id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
002017
|
Siste pust ved gravkanten
Tross hjelp fra Motorpsychos Bent Sæther:
Det er provoserende lite ved DumDum Boys' tiende album som glimter av liv.
"Det er godt til å være norsk."
Denne kulturfilosofien gjaldt i stor grad på åtti- og nittitallet.
Og all respekt til Prepple Houmb, Aslak Dørum og resten av de middelaldrende herrene i DumDum Boys for deres posisjon gjennom disse tiårene, men post-John Olav Nilsen & Gjengen, -Turboneger og -Kaizers Orchestra har det blitt desto vanskeligere å forestille seg Norges største band i form av en gjeng trøndere som helt uironisk lirer av seg språklige klisjeer på riksmål.
For det er et stadig tilbakevendende problem at musikere nekter å tre seg ut av sitt pløsete skinn, ta en titt på seg selv, og rett og slett bare bite i seg at de positive egenskapene man en gang satt på er tilbakelagt flere albumutgivelser tidligere.
Det er nemlig sjokkerende lite ved guttas tiende album, Ti liv, som låter annet enn tafatt og uinspirert.
Det er vanskelig å si nøyaktig hvor det gikk galt, men få ting er mindre appetittvekkende enn tåpelige, klisjéfylte beskrivelser som "bredbeint rock med trøkk i".
På en annen side finnes det få merkelapper som bedre beskriver albumkuttene "Kort rødt skjørt" og "God morgen Satan"; begge er forglemmelig bluesrock med lyriske Erik og Kriss-tendenser som "Alt er på stell/nå er jeg klar for å gå på en smell/lettere sagt enn gjort/å få rota seg ordentlig bort" og "God morgen Satan/er du i slag/oooh, oooh/God morgen Satan/det blir en busy dag/oooh, oooh".
Det er slående at Motorpsycho-medlem og produsent Bent Sæther er det eneste lysglimtet som er mulig å spore på Ti liv.
At bandet selv kaller "Pulver" for en diskolåt fremkaller et lite tja, men det er klart at strykere, mild koring og blåserrekker gjør den bleke originalideen til noe langt mer fargerikt.
Dessverre fremstår likevel Sæthers bidrag i overkant forsiktige, og det kan virke som om Houmb & Co. har hindret ham fra å tilføre rockepaletten deres tilstrekkelig med nødvendig liv.
Et eksempel er det sviktende forsøket på å være faretruende i "En kald dag i helvete", et annet er "Synd for deg", hvor en saksofonsolo er det eneste ordentlige lyspunktet.
DumDum Boys' dårligst skjulte hemmelighet – at de aldri har vært særlig store lyrikere – gjør behovet for en intim vise som "Rennesteinsvalsen" selvforklarende.
Det er en opplagt sammenligning, men Stein Torleif Bjellas penn får dem til å fremstå som deltakere i en vilkårlig sommerrevy.
Ufrivillig komikk tar nemlig overhånd når Prepple med tom selvmedlidenhet forsøker seg på "min siste skilling forsvant i går/men jeg har da til salt i mitt sår/i en rennestein går det bare en vei/og jeg renner villig med".
Om gutta har ønsket at Ti liv skal være et jubileum, slik tittelen antyder – dette er tross alt deres tiende album i rekken – markerer det et band som i 2012 mangler både engasjement, selvrespekt og livskraft.
Hvis dette virkelig er det beste DumDum Boys klarer å få til i sitt tjuesjuende år som band, håper jeg det kun er et pinlig "takk for alt".
| 0
|
002018
|
Fengende, men usammenhengende
Det er mulig det er noe jeg ikke skjønner, men dette er en uforutsigbar berg-og-dal-bane av ei plate.
Greit, jeg innrømmer det.
Jeg er svak for finnene i Sonata Arctica.
Selv om jeg datt av karusellen for en del år siden står fortsatt Ecliptica (1999) og Silence (2001) igjen som to gode power metal-album jeg kan finne på å ta frem i blant.
Jeg mister sikkert de siste kredibilitetspoengene mine ved å si dette, men det får så være:
Sonata Arcticas ”tøysemusikk” fenger og vel så det.
Bare innrøm det.
Du får fot av Sonata Arctica du også.
Stones Grow Her Name er Sonata Arcticas syvende studioalbum, og en drar umiddelbart kjensel på det melodiøse og progressive power-uttrykket med sterke og minneverdige låter.
Bandet har derimot gjort noen ytterst merkelige valg i noen av komposisjonene sine.
Dette kommer jeg tilbake senere.
“Only The Broken Hearts (Make You Beautiful)” er en klassisk Sonata Arctica-åpner med et godt og fengende refreng.
Etter nesten 17 år har vokalist Tony Kakko funnet sin form, og med hjelp fra gitarist Elias Viljanen, bassist Marko Paasikoski, trommis Tommy Portimo og keyboardist Henrik Klingenberg låter det som et særdeles velsmurt maskineri.
På “Shitload O' Money” sitter derimot ikke vokalen helt.
Sangen er glamrock-inspirert og teksten er banal, men den byr fortsatt på god stemning.
“Losing My Insanity” begynner med en pianointro og krydres med finurlige gitarsoloer, tempovariasjoner og pen melodi.
Kakko skrev opprinnelig sangen for Ari Koivunen, så det er egentlig en coverlåt.
Sonata Arcticas versjon er imidlertid bedre enn Koivunens, og kanskje en av de beste på hele plata.
“Somewhere Close To You” appellerer til det unge og knuste hjertet, mens synthen på “I Have A Right” kunne ha befunnet seg i en liten eske med en opptrekkbar ballerina i.
Det er et gripende og popete stykke på grensen til det sutrete, og fansen vil nok like denne.
Men så begynner den snåle nedturen.
“Alone In Heaven” er en rotete komposisjon med kjedelig melodi og mengder av klisjeer.
“The Day” er også en litt tam ballade, men heldigvis ikke like dårlig som den forrige.
Kanskje hadde de vunnet på å spre de rolige sangene litt rundt på albumet.
På “Cinderblox” tar galskapen av for fullt.
Banjo og fele ved Peter Engberg og Pekka Kuusisto legger opp takten, og det utvikler seg til et sammensurium av tradisjonell Sonata Arctica, westernmusikk og bluegrass.
Hva er det som skjer fra 3.18 og utover, for eksempel?
Det er veldig, veldig rart, men det skal de ha - det er originalt og får meg i hvert fall til å våkne etter de trøtte balladene.
“Don't Be Mean” er nok en rolig sang som bryter opp alt det merkelige, før “Wildfire Part II - One With The Mountain” følger opp med mer banjo og fiolin, fullstendig tatt ut av kontekst.
Hadde det enda vært et konseptalbum!
Banjospilleren og fiolinisten står ute ved sjøen og spiller en lystig trudelutt.
Plutselig avbrytes de av et værskifte og tunge skritt.
En stemme sier "hello", og det skyer over og begynner å tordne og lyne.
Fiolinen fortsetter å spille, forsiktig og rolig, sammen med et synthkor.
Med ett blir det hardt og metallisk igjen.
Trommene høres stygge og krigerske ut, og gitarene chugger i vei.
Snåle keyboardlyder dominerer, og Kakko demonstrerer hvor dårlig han behersker å synge rått.
De skrikende telefonmetalcorepartiene er like lite kledelige.
Hvorfor kan han ikke holde seg til det han kan?
Det er tross alt en del fine harmonier og instrumenteringer her også, men det er meget merkelig komponert.
Bølger og fuglekvitter signaliserer en lykkelig slutt, og lydene glir inn i vel så snodige “Wildfire Part III - Wildfire Town Population 0”.
En vibrerende og vablete synth akkompagneres av harde, raske gitarer og kor.
Deretter går det over i piano og vokal.
Sangen er helt grei, men usammenhengende.
Hva gjør en robotaktig snakkestemme blant alt det vakre?
Stones Grow Her Name er ikke noe dårlig album, og flere av låtene er virkelig gode.
Men på grunn av en del underlige valg står ikke dette til mer enn middels.
"Wildfire"-låtene og "Cinderblox" er ute av både fokus og kontekst og skiller seg fra resten av låtskrivingen.
Det er underholdende, men akkurat disse sangene hadde nok passet bedre inn på et konseptalbum eller som filmmusikk.
Sonata Arctica skal likevel ha kudos for å ha prøvd noe nytt.
| 0
|
002020
|
Spøkelse i sjelen
Bon Iver-venner med oppsiktsvekkende elektronikadebut som gjør skamme på alle fordommer man måtte ha mot AutoTune-vokal.
Vel møttes trommeslager og produsent Ryan Olson og vokalist Channy Leaneagh i det Justin Vernon-assosierte Gayngs, men det er som Poliça de bør få sin store anerkjennelse.
Det trommer-, synth- og vokaldrevne bandet treffer hjertet et sted mellom Portishead og Dirty Projectors, med den utskjelte stemmeprosesseringseffekten Auto-Tune som konkurransefortrinn.
Debutalbumet Give You The Ghost har vært ute digitalt noen måneder allerede, men i folkeopplysningens tjeneste er det på tide at det får oppmerksomhet også her til lands.
Det er nemlig såpass bra at det forslitte uttrykket "Ditt Nye Favorittband" kommer til sin rett.
Bandets magnetiske karisma skyldes flere faktorer.
Det viktigste er Ryan Olsons produksjon, som får den to-trommesett-sterke ryggmargen i bandet til å låte nyansert og diskret.
Synthene panoreres på en måte som gjør dette til en spesielt flott lytt i hodetelefoner, og Leaneaghs og gjestevokalist Mike Noyce (Gayngs/Bon Iver) som sklir rundt på toppen av det hele.
All vokalfiltreringen kan kanskje føles fremmedgjørende i starten, og dette gjør den også til et instrument; jeg har ennå ikke klart å få fatt i essensen av tekstene – forlokkende titler som "Fist, Teeth, Money" og "Leading To Death" til tross.
Det er ikke bare det at de deler låtnavnet "Wandering Star" at Portishead-lenken føles sterk.
Det kjølige, klangfulle lydbildet bærer mange likheter til triphop-sjangeren, spesielt "I See My Mother" og "Happy Be Fine", mens andre låter lenes mer mot soul og r&b, som fantastiske "Leading To Death", åpningssporet "Amongster" og den i albumkonteksten sprudlende "Dark Star".
Give You The Ghost er først og fremst produsentens album.
Det er stemningene og kompleksiteten som møter deg først, så kommer melodiene og vokalen i andre rekke.
Så kan man saktens diskutere om vocoder-bruken burde vært byttet ut, eksempelvis med den naturlige fraseringen til Angel Deradoorian, men etter tilstrekkelige lyttinger blir det en del av hele opplevelsen.
Dette er en debut som gir varig glede.
| 1
|
002023
|
Apokalypsepop
Far East Movements fjerde album er nok et bevis på at den høykommersielle, amerikanske popmusikken forlengst har stagnert i rusen av billig hvitvin.
Nok er nok.
I løpet av de siste årene har en bekmørk tendens vist seg blant produsenter av høykommersiell populærmusikk, og da særlig det som gis ut på amerikansk sokkel.
Det finnes en oppskrift der ute som i all sin totale idioti har en magisk effekt.
En oppskrift så vellykket at den tydeligvis skal klamres til inntil apokalypsen river verden i fillebiter.
Dr.
Luke, eller Lukasz Gottwald, hvis du vil, er kanskje den mest skyldige i dette skitne spillet.
Han er nemlig mannen som står bak de aller fleste av schlägerne til Katy Perry og Ke$ha.
For ikke å glemme Taio Cruz, Jessie J og nå sist Marina & The Diamonds.
Vi snakker altså om en oppskrift der sure stekesynther, reggaeton-beats og en skamløs oppbygning som kulminerer i et kolossalt og dansevennlig refreng, drar med seg eimen av ulekre bodyshots, klam fistpumping og elendig cava hele veien fra Ibiza til vorsspielet i Lørenskog.
Og kvartetten Far East Movements formel er maken til punkt og prikke.
Ta for eksempel singelen og Bieber-samarbeidet "Live My Life", hvor intetsigende vers om hvor sinnsvakt fett det er å feste glir inn i et refreng hvor kroppen umiddelbart insisterer på å bevege seg.
Tar du forøvrig en titt på videoen nedenfor, vil du sannsynligvis fort også dra kjensel på LFMAO, tospannet bak fjorårets kroneksempel på hva dette sjangeruttrykket kan by på: "Party Rock Anthem".
Far East Movements totale mangel på originalitet til side:
Gruppas tre mikrofonkamerater
- Kev Nish, Prohgress og J-Splif - er alle ekstremt anonyme og middelmådige rappere, blottet for evnen til noensinne å levere en linje som ikke bare passerer ut i intet.
Ta for eksempel "I met a girl named Jane/tail so fat it was hard to tame/club so packed it was hard to aim/but
I got wild game/orangutan'" fra vodkabrillesporet "Where The Wild Things Are".
Og det er nok nettopp derfor hvert eneste av de seksten sporene på Dirty Bass inkluderer bidrag fra andre fjes.
Rihanna-protesjeene Cover Drive deltar i "Turn Up The Love", Cassie er med i eurodance-flørten "Fly With U", den ubrukelige Miami-rapperen Pitbull bidrar i "Candy".
Og det er flere besynderlige bidrag her, blant annet en autotunet Bill Kaulitz (for du hadde vel ikke glemt Tokio Hotel?) i "If I Die Tomorrow" og Feist-sampling i "Little Bird".
Og selv om sistnevnte står som et slags introvert og tynt lyspunkt på skiva, frister det langt mer å vende tilbake til den fordømt vakre originalen.
Det er så håpløst åpenbart, men Dirty Bass har en tykk, furet håndfull av potensielle radiohits og klubbangers.
Ikke at dét endrer på faktumet at Far East Movement er nok et totalt uinteressant ledd i en bevegelse der folk som Dr. Luke, Black Eyed Peas, LMFAO, og vel, stort sett hele bransjen bruker Ibizaklubbpop-formelen for hva den er verdt.
Men får den kommersielle popmusikken fortsette noe særlig lenger i dette sporet, er en musikalsk dommedag faretruende nær.
| 0
|
002024
|
Krybbeliv
Broderbandet The Cribs finner en brautende formtopp på sitt første album etter at Johnny Marr takket for seg.
Det var lett å gi blaffen i The Cribs da de dukket opp i Franz Ferdinand-kjølvannet på starten av totusentallet.
Selv da de fikk med seg Johnny Marr på fjerdeplaten Ignore The Ignorant var ikke dét nok til å løfte blikket nevneverdig, Modest Mouse hadde tross alt allerede huket inn The Smiths-giganten tidligere.
I takt med at den britiske scenen av unge menn med fedora har svunnet hen, de syv-åtte tilskuerne på Kaizer Chiefs-konserten i Oslo nå sist er vel ålreit bevis på dét, har det dukket opp en klikk med band med forkjærlighet for nittitallets amerikanske lo-fi som inspirasjonskilde.
Når nå søskentrioen fra Yorkshire skal begynne på nytt etter at Johnny Marr forlot dem, er det også mot sistnevnte epoke de ser.
Det blir ytterligere forsterket ved at de har med seg Dave Fridmann og Steve Albini, som tilsammen lydla store deler av det sorgmuntre indie-nittitall:
In The Belly Of The Brazen Bull høres ut som Built To Spill, Ash og Pinkerton i én eneste munnfull.
Det låter så uanstrengt og bekymringsløst når de pumper ut overstyrte powerpoprefreng som sitter i hodet etter to lytt.
Singelen "Come On, Be A No-One" er et ypperlig eksempel på dette, men hele den første halvdelen av albumet er konsentrert, knurrende finesse.
"Uptight", "Anna", "Chi-Town" og "Glitters Like Gold" finner knapt sin like i år av store, sukrede fuzzperler (da må vi til Cloud Nothings, i såfall).
Fridmann er den mest tydelige produsenten her, man kjenner igjen trommer fra Weezers "Tired Of Sex" og gitarer fra The Delgados' Hate.
Etter at det verste pophysteriet har lagt seg, blir albumet noe mer nedpå, innfult og konseptuelt.
Det starter med den ulmende "Back To The Bolthole", over i den strippede "I Should Have Helped" for så å komme til albumets mest ambisiøse periode, fra atonale "Stalagmites" med janitsjartromming til den definitive avslutteren "Arena Rock Encore With Full Cast" (som høres ut som den heter).
Normalt sett synes jeg man skal holde seg til én av delene - enten konsept eller rettfrem - men her fungerer det.
Grunnen er vel så enkel som at Jarman-brødrene holder refrengfanen høyt, uansett hvor mye eller lite tankegods som ligger i og bak låtene.
Det er et stykke mellom "Butterflies" og "Back To The Bolthole", men begge gir en lyst til å sette albumet på repeat.
Noe jeg også har gjort, gang på gang.
Det er fort gjort å ignorere The Cribs som nok et The-band fra UK, men In The Belly Of The Brazen Bull er umulig å se bort fra, dersom kruttsterk fuzzpop er ditt lydspor til hverdagen.
Albumet i Spotify.
| 1
|
002025
|
Tronen i rette hender
De mest stormannsgale i klassen med en maktdemonstrasjon som godt skal gjøres å toppe.
Og der sto de; på hver sin opphøyde kube som viste bilder av vaktbikkjer og haier.
“H.A.M” var åpningslåten på Watch The Throne-konserten i Telenor Arena med to av verdens største rapstjerner.
Kanye kledd i svart skinn-t-skjorte og matchende bukser (!), mens Jay-Z var i et mer nøkternt hjørne, dog også antrukket i helsvart.
Det var et eller annet svært og forvokst - selv om forutinntagelsene naturligvis var på plass - som ikke helt kan beskrives.
Anslaget var en ren demonstrasjon av makt og megalomani, knyttet sammen av rapkongen og Kanye West, hans arvtager.
“Who Gon Stop Me” var neste låt på menyen som skulle vise seg å være et fråtsemåltid.
Bilder av en løve som jagde ned en antilope ble vist på storskjermen.
Usmakelig, på en måte, men også riktig satt i kontekst med tanke på at vi hadde selskap av de to desidert største navnene i rapgamet denne maikvelden.
Apropos stor, det meget sjarmerende kuttet “Otis” ble akkompagnert av det mest gigantiske amerikanske flagget jeg har sett i levende live.
Synd at pyroeffektene var så puslete.
Det var forøvrig en gjenganger i det to og halv times settet til duoen.
Swizz Beatz-produserte “Welcome To The Jungle” frembrakte hint av gåsehud, før “”Gotta Have It” dempet første del av showet.
Da var det Jay-Zs tur til å dra noen sololåter, blant annet spretne (ja, faktisk, sprente) “N***a What, N***a Who” hentet fra Vol 2: Hard Knock Life (1999).
Det funket bra av naturlige årsaker, det er tross alt Jay-Zs flyt, stemme og autoritet det er snakk om.
Men han har aldri vært den store sceneartisten.
Det er en aldrende majestet med mer makt enn tyngdeloven som kanskje syns det er ålreit at han har eksentrikeren West på laget.
En som kan løpe rundt og leke bajas, mens han lener seg på rent skillsnivå.
Kanye kjørte deretter blant annet “Tell Me Nothing”, jamrende “Jesus Walks”, perlen “All Falls Down” og “Diamonds Are Forever” som Jay-Z la ned et vers på.
En av undertegnedes definitive Jigga-låter “Public Service Announcement” fikk meg og den jeg satt ved siden av til å veive hender med de verste fanboysa.
Arvtageren fikk kjørt opp “Monster”, nok en gang med bilder av rovdyr på storskjermen, før “Power” fikk selskap av de nevnte pyroeffektene som virkelig hadde trengt et par liter med bensin for å få ønsket tilslag.
De satt på scenekanten som to kompiser og fremførte “New Day”.
“Hard Knock Life” viste seg i samme setting å være en like god poplåt som den alltid har vært.
Over dusinet låter - blant annet “Empire State Of Mind”, “On To The Next One” og “That`s My Bitch” - ble spilt etter Jay-Zs aller største hit.
Deriblant fikk Kanye autotunet seg inn i evigheten med “Runaway” og Jigga fikk fremført mannens feiteste klubb-banger “Big Pimpin`”.
Da monstermaskineriet - unnskyld, konserten - hadde drevet på i over to timer, bygget “Gold Digger” og “No Church In The Wild” opp stemningen til noe som jeg aldri har opplevd.
“N****s In Paris” fikk intet mindre enn fem gjennomkjøringer før Jay-Z og Kanye uttrykte nesten overdreven kjærlighet til Oslo, ad den gjenntatte erklæringen “I LOVE YOU, OSLO!!!”.
Søtt var det, da.
Kanye Wests og Jay-Zs opptreden i Telenor Arena var så forbannet svær og massiv.
En slags udøv livscoach komprimert i én forestilling.
Urørlig opplegg, dette
| 1
|
002027
|
Justin safer
Middelmådig stilskifte fra Bieber.
Justin Bieber, eller rettere sagt megaapparatet rundt ham, er lure.
En dag før hans gigantiske "hemmelige" konsert eksploderer på Operataket i Oslo, ble hans nyeste singel «Die In Your Arms» sluppet.
Justin har tydelig skiftet stil – for det trente Bieber-øret, vel å merke.
For alle hatere er nok også denne singelen bare et nytt stykke søppel.
Men Justin har gått fra fengende uptempolåter preget av tunge elektroniske instrumenter til å gjøre det litt mer organisk, som på den mer modne forrigesingelen "Boyfriend"s kassegitarriff.
Via den lander Justin denne gangen på en retrosoul-inspirert låt.
Biebers tekster er sjelden mye å skryte av, og denne er like yndig og sukkerkledd som tidligere.
Den nye stilen sikter imidlertid til de mer pubertale jentene og bærer preg av litt klein, temperert prating mellom slagene.
"Die In Your Arms" lener seg på en så stabil musikkstil at det redder låta fra å feile helt.
Selv om melodien er tam og beaten er hørt før, er den likevel så søt og koselig at den er umulig å slakte.
Justin safer, men så handler jo det også om å berge seg i land, noe denne singelen gjør.
Låta distraherer ikke og seiler med det inn på en likegyldig treer.
Jeg kan sikkert slappe av med en Solo og en Snickers-is til "Die In Your Arms", men det blir med dét.
| 0
|
002028
|
Avanserte arkitekter
Kommersielt kompromiss eller deilig ny lyd?
Architects er ute med ny plate.
Det er fryktelig mye interessant som skjer i Storbritannia om dagen, og Architects er i fortroppen av band som søker og leter etter et interessant og attraktivt uttrykk.
Bring Me The Horizon er allerede stjerner med sin arrogante, brutale deathcore, TRC jobber like hardt med sin breiale hardcore som de åpenbart gjør i treningsstudio, Young Guns og You Me At Six har levert inn søknader til å bli Englands svar på Foo Fighters, og Architects finpolerer på sin blanding av mattemetal og syngete hardcore.
Personlig var jeg like begeistret for gjennombruddet Hollow Crown som den glattere - og delvis mislikte - oppfølgeren The Here And Now, og Daybreaker er albumet som skal tette hullet mellom de to platene.
Kompet er hardere enn på The Here And Now, de svevende metalcore-refrengene er velkomponerte, og ikke minst er tekstene mer direkte og hissige enn tidligere.
"Devil´s Island" tar for seg det britiske øyriket i tradisjonen Gallow startet med Grey Britain, mens "These Colours Don´t Run" er et ganske så modig angrep alt som har med amerikansk politikk å gjøre (sjekk tekstvideoen).
Tekstene er tidvis ungdommelig naive, men Sam Carters såre/hissige vokal gir tekstlinjer som "If there was a God, you´d be the death of him" troverdighet og patos.
Men bak tekstene ligger uansett Architects briljanse: avansert riffing som kan minne om en ungdomsversjon av Meshuggah, krydret med små doser shredding og nok pusterom til at de mest avanserte sekvensene får allsang/stadionkvaliteter.
Noen vil kanskje kalle det kommersielle kompromiss, i min bok er det lyden av et band som for hvert album søker ivrig etter å perfeksjonere sitt eget uttrykk.
Høydepunkter?
Den allerede nevnte "These Colours Don´t Run", den garanterte livefavoritten "Daybreak", "Even If You Win, You´re Still A Rat" med Oli Sykes fra BMTH på gjestevokal, og den rolige, nesten Radiohead-aktige "Behind The Throne".
I buketten av spennende, nye engelske band, er Architects åpenbart de som søker mest, noe de også får pes for av sjangerpoliti og tradisjonalister.
Men med Daybreaker tror jeg de jommen de kommer til å tilfredsstille de fleste leirene i hardcorelandsbyen.
Et glitrende album er det uansett.
| 1
|
002029
|
Gull og gråstein
Jack Black og Kyle Gass er tilbake!
Med to klassikere og mye dritt, som vanlig.
Det går en historie om Will Ferrells første sesonger i Saturday Night Live, hvor stjernekomikeren følte han famlet i blinde.
Han slet med å naile karakterene, og klarte ikke å skape den ene sketsjen som alle prate om og mailet til venner.
Will Ferrell fikk det rett og slett ikke til.
Da han luftet frustrasjonen for produsent Lorne Michaels, ba SNL-sjefen Ferrell om å ta det helt med ro, for komedie handler om å jobbe hardt og jevnt, og før du vet ordet av det, har du skapt noe som er på alles lepper.
Da treffer man blink en eller to ganger per sesong, og så glemmer publikum og du selv alt midt-på-treet stoffet du skaper på veien.
Noen måneder senere skapte Will Ferrell More Cowbell, og resten er komediehistorie.
En Tenacious D-plate er også slik.
Det er ikke så nøye med helheten fra filmstjernen Jack Black og tjukkaskompisen Kyle Gass, så lenge det er en eller to fulltreffere som sklir inn i komediehistorien og definerer albumet.
På debuten fra 2001 var det "Tribute", "Fuck Her Gently" og "Dio" som frembrakte gapskratt og headbanging, på The Pick Of Destiny (2006) gjorde "Kickapoo" og "The Metal" at platen ikke ble ofret på bruktbutikkens alter.
Og jepp: slik er det også med Rize Of The Fenix.
Haugevis med kjedelige skits og forglemmelige låter ("Low Hangin' Fruit", "Señorita" og ""Throwdown" er umorsomme, kjedelige og uinspirerte, "Rock Is Dead" er beint fram irriterende).
Men drit i det, for de låtene skipper vi eller fjerner fra iPod-en.
Rize Of The Fenix har noen bangers også.
Så la oss bruke tiden på de låtene:
Tittelsporet "Rize Of The Fenix" tar for seg nedturen etter filmen/platen The Pick Of Destiny floppet.
Det åpner dempet og mystisk med "When The Pick Of Destiny was released, it was a bomb/and all the critics said that the D was done", før Jack Black og Kyle Gass drar ut alt de har av musikalsk talent, komisk timing, parodi, poptouch og forståelse for akkurat hvor storslagen en låt kan lages.
Vi snakker seks minutter perfeksjonert komediehardrock, men også hver for seg: dette er rasende festlig komedie og magisk hardrock.
Men høydepunktet er uansett "The Roadie", en vakker og sår ballade om roadiens betydning for stjernene (hør gåsehuden din reise seg når Jack Black synger "I´m standing at the threshold of your dreams"), der han står ensom på siden av scenen og skifter strenger.
Tenacious D tar ikke bare det musikalske på kornet (det ligger en åpenbar travellin man-vibb i det enkle gitarriffet her), men teksten er det beste og morsomste som er skrevet om rockens sjømenn siden Turbonegers noe oversette "What Is Rock!?".
Ikke bli overrasket om den snart rangeres helt oppe med Motörheads "We Are The Roadcrew".
Utover det finnes antydninger til underholdning i "The Ballad Of Hollywood Jack And Rage Kage", "To Be The Best" og "They Fucked Our Asses", men det er "Rize Of The Fenix" og "The Roadie" som går rett inn i humormusikkens Hall Of Fame.
Ikke overraskende at det nok en gang er slik, men faktisk litt skuffende etter Steel Panther satte en ny standard for hva man gjøre med albumformatet i krysningen humor/rock.
For tenk hvor legendarisk bra det hadde vært om Tenacious D leverte et album med bare låter som "Tribute", "The Roadie" og "The Metal"?
Da kunne de løpt til Lorne Michaels og sagt at joda, det går an å lage gull hele tiden.
Tenacious D, "Rize Of The Fenix":
| 0
|
002030
|
Sexy beist
Soul, støyrock og frijazz møtes til trekant i himmelen.
Neneh Cherry, hvor har du vært hele mitt (voksne) liv?
Den svenske rapperen, vokalisten og låtskriveren hadde sine sju sekunder i rampelyset med ”Buffalo Stance” fra det underkjente albumet Raw Like Sushi (1989), der medlemmer fra det som skulle bli Massive Attack var involvert – og fem år seinere, med Youssou N’Dour-duetten ”7 Seconds”.
Likevel, tross kollaborasjoner med navn som Gorillaz, Groove Armada, Pulp og Peter Gabriel i nyere tid:
Cherrys store internasjonale gjennombrudd har aldri føltes som noen overhengende trussel.
Det kan dermed synes oppsiktsvekkende at det måtte en eksperimentell norsk-svensk jazztrio – den allestedsnærværende sjangerspydspissen The Thing – til for å få den nå 48 år gamle chanteusen til å skinne på ny.
Samarbeidet er imidlertid mer naturlig enn det kanskje umiddelbart kan virke som.
The Thing, som består av saksonfonist Mats Gustafsson, bassist Ingebrigt Håker Flaten og trommis Paal Nilssen-Love, er ikke bare oppkalt etter Nenehs stefar Don Cherrys låt med samme tittel fra 1966 – de har også spilt en rekke av låtene hans siden starten i 2000.
Og tidligere The Thing-kollaboratører teller Thurston Moore og Jim O’ Rourke – skikkelser som nettopp beveger seg i det lumske skjæringspunktet mellom rock, støy og jazz.
På The Cherry Thing klikker det uansett som aldri før.
Av de åtte sporene på albumet er seks coverlåter, og det er forbløffende hvor naturlig kvartettens tolkninger av sitter ved siden av hverandre.
Jazzbautaer som nevnte Don Cherry og Ornette Coleman (sjekk nydelige ”What Reason”) er representert i repertoaret, det samme er MF Doom (”Accordion”) og Martina Topley-Bird (lumre, bluesmørke ”Too Tough To Die”).
For ikke å snakke om Stooges’ ”Dirt” og Suicides ”Dream Baby Dream” – to ytterpunkter i det avgjørende spennet mellom spetakkel og skjønnhet.
Men kanskje er det de to spesialskrevne låtene som aller best illustrer hvilken bragd dette samarbeidet er.
Både Neneh Cherrys ”Cashback” og Mats Gustafssons ”Sudden Movement” bærer låtskrivernes signatur hørbart, men er samtidig åpne, rastløse og prøvende – enkel instrumentering og tidløse arrangementer har sjeldent hørtes større og mer moderne ut.
The Cherry Thing låter ikke som noe annet du kommer til å ramle over i år – eller de neste, for den saks skyld.
Sirkelen er ikke sluttet, men snarere sparket i gang.
Få dem for guds skyld med deg på festival i sommer.
| 1
|
002031
|
Vinnere i eget tempo
Amerikanernes tiårige modning fra postpunk-jyplinger til croonere er forbilledlig, og ender her opp med foreløpig karrierebeste.
Dersom du nikker gjenkjennende til bandnavnet The Walkmen, er det antakeligvis 2004-singelen "The Rat" som først popper opp i hodet.
På dette tidspunktet var de midt oppe i den snerrende, nye bølgen av postpunk-inspirerte band som Franz Ferdinand, The Bravery, Hot Hot Heat og andre utøvere med intrikate hårfrisyrer.
Få av de mest sjangertro av disse har overlevd de galopperende trendbyttene innen rocken siden dess, men disse New Yorkerne har klart det, mye på grunn av en forbilledlig vilje til å kjøre sitt eget løp.
Slik sett var "The Rat"-suksessen en anomali.
Både fordi den i stil er et stykke fra den musikken bandet både spilte da og dit de nå har kommet gjennom en nitidig og ukommersiell prosess.
De har ikke hatt en singelhit siden, og tilbake står de nå som et utpreget albumband som har holdt konsis, høy kvalitet fra og med You & Me (2008) og oppover.
Heaven er det mest gripende de har gitt ut.
Snerringen er for lengst byttet ut med patos, og fra den klimprende introen på åpningslåten "We Can't Be Beat" via Hamilton Leithausers nasale stemme til den perfekt produserte koringen (med Fleet Foxes' Ryan Pecknold som gjest) er det klart at dette dufter av geni.
Det er lekent, litt som debutalbumet til The Coral, men samtidig svært stramt og andektig.
Phil Ek (Fleet Foxes, Built To Spill, Band of Horses) har gitt dem mye luft og klang å operere i - og de fyller det med bravur.
Hamilton Leithauser har vokst til å bli litt av en vokalist opp gjennom karrieren, der det nasale, vibrerende preget stikker seg markant ut.
