id stringlengths 6 6 | review stringlengths 13 22.9k | sentiment int64 0 1 |
|---|---|---|
001873 | Strålende sørgemarsj
PJ Harvey har ikke lenger noe å bevise.
Men hun gjør det likevel.
Hva er Storbritannia?
Hvorfor?
Og hvordan?
På sitt fantastiske album av året, Let England Shake, har Polly Jean Harvey forsøkt å besvare disse spørsmålene med imperiets blodstenkte, forvitrende livslinje som rød tråd og et kni... | 1 |
001874 | En sirkel av liv
The Field tar deg med på en sval reise i kosmos, uten å gjøre flere grep enn høyst nødvendig.
Svenske Axel Willner, heretter The Field, lager ikke akkurat den typen musikk som skriker etter oppmerksomhet.
Med stort sett nærmere ti minutter som utgangspunkt for hver låt, gjør The Field ofte så få gre... | 1 |
001875 | Tr1ste Gr3ier
Dave Mustaine og Megadeth prøver hardt og rått på TH1RT3EN.
Men hvor er låtene?
Selv om Dave Mustaine har levert to bunnsolide Megadeth-plater i United Abominations (2007) og Endgame (2009), har han gitt albumene forbløffende lite backing.
På bandets seneste turné spilte de stort sett bare "Headcrushe... | 0 |
001876 | Sløv skjønnhet
Real Estates søvnige nye popalbum er et av årets fineste så langt.
I sin reneste form er lavmælte, tekststerke popband noe av det aller fineste jeg vet.
Fra nyere storheter som The Shins og Grand Archives via oversette, tidlig-totusentallsperler som Beulah, The Ladybug Transistor og Oranger og helt ti... | 1 |
001878 | Bli med på romferda
Lars Vaular tek nokre modige val med sistealbumet Du betyr meg og vert rikeleg belønna.
Du betyr meg er Lars Vaulars fjerde album, men hans fyrste som del av toppdivisjonen av ikkje berre norske rapparar, men den samla styrka av norske artistar.
Når ein er i ein slik posisjon, ville det å følgja ... | 1 |
001880 | Det verste fra begge verdner
Lulu er et kjærlighetsbarn som burde blitt satt ut i skogen.
Det er noe som skurrer ved selve ideen.
Den bitende sarkastiske, intellektuelt orienterte og tilbakelente skravla til New Yorks kyniske visjonær Lou Reed, paret med velregissert, staut og stadionformatert metal?
Så skal det og... | 0 |
001882 | Skrinet med det rare i
Danske Scarlet Chives albumdebuterer med en drømmeverden der stadionrock krenger mot eksperimentalisme på beundringsverdig fruktbart vis.
Det er umiddelbart enkelt å le hånlig av tanken på dansk musikk.
Ikke bare er tettheten av direkte bra musikk mistenkelig lav, men den dårlige musikken er o... | 1 |
001883 | Min synthesizer og jeg
Med ambisjoner og eksperimentell velvilje få andre kan måle seg med tar 120 Days II klubbmusikk til helt nye høyder.
Det er vanskelig å ane hvilke nye veier et band velger når de skal følge opp et av forrige tiårs største nasjonalskatter.
120 Days var da det kom for fem år siden et unikt og am... | 1 |
001885 | Ut av obskuriteten
Deerhunter-frontmann bringer soloprosjektet sitt fra lekegrinden inn i de voksnes rekker.
I takt med at hans moderband Deerhunter har utviklet seg fra et nokså introvert støyrock-konglomerat til å bli et bredbent popband av rang, har interessant nok også vokalist Bradford Cox' soloprosjekt Atlas So... | 1 |
001887 | Drake dreper det
Kanadiske
Drake snuser på sekseren med et sjeldent helhetlig andrealbum.
Først en liten innrømmelse:
Undertegnede kasta en litt for overilt og knallsterk femmer etter Drakes debutalbum Thank Me Later et års tid tilbake.
Ikke at skiva ikke fungerer 18 måneder seinere, den fremstår bare litt mer blo... | 1 |
001888 | Notater fra et synkende skip
King Krule er ennå ikke myndig.
Det har ikke hindret ham i å skrive låter modigere og mer sjarmerende enn de fleste andre gatepoeter.
Da jeg en liten stund tilbake snublet over King Krule (tidligere kalt Zoo Kid), hadde jeg ikke forventet å få minnene brakt tilbake til ”Riot Van”, det la... | 1 |
001891 | Skål, bror!
Skrillex har sikret seg tronen som verdenshersker innen elektronisk musikk.
Han gjør seg imidlertid ikke fortjent til den i Oslo Spektrum.
Sonny Moore (heretter Skrillex) er på mange måter en av de mest spennende musikerne på veldig lenge.
Det finnes flerfoldige grunner til det - noen mer besynderlige e... | 0 |
001892 | Send ut klovnene
Cir.Cuz har med all sannsynlighet gitt oss årets mest sjelløse, minst ektefølte og minst interessante utgivelse.
