viktigste bidrag fra vår egen politikk vil vil være kostnadsmoderasjon og styrket konkurranseevne i de næringer hvor problemene foreligger. På kort sikt vil gjennomføringen av årets inntektsoppgjør her være viktig. Mer generelt er det av betydning å få til endringer i selve inntektsdannelsen og at inntektsøkninger knyttes nærmere til produktivitetsutviklingen. Videre er det ønskelig at en satser på bedriftsintern opplæring og andre former for arbeidsmarkedstiltak. Det medfører at den nødvendige omstillingen som må foretas i industrien, i størst mulig grad kan skje uten tilsvarende økning i den registrerte ledigheten. I løpet av høsten 1982 ble arbeidsmarkedstiltakene økt vesentlig. For 4. kvartal under ett omfattet disse til tåkene 19 pst. flere enn i samme kvartal året før. Regjeringen foreslo økte bevilgninger til beredskapsplanen for 1983 i Salderingsproposisjonen slik at den ble på 500 mill. kroner. I herværende proposisjon foreslås en ytterligere tilleggsbevilgning til arbeidsmarkedstiltak på 200 mill. kroner. Dette beløp skal bl.a. dekke utgiftene til oppstartingen av det program Regjeringen forslår for midlertidige arbeidsplasser i kommunene og fylkeskommunene. For det andre bør en i tiden fremover gjennom den økonomiske politikk bidra til å holde oppe aktivitet og sysselsetting i de yrker som er nær knyttet til den innenlandske etterspørsel med vekt på investeringer. Bygge- og anleggsvirksomheten bør holdes oppe likeledes private investeringer m.v. Regjeringen har ved flere anledninger fremmet tiltak for å stimulere igangsettingen av nye boliger, først i St. prp. nr. 4. for 1982 —83 og deretter i Salderingsproposisjonen. Byggevirksomheten holdt seg godt oppe i 4 kvartal i fjor, og i 1982 ble det igangsatt 37 211 boliger. Da det likevel er knyttet en viss usikkerhet til igangsettingen av boliger følger Regjeringen utviklingen nøye. virkemiddelbruken overfor bankene. Dette bidro til sterk utlånsvekst i denne måneden. Som ledd i de tiltakene som nå fremmes, har Regjeringen økt rammene for de private kredittforeningenes utlån med 200 mill. kroner, særlig med sikte på å stimulere investeringene i næringslivet. I denne proposisjonen fremmes forslag om fremskynding av statlige byggeprosjekter. Det vil kreve tilleggsbevilgninger på 59 mill. kroner i 1983 og de totale kostnader kan anslås til knapt 100 mill. kroner. For det tredje vil det være viktig å aktivt motarbeide ledigheten i de yngre aldersgrupper (15 —24 år) med arbeidsmarkedstiltak, lærlingeplasser, økt antall elevplasser m.v. Regjeringen foreslår derfor tilleggsbevilgninger på i alt 153 mill. kroner i denne proposisjonen for i vesentlig grad å styrke lærlingsordningen og å øke antallet elevplasser i den videregående skole i inneværende år. Siktemålet er 5 —6 000 nye elevplasser og å øke antall nye lærlingekontrakter fra 5 500 til 10 000. I denne proposisjon foreslås tilsammen tilleggsbevilgninger for 1983 på ialt 420 mill. kroner. De totale beløp som blir stillet til disposisjon for å motvirke arbeidsløsheten er imidlertid langt større — i størrelsesorden 1 milliard kroner. En har da tatt hensyn til de utgiftsmessige konsekvenser som følger av at enkelte tiltak går utover 1983, lettelsene i skogbeskatningen samt utvidelsen av rammene for kredittf ore tåkene. Dette fremgår av det følgende. En har nå ikke oversikt over hva programmet for midlertidige arbeidsplasser i kommuner og fylkeskommuner vil koste. En slik oversikt vil bli gitt i forbindelse med fremlegget av Revidert nasjonalbudsjett og Sysselsettingsmeldingen etter at kommuner og fylkeskommuner har sendt inn sine planer. Men en må regne med at programmet vil medføre behov for betydelige tilleggsbevilgninger til arbeidsmarkedstiltak utover det som foreslås i denne proposisjonen. Illustrasjonsmessig vil det med en gjennomsnittlig statsstøtte på rundt 6 000 kroner pr. månedsverk, påløpne f.eks. ca. 60 mill. kroner pr. måned dersom tiltakene sysselsetter ca. 10 000 personer. Da det på det nåværende tidspunkt er vanskelig å anslå utgiftsomfanget av dette programmet, foreslås en fullmakt for Finansdepartementet til å gi tilsagn til kommunene og fylkeskommunene om støtte utover det bevilgede beløp. Som nevnt foreslås tilleggsbevilgninger på i alt 153 mill. kroner i denne proposisjonen for å styrke lærlingsordningen og å øke antallet elevplasser i inneværende år. for skoleåret 1983/84 av det økte elevopptaket vil beløpe seg til noe over 160 mill. kroner. Forutsatt at det årlig tegnes 10 000 nye lærlingekontrakter, vil tilskuddet til bedriftene etter den nye ordningen bli 175 mill. kroner pr. år. Regjeringen vil dessuten foreslå at Eksportfinans' ordning med lån ved innenlandske leveranser av kapitalvarer utvides slik at lån også kan gis ved leveranser til felt der Statoil har kontrollerende eierinteresser. En vil dessuten foreslå at også Statoil kan motta slike lån. Med disse utvidelsene vil en oppnå at norske verft i større grad skal kunne konkurrere om oppdrag til norsk sokkel. Ved at også Statoil kan motta slike kreditter, vil en videre sikre at alle oljeselskapene benytter samme grunnlag for vurdering av de ulike anbud. staten om lag 90 mill. kroner over lånets løpetid (i 1983-priser) for de kontrakter som inngås hvert år i årene fremover. Subsidiene i tilknytning til hver kontrakt vil utgjøre om lag 30 000 kroner pr. årsverk. Mens forslaget til bevilgninger i 1983 til forsering av de statlige byggeprosjekter er 59 mill. kroner, er de totale kostnader vedrørende disse prosjekter om lag 100 mill. kroner. I tillegg til dette kommer at Regjeringen som nevnt har økt kredittforetakenes rammer for 1983 med 200 mill. kroner. En viser forøvrig til at det i Ot. prp. nr. 41 (1982 —83) om Skattlegging av skogbruk, foreslås nye regler med sikte på å stimulere til økt awirkning og økte investeringer i skogbruket. En oversikt over finans- og kredittpolitikken er gitt i tabell 1. Tabell 1. Øhning i publikums 2 ) likviditet 3 ) fra innenlandske kilder og valutatransaksjoner med utlandet. Utenom oljesektoren. J ) For 1982 og 1983 budsjettall fra Salderingsproposisjonen. z ) Publikum er definert som private og kommuner, statens forretningsdrift og andre private finansinsti tusj oner enn banker. 3 ) Publikums likviditet omfatter beholdninger av sedler og mynt, innskudd i private og offentlige banker (unntatt sparing med skattefrådrag) og übenyttede kassekreditter og byggelån i banker. 4 ) Anslag i denne proposisjon. En generell gjennomgang av finans- og kredittpolitikken og utsiktene for utenriksøkonomien vil bli foretatt i Revidert nasjonalbudsjett. Statsbudsjettets underskudd før lånetransaksjoner korrigert for oljeskatter er nå anslått til 21161 mill. kroner som utgjør om lag 6,5 pst. av BNP utenom olje og sjøfart. Budsjettbalansen er dermed svekket med 2 515 mill. kroner i forhold til opplegget i Gul bok og Nasjonalbudsjettet. Hvor ekspansivt denne politikken vil virke på realøkonomien, avhenger også i stor grad av det nominelle f ortløpet. Blir prisstigningen lavere enn 10 pst. forutsatt. Dette er nærmere omtalt i avsnitt 3. Her er imidlertid en vekselvirkning. Seiv med relativt lav aktivitet kan en mer ekspansiv finans- og kredittpolitikk bidra til høyere prisstigning. En etterspørselspolitikk som gir en pengemengdevekst som er noe særlig større enn 11 —11 y 2 pst, er ikke forenlig med målet om å få til en kostnadsvekst ned mot 6 pst. Etterspørselspolitikken må derfor ses i lys av inntektsoppgjøret og avtalens utforming og f orøvrig i størst mulig grad legges opp slik at en unngår press mot lønnsavtaler og økt lønnsglidning. Utfordringen ved gjennomf øringen av den økonomiske politikken i 1983 er å få dempet pris- og kostnadsveksten tilstrekkelig til at konkurranseevnen bedres samtidig som den innenlandske etterspørsel holdes oppe uten at finans- og kredittpolitikken blir for ekspansiv. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har i brev oversendt sine forslag om tiltak for økt sysselsetting til Regjeringen. Begge partier understreker, som Regjeringen gjør, at de tiltak som nå fremmes, må sees i sammenheng med de kommende inntektsoppgjør. Både på kort og lengre sikt kan sysselsettingen trygges bare gjennom bedre konkurranseevne og gjennvinning av markeder hjemme og ute. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet skisserer en rekke forslag til ekstraordinære tiltak som kan virke raskt og som innebærer en mer aktiv bruk av arbeidsledighetstrygden. I denne proposisjonen følger Regjeringen allerede nå opp på de fleste områder hvor de to partier har skissert tiltak. I Revidert nasjonalbudsjett vil Regjeringen foreta en fullstendig gjennomgang av det økonomiske opplegg for 1983. Da vil utfallet av inntektsoppgjørene være mer klarlagt. Man vil da også ha bedre grunnlag for å vurdere kommunenes økonomi og se kredittpolitikken i sammenheng med hele den økonomiske politikk. Regjeringen vil da i samsvar med de to partiers syn kunne se ytterligere tiltak i sammenheng med inntektsoppgjøret. I avsnitt 2 gis en oversikt over den siste utviklingen i den internasjonale økonomi og over utviklingen i Norge. I avsnitt 3 drøftes virkningene av lavere lønns- og prisvekst. I avsnitt 4 gis en generell omtale av gjennomf øringen av det økonomiske opplegget for 1983 med vekt på innntekts-, kreditt- og arbeidsmarkedspolitikken. I avsnitt 5 omtales et program for opprettelse av midlertidige arbeidsplasser for ledigmeldte i kommuner og fylkeskommuner. Forslag til opprettelse av nye elevplasser i den videregående skole og styrkelse av lærlingeordningen er beskrevet i avsnitt 6. Dette avsnitt er utarbeidet i Kirke- og undervisningsdepartementet. Fremskynding av statlige byggeprosjekter er omtalt i avsnitt 7, og i avsnitt 8 tas opp forslag om en utvidelse av ordningen med rentesubsidierte lån ved leveringer fra norske verft til norske kontinentalsokkel. I avsnitt 9 gis en oversikt over forslaget om forbedringer i skogbeskatningen som vil fremme sysselsettingen gjennom å stimulere til økt avvirkning. 2. DEN ØKONOMISKE UTVIKLING 2.1 Internasjonal økonomi En vurdering av den internasjonale økonomiske situasjon og utsiktene for 1983 ble gitt i Salderingsproposisjonen, jfr. St.prp. nr. 1, Tillegg nr. 17 for 1982—83. Vurderingene var i hovedsak de samme som i OECD's siste halvårsrapport fra desember. En la der til grunn en moderat, men tiltakende konjunkturoppgang i OECD-området i løpet av inneværende år. Veksten i bruttonasjonalproduktet (BNP) i industrilandene er av OECD anslått til å øke med 1% pst. fra 1. halvår 1982 til 1. halvår 1983 og med 2% pst. fra 1. halvår 1983 til annet halvår 1983, regnet som årlig rate. Tilsvarende anslag for vekst i industriproduksjon er henholdsvis 2% og 5% pst. også regnet som årlig rate fra halvår til halvår. Konsumprisen ble anslått å øke med om lag 7y 2 pst. i 1982 og 6% pst. i 1983. For nærmere omtale vises det til de tallmessige anslagene i Salderingsproposisjonen og i OECD's halvårsrapport. En oversikt er gitt i tabell 3 nedenfor. De siste opplysninger om den økonomiske utviklingen i USA kan tyde på at konjunkturoppgangen der har startet. Det har siden i høst vært ført en lettere kredittpolitikk, og de nominelle rentene har vist et betydelig fall, særlig rentene på kortsiktige lån. Dette har bidratt til at boligbyggingen og kjøp av varige konsumgoder har tatt seg kraftig opp. Ledende indikatorer for industriproduksjonen har pekt oppover i flere måneder, og industriproduksjonen økte fra desember i fjor til januar i år. Arbeidsløsheten falt litt i januar fra et meget høyt nivå. En kan nå ikke se bort fra at den økonomiske veksten i USA i løpet av året kan komme opp i en noe høyere årlig rate enn tidligere regnet med, anslagsvis 4—5 pst., men mye vil avhenge av den politikk som føres i tiden fremover. Inflasjonen har falt kraftig i USA. Fra desember 1981 til desember 1982 økte konsumprisene med 3,9 pst. som er det laveste tall siden 1972. Sammen med en arbeidsløshet på over 10 pst. skulle dette gi muligheter for at hovedvekten i tiden fremover legges på en vekststimulerende økonomisk politikk. I Vest-Tyskland har innenlandsk ordretilgang til industrien økt markert de siste månedene. Samtidig vitner undersøkelser om næringslivets vurdering av fremtiden om økt optimisme. Konsumprisstigningen er lav og arbeidsløsheten høy, jfr. tabell 2. En kan ikke se bort fra justeringer av den økonomiske politikk med sikte på sterkere økonomisk vekst i nær fremtid. *) Veid sammen med IMF-vekter. 2 ) Veid sammen med BNP-vekter. 3 ) Registrert ledighet korrigert for sesongvariasjoner i januar. I følge AKU, 4. kvartal 1982 var ledigheten 3,2 pst. 4 ) Tallene for prisvekst i Storbritannia, Vest- Tyskland og Norge gjelder perioden januar 1982 til januar 1983. 5 ) Utviklingen fra januar 1982 til januar 1983. Storbritannia hadde utover høsten i fjor en jevn vekst i detaljomsetningen. Veksten var vel 6 pst. fra desember 1981 til desember 1982, men mye av veksten synes å ha rettet seg mot importvarer i første omgang. Samtidig er eksporten økt. lav inflasjon og meget høy arbeidsledighet, jfr. tabell 2. OPEC-landene har ved flere anledninger denne vinteren søkt å komme til enighet om individuelle produksjonskvoter og prisdifferensialer for å redusere overskuddstilbudet av råolje. Dette har hittil ikke lykkes. Etter det resultatløse OPEC-møte i januar økte presset nedover på prisene sterkt. Dette førte til at det britiske selskapet BNOC etter betydelig press fra kjøperne i midten av februar såtte ned prisene med 3 —3,5 dollar pr. fat, til ca. 30,50 dollar pr. fat for sin referanseolje med virkning fra 1. februar. Statoil fulgte etter med tilsvarende reduksjoner. Til sammenlikning ble det i Salderingsproposisjonen forutsatt en pris på 34,50 dollar pr. fat. Nigeria har reagert på dette med å sette ned sine offisielle priser med 5,5 dollar pr. fat til 30 dollar pr. fat. Foreløpig har ingen andre OPEC-land endret sine offisielle noteringer. I denne situasjonen hersker det uvanlig stor usikkerhet om utviklingen av oljeprisene på kort og noe lengre sikt. Det er et åpent spørsmål hva andre OPEC-land vil foreta seg i den nåværende ustabile situasjon, og prisutviklingen i 1983 og i årene fremover er meget usikker. Regjeringen finner det ikke naturlig nå å frem nye anslag for oljeinntektene. En vil følge utviklingen nøye, og legge frem nye anslag på vanlig måte i Revidert Nasjonalbudsjett. En har imidlertid foretatt følsomhetsanalyser for påløpne og betalte skatter og avgifter som følge av prisendringer. Analysene viser at dersom oljeprisene i 1983 blir liggende gjennomsnittlig 3 —3,5 dollar pr. fat under det nivå som er forutsatt i Salderingsproposisjonen, blir de påløpne skattene og avgiftene for inneværende år redusert med omtrent 3 milliarder kroner. Virkningen på innbetalte skatter og avgifter i 1983 blir om lag halvparten. Som nevnt tyder mye på at en konjunkturoppgang har startet i USA, og det er også visse positive tegn i andre industriland. De siste opplysninger forsterker inntrykket av at det vil bli en konjunkturoppgang i 1983 og inn i 1984. En oppsummering av OECD's siste anslag er gitt i tabell 3. Regjeringen finner det imidlertid ikke nå hensiktsmessig å utarbeide nye anslag for den internasjonale økonomiske utvikling. En samlet gjennomgang av utsiktene for 1983 og 1984 vil bli gitt i Revidert nasjonalbudsjett. *) Omfatter Australia, New Zealand, Danmark, Finland, Helles, Island, Irland, Norge, Portugal, Spania, Sverige og Tyrkia. 2 ) Omfatter Østerrike, Belgia, Luxemburg, Holland og Sveits. Kilde: OECD, Economic Outlook nr. 32, Desember 1982. Det er flere forhold som tilsier at det bør foretas endringer i den økonomiske politikk i noen ledende industriland: — Arbeidsledigheten er meget høy og fortsatt stigende i mange land. En konjunkturoppgang som nå virker sannsynlig vil i tilfelle ikke være sterk nok til å redusere ledigheten. — Det vil være nødvending for å få en mer varig og sterkere økonomisk vekst med sikte på å redusere arbeidsledigheten. — Inflasjonen har falt sterkt i ledende industriland. — Det store OPEC-overskuddet er redusert. USA's betalingsbalanse beveger seg i retning av betydelige underskudd, men USA er finansielt i bedre stand til å bære slike underskudd enn de fleste andre land. Muligheten for nye økonomiske tiltak er derfor på flere mater gunstigere nå enn tidligere. politikken med sikte på å få til sterkere økonomisk oppgang og å snu utviklingen mot økende arbeidsiedighet. En slik politikk bør ikke bestå i enkel etterspørselsekspansjon. En grunn til dette er at den eksisterande arbeidsløshet skyldes mange forhold og varierer sterkt fra land til land. Riktignok skyldes en betydelig del av den nåværende arbeidsløshet i en del land rett og slett utilstrekkelig etterspørsel (såkalt «Keynsiansk» arbeidsiedighet). Men betydelige deler av arbeidsløsheten er forårsaket av for høye reelle kostnader og for lav lønnsomhet i bedriftene (såkalt «klassisk» arbeidsiedighet). Dette gjelder særlig mange europeiske land. I tillegg har vedvarende økonomisk stagnasjon bidratt til omfattende strukturell arbeidløshet som bl.a. krever omstilling til annen virksomhet. Derfor må en hensiktsmessig økonomisk politikk omfatte tiltak som tar sikte på å — f orbedre lønnsomheten, — forbedre produktiviteten, — stimulere produktive investeringer. En slik politikk er også avgjørende for å forhindre at en raskt får en fornyet inflasjon. Seiv om den nye økonomiske politikken ikke utelukkende bør ta sikte på å øke etterspørselen, må en viktig side ved den løpende politikk i flere land likevel være å stimulere etterspørselen. Særlig gjelder det investeringsetterspørselen. Det er viktig at en slik politikk iverksettes på en samordnet måte i flere land samtidig. Erfaringene viser at hvis ett land skulle foreta en slik omlegning alene, vil det lett komme opp i vanskeligheter. En samordnet politikk for å skape økonomisk oppgang innebærer ikke en anbefaling til alle land om å stimulere sin økonomi. Et differensiert opplegg er nødvendig, avhengig bl.a. av inflasjcns- og kostnadsutviklingen i det enkelte land. Lav etterspørsel fra ikke-OECD-land er en viktig grunn til den svake økonomiske vekst i OECD-landene. Det er de ikke-oljeproduserende utviklingsland som lider hardest under den internasjonale økonomiske stagnasjon. Særlig i en situasjon med betydelig ledig kapasitet i mange OECD-land er en politikk som tar sikte på å øke strømmen av finansielle ressurser fra OECD-landene til utviklingslandene fordelaktig — ikke bare for ikke- OECD-landene, men også for OECD-landene seiv. Det er et sentralt mål for alle å forhindre fornyet inflasjon straks den økonomiske oppgangen tar til. Dette er nødvendig også for å forhindre at inflasjonen igjen leder til økonomisk tilbakeslag. Også dette krever forskjellig politikk i de forskjellige land avhengig av økonomiske, politiske og institusjonelle forhold. Regjeringen mener at det kommende ministerrådsmøte i OECD i mai er en utmerket anledning for et slikt initiativ, og den har derfor anmodet organisasjonen om å forberede dette. Den vil følge opp dette forslag i denne sammenheng og i andre internasjonale fora i tiden fremover. 2.2 Utviklingen i norsk økonomi Siden Salderingsproposisjonen ble lagt frem, er det kommet til ny informasjon bl.a. Avdempingen av innenlandsk konsumetterspørsel mot slutten av 1982 skyldes antakelig en sterk vekst i nordmenns konsum i utlandet. Særlig har økt grensehandel med Sverige hatt stor betydning for nedgangen i konsumetterspørselen innenlands mot slutten av 1982. I tillegg har omfanget av charterreiser til utlandet økt sterkt i 1982, samtidig som nedgang i utlendingers konsum i Norge også ga negative impulser til innenlandsk produksjon. I Økonomisk utsyn har Statistisk Sentralbyrå anslått veksten i samlet privat konsum fra 1981 til 1982 til 1,9 pst., som er høyere enn anslaget på 1,2 pst. i Salderingsproposisjonen. Devalueringen av den svenske krone og den norske polstreiken er antakelig hovedårsaken til den økte grensehandelen. OECD har anslått prisstigningen i Sverige fra 1982 til 1983 til 12 pst. Det vil i tilfelle være klart høyere enn det en regner med for Norge, noe som i så fall kan bidra til at konsumetterspørselen antakelig etter hvert vris i retning av sterkere innenlandsk etterspørsel. Det knytter seg imidlertid usikkerhet til en slik antakelse, både fordi en ennå ikke har pålitelige anslag for nordmenns konsum i utlandet i november og desember, og fordi den økte grensehandel kan ha skapt nye vaner som endres tregt. Finansdepartementet vil i Revidert nasjonalbudsjett vurdere konsumutviklingen nærmere, etter at utfallet av inntektsoppgjøret er mer kjent og etter en gjennomgang av kredittpolitikken. Antall igangsatte boliger var i 1982 37 211, mot 36 184 i 1981. Boligopplegget for 1982 var basert på 36 000 igangsatte boliger. Omlegging av registreringssystemet for boligbygging førte imidlertid til høyere igangsettingstall i desember enn den underliggende tendens antyder. Igangsettingen i desember var på hele 5 011 nye boliger, som er høyere enn det et uendret registreringssystem ville gitt. Når en skjønnsmessig korrigerer for dette forholdet og for sesongmessige forhold var igangsettingen 3 263 boliger. En sesongkorrigert igangsetting på 3 000 boliger pr. måned vil gi 36 000 boliger på årsbasis. Siktemålet for 1983 er omlag 35 500 igangsatte boliger. Antall fullførte boliger i 1982 ble 38 547, men også dette tallet kan være noe høyt. Seiv om en korrigerer for slike forhold, har aktiviteten i boligbyggingen holdt seg godt oppe i 4. kvartal 1982. Dette må bl.a. ses i sammenheng med stimulansetiltakene som ble iverksatt i boligfinansieringen høsten 1982, jfr. St.prp. nr. 4 for 1982—83, Nasjonalbudsjettet 1983 og Salderingsproposisjonen. Salderingsproposisjonen. Utviklingen i 4. kvartal 1982 ble noe bedre enn ventet. Den svake produksjonsutviklingen i deler av industrien har følgelig ikke bakgrunn alene i eksportutviklingen, men må også ses i sammenheng med bl.a. at bedriftene reduserer produksjonen for å få til en ønsket tilpasning til ferdigvarelagre som var meget høye i 3. kvartal 1982. Indeksen over ordreinngangen for eksport av metaller og verkstedprodukter (korrigert for sesongsvingninger) opp fra 1. kvartal 1982 til 4. kvartal 1982, særlig i 4. kvartal 1982. Ordreinngangen for produksjon av transportmidler (inkl. skip) er imidlertid lav. Verdiveksten i eksporten av tradisjonelle varer fra januar i fjor til januar i år var 13 pst., noe som kan tyde på at eksporten er iferd med å ta seg opp. De siste opplysninger synes i alle fall å bekrefte forutsetningene i Salderingsproposisjonen om en oppgang i tradisjonell vareeksport i 1983. Fig. 1. Utviklingen i konsumprisindeksen i Norge og hos våre handelspartner' Det er foreløpig ikke grunn til å endre Salderingsproposisjonens anslag for importutviklingen i 1983. Produksjonen for industri og tradisjonelt bergverk var i 1982 gjennomsnittlig 2,0 pst. lavere enn i 1981 (veid sammen med 1981-vekter). Fra desember 1981 til 1982 var nedgangen 2,3 pst. vekst fra tilsvarende måned året før, fra september til desember i 1982. Økningen fra desember i 1982 til januar 1983 ble 1,5 pst., som er omlag en halvering i forhold til de to foregående år. Det gir en stigning fra samme måned året før på 10,1 pst. Dette er fortsatt omlag 4 prosentenheter høyere enn gjennomsnittet for de land vi konkurrerer med. gjennomføringen av finans- og kredittpolitikken. Dersom en lykkes i å oppnå et meget moderat inntektsoppgjør skulle mulighetene for å få en prisvekst klart under 10 pst. i 1983 være gode. Etter 1980 er vår konkurranseevne, målt ved relative lønnskostnader pr. produsert enhet i forhold til viktige handelspartnere ytterligere forverret med en størrelsesorden 6 pst. I forhold til 1970 er forverringen ca. 29 pst. Svekkelsen i forhold til viktige handelspartnere som Sverige og Danmark er enda større, jfr. figur 2. produktivitetsveksten i Norge er lavere enn i de land vi konkurrerer med. Samtidig øker lønnskostnadene klart mer enn hos våre viktigste handelspartnere til tross for den økende ledighet vi opplever også i Norge. Skal vi få til en bedre utvikling her for å trygge sysselsettingen, vil etterspørselsreguleringen gjennom finans- og kredittpolitikken måtte tilpasses målet om avdempet lønnsvekst og bedret konkurranseevne. Dette er nødvendig, men i seg seiv ikke tilstrekkelig. Andre forhold som er nødvendig er at: Fig. 2. Relative lønnskostnader pr. produsert enhet. — Lønnsveksten må knyttes nærmere til produktivitetsutviklingen og f ortjenesteutvikiingen i de næringer som er mest utsatt for konkurranse. ansatte i mer konkurranseutsatte næringer hvor arbeidsplassene er utrygge. Dersom vår konkurranseevne skal forbedres vil en nødvendig konsekvens i inneværende år være en nedgang i disponibel realinntekt. noe sikt blir bedre tilpasset utviklingen hos våre utenlandske konkurrenter og produksjons og produktivitetsutviklingen i Norge. Arbeidskraftundersøkelsen viste for 1982 som helhet en vekst i antall sysselsatte personer på 0,7 pst. Samtidig økte imidlertid arbeidsstyrken med 1,3 pst. og antall arbeidssøkere uten arbeidsinntekt økte dermed fra 2,0 pst. av arbeidsstyrken i 1981 til 2,6 pst. i 1982. Antall utførte timeverk har vært om lag uendret fra 1981 til 1982. Den registrerte arbeidsledigheten utgjorde i januar 1983 67 350 personer eller 4,0 pst. av arbeidsstyrken. Dette var 25 245 høyere enn et år tidligere, mens desember lå 27 243 høyere. Korrigert for normale sesongvariasjoner etter den metode Finansdepartementet og Arbeidsdirektoratet bruker, kan ledigheten anslås til 51 058 personer mot 52 889 i desember, en nedgang pål 831. Tallet utgjorde 3,0 pst. av arbeidsstyrken som er langt lavere enn i andre land. Som vist i tabell 2 var den gjennomsnittlige arbeidsledighet hos våre handelspartnere 9,0 pst. med tosifrede ledighetsprosenter i mange land. Bare Japan har lavere arbeidsledighet enn Norge. sammensetningen av de registrerte arbeidsledige det siste året. Tallene viser at økningen i ledigheten i betydelig grad skyldes problemene i de mest konkurranseutsatte næringene: industri, bergverk og sjøfart. Her økte ledigheten med om lag 13 500 personer som er over en fordobling på et år. Dette alene utgjør 50 pst. av økningen i ledigheten, mens disse næringene har omlag 25 pst. av samlet sysselsetting. Ved vurdering av tallene bør det presiseres at inndelingen er basert på yrker og ikke næringer. Det betyr at økt registrert ledighet i funksjonæryrker og andre som følge av industriens problemer ikke omfattes av tallene for industri, bergverk og sjøfart. Disse registreres under serviceyrker slik at tallene er stilt opp (jfr. fotnote til tabell 4). I tillegg kommer ringvirkningene av den svake utviklingen i industri og bergverk m.v. på andre deler av næringslivet. Også i andre yrker, f. eks. transportyrker og hotellfagene der det finnes sterke innslag av konkurranseutsatt virksomhet, har økningen i ledigheten vært sterk det siste året. Også denne ledigheten registreres under serviceyrker i tabellene. ') I denne oppstillingen vil service-yrker omfatte følgende grupper der arbeidsledige med direkte tilknytning til industrien vil være medregnet. — teknisk vitenskapelig arbeid m.v. (økning 500 det siste året) —■■ administrasjonsarbeid (økning 250 det siste året) — kontorarbeid (økning 1 250 det siste året) I gruppen er også inkludert arbeidsledige i reiselivet som i noen grad må ses som konkurranseutsatte og grupper som nærmest må regnes ikke å ha noen yrkestilknytning (føringspraksis ved arbeidskontorene avgjør). Også utbetal in gene av arbeidsledighetstrygd er sterkt preget av de samme næringene, jfr. tabell 5. i denne tabellen har en tall etter næring og ikke etter yrke. Tabell 5. Antall personer som hevet arbeidsledighetstrygd fordelt etter næring 1 ) Som det fremgår av tabellen har ca. 62 pst. av økningen i denne perioden funnet sted i industri og bergverk. Som nevnt tidligere, vil ledigheten i næringer som hotell- og restaurantvirksomhet, og deler av transport — i første rekke sjøfart — også ha sin bakgrunn i det høye kostnadsnivået. Dermed må en regne med at to tredjedeler av økningen har skjedd i de næringsgrupper som er utsatt for konkurranse og hvor kostnadsutviklingen og konkurranseevne er av stor betydning. Omfanget av såkalt «klassisk» arbeidsledighet og behovet for å dempe kostnadsveksten og å bedre konkurranseevnen understrekes av den avskalling en kan frykte i industrisysselsettingen. Tall fra Industristatistikken viser at i 1980 var 55 000 industriarbeidsplasser i bedrifter hvor lønnskostnadene var høyere enn den verdi som skapes i bedriften av innsatsfaktorene arbeidskraft og kapital (bruttoproduktet). Ytterligere 100 000 arbeidsplasser var i bedrifter der lønnskostnadene utgjorde fra 80 —100 pst. av bearbeidingsverdien. Sannsynligvis er situasjonen enda verre nå. Samlet kan i størrelsesorden 150 000 arbeidsplasser sies å være i en utsatt stilling, noe som understreker alvoret i situasjonen. Tallene indikerer dermed at uten en fornedring av konkurranseevnen må en påregne en ytterligere betydelig avskalling. Tabell 6. Sysselsatte i industrien fordelt etter lønnskostnadenes andel av bearbeidingsverdien — 1980 (andel i parentes) På grunn av lav geografisk og yrkesmessig mobilitet av arbeidskraften vil en eventuell avskalling av arbeidskraften i industri, tradisjonelt bergverk og annen konkurranseutsatt virksomhet gi seg utslag i økt ledighet seiv om samlet etterspørsel etter arbeidskraft holder seg oppe. Industriarbeidere må også regnes å ha høy meldetilbøyelighet. En relativt stor andel av den registrerte ledigheten har sin bakgrunn i et høyt antall permitteringer. Tidligere ble de strukturelle problemer i noen grad dekket over ved undersysselsetting av arbeidskraften i bedriftene. strategi. Antallet helt permitterte har økt fra 6 970 i januar 1982 til 14 268 i januar i år, mer enn en fordobling i løpet av et år. I tilfelle av permitteringer vil arbeidskraften fremdeles være nært knyttet til sitt opprinnelige arbeidssted, og ofte ha høye opparbeidede rettigheter til dagpenger under arbeidsdelighet og dermed begrensede motiver for å endre arbeidssted. 3. VIRKNINGER AV LAVERE PRIS- OG LØNNSVEKST Siktemålet med kronejusteringene som ble foretatt i august og i september i fjor var å bidra til en nødvendig bedring av vår konkurranseevne i 1983. Dersom vi skal realisere den bedring i norsk næringslivs konkurranseevne målt ved lønnskostnader pr. produsert enhet som kronejusteringene bidro til, må rammen for den gjennomsnittlige lønnsveksten fra 1982 til 1983 begrenses til størrelsesorden 6 pst. I praksis innebærer dette at det ikke er plass til tarifftillegg i 1983 o g at det må bli en klar avdemping av lønnsglidningen gjennom 1983 i forhold til det som er observert i 1982. Som vist øverst i tabell 7 tar en utgangspunkt i en antatt vekst i lønnskostnader pr. produsert enhet hos våre handelspartnere fra 1982 til 1983 målt i norske kroner på 8,3 pst. En regner med et bidrag fra kronejusteringene i fjor sommer på 3,8 pst. (linje 2) og en antatt produktivitetsvekst i norsk industri i 1983 på 1,5 pst. (linje 3). Dersom en skal bevare den forbedring i vår konkurranseevne fra 1982 til 1983 på 3,8 pst. som kronejusteringene la grunnlag for, må lønnsveksten begrenses til 6 pst. fra 1982 til 1983 (linje 4). En anslår nå veksten i lønninger fra 1982 til 1983 som følger av lønnstillegg gitt i 1982, eller det såkal te overhenget til 4 pst. (linje 5). Dersom en beregningsmessig forutsetter et bidrag til lønnsveksten i år fra lønnsglidning på 2,5 pst. (linje 6), er det ikke plass til tarifftillegg dersom lønnsveksten fra 1982 til 1983 skal begrenses til 6 pst. (linje 7). Tabell 7 Anslått vekst i lønnskostnader pr. produsert enhet hos våre handelspartnere fra 1982 til 1983 i norske kroner: 8,3 pst. — Forutsatt gjennomsnittlig depresiering av norske kroner overfor handelspartnere fra 1982 til 1983: 3,8 » + Antatt produktivitetsvekst i norsk industri: De realøkonomiske og sysselsettingsmessige konsekvenser av lavere pris- og lønnsutvikling fra 1982 til 1983 og senere år vil være: — En lavere lønnsutvikling vil føre til at norsk konkurranseutsatt næringsliv i større grad kan opprettholde markedsandeler i eksport- og hjemmemarkedene. — Dersom våre konkurrenter forsøker å opprettholde sine markedsandeler i Norge vil det i så fall innebære noe lavere vekst i importprisene og dermed noe mindre prisimpulser innenlands i 1983 enn tidligere regnet med. Dette, sammen med lavere lønnsvekst vil føre til lavere prisvekst. Økt kapasitetsutnytting innenlands vil også gi grunnlag for noe høyere produktivitetsvekst som også vil dempe prisstigningen. — Bedret fortjeneste og bedret kapasitetsutnytting i de konkurranseutsatte sektorene må antas å stimulere til økte private investeringer, både gjennom bedret driftsresultat og forventet bedret inntjeningsforhold av produksjonsøkningen. Hvor fort dette vil slå gjennom er imidlertid noe usikkert, men en må i alle tilfelle regne med at det vil slå positivt ut på investeringer etter hvert. — For bedriftene i mer skjermede sektor e r antas driftsresultatene å bli påvirket i liten grad. Lavere prisstigning betyr imidlertid en reell økning i tilgangen på kreditt dersom kredittbudsjettet holdes nominelt uendret. Det er her derfor rimelig å regne med en viss økning i investeringene i disse sektorer. — Lavere nominell pris- og lønnsvekst vil bedre muligheten for lavere nominelle renter. — For lønnstakere vil nedgangen i utbetalt lønn motvirkes ved lavere prisstigning innenlands og mindre effekt av progresjonen, d.v.s. at den reelle skatteletten blir større. Samlet vil imidlertid lønnstakernes inntekt gå ned. Dette bidrar isolert sett til noe lavere vekst i privat konsum. På den annen side vil større reell kredittilførsel dersom en rent teknisk forutsetter uendrede nominelle kredittrammer bidra til høyere konsumvekst. Samlet må en forutsette lavere privat konsum og egenfinansiering av boliginvesteringer dersom en forutsetter uendret sparerente. En kan imidlertid ikke se bort fra at forbrukerne søker å opprettholde forbruksstandarden ved å redusere spareraten. — Med en teknisk forutsetning om uendrede nominelle beløp på stats- og trygdebudsjettet — bortsett fra reduksjoner av Ymse utgifter som følger direkte av lavere lønnsog prisvekst — vil det bli rom for høyere reell etterspørsel til vareinnsats og investeringer. Kommunesektoren vil også under samme forutsetninger rent finansielt (for et gitt underskudd før lånetransaksjoner) få plass til økt reell etterspørsel. Hvor sterk den økte reelle etterspørsel i den offentlige sektor vil bli, er noe usikker. På samme måte som i den private sektor vil det bl.a. avhenge av i hvilken grad reelle investeringsplaner endres på kort sikt. Samlet vil disse endringene virke i retning av: — redusert privat forbruk — økt offentlig konsum og investeringer — økte private investeringer -— økt eksport og mindre økning i importandelene — reduserte lagerinvesteringer — økt industriproduktivitet — bedre konkurranseevne både som følge av lavere lønnsvekst og høyere produktivitetsvekst — større mulighet for å justere ned nominelle renter. Disse endringer innebærer isolert sett at etterspørselen i større grad vil rette seg mot industrien og det øvrige konkurranseutsatte næringsliv som nå har en relativt lav kapasitetsutnyttelse og høy ledighet. Denne vridning av etterspørselen og produksjon er derfor gunstig ut fra den aktuelle situasjon på arbeidsmarkedet. Som ledd i samarbeidet om forberedelsene av inntektsoppgjøret, vil de realøkonomiske virkninger av lavere lønnsvekst bli drøftet i Det tekniske beregningsutvalg (Aukrust-utvalget). Her deltar LO, NAF, Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Fiskarlag, Forbruker- og administrasjonsdel partementet og Finansdepartementet. Finansdepartementet har på usikkert grunnlag foretatt foreløpige beregninger som viser at en reduksjon i lønnsveksten fra 1982 til 1983 med omlag 4 prosentenheter vil under de skisserte tekniske forutsetninger gi en økning i sysselsettingen på omlag 3 000 målt i årsverk i 198 3. Dette kan gi ekstra sysselsetting til 4 —5 000 personer. Et moderat inntektsoppgjør i 1983 og lavere lønnsvekst vil være et meget viktig bidrag til å styrke sysselsettingsutviklingen og til å begrense arbeidsledigheten i inneværende år. kostnadsutviklingen som et viktig element i en politikk for å oppnå full sysselsetting i årene fremover. Finansdepartementets foreløpige beregninger viser at sysselsettingen kan bli omlag 6—7 000 årsverk høyere i 1984, og at sysselsettingen vil bli hevet med omlag 8 000 årsverk når alle virkningene har gjort seg gjeldende, anslagsvis etter tre år. Dersom en klarer å realisere en varig demping av lønnsveksten vil dette isolert sett i løpet av tre-fire år kunne bety en heving av sysselsettingsnivået med 1 pst. eller omlag 20 000 ekstra årsverk. Disse foreløpige beregninger vil bli drøftet i Det tekniske beregningsutvalg. En lavere pris- og lønnsvekst vil uten reelle innstramminger i Statsbudsjettet og Kredittbudsjettet, imidlertid føre til større underskudd før lånetransaksjoner korrigert for oljeskatter og større likviditetstilførsel til næringslivet. Dette kan bidra til press mot sentrale og lokale avtaler som sikter mot lavere kostnadsvekst. Både fordi lavere lønns- og prisvekst i seg seiv som nevnt vil bidra til sterkere sysselsettingsvekst, og fordi gjennomføringen av finans-, kreditt- og inntektspolitikken må tilpasses slik at en slik utvikling vil bli realisert, er det nødvendig at en generell gjennomgang av det økonomiske opplegget for 1983 blir foretatt samlet. Den økonomiske politikken vil derfor bli vurdert nærmere som ledd i det videre arbeid med inntektsoppgjørene og presentert som en samlet plan for full sysselsetting og styrket konkurranseevne i Revidert nasjonalbudsjett. Arbeidet vil bli koordinert med fremlegget av Regjeringens sysselsettingsmelding. 4. GJENNOMFØRINGEN AV DET ØKONOMISKE OPPLEGGET FOR 1983 Et avgjørende problem vi står overfor på arbeidsmarkedet er manglende utenlandsetterspørsel, for høye kostnader og for lav produktivitetsvekst, jfr. avsnitt 2.2. Dette problem kan ikke løses ved å øke den offentlige innenlandske etterspørsel. Det viktigste bidrag fra vår egen politikk vil være kostnadsmoderasjon og styrket konkurranseevne i de næringer hvor problemene foreligger. På kort sikt vil gjennomf øringen av årets inntektsoppgjør her være avgjørende, jfr. avsnitt 4.1. Videre er det ønskelig at en satser på bedriftsintern opplæring og andre opplæringstiltak i arbeidsmarkedspolitikken slik at den nødvendige omstillingen som må foretas i industrien i størst mulig grad kan skje uten en tilsvarende øking i den registrerte ledigheten. Regjeringen foreslår derfor i denne proposisjon en tilleggsbevilgning til arbeidsmarkedstiltak på 200 mill. kroner. Forslagene er nærmere omtalt i avsnitt 4.4 og i avsnitt 5. For det andre bør en i tiden fremover gjennom den økonomiske politikk bidra til å holde oppe aktivitet og sysselsetting i de yrker som er nær knyttet til den innenlandske etterspørsel med vekt på investeringer. Bygge- og anleggsvirksomhet bør holdes oppe, likeledes private investeringer m.v. Regjeringen har ved flere anledninger stimulert igangsettingen av nye boliger, jfr. avsnitt 2.2. Byggevirksomheten holdt seg godt oppe i 4. kvartal i fjor. Også kredittopplegget er gjort mer ekspansivt ved flere anledninger, senest ved fremlegget av Salderingsproposisjonen. I februar fant regjeringen det riktig å øke rammene for de private kredittforeningenes utlån med 200 mill. kroner, særlig med sikte på å stimulere investeringer i næringslivet. En nærmere omtale er gitt i avsnitt 4.3. En viss stimulans av investeringer i offentlige hygg ved fremskynding av offentlige byggeprosjekter foreslås også som ledd i en slik strategi. Det samme gjelder offentlige bestillinger av båter. En mer generell gjennomgang av finans- og kredittpolitikken vil imidlertid som nevnt bli foretatt i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett. For det tredje vil det være viktig å dempe ledigheten som skyldes et stort antall personer i yngre aldersgrupper (15 —24 år) med økt utdanningstilbud og ulike tiltak for oppgradering av arbeidsstyrkens kvalifikasjoner slik som arbeidsmarkedstiltak, lærlingeplasser, økt antall elevplasser m.v. Regjeringen legger derfor i denne proposisjonen frem forslag om å styrke lærlingeordningen og å øke antallet elevplasser i betydelig grad, jfr. nærmere omtale i avsnitt 6. I denne sammenheng legges spesielt stor vekt på å styrke lærlingeordningen. Dette er ønskelig av sysselsettingsmessige årsaker, men også fordi lærlingeordningen er et godt tilbud om utdannelse på fagområder hvor de unge kan sikres muligheter for interessant og mer meningsfylt arbeid i samsvar med deres interesser og evner. For arbeidslivet betyr en styrkelse av lærlingeordningen bedret tilgang på kvalifisert arbeidskraft og dermed øket konkurranseevne for bedriftene. Utfordringen for gjennomf øringen av den økonomiske politikken i 1983 er å få dempet pris- og kostnadsveksten tilstrekkelig til at konkurranseevnen bedres samtidig som den innenlandske etterspørsel holdes oppe uten at finans- og kredittpolitikken blir for ekspansiv. 4. inntektsoppgjør med organisasjonene i arbeidslivet. Det krav til inntektsoppgjørene som konkurranseevnen stiller, og som er fremstilt i tabell 7 og 8 i avsnitt 3, er forelagt partene. Organisasjonene har erklært seg enig i at en må legge stor vekt på sysselsettingen ved vårens oppgjør, og at sysselsettingstiltak fra Regjeringens side vil gjøre det lettere å moderere lønnskraven e. Regjeringen har etter drøftinger i Kontaktutvalget tiltro til at organisasjonene vil legge vekt på de tiltak som foreslås i denne proposisjon under de videre inntektsforhandlingene. Hvis en får sikret en tilstrekkelig moderat kostnadsutvikling gjennom inntektsavtalene vil Regjeringen vurdere mulighetene og behovet for ytterligere tiltak som kan sikre sysselsettingen samtidig som konkurranseevnen forbedres. Som følge av de reelle skattelettene vil disponibel inntekt fra 1982 til 1983 stige sterkere enn inntekt før skatt. Dette reduserer behovet for kostnadsdrivende nominelle tillegg. Det er enighet om at oppgjørene i de konkurranseutsatte sektorene, LO/NAF-områdene, bør gå foran og trekke opp rammene for de øvrige oppgjørene. Det er helt avgjørende at store og små grupper som forhandler senere følger opp den moderasjonslinje som er nødvendig i det første oppgjøret. Regjeringen vil som forhandlingspart sørge for at en slik linje blir fulgt i statsoppgjøret og jordbruksoppgjøret. Videre vil Regjeringen følge utviklingen nøye innenfor bedrifter og bransjer som mottar støtte fra staten. Det må understrekes at dersom slik støtte bidrar til uheldig lønnsutvikling, må det få konsekvenser for støtteordningene. Nå har partene hovedansvaret for å komme frem til avtaler som bidrar til å bedre sysselsettingssituasjonen. Regjeringen er imidlertid innstilt på å følge opp kontakten i den grad partene føler behov for det. 4.2 Statsbudsjettet Som nevnt i avsnitt 2.2 vil endrede forutsetninger om oljeprisene påvirke anslagene på skatter og avgifter på utvinning av petroleum i 1983. En legger som nevnt ikke i denne proposisjon frem nye anslag for skatteinntektene i 1983 og senere år. Videre vil endrede pris- og lønnsforutsetninger påvirke inntekts- og utgiftsanslagene i Statsbudsjettet medregnet folketrygden. Som omtalt i avsnitt 3 vil lavere pris- og lønnsvekst svekke budsjettbalansen. En nærmere gjennomgang av disse forhold vil bli foretatt i Revidert Nasjonalbudsjett. I denne proposisjon foreslås tilleggsbevilgninger som i alt øker Statsbudsjettets utgifter med omlag 420 mill. kroner. med samme inntektsforutsetninger som i vedtatt budsjett, kan Statsbudsjettets underskudd før lånetransaksjoner korrigert for oljeskatter anslås til 21161 mill. kroner som utgjør om lag 6,5 pst. av BNP utenom olje og sjøfart. Budsjettbalansen er dermed svekket med 2 515 mill. kroner i forhold til forslagene i Gul Bok. En nærmere vurdering av gjennomføringen av finanspolitikken i 1983 vil bli foretatt samlet i Revidert Nasjonalbudsjett. Viktig hensyn vil her være utviklingen i priser, kostnader, konkurranseevne og sysselsetting. 4.3 Kredittpolitikken Gjennomføringen av kredittpolitikken Denne ga trolig om lag samme kredittilførsel fra innenlandske kilder i 1982 som tilsiktet. Kredittilførselen ble sannsynligvis lavere over obligasjonsmarkedet og fra livsforsikring. Dette ble motvirket av at kredittilgangen fra bankene, finansieringsselskapene og over det uregulerte kredittmarked har vokst uforutsett. Veksten i pengemengden har vært lavere mot slutten av året enn ventet. Siste 12 måneder frem til utgangen av november var veksten 9,4 pst. Den lave veksten skyldes imidlertid særlig stor valuta- og pengeutgang fra Norge i forbindelse med spekulasjoner mot den norske krone i høst. Veksttakten tok seg opp i desember, slik at veksten for hele 1982 ifølge foreløpige oppgåver ble omlag 10,5 pst. Dette svarer godt til anslaget i Salderingsproposisjonen. Etter fremleggelsen av Nasjonalbudsjettet er det kredittpolitiske opplegget for 19 8 3 endret i mer ekspansiv retning. Statsbankenes innvilgningsrammer ble således økt med 731 mill. kroner i Salderingsproposisjonen. Videre er bl.a. det veiledende utlånstallet for forretnings og sparebankene for 1983 økt med 300 mill. kroner. Samlet kredittilførsel fra innenlandske kilder ble økt med 737 mill. kroner i Salderingsproposisjonen. Det penge- og kredittpolitiske opplegget for 1983 er derfor relativt ekspansivt. Følgende forhold underbygger dette: — Det er lagt opp til en utlånsvekst fra forretnings og sparebankene på omlag 11 pst. — Utlånsveksten over obligasjonsmarkedet er om lag 15 pst. — Statsbankenes innvilgningsrammer øker med 12,5 pst. fra 1982 til 1983. Dette er den sterkeste økningen siden 1978. Som følge bl.a. pst.)- Utlånsveksten vil kunne øke klart i 1984 og 1985. — Det kan ventes en utlånsøkning fra livsforsikring på omlag 12,5 pst. — Utlånsøkning fra finansieringsselskaper kan anslås til omlag 25 pst. Økningen gjelder særlig lån til næringslivet i form av leasing og factoring. Disse kildene står for det aller meste av den samlede innenlandske kredittilførsel. Når kreditten øker så mye, betyr det at gjel d e n hos bedrifter, husholdninger og kommunene tilsammen øker tilsvarende. Publikums gjeld til norske kredittinstitusjoner m.v. vil således etter opplegget øke med vel 12 pst. i 1983. Regjeringen har imidlertid funnet det riktig å øke rammene for de private kredittforetakene med 200 mill. kroner i forhold til opplegget i Salderingsproposisjonen for å styrke den private investeringsetterspørsel i næringslivet med vekt på industrien. Disse rammene vil bli vurdert i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett, bl.a. ut fra utviklingen på andre deler av kredittmarkedet. Videre er virkemiddelbruken overfor bankene og obligasjonsmarkedet betydelig lettet. Således er — § 8-reguleringen av sparebankene opphevet — pengemarkedsrenten klart redusert — statsobligasjonsrenten justert moderat nedover — minstebeløpet for direkte obligasjonslån reduseres fra 35 til 25 mill. kroner. Det generelle bilde på kredittmarkedet er imidlertid fortsatt at det er overskuddsetterspørsel etter lån til det gjeldende rentenivå. Forretnings- og sparebankenes utlånsrammer ble overskredet med 1150 mill. kroner i januar. Presset over mot det uregulerte lånemarked er også betydelig. Dette understreker at en må være varsom med ytterligere generelle kredittpolitiske lettelser nå. Vi har ennå ikke sett alle virkninger av de betydelige lettelser som helt nylig er blitt foretatt i den kredittpolitiske virkemiddelbruk. Videre vil det samlede opplegg for finans- og kredittpolitikken lett bli for ekspansivt og dermed vanskeliggjøre realiseringen av redusert pris- og kostnadsvekst og bedret konkurranseevne med sikte på å trygge sysselsettingen. Vi viser til at det med forslagene i denne proposisjon er lagt opp til en finans- og kredittpolitikk som samlet gir en vekst i publikums likviditet på 11,4 pst. i 1983. Et særlig problem er at bankene har overskredet utlånsrammene siden nyttår. En øking av rammene vil derfor for øyeblikket ikke bety økte utlån, men at overskridelsene blir mindre. Hvor ekspansivt denne kredittpolitikken vil virke på realøkonomien, avhenger også i stor grad av utviklingen i priser og lønninger. Blir prisstigningen lavere enn 10 pst. i løpet av 1983 slik det nå ser ut til å være gode muligheter for, vil det nåværende opplegget for kredittpolitikken klart bidra til større reell etterspørsel slik som omtalt i avsnitt 3 ovenfor. Men her er det en vekselvirkning. Seiv med relativt lav aktivitet kan en mer ekspansiv penge- og kredittpolitikk bidra til høyere prisstigning. En vekst i publikums likviditet på noe særlig mer enn 11—11 Vo pst. er ikke forenlig med en innenlands kostnadsvekst på om lag 6 pst. En viser i denne forbindelse til at lønnsveksten fra 1982 til 1983 må begrenses til ca. 6 pst. hvis vi skal unngå en forverring av vår konkurranseevne gjennom 1983. Om rentert Det har i den senere tid vært gitt uttrykk for ønsker om at myndighetene skulle regulere rentenivået nedover i Norge. En vil i den sammenheng gå noe nærmere inn på problemet som knytter seg til styring av renten. Nivå og utviklingstendensen er noe forskjellig for renten på ulike deler av det norske pengeog kredittmarkedet. Generelt er rentenivået noe høyere på de deler av markedet hvor renten er mer markedsbestemt. Til gjengjeld har de mer markedsbestemte renter kulminert og er til dels blitt noe redusert den senere tid. Pengemarkedsrenten benyttes som en fellesbenevnelse på renten på det norske interbanksmarked og renten for særinnskudd i bankene. Denne renten er markedsbestemt, men påvirkes og kan styres ved f.eks. Norges Banks likviditetsregulerende transaksjoner i valutamarkedet og ved vilkårene på Norges Banks markedspapirer. Pengemarkedsrenten påvirker også renten på det uregulerte kapitalmarked og renten på finansieringsselskapenes og skadeforsikringsselskapenes utlån. Pengemarkedsrentene i Norge er redusert betydelig i forhold til nivået i fjor vår og i fjor høst. Nivået er nå 13 —14 pst. for 1. og 3. måneders løpetider. En markert reduksjon i pengemarkedsrenten vil medføre at det blir billigere for bankene å skaffe seg innskuddsmidler. Dette vil gi en sterkere utlånsvekst. Tilgangen på midler til det uregulerte lånemarked vil også øke. Pengemarkedsrenten har også betydning for valutakursutviklingen. Hensynet til valutakursstyringen setter grenser for hvilke bevegelser — opp eller ned — som kan tillates i pengemarkedsrenten. delvis markedsbestemt. Renten holdes nede bl.a. ved plasseringsplikten for banker og livsforsikringsselskaper og ved emisjonsstyringen bl.a. av kredittforetakene. Den påvirkes også ved Finansdepartementets utleggelse av statslån. Utlånsrentene i forretningsog sparebankene og livsforsikring blir fastlagt ved renteerklæringene fra Finansdepartementet. Gjennomsnittsrenten er nå 12,5 pst. for mellomlange og langsiktige utlån i bankene. Renten er 14,2 pst. for kortsiktige lån. I livsforsikring er renten 12 pst. Det generelle bilde på kredittmarkedet er fortsatt som nevnt at det er overskuddsetterspørsel etter lån i bankene og kredittforetakene til det gjeldende rentenivå. Det er videre viktig å ha rentestrukturen for øye. Sterkere vridninger i rentestrukturen vil kunne få utilsiktede virkninger på etterspørsel og tilbud av lån. Deflatert med veksten i konsumprisindeksen er realrentene for langsiktige statslån i Norge langt lavere enn de fleste andre land. Mot slutten av 1982 var realrenten ca. 1,5 pst. i Norge mot 10,4 pst. i Danmark, 5,9 pst. i Frankrike, 5,2 pst. i USA og Japan, 3,2 pst. i Vest-Tyskland og 3,1 pst. i Finland og Storbritannia. Realrentenivået er m.a.o. meget lavt i Norge. Ser en på realrenten etter skatt, som for de fleste private låntakere er mest avgjørende for låne- og investeringsetterspørselen vil dette bildet bli enda mer markert. Realrentenivået er heller ikke spesielt høyt i Norge nå sammenliknet med tidligere år. Blant annet ga lavrentepolitikken på 1960- tallet positiv realavkastning på statslån. Realavkastningen var negativ på 1970-tallet (med unntak av 1979). Dersom en nå reduserer renten i forretnings og sparebankene, vil låneetterspørselen øke ytterligere. Det vil i praksis gjøre utlånsstyringen enda vanskeligere. En rentereduksjon på utlån vil gi bankene lavere inntekter på vel 1 mrd. kroner pr. prosentenhet. Disse lavere inntekter måtte bankene i tilfelle i atskillig grad dekke inn ved reduserte renter på innskuddene. Myndighetene måtte trolig redusere pengemarkedsrentene slik at særinnskuddsrentene gikk ned. Skal en slik rentereduksjon gjennomføres nå må en sannsynligvis gjeninnføre § 8-reguleringen av bankenes utlån. På den annen side har en forståelse for ønsket om en viss snarlig reduksjon av kostnadene som en rentereduksjon vil være for mange bedrifter. En kan ikke se bort fra at seiv om realrenten er lav, så føles i praksis den nominelle rente som tyngende for mange. Regjeringen er derfor innstilt på å foreta en fortløpende vurdering av rentenivået, og vil ved denne vurdering også legge vekt på behovet for reduserte kostnader. Det må imidlertid understrekes at ved et moderat inntektsoppgjør vil mulighetene for en rentereduksjon bli vesentlig større. 4.4 Gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken For å begrense ledigheten høsten og vinteren 1982 —83 la Regjeringen i St. prp. nr. 4 for 1982 —83 frem forslag om å tilføre beredskapsplanen for 1982 171 mill. kroner utover de opprinnelige 250 mill. kroner. Dette ga rom for en markert opptrapping av sysselsettingstiltakene de siste månedene av 1982. For 4. kvartal under ett omfattet tiltakene 19 pst. flere enn samme kvartal ett år tidligere. Erfaringsmessig vil en opptrapping i den størrelsesorden bevilgningen ga rom for, ta noe tid. Fylkenes anslag på omfanget av tiltakene lå således noe over det endelige resultatet. Bevilgningen ble derfor gjort overførbar. Dette gir rom for å fullføre den opptrappingen som var planlagt og bidrar til å opprettholde dette nivået videre i 1983 sammen med utløsningene av beredskapsplanen for 1983. Under beredskapsplanen for 1982 ble 84 mill. kroner avsatt til tiltak under andre departementer. Av de resterende 337 mill. kroner er det gitt tilsagn for 277 mill. kroner. Av dette er ennå ikke 210 mill. kroner disponert. Dette vil gå med til å videreføre de tiltak som ble oppstartet høsten 1982. Utløsningen av beredskapsplanen for 1983 har skjedd i to omganger. På basis av bl.a. behovsoppgaver fra fylkesarbeidskontorene ble det allerede i november utløst 322,3 mill. kroner. Videre ble beredskapsplanen økt med 100 mill. kroner til 500 mill. kroner etter forslag i Salderingsproposisjonen. Utløsningen var gjennomgående i samsvar med fylkesarbeidskontorenes behov og ga arbeidsmarkedsetaten anledning til en omfattende beredskap i vintermånedene. For enkelte tiltak ble det tidlig klart at pågangen ble større enn forutsatt og på basis av nye behovsoppgaver og vurderinger av disse ble det i januar utløst ytterligere 52,5 mill. kroner. Det er forutsetningen at når tall for aktivitetsnivået under de enkelte tiltakene i januar foreligger, vil en på nytt vurdere de tildelte midler for de enkelte tiltak. Den første utløsning av tiltak for 2. halvår vil finne sted i mai/juni. Sammensetningen av tiltakene vil bl.a. kommende stortingsmelding om arbeidsmarkedspolitiske tiltak. Omfanget må tilpasses den løpende konjunkturutvikling. De grunnleggende vurderinger vil her bli lagt frem i Revidert nasjonalbudsjett. Det aktivitetsnivå en har lagt seg på for 1. halvår vil medføre et forbruk av arbeidsmarkedsmidler som er klart høyere enn det en forholdsmessig fordeling av den opprinnelige bevilgning mellom halvårene tilsier. Det foreslås derfor i denne proposisjon å styrke beredskapsplanen med ytterligere 200 mill. kroner til i alt 700 mill. kroner for 1983. Dessuten vil de varslede tiltak i kommunesektoren gi grunnlag for økt aktivitet for den samme type tiltak. En ber derfor om fullmakt til å starte opp tiltak etter denne planen utover det bevilgede beløp. Omfanget og sammensetning av arbeidsmarkedstiltakene og formidlingsarbeid må ses i lys av — De store gruppene av nykommere på arbeidsmarkedet inneværende år og de nærmeste årene. Spesielt vil aldersgruppen 20—24 år med et lavere utdanningstilbud enn yngre grupper vise stor vekst. — De sterke strukturelle problemer i store deler av norsk næringsliv. Dette skyldes manglende omstilling til markeder med visse vekstimpulser. Dessuten må store deler av industrien i dag sies å ha stort behov for tilpasning av arbeidsstokken til lavere vekstutsikter. Anslagsvis 155 000 industriarbeidsplasser i 1980 var i bedrifter der lønnskostnader som andel av bearbeidingsverdi utgjorde 80 prosent eller mer, jfr. tabell 6 i avsnitt 2. — De generelt svake konjunkturene som for enkelte bransjer kommer i tillegg til de strukturelle problemene. Regjeringen har lagt stor vekt på å tilpasse omfanget av de ulike arbeidsmarkedstiltak til de sesongmessige og konjunkturmessige utslag i arbeidsmarkedet, både ved de tiltak som ble foreslått i St. prp. nr. 4 for 1982—83, ved utløsningen av beredskapsmidler og ved de tiltak som foreslås i denne proposisjon. Omfanget og sammensetningen av tiltakene må også ses i lys av kapasiteten i arbeidsmarkedsetaten. I forbindelse med sysselsettingsmeldingen arbeides det med tiltak som kan frigjøre kapasitet for formidlings- og tiltaksarbeid. Opptrappingen av midlertidige arbeidsplasser i kommunesektoren må ses som en utvidelse av beredskapsplanen og vil etter opplegget legge beslag på kapasitet i arbeidsmarkedsetaten. Det foreslås derfor i denne proposisjonen et større antall midlertidige engasjementer for å dekke dette. å f å til formidling av ledig arbeidskraft opprettholdes. Spesielt er det av betydning at de bedrifter som opplever økende etterspørsel kan skaffes kvalifisert arbeidskraft. Dette tilsier at arbeidskraften ikke bindes opp i de ekstraordinære arbeidsmarkedstiltakene, men hele tiden er disponibel for formidling slik regelverket har vært utformet fram til nå. 5. NÆRMERE OM ET PROGRAM FOR OPPRETTELSE AV MIDLERTIDIGE ARBEIDSPLASSER FOR LEDIGMELDTE I KOMMUNER OG FYLKESKOMMUNER Hovedtrekkene i dette tiltak er skissert i et rundskriv Kommunaldepartementet sendte kommunene og fylkeskommunene 28. januar 1983. Siktemålet med programmet er å etablere midlertidige arbeidsplasser i kommuner og fylker og vil være en utvidelse av allerede eksisterande tiltak innenfor beredskapsplanen for arbeidsmarkedstiltak. Det legges opp til følgende utforming av tiltaket. Statsstøtten gis for sysselsetting av personer som har stått ledigmeldt i 4 uker eller mer, og blir begrenset til maksimalt 10 sammenhengende måneder. Statsstøtten kan gis til alle typer kommunal, interkommunal og fylkeskommunal virksomhet. Dette gjelder også i forretningsdrift og bedrifter som eies av kommuner og fylkeskommunen Midlene må imidlertid fordeles slik at en unngår støtte til offentlig næringsvirksomhet som drives i konkurranse med annen næringsvirksomhet, i det det ikke er ønskelig at sysselsettingsmidlene brukes til å undergrave annen sysselsetting. Ut fra formålet med dette program vil det være statens forutsetning at kommunene og fylkeskommunene tar sikte på arbeidskraftintensive prosjekter. Statstilskuddet vil derfor bli fastsatt med utgangspunkt i at det som skal dekkes er de rene lønnsutgifter. I det rundskriv Kommunaldepartementet sendte kommunene og fylkeskommunene 28. januar 1983 ble det presisert at omfanget av den statlige innsats ville bli avpasset problemene i arbeidsmarkedet i de ulike deler av landet, og at støtten ville bli fastlagt med utgangspunkt i de gjennomsnittlige trygdeytelser ledigmeldte industriarbeidere mottar. Foreløpig stilles til disposisjon 200 mill. kroner, men en må regne med at ordningen vil kreve større bevilgninger allerede i 1983. Statstilskuddet vil bli differensiert på grunnlag av den vanlige inndeling i tre grupper av kommuner som Kommunaldepartementet benytter ved statstilskudd til sysselsettingstiltak i kommunal regi. basert på en gradering etter kommunenes økonomi og sysselsettingsforhold. For A-kommuner settes tilskuddet pr. plass pr. måned til 5 100 kroner, B-kommuner får et tilskudd på 6 000 kroner og C-kommuner 6 600 kroner. Regjeringen vil følge utviklingen nøye slik at når man vinner mer erfaring, kan støttetiltakene om nødvendig tilpasses slik at de konsentreres om de områder der det er særlig behov. Forøvrig vil regjeringen komme tilbake til ordningen når en har bedre oversikt over inntektsoppgjøret og en har fått inn oppgåvene fra kommunene og fylkeskommunene. Tiltakene vil bli igangsatt så snart det føreligger forslag til prosjekter fra kommuner og fylkeskommuner. Disse er i rundskriv fra Kommunaldepartementet anmodet om å oversende sine planer innen 1. april. Som nevnt ber en om fullmakt til å gi tilsagn til kommunene og fylkeskommunene ut over den foreslåtte tilleggsbevilgning på 200 mill. kroner, og viser forøvrig til utkast til vedtak til slutt i denne proposisjon. De midler som skal disponeres til disse tiltak forutsettes fordelt som rammebeløp til hvert enkelt fylke. Oppstartingen av det kommunale sysselsettingsprogram vil i noen grad medføre en administrativ merbelastning for arbeidsmarkedsetaten, særlig i den første fase av programmet. Behovet for personellstyrkelse i denne forbindelse vil i første rekke være av midlertidig karakter, og det forutsettes at en eventuell mer varig personellstyrkelse først vurderes i forbindelse med budsjettopplegget for 1984. Det umiddelbare behov arbeidsmarkedsetaten står overfor bør dekkes ved økede bevilgninger til engasjement av personell for en periode på inntil 9 måneder (ekstrahjelp). Det foreslås derfor at arbeidsformidlingens budsjett styrkes med lønns- og driftsmidler tilsvarende ca. 80 personer i 9 måneder for inneværende år. Det foreslås derfor en tilleggsbevilgning på 8 mill. kroner til dette formål. 6. OPPRETTELSE AV NYE ELEVPLASSER I DEN VIDEREGÅENDE SKOLE OG STYRKELSE AV LÆRLINGEORDNINGEN Dette avsnittet i proposisjonen er utarbeidet av Kirke- og undervisningsdepartementet. Regjeringen foreslår med dette betydelige tiltak med sikte på å få enda flere unge mennesker inn i systematisk og fremtidsrettet opplæring. de fortsatt stigende ungdomskull, og den økende arbeidsledigheten blant de unge. Samtidig er det stort behov for faglært arbeidskraft på flere områder. I salderingsproposisjonen varslet Regjeringen at: «Det vil bli arbeidet videre med tiltak som kan gi et større antall opplæringsplasser for ungdom både i den videregående skole og innen lærlingeordningen enn det som hittil ligger inne i budsjettet for 1983. Det vil på nyåret bli fremmet egen proposisjon med forslag til bevilgninger til slike tiltak.» Det er særlig to tilbud om opplæring som bør styrkes: Den videregående skolen bør kunne gi plass til flere søkere, særlig i yrkesfaglige studieretninger, og det bør kunne tegnes flere lærlingekontrakter. Departementet har i løpet av høsten 1982 sammen med Kommunal- og arbeidsdepartementet og Norske Kommuners Sentralforbund gått gjennom tilgjengelige data for befolkningsutvikling, søkning og avvisning til videregående skoler og arbeidsledighet blant ungdom. Analysen viser at det fortsatt er søkergrunnlag til flere utdanningsplasser i videregående skoler og i arbeidslivet — særlig i yrkesutdanning for handverks- og industrifag. Disse spørsmål vil bli nærmere utdypet i den stortingsmelding om den videregående skole som vil bli f remlagt senere i vår. Kirkedepartementet har hatt møter med representanteer for de fylkeskommunale organer for å bringe på det rene mulighetene for økt inntak av elever i den videregående skole og for økt inntak av lærlinger under lov om fagopplæring i arbeidslivet. 6.1 Øket elevtall i den videregående skolen I møtene med hver fylkeskommune viste departementet til awisningstall og tall på arbeidsløs ungdom i fylket og reiste spørsmålet om hvilke fysiske og økonomiske muligheter fylket ville ha til å opprettholde elevtallet fra skoleåret 1982—83 og øke dette i 1983—84. Fylkeskommunene oppgir at de samlet vil kunne opprette inntil 380 nye klasser, som gir en økning av elevtallet med mellom 5 000 og 6 000 i forhold til inneværende skoleår, hvorav ca. 90 pst. i de yrkesfaglige studieretninger. De fleste fylkeskommuner hevder imidlertid at det ikke er økonomisk rom for noen reell økning i de fylkeskommunale netto-utgifter til den videregående skole. som kan innpasses. Med den nåværende kapasitetsutnyttelse når det gjelder anfallet elever pr. klasse, vil det derfor i betydelig grad være nødvendig å utvide skoledagen og skaffe andre lokaler for på denne måten å skaffe fysisk plass for nye klasser. Regjeringen er innstilt på å medvirke slik at fylkeskommunene kan gi rom for en økning på 5 000 —6 000 elever i den videregående skole fra høsten 1983. Dette grunnlag må skaffes til veie ved en kombinasjon av økede bevilgninger over statsbudsjettet og en forbedret kapasitetsutnyttelse i allerede eksisterende klasser. Fylkeskommunene hevder at de i tillegg til ordinært statstilskudd trenger et ekstra tilskudd pr. klasse av samme omfang som i inneværende skoleår til — de 296 klasser som ble opprettet med slikt tilskudd høsten 1982, samt — de 380 klasser som kan opprettes i tillegg høsten 1983. Etter gjeldende lovgivning er drift av den videregående skole et fylkeskommunalt ansvar, mot statstilskudd etter nærmere fastsatt utgiftsfordeling. Avvik fra den fastsatte utgiftsfordeling mellom fylkeskommunen og staten reiser klare prinsipielle problemer vedrørende hele funksjonsfordelingen innenfor denne del av den offentlige virksomhet. I den nåværende situasjon finner departementet til tross for dette å måtte foreslå å fråvike den ordinære utgiftsfordeling for å oppnå det ønskede antall elevplasser. I årene fremover må man imidlertid, slik Stortingets kirke- og undervisningskomite har understreket, gjenopprette den utgiftsfordeling som etter loven skal gjelde mellom fylket og staten for den videregående skole. Tilskuddsordningen vil derfor bli vurdert i forbindelse med gjennomgangen av inntektssystemet for fylker og kommuner. For enkelte fylker vil det bli nødvendig å leie lokaler for å få plass til de nye klasser. Slike utgifter inngår ikke i grunnlaget for statstilskudd etter gjeldende regler. Det samme gjelder utgifter til ombygging og ominnredning av lokaler som noen steder er nødvendige og som fylkeskommunene i den nåværende budsjettsituasjon vanskelig kan klare alene. Departementet foreslår at fylkeskommunene tilføres 7 mill. kroner for høsthalvåret 1983, noe som vil kompensere for ca. 70 pst. av de aktuelle leieutgifter. Nye elevplasser i yrkesfag krever teknisk undervisningsutstyr. Med den økning det her er lagt opp til anses bevilgningen på 55 mill. kroner til statstilskudd over budsjettets kap. 240 post 61 å være for liten. Posten foreslås derfor øket med 13 mill. kroner. Departementet foreslår videre at det for skoleåret 1983 —84 bevilges et beløp på 18 mill. kr. slik at fylkeskommunene kan videreføre klasser som er opprettet i inneværende skoleår med samme ekstra tilskudd fra staten. De 380 nye klasser med ca. 5 300 elever som det er aktuelt å opprette høsten 1983, vil gi direkte driftsutgifter for det offentlige på 140 mill. kroner for hele skoleåret. Departementet foreslår på dette punkt følgende økonomiske opplegg overfor fylkeskommunene: — Statens ordinære andel av driftsutgiftene utgjør ca. 82 mill. kroner. Av dette kommer 41 mill. kroner til utbetaling i 1983. Når det tas hensyn til at det i det vedtatte budsjett for 1983 allerede ligger 10 mill. kroner til dette formål, blir det beløp som må tilleggsbevilges ca. 31 mill. kroner for 1983. — For de nye klasser foreslås et ekstratilskudd av samme størrelse som for inneværende skoleår (50 000 —75 000 kroner pr. klasse). Med 380 nye klasser tilsier dette en tilleggsbevilgning på 24 mill. kroner. Statens samlede driftstilskudd for skoleåret blir dermed 106 mill. kroner. Samlet sett vil da fylkeskommunenes egen andel av tilskuddsberettigede driftsutgifter for disse klassene bli 34 mill. kroner. Det har vært hevdet at det ekstra statstilskuddet til visse klasser som ble gitt høsten 1981 og høsten 1982 kan komme til å markere de klassene det gjelder som provisoriske. Ordningen kan også føre til at staten tillegges mer ansvar — og fylkeskommunene mindre ansvar — for disse klassene enn for andre. Det er uheldig om slike tiltak skulle virke forstyrrende i fylkeskommunenes planlegging av sin videregående skole på sikt. Ut fra dette hensynet og for å unngå en unødig komplisering av tilskuddsordningen, vil departementet overføre de beløp som tilsvarer ekstratilskuddene pr. ny klasse som opprettes (50 000— 75 000 kroner avhengig av tilskuddsprosenten) og kompensasjon for leie av verkstedlokaler — i alt 56 mill. kroner på årsbasis — ved en tilsvarende økning av fylkenes tilskuddsprosenter. Økningen i fylkeskommunenes tilskuddsprosenter. Økningen i fylkeskommunenes tilskuddsprosenter vil bli fastlagt så snart departementet har fått melding fra fylkene om den faktiske økning i klassetall de har oppnådd i forhold til inneværende skoleår. De fylkeskommuner som ved dette vil få et tilskudd på mer enn 75 pst. øvrige fylkeskommuner, men overført på en annen måte. Det utbyggingsprogram for den videregående skole som ble lagt til grunn i St. meld. nr. 22 for 1979 —80 Om den videregående skolen la opp til at et samlet antall elevplasser på 165 000 burde oppnås i 1985. Den økning i elevtallet det her kan tas sikte på, vil som nevnt innebære at det allerede i 1983 kan bli 160 000 elevplasser. En slik f orsering av utbyggingsprogrammet kan imidlertid ikke oppnås utelukkende gjennom økede statlige overføringer til fylkeskommunene. Departementet vurderer situasjonen slik at den økning av antallet elevplasser i den videregående skole som er ønskelig ut fra den sysselsettingssituasjon for ungdom vi i øyeblikket har og de høye tall på avviste søkere, i stor grad er et spørsmål om på meget kort sikt også å fremskaffe en tilstrekkelig fysisk kapasitet. Det er derfor nødvendig at den allerede eksisterende kapasitet kan utnyttes bedre enn i dag. Det viktigste enkelttiltak som kan treffes for å forbedre kapasitetsutnyttelsen i den videregående skole og således skaffe fysisk plass til elever som ellers ville blitt avvist, vil være en visse oppjustering av de øvrige grenser for elevtallet i den enkelte klasse. Med hjemmel i § 9 i lov om videregående opplæring har departementet fastsatt følgende hovedbestemmelser for elevtallet i klassene: — Almenfag/Handel og kontor — grunnkurs (1. år) 30 — videregående kurs (2. og 3. år) 27 — Handverks- og industrifag — grunnkurs 15 — videregående kurs 12 — Husholdningsfag — teoretisk undervisning 30 — praktisk undervisning 12 — Sjøfartsfag — grunnkurs 15 — videregående kurs 12 — Husflid og estetiske fag 12 Ovennevnte tall er maksimumsgrenser, i praksis er elevtallet pr. klasse/gruppe lavere enn dette. I 1981 er det inngått en avtale med Norsk Lektorlag om økonomisk kompensasjon for inneværende skoleår som gjør at det midlertidig kan være inntil 30 elever i videregående kurs i studieretning for allmenne fag. Seiv om denne ordning var begrenset til den almenfaglige studieretning, ble resultatet likevel at så meget som 2 500 nye elevplasser kunne skaffes til veie uten opprettelse av nye klasseenheter. En ordning med fortsatt 30 elever pr. i denne studieretningen er en nødvendig forutsetning for at det antall elevplasser som allerede er etablert ikke skal reduseres. I tillegg til dette vil det innenfor den nåværende bygningsmasse være mulig å gi plass for et meget betydelig antall nye elevplasser ved å utvide gjeldende maksimalgrenser for elevtallet i den enkelte klasse til også å omfatte de yrkesfaglige studieretninger. En rekke unge mennesker som ellers ville blitt avvist og henvist til arbeidsledighet, vil på denne måten få plass i den videregående skole. Departementet vil derfor fra og med skoleåret 1983—84 heve elevtallsgrensene til 30 der hvor den tidligere var 27 og til 15 der hvor den tidligere var 12. Det vil fortsatt kunne bli fastsatt lavere elevtallsgrenser for undervisning i spesielle emner der det er begrunnet ut fra hensynet til elevenes sikkerhet. Økningen av de øvre grenser for elevtallet i klassen vil som nevnt sikre en fortsettelse av de ca. 2 500 plassene som er oppnådd gjennom den midlertidige ordningen for studieretning for allmenne fag. I tillegg antas at det i gjennomsnitt kan tas inn e n elev mer i hver av de vel 2 000 klassene i yrkesfaglig studieretninger som får maksimalstørrelsen hevet med tre elever. Forsiktig anslått blir på denne måten det antall elever som kan innpasses som følge av dette tiltaket ca. 2 000. En økning av det gjennomsnittlige elevtall i klassene vil foruten å gi rom for et stort antall ekstra elevplasser også innebære en betydelig økonomisk avlastning for fylkeskommunene ved at inntekter de får ved statstilskuddet for disse elever ikke motsvares av tilsvarende undervisningsutgifter. De normalkostnadssatser staten benytter som grunnlag for beregningen av statstilskuddet pr. elev til fylkeskommunen, vil ikke bli redusert til tross for at de faktiske utgifter pr. elev på denne måten går ned. Det er således departementets klare forutsetning at den økonomiske gevinst skal tilfalle fylkeskommunene fullt ut og gi dem bedrede muligheter for reell styrkelse av skolebudsjettene og den fylkeskommunale økonomi generelt. En rekke fylkeskommuner har i møtene med departementet sterkt uttrykt ønsker om en slik oppjustering av maksimumsgrensene for elevtallet i klassene. Med 2 000 ekstra elever i eksisterende klasser vil fylkene motta et statstilskudd på ca. 30 mill. kr., uten at det påløper tilsvarende driftsutgifter. Videre vil de spare den andel av utgiftene til disse elever de seiv skal dekke, dvs. ca. 20 mill. kroner. Samlet besparelse for fylkene blir dermed 50 mill. kroner. økning av elevtallet i klassene i møter med lærer- og elevorganisasjonene. Lærerorganisasjonene vil hevde at det dreier seg om en forandring av lærernes arbeidsvilkår i tariffperioden og krever forhandlinger om kompensasjon fortrinnsvis i form av reduksjon i deres ukentlige undervisningstimetall (leseplikt). Departementet er innstilt på å føre slike forhandlinger, men finner det ikke rimelig om en eventuell kompensasjon skal koste fylkene en stor del av den besparelse de kan oppnå ved oppfylling av klassene. De tiltak som er foreslått foran, vil i alt representere disse merutgifeter for staten (i millioner kroner): Skoleåret Herav 1983—84 i 1983 1. Ordinært tilskudd til nye klasser (5 000— 6 000 elever 82 41 2. Ekstra driftstilskudd — videreføring av klasser 18 9 — nye klasser 24 12 3. Økt elevtall i lærlingeskolen* 8 4 4. Kompensasjon for leie 14 7 5. * Jfr. avsnitt 6.2 om lærlingeordningen. Dersom fylkeskommunene oppretter et større antall elevplasser hosten 1983 enn det som her er forutsatt (5 000—6 000), følger det av tilskuddsordningen for den videregående skole at det ordinære statstilskudd vil øke tilsvarende. Dette vil imidlertid først kunne vurderes når det føreligger oversikt fra fylkeskommunene om det faktiske elevopptak i høst. De økonomiske konsekvenser av dette opplegget for fylkeskommunene kan oppsummeres slik: Videreføring av de 296 klasser fylkene opprettet mot ekstratilskudd i 1982 sikres ved at fylkene får det samme beløp i ekstratilskudd for 1983 —84, nemlig 18 mill. kroner. Fylkene vil dermed ikke få noen økning i netto-utgiftene til disse klasser. høsten 1983 vil gi en samlet brutto utgiftsøkning for fylkeskommunene på 140 mill. kroner. Dette beløp f oreslås dekket slik: a) Staten dekker sin ordinære del av denne utgift med 82 mill. kroner. b) Det gis ekstratilskudd pr. klasse (kr. (50 000—75 000) avhengig av fylkets tilskuddsprosent som overføres ved en økning i tilskuddsprosentene for de fylker som oppretter nye klasser. Med 380 nye klasser vil statens samlede ekstratilskudd utgjøre 24 mill. kroner. Dette utgjør tilsammen 106 mill. kroner, slik at fylkeskommunenes andel blir 34 mill. kroner. Dette beløp kan dekkes ved at fylkeskommunene seiv får beholde hele den økonomiske gevinst ved at elevtallet i klassene kan økes som følge av de nye maksimalgrenser departementet nå vil fastsette. Som nevnt vil brutto besparelse her ligge på ca. 50 mill. kroner. De beløp som vil måtte tilføres lærerne i form av kompensasjon for merarbeidet med flere elever i klassene vil komme til frådrag, men kompensasjonen vil under enhver omstendighet bare utgjøre en begrenset del av den brutto besparelse på 50 mill. kroner. Departementet vil også peke på at fylkeskommunene har fått styrket sine skolebudsjetter fra 1982 til 1983 med ca. 25 mill. kroner som følge av den omlegging av statstilskuddet til spesialundervisningen som Stortinget vedtok i desember 1982. Samlet sett vil fylkeskommunene sett under ett således få klart lavere netto undervisningsutgifter i den videregående skole i 1983 —84 sammenlignet med inneværende skoleår til tross for at elevtallet øker med 5 000—6 000. For å kunne øke antall nye elevplasser ytterligere fra høsten 1983, foreslås også å øke kapasiteten i skoler for ungdom utenom de ordinære fylkeskommunale videregående skolene. Private skoler Seks private videregående skoler kan hver øke kapasiteten med en klasse. Det gjelder Steiner-skoler i Trondheim, Vestfold og Bærum, Nordberg handelsskole i Troms, Vestborg handelsskole i Møre og Romsdal og Kristen videregående skole i Trondheim. Skolene kan gis tilskudd etter tilskuddsregel nr. 4 under lov om tilskudd til private skoler. Videre vil bedrifter kunne oppmuntres til å opprette private bedriftsskoler gjennom en økning av tilskuddet etter tilskuddsregel nr. 5 under samme lov, jfr. omtalen i avsnitt 6.2 nedenfor. Departementet foreslår bevilgningen under kap. 260, Private skoler, post 70, Tilskudd økt med 1,4 mill. kroner. Fylkeskommunale landbruksskoler Ved de fylkeskommunale fagskoler i landbruk er det mulig å øke elevplasser ved opprettelse av flere desentraliserte klasser. Det tas sikte på 170 nye elevplasser i disse skoler fra høsten 1983. Utover det som allerede er lagt inn i det vedtatte budsjett for 1983, krever dette en økning på 910 000 kroner til dekning av statens ordinære driftstilskudd. Videre foreslås at det skal ytes et ekstratilskudd av samme omfang som for inneværende skoleår, dvs. ca. 600 000 kroner. I tillegg foreslås bevilget tilskudd til maskinelt og teknisk undervisningsutstyr med 300 000 kroner. Samlet vil det på denne bakgrunn være behov for en tilleggsbevilgning over kap. 1120, Videregående opplæring i jordbruk m.m. med 1510 000 kroner under post 60, Tilskudd til fylkeskommunale landbruksskoler og 300 000 kroner under post 61, Tilskudd til maskinelt og teknisk undervisningsutstyr. 6.2 Styrkelse av lærlingeordningen Regjeringen legger stor vekt på å styrke lærlingeordningen. Dette er ønskelig av sysselsettingsmessige årsaker, men også fordi lærlingeordningen er et godt tilbud om utdannelse på fagområder hvor de unge kan sikres muligheter for interessant og mer meningsfylt arbeid i samsvar med deres interesser og evner. For arbeidslivet betyr en styrkelse av lærlingeordningen bedret tilgang på kvalifisert arbeidskraft og dermed øket konkurranseevne for bedriftene. Regjeringen mener derfor tiden er inne til å ta et krafttak på dette område, og går med dette inn for en betydelig opptrapping av den statlige innsats. Anfallet løpende lærekontrakter var ved utgangen av 1982 ca. 13 000. Det er nå ca. 130 fag som omfattes av lov om fagopplæring i arbeidslivet. I 1982 ble det tegnet vel 5 500 nye kontrakter, som var en økning på ca. 1 000 i forhold til 1981. Lærekontraktene opprettes mellom den enkelte bedrift og de personer som tegner kontrakter. Staten kan således ikke annet enn indirekte påvirke anfallet nye kontrakter som inngås. arbeidsgiver- og arbeidstagerorganisasjonene. Synspunktene fra disse instanser kan sammenfattes slik: — Det er behov for en sterk økning av tilskuddssatsene, som nå er på ca. 300 kroner i gjennomsnitt pr. måned. — Bedriftene bør stimuleres til å ta inn lærlinger ved at det f.eks. gis fritak for å betale lønn til lærlingen i skoletiden. — Det anbefales økt informasjon og veiledning til bedrifter, med særlig vekt på at vi må nytte de store ungdomskull i de nærmeste år til å skaffe landet en godt kvalifisert arbeidskraft mot slutten av 1980-årene. — Det trengs reviderte og fyldige opplæringsplaner i mange fag, slik at bedrifter som tidligere ikke har hatt lærlinger, kan vite hvilke oppgåver de tar på seg. En vesentlig økning i det anfallet nye lærlingekontrakter som tegnes årlig er etter dette et spørsmål om både å øke tilskuddssatsene og styrke de organer som skal legge forholdene til rette for en økning av lærlingtallet. Det gjelder i første rekke Rådet for fagopplæring i arbeidslivet, opplæringsrådene for hvert fag og yrkesopplæringsnemndene i hvert fylke. Lærlingeskolens mulighet til å ta inn flere lærlinger må også styrkes. Regjeringen vil anse det sterkt ønskelig at det årlig kan tegnes 10 000 nye lærekontrakter, og en vil søke å oppnå dette allerede i 1983. For å oppnå et slikt omfang av lærlingeordningen foreslås følgende tiltak: a) Økning av statstilskuddet til bedrifter som tar inn nye lærlinger økes med ca. 100 pst. Det foreslås et årlig tilskudd etter en jevnt stigende skala med 625 kroner pr. mnd. Regnet etter læreforholdets varighet i antall år blir satsen for hver lærekontrakt som inngås f ølgende (någjeldende satser i parentes): 1 år: 7 500 kroner (3 000 kroner) 2 år: 15 000 kroner (8 000 kroner) 3 år: 22 500 kroner (11 000 kroner) 4 år: 30 000 kroner (13 000 kroner) Ordningen med et ekstratilskudd på 100 kroner pr. måned for lærlingekontrakter i Nord-Norge f orutsettes opprettholdt. De nye satsene gjøres gjeldende fra 1. januar 1983, og det er regnet med at 6 000 av de nye lærekontraktene vil kunne få utbetalt tilskudd i 1983. Resten av de lærekontrakter som vi regner med vil bli inngått i løpet av høsten 1983 (ca. 4 000), vil først komme til utbetaling i 1984. For 1983 vil behovet for tilleggsbevilgning være 68,2 mill. kroner. b) For å styrke arbeidet med utarbeidelsen av opplæringsplaner både for eksisterende og nye fag under lærlingeloven, foreslås driftsbudsjettet til Rådet for fagopplæring i arbeidslivet øket og en ny saksbehandlerstilling opprettet. En styrkelse av denne delen av lærlingesystemet vil gi et bedre grunnlag for den opplæring som finner sted i bedriftene og for undervisningen i lærlingeskolen. Det foreslås derfor en økning på kap. 246, post 01 med 390 000 kroner og samme kapittels post 11 med 2 200 000 kroner. Dette vil si nær en fordobling av driftsbudsjettet til Rådet for fagopplæring i arbeidslivet sammenlignet med det vedtatte budsjett for 1983. c) Til de fylkeskommunale opplæringsnemnder som har en helt sentral oppgave innenfor administrasjonen av lærlingeordningen med informasjon overfor bedriftene og akkvisisjon av lærlingeplasser, foreslås en tilleggsbevilgning over kap. 246, post 78 på 2,8 mill. kroner. Samlet vil nemndene da tilføres 6,8 mill. kroner i statstilskudd, mot ca. 4 mill. kroner i det vedtatte budsjett for 1983. d) Den økning i antallet lærlinger det nå legges opp til, krever også øket kapasitet i lærlingeskolen som er en del av den fylkeskommunale videregående skole. I tilskudd etter den særskilte tilskuddsordning som gjelder for lærlingeskolen foreslås en økning i bevilgningen under kap. 240, post 60 på 4 mill. kroner. e) Statstilskudd til bedriftsskoler foreslås hevet fra 20 000 kroner til 50 000 kroner pr. år. Det forutsettes da at disse ikke samtidig mottar instruktørtilskudd. Det foreslås i den forbindelse en tilleggsbevilgning på 400 000 kroner under kap. 260 Private skoler. f) Utover de bevilgningsforslag som er nevnt ovenfor foreslås under kap. 249, post 76 et beløp på 610 000 kroner til bl.a. en styrking av lærhngeordningens administrative apparat som det er foreslått bevilgninger til under kap. 246 med tilsammen 5 390 000 kroner. Med en så sterk ekspansjon som det her legges opp til, finner departementet det hensiktsmessig at en del av midlene ikke er for fast bundet til de enkelte tiltak, men kan fordeles dit de til enhver tid antas å ha størst virkning. Gjennomføringen av andre sider ved det program for flere opplæringsplasser som ligger i denne proposisjon, medfører også visse ekstrautgifter bl.a. til reiser og engasjert hjelp. Samlet bevilgningsforslag til tiltak under lærlingeordningen blir etter dette 74,2 mill. kroner. Det vil ta dermed stå til disposisjon 141,1 mill. mens vedtatt budsjett for 1983 er på 66,9 mill. kroner. Det vil bli arbeidet videre med vurdering av andre lærlingetiltak enn de som er nevnt i denne proposisjon: Til styrking av bedriftenes kompetanse og opplæringsevne har det vært foreslått å gi et læringinstruktørtilskudd. Det har også vært foreslått en administrasjonsressurs til skoler eller andre som organiserer opplæringsringer. I møter som de berørte departementer har hatt med representanter for næringslivet er det også kommet frem ønsker om tiltak som kan styrke særlig de små bedrifters kompetanse til å ta inn lærlinger. Forskjellige etterutdannings og ajourføringstiltak har vært nevnt. Det er i særlig grad ønskelig å komme frem til ordninger som kan styrke den faglige kompetanse i bedrifter i Nord-Norge. Kirke- og undervisningsdepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet vil arbeide videre med disse spørsmål. 7. FREMSKYNDING AV STATLIGE BYGGEPROSJEKTER Regjeringen har funnet å kunne foreslå realisering av en del statlige byggeprosjekter. Prosjektene er ferdig planlagt og ville likevel ha blitt realisert om noen år. Det er ved utvelgelsen lagt vekt på at prosjektene kan fremskyndes i tid med tilgjengelig arbeidskraft på de aktuelle steder. 7.1 Bygging av båter Etter at det er foretatt en totalvurdering av mulige byggeoppdrag, vil en foreslå en forsering av bygging av tre fartøyer i Fyrtjenesten under Kystverket (Fiskeridepartementets budsjett — kap. 1065) og en ny politibåt til Sør- Varanger politikammer (Justisdepartementets budsjett — kap. 440). Under fyrtjenesten foreslås iverksatt følgende byggeprosjekter: — Stort vedlikeholdsfartøy, 199 br.reg.tonn til en total kostnad på 15 mill. kroner, hvorav 6 mill. kroner kommer til utbetaling i 1983. — Merke-/forsyningsfartøy på 499 br.reg.tonn til en total kostnad på 35 mill. kroner, hvorav 12 mill. kroner kommer til utbetaling i 1983. — Lite vedlikeholdsfartøy, 149 br.reg.tonn til en kostnad av 12 mill. kroner med 2 mill. kroner i utbetaling i 1983. Videre foreslås bygget en politibåt som vil ha en total kostnad på ca. 10 mill. kroner. Den skal drive overvakings- og patruljevirksomhet utenfor Finnmarkskysten m.v. 7.2 Statlige bygge- og vedlikehaldsarbeider Der foreslås at enkelte prioriterte byggeog vedlikehaldsarbeider forseres. Ved utvelgelsen av prosjekter er det lagt vekt på hvilket behov det lokale arbeidsmarked har for stimulering. Følgende byggearbeider foreslås med dette igangsatt i 1983: Videre foreslås at bevilgningen i statsbudsjettet for 1983 under kap. 1512, post 46, Ombygginger, utvidelser, ekstraordinært vedlikehold, økes med 15 mill. kroner. Det forutsettes at bevilgningen også skal kunne benyttes til arbeider i etater med egne bevilgninger til ombygninger og ekstraordinært vedlikehold, som f.eks. ved universiteter, høyskoler og fengsler. Videre forutsettes at Statens bygge- og eiendomsdirektorat tar geografiske og sysselsettingsmessige hensyn ved disponeringen av bevilgningen. For eventuelt å kunne sette i gang ekstraordinære byggearbeider også i 1984, bør prosjekteringen av de høyest prioriterte byggene forseres. En foreslår på denne bakgrunn at bevilgningen i statsbudsjettet for 1983 under kap. 1510, post 11, varer og tjenester, økes med 2 mill. kroner. 8. RENTESUBSIDIERTE LAN VED LEVERINGER AV KAPITALVARER FRA INNENLANDSKE VERFT TIL NORSK KONTINENTALSOKKEL Ved eksport av kapitalvarer kan det gis lån med statlige rentesubsidier. Denne ordningen er organisert gjennom Eksportfinans under den såkalte 108-ordningen, jfr. bl.a. St. prp. nr. 133 for 1981—82. Når det foreligger dokumentert utenlandsk kredittkonkurranse, kan det på tilsvarende måte gis kreditter ved innenlandske leveringer. Renten ved innenlandsleveringer er imidlertid 0,5 pst. høyere enn for eksportleveringer. Renten for eksportkreditter følger av OECD-bestemmelsene. leverandører ved sin nærhet til markedet har en konkurransefordel fremfor utenlandske anbydere. De to aktuelle rentesatser er for tiden h.h.v. 12,15 pst. p.a. og 12,65 pst. p.a. Innenlandsordni ngen gjelder i begrenset grad også for leveringer til norsk kontinentalsokkel. Ved slike leveringer gis det ikke lån ved leveringer til felt hvor Statoil har kontrollerende eierinteresser. Det gis heller ikke lån til Statoil i de tilfeller hvor Statoil ikke har kontrollerende eierinteresser i et felt. For at norske verft i større grad skal kunne konkurrere om oppdrag til norsk sokkel, vil Regjeringen foreslå at den nåværende innenlandsordning utvides til også å gjelde for leveringer til alle felt og for alle oljeselskaper, altså også for Statoil. Ved å legge forholdene til rette for at også Statoil kan motta slike kreditter, vil en sikre at alle oljeselskaper benytter samme grunnlag for vurdering av de ulike anbud. Finansdepartementet har på svært usikkert grunnlag anslått subsidieutbetalingene under en slik utvidet ordning som foreslått til å koste staten om lag 90 mill. kroner over lånets løpetid (i 1983-priser) for de kontrakter som inngår hvert år i årene fremover. En har da bare tatt hensyn til de felt som hittil er besluttet utbygget. Subsidiene i tilknytning til den enkelte kontrakt vil utgjøre om lag 30 000 kroner pr. årsverk. Subsidiene vil utgjøre om lag 6 pst. av kontraktsverdi. Skatteinntektene fra oljeselskapene til staten vil påvirkes lite i den grad norske verft ved denne ordningen får kontrakter som de ellers ikke ville ha fått. For at verftene i rimelig grad skal stimuleres til å omstille seg til produksjon til oljesektoren, er det viktig at en søker å begrense de statlige støtteordningene vedrørende skipsbygging, og at en ikke utvider disse ytterligere. Hvis Stortinget slutter seg til det forslaget til utvidet statlig rentesubsidieordning som her er foreslått, vil Finansdepartementet legge frem et mer konkret opplegg for en slik ordning i den årlige proposisjon som fremmes vedrørende Eksportfinans virksomhet under 108-ordningen. Den aktuelle proposisjon for 1983 vil bli lagt frem senere i vårsesjonen. 9. ENDRINGER I SKOGBESKATNING MED SDXTE PÅ ØKT AWTRKNING OG SYSSELSETTING Regjeringen fremmer samtidig med denne stortingsproposisjon en odelstingsproposisjon om endringer i skogbeskatningen. og økte investeringer i skogbruket og dermed til økt sysselsetting. Dette er viktig i dagens situasjon på arbeidsmarkedet. Skogbruket er en tradisjonell distriktsnæring, og økt aktivitet i skogbruket vil gi positive ringvirkninger for den lokale økonomi og sysselsettingen i mange distrikter. I denne sammenheng er også hensynet til skogindustrien viktig. Både for utvikling og sysselsetting i skogindustrien er det ønskelig med en stabil awirkning på et høyere nivå enn i dag. Ved høyere awirkning vil dessuten importen av trevirke kunne reduseres. Da marginalt tilført importvirke faller dyrere for industrien enn norsk virke, vil en reduksjon av importen kunne styrke skogindustriens lønnsomhet. Dette vil bidra til å trygge arbeidsplasser både i skogen og i skogindustrien. 30 millioner kroner på årsbasis, forutsatt uendret aktivitet. Ved at endringene i skattesystemet stimulerer awirkningen vil på den andre siden skattereduksjonen sannsynligvis langt på vei bli kompensert ved skatteinngang på grunn av økt awirkning. Endringen ventes å føre til økt investeringsvirksomhet i skogen. Det vil også virke i retning av økt awirkning. Finans- og tolldepartementet tilrår : At Deres Majestet godkjenner og skriver under et f remlagt utkast til proposisjon om: 1. Tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet for 1983 under kapitlene 240, 246, 249, 260, 430, 440, 448, 521, 1065, 1120, 1510, 1512, 1610 og 2310 som foreslått under punkt I i utkastet. 2. Fullmakter som foreslått under punkt II i utkastet. Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: Startinget blir innbudt til å gjøre vedtak om tilleggsbevilgninger og fullmakter på statsbudsjettet for 1983 i samsvar med et fremlagt utkast. Tilråding fra Finans- og tolldepartementet ligger ved i avtrykk. Utkast til vedtak om endringer i statsbudsjettet for 1983. I På stastbudsjettet for 1983 gis følgende tilleggsbevilgninger: Kap. Post Formål Utgifter : 240 Tilskudd til vanlig undervisning m.v. i den videregående skole 60 Tilskudd, overslagsbevilgning, f orhøyes med kr. 63 000 000 fra kr. 1 910 332 000 til kr. 1 973 332 000. 61 Tilskudd til teknisk undervisningsutstyr, kan overføres, forhøyes med kr. 13 000 000 fra kr. 54 600 000 til kr. 67 600 000. 246 Fagopplæring i arbeidslivet 01 Lønn og godtgjørelser, forhøyes med kr. 390 000 fra kr. 2 115 000 til kr. 2 505 000. 11 Varer og tjenester, forhøyes med kr. 2 200 000 fra kr. 1 086 000 til kr. 3 286 000. 78 Tilskudd til lærlinger m.v., forhøyes med kr. 71 000 000 fra kr. 61196 000 til kr. 132 196 000. 249 Andre formål i den videregående skolen 76 Til disposisjon for departementet, forhøyes med kr. 610 000 fra kr. 2 824 000 til kr. 3 434 000. Kap. Post Formål 260 Private skoler, overslagsbevilgning 70 Tilskudd, forhøyes med kr. 1 400 000 fra kr. 113 137 000 til kr. 114 537 000. 430 Kriminalomsorg i anstalt 32 (ny) Utvidelse av Vadsø kretsfengsel, kan overføres kr. 3 000 000 440 Politiet 30 (ny) Ombygging av Kragerø politikammer, kan overføres kr. 2 300 000 45 Store nyanskaffeiser, kan overføres, forhøyes med kr. 10 000 000 fra kr. 26 200 000 til kr. 36 200 000. 448 Grensekommissær 30 (ny) Grensekontrollstasjon, Storskog, kan overføres kr. 2 000 000 521 Arbeidsformidlingen 01 Lønn og godtgjørelser, forhøyes med kr. 7 200 000 fra kr. 220 795 000 til kr. 227 995 000. 11 Varer og tjenester, forhøyes med kr. 800 000 fra kr. 97 892 000 til kr. 98 692 000. 1065 Fyrtjenesten 45 (ny) Store nyanskaffelser, kan overføres kr. 20 000 000 1120 Videregående opplæring i jordbruket m.m. 60 Tilskudd til fylkeskommunale landbruksskoler, overslagsbevilgning, forhøyes med kr. 1 510 000 fra kr. 68 110 000 til kr. 69 620 000. 61 Maskinelt og teknisk undervisningsutstyr, kan overføres, forhøyes med kr. 300 000 fra kr. 800 000 til kr. 1100 000. 1510 Statens bygge- og eiendomsdirektorat 11 Varer og tjenester, forhøyes med kr. 2 000 000 fra kr. 11400 000 til kr. 13 400 000. 1512 Eiendomsforvaltning — oppføring av nybygg innenlands 46 Ombygninger, utvidelser, ekstraordinært vedlikehold, kan overføres, forhøyes med kr. 15 000 000 fra kr. 42 200 000 til kr. 57 200 000. 1610 Toll- og avgiftsdirektoratet — Tollvesenet 30 (ny) Tollstasjon, Svinesund, kan overføres kr. 5 000 000 2310 Ekstraordinære sysselsettingstiltak 70 Til disposisjon, kan overføres, forhøyes med kr. 200 000 000 fra kr. 500 000 000 til kr. 700 000 000. II Stortinget samtykker i at: 1. Satsene for statstilskudd til bedrifter som tar inn lærlinger under lov om fagopplæring i arbeidslivet fastsettes til kr. 625, — pr. måned av læreforhoidets varighet. Fer lærlinger i kommuner som omfattes av aksjonsplanen for Nord-Norge, gis et tillegg på kr. 100, — pr. måned (kr. 1200 pr. år). 2. Finans- og tolldepartementet får fullmakt til utover bevilget beløp i statsbudsjettet for 1983, under kap. 2310, post 70, å gi tilsagn om tilskudd til kommuner og fylkeskommuner for å dekke lønnsutgifter i forbindelse med tiltak som er omtalt under punkt 5 i denne proposisjon, og innenfor de satser som her er referert. St. prp. nr. 71 (1982—83) Om tilleggsbevilgning på statsbudsjettet for 1983 under kap. 620 Statens edruskapsdirektorat, ny post 71, Sentral holdningskampanje mot alkoholskader. Tilråding fra Sosialdepartementet a.v lf. mars 198$, godkjent i statsråd samme dag. 1. Innledning Sosialdepartementet legger med dette frem forslag om tilleggsbevilgning for budsjetterminen 1983 til en ny sentral holdningskampanje mot alkoholskader. 2. Forslagets bakgrunn I Ot.prp. nr. 31 for 1982—83 om lov om endringer i lov av 5.4.1927 om innførsel og omsetning av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl peker departementet på viktigheten av å begrense totalforbruket av alkohol, bl.a. ved å redusere etterspørselen gjennom informasjon og holdningsskapende arbeid. I denne forbindelse foreslår departementet en ny sentral holdningskampanje for å skape større bredde i det sentrale informasjons- og holdningsarbeid. Det sies videre at departementet vil fremme en stortingsproposisjon med forslag om nødvendig tilleggsbevilgning. Den nye kampanjen vil komme i tillegg til Alko-kutt-kampanjen og det holdningsskapende arbeid som drives av Statens edruskapsdirektorat. 3. Kampanjens innhold Kampanjen vil i særlig grad fokusere på de akutte alkoholskadene. Siktemålet er å førebygge trafikkskader, ulykker av enhver art, vold og mishandling osv. Disse skadene rammer alle aldersgrupper, ikke minst ungdom. Et forebyggende arbeid på dette området vil gi muligheter for å nå frem til alle aldersgrupper med et felles budskap, og uten at det blir fokusert spesielt på de unge. det ble mer vanlig å unngå alkoholbruk i risikosituasjoner, ville dette også få betydning for totalforbruket og dermed indirekte på andre alkoholskader. De akutte alkoholskadene angår også en lang rekke offentlige organer innenfor samferdsel, politi og rettsvesen, kultursektoren, skipsfart og oljevirksomhet, arbeidsmarked osv. Et viktig formål med kampanjen vil være å få til en samordnet innsats mot akutte alkoholskader på alle de aktuelle områdene. Kampanjen vil bli ledet av sosialministeren. Sekretariatet legges til Statens edruskapsdirektorat. Det vil bli lagt opp til forskningsmessig evaluering av kampanjen, som bør strekke seg over fire år. Departementet viser for øvrig til kap. IQ i nevnte Ot.prp. nr. 31 for 1982—83. I planlegging og gjennomføring av denne kampanjen vil det bli lagt vekt på samordning med statens øvrige virksomhet på dette området, og med det informasjonsarbeidet frivillige organisasjoner driver. 4. Kampanjens økonomi Sosialdepartementet foreslår at det totalt benyttes 10 mill. kroner til kampanjen som fordeles over en fireårsperiode. For 1983 foreslår departementet en tilleggsbevilgning på 2 mill. kr. under kap. 620, ny post 71, Sentral holdningskampanje mot alkoholskader. Departementet foreslår videre at bevilgningen gjøres overførbar. For de resterende tre år vil midler til kampanjen bli foreslått i det ordinære budsjett. Sosialdepartementet tilrår : At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om tilleggsbevilgning på statsbudsjettet for 1983 under kap. 620 Statens edruskapsdirektorat, ny post 71. Sentral holdningskampanje mot alkoholskader. Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: På statsbudsjettet for 1983 under kap. 620, ny post 71, Sentral holdningskampanje mot alkoholskader, kan overføres, bevilges kr. 2 000 000. Tilråding fra Sosialdepartementet ligger ved i avtrykk. St. prp. nr. 71 1982—83 Om tilleggsbevilgning på statsbudsjettet for 1983 under kap. 620 Statens edruskapsdirektorat, ny post 71, Sentral holdningskampanje mot alkoholskader. St.prp. nr. 72 (1982-83) Kap. 1 Innledning 3 1.1 Prinsippene for finansiering av den kommunale helse- og sosialtjeneste . 3 1.2 Forberedelser for gjennomføring av reformer 4 Kap. 2 Sammendrag 4 Kap. 3 Hovedoppgavene for helse- og sosialtjenesten i årene framover 5 Kap. 4 Oppgåver, tjenester og ressurser i den kommunale helse- og sosialtjenesten 6 4.1 Helsetjenesten 6 4.2 Helsetjenestens ressurser 6 4.3 Sosialtjenesten 7 Kap. 5 Nærmere om rammetilskuddene ... 10 5.1 Helsetjenesten 10 5.2 Sosialtjenesten 11 Kap. Kap. 7 Nærmere om fordeling av tilskuddene 13 7.1 Spesielt om helsetjenesten 14 7.2 Spesielt om sosialtjenesten 15 7.3 Virkning av tilskuddssystemet 15 Kap. 8 Innpassing av lege- og fysioterapitjeneste 17 8.1 Nærmere om driftstilskudd 17 8.2 Nærmere om fastlønnsstillinger 18 8.3 Om forhandlingsopplegg for privat praksis 19 8.4 Inntektsstatistikk for privatpraktiserende 19 Kap. 9 Statlig styring 20 9.1 Statlige styringsmidler 20 9.2 Generelt om kommunenes plikter .. 21 9.3 Vilkår og kontroll 21 Kap. 10 Administrative konsekvenser 24 10.1 Sentraladministrasjonen 24 10.2 Administrasjon på fylkesplanet 24 10.3 Administrasjon i kommunene 24 Vedlegg 1. Tilskudd til enkeltkommuner .. 26 Vedlegg 2. Tilråding fra Sosialdepartementet av 11. mars 1983, godkjent i statsråd samme dag. Stortinget vedtok høsten 1982 lov om helsetjeneste i kommunene, lov om planlegging av og forsøksvirksomhet i sosialtjenesten og helsetjenesten i kommunene, og endringer i lov om sosial omsorg, jfr. innst. O. nr. 7 for 1982-83. Vedtaket innebærer at kommunene får et bredt ansvar for hjelpeapparatet i lokalsamfunnet, og at det blir enkle finansieringsordninger mellom staten og kommunene: et rammetilskudd til helsetjeneste og et til sosialteneste. Gjennom Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 66 for 1981-82 er det fastlagt viktige prinsipperfor organisering og finansiering av helse- og sosialtjenesten. Fordi reformene innebærer vesentlige, nye oppgåver for kommunene, trenger kommunene informasjon om hvilke ressurser som kan settes inn. Regjeringen har derfor funnet grunn til å fråvike ordinær budsjettpraksis for å gi kommunene tid til de nødvendige forberedelser. Stortinget innbys derfor til å gjøre vedtak om størrelsen på rammetilskuddene i 1984. Proposisjonen omhandler hovedsaklig forholdet mellom staten og kommunene, både økonomisk og på annen måte. De nødvendige ordninger som følge av at kommunene får et ansvar for yrkesutøvere en tidligere ikke har hatt ansvaret for, må finne sin form gjennom forhandlinger og forskrifter. Denne siden av reformen er kortfattet behandlet i kap. 8. I eget vedlegg er tilskuddene i 1984 til den enkelte kommune gjengitt. Ønsket om en sterkere vektlegging av arbeidet utenfor institusjon er nedfelt i en rekke offentlige dokumenter de senere årene. Stortinget har sluttet seg til at det lokale hjelpeapparatet bør styrkes. proposisjonen legges det vekt på å begrunne en slik styrking av helse- og sosialtjenesten i kommunene. 1.1. PRINSIPPENE FOR FINANSIERING AV DEN KOMMUNALE HELSE- OG SOSIALTJENESTE Prinsippene for finansiering av den kommunale helse- og sosialtjeneste er nedfelt i Ot.prp. nr. 36 for 1980-81 og Ot.prp. nr. 66 for 1981-82 «Helsetjenesten og sosialtjenesten i kommunene» og Stortingets behandling av dem, jfr. innst. O. nr. 7 for 1982-83. For sosialtjenesten presiseres det kommunale ansvaret, og det lovfestes en statlig finansieringsordning. Ordningen bygger på rammetilskudd etter behovskriterier. De viktigste fordelingskriterier er folketall og aldersfordeling, men visse sosiale indikatorer teller også med. Det foreslås et basistilskudd til alle kommuner uansett kjennetegn og et storby tillegg på 10% i fordelingsnøkkelen til Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Drammen og Tromsø. For å få en myk overgang til en fordeling etter behovskriterier, foreslås en overgangsordning på 5 år. En tar hensyn til nåværende fordelingsmønster, men trapper dette hensynet gradvis ned. I helsetjenesten inneholder det kommunale ansvar flere nye tjenester. Kommunene får ansvaret for å legge til rette et tilbud også på områder der tilbudet gis av privatpraktiserende yrkesutøvere. Som et finansielt grunnlag for å oppfylle dette ansvaret, får kommunene et statlig rammetilskudd. Stortinget sluttet seg til at 40% av de midler (refusjon + egenandeler) behandling, skal medtas i dette rammetilskuddet. For å oppfylle sitt ansvar om å gi befolkningen et tilbud av legehjelp og fysikalsk behandling, må kommunene enten opprette fastlønte stillinger eller inngå avtale med privatpraktiserende. Som vederlag for avtale med kommunen om kurativt arbeid innføres en ordning med kommunale driftstilskudd til avtalebundne leger og fysioterapeuter. Oppgjør for den enkelte ytelse skjer etter stykkprissatser, betalt av folketrygden. Alle leger og fysioterapeuter kan praktisere for disse satsene, men takstene reduseres svarende til det beløp som medtas i rammetilskuddet. For ikke å endre konkurranseforholdet mellom privat praksis og fastlønnsstillinger gis delvis trygderefusjon også til fastlønnsstillinger. Rammetilskuddet fordeles etter behovskriterier så som folketall, aldersfordeling og visse kriterier for sykelighet. helsetjenesten som skatteutjamningsmidler. I kapitlene 3-9 omtales ordningen nærmere, og det foreslås konkrete tilskudd. 1.2 FORBEREDELSER FOR GJENNOMFØRING AV REFORMENE Denne proposisjonen er et ledd for å lette gjennomføringen av reformene. Sosialdepartementet har samtidig innledet et nært samarbeid med Norske Kommuners Sentralforbund. Det vil bli gjennomført en konferanseserie våren 1983, rettet mot den enkelte kommune. Departementet vil på sin side bl.a. revidere veiledningsmaterialet for planarbeidet i kommunene. Likeså vil det bli utarbeidet en egen veileder om legetjeneste og en om fysioterapi. En arbeidsgruppe der de berørte parter er med, vil om kort tid legge fram et materiale for de forestående forhandlinger. Departementet er videre kjent med at Norske Kommuners Sentralforbund på fiere områder vil utarbeide veiledningsstoff for kommunene, bl.a. om politiske og administrative styringsorganer. I kap. 3 pekes det på at helse- og sosialtjenestens oppgåver forandrer seg over tid, bl.a. ved endringer i samfunns- og familiestruktur, endringer i sykdomsmønster, økningen i antall eldre og ønsket om å bedre levekårene for ulike grupper funksjonshemmede. Det konkluderes med at en større vektlegging på det lokale hjelpeapparat er ønskelig. I kap. 4 gjennomgås de kommunale oppgåver i helse- og sosialtjenesten og de økonomiske og personellmessige ressurser. I kap. 5 presiseres og avgrenses de statlige rammetilskuddene. Basert på stats- og trygdebudsjettet for 1983 ville rammetilskuddet til kommunenes helsetjeneste vært på 1251,4 mill. kroner i 1983, mens rammetilskuddet til sosialtjenesten i kommunene ville vært på 942 mill. kroner. I kap. 6 begrunnes forslagene til tilskudd i 1984. Forslagene innebærer at rammetilskuddet til helsetjenesten blir 1465 mill. kroner hvorav 100 mill. kroner overføres skattefordelingsfondet for skjønnsmessig fordeling. til 1040 mill. kroner. I kap. 7 gjennomgås fordelingsmåten for tilskuddene. Dessuten illustreres den geografiske virkning gjennom fylkesvise tabeller. I kap. 8 presiseres ordningen med kommunale driftstilskudd til privatpraktiserende leger og fysioterapeuter nærmere. Tilskuddsordningen til fastlønnsstillinger og forhandlingsordninger for privat praksis gjennomgås også. Kap. 9 presiserer den statlige styring via lover og forskrifter, veiledning, vilkår og kontroll, planleggingsystemet og utdanning. Det legges stor vekt på rollen til statlig fagmyndighet på fylkesplanet. Kap. 10 gjennomgår de administrative oppgåver som følge av reformene. I vedlegg 1 presenteres tilskuddene til helse- og sosialtjenesten i den enkelte kommune i 1984. I vedlegg 2 presenteres virkninger av den foreslåtte overgangsordning for sosialtjenesten. Helse- og sosialtjenesten står overfor store utfordringer i de kommende år. De største endringene i oppgåvene vil være: / Endringer i samfunns- og familiestruktur. Det vil fortsatt skje store endringer i bosettings og familiestruktur i årene som kommer. I noen grad har disse endringene ført til oppbrudd og utrygghet i arbeidsliv, familiesituasjon og nærmiljø. Endringene kan føre til ustabile oppvekstmiljø for barn og ungdom. Det vil være en viktig oppgave i de nærmeste år å motvirke de trekk ved samfunnsutviklingen som skaper helsemessige problemer og svekker levekårene til utsatte grupper i befolkningen. Seiv om ansvaret for det fysiske miljø, bomiljø, trafikk osv. ligger utenfor helse- og sosialtjenestens ansvarsområde, er det disse tjenestene som i stor utstrekning blir mottakere av de problemer disse endringene påfører den enkelte. Utviklingen på arbeidsmarkedet vil være blant de største utfordringene i årene som kommer. Økende arbeidsledighet som særlig vil ramme de unge, kan føre til økt passivitet, alkoholmisbruk og økende bruk av narkotika. Endringer i bosettingsmønsteret, yrkesaktivitet, flytting osv. bidrar til endring av forutsetningene for familiens muligheter til å påta seg omsorgsoppgåver. I årene som kommer vil vi fortsatt få endringer i familiestrukturen: - flere enslige, og særlig flere enslige eldre kvinner - færre barn og dermed mindre omsorgsressurser i familien - større geografisk mobilitet i de yngre aldersgrupper - økende oppløsning av parforhold. // Endringer i sykdomsmønsteret Sykdomsmønsteret har gradvis forskjøvet seg fra akutte til kroniske sykdommer, som kreft, psykiske lidelser og trivselsproblemer. Disse helseproblemene kan reduseres ved et omfattende forebyggende arbeid som både retter seg mot samfunnsmiljøet og mot den enkeltes levevaner. Flere og flere pasienter har en kombinasjon av medisinske, sosiale og psykiske problemer som ikke kan helbredes i vanlig forstand. Disse vil trenge ulike former for hjelp til å fungere i samfunnet. /// Økningen i antall eldre Norges befolkning vil fram til år 2000 ventelig øke med knapt 5 pst. Aldersgruppen 80 år og over vil i samme tidsrom øke med nær 50 pst. Bare mellom 1980 og 1990 vil antallet alderspensjonister øke med 80 000.1 dag går ca. 50 pst. av ressursinnsatsen i våre sykehus til mennesker over 70 år. Tar man også hensyn til de somatiske sykehjem går ca. 2/3 av ressursinnsatsen i somatiske sykehus og sykehjem til mennesker over 70 år. Eldre har generelt høyere sykelighet i forhold til befolkningen forøvrig og vil trenge flere og hyppigere tjenester fra helse- og sosialapparatet. Omtrent hver tredje av dem som blir over 80 år har en alvorlig funksjonshemning. En stor del av disse er enslige. Den store andelen av enslige eldre vil derfor stille store krav til helse- og sosialtjenesten i årene som kommer. IV Bedre levekårene for funksjonshemmede De funksjonshemmede og kronisk syke er på en rekke områder svakere stilt enn andre grupper i befolkningen. I årene som kommer vil det derfor være nødvendig å prioritere disse gruppene. Funksjonshemmede er imidlertid ingen ensartet gruppe. De omfatter bl.a.: - Mennesker med kroniske og invalidiserende sykdommer og fysisk funksjonshemmede - Mennesker med psykiske lidelser - Psykisk utviklingshemmede Behovene innen hver gruppe og mellom gruppene vil være ulike, og kan ikke møtes med ensartede tiltak. De oppgåver det her er pekt på danner premisser for sosialpolitikken i årene framover. De må få avgj ørende betydning for utviklingen i helse- og sosialtjenesten. Den spesialiserte medisin gir a vgj ørende hjelp ved livstruende tilstander. Denne oppgaven må selvsagt opprettholdes, men en ensidig utbygging av en spesialisert medisin er ikke svaret på 80- årenes behov. Det lokale hjelpeapparat bør bygges ut, først og fremst p.g.a. dets kvaliteter. Tiltakene utenfor institusjon kan bidra til at pasienter som i dag lever på institusjon kan skrives ut. For dem som er i ferd med å bli hjelpe- og pleietrengende kan godt utbygde tjenester utenfor institusjon føre til at institusjonsinnleggelser utsettes eller unngås. De reformer som trer i kraft fra 1. 1984, danner det organisatoriske og finansielle grunnlag for en styrking av helse- og sosialtjenesten i kommunene i alle deler av landet. beskrive den nåværende situasjon og de økonomiske rammebetingelser for helse- og sosialtjenesten i årene framover. 4.1. HELSETJENESTEN Ifølge den nye loven om helsetjenesten i kommunene skal kommunene sørge for nødvendig helsetjeneste til alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen. Kommunens helsetjeneste skal omfatte følgende oppgåver: 1. Fremme av helse og forebyggelse av sykdom, skade eller lyte. Tiltak med dette for øye organiseres som: a. helserådstjeneste b. helsestasjonsvirksomhet c. helsetjenester i skoler d. opplysningsvirksomhet. 2. Diagnose og behandling av sykdom, skade eller lyte. 3. Medisinsk attføring. 4. Pleie og omsorg utenfor helseinstitusjon. For å løse de oppgåver som er nevnt foran, skal kommunen sørge for disse deltjenestene: 1. almenlegetjeneste, herunder også legevaktordning 2. 3. sykepleie, nemnder helsesøsterteneste og hj emmesy kepleie. Kommunen kan organisere disse tjenestene ved å ansette personell i kommunale stillinger eller ved å inngå avtaler med personell om privat helsevirksomhet. Der forholdene ligger til rette og det finnes hensiktsmessig, kan kommunen også organisere ergoterapi, jordmortjeneste og bedriftshelsetjeneste. Kommunen skal planlegge sin helsetjeneste, herunder helsetjeneste ved bedrifter og i primærnæring i kommunen, i samsvar med lov om planlegging av og forsøksvirksomhet i sosialtjenesten og helsetjenesten i kommunen. 4.2 HELSETJENESTENS RESSURSER 4.2.1 Økonomiske ressurser Tabell 4.1 viser utgiftsfordelingen av de totale offentlige driftsutgifter til helsetjenester mellom stat og kommuner/fylkeskommuner i 1980. Utgifter til kommunehelsetjenesten utgjør en relativt liten del av det totale helsebudsjett, vel 8%. Tabell 4.2 viser fordeling av de offentlige utgifter til kommunehelsetjenesten i 1980 fordelt på stats- og trygderegnskapet, fylkeskommuner og kommuner. 11 Anslag. 2) Det er ikke mulig ut fra kommuneregnskapene å spesifisere utgiftene etter virksomhetsområder. Etter den nye loven vil fylkeskommunen ikke lenger være noen finansieringskilde for kommunehelsetjenesten. Det vil for 1984 bli foretatt en inntektsomfordeling mellom kommuner og fylkeskommuner, som følge av dette. Tabell 4.3 viser fordelingen mellom rammetilskuddet og kommunenes egenfmansiering med utgangspunkt i 1980-tallene. Stykkprisrefusjonen til almenlegetjenesten og fysioterapi er holdt utenfor prosentsammenligningen. Tabell 4.3. Det framgår at den totale finansiering er slik at rammetilskuddet ville dekke ca. 2/3 av kommunesektorens utgifter til helsevern. 4.2.2 Personellmessige ressurser De største personellgruppene i den kommunale helsetjenesten er leger, fysioterapeuter, sykepleiere, hjelpepleiere og helsesøstre. Tabell 4.4 viser fordelingen av årsverk for disse personellgruppene fordelt på fylker. Kolonnen for innbyggere pr. årsverk gir et bilde av den geografiske spredningen. De største geografiske variasjoner finnes blant fysioterapeuter hvor dekningen er lav i de nordligste fylkene og høy i østlandsområdet. For hjelpepleiere og sykepleiere er tendensen motsatt. jevnere fordeling, lavest er dekningen i Akershus, Hordaland og Sør-Trøndelag, mens Oslo og Finnmark har best dekning. 4.3 SOSIALTJENESTEN. Kommunens ansvar for sosiale tjenester og plikt til å yte økonomisk hjelp og omsorg er regulert i og med hjemmel i lov om sosial omsorg (5.0.1.), barnevernloven (b.v.1.) og lov om edruskapsvern (e.v.L). I henhold til disse lovene skal kommunene sørge for: - råd og veiledning i sosiale spørsmål (5.0.1. §2) - økonomisk hjelp (5.0.1. § 3 nr. 1 a, c og fog § 3 nr. 2) - opphold i aldershjem, pleiehjem eller andre passende institusjoner (5.0.1. § 3 nr. 1 b og c) - privat forpleining (5.0.1. § 3 nr. 1 d) - forebyggende tiltak i barnevernet (tilsyn, økonomisk hjelp, barnehage, fritidshjem, skole- og arbeidstilbud osv. - b.v.l. § 18) - omsorgsovertagelse av barn (fosterhjem, institusjonsplassering osv.-b.v.l. § 19) - opplysning, råd, hjelp, bistand og evt. innleggelse for alkoholmisbruk (e.v.l. § 3-7 og § 12) - at sosialtjenester administreres av et sosialkontor (5.0.1. § 10) Kommunene har etterhvert tatt på seg mange oppgåver som ikke er presisert i lovgivningen, bl.a. på grunnlag av økonomiske tilskuddsordninger (f.eks. hjemmehjelp osv.). Lovproposisjonene, Ot.prp. nr. 36 for 1980- 81, og Ot.prp. nr. 66 for 1981-82 inneholdt ingen forslag til endringer i sosiallovene når det gjelder kommunenes ansvar og oppgåver fordi en ny sosiallov er under utredning. Ansvaret for oppgåvene ble imidlertid presisert og utdypet noe. Ansvarsområdene kan sammenfattes til: - Barne- og ungdomsvern (ikke institusjonsdrift) Tabell 4.4. Sysselsetting i distriktshelsetjenesten-fylkesvis oversikt 1982. (1) Kilde: Rådet for regulering av legetjenester. Inkl. bedriftsleger. Pr. 31/12-81. (2) Folkemengden pr. I.januar 1982. (3) Beregnet på grunnlag av Norges Fysioterapeuters Forbunds medlemslister pr. 1/3-82. Tallene er usikre. Fysioterapeuter som er hovedbeskjeftiget i institusjon, men som i noen grad driver privat praksis institusjonens lokaler er ikke med. Tallene undervurderer derfor fysioterapeut-dekningen noe, spesielt vil dette gjelde Finnmark. (4) Hjemmesykepleievirksomhet pr. 31. desember 1981. Beregnet årsverk på grunnlag av heltids/deltidsansatte sykepleiere, hjelpepleiere. (5) Oppgåver fra fylkeslegene. - Edruskapsvern og alkoholistomsorg (ikke institusjonsdrift) - Eldreomsorg (nemnder aldershjem) - Tiltak for funksjonshemmede (ikke institusjonsdrift) - Integrasjon av flyktninger og minori te ter - Sosial hjelp og omsorg for vanskeligstilte generelt Ansvaret ble samtidig presisert til å omfatte følgende hovedgrupper av virkemidler: - Informasjon, råd og veiledning i sosiale spørsmål - Boligtiltak for vanskeligstilte - Hjelpeordninger for hjemmene - Økonomisk hjelp - Sosial administrasjon (sosialkontor). Tabell 4.6. viser kommunenes samlede driftsutgifter til sosialtjenester og -hjelp. bruttoutgiftene. Nettoutgiftene utgjorde således 50 prosent av bruttoutgiftene i 1980 og 60 Tabell 4.6. Kommunenes driftsutgifter til sosiale tjenester. 1) Budsjettall 2) Eksklusive barnehager 3) prosent av bruttoutgiftene i 1982. Det henger særlig sammen med at den statlige utgiftsandelen avtar, jfr. tabell 4.7. Utgiftene til barneog ungdomsvern, eldreomsorg og hjelpeordningene for hjemmene viser sterkest øking. Utgiftene til eldreomsorg og hjelpeordningene for hjemmene utgjør ca. 60 prosent av kommunenes bruttoutgifter til sosiale tjenester og hjelp i 1982. En må forøvrig være varsom med å trekke slutninger om utgiftenes sammensetning, fordi posteringspraksisen varier betydelig. Tabell 4.7 viser utgiftsfordelingen mellom stat og kommune. Tabell 4.7 .Sosialtjenesten i kommuneneP Utgiftsfordelingen stat I kommune 1980-82. 1) Barnehager ikke medregnet. 2) Budsjett-tall. Tabell 4.7. viser at den statlige utgiftsandelen har gått ned fra 23,5 prosent i 1980 til 18,2 prosent i 1982. Utgiftsandelen til de statstilskuddene som utgjør det samlede rammetilskuddet fra 1984, har avtatt fra 22,3 prosent i 1980 til 16,4 prosent i 1982. Det er sosialkontor i samtlige kommuner i landet, og nesten alle steder er departementets veiledende minstenorm for bemanningen tilfredsstilt. Samtlige kommuner har tilbud om hjelpeordninger for hjemmene. Sysselettingen i sosialsektoren er anslått i tabell 4.8. Tabell 4.8. Sysselsetting i sosialsektoren. Årsverk 1980/81. økt sterkt - fra ca. 1700 hele stillinger i 1976 til ca. 3.200 stillinger i 1980 og 3.333 stillinger i 1983. Under hjelpeordningene for hjemmene har bemanningen økt fra ca. 25 000 ansatte i 1971 til ca. 50 000 ansatte i 1981. De aller fleste er deltidsansatte. Tabell 4.9 gir en fylkesoversikt over sosialkontorbemanningen. Tabell 4.9. Stillinger ved de kommunale sosialkontorer i 1982. Tabell 4.9 antyder at bemanningen er forholdsvis jevnt fordelt geografisk. Mellom enkeltkommuner er det imidlertid større variasjoner. Dessuten er det problemer med å holde stillingene besatt i mange utkantkommuner. I Ot.prp. nr. 36 for 1980-81 og Ot.prp. nr. 66 for 1981-82 er det gjort nærmere rede for hvilke tilskuddsposter som helt eller delvis skal medtas i rammetilskuddene. I dette kapitlet omtales dette nærmere. 5.1 HELSETJENESTEN De tilskuddsposter som i de tidligere proposisjoner helt eller delvis foreslås medtatt i rammetilskuddet er: 1) kapitler har fått ny tallbenevning f.o.m. 1983. 2) F.o.m. 1983 er Stønad ved svangerskap og nedkomst inkludert i post 2750.70 Legehjelp. Tallene bygger på Stortingets vedtak høsten 1982 (SUI). Tilleggsbevilgninger gjennom året er derfor ikke med. Det er nødvendig å gå kort inn på de enkelte kapitler og poster: Statsbudsjettets kap. 750 Det offentlige legevesen er tilskudd til distriktslegene, fylkeslegeetaten og Longyearbyen sykehus. Det statlige distriktslegevesen opphører, og de penger staten har bevilget, overføres til kommunene. 11983 er det budsjettert med 1008 distriktslegestillinger. Utgifter til lønn og kontortjenester vil utgjøre ca. 179,2 mill. Pensjonsinnskudd i Statens pensjonskasse føres samlet for alle statsansatte. Det foreslås i tråd med gjeldende regler at 17 mill. overføres kommunene fra kap. 1507 Tilskudd til Statens pensjonskasse. Hvorvidt de nåværende distriktsleger fortsatt skal stå i Statens pensjonskasse eller overføres til Kommunal Landspensjonskasse, vil måtte bli et forhandlingsspørsmål. kommunene uansett dekning for seinere pensj onsinnbetaling. Finansiering av distriktslegenes reiser, må ses i nær sammenheng med trygdens utgifter til legeskyss. Dette vil bli behandlet seinere i en egen Odelstingsproposisjon. Inntil videre foreslås at reiseutgiftene, holdes utenfor rammetilskuddet. Trygdebudsjettets kap. 2750.60 omfatter utgifter til hjemmesykepleie. Folketrygden dekker idag 75% av godkjente utgifter. Bevilgning i 1983 er 310 mill. kroner. Kap. 2750.70 Legehjelp, dekker folketrygdens refusjonsutgifter til almenlegehjelp, privatpraktiserende spesialister, privat laboratorievirksomhet, radiologi og fondsavsetninger. Nåværende budsjett- og regnskapsrutiner gnikke entydig hvor mye som går til de enkelte virksomheter. På bakgrunn av regnskapstall og interne beregninger, anslås utgiftene til almenlegehjelp til 863,2 mill. kroner i 1983. Det er da også tatt med almenlegenes andel av fondsavsetning til videre- og etterutdannelse, pensjon og etablering. De resterende 386,8 mill, er refusjon til spesialisttjenester. Ansvars- og finansieringsordning for de spesialiserte tjenester vil bli foreslått i en egen Odelstingsproposisjon. Proposisjonen blir lagt fram våren 1983. På kap. 2750.74 Fysikalsk behandling er det bevilget 307 mill. i 1983. Kapitlet dekker også refusjoner til synspedagoger (ortoptister) som ikke medtas i kommunehelsetjenesten. Ca. 1 mill. holdes derfor utenfor tilskudd til kommunene. På Kap. 2571 Helsestasjoner og helsetiltak for barn er det bevilget 32 mill. i 1983. Tabellen nedenfor oppsummerer statens tilskudd til den kommunale helsetjenesten i 1983, basert på SHI-tall. Loven om helsetjeneste i kommunene innebærer at folketrygden skal refundere stykkprisbetalt virksomhet (etter reduserte satser) og gi en viss refusjon til fastlønte lege- og fysioterapeutstillinger. Med en egenandelprosent på 35% vil de totale utgifter til almenlegetjeneste være 1 328 mill (863,2 x 100/65). være 510 mill. De totalte utgifter til almenlegetjeneste og fysikalsk behandling blir dermed 1 838 mill. hvorav 1169,2 mill. betales av folketrygden. For 1984 legger departementet til grunn at 40% av de totale utgifter til almenlegehjelp og fysikalsk behandling medtas i rammetilskuddet. Det ville i 1983 utgjøre 735,2 mill. kroner. Siden egenandelene ikke berøres, reduseres folketrygdens totale refusjonsbeløp tilsvarende. I tillegg holdes 22 mill. av tilskuddet til distriktsleger utenfor rammetilskuddet, for å kunne gi refusjon til de fastlønnsstillinger vi nå har. Dermed kan forholdet mellom rammetilskudd og refusjon beskrives som i tabellen nedenfor. Fordeling av statlige tilskudd, med utgangspunkt i bevilgningen 1983. Opplegget innebærer m.a.o. at ca. 3/4 av statens tilskudd skjer etter behovskriterier. I forbindelse med den ordinære budsjettproposisjonen til høsten, vil det bli foretatt de nødvendige endringer i kapittelinndeling på statsbudsjettet. På kommunebudsjettet foreslås rammetilskuddet inntektsført på post 1.301 Rammetilskudd til helsetjenesten i kommunene. 5.2 SOSIALTJENESTEN På grunnlag av lovproposisjonene om helse- og sosialtjeneste i kommunene er det nå lovhjemlet en statlig finansieringsordning for sosialtjenesten. Det er gjort i form av ny § 20 i lov om sosial omsorg: «Staten gir årlig rammetilskott til delvis dekning av Kommunenes utgifter til sosialtjenesten. Tilskottet fordeles til kommuene etter regler gitt av Kongen. Departementet kan sette nærmere vilkår for utbetalingen av tilskott til den enkelte kommune.» Avgrensningen og utformingen av rammetilskuddsordningen er beskrevet i lovproposisjonene og Innst.O. nr. 7 for 1982-83. Følgende statstilskudd foreslås slått sammen til den nye rammetilskuddsordningen: Kap. 640.62 dekker et rammetilskudd på 100 mill. kroner til styrking av den kommunale sosialadministrasjon og de sosiale tiltak i kommunene. Kap. 640.64 dekker et rammetilskudd på 50 mill. kroner til styrking av kommunenes utgifter til sosial støtte etter lov om sosial omsorg, lov om barnevern og lov om edruskapsvern og edruskapsnemnder. Kap. 644.60 omfatter tilskudd til hjelpeordninger i hjemmene, dvs. husmorvikartjeneste, hjemmehjelp for eldre, funksjonshemmede og andre, samt virksomhet som har til formål å yte hjelp til familier som er i en vanskelig situasjon. Tilskuddet er 578 mill. i 1983. Kap. 670.60 dekker et rammetilskudd på 165 mill. til styrking av de kommunale tiltak for eldre og funksjonshemmede. Kap. 2671 på trygdebudsjettet er tilskudd til alderspensjonister og uførepensjonister til dekning av innmeldingsavgift, abonnementsavgift og utgifter til telefonapparater. I tidligere proposisjoner har departementet holdt tilskudd til installasjon utenfor forslag til rammetilskudd. Utbyggingen er imidlertid nå nokså jevnt fordelt. Tilskuddet, som i 1983 er 49 mill., foreslås derfor i sin helhet medtatt i rammetilskuddet. Nedenstående tabell oppsummerer innholdet i rammetilskuddet til sosialtjeneste. I forbindelse med statsbudsjettet for 1984 vil Sosialdepartementet foreta en gjennomgang av inndelingen i kapitler og poster på budsjettet. På kommunebudsjettet foreslås tilskuddet inntektsført på kap. 1.401 Rammetilskudd til sosialtjenesten i kommunene. Departementet prioriterer helse- og sosialtjenesten i kommunene høyt, og vil derfor føre økte ressurser til disse områdene i årene som kommer. Dette er bl.a. slått fast i Regjeringens reviderte langtidsprogram for 1982-85, jfr. St.meld. nr. 86 for 1981-82 side 93 og 101- 104. Der er det understreket at eldreomsorgen, distriktshelsetjenesten, og tiltak mot narkotikaproblem og ungdomsproblem er høyt prioriterte områder. Regjeringen vil forsøke å skaffe rom til en moderat vekst i de offentlige utgiftene til disse formålene. Behovet for vekst på disse områdene ble understreket også ved høstens budsjettbehandling i Stortinget. I Budsjettinnstilling S. II for 1982-83 uttaler således sosialkomiteens flertall følgende: «Flertallet viser til at kommuner og fylker er tillagt viktige oppgåver også innen helse- og sosalsektoren. Flertallet viser i denne forbindelse spesielt til den nylig vedtatte Lov om helse- og sosialtjenesten i kommunene, hvor kommunene er pålagt nye oppgåver. Gjennom et kommunalt ansvar kan en oppnå et hjelpeapparat tilpasset lokale ønsker og behov. Dette må etter flertallets oppfatning innebære at kommunene sikres tilstrekkelige overføringer til å utføre de pålagte oppgåver.» Departementet viser til kapittel 3 i denne proposisjonen der en redegjør for at helse- og sosialtjenestens oppgave tilsier en økt vektlegging på det lokale hjelpeapparat. Departementet er innstilt på å følge opp dette gjennom økte rammetilskudd til helse- og sosialtjenesten i kommunene. I sosialtjenesten vil kommunene bygge videre på de ordninger som er etablert. I helsetjenesten må en vente at den første tiden går med til å etablere den kommunale helsetjenesten ved at kommunene overtar ansvaret for den helsetjenesten vi i dag har i lokalsamfunnet. På bakgrunn av de erfaringer kommunene høster, vil en gradvis kunne utvikle en bedre helsetjeneste og en bedre samordning» med sosialtjenesten. Statstilskuddene for 1984 skal dels være et bidrag til gjennomføring av omfattende reformer i helse- og sosialtjenesten, og dels være starten på en flerårig målrettet innsats for styrking av hjelpetiltakene i lokalsamfunnet. Beregningene i kap. 5 viser at statstilskuddet til kommunenes helsetjeneste, basert på Stortingets budsjettbehandling høsten 1982, ville vært 1251,4 mill. i 1983. Tilskuddet foreslås satt til 1465 mill. kr. i 1984. Tilskuddet til sosialtjenesten foreslås øket fr a 942 mill. kroner i 1983 til 1040 mill. kroner i 1984. Det er av hensyn til det kommunale budsjettarbeid for 1984 at departementet alt nå presenterer tilskuddene for 1984. Stortinget innbys til å gjøre vedtak om en tilsagnsfullmakt til Sosialdepartementet om tilskudd i 1984. Det betyr at bevilgningen formelt vil bli gitt til høsten i den ordinære budsjettbehandling. For å gi kommunene den nødvendige sikkerhet om bevilgningens størrelse, er tilskuddet gitt i 1984-priser. Det forutsettes således ingen ytterligere justering som følge av lønns- og prisstigning. Det knytter seg en viss usikkerhet til omfanget av de tjenester kommunene vil overta pr 1. januar 1984. Dersom det skulle vise seg å bli avvik av betydning fra de forutsetninger som er lagt til grunn, vil man måtte vurdere de statlige rammetilskuddene på nytt. Sosialdepartementet vil foreta en analyse av situasjonen i løpet av 1. kvartal 1984, og denne vil danne grunnlaget for en statlig vurdering. I kap. 7 er fordelingssystemet gjengitt nærmere. Bl.a. pekes det på at det er behov for en viss skjønnsmessig tildeling til helsetjenesten, og at denne tildeling gis som skatteutjamningsmidler. Etter en vurdering av fordelingsvirkningene av rammetilskudd etter behovskriterier i forhold til dagens fordelingsmønster, foreslår departementet at 100 mill. settes av til slik fordeling. Forslagenefor 1984 blir dermed: 1. Tilskudd til helsetjeneste i kommunene: 1 465 mill. Av dette fordeles 1365 mill. fordelingsnøkkelen og 100 mill. overføres skattefordelingsfondet for skjønnsmessig fordeling. 