id stringlengths 6 6 | review stringlengths 13 22.9k | sentiment int64 0 1 |
|---|---|---|
001728 | Varme hender
Med nyinnspillinger av gamle låter er Norges fineste band klare til å svøpe sommeren din i euforiens tegn.
At fjorårets muligens aller vakreste album kom fra et tilsynelatende ubetydelig band fra Oslo bestående av bodøværinger i eksil høres kanskje rart ut.
Noe det sannsynligvis også er, ettersom mengde... | 1 |
001729 | Uimotståelig dumhet
Med hjelp av stjerneprodusent Mark Ronson har Black Lips tatt sin balstyrige peyote-pop til nye høyder.
Black Lips har alltid hatt et stempel på seg som garasjerockens rakkerunger.
Fra rapporter om slåssing på scenen, utagerende dopbruk og søplete innspillinger har de rukket å gi ut fem album med... | 1 |
001730 | Frihet, damer og deilig rock
Rival Sons er lyden av lange kjøreturer i California, flotte damer med vind i håret og følelsen av total frihet.
Det er en egen kunst å lage god retrorock.
På den ene siden er reglene og rammene ganske enkle og satte, men samtidig er sjangeren utsatt for så mye slitasje at det skal mye t... | 1 |
001731 | Brutalitetens seige sønner
Oslobaserte Kratic albumdebuterer med et hinsides brutalt riffmonster det ljomer av.
Med misantropi og selvforakt som bakteppe er veiskillene overraskende mange på jakten mot et musikalsk uttrykk som setter denne tematikken på spissen.
Oslobandet Kratic har i så måte valgt å gå veien rett ... | 1 |
001732 | Svimle postrockballader
Spennende briter finner sin egen nisje på debutalbumet, som mest av alt høres ut som om en sjømann på femdagersfylla synger karaoke over Mogwai-låter.
Det er muligens litt lettvint å spille ut postrockkortet såpass tidlig i anmeldelsen, for det er ingen tvil om at WU LYF har andre sjangre og n... | 1 |
001733 | Storstilt skogrydding
Bon Iver boltrer seg over et større lerret i andre runde.
Resultatet er ypperlig.
Debutalbumet For Emma, Forever Ago ble sluppet via beskjedne kanaler i 2007, men ble året etter hyllet som et brutalt intimt mesterverk (også blant våre lesere).
Bandet Bon Iver ble først født etter at Justin Ver... | 1 |
001734 | Dronning uten gnist
Beyoncé treffer bare unntaksvis på sitt fjerde album.
Det er ikke alltid helt lett å bli klok på plateartisten Beyoncé Knowles.
Tross ubestridelige talenter som låtskriver, artist og vokalist, med eventyrlig kommersiell suksess og et knippe av de varigste og beste r&b-/poplåtene fra de siste 30 å... | 0 |
001735 | Balansekunst
Ikke la deg lure av navnet:
Destroyer har skapt et av årets vakreste popalbum.
Destroyer er verken mørkt, brutalt eller destruktivt.
Bandet, med indieveteran Dan Bejar fra The New Pornographers i spissen, har derimot latt seg inspirere av soft rock, flinkispop og myk jazz, og leker seg med alt som er g... | 1 |
001736 | Underveldende opptur
Svenske In Flames har vært trendsettere og sjangerledende i to omganger.
Denne gangen har de verken funnet opp kruttet eller hjulet, men de har i det minste klart å definere seg selv.
Sounds of a Playground Fading er In Flames' tiende album, og det første uten gitarist, låtskriver og grunnlegger... | 0 |
001738 | Romperistende moro
Friendly Fires prøvde å fyre opp det stive Oslo Live publikummet med sin danseglade diskorock.
De fikk ikke responsen de fortjente.
Den britiske trioen (kvartett på scenen i kveld) Friendly Fires har vært nominert til Mercurypris og Brit Awards, og blitt spådd en lysende fremtid av det meste av to... | 1 |
001740 | Menn mot maskin
Et av Norges mest kompromissløse instrumentalband utvider besetningen og synsfeltet, og resultatet er en oppvisning i teknisk brutalitet.
Duoen Hai Nguyen Dinh og Tormod Christensen har som Next Life stått bak to album som i omtrent like deler skjeler mot chiptunes - den mest særegne delen av gutterom... | 1 |
001741 | Den lange veien tilbake
Til tross for både medlemsskifter og sjangerhopp prøver de brasilianske metal-storhetene i Sepultura å holde stand.
Det greier de bare nesten.
Noen sier at Sepultura døde da grunnlegger Max Cavalera forlot bandet i 1996.
Andre gravla dem da broren Igor snudde ryggen til trommesettet i 2006. ... | 0 |
001743 | Storveis sommerfuzz
Jimmy Eat Worlds hitparade på Hove viser hvor bra lettfattelig collegerock kan være på sitt mest utadvendte.
