id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
002168
|
Luftslottet
Battle Born er Brandon Flowers & Cos endelige steg ut i den storslåtte tomheten.
«Rock for folk som egentlig ikke liker rock».
Karakteristikken min kollega Marius Asp gav av The Killers da han anmeldte deres forrige album, Day & Age, for fire år siden, virker tilsynelatende ganske streng.
Det var nok likevel en beskrivelse med en viss underliggende respekt, samtidig som den er passende: selv i deres beste singeløyeblikk («Mr. Brightside» og «When You Were Young») har Las Vegas-bandet sørget for å gli sømløst inn på radiolister, vorspiel og headliner-plasseringer på musikkfestivaler.
Men «Runaways» - førstesingelen fra album nummer fire i rekken, Battle Born – bar inntrykk av at Brandon Flowers & Co. hadde skissert klare planer for hvordan de skulle låte større enn noen gang - og det til nærmest enhver pris.
Full av halvfabrikert patos skriker Flowers for full guttungehals, mens bandet begir seg ut på en nevekamp med U2sk stadionstorhet.
Og sånn er det.
Battle Born er lyden av et band som ikke lenger lefler med idéen – nå har de virkelig bestemt seg for å ta steget ut i den store, vakre tomheten.
«Here With Me» er det mest ekstreme eksempelet; en ren og skjær bløtkake av en låt.
The Killers vil trolig aldri komme nær lignende pompøsitet - la oss kalle det deres Melodi Grand Prix-bidrag.
De sentimentale tangentene, den nesten urkomiske tekstlinjen «I don’t want your picture on my cell phone/I want you here with me» og strykertsunamien skaper soniske, prydfulle marmorvegger som skjuler en påfallende tomhet.
Sånt slår riktignok begge veier.
For man skal være rimelig selvhøytidelig for å ikke kunne forstå at åpneren «Flesh & Bone» kommer til å gjøre seg utmerket mellom pjatt på radiokanaler verden over, når den tid kommer.
Såfremt den da har singelovertaket på heartland rock-anthemet «A Matter of Time».
I tillegg til låter som makter å knekke singelkoden – og vel så det – har det vært mer delikate avsporinger som har gjort det verdt å gi The Killers en sjanse.
Ta for eksempel vital og tropisk pop fra Day & Age («Joy Ride»), eller post-punk fra debutalbumet ("Smile Like You Mean It").
Battle Born mangler denne brodden – det lille ekstra som ikke rettferdiggjør hatske protester fra de mest innbitte Killers-motstanderne.
«Heart of a Girl» er imidlertid inne på noe, som en dvelende americana-rasteplass litt over midtveis, mens «Deadlines and Commitments» gjør, til tross for åpenbare hook-mangler, godt av å låne en idé (eller to) fra Totos «Africa».
Det er kanskje en enkel parallell, men Battle Born er den musikalske ekvivalenten av en løk.
Skrell bort ett skall storslåtte refrenger (eksempelvis fra «The Way It Was»), et annet skall med hjelp-til-selvhjelpslyrikk («Don’t break character/you’ve got a lot of heart» fra «Be Still»), og et siste lag med pompøse stadiongitarer – uansett hvor dypt du graver vil du likevel aldri finne noe som kan ligne en kjerne.
| 0
|
002170
|
Femten nyanser av Pink
The Truth About Love veksler iherdig mellom å vise listepopen fra sine beste og sine mest grufulle sider.
En god venn av meg har et brennende hat for høykommersielle, glattpolerte artister som ikler seg en slags punka attityde – en estetikk bestående av skinnjakker, fett hår og, vel, masse «rampestreker».
Selv forstår jeg veldig godt hvorfor det er det verste han vet.
For eksemplene er mange og dårlige:
Taio Cruz-skiva Rokstarr, en viss festrockhymne fra ROFLOL (eller hva de nå heter), eller at Ke$ha synger om å pusse tennene med en flaske Jack Daniel’s.
Men dypest i tankene hans ligger nok Pink – eller Alecia Moore, om du vil – som alltid har hatt et krampaktig behov for å fremstå som en «annerledes» billboarder.
På album nummer seks er det fortsatt disse liksomrebelske kuttene som oser mangel på sjarme.
Ta for eksempel «Slut Like You», hvor hun bidrar i den evige, pubertale slut/player-debatten ved å le teatralsk mens hun implisitt kommanderer alle menn til å ligge med henne.
Andre titteleksempler («Walk of Shame») og ihjelprosesserte gitarriff («Try») forårsaker ikke akkurat færre grimaser hos lytteren.
På siden av dette står riktignok den komisk elendige duetten med Fun.-vokalist Nate Ruess, «Just Give Me A Reason».
Likevel er det mye som faktisk er ganske bra, og beviser at The Truth About Love ikke statuerer nok en erketyp på det musikalske idiotkratiet.
Lily Allen-gjestede «Truelove» og vittig titulerte «Blow Me (One Last Kiss)» er nemlig honning i ørene til alle som visste å sette pris på Carly Rae Jepsens ypperlige sommerhit «Call Me Maybe», mens Pink gjør en godkjent innsats med å gå i James Murphys fotspor på det dansepunkete tittelsporet.
I tillegg er «Beam Me Up» en overraskende – ja – vakker countryballade ikke ulikt sjangermesterne i Hem.
Påfallende nok er det Eminem som er skyld i The Truth About Loves klart mest elendige øyeblikk.
På ellers masete «Here Comes The Weekend» lirer Mathers av seg et tomt gjestevers om ingenting – og dét med en katastrofalt dårlig flow.
Den Eminem som eksisterer i 2012 er en mann som ser ut til å ha gitt helt opp – og minner langt mer om de mest udugelige hiphophodene fra norsk middelklasse enn mannen som en gang gav ut The Slim Shady LP.
Til sammenligning nærmeste oser Pink popglede - og klarer i det minste å gi den glatte markedspopen et øyeblikks bluss av liv.
| 0
|
002171
|
I løvens hule
Over musikalske vidder og fjorder:
Hanne Kolstøs intrikate popmusikk fortsetter å markere territorium.
Bak den andre luken av fjorårets Alternativ Julekalender gjemte det seg én Hanne Kolstø og én dunkel, apatisk truende elektronisk godbit ved navn «Pretty Veil».
I ren og skjær adventsglede slo flere tanker meg:
«For en lekker låt!», «Nytt albummateriale allerede?» og «Ja takk til mer synthesizere».
Kort fortalt: kun et par måneder tidligere solodebuterte Hanne Kolstø med Riot Break, hvor hun mellom klangfull og orkestral «brune blader på trærne»-pop smettet inn, med varierende hell, visse elektroniske elementer.
Adventsluken gav nemlig en forhåpning om at andrealbumet – som så ut til å være godt på vei mot fødestuen – kom til å rendyrke hennes mørkeste og mest elektroniske fakter.
Og det er for så vidt noe rett i dét.
«Pretty Veil» utgjør nemlig den ene delen av et triangel: singelen «La-La-La-La Lovesong» og «The Scoop» humper også av gårde på dumpe beats og synther, dog langt mer lunefullt.
Men disse er likevel eksempler på at det er vanskelig å helt forstå hvor og hva artisten Hanne Kolstø vil.
Det er nemlig mange soniske landskap å krysse herfra til den akustiske (og virkelig flotte) selvforaktsduetten med – overraskende nok – Paal Flaata.
Eller eksempelvis langt mindre interessante «Far Ahead».
Kanskje er det rett og slett tvert om, men det kan fort føles som Kolstø forsøker å vise hvor godt hun mestrer alle disse forskjellige aspektene.
Sånn sett er muligens «Carousel» albumhøydepunktet.
Med krakilske tivoliblåsere i bunn skaper refrenget en følelse av å sitte på en løpsk karussel – særlig når hun attpåtil synger «I’m on the carousel/I’m screaming from the top of it/ Would you stop the carousel/I’m screaming ‘cause I wanna get down».
I sånne øyeblikk er det naturlig at tankene retter seg mot andre alternativepopmakere som hyller skjønnheten i obskuritetene – ta for eksempel Annie Clark, alias St. Vincent.
Riktignok er det ikke alt som er like spennende.
Med unntak av den skamvakre avslutteren «Black Willow» - som for så vidt oppsummerer Flashblack både melodisk og produksjonsmessig – stuper interessen betraktelig mot slutten av albumets andre halvdel.
Dét er likevel så som så:
Flashblack beviser enda tydeligere enn debuten hva Hanne Kolstø er i stand til å skape på egenhånd i et hav av instrumenter.
| 1
|
002172
|
Store gutter gråter også
Kors på halsen:
Karpe Diem blir bedre for hver plate de gir ut.
Det er all grunn til å utvise skepsis overfor artister som insisterer på sin egen ektefølthet.
Og med albumtitler som Rett fra hjertet, Aldri solgt en løgn og – gulp!
– Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden, kunne Karpe Diem lett vært landets i særklasse mest ufordragelige gruppe.
Det er de langt ifra.
Magdi Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Patel har tvert imot vokst seg blant våre største og viktigste artister det siste tiåret – uansett sjanger – og det fullt fortjent.
Det skyldes imidlertid verken lyrisk sannhetsgehalt eller «ærlighet» (hva enn det måtte innebære), men kvaliteter som mer prosaisk kan beskrives som språklig begavelse, samfunnsforståelse og rå popteft.
Karpe har helt enkelt blitt bedre for hvert album de har gitt ut.
Kors på halsen…
er både en videreføring og en spissing av duoens etter hvert uanstrengte balansering av alvor og humor, men det er det førstnevnte som dominerer disse låtene.
22. juli henger som et mørkt teppe bak flere av sporene («Sakte film», «Påfugl»).
I tillegg tematiseres den arabiske våren, sedvanlige kulturelle gnisninger og sterke møter med døende fans.
Kråkesølv pumper sakral stemning inn i allerede vakre «Støv», mens Truls ”Young Treezy” Heggero herlig absurd crooner «spinat og brokkoli på nytt servise» som metafor for trøblete samliv på «Helseguru».
Nettopp humoren oppleves mer forløsende enn noensinne.
Det gjelder særlig sporene der duoen i tillegg flekser tidligere uhørte muskler, som på singelen ”Toyota’n til Magdi” og ”Nyrestein”.
At sistnevnte hardhaus klokker inn på godt under to minutter, er imidlertid det mest – for ikke å si eneste – kriminiminelle ved hele dette albumet.
Det hele er stødig skrudd sammen av den svenske produsentduoen Astma & Rocwell, som setter en ny standard for hvor bra Karpe Diem kan låte med høydepunktet «Jens» (der Magdi skinner som aldri før – en posisjon han for øvrig bevarer gjennom hele platen).
Tidvis glipper det litt for min del – verken «Porselen» eller «Skåler med blod» belønner gjentatte lyttinger, og det hadde vært morsomt å høre de to hovedpersonene vise flere sider og leke litt mer med personlighetene sine; vi vet jo for lengst at de er good guys.
Når det er sagt:
Hver av disse tolv sangene inneholder overraskende formuleringer og slående innsikter om dagliglivet på planeten Norge anno 2012.
Ingen gjør dette bedre enn Karpe Diem akkurat nå.
Ti kniver i hjertet, etc.
| 1
|
002173
|
Nesten tilbake til start
Treg begynnelse på nok et ambisiøst Green Day-prosjekt.
Green Day har gått fra å fullbyrde sin relativt vellykkede rockeoperaflørt på sine to siste plater til å informere oss om at de skal gi ut tre fulle album på fire måneder.
Slikt pleier å være en dårlig plan, og selv om det er noe tidlig å konkludere, virker det ikke som om Green Days triple angrep på markedet kommer til å bli magisk rent musikalsk.
Green Day er punkbandet som tok mainstreamen, og selv om den kommersielle fremgangen har ført til kritikk fra punkfansen er det få band som ikke ville byttet all kreden sin mot en promille av Green Days suksess.
Selv har jeg standhaftig forsvart både bandets roligere album fra sent 90-tall og gigantomanien som var American Idiot og 21st Century Breakdown.
Når Green Day nå til dels går tilbake til å være et enkelt og rockete band, er det dessverre med litt for dårlige låter i sminkeposen.
Varsellampene begynte for alvor å blinke for noen uker siden da "Kill The DJ" ble sluppet som singelen som skulle bære platen.
En poppete Pink-lignende affære som kunne vært et forfriskende sidespor fra lydbildet Green Day pleier å geleide oss inn i, men som for min del kun høres uinspirert ut.
Og der ligger kjernen i hvorfor jeg synes ¡Uno! feiler.
Bandet høres overhodet ikke ut som om tror og mener det de holder på med denne gangen.
Da tror heller ikke jeg på det.
Vel finnes det mye kjent og poppete Green Day-punk på ¡Uno!, men Billie Joe Armstrong høres ut som om han konstruerer sinnet og aggresjonen sin.
Svært lite på ¡Uno! høres ektefølt ut.
Ikke det at Green Day har gått i bresjen for å være så ekstremt ekte tidligere heller, men underholdningsnivået og snerringen har stort sett vært på topp.
På ¡Uno! er begge deler fraværende.
Det politiske sinnet fra rockeoperaene er også borte, og tilbake står vi med et knippe tekster som prøver å være frustrerte , men som faller dypt i toalettet med sin brautende bruk av ord som fuck.
Fuck, jeg har ikke noe problem med ordet i seg selv, men når det brukes om og om igjen, blir effekten motsatt av det som er meningen.
Jeg tror ikke på sinnet.
Jeg tror ikke på fucketi-fuckene.
Tror ikke på Green Day.
Ikke denne gangen.
Pludrepunk.
«And I don't give a fuck anyway, always fuck fuckin' with my head now.» (fra "Let Yourself Go").
¡
Uno! har fra andre hold blitt betegnet som et solid skritt tilbake til Dookie-æraen, og låter som "Nuclear Family", "Angel Blue" og "Stay The Night" vitner rett nok om det.
Problemet er at det såkalte solide skrittet mer er som en liten listing på tå hev tilbake til fortiden.
Låtene høres delvis ut som de gjorde i 1994, men nerven i fremføringen er long gone.
Ett eller annet magisk mangler.
Ungdommelig galskap og artistisk sult, vil jeg tro.
"Troublemaker" høres ut som moderne The Hives, bare enda dårligere, "Let Yourself Go" er villskap uten mening eller retning, og nevnte "Kill The DJ" må være den svakeste singelen Green Day har gitt ut noensinne.
Skuff, skuff, skuff.
Albumets store positive overraskelse kommer når Green Day går ut av komfortsonen sin, og i motsetning til på "Kill The DJ" faktisk treffer.
"Sweet 16" er en nydelig powerpop-sang der Billie Joe Armstrong får vist at han kan synge.
Med et midtparti som minner om "Ferry Cross The Mersey".
Store, svulstige og allsangvennlige "Oh Love" fungerer også godt som avslutning.
To perler i en ellers traust samling sanger.
Selv om ¡Uno! er helt perfekt plassert midt på kvalitetstreet er det bare for fansen å flokke seg til Ullevaal i juni neste år.
Det er ingenting som tyder på at Green Day har mistet gnisten som et av rockens beste liveband, selv om starten på trilogien er svak, og selv om Billie Joe Armstrong rablet på scenen med påfølgende innleggelse på avrusning i helgen.
| 0
|
002174
|
Parfymert avfall
Med sitt debutalbum klarer ikke Kreayshawn å omsette personligheten sin til noe som minner om verdi.
Resultatet er glitterstrødd dritt.
Jeg har full forståelse for at Sony kjørte på med en million-avtale med Kreayshawn i fjor, uansett hvor latterlig dårlig investering det viser seg å være nå.
Oakland-fenomenet – for det er jo i beste fall det hun er – har vært synlig på de fleste plattformer de to siste åra.
Hun fikk mye oppmerksomhet med låta «Gucci Gucci», et forholdsvis friskt pust med vobblete bass og rånelydspor-potensiale.
At selskapet antok at rapfenomenet Kreay var en sikker investering, er begripelig.
Verre ting har vært innbringende for plateselskapene.
Det er forholdsvis lett å la seg sjarmere av ei dame som uttrykker ironisk distanse med et toskete hipster-image.
Svære briller uten styrke og pastellfarga klær utgjør kjernen i et overtydelig visuelt uttrykk som trolig skal være en homage til M.I.A. og /eller Missy Elliott.
Utgangspunktet er med andre ord både gjøglete og begrenset, men avstanden derfra til å levere noe med substans burde være overkommelig.
Trodde jeg.
Men tross drahjelp fra produsenter som Diplo og Boys Noize, har hun klart mesterstykket å drukne godt håndverk i glitterstrødd dritt.
Én ting skal Kreayshawn ha – hun skriver visstnok alt selv, og dermed står fenomenet med det fraværende låtskrivertalentet enslig kreditert på debutalbumet sitt.
Stas det, da.
Nå er det ikke ren kompetanse jeg etterlyser.
For vi skjønte jo alle at hun ikke kunne rappe da «Gucci Gucci» ble sluppet.
Det handler mer om å omsette personligheten i noe verdifullt.
En klovn skal være underholdende.
Hun skal få kreditt for nikket til avdøde Left Eye fra TLC, som brant ned eks-kjærestens hus, på «Left Ey3», men her stanser det.
Fra den ekle og påtatte vennskapslåta "BFF" til å kvele enhver lyst til å oppleve sommeren noensinne igjen i "Summertime" - ubekvemheta med å truge seg gjennom albumet øker i takt med ønsket mitt om å brenne ned huset til Kreayshawn.
Hun står bak årets hittil verste konsertopplevelse.
Nå gir hun ut en skive jeg egentlig bryr meg ekstremt lite om.
Jeg syns bare det er viktig å advare mot parfymert avfall.
| 0
|
002175
|
Et enklere liv
Prominent mangebandsmedlem solodebuterer med et av årets mest sjarmerende popalbum.
Jeg har fulgt med nøye på det Chris Cohen har drevet med de siste månedene.
Én ting er at han har vært delaktig i noen band jeg har et bankende hjerte for:
Danielson, Cryptacize og i all særdeleshet
Deerhoof rundt den tiden de ga ut mine favorittalbum (Apple O' og The Runners Four), en annen er at de små smakebitene som har blitt sluppet før Overgrown Path har vært så søte at de har vært naturlige miksteipbestanddeler gjennom hele sensommeren.
Overgrown Path har da også blitt et svært vakkert, men først og fremst sjarmerende, album.
Cohen har spilt alle instrumentene selv, og den litt skjeve fremtoningen gir ekstra farger til hans refrengsterke psykedelia.
"Caller no. 99" er en tydelig kandidat til "beste døsige poplåt 2012", og både her og på resten av albumet ligger han ganske langt opp mot det Dungen drev med på eksempelvis Tio Bitar - syrepenslede gitarriff, rullende basslyder og Cohens uskolerte, bingovert-behagelige stemmeprakt svøpes rundt de enkle, men svært så nydelige melodiene.
Det er ikke bare pressebildet og albumtittelen som gjør at tankene trekkes ut av byen og inn i mer tømmerkoie-orienterte landskap:
Det dominerende er lyden av et enklere liv, der det eneste tegn på modernitet er en trommemaskin som dukker opp av jordkjelleren nå og da.
http://www.youtube.com/watch?v=CMd9dG4Omqg
"Optimist High" er et annet høydepunkt, som også viser hvor jordnært og særegent han låter samtidig.
Det er en styrke at han holder alle låtene på sunn avstand fra femminuttersmerket, selv om man stadig vekk fanger opp temaer som kunne vært langt mer dratt ut, hadde de vært i hendene på for eksempel Tame Impala.
I stedet sitter man med musikk som er befriende uspektakulært, men heller ordentlig koselig - i ordets aller beste mening.
| 1
|
002176
|
Anabole asteroider
Muse er et av vår tids mest fascinerende band.
På godt og vondt.
Si hva du vil om Muse, men de har cojones.
I en verden der flere av deres stadionrivaler sliter, enten det er med kredangst (Coldplay), likegyldighet (The Killers) eller manglende inspirasjon (Green Day), er det noe høyst befriende over britenes megalomani og egenrådighet.
I det minste i teorien.
Matthew Bellamy & co. har nemlig kun én tanke i hodet – å pumpe musikken sin opp, opp, opp mot bristepunktet, i både fysisk og stratosfærisk forstand.
Anabole asteroider til folket, om du vil.
Likevel er det vanskelig å anbefale The 2nd Law, bandets sjette studioalbum – tross enkelte lysende øyeblikk.
Den vellykkede singelen «Madness» er trolig det nærmeste bandet noensinne har kommet en leken, nesten sexy singel.
Like bak halser «Panic Station», en potent danserocklåt som snytt ut av det tidlige nittitallets slitne nesegrev, og «Big Freeze», den beste låten U2 har latt være å skrive siden «Beautiful Day».
På den annen side:
OL-låten «Survival» er med god margin årets mest grufulle (ikke-)låt; en slags musikalversjon av Leni Riefenstahls Viljens triumf (1935).
Den får Queen til å fremstå som en gjeng skjeggete, mutte trubadurer rundt et leirbål.
Åpningssporet «Supremacy» er imidlertid et enda mer konsist destillat av tingene som gjør det svært krevende å elske Muse – en forkastet James Bond-låt fremført på amfetamin, med sedvanlig surrete storhetsdrømmer fra det dystopiske gutterommet som lyrisk bensin.
Mye skrik, lite ull.
Dubstep-eksperimentet «Unsustainable» er i beste fall noe Skrillex kunne hostet opp i transitthallen på Gardermoen, og albumet som helhet flater i det hele tatt ut etter halvkjørt løp.
Om savnet etter nettopp et Queen for vår tid – eller et U2 i form, for den saks skyld – truer med å gnage et sort, altoppslukende hull i sjelen din, har du selvsagt slått kloa i The 2nd Law allerede.
Nyt den!
Vi andre får luke bort ugresset og nyte EPen vi sitter igjen med.
| 0
|
002177
|
Drømmefangeren
Miguels debutoppfølger er et smellvakkert og erotisk bevis på at kunstnerhatten ikke trengs for å lage god, mjuk urbanmusikk.
Med Kaleidoscope
Dream fortsetter Miguel nedover den lite kokette stien den mjukeste delen av urbansjangeren har begitt seg ut på.
Albumet er Los Angeles-artistens oppfølger til debuten All I Want Is You, og den plukker opp tråden fra den sexy Art Dealer Chic EP-trilogien han spedde utover årets første måneder.
Kaleidoscope Dream er utilslørt og lite tilgjort melankoli-R&B/neo-soul; et solid tilskudd til urbansjangerens emo-retning som avdekker svakhetene ved neo-soulens førstebølge.
til der den burde være.
Sjangeren trenger ikke lenger å ha på seg en altfor stor kunstnerhatt for å lage god og solid hjertesmerte-musikk.
Erykah Badus selvhøytidelige konsert i hovedstaden for tre-fire år siden er det beste eksemplet på at den nevnte førstebølgen vek fra det spennende og eksperimentelle til å bli en parodi på seg selv.
En bøttestein artist med malingsdekt snekkerbukse, drikkende på grønn te og klimprende på en trommepad, latterliggjorde en i utgangspunktet vakker tanke.
Kaleidoscope Dream, derimot, er erotisk og melodiøs, lavmælt og oppriktig gjennom albumets tretten spor.
Miguel drar på litt ekstra på sin andre full-lengder.
Mer gitar, større trommer og en tydeligere elektronikatilnærming er på nippet til å komplisere en nydelig utgivelse.
Dette er imidlertid en smart kis, som kniper igjen der det kunne ha sklidd ut (pun intended).
Sylfrekke "Adorn", stadionrock-balladen "Don't Look Back", synthbaserte og drivende "... All", en opplagt falsettvokalist i "How Many Drinks" og et utrøstelig vaginabegjær i "The Pussy Is Mine" er egentlig mer enn nok til å overbevise meg om at dette er et knallalbum.
Viktigst av alt: den får min fascinasjon for unge, velkledde, syngende afroamerikanske menn til å blusse opp igjen.
Miguel trenger ikke å leke soula kunstner.
Han er oppriktig, og det er mer enn godt nok for meg.
| 1
|
002178
|
Resignert rebell
Tre år etter debuten har John Olav Nilsen & Gjengen byttet ut mye av den tiltalende frustrasjonen med likegyldighet.
John Olav Nilsen og gjengen hans har gitt ut tre album på like mange år.
Når man hører Den eneste veien ut, er det lett å spørre seg om materialet kanskje hadde hatt bedre av en noe lengre bearbeidelsesprosess før det ble overrakt til offentligheten.
Den eneste veien ut er ikke et dårlig album.
Det er bare litt kjedelig - og føles langt fra så unikt, nødvendig og inspirert som forgjengerne.
Særlig
For sant til å være godt fra 2009, men også fjorårets
Det nærmeste du kommer hadde flere sterke, minneverdige øyeblikk.
John Olav Nilsen anno 2012 later i stor grad ut til å ha byttet ut den energiske frustrasjonen og den gnagende angsten med den enda skumlere likegyldigheten.
Dessverre, for oss, blir det ikke like bra låter av slikt.
Allerede i den seige åpningslåta "Tusen nye navn" , som forøvrig innledes med deilige, store trommer, møter vi en vokalist som låter slitnere enn før.
Stemmen hans har alltid vært, og skal være, sliten og preget av mye fest og lite helsekost - men her har det bikket over, og bergenseren låter rusten og usjarmerende monoton.
Han sluker noen stavelser, og virker kraftløs og resignert.
Linjen "du burde prøve hardere/eg tror ikkje at eg klarer det" legger et vondt premiss for albumet - og håpløsheten skal bli en gjenganger gjennom de elleve låtene.
Uttrykket på Den eneste veien ut er ikke like hardt som på forgjengerne.
Det overraskende singelvalget "Eurosport" bæres fram av lange synthtoner, og veksler mellom tværende vers og et sterkt refreng som vokser for hvert lytt.
Den meningsløse tilværelsen som skildres vil nok treffe mange midt i høstdepresjonen - og er et av mange tydelige tegn på at lanseringstidspunktet for albumet er alt annet enn tilfeldig: her er det mye trøst og høy gjenkjennelsesfaktor for dem som måtte gå inn i den mørke årstida med en følelse av at de er misforståtte.
Albumets beste låt åpenbarer seg allerede som spor nummer to.
"Kinesisk fyrverkeri" holder høyt tempo, vil et sted, og byr på linjer som "planter et tre for at det skal falle ned/og bli om til ved i et bål som bor i meg" og "det som gleder meg e det som dreper meg".
Destruktivt, ja - men med både musikalsk og lyrisk merverdi, samt en hovedperson som låter mer inspirert enn på noen av de andre låter på albumet.
Andre steder på albumet faller forsøk på dype tekster gjennom - som i linjen "hvite jenter i svart magi".
Også 80-tallsflørten "På et blunk" og industrielle "En helt ny dag" er givende.
Førstnevnte er eksperimentell i formen;
Nilsen snakker mer enn han synger i versene, den svevende synthen og drivende gitaren gjør låta til en ypperlig miks av det dansbare og det melankolske.
"En helt ny dag" er energisk, sitter godt i kroppen, og minner til en viss grad om noe som kunne fått plass på For sant til å være godt - bare hakket mer utvannet.
Det samme gjelder låta med tittelen som like godt kunne vært en parodi - "Det er vanskelig å danse med en kniv i ryggen".
Den har et allsangvennlig refreng, og kan fort bli en livefavoritt.
Også "Nesten som eg lever" innehar de samme kvalitetene - og de tre sistnevnte blir nesten litt oppskriftsmessige, kjedelige og for like.
Låter som "Bensinbarn" og "Jenter som oss" er helt på det jevne - og beveger ikke, tross for sitt til tider bekmørke innhold.
De burde enten vært jobbet mer med, eller ikke vært med i det hele tatt.
Nettopp dette er den gjennomgående følelsen Den eneste veien ut gir; albumet føles tynt og forhastet - og gjør det nærliggende å håpe at John Olav Nilsen & Gjengen bruker noe lengre tid før oppfølgeren kommer.
| 0
|
002179
|
De store harmoniers halvtime
Norske følelser møter britiske helter på I Was A Kings beste album til nå.
I Was A Kings selvtitulerte fra 2009 brakte med seg en type fanskare som man nærmest må regne med å få når man omgås folk i det amerikanske plateselskapskollektivet Sounds Familyre:
Artister som Danielson, Sufjan Stevens og likesinnede hvilte over Oslobandet.
Resultatet har vært et par finfine utgivelser, som i lys av You Love It Here kanskje allikevel ikke helt hadde funnet formen hos sine USA-inspirasjoner (jeg er fortsatt irritert over at "California" bare er ett minutt lang).
Skrittet fra 2010s Old Friends og opp til You Love It Here er både mentalt og transkontinentalt, og det føles som de har kommet hjem, nå når Frode Strømstad, Anne Lise Frøkedal og Ole Reidar Gudmestad har slått sine pjalter sammen med to erkehertuger fra Storbritannia:
Teenage Fanclubs Norman Blake og den underkjente eksentrikeren Robyn Hitchcock.
Samarbeidet føles naturlig av flere årsaker.
Blant annet tittelen på denne låten fra I Was A King og at Frode Strømstads selskap Hype City ga ut Hitchcocks siste album Tromsø, Kaptein - men også siden alle fire låtskriverne her kommer sammen om en kjærlighet til og spisskompetanse på den harmonistyrte, vagt countryinspirerte popmusikken.
Dette gjennomsyrer You Love It Here i alle ledd.
Produksjonen er langt mindre preget av gjør-det-selv og hastverk enn bandets tidligere utgivelser, og borte er også de korte låtskissene.
Denne oppbiffingen har ført til at noe av fandenivoldskheten har forsvunnet, men man tar seg svært sjelden i å savne skrangelet.
I den lune innpakningen ligger det glohete harmonier og venter, og de er det mange av.
"Hanging On" hadde sklidd rett inn i topp ti-kanonen til Big Star, "A Million Signs" og "Food Wheels" er perfekte lydspor til lange kjøreturer på Sørvestlandet, mens avslutteren "Indiana", med både Blake og Hitchcock som medlåtskrivere, er ekstatisk allsangspop med tunge mengder koring og gleden over det som føles som et glødende samarbeid.
Selv om de fleste låtene holder seg godt innenfor det som kan klassifiseres som "midtempo", er de største høydepunktene de som går noe utenfor dette.
Den kjappe "Eric" har det mest fengende refrenget når de synger "no, you're never ever ever gonna be satisfied with somebody else", mens den helt rolige "Superhero" er sangen som setter dypest spor.
Gjennomgående er allikevel den tilfredsstillende følelsen av nær perfekte, samstemte øyeblikk og låter som varer lenge etter at albumet har stoppet.
Den polerte og "voksnere" lyden kan kanskje fornærme de som likte DIY-uttrykket, men Robert Pollard gir vel fortsatt ut en fjorten-femten album i året som kan stille akkurat den tørsten.
| 1
|
002180
|
Innbydende og episk
Med RIITIIR blander Enslaved omtrent alt de har foretatt seg gjennom 20 år - og spytter det ut som en enorm og eventyrlig masse.
Enslaved er det første metalbandet som har fått Norsk Artistforbunds Ærespris.
De har vunnet fire strake Spellemannspriser, og bandets forrige album, Axioma Ethica Odini, ble blant annet kåret til “Album Of The Year” av Metal Hammer Magazine i Tyskland og “Best Album of 2010” av Terrorizer Magazines lesere.
Det er ikke lett å følge opp en slik seiersrekke, men det kan virke som Enslaved har klart nettopp det med sitt siste album, RIITIIR.
Ved oppstarten i 1991 spilte Enslaved rå og dundrende black metal med elementer fra viking metal.
Platedebuten fra 1994, Vikingligr Veldi la grunnlaget for den episke, men ekstreme stilen som skulle følge dem i mange år, og i løpet av 1990-tallet kom klassikere som for eksempel Eld og Blodhemn.
Enslaved har aldri latt seg begrense av musikalske konvensjoner, og oppgjennom årene har de invitert alt fra death metal og progrock til sitt gode selskap.
Med Monumension fra 2001 tok de et avgjørende steg unna black metal og dykket dypere ned i det eksperimentelle og progressive havet.
Det var også deres første engelskspråklige plate, og etter dette har de stort sett holdt seg til ikke-norske tekster.
Enslaved har levert over middels gjennom store deler av karrieren, selv om noen bølgedaler har forstyrret glansbildet.
Vertebrae fra 2008 er kanskje en av bandets svakeste plater, og det kunne virke som kreativiteten hadde strandet.
Axioma Ethica Odini beviste derimot det motsatte, og derfor var det med spenning RIITIIR ble satt i spilleren.
Det tok to år å lage RIITIIR, bandets lengste album hittil.
Her blandes omtrent alt Enslaved har prøvd seg på i løpet av sin 20 år lange karriere, og spyttes ut som en enorm og eventyrlig masse.
Det låter på mange måter enklere, mer fengende og mer radiovennlig enn før, men det er også plass til dronete, grove og brutale partier.
Til tider bærer lydbildet dessverre preg av at for mange elementer stappes inn på ett og samme sted.
Dette gjør at noen låtpartier blir utydelige og rotete, men heldigvis er det ikke mange av dem.
“Thoughts Like Hammers” starter med stiv kuling, for så å gli over i et seigt og doomy parti med Grutle Kjeldsons gurglevokal og Herbrand Larsens klare røst.
Åpningssporet er en god indikator på hvor variert plata er: fra lo-fi black metal via kjappe progrockpassasjer med renvokal i front, til pulserende trommer og stemmer langt ned i bukhulen.
Det låter massivt, men balansert, og rene orgeltoner blander seg med riff som hele tiden ligger på lur.
“Death In The Eyes Of Dawn” begynner langsomt, med disige vibber og kjente Enslaved-virkemidler.
Gitarriffene til Ivar Bjørnson og Arve Isdal stopper plutselig opp, og gir rom til bittesmå, tause rom.
Tremologitaren lurer langt bak, og det hele låter intenst og drømmende.
En akustisk gitar tar lytteren med videre inn i “Veilburner”.
Intrikat tromming fra Cato Bækkevold, skvulpende, harmoniske melodier og et tyngre og kraftigere lydbilde som hele tiden vokser, spiller sammen med gutturale rop og skjør renvokal.
Å sammenligne dagens Enslaved med tidlig 2000-talls Opeth virker ikke helt borte i denne sammenhengen.
“Roots Of The Mountain” er episk og melodiøs, en metallisk ryggrad med stramme gitarer og ville growl, lysende soloer og et overraskende bassbrudd fra Kjellson.
Tittelsporet henviser til gruppas gamle dager, med marsjerende trommer og et bakteppe av black metal.
Det er tungt og mørkt, mediterende og følelsesladd på en og samme tid.
“Materal” viser godt gitararbeid fra Isdal, og det er mange vakre melodier her.
Låten bærer dog preg av at for mange musikalske elementer spilles på en gang, og renvokalen og growlinga krangler omtrent med hverandre.
“Storm Of Memories” er noe av det svarteste de har gjort på årevis, og tremoloen er hjertelig velkommen.
Keyboardene og renvokalen tar imidlertid stor plass, og gjør at vi ikke faller helt tilbake i fortiden.
Den musikalske fortellingen utvikler seg fra låt til låt på RIITIIR, og ”Forsaken” er den 11 minutter lange konklusjonen.
Den seig og tung, og har likhetstrekk med My Dying Bride og andre melankolske, dystre band.
Varierte passasjer og lekent spill mellom harmonerende og dissonerende toner fremkaller små frysninger, og keyboardet sørger for ambiens og atmosfære med den militære skarptrommen i bakkant.