2. Rammetilskudd til sosialtjeneste i kommunene 1 040 mill. Forslag til retusj onsutbetaling til almenlegehjelp og fysikalsk behandling vil bli fremmet i det ordinære budsjett til høsten. Fordelingsvirkningene av forslaget er vist fylkesvis i kap. 7 og kommunevis i egne vedlegg. De nåværende tilskuddsordninger til hjemmehjelp, hjemmesykepleie og helsestasjoner er basert på halvårige, etterskuddsvise retusj onsordninger. Utbetaling for 2. halvår 1983 vil dermed skje i 1984 på de nåværende kapitler og poster. Siden kommunene også får rammetilskudd i 1984, oppstår en utilsiktet likviditetsøkning i kommunene. Det vil bli tatt hensyn til denne ved fastsettelsen av de totale økonomiske rammer for kommunene i 1984. Den enkelte kommune kan således ved sin økonomiske planlegging for 1984 ikke bygge på at omleggingen vil føre til en styrking av deres likviditet ved at det både betales ut refusjoner for 1983 og rammetilskudd for 1984. En vil i budsjettopplegget for 1984 komme tilbake til hvorledes dette rent praktisk skal gjennomføres. Også i årene framover vil tilskudd til kommunenes helse- og sosialtjeneste bli prioritert. I tillegg til det alminnelige ønske om en bedre helse- og sosialtjeneste i lokalsamfunnet vil departementet peke på følgende argumenter som tilsier vekst i de statlige overføringer til disse områdene: - Departementet regner med at et betydelig antall pasienter og klienter i psykiatriske institusjoner, in ternatins titusj oner i HVPU og institusjoner for funksjonshemmede vil kunne skrives ut dersom de får bolig, tjenester og omsorg utenom institusjon. - Det vil bli flere eldre, spesielt over 80 år. En regner med at det trengs 1-1,5 prosent årlig vekst i helse- og sosialtjenesten i kommunene for å opprettholde dagens tjenestetilbud og kompensere for økningen i antall eldre. sosionomer. En kan ikke vente at institusj onene kan sysselsette denne tilgangen. - Økt arbeidsledighet og økte bokostnader bidrar til økt press på sosialkontoret og sosialhjelpen. Mulighetene for vekst i tilskuddene er imidlertid sterkt avhengig av den økonomiske utvikling generelt, og mulighetene for å begrense veksten på andre deler av Sosialdepartementets budsjett. Departementet vil gjennomføre et systematisk arbeid for å gjøre en prioritering av rammetilskuddene mulig. Regjeringens plan for nye sykehusbygg, som innebærer en reduksjon i forhold til fylkeskommunenes ønsker, må ses på som et slikt tiltak. For helsetjenesten innebærer forslagene at ca. 3/4 av statstilskuddet gis etter behovskriterier og ca. 1/4 som retusj oner. Departementet er innstilt på å føre en politikk med sikte på en balansert utvikling i de to deler, slik at mulighetene for vekst i rammetilskuddet ikke svekkes av sterkt økende refusjoner. De oppgåvene som kommunene skal utføre innen helse- og sosialsektoren må ses i nær sammenheng med utviklingen innen institusjonshelsetjenesten. Som kjent er det forutsatt fortsatt realvekst for institusjonshelsetjenesten. Dog er siktemålet at denne veksten nå skal søkes holdt innenfor en begrenset ramme. Det er departementets forutsetning at den begrensede veksten for institusjonshelsetjenesten bl.a. skal kunne gjennomføres ved at en satser sterkere på helse- og sosialtenester utenfor institusjon. I samsvar med dette vil departementet legge opp til en vekst for rammetilskuddene til helse- og sosialformål til kommunene som er sterkere enn den vekst som nå er forutsatt for institusjonshelsetjenesten. I utgangspunktet vil departementet også legge opp til at tilskuddet til helseformål øker noe hurtigere enn tilskuddet til sosiale formål. Men her må det også foretas en løpende vurdering av de foreliggende behov, og videre må det tas hensyn til den generelle økonomiske utviklingen. Finansieringsordningen mellom staten og kommunene er fullt ut basert på rammetil- rammetilskudd til helsetjenesten. skudd til sosial tjenesten og hovedsaklig som mellom kommunene skjer dermed etter behovskriterier. grunn er veiet sammen til en fordelingsnøkkel for helsetjenesten og en for sosialtjenesten. Fordelingsnøklene avgjør hvilken andel den enkelte kommune får av det samlede rammetilskudd. I vedlegg 1 er det vist hvilken andel hver enkelt kommune får i følge fordelingsnøkkelen. Fordelingsnøklene er: 1) Uførepensjonister utenfor institusjon. Om fordelingsmåten heter det i Innst. O. nr. 7 for 1982-83: «Flertallet er enig i prinsippet om at kommunene tildeles statlige rammetilskudd og at dette skjer etter den foreslåtte fordelingsnøkkel. Det er vanskelig å forutsette hvorvidt fordelingsnøkkelen vil skape nødvendig likhet, og om den vil kunne fange opp de spesielle problemer som enkelte kommuner kan ha. Flertallet mener derfor at fordelingsnøkkelen må bli gjenstand for jevnlig vurdering. Flertallet er enig i at en mindre del av det totale rammetilskuddet fordeles ved skjønn til helsetjenesten, og at sosialtjenesten rår et tillegg for storbyer som foreslått.» Departementet har brukt de sist tilgjengelige tall for innbyggere etc. En har mangelfull kunnskap om hvilke forhold som spiller inn for forskjeller i behov mellom kommuner. Likeledes er den tilgjengelige statistikk ikke så god som en kunne ønske. Dette tilsier at departementet jevnlig må vurdere fordelingsnøklene i lys av ny kunnskap, statistikk og erfaring. 7.1. SPESIELT OM HELSETJENESTEN Den nåværende fordeling av trygdemidler er i stor grad en refleks av hvor leger og fysioterapeuter har funnet det ønskelig å drive praksis. Fordelingsnøkkelen blir den avgj ørende fordelingsmekanisme i helsetjenesten. Dermed sikrer en at statens tilskudd hovedsaklig fordeles etter behovskriterier. Dette er nytt, og det ville skape betydelige problemer for enkeltkommuner dersom en fra et år til et annet totalt forandret fordelingssystem. Det er derfor lagt inn et par korreksjonsmekanismer: 1. Siden folketrygdens stykkprisrefusjoner (og refusjon til fastlønnsstillinger) holdes utenfor rammetilskuddet avdempes overgangsvansker. Typiske ferie- og skolekommuner vil f.eks. nyte godt av stykkprisrefusjonen fra folketrygden, også når pasientene ikke er kommunens egne innbyggere. Likeså vil kommuner som i utgangspunktet har et stort innslag av privat praksis, ikke måtte bære det fulle økonomiske ansvar, idet stykkprisrefusjoner betales direkte fra folketrygden. Tilsvarende gis delvis trygderefusjon til fastlønnsstillinger, jfr. kap. 8. 2. Fordelingsnøkkelen fanger ikke opp de spesielle behov enkelte kommuner vil ha i en overgangsperiode: Privatpraktiserende, som i tiden før loven trer i kraft, driver privat praksis som hovederverv, har rett til avtale, og dermed driftstilskudd. Dette representerer en økonomisk binding for kommunen. Det samme forhold vil gjøre seg gjeldende der legedekningen er svært god som følge av statlige fastlønte distriktsleger. For en rekke slike kommuner vil det være slik at tjenesten også dekker nødvendig tilbud for befolkningen i nabokommune(r). Da er det naturlig med et samarbeid mellom kommunene. Likevel vil det for enkelte kommuners vedkommende være slik at de økonomiske forpliktelser overfor personellet er urimelig store i forhold til en tilskuddsramme som er bestemt ved folketall m.v. I en overgangsperiode vil slike kommuner kunne få en viss skjønnsmessig tildeling av midler. Overgangsordningen vil bli sett i sammenheng med tildelingen av skatteutjamningsmidler. For å sikre den nødvendige samordning til andre forhold i den enkelte kommunes økonomi, overføres midler fra Sosialdepartementets tilskuddsramme til budsjettkapitlet for skatteutjamningsmidler. Sosialdepartementet vil gi en anbefaling av hvordan disse midlene bør fordeles dersom en utelukkende ser på forhold i helsetjenesten. sammen med andre hensyn ved fordeling av skatteutjamningsmidler. I kap. 6 er det foreslått at for 1984 vil 100 mill. av statens tilskudd til kommunene skje som skjønnsmessig fordeling via skatteutjamningsmidler. Midlene blir derfor tatt med i denne vårens proposisjon om skatteutjamningsmidler. Departementet vil understreke ordningens midlertidige karakter. Ordningen vil bli vurdert på nytt i forbindelse med innføringen av nytt inntektssystem for kommunene. Oppsummert blir dermed kommunens inntekter: - Rammetilskudd - Refusj on for fastlønte leger og fy sioterapeuter, jfr. kap. 8. - Pasientens egenbetaling ved besøk hos kommunalt ansatte leger og fysioterapeuter (fastlønte) tilfaller kommunen. - Evt. bidrag fra samarbeidende kommuner. - Skatteutjamningsmidler. 7.2. SPESIELT OM SOSIALTJENESTEN I tillegg til fordelingsnøkkelen inneholder fordelingssystemet i sosialtjenesten tre dementer: 1. Basistilskudd som settes til kr. 200 000. Det innebærer en viss nominell økning i forhold til tidligere forslag. En ordning med basistilskudd betyr at alle kommuner får et slik tilskudd før den resterende del av rammen fordeles. En slik ordning er særlig en fordel for små kommuner. Basistilskuddets størrelse vil bli jevnlig vurdert. 2. Storbytillegg. Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Drammen og Tromsø får et storbytillegg på 10 % i fordelingsnøkkelen. 3. Overgangsordning. Vesentlige deler av tilskudd til sosialtjenesten gis i dag i form av rammetilskudd. Likevel ville det bety store forandringer i inntekt for enkeltkommuner dersom en skulle følge fordelingsnøkkelens kriterier fullt ut alt i 1984. Dette skyldes dels at ikke alt fordeles som rammetilskudd etter behovskriterier i dag, og dels at det foreslås nye fordelingskriterier og vekter. Som en 5 års overgangsordning legges derfor betydelig, men gradvis avtakende vekt på den faktiske tilskuddsfordelingen på følgendemåte: Tabell 7.1. Virkningen av overgangsordningen er vist i vedlegg 2. 7.3. VIRKNING AV TILSKUDDSSYSTEMET I vedlegg 1 er det presentert kommunevise lister over rammetilskuddene i 1984. Nedenfor oppsummeres virkningene ved å se på tilskuddene fylkesvis. 7.3.1. Spesielt om helsetjenesten Som beskrevet i kap. 5 vil ca 3 A av statens tilskudd bli fordelt etter behovskriterier (rammetilskudd + skjønn), mens den resterende V* gis som refusj oner til legehjelp og fysioterapi, dvs. fordeles etter utbyggingsgrad. En sammenligning i kroner av rammetilskudd etter det nye finansieringssystemet og faktisk forbruk etter dagens ordning vil være misvisende. For å gi visse antydninger om virkningene for kommunebudsjettene, presenteres tabell 7.1. I kolonne II er det beregnet hvor stort statstilskuddet må være for at kommunen kan: 1. Videreføre omfanget av offentlig legetjeneste, hjemmesykepleie og helsestasjoner uten å belaste kommunebudsjettene sterkere enn i dag. 2. Inngå avtaler med de privatpraktiserende leger og fysioterapeuter som har rett til slik avtale. Det understrekes at det dreier seg om grove anslag, basert på tilgjengelige opplysninger fra Rikstrygdeverket og Rådet for regulering av legetjenester. Det er på forskjellige mater lagt inn sikkerhetsmarginer i kommunenes favør. Tabell 7.2. 1982-53 St.prp. nr. At de fleste fylker kommer godt ut skyldes - Vekst i tilskuddet - Det frigjøres midler fra folketrygdens refusjoner til ikke avtale-berettigede leger og fysioterapeuter. Disse midlene disponeres av kommunene. Ved en fullstendig vurdering, må det også tas hensyn til tilskudd til fastlønnsstillinger og skjønnsmessig tildeling via skatteutjamningsmidler. Disse ordningene vil særlig komme utkantkommunene og dermed de nordligste fylkene tilgode. Det foreslås at 100 mill. kr. fordeles skjønnsmessig, via skatteutjamningsmidler. 7.3.2. Spesielt om sosialtjenesten Tabell 7.3. viser den fylkesvise fordeling av rammetilskuddet for 1984, faktisk tilskudd i 1983, samt differansen. Siden overgangsordningen gjør at tilskuddene fordeles på samme måte i 1984 som i 1983, øker alle kommunetilskuddene med ca. 10%, lik økningen i det samlede rammetilskuddet. Totalsummen i 1983 er noe lavere enn bevilgningen som er 942 mill. kr. Dette har bl. a. sammenheng med at departementet har endel søknader fra enkeltkommuner til behandling om økning av tilskuddet til hjemmehjelpsordningen.Det gjelder kommuner som hadde dårlig utbygd hjemmehjelpstjeneste da det i 1980 ble satt tak for hvor mye den enkelte kommune kunne få refundert. Disse sakene vil bli behandlet i løpet av våren. økonomisk betydning for den kommune det gjelder. Departementet finner det derfor riktig å legge til grunn faktisk tilskudd i 1983 etter at disse søknadene er ferdigbehandlet. Konsekvensen av dette er at kommunelistene i vedlegg 1 ikke er helt korrekte. Enkelte kommuner vil kunne få høyere tilskudd enn det som står i listene. Utslaget vil bety svært lite beløpsmessig for de kommunene som ikke har søkt om økt refusjon til hjemmehjelp. Tabell 7.3. Sosialtjenesten. Tabell 7.4. Overgangsordningenforsosialtjenesten-andel av totaltilskuddet i prosent. Tabell 7.4. illustrerer virkningene av overgangsordningen for sosialtjenesten og viser fylkenes prosentandeler av totalrammene for hvert år i overgangsperioden. rammetilskuddet i 1984 hvert år i overgangstiden. Tallene viser at overgangsordningen innebærer små endringer fra år til år. Noen kommuner vil få en svakt økende andel av totalrammene, mens andre vil få en synkende andel, men utslagene er små. Utgangspunktet for innpassing av lege- og fysioterapitjeneste er at kommunene får et ansvar for å sørge for et tilbud til befolkningen, også for disse tjenestene. Dermed må kommunen ha mulighet til innflytelse på omfang og innhold av tjenestene. Kommunens ansvar kan oppfylles enten gjennom å opprette stillinger eller inngå avtale med privatpraktiserende. I kommunens helseplan må det deflneres hvilket omfang henholdsvis kurativt og forebyggende lege- og fysioterapiarbeid skal ha i kommunen. Avtaler med de enkelte privatpraktiserende er et middel til å oppfylle planen, dersom kommunen ikke velger å satse på ansatte, fastlønte leger og fysioterapeuter. Avtalene må inneholde to hovedpunkter. a) Deltakelse i kommunal helsetjeneste som helsestasjon, hjemmesykepleie, vaktordning etc. b) Omfanget av og standard på privat praksis. F.eks. minste antall timer i praksis pr. uke og om praksisen innebærer bruk av hjelpepersonell. Det er kommunen som ut fra sin helseplan må definere sine ønsker på disse viktige punktene. Som godtgjøring for en slik avtale må kommunen yte vederlag til den privatpraktiserende. Godtgjøring for å delta i de rene kommunale oppgåver gis enten på timebasis eller som lønn på annen måte. Som godtgjøring for at den privatpraktiserende tar ansvaret for å yte befolkningen kurativ tjeneste, skal kommunen yte et driftstilskudd. Oppgjøret for den enkelte tytelse, skjer som stykkprisrefusjon fra trygden, men etter reduserte takster. I takstforhandlingene vil en på en planmessig måte søke å forenkle de nåværende takstsystemene. 8.1. NÆRMERE OM DRIFTSTILSKUDD Ved utforming av ordningen med kommunale driftstilskudd vil departementet legge skissen nedenfor til grunn. til leger er et vederlag for å være disponibel med et servicetilbud av en viss standard til bestemte tider. Det er derfor naturlig at kommunen betaler i forhold til det en får igjen av ytelser. Med utgangspunkt i privat praksis i full uke (38 timer) etableres en klasseinndeling. Klasseinndelingen går på praksisens standard, med særlig vekt på bruk av hjelpepersonell. Krav om definert kontortid og deltakelse i vaktordninger stilles i alle klasser. Til hver klasse hører et klassebeløp. Prinsippet med utgangspunkt i tre klasser er vist i denne tabellen: Enhver flytting fra en klasse til en annen må skje etter avtale med kommunen. Den privatpraktiserande må derfor overbevise kommunen om at en investering i hjelpepersonell gir faglig gevinst og dermed forsvarer økte utgifter for kommuner. Dersom kommunen ikke går med på høyere klasse, er det ikke til hinder for at den pri vatpraktiserende likevel kan foreta investeringen. En slik investering kan øke inntjeningen, men den privatpraktiserende må seiv bære kostnadene. Klassebeløpene er tilpasset 38 timers uke og nødvendig justering for ferie og videre- og etterutdannelse. Dersom det gjelder en deltidspraksis reduseres beløpet forholdsmessig. Den privatpraktiserende står fritt til å arbeide mer enn det avtalen tilsier, men dette godtgjøres ikke i driftstilskuddet. Det understrekes at driftstilskuddet knyttes til omfanget av privat praksis. Arbeidet i kommunal helsetjeneste forøvrig godtgjøres med egen timebetaling. For fysioterapeuter foreslås ingen klassegradering, idet bruk av hjelpepersonell er lite utbredt. Driftstilskuddet vil derfor bare avhenge av den tid som fysioterapeuten forplikter seg til å arbeide kurativt. Et spesielt forhold for fysioterapeuter er at virksomheten ofte er drevet som institutter, ofte med et eier/leierforhold. Dette fungerer oftest ved at eieren står for driftsutgiftene, men får en viss prosent av inntektene til de enkelte fysioterapeuter som leier. Utbetales driftstilskuddet til instituttet får eieren en urimelig kontroll over kolleger og deres virksomhet. Begge parter bør oppfattes som selvstendige næringsdrivende. Dermed må avtalen oppfattes som personlig og driftstilskudd utbetales til den enkelte. Eier/leier må avtale seg imellom leiebetingelsene. Dersom instituttet drives på basis av eier/ansatt forhold, inngås avtalen med instituttet og driftstilskuddet utbetales til eieren. Når det gjelder de nærmere detaljer i driftstilskuddsordningen, vil departementet avvente innstilling fra en arbeidsgruppe sammensatt av representanter for de berørte organisasjoner og departementer. 8.2. NÆRMERE OM FASTLØNNSSTILLINGER I Ot.prp. nr. 66 for 1981-82 foreslo departementet at folketrygden skulle gi et direkte tilskudd også til fastlønnsstillinger for fysioterapeuter og leger. Tilskuddet ble satt til 75 pst. av godkjente lønnsutgifter til lege eller fysioterapeut når egenandelene var trukket fra. Diskusjonen på bakgrunn av proposisjonen skapte en viss usikkerhet om hvordan en slik ordning ville virke i praksis. Departementet legger i det etterfølgende fram et noe annet forslag, men basert på de samme intensjoner om en likeverdig tilskuddsordning fra folketrygden til fastlønnsstillinger som til privat praksis. I innstilling O. nr. 7 for 1982-83 heter det bla. om fastlønnsordningen: «Disse medlemmer (flertallet) finner det naturlig at mange kommuner ser seg best tjent med å opprette fastlønnsstillinger. Disse medlemmer forutsetter at det for kommunene ikke blir økonomiske forskj eller mellom avtalestilling og fastlønnsstilling fordi slike forskj eller kan føre til at kommunene velger den ene framfor den andre stillingsform. behovskriterier. De konkrete disposisjoner i kommunene foretar skal ikke føre til forskj eller i kommunenes inntekter. Prinsippet bør være at i valget mellom alternativene privat praksis og fast lønn skal kommunene velge uten at kommunenes inntekter skal være vesentlig forskjellig. Folketrygden skal m.a.o. yte omlag det samme ekstratilskudd til en fastlønnsstilling som til en privatpraktiserende. Også for folketrygdens økonomi virker dette rimelig: For hver fastlønnsstilling som opprettes «sparer» folketrygden stykkprisrefusjoner. Denne besparelsen kan folketrygden legge i hver fastlønnsstilling. Det betyr at det for kommunene ikke pr. definisjon er kostnadsnøytralt å velge den ene eller den andre tilknytningsform. I den grad det er forskjell på de totale offentlige utgifter til en fastlønnsstilling og en privatpraktiserende, vil utgiftsforskjellen avspeiles i det kommunene skal betale. På den måten må den dyreste ordningen forsvare økte utgifter med at en faglig sett får mer igjen. At kommunene pr. definisjon skal betale det samme for en privatpraktiserende som for en fastlønnslege uansett totalkostnad, ville bety at staten til enhver tid subsidierte den dyreste ordningen. Ordningen er derimot kostnadsnøytral i den forstand at de grunnleggende utgiftsforskjeller skal avspeiles i det kommunene skal betale, og dermed ikke forrykkes av reformen. Prinsippet er hele tiden at kommunene betaler for det de får igjen. Rent praktisk vil departementet, på grunnlag av Stortingets ønske, foreslå følgende ordning: På bakgrunn av de årlige takstforhandlinger, stipuleres et forventet beløp for hva en privatpraktiserende kan motta i stykkprisrefusjoner pr. år. Dette beløpet blir så folketrygdens refusjon til en fastlønnsstilling. Det ytes dermed faste tilskudd til fastlønnsstillinger - et til legestillinger og et til fysioterapeutstillinger. Det legges ikke opp til statlig detaljvurdering av den enkelte arbeidsplan, men det forutsettes at stillingen også er knyttet til kurativt arbeid. Detaljene i opplegget vil bli utarbeidet etter at det foreligger innstilling fra arbeidsgruppen som ser på overgangen til det nye systemet. Det vil bli gitt en mer utfyllende orientering om opplegget i budsjettproposisjonen for 1984. Med bakgrunn i inntektsundersøkelsen for leger, jfr. avsnitt 8.4, kan det antydes at statstilskuddet vil ligge i overkant av 100 000 kr. pr. stilling. Tilskuddet til fastlønnsstillingen for fysioterapeuter vil være vesentlig lavere. privatpraktiserende og fastlønte med samme praksisstandard og arbeidstid også inntektsmessig skal komme noenlunde likt ut. Det betyr i så fall også at kommunene må betale det samme, og dermed kan velge ordning utelukkende ut fra faglige motiver. 8.3. OM FORHANDLINGSOPPLEGG FOR PRIVAT PRAKSIS Det er forutsatt i Ot.prp. nr. 66 for 1981-82 at forhandlinger om størrelsen på driftstilskudd skal avgjøres i sentrale forhandlinger. Dette betyr at staten må ha en viktig rolle. Forhandlingene med de privatpraktiserende i dag dreier seg om det totale inntektsnivået. Også etter det nye opplegget må dette være prinsippet. Forhandlingene om driftstilskuddene og stykkprisene må derfor skje under ett. Dette innebærer at staten, som i dag, vil måtte ha hovedansvaret for forhandlingene med organisasj onene når det gjelder de privatpraktiserende. En legger likevel stor vekt på et hensiktsmessig samarbeid med Norske Kommuners Sentralforbund og Oslo kommune, for å oppnå en best mulig samordning av de ulike forhandlinger. Forhandlingsordningen blir som følger: Når systemet er etablert vil Stortinget hver høst vedta et rammetilskudd til den kommunale helsetjeneste. Tilskuddet øker med en prosentdel som skal dekke lønns- og prisstigning + volumvekst. Rammetilskuddet bvsger på den vedtatte fordeling mellom overføring til kommunene og refusjoner. Stortinget vedtar også den totale refusjonsutbetaling basert på uendrede takster. På dette grunnlag føres forhandlinger med organisasjonene om hvor stor inntektsvekst en privatpraktiserende med avtale skal ha det neste året. Når forhandlingsresultatet føreligger vil det være gitt hvor stor del kommunene skal betale i form av driftstilskudd. økningen skal fordeles på klasser. Deretter gjenstår å fordele det resterende på egenandeler og refusjoner. Dette må legges fram for Stortinget i en egen proposisjon, på samme måte som nå. I denne proposisjonen må en også ta hensyn til at leger og fysioterapeuter uten avtale fritt kan bruke taks tene. Avtalen mellom staten og organisasj onene må likeledes gjelde for privatpraktiserende med og uten avtale. Forhandlinger for å etablere ordningen vil ventelig kunne ta til på forsommeren. 8.4. INNTEKTSSTATISTIKK FOR PRIVATPRAKTISERENDE Statistisk Sentralbyrå har for året 1981 utarbeidet en statistikk over inntekter og kostnader i næring, lønnsinntekter m.m. for privatpraktiserende leger. For almenpraktiserende leger i alt viser undersøkelsen en gj ennomsnittlig bruttoomsetning i næring på ca. 400 000 kr. Næringsinntekt vil hovedsaklig være basert på normaltariffen. For distriktsleger var gjennomsnittlig brutto omsetning i næring ca. 314 000 kroner. Undersøkelsen viser at legene i tillegg til næringsinntektene også hadde lønnsinntekter i tilknytning til yrket. For almenpraktiserende leger og distriktsleger var gjennomsnittlig lønnsinntekt henholdsvis ca. 67 000 kr. og ca. 168 000 kr. i 1981. Den avtalen staten og Den norske lægeforeningen inngikk i 1981 om legetakstene hadde som hovedmål å styrke privat praksis, og det ble gjennomført spesielle tiltak både i 1981 og 1982. På denne bakgrunnen kan en ut fra undersøkelsen anslå gjennomsnittlige bruttoomsetninger i næring for en almenpraktiserende lege til 440 - 450 000 kr. i 1982. En forutsetter da samme arbeidstid og forhold ellerssomil9Bl. En er i ferd med å utarbeide en tilsvarende undersøkelse for fysioterapeuter. Utgangspunktet for reformene er at kommunene får stor frihet til seiv å utforme sin helse- og sosialtjeneste. Lovverket pålegger imidlertid kommunene visse plikter og befolkningen visse rettigheter. Samtidig legger tilgangen på ressurser - penger og personell - klare rammer for hvor omfattende og hvor fort en helse- og sosialtjeneste i kommunene kan utbygges. Selvom en desentralisering av ansvar og myndighet er et mål med et kommunalt ansvar, må en avveie dette hensynet mot ønsket om en nasjonal helse- og sosialpolitikk. I innstilling O. nr. 7 for 1982-83 heter det bl.a. at «Flertallet* mener at dersom det skal bli mulig å nå de mål som er satt må en sikre overordnet styring av helse- og sosialtjenesten.» Seinere understrekes at: «Flertallet vil understreke betydningen av at plansystemet må bli et sentralt leda i styringen av helse- og sosialtjenesten. Plansystemet må bli en nøkkel for å finne den rette balansen mellom ønsket om lokalt selvstyre og kravet om et mest mulig likeverdig tilbud.» § 5-2 i lov om helsetjenesten i kommunene, § 20 d i lov om sosial omsorg og § 8 i plan- og forsøksloven åpner mulighet for å kunne stille nærmere vilkår til statens tilskudd. Dermed kan den nødvendige statlige innflytelse på utviklingen sikres. 9.1. STATLIGE STYRINGSMIDLER Statlig styring er nærmere omtalt i kap. 6 i Ot.prp. nr. 36 for 1980-81 og pkt. 2.2 i Ot.prp. nr. 66 for 1981-82. Den statlige styring vil i hovedsak skje gjennom: A. Lover og forskrifter Lov om helsetjenesten i kommunene gir en rekke forskriftshjemler. At det finnes en slik hjemmel er imidlertid ikke det samme som at den blir brukt. På en del sentrale områder vil det være behov for forskrifter alt når loven trer i kraft. Forøvrig vil en vurdere behovet for forskrifter i lys av utviklingen. For sosialtjenesten er det et utvalg i arbeid med å utrede en ny sosiallov til erstatning for de nåværende lovene om hhv. sosial omsorg, barnevern og edruskapsvern. * Alle unntatt Fremskrittspartiets representant. B. Økonomiske virkemidler Rammetilskuddene til hhv. fylkeshelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og sosialtjenesten vil utgjøre de sentrale virkemidlene. Gjennom disse gis det signaler om samfunnets samlete bruk av ressurser til disse områdene, samtidig som ressursfordelingen påvirkes i ønsket retning. Derfor er det nær sammenheng mellom finansieringssystemet og plansystemet, slik Stortinget understreket i sitatet foran. I tillegg er det midlertidige tilskudd til krisehjelp og oppsøkende ungdomsarbeid. Disse tilskuddene forutsettes innlemmet i rammetilskuddet etter fire år. Staten kan påvirke utviklingen gjennom sin rolle i forhandlinger med privatpraktiserende. Utforming av egenbetalingsregler vil også i hovedsak være et statlig ansvar. C. Planlegging Gjennom plan- og forsøksloven er planleggingsansvaret og myndigheten til å vedta planen lagt til kommunene. Den statlige medvirkningen vil skje på bestemte trinn i planprosessen. Gangen i plansystemet vil i hovedsak være som følger: - Departementet sender årlig ut planforutsetninger til kommunene - Kommunene utarbeider 4-års planer. Planene har en obligatorisk del og rulleres regelmessig. Planen vedtas av kommunestyret. - Statlig fagmyndighet behandler de kommunale planene. Statlig fagmyndighets oppgave vil være å veilede kommunene, men også påse at lover og regler etterleves og at omfanget og standarden er i rimelig samsvar med sentrale krav og lokale forhold og ressurser. - Statlig fagmyndighet utarbeider en planoversikt på bakgrunn av obligatorisk del i kommunenes planer. D. Veiledning, rådgivning og informasjonsutveksling Dette vil være en viktig oppgave for statlige myndigheter sentralt og på fylkesplan. Oppgåvene vil bla. være informasjons- og kursvirksomhet overfor ansatte og folkevalgte i helse- og sosialsektoren, og å sette igang og støtte forsøksvirksomhet på området. Erfaringer bør formidles til andre kommuner. Utredningsvirksomhet og oppdragsforskning er også et sentralt virkemiddel i denne sammenhengen. E. Utdanning av sosial- og helsepersonell Det er de sentrale myndigheters ansvar og myndighet å trekke opp rammene for utdanningskapasiteten og innholdet i utdanningen. Hovedansvaret for dette er lagt til de sentrale undervisningsmyndighetene i samarbeid med Sosialdepartementet. 9.2. GENERELT OM KOMMUNENES PLIKTER Når loven om helsetjeneste i kommunene trer i kraft fra 1. j anuar 1984 vil kommunene ha plikter på to plan: 1. Plikter overfor befolkningen 2. Plikter overfor helsepersonellet At kommunene har plikter overfor helsepersonell følger av at kommunene overtar ansvaret for virksomheter som i dag løses av personell ansatt av staten og fylkeskommunene, foruten av private yrkesutøvere. Lovens § 7-1 slår fast at almenpraktiserende leger og fysioterapeuter som har drevet privat praksis som hovedverv i tiden før loven trer i kraft, har rett til avtale med kommunen og dermed også rett til driftstilskudd. Likeledes heter det i §§ 7-2 og 7-3 at distrikts- og stadsleger, jordmødre og helsesøstre har rett til tilsvarende stilling i kommunen, som de tidligere hadde i staten eller fylkeskommunene. Disse reglene er innført for å gi den enkelte helsearbeider en rett til fortsatt arbeid og inntekt. Dette er personlige rettigheter og binder den kommune der en tidligere drev sin virksomhet. Når vedkommende slutter vil kommunen i prinsippet stå fritt til å avgjøre om stillingen/ avtalen skal opprettholdes. En må vente at enkelte kommuner som i dag har et svært stort innslag av privat praksis, ikke oppretter nye avtaler/stillinger når enkelte praksiser opphører. De kommuner det her er tale om, vil ofte være byer som også dekker helsetjenester for omlandskommune(r). Forholdet mellom slike kommunetyper er nærmere omtalt i kap. 7.1. Kommunens forpliktelser overfor befolkningen defmeres i lov om sosial omsorg, barnevernloven, lov om edruskapsvern og lov om helsetjenesten i kommunene. Kommunene har ansvaret for å tilrettelegge et tilbud på definerte områder. Ansvaret kan imidlertid ikke strekkes lengre enn det kommunens ressurser tilsier. Veksten i de statlige rammetilskudd vil være viktige signaler om hvor fort utbygging kan skje. En av begrunnelsene for et kommunalt ansvar er at en dermed kan få en tilpasning til lokale behov og politiske ønsker. Dermed oppstår det forskj eller i tilbudet kommunene imellom. Samtidig er det sentrale myndigheters oppgave å gjennomføre den politikk Stortinget trekker opp. innstilling O. nr. 7 for 1982-83 heter det bl.a.: «Flertallet er klar over at innholdet i og omfanget av helsetjenester kan variere fra kommune til kommune, men flertallet vil peke på at det er en nødvendig forutsetning at hver kommune, eller flere samarbeidende kommuner, oppfyller kravene til en viss minstestandard for sin helsetjeneste. Flertallet vil derfor be departementet utarbeide retningslinjer for minstestandard av helsetjeneste i en kommune.» Det ligger i reformens idé at man legger økt vekt på lokale prioriteringer. Man ønsker likevel et sikkerhetsnett for å unngå at innby ggerne i en kommune risikerer å få et dårligere tilbud av helse- og sosialtjenester enn det som anses forsvarlig og rimelig i forhold til tilgjengelige ressurser og befolkningens behov. Det er derfor knyttet vilkårsformuleringer til finansierings- og planbestemmelsene i de nye/endrete lovene, samtidig som statlig fagmyndighet fører tilsyn med bestemte nøkkelstørrelser i kommunenes planer. Seiv om det på denne måten vil kunne bli stilt visse krav for at kommunen automatisk vil få fullt statstilskudd, vil vi understreke at den statlige styringen fortrinnsvis bør være av regelgivende og avklarende karakter, ved tilførsel av ressurser og i form av informasjon, råd og veiledning om tiltakstyper, arbeidsmåter og organisasjon. 9.3. VILKÅR OG KONTROLL I lovforberedelsene* ble det slått fast at de statlige fagmyndigheters tilsyn med omfanget og standarden på helse- og sosialtjenesten ikommunenebaserespåfølgende nøkkelstørrelser i de kommunale planene: - Driftsutgifter - Investeringer - Bemanning - Sosialhjelpsnivået Departementet forutsatte å videreutvikle slike indikatorer for planleggings-, fordelingsog tilsynsformål. Nøkkelstørrelsene forutsettes å inngå som obligatoriske data i de kommunale planene. Tilsynet vil bestå i å vurdere om det er rimelig samsvar mellom hhv. kommunenes tjenestetilbud, de lokale behov og ressurser og sentrale mål, retningslinjer og ressurstilførsel. Fylkesmann/fylkeslege gir på det grunnlag veiledende kommentarer til planen, og meddeler om de har innsigelse mot planen eller ei. Planen vedtas av kommunestyret. * Ot.prp. nr. 36 for 1980-81 side 43 og Ot.prp. nr. 66 for 1981-82 for side 26. Fylkesmann/fylkeslege forutsettes fortrinnsvis å gi kommentarer av veiledende karakter til planene. Dette bør gjelde sider ved planen som det anses ønskelig å gi uttalelse om, uten at det anses som så vesentlig at det gir grunnlag for henstilling om endring, evt. avgjørelse av departementet. Faglig veiledning bør som hovedregel ha karakter av kommentar. Ved eventuell innsigelse gir fylkesmann/fylkeslege henstilling om å endre planen på nærmere angitt punkt. Henstillinger bør avgrenses til forhold i planen som det anses å være av vesentlig betydning å få endret. Eventuell uenighet mellom kommune og fylkesmann/fylkeslege søkes fortrinnsvis løst ved drøftinger mellom dem. Dersom en ikke lykkes i å løse uenigheten lokalt, skal saken avgjøres av departementet. Departementet kan holde statstilskuddet helt eller delvis tilbake. Departementet går ut fra at eventuell uenighet fortrinnsvis vil kunne løses lokalt, slik at det ytterst sj elden må bli nødvendig å holde statstilskuddet tilbake. Departementet utarbeider en revidert planveileder og opplegg for årsmeldinger for helse- og sosialtjenesten i kommunene. Disse vil inneholde nærmere opplegg for de skisserte nøkkelstørrelsene om aktiviteten. De forutsettes fortrinnsvis å gi et informasjons- og vurderingsgrunnlag for kommunene seiv, og dernest for statlige myndigheter. Visse størrelser vil kunne gi grunnlag for plankommentarer fra statlig fagmyndighet, og noen få vil gi grunnlag for bruk av henstillingsformen. Planuttalelser i henstillingsform bør fortrinnsvis avgrenses til forhold som gjelder lovbestemte plikter og rettigheter. I plansammenheng vil dette fortrinnsvis gjelde krav om at tjenester finnes tilgjengelig eller planlegges utbygd, evt. i et visst minste omfang. Departementet vil peke på at disse vilkårene ikke kan oppfattes som absolutte og ufravikelige krav som automatisk m å være oppfylt for å få (fullt) statstilskudd. Poenget er at det synliggjøres, og at løsninger drøftes dersom tjenestetilbudet er svært mangelfullt. Endringene må imidlertid kunne gjennomføres over tid, og i enkelte tilfeller kunne unnlates dersom det er spesielle grunner for det. Lov- og forskriftsbestemte plikter og rettigheter kan imidlertid ikke fravikes. dokumenterer at følgende forhold er eller planlegges oppfylt: I. Med utgangspunkt i lovens § 1-3 forutsetter departementet at følgende tilbud fin n e s i kommunene (eventuelt i samarbeid med andre kommuner). a. Forebyggende tiltak organisert som - helserådstjeneste - helsestasjonsvirksomhet - skolehelseteneste b. Legetjeneste, herunder legevaktordninger c. Fysioterapitjeneste d. Hjemmesykepleie e. Helsesøsterteneste Dette vilkåret sier at et tilbud skal være tilgjengelig uten at omfanget av det enkelte tilbud er definert nærmere. 11. Departementet forutsetter at den enkelte kommunes totale utgifter til helsetjenesten minst tilsvarer rammetilskuddets størrelse. Det normale vil være at kommunene bruker mer enn rammetilskuddet til helsetjenesten. Hvor mye mer vil avhenge av kommunenes generelle økonomi og de lokale priori teringer. 11980 ville forholdet mellom rammetilskudd og kommunesektorens egne midler være ca. 2:1 på landsbasis. 111. Departementet forutsetter forøvrig generelt at lover og forskrifter etterfølges, og at planen så langt mulig dokumenterer dette. Departementet har vurdert bindende minstenormer for dekning av ulike personellgrupper. En har imidlertid funnet at et slikt system vanskelig kan fange opp ulikheter i behov, kommunene i mellom. Sosialtjenesten Med bakgrunn i de retningslinjer som er omtalt foran, forutsetter departementet at planene for sosialtjenesten i kommunene dokumenterer at følgende forhold er eller planlegges oppfylt: I. Følgende tjeneste- og hjelpetilbud skal etter lovgivningen finnes i kommunene: a) sosialkontor med ansvar for å yte sosiale tjenester og sosial hjelp i kommunen, og som er sekretariat og administrativt organ for de lovbestemte sosiale nemnder. b) individuelle og generelle tiltak etter lov om sosial omsorg. c) barne- og ungdomsvern etter barnevernloven. d) edruskapsvern etter lov om edruskapsvern. 11. Utover de lovbestemte tjenester bør følgende tjeneste- og hjelpetilbud finnes for kommunens innbyggere: a) hjelpeordningerforhjemmene b) tiltak utenom institusj on for eldre og funksjonshemmede og for minoriteter og vanskeligstilte generelt i kommunen. 111. Bemanningen ved sosialkontor bør ikke være lavere enn følgende: * Inkl. sosialsjef, kurator, administrativt personale og kontorpersonale. Bemanningen må imidlertid tilpasses de lokale behov og oppgåver som planlegges løst i kommunens helse- og sosialplan. I mange kommuner vil det føre til behov for flere ansatte enn minstenormen. I enkelte spesielle tilfeller vil det også kunne tenkes at bemanningen bør kunne settes lavere enn minstenormen. Det vil særlig gjelde små kommuner under 1500 innbyggere. IV. Departementet forutsetter forøvrig generelt at lover og forskrifter etterfølges, og at planen så langt mulig dokumenterer dette. Et mål med reformen er at man ved en felles ansvars- og finansieringsordning for henholdsvis helsetjenesten og sosialtjenesten skal kunne bli bedre istand til å samordne tilbudet til befolkningen. Dette vil kunne få konsekvenser for de administrative ordningene på sentralt nivå, på fylkesnivå og på kommunenivået. 10.1. SENTRALADMINISTRASJONEN Arbeidsoppgåvene i Helsedirektoratet og i Sosialdepartementet vil endre karakter i retning av mindre detaljstyring og mer konsentrasjon av arbeidskapasiteten omkring å utforme politisk retningslinjer, fastsette regelverk og ressursmessige rammer. Men denne omleggingen vil ikke kreve mer personell. 10.2. ADMINISTRASJON PÅ FYLKESPLANET Sosialavdelingen hos fylkesmannen og fylkeslegekontorene vil få endrede oppgåver i forbindelse med - plansystemet - vilkår og kontroll med bruken av rammetilskuddene - veiledning og informasjon overfor kommunene. Også på dette plan vil omleggingen bety endrede arbeidsoppgåver, men ikke nødvendigvis økt personellbehov. Fylkeskommunenes helse- og sosialadministrasjon vil berøres lite av reformen. 10.3. ADMINISTRASJON IKOMMUNENE I kommunenes administrasjon finner vi tre nivåer: - Den sentrale kommuneadministrasjon, med rådmann eller kontorsjef som leder. - Administrasjon på etatsplan - Administrative funksjoner på grunnplanet. Reformen vil i startfasen bety en belastning på den sentrale kommuneadministrasjon som følge av etablering av kommunehelsetjenesten. Men senere vil de nye oppgåvene neppe medføre vesentlige større belastning, fordi oppgåver f.eks. innen eldreomsorgen osv. i alle tilfelle vil kreve økt kommunal innsats. Administrasjon i sosialtjenesten For sosialtjenesten vil ikke de vedtatte forslagene få noen direkte administrative konsekvenser. sosialadministrasjon, og de pålegges ikke nye oppgåver ved denne reformen. Administrasjonen av statlige tilskuddsordninger blir enklere enn før, men de politiske prioriteringsoppgavene blir tildels vanskeligere. Reformen medfører bedre vilkår og større muligheter for samarbeid og samordning med helsetjenesten. Som kjent har Stortinget vedtatt at hjemmesykepleien administreres som en del av helsetjenesten. Hjelpeordningene for hjemmene administreres som en del av sosialtjenesten. Det forsterker behovet for samordning og samarbeid mellom de to etatene. Den økte vekt på omsorg og pleie utenom institusjon medfører selvsagt økte oppgåver for den kommunale sosialadministrasjonen. Det samme gjelder den økte etterspørselen etter sosialhjelp som nå registreres. Administrasjon i helsetjenesten Lov om kommunehelsetjenesten og finansieringsordningen legger opp til at kommunene må etablere en helseadministrasjon, jfr. at det i lovens Kap. 1 er fastlagt at kommunene skal organisere almenlegetjeneste, fysioterapitjeneste og sykepleietjeneste, for å få løst de oppgåver de er pålagt. Administrasjonen på dette planet i kommunene vil få disse oppgåvene i hovedsak: - Sekretariatsfunksjon overfor politiske organer, særlig i forbindelse med planlegging og budsjettering. - Daglig drift, f.eks. i forbindelse med igangsetting av nye tiltak, arbeid med personalsaker, regnskap osv. Departementet vil rå til at kommunene er tilbakeholdne med å bygge ut en administrasjon med større kapasitet enn strengt nødvendig på dette planet. To forhold kan bidra til at kapasiteten kan holdes på et minimum: - Rammefinansieringsprinsippet vil i seg seiv medvirke til at administrasjonen får enkle oppgåver. F.eks. bør man tilstrebe at ressursene fordeles i form av rammebeløp til de enkelte enhetene innenfor kommunehelsetjenesten, f.eks. til et helsesenter, en helsestasjon etc. - Sykepleietjenesten, herunder helsestasjonsdriften og hjemmesykepleien er en betydelig del av det kommunale helsetjenesteapparatet. Disse tjenestene har allerede en godt fungerende administrasjon som selvsagt vil kunne fortsette i samme spor. De nye administrative oppgåvene vil derfor i hovedsak ha sammenheng med almenlegetjenesten og fysioterapitjenesten. Administrasjon på grunnplanet Uansett organisasjonsform vil all virksomhet innen helsetjenesten medføre visse utgifter til administrative funksjoner f.eks. i forbindelse med innkjøp, betaling av regninger osv. Også innen privat almenlegetjeneste og fysioterapitjeneste vil dette være nødvendig. En utbygging av primærhelsetjenesten vil derfor uansett organisasjonsform medføre økte utgifter til administrasjon av denne typen. Vi behøver derfor ikke å gå nærmere inn på dette i denne sammenheng. det statlige rammetilskuddet forutsettes å dekke. Utgiftene til helseadministrasjon i kommunene må ses i sammenheng med at statlige midler som hittil har vært brukt til den statlige offentlige legetjenesten blir inkludert i tilskuddet til kommunene. Sosialdepartementet tilrår: At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om tilsagnsfullmakt til Sosialdepartementet for statsbudsjettet 1984 under kapitler om tilskudd til helsetjeneste i kommunene og tilskudd til sosialtjeneste i kommunene. Vi OLAV, Norges Konge gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: Sosialdepartementet gis fullmakt til å gi tilsagn om følgende tilskudd fra statsbudsjettet i 1984: Tilskudd til helsetjeneste i kommunene kr. 1465 000 000 Herav overføres til skattefordelingsfondet kr. 100 000 000 Tilskudd til sosialtjeneste i kommunene kr. 1040 000 000 Tilråding fra Sosialdepartementet ligger ved i avtrykk. For helsetjenesten vises rammetilskuddet i 1984 etter fordelingsnøkkelen målt i 1 000 kroner og andeler målt i promille. Tilskuddet er foreslått til i alt 1365 mill. kr. Tilskudd til fastlønte leger og fysioterapeuter og skjønnsmessig fordeling via skatteutjamningsmidler, jfr. kap. 7.1 og 8.1 er i kke tatt med i tabellen. statstilskudd til kommunene. En sammenligning med statstilskuddene i 1983 vil derfor ha liten mening. For sosialtjenesten vises rammetilskuddet i 1984 basert på overgangsordning som skissert i kap. 7.2. Rammetilskuddet i 1984 er foreslått til i alt 1040 mill. kr. Tilskuddet for 1984 er sammenlignet med de tilsvarende statlige tilskudd til sosialtjenesten i 1983. Differansen framkommer i siste kolonne. Rammetilskudd til helse- og sosialtjenesten i 1984. Tabellene illustrerer overgangsordningen for fordelingen av rammetilskuddet til sosialtjenesten i kommunene. Selve overgangsordningen er beskrevet i avsnitt 7.2. tilskudd i 1983, fra 100 pst. i 1984 til 0 pst. i 1989. Tabellene viser hvilken andel (i promille) hver enkelt kommune får av det totale tilskudd hvert år i overgangsperioden, samt beløpet i 1984. Det er tatt hensyn til storbytillegg og basistilskudd når andelene er beregnet. Overgangsordningen for sosialtjenesten, tilskudd i 1000 kr. i 1984, andel av totaltilskuddet i promille 1984-1989. St. prp. nr. 73 (1982—83) Om bevilgning av 136,0 millioner kroner til videre oppfølging av Stortingets vedtak av 12. mai 1982 vedrørende «Alexander L. Kielland». Tilråding fra Departementet for handel og skipsfart av 11. mars 1983, godkjent i statsråd samme dag. I I denne proposisjon foreslås bevilget ytterligere kr 136,0 millioner til videre oppfølging av arbeidet med å få snudd den havarerte boligplattformen «Alexander L. Kielland». Midlene vil komme i tillegg til tidligere bevilgninger vedrørende vraket på tilsammen kr 58,1 millioner. Bevilgningen gjelder i hovedsak den endelige gjennomføring av de planer som er utarbeidet ved bruk av tidligere bevilgede midler. Regjeringen vil for øvrig vise til sin vurdering av saken i St. prp. nr. 37 for 1981 —82 og St. prp. nr. 8 for 1982 —83, hvor det ut fra en samlet vurdering av de ulike hensyn ikke ble funnet forsvarlig å foreslå at et nytt snuforsøk skulle settes i verk. Stortinget vedtok imidlertid 12. mai 1982 at arbeid med å få snudd plattformen skulle settes i gang. Boligplattformen «Alexander L. Kielland» havarerte den 27. mars 1980. 123 personer omkom. 36 av de omkomne er ikke funnet. Ved katastrofen veltet boligplattformen rundt, men sank ikke. Vraket ble slept til Norge, og ligger nå i Stavanger havneområde. Høsten 1980 ble det gjort forsøk på å snu vraket, men forsøket førte ikke fram. Eierne og myndighetene samarbeidet i 1981 om planlegging av nytt snuforsøk, og det ble utført en rekke undersøkelser. På basis av rapporter om undersøkelsene avgå et utvalg av sakkyndige en uttalelse den 11. september 1981. Foruten en mer teknisk detaljert rapport som bl.a. pekte på at ytterligere beregninger burde gjøres før en eventuell ny snuoperasjon, avgå utvalget en generell uttalelse som anbefalte at alle snuforsøk ble oppgitt. Statens Arbeidstilsyn tilrådde at videre arbeid med plattformen, hvor det er en viss fare for ytterligere tap av menneskeliv, ikke ble utført. Dette gjaldt også snuoperasjonen. klarlagt og at snuing ut fra dette hensyn ikke skulle være nødvendig. Heller ikke den ulykkeskommisjon som etterforsket katastrofen fant snuing nødvendig for å få klarlagt årsaken. Ut fra en samlet vurdering av de ulike hensyn, nemnder også det forhold at snuing og gjennomsøking av vraket så lang tid etter ulykken, kunne bli en påkjenning for de etterlatte, fant Regjeringen det ikke forsvarlig å foreslå et nytt snuforsøk av «Alexander L. Kielland» satt i verk. En gruppe personer som representerer de etterlatte etter omkomne ved katastrofen, organiserte en stiftelse, Kielland-fondet, som henvendte seg direkte til Stortinget og presenterte en skisse for snuing. Stortingets Sjøfarts og fiskerikomité fattet interesse for skissen, og departementet ble bedt om bistand til å vurdere den tekniske gjennomførbarhet ved forslaget. Det Norske Veritas ble av departementet bedt om å vurdere forslaget. Etter å ha innhentet supplerende opplysninger og beregninger påpekte Det Norske Veritas at det på en rekke feiter syntes å eksistere for små sikkerhetsmarginer. Selskapet ansa det imidlertid mulig å utarbeide teknisk tilfredsstillende løsninger for disse problemer. Det sakkyndige utvalg sluttet seg til konklusjonene fra Det norske Veritas og pekte på at beregningene fra Det norske Veritas viste at det er betydelige styrkeproblemer forbundet med snuoperasjonen, men at de sannsynligvis lar seg løse seiv om det gjenstår å gjennomarbeide en slik løsning med beregninger og detaljtegninger. Om myndighetene skulle beslutte seg for å snu plattformen, mente utvalget at det ville være nødvendig å gjennomarbeide de detaljene som Veritas hadde påpekt som uavklart før operasjonen ble satt i verk. planene eventuelt ble nøye kontrollert. Utvalget presiserte at det fremdeles var av den oppfatning at det ville være av underordnet interesse å snu plattformen for videre undersøkelser for eventuelt å finne ut noe mer om årsakene til ulykken, ut over det som er nevnt i undersøkelseskommisjonens rapport (NOU 1981: 11). Et flertall i Stortingets Sjøfarts- og fiskerikomité mente at man bare ved å snu plattformen kan si at alt som er mulig er gjort for å bringe klarhet i årsaken til ulykken, og at muligheten for å finne flere av de savnede også talte for å snu den. I samsvar med dette fattet Stortinget 12. mai 1982 vedtak der det i pkt. 2 heter: «Stortinget ber Regjeringen om, så snart som mulig, å sette i verk de tiltak som er nødvendig for å få snudd den havarerte boligpiattformen «Alexander L. Kielland». Stortinget gir Regjeringen fullmakt til å inngå de kontrakter som er nødvendig for å starte arbeidet så raskt som mulig. Regjeringen bes fremme forslag om nødvendige bevilgninger for gjennomføringen av en snuoperasjon.» Om bakgrunnen vises ellers til St. prp. nr. 146 og Innst. S. nr. 283 og nr. 372 for 1980— 81, St. prp. nr. 37 og St. prp. nr. 87 og Innst. S. nr. 211 for 1981—82. Videre vises til St. prp. nr. 8 og Innst. S. nr. 11 for 1982—83 samt til St. prp. nr. 1, Tillegg nr. 1 og Budsjett-Innst. S. nr. 10 for 1982—83. St. prp. nr. 8 for 1982—83 samt St. prp. nr. 1 — Tillegg nr. 1 for 1983 ble fremlagt i oktober 1982 til oppfølging av Stortingets vedtak. Proposisjonene redegjorde for Regjeringens syn på saken, fremdriftsplanen for snuprosjektet med de forskjellige aktiviteter og kostnadene for disse. Forslaget omfattet imidlertid ikke bevilgning til selve snuingen, eventuell flytting av vraket til snustedet og eventuelle forsikringskostnader. På grunnlag av de to proposisjoner bevilget Stortinget tilsammen kr 40 millioner til forberedende arbeid for å få snudd vraket av «Alexander L. Kielland» -plattformen. Ved Kgl. res. av 4. mars 1983 ble det gitt samtykke til å utgiftsføre inntil kr 3,0 millioner utover de kr 13,5 millioner som Stortinget bevilget for 1983. Beløpet er innarbeidet i denne proposisjon. Dette gjelder visse utgifter som hadde vært forutsatt dekket innenfor bevilgningen for 1982 på kr 26,5 millioner. Av bevilgningen på kr 26,5 millioner for 1982 viste det seg at kr 18,6 millioner kom til utbetaling før årets utløp. Innen bevilgningen for 1983 er det gjort en mindre omdisponering. Stortingsbehandlingen av denne proposisjon. Utsettelse av disse prosjekter viste seg å ville medføre en viss forsinking av snuingen. Regjeringen er fortsatt av samme oppfatning som den det er redegjort for i St. prp. nr. 37 for 1981—82, nemlig at en samlet vurdering av ulike hensyn ikke taler for å snu vraket. Dette også fordi det nå er fastsatt strengere krav til stabilitet, utrustning, livbåter m.v., samt at det er under utvikling en ny generasjon offshore-fartøyer, med en helt annen sikkérhetsmessig standard enn den «Alexander L. Kielland» representerer. Det vil neppe noen gang bli aktuelt å bygge nye fartøyer hvor eventuelle ytterligere erfaringer fra en snuing av «Alexander L. Kielland» kan bli utnyttet. Regjeringen har imidlertid tatt Stortingets vedtak om snuing til etterretning, og det er nå lagt ned et stort arbeid i snuprosjektet. Dette er nå i sluttfasen av forberedelsene til selve snuoperasjonen. Som varslet i St. prp. nr. 8 for 1982—83 legges det nå fram forslag til bevilgning til de resterende kostnader som vil påløpe til oppfølging av Stortingets vedtak. For at tidsplanen, som nå regner med snuing i juni 1983 skal holde, vil det være nødvendig at staten inngår omfattende økonomiske forpliktelser allerede fra april måned i samsvar med denne proposisjonen. II For å kunne gjennomføre et prosjekt av denne art har departementet mattet basere seg på konsulenthjelp. Kvaerner Engineering A/S, Det norske Veritas og Det sakkyndige utvalg yder bistand under gjennomføringen av hele prosjektet. Kvaerner Engineering A/S's bistand til å organisere prosjektet har bestått i å ivareta all normal prosjektadministrasjon. Kvaerner Engineering A/S vurderer, tilrettelegger og gir råd til departementet som fatter de endelige administrative beslutningene. Kvaerner Engineering A/S har forestått samtlige utvelgelsesprosedyrer av konsulenter, leverandører og hovedentreprenør. Kvaerner Engineering A/S forbereder, iverksetter og administrerer således samtlige avtaler, nemnder all kontakt med kontraktpartene. Kvaerner Engineering A/S har videre utarbeidet alle overordnede strategiske planer, tidsplaner, budsjetter og kontrakter for snuprosjektet, samt tatt de nødvendige initiativ for at alle nødvendige tiltak blir gjennomført. Ved utformingen av kontrakter har Kvaerner Engineering A/S hatt bistand av h.r.adv. Arne Bech, som er engasjert av departementet til å bis tå i juridiske spørsmål. St. prp. nr. 73 1982—83 Om bevilgning av 136,0 millioner kroner til videre oppfølging av stortingets vedtak av 12. mai 1982 vedrørende snuing av Alexander L. Kvaerner Engineering A/S har klarlagt hvilke myndigheter som blir berørt av prosjektet og sørger for at disse blir trukket inn i prosjektet på det aktuelle tidspunkt. De myndigheter som antas å bh berørt er Arbeidstilsynet, Forurensingstilsynet, de berørte havnevesener, politiet, Kystdirektoratet, Sjøfartsdirektoratet og Skipskontrollen. Det sakkyndige utvalg fungerer som rådgiver for Regjeringen og utvalget skal forelegges, eller kan på eget initiativ uttale seg om: — prosjektleders organisasjonsmessige opplegg, arbeidsmetoder og ressursvalg — valg av snumetode ut fra en helhetsvurdering — behov for informasjoner og analyser og presentasjonsform for disse som beslutningsgrunnlag — beregningsmessige forutsetninger og metoder og kontrolltiltak — sikkerhetsfilosofi og kvalitetssikringsopplegg. Seiv om utvalget således fungerer som en uavhengig kontrollinstans har det imidlertid ikke kapasitet til å gjennomføre en detaljert kontroll og oppfølging av prosjektet. Etter råd fra Kvaerner Engineering A/S er Det norske Veritas engasjert til å forestå den mer detaljerte kontrollfunksjon og risikovurdering for såvel utvikling av snumetoden som gjennomføringen av snuoperasjonen. Avtale om dette er opprettet mellom Handelsdepartementet og institusjonen. I den tid som er gått fra ulykken fant sted, 27. mars 1980, har det vært fremlagt flere forslag til metode for snuing av plattformen. Med de kriterier som er etablert for snuingen og som er gjengitt nedenf or er det i prinsippet tre alternative mater å frembringe de nødvendige krefter på. Det ene alternativ er ved å utnytte hulrom i plattformen, slik at det skaffes hensiktsmessige krefter ved oppdrift eller ballastering. Dette vil vanligvis gi den gunstigste belastning på plattformens struktur. Det andre alternativet er å feste nye, eksterne hulrom, som vil være tanker eller lignende, til plattformen. Disse kan utnyttes på samme måte til å fremskaffe krefter ved oppdrift eller ballastering. Slike tanker kan festes på tilgjengelige deler av plattformens dekk eller til strukturen forøvrig, og da igjen mest naturlig til plattformens gjenværende fire ben. Det tredje alternativ er å sette inn krefter utenfra i form av wiretrekk, fremskaffet ved winsjer eller lignende. Det er viktig å finne den mest gunstige kombinasjon av nødvendig reserveoppdrift og neddykking av plattformen for å holde snukreftene så lave som mulig. Snukreftene bestemmes ved hydrostatiske beregninger og/ eller ved modellforsøk. Plattformens evne til å tåle de påkjenninger den blir utsatt for, er sterkt begrenset. Det er derfor viktig å bestemme riggens fysiske kondisjon og beregne nøye de påkjenninger den vil bli utsatt for. Sommeren 1982 fremsto de prinsipper som var utarbeidet av Tentech International A/S og presentert av Kielland-fondet som de mest bearbeidede, fordi prinsippene var nærmere vurdert av Det norske Veritas og Det sakkyndige utvalg vinteren/våren 1982. Metoden er basert på oppdriftsmidler festet til plattformens ben i kombinasjon med eksterne wirekrefter. Både Det norske Veritas og Det sakkyndige utvalg påpekte dog vesentlige problemer og beregningsarbeider som gjensto å løse og utføre, jfr. tidligere omtale fra Det norske Veritas og Det sakkyndige utvalg. Arbeidet med utvikling av snumetoden har hatt tre f aser: — Forstudie eller konseptstudie — Mulighetsstudie — Utvikling, detaljberegning og planlegging. Det materiale som ble utarbeidet av Tentech International A/S har vært betraktet som en forstudie eller konseptstudie for snuingen, seiv om det til dels gikk i stor detalj. Det skisserte en framgangsmåte som med en viss sannsynlighet kunne anvendes for å utføre prosjektet. Det norske Veritas og Det sakkyndige utvalg har vinteren/våren 1982 foretatt en mulighetsstudie. Disse instanser har videreutviklet forstudien ved beregninger og justeringer, slik at det lot seg vurdere om metoden var gjennomførbar. Det tredje stadiet med utvikling, detaljberegning og planlegging gjensto på dette tidspunkt. På visse betingelser rapporterte både Det sakkyndige utvalg og Det norske Veritas at metoden syntes gjennomførbar. For å vinne tid og for å ha maksimal nytte av det arbeid som inntil da hadde vært nedlagt i prosjektet ble det besluttet etter tilråding fra Kvaerner Engineering A/S at de prinsipper som var utarbeidet av Tentech International A/S skulle forsøkes lagt til grunn for den videre utvikling av snumetoden. Det har fra mange hold vært utvist stor interesse for snuingen. Det er mottatt et hundretalls mer eller mindre omfattende skisser og forslag for metode til snuingen. 1982—83 St. prp. nr. 73 Om bevilgning av 136,0 millioner kroner til videre oppfølging av stortingets vedtak av 12. mai 1982 vedrørende snuing av Alexander L. Telemark som har presentert et snuforslag basert på en annen og påstått rimeligere fremgangsmåte. Kvaerner Engineering A/S fant imidlertid ikke at denne metode, dersom den i det hele tatt var gjennomførbar, ville være rimeligere, sikrere eller raskere enn metoden etter de prinsipper som Tentech International A/S hadde utarbeidet. Et annet alternativ som har vært vurdert er å montere det avrevne D-benet til plattformen for utnytting av den oppdriftsevnen dette har. Dette alternativ kom opp på et tidspunkt da det stadig var stor usikkerhet omkring den metode som var besluttet lagt til grunn for prosjektet. Det ble da gjort en separat mulighetsstudie for dette alternativ. En rekke firmaer ble spurt om de kunne tenke seg å inngi tilbud på installasjon av D-benet. To av de svar som kom inn var godt gjennomarbeidet, og viste at det var teknisk gjennomførbart å montere D-benet. Seiv om disse studier var oppmuntrende, er det imidlertid fortsatt en del usikkerhet omkring metoden med bruk av Dbenet. Den vil trenge noe mer tid for utvikling og bedre dokumentering. I mellomtiden har hovedmetoden for snuing av plattformen utviklet seg i gunstig retning, slik at denne nå fremstår som best med hensyn til sikkerhet, gjennomføringstid og økonomi. Alternativet med bruk av det avrevne D-benet vil derfor ikke bli benyttet. Sammenholdt med de kriterier som er etablert for snuingen, har ingen av de presenterte metoder pekt seg ut som åpenbart gunstigere enn den man har valgt å arbeide med. Det kan også påpekes at verdien av en metode ikke bare ligger i godheten av den opprinnelige idé, men like meget i den bearbeiding og raffinering metoden underkastes. På det nåværende tidspunkt er det derfor tvilsomt om det i det hele tatt vil være hensiktsmessig å se på alternative løsninger seiv om de skulle se mer lovende ut enn den metode som nå er utviklet. Med det materiell som de forskjellige anbydere har vært tilstillet, kan det foreligge interessante alternativ blant tilbudene, basert på den individuelle entreprenøre spesialutstyr for bergingsoperasjoner. Slike alternativ blir vurdert under anbudsvurderingen. Hovedplanen for prosjektet ble presentert i St. prp. nr. 8 for 1982—83, og på grunnlag av Stortingets bevilgning av midler kunne gjennomføringen av forberedelsene starte opp. Staten hadde på dette tidspunkt overtatt disposisjonsretten til vraket og visse forberedende fysiske arbeider, de såkalte strakstiltak, var planlagt. særlig utsatt for påkjenning under snuingen, tetting av lekke stag og tanker, undersøkelser av tankers og ventilere tilstand samt bestemmelsen av tyngdepunkt. For å få igangsatt disse arbeidene snarest mulig ble disse oppgåvene satt bort til firma Stolt-Nielsen Seaway Contracting A/S på grunnlag av forhandlinger, slik det er gitt adgang til i «Forskrifter for kjøp av varer og tjenester til Staten». Det norske Veritas deltok i planleggingen av disse arbeidene. Krengningsprøven måtte avbrytes på grunn av tekniske vanskeligheter. Tyngdepunktets plassering vil derfor først bli endelig bestemt i forbindelse med selve snuoperasjonen. Strakstiltakene sett under ett betraktes av Kvaerner Engineering A/S som vellykkede, ved at de ga et langt bedre utgangspunkt for videreutvikling av snumetoden. Tettingen av skråstagene har etablert betydelige oppdriftsog momentreserver. Det er ikke oppdaget andre strukturelle skader på vraket slik det ligger nå, enn de man var klar over tidligere. Undersøkelsene har avdekket forhold vedrørende tanker i vraket som man ikke var oppmerksom på tidligere. Med utgangspunkt i departementets beslutning vedrørende valg av snumetode og resultatene fra strakstiltakene ble arbeidet med utvikling av snumetode påbegynt. Som kriterier for utvikling av snumetoden ble følgende fastslått: — At den dokumenteres og kontrolleres. — At de påkjenninger som plattformen blir påført med metoden, blir nøye sammenholdt med plattformens integritet. — At snuoperasjonen ikke vil påføre personell og materiell usedvanlig risiko. Dersom det er nødvendig, tillates det at plattformen utsettes for mindre, lokale skader. — At undersøkelsene etter snuoperasjonen kan skje med plattformen i sikret stilling. — At plattformen etter undersøkelsen er i sikker transportabel stilling. — At gjennomføringen kan skje så hurtig som mulig. Til å utføre utvikling og dokumentasjon av den teoretiske del av snumetoden ved hydrostatiske beregninger, styrkeberegninger og dimensjoner av oppdriftstanker og wiretrekk foreslo Kvaerner Engineering A/S å henvende seg til et frittstående konsulentfirma. Andre muligheter ville være å henvende seg til en av de potensielle snuoperatører eller til Det norske Veritas. Det ble antatt at flere norske firma ville bli gjort i stand til å delta i konkurransen om hovedoppdraget, dersom samtlige anbydere ble forelagt en ferdig utviklet metode. Engasjement av en av de potensielle entreprenørar for utvikling av metoden, ville gi dette firma spesielle fortrinn i forbindelse med hovedoppdraget. Slike fortrinn for et enkelt firma ville på flere mater kunne hindre at man fikk normal ønsket konkurranse om hovedoppdraget. Det norske Veritas kunne på mange mater synes å være et naturlig valg, på grunn av det arbeid denne institusjonen allerede hadde nedlagt i metodeutvikling, og på grunn av det inngående kjennskap institusjonen har til prosjektet. Prosjektet hadde imidlertid også behov for en uavhengig kontrollinstans. Det falt derfor naturlig å reservere denne institusjonens kompetanse og kapasitet for dette formål. På grunnlag av de vurderinger som er nevnt ovenfor, besluttet departementet å henvende seg til frittstående konsulentfirma for utvikling av metoden. Slik henvendelse ble gjort til 14 norske konsulentfirma som man mente kunne være interessert og som hadde kompetanse til å gjøre dette oppdraget. Fem firma eller grupperinger meldte sin interesse. Oppdraget ble gitt til Bergen Engineering A/S, i samarbeid med Skipskonsulent A/S. Bergen Engineering A/S hadde laveste pris, akseptabel gjennomføringstid og nødvendig kompetanse og kapasitet til å gjennomføre oppdraget. Basis for utviklingsarbeidet har vært den forstudie Tentech International A/S la fram og den mulighetsstudie som Det norske Veritas utførte. Det viste seg at et betydelig arbeid måtte gjennomføres av Bergen Engineering A/S. Bergen Engineering A/S uttaler seiv om sitt arbeid: «En rekke tekniske endringer var påkrevet. Disse har direkte effekt på riggens hydrostatiske egenskaper og de belastninger den vil bli påført. Riggen er meget komplisert i oppbygging, og Det norske Veritas har allerede påvist at den har små marginer når det gjelder styrke. Følgelig kan man kun skikkelig verifisere virkningen av endringer i ballastfordeling, oppdriftslegemenes størrelse og wiretrekk ved å anvende detaljerte datamodeller for hydrostatikk og styrke. Det ble etablert slike datamodeller, og beregninger ble utført for å komme frem til et akseptabelt belastningsnivå for riggen. I prosessen for å oppnå dette har man mattet beregne ulike alternativ med varierende tankballastering, oppdriftslegemenes størrelse og plassering, wiretrekk samt effekt av mulige forsterkninger. Disse beregninger er gjennomført med basis i Det norske Veritas anbefalinger når det gjelder belastningsnivå og reserver med hensyn til snumoment og oppdrift. Resultatene fra de gjennomførte beregninger viser at riggens belastningsnivå er meget følsomt for ballastfordeling og wiretrekk. vurdering av disse forhold, også under snuoperasjonen. Årsaken til dette er blant annet at riggens eksakte tyngdepunktplassering ikke er kjent. Dette vil kunne medføre modifikasjoner av den foreslåtte snuprosedyre under operasjonen. Man har gjennom dette ingeniørarbeidet løst problemer med innfesting av oppdriftstankene. Tankenes størrelse og vekt er vesentlig redusert, noe som også vil redusere byggekostnadene. Man har kommet frem til at relativt moderate forsterkningsarbeider på riggen er nødvendig.» Utvikling av snumetoden etter det mønster som er skissert ovenfor, følger den strategiske plan som ble vedtatt for prosjektet i september 1982. Metoden vil være ferdig utviklet, dokumentert og kontrollert i løpet av mars 1983, slik at snuoperasjonen kan settes i gang som planlagt. I forbindelse med disse beregningsarbeider har Kvaerner Engineering A/S foreslått at det bygges en modell av «Alexander L. Kielland»- plattformen i målestokk 1 : 40 som utprøves i tank. Handelsdepartementet har gitt sin tilslutning til dette. Arbeidet utføres ved Norges Hydrodynamiske Laboratorier i Trondheim. Forberedelsene er omfattende og selve modellforsøket beregnes å starte opp først i midten av april. Hensikten med modellen er å få bekreftet teoretiske beregninger, studere konsekvenser av varierende forutsetninger og mulige uhell. En annen viktig anvendelse vil være som demonstrasjonsmodell for hovedentreprenøren for planlegging og for instruksjon av personell. Av hensyn til lang leveringstid ble arbeidet med konstruksjon og produksjon av oppdriftslegemer satt igang før valg av hovedentreprenør har funnet sted. Ved annonse i Norsk Lysingsblad ble verksteder invitert til å kvalifisere seg for anbud. 32 verksteder/verkstedsgrupper meldte sin interesse. Etter en vurdering av kapasitet og gjennomføringsevne ble anbudsdokumentene sendt til 21 verksteder, hvorav 17 leverte inn anbud. Med unntak av to var samtlige verksteder norske. Prisforskjellene var nokså store og varierte fra kr 10 377 000 opp til kr 21464 000. Bergens Mekaniske verksteder A/S hadde det gunstigste anbudet og Handelsdepartementet besluttet å plassere oppdraget vedrørende fabrikasjon av oppdriftslegemer til dette firma. Leveransene var opprinnelig ment å omfatte 4 ståltanker på totalt ca. 730 tonn og 4 flottører. De siste vil sannsynligvis ikke bli benyttet og er derfor ikke med i ordren. Arbeidet med fabrikasjon av ståltankene ble påbegynt i uke 7 og vil være avsluttet i uke 19. interesse til 20 mulige firmaer. Av disse svarte 10 firma positivt, og etter videre drøftinger gjensto en liste på 5 anbydere. Ingen firma ble avvist. Anbudsfristen utløp 28. februar 1983. Anbud er inngitt f ra følgende 4 firma: — Neptun Transport & Marine Service AB, Stockholm, i samarbeid med Nordive A/S, Tromsø — Smit Tak International Ocean Towage and Salvage Company, Rotterdam, i samarbeid med Sub-Sea Dolphin, Tananger — K/S A/S Stolt Nielsen Seaway Contracting, Oslo — Wijsmuller Salvage BV, Ijmuiden, i samarbeid med M. J. Ødegaard A/S Bergingsselskap, Ålesund. De fleste entreprenører foreslår snuing av vraket i juni. Tidsmessig har de forberedende arbeider med små avvik fulgt den timeplan som ble oppsatt sommeren/høsten 1982. Snumetode og oppdriftstanker vil være klar slik at snuoperasjonen kan startes opp til planlagt tid. 111 Kontrakten med hovedentreprenør om snuoperasjonen er basert på at tilstandskontroll, teoretisk metode, modellforsøk og oppdriftstanker tilveiebringes av departementet. Hovedentreprenørens hovedoppgave blir ledelse og utførelse av snuoperasjonen. Etter snuoperasjonen vil hovedentreprenøren sikre vraket, bistå med undersøkelsene og klargjøre vraket for tauing fra snustedet. Planleggingen av den praktiske del av snuoperasjon er i sin helhet overlatt til hovedentreprenøren, slik at han kan utnytte sin ekspertise og sine ressurser på den mest effektive og økonomiske måte. Hovedentreprenøren vil bli overlatt valg av snusted, klargjøring av dette og flytting av vraket til snusted. Hovedentreprenøren vil bli avkrevet garanti for at alle hans ytelser tilfredsstiller de krav som er satt. Han vil imidlertid ikke bli holdt ansvarlig for det endelige resultat av snuoperasjonen, da dette avhenger både av den metoden som er valgt på forhand og av mange forhold som er utenfor hovedentreprenørens kontroll. Han forutsettes å ha forsikringer som dekker alt utstyr og personell som inngår i hans ytelser. Forsikring av vraket, vesentlig for vrakf jerningsansvar, vil bli dekket av staten som selvassurandør. ytelser og leiepriser for ytelser hvis omfang det vil være vanskelig å fastsette på forhand. For de deler av operasjonen som betales med leiepriser etter medgått tid, er det lagt opp til en bonus/mulkt ordning ved underskridelse/overskridelse av de fastsatte budsjetter. Væravbrudd, forandringer i gitte forutsetninger og eventuelle uforutsette krav fra berørte myndigheter, er holdt utenfor denne avtalen. Anbudsvurdering og forhandlinger utføres av Kvaerner Engineering A/S og departementet. Kvaerner Engineering A/S vil forhåndskonferere sin innstilling med Det sakkyndige utvalg, Det norske Veritas, Arbeidstilsynet, h.r.adv. Arne Bech og, etter behov, andre instanser. Den endelige beslutning om valg av hovedentreprenør vil bli truffet av departementet snarest mulig. For å ha budsjettmessig dekning og for å unngå forsinkelser har det vært nødvendig å fremme denne proposisjon før endelig valg av hovedentreprenør gjøres. Vurderingen av anbudene og forhandling med de aktuelle entreprenører vil være ferdig i løpet av mars slik at hovedkontrakten kan plasseres før påske. Etter snuingen vil de undersøkelser som er formålet med snuoperasjonen bli iverksatt. Undersøkelsene vil bli planlagt av Kvaerner Engineering A/S og hovedentreprenøren i samarbeid med politiet og Undersøkelseskommisjonen som ble nedsatt etter ulykken. Etter at undersøkelsene er fullført vil vraket bli tilbakelevert til eieren, Norsk Oljeforsikringspool. Tidspunktet for dette vil være avhengig av hvor lang tid undersøkelsene av vraket tar. Budsjettmessig er det regnet med vakthold, havneleie m.v. fram til 1. september 1983. Hensynet til en vellykket snuoperasjon tilsier at vraket ikke kan garanteres tilbakelevert i egnet stand for reparasjon. Det antas imidlertid at en eventuell reparasjon også av andre økonomiske grunner ikke vil være aktuell. Hvorvidt vraket ved tilbakelevering vil være i en slik tilstand at det vil påføre eieren merutgifter i forbindelse med fjerning er enda ikke klarlagt, men anses ikke sannsynlig. Av hensyn til de pågående kontraktsforhandlinger med mulige hovedentreprenører er det ikke funnet hensiktsmessig å spesifisere budsjettet i stor detalj i denne proposisjon. Det foreslås bevilget et beløp som gir plass til sannsynlig kontraktssum. Departementet vil så snart forhandlingene er avsluttet orientere Stortingets Sjøfarts- og fiskerikomité om vurderingen av anbudene og resultatet av forhandlingene. Etter en foreløpig vurdering av anbudene og drøftelser med Kvaerner Engineering A/S foreslås bevilget kr 136,0 millioner som vil gjelde de følgende utgifter: -1) Snuoperasjonen, oppdriftstanker, modellforsøk, klargjøring og undersøkelser av vraket kr 121 400 000 2) Konsulenttenester » 3 000 000 3) Kielland-fondets kreditorer » 590 828 4) Havneleie, vakt, ankerleie, fortøyningsinspeksjon fram til 1.9.83 » 300 000 5) Uforutsett og avrunding . . » 10 709 172 Total kr 136 000 000 Avhengig av de pågående kontraktsf orhandlinger med mulige hovedentreprenører kan det vise seg at bevilgningen ikke blir fullt utnyttet. Hvis imidlertid denne bevilgning blir fullt utnyttet, vil statens totale utgifter vedrørende «Alexander L. Kielland»-plattformen komme opp i kr 186,2 millionen Regjeringen har gjort og gjør sitt ytterste for å oppfylle Stortingets vedtak av 12. mai 1982. Det er imidlertid et stort og komplisert arbeid, som også vil inneholde usikre faktorer. Utgangspunktet for prosjektet er fortsatt at det skal lykkes og at det ikke skal sette utførende personell i urimelig fare. Snuingen vil bli ansett vellykket hvis den gjennomføres slik at de hensyn som ligger til grunn for Stortingsvedtak av 12. mai 1982 kan ivaretas. Dette vil være å gjennomføre en leting etter omkomne og å oppnå den ytterligere belysning av katastrofeårsaken som måtte være mulig. Kvaerner Engineering A/S månedlige statusrapporter vil fortsatt bli oversendt Stortingets Sjøfarts- og fiskerikomité, Stortingets parlamentariske ledere samt Kielland-fondet til orientering inntil prosjektet er avsluttet. IV j I St. prp. nr. 8 for 1982—83 ble det gjort rede for Kielland-fondets anmodning om dekking av utgifter og fordringer på til sammen kr 3 662 264. Det er i proposisjonen gjort rede for departementets prinsipielle syn på denne anmodning. I Innst. S. nr. 11 til St. prp. nr. 8 for 1982— 83 ba komiteen departementet om å medvirke til en løsning, slik at relevante utgifter i forbindelse med utviklingen av snumetoden fram til Stortingets vedtak av 12. mai 1982 blir dekket. Denne anmodning er i samsvar med at departementet i St. prp. nr. 8 for 1982—83 opplyste å ville legge fram for Stortinget spørsmålet om en billighetsgodtgjøring for det beløp som kan tilrås vedkommende hvert enkelt krav. ba departementet Fondet utarbeide et regnskap, hvor utgifter og forpliktelser ville framgå. På grunn av Fondets økonomiske stilling måtte departementet påta seg å dekke utgiftene både til organisering av dette arbeid og til de konsulentfirma som stilte opp regnskapet og som reviderte det. Departementets bevilgning viste seg å bli betydelig overskredet, og etter omstendighetene har departementet dekket utgiftene med tilsammen kr 122 640. Et revidert regnskap for Kielland-fondets virksomhet ble lagt fram 29. november 1982. Regnskapet viser at Kielland-fondet pr. 30. oktober 1982 er insolvent og har en underdekking på kr 3 655 414. De enkelte poster i regnskapet må blant annet vurderes ut fra revisors bemerkning av 23. november 1982, som lyder: «Hvorvidt de krav som ved faktura er gjort gjeldende og bokført under posten honorarer med videre er reelle, har jeg ingen formening om. Jeg har heller ingen oversikt over de firmaer og personer som har utført tjenester for Kielland-fondet og hvorvidt en har mottatt faktura fra samtlige.» Kielland-fondets regnskap for perioden 22.4. 1981—31.10.1982 viser driftsinntekter på kr 313 928, fordelt med faglige bevilgninger kr 66 324, gåver kr 212 519 og refundert fra Handelsdepartementet kr 35 085. Driftskostnader er påløpt med kr 243 688. Det er ført til utgift honorarer med kr 3 614 293, som for den alt vesentlige del ikke er betalt. Videre er ført til utgift krav om inkassosalær og renter vedrørende übetalt honorar. I følge Handelsdepartementets regnskap har imidlertid personer tilknyttet Kiellandfondet mottatt herfrå i 1981 tilsammen kr 211 421, hvorav bare et mindre beløp i årets første måneder fram til Fondets regnskap starter. Det synes således at betydelige utgifter tilknyttet Fondets virksomhet er blitt dekket direkte uten å inngå i Fondets regnskap. Kielland-fondet ber om å få dekket av Staten alle utgifter i forbindelse med sin virksomhet og i tillegg en betaling for det arbeid styrets medlemmer har gjort. Dette innebærer at staten dekker alle krav fra Fondets kreditorer og refunderer alle utgifter som Fondet har dekket til utvikling av snuforslaget. Honorar til styrets medlemmer er basert på den enkeltes timesats i ordinært arbeid, og disse honorar vil bli donert til fondet. Fondet antar at det ikke vil bli krevet skatt fra styrets medlemmer av en slik inntekt når honorarene gis til Fondet. Anmodningen fra Fondet medfører at hvis ikke Fondet har brukt midler til andre formål, vil det etter snuingen av «Alexander L. Kielland» sitte igjen med en egenkapital tilsvarende alle de innsamlede midler og andre inntekter og godtgjøringen for styrets arbeid. Fondet anser seg å være en permanent stiftelse med formål å arbeide for sikkerhet på den norske kontinentalsokkel og til sjøs, i tillegg til at Fondet ivaretar oppgåver for de overlevende og etterlatte etter «Alexander L. Kielland» -ulykken. Departementet finner det prinsipielt ikke riktig å refundere utgifter som allerede er dekket, slik Fondet ber om. Dette vil i så fall bli en generell bevilgning til videre virksomhet for Fondet. Eventuelle slike bevilgninger må vurderes ut fra Fondets planlagte fremtidige virksomhet. Departementet tar ikke sikte på å legge fram noe forslag om slike bevilgninger. Kielland-fondet har i tillegg bedt om en bevilgning på kr 500 000 til informasjon overfor de etterlatte og til å ivareta deres interesser under snuoperasjonen. Departementet kan for sin del ikke se hvordan det er verken rimelig eller mulig å bruke et så betydelig beløp til dette formål, og det legges ikke fram noe forslag om slik bevilgning. For øvrig vil det ikke være forsvarlig å gi en bevilgning til Kielland-fondet av noen størrelse så lenge forholdet til kreditorene ikke er avklaret, da disse når som helst kan slå Fondet konkurs og ta midlene til fordeling. Kielland-fondet hevder at Staten ut fra alminnelige lovregler om kjøp og avtalerett er forpliktet til å betale den pris Kielland-fondet krever for en «snupakke» vedrørende «Alexander L. Kielland». Departementet kan for sin del ikke se at noen slik juridisk forpliktelse foreligger. En slik forpliktelse for staten ville eventuelt medføre betydelige problemer i forhold til de krav som er eller kan bli fremmet mot Kielland-fondet, på grunn av de vidtrekkende f orpliktelser Fondet påtok seg. Departementet har ikke gjort noen avtale med Kielland-fondet som kan medføre slikt juridisk ansvar. Det er heller ikke gitt noen fullmakt fra Stortinget for inngåelse av slike forpliktelser. Departementet er kjent med at Stortingets Sjøfarts- og fiskerikomité ba om en vurdering av de forslag Kielland-fondet la fram. Det antas imidlertid at denne anmodning ikke utløser noen juridisk plikt for Staten til å betale utgifter for Kielland-fondet, verken de opprinnelige utgifter til utforming av Fondets forslag eller de utgifter som Fondet måtte ha pådratt seg som direkte følge av Stortingets anmodning. Departementet ser imidlertid rimeligheten i at Staten dekker relevante utgifter i forbindelse med snumetoden fram til Stortingets vedtak av 12. komiteens Innst. S. nr. 11. Fondet og dets kreditorer kan ha hatt en viss forventning om at utgifter som var relevante for komiteens vurderinger ville bli dekket. I denne sammenheng vil departementet framholde at en betydelig del av utgiftene til nærmere vurdering og utvikling av metoden, som ble iverksatt av departementet etter anmodning fra komiteen, gjaldt arbeid utført av Det norske Veritas og er allerede dekket i tidligere bevilgning. Det vil for øvrig framgå av denne proposisjons del II at et omfattende videre metodemessig utviklingsarbeid har mattet gjøres for utnytting av de forslag Kielland-fondet la fram. Departementet betaler for det materialet Kielland-fondet har lagt fram og som benyttes i forbindelse med snuprosjektet. Det viser seg at derved blir dekket vesentlige deler av de utgifter som etter Stortingets anmodning skal vurderes. Det er i St. prp. nr. 8 for 1982—83 redegjort for forholdet til Tentech International A/S. Dette selskap fremmet krav kr 816 000 for sitt arbeid regnet etter vanlige konsulentsatser og til dekning av sine direkte utlegg. I tillegg krevet selskapet kr 2 000 000 for bruksrett til det materialet som selskapet derved fikk betalt for arbeidet med, basert på opphavsrettigheter. Departementet har etter blant annet en ytterligere vurdering av teknisk sakkyndige godtatt kravet på kr 816 000, og etter anmodning fra Tentech International A/S er det utbetalt å konto kr 800 000. Videre er partene kommet til enighet om at spørsmålet vedrørende særskilt betaling for bruksrett skal avgjøres ved voldgift. I forbindelse med oppgjøret overfor Tentech International A/S ble det klarlagt at dette selskap var ansvarlig som bestiller for krav som Shipping Research Services A/S og firma Aas- Jacobsen hadde mot Kielland-fondet. Disse krav gjelder derved arbeid som må antas å inngå i hva Tentech International A/S har lagt fram, og dekking av disse kravene er i alle tilfelle en forutsetning for et oppgjør med Tentech International A/S. Kravene er gjort opp via Tentech International A/S med henholdsvis kr 40 548 og kr 12 000. For øvrig gjøres det i snuprosjektet ikke bruk av det materialet Kielland-fondet har lagt fram. Kielland-fondet la i sin tid fram et mer omfattende forslag til organisering av snuprosjektet, men departementet har ikke funnet det forsvarlig å overlate en snuing av «Alexander L. Kielland» for Statens regning til administrasjon av Kielland-fondet og til gjennomføring av en prosjektorganisasjon med forholdsvis beskjedne tekniske og økonomiske ressurser. Det er imidlertid departementets inntrykk at Kielland-fondet hadde innrettet seg på seiv å skulle gjennomføre en snuing, og at Fondet har påtatt seg betydelige økonomiske forpliktelser ut fra dette. Spesielt gjelder dette kravene fra Ivar Garberg, som etter hva departementet forstår har fått vidtrekkende fullmakter fra Fondet, både som leder av en teknisk styringsgruppe og for mer generelle administrative oppgåver. Departementet har ikke fullstendig oversikt over hvilke forpliktelser Fondet påtok seg og som ville blitt gjort gjeldende dersom Kielland-fondet var blitt overlatt snuingen av «Alexander L. Kielland». Departementet har lagt til grunn, i samsvar med Innst. S. nr. 11 for 1982—83, at en dekking av utgifter til arbeid som det ikke gjøres bruk av i snuprosjektet vil begrense seg til de relevante utgifter i forbindelse med utviklingen av snumetoden fram til Stortingets vedtak 12. mai 1982. Videre antas i prinsippet at utgifter fra før 26. november 1981, da Stortingets Sjøfarts- og fiskerikomité ba departementet sørge for en vurdering av Fondets snuprosjekt, ikke skal dekkes. Av det utarbeidede regnskap framgår at Kielland-fondet er insolvent. Med mindre Staten dekker alle krav mot Fondet, vil Fondet forbli insolvent og vil når som helst kunne slås konkurs. Departementet har antatt at en full statlig dekking av alle kreditorers krav ikke vil bli gjort, fordi de utgifter som er relevante for Stortingets vurderinger ikke nødvendigvis omfatter kreditorenes fulle krav mot Kielland-fondet. Det vil i denne situasjon ikke være forsvarlig å føre noen dekking av kreditorers utgifter via Fondet. Departementet skrev derfor til de kreditorer som framgår av Fondets regnskap og ba disse legge fram direkte for departementet sin anmodning om dekking av relevante utgifter. Følgende anmodninger er mottatt: Christiania Bank og Kreditkasse kr 363 436 Noble Denton & Associates Ltd. .. » 142 803 Stord Verft » 504 851 Stord Elektro A/S » 76 868 Industrikontakt » 192 741 Samarbeidsrådet for Sunnhordland » 13 801 Departementet vil gi følgende kommentar og anbefaling vedrørende hvert av disse krav: Christiania Bank og Kreditkasse ber om oppgjør av to konti på henholdsvis kr 278 151 og kr 85 285. Kassekreditt konto med nåværende debet saldo kr 278151 ble åpnet 3. februar 1982, og det er bare gjort bagatellmessige trekk etter 12. mai 1982. Det er stillet personlig garanti av styremedlemmene Reme, Kloster og Sjursen. Ivar Garberg. Departementet anbefaler denne konto dekket i sin helhet, til tross for at det ikke er klarlagt i hvilken grad utbetalingene til Ivar Garberg er relevante for Stortingets vedtak. Det er da lagt vekt på at styrets medlemmer sitter med et personlig ansvar for lånet, som det kan bli uforholdsmessig tungt å innfri. Sparekonto med nåværende debet saldo kr 85 285 gjelder et overtrekk som i sin helhet ble gjort i perioden etter 12. mai 1982. Kontoen er brukt for utbetalinger til Ivar Garberg. Da midlene er brukt etter at Stortinget gjorde sitt vedtak, kan disse utgiftene ikke anses som relevante. Det er klarlagt at bare Kiellandfondet som sådant står ansvarlig for kontoen. Departementet anbefaler ikke kontoen dekket og banken henvises til seiv å stå ansvarlig for åha tillått kontoen overtrukket uten sikkerhet eller garantier. Noble Denton & Associates Ltd. ber om dekking for to utførte oppdrag med tilsammen kr 143 803. Selskapet har som uavhengig konsulent deltatt i utarbeidelse av plan for sleping av «Alexander L. Kielland» til Stord og gjort en teknisk approbering av Kielland-fondets skisse til snumetode. Oppdrag pågikk fram til 30. juni 1982, men departementet kan ikke påvise at arbeidet burde vært avsluttet på annen måte som følge av Stortingets vedtak. Det anbefales at regningen dekkes i sin helhet. Stord Verft inngikk 8. januar 1982 en skriftlig og bindende avtale med Kielland-f ondet om at Stord Verft ville bli tildelt oppdraget som hovedentreprenør dersom Stortinget godtok snuplanen. Dette innebar at Stord Verft påtok seg arbeidsoppdrag til avtalte timepriser og etter nærmere spesifikasjon, men ikke skulle ha økonomisk eller teknisk ansvar for snuingen. Stord Verft sa seg villig til å gjøre visse forberedende arbeider på egen risiko, forutsatt at disse skulle dekkes dersom Stortinget vedtok en snuoperasjon. Kielland-fondet bestilte etterhvert omfattende ytterligere tjenester og benyttet Stord Verft som en av sine tekniske rådgivere. Stord Verft ber om å få dekket regningene med kr 504 851. Departementet anser Stord Verft å ha påtatt seg disse utgiftene med sikte på seiv å motta et større arbeidsoppdrag, på samme måte som når verftet kalkulerer et byggeprosjekt på egen kostnad for å kunne gi tilbud. Det synes imidlertid som at arbeidet fikk større omfang enn Stord Verft forutså, og dette var trolig en følge av at snuprosjektet skulle presenteres Stortinget. Det kan derfor være rimelig at noe av regningen blir dekket, og departementet vil ut fra dette anbefale dekket kr 100 000. 1981 —januar 1982 prosjektert og kostnadsberegnet et instrumenteringssystem til bruk ved snuingen. Arbeidet var bestilt av Kiellandfondet, og Stord Elektro la fram sitt forslag med vilkår om at selskapet skulle utføre oppdraget dersom det ble snuing etter Kiellandfondets forslag. Stord Elektro ber om å få dekket regningen med kr 76 868. Departementet anser Stord Elektro å ha påtatt seg disse utgiftene med sikte på seiv å motta arbeidsoppdrag, og det anbefales ikke at regningen blir dekket. Firma Industrikontakt ber om å få dekket kr 192 471, fordelt på to oppdrag med henholdsvis kr 102 468 og kr 90 273. Industrikontakt ved ingeniør Olav Ellingsen har deltatt i en teknisk styringsgruppe og ivaretatt en administrativ planlegging av snuprosjektet. Han har høsten 1982 organisert arbeidet med oppstilling av Kielland-fondets regnskap, og departementet har betalt dette etter konsulentsats med tilsammen kr 81 970. Den første av de to regninger gjelder arbeid og utgifter fram til 27. juli 1982, den andre gjelder arbeid og utgifter etter dette tidspunkt. Sist nevnte regning faller utenfor hva som kan være relevante utgifter for Stortingets vedtak og anbefales ikke dekket. Første regning anbefales delvis dekket. I følge Kielland-fondets regnskap har Industrikontakt ved ingeniør Ellingsen til gode kr 79 764 pr. 31.10.1982, som er utestående på den første av de to regningene og hvor en nedbetaling er gjort av Kielland-fondet etter at regning ble sendt inn. Etter timelistene er den opprinnelige regning for arbeid og utlegg fram til Stortingets vedtak kr 108173. I perioden fra komiteen ba om en vurdering av snuprosjektet og fram til Stortingets vedtak har ingeniør Ellingsen arbeidet med omlag 13 timer pr. uke og til timesats kr 300. Det er gjort to nedbetalinger av Fondet med henholdsvis kr 24 100 og kr 28 000, slik at gjenstående beløp vil være kr 56 073. Departementet er kommet til at det kan være rimelig å dekke dette beløp i sin helhet og gir slik anbefaling. Det legges da vekt på at beløpet er forholdsvis lite, at andre tilgodehavender fra Fondet trolig ikke lar seg betale og at firma Industrikontakt synes å ha gjort et arbeid på vanlige konsulentvilkår. Samarbeidsrådet for Sunnhordland har bedt om å få dekket kr 13 801, som i det alt vesentlige er en beregnet betaling for kontorhold. Departementet anser det godtgjort at Samarbeidsrådets organisasjon ble belastet i den periode da Fondet la fram sine synspunkter for Stortinget. Beløpet er beskjedent og anbefales dekket i sin helhet. Departementet har ikke mottatt noen anmodning om betaling på linje med de øvrige fra Ivar Garberg, som er Kielland-fondets største kreditor. Garberg var av Kiellandfondet tilsatt som leder av en teknisk styringsgruppe, som hadde vidtrekkende oppgåver vedrørende planlegging og gjennomføring av snuprosjektet. Det er inngått en avtale om dette oppdrag mellom Kielland-fondet og Garberg. Departementet har bedt Kielland-fondet om kopi av alle avtaler og brev mellom Fondet og Garberg hvor det gis oppdrag og fullmakter. Fondet har med henvisning til prinsipielle grunner avslått dette og vist til at eventuell dokumentasjon av Garbergs krav bør gis fra ham. Departementet har bedt om åfå framlagt slik dokumentasjon fra Garberg, med henvisning til at hans eventuelle anmodning om betaling ikke kan vurderes uten innsyn i hvilke oppdrag hans krav mot Kielland-fondet skal være betaling for. Departementet har ikke mottatt noen slik nærmere dokumentasjon. Ivar Garbergs krav mot Kielland-fondet er fastslått til kr 1639 559 ved dom i Stavanger Forliksråd. Dommen er basert på at Kielland-fondet har erkjent betalingsplikt. Dette krav er imidlertid ikke sammenfallende med hva som vil være relevante utgifter i forhold til Stortingets vedtak. Departementet kan foreløpig ikke gi noen nærmere vurdering av kravet, da kontrakten mellom de to parter ikke er kjent. Det er således ikke mulig å vurdere verken om kontrakten gir en rimelig balanse mellom partenes rettigheter og plikter eller i hvilken grad kravet kan anses som relevant utgift i tillegg til hva Ivar Garberg allerede har mottatt. Av Kielland-fondets regnskap framgår at Ivar Garberg har mottatt å konto kr 435 810 til dekking av eget arbeid og utgifter. Ivar Garberg har gjennom sin advokat krevd at departementet påtår seg å dekke hans krav mot Fondet i sin helhet. Departementet har avslått dette, ut fra at Staten ikke anses åha noen rettslig plikt til å dekke Fondets utgifter. Departementet har sagt seg villig til å vurdere en anmodning fra Garberg om betaling, i samsvar med anmodning fra Stortingets Sjøfarts og fiskerikomité. Til dette er departementet blitt underrettet av Garbergs advokat om at han ikke vil la det juridiske krav mot Kielland-fondet konverteres i et ikke-juridisk krav, underlagt departementets diskresjonære skjønn. St. prp. nr. 73 1982—83 Om bevilgning av 136,0 millioner kroner til videre oppfølging av stortingets vedtak av 12. mal 1982 vedrørende snuing av Alexander L. forslaget om snuing av «Alexander L. Kielland». Departementet kan for sin del ikke se noe grunnlag for et slikt søksmål og awenter sakens videre utvikling. Departementet ser seg således ikke i stand til å legge fram noen anbefaling om dekking av krav fra Ivar Garberg på det nåværende tidspunkt. Departementet vil anbefale i samsvar med gjennomgåelsen foran, at Stortinget bevilger kr 590 828 til dekking av relevante utgifter i forbindelse med snumetoden fram til Stortingets vedtak av 12. mai 1982. Beløpet fordeles som følger: Christiania Bank og Kreditkasse kr 278151 Noble Denton » 142 803 Stord Verft » 100 000 Industrikontakt » 56 073 Samarbeidsrådet for Sunnhordland » 13 801 Beløpet er av praktiske grunner ført opp sammen med utgiftene til snuing av «Alexander L. Kielland» foran i denne proposisjon. Utgiften er imidlertid ikke å anse som en juridisk forpliktelse i forbindelse med snuingen, men tilrås som en billighetsgodtgjøring. Departementet antar også at det bør være anledning til å yte en viss ytterligere slik godtgjøring, fra posten for utforutsette utgifter, for en tilsvarende dekking av andre kreditorer. Det har tidligere vært avtalt med Kiellandfondet at Departementet tar imot kravene fra de enkelte kreditorer og gjør opp med disse direkte. I brev av 22. imidlertid Fondet at slikt oppgjør forutsetter alle kreditorenes samtykke og peker på at Ivar Garberg ikke gir slikt samtykke. Fondet antar at en delvis dekking av kravene gir en forfordeling av Fondets kreditorer og at utbetaling derfor må utsettes inntil videre. Departementet kan for sin del ikke se noe til hinder for de føreslåtte utbetalinger. Disse gjøres ikke av Fondet, men er en godtgjøring fra staten direkte til de enkelte kreditorer ut fra at disse hver for seg har bidratt med arbeid eller utlegg som var relevant for Stortingets vedtak. Departementet tilrår derfor at det aktuelle beløp stilles til rådighet ved bevilgning, og utbetalingene vil bli gjort under den forutsetning at disse når fram til rette vedkommende som beskrevet ovenfor. Det er imidlertid ønskelig å unngå at slike utbetalinger gjøres i strid med Fondets eget ønske, og Departementet vil derfor drøfte spørsmålet nærmere med de berørte parter før utbetalingene gjøres. Departementet for handel og skipsfart tilrår : At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om økning av bevilgningen på statsbudsjettet for 1983 under kap. 832 «Alexander L. Kielland» post 11 Varer og tjenester med kr 136 000 000 fra kr 13 500 000 til kr 149 500 000. Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig : Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: Bevilgningen på Statsbudsjettet for 1983 under kap. 832 «Alexander L. Kielland» post 11 varer og tjenester forhøyes med kr 136 000 000 fra kr 13 500 000 til kr 149 500 000. Tilråding fra Departementet for handel og skipsfart ligger ved i avtrykk. St. prp. nr. 74 (1982—83) Side I. Samordnet behandling av statsselskapene 3 11. A/S Norsk Jernverk 7 111. A/S Sydvaranger 8 IV. Norsk Koksverk A/S 9 V. Hjemfall av gruvene i Sulitjelma 10 Vedlegg: A/S Norsk Jernverk 1. Selskapet 14 2. Engasjement 14 3. Økonomi 15 4. Markedsforhold 16 5. Selskapets redegjørelse 18 A/S Sydvaranger 1. Selskapet 26 2. Økonomi 26 3. Bevilgningsoversikt 26 4. Markedsforhold 27 Norsk Koksverk A/S 1. Selskapet 28 2. Økonomi 29 3. Bevilgningsoversikt 29 4. Markedsforhold 30 5. I. Samordne! 1. INNLEDNING Utviklingen på statsselskapssektoren gjør det nødvendig å fremme forslag om relativt omfattende tilleggsbevilgninger også på statsbudsjettet for 1983. Industridepartementet har funnet det hensiktsmessig å samle flere fremlegg i én proposisjon. Dette gir grunnlag for å se problemene på statsselskapssektoren i en bredere og mer helhetlig sammenheng, noe som er sterkt ønskelig etter den utvikling som har funnet sted for en del bedrifter over de senere år. Dessuten gir det en ramme for å orientere om det arbeid som Regjeringen har funnet det nødvendig å igangsette for å få en mer samlet, langsiktig og planmessig behandling av de utfordringer som man her står overfor, og som har vidtrekkende økonomiske og samfunnsmessige dimensjoner. Norsk Koksverk A/S, og den redegjør dessuten for Regjeringens opplegg for Sulitjelma, hvor det er opprettet et statlig selskap, A/S Sulitjelma Bergverk, for å forberede drift etter gruvens hjemfall til staten 6. juli 1983. I tillegg har departementet ennå under behandling de forslag for fremtidig virksomhet som er fremlagt av bl.a. A/S DNN Aluminium og Nord-Offshore a.s., og departementet tar sikte på å komme med egne fremlegg for disse sakene. 2. STATSBEDRIFTENE SOM STATSFINANSIELT PROBLEM Bevilgningene over statsbudsjettet til statsselskapene er i de siste årene blitt meget omfattende. De samlede ytelser på statsselskapssektoren i 3-årsperioden 1980 —82 (mill. kroner) kan stilles opp slik: (For ordens skyld understrekes at denne oppstillingen bare omfatter de direkte ytelser til selskapene, og at den ikke inkluderer overf øringer som selskapene måtte ha mottatt gjennom ordinære offentlige finansieringsstøtteordninger for industrien.) De forslag som enkelte selskaper seiv har lagt frem, og den økonomiske situasjonen som flere av bedriftene befinner seg i, reiser også spørsmål om hvordan man skal behandle de bevilgningsbehov og investeringsønsker som åpenbart vil melde seg i årene f remover. Både A/S Norsk Jernverk og A/S Sydvaranger har nylig lagt frem planer av langsiktig karakter. A/S Norsk Jernverk la 10. januar frem en struktur- og utviklingsplan. Planen har kapitalbehov for årene 1983 —85 på avrundet 2 milliarder kroner til investeringer, gjeldsavdrag og underskuddsdekning. A/S Sydvaranger har i februar lagt frem den såkalte «Sydvarangerplanen 1983». Selskapets styre konkluderer med å be om en bevilgning på nær 1,5 milliarder kroner, hvorav 800 mill. kroner er gjeldssanering. Andre selskaper arbeider også med dyptgående økonomiske og strukturelle spørsmål. Det vil i flere tilfelle være aktuelt å vurdere hvordan staten som eier skal stille seg til slike spørsmål om dekning av underskudd, restrukturering og nyinvesteringer. Bevilgnkigene over Industridepartementets budsjett til bedrifter der staten v/Industridepartementet sitter med eierinteresser har økt fra 137 mill. kroner i 1972 til 2,3 milliarder i 1982. De statlige industribedriftene har en beskjeftigelse som tilsvarer ca. 13 pst. av industrisysselsettingen i Norge. Hvis man regner med de foreslåtte bevilgninger i den foreliggende proposisjon, vil A/S Norsk Jernverk ha fått 480 mill. kroner i tilskudd for 1983. Dette tilsvarer ca. kr. 110 000 pr. arbeidsplass. For A/S Sydvaranger er tilsvarende tilskudd 170 mill. kroner. Dette utgjør ca. kr. 123 000 pr. arbeidsplass. Særlig i en tid hvor det er behov for generelle lettelser i rammevilkårene for hele den norske industri, vil det virke som en forfordeling av ressursinnsatsen, når noen relativt få virksomheter mottar bevilgninger i en slik størrelsesorden. Regjeringen finner det vanskelig å forsvare fortsatte tilskudd uten at man har en strategi for å bringe bedriftene over på lønnsom drift. Tilskuddsbevilgningene til statsselskapene er blitt så store at de representerer et problem i statsfinansiell sammenheng. gjennomføre f.eks. lettelser i bedriftsbeskatningen og mer langsiktig satsing på teknisk-industriell forskning og utviklingsinnsats. 3. LANGSIKTIGE STRIJKTURTREKK Flere av statens industrivirksomheter er satt i gang i etterkrigstiden som ledd i et bevisst arbeid for å gi bredde i det norske industrielle miljø og for å stå for en videreforedling av nasjonale ressurser. Tilknytningen til store vannkraftprosjekter gjorde det også mulig å lokalisere bedrifter på en måte som ga en ønsket distriktspolitisk spredning av vår industri. Problemene med slike etableringer var at bedriftene fikk en dominerende rolle i det regionale arbeidsmarked. Bedriftene har derfor blitt tillagt et betydelig ansvar for lokalsamfunnet. Omfanget av avledet virksomhet fra hjørnestensbedriftene har i de fleste tilfellene vist seg å bli langt mindre enn forventet. Dette har gjort stedene ekstra sårbare ved at de har forblitt ensidige. I enkelte tilfelle har antagelig også statsbedriftenes dominerende stilling i lokalsamfunnets arbeidsliv hindret fremveksten av andre og mindre bedrifter. Disse forholdene har vært med på å forsinke bedriftenes industrielle og markedsmessige tilpasning. Bedriftenes styrende organer har i sine bedriftsøkonomiske overveielser utvist adskillig forsiktighet av hensyn til lokalsamfunnene. I gode tider har dette redusert bedriftenes avkastning, mens det i en periode med betydelige konjunktursvekkelser har gitt meget store underskudd. Parallelt med denne utviklingen har verdensøkonomien i 70-årene gjennomgått betydelige omstruktureringer. Det har skjedd både en betydelig utbygging av ressurser fra nye leverandører og en kostnadsutvikling for mange innsatsfaktorer som har utviklet seg i norsk industris disfavør. For de særlige konkurranseutsatte statsbedriftene krever dette tilpasning til en ny virkelighet. For enkelte virksomheter må det i dag kunne sies at distrikts- og sysselsettingsmessige forhold er kommet i forgrunnen. Regjeringen vil understreke at disse sysselsettings og bosettingsmessige hensyn fortsatt må tillegges vesentlig vekt, og at de sentrale myndigheter derfor har ansvar for å føre en bevisst politikk for de berørte lokalsamfunn. Det er i disse miljøene nedlagt betydelige samfunnsinvesteringer, og de har en etablert befolkning som vil ha sterke ønsker om å kunne forbli på stedet. I en slik sammenheng blir imidlertid hovedoppgaven å føre en politikk som er rettet mot lokalsamfunnet og ikke nødvendigvis mot enkeltvirksomheter. 4. ENSIDIGE INDUSTRISTEDER De generelle problemer og muligheter for våre ensidige industristeder er behandlet av det såkalte Industristedsutvalget (Buvik-utvalget), som avgå innstilling 9. mars 1982 (NOU 1983: 10). På generell basis uttaler utvalget at hjørnestensbedriftene på ensidige industristeder kan komme til å redusere sin etterspørsel etter arbeidskraft ganske drastisk de neste 20 årene. Dette nødvendiggjor etter utvalgets oppfatning en satsing på en langsiktig strategi for en allsidig næringsutvikling. Utvalget sier at hovedproblemene for de ensidige industristedene derfor er å få gjennomført en nedbygging og omstilling i de industribedriftene som, når alle forhold er tatt i betraktning, heller ikke på lang sikt kan forventes å bli lønnsomme med nåværende størrelse og produksjon. Flere av statsbedriftene er hjørnestensbedrifter på ensidige industristeder. Det har derfor vært naturlig for utvalget å gå inn på disse statsbedriftenes stilling innenfor de mer generelle problemstillinger. Denne delen av utredningen er et viktig materiale for den vurdering som Regjeringen nå ønsker å foreta. Utvalget viser til at overføringer til de statlige industriselskapene beløpsmessig har vært av de mest omfattende virkemidler i industripolitikken. Til tross for at de store overføringene utgjør betydelige beløp, synes det som man i biten utstrekning har løst de strukturelle problemene som flere av disse bedriftene står overfor. Utvalget er også av den oppfatning at en trolig kunne oppnådd større effekt i distriktssammenheng ved en annen bruk av disse midlene. På denne bakgrunn tilrår utvalget at den politikk som har vært ført til nå revurderes. Utvalget tilrår at det i forbindelse med tildeling av midler til de berørte bedriftene i større grad knyttes betingelser til omstilling og nedtrapping av ulønnsom produksjon. Samtidig må det siktes mot å stimulere til nyetablering i lokalsamfunnet. Utvalget tar som utgangspunkt at det er mulighetene for lønnsom produksjon som må være avgjørende for bosettingen og sysselsettingsutviklingen på de ensidige industristedene. Utvalget foreslår en omlegging av behandlingen av statsbedriftenes problemer der: — Hovedprinsippet bør være at statsbedriftene styres etter vanlig bedriftsøkonomiske kriterier, og — statlige bedrifter stilles overfor det samme virkemiddelapparat som private bedrifter. Utvalget erkjenner imidlertid at særlige grunner kan tilsi at hovedprinsippet om bedriftsøkonomisk lønnsomhet kan fravikes. virkemiddel overfor de ensidige industristedene innføres en omstillings- og utviklingsbevilgning rettet mot lokalsamfunnet. Bevilgningen skal brukes til å fremme omstilling ved hjørnestensbedrif ten og stimulere til nyetablering og tiltaksarbeid. Buvik-utvalget har forøvrig påpekt at en beskjeden markedsvekst, sammenholdt med behovet for produktivitetsvekst, leder til et totalt sett synkende antall industriarbeidsplasser i landet. Samtidig øker yrkesdeltakelsen, slik at et gitt antall basisarbeidsplasser gir grunnlag for en lavere totalbefolkning enn tidligere. 5. STATEN SOM EIER AV INDUSTRI I tillegg til det generelle statsfinansielle problem som det samlede bevilgningsbehov på statsselskapssektoren skaper, står staten som eier overfor en rekke enkeltproblemer av ulik karakter. Noen selskaper er inne i så dyptgående økonomiske og strukturelle problemer at det reiser fundamentale spørsmål om virksomheten på lengre sikt. Målet må være å gjennomføre omstillinger som kan føre til lønnsom virksomhet. Selskapenes egne muligheter til å makte dette er forskjellig. Staten som eier må derfor vurdere hva som på sikt kan være et rimelig omfang og en hensiktsmessig struktur på bedriftene, dersom de skal drive lønnsomt og ikke være avhengig av løpende tilskudd. Disse vurderingene bør skje på f riest mulig grunnlag. Det er her viktig å holde en klar ansvarsog funksjonsdeling. Selskapenes organer og ledelse skal ha til oppgave å vurdere de bedriftsøkonomiske forhold på et faglig grunnlag, og på denne bakgrunn legge frem analyser og planer for opplegget av drift og økonomi. Deres mål må være å peke på bedriftsøkonomiske alternativer og løsninger. Deretter er det staten ved de politiske myndigheter som må vurdere virksomheten i en bredere sammenheng, og i denne forbindelse trekke inn f.eks. distriktsog sysselsettingsmessige hensyn. Staten som eier har også et ansvar for å påse at bedriftenes langsiktige disposisjoner medvirker til iverksettelse av statens industripolitiske mål. I en del statsselskaper har man gode eksempler på at man har lyktes å praktisere en slik ansvarsdeling mellom selskapets organer og eieren. Arbeidsdelingen kan derved bli slik at selskapenes organer i større grad konsentrerer sine disposisjoner og strategiske vurderinger mot å drive virksomheten på basis av vanlig bedriftsøkonomisk lønnsomhet. bedriftene gjør det som de finner industrielt og økonomisk riktig, vil de på samme måte som private bedrifter arbeide innenfor et sett av rammebetingelser som ivaretar samfunnets øvrige interesser av distriktspolitiske og sysselsettingsmessige karakter m.v. Hvis systemet på sikt kan virke slik, vil det være til fordel både for de politiske myndigheter og for bedriftene seiv. I utgangspunktet vil det således være selskapene seiv som skal legge frem vurderinger og analyser om hvilken drift som i omfang og struktur er økonomisk tilfredsstillende. I en slik planlegging bør selskapene både vurdere sin tradisjonelle virksomhet og hvordan de kan bruke sin kompetanse på andre industrielle områder hvor de kan oppnå bedre resultater. Hvis det klarlegges at det foreligger stor økonomisk risiko og fare for tilskudd i fremtiden, må staten vurdere om myndighetene kan ivareta sitt ansvar for lokalsamfunnene gjennom virkemidler som fremmer alternativ virksomhet. Derved kan lokalsamfunnet få et næringsgrunnlag som totalt sett er tilfredsstillende. 6. DET VIDERE ARBEID Problemene ved mange av statsbedriftene er så store at Regjeringen må fremme visse forslag om tilskudd som gir bedriftene tid og anledning til å gjennomføre en omstillingsprosess. Men Regjeringen tar sikte på å få gjennomført de langsiktige vurderinger så hurtig som mulig, slik at planer for omstilling og restrukturering kan iverksettes, og slik at kortsiktige bevilgninger kan bli avløst av mer langsiktige tiltak. Disse langsiktige tiltak vil være rettet mot både bedriftene seiv og mot de lokalsamfunn hvor de utgjør en viktig del av næringsgrunnlaget. Regjeringen har nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe på politisk nivå til å gjennomgå disse problemene på statsselskapssektoren og legge frem forslag til retningslinjer for det vidare arbeid. Regjeringen tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med nærmere forslag både for de selskaper som er behandlet i denne proposisjonen og for statsselskapssektoren generelt, så snart som mulig og senest i vårsesjonen 1984. gjeldssanering som er fremmet. Det vil være riktig å se disse forslag i lys av det arbeid som nå gjennomføres. Planene fra selskapene seiv må dessuten i betydelig grad utdypes og suppleres med ytterligere materiale. Regjeringen har derfor i denne omgang begrenset seg til å fremme forslag om bevilgninger som gir et nødvendig likviditetstilskudd til en del statsbedrifter — slik at de holdes i drift — inntil man kan få behandlet de mer langsiktige planer. Regjeringen har merket seg Buvik-utvalgets forslag om at det i forbindelse med tilskudd til omstilling av ulønnsom produksjon i dominerende bedrifter på ensidige industristeder, bør utarbeides en plan som viser hvorledes ledelsen og de ansatte skal samarbeide om å lette omstillingene. En slik plan skal også etter forslaget inneholde en avtale mellom alle grupper ansatte om styring av lønnsutvikling, kapitaluttak, styrking av produktiviteten m.v. Regjeringen ser generelt positivt på dette forslaget og antar at det allerede i forbindelse med de likviditetstilskudd som det etter søknad fra bedriftene må fremmes forslag om, bør inngås slike avtaler. I denne forbindelse bør det også legges opp til en ordning med rapportering om avtalene, om den faktiske lønnsutvikling for de ulike grupper ansatte, og om produktivitetsutviklingen i bedriftene. De store belastninger som staten opplever med å holde en rekke statsbedrifter gående, tilsier at man bør være meget varsom med å engasjere seg i ny industri- og næringsvirksomhet som innebærer risiko for ulønnsomhet. Også for de lokalsamfunn som får slik virksomhet, og på sikt blir avhengig av at løpende statstilskudd stadig fornyes, kan dette være løsninger som skaper usikkerhet og andre betydelige problemer. De økonomiske problemer på statsselskapssektoren knytter seg ikke til alle bedrifter hvor staten har eierinteresser. Enkelte bedrifter arbeider med lønnsomhet. I slike industriselskaper må staten også ivareta sitt normale ansvar som eier. Eieren bør sørge for at selskapene har en kapitalstruktur som gjør at de kan arbeide normalt på linje med annen industri i Norge. Det vil være meget uheldig om statsfinansielle problemer som skapes av andre statsbedrifter, gjør at lønnsomme bedrifter blir skadelidende. A/S Norsk Jernverk har fremlagt en struktur og utviklingsplan datert 6. januar 1983. De fremlagte vurderinger og planer er delt opp i to hovedavsnitt. Den første delen omtaler de mulige langsiktige utviklingsretninger, mens den andre delen inneholder en mer konkret handlingsplan for årene 1983 —85. Styrets anslag for kapitalbehovet for 1983 — 85 kan i hovedsak oppsummmeres slik (mill. kroner): Investeringer, Plan 1980—84 565 Nye investeringer 1983—85 479 Sum investeringer 1 044 Avdrag nåværende gjeld 754 Driftsunderskudd før avskrivninger . . 313 Økning driftskapital 145 Kapitalbehov 2 256 —• Driftstilskudd, jfr. St. prp. nr. 1 for 1982—83 240 — Nye kreditter 30 Udekket kapitalbehov 1 986 Styret foreslår at det udekkede kapitalbehov på avrundet 2 milliarder kroner bevilges i planperioden som følger (mill. kroner): 1983: 550 1984: 700 1985: 750 2 000 Industridepartementet har ikke funnet å kunne ferdigbehandle planen slik den nå føreligger. Departementet finner det nødvendig at selskapets situasjon utredes ytterligere, slik at det på et mer inngående og bredere grunnlag kan fremlegges en ny proposisjon senest i vårsesjonen 1984. Selskapet må tilføres likviditet inntil den nye proposisjon er behandlet av Stortinget. Man må i tilfelle ta sikte på å dekke likviditetsbehovet ut første halvår 1984. Departementet antar at selskapets anslag for 1983 på 550 mill. kroner kan reduseres til 490 mill. kroner ved at investeringer innenfor rammen av Plan 1980 —84 reduseres tilsvarende i 1983. En planlagt refinansiering av A/S Norsk Ståltau forutsettes gjennomført. nærmere og det er tatt stilling til den videre virksomhet. Selskapet har etter anmodning fra Industridepartementet forsøkt å få forlenget kortsiktige lån på 250 mill. kroner. Dette har bare delvis vært mulig. Kopi av brev av 3. mars 1983 fra selskapet følger som utrykt vedlegg. Industridepartementet foreslår derfor at det bevilges et lån på 200 mill. kroner til nedbetaling av forannevnte lån. Som lånevilkår foreslås i hovedsak: Ingen sikkerhet, rente 11,5 pst. og nedbetaling over 12 år med første halvårlige forfall 15. november 1983. Industridepartementet anser seg å ha fullmakt til å godkjenne nye lån eller endringer i vilkårene for gamle lån i den utstrekning dette etter departementets skjønn er nødvendig for å sikre selskapets likviditet. Jernverket har tidligere fått et tilskudd på 240 mill. kroner for 1983, jfr. St. prp. nr. 1 for 1982 —83. Departementet tar i den foreliggende proposisjon med et tilskudd på 240 mill. kroner i tillegg. Selskapet vil derved ha fått til sammen 480 mill. kroner i tilskudd for 1983. I St. prp. nr. 88 for 1979—80 ble det tatt sikte på 700 mill. kroner som tilførsel av egenkapital i Plan 1980—84. Herav anses nå bevilget 550 mill. kroner inklusiv bevilgningen i den foreliggende proposisjon, slik at det gjenstår å bevilge 150 mill. kroner. Industridepartementet vil peke på at det foreliggende materiale viser at det er aktuelt å vurdere et tilskudd på 350 mill. kroner på statsbudsjettet for 1984 til dekning av likviditetsbehovet for første halvår 1984. Dette foreløpige anslag vil måtte vurderes nærmere under behandlingen av statsbudsjettet senere i år. Det ville etter Industridepartementets mening ikke være riktig og forsvarlig nå å gå inn for et så omfattende opplegg som det selskapet har foreslått. For det første må man se bevilgningsbehovet ved Jernverket i sammenheng med den generelle gjennomgang av problemene på statsselskapssektoren som skal foretas. Den situasjon og de perspektiver som foreligger for en virksomhet som Jernverket reiser dessuten spørsmål om hvilke muligheter jernog stålproduksjonen har på lengre sikt til å oppnå akseptabel lønnsomhet. her står overfor. Det er nødvendig å ta opp til nærmere analyse og drøftelse på fritt grunnlag hvilket omfang og hvilken struktur en fremtidig stålvirksomhet i Mo bør ha. I tillegg til at departementet ønsker å få gjennomført en nærmere gjennomgang av Jernverket, vil man også få analysert hvordan omstillingen av jern- og stålproduksjonen kan bringe virkninger for lokalsamfunnet, og hvordan staten i så fall bør sette inn andre typer virkemidler. Forholdene innen stålindustrien internasjonalt er så usikre at departementet må ta et generelt forbehold om at det tilrådde kapitalopplegg kan komme til å svikte. Som trykt vedlegg gjengis en kort beskrivelse av selskapet, en engasjementsoversikt, en sammenfatning av den økonomiske utvikling for selskapet, en kort redegjørelse for markedsforholdene og styrets sammendrag av planene. Det ble i St. prp. nr. 19 for 1982—83 om en spesiell aktivitetsplan for A/S Sydvaranger blant annet anført at departementet tok sikte på våren 1983 å komme tilbake med en proposisjon som tok opp selskapets situasjon ut fra en videre synsvinkel. Departementet har etter drøftelser med selskapet fått oversendt en redegjørelse med brev av 16. februar 1983. Denne består av to deler benevnt henholdsvis «Sydvaranger-planen 1983» og «Delrapport for gruben». Styret konkluderer som f ølger: «I henhold til foranstående anbefaler styret at A/S Sydvarangers fremtid sikres ved: a. Statens, ansvarlige lånekapital, 153 250 000 kroner, konverteres i aksjekapital. b. Full sanering av restgjelden: Beløpet ca. 800 mill. kroner. Beløpet er avhengig av valutakursen, særlig dollar. Det vises til vedlegg 7.2. c. Nytegning av aksjekapital på 8 0 m i 11. kroner. Staten bør garantere f ulltegning. Nåværende aksjekapital bør skrives ned. d. Det foreslås bevilget tilskudd til «etterslep gråbergbryting» for 1983 med 9 0 mill. kroner. Videre tilskudd til «etterslep gråbergbryting» bevilges årlig 1984—86 med henholdsvis 85, 85 og 40 mill. kroner, se vedlegg 9.4: —9.6. e. For året 1983 bevilges et drif tstilskudd på 115 mill. kroner, se vedlegg 9.4. Det er styrets anbefaling at selskapets virksomhet kan baseres på alternativ B, vedlegg 9.4 i den utstrekning de markedsmessige forutsetninger er til stede for dette. Selskapet vil da etter forannevnte sanering og refinansiering kunne drive sin virksomhet uten ytterligere statsstøtte med en bemanning mellom 900 og 1 000 ansatte.» «Sydvarangerplanen 1983» og «Delrapport for gruben» f ølger som utrykte vedlegg. Styret konkluderer med å be om nær 1,5 milliarder kroner fordelt som f ølger (mill. kroner): Gjeldssanering 800 Ekstra gråbergbryting over fire år . .. 300 Tilskudd til drift og investeringer for 1983 115 Nytegning aksjekapital, inntil 80 1295 Konvertering til aksjekapital av ansvarlige lån fra staten, ca 153 1448 Industridepartementet finner at staten ikke kan gå inn for et så omfattende opplegg nå. For det første vil man nå foreta en mer samlet vurdering av behandlingen av statsselskapene, og man bør ikke foregripe dette arbeidet ved f.eks. å gå til slike saneringer og ekstratilskudd. For det annet er selskapets anmodning så økonomisk omfattende og reiser så kompliserte og kontroversielle spørsmål at departementet trenger mer tid til en forsvarlig behandling av styrets forslag. Dessuten inneholder redegjørelsen lite av alternative vurderinger, og det vil derfor bli aktuelt å supplere materialet med utredning av andre muligheter i tilknytning til det forslag om nær 1,5 milliarder som er referert ovenfor. En eventuell gjeldssanering ville av valutahensyn for tiden være særdeles ugunstig for staten. Departementet har beregnet et minste bevilgningsbehov basert på selskapets redegjørelse som følger (mill. kroner): 1983 1984 Drift 162 86 Investeringer 0 60 Datterselskaper 10 0 172 146 St. prp. nr. 1 for 1982—83 ... De oppførte kapitalbehov for drift er selskapets egne anslag for følgende omfang av virksomheten (mill. tonn): 1983 1984 Bergfangst 11,9 12,7 Pelletproduksjon/salg 1,7 2,3 Styret har foreslått tilleggsinvesteringer på 70 mill. kroner for 1983 og investeringer på 60 mill. kroner for 1984. Det er imidlertid tidligere stilt statsgaranti for et lån på 100 mill. kroner til et investeringsprogram for 1982 — 83, jfr. St. prp. nr. 100 for 1981—82. Selskapet har derved fått finansiert investeringer for 1983, og det har ikke begrunnet behovet for ytterligere investeringer i 1983 tilstrekkelig. For øvrig nevnes at selskapets forslag om bevilgning til datterselskaper er halvert, og at beregningen av kapitalbehovet for drift forutsetter at rente- og avdragsfriheten for statens ansvarlige lån f orlenges ut 1984. Industridepartementet foreslår i den foreliggende proposisjon at det ytes et ytterligere likviditetstilskudd til A/S Sydvaranger for 1983 på avrundet 100 mill. kroner. Departementet konstaterer videre at det ut fra det materiale man har i dag foreligger et bevilgningsbehov på avrundet 70 mill. kroner på statsbudsjettet for 1984 for å dekke likviditetsbehovet i 1. halvår 1984. Sistnevnte beløp vil bli revurdert under behandlingen av statsbudsjettet senere i år. Departementet vil presisere at dette ikke er et avviklingsalternativ. Man kan si et maksimumsalternativ ville være å akseptere styrets forslag, og et minimumsalternativ å gå inn for nedtrapping med tanke på avvikling. Det forslag som f remlegges her må i stedet ses som et mellomalternativ som tar sikte på å holde virksomheten gående inntil man har fått utredet og avklart hva man mener bør gjøres med A/S Sydvaranger. Deretter forutsettes saken lagt fram for Stortinget i en ny proposisjon senest vårsesjonen 1984. Industridepartementet vil understreke at de hensyn som tilsier fortsatt drift, på tross av de store underskudd, ikke må skape tvil om at selskapsorganene skal arbeide for å oppnå best mulige driftsresultater og redusere bevilgningsbehovet. I denne forbindelse må selskapet blant annet kontinuerlig vurdere hensiktsmessigheten av å stoppe det ene pelletverket. Departementet forutsetter for øvrig at selskapet som presisert i blant annet St. prp. nr. 111 for 1980—81, St. prp. nr. 100 for 1981—82 og St. prp. nr. 19 for 1982—83, satser sterkt på rasjonalisering/bemanningsreduksjon. Industridepartementet må ta et generelt f orbehold om at skipningsstopp eller liknende kan føre til at kapitalopplegget i den foreliggende proposisjon kan komme til å vise seg ikke å holde. Som trykt vedlegg følger noen enkle data om selskapet, en oversikt over økonomi, en bevilgningsoversikt og til slutt en omtale av markedsforhold. Selskapet har oversendt en redegjørelse av 7. februar 1983 til Industridepartementet. Styret konkluderer i redegjørelsen som f ølger: «Styret i Norsk Koksverk A/S ber om eierens bistand til å dekke selskapets kapitalbehov. Det udekkede kapitalbehov er med visse forutsetninger beregnet til 33 mill. kroner. Nedenfor gjengis hovedtall for dette anslag. Beløpene er i mill. kroner: 1982 1983 Sum Driftstap 16 23 39 Investeringer 4 7 11 Avdrag langsiktig gjeld .. Som oppstillingen viser har en anslått likviditetsforverringen 1982/83 til 54 mill. kroner. Det forutsettes at likviditetsreserven blir redusert med 21 mill. kroner f ra ca. 36 til ca. 15 mill. kroner. Dette gjennomføres ved økt kassekredittrekk. Det udekkede behov anslås på disse forutsetninger til 33 mill. kroner. Styret peker på at driftstap alene utgjør 39 mill. kroner. Dette er midler som er tapt for selskapet. 