De ser ikke akkurat ut som rockestjerner, Arizonabandet Jimmy Eat World.
Et godt voksent, høyst ordinært utseende knippe med fortysomethings (samt en yngre gjestekeyboardist) med en klesko... | 1 |
001744 | Hekseritualer
Deathcrush serverte et ungt og glissent publikum et imponerende, skremmende og samtidig uutholdelig sexy hav av støyrock.
Med diabolske vegger gitarstøy, monotont mørke og likaktig kvinnevokal fremstår den oslobaserte trioen Deathcrush først og fremst som et lydspor til en okkult seremoni ledet an av en... | 1 |
001745 | Noe på hjertet
Det lønner seg å ha noe å si.
Razika har vunnet ungdommen på det.
Jeg er forelska i Razika.
Du vet hun bestevenninna du hadde akkurat da dere var på vei inn i puberteten?
Hun som var så kul og tøff og grei og morsom, og som du var så glad i og beundret så mye at det gjorde litt vondt?
Ok, kanskje ... | 1 |
001746 | Til himmels på 30 sekunder
Når de storslåtte rockerne i 30 Seconds to Mars legger inn nådestøtet er Hovepublikummet hjelpeløse.
Festen er et faktum.
"Does anybody wanna go crazy?" skråler en sortkledd Jared Leto i det han entrer scenen til tonene av storslagne Carmina Burana.
I løpet av sekunder har han insistert p... | 1 |
001747 | Kjipe symptomer
The Vaccines er ikke langt unna definisjonen på dum og uinteressant rock, og duger dermed som ettermiddagsfyll.
Britiske The Vaccines er den typen band som har skapt sin eksistens utelukkende av gamle bragder.
Tar man utgangspunkt i det meste av lettsindig og hjerneløs rock vil man selv med et halvåp... | 0 |
001748 | Vill impala
De australske platedebutantene går ikke rundt krauten når deres hypnotiserende psykedelia treffer Hoves minste scene.
Den lille teltscenen er der man har kunnet oppleve mange av Hoves mest minneverdige nisjebookinger: The Antlers og Fuck Buttons av fjoråret, og i år er det Tame Impalas tur til å fascinere... | 1 |
001750 | Sympatiske pyromaner
Insense åpner Hovefestivalens dag to med et vennlig og imponerende slag i trynet.
Ubehagelig få norske band har valgt å være fanebærere for metalcoren.
Folloguttene i Insense vet imidlertid hvordan man på ypperlig vis skal kombinere tekniske elementer med store refrenger og blytunge riff som på ... | 1 |
001753 | Klubbrock på lavkarbodiett
Dårlig lyd og slett vokal hindret Kasabian fra å skape magi på en regnfull Hovescene.
Det er få band som blomster med lav og ullen lyd, og britiske Kasabian er kanskje et av de bandene som kler det dårligst.
Med fire gjennomproduserte og til dels svært gode album bak seg, var det lov å håp... | 0 |
001756 | Lite tight Tempah
Festivalens hittil lengste time er over.
Tinie Tempah skuffer.
Londonrapper Tinie Tempah utnytter ikke eget potensiale når han onsdag kveld fyller Amfiscenen på Hovefestivalen.
I utgangspunktet sterke låter som "Pass Out" og "Miami 2 Ibiza" faller totalt gjennom live, mye på grunn av et ekstremt d... | 0 |
001759 | Flytende festivalfokus
De lokale stolthetene i Vågsbygd Handy burde brukt sin tilmålte halvtime i ettermiddagsregnet på Hovescenen bedre.
Det er et årlig, tilsynelatende uforanderlig festivalrituale på Tromøya:
Noen må gå på en Hovescene som er altfor stor for dem, altfor tidlig på dagen, med et et altfor glissent p... | 0 |
001761 | Skuffende kjappis
Hadde DJ Quik brukt mer tid på sine egne låter og mindre tid på døde rappere ville vi kanskje fått en konsert en legende verdig.
For de få hundre som hadde samlet seg i pit’en kom sannsynligvis festivalens høydepunkt i det Quik valgte å gjøre sistelåta ”Tonite” blant publikum i en improvisert moshpi... | 0 |
001762 | Stor gutt nå
Big Boi har definitivt vokst som liveartist siden sist.
Nå er det bare en eneste ting som gjenstår.
Da Big Boi sto på scenen på Øyafestivalen et snaut år tilbake ble ikke konserten den festen mange hadde håpet på, og det på tross av at han var høyaktuell med fantastiske Sir Lucious Left Foot ute i hylle... | 1 |
001763 | Festivalenes isdronning
Med et ekstremt stramt og vellydende show står Robyn bak årets ubestridelig største festivaløyeblikk hittil.
Jeg hater Robyn.
Dette fordi hun etter kveldens konsert på Hovefestivalen har satt lista så uoppnåelig høyt for hvor fantastisk en festivalheadliner kan bli.