RIITIIR er lett å like, og krever ikke mange runder på platespilleren før den sitter.
De 67 minuttene går fort unna, og Enslaved klarer å holde lytterinteressen oppe.
Det tar likevel lang tid å oppdage alle detaljene på albumet, og denne kommer nok til å få mange runder hos fansen.
Et ankepunkt for noen kan være at Kjellsons vokal, den gurglende og brutale stemmen, er mindre viktig enn på lenge.
Larsen er langt mer fremtredende, og bærer vokaldelen av plata nesten alene.
Det er likevel ikke usannsynlig at det blir nok en Spellemann-nominasjon på bandet.
PS.
Enslaved skal i disse dager ut på turné, som starter i Trondheim 4. oktober og ender opp i Haugesund 3. november.
De skal også på metalcruiset ”Barge to Hell” i Karibien i desember, så det er mange muligheter for å få med seg ett av Norges aller største metalband i år, enten det er på land eller til havs.
| 1
|
002182
|
På hugget
Blood Command låter tryggere på sitt eget uttrykk enn noensinne, og leverer et solid andrealbum.
At trioen Blood Command består av ekstremt dyktige folk har det aldri vært tvil om.
De spilte seg fort og hardt til plass i Urørtfinalen for et par år siden, og debutalbumet Ghostclocks fra 2010 bød på fengende, kjappe og tøffe låter som traff lyttere både i metalkretser og i mykere landskap.
På Funeral Beach imponerer nok en gang bergensbandet med sterke låter - som nå lyder større enn noen gang.
Trommis Sigurd Haukaas gjør en formidabel innsats og fyller låtene med vitalitet, mens Yngve Andersens gitar lyder sikrere enn noen gang.
Vokalist Silje Tombre utmerker seg nok en gang som helt spesiell med sine hyppige veksler mellom beinhard metal-vokal og kokett poptilnærming.
Hun har hele veien full kontroll på stemmen, og utviser kraft og råhet få andre norske vokalister kan måle seg mot.
Introen til åpningslåta "Pissed Off And Slightly Offended!" låter veldig turbonegersk.
På samme måte som Turboneger har skapt sin deathpunk, kaller Blood Command musikken sin deathpop.
Det er nettopp her nøkkelen ligger; bandet har hele karrieren kombinert tunge riff med fengende melodier, og på Funeral Beach viser de nok en gang at dette er noe de gjør på unikt vis.
Fantastiske "March of The Swan Elite" dyrker den harde siden, mens de to singlene "Cult Of The New Beat" og "High Five For Life" er albumets mest umiddelbare låter.
De øvrige trenger noe lengre tid enn låtene fra forrige album på å sette seg.
Men når perler som "Wolves At The Door" og "Here Next To Murderous" først åpenbarer seg, sitter de utrolig godt.
Blood Command låter sultnere, tøffere og modnere enn tidligere.
De låter tryggere på sitt eget uttrykk enn tidligere, og har tar gode valg som låtskrivere; går rett på sak hele veien, avslutter flere av låtene brått og uventet, og holder drivet og den euforiske frihetsfølelsen oppe gjennom hele albumet.
Punk og hardcore nytes best i liveformat.
Med et så godt utgangspunkt, er det bare å glede seg til Blood Command kommer til en scene nær deg.
| 1
|
002184
|
Ensomt på toppen
Lonerism er lyden av et geni som ikke fornekter seg noe - på et album som savner kreativt sidestykke i 2012.
Det tok en god stund før jeg innså at Tame Impala var studioprosjektet til én fyr, både fordi svært lite på den strålende debuten Innerspeaker tilsa det og fordi Kevin Parker og hans kumpaner var ualminnelig samspilte da jeg så dem på Hove i fjor.
Når man går inn i tematikken på Lonerism, er det likevel liten tvil om at dette er én manns demoner som bearbeides, noe som gjør den fullbyrdede kompleksiteten i Tame Impalas låter desto mer imponerende.
Men til tross for albumets underliggende ensomhetstematikk, er dette et av de mest inkluderende, åpne og sprakende varme utgivelser på svært lenge.
Vel kan man høre inspirasjoner fra seksti-og syttitallsrock i hans materiale, men samtidig er det en betydelig x-faktor her; det er noe utenomjordisk over måten han angriper og forvalter låtene på.
Man får følelsen av at hans sanseregister er større enn oss andres - ihvertfall målt opp mot alle andre unge artister som driver på innenfor samme segment.
Førstesingelen "Elephant" er den eneste gangen jeg kan huske å høre en låt som minner om både Josh Homme og soundtracket til tv-serien "Airwolf" samtidig, og også et godt eksempel på at Dave Fridmann fortsatt kan tilføre et lydbilde noe (historisk har han ødelagt de fleste ting han har vært borti etter Lows The Great Destroyer).
Her hører man også hvor mye popmusikk Parker har i seg når han vever inn vanvittige synthlyder blant de buldrende riffene, og dekorer de med små, finurlige detaljer (jeg er spesielt glad i "yeah"-koringen 2:51 uti låten).
Bak denne tilgjengelige singelen finnes det et stort, sinnrikt og uforutsigbart landskap å utforske:
Allerede fra åpningssporet "Be Above It" skjønner man at Parker har utvidet paletten voldsomt siden Innerspeaker.
Det komplekse har blitt smidigere, det pene vakrere og det rare mer appellerende.
Derfor får man intense fargeklatter som "Endors Toi", "Why Won't They Talk To Me?" og den nærmest perfekte "Feels Like We Only Go Backwards", samt mer langstrakt og sakteflytende materie som "Apocalypse Dreams" og "Nothing That Has Happened So Far Has Been Anything We Could Control".
Man kjenner jo små stikk av å glane inn i private sfærer av og til - det er ingen tvil om at det er en fyr med problemer som bretter ut sine følelser på låter som "Keep On Lying" og "Mind Mischief", men via den sosiale utilpassheten har han begått et album som vil sikre ham en fanskare stor og dedikert nok til at han aldri mer trenger å være alene.
Som alle virkelig store verk føles Lonerism både futuristisk, tidløs og bugnende av kreativt overskudd.
Jeg tror det er lenge til vi får høre en såpass unik utfoldelse av genialitet igjen.
| 1
|
002185
|
På tokt i drømmeriket
Den sampleglade vestlendingen Pandreas snuser inspirasjonskildene i nakken med en av høstens lekreste elektronikautgivelser.
Han sier selv at det ikke ligger noe mer enn et utslitt kallenavn bak aliaset, denne Andreas Rasmussen.
Men jeg er likevel overbevist om at prosjektet Pandreas er oppkalt etter engelskmannen Gold Panda - bevisst eller ubevisst.
Både singelen «Sirkel(sag)» (som dessverre ikke er med på denne utgivelsen) og Ukas Urørt-bangeren «Glimt» vitnet om at 22-åringen fra Ørstavik hadde latt seg inspirere stort av den skjeggete britens humpete og barnlige elektronika, hvor mottoet «alt kan samples!» regjerer.
Sampleentusiastene befinner seg riktignok i et langt fra ensomt terreng - og man kun fint ha ført navn som Four Tet, Bonobo og Pogo opp på referanselisten - men det er langt mer som binder Pandreas og Gold Panda sammen enn bare klipping, pitching, liming, looping og enda mer klipping.
Ta for eksempel den delte fascinasjonen for Østen, som kamprop og orientalsk folkesang i«Glimt» og kinesiske harper i, vel, «Kjina».
Men først og fremst handler det om deres medfødte evne til å foredle det tilsynelatende samplekaoset om til varme, iøyenfallende popmelodier.
Kuttet der Pandreas gjør dette best er høydepunktet «Flygespark», hvor skrikende strykere og skeletale beats kjemper harmonisk med hverandre.
Den er så fin at man kan kjenner det fysisk.
Lukten av svenske The Fields møysommelig oppbygde klubblåter brer seg for så vidt også ut av høyttalerne på åtteminutteren «Jaguar Shark» og jammete «Sol Campbell».
Og det oppsummerer egentlig Pandreas EP svært godt:
Dette er et vitnesbyrd om at en ussel jusstudent fra Norge har talent nok til å snuse sine inspirasjonskilder i nakken - og dét allerede på debututgivelsen.
| 1
|
002186
|
Klar, ferdig, ligg
Brandy er tilbake med et hav av knulle-deg-langsomt-kutt, der den ene produsenten prøver å overgå den andre.
Brandys raspete, tidlig-på-morgen-heite-stemme er en av R&B-sjangerens mest distinkte og sterkeste.
Det har den alltid vært, selv på sitt mest malplasserte - som Human-albumet fra 2008, et høyst middelmådig kommers-frieri hun visstnok fortsatt angrer på.
Med bhangra-tjuvradden Timbaland bak spakene ble Afrodisiac sluppet i 2004.
Albumet med hovedprodusentens karakteristiske doble sample- og basslag, løftet Brandy til toppen av verden.
Skiva hadde et sexy uttrykk; klassisk utført uten å lefle altfor mye med futuristiske elementer.
Vi snakker om en nesten bråmoden 25 år gammel artist som et par år tidligere leverte Full Moon.
Vi snakker om to album som alltid får en plass på lista når klassiske R&B-utgivelser skal ramses opp.
Brandys posisjon er udiskutabel.
Det er nettopp derfor hun, selv etter smått dvaske Two Eleven, står støtt.
Men det merkes når vinneroppskrifter reproduseres.
Hennes sjette album er en unødvendig forlengelse av Afrodisiac.
Progressiv R&B, du liksom.
Døsig bass, minimalistiske snaps og ekkolyder skaper rom for Brandy stemme, som forøvrig har blitt enda råere siden sist.
At albumet ikke har noen radiohits, bryr jeg meg veldig lite om.
Men når sju (åtte?) albumsnekkere skal lage så chilla soveromsmusikk, ender man kjapt med å ligge horisonalt - frivillig eller ei.
Albumets svakeste spor er singelen "Put It Down", et uinspirert sammenkok av Afrodisacs generelle lydbilde, med problemmennesket Chris Brown som gjest.
På andre siden av skalaen finner vi "Slower".
Med dorsk og klinisk basslinje, klapp-dolk og tynnslipt cymbal- og synthbruk, leverer det britiske M.I.A-bekjentskapet Switch varene.
På en hederlig andre- og tredjeplass finner vi "Wildest Dreams" med sine finfine pianoakkorder og hvitvinspussa "So Sick".
Resten går i glemmeboken.
I beste fall dukker fragmenterte, hyggelige minner fra kveldskosen opp når du hører albumet surre i bakgrunnen i klesbutikker.
"Put It Down" ft. Chris Brown:
Valget med å involvere en drøss forskjellige produsenter gjør albumet merkelig konkurransepreget:
En slags gutteklubb skal hjelpe Brandy med comebacket.
Det er for all del et godt formål.
Men "Climax" er allerede spilt inn.
| 0
|
002189
|
Kontroll i Compton
Kendrick Lamar fremstår tidvis som en moralens vokter.
Men han leverer like fullt årets beste rapalbum så langt.
Ekte realness.
Et rapteknisk monster.
En rapper som tør å lage et konseptuelt album.
Slikt settes pris på.
Den påtrengende konsensusen om å elske og føle 25 år gamle Kendrick Lamars neste steg uforbeholdent etter fjorårets uoffisielle debutalbum, Section.80, var likevel merkelig.
Vi snakker om en helt streit teip, som for min del ofte ble skyggelagt av utgivelser fra resten av Black Hippy-kollektivet.
Men Lamar er en del av verdens beste rapkollektiv akkurat nå.
Samla løfter de et par relativt bleike rapår over gjennomsnittskarakteren.
Jeg vil faktisk påstå at gjengen er hyperessensiell.
Kendrick Lamar er ikke sterk på punchlines.
Han har heller ikke en overveldende sterk personlighet.
Til gjengjeld er Compton-artisten flytmessig brilliant, og - ikke minst - sjangerens beste forteller idet du leser dette.
Lamar er dine favorittrapperes favorittrapper.
Kendrick Lamar - "Swimming Pools (Drank)":
Nå har han endelig sluppet sitt "ordentlige" debutskive, good kid, m.A.A.d city - et konseptuelt album som handler om Lamars livserfaringer i Compton.
Snuttene mellom sporene gir lytteren innblikk i livet til et menneske som prøver, vil og tar valgene som styrer livet på rett kjøl.
Det høres voksent, nesten bedrevitende ut.
Men det er servert på intelligent vis, svøpt med driv og finesse.
Over luftige produksjoner svever Kendrick Lamar uanstrengt.
"Sherane a.k.a. Master Splinter’s Daughter" åpner albumet med sausete orgel og med klangbelagte trappe-trommer.
Overgangen til lettere primitive og hook-baserte "Bitch Don't Kill My Vibe" er lekker, før Lamars blåser opp brystet i "Backseat Freestyle":
"I pray my dick get big as the Eiffel Tower / So
I can fuck the world for 72 hours", sier han.
Endelig får han skinne.
"Art of Peer Pressure" minner produksjonsmessig om Outkasts fantastiske ATLiens.
Her skildrer Lamar på utmerket vis småforbrytelsens smale gevinst og samvittighetskvalene som følger.
"Poetic Justice", komplett med Janet Jackson-sample, er kanskje albumets nydeligste sak.
Drake, den vestlige halvkules sleskeste Solli plass-gangster, leverer et riktig så bra vers her.
"m.A.A.d city" er debutalbumets mest gateorienterte, som skreddersydd for et DJ-sett, mens det tankefulle, Dr. Dre-miksa tospannet "Swimming Pools (Drank)" og "Compton" kroner verket.
Vi har vært litt sultefora på rappere med et høyt ferdighetsnivå som faktisk har noe melde.
Joda, han er den nasale, ikke-røykende Dr. Dre-gullgutten som forfekter familieverdier og riktige valg.
En annerledes KrF-velger.
Men Kendrick Lamars debutalbum er like fullt en sterk kandidat til årets rapskive når vi nærmer oss slutten av 2012.
| 1
|
002190
|
Futuristiske mjau
At den internasjonale klubbscenens øyne rettes mot norske Cashmere Cat er vel fortjent:
Mirror Maru EP er leken, utfordrende og basstung klubbsoul fra fremtiden.
Noe har åpenbart hendt med verden når både R&B-fløtepusen, elektronikanørden og wobblebassentusiasten kan begrave stridsøksen og møtes i skjønn symbiose på dansegulvet.
Et eksempel på dette felles referansepunktet er den amerikanske bassduoen Sepalcure, hvis debutalbum fortsatt står seg som et av fjorårets høydepunkter.
De makter som andre fremovertenkende produsenter å fusjonere den lengselsfulle urbanmusikken med dype bassvegger som får underhudsfettet til å dirre, mens resten av kroppen skriker etter å riste fra seg på dansegulvet.
Kjært barn har gjerne mange navn.
Hvis Cashmere
Cat ikke får noen bjeller til å ringe, er sjansen større for at du har hørt om Magnus August Høiberg under aliaset FINAL - enten som fingernem remikser, norgesmester i turntablism eller som LidoLidos høyre DJ-hånd.
Men under prosjektet Cashmere Cat har Høiberg satt seg fore å tøye sine egne kreative grenser, noe i løpet av de siste månedene har fostret amorøse remikser av Lana Del Rey og Jeremih.
Med debututgivelsen Mirror Maru EP (oppkalt etter en viss LOLcat) leker Høiberg seg videre i den samme soniske sandkassen.
I likhet med Sepalcure flørter han med møtet mellom bangers, tradisjonell klubbmusikk og R&B.
Tilnærmingen til formen er ikke ulik skotske Rustie, som selv har fått øynene opp for 24-åringen - her kan uventede vendinger skjule seg bak ethvert hjørne.
Ta for eksempel åpneren "Mirror Maru", hvor harmoniske harper humper avgårde før truende sørstatsbeats brått bryter opp tryggheten.
Nettopp her ligger mye av energien i prosjektet.
"Secret + Lies" flyter avgårde på stakkato rytmer, hvor boblende synther, bassvegger og vokalsamples stadig angriper fra hver sin kant, mens "Kiss Kiss" veksler mellom rullende bassvegger og vestkystfunk.
Det er heller ikke meningen at man skal ta universet til kashmirkatta altfor seriøst, noe den høyst udiskré knulleknirkingen i tittelsporet og den gjennomsyrende pusekattleflingen mer enn hinter om.
De hakket mer dempede øyeblikkene som utgjør "Paws" er det nærmeste Cashmere Cat kommer det reinspikka popformatet.
Nattaviseklokker og ihjelpitchet vokal gjør den til en futuristisk kåtskalhymne, intet mindre.
Det er høyst fortjent at Cashmere Cats tapning av 2 Chains' "No Lie" har fått skryt av det amerikanske urban-magasinet Vibe.
Ved å veie de barnslige undertonene like tungt som mer utfordrende tilløp, stiller han seg langt fremme i køen mot fremtidens klubbmusikk.
| 1
|
002192
|
I euforiens skygge
Loreens debutalbum byr på anonyme kopier av ESC-vinnende "Euphoria".
Da Loreen suverent vant Eurovision Song Contest i mai, utmerket hun seg i større grad enn den jevne ESC-vinner.
Ikke bare holdt den kraftfulle popperlen "Euphoria" uvanlig høyt nivå i sin sammenheng
- Loreen hadde både en bemerkelsesverdig sterk stemme og et vinnende vesen på scenen.
Fem måneder og en viktig bestanddel i sommerens hitflora rikere er debutalbumet Heal klart.
Gjennom tolv låter skal Loreen vise om hun klarer å ta karrieren videre - om hun er noe mer enn en av de mange sangkonkurransevinnerne som gjør "karriere" på å spille på kjøpesentre, sponsorfester og et og annet tv-program.
Dessverre er Heal fattig på solid materiale med egenart.
Låtene høres ut som trassige forsøk på å lage en ny "Euphoria".
Vi får servert lett pop hvor det altfor fort går inflasjon i elementer fra eurodance og pophouse og synth-strykere.
Selv om Loreen synger bra evner hun ikke å engasjere; hun låter distansert, anonym og kald - og resultatet er et monotont album med få lyspunkter.
"Euphoria" er et selvsagt unntak.
Låta er fremdeles bra, til tross for at den har bleknet noe i løpet av det knappe halvåret som er gått siden seieren i Baku.
Andresingelen "My Heart Is Refusing Me" har også medrivende kvaliteter.
Loreen bruker hele stemmekraften hun sitter på, og er på sitt beste når hun gjør nettopp dét.
29-åringen tenderer i sine øyeblikk i lovende retning.
"If She's The One" og "See You Again" har en intensitet som kan videreutvikles til noe interessant og mer særpreget om det spes i en god dose kreativitet i låtskriverprosessen - mangelen på nevnte er nemlig noe av det mest fellende for dette albumet.
Tekstmessig er Heal uten nevneverdig verdi; linjer som "I'll be crying out your name/drink through all this pain tonight/you and I were never right" (fra den ferske singelen "Crying Out Your Name") og "You know me better than I know myself/But I'm about to burst I need your help/Don't wanna lose you but
I can't go on" (fra "Do We Even Matter") er deler av låter verden ikke trenger, og føles tomme og intetsigende.
Det er nærliggende å tenke at Loreen og apparatet rundt henne har ønsket å smi mens jernet fremdeles er lunkent, uten å egentlig ha noe å si.
Det er mye fortvilelse og kjærlighetssorg å spore på Heal, men Loreen klarer ikke å formidle disse følelsene på troverdig vis.
Som kollega Kim Klev skrev i sin kommentar om hva som skiller klinten fra hveten hva tekster angår:
"Det handler om å våge å slippe lytteren inn til det innerste dypet, inn til de 21 grammene som er alt man egentlig er og tenker.
Og dét bygger på langt mer enn å skape seg et osean av tomme tårer."
Det svake materialet hindrer rett og slett talentet som ligger latent i Loreen i å utfolde seg.
Eurotrance-elementene hadde blitt en fin signatur om låtene de krydret opp i utgangspunktet hadde vært bra, men på Heal fremstår de bare som et platt forsøk på å dekke over hvor dårlig resultatet kan bli selv med gode råvarer.
| 0
|
002195
|
En blå valentinsdag
Nils Bech trer hjertet på en påle med et album skapt både for de klissvåte dansegulvene og melankolien dagen derpå.
Jeg husker fortsatt ganske klart da jeg hørte musikken til Nils Bech for første gang.
Det var for nærmere tre år siden, da Bech deltok i Lydverket radios Elsk eller hat-spalte.
Diskusjonen gikk om hvorvidt det var positivt at norske artister på død og liv skulle synge på engelsk.
Midt i dette spilte programmet - som et eksempel - Nils Bech-låten "Curious Love".
Jeg husker sikkert dette bedre enn hva naturlig er, for jeg fikk litt bakoversveis av det jeg hørte.
Bech synger nemlig på engelsk, men er fast bestemt på å ikke gjøre seg til - og setter dermed følgende premiss:
Du må kunne sette pris på at han synger med svært gebrokken engelskuttale.
Du må verdsette at han er seg selv fullt ut.
Denne slående oppriktigheten er hovedgrunnen til at jeg fortsatt med ujevne mellomrom finner frem albumdebuten Look Back fra 2010, hvor det lefles uhemmet med saksofoner, halvtrashy house anno tidlig nittitall og like deler danseglede og kjærlighetstrøblerier.
Første smakebit fra oppfølgeren Look Inside, "A Sudden Sickness", vitnet imidlertid ikke bare om en enda mer åpenhjertig Nils Bech, men også en produksjon med større fylde og detaljrikdom.
På samme måte som 500 Days of Summer og Blue Valentine - to av de beste romantiske dramaene de siste årene - blir spoilerne satt frem før man i det hele tatt har fått kommet igang.
For det er riktignok en kjærlighetshistorie som blir fortalt, men vi vet helt sikkert fra starten av at utfallet ender i avgrunnen.
Som spor nummer fem spiller dermed "A Sudden Sickness" rollen som midtpunktet i fortellingen, og skildrer Bechs raknende verden i øyeblikkene etter at bruddet har funnet sted ("A sudden sickness struck my heart/my stomach aches/my world falls even more apart/are you seeing him again?").
Albumkonseptet tar med andre ord for seg alle aspektene ved kjærligheten:
Den fengslende mystikken som først oppstår ("Tie Me Up (First Contact)"), skjærene i fasaden som oppstår ("Breaking Patterns Part I (The Relationship)"), selvransakelsen og ettertenksomheten som oppstår i etterkant ("A Scar A Past (Formative Years)") og, til slutt, oppdagelsen av noen andre ("Look Inside (A New Love/A New Me)".
Alt dette er kledd i et dempet og nærmest truende elektronisk landskap, der også strykerarrangementer og pianoet får spille en betydelig rolle.
Det er enkelt å forestille seg betydningen av å ha gitt produsentuniformen til den fenomenale houseduoen Ost & Kjex.
Lytt for eksempel til den foruroliggende dramatikken på nesten-instrumentalsporet "Breaking Patterns Part II (The Break Up)" eller technokonfekten "I Say This Twice (A New Meeting)", hvor truende strykere og hamrende, klam dansegulvsbass gjenskaper den søte kjøttmarkedslukten når Bech synger "I turn around and look straight into your eyes/it makes me horny and I hope you have a nice surprise".
Denne velfungerende krysningen av et kjølig, impulsivt og moderne elektronisk poputrykk med det møysommelig gjennomtenkte og lavmælte fra klassiske musikalske utrykk gjør at skiva byr på noe for både den viltre lørdagen og den tunge dagen som kommer til å følge.
Samtidig viser Look Inside viser at Bech ikke snorkler rundt på overflaten, men klarer å dele av det han har funnet ved å dykke i dypet.
| 1
|
002196
|
Riffbankens helter
The Sword må ha inngått en god avtale med djevelen.
Makan til riffsamling har du ikke hørt siden Black Sabbaths storhetstid - eller det forrige The Sword-albumet.
Musikere, og da helst gitarister, forteller meg ofte at de alltid tar vare på ideer til riff.
Ideene legges til side, kanskje via en datafil eller via skriblerier på et ark.
Noen av gitaristene kaller dette en riffbank der en kan gå inn når som helst og kassere ut sine innskudd.
Amerikanske The Sword har i så fall et hvelv i sin lokale filial på størrelse med Norges Bank.
Siden 2006 har bandet fra Austin, Texas gitt ut tre svært gode og ekstremt rifftunge album, og Warp Riders fra 2010 suste inn på mange heavy-entusiasters topp 10-liste det året.
Årets Apocryphon er enda bedre.
For har du noensinne tvilt på riffets kraft, og riffets evne til å fremdeles glede og engasjere, ber jeg deg om å sette stiften, musen, eller fjernkontrollen på spor én, "Veil Of Isis", og la musikken ta deg.
Helst helt til låt nummer ti er ferdig, og du mest sannsynlig - om du har et hjerte for tung rock - sitter lettere sliten og måpende på et nytt sted i rommet, uten at du vet hvordan du kom dit.
The Sword er hypnotiserende bra.
La deg rive med.
Av de enormt tøffe riffene.
Av de like tøffe refrengene.
Eller vokalen.
Bare la deg rive med.
For eksempel av tittelkuttet.
Forrige gang The Sword ga ut album handlet det hele om et sci-fi-konsept ikke engang bandet klarte å forklare.
Denne gang er tekstene sentrert mer rundt den jorden vi faktisk lever på - en sint frøken som er lei av menneskenes uheldige omgang med seg selv og med naturen.
Meget tidsriktig.
Selv om tekstene definitivt ikke er det viktigste når det gjelder The Sword.
«When the days become as dark as night and the world begins to change
There are those of you who die of fright or tear your eyes out from the pain
Your gilded houses will give no shelter when the heavens fall»
Det eneste som hindrer The Sword i å lekkert dra i land en sekser er to spor som slett ikke er dårlige, og som lett ville hevet de fleste andre rockealbum, men som ikke matcher Apocryphons eget skyhøye nivå.
"Execrator" blir litt for streit og enkel, mens "Hawks & Serpents" er for rotete.
The Sword gjør seg best når alt er enkelt og tungt.
Retrobølgen står svært sterkt i hardrocken for tiden.
Det er kanskje et dårlig tegn når det gjelder musikalsk utvikling, men når retrorocken lyder så ekstremt bra som The Sword er jeg villig til å avfeie min egen kritikk som sludder.
The Sword er som et amerikansk Black Debbath, bare uten humoren.
Du får ikke stort bedre musikk innen moderne heavy metal.
Rett inn på topp 10-album i år igjen.
Fy fakarten (sett inn fader, farsken, fanden eller fabian, alt etter dialekt).
For en gjeng.
For et liv!
| 1
|
002197
|
En ny begynnelse
Det er åtte år siden Chton ga lyd fra seg sist.
Nå er de tilbake - og det med stil.
Åtte år har passert siden Chton debuterte med Chtonian Lifecode.
Bortsett fra en demo og spliten de ga ut med Cleaver, Screaming for Death, har det vært stille rundt bandet.
Nå er de endelig tilbake med en fullengder, og The Devil Builds er slett ingen dårlig gjenkomst.
Det låter mer strukturert og helhetlig enn det gjorde i 2004, og det virker som karene har brukt det knappe decenniet til å perfeksjonere uttrykk, låtskriving og selvbilde.
Fengende kroker, brutal tromming og gitargroove er spredd over hele fjøla, og Terje Olsens vokal sitter like godt som sementen på Dora.
“Faustian Resolve” åpner med en tordentale som gir klar beskjed:
Den som ikke underkaster seg "loven" må dø.
Innledende taler i musikkstykker kan ofte bli for lange, men her er budskapet kort, og trommer og gitarer kommer inn på et perfekt tidspunkt.
Dyp death metal-vokal, knasende leadgitar og black metal-rytmikk setter stemningen sporenstreks.
Starten på “Scavenger of a Dead World” er mer doomete og treig, før det tar av etter ca. 30 sekunder.
Det blastes avgårde med tydelig vokal og dissonante akkorder i bakgrunnen.
“Gods of the Flesh” fortsetter i det doom-aktige sporet og er enda seigere enn den forrige komposisjonen.
Selv om trommene har et visst tempo, henger det liksom litt bakpå.
To lag med vokal gjør det spennende å lytte, og en lurer alltid på hva som venter rundt neste sving.
“Rise Black God” er mer black metal-preget.
Espen Hektoens skåldende blasting og en noe mer raspete vokal gjør godt.
Refrenget er tydelig og fengende, men det låter fortatt ikke kommersielt.
Når en messende og skjelvende stemme kommer inn mot slutten, føles det som den svarte guden faktisk er på vei.
Spor 2-4 synes på mange måter å høre sammen, mens "Death Awaits" markerer del to på skiva.
"Death Awaits" var med på spliten Chton ga ut med Cleaver.
Den er brå, kjapp og i en ganske annen stil enn forrige låt.
Gitararbeidet til Øyvind Rekdal, Torstein Parelius og bassist Ola Langli er annerledes og mer psykedelisk, og hele komposisjonen bærer preg av galskap.
Dette er allerede en klassiker.
“Contagion (The Disease)” minner om forgjengeren, med en nervepirrende intro før blastingen kommer inn.
Etter ett minutts tid tar det av med tremolopicking, akkordstokking og dobbel bass.
Vokaleffekten er ganske tøff, og høres ut som en bråte demoner som synger ut i kor.
“Lord and Master” er noe mer melodisk, kort og flyr av gårde.
“Nithon Undertow” byr på en melankolsk intro og akustisk gitar, men sinnelaget er mørkt og dypt.
“Ratbag” er en Abscess-cover og en kurant tolkning av death-punk-bandets original.
Ikke en nødvendighet på albumet, kanskje, men det skader neppe å ta med en tålelig versjon av andres stykker en gang i blant.
“Babalon and the Beast Conjoined” er det aller siste kuttet, melodisk og eksperimentell.
Det ligger derimot hele tiden en rå kraft bak som driver det hele fremover, ja, såpass at en begynner å glede seg til neste utgivelse.
Chton har begynt på nytt og gjenskapt seg selv.
Dvalen – og det at det tok to år å lage albumet – har gjort dem godt.
Selv om rytmeseksjonen kan virke litt repeterende i blant, er dette det beste trondheimsbandet har gjort hittil.
Lydbildet er gjennomarbeidet og passer den sent 80-tallseimende death metalen deres bra.
Tempoet har økt, det låter tyngre, mørkere og hvassere.
Alt ligger til rette for at Trøndelag igjen kommer på kartet som en sterk metalregion.
Knus sparegrisen.
The Devil Builds er vel verdt et par kronasjer.
| 1
|
002198
|
Lunsj i det ytre rom
På årets andre Lindstrøm-album vender han snuten tilbake til hjemlige space disco-trakter - og høster friskere frukter enn på lenge.
Han kan nesten fremstå som revnende gal musikkprofessor, space disco-profeten ved navn Hans-Peter Lindstrøm.
Foruten meritter som en tre kvarter lang coverversjon av adventsklassikeren "Little Drummer Boy", det latterlig kåte slowjam-sidesporet med sangeren Christabelle (hør bare "Music In My Mind") og den utforskende genistreken Where You Go I Go Too fra 2008, bestemte han seg i år for å gi ut to vidt forskjellige album.
Six Cups of Rebel - utgitt rundt slapsete by:
Larm-tider - er trolig det nærmeste Lindstrøm vil kunne komme å være et slags elektrodiskoens Dr. Jekyll & Mr. Hyde.
Her tok han sin forkjærlighet for Prince og annen Minneapolis-funk og kjørte det brutalt gjennom kaleidoskopsmiksmasteren, sammen med hundretalls brukerdoser psykedelisk sopp.
Kapteinen selv låt som et troll med sosial angst og hulket fra seg linjer som "all I want is a quiet place to live" og "can't get no relief".
Men med et par unntak ("De Javu" er det klart tydeligste) handlet Lindstrøms første 2012-skive mer om den besynderlige lytteopplevelsen enn selve musikkopplevelsen.
Med Smalhans returnerer imidlertid Lindstrøm til kjente dansegulvstrakter.
Den er samtidig trolig hans mest strømlinjeformede utgivelse så langt - i hvert fall på egne bein.
De seks sporene som utgjør skiva (man kan med rette krangle seg til at dét er et par for lite) er nemlig science fiction-disko på sitt ypperste:
Kosmisk lydestetikk og repetetive surklesynthtepper får over-the-top-melodiføringer til å rulle fremover.
Det er så jeg tar meg i å ønske Lindstrøm ikke var én mann, men et fullverdig band som leflet hemningsløst med sensyttitallets futurisme.
Litt som dette.
Sistesporet "Vā-flę-r" er kanskje mest typisk i denne sammenhengen.
Her starter nemlig Lindstrøm allerede fra starten av med et ellevilt og ustoppelig moduleringsbonanza ispedd halvkeitete trommebreaks og lagvis med romferdssynther surrende i bakgrunnen, mens "Lāmm-ęl-āār" med sin duvende basslinje minner om noe umiskjennelig röyksoppsk.
Og hadde vi kommet så langt at Mars var kolonialisert, skulle jeg danset fletta av meg på en av planetens danseklubber til "Rà-àkõ-st" - det kolossale og strålende albumhøydepunktet.
Albumets kanskje mest LSD-trippende bidrag, "Vōs-sākō-rv", er samtidig det som flyter mest ubemerket forbi.
Stakkato synthesizere gjør det ikke vanskeligere å avkle at låten som ligger bak er i det aller tynneste laget.
Hvis Where You Go I Go Too var Det Store Verket, Real Life Is No Cool Lindstrøms ypperlige bidrag til popsfæren og Six Cups of Rebel den spinnville lekegrinden (som vil komme til å stå som en moderne klassiker om 15-20 år, når vi endelig har "skjønt det"), er Smalhans den lettsindige dansegulvfølgesvennen.
Fotsporene som settes er kanskje ikke dype - verken i musikkhistorien eller i platehylla - men så er det heller ikke dét det å danse som om vi står ved kanten til et sort hull, hvor selv tiden står stille, handler om.
| 1
|
002199
|
Nøtteallergi
En sterk låtskriver viker vekk fra råheten til fordel for velment, men overprodusert flinkis-soul.
ChesnuTT var 34 år da han ga ut The Headphone Masterpiece (2002), en lo-fi sjangerhybrid av soul, rock, kontemporær R&B og hiphop der Atlanta-sangeren brukte dobbeltdisken som en offentlig dagbok.
Med seksuell frustrasjon og brautende testosteron spedd utover trettiseks spor, spilt inn med konsentrasjonsevnen tilsvarende et hyperaktivt barn, er platen fremdeles en fornøyelse å lytte på.
Samme år leverte eksentrikeren med den gode stemmen et viktig vokalbidrag på allsangslageren "The Seed 2.0", det organiske rapkollektivet The Roots' finpussede versjon av hans egen låt.
Akkurat dét har gitt ChesnuTT en tilsynelatende evig tilstedeværelse på norske spillelister.
Cafe avec-EPen Black Skin No Value (2010) - mannens eneste livstegn siden debuten - føltes fremfor alt som en forlengelse av THM.
"Do Better To The Young", det lavmælte høydepunktet med enkle pianoakkorder og klangbelagte, programmerte trommelyder beærer Marvin Gayes bærekraftige tekster om å etterlate verden, den gamle hora, i en bedre tilstand til den yngre garde.
Troverdig nok?
Ja.
ChesnuTT er utvilsomt en sterk låtskriver.
Med Landing
On A Hundred er han et par-tre steg unna samfunnsdebattant-rollens mørke avkroker:
Kjendis-filantropi, bruke stemmen til å nå langt og bredt, gjørra verden til et bedre sted.