33 mill. kroner representerer derfor i realiteten delvis dekning av driftstapet. Midlené bør derfor tilføres selskapet som driftstilskudd. Likviditeten er meget prekær og styret håper departementet kan behandle saken snarest mulig. Selskapet står til disposisjon for ytterligere opplysninger om det er ønskelig.» Redegjørelsen følger i sin helhet som trykt vedlegg. Store Norske og Koksverket ble ikke enige om kullprisen for 1982, og departementet oppnevnte meklingsmann. har oversendt et brev av 4. mars 1983 hvor det konkluderes som følger: «Styrets beregning av kapitalbehov for 1982/ 83 på 33 mill. kroner i brev av 7. februar 1983 bygger blant annet på en avregningspris på Longyear-kull for 1982 på kr. 390, —/tonn. Meklingsresultatet øker kapitalbehovet med f ølgende beløp: 1. (425—590 kr.) 180 000 tonn 6,3 mill. kr. 2. Morarente (anslått) 0,7 » » Sum 7,0 mill. kr. På denne bakgrunn ber styret om at det omsøkte beløp i brev av 7. februar 1983 økes med 7 mill. kroner fra 33 mill. kroner til 40 mill. kroner.» Brevet følger i sin helhet som trykt vedlegg. Koksverket har fått et sterkt økonomisk tilbakeslag og viser store underskudd i 1982 og 1983. Underskuddene skyldes i hovedsak at koksprisen for tiden er forholdsvis lav, samtidig som kullprisen er forholdsvis høy. Prisforholdet koks/kull sank fra ca. 1,9 i 1979/80 til ca. 1,4 i 1982. Den relativt lave kokspris skyldes at den internasjonale stålkrise i betydelig grad er avledet til Koksverket. Styret for Koksverket venter at prisforholdet koks/ kull vil endre seg i positiv retning, og at selskapet vil komme tilbake på overskuddsbasis. Bevilgningsbehovet anslås av styret i brev av 7. februar 1983 og 4. mars 1983 til 40 mill. kroner. tilskudd på 40 mill. kroner for 1983 til selskapet. Departementet viser til det materiale som følger som trykt vedlegg. Ved vurderingen av saken har departementet lagt vekt på at tilskuddet går til delvis dekning av drif tsunderskudd. Det er altså tap som staten som eier dekker. Det ville være meget uheldig om Koksverket, i likhet med enkelte andre statsselskaper, skulle bli tvunget inn i en sterk gjeldsoppbygging. For øvrig er selskapets likviditet så anstrengt at det er vanskelig å se at selskapet kan greie seg ut av den nåværende likviditetskrise uten bistand fra staten. Etter omstendighetene mener departementet at den foreslåtte kapitaltilførsel til Koksverket er så nødvendig at den bør prioriteres. Industridepartementet forutsetter at ledelsen for Koksverket gjør det som er mulig for snarest å bedre selskapets resultater og økonomi. Industridepartementet har merket seg at styret regner med at selskapet vil komme tilbake på overskuddsbasis, men at det også i 1984 antas å være et udekket kapitalbehov. Departementet vurderer å gjennomføre en nærmere utredning av selskapets fremtidsutsikter. En slik utredning vil være nødvendig dersom det skulle bli aktuelt å ta stilling til nye bevilgningsf orslag. Som trykt vedlegg gis en del generelle opplysninger om selskapet, en kort oversikt over selskapets økonomiske utvikling, en bevilgningsoversikt, en markedsomtale og til slutt selskapets redegjørelse med brevene av 7. februar og 4. mars 1983. Gruvene i Sulitjelma hjemfaller til staten den 6. juli 1983. Departementet uttalte i St. prp. nr. 1 for 1982 —83 at det ble tatt sikte på å legge frem en proposisjon vedrørende hjemfallet i løpet av vinteren 1982—83. Spørsmålet om hvorvidt og eventuelt i hvilket omfang staten skal videreføre gruvedriften i Sulitjelma, etter at gruvene er hjemfalt til staten, må vurderes i sammenheng med de forpliketelser staten påtår seg i industrielt engasjement forøvrig. Av denne årsak har departementet funnet det riktig å omtale denne saken i foreliggende proposisjon, noe som kan gi grunnlag for å vurdere spørsmålet om en videreføring av gruvedriften i Sulitjelma i sammenheng med de retningslinjer som man må legge til grunn for statens engasjement i industrivirksomhet generelt. proposisjon gi en omtale av de problemstillinger som reises i forbindelse med en videreføring av gruvedriften i Sulitjelma, og redegjør for Regjeringens forslag med hensyn til videre drift etter hjemfall. I en egen proposisjon om saken, som vil bli lagt frem innen utgangen av april, vil det bli fremmet et nærmere forslag om driftsopplegg m.v. Seiv om Stortinget således først senere vil få grunnlag for å treffe vedtak, har departementet funnet det riktig å legge frem saken i to trinn. Særlig har departementet sett det som ønskelig på et så tidlig tidspunkt som mulig å varsle om Regjeringens holdning til spørsmålet om videre drift, for å redusere den usikkerhet som er knyttet til dette spørsmål i lokalsamfunnet. Arbeidet med de nødvendige avklaringer har pågått kontinuerlig inntil meget nylig. Gruber forelå så sent som 17. februar 1983 og inneholdt vurderinger av vesentlig betydning for saken. Det er videre helt inntil utgangen av februar blitt ført forhandlinger med to interessentgrupperinger, Orkla Industrier A/S/ Outokumpu OY og Metallgesellschaft AG/ Norddeutsche Affinerie AG om et mulig engasjement i en videreføring av gruvevirksomheten. I tillegg vil det nystiftede selskap, Sulitjelma Bergverk A/S, i midten av april presentere konkrete driftsalternativer for en videreføring av driften. Departementet har funnet det riktig å vente med å presentere saken i sin fulle bredde, samt legge frem konkrete vedtaksforslag, til i slutten av april, dvs. når det siste materiale f oreligger. I vurderingen av om gruvedrif ten bør videreføres og omfanget av en eventuell slik drift, må det legges avgjørende vekt på hvilket fysisk grunnlag som foreligger, dvs. de produserbare malmreserver. Departementet mottok i februar nye malmberegninger fra A/S Sulitjelma Gruber. Sulitjelma Bergverk A/S har i tillegg gjennomført egne beregninger, og selskapet har orientert departementet om at dets beregninger bekrefter de anslag Sulitjelma Gruber har fremlagt. Beregningene deler malmen i tre grupper: A-malm: Tilrettelagt malm det kan produseres på. Usikkerhet ± 10 pst. B-malm: Kjent malm som det krever nye investeringer å klargjøre for drift. Usikkerhet ± 20 pst. C-malm: Malm sannsynliggjort ved geologiske indikasjoner og spredte diamantborehull. Usikkerhet ± 40 pst. I tabellen nedenfor er det gjengitt Sulitjelma Grubers beregninger av malmreserver pr. 31.12.1982. Tallene er sammenlignet med det produksjonsbudsjett selskapet har lagt opp for 1983: Malmreserver pr. 31.12.1982. Malm minus antatt /beregnet malmtap pluss antatt/beregnet gråbergstilblanding. Produksjonsbudsjett for 1983 (1000 tonn). I tillegg er det beregnet omlag 450 000 tonn C-malm i gruver som i dag ikke er i drift, og som det ikke er aktuelt å gjenåpne på grunn av dels lave gehalter og dels store åpningskostnader. Det må legges vekt på at av de totale vel 5 mill. tonn som her er oppgitt, er vel 2 mill. tonn C-malm, hvor usikkerheten er stor og som derfor ikke kan inngå som en del av den umiddelbare produksjonsreserve. Med utgangspunkt i produksjonsnivå som i budsjettet for 1983 og de malmreserver som er vist ovenfor, vil Mons Petter være tom i løpet av 1984. I Sagmo kan driften teoretisk opprettholdes ut i 1986, men der er gehaltene nå så lave at dette neppe vil være økonomisk forsvarlig. Fra 1985 av vil derfor driften i hovedsak bare kunne finne sted i Giken/Charlotta, og produksjonen i denne gruven må da økes til i størrelsesorden 250 000 tonn, som er teoretisk maksimal kapasitet uten gjennomføring av nye investeringer. malm ta slutt i 1987/88. For å drive ut over denne tid, kreves store investeringer i tilrettelegging av ny dypere malm. Disse arbeider vil nødvendigvis begrense kapasiteten i den tid de pågår. Den prospektering som har vært drevet de senere år, har ikke gitt resultater som gir grunn til optimsme. Det må i tillegg understrekes at seiv om det nå skulle finnes ny malm som det kan være økonomisk forsvarlig å starte opp produksjon på, vil det måtte ta så lang tid før en slik produksjon kan iverksettes, at det vil være meget vanskelig å oppnå kontinuitet i driften. Departementet har ført forhandlinger med to interessentgrupperinger om et samarbeid om videreføring av driften i Sulitjelma. De to grupperingene er henholdsvis Orkla Industrier A/S og Outokumpu OY og de to tyske selskapene Metallgesellschaft AG og Norddeutsche Affinerie AG. fant departementet at det også var naturlig å få definitivt avklaret om de to grupperingene ville påta seg ansvar for økonomi og drift i Sulitjelma. De ble begge forespurt om de var villig til å overta gruvedriften på vilkår som etter departementets mening måtte sees som så gunstige som vel mulig, dvs. at selskapene praktisk talt ikke skulle belastes med kapitalkostnader, og at driftsansvaret bare skulle gjelde for en periode på tre år, som var en naturlig ramme ut fra den malmbasis som var tilrettelagt. Begge grupperingene meddelte imidlertid at de likevel ikke fant det økonomisk forsvarlig å engasjere seg. En videreføring av driften må derfor skje i regi av et heleiet statsselskap. Det er naturlig at Sulitjelma Bergverk A/S får til oppgave å forestå driften. Dersom det er hensiktsmessig, må selskapet føre forhandlinger med andre selskaper om faglig bistand av bergmessig eller forretningsmessig art, avsetning 0.1. Når man først ikke har oppnådd å få noen selskaper i bransjen til å overta selve driften, vil avtaler av denne art ikke ha slik økonomisk betydning at de i vesentlig grad influerer på de økonomiske aweininger som staten må foreta i spørsmålet om videre drift. Det vil innebære betydelige kostnader for staten å videreføre gruvedriften i Sulitjelma. Staten må anskaffe utstyr og anlegg som finnes i Sulitjelma, men som ikke hjemfaller ifølge konsesjonsloven. Departementet hadde håpet å finne frem til en overtakelsessum gjennom forhandlinger med den tidligere eier, men det viste seg ikke å være mulig å komme frem til enighet. Det er derfor iverksatt rettslig skjønn for å avgjøre overtakelsessummen. I det øyeblikk staten driver gruven videre etter hjemfall, vil staten dessuten automatisk overta forpliktelsene til å rydde og sikre gruveområdet dersom gruven nedlegges. Dette er også mulige kostnader som kan være betydelige. selve driften, dvs. dekking av eventuelle malmundersøkelser, investeringer, underskudd m.v. Disse forhold vil bli nærmere klarlagt i det materiale som Sulitjelma Bergverk skal fremlegge. På grunn av de begrensninger som de påviste malmreserver setter, vil en statlig videreføring av driften ikke kunne gi noen sikkerhet for opprettholdelse av de berørte arbeidsplasser utover et begrenset antall år. Det er også klart at det i årene fremover under enhver omstendighet vil måtte finne sted en betydelig reduksjon i produksjonsomfanget i forhold til dagens nivå. Alle disse forhold tilsier i utgangspunktet at det ut fra en økonomisk vurdering ikke er grunnlag for at staten viderefører gruvedriften i Sulitjelma etter hjemfall 6.7.83. Regjeringen ser imidlertid at det vil ha meget store sosiale og distriktspolitiske konsekvenser å nedlegge all virksomhet i Sulitjelma på så kort varsel. Ut fra en total samfunnsmessig vurdering vil derfor Regjeringen i den proposisjon som fremmes i april, foreslå at staten ved Sulitjelma Bergverk A/S viderefører driften etter hjemfall. De konkrete driftsplaner vil bli lagt frem i den kommende proposisjon. Fra Regjeringens side er det imidlertid en klar forutsetning at det vil måtte dreie seg om en drift i et begrenset antall år og i et omfang avpasset de forutsetninger som de påviste malmreserver setter. Regjeringen tar sikte på å foreslå tiltak for å lette de omstillingsproblemer lokalsamfunnet vil stå overfor ved et slikt driftsopplegg. Industridepartementet tilrår : At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om kapitaltilførsel til A/S Norsk Jernverk, A/S Sydvaranger og Norsk Koksverk A/S. Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: På statsbudsjettet for 1983 gjøres f ølgende endringer: I. Kap. 960, A/S Norsk Jernverk: 1. Bevilgningen under post 70, Tilskudd, forhøyes med kr. 240 000 000 fra kr. 240 000 000 til kr. 480 000 000. 2. Under ny post 91, Lån, bevilges kr. 200 000 000. 11. Bevilgningen under kap. 963, A/S Sydvaranger, post 70, Tilskudd, forhøyes med kr. 100 000 000 fra kr. 70 000 000 til kr. 170 000 000. 111. Under kap. 968, Norsk Koksverk A/S, post 70, Tilskudd, bevilges kr. 40 000 000. Tilråding fra Industridepartementet ligger ved i avtrykk. 1. SELSKAPET A/S Norsk Jernverk omfatter Rana Gruber (Storforshei og Mo), Jernverket (Mo) og Blikkvalseverket (Bergen). Selskapet overtok aksjene i A/S Norsk Staaltaugfabrik i 1974 og fikk samtidig dominerende innflytelse i A/S Norsk Ståltrådtrekkeri og A/S Norsk Manillaindustri. I 1979 ble det gjennomført en fusjon mellom A/S Norsk Staaltaugfabrik og A/S Norsk Ståltrådtrekkeri. A/S Norsk Staaltaugfabrik endret i 1980 selskapets navn til A/S Norsk Ståltau. Med virkning fra 1. januar 1982 ble det gjennomført en fusjon mellom A/S Norsk Ståltau og A/S Norsk Manillaindustri. I tabell 1 gjengis en spesifisert oversikt over sysselsettingen i Jernverkskonsernet pr. 31. desember 1982. Tabell 1. Antatt ansatte 31.12.82: Jernverket 3 048 Rana Gruber 487 Rana 3 535 Blikkvalseverket 456 Oslo-kontoret 50 A/S Norsk Jernverk 4 041 A/S Norsk Ståltau 303 Norge 4 344 Utland 5 Jernverk-konsernet 4 349 Beskjeftigelsen er redusert med i alt 356 personer i løpet av 1982, herav 316 ved Jernverket og Rana Gruber. Oversikten viser blant annet at 3 535 personer eller ca. 81 pst. var ansatt ved konsernets virksomhet i Rana kommune. 2. ENGASJEMENT Bevilgninger og garantier fram til 1980 fremgår av tabell 1 i St. prp. nr. 111 for 1968—69 og tabell 2 i St. prp. nr. 88 for 1979— 80. Bevilgninger fra 1980 til i dag er spesifisert i tabell 2 i denne proposisjon. Ved sammenslåingen av Rana Gruber og Jernverket i 1961 ble Jernverkets aksjekapital forhøyet med 2 mill. kroner, tilsvarende aksjekapitalen i Rana Gruber, jfr. St. prp. nr. 94 for 1960—61 og Innst. S. nr. 244 for 1960—61. I 1969 ble Jernverkets aksjekapital nedskrevet med 242 mill. kroner til 100 mill. kroner, jfr. St. prp. nr. 111 for 1968—69. Aksjekapitalen er etter nedskrivningen senere forhøyet med til sammen 385 mill. kroner og er nå derfor på 485 mill. kroner. Staten overtok rente- og avdragsforpliktelsene på selskapets statsgaranterte obligasjonslån pr. 1. januar 1973, jfr. St. prp. nr. 17 for 1972—73. For 1973 ble renter og avdrag av praktiske hensyn betalt via selskapet. Staten har pr. 31. desember 1982 betalt ca. 255 mill. kroner i renter og avdrag på disse lån. Restgjelden på samme tidspunkt er ca. 72,9 mill. kroner. En garantifullmakt gitt 17. juni 1969, jfr. tabell 2 i St. prp. nr. 88 for 1979—80 gjelder to lån på til sammen 25 mill. kroner. Disse lån var nedbetalt til ca. 10,8 mill. kroner pr. 31. desember 1982. Bevilgningene hittil kan sammenfattes slik (mill. kr.): Tabell 2. Bevilgninger til A/8 Norsk Jernverk 1980—82 (mill kr.) : I tillegg kommer betalte renter og avdrag med ca. 255 mill. kroner og garantiansvar med ca. 10,8 mill. kroner. Totalt utgjør dette ca. 2 296 mill. kroner. 3. ØKONOMI Departementet gjengir i tabell 3 visse hovedtall fra Jernverks-konsernets resultatregnskap for 1980 —82. I tillegg gis en intern fordeling på divisjoner. Tallene for 1982 er foreløpige. Jernverket hadde på konsernbasis underskudd på i gjennomsnitt ca. 141 mill. kroner pr. år for perioden 1977 —79. Resultatene er senere vesentlig svekket. For perioden 1980 — 82 er gjennomsnittlig underskudd økt til ca. 326 mill. kroner pr. år. Tilbakeslaget på stålmarkedet i 1980 og de fortsatte markedsproblemer i 1981—82 er hovedårsaken til de økte underskudd. En ytterligere svekkelse i markedet i 2. halvår 1982 har ført stålindustrien i den vestlige verden inn i sin verste krise etter krigen. Etterspørselssvikten for Jernverkets produkter gjelder spesielt bjelker, skipsstål og halvfabrikata. Det har vært nødvendig å iverksette driftsinnskrenkninger i visse perioder i 1982. Avsetningssvikt og driftsinnskrenkninger har forverret selskapets driftsresultater ytterligere i 2. halvår. Resultat før årsoppgjørsdisposisjoner for 1982 viser underskudd med 433 mill. kroner etter foreløpig regnskap, inklusiv årets andel av urealisert kurstap. Fordelingen av resultatene på divisjoner må tas med visse forbehold som knytter seg til den regnskapsmessige avgrensning. De viktigste momenter er: 1) Driftsinntekter angir eksterne inntekter. Det vil si at f.eks. driftsinntektene for Rana Gruber ikke inkluderer sligleveransene til divisjon Jernverket. 2) Resultattallene for de enkelte divisjoner avhenger av interne avregningspriser. 3) Renter er fordelt etter kapitalinnsats. Da en del av rentene skyldes lånefinansiering av underskudd, vil f.eks. Blikkvalseverket få en for stor rentebelastning. Dette gir seg utslag i tallene for resultat før årsoppgjørsdisposisjoner og årsresultat for de enkelte divisjoner. 4) Konsernadministrasjonen er fordelt på divisjonene etter følgende nøkkel: Jernverket 85 pst., Rana Gruber 10 pst., og Blikkvalseverket 5 pst. Tabell 3. Driftsresultater 1980 — 82 (mill. kr.): * I 1981 ble det i A/S Norsk Jernverk foretatt ekstraordinær avskrivning overfor Ståltau-gruppen med 29 mill. kroner. På tross av noe usikkerhet i den regnskapsmessige avgrensning mellom divisjonene er det helt klart at en vesentlig del av det totale underskudd knytter seg til divisjon Jernverket. I tabell 4 gjengis visse hovedtall fra konsernbalansen for 1980—82. Tallene for 1982 er foreløpige. Tabell 4. Konsernbalanse 1980 — 82 (mill. kroner): Gjeldsbelastningen har økt sterkt i perioden 1980—82. Samlet gjeld ved utgangen av 1982 er ca. 2 269 mill. kroner mot ca. 1333 mill. kroner i 1980. Dette er i stor utstrekning et resultat av krisen på stålmarkedet og de derved økte underskudd for Jernverket. Konsernets finansielle stilling ved utgangen av 1982 er sterkt svekket. Til delvis dekning av det økte kapitalbehov i 1982 ble det bevilget et tilskott på 150 mill. kroner, jfr. St. prp. nr. 95 for 1981—82. Resten ble forutsatt dekket ved forlengelse og økning av låneopptak. Den ugunstigere utvikling enn forventet høsten 1982 gjorde det nødvendig å ta opp ytterligere kortsiktige lån på 100 mill. kroner for å sikre likviditeten. De store gjeldsforpliktelsene begrenser selskapets muligheter i lånemarkedet, og selskapet anser det nå ikke realistisk å øke opplåningen ytterligere. Netto finanskostnader for A/S Norsk Jernverk har økt fra ca. 71 mill. kroner i 1980 til ca. 172 mill. kroner i 1982. Finanskostnadene utgjør ca. 13 pst. av driftsinntektene for 1982. Til sammenlikning viser regnskapsstatistikk for norsk bergverksdrift og industri finanskostnader på gjennomsnittlig 2,3 pst. for 1980 (Statistisk sentralbyrå). Videre utgjør finanskostnadene ca. 39 pst. av årsunderskuddet for 1982. Dette illustrerer rentebelastningens betydning for resultatet. Departementet viser for øvrig til selskapets årsoppgjør som fremlegges i de årlige stortingsmeldinger om bedrifter hvor staten v/ Industridepartementet eier aksjer eller andeler. 4. MARKEDSFORHOLD Verdens råstålproduksjon nådde en topp i 1974 med ca. 709 mill. tonn. Stålindustrien i den vestlige verden kom deretter, på noe forskjellige tider i de enkelte land, inn i en dyptgående krise. Vest-Europa ble hardest rammet, og stålindustrien har her senere vært i en sammenhengende krisesituasjon. Nedenfor vises utviklingen i råstålproduksjonen for henholdsvis verden, Vest-Europa og EF (mill. tonn): Man har bedt Jernverket gi en kortfattet redegjørelse for markedsutviklingen. Brev av 1. mars 1983 fra Jernverket gjengis nedenfor i sin helhet: «Markedsforhold De vanskelige forhold som har hersket på stålmarkedet i tiden etter 1974 har tidligere vært gjenstand for redegjørelser til Departementet, senest i forbindelse med St. prp. nr. 95 (1981 —82). Vi vil her kort gjøre rede for situasjonen slik den fortoner seg ved inngangen til 1983. Veksten i verdens stålproduksjon, som i 60- årene lå på vel 6 pst. pr. år, stanset opp i midten av 70-årene. Utviklingen har imidlertid variert sterkt fra region til region. Således var stålproduksjonen i EF (10) 29 pst. lavere i 1982 enn i 1974. For USA og Japan var de tilsvarende tall henholdsvis 50 pst. og 15 pst. For de industrialiserte land totalt var produksjonen 28 pst. lavere i 1982 enn i 1974. For utviklingslandene derimot, var stålproduksjonen i 1982 97 pst. høvere enn i 1974. Også østblokklandene hadde en økning i sin stålproduksjon, ca. 10 pst. fra 1974 til 1982. Denne dramatiske utviklingen henger delvis sammen med den økonomiske krisetilstand som har preget store deler av verden de senere år, og, for de industrialiserte lands vedkommende, strukturelle forandringer som har påvirket forbruksmønsteret for stål. Nedgangen i stålforbruket, sammen med en fortsatt ekspansjon i produksjonskapasiteten i de første årene etter 1974, har ført til en stor overkapasitet i de industrialiserte land. I EF ble overkapasiteten i 1980 beregnet til 50 millioner tonn. Ved inngangen til 1983 rår det stor usikkerhet omkring utviklingen på stålmarkedet. Verdens stålproduksjon sank med 9,1 pst. fra 1981 til 1982. For den vestlige verden var nedgangen på 13,8 pst. kan henføres til andre halvår. Ved utgangen av 1982 var således verdens stålproduksjon på det laveste nivå siden 1968. Kapasitetsutnyttelsen for EF's stålindustri var da på ca. 55 pst. Tilsvarende tall for USA var 45 pst. Den situasjon som er beskrevet foran har gjort det nødvendig med drastiske tiltak for å gjenopprette en rimelig balanse mellom tilbud og etterspørsel for stålprodukter. For EF's stålindustri har dette foreløpig resultert i at 263 000 arbeidsplasser er tapt siden 1974 hvorav 130 000 de to siste årene. Reduksjonen har skjedd gjennom nedleggelse av de minst effektive produksjonsenheter samt generell rasjonalisering. Kapasiteten er imidlertid opprettholdt på 1974-nivå, fordi investeringer i moderne utstyr har gitt økt kapasitet i de verkene som det fortsatt satses på. EF-kommisjonen sier i «Allgemeine Ziele Stahl-1985» av 28.10.1982 at hvis verkenes egne anslag for produksjonskapasiteten legges til grunn og sammenholdes med den forventede utvikling i stålforbruket, vil kapasitetsutnyttelsen i EF for råstål og for de fleste stålprodukter være like lav i 1985 som den var i 1980. Kommisjonen slår videre fast at en slik utvikling ikke er forenlig med målet om å gjenopprette den europeiske stålindustris konkurranseevne innen 1985. En ytterligere kapasitetsreduksjon er derfor nødvendig de nærmeste år. Inntil normale forhold er gjenopprettet i markedet er stålverkenes problemer søkt løst gjennom handelspolitiske tiltak for å beskytte den innenlandske stålindustri. Slike tiltak har vært særlig omfattende for EF-landene og for USA. Tiltakene har omfattet så vel begrensninger i produksjonsvolum som forsøk på å etablere et prissystem som skulle forhindre at overutbudet av stål skulle føre til drastiske prisfall. Produksjonsbegrensningene har vært håndhevet strengt for EF's egne stålverk og har vært regulert gjennom bilaterale avtaler med tredjeland for å begrense disses eksport til EF. USA har innført kvoter for EF's ståleksport til USA. Det har vist seg vanskeligere å etablere et prissystem som blir respektert. Det system for minstepriser som EF forsøkte å innføre fra 1. januar 1982 brøt således sammen i løpet av andre kvartal. Resultatet ble en effektiv prisreduksjon for handelsstål på ca. 20 pst. fra 1. til 4. kvartal. For 1983 har EF-kommisjonen innført veiledende priser som ligger noe under de minimumspriser som ble forsøkt etablert i 1982. Den drastiske endring av forbruksutviklingen for stål i 1970-årene antas å ha strukturelle årsaker som er karakteristiske for høyt industrialiserte land. Konsekvensen for Norsk Jernverk er at en ikke kan regne med nevneverdig vekst i forbruket av selskapets tradi- produkter i de markeder som er aktuelle. Stålindustrien i industrilandene søker å kompensere mangelen på volumvekst ved å orientere seg mot produkter med høy bearbeidingsverdi. En slik omstilling er både tid- og kapitalkrevende. Det er nødvendig å understreke at stålets posisjon som verdens viktigste konstruksjonsmateriale ikke er truet på lengre sikt, til tross for den negative utvikling i de senere år. For vurderingen av Norsk Jernverks langsiktige muligheter må verkets beskjedne produksjon, ca. 0,6 mill. stålforbruk som seiv under dagens forhold ligger på over 100 mill. tonn. I den langsiktige utvikling er det derfor mere et spørsmål om å finne markedsnisjer hvor Norsk Jernverk kan konkurrere enn å tilpasse produksjonsvolumet til et redusert totalmarked. På kort sikt vil imidlertid Norsk Jernverk møte vanskelige markedsforhold for sine tradisjonelle produkter fordi disse i stor grad er rettet mot markedssegmenter som er særlig utsatt for de strukturendringer som preger vår del av verden (nedgang i skipsbygging, bygg- og anleggsvirksomhet). Det primære markedsområde for Norsk Jernverks produkter er Norge (ca. 15 pst. av det totale salg), Norden (25 pst.) og EF (50 pst.). Havnene rundt Nords jøbassenget er særlig viktige innfallsporter for selskapets produkter fordi sjøtransport er den billigste transportmåte frem til kundene. For de enkelte markedsområder er situasjonen som følger: Stålforbruket i Norge er på vel 1 mill. tonn pr. år og er fordelt på alle de produktvarianter som karakteriserer et utviklet industriland. Tendensen i forbruket har vært avtagende siden 1974. De norske verkene dekker ca. 25 pst. av det innenlandske stålforbruk. Av dette er 70 pst. armeringsstål. Norsk Jernverk har vurdert muligh etene for et øket salg i Norge meget nøye, men kan ut fra dagens situasjon ikke se noen realistiske muligheter for en vesentlig økning av salget av nåværende produkter på det norske markedet. Heller ikke for eventuelle nye produksjonsenheter kan en regne med Norge som et vesentlig marked. En må derfor konkludere med at salget av selskapets produkter både på kort og lang sikt for størstedelen må skje i eksportmarkedet. I Norden er Sverige selskapets viktigste marked. Under de markedsforhold som hersker i dag er mulighetene i dette markedet relativt godt utnyttet. Det regnes derfor ikke med noen vesentlig økning i salget på det nordiske marked i de nærmeste år. De beste mulighetene for et økt salg ligger i EF-markedet. Dette er et av verdens største markeder for stålprodukter. Norsk Jernverks muligheter for økt innpass i dette markedet avhenger på den ene side av verkets egen evne til å markedsføre sine produkter og på den annen side av at det ikke innføres handelshindringer ut over de som gjelder i dag. Sistnevnte forhold er sterkt avhengig av at EFlandene lykkes med de strukturtiltak som Kommisjonen hevder må settes i verk for Fellesskapets egen stålindustri. For den nærmeste treårsperiode har Norsk Jernverk lagt opp_ til en gradvis økning av salget slik at kapasitetsutnyttelsen når et akseptabelt nivå i 1985. En forutsetning for å lykkes med dette er at den nedgangskonjunktur som såtte inn i andre kvartal 1980 blir avløst av en moderat oppgang i 1984 og 1985 slik at stålforbruket i Vest-Europa igjen kommer opp på 1980-nivå. Dette er i samsvar med EF-kommisjonens prognoser. Videre akter selskapet å styrke innsatsen på markedsføringssiden, bl.a. gjennom å bygge ut sitt engasjement i omsetningsleddet. Oppkjøpet av aksjemajoriteten i et vest-tysk grossistfirma i 1982 har allerede gitt gode resultater. Det arbeides også aktivt med å utvikle samarbeidsmuligheter med andre verk. selskapets produkter og å legge grunnlaget for en rasjonalisering av produksjonen. Markedsforholdene representerer den største usikkerhet for selskapets utvikling i de nærmeste år. De mål som er satt for perioden 1983—85 er ambisiøse, men anses realistiske forutsatt at den økonomiske vekst blir gjenopptatt i selskapets markedsområder, og at de proteksjonistiske tendenser som har vokst frem i de senere år ikke forsterker seg. Jernverkets belegg for første halvår 1983 er vesentlig bedre enn for andre halvår 1982 slik at det har vært mulig igjen å sette alle seks råjernovner i drift.» 5. SELSKAPETS REDEGJØRELSE Styret i A/S Norsk Jernverk har i brev av 10. januar 1983 til Industridepartementet oversendt sine vurderinger og anbefalinger vedrørende selskapets struktur- og utviklingsplan. Styrets vurderinger og anbefalinger, administrasjonens redegjørelse, bedriftsforsamlingens uttalelse av 27. januar 1983 og uttalelser fra de ansattes organisasjoner følger som utrykte vedlegg. Styret har gitt følgende sammendrag av sine vurderinger og anbefalinger vedrørende struktur- og utviklingsplanen: «Innledning Stprp. nr. 88 (1979—80) om A/S Norsk Jernverk behandler selskapets Plan 1980—84. På grunn av de uklare forhold på stålmarkedet fant ikke styret på det tidspunkt tilstrekkelig grunnlag for konkrete planer på lengre sikt, men konsentrerte seg om årene 1980—84. Det var forutsetningen at selskapet skulle arbeide videre med de langsiktige utviklingsmuligheter med sikte på en strukturplan. Stprp. nr. 95 (1981—82) om A/S Norsk Jernverk behandler revisjon av Plan 1980—84 som følge av svikten i finansieringen. Med sikte på å gi selskapet en forbedret kapitalstruktur, gikk styret inn for en sanering av den langsiktige gjeld. Departementet ga uttrykk for at en ønsket å se selskapets kapitalstruktur i sammenheng med planene for den langsiktige utvikling og det ble uttalt at det ble tatt sikte på å fremlegge en proposisjon om dette våren 1983. De fremlagte vurderinger og planer er delt opp i to hovedavsnitt. Den første delen omtaler de mulige langsiktige utviklingsretninger, mens den andre delen inneholder en mer konkret handlingsplan for årene 1983 —85. Til slutt behandles kapitalbehov og finansiering. De fremlagte utviklingsalternativer og handlingsplanen for årene 1983 —85 er resultatet av et omfattende arbeid både innenfor de enkelte divisjoner og på konsernbasis. Arbeidet har vært lagt opp slik at de ansatte gjennom bedriftsutvalgene har deltatt i utformingen av planer og strategi for den enkelte divisjon. Divisjonsplanene er deretter trukket sammen i en samlet plan for selskapet. Bedriftsutvalgene og de ansattes organisasjoner og tillitsmenn har avgitt uttalelser under sakens behandling. Generelle problemstilling er Det har for styret vært nødvendig å drøfte endel grunnleggende problemstillinger knyttet til overordnede mål som selskapet har vært tillagt. I vurderingen av utviklingsalternativene har styret lagt vekt på uttalelsene fra Regjering og Storting, senest i tilknytning til Plan 1980—84 der det pekes på Jernverkets distriktsmessige og samfunnsmessige betydning. Styret har på dette grunnlag holdt seg til de samme retningslinjer som ble lagt til grunn for Planen 1980 —84, der Styret uttalte: «Med grunnlag i tidligere uttalelse i Regjering og Storting legger Styret til grunn at det i de langsiktige planer må legges vekt på den betydning bedriften har for samfunnet i Rana, og at virksomheten også har ringvirkninger utover i fylket. Styret ser det derfor som en sentral oppgave å finne frem til alternativer som kan gi et tryggere grunnlag for den langsiktige virksomhet ved Jernverket.» Styret understreker imidlertid at det bare er virksomhet på lønnsom basis som kan gi et trygt grunnlag for utviklingen på lang sikt. Det er utilfredsstillende både for selskapet og for de ansatte å måtte være avhengig av underskuddsdekning fra Staten. De overordnede mål som bedriften er tillagt må derfor etter styrets mening, så langt det er mulig, søkes løst innenfor rammen av en bedriftsøkonomisk lønnsom virksomhet. Under de nåværende markedsforhold, hvor størstedelen av vest-europeisk stålindustri går med betydelig tap, er det imidlertid etter styrets mening vanskelig å unngå at også Norsk Jernverk vil gå med underskudd. Med grunnlag i uttalelsene fra eieren legger styret til grunn at det skal opprettholdes en malmbasert stålproduksjon i Mo. Selskapet vil søke å finne frem til det i bedriftsøkonomisk forstand beste alternativ. Styret tar videre opp kapitaltilgang, energitilgang og industripolitiske hensyn som har betydning for valg av alternativer. Utgangspunkt for planene Utgangspunktet for planene er selskapets stilling etter gjennomføringen av Plan 1980 — 84. De investeringer og omstillinger som gjennomføres gjennom Plan 1980 —84 styrker selskapets konkurranseevne på flere feiter. Samtidig er det skjedd en betydelig endring i strukturen i den vest-europeiske stålindustri som en følge av den langvarige stålkrisen. En rekke gamle produksjonsanlegg er blitt lagt ned og det gjennomføres stramme effektiviseringstiltak i de gjenværende anlegg. Dette betyr en ytterligere skjerping av konkurransen og økte krav til Norsk Jernverk om selskapet skal kunne fortsette. I Stålutvalgets utredning er det gitt en redegjørelse for norsk stålindustris konkurransesituasjon (NOU 1981:41). Det pekes her på de konkurranseulemper Norsk Jernverk har og som også er omtalt i sammenheng med Plan 1980 —84. Det gjelder i første rekke skalaulemper ved at selskapet er lite, videre det forhold at hjemmemarkedet er sterkt begrenset og derav følgende stor eksportavhengighet, og det gjelder avstanden til markedene. vil ligge mellom 150—200 mill. kroner/år, målt mot de mest effektive utenlandske verk. Det har under planarbeidet vært en sentral oppgave å vurdere en ytterligere styrking av selskapets konkurranseevne. Det er på gang omfattende rasjonaliserings- og effektiviseringstiltak. En målsetting har vært å bringe den totale bemanning ned med ca. 10 pst. over årene 1982 —83 basert på samme produksjon. Dette er langt på vei gjennomført allerede over ett år. Et organisert produktivitetsforbedringsprogram som ble innledet fra begynnelsen av 1982 vil fortsette. M ar keds forhold Med sin store eksportandel (ca. 70 pst.) er selskapet svært avhengig av markedsforholdene ute. Stålforbruket er sterkt redusert og avsetningsmulighetene ventes ennå i lang tid fremover å være preget av skjerpet konkurranse og restriktive tiltak i mange land. Selskapets viktigste markeder vil fortsatt være Norden og EF ved siden av Norge. Det ventes ingen generell vekst i det norske stålforbruket seiv om det taes hensyn til offshorevirksomheten. Styret anser en styrking av markedsføringen som en av de viktigste arbeidsområder for selskapet de nærmeste årene. Tiltakenes karakter vil variere for de forskjellige produkter og markeder. Styret vil peke på følgende generelle områder som skal vies spesiell oppmerksomhet: — Etablere gode og stabile forhold til kundene gjennom punktlig levering og høy kvalitet på produkter og service — Utvidet engasjement i omsetningsleddet gjennom å erverve interesser i handelsselskaper — Drive en aktiv produktutvikling med sikte på å finne nye produkt/markedskombinasjoner hvor selskapets ressurser kan utnyttes bedre — Søke samarbeidsløsninger som kan gi grunnlag for en mere rasjonell produksjon og som sikrer en tryggere posisjon i markedet. Langsiktige utviklingsretninger Valg av alternativer for den langsiktige utvikling vil i sterk grad avhenge av utviklingen i markedet og forholdet mellom de priser som kan oppnås på selskapets produkter og den innenlandske kostnadsutvikling. På kort sikt er det vanskelig å se løsninger som gjør at selskapet kan unngå behov for betydelig støtte fra eieren. Det foreligger ingen utsagn fra eieren om at de prinsipielle holdninger til selskapets virksomhet er endret på slik måte at det er grunn for styret til å anse nedleggelse av stålproduksjon som et aktuelt alternativ. Styret legger tii grunn at stålproduksjonen skal fortsette og at den skal ha et omfang som gjør det nødvendig å basere den på malm som råmateriale. Fremtidsutsiktene for stål innebærer at en opprettholdelse av stålproduksjonen i dag ikke kan begrunnes ut fra en ren bedriftsøkonomisk vurdering. Den risiko og de sannsynlige kostnader som er forbundet med en fortsatt sterk satsing på stålsektoren tilsier at også andre utviklingsmuligheter må vurderes. fra Rana Gruber via Jernverket til Blikkvalseverket må opprettholdes i det den er en gjensidig fordel for alle tre divisjoner og for konsernet samlet. Rana Gruber For Rana Gruber er den langsiktige utvikling i store trekk fastlagt med gjennomføringen av Plan 1980 —84, og grunnlaget er lagt for fortsatt drift i 20—30 år fremover. Jernverket forutsettes også i fremtiden å være hovedavtaker av slig. Utover dette vil det bli behov for eksport av 600—900 000 tonn. Dette betinger bedre skipningsf orhold. I St. prp. nr. 88 er det forutsatt et gråberg/ malmforhold på 2,8. Den senere tids utvikling har vist at selskapet ikke kan bære de kostnader og den risiko et så høyt gråberg/malmforhold innebærer. Selskapet har derfor etter grundige analyser og utredninger, besluttet å legge opp driften etter et gråberg/malmforhold i området 1,4 —2,0. Beslutning om hvor i dette området en skal legge seg kan utsettes i 4 —6 år. Med gråberg/malmforhold i området 1,4—2,0, vil Ørtf jell-forekomsten ha en levetid på 20—30 år. Sligproduksjonen søkes økt fra dagens nivå på 1,45 mill. tonn til 1,75 mill. tonn pr. år så snart det kan etableres et sikkert markedsmessig grunnlag for dette kvantum. Under de forannevnte forutsetninger, antas det at Rana Gruber vil bli i stand til å levere slig til Jernverket til en pris som er like lav eller lavere enn den som vest-tyske stålverk må betale for oversjøisk slig. Styret anbefaler at Rana Gruber utvikles etter følgende langsiktige målsetting: — Rana Gruber bygges ut som forutsatt i Plan 1980 —84, men med et gråberg/malmforhold i området 1,4 —2,0. Den endelige beslutning om hvor i dette området man skal legge seg utsettes i 4—6 år. — Det bygges ny kai i Gullsmedvik med muligheter for båter inntil 80 000 tonn og hø vere lasterater, som forutsatt i Plan 1980—84. — Rana Gruber skal legge stor vekt på markedsføring og produktutvikling med sikte på å finne produkt-Zmarkedskombinasjoner som utnytter Rana-sligens fortrinn maksimalt. — Produksjonen økes til 1,75 mill. tonn slig så snart en finner markedsmessig dekning for den økte produksjonen. Divisjon Jernverket Divisjon Jernverket har en sentral stilling i konsernsammenheng ved å være Rana Grubers største kunde og Blikkvalseverkets viktigste råvareleverandør. Virksomheten ved Jernverket omfatter på den ene side en omfattende råvarebearbeiding med flyteende stål som sluttprodukt, og på den annen side en videreforedlingsvirksomhet rettet mot markedene. Problemstillingen på sikt knytter seg til at divisjonen har en rekke «modne» produkter som må avsettes i et stagnerende marked, og at en del av anleggene er teknologisk foreldet. produksjonsprosesser som i dag anvendes, og som i stor grad har sin forankring i de historiske f orutesetninger som ble lagt til grunn da Jernverket ble reist. En sentral del av virksomheten er selve stålproduksjonen med utgangspunkt i de lokale malm- og energiressurser. Kostnadseffektivisering i dette produksjonsavsnittet er av vital betydning for den totale lønnsomhet. Den fordel som den elektriske råjernsmeltingen tidligere har hatt på energisiden er blitt vesentlig redusert. Følgende alternativer til jern- og stålprosessene er i denne sammenheng utredet: — Videreutvikling av dagens elektro-råjernprosess/LD-konvertorer — Masovn/LD-konvertorer — Svampjern/elektrostålovner — Ny teknologi Overgang til masovndrift eller svampjern/ elektrostålovner synes ikke lønnsomt på grunn av de høye kapitalkostnader. For svampjern kommer i tillegg at prosessen må ha vesentlig lavere pris for naturgass enn markedspris. En videreutvikling av dagens elektroråjernprosess, kan gi muligheter for en senking av stålkostnadene. Det største potensial synes likevel å ligge i satsingen på helt ny teknologi som i dag ennå befinner seg under utprøving. Det er i så fall nødvendig å engasjere seg i utviklingen av disse prosessene. Styret er av den mening at selskapet må gå inn i en slik satsing hvis det skal styrke sin konkurransemessige stilling på lengre sikt. Selve beslutningen om prosessomlegging kan neppe tas før tidligst om 3 år. Videref oredlingen av stål er i sterk grad avhengig av de konkurransemessige forhold. Utredningene og vurderingene av divisjonens utviklingsmuligheter har vært konsentrert om 3 alternative strategier: 1. Videreutvikling innenfor de produksjons-, produkt- og markedsmessige rammer som vil være etablert når Plan 1980 —84 er gjennomført. 2. Kostnadseffektivisering og forbedret produktivitet gjennom en sanering av produktprogrammet. 3. Omstilling til nye produkter med høy bearbeidingsverdi og bedre fortjenestepotensiale enn dagens produkter. Det første alternativ vil omfatte en videreføring av den modernisering som ligger i Plan 1980—84 på en del områder, blant annet ved full overgang til kontinuerlig støping, overgang til nye ~ agglomerater for råjernovnene (kull/slig-pellets) eventuelt innføring av ny råjernteknologi samt modernisering av elektrostålverket. I tillegg kommer det potensiale som ligger i generell rasjonalisering. Disse tiltak vil tilsammen kunne forbedre resultatene, men potensialet vil ikke være stort nok til å gi en akseptabel lønnsomhet på lengre sikt. Det er derfor nødvendig å vurdere andre strategier som nevnt under pkt. 2 og 3 foran. Bedret lønnsomhet gjennom en sanering av produktspekteret, kan bare oppnås ved en nedleggelse av den minst konkurransedyktige videref oredlingsenheten, Growalseverket. dagens pressede markedssituasjon foreligger det imidlertid ikke aktuelle alternativer til dagens growerksprodukter som kan gi bedre lønnsomhet. Resultatberegninger viser at den sanering av produktspekteret som oppnås ved å legge ned Growalseverket og innrette stålproduksjonen etter Finvalseverkets og Blikkvalseverkets behov samt salg av halvfabrikata, ikke forbedrer effektiviteten så mye at divisjon Jernverkets driftsresultat forbedres. Dette kommer i første rekke av at halvfabrikata idag er et usikkert og lite lønnsomt alternativt produkt. I den forbindelse må det pekes på at alternativet også ville føre til en reduksjon av bemanningen i Rana på om lag 1000 medarbeidere. De samfunnsmessige konsekvenser ville således bli meget store. Det tredje hovedalternativ er omstilling til nye og mer konkurransekraftige produkter. Den produktgruppe som ut fra markeds- og produktmessige vurderinger synes å passe best som et omstillingsalternativ for divisjonen er sømløse rør til benyttelse ved leting etter og produksjon av olje og gass. Alternativet er utredet med assistanse av utenlandske konsulenter. Etablering av produksjon av sømløse rør i Mo vil være et meget stort industriprosjekt. Investeringene vil beløpe seg til ca. 2,3 milliarder 1983-kroner. Verket vil få en kapasitet på ca. 400 000 tonn/år, og vil kunne beskjeffige ca. 500 medarbeidere. Både rentabilitetsberegningene for selve rørvalseverket og resultatberegningene for divisjonen etter at en omstilling til rørproduksjonen er foretatt, viser at dette alternativet kan bringe divisjonen over på lønnsom basis. Prosjektet er meget krevende, både markedsmessig og produksjonsmessig, og Jernverkets forutsetning for å lykkes med et slikt prosjekt vil være betmget av et samarbeid med én eller flere partnere som er etablert i markedet og som ligger langt fremme i produktutvikling. Investeringene er også så høye at det sprenger rammen for hva Norsk Jernverk som selskap kan engasjere seg i alene. Det er derfor en forutsetning at Staten og/eller andre interessenter engasjerer seg i prosjektet, slik at Norsk Jernverks andel står i rimelig forhold til selskapets størrelse for øvrig. Utredningen av røralternativet er ennå ikke kommet så langt at en endelig anbefaling av prosjektet kan fremlegges. Før dette kan gjøres, må markandsmulighetene kartlegges i større detalj og samarbeidsalternativer må undersøkes med sikte på å redusere den markedsmessige og finansielle risiko. Det vil trolig være nødvendig med Statens medvirkning til å etablere samarbeidsløsninger som kan trygge prosjektet på markedssiden. Som oppsummering mener styret at lønnsomhetsproblemene for divisjon Jernverket er så dyptgripende at det er vanskelig å tenke seg en løsning uten en omfattende omstilling av virksomheten på sikt. Utviklingen må både ta sikte på å eliminere det konkurransehandikap som divisjonen har i råjern- og stålproduksjonen, men fremfor alt å utvikle mer lønnsomme sluttprodukter. Det siste kan i prinsippet oppnås ved at Blikkvalseverket utvikler mer lønnsomme produkter slik at disse, kombinert med Jernverkets råstålbasis, viser en tilfredsstillende lønnsomhet for den totale virksomhet. nye produkter i Mo, og da er det sømløse rør som har pekt seg ut som den beste mulighet. Det er i dag ikke mulig å ta endelig stilling til hvilket alternativ som skal legges til grunn for den langsiktige utvikling. Det er imidlertid viktig at divisjon Jernverket kontinuerlig kan fortsette utviklingen mot høyere effektivitet og høvere kvalitet for halvfabrikataproduksjonen. Utviklingen må styres slik at de tiltak som settes i verk ikke blokkerer de langsiktige valg før en har fått tatt stilling til disse. På denne bakgrunn har styret funnet det riktig å anbefale følgende lagt til grunn for den langsiktige utvikling for divisjon Jernverket: — Råjern- og stålproduksjonen søkes lagt om til ny teknologi som kan gi vesentlige konkurransemessige fordeler. Divisjonen skal i den anledning aktivt engasjere seg i utviklingsarbeidet for en eller flere av de aktuelle prosessalternativene. — Produksjonen av finverksprodukter i Norge søkes samordnet gjennom en sammenslutning av Norsk Jernverks og Elkems stålaktiviteter. — Divisjonen skal ta sikte på full overgang til kontinuerlig støping. Dette skal skje så snart som mulig, uavhengig av om det er tatt stilling til hvilket langsiktig alternativ det skal satses på for øvrig. Teknisk løsning for støpemaskinen tilpasses slik at maskinen kan levere emner til Blikkvalseverket og Growalseverket, samtidig som muligheten holdes apen for en eventuell senere overgang til støping av røremner. — Mulighetene for å ta opp sømløse rør som et nytt produkt for divisjonen, undersøkes videre med høy prioritet. Hvis dette skulle resultere i beslutning om å anbefale et slikt alternativ, vil dette bli fremmet som egen sak når den er ferdig utredet. — Styrking av markedsføringsapparatet i inn- og utland. Blikkvalseverket Gjennomføringen av Plan 1980 —84 medfører en fornyelse av produksjonsutstyret ved Blikkvalseverket samtidig som kapasiteten øker med ca. 40 pst. Hovedproduktene vil fortsatt være hvitblikk og elektroteknisk blikk. Fornyelsen av utstyret, produktivitetsforbedringen og potensialet for fortsatt kvalitetsutvikling av dagens produkter, gir Blikkvalseverket muligheter for å oppnå akseptable resultater til henimot slutten av 1980-årene. På sikt vil imidlertid dagens produkter neppe gi god nok lønnsomhet. Blikkvalseverket er en meget betydelig videreforedler av selskapets råstålbase, og det vil bli lagt vesentlig vekt på en kontinuerlig produktutvikling som kan sikre lønnsomheten. Leveransene fra Jernverket har den ulempe at en er avhengig av leievalsing på kontinentet for konvertering av slabs til råband. Videre er det en betingelse for at Jernverket skal kunne fortsette som råvareleverandør til Blikkvalseverket at produksjonen i Mo legges om til kontinuerlig støping i løpet av få år. Hvilke investeringer som vil bli aktuelle ved Blikkvalseverket på lengre sikt, er i noen grad avhengig av hvilke sluttprodukter det velges å satse på i fremtiden. Styret anbefaler at følgende elementer legges inn i den langsiktige utvikling: — De gjenstående investeringer i Plan 1980 — 84 gjennomføres som planlagt. — Det tas sikte på å installere en linje for kontinuerlig gløding, slik at de produksjonsmessige forutsetninger legges til rette for å oppnå den kvalitetsheving som kreves for avanserte produkter. — En ny beleggingslinje vurderes i tilknytning til dagens fortinningslinje for å kunne ta opp nye belagte produkter. A/S Norsk Ståltau Den opprinnelige tilknytning mellom A/S Norsk Jernverk og A/S Norsk Ståltau, bestod i at Jernverket var leverandør av valsetråd. Dette er senere falt bort, etter at Jernverket nedla sin trådlinje. Det er således ikke lenger noen produksjonsmessig sammenheng mellom bedriftene, og Norsk Ståltau må derfor vurderes fritt i forhold til den øvrige virksomhet i konsernet. Av forannevnte grunner ble Trondheimsbedriftene også holdt utenfor Plan 1980- 84. Resultatutviklingen har imidlertid gjort det nødvendig med betydelige kapitaltilskudd fra morselskapet — jfr. St.prp. nr. 95 (1981 — 82) om A/S Norsk Jernverk. Styret legger vekt på at A/S Norsk Ståltau i sin materialinngang ikke er knyttet til Jernverket, og mener derfor at virksomheten i Trondheim bare kan forsvares som en del av Jernverkskonsernet dersom selskapet har en akseptabel lønnsomhet. Det er iverksatt omfattende tiltak for å styrke selskapets konkurranseevne. Ved siden av dette er det innledet drøftelser med Elkem A/S og Gunnebo Bruk AB om mulighetene for nærmere integrasjon av de tre selskapenes aktiviteter innenfor produksjon av ståltau, tråd og fibertau. Relasjonene mellom A/S Norsk Jernverk og A/S Norsk Ståltau, under forutsetning av at Norsk Ståltau fortsetter som datterbedrift, er innarbeidet i handlingsplan 1983 —85. Det er herunder spesielt sett på selskapets kapitalstruktur og bevilgningsbehov. Samarbeidsmuligheter Styret har tatt initiativ til drøftelser med Elkem vedrørende mulighetene for en sammenslutning av de to selskapers stålaktiviteter. De to selskaper har siden våren 1982 gjennomført utredninger og drøftelser om grunnlaget og fordelene med en sammenslutning. Det er foreløpig uklart når det kan bli en en avklaring i saken. Det har under planarbeidet vært et nært samarbeid med Norsk Koksverk. Valg av teknologi ved Jernverket vil i stor grad påvirke situasjonen for Koksverket. Utviklingsmuligheter innenfor nye aktivitetsområder Selskapet har i sin søking etter nye utviklingsalternativer også vurdert aktivitetsområder utenom stål. Enkelte av selskapets ressurser vil trolig kunne utnyttes med bedre resultat på andre områder enn stål. Dessuten kommer usikkerheten omkring utviklingsmulighetene på stålsektoren og behovet for å få flere ben å stå på. kan styrke selskapets stilling og redusere de samfunnsmessige skadevirkninger ved reduksjon av sysselsettingen innen stålvirksomheten. I søkingen etter nye virksomhetsområder, har selskapet konsentrert seg om områder der selskapets ressurser naturlig kan utnyttes. De prosjekter som er analysert og vurdert, ligger innenfor feitene — aluminium — ferrolegeringer — olje- og gassektoren Utviklingsmuligheter utenom jern og stål, kan vanskelig få et slikt omfang at de kan ses som en erstatning for jern- og stålproduksjonen. Motivet for en satsing innenfor nye aktivitetsområder, er å få en optimal utnyttelse av ressursene. Med dette for øyet anbefaler Styret at følgende nye aktivitetsområder bearbeides videre i forbindelse med selskapets langsiktige utvikling: — Muligheten for å etablere en produksjon av råaluminium undersøkes videre med særlig vekt på å finne samarbeidspartnere som kan sikre et eventuelt prosjekt på markedssiden. Produksjon av aluminiumoksyd utgjør en interessant tilleggsaktivitet som også bør undersøkes videre. — Selskapet bør engasjere seg i leting etter og utvinning av olje og gass forutsatt at ytterligere norske industribedrifter gis adgang til å delta i konsesjoner på norsk kontinentalsokkel. Engasjementet bør ha et omfang som står i et rimelig forhold til selskapets øvrige aktiviteter. • — Selskapet bør ta sikte på å utnytte de menneskelige ressurser og det fagmiljø som finnes i Mo for å tilby tjenester og spesialprodukter rettet mot offshoresektoren. Handlingsplan 1983 — 85 Handlingsplanen omfatter hovedtrekkene i de konkrete tiltak og vurderinger som legges til grunn for utviklingen i de nærmeste årene. Den store usikkerhet som rår om utviklingen i verdensøkonomien, og spesielt innenfor stålindustrien, gjør at markedsforutsetningene er de mest kritiske for handlingsplanen. Produkt/markedsmatriser er utarbeidet for divisjonene for hvert av de tre planårene. Det er lagt inn en gradvis økning av det eksterne salget over treårsperioden. Produksjonen vil i alle divisjonene bli tilpasset de markedsmessige forutsetninger. I 1985 ventes det at Jernverkets metallurgiske anlegg vil være godt utnyttet, mens valseverkene fortsatt vil ha noe ledig kapasitet. For Rana Gruber er det avgjørende at Jernverket kan avta de angitte kvanta slig. Blikkvalseverket tar i hele perioden sikte oå å utnytte produksjonsmulighetene fullt ut. I alle divisjoner er det lagt inn en sterk produktivitetsvekst i treårsperioden. Dette skyldes økt produksjon, redusert bemanning og ved at investeringene i Plan 1980—84 etterhvert får full effekt. De produktivitetsforbedringsprogrammer som er satt i gang vil fortsette. og utvikling og markedsføringstiltak alle vil kreve kapitalinnsats. De investeringer som anbefales realisert eller bestluttet i tre-årsperioden, er alle av en slik karakter at de fremmer utviklingen mot de langsiktige mål. En oversikt over investeringene er gitt under pkt. X. Resultatutviklingen vil i sterk grad være avhengig av forholdet mellom salgsprisene på produktene og kostnadsutviklingen. Vurderingene som er lagt til grunn for utviklingen i salgsprisene og kostnadsprisene, gir en gjennomsnittlig økning i salgsprisene på 3 pst. pr. år og i kostnadsprisene på 8 pst. pr. år. Den sterke økningen i kostnadsprisene i forhold til salgsprisene skyldes i hovedsak at den norske inflasjonen ventes å bli høyere enn i de prisledende konkurrentland. Dette har gitt alvorlige konsekvenser for selskapets antatte økonomiske resultater i tre-årsperioden. Resultatberegninger utarbeidet for flere år fremover vil være beheftet med betydelig usikkerhet. For å få en indikasjon på hvor store avvik som kan ventes i resultatene under varierende forutsetninger, er det foretatt sensivitetsberegninger. Styret er av den oppfatning at markedsforutsetningene er de mest kritiske, og da spesielt mulighetene for å realisere de prognoserte salgsvolum. En annen kritisk forutsetning er den norske kostnadsutvikling. Prognosene fra OECD og egne anslag angir en kostnadsutvikling i våre konkurrentland som er vesentlig lavere enn anslagene for Norge. De antatte resultater for de tre nærmeste år f remgår av pkt. XI. Finansiell utvikling under Plan 1980 — 81f Styret har i brev av 27.01.83 til Industridepartementet redegjort for den svikt som er oppstått i finansieringen av Plan 1980—84. Det ble i brevet vist til svikten i selvfinansieringen, og at det ikke burde opptas nye lån. Det ble pekt på den store gjeldsbyrde og renteutgiftene, og den virkning dette hadde for selskapets økonomiske resultater. For å gi selskapet en forbedret kapitalstruktur, gikk styret inn for at Staten skulle overta selskapets langsiktige gjeld eksklusive leverandørkreditter pr. 31.12.81 på i alt 1 253 mill. kroner. I den etterfølgende St.prp. nr. 95 (1981 —82) ble det ikke tatt stilling til spørsmålet om gjeldssanering, men bevilget 150 mill. kroner i tilskudd til delvis dekning av det økte kapitalbehov for 1982. Ytterligere kapitalbehov ble av Departementet forutsatt dekket innenfor rammen av selskapets lånegjeld pr. 31.12.81 og allerede avtalte låneopptak i 1982. Selskapets kapitalstruktur skulle ellers sees i sammenheng med planene for de langsiktige utviklingsretninger. Selskapets opplåning hittil i år er skjedd i henhold til det opplegg som var forutsatt i St.prp. nr. 95 ved forlengelse og utvidelse av utenlandislån på 150 mill. kroner. Som følge av markedsutviklingen og for å unngå en likividitetskrise, har det vært nødvendig å ta opp ytterligere kortsiktige lån på 100 mill. kroner utover det som ble forutsatt i proposisjonen. Styret har holdt Departementet løpende informert om denne utvikling. Med sikte på å dekke selskapets kapitalbehov i 1983, inntil den nye proposisjonen kommer til behandling, besluttet Stortinget den 29.11.82 å yte selskapet et tilskudd på 240 mill. statsbudsjettet, jfr. St.prp. nr. 1 (1982 —83). Dersom ytterligere kapitalbehov skulle oppstå, ble det i proposisjonen forutsatt at dette i rimelig og nødvendig utstrekning ble dekket ved lån og kreditter. gjenstående investeringsutbetalinger ved fullføringen av Plan 1980—84, avdragsforpliktelsene på selskapets gjeld og de planlagte nye investeringstiltak som det er lagt opp til i handlingsplanen for 1983 —85, er kapitalbehov og finansiering for treårsperioden vist i følgende tabell (løpende mill. kroner). Det er her forutsatt at selskapet ikke opptar nye lån etter 01.07. 1983: * Inklusive aktivering av gråberg. Det er lagt til grunn at investeringene i Plan 1980—84 gjennomføres som forutsatt i St.prp. nr. 95 (1981 —82). Det vises i den sammenheng også til Departementets brev av 12.03.1982 hvor det bekreftes at selskapet kan gå videre med gjennomføringen av investeringsprogrammet. De gjenstående investeringsutbetalinger er beregnet til 565 mill. kroner over treårsperioden. De samlede nye investeringer innenfor utviklingsplanen er beregnet til totalt 1090 mill. kroner, se side 44 til 49. Herav vil det komme utbetalinger i årene 1983—85 på i alt 479 mill. kroner. I dette beløpet er inkludert aktivering av gråberg og refinansiering av A/S Norsk Ståltau med 55 mill. kroner. Det er ikke beregnet tatt opp nye lån i planperioden utover leverandørkreditter som allerede er avtalt. Selskapets langsiktige gjeld er forutsatt nedbetalt etter avtalt nedbetalingsplan. Det er videre forutsatt at de kortsiktige lån som ble tatt opp i 1982 betales tilbake ved forfall i 1983. Under de forutsetninger som er lagt til grunn er det udekkede kapitalbehov for perioden 1983—85 beregnet til 1 986 mill. kroner. Av dette beløp vil vel 750 mill. kroner medgå til nedbetaling av gjeld. Videre vil ca. 740 mill. kroner måtte anvendes til dekning av antatte underskudd i treårsperioden. Når det gjelder de forventede økonomiske resultater, vises til den betydelige usikkerhet som knytter seg til disse beregninger og som det tidligere er redegjort for. Til finansiering av investeringer innenfor Plan 1980 —84 og anbefalte nye investeringer vil det, utover hva som dekkes av årlige avskrivninger, medgå ca. 400 mill. kroner. Det resterende kapitalbehov oppstår vesentlig som føige av økt arbeidskapital. Finansiering og kapitalstruktur Selskapets finansielle stilling ved utgangen av 1982 vil som det tidligere er redegjort for, være sterkt svekket. Egenkapitalandelen antas etter endelig årsregnskap for 1982 å ligge mellom sog 7 pst. Hovedproblemet ligger i den store gjeldsbyrde. Selskapets samlede gjeld utgjør ved utløpet av 1982 ca. 2 000 mill. kroner, herav ca. 1 250 mill. kroner i langsiktig gjeld. Renteutgiftene for 1982 er beregnet til vel 170 mill. kroner som utgjør ca. 15 pst. av driftsinntektene. De store gjeldsforpliktelser begrenser selskapets muligheter i lånemarkedet, og det sier seg seiv at de høye finanskostnadene påvirker selskapets årsresultater meget sterkt. Selskapet har i forannevnte brev av 27.01. 1982 tatt opp spørsmålet om en gjeldssanering ved at Staten overtar selskapets langsiktige gjeld. Av St.prp. nr. 95 forstår styret at dette er vanskelig av statsfinansielle og prinsipielle grunner. Styret har i stedet vurdert andre løsninger med siktemål åfå bygd ned den langsiktige gjeld. fortsatt drift og utvikling, er det nødvendig at det udekkede kapitalbehov i det vesentlige tilføres som egenkapital. Det anbefales at det gjennomføres en gradvis refinansiering for å: — sikre en forsvarlig egenkapital ved nedbygging av gjeld. — sikre gjennomføring av iverksatte og føreslåtte nye investeringer. — dekke underskudd så lenge selskapet fortsatt realiserer negative resultater. Styret antar at kapitaltilførsel gjennom årlige bevilgninger, tilsvarende det udekkede kapitalbehov, vil lcunne gi de ønskede refinansieringsvirkninger. En slik refinansiering vil etter de forutsetninger som her er lagt til grunn kreve bevilgninger over treårsperioden i størrelsesorden: 1983: 550 mill. kroner 1984: 700 mill. kroner 1985: 750 mill. kroner Styret er selvsagt klar over at det omfang som en refinansiering etter dette opplegget innebærer må sees i sammenheng med hva Departementet ut fra sine egne vurderinger anser som mulig og hensiktsmessig. Gjeldssaneringen kan gjennomføres på andre mater over en nærmere avtalt periode, f.eks. ved faste beløp over statsbudsjettet over en femårsperiode. Alternative saneringsopplegg forutsettes i så fall drøftet nærmere med Departementet. Slik selskapets inntjeningsevne antas å bli i de nærmeste årene anser styret at selskapet ikke bør oppta nye lån. selvsagt gjøre sitt ytterste for å redusere de angitte behov for egenkapitaltilførsel gjennom kontinuerlig å følge opp alle muligheter for å bedre driftsutgiftene. Det må imidlertid understrekes at den produktivitetsforbedring på ca. 10 pst. pr. år som allerede ligger i de planer som er fremlagt er en ambisiøs målsetting. Den antatte norske inflasjonsutviMing sett i samemnheng med den antatte prisutvikling for stål i eksportmarkedet medfører imidlertid at den positive virkning på driftsresultatene av de interne tiltak blir strekt redusert. Styret peker på at ca. halvparten av det udekkede kapitalbehov gjelder avdrag og renter på selskapets gjeld. Dette er forpliktelser som er knyttet til finansieringen av selskapets drift og utvikling til nå. Den andre halvparten gjedder selskapets drift og utvikling i de nærmeste år. Av dette er en vesentlig del knyttet til fullføringen av investeringene i plan 1980 — 84. De nye investeringer som er foreslått utgjør en videreføring av dette moderniseringsprogrammet. Styret understreker betydningen av at selskapet gis finansielle muligheter for en fortsatt utvikling. Stålindustrien i Vest- Europa gjennomgår idag en vidtgående modernisering, i stor grad ved hjelp av statlige støttetiltak. Norsk Jernverks stilling vil bli svekket hvis ikke selskapet gis mulighet for å møte den skjerpede konkurranse som denne utviklingen medfører. Det forslag til refinansiering som styret fremsetter er beregnet å øke egenkapitalandelen til 54 pst. i 1985 etter følgende balanseutvikling: * Før årsoppgjørsdisposisjoner. Styrets avsluttende bemerkninger Resultatene av handlingsplanen, 1983—85, viser at det er nødvendig med betydelige bevilgninger fra Staten for at selskapets drift og utvikling skal kunne videreføres. Styret mener at denne satsingen fra Statens side er forsvarlig fordi selskapet på lengre sikt bør ha muligheter for å komme over på en akseptabel lønnsomhet. De tiltak som styret har anbefalt for den langsiktige utvikling vil bidra til dette, seiv om de endelige løsninger idag ikke kan beskrives i detalj. nødvendig i alle land. Når den restrukturering og kapasitetsnedbygging som må komme i Vest-Europa er gjennomført, kan det ventes mere normale forhold i stålmarkedet. I denne fremtidige situasjon mener Styret at Norsk Jernverk skal kunne finne grunnlag for en forsvarlig økonomisk drift.» Selskapets styre og administrasjon har i to brev av henholdsvis 17. februar og 21. februar 1983 til Industridepartementet gitt kommentarer til saksbehandlingen. Brevene følger som utrykte vedlegg. 1. SELSKAPET A/S Sydvaranger er et børsnotert aksjeselskap. Aksjekapitalen er på kr 106 263 700. Staten eier 87,45 pst. av aksjene. Med hensyn til selskapets historiske utvikling og virksomhetens omfang vises til tidligere stortingsproposisjoner. Nedenfor gis en oversikt over bemanningen i Sydvaranger-konsernet pr. 31.12.1982. Selskapet hadde pr. 31. desember 1982 1131 ansatte. I dette tallet er det inkludert 78 personer — vesentlig i Sør-Varanger — formelt registrert som ansatte, men som enten er langtidspermitterte for yrkesopplæring eller langtidssyke i påvente av uførepensjon. 2. ØKONOMI A/S Sydvaranger gikk med overskudd og utdelte utbytte fra og med 1955 til og med 1975, de siste 12 år med 10 pst. Fra 1976 kom selskapet over på underskudd. Nedenfor gjengis salg og resultat før årsoppgjørsdisposisjoner for A/S Sydvaranger ifølge selskapets regnskaper for 1976 —82 (mill. kroner): Tallene for 1982 er foreløpige. Selskapet hadde i 1982 et underskudd på ca. 171 mill. kroner. Nedenfor vises visse hovedtall fra A/S Sydvarangers balanse pr. 31.12.1982. Tallene er foreløpige (mill. kroner): A/S Sydvaranger hadde ved utgangen av 1982 en samlet gjeld på ca. 996 mill. kroner. Selskapet hadde videre en underbalanse (negativ egenkapital) på ca. 163 mill. kroner. Departementet viser for øvrig til selskapets årsoppgjør som fremlegges i de årlige stortingsmeldinger om bedrifter hvor staten v/ Industridpartementet eier aksjer eller andeler. 3. BEVILGNINGSOVERSIKT Den statsstøtte som Sydvaranger-konsernet hittil har fått under jernmalmkrisen, kan oppsummeres som følger (mill. kroner): Samlet er det hittil ytt støtte på ca. 1,6 milliarder kroner i perioden 1977 —83. 4. MARKEDSFORHOLD Den internasjonale jernmalm- og stålkrise har skapt store problemer for A/S Syvaranger. Når det gjelder utviklingen av krisen, vises til tidligere proposisjoner om A/S Norsk Jernverk og A/S Sydvaranger, hvor det er gitt utførlige redegjørelser. Vest-Europa har vært hardest rammet av krisen, og her har man senere vært i en sammenhengende krisesituasjon. Stålprodusentene vil ved lav kapasitetsutnyttelse i første rekke utnytte sin egen sinterkapasitet. Pelletmarkedet har i de senere år vært spesielt vanskelig med strekt nedpressede priser. Realisert gjennomsnittlig salgspris fob Kirkenes for pellets har utviklet seg som følger (kr./tonn): 1975: 153 1979: 133 1976: 166 1980: 155 1977: 161 1981: 170 1978: 129 1982: De prisledende avtaler er basert på cent pr. jernenhet ved leveranser til kontinentet. Det A/S Sydvaranger får netto, vil derfor også i sterk grad avhenge av kursutviklingen for US-dollar samt fraktforhold. Prisen for 1982 i oppstillingen er foreløpig. Det var ved utarbeidelsen av den foreliggende proposisjon ennå ikke avtalt pris for 1983. Selskapet fikk høsten 1982 en skipningsstopp som medførte at produksjonen måtte stoppe inntil videre på grunn av fulle lagre. Bakgrunnen for produksjonsstoppen var at kundene ikke tok ut avtalte kvanta. Produksjonen kom i gang igjen i begynnelsen av februar 1983. I forbindelse med produksjonsstoppen bevilget Stortinget et tilskudd på 75 mill. kroner til dekning av en aktivitetsplan, jfr. St.prp. nr. 19 for 1982—83. 1. SELSKAPET 1.1 Generelt Den 14. mars 1961 vedtok Stortinget forslag om bygging av et koksverk i Mo i Rana, jfr. St.prp. nr. 1, Tillegg nr. 1 for 1960—61. Industridepartementet begrunnet forslaget dels med sikring av den norske kullproduksjonen på Svalbard og dels med etablering av en innenlandsk forsyningskilde for koks, særlig med tanke på A/S Norsk Jernverk og metallurgisk industri. Da beslutningen om bygging av Koksverket ble tatt, var spørsmålet om gassanvendelsen ikke avklart. Ca. to måneder senere, den 12. overskuddsgassen fra forkoksningsanlegget, jfr. St.prp. nr. 126 for 1960—61. Norsk Koksverk A/S ble stiftet 5. mai 1961. Koksproduksjonen startet i juli 1964, og ammoniakkproduksjonen i desember samme år. Selskapets aksjekapital er på 1 mill. kroner fordelt på 1 000 aksjer å kr. 1 000. Samtlige aksjer eies av staten. Bedriften har ca. 340 ansatte. 1.2 Beskrivelse av produksjon m.v. Koksverkets hovedråvare er kull som tas inn over egen kai i båtstørrelser opp til vel 30 000 t.d.w. I tabell 1 vises selskapets innkjøp av råvarer for perioden 1978—82. Tabell 1. Innkjøp av råvarer (tonn) *) Inklusiv 8 000 tonn i forskuddsleveranser for 1983. Kilde: Norsk Koksverk A/S. Kvartssand brukes til å lage kvartskoks som er et spesialprodukt. Lavflyktige kull gir relativt lite gass og mye koks, mens høyflyktige kull gir mye gass og mindre koks. Longyearkullene er meget gassrike kull, dvs. høyflyktige. Disse kullene gir alene en koks med lav mekanisk styrke. For å få en tilstrekkelig sterk koks blandes Longyearkullene med andre kulltyper i bestemte forhold. Koksverkets produksjonsanlegg kan for enkelhets skyld sies å bestå av a) forkoksningsanlegget, b) gassrenseanlegget og c) ammoniakkfabrikken. Kullene knuses og blandes før forkoksningen, som skjer i et horisontalkammeranlegg med to batterier og til sammen 54 kammer. kammer etter en forkoksningstid på 16 —18 timer. Selve farkoksningsprosessen er nærmere beskrevet i St.prp. nr. 150 for 1967 —68, side 5. Den glødende koksen blir kjølt med vann og siktet til de ønskede fraksjoner. Koksen går til råjernproduksjonen ved Jernverket (tidligere også til Bremanger Verk), ferrolegeringsindustrien i Norge, husholdningsbrensel i Nord-Norge, samt til eksport. Markedet er mer utførlig omtalt i punkt 4. Under forkoksningsprosessen dannes såkalt koksovngass som samles opp i rør fra hvert kokskammer. Gassen renses i et eget renseanlegg. Rensekravene dikteres av anvendelse og miljøkrav. Anlegget er bygd for en meget ren gass av hensyn til ammoniakkfabrikken. Ved gassrensingen utskilles biproduktene tjære og bensol. Ca. 40 pst. mens resten hovedsakelig går til ammoniakkfabrikken. Ammoniakken selges til Norsk Hydro hvor den brukes i gjødselproduksjonen. Tabell 2. Produksjon (tonn) I tabell 2 vises Koksverkets produksjon av koks, ammoniakk, tjære og bensol for de siste fem år. Kilde: Norsk Koksverk A/S. Koksverket har varierende kraftbehov avhengig av ammoniakkproduksjonens størrelse (70 —90 Gwh/år). Til ammoniakkfremstillingen alene går det 50—70 Gwh pr. år. Selskapet har ca. 340 ansatte, herav ca. 140 på helkontinuerlig skiftgang og ca. 25 på to- og tre skift. Hjulgående transport av kull og koks leies. Dette krever 12 —15 mann på årsbasis. I tillegg benyttes byens verksteder for begrensede vedlikeholdsarbeider. 2. ØKONOMI Nedenfor gjengis driftsinntekter og resultat før årsoppgjørsdisposisjoner ifølge selskapets regnskaper for årene 1975—82 (mill. kroner): Tallene for 1982 er foreløpige. Resultat for 1979 er før tilskudd f ra staten på 10 mill. kroner. Bortsett fra 1978 viste Koksverket overskudd for hele perioden 1970 —81. Det ble betalt 10 pst. utbytte i 1980 og 1981. Nedenfor vises enkelte hovedtall fra selskapets balanse pr. 31.12.79 og pr. 31.12.82 (mill. kroner): Oppstillingen viser en sterk finansiell forverring. Gjelden er økt og egenkapitalen redusert. Den kortsiktige gjeld har økt med 73 mill. kroner. Departementet viser for øvrig til selskapets årsoppgjør som fremlegges i de årlige stortingsmeldinger om bedrifter hvor staten v/ Industridepartementet eier aksjer eller andeler. 3. BEVILGNINGSOVERSIKT Departementet ga i St.prp, nr. 150 for 1967 —68 en bevilgningsoversikt for tiden fram til proposisjonen. I tabell 3 nedenfor gis en tilsvarende oversikt for tiden deretter. Tabell 3. Bevilgninger til Norsk Koksverk A/S (mill. kroner)^) *) Eksklusive bevilgninger til forkoksningsforsøk. l ) Stortingsvedtak om fortsatt drift inntil videre. Samlede bevilgninger fra staten til Norsk Koksverk A/S er ca. 221 mill. kroner. Av dette er 65 mill. kroner aksjekapital og ca. 156 mill. kroner tilskudd m.v. I tillegg er det stilt statsgarantier for obligasjonslån og kassekreditt på til sammen 200 mill. kroner. Garantiansvaret var ca. 58 mill. kroner pr. 31.12.82. 4. MARKEDSFORHOLD Det er vanlig å dele det norske koksmarked i tre forbruksgrupper: a) Råjernprodusenter b) Ferrolegeringsindustri/annen elektrokjemisk industri c) Husholdningsbrensel/småindustri Den første gruppen består nå bare av A/S Norsk Jernverk etter at råjernproduksjonen ved Bremanger Smelteverk ble nedlagt i 1982. Jernverket bruker 250—300 000 tonn koks årlig. Den andre gruppen, ferrolegeringsindustrien m.v., står for det største forbruket med 4—500 000 tonn pr. år. Industrien produserer tilsatsmaterialer for stålindustrien. Hovedproduktene er ferromangan, silikomangan og ferrokrom. Koks som brensel har de senere år fått stadig mindre anvendelse. Forbruket er i dag svært lite, ca. 20 000 tonn. Koksforbruket i Norge for perioden 1976— 81 har vært følgende (1 000 tonn): 1976: 884 1979: 918 1977: 687 1980: 796 1978: 697 1981: Norges forbruk har ikke endret seg vesentlig de siste 20 årene. Tidligere lå årsforbruket rundt 800 —850 000 tonn. De senere år har dette sunket noe, hovedsakelig som følge av lavkonjunkturen innen stålindustrien. Men også prosessendringer og overgang til alternative reduksjonsmaterialer, som f .eks. kull, har i noen grad funnet sted. Koksverket er landets eneste koksprodusent. Selskapet dekker grovt regnet en tredjedel av Norges forbruk. Resten importeres, hovedsaklig fra Storbritannia, Vest-Tyskland og Frankrike. I tabell 4 vises Koksverkets salg til de innenlandske brukergrupper samt eksportert kvantum for 1979 —82. Tabell lf. Kokssalgets fordeling (1 000 tonn) Kiilde: Norsk Koksverk A/S. De viktigste eksportmarkeder er Sverige, Island, Romania og Venezuela. I 1981 var det et ekstra stort salg til Romania for å kompensere for et sviktende salg i Norge. sammenheng med at Bremanger Smelteverk og Fesil- Nord falt bort som kunder, samt at Jernverket måtte gå til produksjonsinnskrenkninger i 2. halvår. Koksverket lager nå to hovedtyper koks; spesialproduktet kvartskoks. Koks graderes også etter stykkstørrelse fordi ulike størrelsessorteringer kan ha forskjellig anvendelse. I tabell 5 er vist hvordan et totalt salg på 298 300 tonn er fordelt på kokstyper og kundegrupper samt eksport. Tabell 5. Kokssålg 1982 (tonn) Stålkrisen er også avledet til Norsk Koksverk A/S. Dette slår ut dels via A/S Norsk Jernverk og dels via ferrolegeringsindustrien. I perioder med lavkonjunktur blir konkurransen utenfra lett forsterket. Samtidig blir eksportmulighetene svekket. Det er disse forhold som skaper den vanskelige markedssituasjonen som selskapet for tiden befinner seg i. 5. SELSKAPETS REDEGJØRELSE Styret for Norsk Koksverk A/S har oversendt en redegjørelse av 7. februar 1983 til Industridepartementet. Store Norske og Koksverket ble ikke enige om kullprisen for 1982 og departementet oppnevnte meklingsmann. Departementet fikk innstilling fra meklingsmannen med oversendelsesbrev av 1. mars 1983. Styret for Koksverket har i den anledning sendt et brev av 4. mars 1983 til departementet. Begge brev fra selskapet gjengis nedenfor i sin helhet. Brev av 7. februar 1983 fra Norsk Koksverk A/S til Industridepartementet: «Norsk Koksverk A/8 — Kapitalbehov 1983 Styret i Norsk Koksverk A/S ber med dette om økonomisk bistand fra eieren for å dekke et oppstått kapitalbehov. Kapitalbehovet skyldes vesentlig tap på driften i 1982 og 1983. brev er gjort kjent med. Styret finner det riktig avslutningsvis å berøre tiden etter 1983, samt gi en kortfattet orientering om verkets tekniske muligheter på sikt. 1. DRIFTSÅRET 1982 Norsk Koksverk A/S hadde i 1980 og 1981 en positiv inntjening og en relativt god likviditet. I 1980 kom selskapet i skattebetalende posisjon, og det ble utdelt aksjeutbytte både for 1980 og 1981. Det foreløpige resultatregnskap for 1982 viser et underskudd før årsoppgjørsdisposisjoner på 23,8 mill. kroner. Tilsvarende for 1981 var et overskudd på 3,7 mill. kroner. Resultatforverringen er oppstått som følge av den depresjonsliknende tilstand ide vestlige industriland og store problemer innen vårt primære markedsområde, stål- og legeringsindustrien. Resultatet i 1982 er også i stor grad påvirket av kursoppgangen på amerikanske dollar både i 1981 og 1982, som har påført selskapet en betydelig kostnadsøkning på alle typer kull. Resultatregnskapet for de siste 3 år er vist i vedlegg 1. Sammendrag av foreløpig balanse pr. 31.12. 1982 er vist i vedlegg 2. 1.1 Salgs- og markedssituasjonen De internasjonale konjunkturene har vært meget svake i 1982 og den vestlige verdens industriproduksjon ble redusert. Stålindustrien har vært særlig strekt rammet, og restriksjoner på importen av stål til USA fra EF kompliserte bildet ytterligere. Disse forhold hadde videre en stor innflytelse på etterspørslen og produksjonen av ferrolegeringer. Overproduksjon både i Europa, USA og Japan førte til stor konkurranse om markedene og sterkt prispress på alle koksprodukter. 1982, ca. 40 000 tonn mindre enn budsjettert. Den oppnådde gjennomsnittspris lå 9 pst. under budsjettert nivå, og 2,5 pst. lavere enn oppnådd i 19.81. På hjemmemarkedet har selskapet merket bortfall av kunder (Bremanger Smelteverk, Fesil-Nord) som tilsammen har tatt ca. 50 000 tonn pr. år. Produksjonsinnskrenkninger ved A/S Norsk Jernverk førte i 2. halvår til et lavere uttak enn forventet. Selskapet vil anslå at virkningene for 1982 er som følger: Bremanger Smelteverk .. ca. 30 000 tonn Fesil-Nord » 8 000 » Lavere uttak ved A/S Norsk Jernverk » 30—35 000 » Sum ca. 70 000 tonn Koksverket har i 1982 øket sin andel av hjemmemarkedet. Eksportandelen i 1982 var i underkant av 30 pst. mot 36 pst, året før. Årets produksjon av ammoniakk og biprodukter ble solgt og levert. Biproduktene, bensol og tjære, ble avsatt til tilfredsstillende priser. De internasjonale prisnoteringer på ammoniakk har vist en synkende tendens. Styrk - ingen av den amerikanske dollar bidro imidlertid til uforandret ammoniakkpris gjennom året, vel 4 pst. høyere enn oppnådd i 1981. 1.2 Produksjon Produksjonen i 1982 har gått uten vesentlige driftsforstyrrelser, og stort sett i samsvar med budsjettet. Markedsforholdene bevirket imidlertid at selskapet reduserte koksproduksjonen med 12 pst. fra og med uke 46. Det ble i 1982 realisert en produksjon på 336 600 tonn. Koksbeholdningen ved utløpet av året var 101700 tonn, mot 63 500 tonn ved forrige årsskifte. Budsjettet for 1983 forutsetter en nedbygging av beholdningen til ca. 60 000 tonn. 1.8 Kullforsyningen Selskapet baserer normalt sin kullforsyning på et årlig inntak av 180—200 000 tonn Longyearkull. De øvrige tilførsler av kull fra USA og Polen tilpasses denne situasjon. I mars 1982 meddelte Store Norske at Koks>- verket ikke kunne påregne å motta mer enn 100 000 tonn av ønsket kvalitet. Det viste seg imidlertid i løpet av skipningssesongen at Store Norske var i stand til å levere betydelig mer enn f orutsatt. Lagerbeholdningen ved årsskiftet 1982/1983 ble større enn planlagt, blant annet som følge av usikkerheten omkring Store Norskes leveringsdyktighet. Budsjettet for 1983 forutsetter en nedbygging av kullbeholdningen til ca. 150 000 tonn. For kvantumsmessige oversikter vises til vedlegg 7. 1.4 Resultat/likviditet Som nevnt i innledningen viser det foreløpige regnskap for 1982 et underskudd før årsoppgjørsdisposisjoner på 23,8 mill. kroner. Det fremgår videre av finansieringsanalysen (vedlegg 3) at likviditetsreserven i løpet av året er redusert med 10,2 mill. kroner. Pr. 31.12.82 var likviditetsreserven 26,0 mill. kroner. Beholdningsøkningen på 54 mill. kroner er finansiert ved leverandørkreditter og kortsiktig veksellån. Ved vurdering av den bokførte resultatforverring på 27,5 mill. kroner fra 1981 må man iaktta følgende spesielle forhold: — Beregninger viser at større beholdninger av kull og koks gjennom 1982 har påført selskapet en ekstra netto rentekostnad på 3 —4 mill. kr. — Avsetning i 1982 vedr. etterberegnet investeringsavgift utgjør 3,2 mill. kr. Sum ca. 7,0 mill. kr. Den øvrige del av resultatforverringen tilskrives reduserte salgspriser, samt prisøkning på kull og elektrisk kraft. Det er gjort store bestrebelser for å holde dollarprisen på kull nede, men dollarkursen har likevel skapt en betydelig prisøkning i norske kroner. Selskapet har i 1982 også gjort en aktiv innsats for å redusere de øvrige driftskostnader. En anslår at det er oppnådd besparelser i forhold til 1981 på ca. 5 mill. kroner, noe som har bidratt til å kompensere den alminnelige prisstigning på varer, tjenester og lønn. Et opprinnelig reinvesteringsbudsjett på 6 mill. kroner ble redusert. Det ble i løpet av året bevilget 3,5 mill. kroner. Styret har latt utarbeide et handlingsprogram som bl.a. behandler bemanningens størrelse og det alminnelige produktivitetsarbeid. Bedriften har også fokusert betydelig oppmerksomhet på arbeidet med kvalitetssikring. Det er søkt om redusert elektrisitetsavgift. Styret beklager at denne søknad i første omgang er avslått. Selskapet er i ferd med å gjøre nye fremstøt for om mulig å kunne oppnå en gunstigere pris på elkraft. Arbeidet med det foreløpige regnskap for 1982 er avsnittet 28.1.83. 2. BUDSJETT 1983 2.1 Salgs- og markedssituasjonen Svake signaler om en viss positiv endring er registrert. Dette gjelder spesielt i USA. Noen utslagsgivende tilstramming på koksmarkedet forventes imidlertid ikke. Med den store overproduksjon av koks verden over, vil det måtte ta en tid før man kommer ut av det bunnivå koksmarkedet i dag befinner seg i. Basert på allerede førte forhandlinger om leveranser i 1983, anser styret det som sannsynlig at det budsjetterte salg på 340 000 tonn kan reaiiseres. Det innebærer i så fall en beholdningsnedbygging av kokslageret med 40 000 tonn. Prisene er fortsatt lave, men selskapet budsjetterer med en forsiktig økning i 2. halvår. Romania er for tiden et interessant eksportmarked. Selskapet har allerede nye kontakter på leveranser av ca. 50 000 tonn i første halvår 1983. Landets generelle betalingsevne vanskeliggjør imidlertid gjennomførelse av disse leveranser. kunne medvirke til å oppfylle de forutsatte eksportforretninger. Selskapet bearbeider i tillegg andre løsninger (kompensasjonsforretninger) i samarbeid blant annet med norske importører av rumenske varer. Biproduktene forutsettes levert til praktisk talt uendrede priser. Ammoniakkprisen er lav, men det er neppe grunnlag for å forvente noen utslagsgivende økning. 2.2 Produksjon Produksjonsbudsjettet er rettet inn etter nødvendigheten av beholdningsreduksjoner. Koksproduksjonen er således planlagt med 300 000 tonn, knapt 40 000 tonn lavere enn i 1982. Produksjonen av biproduktene og ammoniakk må som en konsekvens av dette også reduseres, men ved en viss økning i oljeforbruket har en innrettet seg på en ammoniakkproduksjon på knapt 30 000 tonn. Administrasjonen bearbeider alternative driftsopplegg dersom koksmarkedet mot formodning skulle vise ytterligere svekkelse. 2.3 Kullforsyningen Som tidligere nevnt er inntaket av kull i 1983 planlagt med sikte på en betydelig lagernedbygging. Selskapet regner ikke med å møte noen problemer med kullforsyningen. Behovet for høy flyktige kull er dekket i og med inntak av en USA-last i januar 1983. Av et planlagt inntak på 60 000 tonn lavflyktige polske kull er 45 000 tonn kontraktsf estet. Mot slutten av 1983 regner selskapet med å ta inn en mindre last lavflyktige amerikanske kull. Det forutsettes at Store Norske vil være leveringsdyktig i samme grad som i 1982. 2.k Resultat /likviditet Resultatbudsjettet for 1983 viser et driftsresultat på — 22,7 mill. kroner. Med tillegg av renter på langsiktig gjeld og et forutsatt midlere kassekreditt-trekk på 25 mill. kroner, fremkommer et budsjettert underskudd før årsoppgjørsdisposisjoner på 29,3 mill. kroner. Det vises til vedlegg 4. Avskrivninger i henhold til saldometoden er beregnet til 6,0 mill. kroner. Styret anbefaler at rammen for investeringsbudsjett 1983 settes til 5,0 mill. kroner, og at det stilles til disposisjon egne midler til smelteforsøk med formkoks (sanancit) på 2,5 mill. kroner. I budsjettet for 1983 er det lagt inn en bemanningsreduksjon som tildels forutsetter bruk av investeringsmidler. Avdrag langsiktig gjeld vil i 1983 utgjøre 8,4 mill. kroner. Det fremgår av den budsjetterte kontantstrømanalyse (vedlegg 5) at det i løpet av 1983 forventes en likviditetsnedgang på 43,6 mill. kroner, og at det med en ønsket likviditetsreserve på 15 mill. kroner føreligger et udekket kapitalbehov på 32,6 mill. kroner. Inntil videre er behovet dekket med kortsiktig veksellån mot pant i varelager. Budsjettarbeidet ble avsnittet 17.12.82. 2.5 Smelteforsøk ancit-koks Som tidligere nevnt inngår det i det beregnede kapitalbehov for 1982 en utbetaling på 2,5 mill. kroner til smelteforsøk med ancitkoks. Styret vil knytte følgende kommentarer til denne post: En overordnet målsetting for Norsk Koksverk A/S er å forsyne norsk metallurgisk industri med egnet koks. Selskapet ser en begrenset levetid på de eksisterende batterier, og en rekke alternative prosesser er studert. En formkoksprosess — ancit — synes attraktiv: — Prosessen er fleksibel og tillater innblanding av mineraler, f. eks. større mengder kvartssand. Dette synes spesielt interessant for FeSi-industrien, og innledende forsøk indikerer en mulig reduksjon av deres kraftforbruk og forbedret ovnsdrift. Andre kundegrupper er også aktuelle. — Relativ lav investering pr. årstonn. — Reduserte råstoffkostnader i forhold til dagens prosess. — Miljøvennlig. Det planlegges for tiden smelteforsøk i teknisk skala for å gi grunnlag for en endelig stillingstaken. Disse forsøk forutsetter koks fremstilt ved et pilotanlegg i Tyskland som er det eneste i sitt slag. Dette anlegget ventes å bli nedlagt i 1984. Koksfremstillingen og etterfølgende smelteforsøk bør av den grunn gjennomføres i inneværende år. Koksverket er tilbudt lisensavtale. Netto kostnad ved smelteforsøkene er anslått til ca. 5 mill. kroner. Av dette påregner selskapet 50 pst. dekning gjennom NTNF og/ eller Industrifondet. 3. VERKETS TEKNISKE MULIGHETER PÅ SIKT I 1975/76 foretok selskapet en vellykket hovedreparasjon av koksovnen under drift. Etter utførte hovereparasjon ble batterienes levetid tidfestet til 1985. På bakgrunn av de erfaringer selskapet senere har høstet, regner styret med at batterienes levetid kan forlenges med ytterligere 5—7 år, dvs. forbi 1990. De øvrige anlegg er av en annen karakter som tillater en lengere tids drift, forutsatt tilstrekkelig vedlikehold og at visse reinvesteringer blir foretatt i enkelte anlegg etter 1985. Dette forutsetter videre at den midlertidige utslippstillatelse blir forlenget utover 1985 og at det finnes en forsvarlig økonomisk løsning i forbindelse med lagring og transport av ammoniakk. Uavhengig av dette arbeider selskapet for tiden med spesialprosesser med henblikk på ferrolegeringsindustrien og alternativ anvendelse av koksgassen. lf. UTSIKTENE FREMOVER Selskapet regner med en bedring av markedssituasjonen for koks gjennom 1984. Med større etterspørsel vil prisene på koks gradvis øke f ra det bunn-nivå de befinner seg pa i dag. Selskapet forventer at koksprisene vil stige raskere enn kullprisene blant annet som f ølge antatt fall i dollarkursen i tiden fremover. Markedsprisen på ammoniakk vil fortsatt fluktuere i betydelig grad. Selskapet anser imidlertid en viss stigning i ammoniakkprisen i 1984 som sannsynlig. En forutsetning for det er at oljeprisene holder seg noenlunde på dagens nivå. På tjære og bensol regner en med å oppnå tilfredsstillende priser i 1984. markert resuitatforbedring i 1984. Det antas imidlertid å være til stede et udekket kapitalbehov i 1984 på ca. 15 mill. kroner. Beløpet er ikke tatt med i behovsberegningen i denne redegjørelse. Selskapet forutsetter at den resultatmessige overskuddssituasjonen som har vært til stede i årene 1970 —1981, bør kunne gjenopprettes i siste halvdel av 80-årene. 5. KONKLUSJON Styret i Norsk Koksverk A/S ber om eierens bistand til å dekke selskapets kapitalbehov. Det udekkede kapitalbehov er med visse forutsetninger beregnet til 33 mill. kroner. Nedenfor gjengis hovedtall for dette anslag. Beløpene er i mill. kroner: Som oppstillingen viser har en anslått likvichtetsforverringen 1982/1983 til 54 mill. kroner. Det forutsettes at likviditetsreserven blir redusert med 21 mill. kroner fra ca. 36 til ca. 15 mill. kroner. Dette gjennomføres ved øket kassekredittrekk. Det udekkede behov anslås på disse forutsetninger til 33 mill. kroner. Styret peker på at driftstap alene utgjør 39 mill. kroner. Dette er midler som er tapt for selskapet. 33 mill. kroner representerer derfor i realiteten delvis dekning av driftstapet. Midlene bør derfor tilføres selskapet som driftstilskudd. Likviditeten er meget prekær og styret håper departementet kan behandle saken snarest mulig. Selskapet står til disposisjon for ytterligere opplysninger om det er ønskelig. Undervedlegg 1. RESULTATREGNSKAP 1980—81 FORELØPIG REGNSKAP 1982. (Mill. kr.) Undervedlegg 2. SAMMENDRAG AV FORELØPIG BALANSE PR. 31.12.1982. Beløp i mill. kr. * Vurdering pr. 31.12.82 er foreløpig ikke gjennomført. Undervedlegg 3. FINANSIERINGSANALYSE (Mill. kr.) Undervedlegg %• RESULTATBUDSJETT 1983 (Mill. kr.) Undervedlegg 5. BUDSJETT 1983 KONTANTSTRØMANALYSE (Mill. kr.) * Bank/kasse 1.1.83 7,6 -=- Skattetrekk bundet pa konto 2,2 5,4 + Udisp. kassekreditt (35,0—14,4) 20,6 Likviditetsreserve 1.1. Undervedlegg 6. LIKVIDITETSBUDSJETT 1983 (MUL kr.) i) Inkl. statstilskudd 10,0. 2) Foreløpige tall. 3 ) Manglende leveranse 40 000 tonn. 4 ) 7 000 tonn er forskuddseleveranse 1983 og betalbar 1983/84. Ca. 65 000 tonn importert kull er betalbar januar 1983. 5 ) Salgspris koks: Forbrukspris kull. Brev av 4. mars 1983 fra Norsk Koksverk A/S til Industridepartementet: «NORSK KOKSVERK AiS — KAPITALBEHOV 1983 Vi viser til vårt brev av 7. februar 1983 og innstilling fra meklingsmannen h.r.dommer J. C. Mellbye av 1. mars 1983. Meklingsmannen har ikke fulgt de prinsipielle retningslinjer som Industridepartementet tidligere har trakket opp for prisfastsettelsen, jfr. St.prp. nr. 1 (1980/81) side 95—96, og Industridepartementets likelydende brev av 21. februar 1980 til styrene for Store Norske og Koksverket. Det vises også til likelydende brev av 18. januar 1982 fra Industridepartementet til selskapene. Koksverkets styre har i møte 3. mars 1983 behandlet meklingsmannens innstilling med angitt kullpris for 1982 på kr. 425, —/tonn cif. Mo. er for høy, men godtar likevel meklingsresultatet hvis Industridepartementet ønsker det. Styrets beregning av kapitalbehov for 1982/ 83 på 33 mill. kr. i brev av 7. februar 1983 bygger blant annet på en avregningspris på Longyear-kull for 1982 på kr. 390, —/tonn. Meklingsresultatet øker kapitalbehovet med følgende beløp: 1. (425 + 390 kr.) 180 000 tonn = 6,3 mill. kr. 2. Morarente (anslått) 0,7 » » Sum 7,0 mill. kr. På denne bakgrunn ber styret om at det omsøkte beløp i brev av 7. februar 1983 økes med 7 mill. kroner fra 33 mill. kr. til 40 mill. kroner. St. prp. nr. 75 (1982—83) Om samtykke til at Norge bidrar til et spesialfond under Det internasjonale utviklingsfond (International Development Association — IDA) Det internasjonale utviklingsfond (International Development Association — IDA) er knyttet til og administrert av Verdensbanken. IDA har til hovedformål å yte lån til de fattigste utviklingsland på særdeles gunstige vilkår. Helt siden 1961 har lånevilkårene stort sett vært uforandret. Avdragstiden er inntil 50 år med avdragsfrihet i de 10 første år. Det beregnes ikke rente, men et a<lministrasjonsgebyr på 0,75 pst. av den til enhver tid utbetalte del av lånebeløpet. I januar 1982 ble det innført et gebyr på 0,5 pst. også av den til enhver tid ikke-utbetalte del. I en sammenlikning av lånevilkårene i IDA og i det internasjonale private kapitalmarked er det beregnet at gaveelementet i IDA-lånene i dag ligger på inntil 92 pst. Dette innebærer en markert økning fra begynnelsen av 60-åra da gaveelementet lå på ca. 75 pst. Grunnlaget for IDAs utlånsvirksomhet er først og fremst de bidrag en rekke giverland stiller til rådighet. Dessuten overfører Verdensbanken en del av sitt årlige overskudd til IDA. Alle innbetalinger fra giverlandene og overføringene fra Verdensbanken er gåver. Hovedkriteriet for tildeling av IDA-lån er mottakerlandets brutto nasjonalprodukt (BNP) pr. innbygger. Det siste års regnskapsoversikt fra IDA viser klart at det er en økende tendens til å kanalisere større andeler av de totale utlånsressurser til de fattigste utviklingsland: I finansårene 1977—81 gikk ca. 81 pst. av IDAs utlånsressurser til land med BNP pr. innbygger på under 411 dollar (utregnet etter 1980-dollaren), og i 1982 90 pst. Resten av utlånsmidlene, med unntak av en høyst beskjeden andel, ble kanalisert til land med BNP pr. innbygger på mellom 411 og 730 dollar. Tendensen er uttrykk for en bevisst prioritering av de fattigste land, men også for en relativ nedgang i IDAs utlånsressurser. Alle de nordiske land er bidragsytere til IDA. har deltatt i alle de senere kapitalpåfyllinger (tilsammen 6). Den siste kapitalpåfyllingen (IDA-6) dekker treårsperioden 1. juli 1980 — 30. juni 1983. Norge har forpliktet seg til innbetalinger i perioden på ialt kr 708 840 000, dvs. en prosentvis andel av giverlandenes bidrag på 1,20. Ved utgangen av kalenderåret 1982 var hele beløpet stilt til ID As rådighet. IDA har i årene 1980 —82 vært den nest største enkeltmottaker av norsk multilateral bistand etter FNs utviklingsprogram (UNDP) med underliggende fond. Forhandlinger om en syvende kapitalpåfylling (IDA-7) kom først i gang i november 1982, mer enn ett år senere enn opprinnelig planlagt. En tar sikte på at IDA-7 kan tre i kraft fra og med finansåret 1985. Forsinkelsen skyldes i første rekke at USA, som tradisjonelt har vært IDAs største bidragsyter, har funnet å måtte strekke ut sine bidrag til IDA-6 over en lengre periode enn tre år pga. manglende bevilgninger. Det er håp om at USA vil innbetale sine resterende bidrag senest innen 30. juni 1984, dvs. ett år senere enn det som var forutsatt da den sjette kapitalpåfylling ble forhandlet. For å sikre IDAs ressurstilgang mellom IDA-6 og IDA-7 er alle giverlandene, med unntak av USA, gått sammen om å opprette en overgangsordning for utlånsperioden 1. juli 1983—30. juni 1984. Styret i IDA ble 26. oktober 1982 enig om en resolusjonstekst som forutsetter at giverlandene bidrar til overgangsordningen med beløp som er minst like store som gjennomsnittet av de årlige innbetalinger under IDA-6. Resolusjonsteksten anviser to alternativer for kanalisering av giverlandenes bidrag: Innbetalingene kan enten øremerkes for et spesialfond eller settes inn på IDAs ordinære utlånskonto for øvrige ressurser. Alle bidragene er planlagt disponert i tiden 1. juli 1983 —30. utlånspolitikk mht. hvilke land og sektorer som skal tilgodeses. Utlånsmidler fra begge kilder skal kunne benyttes for utlån til samme prosjekt etter en bestemt fordelingsnøkkel. I et slikt tilfelle skal lånene, etterhvert som de kommer til utbetaling, finansieres ved midler som trekkes pro-ratarisk fra spesialfondet og IDAs ordinære utlånskonto. De to alternativene skiller seg fra hverandre ved at alle IDAs medlemsland skal kunne delta i konkurransen om anbud på varer og tjenester som finansieres av midler kanalisert til IDAs ordinære utlånskonto, mens medlemmer på giverlandsiden som ikke deltar i overgangsordningen, skal utelukkes fra konkurransen om levering av varer og tjenester som finansieres av fondets midler. Hovedformålet med opprettelsen av spesialfondet vil være å handheve prinsippet om at bare bidragsytende IDA-medlemmer og utviklingsland skal kunne ta de! i konkurransen om oppdrag finansiert av fondets midler. For å kunne virkeliggjøre denne målsetting vil fondsmidlene bli holdt regnskapsmessig åtskilt fra de øvrige utlånsressurser. Fra norsk side er det overfor IDA-administrasjonen indikert at Norge, under forutsetning av Stortingets samtykke, har til hensikt å delta i overgangsordningen og vil yte bidrag til spesialfondet. De øvrige land som hittil har gitt uttrykk for slik preferanse, er Sverige Danmark, Frankrike, Canada og Italia. De viktigste bidragsytere til IDAs ordinære utlånskonto er Storbritannia, Forbundsrepublikken Tyskland og Japan. Flere land har ennå ikke bundet seg hverken til det ene eller det andre alternativet. Fra norsk, svensk og dansk side har en ved å indikere preferanse for spesialfondet ønsket å signalisere at store og tradisjonelle giver- og leverandørland ikke uten videre skal kunne dra fordeler av sitt IDA-medlemskap ved å få adgang til anbudskonkurranse dersom de unnlater å bidra til IDAs utlånskapital. En slik markering anses viktig bl.a. på bakgrunn av de utestående innbetalinger fra USAs side under IDA-6, som har skapt alvorlige problemer for IDAs virksomhet. bidragsyter til IDA og har bl.a. i institusjonens styrende organer arbeidet aktivt for å styrke IDAs internasjonale rolle og å gi den en klar profil mht. prioritering av de fattigste land og sektorer som landbruk, utvikling av landsbygda og sosial infrastruktur. På et tidspunkt da ikke bare IDA, men også andre internasjonale utviklingsfond og utviklingsbanker opplever knapphet på ressurser fordi tradisjonelt store giverland ikke lenger er innstilt på å opprettholde rimelig store bidrag, vil det være nødvendig å søke å finne nye løsninger for å føre videre institusjonenes virksomhet. Opprettelsen av et spesialfond i IDA i forbindelse med overgangsordningen mellom IDA-6 og IDA-7 må kunne betraktes som et ledd i et slikt arbeid. Den endelige fristen for giverlandene til å gi bindende tilsagn om deltakelse i ordningen er satt til 31. mars 1984. Imidlertid har administrasjonen i IDA oppfordret giverlandene til å forplikte seg innen 1. juli 1983, slik at lånetilsagn til potensielle mottakerland kan gis så snart som mulig etter denne dato. Fra norsk side tas sikte på, under forutsetning av Stortingets samtykke til deltakelse i overgangsordningen, å holde en slik tidsplan. Ved deltakelse i overgangsordningen vil Norge måtte forplikte seg til å innbetale minimum kr 236 280 000, som utgjør det norske gjennomsnittsbidrag for budsjettårene 1980 —82. I statsbudsjettet for 1983 er det bevilget kr 300 000 000 under Kap. 0186. Multilateral bistand under internasjonale finansieringsinstitusjoner Post 91. Innskudd i Det internasjonale utviklingsfond, kan overføres. Det foreslås at hele beløpet benyttes til bidrag til spesialfondet. Utenriksdepartementet tilrår : At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om samtykke til at Norge bidrar til et spesialfond under Det internasjonale utviklingsfond (International Development Association — IDA) for IDAs finansar 1. juli 1983—30. juni 1984 med kr 300 000 000. Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: Stortinget samtykker i at Norge bidrar til et spesialfond under Det internasjonale utviklingsfond (International Development Association — IDA) for ID As finansar 1. juli 1983 —30. juni 1984 med kr 300 000 000. Tilråding fra Utenriksdepartementet ligger ved i avtrykk. St. prp. nr. 75 1982—83 Om samtykke til at Norge bidrar til et spesialfond under Det internasjonale utviklingsfond (International Development Association — IDA) St. prp. nr. 76 (1982—83) Side Del A Innledning 3 I Bakgrunn og opplegg 3 II Sammendrag 4 - Grunnlag for revisjonen 4 - Drøftinger og uttalelser 4 - Forsvarsdepartementets forslag .. 6 Del B Befalsordningen av 1966 og senere endringer 10 I Befalsordningen av 1966 10 II Endringer og justeringer av befalsordningen 13 111 Status 14 Del C Styringsgruppens innstillinger 15 I Innledning 15 II Grunnlag og hovedsynspunkter 15 111 Behov for befal og stillingsanalyse 16 IV Utdanningsordning 16 - Befalsskoleutdanningen 17 - Den høyere utdanning 17 - Krigsskoleutdanningen 18 - Stabsskoleutdanningen 18 - Forvaltningsutdanningen 18 - Øvrig utdanning 19 V Disponeringsordning 19 VI Avansementsordning 21 VII Overgangsordning 22 VIII Økonomi 24 Del D Uttalelser til styringsgruppens innstillinger og drøftinger med befalsorganisasjonene 28 I Innledning 28 II Partenes syn 28 - Befalets Fellesorganisasjon 28 - Krigsskoleutdannede Offiserers Landsforening 29 - Norges Befalsforbund 29 - Forsvarssjefen 29 111 Oppsummering av drøftingene 30 - Den funksjonelle stillingsanalyse.. Side Del E Forsvarsdepartementets syn, vurdering og forslag 37 I Innledning 37 II Behov for befal og Stillingsanalyse.. 38 111 Utdaningsordning 40 IV Disponeringsordning 42 V Avansementsordning 44 VI Overgangsordning 47 - Befalsbehov-justert stillingsanalyse 47 - Utdanningsordning 47 - Disponeringsordning 48 - Avansementsordning 48 VII Tiltak for å bedre befalets vilkår 49 VIII Forsvarsdepartementets forslag 51 - Behov for befal, stillingsanalyse m v 51 - Utdanningsordning 51 - Disponeringsordning 53 - Avansementsordning 53 - Overgangsordning 54 - Tiltak og vilkår 54 Del F Iverksetting 55 I Innledning 55 II Iverksetting 55 - Funksjonsplaner 55 - Utdanningsordning 55 - Disponering og avansement 55 - Reglementer og instrukser 56 Del G De økonomiske konsekvenser av forslaget 57 I Styringsgruppens forslag og kostnadsberegninger 57 II Forsvarsdepartementets vurdering 58 - Innledning 58 - Merkostnader i forbindelse med utdanningsordningen 59 - Merutgifter i forbindelse med avansementsordningen 59 - Tiltak i forbindelse med disponeringsordningen og for å kompensere ulemper 59 111 Sammenfatning 61 - Utgifter som skyldes selve revisjonen og som må dekkes fra iverksettingen 62 - Nødvendige tiltak 62 Utkast til vedtak 63 Uttalelser fra befalsorganisasjonene: Vedlegg 1. Befalets Fellesorganisasjon 64 » 2. Norges Befalsforbund 68 » 3. Tilrådning fra Forsvarsdepartementet av 25. mars 1983, godkjent i statsråd samme dag. I BAKGRUNN OG OPPLEGG Ved behandling av St prp nr 44 og Innst S nr 211 for 1957 vedtok Stortinget 5 juli 1957 innføring av det utvidede beordringssystem i Forsvaret for befal tilsatt etter 5 juli 1957. Forsvaret fant det imidlertid ikke mulig å praktisere systemet bare for befal tilsatt etter 5 juli 1957, og tidspunkt for iverksetting ble derfor utsatt. Ved behandling av St prp nr 4 for 1964-65, St prp nr 34 for 1965-66 og Innst S nr 218 for 1965-66 vedtok Stortinget 13 juni 1966 den nye befalsordning (BO) for Forsvaret, som bla innebar at det utvidede beordringssystem som ble vedtatt i 1957, snarest skulle gjennomføres i hele Forsvaret. Den nye befalsordning ble iverksatt fra 1 desember 1966 og var basert på personellutvalgets innstilling av 1962. Siden innføringen av Befalsordningen av 1966 har det ved flere anledninger oppstått forhold og situasjoner som har resultert i endringer og justeringer. Slike endringer og justeringer har rettet opp enkelte skjevheter, men har også skapt nye skjevheter og uheldige forhold som det igjen har vært nødvendig å rette opp. Disse endringer og justeringer av Befalsordningen 1966 har i det alt vesentlige omfattet kretsinndelingen og avansementsordningen. Kretsinndelingen ble etter St prp nr 143 endret fra 4 til 2 kretser - krets I og krets II og med de avansementsnormer som gjelder for disse kretser. Krets I har normalavansement til major/ orlogskaptein og 60 pst gis videre avansement til oberstløytnant/kommandørkaptein. og deretter avansement for 65 pst til kaptein, 20 pst til major/orlogskaptein og 25-30 pst til oberstløytnant/kommandørkaptein. Disse prosenter er senere øket ved de prosentopprykk for ettervurdering som ble fastsatt ved St prp nr 170. Vurdering for opprykk foretas av et opprykksråd. I årene 1975 og 1976 ble det gjennomført en rekke miljø- og arbeidsundersøkelser som ga et omfattende materiale om befalets syn på tjenestevilkårene. Sammen med de skjevheter og uheldige forhold som endringene foretatt i 1975 og 1976 medførte, ga dette sterke signaler om at tiden nå var inne for en hovedrevisjon av og helhetsløsning for befalsordningen. I tillegg hadde befalsorganisasj onene etter hvert fremsatt en rekke krav, ønsker og forslag som det var nødvendig å vurdere nærmere. Ved behandlingen av flere av de proposisjoner som er nevnt foran hadde Stortinget pekt på at flere av de endringer som ble foretatt ville kunne skape nye skjevheter og ba om at Forsvarsdepartementet så snart som mulig la fram forslag til en helhetsløsning for befalsordningen slik at nevnte skjevheter kunne rettes opp. På denne bakgrunn nedsatte Forsvarsdepartementet en styringsgruppe i 1977 som kort sammenfattet fikk følgende mandat: - fordele funksj onene mellom sivile og militære stillinger (Utgangspunkt: Stillingsrammen 1978) - beregne totalbehovet for ulike typer befal - foreslå eventuelle endringer i avansementsordningen - foreslå eventuelle endringer i disponeringsordningen - foreslå eventuelle andre tiltak knyttet til ovennevnte saker eller begrunnet i avgangs og miljøundersøkelsene såfremt slike tiltak både tilfredsstiller Forsvarets behov og tar hensyn til befalets sosiale kår - vurdere utviklingen av nåværende befalskorps frem til år 2000 og smidig tilpassing av de foreslåtte endringer og tiltak - gjøre rede for de økonomiske konsekvenser av de forslag som legges frem. Hovedforutsetningen for Styringsgruppens arbeide var med utgangspunkt i befalsordningen av 1966 med senere endringer å foreta en revisjon av befalsordningen og herunder justere den slik at den ble tidsmessig og fremtidsrettet. SG's innstillinger er sendt berørte parter til høring og senere drøftet med dem av en egen delegasjon med representanter fra Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando. II SAMMENDRAG Grunnlag for revisjonen Det forslag om revisjon av befalsordningen som Forsvarsdepartementet legger frem i denne proposisjon bygger på innstillinger fra en styringsgruppe som har vært i arbeide fra sommeren 1977 til 1 februar 1983.1 størstedelen av dette tidsrom har styringsgruppen hatt til disposisjon et sekretariat bestående av 1 offiser fra hver av forsvarsgrenene. Styringsgruppen la frem sin hovedinnstilling i juni 1981. Denne omfattet forslag om: - befalsstruktur - herunder funksjonelt begrunnet utdannings- og gradsnivå samt bransje for de enkelte befalsstillinger samt fordeling på yrkes- og kontraktsbefal - utdanningsordning - disponeringsordning - avansementsordning. Den 1 februar 1983 la styringsgruppen frem en tilleggsinnstilling omfattende: - overgangsordning til revidert befalsordning - økonomiske konsekvenser av revisjonen. Styringsgruppens innstillinger bygget på 3 grunnleggende utredninger: - innstilling om Den framtidige befalsutdanning «NOU 1978: januar 1978 - Den funksjonelle stillingsanalyse - forsvarsgrensvise prognoser for befalsutviklingen frem til år 2000. I tillegg har spesielle områder vært nærmere utredet av Forsvarets overkommando og de enkelte forsvarsgrener. Drøftinger og uttalelser Styringsgruppens innstillinger har dannet grunnlaget for de drøftinger om revisjon av befalsordningen som departementet har gjennomført i perioden november 1981 til februar 1983. I denne periode har det vært avholdt en rekke drøftingsmøter mellom befalets organisasjoner og Forsvarsdepartementets delegasjon samt mellom organisasjonene og Forsvarsdepartementets ledelse. Internt er det innhentet uttalelser og avholdt møter med Forsvarets overkommando om alternative løsninger og det er også avholdt møter mellom ledelsen i Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando om prinsipielle og sentrale forhold innen befalsordningen. De viktigte og mest sentrale emner under drøftingene med befalets organisasjoner har vært: - den foretatte funksjonelle stillingsanalyse og de supplerende opplysninger man venter å kunne trekke ut av de stillingsbeskrivelser som skal utarbeides - inndeling og varighet av KS-utdanningen - hvilket utdanningsgrunnlag som skal kreves for yrkestilsetting - differensiert normalavansement basert på forskjellige utdanningsnivåer eller felles normalavansement for alle - varigheten av beordringsplikten for befal fra de forskjellige utdanningstrinn - spesielle ordninger for enkelte befalsgrupper i en overgangsperiode. Funksjonell stillingsanalyse Befalsorganisasjonene har generelt gitt uttrykk for at de ikke anser den utførte funksjonelle stillingsanalyse for å være tilstrekkelig og har etterlyst en behovsanalyse. De har dog gått med på at stillingsanalysen kan anvendes som grunnlag for drøftingene under den forutsetning at den justeres når stillingsbeskrivelser foreligger. St. prp. nr. 76. 1982-83 Om revisjon av befalsordningen i Forsvaret. væpning og utstyr samt rasjonalisering og effektivisering. Resultatet av disse arbeider legges frem for Stortinget og passes inn i de budsjettrammer som blir fastlagt. Det må derfor kunne forutsettes at de oppgåver som Forsvaret skal løse stort sett er fordelt til riktig nivå og ledd. Bevilgede årsverk regulerer Forsvarets virksomhet og en anser det derfor tvilsomt om resultatet av en behovsanalyse foretatt på fritt grunnlag kan anvendes. Stillingsrammen for 1978 ble derfor lagt til grunn for den funksjonelle stillingsanalyse idet denne rammen ga det beste grunnlag og uttrykk for virksomhetens omfang. Inndeling og varighet av KS-utdanning en Styringsgruppen foreslo en KS-utdanning inndelt i 2 trinn med KS 1 av 1 års varighet og KS 2 av 2 års varighet. Befalets fellesorganisasjon (BFO) var ikke enig i en slik trinnvis inndeling, men ønsket en krigsskole av 2 eller 3 års varighet etter behov. Norges Befalsforbund (NBF) var ikke enig i at utdanningen skulle være nivådannende og sammenhengende. Krigsskoleutdannede Offiserers Landsforening (KOL) ønsket en gjennomgående KS-utdanning. Fra Hæren og Luftforsvarets side ble det klart påpekt et funksjonelt og tjenstlig behov for en trinnvis inndeling som Sjøforsvaret fant å ville slutte seg til. Departementet er etter en samlet vurdering kommet til at KS 1 bør være av 2 års varighet og KS 2 av 2 års varighet, men med anledning til gjennomgående KS-utdanning hvor overgang til KS 2 skjer etter ett år ved KS 1 slik at den samlede utdanningstid da blir 3 år. Grunnlag for yrkestilsetting NBF ønsket yrkestilsetting i alle bransjer på grunnlag av befalsskole. BFO mente det måtte kreves KS 1-utdanning, dog kunne organisasjonen godta befalsskoleutdanning som tilstrekkelig for Luftforsvarets produksjonselement. Fra Forsvarets overkommando ble det pekt på behov for yrkestilsetting av alle bransjer i Luftforsvaret og for teknisk bransje i Hæren på grunnlag av befalsskole. Departementet er kommet til at man bør følge Styringsgruppens innstilling med adgang til å yrkestilsette befal i teknisk bransje i Hæren og Luftforsvaret på grunnlag av befalsskole og at man senere vurderer om det er behov for yrkestilsetting på dette nivå også i de andre bransjer i Luftforsvaret. Differensiert normalavansement Styringsgruppen foreslo normalavansement til løytnant for BS-utdannede, til kaptein/kapteinløytnant for KS 1-utdannede og til major/orlogskaptein for KS 2-utdannede. BFO ønsket normalavansement til kaptein/ kapteinløytnant for alt yrkesbefal og NBF mente at normalavansement til løytnant med tilsvarende kort beordringsplikt var den beste løsning. KOL var stort sett enig i styringsgruppens forslag. Forsvarssjefen ønsket primært normalavansement til major/orlogskaptein for KS 2- utdannede, men kunne også godta normalavansement til kaptein/kapteinløytnant. Forsvarssjefen gikk inn for at også BS-utdannet befal fikk normalavansement til kaptein/kapteinløytnant. Departementet har lagt spesiell vekt på å komme bort fra nåværende kretsinndeling som er en følge av differensiert normalavansement basert på de forskjellige utdanningsnivåer. Likt normalavansement vil etter Forsvarsdepartementets mening gi den beste basis for konkurranse om stilling, avansement og videre utdanning på grunnlag av realkompetanse. Utdanning bør imidlertid lønne seg og Forsvarsdepartementet er kommet frem til at det for alle utdanningsnivåer gis normalavansement til kaptein/kapteinløytnant, men slik at de som tilhører høyere utdanningsnivå oppnår normalavansement tidligere enn lavere nivå. Dette skjer ved differensiert tjenestetid i de lavere grader for de forskjellige utdanningsnivå. Varighet av beordringsplikt Beordringsplikt er sterkt knyttet til normalavansement. Etter styringsgruppens forslag varierte denne fra ca 34-42 år, med den lengste periode for KS 2-utdannede. KOL hadde ingen merknader til dette, BFO ønsket beordringsplikt til 32-35 års alder og NBF til ca 30 år. Med det normalavansement som nå er foreslått til kaptein/kapteinløytnant og med 2 års beordringsplikt etter normalavansement for BS-utdannede, 4 år for KS 1-utdannede, minimum 4 år og maksimum 8 år for KS 2- utdannede, vil beordringsplikten opphøre i perioden fra ca 32-41 års alder. Beordringsplikten er foreslått i samråd med Forsvarets ledelse og det er ikke fra organisasjonenes side fremkommet noen merknader til beordringspliktens lengde etter normalavansement. 1982-83 St. prp. nr. 76. Om revisjon av befalsordningen i Forsvaret. befal i krets I og videre avansement til oberstløytnant/kommandørkaptein for 60 pst av majorer/orlogskapteiner falle bort. Styringsgruppen har foreslått at befal i avansementskrets I og de som nå er tatt opp som elever ved skoler som gir rett til yrkestilsetting i denne krets, skal gis lønn som major/orlogskaptein etter 10 års tjeneste som kaptein/kapteinløytnant dersom de ikke har avansert utover denne grad. Både KOL og BFO mente slik lønn måtte gis etter 7 års tjeneste som kaptein/kapteinløytnant da dette er gjeldende tjenestetid som kaptein/kapteinløytnant før normalavansement til major/orlogskaptein. Videre mente nevnte organisasj oner at de 3 eldste kull av kapteiner/kapteinløytnanter kom så uheldig ut ved iverksetting av revidert ordning at disse måtte gis normalavansement til major/orlogskapteins grad også etter overgang til revidert ordning. Forsvarsdepartementet fant det rimelig for nåværende krets I-befal at en lønnsmessig garanti gjøres gjeldende etter samme tid som gjeldende tjenestetid i grad. Forsvarsdepartementet foreslår at yrkesbefal i avansementskrets I og de som er tatt opp som elever ved skoler som gir rett til yrkestilsetting i krets I gis lønn som major/orlogskaptein dersom de ikke har oppnådd denne grad etter 7 års tjeneste som kaptein/kapteinløytnant. Departementet har ikke funnet å kunne imøtekomme organisasj onenes ønske om normalavansement til major/orlogskaptein for 3 årskull etter at revisjonen er iverksatt. Forsvarsdepartementet mener at en med en slik løsning bare vil skyve problemene foran seg og at det vil bli meget problematisk å velge kandidater til majors/orlogskapteinsstillinger på grunnlag av realkompetanse dersom enkelte kull fortsatt skal gis nevnte grader som normalavansement. Departementet mener også at nevnte kull har rimelige muligheter for opprykk etter søknad. BFO og KOL mente at nåværende krets Ibefal også måtte sikres kompensasjon for eventuelt manglende opprykk til oberstløytnant/kommandørkaptein for 60 pst av kullene. Departementet anførte mot dette at det vil bli meget vanskelig - for ikke å si umulig - å finne frem til hvilke befal i kullet som skulle falle inn under denne prosentsats etter at en søknadsordning er innført. Dessuten anses de fremtidige avansementsmuligheter for denne gruppe å være så gode at det ikke er behov for spesielle sikringsbestemmelser. nå ca 65-80 pst, dog slik at BS-utdannet befal vil få avansement etter 10 år som løytnant og det befal som har utdanning tilsvarende KS 1 etter 7 år som løytnant. Videre avansement etter normerte prosentsatser vil falle bort. Organisasjonene har ikke fremsatt noen ønsker om sikkerhet for de opprykk etter normerte prosenter som faller bort i avansementskrets 11, men har pekt på at det vil bli meget vanskelig å skille nåværende befal i krets II i de 2 omtalte kategorier. BFO anbefalte derfor at alt nåværende yrkesbefal i avansementskrets II fikk normalavansement til kaptein/kapteinløytnant etter 7 års tjeneste som løytnant. Departementet har ikke kunnet se at det er særlige grunner for en slik overgangsordning. Konklusjon av drøftingene Det har under drøftingene ikke vært mulig å komme frem til enighet om alle deler av revisjonen. Alle befalsorganisasjoner har imidlertid funnet å kunne godta drøftingsresultatet seiv om de ikke er enige i alle deler av dette. Forsvarsdepartementets forslag De forslag og endringer som revisjonen av befalsordningen omfatter er inndelt i følgende hovedavsnitt: - behov for befal - stillingsanalyser m v - utdanningsordning - disponeringsordning - avansementsordning - overgangsordning - tiltak og vilkår. Behov for befal - stillingsanalyser m v Det er ikke foretatt en reell behovsanalyse for befal men en funksjonell stillingsanalyse. Dette fordi en kom fram til at det ville være tvilsomt om en kunne bruke resultatet av en behovsanalyse foretatt på fritt grunlag. Forsvarsdepartementet har derfor tatt utgangspunkt i funksjonsplanene for 1978 som ramme for antall stillinger i Forsvaret, og prosjektgrupper har foretatt en analyse av alle stillinger med henblikk på: - fordeling av funksj onene mellom militære og sivile stillinger - militære stillingers funksjonelle fordeling på utdaningsnivå, bransjer og gradsnivå - totalbehov for ulike typer befal, herunder også fordeling på yrkes- og kontraktsbefal. Denne stillingsanalyse er senere harmonisert og justert slik at antall stillinger som major/orlogskaptein og høyere skal gi omtrent det samme prosentvise grunnlag for avansement i alle forsvarsgrener. For alle søknadsstillinger skal det utarbeides stillingsbeskrivelser og da med utgangspunkt i den justerte funksjonelle stillingsanalyse. I stillingsbeskrivelsene skal ansvarsområde og stillingens gjøremål beskrives og det skal stilles krav til stillingsinnehaveren. Herunder skal det legges spesiell vekt på de samlede kvalifikasjoner - realkompetanse, utdanning, erfaring og dyktighet. I samsvar med Statens personalpolitiske retningslinjer skal det ikke stilles høyere krav til utdanning enn det stillingen krever. Den justerte funksjonelle stillingsanalyse og resultatene av stillingsbeskrivelsene skal til slutt danne grunnlaget for utarbeidelse av nye funksjonsplanen I dagens funksjonsplaner er mange stillinger gitt flytende grad over flere gradsnivåer. Når stillingene i fremtiden skal danne grunnlag for avansement må hver søknadsstilling ha ett bestemt gradsnivå. En annen forandring er at når stillingsbeskrivelser blir utarbeidet vil det ikke lenger være behov for å angi krets eller utdanningsnivå i funksjonsplanen. Kretsbetegnelsen vil derved utgå. Utdanning sordning Inndelingen av den grunnleggende og høyere utdanning i bransjer og nivåer er bibeholdt. Utdanningen er således delt i 3 bransjer: - Operativ bransje (O-br) - Forvaltningsbransje (F-br) - Teknisk bransje (T-br) Innen hver bransje er utdanningen igjen delt i 3 trinn eller nivåer: - Befalsskole (BS)/tilsvarende - Krigsskolens 1. avdeling (KS l)/tilsvarende - Krigsskolens 2. avdeling (KS 2)/tilsvarende. Utdanning som tilsvarer BS vil være kursutdanning som gir varig befalsgrad. 