id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
112692
|
Skrekkelig voldsorgie:Bokanmeldelse:
Lars Kepler:
«Lazarus»
Keplers nye krim «Lazarus» er en studie av hvor mye jævelskap man kan putte inn i en krimroman.
Det er nesten så man kan mistenke ekteparet Kepler for å utsette leserne for et makabert eksperiment i denne syvende krimboken om Joona Linna:
Hvor langt ned i mørket kan vi gå før det ikke går lenger?
Lest?
Kepler-ekteparet tester ut slåss-scener på hverandre
Handlingen i boken utspiller seg rett etter hendelsene i «Kaninjegeren».
En mann blir funnet død i en blokk på Tveita i Oslo.
I fryseboksen ved siden av finner politiet det som viser seg å være kraniet til Joona Linnas avdøde kone.
Et nytt lik dukker snart opp på en campingplass i Tyskland og minner Joona om en sak han aldri kan glemme.
Jakten på sannheten blir personlig både for Joona og Saga Bauer.
Siste:
Disse bøkene er nominert til årets Bragepris
Ekteparet
Kepler har nok en gang skapt et grandiost plott som de trekker leseren effektivt inn i allerede fra start.
Her er nifse scener fulle av fortettet spenning, tydelig inspirert av skrekksjangeren.
Alt fortalt i et rent og knapt språk, men med noen språklige gjentagelser som burde vært fjernet.
Forfatterne bruker noe tid på å feste tidligere tråder og etablere handlingen, men det meste forgår i kjent Kepler-driv.
Boken har mange popkulturelle referanser og fremstår som et godt tidsbilde, men noen steder blir det litt vel påtatt, som når forfatterne presser inn en metoo-kommentar rett før beredskapstroppen skal gå til aksjon.
Fikk du med deg?
Krimparet bak Lars Kepler om bøkene:
– Vi stusser når folk sier de er blodige
Det halve ville vært nok
I likhet med tidligere bøker fremstår «Lazarus» som researchet ned til minste detalj, men dette bidrar ikke til å gjøre handlingen troverdig.
«- Det virker så overdrevent», kommenterer en av karakterene i boken.
Og det er akkurat det det er.
Fortellingen har så mye galskap og voldsomheter at selv det halve ville vært mer enn nok.
Seriemorderen fremstår som en superhelt av en annen verden, uten de gode intensjonene.
Det mangler realisme både over karakterenes handlingsmønster og handlingen for øvrig.
Lest?
Gyldendal trykker flere falske «seksere» på krimbok
Voldsutgytelsene skildres direkte og følelsesløst.
Selv om dette er ment å være krimskrekk for voksne, kommer det til et punkt hvor det blir så voldsomt at leseren fremmedgjøres for handlingene og får problemer med å ta dem inn over seg.
Og det i seg selv er problematisk.
Voldsomhetene mangler en tydelig dypere mening, det reflekteres sjelden over det som skjer.
Og fordi det blir så avstumpet og karikert, holder ikke spenningen hele veien.
Mye av handlingen er dessuten forutsigbar.
«Lazarus» trekker trådene til en av Keplers beste bøker, «Sandmannen», men når ikke opp til den tidligere suksessen.
Slutten hinter om at Joona skal få lide i en åttende bok også.
Det er å håpe at forfatterne innen den tid ikke fortsetter å gå seg vill i eget mørke.
| 0
|
112693
|
Glitrende kvinneportrett!Bokanmeldelse Edvard Hoem:
«Jordmor på jorda»
Edvard Hoem har skrevet en forløper til sin store slektskrønike - og det er en feiende flott fortelling om forfatterens egen tippoldemor.
En kvinne som gikk sine helt egne stier her på jorden.
I fjor kom den fjerde romanen i serien om Hoems slektshistorie, men denne gangen griper han enda lenger tilbake i tiden for å fortelle om tippoldemorens liv og skjebne.
Resultatet er en engasjerende roman, der forfatterens hang til språklig patos aldri kommer i veien for leserens ekte interesse for historien som fortelles.
Brageprisen:
Dette er årets beste bøker
Vi skal tilbake til Romsdalskysten nok en gang, og følge livet til Marta Kristine Andersdatter Nesje, født i 1793.
De som har fulgt ekstra godt med på Hoems forfatterskap, vil vite at deler av historien er fortalt før i den lille romanen med samme tittel som kom for ti år siden.
Den boken var skrevet på oppdrag fra Den norske jordmorforening, og det er fremdeles dette typiske kvinneyrket mye handler om også i årets sterkt utvidede versjon.
Anmelder om Hoems forrige bøkene:
Ga terningkast 5, kunne vært rausere.
Handlingen utspiller seg for det aller meste i første halvdel av 1800-tallet, en tid da jordmorgjerningen ble møtt med både skepsis og direkte motstand fra mange.
Det handlet ikke bare om uvitenhet og fordommer.
Norge var for 200 år siden et lutfattig land, i de verste årene døde folk rett og slett av sult, og pengene til en jordmor var en sterkt uønsket utgift for veldig mange.
Bokhandlerne:
Dette er årets roman!