Resultatet av å sette alle dollar-kluter til for å ikle dette budskapet overprodusert flinkis-soulpop er forbløffende lite effektivt.
Spesielt når vi er midt i smørøyet av en urban-æra der solide utgivelser med såpass hyppig frekvens at du knapt rekker å si "Frank Ocean" mellom dem.
Landing
On A Hundred består av tolv spor.
Hintene til Motown ("Love Is More Than A Wedding Day", "Under The Spell Of The Handout", "Everybody's Brother") virker fåfengte.
Riktignok starter det bra med trommebrekket de første fem sekundene ("`Till I Met Thee"), før det sklir ut.
Men han henter seg opp med den drivende, afro-funk-inspirerte "I`ve Been Life", som på sin søte måte ramser opp afrikanske land og snakker om det å være større livet selv.
"That's Still Mama" er en renspikket Curtis Mayfield-homage, før albumets største skuffelse kommer – til tross for at det er albumets sterkeste bidrag.
"What Kind Of Cool (Will We Think of Next)" har ChesnuTTs signatur-gitar, rikelig påsmurt med harpe og orgel.
For tre-fire år siden lekket det en nedstrippet og rå versjon av denne i klassisk ChesnuTT-ånd.
Men nå har noen jæklar av noen studioprodusenter voldtatt skjønnheten ved det enkle og sofistikerte.
Brodden er borte.
Sugd vekk.
Et mesterverk er blitt fulgt opp av en bryllupssanger with a message.
Sånn kan det gå.
| 0
|
002201
|
Nydelige drømmerier
Deftones er fremdeles de beste i rockeklassen når det gjelder veksling mellom det rolige og det harde.
Deftones ble for mange år siden urettferdig fanget i nu-metal-båsen.
Men med Koi No Yokan viser de nok en gang at de lager orginal, karakteristisk og svevende rock som kun de behersker.
Rock som det er helt umulig å ikke vugge i takt med.
Rock som gir meg ekstrem tro på rock.
Det er noe med den fenomenale lyden til Deftones som aldri slutter å glede.
Både hardt og mykt.
Svevende og direkte.
Tungt og lett.
Med hodetelefoner på er en lytterunde som å bli transportert til himmelen og tilbake på en liten time.
En rockereise, enten det nå er via knivskarpe låter som "Poltergeist" eller via ballader som "Entombed" og "Rosemary".
Musikk full av effekter og produksjonstriks, men alltid med melodi og enorme gitarvegger i fokus.
Det aller meste stemmer denne gangen også når Deftones gir ut album.
Aller best er åpningen med den helt uvirkelig vakre "Swerve City", tunge "Romantic Dreams" og den snikende deiligheten i "Leathers".
Det er vanskelig å plukke ut sanger som ikke fungerer på Koi No Yokan.
Presser du meg hardt nok utleverer jeg den litt anonyme sistelåten "What Happened To You?", men det er bare fordi du truer med å trekke ut neglene mine.
Det største problemet til Deftones i 2012 er at bandet ga ut albumet Diamond Eyes for to år siden - det årets aller beste hardrock-album.
Koi No Yokan klarer ikke helt å matche Diamond Eyes.
Men det er ikke langt fra.
Her snakker vi marginer.
Og marginer tilhører idretten og ikke rocken.
Bandets største problem er altså at de var så ekstremt gode fra før.
Koi No Yokan er japansk og betyr noe sånt som følelsen av å vite, idet man treffer en person, at kjærlighet kommer til å oppstå i fremtiden.
Jeg er ganske sikker på at jeg fikk en koi no yokan første gang jeg hørte dette albumet også.
Man har lenge brukt drømmepop som en betegnelse innen musikken.
Deftones er drømmemetal.
Og de gir deg ikke mareritt.
| 1
|
002205
|
Fargesterk blekhet
Pale Fires nærmest perfekte produksjon gjør Sarah Assbrings femte album til et høydepunkt både for henne og musikkåret 2012.
Jeg har alltid hatt sansen for El Perro Del Mars småarrogante, kjølige melankoli, men har samtidig kunnet finne det vanskelig å bevare entusiasmen over lengre tid.
Denne gangen tror jeg imidlertid det kommer til å vare lenge, fordi Pale Fire har en ny bukett med kvaliteter å tillegge Assbrings allerede finslepne teft for det tilbakelente.
Her produserer hun selv, og det gjør hun særdeles godt.
Albumet høres ut som en tapt skatt fra nittitallet, uten at det føles påklistret eller ironisk.
Snarere blåser hun nytt liv i et lydbilde som låter langt rikere og vakrere enn det gjorde den gang da.
http://www.youtube.com/watch?v=1PJaTQF6Dv4
Aller mest vises dette i førstesingel "Walk On By", som bør bli hennes største singelsuksess så langt - en smånostalgisk frekkas som fungerer på så mange nivåer, ikke ulikt den Nabokovromanen man må anta hun har tatt albumtittelen fra.
Det er ellers nok av andre referanser å hive seg over rundt om på albumet - Adamski-knekken i singelen, Prodigy-riffet på slutten av "Love In Vain", eksempelvis - alt føyer seg pent inn i noe som blir like deler en hyllest og en videreføring av triphop- og housesynthene fra den gang da.
Her kommer produksjonen først og melodiene dernest, noe som er en første gang for henne, med et mulig unntak i det Rasmus Hägg-skrudde forrige albumet Love Is Not Pop.
Den analoge artisten El Perro Del Mar er derfor ikke til stede, her må man heller tenke seg et slektskap med svenske elektroeminenser som The Radio Dept. og dessverre nedlagte The Honeydrips: kald digital data i melankoliens tjeneste.
Det er allikevel nok varme i Assbrings vokal og melodlinjer.
Bakenfor singelen, som er den mest markante låten på platen, finner vi blant andre den spretne "Hold Off The Dawn", "Home Is To Feel Like That", det sterke tittelsporet og "To The Beat Of A Dying World", som er så god en apokalypsolåt som noen.
Mest av alt fungerer Pale Fire dog som inngangsportal til en av Sveriges mest underkjente artister, hvis imponerende diskografi med denne platen både ble rikere, mer variert og fargesprakende, uansett hva platetittelen måtte antyde.
| 1
|
002206
|
Trommehinneyoga
Eksentrikeren Vinyl Williams' albumdebut fusjonerer umiddelbare popmelodier med hinsides psykedeliske landskaper på mesterlig vis.
Man kunne tenke seg at Tame Impala hadde tøyet den psykedeliske rockestrikken langt nok for i år.
Lemniscate er riktignok ikke like eksemplarisk som Lonerism, men Lionel "Vinyl" Williams (filmmusikkskaper John Williams' sønnesønn, av alle ting) klarer på samme vis som Tame Impala-mesterhjerne Kevin Parker å pensle umiddelbare popmelodier med stuttjukke lag LSD.
Det er bare det:
Vinyl Williams kjører på med en tredobbel brukerdose som skulle være nok til å skremme selv Hunter S. Thompson-karakteren i Fear and Loathing in Las Vegas.
Flyktig og tåkelagt ut av de aller fleste proporsjoner nytes Lemniscate best med hodetelefoner i ditt eget lille avlukke.
Der hvor du på dine egne premisser kan følge Williams ordre - "open your mind if you feel like it" (fra "Open Your Mind") - og la deg flyte med til duvende og oppriktig funky basslinjer mens Williams messende og annenstedsværende vokal, samt skimrende gitar- og synthvegger, virvler i bakgrunnen.
Williams har nemlig forsøkt å gjøre vitenskap ut av dette:
På hjemmesiden skriver han om hvordan han jobber frem det han kaller "soniske matriser", som er å finne frekvenskombinasjoner som skaper svingninger i hjernebølgene og påfører kroppen euforiske vibber.
Greit, det høres kanskje litt tørt ut på papiret, men faktum er at det fungerer - på ypperlig vis også.
Lemniscate kan dermed anses som en svært fornøyelig yogatime.
Lytt bare til det mest tilgjengelige kuttet, kalt "Higher Worlds", hvor man umiddelbart kjenner seg roligere og friskere til sinns enn få sekunder tidligere, mens det oppstår et bitende behov for å vugge med.
Når det kommer til å mane frem denne smittsomme og meditative følelsen er likevel mestringskuttet låta "Grassy".
Ispedd vennlige gitarbrekk og plutselige stemmeskifter vasser det hele rundt i en slags vag melankoli som er unektelig vakker, mens "Who Are You?" - med sine skranglete østlige trommer og vindskeivhet - kaster tankene i bane av shoegazepionerene My Bloody Valentine på sitt mest utenomjordiske ("To Here Knows When", for eksempel).
For ikke å glemme albumbeste "Stellarscope", en perfekt (og spinnvill) psychpopboogie.
"Jeg inviterer til fascinasjon ved å by på et fat full av esoteriske severdigheter," skriver Williams om prosjektet sitt.
Passe pompøst og uforståelig, hva?
Men det er kanskje nettopp dét vi skal prise oss lykkelige for:
Eksentrikeren og hans psykedelia lever fortsatt i beste velgående i 2012.
Jeg er - som Vinyl Williams - overbevist om at vi, en gang iblant, har godt av å kunne ta en musikalsk meditasjonstime til et merksnodig, underfundig og absurd sted langt borte hvor både alt og ingenting henger på greip.
Lemniscate er i så fall alt du trenger.
| 1
|
002207
|
Med gjenglemt reiseforsikring
Elektroeksperimentalistene Tim Hecker og Daniel Lopatin henter frem de beste i hverandre på improsamarbeidet Instrumental Tourist.
For ikke så altfor lenge siden spurte en god venn av meg følgende:
"Finnes det egentlig dårlig ambientmusikk?".
Svaret er jo - og burde være - et selvskrevent "ja, såklart, som med alle andre uttrykk".
Men jeg synes det var et vanskelig spørsmål å skulle svare på.
Kunstmusikk hvor instrumental abstraksjon og sonisk utforskning skaper fremdriften i "låtene" (det er sjelden det føles rett å kalle dem dét) har nemlig en tendens til å belønne lytteren ekstra godt for nitidig og nysgjerrige lytting.
Ta for eksempel et av fjorårets aller beste, men underkjente norske album, Owl Splinters, hvor duoen Deaf Center klarte å mane frem selve lyden av svartedauden ved apokalyptiske strykere og illevarslende tangenter for hånden.
Eller gi en sjanse til dobbelalbumet A I A: Alien Observer/Dream Loss av enkvinnesprosjektet Grouper - basisen er fløyelsmyke vokal- og instrumentalteksturer som skapt for den selvmedlidende søndagen man må ta seg en med jevne mellomrom.
Du kan også se til vår mann for anledningen, Tim Hecker, og hans suverene Ravedeath, 1972 (også av fjoråret), der kanadieren eksperimenterer og droner avgårde på forvrengte og ihjelklangede piano- og orgellinjer.
Hvis adjektivet "eterisk" noen gang skal komme til sin fulle rett, burde det være mens dette albumet svever et sted mellom liv og død - mellom platespilleren og stiften - hvor det man hører er så mye mer enn bare lyd.
Det er musikk som griper tak i deg både fysisk og psykisk like mye som det lar deg nyte en god bok i fred og ro.
Mye av det samme kan sies om Instrumental Tourist, men tittelen sier det nok aller best selv; over en snau time drar Tim Hecker på en instrumentalreise med eksperimentalistkollega Daniel Lopatin (best kjent under det håpløse pseudonymet Oneohtrix Point Never).
Man må selvsagt godta at det er et mindre fattet resultat enn hva de to produserer hver for seg - albumet er nemlig det første i rekken av SSTUDIOS, hvor labelet Software Recordings inviterer til improvisasjon mellom visjonære, elektroniske musikere.
En slags jazzmentalitet, om man vil - som gir gjenklang på ypperlige "Uptown Psychedelia".
Sammen henter de frem hverandres store styrker og signaturer:
Lopatins hang mot de filmatiske og eksotiske synthlydene, samt Heckers hint av soul og buldrende, kolossale landskaper.
Lytt eksempelvis til "Scene From A French Zoo", hvor en slags gotisk høytidelighet stadig brytes av glitchy synthtagger.
Dette tas for så vidt enda lengre med kuttet "Vaccination (For Thomas Mann)", der de hjemsøkende etterlevningene av et gregoriansk mannskor fyller duoens katedralske klangrom.
Med unntak av avrunderen "Vaccination No. 2" og "James Blakes onde tvilling"-kuttet "GRM Blue II" kan imidlertid B-siden av albumet bli litt vel improvisasjonsbaktung - flere av de drømmende universene som utgjør tittelsporet og "Racist Drone" hadde vært vel tjent med en knarunde mellom fire produsenthender.
Men så er det på mange måter der den imponerende essensen ved Instrumental Tourist også ligger.
Prosjektet handler tross alt om å tvinge to av samtidens dyktigste elektroabstraksjonister på et eventyr til limbo og tilbake - uten reiseforsikring i baklommen.
| 1
|
002208
|
Hjelp til selvhjelp
Alicia Keys er en gallionsfigur for knuste hjerter og uoppfylte drømmer, men på sitt femte album snubler hun.
Selvhjelpskurs forkledd som ballader er ofte feil.
Men R&B-artisten Alicia Keys’ vanvittige talent for å skrive klassikere kan ikke betviles, selv når det føles en smule anmassende.
31-åringens tidvis kjipe suksessoppskrift er ofte hennes sterkeste side.
Songs In A Minor fra 2001, hennes hiphop-influerte debut, var et barn av sin tid, etterfulgt av The Diary of Alicia Keys, den langt mer voksne oppfølgeren som unngikk novelty-fellene og skapte musikkhistorie med sporet "You Don`t Know My Name".
As I Am forsøkte å skrape av pubsoulens inngrodde mugglukt med en eksperimentell side, før hun skrev "Try Sleeping With A Broken Heart" fra The Element of Freedom.
Med de to nevnte kuttene nådde hun topppunktet av potensialet - en sårbar gallionsfigur for knuste hjerter, havarerte forhold og uoppfylte drømmer.
Men Alicia Keys' vel pompøse musikalske retning på de siste albumene, har gjort artisten forutsigbar og periodevis grensesprengende kjedelig.
Hun har selv uttalt at hun bestemmer sin egen innspillingsprosess, uten ekstern påvirkning.
Tidligere har newyorkeren bevist at for hver utgivelse slippes i det minste ett virkelig godt spor.
Når det er fraværende på Girl On Fire, er det rimelig å anta at Grammy-grossisten rykker stadig nærmere et permanent opphold på et Las Vegas-hotell.
For å sette det på spissen.
Med Girl On Fire, det femte albumet i rekken, er Keys’ pianospilling et naturlig midtpunkt sporene jobber rundt.
Med hjelp av ektemannen Swizz Beatz, produsenten som med jevne mellomrom leverer signatursnekret materiale til folk i urbansjangeren, slapp hun trommemonstret "One Day".
Det kunne vært en helt streit affære, men Keys’ forkjærlighet for å hyle over et allerede kompakt spor bærer preg av at det ikke finnes nok nei-mennesker i omgangskretsen hennes.
Hyperaktivt og rotete hoppes det fra radiofrieri på tittelsporet, dempet i "Fire We Make" og dancehallstuk i "Limitedless" til retrosoul i "Tears Will Always Win".
Et høydepunkt finnes dog i den passende titulerte "Listen To Your Heart", avbalansert med pene synthakkorder og Keys’ - for en gangs skyld - svale stemme.
Som lytter nyter jeg avbrekket.
Når Alicia Keys først lager en R&B-klassiker, gjør hun det til gangs.
Men selv de flinkeste kan snuble.
| 0
|
002209
|
Skinnende Solange
Med Devonté Hynes-samarbeidet True EP tar Solange Knowles for alvor skrittet ut av storesøsterens enorme skygge.
Å være lillesøsteren til Beyoncé samtidig som man skal bygge sin egen musikalske karriere er kanskje ikke den letteste kombinasjonen.
Der storesøster Knowles har vært superstjerne i mange år, har lillesøster måttet kjempe ekstra hardt om oppmerksomheten - og for ikke å bli konstant sammenlignet.
For Solange har det nok heller ikke hjulpet at hun hele tiden har vært på leting etter sin egen retning innen musikken.
La oss virkelig håpe hun har bestemt seg nå.
Solange har både dyrket Motown-soundet og vært innom R&B-pop.
Siden 2008 har hun imidlertid brukt tiden på å knytte bånd i kredible indiekretser, og hun blir nå utgitt på Chris Taylors (Grizzly Bear) label Terrible.
Solange har også startet et svært fruktbart samarbeid med Devonté Hynes (Blood Orange, Lightspeed Champion), som kan være det beste som har hendt karrieren hennes.
True er en sjuspors sammensmelting av det beste av Solange og det beste av Hynes.
Følelsen av at dette er to krefter slått sammen snarere enn et soloprosjekt henger over hele EPen, til og med sistesporet "Bad Girls (Verdine Version)", hvor Solange gjør en nydelig versjon av Blood Oranges låt.
Åpningssporet "Losing You"er en av årets beste poplåter.
Det setter selvsagt enorme forventninger til låtene som følger.
Produksjonen er like utfordrende og repetitiv som den er dansbar, og det hele løftes av Solanges myke og bakoverlente vokal.
Det kommer ingen fullt like mektige demonstrasjoner av hvor enormt møtet mellom indiepop og R&B kan være, men det betyr overhodet ikke at resten av sporene gjør skam på seg.
Først og fremst er dette ekstremt sofistikert.
Hver lytt byr på nye oppdagelser.
Fra det fullstendige bruddet i "Some Things Never Seem To Fucking Work" når Dev Hynes bryter inn for å prate i nesten et minutt, til de fantastiske trommene og det enkle men geniale pianoriffet på "Lovers in the Parking Lot" føles alt gjennomtenkt, men lekent og uforutsigbart.
Tekstene står derimot i sterk kontrast til det intrikate lydbildet i sin naivitet og enkelhet.
Dette fungerer godt, siden de jevnt over formidler hjerte-smerte-tematikken uten å snuble i klisjeer eller bli for dystre.
Dette er trist musikk du får lyst til å bevege deg til.
Det er også et tydelig musikalsk ståsted som Solange kler, og som setter enorme forventninger til albumet som kommer i 2013.
| 1
|
002211
|
Imitatoren
Bruno Mars kanaliserer 80-tallet på et album som byr på for få høydepunkter og for lite motstand.
Peter Gene Hernández er en dyktig fyr.
Han skriver tekst og melodi, synger og produserer, og med produksjonsteamet The Smeezingtons har han laget låter for blant andre Sugababes, Cee-Lo Green, Lil Wayne og Flo Rida.
Men det er via hans egne superhits "Just The Way You Are" og "Grenade" vi kjenner ham best.
Med disse låtene fra debutalbumet etablerte han seg raskt som en artist man enten elsker eller hater - og først og fremst en artist for de unge.
Med Unorthodox Jukebox frir han til en eldre lytterskare med et album som slett ikke er så uortodokst som Mars vil ha det til.
Jeg vil heller påstå at du kan høre de aller fleste låtene på albumet i bedre versjoner på jukeboksen på ditt lokale vannhull.
Her fins knapt et spor man ikke får følelsen av å ha hørt før, med den påfølgende irritasjonen når man ikke med en gang klarer å komme på hvilken låt som er kopiert.
På "Natalie" og "Moonshine" høres det ut som om Mars har studert Michael Jackson, mens "Treasure" er disco anno tidlig 80-tall, slik Patrice Rushen gjorde det, samtidig som det høres akkurat ut som Breakbot.
Bruno Mars tar på flere måter et skritt vekk fra sine yngste fans på dette albumet.
Han synger om brennevin og dop og har blitt mye mer seksuelt eksplisitt.
På "Gorilla" prøver han seg på et soveromsanthem med tekstlinjer som "You and me baby/ fucking like gorillas", en låt like fengende som den er flau.
Diplo-produserte "Money Make Her Smile" er skrevet for strippeklubben, og kan trekkes frem med positivt fortegn som en låt som i det minste høres ut som er laget for dette tiåret.
Singelen "Locked Out Of Heaven" er albumets høydepunkt, like mye til tross for som på grunn av at den høres ut som The Police.
Det er en låt som vokser og byr på sårt trengte uforutsigbare øyeblikk på et album som i sin helhet er ekstremt motstandsløst.
Alt er fint og flinkt, men akk så kjedelig, og det får meg til å lure på hvem som nå skal utgjøre Bruno Mars' fanskare.
Da Mars gjestet Skavlan for et par uker siden ble han konfrontert med et videoklipp fra sin barndom, der han opptrådte som Elvis-imitator.
Mars ble tydelig brydd og responderte med "Jeg er ingen imitator.
Jeg kan ikke imitere".
Her mangler han selvinnsikt: Unorthodox Jukebox er nemlig alt annet enn et nyskapende album - det er snarere en kanalisering av 80-tallets storheter.
Og det forteller oss svært lite om hvem Bruno Mars er som artist.
| 0
|
002212
|
Hvite løgner
En rådvill rapper ringer inn tjenester og mister seg selv i mylderet.
I 2010 beviste Big Boi at han kunne lage selvstendig magi i de vakre ruinene etter Outkast, tidenes rapduo.
Sammen med den begavede kunstnerskrulla André 3000 er Big Boi stadig et naturlig referansepunkt i amerikansk raphistorie.
Med unntak av den varierende filmmusikkskiva Idlewild i 2006, det hittil siste Georgia-tospannet har skapt sammen, var det foregående tiåret en eneste lang seiersrunde.
Det ufiltrerte lydbildet, ispedd med funk- og soulbaserte produksjoner fra musikkkollektivet Dungeon Family, var en perfekt match for rapeksellensene.
I kjølvannet av fire kommersielt vellykkede og kritikeroste Outkast-album ble André mer distansert, og kategoriske "nei" til lukrative avtaler ble noe av et varemerke.
Soloalbumene Speakerboxxx/The Love Below gikk riktignok under duoens fane, men det var også en indikasjon på at slutten nærmet seg.
Pitbullen og puddelen måtte ta en pause, om ikke kun grunnet et ønske om å gjørra noe sjæl.
Så kom Sir Lucious Left Foot: The Son of Chico Dusty for et par år siden.
Big Boi slapp sitt offisielle debutalbum i en moden alder av 35, men mannens velutviklede konkurranseinstinkt gjorde det bass- og bouncetunge albumet til en høydare.
Frykten for at Big Boi skulle tryne med hodet først uten André som sparringpartner viste seg ubegrunnet.
Sir Lucious Left Foot: The Son of Chico Dusty kommer til å tåle tidens tann, til tross for den brutalt trendbaserte urbanmusikken albumet plasserte seg midt i smørøyet av.
Oppfølgeren Vicious Lies and Dangerous Rumors viser en artist med hjertet på rett plass, men med en manglende dose disiplin.
I løpet av 17 spor og nesten 20 gjesteartister lener Big Boi seg mot nettopp den trendmusikken, samtidig som han tidvis forvalter Dungeon Family-estetikken.
Det er flere ankepunkter for hvorfor Vicious Lies and Dangerous Rumor er skuffende, spesielt med tanke på at 2012 har vært et relativt tafatt år for rapmusikken.
Fragmenter av glitrende musikk er tilstede på Vicious Lies and Dangerous Rumors ("The Thickets", "In The A", "Gossip" og skivas høydepunkt "She Said OK").
Disse sporene er også en attest til et innviklet kjærlighetsforhold:
Dungeon Familys storhetstid står evig støtt, og assosiasjonene til kollektivets bakoverlente låter og høygira klubbmusikk gir gåsehud selv i dag.
"Mama Told Me" ft. Kelly Rowland:
Men Big Boi har fått på seg hipsterbriller uten styrke, og huka inn trendy acts som svenskene i elektro-gruppa Little Dragon ("Thom Pettie", "Descending"), newyorkerne i Phantogram («Objectum Sexuality», «CPU»), «Lines» med noveltyrapper A$AP Rocky, og ikke minst surfpunkrockerne Wavves på "Shoes For Running".
Albumet er en regelrett merkelig sammenfletting av radiovennlighet, indierockfibre og et fåtall vers av hovedpersonen selv, kun sporadisk mettet med musikk fra en fabelaktig fortid Big Boi både nekter å gi slipp på og aldri helt makter å omfavne.
Siden André 3000 ikke kunne stille opp fordi "he said he had to do some Gillette shit», mangler albumet en mentalhygenisk mentor som kunne jevnet ut hippe hindre og fått Big Boi på bedre tanker.
Selv singelen "Mama Told Me" forblir, i all sin Prince-aktighet, kun en fotnote.
I tillegg får vi rapperens dårligste spor noensinne i "Tremendous Damage" - en trist kopi av det Bruno Mars sysler med.
Resultatet er en ekstremt ujevn smeltedigel, uten fastlagte rammer for hva Big Boi egentlig vil melde.
Selv om han personlig er i form og leverer, drukner han blant alle gjestene.
Veid mot debutalbumet er Vicious Lies and Dangerous Rumors et antiklimaks.
Nå som rapperen nærmer seg førti år, får vi håpe at resten av karrieren ikke blir et livsvarig selvrealiseringsprosjekt hvor han får "hjelp" fra artister som er godkjent av de meningsbærende musikkbloggene.
Big Boi er stor nok gutt til å klare seg på egenhånd.
| 0
|
002214
|
Aldri for gammel for punk
Keltpunkens kronprinser går inn i alderdommen med nok en øldunstende godbit.
Dropkick Murphys har sakte og sikkert turnert til seg horder av fans de siste ti årene.
Samtidig har bandet blitt mer tradisjonelle i sin tilnærming til blandingen av punk og irsk folkemusikk.
I starten handlet det meste om allsang og gatepunk, mens ferden mot 40-årene har blitt stadig tyngre frontet av mandolin, trekkspill, fløyter og kassegitar.
Til tider har folkinspirasjonen tatt overhånd, uten at fansen har blitt færre av den grunn, og det er en glede å oppleve at blandingen mellom det harde og det tradisjonelle denne gang vektes godt.
Åpningstrioen "The Boys Are Back", "Prisoner's Song" (en slektning av bandets mest kjente sang ”Shipping Up To Boston”) og "Rose Tattoo" oppsummerer greit albumet for oss:
Tre sterke låter i nevnte skjæringspunkt som vil få fart på låvedans-foten, men som også får meg til å ville hive glasset i bakken og hytte neven og stemmen mot himmelen i affekt.
Resten av albumet gir flere gode følelser og opplevelser når historier fra puben, gatehjørnet og fengselet dukker opp.
Det står ikke på gatekredibiliteten.
"Don't Tear Us Apart" starter med et pianodrevet Coldplaysk riff, men ender opp som en vidunderlig Dropkick-komposisjon om samhold.
"Out On The Town" er nesten for standardrockete, men reddes inn av en gedigen sekkepipe og jovial allsang.
"Jimmy Collins' Wake" går dypt inn i ryggmargen på bandmedlemmene med sin hyllest av en baseball-legende, mens "My Hero" er en sterk vise om farsrollen.
Kritikere av keltpunken har medgitt at sjangeren fungerer svært godt via scenen, men innvender samtidig at band som Dropkick Murphys ikke gjør seg hjemme på stereoen.
Der er jeg svært uenig.
Dropkick Murphys er alltid velkommen på mine avspillingsenheter, og de besøker meg ofte.
Det er få artister som får opp stemningen umiddelbart i stue eller bar som Bostons beste bande.
«It's the end of the night, but
we ain't going home» avslutter Dropkick Murpys det hele med å skråle i "End Of The Night".
Aldri for gammel for punk.
Alltid klar for en ny runde.
Den ene låten som ikke passer inn på Signed And Sealed In Blood er julesangen ”The Season's Upon Us”, som både kommer til å virke malplassert rundt grillen i sommer og er en ganske platt fortelling om julfeiring på Boston-måten.
Resten kan trygt anbefales alle gamle og nye fans av en av de mest overraskende solskinnshistoriene i rocken.
Om du har kjennskap til Dropkick Murphys fra før er det ingen grunn til å forvente noe nytt.
Er du ukjent med bandet handler det hele om allsangvennlig og melodiøs punk med solide innslag av irsk folkemusikk.
Uhøytidelig, folkekjært og enkelt.
The Pogues er fremdeles - og for alltid - kongene av keltpunken, men Dropkick Murphys er sønnene som bringer arven til en ny generasjon.
Et nydelig orkester.
Et av de aller beste.
God stemning.
Dropkick Murphys spiller sammen med Frank Turner på Sentrum Scene i Oslo onsdag 23. januar.
| 1
|
002215
|
Dorsk på norsk
Det står for lite på spill når Kurt Nilsen albumdebuterer på morsmålet.
Med
Hver gang vi møtes, Idol og en omfattende turné plottet inn i almanakken går Kurt Nilsen og hans mange fans en begivenhetsrik vår i møte.
Inni en god periode, hans første plate på norsk, er med andre ord ikke noe vinn-eller-forsvinn for den tidligere rørleggeren.
Senkede skuldre er da også gesten som preger det ferdige produktet – på godt og vondt.
Både melodiene og lydbildet på dette femte ordinære studioalbumet innehar udiskutable kvaliteter.
Produksjonen er besørget av Espen Lind, som holder fiksfakseriet på et minimum – her er det et jordnært, organisk og nærmest rustikt uttrykk som jorder låtene.
Sanger som «Nattens helter», «Du sa» og «Den gamle dansen» er detaljrike, veldreide og voksne, i ordets beste forstand.
Og - usedvanlig viktig i denne sammenhengen - de er til å tro på.
"Den gamle dansen" (live):
Den blødende elefanten i dette rommet er tekstene.
De vingler gjennomgående mellom velmente banaliteter og hverdagslige betraktninger som høres ut som de plutselig ramlet inn i hodet på vår mann idet han stod i vokalbåsen med blinkende rødlys og løpende studiotaksameter.
Særlig refrengene lider under hovedpersonens hang til nødrim:
«Det fins ingen tvil/ forandring e og bli vår stil» og «Si det rett ut/ så enkelt som du bare kan/ si det rett ut/ gje meg sjansen til å slukke brann» får stå som to tilfeldige, men symptomatiske eksempler.
Det blir for enkelt – inderlighet forveksles med en stivbeint bokstavelighet selv ikke den mest affekterte vokal kan poetisere.
Enkelheten er med andre ord Kurt Nilsens beste venn og verste fiende.
På Inni en god periode ender dragkampen mellom de to omtrent uavgjort.
| 0
|
002217
|
Blomsterbarn i vekst
Girls-frontmann bryter ut fra bandkonstellasjonen og lar låtskrivertalentet få blomstre fritt i et semikonseptuelt soloalbum som gir mersmak.
Jeg var ikke blant dem som la kranser ved graven til San Francisco-bandet Girls da de brøt opp i fjor.
Tvert i mot har det vært et av de bandene som har vært verstinger på utarming av fordums pastisjer og melodinasking, og det er gledelig at Christopher Owens' soloplate i langt større grad har noe mer personlig og eget å komme med.
Lysandre er et konseptalbum om å møte en jente som heter Lysandre, kjærligheten og reising.
Først og fremst manifestert via lyden av jetflysus, bølgeskvulp og en relativt forståelig narrativ tidslinje i låttitlene ut over albumet (fra "Here We Go" til "New York City" til "Broken Heart" til "Here We Go Again").
Gutt møter jente, går på en smell, forsøker igjen, reiser, møter henne igjen, åpen slutt.
Som en Glee-utgave av Serge Gainsbourgs Histoire
De Melody Nelson, og albumet høres også ut som det er fra samme tiår som Serges kåte klassiker:
Det hviler en tung syttitallsfolk- og singalonginspirasjon over Owens.
Mange av mine problemer med Girls har skyldtes uoriginaliteten og den lettvinte måten de har rappet melodier på.
Lysandre er heller ikke voldsomt original, men føles mer intim og ekte, selv om han drar saksofonbruken så langt i "Riviera Rock" og "New York City" at det føles ironisk og småklamt.
Han varter opp med tekstlinjer som man kan elske eller hate ("Don't try to put me down, don't try to harsh my mellow, man" og "Beauty is in the eye of the beholder, love is in the ear of the listener"), men det er noe forfriskende avvæpnende og søtt over fyren i denne innpakningen som gjør at man tolererer - og til og med omfavner - den indre hippien i seg.
Albumet er gjennomgående lavmælt, med akustiske gitarer, fløyte og orgel som hovedinstrument.
Owens' stemme er helt inntil mikrofonen, og med hjelp av raus bruk av kvinnekoring glir Lysandres lille halvtime rolig forbi.
Vel er det relativt motstandsløst og unnselig, men dette kler ham godt.
Sukkersøte harmonier som resonnerer kraftig i Belle & Sebastian-genene, og "A Broken Heart", "Everywhere You Knew" og "Here We Go Again" er alle ypperlige eksempler på hvor komfortabel han virker i denne settingen.
For Girls-fans vil jeg anta at dette albumet fremstår som temmelig passivt - her er det ingen ambisiøse syvminuttere à la "Vomit" eller "Hellhole Ratrace", ei heller umiddelbare indiehits i "Lust For Life" eller "Laura"-gaten.
Lysandre er lyden av en ung fyr med god tid og låtskrivingsevner han foredler akkurat som det passer ham.
I dette tilfellet har han laget en perle i all forlegenhet.
| 1
|
002218
|
Trendy tvangstrøye
Rapperen A$AP Rocky har glemt oppdraget og repeterer seg selv på debuten.
Harlem-rapperen A$AP Rocky har en appetitt på å være fresh over vridde og desorienterte beats.
Men med ferskvaren som konsept høres debutalbumet Long.
Live.
A$AP merkelig nok utdatert ut.
Høsten 2011 slapp han teipen Live.
Love.
A$AP, og med en mikstur av promiskuitet, dop- og generell konsum-glorifisering over sørstatsaktige produksjoner var en noveltyrapper født.
Utgivelsen ga en definitiv følelse av å være rotfestet i samtiden:
Rapperens fingerspitzgefühl for trendy hedonisme over halvmelankolske produksjoner med masse bass var engasjerende og satte sitt preg på 2012.
På Long.
Live.
A$AP manøvrerer han seg lett gjennom ferdighetsnivåer vi allerede vet han behersker, men hvor er hvor er grepene for å pushe årets lyd?
Ørkenlandskap-lydbildet, som en slags hypotetisk nyinnspilling av filmmusikken til Blade Runner, er forlenget på debutalbumet.
Men attråen for sløseri som livets gjøremål virker nå – halvannet år etter ankomsten – som et unødvendig ekko fra langhelgen guttegjengen fremdeles maser om.
Seksten spor er minst ti for mange fra "the pretty motherfucker from Harlem".
I shoegazer-rollen med hevet hode, fordekt som trill-personaen, avslører han seg som han der duden med rebelsk trendyness, uten en særlig videre plan for progresjon.
Jeg skulle ønske han i det minste brøt 2011s vannskorpe, ikke bare lagde bølger med den gjentagende emobasslyden.
A$AP slentrer dovent rundt ("Hell", "Pain", utrolig kleine "Fashion Killa", "Phoenix") og repeterer en fortalt historie med konstant kald sigarettrøyk ("Jodye").
Med gjester som Florence Welch ("I Come Apart") og dupstep-gudfaren Skrillex ("Wild For The Night") skal popøret tilfredstilles med henholdsvis orkestralt Kanye West-radiovennlighet og tenåringssteke-frieri med synthstabs.
Apropos kontemporær – albumets feiteste bidrag er en åtte, ni måneder gammel sak ("Goldie").
"PMW", "Fuckin' Problems" og gammelmodige (faktisk!) "1Train" er drivende og gode spor, men de forteller meg ikke åssen rapbildet anno 2013 skal se ut.