2-3 årig sivil ingeniørhøyskole vil f eks tilsvare KS 1, mens f eks NTH vil tilsvare KS 2, men med tillegg av generell befalsutdanning. Opptakskravet for BS er hevet fra ungdomsskole til videregående skole. I en overgangsperiode inntil det sivile skoleverk er mere utbygget kan det bli nødvendig å ta opp enkelte elever med lavere utdanning. Innhold og varighet av befalsskolene er foreslått beholdt uendret. vil befalet få en programmert praksis under veiledning. BS og praksisår vil til sammen utgjøre 2 års etatsutdanning og resultatene av både skole og praksis vil komme til uttrykk på samme vitnemål. For befal fra tekniske befalsskoler som i tillegg til BS har fått 1-2 års teknisk utdanning tilsvarende sivil videregående skole vil bare den militære del av BS og 1 praksisår danne den militære 2- årige etatsutdanning. Etter endt BS kreves det minimum 1 års tjeneste som sersjant før opptak på KS 1 eller tilsvarende skole. Unntatt herfrå er flygere og navigatører som gjennomfører BS og KS 1 i sammenheng uten mellomliggende tjeneste. (I BS inngår uttaksflyging og i KS 1 flyger- og navigatørutdanning.) Etter fullført etatsutdanning og tidligst 2 år etter endt BS kan et begrenset antall befal gis yrkestilsetting i teknisk bransje. Antallet reguleres i samsvar med behovet. For øvrig yrkestilsettes alle som gjennomgår og består KS-utdanning eller tilsvarende sivil utdanning med rett og plikt til yrkestilsetting gjennomgått på Forsvarets regning. KS 1 skal være av 2 års varighet og gi høyere utdanning. Det første skoleår skal danne grunnlag for utdanning ved KS 2.1 det andre skoleår gis spesial- og fagutdanning. Ved opptak på KS 1 kan det gis løfte om gjennomgående KS-utdanning uten ny opptaksprøve ved KS 2. Overgangen til KS 2 skjer da etter å ha gjennomgått første år ved KS 1. Dette gjelder ikke flygere og navigatører i Luftforsvaret som gjennomfører BS og KS 1 i sammenheng og må ha ett praksisår før opptak ved KS 2. KS 2 skal være av 2 års varighet. Som nevnt tidligere kan elever tas opp til sammenhengende KS 1- og KS 2-utdanning. Denne vil være av ca 3 års varighet. Det skal i nødvendig utstrekning også holdes av elevplasser ved KS 2 for befal som har gjennomgått hele KS 1. Dette innebærer at befal fra KS 1 tidligst kan tas opp ved KS 2 etter første skoleår ved KS 1 og senere etter fullført KS 1 inntil aldersgrensen for opptak ved KS 2. Befal som Forsvaret gir utdanning ved sivile skolerom tilsvarer KS 1 og/eller KS 2 skal gis 6 måneders generell befalsutdanning dersom ikke ordinær KS-utdanning er gjennomgått. Videreutdanning av befal gis ved: - Stabsskole I - Stabsskole II - Forvaltningsskole - Forsvarsgrenenes våpen-, taktikk- og spesialskoler - Forsvarets fellesskoler - Utdanning i utlandet. To-delingen av stabsskoleutdanningen er allerede gjennomført. Stabsskole I skal være obligatorisk for befal med KS 2, men annet befal kan opptas etter søknad og behov. Opptak ved Stabsskole II skjer etter søknad og i konkurranse blant majorer/orlogskapteiner som normalt har gjennomgått Stabsskole I og innenfor rammen av Forsvarets behov. Forvaltnings skolen i Hæren og Sjøforsvaret skal kunne ta opp befal fra alle bransjer og utdanningsnivåer etter søknad. Skolen må imidlertid justeres i samsvar med de endringer som er foretatt i den øvrige utdanning. Luftforsvaret har ikke dette skoleslag. For den øvrige videreutdanning nevnt ovenfor vil revisjonen ikke innebære endringer av nåværende ordninger. Disponering sordning Det gjennomføres en kombinert disponeringsordning hvor befalet i den første del av sin tjenestetid disponeres etter et beordringssystem og i den siste del etter et søknadssystem. Under den første del skal befalet disponeres etter de samme regler og bestemmelser som gjelder for nåværende beordringssystem, men retten til å nytte «utsettende veto» er begrenset til 1 gang. Befalets plikt til å motta fast beordring uten villighet opphører når de oppnår opprykk til major/orlogskaptein etter søknad mot ledig stilling, eller når de har utført følgende tjeneste som kaptein/kapteinløytnant: - 2 år for BS-utdannede/tilsvarende - 4 år for KS 1-utdannede/tilsvarende - 8 år for KS 2-utdannede/tilsvarende, men dette befal kan søke stilling tillagt grad som major/orlogskaptein etter 4 års tjeneste. I søknadsperioden disponeres befalet etter søknad og i konkurranse om tilsetting i stilling tillagt en bestemt grad. For hver stilling skal det være en stillingsbeskrivelse med angivelse av ansvarsområde samt krav til stillingsinnehaveren. Den søker som best tilfredsstiller disse krav skal normalt tilsettes. Enkelte stillinger vil imidlertid måtte besettes for en tidsbegrenset periode. Befal som ved periodens utløp ikke oppnår annen stilling etter søknad - eller ikke søker annen stilling - kan omdisponeres etter gjeldende regler for overtallighet. I tillegg kan Forsvaret frabeordre i tilfeller hvor det helt åpenbart er påkrevet å ombeordre befal fra sin stilling av helsemessige, sikkerhetsmessige eller andre årsaker. midlertidige beordringer hver gang inntil 2 år når det er absolutt nødvendig for å dekke Forsvarets behov. Innstilling av søkere foretas av Generalinspektør for stillinger innen egen forsvarsgren. For stillinger i Heimevernet følges spesielle regler. For stillinger i fellesstaber og fellesinstitusjoner samt for alle generals- og admiralsstillinger gir Forsvarssjefen innstilling. I beordringsperioden vil man opprettholde nåværende beordringsråd. For søknadsperioden vil det bli opprettet et «Råd i tilsettingssaker» som vil gi råd om alle tilsettinger unntatt for oberst 11/ kommandør II og høyere grader. Avansementsordning I den tid befalet er undergitt beordringssystemet gis det avansement etter differensierte normer knyttet til utdanningsnivå. Følgende normer fastsettes: a. Befal utdannet ved BS/tilsvarende: - sersjant/kvartermester etter gjennomgått BS/tilsvarende - fenrik etter 1 års tjeneste som sersjant/ kvartermester - løytnant etter 5 års tjeneste som fenrik - kaptein/kapteinløytnant etter 10 års tjeneste som løytnant. b. Befal utdannet ved KS 1/tilsvarende: - løytnant etter 4 års tjeneste som fenrik - kaptein/kapteinløytnant etter 7 års tjeneste som løytnant. c. Befal utannet vd KS 2/tilsvarende: - løytnant etter gjennomgått utdanning dersom denne grad ikke allerede er oppnådd - kaptein/kapteinløytnant etter 4 års tjeneste som løytnant, dog minimum 1 års tjeneste som løytnant etter gjennomgått KS 2. d. Det gis ikke opprykk før tur. Overgangsordning Med overgangsordning forstås i denne sammenheng de forberedelser som må gjøres og de tiltak som må iverksettes før den reviderte befalsordning kan praktiseres på alle feiter. Forsvaret må våren/forsommeren 1984 kunngjøre de stillinger som skal besettes i 1985. Disse stillinger vil bli lagt fram for Stortinget i en egen proposisjon våren 1984. at den innen 10 år utvides videre til 2 år som forutsatt - Befalet fordeles slik på de nye utdanningsnivåer: • Nåværende krets I går over til KS 2-nivå • Nåværende krets II deles slik at befal med utdanning fra BSØA, HIS/A, LOSK, SMK/ØA og BSKA/ØA/tilsvarende går over til KS 1-nivå, mens resten av krets II overføres til BS-nivå. - Kaptein/kapteinløytnantskullene 1978— 1990 i krets I gis lønnsopprykk til major/ orlogskaptein etter 7 års tjeneste som kaptein/kapteinløytnant dersom de da ikke har oppnådd opprykk ut over denne grad. Tiltak og vilkår I forbindelse med dagens situasjon og for å få den reviderte ordning til å virke etter sin hensikt er det nødvendig at en følger opp med passende økonomiske og sosiale tiltak. Departementet forutsetter at de nødvendige økonomiske og sosiale tiltak for å få revisjonen til å virke etter sin hensikt avtales nærmere mellom administrasjonen og befalets organisasjoner. Økonomiske konsekvenser Departementet forutsetter at merutgifter i forbindelse med selve revisjonen og de tiltak som anses nødvendig for å få en revidert ordning til å virke etter sin hensikt blir å dekke innen Forsvarsbudsjettets ramme. av utdanningen er beregnet til ca 35 mill kroner og endring av normalavansement til ca 25 mill kroner. Utgiftene til utdanning vil komme etter hvert som utdanningen legges om. Iverksetting Den tidsplan som er foreslått for iverksetting av de enkelte ledd i befalsordningen forutsetter at Stortinget vedtar den reviderte ordning i vårsesjonen 1983. Ved eventuell senere behandling i 1983 vil de foreslåtte iverksettingstidspunkter bli forskjøvet 1 år. Innføringen av den reviderte befalsordning må tilpasses de rutiner som brukes under gjeldende ordning, det må utarbeides skoleprogrammer, reglementer og instrukser m v. Departementet har på denne bakgrunn foreslått at de enkelte ledd i den reviderte befalsordning innpasses i tur og orden fra høsten 1984. BS og KS 1 etter den reviderte ordning regnes å komme igang fra høsten 1984 i Hæren og Luftforsvaret. For Sjøforsvaret betyr omleggingen betydelig mere arbeide og tilsvarende skoler vil derfor starte senere. Siste disponering etter gjeldende ordning er forutsatt gjennomført ved beordringsrunden 1984, mens første disponering etter søknad starter 1 november 1984. Siste gradsopprykk etter gjeldende ordning gis 1 januar og 1 juli 1984. Opprykk etter søknad kan skje fra 1 november 1984 og første normalopprykk etter den reviderte ordning fra 1 januar 1985. I BEFALSORDNINGEN AV 1966 Innledning Ved behandling av St prp nr 44 og Innst S nr 211 for 1957 vedtok Stortinget 5 juli 1957 innføring av det utvidede beordringssystem i Forsvaret for befal tilsatt etter 5 juli 1957. Forsvaret fant det imidlertid ikke mulig å praktisere systemet bare for befal tilsatt etter 5 juli 1957, og tidspunkt for iverksetting ble derfor utsatt. Ved behandling av St prp nr 4 for 1964-65, St prp nr 34 for 1965-66 og Innst S nr 218 for 1965-66 vedtok Stortinget 13 juni 1966 den nye befalsordning (BO) for Forsvaret, som bl a innebar at det utvidede beordringssystem som ble vedtatt i 1957, snarest skulle gjennomføres i hele Forsvaret. Den nye befalsordning ble iverksatt fra 1 desember 1966. De viktigste endringer denne ordning medførte, var: - innføring av beordringssystemet, som bl a skulle gi muligheter for en friere og mer hensiktsmessig disponering av befalet - at avansement ikke lenger skulle være bundet til beordring i høyere og funksjonelt begrunnede stillinger - etablering av klare regler for befalets karrieremuligheter, herunder faste avansementsnormer og tjenesteplaner - styrking av befalets utdanning. Befal utnevnt/tilsatt før 5 juli 1957 ble imidlertid gitt valgmulighet, og de som ikke valgte beordringssystemet skulle fortsatt beordres etter søknad og avansere mot stilling tillagt den høyere grad. Inndeling av befalet BO 1966 delte befalet forsvarsgrensvis inn på 3 mater etter: - tjenestevilkår - funksjon - avansementsvilkår. Inndeling etter tjenestevilkår Etter tjenestevilkår ble det stadig tjenestegjørende befal delt inn i yrkesbefal og kontraktsbefal, og det befal som ikke var stadig tjenestegj ørende ble delt inn i vernepliktig befal, utskrevet befal, vernepliktig lønt befal ogHV-befal. Inndeling etter funksjon Funksjonelt ble befalet forsvarsgrensvis delt inn etter hovedarbeidsfelt i bransjer og etter behov videre delt inn i tjenestefelt lik enkeltfunksjoner innen bransjene. Hovedinndelingen i bransjene var: - Operativ bransje (O-bransje) omfattet utførelse, ledelse og koordinering av operativ virksomhet - Administrativ bransje (A-bransje) omfattet utførelse, ledelse og koordinering av administrativ virksomhet - Teknisk bransje (T-bransje) omfattet utførelse, ledelse og koordinering av teknisk virksomhet. Den videre inndeling i tjenestefelt innenfor den enkelte bransje ble forutsatt fastsatt av administrasjonen. Inndelingen av virksomheten i bransjer og tjenestefelt dannet grunnlag for utdanning og utdanningsordninger. I funksjonsplaner ble det beskrevet hvilken bransje (eller bransjer) tjenestestillingene var knyttet til, og befalet skulle derfor normalt gjøre tjeneste innen den bransje og det tjenestefelt det var utdannet for - og følge de tilhørende tjenesteplaner for tjenestlig og avansementsmessig kvalifisering for den avansementskrets de tilhørte. Avansementsmessig inndeling Inndelingen skjedde i avansementskretser og -feiter som var definert slik: - En avansementskrets omfattet det yrkesbefal innen en forsvarsgren som med hensyn til avansementsmuligheter var stilt likt. - Et avansementsfelt omfattet det befal innen en avansementskrets som hadde så lik utdanning og tjeneste at det ved vurdering for avansement var naturlig og hensiktsmessig på hvert gradsnivå å behandle dem sammen. Yrkesbefalet (unntatt generaler/oberster og tilsvarende, yrkesbefal uten skoleutdanning i Heimevernet og enkelte spesielle grupper yrkesbefal som leger, tannleger, farmasøyter, teologer m v), ble plassert forsvarsgrensvis i avansementskretser slik: - Avansementskrets II (Hæren og Luftforsvaret) omfattet alt yrkesbefal med befalsskolenes øverste avdeling, teknisk skole eller annen og tilsvarende midlere og videregående utdanning - Avansementskrets 111 (Hæren og Luftforsvaret) omfattet alt yrkesbefal med spesialutdanning ved Hærens yrkesskoler, nederste avdeling ved Luftforsvarets befalsskoler eller annen og tilsvarende utdanning - Avansementskrets IV omfattet alt yrkesbefal utdannet ved Sjømilitære korps samt det øvrige yrkesbefal i Sjøforsvaret som ikke inngikk i avansementskrets I (unntatt KA-bransjen som var forutsatt å utgå og som så lenge den består forutsettes å ha samme vilkår som avansementskrets II). Hver avansementskrets ble for de lavere grader ytterligere inndelt i avansementsfelter (f eks Infanteri, Artilleri, Kavaleri osv i krets 11/ Hæren). Avansementsfeltene er i alle avansementskretser normalt i omfang sammenfattende med ett eller flere tjenestefelter. Utdanning Befalsordningen av 1966 var basert på Personellutvalgets innstilling av 1962. Personellutvalget forutsatte at befalets grunnutdanning og videreutdanning ble styrket, bl a gjennom forlenget utdanning ved befalsskolene og krigsskolene. Dette førte bl a til opprettelse av Befalsskolens øverste avdeling (BSØA) i Hæren og Luftforsvarets tekniske befalsskole fra høsten 1963, foruten revidering av en rekke skoler i Luftforsvaret. Utdanningsordningen i Sjømilitære korps ble omlagt, inkludert videreutdanning for bransjebefal (jfr St prp nr 4 for 1964—65 side 15). Ny skoleordning for Krigsskolen og Sjøkrigsskolen ble vedtatt ved St prp nr 66 for 1962-63. Etterfølgende fremstilling av nåværende utdanningsordning i Forsvaret er sterkt forenklet og viser bare hovedstrukturene. For nærmere detaljer vises til NOU 1978:11, sidene 28-60. Någjeldende befalsutdanningsordning kan inndeles slik: - Grunnleggende utdanning - Høyere utdanning - Obligatorisk videreutdanning - Ikke-obligatorisk videreutdanning. Grunnleggende utdanning Grunnleggende utdanning som fører til status som vernepliktig befal gis ved følgende skoler i forsvarsgrenene slik: Hæren: Befalsskolene, Hærens tekniske fagskole, Hærens yrkesskole for våpenteknisk befal og Hærens ingeniørhøgskole/anleggsavdelingen. Sjøforsvaret: Befalsskolen for Kystartilleriet, Sjømilitære korps/nederste avdeling og i prinsipp også ved Aspirantkurset/Sjøkrigsskolen. Luftforsvaret: Luftforsvarets befalsskoler, Flygeskolen og ved Luftforsvarets tekniske skolesenter. I tillegg gjennomføres en rekke kurs under førstegangstjenesten som gir status som utskrevet befal. For noen av nevnte skoler og kurs har minstekravet til sivil utdanning vært folkeskole, men etter hvert som 9-årig ungdomsskole (tilsvarende realskole) er blitt gjennomført er kravet hevet tilsvarende. Etter gjennomgått grunnleggende befalsutdanning (befalsskole/-tilsvarende) og avtjent plikttjeneste kan befalet gis engasjement eller tilsetting på åremål. Spesialistbefal i Hæren (T-bransje) og Luftforsvaret (A-, O- og T-bransje) kan gis yrkestilsetting i krets 111. Tilsvarende kan bransjebefal i Sjøforsvaret gis yrkestilsetting i krets IV. Høyere utdanning Den høyere utdanning gis på to nivåer og danner grunnlaget for yrkestilsetting i avansementskrets I eller 11. Krigsskolen (KS), Sjøkrigsskolen (SKSK) og Luftkrigsskolen (LKSK) gir den høyere utdanning som er det generelle grunnlag for tilsetting som yrkesbefal i avansementskrets I/operativ bransje i alle forsvarsgrener, rnaskinbransjen og intendanturbransjen i Sjøforsvaret (SKSK) og administrasjonsbransjen i Hæren og Luftforsvaret (SKSK). For å bli opptatt ved krigsskolene kreves gjennomgått grunnleggende befalsutdanning ved befalsskole/tilsvarende og godkjent praksis (tjeneste). Kravet til sivil allmennutdanning er examen artium/videregående skole. Som tilsvarende krigsskoleutdanning regnes utdanning fra Norges Tekniske Høgskole (NTH) eller annen relevant sivil utdanning på høgskole-/universitetsnivå. Befalsskolens øverste avdeling (BSØA) i Hæren, Befalsskolen for Kystartilleriet/ Øverste avdeling (BSKA/ØA) og Sjømilitære korps/ø verste avdeling i Sjøforsvaret og Luftforsvarets offisersskole (LOSK) i Luftforsvaret gir den høyere utdanning som er det generelle grunnlag for tilsetting som yrkesbefal i avansementskrets 11. For å bli opptatt ved disse skoler kreves gjennomgått grunnutdanning fra befalsskole og godkjent praksis (tjeneste). Sivil utdanning ved teknisk skole (ingeniørhøgskole) eller Distriktshøgskole i tillegg til den grunnleggende befalsutdanning kvalifiserer også for tilsetting som yrkesbefal i avansementskrets II i alle forsvarsgrener. Minstekravet til sivil utdanning for denne gruppe er realskole/9-årig ungdomsskole. Obligatorisk videreutdanning Forsvarsgrenenes stabsskoler er obligatoriske for befal med krigsskole eller tilsvarende utdanning (krets I) og gis i begrenset omfang for befal med annen utdanning (krets II). Videregående forvaltningsutdanning har etter hvert blitt obligatorisk for alt befal uten krigsskole både i Hæren og Sjøforsvaret. (Hærens forvaltnings skole og Sjøforsvarets administrasjonsskole.) Øvrig obligatorisk videreutdanning (tilleggsutdanning) for yrkesbefal skjer som kursutdanning ved forsvarsgrenenes våpen-/ taktikk- og skyteskoler (fagkurs, troppsjefskurs, kompanisjefskurs, bataljonsjefskurs o 1). Kursene gis i kombinasjon med obligatorisk tjeneste i takt med stigende grads-/aldersnivå. Ikke obligatorisk videreutdanning I tillegg til den obligatoriske videreutdanning gis som et tilbud til yrkesbefal, videreutdanning (tilleggsutdanning) av kortere og lengre varighet ved en rekke sivile og militære skoler både innen- og utenlands. Disponering Etter den beordringsordning som ble vedtatt av Stortinget i 1957 og iverksatt i 1966 skal i prinsippet beordring uten søknad gjennomføres for alt befal, men slik at det tas hensyn til befalets ønsker i den utstrekning det er forenlig med tjenestens tarv. Forsvarsdepartementets forslag til beordringsordning ble i St prp nr 44 for 1957, side 18-19 sammenfattet slik: «Alle befalingsmenn har plikt til å motta beordring til tjeneste selvom de ikke har søkt herom eller erklært seg villig. I den utstrekning det er forenlig med tjenestens tarv, skal det tas hensyn til befalets ønsker. I praksis bør: - de høyeste stillinger i Forsvaret besettes ved beordring for begrenset tid fortrinnsvis etter villignetserklæring. - befalet få anledning til jevnlig å uttrykke ønske med hensyn til tjenestestilling og standkvarter - stillinger om ingen har uttrykt ønske om å ta, fortrinnsvis besettes turvis med det yngre befal innen vedkommende grad og kategori - eldre befal ikke beordres til stilling (standkvarter) vedkommende ikke har uttrykt ønske om eller erklært seg villig til å bli beordret til - beordringens varighet så vidt mulig angis - befalet gis rimelig varsel før beordring. Særlig gjelder dette i de tilfelle beordringen medfører flytting av standkvarter. Såfremt en beordring virker særlig urimelig eller byrdefull, skal vedkommende befalingsmann ha anledning til å be om åfå den forandret, eventuelt ha anledning til å fremsette klage.» Bestemmelser for beordring av befal i Forsvaret fremgår av St prp nr 4 for 1964-65, side 31-34 og ble fastsatt ved Kronprinsregentens resolusjon av 9 september 1966, gjeldende fra desember 1966. Avansement Yrkesbefalets avansementsvilkår er fastsatt for hver avansementskrets ved faste normer (tjenestetid i hver enkelt grad og opprykksprosenter fra den ene grad til den andre). Avansementsordningen går i korthet ut på at avansement i alminnelighet skal skje uavhengig av beordring til tjenestestilling, men etter en turvis vurdering i opprykksråd. Avansement kan imidlertid unntaksvis skje i forbindelse med beordring til ny stilling (opprykk mot stilling). Denne avansementsordning er ikke gjort gjeldende for de høyeste grader (general, oberst og tilsvarende). For disse skjer beordring og avansement i alminnelighet som en sak - vedkommende offiser vurderes mot en bestemt stilling. De opprykksaldre og -prosenter som ble lagt til grunn ga yrkesbefalet bedre avansementsforhold enn tidligere normer ville tillate. For hver avansementskrets ble det fastsatt følgende normalavansement for alle skikkede: - I avansementskrets I til major (tilsvarende) - I avansementskrets II til løytnant - I avansementskrets 111 til stabssersjant - I avansementskrets IV til flaggkvartermester. Utover disse normalavansement ble det bestemt at en prosentandel etter et antall år i grad og etter vurdering av kvalifikasjoner skulle gis opprykk til nest høyere grad til og med oberstløytnant/kommandørkaptein' grad. Det ble fastsatt forskjellige prosentsatser for kretsene. Krets I i alle forsvarsgrener Majorer ca 60 pst til oberstløytnant/kommandørkaptein. Krets II i Hæren og Luftforsvaret Løytnanter ca 65 pst til kaptein Kapteiner ca 20 pst til major Majorer ca 25-30 pst til oberstløytnant. Krets 111 i Hæren og Luftforsvaret Stabssersjanter opprykk til løytnant/vingløytnant etter valg innenfor det funksjonelt begrunnede behov. Løytnant/vingløytnant opprykk til kaptein/vingkaptein etter valg innenfor det funksjonelt begrunnede behov. Ovennevnte grader var forutsatt å dekke ca 55 pst av denne gruppe yrkesbefal. Krets IV i Sjøforsvaret Flaggkvartermester ca 80 pst til løytnant Løytnant ca 55 pst til kapteinløytnant Kapteinløytnant ca 25 pst til orlogskaptein Orlogskaptein ca 25-30 pst til kommandørkaptein. II ENDRINGER OG JUSTERINGER AV BEFALSORDNINGEN I tiden etter iverksettingen av befalsordningen 1966 er det gjennomført en rekke justeringer av ordningen. Ved kongelig resolusjon av 3 januar 1973 ble det oppnevnt et utvalg - «Andreassenutvalget» - som fikk i oppdrag å studere erfaringene med gjeldende befalsordning og vurdere ønskeligheten og nødvendigheten av å foreta endringer. Utvalget avgå sin innstilling i september 1973. Senere endringer og justeringer er gjennomført bl a i samsvar med denne innstilling. Justeringene er behandlet av Stortinget ved følgende Stortingsproposisjoner og Innstillinger til Stortinget: - St prp nr 115, jfr Innst S nr 275 for 1969-70 - St prp nr 139, jfr Innst S nr 273 for 1971-72 - St prp nr 150, jfr Innst S nr 399 for 1974-75 - St prp nr 143, jfr Innst S nr 365 for 1975-76 - St prp nr 170, jfr Innst S nr 375 for 1980-81. nr 273 for 1971-72 vedtok Stortinget visse endringer i avansementsforholdene for henholdsvis avansementskrets IV og 111. Ved behandling av St prp nr 150, jfr Innst S nr 399 for 1974-75 vedtok Stortinget 6 juni 1975: - Midlertidig avansementsordning for avansementskrets 111 - Overføring av løytnanter - v/løytnanter og kapteiner - v/kapteiner i krets 111 til henholdsvis løytnanter og kapteiner i krets II - Avansementsordning for musikkbefal i Hæren som for krets II for øvrig - Innføring av avansementsfelt Marine i krets II i Sjøforsvaret. Gjennomføringen av de vedtatte forslag ble av Forsvarsdepartementet inndelt i 2 trinn (1) Personell som skulle overføres i grad/ krets (2) Personell som skulle underlegges opprykksvurdering. Ved de senere vurderinger kom imidlertid Forsvarsdepartementet til at de nye opprykksregler for opprykk til kapteiner i tidligere krets 111 ville skape utilsiktede skjevheter overfor befal både i krets 111 og krets 11. Gjennomf øringen av trinn 2 ble derfor utsatt til justeringer i alle kretser kunne bli behandlet av Stortinget. St prp nr 143 Ved behandling av St prp nr 143, jfr Innst S nr 365 for 1975-76 vedtok Stortinget 8 juni 1976: - Overføring av avansementskrets 111 og IV til avansementskrets 11, samt innføring av offisers grad for befal som overføres fra krets 111 og IV - Endring av tid i grad for avansementskrets I og II samt ansiennitetsdato for løytnant krets I - Opprykk for ferdig vurderte løytnanter/ flaggkvartermestre i årskull 1966 og tidligere i krets II og IV til kaptein/kapteinløytnant - Plassering av musikkbefal i Hæren i krets II med samme avansementsnormer som for denne krets - Opprykk til kaptein, eventuelt lønn som kaptein for gjenstående krigsbefal i krets 111. tre normalvurderinger i prinsippet var ute av konkurranse om videre opprykk. Dette skapte begrepet «ferdigvurdert», noe som har hatt meget uheldige virkninger blant befalet. St prp nr 170 for 1980-81, jfr Innst S nr 375 for 1980-81 søkte å rette på dette ved å justere avansementsnormene slik at begrepet ferdigvurdert skulle forsvinne. Justeringene gikk i korthet ut på at befal på alle gradstrinn som berøres av prosentopprykk fortsatt skulle være under årlig vurdering for opprykk. Opprykkene skulle gis innenfor nærmere fastsatte prosentsatser og regler. Midlertidige grader I tillegg til foranstående ble det under justerings og normeringsforhandlingene 1977 anvendt midlertidige høyere grader for enkelte grupper befal som en del av oppgjøret. grad til de gikk av for aldersgrensen og da få den som vernepliktig grad. 111 STATUS De endringer og justeringer av Befalsordningen 1966 som det er redegjort for foran har i det alt vesentlige omfattet kretsinndelingen og avansementsordningen. Befalet er i dag inndelt i 2 kretser - krets I og krets 11. Beordring i stilling og avansement i grad er løsrevet fra hverandre opp til grad som oberstløytnant/kommandørkaptein. Krets I har normalavansement til major/ orlogskaptein og 60 pst gis videre avansement til oberstløytnant/kommandørkaptein. Krets II har normalavansement til løytnant og deretter avansement for 65 pst til kaptein, 20 pst til major/orlogskaptein og 25-30 pst til oberstløytnant/kommandørkaptein. Vurdering for opprykk foretas av et opprykksråd. I INNLEDNING I årene 1975 og 1976 ble det gjennomført en rekke miljø- og arbeidsundersøkelser som ga et omfattende materiale om befalets syn på tjenestevilkårene. Sammen med de skjevheter og uheldige forhold som endringene foretatt i 1975 og 1976 medførte, ga dette sterke signaler om at tiden nå var inne for en hovedrevisjon av og helhetsløsning for befalsordningen. I tillegg hadde befalsorganisasjonene etter hvert fremsatt en rekke krav, ønsker og forslag som det var nødvendig å vurdere nærmere. Forsvarsdepartementet oppnevnte derfor den 17 juni 1977 en styringsgruppe til å lede arbeidet med revisjon av befalsordningen (videreføring av St prp nr 143 for 1975-76). Styringsgruppen ble gitt følgende mandat: «a. Med utgangspunkt i regjeringens gjeldende hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet fremme forslag til - en hensiktsmessig fordeling av funksjoner mellom militært og sivilt personell - funksjonelt begrunnet utdannings-, bransje- og gradsnivå for de enkelte befalsstillinger i gjeldende OFP-er, for Hærens vedkommende justert i samsvar med St meld nr 54 (landforsvarsdelen) - totalbehovet for ulike typer befal Gruppen skal ta hensyn til den forventede utvikling hva angår virksomhetens art og omfang og mobforsvarets behov. b. Vurdere gjeldende befalsordning og fremme forslag til - eventuelle endringer i • avansementsmessig inndeling (herunder eventuell overgang til bransjeinndeling) • avansementsordning (herunder forholdet lønn etter grad eller stilling) • tjenesteordning (herunder beordrings-/søknadssystem) og tjenesteplaner. - eventuelle andre (ekstraordinære) tiltak bl a som en følge av avgangs- og milj øunderøkelsene. c. Vurdere den antatte utvikling innen nåværende korps av stadig tjenestegj ørende befal og fremme forslag til ordninger/tiltak som - kan løse/dempe problemene knyttet til befalsavgang i 1980- og 1990-årene og sikre ombyggingen av et personellkorps slik gruppen mener det bør være sammensatt. - sikrer en smidig overgang til en revidert BO og/eller andre føreslåtte tiltak. d. Gjøre rede for de økonomiske konsekvenser av de forslag som legges frem. Styringsgruppens oppgave var omfattende og komplisert, og styringsgruppen fant det riktig å bruke den tid hensynet til grundighet krevet. Hovedinnstillingen ble levert den 30 juni 1981 og delinnstillingen vedrørende overgangsordning og økonomiske konsekvenser ble utarbeidet på bakgrunn av det resultat en kom frem til etter drøftingene om hovedinnstillingen og levert den 1 februar 1983. II GRUNNLAG OG HOVEDSYNSPUNKTER Det vesentligste grunnlaget for Styringsgruppens arbeide har vært: - Befalsordningen av 1966 med senere endringer slik det er redegjort for i foregående del B, samt Tjenestereglement for Forsvaret, klasse 5 (TFF kl. 5) - Innstillingen fra «Befalsutdanningsutvalget» 1978 med uttalelser fra befalsorganisasj onene og Forsvarets overkommando - De skjevheter og uheldige forhold som av forskjellige årsaker oppsto med de endringer og justeringer som er foretatt til og med St prp nr 143 for 1975-76. Dette materialet ga nå som før en naturlig inndeling av hovedkomponentene i en Befalsordning: - Utdanningsordningen - Disponeringsordningen - Avansementsordningen. For å kunne vurdere og beregne forhold innen og mellom komponentene fant styringsgruppen det nødvendig å foreta en analyse av behovet for befal. En kom her frem til at en «funksjonell stillingsanalyse» var det mest hensiktsmessige. En rekke saker har det vært nødvendig å forelegge forsvarsgrenene til grundigere vurderinger og interne utredninger - bl a stillingsanalyser og prognoser for befalsutviklingen frem til år 2000. Styringsgruppen har hatt flere kontaktmøter med befalsorganisasj onene som har hatt høve til å komme med synspunkter til et UTKAST til innstilling. Alle innhentede uttalelser og fremkomne synspunkter har vært grundig vurdert og er - så langt dette har vært mulig - innarbeidet i den endelige innstilling. Basert på de erfaringer som var høstet med Befalsordningen av 1966 og senere justeringer, befalsorganisasjonenes krav og befalets ønsker samt Forsvarets behov for befal, var det styringsgruppens primære mål å komme frem til en helhetsløsning som best mulig både dekker Forsvarets behov og ivaretar befalets interesser. Et retningsgivende trekk i denne sammenheng har vært å søke å bevare de positive sider ved den nåværende ordning og å rette opp de skjevheter og uheldige forhold som har oppstått. 111 BEHOV FOR BEFAL OG STILLINGSANALYSE Befalsorganisasjonene har gjentatte ganger påpekt behovet for en «behovsanalyse» for personell i Forsvaret, foretatt på fritt grunnlag. En behovsanalyse for personell i Forsvaret er også nevnt i St prp nr 150 for 1974-75 og i St prp nr 143 for 1975-76. Av forskjellige grunner er en slik behovsanalyse ikke blitt gjennomført. Etter en grundig vurdering kom styringsgruppen frem til at en behovsanalyse både ville bli for tidkrevende og lite aktuell i forhold til måten rammen for personell fastsettes på i forbindelse med de årlige budsjetter samt at en funksjonell stillingsanalyse ville gi tilstrekkelig grunnlag for å foreta de nødvendige beregninger i forbindelse med revisjonen av befalsordningen. Analysen skulle videre danne grunnlag for fastsettelse av fremtidig befalsstruktur, bl a rekruttering, utdanning og avansementsordning. Som grunnlag for analysearbeidet ble fastsatt den totale stillingsramme for 1978. Stillingsanalysen ble foretatt av 4 forskjellige prosjektgrupper i styringsgruppens regi - 1 prosjektgruppe for hver forsvarsgren samt 1 prosjektgruppe for Forsvarets overkommando og fellesinstitusj onene. Etter styringsgruppens vurdering har stillingsanalysen oppfylt målsettingen og gitt det nødvendige grunnlag for arbeidet med revisjonen, herunder: - fordeling av funksj onene mellom militære og sivile stillinger - militære stillingers fordeling på utdanningsnivå, bransje og gradsnivå - totalbehov for ulike typer befal. Av de militære stillinger som analysen omfattet er 870 (473 tillinger i Hæren og 397 stillinger i Luftforsvaret) foreslått konvertert til sivile stillinger. Den gradsfordeling som analysen angir har vært en meget viktig faktor ved styringsgruppens valg av avansementsnormer da de forskjellige normer som gruppen har vurdert bl a har vært målt mot behovet slik dette er fremkommet i analysen. De militære stillinger er i stillingsanalysen foreslått gitt følgende fordeling på yrkes- og kontraktsbefal: I forbindelse med Befalsordningen av 1966 ble det planlagt med at forholdet mellom yrkes- og kontraktsbefal i gjennomsnitt for alle forsvarsgrener skulle være henholdsvis 68 pst og 32 pst. Verken tidligere eller nå har det vært mulig å oppnå den prosentandel kontraktsbefal som Personellutvalget kom frem til som ideell. I de senere år har imidlertid antall kontraktsbefal i hovedsak stabilisert seg på et nivå som ser ut til å være hensiktsmessig for de respektive forsvarsgrener. Situasjonen pr 1 april 1981 var i gjennomsnitt ca 23 pst kontraktsbefal, mens en i analysen kom fram til ca 20 pst. Styringsgruppen har funnet det riktig i utgangspunktet å legge stillingsanalysenes tall til grunn som planleggingstall, men understreker sterkt at tallene er planleggingstall som må justeres i takt med endret behov, rekrutteringen til de skoler som gir rett og plikt til yrkestilsetting og den årlige tilfeldige avgang av yrkesbefal. Disse faktorer må være under kontinuerlig vurdering slik at ordningen med kontraktsbefal kan praktiseres så fleksibelt som mulig. IV UTDANNINGSORDNING SG har lagt Utdanningsutvalgets innstilling om «Den framtidige befalsutdanning» til grunn for sine vurderinger. Følgende synspunkter har vært lagt til grunn for valg av utdanningsordning: - Manglende sivil utdanning for videre militær utdanning må kunne erverves underveis - Innen en rimelig alders- og tidsramme må alle med grunnleggende befalsutdanning ha mulighet til å konkurrere om stadig høyere militær utdanning - De samlede kvalifikasjoner - utdanning og tjenesteerfaring - realkompetanse - må danne grunnlag for konkurranse om stillinger og videreutdanning - Befalets utdanning må være avpasset den tjeneste som skal utføres, og med andre ord være i samsvar med Forsvarets behov - Utdanningssystemet må ikke medføre skarpe skillelinjer innen befalskorpset. SG foreslo at utdannings- og tjenestemønsteret deles inn i følgende 3 bransjer: - Operativ - Forvaltning - Teknisk For å imøtekomme befalets ønsker samt å gi grunnlag for smidig utnyttelse av ressursene bør det etter styringsgruppens oppfatning - i hvert fall tidlig i karrieren - gis anledning til overgang mellom bransjene. Videre foreslår styringsgruppen, på grunnlag av «Befalsutdanningsutvalgets innstilling», at utdanningen inndeles i 3 utdanningstrinn (-nivåer): - Befalsskole/tilsvarende (BS) - Krigsskolens 1. avdeling/tilsvarende (KS 1) - Krigsskolens 2. avdeling/tilsvarende (KS 2) Det er styringsgruppens syn at disse utdanningstrinn skal kunne gis etter behov innen alle 3 bransjer. Befalsskoleutdanningen Styringsgruppen har ingen forslag til endring av gjeldende ordning med hensyn til at den grunnleggende befalsutdanning primært gis ved Forsvarets befalsskoler. Befalsskolene skal gi en avsluttet utdanning til samme nivå både for O-, F- og Tbransjene og gi den nødvendige kompetanse for: - tilsetting på kontraktsforhold - befal til mobiliseringsoppsetningene - befal som søker yrkestilsetting i Forsvaret i stillinger som ikke krever høyere utdanning enn befalsskole - befal som søker høyere utdanning i Forsvaret med henblikk på yrkestilsetting. I korthet omfatter den grunnleggende befalsutdanning/tils varende: - Befalsskoler i operativ bransje av ca 1 års varighet, herunder uttaksflygingen i Luftforsvaret - Befalsskoler i forvaltningsbransjen (unntatt Hæren) av ca 1 års varighet - Befalsskoler i teknisk bransje av 1-3 års varighet, avhengig av relevant sivil fagutdanning - Kurs som tilsvarer befalsskole og som gir varig grad som befal. Krav for opptak ved befalsskoler er normalt videregående skole med relevant studieretning, men ved en del skoler godtas 9-årig skole inntil det sivile skoleverk er mer utbygd. Etter endt utdanning blir elevene beskikket til sersjant/kvartermester. Befal i teknisk bransje kan etter søknad gis yrkestilsetting 2 år etter endt befalsskole. Den høyere utdanning Befalsutdanningsutvalget har definert følgende skoler som «høyere utdanning» under nåværende utdanningsordning: - Krigsskolen - Befalsskolens øverste avdeling - Sjøkrigsskolen - Befalsskolen for Kystartilleriet/Øverste avdeling - Sjømilitære korps/Øverste avdeling - Luftkrigsskolen - Luftforsvarets offisersskole. Styringsgruppen foreslo at krigsskolens nåværende 2. og 3. år benevnes «Krigsskolens 2. avdeling», mens krigsskolens 1. år og de øvrige skoler nevnt ovenfor, benevnes «Krigsskolens 1. avdeling». Det er en forutsetning at KS 1 må gjennomgås før opptak ved KS 2. Den utførte stillingsanalyse bekrefter at det ikke foreligger et funksjonelt behov for å utdanne alt yrkesbefal både ved KS 1 og KS 2. Antall stillinger som krever utdanning fra KS 2 er i mindretall og størsteparten av stillingene vil derfor kunne dekkes av befal som kun har gjennomgått KS 1. For at Forsvaret ikke skal foreta kostbar overutdanning er styringsgruppen kommet frem til at det vil være hensiktsmessig at KS 1 er av ca 1 års varighet og KS 2 av ca 2 års varighet. KS 1 kan forlenges med inntil 12 måneders spesialutdanning etter behov. Utdanningsretningene for O-, F- og T-bransjene skal være likeverdige på de enkelte utdanningstrinn. samme utdanningstrinn som gis O-bransjen ved henholdsvis KS 1 og KS 2. Utdanningen skal kunne gis ved Forsvarets skoler eller ved sivile skoler på tilsvarende nivå for de fagområder som ikke dekkes av Forsvarets skoler. Styringsgruppen foreslår at befalet gis ansiennitet og plasseres i avansementskull på grunnlag av tilsetting i graden. Innbyrdes rangering av befal som er tilsatt samme dato avgjøres av grunnansiennitet som befal. Grunnansienniteten er tilsettingsdatoen som sersjant/kvartermester etter endt grunnleggende befalsutdanning. Dersom også denne dato er den samme avgjøres ansienniteten ved rangeringsnummeret fra befalsskole/tilsvarende etter gjeldende ansiennitetsregler. Krigsskoleutdanningen Krigsskolens 1. avdeling/tilsvarende bygger på Befalsskolen. Opptakskravet til KS 1 er videregående skole. KS 1 er normalt av 1 års varighet med inntil 1 års fag-/spesialutdanning etter behov. I Sjøforsvaret må fag-/ spesialutdanningen integreres i allmenn-, befals og bransjeutdanningen og KS 1 blir derfor av ca 2 års varighet. Flyger- og navigatørutdanningen i USA med visse tilleggskurs godkjennes som gjennomgått KS 1. For øvrig godkjennes en rekke sivile skoler med tillegg av 6 måneders generell befalsutdanning som tilsvarer KS 1. KS 1/tilsvarende gir rett og plikt til yrkestilsetting, dog tidligst 2 år etter endtßS. Krigsskolens 1. avdeling, eller andre skoler som er godkjent som likeverdige, kan søkes av befal som tilfredsstiller følgende krav: - Bestått befalsskole eller annen godkjent grunnleggende befalsutdanning. - Normalt ha utført 1 års tjeneste som befal etter BS/tilsvarende. Unntatt fra dette krav er flyger- og navigatørutdanningen i USA som gjennomføres umiddelbart etter befalsskolen. - 3-årig videregående skole i relevant studieretning og/eller 2-årig teknisk fagskole for T-bransjen. - Normalt ikke over 27 år (normalt ikke over 24 år for en del av Marinens befal). Plikttjeneste fastsettes for de forskjellige skoler etter de til enhver tid gjeldende bestemmelser. Befal som ikke tidligere er blitt tilsatt på grunnlag av befalsskole gis yrkestilsetting etter gjennomgått og bestått KS 1/tilsvarende. kurs og praksis på en tilfredsstillende måte før alle skikkede gis yrkestilsetting. Dersom KS 1 eller tilsvarende utdanning er av lengre varighet enn 1 år justeres dato for yrkestilsetting og ansiennitet slik at alle som begynner samtidig (samme år) på utdanning ved KS 1 gis samme dato for yrkestilsetting og ansiennitetsplassering Krigsskolens 2. avdeling/tilsvarende er av ca 2 års varighet og bygger på KS 1. Andre skoler med visse tilleggskurs godkjennes etter behov når utdanningen ligger på tilsvarende nivå som KS 2 (NIH/Hovedfag, NTH m v). Krigsskolens 2. avdeling, eller andre skoler som er godkjent som tilsvarende, kan søkes av befal som tilfredsstiller følgende krav: - Gjennomgått og bestått KS 1/tilsvarende. - 1-års tjeneste etter KS 1 for flygere/navigatører. For øvrig befal stilles det ikke noe krav til tjeneste mellom KS 1 og KS 2. - Normalt ikke over 29 år, med unntak av operativ bransje i Marinen hvor kravet normalt er 25 år. Befal som ikke har fått opprykk til løytnant før eller i løpet av den 2-årige KS 2, gis slikt opprykk etter endt utdanning. Befal som gjennomgår sivil skole på tilsvarende nivå som KS 2, men hvor utdanningen er av lengre varighet, får etter endt utdanning sin ansiennitet som løytnant justert som om utdanningen hadde vært avsluttet etter 2 år. Plikttjenestens lengde etter KS 2, og sivile skoler godkjent som tilsvarende nivå, må fastsettes for hvert skoleslag i samsvar med de til enhver tid gjeldende bestemmelser. Stabsskoleutdanningen Styringsgruppen foreslo stabsskoleutdanningen delt i 2: - Stabsskole I som et kort kurs som er obligatorisk for befal med KS 2-utdanning. Kurset er åpent etter søknad og behov for alle øvrige kapteiner/kapteinløytnanter. - Stabsskole II er et lengre kurs som kan søkes av alle majorer/orlogskapteiner. Forvaltningsutdanningen Hærens forvaltningsskole og Sjøforsvarets administrasjonsskole er en supplerende del av nåværende utdanningsordning. Styringsgruppen mener derfor at denne utdanning må beholdes. Sjøforsvarets administrasjonsskole bør dog endre navn til forvaltningsskole. Forvaltningsskolene må tilpasses den reviderte utdanningsordning og gis 2 hovedoppgaver: - gi vidergående forvaltningsutdanning - omskolere befal fra operativ og teknisk bransje til administrative gjøremål. Befal fra alle bransjer og utdanningsnivå må kunne tas opp etter søknad og behov. Det er for tiden ikke behov for en forvaltningsskole i Luftforsvaret. Fremtidige behov vil eventuelt kunne dekkes ved tildeling av elevplasser i Hæren og Sjøforsvaret. Forsvarets overkommando vil vurdere forvaltningsutdanningen nærmere. Øvrig utdanning Forsvarets høgskole foreslås uendret. Det samme gjelder også stort sett for våpen-, taktikk og spesialskoler, fellesskoler i Forsvaret og utdanning i utlandet. V DISPONERINGSORDNING Den ideelle disponering kjennetegnes blant annet ved at den gir muligheter til å disponere befalet slik at Forsvaret kan løse sine oppgåver på en tilfredsstillende måte, samtidig som befales gis full anledning til selvbestemmelse. Forsvarets og befalets egne interesser vil imidlertid i mange tilfeller ikke være sammenfallende, og problemet vil derfor være å finne den riktige aweining mellom dirigering og selvbestemmelse. I historisk perspektiv er det utvilsomt søknadssystemet som har de lengste tradisjoner i Forsvaret. I etterkrigstiden oppsto det imidlertid et ønske om et disponeringssystem som i større grad ivaretok Forsvarets disponeringsbehov. Det utvidede beordringssystem ble innført 1 desember 1966 og har vært praktisert siden. Systemet gir Forsvaret en utstrakt rett til disponering av befalet. Det har som hovedformål å dekke beredskapskravene og kvalifisere befalet til tjeneste i fred og krig og for høyere stillinger. Systemet pålegger beordringsmyndigheten ansvaret for befalets tjenestlige kvalifisering og befalet avanserer etter normerte perioder og prosentsatser. Systemet har ikke oppfylt de forventninger som man hadde ved innføringen, og utviklingen i samfunnet for øvrig synes å bekrefte stadig sterkere at tiden arbeider mot ordningen. Det som spesielt anføres mot systemet, er at det medfører hyppige beordringer og i perioder som ofte passer meget dårlig både for befalet og familien. Beordringene medfører flytting til steder og miljøer som er ukjente og uvante. Miljøformer, omgangskrets og skoleforhold brytes opp. Stadig flere kvinner tar arbeide utenfor hjemmet. Dette gjelder også befalets ektefeller, som ofte kommer i den situasjon at de ikke kan få arbeid på det nye tjenestested som passer deres kvalifikasjoner, utdanning og ønske. Familieinntekten og hustruens fremtidsmuligheter i arbeidslivet blir derved betydelig redusert. Beordringssystemet har også sine fordeler. Sett fra Forsvarets side gir systemet anledning til å disponere befalet etter en årlig helhetsvurdering slik at befalsstyrken kan fordeles best mulig - også til mindre populære tjenestesteder. Videre kan befalet gis en planmessig og styrt skolering og tjenesteerfaring slik at nødvendige kvalifikasjoner oppnås også for tjenestestillinger tillagt nest høyere grad. Beordringssystemet har bl a vært vurdert ved avgangs- og miljøundersøkelser og av prosjektgrupper i forsvarsgrenene. Det er enighet om at systemet medfører betydelig førtidsavgang av befal, og at systemet ikke er tilfredsstillende i dagens samfunn. Det må derfor finnes bedre ordninger, eller ordninger som i hvert fall demper de største skadevirkningene. Når søknadssystemet ble forlatt i 1966 hadde det i særlig grad sammenheng med forskyvningen av det nasjonale forsvar nordover og de vanskeligheter som dermed ble skapt for en tilfredsstillende disponering av befal. Det har senere ikke skjedd vesentlige endringer på dette felt. Dette gir etter Styringsgruppens mening klare begrensninger med hensyn til friheten i valg av system idet et rent søknadssystem ikke kan praktiseres. Søknadssystemet ga det enkelte befal mulighet for seiv å bestemme tjeneste og tjenestested, og det var opp til den enkelte å avgjøre om (og eventuelt når) han ville søke kvalifiserende tjeneste og avansement. Systemet var familievennlig. Det ga den enkelte mulighet til å være iro og etablere seg i eget hus, og det ga muligheter til å avpasse søknad om kvalifisering/avansement etter barns skolegang og hustrus arbeidsmuligheter. Systemet innebar muligheter for avansement helt til et sent tidspunkt i karrieren. Hovedsvakhetene ved systemet var at det ikke ga tilstrekkelig med befal, spesielt av lavere grader, som var villig til tjeneste på upopulære tjenestesteder, og de mer ettertraktede stillinger ble blokkert. for lenge i samme stilling. De fikk følgelig ikke den kvalifisering og allsidighet i tjenesten som var nødvendig. Styringsgruppen har spesielt trukket fram at de første 12-15 år av befalets tjenestetid er en meget viktig kvalifiseringsperiode. Det befal som ønsker å gjøre karriere, må i denne periode få en god og variert tjenesteerfaring. Under et søknadssystem må dette styres av befalet seiv som må legge vekt på en allsidighet det ikke alltid er mulig å oppnå. Det er en kjensgjerning at søknadssystemets prinsipper lett fører til spesialisering og ensidighet. Både søknadssystemet og beordringssystemet har åpenbare svakheter som er såvidt markerte at de hverken tjener Forsvarets eller befalets interesser. Seiv med en lempelig bruk av beordringssystemet, som forsvarsgrenene nå praktiserer, fører systemet likevel til en betydelig førtidsavgang og misnøye i befalskorpset. Både fra politiske myndigheters side og fra befalets organisasjoner er det gitt sterke signaler om at befalet må få større råderett over sin egen fremtid i rimelig alder og at de blir fritatt for endel av den beordringsplikt de nå har. Videre går utviklingen i samfunnet for øvrig mot større innflytelse på egen arbeidssituasjon. Dette og andre forhold medfører at man må søke etter andre ordninger for disponering av befal. Det må derfor finnes en ordning hvor man ivaretar Forsvarets behov samtidig som befalets ønsker blir mere imøtekommet. Styringsgruppen er kommet fram til en kombinert disponeringsordning hvor befalet i den første delen av sin tjenestetid er underlagt et beordringssystem hvor beordringsplikten opphører således: a. Befal med BS: 8 år etter normalavansement til løytnant, dvs 14 år etter avsluttet BS i en alder av ca 34 år. b. Befal med KS 1: 5 år etter normalavansement til kaptein/kapteinløytnant, dvs 18- 19 år etter avsuttet BS, i en alder av ca 38 år avhengig av når KS 1 er avsluttet. c. Befal med KS 2: 4 år etter normalavansement til major/orlogskaptein, dvs 18-22 år etter avsluttet BS avhengig av når man avsluttet KS 2, i en alder av 38-42 år. Ved beordringspliktens opphør går befalet over til søknadssystem hvor befalet vil skifte tjeneste og avansere til høyere grad mot stilling etter søknad. Forsvaret må dog beholde sin rett til frabeordring i tilfeller hvor det helt åpenbart er påkrevet å ombeordre et befal fra sin stilling av helsemessige, sikkerhetsmessige eller andre årsaker. Etter overgang til et søknadssystem har erfaringen vist at det for enkelte stillingers vedkommende forekommer blokkeringer med uheldige virkninger. I en slik ordning må det derfor fastsettes hvilke stillinger som er spesielt kvalifiserende, krever yngre folk innen graden eller av andre grunner krever sirkulering, samt å angi maksimal tjenestetid i disse stillinger. Søknadsbefal som ikke har konkurrert seg til ny stilling innen tilsettingstidens utløp kan administrasjonen omdisponere. Styringsgruppen foreslo at Forsvaret fortsatt må ha anledning til å foreta midlertidige beordringer. Nåværende ordning med 6+ 6 måneder må opprettholdes i den periode befalet er underlagt beordringssystemet. Etter overgang til søknadssystemet foreslo styringsgruppen anledning til midlertidig å beordre befalet i 12 + 12 måneder. En slik beordring uten villighet kan dog bare gis 1 gang i løpet av den tid befalet er underlagt søknadssystemet. Styringsgruppen mener at beordringsmyndighet alene ikke er tilstrekkelig for åfå den ønskede fordeling av befalsressursene. Det må derfor også gjennomføres tiltak som letter befalets byrder ved skifte av tjenestested og ved tjenestegj øring på mindre populære steder. I beordringsperioden er det Forsvarets ansvar å gi befalet en slik tjeneste at de er kvalifisert for opprykk til nest høyere grad over normalavansement. Etter overgang til søknadssystemet er befalet seiv ansvarlig for egen kvalifisering. Styringsgruppen har forutsatt at i beordring s p e r i o d e n bør en følge gjeldende regler med hensyn til bruk av tjenestemønstre, opprykksråd, villighetserklæringer, årlige beordringsplaner, beordringsråd, behandling av klager m v. I søknadsperioden går styringsgruppen inn for at søknader vurderes mot stillingsbeskrivelser som utarbeides for hver stilling. Stillingsbeskrivelsene bør i første rekke legge vekt på realkompetanse. Styringsgruppen har i denne sammenheng lagt definisjonen i St meld nr 45 for 1980-81 til grunn. Det er her skjelnet mellom realkompetanse og formell kompetanse. Med realkompetanse menes den samlede kompetanse man gjennom utdanning og erfaring har ervervet seg og som gjør at man i praksis vil kunne mestre de oppgåver det gjelder. læreanstalt, om at vedkommende har forutsetninger for å mestre bestemte oppgåver). VI AVANSEMENTSORDNING I Forsvaret skjer rekruttering normalt til alle gradsnivåer nedenfra. Avansement til et visst gradsnivå kan gjøres automatisk for alle som er skikket. Det er imidlertid innlysende at det i takt med stigende kommando- og gradsnivå er behov for økte kunnskaper og adekvat erfaring. Dette medfører behov for flere utdanningstrinn. Det er 4 hovedkrav som bør stilles til Forsvarets avansementsordning. Den må: - gi en tjenlig struktur ved at Forsvaret sikres et tilstrekkelig antall offiserer på det enkelte gradsnivå i samsvar med Forsvarets behov - være tilpasset utdannings- og disponeringsordningen - være så attraktiv at den sikrer den best mulige kvantitative og kvalitative rekruttering - gi rettferdige avansementsmuligheter og bedre økonomiske vilkår som belønning for tjenesteerfaring, utdanning, personlig dyktighet og god innsats. Avansement til en høyere grad kan skje på følgende mater: - Opprykk etter normerte prosentsatser og fastsatte tidsperioder - Opprykk i ledig stilling etter søknad - Opprykk etter nådd utdanningsnivå. Det er avansementsnormer knyttet til utdanningsnivå som har skapt kretser og skarpe skillelinjer innen befalskorpset. Etter styringsgruppens mening bør en søke å unngå slike skillelinjer. I funksjonsplanene er hver stilling henført til avansementskrets. Styringsgruppen mener at denne inndeling bør utgå og stillingens nivå kun angis ved grad. Enhver annen betegnelse som direkte eller indirekte angir utdanning, skole eller avansementskrets/norm bør unngås. Som en konsekvens av at angivelse av utdanningsnivå/avansementskrets utgår i stillings og disponeringsplaner må det utarbeides stillingsbeskrivelse for hver enkelt stilling/grupper av stillinger som kan besettes etter søknad. Stillingsbeskrivelsene bør lages etter en oppsatt standard hvor hovedvekten legges på den kompetanse som kreves for i praksis å kunne mestre de oppgåver man stilles overfor. Tjenesten i Forsvaret krever en differensiert utdanning. stillingsanalysen som angir de utdanningsnivåer hver forsvarsgren trenger på hvert gradstrinn. Krav til utdanning varierer fra stilling til stilling. Jo mer ansvarsfull en stilling er desto høyere utdanning vil normalt bli krevet. Særlig i de første tjenesteår vil erfaringsgrunnlaget hovedsakelig bygge på den formelle kompetanse. Etter hvert som befalet skaffer seg mere tjenesteerfaring, vil den reelle kompetanse i stigende grad få betydning. Stillingsanalysen er tilpasset følgende tre kompetansegivende utdanningstrinn: - Befalsskole/tilsvarende - Krigsskolens 1. avdeling/tilsvarende - Krigsskolens 2. avdeling/tilsvarende Det er et anerkjent prinsipp at høyere kompetansegivende utdanning skal lønne seg, og slik utdanning vil normalt gi adgang til begynnerstilling på et høyere nivå enn for dem som har lavere utdanning. I Forsvaret må det funksjonelle behov danne grunnlaget for utdanning og strukturering av befalets avansementsnormer. Avansementsnormene forutsettes å være like i alle forsvarsgrener og for befal på samme utdanningsnivå. Normene skal gjelde bare i den første tjenesteperioden mens befalet er underlagt beordringsplikt. Det vil være vanskelig å finne frem til avansementsnormer som gir det nøyaktige antall opprykk i grad i samsvar med stillingsanalysen. Man må imidlertid finne frem til et alternativ som i gjennomsnitt for alle forsvarsgrener og bransjer ligger nærmest opp til det behov som er angitt i stillingsanalysen. Videre bør stor innsats og personlig dyktighet kunne honoreres ved raskere avansement. På bakgrunn av foranstående er styringsgruppen kommet frem til en avansementsordning bestående av 3 avansementsnormer, en for hvert utdanningsnivå. Styringsgruppen foreslår at i den tid befalet er under beordringsplikt gis det avansement etter normer fastlagt for hvert utdanningstrinn slik: a. Befal utdannet ved Befalskole: - 1 år som sersjant/kvartermester før opprykk til fenrik - 5 år som fenrik før normalopprykk til løytnant - løytnanter må søke og konkurrere seg til stillinger tillagt grad som kaptein/kapteinløytnant og høyere, for å kunne få den høyere grad. b. Befal utdannet ved Krigsskolens 1. avdeling: - 4 år som fenrik før opprykk til løytnant - 8 år som løytnant før normalopprykk til kaptein/kapteihløytnant - Kapteiner/kapteinløytnanter må søke og konkurrere seg til stilling tillagt grad som major/orlogskaptein og høyere, for å kunne få den høyere grad - Inntil 20 pst av løytnanter med KS 1 kan avansere til kaptein/kapteinløytnant etter minimum 6 år som løytnant. c. Befal utdannet ved Krigsskolens 2. avdeling: - Opprykk til løytnant etter gjennomgått KS 2 - 4 år som løytnant før opprykk til kaptein/ kapteinløytnant, dog minimum 1 års tjeneste som løytnant etter gjennomgått KS 2 - 6 år som kaptein/kapteinløytnant før normalopprykk til major/orlogskaptein - Majorer/orlogskapteiner må søke og konkurrere seg til stilling tillagt grad som oberstløytnant/kommandørkaptein og høyere, for å kunne få den høyere grad - Inntil 20 pst av kapteiner/kapteinløytnanter med KS 2 kan avansere til major/orlogskaptein etter minimum 5 år som kaptein/ kapteinløytnant. d. Befal som ikke oppnår avansement utover løytnants grad bør få lønn etter egen lønnsstige Etter opphør av beordringsplikten vil opprykk i grad skje etter søknad ved tilsetting i ledig stilling tillagt den høyere grad. Styringsgruppen anbefaler at: - tid under utdanning regnes også med som tjenestetid i den grad vedkommende har under utdanningen - tid med tjenestefri utenfor nummer regnes ikke med som tjenestetid i grad - tjenestetid som vernepliktig fenrik regnes med ved avansement til løytnant - all tjeneste som løytnant regnes med ved avansement til kaptein/kapteinløytnant - tilsettingsdato i grad er bestemmende for årskullplassering. en enkel og rimelig ordning for såvel befalet som for administrasjonen. Forskjellen mellom befalsordningen av 1966 med senere endringer, og den nå reviderte ordning når det gjelder befalets tjenestevilkår er i hovedsak: - det utvidede beordringssystem hvor befalet formelt har beordringsplikt inntil avskjed, er endret til et kombinert beordrings-/søknadssystem hvor beordringsplikten opphører mellom 32 og 38 år - endring av normalavansement, og bortfall av prosentopprykk ut over normalavansement som erstattes av opprykk mot stilling etter søknad og konkurranse. Fordeler og ulemper innen nevnte endringer er lagt til grunn for vurderingen. Den justerte stillingsanalyse danner grunnlag for funksjonsplanene med de endringer som de nye stillingsbeskrivelser måtte medføre. Ramme for stillingsbeskrivelser er fastsatt i samråd med befalets organisasjonen Innen begrepet realkompetanse skal det legges større vekt på utdanning enn foreslått i hovedinnstillingen. Arbeidet med stillingsbeskrivelser m v er gitt slik prioritet at de vil være ferdig senest innen våren 1984. Funksjonsplanene med stillingsbeskrivelser danner grunnlag både for beordringer under beordringssystemet og besettelse av stillinger under søknadssystemet. Styringsgruppen tilrår at: - siste beordringsrunde etter nåværende system gjennomføres høsten 1984 - ledige stillinger som skal besettes etter den reviderte ordning kunngjøres våren/forsommeren 1984 og besettes høsten 1985 - revidert funksjonsplan iverksettes fra 1 januar 1985. Etter styringsgruppens vurdering er det ikke nødvendig at omleggingen av utdanningsordningen skjer samtidig i alle forsvarsgrenet Innføringen av den reviderte utdanningsordning krever ingen spesiell overgangsordning. Styringsgruppen tilrår at: eller tilsvarende utdanning, gis i en overgangsperiode tilleggsutdanning i den utstrekning dette er nødvendig. Disponeringsordningen - et kombinert beordrings og søknadssystem - henger nøye sammen med avansementsordningen fordi det under beordringssystemet kun gis normalavansement, mens avansement ut over dette, etter søknad og i konkurranse, skjer under søknadssystemet. Praktiseringen av søknadssystemet krever at stillingsbeskrivelser, funksjonsplaner og bestemmelsesverk foreligger. En regner med at dette er klart senest våren 1984. Ut fra dette tilrår styringsgruppen at: - revidert disponeringsordning settes iverk samtidig med revidert avansementsordning og samtidig i hele Forsvaret - beordringsrunden 1984 blir den siste etter nåværende ordning - den reviderte disponeringsordning formelt settes iverk fra 1 november 1984 slik at befal som da oppfyller alderskravene går over på søknadssystemet og at øvrig befal går over etter hvert som de oppfyller alderskrav eller oppnår opprykk til major/ orlogskaptein. Disponerings- og avansementsordning henger så nøye sammen at begge ordninger må gjennomføres samtidig. Administrativt og praktisk er det ikke mulig i en overgangsperiode å anvende både nåværende og revidert ordning. Av flere grunner er det ønskelig å komme over til den reviderte ordning så snart som mulig. Under disponeringsordningen er foreslått at siste beordringsrunde etter nåværende ordning er høsten 1984 og at den reviderte ordning settes iverk fra 1 november 1984. Dette tilsier at siste opprykk etter nåværende ordning skjer 1 januar og 1 juli 1984, samt at det gis opprykk etter den reviderte ordning fra 1 januar 1985. Ved overgang fra nåværende til revidert ordning må befalet fordeles på de nye utdanningsnivåer. For Krets I medfører dette ikke problemer idet dette befal har samme utdanning som KS 2-utdannet befal i den reviderte ordning og bør overføres til dette nivå. For befal i nåværende krets II er situasjonen annerledes. Innen denne krets har imidlertid BSØA, HIS/A, LOSK, SMK/ØA, BSKA/ØA og tilsvarende befal en utdanning som ligger så nær det fremtidige KS 1-nivå at det er naturlig at nevnte befal overføres til dette nivå. som tilsvarer BS-utdannet befal i den reviderte ordning. Styringsgruppen anbefaler at nåværende BS-utdannede løytnanter og lavere overføres til BS-utdannede under den reviderte ordning med normalavansement til løytnant. Overgang fra nåværende til revidert avansementsordning medfører for alt befal at prosentopprykk ut over den reviderte ordnings normalavansement faller bort. Styringsgruppen har vurdert avansementsmulighetene og er kommet til at både KS 1- og KS 2-utdannede under den reviderte ordning vil få bedre avansementsmuligheter enn ved de normerte prosentopprykk vi har i nåværende ordning. Under den reviderte ordning er det imidlertid en forutsetning at befalet søker ledige stillinger tillagt høyere grader enn hva normalavansement gir. Avansementsmuligheten for BS-utdannet befal vil imidlertid bli betydelig dårligere under den reviderte ordning. På grunnlag av bl a foranstående har styringsgruppen vurdert om det bør foreslås noen kompensasjon for endrede avansementsforhold ved overgang til revidert ordning. Styringsgruppen er kommet til at det ikke bør gis noen generell økonomisk kompensasjon for opphør av opprykk etter normerte prosentsatser, men at det i en overgangsperiode gis sikkerhet for at befal i Krets I oppnår minimum majors/orlogskapteins lønn og befal i Krets II minimum kapteins/kapteinløytnants lønn etter 10 års tjeneste som henholdsvis kaptein/kapteinløytnant og løytnant. Styringsgruppen foreslår videre at løytnanter som ikke avanserer etter en rimelig tid får en egen lønnsstige/lønnsutvikling, og foreslår at disse gis kaptein/kapteinløytnants lønn ette 10 års tjeneste som løytnant. Med denne ordning vil BS-utdannet befal i gjennomsnitt som gruppe oppnå bedre økonomiske vilkår enn under nåværende ordning med normerte prosentopprykk ut over løytnants grad. Med de lønnsopprykk som er foreslått mener styringsgruppen at yrkesbefalet generelt vil få tilsvarende eller bedre lønnsavansementsforhold enn det som nåværende ordning gir. Styringsgruppen tilrår at: LOSK, SMK/ØA, BSKA/ØA og tilsvarende befal til KS 1-nivå mens nåværede BSutdannede løytnanter og lavere grader overføres til BS-nivå som under den reviderte ordning - kaptein/kapteinløytnantskullene 1978- 1990 i Krets I gis lønnsopprykk til major/ orlogskaptein etter 10 år som kaptein/kapteinløytnant dersom de ikke har oppnådd opprykk ut over denne grad - alle yrkesløytnanter gis lønnsopprykk til kaptein/kapteinløytnant etter 10 års tjeneste som løytnant dersom de ikke har oppnådd opprykk ut over denne grad ved normalavansement eller i stilling. VIII ØKONOMI Styringsgruppen (SG) har hatt som siktemål at den foreslåtte revisjon av befalsordningen (BO) skulle holdes innenfor en realistisk økonomisk ramme. SG's forslag til revisjon av BO representerer da heller ingen stor systemendring i forhold til gjeldende ordning. Det er ikke mulig eksakt å beregne kostnadsforskjellen mellom gjeldende ordning - om den hadde fortsatt i fremtiden - og den foreslåtte reviderte befalsordning. SG har derfor i stor grad mattet nøye seg med å gi momenter til belysning av hvilke konsekvenser forslaget vil innebære uten å kunne angi noe beløp. SG antar at den reviderte ordning først vil finne sin endelige form etter en tid, og at det kan bli nødvendig å foreta justeringer og tilpasninger som ikke lar seg forutse. Følgelig vil også de økonomiske konsekvenser bli spredd over et lengre tidsrom. Opptakskravet både for BS og KS 1 er hevet fra ungdomsskole til videregående skole. Ved BS vil det i en overgangsperiode, inntil man oppnår en tilstrekkelig rekruttering av elever med videregående skole, fortsatt bli tatt opp elever med ungdomsskole. Ved dårlig rekruttering, og etter behov, kan det f eks bli aktuelt for Forsvaret å gi støtte gjennom en stipendordning til befal som ønsker å komplettere sin sivile utdanning for opptak ved KS 1/tilsvarende. Det er ikke mulig å forutsi behovet for en slik støtte. Kostnader til en stipendordning basert på 30 stipend i 2 år er anslått til ca 1,2 mill kroner. SG antar at en stipendordning vil bortfalle når det sivile utdanningssystem blir fullt utbygd. BS vil bli beholdt uendret i Hæren og Luftforsvaret, mens BS og 1 år etterfølgende praksis vil utgjøre 2 års etatsutdanning. om til samme mønster som BS og etterfølgende praksis i Hæren og Luftforsvaret. Overgangen til 2 års etatsutdanning vil medføre noe merarbeide, men de økonomiske konsekvenser av denne omlegging antas å bli übetydelig. KS 1 vil få flere elever enn det som utdannes ved nåværende tilsvarende skoler. Dette vil generelt forårsake merkostnader bl a til etablissementer, instruktører, underbringelse av elever og instruktører m v. - I Hæren og Luftforsvaret vil det påløpe merutgifter fordi KS 1 blir av lengre varighet enn BSØA og LOSK. - I Sjøforsvaret vil KS 1 bli en nyskapning som vil erstatte SMK/ØA, BSKA/ØA og noe av Sjøkrigsskolen. Styringsgruppen har ikke funnet det mulig på nåværende tidspunkt å beregne de utgifter som dette vil medføre. SG har forutsatt at utdanningen - i hvert fall de første årene - skal kunne gjennomføres innenfor nåværende bygningsmasse. Inntil bygningsmassen blir øket til de nye utdanningsbehov kan det bli nødvendig å dele opp undervisningen på flere steder. På lengre sikt kan det bli nødvendig å utvide bygningsmassen slik at undervisningen kan gjennomføres på det stedet som er mest hensiktsmessig. SG har intet grunnlag for å beregne disse kostnader. KS 2 vil få færre elever enn det som utdannes ved nåværende krigsskoler. Dette kan gi muligheter for innsparinger. Befal uten krigsskoleutdanning som får utdanning ved sivile skoler tilsvarende KSI eller KS 2, skal gjennomgå 6 måneders generell befalsutdanning. Kurset er en nyskapning og SG har intet grunnlag for å beregne kostnadene. Delingen av stabsskoleutdanningen er allerede gjennomført i alle forsvarsgrener. Det gjenstår således bare å gjennomføre ny opptaksordning. Stabsskoleutdanningen antas derfor ikke å medføre nevneverdig endring av utgiftene. I det hovedmønster som SG har foreslått er Forvaltningsskolen i Hæren og Sjøforsvaret tillagt 2 hovedoppgaver: - Omskolere befal fra operativ og teknisk tjeneste til forvaltningsmessige gjøremål -Gi forvaltningsmessig videreutdanning for befal fra alle bransjer og utdanningsnivåer som et alternativ til stabsskoleutdanning. Den første oppgaven vil neppe bli særlig forskjellig fra nåværende ordning, og vil således ikke innebære noen merkostnader. andre oppgaven vil medføre at nivået blir hevet for å kunne bli et aktuelt alternativ til stabsskoleutdanningen. En slik ordning vil utvilsomt koste noe mer enn nåværende utdanning, men styringsgruppen har intet grunnlag for å foreta noen beregninger av merkostnadene. Under den reviderte disponeringsordning vil det i beordringsperioden fortsatt bli opprettholdt tjenesteplaner med krav om tilsvarende obligatoriske kurs og kvalifiserende tjeneste som under nåværede ordning. Forsvaret vil i tillegg kunne disponere befalet etter behov og kvalifikasjoner. Antall flyttinger i beordringsperioden vil dermed ikke bli annerledes enn under gjeldende system og således ikke forårsake noen endringer i utgiftene. Når det gjelder antall flyttinger i søknadsperioden er det vanskelig å forutsi hvilke resultater ordningen vil bringe. Alle forhold tatt i betraktning er det liten grunn til å anta at antall flyttinger i søknadsperioden vil bli noe vesentlig mindre enn for tilsvarende periode under nåværende system. Den reviderte disponeringsordning vil således neppe forårsake vesentlige endringer i flytteutgiftene, hverken under beordringsperioden eller under søknadsperioden. Under gjeldende ordning får befalet utbetalt følgende tillegg og godtgjøringer: - flyttegodtgj øring - militærtillegget - det forhøyede omflyttingstillegg. Under gjeldende ordning blir det tilstått flyttegodtgj øring så ofte som det foreligger et tjenestlig behov for en ordinær beordring til nytt tjenestested. Tjenestetiden i den enkelte stilling kan således i noen tilfeller komme helt ned til 1 år. For midlertidig beordring, 6 + 6 måneder, tilstas ikke flyttegodtgj øring, men slike beordringer er meget sjeldne da de fanges opp av 1 års ordinære beordringer. I praksis blir det derfor bare midlertidige beordringer av mindre enn 1 års varighet som ikke berettiger til flyttegodtgj øring under gjeldende system. Styringsgruppen forutså at enkelte kanskje vil hevde at når befalet går over til et søknadssystem så bortfaller de militære særbestemmelser for flyttegodtgj øring, og at Forsvaret må følge de regler som gjelder for sivile forflytninger av personell. system. Forskjellen ligger i at forholdene skal legges så godt til rette at befalet frivillig søker seg til tjeneste hvor de ellers måtte beordres uten villighet. For å oppnå dette har SG foreslått en rekke tiltak som vil gjøre ulempene ved flytting minst mulig. Disse tiltakene regnes for helt nødvendige for å få søknadssystemet til å virke etter sin hensikt, og for åfå Forsvarets personellbehov dekket på alle steder. At flyttegodtgjøringen kan utbetales like hyppig som under nåværende system er en forutsetning for at den reviderte ordning skal kunne praktiseres. Styringsgruppen mener derfor at befal som søker og får stilling også skal være berettiget til flyttegodtgj øring, uavhengig av tid i forutgående stilling. Midlertidige beordringer av minst 1 års varighet må også berettige til flyttegodtgj øring. Militærtillegget ble innført i 1960-årene og erstattet da en rekke «mindre ulempestillegg». Tillegget utbetales til alt befal i tilknytning til den månedlige lønn og er pensjonsgivende. Etter den reviderte ordning vil ulempene i beordringsperioden ikke bli endret i forhold til gjeldende ordning. Det synes derfor ingen grunn til å endre militærtillegget i denne perioden. Ulempene under søknadssystem vil være de samme som under beordringssystem, med unntak av at ulempene med beordringsplikt for en stor del vil bortfalle. Forsvaret vil imidlertid kunne foreta midlertidig beordring - uten befalets villighet - for en periode av 12 måneder som ved behov kan forlenges med ytterligere 12 måneder. Slik beordring kan Forsvaret foreta 2 ganger mens befalet er underlagt søknadssystem. De ulemper som under gjeldende system blir kompensert ved militærtillegget vil således også være tilstede under søknadssystem. Militærtillegget utbetales nå til alt befal gjennom hele karrieren, og det er pensjonsgivende. Å inndra, eller redusere tillegget i søknadsperioden, vil dermed innvirke både på den samlede lønn m/tillegg og på pensjonen. Styringsgruppen anbefaler at militærtillegget beholdes uendret og utgiftene til militærtillegget vil dermed bli status quo. Etter gjeldende ordning utbetales det forhøyede omflyttingstillegg til befal som er underlagt det utvidede beordringssystem, og er gjort betinget av at det er gitt fast beordring. Midlertidig beordring hjemler således ikke utbetaling av tillegget. det første året og noe redusert for hvert av de øvrig årene. Tillegget er større for gifte enn for ugifte befal (ca 3 ganger større) og til en viss grad øker tillegget med stigende lønnstrinn. Tillegget utbetales som kompensasjon for de ulemper det påfører befalet og deres familie å bryte opp fra en veletablert tilværelse for så å etablere seg i et nytt miljø. Tillegget skal også kompensere tap og det übehag som en flytting innebærer. Med marginal beskatning blir det liten netto av det forhøyede omflyttingstillegg. Styringsgruppen foreslår derfor at tillegget deles i et skattefritt etableringstillegg og et skattbart ulempestillegg. Dessuten at det burde gis anledning til å utbetale ulempesdelen for inntil 3 nye år for befal som får sin tjeneste forlenget i Nord-Norge. Styringsgruppen er blitt underrettet om at Forsvarsdepartementet har forelagt saken for Finansdepartementet som ikke finner å kunne fremme forslag om endring i skattelovene med sikte på å frita forhøyet omflyttingstillegg for beskatning. Etter denne avgørelse gjenstår kun muligheten av å øke det forhøyede omflyttingstillegg slik at effekten blir den samme som ved innføring av et skattefritt etableringstillegg. Styringsgruppen anbefaler på dette grunnlag at tillegget blir fordoblet. Merkostnadene for den foreslåtte økning er beregnet til ca 17 mill kroner. I tilknytning til revisjonen av befalsordningen er det tatt opp en rekke tiltak for å dempe ulempene ved flytting for hele familien, og for å utvirke større villighet/søkning til mindre populær og byrdefull tjeneste. Styringsgruppen tilrår at disse tiltak gjennomføres: - Øke det forhøyede omflyttingstillegg. Kostnad ca 17 mill kroner - Dekning av merutgifter til barns skolegang. Kostnad ca 3,6 mill kroner - Økning av flyreiser for befal og deres familier. Kostnad ca 32 mill kroner - Kommunal borett/hjemstavnsrett uavhengig av botid og dispensasjon fra eventuell klausul om byggefrist - Utvidet adgang til engasjement av befal på pensjonistvilkår. Kostnad ca 7 mill kroner - Befalspensjonister som er 60 år får de samme rettigheter som sivile pensjonister på 67 år når det gjelder moderasjon på jernbanereiser (30 pst). Kostnad ca 1,5 mill kroner. reviderte avansementsordning kan følgende medføre endrede kostnader: - justert stillingsanalyse - justert avansementsstige og normalavansement - økonomisk kompensasjon istedet for avansement. Den justerte stillingsanalyse medfører ingen forandring av det totale antall stillinger; men 870 militære stillinger er foreslått konvertert til sivile stillinger. For de militære stillinger vil justeringen medføre: - en liten økning av antall oberst 11/ kommandør 11-stillinger - et noe større antall oberstløytnant/kommandørkaptein og major/orlogskapteinstillinger - en justering oppover av antall kaptein/kapteinløytnantstillinger slik at antall stillinger tilsvarer avansementsreglene (normalavansement) og en tilsvarende reduksjon av antall stillinger med lavere grader. Fastsettelse av stillingsbeskrivelser antas kun å medføre mindre endringer av den justerte analyse. Den økning av antall stillinger med major/ orlogskaptein eller høyere grader som er foretatt i den justerte stillingsanalyse vil ikke medføre økede kostnader. Grunnen til dette er at antall stillinger og fordeling ligger innenfor det som nå bevilges på grunnlag av befalskorpsets gradsstruktur. Styringsgruppen har foreslått et noe raskere avansement i de lavere gradstrinn og normalavansement til kaptein/kapteinløytnant for befal med KS 1/tilsvarende utdanning. Som overgangsordning er videre foreslått at krets 11-befal som har BSØA, LOSK/ØA eller tilsvarende utdanning gis avansement som for KS 1-utdannede. Dette fører til at man må ha et øket antall kaptein/kapteinløytnant-stillinger og de merkostnader som dette medfører er bere gnet til 13 mill kroner pr år. Som overgangsordning har styringsgruppen foreslått at kaptein/kapteinløytnant-kullene 1978-1990 i avansementskrets I gis lønnsopprykk til major/orlogskaptein etter 10 års tjeneste som kaptein/kapteinløytnant. Denne gruppe befal har nå normalavansement til major/orlogskaptein etter 7 år som kaptein. Etter innføring av den reviderte ordning antar styringsgruppen at endel kapteiner/kapteinløytnanter vil avansere til rnajorer/orlogskapteiner med mindre enn 7 års tjeneste som kaptein/kapteinløytnant. Dette vil sannsynligvis oppveie den innsparing som lønnsavansement etter 10 års tjeneste kunne medføre. derfor at forandring av kostnadene blir übetydelige. SG har også foreslått at det blir etablert en ordning med lønnsmessig kompensasjon for løytnanter som ikke avanserer til kapteiner/ kapteinløytnanter innen en rimelig tid. Styringsgrupper! har for sine beregninger lagt til grunn at dette befal vil oppnå kaptein/ kapteinløytnants lønn etter 10 års tjeneste som løytnant. Dette vil medføre merkostnader som er beregnet til 12 mill kroner pr år. DEL D Uttalelser til SG' I INNLEDNING Styringsgruppens oppdrag i mandatet innebar at SG først måtte avgi en hovedinnstilling om selve revisjonen som organisasj onene og Forsvarsdepartementet måtte ta stilling til før SG kunne fortsette med resten av mandatet om overgangsordning og økonomiske konsekvenser. SG leverte sin hovedinnstilling 30 juni 1981. Med bakgrunn i denne samt de uttalelser og forslag som kom inn fra Forsvarets overkommando og befalets organisasjoner startet FD drøftingene 18 november 1981. Drøftingene ble utført med en delegasjon ledet av FD og bestående av personell fra FD og FO. Drøftingene ble avsluttet 29 november 1982 og SG startet da på sin tilleggsinnstilling som bygget på drøftingsresultatet. Tilleggsinnstillingen ble levert 1 februar 1983 og FD's delegasjon drøftet denne innstilling og den samlede revisjon med befalsorganisasj onene 23 og 25 februar 1983. Den 4 mars 1983 hadde Forsvarsministeren et avsluttende møte med befalets organisasjoner. Under arbeidet med SG's innstilling og partenes uttalelser er det avholdt en rekke drøftingsmøter mellom organisasj onene og Forsvarsdepartementets delegasjon og flere møter mellom FD's ledelse og organisasj onene. Internt er det innhentet uttalelser fra og avholdt møter med FO om alternative løsninger. Det er også avholdt møter mellom FD's og FO's ledelse om prinsipielle og sentrale forhold innen revisjonen. Utgangpunktet for såvel SG's innstilling som drøftingene har vært å revidere «Befalsordningen av 1966» for å komme ajour med den utvikling som har foregått siden 1966 og rette opp de skjevheter og uforutsette virkninger som foretatte endringer har medført. Det er derfor viktig å ha for øye at det er en revisjon og ikke en total omlegging. Det vil ikke være tale om de store og drastiske endringer, men om justeringer og forbedringer innen det bestående hvor vi samtidig må legge forholdene til rette for å kunne imøtekomme fremtidens krav. Dette gjenspeiles både i Befalsutdanningsutvalget (BUU's) og Styringsgruppens innstillinger. opprettholdt de samme divergerende syn og holdninger som da drøftingene startet, og at det derfor ikke har vært mulig å komme frem til en løsning som alle er enige om. De viktigste og mest sentrale emner under drøftingene har vært: - den foretatte funksjonelle stillingsanalyse og de supplerende opplysninger man venter å kunne trekke ut av de stillingsbeskrivelser som skal utarbeides - inndeling og varighet av KS-utdanningen - hvilke utdanningsgrunnlag som skal kreves for yrkestilsetting - differensiert normalavansement basert på forskjellige utdanningsnivåer eller felles normalavansement for alle - varigheten av beordringsplikten for befal fra de forskjellige utdanningstrinn - hvordan man ved forskjellige utdanningsnivåer med tilhørende forskjellige normalavansement skal kunne oppnå et mest mulig kretsløst system, og hvordan realkompetanse i en slik sammenheng kan bli reell. Utgangspunktet for drøftingene har vært SG's innstilling. Denne har vært tillagt særlig vekt på de områder hvor den gjenspeiler FO's vurderinger og behov. Revisjonen av befalsordningen omfatter komponentene: - utdanningsordningen - avansementsordningen - disponeringsordningen (beordrings- og søknadssystem). Ordningene henger så meget sammen at det under presentasjonen av partenes syn er mest hensiktsmessig å behandle alle 3 under ett. En vil i det etterfølgende søke å gi en kortfattet fremstilling av partenes syn. Befalets fellesorganisasjon BFO er den eneste av befalsorganisasj onene som har utarbeidet et helhetlig alternativ til SG's innstilling. BFO går meget sterkt inn for å oppnå et «kretsløst system» og legger i hovedsak følgende til grunn for sitt forslag: - krav til realkompetanse angis for alle stillinger - all videreutdanning apen for alle etter konkurranse - rett og plikt til yrkestilsetting etter Krigsskole - all Krigsskoleutdanning likeverdig uavhengig av bransje/linje og varighet. Minimum 2 års Krigsskole pluss praksisår - stillingsbeskrivelse sikrer reelle avansementsmuligheter for bransjene/linjene - kombinert beordrings-/søknadssystem - hjemmebaseordning. På denne bakgrunn og fordi BFO mener at det i dagens og fremtidens forsvar er nødvendig med minimum 2 års Krigsskole for den alt vesentlige del av befalskorpset er BFO sterkt uenig i SG's utdanningsordning. BFO hevder at SG's 1 + 2 års ordning for KSutdanningen, som gir en avstand mellom KS 1 og KS 2 på 2 år, vil gjøre det meget vanskelig å legge realkompetansen til grunn når disse grupper skal konkurrere og sammenlignes. Med unntak for produksjonselementet i Luftforsvaret hevder BFO at BS ikke er tilstrekkelig grunnlag for yrkestilsetting av befal. BFO mener at med den utdanningsmodell de foreslår, med tilhørende felles normalavansement til kaptein for alle krigsskoleutdannede, vil man i motsetning til SG's modell kunne anvende realkompetanse og oppnå et kretsløst system. Samtidig mener de at en da vil få kvalifisert befal i alle stillinger i søknadsperioden etter normalavansement. Om nødvendig bør økonomiske virkemidler tas i bruk på steder med dårlig søkning. Krigsskoleutdannede Offiserers Landsforbund KOL anfører generelt at grunnlaget for en revidert befalsordning må være Forsvarets funksjonelle behov i fred og krig. KOL er på en del områder uenig i SG's innstilling, men er likevel den av befalsorganisasjonene som ligger nærmest opp til SG's innstilling. De vesentlige forhold KOL trekker frem er: - under begrepet realkompetanse må det i stillingsbeskrivelser alltid stilles krav om utdanningsnivå, og herunder også eventuelt krav om stabsskole - forskjellen i normalavansement mellom KS 1 og KS 2 bør være minst 1 grad og henholdsvis kaptein/kapteinløytnant - maj or/orlogskaptein. Norges Befalsforbund NBF peker på at SG's innstilling bygger på følgende to hovedprinsipper: a. En ordning som best mulig dekker Forsvarets behov. b. En ordning som best mulig ivaretar personellets behov og interesser. SG la videre vekt på å innføre kretsløst system og at realkompetanse skulle tillegges avgj ørende vekt. NBF kan ikke se at forannevnte prinsipper og målsetting er oppfylt i det foreliggende revisjonsforslag og mener for øvrig: - Det er tvilsomt om den reviderte ordning vil gi tilfredsstillende rekruttering særlig på midlere og lavere sjikt på grunn av for stor beordringsbelastning - Ungdom som tas opp på BS med 9-årig skole bør gis den nødvendige sivile påbygging før opptaket - Utdanningsopplegget for flygere og navigatører må justeres da disse overkompenseres i forhold til annet flygende personell - Normalaldersgrenser for opptak på KS 1 og KS 2 må sløyfes - Normalt minst 1 års tjeneste etter KS 1 før opptak på KS 2. Ikke adgang til opptak til gjennomgående KS-utdanning som vil redusere søkningen til KS 1, opprettholde kretsinndeling av befalet og tilsidesette realkompetanse - Rett til yrkestilsetting etter fullført etatsutdanning med tilfredsstillende resultat - Normalavansement til løytnant kan aksepteres med overgang til søknadssystem ved ca 30 år. Hvis senere overgang, normalavansement til kaptein/kapteinløytnant. Normalavansement må være likt for alle - Like muligheter for videre utdanning og avansement basert på realkompetanse. Forsvarssjefen Forsvarssjefens uttalelser til SG's innstillinger og det foreliggende forslag til revisjon av befalsordningen kan oppsummeres slik: konkludert med at den bør kunne aksepteres slik den foreligger. Den gir et godt utgangspunkt for de fremtidige funksjonsplaner, men bør ikke føre til en automatisk revisjon av disse. FSJ vil fremme forslag som justerer disse i de årlige direktiver for personellbudsjettene. FSJ har senere gitt sin tilslutning til at den harmonisering av stillingsanalysen som FD's arbeidsgruppe har foreslått nyttes som grunnlag for det videre arbeid - FSJ har i hovedtrekk og med visse reservasjoner sluttet seg til SG's innstilling, og har ment at den gir rom for fleksibilitet og burde således kunne gi grunnlaget for nærmere tilpasninger, der dette måtte vise seg påkrevet - FSJ har akseptert at KS 1 også i Hæren og Luftforsvaret økes til 2 års varighet innen 10 år - FSJ er enig i at ordningen med prosentopprykk har vært uheldig og bør bortfalle - Primært ønsker FSJ normalavansement til major/orlogskaptein for KS 2-utdannede og kaptein/kapteinløytnant for KS 1-utdannede, men har gitt uttrykk for at Forsvaret kan «leve med» en ordning som gir normalavansement til kaptein/kapteinløytnant for alle KS-utdannede - FSJ har kommet til at også BS-utdannede i teknisk bransje bør gis normalavansement til kaptein. Det funksjonelle behov tilsier ikke slikt avansement, men normalavansement begrenset til løytnant kan virke som en nedvurdering av teknisk personell med de konsekvenser dette kan få for rekruttering og førtidsavgang. Lønnsopprykk alene vil neppe erstatte den sosiale siden ved gradsopprykk - Prinsipielt mener FSJ at overgang fra beordrings til søknadssystem er et sosialt tiltak som bør skje ved samme alder for alt befal. Forsvarets funksjonelle behov betinger at denne settes til 40 år, men FSJ kan akseptere 38 år BS-utdannet befal er her inkludert under forutsetning av at det gis avansement til kaptein. Hvis avansement begrenses til løytnant, bør beordringsplikten for dette personell opphøre i en alder av ca 34 år - Det bør fortsatt vurderes en ordning hvor Luftforsvaret kan yrkestilsette et begrenset antall befal i operativ- og forvaltningsbransje på bakgrunn av BS - FSJ er for øvrig tilfreds med at departementet vil legge frem forslag til bedring av beordringsbefalets vilkår som en del av befalsordningen. 111 OPPSUMMERING AV DRØFTINGENE Med de mange divergerende syn som er kommet til uttrykk under drøftingene har det ikke vært mulig å finne en løsning hvor partene er enige på alle punkter. En har derfor bestrebet seg på å finne frem til kompromisser som kan aksepteres av de fleste. I denne forbindelse er det innlysende at FD har mattet legge betydelig vekt på de vurderinger og behov som er fremført av Forsvarssjefen og fra forsvarsgrenenes side. SG's innstillinger har vært lagt til grunn for drøftingene. De forhold innen befalsordningen som drøftingene har ført til at en særlig har konsentrert seg om er følgende: a. Den funksjonelle stillingsanalyse, befalsog utdanningsbehov. b. Innen utdanningsordningen: - inndelingen av utdanningen - yrkestilsetting - befalsskoleutdanning/grunnleggende etatsutdanning - krigsskoleutdanningen c. Normalavansement og varighet av beordringsplikt for de respektive utdanningstrinn-BS,KSIogKS2. d. Hjemmebase. Den etterfølgende oppsummering av drøftingene vil bli behandlet under ovennevnte avsnitt. Den funksjonelle stillingsanalyse Målet med analysen var å komme frem til en hensiktsmessig fordeling av funksjoner mellom militært og sivilt personell, og et funksjonelt begrunnet utdannings-, bransjeog gradsnivå for de enkelte befalsstillinger. Analysen gir også totalbehov for ulike typer befal. Analysen har i denne sammenheng gitt SG grunnlag for avansementsordningen, fremtidig befalsstruktur samt rekrutterings- og utdanningsbehov. Forsvarssjefen har med enkelte reservasjoner bl a uttalt at analysen bør kunne aksepteres slik den foreligger, og at den gir et godt utgangspunkt for de fremtidige funksjonsplaner. I forbindelse med innføring av kombinert disponeringsordning skal det utarbeides stillingsbeskrivelser som anvendes ved vurdering av søknader i søknadsperioden. Et rammeverk og regler for utarbeidelsen av stillingsbeskrivelser er utarbeidet av FO etter samråd med organisasj onene. mulig like med hensyn til fordeling på utdanning og avansementsmuligheter. Befalsorganisasjonene har generelt gitt uttrykk for at de ikke anser den utførte funksjonelle stillingsanalyse for å være tilstrekkelig, og har etterlyst en behovsanalyse. I sine uttalelser har organisasj onene koblet behovsanalyse sammen med utarbeidelsen av stillingsbeskrivelsene som de mener vil være et bedre grunnlag for vurdering av ordningene. Seiv om stillingsanalysen ikke er ansett som tilstrekkelig har organisasj onene gått med på at den kan anvendes som grunnlag under drøftingene. Dette under forutsetning av at den justeres i nødvendig utstrekning når stillingsbeskrivelsen foreligger. Departementet er enig i dette. Arbeidet med stillingsbeskrivelsene er et meget omfattende arbeide som ventes å være tidkrevende. Det en er kommet frem til vedrørende anvendelsen av stillingsanalysen og arbeidet med stillingsbeskrivelsene er i hovedsak i samsvar med SG's innstilling. Når det gjelder innholdet av stillingsbeskrivelsene er det i forhold til SG's innstilling den forskjell at FD har bestemt at innen begrepet realkompetanse skal utdanning tillegges større vekt enn hva SG foreslo. Utdanningsordningen Inndeling av utdanningen SG foreslo utdanningen inndelt i 3 trinn: - BS/tilsvarende - KS 1/tilsvarende - KS 2/tilsvarende og at utdanningen skjer trinnvis slik at det lavere trinn må være gjennomført før det kan søkes om opptak på neste trinn. BFO er uenig i inndelingen av KS-utdanningen, mens NBF kun er uenig i at utdanningen skal være nivådannende. Under drøftingene kom det klart frem fra Forsvarets side at det funksjonelt og tjenestlig er behov for en slik inndeling i Hæren og Luftforsvaret. Sjøforsvaret ga ikke uttrykk for det samme behov, men fant å ville slutte seg til et felles mønster med de to andre forsvarsgrener. Yrkestilsetting SG har foreslått at yrkestilsetting tidligst kan oppnås 2 år etter endt befalsskole. For å bli yrkestilsatt i O- og F-bransjen kreves gjennomgått og bestått KS 1/tilsvarende. I T-bransjen kan det etter behov også tilsettes befal med eksamen fra befalsskole. Yrkestilsetting etter BS i T-bransjen gjelder i Hæren og Luftforsvaret. BFO aksepterer slik tilsetting bare i Luftforsvaret. Argumentet mot slik tilsetting i Hæren er i hovedsak at dette befal i dag dekker stillinger hvor det etter BFO's mening er behov for KSutdanning. NBF har generelt foreslått yrkestilsetting etter BS i alle bransjer, og at BS danner grunnlag for konkurranse om videre utdanning. Hæren uttaler at det er behov for å yrkestilsette et antall befal med BS i teknisk bransje. Luftforsvaret mener at det i Luftforsvaret er behov for å yrkestilsette BS-utdannede i alle bransjer. Sjøforsvaret har ikke behov for yrkestilsetting av befal med kun BS-utdanning. Departementet er kommet til at en nå bør følge SG's innstilling og at man senere vurderer Luftforsvarets forslag nærmere. Befalsskoleutdanning/Grunnleggende etatsutdanning Under drøftingene kom en frem til full enighet om at befalsskoleordningen skal beholdes. Videre at den ettårige befalsskole med det første etterfølgende plikttjenesteår til sammen skal anses som en 2-årig etatsutdanning hvor plikttjeneste er lik praksis. I samsvar med dette skal det etableres en ordning slik at både utdanning og praksis kommer inn på ett vitnemål for denne grunnleggende militære etatsutdanning. Krigsskoleutdanningen Det er forskjellige syn på krigsskoleutdanningen. Dette gjelder: - inndelingen iKSIog KS 2 - innhold og varighet av KS 1 - trinnvis eller gjennomgående utdanning. BFO holder på en enhetlig bransjedelt krigsskole som må være av minimum 2 års varighet. Dette standpunkt har også sammenheng med deres forslag om normalavansement for krigsskoleutdannede og anvendelse av realkompetanse i sammenheng med et «kretsløst system». NBF er enig i inndelingen, men uenig iat trinnene skal være nivådannende idet dette ikke samsvarer med bruk av realkompetanse og oppnåelse av et «kretsløst system». KOL er stort sett enig i SG's innstilling, men går inn for gjennomgående utdanning. Hæren og Luftforsvaret hevder at det ikke er funksjonelt behov for mere enn 1 års generell utdanning ved KS 1, ved siden av fag-/ spesialutdanningen. gjennomgående utdanning med anledning til trinnvis utdanning. Hovedargumentet for gjennomgående KS-utdanning er rekruttering. Sjøforsvaret må ha 1 år fag-/spesialutdanning integrert i KS 1 slik at denne blir 2- årig, men følger ellers SG's forslag. Det er foretatt omfattende vurderinger av flere alternative løsninger for krigsskoleutdanningen både i departementet og Forsvarets overkommando. Forskjellene i synspunktene både mellom de forskjellige befalsorganisasj onene og mellom befalsorganisasjoner og Forsvarets ledelse var imidlertid så store at det ikke har vært mulig å komme frem til en omforenet løsning. Forsvarssjefen har funnet å kunne akseptere at varigheten av KS 1 utvides til 2 år i løpet av en 10-års periode. Han peker imidlertid på at dette vil medføre utgifter til drift og investering som det i dag ikke er midler til. Videre at det i dag heller ikke er funksjonelt behov for en slik økning, men ser ikke bort fra at dette kan oppstå som en følge av den samfunnsmessige og militærtekniske utvikling. Som grunnlag for det videre arbeide med revisjonen fastsatte departementet derfor hvordan krigsskoleutdanningen skulle være. Etter dette skal KS 1 ved innføring av revisjonen være 2 år i Sjøforsvaret og IV2 år i Hæren og Luftforsvaret, men i løpet av 10 år bygges ut til 2 skoleår i alle forsvarsgrener. KS 2 skal være 2-årig og bygge på første år av KSI. Ved opptak på KS 1 kan det gis løfte om gjennomgående KS-utdanning uten ny opptaksprøve ved KS 2. Overgang til KS 2 skjer da etter tilfredsstillende å ha gjennomgått første år ved KS 1. Dette gjelder ikke for flygere og navigatører som tar BS og KS 1 i sammenheng. Den deling av stabsskoleutdanningen som Styringsgruppen har foreslått er allerede gjennomført i alle forsvarsgrener og organisasjonene har ikke fremsatt noen innsigelser til dette. Derimot er det spesielt fra BFO sterkt påpekt at Stabsskole I eller eventuelt forvaltningsskole må være et reelt tilbud til alt befal. For den øvrige utdanning er det ikke foreslått noen endringer. Normalavansement og varighet av beordringsplikt Normalavansement gis i den periode befalet er underlagt beordringsplikt og SG har i sin innstilling foreslått et differensiert normalavansement knyttet til utdanningsnivå slik: BS - løytnant KS 1 - kaptein/kapteinløytnant KS 2 - major/orlogskaptein Bakgrunnen for dette er først og fremst det tjenstlige behov for å dekke stillinger med adekvat utdannings- og gradsnivå, samt behovet for å kunne disponere utdannede rnajorer/orlogskapteiner også uten villighet. Ved siden av dette kommer at utdanningen skal lønne seg bl a ved et høyere normalavansement og derved gi bedre rekruttering til KS 2-utdanning. Jfr for øvrig hva som foran er uttalt om gjennomgående KS 1- og KS 2- utdanning. Under drøftingene har KOL sluttet seg til Styringsgruppens forslag. Ut fra sin utdanningsmodell gikk BFO inn for et likt normalavansement til kaptein/kapteinløytnant for alle KS-utdannede. Etter at departementet bestemte at KS-utdanningen skulle inndeles i KS 1 og KS 2 med normalavansement til kaptein/kapteinløytnant, men med forskjellig tjenestetid som løytnant, aksepterte BFO dette, men ønsket noe kortere tjenestetid i løytnants grad for KS 1-utdannede enn departementet har foreslått. NBF ønsker yrkestilsetting etter etatsutdanning etter behov, og at det gis normalavansement til løytnant for alle uavhengig av utdanningsnivå dersom overgang til søknadssystem skjer ved ca 30 års alder. Ved senere overgang til søknadssystem mener NBF at det bør være normalavansement til kaptein/kapteinløytnant for alle. Fra BFO's og NBF's sider er det under drøftingene meget sterkt fremhevet at: - forskjellen på 2 utdanningsår - mellom KS 1 og KS 2, og - differensiert normalavansement knyttet til utdanningsnivå vil gjøre det meget vanskelig å anvende realkompetanse og å kunne oppnå et mest mulig «kretsløst system». Disse organisasjoner mener også at Forsvaret vil få dekket sine major/orlogskaptein stillinger tilfredsstillende med søknadsbefal. Forsvarssjefen er enig i at ordningen med prosentopprykk har vært uheldig og bør bortfalle. Vedrørende normalavansement ønsker Forsvarssjefen primært at KS 2-utdannede gis normalavansement til major/orlogskaptein men uttrykker at Forsvaret også kan «leve med» en ordning med normalavansement til kaptein/kapteinløytnant for alle KSutdannede. For KS 1-utdannede tilrår Forsvarssjefen 1 år kortere tjenestetid som løytnant enn Styringsgruppen har foreslått. Forsvarssjefen mener videre at også BSutdannet befal skal gis normalavansement til kaptein/kapteinløytnant. Seiv om det ikke er funksjonelt behov for et slikt avansement mener han at normalavansement begrenset til løytnant kan virke som en nedvurdering av teknisk personell og at denne kategori vil finne det lite attraktivt å satse på en militær karriere med så begrensede avansementsmuligheter. Det er i dag vanskelig å beholde denne kategori, situasjonen kan bli enda verre etter som tidligere krets 111-befal faller for aldersgrensen, og lønnsopprykk alene vil neppe erstatte den sosiale siden av et gradsopprykk. Departementet har ment at den beste ordning vil være normalavansement til kaptein/ kapteinløytnant etter differensiert tjenestetid i de lavere grader for alle KS-utdannede, og normalavansement til løytnant for BSutdannede, dog slik at BS-utdannede fikk en egen lønnsstige som ville gi lønn tilsvarende kaptein/kapteinløytnant etter en passende tjenestetid som løytnant. For å sikre at viktige stillinger for søknadsbefal ikke blir stående udekket er det nødvendig å pålegge plikt til midlertidige beordringer også i søknadsperioden. Med bakgrunn i sine forslag om normalavansement og tidspunkt for overgang til søknadssystemet foreslo SG adgang til 12 + 12 måneder. Hvis normalavansement endres og alderen for overgang blir lavere mener Forsvarssjefen at det er behov for anledning til midlertidige beordringer 2 ganger av inntil 2 års varighet hver gang. Befalsorganisasj onene har uttalt at de vanskelig kan godta midlertidige beordringer av såvidt lang varighet. Styringsgruppen har foreslått en ordning med opprykk før tur. Med den normalavansementsordning som departementet nå foreslår er det ingen av befalsorganisasj onene som går inn for opprykk før tur. Departementet kan heller ikke se noe grunnlag for dette. Under drøftingene har det vært full enighet ora at en skulle gå over fra nåværende beordringssystem til et kombinert beordrings og søknadssystem. Det har også vært enighet om at overgang til søknadssystem må avpasses etter normalavansement. Befalsorganisasjonene har imidlertid ulikt syn på normalavansement og følgelig også ulike meninger om overgangstidspunkt. BFO som går inn for normalavansement til kaptein/kapteinløytnant for alle mener overgang til søknadssystem bør skje 3-5 år etter normalavansement (32-35 års alder for KSutdannede). KOL ønsker normalavansement til major for KS 2-utdannede og godtar da overgang til søknadssystemet ved 38-40 års alder for disse. NBF går inn for normalavansement til løytnant med overgang til søknadssystem ved ca 30 års alder. Forsvarssjefen har uttalt at han mener prinsipielt at overgang fra beordrings- til søknadssystem er et sosialt tiltak som bør skje ved samme alder for alt befal. Forsvarets funksjonelle behov betinger at denne settes til 40 år, men Forsvarssjefen kan akseptere 38 år. Under drøftingene har det vært enighet om at befalet må være underlagt beordringsplikt i en periode etter normalavansement. Dette er nødvendig for at Forsvaret skal kunne foreta disponering etter tjenestlig behov og for at befalet skal få gjennomført kvalifiserende tjeneste i samsvar med tjenesteplaner. Hjemmebase Styringsgruppen har kommet til at en hjemmebase ikke kan kombineres med et søknadssystem, og Forsvarsgrenene har ikke vært villige til å påta seg ansvaret for at siste beordring i beordringsperioden skal være til hjemmebasen. NBF har erklært seg enig med Styringsgruppen i at en hjemmebase ikke kan kombineres med et søknadssystem. BFO og KOL ønsker sterkt at det blir opprettet en hjemmebaseordning ien eller annen form. Departementet kan vanskelig se hvordan man iet søknadssystem skal kunne sette kvalifikasjoner og realkompetanse til side, og preferere personlige og familiens ønsker om en hjemmebase. Det vil ikke være mulig å innfri et løfte til alt befal om å komme til et bestemt sted i en bestemt alder, og en slik hjemmebaseordning er derfor ikke gjennomførbar. Spørsmålet blir derfor om det vil være mulig å komme frem til en ordning som er mindre forpliktende for Forsvaret. Forsvarets overkommando har vurdert dette problem og uttalt følgende: «Det har tidligere vært foretatt utredninger om hjemmebaseordning, men disse har alle vært foretatt med forutsetning av at befalet var underlagt beordringssystem. Dersom befalet nå får kombinert beordrings/søknadsordning vil forholdene bli vesentlig endret. Det er FO's inntrykk at en stor del av befalet ønsker en hjemmebaseordning i en eller annen form. hjemmebase og Forsvarets behov ofte er lite sammenfallende. De mest populære tjenestesteder må antas å bli raskt «fyllt opp». Når Forsvaret så kun kan tilby lite populære steder som mulig hjemmebase antas det å bli liten interesse for å velge disse som hjemmebase. De som mer eller mindre tvunget har «valgt» et slikt sted, vil vel også stadig søke om a komme til ønsket sted. Det vil derfor bli en meget vanskelig sak for administrasjonen å «plukke ut» det befal som skal få sitt ønske opjrfyllt. Etter overgang til søknadssystem er forutsetningen at stillinger skal besettes etter konkurranse. Skal en njemmebaseordning kunne praktiseres under disse forhold, ma konkurranse på grunnlag av realkompetanse settes til side. Dette er imidlertid den bærende faktor i søknadssystemet og det kan derfor slås fast at søknadsordning og rett til hjemmebase ikke kan kombineres. Befalets mulighet for å komme til ønsket sted vil være begrenset bl a av følgende: a. I beordringsperioden - Passende ledig stilling eller mulighet for å lediggjøre stilling - Andre befals ønsker og behov - Tjenesteplaners gjennomføring. b. I søknadsperioden - Passende ledig stilling - Realkompetanse. Med disse begrensninger vil en hjemmebaseordning, etter det mønster man hittil har tenkt seg, ikke være gjennomførbar. Spørsmålet blir da å komme frem til en ordning som innenfor de forpliktelser som Forsvaret finner å kunne påta seg samt fastlagte prinsipper, gir befalet mulighet for, i størst mulig utstrekning, å komme til ønsket sted. FO kan tenke seg følgende skisse for en fremtidig hjemmebaseordning: a. Alt yrkesbefal kan velge hjemmebase. b. Valget kan endres med 1 ars varsel. c. I beordringsperioden gjelder valget som stående anmodning om tjeneste ved hjemmebase, dersom befalet ikke gir annen beskjed. d. I den utstrekning det er mulig under de foran nevnte begrensninger - skal befalet søkes beordret til hjemmebase senest ved opphør av beordringsplikt. e. I søknadsperioden skal valg av hjemmebase være avgørende under ellers like forhold under besettelse av stilling. f. Oppgave over yrkesbefalets valg av hjemmebase skal sendes ut 1 gang årlig i forbindelse med kunngjøring av de årlige beordringsmuligheter. FO mener at tiltaket er nødvendig å gjennomføre over tid. Nødvendige konsekvens-/ langtidsanalyser må imidlertid gjennomføres. Disse kan først gjennomføres når databehandling av personellforvaltningen er kommetigang. Overgangsordninger Styringsgruppen har 1 februar 1983 avgitt en egen innstilling om overgangsordninger og økonomiske forhold. Denne ble drøftet med befalsorganisasjonene den 23 og 25 februar 1983 og avsluttet med et møte med departementets ledelse den 4 mars 1983 hvor også representanter fra Forsvarets overkommando deltok. Under de tidligere drøftinger om revisjonen av befalsordningen hadde organisasj onene bedt om å få komme tilbake til endel forhold når overgangsordninger og økonomiske forhold var nærmere avklart slik at alt kunne ses i sammenheng. Endel av sistnevnte drøftinger omfattet derfor også fremtidige ordninger, men dette er tatt med i redegjørelsene om drøftinger av stillingsanalyse, og den reviderte ordning som er omtalt tidligere. I det etterfølgende vil en derfor bare omtale drøftinger om overgangsordninger for den reviderte - funksjonsplan - utdanningsordning - disponeringsordning - avansementsordning. Funksjonsplan Overgang til den justerte funksjonsplan skal skje samtidig med innføring av den reviderte befalsordning. Departementet vil legge den justerte stillingsanalyse, med de endringer som nye stillingsbeskrivelser vil medføre, til grunn for den nye funksjonsplan. Organisasj onene har i denne forbindelse sterkt fremhevet: - Stillingsbeskrivelser og funksjonsplan må være ferdig utarbeidet før revisjonen kan iverksettes. Den nye funksjonsplan må være i samsvar med nevnte stillingsbeskrivelser - Befalskorpsets inndeling av KS 1- og KS 2- utdannede, eller annen utdanning som tilsvarer nevnte nivåer, må så snart som mulig søkes justert i samsvar med den prosentvise fordeling som er angitt i den justerte stillingsanalyse. Dette medfører at elevopptak til KS 2-utdanning i Hæren og Sjøforsvaret må reduseres tilsvarende - den prosentvise fordeling av stillinger tillagt gradene major/orlogskaptein og høyere må ikke reduseres som følge av svingninger i befalskorpset da dette vil medføre endrede avansementsmuligheter - Organisasj onene ønsker å bli med på drøftinger om hvilke stillinger som skal gis tidsbegrenset beordring eller gis spesielle økonomiske tillegg. Det er også ønskelig å bli med på lokale vurderinger om de enkelte stillingers gradsmessige plassering. Utdanningsordningen Organisasj onene var enige i at overgang til revidert utdanningsordning ikke krever noen overgangsordninger. Det er imidlertid viktig å komme over til den reviderte ordning snarest mulig. BFO kunne i denne forbindelse vanskelig akseptere en 10 års grense for overgang til 2- årig KS 1 og mente at dette måtte kunne skje mye raskere. De mente for øvrig at Hæren hadde de nødvendige lokaliteter for en slik overgang. Disponeringsordningen Organisasj onene pekte på at når den reviderte ordning iverksettes er det spesielt en gruppe befal som kommer uheldig ut. Dette gjelder det befal som er beordret til et sted eller i en stilling som de ikke ønsker å være. Da beordringen ble gitt var denne begrenset til en bestemt periode og med håp eller forutsetning om beordring til et annet sted/stilling ved periodens utløp. Det befal som ved innføring av revidert ordning faller inn under søknadssystemet eller går over til dette etter kort tid, vil ikke få den forutsatte ombeordring men må søke og konkurrere seg til ny stilling. Dette kan medføre at tjenestetiden i uønsket stilling/sted kan bli betydelig lengre enn forutsatt. Styringsgruppen har ikke kunnet foreslå noen spesiell overgangsordning for dette befal da en prioritering av disse ville bryte med de alminnelige konkurranseprinsipper som gjelder for søknadsbefal. Det er imidlertid pekt på at man bør se med spesiell velvilje på søknader fra befal som er kommet i denne situasjon. Heller ikke befalsorganisasjonene kunne fremlegge noen konkrete løsninger, men det var enighet om at man måtte søke å finne den best mulige ordning i hvert enkelt tilfelle. Alle organisasj oner anbefalte sterkt at ordningen med avgang på redusert lønn opprettholdes. Avansementsordningen Etter iverksetting av revidert ordning vil befal i avansementskrets I få redusert sitt normalavansement fra major/orlogskaptein til kaptein/kapteinløytnant. I tillegg vil det normerte prosentopprykk til oberstløytnant/ kommandørkaptein falle bort. major/orlogskaptein etter 10 års tjeneste som kaptein/ kapteinløytnant dersom de ikke hadde oppnådd opprykk utover denne grad. Organisasjonene mente dette lønnsopprykk måtte komme etter 7 år, som er någjeldende tjenestetid som kaptein/kapteinløytnant, og departementet har imøtekommet dette. Videre pekte BFO og KOL på at de 3 kaptein/kapteinløytnantskullene som skulle ha fått normalopprykk til major/orlogskaptein i perioden 1985-87 kom så uheldig ut på grunn av forskjellige forhold at nevnte 3 kull måtte gis normalavansement som etter gjeldende ordning til major/orlogskaptein. Mot dette anførte departementet at en da bare ville skyve problemene foran seg, at det ville bli problematisk å velge mellom befal som fikk normalopprykk og befal som måtte konkurrere om høyere grad ved besettelse av major/orlogskapteinstillinger og at nevnte kull hadde rimelige muligheter for opprykk etter søknad mot stilling. KOL og BFO mente at nåværende krets Ibefal også måtte sikres kompensasjon for eventuelt manglende opprykk til oberstløytnant/kommandørkaptein for 60 pst av kullet. Departementet hevdet at de fremtidige avansementsmuligheter for denne kategori ville gi tilsvarende opprykk og at det følgelig ikke var grunnlag for noen sikringsbestemmelser. Dessuten ville det være meget vanskelig for ikke å si umulig, å finne frem til hvilke befal i kullet som skulle gis en slik kompensasjon når en søknadsordning var innført. Befal i avansementskrets II vil etter iverksettingen få normalavansement hevet fra løytnant til kaptein/kapteinløytnant. Dette skal erstatte någjeldende avansement etter normerte prosenter fra og med kaptein/kapteinløytnant til og med oberstløytnant/kommandørkaptein. Organisasj onene fremsatte ingen ønsker om sikkerhet for de prosentopprykk i krets II som faller bort, men BFO pekte på at det ville bli meget vanskelig å skille nåværende krets 11-befal i KS 1-nivå og BS-nivå med forskjellig krav om tjenestetid som løytnant for videre normalavansement slik ordningen fastsetter. De mente at i sum kunne en del BS-befal ha mere utdanning enn flere av det befal som fikk KS 1-vilkår og mente deling da ville bli meget urettferdig. BFO anbefalte derfor at alt yrkesbefal i krets II fikk normalavansement til kaptein/kapteinløytnant etter 7 års tjenestetid som løytnant. Departementet kunne ikke se at det var særlige grunner for en slik overgangsordning. Økonomiske forhold Organisasonene hadde ingen merknader til de økonomiske vurderinger som styringsgruppen hadde foretatt. BFO var imidlertid noe betenkt over at det ikke var foreslått tatt med noen bevilgninger på budsjettet for 1984.1 alle tilfeller måtte det komme klart frem i Stortingsproposisjonen hvordan de ekstra utgifter som revisjon og tiltak forårsaker, skulle dekkes. hvilke midler som man fikk til disposisjon kunne det lett bare bli prat. Det var derfor nødvendig med en avklaring her. Avslutning Under møtet den 4 mars 1983 mellom Forsvarsministeren og befalets organisasjoner fant alle organisasjoner å kunne godta drøftingsresultatet seiv om de ikke var enig i alle deler av dette. I INNLEDNING Siden den nye befalsordningen ble innført i 1966 har det ved flere anledninger oppstått forhold og situasjoner som har resultert i endringer og justeringer. Disse har det vært ansett nødvendig å gjennomføre før en har kunnet foreta en helhetlig vurdering av den samlede befalsordning. Slike endringer og justeringer som har rettet opp enkelte skjevheter har imidlertid også skapt nye skjevheter og uheldige forhold som det igjen er blitt nødvendig å rette opp. Dette har en vært oppmerksom på, og både Stortinget og departementet har ved fremlegg om slike justeringer og endringer vært enige om at Forsvarsdepartementet så snart som mulig skulle legge fram en samlet vurdering og en helhetsløsning for befalsordningen. Befalsordningen er en meget omfattende og komplisert sak. Den omfatter hovedkomponentene - utdanningsordning - disponeringsordning (beordrings- og søknadssystem) - avansementsordning For å kunne beregne og vurdere løsninger innen og mellom hovedkomponentene er det som grunnlag for dette utført en funksjonell stillingsanalyse. Det er lagt ned et meget omfattende arbeide og brukt lang tid for å finne fram til underbyggede og rimelige løsninger for revisjonen. Fra del D er det kjent at organisasj onene har meget forskjellige syn, krav og forslag til løsninger samtidig som Forsvaret har behov som må oppfylles om tjenesten skal kunne gjennomføres på en hensiktsmessig og forsvarlig måte. Med alle disse forskjellige syn, krav og forslag har det ikke vært mulig å komme fram til full enighet om revisjonen. Departementet har vurdert hvilken styringsrett det har for iverksetting av de endringer som følger av revisjonen. Dette vil i hovedsak angå endrede vilkår innen avansementsordningen. Etter Hovedavtalen for statsansatte er behandlingen av de elementer som inngår i befalsordningen en styrings- og drøftingssak. Saken er politisk og skal legges fram for Stortinget til avgjørelse. Ved dom i Arbeidsretten av 23 november 1981 er det på det rene at avansementsbestemmelsene ikke utgjør noen tariffrettslig forpliktelse. drøftinger med befalets organisasjoner. All yrkestilsetting og utnevning av befal er foretatt bl a på de vilkår som er fastsatt ved kongelig resolusjon av 7 desember 1945. Her er bl a fastsatt følgende: «Ved enhver nyansettelse av fastlønt befal i yrkesoffisers stilling i forsvarsgrenene og saniteten, skal vedkqmmende være forpliktet til uten erstatning å finne seg i: d. Hvilke som helst forandringer som måtte bli fastsatt med hensyn til eventuelle avansementskretser (opprykkskretser).» Ved revisjonen av befalsordningen har departementet lagt til grunn for arbeidet at en bør komme fram til løsninger og ordninger som er like gode som i dag når man ser dem alle i sammenheng. Etter Forsvarsdepartementets mening skulle det derfor hverken være behov for å vurdere hva Staten i kraft av styringsrett og bestemmelser kan gjøre, eller være grunnlag for rettslig prøving av disse avgjørelser fra befalets side. Forsvarsdepartementet er innstilt på å komme fram til en ordning som dekker Forsvarets behov og i størst mulig utstrekning imøtekommer befalets krav. Når en nå reviderer Befalsordningen av 1966 etter ca 17 år, bør en søke å komme fram til en tidsmessig ordning som er enkel og som ikke krever de store revisjoner i årene som kommer. I en slik tidsmessig og fremtidsrettet ordning er det meget viktig å komme fram til løsninger som ikke låser befalet til kretser slik som vi har det i dag. Det nåværende kretssystemet henger i første rekke sammen med utdanningsordningen og det er dermed innen utdanningsordningen en må skape grunnlaget for et mest mulig kretsløst system. Forsvaret er interessert i å få de best kvalifiserte søkere til å ta høyre utdanning i Forsvaret, og det er dermed klart at utdanning må lønne seg. I en kombinert disponeringsordning vil det i søknadsperioden bli konkurranse om de forskjellige stillinger og om avansement. I en slik konkurranse må såvel utdanning som tjenesteerfåring og befalets skikkethet telle. Vi må med andre ord legge vekt på den samlede kompetanse hos de respektive søkere. Ved revisjonen av befalsordningen bør Forsvaret også følge opp den alminnelige samfunnsutvikling. Dette gjelder ikke minst kravet til stadig bedre generell utdanning samt bedring av de sosiale vilkår. den nåværende befalsordning har vært rettet mot det utvidede beordringssystem og de sosiale konsekvenser av dette for befalet og befalsfamiliene. Det er et krav fra samtlige befalsorganisasjoner om at beordringsperiodens varighet må bli kortest mulig. Normalavansement må imidlertid stå i forhold til beordringsperiodens varighet, idet avansement i søknadsperioden nødvendigvis må skje mot stilling etter søknad og i konkurranse. Overgang til en kombinert disponeringsordning må derfor samtidig innebære at man går bort fra de normerte prosentopprykk ut over normalavansement. Overgang til et søknadssystem krever også en endring av funksj onsplanene slik at en fremtidig opererer med rene grader for majors/orlogskapteins stillinger og høyere. Videre krever dette stillingsbeskrivelser som bl a tilstrekkelig detaljert beskriver de krav som må stilles til innehaveren av vedkommende stilling. Det fremgår av det som er nevnt at det er mange komponenter og forhold som må ses i sammenheng og som må avstemmes mot hverandre for å komme fram til en avbalansert løsning. Etter Forsvarsdepartementets mening er det meget viktig å ha dette for øye når en skal vurdere de løsninger en kommer fram til under de forskjellige hovedkomponenter. II BEHOV FOR BEFAL OG STILLINGSANALYSE Såvel Stortinget som befalsorganisasjonene har ved flere anledninger etterlyst en behovsanalyse for befal. Dette har vært vurdert flere ganger av departementet og man har også forsøkt å komme fram til grunnlaget for en slik behovsanalyse. Da man i 1977-78 tok opp spørsmålet om en revisjon av befalsordningen tok man også opp igjen dette spørsmål. Forsvarets organisasjon er stadig gjenstand for vurdering i forbindelse med omorganisering, ny væpning og nytt utstyr, samt rasjonalisering og effektivisering. Resultatene av disse arbeider legges fram etter hvert for Stortinget og passes inn i de budsjettrammer som blir fastsatt. En må derfor kunne forutsette at de oppgåver som Forsvaret skal løse innen sin virksomhet stort sett er fordelt til riktig nivå og til riktige ledd. For hvert budsjettår får Forsvaret bevilget midler til et antall årsverk. Dette antall årsverk er mindre enn det antall stillinger Forsvaret har. Tildelingen av årsverk regulerer dermed virksomheten. utvidede beordringssystem har det vært behov for å ha flere stillinger enn det budsjetteres med årsverk til. Budsjettmessige reduksjoner av årsverksrammen har imidlertid ført til at avstanden mellom antall stillinger og årsverk er blitt større enn nødvendig, og vi arbeider nå gjennom revisjon av organisasjonen for en bedre tilpassing av disse rammene. Samtidig arbeides det med en reduksjon av driftsutgiftene som kan føre til ytterligere reduksjon av årsverksrammen. I en slik sammenheng kom en fram til at det ville være tvilsomt om man kunne bruke resultatet av en generell behovsanalyse på fritt grunnlag. Da Forsvarsdepartementet startet arbeidet i 1977 ble det besluttet å foreta en funksjonell stillingsanalyse, og å legge stillingsrammen for 1978 til grunn for analysen, idet denne rammen ga det beste grunnlag og uttrykk for virksomhetens omfang. Innen denne ramme ble det således utført en «funksjonell stillingsanalyse» for å kunne beregne og vurdere løsninger innen og mellom hovedkomponentene i befalsordningen. Analysen gir: - fordeling av funksj onene mellom militære og sivile stilinger. - militære stillingers funksjonelle fordeling på utdanningsnivå, bransjer og gradsnivå. - antallet av ulike typer befal, herunder også fordeling på yrkes- og kontraktsbefal. Ved dette har en fått et grunnlag for fastsettelse av den fremtidige befalsstruktur slik dette fremgår under hovedkomponentene. Analysene ble utført både for fellesinstitusjoner og for de respektive forsvarsgrener. Senere ble analysene harmonisert av en egen arbeidsgruppe slik at man skulle kunne skape mest mulig like forhold forsvarsgrenene imellom. Denne justerte stillingsanalyse vil danne grunnlag for gradsfastsettelse ved utarbeidelse av stillingsbeskrivelser. Analysearbeidet må også ses i sammenheng med personellutvalgets behovsvurderinger som lå til grunn for befalsordningen av 1966. I disse vurderinger er det lagt vekt på å komme fram til et homogent befalskorps bestående av yrkes- og kontraktsbefal. Yrkes- og kontraktsandelen ble da forutsatt avpasset slik til hverandre at en fikk en passende fast størrelse på yrkeskorpset og at økning og reduksjon i befalsbehovet etter endringer i virksomheten ble regulert innen kontraktskorpset. I gjennomsnitt kom personellutvalget fram til en fordeling på henholdsvis ca 70 pst yrkesbefal og ca 30 pst kontraktsbefal. ordning som gjør det mulig å regulere det samlede befalskorps i takt med virksomheten. Da befalsordningen av 1966 ble iverksatt hadde vi en skjev aldersstruktur som ved bruk av de prosentopprykk som lå i ordningen skapte en skjev gradsstruktur. Dette fordi det ikke samtidig ved blant annet bruk av avgang med redusert lønn ble sørget for å justere korpset. I tillegg til dette kom Forsvaret i begynnelsen av 1970-årene inn i en periode med dårlig rekruttering og fikk senere også en relativ stor førtidsavgang til sivile yrker. Rundt midten av 70-årene begynte en å endre og justere befalsordningen vesentlig fordi en mente at daværende krets 111-befal ikke hadde god nok sosial status. Dette avstedkom til slutt at en ved St prp nr 143 slo sammen de gamle kretser II og 111 i en felles krets 11. Dette skapte et stort antall opprykk til kapteins og senere majors grad særlig i Luftforsvaret. Disse opprykkene forårsaket flere uheldige kommando- og tjenesteforhold idet en stor del av det tidligere krets lllbefal, som i samsvar med sitt utdanningsnivå er kommando- og tjenestemessig underlagt tidligere krets II befal, fikk høyere grad enn sine overordnede og foresatte. Bl a på denne måten endret St prp nr 143 innarbeidede og faktiske relasjoner mellom utdanningsgruppene. - kombinasjonen av yrkes- og kontraktsbefal fortsatt er hensiktsmessig. Når det gjelder forholdet mellom yrkes- og kontraktsbefal kom en i analysen fram til et gjennomsnitt på ca 80 pst yrkes- og ca 20 pst kontraktsbefal. Dette stemte for øvrig meget godt overens med den faktiske situasjon i 1981. For yrkeskorpset ga analysen som resultat at det var behov for å yrkestilsette ca 2 000 teknisk befal med befalsskoleutdanning, herav ca 500 i Hæren og ca 1 500 i Luftforsvaret, samt ca 7 880 KS-utdannede. For de KS-utdannede kom en fram til følgende fordeling: Hæren ca 27 pst KS 2 utdannede og ca 73 pst KS 1 utdannede, Sjøforsvaret og Luftforsvaret ca 23 pst KS 2 utdannede og ca 77 pst KS 1 utdannede. Analysen gir dermed grunnlag for fastsettelse av fremtidig befalsstruktur, blant annet rekruttering, utdanning og befalsordning. Basert på nevnte hovedtall og fordelingsnøkler er avansementsvilkår og muligheter utredet nærmere. Sett i forhold til den justerte stillingsanalyse regner man med at de fremtidige avansementsmuligheter generelt kan bli like gode eller bedre enn under nåværende ordning. For Sjøforsvaret vil den nye utdanningsordning medføre store forskyvninger av stillingers fordeling på utdanningsnivå. Det nødvendige vurderingsgrunnlag vil derfor først foreligge når arbeidet med stillingsbeskrivelser er fullført, men det tas sikte på at befalet i Sjøforsvaret får de samme avansementsmuligheter som i de øvrige forsvarsgrener. Etterfølgende tabell viser KS-befalets gradsfordeling angitt for hver forsvarsgren: Forsvarsgrenene har spesielt vurdert avansementsforholdene for krigsskoleutdannet befal. Avansementsmulighetene kan sammenfattes slik: ordning enn etter nåværende under forutsetning av at befalet er villige til å søke ledige stillinger. Under den samme forutsetning kan opprykksmulighetene for offiserer i nåværende krets II innledningsvis bli noe dårligere når det gjelder opprykk til oberstløytnant. kaptein er bedret vesentlig. Etter 1989-90 vil opprykksmulighetene generelt bli bedre etter revidert ordning også for offiserer av krets 11. - Sjøforsvaret Sjøforsvaret har i de senere år hatt en større tilgang av krets I offiserer enn analysen angir som det ideelle. Hvor stort dette avviket er vil først fremgå når den endelige funksjonelle stillingsanalyse foreligger. Det er derfor ikke mulig å fastslå hvilke avansementsmuligheter KS 1 og KS 2 utdannede befal i Sjøforsvaret vil få i de nærmeste 10 år. Med de nødvendige forbehold mener Sjøforsvarsstaben at det er grunn til å anta at avansementsmulighetene vil bli svakere enn någjeldende avansementsnormer angir for KS 2 og KS 1 befal i Sjøforsvaret fra omkring 1990. Det er departementets oppfatning at den funksjonelle stillingsanalyse gir et rimelig godt grunnlag for de beregninger og vurderinger som er nødvendige i forbindelse med revisjonen av befalsordningen. Som nevnt ønsket flere av befalsorganisasjonene at det ble foretatt en total behovsanalyse på fritt grunnlag for å bringe det samlede behov for befal på det rene i forhold til virksomhetens omfang, og ikke minst i relasjon til virkningene av arbeidsmiljøloven. De senere års budsjettsituasjon og dermed de årsverksrammer som Forsvaret får til disposisjon innebærer imidlertid at Forsvarets virksomhet må innrettes etter de ressurser som stilles til disposisjon. I en slik sammenheng har det liten hensikt å foreta en slik total behovsanalyse. Etter departementets mening er en med den fremgangsmåte som er valgt når det gjelder antall befal kommet fram til løsninger som både sikrer et stabilt yrkeskorps og som angir korpsets struktur. Et annet vesentlig forhold i forbindelse med analysen er at det har vært mulig å beregne avansementsmulighetene i forhold til nåværende ordning. 