Denne bakgrunnen er med på å gjøre historien om Marta Kristine ekstra interessant.
Edvard Hoem øser av historiske arkiver og andre kilder, slik at «Jordmor på jorda» kan leses som et både grundig og troverdig tidsbilde.
Men det er hovedpersonen selv og hennes skjebne som bærer det hele.
Når vi møter Marta Kristine i begynnelsen av boken er hun syv år gammel, og familien har nettopp flyttet til en ny gård ved kysten, med håp om et bedre liv.
Symbolsk nok finner flyttingen sted i år 1800.
Marta Kristine er en våken liten jente, som uredd snakker med alle og setter ord på det hun opplever.
På den lokale omgangsskolen blir hun kjent med den litt eldre Hans, og det skal bli starten på en både vakker og krevende kjærlighetshistorie som varer livet ut.
Den egenrådige Marta Kristine bestemmer seg for å vente på Hans, men den unge mannen som vender tilbake fra krigen mot svenskene, bærer med seg sår på sinnet som skal ødelegge mye både for ham selv og hans nærmeste, deriblant de 11 barna deres.
Akkurat som i eventyrene møter den unge Marta Kristine en god hjelper, den lokale sognepresten, som setter henne på sporet av en jordmorutdannelse.
Hun skulle komme til å praktisere yrket helt til hun ble en gammel enke på 75 år, for nøyaktig 150 år siden.
Ut av dette stoffet smir Hoem på det beste litterært gull.
At han idealiserer tippoldemoren sin er det nok liten tvil om, men det er heller ingen grunn til å tvile på at hun var et kvinnfolk «i karfolkbrok».
Uansett hviler det, som så ofte hos Edvard Hoem, nærmest et eget forklarelsens lys over denne boken.
Ja, det skinner av historien om Marta Kristine Andersdatter Nesje.
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 1
|
112694
|
Første test av Audi e-tron:Elbil i toppklasse
ABU DHABI (VG)
Audi e-tron er den andre seriøse utfordreren til Tesla X – monsteret av en elbil som startet denne nye bilklassen.
Og det spørs om ikke denne diskrete og svært lydløse SUV-en fra Audi med en rekkevidde som holder mål, vil bli en favoritt blant norske SUV-elskere.
VG har sammen med et utvalg norske og internasjonale medier prøvekjørt Audi e-tron, som kommer til Norge rett over nyttår.
Testkjøringen foregikk i det arabiske emiratet Abu Dhabi med kjøring på forskjellig underlag.
For å si det med en gang:
Dette er en super SUV som garantert vil slå an i det norske markedet.
I elbilenes premium SUV-klasse begynner det nemlig nå så smått å fylle seg:
Tesla X, Jaguar I-Pace og nå Audi e-tron.
Mercedes EQC, som kommer i slutten av 2019 blir den fjerde elbilen i klassen.
Ventelistene er også imponerende for disse bilene.
Hele 7500 har betalt 20.000 kroner for å stå på liste for å skaffe seg en Audi e-tron.
Det er over 4000 flere enn for Jaguar I-Pace (849 eks. registrert hittil i år) så forventningene til denne Audien er store.
Det er for øvrig registrert 3944 solgte Tesla Model X hittil i år.
Mercedes EQC, som kommer andre kvartal 2019 har over 2200 på venteliste, mens Porsche Taycan (tidl.
Mission E), som kommer sent i 2019, har over 2400 på venteliste.
BMW iX3, som kommer i 2020, har over 1000 på venteliste.
Se tabell for priser, tekniske data og konkurrenter nederst i artikkelen.
Leveres på nyåret
Spørsmålet er når Audi e-tron kan leveres til de norske kundene.
Ifølge Eirik Kristoffersen, produktansvarlig i Audi, kommer de første bilene over nyåret 2019.
De første drøyt 600 bilene vil være lanseringsmodellene Edition One og Limited.
– Norge er et prioritert land for Audi e-tron.
Det er 20.000 reservasjoner verden over og i Norge er det til nå reservert ca. 7500.
Så Norge er det viktigste landet for denne bilen, sier Kristoffersen.
Det er altså uklart, eller i hvert fall ikke kommunisert offisielt, når de som står et stykke ned på lista får bilene.
Kristoffersen vil heller ikke si noe om salgsmålet i Norge for Audi e-tron.
Støydempet
Elbilen leveres med flere kjøremoduser, fra behagelige comfort til sportslig dynamic.
Setter du bilen i offroad-modus, heises bilen og bilens quattro-system får utfolde seg.
I e-tron er det også en funksjon for å slå av antiskrensen, et slags racing-modus der du selv håndterer skrensen når kjøringen skal være «bred og spektakulær».
Ifølge Audi er e-tron er den første elbilen du kan skru av alle støttesystemene på.
Uansett kjøremodus og fart er det særdeles lite opplevd støy i kupeen.
Bilen er rett og slett veldig lydløs og det er svært lite støy fra dekk og vind.
Selv ved kraftig «gasspådrag» er det ingen merkbar endring i lydbildet.
Kameraspeil-nyhet
Det er viktig for elbilprodusentene å finne på noe helt nytt.