Tekstene er langt fremme i lydbildet, poetiske vendinger over kjærlighet, av typen "You know I'm hopeless, oh no, you're wrong - it's not the singer, it's the song" ("Heartbreaker") og "Life looks easy on the TV, we ride into some blue evening, I fill my evenings with hazy images of hazy hereafter/I don't even know your name, it's your Southern heart I'm after" ("Southern Heart").
Det er et reflektert forhold til sitt vekselvis fallerte, suksessrike og ugjengjeldte kjærlighetsliv, konsist fortalt og med et ulastelig band i ryggen.
Selv om bandet aller helst lar seg avbilde dresskledd i sort/hvitt, er Heaven kontrasten: det er fargerikt, varmt og avslappet.
Styrken ligger i det varierte låtutvalget, fra den helt nedpå "Southern Heart" til hvasse "The Love You Love", med alle de smektende refrengene man kan begjære.
Spesielt setter "Heartbreaker", "Love Is Luck" og "Song For Leigh" dype spor.
The Walkmen har sakte, men sikkert, gått fra å være et band av sin samtid til å bli et band for fremtiden.
Heaven er et svært sterkt bevis på at de har nytt godt av å bygge opp sin sound i eget tempo: dette er foreløpig formtopp, tolv år uti karrieren.
| 1
|
002033
|
Et hakk over resten
Purified in Blood beviser at selv den mest innbitte metalcorehater må ta seg sammen og gi dem en ordentlig sjanse.
Purified in Blood kommer fra Hommersåk utenfor Sandnes, og det er nå åtte år siden de ga ut sin første EP.
Samme år vant de Zoom-prisen og turnerte landet rundt, og i 2006 slo de veteraner som Madrugada, Kaizers Orchestra og Turboneger da de vant Alarmprisen for beste liveband.
I 2007 tok det tidligere straight edge-bandet en pust i bakken, men allerede året etter var de tilbake og fortsatte å brøyte seg vei fremover.
I dag er det to år siden Purified in Blood slapp kritikerroste Under Black Skies.
Bandet uttaler at Flight of a Dying Sun er den manglende puslespillbiten mellom debuten Reaper of Souls og Under Black Skies.
Det intense og harde er blandet med det groovy, albumet er variert og tungt, og er i så måte en verdig oppfølger.
Åpningssporet "The Absolute" er en dronete og flygende intro med mystisk strupesang fra Albert Kuvezin.
Lydlandskapet brygger på en tøff igangsettingslåt og selveste gjæret i stouten:
”Storm of Blood”.
Tjukke trommebrekk, midttemporytmer og en Mastodon-aktig vri legger grunnlaget for ei plate som peiser på fra start til slutt.
Siden forrige utgivelse har vokalist Glenn Reaper sluttet, og Hallgeir Skretting Enoksen står igjen med mikrofonen alene.
Han gjør en bra jobb på growlefronten og har utviklet stemmen mye de siste årene.
I knallfete "Mot Grav” har han fått hjelp fra Kvelertaks Erlend Hjelvik.
Hjelviks lysere skriking bidrar med velkommen vokalvariasjon, og er med på å vise at Purified in Blood gjerne kan skrive tekster på norsk.
Apropos Mastodon - det virker som guttene har hørt en del på dem, for “Iron Hands” tripper i de samme fotsporene (uten at Mastodon skal ha enerett på moderne metal).
Her gjester Purified in Bloods eks-vokalist Glenn Reaper ensemblet, og gitaristene Sander Loen og Tommy Svela thrasher, riffer og spiller soloer til den store gullmedalje.
Trommis Anders Mosness fyrer av gårde på “Mind is Fire”.
Her er det fullt kjør fra første tone, og drivet sender en tilbake til Reaper of Souls.
Purified in Blood blir neppe et kjedeligere liveband med denne på setlista.
“Escape to Solace” er en relativt rolig og seig, men fortsatt ekstrem låt som preges av orgel fra Ådne Sæverud.
“Void” er noe mer anonym, mens tittelsporet og avslutningen “Flight of a Dying Sun”, platas lengste låt, låter massivt og alternativt.
Orgelet starter moroa og leder inn i et hardrockaktig parti før thrashinspirerte toner flyr forbi.
Soloen mot slutten er dog altfor lang, og de kunne også ha kuttet ned på det seige partiet som avslutter det hele.
Lydbildet er til tider noe polert og flytende, men det låter likevel tungt og stemningsfullt.
Instrumenteringen er interessant, og Purified in Blood klarer å blande moderne metal og metalcore med elementer fra thrash, death og klassisk rock uten at det låter påtatt.
Bruken av gjestemusikere der bandet kommer til kort trekker også opp.
Denne typen metal er ikke det jeg normalt hører mest på, men når Purified in Blood gjør det såpass mye bedre enn sine likemenn og kolleger innen sjangeren, er det på sin plass å belønne dem for det.
Fortsett sånn.
| 1
|
002037
|
Tilbake i dongeri
Turbonegro blander det beste fra sin egen musikalske historie – og låter mer vitale enn på veldig lenge.
Turboneger, eller Turbonegro som de vel egentlig heter for tiden, gjorde det som må være tidenes norske comeback med sine gjenforeningskonserter i 2002.
Synet av halve Kristiansand i matroshatter vil glede meg resten av livet, og Turbonegro ble større enn de noen gang hadde vært.
Ti år etter er det duket for nok et comeback.
Denne gang med ny og engelsk vokalist, etter at Hank Von Helvete forsvant ut av bandet for to år siden.
Den tidligere Turbonegro-supporteren Tony Sylvester fikk jobben som ny stemme, og han setter naturlig nok sitt preg på Sexual Harassment.
Med en kraftfull og raspende stemme, som snytt ut av halsen til Lemmy og Fucked Ups Damian Abraham, passer Sylvester perfekt inn i Turbo-historien.
Tyngde og råskap side om side i stemmebåndene.
Men det er ikke bare vokalen som er ny.
Trommis Tommy Manboy gjør også sin første plate med Turbonegro, og han slår godt fra seg.
Etter å ha sett Turbonegros comeback-konsert på Vulkan i Oslo i februar, og lyttet mye til første singel "You Give Me Worms", forventet jeg et band som viderefører den klassiske rocken de har gjort siden forrige comeback i en noe mer punkete versjon.
Litt mer band, litt mindre omreisende teater.
Forventningene synes å ha vært korrekte idet "I Got A Knife" starter festen med herlig skitten lyd og 2:29 minutter med pur rockeglede.
En nydelig åpning.
Fortsettelsen er heller ikke dum.
"Hello Darkness" er Turbonegro som forteller verden at de er tilbake for å ta over styringen igjen.
Herlig breial, og med kosakk-rop i starten.
En suveren låt som nok blir en live-favoritt fremover.
"Well hello!
So who would know?
Here we go! Hello Darkness.
Hello Oslo, Tokyo.
Back again.
My dear old friend.
Just dropped out, just dropped in, to see you again".
Godfølelsen fortsetter med den 70-tallsinspirerte "Shake Your Shit Machine", med gjenklang av Kiss anno 1977 i refrenget, Ass Cobra-aktig tekst, og med pub-piano som utrolig nok ikke er ødeleggende for helheten.
Knut Schreiners gitarspill er heller aldri ødeleggende for noe som helst.
Det beviser han gjennom hele albumet.
"TNA (The Nihilistic Army)" tar så over med litt publikumsinformasjon om Turbonegros livsinnstilling for året.
"Just a nihilistic soldier, in a nihilistic band, in forever opposition, to whatever is The Man, can't you understand".
De fire første låtene går unna i et forrykende tempo, med solid punk-innstilling.
Så er det tid for å roe det hele ned med "Mister Sister", den første låten som med sin definitive Alice Cooper-inspirasjon drar tankene tilbake til Scandinavian Leather-tiden.
En liten skuffelse etter den usedvanlig sterke åpningen på platen.
Tempoet dras umiddelbart opp igjen med "Dude Without A Face", med "I Got Erection"-oooing og det hele.
"Buried Alive" opprettholder tempoet, og matcher nesten de to åpningslåtene i rockekvalitet.
"Tight Jeans, Loose Leash" hinter tilbake til den klassiske rocken igjen.
Den inneholder ulvelignende hyl, men klarer med sin litt masete fremtoning ikke helt å nå opp i kvalitet.
Litt som en politisk diskusjon på fyllefest:
Interessant, men ikke helt passende.
Nest sist ut er "Rise Below" (en lyrisk homage til Turbo-inspiratorne i Black Flags låt ”Rise Above”?) som med sin rolige, og nærmest pop-aktige følelse, er albumets vakreste låt, i sitt fravær av råskap og skitne triks.
Introen minner, av alle ting, om Seigmens ”Döderlein”.
Albumet avsluttes med første singel "You Give Me Worms" som allerede har hatt et ganske langt liv på P3.
En god indikasjon på om du liker dette albumet, er om du synes at den sangen er bra.
Det finnes langt bedre, og langt hardere, ting på Sexual Harassment, men lyden av "You Give Me Worms" er det som kjennetegner Turbonegers siste comeback.
Både Scandinavian Leather (2003) og Party Animals (2005) fremstår i etterpåklokskapens lys litt vel polerte.
Turboneger skulle være klassisk rock, og klarte det, men mistet samtidig noe av punk-edgen som de hadde hatt, og som jeg som gammel fan var glad i.
Kanskje aller mest på sangene som ble valgt som singler, og dermed fremstod som bærende for platene.
Litt av det ble reparert på høyst undervurderte Retox (2007), og i 2012 mikser Turboneger svært godt den klassiske rocken og sin egen punk-inspirerte historie.
Resultatet har blitt enkel og svært fengende rockepunk.
Ikke forvent vanskelige vendinger og taktskifter i voldsomt tempo.
Forvent deg musikk til festen.
Mange trodde at fremtiden for Turbonegro skulle bli å være et kultband, men kvaliteten på Sexual Harassment peker snarere mot et band som både kan glede gamle fans og få en hel del nye på sin vei.
Turbonegro finner ikke opp seg selv på nytt, men de blander deler av sin egen historie på en svært god måte.
Turboneger er tilbake på Dungaree High.
Der de hører hjemme.
| 1
|
002038
|
Rustfri kjærlighet
Slayer tok unge og gamle fans med på en overbevisende og tung reise i Bergen i går.
Ekstremmetalens gudfedre i Slayer fikk det ikke lett i Bergen i går, da de måtte spille som hovedattraksjon etter to av hardrockens ypperste yngre band.
Gojira og Mastodon hadde henholdsvis sjarmert og imponert de vel 3000 som hadde løst billett, og at Slayer dro kvelden enda et par hakk videre oppover kvalitetsskalaen sier mye om de gamle mestrenes innsats.
Foran en litt pinglete vegg av Marshall-forsterkere, og under en passende nok grå himmel, snerret Slayer i gang med to låter fra bandets siste album World Painted Blood.
Tittelkuttet fikk æren av å åpne konserten, og "Psychopathy Red" fulgte tett og tungt.
Følelsen av at Slayer var i form inntraff umiddelbart, lyden var meget god til å være utendørs, og vikargitarist Gary Holt fra Exodus sjarmerte i løpet av sekunder med sin blodflekkete gitar.
Resten av det knallharde settet bestod nesten utelukkende av klassiske sanger fra Slayers mørke fortid.
"Die By The Sword" ble hentet frem fra 1983, "Chemical Warfare" dukket opp fra 1984, og fanfavoritter som "Mandatory Suicide" og "Hell Awaits" fikk tankene til å gli tilbake til egen barndom.
Den gangen jeg knapt turte å høre på Slayer fordi de var så skumle.
Slayer i 2012 er ikke like farlige som da jeg var 12 og de var 20, og vokalist Tom Araya har blitt litt gråere i skjegget, men innsatsen og spillingen er fremdeles ypperlig.
Trommis Dave Lombardo er nok den som imponerer aller mest musikalsk, mens Kerry King som alltid er den som er mest metal, med sine tatoveringer over hele hodet og solid kjetting i beltet.
Fansen fikk akkurat det de håpet på, servert så hardt som de ville ha det, og både ung og gammel var farlig nær mental orgasme da Slayer avsluttet med "Angel Of Death", og ikke minst ekstranumrene "South Of Heaven" og "Raining Blood".
Der og da føltes fireren jeg ga Motörhead for søndagens konsert i samme by vel høy.
For Slayer var i en annen klasse.
Slayer var i Slayer-klassen.
Eller Slaaaaaaaaaaaaaayer, som det jo egentlig uttales.
Imponerende innsats fra de gamle heltene under sitt aller første møte med Bergen.
| 1
|
002041
|
Lenge leve Laleh
Laleh stiger fram som en av de viktigste og mest særpregede artistene Norden har å by på.
"Jeg har reist langt for komme hit!", annonserte iransk-svenske Laleh fra scenekanten i Frognerbadet innen tonene av "Vårens første dag" satte stemningen for den snaut timelange konserten på Norwegian Wood.
Man får anta at hun mente det metaforisk – med det årsferske albumet Sjung har hennes helt egen tapning av Den Bittersøte Svenske Euforien (jo, det er en egen sjanger) for alvor karret seg vei inn i den norske bevisstheten.
Og på dette startskuddet for sommerturneen sin beviste hun at suksessen er høyst fortjent.
Ta andrelåten "Elephant", åpningssporet på Sjung, som i seg selv er en av de fineste sangene året har skjenket oss.
I konsertversjonen er hovedpersonens nærvær, sjarm og takknemmelighet over å befinne seg sammen med oss med på å dytte den ytterligere et hakk opp på gåsehudskalaen.
Det er noe uvørent med Laleh.
Alt fra sceneantrekk via sangteknikk til pludder mellom låtene balanserer gjennomgående hårfint på grensen mellom god og dårlig smak.
Men hun lander gjennomgående på riktig side.
Ting som ikke burde fungere – det syntetiske reggaenummeret "Invisible" side om side med tårepersen "Snö", eller coverversjonen av Eva Dahlgrens "Ängeln i rummet" – gjør det.
Et utpreget typete band, med den argt utseende kvinnelige fiolinisten og Dr. House-lookaliken på kontrabass blant de mest slående oppsynene, bidrar til utskuddsfaktoren.
Til syvende og sist handler dette om låtmateriale.
Laleh har dem, og ikke bare den sterkeste skandinaviske låten som har blitt skrevet de siste par årene, "Some Die Young", som oppsummerer den trassige livsfølelsen som ligger så sentralt i prosjektet hennes og får solen til å titte fram over badet idet den toner ut.
Hun er modig nok til å inkludere flere eldre numre, og når hun avslutter med en låt de færreste her til lands har hørt, den new-wave-aktige og tekstmessig lettere absurde "Bjurö Klubb", synes det nokså åpenbart:
Robyn får bare ta den pausen hun trenger – Laleh er mer enn i stand til å holde tronen varm i hennes fravær.
| 1
|
002042
|
Vitalt gubbegodt
Det aller meste fungerer når Sting bretter ut sangboken sin for et utsolgt Frognerbad.
Hvor mye kan man forvente av en artist som ikke har gitt ut noe som helst av betydning de siste 15-20 årene?
Det er et spørsmål jeg synes det er betimelig å stille seg i forkant av Norwegian Wood-søndagens hovedattraksjon – i mine ører er Ten Summoner's Tales (1993) Gordon Sumners hittil siste vellykkede, for ikke å si helhjertede fremstøt som plateartist.
I Frognerbadet går ryktene i forkant av konserten om en mer nedstrippet og – i vid forstand – "rocka" Sting.
Det viser seg å være en korrekt antagelse, i det minste stilt opp motdet meningsløse symfoni-røret han har syslet med i det siste.
"All This Time", "Every Little Thing She Does Is Magic" og "Englishman In New York" må sies å være en bunnsolid åpningstroika, og den tungt synkoperte "Seven Days" er en mektig showcase for musikaliteten og overskuddet som preger Sting og hans musikere i disse dager.
Og bandet skal definitivt ha sin del av æren for kveldens suksess.
Ikke bare løfter de i utgangspunktet sterke låter som "Message In A Bottle", "Synchronicity" og "Love Is Stronger Than Justice" til nye høyder; de redder også tammere materiale som "Never Coming Home" og "Desert Rose" fra den sikre oste-drukningsdød.
Nevnes må også avslutningen, med den melodisk sukrede sjalusi-hymnen "Every Breath You Take" og den regelrett tøffe new wave-smellbongbongen "Next To You" som kronen på et verk som må ha tatt den mest surmagede Sting-skeptiker på senga.
Et raust utvalg Police-låter anføres som et digert pluss i margen, men det er uansett slående hvor sømløst det hele låter.
Hovedpersonen selv er morsom og tilstede, en jovial lederskikkelse som helt sikkert er klar over at hans største øyeblikk som kunstner er tilbakelagt, men som like fullt evner å pumpe liv i sin egen musikalske historie vis på uanstrengt vis foran 9000 fornøyde tilskuere.
Imponerende.
Dette spilte Sting på Norwegian Wood:
1.
All This Time 2. Every Little Thing She Does Is Magic 3. Englishman In New York 4. Seven Days 5. Demolition Man 6. I Hung My Head 7. Driven To Tears 8. Fields Of Gold 9. Message In A Bottle 10.
Synchronicity II 11. Shape Of My Heart 12.
Love Is Stronger Than Justice 13.
Hounds Of Winter 14.
End Of The Game 15.
Never Coming Home 16.
Desert Rose 17.
King Of Pain 18.
Every Breath You Take 19.
Next To Yo
| 1
|
002044
|
Oppreisningen
Den elskelige gærningen Kevin Rowland har røsket Dexys ut av en nesten 30 år lang dvale.
Resultatet låter bedre enn noen har rett til å forvente.
Det kan være lett å glemme om du befinner deg utenfor den nærmest rørende lojale menigheten, men Dexys Midnight Runners – bandet best kjent for "Come On Eileen" og "Geno" – står for noen av de mest slitesterke og eviggrønne popplatene fra det i utgangspunktet råsterke britiske åttitallet.
Bandets mesterhjerne Kevin Rowland var langt fra alene om å omfavne obskur sekstitallssoul og inkorporere den i mer blåøyde sjangre i perioden – dette var tross alt midt i tjukkeste mod-revivalen – men få har gjort det med større lidenskap og mer særpreg enn den irskættede romantikeren fra Wolverhampton.
Men veien fra bandets svanesang, undervurderte Don't Stand Me Down (1985), og fram til dette fjerdealbumet har vært lang og trøblete for Rowland, med både personlige og kunstneriske fiaskoer underveis.
My Beauty (1999), en poengløs samling utpulte coverlåter (med vår mann i drag på omslaget), ga grunn til oppriktig frykt for hans mentale helse.
Og siden har det vært stille.
Fram til nå.
Og for en oppreisning One Day I'm Going To Soar er – en samling voksne, selvsikre refleksjoner over bortskuslet kjærlighet og tapt ungdom, fremført med en åpenbar emosjonell nærhet til tematikken.
Rowlands helt egne stemme må nevnes, det samme må det elegante bandet (nå kun kalt Dexys), men til syvende og sist er det låtmaterialet som løfter albumet til himmels.
Og det spenner fra det váre og dryppende vakre ("Lost", "It's OK, John Joe") til det frekt euforiske ("Free"), gjerne i én og samme sang ("Now").
Nevnes spesielt må "Me", som låter som en ribbet bossa-tolkning av The Style Councils udødelige "Shout To The Top" (så er den også skrevet med Mick Talbot), samt den beint fram råsexy singelen "She Got A Wiggle".
Feilskjærene er få, men den masete, overteatralske (takk, Madeleine Hyland) "Incapable Of Love" er til gjengjeld grufull.
Det er fristende å sammenligne One Day I'm Going To Soar med den sjokkartet gledelige tilbakekomsten fra et annet av åttitallets genier – Prefab Sprouts Let's Change The World With Music (2009), der Paddy McAloons låtskriverevner viste seg intakte og vel så det.
Velkommen tilbake til deg også, Kevin.
La det nå bare ikke gå 27 nye år til neste runde.
| 1
|
002047
|
Etterlengtet fransk suksess
Gojira er langt bedre på plate enn på bandbilder.
Gojira har de siste årene vært metal-bandet som alle har snakket om, men som aldri har klart å ta steget helt opp.
Det er nå mye som tyder på at de hyggelige franske herrer skal få en god medvind i løpet av sommeren.
Gjennom hardt arbeid som supportband for de store, og mindre konserter på egenhånd, har Gojira sakte bygget opp en økende skare av beundrere.
Nå har de også Roadrunner Records i ryggen, noe som aldri er dumt for band i denne sjangeren.
Men aller viktigst for fremtiden er det at Gojira stadig blir bedre på plate.
L' Enfant Sauvage er en av årets fineste bekreftelser.
En bekreftelse på at Gojira fremdeles lager svært god musikk, men også en bekreftelse på at de er et band i stadig utvikling.
For selv om det også denne gang handler om heavy metal spilt av fremragende instrumentalister klarer Gojira å høres mennesklige ut.
Ofte kan moderne metal bli til en vegg av mekanisk lyd som høres ut som om den er spilt av en gedigen maskin fra fremtiden.
Det klarer Gojira å unngå ved hjelp av både produksjonen og inkorporering av elementer som får meg til å føle at det er mennesker med rundt 37 grader i kroppen som står bak musikken.
Gojira tar seg den nødvendige tid til å gi lytteren rom til refleksjon og pusteøvelser mellom alle de tunge riffene og de harde angrepene.
Den seks minutter lange åpningen med "Explosia" tar nesten umiddelbart livtak på meg, og det er vanskelig å vri seg unna før albumet er ferdig en liten time senere.
Tittelkuttet bør bli en liten metal-hit med sitt introlån fra punk-klassikeren "New Noise" av Refused og sitt helt vanvittige driv.
Ja, jeg skrev driv.
Jeg vet at det er et elendig ord for å beskrive musikk, men her driver det altså så enormt at jeg skriver det likevel.
Det stopper heller ikke med de to første låtene.
Hele albumet leverer sanger som stadig gir nye musikalske opplevelser.
Det skjer så mye i musikken at det tar tid å bearbeide inntrykkene, og først etter en fem-seks spillinger begynner det store bildet å vise seg.
Etter ti lytt dukker konturene av noe virkelig stort opp.
Enten det er via høyst melodiøse stykker musikk som "Liquid Fire" og "Mouth Of Kala", eller det er når Gojira går Immortal i næringen på "Planned Obsolescence".
Aller mest imponerende er nok trommingen til Mario Duplantier.
Det er så mye tromming overalt på platen at en kan bli svimmel, men alle slag er en styrking av helheten.
Det handler ikke om å vise seg frem, men om å skape et eget sound.
Ikke ulikt det Mastodon har klart, som Gojira nylig spilte i Norge med.
Tidligere har Gojira skrevet en del låter om naturvern og klodens harde kår, men denne gangen dreier tekstuniverset seg mer om personlige mørke følelser, mennesklig utvikling, og Joseph Duplantiers indre liv.
Av og til fortalt via en isbre eller et ustyrlig hav, bare sånn for å ha bildene i orden.
Frankrike røk ut av fotball-em i en røyk av krangling og udugelighet.
Gojira reiser trikoloren igjen.
Jeg har tidligere vært litt skeptisk til beundringen av Gojira som en del har uttrykt.
Ikke nå.
Godt mulig dette albumet har en sekser i seg om en uke, men jeg får holde litt tilbake i all denne fortjente hyllesten.
Merk at det på den doble versjonen av albumet (om noen her inne kjøper album fremdeles...) kommer med to svært gode bonus-spor og en live-dvd tatt opp i 2009
| 1
|
002048
|
Søkes:Publikum
Oslo-kvartetten Maribel faller gjennom i folketomt telt på Hove.
Kall det gjerne en forbannelse:
Da Maribel spilte på Hoves amfiscene i 2009, var det fire – 4 – mennesker som hadde møtt opp for å skue bandets drømske, bråkete pop i levende live.
Tre år senere, som et av de første bandene ut på festivalens første dag, er antallet personer som har funnet veien til Teltscenen godt under 20.
Siden sist har bandet gitt ut en finfin plate, Reveries, som i langt mindre grad enn debutplaten Aesthetics lener seg mot My Bloody Valentine og andre sedvanlige shoegaze-ledestjerner.
Det gjenspeiles naturlig nok også i konsertsammenheng.
Åpningslåten "Falling Down The Stairs" er seig, spooky og lettere dissonant bluespsykedelia som ville sklidd ubemerket inn i en hvilken som helst episode av Twin Peaks.
Den er ikke bare konsertens høydepunkt, men også en god pekepinn på grepene bandet har gjort:
Bort med honningmarinert fuzz og uendelige klanger, inn med klagende tremolo og en kjøligere, renere og mer truende tilstedeværelse.
Live er det imidlertid mer enn tilskuere som mangler.
I de rette hendene er monotoni et kraftfullt virkemiddel, men i Maribels tilfelle oppleves det som en utilsiktet følge av manko på dynamikk og nyanser.
Vokalist Rebekka Markstein synger pent, men flatt, og fraværet av bass gir et spinkelt helhetsinntrykk.
En låt som "Jezebel Jive" mister dermed den dirrende nerven som preger albumversjonen, og heller ikke avsluttende "Ecstatic" makter å leve opp til verken låttittel eller melodisk potensiale.
Maribel hadde naturligvis uansett fortjent å spille for flere enn 60 publikummere, som anslagsvis var samlet i teltet ved veis ende denne tirsdagen.
Men det er altså ingen grunn til å miste nattesøvnen om du ikke var blant dem.
| 0
|
002049
|
Våre lykkeligste dager
Med all sin nostalgiske og barnlige sjarm fremstår Team
Me som den perfekte åpningen på en stadig yngre Hovefestival.
Søkeordene "Team Me suksess" gir omtrent 25 000 treff på Google.
Det er langt ifra uten grunn.
For hedmarkingene har hatt en ekstrem suksess siden de først ble plukket opp av Urørtredaksjonen.
Ikke bare ble de spellemannvinnere for deres debutalbum av fjoråret, To The Treetops, men de har også hatt stor suksess i utlandet, deriblant en fersk og vellykket Japan-turné.
Og ikke minst:
På Twitter blir bandmedlemmene stadig overlesset med kjærlighetserklæringer av unge jenter.
Bandet har likevel god grunn til å være overrasket hvor massivt publikumsoppmøtet viser seg å være foran Amfiscenen.
For selv om landets kanskje vakreste scene – siden fjoråret har grus blitt byttet ut med gress – er proppet full av tilsynelatende umyndige gutter og jenter, skal det mye til for at åpningskonserter skal trekke på langt nær så mange mennesker som dette.
Ballonger i alle regnbuens farger, konfettikanoner, ansiktsmaling, gitarist Uno Møllers stadige prat om barndomsbyen i Hedmark – dette er alle elementer i det som utgjør den barnlige naiviteten som gjør Team Me så hemningsløst sjarmerende.
Til sammenligning med Honeytraps, også de hoveaktuelle, og deres irriterende liksomnaivitet, gjenskaper Marius og resten av Team
Me en fortryllende nostalgisk følelse.
Idet gjengen drar på med det fantastiske klimakset i "Dear Sister" føles det som om det er nettopp dette musikken handler om:
Å være seksten år, på festival for første gang, småforelsket i alle du ser, og akkurat da tenker du at du aldri har vært lykkeligere, for Team
Me avslutter med den låta med altfor lang tittel som du likevel kan si på strak arm hvis noen ber deg om det.
Hovefestivalen kunne trolig ikke satt et bedre band til å offisielt åpne festivalen, for Team
Me viser med store og lykkerusede spor som "Show Me" og "Weathervanes and Chemicals", samt en prima ny låt, akkurat hva det å være på festival handler om.
| 1
|
002051
|
En tapt time
Lostprophets virker som noen ordentlig ålreite karer.
Bare synd at musikken de spiller er så ribbet for personlighet.
Årets Hovefestival har fått kritikk for fraværet av headlinere man er nødt til å få med seg på årets plakat.
Og kritikken er ikke uten en viss berettigelse – navn som Rise Against og The Shins, som avslutter hver sin dag på festivalens hovedscene, er ikke navn som i seg selv er kapable til å generere Bieber-tilstander i det sørlandske skogholtet.
Samtidig er det ikke alltid helt enkelt å forstå seg på hva som rører seg i hordene som inntar Tromøya hvert år.
Ta det walisiske bandet Lostprophets, som har fått oppdraget med å varme opp publikum før nevnte Rise Against.
På sin ferske plate, Weapons, fremstår de tidvis som selve definisjonen av middelmådighet, med en populistisk mikstur av nu-metal, emorock og punkpop på menyen.
Likevel er det jo slik at det er nettopp denne typen musikk, drevet som den er av vilje til anthems, allsang og store følelser, ofte har en tendens til å fungere live.
Og forutsetningene burde være til stede på Hovescenen:
En stor andel av de frammøtte kan alle tekstene, også utenfor umiddelbar nærhet til scenekanten.
Men en annen forutsetning må i tillegg være på plass:
Fett skal det låte.
Og der er vi ved kjernen til problemet ved Lostprophets' konsert på Hove:
Det låter ikke spesielt fett.
Særlig vokalen er et gigantisk problem, til tross for at ansvaret er delt mellom Ian Watkins og Mike Lewis – det høres veikt og kraftløst ut; en dødssynd i denne sjangeren.
Resten av bandet gjør det de skal, verken mer eller mindre, men tross tilløp til storhet på "Where We Belong" og "Last Summer", er og blir det noe grått og ordinært over dette bandet, i en sjanger der svært mange rager over dem.
- I'm a douche, ler frontmann Ian Watkins mellom to låter.
Den påstanden motbeviser hans stadig, som når han tar på seg en rosa hjelm noen har kastet på scenen mens han prøver å sette i gang en moshpit, eller oppfordrer publikum til å synge sin favorittlåt med Skrillex om de ikke kan teksten (og lager matchende) dupsteplyder i mikrofonen.
Lostprophets' uttrykk ville hatt godt av et fnugg av sjarmen han legger for dagen.
| 0
|
002053
|
Ompa til vi dør
Zach Condon og resten av hans world music-frelste kamerater vet det å gjøre skumringen ekstremt vakker.
Joda, sjangertermen "world music" er både sneversynt og tåpelig, men New Mexico-fødte Zach Condon er kanskje vår tids dyktigste til å lage fin engelskspråklig popmusikk ut av tonnevis med folkemusikkreferanser fra særlig Midtøsten, Mellom-Amerika og Balkan.
Gjennom fire album har Condon fått stadig flinkere medhjelpere og stadig bedre produksjon, noe som toppet seg med fjorårets The Rip Tide.
Som et resultat av dette er presentasjonen av musikken fra scenekanten også både behagelig og akkurat passe polert, takket være trompeter, trombone, trekkspill, kontrabass, trommer og tangenter.
I løpet av de tre-fire åpningslåtene av Hove-settet, inkludert ypperlige "Santa Fe", er fremførelsen til gjengen heller slapp.
Det er godt mulig den massive conga-linjen som oppstår blant publikum letter på trykket og får dem til å senke på skuldrene, men fra og med konsertens første fjerdedel har passert blir hovegjengerne servert pur trompetharmoni i førti gode minutter.
Beiruts perler henger her bedagelig på en ompainfisert snor.
Ta med den store lyden i "Port of Call", den absurd flotte lengselen ved "Nantes", samt både "East Harlem" og "A Candle's Fire" fra fjorårsalbumet, så har du en setliste som skapt for en time i skumringen.
Man kan være en real grinebiter og kalle enkelte av publikums danseforsøk som heller fjollete.
Men mest av alt er det nok kun vakre, hvite menneskers naturlige reaksjon på musikalske mariachi- og klezmer-vibber.
Én ting er imidlertid klinkende klart: jeg hadde definitivt ikke takket nei til enda ti minutter med Beiruts vennlige folkpop.
| 1
|
002054
|
Plastisk punkurgi
Rise Against leker ikke punk.
De pynter den ihjel.
Hadde jeg ført opp en liste over musikk som irriterer meg ville sannsynligvis punkrock som er i overkant politisk korrekt fått en ganske solid plassering.
Der Green Days epos, American Idiot, definitivt var politisk ladet, var det dog med en kritisk og underfundig nerve.
En nerve jeg ikke klarer å finne hos sjangerkamerater Rise Against.
Det jeg derimot klarer å finne hos Rise Against er en ganske påtatt omsorgsfullhet.
For i øyeblikkene før årets første Hove-headliner skal subbe av scenen etter siste spor på planen, "Savior", blir frontmann Tim McIlrath offer for ufrivillig komikk når han taler til publikum:
"We come around the world to find people like you, and when we do, we know that
we have seen the faces of our saviors."
Kall det gjerne Muse- eller Bono-effekten, men alt denne hjerteligheten fremstår enda mer kunstig når bandet headliner Norges aller største festival med en riktig så stram sceneproduksjon.
Blant annet er det verdt å merke seg at McIlraths intetsigende akustiske solospor mot slutten rundes av med sympatiske YouTube-aktige klipp av mennesker som snakker i kamera.
Men denne glattheten er liten sammenlignet med hvor glattpolert og tom den überstadionvennlige punken deres låter.
Energien til bandmedlemmene - og da særlig hos overivrig gitarist Zach Blair - er det riktignok lite å utsette på.