For å skissere landskapet overfor de av dere som ikke har hørt singelen «Radio» på, nettopp, radio:
Cir.Cuz høres ut som om et mislykka Karpe Diem-coverband har funnet de forkasta refreng... | 0 |
001893 | Hverdagsmagikerne
Å være kloss på Coldplay en grå høstettermiddag gjør noe med deg, enten du er svoren fan eller ei.
Hei du, vesle Coldplay-hater.
Hvorfor så sint?
Sannheten er at vi tydeligvis trenger episk, storøyd, empatisk og til syvende og sist simpel arenarock for å komme oss gjennom våre karrige liv, ikke mi... | 1 |
001896 | Syntetisk hjertevarme
Duoen Sepalcure klarer å holde hodet kaldt gjennom sine overveldende basstunge produksjoner.
Om du skulle ønske å sjonglere mellom sjangerbetegnelser dubstep , post-dubstep eller bass music, er uansett den elektroniske musikkscenen som beveger seg lengst mot de dvelende, bekmørke og basstunge ly... | 1 |
001897 | Kall det et comeback
Intensiteten er justert opp noen hakk siden sist, men Ferrofluid låter umiskjennelig som Magnet.
Heldigvis.
Even Johansen har brukt tett opp til fem år på å følge opp The Simple Life, som fortsatt stikker seg ut som en av de sterkeste utgivelsene fra 2007.
På det albumet gikk Magnets betydelige... | 1 |
001898 | Dum og deilig
Nickelback slenger laksen på bordet og pakker hjertet inn i dollarsedler.
Here And Now er lyden av dyr kåtskap.
De siste ukene har det vært mye skriverier om at amerikanske fotballfans protesterte mot at Nickelback skulle få spille live i pausen i en Detroit Lions-kamp.
Det hele endte i underskriftska... | 0 |
001899 | O jul med din begrede
She & Hims juleplate er sure oppstøt av forlengst fordøyd materie.
Hver for seg er Matt Ward og Zooey Deschanel sterke personligheter, men det er fascinerende hvor upersonlig det kan bli når de slår seg sammen musikalsk.
Etter to mer eller mindre interessante coverplater som She & Him, er det s... | 0 |
001900 | Lyden av grådighet
Med The Path Of Totality velger Korn å suge dubstep-begrepet for alt det er verdt.
Resultatet er et desperat skrik fra dødsleiet.
Jonathan:
Hei, det er Jonathan Davis fra Korn som ringer.
Har jeg kommet til Sonny Moore?
Skrillex:
Vent, er det selveste Jonathan Davis?!
Du aner ikke hvor mye d... | 0 |
001901 | Slitsomt nattønske
Kom ut av skapet, o’ beskjemte elskere av symfonisk metal:
Nightwish har gitt ut sitt største, mest varierte og bombastiske verk noensinne.
Finnene i Nightwish har i løpet av det siste tiåret høstet enorm popularitet med sin symfoniske metal.
Plater som Oceanborn, Wishmaster, Century Child, Once ... | 0 |
001902 | Tid for puling
En av de flinkeste i voksen-r&b-segmentet overbeviser igjen.
La det være sagt, først som sist:
Robin Thicke er samtidens Serge Gainsbourg.
En foregangsfigur for pulings.
Og selv om California-vokalisten nå har sluppet sitt femte album, er mannen fortsatt underkjent.
Det gode, gamle og feilaktige ko... | 1 |
001903 | Elegante nøkkelbarn
The Black Keys kjører opp tempoet, men er fremdeles de mest elegante karene i rockeuniverset.
Her om dagen spilte vi inn sesongens siste Lydverket.
En av gjestene som oppsummerte året og tittet litt i krystallkulen var P3s musikksjef Mats Borch Bugge, som breialt påsto at dance/klubbølgen som fei... | 1 |
001904 | Håpefull romantiker
Livscoach Common er på kjent mark med The Dreamer/The Believer.
Überpertentlig, som vanlig.
Det er jo dette han kan best.
Sist vi hørte noe fra Common var han i klubblandskapet med Universal Mind Control (2008), men akkurat dét forsøket var et par hakk mer vellykket enn Lil` Waynes rockeprosjekt... | 0 |
001905 | Nyansert bakteppe
Gamle fans kan bli skuffet over at She Said Destroy har lagt fra seg mange av sine gamle fakter.
Når en hører Bleeding Fiction skjønner en likevel at fortiden ikke hører hjemme her.
Oslo-gruppa She Said Destroy er kjent for sin hissige og tekniske death metal med elementer fra hardcore-verdenen.
D... | 1 |
001907 | Stort og tomt
The Big Pink kan singlar, men er ikkje så gode på dette med album.
Synthpop?
Shoegaze?
Artrock?
Støyrock?