111 UTDANNINGSORDNING Utdanningsordningen er det viktigste hovedelement innen befalsordningen idet den utdanning den enkelte tar gir grunnlag for såvel tjenesteområde som videre avansementsmuligheter. Det må være en forutsetning at den utdanning Forsvaret gir må være avpasset til Forsvarets behov. Dette gjelder både nivåer og antall innen hvert nivå. samfunnet for øvrig og særlig gjelder dette allmennutdanning. Befalsutdanningen har bestandig hatt et godt renommé i samfunnet både på grunn av den lederskapsopplæring og den allmennutdanning befalet har fått. Dette tilkjennegis bl a ved de tilbud og muligheter befalet har fått ved overgang til sivile yrker. En attraktiv utdanning i Forsvaret kan i en slik sammenheng ses som et tveegget sverd, idet det primært ikke er meningen å gi befalet en slik utdanning at de skal ha de best mulige forutsetninger for å kunne gå over i sivile yrker. På den annen side er det klart at Forsvaret må ha utdannings- og tjenestetilbud som rekrutterer personell med de kvalifikasjoner som Forsvaret trenger. Dette innebærer at Forsvaret må være konkurransedyktig i forhold til andre etater og utdanninger som slikt personell har å velge mellom. Når det gjelder innhold og oppbygging av den militære utdanning må det derfor foretas en aweining mellom Forsvarets faktiske og rene behov på den ene side og hva som på den annen side er nødvendig for å følge samfunnsutviklingen og å konkurrere om kvalifisert personell. På grunn av Forsvarets spesielle virksomhet må Forsvaret i det alt vesentlige seiv utdanne sitt militære personell. Dette innebærer at Forsvaret må ha en vel utbygget etatsutdanning som dekker alle bransjer og nivåer i organisasjonen. For en del gjøremål er det hensiktsmessig med en kombinasjon av militær og sivil utdanning. Det er her naturlig at Forsvaret benytter seg av det sivile utdanningstilbud i samfunnet slik at en også kan rekruttere sivilt personell med passende sivil utdanning som gis befalsutdanning for å dekke slike gjøremål i Forsvarets organisasjon. Med enkelte unntak er Forsvarets skolesystem i hovedsak bygget opp slik at tilgående befal først gis en grunnleggende befalsopplæring uten rett og plikt til yrkestilsetting, men som oftest med plikt til en bestemt tjenestetid etter utdanningen. Dette befal er rekrutteringsgrunnlaget for både yrkes- og kontraktskorpset og er for øvrig det befal som utdannes for vårt mobiliseringsforsvar. Enkelte kategorier av dette befal kan yrkestilsettes innen fastsatte årlige kvoter. I det alt vesentlige er dette teknisk befal med militær yrkes- eller fagskole i Hæren og Luftforsvaret. Det er dette befal som i forbindelse med yrkestilsetting er benevnt befalsskoleutdannet befal. Den øvrige og største del av yrkesbefalskorpset må gis en høyere militær eller sivil utdanning før de kan yrkestilsettes. KS 2/tilsvarende hvis KS 1 og KS 2 er gjennomført sammenhengende. Fra enkelte skoler/utdanninger som tilsvarer KS 1 tilsettes befal etter behov/kvoter. Plikttjenestens lengde etter de trinnvise skoler samt sivile skoler gjennomgått på Forsvarets regning som er godkjent som tilsvarende nivå bør fastsettes etter gjeldende regler. Under den nåværende ordning blir ansienniteten fastsatt på forskjellig grunnlag for krets I og 11. Etter gjeldende regler danner eksamen fra Krigsskolen/tilsvarende grunnlag for plassering i avansementskull, og Tangeringen grunnlag for innbyrdes rangering av befal som blir tilsatt i grad på samme dato. Styringsgruppen har foreslått at denne ordning bortfaller. Forsvarsdepartementet er enig i dette og i at alt befal gis ansiennitet og plassering i avansementskull på grunnlag av tilsetting i graden. Innbyrdes rangering av befal som er tilsatt på samme dato avgjøres av grunnansiennitet som befal. Grunnansienniteten er tilsettingsdatoen som sersjant/ kvartermester etter endt befalsutdanning. Dersom også denne dato er den samme, avgjøres ansienniteten ved rangeringsnummeret fra befalsskole/tilsvarende etter gjeldende ansiennitetsregler. Befalsutdanningsutvalgets innstilling om Den framtidige befalsutdanning som ble avgitt i 1978, har vært grunnlag for styringsgruppens vurdering av og forslag til utdanningsordning. Som den viktigste og grunnleggende komponent innen befalsordningen er det naturlig at utdanningsordningen har vært viet særlig stor oppmerksomhet både fra organisasjonenes og administrasjonens side. Det er også forståelig at det i en slik sak både har vært og er mange forskjellige syn og vurderinger. Dette gjelder særlig varighet og oppbygging av utdanningen slik dette er redegjort for i del D. Etter departementets mening bør Forsvarets etatsutdanning legges opp slik at alt befal som gis grunnleggende opplæring som befal har muligheter for å kunne konkurrere om høyere utdanning. Normalt bør dette befal når de tas inn til utdanning ha slik sivil videregående utdanning at de også kan tas opp til høyere militær utdanning. I denne sammenheng er kravet om sivil utdanning hevet for opptak ved BS og KS 1. Vel faglig kvalifisert befal uten slik sivil utdanning bør imidlertid Forsvaret ved passende tiltak hjelpe til å få denne utdanning. nødvendig utstrekning må tilpasses forholdene ide respektive forsvarsgrener. Meningsforskjellene i denne sammenheng har i det vesentligste gått ut på KS-utdanningens oppdeling og varighet, samt om BS, KS 1- og KS 2-utdanning skal være nivådannende og dermed nærmest kretsdannende. Dette særlig sett i sammenheng med anvendelse av realkompetanse og avansementsmuligheter samt i hvilken utstrekning utdanning bør eller skal gi sikkerhet for avansement. I en vurdering av dette må en også ta med den etter- og videreutdanning som det er mulig å konkurrere om etter krigsskoleutdanningen og hvordan en i denne sammenheng vil anvende realkompetanse ved konkurranse om tilsetting og/eller avansement i stillinger. Forsvaret bør være interessert i og er også best tjent med at det institueres en ordning hvor det er de samlede kvalifikasjoner eller den samlede kompetanse som tillegges vekt. Denne må da omfatte utdanning, tjenesteerfåring og dyktighet. Utdanningsordningen er foreslått bygget opp med flere nivåer fordi det er forskjellige stillingsnivåer med behov for slik differensiert utdanning. Dette innebærer at for en del stillinger vil utdanning bli tillagt særlig vekt, men dette må ikke forhindre at befal som gjennom tjenesteerfaring og/eller etterutdanning har skaffet seg tilsvarende kompetanse skal kunne være konkurransedyktige. I forbindelse med at den utdanning Forsvaret gir må være avpasset etter Forsvarets behov har det vært forskjellige oppfatninger om varigheten av KS 1-utdanningen. Omfanget og varigheten av KS 1-utdanningen må ses i forhold til KS 2-utdanningen, hvilke stillinger KS 1-utdannet befal forutsettes å dekke samt hvilket allmennutdanningsnivå en mener denne befalsgruppe bør ha. Meget vesentlig for en vurdering av dette er at gruppen KS 1-utdannede utgjør hovedtyngden av det krigsskoleutdannede befal samt at det i de senere år har vært betydelig rekrutteringssvikt nettopp til denne utdanningsgruppe. Det er derfor all grunn til åse nærmere på denne gruppens utdannings- og tjenestevilkår samt å vurdere om en omlegging av utdanning og vilkår vil gi bedre rekruttering. Etter en samlet vurdering er departementet kommet til at KS 1-utdanningen bør bygges ut til å bli en to-årig utdanning med de bedrede tjenestevilkår det er rimelig å gi i denne sammenheng. Det er fra administrasjonens side blant annet fremholdt at en slik omlegging vil medføre økte utgifter. midler som en mener er nødvendige for å skape et befalskorps av den standard og sammensetning som anses hensiktsmessig. Utvidelsen av KS 1-utdanningen til 2 år har ikke endret nivået i den nåværende krigsskoleutdanning som fremtidig vil bestå av første skoleår ved KS 1 og den to-årige KS 2. Omleggingen og forlengelsen av KS 1-utdaningen må imidlertid føre til at en vurderer hvor mange det fremtidig blir nødvendig å utdanne ved KS 2. Her må en ta i betraktning at de KS 1-utdannede i kraft av en bedre utdanning fremtidig bør bekle flere av stillingene på gradssjiktene major, oberstløytnant og tilsvarende. På grunn av relativt stor førtidsavgang og aldersavgang er elevkvotene ved de nåværende krigsskoler øket i de senere år. Dette gjelder i Hæren og i Sjøforsvaret. For å skape rimelige avansementsmuligheter for de KS 1-utdannede må derfor det antall som skal utdannes ved KS 2 reduseres. Dette vil samtidig gi denne utdanningsgruppe bedre avansementsmuligheter til de høyeste stillinger. En slik reduksjon av KS 2 bør komme så snart som mulig, og en bør utnytte den relativt store aldersavgang vi har i 1980-årene til en slik omstrukturering av yrkesbefalskorpset. I forbindelse med KS 1- og KS 2-utdanningen har spørsmålet om trinnvis eller gjennomgående utdanning vært drøftet inngående. Styringsgruppen foreslo trinnvis utdanning, mens deler av organisasj onene og administrasjonen har holdt på gjennomgående utdanning. Som begrunnelse for gjennomgående utdanning er særlig fremholdt at dette vil sikre rekruttering av de best kvalifiserte. For trinnvis utdanning er i hovedsak anført at det må være mulig å konkurrere om høyere utdanning hvis en skal kunne praktisere et mest mulig kretsløst system. Departementet er kommet til at det bør kunne praktiseres en kombinasjon av trinnvis og gjennomgående utdanning. Styringsgruppens forslag til revisjon av utdanningsordningen endrer ikke hovedmønstret for befalsutdanningen, men går på skolenes varighet, opptakskrav og opptaksmetoder. Departementet er enig med Styringsgruppen i at en i forbindelse med revisjonen konsentrerer seg om de prinsipielle sider ved utdanningsordningen som har særlig betydning for de øvrige hoveddeler innen befalsordningen. Det er dermed klart at en med bakgrunn i de prinsipielle avgjørelser som treffes må arbeide videre med å endre og tilpasse utdanningen ved de respektive skoler der dette er nødvendig. IV DISPONERINGSORDNING Som nevnt innledningsvis er det særlig det utvidede beordringssystem og de sosiale følger av dette for befalet og deres familier som har vært det største og viktigste ankepunkt mot befalsordningen av 1966. I ordningen av 1966 er avansementsordningen og beordringssystemet meget sterkt knyttet sammen. Ved overgangen fra det daværende søknadssystem til det utvidede beordringssystem erstattet man opprykk mot stilling etter søknad med normerte prosentopprykk og at personellforvaltningen gjennom tjenesteplaner skulle være ansvarlig for å gi befalet kvalifiserende utdanning og tjeneste. Under det utvidede beordringssystem fikk en derved en ordning hvor opprykk i grad til og med oberstløytnant/kommandørkaptein skjedde uavhengig av stilling. I prinsipp var befalet under det utvidede beordringssystem underlagt beordringsplikt frem til pensjonsalder. Beordringene har imidlertid vært praktisert så lempelig som tjenestlig mulig og særlig slik at man har søkt å unngå å beordre eldre befal til nytt tjenestested mot deres vilje. Det er anvendt to typer beordringer, faste for en periode fra 1-5 år og midlertidige på 6 + 6 måneder. Under det utvidede beordringssystem har befalet hatt anledning til å nedlegge utsettende veto mot en beordring 2 ganger i løpet av sin karriere, samt å anke en beordring inn for et beordringsråd når de mener at beordringen av forskjellige årsaker enten er særlig urimelig eller byrdefull. I tilknytning til beordringssystemet er det etablert en rekke økonomiske tillegg og godtgjøringer som kompensasjon for de byrder og ulemper som følger med beordringsplikten. Samtidig har Forsvaret ansvar for å skaffe befalet hybel på nytt tjenestested og så langt mulig familieboliger. Forsvaret har ca 5 000 boliger til dette formål. Likevel kan det være vanskelig å skaffe boliger på enkelte steder, og da særlig i pressområder. Slike boliger i pressområder er dessuten ofte meget dyre og beordring til slike områder kan derfor påføre befalsfamiliene store utgifter. I de senere år er det blitt mer og mer vanlig at også befalets ektefelle har lønnet arbeide og sin egen karriere å ta vare på. Dette sammen med den innvirkning flytting har for barnas skolegang har ført til at stadig flere av befalet er blitt lang- eller kortpendlere, og da bor på hybler som Forsvaret normalt stiller til disposisjon. En slik pendlersituasjon er i seg seiv uheldig og dyr, både for det enkelte befal og tjenestlig. beordringssystemet er en ordning med hjemmebase tatt opp flere ganger og den er også tatt opp igjen ved denne revisjon. Ideen med hjemmebase er at en innen et geografisk område med flere og varierte muligheter for tjeneste lar befalet etablere seg fast og at de etter beordring til annet sted er garantert å komme tilbake til sin base. Mulighetene for å etablere slike baser varierer meget mellom forsvarsgrenene og det har hittil ikke lykkes å finne fram til en løsning for en slik hjemmebaseordning under det utvidede beordringssystem. En hjemmebaseordning passer imidlertid ikke sammen med et søknadssystem hvor befalet må konkurrere om stillinger og hvor de seiv gjennom søknad har anledning til å virke inn på valg av det sted de ønsker å slå seg ned på. Styringsgruppen har i sin innstilling foreslått at det utvidede beordringssystem erstattes av en kombinert disponeringsordning hvor befalet i den første del av karrieren er underlagt et beordringssystem som nå og deretter kommer over på et søknadssystem. Det har vært bred enighet hos alle parter om en slik kombinasjon. Forutsetningen for en slik overgang må imidlertid være at Forsvaret oppnår å få besatt alle stillinger med kvalifisert befal, også stillinger som er særlig byrdefulle og ved tjenestesteder som er mindre populære. Varigheten av den periode som befalet må være underlagt et beordringssystem henger også sammen med den tid som er nødvendig for å kvalifisere befal på de forskjellige utdanningsnivåer samt den nytte- og kvalifiserende tjeneste det er ønskelig å disponere befalet til. Som nevnt tidligere henger disponeringsog avansementsordningene nøye sammen. Etter departementets mening i prinsippet slik at normalavansement hører sammen med beordringssystemet, mens opprykk utover normalavansement etter søknad hører sammen med søknadssystemet. Overgang fra beordrings- til søknadssystem henger dermed sammen med til hvilket gradsnivå man gir normalavansement. Styringsgruppen baserte seg på differensiert normalavansement for de tre utdanningsgrupper og kom da fram til følgende normalavansement med tilhørende alder og overgang: - Befalsskoleutdannede til løytnant - 34 år - KS 1-utdannede til kaptein/kapteinløytnant-38år - KS 2-utdannede til major/orlogskaptein - 38 til 42 år. tidlig som mulig, og er også enige i at tidspunkt for overgang henger sammen med normalavansement. Forsvarssjefen mener prinsipielt at overgang fra beordrings- til søknadssystemet er et sosialt tiltak som bør skje ved samme alder for alt befal. Han mener også at Forsvarets funksjonelle behov betinger at denne alder settes til 40 år, men han kan akseptere 38 år. Etter omfattende vurderinger og drøftinger er departementet kommet til at alt skikket yrkesbefal bør ha normalavansement til kaptein/kapteinløytnant, idet en da blant annet legger forholdene best mulig til rette for å praktisere et søknadssystem og et mest mulig kretsløst system. Dette er nærmere omtalt under avansementsordningen. Løsningen innebærer at avansement til major/orlogskaptein skjer mot stilling og etter søknad, samt at når slikt avansement oppnås kommer vedkommende samtidig over på søknadssystemet hvis dette ikke allerede er oppfylt ved den alder for overgang som er satt. Som nevnt foran hører normalavansement sammen med beordringssystemet. Tidspunkt for overgang fra beordrings- til søknadssystemet vil derfor bl a avhenge av ved hvilken alder befal fra de forskjellige utdanningsnivåer oppnår normalavansement og den beordringsplikt det av funksjonelle og kvalifiseringsgrunner er nødvendig å ha etter at normalavansement er gitt. For de respektive utdanningsnivåer er det forskjellig tjenestetid i lavere grader før normalavansement til kaptein/kapteinløytnant. Hvis en legger til grunn at befal er ferdige med sin befalsskoleutdanning når de er 20 år, vil det tidligste tidspunkt for normalavansement til kaptein/kapteinløytnant bli: - BS-utdannede 36 år - KS 1-utdannede 32 år - KS 2-utdannede 28 år Hvis befalet er senere ute med sin utdanning, vil normalavansement også komme tilsvarende senere. Av funksjonelle og kvalifiseringsgrunner er det behov for å kunne disponere alt KS 1- befal i minimum 4 år etter normalavansement og KS 2-befal i 8 år for de som ikke avanserer innen den tid. Det er foreslått at KS-utdannede kan søke major/orlogskaptein stillinger etter 4 år som kaptein/kapteinløytnant. Dette innebærer følgende normalaldre for overgang til søknadssystem for KS-utdannede: BS-utdannede vil tidligst kunne få normalavansement til kaptein/kapteinløytnant ved 36 års alder. For teknisk BS-befal viser oversikter at de som gjennomgår den sivile fagog yrkesutdanning i Forsvarets regi, normalt først vil være ferdig med denne i en alder av 22-23 år. Dette innebærer at dette befal normalt vil få opprykk til kaptein/kapteinløytnant i en alder av 38-39 år. For denne gruppen har vi ikke de samme krav til kvalifisering etter normalavansement, men en regner med å ha et funksjonelt behov for å kunne disponere dem i 2 år og de kan da normalt komme over på søknadssystemet i en alder av 40-41 år. Etter det som er nevnt foran vil alder for overgang til søknadssystemet være avhengig av utdanningsnivå og når utdanning gjennomføres. Ut fra dette vil det ikke være riktig å fastsette noen øvre grense for overgang, men kun en angivelse av når slik overgang normalt kan skje. Overgang til søknadssystemet vil normalt kunne skje ved følgende aldre for de respektive utdanningsnivåer: - BS-utdannede 38-41 år - KS 1-utdannede 36 år - KS 2-utdannede 32-36 år. For å gi administrasjonen rimelige muligheter for å disponere befal også under søknadssystemet, når dette er absolutt nødvendig, er Forsvarsdepartementet enig med Styringsgruppen i at det bør være anledning til å anvende midlertidige beordringer. Styringsgruppen foreslo anledning til 12 + 12 måneder. Siden Forsvarsdepartementet har senket alderen for overgang og Forsvarssjefen anfører et funksjonelt behov for å kunne disponere befalet til i alle fall 38 år er departementet kommet til at det bør være anledning til å anvende midlertidige beordringer 2 ganger og hver gang inntil 2 år. Departementet vil understreke at slike beordringer under søknadssystemet så langt mulig må søkes unngått, og at en ved andre hjelpemidler som økonomiske og sosiale tiltak bør legge forholdene slik til rette at en oppnår å få alle stillinger besatt etter søknad. Styringsgruppen har uttalt at Forsvaret må beholde sin rett til frabeordring i tilfeller hvor det helt åpenbart er påkrevet å ombeordre befal fra sin stilling av helsemessige, sikkerhetsmessige eller andre årsaker. Departementet er enig i dette. En del av de stillinger som besettes etter søknad vil være kvalifiseringsstillinger. Disse vil bli besatt for en tidsbegrenset periode. Når befalet er i slike stillinger må de innen utløpet av tilsettingsperioden søke om og konkurrere seg til en annen stilling. som ikke søker eller ikke oppnår en annen stilling vil da bli erklært overtallig og disponert av administrasjonen etter de regler for overtallighet som til enhver tid gjelder. Gjennomføringen av disponeringsordningen, og særlig søknadssystemet, er avhengig av de stillingsbeskrivelser som er under utarbeidelse og som må være ferdige før systemet settes i verk. Styringsgruppen har foreslått at Forsvarssjefen og generalinspektørene innstiller søkere til stillinger under deres ansvarsområder. Det er foreslått en egen prosedyre for de stillinger og stillingsbesettelser som ikke medfører utnevning til embetsmann, og at en følger nåværende ordning for stillinger som medfører slik utnevning i Statsråd. For stillinger som ikke medfører utnevning er foreslått at innstillingen går til behandling i et «Råd i tilsettingssaker». Hvis rådet ikke er enig i innstillingen sender rådet den tilbake til innstillende myndighet for fornyet vurdering. Oppnås det fortsatt ikke enighet går saken til Forsvarsdepartementet for avgjørelse. Etter Forsvarsdepartementets mening er dette en enkel og grei prosedyre og departementet foreslår at en følger Styringsgruppens innstilling om dette. Når det gjelder kunngjøring og besettelse av militære stillinger bør en søke å samle disse på en måte som tilsvarer den ordning vi i dag har med årlige beordringsrunder. Fordelene ved dette er flere, blant annet hensynet til barns skolegang og at en kan vurdere flere ønsker og prioriteter sammen og dermed bedre oppfyller såvel tjenestlige behov som personlige ønsker. Erfaringsmessig er det behov for å besette en del stillinger snarest mulig når ledighet inntrer. Søknadssystemet gir bedre muligheter også for dette. Ved søknadssystemet får befalet muligheter til etter søknad og konkurranse å komme til det sted de ønsker å tjenestegjøre og slå seg ned med familien. På grunn av denne ordning og de muligheter den gir er det hverken mulig eller nødvendig lenger med hjemmebase i opprinnelig forstand. Etter anmodning fra befalsorganisasj onene vil imidlertid administrasjonen så langt det er mulig legge forholdene best mulig til rette for at befalet får sine ønsker om tjenestested oppfylt. V AVANSEMENTSORDNING På grunn av at de øvrige hoveddeler enten danner grunnlag for eller henger meget nøye sammen med avansementsordningen, har det allerede under disse deler vært nødvendig å ta inn endel vurderinger og løsninger som egentlig hører inn under denne delen av avansementsordningen. Ved en vurdering av avansementsordningen bør en etter Forsvarsdepartementets mening i hovedsak legge til grunn: - det behov som Forsvarets organisasjon og virksomhet har for ulike typer befal og befal på forskjellig gradsnivå - den utdanningsordning som med bakgrunn i foranstående er etablert for å dekke Forsvarets behov - rimelig grads og/eller lønnsutvikling for befal innen de ulike utdanningsnivåer som Forsvaret tar sikte på å beholde som yrkesbefal fram til aldersgrensen - muligheter for bruk av realkompetanse for å oppnå et mest mulig krestløst system. Befalsordningen av 1966 medførte som kjent at opprykk i grad ble adskilt fra tilsetting i stilling og at det ble etablert en ordning med normerte prosentopprykk som var forskjellig for de kretser befalet var inndelt i på bakgrunn av utdanningsnivå. Av forskjellige årsaker fikk yrkesbefalskorpset etter krigen en skjev aldersfordeling som det ikke lykkes å rette opp. Når en da anvendte normerte prosentopprykk som var forutsatt for et aldersmessig homogent sammensatt befalskorps, førte dette til at man fikk langt mer befal med høyere grad enn det funksjonelt var behov for. En rekke befal måtte derfor dekke stillinger som egentlig var tillagt en lavere grad. I midten av 1970-årene ble daværende krets II og 111 slått sammen i krets 11, og det tidligere krets 111-befal fikk dermed de samme avansementsvilkår som krets lllbefalet. Avansementene for tidligere krets llbefal medførte ingen endring i anvendelsen av dette befal, slik at de funksjoner som tidligere var utført av befal med sersjantsgrader nå blir utført av befal med grader fra sersjant til major. Sammenslåingen av krets II og 111 ikke bare økte antall befal med høyere grader ut over det funksjonelle behov, men førte også til uheldige kommando- og tjenesteforhold samt übalanse mellom utdanningsnivåene. Eksempelvis ble ingeniørhøyskoleutdannede fenriker og løytnanter nå foresatte og overordnede for yrkes-/fagskoleutdannet befal med kapteins grad. En vil også finne at kapteiner er foresatte for majorer. Dette har slått særlig sterkt ut i Luftforsvaret som har et stort antall tidligere krets 111, eller nå befalsskoleutdannet befal. I forbindelse med revisjonen bør vi så langt det er mulig søke å rette opp de uheldige forhold og skjevheter som er oppstått i denne forbindelse. korpset slik at det passer med det funksjonelle behov. Funksjonsplaner og stillingsbeskrivelser vil angi hvilket gradsnivå hver enkelt stilling i organisasjonen har, og hvilke krav om utdanning, tjenesteerfaring m v som stilles til vedkommende som skal bekle den. Etter den analyse som er foretatt er det behov for å utdanne og anvende ca 2 000 befalsskoleutdannede og ca 7 880 krigsskoleutdannede i yrkesbefalskorpset. De befalsskoleutdannede som omfatter teknisk befal med yrkes- og fagskoler/tilsvarende i Hæren og Luftforsvaret, er i det vesentlige forutsatt å dekke funksjoner med gradsnivå til og med løytnants grad. For de krigsskoleutdannede vil det være stillinger på alle gradsnivåer. Det er foran uttalt at utdanningsordningen danner hovedgrunnlaget for såvel tjenesteområder som avansementsmulighetene. I dette ligger det også at utdanning ikke bare bør men også nødvendigvis vil lønne seg. Den reviderte utdaningsordning er lagt opp slik at det er mulig å konkurrere om høyere utdanning. Dessuten er det lagt opp til at en skal anvende realkompetanse slik at ikke utdanningen alene er utslagsgivende ved konkurranse om stillinger og avansement. Basert på det som er uttalt om behovet og utdanningsnivået, foreslo Styringsgruppen følgende normalavansement: - BS-utdannede til løytnant - KS 1-utdannede til kaptein/kapteinløytnant - KS 2-utdannede til major/orlogskaptein I forhold til befalsordningen av 1966 med senere endringer innebar dette: - en deling av krets II i befalsskoleutdannede og KS 1-utdannede - heving av normalavansement for de KS 1- utdannede. I forbindelse med delingen av krets II foreslo Styringsgruppen en egen lønnsstige eller lønnsutvikling for de BS-utdannede fordi denne gruppe ikke lenger ville få så gode avansementsmuligheter som nå og heller ikke ville få de samme muligheter som det befal de var sammen med i krets 11. Lønnsutviklingen ble foreslått slik at de BS-utdannede etter 10 års tjeneste som løytnant gikk over på kapteins lønn. Etter Forsvarsdepartementets mening var dette en funksjonelt god løsning som samtidig ga de BS-utdannede en rimelig lønnsutvikling. Under drøftingene var det delte meninger mellom befalsorganisasjonene både om delingen av krets II og om avansementsvilkårene for de BS-utdannede. kunne organisasj onene stort sett akseptere delingen, men de BS-utdannedes organisasj oner mente at også de BS-utdannede burde ha normalavansement til kaptein. For Hærens vedkommende mente de BS-utdannedes organisasj oner at det var funksjonelle stillinger og anvendelsesmuligheter for BSutdannede ut over løytnants nivå. Disse organisasj oner mente derfor at det ikke var behov for å skille ut de BS-utdannede og foreslo i stedet at de teknisk BS-utdannede også skulle få høyere utdanning tilsvarende KS 1 før yrkestilsetting. Hæren har opplyst at det er behov for å yrkestilsette befalsutdannede som ikke gis høyere utdanning og at av de 500 stillinger for denne gruppen er det ca 120 på kapteins nivå. Forsvarssjefen har uttalt at det funksjonelle behov ikke tilsier normalavansement til kaptein for de BS-utdannede, men at han av hensyn til rekruttering, tjenestens status og sosiale forhold er kommet til at de likevel bør gis normalavansement til kaptein. Han foreslår opprykk etter 10 år som løytnant. De dårlige erfaringer man har med avansementsordninger som gir avansement til høyere grader for flere enn det er funksjonelt behov for, er det redegjort for foran. Etter departementets mening burde en derfor nå søke å unngå løsninger som man vet kan skape problemer både kommando- og tjenestemessig. Departementet har imidlertid forståelse for hva Forsvarssjefen har uttalt om denne utdanningsgruppe og det behov som er tilstede for å legge forholdene slik til rette at vi både kan rekruttere et tilstrekkelig antall kvalifisert pesonell og kan beholde dem i tjenesten. Etter en nærmere vurdering er departementet kommet til at en bør tillegge Forsvarssjefens syn og forslag vesentlig vekt og at en derfor bør følge hans forslag om normalavansement til kaptein også for alle teknisk befalsskoleutdannede i Hæren og Luftforsvaret, samt at slikt avansement gis etter 10 års tjeneste som løytnant. Som nevnt flere ganger tidligere har en ved revisjonen av befalsordningen tatt sikte på å komme frem til et mest mulig kretsløst system hvor en kan anvende realkompetanse ved besettelse av stillinger og avansement. Forholdene for å kunne oppnå dette er lagt til rette under utdanningsordningen, men krever også tilrettelegging under avansementsordningen. Det er særlig to forhold som spiller inn i denne sammenheng: - I hvilken utstrekning og hvordan en utdanning skal eller bør lønne seg - Hvordan konkurranse om stillinger og avansement kan og bør legges til rette. Forholdene for de BS-utdannede er det allerede redegjort for foran og en vil i det etterfølgende ta opp forholdene for de krigsskoleutdannede, de KS 1- og KS 2-utdannede. Under utdanningsordningen og i forbindelse med den funksjonelle stillingsanalyse er det foreslått at KS 1 gis et høyere utdanningsinnhold enn de tilsvarende skoler har i dag, at utdanningen utvides til 2 år og at de KS 1-utdannede i kraft av bedre utdanning fremtidig bør bekle flere av stillingene på gradssjiktene major/oberstløytnant/tilsvarende. Styringsgruppen foreslo normalavansement til kaptein/kapteinløytnant for KS 1- utdannede og til major/orlogskaptein for de KS 2-utdannede. Dette henger både sammen med forskjellen i utdanningsnivå og at styringsgruppen ansa det ønskelig å kunne disponere de KS 2-utdannede på majors/orlogskapteins nivå i et beordringssystem. Dette var også Forsvarssjefens primære syn. Som nevnt tidligere er det nettopp utdanningsnivåene med tilhørende ulike avansementsvilkår som skaper skillelinjer og dermed også vanskeliggjør bruk av realkompetanse. Forskjellig normalavansement for de KS-utdannede vil eksempelvis gjøre det umulig for KS 1-utdannede å konkurrere om opprykk til major mot de KS 2-utdannede som etter styringsgruppens forslag får normalavansement til majors/orlogskaptein og dermed må plasseres i stilling tillagt majors/orlogskapteins grad. Departementet er derfor kommet til at alt krigsskoleutdannet befal bør ha normalavansement til kaptein/kapteinløytnant men med forskjellig tid i de lavere grader slik at de KS 2-utdannede oppnår normalavansement tidligere enn de KS 1-utdannede. Med den vekt en må tillegge målrettet militær utdanning, bør alle de KS 2-utdannede etter departementets mening ha de beste muligheter og forutsetninger for å kunne konkurrere seg til opprykk til major/orlogskaptein mot stilling. Både hurtigere opprykk og de muligheter høyere utdanning gir, vil etter Forsvarsdepartementets mening gjøre at utdanning vil lønne seg. Ankepunktet mot dette syn fra Forsvarssjefens og enkelte organisasj oners side er at de KS 2-utdannede ikke lenger får den samme garanterte karriere- og lønnsutvikling. Forsvarssjefen har imidlertid gitt uttrykk for at Forsvaret kan godta en ordning med normalavansement til kaptein/ kapteinløytnant for alle krigsskoleutdannede. som bør gis opprykk ser ikke Forsvarsdepartementet noen grunn til fremtidig å gi spesielle garantier til de KS 2-utdannede. Normalavansement må også som tidligere nevnt ses i sammenheng med disponeringsordningen. I denne forbindelse vil normalavansement til kaptein/kapteinløytnant for KS 2-utdannede også bety tidligere overgang til søknadssystemet enn ved normalavansement til major/ orlogskaptein. Etter den vurdering som departementet har foretatt om normalavansement, er en kommet frem til at det for alle utdanningsnivåer gis normalavansement til kaptein/kapteinløytnant men slik at de som tilhører høyere utdanningsnivå oppnår normalavansement tidligere enn lavere nivå. Det er i forbindelse med disponeringsordningen allerede nevnt at befal fra de forskjellige utdanningsnivåer normalt vil oppnå normalavansement til kaptein/kapteinløytnant ved følgende aldre: - BS-utdannede 36-39 år - KS 1-utdahnede 32 år - KS 2-utdannede 28 år Opprykk til grader ut over normalavansement skal skje etter søknad og i konkurranse om tilsetting i stilling tillagt høyere grad. Konkurranse om ledige stillinger skal skje på grunnlag av de krav om kompetanse som er fastsatt i stillingsbeskrivelsene. Departementet er kommet til at opprykk etter søknad mot ledig stilling som major/orlogskaptein kan gis etter minimum 4 års tjeneste som kaptein/kapteinløytnant. For videre opprykk etter søknad bør det etter departementets mening ikke fastsettes noen minimum tjenestetid i grad. Ved felles normalavansement i grad som oppnås tidligere for befal med høyere utdanningsnivå, vil en etter departementets mening: - oppnå et mest mulig kretsløst system hvor det er mulig å praktisere realkompetanse ved besettelse av stillinger og opprykk ut over normalavansement - legge forholdene til rette for at all utdanning vil lønne seg - best imøtekomme befalets ønsker om tidligst mulig overgang til søknadssystemet. VI OVERGANGSORDNING Styringsgruppen har i sin vurdering av overgangsordning lagt vekt på å komme fram til en kortest mulig overgangsperiode samt en enkel og rimelig ordning for såvel befalet som for administrasjonen. Befalsbehov - justert stillingsanalyse Før den reviderte befalsordning kan iverksettes må stillingsbeskrivelser være utarbeidet og reviderte funksjonsplaner foreligge. Med den prioritet dette arbeidet er gitt vil det være ferdig senest innen våren 1984. Departementet er på dette grunnlag enig med styringsgruppen i at: - siste beordringsrunde etter nåværende system gjennomføres høsten 1984 - ledige stillinger som skal besettes etter den reviderte ordning kunngjøres våren/forsommeren 1984 og besettes høsten 1985 - revidert funksjonsplan iverksettes fra 1 januar 1985. I samsvar med den funksjonelle stillingsanalysen skal nå alle søknadsstillinger kun ha en grad og endel stillinger vil bli tillagt høyere grad enn de har i dag. Dette vil innebære endringer for et stort antall stillinger. Disse endringer vil bli behandlet i forbindelse med budsjettet for 1985. En må derfor be om Stortingets samtykke til at en våren/forsommeren 1984 kan kunngjøre de stillinger som skal besettes fra 1 januar 1985 med forbehold om Stortingets vedtak av budsjettet. Utdanningsordning Departementet er enig med styringsgruppen i at overgang til revidert utdanningsordning egentlig ikke krever noen egen overgangsordning, men bør skje etter hvert som forholdene blir lagt til rette for det. Dette vil bety at elever tas opp til utdanning etter gjeldende ordning inntil revidert ordning iverksettes og at påbegynt utdanning fullføres etter gjeldende ordning. Mulighetene for å konkurrere om høyere utdanning må legges til rette slik at eksempelvis befal som har BSØA/HIS/A/LOSK/ SMK/ØA og BSKA/ØA i en overgangsperiode kan gis tilleggsutdanning i den utstrekning dette er nødvendig for opptak ved KS 2. Sjøforsvaret vil få en større omlegging av sin krigsskoleutdanning og vil fra iverksettingen få en to-årig KS 1. Ved iverksettingen skal imidlertid KS 1 i Hæren og Luftforsvaret være av ca I Vz års varighet. Styringsgruppen og forsvarsgrenene mener at disse skolene skal utvides til to år innen en tiårsperiode. Enkelte av befalsorganisasj onene mener at dette er en alt for lang overgangsperiode og har foreslått 2-3 år. Overgangen til to-årig KS 1 må etter departementets mening ses i sammenheng med den reduksjon av KS 2- utdannede og økning av KS 1-utdannede som en omstrukturering av yrkeskorpset er avhengig av. omstrukturering være avhengig av passende etablissementer. Forsvarsdepartementet mener at det er meget vesentlig av hensyn til den samlede revisjon at man snarest mulig får etablert en to-årig KS 1 og den fordeling av elevkvotene som de fremtidige avansementsmuligheter skal bygge på. Forsvarsdepartementet vil derfor søke å oppnå at utvidelsen av KS 1 til to år i Hæren og Luftforsvaret skjer på kortest mulig tid og at omlegging av utdanningskvotene ved KS log KS 2 skjer i løpet av et par år. Slik omlegging er planlagt startet i 1984. Disponeringsordning Disponeringsordningen er avhengig av at stillingsbeskrivelser, funksjonsplaner og bestemmelsesverk er utarbeidet og henger så nøye sammen med avansementsordningen at de to ordningene må gjennomføres samtidig i hele Forsvaret. Overgang fra beordrings til søknadssystem vil som nevnt tidligere skje et antall år etter at normalavansement er oppnådd. Etter departementets mening kan dette legges til grunn for overgang ved iverksetting av den. reviderte ordning. Befal fra nevnte utdanningsnivåer som har den nødvendige tjenestetid etter opprykk til kaptein/kapteinløytnant eller har høyere grad, vil ved iverksetting automatisk være på søknadssystemet. Øvrige befal kommer over etter hvert som tjenestekravet blir oppfylt eller ved avansement til major/orlogskaptein. I forbindelse med overgangen til et kombinert disponeringssystem har befalsorganisasj onene vært sterkt opptatt av forholdene for det befal som tjenestegjør på et sted de ikke ønsker å være når de kommer over på søknadssystemet. Styringsgruppen har også vurdert dette uten å finne noe system. Etter departementets mening må en arbeide videre med å legge forholdene best mulig til rette slik at man under ellers like forhold med hensyn til kompetanse bør prioritere eldre befal og/eller befal med lang byrdefull tjeneste eller tjeneste på geografisk utsatte steder. Såfremt mulig bør man også legge opp til et system som så langt det er praktisk mulig gjør at det hvert år blir ledige stillinger for søknadsbefal på attraktive steder. Dette vil være viktig i de første årene etter iverksetting for å få overgangen og de to systemene til å gå seg til. beordringsperioden eller når de går over på søknadssystemet, er rimelige muligheter for tjeneste på mer populært sted. Hvis situasjonen skulle bli for vanskelig, må man dette år kunne anvende adgangen til midlertidige beordringer under beordringsperioden med 6 + 6 måneder. Departementet er enig med styringsgruppen i at revidert disponeringsordning settes iverk samtidig med avansementsordningen og samtidig i hele Forsvaret. Forsvarsdepartementet foreslår at overgang til søknadssystem skjer etter opprykk til major/orlogskaptein eller når den fastsatte beordringsplikt etter normalavansement er avtjent. Sett i sammenheng med når stillingsbeskrivelse, funksjonsplaner mv vil foreligge, foreslår Forsvarsdepartementet at beordringsrunden 1984 blir den siste etter nåværende ordning og at revidert disponeringssystem settes iverk fra 1 november 1984. Avansementsordning Avansementsordningen må som nevnt gjennomføres samtidig med disponeringsordningen hvor det er foreslått at siste beordringsrunde er høsten 1984 og at revidert ordning settes iverk fra 1 november 1984. Overgangen fra nåværende til revidert avansementsordning med felles normalavansement til kaptein/kapteinløytnant som oppnås tidligere for befal med høyere utdanningsnivå, betyr at: - befalet må fordeles på de nye utdanningsnivåer - prosentopprykk for alt befal utover kaptein/kapteinløytnants grad faller bort - nåværende krets I mister sitt normalavansement til major/orlogskaptein. Forsvarsdepartementet er enig med styringsgruppen og foreslår at befalet i den tid de er underlagt beordringssystemet fordeles slik på de nye utdanningsnivåer: - Nåværende krets I går over til KS 2-nivå - Nåværende krets II deles slik at befal med utdanning fra BSØA/HIS/A/LOSK/SMK/ ØA og BSKA/ØA samt tilsvarende utdanning overføres til KS 1-nivå mens resten av krets II overføres til BS-nivå. Enkelte av organisasj onene er ikke enige i at krets II deles som nevnt. I forbindelse med at prosentopprykk utover normalavansement faller bort, har Forsvarsdepartementet spesielt vurdert om det i en overgangsperiode er grunn til å gi noen økonomisk kompensasjon for dette. llbefal og at avansementsmulighetene ut over normalavansement vil bli like gode eller bedre enn under den gamle ordning, er departementet i likhet med styringsgruppen kommet til at det ikke bør gis noen generell økonomisk kompensasjon for opphør av opprykk etter normerte prosenter. For krets I som mister sitt normalavansement til major/orlogskaptein, vil Forsvarsdepartementet i en overgangsperiode som en sikkerhet foreslå at kaptein/kapteinløytnantskullene 1978-1990 i krets I gis lønnsopprykk til major/orlogskaptein etter 7 års tjeneste som kaptein/kapteinløytnant dersom de da ikke har oppnådd opprykk ut over denne grad. Forsvarsdepartementet slutter seg til Styringsgruppens forslag om iverksetting og anbefaler at: - siste opprykk etter nåværende ordning gis 1 januar og 1 juli 1984 - opprykk etter revidert ordning iverksettes fra 1 januar 1985. VII TILTAK FOR Å BEDRE BEFALETS VILKÅR I forbindelse med revisjonen av befalsordningen har alle parter arbeidet med tiltak for å bedre befalets vilkår. En rekke slike tiltak ble i den senere tid vurdert også i forbindelse med den nåværende ordning, men ble utsatt i påvente av revisjonen slik at tiltakene da kunne tilpasses den løsning man kom fram til. Det er således akkumulert en rekke krav i påvente av den reviderte ordning slik at ikke alle eventuelle utgifter kommer som en følge av revisjonen. En stor del av tjenestetilleggene under nåværende ordning er begrunnet i det utvidede beordringssystem. Overgang til et kombinert beordrings/søknadssystem skulle da egentlig logisk f#re til at slike begrunnede tillegg bortfaller ved overgang til søknadssystemet. I forbindelse med den kombinerte disponeringsordning er det under søknadssystemet gitt anledning til bruk av midlertidige beordringer to ganger og hver gang inntil 2 år, til sammen 4 år. Det er i denne sammenheng uttalt at slike beordringer så langt mulig må søkes unngått og at en ved andre hjelpemidler som økonomiske og sosiale tiltak bør legge forholdene slik til rette at en oppnår å få alle stillinger besatt etter søknad. Ved siden av denne adgang til midlertidige beordringer vil Forsvaret fortsatt måtte anvende en rekke kvalifiseringsstillinger på majors/oberstløytnants- og tilsvarende gradsnivåer for det befal som skal kvalifiseres til å bekle de høyere stillinger. Kvalifiseringsstillingene vil bli besatt for en bestemt tidsperiode slik at befalet ved utløpet av perioden må søke og konkurrere seg til en annen stilling. I denne sammenheng er det vesentlig å legge forholdene slik til rette at en får kvalifisert befal til å søke disse stillingene. På bakgrunn av dette bør en vurdere i hvilken grad det er rimelig og nødvendig at vi under søknadssystemet beholder de hovedtillegg som ble etablert i forbindelse med beordringssystemet. Dette gjelder i hovedsak: - flyttegodtgj øring - militærtillegget - forhøyet omflytningstillegg. Det er under andre deler av Forsvarsdepartementets vurdering uttalt at vi ved revisjonen må følge opp den generelle samfunnsutvikling og skape tjenestevilkår som gjør det mulig for Forsvaret både å konkurrere om rekruttering av kvalifisert personell og å kunne beholde det befal som utdannes. I den senere tid har vi hatt en relativ stor førtidsavgang. Dette er kompensert ved økte utdanningskvoter og dermed større utdanningsomfang. Hvis en gjennom passende tiltak kan få flere til å bli i Forsvaret kan vi redusere utdanningskvotene og dermed spare ressurser. Overgangen til et søknadssystem mellom 32- og 41-års alder venter vi vil være en forbedring som gjør at vi beholder vesentlig flere i tjenesten. Dette endrer imidlertid ikke på Forsvarets omfattende virksomhet over hele landet og at det er behov for at en rekke forhold må legges bedre til rette for befalet og deres familier der tjenesten skal utføres. Det er fremmet en rekke forslag fra Styringsgruppen, administrasjonen og fra befalsorganisasjonene. Disse er samlet i en oversikt og Forsvarets overkommando har kostnadsberegnet dem og også fremmet forslag om en prioritering. Departmentet vil i første omgang konsentrere seg om å vurdere de tiltak som en anser viktigst i forbindelse med revisjonen av befalsordningen. Ved innføring av Arbeidsmiljøloven (AML) og Arbeidstidsbestemmelsene for militære arbeidstakere (ATM) er det bestemt at det befal som i denne sammenheng utfører arbeid av ledende art ikke skal omfattes av ATM. For de militære grader er dette skille satt slik at befal til og med majors/orlogskapteins grad omfattes av ATM, mens oberstløytnant/kommandørkaptein og høyere faller utenom. stort sett den samme belastning og de samme ulemper som underlagt befal. Den økonomiske kompensasjon for slik tjeneste som tilstas befal som omfattes av ATM har ført til at dette befal får langt høyere inntekt enn sine overordnede. For å få kvalifisert befal til å dekke slike tjenestefunksjoner med grad fra og med oberstløytnant/kommandørkapteins grad vil departementet vurdere om det er nødvendig at dette befal også får en godtgjøring slik at de ikke faller dårligere ut enn sine underordnede når de har de samme tjenestebyrder. Ved denne vurdering må en også sammenligne med tilsvarende forhold innen den sivile sektor. Dette er forhold som Forsvarsdepartementet må drøfte/forhandle nærmere med befalsorganisasj onene om og også ta opp med andre berørte departementer. Styringsgruppen har foreslått at det forhøyede omflytningstillegg økes. Bakgrunnen for dette er at i og med at tillegget er underlagt beskatning, dekker ikke det som blir igjen de utgifter, skader og tap som en flytning reelt medfører. I tilslutning til flyttesituasjonen er det også fremmet forslag om å dekke merutgifter for barns skolegang opp til videregående skoler når utgiftene kommer som en følge av flytting. Departementet vil vurdere nevnte tillegg nærmere i forbindelse med tiltak for å legge forholdene best mulig til rette for å få kvalifiserte søkere til stillinger som er byrdefulle og utsatte. Utover det som er nevnt foran er det som nevnt fremmet en rekke forslag om tiltak. Dette vil en komme nærmere tilbake til under Del G om de økonomiske konsekvensen Boforholdene for befal er et meget vanskelig og viktig område. Når det gjelder boliger og boliglån, er det i den senere tid gjort meget og flere tiltak er under arbeide. Særlig må nevnes at det nylig er satt igang drøftinger med befalets organisasjoner om Forsvarets boligpolitikk. Forsvaret eier omlag 5 000 boliger som leies ut til befal. Ca 600 av disse er andelsleiligheter. Boligene er fordelt på 130 kommuner. Ca 60 pst av boligene er bygget i 1950-årene og tilfredsstiller ikke dagens krav til standard. Når en ser bort fra ca 130 tjenesteboliger leies boligene ut etter Forsvarets husleiesatser. Husleiene er fra 1 januar 1983 fastsatt etter et differensiert system basert på boligens verdi. Boligene fordeles etter et poengsystem hvor det tas hensyji til den enkeltes tjenestetid, familiestørrelse, antall beordringer m m. bort fra spørsmål om standarden. I årene fram til 1986 vil imidlertid ca 1 250 befal som har egen bolig gå av for aldersgrensen. Å erstatte disse boligene ved at Forsvaret bygger i egen regi vil innebære uttellinger som langt overskrider de midler som vil kunne avsettes til boligformål i årene fremover. For å bedre boligsituasjonen har departementet iverksatt tiltak for å stimulere personellet til å skaffe egen bolig. Det er blant annet opprettet 2 låneordninger. Departementet har ved de senere års budsjettproposisjoner fått Stortingets fullmakt til å stille Forsvarets grunn til rådighet for boligformål og å erverve grunn med sikte på senere avståelse til personellet. Videre ytes det bistand med å sette boligarealer i byggeklar stand. Det er også gitt fullmakt til å avhende Forsvarets leieboliger og andelsleiligheter til personellet på nærmere angitte vilkår. Forsvaret har kjøpt andeler i boligbyggelag på steder som er aktuelle boområder for eget personell. Siktemålet er å overføre andelene til personellet etter behov. Det er ikke mulig til enhver tid å oppnå samsvar mellom behov og disponible boliger. I pressområdene er det en konstant større eller mindre mangel på boliger mens det ellers er periodiske variasjoner. For å dekke det aktuelle behov og for å få en mer fleksibel boligmasse til disposisjon arbeider departementet med en ordning hvor en vil foreslå å leie et antall leiligheter på det private boligmarked, som deretter kan leies ut til befal etter spesielle regler. Husleien vil bli fastsatt etter Forsvarets husleiesatser. Det er opprettet et eget organ, Forsvarets boligtjeneste, og i tilknytning til dette et Forsvarets boligråd med representanter for de ansattes organisasjoner for å styrke boligforvaltningen. Dessuten er det opprettet et Forsvarets boligbyggelag som har som primæroppgave å skaffe personell i Forsvaret boliger. Siden opprettelsen i 1978-79 har boligbyggelaget ferdigstilt 24 leiligheter, ca 70 blir oppført i 1983 og like mange er under planlegging for 1984-85. Ved siden av dette arbeides det med forholdene vedrørende: - boansiennitet ved tildeling av tomter/boliger - klausul om bygging innen bestemt tid - framleie av leiligheter i borettslag. Forsvarsdepartementet ser det som meget viktig at en i tiden fremover, etter hvert som en vinner erfaring med revisjonen, søker å legge forholdene både økonomisk og sosialt best mulig til rette for befalets tjenestevilkår. tiltak som følger med den må imidlertid tas innen Forsvarets budsjettrammer og må derfor skaffes tilveie ved innsparinger og prioriteringer. VIII FORSVARSDEPARTEMENTETS FORSLAG Den helhetsløsning for befalsordningen som Forsvarsdepartementet nå legger fram, medfører at en rekke ordninger må endres og legges om. Dette krever utarbeidelse av direktiver, bestemmelser og nytt reglement. Dessuten er det deler av befalsordningen som en må arbeide videre med også etter iverksettingen. Under dette arbeide vil det være behov for endel tilpasninger og justeringer. For å få en praktisk ordning vil det etter departementets mening være mest hensiktsmessig at en legger prinsipper, hovedtrekk og rammer fram for vedtak i Stortinget og får Stortingets fullmakt til å foreta de tilpasninger og justeringer som er nødvendige i samarbeide med FO og befalets organisasjoner. Departementet foreslår at Stortinget samtykker i en slik ordning. De prinsipper og forutsetninger som har vært vesentlige for departementets forslag kan oppsummeres slik: - Befalsordningen må dekke Forsvarets behov og i størst mulig grad imøtekomme befalets krav og interesser - Den reviderte ordning må være like god som dagens - De løsninger en kommer fram til må være enkle, tidsmessige og framtidsrettede, samt konkurransedyktige ved rekruttering av kvalifisert personell - Gjennom inndeling av befalskorpset i kontrakts og yrkesbefal bør det etableres et stabilt yrkesbefalskorps - Det må tilstrebes et mest mulig kretsløst system hvor det er mulig å anvende realkompetanse (utdanning, tjenesteerfåring og dyktighet) ved konkurranse om utdanning, stillinger og tilsetting i grad. Utdanning skal lønne seg og innen begrepet realkompetanse skal det legges vekt på utdanning - Det må være mulig for kvalifisert befal å konkurrere om høyere utdanning. Slikt befal som ikke har tilstrekkelig utdanning bør gis hjelp til å få denne utdanning - Etablering av en kombinert disponeringsordning ved overgang fra beordrings- til søknadssystemet ved så lav alder som tjenestlig mulig - Rimelig gradsutvikling hvor det tas hensyn til at utdanning skal lønne seg. Med bakgrunn i nevnte prinsipper og forutsetninger vil departementet foreslå følgende hovedtrekk og rammer for den reviderte ordning: Behov for befal - stilingsanalyser m v Analyseresultatet danner grunnlag for inndeling og fordeling av befalet samt antallet av ulike typer befal. I samsvar med den funksjonelle stillingsanalyse og de justeringer som er nødvendige, etableres mest mulig like avansementsmuligheter i alle forsvarsgrener. Forslag om endring av stillinger i denne sammenheng følger vanlig prosedyre og tas opp i forbindelse med de årlige budsjetter. Utdanningsordning Den militære utdanningsordning deles inn i følgende bransjer: - operativ - forvaltning - teknisk Utdanningen innen hver bransje deles inn i 3 trinn som gis følgende benevnelse: - Befalsskole/tilsvarende - Krigsskolens 1. avdeling/tilsvarende - Krigsskolens 2. avdeling/tilsvarende For befalsskole/tilsvarende utdanning gjelder følgende: a. Normalt kreves det 3-årig videregående skole i relevant studieretning for opptak ved befalsskolene da dette er et krav for senere å kunne bli tatt opp ved KS 1. Den fagtekniske utdanning som gis ved de flerårige tekniske befalsskoler tilsvarer utdanningsnivået for de 3-årige videregende skoler. Sammen med den befalsutdanning som gis ved Forsvarets tekniske befalsskoler er disse skoler på samme nivå som de 1-årige befalsskoler. b. Generelt skal BS være av ca 1 års varighet dersom elevene har en sivil utdanning som imøtekommer Forsvarets behov. BS med etterfølgende praksisår (plikttjeneste) vil utgjøre 2-årig etatsutdanning. For elever fra de tekniske befalsskoler hvor den samlede skoletid kan variere fra 1-3 år avhengig av utdanningsnivå ved opptak, er det kun den 1-årige BS-utdanningen og 1 praksisår som utgjør den 2- årige etatsutdanning. c. Befal som skal utdannes til flygere og navigatører i Luftforsvaret skal ikke gis praksisår etter befalsskole, men går direkte over til krigsskolens 1. avdeling. Deretter gjennomføres praksisåret. d. Etter fullført etatsutdanning og tidligst 2 år etter endt BS kan et begrenset antall befal gis yrkestilsetting i teknisk bransje. Antallet reguleres i samsvar med behovet. For KS 1/tilsvarende utdanning gjelder følgende: a. For opptak kreves: - gjennomført den 2-årige etatsutdanning (for flygere og navigatører i Luftforsvaret kreves kun befalsskole) - normalt 3-årig videregående skole i allmennfaglig studieretning for opptak ved KS 1. For opptak ved sivile skoler på tilsvarende nivå som KS 1 må den enkelte skoles opptakskrav oppfylles - normalt ikke over 27 år. b. KS 1 skal være av 2 års varighet og gi høyere befalsutdanning. Det første skoleår skal danne grunnlag for utdanning ved KS 2. I det andre skoleår gis spesial- og fagutdanning. c. Ved opptak på KS 1 kan det gis løfte om gjennomgående KS-utdanning uten ny opptaksprøve ved KS 2. Overgang til KS 2 skjer da etter tilfredsstillende å ha gjennomgått 1 år ved KS 1. Dette gjelder ikke for flygere og navigatører i Luftforsvaret som gjennomfører BS og KS 1 i sammenheng. d. Befal som Forsvaret gir utdanning ved sivile skoler som tilsvarer KS 1, skal gis 6 måneders generell befalsutdanning. e. Befal som ikke tidligere er tilsatt på grunnlag av BS gis yrkestilsetting etter bestått KS 1 eller etter tilsvarende utdanning som gir rett og plikt til yrkestilsetting. Flygere og navigatører som gjennomgår befalsskole og KS 1 sammenhengende må i tillegg gjennomgå 1 år supplerende kurs og praksis på en tilfredsstillende måte før alle skikkede gis yrkestilsetting. f. KS 1/tilsvarende kan være av noe varierende lengde både mellom forsvarsgrenene og ved sivile skoler. Yrkestilsetting skjer når eksamen er bestått, men ansienniteten som yrkesbefal gis tilbakevirkende kraft til den dato som ligger 1 år etter at vedkommende påbegynte KS 1 eller tilsvarende utdanning. Befal som gjennomfører KS 1 og 2/tilsvarende sammenhengende, gis yrkestilsetting etter avsluttet KS 2/tilsvarende, men ansienniteten som yrkesbefal reguleres som for befal med KS 1. For KS 2/tilsvarende gjelder følgende: a. For opptak kreves: - bestått første år av KS 1, eller sivil skole som kan godkjennes som tilsvarende. For opptak ved sivile skoler på tilsvarende nivå som KS 2 må den enkeltes skoles opptakskrav oppfylles - for flygere og navigatører kreves 1 års praksis etter KS 1 - normalt ikke over 29 år. b. KS 2 skal være av 2 skoleårs varighet. Som angitt foran kan elever tas opp til sammenhengende KS 1- og 2-utdanning. Denne vil da være av ca 3 års varighet. Det skal holdes av elevplasser ved KS 2 til kvalifiserte søkere med KS 1 som ikke er tatt opp til å gjennomgå utdanningen sammenhengende. Dette innebærer at befal fra KS 1 kan tas opp tidligst etter første skoleår ved KS 1 og senere etter fullført KS 1 inntil aldersgrensen for opptak ved KS 2. c. Befal som Forsvaret gir utdanning ved sivile skoler som tilsvarer KS 2 skal gis 6 måneders generell befalsutdanning dersom dette kurs ikke er gjennomgått tidligere eller at ordinær KS-utdanning ikke er gjennomgått. Videreutdanning av befal gis ved: - Stabsskole I - Stabsskolen - Forvaltningsskole - Forsvarets høgskole - Forsvarsgrenenes våpen-, taktikk- og spesialskoler - Forsvarets fellesskoler - Utdanning i utlandet Som angitt skal stabsskoleutdanningen 2- deles (allerede gjennomført i alle forsvarsgrener). Stabsskole I skal komme tidlig i karrieren (som kaptein/kapteinløytnant) og være obligatorisk for befal med KS 2. Befal med annen utdanning (som har oppnådd grad som kaptein/kapteinløytnant) tas opp som elever etter søknad og forsvarsgrenenes behov. Stabsskole II skal kun ta opp elever etter søknad. Opptakskrav er oppnådd grad som major/orlogskaptein og normalt gjennomgått Stabsskole I. Stabsskole II skal være av lengre varighet enn Stabsskole I og skolene skal til sammen være av ca 1 års varighet. Forvaltningsskole inngår i Styringsgruppens hovedmønter for utdanningsordningen i Hæren og Sjøforsvaret. Skolen skal kunne ta opp befal fra alle bransjer og utdanningsnivåer og må justeres i samsvar med de endringer som er foretatt i den øvrige utdanning. For den øvrige utdanning nevnt foran foreslås ingen endring av nåværende ordninger. Befal under utdanning skal gis lønn etter grad. Befalets ansiennitet fastsettes på grunnlag av tilsetting i graden. Innbyrdes rangering av befal som er tilsatt samme dato fastsettes etter grunnansiennitet som befal. Grunnansienniteten er beskikkelsesdatoen som sersjant/kvartermester. Dersom også denne dato er den samme fastsettes ansienniteten etter rangeringsnummer fra befalsskole/tilsvarende etter gjeldende ansiennitetsregler. Plikttjenestens lengde etter de trinnvise skoler og sivile skoler godkjent som tilsvarende nivå blir å fastsette for hvert skoleslag i samsvar med de til en hver tid gjeldende bestemmelser. Disponeringsordning Det gjennomføres en kombinert disponeringsordning hvor befalet i den første del av sin tjenestetid disponeres etter et beordringssystem og i den siste del etter et søknadssystem. Under beordringssystemet skal befalet disponeres etter de samme regler og bestemmelser som gjelder for nåværende ordning. Under beordringssystemet har befalet plikt til å motta midlertidige beordringer av inntil 6 + 6 måneder. Befalet har rett til å nytte «utsettende veto» 1 gang i løpet av denne periode. Befalets plikt til å motta beordring uten villighet opphører når de oppnår opprykk til major/orlogskaptein etter søknad mot ledig stilling eller når de har utført følgende tjeneste etter normalavansement til kaptein/kapteinløytnant: a. Njar Befalsskole/tilsvarende utdannet befal har 2 års tjeneste etter normalavansement, normalt mellom 38 og 41 års alder. b. Når Krigsskole 1/tilsvarende utdannet befal har 4 års tjeneste etter normalavansement, normalt ved 36 års alder. c. Når Krigsskole 2/tilsvarende utdannet befal har 8 års tjeneste etter normalavansement. Dette befal kan imidlertid oppnå opprykk til major/orlogskaptein etter minimum 4 års tjeneste etter normalavansement, og vil da normalt komme over på søknadssystemet mellom 32 og 36 års alder. I søknadsperioden disponeres befalet etter søknad og i konkurranse om tilsetting i stilling tillagt en bestemt grad. For hver stilling skal det være en stillingsbeskrivelse med angivelse av ansvarsområde samt krav til stillingsinnehaveren. Den søker som best tilfredsstiller disse krav skal normalt tilsettes. Enkelte stillinger vil imidlertid måtte besettes for en tidsbegrenset periode. ved periodens utløp ikke oppnår annen stilling etter søknad - eller ikke søker annen stilling - kan omdisponeres etter gjeldende regler for overtallighet. I tillegg kan Forsvaret frabeordre i tilfeller hvor det helt åpenbart er påkrevet å ombeordre befal fra sin stilling av helsemessige, sikkerhetsmessige eller andre årsaker. I søknadsperioden kan befalet 2 ganger gis midlertidige beordringer hver gang inntil 2 år når det er absolutt nødvendig for å dekke Forsvarets behov. Innstilling av søkere foretas av Generalinspektør for stillinger innen egen forsvarsgren. For stillinger i Heimevernet følges spesielle regler. For stillinger i fellesstaber og fellesinstitusjoner samt for alle generals- og admirals stillinger gir Forsvarssjefen innstilling. Innstillinger for stillinger tillagt grad som oberstløytnant/kommandørkaptein eller lavere grader forelegges et «Råd i tilsettingssaker». Dersom dette Råd er enig, foretar Generalinspektør tilsetting/disponering i stilling av majorer/orlogskapteiner og lavere grader og av oberstløytnanter/kommandørkapteiner som er utnevnt i graden. Innstillinger for besettelse av stillinger som medfører opprykk til oberstløytnant/kommandørkaptein eller opprykk til major/orlogskaptein for kaptein/kapteinløytnant som allerede er utnevnt til embetsmann, fremmes til Forsvarsdepartementet. For beskikkelse til Forsvarsattaché, fremmes innstillingene gjennom Forsvarssjefen. Dersom Rådet i tilsettingssaker ikke er enig med Generalinspektør eller Forsvarssjef returnerer Rådet innstillingen for ny vurdering av innstillende myndighet. Såfremt det ikke oppnås enighet etter 2. gangs vurdering fremmes saken av innstillende myndighet til Forsvarsdepartementet for avgjørelse. Innstilling for tilsetting i stillinger tillagt gradene oberst 11/ kommandør II eller høyere grader forelegges ikke Råd i tilsettingssaker. For slike stillinger innen egen forsvarsgren fremmes innstillingene av Generalinspektør gjennom Forsvarssjefen. For stillinger i fellesstaber og fellesinstitusjoner fremmer Forsvarssjefen innstilling, likeledes for tilsetting i generals- og admiralsstillinger. Avansementsordning I den tid befalet er undergitt beordringssystemet gis det avansement etter differensierte normer knyttet til utdanningsnivå. Følgende normer fastsettes: a. Befal utdannet ved BS/tilsvarende: - sersjant/kvartermester etter gjennomgått BS-tilsvarende - fenrik etter 1 års tjeneste som sersjant/ kvartermester - løytnant etter 5 års tjeneste som fenrik - kaptein/kapteinløytnant etter 10 års tjeneste som løytnant. b. Befal utdannet ved KS 1/tilsv ar ende: - løytnant etter 4 års tjeneste som fenrik - kaptein/kapteinløytnant etter 7 års tjeneste som løytnant. c. Befal utdannet ved KS 2/tilsvarende: - løytnant etter gjennomgått utdanning dersom denne grad ikke allerede er oppnådd - kaptein/kapteinløytnant etter 4 års tjeneste som løytnant, dog minimum 1 års tjeneste som løytnant etter gjennomgått KS 2. d. Befal som gjennomgår utdanning som tilsvarer KS 1 og KS 2 gis avansement til løytnant fra samme tidspunkt som det befal som påbegynte sin tilsvarende militære utdanning samtidig. e. Det gis ikke opprykk før tur. Ved beregning av tjenestetid på de enkelte gradsnivå gjelder følgende: - Tid under utdanning regnes med som tjenestetid i den grad vedkommende har under utdanningen - Tjeneste som vernepliktig befal regnes med som tjenestetid i grad - Permisjon uten lønn av inntil 1 års varighet regnes med som tjenestetid i grad - Tid med tjenestefri utenfor nummer regnes ikke med som tjenestetid i grad. I den tid befalet er undergitt beordringssystemet er beordringsmyndigheten ansvarlig for at befalet gis de nødvendige kvalifikasjoner for opprykk til nest høyere grad. For BS-utdannede er dette begrenset til kvalifisering av løytnanter til kaptein/kapteinløytnants grad. om tilsetting i ledig stilling tillagt høyere grad. Konkurranse om ledige stillinger skal skje på grunnlag av de krav om kompetanse som er fastsatt i stillingsbeskrivelsene. Opprykk etter søknad mot ledig stilling som major/orlogskaptein kan gis etter minimum 4 års tjeneste som kaptein/kapteinløytnant. For videre opprykk etter søknad er det verken fastsatt noen minimum tjenestetid i grad eller maksimalalder for opprykk. Opprykk til major/orlogskaptein og lavere grader gis av Generalinspektør. Opprykk til oberstløytnant/kommandørkaptein og høyere grader gis av Kongen i Statsråd. Overgangsordning De hovedtrekk og rammer som er foreslått for revisjonen medfører enkelte overgangsordninger. Forsvaret må våren/forsommeren 1984 kunngjøre de stillinger som skal besettes i 1985. Disse stillinger vil bli lagt fram for Stortinget i en egen proposisjon våren 1984. Departementet vil i denne sammenheng be om Stortingets samtykke til at - KS 1 i Hæren og Luftforsvaret ved iverksettingen av revisjonen utvides til IV2 år og at den innen 10 år utvides videre til 2 år som forutsatt. - Befalet fordeles slik på de nye utdanningsnivåer: • Nåværende Krets I går over til KS 2-nivå • Nåværende Krets II deles slik at befal med utdanning fra BSØA, HIS/A, LOSK, SMK/ØA, BSKA/ØA og tilsvarende går over til KS 1-nivå, mens resten av Krets II overføres til BS-nivå. - Kaptein/kapteinløytnantskullene 1978- 1990 i Krets I gis lønnsopprykk til major/ orlogskaptein etter 7 års tjeneste som kaptein/kapteinløytnant dersom de da ikke har oppnådd opprykk ut over denne grad. Tiltak og vilkår I forbindelse med dagens situasjon og for å få den reviderte ordning til å virke etter sin hensikt er det nødvendig at en følger opp med passende økonomiske og sosiale tiltak. departementet foreslå følgende tidsplan for iverksettingen: Funksjonsplaner Grunnlaget for disponerings- og avansementsordningen i den reviderte befalsordning er bl a den justerte funksjonsplan. Denne forutsettes utarbeidet og lagt fram for Stortinget i forbindelse med budsjettet for 1985 med iverksettelse fra 1 januar 1985. Utdanningsordning Den reviderte utdanningsordning vil som nevnt vanskelig kunne innføres like raskt i alle forsvarsgrener. Grunnen til dette er at revisjonen medfører betydelig større omlegging i Sjøforsvaret enn i de øvrige forsvarsgrener. Departementet foreslår følgende tidsplan for iverksetting av den reviderte utdanningsordning. I INNLEDNING Styringsgruppens forslag om iverksetting og gjennomføring av revisjonen av befalsordningen er gitt i innstillingens kapittel 17. Styringsgruppens forslag er utarbeidet i nært samarbeid med Forsvarets overkommando og de enkelte forsvarsgrener. Det er verken fra Forsvarets ledelse eller befalets organisasjoner fremsatt noen merknader til den tidsplan som er foreslått for iverksettingen. Før den reviderte befalsordning kan iverksettes må en rekke forberedende arbeider være utført og forholdene være lagt til rette innen mange områder. Flere av disse arbeider er allerede under planlegging og vil derfor meget raskt kunne settes igang når Stortingets vedtak foreligger. De tidsangivelser som styringsgruppen har angitt bygger på den forutsetning at den reviderte befalsordning vedtas av Stortinget våren 1983. På grunn av bl a de årlige beordringsomganger vil en forskyvning av Stortingets behandling medføre 1 års utsetting eller mer med iverksetting av revisjonen. Departementet slutter seg til det forslag om iverksetting som styringsgruppen har fremsatt i sin innstilling og som medfører en forholdsvis rask gjennomføring av revisjonen. II IVERKSETTING Innføring av den reviderte befalsordning må tilpasses gjeldende ordning med årlige opprykk etter normerte prosentsatser, årlige beordringsrunder av yrkesbefalet, behandling av justerte funksjonsplaner og gi den nødvendige tid for revisjon og omlegging av rutiner, reglementer og instrukser. På denne bakgrunn foreslår departementet at den reviderte befalsordning iverksettes med virkningfra 1 november 1984. Departementet anser det nødvendig at den reviderte disponerings- og avansementsordning innføres samtidig i hele Forsvaret. Utdanningsordningen medfører imidlertid ikke like store omlegginger i alle forsvarsgrener og det vil derfor være forskjellig behov for tid til forberedelser. En samtidig innføring i alle forsvarsgrener av den reviderte utdanningsordning anses heller ikke nødvendig, men departementet mener at også den reviderte utdanningsordning bør innføres snarest mulig. For de skoler som nå gir rett til yrkestilsetting i avansementskrets I og som det er foreslått spesielle overgangsregler for, må imidlertid opptak med gjeldende avansementsbetingelser opphøre samtidig slik at det blir like betingelser i alle forsvarsgrener. Siste kull av denne kategori er derfor forutsatt uteksaminert i 1986 med opptak som elev ved krigsskolene senest høsten 1983. For opptak høsten 1984 gjelder de reviderte tilsettings og avansementsvilkår. Disponering og avansement Med iverksetting av den reviderte befalsordning fra 1 november 1984 foreslås at de siste opprykk etter gjeldende prosentsatser blir gitt 1 januar og 1 juli 1984. Siste beordringsomgang etter gjeldende system foreslås gjennomført høsten 1984. De første normalopprykk etter den reviderte ordning foreslås gitt 1 januar 1985. Søknadsbefal vil kunne få opprykk mot ledig stilling fra iverksettingsdato, men med de tilsettingsrutinér som forutsettes anvendt vil hovedmengden av stillinger for søknadsbefal bli dekket samtidig med den årlige beordringsrunde av beordringsbefal. Hovedmengden av de årlige opprykk vil således bli om høsten. Første beordringsrunde etter den reviderte ordning foreslås gjennomført høsten 1985. søknader og forberedelser m v er innpasset i ovenstående tidsplan. Reglementer og instrukser I forbindelse med revisjon av befalsordningen vil det bl a være behov for en omfattende revisjon av reglementer for personelltjenesten, utarbeidelse av stillingsbeskrivelser, justering av befalets tjenesteplaner samt oppnevnelse av nye råd og utarbeidelse av instrukser for disse. Departmentet har tatt hensyn til dette i sitt forslag om iverksetting og regner med at nevnte arbeider vil kunne gjennomføres innenfor de tidsrammer som er foreslått. I STYRINGSGRUPPENS FORSLAG OG KOSTNADSBEREGNINGER Styringsgruppen for revisjon av befalsordningen (SG) har i innstillingens kapittel 18 gitt en oversikt over de økonomiske konsekvenser av sine forslag. SG har hatt som målsetting at den foreslåtte revisjon av befalsordningen skulle holdes innenfor en realistisk økonomisk ramme, men påpeker at det har vist seg umulig å foreta en eksakt beregning av kostnadsforskjellen mellom gjeldende befalsordning - om den hadde fortsatt i fremtiden - og den foreslåtte reviderte befalsordning. Styringsgruppen har derfor i stor utstrekning måtte nøye seg med å gi momenter til belysning av de økonomiske konsekvenser uten å kunne angi noe beløp. De økonomiske virkningene av den foreslåtte revisjon sammenliknet med gjeldende ordning, vil i hovedsak ha sammenheng med gjennomføringen av følgende tiltak: a. Gjeldende funksjonsplan er basert på et fleksibelt beordringssystem hvor flesteparten av stillingene har flytende grad over 2-3 gradsnivåer, dog med angivelse av ett bestemt gradsnivå som det funksjonelle. Ved overgang til den reviderte ordning skal et stort antall stillinger kunne besettes etter søknad, og siden stillingens grad skal danne grunnlaget for avansement må alle søknadsstillinger bare ha en bestemt grad. Det er derfor foretatt en analyse av hvilket gradsnivå den enkelte stilling bør ha og i den forbindelse er det rettet opp skjevheter mellom likeverdige stillinger. Det er også foretatt mindre justeringer av stillingsnivåene for at avansementsmulighetene skal bli mest mulig like i alle forsvarsgrener. Etter den justerte funksjonelle stillingsanalyse, som skal legges til grunn for den fremtidige funksjonsplan, vil gradsfastsettelsen for enkelte stillinger ligge en grad høyere enn det som tidligere var angitt som den funksjonelle grad, men i få tilfeller utenfor de tidligere angitte flytende grader. Den endrede gradsfastsettelse antas derfor ikke å føre til økede utgifter i forhold til dagens lønnsbudsjett. Dette fordi en under nåværende ordning med opprykk etter normerte prosenter har produsert mer befal med høyere grader enn det funksjonelt er behov for. b. Etter den reviderte utdanningsordning vil enkelte skoler og kurs bli av noe lengre varighet, få et revidert innhold og i enkelte tilfeller et noe annet elevantall enn det som tilsvarende skoler har under gjeldende ordning. Den reviderte utdanningsordning beholder således i store trekk gjeldende hovedstruktur. Den mest kostnadskrevende endring vil bli at KS 1 skal være 2-årig, mens tilsvarende skoler i Hæren og Luftforsvaret er henholdsvis ca 1 år og ca IV2 år under gjeldende ordning. For Sjøforsvaret vil den reviderte utdanningsordning betinge en fullstendig omlegging, uten at denne er ventet å koste noe vesentlig mer enn gjeldende ordning. c. Overgangen fra et rent beordringssystem til et kombinert beordrings-/søknadssystem er ikke ventet å bringe noen vesentlig nedgang i antall flyttinger for befalet. Styringsgruppen har foreslått at gjeldende godtgjørelser og tillegg for ulempene ved flytting. Disse tiltak tar særlig sikte på å Dessuten er det foreslått en rekke nye tiltak som skal kompensere ulempene ved flytting. Disse tiltak tar særlig sikte påå dempe ulempene ved at hus og hjem må etableres på nytt sted, ektefelle mister sitt arbeide, skolebarn får ikke den ønskede utdanning, befalet må velge pendlertilværelse m v. d. Den reviderte avansementsordning vil på enkelte lavere gradsnivåer gi noe kortere tid i graden og dermed raskere avansement opp til normalavansement enn det som er tilfelle under gjeldende ordning. Styringsgruppen har dessuten foreslått at det skal gis lønnsopprykk til kapteins lønn for BS-utdannet befal som ikke oppnår kapteins stilling og grad etter søknad. Tilsvarende lønnsopprykk er foreslått for KS 2-utdannede kapteiner/kapteinløytnanter som ikke oppnår major-/orlogskapteins stilling og grad etter søknad innen en viss tid. Styringsgruppen har ikke hatt grunnlag for å beregne merkostnadene ved innføringen av den reviderte utdanningsordning, men har forutsatt at den skal kunne iverksettes innenfor eksisterende bygningsmasse. På lengre sikt kan det imidlertid bli nødvendig med nybygging av skoleetablissementer. byrder ved flytting har styringsgruppen beregnet til ca 86 mill kroner pr år. Styringsgruppen har gitt uttrykk for at den foreslåtte reviderte befalsordning som helhet innebærer så små merkostnader at det bør være mulig å innpasse utgiftene i den årlige budsjettramme. II FORSVARSDEPARTEMENTETS VURDERING Innledning Styringsgruppen (SG) fant det ikke mulig å foreta en nøyaktig beregning over alle de økonomiske konsekvenser av de forslag som ble lagt frem. Således har SG beregnet raerkostnadene når det gjelder forslag som angår disponerings- og avansementsordningen, men ikke kostnadene som angår den reviderte utdanningsordning. SG har imidlertid antydet at revisjonen vil innebære små endringer og tilsvarende små merkostnader for de fleste skoler, unntatt når det gjelder etableringen av KS 1 og KS 2 og omleggingen av de skoler som disse skal erstatte. Departementet forutsetter at alle de merkostnader som er en direkte følge av revisjonen samt alle utgifter til tiltak for å motvirke ulempene ved befalsyrket må dekkes innenfor eksisterende budsjettramme. Departementet har forutsatt at personellrammen for 1978 ikke skal overskrides. Et øket behov for stillingshjemler til flere instruktører og flere befal som elever som en følge av den reviderte utdanningsordning må således dekkes ved innsparinger i annen virksomhet. Departementet fremmer forslag om hovedtrekk og rammefaktorer i den reviderte utdanningsordning. De eksakte økonomiske konsekvenser kan først beregnes etter at behovet ved de enkelte skoler er blitt vurdert i detalj. Departementet må derfor på nåværende tidspunkt nøye seg med å anslå utgiftene ved den reviderte utdanningordning, og senere komme tilbake til de nøyaktige kostnader i forbindelse med de årlige budsjetter. Departementet foreslår ingen endringer av befalsskoler og Forsvarets høgskole, og revisjonen vil således ikke føre til noen merkostnader ved disse skoler. Den foreslåtte 2-deling av stabsskoleutdanningen er allerede gjennomført og dermed innpasset i eksisterende budsjetter. En revurdering av forvaltningsutdanningen ville ha kommet uavhengig av revisjonen av den totale befalsordning, men blir nå aktualisert for å tilpasses den øvrige utdanningsordning. Sjøforsvarets administrative skole. Endringene av disse skoler antas imidlertid å kunne holdes innenfor nåværende økonomiske rammer og vil derfor ikke bli omtalt nærmere. De eneste gjenstående skoler og kurs under den reviderte utdanningordning er opprettelse av KS 1 og KS 2, eller mere korrekt en omlegging av de skoler som KS log KS 2 skal erstatte, samt opprettelse av et 6 måneders befalskurs for befal som gjennomgår sivile skoler på samme nivå som KS 1 og/ eller KS 2. En anslagsvis kostnad for disse skoler og kurs vil bli omtalt nærmere. Så vel under et beordringssystem som under et søknadssystem vanskeliggjøres disponeringen av befalet ved at Forsvaret har sitt største behov for befal i Nord-Norge, mens de fleste befal er rekruttert fra Sør- Norge og derfor ønsker å bosette seg fast i sistnevnte landsdel. For å motvirke dette forhold er det allerede under gjeldende ordning satt iverk en rekke økonomiske tiltak for å kompensere for tap, byrder og ulemper som befal og deres familier påføres ved åbo langt borte fra ønsket hjemsted. Disse tiltak har ikke vært tilstrekkelige seiv under et rent beordringssystem, og Forsvaret har bla av den grunn hatt en relativt stor førtidsavgang av velkvalifisert befal som det er dyrt å erstatte. For å redusere denne uønskede avgang ville det uavhengig av revisjonen i nær fremtid vært nødvendig med en øket kompensasjon for de ulemper som befalsyrket medfører. Ved overgang til søknadssystem må befalet søke ny stilling og i stor utstrekning flytte til nytt tjenestested for å oppnå avansement. For at Forsvaret skal få kvalifiserte søkere til alle stillinger - også de byrdefulle og upopulære stillinger - må ulempene ved flytting kompenseres slik at befalet og deres familie får en rimelig kompensasjon for de byrder som en flytting innebærer. Ved overgang til søknadssystem etter den reviderte ordning blir det derfor ikke bare nødvendig å opprettholde gjeldende kompensasjonsordninger, men også å opprette nye økonomiske støttetiltak som i rimelig grad kompenserer for ulempene ved befalsyrket og som bidrar til å redusere avgangen av høyt kvalifisert befal. Noen av disse merkostnader regner en med at vil bli oppveiet ved at elevkvoter til kostbar utdanning da kan reduseres, men beregninger for dette kan ikke fremlegges. For uten de forslag som er fremsatt av SG har administrasjonen og befalsorganisasjonen kommet med en rekke forslag som lenge har vært påtenkt, til bedring av befalets kår. tilknytning til disponeringssystemet. Flere av tiltakene.vil være gjenstand for forhandlinger med befalsorganisasj onene og vil berøre flere departementer. FD vil derfor i første omgang prioritere de tiltak som har direkte tilknytning til revisjonen og innpasse disse i den eksisterende økonomiske ramme. De gjenstående foreslåtte tiltak anser departementet det også som ønskelig å gjennomføre, og vil arbeide videre med dem. Merkostnader i forbindelse med utdanningsordningen Som anført tidligere er det kun omleggingen til KS 1 og KS 2 samt innføringen av et 6 måneders kurs for befal som gjennomgår sivile skoler på tilsvarende nivå som KS 1 og/ eller KS 2 som vil forårsake vesentlig merkostnader i forhold til gjeldende utdanningsordning. I forhold til nåværende utdanningsordning skal det første skoleår ved KS 1 danne grunnlag for opptak ved den 2-årige KS 2. Disse 3 år tilsvarer de nåværende krigsskoler. KS 1 er foreslått utvidet til 2 år og vil i det andre året omfatte fag og spesialutdanning. Skolen vil dermed få et annet omfang og innhold. Det befal som utdannes fra KS 1 er fremtidig forutsatt å dekke flere stillinger på major og oberstløytnant/tilsvarende nivå. Dette innebærer at antall elever ved KS 2 skal reduseres. Den 2-årige KS 1-utdanning erstatter nåværende 1-årige utdanning. Når KS 1 etter hvert blir 2-årig vil en få 2 årskull mot tidligere 1 ved disse skoler. Merkostnadene til utdanningen vil komme over tid etter hvert som omleggingen skjer. Departementet regner med at selve revisjonen vil gjøre det mulig å beholde flere av befalet fram til aldersgrensen samt at dette på sikt vil bety redusert utdanningsbehov og tilsvarende innsparing. Styringsgruppen har forutsatt at KS 1 og KS 2 skal kunne iverksettes innenfor nåværende bygningsmasse. Dette antas å være mulig for Hærens og Sjøforsvarets vedkommende. I Luftforsvaret er skolekapasiteten allerede for liten. En utvidelse ville ha tvunget seg frem i nær fremtid uavhengig av revisjonen og den kan således ikke i sin helhet regnes som merkostnad i denne sammenheng. En økning av elevenes bostandard, f eks fra dobbeltrom til enkeltrom i samsvar med Arbeidsmiljøloven, kan heller ikke belastes revisjonen. utdanningsvirksomheten. Økonomisk vil dette anslagsvis ligge innenfor rammen av ca 10 mill kroner pr år for hver forsvarsgren, eller ca 30 mill kroner totalt. 6 måneders befalskurs for befal som blir beordret til å gjennomgå sivile skoler er en nyskapning og kostnadene er ikke beregnet. Utenom lønnskostnadene regner departementet med en utgift på ca 50 000 kroner pr elev. Med et totalt antall på ca 70 befal pr år vil merkostnadene beløpe seg til ca 3,5 mill kroner. Inntil det sivile skoleverk er mer utbygget har SG foreslått at kvalifisert befal som ikke har tilstrekkelig studiekompetanse gis anledning til å komplettere sin sivile utdanning i nødvendig utstrekning ved økonomisk stønad til dette gjennom stipend. Kostnadene er beregnet til ca 1,2 mill kroner pr år, men vil bortfalle etter hvert som det sivile skoleverk blir bedre utbygget. Merutgifter i forbindelse med den reviderte avansementsordning Under den reviderte avansementsordning vil gjennomføring av 2 forslag innebære merkostnader. Disse beløper seg til totalt ca 25 mill kroner pr. år: - Befal med KS 1/tilsvarende gis normalavansement til kaptein/kapteinløytnant, samt noe raskere avansement i lavere gradstrinn. Under gjeldende ordning var bare 65 pst gitt dette avansement. Merkostnadene er beregnet til ca 13 mill kroner pr år. - Befal med Befals skole/tilsvarende gis normalavansement til kaptein/kapteinløytnant etter 10 års tjeneste som løytnant. Merkostnadene er beregnet til ca 12 mill kroner pr år og er de samme som for styringsgruppens forslag om lønnsopprykk til kaptein/kapteinløytnant. Tiltak i forbindelse med den reviderte disponeringsordning og for å kompensere for ulemper Styringsgruppen har foreslått at gjeldende godtgjørelser og tillegg som utbetales som kompensasjon for ulempene ved flytting må beholdes og tildels økes etter at revisjonen iverksettes. Dessuten har SG, Forsvarets overkommando og befalsorganisasj onene foreslått en rekke nye tiltak som skal bidra til å redusere de økonomiske ulemper ved flytting for bedre å oppnå at alle stillinger blir besatt med kvalifisert befal etter søknad. Departementet vil i det etterfølgende legge fram disse og de øvrige forslag: a. Styringsgruppen har foreslått at flyttegodtgjøring må utbetales som nå også etter at revisjonen er gjennomført. Trolig vil søknadsbefal bli sittende lengre i hver stilling før de søker/oppnår annen stilling enn det som er tilfelle under nåværende system. På den annen side vil en rekke søknadsstillinger være tidsbegrensede kvalifiseringsstillinger og flytting blir da nødvendig. I tillegg kommer Forsvarets rett til å beordre befalet midlertidig uten villighet i inntil 4 år i søknadsperioden, og disse flyttinger må også berettige til full flyttegodtgj øring. Styringsgruppen har regnet med at utgiftene til flyttegodtgj øring neppe vil bli noe vesentlig mindre enn under gjeldende ordning. b. Det er foreslått at militærtillegget må beholdes. Tillegget utbetales gjennom hele karrieren og er pensjonsgivende. Det er en kompensasjon for en rekke ulemper som i sum for beordrings- og søknadsperioden vil være omtrent de samme som nå. c. Det forhøyede omflytningstillegg skal dekke de ulemper det påfører befalet og deres familier å bryte opp fra en veletablert tilværelse for så å etablere seg i et nytt miljø. Tillegget skal også kompensere for tap og übehag som en flytting innebærer. Med marginal beskatning blir det imidlertid lite igjen for å dekke de reelle utgifter. Av forskjellige skattetekniske grunner kan ikke tillegget gjøres skattefritt. Styringsgruppen har foreslått at det forhøyede omflyttingstillegg bør økes og at også midlertidig beordring av 1 års varighet utløser tillegget for beordringens varighet. d. Merutgifter med barns skolegang er foreslått dekket når disse utgifter kommer som en følge av flytting. Dette kan gjelde barn som ikke kan flytte fra påbegynt skolegang eller som må flytte til annet sted enn beordringsstedet for å få ønsket skolegang. Med skolegang forstås i denne sammenheng utdanning til og med videregående skole. e. Det er foreslått at befal som fråflytter en leilighet får dekket de reelle utgifter til vask av leiligheten. Tiltaket er nylig gjennomført. f. Forsvaret har en rekke langpendlere som av forskjellige grunner ikke kan bringe med seg sin familie til sitt tjenesteområde, og som i forbindelse med Forsvarets flyruter nå gis 2 gratis hjemreiser. Dette antall er foreslått øket. g. Befalet gis i dag 1 gratis familiereise fra tjenestested til hjemsted pr år. Styringsgruppen har foreslått at familiereisene skal økes fra 1 til 2 pr år. h. Grunnet unormal stor avgang av eldre befal innen stab, administrasjon og forvaltning de nærmeste årene, regner Forsvarets overkommando med at det i en overgangsperiode vil bli et øket behov for å engasjere pensjonister slik at yngre befal kan beholdes ved avdeling. i. Det er foreslått at befalspensjonister på 60 år bør få de samme rettigheter som sivile pensjonister når det gjelder moderasjon påjernbanereiser(3o pst). j. Som tidligere anført under del E VII er det i «Arbeidstidsbestemmelsene for militære arbeidstakere» (ATM) bestemt at befal som i denne sammenheng utfører arbeid av ledende art ikke skal omfattes av ATM. Befal som kommer inn under ATM har derfor i mange tilfeller fått langt høyere inntekt enn sine overordnede. Dette har igjen ført til en viss uvilje mot å påta seg sjefsansvar og tjenestefunksjoner hvor byrdene er de samme som undergitt personell får økonomisk godtgjøring for. Dette skjeve forhold kan rettes opp enten ved etablering av et spesielt sjefstillegg eller ved bruk av lønnsregulativets B-tabell for bestemte stillinger. Saken må drøftes/forhandles med befalsorganisasj onene. k. Forsvaret har mange tjenestesteder hvor befalet føler det særlig byrdefullt å tjenestegjøre. Ved overgang til søknadssystem kan dette resultere i at Forsvaret ikke får dekket alle stillinger med kvalifisert befal. Det kan derfor bli aktuelt å innføre en form for geografisk avlønning/tillegg eller bruk av lønnsregulativets B-tabell for å få søknadsstillingene dekket. Forholdet vil bli vurdert nærmere etter hvert som man vinner erfaring. 1. Det finnes 2 etablerte låneordninger for boligfinansiering som kan søkes av befalet: - Forsvarets låneordning (50 000 kroner) - Befalets låneordning (75 000 kroner) Den første dekkes av Forsvarets egne midler, mens den andre er lån gjennom kredittinstitusjoner og hvor Forsvaret yter rentesubsidier. Behovet dekkes ikke på langt nær av disse låneordninger og det arbeides med å finne tilfredsstillende løsninger uten at departementet vil komme nærmere inn på dette i denne sammenheng. m. Forsvaret vil få et markant merbehov for boliger i 1980-årene, og kanskje særlig i Oslo-området. seiv eier sine boliger. Dersom Forsvaret kjøper/bygger nye boliger risikerer man et overskudd på boliger etter en viss tid. Departementet arbeider derfor istedet med en ordning hvor Forsvaret kan leie boliger i et begrenset antall år og utleie disse videre til befal. Saken er ikke ferdigbehandlet. n. Ved salg av Forsvarets boliger går inntektene inn i Statskassen og kan således ikke direkte brukes til refinansiering av nye boliger. Det vil ved fastsettelse av bevilgninger til boligformål bli tatt hensyn til disse inntekter. o. SG har foreslått at befal bør få kommunal borett/hjemstavnsrett uavhengig av botid samt eventuell dispensasjon fra klausul som byggefrist i forbindelse med bytte av tjenestested. Problemet er størst i Oslos nabokommuner. Departementet vil se det som en stor fordel for befalet om de kommunale restriksjoner på dette felt kunne mykes opp, men har bragt i erfaring at dette eventuelt må skje ved lovendring. p. SG har foreslått at befalets bomiljø blir forbedret. Dette gjelder en generell standardheving både i Forsvarets boliger og i befalsforlegninger. særlig gjelder dette i forbindelse med at eldre befal i økende grad velger å pendle, og derfor vil bo uten familie på tjenestestedene. q. Forsvarets overkommando har foreslått at en beordring samtidig må følges av et tilbud om bolig. Departementet vurderer en bedre oppfølging på dette felt. r. SG har foreslått at befal må gis bedre rettsvern ved fremleie av leiligheter i borettslag. Etter gjeldende bestemmelser er det styret i det enkelte borettslag som avgjør hvor lenge en leilighet kan fremleies. FD har fremmet forslag om endring av borettsloven slik at befal kan bli behandlet likt over alt og at fremleietiden dekker nødvendig beordringsperiode. s. Forslag om et fyringstilbud nord for 62. breddegrad anser departementet dekket ved endret fastsettelse av husleiesatsene for Nord-Norge. t. Befalsektefelle som ved flytting mister sin stilling lider et økonomisk tap som det er vanskelig å erstatte. FO har foreslått at permisjonsbestemmelsene i Staten også bør utvides til kommuneansatte, og at ektefelle som ikke får arbeide på det nye tjenestested eventuelt tilstas arbeidsledighetstrygd. Saken er til nærmere vurdering. u. Befal får pensjon fra Statens pensjonskasse ved fyllte 60 år. kompensasjon for tapt livslønn og pensjon fra Folketrygden. Departementet er enig i at systemet med godtgjørelser og tillegg må utformes slik at Forsvarets tjenestlige behov blir ivaretatt på en god måte. Departementet er også enig i at godtgjørelsene og tilleggene må være slik at befalet får kompensasjon for de ulempene som følger med flyttinger. Det forhold at Forsvaret nå i større grad vil være avhengig av å besette stillinger gjennom søknadssystemet må antakelig medføre at enkelte av godtgjørelsene og tilleggene som gis etter dagens beordringssystem må økes i forhold til dagens nivå, eventuelt at det innføres andre ordninger. På den annen side må det også foretas en gjennomgang av enkelte av dagens ordninger for å vurdere om overgangen til søknadssystemet bør tilsi at enkelte av satsene bør reduseres. Ved de vurderinger som må foretas vil befalets organisasjoner bli trukket inn. Etter departementets oppfatning må det ved disse vurderingene legges vekt på at befalet også etter overgangen til søknadssystemet, vil være i en mindre gunstig situasjon enn de fleste andre yrkesgrupper. Dette skyldes særlig at Forsvaret fremdeles vil ha adgang til midlertidige beordringer for to ganger to år. Videre vil mange stillinger være kvalifikasjonsstillinger. Også dette vil medføre at befalet må flytte i større utstrekning enn andre yrkesgrupper. Omfanget av midlertidige beordringer og utbredelsen av kvalifikasjonsstillingene må således være et viktig moment når det framtidige godtgjøringssystemet skal bestemmes. Departementet vil også peke på at det må foretas en aweining mellom et alternativ der det legges vekt på at alt befal får godtgjørelser som kompensasjon for disse ulempene, og motsatt et alternativ der kompensasjonen først og fremst kanaliseres til det befal som blir beordret eller som går inn i kvalifikasjonsstillinger. Hvilke retningslinjer som her skal følges må drøftes nærmere med befalets orgnaisasjoner. 111 SAMMENFATNING Som tidligere nevnt forutsetter FD at alle utgifter i forbindelse med revisjonen av befalsordningen samt utgiftene til nye tiltak for å lette befalets byrder må dekkes innenfor eksisterende budsjettramme. FD vil i det etterfølgende først redegjøre for de utgifter som må dekkes på grunn av endringer i befalsordningen og deretter angi hvordan FD mener det er nødvendig å følge opp tiltakene for å oppnå ønsket resultat av revisjonen. Utgifter som skyldes selve revisjonen og som må dekkes fra iverksettingen - Opprettelse av KS 1 og KS 2, eller omlegging av de skoler som KS 1 og KS 2 skal erstatte. Kostnadene er anslått til ca 30 mill kroner pr år. - Opprettelse av et 6 måneders befalskurs for befal som beordres til å gjennomgå sivile skoler og derved ikke gjennomgår KS 1 og/eller KS2 . Utgiftene er anslått til ca 3,5 mill kroner pr år. - Befal som ikke har videregående skole, men ønsker å komplettere sin sivile utdanning ytes en stønad i form av stipend. Utgiftene er anslått til 1,2 mill kroner pr år, men vil bortfalle når det sivile skoleverk blir bedre utbygget. - Utgiftene med å gi alt yrkesbefal med KS 1/tilsvarende og med befalsskoleutdanning normalopprykk til kaptein/kapteinløytnant er beregnet å koste ca 25 mill kroner pr år. Samlet utgjør dette en merkostnad på ca 60 mill kroner. Utdanningskostnadene vil komme over tid etter hvert som utdanningen legges om, mens omkostningene for normalavansement i det alt vesentlige kommer fra og med iverksetting. Nødvendige tiltak Sett i sammenheng med dagens situasjon og for å få den reviderte ordning til å virke etter sin hensikt, er det nødvendig å følge den opp med passende økonomiske og sosiale tiltak. Flere av de tiltak som er listet foran må vurderes ut fra at befalet i den siste del av sin tjenesteperiode er på søknadssystem med de fordeler dette har. Samtidig er det viktig at en under søknadssystemet legger forholdene slik til rette at en oppnår å få stillingene dekket med kvalifiserte søkere. Det må derfor foretas en nærmere og samlet vurdering av tiltakene slik at en kommer fram til hensiktsmessige løsninger. Dette vil være gjenstand for drøftinger og forhandlinger med befalets organisasjoner. Forsvarsdepartementet tilrår: At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om revisjon av befalsordningen i Forsvaret. Vi OLAV Norges Konge gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: Stortinget samtykker i at befalsordningen i Forsvaret revideres og iverksettes i samsvar med Forsvarsdepartementets tilrådning av 25 mars 1983. Tilrådning fra Forsvarsdepartementet ligger ved i avtrykk. I Den justerte funksjonelle stillingsanalyse legges til grunn for det videre arbeide med inndeling og fordeling av befalet, samt antallet av ulike typer befal. Med bakgrunn i nevnte analyse utarbeides stillingsbeskrivelser for de stillinger dette er nødvendig. På dette grunnlag settes funksjonsplanene opp. Endring av stillinger legges fram i de årlige budsjetter. II Den militære utdanningsordning deles inn i operativ-, forvaltnings- og teknisk bransje. Innen hver bransje deles utdanningen inn i 3 trinn som gis følgende benevnelse: - Befalsskole (BS)/tilsvarende - Krigsskolens 1. avdeling (KS l)/tilsvarende - Krigsskolens 2. avdeling (KS 2)/tilsvarende. For øvrig fastsettes utdanningsordningen i samsvar med departementets forslag i Del E VIII. 11l a. Det gjennomføres en kombinert disponeringsordning hvor befalet den første delen av sin tjenestetid disponeres etter et beordringssystem og i den siste delen etter et søknadssystem. b. Befalets plikt til å motta beordring uten villighet opphører når de oppnår opprykk til major/orlogskaptein etter søknad mot ledig stilling eller når de har utført det antall års tjeneste etter normalavansement til kaptein/kapteinløytnant som er angitt i departementets forslag i Del E VIII. c. Disponeringsordningen fastsettes for øvrig slik som foreslått av departementet i Del E VIII. IV a. Det fastsettes felles normalavansement til kaptein/kapteinløytnant for alle utdanningsnivåer, men med forskjellig tjenestetid i lavere grader, slik at befal fra høyere utdanningsnivå oppnår normalavansement tidligere enn befal fra lavere nivå. Avansement etter differensierte normer knyttet til utdanningsnivå gis i den tid befalet er undergitt beordringssystemet og fastsettes slik som foreslått av departementet under avansementsordningen i del E VIII. b. Opprykk til grader over normalavansement skal skje etter søknad og i konkurranse om tilsetting i stilling tillagt høyere grad. V Overgangsordningen gjennomføres slik som departementet har foreslått i Del E VIII. VI Det forutsettes at de nødvendige økonomiske og sosiale tiltak for å få revisjonen til å virke etter sin hensikt avtales nærmere mellom administrasjonen og befalets organisasjoner. VII Merkostnader i forbindelse med selve revisjonen og de tiltak som anses nødvendige blir å dekke innenfor Forsvarsbudsjettets ramme slik departementet har angitt i Del G 111. 111 Iverksettingsbestemmelser fastsettes i samsvar med departementets forslag i Del F. Befalets Fellesorganisasjon har fått forslag til del D og del E i Stortingsproposisjonen vedrørende Revisjon av Befalsordningen til uttalelse, og vil i den anledning bemerke følgende: UTDANNINGSORDNINGEN 1. Forsvarsdepartementet legger i proposisjonen frem hovedtrekk og prinsipper for en revidert utdanningsordning. BFO er enig i at det på prinsipielt grunnlag fastsettes en felles, generell hovedmodell for utdanning av befal. De forsvarsgrensvise særegenheter er imidlertid av en slik art at hovedmodellen, samtidig som den må være en minimumsmodell for den fremtidige befalsutdanning, også må tillate forsvarsgrensvise tilpasninger og utviklingsbehov. Dette må imidlertid ikke medføre at noen gruppe yrkesbefal gis dårligere utdanning enn modellen tilsier. Med unntak av produksjonselementet i Luftforsvaret, har BFO hele tiden hevdet at yrkestilsetting først skal skje etter KS/tilsvarende. BFO kan derfor ikke akseptere departementets forslag om yrkestilsetting av teknisk befal på BS-nivå. Etter BFO's mening er utdanningsbehovet for teknisk befal generelt ikke utredet. Spesielt gjelder, dette videreutdanningsbehovet for teknisk befal i Hæren. Dette arbeidet må derfor snarest iverksettes. Forvaltningsutdanningen er likeledes fortsatt under vurdering. BFO ser det som en klar forutsetning at disse utredningene fullføres og utdanningen innpasses i det normale utdanningsmønsteret. BFO vil videre peke på departementets forslag om at 3-årig videregående skole i almen fa g 1 i g studieretning skal være et av opptakskriteriene for KS 1. Dette kravet vil bl.a. utelukke dagens søkere til Sjøkrigsskolenes Intendanturlinje som kommer fra studieretning for «Handel og kontor» (tilsv, tidligere handelsgym/øk.gym.). Kandidater med bakgrunn i «Studieretning for sjøfartsfag» og «tekniske fagskoler» (maskinister, ingeniører, teknikere), samt studieretning for husholdningsfag (kokker, stuerter), blir likeledes utelukket fra KS 1. BFO har tidligere påpekt dette, men kan ikke se at nevnte konsekvenser er begrunnet, og de kan vel neppe heller være tilsiktet. BFO må derfor anta at FD her mener relevant studieretning, et begrep som både er dekkende og fleksibelt nok til å sikre såvel kvalifikasjoner som tilpasninger til endringer i det sivile utdanningssamfunn. 2. BFO er tilfreds med at FD har fastsatt KS 1 til å være av 2-års varighet, en utdanningslengde som etter BFO's syn er et nødvendig minimum for å kunne gi fremtidens yrkesbefal en adekvat utdanning. BFO vil i denne forbindelse bemerke at maksimalalder for opptak i KS-systemet synes å være en unødvendig begrensende faktor, men antar at ordlyden « normalt ikke over 27 år (29 år)» innebærer at dispensasjoner kan gis. 3. Videreutdanning av befal skal gis i hovedsak som i dag. BFO vil til dette bemerke at Stabsskole del I som i dag er innført i alle forsvarsgrener, bør være obligatorisk videreutdanning for alt KS-utdannet befal. Alternativt bør det valgfritt eller etter søknad tilbys en likeverdig forvaltningsskole del I. På samme måte bør Stabsskole 11/Forvaltningsskole II være valgfrie søknadsalternativer i neste trinn. DISPONERINGSORDNINGEN 4. Under beordringssystemet vil befalet som i dag ha plikt til å motta midlertidige beordringer av inntil 6 + 6 måneder. BFO er innforstått med at det også i søknadsperioden kan være nødvendig med midlertidige beordringer. Et system hvor befalet i tillegg til beordringsperiodens 6 + 6 måneders midlertidighet må akseptere en én gangs midlertidig beordring av inntil 2 år i søknadsperioden, synes å være akseptabelt. Departementets forslag om mulighet for 2 ganger midlertidige beordringer mot villighet, hver gang inntil 2 år, er imidlertid uakseptabelt idet beordringsperioden dermed i realiteten forlenges med 4 år. Det skal her bemerkes at det jo nettopp er usikkerheten for mulige kommende beordringer som er et av hovedargumentene mot dagens beordringssystem. 5. BFO må videre reservere seg mot den forlengede beordringsperioden som er foreslått for yrkestilsatt BS-befal. BFO aksepterer og finner det ut fra Forsvarssjefens argumenter riktig at dette befalet gis normalavansement til kaptein. dette befalet i 2 år etter oppnådd kapteins grad. BFO finner det også både ulogisk og uriktig at dette befalet, som har den laveste formelle utdanning og dermed de dårligste karrieremuligheter, skal underlegges den lengste beordringsperioden. 6. Forsvarsdepartementet påpeker i sitt forslag at enkelte stillinger vil måtte besettes for en tidsbegrenset periode. Befal på søknadssystemet som ved periodens utløp ikke oppnår annen stilling etter søknad - eller ikke søker annen stilling - skal deretter kunne omdisponeres etter gjeldende regler for overtallighet. BFO vil til dette på det sterkeste understreke at en viktig forutsetning og et virkemiddel for å få søknadssystemet til å fungere, nettopp må være befalets visshet om at det i en slik situasjon vil bli beordret tilbake til opprinnelig «hjemmebase», eller til avdeling i annet akseptabelt geografisk område, seiv om dette skulle medføre at overtalligheten for en tid dermed bare blir forflyttet. AVANSEMENTSORDNINGEN 7. BFO kan i hovedsak slutte seg til departementets konklusjoner i de generelle betraktninger omkring den fremtidige avansementsordningen. Etter disse betraktningene skal utdanning og avansement i den reviderte befalsordningen henge slik sammen at Forsvaret oppnår et mest mulig kretsløst system med muligheter for å praktisere realkompetanse ved stillingsbesettelse og opprykk, samtidig som befalet oppnår bonus for utdanning. BFO er enig i et slikt syn, og må derfor påpeke at når den reelle forskjell i utdanning mellom KS 1 og KS 2 forutsettes å bli 1 år, så bør ikke dette innebære en større forskjell i avansementstid enn 2 år. M a o vil en riktigere opprykksstige være: - befal utdannet ved KS l/tilsv.: kpt/lt etter 6 år som løytnant, - befal utdannet ved KS 2/tilsv.: kpt/kptlt etter 4 år som løytnant. 8. Til avansementsutsiktene for øvrig vil BFO bemerke den usikkerhet som knytter seg til de faktorer som bestemmer avansementsmulighetene. Spesielt må det påpekes at det ikke foreligger noen justert funksonell stillingsanalyse for befal i Sjøforsvaret. Departementet «regner med» at de fremtidige avansementsmulighetene generelt kan bli like gode - eller bedre - enn under nåværende ordning. vurderinger konkluderer med at det ikke er grunnlag for erstatningsplikt til befalet for manglende avansement. Etter BFO's syn innebærer dette en klar forpliktelse fra departementets side til å opprettholde den pst-vise fordeling av stabsoffisersgrader som gir den forutsatte avansementsprognose, seiv om befalskorpsets størrelse skulle reduseres. Det må videre innebære at inntaket av elever til dagens KS-utdanning snarest må reguleres og det fremtidige elevinntak holdes i samsvar med den pst-vise fordeling av KS-1 og KS-2-utdannede som den fremtidige befalsstruktur forutsetter. Det må i denne forbindelse understrekes at det samtidig med iverksetting av revisjonen, må forberedes tiltak for å redusere de uheldige avansementsmessige konsekvenser av den fremtidige alderspukkel vi allerede i dag ser konturene av. En utvidet adgang til førtidsavgang vil bl.a. være et slikt virkemiddel. OVERGANGSORDNINGER 9. Departementet påpeker at utdanningsordningen egentlig ikke krever noen overgangsordning, men kan iverksettes etter hvert som forholdene blir lagt til rette for det. Etter som utdanningsordningen er grunnlaget for avansementssystemet og dette igjen gir Forsvarets befalsstruktur og dermed mulighetene for å praktisere et disponeringssystem, så må BFO sterkt understreke nødvendigheten av at utdanningssystemet iverksettes så snart råd er. BFO slutter seg her til departementets uttalelser om at det av hensyn til den samlede revisjon er meget vesentlig at man snarest mulig får etablert en 2-årig KS 1 og den fordeling av elevkvotene som de fremtidige avansementsmulighetene skal bygge på. BFO har med tilfredshet merket seg at man tar sikte på at dette skal skje i løpet av få år, og forutsetter videre at dette vil reflekteres i budsjettmessig sammenheng senest fra 1985- budsjettet. 10. Departementets iverksettingsplan forutsetter at overgang til søknadssystemet skjer våren/sommeren 1985. BFO har hele tiden vært opptatt av det befal som ved denne overgangen tjenestegjør på steder de ikke ønsker å være når de kommer over på søknadssystemet. BFO har pekt på at dette befalet må vies spesiell oppmerksomhet. av mulige økonomiske og/eller sosiale virkemidler bør underkastes en nøye vurdering. 11. Overgang til ny avansementsordning vil medføre endringer også for dagens befal. Departementet foreslår at dette fordeles på de nye utdanningsnivåene med tilhørende avansementsnormer. BFO vil til dette spesielt bemerke det umulige og sosialt uakseptable forslag om å dele dagens krets 11-befal i en BS- og en KS Igruppe. Etter BFO's syn er dette et forsøk på å reversere virkningene av St prp 143 som slo sammen de gamle kretser II og 111 i en ny, felles krets 11. Styringsgruppen (SG) for revisjon av befalsordningen fastslo i sin tilleggsinnstilling (s 50) om overgangsordninger m.v. at Sjøforsvaret ikke har tilsvarende kategori befal (BS). BFO vil for sin del hevde at det for dagens krets 11-befal kun finnes én akseptabel løsning, nemlig å behandle alle likt etter den nye KS-1-normen. I de senere år har imidlertid Luftforsvaret på grunn av sin egenart, yrkestilsatt et antall befal etter gjennomgått befalskurs. Disse er også innpasset/tilsatt i krets 11. BFO forutsetter at en eventuell overføring til den nye BS-gruppen av befal av denne kategori skjer i samråd med befalsorganisasj onene. 12. Også for dagens krets I-befal skjer store endringer. I kraft av sin bedre utdanning og bedre avansementsmuligheter, synes ikke de reelle forandringer å bli så store. BFO vil imidlertid påpeke den spesielt følbare og uheldige virkning av bortfall av normalavansement til major/orl.kpt. som kpt./kpt.lt.-kullet 1978 vil oppleve. Disse offiserer vil etter foreslått ordning først gis mulighet for opprykk til major/tilsv høsten 1985, d v s ca Vz år etter at de ved dagens system skulle hatt opprykk til graden. BFO må derfor understreke behovet for at dette kullet gis normalopprykk til major/ orl.ktp. i h t dagens ordning pr. 1. januar 1985. TILTAK-VILKÅR 13. En del av de negative reaksjoner til dagens befalsordning skyldes forhold som kan tilbakeføres til manglende oppfylling av de virkemidler som lå innebygget som forutsetninger for ordningen. BFO støtter derfor sterkt det syn at de sosiale og økonomiske tiltak som er foreslått av såvel Styringsgruppen som av Forsvarets overkommando i tillegg til de tiltak departementet har samlet seg om, må gjennomføres som en del av revisjonen. BFO vil understreke at den reviderte befalsordningen som Forsvarsdepartementet nå legger frem for Stortinget, er en helhetsløsning som omfatter til dels store og omfattende endringer. Forslaget må derfor betraktes som en «pakke» hvor de enkelte deler og tiltak må iverksettes i den rekkefølge og omfang som ordningen forutsetter. På bakgrunn av erfaringene med gjennomføringen av dagens ordning, vil BFO nettopp advare mot at tiltak som ved innføringen av befalsordningen betraktes som nødvendige virkemidler, etter kort tid brukes som salderingsposter i budsjettet. Etter BFO's mening vil dette få en særdeles uønsket effekt på befalskorpsets holdning til den reviderte ordningen, noe som i sin tur igjen kan føre til behov for og krav om midlertidige eller enkeltløsninger av den art vi kjenner fra dagens ordning. OPPSUMMERING 14. Utdanningsordningen: - Ingen gruppe yrkesbefal må gis dårligere utdanning enn hovedmodellen tilsier (pkt 1). - Utdanningsbehovet for teknisk befal må klargjøres (pkt 1). - Utredningene vedrørende forvaltningsutdanningen må fullføres og utdanningen innpasses i det normale utdanningsmønsteret (pkt 1). - Opptaksvilkårene for KS 1-utdanning må endres til «3-årig videregående skole i relevant studieretning» (pkt 1). - Maksimalalder for opptak i KS-systemet er en unødvendig begrensende faktor (pkt 2). - Stabsutdanning del I/tilsvarende må være et tilbud til alt KS-utdannet befal (pkt 3). Disponer i ngsor dningen : - 2 ganger midlertidige beordringer i søknadsperioden, hver gang inntil 2 år, er uakseptabelt (pkt 4). - Beordringsperioden for BS-befal for lang. Varigheten ikke funksjonelt begrunnet (pkt 5). - Omdisponering av befal etter tjeneste i tidsbestemt stilling må løses med positive virkemidler og i forståelse med berørt befal (pkt 6). - Innføring av en «Hjemmebase»-ordning må nærmere vurderes og drøftes (pkt 6). Avansementsordningen: - KS-utdanningen må gis slikt innhold at opprykksstigene for hhv KS 1 og KS 2- utdannet befal kan være: kpt./kptlt. etter hhv 6 og 4 år som løytnant (pkt 7). - Avansementsmulighetene må sikres ved at den pst-vise fordeling av stabsoffisersgrader opprettholdes i samsvar med forutsetningene og målsetningene (pkt 8). - Elevinntaktene til hhv KS 1 og KS 2 må følge de normer som gir den befalsstruktur som avansementsprognosene forutsetter (pkt 8). - Utvidet adgang til førtidsavgang og andre virkemidler må vurderes for å motvirke at befalskorpset får en uheldig aldersstruktur (pkt 8). Overgangsordninger: - KS 1 må etableres etter forutsetningene (2- årig) så snart som mulig (pkt 9). - Elevkvotene må snarest reguleres til den fordeling som de fremtidige avansemuligheter skal bygge på (pkt 9). - Disponeringen av befal som ved innføring av den reviderte ordning tjenestegjør på steder de ikke ønsker å være når de kommer over på søknadssystemet, må vies spesiell oppmerksomhet (pkt 10). - Forsvaret må akseptere en viss overtallighet på tjenestesteder i «populære» bo-områder(pkt 10). - Dagens krets 11-befal kan ikke deles i to avansementsgrupper (pkt 11). - Kpt./kpt.lt.-kullet 1978 (krets I) må gis normalopprykk til major/ori.kpt. i h t dagens ordning pr. 1. jan 1985. Tiltak-vilkår - De økonomiske og sosiale tiltak som er foreslått, må gjennomføres som en del av revisjonen (pkt 13). - Den reviderte befalsordningen må behandles som en helhetsløsning og iverksettes i den rekkefølge og omfang som ordningen forutsetter (pkt 13). Norges Befalsforbund ga med sitt skriv til Forsvarsdepartementet 13. desember 1982 sitt helhetlige syn og detaljerte kommentarer på departementets forslag om revisjon av befalsordningen. Etter dette, og drøftinger med organisasj onene, er departementets forslag justert noe i positiv retning for Norges Befalsforbunds syn. Av det som er særlig positivt vil vi nevne forslaget om likt normalavansement for alle, uansett utdanningsslag. Men Norges Befalsforbund er fortsatt sterkt uenig i vesentlige momenter i det nå foreliggende forslag, og som vi nedenfor vil peke på: REKRUTTERING AV BEFAL TIL YRKESKORPSET På dagens ordning peker vi særlig på ett problem: Vanskeligheten med å få folk fra befalsskolen til å søke BSØA og yrkestilsetting i krets 11. Utviklingen har ført til stor konkurranse om opptak på befalsskolene. Kvotene blir «okkupert» av velutdannet ungdom som ønsker «sivile» kvalifikasjoner, korttidskontrakter eller krigsskole. De foreliggende forslag vil opprettholde dette problemet, som vi også frykter forsterkes etterhvert som konkurransen øker. Norges Befalsforbund mener at yrkestilsetting må kunne gis etter fullført etatsutdanning (befalsskole + praksisår) med tilfredsstillende resultat. Dette gjelder for alt befal som gis utdanning med bakgrunn i Forsvarets behov av yrkesbefal til fredsoppsetningen. Nødvendig befal til mobiliseringsforsvaret m.v. gis utdannelse som vpl./Utskr. befal, men opptas på befalsskolene eller sideordnet utdanning på disse vilkår. Dette er ment å sikre den del av ungdommen som ønsker Forsvaret som sin framtidige arbeidsplass, - og at de kan satse på dette og vite allerede ved søknad på skolen at dersom de gjennomfører den med tilfredsstillende resultat er de ansatt i Forsvaret. Dette er i tråd med det som praktiseres i samfunnet forøvrig, og som er nedfelt i det lov- og regelverk som er gitt på dette felt. For Forsvaret vil det være rekrutteringsfremmende og medvirke til et mer stabilt befalskorps med en bedre aldersfordeling. mener Norges Befalsforbund at rekruttering til KS 2 må skje etter konkurranse blant de som har gjennomført KS 1 og minst ett års tjeneste på det nivået. Norges Befalsforbund er derfor uenig i det nå foreliggende forslag om at det skal gis anledning til, for noen, å gå direkte gjennom både KS 1 og KS 2 på 3 år. Dette er en tilbakeføring til dagens system med et klart innebygget kretssystem, og som i tillegg produserer lite yrkesbefal på lavere og midlere sjikt, samtidig som virkningen av realkompetanse settes tilside. Erfaring viser at så lenge valget er mellom full krigsskole og BSØA (KS 1), og med samme opptakskrav, så vil det bli et stort problem å få søkere til KS 1. Norges Befalsforbund tror at mangel på midlere og lavere yrkesbefal snart vil bli et akutt problem. Det er store kull som snart går for aldersgrensen. BEORDRINGSSYSTEMET Det synes for oss klart at det først og fremst er beordringssystemet som skremmer folk fra å søke seg fast tilsetting i Forsvaret, og som også er årsaken til at så mange slutter etter plikttjenesten. Norges Befalsforbund mener at dette også vil være tilfelle på den nå foreslåtte ordning, og begrunner det slik: - Det foreslåtte tidspunkt for overgang til søknadssystem er for sent. - Etter forslagene skal Forsvaret være forpliktet til å beordre alle løytnanter rundt i kvalifiseringsstillinger for å kvalifisere dem til kapteiner. Dernest skal alle KSkapteiner beordres rundt for å kvalifiseres til majorer. - Dette vil føre til flere beordringer enn nå fram til ca 38 års alder. - Det blir behov for å øremerke et meget stort antall kvalifiseringsstillinger som må besettes turvis med korttidsbeordringer. Vi frykter at dette vil måtte gjelde nesten alle lederstillingene på til og med kapteinsnivået. Og vi mener at dette også forårsaker et mindre godt arbeidsmiljø. - Bare et mindretall av kapteinene kan bli majorer. Vi tror derfor at alle de som beordres rundt for å «kvalifiseres», og som etterpå oppdager at de likevel ikke blir majorer, vil bli både skuffede og frustrerte. Norges Befalsforbund mener at overgang til søknadssystemet bør skje tidligst mulig, senest ved ca 30 års alder, og at da kan de negative forhold som her er nevnt unngås. KOSTNAD Foran har vi nevnt uheldige personellmessige sider ved det foreslåtte beordringssystem. En annen side er kostnadene med en slik gjennomtrekk, som vi frykter blir meget store. Særlig tenker vi på anskaffelse og vedlikehold av boliger, flytteutgifter på befalet og deres familier og utdanningsvirksomheten. Vi kan i denne sammenheng heller ikke se bort fra ekstra stor slitasje på stridsmidlene som følge av alle som skal igjennom og kvalifisere seg på dem. FUNKSJONELL BEHOVSANALYSE Norges Befalsforbund beklager at det heller ikke ved denne anledning foreligger en funksjonelt begrunnet behovsanalyse basert på stillingsbeskrivelser og Forsvarets reelle behov m.h.t. grader. OVERGANGSORDNING Norges Befalsforbund er stort sett enig i den foreslåtte overgangsordning, da den også passer «vår modell», for en framtidig befalsordning. Imidlertid vil vi peke på et problem som bør tillegges stor vekt. Det gjelder de som på dagens system er beordret til upopulære tjenestesteder for et bestemt antall år, og som var forutsatt eller lovet å få komme tilbake til ønsket tjenestested etterpå. Det kan for eksemel dreie seg om en som har sagt seg villig til å ta en beordring til et sted uten videregående skole så lenge barna er små og går på grunnskolen. Vi frykter at de som her er nevnt kan risikere å bli «sittende fast» på det tjenestestedet hvor de ikke vil eller kan være, og at en del vil se seg nødsaget til å si opp av den grunn. Norges Befalsforbund er meget tilfreds med forslaget om at alle på dagens ordning gis normalavansement til kaptein/kapteinløytnant, uansett skoleslag. Dermed kan et stort sosialt problem og misnøyemoment bli ryddet av veien. I dagens system får ca 80 pst av krets llbefalet opprykk til kaptein. Den sosiale og psykiske belastning på de befal og deres familier som blir stående igjen som «ferdigvurdert», seiv om de av opprykksrådene blir funnet fullt skikket, er så stor og utålelig at det går på helsa løs. Det kan således nevnes at en stor del av invalidepensjonerte og avskjed på redusert lønn av helsemessige grunner finnes blant disse. Og at helsesvikten for en overveiende del er av psykisk art. Ovenfornevnte forhold har også store negative virkninger både på tjenesten og arbeidsmiljøet generelt. Misnøyen og uroen omkring dette har smitteeffekt. Norges Befalsforbund ber om at de foreslåtte normalopprykk til kaptein/kapteinløytnant for krets 11-befalet iverksettes allerede 1. juli 1983. KONKLUSJON Norges Befalsforbund mener at i en framtidig befalsordning må Forsvarets behov komme i første rekke. Dernest personellets behov og ønsker. Det menneskelige aspekt må tillegges stor vekt. Norges Befalsforbund vil ha et godt og stabilt yrkesbefalskorps med et godt arbeidsmiljø, trivsel og arbeidsglede. Vi håper derfor at Stortinget vil ta hensyn til våre synspunkter og krav. GENERELT 1. KOL vil peke på at denne sak har fått en noe spesiell behandling og utvikling, hvilket har gitt både KOL og vel også de øvrige organisasjoner problemer med å behandle saken om en ny befalsordning (ny BO) på en forsvarlig måte. 2. Styringsgruppen (SG) for revisjon av befalsordningen avgå sin hovedinnstilling sommeren 1981 etter 4 års arbeide. Deretter ble SG's innstilling drøftet med befalsorganisasjonene i over ett år. Til tross for flere henstillinger, bl a fra KOL, om å få politiske/administrative signaler om hvordan drøftingsmotpart så på SG's innstilling, var slike signaler ikke mulig å oppnå. De uttalelser KOL avgå på den tid (høsten 1982) var derfor basert på at SG's hovedinnstilling i prinsippet ville bli fulgt. 3. Disse prinsippene var: - Rette opp de skjevheter som var oppstått ved BO 1966 etter politisk besluttede endringer (bl a Stprp nr 150 (1974-75) og Stprp 143 (1975-76). Disse endringer forrykket balansen i hele offiserskorpsets struktur og dermed også stillingsfordelingen mellom krets I og den nye krets 11. - Legge Forsvarets funksjonelle behov til grunn ved fordeling av stillinger på utdanningsnivå og gradsnivå. - At utdannelse skulle lønne seg, dvs normalavansement differensiert etter utdanningsnivå. - At normalavansement og beordringsperiode skulle sees i sammenheng. - At beordringssystemets uheldige virkninger skulle dempes. 4.1 tillegg baserte KOL seg på: - At Hovedavtalen for statsansattes Del 4, Personalpolitiske retningslinjer, skulle legges til grunn for bl a utarbeidelse av stillingsbeskrivelser. - At ulike utdanningsnivåer for de forskjellige stillingsnivåer er funksonelt begrunnet - i Forsvaret som i de fleste andre etater - og at dette faktum ikke kan eller bør skjules med fiffige og kunstige omskrivninger som f eks «kretsløst system», «realkompetanse» og tilsvarende udefinerte begreper. 5. begynte ting å skje på politisk/administrativ side. De tre hoveddeler SG's innstilling består av: - Utdanningsordning - Disponeringsordning - Avansementsordning Samtlige er blitt vesentlig endret i løpet av perioden november 1982 til februar 1983. For Disponeringsordning og Avansementsordning er endringene så store at FD nå synes å ha forlatt samtlige av de prinsipper SG arbeidet etter. Utkastet er stadig blitt mer «sosialistisk» i sin profil, idet betydningen av utdannelse kontinuerlig er svekket ved de forskjellige mellomstandpunkter mellom SG's innstilling og foreliggende utkast til proposisjon. 6. Etter foreliggende proposisjonsutkast frykter KOL at den nye BO vil gi et kvalitativt dårligere forsvar. Dette fordi utkastet forutsetter at antall KS 2-utdannede offiserer i den nye BO blir vesentlig færre enn antall krets I-offiserer i den nåværende. Endringene blir mest drastisk i Sjøforsvaret, hvor forholdstallet mellom krets 11/ krets I i dag er ca 1.85, mens forholdstallet etter foreliggende utkast mellom offiserer av KS 1-nivå og KS 2-nivå blir ca 3.35. Denne strukturelle endring av offiserskorpsets sammensetning, hvor utdanningsnivået innen organisasjonen totalt sett senkes, synes å stå i dårlig sammenheng med den tekniske og taktiske utvikling. UTTAELSER, PROPOSISJONENS DEL D 7. Som anført tidligere, de uttalelser KOL har gitt, og som er referert i Del D, er gitt på bakgrunn av hvordan KOL oppfattet situasjonen høsten 1982, og på bakgrunn av at KOL på den tid fortsatt antok at SG's opprinnelige innstilling skulle legges til grunn for ny 80. 8. Internt i KOL ble det vurdert hvorvidt differensiert normalavansement etter utdanningsnivå var bedre enn f eks normalavansement til løytnant for alle (NBF's standpunkt). Meningene var delte, men så lenge differensiert normalavansement var SG's anbefalte forslag, samt dettes kombinasjon med beordringsperioden, gikk også KOL inn for dette. hadde blitt klargjort at både FSJ og FD ville gi etter for BFO's press om normalavansement til kaptein/kapteinløytnant for alle, så ville KOL ha arbeidet for normalavansement kuntil løytnantforalle. 9. Det må også påpekes at KOL er uenig i at navnet «krigsskole» og «krigsskoleutdanning» nyttes for to forskjellige utdanningsnivåer. Etter KOL's oppfatning burde de tre forskjellige utdanningsnivåer ha blitt gitt betegnelsene: - Befalsskole - BS-nivå (1-årig utdannelse) - Offisersskole - OS-nivå (inntil 2-årig utdannelse etter BS) - Krigsskole - KS-nivå (3 +-årig utdannelse etter BS). 10. I tilknytning til begrepet realkompetanse har KOL uttalt at begrepet må gis en definisjon, slik at begrepets innhold er entydig. Enn videre har KOL uttalt at når det gjelder stillingsbeskrivelsene skal Hovedavtalen for statsansattes Del 4, Personalpolitiske retningslinjer, legges til grunn. Denne avtale - som er forpliktende for alle parter - fastsetter at til alle stillingsutlysninger og -beskrivelser skal krav til utdannelse for stillingen være angitt. 11. KOL vil peke på at i FD's utkast til ny BO er det ikke ytet rettferdighet hva angår økonomisk kompensasjon for reduserte avansementsmuligheter for dagens krets I-offiserer. I nåværende BO (jfr Stprp nr 143 (1975-76) er krets ll's avansementsmuligheter - ut fra det enkelte kull - som følger: - Opprykk til kaptein (tilsv) for 65 pst. - Opprykk til major (tilsv) for 13 pst/20 pst av kapteinene (tilsv). - Opprykk til oberstløytnant (tilsv) for ca 4 pst (30 pst av maj orene (tilsv)). Ut fra de lave pst-satser for videre opprykk fra kapteins (tilsv) grad, er KOL enig med FD i at heving av normalavansementet fra løytnant til kaptein (tilsv) synes å være en rimelig god kompensasjon for å ta bort prosentopprykk nr 2 og 3 for denne gruppe. 12. I nåværende BO er normalavansementet i krets I til major (tilsv) og første (og eneste) pst-opprykk til oberstløytnant (tilsv). Prosentsatsen for dette opprykk er 60. I forslaget til ny BO er normalavansementet for alle til kaptein (tilsv). Etter krav fra KOL gikk FD med på å foreslå som overgangsordning at de offiserer i krets I som ikke oppnådde avansement ut over kapteins (tilsv) grad skulle få majors (tilsv) lønn etter 7 år i stedet for FD's forslag på 10 år. Dette er imidlertid ikke god nok kompensasjon, dette av følgende grunner: - Ved overgang til ny BO er det tre årskull av krets I-kapteiner (tilsv) som mister sitt fastsatte opprykk til major (tilsv) øyeblikkelig. Disse vil få lønnsmessig kompensasjon. - Ved overgang til ny BO er det ett årskull som mister sin 60 psfs garanterte mulighet for opprykk til oberstløytnant (tilsv) øyeblikkelig. Disse får ingen kompensasjon for de avansementsgarantier som nåværende BO gir, og som var de betingelser dette personell forutsatte å være gjeldende da de bestemte seg for å begynne på en av de tre krigsskoler. Suksessivt vil deretter samtlige årskull av krets I som tilhører overgangsperioden - og som ikke avanserer utover kapteins (tilsv) nivå - miste sitt normalopprykk til major (tilsv) og deretter muligheten for pst-opprykk til oberstløytnant (tilsv). 13. Basert på rimelighet - og særlig på bakgrunn av de betydelige avansementsforbedringer man tilbyr de lavere utdannede offiserer i krets II - bør nåværende krets I-offiserer få full økonomisk kompensasjon for de avansementsgarantier som blir fråtatt disse. Dette innebærer at de offiserer som blir stående igjen på kapteins (tilsv) grad gis majors (tilsv) lønn etter 7 år og oberstløytnants (tilsv) lønn etter 13 år som kaptein (tilsv). I tillegg gis de majorer (tilsv) i krets I som ikke avanserer videre, oberstløytnants (tilsv) lønn etter 6 år i graden. Denne overgangsordning må gjelde alle årskull krigsskoleutdannede offiserer som er tatt opp på en av de tre krigsskoler i 1983 eller tidligere. 14. På det økonomiske området foreligger det en del skisser til løsninger, men på flere og vitale områder er det hele temmelig løst. KOL har lang og solid erfaring for at velvillige talemåter og omtalte, men ikke vedtatte forslag til forbedringer på det økonomiske område, blir nektet gjennomført når man kommer til de økonomiske realiteter. Å henvise til forskjellige løsninger for den nye BO til f eks fremtidige justerings- og normeringsforhandlinger er ikke godtagbart, fordi: - Normalt er den «pott» man skal forhandle om så liten (0.3-0.7 - 1 pst av de militære stillingers lønnsbudsjett) at de kompensasjoner man her snakkerom ikke kan bli gitt innenfor disse rammer. avlønningene innen etaten, samt å være et middel til at angjeldende etat skal følge med i den alminnelige lønnsutvikling i samfunnet. Hvis Stortinget så vedtar at kostnader i forbindelse med innføring av ny BO skal belastes de normale lønnsoppgjør slik FD har antydet, har samtidig Stortinget vedtatt at Forsvarets offiserer ikke skal få anledning til å følge med i den lønnsutvikling samfunnet ellers vil få. Det er nemlig ikke beløp store nok i disse lønnsoppgjør til begge deler. Ut fra foranstående er det et klart krav at de kostnader som innføring av ny BO innebærer må vedtas av Stortinget og dekkes utenfor nåværende budsjettrammer og/eller rammer for lønnsoppgjør. UTTALELSER, PROPOSISJONENS DEL E 15. Under overskriften «Behov for befal og stillingsanalyse» behandler FD virkningene av gjennomføringen av Stprp nr 143 (1975- 76) og hvilke misforhold som oppsto av dette. KOL er enig i FD's synspunkter og særlig at dette endret innarbeidede og faktiske relasjoner mellom utdanningsgruppene. Det beklagelige er at FD ikke har analysert disse forhold nærmere og tatt hensyn til en slik analyse under forslagene til en ny 80. Det er KOL's oppfatning at hvis man hadde vært villig til å ta konsekvensene av de dårlige erfaringer med Stprp nr 143 (1975-76) ville ikke nåværende forslag om normalavansement til kaptein (tilsv) for alle blitt fremmet. Hvis dette outrerte likhetsprinsipp skal gjennomføres, bør normalavansementet stanse ved løytnantsgraden, annet vil etter KOL's oppfatning være funksjonelt uheldig. Funksjonelt vil ikke det store antall kapteiner (tilsv) man nå får, kunne bekle stillinger som svarer til graden. 16. KOL er ikke enig i at man på forhand fastsetter fordelingen 27/73 pst i Hæren og 23/77 pst i Sjøforsvaret og Luftforsvaret som forholdstall mellom KS 2/KS 1-utdannede offiserer. Som tidligere anført endrer dette på strukturen i offiserskorpset samtidig som utdanningsnivået totalt sett senkes. Dette vil spesielt slå ut på sjiktet mellomledere, dsv majors/ oberstløytnants (tilsv) nivå. Videre så er fordelingsprosenten nå kun et anslag, først etter at arbeidet med stillingsbeskrivelsene er sluttført, kan man gi sikre opplysninger om behovet for offiserer av de to utdanningsnivåer. stillingsbeskrivelsene sluttføres før fordelingsprosenten mellom de to utdanningsnivåer fastsettes. 17. I den etterfølgende tabell over KS-befalets gradsfordeling framgår det at det er foreslått betydelige avansementsforskjeller forsvarsgrenene mellom. Særlig dårlig ut kommer Sjøforsvaret, hvor forslaget innebærer at antall kapteinløytnanter og lavere, skal være 4 pst høyere enn f eks i Hæren. Konsekvensene av dette blir at Sjøforsvaret får ca 40 færre avansementsstillinger av gradene kommandørkaptein og høyere enn det forholdsvise antall i Hæren. Luftforsvaret kommer i nær tilsvarende stilling som Sjøforsvaret. Det er KOL's oppfatning at avansementsmulighetene i de tre forsvarsgrener bør være mest mulig like, hvilket FD's forslag til løsning ikke oppfyller. UTDANNINGSORDNINGEN 18. KOL har ingen spesielle kommentarer til utdanningsordningen, men vil påpeke: - At gjennomgående KS l/KS 2 er vesentlig av rekrutteringsgrunner. - At overgang til 2-årig KS 1-utdannelse må gjennomføres raskest mulig slik at Forsvarets totale utdanningsnivå ikke blir forringet over en for lang periode. - At KS 1- og KS 2-utdannelsen må være nivådannende - At også KS 2-utdannede offiserer - som i dag - får nødvendig våpenvis spesialutdannelse etter gjennomført krigsskole slik at denne utdannelse totalt sett blir ca 3V2 år. DISPONERINGSORDNINGEN 19. KOL er enig i FD's påpekning av at det er det utvidede beordringssystem og de sosiale følger av dette for befalet og deres familier som har vært det største og viktigste ankepunkt mot BO 1966. KOL har ennvidere forstått det slik at å endre på disse forhold var ett av hovedpunktene ved en ny 80. 20. KOL er enig i at offiserene for en del av karrieren må være på et beordringsystem for deretter å gå over på et søknadssystem. Som SG i sin innstilling påpekte, er det også KOL's oppfatning at disponeringsordningen må sees i sammenheng med avansementsordningen. KOL mener fortsatt at et differensiert normalavansement etter utdanningsnivå er å foretrekke. for KS 2-utdannede offiserer være godtagbart. Offiserer av KS 2-nivå ville da være på beordringssystemet i flere år av sin tid som major (tilsv), eller til offiseren etter søknad og i konkurranse med andre oppnådde oberstløytnants (tilsv) grad og stilling. Ved denne ordning ville Forsvaret ikke ha problemer med å dekke stillinger på majors (tilsv) gradsnivå, da dette stillings- og gradsnivå ville bli liggende innenfor offiserenes beordringsperiode. 21. KOL er sterk motstander av det system med midlertidige beordringer i søknadsperioden som FD foreslår. Foruten tidsbegrensede ansettelsesperioder med eventuell omdisponering etter reglene for overtallighet, skal offiseren kunne gis to midlertidige beordringer, hver på inntil 2 års varighet, i det som kalles søknadsperioden. Dette innebærer at offiserene kan få inntil 4 års midlertidig beordring etter at han har oppnådd majors (tilsv) grad/stilling. 22. Med utgangspunkt i forutsetningene, å endre på dagens ugunstige beordringssystem, er foreliggende forslag til løsning ikke godtagbart, det gir ikke offiserene nødvendig garanti mot vilkårlighet. 23. Den foreslåtte ordning må etter KOL's oppfatning være klart i strid med AML's intensjoner. AML's § 1 behandler som kjent trygge tilsettingsforhold samt vern mot fysiske og psykiske skadevirkninger. Det henvises spesielt til AML § 1, underpunkt 1 og 2 samt KAD's kommentarutgave til loven side 5-6 «Lovens mål og virkeområde». 24. Fra FD's og FO's side er begrunnelsen for å foreslå slike rigide bestemmelser om midlertidige beordringer at Forsvaret må være sikret å ha viktige stillinger besatt til enhver tid. Det må imidlertid fastslås at det var først etter at FD forlot SG's innstilling om differensiert normalavansement mht utdanningsnivå at to gangers midlertidig beordring i søknadsperioden ble innført (offentliggjort 10 jan 83). KOL vil ikke ta mye feil når KOL fastslår at disse midlertidige beordringer i første rekke vil bli anvendt for offiserer av KS 2-utdanningsnivå (nåværende krets I). Prisen for likt normalavansement for alle samt nedsettelse av overgang til «søknadssystemet» med to år, vil derfor bli ekstra høy for denne gruppe offiserer. 25. Det er KOL's oppfatning at Forsvaret - som andre etater - må ta i bruk positive virkemidler for å få geografisk og arbeidskrevende utsatte stillinger besatt. og ikke løse problemet med tvangsmidler uten økonomisk kompensasjon. Disse forhold har vært ankepunktet i nåværende BO og har vært bakgrunnen for den store avgang av offiserer som vi har hatt. AVANSEMENTSORDNINGEN 26. FD's forslag til ny BO innebærer at hvorvidt utdannelsen er 1 år, 3 år eller 4+ år er likegyldig, det garanterte normalavansement er det samme, og satt såvidt høyt som kaptein (tilsv). KOL er ikke kjent med at et så rendyrket sosialistisk prinsipp er gjennomført i andre statsetater. 27. Begrepet «Utdannelse skal lønne seg» har vært poengtert i SG's innstilling, bl a i forbindelse med forslaget om differensiert normalavansement etter utdanningsnivå. Etter at utkastet til ny BO nå foreslår likt normalavansement for alle uansett utdannelse, vil tid i grad på løytnantsnivået være det eneste fastlagte virkemiddel for å oppfylle denne forutsetning. Går man tilbake til BO 1966 var tid i grad for løytnanter som følger: - Krets I: sår - Krets II: 10 år Foreliggende forslag til ny BO angir tid i grad for løytnanter som følger: - KS 2-nivå: 4år (som nå, jfr Stprp 143 (1975- 76)) - KS 1-nivå: 7år(2 år bedre enn nå, jfr Stprp 143(1975-76)). Begge KS-nivå kan søke majors (tilsv) stillinger etter 4 år. 28. KOL er i tvil om den foreslåtte ordning er tilstrekkelig incitament til å søke utdannelse ved KS 2, hva som skjer senere, bl a mulighetene for å få majors (tilsv) stilling, ligger noe inn i fremtiden og gir ikke det umiddelbare motiv for å søke opptak på KS 2. 29. FD forutsetter at i beordringsperioden er beordringsmyndigheten ansvarlig for ågi befalet kvalifiserende tjeneste. FD er også kommet til at både KS 1- og KS 2-utdannede offiserer kan søke opprykk mot ledig majors (tilsv) stilling etter minimum 4 års tj eneste som kaptein (tilsv). Her oppstår et stort problem, hvordan alle disse kapteiner (tilsv) skal kunne få kvalifiserende tjenestestillinger på kapteins (tilsv) gradsnivå. Dette er et meget vesentlig punkt i den nye 80. Forholdene blir nemlig helt forskjellig fra dagens ordning. På gradsnivået kaptein (tilsv) BO samle opp alle de offiserer som i dagens BO er fordelt på gradene fra løytnant til major (tilsv) i begge kretser. 30. Når det så forutsettes at samtlige av disse kapteiner (tilsv) fra begge KS-nivåer i løpet av 4 år skal beordres i stillinger som skal kvalifisere til opprykk til major (tilsv), frykter KOL at det blir trangt om plasser og «kamp» om slike stillinger. Etter KOL's oppfatning er det i dag ikke et tilstrekkelig antall stillinger for kapteiner (tilsv) som vil gi de riktige kvalifikasjoner for de offiserer som skal kvalifisere seg for opprykk, i tillegg til meningsfylte stillinger til de kapteiner (tilsv) som innehar denne grad fordi de hittil ikke har nådd opp i konkurransen om majors (tilsv) stilling. 31. Det må også regnes med at et antall av de kapteiner (tilsv) som i første omgang ikke har nådd opp i konkurransen om majors (tilsv) stilling, vil presse på for på nytt å komme inn i en kvalifiseringsstilling for derved i neste omgang å kunne oppnå majors (tilsv) stilling. Dette problem må bli utredet og løst på en fair og praktisk gjennomførbar måte. Skjer ikke dette, antar KOL at utviklingen i løpet av kort tid vil bli, enten - at 4 års tjeneste med kapteins (tilsv) grad blir eneste kvalifikasjon, eller - at køen foran kvalifikasjonsstillingene blir så lang, og at det tar så lang tid for offiserene å komme gjennom kvalifiserende tjeneste, at tiden før en kan søke på en majors (tilsv) stilling blir øket betydelig ut over de forutsatte 4 år, eller - at de beste blir plukket ut på løytnantstrinnet og rutet gjennom kvalifiserende stillinger på kapteins (tilsv) gradsnivå før opprykk til major (tilsv). Alle alternativer vil være helt ødeleggende for den nye BO's troverdighet, og problemet må derfor få en praktisk gjennomførbar og rettferdig løsning før den nye BO iverksettes. St. prp. nr. 77 (1982—83) Om forhøyelse av bevilgningene på statsbudsjettet for 1983 under kap. 2710 post 63 Poliklinisk/ambulant virksomhet og kap. 2750 post 70 Legehjelp. Sosialdepartementet legger med dette fram forslag til forhøyelse av bevilgningene på statsbudsjettets kap. 2710 post 63 og kap. 2750 post 70 i forbindelse med regulering av legehonorarene fra 1. april 1983. Gjeldende avtale mellom staten og Den norske lægeforening løp ut 1. mars 1983. Etter forhandlinger mellom staten og lægeforeningen er det den 9. mars 1983 inngått ny avtale som innebærer en heving av legehonorarene innenfor en ramme på 6,9 pst. Avtalen gjøres gjeldende fra 1. april 1983. Virkningen blir på 167,3 mill. kroner på årsbasis og 125,5 mill. kroner for 1983. Spørsmålet om omlegging av egenbetalingen innen helse- og sosialtjenesten er som kjent tatt opp til vurdering, og departementet vil derfor ikke foreslå noen endring av den nåværende fordeling av utgiftene mellom trygden og pasientene i forbindelse med den aktuelle reguleringen av legetakstene. Økingen av legehonorarene med totalt 125,5 mill. kroner må da fordeles med 80,5 mill. kroner på trygden og 45 mill. kroner på pasientene. Departementet foreslår at de 80,5 mill. kroner som skal dekkes av trygden blir fordelt med 20 mill. kroner på kap. 2710 post 63 og 60,5 mill. kroner på kap. 2750 post 70. I forbindelse med prosjektet «Legehjelpens økonomi» er det innhentet opplysninger om frekvenstall for bruken av de enkelte takstene. Det tallmateriale en har er imidlertid ikke tilstrekkelig bearbeidet til at en kan legge det til grunn i forbindelse med den aktuelle revisjon. En har derfor vært henvist til å legge de tidligere anslagene til grunn. Det er likevel ting som tyder på at den samlede egenbetalingen er en del lavere, målt i prosent av totalutgiftene, enn det en til nå har regnet med. ved at en jevnt over forhøyer de enkelte takstene med 6,9 pst. En tar sikte på å foreta en tilsvarende øking av trygdens refusjonssatsar, og pasientenes egenbetaling blir da endret slik fra 1. april d.å.: Ved beregning av mellomlagsatsene har en foretatt en avrunding opp (i et par tilfelle ned) til nærmeste femkrone. Mellomlaget for første sykebesøk av aUmennpraktiker er dessuten satt opp med ytterligere 5 kroner, idet en mener at pasienter bør betale noe mer ved sykebesøk enn ved konsultasjon hos legen. Disse justeringene gir rom for å beholde den lave mellomlagssatsen for barn fra 0 til 6 år uendret på 10 kroner. Også egenandelene ved taking av laboratorieprøver og bruk av behandlingstakstene og egenandelen ved røntgenundersøkelse kan opprettholdes som nå, og det samme gjelder kvelds- og nattakstene for sykebesøk. Endelig blir det mulig å sløyfe egenandelen på kr. 10 ved fornyelse av resept etc. — en egenbetaling som har vist seg lite hensiktsmessig. Det er avsatt midler under Ymse-posten til dekning av folketrygdens merutgifter i forbindelse med regulering av legehonorarene. Sosialdepartementet vil komme tilbake til spørsmålet om nedsettelse av Ymse-posten og økning i folketrygdens underskudd i forbindelse med pensjonsreguleringen pr. 1. mai 1983. Sosialdepartementet tilrår : At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om forhøyelse av bevilgningen på statsbudsjettet for 1983 under kap. 2710 post 63 Poliklinisk/ambulant virksomhet og kap. 2750 post 70 Legehjelp. Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: Startinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak om endringer av statsbudsjettet for 1983: 1. Bevilgningen under kap. 2710 post 63 Poliklinisk/ambulant virksomhet forhøyes med kr. 20 000 000, fra kr. 297 000 000 til kr. 317 000 000. 2. Bevilgningen under kap. 2750 post 70 Legehjelp forhøyes med kr. 60 500 000 fra kr. 1 250 000 000 til kr. 1 310 500 000. Tilråding fra Sosialdepartementet ligger ved i avtrykk. St. prp. nr. 77 1982—83 Om forhøyelse av bevilgningene på statsbudsjettet for 1983 under kap. 2710 post 63 Poliklinisk/ambulant virksomhet og kap. St. prp. nr. 78 (1982—83) Om samtykke til ratifikasjon av en konvensjon av 20. mai 1980 om bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. Tilråding fra Utenriksdepartementet av 25. mars 1983, godkjent ved Kongelig resolusjon samme dag. SAMMENDRAG Konvensjonen oin bevaring av marine levende ressurser i Antarktis («krillkonvensjonen») ble enstemmig vedtatt under en diplomatisk konferanse i Canberra i mai 1980. Her deltok de konsultative parter under Antarktistraktaten, samt Den tyske demokratiske republikk og Forbudsrepublikken Tyskland. Videre var en rekke internasjonale organisasjoner representert ved observatører. Konvensjonen ble åpnet for undertegning i Canberra 11. september 1980. Norge undertegnet samme dag, med forbehold om ratifikasjon, i medhold av beslutning tatt ved Kgl. res. av 5. september 1980. Konvensjonen trådte i kraft 7. april 1982. Konvensjonens formål er i første rekke å bevare de marinbiologiske ressurser i Antarktis. De generelle prinsipper for bevaringstiltak, fangst og annen virksomhet i området tar sikte på å opprettholde balansen i forholdet mellom de ulike biologiske arter. Rent praktisk innebærer dette at det i første omgang blir fastsatt rammer for utnyttelse av krillforekomster i Antarktis før fangsten får et omfang som kan gjøre reguleringer vanskelige. I På det 9. konsultative møte under Antarktis-traktaten i London 1977 ble det vedtatt at det skulle holdes et særskilt konsultativt møte for å komme frem til en ordning for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. for en slik ordning, særlig at bestemmelsen i Antarktis-traktatens artikkel IV, om bibehold av alle parters rettigheter og standpunkter med hensyn til suverenitetskrav i Antarktis, skulle iakttas i havområdene syd for 60 °S, at bevaringstiltak skulle gjelde de marine levende ressurser innenfor det antarktiske økosystem som helhet, og at ordningen derfor også i nødvendig grad skulle gjelde nord for 60° S. Det særskilte konsultative møte ble holdt i Canberra, Australia, i februar/mars 1978. På dette møtet ble det utarbeidet et første utkast til en konvensjon. Det gjensto imidlertid viktige uavklarte spørsmål. Det gjaldt utformingen av en bestemmelse om anvendelse av Antarktis-traktatens artikkel IV, og rekkevidden av denne bestemmelse for jurisdiksjonen i havet utenfor landområder som er gjenstand for suverenitetskrav. Det gjaldt også reglene for utøvelse av nasjonal myndighet i maritime soner ved øyer som ville ligge innenfor den nye konvensjons anvendelsesområde men samtidig utenfor gyldighetsområdet for Antarktistraktaten. Endelig gjaldt det vilkårene for EF's (og andre tilsvarende organisasjoners) deltakelse som part i en konvensjon. Konvensjonsutkastet og de utestående spørsmål ble gjennomgått og forhandlet under en rekke formelle og uformelle møter, i Buenos Aires, Washington og Bern. Det var også underhåndsforhandlinger mellom særlig interesserte parter. Etter drøftelser i tilknytning til det 10. ordinære konsultative møte i Washington i september/oktober 1979, var forholdene tilrettelagt for en formell sluttbehandling av et revidert konvensjonsutkast. Vedlegg: Konvensjon om bevaring av marine levende ressurser i Antarktis, i engelsk tekst med oversettelse til norsk. Erklæring om anvendelsen av konvensjonen mht. maritime jurisdiksjonsområder ved de franske øygrupper Kerguelen og Crozet, i engelsk tekst med oversettelse til norsk. Sluttbehandlingen skjedde på en diplomatisk konferanse i Canberra i mai 1980. Her deltok de konsultative parter under Antarktistraktaten, samt Den tyske demokratiske republikk og Forbundsrepublikken Tyskland. Videre var Det europeiske fellesskap, FN's organisasjon for ernæring og landbruk, Den mellomstatlige oseanografiske kommisjon, Den internasjonale union for bevaring av naturen og naturressurser, Den internasjonale hvalfangstkommisjon, Den vitenskapelige komité for antarktisk forskning og Den vitenskapelige komité for havforskning representert ved observatører. Under konferansen ble de få gjenstående problemer løst. Bl.a. løste man det viktige spørsmål om EF's deltakelse som part i konvensjonen og i de organer som opprettes under denne. Konferansen vedtok enstemmig en konvensjon om bevaring av de marine levende ressurser i Antarktis. Konvensjonen ble åpnet for undertegning 11. september 1980. Ambassadør Torleiv Anda undertegnet samme dato konvensjonen for Norge i henhold til beslutning tatt ved Kgl. res. av 5. september 1980. På et møte i Hobart, Australia, 16.