På e-tron kan du bestille virtuelle sidespeil som gir deg bakoversyn på en liten videoskjerm under vinduet.
Det tok litt tid å venne seg til å kaste blikket til under sidevinduet og ikke ut av det, men fungerte fint da vi ble vant med plasseringen.
I dagslys merket vi liten forskjell fra «vanlige» speil.
Men da skumringen kom, var det merkbart bedre lys i de virtuelle speilene (enn det ville vært med vanlige speil).
I tillegg mener Audi at det meste av blindsonen reduseres med denne teknologien.
De virtuelle sidespeilene koster drøyt 16.000 kroner.
Rekkevidde som holder
Audi e-tron kan trekke 1800 kilo.
Sånn sett plasserer den seg mellom Tesla X som trekker 2250 kilo og Jaguar I-Pace som bare trekker 750 kilo.
Det betyr at du lett kan henge skjærgårdsjeepen eller campingvognen bak.
Men jo større last bak, jo mindre rekkevidde vi du få og det er noe du må tenke på når du skal til hytta ...
Når det gjelder rekkevidde indikerer de første målingene fra prøvekjøringen at e-tron kan være i nærheten av å innfri den lovede rekkevidden på 40 mil (målt etter WLTP-syklus, som gir et mer realistisk mål).
Testen ble kjørt i varmegrader og sier ikke noe om hva bilen klarer når en skikkelig vinter setter inn.
–
Vi kjørte e-tron med et forbruk på 2,24 kwh per mil.
Det var med fire voksne og noe bagasje i bilen, 90 km/t over lang tid, 20-toms hjul som trekker forbruket opp, og klimaanlegget på for å holde ut i varmen.
Med mer normale temperaturer og hastigheter, 19-toms hjul og én person i bilen, vil jeg tippe det fint lar seg gjøre å komme ned mot – eller til og med under – 2 kwh per mil.
Dette vil gi bilen en rekkevidde et godt stykke over 40 mil, forteller Fred Magne Skillebæk, redaksjonssjef i Elbil24.no.
Et forbruk på 2,24 kwh per mil gir en beregnet rekkevidde på rett over 42 mil.
Pakkepriser
Den rimeligste utgaven av Audi e-tron koster 651.900 kroner.
Dette er en relativt rimelig pris på en SUV i premiumsegmentet og på linje med den justerte prisen på Jaguar I-Pace.
Men det er jo slik at vi gjerne legger på noen kroner på startprisen for å få det utstyret vi ønsker.
De fireutstyrsnivåene Advanced Plus, Exclusive, Edition One og Limited har veiledende priser på henholdsvis 749.700 kr, 827.900 kr, 869.000 kr og 885.000 kroner, levert Oslo (før leveringskostnader og vinterhjul).
Under testkjøringen kjørte vi biler med Edition-utstyr som skinnseter, el-seter, kjøling i setene, aktiv cruisekontroll og virtuelle sidespeil.
Ladetider
Batteriet i e-tron er stort (95 kW), og tar tid å fylle.
Fra vanlig husholdningskontakt kan det ta inntil 33 timer å lade opp.
Med bilens standard ladeutstyr kan du lade e-tron med 11 kW effekt, men det krever 400 volts-anlegg, som de fleste norske husstander ikke har.
De fleste norske husholdninger har 230 voltsanlegg.
Med 32 ampere kurs kan man da lade 7,2 kW med standard ladeutstyr som følger bilen.
Skal man lade elbil, bør det legges dedikert kurs og settes opp ladeboks på veggen, for tryggere lading.
På hurtigladestasjon lader du bilen med 150 kW til 80 prosent på 30 minutter.
HER ER VÅRE VURDERINGER:
Førermiljø:
Du sitter veldig godt i disse setene.
De er faste og myke på en gang og gir deg en premium sitteopplevelse.
Testbilen var utstyrt med kjøling i seteryggen og vil utvilsomt anbefale deg å kjøpe til det, i hvert fall om du har anlegg for å bli for varm på ryggen.
Det er lett å betjene skjermen i dashbordet fordi store deler av girvelgeren fungerer som støtte for håndleddet.
«Knappene» på skjermen er dessuten såkalt haptiske, det vil si at de gir den en tilbakemelding når du trykker på dem.
Det fungerer veldig bra!
Designuttrykket i dashbordet er tradisjonelt og nedtonet, med hensikt, ifølge Audi.
Head-up-displayet (tilvalg), viser i tillegg til hastighet blant annet også lettfattelig navi-informasjon.
Kjøreegenskaper
Audi e-tron er ikke utstyrt med en så voldsomme kraftressurser som enkelte av konkurrentene.
Selv om det er mindre motor og færre hestekrefter enn for eksempel i Jaguar I-Pace, går 0–100 km/t unna på 5,7 sekunder, og det er mer enn nok til å komme forbi nesten hva som helst.
Elmotorene leverer 365 hestekrefter, men et eget boost-modus øker ytelsen til 408 hk.
Dreiemomentet er på 665 Nm.
Kjøreegenskaper er utmerkede.
Bilen ligger stødig og fint på veien, uansett underlag og støttesystemene er svært responsive.