Som om ikkje The Band-referansen i bandnamnet var forvirrande nok, har The Big Pink sidan debuten med A Brief History Of Love blitt klassifisert under fleire merkelappar enn det som plar å fylle... | 0 |
001908 | Storartet ondskap
Fredag den 13. blir aldri det samme igjen.
Fra nå av vil det bli husket som dagen da norske Nekromantheon slapp Rise, Vulcan Spectre.
Nekromantheon har seilt i medvind siden starten i 2005.
Kolbotn-trioen Arild ”Arse” M. Torp (gitar og vokal), Sindre ”Stressminister” Solem (bass og vokal) og Chris... | 1 |
001909 | Med hjertet på rett sted
Hamiltons sarte hjerte er noe av det skjøreste og fineste som finnes.
Og noen ganger bikker det fullstendig for soulsangeren fra North Carolina.
Nå som vi har tilbakelagt det "Det Store R&B-året", som en kompis så riktig påpekte, med Terius Nash, The Weeknd-trilogien, Robin Thicke, Drakes sv... | 1 |
001910 | Enkelhetens kunst
Med dogmeprosjektet It's The Arps EP gjør Todd Terje Oslos space disco-merkevare mer leken enn noen sinne.
Blant all sortmetallen og Röyksopp er også hovedstadens space disco som en av landets største musikalske eksportvarer.
Scenens mastermind, Hans-Peter Lindstrøm, er en av de sentrale artistene ... | 1 |
001911 | Popsuite for viderekomne
Field Musics fjerdealbum er sammensatt på grensen til det ugjennomtrengelige.
Den tålmodige lytter belønnes likevel raust.
Sunderland-kvartetten Field Music, med det høflige, litt keitete brødreparet David og Peter Brewlis som kreativ nukleus, kunne valgt å gå i flere retninger etter det for... | 1 |
001912 | Fyrstehjelp mot januartristesse
First Aid Kit er klare for å nå ut til eit endå større publikum med andrealbumet.
Det fortener dei.
Det er ikkje så mange år sidan verda oppdaga dei svenske systrene Johanna og Klara Söderberg, betre kjend som folkduoen First Aid Kit, sitjande på ein trestubbe i skogen.
Med flanellsk... | 1 |
001913 | Gudsbenådet håndverk
Av med t-skjorten, fram med en sekspakning:
Lamb of God starter metalåret på briljant vis.
For noen år siden skrev Odd-Magnus Williamson en Twitter-melding om at "hvis du hører på God Hates Us All-albumet til Slayer og akkurat nå er i overgangen mellom the darkness of christ og disiple...ja da e... | 1 |
001917 | Nyanser i megafonen
The Megaphonic Thrifts andre album har mer av det meste – kaos, lyd, melodier – men aller viktigst:
Mindre av det samme.
De strengeste konstablene i referansepolitiet rykker som regel kjapt ut når noen trolig har hentet mye inspirasjon fra særlig to av den alternative rockens helligste grunnstene... | 1 |
001918 | Velkommen til en vemmelig verden
Lillebroren til Madlib og Beverly Hills' beste er ute med en tilnærmet perfekt psykedelisk oppfølger.
I en nihilistisk tåke av helvete, evig doprundgang, flammer, røyk og generell mistro til alt og alle, leverer produsentene/rapperene Oh No og The Alchemist V&A, deres verdensyn-opus s... | 1 |
001919 | Full klaff for fuzzangrep
Attack
On Memory er et komplekst, styggvakkert og befriende ukonvensjonelt rockalbum fra et musikalsk geni i galopperende utvikling.
Om dette skulle være første gang du hører om den amerikanske 20-åringen Dylan Baldi og hans Cloud Nothings:
Du er unnskyldt.
Under dette navnet har han rikt... | 1 |
001920 | En velsignet valp
Kjærlighet varer lengst.
LidoLido øser raust fra kilden på sitt debutalbum.
Peder Losnegård har blinket på den musikalske radaren i en årrekke, sine usle nitten somre på kloden til tross.
Min første nærkontakt med haugalendingen var under by:Larm i 2010, som en del av det ungdomsrettede konseptet ... | 1 |
001921 | Vakker veggpryd
Lise Karlsnes slit med å skilja seg ut frå mengda på sitt fyrste soloalbum.
Å lansera solokarriera til Lise Karlsnes skulle i utgangspunktet vore ein smal sak.
Då Briskeby og deira Jeans For Onassis herja for fullt kring tusenårsskiftet var det Lise Karlsnes som stod i auga av stormen.
Med stilsikke... | 0 |
001922 | Skjøre toner
Med sitt tredje album fortsetter Sharon van Etten å ha det inderlig vondt.
Heldigvis.
Dette er tross alt musikk som skal røre ved hjertet.
Det virker vanskelig å skulle ha det minste snev av tro på deg selv hvis kjæresten jevnlig forteller deg at musikken din er renspikka drit.
Men Sharon van Etten ha... | 1 |
001923 | En overlegen onsdag
Konsertturneen "Fire Walk With Me Tour II" har gått sin seiersgang i flere av landets byer.