—24. september 1981 forberedte man opprettelsen av en særskilt kommisjon og en vitenskapelig komité, i samsvar med konvensjonens bestemmelser. Konvensjonen trådte i kraft 7. april 1982 i henhold til konvensjonens bestemmelse om ikrafttredelse tretti dager etter deponering av det attende ratifikasjonsdokument. Ved utgangen av 1982 hadde 12 signatarmakter ratifisert konvensjonen: Argentina, Australia, Amerikas Forente Stater, Chile, Den tyske demokratiske republikk, Forbundsrepublikken Tyskland, Frankrike, Japan, New Zealand, Sovjetunionen, Storbritannia og Sør- Afrika. Dessuten har Det europeiske fellesskap tiltrådt konvensjonen. Et avtrykk av konvensjonens engelske originaltekst, med oversettelse til norsk legges frem. II Konvensjonen gjelder for de marine levende ressurser, også innbefattet sjøfugl, i områder sør for den antarktiske konvergens. Dette er området hvor de kalde vannmasser fra Sørishavet møter de varmere vannmasser fra de nordligere hav. For praktiske formål er det nærmere fastsatt koordinater som angir konvergensen, og dermed konvensjonens anvendelsesområde. Dette blir således mer omfattende enn for Antarktistraktaten, som bare gjelder sør for 60 °S. havområdene rundt denne faller således inn under konvensjonen (artikkel I). Konvensjonen fastslår at dens formål er bevaring av de marine levende ressurser i Antarktis. Det er særlig presisert at dette også omfatter rasjonell utnyttelse av ressursene. Det er oppstillet generelle prinsipper for bevaringstiltak, fangst og annen virksomhet med henblikk på å opprettholde det innbyrdes forhold mellom de forskjellige arter, både slike som er gjenstand for fangst og de arter som er avhengig av fangede arter. Det er en målsetting at bestanden av arter som det drives fangst på ikke skal reduseres under et nivå som sikrer stabil tilvekst til bestanden, og at det ikke skal oppstå irreversible endringer i det marine øko-system (artikkel II). Det fastslås at intet i konvensjonen skal kunne gi grunnlag for å hevde, understøtte eller benekte suverenitetskrav eller krav på utøvelse av kyststatsjurisdiksjon, eller kunne fortolkes som å prejudisere noen kontraherende parts stilling når det gjelder anerkjennelse eller ikke-anerkjennelse av slike krav (artikkel IV). Den nye konvensjon skal ikke ha noen innvirkning på rettigheter og plikter som følger av Hvalfangstkonvensjonen. Den særskilte regulering av hvalfangsten blir således opprettholdt. Det samme vil gjelde for selfangst (artikkel VI). Konvensjonen forutsetter etablert en kommisjon, med deltakelse av de opprinnelige kontraherende parter, tiltredende parter som driver forskning eller fangst innenfor konvensjonens anvendelsesområde, og regionale økonomiske organisasjoner som er parter i konvensjonen og hvis medlemmer har rett til å delta i kommisjonen (artikkel VII). Det er nærmere fastsatt hvilke oppgåver kommisjonen iskal ha. Dette gjelder i første rekke koordinering av forskning og innsamling av statistikk, vurdering av slike data, klarleggelse av behovet for bevaringstiltak og vedtakelsen av slike tiltak, samt iverksettelse av observasjons- og inspeksjonsordninger. Kommisjonens bevaringstiltak blir bindende 180 dager etter vedtakelsen for stater og organisasjoner som er medlem av kommisjonen, med mindre det innen 90 dager varsles om at vedtaket ikke aksepteres. Vedtaket blir da ikke bindende for den protesterende part. I så fall kan kommisjonen innkalles til nytt møte for å behandle saken, og andre kommisjonsmedlemmer kan på isamme måte si seg übundet av vedtaket (artikkel IX). Kommisjonens vedtak i realitetsspørsmål skal være samstemmige. St. prp. nr. 78. 1982—83 Om samtykke til ratifikasjon av en konvensjon av 20. mai 1980 om bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. medlemsstater. Antallet deltakere i beslutningsprosessen må ikke overstige antallet deltakelsesberettigede stater, og en regional økonomisk organisasjon har under enhver omstendighet bare én stemme (Artikkel XII). Kommisjonen skal ha sitt hovedkvarter i Hobart, Australia. Det er gitt detaljerte regler for kommisjonens virksomhet, og for den vitenskapelige komité som skal være det rådgivende organ for kommisjonen (artikkel XIII— XX). Tvister mellom partene skal søkes bilagt ved forhandlinger, gransking, mekling, forliksordning, voldgift, domsavgjørelse eller andre fredelige midler. Henvisning til Den internasjonal domstol eller til voldgift krever imidlertid alltid samtykke fra alle parter i tvisten. Et særskilt vedlegg til konvensjonen inneholder bestemmelser om sammensetningen av en voldgiftsdomstol, og visse regler vedrørende rettergangen (artikkel XXV). 111 På ovennevnte konferanse i Canberra avgå formannen 19. mai 1980 en erklæring om anvendelsen av konvensjonen mht. maritime jurisdiksjonsområder ved de franske øygrupper Kerguelen og Crozet. I erklæringen, som ble inntatt i konferansens sluttakt, uttales at Frankrike når som helst kan fastsette at kommisjonens bevaringstiltak skal gjelde for disse farvann, eller at disse farvann skal være unntatt fra tiltaket. Nasjonale bevaringstiltak vil også kunne iverksettes. Slike nasjonale tiltak må være i samsvar med enstemmig vedtatte bevaringstiltak i kommisjonen, men kan likevel være strengere enn kommisjonens vedtak. Det fastslås at Frankrike vil utøve håndhevelsesmyndighet i sine jurisdiksjonsområder, og at konvensjonens observasjons- og inspeksjonsordning bare kan iverksettes i de nevnte områder på en måte som har Frankrikes godkjenning. Til slutt i erklæringen heter det at tilsvarende vil gjelde for farvannene utenfor andre øyer innenfor konvensjonsområdet som alle kontraherende parter anerkjenner er underlagt statlig suverenitet. Dette dekker Bouvetøya. Samtidig dekker det bl.a. de øyer hvor Argentina bestrider britisk suverenitet, men hvor det ikke er tvist blant øvrige stater om at disse øyer er underlagt enten den ene eller den annen parts overhøyhet (erklæringens punkt 5). Teksten til erklæringen vedligger på engelsk og i oversettelse til norsk. formannserklæringen. En slik henvisning har ingen selvstendig rettslig betydning i lys av den generelle uttalelse i erklæringens punkt 5. IV I forbindelse med høringsrunden vedrørende spørsmålet om norsk ratifikasjon av konvensjonen ble det fra Utenriksdepartementets side bl.a. påpekt at Norges engasjement i konvensjonen i de nærmeste år neppe kan begrunnes ut fra økonomiske kriterier. Norge har imidlertid interesse av å sikre en fornuftig og økonomisk forsvarlig forvaltning av Sørishavets marinbiologiske ressurser. Også ut fra politiske hensyn vil moderasjon i utnyttelsen av disse ressurser være ønskelig. Tatt i betraktning at verdens underskudd på protein åpenbart vil øke, må man være forberedt på at krav om intensiv utnyttelse av ressursene vil bli fremsatt. En effektivt fungerende krillkommisjon med bred tilslutning både fra fangststater og Antarktistraktatens medlemsstater, synes å være en forutsetning for en balansert forvaltning. Det legges stor vekt på at den nye kommisjonen skal bygge på best mulige vitenskapelige premisser i sine vedtak. Dette vil stille krav til virksomheten i den vitenskapelige komité til fangstrapportering, datautveksling og til selve primærforskningen. Resultatene av denne virksomhet vil kunne være av generell betydning også sett fra norsk synspunkt. I det faste mønster for internasjonalt Antarktis-samarbeid som er blitt etablert, og som danner en overbygging over kompliserte, latente konfliktspørsmål, utgjør konvensjonen en kvalitativ forbedring og utbygging. Den innebærer at det for første gang opprettes et permanent organ for et saklig definert og avgrenset område. Tilslutning til konvensjonen og deltakelse i kommisjonen og den vitenskapelige komité vil være et viktig ledd i videreføringen av norsk deltakelse i Antarktis-samarbeidet generelt. Dette vil også være en forutsetning for at Norge skal kunne ivareta de politiske interesser som følger av Norges stilling og ansvar når det gjelder bilandene og for å sikre en forsvarlig ressursforvaltning for de havområder som støter opp til disse. Driftsutgiftene for kommisjonen og den vitenskapelige komité skal i en innledningsfase på 5 år deles likt mellom kommisjonens medlemmer. Deretter skal kontingentandelene fordeles under hensyntagen også til fangstmengde. Budsjettet for 1983 er satt til A$ 605 450. Norges andel vil her ventelig bli ca. kr. 342 500. 1982—83 St. prp. nr. 78. Om samtykke til ratifikasjon av en konvensjon av 20. mai 1980 om bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. ytes tilskudd til utgiftene for første driftsår, d.v.s. de utgifter som er påløpt forut for norsk ratifikasjon. Dette har vært forutsatt ved beregningen av tilskott i Utenriksdepartementets budsjett for 1983. På grunn av flere deltagende stater i kommisjonen enn antatt, vil utgiftene under denne post likevel bli lavere enn budsjettert. Spørsmålet om norsk ratifikasjon av konvensjonen har vært forelagt Justisdepartementet, Miljøverndepartementet og Fiskeridepartementet, som er enige i at Norge ratifiserer konvensjonen. Utenriksdepartementet tilrår : At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om samtykke til ratifikasjon av en konvensjon av 20. mai 1980 om bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om samtykke til ratifikasjon av en konvensjon av 20. mai 1980 om bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. Tilråding fra Utenriksdepartementet ligger ved i avtrykk. Convention on the Conservation of Antarctic Marine Living Resources. The Contracting Parties, RECOGNISING the importance of safeguarding the environment and protecting the integrity of the ecosystem of the seas surrounding Antar ctica; NOTING the concentration of marine living resources found in Antarctic waters and the increased interest in the possibi'ities offered by the utilization of these resources as a source of protein; CONSCIOUS of the urgency of ensuring the conservation of Antarctic marine living resources; CONSIDERING that it is essential to increase knowledge of the Antarctic marine ecosystem and its components so as to be able to base decisions on harvesting on sound scientific information; BELIEVING that the conservation of Antarctic marine living resources calls for international co-operation with due regard for the provisions of the Antarctic Treaty and with the active involvement of all States engaged in research or harvesting activities in Antarctic waters; RECOGNISING the prime responsibilities of the Antarctic Treaty Consultative Parties for the protection and preservation of the Antarctic environment and, in particular, their responsibilities under Article IX, paragraph 1 (f) of the Antarctic Treaty in respect of the preservation and conservation of living resources in Antarctica; RECALLING the action already taken by the Antarctic Treaty Consultative Parties including in particular the Agreed Measures for the Conservation of Antarctic Fauna and Flora, as well as the provisions of the Convention for the Conservation of Antarctic Seals; BEARING in mind the concern regarding the conservation of Antarctic marine living resources expressed by the Consultative Parties at the Ninth Consultative Meeting of the Antarctic Treaty and the importance of the provisions of Recommendation IX-2 which led to the establishment of the present Convention; BELIEVING that it is in the interest of all mankind to preserve the waters surrounding the Antarctic continent for peaceful purposes only and to prevent their becoming the scene or object of international discord; RECOGNISING, in the light of the foregoing, that it is desirable to establish suitable machinery for recommending, promoting, deciding upon and co-ordinating the measures and scientific studies needed to ensure the conservation of Antarctic marine living organisms; HAVE AGREED as follows: Article I 1. This Convention applies to the Antarctic marine living resources of the area south of 60° South latitude and to the Antarctic marine living resources of the area between that latitude and the Antarctic Convergence which form part of the Antarctic marine ecosystem. 2. Antarctic marine living resources means the populations of fin fish, molluscs, crustaceans and all other species of living organisms, including birds, found south of the Antarctic Convergence. Oversettelse. Konvensjon om bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. De kontraherende parter, SOM ERKJENNER viktigheten av å verne miljøet og beskytte integriteten i de antarktiske farvanns økosystem; SOM MERKER SEG konsentrasjonen av marine levende ressurser i antarktiske farvann og den økte interesse for de muligheter en utnyttelse av disse ressurser innebærer som proteinkilde; SOM ER SEG BEVISST nødvendigheten av raskt å sikre bevaringen av marine levende ressurser i Antarktis; SOM TAR I BETRAKTNING at det er nødvendig å øke kunnskapen om det antarktiske marine økosystem og dets komponenter slik at beslutninger vedrørende fangst kan fattes på grunnlag av pålitelig vitenskapelig informasjon; SOM TROR at bevaringen av marine levende ressurser i Antarktis krever internasjonalt samarbeide under hensyntagen til Antarktis-traktatens bestemmelser og aktiv deltakelse av alle stater involvert i forskning eller fangstaktiviteter i antarktiske farvann; SOM ERKJENNER det hovedansvar for beskyttelse og bevaring av det antarktiske miljø som Antarktis-traktatens konsultative parter har og, i særdeleshet, deres ansvar ifølge Antarktis-traktatens Artikkel IX, punkt 1 (f) vedrørende beskyttelse og bevaring av de levende ressurser i Antarktis; SOM MINNER OM de tiltak allerede tatt av Antarktis-traktatens konsultative parter herunder i særdeleshet De omforente tiltak for bevaring av den antarktiske fauna og flora, så vel som bestemmelsene i Konvensjonen om bevaring av sel i Antarktis; SOM ER OPPMERKSOM PÅ den bekymring vedrørende bevaring av marine levende ressurser i Antarktis som ble uttrykt på det Niende konsultative møte av de konsultative parter til Antarktistraktaten, og viktigheten av bestemmelsene i Anbefaling IX —2, som førte til opprettelsen av denne konvensjon; SOM MENER at det er i hele menneskehetens interesse å sikre farvannene rundt det antarktiske kontinent for kun fredelige formål og å hindre at de blir gjort til gjenstand for internasjonale uoverensstemmelser; SOM ERKJENNER, i lys av det foregående, at det er ønskelig å opprette passende institusjoner for å anbefale, fremme, fatte beslutninger om og koordinere de tiltak og vitenskapelige studier som er nødvendige for å sikre bevaringen av marine levende organismer i Antarktis; ER BLITT ENIGE om følgende: Artikkel I 1. Denne konvensjon får anvendelse på alle marine levende ressurser i Antarktis i området sør for 60° S og for marine levende ressurser i området mellom denne breddegrad og den antarktiske konvergens som er en del av det antarktiske marine økosystem. 2. Med marine levende ressurser i Antarktis forstås bestander av fisk, bløtdyr, krepsdyr og alle andre arter av levende organismer, fugler inkludert, som finnes sør for den antarktiske konvergens. 3. The Antarctic marine ecosystem means the complex of relationships of Antarctic marine living resources vvith each other and with their physical environment. 4. The Antarctic Convergence shall be deemed to be a line joining the following points along parallels of latitude and meridians of longitude: 50° S, 0°; 50° S, 30° E; 45° S, 30° E; 45° S, 80° E; 55° S, 80° E; 55° S, 150° E; 60° S, 150° E; 60° S, 50° W; 50° S, 50° W; 50° S, o°. Article II 1. The objective of this Convention is the conservation of Antarctic marine living resources. 2. For the purposes of this Convention, the term «conservation» includes rational use. 3. Any harvesting and associated activities in the area to which this Convention applies shall be conducted in accordance with the provisions of this Convention and with the following principles of conservation: (a) prevention of decrease in the size of any harvested population to levels below those which ensure its stable recruitment. For this purpose its size should not be allowed to fall below a level close to that which ensures the greatest net annual increment; (b) maintenance of the ecological relationships between harvested, dependent and related populations of Antarctic marine living resources and the restoration of depleted populations to the levels defined in sub-paragraph (a) above; and (c) prevention of changes or minimization of the risk of changes in the marine ecosystem which are not potentially reversible over two or three decades, taking into account the state of available knowledge of the direct and indirect impact of harvesting, the effect of the introduction of alien species, the effects of associated activities on the marine ecosystem and of the effects of environmental changes, with the aim of making possible the sustained conservation of Antarctic marine living resources. Article 111 The Contracting Parties, whether or not they are Parties to the Antarctic Treaty, agree that they will not engage in any activities in the Antarctic Treaty area contrary to the principles and purposes of that Treaty and that, in their relations with each other, they are bound by the obligations contained in Articles I and V of the Antarctic Treaty. Article IV 1. With respect to the Antarctic Treaty area, all Contracting Parties, whether or not they are Parties to the Antarctic Treaty, are bound by Articles IV and VI of the Antarctic Treaty in their relations with each other. 2. Nothing in this Convention and no acts or activities taking place while the present Convention is in force shall: (a) constitute a basis for asserting, supporting or denying a claim to territorial sovereignty in the Antarctic Treaty area or create any rights of sovereignty in the Antarctic Treaty area; St. prp. nr. 78. 1982—83 Om samtykke til ratifikasjon av en konvensjon av 20. mai 1980 om Vedlegg bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. 3. Med det antarktiske marine økosystem forstås det kompleks av forbindelser mellom marine levende ressurser i Antarktis innbyrdes og mellom disse og deres fysiske omgivelser. 4. Den antarktiske konvergens anses for å være en linje mellom de følgende punkter på bredde- og lengdegradene: 50° S, 0°; 50° S, 30° 0; 45° S, 30° 0; 45° S, 80° 0; 55° S, 80° 0; 55° S, 150° 0; 60° S, 150° 0; 60° S, 50° V; 50° S, 50° V; 50° S, o°. Artikkel II 1. Konvensjonens målsetting er bevaring av de marine levende ressurser i Antarktis. 2. For konvensjonens formål omfatter begrepet «bevaring» også rasjonell utnyttelse. 3. Fangst og tilknyttede aktiviteter i det område hvor konvensjonen gjelder, skal utføres i overensstemmelse med bestemmelsene i konvensjonen og med de følgende bevaringsprinsipper: (a) hindre at nedgangen i bestander det drives fangst på når et nivå lavere enn det som er nødvendig for å sikre bestandens fornyelse. Med dette for øyet bør en bestands størrelse ikke tillates å komme under et nivå i nærheten av det som sikrer den største netto årlige tilvekst; (b) opprettholde den økologiske balanse mellom de forskjellige arter, både slike som er gjenstand for fangst og arter som er avhengige av eller har en forbindelse med fangede arter og å gjenopprette bestanden av uttynnede arter til et nivå likt det som er definert i underpunkt (a) ovenfor; og (c) hindre endringer eller å minimalisere faren for endringer i det marine økosystem som er potensielt irreversible over en periode på to til tre årtier, idet en tar i betraktning den tilgjengelige kunnskap når det gjelder direkte eller indirekte virkninger av fangst, virkningene av tilknyttede aktiviteter på det marine økosystem, virkningene av å innføre fremmede arter og virkningene av miljømessige endringer. Målsettingen med dette er å muliggjøre en fortsatt bevaring av de marine levende ressurser i Antarktis. Artikkel 111 De kontraherende parter, uansett om de er parter eller ikke i Antarktis-traktaten, er enige om at de ikke vil utføre noen aktivitet som står i motsetning til Antarktis-traktatens prinsipper og formål i det område hvor denne gjelder, og at de i sine gjensidige relasjoner er bundet av forpliktelsene i Antarktis-traktatens artikkel I og V. Artikkel IV 1. Med hensyn til det område hvor Antarktis-traktaten gjelder, er alle kontraherende parter, uansett om de er parter eller ikke i Antarktis-traktaten, i sine gjensidige relasjoner bundet av Antarktistraktatens artikkel IV og VI. 2. Intet i denne konvensjon og ingen handling eller aktivitet som finner sted mens nærværende konvensjon er i kraft, skal: (a) tjene som grunnlag for å hevde, understøtte eller benekte krav på territorial overhøyhet i det område hvor Antarktis-traktaten gjelder, eller skape noen suverenitetsmessige rettigheter i det område hvor Antarktis-traktaten gjelder; (b) be interpreted as a renunciation or diminution by any Contracting Party of, or as prejudicing, any right or claim or basis of claim to exercise coastal state jurisdiction under international law within the area to which this Convention applies; (c) be interpreted as prejudicing the position of any Contracting Party as regards its recognition or non-recognition of any such right, claim or basis of claim; (d) affect the provision of Article IV, paragraph 2, of the Antarctic Treaty that no new claim, or enlargement of an existing claim, to territorial sovereignty in Antarctica shall be asserted while the Antarctic Treaty is in force. Article V 1. The Contracting Parties which are not Parties to the Antarctic Treaty acknowledge the special obligations and responsibilities of the Antarctic Treaty Consultative Parties for the protection and preservation of the environment of the Antarctic Treaty area. 2. The Contracting Parties which are not Parties to the Antarctic Treaty agree that, in their activities in the Antarctic Treaty area, they will observe as and when appropriate the Agreed Measures for the Conservation of Antarctic Fauna and Flora and such other measures as have been recommended by the Antarctic Treaty Consultative Parties in fulfilment of their responsibility for the protection of the Antarctic environment from all forms of harmful human interference. 3. For the purposes of this Convention, «Antarctic Treaty Consultative Parties» means the Contracting Parties to the Antarctic Treaty whose Representatives participate in meetings under Article IX of the Antarctic Treaty. Article VI Nothing in this Convention shall derogate from the rights and obligations of Contracting Parties under the International Convention for the Regulation of Whaling and the Convention for the Conservation of Antarctic Seals. Article VII 1. The Contracting Parties hereby establish and agree to maintain the Commission for the Conservation of Antarctic Marine Living Resources (hereinafter referred to as «the Commission»). 2. Membership in the Commission shall be as follows: (a) each Contracting Party which participated in the meeting at which this Convention was adopted shall be a Member of the Commission; (b) each State Party which has acceded to this Convention pursuant to Article XXIX shall be entitled to be a Member of the Commission during such time as that acceding Party is engaged in research or harvesting activities in relation to the marine living resources to which this Convention applies; (c) each regional economic integration organization which has acceded to this Convention pursuant to Article XXIX shall be entitled to be a Member of the Commission during such time as its States members are so entitled; (d) a Contracting Party seeking to participate in the work of the Commission pursuant to sub-paragraphs (b) and (c) (b) fortolkes som en oppgivelse, eller svekkelse fra noen kontraherende parts side, eller som å prejudisere noen rettighet til eller krav eller grunnlag for krav på å utøve kyststatsjurisdiksjon i samsvar med folkeretten innenfor konvensjonens anvendelsesområde; (c) fortolkes som å prejudisere noen kontraherende parts stilling når det gjelder dens anerkjennelse eller ikke-anerkjennelse av noen slike rettigheter, krav eller grunnlag for krav; (d) påvirke bestemmelsen i Antarktis-traktatens artikkel IV, punkt 2 som forbyr nye krav eller utvidelse av bestående krav på territorial overhøyhet i Antarktis mens Antarktis-traktaten er i kraft. Artikkel V 1. De kontraherende parter som ikke er parter i Antarktistraktaten anerkjenner Antarktis-traktatens konsultative parters spesielle forpliktelser og ansvar med hensyn til beskyttelse og bevaring av miljøet i det område hvor Antarktis-traktaten gjelder. 2. De kontraherende parter som ikke er parter i Antarktistraktaten, er enige i at de i sine aktiviteter i det område hvor Antarktis-traktaten gjelder, vil, når det måtte bli behov for det, opptre i samsvar med De omforente tiltak for bevaring av den antarktiske fauna og flora og andre tilsvarende tiltak som er anbefalt av Antarktis-traktatens konsultative parter i overensstemmelse med deres ansvar når det gjelder beskyttelsen av det antarktiske miljø mot alle former for skadelig menneskelig innblanding. 3. For konvensjonens formål betyr «De konsultative parter til Antarktis-traktaten» de kontraherende parter til Antarktis-traktaten hvis representanter deltar i møter ifølge Antarktis-traktatens artikkel IX. Artikkel VI Intet i denne konvensjon skal redusere rettighetene og pliktene til de kontraherende parter til Den internasjonale konvensjon for regulering av hvalfangst og Konvensjonen om bevaring av sel i Antarktis. Artikkel VII 1. De kontraherende parter etablerer med dette, og er enige om å ivareta Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (heretter kalt «Kommisjonen»). 2. Kommisjonen skal være sammensatt således: (a) alle kontraherende parter som deltok i møtet hvor denne konvensjon ble vedtatt, skal være medlemmer i Kommisjonen; (b) alle stater som har tiltrådt konvensjonen i samsvar med artikkel XXIX er berettiget til å være medlem av Kommisjonen i det tidsrom den tiltredende part er engasjert i forsknings- eller fangstaktiviteter i forbindelse med de marine levende ressurser som konvensjonen omhandler; (c) alle regionale organisasjoner for økonomisk integrasjon som har tiltrådt konvensjonen i samsvar med artikkel XXIX er berettiget til å være medlem av Kommisjonen i samme tidsrom som dens medlemsstater er berettiget til dette; (d) en kontraherende part som søker å delta i Kommisjonens arbeid i samsvar med underpunktene (b) og (c) notify the Depositary of the basis upon which it seeks to become a Member of the Commission and of its willingness to accept conservation measures in force. The Depositary shall communicate to each Member of the Commission such notification and accompanying information. Within two months of receipt of such communication from the Depositary, any Member of the Commission may request that a special meeting of the Commission be held to consider the matter. Upon receipt of such request, the Depositary shall call such a meeting. If there is no request for a meeting, the Contracting Party submitting the notification shall be deemed to have satisfied the requirements for Commission Membership. 3. Each Member of the Commission shall be represented by one representative who may be accompanied by alternate representatives and advisers. Article VIII The Commission shall have legal personality and shall enjoy in the territory of each of the States Parties such legal capacity as may be necessary to perform its function and achieve the purposes of this Convention. The privileges and immunities to be enjoyed by the Commission and its staff in the territory of a State Party shall be determined by agreement between the Commission and the State Party concerned. Article IX 1. The function of the Commission shall be to give effect to the objective and principles set out in Article II of this Convention. To this end, it shall: (a) facilitate research into and comprehensive studies of Antarctic marine living resources and of the Antarctic marine ecosystem; (b) compile data on the status of and changes in population of Antarctic marine living resources and on factors affecting the distribution, abundance and productivity of harvested species and dependent or related species or populations; (c) ensure the acquisition of catch and effort statistics on harvested populations; (d) analyse, disseminate and publish the information referred to in sub-paragraphs (b) and (c) above and the reports of the Scientific Committee; (e) identify conservation needs and analyse the effectiveness of conservation measures; (f) formulate, adopt and revise conservation measures on the basis of the best scientific evidence available, subject to the provisions of paragraph 5 of this Article; (g) implement the system of observation and inspection established under Article XXIV of this Convention; (h) carry out such other activities as are necessary to fulfil the objective of this Convention. 2. The conservation measures referred to in paragraph 1 (f) above include the following: (a) the designation of the quantity of any species which may be harvested in the area to which this Convention applies; (b) the designation of regions and sub-regions based on the distribution of populations of Antarctic marine living resources; St. prp. nr. 78. 1982—83 Om samtykke til ratifikasjon av en konvensjon av 20. mai IDBO om Vedlegg bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. underrette depositaren om på hvilket grunnlag den søker å bli medlem av Kommisjonen og at den er villig til å godta gjeldende bevaringstiltak. Depositaren skal formidle denne underretning og vedliggende informasjon til alle Kommisjonens medlemmer. Innen to måneder etter mottakelsen av slik meddelelse fra depositaren kan ethvert kommisjonsmedlem anmode om et spesielt møte i Kommisjonen for å overveie saken. Ved mottakelsen av en slik anmodning skal depositaren sammenkalle til slikt møte. Dersom anmodning om å holde et møte ikke fremsettes, anses den kontraherende part som har fremlagt slik underretning for å ha tilfredsstilt de krav som stilles for medlemskap i Kommisjonen. 3. Hvert medlem av Kommisjonen skal være representert av en representant, som kan ledsages av stedfortredende representanter og rådgivere. Artikkel VIII Kommisjonen skal ha rettsevne og skal på territoriet til alle partene ha slik rettslig handleevne som er nødvendig for å utføre dens funksjoner og å oppnå konvensjonens formål. De privilegier og immuniteter som Kommisjonen og dens personale skal nyte godt av på en parts territorium, skal fastsettes ved avtale mellom Kommisjonen og den berørte statlige part. Artikkel IX 1. Kommisjonen skal ha som oppgave å virkeliggjøre den målsetting og de prinsipper som er nevnt i konvensjonens artikkel 11. Den skal med dette for øye: (a) fremme forskning og omfattende studier av marine levende ressurser i Antarktis og av det antarktiske marine økosystem; (b) samle data om status for og endringer i bestanden av marine levende ressurser i Antarktis og om faktorer som innvirker på utbredelse, mengde og produktivitet både når det gjelder slike arter som er gjenstand for fangst og arter som er avhengig av eller har en forbindelse med fangede arter; (c) skaffe til veie statistikk vedrørende fangst og fangstinnsats; (d) analysere, spre og utgi informasjon som anført i underpunktene (b) og (c) ovenfor og rapportene fra Den vitenskapelige komité; (e) finne fram til hvor bevaringstiltak er nødvendige og analysere bevaringstiltaks effektivitet; (f) utforme, vedta og revidere bevaringstiltak på grunnlag av den beste tilgjengelige vitenskapelige kunnskap i overensstemmelse med bestemmelsen i denne artikkels punkt 5; (g) iverksette en observasjons- og inspeksjonsordning slik det er nevnt i konvensjonens artikkel XXIV; (h) utføre annen aktivitet som er nødvendig for å oppfylle konvensjonens målsetting. 2. De bevaringstiltak det er vist til i punkt 1 (f) ovenfor inkluderer de følgende: (a) fastsette den mengde som kan fanges av enhver art i konvensjonens anvendelsesområde; (b) fastsette regioner og underregioner på grunnlag av fordelingen av bestander av marine levende ressurser i Antarktis; (c) the designation of the quantity which may be harvested from the populations of regions and sub-regions; (d) the designation of protected species; (e) the designation of the size, age and, as appropriate, sex of species which may be harvested; (f) the designation of open and closed seasons for harvesting; (g) the designation of the opening and closing of areas, regions or sub-regions for purposes of scientific study or conservation, including special areas for protection and scientific study; (h) regulation of the effort employed and methods of harvesting, including fishing gear, with a view, inter alia, to avoiding undue concentration of harvesting in any region or sub-region; (i) the taking of such other conservation measures as the Commission considers necessary for the fulfilment of the objective of this Convention, including measures concerning the effects of harvesting and associated activities on components of the marine ecosystem other than the harvested populations. 3. The Commission shall publish and maintain a record of all conservation measures in force. 4. In exercising its functions under paragraph 1 above, the Commission shall take full acount of the recommendations and advice of the Scientific Committee. 5. The Commission shall take full account of any relevant measures or regulations established or recommended by the Consultative Meetings pursuant to Article IX of the Antarctic Treaty or by existing fisheries commissions responsible for species which may enter the area to which this Convention applies, in order that there shall be no inconsistency between the rights and obligations of a Contracting Party under such regulations or measures and conservation measures which may be adopted by the Commission. 6. Conservation measures adopted by the Commission in accordance with this Convention shall be implemented by Members of the Commission in the follo wing manner: (a) the Commission shall notify conservation measures to all Members of the Commission; (b) conservation measures shall become binding upon all Members of the Commission 180 days after such notification, except as provided in sub-paragraphs (c) and (d) below; (c) if a Member of the Commission, within ninety days following the notification specified in sub-paragraph (a), notifies the Commission that it is unable to accept the conservation measure, in whole or in part, the measure shal) not, to the extent stated, be binding upon that Member of the Commission; (d) in the event that any Member of the Commission invokes the procedure set forth in sub-paragraph (c) above, the Commission shall meet at the request of any Member of the Commission to review the conservation measure. At the time of such meeting and within thirty days following the meeting, any Member of the Commission shall have the right to declare that it is no longer able to accept the conservation measure, in which case the Member shall no longer be bound by such measure. Article X 1. (c) fastsette de mengder som kan fanges av bestander i regioner og underregioner; (d) fastsette hvilke arter som må fredes; (e) fastsette størrelse, årskull og, om det er hensiktsmessig, kjønn for arter det kan drives fangst på; (f) fastsette fangst- og fredningstid; (g) fastsette åpning eller lukking av områder, regioner eller underregioner for vitenskapelige eller bevaringsmessige formål, deri Vikludert spesielle områder for beskyttelse og vitenskapelige studier; (h) regulering av den innsats som gjøres og de metoder, herunder fiskeredskap, som brukes i fangst, bl.a. med det for øye å unngå en utilbørlig konsentrasjon av fangst i noen region eller underregion; (i) iverksette andre bevaringstiltak, herunder tiltak vedrørende følgene av fangst og tilknyttede aktiviteter på andre deler av det marine økosystem enn de bestander det drives fangst på, som Kommisjonen anser nødvendige for å oppfylle konvensjonens målsetting. 3. Kommisjonen skal publisere og protokollføre alle bevaringstiltak som er i kraft. 4. I utøvelsen av sine funksjoner i henhold til punkt 1 ovenfor, skal Kommisjonen fullt ut ta hensyn til anbefalinger og råd fra Den vitenskapelige komité. 5. Kommisjonen skal, med det for øye at det skal være samsvar mellom de kontraherende parters rettigheter og plikter ifølge reguleringer vedtatt av andre organer og tiltak og bevaringstiltak som vedtas av Kommisjonen, fullt ut ta hensyn til alle relevante tiltak eller reguleringer som er etablert eller anbefalt av de konsultative møter i samsvar med Antarktis-traktatens artikkel IX, eller av eksisterende fiskerikommisjoner ansvarlige for arter som kan komme innenfor konvensjonens anvendelsesområde. 6. Bevaringstiltak vedtatt av Kommisjonen i overensstemmelse med konvensjonen skal iverksettes av Kommisjonens medlemmer på følgende måte: (a) Kommisjonen skal meddele bevaringstiltak til alle Kommisjonens medlemmer; (b) Bevaringstiltak blir bindende for alle Kommisjonens medlemmer 180 dager etter slik meddelelse, med unntak av slik som bestemt i underpunkt (c) og (d) nedenfor; (c) Hvis et kommisjonsmedlem innen 90 dager etter meddelelsen omtalt i underpunkt (a), gjør kjent for Kommisjonen at det ikke kan akseptere bevaringstiltaket, i sin helhet eller delvis, skal tiltaket ikke, i den grad så er erklært, være bindende for kommisjonsmedlemmet; (d) I det tilfelle at et kommisjonsmedlem benytter prosedyren nevnt i underpunkt (c) ovenfor, skal Kommisjonen etter anmodning fra ethvert kommisjonsmedlem møtes for å granske bevaringstiltaket. På et slikt møte og innen 30 dager etter møtet skal ethvert kommisjonsmedlem ha rett til å erklære at det ikke lenger kan godta bevaringstiltaket. I så fall skal medlemmet ikke lenger være bundet av dette tiltaket. Artikkel X 1. nationals or vessels which, in the opinion of the Commission, affects the implementation of the objective of this Convention. 2. The Commission shall draw the attention of all Contracting Parties to any activity which, in the opinion of the Commission, affects the implementation by a Contracting Party of the objective of this Convention or the compliance by that Contracting Party with its obligations under this Convention. Article XI The Commission shall seek to co-operate with Contracting Parties which may exercise jurisdiction in marine areas adjacent to the area to which this Convention applies in respect of the conservation of any stock or stocks of associated species which occur both within those areas and the area to which this Convention applies, with a view to harmonizing the conservation measures adopted in respect of such stocks. Article XII 1. Decisions of the Commission on matters of substance shall be taken by consensus. The question of whether a matter is one of substance shall be treated as a matter of substance. 2. Decisions on matters other than those referred to in paragraph 1 above shall be taken by a simple majority of the Members of the Commission present and voting. 3. In Commission consideration of any item requiring a decision, it shall be made clear whether a regional economic integration organization will participate in the taking of the decision and, if so, whether any of its member States will also participate. The number of Contracting Parties so participating shall not exceed the number of member States of the regional economic integration organization which are Members of the Commission. 4. In the taking of decisions pursuant to this Article, a regional economic integration organization shall have only one vote. Article XIII 1. The headquarters of the Commission shall be established at Hobart, Tasmania, Australia. 2. The Commission shall hold a regular annual meeting. Other meetings shall also be held at the request of one-third of its members and as otherwise provided in this Convention. The first meeting of the Commission shall be held within three months of the entry into force of this Convention, provided that among the Contracting Parties there are at least two States conducting harvesting activities within the area to which this Convention applies. The first meeting shall, in any event, be held within one year of the entry into force of this Convention. The Depositary shall consult with the signatory States regarding the first Commission meeting, taking into account that a broad representation of such States is necessaiy for the effective operation of the Commission. 3. The Depositary shall convene the first meeting of the Commission at the headquarters of the Commission. Thereafter, meetings of the Commission shall be held at its headquarters, unless it decides otherwise. eller fartøyer som etter Kommisjonens mening har betydning for muligheten til å oppfylle konvensjonens målsetting. 2. Kommisjonen skal gjøre alle kontraherende parter oppmerksom på enhver aktivitet som etter Kommisjonens mening har betydning for en kontraherende parts mulighet til å oppfylle konvensjonens målsetting eller for vedkommende kontraherende parts mulighet til å overholde sine forpliktelser ifølge konvensjonen. Artikkel XI Kommisjonen skal med det for øye å harmonisere ulike bevaringstiltak, søke å samarbeide med kontraherende parter som utøver jurisdiksjon i havområder som støter opp til konvensjonens anvendelsesområde, når det gjelder bevaring av enhver stamme eller stammer av nærstående arter som opptrer både innen disse områder og innen konvensjonens anvendelsesområde. Artikkel XII 1. Kommisjonens vedtak i realitetsspørsmål skal være samstemmige. Spørsmålet om en sak er et realitetsspørsmål skal behandles som et realitetsspørsmål. 2. Beslutninger i andre saker enn de vist til i punkt 1 ovenfor skal fattes ved simpelt flertall blant Kommisjonens voterende og tilstedeværende medlemmer. 3. I Kommisjonens overveielser over ethvert tema som krever en beslutning, skal det gjøres klart om en regional organisasjon for økonomisk integrasjon vil delta i beslutningen og i så fall om også noen av dens medlemsstater vil delta. Antallet kontraherende parter som deltar på denne måten skal ikke overskride det antall medlemsstater i den regionale organisasjon for økonomisk integrasjon som er medlemmer av Kommisjonen. 4. I beslutninger fattet i samsvar med denne artikkel skal en regional organisasjon for økonomisk integrasjon bare ha en stemme. Artikkel XIII 1. Kommisjonen skal ha sitt hovedkvarter i Hobart, Tasmania, Australia. 2. Kommisjonen skal regelmessig avholde et ordinært årsmøte. Andre møter skal avholdes etter anmodning fra en tredjedel av dens medlemmer og ellers som fastsatt andre steder i konvensjonen. Forutsatt at det blant de kontraherende parter er minst to stater som driver fangst innen konvensjonens anvendelsesområde, skal Kommisjonens første møte avholdes innen tre måneder etter konvensjonens ikrafttreden. Det første møte skal i alle tilfelle avholdes innen ett år etter konvensjonens ikraftreden. Depositaren skal konsultere med signatarstatene vedrørende det første kommisjonsmøte og ta i betraktning at en bred representasjon fra disse stater er nødvendig for at Kommisjonen skal virke effektivt. 3. Depositaren skal sammenkalle det første møte i Kommisjonen i Kommisjonens hovedkvarter. Deretter skal kommisjonsmøter avholdes i dette hovedkvarter med mindre den bestemmer noe annet. 1952—83 St. prp. nr. 78. Om samtykke til ratifikasjon av en konvensjon av 20. mai 1980 om bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. Vedlegg" 4. The Commission shall elect from among its raembers a Chairman and Vice-Chairman, each of whom shall serve for a term of two years and shall be eligible for re-election for one additional term. The first Chairman shall, however, be elected for an initial term of three years. The Chairman and Vice-Chairman shall not be representatives of the same Contracting Party. 5. The Commission shall adopt and amend as necessary the rules of procedure for the conduct of its meetings, except with respect to the matters dealt with in Article XII of this Convention. 6. The Commission may establish such subsidiary bodies as are necessary for the performance of its functions. Article XIV 1. The Contracting Parti es hereby establish the Scientific Committee for the Conservation of Antarctic Marine Living Resources (hereinafter referred to as «the Scientific Committee») which shall be a consultative body to the Commission. The Scientific Committee shall normally meet at the headquarters of the Commission unless the Scientific Committee decides otherwise. 2. Each Member of the Commission shall be a member of the Scientific Committee and shall appoint a representative with suitable scientific qualifications who may be accompanied by other experts and advisers. 3. The Scientific Committee may seek the advice of other scientists and experts as may be required on an ad hoc basis. Article XV 1. The Scientific Committee shall provide a forum for consultation and co-operation concerning the collection, study and exchange of information with respect to the marine living resources to which this Convention applies. It shall encourage and promote co-operation in the field of scientific research in order to extend knowledge of the marine living resources of the Antarctic marine ecosystem. 2. The Scientific Committee shall conduct such activities as the Commission may direct in pursuance of the objective of this Convention and shall: (a) establish criteria and methods to be used for determinations concerning the conservation measures referred to in Article IX of this Convention; (b) regularly assess the status and trends of the populations of Antarctic marine living resources; (c) analyse data concerning the direct and indirect effects of harvesting on the populations of Antarctic marine living resources; (d) assess the effects of proposed changes in the methods or levels of harvesting and proposed conservation measures; (e) transmit assessments, analyses, reports and recommendations to the Commission as requested or on its own initiative regarding measures and research to implement the objective of this Convention ; (f) formulate proposals for the conduct of international and national programs of research into Antarctic marine living resources. 4. Kommisjonen skal blant sine medlemmer velge en formann og viseformann som begge skal fungere for en periode på to år og som skal kunne gjenvelges for ytterligere en periode. Den første formann skal imidlertid velges for en første periode på tre år. Formann og viseformann skal ikke være representanter for den samme kontraherende part. 5. Kommisjonen skal vedta og om nødvendig endre møtenes prosedyreregler unntatt når det gjelder de saker nevnt i konvensjonens artikkel XII. 6. For å utføre sine funksjoner kan Kommisjonen opprette slike underliggende organer som den finner nødvendig. Artikkel XIV 1. De kontraherende parter oppretter med dette Den vitenskapelige komité for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (heretter kalt «Den vitenskapelige komité») som skal være et konsultativt organ for Kommisjonen. Den vitenskapelige komité skal vanligvis møtes i Kommisjonens hovedkvarter med mindre Den vitenskapelige komité beslutter noe annet. 2. Hvert medlem av Kommisjonen skal være medlem av Den vitenskapelige komité og skal oppnevne en representant med egnede vitenskapelige kvalifikasjoner. Denne kan ledsages av andre eksperter og rådgivere. 3. Den vitenskapelige komité kan på ad hoc-basis søke råd av andre vitenskapsmenn og eksperter når dette er nødvendig. Artikkel XV 1. Den vitenskapelige komité skal være et forum for konsultasjon og samarbeid vedrørende innsamling, studier og utveksling av informasjon når det gjelder de marine levende ressurser som konvensjonen omhandler. Den skal oppmuntre og fremme samarbeid når det gjelder vitenskapelig forskning med det for øye å utvide kunnskapen om de marine levende ressurser i det antarktiske marine økosystem. 2. Den vitenskapelige komité skal utføre de oppgåver som Kommisjonen i samsvar med denne konvensjonens formål pålegger den, og skal videre: (a) finne fram til kriterier og metoder som kan benyttes for beslutninger vedrørende bevaringstiltak vist til i konvensjonens artikkel IX; (b) med jevne mellomrom beregne status og utviklingstendenser når det gjelder bestander av marine levende ressurser i Antarktis; (c) analysere data vedrørende de direkte og indirekte folger av fangst på bestander av marine levende ressurser i Antarktis; (d) vurdere virkningene av både foreslåtte endringer i fangstmetoder eller -mengder og av foreslåtte bevaringstiltak; (e) meddele vurderinger, analyser, rapporter og anbefalinger til Kommisjonen på anmodning, eller på eget initiativ gjøre dette når det gjelder tiltak og forskning som blir iverksatt for å oppfylle konvensjonens målsetting; (f) fremlegge forslag til gjennomføring av internasjonale og nasjonale forskningsprogram når det gjelder marine levende ressurser i Antarktis. 1982—83 St. prp. nr. 78. Om samtykke til ratifikasjon av en konvensjon av 20. mai 1980 om bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. Vedlegg' 3. In carrying out its functions, the Scientific Committee shall have regard to the work of other relevant technical and scientific organizations and to the scientific activities conducted within the framework of the Antarctic Treaty. Article XVI 1. The first meeting of the Scientific Committee shall be held within three months of the first meeting of the Commission. The Scientific Committee shall meet thereafter as often as may be necessary to fulfil its functions. 2. The Scientific Committee shall adopt and amend as necessary its rules of procedure. The rules and any amendments thereto shall be approved by the Commission. The rules shall include procedures for the presentation of minority reports. 3. The Scientific Committee may establish, with the approval of the Commission, such subsidiary bodies as are necessary for the performance of its functions. Article XVII 1. The Commission shall appoint an Executive Secretary to serve the Commission and Scientific Committee according to such procedures and on such terms and conditions as the Commission may determine. His term of office shall be for four years and he shall be eligible for reappointment. 2. The Commission shall authorize such staff establishment for the Secretariat as may be necessary and the Executive Secretary shall appoint, direct and supervise such staff according to such rules and procedures and on such terms and conditions as the Commission may determine. 3. The Executive Secretary and Secretariat shall perform the functions entrusted to them by the Commission. Article XVIII The official languages of the Commission and of the Scientific Committee shall be English, French, Russian and Spanish. Article XIX 1. At each annual meeting, the Commission shall adopt by consensus its budget and the budget of the Scientific Committee. 2. A draft budget for the Commission and the Scientific Committee and any subsidiary bodies shall be prepared by the Executive Secretary and submitted to the Members of the Commission at least sixty days before the annual meeting of the Commission. 3. Each Member of the Commission shall contribute to the budget. Until the expiration of five years after the entry into force of this Convention, the contribution of each Member of the Commission shall be equal. Thereafter the contribution shall be determined in accordance with two criteria: the amount harvested and an equal sharing among all Members of the Commission. The Commission shall determine by consensus the proportion in which these two criteria shall apply. 4. The financial activities of the Commission and Scientific Committee shall be conducted in accordance with financial regulations adopted by the Commission and shall be subject to an annual audit by external auditors selected by the Commission. 3. I utførelsen av sine oppgåver skal Den vitenskapelige komité følge med i det arbeid som gjøres av andre relevante tekniske og vitenskapelige organisasjoner og i de vitenskapelige aktiviteter som finner sted innenfor Antarktis-traktatens rammer. Artikkel XVI 1. Den vitenskapelige komités første møte skal avholdes innen tre måneder etter Kommisjonens første møte. Den vitenskapelige komité skal deretter møtes så ofte som er nødvendig for å utføre sine oppgåver. 2. Den vitenskapelige komité skal seiv vedta og om nødvendig endre sine prosedyreregler. Reglene og enhver tilføyelse til disse skal godkjennes av Kommisjonen. Reglene skal inneholde prosedyrer for fremførelse av dissenser. 3. Den vitenskapelige komité kan, med Kommisjonens samtykke, opprette slike underliggende organer som er nødvendige for å utføre sine oppgåver. Artikkel XVII 1. Kommisjonen skal, i henhold til den prosedyre og på slike vilkår og betingelser som Kommisjonen bestemmer, oppnevne en Eksekutivsekretær som skal stå til Kommisjonens og Den vitenskapelige komités tjeneste. Vedkommendes tjenestetid skal være 4 år og vedkommende skal kunne gjenoppnevnes. 2. Kommisjonen skal bemyndige ansatt det nødvendige personale for Sekretariatet, og Eksekutivsekretæren skal ansette, lede og kontrollere dette personale i overensstemmelse med slike regler og prosedyrer og på slike vilkår og betingelser som Kommisjonen fastsetter. 3. Eksekutivsekretæren og Sekretariatet skal utføre de oppgåver de blir pålagt av Kommisjonen. Artikkel XVIII Kommisjonen og Den vitenskapelige komités offisielle språk skal være engelsk, fransk, russisk og spansk. Artikkel XIX 1. På hvert årlige møte skal Kommisjonen ved samstemmighet vedta sitt budsjett og Den vitenskapelige komités budsjett. 2. Forslag til budsjett for Kommisjonen og Den vitenskapelige komité og ethvert annet underliggende organ skal forberedes av Eksekutivsekretæren og skal fremlegges for Kommisjonens medlemmer minst 60 dager før Kommisjonens årlige møte. 3. Alle Kommisjonens medlemmer skal yte bidrag til budsjettet. I de første 5 år etter konvensjonens ikrafttreden skal alle kommisjonsmedlemmers bidrag være like. Deretter skal bidragene fastsettes i samsvar med to kriterier: mengde av fangst og en lik fordeling blant Kommisjonens medlemmer. Kommisjonen skal ved samstemmighet fastsette det forhold mellom disse to kriterier som skal gjelde. 4. Kommisjonens og Den vitenskapelige komités finansielle virksomhet skal foregå i samsvar med finansielle regler vedtatt av Kommisjonen og skal årlig være gjenstand for revisjon av uavhengige revisorer utpekt av Kommisjonen. 5. Each Member of the Commission shall meet its own expenses arising from attendance at meetings of the Commission and of the Scientific Committee. 6. A Member of the Commission that fails to pay its contributions for two conseeutive years shall not, during the period of its default, have the right to participate in the taking of decisions in the Commission. Article XX 1. The Members of the Commission shall, to the greatest extent possible, provide annually to the Commission and to the Scientific Committee such statistical, biological and other data and information as the Commission and Scientific Committee may require in the exercise of their functions. 2. The Members of the Commission shall provide, in the mann er and at such inter vals as may be prescribed, information about their harvesting activities, including fishing areas and vessels, so as to enable reliable catch and effort statistics to be compiled. 3. The Members of the Commission shall provide to the Commission at such intervals as may be prescribed information on steps taken to implement the conservation measures adopted by the Commission. 4. The Members of the Commission agree that in any of their harvesting activities, advantage shall be taken of opportunities to collect data needed to assess the impact of harvesting. Article XXI 1. Each Contracting Party shall take appropriate measures within its competence to ensure compliance with the provisions of this Convention and with conservation measures adopted by the Commission to which the Party is bound in accordance with Article IX of this Convention. 2. Each Contracting Party shall transmit to the Commission information on measures taken pursuant to paragraph 1 above, including the imposition of sanctions for any violation. Article XXII 1. Each Contracting Party undertakes to exert appropriate efforts, consistent with the Charter of the United Nations, to the end that no one engages in any activity contrary to the objective of this Convention. 2. Each Contracting Party shall notify the Commission of any such activity which comes to its attention. Article XXIII 1. The Commission and the Scientific Committee shall co-operate with the Antarctic Treaty Consultative Parties on matters falling within the competence of the latter. 2. The Commission and the Scientific Committee shall co-operate, as appropriate, with the Food and Agriculture Organisation of the United Nations and with other Specialised Agencies. 3. 5. Hvert medlem av Kommisjonen skal seiv dekke sine utgifter i forbindelse med deltakelse på møter i Kommisjonen og i Den vitenskapelige komité. 6. Et kommisjonsmedlem som unnlater å betale sine bidrag i to påfølgende år, skal ikke i forsømmelsesperioden ha rett til å delta i Kommisjonens beslutninger. Artikkel XX 1. Kommisjonens medlemmer skal i størst mulig grad gi Kommisjonen og Den vitenskapelige komité slike årlige statistiske, biologiske og andre data og annen informasjon som Kommisjonen og Den vitenskapelige komité kan ha behov for i utførelsen av sine oppgåver. 2. Kommisjonens medlemmer skal, for å muliggjøre utarbeidelse av pålitelig statistikk vedrørende fangstmengde og -innsats, på en slik måte og med slike mellomrom som foreskrevet, fremlegge opplysninger om sine fangstaktiviteter, herunder fiskeområder og fartøyer. 3. Kommisjonens medlemmer skal med slike mellomrom som foreskrevet, fremlegge opplysninger om hvilke skritt som er tatt for å iverksette bevaringstiltak vedtatt av Kommisjonen. 4. Kommisjonens medlemmer er enige i at de i sine fangstaktiviteter skal bcnytte seg av muligheter for å samle data som er nødvendig for å vurdere virkningene av fangst. Artikkel XXI 1. Hver kontraherende part skal innen sitt myndighetsområde iverksette passende tiltak for å sikre etterlevelse av denne konvensjons bestemmelser og av bevaringstiltak vedtatt av Kommisjonen og som partene er bundet av i henhold til denne konvensjons artikkel IX. 2. Hver kontraherende part skal meddele Kommisjonen opplysninger om skritt tatt i samsvar med punkt 1 ovenfor, herunder sanksjoner ved overtredelser. Artikkel XXII 1. Hver kontraherende part påtår seg i samsvar med de Forente Nasjoners pakt, å gjøre passende anstrengelser med henblikk på at ingen blir involvert i noen aktivitet som står i motsetning til konvensjonens målsetting. 2. Hver kontraherende part skal gjøre kjent for Kommisjonen enhver aktivitet av denne type som blir kjent for den. Artikkel XXIII 1. Kommisjonen og Den vitenskapelige komité skal samarbeide med Antarktis-traktatens konsultative parter i saker som faller inn under sistnevntes ansvarsområder. 2. Kommisjonen og Den vitenskapelige komité skal når det anses passende, samarbeide med De Forente Nasjoners Organisasjon for ernæring- og landbruk (FAO) og med andre særorganisasjonen 3. contribute to their work, including the Scientific Committee on Antarctic Research, the Scientific Committee on Oceanic Research and the International Whaling Commission. 4. The Commission may enter into agreements with the organizations referred to in this Article and with other organizations as may be appropriate. The Commission and the Scientific Committee may invite such organizations to send observers to their meetings and to meetings of their subsidiary bodies. Article XXIV 1. In or der to pro mote the objective and ensure observance of the provisions of this Convention, the Contracting Parties agree that a system of observation and inspection shall be established. 2. The system of observation and inspection shall be elaborated by the Commission on the basis of the following principles: (a) Contracting Parties shall co-operate with each other to ensure the effective implementation of the system of observation and inspection, taking account of the existing international practice. This system shall include, inter alia, procedures for boarding and inspection by observers and inspectors designated by the Members of the Commission and procedures for flag state prosecution and sanctions on the basis of evidence resulting from such boarding and inspections. A report of such prosecutions and sanctions imposed shall be included in the information referred to in Article XXI of this Convention; (b) in order to verify compliance with measures adopted under this Convention, observation and inspection shall be carried out on board vessels engaged in scientific research or harvesting of marine living resources in the area to which this Convention applies, through observers and inspectors designated by the Members of the Commission and operating under terms and conditions to be established by the Commission; (c) designated observers and inspectors shall remain subject to the jurisdiction of the Contracting Party of which they are nationals. They shall report to the Member of the Commission by which they have been designated which in turn shall report to the Commission. 3. Pending the establishment of the system of observation and inspection, the Members of the Commission shall seek to establish interim arrangements to designate observers and inspectors and such designated observers and inspectors shall be entitled to carry out inspections in accordance with the principles set out in paragraph 2 above. Article XXV 1. If any dispute arises between two or more of the Contracting Parties concerning the interprctation or application of this Convention, those Contracting Parties shall consult among themselves with a view to håving the dispute resolved by negotiation, inquiry, mediation, conciliation, arbitration, judicial settlement or other peaceful means of their ovra choice. 2. Any dispute of this character not so resolved shall, with the consent in each case of all Parties to the dispute, be referred for settlement to the International Court of Justice or to arbitration; organisasjoner, herunder Den vitenskapelige komité for antarktisk forskning, Den vitenskapelige komité for havforskning og Den internasjonale hvalfangstkommisjon. 4. Kommisjonen kan inngå avtaler med organisasjoner vist til i denne artikkel og med andre organisasjoner når dette anses passende. Kommisjonen og Den vitenskapelige komité kan invitere slike organisasjoner til å sende observatører til sine møter og til møter i sine underliggende organer. Artikkel XXIV 1. For å fremme konvensjonens målsetting og sikre overholdelse av dens bestemmelser er de kontraherende parter enige om å opprette en observasjons- og inspeksjonsordning. 2. Observasjons- og inspeksjonsordningen skal utarbeides av Kommisjonen på grunnlag av følgende prinsipper: (a) De kontraherende parter skal under hensyntagen til eksisterende internasjonal praksis samarbeide for å sikre en effektiv iverksettelse av observasjons- og inspeksjonsordningen. Denne ordningen skal omfatte bl.a. prosedyrer for bording og inspeksjon av inspektører og observatører utpekt av Kommisjonens medlemmer, og prosedyrer for straffeforfølgning og sanksjoner fra flaggstatens side på grunnlag av beviser innhentet ved slik bording og inspeksjon. En rapport om slik straffeforfølgning og ilagte reaksjoner skal inkluderes i de opplysninger det er vist til i konvensjonens artikkel XXI; (b) For å forvisse seg om at tiltak vedtatt ifølge konvensjonen overholdes, skal observasjon og inspeksjon utføres ombord på fartøyer som driver vitenskapelig forskning eller fangst av marine levende ressurser i konvensjonens anvendelsesområde. Dette skal utføres av observatører og inspektører utpekt av Kommisjonens medlemmer, og som arbeider under vilkår og forhold fastsatt av Kommisjonen; (c) Utpekte observatører og inspektører skal være underlagt jurisdiksjon av den kontraherende part hvor de hører hjemme. De skal rapportere til det kommisjonsmedlem de er utpekt av. Dette skal så rapportere til Kommisjonen. 3. I påvente av at observasjons- og inspeksjonsordningen opprettes, skal Kommisjonens medlemmer søke å opprette midlertidige ordninger for å utpeke observatører og inspektører, og disse utpekte observatører og inspektører skal være berettiget til å utføre inspeksjoner i henhold til de prinsipper nevnt i punkt 2 ovenfor. Artikkel XXV 1. Om en tvist oppstår mellom to eller flere av de kontraherende parter vedrørende tolkning eller anvendelse av konvensjonen, skal disse kontraherende parter konsultere seg i mellom med det for øye å løse tvisten ved forhandling, granskning, mekling, forliksordning, voldgift, domsavgjørelse eller andre fredelige fremgangsmåter som de seiv finner egnet. 2. En tvist av denne art som ikke blir løst på ovennevnte måte, skal med alle involverte parters samtykke bli henvist til avgjørelse av Den internasjonale domstol eller til voldgift. continuing to seek to resolve it by any of the various peaceful means referred to in paragraph 1 above. 3. In cases where the dispute is referred to arbitration, the arbitral tribunal shall be constituted as provided in the Annex to this Convention. Article XXVI 1. This Convention shall be open for signature at Canberra from 1 August to 31 December 1980 by the States participating in the Conference on the Conservation of Antarctic Marine Living Resources held at Canberra from 7 to 20 May 1980. 2. The States which so sign will be the original signatory States of the Convention. Article XXVII 1. This Convention is subject to ratification, acceptance or approval by signatory States. 2. Instruments of ratification, acceptance or approval shall be deposited with the Government of Australia, hereby designated as the Depositary. Article XXVIII 1. This Convention shall en ter into force on the thirtieth day following the date of deposit of the eighth instrument of ratification, acceptance or approval by States referred to in paragraph 1 of Article XXVI of this Convention. 2. With respect to each State or regional economic integration organization which subsequent to the date of entry into force of this Convention deposits an instrument of ratification, acceptance, approval or accession, the Convention shall enter into force on the thirtieth day following such deposit. Article XXIX 1. This Convention shall be open for accession by any State interested in research or harvesting activities in relation to the marine living resources to which this Convention applies. 2. This Convention shall be open for accession by regional economic integration organizations constituted by sovereign States which include among their members one or more States Members of the Commission and to which the States members of the organization have transferred, in whole or in part, competences with regard to the matters covered by this Convention. The accession of such regional economic integration organizations shall be the subject of consultations among Members of the Commission. Article XXX 1. This Convention may be amended at any time. 2. If one-third of the Members of the Commission request a meeting to discuss a proposed amendment the Depositary shall call such a meeting. 3. An amendment shall enter into force when the Depositary has received instruments of ratification, acceptance or approval thereof from all the Members of the Commission. fortsatt å søke å løse konflikten ved en av de ulike fredelige fremgangsmåter vist til i punkt 1 ovenfor. 3. I tilfeller hvor tvisten blir henvist til voldgift, skal voldgiftsdomstolen settes sammen slik som bestemt i konvensjonens vedlegg. Artikkel XXVI 1. Konvensjonen skal være apen for undertegning i Canberra mellom 1. august og 31. desember 1980 av de stater som deltok på Konferansen om bevaring av marine levende ressurser holdt i Canberra 7.—20. mai 1980. 2. Statene som undertegner på denne måte, vil være konvensjonens opprinnelige signatarstater. Artikkel XXVII 1. Konvensjonen skal ratifiseres, godkjennes eller tiltres av signatarstatene. 2. Ratifikasjons-, godkjennelses- eller tiltredelsesdokumentene skal deponeres hos Australias regjering som med dette oppnevnes som depositar. Artikkel XXVIII 1. Konvensjonen skal tre i kraft tretti dager etter deponeringen av det attende ratifikasjons-, godkjennelses- eller tiltredelsesdokument fra stater vist til i konvensjonens artikkel XXVI, punkt 1. 2. Når det gjelder stater eller regionale organisasjoner for økonomisk integrasjon som deponerer et ratifikasjons-, godkjennelseseller tiltredelsesdokument etter at konvensjonen er trådt i kraft, skal konvensjonen for disse tre i kraft tretti dager etter slik deponering. Artikkel XXIX 1. Konvensjonen er apen for tiltredelse av enhver stat som er interessert i forsknings- eller fangstaktivitet vedrørende de marine levende ressurser som konvensjonen omhandler. 2. Konvensjonen er apen for tiltredelse av regionale organisasjoner for økonomisk integrasjon sammensatt av suverene stater som innbefatter blant sine medlemmer en eller flere stater som er medlemmer av Kommisjonen og til hvilke organisasjonenes medlemsstater har overført, helt eller delvis, kompetanse som gjelder konvensjonens saksforhold. Tiltredelse fra en slik regional organisasjon for økonomisk integrasjon skal være gjenstand for konsultasjoner blant Kommisjonens medlemmer. Artikkel XXX 1. Konvensjonen kan til enhver tid endres. 2. Hvis en tredjedel av Kommisjonens medlemmer ber om et møte for å diskutere en foreslått endring skal depositaren sammenkalle til slikt møte. 3. En endring skal tre i kraft når depositaren har mottatt ratifikasjons-, godkjennelses- eller tiltredelsesdokument derom fra alle Kommisjonens medlemmer. 4. Such amendment shall thereafter enter into force as to any other Contracting Party when notice of ratification, acceptance or approval by it has been received by the Depositary. Any such Contracting Party from which no such notice has been received within a period of one year from the date of entry into force of the amendment in accordance with paragraph 3 above shall be deemed to have withdrawn from this Convention. Article XXXI 1. Any Contracting Party may withdraw from this Convention on 30 June of any year, by giving written notice not later than 1 January of the same year to the Depositary, which, upon receipt of such a notice, shall communicate it forthwith to the other Contracting Parties. 2. Any other Contracting Party may, within sixty days of the receipt of a copy of such a notice from the Depositary, give written notice of withdrawal to the Depositary in which case the Convention shall cease to be in force on 30 June of the same year with respect to the Contracting Party giving such notice. 3. Withdrawal from this Convention by any Member of the Commission shall not affect its financial obligations under this Convention. Article XXXII The Depositary shall notify all Contracting Parties of the following: (a) signatures of this Convention and the deposit of instruments of ratification, acceptance, approval or accession; (b) the date of entry into force of this Convention and of any amendment thereto. Article XXXIII 1. This Convention, of which the English, French, Russian and Spanish texts are equally authentic, shall be deposited with the Government of Australia which shall transmit duly certified copies thereof to all signatory and acceding Parties. 2. This Convention shall be registered by the Depositary pursuant to Article 102 of the Charter of the United Nations. Drawn up at Canberra this twentieth day of May 1980. IN WITNESS WHEREOF the undersigned, being duly authorized, have signed this Convention. Annex for an Arbitral Tribunal. The arbitral tribunal referred to in paragraph 3 of Article XXV shall be composed of three arbitrators who shall be appointed as follows: The Party commencing proceedings shall communicate the nåme of an arbitrator to the other Party which, in turn, within a period of forty days following such notification, shall communicate the nåme of the second arbitrator. 4. En slik endring skal deretter tre i kraft for de andre kontraherende parter når disses ratifikasjons-, godkjennelses eller tiltredelsesdokument er mottatt av depositaren. En kontraherende part fra hvilken intet slikt dokument er mottatt innen en periode på ett år fra ikrafttredelsen av endringen i henhold til punkt 3 ovenfor, skal anses for å ha fratrådt konvensjonen. Artikkel XXXI 1. En kontraherende part kan ved å gi skriftlig melding om dette til depositaren innen 1. januar fråtre konvensjonen med virkning fra 30. juni samme år. Depositaren skal ved mottakelsen av slik melding straks formidle denne til de andre kontraherende parter. 2. En annen kontraherende part kan innen seksti dager etter mottakelsen av slik melding fra depositaren gi skriftlig melding om fratredelse til depositaren. I slik tilfelle skal konvensjonen opphøre å være i kraft med hensyn til vedkommende kontraherende part med virkning fra 30. juni samme år. 3. Fratredelse fra konvensjonen av noen av Kommisjonens medlemmer får ingen virkning for vedkommendes finansielle forpliktelser i følge konvensjonen. Artikkel XXXII Depositaren skal meddele følgende til alle kontraherende parter: (a) undertegninger av konvensjonen og deponering av ratifikasjons-, godkjennelses-, godtagelses- eller tiltredelsesdokumenter; (b) dato for konvensjonens ikrafttredelse og for enhver endring i den. Artikkel XXXIII 1. Konvensjonen, hvis engelske, franske, russiske og spanske tekst har samme gyldighet, skal deponeres hos Australias regjering som skal tilstille behørig bekreftede kopier av denne til alle signatarog tiltredende parter. 2. Konvensjonen skal av depositaren registreres i henhold til artikkel 102 i De Forente Nasjoners Pakt. Utferdiget i Canberra 20. mai 1980. TIL BEVITNELSE HERAV har undertegnede befullmektigede, undertegnet konvensjonen. Vedlegg om en voldgiftsdomstol. Voldgiftdomstolen vist til i artikkel XXV, punkt 3, skal bestå av tre voldgiftsdommere som utnevnes på følgende måte: Den part som starter rettergangen skal meddele en voldgiftsdommers navn til den andre parten som i sin tur, innen en periode på 40 dager etter slik meddelelse, skal opplyse navnet på den andre voldgiftsdommer. days following the appointment of the second arbitrator, appoint the third arbitrator, who shall not be a national of either Party and shall not be of the same nationality as either of the first two arbitrators. The third arbitrator shall preside over the tribunal. If the second arbitrator has not been appointed within the prescribed period, or if the Parties have not reached agreement within the prescribed period on the appointment of the third arbitrator, that arbitrator shall be appointed, at the request of either Party, by the Secretary-General of the Permanent Court of Arbitration, from among persons of international standing not håving the nationality of a State which is a Party to this Convention. The arbitral tribunal shall decide where its headquarters will be loeated and shall adopt its own rules of procedure. The award of the arbitral tribunal shall be made by a majority of its members, who may not abstain from voting. Any Contracting Party which is not a Party to the dispute may intervene in the proceedings with the consent of the arbitral tribunal. The award of the arbitral tribunal shall be final and binding on all Parties to the dispute and on any Party which intervenes in the proceedings and shall be complied with without delay. The arbitral tribunal shall interpret the award at the request of one of the Parties to the dispute or of any intervening Party. Unless the arbitral tribunal determines otherwise because of the particular circumstances of the case, the expenses of the tribunal, including the remuneration of its members, shall be borne by the Parties to the dispute in equal shares. oppnevnelsen av den andre voldgiftsdommer, oppnevne den tredje voldgiftsdommer som ikke skal være borger av noen av partene og heller ikke skal være av samme nasjonalitet som noen av de to først oppnevnte voldgiftsdommere. Den tredje voldgiftsdommer skal lede voldgiftsdomstolen. Om den andre voldgiftsdommer ikke er blitt oppnevnt innen den foreskrevne periode, eller om partene ikke er blitt enige innen den foreskrevne periode når det gjelder oppnevnelsen av den tredje voldgiftsdommer, skal denne etter anmodning fra en av partene oppnevnes av generalsekretæren i Den permanente voldgiftsdomstol blant personer med nøyt internasjonalt ry som ikke er borgere av de stater som er part i denne konvensjon. Voldgiftsdomstolen skal seiv bestemme hvor dens hovedkvarter skal være og skal seiv vedta sine prosedyreregler. Voldgiftsdomstoleris kjennelse skal fattes ved flertallsvedtak. Ingen av dens medlemmer kan avstå fra å stemme. En kontraherende part som ikke er part i tvisten kan med voldgiftsdomstolens samtykke intervenere i rettergangen. Voldgiftsdomstolens kjennelse skal være endelig og bindende for alle parter i tvisten og for en part som intervenerer i rettergangen og skal etterkommes omgående. Voldgiftsdomstolen skal etter anmodning fra en av partene i tvisten eller fra en intervenerende part tolke kjennelsen. Med mindre voldgiftsdomstolen bestemmer noe annet på grunn av de spesielle omstendigheter ved en sak, skal domstolens utgifter, herunder godtgjørelse til dens medlemmer, bæres i like store deler av partene i tvisten. (Extract ironi the Final Act). The Conference also decided to include in the Final Act the text of the following statement made by the Chairman on 19 May 1980 regarding the application of the Convention on the Conservation of Antarctic Marine Living Resources to the waters adjacent to Kerguelen and Crozet over which France has jurisdiction and to waters adjacent to other islands within the area to which this Convention applies over which the existence of State sovereignty is recognized by all Contracting Parties. «1. Measures for the conservation of Antarctic marine living resources of the waters adjacent to Kerguelen and Crozet, over which France has jurisdiction, adopted by France prior to the entry into force of the Convention, would remain in force after the entry into force of the Convention until modified by France acting v/ithin the framework of the Commission or otherwise. 2. After the Convention has come into force, each time the Commission should undertake examination of the conservation needs of the marine living resources of the general area in which the waters adjacent to Kerguelen and Crozet are to be found, it would be open to France either to agree that the waters in question should be includecl in the area of application of any specific conservation measure under consideration or to indicate that they should be excluded. In the latter event, the Commission would not proceed to the adoption of the specific conservation measure in a form applicable to the waters in question unless France rernoved its objection to it. France could also adopt such national measures as it might deem appropriate for the waters in question. 3. Accordingly, when specific conservation measures are considered within the framework of the Commission and with the participation of France, then: (a) France would be bound by any conservation measures adopted by consensus with its participation for the duration of those measures. This would not prevent France from promulgating national measures that were more strict than the Commission's measures or which dealt with other matters; (b) In the absence of consensus, France could promulgate any national measures which it might 'deem appropriate. 4. Conservation measures, whether national measures or measures adopted by the Commission, in respect of the waters adjacent to Kerguelen and Crozet, would be enforced by France. The system of observation and inspection foreseen by the Convention would not be implemented in the waters adjacent to Kerguelen and Crozet except as agreed by France and in the manner so agreed. Oversettelse. (Utdrag av Sluttakten). Konferansen besluttet likeledes å innta i Sluttakten teksten til følgende erklæring" avgitt av formannen den 19. mai 1980 vedrørende anvendelsen av Konvensjonen om bevaring av marine levende ressurser på farvannene som ligger opp til Kerguelen og Crozet, som Frankrike har jurisdiksjon over, og på farvannene som ligger opp til andre øyer innenfor det område som denne konvensjon kommer til anvendelse for og for hvilke eksistensen av statlig suverenitet anerkjennes av alle kontraherende parter. «1. Tiltak for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis i farvannene som ligger opp til Kerguelen og Crozet, som Frankrike har jurisdiksjon over, vedtatt av Frankrike innen konvensjonens ikrafttredelse, vil forbli i kraft etter konvensjonens ikrafttredelse inntil de modifiseres av Frankrike, som kan handle innen rammen av kommisjonen eller på annen måte. 2. Etter at konvensjonen er trådt i kraft skal Frankrike, hver gang kommisjonen måtte foreta en gransking av behovene for bevaring av de marine levende ressurser i det generelle område hvor farvannene som ligger opp til Kerguelen og Crozet ligger, fritt kunne, enten gi sin tilslutning til at angjeldende farvann skal innbefattes i anvendelsesområdet for et bestemt bevaringstiltak som er under overveielse, eller anføre at de skal være unntatt. I sistnevnte tilfelle vil kommisjonen ikke gå videre med vedtagelsen av det bestemte bevaringstiltak i en form som biringer det til anvendelse for angjeldende farvann, med mindre Frankrike skulle trekke sin innsigelse mot det tilbake. Frankrike vil også kunne vedta slike nasjonale tiltak som det måtte anse passende for angjeldende farvann. 3. Følgelig, når bestemte bevaringstiltak er under overveielse innen kommisjonens ramme og med deltakelse av Frankrike: a) Vil Frankrike være bundet av ethvert bevaringstiltak vedtatt ved konsensus med dets deltagelse, for varigheten av disse tiltak. Dette vil ikke hindre Frankrike fra å fastsette nasjonale tiltak som måtte være strengere enn kommisjonens tiltak, eller som omhandler andre saker; b) I fråvær av konsensus vil Frankrike kunne fastsette ethvert nasjonalt tiltak som det måtte anse passende. 4. Bevaringstiltak, hva enten de er nasjonale tiltak eller tiltak vedtatt av kommisjonen, vedrørende farvannene som ligger opp til Kerguelen og Crozet, vil bli håndhevet av Frankrike. Observasjons og inspeksjonssystemet forutsatt i konvensjonen vil ikke bli iverksatt i farvannene som ligger opp til Kerguelen og Crozet unntatt som avtalt av Frankrike og på den måte som således blir avtalt. 5. The understandings, set forth in paragraphs I—4 above, regarding the application of the Convention to waters adjacent to the Islands of Kerguelen and Crozet, also apply to waters adjacent to the islands within the area to which this Convention applies over which the existence of State sovereignty is recognized by all Contracting Parties.» No objection to the statement was made. 5. Den i punktene I—41 —4 ovenfor fremsatte forståelse vedrørende anvendelsen av konvensjonen på farvannene som ligger opp til øyene Kerguelen og Crozet, kommer også til anvendelse på farvannene som ligger opp til øyene innenfor det område som denne konvensjon kommer til anvendelse for og for hvilke eksistensen av statlig suverenitet anerkjennes av alle kontraherende parter.» Ingen innvendinger ble fremsatt mot denne erklæring. St. prp. nr. 79 (1982—83) Om garanti for lån til Norway Foods Ltd. Tilråding fra Fiskeridepartementet av 18. mars 1983, godkjent i statsråd samme dag. Ved vedtak i Stortinget 10. juni 1981 ble den nødvendige statlige støtte stilt til disposisjon for etablering av Norway Foods Ltd. A/S som et felles drifts- og salgsselskap for norsk sardinindustri, jfr. Innst. S. nr. 358 for 1980 — 81 og St. prp. nr. 173 for 1980—81 der det er redegjort nærmere for bakgrunnen og forutsetningene for den statlige medvirkning. En viser også til St. prp. nr. 32 for 1981—82 og Innst. S. nr. 252 for 1981—82 der det i samsvar med tidligere forutsetninger ble fremmet forslag om bevilgning til rentestøtte i 1982 for selskapets statsgaranterte driftskapitallån. Forslaget ble bifalt i Stortinget 8. juni 1982. Også for 1983 er et tilsvarende beløp — 5,2 mill. kroner — bevilget. Etter at det formelle grunnlag var lagt gjennom inngåelse av sammenslutningsavtale, kapitaltegning og beslutning om vedtektsendring i ekstraordinær generalforsamling 27. oktober 1981, startet selskapet sin virksomhet 1. november samme år. De forutsetninger om statlig medvirkning som lå til grunn for opprettelsen av selskapet er etterhvert oppfylt. Enerett til eksport av sardiner er som forutsatt tilstått i medhold av fiskeeksportloven. Det er funnet tilfredsstillende løsning på de uavklarte skattespørsmål som er omtalt i St. prp. nr. 173 for 1980—81. Stortingets bevilgningsvedtak (tilskott, garanti og gjeldsettergivelse) er gjennomført og det er foretatt betydelige statlige oppkjøp av sardiner for levering til Verdens Matvareprograms prosjekter. Et unntak foreligger for så vidt gjelder den statlige støtte som var forutsatt ydet til dekning av selskapets behov for nyinvesteringer. Slik utviklingen i selskapet ble, har det ennå ikke vært aktuelt å benytte denne delen av den statlige etableringsbistand. Som redegjort for i St. prp. nr. opprettelsen av selskapet et behov for rasjonaliseringer og nedleggelse av virksomheten ved visse anlegg. Departementet uttalte som sin forutsetning at Norway Foods seiv måtte ta de nødvendige skritt for å etablere en økonomisk, rasjonell og levedyktig driftsenhet og vedkommende stortingskomité framholdt som sin mening at det måtte være rom for i noen monn å endre opplegget for produksjonen dersom dette ble nødvendig for å trygge virksomhetens økonomi. I tråd med dette ble det straks etter at drif ten var kommet i gang oppnevnt et lokaliseringsutvalg med mandat på teknisk og bedriftsøkonomisk grunnlag å gjennomgå samtlige produksjonsanlegg og å fremme forslag til løsning av overkapasitetsproblemene. Utvalgets innstilling som forelå i juni 1982 konkluderte med anbefaling om nedleggelse/omstilling for 5 anlegg. Forslagene om driftsinnskrenkninger hadde større omfang og kom tidligere enn man til da hadde regnet med. Av denne grunn og på bakgrunn av stortingskomiteens sterke understrekning av hensynet til selskapets ansatte i den rasjonaliseringsprosess man forutså, ble det fra Fiskeridepartementets side tatt initiativ til møter om saken med de berørte parter. I brev av 16. juli 1982 til Fylkesordføreren i Rogaland og Ordføreren i Stavanger uttaler departementet om dette: «Etter at Fiskeridepartementet ble informert om Norway Foods arbeide med å omstrukturere sardinproduksjonen, har departementet hatt flere møter med representanter for de ansatte og deres fagorganisasjoner, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, ledelsen i Norway Foods og med De Norske Hermetikfabrikers Landsforening. Hensikten med disse møtene har vært gjensidig informasjon om saken. Departementet har overfor ledelsen i Norway Foods understreket det ansvar bedriften har for sine ansatte os: for arbeidsplassene. Det har spesielt vært pekt på de forhold som Stortinget la til grunn da saken ble behandlet. Fiskeridepartementet har imidlertid ikke noen instruksjonsmyndighet overfor Norway Foods. En har derfor understreket overfor bedriften at den seiv må ha ansvaret for de beslutningene som tas. Dette gjelder også å se beslutningene i forhold til forutsetningene for etableringen av firmaet. Det er gitt uttrykk for bekymring for de arbeidsplasser som kan gå tapt i bedriftens omstillingsprosess, og det er spesielt pekt på de problemene dette kan føre til i de lokalsamfunn som er ensidig avhengig av å opprettholde fabrikkene. Når det gjelder arbeidstakernes problemer er det også pekt på situasjonen for de kvinnelige ansatte i Stavanger. På denne bakgrunn er Norway Foods anmodet om å gjøre sitt ytterste for å medvirke til å få igang annen virksomhet der sardinproduksjonen må nedlegges. En er klar over at dette er et arbeid som må ta noe tid. Departementet vil innenfor de rammer av virkemidler det offentlige har til rådighet, gjøre sitt ytterste for å støtte opp om arbeidet med å etablere ny virksomhet.» For å lette den akutte situasjonen i selskapet og for å gi ledelsen nødvendig tid til planlegging av alternativ produksjon ble det på denne tid stilt nye statlige midler til disposisjon for oppkjøp av sardiner til matvarebistand gjennom Verdens Matvareprogram. Situasjonen forverret seg imidlertid stadig og selskapets ledelse så ingen annen utvei enn å gå videre med planene om driftsinnskrenkninger. Styrets forslag til lokaliseringsvalg ble behandlet og med en del mindre endringer vedtatt i bedriftsforsamlingsmøte 30. august 1982. Vedtaket innebar bl.a. nedleggelse av sardinproduksjonen i Stavanger, mens driften ved 4 distriktsanlegg — Abelvær, Bøvågen, Fitjar og Skånevik — kun skulle opprettholdes på basis av ferskt råstoff. For disse anleggene forutså man derfor permitteringer inntil alternative produksjonsmuligheter var funnet. Vel en måned etter bedriftsforsamlingsmøtet ble det sendt permisjonsvarsel til samtlige produksjonsarbeidere. For de flestes vedkommende har permitteringen vart ved inntil slutten av februar 1983. Årsaken til det etterhvert akutte behov for driftsinnskrenkninger synes i det alt vesentlige å måtte søkes i den negative salgsutvikling man fikk for bedriftens produkter. Mens det i den konsulentutredning som lå til grunn for opprettelsen av selskapet ble budsjettert med et salg første driftsår på 1150 000 kasser ble det faktisk realiserte salgstall i 1982 ca. 800 000 kasser — en svikt på 350 000 kasser tilsvarende ca. 30 pst. salg da Norway Foods overtok i november 1981. Den uønskede lageroppbygging man fikk på grunn av manglende tilpassing av produksjonen til salget førte etterhvert til en så uholdbar likviditetssituasjon at omfattende permitteringer ikke var til å unngå. Selskapets finansiering Eiernes bidrag til selskapets finansiering ble endelig fastsatt til 30 mill. kroner i aksjekapital og 30 mill. kroner i uoppsigelig ansvarlig lånekapital. Aksjekapitalen ble innskutt i form av anleggsmidler, den ansvarlige lånekapital som frådrag i oppgjør for de varelagre selskapet overtok. Etter dette frådrag gjensto som uoppgjort varegjeld ca. 54 mill. kroner. Forutsetningen var at denne gjelden skulle nedbetales i takt med betalingsinngangen fra Norway Foods kunder. Slik forholdene utviklet seg maktet selskapet imidlertid ikke å oppfylle sine forpliktelser overfor eierne. Eksklusive renter gjenstår ennå omlag 38 mill. kroner uoppgjort. Når varegjelden ikke ble betalt ved forfall, tross i det antatte trygge finansielle grunnlag som gjennom bidrag fra staten og eierne var lagt for bedriften, antas også det i første omgang å skyldes den uønskede og uforutsette oppbygging av ferdigvarelageret som er omtalt foran. Men også råvarelageret synes å ha blitt større enn omsetningen skulle tilsi. Brislingfisket var godt sommeren 1982, fisken holdt god kvalitet og selskapet strakk seg lengst mulig for å sikre avtak for sine leverandører. Etterhvert må også resultatutviklingen ha svekket selskapets evne til å betale forfallen gjeld. I forhold til plantallene viser første driftsår en svikt i den interne finansiering på over 20 mill. kroner. Finansiell dekning for nedbetalingen av eiernes tilgodehavender kunne vært oppnådd dersom selskapet hadde lyktes i å oppta det pantelån man tok sikte på for å konsolidere stillingen. På grunnlag av de takster som ble avholdt over innskutte aktiva, regnet man med å kunne tilby tilstrekkelig pantesikkerhet for et partialobligasjonslån på 60 mill. kroner. Nye takster vister imidlertid at dette ikke var realistisk. På den tid disse forelå var kredittmulighetene også svekket gjennom offentlig omtale av selskapets problemer. Planene om nye pantelån med sikkerhet utelukkende i selskapets egne eiendeler måtte derfor oppgis. I stedet ble det fremmet søknad for Fiskeridepartementet om statlig garanti for et langsiktig lån av nevnte størrelsesorden. St. prp. nr. 79 1982—83 Om garanti for lån til Norway Foods Ltd. markedsføringsplan med nedtrappet tilskuddsbehov fra 17,7 mill. kroner i 1983. Etter at saken var blitt drøftet i regjeringen, uttalte Fiskeridepartementet i fjernskriv av 15. februar 1983 til Norway Foods: «Departementet viser til tidligere korrespondanse og konferanserom Norway Foods søknad om statsgaranti på 60 mill. kroner for langsiktig lån og tilskudd til markedsføringstiltak på 17,7 mill. kroner for 1983. Departementet kan meddele at regjeringen på visse forutsetninger er innstilt på å fremme proposisjon til Stortinget om en pro-ratagaranti for beløpet kr. 60 mill. fordelt med 60 prosent på staten og 40 prosent på eierne av Norway Foods. Forutsetningene for dette er at eierne foretar en nedskrivning av aksjekapital og ansvarlig lånekapital som nå er på tilsammen 60 mill. kroner til 30 mill. kroner og at eierne skyter inn ny kapital i selskapet i størrelsesorden 5—6 mill. kroner. Departementet vil forøvrig uttale sin bekymring over selskapets drift og resultat i 1982. På bakgrunn av de betydelige tap som Norway Foods virksomhet har medført til nå, har det således vært sterk tvil til stede om staten bør medvirke til at ytterligere støtte blir gitt selskapet. Når regjeringen likevel er innstilt på å fremme proposisjon til Stortinget som nevnt ovenfor, er det videre under den forutsetning at selskapet fremmer en plan for rasjonalisering av organisasjons- og personalstrukturen som sikrer en fremtidig sunn økonomi. Departementet tør be om uttalelse om selskapet godtar de forutsetninger som er stilt i forbindelse med en statsgaranti som nevnt ovenfor. Spørsmålet om støtte til markedsføringstiltak vil departementet komme tilbake til i forbindelse med utarbeidelse av garantiproposisjonen. En vil også komme tilbake til øvrige spørsmål som må klarlegges i forbindelse med reorganiseringen og refinansieringen av selskapet.» Selskapet avgå følgende svar ved brev av 23. februar 1983: «Vi viser til Fiskeridepartementets telex av 15. februar d.å. I tillit til at Stortinget vil se positivt på den proposisjon departementet vil fremme om en pro-rata-garanti for beløpet kr. 60 millioner fordelt oå 60 pst. på staten og 40 pst. på eierne av Norway Foods Ltd. A/S, har styret i Norway Foods Ltd. A/S besluttet å igangsette produksjon av sardiner ved anleggene i Skånevik, Sunde, Eikelandsosen, Davanger, Bjørsvik, Hellesøy, Bøvågen, Fedje, Mastrevik, Askvoll og Abelvær straks. Anlegget i Florø blir ombygget til «raw pack»-produksjon av sardiner, og produksjon ventes igangsatt etter sommerferien. Dette betyr at ca. 1 200 igjen har sitt arbeid i Norway Foods Ltd. A/S. Forøvrig henvises til følgende vedtak i selskapets styre: «Styret i Norway Foods Ltd. A/S besluttet at 12 millioner av Chr. Bjelland & Co. A/S' rest — tilgodehavende for varer levert pr. 1.11. etter at staten har stillet ny statsgaranti for Norway Foods langsiktige finansiering. Restbeløpet av tilgodehavende inklusiv renter, skal utbetales senest innen 1 uke etter at den øvrige langsiktige finansiering er brakt i orden. Restbeløpet forutsettes dog utbetalt senest innen 6 måneder fra dags dato. Styrets forutsetning er at den øvrige varegjeld til eierne fra 1.11.1981 utbetales i samme takt. Styret vedtok å uttale at det ikke finner det mulig å fremme forslag overfor eierne om innskudd av ny kapital før spørsmålet om selskapets eierstruktur er avklart etter Bjellands forutsatte uttredelse av selskapet. Styret forutsetter at departementets telex skal forstås slik at garanti fra banker og forsikringsselskaper trer inn istedenfor eiernes garantier basert på selskapets faste eiendommer.» Styret har notert seg departementets bekymring om selskapets drift og resultat i 1982, og det vil omgående bli fremmet forslag til plan for rasjonalisering av så vel organisasjonen som personalstrukturen som vil sikre firmaet en sunnere økonomisk fremtid. Administrasjonen er pålagt å fremme slikt forslag for styret omgående. Når vi igangsetter drift ved alle våre sardinanlegg, er det i tillit til departementets og Fiskerikomiteens forståelse av belastningen ved å drive så mange distriktsf abrikker. For å sikre salget av denne produksjonen er det derfor avgjørende at Norway Foods Ltd. A/S kan bearbeide markedene aktivt hvorfor den søkte hjelp til markedsføringstiltak er påkrevet. Ifølge Norway Foods Ltd. A/S' vedtekter § 6 har de øvrige aksjonærene i Norway Foods Ltd. A/S forkjøpsrett til aksjene i forhold til aksjebesittelsen. For å sikre at Norway Foods Ltd. A/S bevarer sin karakter av åpent bransjeselskap vil det være nødvendig at denne forkjøpsrett til aksjene oppheves forsåvidt angår Chr. Bjelland & Co. A/S' aksjepost på ca. 41 pst. av aksjekapitalen. Forutsetningen må da være at f.eks. Industrifondet kan kjøpe disse aksjene for så senere å kunne overdra dem til interessenter til aksjene etterhvert som de måtte melde seg. Det er derfor nødvendig at departementet fråfaller forutsetningen om innskudd av ny kapital inntil disse forhold er avklart. Skal Norway Foods Ltd. A/S kunne drive sitt videre arbeid i konstruksjonens ånd, er det nødvendig å få proposisjonen behandlet i Stortinget så omgående som mulig. Vi er overbevist om at Fiskeridepartementet har samme oppfatning. Vi har dessverre ikke mer tid å miste skal Norway Foods A/S fremtid være sikret, og håper derfor på en omgående og forventet positiv reaksjon.» Fiskeridepartementet hadde helst sett at forholdene var mer avklart før Stortinget ble innbudt til å gi sitt samtykke til garantistillelse for selskapets låneopptak. En har imidlertid mattet se i øynene at det akutte behov for tilførsel av ny kapital selskapet står overfor ikke levner tid til løsning av alle utestående spørsmål og oppfyllelse av alle forutsetninger som må oppstilles fra statens side. 1982—83 St. prp. nr. 79 Om garanti for lån til Norway Foods Ltd. Skulle langsiktige skadevirkninger kunne unngås var det nødvendig å få driften igang igjen straks. Ny produksjon måtte til for å oppfylle inngåtte kontrakter med kunder man ikke hadde råd til å miste og for å beholde det personalet man er avhengig av for framtidig drift. Uten de tilsagn regjeringen ga, sto selskapet i fare for å måtte gå til ytterligere permitteringer (servicefunksjoner som emballasje, etiketteringetc). En varig gjenopptakelse av produksjonen synes ikke å være mulig uten at garantispørsmålet løses og selskapet tilføres midler for betaling av varegjelden til eierne. Etter det en får opplyst, står selskapet overfor et ufråvikelig krav fra sin største aksjonær om utbetaling av tilgodehavende for overdratte varer før driften tillates satt igang. Det er mot denne bakgrunn en må se den proposisjon som her fremmes. Selskapet er brakt opp i en uholdbar situasjon som bare staten kan løse, og denne løsningen må søkes før man har fått presentert den endelige interne avklaring i selskapet. På flere viktige punkter har man dog allerede oppnådd nødvendig klargjøring. Eierne — unntatt firma Bjelland — har akseptert at aksjekapital og ansvarlig lånekapital nedskrives med 50 prosent og at gjenværende lånekapital konverteres til aksjekapital. Selskapet er innforstått med at statens garantiansvar begrenses til 60 prosent av lånebeløpet på inntil 60 mill. kroner og at man må finne private garantister for de øvrige 40 prosent av ansvarsbeløpet. Mulig tap blir da å dekke proratarisk i nevnte forhold mellom staten og private, jfr. de nye retningslinjer for statlige garantier omhandlet i nasjonalbudsjettet for 1983, St. meld. nr. 1 for 1982—83. Chr. Bjelland & Co. A/S som ønsker snarlig utløsning, har ved fjernskriv av 14. mars 1983 avgitt følgende erklæring: «Vi henviser til telefonsamtale fredag 11. mars. Chr. Bjelland & Co. A/S erklærer seg villig til å ettergi hele rentekravet firmaet har på Norway Foods Ltd. A/S under forutsetning av at: 1. De øvrige aksjonærer i Norway Foods Ltd. A/S yter tilsvarende innrømmelser. 2. Det styrevedtak i Norway Foods Ltd. A/S som ble fattet den 22. februar 1983 som relaterte seg tilbakebetaling av Chr. Bjelland & Co. A/S' tilgodehavende, blir fulgt med det unntak at restbeløpet, etter at de første kr. 12 mill. er utbetalt, skal utbetales senest innen 4 måneder fra den dato styrevedtaket ble fattet. 3. Chr. Bjelland & Co. A/S' eierandel i Norway Foods Ltd. A/S (aksjekapital kr. 12 582 000, — og ansvarlig lånekapital kr. 13 476 798, —) blir overtatt og betalt av andre interessenter for kr. senest innen 1 uke etter at Storting og Regjering formelt har godkjent statsgarantien.» Firmaets andel av aksjekapital og ansvarlig lånekapital utgjør vel 40 prosent. Også de to andre store kreditorene har gått med på å ettergi krav på forfalne renter av varefordringene. Dette reduserer Norway Foods' gjeld med ca. 5 mill. kroner. I tillegg aksepterer de to ovennevnte med mindre forbehold at 50 pst. av varegjelden utbetales når den langsiktige finansieringen er brakt i orden. Den resterende del av varegjelden skal nedbetales under hensyntagende til Norway Foods likviditet. Full avklaring har man derimot ikke fått når det gjelder kravet om nye kapitalinnskudd fra eierne. Selskapet viser i det brev som er gjengitt foran til den uvisshet som ennå rår medhensyn til framtidige eierforhold og ber på dette grunnlag om utsettelse. Departementet innser at situasjonen gjør det vanskelig for eierne å innta bindende standpunkt. Forutsetningen om ytterligere kapitalbidrag er imidlertid av så vesentlig betydning at den må opprettholdes. Det forutsettes derfor at man straks tar nødvendige skritt for å få avklart spørsmålet om framtidige eierforhold. Den grunnleggende forutsetning for at staten skal påta seg ytterligere forpliktelser overfor selskapet må være overbevisningen om mulighetene for framtidig lønnsom drift. Overbevisninger må først og fremst foreligge innad i selskapet — hos de som forutsetningsvis har de beste muligheter for å vurdere framtidsutsiktene. Ved å satse nye midler kan eierne vise at tilliten til selskapets framtidsmuligheter er til stede og samtidig skape et tryggere grunnlag for videre statlig engasjement. Kravet om nye kapitalinnskudd fra eierne bør av denne grunn stå fast. Rentabiliteten av selskapets framtidige drift vil også måtte vurderes og aksepteres av de kredittinstitusjoner som forutsettes å gå inn som garantister på linje med staten. I grunnlaget for vurdering av selskapets framtidige muligheter vil også inngå de planer som presenteres for å rette opp stillingen. I det fjernskriv til selskapet som er gjengitt foran uttrykker departementet bekymring over utviklingen hittil og stiller som vilkår for ny støtte at selskapet fremmer en plan for rasjonalisering av organisasjons- og personalstrukturen. Departementets bekymring grunner seg på opplysninger fra selskapet om et foreløpig anslått underskudd i første regnskapsperiode (14 måneder) på ca. 15 mill. kroner, mens det resultatbudsjett som forelå ved etableringen viste overskudd første regnskapsår på ca. 6 mill. kroner. Resultatsvikten synes i første rekke å skyldes den nedgang i salget som er omtalt foran. I forhold til budsjettet har selskapet tapt dekningsbidrag på grunn av nedgang i omsatt volum uten at dette er oppveid gjennom prisøking eller reduksjon av faste kostnader. Seiv om det i den senere tid er registrert positive signaler fra markedet som kan tyde på at den langvarige negative trend i salgsutviklingen for bedriftens produkter kan bli brutt i 1983, vil det i alle fall på kort sikt være urealistisk å regne med en så betydelig øking i salget at dagens faste kostnader kan forsvares. En positiv resultatutvikling som kan sikre selskapets framtid er derfor avhengig av at kostnadsreduserende tiltak gjennomføres. Styret har pålagt administrasjonen å utarbeide forslag til slike tiltak. Departementet er innforstått med at selskapets ledelse vil trenge noen tid før planene kan presentere s. Bl.a. må det legges stor vekt på konsultasjoner med de ansatte. Av andre f aktorer som kan være med å forklare det negative resultat hittil — bør nevnes de store rentekostnadene man har pådratt seg på grunn av store varelagre og et betydelig valutatap på grunn av overvurdering av framtidig sa4g ved inngåelse av valutaterminkontrakter. Begge disse negative resultatelementene vil kunne unngås i 1983. Etterhvert som langsiktige terminkontrakter i dollar gjøres opp, skulle forholdene også ligge til rette for i større grad enn i 1982 å dra fordel av den kursoppgang man siden starten har hatt for denne viktige valuta for selskapet. kostnadskrevende etableringsfase og at produksjonen foregår ved færre anlegg enn i deler av 1982 (nedleggelsene i Stavanger). Etter departementets vurdering burde det med de utsikter som foreligger og de tiltak som forutsettes gjennomført være mulig for selskapet å oppnå de resultater som må til for at statens garantiansvar ikke skal bli effektivt, og for at selskapet ikke på ny skal bli avhengig av bevilgninger fra Stortinget. Fiskeridepartementet vil ellers framholde at Norway Foods også i framtida bør føle særlige forpliktelser overfor de samfunnsmessige målsettinger som fra statens side har vært avgjørende for vedtak om å yte støtte til selskapet. Selve grunnlaget for de samfunnsmessige bidrag man forventer må imidlertid skapes gjennom lønnsom drift. Kravene mot selskapet må tilpasses dette og ikke tillates å legge så strenge restriksjoner på den bedriftsøkonomiske handlefrihet at den grunnleggende lønnsomhetsmålsetting blir umulig å realisere. Nødvendig støtte til selskapets markedsføringstiltak vil bli søkt oppnådd gjennom de ordninger som er etablert for slike formål. Bl.a. vil midler avsatt til støttetiltak for fiskerinæringen i 1983 kunne nyttes. Fiskeridepartementet tilrår : At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om garanti for lån til Norway Foods Ltd. A/S. Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: Stortinget samtykker i at staten ved Fiskeridepartementet stiller 60 prosents pro-rata-garanti for lån på inntil 60 mill. kroner til Norway Foods Ltd. A/S. Tilråding fra Fiskeridepartementet ligger ved i avtrykk. St. prp. nr. 80 (1982—83) Side 1. Proposisjonens hovedinnhold 3 2. Bakgrunnen for den nåværende vurdering av forbrukerpolitikken 5 2.1 Bakgrunn 5 2.2 Tidligere behandling av organiseringsspørsmålene 6 2.3 Oversikt over dagens forbrukerinstitusjoner 6 3. Forbrukerpolitikkens innhold 8 3.1 Arbeidsgruppens synspunkter 8 3.2 Høringsuttalelser 10 3.3 Departementets vurderinger 13 4. Forbrukerombudet/Markedsrådet/prismyndighetene 14 4.1 Arbeidsgruppens forslag 14 4.2 Høringsuttalelser 14 4.3 Departementets vurderinger 15 5. Merking - informasjon. Varefakta-komitéen 16 5.1 Bakgrunn 16 5.1.1 Høringsuttalelser 16 5.1.2 Departementets vurderinger 16 5.2 Dagens situasjon. Frivillig/tvungen merking 16 5.2.1 Høringsuttalelser. Frivillig/tvungen merking 17 5.2.2 Departementets vurderinger 17 5.3 Arbeidsgruppens forslag. Nye tiltak 18 5.3.1 Høringsuttalelser 18 5.3.2 Departementets vurderinger 18 5.4 Arbeidsgruppens forslag. Organiseringen av arbeidet 18 5.4.1 Høringsuttalelser 19 5.4.2 Departementets vurderinger 19 6. Forbrukerrådet 21 6. Side 6.2 Arbeidsgruppens forslag 21 6.2.1 Individuelt medlemsskap 21 6.2.2 Organisasjonsrepresentasjon 22 6.3 Høringsuttalelser 22 6.4 Departementets vurderinger 23 7. Forbrukerrådets klagesaksbehandling/ Forbrukertvistutvalget 25 7.1 Arbeidsgruppens forslag 25 7.2 Høringsuttalelser 25 7.3 Departementets vurderinger 27 8. Statens institutt for forbruksforsking 28 8.1 Innledning 28 8.1.1 Arbeidsgruppens utgangspunkt 28 8.1.2 Høringsuttalelser 28 8.1.3 Departementets vurderinger 28 8.2 Endrede forutsetninger for valg av oppgåver 28 8.2.1 Arbeidsgruppens forslag 28 8.2.2 Høringsuttalelser 29 8.2.3 Departementets vurderinger 29 8.3 Fordeling av oppgåver på flere miljøer. Oppdragsforskning 29 8.3.1 Arbeidsgruppens forslag 29 8.3.2 Høringsuttalelser 30 8.3.3 Departementets vurderinger 31 8.4 Nærmere om samarbeid mellom SIFO og andre forskningsmiljøer 31 8.4.1 Arbeidsgruppens forslag 31 8.4.2 Høringsuttalelser 31 8.4.3 Departementets vurderinger 32 8.5 Styring av forskning og forsøk 32 8.5.1 Arbeidsgruppens forslag 32 8.5.2 Høringsuttalelser 32 8.5.3 Departementets vurderinger 33 8.6 Opplysningsvirksomheten 34 8.6.1 Arbeidsgruppens forslag 34 8.6.2 Høringsuttalelser 34 8.6. Forbruker- og administrasjonsdepartementet legger med dette fram forslag til endringer i organiseringen av de offentlige forbrukerpolitiske oppgåvene. Departementet har foretatt en avgrensning av forbrukerpolitikken og ønsker å skille klart mellom interessefunksjon, forvaltningsfunksjon og forsknings- og utredningsoppgaver. Dette samsvarer med den prinsipielle holdning de ikke-sosialistiske partier har inntatt ved behandlingen av forbrukerpolitiske spørsmål og organiseringen av det offentlige forbrukerarbeidet. Stortinget drøftet som kjent disse spørsmål ved behandlingen av St. meld. nr. 44 (1977-78) og St. meld. nr. 63 (1980-81). I tillegg til dette bygger departementets forslag på utredningen fra en intern arbeidsgruppe ledet av statssekretær Halvor Stenstadvold. Arbeidsgruppen ble nedsatt i februar 1982 og avgå sin utredning i september 1982. Et siktemål med forslagene er å bidra til en effektiv utnyttelse av ressursene som settes inn i det offentlige forbrukerarbeidet og sikre en representativ og slagkraftig forbrukerbevegelse. Kapittel 2 behandler bakgrunnen for den vurdering som nå er foretatt og for forslagene som blir fremmet. Kapitlet gir oversikt over Stortingets tidligere behandling av organisasjonsspørsmålene og gir videre en oversikt over forbrukerinstitusj onene. I kapittel 3 foretar departementet en drøfting og prinsipiell avgrensning av forbrukerpolitikkens innhold og definerer skillet mellom forvaltnings- og interesseoppgavene. Etter departementets syn må utgangspunktet for den offentlige forbrukerpolitikken være folks situasjon som kjøpere og brukere av varer og tjenester. I dette er det særlig kjøpsbeslutningene som står sentralt. vil best kunne tilfredsstilles gjennom en markedsøkonomi med virksom konkurranse og samspill mellom tilbud og etterspørsel. Forbrukerpolitikken må ha som et sentralt siktemål å styrke den enkeltes innsyn og oversikt i alle relevante forhold forut for og etter et kjøp, særlig av mer kostbare produkter. Det vil imidlertid innenfor et markedssystem alltid finnes svakheter som må avhjelpes, og det forbrukerpolitiske arbeidet må i denne sammenheng ta sikte på å rette opp skjevheter som ligger i markedssystemet når dette virker uheldig for forbrukerne. Offentlige tjenester utgjør en viktig del av forbrukerarbeidet. Det er her vanskeligere å foreta et skille mellom de oppgåver forbrukerpolitikken har som del av den offentlige politikk og andre politiske myndigheters og organers ansvarsområde. Siktemålet må være at tjenestene ytes så rasjonelt og tilfredsstillende som mulig sett fra forbrukernes synsvinkel, innenfor de politiske og økonomiske rammer som er satt. Dette gjør særlig service-aspektet vesentlig. Skillet mellom forvaltnings- og interesseoppgaver må komme klart fram i organiseringen av de offentlige forbrukerpolitiske arbeidsoppgåvene. Forbrukerombudet som ivaretar forvaltningsoppgåver, bør være uavhengig og nøytralt. Forbrukerrådet bør som interesseorgan prinsipielt stå fritt til å ivareta forbrukerinteressene og gå ut med uttalelser, undersøkelser osv. der det seiv finner det ønskelig. Kapittel 4 tar opp forholdet mellom Forbrukerombudet, Markedsrådet og prismyndighetene. Departementet foreslår at Forbrukerombudet opprettholdes som egen etat med forvaltningsoppgåver, men ønsker en nærmere utredning av hvorledes en kan oppnå en bedre samordning av Prisdirektoratet og Forbrukerombudet. inn for at Stortinget blir forelagt hovedretningslinjer for Forbrukerombudets virksomhet samtidig med at meldingen om prismyndighetenes virksomhet legges fram for Stortinget til drøfting. Departementet foreslår at markedsføringslovens materielle bestemmelser i hovedsak opprettholdes. Kapittel 5 behandler Varefakta-Komitéens oppgåver og spørsmålet om merking og informasjon. Departementet foreslår at Varefakta-Komitéen oppløses. Arbeidsoppgåvene fordeles mellom departementet, Forbrukerrådet og Forbrukerombudet. Forbrukerombudet får kontrolloppgavene i forbindelse med håndhevingen av reglene om tvungen merking. Forbrukerrådet vil få ansvaret for den frivillige merking, og for eventuelt å ta initiativ til tvungen merking. Stillingene i Varefakta-Komitéens sekretariat vil i hovedsak bli fordelt mellom Forbrukerombudet og Forbrukerrådet. Lov om merking forutsetter et samarbeidsorgan mellom næringsliv og forbrukerinstitusjoner, og det vil også være behov for en videreføring av samarbeidet om frivillig merking. Disse oppgåvene tar man sikte på å videreføre i et kontaktorgan med sekretariat lagt til Forbrukerrådet. Kapittel 6 omhandler Forbrukerrådets virksomhet. Departementet foreslår at Forbrukerrådet opprettholdes som en frittstående, offentlig finansiert institusjon, med interesseoppgaver på forbrukernes vegne. Det gjennomføres en ytterligere desentralisering av Forbrukerrådets arbeide. Distriktskontorene tilføres et noe økt samlet stillingsantall innenfor rammen av Forbrukerrådets samlede stillingsmasse etter den omlegning som foreslås i denne proposisjon. Det tas særlig sikte på å sikre kontorene juridisk kompetanse. De fleste høringsuttalelsene stiller seg tvilende til om det er mulig å få til en effektiv medlemsorganisasjon bygd på individuelt medlemskap med rimelig oppslutning. Departementet har derfor ikke foreslått dette. Forbrukerrådets organisasjonsform blir beholdt med råd og landsmøte. Sentralforbund og Akademikernes fellesorganisasjon får 1 plass hver. I kapittel 7 behandles Forbrukerrådets klagesaksbehandling og Forbrukertvistutvalget. Departementet vil ikke nå forslå at den skriftlige klagesaksbehandling i Forbrukerrådet opphører og fremmer heller ikke forslag om å nedlegge Forbrukertvistutvalget. Departementet finner det imidlertid ønskelig å redusere antall saker for Forbrukertvistutvalget ved bl.a. å styrke distriktskontorenes kapasitet og kompetanse for klagebehandling. Den endelige vurdering av klagebehandlingen utsettes til Småkravsutvalgets innstilling foreligger. Kapittel 8 tar opp forbruksforskningen. Departementet fremmer forslag om å opprettholde Statens institutt for forbruksforskning som egen institusjon. Departementet finner det imidlertid hensiktsmessig med en omlegging av forskningsoppgavene, slik at institusjonens egen forskningsinnsats reduseres mens frigjorte midler benyttes til oppdrag og samarbeid om forskningsoppgaver med andre forskningsmiljøer. Departementet foreslår videre at Statens institutt for forbruksforsknings informasjonsavdeling awikles og oppgåvene integreres i Forbrukerrådets opplysningsavdeling. Statens institutt for forbruksforsknings styre bør få medlemmer fra forskningsmiljøer innen teknisk, samfunnsvitenskapelig og ernæringsvitenskapelig virksomhet. Styret bør ikke ha mer enn 7-9 medlemmer. Styret bør være ansvarlig for gjennomføringen av de nevnte omlegninger i instituttets virksomhet. Det er fra 1. mars 1983 innført nye, bindende bestemmelser om at arbeidet med offentlige utredninger, proposisjoner m.v. skal klarlegge kostnader som ulike offentlige tiltak vil medføre. Da denne proposisjonen i det vesentlige dreier seg om en omfordeling av de ressurser som allerede finnes på forbrukersektoren, har ikke departementet funnet det nødvendig å utarbeide et særskilt kapittel som utreder de administrative og økonomiske konsekvenser av forslagene. Forbrukerpolitikken og organiseringen av det offentlige forbrukerarbeidet har vært omfattende drøftet i Stortinget flere ganger. Siste drøfting var våren 1981 da St. meld. 63 (1980-81) Om organisering av forbrukennstitusjonene, ble behandlet. Både utfallet av behandlingen i Stortinget og regjeringens program tilsa en grundig avklaring av tre hovedproblemer: 1. Hvorledes skal «Forbrukerpolitikk» defineres? Hvorledes skal det forbrukerpolitiske arbeidsfelt avgrenses i forhold til andre deler av den offentlige politikk? 2. Er skillet mellom forvaltningsoppgåver, interesse-representasjonsoppgaver og forsknings og utredningsoppgaver klart? Er det viktige praktiske hensyn som kan tale for at man til tross for ulikheter i funksjoner legger oppgåver fra flere av de nevnte felt inn i ett og samme organ? 3. Hvorledes bør man - med utgangspunkt i svarene på de to ovennevnte spørsmål - organisere det offentlige forbrukerpolitiske arbeidet? På dette grunnlag anmodet statsråd Astrid Gjertsen i februar 1982 en arbeidsgruppe om å vurdere disse spørsmålene. Arbeidsgruppen besto av: statssekretær Halvor Stenstadvold, formann, direktør Egil Bakke og hr.advokat Else Bugge Fougner Gruppen avgå sin innstilling 27. september 1982. Den ble deretter sendt ut på høring. Arbeidsgruppen var av mindre formell karakter enn et bredere sammensatt, offentlig oppnevnt utvalg. På bakgrunn av den omfattende behandling disse spørsmålene har vært gjennom tidligere, fant departementet likevel at det var en forsvarlig framgangsmåte å foreta en slik høringsrunde. Følgende institusjoner og organisasjoner har avgitt uttalelse: Handelsdepartementet Prisavdelingen, Forbruker- og administrasjonsdepartementet Familie- og likestillingsavdelingen, Forbruker og administrasjonsdepartementet Likestillingsombudet Statens rasjonaliseringsdirektorat Næringsmiddelseksj onen, Helsedirektoratet Hovedkomiteen for norsk forskning Norsk Faglærerlag Forskerforbundet Akademikernes fellesorganisasjon Departementenes funksj onærforening Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund Norsk Tjenestemannslag Landsorganisasjonen i Norge Statens lærerhøgskole i forming, Oslo Lærerhøgskolen i Alta Bergen lærerhøgskole Kristiansand lærerhøgskole Stabekk hustellærerhøgskole Norges Handelsstands Forbund, Norges Markedsforbund og Norges Industriforbund Norges Kooperative Landsforening Norges Husmorforbund Norges Bondekvinnelag Norsk Bonde- og Småbrukarlags Kvinnegruppe Troms Arbeiderparti, Kvinneutvalget I utredningens del I har arbeidsgruppen omtalt bakgrunnen for utredningen, tidligere behandling av organiseringsspørsmålene, og gir også en oversikt over dagens forbrukerinstitusjoner. Omtalen gir en oversiktlig innføring i spørsmålene, og departementet finner det mest praktisk å gjengi deler av utredningen på dette punkt: 2.1 BAKGRUNN «Da forbrukerpolitikken og organiseringen av de offentlige forbrukennstitusjonene sist ble drøftet i Stortinget fikk den forrige regjering tilslutning til at man skulle ha to institusjoner på forbrukerområdet: Forbrukerrådet (inkludert Statens institutt for forbruksforskning og Varefakta-Komiteen) og Forbrukerombudet. De tre samarbeidspartiene gikk inn for å legge Varefakta-Komiteens arbeidsområde til Forbrukerombudet, og beholde Statens institutt for forbruksforsKning som selvstendig enhet. Institusj onene skulle under enhver omstendighet samles i et nybygg på Lysaker. Under behandlingen av Stortingsmeldingen om omorganisering av forbrukerinstitus onene våren 1982, fremmet de tre samarbeidspartiene forslag til regjeringen om å utrede hvorvidt Forbrukerrådet burde gjøres til et uavhengig organ i tilknytning til en forbrukerbevegelse basert på medlemsskap. Det var ønskelig at en utredning også omfattet dette spørsmålet. Departementets forutsetninger har vært at spørsmålet om den fremtidige organisering av den offentlige forbrukerpolitikken bør avklares på grunnlag av en klarest mulig definisjon av det forbrukerpolitiske arbeidsområdet, prioritering av hovedoppgavene på feltet, og en klar atskillelse mellom interesseoppgaver, forvaltningsoppgåver og forskningsoppgaver. Det bør også foretas en prinsipiell vurdering av forholdet til markeds- og prismyndighetene. Endelig må Varefakta-Komiteens stilling vurderes nærmere, idet Komiteen nå arbeider på et midlertidig grunnlag. Gruppen så det slik at det ved den tidligere behandling av saken er utarbeidet et omfattende materiale som belyser institusjonenes nåværende organisasjonsform og arbeidsområder. Såvel under utarbeidelsen av materialet som under behandlingen i Stortinget er det kommet fram synspunkter fra alle interesserte. Gruppens vurderinger har derfor bygget på det materialet som foreligger, og de synspunkter som allerede er kommet frem. Med dette som utgangspunkt har gruppen fritt vurdert hensiktsmessigheten ved de ulike forslag til løsning av organisasionsspørsmålene. Itillegg har grupppen vurdert om det er så stor sammenheng mellom det arbeid Forbrukerombudet utfører og det som hører under Prisdirektoratet og Pristilsynet, at dette tilsier organisatoriske endringer.» 2.2. TIDLIGERE BEHANDLING AV ORGANISERINGSSPØRSMÅLENE Arbeidsgruppen gir her denne redegjørelsen: «Spørsmålet om omorganisering av forbrukerinstitusjonene ble lagt fram for Stortingeti St.meld. nr. 44 (1977-78). I meldingen gikk regjeringen inn for en sammenslåing av de fire institusionene. Behovet for en geografisk samling ble også understreket. Et flertalli Stortinget sa seg enig i regjeringens planer om sammenslåing. Mindretallet (de ikke-sosialistiske partier) frarådet dette. Mindretallet mente at en burde skille klart mellom interessefunksjonen, forskningen og forvaltningsfunksjonen. Det anbefalte at Varefakta-Komiteen organisatorisk ble slått sammen med Forbrukerombudet, og at Forbrukerrådet og Statens institutt for forbruksforskning ble opprettholdt som egne institusj oner. Med utgangspunkt i flertallets oppfatning, arbeidet departementet videre med planen om sammenslåing. Etter et omfattende arbeid i samråd med institusionene og de ansattes organisasjoner ble det utarbeidet et konkret forslag tor en ny organisasjon. Etter at forslaget hadde vært på høring, la regjeringen fram et nytt forslag for Stortinget i St.meld. nr. 63 (1980-81). Mel dingen konkluderte med at det burde bli to mstitusjoner. Forbrukerombudet burde beholdes som egen institusjon med de typiske forvaltningsoppgåver på forbrukersektoren. De tre øvrige mstitusjoner burde slås sammen til en ny institusjon under navnet Forbrukerrådet. Stortinget delte seg fort satt i et flertall og et mindretall etter samme linjer som før. Flertallet sluttet seg til regjeringens linje om å organisere intitusjonene slik at Forbrukerombudet ble selvstendig fortsatt og de øvrige utgi orde et nytt Forbrukerråd. Mindretallet gikk inn for følgende løsning: 1. Forbrukerrådet beholdes som en institusjon som skal ivareta forbrukernes interesser. 2. Varefakta-Komiteens arbeidsområde overføres til Forbrukerombudet, som fortsatt skal ivareta de forvaltningsmessige oppgåver. 3. Statens institutt for forbruksforskning opprettholdes som selvstendig enhet. Mindretallet mente det var ønskelig å gjøre Forbrukerrådet til en mer reell interesseorganisasjon for forbrukerne. Følgende forslag ble fremmet av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet: «Stortinget ber regjeringen utrede spørsmålet om a gjøre Forbrukerrådet til et uavhengig organ i tilknytning til en forbrukerbevegelse basert på medlemsskap.» Det hadde i lengre tid vært arbeidet med å få til et felles bygg for alle institusjonene, uansett organisasjonsform. Ved St.prp. nr. 114 (1980-81) ble det lagt fram forslag for Stortinget om samtykke til å underlegne avtale om leie og eventuelt kjøp av nybygg for forbrukerinstitusj onene. Stortinget samtykket i forslaget, og det er inngått avtale om lokaler for alle institusj onene i et nybygg på Lysaker i Oslo.» 2.3 OVERSIKT OVER DAGENS FORBRUKERINSTITUSJONER Arbeidsgruppen gir her en oversikt. Deler av teksten og budsjetttallene er ajourført for 1983. Følgende forbrukerinstitusjoner hører under Forbruker- og administrasjonsdepartementet: Forbrukerrådet - opprettet i 1953 som er en frittstående institusjon med to hovedoppgaver: å yte veiledning og hjelp til forbrukerne, og å være et interesseorgan for forbrukerne. Rådets øverste organ er landsmøtet. Det består av 51 delegater fra 16 landsomfattende organisasjoner, 19 fylker, 8 oppnevnt av Forbruker- og administrasjondepartementet og 4 fra Forbrukerrådets personale. Formannen oppnevnes av Kongen. formann og 8 medlemmer. Medlemmene velges på landsmøtet. Sekretariatet har 150 ansatte og IV2 stilling på overgangsstatus. Halvparten arbeider sentralt. Utgiftene til Forbrukerrådet dekkes av staten. For 1983 er budsjettet på 36.8 millioner kroner. Den lokale del av organisasjonen består av 18 forbrukerkontorer i fylkene. Varefakta-Komiteen - opprettet i 1954 som er et frittstående samarbeidsorgan mellom organisasjoner og institusjoner som representerer forbrukere, næringslivet, forskningen og det offentlige. Komiteen skal arbeide for opplysende varedeklarasjoner. Den virker også som rådgivende utvalg for departementet i spørsmål som gjelder gjennomføring av lov om merking av forbruksvarer av 18.desember 1981. Komiteen består for tiden av formann og 7 medlemmer. Sekretariatet har 11 stillinger og 1 stilling på overgangsstatus. Utgiftene dekkes av staten. For 1983 er budsjettet på ca 2,9 millioner kroner. Statens institutt for forbruksforsking (SIFO) -opprettet i 1939 som har til hovedoppgave å drive forskning og undersøkelser om mat, tekstiler og hjelpemidler i husholdningen. Instituttet er også med i produktsikkerhetsarbeid. Instituttet driver egen opplysningsvirksomhet. SIFO har et styre med formann og 5 medlemmer. SIFOs budsjett for 1983 er ca 7,8 millioner kroner. Instituttet har 32V2 stillinger, 5V2 stilling på overgangsstatus og disponerer 7 4 års hjemler. Forbrukerombudet - som er et frittstående forvaltningsorgan som skal føre tilsyn med at reglene i lov av 16. juni 1972 om kontroll med markedsføring følges. Distriktskontorene i Statens pristilsyn fører tilsyn med lokal markedsføring og gir orientering om loven og markedsmyndighetens praksis. Forbrukerombudet utnevnes av Kongen. overgangsstatus. Utgiftene dekkes av staten. Budsjettet for 1983 er på 3,9 millioner kroner. Markedsrådet - som er opprettet med hjemmel i markedsføringsloven og avgjør saker etter denne. Markedsrådet har 9 medlemmer. Utgiftene har for 1982 vært 0,1 millioner kroner, og dekkes over statsbudsjettet. Markedsrådet deler sekretariat med Forbrukertvistutvalget. Forbrukertvistutvalget - som er et utvalg under Markedsrådet. Det er opprettet med hjemmel i lov av 28. april 1978 om forbrukerkjøpstvister. Utvalget skal avgjøre tvister ved kjøp av varer mellom forbrukerne og næringslivet. Utvalget består av 9 medlemmer. Sekretariatet har to faste stillinger og en engasjert, og det forbereder saker både for Markedsrådet og for Forbrukertvistutvalget. Utgiftene dekkes over statsbudsjettet, og var for 1982 på 0,54 millioner kroner. Av interesse for denne utredningen er også prismyndighetene som hører under Forbruker og administrasjonsdepartementet. Prisdirektoratet - som er opprettet med hjemmel i prisloven. Direktoratet skal undersøke priser og avanser, kontrollere og motvirke skadelige konkurransereguleringer, planlegge og iverksette reguleringer etter prisloven m.v. Direktoratet har ca. 115 ansatte. Budsjettet for 1983 er på 22.4 millioner kroner. Av dette går 0,3 mill. kr til Prisrådets medlemmer som reise- og møtegodtgjørelse. 