id stringlengths 6 6 | review stringlengths 13 22.9k | sentiment int64 0 1 |
|---|---|---|
002017 | Siste pust ved gravkanten
Tross hjelp fra Motorpsychos Bent Sæther:
Det er provoserende lite ved DumDum Boys' tiende album som glimter av liv.
"Det er godt til å være norsk."
Denne kulturfilosofien gjaldt i stor grad på åtti- og nittitallet.
Og all respekt til Prepple Houmb, Aslak Dørum og resten av de middelaldre... | 0 |
002018 | Fengende, men usammenhengende
Det er mulig det er noe jeg ikke skjønner, men dette er en uforutsigbar berg-og-dal-bane av ei plate.
Greit, jeg innrømmer det.
Jeg er svak for finnene i Sonata Arctica.
Selv om jeg datt av karusellen for en del år siden står fortsatt Ecliptica (1999) og Silence (2001) igjen som to god... | 0 |
002020 | Spøkelse i sjelen
Bon Iver-venner med oppsiktsvekkende elektronikadebut som gjør skamme på alle fordommer man måtte ha mot AutoTune-vokal.
Vel møttes trommeslager og produsent Ryan Olson og vokalist Channy Leaneagh i det Justin Vernon-assosierte Gayngs, men det er som Poliça de bør få sin store anerkjennelse.
Det tr... | 1 |
002023 | Apokalypsepop
Far East Movements fjerde album er nok et bevis på at den høykommersielle, amerikanske popmusikken forlengst har stagnert i rusen av billig hvitvin.
Nok er nok.
I løpet av de siste årene har en bekmørk tendens vist seg blant produsenter av høykommersiell populærmusikk, og da særlig det som gis ut på am... | 0 |
002024 | Krybbeliv
Broderbandet The Cribs finner en brautende formtopp på sitt første album etter at Johnny Marr takket for seg.
Det var lett å gi blaffen i The Cribs da de dukket opp i Franz Ferdinand-kjølvannet på starten av totusentallet.
Selv da de fikk med seg Johnny Marr på fjerdeplaten Ignore The Ignorant var ikke dét... | 1 |
002025 | Tronen i rette hender
De mest stormannsgale i klassen med en maktdemonstrasjon som godt skal gjøres å toppe.
Og der sto de; på hver sin opphøyde kube som viste bilder av vaktbikkjer og haier.
“H.A.M” var åpningslåten på Watch The Throne-konserten i Telenor Arena med to av verdens største rapstjerner.
Kanye kledd i ... | 1 |
002027 | Justin safer
Middelmådig stilskifte fra Bieber.
Justin Bieber, eller rettere sagt megaapparatet rundt ham, er lure.
En dag før hans gigantiske "hemmelige" konsert eksploderer på Operataket i Oslo, ble hans nyeste singel «Die In Your Arms» sluppet.
Justin har tydelig skiftet stil – for det trente Bieber-øret, vel å... | 0 |
002028 | Avanserte arkitekter
Kommersielt kompromiss eller deilig ny lyd?
Architects er ute med ny plate.
Det er fryktelig mye interessant som skjer i Storbritannia om dagen, og Architects er i fortroppen av band som søker og leter etter et interessant og attraktivt uttrykk.
Bring Me The Horizon er allerede stjerner med si... | 1 |
002029 | Gull og gråstein
Jack Black og Kyle Gass er tilbake!
Med to klassikere og mye dritt, som vanlig.
Det går en historie om Will Ferrells første sesonger i Saturday Night Live, hvor stjernekomikeren følte han famlet i blinde.
Han slet med å naile karakterene, og klarte ikke å skape den ene sketsjen som alle prate om og... | 0 |
002030 | Sexy beist
Soul, støyrock og frijazz møtes til trekant i himmelen.
Neneh Cherry, hvor har du vært hele mitt (voksne) liv?
Den svenske rapperen, vokalisten og låtskriveren hadde sine sju sekunder i rampelyset med ”Buffalo Stance” fra det underkjente albumet Raw Like Sushi (1989), der medlemmer fra det som skulle bli ... | 1 |
002031 | Vinnere i eget tempo
Amerikanernes tiårige modning fra postpunk-jyplinger til croonere er forbilledlig, og ender her opp med foreløpig karrierebeste.
Dersom du nikker gjenkjennende til bandnavnet The Walkmen, er det antakeligvis 2004-singelen "The Rat" som først popper opp i hodet.
På dette tidspunktet var de midt o... | 1 |
002033 | Et hakk over resten
Purified in Blood beviser at selv den mest innbitte metalcorehater må ta seg sammen og gi dem en ordentlig sjanse.
Purified in Blood kommer fra Hommersåk utenfor Sandnes, og det er nå åtte år siden de ga ut sin første EP.
Samme år vant de Zoom-prisen og turnerte landet rundt, og i 2006 slo de vet... | 1 |
002037 | Tilbake i dongeri
Turbonegro blander det beste fra sin egen musikalske historie – og låter mer vitale enn på veldig lenge.