I går kveld var det Oslos tur til å få besøk.
Aura Noir og Nekromantheon er hovedbandene på plakaten, men de har hatt selskap av både Condor og One Tail, One Head underveis.
På John Dee var det Skeletonwi... | 1 |
001924 | Preglaus ferd mot natt
Charlotte Thorstvedts musikalske debut er elegant, men keisam i lengda.
Det er inga grunn til å så tvil om den musikalske interessa som ligg til grunn for at programleiar, modell og... vel, kjendis Charlotte Thorstvedt no debuterer som artist og produsent.
Fartstida som DJ kan kanskje ikkje v... | 0 |
001925 | Sjøsyk enhjørning med rev bak øret
Motorpsycho med venner våger og vinner.
For noen år siden spurte jeg min kollega Harald Are Lund om han hadde noen teori om hvordan Motorpsycho har maktet å holde seg relevante og vitale siden starten i 1989.
Svaret kom tørt og kontant:
”De øver.”
Han har unektelig et poeng.
Be... | 1 |
001928 | Tam Magnet
Så mange gode låter, så uspektakulært resultat.
Den tilmålte by:
Larm-halvtimen kan være en velsignelse og en forbannelse.
I Even Johansens tilfelle heller det klart mot det sistnevnte.
Mannen står bak et par av det siste tiårets beste norske plateutgivelser, men jeg er usikker på om det norske folk på... | 0 |
001929 | Dans som om det var 2008
Elektronikaduoen Lemâitre har eit stykke att før dei er eit fullgodt liveband.
Oslo-duen Lemâitre - sett saman av Ulrik Denizou Lund og Ketil Jansen - har i raskt tempo dratt på seg omtale av typen "Noregs mest lovande elektronika-act" - i alle fall om ein skal tru presseskriva.
Finaleplass ... | 0 |
001930 | Solskinnsbarn ut av skyggen
Linnea
Dale tar endelig steget ut fra andres skygger når hun debuterer som soloartist.
Jeg innrømmer at jeg har vært skeptisk til soloartisten Linnea Dale.
Skepsisen skyldes imidlertid ikke hovedsaklig fortiden som "Idol-Linnea" eller hennes hemmede tilstedeværelse i Donkeyboy som en sla... | 1 |
001931 | Annenhåndsdesperasjon
Mørkemann som aldri helt letter.
Andre Holstad plasserer seg i en etterhvert lang og ærerik norsk tradisjon:
Smerten skal kjennes på, endog hylles, over en akkordrekke dominert av moll-variasjoner.
Det skal være "ekte", "skittent", "desperat".
Og så videre.
Jeg kommer ti minutter for seint ... | 0 |
001932 | I all si prakt
Ane Brun gjev årets unge by:
Larm-artistar noko å strekkja seg etter, med ein konsert som er farleg nær perfekt.
by:
Larm kan vera hardt.
Å hasta gjennom Oslos gater, med verkande rygg, iskalde sko og berre ein vag plan for kva det eigentleg er ein vil sjå.
Lange køar, dyrt øl og artistar som ikkje... | 1 |
001933 | Elsker det å hate
Iceage hater deg, de hater meg, de hater kjæresten din, de hater mora di - og de hater by:Larm.
Sånt smitter.
Da jeg tre timer tidligere fulgte utdelingen av Nordic Music Prize i Kulturkirken Jakob var det menn i dress som satt rundt småbordene på kirkegulvet.
Akkurat den type mennesker du finner ... | 0 |
001938 | Tom nasjonalromantikk
Det virker som man behøver mose under neglene for å føle storheten i Gunnhild Sundlis musikk.
Mens jeg står og ser på Gunnhild Sundli vri seg som en trollunge til de storslåtte lydene hennes medhjelpere maner frem, får jeg stadige flashbacks til Ulver sin konsert i fjor på samme scene på samme b... | 0 |
001940 | Med hjartet på rette staden
17 år gamle Kaveh går i Envys fotspor, og viser seg fram som ein vanvittig lovande liveartist på Urørtscena.
Torsdag kveld byrja ryktene å spre seg:
Kaveh hadde drept det på John Dee (kjeldene sitt uttrykk, ikkje mitt).
Den framleis ikkje myndige rapparen frå Grünerløkka har ligge å vaka... | 1 |
001941 | På tide å rydde tronen
Årets Urørt-nominerte Overthrow viser med selvsikkerhet og egenart at de allerede er godt på vei mot metalltronen.
Som jevnaldrende med unge Overthrow fra Stavanger Rock City har man fått sett sin kvote med håpefulle Ungdommens Kulturmønstring-band innenfor metallsjangeren.
De har alle like ur... | 1 |
001942 | Lukk igjen din lekegrind
Mira Craig sier hun har oppdaget rocken.
Mye tyder likevel på at hun kanskje burde holdt skatten for seg selv.