Godlyden er tidvis på plass, men minimumskravet for enhver noveltyrapper med substans må jo være å presentere og definere åssen ting kommer til å høres ut fremover.
En relativt uinspirert A$AP Rocky har rett og slett glemt oppdraget sitt på Long.
Live.
A$AP, som for øvrig ble sluppet et halvt år for sent.
| 0
|
002219
|
I sin beste alder
Snart 30 år som band til tross:
Indieheltene Yo La Tengo fortsetter uanstrengt med det de kan best.
Hvis en liten fugl hadde hvisket meg i øret og fortalt at Ira Kaplan, vokalist og låtskriver i Yo La Tengo, for kun et par ukers tid siden fylte 56 år, ville jeg sannsynligvis ikke trodd på den lille rakkeren.
Selv om det ville være å fornekte fakta.
For ikke bare ser Kaplan (han til venstre i sofaen ovenfor) ut som en forvokst 26-åring.
På deres trettende album i rekken, Fade, er det i tillegg slående hvor lite som har endret seg i Yo La Tengo-leiren siden andre halvdel av nittitallet, da bandet gav ut undergrunnsklassikerne I Can Hear The Heart Beating As One og And Then Nothing Turned Itself Inside-Out.
Gode nyheter, både for indiehodene med utslitte fanklubbmedlemsskapskort og den forvirra generasjonen nye tilhengere, med andre ord.
I uanstrengt tempo durer trioen av gårde med sin eklektiske signaturcocktail av indierock; maskinell slumringskrautrock ("Stupid Things"), suggererende alternativcountry ("Ohm"), hviskende ska-vibber ("Well You Better") og vennligsinnet fuzzpop ("Paddle Forward") står samlet som en selvsagt enhet - mens man som alltid kan fornemme Kaplan, trommiskona Georgia Hubley og bassist James McNew glise underfundig bak skjeggstubbene.
I en tid hvor enkeltlåten blir stadig mer betydningsfull - på både godt og vondt, for så vidt - varmer det hjertet med utgivelser fra stødige albumband som dette, hvor den melodiske underdrivelsen står igjen som et av de sterkeste kortene.
Særlig andre halvdel (etter at man har hatt oppmerksomheten et helt annet sted under den temmelig uinspirerende landstrykervisa "I'll Be Around") oser av denne yolatengoske tilbakeholdenheten, hvor det å bare senke skuldrene, lytte, ta albumet for det det er og belønnes.
På det lune høydepunktet "The Point of It" skal det litt til for å misforstå at det er en kjærlighetslåt.
Men når Kaplan synger "if we're not so young/that's the point of it" får man likevel en fornemmelse av det ligger mye mer bak:
Vi er tross alt kun tre små år unna 30-årsjubileet til '86-debuten Ride The Tiger.
Ikke at det å krype stadig nærmere pensjonsalder ser ut til å skulle hindre Kaplan, Hubley eller McNew fra å miste kreftene.
| 1
|
002220
|
Intergalaktisk alvor
Dawn Richard gir seg hen til rollen som åndssvak kjærlighetsentusiast - med stort hell.
Dawn Richard ga i fjor ut EP-en Armour On; en sfærisk sak på grensen til romfartsmusikk.
Utgivelsens klare elektroniske fibre og egenskaper tøtsjet innom afro-futurismen, en estetisk tradisjon som holdes i hevd av engasjerte ildsjeler dedikert til kombinasjonen sci-fi og magisk realisme.
Janelle Monáe er et naturlig kommersielt referansepunkt.
Så har du Dawn Richard.
Med tåredryppende aggressivitet omfavner hun en eksentrikerrolle vidt forskjellig fra hennes utgangspunkt som r&b-chick.
Det radikale bruddet med fortiden gjør at hun nesten fremstår som en ensom alenemor fra Nesodden med klippekort på mindfullness-kurs.
Men bare nesten.
Alle disse følelsene resulterer nemlig i en musikkbarbarisk skjønnhet som er kompleks som faen.
Det er betimelig å betegne dette samarbeidet med produsenten Andrew "Druski" Scott som progressiv r&b.
Hun er en kjærlighetskriger med skånsom brynje, som skal beskytte deg mot hjertesmerte.
Latterlig vakre "86" er lagvis sammensatt av fingersnaps og Prince-flørting, mens det nikkes til Peter Gabriel i "In Your Eyes".
Goldenheart sklir fra perfekt bakgrunnsmusikk med positivt fortegn til det mektig trommebaserte ("Tug of War"), frenetiske ("Northern Lights") og smart prog -poppete ("Riot").
New Orleans-artisten jobber ut ifra impuls og villskap, men forståelsen av de konseptuelle rammene gjør at hun stanser opp før "Pretty Wicked Things" sklir ut i en smørje av sci-fi-erotisk dupstep.
Albumets seksten spor fører oss gjennom en intergalaktisk allé med luftige elektroforgreininger, med viktige avstikkere i retning dempet pianospilling ("Warfaire") og Richards flotte sangstemme (den kommer virkelig til sin rett i "Return Of A Queen").
Det store følelsesregisteret gjør det litt vanskelig for lytteren til å orientere seg, men produsentens sans for proporsjoner og Richards iherdighet gjør at jeg tar meg selv i å dawne flere ganger over hvor bra dette egentlig er.
Så får vi heller se mellom fingrene at hun er en smule humørløs og pretensiøs gjennom albumet.
Kjærligheten er tross alt et gravalvorlig tema.
| 1
|
002223
|
Holder seg på stien
Skotske favoritter prøver seg med dobbeltalbum - og vinner.
Biffy Clyro høres veldig ut som Biffy Clyro på sitt nye album.
Noen vil kanskje mene at det er skuffende, men der et lignende band som Muse forvirrer mer enn de gleder med sin nye lydlek, pøser Biffy Clyro på med det de kan aller best.
Det ga massiv suksess forrige gang de slapp plate.
Formelen er like enkel som den er vanskelig å gjennomføre:
Å lage fengende popmelodier med gigantiske refreng, tunge gitarer, tjukk skotsk aksent, og litt instrumental lek blandet inn for å gjøre det hele interessant for band og fans.
Som på forløperen Only Revolutions makter Biffy Clyro å skape mange magiske øyeblikk for lytteren.
Den vante stien inkluderer, som de to forrige gangene, svær og romslig produksjon av Gggarth (Rage Against The Machine, Gallows, Rise Against), og et svært proggete albumcover signert Storm Thorgerson, som ble legendarisk for sitt samarbeid med Pink Floyd.
Stien inneholder også start/stopp-triksene, de enormt allsangvennlige refrengene vi kjenner fra de mange radiosinglene fra forrige gang, og i denne omgang elementer som sekkepiper, strykeorkester, stepping og mariachi-inspirert musikk.
Alt passer i Biffy Clyros lydbilde (med et mulig unntak av mariachiorkesteret), og intet er unødig forstyrrende for låt-strukturene.
Opposites har altså blitt et dobbelalbum på cd og vinyl, men klokker inn på 78 minutter og er dermed ikke større enn at alle låtene kan brennes på en cd-r.
Grunnen til at bandet har valgt å slippe platen delt i to er at tematikken i låtene er plassert tilbakeskuende (The Sand At The Core Of Our Bones) og fremtidsrettet (The Land At The End Of Our Toes) på hver sin disk.
Uten at jeg som lytter helt får tak i temaene.
Litt kunstnerisk frihet må Biffy få ha.
De lager jo popkulturell kunst, tross alt.
Sannheten er at jeg skrur musikken høyere og høyere i mitt svarte headset og får samtidig en ekstrem lyst til å synge med.
Noe jeg ikke gjør, siden resten av NRK Hordaland ikke setter pris på den slags lykke.
Men jeg har lyst.
Ikke tvil på det.
Biffy Clyro gjør det enkelt for lytteren å bli revet med, og mye av skottenes kraft ligger i de allsangvennlige refrengene.
Oppostites inneholder fremtidige livefavoritter på rekke og rad.
”Little Hospitals”, ”Stingin’ Belle” og ”Modern Magic Formula” skriker etter et svett, gyngende og syngende publikum en fredagskveld.
Hysjene midt i gitarøset i ”Black Chandelier” bryter opp og gleder ekstra i en ellers fin låt.
Refrenget på ”Sounds Like Balloons” er så stort og svevende at det er intergalaktisk.
Koret på ”Biblical” er så svært at det nesten er 30 Seconds To Mars, men ikke 30 Seconds To Mars likevel.
Heldigvis.
Strykerne på toppen av gitarene i ”The Thaw”.
Herre.
Noen av sangene på Opposites blir nok litt like hverandre, men sånn er det når et band med så distinkt musikalsk identitet skal skrive 20 nye sanger for oss.
Biffy Clyro har laget et dobbelalbum som er bedre enn de fleste andre moderne doble utgivelser jeg kommer på.
Nyskapende?
Nei.
Hvorfor være nyskapende når du bare kan være enormt god på det du driver med til vanlig?
En trygg investering enten du går for fystisk dobbelhet eller digital liste.
Aldri tvil på en skotte.
Stifinnere alle som en.
| 1
|
002224
|
Ingenting forandres
Tuba Tuba albumdebuterer med svulstige oppvekstskildringer på norsk - det siste norsk indiepop trenger akkurat nå.
For to fredager siden figurerte Tuba Tuba-frontmann Anders Løland i Morgenbladet med bandets tekster som tema.
Oslobandet han fronter har nemlig gjort et poeng ut av at de er et av få unge band som synger på norsk bokmål.
Og, som journalisten poengterer, er tekstene tematisk knyttet rundt popkulturelle fenomener, nostalgi og livet i storbyen.
Greit nok, for så vidt, men sjelden har jeg kommet over norske albumdebutanter med så lite verdi- og meningsfullt på hjertet.
Rent musikalsk er Alt forandres en salig cocktail av den typiske musikksmaken til et barn av post-milleniumet:
Klare antydninger til yeasayersk afropop lusker rundt de fleste hjørner, mens lyden av humørfylt (og lavpannet) britisk danserock også står sentralt.
I tillegg kan man spore både postrockens stjernejagende storhet midtveis i "Dager og år", mens singelen "Inni planeten" minner om Casiokids' bergenske barnehage-rave.
En fyldig inspirasjonsliste gjør imidlertid ikke nødvendigvis god musikk.
Selv ikke i sine beste øyeblikk (det første minuttet av Foals-refererende "Discodyr", for eksempel) makter Tuba Tuba å låte mer originalt eller minneverdig enn en minste-felles-multiplums utgave sine forbilder.
Men selv om det låter uinteressant, selv hørt med velmenende norske ører:
De virkelige høyttalerflausene inntreffer når Løland og gutta står foran mikrofonen.
For å ta verstingene med en gang (og er her det en del å ta av):
Rimet "take-away junkfood med kunstig bearnaise/og soundtrack fra Brooklyn på min mp3" ("Discodyr") burde allerede være en klassiker, mens stikkprøvene "Gjemte tanker bak ray-bans og sigaretter" og "Dro fra byen, dro fra venner/skrev ned ord i begge hender/dyrket drømmer under bandplakater/og spinte [sic] rundt i tomme gater" ("Dager og år") er representative for det lyriske nivået på Alt forandres.
I beste fall kan man ta seg i å knytte never, spenne strupen og synge med for full ironisk hals.
Tuba Tuba representerer den ungdomsårsforherligende delen av indierocken, men Lølands pregløse tekster og fremtreden plasser bandet et forvirrende sted mellom barnlige, naivistiske fakter og svulstige hamsunske Oslo-dystopier.
Resultatet faller mellom to stoler: ikke har det den barnlige, surrealistiske sjarmen som kan tilskrives Casiokids, og ikke makter det å røre - sammenlignet med for eksempel amerikanske The Nationals bitre storbyberetninger.
En mer nærliggende sammenligning er likevel deLillos (guttene kaller seg selv en slags missing link mellom Lillo & Co. og Brooklyn), men der Lars Lillo og venner som regel leverer storbynaivismen med tykke lag av underfundighet, fremstår Alt forandres først og fremst som diktsamlingskladdene til en temmelig talentløs førsteårsstudent på litteraturvitenskap.
Man får rett og slett ikke tak på om Tuba Tuba er dønn seriøse eller leverer tekstlinjene tongue-in-cheek.
De Lillos?
Snarere indiegenerasjonens svar på Di Derre.
Når sekstetten mot slutten finner frem kassegitarene og vender seg mot nachspielsmelankolien på "Siste festen", og synger at "jeg er redd alle helger en gang blir nostalgi/og at det er en annen luft røyken svever i", er det åpenbart:
Man kan la seg inspirere av norskspråklige helter og indiesfærens største navn så mye man vil, men det betyr ingenting når man mangler evnen til å omsette det i noe nytt og verdifullt.
| 0
|
002225
|
Snyltere på sjarmoffensiv
New York-hippiene i Foxygen boltrer seg i referanser på et - i all sin uoriginalitet - overrumplende karismatisk popalbum.
Egentlig synes jeg det både poengløst og uinteressant når band går såpass opp i sine egne idoler at det ikke er spor av å ville bringe musikken videre.
Epokekopister finnes det jo svært mange av, og de som har lyktes best har skapt seg egen identitet innenfor rammene (Tame Impala, Cloud Nothings, Unknown Mortal Orchestra, MGMT).
Dette gjør ikke Foxygen.
Tvert i mot: med hjelp av produsent Richard Swift (for øyeblikket i The Shins) har duoen stappet hele slutten av sekstitallet og starten av syttitallet ned i en drøy halvtimes kompott av sjangerhyllest, tidsåndlåning og melodier man har en følelse av å ha hørt før.
We Are The 21st Century Ambassadors Of Light And Magic er her for å glede unge fans og sikkert irritere vettet av foreldrene deres med Rolling Stones-t-skjorte.
Både i stemning, tema og lydbilde er det forbløffende lite som skiller det San Francisco som Foxygen skildrer fra det salige Scott McKenzie sang om, men jeg synes det er noe like appellerende over Sam France og Jonathan Rados neo-hippietilnærming.
Refreng-frasene "that's OK, I was bored anyway" og "that's OK, I was born in LA" klistrer seg til hjernen ved siden av den søteste melodilinjen du vil høre i år, og det er da også denne blandingen av slagferdighet og teft som gjør at We Are..
går fra å føles overflødig til å bli et album man blir ordentlig glad i.
Popquiz-huer vil kunne fråtse i drypp av alt fra Bob Dylan, Neil Young og Elvis Presley ("On Blue Mountain" har omtrent blåkopiert refrenget til "Suspicous Minds") videre inn i psykedeliafarmakatanker à la Aldous Huxley og Timothy Leary - det er i det hele tatt svært lite ved tekst, melodi og produksjon som skulle tilsi at vi befinner oss i nåtiden.
Det er derfor ikke noe vits i å ta dette album spesielt seriøst, men det har en snert og et humør som smitter over, og gjør We Are... svært lett å ty til når man bare trenger å få tid til å gå.
En triviell plate til trivielle anledninger, og slike må jo også tonesettes.
Med ett blir det en favoritt (det samme skjedde meg en stund tilbake med et album av samme typen; The Black Lips' Arabia Mountain), og nevnte "San Francisco", "Shuggie", "No Destruction" og avslutteren "Oh No" (spesielt det siste minuttet) er spydspisseksempler på Foxygens styrke: småfrekk nasking iscenesatt av et par sjarmerende småskurker det er umulig å mislike.
| 1
|
002226
|
Enden er nær
Nok en gang reiser Zeromancer spørsmålet:
Hvorfor er det ingen som forsøker å stanse denne dritten?
Man kan jo klø seg litt i hodet over at Zeromancer aldri har klart å få på langt nær så mye oppmerksomhet som nittitallsheltene Seigmen.
For man skulle nesten tro at flere fans ville slått følge videre etter at frontmann Alex Møklebust og de øvrige medlemmene skilte lag i '98 og gjenforente seg kort etter i nypussede skinnsko og et vell av synthesizere.
Men selv den dag i dag lusker Zeromancer fortsatt litt plaget rundt i skyggen av bandet det engang var - noe som kanskje forklarer seigmennenes stadige "Vi sverger, dette blir den aller siste"-konserter.
På en annen side:
Jeg kan selv huske at jeg lot meg fortape i '94-albumet Total i sekstenårsalderen.
Men når jeg plukker det opp en håndfull år senere, låter denne monumentale alternativrocken temmelig teit - og datert, ikke minst.
Det er likevel mye mer å hente i denne katalogen enn hos post-Seigmen-bandet og deres hang mot iskald industrirock og alt som følger med - anemisk S&M-estetikk, et gothete synthartilleri og maskinell, hjerteløs presisjon.
Bye-Bye Borderline - album nummer seks i rekken - fortsetter i nettopp dette sporet.
Ser man bort fra det hederlige unntaket "LCYD", en klubbete stadionlåt ikke ulik Kent på sine mest sjangerforvirra dager mot slutten av 2000-tallet (les: Röd), er albumet en bitter påminnelse om følgende:
Et eller annet sted i verden akkurat nå trer noen inn i et innspillingsstudio med et forventningsfullt smil om munnen - og selv ikke når masterteipene omsider når plateselskapet er det noen som våger å stille spørsmålet "hvorfor vil du tilføre verden et så dødfødt produkt?".
Desto mer ubegripelige er enkelte av vokalist Alex Møklebust tekstlinjer, som når han med sin mediokre engelskuttale synger "You need to realize /you meet people people twice/now listen to my advice" ("You Meet People Twice") eller "When cheerleaders cry, astronauts die " ("Weakness").
Zeromancer gjør det vanskelig å ikke fremkalle knisete hikst når de i fullt alvor overanstrenger seg om å tegne "bekmørke" bilder:
"I pick you up at eight/I take you to Holocaust/It's ash wednesday" fra "Ash Wednesday", for eksempel.
Avrund så regnestykket med elementer som "Montreal", en storslått synthballade komplett blottet for følelser, en komisk presis Marilyn Manson-imitasjon i form av "Auf Wiedersehen Boy" og ikke minst pinlig titulerte "The Tortured Artist" (buhu-øyeblikket:
"Your tears of regret mean nothing to me/as a tortured artist"), som fort kunne vært laget av et høypubertalt Superfamily med pistrete emolugg.
Summen er mer enn nok til å la smitte av Tønsberg-gutta; deres liksomsmerte manifesterer seg som pur, grønnjævlig lytteruhygge.
Det holder nå.
| 0
|
002228
|
Blomsterbarnsdagene
Real Estate-gitarist Matt Mondaniles tredje soloalbum nærmest strutter av psykedelisk popglede.
Det finnes vel egentlig kun én måte å vite om et album er ordentlig bra eller ikke:
Om man stadig tar seg selv i å finne det frem på ny, fordi man rett og slett føler at man aldri kan få ordentlig nok av det.
Sånn sett er 2011-albumet Days av Real Estate en stødig vinner for min del.
Men basert på hvor fattet New Jersey-bandets ettermiddagstrøtte forstadspop er, ble jeg overrasket av mitt første møte med Ducktails, hjertebarn #2 til gitarist Matt Mondanile.
Her sees det ikke bittersøtt tilbake på oppvekstsårene, men tilbake på det glade syttitall - med reven godt plassert bak øret, mens tunga geiper ut av venstre munnvik.
The Flower Lane er riktignok tredjealbumet under solodekknavnet, men skiller seg likevel ut fra forgjengerne Ducktails og Ducktails III: Arcade Dynamics.
Ducktails har blitt mer helhetlig og lettfattelig enn noen gang, som et resultat av at Mondanile har flyttet prosjektet fra hybelrommet til studioet og invitert med et trailerlass venner.
Åpneren "Ivy Covered House" er tilsynelatende kliss lik hva han gjør sammen med Real Estate, med deres jangle-gitarer og vestkystflørting.
Men det er likevel noe merksnodig som gjemmer seg under overflaten:
Innskutte og sleivete gitarbrekk er én sak, men det er også som om Mondaniles skrudde tanker slynger seg som, eh, eføy rundt det han egentlig prøver å si.
Her ligger egentlig store deler av styrken ved The Flower Lane:
Mondanile er nemlig usedvanlig morsom, både som lyriker og låtskriver.
Særlig skinner dette gjennom på "Timothy Shy", hvor han - over strykere og hamrende tangenter - forteller, gjennom øynene til en viss Tim, om å møte på noen som gjør deg spesielt sjenert:
"This happens every couple days/I see you and try to walk away/You seem to be around/In every different part of town".
At telepati er et naturlig element i kjærlighetsjammen "Assistant Director" gjør det ikke vanskeligere å la seg smitte av det besynderlige humøret til Ducktails.
Den sløye, yachete balladen "Letter of Intent" og seksminutteren "Under Cover" - hvor man ubevisst tar seg selv i å nynne kontinuerlig med på hooket "Under/do you want to go under/the covers" - er bare to eksempler på at Mondanile også har sparket opp låtstandarden betydelig siden sist.
I tillegg passer lystiggjønete "Planet Phrom" som smurt inn; visstnok en coverlåt av en bortglemt newzealender ved navn Petter Gutteridge.
Så spørs det da:
Kommer The Flower Lane til å følge meg gjennom året - og så videre?
Det er kanskje det vanskeligste spørsmålet å stille seg selv som anmelder, men det virker ikke usannsynlig.
For Matt Mondanile og hans nå utvidede Ducktails klarer hakket bedre enn übereksentrikeren Ariel Pink (da særlig på fjorårets Mature Themes) å holde hodet ikke så alt for langt under vann - og finne den naturlige balansen mellom revete humørstemninger og popmelodier svøpt i psykedelia.
| 1
|
002229
|
Klyp meg i armen
My Bloody Valentine følger opp klassikeren Loveless (1991) med en nærmest uforsvarlig sterk dose drømmepop.
Jøye meg.
2013 er knapt i gang, men året har allerede pumpet nytt liv i helter som tilsynelatende hadde gått seg bort i den kreative tåkeheimen.
Først tok David Bowie en svipptur tilbake fra dødsriket med det mjuke vidunderet «Where Are We Now».
Og nå skjener altså My Bloody Valentine inn fra venstre med et album som har vært bebudet såpass lenge at selv de mest håpefulle av oss har hørt det knirke i håpets sammenføyninger.
Loveless, bandets nå 22 år gamle magnum opus og svanesang, har for lengst vokst seg større enn seg selv, både som hjørnestein i mytologien om bandleder Kevin Shields’ nærmest destruktive perfeksjonisme og et referansepunkt stadig nye generasjoner band må forholde seg til.
I det minste om de har ambisjoner om å herje med skillet mellom skjønnhet og dissonans, for ikke å si feberdrøm og våken tilstand.
Med hordene av artister som i varierende grad har mislyktes i å videreutvikle dette utrykket siden den gang, kan man jo spørre seg om det i det hele tatt er noen vits i å forsøke.
My Bloody Valentine gir ikke noe entydig svar:
MBV er fremfor alt en befestelse – både av bandets kunstneriske signatur og posisjonen som det eneste shoegaze-bandet du egentlig trenger å vurdere til den ofte forestilte øde øy-boomboksen.
Shields nås fortsatt på samme nummer som i ’91.
Særlig første halvdel av MBV plukker opp tråden etter Loveless:
Nydelige, tidvis sjøsyke og abstrakte popmelodier marinert i sirupsstøy, med åpningssporet «She Found Now», tjuktflytende «Who Sees You» og sfæriske «If I Am» som vidt forskjellige, men slående eksempler på hvor mye dypere denne estetikken stikker enn vokalfiltre og gitareffekter.
Hør hele albumet her:
«New You» – My Bloody Valentine på sitt mest kontrollerte og tilgjengelige – føles isolert sett som en liten nedtur.
Som hvileskjær før avslutningen fungerer den imidlertid ypperlig.
Og for en avslutning.
«In Another Way» dundrer av gårde med melodiske nikk til flere av perlene i katalogen, ikke minst «Soon», mens repetitive «Nothing Is» høres ut som Suicide på et eller annet livsfarlig sexdop.
«Wonder 2» – platens desorienterende, svimlende, hakkete avslutning – er alene verdt ventetiden.
Å skulle veie, måle og merke dette beistet etter et drøyt døgn, føles i beste fall dumdristig – nøyaktig hvor bra det er får vi snakkes nærmere om uti fellesferien en gang.
Akkurat nå frister det ikke å høre på noe annet.
Det er et godt tegn.
| 1
|
002230
|
Fra gaten til stratosfæren
Punkbajas går stort og mykt med nytt band.
Så var punkeren helt ute av sekken.
Frank Carter frontet det ville engelske bandet Gallows gjennom to sterke album som ga mange troen tilbake på punk som sjanger, men sluttet fordi han var lei av å synge om hat og opprør.
Dermed laget Carter sitt eget band, Pure Love, der de musikalske dryppene hintet om stor og ufarlig rock mer enn om den rabiate vokalisten som oftere gikk av scenen med blod på knoker og kinn enn uten.
Debutalbumet Anthems er definitivt ikke for dere der ute som sverger til punkens lyriske bravader og musikalske regler, og Pure Love bør ikke sammenlignes med Gallows i det hele tatt, ettersom gruppene befinner seg milevis fra hverandre i alt.
Nærest Gallows er Pure Love i ”Riot Song”, men selv om det handler om flammer og opptøyer i England, høres låten trygg og snill ut.
Uten at det er negativt.
Pure Love lager ekstremt melodiøs rock med fokus på den store og feite lyden og de stratosfæriske refrengene.
I en britisk tradisjon kan Pure Love sammenlignes med band som Manic Street Preachers, Stereophonics og ikke minst melodiøse Shed Seven fra det glade 90-tall.
Mindre ambisiøse og progressive enn Biffy Clyro, men i samme musikalske sjanger.
Det handler om rock som lett kan likes av et stort publikum.
Du finner få skarpe kanter på Anthems, og lite galskap i stemmen til Carter som gjør seg overraskende bra til den nye stilen.
Men selv om Frank har lagt vekk opprøret bør ikke Pure Love avfeies.
Debuten inneholder mye jovial musikk som kan glede mange.
«I’m so sick of singing about hate, it’s never gonna make a change» synger Carter i “Bury My Bones”, og hiver seg inn i sitt nye overmelodiøse liv som vokalist med god iver.
Flere ganger fungerer de korte poprockerne godt, som i nettopp ”Bury My Bones”, i svært radiovennlige ”The Hits” (med Brian May-lignende gitarsolo), i den enormt stilige og hakkete ”Handsome Devils Club”, og i nettopp ”Riot Song” som sender barndomsminner om salige The Alarm frem i pannen.
Ofte løper likevel Pure Love blindt rett i fellen og blir trauste.
Tittelsporet er så grandiost at det går Coldplay i næringen og ender opp som et platt musikalnummer, ”Beach Of Diamonds” er Stereophonics, og ”March Of The Pilgrims” fremstår så gigantisk med strykere og følelser at U2-ballongen sprekker rett på den tatoverte halsen til Frank.
På sitt beste lager Pure Love rockehits av godt gammelt kaliber, på sitt verste er hele opplegget så kleint at jeg krøker meg i kontorstolen.
Ikke forvent deg galskap.
Ikke let etter overraskende vendinger og finter.
Forvent deg steril rock og et ærlig forsøk på stilendring.
Og bare forventningene er riktige kan Anthems fort bli en liten vår-favoritt hos de av dere som liker rocken florlett.
Hvertfall om du velger vekk noen av låtene.
Av og til skal musikk bare være moro, og Pure Love høres ut som om de har nettopp det.
Jeg vil ha det moro, jeg også, men Pure Love lar meg bare delta sporadisk denne gangen.
Frank Carter har tørket blodet av knokene og laget tre av de beste rockerne så langt i 2013 med ”Handsome Devils Club”, ”The Hits” og ”Riot Song”.
Ta ti minutter på en filtjeneste nær deg for å kjenne på den rene kjærligheten, men vit at resten av albumet er langt mindre engasjerende.
| 0
|
002235
|
Musikalsk oase
Atlanter leverer by:
Larms første strålende konsert - og skaper store forventinger til det kommende albumet.
De er ikke blant de yngste by:Larm-artistene, Atlanter - men bandet med Arild Hammerø og Jens Carelius som kreativ kjerne minner oss om hvor viktig det er at festivalprogrammet også gir rom for nye prosjekter med rutinerte musikere, i tillegg til de ferske og uerfarne.
For når Carelius' fascinerende låtsnekkerteft møter Hammerøs gitarspill til krautfest i ørkenen, skapes det musikkopplevelser som nærmer seg magiske dimensjoner.
Under konserten på Herr Nilsen by:Larms første dag slår atmosfæriske krautinnslag, lekre gitarsoloer og vakre vokalharmonier utover det fullstappede lokalet.
Atlanter har på ingen måte funnet opp kruttet, men fusjonen av 70-tallsrock og blues føles frisk og givende.
Lydbildet er velfylt, men også åpent og frihetsjagende.
De to låtene bandet hittil har sluppet fra debutalbumet som kommer i mars, er sterke og innbydende - men bandet skinner ytterligere når de står på scenen.
Prosjektet oser av overskudd og spilleglede, og i tillegg til de to hovedpersonene fortjener bassist Morten Kvam og trommis Jonas Barsten Johnsen heder og ære for tight og energisk innsats.
Musikken til Atlanter er dels utagerende, dels innbyr den til å lukke øynene og drømme seg vekk fra februarkulda.
Den halvtimes konserten er fylt til randen av kvalitet - og tanken på at de spiller et lengre sett senere i festivalen er god å ha i bakhodet når bandet så altfor fort forsvinner av scenen.
| 1
|
002236
|
Rock 'n' LOL
På beste uanstrengte vis sørger by:Larms eneste "headliner" for en kjærkommen halvtime med riff- og latteryoga.
Fjorårets mest bisarre by:Larm-oppsyn - da blackmetalveteranene Mayhem stod på Sentrum Scene - var en slags indikator på det, men:
At Turbonegro er trykket på årets program er det tydeligste tegnet på at bransjetreffet forlengst har vokst seg til noe større en seg selv, og på en måte blitt til den største - og eneste - trøsten osloborgerne har mot storbyvinteren.
Man kan jo såklart uttrykke skepsis over at et av nasjonens største band skal spille på en festival skapt for å vise frem ukjent gull og gråstein, men det er vanskelig å krangle om at Turbonegro gjør by:Larm godt.
For Euroboy, Rune Rebellion og deres fortsatt temmelig ferske vokalist Tony Sylvester senker titalls med stive, selvbevisste og blaserte festivalgjengerskuldre idet de går på den midlertidige sponsorscenen midt på Youngstorget til lyden av titusentalls pølsevorsspiel ("All My Friends").
Ikke overraskende ebber likevel gulvgyngingen ut når den utkledde banden begir seg ut på nyere og langt fra like kjent materiale ("Dude Without A Face", "You Give Me Worms" og "Mister Sister" - alle fra fjorårets Sexual Harassment).
Men det merkes kun så vidt.
For moroen Sylvester og resten av bandet har på scenen smitter over, og vel så det; simultanoversetting av "we believe in nothing" til "vi elsker jesus" er bare ett av kniseøyeblikkene.
Høy pondusfaktor og brede ølglis er likevel ikke nok til å muliggjøre oppgaven om å få publikum til å våge seg med når Sylvester ber dem reise seg i Knut Schreiners ære.
Sånt går bare ikke.
I hvert fall ikke her og nå.
Hadde derimot den joviale hyllesten blitt satt til etter den avsluttende hitkavalkaden - "Get It On" og "The Age of Pamparius" - og påfølgende allsangs- og jubelbrus, så kanskje.
Arrangørene bør passe seg for å booke for mange store navn, men samtidig:
Turbonegro beviser at enhver by:
Larm-gjenger kan ha godt av å knytte never til noe velkjent som sannsynligvis gjør turen videre til Holograms, Vinnie Who, Okkultokrati eller hvem-det-måtte-være bittelitt mindre tyngende.
| 1
|
002238
|
Euforisk ro
Intertwine stabler sin elektropopen sin lag for lag, med tidvis hjerteskjærende vakkert resultat.
Det begynner etter hvert å bli en del om beinet man for enkelhets skyld kunne kalle soveromselektronika – denne fragmenterte, klangfiltrerte og spøkelsesaktige dansemusikken som ikke egentlig er dansemusikk, men snarere lyd i skjæringspunktet mellom dansegulvet, kunstgalleriet og sofakroken.
Når Intertwine likevel gjorde seg fortjent til en plass blant de fem Urørtfinalistene i forrige uke, skyldes det først og fremst at den unge mannen bak artistnavnet, Tarjei Zakarias Ekelund (23), viser en distinkt forståelse for at låter teller like mye som lydbilde - og vel så det.
Som klassisk skolert musiker sørger han i tillegg for at det som kjapt kunne blitt en litt slitsom gimmick - en slitt gammel kornett som organisk holdepunkt blant virvaret av ledninger - blir noe mer enn bare det.
Ekelund har med seg trommis og bassist på Stratos, og som musikalsk regissør har han et særlig godt grep om samspillet mellom organiske elementer og elektronisk frekkaseri.
Trioen gjør verken for lite eller mye, men bygger storslåtte og ofte gjennomvakre rammer for Inertwines poplåter.
For det er pop dette er, velarrangert og villet uforløst, med nikk i forsåvidt ulike retninger som M83, Gold Panda, Erlend Øye og Owen Pallett.
Likevel er egenarten sterk nok til at dette blir et univers å søke tilflukt i, med nok sonisk snop til at kjedsomheten holdes på en armlengdes avstand.
Det kunne gjerne vært mørkere der konserten fant sted, helt der oppe på Oslos tak, og publikum kunne med fordel snurpet igjen smellene sine hardere enn de gjorde.
Og Intertwine må passe for at det hele ikke blir for pent - enkelte kornett-passasjer minner faretruende om Nils Petter Molvær før han gjenfant sitt indre villdyr.
I sum er imidlertid dette mer enn godt nok til at Intertwines musikk ønskes velkommen utenfor soverommet også i fremtiden.
| 1
|
002239
|
Neivel, Neneh
Neneh Cherry & co. utnytter sin tilmålte tid på by:Larm dårlig.
Hun har ikke akkurat boltret seg hemningsløst i offentligheten de siste par tiårene, Neneh Cherry.
Svenskens mest profilerte innhopp som vokalist i årene siden gjennombruddet med ”Buffalo Stance” i 1989 har utvilsomt vært Youssou N’Dour-duetten ”7 Seconds” (1994), med det voldsomme oppstusset har i stor grad uteblitt.
Det er kanskje derfor hennes samarbeidsplate med den svorske frijazztrioen The Thing, The Cherry Thing, traff som en vennligsinnet og velplassert knyttneve fra venstre da den kom i fjor.
Med uredd kartlegging av det humpete terrenget mellom kantete støyrock og seig avantgardejazz som motor stod kvartetten for en av fjorårets mest slitesterke albumopplevelser.
Under konserten på by:
Larm stiller Cherry med en annen konstellasjon i ryggen.
Den britiske duoen RocketNumberNine har høstet lovord fra Radiohead og gitt ut musikk på plateselskapet til Four Tet, og disse to referansene kan stå som poengterte eksempler på hvordan dette skiller seg fra The Cherry Thing – rytmen driver hardere, dansen er mindre abstrakt og støyen mindre skjærende.
Dette er den andre konserten Neneh Cherry og RocketNumberNine gjør sammen, og det merkes.
Åpningssporet "Weightless" er skarpskåret, men ufokusert, mens "Cashback" kommer i en uforløst og skisseaktig versjon som blekner mot det strålende utgangspunktet.