Turboneger, eller Turbonegro som de vel egentlig heter for tiden, gjorde det som må være tidenes norske comeback med sine gjenforeningskonserter i 2002.
Synet av halve Kristiansand i matroshatte... | 1 |
002038 | Rustfri kjærlighet
Slayer tok unge og gamle fans med på en overbevisende og tung reise i Bergen i går.
Ekstremmetalens gudfedre i Slayer fikk det ikke lett i Bergen i går, da de måtte spille som hovedattraksjon etter to av hardrockens ypperste yngre band.
Gojira og Mastodon hadde henholdsvis sjarmert og imponert de ... | 1 |
002041 | Lenge leve Laleh
Laleh stiger fram som en av de viktigste og mest særpregede artistene Norden har å by på.
"Jeg har reist langt for komme hit!", annonserte iransk-svenske Laleh fra scenekanten i Frognerbadet innen tonene av "Vårens første dag" satte stemningen for den snaut timelange konserten på Norwegian Wood.
Man... | 1 |
002042 | Vitalt gubbegodt
Det aller meste fungerer når Sting bretter ut sangboken sin for et utsolgt Frognerbad.
Hvor mye kan man forvente av en artist som ikke har gitt ut noe som helst av betydning de siste 15-20 årene?
Det er et spørsmål jeg synes det er betimelig å stille seg i forkant av Norwegian Wood-søndagens hovedat... | 1 |
002044 | Oppreisningen
Den elskelige gærningen Kevin Rowland har røsket Dexys ut av en nesten 30 år lang dvale.
Resultatet låter bedre enn noen har rett til å forvente.
Det kan være lett å glemme om du befinner deg utenfor den nærmest rørende lojale menigheten, men Dexys Midnight Runners – bandet best kjent for "Come On Eile... | 1 |
002047 | Etterlengtet fransk suksess
Gojira er langt bedre på plate enn på bandbilder.
Gojira har de siste årene vært metal-bandet som alle har snakket om, men som aldri har klart å ta steget helt opp.
Det er nå mye som tyder på at de hyggelige franske herrer skal få en god medvind i løpet av sommeren.
Gjennom hardt arbeid ... | 1 |
002048 | Søkes:Publikum
Oslo-kvartetten Maribel faller gjennom i folketomt telt på Hove.
Kall det gjerne en forbannelse:
Da Maribel spilte på Hoves amfiscene i 2009, var det fire – 4 – mennesker som hadde møtt opp for å skue bandets drømske, bråkete pop i levende live.
Tre år senere, som et av de første bandene ut på fest... | 0 |
002049 | Våre lykkeligste dager
Med all sin nostalgiske og barnlige sjarm fremstår Team
Me som den perfekte åpningen på en stadig yngre Hovefestival.
Søkeordene "Team Me suksess" gir omtrent 25 000 treff på Google.
Det er langt ifra uten grunn.
For hedmarkingene har hatt en ekstrem suksess siden de først ble plukket opp av... | 1 |
002051 | En tapt time
Lostprophets virker som noen ordentlig ålreite karer.
Bare synd at musikken de spiller er så ribbet for personlighet.
Årets Hovefestival har fått kritikk for fraværet av headlinere man er nødt til å få med seg på årets plakat.
Og kritikken er ikke uten en viss berettigelse – navn som Rise Against og Th... | 0 |
002053 | Ompa til vi dør
Zach Condon og resten av hans world music-frelste kamerater vet det å gjøre skumringen ekstremt vakker.
Joda, sjangertermen "world music" er både sneversynt og tåpelig, men New Mexico-fødte Zach Condon er kanskje vår tids dyktigste til å lage fin engelskspråklig popmusikk ut av tonnevis med folkemusik... | 1 |
002054 | Plastisk punkurgi
Rise Against leker ikke punk.
De pynter den ihjel.
Hadde jeg ført opp en liste over musikk som irriterer meg ville sannsynligvis punkrock som er i overkant politisk korrekt fått en ganske solid plassering.
Der Green Days epos, American Idiot, definitivt var politisk ladet, var det dog med en kriti... | 0 |
002055 | Modig Miller
En spinkel tjueåring fra Pittsburgh overrasket på årets første Hove-rapkonsert.
Jeg må ærlig innrømme at Miller falt ut av må-høre-mer-radaren etter teipen K.I.D.S (Kickin' Incredibly Dope Shit).
Blue Slide Park, fjorårets debutalbum, var en retningsløs skuffelse.
Ikke at man forventer at en knapt tjue... | 1 |
002057 | Tilbakelent talent
Det oser uanstrengt overskudd av Mikhael Paskalevs musikalske prosjekt.
De tidlige konsertene på Hovescenen er potensielt risikable affærer.