Da Mira Craig holdt på å ferdigstille sitt fjerde album med kåt og kjølig R&B, fant hun og hennes produsent på å spille inn en rockelåt.
Resultatet var å kaste det ferdige albumet ... | 0 |
001944 | Stilleståande vatn
Mirror Lakes greier ikkje å kontra den eldste by:
Larm-utfordringa i boka:
Å spela for eit publikum som ikkje kjenner til låtane dine.
Det er ikkje mange band forunt å spela sin andre konsert nokonsinne på Rockefeller.
Men slik går det altså når medlemmene har bakgrunn frå band som Jim Stärk, Lo... | 0 |
001945 | Tysk perfeksjon
Et utall hitlåter, fyrverkeri og flammer, industriell stemning og en penisformet kanon.
Søndag kveld befestet Rammstein sin posisjon som verdens beste liveband.
Rammstein har hatt stor suksess med samlealbumet og verdensturneen "Made in Germany 1995-2011", og søndag kveld spilte de i Oslo.
De fikk p... | 1 |
001946 | I ensom majestet
Norges viktigste popartist løfter forventningene til sitt kommende tredjealbum himmelhøyt.
Susanne Sundførs kompromissløse grep om sin egen artisttilværelse og hennes manglende vilje til å by på utenommusikalsk plapring har gitt henne et stempel som vanskelig, tverr og selvhøytidelig.
I realiteten f... | 1 |
001947 | Generiske guttestrekar
Det er liten grunn til å halda pusten for det nye DumDum Boys-albumet, dersom singelen er noko å gå etter.
"Tre er to for mye" er fyrste varsel på kva me kan venta oss av Ti liv, DumDum Boys' tiande studioalbum og det fyrste på to ikkje spesielt lange år.
At Prepple og gjengen ikkje verkar å l... | 0 |
001949 | Oppe i skyene
School of Seven Bells tilhører vår tids mest undervurderte drømmepopkunstnere.
Vi har alle en bunke skiver fra 2000-tallet vi jevnlig kjenner et intenst behov for å høre gjennom én gang til, rett og slett fordi de er så bra at de bare fortsetter å vokse, selv på den syttiniende gjennomspillingen.
Og de... | 1 |
001950 | Voksenopprør
Sure, halvgamle fyrer lager tøylesløs, grumsete garasjerock.
Topp stemning!
Det er noe som skjer med en del musikere når man nærmer seg de 30 og innser at rockestjernedrømmen har svunnet hen - en blanding av resignasjon og bitterhet som for enkelte har gitt den inspirasjonen de trenger for å lage stor k... | 1 |
001951 | Kurt og godt
Lambchop hyller sin avdøde venn Vic Chesnutt ved å feire livet på Mr. M, bandets sterkeste utgivelse på ti år.
Den lettvinte og misvisende, men akk så klebrige merkelappen "Nashville's most fucked-up country band" er forlengst moden for skraphaugen.
Det løst sammensatte musikerkollektivet Lambchop, lede... | 1 |
001952 | Ei bjørneteneste
Den Svenska Björnstammen set prikken over i'en i vanvidd.
Bjørnen er kanskje ein utrydningstrua art her oppe i nord, men i fjor haust var det likevel ein aldri så liten invasjon på gong.
Med den underleg fengjande radiohiten"Vart jag mig i världen vender" som rambukk, storma det åtte mann sterke kol... | 0 |
001953 | Magnetfelt med økt tiltrekning
En av verdens beste poptekstforfattere snur en ti år lang nedadgående trend.
Stephin Merritt er, ved siden av Andrew Bird og The Weakerthans' John K. Samson, min favoritt-poptekstforfatter.
Det var hans vokabular som fikk meg til å elske The Magnetic Fields' 69 Love Songs (2000), som j... | 1 |
001954 | Leiter fortsatt
Man skulle tro Gabrielle Leithaug hadde funnet form(el)en med fjorårets største norske hit.
Men albumdebuten tyder på at hun fortsatt er litt i tåka.
Gabrielle gjorde noe veldig riktig etter realityshowet X-Faktor:
Hun tok seg en lang og god pause, slik at hun kunne finne sin egen artistiske vei.
D... | 0 |
001956 | Inn i varmen
Landets viktigste reggaeartist gir oss lydsporet til late sommerdager og knirkefri kvelder.
I et land der reggaetradisjonen ikke står særlig sterkt, er det desto viktigere at de få representantene som finnes står frem og setter standarden.
Debutalbumet til Nico D og grunnarbeidet til gjengen i Jah Ark M... | 1 |
001957 | Historia gjentek seg
Bruce Springsteen sparkar oppover i kjent stil, men står i fare for å landa på ræva i forsøket.
Så Bruce Springsteen er ute med ei nytt album, seier du?
Eit harmdirrande innlegg i den amerikanske samfunnsdebatten?
Trygt plassert plassert på sida til den svakaste part?
Stadionvenleg rock med kl... | 0 |
001961 | Mer flamenco, takk!