Hennes låtmateriale er bå... | 1 |
001764 | Poetisk Polly
Som en hvit engel i tvangstrøye-inspirert drakt forførte PJ Harvey Roskilde torsdag.
Med sitt åttende studioalbum Let England Shake har PJ Harvey i år fått et nytt løft i karrieren.
Uten å miste den dramatiske nerven hennes musikk alltid har bydd på, har hun på sin nye plate fokusert mer på melodiøse o... | 1 |
001765 | Dyktige arkitekter
Med et stort engasjement og musikalsk talent gjør britene i Architects hovepublikummet en formidabel tjeneste.
Det unge Brighton-bandet Architects har på bare få år gitt ut flere høyst imponerende metalcore-plater.
I tillegg har deres store vilje til å stadig gå nye veier brakt dem fra en debutpla... | 1 |
001766 | Drømmedråper
Med drømmende melodier og sårt støy imponerer lovende Dråpe stort.
Dråpe, fra Oslos tyngst hipsterinfiserte strøk, har med kun et par Urørt-låter fra en kommende debut-EP rukket å imponere mange med sitt musikalske uttrykk, der My Bloody Valentine-støygitarer og -monotoni møter svært drømmende og svevend... | 1 |
001767 | Siste kveld med gjengen
Ilter hardcorepunk og hard rock er både en utstrakt festivalneve og et effektivt drapsvåpen i hendene til The Bronx.
Sliten?
Øm i nervene etter lange døgn på Hove?
Lengter du etter din egen seng, samt vann, varme og sanitet?
Da håper jeg du befant deg på The Bronx-konserten denne fredagen. ... | 1 |
001769 | Dårlig valuta
Det hjelper ikke å være høy som et hus når man legger lista så lavt som Curren$y.
Tre dager inn i festivalen hadde ideen om at rappere er mer glad i penger enn de er i å jobbe for dem blitt motbevist ganske greit.
Både Freddie Gibbs og Big Boi leverte solid og selv om Quik rota seg bort tidlig i går, v... | 0 |
001770 | Lysende framtid
Odd Future Wolf Gang Kill Them All kjørte over Hove og leverte en liveopplevelse uten sidestykke.
Den herlige følelsen av usikker oppstemt forventing.
De sju-åtte hundre kidsa som ropte taktfast ”Wolf Gang” allerede et kvarter før gutta skulle på.
Sjelden har det vært så mye lengsel i lufta før en r... | 1 |
001771 | En blodfanodyssé
Med en setliste kun for sine aller mest dedikerte fans distanserer The Mars Volta seg fra både sine øvrige tilhengere og det resterende publikummet.
Ærlig talt har jeg alltid vært svak for The Mars Volta.
Samtlige av deres plater har hatt flere låter der poptendenser, pretensiøs progrock, jazz og sø... | 0 |
001772 | Allsang på grensen
De avslutter Hovefestivalen med publikum i sin hule hånd, men sirkus og gjøgleri truer stadig med å ta bort fokuset fra bandet Kaizers Orchestra.
Som ett av svært få norske band med pondus nok til å runde av Hovefestivalens siste konsert på den store scenen er tiårsjubilantene i Kaizers Orchestra e... | 0 |
001774 | Tamme aper
Ifølge britisk presse er Arctic Monkeys det beste som har skjedd rocken de siste fem år.
Det så vi lite til på Roskilde.
Arctic Monkeys er et erkebritisk band, som ikke bare lener seg på gamle storheter som Oasis og Libertines musikalsk, men som også ivaretar arrogansen som har preget mange av øyrikets po... | 0 |
001775 | Den siste salve
Kings of Leon gir Roskilde 2011 et ufortjent godt ettermæle.
Den 41. utgaven av Roskildefestivalen er mye omtalt for sitt slappe program.
Et par av dagene var påfallende tynne i toppen.
Det var som om bookingsjef Rikke Øxner hadde glemt å hente inn headlinere, men satset på at publikum ikke ville me... | 1 |
001777 | Smører sjelens indre organer
Lite publikumsfrieri til tross; Kitchie Kitchie Ki Me O imponerte i Telegrafbukta torsdag.
Det relativt ferske bandet, som slett ikke er noen ferskinger, Kitchie Kitchie Ki Me O, har et klart mål om å gjøre noe helt annet musikalsk enn det de gjorde i banda de kom fra; å skape et helt ann... | 1 |
001780 | Villdyr og mørkemann
Nick Cave og Grinderman innfridde høye forventninger på Buktafestivalen.
Forventningene var antagelig strukket til bristepunktet for mange da Nick Cave og Grinderman inntok scenen i Telegrafbukta.
En artist festivalen lenge har forsøkt å få til Tromsø.
Og at Nick Cave er en booking som treffer... | 1 |
001784 | Monstre i dagslys
Monster Magnet anno 2011 er kun forbeholdt de som synes at minst ti år gammel weed og todimensjonal, forutsigbar rock er en giftig kombinasjon.