6-7 ansatte i Prisdirektoratet arbeider med Prisrådssaker. Spørsmålet om visse endringer i Prisdirektoratets organisasjonsform er tatt opp. Under Prisdirektoratet er organisert to prisutvalg. Statens pristilsyn - består for tiden av 9 distriktskontorer, med ialt 114 ansatte, og med et budsjett for 1983 på 22.2 mill. kroner. I tillegg har man prisnemnd for alle kommuner med ca. 160 heltidsstillinger og noen deltidsstillinger. For perioden oktober 1981 - september 1982 bevilget kommunene 24.4 mill. kr til prisnemndenes drift. -3.1 ARBEIDSGRUPPENS SYNSPUNKTER I Del II av utredningen, kapittel 5, legger arbeidsgruppen fram sitt syn på definisjon og avgrensning av forbrukerpolitikken, skillet forvaltningsoppgaver/interesseoppgaver og offentlige tjenester. Omtalen er forholdsvis kort, og gjengis her i sin helhet: «Definisjon og avgrensning av forbrukerpolitikken. Utgangpunktet for den offentlige forbrukerpolitikken er folks situasjon som forbrukere, som kjøpere og brukere av varer og tjenester. Forbrukernes kjøpsbeslutninger vedrørende varer og tjenester står særlig sentralt. Det er også vesentlig å styrke folks generelle kunnskaper om situasjonen som forbruker. Forut for kjøpsbeslutninger vil man bl.a. stå overfor følgende problemer: - hvilke varer og tjenester tilbys - utvalget - hvilke egenskaper produktene har, og til hvilken pris - at produktene er tilgjengelige - og hvor de finnes - former for salg- betalingsformer - at man har et tilstrekkelig grunnlag for å bruke produktene på en best mulig måte, ut fra den enkeltes forutsetninger - at man har tilstrekkelig oversikt over sin egen økonomiske situasjon til å handle fornuftig og vise måtehold. - at man nar tilstrekkelige kunnskaper om de rettigheter og plikter man har som kjøper - at man har tilstrekkelig informasjon om disse ting til å fatte en fornuftig kjøpsbeslutning. Forbrukernes ønsker og behov vil generelt sett best kunne tilfredsstilles i en markedsøkonomi med konkurranse og samspill mellom tilbud og etterspørsel. Reell konkurranse i næringslivet vil være til forbrukernes beste. Gjennom forbrukernes frie valg av varer og tjenester sikres den enkeltes behovstilfredsstillelse best. På denne måten sørger forbrukerne seiv gjennom de mange desentraliserte, individuelle kjøpsbeslutninger for at markedet tilpasses deres behov og ønsker. Forbrukernes åtferd vil således også påvirke og bestemme produkttilbudet. Forbrukernes etterspørsel og preferanser registreres av selgerne og produsentene, og bestemmer i neste omgang hva som skal tilbys. Konkurransen i markedet vil i det lange løp tendere til å holde prisene nede. Vel så viktig er det imidlertid at konkurransen også gir den mest rasjonelle bruk av produksjonsog omsetningsressursene. Markedet fungerer ikke alltid tilfredsstillende sett fra et forbrukersynspunkt. For å oppveie slike mangler, er det nødvendig å komme inn med forbrukerpolitiske tiltak. som et sentralt siktemål å bedre markedets funksjonsdyktighet på alle aktuelle områder. Årsaker til at markedsmekanismen ikke alltid virker tilfredsstillende, kan man finne såvel på tilbudssiden som på etterspørselssiden. En forutsetning for at markedet skal funfere godt, er at forbrukerne har tilstrekkelige unnskaper om de valgmuligheter som foreligger. Med den utvikling vi har hatt både på vare- og tjenestemarkedet, er det vanskelig for den enkelte å holde seg orientert om alle aktuelle produkter og deres egenskaper, bruksnytte og pris. Men når produktkunnskap, priskunnskap og markedsinnsikt spres blant forbrukerne som gruppe, vil dette problem i noen grad avhjelpes. En åtferd basert på egne erfaringer: prøveog feilemetoden, fungerer godt nar det gjelder enkle og ikke for kostbare kjøp hvor det er snakk om smak og behag eller egenskaper som er lette å konstatere, eller produkter den enkelte er særlig interessert i. At man gjør enkelte gale kjøpsbeslutninger, kan også føre til at man blir mer interessert i å skaffe seg relevante opplysninger. Slike erfaringer vil bidra til at den enkelte med større grundighet orienterer seg forut for eventuelle kjøp av større saker. Generell informasjon kan få en viss betydning også når det gjelder små varer. Den kan i visse tilfelle dessuten få betydning - direkte og indirekte på beslutninger om produksjon av visse produkter. I forbindelse med mer kostbare produkter, f.eks. hus, biler, maskiner og utstyr til huset, dyre klær. m.v. er det imidlertid ofte behov for en mer systematisk og objektiv informasjon enn den selgerne utenvidere kommer med hver for seg, bl.a. for å styrke forbrukernes muligheter til å foreta rasjonelle sammenligninger mellom aktuelle produkter. Det er også behov for visse retningslinjer for den informasjon selgerne skal kunne benytte seg av. Markedsføringsloven setter grenser for det budskap selgerne kan gi, og regler om tvungen merking setter visse krav til informasjon. Spørsmålet om hvor det offentlige skal gå inn med informasjon, og hvor omfattende informasjonen bør være er et prioriteringsspørsmål, idet det koster meget å informere. Prioriteringen bør rimeligvis endre seg over tid som følge av forbedringer i markedet, økt kunnskapsnivå hos forbrukerne, utvikling av nye produkter og omsetningsformer, eller nyeproolemer forforbrukerne. Pa produktområder hvor konkurransen mellom de næringsdrivende er svekket, eller ikke eksisterer, vil forbrukerne ikke alltid ha reelle valgmuligheter, og de muligheter som foreligger kan i ulike sammenhenger være mindre tilfredsstillende. Ytterpunktet er en situasjon hvor en bedrift har monopol på et nødvendig produkt. Sett ut fra et rent forbrukersynspunkt vil tiltak for å styrke konkurransen da være positive. forbrukersektoren kan også bidra, som pressgruppe og med opplysningsvirksomhet. Markedsmekanismen virker o sjelden som en tilfredsstillende regulator når det gjelder farlige eller skadelige produkter. At forbrukeren kan la være a kjøpe igjen et produkt som hun eller han er misfornøyd med, er ikke tilstrekkelig når det dreier seg om varer som kan medføre skade, når det er vanskelig eller umulig for den vanlige forbruker å orientere seg om faremomentet ved angjeldende produkt. Informasjon til forbruker er nødvendig i forbindelse med kjøp og bruk av farlige produkter, men det er ikke nok. Det kan også være nødvendig med offentlige regler som gir forbrukerne oeskyttelse mot enkelte slike produkter, i særlige tilfelle ved forbud mot omsetning eller bruk av produktet. Disse forhold har man tatt konsekvensen av i praksis og innført en lang rekke lover og kontrollordninger for produkter som kan være farlige eller skadelige, f.eks. for elektriske artikler, biler, matvarer, gifter, legemidler osv. Ved produktkontrolloven av 1976 har man fått en generell lov som har til formål å forebygge at produkt medfører helseskade m.v. Med nye produkttyper og nye stoffer som kommer på markedettil stadighet er det nødvendig kontinuerlig å følge opp med forskning og undersøkelser, for å finne ut hvilke farer eller skader enkeltprodukter kan medføre. Det kommer her også inn en vurdering av grensenytten av tiltak. Graden av fare- eller skademulighet må vurderes mot ulempene og kostnadene ved tiltakene. Spørsmålet om den enkeltes frihet til seiv å vurdere fare og ta avgjørelsen om hvilken risiko han eller hun vu utsette seg for i forhold til samfunnets eventuelle kostnader ved å lege skadene er også av betydning. Myndighet til å kontrollere farlige eller skadelige produkter er lagt til en rekke forskjellige offentlige organer. Forbrukersektoren kan bidra bl.a. gjennom opplysningsvirksomhet og ved å fange opp produkter som viser seg a være farlige. En ma her også se på avgrensmgen til andre myndigheters ansvarsområde. En produksjon som er innrettet på etterspørsel i et marked, vil i stor grad matte rette seg etter grupper som er størst mulige, eller i stand til a betale en høy pris for produktet, innenfor de rammer konkurransen med andre produsenter og selgere setter. Mindre grupper, med spesielle behov og som representerer liten kjøpekraft vil ofte være av mindre interesse for produsentene og ikke evne å påvirke markedet til sin fordel. Spørsmålet om hvilke tiltak som vil kunne rette opp situasjonen for disse grupper vil ofte i praksis være kompliserte å klarlegge. Et eksempel på dette er handicappede i et lite land som vårt, som ikke makter a påvirke markedet slik at de får et tilfredsstillende klestilbud til overkommelig pris. Også i slike tilfelle vil det være aktuelt for det offentlige å engasjere seg for å hjelpe forbrukergrupper. De eksemplene som er nevnt, viser sider ved markedssystemet som kan fungere mindre tilfredstillende for forbrukerne. markedsmekanismen ikke strekker til, og forholdene kan variere fra tilfelle til tilfelle. Eksemplene viser imidlertid svakheter som må avhjelpes. Det forbrukerpolitiske arbeid med varer og tjenester kan på denne bakgrunn ses på som bestrebelser på å rette opp skjevheter som ligger i markedssystemet nar disse virker uheldige for forbrukerne. Skillet forvaltningsoppgåver interesseoppgaver. Når man skal se på organiseringen av arbeidsoppgåver er det i første rekke ønskelig å skille mellom forvaltningsoppgåver og interesseoppgaver. Det organ som ivaretar forvaltningsoppgåver på forbrukerområdet bør være uavhengig og nøytralt og handheve lov og forskrifter ut fra anerkjente forvaltningsmessige tradisjoner. Det forhindrer ikke at forbrukerorganer i generelle spørsmål (prioritering av saksområder, høringsuttalelser) legger forbrukerpolitiske vurderinger til grunn, jfr. markedsføringsloven § 13. Interesseorganet bør prinsipielt stå fritt til å ivareta forbrukerinteressene, og gå ut med uttalelser, undersøkelser m.v. der det finnes ønskelig. Det bør ikke samtidig ha oppgåver av forvaltningsmessig o karakter. Objektiviteten kan komme i fare når et interesseorgan skal ivareta håndhevingen av lover og regler på et område, og en slik sammenblanding bør derfor prinsipielt unngås. Behandlingen av klagesaker etter forbrukertvistloven kan her være et grensetilfelle. Forbrukerrådet, som er et interesseorgan, ivaretar i dag denne behandlingen. Forberedelse av saker etter denne loven er arbeid av forvaltningsmessig karakter. På den annen side får interesseorganet nyttig informasjon til sitt opplysningsarbeide, til vurdering av hvilke varer det bør utføres undersøkelser om m.v. gjennom det materialet som kommer inn gjennom klagesakene. Det er derfor meget som taler for at interesseorganet fortsatt bør ta seg av slike saker. Vi kommer nærmere tilbake til dette senere. De oppgåver av forvaltningsmessig art som forbrukerorganene i dag tar seg av er: - handheving av lov om forbrukerkjøpst v ist er - ved Forbrukerrådet - avgjørelser etter samme lov - ved Forbrukertvistutvalget - handheving av lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår - ved Forbrukerombudet - avgjørelser etter samme lov - ved Markedsrådet - handheving av lov om merking av forbruksvarer -ved Forbruker- og administrasjonsdepartementet og Varefakta-Komiteen. —handheving av lov om gull og sølv- ved Statsguardeinen (er under endring). Offentlige tjenester Det er mange årsaker til at enkelte tjenester produseres av det offentlige. produsert dersom produksjonen og kostnadene ved å produsere dem, var overtatt den enkelte. Det gjelder f.eks. slike tjenester som polititjenester, forsvar, værvarsling, veibygging og mye annet. De aller fleste av de tradisjonelle statsoppgaver kan begrunnes på denne måte. Dernest har vi en rekke tjenester som utføres av det offentlige fordi stordriftsfordelene er så klare, eller kostnadene så store ved å drive i tilstrekkelig omfang at monopoldrift kan begrunnes. Det gjelder f.eks. jernbanedrift, post- og telegraftjenester og en rekke andre offentlige tjenester av lignende art. Men her kunne man selvsagt si at tjenestene like gjerne kunne vært utført av private selskaper. Antagelig ville det vært vanskelig å få private til a drive jernbane, post- og televerk hvis forutsetningen skal være at det tilbud som i dag finnes skal opprettholdes i fremtiden og til priser som ikke settes ut fra hensynet til økonomisk lønnsom drift. Endelig har vi en rekke offentlige tjenester som ikke kan begrunnes på noen av de mater som er nevnt ovenfor, men hvor det offentlige har gått inn av forskjellige andre grunner, av sosialpolitiske hensyn, ut fra miljømessige forhold og av andre grunner. Her kan vi f.eks. gruppere Vinmonopolets virksomhet, hele foLketrygden, skolevesenet, statskraftverkene og mye annet. Uansett hva begrunnelsen for de offentlige tjenester er, så er det klart at det at tjenestene er blitt offentlige i seg seiv oftest indikerer en betydelig politisk interesse for dem. I større grad enn på det private marked, vil det derfor være vanskelig på dette felt å skille ut hva som er forbrukerpolitikkens oppgave. En vil lett kunne komme i en konfliktsituasjon med andre legitime politiske interesser. Ut fra et rent forbrukersynspunkt kan man f.eks. kanskje hevde at Vinmonopolet bør holde åpent på lørdager, og at det bør bli Vinmonopol-utsalg i rimelig nærhet til alle forbrukere. Enkelte vil se pa dette spørsmålet på denne måten. Men andre vil like sikkert hevde at dette er et sosialpolitisk og et alkoholpolitisk spørsmål som må vurderes på en helt annen måte enn som ordinære forbrukerspørsmål. Enda klarere blir saken om man stiller spørsmålet om man på forbrukernes vegne bør gå inn for å holde så lave og forbrukervennlige priser på alkohol som mulig. Lignende spørsmål kan man stille i forbindelse med NSBs tjenester. Kan man på forbrukernes vegne si at NSB bør gå inn for å holde lave priser? Om man svarer ja vil nok spørsmålet bli om man også da mener at forbrukerne bør betale tilsvarende mer skatt for å dekke NSBs underskudd. Hensynet til drifts-og finansieringsbyrden tatt i betraktning: er det i forbrukernes interesse å insistere på at NSB skal opprettholde jernbanedrift på sidebanene og na så mange stopp på hovedbanene som mulig, eller er det i forbrukernes interesse å sørge for at togene går ganske hurtig og ekspeditt mellom store sentra? Disse og en rekke lignende spørsmål viser at det på det offentlige tjenesteområdet ikke er lett verken å skille mellom forbrukerinteresser og andre politiske hensyn eller å finne frem til klare kriterier på hva som er i forbrukernes interesse. Dersom økte standardkrav krever økte offentlige utgifter, er det et forhold som for den enkelte kan komme i konflikt med de rene forbrukerinteresser. Fordi de offentlige tjenester stort sett ytes uten konkurranse i et marked, er det vesentlig at man prøver på andre mater å sørge for at tjenestene ytes så rasjonelt og tilfredsstillende som mulig sett fra forbrukernes synspunkt, innenfor de politiske og økonomiske rammer som ellers er satt ut fra generelle politiske vurderinger. Eksempler på egenskaper ved de offentlige tjenester som er av betydning for folk som forbrukere, er at de er tilgjengelige, dvs. at åpningstiden for de offentlige kontorer er slik at det er mulig for folk med vanlig arbeidstid å bruke dem uten å skofte, og at den behandling man får av tjenestemennene er av skikkelig standard. Om forbrukerorganene kommer til at enkelte offentlige tjenester ut fra forbrukerhensyn ikke virker tilfredsstillende, må det være deres oppgave å peke på dette overfor de ansvarlige myndigneter. Forbrukerorganene seiv skal fortsatt ikke ha noen myndighet på andre forvaltningsområder, men virke som pressgruppe og talerør for brukerne av offentlige tjenester. Det vil i praksis kunne være vanskelig å skille mellom hva som er en vurdering av om tjenesten ytes effektivt, og hva som er en vurdering av innholdet av tjenesten. Utvalget vil ikke trekke noen klarere konklusjon av dette enn å si at man på dette feltet må anlegge et meget nøkternt syn på hva som er forbrukerpolitikkens ansvars- og handlingsområde. Utvalget vil understreke at forbrukerorganene ved sin prioritering av arbeidsoppgåvene på dette feltet først og fremst bør legge vekt på å velge oppgåver hvor servicemomentet er vesentlig. Det skulle være mer enn tilstrekkelig med oppgåver på området offentlige tjenester ut fra denne synsvinkel. Den offentlige sektor er av stor betydning for hver enkelt borger i dette land, og forbrukerorganene kan bidra til å kaste lys over hvor bruker-vennlig offentlige tjenester ytes, og hvordan forholdet til publikum kan bedres.» 3.2 HØRINGSUTTALELSER Det er forholdsvis få av høringsuttalelsene som har vesentlige kommentarer til utredningens kapittel 5. Av forbrukerinstitusjonene uttaler Forbrukerrådet bl.a.: «Forbrukerrådet er tilfreds med at arbeidsgruppen går inn for at det ikke skal rokkes ved Forbrukerrådets frie og uavhengige stilling som interesseorganisasjon for forbrukerne, og at Forbrukerrådet skal opprettholdes som offentlig institusjon. Dersom Rådet skal framstå som en interesseorganisasjon, er det etter Rådets oppfatning viktig at vedtektene gir en vid ramme for virksomheten. Rådet ser derfor ikke uten videre noe behov for innsnevring av de rammer dagens vedtekter gir. Blir det aktuelt å åpne for individuelt medlemsskap som et supplement til den nåværende organisasjonsform, vil Forbrukerrådets uavhengige stilling bare bli ytterligere understreket. Det er likeledes klart at Forbrukerrådet som interesseorganisasjon må velge hvilke oppgåver det skal legges vekt på innenfor vedtektenes rammer. I denne prioriteringen møter Forbrukerrådet også andre rammebetingelser enn vedtektene, jfr. rammeplanen for Forbrukerrådets virksomhet for perioden 1983-85. Samfunnsutviklingen kan endre eller skape nye forbrukerproblemer og framveksten av offentlige og private tjenester står sentralt i denne forbindelse. Likeledes vil forbrukernes henvendelser til Forbrukerrådet og forbrukernes egne erfaringer med varer og tjenester sette rammer for virksomheten. I tillegg legger budsjettrammene og de offentlige budsjettrutiner klare begrensninger på Forbrukerrådets handlefrihet. Dagens budsjettrutiner får etter Rådets mening ikke den fleksibilitet som er nødvendig for a kunne fungere som interesseorganisasjon under skiftende forhold. Seiv om Forbrukerrådet står fritt til å omprioritere arbeidsoppgåvene innenfor de rammer som er nevnt ovenfor, er det uten videre klart at Rådet ikke har noen mulighet til å ta opp alle oppgåver som kan være aktuelle. En sterk siling vil være helt nødvendig. I dette arbeidet legger Forbrukerrådet avgj ørende vekt på å innhente forbrukernes egne erfaringer med varer og tjenester. Den tradisjonelle kjøpssituasjonen vil selvsagt fortsatt være viktig, men Forbrukerrådets arbeidsfelt vil måtte gå ut over det å få markedet til å virke. Dette betyr ikke at Forbrukerrådet mener at arbeidet med pris-, markeds-og konkurranseforhold er av liten betydning i forbrukersammenheng. Rådet vil i denne forbindelse vise til sin prioritering av dette arbeidsområdet i rammeplanen. Framveksten av den offentlige sektor medfører at forbrukeren i dag møter et samfunn der en stor andel av forbruket ikke skjer i en markedssituasjon i vanlig forstand. Det er uten videre klart at dette må få konsekvenser for Forbrukerrådets arbeidsområde. Forbrukererfaringene vil få stor betvdning i Forbrukerrådets arbeid på dette feltet og Rådet vil ta opp de problemer forbrukeren har uansett om de dreier seg om innhold eller utførelse av den aktuelle offentlige tjeneste. Forbrukerrådet ser liten grunn til at forbrukerinteressene skal vise særskilt tilbakeholdenhet i saker hvor flere interesser må veies mot hverandre. Både næringsorganisasjoner og andre interesseorganisasjoner må ut fra de særinteresser de representerer legge fram sitt syn også på innholdet av de tjenester samfunnet yter. Forbrukerrådet bør som en interesseorganisasjon ikke stå i noen særstilling her. Rådet vil for øyrig bemerke at det også vil være vanskelig å trekke grenser mellom hva som er innholdet og hva som gjelder utførelse av offentlige tjenester. I mange sammenhenger vil et skille heller ikke være meningsfylt. Som representant for forbrukerinteressene må det være en hovedoppgave å arbeide for at forbrukersiden (av markedet) får økt innflytelse, f.eks. har Forbrukerrådet rollen som forbrukernes representant i forhandlinger bl.a. om standardkontrakten For å kunne fylle en slik rolle er det nødvendig at Forbrukerrådet sitter inne med de nødvendige erfarinfer om forbrukernes problemer og at forbrueren får hjelp når problemene oppstår. Etter Forbrukerrådets oppfatning bør forbrukerkontorene i fylkene ha hovedansvaret for Forbrukerrådets servicefunksjon. Det avgj ørende må være om Forbrukerrådet bidrar til at forbrukerne får hjelp til å løse sine problemer og at Forbrukerrådet får det nødvendige grunnlag til å drive et effektivt interessearbeide. I valg av behandlingsform, skriftlig eller muntlig, må Forbrukerrådet stå fritt til å velge den mest hensiktsmessige ut fra en totalvurdering. Uavhengig av hva som skjer med behandlingen av forbrukerklager bør derfor Forbrukerrådet opprettholde et servicetilbud på denne sektoren. For øvrig vil Forbrukerrådet slutte seg til arbeidsgruppens syn når det gjelder skillet mellom forvaltnings- og interesseoppgaver, og vil vise til sin uttalelse til innstillingen fra planleggingsgruppen for omorganisering av iorbrukerinstitusjonene som følger vedlagt.» Disse organisasj onene sier i to fellesuttalelser av l.desember og 29.april 1982 bl.a.: «Norges Handelsstands Forbund, Norges Industriforbund og Norges Markedsforbund avgå 29.april 1982 en uttalelse til departementet om forbrukerpolitikken, og vi viser til denne. Arbeidsgruppens utredning følger i store trekk de linjer som er trukket opp i vårt brev. Vi er enige i gruppens hovedkonklusjoner, men vil likevel føye til noen kommentarer.» De tre forbund understreker innledningsvis ønsket om en bedre utnyttelse av de økonomiske ressurser på forbrukersektoren, og viser til at dette har det vært bred politisk enighet om under de senere års diskusjon om organiseringen av de offentlige forbrukerinstitusjoner. Organisasjonene fortsetter: «Vi anser dette som viktig for forbrukerne og næringslivet i den nåværende økonomiske situasjon. Dette skjer bl.a. ved at alt forbrukerpolitisk arbeid utenfor departementet samles i Forbrukerrådet. Det far så være opp til Forbrukerrådet hvorledes det vil prioritere de forskjellige saker. En vesentlig svakhet ved de senere års forbrukerpolitikk har vært at man i for liten grad har undersøkt og lagt vekt på prisvirkninger av forbrukerpolitiske tiltak. Et viktig element i beslutningsgrunnlaget er således ofte ikke til stede eller bare mangelfullt utredet. Forbrukerrådet og andre etater krever økt kontraktsrettslig og erstatningsrettslig vern for forbrukerne, utvidet kontroll med markedsføring, plikt til å gi forskjellige former for informasjon etc. Reguleringene vil, så lenge man holder prisvirkninger utenfor, ide aller fleste tilfelle virke fordelaktige for forbrukerne. Forholdet kan imidlertid bli det motsatte hvis reguleringene medfører o prisøkninger. Det virker ikke meningsfylt å innføre nye reguleringer av denne type hvis man ikke har en rimelig sikkerhet for at fordelene er større enn ulempene. Mens fordelene med forlengetl reklamasjonsfrist, angrefrist, avbestillingsrett o.s.v. kan virke åpenbare, er det langt vanskeligere å måle tiltakenes eventuelle prisforhøyende virkning. viktigste årsaker til at det har vært lett å få gjennomført forbrukerpolitiske reguleringer.Når prisproblemene nå er blitt et hovedproblem i norsk økonomisk politikk, bør både nye og eksisterende reguleringers prisvirkninger undersøkes før beslutning treffes. Det er viktig at myndighetene stiller dette krav i alle offentlige utredningsarbeider og at pris- og kostnadsvirkningene redegjøres for i dokumenter som forelegges Stortinget. Det må nøye vurderes hvilke tiltak som kan få markedsmekanismene til å fungere bedre og hvilke som vil hemme naturlige markedstilpasninger. Det ble i St.meld. nr. 44 (1977-78) Om forbrukerpolitikken hevdet at det fortsatt var behov for en rekke nye reguleringer for å få markedet til å fungere mer effektivt. Vi mener at dette var en feilvurdering. En rekke av de senere års reguleringer vil antagelig i sum heller hemme enn fremme et effektivt marked. Vi mener at tiden er inne til å redusere detalj sty ringen i forbrukerpolitikken og fremme en mer aktiv konkurransepolitikk. Effektiv konkurranse er et grunnleggende og viktig forbrukerpolitisk virkemiddel, og det er pafallende at dette har vakt så liten oppmerksomhet hos forbrukermyndighetene. Det er en nær sammenheng mellom konkurransesituasjon og reguleringer på et marked. Dersom konkurransen er effektiv, minsker behovet for reguleringer. I markeder med monopolsituasjoner og sterke konkurransereguleringer må næringslivet i større grad akseptere reguleringer pa disse områder. En effektiv omlegging fra utstrakt regulering til aktiv konkurranse, er bl.a. avhengig av institusjonelle forhold. Forbruker- og administrasjonsdepartementet har ansvaret både for forbrukerpolitikk og pris- og konkurransepolitikken. Her bør det skje en bedre samordning mellom markeds-og forbrukermyndigheter og pris- og konkurransemyndigheter. En rekke departementer behandler forbrukersaker. Forbruker-og administrasjonsdepartementet behandler saker om pris- og markedsføringslovgivningen og de tilhørende administrative myndigheter. Justisdepartementet har ansvaret for kjøps-, erstatnings og tjenestekjøpslovgivning, mens Sosialdepartementet, Landbruksdepartementet og Fiskeridepartementet har forskjellige deler av næringsmiddellovgivningen. Handelsdepartementet har handelslovgivningen. Miljøverndepartementet og Sosialdepartementet har generell og spesiell produktkontrollovgivning. Industridepartementet har lov om opprinnelsesmerker. I alle disse lovkomplekser er forbrukerpolitikk involvert. Vårt inntrykk er at det i liten grad finner sted en samordning mellom disse departementer med hensyn til hvilke tiltak som bør prioriteres. Heller ikke synes departementene å ha oversikt over hvorledes de forskjellige regelverk virker i forhold til hverandre. Industridepartementet Handelsdepartementet synes i liten grad a bli koblet inn i loygivningsprosessen, seiv om den i høy grad gåvirker handelens og industriens arbeidsetingelser i forbindelse med produksjon og omsetning. Arbeidsrutinene må legges opp slik at det i større grad kan dannes et bedre beslutningsgrunnlag for forbrukerpolitiske tiltak. Begrepet forbrukerpolitikk kan gis et nær sagt altomfattende innhold. Økonomisk politikk, miljøpolitikk, ernæringspolitikk m.v. påvirker forbrukernes situasjon. Å la den offentlige forbrukerpolitikk omfatte alle disse områder blir imidlertid lite meningsfylt. Der hvor andre etater har ansvar må virksomheten i Forbrukerrådet begrenses slik at man ikke får flere offentlige etater som arbeider på samme felt.» Av dem som ellers uttaler seg om kap. 5 i utredningen, sier Norsk Tjenestemannslag bl.a.: «Forbrukerrådet er en fri og uavhengig interesseorganisasjon for forbrukerne. Dette sier også gruppen at den har som utgangs- Eunkt. Gruppen uttrykker at Forbrukerrådet ør ha denne karakter også i framtida. Dette innebærer at Forbrukerrådet er et motstykke til de store næringsorganisasjoner, og en interesseorganisasjon som også skal hevde forbrukersvnspunkter overfor de politiske myndigneter. Det er i denne sammenheng gruppens argumentasjon blir selvmotsigende. På den ene side ønsker gruppen et mer uavhengig Forbrukerråd, helst bygd på et medlemsskapsprinsipp. På den annen side utviser gruppen stor iver til å ville regulere både målsettinger og de virkemidler Forbrukerrådet som interesseorganisasjon seiv har funnet fram til. Det bør være helt elementært at Forbrukerrådet som representant for forbrukerinteressene må sta helt fritt i forhold til den politiske ledelse i spørsmål om hva som tjener forbrukerne best. En slik frihet har som nevnt vært helt innlysende til nå. Det vil representere et alvorlig tilbakeslag for forbrukerinteressene dersom den til enhver tid sittende politiske ledelse skulle kunne gripe inn med styring og detaljregulering av Forbrukerrådet. Myndighetenes forbrukerpolitiske redskap er selvsagt fagdepartementet. Det er Forbruker- og administrasjonsdepartementet (FAD) ved sin politiske ledelse, og ikke Forbrukerrådet, som skal foreta de nødvendige avveininger mellom hensynet til forbrukerne og andre hensyn, og som skal bære ansvaret for denne avveinmgen overfor regjering og Storting. NTL har notert seg at den sittende regjering setter sin lit til at en tilnærmet fri markedsøkonomi er til beste for forbrukerne. Dette er selvsagt en legitim politisk tese, men det blir særdeles urovekkende når det blir gjort forsøk på å pålegge en fri, uavhengig interesseorganisasjon a arbeide etter slike politiske teser, slik gruppen helt klart har natt som siktemål. Det er også urovekkende når gruppen forsøker å begrense Forbrukerrådets arbeid med offentlige tienestertil bare å bidra til effektivisering. Forbrukerrådet må også kunne vurdere hva disse tjenestene omfatter.» Landsorganisasjonen har bl.a. følgende kommentar til utredningen: «Forbrukerrådet bør være en mest mulig fri og uavhengig interesseorganisasjon for forbrukerne. innebærer at Forbrukerrådet også blir forbrukernes egen interesseorganisasjon -og derved et motstykke til de store næringsorganisasioner. Dette forutsetter også at Forbrukerrådet fortsatt får en forholdsyis fri stilling når det gjelder muligheter for å hevde forbrukernes synspunkter overfor politiske myndigheter i relevante saker.» 3.3 DEPARTEMENTETS VURDERINGER Det er særlig Forbrukerrådet (FR) som har innvendinger mot arbeidsgruppens synspunkter når det gjelder avgrensning av forbrukerpolitikken. Rådet understroker at seiv om den tradisjonelle kjøpssituasjonen fortsatt vil være viktig, vil Rådets arbeidsfelt måtte gå ut over det å få markedet til å virke. Forbrukerrådet peker på at en av hovedoppgavene for Rådet er å være interesseorgan for forbrukerne. Interessearbeid er oppgåver som å påvirke lovgivning, a forsøke å endre markedsforhold, å påvirke kvaliteten på varer og tjenester, å arbeide for forbrukerinteressene til svakerestilte forbrukergrupper. I sin uttalelse viser også FR til at framveksten av den offentlige sektor innebærer at en stor andel av forbruket ikke skjer i en markedssituasjon i vanlig forstand, og at dette også vil få konsekvenser for Forbrukerrådets arbeidsområder. Departementet er enig med arbeidsgruppen og FR i at Forbrukerrådet skal være et interesseorgan for forbrukerne. I dette arbeidet er det vesentlig å bygge på de problemer forbrukerne møter, og de oppgåver som forbrukerne seiv ønsker at Rådet skal ta seg av. I det videre arbeid er det derfor særlig viktig å innhente forbrukernes egne ønsker og prioriteringer, såvel gjennom de henvendelåer som kommer inn, som gjennom systematisk bruk av spørreundersøkelser m.v. På denne måten vil forbrukerorganene kunne legge opp til et arbeid som svarer til de problemer forbrukerne i dag møter. Departementet er av den oppfatning at man må legge et nøkternt syn til grunn når det gjelder prioritering av arbeidsoppgåver. I tillegg til løpende kartlegging av forbrukernes ønsker og interesser, må man legge vekt på å ta opp oppgåver som ikke naturlig horer hjemme under andre offentlige organer. Det er viktig at man nøye vurderer innsatsen i forhold til hva som kan oppnås. Departementet vil understreke at forbrukerens situasjon på markedet må være sentralt i det videre forbrukerpolitiske arbeid. best mulig. Konkurransen bør stimuleres, og konkurransehindrende tiltak må søkes fjernet. Forbrukerne bør oppfordres til å bli mer pris- og kvalitetsbevisste. Forbrukerrådet har en viktig oppgave her, bl.a. i samarbeid med prismyndighetene.Selv om Forbrukerrådet er, og fortsatt bør være, et frittstående interesseorgan for forbrukerne, innebærer ikke det at Rådet kan disponere sine midler helt uavhengig av de hovedretningslinjer som Storting og regjering trekker opp. De offentlige midler som Rådet arbeider for, bevilges av Stortinget for hvert år, og Stortinget kan ikke derved fråskrive seg et ansvar for å vurdere Rådets generelle virksomhet. Innen de rammer som trekkes opp av Storting og regjering i forbindelse med budsjettet, bør imidlertid Forbrukerrådet stå fritt til å fastlegge sine prioriteringer. Når det gjelder forholdet mellom in ter esseoppgaver og forvaltningsoppgåver, er det enighet blant høringsinstansene om at arbeidsgruppens syn bør legges til grunn. Departementet slutter segtil dette. Spørsmålet om avgrensning av Forbrukerrådets arbeidsoppgåver med hensyn til offentlige tjenester er drøftet av arbeidsgruppen. Den mener at Forbrukerrådet stort sett må holde seg til å vurdere den måte tjenesten ytes på, altså særlig serviceaspektet. Forbrukerrådet er ikke enig i dette, og mener det er vanskelig å skille mellom innholdet av tjenesten og måten den ytes på. Departementet ser klart de vanskeligheter en slik avgrensning kan by på. Det er ikke mulig å trekke opp helt klare linjer for dette, men departementet er allikevel av den mening at Forbrukerrådets virkeområde bør konsentreres om å vurdere måten tjenesten ytes på. Ellers kan Rådet lett komme i den situasjon at det går inn på felt som er av politisk karakter, og hvor det er tatt avgjørelser av politiske organer som er satt til å ivareta disse oppgåvene. Som eksempel på hva Forbrukerrådet kan yte på dette området, vil departementet peke på at det er viktig at Forbrukerrådet tar del i arbeidet med Aksjon Publikum, som nettopp går ut på å gjøre offentlig virksomhet nier publikumsrettet. Ved f.eks. a fange opp forbrukernes ønsker og behov i relasjon til offentlige kontorer og etater, når det gjelder åpningstider, service, informasjon m.v. vil Forbrukerrådet kunne gjøre en meget nyttig innsats på feltet offentlige tjenester. Aksjonen i seg seiv er tidsbestemt, men oppgåver av tilsvarende art bør være sentrale for Forbrukerrådet i tiden fremover. -4.1 ARBEIDSGRUPPENS FORSLAG Når det gjelder markedsføringslovens materielle bestemmelser, mener gruppen at det i hovedsak fortsatt er behov for å opprettholde disse. Reglene har i seg seiv en preventiv effekt og vil etter gruppens mening bidra til å bedre situasjonen der det er behov for det. Gruppen har reist spørsmål om Forbrukerombudet fortsatt bør være et eget, selvstendig organ som i dag, eller om denne funksjonen bør slås sammen med en annen institusjon som også forvalter lover og bestemmelser vedrørende markeds- og konkurransespørsmål. Gruppen mener det i alle tilfelle er ønskelig med en større samordning mellom Prisdirektoratets og Forbrukerombudets oppgåver. Begge organer arbeider for at markedet skal fungere best mulig. Videre arbeider de i en viss utstrekning på samme områder, særlig når det gjelder markeds- og priskonkurranse. Argumenter for å opprettholde Forbrukerombudet som egen etat er bl.a. behovet for å ha et organ som til enhver tid er innstilt på å arbeide med saker under markedsføringsloven, og som effektivt og hurtig kan ta opp aktuelle saker og holde et vakent øye med markedet ut fra forbrukernes interesser. Gruppen foreslår, dersom Forbrukerombudet opprettholdes som egen etat, at det sørges for en felles vurdering av arbeidsprogrammet for henholdsvis prismyndighetene og Forbrukerombudet. Dette kan skje ved at retningslinjene for Forbrukerombudets virksomhet godkjennes hvert år ved kongelig resolusjon, og legges fram for Stortinget samtidig med retningslinjene for prismyndighetene. Gruppen ser det som vesentlig at en god og effektiv samordning kan utvikles, og tilrår at saken utredes videre av en gruppe hvor såvel prismyndighetene som Forbrukerombudet er representert. 4.2 HØRINGSUTTALELSER Det er få av høringsuttalelsene som berører spørsmålet om berettigelsen av markedsføringslovens materielle bestemmelser. De som uttaler seg er enig i gruppens vurdering av at det er behov for å opprettholde de materielle bestemmelsene, herunder reglene om kontroll med standardkontrakter. er det blant de høringsinstanser som uttaler seg tilslutning til at Forbrukerombudet fortsatt bør være et eget organ. Forbrukerombudet uttaler: «FO mener at ombudet best vil kunne ivareta forbrukernes interesser i samsvar med markedsføringslovens intensjoner dersom FO beholdes som et frittstående organ som arbeider i nær tilknytning til de andre forbrukerorganene.» Landsorganisasjonen går i mot en organisatorisk sammenslåing av Forbrukerombudet med Prisdirektoratet, og uttaler videre: «Forbrukernes interesser vil etter vår mening best kunne ivaretas dersom Forbrukerombudet består som egen institusjon. Bakgrunnen for dette er bade av prinsipiell og administrativ art. Etter det vi har Drakt i erfaring har Prisdirektoratet bl.a. anført at de ikke har kapasitet til å overta Forbrukerombudets arbeidsområde. Vi vil tilføye at Landsorganisasjonen gientatte ganger har lagt vekt på en mer aktiv prispolitikk fra myndighetenes side, og synes det derfor er uriktig på det nåværende tidspunkt å legge nye oppgåver på Prisdirektoratet.» I tilknytning til forslaget om eventuell samordning med prismyndighetene, viser Forbrukerombudet til at det siste året har vært gjennomført en ordning med regelmessige møter for gjensidig orientering og drøfting av saker av felles interesse. Videre mener FO at man neppe vil få en rasjonaliseringsgevinst ved organisatorisk sammenslåing og ser en fare for at dette vil kunne medføre en mindre fleksibel arbeidsform for FO. Forbrukerombudet støtter forslaget om at det nedsettes en gruppe for å utrede samarbeidet mellom prismyndighetene og FO mer i detalj. Vedrørende hovedretningslinjer for FOs arbeid uttaler FO: «FO har selvsagt ingen innvendinger mot at også regjering og Storting uttaler seg om hovedretningslinjene for FOs arbeid. Jeg stiller imidlertid spørsmål om den mest hensiktsmessige formen er å gi en så bindende ramme som retningslinjer gitt hvert år ved kgl. res. vil representere.» Prisdirektoratet viser også i sin uttalelse til de koordineringsmøter som har vært holdt mellom Forbrukerombudet og prismyndighetene siden høsten 1981. Direktoratet mener at felles fremlagte retningslinjer vil kunne være et bidrag til en koordinert planlegging av de to etatenes virksomhet. oppgave å utrede et samarbeid mellom FOs og prismyndighetenes arbeid. Direktoratet vil avvente denne utredningen før en uttaler seg nærmere om en eventuell samordning av de to institusjoner. Rasjonaliseringsdirektoratet mener at: «Det er behov for å vurdere forholdet mellom Forbrukerombudet og Prisdirektoratet, og også regelverket bør vurderes i denne sammenheng. Behovet for en samordning bør imidlertid kunne iyaretas uten at dette skal betinge sammenslåing av de to organer. Seiv om det er mange likheter mellom de to organers oppgåver skal de delvis ivareta forskjellige hensyn.» Finansdepartementet er enig med arbeidsgruppen i at en sammenslåing av Forbrukerombudet og Prisdirektoratet bør vurderes. Finansdepartementet mener at dette vil innebære en forenkling både administrativt og i forhold til forbrukerne, og vil også kunne innebære en bedre utnytting av ressursene. Likestillingsombudet peker på at det bør vurderes om håndhevingen av markedsføringslovens bestemmelse om kjønnsdiskriminerende reklame (§ 1 annet ledd) bør flyttes over til Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling. Likestillingsombudet sier seg fornøyd med FOs behandling av saker som gjelder kjønnsdiskriminerende reklame. Dersom FO fortsetter som egen etat, foreslår Likestillingsombudet at en bør vurdere om Markedsrådet er den mest naturlige klageinstans i slike saker. Likestillingsombudet fremmer to alternative forslag til behandling av denne sakstypen i Markedsrådet. Næringsorganisasj onene (NHF, NMF og NI) uttaler i en felleshenvendelse av 29. april 1982: «Organisatorisk samordning av pris- og markedsmyndigheter bør kunne innebære en effektivisering og rasjonalisering av den offentlige innsats. En samordnet etat vil kunne gi bedre muligheter for prioritering av arbeidsområder. Det skapes større faglig bredde og mulighet for innsikt i forholdet mellom de virkemidler som står til disposisjon.» De foreslår at man setter i gang et utredningsarbeid om forholdet mellom pris- og konkurransemyndighetene på den ene side og markedsmyndighetene på den annen side. I sin høringsuttalelse peker næringsorganisasj onene på behovet for en bedre utnyttelse av de økonomiske ressursene på forbrukersektoren og mener dette vil kunne oppnås ved bl.a. arbeid utenfor departementet i Forbrukerrådet. 4.3 DEPARTEMENTETS VURDERINGER Departementet slutter seg til synspunktet om at markedsføringslovens materielle bestemmelser i det vesentlige bør opprettholdes. Utviklingen av markedsføring og reklame i de ti årene loven har bestått, har vist at den har gjort nytte. Etter departementets vurdering er det fortsatt ønskelig med lovbestemmelser som gir grunnlag for å overvake markedet, og mulighet for å gripe inn hurtig og effektivt for å stoppe villedende reklame og annen villedende markedsføring. En betingelse for at markedet skal fungere til forbrukernes beste, er at forbrukerne får riktig og vederheftig opplysning om varer og tjenester. Etter departementets oppfatning vil opprettholdelse av reglene i markedsføringsloven bidra til dette. Fordelen ved å ha et eget organ for å overvake markedsføringen er at dette da kan skje hurtig og uten belastning av andre oppgåver. Departementet er derfor av den oppfatning at FO opprettholdes som eget embete. Spørsmålet om bedre samordning mellom prismyndighetene og FO bør etter departementets mening utredes nærmere. Departementet er derfor enig i at det bør nedsettes en gruppe med representanter for de to etater for å vurdere hvorledes bedre samordning mest hensiktsmessig kan oppnås. I en slik utredning bør også regelverket vurderes nærmere. Det er en forutsetning at prislovens og markedsføringslovens materielle bestemmelser i hovedsak skal opprettholdes. Imidlertid må den nevnte utredning omfatte spørsmålet om eventuelle forslag til samordning vil få slike administrative konsekvenser at dette krever endringer i de to lovverk. Seiv om den settes i gang raskt, vil en slik utredning måtte ta noen tid. For å få til en bedre samordning allerede nå, vil departementet gå inn for at hovedretningslinjene for FOs virksomhet godkjennes ved kgl. res., samordnet med retningslinjene for Prisdirektoratets virksomhet og legges fram for Stortinget til drøfting. Hensikten med dette er at Stortinget skal få anledning til å diskutere hovedlinjene for Forbrukerombudets virksomhet, herunder prioriteringen av ressurser på de forskjellige områder. For å få avklart hjemmelspørsmålet, vil det bli lagt fram en Odelstingsproposisjon med forslag til endring i markedsføringslovens § 10 samtidig med denne proposisjonen. KAPITTEL 5 Merking-informasjon. 5.1 BAKGRUNN Utgangspunktet er gitt i denne vurdering fra arbeidsgruppen: «En god og omfattende informasjon om de varer og tjenester som tilbys på markedet vil bidra til at markedsmekanismen fungerer mer tilfredsstillende. Opplyste forbrukere vil i større grad kunne foreta sine valg ut fra begrunnede oppfatninger om hvilke produkter som best vil ivareta deres ønsker og behov, og gjennom fornuftige valg bidra til a sanere markedet for de darligste og mest uhensiktsmessige produktene. Det ønskelige vil etter gruppens oppfatning være at næringslivet seiv isa stor grad som mulig tar ansvaret for forbrukerinformasjonen og for utformingen av den. Forbrukerorganene bør derfor legge om sine arbeidsoppgåver når det gjelder informasjon, og i større grad ta sikte på å stimulere og samarbeide med næringslivet om slik informasjon.» Arbeidsgruppen legger dermed vekt på tre forhold av betydning: at en god og omfattende informasjon er viktig; at næringslivet seiv informerer; og at forbrukerorganene bør legge om sine arbeidsoppgåver når det gjelder informasjon. 5.1.1 Høringsuttalelser I høringsuttalelsene er det bred enighet om betydningen av forbrukerinformasjon. Det er også enighet om at næringslivet seiv ikke fullt ut imøtekommer forbrukernes behov for god forbrukerinformasjon. Behovet for informasjon etter fastlagte kriterier vil være en fordel for forbrukerne. Norsk Tjenestemannslag sier.i sin uttalelse bl.a.: «Varemerking er et av de viktigste virkemidlene i forbrukerpolitikken. Vareinformasjon som gis i kjøpsØyeblikket er tilgjengelig for alle som skal kjøpe varen. Det er derfor nødvendig at denne informasjonen gis på en nøytral og lettfattelig måte. For å oppnå dette rna de opplysninger som gis, følge bestemte regler. Disse bør være utarbeidet i samråd mellom de som skal gi informasjon, næringslivet og de som skal informeres - forbrukerne. Ut fra forbrukernes synspunkt er det innlysende at en ensartet og nøytral informasjon er nødvendig for at de skal kunne ta et mest mulig hensiktsmessig valg. For næringslivet er det en fordel at opplysningene gis etter bestemte kriterier for a unngå uønskete konkurranse-vridninger. » Varefakta-Komiteens flertall sier i sin uttalelse at: opplysninger om varer som sammen med angivelsen av pris kan gi et realistisk grunnlag for bedømmelse og kjøp av varer.» 5.1.2 Departementets vurderinger Departementet er enig i arbeidsgruppens utgangspunkt om betydningen av god og omfattende informasjon, og at næringslivet seiv i så stor grad som mulig tar ansvar for forbrukerinformasjon. Forbrukerorganene bør satse mer på et samarbeid med næringslivet på dette området, også ved å oppfordre til en bedret forbrukerinformasjon fra næringslivet seiv. God og omfattende forbrukerinformasjon er da en felles oppgave for næringsliv og forbrukerorganer. Departementet ser det også som en fordel at det arbeides videre med å få fram enighet om faste kriterier som kan legges til grunn for forbrukerinformasjonen. 5.2 DAGENS SITUASJON. FRIVILLIG/ TVUNGEN MERKING Arbeidsgruppen oppsummerer dagens oppgåver og erfaringen med løsningen av dem slik: «Varefakta-Komiteens arbeidsområde kan deles i to: Arbeid med frivillige varedeklarasjoner og bransjeavtaler om frivillig merking, og arbeid med forberedelse til og gjennomføring av tvungne merkebestemmelser. Det er et relativt lite antall frivillige varedeklarasjonsformularer som er i bruk, ved utgangen av 1981 var det ialt 34 formularer. I de fleste av disse settes det spesielle krav til varen. I forbindelse med den frivillige vareinformasjon har Varefakta-Komitéen de senere år forsøkt en noe endret arbeidsform for å få bedre tilslutning fra bransjene om ensartede vareopplysninger. Dette har resultert i at Komiteen har inngått avtaler med noen bransjesammenslutninger om rammen for forbrukerinformasjon på nærmere angitte vareslag. Når det gjelder tvungen er det gitt forskrifter om slik merking for savel ferdigpakkede næringsmidler som tekstiler. Ansvaret for merking av næringsmidler vil bli overført til Sosialdepartementet fra l.januarl9B3. Merking av tekstiler vil fortsatt være et ansvarsområde for departementet og forbrukerorganene. Med hjemmel i merkeloven er det gitt forskrifter om slik merking av såvel ferdige plagg som forskjellige andre tekstilprodukter. Initiativ til den merkingen vi nå har etter merkeloven er blitt tatt av Varefakta-Komitéen, som også har utarbeidet forslag til forskrifter. Sennomføringen blitt delegert til Varefaktaomiteen. Det gjelder fortolkning, behandling av søknader om dispensasjon, kontroll m.v. Utarbeidelse av forskrifter om tvungen merking, slik det har vært gjort til nå, krever også et detaljert arbeide hvor det gis nøyaktig instruks om hva som skal merkes, og hvordan dette skal gjøres. Handheving og kontroll av merkingen krever også en betydelig arbeidsinnsats. Lov om merking av forbruksvarer dekker bare salg og utleie av varer, og omfatter for øvrig bare den form for informasjon som går under betegnelsen merking. Med det menes en etikett eller et merke direkte på varen, eller f.eks. lagt ved metervarer. Den form for frivillig varedeklarasjon som Varefakta-Komiteen har drevet til nå, har ikke alt i alt medført resultater som Varefakta-Komiteen seiv sier seg fornøyd med. Det er etter det gruppen forstår en samstemmig oppfatning i Komiteen at arbeidet ikke har brakt de resultater en måtte forvente, sett i forhold til de omfattende ressurser som har gått med. Bl.a. er det vanskelig åfå med alle produsenter og importører pa slike ordninger. På de relativt få områder der slike ordninger fungerer, er det gjerne de seriøse næringsdrivende som slutter seg til deklarasjonsordningene, mens andre ikke gjør det. Etter gruppens oppfatning vil det være ønskelig a komme fram til andre former for frivillig forbrukerinformasjon om enkeltprodukter og -grupper enn i dag, som supplement til tvungen merking. Ivaretaking av informasjonsoppgaver er et sentralt felt for forbrukerorganene. Med de begrensede ressurser disse organer disponerer, må en regne med at det også i fremtiden blir ytterst begrenset hvilken informasjon som kan drives i forhold til det enorme spekter av varer og tjenester som tilbys, og med det hurtige skifte i tjenesteformer, produktmodeller og typer som vi er vitne til.» 5.2.1 Høringsuttalelser. Frivillig/tvungen merking I enkelte høringsuttalelser er det uttrykt tvil om det er mulig å oppnå tilstrekkelige resultater ved et frivillig samarbeid mellom næringsliv og forbrukerorganer. Norsk Faglærerlag har uttrykt seg slik: «Norsk Faglærerlag mener at arbeidsgruppen har lagt ror dagen en overdreven tiltro til næringslivets evne til å imøtekomme forbrukernes/undervisningsanstaltenes behov for tilstrekkelig, saklig og relevant informasjon. Det finnes ferske erfaringer fra andre bransjer om at merking og varedeklarasjon ad frivillig vei ikke har rått noe gjennomslag.» Forbrukerombudet peker på at det kan reises spørsmål «om frivillige ordninger på lengre sikt vil kunne føre til tilstrekkelige resultater. Et visst moment av tvang og vissheten om at reglene gjelder for alle, vil gjøre det vesentlig lettere å få respekt for retningslinjer om informasjon. Forbrukerrådet foreslår i sin uttalelse å utvide merkelovens virkeområde. I sin uttalelse peker Rådet på arbeidsgruppens fremheving av at lov ora merking av forbruksvarer bare omfatter merking, og videre «Etter Forbrukerrådets oppfatning må dette bety at virkemidler som nevnt ovenfor må erstatte den «riset bak speilet» som loven om informasjonsplikt kunne ha på områder somvar viktige ror forbrukerne. Dette er etter Rådets mening ikke tilstrekkelig og heller ikke alltid ønskelig. Rådet vil derfor be om at man vurderer utvidelse av merkeloven f.eks. til også å omfatte tjenester. Rådet vil understreke at vi ser et c klart behov for regler om opplysningsplikt på områder som omsetning av bolig og bil.» Varefakta-Komiteens flertall viser til at det ikke iså stor grad som ønsket har vært gjennomslag for frivillig merking og fortsetter «Det forholdet understreker ytterligere behovet for et offentlig organ som tar seg av vareinformasjonen, for på den ene side å være toneangivende for dem som markedsfører varer og tjenester, og på den annen side kunne gi de bestemmende myndigheter signaler om hva som er praktisk mulig å kreve angitt.» 5.2.2 Departementets vurderinger Når det gjelder spørsmålet om å velge frivillighet og samarbeid som utgangspunkt, eidet bred erfaring for at når to parter arbeider sammen for å finne frem til felles fordeler av et samarbeid -er det vesentlig enklere og lettere å få gjennomført de nødvendige tiltak. Alternativet vil ofte være kompliserte og arbeidskrevende regelverk som både gir en merbelastning for næringslivet og betyr en kostnadsøkning for forbrukerne. Det blir i det hele et spørsmål om gevinstene for forbrukerne står i rimelig forhold til merarbeid og meromkostninger ved utarbeiding og handheving av slike tiltak. Departementet finner det derfor ønskelig at det blir lagt vekt på frivillig samarbeid mellom forbrukerorganene og næringslivet. Dersom slikt samarbeid ikke i alle tilfelle gir det ønskede resultat, må man vurdere åta i bruk regler om tvungen merking. Departementets vurdering er at lov om merking av forbruksvarer gir et tilstrekkelig grunnlag for å gjennomføre den merking man har bruk for ut fra forbrukernes interesser. Spørsmålet om det var behov for ytterligere regler som gir adgang til å pålegge næringslivet å informere, ble senest vurdert i forbindelse med at lovregler om informasjonsplikt i markedsføringen ble opphevet. Jfr. Ot.prp. nr 14 (1981-82) Om lov om merking av forbruksvarer m.v. tilslutning til at ytterligere regler om tvungen informasjon ikke var ønskelig. Departementet kan ikke gi sin tilslutning til forslaget om å utvide merkeloven til også å omfatte tjenester ut fra risikoen for å etablere kompliserte og kostnadskrevende regelverk som neppe vil stå i forhold til den gevinst som eventuelt vil kunne oppnås for forbrukerne. 5.3 ARBEIDSGRUPPENS FORSLAG. NYE TILTAK Gruppen foreslår en serie praktiske tiltak for å stimulere samarbeidet mellom forbrukerorganene og næringslivet. «Gruppen kan tenke seg flere forskjellige veier å ga. Et tiltak vil være i samarbeid med næringslivet å vurdere: - konkrete stimuleringstiltak, f.eks. fremhevelse av informasjonsmessig særlig god markedsføring - felt for spesiell innsats, f.eks. i form av standardiserte informasjons«sertifikater» e.l. - rådgivning og samarbeide om enkelttiltak, bl.a. vedrørende merking av viktige enkeltproduktet Sammen med næringslivet bør forbrukerorganene søke å komme frem til en form for rammeregler for hvilke opplysninger som skal gis i de enkelte tilfelle, for bestemte varegrupper. Slike regler bør ikke ta sikte på at informasjonen skalvære spesielt detaljert, men snarere på å fremheve et utvalg av særlig viktig produktinformasjon. Etter at næringslivet og forbrukerorganene i fellesskap er kommet frem til slike hovedregler, må det være opp til næringslivet seiv å fylle dem ut og sørge for at informasjonen er fyldestgjørende og forbrukervennlig. Forbrukerorganene bør følge med i denne virksomheten, og stimulere bruken av slike forenklede informasjonsformer. Gruppen kan også tenke seg at en form for «vareundersøkelse» av næringslivets informasjon kan være anvendelig. Slik som forbrukerorganene i dag tar for seg varer og sammenlikner dem, skulle det også kunne la seg gjøre å sammenlikne informasjon. Det bør tilstrebes stor offentlighet rundt slike vurderinger. Ved slike undersøkelser må man selvsagt ta i bruk andre metoder enn for tekniske vareundersøkelser, men det skulle allikevel være mulig å komme frem til resultater som er interessante sett fra et forbrukersynspunkt. Ellers kunne gruppen tenke seg andre former for stimuleringstiltak f.eks. konkurranser om best informasjon, premiering, utstillinger m.v. Slike tiltak kan også gjennomføres lokalt, f.eks. i samarbeide med handelsstandsforeninger, lokal presse m.fl. Det er i det hele tatt viktig i denne sammenheng for forbrukerorganene å tenke på en annen måte enn tidligere, og ta i bruk andre og utradisjonelle virkemidler. 5.3.1 Høringsuttalelser. Forbrukerrådet er enig med arbeidsgruppen i at «en interesseorganisasjon vil kunne bruke virkemidler som f.eks. undersøkelser av informasjonsinnhold i reklamebudskap for konkurrerende produkter i tillegg til forhandlinger av den type som har vært ført av Varefakta-Komiteen. På samme måte vil det være mulig å spille på forbrukerkontorene i arbeidet for å bedre næringslivets informasjon til forbrukerne.» Fellesuttalelsen fra Norges Handelsstands Forbund, Norges Markedsforbund og Norges Industriforbund er skeptisk med hensyn til gruppens forslag om stimuleringstiltak som konkurranser om best informasjon, premiering, utstillinger osv.De instanser som ellers har uttalt seg, har ikke spesielt gått inn på disse tiltakene. 5.3.2 Departementets vurderinger Departementet deler gruppens vurdering av at det er ønskelig å ta i bruk et bredere sett av virkemidler i samarbeidet mellom forbrukerorganer og næringsliv. Særlig er det viktig å finne frem til slagkraftige arbeidsformer som kan sikre økt oppmerksomhet om konkurransefortrinn i pris og produktutforming. Departementet legger vekt på Forbrukerrådets positive holdning til mulige nye veier å gå. Departementet vil oppfordre Forbrukerrådet til å ta initiativ til forsøk av ulik karakter, i samarbeid med næringslivet. 5.4 ARBEIDSGRUPPENS FORSLAG. ORGANISERINGEN AV ARBEIDET Gruppen mener at oppgåvene når det gjelder tvungen merking neppe vil bli svært omfattende i tida som kommer. Samarbeidet med næringslivet om forbrukerinformasjon for øvrig vil best kunne ivaretas av Forbrukerrådet. Arbeidet med eventuell fremtidig tvungen merking bør kunne skje i departementets regi, men slik at det finner sted et samarbeid med forbrukerorganene. Gruppen peker videre på at det er viktig at Forbrukerrådet er med og tar initiativ til slike merkebestemmelser, og i noen grad deltar i det forberedende arbeid. Ved kontroll med gjennomføring av bestemmelsene er det naturlig at Forbrukerombudet trekkes inn. Gruppen foreslår at Varefakta-Komiteen oppløses og at stillingene fordeles på de øvrige forbrukerinstitusjonene, eventuelt også departementet, etter forhandlinger med de ansattes organisasjoner. 5.4.1 Høringsuttalelser. Konklusjonen om at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde Varefakta- Komiteen som egen institusjon har fått bred tilslutning fra høringsinstansene. Forbrukerrådet vurderer: «Dette som en naturlig løsning ikke minst på bakgrunn av ønsket om å plassere forvaltnings og interesseoppgaver i forskjellige institusjoner i forbrukersektoren. Rådet ser det for sin del også som en fordel om interesseorganisasjonen kan forhandle direkte med næringslivet. » Norges Kooperative Landsforening oppsummerer sitt syn: «Arbeidsgruppen foreslår at Varefakta-Komiteen oppløses og at komiteens gjøremål fordeles mellom departementet og Forbrukerrådet. Kontrollfunksjonen foreslås ivaretatt av Forbrukerombudet. NKL slutter seg til dette forslaget.» Både Landsorganisasjonen og Forbrukerombudet ser nedleggelse av Varefakta-Komiteen mer som et praktisk spørsmål. Landsorganisasjonen: «Siden Landsorganisasjonen har gitt sin tilslutning til en omorganisering av forbrukerinstitusj onene, vil vi i denne sammenheng understreke at de arbeidsoppgåver som har vært lagt til Varefaktakomiteen må ivaretas innenfor rammen av en ny organisasjonsform, dersom Regjeringen velger å foreslå en nedleggelse av denne komiteen.» Forbrukerombudet: «Når det gjelder tvungen merking, foreslår utredningsgruppen at disse initieres av Forbrukerrådet, men at ordningen gjennomføres i departementets regi. Det foreslås at FO eventuelt kommer inn i oildet ved kontrollen med gjennomføringen av slike bestemmelser. FO forutsetter i så fall en styrking av bemanningen, i tråd med arbeidsbyrden, noe også utredningsgruppen antyder ved fordeling av Varefakta-Komiteens stillinger på de øvrige forbrukerinstansene.» Flertallet i Varefakta-Komiteen konkluderer med følgende: «Det er behov for et fremtidig aktivt organ til å samordne arbeidet med forbrukerinformasjon om varer og tjenester. Flertallet finner Stenstadvoldgruppens forslag altfor lite fjennomtenkt og lite konkret, og kan ikke gi et sin tilslutning uten at deklarasjonsarbeidets fremtid blir atskillig grundigere planlagt i samarbeid med alle berørte parter.» Også Norsk Tjenestemannslag og Akademikernes fellesorganisasjon etterlyser en grundigere planlegging av varefakta-arbeidet i samråd med de berørte parter før en eventuell nedleggelse. Flere. av høringsinstansene vil gjerne beholde det samarbeidet som er etablert i Varefakta-Komiteen. Fellesuttalelsen fra Norges Handelsstands Forbund, Norges Markedsforbund og Norges Industriforbund foreslår følgende løsning: «Arbeidsgruppen foreslår å nedlegge Varefakta-Komiteen. Vi vil imidlertid peke på at vår erfaring viser at det samarbeide som har foregått i Varefakta-Komiteen mellom bl.a. forbrukerne, det offentlige og næringslivet, har vært så verdifullt at det bør tas vare på. Seiv om resultatene har vært små, har det vist seg at det i et slikt forum har vært mulig å føre en dialog som i betydelig grad har vært faglig og ikke politisk preget. Vi foreslår derfor at de forbrukerorganer som overtar oppgåvene til Varefakta-Komiteen får et rådgivende utvalg bak seg som er sammensatt på lignende måte som Varefakta-Komiteens arbeidsutvalg. Også de fleste av Varefakta-Komiteens medlemmer mener at det etablerte samarbeidet må fortsette i en eller annen form, uansett eventuelle organisasjonsmessige endringer. 5.4.2 Departementets vurderinger Departementet er enig i at Varefakta- Komiteen oppløses slik som foreslått av arbeidsgruppen, og at arbeidsoppgåvene fordeles på de øvrige forbrukerinstitusj oner. Departementet vil presisere at dette ikke innebærer en nedprioritering av informasjons og merkings-oppgaver. Tvert imot ser departementet det som meget viktig å intensivere arbeidet med god og omfattende vareopplysning. Ved at Forbrukerrådet, som forbrukernes interesseorgan, overtar arbeidet med å forhandle med næringslivet om å skaffe fram slik informasjon, mener departementet at dette arbeidet vil bli styrket. Det vil være gunstig å se alt arbeid med forbrukerinformasjon under ett, og det vil det bli større mulighet for i et stort organ som Forbrukerrådet. Det vil da også kunne bli lettere å prioritere mellom de ulike former for opplysning. De som arbeider med forbrukeropplysning og varemerking vil på denne måten kunne få et bredere miljø å samarbeide i, og kunne dra nytte av mer omfattende erfaring. For å opprettholde den gode kontakten med næringslivet som Varefakta-Komiteen har hatt, vil departementet foreslå at det opprettes et kontaktutvalg mellom Forbrukerrådet og næringslivets organisasjoner. Utvalget skal ta opp spørsmål om informasjon om varer og tjenester, og drøfte prioriteringer og gi råd om gjennomføring av forbrukerinformasjon. Lov om merking av forbruksvarer (§6) forutsetter et rådgivende utvalg med representanter for forbrukerne, næringslivet, forskningen og det offentlige. Departementet mener det fortsatt er behov for et utvalg som kan gi råd ora tvungen merking av forbruksvarer. Departementet er innstilt på å samle disse to oppgåvene under ett organ etter det mønster som i dag følges for Varefakta-Komiteen. Sekretariatet legges til Forbrukerrådet. merking. Forbrukerrådet bør dessuten ta initiativ til eventuelle tiltak om tvungen merking, som så vurderes videre av departementet. Kontroll med regler om gjennomføring av tvungen merking etter merkeloven bør utføres i regi av Forbrukerombudet. Arbeidsgruppens oppgave har vært å trekke opp hovedlinjene i arbeidet på dette området. Den detaljerte planlegging tilligger forbrukerorganene innenfor de rammer som blir trukket opp. Dette har vært praksis tidligere og bør også være praksis i årene som kommer. Behovet for en rask og endelig avklaring er understreket av flere av organisasj onene. 6.1 FORBRUKERRÅDETS UAVHENGIGHET OG REPRESENTATIVITET Forbrukerrådet er opprettet som en frittstående offentlig institusjon. Formålet er å arbeide for økt forbrukerinnflytelse i samfunn og næringsliv, bidra til en forbrukervennlig utvikling og fremme tiltak som kan bedre forbrukerens stilling i dagens og framtidas samfunn. Rådet skal samarbeide med myndigheter, institusjoner og organisasjoner slik det til enhver tid finner hensiktsmessig. Forbrukerrådets uavhengighet er vesentlig hvis Rådet skal kunne fungere som et virkelig interesseorgan for forbrukerne. Det må ikke være bundet til å ta overordnede hensyn til verken myndigheter, partier, andre særinteresser eller næringsliv, hvis det skal kunne ta opp saker ut fra forbrukernes interesser. Forbrukerrådets representativitet er i dag søkt ivaretatt gjennom sammensetningen av landsmøtet. 16 landsomfattende organisasjoner har 20 delegater til landsmøtet. Gjennom utvalget av organisasjoner har man forsøkt å komme fram til en allsidig sammensetning. Således er mange forbrukergrupper representert: enslige, funksjonshemmede, ungdom, arbeidstakere, leieboere, pensjonister, kvinneorganisasjoner, naturvernforbund osv. Det er viktig å vurdere hvorvidt Forbrukerrådet, slik det i dag er organisert, er egnet til å være forbrukernes interesseorgan, til å representere de ulike forbrukergrupper og til å ta opp sentrale forbrukerspørsmål. 6.2 ARBEIDSGRUPPENS FORSLAG Gruppen tilrår at Forbrukerrådet opprettholdes som et offentlig organ, i det vesentlig finansiert av staten og med Landsmøte og Råd stort sett slik det er i dag. Gruppen viser i utredningen til at i den debatt som har vært ført om Forbrukerrådets organisasjonsform, er det ikke kommet fram kritikk av særlig omfang over at Forbrukerrådet styres av myndighetene eller av andre. I praksis har Rådet tatt opp et vidt spekter av oppgåver, både slike som berører det private næringsliv såvel som de som innebærer en kritikk av offentlige tjenester og offentlige myndigheter. Gruppen er kommet til at Forbrukerrådet opptrer med en rimelig grad av uavhengighet i forhold til myndigheter og næringsliv, slik at dette momentet alene ikke skulle tilsi en annen organisasjonsform. at man utvider den krets av mennesker som kan ha innflytelse på såvel valg av rådsmedlemmer som på andre viktige beslutninger som tas. Gruppen finner det ønskelig at den direkte innflytelse fra forbrukerne på arbeidet i Forbrukerrådet styrkes, og vil anbefale at det åpnes adgang for medlemsskap i organisasjonen. Videre foreslår arbeidsgruppen at det åpnes for representasjon for næringsorganisasj onene. 6.2.1 Individuelt medlemsskap Gruppen beskriver nærmere hvordan en kan sikre rekruttering av individuelle medlemmer og andre organisasjonsspørsmål i den forbindelse. Arbeidsgruppen mener rekrutteringen bør kunne sikres ved at Forbrukerrådet yter de individuelle medlemmer særlige servicetilbud, ved den mulighet til å øve innflytelse på rådets planer og disposisjoner medlemsskapet åpner for, og ved å legge inn en økonomisk belønning for Rådet og dets lokale ledd for rekruttering av nye medlemmer. Det er naturlig å tenke seg at abonnement på Forbrukerrapporten er et av de sentrale servicetilbud, og at dette inngår i medlemskontingenten. Men man kan i tillegg tenke seg andre ytelser: Gratis tilsending av ulike rapporter om vareundersøkelser m.v., tilgang til assistanse f.eks. fra Forbrukerrådets juridiske stab 0.1. For Forbrukerrådet ville eksistensen av en medlemsmasse med krav på serviceytelser bety at man måtte tenke ut fra spørsmålet om hva man kunne yte for å holde på medlemmene og sikre seg nye. Tilbakeføring av en andel av medlemskontingenten til lokalledd er en metode som Forbrukerrådet kunne bruke. Det ville kunne innebære at det ble skapt et grunnlag for lokale sekretariater. Arbeidsgruppen foreslår kretssystemet som basis for organisering av medlemsmassen: «Kretsen må holde medlemsmøter, og et årsmøte. Det er naturlig å forutsette at slike møter går på omgang innen kretsens geografiske omrade. Årsmøtet må velge et styre, som er ansvarlig for virksomheten. Valg av tillitsmenn til landsmøtet blir problemfylt dersom den enkelte krets skal velge mer enn en representant. I så fall oppstar spørsmålet om valgmetode. årsmøte. Det er rimelig å tenke seg at denne delen av landsmøtet også er representert i selve rådet. Dette (disse) rådsmedlem(mer) bør kunne velges av hele landsmøtet, men det bør settes regler som sikrer tidsbegrenset valg, slik at man får en best mulig rotasjon i rådet for kretsrepresentantenes vedkommende.» 6.2.2 Organisasjonsrepresentasjon Gruppen mener at den nåværende ordning med organisasjonsrepresentasjon på landsmøtet bør beholdes. Videre mener gruppen at det vil være i forbrukernes interesse at næringsorganisasjoner fra industri og handel deltar. Dersom landsmøtet blir for stort ved en slik ordning, kan et alternativ være å la hvert fylke være representert på landsmøtet med en representant for fylkets kretser, og slik at denne fylkesrepresentasjonen går på rotasjon mellom kretsene innen fylket. De forhold som regulerer medlemsorganisasjonen (kontingentsystem, antall kretser, årsmøtets funksjoner, valg til landsmøtet m.m.) bør antagelig inntas i sentrale vedtekter, slik at forholdene er regulert i fellesskap for alle kretser. 6.3 HØRINGSUTTALELSER De høringsinstanser som uttaler seg på dette punkt, slutter seg til arbeidsgruppens anbefaling om at Forbrukerrådet fortsatt skal være et offentlig finansiert organ, med stor grad av frihet til seiv å prioritere arbeidsområder. Når det gjelder representativitet og spørsmålet om individuelt medlemsskap, går flere av høringsinstansene i mot forslaget og mange av dem som uttaler seg er skeptiske til det. Akademikernes fellesorganisasjon uttaler: «AF er enig i at Forbrukerrådet fortsatt skal være en fri og uavhengig interesseorganisasjon. Det må anses som vesentlig at Forbrukerrådet har en stor grad av frihet til seiv å prioritere hvilke arbeidsområder en skal engasjere seg på og også hvorledes en best kan na de mal en har satt seg.» Akademikernes fellesorganisasjon antar dessuten at Forbrukerrådet anses best tjent med å være en ren offentlig institusjon, og stiller seg derfor skeptisk til å åpne for individuelt medlemsskap i institusjonen. AF mener derimot at en bør kunne revurdere hvilke organisasjoner som skal være representert på landsmøtet. Forbrukerrådet uttaler: styrende organer. Rådet mener at den nåværende sammensetning av landsmøtet gir store forbrukergrupper mulighet til innflytelse på arbeidet i Rådet. Det synes derfor foreløpig naturlig å basere virksomheten på den nåværende organisasjonsform med organisasjonsrepresentanter og representanter fra distriktene. Individuelle medlemmer organisert slik at de blir gitt reell innflytelsesmulighet i Forbrukerradets styrende organer, kunne gi et verdifult supplement eventuelt et alternativ til den nåværende organisasjonsform. Forbrukernemndene slik de fungerer representerer ikke et slikt supplement i dag. Forbrukerrådet er imidlertid i tvil om de praktiske muligheter for å bygge opp en slik organisasjonsform ved siden av det brede organisasjonsmønsteret vi allerede har i vårt samfunn. Et medlemstilbud må i så fall fremsettes slik at en kunne regne med bred oppslutning av aktive medlemmer i lokale grupper. Servicetilbud alene vil ikke uten videre sikre en slik oppslutning. Forbrukerrådet stiller seg tvilende til en organisasjonsform bygget pa kretser. Vi vil i stedet vise til utredningen om videreutvikling av det lokale forbrukerarbeid hvor det bl.a. ble vurdert utvidet representasjonsrett fra medlemsorganisasj onene på forbrukermøtene i fylkene. Det ville være mer naturlig å knytte medlemsrepresentasjon til fylkesvise forbrukermøter med representasjonsrett for lokale/distriktsvise medlemsgrupper. Det må stilles økonomiske midler til disposisjon for disse gruppers lokale arbeid, dvs. at kontingenten for en stor del tilbakeføres til det lokale ledd av medlemsorganisasjonen.» Finansdepartementet har liten tiltro til individuelt medlemsskap, og begrunner dette økonomisk: «Finansdepartementet har liten tro på at Forbrukerrådet skal kunne øke sine inntekter vesentlig ved å innby til personlig medlemsskap. Det er i stedet store muligheter for at en får en halvoffentlig institusjon hvorfra det reises krav om tilskudd fra staten, uten at en har særlig mulighet for å kontrollere virksomheten. Finansdepartementet vil derfor gå mot en slik løsning.» Arbeidsgruppens forslag om representasjon for næringsinteressene på Forbrukerrådets landsmøte, møter sterk motbør fra de av høringsinstansene som her uttaler seg. Norsk Tjenestemannslag mener: «NTL vil på det sterkeste advare mot en slik representasjon. Forbrukerrådet er nettopp motstykket til næringslivsorganisasjonene som jo ofte skal ivareta helt andre hensyn enn forbrukerhensyn. Ofte vil disse organisas onene være naturlige motparter i de saker Forbrukerrådet tar opp, og ofte være motparter i konkrete forhandhnger. Næringslivsorganisasjonene vil formodentlig for sin del stille seg awisende til forbrukerrepresentasjon i sine styrende organer, noe som måtte være en naturlig følge av gruppens tanker på dette punktet. Departementenes funksjonærforening uttaler: «Gruppen nevner at næringsorganisasjoner fra industri og handel bør få representasjon på rådets landsmøter. Dette mener vi er svært uheldig da næringsorganisasjonene ivaretar helt andre interesser enn forbrukernes.» Forbrukerrådet mener om dette spørsmålet: «Forbrukerrådet er ikke enig med gruppen når det gjelder representasjon fra næringsinteresser på landsmøtet. Forbrukerrådets klare rolle som interesseorganisasjon gjør det nødvendig med et klart skille mellom forbrukerinteresser og næringsinteresser hvor næringsinteressene ikke gis innflytelsesmulighet i de styrende organer. Næringsinteressene vil naturlig ivaretas i forbrukerpolitikken gjennom sine interesseorganisasjoner. Forbrukerrådet mener derfor at eventuell representasjon fra næringsorganisasjonene på landsmøtet må begrenses til a kunne delta som observatører med talerett, men uten forslags og stemmerett. Representanter fra næringsorganisasjonene ma ut fra den samme begrunnelse heller ikke være valgbare til Forbrukerrådet.» I sin felleshenvendelse er NMF,NIF og NHF inne på representasjonsforholdene. Næringsorganisasjonene peker spesielt på at representasjonen bør være konskvent. Dersom Forbrukerrådet rendyrkes som interesseorganisasjon og ikke har forvaltningspregede oppgåver, bør eventuelt ikke noen nærings eller arbeidstakerorganisasjon være representert. Norges Kooperative Landsforening legger vekt på at forbrukerinteressene blir sikret en bred representasjon i Landsmøte og Råd, og mener det bør overveies å etablere et aktivt representantskap som et mellomledd mellom de nåværende organer. NKL fortsetter: «Dernest er det vesentlig å understreke at forbrukerinteressene bare kan sikres gjennom de respektive organisasj oner og ved at deres representanter - sammen med de offentlig valgte og oppnevnte -utgjør Forbrukerrådets organer. NKL er helt uenig i den tanke at Forbrukerrådet bør åpnes for individuelle medlemmer.» Videre viser NKL til sitt langvarige, aktive engasjement innen forbrukerspørsmål, og finner det urimelig ut fra medlemstilslutningen å ikke ha fast plass i Rådet. Yrkesorganisasj onenes Sentralforbund gjentar i sin høringsuttalelse sitt tidligere fremsatte krav om å bli representert på Forbrukerrådets landsmøte. 6. som et frittstående, offentlig finansiert organ. Under pkt. 3.3 er nærmere omtalt departementets oppfatning av Forbrukerrådets virkeområde. Når det gjelder forslaget om individuelt medlemsskap, legger departementet vekt på de innvendinger som er reist av flere høringsinstanser. Departementet vil derfor ikke foreslå at det åpnes for individuelt medlemsskap i Forbrukerrådet. En videre utvikling av forbrukerarbeidet.med sikte på å underbygge kontakten med forbrukerne kan gjøres i flere retninger, og kan skje både ved en aktivisering av det eksisterende apparat og en konsentrasjon av innsats til områder som viser sin berettigelse. For det første er det nødvendig å bygge ut samarbeidet med de frivillige organisasj onene sentralt og lokalt. Både i Møre og Romsdal og i Finnmark har forbrukerutvalgene tatt initiativ til ågi frivillige organisasj oner full representasjon på forbrukermøtene. Departementet har gitt dispensasjon fra gjeldende vedtekter de siste år slik at disse organisasj onene har fått stemmerett på møtene. Utvalgene har fått mandat til å ta endelig standpunkt til hvilke organisasj oner som skal inviteres. Til grunn ligger det mønster som nå følges ved sammensetningen av Forbrukerrådets landsmøte. Erfaringene fra disse fylkene er lovende. Departementet vil derfor, sammen med Forbrukerrådet, arbeide videre etter dette mønster for å sikre en bedre representativitet i Forbrukerrådets virksomhet. For det andre er det behov for å bedre den nære og direkte kontakten med den enkelte forbruker og de problemer husholdene står overfor. Dette forutsetter at arbeidet i større grad forankres i det lokale forbrukerapparat. De praktiske konsekvensene vil da innebære en overføring av arbeidskapasitet fra Forbrukerrådet sentralt til forbrukerkontorene i fylkene. Til tross for en økt innsats de senere årene må man konstatere at erfaringene med de kommunale forbrukernemndene dessverre ikke har utviklet seg i positiv regning. Arbeidet i nemndene synes å ha stoppet opp i mange kommuner. Seiv om det er laget omfattende opplysnings- og veiledningsmateriell for nemndene, finner mange av dem at arbeidsoppgåver og -metoder er uklare. I noen kommuner er imidlertid innsatsen tilfredsstillende. På denne bakgrunn finner departementet at det ikke lenger bør forutsettes at alle kommuner skal ha en særskilt forbrukernemnd. 1982-83 St. prp. nr. 80. Om forbrukerpolitikken. denne nemnda nedlagt, bør imidlertid nemndas viktige oppgåver legges til ett av de andre folkevalgte organene i kommunen. På denne måten vil en kunne sikre at oppgåver av forbrukerpolitisk art og representasjon på forbrukermøtene i fylket hvert annet år får et bestemt tilknytningspunkt i den enkelte kommune. Det blir Forbrukerrådets oppgave, sammen med departementet, å utarbeide og gjennomføre et program for en sterkere lokal forankring av forbrukerarbeidet etter de linjer som er skissert ovenfor. Når det gjelder Forbrukerrådets organer: Landsmøte og Råd, mener departementet at det ikke er kommet fram argumenter som tilsier særlige endringer. Departementet finner ikke at tilstrekkelige grunner taler for NKLs forslag om å etablere et representantskap. Dette forslaget vil styrke Forbrukerrådet sentralt, og dessuten medføre et ekstra organ. Det vil komme i motsetning til ønsket om å styrke lokalarbeidet og departementet har ikke tro på at det vil tilføre forbrukerarbeidet så mye at det vil stå i forhold det ekstra byråkrati forslaget medfører. Departementet finner heller ikke grunnlag for å gi noen bestemte organisasjoner fast plass i Rådet. Ved valg på landsmøtet stilles alle likt. Departementet finner det hensiktsmessig å beholde landsmøtets størrelse omtrent slik det nå er. Departementet foreslår en økning fra 51 til 53 delegater. Nærmere bakgrunn for forslaget følger nedenfor. Med hensyn til hvilke organisasjoner som skal delta på landsmøtet og hvor mange delegater hver organisasjon skal sende, har kriterier for deltakelse vært: - Representasjon fra store, landsomfattende organisasjoner med et forbrukerpolitisk engasjement. - representasjon fra organisasjoner som ivaretar viktige forbrukerinteresser, spesielt for svake forbrukergrupper. Spørsmålet om hvilke organisasjoner som skal være representert bør vurderes jevnlig, f.eks. hvert 4.år. For øvrig har departementet anledning til -med sin oppnevningsrett for 8 delegater - å utfylle sammensetningen av landsmøtet, og kan på den måten oppnå en større fleksibilitet. Departementet mener arbeidstakerorganisasjonene viser et forbrukerpolitisk engasjement og dermed forsvarer en plass på landsmøtet. Departementet foreslår at landsmøtet utvides med 2 delegatplasser, og at AF og YS gis en hver av disse plassene. Det samlede antall delegater på landsmøtet blir da 53. Departementet vil ikke foreslå at det åpnes for representasjon på landsmøtet av næringsorganisasjoner innen handel og industri. Departementet legger vekt på at landsmøtet skal uttale seg og handle på forbrukernes vegne og være et aktivt interesseorgan for forbrukerne. Kontakt og samarbeid med næringslivet er viktig, men bør finne sted i andre fora. En naturlig plass er det kontaktutvalg som foreslås opprettet mellom Forbrukerrådet og næringsorgamsasjonene i forbindelse med den foreslåtte overføring til Forbrukerrådet av merkingsarbeidet. Departementet tar for øvrig sikte på at Statens rasjonaliseringsdirektorat skal foreta en organisasjonsmessig gjennomgang av Forbrukerrådets sekretariat og organer. Arbeidet vil kunne påbegynnes etter at denne proposisjon har vært behandlet av Stortinget. St. prp. nr. 80. 1982-83 Om forbrukerpolitikken. 7.1 ARBEIDSGRUPPENS FORSLAG Forbrukerrådet driver en utstrakt servicevirksomhet overfor forbrukerne i form av klagesaksbehandling. Det er en stor fordel for forbrukerne å ha et sted å henvende seg hvor man på en enkel måte kan få bistand, råd og hjelp til å løse tvister. Gruppen mener imidlertid at de ressurser som medgår til denne servicevirksomheten er betydelige, og foreslår at de lokale og sentrale forbrukerkontorene ikke lenger skal behandle klagene skriftlig. Forslaget innebærer at hvis det ikke er mulig å løse den uenighet som foreligger via muntlig mekling, blir saken å henvise til advokat, dersom klageren ønsker å gå videre med den. Gruppen begrunner sitt forslag med at det nå er for lang saksbehandlingstid i slike saker, at det på en lang rekke områder ikke tilbys tilsvarende særordninger, og at det etter rettshjelpsloven av 1980 er mulig å få fritt rettsråd dersom inntekten er lav.Videre så gruppen det som ønskelig at FR i særlig viktige spørsmål kunne fremme saker for rettsapparatet på klagerens vegne. Gruppen foreslår videre at dersom den skriftlige klagesaksbehandlingen opprettholdes, bør det innføres gebyr. Hensikten er å redusere antall saker, spesielt de saker som gjelder tvistegjenstander av liten verdi. Gruppen mener for øvrig at det endelige standpunkt til spørsmålet om fortsatt skriftlig klagesaksbehandling og om innføring av gebyr bør vente til innstillingen fra Forbrukerklageutvalget foreligger. Med hensyn til Forbrukertvistutvalget, mener gruppen at det foreligger vektige argumenter for å legge ned dette organet. Saksbehandlingen tar for lang tid, innebærer omkostninger for det offentlige, og det er i utgangspunktet ikke ønskelig med organer som har karakter av å være særdomstoler. Gruppen hevder videre at den generalpreventive virkning av avgjørelser fattet av FTU er mindre enn ved domstolsbehandling, fordi de hittil ikke er blitt offentliggjort. Også her henviser imidlertid gruppen til Forbrukerklageutvalgets arbeid, og mener det endelige standpunkt må utstå til innstillingen foreligger. 7. klagesaksbehandlingen og høringsuttalelsene bærer preg av at dette anses som en forbrukerpolitisk merkesak. De høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet, går mot at den skriftlige klagesaksbehandlingen opphører, eller mener det er riktig å avvente Forbrukerklageutvalgets innstilling før endelig standpunkt tas. De viktigste argumentene er at klagesaksbehandlingen er et viktig servicetiltak for forbrukerne; det er en betydelig kilde til problemoppfanging; det får være opp til Forbrukerrådet seiv å avgjøre om og hvordan klagebehandlingen skal utføres; å si at folk får oppsøke advokat med sine forbrukerklager er altfor enkelt. Norsk Tjenestemannslag sier i sin uttalelse bl.a.: «De fleste av henvendelsene Forbrukerrådet får, er gjenstand for muntlig rådgivning. En slik rådgivning er rasjonell, og dersom dette var nok i alle saker, ville selvsagt Forbrukerrådet gått inn for utelukkende muntlig saksbehandling. En forsvarlig saksbehandling forutsetter imidlertid ofte at den er skriftlig. At den skriftlige behandlingsformen star til disposisjon, har dessuten vist seg å være en av forutsetningene for at en stor del av klagene kan bli løst allerede etter muntlig behandling. Klagesaksbehandlingen dekker et stort behov for individuell rettshjelp og tvisteløsning for forbrukerne. Samtidig gir klagesaksbehandlingen Forbrukerrådet en unik kontakt med det publikum organisasjonen skal betjene, og kan derved så å o si umiddelbart registrere de problemområder hvor ytterligere innsats er nødvendig. Til sist har den skriftlige klagesaksbehandlingen utvilsomt en preventiv effekt i markedet. Mindre seriøse foretak vet at de risikerer Forbrukerrådets søkelys og må innrette sin virksomhet etter dette. Forbrukersaker er ofte velegnet for nøytral mekling og ofte lite egnet for domstolsbehandling. Det er i den sammenheng nok å vise til at Justisdepartementet nettopp har foreslått å øke minstegebyrene til kr 1 250 (forslag til ny sportel-lov). De generelle rettshjelpsordningene er ikke tilstrekkelige i denne sammenheng, i det inntektsgrensene er særdeles o lave og systemet med egenandel (som også er foreslått skjerpet) gjør mulighetene for å få en vanlig forbrukersak behandlet i denne sammenheng små. Når det gjelder rettshjelpsforsikringene har forsikringsselskapene stadig strammet inn vilkårene, også her anvendes systemet med betydelige egenandeler.» Forbrukerrådet viser bl.a. i sin uttalelse til bestrebelsene for å oppnå en forenklet behandling av klagene. Flest mulig avgjørelser forsøkes tatt ved lokalkontorene, og dette har nå begynt å gi resultater i form av nedkortet behandlingstid og lavere restansetall. Miljøverndepartementet v/Statens forurensningstilsyn peker på betydningen av å opprettholde den skriftlige klagesaksbehandlingen ut fra muligheten til å kartlegge opplysninger om farlige eller skadelige produkter. SFT uttaler på dette punkt: «For produktkontrollmyndighetene vil en overgang til muntlig klagesaksbehandling lokalt og sentralt medføre tap av nødvendig og verdifullt informasjonsmateriale om konkrete ulykkestilfelle eller skadelige produkter som vi i dag ikke får fra andre kilder. Bare muntlig klagesaksbehandling vil i vesentlig f rad svekke SFTs muligheter til å få overvået forbruksvaremarkedet. Hvis det likevel av andre grunner skulle bli nødvendig å gjennomføre en slik overgang, bør det enten gjøres unntak for klagehenvendelser som går på helse og sikkerhet eller det bør pålegges en form for rapportplikt om slike henvendelser til aktuelle myndighetsorganer.» Forslaget ora å innføre gebyr, dersom den skriftlige klagesaksbehandlingen fortsetter, har også møtt motbør blant de høringsinstanser som uttaler seg om dette forslaget. Unntaket er næringsorganisasj onene som i sin felleshenvendelse av 29. april viser til muligheten for et frittstående Forbrukerråd å ta betalt for tjenester. Statens forurensningstilsyn mener om et eventuelt gebyr: «Fra et produktkontrollsynspunkt vil en gebyrordning forutsatt at beløpet ikke settes så lavt at det blir uegnet som virkemiddel ut fra en kostnads/nyttevurdering - nettopp ta bort en stor del av de aktuelle sakene. En billig, men farlig forbruksvare som er omsatt i stort antall representerer både helsemessig og samfunnsøkonomisk et stort problem. Ikke minst når det gjelder å øke barns sikkerhet, vil det ofte være tale om å heve sikkerhetsnivået på en stor mengde små, billige artikler.» Nedlegging av Forbrukertvistutvalget går også de fleste som uttaler seg i mot. Uttalelsen fra Akademikernes fellesorganisasjon kan sies å være representativ: «En overgang til utelukkende muntlig klagebehandling i Forbrukerrådet og nedleggelse av Forbrukertvistutvalget vil etter AFs mening føre til at den nåværende «riset bak speilet»-effekten vil forsvinne. Selgerne vil ikke lenger ha så sterk tilskyndelse til å svare på Forbrukerrådets henvendelse og rette seg etter dets anbefalinger. Dermed vil forbrukernes utbytte av Forbrukerrådets virksomhet lett synke. Den problemoppfangende effekten som klagesakene representerer vil svekkes. Det samme gjelder den barriere mot at konflikter oppstår som Forbrukertvistutvalgets eksistens utgjør. Å fjerne den nåværende klagebehandhngen og henvise forbrukerne til domstolene, slik utredningen foreslår, vil svekke forbrukernes stilling. AF vil derfor gå i mot disse forslagene. Næringsorganisasj onene mener at forslagene om å endre Forbrukerrådets klagesaksbehandling og å nedlegge Forbrukertvistutvalget innebærer at Forbrukerklageutvalgets fortsatte arbeid bør revurderes, fordi disse momentene inngår som en vesentlig del av utvalgets mandat. Norsk Tjenestemannslag sier i sin uttalelse at det vil være meget uheldig å avvikle Forbrukertvistutvalget uten at det pekes på alternativ som tilfredsstillende kan ivareta de funksjoner Forbrukertvistutvalget har i dag. NTL ønsker videre å avvente Forbrukerklageutvalgets vurdering av dise spørsmålene. Forbrukertvistutvalget er i sin uttalelse enig i at den samlede behandlingstid, fra en klage foreligger til vedtak er fattet, er for lang. FTU antar at den omlegging som er i gang i Forbrukerrådet, med større vekt på lokal sluttbehandling, vil kunne bidra til å forkorte behandlingstiden. Også ekstra ressurser til FTU i en overgangsperiode ville kunne bidra til at etterslepet ble eliminert. FTU peker dessuten på at vurderingen av FTU overhodet ikke kan skilles fra vurderingen av den skriftlige klagesaksbehandlingen i Forbrukerrådet. Handelsdepartementet framholder i sin uttalelse betydningen av å se forbrukerlovgivningen i sammenheng med forenkling og avbyråkratisering av handelsvirksomheten. Departementet uttaler: «Det finnes verken i kjøpsloven eller annetsteds i lovverket regler som pålegger selgeren å holde seg informert om lovgivning og sedvaner som vedkommer handelstransaksjonen Selgeren er heller ikke pliktig til å behandle klagesaker hurtig. I tillegg kan nevnes at ordningen med handelsbrev ble opphevet i juni 1980. Ot.prp. nr 25 (1979-80) Om lov om handelsvirksomhet drøfter blant annet den virkning opphevelsen kunne få for forbrukerne. Det ble der reist tvil om en ordning som den med handelsbrev var særlig egnet til å ivareta forebygging og behandling av klager. Forbrukernes stilling overfor selger var på kort tid blitt styrket gjennom en rekke lovreguleringer. Deriblant lov om behandling av forbrukerkjøpstvister av 28. april 1978. Denne loven bygger på ordningen med skriftlig klagesaksbehandling. Dersom en større del av klagebehandhngen overføres til næringslivet kan det være grunn til å vurdere nærmere innføring av rammevilkår som sikrer at næringslivet opptrer på den måten arbeidsgruppen i sin rapport forutsetter. Den skisserte endring i ansvarsfordelingen kan også fordre o iverksetting av spesielle tiltak med sikte på å styrke kunnskapsnivået blant de handlende.» Justisdepartementet støtter standpunktet at den endelige vurdering av Forbrukertvistutvalget bør utstå til Forbrukerklageutvalgets endelige innstilling foreligger. Justisdepartementet viser også til sin uttalelse fra den gang forbrukertvistloven var under forberedelse. Den gang mente Justisdepartementet at domstolene ikke var vel egnet til å løse forbrukerkjøpstvister, og at det som en midlertidig ordning kunne etableres et alternativt konfliktløsende organ. Justidsdepartementet mente imidlertid at spørsmålet burde vurderes på nytt når det reformarbeidet som pågikk (eller var planlagt) i Justisdepartementets regi m.h.t. småkravsprosess, effektivisering av domstolsapparatet og bedring av retthjelpsordningene i samfunnet var sluttført. Justisdepartementet vil i sin uttalelse nå spesielt vise til betydningen av å se Forbrukertvistutvalgets framtid i lys av Småkravsutvalgets arbeid. Delinnstillingen om forliksrådene er nettopp framlagt, men vel så viktig er utvalgets generelle innstilling om småkravsspørsmålene. Denne vil ventelig foreligge i løpet av 2. halvår 1983. Justisdepartementet konkluderer: «Justisdepartementets standpunkt er således at Forbrukertvistutvalget ikke bør nedlegges før en forenklet domstolsbehandling er vurdert og utarbeidet på bakgrunn av innstillingene fra Småkravsutvalget.» 7.3 DEPARTEMENTETS VURDERINGER Departementet vil ikke nå ta opp forslag om at Forbrukerrådets skriftlige klagesaksbehandling awikles. Det legges her vekt på at adgangen til skriftlig klagesaksbehandling utgjør et viktig servicemoment overfor publikum. Muligheten til å fange opp forbrukerproblemer gjennom klagesakene er også av stor betydning og bidrar til at Forbrukerrådet kan legge opp et arbeid som forbrukerne finner vesentlig. Departementet ser på Rådets eget arbeid med å avgrense klagesaksmengden som verdifullt, og vil henstille til Forbrukerrådet fortsatt å følge denne linjen med sikte på en ytterligere reduksjon. Departementet vil i denne sammenheng ikke foreslå at det innføres en ordning med gebyr på de skriftlige klagesakene. vil stå i forhold til det merarbeid en slik ordning vil medføre. Departementet vil heller ikke fremme forslag om at Forbrukertvistutvalget nedlegges. Erfaringer fra de lokale forbrukerkontorer peker på sammenhengen mellom mulighetene for å oppnå tilfredsstillende løsninger lokalt, og eksistensen av FTU. Gjennom den reduksjon av de skriftlige klagesakene som det nå er lagt opp til, vil antall saker som går videre til FTU også kunne minskes. Etterhvert vil saksbehandlingstiden totalt sett kunne bli kortere, og restansetallet gå ned. Større juridisk kompetanse på de lokale forbrukerkontorer vil bidra til at flere saker kan avgjøres lokalt. Departementet finner det derfor hensiktsmessig at Forbrukerrådet fortsetter den utvikling som har funnet sted, og besetter ledige stillinger ved lokalkontorene med jurister der det finnes ønskelig ut fra en samlet vurdering. Det bør tas sikte på å styrke lokalkontorene på denne måten uten at det samlede antall stillinger i Forbrukerrådet økes. Lokalkontorene sett under ett bør snarest mulig tilføres nye stillinger. Dette er en konsekvens av at Forbrukerrådet får tilført flere nye stillinger gjennom de omorganiseringer av forbrukerinstitusjonene som foreslås i denne proposisjon. Ved kgl. res. 3. oktober 1980 ble Forbrukerklageutvalget oppnevnt for å utrede mater å bedre behandlingen av forbrukertvister på. Utvalget avgå en delutredning om gebyrer på klagesaksbehandlingen i januar 1982. Departementet har lagt synspunkter fra denne delutredningen til grunn for sine vurderinger når det gjelder gebyrspørsmålet. På grunn av delutredningen, var ikke utvalget kommet så langt i sine generelle vurderinger. I sammenheng med at formannen i brev til departementet meddelte at han ønsket å trekke seg fra arbeidet i utvalget, er departementet kommet til at utvalget kan oppløses. Spørsmålet om hvorvidt den skriftlige klagesaksbehandlingen og Forbrukertvistutvalget skal opprettholdes, bør vurderes endelig når det tas stilling til forslagene fra det såkalte Småkravsutvalget under Justisdepartementet. Man kan da foreta en helhetlig vurdering av klagebehandlingsspørsmålene. 8.1 INNLEDNING Til grunn for dette kapitlet ligger både arbeidsgruppens vurderinger, høringsuttalelsene og arbeidet med å forberede et langtidsprogram for forbruksforskning som styret ved Statens institutt for forbruksforskning har tatt initiativet til. Forslaget til langtidsprogram forelå som en egen rapport i oktober 1982. Programmet ble sendt til høring og styret ved SIFO behandlet saken i januar 1983. 8.1.1 Arbeidsgruppens utgangspunkt Gruppen har valgt følgende utgangspunkt for sine vurderinger av forskingsoppgåvene: «Statens institutt for forbruksforskning er den av institusjonene som driver eget forsknings- og undersøkelsesarbeid. Den utfører oppdrag for de andre forbrukerinstitusj onene, i første rekke Forbrukerrådet, og arbeider ellers på eget initiativ. Den har eget styre som fastlegger arbeidsoppgåvene. Gruppen ser det som ønskelig at det arbeidet som gjøres på forbruksforskningsområdet preges av at det er oppgåver av sentral interesse for forbrukerne, og som kan komme til nytte i det aktuelle forbrukerpolitiske arbeidet, ikke minst i opplysningen overfor forbrukerne. Forskning på forbrukerområdet omfatter langt mer enn det SIFO utfører. Det er viktig å se all forbruksforskning i sammenheng, noe som kan bidra til en best mulig utnyttelse av de ressurser som stilles til disposisjon for dette arbeidsfeltet. Av ressursmessige grunner er det viktig at forskning og undersøkelser finner sted der hvor forutsetningene for å utføre oppgåvene er best. Samtidig er det viktig at forskning på denne sektoren gjøres ut fra et forbrukerperspektiv , slik at forbrukerinteressene settes i fokus.» 8.1.2 Høringsuttalelser Hovedkomiteen for norsk forskning og Forbrukerombudet sier seg fullt ut enige i dette utgangspunktet. De fleste høringsorganene understreker nødvendigheten av en videreføring av forskningsinnsatsen på forbrukerområdet. Forbrukerrådet peker spesielt på at «man må legge større vekt på forbrukernes egne erfaringer som grunnlag for forbruksforskningen ». 8.1.3. Departementets vurderinger Departementet er enig i gruppens valg av utgangspunkt for sine vurderinger. Spørsmålet blir imidlertid hvordan en kan komme fram til en mer tilfredsstillende organisasjonsform - for å sikre en mer kontinuerlig og effektiv vurdering av forskning, forsøk og utredningsoppgaver på dette felt. Departementet mener at som hovedregel bør prosjektinnsatsen på forbrukerområdet ha praktiske siktemål. Derfor blir vurderingen av nytteverdi for de aktuelle brukere særlig viktig. I spesielle tilfelle bør den også kunne ta sikte på å bidra til å bygge ut kompetanse i eksisterende forskningsmiljøer på fagområder som er særlig viktige for den samlede forbruksforskning. Med en utvidet bruk av prosjektorganisering som arbeidsform blir det vanskelig å trekke opp klare skiller mellom anvendt forskning, forsøk, utredningsarbeid og kontrollvirksomhet. Enkeltprosjekter og programmer vil ofte ha innslag av disse oppgåver samtidig. Dessuten må kravene til kvalitet, relevans og produktivitet oppfylles. 8.2 ENDREDE FORUTSETNINGER FOR VALG AV OPPGÅVER 8.2.1 Arbeidsgruppens forslag Når det gjelder situasjonen som ligger til grunn ved valg av forsknings- og utredningsoppgaver, gir gruppen denne beskrivelsen: «De oppgåver som SIFO har stått overfor tidligere, og som lå til grunn for det arbeid som er nedlagt ved instituttet, er på vesentlige punkter endret i løpet av 1970- og 1980- arene. Ikke minst gjelder det forbrukssammensetningen, der en relativt større andel enn tidligere av husholdets ressurser går til bolig, transport og fritid, og en relativt mindre andel til mat og klær. En økende grad av kvinners yrkesdeltakelse har også medført en endring av husholdets situasjon, som f.eks. mindre tid til matlaging og husholdsarbeide, endring av arbeidsfordeling m.m. De sammenliknende vareundersøkelsene har i stor utstrekning tatt for seg den tekniske kvaliteten på produkter. I dag har produktene på mange områder oppnådd tilfredsstillende funksjonell kvalitet. Den teknologiske utviklingen medfører også at i løpet av en undersøkelsesperiode vil svært mange av produktene være ute av markedet og tilsvarande mange nye tilkommet, og dermed vil undersøkelsen for forbrukerne være mindre relevant. Derimot vil undersøkelser av reparasjons- og servicemuligheter, holdbarhet m.v. være viktige i fremtiden. Statens institutt for forbruksforskning ble startet, og at tyngden av behov for forbruksforskning etterhvert flyttes over på nye felt.» 8.2.2 Høringsuttalelser Norsk Tjenestemannslag har spesielt vurdert betydningen av endrede forutsetninger, og sier følgende: «Når det gjelder mange typer samfunnsendringer, har SIFO fulgt opp med prosiekter. På andre områder har SIFO til i dag ikke fulgt opp med aktuelle prosjekt, men endringer er nå igang med utkastet til nytt langtidsprogram.» NTL nevner bl.a. økt kvinnelig yrkesdeltakelse, endret fordeling av husholdningstyper og økt bruk av elektroniske produkter som eksempler på samfunnsendringer som vil få betydning for valg av problemstillinger. NTL konkluderer med: «1) Valget av problemstillinger o innenfor de områdene SIFO idag arbeider på må vurderes endret - Et eks.: tidsmessig hardt belastete (pga. lønnet utearbeid og mye husarbeid) småbarnsforeldre må hjelpes - her er en aktuell forskningsoppgave å finne fram til på hvilken måte de kan ha nytte av nye husholdningsprodukter. 2) Detmå vurderes om nye forskningsoppgaver må tas opp. Her må SIFO konsentrere seg om oppgåver hvor nåværende kompetanse kan utnyttes. Arbeidsdelingen i husholdningen kan være et eksempel.» Statens lærerskole i forming er enig i arbeidsgruppens vurdering av husholdningens endrede situasjon og fortsetter: «Dette gjør at det er viktig å ha nødvendig kunnskap både til vareinnkjøp, til bruk av hensiktsmessige hielpemidler og til rasjonelle arbeidsmetoder. Høgskolen vil framholde at det er viktig at kunnskaper om disse fagområdene blir holdt ajour og at kunnskapene når ut til forbrukerne gjennom undervisning og informasjon. «Det er kostbart og tidkrevende å feilbehandle tekstiler.»» Stabekk hustellærerhøgskole ønsker en konsentrasjon om instituttets tradisjonelle arbeidsområder: «Høgskolen mener at SIFO med fordel burde konsentrere sin forskningsinnsats om arbeidsfelt/emner som er dårlig dekket eller overhodet ikke dekkes av andre. SIFOs samfunnsvitenskapelige arbeid, kunne antakelig utføres av andre forskningsinstitusjoner. Forbruksforskningskompetansen burde heller komme inn gjennom representasjon i styringsgrupper for de enkelte prosjekter. Derved ville man kunne omdisponere og styrke innsatsen innenfor instituttets tradisjonelle fagområder. En klarere arbeidsdeling mellom SIFO og samfunnsvitenskapelige forskningsinstitusjoner burde etterstrebes, bl.a. for a unngå for stor spredning av fagkompetanse og uheldig disponering av knappe ressurser. Styret ved Statens institutt for forbruksforskning vurderer situasjonen slik: «I likhet med utvalget er også styret opptatt av at forholdene på forbrukersektoren har endret seg betydelig i løpet av den tid instituttet har vært i virksomhet. Det er and : re forbrukerinteresser som må stå i fokus i 80- og 90-årene enn de som var viktig å prioritere fram til i dag. Dette må avspeile seg i forskningen. Forholdene er også forandret ved at nye forskningsinstitutter og -miljøer er etablert og har spesialisert seg pa deler av det feltet SIFO tidhgere måtte ta noe nær et eneansvar for. Dette i seg seiv gir grunnlag for omprioriteringer av forskningsinnsatsen. Det er styrets syn at det er behov for til dels omfattende endrmger i instituttets forskning og arbeidsoppgåver. Som utvalget peker pa, må imidlertid denne type omlegginger forberedes nøye og ta tid. Eventuell omlegging må også foretas i nært samarbeid med ansatte og ledelse. Spesielt gjelder dette når det kan bfi aktuelt å prioritere forbrukerpolitisk forskning som krever en noe annen kompetanse enn den man i dag har på instituttet.» 8.2.3 Departementets vurderinger Departementet trekker den samme konklusjon som arbeidsgruppen og SIFOs styre: Den endrede situasjon for husholdene gir et behov for til dels omfattende endringer i forskning og arbeidsoppgåver, tyngden av behov for forbruksforskning må etterhvert flyttes til nye felt. 8.3 FORDELING AV OPPGÅVER PÅ FLERE MILJØER. OPPDRAGSFORSKNING 8.3.1 Arbeidsgruppens forslag I utgangspunktet påpeker arbeidsgruppen at forskning på forbrukerområdet omfatter langt mer enn det SIFO utfører. All forbruksforskning bør ses i sammenheng slik at ressursene utnyttes best mulig. Det er derfor viktig at forskning og undersøkelser finner sted der hvor forutsetningene for å utføre oppgåvene er best. Utvalget tar så opp hvordan forbruksforskningen skal bidra til å sette husholdningene i stand til bedre å forvalte sine ressurser og være til nytte også for andre brukergrupper i det norske samfunn: «Det er spørsmål om dette best oppnås ved at midlene knyttes fast til ett særskilt institutt for forbruksforskning, eller om de bør nyttes av andre deler av forskningsmiljøer som arbeider på de samme eller tilgrensende felt, som dette instituttet dekker.» Arbeidsgruppen peker videre på behovet for å gjennomføre forenklinger og forbedringer innenfor de økonomiske rammer som er nådd. slik omlegning vil kunne gi større fleksibilitet til å få utført viktige og aktuelle arbeidsoppgåver. Videre nevnes muligheten for at en slik omlegning på lengre sikt vil føre til en nedleggelse av Statens institutt for forbruksforskning. Forutsetningen må være at en også innenfor en slik løsning makter å opprettholde viktig kompetanse. 8.3.2 Høringsuttalelser Når det gjelder spørsmålet om fordeling av oppgåver til flere miljøer og synet på oppdragsforskning, kommer det frem ulike vurderinger i uttalelsene. Kultur- og vitensskapsdepartementet vil «i prinsippet slutte seg til en slik omlegging til mer oppdragsforskning. Det vil gi større spennvidde ved prioritering av oppgåver og mulighet for bedre å kunne utnytte de samlede ressurser som finnes på området.» Norges Kooperative Landsforening har ikke motforestillinger mot den omlegning av gjøremålene som gruppen foreslår. Dette synspunktet gjelder også en overføring av oppgåver til forskjellige andre etablerte organer. Forskerforbundets vurdering er at «forbruksforskningen og derved forbrukernes interesser (vil) bli bedre ivaretatt dersom en sørger for å satse på en kombinasjon av forskning ved SIFO og oppdragsforskning ved andre institusjonen» Akademikernes fellesorganisasjon deler denne vurderingen. Forbrukerombudet viser til at når forskningen innen forbrukersektoren skal gjøres ut fra et forbrukerperspektiv, krever dette «en tverrfaglig tilnærming til problemene som er vanskelig å ivareta i spesialiserte faginstitusjoner. Etter FOs syn er det tvilsomt om man i Norge, eller med tilsvarende tilgjengelighet i Norden, har instanser som seiv på sikt kan utføre de oppgåver det ut fra forbrukerhensyn er ønskelig at SIFO skal utføre også i framtida.» Forbrukerrådet «advarer mot en spredning av ressursene på andre forskningsinstitusjoner» og minner om at Rådet «prinsipielt mener at dette arbeidet burde vært samlet i en institusjon» - men fortsetter «Dette betyr ikke at vi ser det som ønskelig at all innsamling av kunnskap skal foregå innenfor forbrukersektoren. Arbeidsdeling og samarbeidsprosjekter bør være stikkordene for utnyttelsen av forbrukersidens ressurser og kompetanse. Erfaringen fra Rådets mangeårige kontakt med forskningsinstitutter og institusj oner er at oppbygging av gode samarbeidsforhold er en meget langsiktig prosess. De forutsetter bl.a. at forbrukersektoren har egne fagfolk å sette inn i et slikt samarbeid, slik at begge parter har gjensidig fordel av det, og at forbrukerinteressene blir ivaretatt. Norsk Tjenestemannslag er skeptisk til en overgang til oppdragsforskning. En slik overgang «har bare negative sider.» Seiv om det er bred tilslutning til at det kan være ønskelig å satse på flere egnede miljøer, understreker de fleste av dem som har tatt standpunkt at de går inn for å bevare Statens institutt for forbruksforskning. Det pekes på fordelen av å ha ett sted å henvende seg for å få tilgang til materiale i form av rapporter og opplysningsmateriell, betydningen av de tradisjonelle arbeidsoppgåvene for institusjonen og - ikke minst - hensynet til de ansatte ved institusjonen og deres arbeidsoppgåver i fremtiden. Betydningen av en fortsatt forbruksforskningsinnsats understrekes også. De fleste høringsinstansene legger vekt på at den ekspertise som er bygget opp fortsatt bør være tilgjengelig. Kultur- og vitenskapsdepartementet forutsetter at «En slik omlegning (må) imidlertid ikke føre til at den ekspertise som er bygget opp, f.eks. ved Statens institutt for forbruksforskning, går tapt. Ved en omlegging til mer oppdragsforskning er det viktig at oppdagsgiveren - Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Forbrukerrådet eller Statens institutt for forbruksforskning -opprettholder eller bygger opp tilstrekkelig kompetanse til å vurdere oppctragsbehov og resultater.» Andre høringsuttalelser understreker også behovet for kompetanseoppbygging mer generelt. Landsorganisasjonen sier det slik: «For oss er det viktig å understreke at forbruksforskningen blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Etter hvert som den private produktforskningen øker, vil det være nødvendig at man også fra det offentlige er i stand til a bygge opp forskningmiljøer som kan drive aktiv og seriøs forbruksforskning. Innenfor hvilke organisatoriske og institusjonelle rammer dette bør gjøres, Dør som sagt sees i sammenheng medforskningspolitikken for øvrig. Det avgj ørende er imidlertid at forbrukerinstitusj onene har forskningskapasitet til rådighet og at disse forskningsmilløene har nødvendige ressurser til nødvendig kompetanseoppbygging og teknisk utrustning.» Hovedkomiteeen for norsk forskning ser det «som rimelig at spørsmålet om Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) skal nedlegges eller opprettholdes - og i tilfelle hvordan - vurderes som ledd i det organisasjonsutviklingsprosjekt som foreslås i Hovedkomiteens melding nr. 6/1982 Organisering av forskningsvirksomheten i Norge. En slik vurdering krever et sett faglige mål og prioriteringer, i tillegg til de generelle som er nevnt i Hovedkomiteens melding. for de faglige vurderinger som må gjøres. Hovedkomiteen vil imidlertid understreke nødvendigheten av at faglige og generelle krav ses i sammenheng ved en vurdering av organisatoriske forhold.» I sitt notat om langtidsprogrammet fra februar i år vurderer styret ved SIFO disse spørsmålene slik: «Styret ønsker at man i større grad må forsøke å samle og utvikle kompetanse på enkelte hovedområder. Dette tilsier en planmessig utbygging av samarbeidet med andre forskningsinstitusjoner, eventuelt også overføring av enkelte oppgåver til disse miljøene. Vi mener dette vil styrke instituttet, samtidig som det innebærer en klarere arbeidsdeling og mer hensiktsmessig disponering av ressursene i forhold til andre forskningsmiljøer.» 8.3.3 Departementets vurderinger Departementet er enig i at en fordeling av forskningsoppgaver på flere miljøer vil være ønskelig. Dette vil innebære at en legger mer av arbeidet i eksisterende fagmiljøer. Det vil kunne gi en bedre utnytting av forskningsmidlene. Dette prinsippet har også fått tilslutning fra de organer som har et mer overordnet ansvar for forskningspolitiske vurderinger. Samtidig vil det være et behov for å sikre forskningsmessig kompetanse på viktige forbrukerpolitiske feiter der eksisterende miljøer ikke kan utvikle et slikt faglig grunnlag. Dette tilsier at et eget forskningsinstitutt for forbruksforskning opprettholdes. En slik løsning innebærer at instituttet finner sin plass i et samspill basert på faglig arbeidsdeling med andre nasjonale miljøer. Departementet vil derfor ikke fremme forslag om å nedlegge Statens institutt for forbruksforskning, eller om å slå institusjonen sammen med andre av forbrukerorganene. Den foreslåtte omlegning må skje innenfor de økonomiske rammer som budsjettene til enhver tid setter for den samlede forbruksforskning. 8.4 NÆRMERE OM SAMARBEID MELLOM SIFO OG ANDRE FORSKNINGSMILJØER 8.4.1 Arbeidsgruppens forslag Arbeidsgruppen har vurdert enkelte praktiske muligheter for også å knytte andre miljøer enn SIFO til forbruksforskningsoppgaver. innen forbruksforskningen ved eksisterende forskningsmiljøer, har gruppen ikke hatt praktiske muligheter til å foreta en fullstendig vurdering. Gruppen mener likevel at det for de forskningsfelt som i dag dekkes av SIFO, er gode muligheter for å få oppgåver utført ved andre laboratorier og forskningsinstitutter i Norge og i særlige tilfelle i Norden for øvrig. 8.4.2 Høringsuttalelser Mange av høringsuttalelsene understreker betydningen av en omlegning av forbruksforskningen. Det blir også pekt på behovet for å avvente langtidsprogrammet for forbruksforskning. Når det gjelder de enkelte områder, er det få konkrete tilrådinger. Helsedirektoratet ved Næringsmiddelseksjonen konkluderer sin vurdering av situasjonen på næringsmiddelområdet slik: «I samband med den forestående vurdering av SIFOs framtidige oppgåver, vil en få understreke behovet for økt innsats på et fagområde hvor SIFO besitter betydelig innsikt, kompetanse og erfaring. Dersom Forbruker og administrasjonsdepartementet anser det hensiktsmessig, burde det være av stor interesse å få nærmere utredet hvordan SIFOs kompetanse på næringsmiddelsiden på en hensiktsmessig måte kan samordnes med den øvrige sentrale næringsmiddelforvaltning. Det bør på nåværende tidspunkt neppe bygges ut flere miljøer for analyse av matvarenes kvalitet og sammensetning m.v.» Statens rasjonaliseringsdirektorat understreker i sin uttalelse «at det spesielt er nødvendig å vurdere arbeidet på næringsmiddelområdet i lys av tidligere bestrebelser på samordning av næringsmiddelkontrollen. » Handelsdepartementet har følgende formulering i sin uttalelse: «Ved en eventuell nedleggelse av SIFO vil Handelsdepartementet nevne at Fondet for markeds- og distribusjonsforskning er forpliktet til i sin forskning å vie en viss del av aktiviteten omkring forbrukeren i markedet. Ved økte midler til Fondet kan denne delen ogsåøkes.» Styret ved SIFO har 31. januar 1983 behandlet rapporten fra arbeidsgruppen for Langtidsprogram for forbruksforskning. Styret understreker at det er nødvendig å bruke mer tid på å komme frem til et endelig forslag til langtidsprogram. Det peker likevel på at det er ønskelig med en gradvis omlegning av arbeidsoppgåvene ved SIFO, og at dette vil måtte få konsekvenser for en del av de oppgåver som i dag utføres ved instituttet. I sitt notat datert 21. styret en del av de områder som er aktuelle for omlegning. Styret mener at enkelte oppgåver innen matområdet bør nedprioriteres til fordel for andre oppgåver. I forbindelse med de tekniske vareundersøkelsene ønsker styret å omprioritere arbeidet, bl.a. i retning av nye elektroniske produkter. Videre mener styret at arbeidet på området tekstil/vask i hovedsak bør opprettholdes. Styret ønsker at problemstillinger omkring forbrukernes livssituasjon og ressurser skal komme mer i forgrunnen som innfallsvinkel for SIFOs forskningsvirksomhet. Dette medfører en styrking av den samfunnsvitenskapelige kompetanse ved instituttet. 8.4.3 Departementets vurderinger Departementet er enig i at gruppens vurderinger på dette punkt ikke gir et tilstrekkelig grunnlag til å ta endelig standpunkt til om og i tilfelle hvordan en omlegning av arbeidsoppgåvene skal skje. Det har heller ikke vært lagt opp til dette fra arbeidsgruppens side. En har imidlertid kommet noe lenger på vei i en slik vurdering ved at langtidsprogrammet for forbruksforskning i 1980-årene forelå høsten 1982. SIFOs styre har også kommet med sin foreløpige kommentar til dette programmet, basert på en egen høringsrunde. I vurderingen av hvilke områder som vil være vesentlige innen forbruksforskningen framover, har dermed departementet hatt et bredere grunnlag for sine synspunkter enn utelukkende arbeidsgruppens gjennomgang av området. Departementet er enig med styret i at behovet er stort for en omlegning av forskingsoppgåvene ved SIFO. Departementet vil slutte seg til SIFOs styre som finner at en nedprioritering av feitene næringsmidler og tradisjonell teknikk/vareundersøkelser er nødvendig. På feltet vask/tekstiler vil behovet etter departementets vurdering være av omtrent det omfang det nå er. Dette innebærer at en innenfor en slik ramme også i framtida bør være i stand til å ta opp nye oppgåver på tekstilområdet. For øvrig slutter departementet seg i store trekk til den vurdering av forskningsoppgavene framover som styret har gitt. Departementet er imidlertid i tvil om det er riktig å satse på en særskilt utvikling av samfunnsvitenskapelig kompetanse ved SIFO. feltet. Departementet er som nevnt enig med arbeidsgruppen i at en omlegning etter de linjer som her er skissert samtidig må gi rom for en økt virksomhet basert på oppdrag til og samarbeid med andre forskningsmiljøer om konkrete forskningsprosjekter og programmer. Å utvikle en samlet og detaljert plan for den omlegning som her er skissert, vil bli en av de viktigste oppgåvene for SIFOs styre i tida som kommer. En omlegning er i alle tilfelle noe som vil ta tid. Dette innebærer at bygging/innredning av lokaler for næringsmiddelavdelingen i forbrukerinstitusjonenes felles bygg på Lysaker i hovedsak går videre som planlagt. 8.5 STYRING AV FORSKNING OG FORSØK 8.5.1 Arbeidsgruppens forslag Arbeidsgruppen skisserer følgende løsning: «Oppgaven med å ta initiativ til forbruksforskning må, dersom den endelige løsning blir at Statens institutt for forbruksforskning nedlegges, legges til de andre organer i forbrukersektoren, og departementet. Det er naturlig at Forbrukerrådet får en sentral posisjon i denne spesielle sammenhengen. I tillegg bør det antagelig finnes et samarbeidsorgan mellom Forbruker- og administrasjonsdepartementet og Forbrukerrådet for å få størst mulig samarbeid og koordinering om bruk av forskningsmidlene.» Videre har utredningsgruppen i utgangspunktet lagt til grunn det syn at Statens institutt for forbruksforskning, dersom det opprettholdes, ikke skal slås sammen med Forbrukerrådet og Varefakta- Komiteen. Gruppen mener at sterke grunner taler for at et forskningsinstitutt arbeider uavhengig av den direkte ledelse av et interesseorgan. 8.5.2. Høringsuttalelser Mange av høringsuttalelsene har understreket behovet for at en forskingsinstitusjon skal arbeide uavhengig av den direkte ledelse av et interesseorgan. Kultur- og vitenskapsdepartementet peker på at «Et eget samarbeidsorgan mellom Forbruker og administrasjondepartementet og Forbrukerrådet kan virke unødvendig byrakratiserend o og forsinkende f.eks. i forskningsspørsmål. Kultur- og vitenskapsdepartementet antar at Rådet for forskning for samfunnsplanlegging (RFSP) vil være en naturlig kontakt i slike saker, særlig dersom Rådet for forskning for samfunnsplanlegging i fremtiden får styrket sin funksjon som forskningsråd for offentlig tjenesteyting og planlegging. Hovedkomiteen for norsk forskning vurderer rollefordelingen mellom Forbrukerrådet og departementet som følger: «Rollefordelingen mellom Forbruker- og administrasjonsdepartementet og Forbrukerrådet i forskningsspørsmål bør hensiktsmessig kunne drøftes med utgangspunkt i Hovedkomiteens melding og anbefaiingene der. Komiteen har bl.a. gått inn for større bruk av forskningsmidler direkte på brukerens hand og for en reorganisering av Rådet for forskning for samfunnsplanlegging, mens det tas avstand fra egne rad for forskning i departementene. Den direkte styring av forskning vurderes som en oppgave for forskningsradene og de forskningsutførende institusj oner. Hovedkomiteen har merket seg at utredningen i utgangspunktet går inn for forskningsinstitutters uavhengighet av interesseog forvaltningsorganer. Dette syn er i tråd med anbefaiingene i Hovedkomiteens melding.» 8.5.3 Departementets vurderinger Departementet deler den vurdering at et forskningsinstitutt skal kunne arbeide uavhengig av den direkte ledelse av et interesseorgan. Departementet går derfor mot en sammenslåing av Statens institutt for forbruksforsking med Forbrukerrådet. Imidlertid er det som nevnt behov for en bedre koordinering og styring av forskingsinnsatsen på forbrukersektoren som helhet. For å oppnå dette vil departementet gi styret for Statens institutt for forbruksforskning et ansvar for å sikre at virksomheten i egen regi og i samarbeid med andre oppfyller de nødvendige faglige og praktiske siktemål. I sitt arbeid bør styret legge vekt på å bygge ut kontakten med de aktuelle brukergruppene ved planlegging, gjennomføring og bruk av programmer og prosjekter. Det er viktig at problemstillinger og resultater formidles videre til forbrukerne i et nært samarbeid med Forbrukerrådet. Sammensetningen av styret bør videre være slik at den gir mulighet for samarbeid og drøfting mellom dem som arbeider innenfor de enkelte temaområdene. I tråd med dette vil departementet vurdere behovet for å utarbeide nærmere retningslinjer for styrets virksomhet. Slike retningslinjer vil i tilfelle bli utarbeidet i nær kontakt med styret og de ansattes organisasjoner. For å nå disse målene bør styret settes sammen med representasjon fra forskersiden, fra de aktuelle brukergrupper og fra de tilsatte. Antallet styremedlemmer bør begrenses til fra 7 til 9 medlemmer. Av disse bør tre komme fra forskningssiden. Den faglige sammensetningen bør dekke ernæringsvitenskap, teknisk/naturvitenskapelige fag og samfunnsfag. Videre bør Forbrukerrådet og Forbrukerombudet være med som brukerrepresentanter. Departementet bør også være representert med en deltaker. Med en slik sammensetning blir det, etter departementets vurdering, ikke nødvendig med et eget samarbeidsorgan mellom departementet og Forbrukerrådet om forskningsspørsmål slik arbeidsgruppen foreslår. Skal styret kunne oppnå målene ovenfor må enkelte viktige praktiske forutsetninger være oppfylt. Et avgj ørende punkt blir at styret får den nødvendige frihet til å anvende midler til oppdrag og til samarbeide om forskningsoppgaver med andre miljøer. Det må da iverksettes en intern omlegning av forskningsoppgavene ved instituttet med sikte på en vesentlig reduksjon av institusjonens egen forskningsinnsats og øvrige virksomheter. En overgang til mer oppdragsforskning medfører en lavere lønnsandel enn antall stillingshjemler i dag gir rom for. For 1983 er det over departementets budsjett avsatt nær 7 mill. kr. til «lønn og godtgjørelser» og «varer og tjenester». 77% av dette beløpet går til lønnskostnader. I tillegg er det budsjettert med oppdragsmidler for 800 000 kr. Tilsammen er det 32 V 2 faste stillinger ved institusjonen, 5V2 stilling på overgangsstatus og instituttet disponerer 7 4 års hjemler. Etter departementets vurdering bør arbeidsoppgåvene kunne utføres med et institutt med ca. 20 tilsatte. Tilsammen betyr dette en lønnsandel på ca. 50% av den samlede bevilgning til instituttet. Departementet forutsetter at den nødvendige fagekspertise også i fortsettelsen kan knyttes til institusjonen og at det blir bygget opp ytterligere kompetanse på området prosjektadministrasjon. Styret bør vurdere om det er nødvendig å beholde faste avdelinger for å kunne oppnå ønsket fleksibilitet. Departementet er fullt oppmerksom på at en omlegning etter disse linjer forutsetter en nær kontakt med alle ansatte og deres organisasjoner. Hensynet til de tilsatte må veie særlig tungt ved den omlegning som her må til. Departementet viser til de rettigheter statstilsatte har etter lov om statens tjenestemenn med forskrifter. Sammen med organisasj onene må en komme fram til et opplegg for den praktiske gjennomføring av endringene. Omlegningen bør kunne være sluttført innenfor rammen av en tre-års periode. Det er en fordel for alle parter at dette ikke skyves ut i tid med den usikkerhet det nødvendigvis vil måtte medføre. Aktiviteten ved instituttet vil erstattes av tilsvarende oppdragsarbeid i andre fagmiljøer. Styret bør være ansvarlig for gjennomføringen av de nevnte omlegninger. 8.6 OPPLYSNINGSVIRKSOMHETEN 8.6.1 Arbeidsgruppens forslag Gruppen mener det opplysningsarbeid Statens institutt for forbruksforskning driver i dag i stor grad vil kunne overtas av Forbrukerrådet, og fortsetter: «Rapporten over prosjekter utarbeides som alminnelig regel av de institutter som har utført dem. En eventuell videre bearbeiding og popularisering av egnet materiale kan gjøres av Forbrukerrådet, i samarbeid med vedkommende institutt. Forbrukerrådet, som har egen opplysningsavdeling, vil også kunne produsere mer generelt opplysningsmateriale på de områdene Statens institutt for forbruksforskning arbeider i dag. Gruppen mener for øvrig at en samling av produksjonen av opplysningsmateriell på forbrukersektoren i alle fall er ønskelig. Etter gruppens oppfatning vil det være mest praktisk at Forbrukerrådet er den hovedansvarlige for utarbeiding av slikt stoff, og at Statens institutt for forbruksforskning, dersom det skulle opprettholdes som egen institusjon, i mindre grad enn nå arbeider med opplysningsmateriale. » 8.6.2 Høringsuttalelser Norsk Faglærerlag konkluderer i sin uttalelse med at «det er fornuftig bruk av samfunnets ressurser å opprettholde SIFO som forbruksforskningsinstitutt, med informasjonsansvar». Begrunnelsen for å beholde informasjonsansvaret er særlig at «Det (må) sies å ha en egenverdi at myndighetene, forbrukerne og skolen innenfor et avgrenset område har ett forbruksforskningsinstitutt å henvende seg til, for vitenformidling og -kanalisering». Statens lærerhøgskole i forming, Oslo sier i sin uttalelse: «SIFO har gjennom mange år opparbeidet ekspertise når det gjelder informasjon til faglærere, til personalet i veiledningstjeneste og forbrukerkontor og til den vanlige forbruker. Etter høgskolens mening ligger SIFOs informasjonsvirksomhet på et høyt nivå når det gjelder sakkunnskaper og formidlingsevne.» Lærerhøgskolen konkluderer sin uttalelse med at den ser ingen grunn til å erstatte informasjonsapparatet som er bygget opp ved SIFO med alternativer som det er tvilsomt kan gi bedre resultater. Styret ved Statens institutt for forbruksforskning har følgende vurdering: «Når det til slutt gjelder spørsmålet om ansvaret for forbrukeropplysmngen, vil styret understreke betydningen av at informasjonsarbeid drives i tilknytning til forskningen og vareundersøkelsene og at den gis uavhengig av økonomiske interesser i industri og næringsliv. Vi ser det som viktig at SIFO fortsatt kan ta hand om formidlingen av innsikt og resultater fra prosjektene ved instituttet, og at instituttet fortsatt kan ha egne informasjonsmedarbeidere.» I tilknytning til sin vurdering av rapporten fra arbeidsgruppen for langtidsprogram for forbruksforskning, kommer styret med tilleggsmomenter. I notatet av 21. februar heter det «Etter en eventuell sammenflytting av forbrukerinstitusjonene vil grunnlaget for å koordinere arbeidet (med spredning av forskningsresultater) være langt bedre og det vil, etter styrets syn, da være mulig a frigjøre ressurser i opplysningsarbeidet som bl.a. kan brukes til styrking av administrasjonen. En slik styrking er nødvendig.» Næringsmiddelseksjonen i Helsedirektoratet peker på behovet for samordning: «Også på opplysningssiden vedrørende riktig ernæringskosthold og matvaresikkerhet vil det i årene som kommer kreves økt offentlig innsats. Også her har SIFO en betydelig kompetanse som bør kunne samordnes med tilsvarende fra Statens ernæringsråd, Styret for næringsmiddelkontrollen og Helsedirektoratet.» Norsk Tjenestemannslag skisserer følgende løsning: «Utvalget går i notatet inn for å legge SIFOs opDlysningsvirksomhet inn under Forbrukerradets arbeidsområde. NTL stiller seg positive til en bedre koordinering av informasjonsvirksomheten. En forutsetning er imidlertid at det i en overføring av arbeidsoppgåver fra SIFO til Forbrukerrådet også ligger en forsikring om at informasjonsmedarbeiderne ved SIFO får beholde sine arbeidsplasser og spesielle arbeidsoppgåver, men da tilknyttet Forbrukerradets opplysningsavdeling. Før arbeidsoppgåvene overføres, må geografisk nærhet mellom informasjonsmedarbeiderne og forskerne være sikret. Forskningssformidling krever spesielle arbeidsmetoder og mulighet til nær kontakt med forskningsmedarbeiderne. Forbrukerradets opplysningsavdeling har ikke kompetanse til å drive denne typen informasjonsvirksomhet, og de kan derfor ikke ivareta de spesielle arbeidsoppgåvene som forskningsformidlingen krever.» Forbrukerrådet har ikke spesielt drøftet disse opplysningsoppgavene men viser til sitt prinsippielle standpunkt som er at forskingsoppgåvene burde vært samlet innen én forbrukerinstitusjon. 8.6.3 Departementets vurderinger Departementet er enig med arbeidsgruppen i at hovedansvaret for produksjonen av opplysningsmateriell på forbrukersektoren legges til Forbrukerrådet. Som høringsuttalelsene understreker, er det viktig at denne oppgaven også i fortsettelsen blir tilfredsstillende løst. Departementet foreslår at SIFOs informasjonavdeling i det vesentlige awikles og at informasjons- og formidlingsoppgåvene flyttes over til Forbrukerrådets opplysningsavdeling. En koordinering av arbeidet med forbrukeropplysning og forskingsformidling vil innebære en effektivisering og gir muligheter for en innsparing. Geografisk nærhet er en forutsetning for å kunne foreta en slik omlegning. Den vil derfor først kunne settes i verk ved innflytting i nybygget for forbrukerinstitusjonene høsten 1984. Arbeidsoppgavene vedrørende alle typer forbrukerinformasjon, bortsett fra dem Forbrukerombudet utfører, vil etter dette bli løpende prioritert og koordinert av Forbrukerrådet, i det også Varefakta-Komiteen foreslås nedlagt og opplysningsoppgavene lagt til Forbrukerrådet. Departementet er enig med SIFOs styre i at en gjennomgang av ressursene i SIFOs informasjonsavdeling er nødvendig ved en eventuell koordinering av formidlings- og informasjonsoppgavene mellom SIFO og Forbrukerrådet. Styret ønsker bl.a. å styrke administrasjonen ved SIFO. I dag utfører ansatte ved SIFOs informasjonsavdeling også en del administrative oppgåver. To av de ca. 4 årsverkene som er tilknyttet informasjonsavdelingen foreslås derfor beholdt ved SIFO, til bruk for en styrking av de administrative funksjoner. Forbruker- og administrasjonsdepartementet vil med dette ta opp forslag om endring av bevilgningene for budsjetterminen 1983 under kapitlene 1560, 1562 og 1568. Varefakta-Komiteen foreslås nedlagt som egen institusjon med virkning fra 1. september 1983. Av stillingene under kap. 1562 foreslås 8 overført til kap. 1560 og 4 til kap. 1568 samsvarende med arbeidsoppgavenes fordeling. Det er ikke endelig avgjort hvilke stillinger som flyttes til hvilke kapitler, men det er i utgangspunktet gått ut fra den fordeling som det var enighet om forrige gang fordeling ble foretatt jfr. St.prp. nr 1 (1981- 82), og beløpet er anslått tilsvarende. Driftsposten under kap. 1562 fordeles i samme forhold som stillingene: 8/12 deler til kap. 1560 og 4/12 deler til kap. 1568. Forbruker- og administrasjonsdepartementet tilrår: At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om at Varefakta-Komiteen nedlegges og om endringer på statsbudsjettet for 1983 under kap. 1560,1562 og 1568. Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: I Varefakta-Komiteen nedlegges fra 1. september 1983. II Bevilgningene på statsbudsjettet for 1983 blir endret som følger: Kap. 1560 Forbrukerrådet post 01. Lønn og godtgjørelser, økes med kr 437 000 fra kr 22 121 000 til kr 22 558 000. post 11. Varer og tjenester, økes med kr 212 000 fra kr 14 025 000 til kr 14 237 000. Kap. 1562 Merking av forbruksvarer post 01. Lønn og godtgjørelser, reduseres med kr 653 000 fra kr 1 958 000 til kr 1 305 000. post 11. Varer og tjenester, reduseres med kr 318 000 fra kr 955 000 til kr 637 000. Kap. 1568 Forbrukerombudet post 01. Lønn og godtgjørelser, økes med kr 216 000 fra kr 3 133 000 til kr 3 349 000. post 11. Varer og tjenester, økes med kr 106 000 fra kr 805 000 til kr 911 000. Tilråding fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet ligger ved i avtrykk. St. prp. nr. 81 (1982—83) 1. ENDRINGER I GJELDENDE AVTALE OM STATENS MEDVTRKNING VED ANLEGG OG DRIFT AV UNIVERSITETSKLINDXKEN I BERGEN Staten og Hordaland fylkeskommune har sluttført forhandlinger om endringer i Haukelandsavtalen, jfr. St. prp. nr. 169 for 1976 —77, Om avtale om tillegg til og endringer i gjeldende avtale mellom staten og Hordaland fylkeskommune om statens medvirkning ved anlegg og drift av universitetsklinikken i Bergen. Statens tilbud til endring er: Pkt. 1: Tilskuddet til drift etter gjeldende avtales punkt 1. B og C skal være lik tilskuddene i 1982 med den automatiske årlige regulering som er bestemt i punkt 7 a) i «Ny tilskottsordning for statens tilskott til drift av universitetsklinikkene fra 1982», jfr. St. prp. nr. 1 for 1981 —82, for Sosialdepartementet, side 123. Pkt. 2: Oppjustering av tilskuddet etter punkt 7b) i «Ny tilskottsordning for statens tilskott til drift av universitetsklinikkene fra 1982» kan — bortsett fra i spesielle og uforutsette tilfeller — først skje, når tilskuddsbeløpet beregnet etter 12,5 pst. av et omforenet budsjett overstiger det tilskuddsbeløp som framkommer ved reguleringen av 1982- tilskuddet etter punkt 7 a). Pkt. 3: Amortiseringstidspunkt og tidspunkt for belastning av byggelånsrenter på fylkeskommunens driftsbudsjett settes til 1. juli 1983. For 1983 gis halv refusjon. Statens tilbud under punkt 1 innebærer at universitetsklinikktilskuddet inntil videre opprettholdes på 1982-nivå, (det vil si 15,5 pst. av tilskuddsgrunnlaget i 1982), dog løpende regulert i takt med økningen av rammetilskuddet, jfr. den ovennevnte tilskuddsordningens punkt 7a. Dette innebærer at tilskuddsgrunnlaget ikke skal økes etter hvert som nye deler av Sentralblokken tas i bruk. kommet ned på 12,5 pst. vil det kunne forhandles om oppjustering av tilskuddsgrunnlaget. Totalt utgjør statens tilbud til fylkeskommunen under punkt 1 kr 16 530 000 for 1983. I henhold til sykehuslovens § 10 refunderer folketrygden 50 pst. av utgifter til renter og avdrag for tre fjerdedeler av godkjente byggekostnader. Ved praktiseringen av bestemmelsen har Sosialdepartementet lagt til grunn at såfremt byggearbeidene er avsluttet innen 1. april, kan refusjon tilstas fra og med samme år. Avsluttes byggearbeidene etter 1. april, vil refusjon bli tilstått fra året etter. Etter vanlig praksis skulle amortiseringstidspunktet for Sentralblokken settes til 1. januar 1984. Sosialdepartementet viser til at det dreier seg om et meget stort byggeprosjekt og at bygget er blitt tatt i bruk etappevis. Ut fra en konkret vurdering av disse forhold har Sosialdepartementet funnet å kunne godkjenne at amortiseringstidspunktet fastsettes til 1. juli 1983, og at det for 1983 gis halv amortisering (refusjon), stipulert til kr 33 700 000. For 1983 er det bevilget ialt kr 393 000 000 til refusjon av godkjente kapitalutgifter på kap. 2710, Helseinstitusjoner m. v. post 60. I dette beløp er medtatt refusjon av kapitalutgifter ved Haukeland sykehus i henhold til statens tilbud. Det beløp som skal refunderes ifølge punkt 3 kan ikke bli endelig fastsatt før byggeregnskapet er avsluttet og revidert. Det forutsettes derfor en etterregning av trygdens refusjon av kapitalutgiftene. 2. TDLLEGGSBEVILGNING FOR BUDSJETTÅRET 1983 TDL UNIVERSITETSKLINDXKEN I BERGEN På statsbudsjettets kap. 718. Tilskudd til universitetssykehus, post 60. hvorav tilskuddet til Haukeland sykehus utgjør kr 69 077 000. Statens tilbud om økt universitetsklinikktilskudd til Haukeland sykehus fører til at bevilgningen under denne post må økes med kr 16 530 000 fra kr 207 517 000 til kr 224 047 000. Kommunaldepartementet foreslår derfor, i samråd med Sosialdepartementet at budsjettforslaget for 1983 under kap. 718. Tilskudd til universitetssykehus, post 60. Driftsutgifter, økes med kr 16 530 000. 3. EKSTRA SKATTEUTJAMNINGSTILSKOTT 1983 TIL HORDALAND FYLKESKOMMUNE Utbyggingen av Haukeland sykehus vil være fullført i løpet av 1983 og det nye sykehuset blir da satt gradvis i drift som regionsykehus med universitetsfunksjoner. For Hordaland fylkeskommune medfører dette økonomiske problemer som det ikke har vært mulig å løse fullt ut innen de ordinære inntektsrammer eller gjennom de sluttførte forhandlinger med staten. På denne bakgrunn ble det i januar 1982 opprettet en arbeidsgruppe med representanter fra Kommunaldepartementet, Sosialdepartementet og Hordaland fylkeskommune, til å utrede de økonomiske konsekvenser for fylkeskommunen av Haukelandsutbyggingen. Rapporten fra arbeidsgruppen ble overlevert Kommunalministeren 7. juni 1982 og viste at Hordaland fylkeskommune sto overfor tre hovedproblemer: a. Sluttfinansieringen av investeringene. b. Kapitalutgiftene — renter og avdrag. c. Driftsutgiftene ved oppstartingen av det nye sykehus. Rapporten peker på at problemene dels kan forklares ved de organisatoriske endringer som har skjedd underveis i gjennomføringen av prosjektet. Etter arkitektkonkurransen i 1959 sto Statens bygge- og eiendomsdirektorat som hovedansvarlig for byggeprosjektet. Staten var medeier i I/S Haukeland sykehus med 40 pst. av eierandelen. I tillegg hadde Bergen kommune 40 pst. og Hordaland fylke 20 pst. Fra 1. januar 1972 ble ansvaret for utbyggingen overført til Hordaland fylkeskommune. Da var byggearbeidene startet og den ytre ramme for Sentralblokken med et bruttoareal på 125 000 m 2, i praksis fastlagt. Da fylkeskommunen for 11 år siden overtok ansvaret for Haukeland sykehus var således mange viktige beslutninger alt tatt, både når det gjaldt utbyggingens omfang og kostnad. Med bakgrunn i den forhistorie denne saken har, og på grunn av prosjektets dimensjoner, har Regjeringen vurdert det slik at staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet bør bidra med forskjellige hjelpetiltak for å sikre at Haukeland sykehus kan ferdigstilles og settes i drift etter et fornuftig minimumsalternativ. Regjeringens forslag til medvirkning til løsning av Hordaland fylkeskommunes økonomiske problemer, den såkalte «Haukelandspakken», ble presentert av Kommunalministeren på et møte med Hordaland fylkeskommune 29. september 1982. I brev av 17. november 1982 presiserte Kommunaldepartementet nærmere de forutsetninger og betingelser som lå til grunn. For å understreke fylkeskommunens totalansvar skal hjelpetiltakene være av tidsbegrenset karakter og rette seg mot fylkeskommunens økonomi generelt og ikke mot sykehusdriften spesielt. Fra Regjeringens side er det videre lagt til grunn at fylkeskommunen godtar det tilbud staten framsatte overfor fylkeskommunen under forhandlingene om en revisjon av Haukelandsavtalen. Regjeringen har også forutsatt at fylkeskommunens investeringer utenom Haukeland sykehus må begrenses sterkt inntil fylkeskommunens økonomi er vesentlig bedret. De foreslåtte hjelpetiltak består av to hovedelementer: a. Fylkeskommunen får adgang til å ta opp et partialobligasjonslån på 200 mill. kroner for å sikre sluttfinansieringen av Haukelandsutbyggingen. b. Fylkeskommunen gis et tidsbegrenset driftstilskudd for å bli satt i stand til å betjene lån og drive sykehuset etter et minimumsalternativ. Fylkeskommunen fikk tilsagn om parialobligasjonslån ved Kommunaldepartementets brev av 25. oktober 1982. Regjeringen har overfor fylkeskommunen gitt uttrykk for at den vil foreslå for Stortinget tilskudd for perioden 1983 —85 begrenset oppad til i alt 150 mill. kroner. Størrelsen på tilskuddene for 1984 og 1985 vil måtte avgjøres ut fra en konkret vurdering i forbindelse med statsbudsjettet for angjeldende år. For 1983 blir det i denne proposisjon foreslått et tilskudd på 40 mill. kroner. Regjeringen har funnet det mest hensiktsmessig at tilskuddet for 1983 blir gitt fra Skattefordelingsfondet. Med den oversikt en nå har over inntekter i 1983, vil det være dekning for en ekstra tildeling på 40 mill. kroner. I Kommunaldepartementets brev av 17. november 1982 ble det presisert at fylkeskommunen måtte akseptere både statens tilbud m. h. t. revisjon av Haukelandsavtalen og opplegget for de nevnte støttetiltakene, før proposisjonen ble lagt fram for Stortinget. I brev av 15. desember 1982 fra Hordaland fylkeskommune ga fylkesrådmannen bl. a. følgende orientering om fylkestingets behandling: «Hordaland fylkesting gjorde i møte 14. desember 1982, sak 106, slikt vedtak i samsvar med fylkesrådmannen og fylkesutvalet si tilråding: «1. forhandlingsmøte 26. mars 1982 og brev av 17. november 1982 frå Kommunaldepartementet. 2. Fylkestinget må overfor dei sentrale styresmaktene peika på at den svake utviklinga i fylkeskommunen sine inntekter gjev grunn til sterk uro. Utan større inntekter for fylkeskommunen er det svært vanskeleg å sjå korleis ein skal makta dei auka utgiftene som melder seg i 1984.» I samråd med Sosialdepartementet vil Kommunal og arbeidsdepartementet tilrå : At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om utvidet statlig medvirkning ved anlegg og drift av Haukeland sykehus. Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: I. Stortinget godkjenner det framlagte forslag til endringer i Haukelandsavtalen. 11. På statsbudsjettet for 1983 gis følgende tilleggsbevilgning: Kap. 718. Tilskudd til universitetssykehus, post 60. Driftsutgifter, forhøyes med kr 16 530 000 fra kr 207 517 000 til kr 224 047 000. ni. Stortinget gir Kommunaldepartementet fullmakt til å fordele av inntektene til Skattefordelingsfondet for 1983, som ekstra tilskudd til Hordaland fylkeskommune for budsjettterminen 1983, en sum på 40 mill. kroner. Tilråding fra Kommunal- og arbeidsdepartementet ligger ved i avtrykk. St. prp. nr. 82 (1982—83) Tilrådning fru Forsvarsdepartementet av 25. mars 1988, godkjent i statsråd samme dag. Forsvarsdepartementet legger i denne proposisjon frem forslag om enkelte endringer av organisasjons- og personellmessig karakter, samt en del bygg/eiendomssaker m m. De saker departementet legger frem er: 1. RASJONALISERING AV HÆRENS FREDSORGANISASJON I St prp nr 1 for 1981 —82 redegjorde Forsvarsdepartementet for den vurdering Generalinspektøren for Hæren har iverksatt av Hærens fredsorganisasjon med sikte på gjennom rasjonaliserings- og effektiviseringstiltak å opprettholde nåværende virksomhet, møte nye krav og oppgåver samt holde driftskostnadene nede. Departementet gjorde også rede for de prinsippene som ble fulgt i dette arbeid og la frem forslag om sammenslåing av de første avdelinger. Forsvarskomiteen sluttet seg til Forsvarsdepartementets forslag og i samsvar med Innst S nr 7 for 1981 —82 vedtok Stortinget sammenslåingen. I St prp nr 139 for 1981—82 ble rasjonaliseringen videreført med forslag om sammenslåing av flere avdelinger, og i samsvar med Innst S nr 300 for 1981—82 vedtok Stortinget også disse forslag. Unntak ble gjort for to avdelinger som det var reist innvendinger mot å slå sammen, og Forsvarsdepartementet ble bedt om å se nærmere på disse. Forslaget er opprettholdt i St prp nr 1 for 1982 —83 og er vedtatt av Stortinget i samsvar med Innst S nr 7 for 1982—83. Generalinspektøren for Hæren har som neste skritt i rasjonaliseringen foreslått sammenslåing av følgende avdelinger: Fredrikstad og betegnet Feltartilleriregiment nr 1. — Ingeniørregimentet og Ingeniørvåpenets skole- og øvingsavdeling, med standkvarter Hvalsmoen og betegnet Ingeniørregimentet. Feltartilleriregiment nr 1 har i dag standkvarter i Ski, og er forutsatt flyttet til Fredrikstad. Ingeniørregimentets ledelse er nå i Hønefoss, mens f orvaltningen er på Hvalsmoen. Sammenslåingene vil gi en mer rasjonell forvaltning og innsparing er foreløpig anslått til 4—5 stillinger. Innsparte stillinger vil bli nyttet ved avdelinger/institusjoner hvor behovet er størst, eksvis i forbindelse med etableringen av luftvernsenteret i Fredrikstad. Flyttingen av regimentene vil bare berøre et fåtall personer. Investeringsbehov til bygningsmessige tiltak vil bli dekket innenf or budsjettrammen. Berørte avdelinger har tatt del i arbeidet med utformingen av den nye organisasjon og har uttalt seg positivt. Arbeidstakernes organisasjoner og lokale samarbeidsutvalg har ikke hatt spesielle merknader. Sammenslåingen på Hvalsmoen forutsetter at de bygningsmessige forhold først legges til rette. Forsvarssjefen er enig i Generalinspektøren for Hærens forslag. Sammenslåingen vil bli iverksatt så snart forholdene er lagt til rette, og vil bli gjennomført i nært samarbeid med berørt personell og berørte organisasjoner. Forsvarsdepartementet slutter seg til dette og vil komme tilbake til de nødvendige stillingsjusteringer i de årlige budsjettforslag. 2. FELLES LEDELSE. FREDRIKSTEN KOMMANDANTSKAP — HÆRENS FORVALTNINGSSKOLE I St prp nr 86 for 1979—80 redegjorde Forsvarsdepartementet for flytting av Hærens forvaltningsskole fra Akershus festning til Fredriksten. I følge Stortingsvedtak, jfr Innst S nr 335 for 1979 —80, ble Forsvarets gymnas på Fredriksten festning nedlagt og Hærens forvaltningsskole flyttet fra Akershus festning til Fredriksten festning. Departementet har senere bestemt i samsvar med St prp nr 86 at Forsvarets gymnas nedlegges fra og med avsluttet skoleår 1982 og Hærens forvaltningsskole flyttes til Fredriksten festning med virkning fra skoleåret 1983. Ved etablering av Hærens forvaltningsskole på Fredriksten vil man kunne kombinere stillingene som. sjef for Hærens forvaltningsskole og Kommandant på Fredriksten festning. kommandantskap skal fortsatt opprettholdes som identifiserbare avdelinger i Hæren. Ansvar og oppgåver som har vært tillagt festningskommandanten skal opprettholdes for den kombinerte stilling som skolesjef og festningskommandant. Sjef Hærens forvaltningsskole/Kommandant på Fredriksten vil kommandomessig stå direkte under Generalinspektøren for Hæren på linje med tilsvarende avdelinger og enheter i Hæren. Forsvarsdepartementet foreslår derfor at stillingen som Kommandant på Fredriksten kombineres med stillingen som sjef for Hærens forvaltningsskole. 3. ENDRING AV STDLLINGSBETEGNELSE VED KYSTVAKTINSPEKTORATET I samsvar med Sjøforsvarets funksjonsplan er det idag tilbeordret i alt 3 befal til Kystvaktinspektoratet — Kystvaktinspektør og 2 tjenestegjørende offiserer. I henhold til gjeldende instruks er Kystvaktinspektøren FO's kontaktledd til såvel sivile som militære institusjoner/organisasjoner i kystvaktspørsmål. I Kgl res av 11 januar 1980 er det fastsatt retningslinjer for samarbeidet mellom Kystvakten og andre statlige myndigheter. Av resolusjonen fremgår det bl a at Kystvaktinspektøren innen sitt tjenestefelt er faglig ansvarlig for koordinering av oppdrag, prioriteter, direktiver og bestemmelser fra andre statlige myndigheter. Pålagte oppgåver og fastlagte retningslinjer medfører at Kystvaktinspektøren ved utførelse av tjenesteplikter, har en meget stor kontaktflate på til dels høyt nivå. Dette forhold gjelder ikke minst andre statlige myndigheter. Som følge herav er det nødvendig for Kystvaktinspektøren å delegere en rekke oppgåver til eldste tjenestegjørende offiser. Det anses nødvendig og riktig at eldste tjenestegjørende offiser ved Kystvaktinspektoratet, som i stor grad representerer Kystvakten og derved Forsvaret i det kontinuerlige samarbeid med bl a andre statlige etater, blir gitt en stillingsbetegnelse som er mer dekkende for de funksjoner han utfører, bl a som Kystvaktinspektørens stedf ortreder. Med henvisning til ovenstående foreslår Forsvarsdepartementet at stillingen for eldste tjenestegjørende offiser ved Kystvaktinspektoratet gis betegnelse «Assisterende Kystvaktinspektør». Forslaget medfører ikke gradsjustering. 4. NEDLEGGING AV 718 SKVADRON — REORGANISERING AV SOLA HOVEDFLYSTASJON I forbindelse med innføring av F-16 jagerfly gjennomføres den videregående utdanning av jagerflygere ved Luftforsvarets flytaktiske skole på Rygge hovedflystasjon. Antall F-5 jagerfly reduseres etterhvert som utskifting til F-16 fly foretas. Omorganisering på grunn av innføring av F-16 fly er bl a behandlet i St prp nr 128 for 1976—77, St prp nr 1 for 1977—78 og St prp nr 1 for 1979—80. I denne forbindelse foreslår Departementet at 718 skvadron/Sola hovedflystasjon legges ned med virkning fra 1. mars 1983. I forbindelse med nedleggingen reduseres Sola hovedflystasjons oppsetning av personell. Nedbyggingen er delvis gjennomført. Personell ved 718 skvadron og ved hovedflystasjonen blir beordret i nye stillinger fra august 1983. Befal over 50 år pr 1. januar 1983 blir omdisponert i stillinger ved avdelinger av Forsvaret eller øvrige statsetater i Stavangerområdet. Forsvaret har ikke lenger behov for egen lufthavnstjeneste ved stasjonen. Denne tjeneste vil bli søkt overført til Samferdselsdepartementet ved Luftfartsverket. Materiell og personell som Forsvaret disponerer ved Sola hovedflystasjon for denne tjeneste vil da bli omdisponert. 5. SAMMENSLAING AV FORSVARETS FELLESSAMBAND (FFSB) OG FORSVARETS DATASENTRAL (FDS) Utviklingen av sambands- og datateknikken har ført til at det blir et stadig sterkere gjensidig samspill mellom sambandet (overføring av data) og selve databehandlingen: Databehandlingssystemene blir stadig mere avhengig av moderne samband, samtidig som datateknikken også tas i stadig sterkere bruk i sambandssystemene. Utbyggingen av Forsvarets tjenesteintegrerte digitale nett (FDN) og de muligheter dette gir for utbygging av et distribuert databehandlingssystem, tilsier at ressursene innen sambands- og datasektoren behandles som et hele. Organisasjonsmessig tar departementet sikte på en sammenslåing av FFSB og FDS. Den organisasjensmessige oppbygging av en slik sammenslått fellesinstitusjon forutsettes utredet av en arbeidsgruppe hvor både de berørte institusjoner og personellets tillitsvalgte forutsettes å delta. Når utredningen er foretatt, vil departementet komme tilbake til Stortinget med de aktuelle forslag. Den årlige tjenestetid i Heimevernet blir forelagt Stortinget i forbindelse med fremleggelsen av budsjettproposisjonen hvert år. For 1983 er den fastsatt til «inntil 50 timers fritidsøvinger eller inntil 6 dagers sammenhengende tjeneste». Heimevernet har gjennom en rekke år hatt behov for og praktisert at befal og spesialister er blitt innkalt til inntil 3 dagers forøvinger i umiddelbar tilknytning til de årlige heimevernsøvelser. Ordningen er imidlertid basert på frivillighet fra personellets side, for at det skal unngås at forøvingene går til frådrag på den årlige tjenestetid. Forøvingene regnes allikevel med i den totale fredsplikt på 19 måneder. Behovet for at befal og spesialister i Heimevernet gis slike forøvinger (kurs) i umiddelbar tilknytning til de sammenhengende øvelser, er uomtvistelig. 1. TJENESTETIDEN I HEIMEVERNET Tjenestetiden i Heimevernet er fastsatt i Lov om Heimevernet av 17 juli 1953, § 10 der det står: «Heimevernstjenesten i fred skal vanlig foregå utenf or normal arbeidstid. Unntak kan gjøres når samøvelser med andre deler av Forsvaret eller andre særlige øvelser krever det. Kongen gir nærmere bestemmelser for slik tjeneste og fastsetter hvilke myndigheter som skal gi pålegg om den. Kongen kan også gi bestemmelser om at vanlig heimevernstjeneste helt eller delvis skal kunne utføres i sammenheng, hvor store avstander, dårlige kommunikasjoner, særlige arbeidsforhold eller andre særlige forhold tilsier det.» I lovens § 11 står følgende: «Heimevernsmenn i vernepliktig alder som er mobiliseringsdisponert til avdeling med fredsøvelser som krever sammenhengende fråvær fra heim og arbeid, kan i tillegg til vanlig heimevernstjeneste etter § 10 pålegges sammenhengende tjeneste av en slik varighet som Stortinget bestemmer. spesialister til inntil 3 dagers forøvinger, i samsvar med § 11 i Heimevernsloven. Ordningen vil ikke medføre utgifter ut over det fastsattte budsjett for 1983. Vedtakspost «H» i St prp nr 1 for 1982—83, 1. avsnitt har nå f ølgende formulering: —At tjenestetiden i Heimevernet i tiden 1. januar—3l. inntil 50 timers fritidsøvinger eller inntil 6 dagers sammenhengende tjeneste. Departementet foreslår at dette avsnitt gis f ølgende tillegg: — Befal og spesialister kan dessuten gis inntil 3 dagers befalsøvinger i tilknytning til årets øvinger. Departementet gis fullmakt til å bestemme f ra hvilket tidspunkt ordningen skal gjelde. 1. SALG AV EIENDOM Eiendommen Ryghs vei 2 i Oslo ble innkjøpt i 1977 til bruk som representasjonsbolig for Forsvarssjefen, jfr St prp nr 1 for 1976 —77. Av forskjellige grunner har departementet til hensikt å avhende eiendommen og anskaffe en bedret egnet bolig for Forsvarssjefen, enten ved makeskifte, kjøp eller ved at Forsvaret oppfører en ny bolig på egen grunn. Eiendommens takstverdi anslås til 2 —3 mill kroner. Inntektene ved salg er forutsatt inntektsført under kap 4760 post 42, Andre inntekter i samband med nybygg og nyanlegg. Utgiftene til anskaffelse av en ny bolig vil bli postert under kap 1760 post 46, Nasjonalfinansierte bygge- og anleggsarbeider. 2. BYGGING AV FORLEGNINGSBRAKKE VED ANDØYA FLYSTASJON TDL BRUK UNDER ØVELSER Ved Andøya flystasjon er det under militære øvelser mangel på forlegningskapasitet såvel ved nasjonale øvelser som ved de øvelser hvor kanadiske avdelinger inngår. Dette medfører store ulemper for stasjonen i og med gymnastikk og kinosal m v må benyttes som forlegning. I tillegg påløper det utgifter til leie av lokaler for innkvartering. For å bedre forlegningsforholdene på Andøya foreslår departementet å bygge en enkel brakkeforlegning for 200 mann, kostnadsberegnet til ca 8 mill kroner. Den foreslåtte forlegning med fører ingen endring i det etablerte øvelsesmønster for de kanadiske avdelingene. Canada er forutsatt å bidra med ca 4 mill kroner. Den nasjonale del av utgiftene, ca 4 mill kroner, er forutsatt dekket ved omgruppering og vil bli gjort nærmere rede for i høstens omgrupperingsproposisjon. 3. STØTTE TIL KILHUS OG OMEGN GRENDEHUS A/L TIL BYGGING AV ET GRENDEHUS VED ÅSEGARDEN I HARSTAD Kilhus og Omegn Grendehus A/L har anmodet Forsvaret om støtte til et grendehus som er forutsatt bygget i umiddelbar nærhet av Åsegarden i Harstad hvor Infanteribataljon nr 3 er forlagt. Det planlagte grendehus vil være vel egnet til å dekke Forsvarets behov ved en rekke aktiviteter innen idrett og velferd, sivilundervisning og feltprestens virkeområde. Grendehuset vil også ha stor betydning for det kulturelle samarbeid mellom avdelingene i Åsegarden og det sivile samfunn. Grendehuset er kostnadsberegnet til ca 4 mill kroner. Departementet foreslår å støtte prosjektet med kr 600 000, som er forutsatt utbetalt med kr 200 000 i hvert av årene 1983, -84 og -85. Utgiftene forutsettes dekket innen rammen av bevilgningene under kap 1760 post 46, Nasjonalfinansierte bygge- og anleggsarbeider. Forsvarets interesser vil på vanlig måte bli sikret ved en bruksavtale. 4. NYTT KONTORBYGG Forsvarsdepartementet har i tidligere proposisjoner (jfr St prp nr 1 f or 1980 —81 s 29 og St prp nr 1 for 1982—83, s 30) pekt på behovet for å bedre kontorforholdene for Forsvarets staber og avdelinger i Oslo-området. Departementet har til hensikt å inngå en leiekjøpsavtale som kan gjøre det mulig å samle en større del av den sentrale virksomhet. En slik avtale vil fordele utgiftene over tid og derved lette presset på et anstrengt bygge- og anleggsbudsjett. Det vil også gjøre det mulig å si opp enkelte kostbare leieforhold og frigjøre noen av Forsvarets egne etablissementer for andre brukere, i eller utenfor Forsvaret. 5. ARTILLERISKYTEFELT PÅ SØRLANDET OG UTVD3ELSE AV EVJEMOEN SKYTEFELT For å bedre øvingsmulighetene for de militære styrker som settes opp på Sørlandet, spesielt artilleriet, har de militære myndigheter foreslått opprettelse av et hovedskytefelt på Sørlandet. Utvalget til vurdering av Forsvarets øvingsmuligheter mv foreslo i 1972, jfr. NOU 1974: 20, at skytefeltet ble lokalisert til Knaben i Vest-Agder. Saken ble forelagt Stortinget som del av St meld 52 for 1974—75. Det viste seg at Knabenområdet ikke var egnet som skytefelt, og utvalget har deretter vurdert mulighetene for å forlegge artilleriskytingen til enten Longerak i Aust-Agder eller Gyvatn som ligger på grensen mellom Aust- og Vest-Agder, sammen med en utvidelse av garnisonsskytefeltet på Evje. Etter et meget omfattende arbeid i nær kontakt såvel med Forsvarets organer som kommunale og fylkeskommunale organer, har utvalget i sin utredning 2 K anbefalt at artilleriskytefelt på Sørlandet lokaliseres til Gyvatn. Utvalget har anbefalt visse arealinnskrenkninger av hensyn til naturvern og friluftsliv hvoretter feltet iberegnet sikkerhetssonen blir på ca 120 km 2 . Målområdene hvor granatnedslagene kommer, er hver på ca 300 x 600 m, tilsammen ca 7 km 2 plassert innenfor et nærmere angitt område på ca 80 km 2 . Brukstiden begrenses til gjennomsnittlig 10 skytedager pr år innenfor en ramme av 21 dager, i sammenheng med repetisjonsøvinger. Øvelsene finner som regel sted i perioden septembe —oktober eller februar —mars. Utvalget har lagt til grunn at det i de enkelte landsdeler må være skyte- og øvingsfelt for avdelinger som hører hjemme i landsdelen, idet transport av avdelinger til skytefelt andre steder er for kostbart og tidkrevende. Ved opprettelsen av skytefelt forutsettes bl a at området for kanonstandplassene fastsettes i samråd med offentlige myndigheter på fylkesog kommunalplan, og grunneierne og at hensynet til kultur- og fornminner ivaretas etter gjeldende bestemmelser. Et mindretall i utvalget, Osmund Faremo, har pekt på et alternativt forslag til løsning på Statens egen grunn i Njardarheim hvor det er ca 1 mill da å ta av. I denne sammenheng pekes det bl a på fordeler ved veibygging mellom Valle og Sirdal som vil falle naturlig inn i en slik løsning. Dette medlem av utvalget anbefales at det gjennomføres en konsekvensanalyse med sikte på en mest mulig realistisk sammenligning med alternativene Njardarheim, Longerak og Gyvatn. Utvalget antar at med en bruksfrekvens på bare 10 dager pr. år vil konsekvensene for jordbruksnæringen bli små. Utvalget anbefaler enstemmig i sin tilråding utvidelse av Evje skytefelt østover med ca 30 km 2 . Dette felt inndeles ito soner, en med 130 skytedager og en med 30 skytedager pr år. Sistnevnte sone skal brukes til bombekasterskyting og vil få et nedslagsfelt konsentrert på 2 km 2 . For både artilleriskytefeltet og infanterifeltet (Evje øst) forutsettes det gjennomført en detaljplanlegging av en arbeidsgruppe som i samråd med fylkesmennene knytter til seg rådgivere fra berørte sivile myndigheter og interesser. Forsvarsdepartementet viser til utvalgets utredning av 25 januar 1983, og vil legge utvalgets tilråding til grunn for utvidelse av Evje øvings- og skytefelt, og vil henholde seg til flertallsinnstillingen forsåvidt gjelder lokalisering av artilleriskytefelt til Gyvatn. Departementet tar sikte på å etablere feitene så snart det er praktisk mulig. 6. AVTALE MELLOM NORGES AUTOMOBILFORBUND OG FORSVARET OM HELÅRS ØVINGSBANER Det er inngått avtale mellom Norges Automobilforbund og Forsvaret om bygging og bruk av helårs øvingsbaner, da de nye førerkortforskrifter medfører at de fleste av Forsvarets motorvognførere i fremtiden må gjennomgå en utvidet kjøreopplæring hvor bl a glattkjøringskurs inngår. Forsvarets kostnadsandel utgjør 1,8 mill kroner og tilsvarer 10,5 pst av de totale anleggskostnader. Banene er bygget i Fet, Steinkjer og Stavanger kommuner. 7. FORSVARETS MUSEUMSVIRKSOMHET Ved opprettelsen av Forsvarsmuseet i 1976 ble det forutsatt at vår luftmilitære historie skulle dekkes i fellesskap med Norsk Teknisk Museum. Dette er fortsatt målsettingen, men det er samtidig klart at plass må søkes utenfor museenes nåværende og fremtidige anlegg i Oslo. Luftforsvaret har i samarbeid med Forsvarsmuseet etterhvert skaffet frem en samling som til nå omfatter et tredvetalls flytyper fra første verdenskrig frem til i dag. Det har hittil vært naturlig å samle disse flyene ved Gardermoen flystasjon. På noen sikt vil imidlertid utviklingen av den luftmilitære delen av Forsvarsmuseet vanskelig kunne skje ved Gardermoen. Forsvarsdepartementet vil ta opp til vurdering en fremtidig lokalisering av denne delen av museets virksomhet og vil stille utredningskapasitet til disposisjon for dette arbeidet innen gjeldende stillings- og årsverksrammer. Forsvarsdepartementet vil komme tilbake til dette spørsmål i de årlige budsjettproposisjoner. Forsvarsdepartementet tilrår : At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om visse organisasjonsendringer m v i Forsvaret. Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om visse organisasjonsendringer m v i Forsvaret i samsvar med et framlagt utkast. Utkast til vedtak om visse organisasjonsendringer mvi Forsvare!. 1. Feltartilleriregiment nr 1 og Feltartilleriets øvingsavdeling nr 1 slås sammen med standkvarter Fredrikstad og betegnes Feltartilleriregiment nr. 1. 2. Ingeniørregimentet og Ingeniørvådenets skole- og øvingsavdeling slås sammen med standkvarter Hvalsmoen og betegnes Ingeniørregimentet. 3. Stillingen som kommandant på Fredriksten festning og sjef for Hærens forvaltningsskole kombineres. 4. Stillingen som eldste tjenestegjørende offiser ved Kystvaktinspektoratet gis betegnelsen «Assisterende Kystvaktinspektør». 5. 718 skvadronen nedlegges med virkning fra 1 mars 1983. 6. Befal og spesialister i Heimevernet kan gis inntil 3 dagers befalsøvinger i tilknytning til årets øvelser. 7. Departementet gis fullmakt til å avhende eiendommen Ryghs vei 2 i Oslo og å anskaffe ny bolig til Forsvarssjefen. 8. Departementet gis fullmakt til å bygge en forlegning for 200 mann ved Andøya flystasjon til bruk under militære øvelser for kanadiske og norske avdelinger. 9. Forsvarsdepartementet gis fullmakt til å støtte Kilhus og Omegn Grendehus A/L med kr 600 000 til bygging av et grendehus ved Åsegarden. 10. Departementet gis fullmakt til å inngå avtale om leiekjøp av en kontorbygning i Osloområdet. St. prp. nr. 83 (1982—83) Tilråding fra Forsvarsdepartementet av 25. mars 1983, godkjent i statsråd samme dag. I Forsvarsdepartementet legger med dette frem forslag om Del 34 av NATOs fellesfinansierte bygge- og anleggsprogram (infrastrukturprogram) som ble vedtatt av NATOs forsvarsplanleggingskomité og NATOs faste råd 20 januar 1983. Del 34 er fjerde del av langtidsprogrammet som omfatter deiene 31 —35 for årene 1980 — 84. Langtidsprogrammet ble vedtatt av NATOs forsvarsplanleggingskomité 15 mai 1979 og senere utvidet i 1981, jfr St prp nr 120 for 1981 —82. Den finansielle ramme for langtidsprogrammet er etter utvidelsen satt til ca 23,6 milliarder kroner. Spørsmålet om en ytterligere revisjon av rammen vil bli vurdert i løpet av perioden. Norges andel av fellesutgiftene er 3,14 pst. Hver enkelt del av langtidsprogrammet blir på vanlig måte forelagt Stortinget til godkjenning. Bevilgning til gjennomføring av prosjektene skjer under det årlige forsvarsbudsjett. n Det totale antall prosjekter i Del 34, og som omfatter forskjellige tiltak i samtlige NATOland, er beregnet til å koste 4111 millioner kroner. Medregnet Del 34 er våre samlede utgifter til NATOs infrastrukturprogram beregnet til ca 1 900 millioner kroner. Verdien av de prosjekter som er bygget i vårt land, er beregnet til ca 4 500 millioner kroner. in Norske prosjekter i Del 34 har en antatt kostnadsramme på ca 266 milioner kroner. Ut over dette kommer utgifter til merverdiavgift, grunnervervelser, vei, vann, kloakk o 1 som vi må betale seiv. Disse utgifter er beregnet til ca 70 millioner kroner. De enkelte prosjekter i Norge er nærmere omtalt i utrykt vedlegg til denne proposisjonen og omfatter: — vedlikeholdsanlegg for F-16 fly på Bodø ho vedf lystas j on — utvidelse av rullebanesystemet på Evenes flystasjon — utbygging av Ørland hovedflystasjon (fortsettelsesbevilgning fra Del 33, jfr St prp nr 120 for 1981—82) — bygging av varslingsradar i Rogaland fylke (fortsettelsesbevilgning fra Del 33, jfr St prp nr 120 for 1981—82) — utvidelse om modernisering av krigshovedkvarter i Sør-Norge (fortsettelsesbevilgning fra Del 33, jfr St prp nr 120 for 1981—82) — etablering av flynavigasjonshjelpemiddel (TACAN) på Værnes flystasjon — utbedring og modernisering av kalibreringsstasjon på Ulsnes/Stavanger — en del mindre infrastrukturprosjekter som allerede er igangsatt av Forsvarsdepartementet på grunnlag av vedtak i St prp nr 1 for 1979—80 av 20 november 1979. IV Forsvarsdepartementet foreslår av beredskapsmessige og praktiske grunner at en del prosjekter om nødvendig forhåndsfinansieres av Norge. Dette gjelder prosjekter som ble foreslått under Del 33 og Del 34, men som ikke kom med og skal programmeres senere, samt prosjekter som er foreslått under Del 35, som ventes godkjent våren 1984. Forslaget omf atter: marineinfanteribrigade (MAB) i Trøndelag — planlegging av permanente lagre for en kanadisk brigade i Nord-Norge — bygging av enkle lagre til bakkeutstyr for flyforsterkningsskvadroner på norske flyplasser i krise og krig. De forhåndsfinansierte prosjekter er planlagt igangsatt i 1983 og er kostnadsberegnet til 20 millioner kroner. Utgiftene for 1983 er innpasset under kapittel 1760, post 46 — «Fellesfinamsierte byggeog anleggsarbeider» i budsjettet for 1983. Prosjektene er nærmere omtalt i utrykt vedlegg. V Samtlige av våre prosjekter i Del 34 ventes å være satt igang allerede i 1983. Alle utgifter vil bli dekket under kapittel 1760 post 46. VI Vanligvis inneholder infrastrukturproposisjoner ikke opplysninger om prosjekter i andre land. mellomdistanseraketter i enkelte NATO-medlemsland i Europa, vil Forsvarsdepartementet opplyse at det i Del 34 er avsatt tilsammen ca 875 millioner kroner til slike forberedelsesarbeider. Etter vanlig prosentvis utgif tsf ordeling kan Norges bidrag bli ca 27,5 millioner kroner. I Del 33 ble det avsatt ca 341 millioner kroner til de samme prosjekter. Den norske andelen av disse utgifter kan bli ca 10,7 millioner kroner. Tidspunktet for utbetalingene er avhengig av fremdriften på prosjektene. Det er sannsynlig at hovedtyngden av utgiftene vil være gjort opp i første halvår 1986. Norsk andel av utgiftene dekkes under de årlige forsvarsbudsjetter, og fremkommer som en redusert inntekt under kapittel 4760. Forsvarsdepartementet tilrår: At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om Del 34 av det fellesfinansierte infrastrukturprogram. Vi OLAV, Norges Konge, gj ør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om igangsetting av prosjektene i Del 34 av det f ellesfinansierte infrastrukturprogram og tii forhåndsfinansiering av de arbeider som er nevnt i proposisjonen. Utgiftene dekkes av bevilgningen under kapittel 1760, «Nyanskaffelser av materiell og nybygg og nyanlegg». Tilråding fra Forsvarsdepartementet ligger ved i avtrykk. Utenriksdepartementet Kap. 0165, 0166, 0175, 0177, 0184, 0185 og 0199. St. prp. nr. 84 (1982—83) Om endringer på statsbudsjettet for 1983 under kap. 0165, 0166, 0175, 0177, 0184, 0185 og 0199, og om endringer i reglene for låneordningen under kap. 0180. Tilråding fra Utenriksdepartementet av 8. april 1983, godkjent i statsråd samme dag. INNLEDNING Denne proposisjon gjelder forslag til omdisponeringer av bevilgninger til utviklingshjelp innenfor den ramme som er vedtatt for 1983. Årsaken til at en nå foreslår endringer på statsbudsjettet er at det i tiden etter vedtakelsen av budsjettet for 1983, jfr. St.prp nr. 1 for 1982 —83, er oppstått endrede forutsetninger og nye behov i forhold til de daværende planer for anvendelsen av bistandsbevilgningene. De tilleggsbevilgninger som foreslås nedenfor, forutsettes dekket av innsparing på andre kapitler og ved disponering av budsjettreserven under programområde 03. FORSLAG OM NYE STILLINGER Stortinget besluttet å øke Regjeringen® forslag under kap. 0160 og kap. 0161 med i alt 4,5 mill. kr for å styrke NORADs administrasjon av utviklingshjelpen ute og hjemme. NORAD har i dag 169 stillinger i hjemmeadministrasjonen og 36 stillinger ved de stedlige representasjonene i mottakerlandene. Departementet vil i denne omgang foreslå at det opprettes 10 nye faste saksbehandlerstillinger hvorav 5 i hjemmeadministrasjonen og 5 ved uterepresentasjonene i Zambia, Kenya (2), Botswana og Sri Lanka. Stortingets bevilgning gir rom for en viss ytterligere styrking av NORADs administrasjon. Departementet vil i løpet av kort tid avslutte en vurdering av hvorledes dette mest hensiktsmessig bør gjøres og vil komme tilbake til denne saken i statsbudsjettet for 1984. Departementet vil imidlertid påse at den nødvendige styrking av administrasjonen iverksettes allerede i 1983 så snart ovenstående vurdering er foretatt. En styrking kan skje bl.a. ved opprettelse av engasjementer innenfor forvaltningens fullmakter. Opprettelse av nye stillinger eller engasjementer vil ikke ha budsjettmessige konsekvenser utover de midler som allerede er bevilget. På grunn av økte bevilgninger til utviklingshjelp og de økte oppgåver dette medfører, må en regne med at det vil bli nødvendig å opprette nye saksbehandlerstillinger også i Utenriksdepartementets utviklingsavdeling. En vil komme tilbake til dette i statsbudsjettet for 1984. Nødvendig styrking på dette felt vil kunne iverksettes allerede i 1983 innenfor de fullmakter som forvaltningen har. FORSLAG TIL BEVILGNINGER Kap. 0165. Bilateral bistand I Post 01. Lønn og godtgjørelser Underpost 9. Stipend, kurs m.m. Det er større behov enn forutsatt for midler til opplæring av personell tilknyttet norskfinansierte prosjekter og programmer. I tillegg er det behov for økte midler til enkelte andre kurs, bl.a. to kurs for havneingeniører f ra Kina. Det foreslås en tilleggsbevilgning på 6 mill. kr. Post 83. Tilskudd til Vietnam, kan overføres I innst. S. nr. 249 (1981—82) uttales: «Komiteen viser til at Stortinget har vedtatt å avslutte bistandssamarbeidet med Vietnam. Komiteen er imidlertid enig i at det er nødvendig og riktig og fullføre de påbegynte bistandsprosjekter (rehabiliteringssenteret i Kien An og det brannskadede fiskeforedlingsanlegg).» Avtale om støtte til rehabiliteringssenteret Kien An på 20 mill. kr ble inngått i 1979. smittsom hjernebetennelse. Det ble tidlig klart at midlene ikke ville strekke til for det planlagte senteret. En reduksjon av senteret ble derfor avtalt i slutten av samme år. Arbeidet var senere gjenstand for store forsinkelser. I ovennevnte Innst. S. nr. 249 er det opplyst at et revidert kostnadsoverslag går ut på at det kunne være behov for totalt 30 mill. kr for senteret. Dette ville da kunne være ferdig ultimo 1984. Fremdriften var i 1982 tilfredsstillende, og en regner derfor fortsatt med at senteret vil være ferdig i 1984. Det foreslås en bevilgning på 10 mill. kr til dekning av økte kostnader til ferdigstillelse av senteret. Kap. 0166. Bilateral bistand II Post 75. Økonomisk bistand til Den dominikanske republikk, kan overføres I 1980 undertegnet Norge og Den dominikanske republikk en avtale om opprettelse av et konsulentfond. Fra norsk side ble det stilt til rådighet 3 mill. kr for de dominikanske myndigheter til finansiering av konsulenttenester fra Norge. I 1981 ble konsulentfondet påfylt 3 mill. kr. Rapporter om bruk av midlene er mottatt i samsvar med avtalte regler. Det foreslås bevilget et beløp på 4 mill. kr til ny påfylling av konsulentfondet med Den dominikanske republikk. Post 76 (ny) . Økonomisk bistand til Sudan, kan overføres I løpet av de to siste år har Sudans økonomiske problemer blitt alvorlig forverret. Sudan fremmet i januar 1983 anmodning om betalingsbalansestøtte overfor en rekke land og institusjoner. I den forbindelse arrangerte Verdensbanken/IMF et givermøte i Paris, hvor også Norge deltok. Sudan har bl.a. behov for finansiering av nødvendig import av varer som er sentrale for landets økonomi og sosiale utvikling. Sudan har bl.a. understreket behovet for papir til undervisningsformål og jutesekker for pakking av landbruksvarer for eksport. Det foreslås at Norge finansierer innkjøp av varer for ca. 35 mill. kr. Videre er et norsk firma engasjert i et prosjekt, som en del av et større elvebåtprosjekt for transport på Nilen. Elvebåtprosjektet anses som et så vitalt ledd i bestrebelsene for å bringe landet på fote igjen at det er unntatt fra den stopp av igangsettelse av nye prosjekter som giverlandene sammen med Sudan har fattet beslutning om. fase I er avsluttet. Det ble gitt en begrenset bistand fra norsk side til denne fase. Det planlegges en fase 11, der det norske engasjement vil bli bredere. Imidlertid har man støtt på problemer, idet den flåten som til nå er disponibel etter gjennomføringen av fase I, ikke har kunnet tilfredsstille det transportbehov den var beregnet på, til tross for at den har stor kapasitet. Problemene ligger på sudansk side, vesentlig i form av vansker av administrativ art samt vansker med å sikre det rutinemessige vedlikehold. For å avhjelpe disse problemene er det etter henstilling fra Sudan planlagt dannet et nytt driftsselskap i overgangen mellom fase I og fase II av selve prosjektet, som et «joint venture» mellom det norske firmaet og Sudans River Transport Corporation. Investeringsrammen er beregnet til 12 mill. kr, hvilket innbefatter maskiner, utstyr, oppbygging av infrastruktur/bygninger og intensiv opplæring i to faser. Sudan har anmodet om norsk finansiell bistand til gjennomføring av planene. Det anslåtte behov for norsk bistand til infrastruktur/bygninger og opplæring, er på 7 mill. kr, hvorav behovet i 1983 er beregnet til ca. 5 mill. kr. Det foreslås totalt bevilget 40 mill. kr for 1983 for de to ovennevnte formål. Post 78 (ny). Økonomisk bistand til Burma, kan overføres Den burmesiske regjering har anmodet om norsk bistand til gjennomføring av et forsøksprosjekt for nyutvinning av gamle oljefelter. Arbeidet vil være basert på en forstudie utført med støtte fra norske bistandsmidler. NORAD og Rådet for samarbeid med utviklingsland på petroleumssektoren har vurdert prosjektet positivt. Dersom det viser seg hensiktsmessig å gjennomføre hele prosjektet, vil det få en totalramme på 7,1 mill. kr. Av dette beløp er 1,5 mill. kr allerede stilt til disposisjon for første fase av prosjektet i 1983. Gjennomføringen av prosjektet vil bli overtatt til en norsk bedrift. Det foreslås bevilget ytterligere 5,6 mill. kr til prosjektet. Kap. 0175. Fredskorps Post 01. Lønn og godt gjør eiser Beregningsmåten for bostedstillegget ble i 1982 endret for å gi et bedre samsvar med den reelle kostnadsutviklingen i samarbeidslandet. Økningen i bostedstillegget er beregnet til kr 500 000. Det er behov for en tilleggsbevilgning på kr 500 000 for 1983. St. prp. nr. 84 1982—83 Om endringer på statsbudsjettet for 1983 under kap. 0165, 0166, 0175, 0177, 0184, 0185 og 0199, og om endringer i reglene for låneordningen under kap. Post Jfs. Store nyanskaffélser Underpost 1. Kjøp av kjøretøyer De fleste fredskorpsdeltakere må på grunn av sin geografiske plassering og arbeidsoppgåver utstyres med egen bil. Stor slitasje på kjøretøyene gjør relativt hyppig utskifting nødvendig for å opprettholde en forsvarlig standard på kjøretøyene. Nye plasseringer hvor deltakerne er avhengig av firehjulsdrift fører til behov for en større engangsinvestering. Det foreslås en tilleggsbevilgning på kr 750 000. Underpost 2. Kjøp av materiell Midlene brukes som støtte i fredskorpsdeltakernes arbeid, både til mindre tiltak i det daglige arbeidet og til større investeringer. Man ser gode ringvirkninger av disse midlene og antall støtteverdige søknader er større enn budsjettet gir rom for. Tiltak for funksjonshemmede og støtte til deres organisasjoner gis særlig prioritet. Økende engasjement innen yrkesopplæring krever også investeringer til verksted og utstyr. Det foreslås en tilleggsbevilgning på 1,5 mill. kr. Kap. 0177. Nordiske prosjekter Post 72. Tilskudd til det nordiske samvirkeprosjekt i Tanzania, kan overføres For 1983 ble det bevilget 4 mill. kr (jfr. St. prp. nr. 1 (1982—83)). Det er inngått en ny avtale om støtte til prosjektet. Aktivitetene i den nye avtaleperioden 1983 —88 vil få en vesentlig raskere gjennomføringstakt enn opprinnelig antatt, og en større andel av det avtalte rammebeløp for bistanden vil komme i første del av avtaleperioden. Det er behov for å øke Norges andel til 8,7 mill. kr for 1983. Dette medfører behov for en tilleggsbevilgning på 4,7 mill. kr. Post 7Jf. Tilskudd til det nordiske samvirkeprosjekt i Kenya, kan overføres Bevilgningen for 1983 på 2,2 mill. kr dekker de siste forpliktelser under gjeldende avtale. Avtalen er nå forlenget med ett år fram til 30. juni 1984. Dette medfører behov for en tilleggsbevilgning på ialt 4 mill. kr. Dette beløp foreslås bevilget. Kap. 0180. Låneordning for utvikling av næringslivet i utviklingsland Regjeringen bebudet i St.prp. nr. 1 (1982 — 83) ansvarlig lånekapital. Bakgrunnen var at det i enkelte tilfelle, f.eks. når risikoen ved investeringer i utviklingsland er særskilt høy, kan være behov for statlig medvirkning med risikokapital for å stimulere til økte investeringer i utviklingsland. Deltakelse med ansvarlig lånekapital innebærer at lån under låneordningen skal kunne gis uten at debitor må stille sikkerhet for lånet. Dette vil bli den prinsipielle forskjell på ordinære lån og ansvarlige lån under låneordningen. Det foreslås at følgende retningslinjer blir gjort gjeldende for administrasjonen av ansvarlige lån: 1. NORAD har i spesielle tilfelle anledning til å engasjere seg med risikokapital i prosjekter i form av ansvarlig lånekapital. 2. Et ansvarlig lån gis direkte til samarbeidsselskapet som er etablert av den norske bedrift og lokale interesser i vertslandet. Med ansvarlig lånekapital menes et lån der långiveren har vedtatt å stå tilbake for alle de øvrige kreditorer (prioriterte såvel som uprioriterte) slik at disse skal ha full dekning ved selskapets oppløsning før långiveren kan gjøre gjeldende noe krav på dekning. 3. Den norske stat forutsettes ikke å være representert i styrende organer i selskaper der låneordningen har gått inn med ansvarlig lån. NORADs deltakelse i finansieringen av et prosjekt med ansvarlig lånekapital gir ingen form for ansvar i forbindelse med gjennomføringen eller driften av prosjektet. 4. Låneordningen kan normalt bare delta i et prosjekt med ansvarlig lånekapital når: a) NORAD vurderer kapitalstrukturen i prosjektet som svakt. b) Prosjektet bør styrkes ved tilførsel av økt risikokapital, samtidig som det ikke anses mulig å sikre finansieringen og gjennomføringen av prosjektet på annen måte. c) Det er søkt om ordinært lån under låneordningen til finansieringen av prosjektet. 5. NORADs deltakelse i prosjektet i form av ansvarlig lån bør normalt ikke være større enn den norske investors egenkapitalandel i prosjektet. NORADs samlede deltakelse i et prosjekt med ansvarlige lån, ordinært lån under låneordningen, eller garantier, skal ikke overstige 50 pst. av totalinvesteringene i prosjektet inkludert arbeidskapital. Lånevilkårene skal avpasses det enkelte prosjekts inntjeningsevne etter betjening av annen lånekapital. 6. Det vil tidvis være nødvendig med konkrete endringer i standard låneavtale for låneordningen til bruk av denne for et ansvarlig lån. 1982—83 St. prp. nr. 84 Om endringer på statsbudsjettet for 1983 under kap. 0165, 0166, 0175, 0177, 0184, 0185 og 0199, og om endringer i reglene for låneordningen under kap. de enkelte prosjekter. Helt sentralt i avtalereguleringen vil være de regler som gjelder for ansvarlig lånekapital i vedkommende land. 7. I forbindelse med eventuell åpning av adgang til å gi ansvarlig lån vil det være nødvendig med enkelte presiseringer i retningslinjene for låneordningen. Et utkast til dette er utarbeidet. For øvrig vil administrasjonen av ansvarlig lånekapital bli regulert ved gjeldende retningslinjer for låneordningen. Ovennevnte retningslinjer for en eventuell utvidelse av låneordningen ble godkjent av NORADs styre 18. januar 1983. Utvidelsen medfører ikke budsjettmessige konse kven ser. Det foreslås at låneordningen utvides til å omfatte ansvarlig lånekapital, jfr. utkast til vedtak 111. Kap. 0184. Bilateral bistand administrert av internasjonale organisasjoner (multi-bi) Post 81 (ny). FNs Sudan — Sahel kontor (UNSO), kan overføres Etter anmodning fra FNs Sudan —Sahel kontor (UNSO) vil Utenriksdepartementet anbefale at Norge støtter kontorets arbeid. For å vinne erfaring vil man i første omgang foreslå å finansiere ett enkelt prosjekt. Dette går ut på å hindre sanden i å trenge inn i palmelundene i et område i Niger, noe som vil være av helt avgjørende betydning for hele bosettingen og den økonomiske utvikling i oasene i området. Prosjektet prioriteres meget høyt av Nigers myndigheter og har et sterkt økologisk aspekt. Over en femårsperiode vil kostnadene for Norge bli omlag 10,5 mill. kr. For 1983 foreslås bevilget 4 mill. kr. Kap. 0185. Multilateral bistand under De Forente Nasjoner (FN) Post 70. Tilskudd til FN Underpost 2. FNs sosiale og økonomiske kommisjon for Asia og Oceania (ESCAP) Norge har siden 1971 ytet finansiell bistand til det arbeid ESCAP utfører i Asia og Oceania for å forbedre samarbeidet mellom brukerne av sjøtransporttjenester, for derved å legge forholdene til rette for rimeligere og mer effektiv transport av varer til sjøs (ESCAP Ship Users' Co-operation Prosjekt — SUCOP). SUCOP-samarbeidet dekker årene 1981—84, og har en finansiell ramme på 16,4 mill. kr. For 1983 er det bevilget 4,1 mill. kr. En rekke forhold — prisstigning, kursutvikling og et økende behov for SUCOPs tjenester i regionen — gjør det vanskelig å gjennomføre virksomheten på en tilfredsstillende måte innen rammen av den eksisterende bevilgning. SUCOP fyller et stort behov i Sørøst-Asia og Oceania og har også dannet mønster for et tilsvarende samarbeid, som er kommet i stand mellom India, Pakistan, Bangladesh og Sri Lanka. Det foreslås bevilget 1,5 milL kr. FORSLAG OM NEDSETTELSER Kap. 0165. Bilateral bistand I Post 11. Varer og tjenester Underpost 5. Rekruttering og utdanning Det vil i 1983 ikke bli foretatt så mange rekrutteringer som opprinnelig antatt og underposten foreslås nedsatt med 1,91 mill. kr. Kap. 0199. Til dekning av ymse hjelpetiltak, kan overføres Post 70. Tilskudd Det ble for 1983 bevilget kr 364 916 000 på denne post. Det vil bli overført kr 64 111 000 fra 1982, slik at det totalt står kr 429 027 000 til disposisjon for 1983 under dette kapittel. Det samlede forslag til bevilgninger i denne proposisjon utgjør kr 82 550 000. Forslaget til nedsettelse beløper seg til kr 1910 000. Det mellomliggende beløp, kr 80 640 000, foreslås dekket med en tilsvarende nedsettelse av bevilgningen på denne post. Det gjenstår dermed kr 348 387 000, hvorav 91,5 mill. kr er øremerket til dekning av utgifter til UNIFIL-styrken i 1983, og 125 mill. kr ble overført fra kap. 0181. Garantier ved eksport til og investeringer i utviklingsland, jfr. Budsjett-innst. S. nr. 3 (1982—83). Utenriksdepartementet tilrår : At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om endringer i statsbudsjettet for 1983 vedrørende utviklingshjelp under kap. 0165, 0166, 0175, 0177, 0184, 0185 og 0199, og om endringer i reglene for låneordningen under kap. 0180. Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om endringer på statsbudsjettet for 1983 vedrørende utviklingshjelp under kap. 0165, 0166, 0175, 0177, 0184, 0185 og 0199, og om endringer i reglene for låneordningen under kap. 0180, i samsvar med et fremlagt utkast. Tilråding fra Utenriksdepartementet ligger ved i avtrykk. Utkast til vedtak om endringer i statsbudsjettet for 1983 vedrør ende utviklingshjelp under kap. 0165, 0166, 0175, 0177, 0184, 0185 og 0199, og om endringer i reglene for låneordningen under kap. 0180. I Kap. 0165. Bilateral bistand I Post 01.9. Stipend, kurs m.m., forhøyes med kr 6 000 000 fra kr 38 255 000 til kr 44 255 000. Post 83. Tilskudd til Vietnam, kan overføres, bevilges med kr 10 000 000 Kap. 0166. Bilateral bistand II Post 75. Økonomisk bistand til Den dominikanske republikk, kan overføres, bevilges med kr 4 000 000 Post 76 (ny). Økonomisk bistand til Sudan, kan overføres, bevilges med kr 40 000 000 Post 78 (ny). Økonomisk bistand til Burma, kan overføres, bevilges med kr 5 600 000 Kap. 0175. Fredskorps Post 01. Lønn og godtgjørelser, forhøyes med kr 500 000 fra kr 13 330 000 til kr 13 830 000. Post 45.1. Kjøp av kjøretøyer, forhøyes med kr 750 000 fra kr 900 000 til kr 1 650 000. Post 45.2. Kjøp av materiell, forhøyes med kr 1 500 000 fra kr 2 200 000 til kr 3 700 000. Kap. 0177. Tilskudd til nordiske prosjekter Post 72. Tilskudd til det nordiske samvirkeprosjekt i Tanzania, kan overføres, forhøyes med kr 4 700 000 fra kr 4 000 000 til kr 8 700 000. Post 74. Tilskudd til det nordiske samvirkeprosjekt i Kenya, kan overføres, forhøyes med kr 4 000 000 fra kr 2 200 000 til kr 6 200 000. Kap. 0184. Bilateral bistand administrert av internasjonale organisasjoner (multi-bi) Post 81 (ny). FNs Sudan —Sahel kontor (UNSO) Kap. 0185. Multilateral bistand under De Foren te Nasjoner (FN) Post 70.2. FNs sosiale og økonomiske kommisjon for Asia og Oceania (ESCAP), forhøyes med kr 1 500 000 fra kr 4 100 000 til kr 5 600 000. n Kap. 0165. Bilateral bistand I Post 11.5. Rekruttering og utdanning, reduseres med kr 1 910 000 fra kr 14 060 000 til kr 12 150 000. Kap. 0199. Til dekning av ymse hjelpetiltak, kan overføres Post 70. Tilskudd, reduseres med kr 80 640 000 fra kr 429 027 000 til kr 348 387 000. ni Låneordningen for utvikling av næringslivet i utviklingsland utvides til også å omfatte adgangen til å gi ansvarlige lån. Utenriksdepartementet gis fullmakt til å foreta de nødvendige endringer i retningslinjene for låneordningen. St. prp. nr. 85 (1982—83) Utsettelse av engangsavgift på mopeder for 1983. Departementet tillater seg med dette å legge frem proposisjon om utsettelse av engangsavgift på mopeder for 1983. I henhold til § 1 bokstav d i Stortingets vedtak av 3. desember 1982 om engangsavgift på motorvogner m.m. skal det fra 1. januar 1983 betales avgift med 25 pst. av verdigrunnlaget ved innførsel og innenlandsk tilvirkning av mopeder. Jonas Øglænd A/S som er den eneste produsent av mopeder i Norge, har i brev av 7. desember 1982 bedt om et års dispensasjon fra avgiftsplikten. I søknaden anføres bl.a.: «Vi viser til Stortingets vedtak den 3. desember 1982 om å innføre 25 pst. engangsavgift på mopeder fra 1.1.1983, og søker herved om 1 års dispensasjon fra denne avgiften for mopeder produsert av oss. Bakgrunnen for dette er at vi både i europeisk og global sammenheng har en stykktallmessig meget liten mopedproduksjon. Av denne grunn er vi ofte nødt til å kjøpe inn et helt årsforbruk av monteringskomponenter for å oppnå akseptable priser. Til vår planlagte produksjon på 3 200 enheter i 1983 var de fleste av disse innkjøpene allerede foretatt før forslaget om engangsavgift på mopeder ble kjent. Innkjøpene er således gjort ut fra andre forutsetninger enn de stortingsvedtaket fører med seg. Med den nye engangsavgiften vil vår konkurransesituasjon på det norske markedet bli vesentlig vanskeligere enn den har vært de siste årene. Dette fordi avgiftsgrunnlaget for våre mopeder vil være høyere en for mopeder produsert i Sør-Europa og Japan. Dette skyldes i første rekke det generelt høye norske kostnadsnivået, men også at vi i våre produkter benytter komponenter av høy kvalitet og dermed også høy pris. Etter at det nå er vedtatt at engangsavgift på mopeder skal innføres fra 1.1.1983, regner vi med at det totale norske mopedmarkedet i 1983 vil bli vesentlig mindre enn tidligere antatt. Vårt salg vil også bli vesentlig mindre, idet våre mopeder blir markedets dyreste, om ikke dispensasjon innvilges. En direkte følge av dette er en reduksjon i det antall personer som er sysselsatt med produksjon og salg av våre mopeder. I dag er dette ca. 50 personer. For ikke å bli påført uforutsette ekstrakostnader ved å brenne inne med våre allerede innkjøpte og bestilte komponenter for 1983-produksjonen, for å unngå en reduksjon av antall arbeidsplasser, samt for å få rimelig tid til å komme frem til billigere, og derved mer konkurransedyktige modeller, ber vi om å få denne søknaden innvilget.» Ut i fra de anslag som er gjort av Jonas Øglænd A/S over forventet salg av mopeder i 1983, vil dette ventelig utgjøre rundt 8 000 mopeder. Det viste seg at importørene av mopeder foretok en forsert import før nyttår. Således importerte en enkelt importør av japanske mopeder alene 4 300 stykker. På grunn av dette vil en stor del av markedet således være dekket med avgiftsfrie utenlandske mopeder i 1983. Jonas Øglænd A/S maktet på sin side bare å levere ut ca. 1 000 mopeder før årsskiftet. Ut i fra de opplysninger departementet har mottatt er det grunn til å regne med at et meget lite antall mopeder er importert etter nyttår. Jonas Øglænd A/S rammes etter departementets oppfatning langt sterkere av overgangsproblemer ved innføringen av engangsavgiften på mopeder enn sine utenlandske konkurrenter. Spesielt skyldes dette at importørene har tatt inn til landet et såvidt stort antall mopeder før nyttår. Etter departementets mening bør det som følge av denne uforutsette omstendighet vurderes tiltak som kan motvirke at norsk mopedproduksjon får en forverret konkurransesituasjon som i sin ytterste konsekvens innebærer fare for tap av opp til 50 arbeidsplasser. En dispensasjon fra avgiftsplikten, slik Jonas Øglænd A/S har anmodet om, er ikke tilrådelig fordi en ensidig favorisering av bedriften ikke vil være forenlig med internasjonale handelsavtaler. Øglænd A/S' overgangsproblemer, idet importørene igjen vil sørge for å fylle opp sine lagre. Med de konsekvenser den någjeldende avgift kan gi for den norske mopedproduksjon med fare for tap av arbeidsplasser, finner departementet det riktig å foreslå at mopedavgiften blir utsatt inntil videre. For i størst mulig utstrekning å unngå kompliserende avgiftsinnbetalinger finner departementet videre å tilrå at et vedtak om utsettelse av avgiften bør tre i kraft så snart som mulig. Den foreslåtte utsettelse av avgiften vil kun gjelde for tidsrommet etter at Stortinget har fattet vedtak om dette. Som nevnt, har departementet grunn til å tro at bare et mindre antall mopeder er importert eller levert fra Jonas Øglænd A/S etter 1. januar 1983. utstrekning mopeder er blitt belagt med avgift etter dette tidspunkt og frem til Stortingets vedtak om utsettelse av avgiften, vil departementet tilrå at avgift tilbakebetales for mopeder som fortsatt står på lager. Nærmere retningslinjer for en slik tilbakebetalingsordning forutsettes gitt av departementet i samråd med Toll- og avgiftsdirektoratet. Finans- og tolldepartementet tilrår: At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om utsettelse av engangsavgift på mopeder for 1983. Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om utsettelse av engangsavgift på mopeder for 1983 i samsvar med et fremlagt utkast. Tilråding fra Finans- og tolldepartementet ligger ved i avtrykk. I I Stortingets vedtak av 3. desember 1982 om engangsavgift på motorvogner m.m. gjøres følgende endring: § 1 bokstav d oppheves med virkning fra i dag og inntil videre. n Avgift som er betalt i henhold til § 1 bokstav d i Stortingets vedtak av 3. desember 1982 om engangsavgift på motorvogner m.m., kan tilbakebetales for mopeder på lager på nærmere vilkår som fastsettes av departementet. St. prp. nr. 86 (1982—83) Innledning I St prp nr 139 for 1981—82 underrettet Forsvarsdepartementet Stortinget om at de forutsetninger som lå til grunn for Stortingets beslutning fra 1975 om anskaffelse av det amerikanske rakettsystemet ROLAND II var endret, og at det ville bli nødvendig å foreta undersøkelser av alternative løsninger. Dette erklærte Forsvarskomitéen seg enig i. I utrykt vedlegg til St prp nr 1 for 1982— 83 ble det gjort rede for hvor langt arbeidet da var kommet. Et amerikansk utkast til avtale om leie/kjøp av 6 batterier forbedret HAWK (I HAWK) som ble mottatt høsten 1982 kunne ikke innpasses innenfor de gitte økonomiske rammer uten å gå sterkt ut over de andre høyt prioriterte materiellanskaffelser. Det ble derfor sagt at det ville bli nødvendig å vurdere alle aktuelle alternativer på nytt. Disse består av standard I HAWK, I HAWK II med svenskprodusert (A/B Ericsson) og I HAWK HI med amerikansk (Hughes Aircraft Company) produsert radar- og kontrollsystem, det britiske RAPIER og det fransk/tyske ROLAND 11. I skriv av 5 november 1982 ble Luftforsvarets forsyningskommando pålagt å forestå utredningsarbeidet med frist til 1 mars 1983. Dessuten ble Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) bedt om å foreta en vurdering av hvilket av de aktuelle alternativer som ville gi en optimal beskyttelse av våre flyplasser. De nevnte utredninger er gjennomført. Luftforsvarets forsyningskommando fremmet sin innstilling den 1 mars 1983 med basis i Forsvarets Forskningsinstitutts analyse. Operative forutsetninger Forsvarssjefens operative forutsetninger er gitt i skriv av 17 november 1982. De angir hvilke områder som rakettsystemet må dekke og andre krav som må oppfylles. forberedt på angrep også fra store og midlere nøyder og slipp av presisjonsstyrte, konvensjonelle våpen fra en viss avstand. Behovet for et områdeforsvar er fremhevet av hensyn til andre viktige forsvarsanlegg i de aktuelle områder. Økonomisk ramme De økonomiske forutsetninger som er trukket opp i St meld nr 94 og de årlige budsjettproposisjoner gir klare begrensninger for de midler som kan settes av til investeringer. Innenfor denne ramme er det i utrykt vedlegg til St prp nr 1 for 1982—83 avsatt en samlet prosjektkostnad på vel 1 500 mill kroner. Dette var et overslag basert på innhentede uforpliktende opplysninger. FFIs analyse FFI har analysert de aktuelle systemers effektivitet i forhold til de enkelte flyplasser og har på dette grunnlag kommet fram til at de tre alternativene ROLAND II og IHAWK II og 111 må anses å stå likt når det gjelder punktforsvar av flyplassene. Når det gjelder kravet om områdeforsvar kommer analysen ut til fordel for HAWK. De to alternativer I HAWK med svenskprodusert radar- og kontrollutstyr, benevnt I HAWK H — og annet amerikanskprodusert radar- og kontrollutstyr benevnt I HAWK HI — står så likt både med hensyn til ytelse og kostnad at de i senere omtale er slått sammen til et alternativ benevnt I HAWK H/HI. På grunnlag av sine beregninger og analyser fastslår FFI at valget mellom de to hovedalternativer må foretas ut fra en overordnet operativ vurdering, der bl a hensynet til områdeforsvarsevne og økonomi vil spille en avgjørende rolle. På bakgrunn av de operative og økonomiske forutsetninger som er angitt, fremstår I HAWK n/HI derfor som det best egnede alternativ. Luftforsvarets forsyningskommando* tilråding Etter en samlet aweining av de ulike alternativer og på basis av FFIs analyse, anbefaler LFK at de aktuelle alternativer begrenses til I HAWK 11/111. Ut fra de beregninger som LFK har gjort vil investeringskostnadene ved alternativene ROLAND II og RAPIER ligger betydelig over den økonomiske ramme som er gitt for prosjektet. Standard I HAWK ligger prismessig noe over den gitte ramme i utrykt vedlegg til St prp nr 1 for 1982—83 og faller også ut av driftsmessige hensyn. Alternativet I HAWK H/Ul ligger prismessig omtrent på den gitte investeringsramme og vil fortsatt bli gjenstand for forhandlinger som kan bringe ytterligere reduksjoner. Forsvarssjefens tilråding Forsvarssjefens tilråding om valg av rakettsystem er gitt i skriv av 16 mars 1983. Om de enkelte alternativ uttaler Forsvarssjefen at verken ROLAND II eller RAPIER fyller de krav som han har gitt for høyde- og områdedekning — og må derfor falle bort på dette grunnlag. De blir dessuten betydelig dyrere enn det de økonomiske rammer for prosjektet tillater. Forsvarssjefen anbefaler at det videre arbeid konsentreres om alternativet I HAWK 11/ 111. Tilsvarende anbefaling til Forsvarssjefen er også gitt av Generalinspektøren for Luftforsvaret. Hensynet til norsk industri Ved all anskaffelse av materiell til Forsvaret, spiller hensynet til norsk industri en betydelig rolle både gjennom produksjon av materiell som kan kjøpes innenlands og gjennom kompensasjonskjøp når anskaffelsene må skje i utlandet. Det må imidlertid være en hovedforutsetning at det er Forsvarets behov som styrer anskaffelsene. Det er grunn til å anta at alternativet 1 HAWK 11/ in vil kunne gi gjenkjøp av stor betydning for norsk industri. Disse muligheter vil først bli avklart gjennom de forestående forhandlinger som vil bli ført i tre retninger, nemlig: — med det amerikanske forsvarsdepartement om anskaffelse av norskprodusert forsvarsmateriell som f eks Penguin-raketter, panservernraketten M 72 og spesielle ammunisjonstyper. Vår rammeavtale (MOU) med det amerikanske forsvarsdepartement gir tilnærmet likevekt som forpliktelse, og pålegger partene å utnytte mulighetene for å få til toveis leveranser på samme nivå. — med de firmaer som vil bli leverandører. HAWK-produsenten Raytheon vil bli gitt i oppdrag å modernisere systemet for bety debge beløp. Dette inngår i leieavtalen. Denne situasjon åpner muligheten for å forhandle en industriavtale med firmaet. For radar- og kontrollsystemet vil det bli forhandlet industripakker som blir en viktig del av konkurransegrunnlaget mellom firmaene AB Ericsson og Hughes Aircraft Company. — med det felles organ som understøtter drift og vedlikehold av systemet for de europeiske NATO-land som har HAWK. Disse land planlegger nå et omfattende utskiftningsprogram der deler av norsk industri skulle ha gode forutsetninger for produksjon og tjenester. Etter at de militært institusjoner hadde avsluttet sitt utredningsarbeid er i brev av 25 mars 1983 mottatt et nytt tilbud fra produsenten av Roland-systemet om mulig reduksjon av tilbudsprisen på Roland n og økt industrikompensasjon. Dette endrer imidlertid ikke det foreliggende forslag idet hovedgrunnen for at systemet ikke er valgt er at det ikke fyller de krav Forsvarssjefen stiller med hensyn til høydedekning og områdeforsvar. Tilbudet bygger både når det gjelder pris, såvel som industrikompensasjon, på forutsetninger om salg til andre som er høyst usikre. Fullt utbygget vil systemet dessuten fortsatt overskride den økonomiske ramme. Framdriftsplan Tilsvarsfristen for det amerikanske tilbud om leieavtale er satt til 1 mai 1983. Kontraktsforhandlingene med Ericsson og Hughes vil kunne fullføres i løpet av sommeren 1983. Samtidig vil også industrisiden bli klarlagt. Leveranser og innfasing vil skje i perioden 1985—87. Forsvarsdepartementet slutter seg til Forsvarssjefens vurderinger og forslag om at det videre arbeid konsentreres om alternativet I HAWK H/HI som også har støtte fra alle berørte militære institusjoner og Forsvarets Forskingsinstitutt. Av hensyn til de mange andre høyprioriterte materiellanskaffelser legger Forsvarsdepartementet dessuten vekt på at de økonomiske uttellinger til prosjektet ligger innenf or de avsatte rammer. Forsvarsdepartementet tilrår : At Deres Majestet godkjenner og skriver under fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om anskaffelse av rakettluftvern til flyplasser. Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: Forsvarsdepartementet gis fullmakt til å inngå og gjennomføre avtale med Amerikas Forente Stater om leie av raketter og utstyr til 6 batterier I HAWK og å anskaffe radar- og kontrollutstyr enten fra svensk eller amerikansk produsent. Tilråding fra Forsvarsdepartementet ligger ved i avtrykk. St. prp. nr. 87 (1982—83) Tilråding fra Industridepartementet av 15. april 1983, godkjent i statsråd samme dag. I. INNLEDNING A/S Sydvaranger har inngått en opsjonsavtale med det finske selskapet Outokumpu Oy om A/S Bidjovagge Gruber m.v. Avtalen går i korthet ut på at Outokumpu Oy har rett til senest innen 1. mai 1985 på nærmere bestemte vilkår å overta aksjene i A/S Bidjovagge Gruber samt A/S Bleikvassli Grubers pumpestasjon ved Reisavann og kaianlegg i Alta. Avtalen er gjort avhengig av myndighetenes godkjennelse. 11. FORHISTORIE Bolidens Gruvaktiebolag, Stockholm, foretok i 1952 og 1953 forundersøkelse av malmfeltene i Bidjovagge basert på en avtale med konsul Gunnar Holmboe, Tromsø, angående dennes bergrettigheter på koppermalm i området. Bolidens Gruvaktiebolag søkte i 1953 om konsesjon for et stiftendes norsk aksjeselskap til å erverve bergrettigheter og starte drift innenfor et nærmere angitt konsesjonsfelt i Bidjovagge i Kautokeino kommune. Søknaden ble forelagt en rekke myndigheter og institusjoner til uttalelse. Meningene var noe delte om konsesjonsspørsmålet. Et tungtveiende argument mot konsesjon var at de aktuelle områdene ikke hadde vært undersøkt av norske fagfolk og av den grunn ingen norske gruveselskaper hadde hatt anledning til å vurdere mulighetene for drivverdige funn i området. Industridepartementet kom ved sine vurderinger til at undersøkelse av malmfeltene burde foretas for norsk regning og at de burde finansieres ved statsmidler. Dersom forekomstene viste seg drivverdige, ville man ha et sikrere grunnlag å handle ut f ra enn det man hadde mens forekomstene var ukjente. departementet Boliden Gruvaktiebolag at konsesjon for tiden ikke kunne innvilges. Statens overtakelse av bergrettighetene i Bidjovagge og oppstarting av undersøkelsene i feltet er redegjort for i St.prp. nr. 129 for 1955. I Stprp. nr. 112 for 1965 —66 ble redegjort for det undersøkelsesarbeid som var utført av Norges geologiske undersøkelse i Bidjovagge i tidsrommet 1956—65. Malmberegningen på grunnlag av disse undersøkelser ga som resultat en oppboret og sannsynlig malmmengde på til sammen 3,6 mill. tonn malm med ca. 1,8 pst. Cu og noe gull fordelt på fire malmkropper. Videre ble det i St.prp. nr. 94 for 1967 —68 redegjort for den henvendelse Industridepartementet gjorde til i alt ni selskaper med forespørsel om disse var interessert i nærmere drøftelser om overtakelse og drift av Bidjovagge-forekomstene. I samme proposisjon ble det redegjort for de forhandlinger som Industridepartementet på vegne av staten førte med A/S Bleikvassli Gruber angående utbygging og drift av forekomstene samt det utkast som lå til grunn for den senere inngåtte avtale. Til å forestå utbygging og drift i Bidjovagge ble A/S Bidjovagge Gruber stiftet 19. juni 1968. Aksjekapitalen var 5 mill. kroner fordelt på 5 000 aksjer å kr. 1 000. Aksjemajoriteten innehaddes av A/S Bleikvassli Gruber med Bergverksselskapet Nord-Norge A/S og Fangel & Co. A/S som øvrige aksjonærer. A/S Bidjovagge Gruber ble 30. april 1971 meddelt konsesjon på erverv og drift av malmforekomster innenfor et område i de deler av Kautokeino kommune i Finnmark fylke og i Nordreisa kommune i Troms fylke som ligger naturlig til for tilførsel av malm til et oppredningsverk ved Bidjovagge. Samlet areal er ca. 875 km 2 , hvorav i Nordreisa ca. 300 km 2 . Kapitalbehovet for anlegget ble anslått til 40 mill. kroner hvorav driftskapital 5 mill. kroner. veiforbindeise sammen med utforutsette vanskeligheter gjorde at selve gruva ikke var driftsklar før i 1974.1 mellomtiden måtte man gripe til diverse provisorier for å f å i gang produksjonen. Disse omstendigheter førte til diverse driftsvanskeligheter. Alt i alt oversteg både anleggs- og driftskostnader langt det man hadde forventet, og selskapet var etter få år i en konkurssituasjon. For å dekke det økende investeringsbehov samt de betydelige driftsunderskudd hadde Distriktenes utbyggingsfond pr. primo april 1973 engasjert seg med lån, garantier og tilskudd på i alt ca. 57,5 mill. kroner, foruten avdragsfrihet for flere terminer og utsettelse med rentebetaling. For å opprettholde virksomheten i Bidjovagge og dermed sysselsettingen i et område med ytterst svakt næringsgrunnlag, var Industridepartementet strekt opptatt av å søke en ordning som ville kunne gi selskapet ryggrad til å fortsette. Departementet så en løsning i at selskapet ble overtatt av et større, solid selskap. A/S Sydvaranger fremla sammen med A/S Bidjovagge Gruber en plan for slik overtakelse. Etter aktiv medvirkning fra Industridepartementet overtok A/S Sydvaranger sommeren 1973 Fangel & Co. A/S, hvorved A/S Sydvaranger gjennom dette selskap overtok eierinteressene i de fire selskapene A/S Bleikvassli Gruber, Berverksselskapet Nord-Norge A/S, A/S Bidjovagge Gruber og Norske Sink og Blygruber A/S. Overtakelsen ble gjennomført ved aksjeombytte. Basert på daværende børskurs utgjorde kjøpesummen ca. 24,5 mill. kroner. I denne forbindelse ble Distriktenes utbyggingsf onds lån til A/S Bidjovagge Gruber nedskrevet med 19 mill. kroner. Samtidig ble Distriktenes utbyggingsfonds restlån på 25,5 mill. kroner til Fangel-selskapene overdratt til A/S Sydvaranger mot at utbyggingsfondet overtok aksjer i dette selskap pålydende kr. 6 375 000. Disse aksjer er siden overført til Industridepartementet. Etter A/S Sydvarangers overtakelse av eierinteressene i A/S Bidjovagge Gruber, fortsatte tilredningen av underjordsgruva. Denne var produksjonsklar i 1974, samtidig som et nytt dagbrudd ble åpnet i tillegg til det som hittil hadde vært drevet. Gehaltene i dagbruddet var lavere enn antatt, og gjennomsnittsgehalten ble derfor strekt synkende ettersom produksjonen fra det første dagbruddet måtte trappes ned på grunn av for stort dyp. Dette i tillegg til store problemer i flotasjonsverket gjorde svikten i kopperproduksjonen formidabel. Når dertil kom sviktende kopperpriser, så selskapet seg ikke i stand til å drive videre. A/S Sydvaranger har tidligere oppgitt driftsunderskuddet ved A/S Bidjovagge i tiden 1. januar 1973—31. desember 1976 til ca. 48 mill. kroner. For øvrig vises til ytterligere opplysninger gitt i St. prp. nr. 143 for 1976—77. Bevilgning av tilskott og nedskrivningsbidrag til A/S Bidjovagge Gruber. Selskapte søkte og fikk driftshvile i henhold til konsesjonsvilkårene i fem år regnet fra 28. juni 1975. Driftshvilen ble gitt på betingelse av at gruve og maskineri så vel under som over jord samt bygninger holdes intakt og under stadig oppsyn. Nødvendig opprydding skulle utføres i og omkring gruve og dagbrudd, og gruveåpninger holdes forsvarlig sikret. Selskapet søkte fornyet driftshvile sommeren 1980, og fikk denne forlenget med nye fem år frem til 28. juni 1985 og på de samme betingelser som tidligere. I driftshvileperioden har A/S Sydvaranger i tråd med driftshvilebetingelsene gjennomført et omfattende malmletingsprogram i og omkring Bidjovagge. Programmet har vært førelagt for og er godkjent av Industridepartementet. Undersøkelsene i gruveområdet og de nærmeste omgivelsene omkring dette har vært drevet og finansiert av A/S Sydvaranger. Malmletingen innenfor A/S Bidjovagge Grubers øvrige konsesjonsområde med en utvidelse på ca. 1/3 mot syd har hele tiden vært utført av A/S Sydvaranger, og fra 1980 med full finansiering fra Norwegian Gulf Exploration Company Ltd. Hva gjelder samarbeidet mellom de to sistnevnte selskaper vises til det som er sagt under punktene VI og Vill nedenfor. A/S Sydvaranger har i tiden fra driftshvilen inntrådte og fram til i dag av egne midler brukt ca. 8 mill. kroner til undersøkelse i Bidjovagges nærområder, mens ca. 5 mill. kroner er brukt mer regionalt. I tillegg til dette kommer prospekteringsstøtte fra staten innenfor de samme områdene med i alt ca. 1,5 mill. kroner. De utførte undersøkeåser av forekomstene i Bidjovagge har bekreftet antakelsene om malmmengdene i feltet. Det har dessuten lykkes å påvise gode malmkonsentrasjoner i f orelengelse av den såkalte C-malmen mot syd på dypet. Man kan dermed ha lov til å regne med at Bidjovagge-forekomsten etter uttak av vel 700 000 tonn malm f remdeles har en malmreserve på vel 3 mill. tonn. Undersøkelsene har dessuten bekreftet antakelsen om at deler av f orekomsten har høyere gullgehalt enn det som er vanlig for norske kopperforekomster. Undersøkelsene har imidlertid ikke brakt for dagen nye drivverdige forekomster utenfor Bidjovaggeområdet. St. prp. nr. 87 1982—83 Opsjonsavtale vedr. 111. A/S BIDJOVAGGE GBUBEBS FINANSIELLE STILLING Siden driftshvilen inntrådte i 1975 har A/S Bidjovagge Gruber ikke hatt noen inntekter av betydning. Driftshvilebetingelsene har påført selskapet store kostnader, blant annet for å holde gruver og anlegg for øvrig intakt. Disse kostnader har hele tiden vært dekket av A/S Sydvaranger, og de langsiktige forpliktelser til morselskapet var pr. 31. desember 1981 44,2 mill. kroner. Årsresultatene inklusiv avskrivninger og gjeldsrenter har både i 1980 og 1981 vist et underskudd på vel 8,2 mill. kroner. Selskapets balanse pr. 31. desember 1981 gjengis nedenf or: Balansen viser en negativ egenkapital på ca. 24,85 mill. kroner. Selskapets aksjekapital på 5 mill. kroner må derfor anses som tapt. IV. FORHANDLINGER OM SALG AV A/S BIDJOVAGGE GBUBEB Siden 1975 har den økonomiske situasjon for A/S Sydvaranger av forskjellige grunner blitt svært vanskelig. Av den grunn ble selskapet i St. prp. nr. effektiviseringstiltak, og i den forbindelse vurdere blant annet etablering av et holdingsselskap for bivirksomhetene (de fire sulfidmalmgruvene, Tana Kvartsittbrudd og pukkverket på Karmøy). A/S Sydvaranger ser det slik at selskapet ikke vil være i stand til å legge ned det arbeid og den kapital som vil være en forutsetning for en mulig gjenopptakelse av gruvedriften i Bidjovagge. Å sitte som eier av gruva fortsatt vil innebære ytterligere utgifter til å holde gruva og anlegget intakt slik som bestemt i driftshvilevilkårene. Av disse grunner er A/S Sydvaranger kommet til at det ville være en fordel om andre kunne være villige til å overta A/S Bidjovagge Gruber med sikte på å igangsette drift. Selskapet opplyser å ha hatt kontakt med norske bedrifter om en mulig overdragelse. Det gjelder Orkla Industrier A/S, Folldal Verk og Norzink A/S. Ingen av disse selskaper har imidlertid vært interessert i å gå inn som eiere av gruveselskapet. A/S Sydvaranger tok derfor senere kontakt med det finske statseide gruveselskapet Outokumpu Oy, og selskapene forhandlet seg fram til en opsjonsavtale vedrørende A/S Bidjovagge Gruber. Det skal nevnes at A/S Sydvaranger har hatt henvendelse fra sivilingeniør Henning Fangel som overfor A/S Sydvaranger har fremsatt et tilbud om å overta A/S Bidjovagge Gruber med alle aktiva, passiva (noe justert), bergrettigheter og geologiske rapporter m.v. til en samlet pris av kr. 1 000. Forslaget er fremsatt i forbindelse med ingeniør Fangels tanker om å bruke underjordsgruva i Bidjovagge til et eksperiment med en brytningsmetode etter nye og uprøvde prinsipper. A/S Sydvaranger har imidlertid opplyst at de har funnet Outokumpu Oy å være den mest formålstjenlige avtalepartner. V. KORT OM OUTOKUMPU OY Outokumpu Oy et et finsk statseid aksjeselskap. Inntil 1940 var all aktivitet konsentrert om bryting av koppermalm og smelting og raffinering av kopperkonsentrat. Siden 1960 har selskapet utvidet sin virksomhet til også å omfatte bryting og smelting av nikkel, kobolt og sink. Videre fremstilles ferro-krom legeringer, og siden 1976 rustfritt stål. Selskapet driver 10 gruver på forskjellige steder i Finland. Disse svarer for ca. 50 pst. av de råmaterialer som trengs i selskapets fire forskjellige metallurgiske anlegg. 1982—83 St. prp. nr. 87 Opsjonsavtale vedr. datterselskaper for fremstilling av ferdigvarer basert på selskapets ulike råvarer og halvfabrikata. Siden slutten av 1970-årene har selskapet interesser i gruvedrift i Equador, Canada og Norge (Løkken). Selskapet har en stor og meget avansert prospekteringsorganisasjon. Denne driver en omfattende malmletingsvirksomhet både for selskapets egen regning og på oppdragsbasis nasjonalt og internasjonalt. Selskapets engineeringsdivisjon utvikler og markedsfører diverse prosesser, utrustning og komplette anlegg m.v. for gruvedrift og metallurgisk industri. Med datterselskaper har Outokumpu Oy i dag ca. 10 000 ansatte, og er Finlands største konsern innen berverks- og metallindustri. Morselskapets aksjekapital var pr. 31. desember 1981 369 644 000 finske mark. VI. OPSJONSAVTALEN Industridepartementet ble første gang orientert om at en opsjonsavtale var under forhandling med Outokumpu Oy under et møte med begge parter ultimo november 1982. Hensikten med å f å i stand en slik avtale var at Outokumpu Oy skulle få tid til å vurdere førekomsten og prosjektet og å foreta eventuelle prøvetakinger og undersøkelser før selskapet bant seg til en mulig overtakelse av A/S Bidjovagge Gruber. Et utkast til avtale ble oversendt med brev av 26. januar i år. Departementet er senere underrettet om at A/S Sydvarangers styre godkjente avtalen 14. februar i år. Kopi av den undertegnede avtale med bilag følger som utrykt vedlegg. Opsjonsavtalen går i prinsippet ut på følgende: Inntil 1. mai 1985 har Outokumpu Oy rett til å overta samtlige aks jer i A/S Bidjovagge Gruber og A/S Bleikvassli Grubers pumpestasjon ved Reisavann og kaianlegg i Alta. Dessuten har Outokumpu Oy rett til å tre inn i A/S Sydvarangers deltakelse i malmletingsprosjekter i de tilliggende prospekteringsområder under forutsetning av at de øvrige deltakere gir sitt samtykke hvis påkrevd. A/S Sydvaranger er i avtaleperioden forpliktet til å sørge for at eiendommer og anlegg som omfattes av opsjonen blir forsvarlig vedlikeholdt og at driftshvileforpliktelsene for øvrig overholdes. Outokumpu Oy er imidlertid forpliktet til å dekke de utgifter som A/S Sydvaranger har til disse formål i nevnte periode. all teknisk, geologisk og kommersiell dokumentasjon og informasjon, og rett til å ta prøver på opsjonsområdet. Dersom Outokumpu Oy gjør bruk av opsjonen, skal selskapet betale 5 mill. kroner med frådrag av det beløp som er betalt til dekning av vedlikeholdsutgifter m.v., dog skal betalingen utgjøre minst 3 mill. kroner. På den annen side skal A/S Sydvaranger gi opp sitt tilgodehavende hos A/S Bidjovagge Gruber, totalt vel 44 mill. kroner. VII. UTTALELSE FRA KAUTOKEINO KOMMUNE I brev av 15. februar i år har A/S Sydvaranger skrevet følgende til Kautokeino kommune om forhandlingene med det finske selskap: «Som kjent har det siden 1975 vært driftshvile ved A/S Bidjovagge Gruber, og de vedvarende svake markedsforhold med lave produktpriser har ikke gitt grunnlag for gjenopptakelse av driften. I bestrebelsene med å finne mulige løsninger har A/S Sydvaranger etter å ha hatt kontakt med norske selskaper, innledet forhandlinger med det finske statseide selskapet Outokumpu Oy. Hensikten fra A/S Sydvarangers side er også å redusere selskapets engasjement i andre virksomheter enn i jernmalmdriften i Sør- Varanger. A/S Sydvaranger og Outokumpu har kommet fram til en foreløpig avtale som i en vurderings- og undersøkelsesperiode fram til mai 1985 gir Outokumpu opsjon på kjøp av A/S Bidjovagge Gruber, dersom det finske selskapet finner at mulighetene for gjenopptakelse av driften er til stede. Opsjonsavtalen blir forelagt Industridepartementet for godkjennelse.» Kommunen har i brev av 9. mars i år til Industridepartementet gitt følgende reaksjon på A/S Sydvarangers informasjon: «Kommunen er i brev datert 15.2.1983 fra Aktieselskapet Sydvaranger blitt orientert om at selskapet forhandler med et finsk selskap om salg av A/S Bidjovagge Gruber. Den informasjon kommunen har fått i denne forbindelse, er svært lite. Dog vil vi uttale at kommunen er interessert i å få driften igang igjen, og dersom dette kan oppnås gjennom de nevnte forhandlinger, vil kommunen stille seg positiv til salg a.v grunn til Outokumpu Oy. Dersom salget ikke kan føre til ny drift i løpet av inneværende driftshvileperiode, ser vi ingen grunn til å anbefale salget. I en slik situasjon med fortsatt driftshvile, bør anlegget og konsesjonsrettighetene være underlagt strekest mulig nasjonal rådighet. Ved et salg av selskapet, forutsetter vi at kjøperen fullt ut overtar de forpliktelser som konsesjonsvilkårene innebærer, og at disse ikke på noen måte endres eller lempes med mindre kommunen og andre berørte på forhand har fått uttale seg. Særlig legger kommunen vekt på konsesjonsvilkårenes pkt 4 idet en forutsetter at lokal arbeidskraft blir tatt inn i størst mulig utstrekning. Videre legger kommunen vekt på følgende bestemmelser i konsesjonsvilkårene: pkt 9 om natur- og landskapsvern pkt 10 om forsterket jakt- og fiskeoppsyn pkt 12 om helse- og sosialtjeneste pkt 13 om tilskott til samfunnshus pkt 14 om forholdet til reindriften, og særlig om spørsmålet i tilknytning til ny drift innen konsesjonsområdet. Forsåvidt angår vilkårenes pkt 13 annet ledd, vil kommunen på det strekeste beklage departementets avgjørelse i brev 10.3.1981/ Deres ref. 1755/81 S AP/LM). Verken i vilkårene eller i departementets redegjørelse til dem er det tatt noe forbehold om selskapets økonomiske stilling som vilkår for utredning av beløpet. Vi er selvsagt klar over de økonomiske vansker konsesjonsinnehaveren har, men departementet bør være like klar over de økonomiske konsekvenser driftshvilen har for Kautokeino kommune. Vi er derfor nødt til å ta saken opp med Kommunal- og arbeidsdepartementet.» VIII. DEPARTEMENTETS MERKNADER Departementet vil først peke på at opsjonsavtalen gjelder, foruten samtlige aksjer i A/S Bidjovagge Gruber, også A/S Bleikvassli Grubers pumpestasjon ved Reisavann og kaianlegg i Alta med tilhørende grunn. Pumpestasjonen leverer både drikkevann og driftsvann til anlegget i Bidjovagge. Kaianlegget i Alta omfatter konsentratsilo og lasteanlegg, og benyttes ved skipning av produktene fra Bidjovagge dersom det er aktuelt med sjøtransport. Begge disse anlegg ble i sin tid finansiert av A/S Bleikvassli Gruber i bestrebelsene på å holde anlegginvseteringene for A/S Bidjovagge Gruber nede så meget som mulig. De har ingen betydning for A/S Bleikvassli Grubers egen virksomhet. Med henvisning til opsjonsavtalens rett for Outokupu Oy til å tre inn i A/S Sydvarangers deltakelse i malmletingsprosjekter i de tilliggende prospekteringsområder skal nevnes at A/S Sydvaranger i dag har følgende to samarbeidsavtaler : 1. Avtale med Norwegian Gulf Exploration Company Ltd. Avtalen gjelder A/S Bidjovagge Grubers konsesjonsområde med en utvidelse som nevnt i punkt II ovenfor. Arealet utgjør ca. 1200 km 2 og er avmerket med rødt i bilag 5.16 til opsjonsavtalen. 2. Avtale med Sulfidmalm/Superior Oil. Avtaleområdet, som ligger i Kautokeino kommune øst og syd for det ovenfor nevnte område, utgjør ca. inntegnet med blått i bilag 5.16 i opsjonsavtalen. Avtalene går begge ut på felles malmleting med A/S Sydvaranger som operatør og en omforenet del av letekostnadene finansiert av avtalepartneren. Alle bergrettigheter som tas ut som følge av samarbeidet er A/S Sydvarangers eiendom. Ved utnyttelse av mulige funn skal avtalepartneren ha rett til å delta. Dersom opsjonen utøves, skal Outokumpu Oy ha rett til å tre inn, helt eller delvis, i A/S Sydvarangers sted i disse avtaler. Dette kan gjelde både i letefasen og ved en eventuell drift. Det er ikke avtalt noe om hva Outokumpu Oy skal betale dersom selskapet gjør bruk av denne rett. Prisen vil bli gjenstand for forhandling hvis inntredelse blir aktuelt. En inntredelse i en eller begge avtalene vil kunne medføre at nye bergrettigheter som etableres helt eller delvis blir Outokumpu Oys eiendom. Dette vil kreve skjerpekonsesjon for Outokumpu Oy som utenlandsk selskap. De områdene som omfattes av de nevnte avtalene og som ligger utenfor A/S Bidjovagge Grubers konsesjonsområde antyder bare den geografiske utstrekningen av avtalene. En utnyttelse av mulige funn her vil derfor være a/vhengig av bergverkskonsesjon enten de deltakende selskaper er norske eller utenlandske. Den fremlagte opsjonsavtale er et resultat av forhandlinger mellom selskapene. Ved vurderingen må tas i betraktning at det.bortsett fra det ene tilfelle som er nevnt foran, ikke har vært noen interesse fra norsk hold for å overta gruvene. Hva gjelder kjøpesummen, som skal være minst 3 mill. kroner, skal nevnes at utgiftene som Outokumpu Oy skal betale for å holde anleggene over og under jord intakte i avtaleperioden kan beløpe seg til 4—5 mill. kroner. Det må tas i betraktning at det må innvesteres store beløp både i gruve, flotasjonsverk og anlegget for øvrig før drift igjen kan startes opp etter 10 års opphold. Med interesse fra Outokumpu Oy har man nå en sjense for ny drift i Bidjovagge, slik at førekomsten kan bli utnyttet med den betydning dette vil ha for arbeidsplasser i Kautokeino kommune. Outokumpu er et selskap med stor erfaring hva gjelder bryting av samme forekomsttyper i Finland i områder med til dels vanskelige klimatiske forhold. Outokumpu Oy har den fordel fremfor de fleste andre at selskapet seiv kan behandle konsentratet videre i sine anlegg til foredlede halvfabrikata og delvis ferdigvarer. Harjavalta. I begge disse forhold ligger det en økonomisk gevist som kan medvirke til å gjøre driften lønnsom. Alternativet til en eventuell overdragelse til det finske selskap synes å være at A/S Sydvaranger vil måtte oppgi Bidjovagge Gruber. Malmreservene er relativt små sett i forhold til de investeringer som må gjøres dersom det skal settes i gang ny gruvedrift i Bidjovagge. Produktprisene og kostnadsnivået er uheldig for en drift av Bidjovagge-forekomsten med en beliggenhet langt inne på Finnmarksvidda. A/S Sydvaranger er i en økonomisk situasjon som gjør at selskapet må konsentrere alle sine krefter om jernmalmdriften i Sør-Varanger. Når dette er situasjonen, vil det vanskelig kunne forsvares at selskapet skulle bli sittende med Bidjovagge på det uvisse med de ikke übetydelige utgifter til å holde gruve og anlegg intakt. Ved en eventuell oppgivelse vil gruva hjemfalle til staten i henhold til konsesjonsvilkårene. I sin uttalelse til A/S Sydvarangers informasjon om opsjonsavtalen beklager Kautokeino kommune at Industridepartementet ikke har pålagt A/S Bidjovagge Gruber å følge opp det vilkår i konsesjon som forplikter selskapet til å bidra med kr. 100 000 til bygging av nytt samfunnshus i Kautokeino etter departementets nærmere bestemmelse. Dette er et spørsmål som egentlig ikke har med denne sak å gjøre. Da kommunen imidlertid har brakt det fram i sin uttalelse, vil departementet kort kommentere spørsmålet. I brev av 18. under oppføring et kulturbygg i Kautokeino tettsted. Det var kjent at underskuddene i A/S Bidjovagge Gruber var meget store så lenge driften var i gang, hvilket gjorde at selskapet fikk innvilget driftshvile på de ovenfor nevnte vilkår. Disse vilkår førte til årlige utgifter på i størrelsesorden 1,5 mill. kroner for A/S Sydvaranger som selskapets eier. Under disse forhold fant departementet for tiden ikke å kunne pålegge selskapet å bidra med kr. 100 000 til det kulturhus som kommunen hadde under oppføring i Kautokeino. Industridepartementet ser positivt på opsjonsavtalen som er inngått mellom A/S Sydvaranger og Outokumpu Oy om overdragelse av A/S Bidjovagge Gruber, og vil anbefale at den blir godkjent. Dersom Outokumpu Oy gjør sin opsjon gjeldende, vil selskapets overtakelse av aksjene i A/S Bidjovagge Gruber være konsesjonspliktig etter konsesjonsloven av 14. desember 1917. Departementet er innstilt på å gi kjøperen konsesjon på vanlige vilkår. Outokumpu Oy har gjort avtalen betinget av at selskapet får avta hele produksjonen av kopperkonsentrat. Dette vil bli gjenstand for drøftelse mellom departementet og Outokumpu Oy i forbindelse med konsesjonsbehandlingen. Industridepartementet tilrår: At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til Stortinget om godkjennelse av opsjonsavtale mellom A/S Sydvaranger og Outokumpu Oy om overdragelse av A/S Bidjovagge Gruber. Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: Opsjonsavtalen mellom A/S Sydvaranger og Outokumpu Oy om overdragelse av A/S Bidjovagge Gruber godkjennes. Tilråding f ra Industridepartementet ligger ved i avtrykk. St. prp. nr. 88 (1982—83) Garanti-Instituttet for Eksportkreditt. Utvidelse av trekkfullmakten vedrørende den alminnelige garantiordning. Garantiordningene som Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK) administrerer har som formål å fremme norsk eksport. Den alminnelige ordning dekker kommersiell og politisk risiko. Det er en forutsetning at ordningen skal være selvf inansierende. Ved utgangen av juni 1983 anslås netto utbetalinger under den alminnelige ordning å beløpe seg til ca. 834 mill. kroner. Siden 1979 har den alminnelige garantiordning vist følgende utvikling: Handelsdepartementet fikk i budsjettet for 1981 fullmakt til å samtykke i erstatningsutbetalinger under kap. 820 Garanti-Instituttet for eksportkreditt til dekning av erstatninger vedrørende den alminnelige garantiordnin
|
maalfrid_615e1b3006de94b43a8184a48774f7266318b370_14
|
maalfrid_hi
| 2,021
|
en
|
0.862
|
Integrating results: Having translated acoustic to biological layers, the final step in the analysis is to compare biological distribution patterns to coincident environmental conditions. Potential physical variables include: temperature, salinity, fluid dynamics, light intensity, and weather conditions. Explicit temporal variables to be considered include time of day and lunar cycle. Planned products/papers: Utilizing advanced technology to characterize an unknown pelagic ecosystem. A concept description. Characterisation of the pelagic nekton acoustics of the mid-Atlantic Ridge ecosystem – target strength distribution, relative densities, frequency response, vertical dynamics Spatial integration of pelagic nekton densities, patterns and dynamics in the mid-Atlantic Ridge region Distributions of marine mammals in relation to prey and bathymetry in the mid-Atlantic Ridge region Physical – biological coupling uncover large scale oceanographic phenomenon Temporal (diurnal and seasonal) Zooplankton and associated studies Zooplankton was sampled by 8 gears, providing data of different size and depth resolution (Table X). In addition to these gears, acoustic recordings provided continuous data on large scale distribution pattern and the horizontal and vertical distributions in the upper 2000-3000 m. Multinet UVP Juday net Net on Macrozoopl. trawl Macrozooplankton trawl Åkra trawl Egersund trawl 0.2-2 mm >1 mm 0.4-2 mm 0.8-2 mm 2-20 cm quantitative, depth stratified quantitative, continuous vertical profile non-quantitative, life samples non-quantitative, integrated (0-3000m) 3.5.1. Mesozooplankton The vertically towed Multinet (180 µm mesh size) was used in 9 or 5 (to save time during the latter part of the cruise) depth intervals from 2500 m depth to the surface (Table X). This net is assumed to capture mesoplankton (~0.2-2 mm) quantitatively. The same size class was partly covered (copepods >1 mm) by the Underwater Video Profiler (UVP) in the upper 1000 m. The UVP continuously store photographic images on a PC as it is lowered through the water column. These two gears complement each other, as the UVP gives much finer depth resolution than the Multinet, while the Multinet provides samples from much larger volumes. The sampling intervals for Multinet were set to be in accordance to the maximum rating of UVP (1000 m)
|
maalfrid_717c7d68144d9d9b924eed0c2d9f27dd4f941c61_86
|
maalfrid_patentstyret
| 2,021
|
en
|
0.672
|
(111) (151) 2010.12.15 (180) 2020.12.15 (210) 201102722 (220) 2011.03.10 (300) 2010.06.16 DE 30 2010 026 846.8/42 (540) (546) Merket er et kombinert merke eller et rent figurmerke (730) Rausch GmbH & Co KG, Charlottenstraße 60, 10117 BERLIN, DE (511) Klasse:30 Chocolate, chocolate goods; chocolate compounds and coatings; cocoa-based products, including cocoa powder and mixtures in powder form containing cocoa, included in this class, (except cocoa butter and cocoa fat); pralines and confectionery; nougat and nougat products. Klasse:41 Education; providing of training; cultural activities. Klasse:42 Scientific and technological services and research in the fields of cocoa farming and cocoa processing; technical consultancy, technical project planning and technical preparation of building projects in the fields of cocoa farming and cocoa processing; quality control relating to cocoa, cocoa products, chocolate and chocolate products; environmental impact assessment relating to cocoa farming and cocoa processing. 2011.06.20 (450) 2011.06. (111) (151) 2011.02.01 (180) 2021.02.01 (210) 201102725 (220) 2011.03.10 (300) Ingen (540) (541) Merket er et ordmerke (730) Beaver-Visitec International (US) Inc, 272 East Deerpath Road, Suite 328, IL60045 LAKE FOREST, US (511) Klasse:10 Surgical apparatus and instruments for use in ophthalmic surgery. 2011.06.20 (450) 2011.06.27 (111) (151) 2010.12.16 (180) 2020.12.16 (210) 201102726 (220) 2011.03.10 (300) 2010.06.25 BX 1205521 (540) (546) Merket er et kombinert merke eller et rent figurmerke (730) Velcro Industries BV, 22-24 Castorweg CURACAO, CW (511) Klasse:17 Moulded and extruded plastic material (semimanufactured product) having a surface of hooks and/or loops for use in manufacture as part of hook and loop fastening systems. Klasse:24 Textiles and textile goods not included in other classes, fabrics and substitutes therefor. Klasse:26 Hook and loop fasteners. 2011.06.20 (450) 2011.06.
|
wikipedia_download_nbo_Ningde kullkraftverk_227529
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.787
|
:''Må ikke forveksles med Ningde kjernekraftverk i samme delstat.'' ''' Ningde kullkraftverk''' er et kullkraftverk i provinsen Fujian, i det østlige Kina. Det har en installert produksjonskapasitet på 2 520 MW fordelt på 4 like store generatorer. Anlegget stod ferdig i 2009. I tillegg er to enheter på 1 000 MW hver planlagt, men utbyggingen er ikke igangsatt. Transmisjonslinjen er på 500 kV. Operatør er China Datang International Co. * Yingjiesheng.
|
maalfrid_90afe606d378e18c95652839434144a6055447ae_114
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.213
|
Fjell 9 8, 133 Askvoll 6 61 58 Askøy 1 11 21 Fjaler 2 13 62 Haus 18 71 119 Gaular 13 5 100 Bruvik 5 11 39 Jølster 7 8 97 Hosanger 6 3 47 Førde 51 3 92 Modalen 3 - 19 Naustdal 8 7 74 Hamre 11 81 85 Vevring 4 6 41 Asane 4 3; 45 Kinn Mæland 4 2 44 Bru 1 3 21 Alversund 4 3, 33 Eikefjord Herdla 14 9 172 Bremanger . . ...... 6 3 56 Hjelme 2 1 27 Selje 7 4 47 Hordabø , 62 Sør-Vågsøy 2 2 71 Manger 6 5 Nord-Vågsøy 1 1 6 Sæbø J Davik 2 3 24 Lindås 11 9, 93 Eid 2 8 49 Austrheim Masfjorden 3 4 110 , 1- 1 3 Hornindal Gloppen 2 6 1 3 10 55 Breim 2 1 14 Odda 1 21 27 Innvik 6 2 56 Ullensvang 9 4, 67 Stryn 7 9 126 f sarvik Eidord 4 2, 45 , 2 2 15 Sogn og Fjordane fylke 129 123 1 588 Ulvik - lj 2 Granvin Kvam 1 2 2 1 101 18 1 5 2 Vanylven 3 5 93 Jondal 1 21 109 Syvde 4 5 53 Evanger 2 41 31 Sande 4 3 61 Voss Vossestrand 91 111 1 3' 16 Hordal and fylke 230 171 2 415 Hareid - 1 2 Vartdal 1 - 21 Jostedal 1 1 7 Dalsfjord 1 Volda f ..... • • • 5 7 64 Luster Hafslo. . . . 1 2 7( 87 1 14 Ørsta Hjørundfjord 1 2 3 I6 38 42 Lærdal Borgund 3 1 3i 47 -j 5 Sunnylven Norddal 3 2 61 4, i 35 20 Sogndal 4 51 83 Stranda 2 3 52 Aurland - 2 16 Stordal 3 5 94 Leikanger 3 21 Sykkylven 3 9 135 Balestrand 1 2' 24 Ørskog 5 3 141 Vik 5 - 31 Skodje . . ...... .
|
maalfrid_a1128fe141faddf942d2588b393838380a61b6d9_198
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.64
|
Grad: Total TF MatNat HF SV Total Helt enig 0.0% 8.5% 1.0% 2.2% 3.6% Enig 9.6% 26.9% 4.9% 7.0% 12.4% Verken eller 26.0% 35.9% 21.3% 21.9% 26.0% Uenig 31.5% 20.5% 31.3% 35.2% 29.5% Helt uenig 31.5% 6.7% 38.6% 31.0% 26.1% Usikker/ Vet ikke 1.4% 1.5% 2.9% 2.7% 2. TF MatNat HF SV Total Helt enig 30.0% 0.0% 52.5% 43.8% 47.7% Enig 50.0% 0.0% 37.6% 42.8% 40.5% Verken eller 20.0% 0.0% 7.9% 8.0% 8.1% Uenig 0.0% 0.0% 0.8% 3.5% 2.2% Helt uenig 0.0% 0.0% 0.8% 1.5% 1.2% Usikker/ Vet ikke 0.0% 0.0% 0.3% 0.5% 0.4% Total 10 0 356 402 768 Grad: Master TF MatNat HF SV Total Helt enig 58.6% 24.9% 69.1% 53.9% 47.9% Enig 34.5% 45.0% 27.0% 32.9% 35.7% Verken eller 6.9% 19.2% 2.9% 6.8% 10.2% Uenig 0.0% 8.7% 0.5% 4.1% 4.6% Helt uenig 0.0% 1.6% 0.2% 1.8% 1.3% Usikker/ Vet ikke 0.0% 0.5% 0.3% 0.4% 0. TF MatNat HF SV Total Helt enig 80.0% 48.4% 71.6% 0.0% 55.0% Enig 20.0% 32.3% 28.4% 0.0% 31.0% Verken eller 0.0% 12.9% 0.0% 0.0% 9.3% Uenig 0.0% 4.3% 0.0% 0.0% 3.1% Helt uenig 0.0% 1.6% 0.0% 0.0% 1.2% Usikker/ Vet ikke 0.0% 0.5% 0.0% 0.0% 0.
|
maalfrid_4ee67bf1c1f79d1d3234e4c6c080d8978d6e678d_9
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.507
|
Døve barn regnes ikke som minoritetsspråklige.
|
lovdata_cd_8783
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.824
|
Formålet med fredningen er å bevare et rikt og interessant fugleliv og en viktig trekklokalitet for vannfugl.
|
lovdata_cd_38985
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.902
|
Regional oppgjørsenhet kan på bakgrunn av sine kontrollstrategier foreta en utvidet kontroll av psykologens krav. Siktemålet med en utvidet kontroll er å undersøke om psykologens krav er i samsvar med gjeldende regelverk. Trygdemyndighetene har rett til å få de opplysninger av psykologen som er nødvendig for å kunne påse at avtalen praktiseres i samsvar med dens innhold og øvrige opplysninger av betydning for trygden, jf. folketrygdloven §21-4. Innsynsretten omfatter også nødvendig innsyn i journal. Psykologen skal uten ugrunnet opphold underrettes om resultat av den utvidede kontroll, og gis anledning til å redegjøre nærmere for sine krav dersom Regional oppgjørsenhet har reagert på enkelte sider ved psykologens takstbruk. Dersom psykologen etter en utvidet kontroll har fått underretning om at Regional oppgjørsenhet ikke har merknader til psykologens krav, kan omgjøring eventuelt bare skje dersom vilkårene i forvaltningsloven §35 er oppfylt.
|
maalfrid_15445546933c1bf5fdecbfe195d814a4a0e7787a_25
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.91
|
derfor sies å reflektere et «likestillingsunderskudd», og på sikt kan det være grunn til å sette spørsmålstegn ved velferdspolitikkens evne til å forene en bærekraftig fruktbarhetsutvikling med likestillingspolitikkens målsetting om større likestilling mellom kvinner og menn. Rønsen og Skrede (2008) peker på flere trekk ved den nordiske fruktbarhetsutviklingen som tyder på at familiepolitikken indirekte har spilt en positiv rolle. Det at kohortfruktbarheten er stabil og holder seg like under eller på reproduksjonsnivå, peker i denne retningen. Til tross for stadig høyere alder ved første fødsel, tar yngre kohorter igjen mesteparten av «fødselsunderskuddet» sammenlignet med eldre kohorter etter at de har blitt 30 år. Dessuten tar høyt utdannede kvinner i enda sterkere grad igjen utsatte fødsler i 30-årene, noe som har gjort at forskjellen mellom høyt og lavt utdannede kvinner i endelig barnetall er blitt mindre. Det har også vært en konvergens i fødselsmønsteret blant høyt utdannede kvinner i nordiske land. Dette kommer til uttrykk både i alder ved første fødsel, barnløshet og endelig barnetall. Med kohortfruktbarhet rundt reproduksjonsnivå har nordiske land tilsynelatende færre utfordringer når det gjelder den fremtidige befolkningsutviklingen enn mange andre land i Europa, men enkelte trekk fortjener fortsatt oppmerksomhet. Spesielt påpeker forfatterne at dagens fruktbarhetsmønster kanskje ikke lar seg forene med full kjønnslikestilling i samfunnet, noe som er en viktig målsetting i nordiske land. Rønsen og Skrede (2010) belyser nærmere det såkalte «likestillingsunderskuddet» i fruktbarhetsmønstret. De finner at det fortsatt er store forskjeller i fruktbarhet etter utdanningstype og argumenterer for at familiepolitikken ikke har kommet alle kvinnegrupper like mye til gode, og at spesielt kvinner i blandede sektorer med liten yrkesspesifisitet i mindre grad har kunnet dra nytte av utvidelsene på slutten av 1980 og begynnelsen av 1990-tallet. Det kan delvis skyldes at dette er en sektor med mindre jobbtrygghet karakterisert med bl.a. mer midlertidighet, flere selvstendige næringsdrivende og dårligere foreldrepermisjons-ordninger. Selv om ordninger som gjør det lettere å kombinere jobb og barn, først og fremst har hatt til hensikt å øke kvinners yrkesdeltakelse og fremme likestillingen i familien, har mange pekt på at slik politikk også kan ha positive effekter på fruktbarheten. Etter hvert har det også kommet en del empiriske analyser av ulike ordninger på dette feltet. Rønsen (2004) ser på de mulige virkningene av utvidelse av fødselspermisjonen og økt barnehagedekning i Norge og Finland. Analysen er basert på likeartede familie- og yrkesundersøkelser som ble gjennomført i 1988 i Norge og 1989 i Finland. Datamaterialet inneholdt retrospektive historier om barnefødsler, samliv, utdanning og yrkesdeltakelse, og analysen dekket kvinner født fra midten av 1940-tallet til midten av 1960-tallet. Resultatene tyder på at utvidelsen av fødselspermisjonen hadde en viss positiv betydning for fruktbarheten, men hovedsakelig i Finland som hadde flere utvidelser i studieperioden, og i mindre grad for første fødsel enn for senere fødsler. Betydningen av økt barnehagetilbud (dekningsgraden i kommunen) ble imidlertid beregnet til å være negativ, noe som er motsatt det forventede. Men som diskutert i senere studier (se avsnittet om barnehagedekning nedenfor), kan den negative effekten skyldes andre uobserverbare kjennetegn ved bostedskommunen, f.eks. jobb-muligheter og kvinnelig yrkesdeltakelse. Duvander, Lappegård og Andersson (2010) analyserer sammenhengen mellom mødres og fedres bruk av foreldrepermisjon og videre barnefødsler. Studien benytter registerdata for perioden 1988-2003 og viser i hovedsak en positiv sammenheng mellom farens bruk av foreldrepermisjon og fortsatte barnefødsler. Fedres sterkere deltakelse i barneomsorg er dermed knyttet til høyere sannsynlighet for å få flere barn.
|
maalfrid_529081c2b51a92618a7e11188765e713fd4d3f09_29
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.877
|
Det har vært og er fortsatt målinger fra bakkestasjoner som gir de sikreste resultatene. Siden ozon varierer betydelig med tid og sted, er det nødvendig med mange bakkestasjoner – og videre at de kan måle kontinuerlig. Som tidligere nevnt var standardinstrumentet for ozonmålinger Dobsoninstrumentet. Norge hadde lenge tre instrumenter som var plassert i Oslo, i Tromsø og på Svalbard. Det har kommet nye instrumenter i drift – instrumenter som er automatiske og som styres via dataprogrammer. Standardinstrumentet i dag er det såkalte. Det ble utviklet av Alan W. Brewer allerede i 1973, men kom først i alminnelig drift i 1980-årene. I år 2000 var det 165 slike instrumenter i drift i 43 land. Brewerinstrumentet er styrt av et dataprogram som blant annet innretter instrumentet slik at det til enhver tid kan «se» direkte mot sola. Vi kan måle så ofte vi måtte ønske, men målinger utført midt på dagen mot direkte sol er de sikreste. I 1990 ble et Brewerinstrument plassert i Oslo, og i 1994 ble et annet plassert i Tromsø. Dette ble senere flyttet til ALOMAR-instituttet på Andøya. Ozonmålinger langt mot nord er vanskelige og til dels umulige i vinterhalvåret. Vi måler hver dag hele vinteren i Oslo, men verdiene er nok betydelig sikrere om sommeren. I grunnen betyr det lite rent biologisk, fordi det om vinteren er lav sol og i alle tilfelle svært lite UV-stråling som når ned til bakken. Hvis du ser på figur 2.6 ser du at det «effektive ozonlaget» er lik S. I vinterhalvåret – fra midten av september til midten av mars – er solas senitvinkel (z) større en 60 i Sør-Norge. Siden cos60 = 0,5 betyr det at det effektive ozonlaget i hele vinterhalvåret er mer enn det dobbelte av de målte verdier. Ozonmålinger fra stasjoner rundt om i verden blir sendt til enkelte sentre som WMO (World Meteor-ological Organization). Måleresultatene blir gjerne lagt ut i form av fargekart (falske farger) som gjør det mulig å få et raskt bilde av ozonsituasjonen både globalt og regionalt. Kartene er som regel basert på flere typer av målinger, gjerne også satellittmålinger fordi en jo ikke har noen bakkestasjoner på de store havområdene.
|
wikipedia_download_nno_Signe Eimind Olseth_115257
|
wikipedia_download_nno
| 2,021
|
nn
|
0.901
|
'''Signe Eimind Olseth''' () var ein norsk forfattar frå Askvoll kommune i Sunnfjord. Olseth gav ut tre romanar og var redaktør av bladet til Det Hvite Bånd.
|
maalfrid_783156ff9f3f83526a09740218b19569c778a7f2_8
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.861
|
Dersom en innsigelse er frafalt i forbindelse med meklingen, kan kommunestyret fatte vedtak med rettsvirkning. Gjelder vedtaket en reguleringsplan, kan kommunestyrets vedtak påklages på vanlig måte av private. Det er en forutsetning at offentlige myndigheter som har innsigelseskompetanse, ikke avstår fra å fremme innsigelse for så å bruke klageretten etter § 15 i plan- og bygningsloven. Departementet kan uavhengig av den nye bestemmelsen om avskåret innsigelse bruke reglene om endring, innkalling og omgjøring ut fra nasjonale og viktige regionale interesser etter § 20-5, sjuende ledd og § 27-2 nr. 3 siste ledd. Departementet har også mulighet for å bruke § 18 til å utarbeide og vedta statlig plan dersom det skulle vise seg nødvendig. Det kan for eksempel vise seg at tidligere vedtatte reguleringsplaner er uheldige ut fra nasjonale eller viktige regionale mål og interesser, eller at det hefter vesentlige svakheter ved en plan som tilsier at den bør underkjennes ut fra nye politiske vurderinger, ny kunnskap eller kunnskap om nye forhold og lignende. Det samme kan gjelde dersom en vedtatt plan viser seg å få vesentlig mer vidtgående negative virkninger enn lagt til grunn opprinnelig. Om nødvendig kan staten også benytte sin hjemmel i § 33 for å nedlegge midlertidig bygge- og deleforbud med sikte på utarbeiding av ny og endret plan for et område. Etter lovendringen vil det altså være departementet som i en 10-årsperiode etter at en plan er godkjent tar stilling til om det er ny kunnskap eller nye forhold som gjør at en tidligere plan ikke lenger skal kunne legges til grunn for senere planer. Dette gjelder i de tilfeller kommunen selv ikke ønsker å endre planinnholdet. Regelen er at det ikke skal fremmes innsigelse til et forhold som inngår i en godkjent plan før etter 10 år. Denne tidsrammen er satt for at planleggingen skal bli forutsigbar i denne perioden. Samme tidsramme gjelder også for hvor lenge en reguleringsplan kan nyttes som ekspropriasjonsgrunnlag. Tiårsregelen begrenser imidlertid ikke kommunens adgang og plikt til å revidere eller utarbeide nye planer etter loven når forholdene endrer seg og det oppstår behov for nye planer. Reglen er ikke til hinder for at nye utbyggingsbehov eller endrede nasjonale rammebetingelser kan gi grunnlag for å endre en plan før det er gått 10 år.
|
maalfrid_653c2f8d1ab0d626f2af78540c19802f34769560_104
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.795
|
105 Særavgiftene på sjokolade- og sukkervarer og alkoholfrie drikkevarer Kapittel 16 den irske drikkevareavgiften, se punkt 8.2.2.3. Den tidligere finske fiskalt begrunnede avgiften på sjokolade- og sukkervarer var heller ikke godkjent. Som nevnt i punkt 8.2.2.3 har kommisjonen opprettet sak om den nå opphevede danske avgiften på mettet fett. Avgiften var helsemessig begrunnet. Saken er ikke avgjort. Utvalget peker på at saken om den danske avgiften på mettet fett viser at det må gjøres grundige utredninger for å fastsette avgiftspliktens omfang i en helsemessig begrunnet avgift. Endringer i avgiften kan medføre at eventuell støtte anses som ny. Utvalget forutsetter at en ny helsebegrunnet avgift må notifiseres til ESA. Fra et ernærings- og helseperspektiv vil det være hensiktsmessig å utvide avgiften slik at flere matvaregrupper omfattes. En bred avgift kan bidra til å begrense vridninger og forhindre uheldig produktutvikling. Ved å ha avgift også på sukkerfrie varer kan man redusere sannsynligheten for at visse høyrisikogrupper som barn og høykonsumenter risikerer å nærme seg eller overstige akseptabelt daglig inntak av visse søtstoffer. Dessuten kan sukkerfrie produkter være tilnærmet like energitette som produkter tilsatt sukker. Dersom en helsebegrunnet avgift innebærer en utvidelse av det avgiftspliktige vareomfanget, kan dette innebære et mer omfattende regelverk som kan bli vanskelig å håndtere for de avgiftspliktige. Avgift på flere produkter vil medføre at flere virksomheter må registreres som avgiftspliktig, sende inn månedlige skattemeldinger og foreta månedlige innbetalinger, oppfylle krav til avgiftsregnskap, oppbevaring av avgiftspliktige varer mv. Særlig mindre virksomheter vil kunne oppleve slike nye plikter som tyngende. De administrative konsekvenser vil avhenge av hvilke varer som blir avgiftspliktige og hvordan avgiftsplikten konkret blir utformet. Det er ikke mulig å gi en konkret angivelse av administrative kostnader og et anslag over antall avgiftssubjekter før et eventuelt avgiftsomfang er endelig fastlagt og endringene er vurdert nærmere. En avgift på flere varer vil medføre redusert omsetning. Samtidig kan provenyet fra et utvidet avgiftsomfang benyttes til å redusere avgiftssatsene på dagens avgiftspliktige varer, eksempelvis provenynøytralt. En slik endring vil stimulere til redusert grensehandel av varer som i dag er avgiftspliktige. Den samlede effekten på grensehandelen av en slik omlegging er usikker. På den annen side vil konkurransevridningene bli mindre dersom flere varer omfattes. En eventuell utvidelse av vareomfanget vil medføre økt antall nye registrerte avgiftspliktige virksomheter, av til dels ulik størrelse og art. Dette vil påføre skatteetaten økte kostnader til administrasjon og kontroll mv. Som nevnt i punkt 16.4.2.3 vil de administrative konsekvenser blant annet avhenge av hvilke varer som blir avgiftspliktige og hvordan avgiftsplikten konkret blir utformet. Av den grunn er det heller ikke mulig å gi provenyanslag. Utvalgets flertall – medlemmene Dyrnes, Klepp, Kverndokk, Melberg, Ongre og Smed – mener at det bør arbeides med sikte på å etablere en helsebegrunnet avgift, se punkt 16.4.1. Det legges til grunn at dette utredningsarbeidet vil ta tid ut over den tidsramme som står til rådighet for utvalget. Utvalgets mindretall – medlemmene Aker Hansen, Bakken, Brubakk og Mulstad – mener, slik det fremgår av den helhetlige merknaden innledningsvis i kapittel 16, at en rekke hensyn tilsier at den eksisterende fiskale avgiften på sjokolade- og sukkervarer bør oppheves i statsbudsjettet for 2020, og mener videre at utvalgets arbeid ikke gir grunnlag for å konkludere med at det bør innføres en ny helse- og ernæringsmotivert avgift. Som nevnt i punkt 15.3 reiser dagens avgift på alkoholfrie drikkevarer særlig to spørsmål, for det første om drikkevarer med naturlig sukker bør være avgiftspliktig og for det andre om drikkevarer tilsatt kunstig søtstoff og drikkevarer tilsatt sukker bør behandles likt avgiftsmessig. Et argument for å ha avgift på drikkevarer med naturlig sukker er at også naturlig sukker kan bidra til karies, erosjonsskader og risiko for overvekt og fedme.
|
maalfrid_55bfe8f4f696c15695e3e4fa54f078b0a8489b1e_3
|
maalfrid_vegvesen
| 2,021
|
no
|
0.784
|
Allerede mens han levde ble Trifon av mange betraktet som en hellig mann. Omkring 1650 ble han kanonisert av den ortodokse kirken i Russland. Få detaljer fra Trifons liv er kjent. Den fremste kilden er hans vita, den offisielle, kirkelige helgenbiografien. Den nederlandske handelsmannen, diplomaten og kartografen Simon van Salingen utfyller bildet. Han foretok en rekke reiser til Kolahalvøya fra midten av 1560-årene, og var ofte innom Petsjengafjorden, der klosteret lå. Trifon fortalte sin egen historie til van Salingen, som forsto russisk. I tillegg er den fromme munken omtalt i en rekke fantasifulle skolte- # samiske eventyr og sagn fra Sør- # Varanger og Petsjenga-distriktet. I henhold til Trifons vita var han var født og oppvokst nær Torzjok, en provinsby i nærheten av den større byen Tver i det sentrale Russland. Faren var prest og familien from, fortelles det. Sønnen skal ha vært en ivrig kirkegjenger fra barnsben av, og overholdt fasten strengt. Trifon kjente tidlig en sterk dragning mot den uberørte naturen. En dag fikk han en befaling fra Jesus om å oppsøke «et tørstende land» i ødemarken. Den unge mannen adlød, og dro nordover uten å ha avlagt noe munkeløfte. Muligens tok Trifon følge med en gruppe handelsreisende eller fangstmenn fra sine egne hjemtrakter. I Jens Andreas Friis' roman Klosteret i Petschenga fra 1884 fortelles en ganske annen versjon av Trifons vei til klosterkallet.
|
wikipedia_download_nbo_Albert Houtin_497165
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.506
|
'''Albert Houtin''' (født 4. oktober 1867 i Sartre i La Flèche i departementet Sarthe i Frankrike, død 28. juli 1926 i Paris) var en fransk katolsk prest, teolog og kirkehistoriker med tyngdepunkt innen dogmehistorie og modernismen i fransk religion. Han studerte ved presteseminaret i Angers, og ble novise hos benediktinerne i abbediet Solesmes. Han ble presteviet i 1891 for bispedømmet Angers. Han var professor ved presteseminaret og studerte bispedømmets opprinnelse og dens første biskop, den hellige Renato. Etterhvert fikk han vanskeligheter med sin egen biskop på grunn av sine synspunkter om den katolske tro som tenderte mot modernismen. Etter århundreskiftet distanserte han seg fra religion og begynte å betrakte alle religiøse trossystemer som bedragerske. I 1907 deltok han på ''Fourth International Congress of Religious Liberals'' i Boston, organisert av unitarianerne. Han var venn med Alfred Loisy, og skrev mange verker om katolisismen. I 1909 ble han ekskommunisert, og noen år etter ble han ansatt som direktør for ''Musée pédagogique'' i Paris. Da han døde i Paris i 1926 hadde han ikke klart å sluttføre sitt prosjekt ''Courte Histoire du célibat ecclésiastique'' (''Kort historie om det kirkelige sølibat'') hvori han fremholdt at praktiseringen av sølibat for prestene gjennom århundrene hadde vært vanskelig å opprettholde. * ''La Question biblique chez les catholiques de France au XIXe siècle'', éd. * ''La controverse de l'apostolicité des Églises de France au XIXe siècle'', Paris, 1903. * ''L'Américanisme'' * ''La Question biblique au XXe siècle'', éd. * ''La crise du clergé''. P., 1908. * ''Histoire du modernisme catholique''. Р., 1912. * ''Le Père Hyacinthe dans l`Église romaine 1827-1869.'' P., 1920. * ''Courte histoire du christianisme'' * ''Un prêtre symboliste, Marcel Hébert (1851-1916)'' * ''Mon expérience. I : Une vie de prêtre 1867-1912'', éd. * ''Mon expérience. II : Ma vie laïque 1912-1926. Documents et souvenirs'', éd. * Albert Houtin et Félix Sartiaux, ''Alfred Loisy, sa vie, son œuvre'', manuscrit annoté et publié avec une bibliographie de Loisy et un index bio-bibliographique par Émile Poulat, éd.
|
maalfrid_20111ddcc25c4c059865e250da1b62447149b0e9_0
|
maalfrid_nasjonalparkstyre
| 2,021
|
nn
|
0.618
|
Jostedal Hotell 24.06.2013 14:00 : Namn Funksjon Representerer Einar Målsnes Medlem Balestrand kommune Gunnvor A. Sunde Medlem Gloppen kommune Ivar Kvalen Leiar Luster kommune Sven Flo Nestleiar Stryn kommune Karen Marie Hjelmeseter Medlem Sogn og Fjordane fylkeskommune : Laura Kvamme stilte med fullmakt frå Sogndal kommune. : Namn Stilling Steinar Lund Nasjonalparkforvaltar Vi stadfestar med underskriftene våre at det som er ført på dei sidene vi har signert i møteboka, er i samsvar med det som vart vedteke på møtet.
|
maalfrid_218c14a9baf031eda59ef60595f181b526d3a89b_30
|
maalfrid_dsa
| 2,021
|
en
|
0.965
|
RTGs from the North-West area are transported by rail to Izotop for onward transfer to VNIITFA; RTGs from the Northern and Far East areas are transported by rail to DalRAO near Vladivostok, and from there by rail to Mayak; and RTGs from the Baltic area are transported by rail from Leningrad SC Radon to Mayak. RTGs are transported by the Ministry of Transport, using mainly special railcars supplied by the "Atomspeztrans" enterprise of Rosatom or by PA Mayak. The shipment is accompanied and supervised by VNIITFA. RTGs to be dismantled at VNIITFA are unloaded from the train at Izotop and transported by road to VNIITFA. This is carried out by staff of Izotop, with supervision of VNIITFA. RHS removal is carried out in a hot cell at VNIITFA. The RHSs are transferred into transport containers and loaded back onto trucks for transport back to the rail terminal at Izotop. This work is carried out by VNIITFA. RHSs can be temporarily stored in VNIITFA in case of the delay in supplying the train. After removal of the RHSs, the depleted uranium RTG cases are stored in VNIITFA and used by it to manufacture radiation shielding and shielded containers for other types of radiation equipment, or will be transferred to specialised enterprises for disposal. This is identical to step 5, except that the RHS is in a package instead of inside the RTG. RHSs are transported by the Ministry of Transport, using special carriages provided by PA Mayak, and shipments are accompanied and supervised by PA Mayak. It is planned to construct a "hot" cell at Mayak for dismantling RTGs transported from Leningrad "Radon" facility and DalRAO. At present, Mayak is dealing with arrangements for the long-term storage of RHS delivered from VNIITFA. RHSs from dismantled RTGs are managed at Mayak as follows. The RHS containers having arrived to Mayak are unloaded. The RHSs are removed from the containers, examined and their compliance with the accompanying documentation (the disposal certificate of a batch of radioactive waste issued by VNIITFA) is established. After the compliance is established the received RHSs are categorised as high-level radioactive waste (HLW). It is disposed of similarly to the disposal of other high-level waste generated at Mayak, particularly vitrified HLW from the vitrification plant at Mayak. The RHSs, along with vitrified HLW, are sent for a long-term storage in the specially equipped storage facility. The facility is on the ground surface above ground water. It is adjacent to the vitrification building (furnace) and is connected with it by a transportation corridor. Cans with vitrified waste are delivered to the storage facility by the remotely controlled crane. The storage facility consists of concrete bays with stands for vitrified waste vessels arranged at a certain distance from each other. Each bay is designed to be filled with glass blocks during several years.
|
maalfrid_560ae68bf0fe63dca5c0aebf23ae5ba40833d4e5_66
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.863
|
Kapittel 6 Mellom stat og marked ivareta fjell- og skogsarealer som ikke kan drives som næringsvirksomhet på en naturvennlig og bærekraftig måte, og også slik at friluftsliv tilgodeses. Dette er pålagte oppgaver. Statskogs forretningsdrift er organisert i datterselskaper og består i hovedsak av skogsdrift og eiendomsfor valtning. Forvaltningsoppgavene består av offentligrettslig myndighetsutøvelse, jf. fjelloven, eiendoms- og almenningstilsyn, forvaltning av jakt- og fiske på statsgrunn med videre. Oppgavene er lovpålagte eller regulert i særskilt avtale mellom Landbruksdepartementet og Statskog. I tillegg har Statskog andre oppdragsgivere og har inngått avtaler med Kirke- og kulturdepartementet om forvaltning og drift av Opplysningsvesenets fonds eiendommer, med Direktoratet for naturforvaltning ved Statens naturoppsyn om oppsyn i Nord-Norge (fjelltjeneste) og med Forsvarsbygg om forvaltning av skog, vilt og fisk på Forsvarets eiendommer. Lovpålagte oppgaver omfatter forvaltning av statsalmenninger etter statsalmenningsloven og av statsgrunn i Finnmark etter lov om umatrikulert grunn i Finnmark. Fjelloven hjemler forvaltning av bruksrett og administreres av fjellstyrene lokalt. Jordsalgsloven hjemler statens umatrikulerte grunn i Finnmark og ikke inntektsgivende grunneieroppgaver og behandling av saker for Utmarkskommisjonen etter utmarkskommisjonsloven. Inntektskildene for Statskog er forretningsmessig aktivitet og tilskudd for finansiering av pålagte forvaltningsoppgaver gjennom lov og avtaleverk. Grunneieroppgaver omfatter utnyttelse av grunnen gjennom tomtefester, fallrettigheter, grus-/ malmforekomster, utleie av hytter og salg av jaktog fiskekort. Grunneieroppgavene finansieres over Grunneierfondet etter fjellovens § 12. Lovpålagte og avtalefestede forvaltnings- og myndighetsutøvende oppgaver for Landbruksdepartementet finansieres gjennom tilskudd, som skal dekke det dette koster. Oppsyn i Nord-Norge samfinansieres med miljøvernmyndighetene. Landbruksdepartementet har fastsatt avkastningskrav til virksomheten og Statskog betaler utbytte til staten. Samlede driftsinntekter for Statskog var 184,9 millioner kroner i 2002, hvorav Landbruksdepartementets kjøp av tjenester utgjorde16,3 millioner kroner og andre offentlige tilskudd utgjorde 3,8 millioner kroner. Styringen skjer på bakgrunn av retningslinjer for forvaltningen av departementets eierinteresser i Statskog og årlige tildelingsbrev og avtaleverk. I tillegg til det årlige foretaksmøtet har det vært arrangert møter mellom Statskog og Landbruksdepartementet i forbindelse med endringer av Statskogs strategi. Det er også uformell kontakt mellom departementet og ledelsen i Statskog. Kjøp av forvaltningsoppgaver styres gjennom de nevnte avtalene og toårlige styrings-/kontaktmøter. Hensikten med omorganiseringen til statsforetak i 1993 var å legge til rette for en mer rasjonell næringsvirksomhet. Statsforetaksformen ble valgt for å sikre at disse arealene, som også er av stor samfunnsmessig betydning, fortsatt skulle være statlige. I dag er det antatt at bare en mindre del av skogen kan drives som næringsvirksomhet. Eierskapet er i dag begrunnet ut fra samfunnmessige hensyn om ivaretakelse av fjell- og utmarksarealer som er viktige, og som bør forvaltes på en naturvennlig og bærekraftig måte. Begrunnelsen for at staten bør eie skogs- og utmarksarealer er også å sikre en effektiv ressursutnyttelse til beste for samfunnet, tilrettelegge for allmennhetens behov for jakt-, fiske- og friluftstilbud med videre. Selskapet skal omsette alkoholholdige varer og alkoholfrie festdrikker i den utstrekningen som selskapet får rett til og på den måten som til enhver tid bestemmes. 13) Lov av 19. juni 1931 nr. 18 om Aktieselskapet Vinmonopolet § 3, første ledd (vinmonopolloven).
|
maalfrid_fa03fffead6d36e6e42f8be3e0c6c50315b3bd16_39
|
maalfrid_ngu
| 2,021
|
no
|
0.701
|
Bergart/avsetningstype Syenitt Egenskap til vegformål x Egenskap til betongformål x Anslått Egenskap til andre formål x Forekomstens størrelse x Forekomstens levetid Usikker Forekomstens viktighet x Mangler data om reserver. knutw 03.
|
maalfrid_62abe870417882ad329c8e0d259992b3d869ab26_16
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.604
|
Offentlig forvaltning 1 2 Statskassen Andre statsregnskap') 1. Driftsresultat i kommuneforetak 2. Renter 3. Aksjeutbytte 4. Utbytte på eierkapital i Statens forretningsdrift 5. Indirekte skatteri) Merverdiavgift og avgift på investeringer fratrukket kompensert merverdiavgift på matvarerl) Kompensert merverdiavgift på matvarerl) Toll Avgift på utvinning av petroleum') Andre indirekte skatterl) 7. Arbeids-jiveravgift 8. Direkte skatteri) Ordinær skatt på inntekt og formue unntatt utvinning av petroleum 1 ) Direkte skatt på utvinning av petroleum Avgift på arv og Årsavgift på motorvogner2) Fellesskatt til skattefordelingsfondet 1) Andre 10. Bøter, inndragninger m v 11. Andre overføringer5) 1. Statskassen 2. Andre statsregnskap 3. Trygdeforvaltningen 4. Kommuneforvaltningen/foretak I. Inntekter i alt Spesifikasjoner: Skatter og avgifter på oljeog gassutvinning Brutto skatter i alt 5+7+8 ... SU Tabell 1. offentlige forvaltnings inntekter etter art. Be* i mill.kr 1979* 1980* 1978 1979 1980*1978 1979 1980* 1) I kolonnen offentlig forvaltning er det fort påløpne skatter og avgifter, i resten av kolonnene føres og avgifter. 2) Her føres av årsavgiften som betales av private konsumenter. 3) Statskassen omfatter Statens bevilgningsregnskap. 4) Andre statsregnskap omfatter ikke sektor skatteinnkreving. 5)
|
maalfrid_d120130fd2f12aeb09f0b15cd847c0a29506b356_20
|
maalfrid_banenor
| 2,021
|
no
|
0.788
|
28.03.2018 Det etablereres en evakueringstunnel til Einar Aass vei (Liasvingen) og til Gunnerud gård, i tillegg vil tverrslagene bli benyttet som evakueringstunneler i driftsfasen. Evakueringstunnel Liasvingen kobles til eksisterende rømningstunnel for Strømsåstunnelen. I det følgende beskrives tverrslagene ved Austad og Danserud, samt evakueringstunnelen ved Gunnerud. Fra hovedtunnelen ut til tverrslaget ved Austadveien er det 530 m. Riggområdet for tverrslaget er forholdsvis lite og det må påregnes omfattende terrengarbeider for å kunne etablere en tilstrekkelig stor og plan flate hvor tunnelriggen kan etableres. Tverrslaget skal, etter at tunneldrivingen er ferdig, fungere som evakueringstunnel med gressarmert oppsamlingsplass utenfor. Idrettslaget Fjell SK hadde inntil nylig sitt klubbhus på tomta. Bygget er nå kjøpt av Bane NOR og må rives. I forskjæringen for tunnelen etableres en betongkulvert med innvendig bredde på 5,5 m. Kulverten får en lengde på 34 m og er tilpasset reetableringen av opprinnelig terreng. I anleggsfasen vil det legges til rette for en midlertidig bussholdeplass ved Austadveien sørøst for krysset med Drafnkollen.
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.