Til tross for noen spennende ideer, klarer ikke Soulfly å holde lytterinteressen oppe i en hel time.
Max Cavalera dannet Soulfly etter han forlot rollen som frontfigur i brasilianske Sepultura på midten av 90-tallet.
Soulfly er kjent for å blande moderne metal med brasiliansk tribal og elementer ... | 0 |
001962 | Kjærlig vektløshet
Chicago-produsenten Mister Lies har med sitt syntetiske og basstunge univers skapt noen av de vakreste musikalske øyeblikkene så langt i år.
Få ting er så overveldende som når det syntetiske klarer å oppføre seg like vakkert som de tingene vi anser som menneskelige.
Og mye har hendt på nettopp den... | 1 |
001963 | Medstrøms magi
Port of Morrow er den hittil glatteste The Shins-utgivelsen.
Det kler James Mercers nennsomme popteft utmerket.
Møter du en arketypisk, mannlig The Shins-fan på rundt de tredve og slår av en prat om hvordan han synes bandet har utviklet seg fra debutplaten Oh!
Inverted World (2001), så må du forvente... | 1 |
001964 | Skjønnheten i skyggene
Wild Dog er et lavmælt, men uhyggelig vindkast mellom brukne kvister og knuste hjerter.
Evnen til å angripe enkle låter, gi dem et slag i nyrene, og få dem til å våkne opp i en helt annerledes form - et svevende jazzlandskap - i tillegg til eget materiale, er det som først og fremst har skapt S... | 1 |
001966 | Dødsbra og overraskende
Sørstatsriffing, sjøsyk hardcore og predikanter som oppdager sprit:
Every Time
I Die er ute med sitt beste album så langt.
"I hit a new rock bottom!", skriker Keith Buckley på Every Time I Dies nye album, men selvsagt med den samme dryppende ironien som har preget bandet siden starten for dr... | 1 |
001967 | Roadtrip til nittitallet
Norske Swedens debutplate er både sjangernostalgisk hyggelig og melodisk fortreffelig.
Jeg forstår Sweden.
Hvorfor et norsk band har valgt navnet, og – i forlengelsen av dette – hvilke band de har latt seg inspirere av.
På et tidspunkt på nittitallet besto halve CD-samlingen min nemlig av s... | 1 |
001968 | Gliset fra galgen
Verdens styggeste band har gjort det igjen.
Med sitt femte album, Out to Die, låter Aura Noir flere hakk friskere enn på Hades Rise fra 2008.
Oslo, 1995:
Thrashen ligger død og begravet, og death metal har inntatt pallplassen.
Kommersiell og overprodusert symfonisk black metal regjerer, og bruken... | 1 |
001970 | Moderne primalskrik
The Shadow Gallery varer kun 25 minutter.
Det er en desto bedre grunn til å spille Primitive Weapons' seige og grumsete hardcore gjentatte ganger.
New York-bandet Primitive Weapons albumdebuterer med nok en stjerne i boka til metallsjangeren folk som Melvins, Eyehategod og Neurosis brukte 90-tall... | 1 |
001971 | Til krampa tar henne
Popindustriens mest veltrente 53-åring prøver seg – med varierende hell – på dum og deilig dansepop.
Singlene ”Girl Gone Wild” og ”Give Me All Your Luvin’” var illevarslende tegn på at Madonna nærmer seg sin artistiske utløpsdato i et rasende tempo.
En albumtittel som MDNA og sanger titulert ”Ga... | 0 |
001972 | Sanger fra kanten av stupet
Susanne Sundfør har en høne å plukke med tida vi lever i.
Bra for oss.
Det kryr ikke akkurat av norske popartister av internasjonalt format, men Susanne Sundfør har gradvis utkrystallisert seg som nettopp det – en uredd og sta utforsker av det grisgrendte strøket der kunst og pop tilbring... | 1 |
001973 | Komplett og gjennomført
Borknagar fremkaller så kraftige frysninger at det kjennes ut som noen røsker ut ryggmargen din og kjærtegner det åpne såret med grovt sandpapir.
Borknagar ble startet av gitarist og låtskriver Øystein G. Brun i 1995.
Han hadde bakgrunn fra death metal-bandet Molested, men ønsket å utforske e... | 1 |
001974 | Strandet i kosmos
Noctourniquet viser The Mars Volta fra sin mest håndgripelige side.
Minneverdige øyeblikk er det verre med.
"Vår tids svar på Led Zeppelin".
Det var det en tilfeldig fyr kalte The Mars Volta kun få timer før deres irriterende konsert på Hovefestivalen i fjor.
En påstand uten særlig mye bakkekonta... | 0 |
001976 | Kidsa gjentar seg
Intet nytt under California-solen fra Odd Future-gjengen.
En jente som snakker om at hun har sugd kuken til fem av Tylers venner, sær, nedstrippet R&B-pastisj anno Neptunes i 2003, off-beat og skranglete lydbilde.