Trioen mangler rutine og det halter rytmisk hist og her, men selve uttrykket mangler i tillegg noe - ikke nødvendigvis flere instrumenter, men en klarere orden, monotoni med et positivt fortegn, nyansene det skinner av.
Cherry synger riktignok som om det skulle stå om livet, og hun redder egenhendig kvelden fra totalhavari - ikke minst med den svært vakre balladen "Bullshit" (?) og den avsluttende Suicide-coveren "Dream Baby Dream".
Men med et slunkent oppmøte på altfor store Sentrum Scene - og et påfallende fravær av kjemi mellom trekløveret på scenen - blir dette uansett aldri hennes kveld.
| 0
|
002240
|
Æ vil ikke dans
"Død over DJ-en," skal man tro et apatisk by:Larm-klientell.
Trøndersk klubbmusikk har nemlig ingenting å gjøre til kristelige tider.
Forestill deg at du er Autolaser.
Du har nettopp tatt på deg Phantom of the Opera-maska som du pleier, strammer beltespenna ett ørlite hakk og ser på armbåndsuret enn aller siste gang før du trykker play.
Klokka er 21.30.
Og du vet veldig godt hva som ligger klart i spillelisten for den neste halve timen: klubbmusikk som krever at hele kroppen og kun halve hjernen gir og tar.
Men gjennom øynene på plastmaska ser du bransjefolket mingle høylytt, enkelte av dem selv etter at første nummer er i gang.
Omtrent sånn kan det ha gått for seg.
Uansett er det sannsynlig at Trondheims-gutten som skjuler seg bak aliaset Autolaser ikke anså dette som en vanlig dag på jobben.
For dette er musikk som er ment å fungere først etter midnatt, dundrende over et svett dansegulv.
Personlig har jeg slitt med å falle for musikken hans, selv da han deltok på fjorårets Urørt-finale.
Det er nemlig for mye ved prosjektet som fremkaller en billigkopismak av en viss dubstep-hertug fra solskinnsstaten California.
Kall det gjerne frenetisk electrohouse, hvis man skal være fin på det.
Nettopp dette sporet går det i under store deler av settet, mens publikum - bortsett fra en liten gruppe fans helt fremst - nikker keitete med, mens sympatiklapping utdeles der det sømmer seg.
Man blir rett og slett flau av å overvære seansen.
Samtidig er litt for mange av Autolasers løsninger også i overkant åpenbare, da særlig ett av remikskuttene midtveis uti:
Én halvdel Deadmau5s latterlig vakre housestykke "Strobe", én halvdel pitchede vokalsamples hentet fra Röyksopp/Susanne Sundfør-samarbeidet "Running To The Sea".
I slike øyeblikk føles det evig tåpelige antikultur-argumentet "men jeg kunne jo gjort det selv" innen rekkevidde.
Andre halvdel uti løsner riktignok noe:
Autolaser har langt mer for seg når han ikke utstuderer Skrillex-signaturen, men heller begir seg utpå med drum & bass og tunge dub-innsmurte beats.
Og det kunne kanskje ha fungert, men ikke i dette formatet:
En lettere krampeaktig showcase for bransjen, satt til et tidspunkt altfor lenge før selv Kveldsnytt-kameraene har blitt skrudd på.
| 0
|
002241
|
Vanedannende vakkert
Alt ligger til rette for at 2013 blir Billie Vans år.
Med unntak av et par tidlige låter som inntil for en stund siden lå ute på Urørt-profilen hennes, har Billie Van først og fremst vært en av hjørnesteinene i bandene til Jonas Alaska og Mikhael Paskalev - en artist som lenge har hatt eget materiale på gang, men som syntes å måtte nedprioritere å bruke tid på sitt eget når de to kumpanene gjorde stadig større suksess.
Når hun nå først gjør det, gjør hun det til gangs.
Hun har allerede markert terreng med den singelen "On My Knees"
- übercatchy, men også tidvis litt for heseblesende - og gjetordene fløy allerede etter torsdagens konsert på by:Larm.
Når hun dagen etter entrer Sentrum Scene, skal hun vise seg å ikke skuffe.
Konserten er først og fremst en portfolio over alt Merete Pascual, som hun egentlig heter, mestrer.
Fra de rifftunge, fengende låtene til de vakre, dempede countryballadene, som høydepunktet "Dear Michael", har hun full kontroll; både over sine egne prestasjoner og bandet, som spiller perfeksjonistisk og balansert.
Det er på de rolige låtene Billie Van skinner mest - her kommer stemmen, som rommer langt flere nyanser enn vi får høre i "On My Knees", virkelig til sin rett.
Artisten, som fyller 30 i år, er mer enn klar for å være hovedperson på scenen.
Hun er uhøytidelig, passende gal og kledelig breial.
Det er tydelig at hun har brukt tiden både på LIPA og sammen med Paskalev og Alaska godt - uttrykket føles både gjennomtenkt og riktig for artisten.
Det er på høy tid at Billie Van får stå i sentrum - og med platedebut rundt hjørnet ligger alt til rette for at 2013 blir hennes år.
| 1
|
002243
|
Ska vi øve?
Razika stiller uforberedt når de livedebuterer med nye låter.
De fire bergenserne i Razika har kvittet seg med mye av demopreget som kjennetegnet deres første album, Program 91, på det ferske albumet
På vei hjem.
Jentene, som såvidt har bikket tjue, låter tryggere og bedre på sitt nye album, og har utviklet seg som låtskrivere.
Med en ikke så altfor komplisert formel med bittersøte tekster om livet som nesten voksen og et enkel skapop-komp har de sjarmert seg inn i mangt et norskt hjerte - og by:
Larms hovedarena er godt tettpakket når kvartetten spiller opp til dans fredag kveld.
Denne konserten er den første hvor bandet fremfører låtene fra det nye albumet, og nervøsiteten er tydelig tilstede.
Og det med god grunn.
Det låter nemlig ikke som om bandet har tilbrakt nevneverdig mye tid i øvingsrommet i forkant.
Låtene, som høres tighte og fine ut i innspilt form, forringes litt for ofte av sur vokal og dårlig samspill.
Da hjelper det lite at to nye blåsere er på plass for anledningen.
Riktignok tar den halvtime lange konserten seg opp mot slutten, etter at vi har fått høre et par låter fra debuten, som sitter langt bedre.
Allikevel blir den enkle formelen Razika har gjort suksess fort gjennomsiktig når låtene ikke sitter.
"Jenter", "Eg vetsje" og singelen og avslutningslåta "Oslo" er unntak, selv om også sistnevnte blir anmassende når refrenget gjentas til det kjedsommelige.
Selv om nye låter er på plass, føles det ikke ut som liveuttrykket til bandet har utviklet seg nevneverdig på de tre årene som har gått siden de debuterte på by:Larm.
Det skranglete uttrykket kan være fint, det - så lenge det er egjennomtenkt og ikke et resultat av slurv.
Razika kan bedre enn det de viste hovedstaden denne februarkvelden.
| 0
|
002244
|
Fortiden er nå
Forfriskende utrendy fra svensk raptalent.
Som femtenåring beviste svenske Adam Kanyama (17) via et Youtube-klipp at han er like god på engelsk som han er på morsmålet.
Med singelen “The Golden Child” og sporet “A till K”, ble det bekreftet at den feite, nonchalante flyten også er en vanntett kommunikasjonsmetode.
Unge rappere med et stort potensiale dukker ofte opp, gjerne hånd i hånd med lidenskapelig intensitet og pågangsmot.
Noen faller av lasset.
Andre klarer faktisk å innkassere talentet.
Det virker - enn så lenge - at Kanyama tilhører den sistnevnte kategorien.
Stockholm-rapperen veksler mellom gnistrende og blyg på WiMP Annex.
Det er kanskje ikke så rart med tanke på alderen.
Den keitete kroppsmimikken kan jo forklares med at guttungen knapt er kjønnsmoden.
Det ser litt merkelig ut, men når han skifter uanstrengt mellom svensk og engelsk, glemmes detaljer og talentet får skinne.
Kanyama er et ferdig utkast, og vi forsikres om at han har forutsetninger for flyt- og ferdighetsforbedring.
Og det sier jeg om en uredd kar som allerede har et større ordforråd enn artister som er ti år eldre enn ham.
Han har en ydmyk innstilling, men tenåringens kompetanse bak mikrofonen kan resultere i en ledende posisjon innen et par år.
Det er forfriskende utrendy, og han går hardt inn over sjelfulle produksjoner og serverer tradisjonell boom bap.
Viktigst av alt - det er god rapmusikk vi hører.
Nå skal man være meget forsiktig med å utnevne tenåringen som en slags rap-Messias på noen som helst måte.
Men det er lett å la seg rive med når en er vitne til et såpass rått talent som på mange måter bryter med dagens raplydbilde.
| 1
|
002246
|
Hvor ble du av, Karin?
Upåklagelig tilstedeværelse betyr lite når konsertstedet bestemmer seg for å usynliggjøre artisten.
Hvem sin elendige idé det var å skru på det flommende taklyset og pumpe scenen full med liksomsmog akkurat idet sceneteppet på Jaeger gikk ned?
Det kan umulig ha vært Karin Park selv, som etter de første par låtene spør hvorvidt noen kan se henne - og om det er meningen at det skal være sånn.
Nåvel, utestedet kan sikkert skrive ned en liste med dårlige unnskyldninger til hvorfor de nekter Park å skru det av; muligens av sikkerhetsgrunner til det overfylte menneskehavet som har stimlet sammen i kjelleren, enkelte først og fremst mumlende over MGP-medvirkningen til Park.
Men
For å gjøre den lange historien kort:
Karin Park pleide å se sånn ut den gang hun pleide å gi ut bittersøt og lun popmusikk på midten av 2000-tallet.
Så relanserte hun seg ut av det blå i 2009 - kortklipt, sortkledd og besatt av mørk og kjølig elektronisk popmusikk.
Og fortsatt står Ashes to Gold som et av de mest underkjente norske popalbumene fra de siste fem årene.
Men tilbake i den lysbelagte og tåkefylte kjelleren på Jaeger - eller gymsalen, som Park der og da finner det naturlig å kalle den for; Karin Park - med hennes bror som fast partner-in-crime på trommer - forstår midtveis at publikums øyne og ørene forlengst har vendt seg bort fra scenen.
På dette tidspunktet er det egentlig uvesentlig om hun står på scenen eller ei, for venner er langt lettere å se, og småpjatt og klirring i glass blir overdøvende selv en hørselsskades lengde unna høyttalerne.
Grepene hun så tar er nærmest beundringsverdige:
Den buldrende wobblebassen på "Fryngies" fra fjorårets Highwire Poetry skrus ytterligere opp og (jeg kan ærlig talt lite om samtidsdans, så la dette stå som et forbehold) begynner å bevege hele den lange kroppen over scenen.
Synet er gripende - selv gjennom den tykke tåket - der Park med ett fremstår besatt, og fokuset vendes tilbake til scenen.
Redningen kommer likevel i siste liten, for Jaegers lysfadese har allerede satt sine altfor dype spor i konsertopplevelsen.
| 0
|
002248
|
Stort sett steking
Tross gode hensikter sliter Alina Devercerski med å senke skuldrene og stole på seg selv på scenen.
Hun banker nesten maskinelt gjennom den relativt anstendige låtmenyen hun tilbyr de oppmøtte nede på kjelleren på Jaeger.
Joda - Alina Devercerski har teft for å skrive gode poplåter - “Flytta på dej” og “Det e dark nu” er habile spor som har funnet veien til spillelistene med god grunn.
Men det er ikke til å komme bort i fra at det er noe uforløst med svensken live.
Usentimentalt nok er det festfrieri fra konsertstart.
Det er jo et godt utgangspunkt, men selv om hun danser for harde livet og synger så langt stemmen strekker for å korte ned distansen mellom seg selv og publikum, føles det endimensjonalt.
Intens dansing blir blandet med tidvis mumling, og inderlig synging sauses sammen med fakter.
Det er på grensen til irriterende, men det er naturligvis gode hensikter bak opplegget.
Svensken vil bare at du skal danse med.
Devercerski har stjernekvaliteter, men sliter med å rettferdiggjøre det streite låtmaterialet.
Hun stresser og vil for mye.
Det er synd, for det er nødvendig for en artist å kunne senke skuldrene og stole på sine egenskaper på scenen.
| 0
|
002249
|
Urban oppstigning
Ned fra trærne og ut i gata:
Truls fikser overgangen til r&b-popformatet med bravur.
Skomaker, ikke bli ved din lest.
Vær så snill.
Det finnes nemlig ikke noe kjedeligere enn artister som utmerker seg innenfor en nisje, for så å stivne i uttrykket og etter hvert gi opp forsøket på å krangle seg videre innover i musikkens irrganger.
Truls Heggero har i en årrekke preget Oslos tett sammenvevde indiemiljø gjennom band som Lukestar og Truls & The Trees.
Den siste tiden har han imidlertid iscenesatt seg selv som Young Treezy – en urban kjerub med glassøye, gangsterkjede og hjerte av gull – og glidd naturlig inn i kollaborasjoner med rappere som Karpe Diem og Phil T. Rich.
Initiativet verdsettes, for å si det forsiktig.
Nå er ikke Heggeros soloprosjekt noe kvantesprang ut av komfortsonen, men snarere en utvidelse av den.
Singelen ”Out Of Yourself”, årets hittil sterkeste norske låt, er et godt eksempel – en mjuk knyttneve som egenhendig etablerer et logisk brostykke mellom allerede oppgåtte melodiske løyper og et mer snappy og sentrumsnært nabolag.
Den står forutsigbart nok fram som det aller mest lysende øyeblikket i teltet på Youngstorget denne siste by:Larm-dagen, komplett med spredt allsang fra et slitent festivalpublikum.
Men Truls byr på flere låter av tilnærmet samme kaliber – basstung, sexy og poengtert popmusikk formidlet med ydmyk energi.
Aller best fungerer det når r&b-visjonen skyver alle tilløp til eterisk rock fullstendig til side, som på den fantastiske avslutningslåten – en soleklar kandidat når behovet for en ny singel melder seg.
Et visst preg av stundens alvor merkes hos hovedpersonen, og hans karakteristiske falsett er et våpen som krever en presisjon som tidvis glipper i kampens hete.
Men forventningene til det forestående debutalbumet er like fullt skrudd opp enda et hakk etter dette.
Truls er allerede en fiks ferdig stjerne som låter friere enn noensinne, og – kanskje viktigst – etterlater oss sultne på mer.
| 1
|
002250
|
En tristvakker verden
Brødrene Andrew og Daniel Aged har snekret sammen tolv lidenskapelige og subtile r&b-melodier.
Du finner knapt mer behersket og samtidig emosjonelt rik r&b enn dette.
Fra lyden av et gruslagt forhold ("Black Wings") til antidepressiva-slørete øyne på ("Seventeen") - produsentduoen fra Los Angeles med det Google-fiendtlige navnet har hjertet utenpå skjorta ("Trust (Hell Below)") på oppfølgeren til 2011-utgivelsen 3EP.
No World tar de tristeste toner og utfører dem elegant, ofte geleidet av knitrende skarptrommer og fingerknips ("The Place", "5 Days").
Albumet kommer til å runge følsomt langt ut i kalenderåret - brødrene Andrew og Daniel Aged har snekret sammen lidenskapelige melodier som er like forførende som den brente høstlukta.
Invitasjonen til inc.s røykfylte verden byr på en reise som uten skjær driver over tolv spor.
Det er en kjærlighetserklæring som aldri blir vulgær - ikke at det nødvendigvis er en negativ ting, tvert imot - og et album som veiledes av gentlemansprinsippet:
Sofistikert, avmålt og stinn av selvtillit beiles det ("Lifetime").
Monotonien uteblir - gledelig nok, med tanke på nært beslektet disse sporene er.
Det er snedig produsert r&b som svøper sporene med seig synth, fingernem gitarklimpring og skarptrommer gjerne fylt til kanten med klang.
Albumet gjenspeiler et trendy lydbilde - ikke ulikt The Weeknd og How To Dress Well - men det er også ispedd en organisk følelse som brer seg over No World.
Det kan virke kjølig og arrogant.
Men de komplekse inntrykkene, som er et produkt av godt studioarbeid, lar seg synke lenger og lenger inn for hver gjennomlytting.
Joda, Aged-brødrene er lavmælt pompøse med gråtende gitar ("Angel"), men det er smart formet.
No World er underlagsmusikken til nyforelskelse med forbehold, reproduksjon og tap.
inc. har - før vi har rundet årets første kvartal - servert en rekke strålende subtile og innbydende berøringer av totalt jævla mørke - og skisserer samtidig et lys i enden av tunnelen.
| 1
|
002251
|
Blåøyd godlyd
Walisiske kraftsalver vekker de gode følelsene for indiegitaren.
Joy Formidable har sakte krøpet inn i livet mitt med sitt alternative gitarøs.
Debutplaten The Big Roar sjarmerte bra med god gammeldags britisk indie, men det var først da vokalist Ritzy Bryans blå øyne stirret rett på meg i videoen til "Cholla" at jeg virkelig ble solgt.
Solgt på flekken.
Med hud og sveis.
Førstesingelen fra Wolf's Law har blitt en av årets store sanger så langt for meg.
"Cholla" kommer med et gitarøs uten like, men samtidig med en intens pop-følelse som får det til å dirre i indiehjertet.
Så god at den borer seg inn i sjelen.
En låt for absolutt alle anledninger.
Og gledelig nok er sangen ikke alene om å begeistre på Wolf's Law.
Langt ifra.
Joy Formidable føyer seg pent inn i rekken av britiske band som på 90-tallet fikk merkelappen indie (dette var før indie plutselig ble køntriamerikanere med skjegg), og Wolf's Law starter da også med et riff som minner om støyheltene i Swervedriver, men i likhet med Biffy Clyro og amerikanske Silversun Pickups gir Joy Formidable sin gitarbaserte musikk en stor og luftig produksjon - med strykere og andre hjelpemidler - som drar trioen ut av det alternative og delvis inn i mainstreamen.
Joy Formidable er mer støyende enn Lush på slutten av den karrieren, men mer direkte enn shoegazere som My Bloody Valentine og norske Dråpe.
Joy Formidable handler ikke bare om gode riff og raff gitarlyd.
Trioen gir meg også gode følelser når de tør å la gitarstrengene få hvile og faller sammen i sarte låter som "Silent Treatment".
Over en akustisk gitar som minner om José Gonzáles-versjonen av The Knifes "Heartbeats" synger Ritzy seg rett inn i sjelen min.
Det samme skjer med orkestrerte og svulstige - men akk så rørende - "The Turnaround".
Men aller best er waliserne når de drar på med alt de har av soniske effekter og bare overøser lytteren med lyd.
Stor og vakker gitarlyd hele veien fra Mold i Wales til Norge.
"This Ladder Is Ours", "The Leopard And The Lung" og "The Hurdle" er så kraftige at fingrene dirrer av glede når jeg skriver dette.
Det aller mest negative med "Wolf's Law" er en teknisk løsning bandet har valgt.
Den første sangen som ble gitt ut fra albumet var nemlig tittelkuttet.
En nydelig sak som burde blitt presset frem i større grad.
På cd-versjonen har bandet gjemt perlen som skult spor langt inne i sistelåten.
Irriterende for meg som skal rippe platen inn på digitale avspillingsenheter, og idiotisk fordi låten er så god.
Trodde ikke slikt var lov i 2013.
Joy Formidable gleder et gammelt indiehjerte med musikken sin, og vekker minner om Doc Martens, lange netter på Hulen i Bergen og turer til Reading Festivalen på tidlig 90-tall.
Den gangen indie var indie.
Jeg er litt usikker på om verden egentlig trenger flere slike band, men jeg er sikker på at jeg trenger det.
Vi kommer til å bli gode venner, Joy Formidable og jeg.
PS.
Albumet inneholder også noen usedvanlig vakre bilder, for de som fremdeles er opptatt av fysisk format.
Tipper Wolf's Law gjør seg svært godt visuelt som vinylutgivelse
| 1
|
002253
|
Sjelsikker Alaska
Jonas Alaskas andrealbum stråler av musikalsk selvsikkerhet og tekstforfatteri av høy klasse.
Jonas Aslaksens debutalbum var svært sterkt, men det er en artist med enda mer selvtillit og med minst like gode låter som møter en på If Only As A Ghost.
Dette er ingen selvfølgelig utvikling, spesielt når man holder seg innenfor et erkeamerikanisert country/folk-uttrykk der det meste har blitt skrevet, spilt og sunget før.
Mange norske artister strever med å finne sin plass og sin stemme i dette segmentet - et problem Jonas Alaska for alvor blir kvitt på andrealbumet. http://vimeo.com/57466779
Det mest appellerende her er hans hvasse tekster.
Jeg blir imponert over måten han blander slagferdige punchlinjer med en underliggende følelse av alvor:
"If Only As A Ghost" viser en uvanlig språkrik tekstforfatter som leker seg.
Det å lirke inn en tekstlinje som "when I was throwing magazines at you because you snored" i en relativt alvorstynget låt om savn, gjør at man blir sittende og lytte.
I vakker kontrast finner man den kjappe "Grandpa Pick Me Up", der hver setning er en slagferdig énlinjer, med hint av gamle kampsanger:
"I don't understand your fancy words, man, and I'm not even sure that you do".
Kjartan Kristiansens produksjon kan ved første lytt virke i overkant trygg, men etter hvert lærer man seg å sette pris på den luftigheten og det spillerommet melodiene får ved å holde det relativt tradisjonelt og nært.
Koringen på spesielt de raske låtene som singelen "I Saw You Kid", "Poor Little Me" og det som bør være neste singel, "Come On And Dance", er med på å gi albumet et mer muntert uttrykk som står godt i tospann med albumets mer nedpå øyeblikk.
Åpningslåten "Here Comes The Sun Again" og avslutningen "Christina" er to naturlige høydepunkt - spesielt sistnevnte, som både i tittel og fremføring minner en god del om et personlig favorittband; det oversette, walisiske folkbandet Gorky's Zygotic Mynci, og viser en retning Aslaksen godt kan utforske mer på kommende utgivelser.
If Only As A Ghost viser et solid steg fra "lovende debutant" til en låtskriver og vokalist man for alvor kan sette lit til vil levere på høyt nivå i lang tid fremover.
Kombinasjonen moden, leken, sjelfull og ordrik er svært appellerende i dette drøye halvtimesformatet, og det imponerende andrealbumet er herved et faktum.
| 1
|
002254
|
Tvinger tiden til å fly
Honningbarna ser seg ikke bakover - på tross av braksukssesen med det Spellemannvinnende debutalbumet La Alarmane Gå.
Av og til lengter jeg merkelig nok tilbake til 1998, da jeg var tolv år og kjedet meg masse.
Jeg kjedet meg på skolen, ble rastløs av å være på fotballtrening, og visste ikke hvordan jeg skulle få helga til å gå fort nok over i en ny uke - en ny uke med massevis av dødtid.
Honningbarnas andrealbum Verden Er Enkel åpner med kraftsalven "Dødtid", som omhandler nettopp det å kjede seg som ung og rastløs, fram til man forstår at man må ta hverdagen i egne hender om noe skal skje.
Rent musikalsk har også Honningbarna tatt noen offensive grep siden det bejublede, men nokså streite debutalbumet La Alarmene Gå.
Stort sett er materialet tyngre, langt mer fokusert og ikke minst har riff-tyveriene til sørlandsguttene blitt smartere (les: kulere) enn på debuten.
Det betyr mindre Ragarockers-nostalgi, selv om låter som "God jul, Jesus" og "Si Nei" er tatt rett ut i fra debutens noe utdaterte oppskriftsbok.
Honningbarna høres mye råere ut når de tyvlåner og leker seg med riff og ideer fra 2000-tallet.
Store deler av refrengtemaet på "Velkommen Tilbake" er som snytt ut av den blodige nesen til kristenpunkerne i Silver sin undergrunns-hit "Personal Decay".
Skamløst, men effektivt.
Låten, som skriker seg innom både romfolk-debatten og 22. juli, har også fått plass til en cello-solo som flyter overraskende godt sammen med alt gitarøset.
Enda mer lekent blir det når de på tittelsporet får med seg Silje Tombre fra Blood Command som lekekamerat
- Edvard og Silje gjør det de kan best: skrike høyere og hardere en geiter, mens resten av bandet lander den til nå mest komplekse punkrock-låta Honningbarna har skrevet.
I oppkjøringen til albumslippet har det vært mye fokus på at svensken Pelle Gunnerfeldt har produsert plata, mest på grunn av hans erfaringer med The Hives og hardcore-legendene i Refused.
Heldigvis har han ikke presset Honningbarna for mye i retning til disse - da det ville ha hørtes for trygt ut om de hadde helt mot The Hives og overambisiøst ut om han hadde presset unggutta mot Refused.
Allikevel er hans nærvær lett å legge merke til, spesielt på to av albumets høydepunkter "Fuck Kunst (dans dans)" og "Offerdans".
Begge låtene er så frampå og intense at det høres ut som de er spilt inn med Honningbarna hengende over studiomikrofonene.
Pelles evne til å gjengi liveenergien til et av Norges beste liveband får meg til å tro at han har brukt de samme innstillingene her, som på oversette New Hopes, New Demonstrations av britiske The Ghost Of A Thousand - som fortsatt er hans beste produksjon prestasjon.
Verden
Er Enkel runder av etter en drøy halvtime, noe jeg egentlig synes er akkurat for langt for et punkrock-album.
På tross av et par dødpunkt som gjerne kunne blitt sløyfet, tvinger Honningbarnas frustrasjon og inderlighet likevel tiden til å fly.
| 1
|
002255
|
Gylne debutanter
Trøndelagsbandet Angelica's Elegy debuterer med et glimrende album det lukter falmet tapet og hverdagsmelankoli av.
Omtrent fra og med da jeg snublet over Trøndertun-barnet Angelica's Elegy i Urørtuniverset - og falt pladask for deres rustikke, modne og elegante pop - har en god venn av meg stadig uttrykt at han synes musikken til kvartetten låter for flinkt.
Og jeg har kunnet forstå ham, det er noe merkbart kontrollert over hvordan elementene flyter rundt i bandets tåkelagte retrolandskaper, men det er bare det: jeg har ikke klart å finne problemet ved fingernemheten, ikke på fjorårets Cognitive Dissonance EP, og heller ikke på albumdebuten Gold Celeste.
Man gjør seg nemlig idiotisk rar hvis man eksempelvis skal lete etter feil i albumbeste "Starchild", en låt jeg allerede har notert ned - med to streker under - til da enkellåtsåret 2013 skal oppsummeres, hvor varme bassganger, repetetive trommemønstre og Simen Hallsets spake vokal leder deg til et melankolisvøpt refreng som man aller helst bare vil lytte til om og om igjen.
Og det lønner seg, for gjenbruksfaktoren her er høy, det er først ved gjentatte lytt at store deler av Gold Celeste åpenbarer seg; sakte, men sikkert vokser også låter som "Fuse and a Spark", søvnige "Not a Game" og "I'm Counting the Days".
Sistnevnte bør belønnes både for det monumentale klimakset og åpenbar, men lekker nasking fra Radiohead-perlen "Reckoner".
Riktignok er det litt mer begrenset hva man klarer å hente ut av avsluttende "Someone At The Door" og "Sixteen Feet".
Angelica's Elegy har med andre ord mer enn nok popteft i ermet til å løfte "Bare så dere vet det, vi øver"-faktene til noe langt rikere enn ren og skjær flinkisvellyd, noe som legitimerer sammenligninger til både Motorpsycho i sine mest tilslørte øyeblikk, Gustav Eftjes i Dungens måte å skrive låter på og den vuggende psykedeliaen til Tame Impala.
Gold Celeste er nemlig lyden av et band som har klart å bli ferdig utvokst allerede ved debutfullengderen.
Mens jeg sitter og skriver det du nå leser varmes jeg av en av årets første vårdager, og det slår meg at skiva ikke kunnet komme mer beleilig:
Det hersker liten tvil om at Gold Celeste har en rettmessig plass i platebunken som skal lydlegge våren tjuetretten.
| 1
|
002257
|
Skal vi kunstrocke?
David Bowies tilbakekomst gir få svar, men stiller tidvis svimlende interessante spørsmål.
Forrige livstegn fra plateartisten David Bowie var Reality i 2003.
Albumet fremstod, i likhet med forgjengerne Hours…
(1999) og Heathen (2002), som en sedvanlig solid, men noe resignert tilstandsrapport fra en artist som hadde investert mye i å henge med på nittitallets trender – og tapt, i det minste hva kunstnerisk forsprang på den øvrige popverdenen angikk.
Så ble det stille.
Man kan bare spekulere i hva det nå 66 år gamle britiske kunstrock-ikonet har brukt brorparten av det siste tiåret på, men et eller annet fornuftig må det vært.
Singelen ”Where Are We Now?” kom seilende som en mjuk venstreslegge på mannens bursdag, og jeg kan knapt forestille meg at det kommer en vakrere, mer pregnant utlegning av aldring, tap og forsoning i min levetid.
”Where Are We Now?” er da også et høydepunkt på dette 24. studioalbumet – om enn et lite representativt et.
Tross det intenst frekke platecoveret og videoen til den flotte andresingelen ”The Stars (Are Out Tonight)”, der norske Iselin Steiro som kjent spiller en ung Bowie, er det ikke retrospeksjon som driver platen – snarere tvert imot:
Bowie tar et steg fram og et til siden.
Han høres umiskjennelig ut som seg selv – og som en høyst relevant artist i 2013.
Viktigst av alle stikkord i møtet med The Next Day er motstand.
Det gjelder produksjonsdetaljene, de ofte dissonante melodilinjer og tekstene, som balanserer mellom åpenbart strålende enkeltlinjer (”Your country's new, your friends are new/ Your house, and even your eyes are new/ Your maid is new, and your accent, too/ But your fear is as old as the world”) og langt mer kryptisk lyrikk (“I will buy a feather hat/ I will steal a cricket bat/ Smash some windows, make a noise/ We will run with dirty boys”).
Umiddelbare favorittlåter utover de allerede nevnte teller truende, blåserdrevne ”Dirty Boys”, den heseblesende avant-rockeren ”If You Can See Me” og den dirrende avslutningslåten ”Heat”, der idolet Scott Walkers mest interessante periode fra seint søtti- til tidlig åttitall vekkes til live på urovekkende vis.
Selv spor som i sammenhengen fremstår uforholdsmessig sedate (”Valentine’s Day”, ”I’d Rather Be High”) har en eller annen nerve dirrende under sine joviale overflater.
Det er selvsagt umulig å føye The Next Day inn i Bowies ”gullrekke”, der den startet på slutten av sekstitallet og varte innover i det bredskuldrede åttittallet.
Det ville i tillegg vært dypt urettferdig – det lages simpelthen ikke plater som Hunky Dory, Station To Station, Young Americans eller Berlin-trilogien lenger, i alle fall ikke med samme musikkrevolusjonære sprengkraft.
I stedet har Bowie gjort det eneste riktige – sitt beste, uten å gjøre det enkelt verken for seg selv eller lytteren.
De fleste av disse fjorten sporene gir litt mer av seg selv for hver gjennomhøring; vokser, løsner, faller på plass eller griper, alt ettersom.
Og da har jeg ikke engang nevnt stemmen.
Verden er kanskje ikke et bedre sted med Bowie i den, men mer spennende?
Så avgjort.
| 1
|
002258
|
Fremover mot storheten
Debutalbumet til Chicagobandet ON AN ON er fullt av små øyeblikk innkapslet i store melodier, og er 2013s vakreste popalbum til nå.
Kan hende skjer det sjeldnere enn før, men fortsatt kommer det band opp fra det relative intet med et debutalbum som slår pusten ut av en.
For meg var dette tilfellet med Policaalbumet av fjoråret, og det samme skjer nå med ON AN ON - band uten tydelige singler som uten forvarsel og opphaussing pløyer ny jord på nedtråkkede indierockmarker.
Give
In er i stor grad produsentens album.
Dave Newfeld har tidligere produsert et annet favorittband, Broken Social Scene, og dette høres.
For bekjente av kanadierne bærer lydbildet mange fellesnevnere:
Det er svært panorert, perkussivt og diskantstyrt, og ON AN ON-hovedmann Nate Eiesland lar både vokal og melodier fylle opp lydbildet med det som etter noen gjennomlyttinger viser seg å være genistrek på genistrek.
http://www.youtube.com/watch?v=UF6swPyyic0
"The Hunter" er albumets mest aggressive (noe videoen vel understreker), og et velkomment avbrekk fra den relativt rolige hastigheten det meste ellers foregår i.
Den er også den minst originale, for styrken i Give In ligger i å holde tilbake energien og la melodiene og de sinnrike produksjonsdetaljene få fullt spillerom.
"All The Horses" er et utmerket eksempel på en låt der begivenhetene nærmest står i kø i sakte tempo.
Store deler av materialet trenger tid på å trenge inn i bevisstheten, men da flytter de da også inn permanent.
Den åttitallspoppede førstesingelen "Ghosts", hviskende ""American Dream" og det lange avslutningsnummeret "I Wanted To Say More" spenner vidt, men fenger til den grad at man føler det pussig at ikke ON AN ON er verdens største indiesensasjon akkurat nå.
Det samme gjelder de to bestenoteringene "Bad Mythology" og "Every Song", der Eieslands tekster også får tid til å skinne.
https://soundcloud.com/rollcallrecords/on-an-on-every-song
Det er imponerende hvor gjennomtenkt dette låter, men enda mer imponerende er det hvor ekte og ærlig det kan føles til tross for at innpakningen er såpass dominerende og glossy.
Det er dette som skiller dem fra ditt gjengse elektronika-leflende rockband (hei hei, The Big Pink), og for hver gjennomlytting tas jeg i hvor mye albumet har vokst bare fra forrige gang jeg hørte det (som i det siste har vært nærmest døgnet rundt).
Foreløpig gjenstår det å si i hvor stor grad albumet tåler at tiden går, og bare en ørliten følelse av forgjengelighet gjør at det ikke blir toppkarakter denne gang.
| 1
|
002259
|
Reserveløsningen
Soulhelt imiterer helter for å beholde heltestatus.
Bilal fremsto som en glad-misantrop da han slapp debuten 1st Born Second i 2001.
En kattemjuk thug med nasal stemme.
En artist som uavhengig neosoul-bølgen, - en sjanger som befinner seg i krysningpunktet soul og kontemporær r&b - sto støtt på egne ben.
Ubesudlet av hippiene.
Han var hardhausen som spilte inn lage-unge-musikk og samtidig formidlet downperioder på en fin måte.
Dét er sjelden vare i en ellers pretensiøs sjanger.
Bilal utleverte sine svake sider og haltet over mørke, kantete trommer og dorske basslinjer.
Han jamret og virket fortapt på et par marerittaktige låter.
Vakkert, trist og interessant.
Philadelphia-sangeren forsvant plutselig - kun gledelig avbrutt av Love For Sale, oppfølgeren som aldri ble gitt ut som en offisiell utgivelse.
Ni år etter kom Airthight's Revenge, et temmelig middelmådig album som aldri rettferdiggjorde Bilals ofte nedtrykkende tankegang.
Ferske A Love Surreal handler i god tro.
Lag på lag med psykedeliske fibre, sammensatt av dyktige studiomusikere som skal sidestille jazz, funk og en hint av r&b.
Romatisert gjennom kreative øvingsdager, bare for å få gjenskape følelsen av fordums tid ("Back To Love").
Uheldigvis er eimen av meditative gitar- og synthharmonier med substans ("Climbing", "Winning Hand") for mye tilstede.