Det begynner å bli en uvane:
Nok en gang kommer jeg for seint til konsertstart; denne gangen til selveste stoneralibiet på Slottsfjell, Monster Magnet.
Me... | 0 |
001785 | Knallsterk Katy
Ikke la B’en lure deg.
Katy tilhører definitivt A-laget.
Klassisk festival-konsert man ikke veit hva man skal tro om på forhånd, denne Katy B-gig’en.
Det var umiddelbart lett å se for seg en halvhjerta time i Tønsberg.
En time hvor det dansbare klubb-baserte soundet Katy har basert seg på viste seg... | 1 |
001786 | Med fest som hverdag
Nok en knallgod dag på jobb for Kvelertak.
Jeg orka ikke å begynne å regne på hvor mange konserter Kvelertak har spilt de siste par åra, men det er mange.
Jeg har vært tilstede på en håndfull av disse, og har for lengst lagt merke til en fellesnevner.
De er alltid knallbra.
Fredagens sett i Pa... | 1 |
001787 | Varm og trygg Horn
Melissa Horn utstrålte varme og trygghet i Telegrafbukta.
Melissa Horn er en av disse svenskene som sniker seg over grensa og forfører oss med sin musikk.
Hun er ei i en lang rekke og er blitt sammenliknet med og blitt kalt en ny og yngre Lisa Ekdahl.
En sammenlikning hun antagelig vil like.
Ho... | 1 |
001788 | Dove hurts
Niki&The
Dove har et stykke å gå før de er flyvedyktige live.
Niki & The dove er et av de bandene som på skive tidvis er smått magiske.
Midt mellom Karin Dreijers mørke, statiske univers og Lykke
Li eller Bat For Lashes popteft skrur de til skjøre, vakre låter proppfulle av melodi, klang og Kate Bush-re... | 0 |
001793 | Blottet for magi
En fjern og energiløs Veronica Maggio sliter med å finne formen på Øya.
Festivalkonserter er korte og festivalpublikum utålmodig.
Da sier det seg selv at det er en dårlig idé å bruke fire-fem låter på å i det hele tatt få i gang en konsert.
Men nettopp dét gjør Veronica Maggio, svensken som har kap... | 0 |
001794 | Prematur dekadansefest
Noen burde gitt Matthew Dear et mer egnet spilletidspunkt – og gjerne et par timer hos sangpedagog i samme slengen.
På plate er den Detroit-baserte produsenten, DJen og produsenten Matthew Dear en av de mest spennende artistene som gjester Middelalderparken denne uka.
Fjorårets Black City har ... | 0 |
001795 | Drømmetreff
Canadiske
Destroyer står for et av høydepunktene på Øya - så langt.
Den eksentriske krølltoppen Dan Bejar er mannen bak canadiske Destroyer.
Hans drømmende, avslappede stemme gjør Destroyers konsert på Øya til en like behagelig og vakker opplevelse som bandets årsferske album Kaputt; men når musikken om... | 1 |
001796 | Dyphavsgeniet
Med sitt unike lydbilde forfører James Blake øyapublikummet med blytung elektronisk bass og klassisk skolert vokal og lavmælthet.
På mange vis har James Blake allerede blitt erklært som en av de største hjernene dette tiåret vil ha å by på.
Ikke bare har han, takket være sine små år som en del av Londo... | 1 |
001797 | Oh 'Ye
For å si det med Kanye selv – this shit is fucking ridiculous.
Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at jeg i utgangspunktet var en tanke skeptisk.
Sist jeg så 'Ye på Roskilde, et par år tilbake, var han nær å rote seg fullstendig bort, før hitparaden reddet ham.
Riktignok var hovedproblemet den gang at han... | 1 |
001798 | Variabel Wiz
Wiz Khalifa-konserten bød på ventetid, ignoranse, hitparade, høye kneløft og Afrojack.
Unggutten som skulle følge opp monsterkonserten til Kanye West på Øyafestivalens største scene, begynte skuffende da han lot DJen varme opp publikum i nesten en halvtime før han selv inntok scenen med åpningssporet på ... | 0 |
001799 | En isdronnings bekjennelser
Med et skamløst vidd koker Sandra Kolstad sammen en mikstur av kjølig elektronisk pop og whitetrashmørke.
Har man fulgt Sandra Kolstad siden "Freudian Slip" ble Ukas Urørt i februar 2010, har man kunnet bevitne et massivt veiskille.
Der hennes debut-EP All That We Are er et tilnærmet ster... | 1 |
001801 | Folk for folk flest
Det er vakkert, men noe slapt når Fleet Foxes fyller Øyas største scene.
Fleet Foxes har tryllet fram melodiøs og drømmende folk siden sin kritikerroste albumdebut i 2008, og bandet har allerede rukket å opptre to ganger på Øyafestivalen.