Dette er sammen med uinteressante og radiovennlige kutt som "Architects" og "Prayer of the Refugee" mer enn nok til å enkelt forstå hvorfor Rise Against klarer å fengsle flere tusen oppmøtte.
Storslått, liksomkjærlig og energisk.
Alle disse elementene får imidlertid ekstremt liten verdi når tomhetsfølelsen etter å ha sett Rise Against bidra på Hovefestivalen er så total.
Neste gang tar jeg gjerne betydelig mindre plast til punken min, takk.
| 0
|
002055
|
Modig Miller
En spinkel tjueåring fra Pittsburgh overrasket på årets første Hove-rapkonsert.
Jeg må ærlig innrømme at Miller falt ut av må-høre-mer-radaren etter teipen K.I.D.S (Kickin' Incredibly Dope Shit).
Blue Slide Park, fjorårets debutalbum, var en retningsløs skuffelse.
Ikke at man forventer at en knapt tjue år gammel fyr skal levere et mesterverk, men han satte jo lista høyt etter K.I.D.S.
Det var masse folk som ventet på Mac Miller på Hovefestivalens første dag, noe som var litt overraskende.
Miller har fått et par låter listet på eteren det siste året, men at det var såpass mange forventningsfulle festivalpublikummere, den så jeg ikke komme.
Rapperen hadde rett og slett et finfint utgangspunkt for å gjennomføre et anstendig show.
En ting som aldri er greit, med mindre en blir ført tilbake til 1995, er å ha på seg bøttehatt.
Samme om det er Ralph Lauren-branded eller om det er noe man fisker opp fra billigbunken på Carlings.
Men der var han, i verdens verste hodeplagg, og viste sceneartistmuskler som for meg var ukjent.
For Mac Miller leverte – ganske overraskende – en minneverdig rapgig.
Én DJ, én back up-rapper og Mac Miller.
Han holdt gamleskoleraptradisjonene ved like med utpregede boom bap-stil denne kvelden.
Det var nettopp derfor jeg i første omgang ble glad i unge Miller da jeg hørte på førstnevnte miksteip under en lengre tur på Ulriken for to år siden.
Han er best når han er i storyteller-modus, uavhengig om det er snakk om å feste til morgengry, røyke jazztobakk, brette ut om sine drømmer og rappe om boksferske Nikes.
Og heldigvis var Miller i den modusen da han var på Amfiscenen.
"Knock Knock" dro frem felleschanting, mens "Loud", en låt som forsåvidt bryter med Millers lydbilde, var en fin kontrast.
Han var modig der han sto og fremførte rapballader for et entusiastisk publikum.
Det skal ha store baller og mye tæl til for å gjøre noe sånt.
Men folk var aldri utålmodige.
De var fornøyd med å se en relativt ukjent rapper synge innstendig mellom fremføringer av flere kutt fra K.I.D.S..
Miller vant mye på å vise selvtillit og være klar i talen.
Konsertens lille nedtur var da "Nikes On My Feet", undertegnedes Miller-favoritt, ble kuttet ned til cirka tretti sekunder.
Men samlet sett er det flisespikkeri.
Han avsluttet det hele med "Donald Trump", Millers så langt største hit, og beviste at en kan nå langt så lenge en klarer å omsette skills.
| 1
|
002057
|
Tilbakelent talent
Det oser uanstrengt overskudd av Mikhael Paskalevs musikalske prosjekt.
De tidlige konsertene på Hovescenen er potensielt risikable affærer.
Det er noe nådeløst over slitne festivalgjengeres ofte skrikende mangel på interesse for begivenhetene på scenen, og tradisjonelt er det nettopp de mest tilbakelente og uanstrengte konsertene som har fungert best i denne settingen (i skarp kontrast til alt annet som skjer under festivalen).
Tatt i betraktning at årets Urørt-vinner Mikhael Paskalev kun har gitt ut to sanger så langt, er det imponerende mange som har samlet seg når han tropper opp mutters alene med kassegitaren og gjør en fin akustisk versjon "Hey Joseph".
Så kommer bandet, med artistkompisene Jonas Alaska og Billie Van som harmoniserende engler på hver av Paskalevs skuldre, og stemmer i på låter publikum ikke har noen forutsetning for å kjenne, men like fullt varmer om kapp med ettermiddagssola.
Særlig "Sayonara" får gåsehuden til å galoppere over kroppen.
Der Jonas Alaska til tider kan oppleves nærmest fundamentalistisk i sin tilnærming til tradisjonen han er en del av, hinter Paskalevs konsert på Hove om en større spennvidde og dynamikk.
Et høydepunkt er den Midlake-aktige "Dust", der bandet kryster to akkorder for det de er verdt.
Den Alaska-skrevne "Brother" nasker frekt og sjelfullt fra Beatles, mens "Woman" er et enslig tilløp til stillstand under seansen.
Den som stjeler showet, er imidlertid publikummeren Ruben, som måtte trå hjelpende som munnspiller til da Paskalev spilte på P3-scenen i går.
På Hovescenen spiller, synger og shower han som om han aldri hadde gjort annet, og mottas som en helt av et publikum som – i likhet med undertegnede – med ett har fått god grunn til å glede seg til Mikhael Paskalevs debutplate når den en gang ankommer verden.
| 1
|
002058
|
Kompis har sjel
Han virket litt grinete der han sto, godeste Michael Kiwanuka.
Men briten er dyktig til å formidle inderlige følelser.
Den kalde brisen over Hove-området betydde lite da Michael Kiwanuka, mannen som har blitt sammenlignet med soulartister som Otis Redding og Curtis Mayfield, spilte på Amfiscenen.
Han etterlater en følelse av levd liv, en gammel mann i en ung kropp.
Kiwanuka, som forelsket seg i Pigalle da han opptrådde på P3Sessions i mars, var en mann av få ord da han gikk på scenen.
Faktisk sa han ikke et eneste ord til publikum mellom sporene før tre, fire låter ut i settet.
Kanskje var han litt irritert over noe snodig styring av lyden.
Men det preget heldigvis ikke konserten.
Kiwanuka fremstilte seg som en fåmælt, nesten sjenert fyr som ikke var i toppform.
Dette til tross - han er en mann som klarer å formidle inderlige følelser på en troverdig måte, selv på en dårlig dag.
Det resulterte i at kompiser på stedet var i full bromance-utfoldelse og kjærester fikk et godt minne der de sto og kysset.
Veldig søtt var det også da gitaristen i bandet, som talte fem stykker, spilte store deler av konserten med lukkede øyne.
"Worry Walks Beside Me", sistesporet på albumet Home Again, Jimi Hendrix-coveren "May This Be Love", "Home Again" og "In A Little While", sporet som gjør at Kiwanuka fortjener Mayfield-stempelet, var konsertens høydepunkter.
Så få det bare være at briten var muligens litt muggen.
Publikum fikk det de ville ha:
Ren, gammel, upolert folkaktig soul.
| 1
|
002059
|
Seiersdans i duskregn
My Morning Jacket trosset labre forutsetninger med et rock n'roll-show av skyhøy klasse.
My Morning Jacket er et band med mange ansikter.
Kentucky-kvintetten har siden starten i 1998 gradvis dreid fra reverbdruknet, kosmisk americana til en langt mer variert sjangerpallett, der reggae, syntetisk funk og skrudd indie er like naturlige ingredisenser som country, folk og skjeggrock.
Festen på Hovescenen åpner med "Victory Dance" i en tett, tøff og drivende versjon.
I konsertsammenheng er My Morning Jacket er til forveksling likt et metalband, både i oppsyn og uttrykk – ikke minst frontmann Jim James, som balanserer et i utgangspunktet bamseaktig ytre med headbanging og utagerende innlevelse.
På slutten av låten uler han som en forrykt sjaman og stagger det begynnende regnet en stakket stund.
Ellers plukkes perler fra et stort utvalg av katalogen.
Sjarmbomben "Outta My System", en hymne til ung utforskertrang, kunne vel strengt tatt vært det offisielle Hove-anthemet.
Storslåtte "Gideon", den kjølige krautekskursjonen "Touch Me I'm Going To Scream, Part II" og det vidunderlige lappeteppet "Circuital" er andre sterke eksempler på hvor langt My Morning Jacket kan tøye sjangerstrikken uten å miste seg selv.
En liten innvending kan og bør dog rettes mot settlisten, som nok kunne lent seg enda tyngre mot den harde, episke folkrocken bandet spisset til perfeksjon på It Still Moves.
Avslutningen på onsdagens konsert kan tyde på det – en forrykende tapning av riffmonsteret "One Big Holiday" er lett årets festivalhøydepunkt så langt.
Symptomatisk nok er det knapt en kjeft som har orket å drasse den olatruse-draperte stumpen sin ut av campen og bort til selve festivalområdet.
Litt synd for et band som både har reist langt og spiller som om området skulle vært sprekkeferdig; direkte tragisk for et festivalpublikum som kjapt kunne endt opp med et nytt favorittband.
| 1
|
002061
|
Allsang med Ed
Klisjeén om kassegitar-tullingen på nachspiel eksisterer fortsatt.
Han har bare blitt en dødssvær tenåringshelt.
Det ble tidlig klart hvilken vei det skulle gå på Ed Sheerans konsert på Amfiscenen.
Timen før spilte Michael Kiwanuka på samme sted for langt færre folk.
Men nå så en jenter som hadde skrevet den unge britens navn på panne og lemmer, skrikende av full hals, i ekstase for å se sin rødhårede superhelt med kassegitar.
I over en time sto Sheeran med nevnte gitar og loopet stemme og gitar på en slik snedig boks.
Sjarmerende?
Nei.
Innovativt?
Nei.
Elsket publikum det?
Ja.
Norge har sin egen artist som gjør dette, ti år etter at Michigan-sangeren Dwele gjorde det først.
Det burde holde.
Han går gjennom sine velkjente hits, "The A Team", "Lego House" og Drunk", med publikum på slep.
Selv når han covrer Nina Simones "Feeling Good" på en streit måte, blir den ellers fine opplevelsen ødelagt når hans formaninger om allsang slår inn for alvor.
Lite behagelig.
Synge og spille kan Sheeran, men overdosen av "se hva jeg kan"-opplegget, pluss en insisterende vilje til ha med publikum til å synge med på absolutt alt, var ganske irriterende.
Men det er vel bare stilen til mannen som er den mest strømmede artisten i Storbritannia i år.
Klisjeén om kassegitar-tullingen på nachspiel eksisterer med andre ord fortsatt.
Han har bare blitt en dødssvær tenåringshelt.
| 0
|
002062
|
Hvorfor?
Gratulerer, Kreayshawn.
Det der var det verste jeg noensinne har sett.
Det varer i en halvtime, men det er en halvtime for mye.
Kreayshawn, bloggfenomenet som er mer kjent for sine kontroversielle utspill enn selve musikken, viser seg kjapt å være det kanskje mest irriterende jeg har noensinne har sett på en scene.
For det første skjønner jeg ikke hva hun gnåler om.
Rapperen står der på Teltscenen og er enten ølfull eller slitsom fra naturens side.
Egentlig betyr det ingenting:
For hvert eneste minutt hun, en døv backup-rapper og hennes DJ prøver å klemme ut noe av verdi, vokser ønsket om å stumpe røyken min i øret mitt mens jeg slår meg hardt på den andre siden av hodet.
Hun er i beste fall en mislykket betaversjon av M.I.A..
Man vil jo gi det en sjanse, og "Gucci Gucci" og "Bumpin' Bumpin'" er isolert sett greie spor, men ett eller annet har gått fryktelig galt i forsøket på å overføre det til scenen.
Hun bruker sin tilmålte tid på Hove til å mase om den jævla kosebamsen sin, og babler om å finne kjærligheten i Norge.
Columbia ser tydeligvis noe i henne; kanskje som en motpart til Lil B. Debutalbumet kommer i august.
Det er heldigvis nødt til å bli bedre enn dette.
| 0
|
002063
|
La oss drukne i natten
Det ligger mye magi i de forsiktige og dvelende hendene til The xx.
Spesielt hvis man er fanget i nattemørket.
Jeg følte at jeg allerede hadde gått glipp av mye da jeg et par måneder for sent oppdaget The xx' selvtitulerte debutalbum i november for tre år siden.
Dette viste seg imidlertid kun som baksiden av en fantastisk medalje:
London-trioen åpenbarte seg nemlig kjapt som verdens mest perfekte lydspor til ensomme fotturer i høstmørket.
Det er nemlig enkelt å la seg forelske i deres moderne viser om den brutale tenåringsangsten.
Ikke bare smører Oliver Sim og Romy Croft hjertet ditt med deres slørete og usikre stemmer, mens hennes klangfulle gitar duellerer med hans dunkle basslinjer.
Det åpenbare elektrotalentet Jamie Smith forsterker i tillegg den mørke monotonien med sine beats.
Likevel er overveldelsen av hvor passende The xx fremstår innerst i Amfiscenen helt enorm.
Scenen er for anledningen dekorert med en gjennomsiktig X i plexiglass, dunkle neonfarger som forsiktig lyser opp scenen, mens bandmedlemmene selv – nærmest selvsagt – er kledd i sort fra topp til tå.
Bandet har avslørt at det kommende andrealbumet vil bli langt mer klubborientert enn forgjengeren.
Likevel er konsertåpneren og nylåta "As I Am" en heller slapp og uengasjerende smakebit.
Det oser heller ikke genialitet over konsertkutt nummer tre, en annen fersk låt hvor Sim legger fra seg bassgitaren og inntar en truende frontfigurrolle.
Vakker eterisk sverming til tross: etter en endt første halvtime kommer kjedsomheten krypende.
Og jeg er åpenbart ikke alene, for småpraten blir stadig mer høylytt under ypperlige eldre kutt som "Basic Space", "Heart Skipped A Beat" "Crystalised"– alle låter som gjør seg perfekt i denne settingen.
Det er her gjengen plutselig holder det de har lovet.
For over Smiths omfavnende synthvegger stiger dansevennlige Burial-referende beats frem, mens Croft og Smith svever ut og inn av det som må være det største og mest imponerende av bandets komposisjoner til nå.
Amfiscenen er ikke ukjent med å stå for langt mer tilgjengelige og, vil enkelte hevde, trashy innslag av elektronisk musikk.
Men i løpet av de avsluttende tjue minuttene vokser publikumsresponsen seg voldsom, og The xx beviser for alle oppmøtte – og forhåpentligvis særlig festivalens bookingansvarlige – at nattkonsertene mer enn gjerne kan by opp til noe annet enn pur steking.
| 1
|
002064
|
Uforløste ballader
Det er mye som er kunstig ved Lana Del Rey, men hennes dempede livearrangementer har åpenbart noe for seg.
Bare ikke så sent på kvelden.
Det er ikke uvanlig å dra på konserter der forhåpningene er høye, mens troen på faktisk suksess er langt lavere.
Siden jeg først pinte meg gjennom Lana Del Reys skandaløst pinlige opptreden på TV-showet Saturday Night Live i vår, har jeg både gledet og gruet meg til å se det beryktede stjerneskuddet i levende live.
Den positive overraskelsen jeg har ventet på slår meg umiddelbart i det jeg titter over kanten til amfiet.
For allerede sitter tre fiolinister og én cellist klare til å akkompagnere Del Rey.
Men de musikalske overtrampene er der allerede fra første sekund, tross at hun i konsertsammenheng har latt alt av digitale arrangementer forbli i kofferten.
Orkestrale tapninger av åpningssporene "Blue Jeans" og "Born To Die" låter unektelig vakkert, men midtpunktets vokalprestasjoner er verken imponerende eller rungende, og Lana kveles av strykere og tangenter.
Hva scenepersonligheten Lana Del Rey angår, fremstår hun minst like kunstig som leppene sine.
I tillegg til at hun (heldigvis) gir opp et uforståelig forsøk på å komme seg ned i gropen mellom scenen og publikum, fniser hun sporadisk og beveger seg frem og tilbake på scenen mer stivt og seksuelt tilgjort enn hva sjarmerende er.
Det er først etter at hun midtveis introdusert noe "a little jazzy", i form av en svært smakfull ballroom jazz-versjon av "Million Dollar Man" - at hun virkelig klarer å skinne som vokalist.
Uheldigvis er det for sent, for det rimelig beduggede publikummet har forlengst mistet interessen.
Det betyr dessverre at en rørende tolkning av "Carmen" til dels drukner i lyden av diskusjoner om hvor høy kvaliteten på lårene hennes er.
Etter monsterhiten "Video Games" og avsluttende "National Anthem" er det likevel noe uforløst ved hele konserten.
Siste tredjedel settet gir nemlig flere hint om at Lana Del Rey faktisk kan ha noe for seg som liveartist.
Dessverre fremstår hun som et svært malplassert navn på et så bråkete tid på døgnet som midnatt.
| 0
|
002066
|
Reisen til stonerstjerna
Den styggest tatoverte rapperen leverte en strålende konsert på Hovefestivalens største scene.
Hvis verden hadde opplevd en atomkrig i dag, hadde Wiz Khalifa kjapt vært en av dem som hadde overlevd.
Ikke bare fordi lokehodet ser ut som en tatovert kakkerlakk, men Pittsburg-rapperen viste seg å være en sann stayer da han spilte på Hovefestivalens største scene.
Khalifas opptreden var en stor kontrast til fjorårets spillejobb på Øya, en ganske så uengasjert konsert.
Det var tydelig at Wiz - eller folkene rundt ham - i løpet av året har bestemt seg for å stramme grepet.
Dette var proft og lekent foran et nesten femsifret antall mennesker på gressmatta.
Apropos gress:
Imaget til rapperen var og er fortsatt stonerkonseptet.
Kush & OJ, miksteipen fra `10, var lekker og elegant, og pot-glorifiseringen var selvfølgelig prioritet nummer én på K&O.
Denne kvelden på Hove, med mikrofon dandert som om Steven Tyler fra Aerosmith skulle spille, var det lite nytt gjennom røyken.
Fyrens største kjærlighet, uansett hvor deilig dama hans skulle være, er weed med påfølgende festing.
Mye var på plass denne kvelden for Wiz.
Pene jenter kunne hele vers, det var tilnærmet perfekt temperatur da solen gikk ned, og han selv var i godt humør.
Det var gledelig at han prioriterte låter som "In The Cut" og "Never Been" fra tidligere nevnte teip.
Mac Miller-mentoren avsluttet settet med hele tre låter som er signert Stargate, de norske produsentheltene; "Roll Up", den veldig sterke nye singelen "Work Hard Play Hard" og radioplagen med substans, "Black & Yellow".
Wiz var jo tross alt på en slags hjemmebane.
Stargate - som strengt tatt står bak mye av suksessen til rapperen - fikk ingen shout.
Men han har muligheten til å gjøre det godt opp for seg.
Den styggest tatoverte rapperen har en slående autoritet på scenen, og med all kjærligheten fra publikum kommer mannen garantert tilbake på norsk jord.
| 1
|
002068
|
Engelen fra havdypet
Det krever et iskaldt hjerte for å ikke la seg røre av storheten i Pat Grossis elektroniske harpesoul.
I går hadde jeg en samtale med tidligere Lydverket-produsent Beate Grøndahl om hvorvidt Hovefestivalen hadde hatt godt av en fjerde og mindre scene ettersom Teltscenen har vokst seg større.
Et annet argument for dette er at programmet for mindre og mer alternative navn har blitt tynnere på linje med etterspørselen.
Ta tirsdagens folketomme Maribel-konsert som et kroneksempel.
Pat Grossi, hvis alias er Active Child, kunne fort ha havnet i samme kategori.
For selv om dette på sett og vis er tungt R&B-influert elektronisk pop, er den katedralske cocktailen av hans svært androgyne herrestemme, bølgende harpeklimpring og drømmende elektronikk noe som tvilsomt vil gå rett hjem hos de fleste.
Heldigvis har en dugelig bråte forstått at hans You Are All I See er et av fjorårets mest oversette album.
Likevel føles publikumsrekkene glisne nok til at mye av varmen og kjærligheten i Grossis dyphavssoul uteblir fra de to-tre første albumkuttene – dessverre inkludert den skjøre singelen "Playing House".
Men fra og med med de truende og bølgende synthveggene i "Way Too Fast" sakte brer seg utover konsertlokalet, oppstår magien man drar på konserter for å oppleve.
Det er ikke uten grunn at den påfølgende responsen gir Grossi behov for å fortelle om hvor godt han liker Norge, før han lar de to ordene "much love" bli hengende i luften.
Videre fortsetter konsertens andre halvdel med en altoppslukende fremførelse av albumhøydepunktet "Hanging On", etterfulgt av en ypperlig videreformidling av det kolossale mørket i synthtunge "Shield & Sword".
Etter den avsluttende post-rockflørten "Ivy" oppstår det en enorm applaus fra banden foran Teltscenen.
Og det med god grunn.
Man kan bli rørt av langt mindre.
| 1
|
002069
|
Men sekkepipa var ikke død
Få band leverer et mer lidenskapelig lydspor til øldrikking og lykkelig herjing enn Dropkick Murphys.
Jeg skal ærlig innrømme at det kan gå år mellom hver gang jeg setter på keltpunken til den stolte, irskættede Boston-gjengen hjemme i stua.
Men fra en scene har Dropkick Murphys fortsatt til gode å skuffe meg.
Min kollega Totto Mjelde har kalt dem "verdens beste liveband", og beskrivelsen har noe for seg – også på en Hovefestival der grå DJ-eminenser i påfallende grad har rappet både momentum og publikumsentusiasme fra sine gitarharvende kolleger.
Det er lett å mistenke at et visst formelpreg vil kunne snike seg inn i settet etter 20 innledende minutter med hardkjør i amfiet.
Frykten viser seg ubegrunnet:
Etter den direkte halsbrekkende "Going Out In Style" roer septetten det ned med "Cruel", og et akustisk minisett midtveis i konserten legger overhodet ingen demper på beistringen som har bredd seg som en febertåke over området.
Likevel er det naturligvis råskap med et digert hjerte drønnende i bunnen som definerer Dropkick Murphys.
Den nye låten "Rose Tattoo" vitner om at det fortsatt er kreativ sprut igjen i de aldrende punkskrottene, mens en effektiv versjon av AC/DCs "T.N.T." mer enn antyder kledelig senkede skuldre.
Så eksploderer "Shipping Up To Boston" som siste låt ut i amfiet.
Det er et vakkert øyeblikk – ukomplisert, men lidenskapelig moro.
Passion is no ordinary word.
Dropkick har det i bøtter og spann.
| 1
|
002072
|
Mystikken som brast
Et regnvått amfi er langt fra ideelle rammer for Toro Y Mois skimrende åttitallsnostalgi.
Amfiscenen er et trist skue idet det den amerikanske chillwave-spydspissen Toro Y Moi etter planen skulle startet sin konsert på Hoves siste dag.
Området er dekket av massive sølepytter, og for en gangs skyld føles det både forståelig og helt greit at det kun står 25 entusiaster foran scenen.
Etter et kvarter med lydprøver etter er konserten i gang, og i mellomtiden har folkemengden i amfiet vokst en smule.
Chazwick Bundick virker uansett genuint takknemmelig - "it's crappy out there, I know" - og belønner de frammøtte med et konsist sett der låter veier tyngre enn lydbilde.
Og en vanlig innvending mot Tory Y Moi har jo nettopp vært at de drømske, diffuse og ofte tungt åttitallsfiltrerte sangene hans lener seg så tungt på stil stil at det går på substansen løs.
Med det mer organiske uttrykket han legger for dagen i konsertsituasjonens avslørende lys, er det lett å høre poenget - ikke så altfor mange av disse numrene gjør noe som helst inntrykk utover øyeblikket.
Som vokalist har Bundick klare begrensninger.
Og når verken lyd, band eller låtmateriale virkelig imponerer, hjelper det lite at avslutningen - diskopumpende "I Can Get Love" og en fin versjon av semi-hiten "Still Sound" - redder stumpene:
Denne går i glemmeboka.
| 0
|
002073
|
Malplassert, men riktig
Den velkjente A-Laget-formelen er solid.
Men Hove må skjønne at bergensrapperene ikke kan holde konsert midt på lyse dagen.
Hovefestivalen har ikke vist seg fra sin skarpeste side hva angår å booke artister til riktige tidspunkter.
Lana Del Rey ble satt til å spille på kanskje døgnets mest bråkete tidspunkt, og nå fikk A-Laget, gjengen som fremmer pulings og hedonisme, æren av å spille når Dagsrevyen starter.
Jeg er ikke hypp på å se nysgjerrige familier på ekskursjon i dagslys når Girson snakker om fitte, og jeg har heller ikke noe ønske om å se folk spille minigolf på den gamle klubb-bunkersen ved Teltscenen når Vågard preiker om oralsex.
Det blir bare feil.
Ser man bort fra irritasjonsmomentene, var bergensrapperene i velkjent modus; pågående og grisete spilte de for et relativt slitent festivalpublikum som fikk en slags boost av å se energiske rappere levere en en suksessformel vi har sett mange ganger før.
Formelen funker fortsatt, med en trio som utfyller hverandre på jælla fin måte.
Girsons tilstedeværelse på skive var i full effekt på scenen, Vågard og Store P er like grove i kjeften.
De hentet opp blant annet gamleschlägeren "Slem Tøs", P3-listede "Flyplass", "Jaja" fra den for så vidt ferske EPen, og et par re-edits på låter for å tilpasse det til konsertformatet.
Nå vet vi veldig godt hvordan dere funker sammen, gutta.
Det hadde vært artig med litt solokjør.
| 1
|
002077
|
Skadeskutte fjærkre
På en mørk klubbscene hadde sannsynligvis Niki & The Dove imponert stort.
Men Hovefestivalen hadde helt andre planer for dem.
Jeg begynner virkelig å gi helt opp Hovefestivalen.
Det er vanskelig å i det hele tatt forstå hva som gikk gjennom hodene i festivalledelsen da de fant det naturlig å plassere Niki & The Dove på Hovescenen, deres utvilsomt største scene.
I beste fall var det av ren naivitet at de antok at det faktisk ville komme nok mennesker for å se svenskene til at plasseringsvalget kunne unnskyldes.
Det er nemlig lite ved både musikken og sceneshowet til trioen som har noe som helst å gjøre på en stadionscene.
Riktignok ligger det mye storslått i den bunnløse fascinasjonen for dyreriket som kulturtante-gone-charming Malin Dahlstrøm og hennes venner besitter, men i motsetning til fjorårsheadliner Robyn er ikke dette et elektropopnavn som har nubbsjanse til å bære den tildelte scenen.
Særlig sceneshowet lider mest av denne malplasseringen.
Med to dansere på slep – som underveis både er samtidsdanshumør, imiterer pusekatter og sjonglerer rockeringer – boltrer de seg rundt på scenen og lefler med bandets småeksentriske image.
På en stor, lys og åpen scene faller deres funksjon helt bort, ettersom de ikke er et spennende og klaustrofobisk element i mørket.
Fremførelsen av musikken er riktignok ikke optimal, men det er vanskelig å ikke påstå at en åttitallspastisjversjon av "Last Night" og en forlenget versjon av dansebonanzaet "The Drummer" ville blitt ellevill moro på – i mangel på et bedre alternativ – Teltscenen.
Eller en psykedelisk og basstung tapning av "Winterheart", for den saks skyld.
Tross i at hun fremstår både sjarmerende og engasjert gir Dahlström flere implisitte tegn på at hun og resten av bandet er dødslitne der de står.
Hennes utgreiinger om en tolv timer lang biltur til festivalen – hvor de underveis fryktet å ikke komme frem i tide – sier nemlig mer enn nok.
Selv om Niki & The Dove sannsynligvis entret backstagen med senkede hoder, håper jeg de snart ønsker å komme tilbake Norge.
Da i et mørkt og svett lokale.
| 0
|
002078
|
Da Hove ble skrilleristet
Det motsatte av stillhet:
Skrillhet.
Og det var nettopp dét som måtte til for å frelse Hove i år.
Knife Party.
Nero. Flux Pavillion.
Hove har måttet tåle berettiget tyn for både bookingene og plasseringene av dem i år.
Men med navn som de nevnte på klubbmenyen, kan Toffen & co. argumentere for at de har snøring på sjangeren den stadig yngre målgruppen elsker aller høyest – basstung og beinhard elektronisk musikk med et eneste mål for øyet: å sette fyr på dansegulvet.
Som selv din mor nok etterhvert har fått med seg:
Størst av dem alle er den 24 år gamle kalifornieren Sonny Moore, en tidligere metalcore-vokalist til forveksling lik en mistilpasset tenåringsjente som bruker litt for mye tid foran datamaskinen.
Musikken til Skrillex, derimot, er en usedvanlig konfrontativ og bøllete avart av dubstep, med diger, vrengt og gallopperende bass som det mest påfallende kjennetegnet.
Subtil som en Tyrannosaurus rex, høy på kokain, med et maskingevær fastmontert på hodet.
Så totalt blottet for intelligens som enkelte kritikere vil ha til er den imidlertid ikke, og Skrillex vet helt åpenbart hva han driver med.
Som minuttene før konsertstart, der Junior Murvins fløyelsrøstede reggae varmer opp et publikum som er i ferd med å gå i filler av forventninger.
Stillere før stormen blir det knapt.
Men når vår mann entrer scenen med en sigg i kjeften og dundrer ut "Right In", er det alvor:
Den ene halvdelen av publikum går umiddelbart bananas, mens den andre ser på dem, vagger frem og tilbake og gliser bredt.
Damien Marley-samarbeidet "Make It Bun Dem", med minst like sterk fokus på dub- som -step, er et tidlig høydepunkt, mens "Right On Time" representerer et velkomment avbrekk fra en signatur som ofte truer med å bli formulaisk.
Så er det dette med å bære den største scenen på Tromøya, da.
Det kan synes som et paradoks at en spirrevipp med tvilsom frisyre så til de grader marginaliserer de tre foregående headlinerne, inkludert Snoop Dogg, men det er nøyaktig det som skjer.
Visuelt er showet forrykende, og det skyldes ikke bare lyseffekter og animasjon i toppdivisjonen, men i like stor grad energinivået Moore, som nekter å være passiv tilskuer på sin egen fest, legger for dagen.
De musikalske toppene teller østligklingende "Kyoto" og en skrillifisert "Sabotage", samt overgangen mellom "Summit" og en versjon av "First Of The Year (Equinox)" som er klin kokos.
Tross teknisk knot ved to anledninger ("DJs can fuck up too!") og en snikende fornemmelse av kjedsomhet under enkelte av de utallige bassdroppene, er det slående hvor effektiv musikken til Skrillex er.
Eller som en av guttene i en pøblete gjeng ved siden av meg på et punkt utbryter:
"Vi må jo bare klikke til dette!".
Omstendighetene tatt i betraktning:
Det ville vært direkte frekt å be om noe mer.
| 1
|
002079
|
Tåken lettet for dronningen
Rihanna gjorde akkurat det hun skulle i kveld.
Og med det forsvarer hun plassen øverst i pophierarkiet.
Tåken har ligget tykt over Holmenkollen hele dagen, og det var nok ikke bare jeg som var bekymret for om det i det hele tatt skulle bli mulig å få et glimt av henne, verdens største kvinnelige popstjerne, når hun skulle avslutte fredagen på den aller første Kollen Sommerfestival.
24 år gammel er hun utstyrt med seks album, vilt mange hits og full kontroll på karrieren.
Da overrasker det kanskje ikke at Rihanna også har full kontroll på været.
Idet hun gikk på tre kvarter for sent hadde mye av tåken lettet, og disen som pakket inn området rundt Wirkola-scenen var bare med på å forsterke det som skulle vise seg å bli et forrykende liveshow.
Sceneoppsettet er skiftet ut fra de to gangene jeg så Rihanna i fjor.
Det egyptiske temaet som preger det nye er visuelt mye mer effektivt, og når Rihanna, hennes mannlige dansere og band tar scenen til "Only Girl (In The World)" bades sletta i lys.
Festen er i gang.
"Disturbia" og " S&M" følger, og Rihanna påpeker at sistnevnte er kommet til live av norske Stargate, som så mange av hennes største hits.
Og det er på "S&M" at det virkelig tar seg opp vokalmessig.
Det er ingen hemmelighet at Rihanna har mye vokal på spor.
Hun gjør heller ingen ting for å skjule dette, men sangstemmen hun har tatt med seg til Oslo i kveld både overrasker og imponerer i forhold til tidligere konserter.
Når hun for første gang noensinne synger "You Da One" og "Watch N' Learn" i konsertsammenheng, er det vanskelig å tro på at hun aldri har gjort det før.
Det er faktisk låtene fra hennes siste album som høres aller best ut i kveld.
Det står ikke på antall hits når det kommer til Rihanna, og hun kunne lett ha fylt hele den tilmålte tiden med nettopp disse.
I stedet velger hun å starte midtpartiet med de to frekkeste sporene på Talk That Talk, "Cockiness (I Love it)" og en utvidet versjon av "Bithday Cake", som sammen utgjør et av konsertens store høydepunkt.
Et annet er "Where Have You Been", som løftes til nye høyder av voldsomme trommer, et heftig lysshow og ellevill publikumsrespons.