Det er noe nådeløst over slitne festivalgjengeres ofte skrikende mangel på interesse for begivenhetene på scenen, og tradisjonelt er det nettopp de mest tilb... | 1 |
002058 | Kompis har sjel
Han virket litt grinete der han sto, godeste Michael Kiwanuka.
Men briten er dyktig til å formidle inderlige følelser.
Den kalde brisen over Hove-området betydde lite da Michael Kiwanuka, mannen som har blitt sammenlignet med soulartister som Otis Redding og Curtis Mayfield, spilte på Amfiscenen.
H... | 1 |
002059 | Seiersdans i duskregn
My Morning Jacket trosset labre forutsetninger med et rock n'roll-show av skyhøy klasse.
My Morning Jacket er et band med mange ansikter.
Kentucky-kvintetten har siden starten i 1998 gradvis dreid fra reverbdruknet, kosmisk americana til en langt mer variert sjangerpallett, der reggae, syntetis... | 1 |
002061 | Allsang med Ed
Klisjeén om kassegitar-tullingen på nachspiel eksisterer fortsatt.
Han har bare blitt en dødssvær tenåringshelt.
Det ble tidlig klart hvilken vei det skulle gå på Ed Sheerans konsert på Amfiscenen.
Timen før spilte Michael Kiwanuka på samme sted for langt færre folk.
Men nå så en jenter som hadde sk... | 0 |
002062 | Hvorfor?
Gratulerer, Kreayshawn.
Det der var det verste jeg noensinne har sett.
Det varer i en halvtime, men det er en halvtime for mye.
Kreayshawn, bloggfenomenet som er mer kjent for sine kontroversielle utspill enn selve musikken, viser seg kjapt å være det kanskje mest irriterende jeg har noensinne har sett på ... | 0 |
002063 | La oss drukne i natten
Det ligger mye magi i de forsiktige og dvelende hendene til The xx.
Spesielt hvis man er fanget i nattemørket.
Jeg følte at jeg allerede hadde gått glipp av mye da jeg et par måneder for sent oppdaget The xx' selvtitulerte debutalbum i november for tre år siden.
Dette viste seg imidlertid kun... | 1 |
002064 | Uforløste ballader
Det er mye som er kunstig ved Lana Del Rey, men hennes dempede livearrangementer har åpenbart noe for seg.
Bare ikke så sent på kvelden.
Det er ikke uvanlig å dra på konserter der forhåpningene er høye, mens troen på faktisk suksess er langt lavere.
Siden jeg først pinte meg gjennom Lana Del Reys... | 0 |
002066 | Reisen til stonerstjerna
Den styggest tatoverte rapperen leverte en strålende konsert på Hovefestivalens største scene.
Hvis verden hadde opplevd en atomkrig i dag, hadde Wiz Khalifa kjapt vært en av dem som hadde overlevd.
Ikke bare fordi lokehodet ser ut som en tatovert kakkerlakk, men Pittsburg-rapperen viste seg... | 1 |
002068 | Engelen fra havdypet
Det krever et iskaldt hjerte for å ikke la seg røre av storheten i Pat Grossis elektroniske harpesoul.
I går hadde jeg en samtale med tidligere Lydverket-produsent Beate Grøndahl om hvorvidt Hovefestivalen hadde hatt godt av en fjerde og mindre scene ettersom Teltscenen har vokst seg større.
Et ... | 1 |
002069 | Men sekkepipa var ikke død
Få band leverer et mer lidenskapelig lydspor til øldrikking og lykkelig herjing enn Dropkick Murphys.
Jeg skal ærlig innrømme at det kan gå år mellom hver gang jeg setter på keltpunken til den stolte, irskættede Boston-gjengen hjemme i stua.
Men fra en scene har Dropkick Murphys fortsatt t... | 1 |
002072 | Mystikken som brast
Et regnvått amfi er langt fra ideelle rammer for Toro Y Mois skimrende åttitallsnostalgi.
Amfiscenen er et trist skue idet det den amerikanske chillwave-spydspissen Toro Y Moi etter planen skulle startet sin konsert på Hoves siste dag.
Området er dekket av massive sølepytter, og for en gangs skyl... | 0 |
002073 | Malplassert, men riktig
Den velkjente A-Laget-formelen er solid.
Men Hove må skjønne at bergensrapperene ikke kan holde konsert midt på lyse dagen.
Hovefestivalen har ikke vist seg fra sin skarpeste side hva angår å booke artister til riktige tidspunkter.
Lana Del Rey ble satt til å spille på kanskje døgnets mest b... | 1 |
002077 | Skadeskutte fjærkre
På en mørk klubbscene hadde sannsynligvis Niki & The Dove imponert stort.
Men Hovefestivalen hadde helt andre planer for dem.
Jeg begynner virkelig å gi helt opp Hovefestivalen.
Det er vanskelig å i det hele tatt forstå hva som gikk gjennom hodene i festivalledelsen da de fant det naturlig å pla... | 0 |
002078 | Da Hove ble skrilleristet
Det motsatte av stillhet:
Skrillhet.