Amerikanerne har fått en betydelig fanskare siden sist, me... | 0 |
001802 | Jernkvinnen Janelle
Janelle Monáe leverte muligens Sjøsidens beste konsert noensinne.
Forventningene var høye til jenta som har vist tidvis eksepsjonelle ferdigheter i studio og som stiger til å bli en av vår tids største soulartister.
Heldigvis fikk tusenvis av gjester oppleve festivalens aller største høydepunkt h... | 1 |
001803 | Hjernedans
Det er Richard D. James' verden.
Vi andre får være takknemmelige over å bli invitert inn i den.
Av alle nittitallsbookingene Øye har foretatt i år, er Aphex Twin den som føles desidert friskest og mest 2011-relevant.
Dette kan nok dels skyldes auraen av mystikk mannen bak navnet, det britiske gutteromsge... | 1 |
001805 | Sataniske vers
Med gotiske kostymer, allsangvennlige refrenger og blytunge riff står svenske Ghost for lettbeint okkult ritual det er vanskelig å ikke like.
Omtrent ut av intet dukket svenske Ghost opp med sin debutskive Opus Eponymous i fjor høst og erklærte seg umiddelbart som den ekte satanrocken.
Åpenbart er tan... | 1 |
001806 | Fred og phaedragelighet
Norske Phaedra har på kort tid meislet ut et særegent og formfullendt uttrykk, men som låtskriver har hun fortsatt et stykke å gå.
Bak artistnavnet Phaedra, opprinnelig en incestuøs stemorsskikkelse i gresk mytologi, udødeliggjort i Euripides' tragedie Hippolytes, skjuler Oslo-kunsteren og -ar... | 0 |
001807 | Gi meg noe bass
Lyd uten trøkk og en vokalist uten hemninger mot å skape kleine situasjoner kveler en potensielt langt sterkere konsertopplevelse.
Akkurat nå er det en ganske enkel slutning å trekke hvem som regjerer på tronen over metalcore der tenåringsangst og naiv følsomhet står i sentrum.
Sheffield-gutta i Brin... | 0 |
001810 | Eksplosiv skyggedans
Twin Shadows første konsert på norsk jord viser seg å bli en av Øyas største overraskelser.
Brooklynbaserte George Lewis Jr., alias Twin Shadow, utmerket seg med albumet Forget på tampen av fjoråret.
Lavmælt, vakkert, seigt og nostalgisk; en klangfull hyllest til åttitallspop - av mange kategori... | 1 |
001811 | Nattens dronning
Lykke
Li avslutter Øya-fredagen på magisk vis.
Mens mørket ruller inn og månen stiger opp over Ekebergåsen, entrer Lykke Li Sjøsiden på Øyafestivalen.
Borte er det søte og elskverdige uttrykket som preget første del av popdronningens karriere - nå er både hun og bandet kledd i svart; hun danser sel... | 1 |
001812 | Dette er hardcore
Av og til tenker jeg at det endelige målet med livet er å se Jarvis Cocker på en scene så ofte som mulig.
Ta en titt på bildet over.
Han har aldri sett bedre ut, har han?
Når Pulp entrer scenen med "Do You Remember The First Time?", er det etter å ha pirret publikum med en robotifisert pep-talk vi... | 1 |
001813 | Partyfikseren og hans entourage
De kanadiske punkgutta i Cancer Bats er så inkluderende og lite selvhøytidelige at det går varmt i både hjerter og øreganger.
Det er få ting som er riktigere enn et liveband frontet av en karismatisk figur fylt til randen med fandenivoldskhet.
I så måte har kanadiske Cancer Bats blitt... | 1 |
001815 | Gjøglerhelvete
Crystal Fighters image og musikalske uttrykk lider under valg som burde skremme en hel menneskehet.
La oss være ærlige med oss selv et lite øyeblikk:
Det er ikke sånn at vi på død og liv absolutt må inkorporere dubstep i absolutt alt av musikk i år.
Crystal Fighters er på altfor mange måter kroneksem... | 0 |
001816 | Ekstravagant guttunge
The xx' mann i kulissene, Jamie Smith, avslutter årets konserter på Klubben med et fenomenalt DJ-set.
Øyafestivalen har i år gjort flere smekre bookinger når det gjelder de nye store hjernene innen elektronisk musikk.
Ikke bare imponerte James Blake med sitt fenomenale og unike musikalske unive... | 1 |
001817 | Rusten romantiker
Håkan Hellström høres mett ut på Øyafestivalens avslutningskonsert.
Lørdag er tradisjonelt den Øya-dagen det er greit å hoppe over om man trenger en fridag.
De største toppene på programmet er som regel tilbakelagt, og særlig den siste konserten på festivalkonsertens største scene pleier å være boo... | 0 |
001818 | Men tronen min får du aldri
Jay-Z og Kanye West har rottet seg sammen for å passe på hiphop-ens kongehus.