Beviset på at en påkledd Rihanna er en sexy Rihanna fikk vi definitivt i kveld.
Med full jumpsuit, skinnjakke og caps tar hun seg mange færre ganger på skrittet enn tidligere.
Dette er rett og slett en Rihanna som knapt spiller på sex, men som til gjengjeld oser av selvtillit, har masse publikumskontakt og som fremstår like deler sexy, søt, sjarmerende og virkelig glad for å være på scenen.
Kveldens konsert på Kollen står i festens tegn ("Oslo, the party's just getting started!"), og når midtpunktet på første ekstranummer tar ned tempoet for kun andre gang med "Love The Way You Lie", blir jeg så positivt overrasket av vokalprestasjonene hennes at jeg knapt tror det jeg hører.
For selv om hun smart nok overlater de vanskelige partiene av de uptempo låtene til backingsporet, leverer hun her noe jeg ikke trodde hun hadde i seg.
Når punktumet settes med "We Found Love", mens laserne kjøres ut i tåkenatta og raketter skytes opp fra scenen, er det ikke lenger noen tvil.
Dette er den beste popkonserten jeg noen gang har opplevd.
"Only Girl (In The World") "Disturbia" "S&M" "You Da One" "Man Down" "Hard" "Cockiness (I Love It)" "Birthday Cake" "Talk That Talk" "Wait Your Turn" "Where Have You Been" "What's My Name" "Run This Town" "Live Your Life" "All Of The Lights" "Take A Bow" "Cheers (Drink To That" "Watch n' Learn" "Rude Boy" "Please Don't Stop The Music" "Love The Way You Lie" "Umbrella" "We Found Love"
| 1
|
002080
|
Kiss landa trygt i Kollen
Kiss gjorde et svev av godt merke og satte et solid nedslag som avslutning av første Kollen Sommerfestival.
Gjennom mange år satt Kiss fast i en gjørme av mangel på kreativitet og originalitet.
Bandet ga på 90- og 2000-tallet noen få album uten å imponere nevneverdig.
Men i 2010 kom et foreløpig vendepunkt.
Etter lange farvelturneer kom et bedre album enn på lenge - Sonic Boom var et friskt pust.
Man kan kritisere Kiss for å være kjipe og kyniske og bare tenke på penger, men det kan ikke være pengene som driver dem lenger.
De har nok til å kjøpe seg hver sin sydhavsøy og sitte der resten av livet.
Men én ting skal de ha; de leverer bestandig på scenen, og denne lørdagen var intet unntak.
Bandet virka mer inspirert enn undertegnede har sett dem tidligere og det er tydelig at de er inne i en ny vår som gruppe.
Konserten i Oslo er ikke del av noen større turné, men kan heller sees på som oppvarming til sommerens planlagte rundreise i USA sammen med Mötley Crüe.
Trolig brukte de anledningen til å varme opp til sommerens kompistur og åpna med klassikerne ”Detroit Rock City”, ”Shout It Out Loud” og ”Deuce” og med publikumsfrierier både i og mellom låtene glir de elegant over i ”Making Love”.
Kiss har aldri handla om bare showet eller bare musikken - det er en syntese man må ta begge deler av.
Stemmen til Paul er riktig nok ikke hva den engang var, men så forsøker heller ikke Kiss å dekke over det med playback av noen form eller ferdig innspilte vokalspor.
Bandet gir heller jernet uten sjenanse og fyrer av mer pyro enn en gjennomsnittlig norsk kommune på nyttårsaften.
- Are you getting what you came for?
Spør Paul Stanley retorisk og vet hvilket svar han får, for det godt voksne publikummet, blanda opp med enkelte av folkets avkom, fikk akkurat det de var kommet for.
Tommy Thayer har vokalen på ”Shock Me” og har sammen med Eric Singer vært et godt tilskudd til det musikalske fellesskapet.
Vi får alle de vanlige ingrediensene med blodspyttende Gene, rakettskytende Tommy og til og med basooka-skytende Eric.
Paul kan fortsatt kaste med mikrofonen, men misser på første forsøk og det ser unektelig litt geriatrisk ut når han skal ned og hente i platåskoa.
Det er et par litt kjedelige solopartier som trekker ned og en litt treg innledning på ”Black Diamond”, slik at Gene rekker å få hengt på seg flaggermusvingen som hadde falt av.
Ekstranumrene er et slags potpourri av ”Lick It Up”, med tendenser til improvisasjon som ikke akkurat gjør låta noe dårligere, ”I Was Made For Lovin’ You", der Paul viser at han har innsett sine begrensinger som vokalist og ”Rock N' Roll All Night (And Party Every Day)”.
Vi ender i et hav av hvit konfetti som får området til å se ut som en hvilken som helst annen Kollen-lørdag, før den medhørende knusingen av Pauls gitar.
Verdt å merke seg er at bandet verken singlehiten ”Modern Day Delilah” fra sistealbumet eller hymnen ”God Gave Rock n’ Roll To You”, som de lar sive ut av høyttalerne ved konsertslutt.
Alt i alt var det et solid siste nedslag som satte punktum for den første Kollenfestivalen.
I Was Made For Lovin’ You
Rock N’ Roll All Night (And Party Every Day)
| 1
|
002081
|
Myter, musikk og magi
Rick Ross og gjengen bygger myter og skaper magi.
Sommerens soundtrack er Self Made, Vol.
2.
Med unntak av den middelmådige konserten på Sentrum Scene tidligere i år, har Rick Ross hatt god oppdrift de seneste årene.
Ikke bare har han gitt ut noen strålende plater (Deeper Than Rap, Teflon Don og Rich Forever), konglomeratet/kongeriket/konsernet han annonserte med Maybach Music Group (MMG) har vokst seg til å bli en sunn og profitabel mellomstor bedrift.
Og siste ut i produktlinjen til MMG er Self Made, Vol.
2, en samling låter med Ross selv, Wale, Meek Mill, Stalley og Omario som den faste gjengen, med gjesteopptredener fra Nas, Gunplay, Wiz Khalifa, Bun B, Ace Hood, T.I og andre gladgutter.
Til sammen 14 spor - om man tar utgangspunkt i Deluxe Edition - og en Wale i strålende form i sentrum.
Rick Ross selv dukker opp her og der, men virker å bruke mest energi på den kommende Teflon Don-oppfølgeren God Forgives, I Don't.
Så hva får vi på Self Made Vol.
2?
Det begynner storslagent og breialt med "Power Circle", et posse-kutt på 8 minutter og 36 sekunder, og før vi har fått snudd oss i stolen har Ross åpnet ballet med linjen "If Michael Jackson came alive right now, he'd ask you to smoke one for him".
Åkei, det er uansett et fantastisk kutt, cinematisk produsert av Lee Major fra The Inkredibles.
En rød tråd i det meste Rick Ross og gjengen har gjort siden Deeper Than Rap, er nettopp bredt anlagte, atmosfæriske lydtepper som gjerne kunne fungert like bra som filmmusikk som beats.
Enten det er CNN-introlignende "Maybach Music Vol.
3" fra Teflon Don, Lex Lugers Darth Vader-vennlige tordenproduksjoner i "BMF" og "MC Hammer", eller nesten romantiske "Rich Forever" fra mixtapen med samme navn.
Og slik fortsetter det på Self Made Vol.
2. Etter "Power Circle" er det rett over i "Black Magic", hvor tittelen lover litt mye når det tross alt er Disney-vennlige David Copperfield som namedroppes i refrenget.
Nærmere Sigfried & Roy enn Alistair Crowley, men det er uansett et av albumets beste spor.
Så er det "This Thing Of Ours", hvor både Wale og Nas leverer solide vers, mens Omarion (Nille-utgaven av Usher?) crooner seg gjennom et fint refreng.
Så er det duket for albumets hardeste høydepunkt, French Montanas "All Birds".
Montana klager over at det ikke er plass til noe som helst i verken bil, skap eller joggeskobokser, for han må lagre kokain overalt:
"No clothes in the closet, it’s all birds/No sneakers in the sneaker box, it’s all birds/No luggage in the trunk, man, it’s all birds".
Jeg vet ikke helt om det kan kalles et reelt i-landsproblem, men god musikk blir det hvert fall av det.
French Montana tar det videre sammen med Wale og Meek Mill på "Actin Up", med en Rico Love-produksjon som kunne vært åpningsmusikk på 300 eller The Gladiator.
Men kanskje aller best på albumet er den sentimentale "Fountain Of Youth", hvor Rick Ross er litt melankolsk og ganske så fornøyd med hvordan livet har utviklet seg:
"From the churches
I rose, only loving the dough/From the Chevy to Rolls, now it’s fur on the floor/Smoke an ounce of the truth: that’s my fountain of youth/R.I.P. to Mr. Shakur, this one is for you".
Etter den fengende "I Be Puttin On" kommer noen litt kjedelige spor i "The Zenith" og "M.I.A." før dameskrytelåten "Bag of Money" avslutter den ordinære delen av albumet.
Ekstrasporene består av Biggie- og Salt N' Pepa-samplende "Let's Talk", før partykongen Gunplay omsider dukker opp på "Black On Black".
Avslutningsvis får vi "Bury Me A G", hvor Rick Ross setter opp mytologien om sin egen død slik Biggie gjorde med "Suicidal Thoughts" på Ready To Die.
"If I die tonight/I pray
I get buried in clean drawers/Line us all up/just bury me with my dawgs" er jo den perfekte linjen å avslutte albumet med dersom Ross skulle bli skutt i morgen.
Og der ligger nøkkelen til alt Ross & co har bygget opp.
Forklaringen av egen storhet, nesten sorgtunge betraktninger av hvor langt de har kommet ("My future so bright, my past so ugly") og en evigvarende oppjustering av egen status.
Politisk er det ikke (sjekk heller Killer Mikes "Reagan" av året), og referansene er kun til det ekspanderende, men bittelille universet gjengen har skapt nede i Florida.
Men med storslagne, milliondollarlåtende produksjoner i bunn og rappere med enorm selvtillit og god flyt fremover i verden, er det uansett flust med kanonmoro på Self Made, Vol.
2.
| 1
|
002082
|
Trigger en sensor
Eksentrisk geni fokuserer på melodier på sitt sjette album.
Bra for oss!
Mitt første møte med Dave Longstreth var på Black Flag-etter-hukommelsen-albumet Rise Above.
Det satte dype spor, jeg har aldri hørt musikk så perfekt ikke-gjengitt som der (jeg kan til dags dato ikke kjenne igjen favorittlåten "Six Pack" i Longstreths tapning uten å fokusere).
Mye av utfordringen med Dirty Projectors har alltid vært hans lite hengivne forhold til låtstruktur - det er derfor bandets forrige, Bitte Orca, ble den suksessen den ble: han traff en nerve som tangerte særhet og tilgjengelighet på en nærmest perfekt måte.
Swing Lo Magellan er ikke mindre tilgjengelig enn forgjengeren.
Snarere er det hans snilleste og mest fokuserte album så langt, med færre snodigheter og krumspring.
Førstesingel "Gun Has No Trigger" har noe Gnarls Barkleysk over seg, og er deres største kommersielle frieri her.
Muligens er det noe søkt å tro at vokalist Amber Coffmans nylige gjesteopptreden med Major Lazer har hatt noe å si for prosessen, men det er ingen tvil om at det er hentet en god del hiphop-inspirasjon i rytmikken.
Åpningssporet "Offspring Are Blank" sin Neptunes-apende trommeproduksjon og forstyrrende-men-nydelige "The Socialites" viser dette mest
- Coffman gjør på sistnevnte årets vokalprestasjon uansett sjanger, og det er Dirty Projectors' sterkeste låt så langt i karrieren.
Den viser også noe av hemmeligheten bak Swing Lo Magellans uovertruffenhet, for mens eksentrisitetene vel er tonet ned, har den melodiske egenarten fått større fokus.
"Unto Caesar" er så smart og fengende at man bare må le høyt (noe som også gjøres i selve sangen).
Det er så lekent, søtt og sinnrikt at det i store perioder setter alt annet han har laget i skyggen.
Det viktigste grepet som er gjort her er allikevel å strippe ned lydbildet betraktelig.
Der man tidligere har blitt bombardert av overlessede lydbølger, er det her svært stort fokus på Coffman/Longstreths vokaler, trommer, klapping og annen perkusjon, bass og strykere.
Dette gjør at låtene kommuniserer bedre, som lytter føler man seg nærmere de tross alt temmelig innfløkte melodilinjene - og de sjeldnere, men absolutt tilstedeværende koko-øyeblikkene (kremtingen og det plutselige, spastiske refrenget i "Offspring Are Blank", hele "Maybe That Was It" og den skjeve, bøtteaktige perkusjonen i "About To Die".
Et lite intensitetssøkk i midten av albumet gjør at toppkarakteren uteblir denne gang, men det er hårfint.
Spør du meg rundt juletider er det godt mulig jeg angrer meg.
Uansett øyne på terningen:
Swing Lo Magellan er et destillert mesterverk der en av vår tids mest særegne låtskrivere både tør å gjøre det enkelt og, til Longstreth å være, banalt.
Det å holde seg i tøylene kan være en dyd - i dette tilfellet er det en genistrek.
| 1
|
002083
|
Dub ved verdens ende
Ekteparet Peaking Lights er mer enn godt på vei med å perfeksjonere sin sommervarme og utenomjordiske dubpop.
Det slår sjeldent feil når kjærestepar utgjør bandkjernen i varmhjertede indierockgrupper.
Selv om skilsmissen mellom Kim Gordon og Thurston Moore har gjort legendariske Sonic Youth til et forlengst sunket skip, finnes fortsatt eksempler i hopetall på at vi aldri må gi opp drømmen om kjærestebandene.
For å nevne noen:
Arcade Fire, Empire!
Empire!
(I Was A Lonely Estate), Yo La Tengo og Low.
Og Peaking Lights, så klart.
Selv om ekteparet Aaron Coyes og Indra Dunis albumdebuterte med Imaginary Falcons i 2009, var det ikke før de slapp oppfølgeren 936 i fjor at ordene "Peaking Lights" begynte å svirre rundt i den tykke indieluften.
Og det er kanskje ikke så rart, for andrealbumet tok de i overkant lo-fi utenomjordiske synthjammene fra debuten med inn i et groovy dubunivers.
Ta høydepunktet "All The Sun That Shines" som et svært beskrivende eksempel.
Som de selv sier til musikkmagasinet DYI, har det siste året vært usedvanlig hektisk for duoen.
Det plutselige undergrunnsgjennombruddet og alt det fører med seg er én ting – at ekteparet får en sønn oppi det hele er en annen.
Tidsklemmekaos til tross: allerede innen ett år har gått returnerer Peaking Lights med album nummer tre.
Og det tar heller ikke lang tid før Lucifer åpenbarer seg som det mest formfullendte duoen har gjort så langt.
Deres kosmiske kombo av sommersløve tempoer, synthtung krautrockmonotoni og umiddelbare dubgrooves står riktignok fortsatt intakt.
Men selv om Lucifer er milevis unna noe preg av glatthet, er den mest fanatiske lo-fi-ekstremismen på vei ut av uttrykket.
Tåkete lydbilder behøver nemlig ikke gå på bekostning av god lyd.
Peaking Lights instrumentering føles også hakket mer fargerik denne gangen, der taffeltrommemaskiner, dubbass, slitne orgler, forsiktige gitarer, Dunis drømmende vokal og lekne synther pensles enda mer gjennomtenkt utover lydbildet.
Sønnen Mikko har tydeligvis ført til bunnløse mengder positiv inspirasjon for ekteparet.
Ikke bare gjennomsyrer varm energi hele albumet, men flere av sporene er dedikert til poden.
For i tillegg til "vokalbidrag" (les: krakilsk barnelatter) på albumets mest psykedeliske spor, "LO HI", handler det oppløftende albumhøydepunktet "Beautiful Son" ganske eksplisitt om unggutten.
Ta bare tekstlinjen "Good morning son/ son, shine/ my little son/ son, shine" som et eksempel.
Med en hovedvekt av skrudde spor over seksminuttersgrensa nytes Lucifer best i ett strekk.
Sett deg dermed ned med den tropiske åpneren "Moonrise" og flyt med til sommerens særeste og mest behagelige lydspor.
| 1
|
002085
|
Dansing i mørket
Åttitallsfetisjist Twin Shadow fortsetter å være sykelig opptatt av knuste hjerter.
Heldigvis for oss.
Skulle du ta deg råd til en kort titt på albumcoveret til Confess – eller musikkvideoen til singelen "Five Seconds" (som du ser noen avsnitt nedenfor) – vil du fort skjønne at George Lewis Jr. har en greie for trange skinnjakker og cruisermotorsykler.
I det hele tatt er det som om Lewis er som tatt rett ut av Den Store Amerikanske Åttitallsfilmen.
Det er kanskje ikke så rart når musikken han lager under aliaset Twin Shadow er som lydsporet til denne hypotetiske erkefilmen.
For da Lewis for to små år siden kom stigende ut av intet med den Chris Taylor-produserte debuten Forget lå det lite mellom linjene: den Brooklyn-baserte dominikaneren er bunnløst forelsket i alt som lukter, smaker og høres ut som åttitallet.
Dét betyr at han i tillegg til å lefle bunnløst med new wave-formelen – hvor det dansbare og syntetiske ligger i skje med post-punken – er opptatt av et eneste tema: kjærligheten.
Det er nemlig passe åpenhjertig han henvender seg direkte til motparten og erklærer at "I'm not in love/Can't you see I'm not love" i "Run My Heart".
Men all emuleringen av åttitallspastisjer er i det store og det hele ikke så viktig, for det er Lewis' abnorme talent til å lete frem den virkelig gode popmelodien som gjør Twin Shadow så elskverdig.
Sånn sett er det særlig trekløveren bestående av nevnte "Run My Heart", "The One" og "Beg For The Night" som utgjør det pulserende hjertet av Confess.
At denne kjernen utmerker seg legger likevel ikke lokk på flere av de andre enkeltlåtene på Confess.
For både dramatiske "When The Movie's Over", marimba-tunge "Golden Light" og singelen "Five Seconds" hjelper Lewis' andre album godt på vei til å bli en sterk kandidat til årsbestelistene.
Produksjonmessig låter Confess riktignok langt større og finslipt enn debuten, og legger dermed en demper på den småprogressive og drømmende innpakningen som muligens fikk de aller mest sjangerforvirra til å vifte med chillwave-vimpelen.
Hvis fantastiske
Forget forsøkte å låte som en slags undergrunnsklassiker er Confess til sammenligning mer som en rendyrkelse av det store popalbumet.
Men denne jakten på enkeltlåtene har som regel sine baksider.
Ikke bare har helheten lett for å tynnes ut, men det blir også fort ekstra tydelig hvilke låter som faller gjennom som uinteressant fyllstoff.
I tilfellet Confess gjelder begge deler til en viss grad; gevinsten av å høre albumet fra start til slutt er langt fra like stor som debuten, mens seige og humpete "I Don't Care" lider av betydelige handikaps hva gjelder hooks.
George Lewis Jr. bruker ordet "love" så hyppig at det er umulig å ikke la seg påvirke.
Det skal nemlig godt gjøres å heller ikke denne gangen bli småforelsket i Twin Shadows utrolig delikate kjærlighetsanthems.
| 1
|
002086
|
Sankt Frank
Årets viktigste plate er ikke perfekt, men Channel Orange er likevel mer enn god nok.
Det har vært litt av et år for den 24 år gamle New Orleans-sangeren Christopher Breaux, bedre kjent som Frank Ocean på en blogg nær deg.
Etter at den sensasjonelle miksteipen Nostalgia, Ultra ble sluppet i fjor vår, har det viltre (og tidvis briljante) Odd Future-kollektivets følsomme alibi samarbeidet tett med urbane storheter som Beyoncé, Kanye West, Nas og Jay-Z.
Forventningene til Channel Orange, Oceans første "ordentlige" album, har gradvis vokst seg monumentale.
Og all viraken rundt den unge mannen gjorde et nytt byks i forrige uke, da han publiserte en tekst om sin første kjærlighet – en mann, viser det seg – på bloggen sin.
Det er et sterkt, velskrevet og ikke minst allmenngyldig vitnesbyrd, like relevant for heteroseksuelle Geir (42) fra Lofoten som klodens seksuelt famlende tenåringer.
En tåre for den stakkars skaphomsen Luther Vandross er verdt å koste på seg idet den velfortjente applausen runger utover internettet.
Brevet er på sett og vis høyst representativt for artisten Frank Ocean, som viser befriende liten vilje til å vike unna ubehag, skam og intimitet, men snarere makter å gjøre disse størrelsene håndgripelige og universelle.
Channel Orange er, som Nostalgia, Ultra, full av slike øyeblikk, ikke minst de to lyriske høydepunktene "Thinkin' Bout You" og "Bad Religion" – begge vonde og vakre utforskninger av det blinde savnet som følger den ubesvarte, umulige kjærligheten.
Sterk er også "Forrest Gump", der i utgangspunktet tilforlatelige linjer som "I know you wouldn't hurt a beetle/ But you're so buff, and so strong/ I'm nervous, Forrest" får gåsehuden til å gå amok over en kvapsete anmelderkropp.
Musikalsk er er det en mer oppbiffet utgave av Ocean som kommer oss i møte på dette albumet.
Linjene til helter som Stevie Wonder, Marvin Gaye og Donny Hathaway strekkes tydeligere enn noensinne på enkelte kutt ("Sweet Life", "Pink Matter"), men det er synthesizeren som er midtpunktet i dette lydbildet, enten den svever innsmigrende over skeletale rytmer ("Thinkin' Bout You"), desorienterer ("Pilot Jones") eller griser til funken ytterligere (den episke timinutteren "Pyramids").
Minst berører Ocean meg når han skildrer frakobla, rotløs ungdom som råtner bort under den kaliforniske sola.
Det er jo dette stoffet Den Store Amerikanske Romanen er lagd av, men på et spor som "Super Rich Kids" (med et gledelig innhopp fra problembarn-rapperen Earl Sweatshirt) tenderer han mot en moraliserende selvrettferdighet hans største øyeblikk ("Novacane" og "Swim Good", for eksempel) er blottet for.
Sjokket over hva Ocean er kapabel til har naturlig nok dempet seg en smule i løpet av året, men Nostalgia, Ultra fløt også hakket bedre.
Selv den mest innbitte r&b-forkjemper – undertegnede inkludert – må vel ha følt på sjangerens prekære behov for utvikling det siste tiåret eller så.
Idiosynkrasier som The-Dream og The Weeknd har på hvert sitt vis dyttet feltet videre, men aller fremst i troppen befinner altså Frank Ocean seg; menneskelig, sårbar, til å tro på.
D'Angelo skal måtte knaske i seg hver bidige vitaminpille om hans varslede tilbakekomst skal toppe dette.
| 1
|
002087
|
I sin beste alder
Baroness har vokst og virkelig funnet seg selv i den grandiose tungrocken som utgjør dobbelalbumet Yellow & Green.
Det er lett å kjenne skepsisen stige ut til fingerspissene når artister benytter seg av ordet "dobbelalbum" for å beskrive den kommende skiva.
For dessverre betyr det ofte at musikerne bak prosjektet har blitt blendet av sine mest produktive perioder, og gjennomsnittskvaliteten på de 20 eller så sporene klarer ikke å stå i stil med det yrende formidlingsbehovet som oppstår.
Baroness' man-in-charge John Baizley (kanskje mest kjent her til lands for sin mugge- og dyrebefengte coverkunst) har selv beskrevet de tre årene siden andrealbumet Blue Record som ekstremt produktive.
Men albumlengden – 75 minutter over to disker – kan enkelt forsvares; ikke bare har Baizley har vokst betydelig som låtskriver siden sist, men bandet har også funnet sin greie – resultatet er deres beste album til nå.
Voksesmertene som tidligere var å finne i deres sludge-infiserte lydbilde er også borte – som de tidvis kriminelt mastodonske faktene ved Blue Record og den uforløste jammingen på Red Album.
Ved å bevege seg like mye mot de store melodiene som de store lydene har Georgia-bandet i tillegg dyrket frem et dynamisk lydlandskap med grandios tungrock som grobunn.
Baizley har sagt til musikknettstedet Pitchfork at hans forståelse av begrepet "heavy" har endret seg drastisk i løpet av bandets snart ti leveår.
Fra å være elementer som skyhøyt volum, spesiell tuning av instrumentene og generell stumphet, anser han nå tyngden som noe stemningsbasert.
Og dette preger Yellow & Green, eksempelvis i det storslåtte albumhøydepunktet "Eula", hvor Baizley synger (noe han gjør i langt mer utstrakt grad denne gang) – "If
I had a heart/I'd waste it on you/But it’s all together far too long/Since I took you down".
Det er særlig i (de mange) øyeblikkene hvor kvartetten flørter med den rurale lukten av 70-tallets psychrock at dobbelalbumet virkelig skinner.
Ta for eksempel fantastiske folkrockkrydrede "Mtns.
(The Crown & Anchor") eller hvordan "Cocainium" farges av de dryppende synthene i låta.
Selv om både Yellow og Green har hver sin temalåt (best er Explosions In The Sky-skimrende "Yellow Theme"), er det heller lite som faktisk skiller de to skivene fra hverandre.
Yellow har riktignok flest av de typiske og aggressive rockelåtene, som "March To The Sea", "Take My Bones" og "Knights of Cydonia"-aktige "Sea Lung", men likevel spiller begge stort sett på den ypperlige dynamikken mellom det lavmælte og det og blytunge.
Baroness er utvilsomt mest uinteressante når de gjøgler seg til, noe som også har vært et tidvis problem på de tidligere utgivelsene.
For i det irriterende kuttet "Psalms Alive" kjemper programmerte trommer, spretten bass og vokal mot hverandre, og det hele fremstår som en kjip saus av ingredienser som ikke passer sammen – før et hardt parti helt uprovosert tar over.
Likevel har det lite innvirkning på at Yellow & Green er et imponerende bevis på at kvartetten har vokst betydelig siden de først ble til, gjennom erfaring, åpnere sinn, eksperimentering og perfeksjonering.
Jeg blir kraftig overrasket hvis det kommer en bedre hardrockskive før året er omme.
| 1
|
002088
|
One Hit Alina
Alina Devecerski vinner på scenepersonlighet, men taper stort på resten.
Svenske Alina Devecerski kom i april ut av intet som et velkomment tilskudd til kampen om årets sommerhit med "Flytta på dej".
I det hun går på Baglerscenen er låta den mest kjøpte både i Norge og Sverige.
Det skal dessverre vise seg at 28-åringen ikke har stort mye mer å by på.
Sammen med sin kvinnelige trommis og DJ, sistnevnte noe av det stiveste og mest malplasserte jeg noen gang har sett på en scene, går hun på til "Marathon".
Låta er som mesteparten av materialet hennes bygget over samme lest som hiten hennes, altså Familjen-inspirert elektropop, og som alle tilstede nok hadde kunnet om de hadde hørt den et par ganger før.
Men så er det lyden da, som er så lav at mye av backingsporene drukner i småpraten fra ungjenter som kun har en grunn til å være der - låta som kommer til slutt.
Ventetiden til allsangen skulle dog ikke bli så lang for den yngste delen av Slottsfjellpublikummet, da Alina alt i alt tilbragte usle 20 minutter på scenen.
Den ferske singelen "I kväll skiter jag i allt" er neste låt ut og høres bedre ut live enn innspilt.
Dette er mye på grunn av at det kun er trommene og vokalen som høres, noe som demper det relativt bråkete og tettpakkede instrumentalsporet.
Konsertens opptur er "Dark", en låt som bryter med resten og viser en mørkere og mer ettertenksom Alina og som jeg ser frem til å høre studioinnspilt.
For vokalprestasjonene hennes live er ikke spesielt imponerende, selv om hun klarer seg relativt bra når hun holder seg innenfor komfortsonen sin:
Snakkesynging og roping.
Heldigvis er Alina et vinnende vesen som har massevis av scenepersonlighet og utstråling.
Til tross for sin korte karriere som artist virker hun veldig komfortabel og selvsikker på scenen og er definitivt et blikkfang.
Dette gjør det enda verre å svelge at verken liveprestasjonene eller låtene er der de burde være, men som samtidig tenner en gnist av håp at dette er en artist som med mer erfaring og en større og bredere katalog har potensiale til å levere magi fra scenen en dag.
Etter seks låter, 20 minutter og full allsang til "Flytta på dej" er Alina ferdig.
Og joda, folk fikk låta de kom for.
Det er bare så synd at det kun var det vi fikk.
| 0
|
002090
|
Henda opp for Gabrielle
Den unike hitmaskinen mener det hun gjør, og eier scena på Slottsfjell.
Det er ikke mange artister som har gjort fem av ti spor på debutskiva si til radiohits.
Men dét har Gabrielle klart.
På Slottsfjell kommer det tydelig fram at sterke låter som "Ring meg", "Bordet" og "Inn i deg" har brøytet vei for henne ut til et bredt publikum - idet hun går på Baglerscenen er det allerede stappfullt på alle kanter - og tankene om at hun burde spilt på en større scene langt senere enn klokken 17, melder seg.
Allikevel viser det seg fort at Gabrielle er akkurat det vi trenger for å sparke i gang festivalgleden - særlig etter Alina Devecerskis kjipe konsert på samme scene kun få timer i forveien.
Gabrielle er nemlig det stikk motsatte av sin svenske elektropopkollega - hun syder av energi, mener det hun gjør, og eier scenen både gjennom god livevokal, kroppsspråk, holdning og høykvalitetslåter som egner seg svært godt i konsertformat.
De 45 tilmålte minuttene forsvinner fort - og jeg tror flere med meg gjerne skulle ha sett mer.
Selv om lyden er ullen i starten rører og engasjerer den basstunge popen med de hjertskjærende tekstene både seilerjakkefolk fra Vestfold, fjortiser, hipstere, barn og guttegjenger med kleine, matchende festivalskjorter ("Stottsfjell Barnehage - Baby trenger øl" og "Hello Pussy" kan nevnes som eksempel).
Knyttede never pumpes mot sommersola i euforisk festivalrus - og hovedpersonen selv holder gjennom hele konserten fin kontakt med de oppmøtte.
Den breiale bergenseren har en mer tydelig og synlig fanbase enn hva vanlig er i radiopopverdenen - og det er kult å se.
Antagelig skyldes det Gabrielle er så mye mer enn det man hører ved første lytt; hun er mer enn bare et radiofenomen.
At Gabrielle fikk gjennombruddet med Mildt Sagt etter passerte 25, kan kun ha vært en fordel.
Både på albumet og på Slottsfjell møter vi en modnet artist som har brukt tid til å finne et uttrykk som passer nettopp henne.
Kombinasjonen av den uvanlig sterke, r&b-aktige vokalen, den harde, elektroniske musikken, gode tekster på norsk med stor gjenkjennelsesfaktor, og Gabrielles fremtoning som en blanding av diva og rebell gir oss en unik artist - som definitivt er et etterlengtet og friskt tilskuddd til norsk musikkscene.
27-åringen er unik, og vi trenger flere damer av slikt kaliber.
En så tjukk bunke av hits som Gabrille har gir henne selvsagt et fortrinn i livesammenheng.
Det er lett å dra med et publikum som kjenner mesteparten av katalogen din - og de henger med hele veien.
Den aller høyeste allsangen kommer naturlig nok under avslutningen "Ring meg" - og under en overraskende cover av Morten Abels "Hodet over vannet".
Nettopp Gabrielles evne til å stadig overraske og overbevise er en komponent i oppskriften på suksess.
Fortsetter hun slik, har vi mye å glede oss til også kommende festivalsomre.
| 1
|
002092
|
Sønn av solen
Han gjør sine feil, denne Maverick Sabre.
Men hans konsert på Slottsfjell er likevel kort unna å være en ren og skjær solskinnshistorie.
Se for deg en halvt irsk hooligan-stereotyp på tjueto år fra Londons verste østkant, Hackney.
Det er ærlig talt ingenting ved overflaten på typen Maverick Sabre som oser soul.
Og man kan si sitt om hvor sjelfullt debutalbumet til Michael Stafford egentlig er.
For selv om briten har sine strålende øyeblikk når han beveger seg inn i den amerikanske soultradisjonen, føles Lonely Are The Brave ofte både distansert og glatt.
På scenen skinner derimot Maverick Sabre som en flammende lyskilde.
For etter en over-the-top gitarkolossal av en intro, entrer London-gutten scenen med groovy og umiddelbart elskverdige soulvibber.
Kvaliteten av åpneren flyter deretter upåklagelig videre inn i store livetapninger av spor som "Open My Eyes" og retrosoulperlen "I Can Never Be".
Det er klart at bassen – sammen med Mavericks patoisbefengte stemme – har fått den dominerende plassen i livelydbildet.
Dermed blir en i overkant tung versjon av "These Days" heller masete.
Med tanke på hvor sterkt Sabre og bandet fremfører resten av settet er dette er imidlertid lett å tilgi.
Derimot er det utilgivelig når 22-åringen forsøker å festivalifisere konserten.
En drum&bass-tapning av "No One" kunne riktignok låtet langt verre, men det hele er likevel unødvendig når stemning både på og foran scenen sålangt har vært upåklagelig.