Bilal har riktignok alltid flørtet med ovennevnte sjangre.
Men med A Love Surreal omfavner han heltene sine på en litt kjip måte.
En holdning som etterlater en bitter ettersmak.
Han skriver fremdeles godt ("Right At The Core") og falsetten til sangeren er fortsatt en av de beste vi har ("Astray").
Det må nevnes at "West Side Girl", albumets utvilsomt sterkeste spor, står til tjue i stil - et spor som produksjonsmessig er tro mot den Bilal vi ble kjent med over et tiår siden.
Allikevel er det vanskelig å komme bort i fra at A Love Surreal tyr til enkle knep.
En soulsanger fra øverste hylle som tyr til retro-trenden når han sliter med å fornye seg.
Å hedre sine forbilder, hente inn de riktige studiomusikerne, sy det sammen til en nesegrus beundring av inspirasjonskildene er en løsning som fort blir for enkel, og faller gjennom.
Den enkle løsningen verver nye tilhengere og tilfredstiller fanskaren som syns det er rått med et retroaktig album.
Men med det potensialet Bilal har, føles det mest av alt som en reserveløsning.
| 0
|
002262
|
Intimgrenseland
Platedebutantene Rhye disker opp med en skamlekker samling soulpoplåter om nærhet, lengsel og kjærlighet.
En av musikkvideoene som grep meg aller mest iløpet av fjoråret var Rhyes "The Fall".
Her forviller en middelaldrende, festkledd mann seg bort i sine minner om gnisten som en gang oppstod mellom han og hans kone, en gnist som forlengst er borte - mens L.A.-duoen bak selve låta lirer av seg myke tangenter, strykere og melodilinjer til strofer som "Oh, make love to me one more time/before you go away".
Sånt er det vanskelig å unngå å ikke bli ørlite forelska av.
Med andre ord skal det mye til å misforstå hva slags følelser det anonymiserte (se ovenfor, de har ikke et ordentlig bandbilde en gang) tospannet oppsøker under det halvt danske, halvt kanadiske nysoulaliaset Rhye.
For det er så man nærmest kan kjenne lukten av parfyme, mørk sjokolade og våte kyss smyge seg ut av hodetelefonene.
Woman, duoens debutalbum, nytes nemlig best i øreklokkeformatet, både på grunn av nærheten som ligger i Mike Miloshs androgyne, hviskende vokal og deres fargerike produksjoner.
Her står nemlig de kroppstempererte lydene helt sentralt; det være seg trøtte funkgitarer ("Shed Some Blood"), sensommerseige strykere ("Major Minor Love"), lune orgler ("Open") eller den alltid kjærkomne karibiske lyden av steelpans ("Verse").
Termometeret stukket under armen til Rhye viser riktignok ikke bare 37 grader celsius - blant annet går tempoet i "The Fall" godt forbi det stilledansende.
Også "3 Days" - en knallsterk motkandidat til "The Fall" om plassen som albumhøydepunktet - vil mer enn at du kun skal ligge i skje og kose deg:
Dette er en fløyelsmyk discojuvel med småmorbide linjer som "Stealing kisses in those bloody sheets/I'm killing you" og "It's just my nature/I ruin love".
Mitt heiteste tips:
Trekk plasten av en nyinnkjøpt Troika, skyv hodetelefonene godt over ørene, og nyt Woman som den lekkert innpakkede konfektesken den er.
Enkelte biter ser såklart langt bedre ut enn de egentlig er - som det intermezzolignende tittelsporet, svært stillfarne "One of Those Summer Days" og det ikke like vellykkede discoforsøket i "Last Dance" - men pytt-pytt:
Woman er et, om ikke skjellsettende, i det minste usedvanlig vakkert lite popalbum.
| 1
|
002263
|
Lavmælt høytid
Få band låter like vitale 20 år ut i karrieren som det vondvakre vidunderet Low.
Jeg kjenner folk som ikke greier å høre på Low.
Det blir for nært, for dypt innpå det eksistensielle ubehaget enkelte av oss dypper tærne i fra tid til annen, for overveldende trist.
Sjangeren Minnesota-trioen befinner seg i front av kalles riktignok gjerne slowcore eller sadcore.
Litt kørka, javisst, men samtidig ikke helt borte vekk:
Det går ofte sakte og sørgmodig for seg i dette universet, og koblet med hjemsøkte harmoniene og de bitende tekstene til gruppens drivende kraft, ekteparet Alan Sparhawk og Mimi Parker, kan effekten være nådeløst vakker.
Spennvidden er imidlertid større enn som så.
Gjennom en etter hvert omfattende katalog dras det rett som det er på med en og annen rocker (”Dinosaur Act”, ”Canada”), elektronisk lefling (den flotte 2007-skiva Drums and Guns) eller – hvorfor ikke? – en moderne juleklassiker (”Just Like Christmas”).
Tross ugne låttitler som ”Violence”, ”Point Of Disgust” og ”Whore” er det mye humor i bunnen av prosjektet – den John Stamos-utstyrte videoen til ”Try To Sleep” er et av mange eksempler.
På sitt tiende album har bandet fått med seg Wilcos Jeff Tweedy som produsent.
Tweedy er selv en mann med en tidvis ekstrem musikalsk radius, fra løssluppen eksperimentalisme til det noen litt nedlatende (og andre entusiastisk) kaller dad rock.
På The Invisible Way lener han seg tilbake og lar Wilcos studio i Chicago gjøre jobben.
Det låter nært, organisk og bra, rett og slett, og det gjelder både lydbilde og band.
Det dempede åpningssporet ”Plastic Cup” er et poengtert destillat av alt Low har foretatt seg siden starten for 20 år siden, komplett med en tekst som manøvrerer uanstrengt mellom ubehag og forløsende humor.
Mimi Parker synger sterkere, klarere og bedre enn noensinne – særlig tospannet ”So Blue” og ”Holy Ghost”, som fra hvert sitt hold lener seg mot gospel, gjør inntrykk.
Det gnistrer av harmoniene mellom Sparhawk og Parker på ”Amethyst” og ”Waiting”, mens ”Just Make It Stop” er det nærmeste Low kommer en slentrende poplåt i denne omgang.
En enslig utblåsning finner sted på Sparhawks ”On My Own” - den er til gjengjeld alene verdt platen.
Det får være nok om enkeltlåter.
The Invisible Way låter nemlig som om den er lagd for å spilles fra start til slutt.
Det er ikke det dummeste du kan bruke våren vi har foran oss på.
| 1
|
002264
|
Fjellfett!
Atlanter pangdebuterer med like deler disiplin og lekelyst.
Begynner det så smått å gå inflasjon i norske artisters evinnelige lefling med naturen og elementene?
Gruppen Heyerdahl, som tidligere i år ga ut debutplaten Øen, kunne i likhet med Thea & The Wild, Ekkolodd og Atlanter – for å nevne de jeg kommer på i farten – oppleves under høyst urbane omstendigheter på by:Larm i Oslo sentrum forrige måned.
Det er kanskje et urettferdig spørsmål.
Til syvende og sist handler det jo om hvorvidt man makter å anskueliggjøre ikonografien i musikken og unngå at den blir kledelig, men hul staffasje.
Her stiller nevnte Atlanter, ledet an av låtskriverne og frontfigurene Jens Carelius og Arild Hammerø sterkt.
Selv har de anført ”viddeblues” som en sekkebetegnelse for kjernevirksomheten, som er kraut, psykedelia, blues og afrikansk gitarmusikk, bare med et arktisk gufs lagt til den melodiske ligningen.
Snev av den kantete proggen undervurderte Ungdomskulen sysler med finnes også her, om enn med en noe mer jam-orientert signatur.
Bandet, med bassist Morten Kvam og trommis Jonas Bersten Johnsen som ryggrad, låter gjennomgående imponerende tettspilt.
Det er ikke uviktig i en sjanger som denne.
Minneverdige sanger må imidlertid til, og Atlanter har dem.
Skiva starter fint med ”Tree Song”, som kan minne om både Wilcos ”Art Of Almost” og tidlig Yeasayer med mindre slark i maskineriet.
Gitarperlen ”Aye” er henimot fullblods afroblues, med hørbare ekko av hypnotisk Mali-musikk så vel som nigeriansk funk dunkende der det gjør godt, men samtidig med en egenart som gjør låten til det råeste norske jeg har hørt på lang, lang tid.
"Aye" (live i Lydverket januar 2013):
”More Juice Than Zeus” er både hardtslående og intrikat, mens Hammerø-instrumentalen ”Ling” til fulle viser at bandet også mestrer å skrelle bort alt annet enn det vesentligste.
Vidde er imidlertid ikke uten sine skjønnhetspletter.
I mine ører er radiosingelen ”Kaktos” er mer ordinær låt enn Atlanter trolig skulle ønske.
Og vi må gjennom noen minutter med daff RHCP-funk før ”Pike” baner vei for majestetiske ”Waking”.
Fornuftige mennesker vil ha det til Atlanter er et aldeles glimrende liveband.
Det har jeg planer om å finne ut av selv ved første anledning.
I mellomtiden finner du meg på nærmeste Vidde.
| 1
|
002265
|
Et overflødig album
Tromsøbandet Cazadores' debutalbum byr på store mengder daukjøtt.
I april i fjor ble Cazadores utnevnt til Ukas Urørt med låten “Islands”, en rocker med et riktig så fengende anslag som samtidig gikk rett inn på P3s spillelister.
Senere fulgte den insisterende singelen “American Lights” samt P1-godkjente “City Still Sleeping”, noe som har gjort tromsøværingene til et slags P3-fenomen.
Hyperion Days åpner blekt og blodfattig med “Battles”, som kun kaprer min oppmerksomhet grunnet klossete tekstlinjer som “I´m sinking like a cannonball, faster than a kiss
I fade away” og latterbringende “I´m stronger than pyramids, bigger than the walls you defeat”.
Heldigvis avløser “Islands” den nervøse åpningslåta og Cazadores får vist seg fra sin aller beste side - kontant, fengende og storslagent.
Det som imponerer meg mest med “Islands”, er hvor slitesterk den framstår.
Jeg tar meg selv i å fortsatt synge med på refrenget, av og til med såpass innlevelse at jeg overdøver stereoanlegget.
Dessverre oppstår det et aldri så lite vakuum etter andrelåta, som er platas ubestridte høydepunkt - altså nesten før Hyperion Days har rukket å komme i gang.
Låtene som følger har nemlig stadig større evne til å irritere; “Dancer” med sin anstrengte lekenhet, “Mountains´” sidrumpede country/Kurt Nilsen-flørt (vokalist Mats Deviks stødige røst har mye til felles med den bergenske eks-rørleggeren), og til slutt tittelsporet som avslutter Hyperion Days like anonymt som platen åpnet.
Disse irritasjonsmomentene er likevel ikke Hyperion Days og Cazadores største fiende.
Problemet ligger i at Cazadores ikke makter å underholde i albumformat.
Alt for mange av platas spor kjeder meg, selv om de er pakket inn i en lekker og luftig produksjon som gutta selv har stått for.
På låtene hvor tempoet senkes helt ned i hvilepuls høres det direkte trøstesløst ut.
Spesielt på “This Is Home” og “Out Of Time”.
Den Doves-klingende balladen “Lightyears” er derimot et flott bidrag, og er unntaket som bekrefter regelen.
Den viser at Cazadores’ evne til skinne i lavtliggende landskap foreløpig virker tilfeldig.
Norge har utvilsomt plass til et ambisiøst og kommersielt rockeband i ånden til internasjonale storheter som Kings Of Leon og The Killers - band som har brukt lang tid og store ressurser på bygge seg opp til størrelsen dem begge har landet på.
Skal et forholdsvis ferskt band som Cazadores nærme seg en slik størrelse, om enn bare her til lands, kan det lønne seg å tenke nytt.
Ikke bare musikalsk, men også når det gjelder karrierebygging – kanskje i særlig grad det sistnevnte.
Ser man på hvor sterkt de har markert seg med kun et-par tre singler virker Hyperion Days som en totalt unødvendig del i bandets utvikling.
Kanskje ligger svaret hos P3s egen musikksjef Mats Borch Bugge og de hyper-kommersielle nordlendingene i Sirkus Eliassens tanker om popalbumets død.
| 0
|
002266
|
Skamløshetens pris
“Vi tar balletak på natta”, synges det på Erik & Kriss’ femte album.
Joa.
De gjør nok akkurat dét.
Bærumskarene Erik Mortvedt og Kristoffer Tømmerbakke er en av landets mest populære hip pop-duoer.
Skamløst har de erobret hitlistene samt afterski- og russefester.
Perfekt til sitt bruk.
Og det er jo for så vidt ingenting galt med å selge sjela si til kompispris så lenge man vet hva det innebærer.
Fem album uti karrieren har duoen fått heltestatus og samtidig blitt sablet ned.
To sterke motsetninger der, altså.
Den simple oppskriften som består av refreng-tunge spor med produsenter med popsensibilitet, er en gullgruve.
Lønnsomt?
Ja.
Fordummende?
Alltid.
Fem viser få eller ingen tegn til progresjon hva angår musikkferdigheter siden sist.
Kyniske hits på møkkahits.
Erik & Kriss har kommet for å bli.
Litt som kakkerlakker og internett.
“... får ut ting ut gjennom hits som vår kunstform, hakke valgt dette livet, det har valgt meg” (“Fordi vi må”), er egentlig en troverdig linje.
Også en ærlig sak.
Men at det er gjennomgående svakt låtmateriale med dvaske tekster av middelmådige rappere med sans for anslående allsang-refrenger, er hevet over enhver tvil.
De er i det minste konsekvente.
De vil ha penger til å kjøpe all dritten de trenger.
De "sløser penger på noen strippere på stenger, rocker hotte solbriller, popper koffeinpiller" ("Insomnia").
Genuine følelser.
Genuint døvt.
| 0
|
002267
|
Ørkenhyl
Matthew Houck har hatt godt av to sorgtunge år i Mexico – dei siste tårene er gylne, og dei kallast Muchacho.
Då Phosphorescent starta i 2001, var det berre Matthew Houck med eit artistnamn.
Etter kvart som den litt særeigne, skitne og slepne countryen tok form, gjorde og resten av gruppa det.
Han er framleis hovudpersonen, men backingbandet har no same rolla for Houck som Crazy Horse har for Neil Young – dei er der når han treng dei.
Behovet for gode vener var vel aldri større for Houck enn i slutten av 2010, då blant anna ein lang og tung turné hadde ført til slutten på eit forhold.
Men i staden for å drikka meir med nære vener, reiste Matthew Houck på første fly til Mexico, der han budde åleine i nær to år.
Der fekk han fokusert på låtskrivinga, og fullført dei sangane som tidlegare berre var strofar.
Det fokuset, og dei personlege problema Houck kom seg gjennom ved å skriva musikk, har ført til ei nær bunnsolid plate frå Phosphorescent.
Muchacho er heilt fin frå starten.
Den stillferdige, seremonielle opningslåta "Sun, Arise!" legg løypa for eit album fylt av ørkenscener, einsemd og skjulte tårer frå ein beinhard cowboy.
Singelen frå albumet, "Song for Zula", tek direkte for seg brotet med den gamle kjærasten.
"Some say love is a burning thing, that it makes a fiery ring.
Oh, but
I know love as a fading thing, just fickle as a feather in a string".
Vakker lyrikk presentert av Matthew Houck si sjarmerande, skranglande stemme er nok til å trekka fram det tomme blikket, der eg sit med djup sympati for den stakkars mannen som har fått seg ein på trynet av den svikefulle kjærleiken.
Det er likevel først på "The Quotidian Beasts" at Muchacho viser seg frå si aller beste side.
Med desperate hyl, som ein præriehund på ei kald natt, ristar Houck av seg den siste motgangen, og ser mot soloppgangen på ein ny dag.
Det er hyla, saman med fantastisk backing frå resten av Phosphorescent, som manar fram så kraftig gåsehud at det er ikkje heilt lett å gå rett framover.
Eg vart – bokstaveleg talt – mo i knærne.
Ei liknande kjensle dukka opp tidlegare, då Houck og gjengen trykker til litt ekstra på "A Charm/A Blade".
Der kjem E Street Band-taktene som dominerte deler av den førre plata, Here's To Taking It Easy, fram på nytt.
Det er likevel ikkje heile plata som gir denne kjensla.
Nokre sangar har nær motsatt effekt.
Når stålgitaren slentrar seg inn på den lille ørkenflekken i "Down To Go" og "Terror In The Canyons", der Houck jamrar om sorgen sin, blir flekken gjort om til eit vanleg studio, der så mange såre countrymenn har levert den same, såre visa før.
Stålgitar er fint det, og låtene er for seg sjølv flotte historiar dei og.
Det passar berre ikkje inn, og tek eit ukomfortabelt steg til venstre frå den nær perfekte stien Muchacho som oftast går på.
Magien Phosphorescent vil levera med Muchacho er der, men den er skjør.
Det er lite som skal til før du blir dradd ut av illusjonen Houck har bygd opp rundt deg, men tida i bobla er god.
Hadde dei berre tona ned stålgitaren eit par hakk, hadde Muchacho fått full pott.
Men Phosphorescent si siste plate er meir enn god nok for ein cabriolet som køyrer i full fart inn i solnedgangen og flyktar frå vonde minner.
For det er i denne bilen du sit, saman med Matthew Houck, på Muchacho.
| 1
|
002269
|
Halvveis til regnbuen
Synne Sanden ville tjent stort på å lære seg kunsten å holde igjen.
Det er ingen tvil om at sølvvinneren i årets Urørtfinale, Synne Sanden, har et og annet gående for seg både som låtskriver og artist.
Under årets by:
Larm så jeg henne på den vesle scenen i kjelleren på Oslo-klubben Revolver, der hun – tross enkelte feilsteg – konsoliderte de jevnt høye forventningene til denne andreplaten.
Et av problemene med konserten – en hang til det maniert teatralske og «interessante» – har dessverre vokst seg ytterligere hørbart på Climbing The Rainbow.
Låtene formelig bugner av smarte vendinger og sinnrike arrangementer, men melodiene – selve fundamentet i denne sammenhengen – oppleves gjennomgående som Sandens svakeste kort.
Da hjelper det lite å presse dem til bristepunktet med innfall, om de er aldri så sprelske.
Synne Sanden er på sitt beste når hun fokuserer på å tømme en god idé for hele sitt potensiale.
Thomas Dybdahl-duetten «In Your Embrace» er enkel, men vakker, og Susanna Wallumrød-samarbeidet «Can I Trust» balanserer en sterk melodi med et hektende driv.
Singelen «The King In My Kingdom» er allerede en etablert suksess – et uimotståelig hook nennsomt bygd ut i alle de riktige retningene.
Men på for mange andre av disse elleve uforholdsmessige lange sangene – snittlengden er fem minutter – sitter jeg som lytter igjen med en opplevelse av at det prøves for hardt.
«Blood On His Hands» går Katzenjammer i næringen hva folkloreflørtende gjøgleri angår, mens tittelsporet, «I Coloured It Pink» og avsluttende «Tiger’s Net» alle fremstår som uforløste, kaotiske og litt daterte forsøk på å skape dramatisk kunstpop.
Jeff Buckley-skrålingen på den ellers enerverende “Outside Your Door” skal jeg være raus nok til å forbigå i stillhet.
Synne Sanden er fortsatt ung og lovende, og det er gledelig at hun fortsetter å prøve ut nye strategier for musikken sin.
Neste gang håper jeg bare det er grunn til å hive etter pusten av ren glede, ikke utmattelse og frustrasjon.
| 0
|
002270
|
Perfekte partysvensker
Etter tre års trening leverer Swedish House Mafia den ultimate festen i Miami.
De svenske houseprodusentene Axwell, Sebastian Ingrosso og Steve Angello i Swedish House Mafia erklærte i fjor at de skulle ut på sin siste turné - og så skulle de gi seg som trio.
One Last Tour startet i Dubai i november, var innom Oslo og Telenor Arena i desember og avslutter her i Miami med to show fordelt på to helger på verdens største elektroniske dansemusikkfestival, Ultra Music Festival.
Det er aller første kveld på Ultra og Bayfront Park er fylt til randen av jenter i truser og gutter i baris.
Alle er de her for å rave ut til blant andre Afrojack, David Guetta, Calvin Harris og Avicii.
Men denne fredagen er det Swedish House Mafia som er det største trekkplasteret og som byr på det aller feteste showet.
For selv om man kan diskutere hva de egentlig gjør live og hva de bare later som, er det fint lite å si på verken forarbeidet de har gjort eller selve showet som leveres.
Det vi vet er at Axwell og Steve Angello bytter på å spille på trommer og at Sebastian Ingrosso kjører på med filter.
Det spares ikke på et eneste triks og settet er tilnærmet perfekt bygd opp med kombinasjonen av Swedish House Mafias tilnærmede pophits og deres hardere materiale.
Med låter som "One (Your Name)", "Antidote", "Miami 2 Ibiza", "Don't You Worry Child" og "Save The World" på løpende bånd er det lett å bli revet med av hvor mange hits dette trekløveret faktisk har.
I tillegg toppes røyk og lys av laser som toppes av pyro som igjen toppes av fyrverkeri over den enorme sceneriggen.
For de nærmere 50 000 oppmøtte leverer Swedish House Mafia akkurat den festen de har lovet og byr på en mer enn verdig avslutning.
Og den halvannen timen festen pågikk var det knapt et kjedelig øyeblikk.
For uavhengig av om Swedish House Mafias kalkulerte pophouse er din kopp te eller ei, så er det vanskelig å ikke la seg imponere over det de har fått til i løpet av de siste tre årene.
Men en ting er ganske sikkert:
De kommer nok aldri til å nå de samme høydene hver for seg.
| 1
|
002272
|
Mirakelkuren
Jamey Jasta og Hatebreed hadde full kontroll på Trondheim Metal Fest.
Amerikanske Hatebreed satte erfarne punkere og metalhoder i bevegelse under sin tildelte tid på Svartlamoen samtidig som de garantert høstet noen ny fans lørdag.
En malplassert, men effektiv Game Of Thrones-aktig intro setter fyr på et allerede overtent publikum.
De skal se amerikanerne i metalcorebandet Hatebreed på Trondheim Metal Fests siste dag - forventingene til de frammøtte er ikke uten grunn, Hatebreed er nemlig et av metallens aller beste og mest hardtarbeidende liveband.
Allerede etter anslaget i andrelåten “Put It To The Torch” fra årets fortreffelige The Divinity Of Purpose er publikum i full bevegelse og lystrer den ultra-karismatiske frontfiguren Jamey Jastas anmodninger om huske å plukke opp de som går i bakken.
Vaktene foran scenen stoler naturlig nok ikke like blindt på Jasta og opptrer klønete og aggressivt under store deler av Hatebreeds tilmålte tid.
Heldigvis uten at det er i nærheten av å påvirke stemningen, som på allsangvennlige “Honour The Code” treffer taket i Verkstedhallen.
Med unntak av en liten pause grunnet teknisk kluss kjører Hatebreed på nesten uten pauser, og samtidig som Jasta enten introduserer bandmedlemer eller takker publikum for deres hengivenhet er en ny låt alltid i gang.
Konserten har flere høydepunkt, blant annet “Live For This” fra The Rise Of Brutality (2003) hvor en mann i sekstiårene hiver seg inn i cicrle-piten, forøvrig den største circle-piten i Trondheim siden Gallows gjestet Byscenen i 2011.
Bevegelse ble det også på den pumpende “Betrayed By Life” fra Satisfaction Is The Death Of Desire (1997), hvor omtrent hele salen hopper opp og ned i ren crossfit-stil som til slutt toppes av en jente som river av seg blusen av ren lykke.
Det alltid like imonerende hvor godt Hatebreed klarer å balansere beinhard metalcore, med en så til de grader inkluderende utstråling.
Lørdagens konsert på Verkstedhallen var intet unntak, de er evig proffesjonelle uten at det går utover morroa og tråler inn nye fans også denne kvelden.
I det Jamey Jasta skriker - “A new life begins”, den første stofen på klassikeren “Destroy Everything” fra Supremacy (2006) har amerikanerne fullstendig kontroll - samtidig som publikum går bananas med bevegelser som jeg kan banne på at forbrenner kalorier kjappere enn yoga.
| 1
|
002274
|
Edelt gjenhør
Justin Timberlake er tilbake.
Comebacket er verken poprevolusjonært eller grenseoverskridende, men like fullt eksklusivt.
Han har forhåpentligvis fått tilfredsstilt eksponeringsbehovet som humorist og skuespiller.
For nå er mannen bak et av pophistoriens aller viktigste bidrag (Justified) tilbake.
Det føles riktig.
Sammen med bhangra-tjuvradden og lydbiblioteket Timbaland, har Timberlake funnet veien tilbake til studioet.
Det er dette han er best til.
Lage elegant pop-r&b.
Den største overraskelsen på 20/20, som teller ti spor, er riktignok ikke at Timberlake leverer, men snarere at Timbaland-produserte låter høres gangbare ut i dag - en del år etter at produsenten hadde sine beste år .
Albumet er nesten like viktig for Timbaland, siden 20/20 brukes som et utstillingsvindu for det omfattende lydbiblioteket.
Flittig bruk av distinkte og hastige tromme- og bassharmonier, svøpt sammen av en mer voksen utgave av vokalisten, som synger eksemplarisk.
For det var aldri noe tvil.
Justin Timberlake er en av de beste vokalistene vi har.
Falsetten hans kommer til rette på 20/20 - og er 32-åringens sterkeste vokalkort.
Han kan gå fra de høyeste tonene til å dempe seg og lande kattemjukt ("Strawberry Bubblegum", "Pusher Love Girl").
Geleidet av blåsere og fingerknips var lystige “Suit & Tie”, comebacksporet som på ingen måte var en game changer, uansett velkomment.
Platen balanserer mellom å være overdimensjonert og nedstrippet, nesten organisk.
Vekslingen fra vrengt bass og seigt tempo i "Spaceship Coupe" til soula gitar- og blåserdrevne “That Girl”, hører vi Timbaland i et lekent humør uten at det blir anmassende.
Selv om han absolutt må legge inn filterbelagte ad-libs og overprodusere med dramatiske strykere (“Tunnel Vision”).
Tempovariasjonene i låtene (“Suit & Tie”, “Mirrors”), kler Timberlake.
Nå skal det sies at 20/20 verken er poprevolusjonært eller grenseoverskridende, men det føles eksklusivt.
Han tilnærmer seg albumet med en ydmyk og leken innstilling.
Det føles betryggende at Tennessee-kjekkasen er tilbake med sitt tredje solide bidrag.
| 1
|
002275
|
Fin i formen
Engelske gentlemen gleder med sitt første album på 11 år.
Det er nesten nøyaktig 20 år siden Suede etter noen svært lovende singler brettet ut sitt debutalbum for en hel verden.
Suede ble der og da en av de virkelig store platene i brit-popen, og holder seg fremdeles svært godt.
Der kumpaner som Oasis og Blur leflet med mod og ladism var alltid Suede hakket mer pompøse og kultiverte.
På en god måte.
Mer Bowie enn The Kinks.
Mer kunstgalleri enn pubkran.
Etter en lang pause er Suede tilbake, og artig nok finner comebacket sted akkurat samtidig som David Bowie relanserer seg selv.
Artisten Suede alltid blir sammenlignet med.
Og i likhet med Bowie er det et usedvanlig friskt Suede du kan bli kjent med via Bloodsports.
Det er godt mulig jeg er i overkant nostalgisk, men lyden og minnene fra 1993 ligger tjukt inni Suede anno 2013.
Det handler trygt og godt fremdeles om store følelser og ren indiepop.
Lyden er like spiss som i gamle dager, Brett Anderson er fremdeles midtpunktet med sin gripende vokal, mens gitarist Richard Oakes, som har vært med siden 1994, sprer sin glitrende sologitar over alle de ti låtene.
Akkurat som Bernard Butler gjorde på debuten.
Det hele starter med nydelige "Barriers" som må være Suedes beste låt siden 1996, og kvaliteten følges opp med raskere "Snowblind" og intense "It Starts And Ends With You".
En gammel fan puster lettet ut.
Suede er tilbake, og de imponerer på de første meterne.
Suede holder oppe mesteparten av kvalitetstrykket over de førti minuttene som er Bloodsports.
Til tider kan det dog bli litt vel mye når Brett Andersons vokal går helt i rødt på følelsesbarometeret i de aller mest pompøse balladene "Sometimes I Feel I'll Float Away" og "What Are You Not Telling Me?".
På min kopi er det så mye følelser i sistnevnte sang at det faktisk skurrer i høyttalerne.
Men sånn er det med Suede.
Det skal føles.
Bloodsports faller litt mot slutten siden Suede har valgt å samle mye av det aller mest dramatiske og rolige i platens ende.
Et litt mystisk valg, siden en større blanding mellom det raske og det langsomme ville vært mer behagelig for lytteren.
De rolige låtene er gode enkeltstående, men fire såre ballader på rad blir et litt anstrengende farvel.
Det er heller ikke mye nytt å spore hos Suede, men så lenge sangene er såpass solide er ikke musikalsk nyvinning et savn, og Suedes smarte indiepop høres nesten like smart ut nå som for tyve år siden.
Et comeback av Suede er kanskje ikke det verden har skreket høyest etter, men når Bloodsports løfter humøret og livsgnisten gang på gang er det bare å ønske velkommen tilbake til gamle helter.
Gleden er dønn på min side.
| 1
|
002276
|
Inderlig helgeslutt
The Weeknd avslutter søndagen på Ultra Music Festival med en magisk time.
Abel Tesfaye var som The Weeknd en av de som bidro til å revitalisere R&B i 2011, og ble med sine tre gratis miksteiper, House of Balloons, Thursday og Echoes of Silence, raskt allemannseie - også for R&B-skeptikere.
Den tidligere så myteomspunnede 23-åringen fra Toronto stod denne søndagen for en svært myk, inderlig og samtidig kraftfull avslutning på verdens største elektroniske dansemusikkfestival.
I utgangspunktet føltes det som en merkelig booking og et merkelig tidspunkt, all den tid de roligere konsertene på livescenen hadde blitt lydforurenset av DJer fra andre scener hele helga og festivaldeltagerne mye heller ville steke til DJ-sett enn å faktisk høre noen synge og spille på instrumenter.
Med da The Weeknd gikk på scenen med fullt band og korister var det helt fullt i amfiet.
Det er ikke alltid R&B med band fungerer spesielt godt i livesammenheng.
Selv om oppsettet utvilsomt så profft ut, kunne jeg ikke unngå å føle en viss skepsis til det jeg skulle få oppleve.
Men idet "High For This" setter i gang er det ingen tvil om at denne gjengen ikke bare har øvd, de føler det også.
Dette blir enda mer tydelig da de går rett over i en glimrende versjon av "The Morning" og Ultra-publikummet stemmer i med full allsang.
Abel Tesfaye er også virkelig overbevisende på scenen.
I motsetning til Azealia Banks tidligere på dagen får jeg her følelsen av at han virkelig ønsker å levere - både rent musikalsk og som scenepersonlighet.
På "Twenty Eight" er han som en reinkarnasjon av Michael Jackson, på "Coming Down" er både vokal og arrangement helt perfekt, "Birds Pt.
1" sitter som en kule og liveversjonen av "Valerie" løfter låta til nye høyder.
The Weeknd har en vakker stemme, men den er ikke alltid like kraftfull.
Noen ganger drukner han litt i bandet og på et par låter mister han kontrollen på stemmen.
Småpirk, ja, men også det eneste som står mellom han og den fullkomne konsertopplevelsen.
For når settet avsluttes med en eksplosiv versjon av "Wicked Games" er alt helt perfekt i Miami - helt til pause-DJen går rett over i dutch house, drar meg ut av bobla og minner oss på hvor vi er.
| 1
|
002277
|
Apatisk Azealia
Øya-aktuelle Azealia Banks har upåklagelig flyt, men byr på en uinspirert og uengasjerende versjon av seg selv.
Azealia Banks har nesten blitt like kjent for sine utblåsninger og krangler på Twitter som hun har for rapferdighetene sine.
Men den 21 år gamle Harlem-jenta som slo gjennom med et brak da hun i slutten av 2011 ga ut "212" bydde ikke på fyrverkeri i Miami på søndag.
Hun kommer ut på scenen med en DJ og to dansere, ikledd et fargerikt minimalt antrekk de fleste kvinnelige festivaldeltagerne på denne svært lettkledde festivalen garantert skulle ønske de selv hadde på.
Det skal dog vise seg at antrekket byr på en del bevegelsesutfordringer da det er mer hull enn stoff og mer hud enn passform.
Azealia setter i gang showet med "Fantasea" og "Fuck Up The Fun", før hun tar seg en pause mens hun lar DJ Cosmo få lov til å vise frem hvor flink han er til å scratche.
Dette føles fullstendig unødvendig, spesielt med tanke på at DJ Cosmos ferdigheter ikke får noen til å bli spesielt imponerte.
Heldigvis er det ikke mye tid han får før Azealia er tilbake igjen med "Jumanji".
Det virker heller ikke som om det er nok tid til selve låtene da de hele tiden blir kuttet før de er ferdige, noe som blir temmelig irriterende etterhvert.
Men det er ingenting å si på ferdighetene til Azealia - dama kan å rappe og flyten hennes er upåklagelig.
Likevel føler jeg meg snytt for energi, for attitude, temperament og mest av alt for hennes tilstedeværelse.
Det virker tidvis alt for mye som bare nok en dag på jobben.
Mellom låtene får vi mekaniske oppramsinger av hva låtene heter og jeg lurer:
Hvor er sultne Azealia?
Det eneste vi får er slappe Azealia.
Jeg tviler ikke på at hun har mye mer å by på enn det Miami fikk denne søndagen, for hun hadde vel ikke vært der hun er nå om hun faktisk var så uinspirert?
Det tar seg heldigvis opp med "Licorice", "Esta Noche" funker bra og det oppstår endelig en form for kommunikasjon mellom henne og det publikummet som ikke har stukket av for å rave til Eric Prydz og Wolfgang Gartner.
Og så løsner det helt for både henne og publikum på "212", men da er også konserten over og det slette inntrykket er ikke til å redde.
| 0
|
002278
|
Ung melankoli
Unge urørt-finalistar undrar over dei store tinga i livet.
Diverre finn dei ikkje svaret på debutalbumet.
Det er lett å tenkja at Ekkolodd, med merkelappen "undervannspop", føyer seg inn i rekka av luftig, norsk pop med djup tilknyting til naturen og elementa rundt.
Ein trend har forma seg, og musikarar vil bevega seg meir og meir ut av studioet for å fanga vinden, bølgene og den reine krafta frå naturen på platene sine.
Marius Asp synsa rundt temaet i sin anmeldelse av Atlanter, så nærare inn på temaet skal ikkje eg gå.
Men eit av naturpop-banda som han ramsa opp, var Ekkolodd.
(Det skal seiast at Ekkolodd sjølv kallar musikken sin for "drømmepop", men sjangeren som dukka opp i iTunes var "undervannspop" – eit mykje flottare ord, i mi bok.)
Besøk
Urørt sine nettsider:
Urørt.no
Lytt gjerne til opningssporet "... og du ga avstanden navn" medan du les vidare:
Urørt-finalistane har no gitt ut debutalbumet sitt, trass i at dei ikkje gjekk av med sigeren tidlegare i år.
Det bruse forbi me, som vert sluppen fredag 22. mars, tek med seg kvalitetane som førte Ekkolodd til Urørt-finalen vidare, med stemningsskapande trommer, skingrande gitarar og mild gudbrandsdalsdialekt.