Og det var nettopp dét som måtte til for å frelse Hove i år.
Knife Party.
Nero. Flux Pavillion.
Hove har måttet tåle berettiget tyn for både bookingene og plasseringene av dem i år.
Men med navn som de nevnte på klubbmenyen, kan Toffen & co. argument... | 1 |
002079 | Tåken lettet for dronningen
Rihanna gjorde akkurat det hun skulle i kveld.
Og med det forsvarer hun plassen øverst i pophierarkiet.
Tåken har ligget tykt over Holmenkollen hele dagen, og det var nok ikke bare jeg som var bekymret for om det i det hele tatt skulle bli mulig å få et glimt av henne, verdens største kvi... | 1 |
002080 | Kiss landa trygt i Kollen
Kiss gjorde et svev av godt merke og satte et solid nedslag som avslutning av første Kollen Sommerfestival.
Gjennom mange år satt Kiss fast i en gjørme av mangel på kreativitet og originalitet.
Bandet ga på 90- og 2000-tallet noen få album uten å imponere nevneverdig.
Men i 2010 kom et for... | 1 |
002081 | Myter, musikk og magi
Rick Ross og gjengen bygger myter og skaper magi.
Sommerens soundtrack er Self Made, Vol.
2.
Med unntak av den middelmådige konserten på Sentrum Scene tidligere i år, har Rick Ross hatt god oppdrift de seneste årene.
Ikke bare har han gitt ut noen strålende plater (Deeper Than Rap, Teflon Don... | 1 |
002082 | Trigger en sensor
Eksentrisk geni fokuserer på melodier på sitt sjette album.
Bra for oss!
Mitt første møte med Dave Longstreth var på Black Flag-etter-hukommelsen-albumet Rise Above.
Det satte dype spor, jeg har aldri hørt musikk så perfekt ikke-gjengitt som der (jeg kan til dags dato ikke kjenne igjen favorittlåt... | 1 |
002083 | Dub ved verdens ende
Ekteparet Peaking Lights er mer enn godt på vei med å perfeksjonere sin sommervarme og utenomjordiske dubpop.
Det slår sjeldent feil når kjærestepar utgjør bandkjernen i varmhjertede indierockgrupper.
Selv om skilsmissen mellom Kim Gordon og Thurston Moore har gjort legendariske Sonic Youth til ... | 1 |
002085 | Dansing i mørket
Åttitallsfetisjist Twin Shadow fortsetter å være sykelig opptatt av knuste hjerter.
Heldigvis for oss.
Skulle du ta deg råd til en kort titt på albumcoveret til Confess – eller musikkvideoen til singelen "Five Seconds" (som du ser noen avsnitt nedenfor) – vil du fort skjønne at George Lewis Jr. har ... | 1 |
002086 | Sankt Frank
Årets viktigste plate er ikke perfekt, men Channel Orange er likevel mer enn god nok.
Det har vært litt av et år for den 24 år gamle New Orleans-sangeren Christopher Breaux, bedre kjent som Frank Ocean på en blogg nær deg.
Etter at den sensasjonelle miksteipen Nostalgia, Ultra ble sluppet i fjor vår, har... | 1 |
002087 | I sin beste alder
Baroness har vokst og virkelig funnet seg selv i den grandiose tungrocken som utgjør dobbelalbumet Yellow & Green.
Det er lett å kjenne skepsisen stige ut til fingerspissene når artister benytter seg av ordet "dobbelalbum" for å beskrive den kommende skiva.
For dessverre betyr det ofte at musikerne... | 1 |
002088 | One Hit Alina
Alina Devecerski vinner på scenepersonlighet, men taper stort på resten.
Svenske Alina Devecerski kom i april ut av intet som et velkomment tilskudd til kampen om årets sommerhit med "Flytta på dej".
I det hun går på Baglerscenen er låta den mest kjøpte både i Norge og Sverige.
Det skal dessverre vise... | 0 |
002090 | Henda opp for Gabrielle
Den unike hitmaskinen mener det hun gjør, og eier scena på Slottsfjell.
Det er ikke mange artister som har gjort fem av ti spor på debutskiva si til radiohits.
Men dét har Gabrielle klart.
På Slottsfjell kommer det tydelig fram at sterke låter som "Ring meg", "Bordet" og "Inn i deg" har brøy... | 1 |
002092 | Sønn av solen
Han gjør sine feil, denne Maverick Sabre.
Men hans konsert på Slottsfjell er likevel kort unna å være en ren og skjær solskinnshistorie.
Se for deg en halvt irsk hooligan-stereotyp på tjueto år fra Londons verste østkant, Hackney.
Det er ærlig talt ingenting ved overflaten på typen Maverick Sabre som ... | 1 |
002093 | Pompøse menn
Seigmen presser inn mange elementer i jubileumskonserten på Slottsfjell.
For mange.