Dessverre føles det direkte krampaktig når det fyres løs med dubstepwobbles i det Sabre-gjestede Chase & Status-sporet "Fire In Your Eyes".
Tross disse feilskjærene er det umulig å ikke kjenne gåsehuden krible idet sola og de grå skyene plasseres perfekt på himmelen, og solskinnet når Slottsfjellet for første gang for dagen – akkurat idet Sabre runder av til linjene "I need sunshine/I need angels/I need something good" fra "I Need".
For selv om Michael Stafford, som oss, gjør sine menneskelige feil:
Øyeblikk som dette er nesten til å bli religiøs av.
| 1
|
002093
|
Pompøse menn
Seigmen presser inn mange elementer i jubileumskonserten på Slottsfjell.
For mange.
Bare i Tønsberg kunne 90-tallsheltene i Seigmen blitt tatt i mot på denne måten; fra et trykk av forventning i lufta før de kom på, til tårer, jubel og allsang fra publikum - dette er helter på hjemmebane.
Slottsfjell markerer sitt tiårsjubileum med å la byens største band gjennom tidene toppe plakaten - og for fans som har ventet lenge på dette, ble torsdag kveld en kveld for minnebøkene.
Men hva med oss andre?
Vi som ikke har vestfoldsk blod i årene, og et noe mer balansert forhold til Seigmens tunge, melodiske, goth-inspirerte rock?
Jeg var også opptatt av Seigmen en gang i tenårene - men for meg ble torsdag kveld alt annet enn magisk.
Skulle jeg beskrevet konserten med ett ord, ville det utvilsomt blitt "pompøst".
Det er dét dette er.
Allerede under den lange, kvasiepiske gitarintroen før bandet kommer på scenen tar det form - og videre i konserten blir det bekreftet gang på gang.
Vokalist Alex Møklebust inntar en selvvalgt messiasrolle på scenen - noe resten av bandet bygger opp om, og publikum sluker rått - på den religiøse, virkelighetsfjerne måten.
Det er tydelig at Seigmen har forberedt seg godt til jubileumskonserten.
Rent teknisk låter de stort sett bra, til tross for noe sur vokal her og der, og et par feilslåtte koringer.
Ikke stort annerledes enn for tjue år siden, vil jeg tro.
Allikevel har konserten noe plastisk over seg.
Den rører ikke hele veien - men slår til nå og da; "Metropolis" halvveis ute i konserten er et overbevisende høydepunkt.
Selv om Seigmen per nå er et helt uaktuelt band, prøver de å gjøre konserten til mer enn en mimrestundt om gamle dager.
De dytter rett og slett så mange elementer inn i den halvannen time lange konserten at det blir alt, alt for mye.
Under "Nemesis" har bandet med seg en tropp tønneslagere som har kvalifisert seg via en konkurranse - de blir plassert bakerst på scenen og gjør lite ut av seg - og er dermed et nokså meningsløst og overflødig element.
Vi får også høre en ny låt - og det kommer som en overraskelse på publikum.
Tanken med å skrive noe nytt til konserten er god, men resultatet er - dessverre - en svak og anonym låt som har den samme støyende effekten som naboens evigvarende oppussing - en følelse som forsåvidt inntrer flere ganger under konserten.
"Blir de ikke ferdige snart?".
Videoinstallasjoner høres også til i dette gjennomregisserte showet.
Mot slutten av konserten får vi se bandets velkjente logo sveve gjennom verdensrommet, treffe jorden og til slutt det ikoniske tårnet på toppen av Slottsfjellet.
Etter at de har landet, kommer det fyrverkeri fra samme sted.
Et bra grep som løfter opplevelsen - men som allikevel ikke klarer å dekke over at Seigmen anno 2012 har noe krampaktig over seg.
I det "Döderlein" runder av konserten, slår følgende meg:
Det er som om Seigmen vet selv at de ikke har noe å gjøre på en scene lengre, men lyver så godt for å overbevise oss at de nesten tror det sjøl.
| 0
|
002094
|
Klovn i ulveklær
Wolfmother roter seg bort i gjøgleri og tam musikk - i stedet for å fokusere på sitt iboende potensial som liveband.
I 2006 slo Wolfmother hardt og brutalt gjennom med debutskiva med samme navn - fylt til randen av Black Sabbath-inspirert og melodisk tungrock.
Megahiten "Woman" brøytet vei, og det australske bandet ble trykket til mangt et bryst.
Seks år, to utbyttede bandmedlemmer og en kjedelig oppfølgerskive senere fremstår de et band som har mest lyst til å underholde.
Det må jo være lov å komme med publikumsfrieri - og en stor del av tiden er Wolfmother befriende upretensiøse.
Men det er grenser for alt.
Og disse grensene tråkker Andrew Stockdale for ofte over under fredagens konsert på Slottsfjells hovedscene.
Vi får tonnevis av rare rim på "Norway" og gitarvitser over en lav sko - og tanken om at denne energien heller burde vært brukt på musikalsk fokus, er uunngåelig.
Når de prøver, leverer Wolfmother brukbart.
Groove, tøffe riff og fengende og sterke låter gjør at enkelte låter står fint fram.
"Woman" er fremdeles høydepunktet - og alt i alt er det låtene fra første album som funker best.
Det virker det som om bandet selv er klar over - og prøver å flytte fokus fra.
Allikevel blir konserten ensformig og tam.
Bandet roter seg bort - blant annet i en lite givende, altfor lang versjon av "New Moon Rising" og meningsløs jamming.
Kanskje kan det ha noe med jointen som går rundt på scena å gjøre.
Det siste stabbet kommer mot slutten av konserten.
Stockdale prøver seg på Jim Morrison-fakter på scenen, synger litt av "Riders On The Storm" og siterer "Stoned Immaculate".
Det faller totalt gjennom - og bekrefter nok en gang at bandet bør konsentrere seg om å levere musikalsk - og heller gjøgle dersom de har overskudd til dét.
| 0
|
002096
|
Vellykket publikumsfrieri
Timbuktu & Damn!
Leverer solid håndverk på Slottsfjell.
Da sola endelig var tilbake etter en formiddag med skybrudd, lyn og torden, skulle det ikke voldsomt mye til å for å glede slottsfjellpublikummet.
Allikevel tar Timbuktu og hans dyktige backingband Damn! oss med gjennom en fest av en konsert.
Hovedpersonen er tilbakelent, men energisk, rutinert og engasjerende på scenen.
Han hadde som sagt ikke trengt å anstrenge seg nevneverdig for å glede det frammøtte folkehavet – brorparten av publikum er fornøyde når hitsa fra skånens ti år lange karriere leveres med få avbrudd.
Men Timbuktu drar allikevel på det han klarer både rent musikalsk og som energibunt på scenen – og går gjennomsvett av etter den timelange konserten.
Takket være eminente Damn! og deres kraftfulle, funky uttrykk – blåserrekken må nevnes spesielt – blir konserten en så helhetlig og musikalsk spennende rundtur i Timbuktus backkatalog at de mindre kjente låtene ikke står tilbake for folkekjære perler som ”Alla vil till himmelen” og ”Det löser sig”.
Det er spesielt gledelig at norgesvennen drar fram ”The botten is nådd” fra 2003 – en av sine beste låter, allerede som låt nummer tre under konserten.
Mot slutten av konserten entrer også Ane Brun scenen – og tilfører en rar, men fin nerve til Timbuktus seneste radiohit - ”Resten av ditt liv”.
Timbuktu har modnet godt som artist gjennom karrieren, og fornyer seg fremdeles.
Spesielt liveuttrykket har nytt godt av dette .
Under konserten på Kongescenen glir låtene nesten ubemerkelig over i hverandre, og små jam-aktige partier flettes naturlig inn der det passer.
Samspillet mellom rapper og backingband er topp, og konserten viser tydelig at der det finnes spilleglede, blir det også lytteglede.
| 1
|
002099
|
Problembarn på prøve
Frank Carter og hans Pure Love har mye for seg.
Såfremt den tidligere Gallows-vokalisten tar seg skikkelig sammen.
Det jeg har gledet meg mest til å se på årets Slottsfjellfestival (med unntak av New Order, såklart) er Frank Carters reinkarnasjon som puserocker i bandet Pure Love.
Og det selv om mange, da særlig blodfans av hans gamle band, misantropipunktruppen Gallows, har reagert med vantro på debutsingelen "Bury My Bones".
Men det er egentlig vanskelig å hate en så fantastisk powerpoplåt som denne, hvor lette riff og store refrenger følger med en av årets beste tekstlinjer:
"I'm so sick of singing about hate/It''s never gonna make a change".
Men mye tyder på at Frank Carter fortsatt er et problembarn til sin tatoverte hals.
For etter å kun ha spilt to låter – til elendig lyd, sådan – hopper den unge briten ned foran scenekanten og inn i det han morsomt nok døper en "indie circle pit".
Og der blir han de neste fem-seks låtene, til tross for å umiddelbart si at han angrer.
Til slutt hopper også gitarist Jim Carroll inn i den lille mengden foran scenen, og lar de tre livemedlemmene oppgitt måtte holde fortet alene.
For å gjøre kaoset til et enda større faktum, så begynner også den trøblete vokalistens mikrofon å streike.
Ikke at han nødvendigvis bryr seg om dét.
Det er selvsagt også ufint at Carter – som et av minst fem tilfeller – riktignok med et smil om munnen, disser publikum ("Move you fucking lazy bastards and make a circle pit!
Oh well, this is never going to work.").
Den grautete lyden og Carters komplett idiotiske scenestunt sørger for at mange lovende smakebiter (inkludert nevnte "Bury My Bones") fra det kommende debutalbumet mister sin verdi som potensielle stadionschlägers.
Det samme gjelder en låt om å "working a job you absolutely hate".
Trøsten er å hente i at idet problembarnet til slutt klatrer opp igjen på scenen og drar i gang de to siste låtene, viser bandet seg fra den siden jeg hadde håpet på.
Jeg vil nemlig ha mer av et breialt Pure Love som klarer å publikum til å bli med på real rockemessing.
"You're the most boring British fellow ever" skriker en tilfeldig fyr fra siden av meg rett før siste låt.
Og han har for så vidt ganske rett:
Det er få ting jeg kan komme på som er døvere enn å sabotere sin egen konsert.
| 0
|
002100
|
Solstrålen Lissie
Lissie har stålkontroll og bøttevis av sjarm.
Slikt blir det minneverdige konserter av.
Det er to år siden Lissie for alvor begynte å få fotfeste i Norge - nettopp under Slottsfjellfestivalen 2010 ble mange oppmerksomme på den særegne musikeren fra Illinois, USA.
Med sin sjelfulle blanding av country, folk og vestkystrock har hun begeistret mange - blant andre Big Bangs Øystein Greni.
Og begeistre, det gjorde Lissie også under lørdagens konsert på Slottsfjellets hovedscene.
Konserten må ha vært festivalens mest tettpakkede, og et publikum i så vidt spenn som det er mulig å oppdrive innen en og samme festivale, vitner om denne artisten har noe spesielt ved seg.
Fra hun går på til tonene av "Catching A Tiger" - søtt dedisert til mor og far, som er blant publikum denne dagen, fyller Lissie scenen med sin tilsynelatende spede skikkelse, som viser seg å by på et overraskende kraftfullt uttrykk.
30-åringen spiller seg gjennom publikumsfavoritter som "When I'm Alone" og "In Sleep" samt nytt materiale og utallige gitarskift med overbevisende kontroll og en god dose sjarm.
Bandet som backer Lissie gjør en god og viktig jobb - der hun kan være svar og nedstemt på plate, er liveuttrykk mer bråkete, rocka og fullt av trøkk - noe som gjør at musikken kler en stor utendørsarena som Kongescenen.
Hun har full kontroll hele veien, oser av overskudd, og ser oppriktig glad ut for den varme mottakelsen publikum gir henne.
Mot slutten av konserten kommer Lissie inn på morgendagens ettårsmarkering for terrorhandlingene i Oslo og på Utøya.
Hun sier selv at hun var usikker på om hun burde nevne dette, men måten hun gjør det på - ved å fortelle om sin medfølelse for nasjonen og de direkte berørte, samt hvordan handlingene gikk inn på det norgeskjære bandet er rørende, sterk og flott.
Låta "Everywhere I Go" tilegnes ofrene, og det er nok flere enn meg som står igjen med klumpen i halsen og tårer i øyekroken.
De nye låtene vi blir introdusert for under konserten, gir oss mer av den Lissie vi kjenner; nære låter som bæres av god vokal, har fint driv og som er lette å like.
Den største overraskelsen (og det mest åpenbare publikumsfrieriet) er allikevel låta Lissie avslutter med.
Hun velger å covre Jokke & Valentinernes "Sola skinner" - på norsk.
Uttalen er oppsiktsvekkende god det meste av tida - og ganske uforståelig innimellom.
Det er allikevel ikke det dette handler om.
Denne coveren kunne fort blitt klein og falt helt igjennom - men ender opp som en euforisk perle som vinner på sjarmen og løfter publikum til nye høyder.
Konserten forener det sommerlig festivallykke med et stor musikkopplevelse - og gjør Lissie til den beste norgesvennen av dem alle.
| 1
|
002101
|
Godhjertet reinkarnasjon
Gallows har kanskje begynt å kle seg i mentale ullgensere, men som liveband har britene fortsatt mye å leve for.
Et av mitt livs aller beste konsertminner, sammen med Pulps skjellsettende opptreden på fjorårets Øyafestival, var da Gallows spilte på Hovefestivalen i 2010.
Mye av grunnen til at den ved bare tanken fortsatt varmer hjertet var samspillet mellom femspannet på scenen og havet av ravende punkfans som sirklet i bunnen av amfiet, der den evigsinte eks-frontmannen Frank Carter til stadighet var dønn ærlig med publikum.
En ærlighet som stod direkte i stil med mørket som gjennomsyrer den – la oss bare kalle den det – moderne klassiskeren Grey Britain.
Det er dermed med sunn skepsis man burde møte et reinkarnert Gallows med Wade McNeil i front.
For McNeil er mannen som tidligere stod i bresjen for langt mer pusete Alexisonfire.
Og selv om livebandet Gallows på mange måter har blitt noe ganske annet nå enn før Carter forlot gjengen til fordel for poporientert rock, så har fortsatt Wadford-bandet alt å leve for.
Mest typisk for den sexylubne kanadieren er at hans personlighet er en ganske annen enn den radmagre rødtoppens.
Selv om bandet fortsatt elsker det å hate ("Do you know what ACAB means?
All cops are bastards!
All cops are bastards!" og gensere med "Jesus is a cunt"-trykk), så har McNeil tatt med seg mye av den semisympatiske nerven fra den amerikanske sokkelen, som gjør ham ikke ulik andre punkkosebamser som Cancer Bats' Liam Cormier og Matt Caughthran fra The Bronx.
"That's some cheerful dancing there.
You guys are having a fucking good time?
So are we!" erklærer han selv om kjernen foran scenen er ufortjent liten – mens Kvelertaks Maciek Ofstad gliser fra sidelinjen.
Riktignok er det vanskelig å tro det samme om gitarist Steph Carter, som med ansiktet skjøvet ned i halsen på vindjakken til slutt bestemmer seg for å gjemme seg bak forsterkeren for å komme i ly av den kraftige vinden på fjelltoppen.
Bandet dedikerer påfallende mange av de tre kvarterene til det nevnte karierrehøydepunktet, deriblant "Leeches", "Death Voices", "London Is The Reason", alle uberørt av medlemsbyttet.
Det er kanskje fornuftig – og vennligsinnet – å ikke gå for hardt ut mot slottsfjellgjengerne, men det burde ikke være for mye forlangt å få fylle ganen med flere smakebiter fra kommende Gallows.
Endog:
Gallows' selverklærte nasjonalsang "Mondo Chaos" fra den foreløpig eneste McNeil-utgivelsen Death Is Birth tilfører settet mer enn nok av ny-Gallows.
Grunnene til å savne det å bli overlesset av haterklæringer på en Gallows-konsert er mange; det er noe helt eget å dra på en konsert der man kjapt blir enige om at, ja, hatet jeg har for deg – og alle andre rundt oss – er minst like sterkt som hatet jeg har overfor mitt eget ytre og indre.
Og nettopp derfor vil det å se bandet live sannsynligvis aldri bli så minneverdig som den junidagen på Tromøya for to år siden.
Men hva betyr nå egentlig dét når britene ledes av en så dyktig, varm og energisk frontmann som Wade McNeil?
| 1
|
002102
|
Fest i forsterkeren
Graveyard setter standard på toppen av det forblåste fjellet.
Selv om vinden innimellom stakk av med lyden til Göteborg-bandet Graveyard, er det ingen tvil etter konserten deres på Slottsfjell:
Dette er et band som kommer aller best til sin rett live – og fra Kastellscenen gir de publikum en fullverdig opplevelse lørdag ettermiddag.
Sammenlikningen med gårsdagens konsert med Wolfmother er umulig å unngå.
Begge banda spiller tung, 70-tallsinspirert rock – men der Wolfmother roter seg bort, vet Graveyard å la musikkopplevelsen stå i sentrum.
Spillegleden er åpenlys, og bandet er upåklagelig samspilt.
Låt etter låt fylt med tøffe riff, psykedeliske elementer og fengende driv slår i mot oss – og bandet gir alt, hele veien.
Den spesielt vitale trommisen Axel Sjöberg må nevnes spesielt – men hele bandet leverer varene.
I tillegg er de fantastisk joviale og trivelige mellom låtene – og viser at det er fullt mulig å levere knallbra og fokusert, og samtidig være upretensiøse.
Selv om konserten er en helstøpt og helhetlig opplevelse, står låter som ”Ain’t fit to live here” og ”You haven't been where I’ve been” ut i særdeleshet.
Det er slike rockeband som burde fylle verdens stadioner.
| 1
|
002104
|
Fremtiden er nå
Forvrengte rapbeats, groteske barnedrømmer og sukkersøte popmelodier møtes i et å-så-sjarmerende univers på et av årets fineste album.
De siste par årene har man kunnet med en betydelig spenning følge med på kollisjonen mellom indiemusikken og hip-hopen.
Et eksempel er den suverene soveromsprodusenten Clams Casino, hvis tåkete undervannsproduksjoner fungerer minst like bra på egenhånd som låtgrunnlag til rappere som A$AP Rocky og Lil B, et annet er den okkulte (og beryktede) subsjangeren "witch house", hvor blant andre White Ring låner hemningsløst fra sørstathiphopens mest brutale beats.
Og man kunne for så vidt si det samme om produksjonene til Corin Roddick, den ene halvdelen av Montreal-duoen Purity Ring, da han og Megan James i fjor delte med verden tre låter som senere skulle dukke opp på debutalbumet Shrines; med jagende skeletaltrommer i bunn humpet første smakebit "Ungirthed" seg bortover på ihjelpitchede vokalsamples, tjærete synther og kompliserte rytmer.
Men takket være Megan James' honningmarinerte stemme oppstår det i alt dette milde popmelodier som burde kunne bli solgt dyrt til Ellie Goulding, La Roux og Little Boots; sukkersøte melodier som også står i direkte kontrast med de mørke og forvrengte produksjonene.
Ikke at det overhodet finnes mangler på låter å plukke fra i Shrines-bunken – lytt for eksempel til svimlende "Saltkin", goth-R&B-infiserte "Obedear" eller hyperaktive "Belispeak" – men singel og albumhøydepunkt "Fineshrine" låter så stort at det er vanskelig å ikke kjenne på at man hører på noe makeløst.
Megan James har flere kort på hånden som tilfører Purity Ring en unik sjarme: hennes tekstunivers buldrer nemlig nesten over av ømme referanser til anatomien.
Kjærlighetserklæringer som "Grandma, I've been unruly/In my dreams and with my speech/Drill little holes into my eyelids/That I might see you in my sleep" og "Get a little closer let it fold/Cut open my sternum and pull/My little ribs around you" fra henholdsvis "Belispeak" og "Fineshrine" er riktignok hinsides groteske, men samtidig oser de av barnlig og drømmende naivitet – og ikke minst en ekstrem intimitet – som nesten får hjertet til å hoppe over et slag.
Man slipper riktignok ikke unna faktumet at Shrines er umåtelig formelbasert.
Roddick vet at det han gjør er nok et skinnende bevis på hvor langt teknologien har bragt musikkproduksjonen i løpet av kun de ti siste årene, og det er muligens derfor han helst vil slippe å bevege seg utenfor komfortsonene.
Foruten like sterke melodier som høydepunktenene blir kutt som "Crawlersout" og "Cartographist" bevis på hvor glad duoen er er i sin signaturformel.
I denne omgang betyr det riktignok lite, men det er vanskelig å se for seg hva Purity Ring kan gjøre for å låte like vitalt og interessant på et potensielt album nummer to.
Men den tid den sorg:
For akkurat nå, i 2012, er Shrines ikke bare en ufortreffelig peker på hva fremtidens popmusikk kan høres ut som, men først og fremst et skikkelig, skikkelig vakkert debutalbum.
| 1
|
002105
|
Liten mann med stor konsert
Det var stort sett strålende da Paul Simon spilte hele klassikeren Graceland for første gang i Norge.
Paul Simon har vært artist i femtifem år, først sammen med Art Garfunkel til 1970, deretter som soloartist.
I 1986 ga han ut albumet Graceland, en utgivelse som var svært kontroversiell da den kom.
Dette fordi Simon spilte inn albumet i Sør-Afrika sammen med sørafrikanske musikere, og brøt dermed FNs kulturboikott av apartheidregimet.
Graceland ble likevel en kunstnerisk og økonomisk suksess, tross fordømmelsene.
På grunn av plata (og den etterfølgende turneen) fikk sørafrikanske musikere som Ladysmith Black Bambazo og Hugh Masekela vist seg frem, sammen med allerede godt kjente Miriam Makeba.
Tjuefem år etter er Paul Simon nå på veien med en jubileumsturné for albumet.
Bidragsyterne er stort sett de samme som på den opprinnelige plata, men også med noen nye.
Det var et forventningsfullt publikum som hadde fylt Oslo Spektrum.
Mye grått eller manglende hår var å se, men også forbausende mange yngre mennesker.
Selve konserten var delt i to, hvor Paul Simon først spilte et sett med kjente gamle sanger, som "Kodachrome", "Slip Slidin’ Away", "Me And Julio Down By the Schoolyard" og "50 Ways To Leave Your Lover" – alt med sitt eget band.
Selv om det aldri tok helt av, låt denne halvdelen veldig bra.
Simon hyllet også flere gamle helter som Jimmy Cliff, Elvis Presley, og Chet Atkins – av alle – med låta «Wheels».
Etter "The Obvious Child» introduserte han Ladysmith Black Mambazo og Graceland-avdelingen av konsertsettet.
Det sørafrikanske koret gjorde to låter på egenhånd, samt «Homeless» sammen med Simon.
Jeg synes dette partiet ble noe langtekkelig, og etterpå – med det opprinnelige Graceland-bandet på scenen – gikk det en stund før det tok skikkelig av.
Den som bidro til oppturen var trompetlegenden Hugh Masekela.
Han fikk spille tre låter, hvor den siste, «Stimela», fikk fart i publikum.
Derfra og ut var det høy stemning blant de nesten 7000 publikummerne.
Hvordan låter Graceland 25 år etter?
Overraskende bra, men med noen ankepunkter.
På skive er det viktig å få hitlåtene presentert tidlig, og på Graceland er de beste låtene på første halvdel av plata.
På konsert fungerer det ofte annerledes, og Spektrum-settet sluttet med «Gumboots», «Under African Skies» i duett med Thandiswa Maswai, og deretter «Graceland».
Av albumets elleve låter var det kun «All Around The World Or The Myth Of Fingerprints» som ikke ble spilt.
Dette er trolig på grunn av en gammel konflikt mellom Simon og Los Lobos som originalt spiller på låta.
Konserten ble avsluttet med to Simon & Garfunkel-låter – «The Sound of Silence» og «The Boxer», etterfulgt av «Late In The Evening» og «Still Crazy After All These Years”.
Helhetlig var det en strålende konsert med mange høydepunkter, og det var en fryd å se og høre Hugh Masekela og alle de andre fantastiske musikerne.
Paul Simon er hele tida sjefen, og begge bandene hans var velspilte og disiplinerte, om enn litt i overkant.
Samtidig vet de å trå til, som på «You Can Call Me Al».
Men selve Graceland-delen av konserten ble for lang på grunn av alle de gode intensjonene om å la de forskjellige bidragsyterne få presentere seg.
Men på en konsert med nesten tretti låter, hvorav noen av rockhistoriens beste, må vi kanskje tåle et par dødpunkter?
| 1
|
002107
|
Særpreget svinner
Å gå tilbake til sine røtter er ikke alltid like vellykket.
I 2006 fikk det psykedeliske black metal-bandet Nachtmystium sitt gjennombrudd.
Instinct: Decay var amerikanernes tredje album, og det toppet årets-beste-plate-lister verden over.
Før denne utgivelsen hadde de vært kraftig inspirert av den såkalte andre black metal-bølgen, med grupper som Darkthrone og Burzum i front.
Instinct var derimot ingen rendyrket black metal-plate slik forgjengerne Reign of the Malicious og Demise var.
Fansen reagerte på de musikalske krumspringene, men Nachtmystium ønsket ikke å endre sin nye kurs.
Bandets grunnlegger, Blake Judd, fant derfor på albumkonseptet Black Meddle.
Her kunne de eksperimentere fritt, og de lot seg inspirere av gamle helter som Black Sabbath, The Doors og Pink Floyd.
Både del en og del to av albumserien ble hyllet for sin nyskapende blanding av black metal og psykedelia, og bandet nådde en stadig større publikumsskare.
Nå er derimot Meddle-kapittelet lagt dødt.
Silencing Machine skal etter sigende gå i fotsporene til Instinct, og Nachtmystium nærmer seg gamle jaktmarker igjen.
Men det er ikke utelukkende positivt, og deres nye album er langt fra så interessant som en skulle håpe.
Åpningslåten ”Dawn Over the Ruins of Jerusalem” er en kjapp og lett gjenkjennelig black metal-komposisjon, dominert av klangfylt vokal med vreng og giftige, kalde gitarer.
Sanford Parkers synth er krydderet i matretten og legger til en ekstra dimensjon i musikken, og melodien glir nesten umerkelig inn i det noe seigere tittelsporet.
“And
I Control You” er ikke så verst, og forener psykedelia, post-rock, black metal og industrial.
Synth og bass ligger til tider langt fremme i lydbildet, og den stadige gjentakelsen av musikalske mønstre sender ørene i døsig transe.
Det låter dissonant, jazzy og ondt.
Det samme gjelder “The Lepers of Destitution”, platas lengste og kanskje mest varierte låt.
Se for deg at du vandrer i en tett, mørk skog, før du plutselig kommer over en lysning med kraftig solskinn.
Doomy gitarer, synth og bass flyter sammen i en seig masse og den desperate vokalen bader i klang.
“Borrowed Hope and Broken Dreams” er melodiøs, melankolsk og drømmende black metal.
Det høres ut som Anathema kommer på besøk med piano og rengitar, og dette oppsummerer Nachtmystiums evne til å dytte grenser.
Bare synd det ikke er mer av det på dette albumet.
På “I Wait in Hell” går mange av de samme melodlinjene igjen.
Tempoet øker mot slutten, men selv om det høres både slemt og giftig ut, klarer det ikke å fenge.
Den svingende, black’n’roll-aktige “Decimation Annihilation” skiller seg derfor positivt ut med swingjazzpartier og en besynderlig atmosfære.
Frosten vender tilbake i “Reduced to Ashes” med golde riff og hjemsøkende røst.
Dessverre glir også denne forbi i stillhet sammen med “Give Me the Grave” som slår til med et allsangrefreng (!) i kofferten.
Finalen, “These Rooms in Which We Weep”, er doomy og treig, med vevre klokker fra Parkers synth.
De ligger noe høyt i miksen, og er mer irriterende enn stemningsfulle.
Vokalen låter heller ikke særlig inspirert, og det hadde vært mye å hente dersom den hadde vært mer variert og engasjert.
Silencing Machine er for så vidt et komplett album, men dessverre altfor kjedelig.
Borte er gitarsoloer og instrumentaler på syretripp, klangdryppende passasjer ispedd galskap og merkelige overganger.
Elementene som gjorde Nachtmystium interessant og brakte dem opp og frem, er luket ut, og for å være et band som har gjort karriere av å prøve nye ting, føles dette albumet litt ”trygt”.
Men hvis du er blant dem som savnet Nachtmystiums black metal, så får du en grei dose av her.
Jeg for min del ville funnet et annet band å høre på.
| 0
|
002108
|
Null skam
Rick Ross' femte album bekrefter nok en gang at hans banaliteter er så ute at det er innenfor.
Rick Ross er her for å more oss.
En banal og feit eks-fengselsbetjent med usannsynlige vers om det gode liv fylt med kokaindrømmer og dyr denim er like underholdende som resten av gategjengen i MMG.
Og det er nettopp dét Ross har gjort på sine fire foregående album.
Miami-rapperens hovedmål er jo å fange oppmerksomhet, siden han befinner seg på et helt annen planet enn resten av oss.
Han har gledet dem som har anerkjent kvalitetene hans, mens dem som etterlyser en slags uoppfylt autentisitet, fremdeles overser gode låter.
På God Forgives
I Don`t, som er MMG-sjefens oppfølger fra 2010-slippet Teflon Don, kjører han i samme kjente stil - braggadocio fremført av Ross som faktisk har vokst (pun intended) som rapper.
Store deler av albumet er nydelig produsert med bidrag fra blant andre Cardiak ("Amsterdam"), J.U.S.T.I.C.E League (“Sixteen” og "Maybach Music IV").
Det er også riktig trivelig å få nyanser av - uten sammenligning forøvrig - Jay-Zs Reasonable Doubt på Jake One-signerte “3 Kings” hvor Jigga og Dr. Dre (!) avlegger et sjeldent vers.
På GFID har Ross lagt seg på et mer sjelfull linje der han får drahjelp av urbangamets større navn.
Ne-Yo ("Maybach Music IV"), mannen som strengt tatt har fått vel mye tyn, Omarion (“Ice Cold”), Usher (“Touch N' You”) og ikke minst tilskuddene fra Drake og MMG-rapper Wale i “Diced Pineapples”.
Her sammenligner Ross dama si med en ananas fordi underlivet hennes visstnok blir velsmakende når hun har spist den nevnte frukten.
Ross' banaliteter er regelrett så ute at det er innenfor.
GFID aller sterkeste spor er lekre “Sixteen” med den geniale skrulla André 3000 som leverer et sinnsvakt fett vers.
Så lenge en ser bort i fra den totalt mislykka gitarsoloen til André på slutten av kuttet, vel å merke.
Kongeriket Ross bekrefter nok en gang at den er skamløs og egenrådig.
Han er en klovn, for all del.
Men jeg liker det.
| 1
|
002109
|
I dramakongens kirke
Et sted mellom skjærsilden og Perleporten vil du få høre Willis Earl Beals toner.
Da Willis Earl Beal var hjemløs og vandret rundt i gatene i Albuquerque, delte han ut flyveblader til folk hvor han tilbød folk en sang hvis de ringte ham på mobiltelefonen.
I tillegg tegnet Beal selvportretter som han la rundt i byen.
Artisten ønsket å få seg en kjæreste.
Lengsel og uoppfylt kjærlighet, kanalisert via Chicago-mannens artisteri, har gitt ham en avtale med selskapet XL, og dermed fikk debutalbumet Acousmatic Sorcery sett dagens lys.
På Øya-festivalens første dag, et par timer etter lunsjtid under Oslo-varmens klamme hånd, fikk Beal muligheten å vise lengselen gjennom sitt nedstrippa og enkle uttrykk.
Men monotoniens egenskaper - hvis en klarer å beherske det, vel å merke - kan være sterk og betagende kost hvis en, kremt, har hatt et levd liv.
Og det har jo Beal.
Hjemløsheta og arbeiderbakgrunnen støtter opp under uttrykket hans.
Bortgjemt i Klubben starter han med gospelsang som fyller rommet.
Vi står med en vidstrakt følelse av at vi har med en eksentriker å gjøre, der han står og pumper ut det han har av stemmeprakt.
Beal beklager sin dramatiske tilstedeværelse, og det er veldig dramatisk når han står på en stol og har en svart banner med påskriften "Nobody" bredt rundt skuldrene.
Det er ikke langt unna sannheten at han ligner på mannen med ljåen idet han fekter med mikrofonstativet, med banneret lagt over hodet.
Med båndspilleren som spiller ut enkle trommer og bass, vrenger kisen sjela i de snaue tre kvarterene spillejobben varer.
Den eneste gangen han plukker opp et instrument er når han fremfører "Evening's Kiss".
Med to enkle akkorder roer han ned publikum og sier i etterkant at "en trenger ikke å vite en dritt om musikk for å lage musikk".
Streit nok, men Beal står sterkt med sin stemme og sitt teatralske selv.
Willis Earl Beal er dramatisk, men også beroligende.
Musikken hans befinner seg mellom et sted mellom skjærsilden og Perleporten.