Under testingen i fjellet kjørte vi humpete grusveier.
Det var merkbart støyløst da vi kjørte over «vaskebrett» i veibanen.
Luftfjæringen tok også av for nesten alt av støt og vibrasjon i underlaget.
Plass:
Det er overraskende romslig i e-tron.
Både foran og i baksetet.
Bagasjerommet er stort (unntatt Tesla X), og rommer hele 660 liter (1725 liter med nedfelt bakseterygg), men gulvet blir ikke helt flatt.
Lite trekk for høy lastekant til bagasjerommet.
Miljø:
Rekkevidde:
Oppgitt 40 mil (WLTP), noe kortere enn de med lengst rekkevidde.
Forbruk under prøvekjøringen ble målt til 2,24 kWh per mil, med fire voksne, klimaanlegg på, 20-tommers dekk, og kjøring på motorvei rundt 90 km/t over lang tid.
Dette skal gi en beregnet rekkevidde på 42 mil.
Sikkerhet:
Audi e-tron er ennå ikke testet i EuroNCAPs kollisjonstester.
Å eie:
Markedsverdi etter 4 år/60.000 km:
Modellens markedsverdi etter fire år er beregnet til å utvikle seg over gjennomsnittet i markedet, og i klassen.
Med riktig utstyr scorer modellen fem poeng i forhold til markedet generelt, og fem poeng i forhold til klassen.
Service og vedlikeholdskostnad foreligger ikke fra importør ennå og ikke mulig å estimere, men viktig at de holdes lave.
Autolease anbefaler at e-tron bestilles med assistentpakke tur, Bang & Olufsen premium sound system, Audi smart phone, elektriske seter, mørke ruter bak, skinnseter, head-up display, Matrix LED lys, Panoramatak og avtagbart tilhengerfeste.
Autolease vurdering:
Dette er en meget spennende elektrisk bil, fullverdig premium.
Tesla Model X hittil har tronet alene.
Det er viktig for verditapet at e-tron bestilles godt utstyrt.
Pris:
Bilen plasserer seg prismessig (innstegspris) etter det vi kan se, omtrent på samme nivå som den nærmeste konkurrenten, Jaguar I-Pace, men under Tesla X.
Utstyrspakkene vil få gunstigere priser enn om man legger sammen enkeltprisene fra utstyrslisten, som allerede er klare.
Innstegsmodellen til 651.900 kr er «fullstendig ribbet», og har for eksempel ikke varme i setene eller aktiv cruisekontroll.
Fullstendige prislister med utstyrspakker tilpasset det norske markedet skal være på plass i løpet av året.
Vi mener du minst bør ha med aktiv cruisekontroll: 20.130 kroner, ryggekamera: 5020 kroner, skinnseter (valcona):
25.090 kroner og setevarme foran og bak: 8120 kroner.
Design:
Det har vært et poeng for Audi å gi denne elbilen et nedtonet, litt anonymt, ikke-skrikende design.
Du skal få assosiasjonen først og fremst til Audi og ikke til elbil når du ser den.
Og det har de klart! e-tron ser ut som hvilken som helst Audi og vekker ikke oppsikt på veien.
Så dette er bilen for deg som vil ha gjennomført premium bil, men uten at hele verden legger merke til det.
VG mener:
Komfortabel, behagelig og svært støysvak opplevelse, både som fører og passasjer.
Det er vanskelig å finne noe å trekke for på Audi e-tron og denne bilen ligger godt an til å bli klasseledende i god tid fremover.
Om prøvekjøringen
Er et førsteinntrykk av bilen etter en kortere testkjøring, der vi gir terningkast som oppsummerer prøvekjøringen.
Verdivurdering:
Autolease.
Tekniske data:
Opplysningsrådet for Veitrafikken.
Priser er uten leveringsomkostninger (normalt rundt 10.000 kr).
Dette er grunnlaget for terningkastene:
Terningkast 6: Best i klassen.
Terningkast 5: Godt kjøp, anbefales.
Terningkast 4: Bra bil, men en eller flere viktige mangler.
Terningkast 3:
En eller flere alvorlige mangler.
Terningkast 2:
Fraråder kjøp.
Terningkast 1: Vurderes som farlig.
FÅ VÅRT NYHETSBREV OM BIL!
Hold deg oppdatert på det vi skriver om bil - meld deg på her for å få bli varslet om våre beste saker!
Vi lover å ikke spamme deg.
| 1
|
112695
|
Plateanmeldelse:Håkan Hellström
- «Illusioner».
Bløtkake à la Hellström
Slapt og sløvt fra symfo-Håkan.
Håkan Hellström
«Illusioner»
Warner
La oss starte med coveret.
Håkan Hellström tenner en sigg med et brennende sjutommer-eksemplar av debutsingelen og gjennombruddslåten «Känn ingen sorg för mig, Göteborg» – et intenst, euforisk og epokegjørende øyeblikk han fortsatt har til gode å toppe, vil nok enkelte hevde.
Dette niende studioalbumet, et samarbeid med Göteborgs symfoniorkester, er i så måte en gulnende langfinger til det tidlige 2000-tallets hyper-Håkan.
Og hvorfor ikke?