Bare i Tønsberg kunne 90-tallsheltene i Seigmen blitt tatt i mot på denne måten; fra et trykk av forventning i lufta før de kom på, til tårer, jubel og allsang fra publikum - dette er helter på hjemmebane.
Slottsfjell ... | 0 |
002094 | Klovn i ulveklær
Wolfmother roter seg bort i gjøgleri og tam musikk - i stedet for å fokusere på sitt iboende potensial som liveband.
I 2006 slo Wolfmother hardt og brutalt gjennom med debutskiva med samme navn - fylt til randen av Black Sabbath-inspirert og melodisk tungrock.
Megahiten "Woman" brøytet vei, og det a... | 0 |
002096 | Vellykket publikumsfrieri
Timbuktu & Damn!
Leverer solid håndverk på Slottsfjell.
Da sola endelig var tilbake etter en formiddag med skybrudd, lyn og torden, skulle det ikke voldsomt mye til å for å glede slottsfjellpublikummet.
Allikevel tar Timbuktu og hans dyktige backingband Damn! oss med gjennom en fest av en ... | 1 |
002099 | Problembarn på prøve
Frank Carter og hans Pure Love har mye for seg.
Såfremt den tidligere Gallows-vokalisten tar seg skikkelig sammen.
Det jeg har gledet meg mest til å se på årets Slottsfjellfestival (med unntak av New Order, såklart) er Frank Carters reinkarnasjon som puserocker i bandet Pure Love.
Og det selv o... | 0 |
002100 | Solstrålen Lissie
Lissie har stålkontroll og bøttevis av sjarm.
Slikt blir det minneverdige konserter av.
Det er to år siden Lissie for alvor begynte å få fotfeste i Norge - nettopp under Slottsfjellfestivalen 2010 ble mange oppmerksomme på den særegne musikeren fra Illinois, USA.
Med sin sjelfulle blanding av coun... | 1 |
002101 | Godhjertet reinkarnasjon
Gallows har kanskje begynt å kle seg i mentale ullgensere, men som liveband har britene fortsatt mye å leve for.
Et av mitt livs aller beste konsertminner, sammen med Pulps skjellsettende opptreden på fjorårets Øyafestival, var da Gallows spilte på Hovefestivalen i 2010.
Mye av grunnen til a... | 1 |
002102 | Fest i forsterkeren
Graveyard setter standard på toppen av det forblåste fjellet.
Selv om vinden innimellom stakk av med lyden til Göteborg-bandet Graveyard, er det ingen tvil etter konserten deres på Slottsfjell:
Dette er et band som kommer aller best til sin rett live – og fra Kastellscenen gir de publikum en full... | 1 |
002104 | Fremtiden er nå
Forvrengte rapbeats, groteske barnedrømmer og sukkersøte popmelodier møtes i et å-så-sjarmerende univers på et av årets fineste album.
De siste par årene har man kunnet med en betydelig spenning følge med på kollisjonen mellom indiemusikken og hip-hopen.
Et eksempel er den suverene soveromsprodusente... | 1 |
002105 | Liten mann med stor konsert
Det var stort sett strålende da Paul Simon spilte hele klassikeren Graceland for første gang i Norge.
Paul Simon har vært artist i femtifem år, først sammen med Art Garfunkel til 1970, deretter som soloartist.
I 1986 ga han ut albumet Graceland, en utgivelse som var svært kontroversiell d... | 1 |
002107 | Særpreget svinner
Å gå tilbake til sine røtter er ikke alltid like vellykket.
I 2006 fikk det psykedeliske black metal-bandet Nachtmystium sitt gjennombrudd.
Instinct: Decay var amerikanernes tredje album, og det toppet årets-beste-plate-lister verden over.
Før denne utgivelsen hadde de vært kraftig inspirert av de... | 0 |
002108 | Null skam
Rick Ross' femte album bekrefter nok en gang at hans banaliteter er så ute at det er innenfor.
Rick Ross er her for å more oss.
En banal og feit eks-fengselsbetjent med usannsynlige vers om det gode liv fylt med kokaindrømmer og dyr denim er like underholdende som resten av gategjengen i MMG.
Og det er ne... | 1 |
002109 | I dramakongens kirke
Et sted mellom skjærsilden og Perleporten vil du få høre Willis Earl Beals toner.
Da Willis Earl Beal var hjemløs og vandret rundt i gatene i Albuquerque, delte han ut flyveblader til folk hvor han tilbød folk en sang hvis de ringte ham på mobiltelefonen.
I tillegg tegnet Beal selvportretter som... | 1 |
002110 | Nam, sukkerstøy!
Den aldrende kraftpop-generalen Bob Mould ruller opp essensiell rockehistorie med imponerende vitalitet.
Det er lov å være skeptisk til artister som vender tilbake til fordums storhet lenge etter at den kreative ilden har ebbet ut.
Og den stadig mer utbredte, dypt retromantiske ideen om å rekonstrue... | 1 |
002111 | Tannløst rovdyr
På Alabama-rapperens tredje besøk til kongeriket var det lite annet enn en sliten og lite inspirert fyr vi fikk bivåne.