Og tronen har de ingen planer om å gi fra seg.
Det er litt av en sensasjon når to av rapverdens største navn slår seg sammen og gir ut plate sammen.
Størrelsen på prosjektet, forhåndshypen, de ekstatiske første... | 1 |
001819 | Radiovennlig og sikkert stikk
In Waves er verken fantastisk eller nyskapende, men kommer helt sikkert til å gjøre det bra på de hardere hitlistene.
Trivium har fått alt fra glimrende til elendige kritikker siden oppstarten i 1999.
Slik er det ofte med grupper som sverger til metal iblandet core-elementer.
Det hindr... | 0 |
001823 | Ikke høyest, men flinkest
Liten mann med digert talent fikk fram det kollektive gliset
Tidlig konsertstart, duskregn, og et noe søvndrukkent publikum affiserte på ingen måte The Tallest Man on Earth, eller Kristian Mattson som han egentlig heter, på lørdagsettermiddagens Pstereo-konsert.
Fra han starta med åpningslå... | 1 |
001824 | Litt for lite, Lissie
Lissie klarte å gi oss kos på Marinen, men ikke så veldig mye mer.
Lørdag kveld fikk vi oppleve 55 minutter med Lydverket-favoritten Lissie på Elvescenen.
Den skandinavisk utseende, amerikanske jenta har ingen problemer med å sjarmere oss i senk til de grader at vi gjerne vil høre mer.
I hvert... | 0 |
001825 | Fanspastisk futuristisk!
Spastisk eleganse parret med dynamisk futurisme i en rockens tidsmaskin.
22 har vært, og er fortsatt, et av Norges aller mest spennende band.
Og det viste de under sin konsert på Pstereo også.
En konsert med dette Trondheims-bandet er nærmest å regne som en installasjon, eller teater – en ... | 1 |
001826 | Vrange viser
Appellerende miks av støyrock og klassisk, amerikansk singer-songwriter-håndverk gjør Slave Ambient til et album å regne med når høstmørket banker på døren.
"Den Nye Dylan".
Kanskje den mest klisjéfylte merkelappen en aspirerende singer/songwriter kan få klistret på sin bleke kropp, men dersom Dylan-ref... | 1 |
001827 | Langt fra stammen
... og midt på treet:
La La
La er en lovende, men uforløst debut fra arvelig belastede Kaia.
Ingen skal beskylde 23 år gamle Kaja Bremnes for å veive familiefanen i tide og utide.
Og det er lett å forstå hvorfor.
Tante Kari, pappa
Ola og onkel Lars har alle satt sitt preg på den nordnorske vise... | 0 |
001828 | Rødkjedelig
The R.E.D Album står aldri i fare for å male byen rød.
Nesten to år tok det før Interscope fikk dytta ut Games fjerde fulllengder, gitt.
Et album jeg tipper står igjen som en av de dyreste middelmådige utgivelsene på lang tid, og som etterlater en av de mer ydmykende rekkene med mislykka singler på en go... | 0 |
001830 | Lite nytt under solen
Red Hot Chili Peppers’ tiende studioalbum er en studie i kreativ stagnasjon.
De er et av verdens største band, Red Hot Chili Peppers, med stadig mer bulende stadionmuskler bak det etter hvert nærmest patenterte gjøglerfunkpunk-soundet de slo seg gjennom mainstreamen med for temmelig nøyaktig 20 ... | 0 |
001831 | Sterk safing
Wayne er fortsatt den største fisken i dammen, hakket mettere enn før.
Det ville være galskap å tro Tha Carter IV kunne holde nivået til de foregående skivene i Tha Carter-serien.
Rekka nådde tross alt et ganske så naturlig klimaks i det Wayne var nær verdensherredømme etter Tha Carter III.
Det impone... | 1 |
001833 | Narkotisk kjærlighet
Badet i psykedelia, fikse ideer og solskinn har Pirate Love foredlet sin sleivete garagepunk og skapt et minneverdig og originalt andrealbum.
Pirate Love har aldri vært landets heldigste band.
Debuten fra 2008, Black Vodoun Space Blues, ga aldri inntrykk av å være helt formfullendt.
Bandets ima... | 1 |
001834 | Smalt, galt, genialt
The Rapture går laus på tunge tema med dansbare beats på sin tredje fullengdar.
Resultatet er høgst tiltrekkande.
Det har ikkje alltid vore så enkelt å vera The Rapture.
Dei (tidlegare) post-punk /dance-punk-spydspissane har to svært så solide fullengdarar bak seg - Echoes (2003) og Pieces Of T... | 1 |
001836 | Tunge pretensjoner
New York-band graver seg dypere ned i den intrikate nittitallsrockballasten og dukker opp igjen mer kompleks og omfangsrik enn noen gang.