Omgivelsane som truleg har forma musikken til Ekkolodd er og å spora i albumsform, men fjellufta klarar ikkje å trenga seg ut frå høgtalarane i så stor grad som ein skulle ønska.
Det bruse forbi me slår meg som ei plate om og til naturen, framfor ei plate frå naturen.
Diverre var kanskje sistnemnde målet.
Ei kjensle av opne sletter, delvis isdekte bekkar og tryggleiken i ein varm gensar er likevel til stades gjennom heile albumet.
Om ein til dømes er å finna på eit Widerøe-fly frå vest til aust medan ein høyrer låter som "Hedvig", urørt-låta "Perler" og "... og du ga avstanden navn" blir stemninga i øyrene rett så triveleg.
Les meir om Ekkolodd på p3.no/musikk.
Ekkolod spelar musikken sin med ein slags melankoli som det ikkje er meininga at så unge folk skal kjenna på – melankoli eg sjølv er mange år unda å verkeleg forstå, men som eg kjenner at når eg høyrer det.
At tematikken er vaksen seier og bandet sjølv, som trekk fram både livsangst, framandgjering og døden som tema i musikken.
Inspirasjonskjeldene er og handplukka i det angstfylte landskapet, med namn som Sigbjørn Obstfelder og Radiohead på lista.
Likevel kjem ikkje gudbrandsdølene stort lenger enn til denne vage kjensla av bygde-Noreg på detutalbumet sitt.
Enkeltlåtene er ikkje sterke nok, og heilheiten virkar mest som behageleg bakgrunnslyd, framfor eit møte med norsk natur gjennom stereoen.
Det er ikkje det at Ekkolodd treng å veksa.
Dei er vaksne nok til å føla seg utilpass i dei angstfylte skjortene sine, som klør aller mest bak på ryggen der du ikkje når.
Dei manglar berre den unike evna til å formidla denne angsten i musikken, og å få eit meir unikt drag over låtene sine.
Med det sagt, ser eg fram til andreplata.
Sjå Ekkolodd spela "Enveisglass" og leika seg i fjæra:
| 0
|
002279
|
Kloke ugler
Kvelertak gjentar sin egen formel og sin egen suksess.
Kvelertak har alltid hatt uglen som en del av bandet.
Først som coverkunst på debuten, så på diverse t-skjorter, og nå som maske på konsertene.
Uglen kan også være et godt utgangspunkt for Meir, i hvert fall om en er med på at uglen er klok.
For Kvelertak er seg selv like på oppfølgeren til det som mange kalte tidenes norske debut.
Akkurat den påstanden var nok å dra ting litt vel langt, men rogalendingene fikk fortjent suksess med sin fiffige blanding av sjangre innen tungrocken.
En blanding som fikk stor oppmerksomhet i en metalverden på leit etter nye impulser.
Kvelertak gjør derfor klokt i å ikke forandre veldig mye på formelen.
Asbjørn Slettemarks sammenligning med AC/DC ble noe misforstått i hans tidlige gjennomgang av Meir for noen uker siden, men er likevel presis.
Kvelertak har funnet sin unike nisje i rocken, og kan - som AC/DC - leve lenge på at de er så enestående.
Det er ingen andre som klarer å blande black metal, punk og klassisk ultrafengende rock på samme måte som Kvelertak.
Og det er definitivt ingen som kommer ut i andre enden med en sånn dunst av festligheter og moro.
Det er ikke dermed sagt at bandet ikke har utviklet seg.
Det er mye på Meir som føles nytt.
En del av låtene strekkes relativt langt ut i tid, og kan være vanskeligere å få tak på enn man er vant til fra Kvelertak.
I tillegg er deler av gitararbeidet enda mer polert og melodiøst enn forrige gang, samtidig som de harde partiene er enda hardere.
Derfor har Kvelertak kalt albumet Meir.
Mer av alt.
Mer av Kvelertak.
Etter en lang og ensom gitarintro eksploderer Meir med ett minutts totalrock i "Åpenbaring", før kjappe "Spring Fra Livet" føles riktig på alle vis; med refreng om å komme hjem til Rogaland, ekstrem-metal-riffing, og en magisk liten gitarsolo.
Knallharde "Trepan" dundrer avgårde i stort tempo før den midtveis skifter ham med twingitarer som ville gjort Thin Lizzy stolte av sin egen arv.
Samspillet mellom det rabiate, spisse og harde og det melodiøse og vakre fungerer like godt som på debuten, og aller best i P3-listede "Bruane Brenn" og den helt ekstremt medrivende "Evig Vandrar" - med innlagt hosting og mislykket skrik i starten - som bør bli neste låt på radio.
Sistnevnte borer seg inn i hjernen din, formerer seg, legger egg, og blir der for alltid.
Produksjonen til Kurt Ballou gjør at de harde partiene blir polerte nok for massene, og sørger for at Kvelertak har mye å strekke seg etter sonisk i liveformatet.
Mot slutten av Meir drar Kvelertak på med lange låter i illsinte blackmetal-aktige "Nekrokosmos", "Undertro" som tvinger tankene til Skambankt, og punkete "Tordenbrak" med nesten The Kids-aktig sologitar, som alle er over 6 minutter med lange, repeterende avslutningsriff.
De tre forsvinner litt i mengden, men er definitivt også sanger som kan vokse på meg fremover, og som kan bli live-favoritter med sine lange instrumentale strekk.
Kvelertak imponerer stort igjen, og har med seg nok en god plate når de igjen skal ut i verden.
Uten at de på noe vis har firt på råskapen og galskapen.
Heller tvert imot.
Det tar mer tid å fordøye dette albumet enn forrige gang, men det er tid som betaler seg tilbake med musikalske opplevelser av det sjeldne slaget.
Kvelertak er noen luringer.
Best oppsummert i albumets avsluttende feiringslåt "Kvelertak" som innehar så mye god stemning at den kan sette fyr på enhver tilstelning.
Meir er i salg fra mandag 25. mars
| 1
|
002280
|
Gitarrock på oppdagelsesferd
Hedvig Mollestad Trio tøffer seg med avansert gitarrock på sitt nye album.
I 2009 ble Ålesund-jenta Hedvig Mollestad Thomassen kåret til årets unge jazztalent under Moldejazz.
Siden da har hun spilt med blant andre Hilde Marie Kjersem, El Doom & the Born Electric og ikke minst Jarle Bernhoft.
Nå er hennes egen trio klar med sitt andre album All Of Them Witches.
Allerede ved første lytt er det tydelig at rocken denne gang har fått større plass i trioens utrykk.
Jazz-elementene er på ingen måte fjernet, men oftere brukt som krydder på de jevnt over rifftunge låtene.
Det er rett og slett ikke like mange låter på All Of Them Witches som surrer rundt med fusion-tilnærming slik tilfellet var på et av debutplatas mest jammende spor “No Enchore”.
De to åpningsporene “Sing, Goddess” og “The Rex” har mer til felles med kontemporær sludge og stonerock (selv om fuzzkanalene ikke overøses) slik fantastiske “Blood Witch” var alene om på Shoot.
Riffene på åpningsduoen er faktisk så tunge og fokuserte at de like godt kunne ha vært instrumentalspor fra det amerikanske sludgebandet Down, med blant annet Phil Anselmo (tidligere Pantera) i rekkene.
Jevnt over er låtskrivingen mye mer fokusert og mindre jam-basert denne runden, noe som tjener de roligere og svale låtene ekstra godt.
På “Achilles” er Hedvigs nonchalante soloarbeid samtidig så distinkt og oppløftende at nesten hver eneste tone virker planlagt - noe som i denne sammenhengen er forfriskende.
Den korte, men balsamerende “Shawshank” er også verdt å legge merke til.
De drømmende melodilinjene i Hedvigs soloarbeid fikk meg instinktivt til å plukke fram svenske Opeths syttitallsflørt Damnation (2003) for første gang på veldig lenge.
Av de mer jammete låtene på skiva er “The New Judas” et soleklart høydepunkt.
Her får også rytmeseksjonen, bestående av Ellen Brekken på bass og Ivar Loe Bjørnestad på trommer, virkelig plass til å utfolde seg.
Ikke det at Hedvig nyter en tilværelse i bakgrunnen av den grunn, her står hun nemlig like breibeint som de eksentriske gitarheltene Ted Nugent og Steve Ray Vaughn - som igjen resulterer i at “The New Judas” høres ut som en moderne gitar-tvilling til The Edgar Winther Groups lengendariske keyboard-o-rama-låt, “Frankenstein”.
All Of Them Witches har ikke mange dødpunkt, men "Kathmandu", "Ghrá Rúnda" og "Code Of Hammurabi" oppleves alle som bleke satt opp mot de andre fargerike sporene på skiva.
At noen av låtene også hadde vært spennende å høre med innslag av vokal, slik de eksperimenterte på tidligere nevnte "Blood Witch" fra debutskiven, blir bare smålig ønsketenkning fra min side - rett og slett fordi Hedvig Mollestad Trio er på god vei til å vise samme crossover-potensiale som de millionvinnende jazz-hardhausene i Shining, og det etter bare to forsøk.
| 1
|
002281
|
Gyllen snø
Eit heilt uimotståeleg riff og varme trommerytmer er starten på comebacket til King Midas.
Så blir det betre.
King Midas har vore stille, nesten skjult, i seks år.
Ifølgje pressemeldinga har dei brukt desse åra på tusenvis av timar i studio, og perfeksjonert sin moderne blues.
Resultatet er "Snow".
Høyr låta her.
Anmeldelsen held fram under.
Ei klassisk tolking av blues-sjangeren er "Snow" i alle fall ikkje.
King Midas leikar seg med rytmar frå åtti-talet, indie-vokal frå tidleg på 00-talet, og litt world-musikk i grunnen for det heile.
Og blandinga er fantastisk.
Bandet som tidlegare har eksperimentert med både psychedelia og glam har lagt meir fokus på rytmen og den geniale melodien i "Snow".
Høyr låtpremiere på p3.no: Atter ein konge
Snøen er ikkje gul, den er gyllen.
Etter kort tid har King Midas fanga deg med "Snow", og dei nektar å sleppa taket før ei lita stund etter siste akkord.
Seks år er brukt godt, om ein skal dømma etter første smakebit.
Spenninga ligg i oppfølginga, og om King Midas no kan bryta ut av undergrunnen.
Held det fram slik, er det godt mogleg.
| 1
|
002282
|
Uanstrengt genistrek
The Strokes har mykje å forsvara med Comedown Machine.
Forsvarstalen er nær plettfri.
Er ein gjennomsnittleg interessert i musikk, er namnet "The Strokes" godt kjend.
Debutalbumet
Is This It har for lengst blitt genierklært, og gjennom store delar av 2000-talet var det The Strokes alt handla om.
Dei var kongane av indie-rock, med den utruleg slepne stilen, dei fengande låtene og sjarmerande Julian Casablancas i front.
Etter First Impressions of Earth frå 2006 vart det derimot brått stille, fram til middelmådige Angles frå 2011.
The Strokes kom tilbake som ein skugge av seg sjølv, og likegyldigheita var ikkje lenger kul – den var smittsom.
Angles vart møtt med eit skuldertrekk og lite anna.
No er Julian Casablancas og resten av The Strokes tilbake på nytt, med Comedown Machine.
Om me alle berre er einige om å gløyma Angles, er Comedown Machine nok eit bevis på at The Strokes er eit av verdas aller beste band.
Les P3 sin anmeldelse av Angles:
Det var det?
Med hissig gitar startar "Tap Out", som likevel er ei ganske nedpå låt.
Rett etter kjem dei to låtene me har høyrt før – "All The Time" og "One Way Trigger".
"All The Time" er ei klassisk Strokes-låt, ein velvald singel.
"One Way Trigger"er The Strokes i ny drakt.
Fire minutt med ivrige synthar og fistel-sang kan vera tungt å fordøya for puristen, men etter nokre rundar viser låta seg som ein liten genistrek.
No vil eg plassera låta blant The Strokes sine aller beste.
Den største genistreken ligg likevel ikkje i ei enkeltlåt, men evna The Strokes har på Comedown Machine til å bruka genialt enkle melodiar på ein forfriskande måte.
Det er ikkje nødvendigvis så nytt, men det er så gjennomført bra.
Les meir om The Strokes på p3.no/musikk
Samstundes som mange av enkeltlåtene er knallsterke, er det heilheita som er det mest imponerande.
Det heile heng saman, på eit vis.
Comedown Machine berre fungerer.
Gjennom 11 låter verkar det ikkje som om The Strokes har prøvd hardt ein einaste gong.
Skuldrane har vore senka og brystkassen heva, resultatet er ei plate som står seg godt ved sida av Is This It.
Der er det få som står frå før.
The Strokes spelte på Hovefestivalen i 2011.
Sjå konserten her:
| 1
|
002283
|
Slapp synth
Depeche Mode kunne med fordel gitt ut ei kortare plate enn Delta Machine.
Eller latt heile idéen ligga.
Dystopisk, industriell synth-pop har, trass enkelte stilendringar gjennom åra, vore varemerket til Depeche Mode.
Med den tyngste synthen på denne sida av Kraftwerk er det framleis mørk og rytmetung musikk Depeche Mode leverer på Delta Machine.
Og for det meste er det heilt greit.
Nokre gonger går det faktisk over heilt greit.
Nokre gonger er Depeche Mode anno 2013 eit storslagent band – nesten relevant i tida, trass i eit noko datert lydbilete frå 90-talet ein gong.
Men ein kjem likevel ikkje unda kjensla av at Depeche Mode har hatt sin beste periode på 80- og 90-talet.
At det er lenge sidan, og at vegen er lang tilbake til toppen.
Depeche Mode startar likevel høgt på stigen.
"Welcome To My World" er ein råtass av ei opningslåt, og "Angel" er ikkje stort verre.
Etter dette går det likevel nedover.
Stigen blir meir ustødig, Depeche Mode meir vinglete.
Utover Delta Machine held Depeche Mode fram med å gjenta seg sjølv.
Det blir uengasjerande og uniteressant.
Delta Machine blir rett og slett for lang, og kunne med fordel kutta nokre mindre interessante spor i midten.
Til tider viser Depeche Mode krefter.
Glimt frå storheitstida, som dei tidlegare nevnte opningsspora, eller "Soothe My Soul" mot slutten.
Likevel er det ikkje nok, og Delta Machine endar med å snubla i oppløpet.
Albumet er vurdert etter originalversjonen, ikkje deluxe-versjonen med fire ekstra spor.
Deluxe-versjonen er tilgjengeleg på Spotify.
| 0
|
002284
|
Lil likegyldig
Det virker som Lil Wayne har tankene helt andre steder enn på sitt tiende studioalbum.
Weezy, som han også kalles, nådde et bunnpunkt med skiva Rebirth fra 2010 og klarte aldri å gjøre seg så relevant som han var med Tha Carter-triologien.
De påfølgende platene I Am Not a Human Being og The Carter IV skilte seg for lite ut, og nå er førstnevntes oppfølger her - for mange en av de mest etterlengtede hiphop-skivene dette året.
Det åpner med et nedstrippet, annerledes og storslått pianospor.
Kun spennende lydmessig, vel å merke, for andre linje ut i Lil Waynes tiende studioalbum går som følger:
«She said my dick could be the next black president», han følger opp med "letting all these hoes ride my dick, carpool".
Slik fortsetter det stort sett, med ett unntak:
Den politiske appellen «God Bless America» hvor Wayne uttrykker sin misnøye overfor det politiske systemet og det amerikanske fengselsvesenet.
Ellers rapper Lil Wayne nesten utelukkende om pussy, weed og alkohol, noe vi forsåvidt har forbundet han med de siste åra.
Han spytter en del artige linjer om sex, og det er underholdende nok, det - men det blir for tynt, for jeg vet han kan bedre.
Så kan man diskutere hva som er viktigst: hva han sier, eller hvordan han sier det.
Lil Wayne er nemlig utvilsomt en dyktig rapper.
Ryktene skal ha det til at denne skiva inneholder ubrukt materiale ment for legendeskiva Tha Carter III og den påfølgende fireren.
Om det var et godt eller dårlig tegn var ikke lett å forutse, men det kommer tydelig frem ved et gjennomlytt.
De fleste sporene på plata er preget av tung, dyp bass, lite melodier, og fremstår på rekke og rad ganske platte og monotone.
Det er ikke før spor ni jeg blir oppriktig interessert.
Med 2 Chainz på en gjenghyller av et refreng er «Rich As Fuck» en av de stødigste låtene.
Den drar meg tilbake til rap på 00-tallet og får meg til å skru volumet opp.
Endelig en banger.
Den minner meg dessverre bare på hvor bra dette egentlig kunne blitt.
Låta er også et lite vendepunkt.
Etter den kommer tre låter som er melodiøse - to av dem med hakket mer meningsbærende tekster også («God Bless America», "Romance" og «Bitches Love Me»).
Sistnevnte er i tillegg veldig tidsriktig, takket være særs gode og aktuelle samarbeidsvalg med Drake og Future.
Lil Wayne bør nå takke gud for at han var med på å fostre opp den populære og musikalsk definerende kanadieren, Drake.
Når også Mike Will Made It, mannen som står for mye av både fjorårets og årets lydbilde, står bak produksjonsspakene kan det nesten ikke gå galt.
«Bitches Love me» skriker 2013 med sin rolige beat, elektronisk og synthbaserte melodilinjer og et refreng som tar det helt ned og bygges opp med en crescendo.
Selv om jeg ikke likte låta da jeg hørte den utenfor albumet, fremstår den her som en av skivas sterkeste.
Bare synd
Lil Wayne setter lite spor på den selv, og heller lar Drake og Future prege hele hiten.
Så daler det igjen, og plata ender med to svake og generiske låter.
Deriblant sistesporet «Hello», hvor Lil Wayne ikke klarer å motstå sin svakhet for metalrap.
Det resulterer i et totalkræsj av en avslutning, og låta er som hentet ut av Waynes store fail Rebirth.
Alt i alt fremstår Lil Wayne relativt likegyldig på denne utgivelsen.
Som om han hviler på tidligere suksesser, eller bare har helt andre ting i tankene (les: ulovlige virksomheter og dyrking av sin nye hobby).
Plata er altfor anonym.
Jeg gir noen av låtene et gjenlytt, men lite her er nyskapende eller definerende for fremtiden.
| 0
|
002286
|
Fokusert rovdyr
Raspestemmen Tyler, The Creator, rapkollektivet Odd Futures spydspiss, har fininnstilt siktet med albumet Wolf.
Alfaulven Tyler er mer konsentrert enn noensinne.
Man holder tritt med tankegangen til 22-åringen, nå som han har skrudd de morbide bildene han ofte maler ned et hakk.
Rapperens tredje solofremstøt er det tydeligste i rekken så langt.
På Wolf hører vi selvfølgelig fortsatt Tylers veldokumenterte forkjælighet for horroren.
Banale utbasuneringer om misogyni og en verden i brann er effektivt, men utblåsningene er sporadiske.
Gledelig nok tilegner rapperen mye plass til å skissere håpet, der han blant annet åpner opp om kjærlighet (“IFHY”, “Answer”) og trøblete familie- og fanforhold (“Colossus”).
Han unngår å virke emosjonelt avstumpet.
På Wolf virker rapperen tvert imot - tro det eller ei - sympatisk.
Tyler, The Creator har tatt store steg som produsent og rapper.
Som et barn av Neptunes-generasjonen viderefører den unge California-mannen de flate, dunkende trommene og synthdrevne basslinjene.
Behagelige blipp-blopp-lyder og klokkespill-aktige melodier (“Treehome95”) oppleves forenlig med den relativt aggressive singelen “Domo23”.
Det føles aldri som et umotivert grep, til tross for disse ytterpunktene.
Og sånn balanseres Wolf.
En av rapverdens mest distinkte stemmer vekter melodiharmonier ("PartyIsntOver/Campfire/Bimmer") og hissige crew tracks ("Trashwang").
Han kler begge roller:
Febrilsk og myk.
Kunsten å formidle angst (“Pigs”) og samtidig skildre gode stunder er ingen enkel sak, og Tyler, The Creator, en rapteknisk dyktig kis, balanserer på et knivsegg gjennom hele utgivelsen.
Heldigvis med stor stødighet.
| 1
|
002288
|
Med sopp i ermet
På sitt fjerde og mest bestemte album styrker The Besnard Lakes sin posisjon som et av Canadas beste rockekollektiv.
2010 står fortsatt friskt i minnet som et av de beste musikkårene i min mentalt oppegående levetid.
Jeg kunne sikkert listet opp 50 gode grunner til det, men for å gjøre det enkelt:
Én av dem er fabelaktige The Besnard Lakes Are The Roaring Night.
På dette albumet hadde husbond-og-hustru-duoen Jace Lacek og Olga Goreas - med venner - spisset uttrykket fra sine to forgjengerne ...Are The Dark Horse og Volume 1.
Essensen var en slående vital rekonstruksjon av storslått og psykedelisk 70-tallsrock.
For i tillegg til umiddelbare hippiepophymner á la Fleetwood Mac, som "Albatross", eller den groovy, ledzeppelinske rockeren "And This Is What We Call Progress", var også ...Are The Roaring Night pakket inn et syltynt slør av feberdrømsstøy.
Paralleller til shoegaze-helter som Ride og My Bloody Valentine er riktignok ikke helt på sin plass, men det er likevel ikke fullstendig idiotiske sammenligninger.
Dette er et kjennetegn som nå fortsetter på "People of the Sticks", det nærmeste kanadierne kommer en real poplåt på fjerdealbumet.
De første 20 sekundene er nemlig båret frem av skimrende gitarstøy, som følger låta tvers gjennom.
Men før vi beveger oss videre:
Det er et par ting å ta tak i ved Until In Excess, Imperceptible UFO (ja, det er faktisk albumtittelen, og hvis du, som meg, synes det er tungt å gi seg i kast med klassiske engelske romaner uten å også å ha en ordbok i fanget: det betyr vel noe sånt som "inntil det blir for meget, umerkelige UFO").
Minst like snodig som tittelen er nemlig tematikken på Until In Excess, Imperceptible UFO, som, øh, tar for seg "utholdenheten til menneskesjela i profetiske tider" fortalt gjennom øynene til "to eller flere spioner".
Akkurat dét bør nok tas med en klype salt, for rent musikalsk setter ekteparets sopptripper få spor utover de mest tåkelagte kuttene, som den svevende psychrockeren "And Her Eyes Were Painted Gold", mens det avsluttende scifilydsporet "Alamogordo" består av så lite låt at den like greit kunne vært sløyfet.
Kun ved noen få anledninger er The Besnard Lakes' hviskende vokal (Lacek og Goreas deler denne jobben) tydelig nok til at man får med seg kørka tekstlinjer som "she stole my files, all to erase a part of me" ("At Midnight") og "three rainbows watched over the valley where you lay" ("46 Satires")
Tross alt er faktisk Until In Excess, Imperceptible UFO deres mest fattede og strukturerte album så langt, hvor de fleste låtene følger en fargerik berg-og-dalbane-komposisjon.
Ta eksempelvis "The Specter", hvor grunnlaget av et dempet, seigt orgel gradvis bygger seg opp til et buldrende høydepunkt, mens klimakset på vakre "46 Satires" lett slår pusten ut av en; gitarsoloen her forsøker nærmest å rive hull i lydmuren, mens melodien og bassgangen underbygger storheten.
Med andre ord er det noe som sier meg at verken øreklokker eller ålreite stereoanlegg yter Until In Excess, Imperceptible UFO tilstrekkelig med respekt sammenlignet med å kunne nyte kanadierne live i solsteiken.
Jeg krysser fingrene for at Øyafestivalen tar et tak.
| 1
|
002289
|
Faller av knivseggen
The Knife eksperimenterer mer enn før på sin nye plate - men drar tidvis særheten litt for langt.
The Knife annonserte rundt juletider at de hadde et nytt album på gang - deres første siden 2006 og Silent Shout.
Første singel kom tidligere i år, og viste oss den svenske elektronikaduoen i kjent stil.
"A Tooth For an Eye" er en suggererende låt svøpt i et kjølig lydbilde, toppet med Karin Dreijer Anderssons insisterende, nasale vokal.
Låta er allikevel et noe uforståelig valg både som singel og som platas åpningslåt - den trenger lang tid på å sette seg, og er milevis unna "Heartbeats", som vel fortjent fremdeles er duoens mest kjente låt.
Søsknene Karin og Olaf har syslet med hver sine prosjekt de siste sju årene, og møtes igjen i langt mer eksperimentell modus.
Shaking The Habitual er et mektig stykke musikk - men ikke bare på den gode måten.
Seks av de tretten låtene er lengre enn åtte minutter - den aller lengste ("Old Dreams Waiting To Be Realized") bikker 19 minutter.
Dette er ikke noe problem i seg selv, så lenge det er snakk om sterke låter.
Hos The Knife synes dessverre kvaliteten å ha kommet i andre rekke, og de lange sporene blir fort kjedelige og påtatt utilgjengelige.
Få av dem inneholder vokal, og duoen dyrker et uttrykk som beveger seg mer mot støy og lydkunst enn The Knifes - også fra før utforskende og besnærende rare - elektronika.
Når den svenske duoen er tro mot idéen om en låtstruktur og tøyer uttrykket de allerede er kjent for innenfor rimelighetens grenser, byr Shaking The Habitual på flere gode stunder.
Albumets beste låt er den beskjedne kjærlighetserklæringen "Without You My Life Would Be Boring", med sin kinesisk-inspirerte fløytelyd, trommelyd i krigsmodus og messende, uforutsigbar vokal.
Duoen leker med sitt eget uttrykk, og kommer svært bra ut av det.
Også avslutningslåta "Ready To Lose" - med innslag av house og spacedisko - og politiske "Raging Lung" er gode låter som viser at The Knife fremdeles evner å være interessante.
Det foruroligende, ubehagelige uttrykket går som en rød tråd gjennom hele albumet.
Dette er musikk det er vanskelig å forholde seg likegyldig til.
Duoen selv sier at premisset for at de skulle lage et nytt album sammen var at det måtte bli noe annet enn "mye av den middelmådige musikken som produseres for tiden".
Selv tittelen understreker ønsket om å utfordre det etablerte - direkte oversatt betyr Shaking The Habitual noe sånt som å riste det sedvanlige.
Allikevel kommer ikke The Knife, alt i alt, ut som noe annet enn middelmådige på denne utgivelsen.
Hadde de mestret begrensningens kunst i større grad og tonet ned særheten, som ofte føles påtatt, ville Shaking The Habitual stått igjen som et langt sterkere album.
| 0
|
002290
|
Tyngre, klarere, bedre
Det ble komplett suksess da Kvelertak startet norgesturneen sin i Bergen i går kveld.
Det aller meste talte for at Kvelertak skulle starte den hjemlige delen av turneen sin med et tordenbrak på den nye utgaven av USF Verftet i går.
Med nok en solid plate i sine svarte dongeribaklommer har bandet flere låter å plukke av, og med konserter i Tyskland og England bak seg allerede burde også live-formen være stigende.
Et superklart publikum
- Kvelertaks største i Bergen så langt - var hvertfall parat til å hjelpe gruppen fra start til mål.
Til taktfaste og høye Kve-ler-tak-rop dukket de seks opp foran den store backdropen som viste det flotte John Baizley-tegnete coveret på Meir.
To røde og brennende øyne lyste skummelt mot oss i mørket fra Erlends uglemaske, en slags moderne versjon av Bruce Dickinsons egyptiske ansiktsbekledning under Iron Maidens store turné midt på 80-tallet, før det hele braker løs med "Åpenbaring" og "Spring Fra Livet" fra siste albumet.
Kvelertak eksploderte, publikum responderte, og dermed ble listen lagt skyhøyt for den neste timen.
Tidligere har problemet til Kvelertak i liveversjon vært at detaljene og helheten ofte har forsvunnet i dårlig lyd og et overivrig band.
Den tiden er tydeligvis over.
Det er godt mulig det var det supermoderne lydanlegget og den gode akustiske utformingen til helt nye USF som gjorde at lyden var krystallklar og riktig, men også karene på scenen virket å ha vokst både som musikere og som band de siste månedene.
Det handler fremdeles om fullt og helt rockeangrep, men det høres tyngre og mer profesjonelt ut i forhold til tidligere.
Lekenheten er også større enn jeg kan huske fra de mange konsertene jeg har sett Kvelertak spille.
Gitaristene Vidar Landa og Maciek Ofstad dro med bassist Marvin Nygaard på triksing med instrumentene, frivillig posering, og noen supertunge breakdowns, mens vokalist Erlend Hjelvik helt tydelig har blitt bedre til å synge.
Både koreografi og evner er minst ett hakk opp.
Samtidig som lyden var klar og stadionriffene store viste også Kvelertak at de fremdeles til tider lager knallhard rock på grensen til black metal.
Superfengende melodi og skingrende metal, gjerne i en og samme låt, er det som har betegnet bandet, og som har skapt dem en særegen lyd i rocken.
Det skorter ikke på det harde i 2013 heller.
Black metal-bajasen Hoest fra Taake gjestet på "Ulvetid" og "Nekrokosmos" dirret raskt, vakkert og bastant inn i ørene.
Likevel var det de mest allsangvennlige og melodiøse låtene som begeistret publikum mest.
Kropper fløy rundt i lokalet på eldre kjenninger som "Mjød" og "Fossegrim", mens nye favoritter som "Bruane Brenn" og "Kvelertak" var hakket bedre enn på plate.
Noe som er godt gjort.
Favorittøyeblikket mitt kom på "Evig Vandrar".
Et av Kvelertaks mest melodiøse øyeblikk, og en låt som fungerte perfekt live.
Et nytt anthem.
Kvelertaks "Paradise City".
Umulig å ikke synge med på.
Kvelertak var som alltid en energibombe.
Denne gang også med god lyd og nyvunnet selvtillit.
Da "Utrydd Dei Svake" avsluttet konserten etter en drøy time, med Maciek iført solbriller som en ekte stadionrocker (lignet han plutselig litt på en ung Eric Bloom fra Kvelertak-favorittene i Blue Öyster Cult?) var det bare å anerkjennende medgi at Kvelertak har blitt enda bedre på alt.
Stemningen i salen kunne nok med litt ekstra galskap rullet terningen helt til seks, men la oss spare det til neste gang.
| 1
|
002291
|
Her er så intenst
Shining fjerner det meste av eksperimenteringen, kakofonien og jazzen fra gjennombruddet Blackjazz.
Igjen står et forglemmelig forsøk på å rekke ut en hånd til massene.
De to siste sesongene av Anne Lindmos sårt savnede Store Studio hadde musikkinnslag av en helt annen verden.
For å nevne noen:
Motorpsycho spilte en låt fra deres underkjente "kun på vinyl"-utgivelse Child of the Future, mens støyfetisjistene Serena-Maneesh blåste skalpene av pensjonistene på første rad med "Reprobate!", første smakebit fra andrealbumet Abyss In B-Minor, og det samme gjorde de smørblide jazzeksperimentalistene i Jaga Jazzist.
Men det aller mest sjokkerende TV-øyeblikket var det likevel kvartetten Shining som stod for.
Da saksofonist Jørgen Munkeby forlot Jaga Jazzist i 1999 for å grunnlegge Shining var forklaringen hans ganske ukomplisert:
Jazzkollektivets lefling med både kunstrock og elektronika ble for mye - det var rett og slett ikke jazzete nok.
Og dét hører man på Shining-debuten Where The Ragged People Go, hvor Munkeby med venner målrettet maner frem akustisk og frilynt jazz.
Gradvis peilet imidlertid prosjektet seg inn mot noe langt mer litterært, eterisk og eksperimentelt - et lydbilde som kulminerte med ypperlige (og perfekt titulerte) In The Kingdom of Kitch You Will Be A Monster i 2005.
Men det bandet som stod på scenen i Store Studio var nesten ikke til å kjenne igjen:
Sortkledde og med ville blikk fremførte de "Fisheye" et infernalsk, ondsinnet og iskaldt møte mellom apokalyptisk jazz og synthtung industrimetall.
Denne spinnville første smakebiten av Blackjazz, som kuttet er hentet fra, kunne egentlig ikke vært en bedre promotering av den nye retningen.
Oppfølgeren - album nummer seks i rekken - One One One dundrer videre på det samme musikalske grunnlaget som Blackjazz, men med langt mykere kanter:
Låtene er betydelig kortere (den totale spilletiden er omtrent halvparten av forgjengeren), de mest ekstreme loudness wars-øyeblikkene er slipt bort (bit i deg klimakset på "The Madness and The Damage Done" på full guffe) og den totalt uforutsigbare jazzdynamikken, som forsvarer "jazz" i Blackjazz, har fått mindre minglerom.
One One One er, satt på spissen, en utvilsomt vennligere - men dermed også kjedeligere - utgivelse.
Ikke at "snill" betyr snill slik man kjenner det når det er snakk om Shining.
Ta for eksempel "My Dying Drive":
Med forvrengt vokal (den har forøvrig blitt mer presis) skriker Munkeby frasen "If they find out
I won't survive/But I'll make sure they won't find my dying drive" før deres demoniske og ubestemmelige krysning av synth og gitar hogger deg i den headbangende nakken.
Men det som skiller One One One fra forgjengeren er at låtene står i fokus - de har tross alt klart å snike seg inn på P3-listene med singelen "I Won't Forget".
Det er imidlertid kanskje ikke så rart, for det er noe umiskjennelig Muse-aktig over det syntetiske rodeoriffet i låten - som også dukker opp på "Walk Away".
Det store problemet med One One One er at brorparten av låtene bærer en stram eim av verdiløshet over seg, til tross stakkato temaskifter, krakilsk riffing, skjødesløse saksofon-licks: alle fruktene av den betydelige musikalske kompetansen i grunn.
Særlig det avsluttende trekløveret "The Hurting Game", "Walk Away" og "Paint The Sky Black" illustrerer hvor lite Shining har å fare med som et kvasiordinært metallband.
Med One One One reduserer Shining seg til lite mer enn et litt over middels interessant industrimetallband - i den grad dét er så fryktelig mye å skryte av.
| 0
|
002294
|
På ville veier
Americana-fetisjisten Kurt Vile seiler med sitt beste og mest ambisiøse album opp som en av sin generasjons største låtskrivere.
"Valiumsvalsen" var den første - om ikke beste - tittelideen jeg fikk til denne anmeldelsen.
For Pennsylvania-gutten Kurt Viles tilnærming til americana á la udødelige travere som Neil Young, Tom Petty og Bob Dylan kan låte som resultatet av en søvnig rus.
Faktorer som Viles hese og henslengte stemme, "stream-of-consciousness"-aktige tekstlinjer, psykedeliske instrumentalkrydderier og tidvist narkoleptiske tempo bidrar alle til dette.
Men så tok det kort tid før jeg innså at Vile synger "Sometimes when I get in my zone/You'd think I was stoned/But I never as they say/Touch the stuff" ("Goldtone") på Wakin On A Pretty Daze, sitt femte og beste soloalbum - og påfører dermed i samme slengen et vennlig klask på kjakene til alle som noensinne har antydet at rus er en nødvendighet for å kunne skape virkelig bra musikk.
Selv om Vile var med på å grunnlegge det familiære bandet The War On Drugs sammen med bestekompisen Adam Granduciel (forøvrig medlem i The Violators, Viles backingband), valgte han kort etter utgivelsen av debuten å heller fokusere på karrieren som soloartist.
Men det er kanskje ikke så rart at gjennombruddet først skulle komme med den ypperlige forgjengeren Smoke Ring For My Halo (2011).
Hans tre første album var nemlig i stor grad preget av en rustikk lofi-estetikk.