Etter Yelawolfs solide Trunk Muzik har han blitt signet på Eminems plateselskap, gitt ut et skuffende album og fått seg skalletatoveringer.
På Øyafestivalens mest fornemme scene sku... | 0 |
002112 | Rett i strupen
Kosefolken legges igjen hjemme når Thurston Moore og band velger å marinere Øyafestivalen med hardtslående støyrock.
"Jeg ble født med en fuzzboks i munnen," erklærer Thurston Moore før låt nummer to, og fortsetter:
"Etter de klippet navlestrengen som bandt meg og min mor sammen trampet hun på den.
O... | 1 |
002113 | Råkost til kvelds
Feist er proppet med energi.
Det nyter både hun og publikum på Øya godt av.
På fjorårets sterke album Metals foretok Feist riktignok en naturlig videreføring av sin musikalske arv - men hun minnet oss også om hvor viktig det er å utvikle seg videre som artist.
I hennes tilfelle betød dette et mind... | 1 |
002114 | En syredans på roser
Ved å la slitne indiehelter fra åttitallet headline Øyafestivalen får man akkurat det man ber om:
Komplett kaos og positive overraskelser om hverandre.
Når The Stone Roses trasker inn på Engascenen klokkeslaget halv ti, har trommeslager Reni tredd bøttehatten over skallen, mens Ian Brown leder a... | 0 |
002115 | Susannhetens time
Susanne Sundfør er trygg som et fjell når hun avslutter Øyas første dag.
For kun få år siden holdt Susanne Sundfør seg bak pianoet når hun spilte konserter.
Som oftest var blikket vendt nedover, og hun kommuniserte sjelden med publikum.
Den tiden er definitivt over.
Artisten som møter oss på Sjø... | 1 |
002118 | Rockeprofeten
Rocken er ikke død.
Det skal du takke Greg Dulli og resten av The Afghan Whigs for.
Det begynner å bli fjorten gode år siden The Afghan Whigs gav ut sitt så langt siste album, 1965.
Siden da har den en-gang-så-sexylubne Greg Dulli brukt mesteparten av tiden på det ikke altfor ulike The Twilight Singer... | 1 |
002120 | Björk forhekset Øya
Den lille, store islendingen svever høyt og lander perfekt.
Øyatorsdagen forløp ikke helt som forventet.
Men selv om Frank Ocean meldte pass og skuffet mange, skulle den lille, store dama fra Island få timer senere minne oss på hva en ekte stjerne er - og gjør.
Fra det øyeblikket hun entrer sce... | 1 |
002121 | Med vidåpne øyne
Lars Vaular har utviklet seg til å bli en langt mer selvsikker artist på scenen.
Etter torsdagens Øya-show er tiden inne for å imponere på egenhånd.
La det være sagt først som sist:
Lars Vaular har jobbet mye med konsertene sine.
Det er en stor forskjell mellom det bergensrapperen leverer nå og de... | 1 |
002123 | Venner for livet
Odd Future har utviklet sin menneskelige side i løpet av året, men underholdningsverdien er intakt.
Gårsdagen var mørk for det LA-baserte Odd Future-kollektivets kanskje mest talentfulle medlem, Frank Ocean, som gikk i oppløsning foran horder av forventningsfulle publikummere på Øyas største scene.
... | 1 |
002124 | Følelser og funk
Dam-Funk var full av følelser og feit funk i en stappet Klubben på Øya.
– Are you ready for some L.A shit?
Med sine velkjente jehri curls og solbriller var det tid for Dâm-Funks tredje konsert på norsk jord.
Det var uten tvil at mannen viste hele følelseregistret sitt i løpet av California-mannens ... | 1 |
002126 | Kretsmester i punk
Aldrende hardcorehelter på comeback-turné eller ei:
Få andre kan konkurrere med livebandet Refused.
Vi har sannsynligvis alle noe å lære av matvanene til Dennis Lyxzén.
Da den karismatiske Refused- og Invasionen-frontmannen tidligere idag gjestet radioprogrammet
P3 på Øya fortalte han at han ver... | 1 |
002127 | Å være eller ikke være
The Black Keys leverer overraskende blasst, rutinepreget og streit på Øya.
Fjorårets El Camino skulle bli albumet som gjorde at The Black Keys for alvor slo gjennombåde i Norge og verden forøvrig, og har løftet bandet ut på både eteren og de store arenaene.
Hits som "Lonely Boy" og "Gold On Th... | 0 |
002128 | Skrukkete sjarmbombe
The Congos, Max Romeo og Lee "Scratch"
Perry avsluttet Øya-fredagen med en overraskende potent reggaefest.
Man kunne kanskje – i et flåsete øyeblikk – kalle The Congos reggaens svar på The Beach Boys.