Det må være lov å bli voksen, også for viltre popmatroser.
Og 44-åringen har i all sannhet hatt opptil flere vellykkede noteringer etter den kreative storhetstiden, og fått en langt større kommersiell og folkelig appell i samme slengen.
Men det er og blir noe fattig og likegyldig ved «Illusioner».
Om man finleser tekstheftet forekommer det gullkorn («jag hadde kvar ett sista trick/ vad som var tomt i mig skulle bli musik»), men altfor ofte kles middels gode låter opp i symfoniske gevanter som gjør lite for å skjule banale melodier.
Hør hva Håkans sønn, Sigge, mener om pappas musikk, under annonsen!
Åpningslåten «I dina armar» minner mistenkelig om Stings «Fields of Gold», som for øvrig ikke er noen ueffen referanse for hele prosjektet – kjempekompetent pop møter superkompetente strykere møter en myk og kvelende vegg.
Vår mann synger gjennomgående som om han helst ville vært et annet sted.
Virkelig grufullt blir det først når Hellström gir seg i kast med Joni Mitchell på «Båda sidor nu» («Both Sides Now»), som høres ut som en forkastet Disney-demo sunget av en ung og forvirret fyr som har hørt for mye på Ulf Lundell, uten å skjønne stort.
Det påfølgende, anemiske landeveisrøveriet av «The Long and Winding Road», syltynne «Tro på livet», er ikke stort bedre.
Mot slutten tar det seg en liten smule opp.
«I Love U Stupid» går fra en Messiaen-aktig åpning til androgyn jazz-crooning, og «Gott nytt» benytter seg med et visst hell av grep som faller til jorden i andre sanger her
Men «Illusioner» er kun for virkelige, virkelige blodfans.
De som elsker diksjonen, sveisen, oppsynet, de velkjente akkordene og de enda mer velkjente tekstene.
Mennesker Håkan har en hel del av, også her til lands.
De hadde fortjent noe bedre enn dette.
BESTE LÅT:
«I Love U Stupid»
| 0
|
112696
|
Filmanmeldelse «Roma»:Et livsbekreftende storverk
Om du i det hele tatt skal se på TV i julen:
Se denne.
DRAMA
«Roma»
USA/Mexico. 13 år.
Regi:
Alfonso Cuarón
Med:
Yalitza Aparicio, Marina de Tavira, Verónica García.
Kulturpessimister kan gråte så mye de vil, men faktum er at «Roma» er det første fullblods filmmesterverket som går rett på Netflix (det har riktignok vært en begrenset mengde kinovisninger i utvalgte markeder).
Ja, det kommer etter absolutt alt å dømme til å vanke Oscar-statuetter på Alfonso Cuaróns («Gravity», 2013; «Harry Potter og fangen fra Azkaban», 2004) storverk.
Strømmegiganten legger all sin voldsomme makt i nomineringskampen, og har endog midlertidig redesignet sin egen logo i «Roma»-«farger».
Det vil si ikke farger i det hele tatt, men svart-hvitt, slik filmen er svart-hvitt.
Nå er det ingen tvil om at en film så smellvakker som denne, nødvendigvis vil være «best på kino».
Men det viktigste er uansett at du ser den.
Den meksikanske mesteren Cuarón har ikke bare regissert «Roma».
Han har også skrevet, fotografert og klippet den (det siste med hjelp av Adam Gough).
Allerede tittelsekvensen bærer bud om at han er på toppen av sine evner.
I resten av filmen overgår denne de lange tagningers mester seg selv, i 360-graders panoramasekvenser som får innsiden av et hus til å se ut som et landskap som rommer hele livet.
«Roma» er tilegnet hushjelpen som arbeidet i Cuaróns eget barndomshjem («Libo»).
Her snakker vi om en betingelsesløs kjærlighetserklæring, en omfavnelse som praktisk talt opphøyer hovedpersonen til en slags Kristus-figur.
Debutanten Yalitza Aparicio spiller kvinnen, Cleo, som vekker barna og morgenen og vasker opp etter at herskapet har lagt seg for kvelden.
Far (Fernando Grediaga) er lege og mor (de Tavira) er biokjemiker.
Far er i ferd med å forlate mor.
Det er 1970, året Mexico arrangerte fotball-VM, på vei over i 1971.
De dramatiske hendelsene i Mexico Citys gater – Roma er en bydel i millionbyen – utenfor husets fire vegger, speiler den mindre, men ikke mindre skjellsettende, dramatikken i det indre livet til de som bor i det.
Spesielt den i hun som bor i det lille tilbygget:
Cleo.
Utenfor er det er jordskjelv og voldelige studentprotester i gatene.
Nyttårsaften kulminerer i en skogbrann, og en norsk mann, «Ole Larsson», spilt av Kjartan Halvorsen, bryter ned og begynner å synge «Barndomsminne frå Nordland» i ren beflippelse.
(Halvorsen får med dette æren av å opptre i den mest Fellini-aktige sekvensen i en film som har en tittel som minner oss om nettopp Federico Fellini, men som ellers ikke kan sies å stå i så stor gjeld til den italienske legenden).