Den er faktisk så handlingsmettet, i hvert fall på scenen.
| 1
|
002110
|
Nam, sukkerstøy!
Den aldrende kraftpop-generalen Bob Mould ruller opp essensiell rockehistorie med imponerende vitalitet.
Det er lov å være skeptisk til artister som vender tilbake til fordums storhet lenge etter at den kreative ilden har ebbet ut.
Og den stadig mer utbredte, dypt retromantiske ideen om å rekonstruere hele album fra A til Å i konsertsammenheng, ofte med årene som har gått som det mest slående ved opplevelsen, bør kun realiseres ved helt spesielle anledninger.
I tilfellet Bob Mould, som dedikerer denne sommeren til nettopp en feiring av Sugars 20 år gamle klassiker Copper Blue, er det imidlertid intet annet enn rett og rimelig, skal det vise seg.
Etter et snaut tiår i krysningspunktet mellom hardcore, alternativ rock og powerpop klappet han sammen Hüsker Dü og startet den kortlivede krafttrioen Sugar, der sistnevnte impuls skinte tydeligst gjennom.
Og helsike, så friskt denne denne musikken låter i 2012.
Hans rytmiske kumpaner, trommis Jon Wurster og bassist Jason Narducy, skal ha noe av æren.
Fra åpningssekundene av "The Act We Act" er det åpenbart at de spiller med treffsikkerheten formatet uten nåde krever.
Men Mould selv, som nå har passert 50, er naturlig nok den drivende kraften på scenen:
Han opptrer energisk og seierssikkert, uten verken å overdrive eller kaste bort tid på utenommusikalske sysler.
Og perlene rulles ut på en snor.
"Changes" og "Helpless" er verdt å bli solbrent i nakken for, mens "If I Can't Change Your Mind" faktisk låter mer kjøttfullt og øsende enn i albumtapningen.
Lydnivået truer tidvis med å drukne nyanser, som tross alt finnes i fleng på platen, og på "Slick" skulle jeg gjerne hørt Moulds vokal trenge tydeligere gjennom den soniske veggen.
I tillegg til to nye låter, som begge opererer i nettopp Copper Blues ivrige lydlandskap og således lover meget godt for det kommende albumet Silver Age, serveres vi Hüsker Dü-klassikerne "Celebrated Summer" og "Makes No Sense At All".
Særlig førstnevnte sparker i gang et akutt gåsehud-attakk foran den knøttlille Vika-scenen.
Er det lov å be om hele New Day Rising til neste år, tro? Bob?
| 1
|
002111
|
Tannløst rovdyr
På Alabama-rapperens tredje besøk til kongeriket var det lite annet enn en sliten og lite inspirert fyr vi fikk bivåne.
Etter Yelawolfs solide Trunk Muzik har han blitt signet på Eminems plateselskap, gitt ut et skuffende album og fått seg skalletatoveringer.
På Øyafestivalens mest fornemme scene skulle han bli tilgitt for sine synder:
Yela har tross alt vist seg å være en av de råeste rapperene undertegnede har sett på en scene.
Det var i sin tid på sin plass å se frem til Alabama-rapperens kommende utgivelser.
På Hovefestivalen i 2010 fikk vi se en sulten og ikke minst sjarmerende artist, og i bakgården til et av Oslos utesteder rev han så å si sjappa ned.
Men så kom feilsteget med skiva Radioactive.
Skuffelsen var stor, men han rettet riktignok inntrykket med Heart of Dixie, sommerens teip.
Uansett visste vi at Yela kom til å levere på Øya.
Eller?
Han kommer ut og snakker om at klokken er ni om morgenen i USA og at han er sliten.
Anslaget gir ikke akkurat et gledelig gjenklang blant publikum.
Flere spor fra Trunk Muzik, utgivelsen som har omvendt rap-skeptikere og gledet enda flere, spilles mens han beveger seg i maks tre meters radius.
Det som redder stumpene her er mannens utvilsomme ferdigheter som rapper, for forskjellen mellom det vi ser på Enga og det han har levert på sine to foregående norgesbesøk, er distinkt.
En sliten og uinspirert hovedattraksjon lar DJ-en dra et kleint flinkissett, og han loker vekk knallsterke spor som "Pop The Trunk" og "Good To Go", låter som potensielt er høydepunkter i en livesammenheng.
Selv om Yelawolf har en latterlig fet flyt, vet vi at han har langt mer på lager.
Jeg synes synd på de som ikke har sett ham i form, fordi i denne omgang var ulven beklageligvis lite hypp på noe annet enn å bli ferdig med showet.
| 0
|
002112
|
Rett i strupen
Kosefolken legges igjen hjemme når Thurston Moore og band velger å marinere Øyafestivalen med hardtslående støyrock.
"Jeg ble født med en fuzzboks i munnen," erklærer Thurston Moore før låt nummer to, og fortsetter:
"Etter de klippet navlestrengen som bandt meg og min mor sammen trampet hun på den.
Og resten er historie."
Omtrent så mannevondt låter tidvis det soniske universet som ble satt på pause da Moore og Kim Gordon, frontfigurene i Sonic Youth, gikk fra hverandre i fjor.
Allerede da har konserten tatt nesten et kvarter, og det på heller forglemmelig vis.
Men støyrockkatarsisen begynner sakte å ta form idet bandet drar igang en skitnere versjon av "Pretty Bad" fra soloalbumet Psychic Hearts.
Med en stryker på slep bygges forventningene om det naturlige opp:
At Moore og band skal vie brorparten av de tilmålte tre kvarterene til Moores sarte og amorøse album av fjoråret, Demolished Thoughts.
Men i den grad fiolinen faktisk brukes er det til å fylle det krakilske støyhavet ytterligere.
For iblant en sonicyouthsk hyllest til Roky Erickson i form av "Empire of Time" angriper Chelsea Light Moving også øyapublikummet med en minuttkort hatlåt om hippier.
Når en saksofonist avslutningsvis stepper inn for å delta på A Thousand Leaves-kuttet "Wildflower Soul", forsterkes kun brutaliteten ytterligere gjennom transcendental dommedagsstøy.
Og når en middelaldrende festivalrocker i publikum skyver fingrene inn øregangene, mens karer som tilsynelatende har sitt første møte med Sonic Youth nikker anerkjennende, da forstår man at Thurston Moore har gjort det eneste rette for denne konserten.
Har man sett det legendariske klippet hvor Moore anklager kapitalismen for å ødelegge ungdomskulturen, vet man at han snakker på en måte som oser av apati, noe han også gjør første halvdel av Øya-konserten.
La det dermed stå som et klart tegn at selv han endelig gliser i det han forlater scenen.
| 1
|
002113
|
Råkost til kvelds
Feist er proppet med energi.
Det nyter både hun og publikum på Øya godt av.
På fjorårets sterke album Metals foretok Feist riktignok en naturlig videreføring av sin musikalske arv - men hun minnet oss også om hvor viktig det er å utvikle seg videre som artist.
I hennes tilfelle betød dette et mindre polert uttrykk, et tyngre lydbilde og mer eksperimentering.
Nettopp disse kvalitetene tok Feist med seg til Sjøsiden onsdag kveld.
Setlisten domineres av låter fra nevnte album, men også tidligere materiale fremføres stort sett i samme ånd - med en rå, frampå og kraftfull tilnærming som viser en artist i storform.
Allikevel trenger Feist noe tid før hun når denne formtoppen.
Konserten starter bra nok - "A Commotion" og "How come you never go there" gleder det tettpakkede og takknemlige publikumet - men canadieren har ennå ikke funnet det lille ekstra, og er ikke ordentlig i gang før "My Moon My Man" fra det prisbelønte 2007-albumet The Reminder treffer publikum.
Innen den tid har en tam versjon av "The Undiscovered First" bevist at Feist og hennes eminente band må holde trykket og intensiteten oppe for å komme til sin rett.
Når hun gjør det, er 36-åringen fremragende - hun er natulig og utadvendt, upretensiøs og kul, og har stålkontroll over både vokal og gitar.
Hun fremfører låtene sine med høy intensitet og troverdighet, og er en sterk kontrast til tamme, bleke Florence + The Machine som spilte på den større Enga-scenen kort tid tidligere.
Etter at nevnte "My Moon My Man" har satt standarden er gåsehuden aldri langt unna.
Feist er i sitt rette element og kler det rå uttrykket hun skaper sammen med sitt seks mann sterke band; derav tre kordamer som løfter konsertopplevelsen med sine klokkeklare koringer, tamburiner og eurytmi-aktige bevegelser.
"I Feel It All" viser en Feist som er vel så forankret i alternativ rock som i pop, og på dramatiske "The Graveyard" og "The Bad In Each Other" henter et av bandmedlemmene fram trompeten - noe som tilfører det låtene trenger for å kunne kalles magiske.
Mindre magisk blir det heller ikke når Feist mot slutten pedal-looper sin egen stemme på en nokså ugjenkjennelig, men storartet versjon av "Limit To Your Love".
Bortsett fra et par halvveis vellykede forsøk på å få med de fremmøtte på allsang og koringer tidlig i konserten holder Feist grepet rundt øyapublikummet gjennom hele konserten.
Hun stråler av velfortjent selvtillit, og beviser at trang til å utforske og fornye seg kombinert med snart tjue års erfaring som artist er et godt utgangspunkt for å levere konserter av det imponerende slaget.
| 1
|
002114
|
En syredans på roser
Ved å la slitne indiehelter fra åttitallet headline Øyafestivalen får man akkurat det man ber om:
Komplett kaos og positive overraskelser om hverandre.
Når The Stone Roses trasker inn på Engascenen klokkeslaget halv ti, har trommeslager Reni tredd bøttehatten over skallen, mens Ian Brown leder an i front ikledd en stygg allværsjakke og olabuksa hengende såvidt over de radmagre rumpeballene – selvsagt med mod-sveisen intakt.
Manchestergutta, som ved å stå i bresjen for den psykedeliske Madchester-rocken på åttitallet blant (mye) annet er hovedansvarlig for å inspirere Gallagher-brødrene til å danne Oasis, har tilsynelatende hatt minimalt med behov med å fornye seg siden de først gav seg for over 15 år siden.
Og det merkes: åpningslåta "I Wanna Be Adored" spilles pent sagt "slurvete", ærlig sagt "katastrofalt dårlig".
Ikke bare spiller og synger de forbi hverandre, men gitarlyden til John Squire er surere enn et par sokker etter én dag i festivalsko.
Stort bedre låter det heller ikke når kvartetten begir seg ut på "Mersey Paradise", "(Song For My) Sugar Spun Sister" eller "Sally Cinnamon".
Man blir nesten nødt til å gi indielegendene honnør for hvor inderlig lite opptatt de er av å forsøke på å låte tilgivelig.
Sånn sett er det forståelig at det er særlig enkelt for Brown og gutta å få psychrockmesterverket "Fool's Gold" til å låte som den blir spilt av det pløsete funkbandet du aldri burde latt spille i bryllupet ditt.
Men midtveis, med "Waterfall", er det et eller annet som skjer.
For etter å konsekvent urinere ikke bare på seg selv, men også sin egen tidløse katalog, i femogførti minutter, begynner de middelaldrende herrene å bli varme i trøyene.
Dét fører til et særdeles godt utgangspunkt for å hente frem bluesrocken fra andrealbumet Second Coming med "Love Spreads".
Når The Stone Roses avslutningsvis cruiser gjennom hitduoen "She Bangs The Drums" og "Made of Stone" er det i glimrende tapninger.
Likevel: best av alt er når bandet runder av hele haraballet med fabelaktige "I Am The Ressurection", inkludert Squires første og eneste minneverdige gitarsolo for kvelden.
Om Ian Brown ved to anledninger sier "Fuck You" eller "Thank You" vites ikke – hans sleivete sosiolekt gjør det vanskelig å forstå hva hans guttungaktige karakter vil.
I tillegg til å vifte med actionfigurer i kamera mumler han også tanketomt "Ole Gunnar Solkjær" på kommando fra bassist Mani.
Men egentlig blir det to sider av samme sak.
For mens det under konsertens første halvdel er såre enkelt å se for seg bandet glede seg til det kommende, massive innskuddet på pensjonskontoen, så er det med en klar hjertelighet at de fire medlemmene klemmer hverandre etter siste låt.
The Stone Roses er virkelig ikke til å bli kloke på.
På godt og vondt.
| 0
|
002115
|
Susannhetens time
Susanne Sundfør er trygg som et fjell når hun avslutter Øyas første dag.
For kun få år siden holdt Susanne Sundfør seg bak pianoet når hun spilte konserter.
Som oftest var blikket vendt nedover, og hun kommuniserte sjelden med publikum.
Den tiden er definitivt over.
Artisten som møter oss på Sjøsiden etter at mørket har senket seg onsdag kveld, har utviklet seg og modnet så mye på kort tid at det er vanskelig - men gledelig - å skjønne at vi har med samme dame å gjøre.
Etter kun to låter spør en entusiastisk Sundfør om publikum har det bra - og konkluderer med at "jeg elsker dere allerede".
Dessuten danser hun - og viser at det å tilføre nye elementer i konsertpakka ikke naturligvis trenger å skje på bekostning av det tidligere fokuset, som jo er det aller viktigste; å fremføre låtene på utmerket vis.
Fra åpningslåta "Diamonds" - hentet fra årsferske The Silicone Veil - er det klart at vi har med en mesterlig artist å gjøre.
Tung bass, mørk tematikk, elektronikk, dramatisk lys og fine instrumentvalg som cello sammen med Sundførs karakteristiske, gjennomtrengende stemme skaper en spenning rundt Sjøsiden som holder gjennom hele konserten.
Sundførs geleider oss modig og trygt gjennom mørke låter som "The Silicone Veil" og "Among Us" før singelen "White Foxes" generer allsang midtveis i settet.
26-åringen balanserer hele veien det eksentriske mot det fengende på perfekt vis.
Som scenepersonlighet er hun sjarmerende, men beinhard - og det er aldri noen tvil om hvem som er sjefen denne kvelden.
Konserten spenner fra det helt nedstrippede med Sundførs stemme som eneste bærebjelke til voldsomme, utagerende partier.
På samme måte veksler hovedpersonens stemme mellom å ligge i det lyse, klokkeklare leiet og det dype og fengslende.
Bandet hun har med seg gjør også en utmerket jobb - de utfyller og tilfører det som trengs for å holde på publikum gjennom hele konserten.
Store deler av tida byr konserten på akopalyptisk stemning med massive inntrykk.
Mot slutten sliter dessverre lydanlegget litt - men avslutningslåtene "The Brothel" og "It's All Gone Tomorrow" reddes inn av energien som legges i fremførelsen, og byr på elektrisk stemning.
Tidligere har artister som Fever Ray og Lykke Li skapt magi på Sjøsiden sene øyakvelder.
I år ble det klart at vår egen Susanne Sundfør klarer det på like godt vis.
Låtene hennes er nydelige på plate - men må oppleves live for å komme fullstendig til sin rett.
| 1
|
002118
|
Rockeprofeten
Rocken er ikke død.
Det skal du takke Greg Dulli og resten av The Afghan Whigs for.
Det begynner å bli fjorten gode år siden The Afghan Whigs gav ut sitt så langt siste album, 1965.
Siden da har den en-gang-så-sexylubne Greg Dulli brukt mesteparten av tiden på det ikke altfor ulike The Twilight Singers, samt så-som-så Mark Lanegan-samarbeidet The Gutter Twins.
At Ohio-bandet endelig har slått seg sammen igjen kan muligens være det beste som har hendt rocken på flere år.
All honnør til alle hans kompanjonger, men det er denne Greg Dulli som er selve profeten i alt det her.
Mannen ser nemlig så godt ut som du kan forestille deg en 47-åring; forestill deg en ekstremt classy Josh Homme, eller en slags rockens George Clooney, for den saks skyld.
I tillegg til hans autoritære, men vennlige scenetekke, har mannen vokst på seg en stemme få andre kan stille opp med.
Selv om det ikke oser kraftfullt umiddelbart, grunnet åpningsmessig grautlyd, så vokser lyden kjapt eksponensielt med The Afghan Whigs mektige fremførelse.
Verdien av deres sjelfulle og patosladde rock blir ikke mindre når en fugleflokk flyr over det trange området foran Vika-scenen i øyeblikket "My Enemy" avsluttes.
Gåsehuden kommer også galopperende når Dulli legger fra seg gitaren for å croone "See And Don't See"-linjen "I must look pitiful standing here in the dark all by myself" – med ordet "rain" istedenfor "dark" – mens festivalens første reale regnskyll slår ned.
Deretter setter han seg bak tangentene for å spille en magisk tolkning av Frank Oceans "Love Crimes".
Når Whigs til slutt lar denne gli inn i lavmælt falsett og "Thinkin' Bout You" er det klart:
Dette er en bedre trøst enn tenkelig etter dagens omstendigheter.
Og herfra makter faktisk The Afghan Whigs å gjøre konserten hakket bedre.
Karierrehøydepunkter som "Citi Soleil", "Going To Town" og – ikke minst – "Debonair" får halvannet tiår senere en vitalitet som enkelt overgår studioversjonene.
Sannsynligvis er det bare å glede seg ihjel til det kommende comeback-albumet.
Den eneste haken ved konserten – plasseringen – får Øyafestivalen ta på sin kappe.
Ved å forflytte The Afghan Whigs til Enga-scenen hadde ikke bare bandet fått sin velfortjente oppmerksomhet, men også den jævla storheten som tar sted når Dulli og Co. runder av til "Milez Iz Ded" hadde blitt – om mulig – enda større.
Fremfor å forlate området fortumlet og skjelven inn til ryggraden hadde jeg sannsynligvis måtte tatt livet mitt på stedet.
"Enjoy the rest of your lives," som frontmannen proklamerer avslutningsvis, hadde rett og slett ikke vært mulig.
| 1
|
002120
|
Björk forhekset Øya
Den lille, store islendingen svever høyt og lander perfekt.
Øyatorsdagen forløp ikke helt som forventet.
Men selv om Frank Ocean meldte pass og skuffet mange, skulle den lille, store dama fra Island få timer senere minne oss på hva en ekte stjerne er - og gjør.
Fra det øyeblikket hun entrer scenen i støvsugerslangeaktig kjole og blå parykk sammen med det 12 jenter sterke koret Graduale Nobili, leverer Björk en konsert i klasse for seg; hver låt er en stor, surrealistisk og frittstående reise, samtidig som den er med på å gjøre konserten som helhet til en opplevelse som for alltid kommer til å sitte i kroppen på oss som var tilstede.
Etter at hun slapp Biophilia i fjor, har Björk i stor grad fremført materiale utelukkende fra nettopp den skiva.
Nostalgikere verden rundt har blitt skuffa - men dette skulle ikke bli tilfellet torsdag kveld.
For side om side med strålende fjorårslåter som "Crystalline" får vi eldre perler som "Jóga", "All Is Full Of Love", "Hidden Place" og "Hunter".
Biophilia Hypothesis er en teori om at det finnes et instinktivt bånd mellom mennesker og andre levende system.
Nettopp dette er Björk tydelig inspirert av.
På videoinstallasjonene som ruller bak henne blir vi tatt med fra eksplosjoner i jordas indre via åtseleting på havets bunn, celleforandringer og kontinentalplatenes forflytning og langt ut i universet.
Det kan høres høytsvevende og pretensiøst ut - og det er det - men hos Björk faller det ikke gjennom - det er snarere tvert i mot med på å gi konserten en ekstra dimensjon.
Himmelen åpnet seg like før Björk kom på scenen.
Men til tross for regnet, ble vi umiddelbart fanget i Björks verden.
Alt rundt forsvant, og det eneste som betød noe var musikken fra scena; Björks halvkvalte, forheksende og klare vokal, tung, dundrende bass, nydelige harmonier og koringer, vill perkusjon og høytidelig orgel og harpe holder oss i transe gjennom hele den halvannen time lange konserten.
Hovedpersonen selv er i godt lune.
Etter hver eneste låt får vi en salve av "takk!", lure smil og lekende bevegelser.
Over 20 år ut i karrieren er Björk fremdeles grensesprengende - heldigvis.
Showet er sydende og intenst, uten et eneste dødpunkt, med pyro og lys av høy klasse, og med perfekt skrudd lyd.
Etter å - passende nok - ha dedikert avslutningslåta til vulkanen Eyjafjallajökull på Island og levert en eksplosjon av en avrunding, var kvelden etter alle solemerker avsluttet.
Men den gang ei.
Björk har tydeligvis bestemt seg for å glede Oslo-publikummet denne kvelden, og vender tilbake med to ekstranumre.
"Possibly Maybe" tar det hele litt ned, men når "Declare Independence" slår utover Enga, er det klart at returen til scena var et godt valg.
For det var nettopp det Björk gjorde denne kvelden; viste at å rive seg løs og holde på sin egen greie uten å bry seg om hva noen mener, fører noe godt med seg.
| 1
|
002121
|
Med vidåpne øyne
Lars Vaular har utviklet seg til å bli en langt mer selvsikker artist på scenen.
Etter torsdagens Øya-show er tiden inne for å imponere på egenhånd.
La det være sagt først som sist:
Lars Vaular har jobbet mye med konsertene sine.
Det er en stor forskjell mellom det bergensrapperen leverer nå og det vi så bare et par år tilbake i tid.
Girson, kanskje den beste backup-rapperen jeg har sett, har hjulpet ´Vaular mye med å få til et helhetlig konsertinntrykk.
Det er befriende å se Lars Vaular mer selvsikker på scenen, for han skriver best av samtlige rappere i landet og har gledet undertegnede fra da han og Tier`n slapp Frykt og avsky i Bergen (2004) og gjennom fire soloalbum.
På Sjøsiden, en liten time etter A$AP Rockys første konsert på norsk jord, er det en annen versjon av rapperen vi ser.
Riktignok har han med seg halve Bergen på scenen
- Sondre Lerche kommer på og spiller samarbeidslåta "Øynene lukket", John Olav Nilsen synger på refrenget til "Som i en siste dans" og ikke minst har han med seg A-Laget, landets beste rapgruppe på kompislåta "Når eg kommer hem".
Han starter med "Aldri for pen for pønk", glir over i "Når eg kommer hem" og kjører på med "En eneste".
"Tåken", en fet, men noe kompleks låt, kommer til sin rett med lasershowet og mørket som legger seg over Middelalderparken.
Rapperen beviser - uavhengig av folkene som støtter opp under konserten - at han takler et stort publikum.
Så får det heller være at det er dårlig lyd på vokalen første halvdel av konserten.
Dette er Lars Vaular i jælla god form.
Nå gleder jeg meg til å se ham spille alene; det er han absolutt moden for.
PS:
I etterkant har vi forstått at grunnen til lydproblemene var i sammenheng med Björks konsert som fikk terningkast seks av vår anmelder.
Islendingen som spilte så og si på samme tidspunkt med bergenseren et steinkast unna, krevde rett og slett at bassen på Vaulars konsert måtte dempes, forklarer Jonas Prangerød, Øyafestivalens pressetalsmann.
| 1
|
002123
|
Venner for livet
Odd Future har utviklet sin menneskelige side i løpet av året, men underholdningsverdien er intakt.
Gårsdagen var mørk for det LA-baserte Odd Future-kollektivets kanskje mest talentfulle medlem, Frank Ocean, som gikk i oppløsning foran horder av forventningsfulle publikummere på Øyas største scene.
I dag kom meldingen om at han avlyser sine kommende konserter, hvilket naturlig nok innebærer at stakkaren hviler ut framfor å bidra når OFWGKTA ankommer landet for pøble til festivalstemningen for andre år på rad.
Der fjorårets Hove-konsert var en studie i inspirert uforutsigbarhet og kun delvis kontrollert kaos, med den flåkjeftede sjefen Tyler, The Creator i rullestol for anledningen, synes det innlysende at gjengen vokst i løpet av året – på godt og vondt.
Låtene, som ofte er langt smartere enn det intense førsteinntrykket skulle tilsi, handler nødvendigvis fortsatt om fitte, narko, snut og mer horrororientert tematikk, og minst fire av medlemmene kaster seg – tradisjonen tro – fra scenekanten i løpet av konserten.
Men det har sneket seg varme, endog jovialitet, inn i de hyperaktive ungguttenes utstråling.
"I love Norway", proklamerer Tyler mellom "Transylvania" og "Forest Green", som begge serveres i gnistrende tapninger.
Andre høydepunkter teller "Everything That's Yours", en sårt tiltrengt pustepause der Mike G får skinne, og publikumshøydaren "Yonkers", der selv de mest blaserte oppmøtte lar seg rive med.
Å følge opp "Bitch Suck Dick" med sjelfulle "Higashi Loves You" er en liten genistrek, og da er det lett å tilgi at frontfiguren glemmer teksten til avsluttende "Fuck The Police".
Mye kan tyde på at Tyler, som Ocean – som ifølge sikre kilder befant seg backstage under konserten, og svarte uforstående på spørsmålet om han var OK – er skapt for større ting enn Odd Future.
Han avslutter konserten med å takke publikum fra hjertet, og makter til og med å adressere 22. juli på en måte som fremstår ærbødig og ektefølt.
I mellomtiden er ulvegjengen fortsatt blant de mest underholdende rapperne man kan oppleve på en scene.
Tross fraværende sjokkeffekt.
| 1
|
002124
|
Følelser og funk
Dam-Funk var full av følelser og feit funk i en stappet Klubben på Øya.
– Are you ready for some L.A shit?
Med sine velkjente jehri curls og solbriller var det tid for Dâm-Funks tredje konsert på norsk jord.
Det var uten tvil at mannen viste hele følelseregistret sitt i løpet av California-mannens foregående besøk i Oslo, og det samme gjelder i like stor grad når han spiller på Klubben rett før middagstider.
Tonene til "I Wanna Thank You For Steppin' Into My Life" spilles, men Dâm er tydeligvis berørt av situasjonen når han synger "thank you for fucking up my life, girl".
Kisen, som ofte blir omtalt som nåtidens Rick James, er i et rart lune, for meldingene fra scenen om samhold og positivitet blandet med indignasjon forbundet med noe som foregår på Twitter, er spesielt.
Uansett har Dâm-Funk en feit katalog med boogie-funk:"Mirrors", "Hood Pass Intact" – en låt undertegnede spiller ofte på DJ-gigs – og "Burn Rubber" blir folk i svette Klubben servert.
Det er et relativt likt sett som på Blå for et par måneder sida, men dessverre var ikke keytaren på plass.
I gjengjeld får vi Dâm-Funk på to mikrofoner og og synth, samt en trommis og bassist.
Han er klart i det vel emosjonelle hjørnet når han går ned på kne og bryter ut i en blanding av gråteskriking og eufori under "Burn Rubber", konserten siste låt.
Jeg føler for å gi ham en klem eller noe, fordi det virker at han trenger det.
Men uavhengig at Dam-Funk kanskje ikke har det helt bra på et personlig nivå i dag, så får vi nok en fet konsert fra Cali-artisten.
| 1
|
002126
|
Kretsmester i punk
Aldrende hardcorehelter på comeback-turné eller ei:
Få andre kan konkurrere med livebandet Refused.
Vi har sannsynligvis alle noe å lære av matvanene til Dennis Lyxzén.
Da den karismatiske Refused- og Invasionen-frontmannen tidligere idag gjestet radioprogrammet
P3 på Øya fortalte han at han verken har spist ost eller kjøtt på hele 23 år.
Kanskje, bare kanskje, er det nettopp derfor han i en alder av 40 har energinivået til minst tre purunge Mick Jagger-kropper.
For så fort teppet faller ned foran Sjøsiden og Umeå-bandet fyrer løs med "Worms of the Senses/Faculties of the Scull" – fra bandets siste album, bransjevelteren The Shape of Punk To Come, fra '98 – er 40-åringen (for anledningen kledd i danskebåtdress) allerede i gang med å svinge på mikrofonen, kaste seg selv rundt, rulle omvendt kråke og skrike som om det stod om livet.
Av de fire scenene på festivalen er særlig Sjøsiden beryktet for skarp og fattig lydmiks – det finnes vel få gitarister som ønsker at gitarlyden skal låte som den kommer fra et sett med iPod-høytalere.
Og det tar dessverre noen få låter før nettopp dette begynner å mørne til.
Etter å ha fått tilropet "Free Pussy Riot!" skreket opp mot scenen setter frontmannen i gang med sin første tale for konserten:
"På nittitallet var vi et band som reiste rundt og var noen jævla sinte anarkister som mente at musikk betyr så mye at det kan bidra til en bedre verden.
Og femten år senere tror vi fortsatt at det går an.
Så neste låt ["Rather Be Dead"] går ut til Pussy Riot."
Det tar kun én låt til – "Coup D'Etat" – før Lyxzén igjen henvender seg til blodfans og nye tilhengere og nok en gang trekker trådene til deres idealistiske hardcore-solskinnsdager, og forteller om at påfølgende låt, "Summerholidays vs. Punkroutine" ble skrevet på grunn av kompleksene rundt å flytte konsertene fra steder som Blitz til større scener; "Og når vi vel nådd den toppen," flirer han før han igjen danser som en rusa svensktoppvokalist.
Herfra blir konserten stadig mer glimrende, gjennom mathcore-perlen "The Deadly Rythm" og deres gravferdtema "Refused Are Fucking Dead", ispedd flere mimreøyeblikk og frontmannens opprør mot "No Crowd Surfing"-skiltene foran scenen.
Moderne punkhistorie er kort unna å skrives når konserten rundes av til en regelrett perfekt tapning av klassikeren "New Noise", samt det seige post-hardcoremonsteret "Tannhauser/Derive", hvor tykke skyer av røyk skytes opp fra scenekanten.
Det er forferdelig synd det bare skal bli med denne lille gjennforeningsturneen.
Men det er da lov å håpe.
| 1
|
002127
|
Å være eller ikke være
The Black Keys leverer overraskende blasst, rutinepreget og streit på Øya.
Fjorårets El Camino skulle bli albumet som gjorde at The Black Keys for alvor slo gjennombåde i Norge og verden forøvrig, og har løftet bandet ut på både eteren og de store arenaene.
Hits som "Lonely Boy" og "Gold On The Ceiling" har skaffet dem en bråte av fans - hvilket ikke er overraskende, da begge låtene er både radiovennlige og fengende, men fortsatt opererer innenfor grensene for nokså hard og alternativ rock.
Slikt blir det bredt nedslagsfelt av.
Enga
- Øyafestivalens største scene - har hatt The Stone Roses og Björk som avsluttende artister kveldene i forveien, men under The Black Keys er området foran scene mer tettpakket enn noen av disse kveldene.
Folk står som sild i tønne, og jubelbruset ørkenrockerne mottas av når de starter opp med "Howlin' For You" levner ingen tvil om bandets popularitet.
Den store kjærligheten til bandet til tross; The Black Keys gir lite tilbake, og spiller overraskende streit, uinspirert og rutinepreget denne kvelden.
De gjør det de må - men ikke mer.
Og for massene later det til å være nok.
Ohio-bandet surfer gjennom takket være velkjente, lettspiselige låter og lojale fans - og ingen ser ut til å registrere at de mest av alt ser ut til å ha lyst til å gjøre unna spillejobben kjappest mulig.
Mange av The Black Keys' låter er veldig like - og konserten blir naturligvis en noe monoton affære.
Selv om bandet utvilsomt har funnet en formel som tilfredsstiller massene, burde de forsvare sitt alternative og eksperimenterende rykte og gi oss noe mer spennende, utagerende og kanskje et par hakk tyngre versjoner av radiorocken.
I stedet velger The Black Keys' å levere en konsert som med få unntak høres nøyaktig ut som låtene gjør på plate.
Det føles nødvendig å stille spørsmål om hvorvidt suksessen The Black Keys har opplevd det siste året har gått til hodet på dem, der de spiller seg gjennom fredagskvelden med dresskledde sikkerhetsvakter parat på scenen og en mer eller mindre likegyldig holdning hele veien gjennom.
Både riff og refreng sitter riktignok som de skal, men det blir som å kjøpe ferdigmat på 7-eleven; det funker, og kan føles bra i øyeblikket - men kan ikke kalles verken givende, spennende eller kvalitetssikret.
| 0
|
002128
|
Skrukkete sjarmbombe
The Congos, Max Romeo og Lee "Scratch"
Perry avsluttet Øya-fredagen med en overraskende potent reggaefest.
Man kunne kanskje – i et flåsete øyeblikk – kalle The Congos reggaens svar på The Beach Boys.
Visse paralleller finnes, i det minste:
Den aldrende jamaicanske vokalgruppen er fortsatt aktiv, også de med et yngre band i ryggen, og albumet Heart Of The Congos (1977), produsert av geniet Lee "Scratch" Perry, må kunne sies å være et av sjangerens album som ligger nærmest Pet Sounds i anerkjennelse og innflytelse.
Artister som nådde sitt kunstneriske klimaks for 35 år siden gjør man lurt i å stille med realistiske forventninger til.
En søtlig lukt brer seg forutsigbart nok over området foran Sjøsiden, og den voksende folkemassen – i tiltagende grad merket av rus og generell slitasje – har trolig en avslappende spiss på kvelden i tankene når de snubler bort fra The Black Keys.