Det er lett å anse en nok en runde med disse elementene som vellykket lek av OFWGKTA,... | 0 |
001977 | Våryre bamser
I Love You, It's Cool er drømmende synthpop med like senkede skuldre som tittelen skulle tilsi.
Du har, idet denne anmeldelsen skrives, omtrent seksti timer på deg før promostreamen av I Love You, It's Cool, stenges på Bear In Heavens nettsider.
Grunnen til at du burde høre på den – forøvrig samme grun... | 1 |
001979 | Et fossefall av brutalitet
Når verdens beste death metal-band kommer og leverer bøtter av fethet, burde Inferno-publikummet gi dem den responsen de fortjener.
Fire dager, ni scener, 50 band og metalfans fra hele verden.
Det er påske i Oslo, og Infernofestivalen arrangeres for 12. gang.
Fredag var Autopsy hovedtrekk... | 1 |
001980 | Liker dere Arcturus, eller?
Arcturus setter galskap, tegneseriehumor og blodig alvor i system, og låter vakkert, nifst og psykotisk på en og samme tid.
Etter fire intense dager med åttetimers konsertmaraton pleier folk å være slitne og klare for å dra hjem.
Det er likevel såpass spesielt at Arcturus er tilbake at Ro... | 1 |
001981 | Hedonistiske helter
Juicen er ute av musen.
Ikke ta alt så forbanna seriøst.
Hilsen A-Laget.
Backpackhelvetegjengen som forventet en eller annen DJ Premier-låt på utestedet ble pissesure, og jentene sto der usikre.
Forvandlingen fra indignasjon og mild forlegenhet til thizz face er et uvurderlig minne jeg holder e... | 1 |
001982 | Nerdenes hevn
Det går brutalt sakte for seg når Liverpool-trioen Conan følger fotsporene til sine tungmetallhelter fra nittitallet.
"Conan".
Det er tilsynelatende ganske tåpelig å kalle bandet ditt opp etter Robert E. Howards fantasyfigur Conan The Barbarian, som – ærlig talt – uheldig nok er mest kjent som en Schwa... | 1 |
001984 | Tyskere på krigsstien
Ekte ekthet har et navn, og det er Accept.
De tyske metallegendene er tilbake med et strålende album om krig, ære og elendighet.
Det finnes knapt et folkeslag i verden som tar metal så på alvor som tyskerne.
Enten de er rødsprengte fans på Wacken etter å ha sovnet solen i baris, eller det er A... | 1 |
001985 | Ånden er villig...
...men kjødet er skrøpelig:
Jason Pierces sjuende album er en fortvilende miks av det grandiose og det banale.
Det hadde vært en overdrivelse å si at jeg har sitret i spenning i påvente av et nytt Spiritualized-album, på tross av at han rundt totusenårsskiftet laget to album som er farlig nære kla... | 0 |
001986 | Trist å vera glad
Jason Mraz gjer deg popmusikk du ikkje har bruk for.
På nokon som helst måte.
"It's our godforsaken right to be loved loved loved loved loved," erklærte Jason Mraz, då han i 2008 stupte inn på hitlister verda over med stråhatten fyrst.
Det kan verka som han framleis er av den oppfatning.
Med sitt... | 0 |
001988 | Fenomenal melodifestival
In Flames ga publikum tre lag gåsehud i Bergen tirsdag kveld.
Minst.
In Flames har de siste årene vokst til å bli det største metalbandet i Skandinavia, i takt med at svenskene har blitt stadig mer melodiøse og tilgjengelige.
Vanligvis spiller In Flames på svære scener eller på festivaler, ... | 1 |
001990 | Kjedelig på fest
Municipal Waste blir aldri voksne.
De kommer alltid til å bli kastet ut av barer og synge om zombier i verdensrommet.
Og det er jo greit det – hvis du liker det enkelt.
Municipal Waste spiller crossover-thrash i fotsporene til D.R.I. og Suicidal Tendencies.
Debutalbumet kom i 2003, men det var via... | 0 |
001991 | Kunsten å være irriterende
Nei, det er ikke en kåt Paradise Hotel-deltager med nasal stemme.
Det er Akon.
Han er den eneste soloartisten som har klart å kapre første- og andreplassen på den amerikanske Billboard Hot 100-listen to ganger.
Han har jobbet med Quincy Jones.
Han har solgt over femti millioner album.
H... | 0 |
001992 | Ujevnt spill
Rufus Wainwright omfavner voksenlivet med den ene hånda og klassisk 70-tallspop med den andre – med varierende hell.
Sorg, mørke, katarsis.
Disse bestanddelsene utgjorde selve navet i Rufus Wainwrights forrige plate, All Days Are Night:
Songs For Lulu, som var dedisert til hans nylige avdøde mor Kate M... | 0 |
001993 | Popskriftsmessig debut
Frida Amundsens si stemme er lyden av fine framtidsutsikter.