Dersom du er innstilt på å mislike Cymbals Eat Guitars har kvartetten gjort dette enkelt for deg; det er bare å stoppe ved bandnavnet, som er et av de mest utstu... | 1 |
001837 | Atmosfære og aggresjon
Wolves In The Throne Room lydlegger naturens skjønnhet og forfall med brutalitet og vakker droning.
Wolves In The Throne Room består av brødrene Aaron og Nathan Weaver.
Bandet er kjent for å ha interesser som ligger et stykke utenfor de vanlige black metal-temaene:
Radikal økologi, biodynamis... | 1 |
001839 | Selvstendig grizzlybjørn
Chris Taylor fra Grizzly Bear solodebuterer med et velprodusert album som strekker seg inn i elektronikkens verden.
Chris Taylor, det kanskje nusseligste medlemmet i flinkisfolkensemblet Grizzly Bear, har frem til nå i stor grad holdt sitt talent i skyggene.
Mye av skylden kan fort tilskrive... | 1 |
001841 | Pop på utlån
Girls forsyner seg nok en gang friskt fra musikkhistorien, denne gang med mindre sjarme enn på debuten.
Det var mye oppstuss da Girls debuterte med Album i 2009, der det føltes som om vokalist Christopher Owens' bakgrunnshistorie med brudd med en religiøs sekt var minst like viktig som låtene.
Den nyfun... | 0 |
001842 | Naturlig nyskaping
Ane Brun har definitivt forandret uttrykket sitt - til det bedre.
Ane Brun har forandret seg markant fra debuten Spending Time With Morgan til sitt ferske album, It All Starts With One.
Det enkle gitarkompet er byttet ut med et lydbilde hvor trommer, tangenter og luft regjerer - i tillegg til Brun... | 1 |
001843 | River i en vakker drøm
Et knust hjerte senere er The-Dream blitt Terius Nash.
Mer personlig enn noengang, men fortsatt i stand til å lage fantastiske låter.
Terius Nash er altså fødenavnet til smått eksentriske The-Dream, en av vår generasjons virkelig oversette perler.
En trilogi av knallsterke skiver ble fullendt... | 1 |
001845 | Du store, vakre tomhet
Vekk meg når det over.
Mylo Xyloto, tittelen på Coldplays kommende studioalbum, er visstnok hentet fra tegnefilm bandet skulle lage soundtracket til.
Jeg synes det høres ut som et sovemiddel.
Det samme gjør de foreløpige smakebitene fra platen.
Etter den uforløste, men nynnbare førstesingel... | 0 |
001847 | Det nye Mastodon?
De riffer som Scorpions og eksperimenterer som Mastodon:
High five til Revocation!
Revocations to første album ga dem et finfint navn i den amerikanske metalundergrunnen, men da innflytelsesrike Metal Sucks kåret bandets David Davidson til nåtidens beste metalgitarist, tok det helt av.
"Revocation... | 1 |
001848 | La høsten komme
Med nydelige arrangerte og storslåtte poplåter som skapt for høstmørket er Hanne Kolstø din nye bestevenn.
Hanne Kolstø er en av de mest profilerte skikkelsene knyttet til Kristiansands stadig mer lovende musikkmiljø.
Den største årsaken er at hun er en av landets sterkeste vokalister, med en rusten,... | 1 |
001849 | I førersetet
Med gode venner og enda bedre låter rydder Jonas Alaska seg en egen vei gjennom det norske singer-songer-vilnisset.
Det har vært grunn til å forvente storhet fra fra den 22 år gamle aust-egden Jonas Aslaksen, heretter Alaska, etter et år med en gledelig og velfortjent P3-hit ("In The Backseat"), glødende... | 1 |
001850 | Mørk langdistanse
Sivert Høyem har pakka haustmørket inn i albumformat med Long Slow Distance - og kven kan vel gjera det betre enn nettopp han?
Hausten har til no i år vore usedvanleg våt og dyster.
Meterologane har hendene fulle med å registrera nedbørsrekordar og halda nyfikne journalistar oppdaterte på utvikling... | 1 |
001851 | Frisk blafring
Medlemmer fra tre viktige nittitallsband forenes i en gruppe som er langt mer gøy enn viktig.
Det finnes en del band der ute som i enkelte kretser oppleves som viktige i sin sjanger, og trioen Sleater-Kinney som ga seg midt på totusentallet er definitivt ett av disse.
Hardtslående, kompromissløs rock ... | 1 |
001853 | Den syvende landeplagen
Det tok Machine Head 17 år å overgå seg selv.
Unto The Locust er bandets beste plate siden debuten i 1994.
Når man oppsummerer de beste førstelåtene på en debutplate gjennom rockehistorien, kommer Machine Head høyt opp.
Da de åpnet debutalbumet Burn My Eyes i 1994 med "Davidian", låt det så ... | 1 |
001854 | Feller beistet
Med sin frieste og mest humørfylte utgivelse hittil har Mastodon skapt noe større enn bare et karrierehøydepunkt.