De får en fest i stedet.
The Congos, som innleder kveldens tre-for-én-pakke, er nemlig i uforskammet god form.
Særlig Cedric Myrton, som besørger falsettvokalen, er en herlig scenepersonlighet, men alle fire danser med smittende, lett bisarre bevegelser – og synger som de skulle ha skrevet "Open Up The Gate", "Ark Of The Covenant" og ikke minst settets høydepunkt, "Fisherman", i går og ikke for en halv mannsalder siden.
Max Romeo følger opp, og står for aftenens desidert mest minneverdige øyeblikk når han introduserer to guttepjokker som skal arve tronen hans, og lar dem messe fram budskapet "love for the children" for et ekstatisk publikum – samt backe ham på klassiske "I Chase The Devil".
Verre er det med Lee "Scratch" Perry, isolert sett kveldens svakeste kort, som rauter mer enn han synger.
Men han er til gjengjeld fra en annen planet, og sånt ser man – dessverre – ikke hver dag.
Vakkert!
| 1
|
002129
|
Lovende jomfrutur
Heyerdahl har staket ut en god kurs; deres første konsert noensinne vitner om et band med både låter og ambisjoner av det fyldige slaget.
Det relativt ferske oslobandet Heyerdahl er en av de norske bookingene det har vært knyttet mest spenning til på årets Øya-festival.
Konserten på Klubben var bandets første, noensinne - og nysgjerrige musikknerder i alle aldre og former stimet sammen for å overvære den historiske seansen.
Den 40 minutter lange konserten åpner sterkt; bandet teller sju mann på scenen, og Kenneth Ishaks særegne, drømmende og følelsesfylte vokal leder an i en perle av en låt, instrumentert med jakttrommer, vibrafon og opptil flere gitarer i aksjon.
Heyerdahl sier selv at de ønsker å tre ut av komfortsonen og lage låter som er annerledes enn de har gjort før; og musikken vi får presentert er både utforskende, ambisiøs og full av vilje.
Noe overraskende sound er det derimot ikke - vi får servert stor, orkestrert pop med fin nerve - og en god dose klassisk Brian Wilson-inspirasjon.
Den kommende Heyerdahl-skiva kan etter alle solemerker plasseres sammen med Young Dreams og Turns i den norske delen av platearkivet - alle de nevnte bandene består av dyktige musikere med stor kreativitet og sterke flinkis-gener.
Men selv om hele bandet er både übermusikalske, sultne på utfordringer og imponerende tilpasningsdyktige, føles de stadige byttene av instrumenter og plassering på scenen overflødig.
Alle de fire i bandet harde kjerne - Kenneth Ishak, Tore Løchstøer Hauge, Mattis With og Magnus Mostue - bidrar på vokal, men Ishaks stemme kler definitivt bandet best.
"Mirage" - en av de få låtene bandet har sluppet i forkant av konserten, er sammen med åpningslåta og den euforisk flotte avslutningslåta blant høydepunktene, og viser oss et band som legger lista for sin videre utvikling høyt.
Jeg gleder meg til debutalbumet.
| 1
|
002130
|
Sommer på rutine
Best Coasts skranglete solskinnspop er et ypperlig lydspor til en søvnig sommerdag.
Men selv det å ta det med ro kan bli kjedelig når bandet spiller ut av vane.
Hvis man bare skrur av den biologiske GPSen idet Best Coast går på til "When The Sun Don't Shine" kan man et øyeblikk føle at man er på Coachella i California, og ikke Øyafestivalen.
For når den hete solsteiken, de vakre – og selvbevisste – menneskene og tonene av LA-bandets skranglete surfpop møter hverandre er det vanskelig å ikke drømme seg bort til en musikkfestival på vestkysten av USA.
"Thank you for watching us.
It's so beautiful here," sier bandleder Bethany Cosantos før låt nummer to, "Crazy For You".
Men det er vanskelig å tro henne.
Måten hun sier det på vitner nemlig om at dette kun er rutinepreik – og at hun ikke en gang er interessert i å gjøre en innsats på å dekke over det.
Og det er kanskje forståelig, for konsertens første halvdel er dørgende kjedelige greier.
Joda, kutt som "Last Year" og "The Only Place" fra The Only Place av året, samt "Summer Mood", er kanskje lyden av det perfekte instagramøyeblikket, men bandets fremførelse er lite annet enn fryktelig forglemmelig.
Konserten tar seg riktignok opp når Best Coast beveger seg inn mot de mest sensommerdøsige sidene av katalogen, som Real Estate-aktige "Our Deal" og "How They Want To Be".
Nå virker det også som Cosantinos faktisk begynner å sette pris på å skulle spille i Norge, for latteren mellom låtene blir stadig mindre anstrengt på vei mot den riktig så fine avslutningen med "Boyfriend".
Si hva du vil, men katalogen til Best Coast er svært ensformig.
Og i en setting som dette – en søvnig og glohet ettermiddag – burde nettopp dét passe som smurt.
Men da bør langt mindre enn halve setlisten være unnagjort før bandet på scenen begynner å spille ut av lyst, og ikke rutine.
| 0
|
002131
|
Jessie, du bedåre
Hun er full av klasse, Jessie Ware.
Bare synd at settingen la en demper på ellers nydelig opplevelse.
Det er en tung bør å bli sammenlignet med Sade, Storbritannias beste kvinnelige stemme.
Det er heller ikke lett når Øyas flotteste dame skal imponere på scenen etter all hypen som har omspunnet rundt sangeren.
Det startet med SBTRKT-samarbeid, etterfulgt av hennes "110%" og "Running", kuttet som er så sofistikert og nydelig at den fremdeles står som en av de mest avspilte låtene på min Itunes-liste i år.
Hun tar av seg skoa allerede under "Devotion", første låt ut, og der kommer det første minnet om Youtube-videoer med Sade som opptrer barføtt.
Wares helsvarte antrekk og, kremt, sensuelle seg gjør det vanskelig å ikke bli forelsket når hun - viktigst av alt - beviser at hun har en praktfull stemme.
Ware bruker sin silkemyke strupe som et virkefullt instrument over de nedstrippa tonene til blant annet "Swan Song" og "No To Love", spor som kommer til å dukke opp på hennes forestående album.
Det er mye klasse over det 86-modellen gjør på scenen, det er så pent.
Det er settingen og Wares anonyme band som gjør at det ikke blir full pott her.
At konserten blir satt på dagtid er egentlig litt urettferdig, og legger en til festivalglade mennesker som snakker veldig mye og høyt under en konsert som fortjener dedikasjon og oppmerksomhet, forringer den ellers nydelige opplevelsen som Jessie Ware leverer på Øyas siste dag.
| 1
|
002132
|
Maskeladden og den gode hjelperen
SBTRKT gjør maksimalt ut av to par hender og en tvilsom sceneplassering.
Jeg skal innrømme at jeg i utgangspunktet var skeptisk.
Vel er den selvtitulerte debutplaten til den maskebefengte London-artisten SBTRKT (hvis egentlige navn er Aaron Jerome) en av platene som har snurret tyngst i hjemmet mitt i 2011.
Men Sjøsiden, i godt tid før det mørkner, er ikke nødvendigvis det naturligste stedet å nyte mørk, elegant og underlig sjelfull klubbmusikk.
Trodde jeg.
Så feil kan man heldigvis ta.
For et SBTRKT i varmende sollys, i livesammenheng forsterket med Jeromes faste vokalist Sampha – en av de mest uttrykksfulle vokalistene på den britiske elektronikascenen – viser seg å være akkurat det et lørdagsgira Øya-publikum på tampen av en gitardominert festival higer etter.
Det starter riktignok ikke optimalt:
"Never Never" og "Hold On" låter tidvis slarkete, både vokalt og rytmisk, og jeg tar meg i å tenke at den ikke alltid like strålende trommeslageren Jerome burde fokusere mer på å skru på knotter enn å deise løs på slagverket med varierende hell.
Men med UK garage-flørtende "Something Goes Right" går noe, eh, riktig.
Publikum våkner for alvor, og under "Pharaohs" er Sjøsiden fullsatt og bevegelsesvillig.
Hele tromme-oppå-beats-konseptet har jo en distinkt eim av seint nittitall over seg, men her fungerer det svært godt.
En flott versjon av "Wildfire" følger, før det hele ebber ut "Right Thing To Do" – trist og underlig nok uten Jessie Ware, som var forrige artist på samme scene – som starter som kveldens mest wobbly alibi, for så å kuliminere i et eksplosivt klimaks.
Det er ikke uten videre helt enkelt å sjangerbestemme SBTRKT, og det er heller ikke viktig.
Som en bekjent skrev i en SMS under konserten:
"Dette er sykt smakfullt i en verden full av dritt".
Det er det svært vanskelig å krangle på.
| 1
|
002134
|
Eventyrstund for viderekomne
Bon Iver avslutter Øya på vakkert og verdig vis.
De har vokst seg veldig store på nokså kort tid, folk-rockerne i Bon Iver.
Gapet mellom de to albumene For Emma, Forever Ago og Bon Iver er stort; fra 2008 til 2011 tilførte Bon Iver mengder av instrumenter, harmonier og effekter i musikken - hvilket selvfølelig også setter spor i bandets konsertformat - som dyrker det skogsduftende, eventyraktige uttrykket for alt det er verdt.
Bon Iver anno Øyafestivalen 2012 teller ni mann på scenen, derav to trommiser, en blåserrekke og en fiolinist.
Musikken er orkestrert og massiv, og de første tjue minuttene oppleves det som om bandet ikke ennå har lært å posjonere ut de store mengdene lyd på helt riktig måte.
De mange inntrykkene slår hverandre litt for ofte i hjel, og blant andre vakre "Minnesota" blir for voldsomt fremført.
Heldigvis for det tettpakkede, håpefulle publikumet på Sjøsiden finner Wisconsin-bandet den gode formen når klokka drar seg mot ti og augusthimlen er på sitt vakreste.
Den lavmælte, blåserpregede introen på "Holocene" blir konsertens første fullverdige gåsehud-øyeblikk, og når de først har nådd denne formtoppen, holder den seg relativt stabil helt til Øyafestivalen er over for denne gang.
Frontmann Justin Vernon spiller seg andpusten, gir det han kan, og er rørende høflig og takknemlig mot publikum.
Konserten i Oslo er bandets siste på en lang og omfattende turné, og nettopp dét kan forklare den forløsende stemningen konserten etterhvert fikk.
I forkant av "Woods" eksploderer bandet i et frijazz-aktig, utagerende og euforisk parti som oppleves magisk.
Det delvis norskættede bandet går av til vakre, sakrale "Calgary".
Hver eneste nyanse i den sterke låten kommer godt fram, og konserten oppleves fullkommen i det bandet takker og bukker for oppmerksomheten.
Selv om avslutningen føltes perfekt, er det ingen tvil om at ekstranummeret vi straks skal få høre er kjærkomment, og helt på sin plass.
"Skinny Love" er fremdeles rørende på et helt unikt nivå, og "For Emma" hvor Karpe Diems fyrverkeri passer strålende inn, er elektrisk som få.
Når Bon Iver klappes inn igjen for andre gang og leverer "The Wolves (Act 1 and 2)", er det ingen tvil; Øya har blitt avsluttet på høyst verdig vis, fra et band som treffer midt i hjertet og etterlater oss triste og overlykkelige på samme tid.
| 1
|
002135
|
Stjerner i Øya
Karpe Diem:
Ingen over, ingen ved siden.
Å se at noen regjerer i så stor grad som Karpe Diem, er regelrett fett.
De får æren av avslutte Øyafestivalen og ambisjonsnivået alene - som en kompis sier det - gjør at duoen fra Oslo er størst i landet.
De er en målestokk for dynamikk og fremførelse, for det de to gutta leverer i løpet av halvannen time her, gjør at de fleste innenfor sjangeren blekner.
De er så gode.
De eier byen og de eier hele landet i dag.
Teppet bak gjengen dropper plutselig, og vips er det et styrkerensemble som bygger opp under ryktene om Karpe Diems satsning på Øya.
Det er lekkert, og reflekterer Magdi og Chirags relasjon til fansen som fyller opp Enga.
De er glade for å være her, og det er kanskje ikke så vanskelig å lese siden begge gliser fra øre til øre.
Med hjelp fra et dedikert band og publikum samt fyrverkeriet som runder av showet er det få grunner til å ikke smile bredt.
"Påfugl", "Krølla 50-lapp y`all", "Toyotaen til Magdi", Magdis rørende fremføring av "Tusen tegninger", "Stjerner" og publikum som hoppet under "Byduer i dur".
Det er mye å applaudere og berømme; fra deres hardere låter til modigheten de fremviser når de demper konserten og sitter på det Chirag kaller for "verdens største sofa fra Kina" og kjører intimkonsert for et nesten femsifra antall mennesker.
"Det er ingenting som å spille i hjembyen sin", sier Magdi.
Men de spilte for hele landet.
Ingen er større enn Karpe akkurat nå.
| 1
|
002136
|
Piken i skjærsilden
Madonna kan faktisk være relevant i 2012.
Såfremt hun ikke forsøker å være en autotunet samfunnsfiende nummer én.
Hvis du har brukt sommerferien på å følge med på musikksfæren har du sannsynligvis fått med deg flere dramatiske hendelser.
En ting er gjentatte knivstikkingsepisoder på Swedish House Mafia-konserter, en annen er at gamle punkere går løs på tidligere bandmedlemmer.
Men kontroversene rundt Madonnas turné er det kun Madonna som kan ta børen for.
Ikke bare har hun blitt anmeldt av franske Nasjonal Front for å vise bilder av partileder Marine Le Pen med hakekors i pannebrasken, provosert polske katolikker, men også brutt forbudet skotsk politi satt mot å vifte med maskinpistoler på scenen.
Med andre ord bensin på bålet hvis man er en av dem som mener at Madonna anno 2012 rett og slett prøver for hardt på å holde seg relevant.
Vår fotograf fikk kun ta bilder av de aller snilleste scenene fra dagens konsert i Telenor Arena.
Bildene du ser i anmeldelsen er nemlig hentet fra et av konsertens mer vellykkede øyeblikk, når superstjernen omtrent midtveis kjører på med en korpstrommefylt versjon av klassikeren "Express Yourself" – hvor hun som et stikk til Lady Gagas melodibøffing inkluderer linjer fra "Born This Way".
Under de syv konsertkuttene før dette blir nemlig de fleste topper toppet.
Etter et okkult og høystemt åpningsrituale, hvor munker, kirkeklokker, torden, svingende lanterner og, ikke minst, en lysende Madonna, får det å introdusere klubbpopkuttet "Girl Gone Wild" til å fremstå som noe ute av en annen verden.
Ikke at dét nødvendigvis forbereder en på at amerikaneren skal skyte mot hennes mannlige dansere (og, snodig nok, i disse post-22. juli-tider, også mot publikum) til "Gang Bang"-linjen "Bang, bang, shot my lover in the head".
Kort fortalt: det er mye – veldig mye – som foregår.
Men låtene uteblir.
Det er grenser for hvor mange tårer man skal felle over at kutt fra både årets krampaktige MDNA (de to nevnte, samt "I Don't Give A") og samlealbumet Celebration (Lil Wayne-gjestende "Revolver") surfes gjennom på smakebitnivå.
Derimot er det provoserende når Madonna også hviner seg gjennom bleke og autotune-infiserte tapninger av aerobic-anthemet "Hung Up" og fantastiske "Papa Don't Preach".
Sistnevnte får for så vidt også merkbart minst plass i denne blodige medleyen.
Fansen behandles også ufint når det på skjermen bak scenen spoles gjennom andre katalogklassikere som "Holiday", "Beautiful Stranger" og "Material Girl", hvor man kan høre de dype sukkene mellom den plutselige jubelen over å kjenne igjen låter som aldri skal blir fremført.
Påfallende nok er det kun når popstjernen blar i den gamle katalogen – og fornyer den – at hun fortsatt føles viktig i 2012.
"Like A Virgin" i en dempet og jazzet versjon er nemlig oppriktig fint, mens 90-tallshousen i "Vogue" glimrer når scenen fylles med kostymer i sort/hvitt.
Ikke minst rundes det av virkelig storslått når "Like A Prayer" flyttes ytterligere inn i gospelland, takket være at titalls med korister og publikum raller med.
Som en venninne skrev på Twitter idet konserten ble rundet av med Madonnas bursdagsgratulasjon til egen bakende, som fyller 54 år idag:
"Jeg klarer ikke å bestemme meg for om Madonna er schizofren eller bare vil gjøre alt."
Det blir nemlig vanskelig å skulle forsvare så mye innhold og så få minneverdige låter.
| 0
|
002139
|
Inn i varmen
Lunkne og smakfullt produserte kjærlighetslåter:
Jessie Wares imøtesette albumdebut er en fryd å lytte til.
På den lange listen over unge, britiske produsenter man bør følge med et tett og årvåkent øye – som Julio Bashmore, Rustie og Gang Colours, for å nevne noen – finner man også Joker, SBTRKT og Sampha.
Felles for disse tre er at de alle har fått vokalhjelp fra 26 år gamle Jessie Ware, om det har vært på førstnevntes wobblebassbanger "The Vision (Let Me Breathe)", bidrag på SBTRKT eller i duett med Samphas smørstemmen på "Valentine".
Og nettopp derfor har forventningene mot debutalbumet til Ware gradvis bygget seg opp – sist på grunn av hennes smekre konsert på Øyafestivalen.
Hvis du velger å sette på albumet fra starten av, med tittelsporet, møter du imiddelbart lyden av skimrende gitarer før vuggende R&B-grooves og Ware hviskende "You used to be so close to me" forsiktig slår inn.
Og selv om dette er det skiva fra sitt mest nattlige, setter kuttet likevel stemningen:
Devotion er en samling med elegante Sade-refererende slow jams.
Selv om mye av elegansen ligger i Jessie Wares stemme, er det likevel de ekstremt smakfulle produksjonene til Dave Okumu fra The Invisibles som gir albumet mest fylde.
Ta for eksempel ypperlige "Running", hvor tykke synther, flørtende gitarpartier og jagende trommer gir refrenglinjen "keep me running" en ekstra dimensjon.
Albumhøydepunktene kommer heldigvis tett og ofte på Devotion.Veien er nemlig kort fra det storslåtte anthemet "Wildest Moments", gjennom nevnte "Running", til "Swan Song"s tjæreseige bassganger – og selve perlen – den elskverdige synthjammen "Sweet Talk", hvor en viss Bashmore bidrar på produksjonssiden.
Likevel er det en tendens at den dyre innpakningen trekker lengre strå enn melodiene.
Eksempelvis er den dempede house-drakten til "Still Love Me" umåtelig flott, men man merker at det ikke er så interessant hva som foregår mellom beatsene.
Samtidig er Okumus komisk daffe rapbidrag på "No To Love" et tegn på at han tidvis smører på for tykt.
Devotion er riktignok ikke like banebrytende som den årsferske autotune- og synthspekkede albumdebuten til minst like R&B-glade Poliça.
Jessie Ware beviser likevel mer enn klart at hun har gjort seg fortjent til å bli tatt inn i varmen hos det britiske klubbmiljøet.
Eller hos enhver som liker sjelfull popmusikk, for den saks skyld.
| 1
|
002140
|
Dains me mæ
Elektro-gutta fra Trondheim vinner på hjemmebane med viljesterkt artisteri.
Synd at de ikke har låter som matcher iherdigheta på scenen.
Det passer jo fint at det som ofte blir referert til som et friskt pust innenfor et rocketungt miljø, får muligheten til å spille opp for hjemmefansen på trøndernes stolteste festival.
Amish 82 fra Trondheim, den relativt joviale elektronika-trioen, har tross alt selv uttalt at de har troen på at ”synther kan treffe deg i hjertet og løfte deg ut i rommet samtidig”.
Amish 82 har sluppet to album, hvor låta ”Crocodile” står som det mest kjente kuttet.
Gruppas forsøk på synthkjøligheta blandet med innbydende dansetoner, har gjort at de har fått seg en betydelig fanskare.
Og det er søtt når den dedikerte gjengen samler seg foran Temposcenen og heier fram sine lokale elektrohelter som for anledningen teller fem stykker på scenen.
De er – som på tidligere konserter – gira og gjør mye ut av seg sannsynligvis for å bryte med ”stillestående” elektro-opptredener.
Det er vel og bra, og det samme gjelder dedikasjonen de viser til de oppmøtte.
Uansett så er det vanskelig å argumentere for at viljesterkt sceneartisteri nødvendigvis veier opp for et manglende særpreg hva angår låtmateriale som minner først og fremst om en type engasjert Depeche Mode-pastisj.
Javvist, de er iherdige og vil mye der de spretter, men de sliter med å løsrive seg fra det som føles som en lang, og tydeligvis veldig innøvd jamsesjon for et dansende publikum.
| 0
|
002141
|
Død over DJ-en
En av verdens viktigste rappere blir forvirret og lar verdens mest irriterende DJ ta over det som skal være årets rapkonsert.
Det er ikke ofte at trøndere kan skilte med det som på papiret er årets rapbooking.
Men nå på sensommeren 2012 stiller altså Pstereo-gjengen med rapkonserten som jeg har gledet meg mest til siden de slapp nyheten om at Mississippi-artisten skal opptre.
Da trodde jeg at dette var begynnelsen på en sinnsvak urban bookingrunde fra trønderne, men der kunne jeg ikke ha tatt mer feil.
Big K.R.I.T på Pstereo anno 2012 er kanskje – i så fall ikke langt unna – den klareste token sett i sammenheng med andre musikkfestivaler i Norge.
Men nok om det.
Big K.R.I.T, noe og tjueåringen fra sørstatene, har virkelig imponert meg med teip-utgivelser før årets debutalbum Live From The Underground som slo meg i trynet så hardt at den fremdeles står som den feiteste utgivelsen gitt ut i rapsegmentet så langt i år.
Han har altså gjort seg særs viktig, før jeg har sett ham spille en eneste konsert.
Men så var det å overføre Krittys betraktninger fra sørstatene til et publikum som mer eller mindre har et minimalt forhold til rapperen.
Det er en selsom oppgave, og når det tydeligvis funker dårlig, er det én vei ut – prate om festing.
K.R.I.T mister grepet om hvorfor han egentlig er her, og jeg mister grepet fordi verdens verste DJ overdøver, skriker høyt for å skape stemning, og gjør skam på mye av Krittys ellers nydelige materiale – han avslutter linjene til rapperen.
Om det er planlagt eller ikke, er usikkert.
Det som til gjengjeld er sikkert er at det er like feil som når K.R.I.T forsvinner i ti minutters tid for la hans middelmådige DJ scratche middelmådig og spille backpacker-rap.
Selv om rapperen virker som en sjarmerende fyr og gjør halvanstendige fremføringer av “Hometown Hero”, “What U Mean” og “Money On The Floor”, soper han opp restene med energiske “Yeah Dats Me” før han avslutter med “I Got This” og stikker fra scenen etter å ha vært der totalt 35 minutter.
“Ka du syns?”, spør en kompis.
“Middels”, sier jeg.
“Men … vi får itj oppleve så mang rapkonserta her i Trondheim, sjø. Æ kost mæ”.
Det gjør for så vidt mange av de fremmøtte som gir K.R.I.T en takknemlig tilbakemelding når han selv virker forvirra over det hele.
| 0
|
002143
|
Komplett førstehjelpsskrin
First Aid Kit er i stand til å helbrede det som helbredes kan fra en scene.
Uansett hvor lite man tror på skjebnen, er noen ting unektelig forhåndsbestemt og umulige å komme fra.
At de to søstrene Johanna (22) og Klara (19) Söderberg skal varme verden med sine nydelige vokalharmonier, er en av dem.
Etter årets nydeligeThe Lion's Roarhar de begynt å få oppmerksomheten de fortjener, og på Pstereo fredag kveld viser de to svenskene hva de er gode for.
De nevnte vokalharmoniene, som utfyller hverandre på perfekt vis og har en tilsynelatende medfødt dynamikk i seg, er det aller mest magiske ved duoen.
Evnen til å fylle scenen og luften kun ved hjelp av sine egne stemmer, gitar og el-piano og en riktignok dyktig trommeslager, er et annet imponerende aspekt.
Men også egenarten er viktig; hvor mange folkpopjenter i engleaktige kjoler har egentlig du sett headbange heftig til egne låter tidligere?
Fra scenen på Pstereo fremstår svenskene rett og slett som skikkelig bra folk.
Konserten i sin helhet er passende nok dedisert til Pussy Riot og ytringsfriheten.
I tillegg kommer det tydelig fram at duoen legger mye i hvordan de fremstår også mellom låtene; de avslutter hverandres setninger og har tydelig avtalt hvem som skal si hva.
Den svenske duoen skriver svært sterke låter, og de tradisjonsbærende visene ispedd moderne, melodiske popelementer egner seg veldig godt live.
Gåsehuden melder seg stadig, og låtene lyder vakkert, rørende og vitalt på samme tid.
Nevnes må singelen "Emmylou", men også tittelkuttet "The Lion's Roar" og "King Of The World".
Når de to søstrene mestrer å skrive så gode låter i så ung alder, er det bare å vente i spenning på hva vi får i framtida.
Tidvis mister First Aid Kit og deres sensible melodier grepet på det trippende festivalpublikummet.
Når de rocker opp låtene og byr på mer utagerende partier har de full oppmerksomhet - og denne miksen er egentlig perfekt for den interesserte lytter.
Allikevel er det mest gledelig de gangene duoen eksperimenterer og utfordrer eget uttrykk - nettopp den egenskapen kan komme til å ta dem langt.
| 1
|
002145
|
Dansk dynamitt
Mew runder av Pstereo på eksplosivt vis.
Snart ti år er gått siden Mew fikk sitt store gjennombrudd med Frengers.
Når danskene lørdag kveld avslutter Pstereo i Trondheim, er de tilbake i en av de første norske byene de spiller i - og både bandet selv og publikum på Marinen ser ut til å sette stor pris på gjensynet.
Kanskje er også nettopp dette en medvirkende årsak til av brorparten av låtene vi får høre denne augustkvelden er av eldre årgang.
Setlisten domineres av låter fra nevnte Frengers og oppfølgeren ...And The Glass Handed Kites; overraskende få fra 2009-albumet No More Stories... .
"Am I Wry?
No, "156" og "Snow Brigade" fremføres ypperlig og minner om hvorfor de sympatiske danskene med Jonas Bjerres falsett i front er så høyt elsket også i Norge.
Det visuelle har alltid vært viktig for Mew; og strobelys og videoinnstallasjoner kompletterer det progressive uttrykket som er Mews varemerke.
Det låter hele veien stort, konseptuelt og fett.
Bjerres vokal støttes opp av et velspillende og tight band som også bidrar med vakre koringer, for eksempel på "Zookeepers Boy".
Dessverre er lyden tidvis dårlig - på samme måte som den har vært på opptil flere av konsertene på Pstereo i år.
Knitring forringer nydelige, nesten klisjévakre "Comforting Sounds", som passende nok er siste låt før ekstranumrene "Special" og ferske "Klassen" fra albumet Mew for tiden jobber med.
Å velge en uutgitt og (i følge bandet selv) uferdig låt som avslutningsnummer er modig, og etter en slik dundrende hitparade vi har fått denne kvelden, er det greit.
Dessuten etterlater det en spenning i lufta - og den repetitive, melodiske og nesten naivt lydende låta varsler om nok et album i Mews forunderlige, eventyraktige univers.
| 1
|
002147
|
I en døll verden
Yeasayers tredje album vitner om et band tomme for ideer.
Jeg husker fortsatt godt første gang jeg hørte "Ambling Alp", første smakebit fra Yeasayers Odd Blood.
Det var høsten 2009 og det å pendle i over to timer hver dag holdt på å ta knekken på meg.
Men takket være sommerlige synther, afroflørtende perkusjon og det refrenget til å toppe et allerede fantastisk vers, ble det å sitte på bussen i novemberregnet betydelig lettere.
Men min kollega Marius Asp hadde for så vidt rett: på tross av årsbestelisteverdige albumkutt som nevnte "Ambling Alp", "Madder Red", og særlig "O.N.E." var det ikke alltid Brooklyn-bandets andre album fungerte like godt.
Nå, to år senere vender kvartetten tilbake med Fragrant World, et album totalt blottet for låter i samme skala.
Har du allerede hørt førstesingel "Henrietta" er det bare å belage seg på mer av den samme kjedsommeligheten.
Først som sist.
Etter snaue to minutter med velkjent yeasayersk lyd - funky bass, boblende synther og humpende rytmer - svever låta over i et vel langdradd psykedelisk slowjam-parti.
For all del, det er for så vidt fint nok, men særlig minneverdig er det ikke.
Og nettopp dét er temmelig gjeldende for størsteparten av Fragrant World.
For å plukke noen gode eksempler fra hyllen: forsøk å avle frem musikkentusiasme mens du lytter til wobblebass-pusete "Blue Paper", futurismebeaten "No Bones" eller soppsirkusanthemet "Demon Road", for den saks skyld.
Ja, skrudd og velprodusert er det, men uten antydninger til gode melodier i bunn låter det langt mer masete enn spennende.
Derimot åpner det for så vidt interessant nok over skjelettaktige beats og myke melodiføringer på "Fingers Never Bleed".
Og selv om de ikke kan måle seg med karrierehøydepunkter som "O.N.E." eller "Sunrise", er både "Damaged Goods" og "Reagan's Skeleton" velsignet med hooks som er verdt å notere seg – hvis man absolutt skal gi Fragrant World en håpefull sjanse.
For det er ærlig talt ganske komisk når vokalist Chris Keating synger om USAs gjenoppståtte ekspresident:
"That's Reagan's skeleton/in the moonlight/don't fear the red eyes".
Trøsten er likevel så som så.
For Yeasayers tredje album er et ganske klart vitnesbyrd om at et band som kun for få år siden var et friskt pust innen popmusikken nå går på tomgang.
Det er nemlig – hvis man legger fra seg lupen et øyeblikk – ikke en eneste inspirert idé å spore på Fragrant Worlds.
| 0
|
002148
|
Gåsehud på fuzzpedalen
Etter femten års albumpause låter powerpoppionérene bedre enn noen gang.
Da jeg tidligere i sommer, i ly av den sesongvante fremveksten av agurknyheter, endelig fikk tid til å skrive om den musikalske sjangeren jeg brenner mest for, powerpoppen, glemte jeg rent av Los Angeles' langhårede sønner i Redd Kross.
Grunnen er at de på daværende tidspunkt ikke virket essensielle - deres til da siste album, 1997-utgivelsen Show World, var en temmelig tafatt affære, og man må vel tilbake til Third Eye (1990), eller sideprosjektet Ze Malibu Kids' eneste album Sound It Out for å finne sist brødrene McDonald var verdt å bruke verdifull refrengtid på.
Selv om tittelen Researching The Blues kanskje ikke får nakkehårene til å vibrere av pur glede, er det nettopp dét låtene på det sjokkerende bra comebackalbumet gjør.
Steven og Jeff McDonald virker muntrere og mer skjerpet i melodiskrivingen enn jeg knapt kan huske å ha hørt dem før, noe som gjør dette til et album som burde vekke interessen til langt flere enn den relativt lille menigheten de har her til lands.
De trekker veksler på andre kjente låtskriverduoer - fra Lennon/McCartney på "Meet Frankenstein" til Alex Chilton/Chris Bell på "Dracula's Daughter" til Pete Shelley/Steve Diggle på det enorme høydepunktet "Stay Away From Downtown".
I en tid der de fleste gjenhør fra gamle band har et nostalgisk tilsnitt, føles Researching The Blues snarere som en gjenfødelse av et band som først i 2012 endelig får full klaff.
Selv om bandets evige status som "uncool" (på tross av Steven McDonalds produsentrolle for Turbonegers Party Animals eller at han spiller i det beintøffe punkbandet OFF!) neppe forandres, er det like fullt et lite mesterverk de har begått her.
Albumets halvtime er stappfull av minneverdige hooks, glimrende synging og saftige riff som overgår både Superchunk og Cheap Trick i maskulin utblåsning.
"Winter Blues" har en av de mest naturlig sexy refrengene i år, når han synger "the snow and rain will give way to the solar regulated days" lengter jeg både til vinteren og til den påfølgende snøsmeltingen.
"Uglier", den eneste låten her de har skrevet sammen med Charlotte Goffey (The Go-Go's) og Anna Waronker (that dog.), trekker Redd Kross i en litt ukledelig gammel grungeretning, men med et mulig unntak i denne er Researching The Blues et nærmest uavbrutt høydepunkt - og masterclass i smart, spissformulert gitarpop av den avhengighetsskapende typen.
| 1
|
002154
|
Lyden av et skuldertrekk
The Vaccines' andre album er like retningsløst som det er blottet for intensjon, melodi og spenst.
Nei, du, det er ikke så enkelt å sysle med rock.
Ei heller når du er et band som gjør sitt beste for å gi blaffen:
Englands The Vaccines debuterte med et album som forsøkte hardt å gi en slapp langfinger til ambisjoner, men nonsjalanse kommer ikke naturlig til Justin Young og hans venner.