Det pågår et jordskjelv i Cleo også.
Alle hjem er urolige, og i dette hjemmet hender det at uroen går ut over henne.
Hun er elsket i det, ikke minst av barna.
Men folk mister jo besinnelsen.
Mor er ulykkelig for at far er borte, barna begynner å ane at noe foregår.
Så blir Cleo gravid.
Så mye mer enn det er det ikke nødvendig å fortelle.
Men la oss konstatere i at Cuarón evner å bygge et komplett univers i løpet av filmens første 15-20 minutter, og holder oss som fanger i de to timene som følger.
Regissøren har et hypnotisk håndlag med Cleos hverdagslige gjøremål, og et ømt øye for familiedynamikken – heri opptatt fire små og en gammel bestemor (en fornøyelig småtussete García).
Kameraet hans glir i grasiøse panoreringer, eller konsentrerer seg om ansikter, gater, gjenstander og ting.
Ingen har noen gang fått mer ut av en Ford Galaxy enn ham.
«Roma» er et tidsbilde og et familieportrett.
Som sådan tåler det sammenligning med Ingmar Bergmans «Fanny og Alexander» (1982).
Men fremfor alt er den en aldeles ublu hyllest til hushjelpen Cleo, en kvinne som da også – i en artig nøkkelsekvens – viser seg å ha «en utrolig fysisk og mental styrke».
Livet hennes er et offer, og hun utfører daglig små og store mirakler.
Hun er Jesus som går kjøkkenveien.
En av sønnene i huset, Pepe, er modellert etter regissøren selv.
(Han skal ha takk for at han ikke falt for fristelsen det må ha vært å fortelle denne historien fra sitt perspektiv.)
Cuarón var åpenbart glad i hushjelpen Libo allerede da han var liten.
Nå som han er voksen, og bedre forstår at hun var et menneske med et eget liv og egne behov, forguder han henne.
Denne helgendyrkelsen kunne fort ha blitt svett i mindre talentfulle hender.
Og sett med politiske øyne kan man saktens spørre seg om et liv i andres tjeneste, kan gjengjeldes med en (fantastisk!) film.
Selvsagt ikke.
Men Cuaróns «Roma» har sitt utgangspunkt i verden slik den er, snarere enn slik den burde være, og er blitt en livsbekreftende opplevelse.
En film som renner over av eksistens, og gir oss mot på vår egen.
| 1
|
112697
|
Anmeldelse «Spider-Man:Into the Spider-Verse»:
En hyllest til alle tegneseriefans
Hadde historien vært like god som effektene, hadde denne filmen representert en ny æra for animasjonsfilm.
ANIMASJON
«Spider-Man:
Into the Spider-Verse»
USA. 9 år.
Regi:
Bob Persichetti, Peter Ramsey og Rodney Rothman.
Med: Shameik Moore, Jake Johnson, Nicolas Cage, Hailee Steinfeld.
Vi har sett det før, men ikke i dette formatet!
Som en hyllest til alle tegneseriefans har Sony Pictures i samarbeid med Marvel laget en så til de grader gjennomført animasjonsfilm at det er vanskelig å ikke la seg imponere.
Historien er basert på Marvel Comics-karakteren Miles Morales fra tegneserien som ble utgitt i 2011, der serieskaperne hentet inspirasjon fra både Barack Obama og rapperen og skuespilleren Donald Glover.
Fortellingen om Spider-Man er kjent og filmatisert et utall ganger, men her har filmskaperne, med et glimt i øyet, og ved hjelp av 140 animatører, laget en superheltfilm man ikke kan kalle noe annet enn komplett.
Med enkelte unntak.
Her kan du få mer informasjon om filmen i VGs nye tv-guide.
Denne gangen møter vi en afroamerikansk Spider-Man.
Som tradisjon tro blir bitt av en edderkopp og får overmenneskelige krefter over natten.
Krefter han, som klein tenåringsgutt, ikke helt er i stand til å håndtere.
Miles (Shameik Moore) slites mellom foreldrenes forventninger til prestasjonene på den nye skolen og sitt gamle liv i Brooklyn, New York.
Unggutten får likevel raskt noe annet å tenke på når den gamle Spider-Man, Peter Parker, dør i et siste forsøk på å redde byens innbyggere, og kampen mot det onde blir lagt på hans skuldre.
I «Spider-Man:
Into the Spider-Verse» har filmskaperne forsøkt å blande animasjon med det gamle tegneserieformatet, og filmens handling pyntes med velkjente effekter man kan finne igjen i de gamle superhelt-bladene på hytta.
I de første 40 minuttene holder både historien og uttrykket mål, godt hjulpet av en god porsjon humor.
Men, etter hvert begynner den likevel å skrante litt.
I et helt ellevilt animasjonseventyr ser det ut til filmskaperne har fått for mange farger å leke med, samtidig som de har glemt at man må ha pusterom for å kunne ta inn regnbuen av inntrykk vi får servert som under de siste ti sekundene av en sprint.
Karakterer trekkes inn fra parallelle verdener, og den klassiske finalen mellom det gode og det onde vekker ikke de helt store følelsene.