Idet "Curl of the Burl" nylig ble B-listet på NRK
P3 sa det seg nesten selv at Mastodon hadde gjort noen grep siden sist.
Med et allsangvennlig korrefreng, leken gitarriffing og en forhol... | 1 |
001855 | Størst av alt er kjærligheten
Wilco fortsetter å gjøre akkurat det de har lyst til.
Det skal vi være takknemmelige for.
Etter to utgivelser der Wilcos eksperimentelle sider har blitt tonet ned til fordel for classic rock av alskens avstøpninger, har spekulasjonene løpt løpsk i forkant av The Whole Love, Chicago-band... | 1 |
001857 | Black metal og banjo
Taake har slått på den eksperimentelle stortromma og leverer en av årets beste skiver i sjangeren.
I bergensbandet Taake er Hoest den kreative drivkraften og det eneste konstante medlemmet.
Han står selv bak musikk, tekster, instrumenter og vokal.
På sin femte utgivelse, Noregs vaapen, har han ... | 1 |
001858 | Det er ikkje gull alt som glimrar...
...men Feists Metals er ikkje langt unna å vera av den edle sorten.
Leslie Feist er ei av dei artistane som, nokså uventa, brått var allemannseige.
Med gjennombruddsalbumet The Reminder hamna ho midt i krysningspunktet mellom brei kommersiell suksess og kunstnerisk pop, og la seg... | 1 |
001860 | En skygge av seg selv
DJ Shadows fjerde utgivelse er et gubbete og tafatt forsøk på å lage et album uten sjangergrenser.
Med debuten Endtroducing... fra 1996 ble DJ Shadow tildelt sin lille avkrok blant instrumentalhiphop-legendene.
På sitt fjerde album, The Less You Know, The Better, føles det som om han har tapt n... | 0 |
001862 | Samme nummer som i '72
Soulnerden Mayer Hawthorne rekonstruerer sjangerens gylne epoke etter beste evne - uten å tilføre tradisjonen så mye som et gram egenart.
Jeg er i utgangspunktet skeptisk til artister som velger å plassere seg utenfor samtiden og heller drømmer seg tilbake til en spesifikk epoke, gjerne ned til... | 0 |
001863 | Sylskarp debut
Sliter du med høsten?
Da trenger du Rustie på øret.
Forventningene til den Warp-signerte Glasgow-gutten Russell Whyte har steget i takt med diskografien hans, og albumdebuten Glass Swords bekrefter Whytes posisjon som en av de mest spennende produsentene der ute akkurat nå.
Whyte, bedre kjent som Ru... | 1 |
001865 | Bli med på vinnarlaget
Det er fullt mogleg at Team Me har gitt ut årets beste norske popalbum.
Norske popband legg seg rett som det er lageleg til hogg frå eit publikum som har sett sin del lusekofter og collage-baserte albumcover.
Me er eit godt stykke ut i 2000-talet no, og "snurrige" tekstar om rosa elefantar i t... | 1 |
001866 | Slumrestund i himmelen
Magiske popscener utspiller seg når franske M83 inviterer til fest i dypet av drømmefabrikken.
Det siste tiåret har Antony Gonzalez gitt ut musikk under navnet M83, til glede for en stadig voksende fanskare.
Ordet drømmepop har vært vanskelig å styre unna når franskmannens sysler skal oppsumme... | 1 |
001867 | Vingeklipt Noel
Noel Gallagher's High Flying Bird tar oss med på en lite imponerende ferd av et debutalbum.
Oasis hadde enorm definisjonsmakt i noen heseblesende år fra midten av 90-tallet.
De var en sentral del av Labour Partys valgkamp, utfordret Beatles-byen Liverpool, festet hardt med fiffen og meldte krast om m... | 0 |
001868 | Vidsynthe Casioer
Casiokids andre ordentlige album er like lekent som det er nyansert.
Det å bli stemplet som et novelty-band er sjelden en indikator på langvarig karriere.
Alle band som har humor som en del av merkevaren blir fort gammelt nytt, og det er muligens derfor jeg ikke har imøtesett et nytt album fra Casi... | 1 |
001869 | Et intetsigende eventyr
Philco Fictions tegner drømmende og merksnodige lydlandskaper, men mangler evnen til å skape minneverdige øyeblikk.
Få ting er så utmattende som band som ikke vier valgene sine en siste tanke før de ferdigstiller album.
Med Take It Personal fremstår norske Philco Fiction som enda et slikt ban... | 0 |
001871 | Dommedagen derpå
Pelbo har tatt med seg tubaen, vasset ned i den stille og mørke avgrunnen, og steget opp både bedre og modnere.
Jeg satte umiddelbart stor pris på Pelbos selvtitulerte debut da den kom.
Ettersom det trondheimsbaserte bandet består av skolerte jazzmusikere, falt det dem tydeligvis naturlig å lage pop... | 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.