På What Did You Expect From The Vaccines? leflet de med Ramones-punk, mer sofistikert David Byrne/Jonathan Richman-crooning og annet, uten voldsomt hell.
Denne gangen har de latt håret gro - mens låtmaterialet synes tilsvarende vingeklippet.
"Teenage Icon" er blant albumets bedre spor - på mange måter en oppfølger til høydepunktet på debuten, "Wreckin' Bar (Ra Ra Ra)", men gleden ved det lystige refrenget er temmelig kortvarig.
Én ting er at bandet ikke er spesielt originalt, nærmest mindre nå enn på debuten, men det er for så vidt greit - dét kan ikke alltid være et kriterium.
Problemet er at The Vaccines ikke vet hvordan de skal forvalte inspirasjonskildene.
Da sitter man med et knippe låter som hviler på anslaget og ikke rikker seg av flekken.
Aller verst er "I Wish I Was A Girl", som er tre minutter med ikke-riff, tett fulgt av "Ghost Town", som har en surfgitar som ikke hadde skapt bølger i et fuglebad.
Mangelen på gode melodier akkompagneres av mangelen på spennende tekst.
Noen husker kanskje bunnoteringen “does everybody really feel high as a kite/well I don’t really know if they do, but they might“ fra debuten, og her går det i samme tralten.
"No, you can't hold a gun to my head/because, baby, I would just refuse", synger Young på Paisley Underground-pastisjen "All In Vain", mens han ellers er svært opptatt av å gi blaffen - "let's go to bed before you say something real/let's go to bed before you say how you feel", "I could bore you with the truth about an uneventful youth, but you could get that rap from someone else", "you imply that I'm apathetic to the bone"..
Til slutt blir man lei av det samme maset, men melodiene er ikke sterke nok til å holde på oppmerksomheten alene.
Mest av alt savner jeg dog å vite hvor de skal hen med alt dette: her er ingen identitet å spore, ingen vilje, intet som gir en lyst til å høre etter eller igjen.
"No Hope" fungerer vel så vidt til festbruk, og "Aftershave Ocean" som en trivelig sensommerpoplåt, men det er stort sett dét man kan få ut av Come Of Age, som viser et band som famler rundt blant altfor mange dårlige idéer, løse oppfatninger og svak gjennomføringskraft.
| 0
|
002155
|
Sol i hjertet
… men det finnes heldigvis fortsatt tilløp til mørke skyer på himmelen over Chan Marshall.
Jeg husker godt første gang jeg hørte Cat Power, som er det lett kryptiske navnet Atlanta-artisten Chan Marshall har benyttet seg av de siste 20 årene.
Det var på en 10-årsjubileumsplate for Matador Records, et av nittitallets mest epokegjørende indieselskap.
Marshalls bidrag til samlealbumet var den karakteristisk spartanske og urovekkende «Cross Bones Style» fra platen Moon Pix (1998) – skiva som for alvor etablerte henne som et amerikansk svar på PJ Harvey, med veldokumenterte skandalekonserter, knugende rusproblemer og nervøse sammenbrudd på den private fronten.
I 2006 lysnet det imidlertid på horisonten – i det minste musikalsk.
The Greatest var en rendyrket soulplate, helt enkelt, der angst og dødsdrift med ett var blitt satt til side for varm og organisk vellyd á la Dusty Springfield i hennes Memphis-dager.
Den fine, men forglemmelige coverplaten Jukebox (2008) fulgte i samme spor.
Med Sun er vi over i fase tre av Cat Powers karriere.
Nytt denne gangen er først og fremst et hittil uhørt fokus på elektroniske elementer – synth er det dominerende instrumentet på brorparten av disse elleve låtene, og grepet tillater et gjenhør med lumrere melodiske grep – sjekk for eksempel det tohodede åpningstrollet «Cherokee» og tittelsporet – uten at det føles regressivt.
Platen er mikset av Phillippe Zdar fra den franske houseduoen Cassius, men Sun oppleves først og fremst som lyden av en artist som har oppdatert sin soniske garderobe uten altfor stor inngripen fra omgivelsene.
Det er mulig å høre for seg diskoflørten «Ruin» i en nedstrippet versjon, men både den og påfølgende, autotune-infiserte «3, 6, 9» kler de kontemporære tøtsjene utmerket.
Et annet høydepunkt er rørende «Manhattan», som låter som noe Arthur Russell kunne foretatt seg på sitt mest omgjengelige.
Sun daler (pun intended!) en smule mot slutten.
Bluesy «Silent Machine» er en underutviklet melodi som lener seg vel mye på et hektisk lydbilde, mens den «Heroes»-rippende ungdomshymnen «Nothing But Time» – der to akkorder hales ut over 11 minutter, med en uinspirert Iggy Pop som korist – representerer albumets eneste virkelige feilskjær.
Sånt er imidlertid lett å tilgi.
Når skiva avsluttes med den ironisk titulerte «Peace & Love» – som er det nærmeste Marshall noensinne har vært hiphop, av alle ting, og som mot alle odds må beskrives som uimotståelig tøff – er det klart:
Cat Power er tilbake i kreativt slag.
Måtte hun holde de private demonene på trygg avstand.
Rent musikalsk gjør imidlertid en lett eim av svovel kun godt.
| 1
|
002156
|
Umorsom fest
Jeg forakter TrollfesT for alt det de blir elsket for.
At jeg heller vil høre på Finntroll eller Korpiklaani burde si sitt.
De fleste har blitt presset til å høre på TrollfesT på en eller annen dårlig metalfest.
Med seidelen hevet og brølende kompiser rundt seg, har få turt å ytre at bandet egentlig hører til sjangerens avskum.
"Ja, men det er jo humor, da!" kan folk finne på å si.
"Du skjønner ikke greia!
Er du idiot, eller?"
Vel, dette handler ikke om å forstå greia.
Dette handler om å fastslå, en gang for alle, at TrollfesT ikke er bra.
Trollguttene er absolutt ikke dårlige musikere, og de vet akkurat hva de gjør.
Bare synd at det de lager er så forbasket slitsomt å høre på.
Bare synd at det overhodet ikke er gøy.
Bare synd at de ikke fant på noe annet enn "Norwegian Baltic Metal" da de startet bandet i 2003.
Bare synd at folk ikke tok hintet da "Willkommen til Drekka Fest" (det særskrives ikke på tysk heller) kom i 2005.
Brumlebassen er deres femte fullengder, og det synges fortsatt på trollspråk, en blanding av norsk og tysk.
Det låter for så vidt stramt og brutalt, men de frenetiske balkanmelodiene blandet med kjappe trommer og massiv skriking fenger ikke.
Albumet åpner derimot rolig, med en "Fanitullen"-inspirert gitar, fuglekvitter og humlesus, før det tar av.
"Brumlebassen" fortsetter i et irriterende tempo, avbrutt av et lite black metal-parti, før humla suser videre mot "Böse Tivoli".
Et heslig orgel spiller opp til lyden av Hugos omreisende katastrofe, og folkmetal, galskap, trekkspill og gitarer blandes i en syk kakofoni i 5000 bpm.
"Illsint" er hakket bedre, og det må den også være siden det visstnok skal være en radiosingel.
"Hevlette" må være inspirert av Vømmøl Spellmannslag.
Hadde jeg vært kristen ville jeg lyst fred over deres minne etter å ha hørt denne "hyllesten".
Selv om dette kan kjennes som et behagelig pusterom på en ellers intens plate, er det ikke gøy.
En full, gammel mann som skravler over spellemannsmusikk skal være trivelig å lytte til, ikke et flaut innslag.
En slapp trompet og et mannskor som gjentar "Alle sammen se og dra til Hevlette" fungerer som krydder og allsangoppfordring, og det vil sikkert bli en slager på fremtidige sammenkomster a'la Norges beste fest:
Metal-fest.
Jeg gruer meg allerede.
På "Finsken, norsken og presten" dras tempoet opp igjen, men den er heldigvis ikke like rask som de tre første.
Saksofon, black metal-raseri og trekkspill gjør imidlertid ikke noe med humøret, og den musikalske tristessen fortsetter.
"Mystisk maskert" kunne ha bøtet på dette.
Her kommer historien om Brumlebassen, platas hovedperson, frem.
Med akustisk gitar, kor og ren vokal kan det høres ut som en barnevise av Lillebjørn Nilsen.
Plutselig fyres tempoet opp (bombe), og komposisjonen minner mer om et Øystein Sunde-verk på ecstasy.
Humlesurring og et kraftig brøl leder over i "Apis Mellifera", moderne screamo-death med balkantendenser.
"Trinken Troll" er nok en fremtidig konsertklassiker, mens "Verboten kjærleik" fortsetter på historien om birøkteren Brumlebassen og de forbudte følelsene han har overfor ei humle.
Låten parodierer alle triste barnesanger og drikkeviser, og hysterisk, hjelpeløs gråt over gitarkompet illustrerer Brumlebassens sorg.
Det høres kanskje vakkert ut, men det er bare flaut.
Selv om det er blant parodisporene på et typisk komialbum.
"Bråk" er det det er, altså bråk.
Og ei budeie som lokker på kyr.
TrollfesT klarer i og for seg å bevise at de er flinke musikere, for det er noen pene harmonier her, men støyen er så ekstrem at jeg føler meg som en aldrende anmelder som ikke tok poenget da heavy metal fikk fotfeste en gang på 1980-tallet.
"Sellout" skiller seg ut med Tristania-Mariangelas kvinnevokal og engelsk tekst.
Foruten litt kjedelig growling og et par dypdykk i toneregisteret er det akkurat like traurig som resten av albumet.
Det er sikkert en ironisk låt som spiller på det å selge seg, men beklager, det holder ikke.
Dere har solgt dere selv for lengst, TrollfesT.
Billig.
Når "Rundt bålet" tikker inn er det endelig over.
Her samles folk rundt ilden med blidt trekkspill som akkompagnement.
Ved første lytt høres det ut som en sjømannsvise, men death metal-partiet bryter den følelsen.
Her sitter steine og fulle troll og bøtter nedpå med mjød, mens de slår på alt som lager lyd.
Det er ikke morsomt.
Men samtidig låter det akkurat sånn som det skal gjøre.
TrollfesT har fått nok toppkarakterer fra andre anmeldere.
Nå er det på tide med en ener.
| 0
|
002157
|
Talentene er tilbake
Det kan være vanskelig å anmelde favorittband, men ikke når de innfrir alle forventninger og litt til.
Korte, enkle og supermelodiøse rockelåter var det Billy Talent slo gjennom med i 2006, men da bandet tre år senere falt for fristelsen til å bli polerte for mainstreamen var det mange som fikk rykninger i både panne og nese.
Derfor er det en glede å melde at bandet er tilbake i toppform på sitt fjerde album, og at negative fjes-bevegelser dermed kan unngås.
Pasjonen, aggresjonen og hurtigheten har returnert, og bandet har benyttet de tre årene siden Billy Talent III meget godt.
Dead Silence åpner riktignok med en akustisk intro, men derfra og ut er det ultra-fengende elektrisk allsangrock som gjelder.
Ultra.
Fengende.
Greier.
For det er den gode og samlende følelsen Billy Talent gir.
Uten hang til gitarsoloer og tekniske finesser, og der det enkle alltid er det beste.
Kanadierne lager musikk myntet på festen, festivalen og det gode liv.
Ikke musikk for intens lytting alene i et rom med store headset, mørke tanker og nerde-fokus på detaljene.
Vanligvis er Billy Talent bandet jeg drar frem fra hyllen eller iPhonen når den første vårsolen dukker opp.
Alltid en perfekt musikalsk venn gjennom sommeren når følelsen av at livet er strålende lett dukker opp.
Første singel "Viking Death March" kom i juni, og hadde akkurat den funksjonen for meg i år.
En badekompis.
En følgesvenn.
Nå skal Dead Silence henge med meg gjennom høsten.
Det kan funke det også, siden albumet er en musikalsk solstråle som skinner gjennom tåke og svarte skyer.
Et par steder på Dead Silence roer Billy Talent ned tempoet, men heldigvis er det ikke veldig mange midtempo-låter denne gangen.
På denne nye platen bidrar faktisk de rolige sangene til å styrke helheten gjennom små avbrekk fra den tunge og skrikete festen ovenpå.
Vokalist Ben Kowalewicz gir deg stadig en av de lyseste stemmene i rocken, gitarist Ian D'Sa er fremdeles professoren med de herlige riffene og den særegne lyden, og hele bandet leverer gjengkoring til riktig tid.
Alle snakker så fint om signatursound.
Billy Talent har signatur tatovert på brystet.
Det er bare Billy Talent som låter som Billy Talent, og det er godt gjort i den enorme mengden av band som driver rundt i samme farvann.
Billy Talent har evnen til å lage enormt fengende punkete rock som ikke er punk likevel, og evner samtidig å ikke gå inn i kvikksanden som er emosjonell rock.
Tekstene sentreres rundt et kritisk syn på styresmakter og fremtid, hoderisting til kommersialiseringen av den alternative kulturen, hint mot opprøret, og den store mellommenneskelige kjærligheten, men Billy Talent går ikke helt Rise Against på oss likevel.
Tramp takten, nikk med hodet, føl friheten i demokratiet, og syng med på "Hanging By A Thread" eller tittelkuttet som avslutter albumet på fortreffelig vis.
Her er mye godt i vente for de som liker rock med melodifokus.
Eksempelvis burde alle Foo Fighters-fans gitt dette bandet en sjanse.
"Show Me The Way" er den beste Foo-låten Dave Grohl aldri laget.
Skal jeg klage på noe må det være lengden på albumet.
Nesten en time med øsende rock der låtene ikke skiller seg ekstremt fra hverandre er kanskje litt i meste laget.
Men så føles det også idiotisk å klage over mye innhold på en plate.
Jeg slår meg til ro med at et av mine favorittband ikke skuffer.
Det er en stor glede.
| 1
|
002158
|
Uinspirert tristesse
Minor Majority-frontmannens solodebut føyer seg til den nærmest endeløse rekken av intetsigende norske formelfolkskiver.
Jeg sitter inne med så mange spørsmål.
Mest av alt lurer jeg på hvorfor musikken din kjeder meg så grenseløst; hvorfor jeg ikke klarer å føle musikkglede over mollakkordene jeg hører, eller makter å gripe høstmelankolien du ønsker å formidle.
Er det jeg som ennå ikke har knekt koden - hvis den finnes - eller kan det ha seg slik at Follow Me er nok et album som bør sorteres sammen med allerede altfor mange andre norske singer-songwritere?
Derfor skriver jeg dette til deg, som en representant for en uorganisert bande som nærmest har skapt tradisjon i å formidle amerikansk country- og britisk folktradisjon på kjedsommelig vis.
Én ting vet jeg riktignok:
Det behøver ikke nødvendigvis være som dette.
Man kan enkelt styre unna lyriske selvmedlidenhetsfloskler som "Sit down, relax, while I make some coffee/and have a sigarette/there should be plenty left" (fra "Shut The Door Behind You"), uinspirerende duetter som skapt for ufarlig ettermiddags-tv ("Follow Me" med The Voice-Monika Blomeid) eller den generiske snusingen på storhet mot slutten av "We Go On".
Pirrende er imidlertid grunnlaget for sporene "James Gandolfini" og "From The Desk of Dr. Melfi", hvor del én henvender seg til Gandolfini-karakteren Tony Soprano, mens minste-felles-multiplums-postrocken i del to er rettet mot Sopranos psykolog.
Men det forblir kun en fiffig idé - en konseptuell forfriskning midtveis i Follow Me - for låtene i seg selv er omtrent like forglemmelige som resten av albumet.
Mitt arbeid består av å lytte til og bedømme musikk.
Det betyr at jeg blir nødt til å høre godt etter - og ikke fullt så godt etter - på utgivelser i ulike omgivelser og i ulikt humør.
Og selv om dette kanskje utgjør fire-fem timer med lytting per album, er det klart at dette er kun en brøkdel av en brøkdel av arbeidstiden som ligger bak skivene det gjelder.
Hva gjelder min opplevelse av Follow Me tror dessverre jeg ikke mer tid vil tilføre albumet tyngden og egenarten platen tydelig mangler.
| 0
|
002159
|
Galgeoppblomstring
Gallows anno 2012 er mindre komplekst enn tidligere, men de tar det igjen på bombastisk energi.
Det er litt rart at britene valgte å fortsatte under Gallows-navnet etter at Frank Carter kjøpte seg dress og ga seg glam-rocken i vold.
Én ting er selvfølgelig at hans erkebritiske arbeiderklassefrustrasjon har blitt byttet ut med en kanadisk brumlebass i vokalen, men i kjølvannet av dette merker man også en temmelig tydelig musikalsk endring.
Gallows har langt større fokus på rå energi og tradisjonell punk enn forgjengerne.
I dette ligger det altså at man ikke får sidesteg av typen "The Vulture" eller "Last Fight For The Living Dead" her.
Heldigvis er Wade McNeil den perfekte vokalist for reformasjonsjobben, han har en basstung og skitten pondus som ikke passer så godt til innslag av akustiske gitarer eller eksperimentell cello.
Låtskrivingen er tilskrudd (lengste låt er 3:36) og det er fullt øs omtrent hele tiden, med "Vapid Adolescent Blues", "Depravers" og "Odessa" som tre av de mest fengende utbruddene.
Fokuset på allsangrefreng og McNeils brautende, ikke-britiske holdning er et klart brudd med det bandet som i sin tid fikk Refused-sammenligninger kastet etter seg, og med deres til nå suverent mest oppbiffede produksjon er Gallows svært så tilgjengelig og lettlikt.
Men det er effektivt: fra den Morrissey-aktige kvinnelige introen på "Victim Culture" er det ikke noe tvil om at de fortsatt mener alvor.
Og selv om man må lete litt mer, finnes det politikk og samfunnskritikk i bunn her også- eksempelvis i "Last June":
"ACAB until last June meant nothing to me" og i "Cult Of Mary".
Albumets klart skumleste øyeblikk, når McNeil og en barnerøst sammen messer "Cult of Mary, crucify Christ, pagan blood for the religious reich".
De spiller altså ikke bare for å slukke øltørste festgjengere.
Gallows klarer å være farlige og festlige samtidig, på et energisk album som tør å være tilgjengelig på en måte som hverken gjør budskap eller musikalsk arv til skamme.
Båret av tunge riff og autoritær vokal er møtet med det nye Gallows fullt av storslagne inntrykk, som gjør alle bange forutanelser til skamme.
| 1
|
002163
|
Fiskelykke!
Lite går galt når Norges beste liveband møter sinnrik svensk gitarist.
Jeg har stor respekt for Storløkken, Eilertsen og Lofthus i alskens egne prosjekter og andre konstellasjoner, men den kjemien og lekenheten de har vist som Elephant9 over to album føles unik.
Kall det jazz-rock eller prog eller hva du vil - deres ekstremt tekniske, men fengende komposisjoner er av det mest appellerende i sitt segment.
Atlantis er deres mest vidtspennende album til nå, der de sømløst beveger seg fra nedstrippet folk/psykedelia over i langtrukne, storslåtte soniske eskapader.
Inkluderingen av den svenske gitaristen Reine Fiske, mest kjent som en del av miljøet rundt Dungen og den minst like bra avleggeren The Amazing, føles både opplagt og naturlig.
Det er tydelig at de som kvartett har funnet og i enda større grad rendyrket kjærligheten for syttitallsrock, vel å merke i en tapning som både føles moderne og uforutsigbar.
Hør bare "The Riddler" eller det naturlige høydepunktet og avslutningsnummeret "Freedom's Children" - dyrisk, brutalt og såpass hektisk at man er litt glad når låten er over.
Det er derfor velkomment med de periodene der de er nedpå.
Nydelige "A Foot In Both" har kanskje det tydeligste avtrykket av Fiskes opphav i den svenske progtradisjonen, men også med klare melodiske nikk mot folkemusikken - og slett ikke langt unna det eksempelvis Six Organs Of Admittance driver med.
I all sin enkelhet føles disse seks minuttene like overveldende som de mer treningsøktpregede låtene, og det er en klar styrke ved albumet - og en indikasjon på at de også kler og med hell kan eksperimentere mer innenfor det mer rolige.
Elephant9 har mye livefølelse og improvisasjon i sitt innspilte materiale, og det er interessant å tenke på hva - hvis noe - en annen type studioproduksjon hadde kunnet tilføre det stadig mer varierte uttrykket.
Jeg håper uansett at samarbeidet disse fire i mellom kan fortsette over flere album, for her er det fortsatt mye territorium å utforske.
Atlantis er et godt stykke på vei til å finne den perfekte, instrumentale middelvei mellom det tilgjengelige og det outrerte.
| 1
|
002164
|
Køntrifisert fartsdump
Band Of Horses skuffer stort.
Hva skjedde, Ben Bridwell?
Det smerter meg å skrive denne anmeldelsen.
Band Of Horses har med sine tre første plater vært et av bandene som virkelig har lyst opp tilværelsen med sine vakre og store halvmelankolske låter.
Hver gang en tilfeldig sang fra bandets karriere har dukket opp på et av mine produkt som starter med en liten i - og står på random - har smilet dukket opp.
Band Of Horses har så langt vært en sikker vinner i tilværelsen.
Derfor smerter det å skrive denne anmeldelsen.
Band Of Horses går nye veier på sitt fjerde album.
Veier som de ikke helt makter å spasere stilfullt på.
Vokalist og bandsjef Ben Bridwell har alltid gitt Band Of Horses en amerikansk musikalsk stil som er basert på americana og køntri, men tidligere ble dette oftest rørt sammen med en svær og romslig lyd, og polstret med vidunderlige gitarer og gigantiske refreng.
På Mirage Rock er det lite storhet, men mye pinglete alternativ køntri.
Det åpner friskt med første singelen "Knock Knock" som er en streit og voksende rocker.
Enkel og effektiv, om enn ikke i samme klasse som tidligere singler.
"How To Live" matcher også lett de rolige låtene på de tre første platene, og "Slow Cruel Hands Of Time" låter som en sang Mark Olson droppet til siste Jayhawks-album av kvalitetsårsaker, altså helt ok.
Så starter traurigheten.
"A Little Biblical" høres ut som en Teenage Fanclub-demo fra en av skottenes dårligste plater.
"Shut-In Tourist" er så langtekkelig og daff at det er skrekkelig, og det er meget poengtert at sangens uendelig repeterende refreng forteller om nettopp repetisjon.
"So I repeat what you said".
Om og om igjen.
Låten varer bare i fire minutter, men de minuttene føles som en hel omgang fotball der laget ditt blir rundtspilt av motstanderen.
For ikke å glemme den pløsete pub-rockeren "Electric Music" som ikke går noe sted - selv om sangen handler om å reise - og den grufulle køntri-skandalen "Everything's Gonna Be Undone".
Det finnes heldigvis noen glimt av lys i tåkeheimen.
Foruten de tre åpningslåtene er "Feud" en klassisk Band Of Horses-komposisjon, og eneste låt som får meg til å tro på fremtiden til bandet.
"Dumpster World" med sin blanding av Americas rolige Neil Young-lignende "A Horse With No Name" og fine pågående gitarer låter også bra.
Av gammelt vennskaps skyld tar jeg med rolige "Long Wovels" på plussiden også.
Men da er jeg skikkelig grei, altså.
Problemet er at det aller beste på Mirage Rock kun er bra.
Ikke suverent.
Ikke i nærheten av gammel storhet.
Bridwell har før plateslipp fortalt at Mirage Rock er spilt inn analogt og live med en følelse av frihet.
Synd det.
På med lenkene igjen.
Vekk med frihetsfølelsen.
Jeg savner sårt det gigantiske lydbildet og de svulstige refrengene som tidligere har gitt Band Of Horses en fast plass i min musikalske startellever.
Band Of Horses lar albumet ebbe ut med "Heartbreak 101" der Ben Bridwell prøver og feiler på en Springsteensk vri på historiefortelling.
Godt mulig det er hjerte og smerte i sjelen til Ben, men det er også heartbreak i 3. etasje på Nrk Hordaland akkurat nå.
La oss håpe at Mirage Rock bare er en litt hardt asfaltert fartsdump i livet til Band Of Horses, og ikke en gigantisk betongvegg midt i karriere-veien.
| 0
|
002165
|
Gyllen gråstein
Vi skal være glad vi har band som Kråkesølv.
For tenk hvor kjedelig norsk poplandskap hadde vært uten.
Jeg begynte å frykte for Kråkesølv da singelen "Sjalusien som driv dæ" nylig kom.
Det er for så vidt en grei låt, men den gav et glimt av at Bodø-bandet hadde begynt å bli gubbete på album nummer tre.
For pregene av nordnorsk visetradisjon - som alltid har ligget utpå bandet som et særegent trekk - gjennomsyrer nemlig albumkuttet.
Heldigvis er stort sett Alle gode ting Kråkesølv slik vi kjenner dem - og litt til.
Det betyr at vi blir servert melankolsk gitarpop som både tenderer mellom det døsige og det energiske - ta søte "Veien til Agra" og den støyende radiosingelen "Stødig som en bauta" som eksempler på dette.
Likevel - uten å bli nevneverdig eklektisk - har distansen mellom disse to ytterpunktene vokst ytterligere siden sist, og det flørtes blant annet med mild, dungensk psykedelia i "Som vanlig".
Stødig står for så vidt også Kråkesølvs egenart gjennom selvreflekterende og sjarmpretensiøse tekstlinjer om de viktige tingene i livet - lengsel, eksistensen, selvforakt, og naturen - ispedd ordspill og lekne rim, som "I det her universet går alt i ring/så da kan det umulig vær det verste/å gå i bane rundt ingenting" og "Æ ska lykkes med/å vær min egen lykkes smed" fra henholdsvis "Husk at livet går fort" og "Min egen lykkes smed".
Det er imidlertid lett å kjenne skuldertrekkene komme når tekstene ikke overlater noe som helst til fantasien.
Og nettopp det er leit i enkelte tilfeller.
I "Når det prentes inn" går bandet rett i strupen på sosialdemokratisk hykleri:
"Det her landet har gått ut av sitt gode skinn/la oss proklamer at godhet vinn/selv om pengan styra".
I tillegg burde "Dårlig løgner" tilfredstille flere av powerpopentusiastens erogene soner - men overtydelighet setter dype sår i låthåndverket.
Men hvis du virkelig ønsker å kjenne den lille klumpen i magen sakte vokse seg større, for så å ta sats og til slutt ende i pur eufori, anbefaler jeg deg å gjøre følgende: spiss ørene idet "Tesa av snikksnakk" glir over i dunkelt klokkespill før bandet drar på med et riff som snuser på stonerrocken (ja, faktisk!) i kolossale og knallharde "I limbo", som etter et fireminutters klimaks leder til oppløftende "Den som vingla".
Gudskjelov at alle gode ting er tre.
For det er alt annet enn hverdagskost at norske band i indiesjiktet har evne til å by på lignende øyeblikk.
| 1
|
002166
|
Vinnende mangfold
Grizzly Bears fjerde er mindre hit-orientert enn forgjengeren, men mer kompleks og nesten like givende.
Etter publikums- og kritikerfavoritten Veckatimest (2009), sto Grizzly Bear med akkurat samme problemstilling som Animal Collective gjorde før det nylige slippet av Centipede Hz: Hvordan forvalte og takle en uventet suksess hos et bredere publikum?
Begge albumene hadde to (til disse bandene å være) lettlikte singler - "Two Weeks"/"While You Wait For The Others" og "My Girls"/"Summertime Clothes" - og i 2012 finnes det ingen slike singler hverken fra Centipede Hz eller Shields.
De to som ble sluppet pre-album, "Sleeping Ute" og "Yet Again", fungerer ikke spesielt godt enkelstående, men de er av disse låtene som trenger albumkonteksten for å virkelig kunne forstås.
Der Veckatimest var proppfull av de gode Ed Droste-enkeltlåtene, har Shields en mer kollektiv albumfølelse.
Dette har blant annet ført til at Daniel Rossens låtskriving er mer tydelig enn før, noe som er gledelig for oss som liker hans fantastiske sideprosjekt Department of Eagles - spesielt kan dette høres på et av Shields' største høydepunkter "Speak In Rounds", som minner en god del om tittelsporet fra In Ear Park.
Shields er også det røffeste albumet de har gitt ut.
Gitarene skingrer mer, det er et mer uryddig lydbilde og man får ikke den samme følelsen av perfeksjonsjag som på Veckatimest og for den del Yellow House.
Derfor er det ikke de fengende melodiene som er albumets forse, men de skurrende, kronglete øyeblikkene.
Aller mest på de to avslutningslåtene, "Half Gate" med sitt seige refreng og "Sun In Your Eyes", som med sine syv minutter med av-og-på-bråk er noe av det mektigste de har laget så langt.
Søker man etter "Two Weeks"-refreng, så ville jeg ha startet med "A Simple Answer", som har de samme himmelhøye harmoniene og tekstlinjer som "oh goodness, mercy mine/soldier on/but not so long/this time".
Daniel Rossen leverer velmente råd med sin sedvanlige tyngde, og fortsatt er de tekstforfattere som tar seg selv svært seriøst og forventer at publikum gjør det samme.
Shields er tyngre å komme inn i enn sine forgjengere, men gir mye mer tilbake enn både Yellow House og Horn Of Plenty.
Hook-interessen er byttet ut med helhet og nysgjerrighet, som når de snuser på jazz på "What's Wrong" og støyrock på "Sleeping Ute".
Der Animal Collective valgte å distansere seg fra populariteten ved å famle rundt i et uferdig kaos, blir Grizzly Bear et mer fokusert albumband igjen.
De mister noe av sjarmen på veien, men tar det igjen med mektige, raffinerte øyeblikk som vokser for hver lytt.
| 1
|
002167
|
Disiplene leverer
Som enehersker styrer Kanye West alle ledd i G.O.O.D. Music-etiketten.
Men hiphopens selvutnevnte Jesus lar disiplene skinne på labelalbumet.
G.O.O.D Music-selskapet styres av ovennevnte, og etiketten huser flere store urban-navn som John Legend, Pusha T og Common.
Selv om West står førstekreditert kun på tre spor av tolv mulige - "The One", "The Morning" og "New God Flow" - er Wests rolle i albumet distinkt.
Mannen preger Cruel Summer i høy grad, men på vellykket vis.
Anslaget med R.Kelly på åpningssporet "To The World" er grandiost, men lekkert.
De som lurer på hva som skjer hvis man setter to av urbansjangerens største egoer i samme rom, så får vi svaret nå.
Så følger "Clique", "Mercy", "New God Flow" - og her er litt av "problemet".
Alle disse tre låtene ble sluppet for stund siden og da sitter en igjen med en følelse av at Cruel Summer har blitt en slags utvida EP, spesielt når vi legger til sistesporet "I Don`t Like", remiksen av den unge hardhausens Chief Keefs gjennombruddskutt som lekka for fire måneder sida.
Misforstå meg rett, låtene blir ikke nødvendigvis dårligere, men eksklusiviteten blekner litt.
Når Kanye vil, er han best.
Han holder ikke konkurrentene på en armlengdes avstand, det er heller egoet til Chicago-artisten som tar opp så mye plass.
Noen ganger føler jeg synd på West-protesjen Hit-Boys lillebrorkompleks – albumets siste singel "Clique" ligner så mye på Kanyes produksjoner at jeg lurer på om den unge produsentens relativt store potensiale kan bli kvelt av storebrors overformynderi.
Nå følger riktignok "Clique" og "Cold" opp det jeg føler Hit-Boy er best til – å lage hiphop-bangers for radioen.
Men "Higher" som har med The-Dream på sporet, kunne ha vært hvilket som helst Kanye-kreditert kutt.
Det sagt, så er de tre spora signert Hit-Boy blant albumets sterkeste.
Rart med det.
Cruel Summers bidragsliste er lang hvor overkant av tjue artister leverer vers, hooks og produksjoner.
Skotten Hudson Mohawk står midlertidig bak den mest hypnotiske låta med tjalltynnasen Kid Cudi på "Creepers".
Men instinktivt tenker jeg på Commons linjer på "Morning" som det råeste tilskuddet.
Jeg var vel blant de hundre folka som faktisk kjøpte albumet Electric Circus i Norge og elska det ellers middels mottatte albumet.
På sporet er Common tilbake den samme flyten som i 2002, og jeg har tatt meg selv i å spole ofte tilbake for å lytte til linjene som varer i par og tjue sekunder.
Det må nevnes at 2 Chainz’ bidrag her er merkelig malplassert og det samme gjelder mannens leveranse på "The One", selv om han etterlater et langt bedre inntrykk på "Mercy".
Når vi først nevner minus-i-margen – på "Sin City" og "Bliss" viser 90-modellen Teyana Taylor seg frem, men beklageligvis preger sanger-kåtskalken John Legend spora altfor mye via hooksa.
Dermed ender de som fotnoter på en ellers sterk utgivelse.
Kanye, geniet og den selvforherligende douchebagen, kunne ha tetta igjen de kreative røra på Cruel Summer.
Han kunne ha plutselig ha bestemt seg for å gjøre dette til sitt eget prosjekt, fremfor å fremme samarbeidet.
Bare fordi han kan.
Men heldigvis skinner talentene og gjestene på det etterlengta albumet.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.