Siden da har blitt en merkbart mer fokusert låtskriver.
Og med Wakin on a Pretty Daze har han laget sitt mest ambisiøse og samtidig mest tilgjengelige album.
For så vidt sier det sitt at Vile er kapabel til det få likesinnede klarer:
Å skrive nesten ti minutter lange låter uten dødpunkter - som nesten-tittelsporet "Wakin on a Pretty Day", et slentrende stykke landeveispop med yndige gitarsoloer, antydende temaskifter og Viles alltid underfundige tekstunivers.
Flere av låtene som krysser sjuminuttersmerket er allerede årsfavoritter.
Man kan ikke unngå å glise seg tvers gjennom surrehuerockeren "Air Bud", albumlengste "Goldtone" gjør seg fullt fortjent til hele spilletiden, mens flyvende "Was All Talk" tar et selvsikkert oppgjør med alle som en gang har tvilt på Viles ambisjoner (linjen "making music is easy/watch me"!).
Og når han på lavmælte "Too Hard" synger til datteren, viser han seg fra sin mest ettertenksomme side:
"Take your time/so they say/and that's probably the best way to be/but what about those who are fighters/and what about their daughters?".
Også som produsent benytter Vile seg av antydningens lekre kunst.
Både dryppende synthesizere ("Snowflakes Are Dancing", "Was All Talk", "Air Bud") og buldrende gitarvegger ("Girl Named Alex", "Too Hard") er kun med på å fargelegge lydbildet, slik at låtmaterialet kan få leve sitt vel fortjente liv i helt i front av miksen - mens den ivrigste lytteren belønnes rikelig.
Riktignok er det ikke alle låtene som leker seg med det svevende.
"KV Crimes" er platas opplagt mest upretensiøse øyeblikk - noe som ikke skjules av "yeah!"-et midtveis.
Men både dette kuttet og "Never Run Away" gjør ikke med sine enkle rammeverk skam på resten av Wakin on A Pretty Daze.
Tvert imot.
"Den beste kunsten er den som klarer å få det kompliserte til å fremstå enkelt," sies det jo.
Med Wakin On A Pretty Daze gjør Kurt Vile nettopp dét.
Over sytti minutter viser han mesterlig vei gjennom elleve komplekse og mangefasetterte låter proppfulle av selvransakelse, eksistensialisme, kjærlighet - og ikke minst humor - som både har noe unektelig umiddelbart og noe dypere, hemningsløst oppslukende, over seg.
Ikke bli overrasket om dette står igjen som den mest berikende drøye timen fra musikkåret 2013.
Jeg er i hvert fall solgt.
| 1
|
002295
|
Lucifer lesser på
Sveriges satanpophåp overbeviser i alle ledd på storstilt andrealbum.
Etter konserten deres på Øya i 2011 har omtrent hvert vorspiel i det hegstadske hjem vært innom Opus Eponymous, debutalbumet til disse svenske underfundighetene.
Den konserten var en øyeåpner, ikke bare fordi det er det mest spektakulært tåpelig-men-skumle liveshowet jeg har sett, men spesielt på grunn av frontmann Papa Emeritus' ekstreme popteft.
Sjelden har man hørt så nær-perfekte allsangrefreng blitt spekket med tekster så proppfulle av okkultisme at det for lengst er forbi det komiske - der er det bare å ta 2010-årsbestelåten "Ritual"-omkvedet som eksempel:
"This chapel of ritual smells of dead human sacrifices from the altar bed/on this night of ritual, invoking our master to procreate the holy bastard".
Ingen tvil om at mystikken, okkultismen og alt det der er en viktig del av Ghost-appellen, men der debuten var en temmelig lavbudsjettprodusert og obskur retrorockhyllest, er det noe ganske annet som møter en på Infestissumam:
Nick Raskulinecz (Deftones, Foo Fighters, Alice In Chains) produserer, og Dave Grohl og andre megalomane meséner lusker i kulissene.
Det har ført til en storselskapsdebut der alle sluser åpnes, og resultatet er en helvetes sammensurium av djevler, zombier, dommedag, messing, surfgitarer, stonerrock, powerballader og gregoriansk chanting.
Det er vel lett å se at dette er et band man elsker eller hater.
Personlig elsker jeg staffasjen, oppnedkors-bonanzaen og satanisme-nerdingen (demonoppramsingen i starten av "Year Zero", eksempelvis), men dette er ikke nødvendigvis en betingelse for å like det de driver med.
Strippet for innpakningen finner du i bunn og grunn "bare" et band som låner fritt fra åttitallets doommetal, glamrock og Nuggets-eraens psykedeliaband som Iron Butterfly og desslike, behandlet av en gjeng som vet hva de driver med og med en låtskriver som kombinerer stor kjærlighet til opphavet og en insisterende evne til å ta inspirasjonene et skritt videre.
Nøkkellåten her heter "Ghuleh/Zombie Queen".
Den starter som den eneste powerballaden jeg kan huske å ha hørt som innleder med ordet "putrefaction", og som i løpet av dens syv minutter utvikles til en surf/boogierocklåt som er blant det både pussigste og barskeste i år - ihvertfall som omhandler gjenoppstandelsen av en zombiedronning.
Det er låter av dette kalibret som gjør at man kan håpe og tro at Ghost vil utvikle seg til å bli 2010-tallets store rocksensasjon.
Skamløsheten vises ikke bare i alskens overlessing, men også i deres uvanlig popvennlige holdning til refrenger.
Tidligere har de covret ABBAs "I'm A Marionette" (Spotify), og inspirasjonene derfra gjennomsyrer også store deler av albumet.
Både "Idolatrine" og "Jigolo Har Megiddo" dunster av disco og den type tonebruk som Ulvaeus/Andersson garantert anerkjenner.
På den andre siden har du tyngre rockere som "Depth Of Satan's Eyes" og "Per Aspera Ad Infini" - hele pakken sydd sammen og omsvøpet av Papa Emeritus' lyse, hule vokal og den snikende følelsen av at djevelens tilstedeværelse lurer bak hver orgelakkord.
Infestissumam er et album perforert av stormannsgalskap, vanvittige påfunn og episke låter - det definitive gjennombruddet for et band som vil erobre verden med satan og surfgitar.
Den pakken er vanskelig å motstå.
| 1
|
002296
|
Lana for liten
Lana Del Rey er avhengig av å ha publikum i ryggen for å gi noe tilbake - og scenen i Oslo Spektrum blir for stor for den ferske stjernen.
Selv om hun ikke var så fersk som apparatet rundt henne skulle ha det til da hun dukket opp med sine vakre, mørke poplåter i 2011, har ting gått fort for amerikanske Lana Del Rey.
Veien fra å skape bloggentusiasme via et kurant debutalbum til å spille i store arenaer har vært kort - kanskje for kort.
For når Elizabeth Grant står på scenen i hovedstadens storstue, blir hun fort gjennomsiktig.
Fjorårets album Born To Die, den større andreutgaven av dette og et par singler er ikke all verdens fundament å bygge en setliste på, og variasjonen mellom sterke låter som "National Anthem" og "Born To Die" og mer anonyme "Gods and Monsters" og "Carmen" blir tydelig.
Forsøket på å sprite opp det hele ved å covre Nirvana, Bob Dylan og "Blue Velvet", best kjent fra David Lynch-filmen ved samme navn, føles umotivert og lite givende - som fyll vi like gjerne kunne vært foruten.
Lana Del Rey har fått svake (og delvis usaklige) kritikker for sin pågående Europa-turné, og at forventningene er såpass nedhøvlete gjør sitt med konsertopplevelsen.
For selv om 26-åringen både sluker ord, synger dårlig og bommer på toner opptil flere ganger, og det meste av tiden virker ganske uinteressert i sitt eget materiale, er det vanskelig å overse øyeblikkene som skal komme til å bli kveldens høydepunkt.
De siste fire låtene ("Summertime Sadness", "Burning Desire", "Video Games", "National Anthem") er en opptur som både fenger publikum og hovedpersonen - det er bare synd det måtte en drøy time med lite minneverdig underholdning til før vi får se hva amerikaneren faktisk har å by på.
Oslo Spektrum er ikke langt unna å være utsolgt denne kvelden, og Del Rey har utvilsomt mange lojale fans.
Disse er definitivt med å løfte konsertopplevelsen.
Når hovedpersonen går på scenen virker hun blasert, usikker og lei, men hun tar til seg hyling og ivrige fans som vil ta bilde med henne når hun klatrer ned på gulvet foran scenen.
Jubelen når populære låter som "Blue Jeans" settes i gang preger artisten - som stråler mer når hun får applaus mellom låtene enn når hun synger.
Synergien mellom salen og henne på scenen gjør store utslag denne kvelden, hvilket til et visst punkt er bra.
Det er allikevel synd å se at popstjernen har såpass lite selvtillit at hun må lene seg på publikum for å tørre å slippe seg løs og komme gjennom som scenepersonlighet.
Hun virker smertelig klar over dette også selv, og takker gang på gang for støtten fra salen.
Med seg på scenen har Lana Del Rey en strykekvartett i tillegg til en perkusjonist, en gitarist, en bassist og en pianist.
Bandet er ikke godt nok utnyttet i livearrangementet, og med unntak av trommer som tidvis gir fyldig, deilig lyd, fremføres låtene på flatt vis.
Strykekvartetten kommer ikke skikkelig til sin rett før sistelåta "National Anthem", hvor de løfter stemningen med temaet fra The Verves "Bittersweet Symphony".
Hadde arrangementene vært jobbet mer med på de øvrige låtene også, kunne konsertopplevelsen i sin helhet fort blitt mer fengende.
Hovedproblemet når Lana Del Rey står på scenen i Spektrum er fraværet av lidenskap for det hun gjør.
Det er kun mot slutten det virker som hun legger sjela i det hun gjør - brorparten av tida er hovedpersonen fjern, og slentrer uengasjert fra låt til låt.
Konserten blir som fjorårets plate.
På sitt beste er den interessant og tegner et bilde av en artist med noe eget å melde - men jevnt over innbyr den til likegyldighet.
| 0
|
002297
|
Andakt med banjo
Sjølv om dei berre har to album under beltet, fyller Mumford & Sons Oslo Spektrum første gong dei er i Norge.
Og salen vart fylt med gåsehud.
Då "Little Lion Man" rulla i gang, og hundrevis av lyspærer i taket tenner opp på likt, eksploderer publikum.
Om gåsehud kan flytta fjell, trur eg me kollektivt fekk Mount Everest til å rista litt i akkurat denne augneblinken.
Ein kassegitar, ein banjo, ein kontrabass og eit keyboard.
Gjennom store deler av konserten er det dette som er å finna på scena, og ofte held dette lenge.
Strykarar på den eine sida og ei blåserekke på den andre er eit velkomment tilskot, som løftar opplevinga endå lenger opp.
Trass i si korte levetid verkar Mumford & Sons rutinerte og vanvittig erfarne på scena.
Fest skal det vera når ein trekk fram banjoen, og fest vart det.
Då konserten nærma seg den endelege avslutninga, vert den smått seremonielle stemninga i salen bygd opp nokre hakk til.
Oppvarmingsbanda Half Moon Run og Mystery Jets kjem tilbake på scena og finn sine instrument.
Og så set dei i gang "The Weight", ei låt av The Band, og eit respektfullt nikk til deira legendariske avslutningskonsert, The Last Waltz.
Akkurat då er det godt å vera publikum i Oslo Spektrum, og avslutninga toppar ein jamnt over strålande kveld saman med Mumford & Sons.
Når denne kvelden og har bestått av gullkorn som "I Will Wait", "Hopeless Wanderer", "Thistle & Weeds" og eit utall andre høgdepunkt som kunne setja skjelven i sjølv dei mest kyniske blant oss, er det lite å klaga på.
Det som er å trekka på, er at ein litt for stor del av publikum fokuserer meir på filming med mobiltelefon enn det som faktisk skjer på scena.
Det er litt sørgeleg, når det som skjer under lyskastarane heilt der framme har så storslagne augneblink.
For ein med forkjærlegheit for det uperfekte kunne det og vore fint om ikkje alt var fullt så perfekt.
Ei sterkare kjensle av spontanitet på scena er sjarmerande, men det er like fullt fascinerande å sjå så dyktige artistar gjera det dei kom for, og samstundes prestera over forventingane.
Eg trur Lydverket sin eigen Ruben Gran oppsummerte det best, då han avslutta P3 si direktesending av konserten i Oslo Spektrum med; "Sakleg avslutning, og for ein kveld det har vore".
| 1
|
002298
|
Livlig restemat
Still Life With Eggplant er angivelig rester fra Motorpsychos siste utgivelse.
Men med ufeilbarlige kokker blir selv dét mer enn godt nok.
"Er den nye Motorpsycho-skiva bra?" er et spørsmål med like selvsagt svar som "er jogging godt for helsa?" (ja), "vil Bob Dylan noen gang slutte å gi ut skiver?" (nei), eller "kan Axl Rose noensinne elske et annet menneske enn seg selv?" (om noen onanerer til sitt eget speilbilde, er det vel ham?).
Ja, den nye Motorpsycho-skiva er bra.
Sånn er det bare.
Det er nærmest en selvfølge at Norges Beste Band™ har stålkontroll når de med sine omtrent årlige mellomrom subber med senkede skuldre fra øvingslokale til innspillingsstudio - illustrert fra den skitne stonerrocken på debuten Lobotomizer (1991), via støypopmesterverket Blissard (1996) og det reinspikkede popalbumet Let Them Eat Cake (2000), til den vitale psychrocktjukkasen Little Lucid Moments (2008).
For å nevne noen.
Ved forrige korsvei (omtrent samme tid i fjor) ga den langhårede trondheimstrioen ut det storslåtte dobbeltalbumet The Death Defying Unicorn i samarbeid med orgelbaron Ståle Storløkken - et album jeg personlig ikke har fått hørt tilstrekkelig på, ettersom de inhumant tykke lagene av leken progrockvellyd holder på å kneble stereoanlegget hver gang jeg legger vinylen på platespilleren.
Still Life With Eggplant - album nummer femten i rekken - er visstnok låter fra de siste tre årene som ikke passet inn på enhjørningskonseptalbumet.
Uten at dét egentlig kan merkes:
Også her følger de opp i det lystige og svært kledelige progressive rockesporet de har trådt i de siste tre-fire årene.
Denne gangen har de imidlertid invitert med seg Dungen-gitarist Reine Fiske (som også deltok på fjorårets album av Storløkkens band Elephant9).
Fiske spiller riktignok en langt mindre rolle enn Storløkken på forrige utgivelse - man kan eksempelvis høre drypp av ham i bakgrunnen på "The Afterglow", eller plukkende på nylonstrenger i "Barleycorn (Let It Come/Let It Be)".
Men det minner oss egentlig mest om at halve kvaliteten ved Motorpsycho ligger i moroa ved å lage musikk i gode venners lag - og ikke det å jage etter mesterverkene.
I god Motorpsycho-ånd er de fem kuttene som utgjør Still Life With Eggplant temmelig flyktige saker, men enkelte spor utpeker seg likevel på sitt vis.
For eksempel er spot-on titulerte "Hell, Pt.
1-3" et buldrende tungrocklokomotiv i eviggrønn Deep Purple-stil, mens "Ratcatcher" er skivas 17 minutter lange monumentale progrocker - og kanskje kuttet som ligger nærmest forgjengeren.
Særlig verdt å nevne er avsluttende "The Afterglow" - fiffig nok med Bent Sæther syngende "So the wheel has turned again/and we're left here at the end" - som er det nærmeste guttene kommer en slentrende poplåt denne gangen; hør bare hvordan gitarslikket ved treminuttersmerket river med seg festivalsommeren.
Som alltid gjør riktignok Motorpsychos album seg best i ett strekk.
Men det er også her den enslige nedturen ved Still Life With Eggplant ligger:
Ifølge presseskrivet dro Sæther, Kenneth Kapstad, Hans "Snah" Ryan og Fiske i studio med hele 20 låter skriblet ned på notatarkene.
Da er det rart de ikke har forlatt det med flere enn fem stykker fordelt over tre kvarter.
For både nye og gamle Motorpsyscho-tilhengere er det nemlig en ertende kort spilletid.
| 1
|
002299
|
Resignasjon og råte
Yeah Yeah Yeahs' fjerde album er en fordummende smørje av floskler og flate melodier.
På listen "Helt greie band fra New York på totusentallet" befinner Yeah Yeah Yeahs seg sånn ca. midt på, takket være et godt debutalbum (Fever To Tell), og en fantastisk singel noen år senere ("Gold Lion").
Det er imidlertid ikke slik at jeg har ringt ned kontorene til Interscope for å få pumpet ut et nytt album fra denne kanten, og det viser seg nå at det heller ikke hadde vært verdt innsatsen.
Førstesingel og åpningsspor "Sacrilege" bygger bro til deres forrige album, 2009s It's Blitz, og står også som Mosquitos mest sjarmerende spor.
Derfra og ut er det imidlertid mye som går galt, og dét på uforståelig vis også:
Hvorfor folk godt opp i 30-årene tyr til åpenbare floskler som "I'll suck your blood" og variasjoner av dette som base for hele låten "Mosquito", er vanskelig å forstå.
Og det skal bli verre.
"Area 52" må være det største makkverket i bandets historie.
En usedvanlig oppblåst punkrocklåt blottet for melodi og riff med håpløst The Stooges-herming i refrenget og med en tekst som hører hjemme blant innsendt lyrikk i gamle X
Files-fanziner ("I wanna be your passenger, take me as your prisoner, I wanna be an alien, take me please oh alien").
For ikke å glemme "yo' instruments can't stop our ships, soon you'll be our guinea pigs".
Om ikke annet er i hvert fall nødrimene interplanetarisk dårlige.
Karen
Os utstråling og identitet har alltid vært deres største styrke, men selv den må bukke under for den overveldende mangelen på gode idéer.
Den James Murphy-produserte "Buried Alive" er heller ikke voldsomt imponerende, selv om rap-innslaget til Dr. Octagon kjøler ned noen av hetetoktene etter tre minutter av "Area 52".
Det er også et slående fravær av fest, for brorparten av albumet er nedpå og lite innbydende.
Det starter allerede med malplasseringen av den trege og repetitive andrelåten "Subway", som for øvrig også byr på formuleringer av typen "I lost you on the subway car, got caught without my metro card", og kulminerer med den baktunge duoen "Despair" og "Wedding Song".
Mosquito blottlegger Yeah Yeah Yeahs som et band uten begrep om hva de driver med, og åpenbart også uten god grunn til å lage musikk lenger.
Dette er noe av det minst inspirerte jeg har hørt på mange år - et gapende tåpelig album som både mangler fotfeste og evnen til å sveve.
| 0
|
002301
|
California, Oslo
Mona & Marias debutalbum byr på like deler solskinn og mørke, og stikker seg ut i den tett befolkede folkpop-sjangeren.
Det er mange artister som prøver å videreføre magien musikken fra Laurel Canyon, California bød på på 70-tallet.
Hvert år forsvinner en mengde debutanter i singer/songwriter- og folkpop-landskapet før du rekker å si "Joni Mitchell", og det er vanskelig å gjøre seg bemerket innen dette segmentet.
En ting er at det er mange om beinet; et annet viktig moment er at det skal en god del til for å gjøre en så tydelig musikalsk arv relevant i 2013.
Det klarer Mona & Maria.
Den ekstremt Judee Sill-inspirerte debuten My Sun byr på like deler solskinn og friksjon, og smyger seg inn i følelsesregisteret som en av de beste norske debutene hittil i år.
Det er ingen umiddelbar plate (med unntak av singelen "Silent Summer", som fort kan ende opp som en livefavoritt på sommerens festivaler), men en utgivelse som vokser og vokser for hvert lytt.
Den nevte singelen er ikke spesielt representativt for My Sun.
De aller fleste låtene er langt roligere, og byr på et lydbilde med mer luft.
Aller vakrest er dramatiske "Runaways", sakrale "Golden Mind" og stryker-drevne "Babyflowers".
Låtene er fylt med harmonier, og de to stemmene kler hverandre.
Selv om låtene er enkle, blir de aldri kjedelige - hele veien bærer albumet i seg et mørke som gjør lytteropplevelsen interessant.
Mona Andersen og Maria Knudsen har brukt lang tid på My Sun, og resultatet er deretter.
Albumet låter delikat, mjukt og klart, og vitner om en visjonær duo som vet hvor de vil.
De har alliert seg med en lang rekke proffe folk for å perfeksjonere uttrykket; Christian Engfeldt og Marcus Forsgren står for produksjonen, og Martin Horntveth og Knut Schreiner er bare to av musikere som har bidratt under innspilling.
Selv om vi har med et debutalbum å gjøre, føles det allerede som Mona & Maria har funnet sitt uttrykk.
Det er ingen fomling å spore på My Sun.
Oslo-duoen høres trygg og moden ut, og de henholdsvis 27 og 28 år gamle jentene har allerede et bra liverykte.
Dette bør bli deres sommer.
| 1
|
002302
|
Dråpe i havet
Norske Dråpes albumdebut mangler egenarten som kreves for å stikke seg ut blant sjangerens spydspisser.
Listen over band med en mer eller mindre uttalt gjeld til bråkete drømmepop-pionerer som Ride, Cocteau Twins og My Bloody Valentine begynner å bli nærmest parodisk omfattende, også her til lands.
Fra før av har Serena-Maneesh og Lionheart Brothers vært de kanskje fremste norske forvalterne av shoegaze-arven, mens jyplinger som Maribel, Carmen Villain og Dråpe (og en haug andre) de siste årene har meldt seg på konkurransen om å koke ihop den beste honningmarinerte støykompotten i kongeriket.
Sistnevnte har murret like under overflaten siden sin lovende selvtitulerte EP fra 2011.
Siden den gang har den monomane MBV-dyrkingen måttet vike for en noe utvidet sonisk palett, åpenbart allerede fra førstesporet på debutplaten Canicular Days, «Blue Skies», der den skakke melodiføringen til Beach House ligger tjukt klistret utenpå låten.
Det er i det hele tatt lite her som skiller Dråpe fra skotitterrøkla, og hovedproblemet ligger i låtmaterialet.
Ikke bare er for få av disse ni låtene sterke nok til å utmerke seg som noe annet enn velskrudd lyd – brorparten av dem tåler ikke mange gjennomlyttingene før formlene begynner å åpenbare seg:
En akkordprogresjon her, en tremologitar der og en helhetlig estetikk som begynner å kjennes temmelig utpult i 2013 når ikke melodiene er av ypperste klasse.
Lyspunkter finnes:
«Memories» er en drivende perle av en poplåt, båret fram av en dynamikk ikke ulik School Of Seven Bells på sitt beste, mens «When You Wake Up Again» vekker følelsen av døsig ettermiddagssol i ansiktet til live med spartansk eleganse.
Og det må igjen nevnes – tross vokalist Hanne Solem Olsens temmelig ordinære stemme som et svakt punkt – at dette gjennomgående låter solid, om enn velkjent.
Har du nettopp begynt å orientere deg i den drømske og innadvendte grenen av rocken, vil sikkert Canicular Days kunne være et nyttig springbrett videre innover i sfæren.
Der vil du til gjengjeld oppdage lyd som får den til å blekne.
| 0
|
002303
|
O, lykke!
Hvor deilig det er med popband som bare blir bedre og bedre ettersom de modnes.
Phoenix er ett av dem.
Man kan stusse litt over at Phoenix ikke fikk et ordentlig internasjonalt gjennombrudd før i 2009 - da med fjerdealbumet Wolfgang Amadeus Phoenix.
De hengslete franskmennene har nemlig aldri hatt nevneverdige problemer med å skrive lettsindige feelgood-poplåter, som "Too Young" fra albumdebuten United.
Og hvem har vel ikke hørt "Everything Is Everything" (Alphabetical) bli spilt på radio et tosifret antall ganger?
Samtidig er det kanskje ikke så rart at tilhengerrekkene vokste betraktelig med Wolfgang Amadeus Phoenix:
Det er jo et forbasket bra popalbum.
Ikke ulikt MGMTs debut Oracular Spectacular består den ikke bare av skambra, umiddelbare låter (les: "Lisztomania"), men også seigere lyttesnop som er med på å berike helheten - noe som fort går rett hjem hos både den gemene indiehop og hvermansen.
Opprinnelig hadde Phoenix uttalt at oppfølgeren Bankrupt! skulle spore av fra popmusikken, og heller gli inn i "noe mer eksperimentelt".
Vær så grei, alle musikere der ute:
Gi dere med det vrøvlet der.
Jeg er så fryktelig lei av å høre dere undergrave verdien av gode låter som noe kunstnerisk kredibelt.
Heldigvis har vokalist Thomas Mars og resten av bandet rukket å komme til hektene i god tid før albumslipp (kanskje er det de eksperimentelle demoene som gjemmer seg på den timeslange bonusdisken?).
Om noe er vel egentlig Bankrupt! et desto bedre og rikere popalbum enn Wolfgang Amadeus Phoenix.
Riktignok er ikke den geishalydende førstesingelen "Entertainment" like umiddelbar som eksempelvis "1901" fra forgjengeren, men det er også noe som preger størsteparten av femtealbumet:
Låtskrivingen har blitt mer raffinert og leken.
Denslags fører kjapt med seg mindre vellykkede resultater.
Hvis man ikke er i sitt ess kan flyktige "S.O.S. In Bel Air" fort grense mot det irriterende, mens avsluttende "Oblique City" i all sin staffasje bare er en gørrkjedelig låt - verken mer eller mindre.
På en annen side er Bankrupt! full av sprudlende popøyeblikk - inkludert "Entertainment".
Og særlig ypperlige kutt som "Drakkar Noir", "Don't", "Trying To Be Cool" og "The Real Thing" drives frem av sylskarpe synthpopproduksjoner franskmenn har en tendens til å mestre (hørte jeg noen si M83?) - stødige trommegrooves, varme melodiføringer og arenavennlige refrenger.
Albumtittelen, kuttet "Bourgeois" (fransk for overklasse og materialisme) og tekstlinjer som "Coca-Cola's rosetta stoned" hinter om et slags oppgjør med vestens økonomiske situasjon de siste årene.
Snedig tematikk for en popskive, spør du meg.
Som gjennombruddsalbumet har også Bankrupt! et progressivt instrumentalkutt midtveis ("Bankrupt!"), som bygges opp mot et dramatisk klaverparti før vokalist Mars trår inn i siste tredjedel.
Dette er ikke låten du bruker som vorsspiellydspor - men på et fullstendig gjennomlytt er det som en dæsj kremfløte i sausen.
Og bare så det er nevnt:
Storslåtte "Bourgeois" og småpsykedeliske "Chloroform" er også fullt verdt turen.
Årets festivalprogram for Phoenix ser fryktelig tettpakket ut, men inkluderer heldigvis en viss sørlandsidyll som - etter et skuffende fjorår - igjen har klart å demonstrere krefter på bookingfronten.
Jeg unner alle som skal dit konsertopplevelsen dét fort kan bli.
Bankrupt! er i hvert fall langt fra noe halvhjertet utgangspunkt.
| 1
|
002304
|
Er Black Sabbath i live?
Med Ozzy Osbourne tilbake bak mikrofonen spør Black Sabbath om Gud er død, men det egentlige spørsmålet er vel om Black Sabbath lever i beste velgående?
I september i år er det 35 år siden forrige gang Black Sabbath ga ut en plate med Ozzy Osbourne.
Den gang var det Never Say Die, en delvis undervurdert plate i den rikholdige, varierte og i lange perioder magiske Black Sabbath-katalogen.
Vi snakker om et band som leverte til terningkast 6 på sine seks første plater, fra Black Sabbath til og med Sabotage, og på veien skrev sjangerdefinerende låter som "Paranoid", "Iron Man" og "Sabbath Bloody Sabbath", samtidig som de leverte kultlåter som "Spiral Architect", "Children Of The Grave", "Symptom Of The Universe" og "Into The Void".
At de på veien skapte heavy metal slik vi kjenner det, og inspirerte de fleste band mellom Metallica og Queens Of The Stone Age er heller ikke å kimse av.
Så når Black Sabbath nå slipper ny låt fra et kommende gjenforeningsalbum (minus trommis Bill Ward, som ikke godtok kontrakten fra Sharon Osbourne), er det mildt sagt en begivenhet.
Det er bare å advare/opplyse om lange resonnement og Sabbath-nerding de neste avsnittene, så om du bare vil ha oppsummeringen, kan du scrolle til siste avsnittet.
For det er mange spørsmål som må forsøkes besvares rundt "God Is Dead?" for oss som har vokst opp med dette bandet.
Fra det enkle ER DET BRA? til mer detaljerte ting som hva Rick Rubin har gjort med gitarlyden til Tony Iommi, om trommeslager Brad Wilk tilfører noe rageagainstthemachinesk i Sabbath-maskineriet, eller hvem det egentlig er som har skrevet teksten.
Det første som slår meg - før jeg får hørt selve låten - er lengden på "God Is Dead?".
Låten klokker inn på 08:52, det gjør den til en av de aller lengste i Sabbath-med-Ozzy-katalogen.
Faktisk er det vel bare "Megalomania" fra Sabotage som med sine drøye 9 minutter ruller lenger enn "God Is Dead?".
Band som skrev lange låter i sin storhetstid trenger ikke nødvendigvis fortsette med det i voksen alder, tenk bare hvor altfor lange og repeterende Death Magnetic-låtene var.
Det var pinlig åpenbart at Metallica skulle vise frem hvor kompromissløse og progressive de kunne være, selv etter tiår med kokain, kunstsamlinger og oppblåste plater.
Heldigvis er ikke lengden et problem for "God Is Dead?", for de åtte minuttene og femtito sekundene kommer bare som et naturlig resultat av arrangementet.
Etter en forsiktig gitarintro, kommer resten av bandet inn, Ozzy synger og messer, refrenget eksploderer ut av høyttalerne, og etter to tredjedeler får vi et uptempo-tema som passer perfekt som avslutning.
Avslutningen veksler mellom å referere til "Hole In The Sky"-riffet og leke seg over "Fairies Wear Boots"-verset, mens første riffene minner mer om Heaven & Hell-albumet som Iommi slapp med Dio enn noe av Ozzy-perioden.
Og når man lytter gjennom karrieren til Tony Iommi, er den overraskende stabil på riffleveranse, fra tidlig Sabbath via Dio-eraen og oversette The Headless Cross, til soloplatene på 2000-tallet og så kanonplaten med Heaven & Hell.
Mannen leverer friskt i 2013 også, og virker å ha minimalt behov for å bevise noe utover å knuse ut feite rff.
Det som derimot sender tankene til tidlig Black Sabbath, er den søkende, undrende og pessimistiske teksten.
Black Sabbath forbindes ofte med okkult tematikk i rocken, men fakta er at de var et mye mer filosofisk band enn hva de får kreditt for.
Ta bare "After Forever" fra Master Of Reality, hvor Tony Iommi på slutten av drøftende tekst erklærer seg som en gudfryktig og himmelklar kar, eller "Under The Sun" fra Vol.
4, hvor Black Sabbath advarer mot både vold, fred, sort magi og prester, og konluderer med at man bare skal tro på seg selv.
På "God Is Dead?" er dog mye av selvtilliten borte, og Ozzy undrer i sitt stille sinn på om hans mørke og morderiske tanker er et bevis på at Gud er død:
"The blood runs free/The rain turns red/Give me the wine you keep the bread/The voices echo in my head/Is God alive or is God dead?".
Klassisk Black Sabbath-tekst, sannsynligvis ført i pennen av den alltid like velformulerte bassisten Geezer Butler.
Jeg var både begeistret og bekymret over at Rick Rubin - mannen i kontrollrommet til Slayer, RHCP, ZZ Top, Jay-Z og Mars Volta, blant andre - skulle produsere, siden han hjalp til med og ødelegge Metallica-comebacket Death Magnetic lydmessig med sin sprakende, overkomprimerte drittlyd.
Men på "God Is Dead?" gjør Rick Rubin det han kan best: få frem lyden av fire karer i studio og fremhevet særpreget til alle sammen.
Tony Iommis tordnende gitarriff er tørt og stort produsert, Geezer Butlers karakteristiske bass sender tankene tilbake til åpningen på "N.I.B.", og Brad Wilks spiller tungt og stødig, mer slik han gjorde i Audioslave enn Rage Against The Machine.
Til sammen låter det som et solid rockeband som står i studio og får maks ut av instrumentene sine, altså ganske så perfekt.
Ozzys stemme er filt ned av sprit og narko gjennom flere tiår, men har fremdeles den nasale, eventyraktige klangen han ble så kjent for.
Så til slutt må vi oppsummere med det enkle spørsmålet ER DET BRA?
Svaret er like enkelt, nemlig et rungende ja.
"God Is Dead?" er en storslagen og drivende tung Black Sabbath-låt, men er også trygg og forutsigbar.
Ingen dramatiske overraskelser, passe med referanser til gamle Black Sabbath-låter, og alle involverte gjør det de skal.
Gud er kanskje død som en makrell på tallerkenen, men Black Sabbath er så definitivt i live, snart 50 år etter de tok opp instrumentene sammen.
| 1
|
002305
|
Maratonlengsel
Håkan Hellström synger om gamle forhold med en kjærlighet - og en låtskriving - som aldri falmer.
Det er snedig at Håkan øyensynlig aldri går tom for historier om anger, nostalgi og rotløs småbyungdom på nittitallet.
Enda rarere er det at det fortsatt, syv album ut i karrieren, har den samme appellen som da jeg hørte "En Vän Med En Bil" for første gang rundt årtusenskiftet.
Etter den umiddelbare fascinasjonen som "alle" følte for ham på Känn Ingen Sorg För Mig Göteborg, har det vært noen famlende år og noen album som ikke traff helt:
Et Kolikbarns Bekännelser (2005) og Det Är Så Jag Säger Det (2002) spesielt.
Men når han nå toger mot de førr, har han truffet blink.
2010s 2 Steg Från Paradise var karrierebeste, og Det Kommer Aldrig Va Över För Mig er ikke langt unna.
Noe av hemmeligheten bak den tilsynelatende evige appellen han har som låtskriver, er at uttrykket varieres fra utgivelse til utgivelse.
Denne gang er det Måns Lundberg, produsent for blant annet (det i Norge forbigåtte bandet) Deportees, som har dratt Hellströms nostalgi inn i åttitallet, og det fungerer svært bra.
Blant annet høres det godt på albumets mest oppsiktsvekkende spor "Pistol", som med synthtrommer og hul bass er en plastisk ballade høyt der oppe blant hans beste låter, selv om det noen ganger låter ubehagelig likt Alphavilles "Forever Young".
De låtene deler for så vidt samme tematikk også; her er det mange varianter av "dette gjorde vi", "disse møtte vi", "slik endte det", "hvorfor endte det?" - dette er essensen av Håkan, og det er få som betager så mye som ham.
Således har vi altså et høydepunktspekket album.
Den dystre postpunken på "Livets Teater", symfoniske "Street Hustle" og bitre "När Lyktorna Tänds" er best, og like bak finner man "Du Kan Gå Din Egen Väg", som skjemmes noe av en irriterende tillagt stamming.
I denne sammenhengen oppleves den Killerske førstesingelen regelrett generisk, for albumet er langt mer komplekst og uventet enn den bærer bud om.
Det Kommer Aldrig Va Över För Mig vil ikke være albumet som gir Håkan nye fans - til dét kreves for mye kontekst og en bedre singel, men de av oss som har blitt voksne i takt med hans album vil finne mye å elske her.
Førtiåringer gråter også, og det smitter.
Jeg gleder meg allerede til nye variasjoner over temaet.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.