Debutalbumet lukkast diverre ikkje heilt med å løfta fram potensialet.
Som medlem av den ytst eksklusive klubben av ungdom som har spasert gjennom åra med vidaregåande opplæring med ei platekontrakt i lomma, har Frida Amundsen hatt g... | 0 |
001994 | Tretten nyanser av White
Jack White solodebuterer med overskudd, senkede skuldre og – kanskje viktigst – upåklagelig smak.
Til tross for at han har stått sentralt i to av mine største konsertopplevelser noensinne – The White Stripes på Betong i 2002 og The Raconteurs på Hove ’08 – har jeg til tider vært lei av Jack W... | 1 |
001998 | Halsbrekkende og intens galskap
Deathhammer briljerer med sin sjarm og intensitet fra første tone, og en kan ikke annet enn glise når en setter på "den vanskelige andreplata".
Deathhammer er nok et skudd på den fruktbare, norske thrash-stammen, og de kommer ikke fra Kolbotn.
Grimstad-gutten Cato ”Sadomancer” Stormoe... | 1 |
001999 | Onkel grinebiter
Marilyn Manson er litt som en kakerlakk:
Kvalmende, irriterende, kunnskapsløs – og usedvanlig seiglivet.
Forestill deg at du nettopp har feiret førtitreårsdagen din.
Det er forståelig at du vandrer rundt med en bitende tomhetsfølelse.
Mange andre har det nok også sånn.
Savnet over den tiden du va... | 0 |
002001 | Generiske viser
På sin albumdebut gjør Morten Myklebust skuffende lite for å ikke bli nok en ubetydelig dråpe i havet av singer/songwritere.
Det er lite som blir lagt imellom når presseskrivet som følger med Morten Myklebust omtaler 26-åringen fra Oslo som "artistenes egen favoritt".
Slike betegnelser innebærer som ... | 0 |
002003 | Sårt tiltrengt dose
De virkelig fantastiske kvinnelige R&B-artistene ser ut til å ha gått under jorden om dagen.
Da er det godt å støte på så hederlige unntak som Nikkiya.
Hun kom uten forvarsel, men med desto større smell.
Ser man bort ifra et par gjesteopptredener for Tech N9ne, dukket Nikkiya fra Sør-Carolina op... | 1 |
002004 | Her er så inderlig
Minste-felles-multiplumspop blir verken bedre eller dårligere enn dette.
Keanes forrige album, Perfect Symmetry, hadde mye for seg – i alle fall den første halvdelen av platen, der den bleiknebbede patosen som har dominert bandets pianodominerte pop fikk hvile til fordel for en mer leken, dansbar o... | 0 |
002005 | Årets funn
Lakei dukker opp fra intet med en utgivelse som lar ørene både få gjennomgå og hvile.
Et nytt favorittband er født.
Og jeg som trodde jeg hadde full kontroll på metalscenen i Norge.
Og i hvertfall i Bergen, der jeg tross alt bor.
Det viste seg å være fullstendig feil.
For en av de beste debutplatene fr... | 1 |
002010 | Storbydrømmen
Bilturer gjennom natten, duse neonfarger, arpeggiosynther og dansing i mørket:
På snaue nitti minutter rekonstruerer Chromatics åttitallet på sitt mest elskverdige.
Var den en simpel og hjerteløs 80-tallspastisj, eller hadde egentlig den falmede estetikken en eventyrlig varme over seg man ikke kunne un... | 1 |
002011 | Brottsjø på marinaen
Marinas formelbaserte forsøk på å bli popstjerne er så tilgjort sukkersøtt at man kjenner aspartamet etse gjennom jekslene.
Den første låten på Electra Heart heter "Bubblegum Bitch", og den setter på alle måter standarden for hvordan Marina And The Diamonds høres ut når hun nå for alvor har satt ... | 0 |
002012 | Du glade spetakkel
Australsk duo debuterer med et høylytt musikalsk fylleslag av den joviale sorten.
Det er ikke noe nytt at man kan lage mye bråk kun med gitar og trommer - et oppskrift band som Japandroids, White Stripes, Death From Above 1979 og Lightning Bolt allerede har hatt suksess med, men australske Simon Ri... | 1 |
002014 | Primalpop
Niki & The Dove albumdebuterer med én fot på dansegulvet og den andre i dyreriket.
Resultatet er elektronisk pop like fengende som storslått.
Den svenske duoen Niki & The Dove gjorde det tidlig klart at de elsker dyreriket og dets fantasifulle univers.
Én ting var bandnavnet og tilhørende promobilder (der... | 1 |
002016 | På tide å gå heim
fun.s andre album høyres ut som lydsporet til Disney-filmatiseringa av Freddy Mercurys liv.
Og det er ein akkurat like dårleg idé som ein skulle tru.
Eg skal vera ærleg.
Det var nokre greier ved fun. som plaga meg allereie før Some Nights, trioens andre album, vart satt i rotasjon.
Vel er eg ikkj... | 0 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.