Så kommer spørsmålet mange trolig har stilt seg i møtet med filmplakaten; hvor lenge skal Spider-Man-serien melkes før kua er tom?
Denne filmen fyller et godt melkeglass til.
Så får vi se til neste gang.
| 1
|
112698
|
Filmanmeldelse «Mary Poppins vender tilbake»:Forfriskende gammeldags
Tidenes mest kick-ass barnepike er omsider tilbake.
Hun er fremdeles flygedyktig.
FAMILIEFILM/MUSIKAL
«Mary Poppins vender tilbake» («Mary Poppins Returns»)
USA.
Tillatt for alle.
Regi: Rob Marshall.
Med: Emily Blunt, Lin-Manuel Miranda, Meryl Streep, Ben Wishaw, Julie Walters.
«Godbye, Mary Poppins.
Don’t stay away too long», sa ultracockneyen Bert da Julie Andrews fløy av sted i slutten av Walt Disneys filmversjon av P.L. Travers’ barnebokfigur i 1964.
Ønsket ble ikke oppfylt.
54 år er gått siden Poppins landet i det edvardianske London for å lære barna i familien Banks, Jane og Michael, å rydde rommet, og far i huset, George, meningen med livet (les: ikke penger, men tid med familien).
Når Mary nå vender tilbake, i Emily Blunts skikkelse, er det nok en gang for å hjelpe de voksne og gjøre hverdagen magisk for de små.
Jane (Mortimer) og Michael (Whishaw) er begge rundt de 30 nå.
Førstnevnte synes å klare seg bra, og har arvet sin mors organisasjonstalent.
Det er verre med Michael.
Han og de tre barna hans sørger over tapet av sin kone og mor.
Krakket i økonomien – filmen utspiller seg på 1930-tallet – betyr dessuten at huset deres står i fare for å bli tvangsinndratt.
Også denne gang er det slemme bankfolk som er skurkene i historien.
(Det finnes heldigvis noen snille også).
Inn kommer Mary, og da skal jeg si det blir ordning.
Ungene får bli med på fargerike eventyr.
Og tro om ikke Poppins – og kameraten Jack (det genierklærte Broadway-vidunderet Miranda) – kan redde far også?
Jeg har ingen empiri på dette, men jeg innbiller meg at den originale «Mary Poppins» ikke er en like ekstremt avholdt film i Norge som den er i andre deler av verden (spesielt USA).
Det kan ha noe med antall visninger på TV å gjøre.
Sjansene er derfor kanskje større her enn andre steder, for at familiene som går for å se «Mary Poppins vender tilbake» ikke har et nostalgisk forhold til den første filmen som i for altfor stor grad kompliserer forholdet deres til denne.
Det kan komme godt med, for mot barndomsminner kan ingen ny film kjempe og vinne.
Men sett på sine egne premisser må det sies at «Mary Poppins vender tilbake» er blitt en forbausende fin film.
Det er ikke en nyinnspilling, men en oppfølger som parafraserer nesten hele det opprinnelige eventyret.
Nesten alle bestanddelene i 1964-filmen er til stede også her, selvsagt inkludert sekvensen som kombinerer «live action» og animasjon (den er superb, spesielt musikalnummeret).
Sangene, ved Marc Shaiman og Scott Wittman er imidlertid helt nye, alle som én, om enn tradisjonelle i snittet, og gledelig minneverdige, allerede ved første lytt.
Og om Emily Blunt ikke har Andrews’ stemmeprakt – vel, så er absolutt alt annet på stell.
Briljante Blunt har det som må til å fylle Poppins’ elegante sko.
Hun er striksere enn Andrews, hakket mer stram i masken, og smiler primært når hun tror at ingen ser henne.
Et par av sangnumrene gir Miranda anledning til å flekse rap-talentene sine, og Blunt selv føles hakket mer moderne enn sin forgjenger (litt må man regne med på 54 år).
«Mary Poppins vender tilbake» er likevel 100 % tradisjonell familiematinéunderholdning av den gamle skolen – og som sådan forfriskende gammeldags i kyniske 2018.
Filmen preges av stor respekt for originalen, og blir ved et par anledninger stresset i sin iver etter å gjøre alle til lags.
Den mister en del av sin sjarm da den mot slutten blir mer et actioneventyr enn en musikal, og går bananas med sentimentalitetssirupen helt til sist.
For mye søtt kan som kjent gjøre en kvalm, og det er synd at regissør Marshall bruker så lang tid til å sette et endelig punktum for eventyret.
Likevel.
Bare skikkelig kjipe og kalde folk – like kjipe og kalde som banksjefen Willie (Colin Firth) – kan mene at dette ikke er blitt en film som er langt mer fengende, fantasirik og frydefull enn det var grunn til å frykte at den skulle bli.
Jeg setter to pence på at det ikke går 54 år til neste gang.
| 1
|
112699
|
Filmanmeldelse «Once Upon a Deadpool»:Jul i Deadpoolgata
Finjustert voldssatire for sartere sjeler.