Visse paralleller finnes, i det minste:
Den aldrende jamaicanske vokalgruppen er fortsatt akt... | 1 |
002129 | Lovende jomfrutur
Heyerdahl har staket ut en god kurs; deres første konsert noensinne vitner om et band med både låter og ambisjoner av det fyldige slaget.
Det relativt ferske oslobandet Heyerdahl er en av de norske bookingene det har vært knyttet mest spenning til på årets Øya-festival.
Konserten på Klubben var ban... | 1 |
002130 | Sommer på rutine
Best Coasts skranglete solskinnspop er et ypperlig lydspor til en søvnig sommerdag.
Men selv det å ta det med ro kan bli kjedelig når bandet spiller ut av vane.
Hvis man bare skrur av den biologiske GPSen idet Best Coast går på til "When The Sun Don't Shine" kan man et øyeblikk føle at man er på Coa... | 0 |
002131 | Jessie, du bedåre
Hun er full av klasse, Jessie Ware.
Bare synd at settingen la en demper på ellers nydelig opplevelse.
Det er en tung bør å bli sammenlignet med Sade, Storbritannias beste kvinnelige stemme.
Det er heller ikke lett når Øyas flotteste dame skal imponere på scenen etter all hypen som har omspunnet ru... | 1 |
002132 | Maskeladden og den gode hjelperen
SBTRKT gjør maksimalt ut av to par hender og en tvilsom sceneplassering.
Jeg skal innrømme at jeg i utgangspunktet var skeptisk.
Vel er den selvtitulerte debutplaten til den maskebefengte London-artisten SBTRKT (hvis egentlige navn er Aaron Jerome) en av platene som har snurret tyng... | 1 |
002134 | Eventyrstund for viderekomne
Bon Iver avslutter Øya på vakkert og verdig vis.
De har vokst seg veldig store på nokså kort tid, folk-rockerne i Bon Iver.
Gapet mellom de to albumene For Emma, Forever Ago og Bon Iver er stort; fra 2008 til 2011 tilførte Bon Iver mengder av instrumenter, harmonier og effekter i musikke... | 1 |
002135 | Stjerner i Øya
Karpe Diem:
Ingen over, ingen ved siden.
Å se at noen regjerer i så stor grad som Karpe Diem, er regelrett fett.
De får æren av avslutte Øyafestivalen og ambisjonsnivået alene - som en kompis sier det - gjør at duoen fra Oslo er størst i landet.
De er en målestokk for dynamikk og fremførelse, for d... | 1 |
002136 | Piken i skjærsilden
Madonna kan faktisk være relevant i 2012.
Såfremt hun ikke forsøker å være en autotunet samfunnsfiende nummer én.
Hvis du har brukt sommerferien på å følge med på musikksfæren har du sannsynligvis fått med deg flere dramatiske hendelser.
En ting er gjentatte knivstikkingsepisoder på Swedish Hous... | 0 |
002139 | Inn i varmen
Lunkne og smakfullt produserte kjærlighetslåter:
Jessie Wares imøtesette albumdebut er en fryd å lytte til.
På den lange listen over unge, britiske produsenter man bør følge med et tett og årvåkent øye – som Julio Bashmore, Rustie og Gang Colours, for å nevne noen – finner man også Joker, SBTRKT og Samp... | 1 |
002140 | Dains me mæ
Elektro-gutta fra Trondheim vinner på hjemmebane med viljesterkt artisteri.
Synd at de ikke har låter som matcher iherdigheta på scenen.
Det passer jo fint at det som ofte blir referert til som et friskt pust innenfor et rocketungt miljø, får muligheten til å spille opp for hjemmefansen på trøndernes sto... | 0 |
002141 | Død over DJ-en
En av verdens viktigste rappere blir forvirret og lar verdens mest irriterende DJ ta over det som skal være årets rapkonsert.
Det er ikke ofte at trøndere kan skilte med det som på papiret er årets rapbooking.
Men nå på sensommeren 2012 stiller altså Pstereo-gjengen med rapkonserten som jeg har gledet... | 0 |
002143 | Komplett førstehjelpsskrin
First Aid Kit er i stand til å helbrede det som helbredes kan fra en scene.
Uansett hvor lite man tror på skjebnen, er noen ting unektelig forhåndsbestemt og umulige å komme fra.
At de to søstrene Johanna (22) og Klara (19) Söderberg skal varme verden med sine nydelige vokalharmonier, er e... | 1 |
002145 | Dansk dynamitt
Mew runder av Pstereo på eksplosivt vis.
Snart ti år er gått siden Mew fikk sitt store gjennombrudd med Frengers.
Når danskene lørdag kveld avslutter Pstereo i Trondheim, er de tilbake i en av de første norske byene de spiller i - og både bandet selv og publikum på Marinen ser ut til å sette stor pris... | 1 |
002147 | I en døll verden
Yeasayers tredje album vitner om et band tomme for ideer.
Jeg husker fortsatt godt første gang jeg hørte "Ambling Alp", første smakebit fra Yeasayers Odd Blood.
Det var høsten 2009 og det å pendle i over to timer hver dag holdt på å ta knekken på meg.
Men takket være sommerlige synther, afroflørten... | 0 |
002148 | Gåsehud på fuzzpedalen
Etter femten års albumpause låter powerpoppionérene bedre enn noen gang.
Da jeg tidligere i sommer, i ly av den sesongvante fremveksten av agurknyheter, endelig fikk tid til å skrive om den musikalske sjangeren jeg brenner mest for, powerpoppen, glemte jeg rent av Los Angeles' langhårede sønner... | 1 |
002154 | Lyden av et skuldertrekk
The Vaccines' andre album er like retningsløst som det er blottet for intensjon, melodi og spenst.
Nei, du, det er ikke så enkelt å sysle med rock.
Ei heller når du er et band som gjør sitt beste for å gi blaffen:
Englands The Vaccines debuterte med et album som forsøkte hardt å gi en slapp... | 0 |
002155 | Sol i hjertet
… men det finnes heldigvis fortsatt tilløp til mørke skyer på himmelen over Chan Marshall.
Jeg husker godt første gang jeg hørte Cat Power, som er det lett kryptiske navnet Atlanta-artisten Chan Marshall har benyttet seg av de siste 20 årene.
Det var på en 10-årsjubileumsplate for Matador Records, et a... | 1 |
002156 | Umorsom fest
Jeg forakter TrollfesT for alt det de blir elsket for.
At jeg heller vil høre på Finntroll eller Korpiklaani burde si sitt.
De fleste har blitt presset til å høre på TrollfesT på en eller annen dårlig metalfest.
Med seidelen hevet og brølende kompiser rundt seg, har få turt å ytre at bandet egentlig hø... | 0 |
002157 | Talentene er tilbake
Det kan være vanskelig å anmelde favorittband, men ikke når de innfrir alle forventninger og litt til.
Korte, enkle og supermelodiøse rockelåter var det Billy Talent slo gjennom med i 2006, men da bandet tre år senere falt for fristelsen til å bli polerte for mainstreamen var det mange som fikk r... | 1 |
002158 | Uinspirert tristesse
Minor Majority-frontmannens solodebut føyer seg til den nærmest endeløse rekken av intetsigende norske formelfolkskiver.
Jeg sitter inne med så mange spørsmål.
Mest av alt lurer jeg på hvorfor musikken din kjeder meg så grenseløst; hvorfor jeg ikke klarer å føle musikkglede over mollakkordene je... | 0 |
002159 | Galgeoppblomstring
Gallows anno 2012 er mindre komplekst enn tidligere, men de tar det igjen på bombastisk energi.
Det er litt rart at britene valgte å fortsatte under Gallows-navnet etter at Frank Carter kjøpte seg dress og ga seg glam-rocken i vold.
Én ting er selvfølgelig at hans erkebritiske arbeiderklassefrustr... | 1 |
002163 | Fiskelykke!
Lite går galt når Norges beste liveband møter sinnrik svensk gitarist.
Jeg har stor respekt for Storløkken, Eilertsen og Lofthus i alskens egne prosjekter og andre konstellasjoner, men den kjemien og lekenheten de har vist som Elephant9 over to album føles unik.
Kall det jazz-rock eller prog eller hva du... | 1 |
002164 | Køntrifisert fartsdump
Band Of Horses skuffer stort.
Hva skjedde, Ben Bridwell?
Det smerter meg å skrive denne anmeldelsen.
Band Of Horses har med sine tre første plater vært et av bandene som virkelig har lyst opp tilværelsen med sine vakre og store halvmelankolske låter.
Hver gang en tilfeldig sang fra bandets k... | 0 |
002165 | Gyllen gråstein
Vi skal være glad vi har band som Kråkesølv.
For tenk hvor kjedelig norsk poplandskap hadde vært uten.
Jeg begynte å frykte for Kråkesølv da singelen "Sjalusien som driv dæ" nylig kom.
Det er for så vidt en grei låt, men den gav et glimt av at Bodø-bandet hadde begynt å bli gubbete på album nummer t... | 1 |
002166 | Vinnende mangfold
Grizzly Bears fjerde er mindre hit-orientert enn forgjengeren, men mer kompleks og nesten like givende.
Etter publikums- og kritikerfavoritten Veckatimest (2009), sto Grizzly Bear med akkurat samme problemstilling som Animal Collective gjorde før det nylige slippet av Centipede Hz: Hvordan forvalte ... | 1 |
002167 | Disiplene leverer
Som enehersker styrer Kanye West alle ledd i G.O.O.D. Music-etiketten.
Men hiphopens selvutnevnte Jesus lar disiplene skinne på labelalbumet.
G.O.O.D Music-selskapet styres av ovennevnte, og etiketten huser flere store urban-navn som John Legend, Pusha T og Common.
Selv om West står førstekrediter... | 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.