KOMEDIE: Once Upon A Deadpool USA, 12 år MED: Ryan Reynolds, Fred Savage m.fl. REGI:
David Leitch
Marvelfilmuniversets enfant terrible blir enda mer fjerdeveggsbrytende i det som i utgangspunktet er en helt håpløs idé:
Ta den smart grovkornede «Deadpool 2», klipp bort det mest eksplisitte av sterkt språk og flygende kroppsdeler.
Vipps, en snill variant for en bredere aldersgruppe.
«Deadpool 2» er fremdeles en av de kontrollert voldelige og morsomste filmene av året.
Fordi de burleske poengene, de ganske akkurat-over-kanten-smarte vitsene og de relativt mer brutale uttakene som ikke passer seg for lavere kinoaldersgrenser gjør den så mye mer levende enn det tradisjonelle og bredere kinouniverset som Marvel styrer helt selv.
Fått med deg siste Film- og serienytt?
«Juleversjonen» av filmen låner sitt narrativ fra den like deler søte og hysteriske 1987-kultfilmen «Prinsessebruden».
Der leser Peter Falk et eventyr til sitt syke barnebarn, spilt av Fred Savage, senere mer kjent for «Wonder Years».
«Once Upon a Deadpool» bruker det samme soverommet, men med en voksen Savage som får tvangsoppløst den «snille» varianten av «Deadpool 2» av Deadpool (Ryan Reynolds).
Så meta at man kan eksplodere, men også så hysterisk at det blir morsomt.
Fordi man ikke prøver å lage en reell Disney-versjon, bare en litt mindre blodig én.
Filmen som sådan blir hverken bedre eller dårligere.
Den blir derimot mer annerledes enn den forlengede blu-ray-versjonen.
Dessuten går deler av inntektene til kreftforskning.
Passende siden det er slike utfordringer Wade Wilson slet med før han ble mutant.
Savages rolle er blant annet som metakommentator av Fox sin status som Marvel-produsent, og seerhjelp for manusinnfall som gikk for fort for enkelte sist (Alle får garantert med seg hvem som har rollen som Vanisher denne gangen).
Den nye dialogen er akkurat passe smart og metaforisk til at man gleder seg til neste sensurerte avbrudd i fortellingen.
Et grep man kunne egentlig gjort enda mer ut av.
Å bruke «Prinsessebruden» som fortellertvist er i tråd med alle de andre ekstreme åttitallsreferansene som filmuniverset livnærer seg på.
Fra den overtydelige bruken av «Take on Me» til det like lite subtile «Say Anything»-nikket.
Det betyr selvsagt at manus har fått inn både «inconceivable» og en avsluttende «as you wish».
Selvsagt er det bare et knep for å få folk til å se nesten den samme filmen på kino gang til, som «Mamma Mia» sin karaokeversjon.
Men hadde alle gimmicker vært like rause som dette, hadde verden vært et betraktelig morsommere sted.
Ikke minst nå i førjulstiden.
Denne storfilmen vil «Once Upon a Deadpool» ikke ende opp som – dette gikk nemlig rett vest:
| 1
|
112700
|
Filmanmeldelse «Bird Box»:Når blikk kan drepe
Endelig en endetidsfilm der den eneste spesialeffekten er Sandra Bullock med bind for øynene.
DRAMA: Bird Box USA, 16 år MED:
Sandra Bullock, John Malkovich, Trevante Rhodes, Tom Hollander REGI:
Susanna Bier Kun tilgjengelig på Netflix
Verden går under.
Igjen.
Denne gangen fra en annen synsvinkel.
Eller mangel på sådann.
Netflixs andre store filmsatsing på tampen av 2018-kalenderen er en historie man bør vite minst mulig om på forhånd.
Noe uforklarlig har satt kloden i en ekstrem og apokalyptisk tilstand.
Dette noe dreper folk kun når de ser det.
I denne tungsynte tiden drar Malorie (Sandra Bullock) og to barn nedover en elv med bind for øynene.
Vi veksler mellom å se hva Malorie ser (lys gjennom sjalet hun har foran øynene) og hvordan de ser ut der de bokstavlig talt famler seg nedover vannveien.
Et intenst og godt produksjonsgrep som bidrar til å virkelig kjenne på hvordan det er å ro og vandre rundt i villmarken, helt uten visuell støtte.
Selve konseptet kan høres ut som oppfølgeren til en av årets mer intense kinoopplevelser, «A Quiet Place».
Delvis i møte med for eksempel «The Happening» (2008) og «The Road» (2009).
I «A Quiet Place» var premisset noen ekstremt lydhøre romvesener, som medførte at alt måtte gjøres i total tystnad.
Den egentlig historien var hvordan man kommer videre etter å ha mistet et barn.
Har du fått med deg VGs nye TV-guide?
Likeså er selvsagt den bærende fortellingen her hva som forandrer oss når en uforståelig katastrofe inntreffer.
Og hvordan man forholder seg til å fullstendig mangle støtten fra en sentral sans.
Hoveddelen av filmen er tilbake i tid, i et hus med tildekte vinduer, der karakterne hele tiden har frynsete nerver for enhver lyd fra utsiden.
Må de ut i «virkeligheten», beveger de seg som om de er med i en bisarr informasjonsfilm for blindeforbundet.
John Malkovich, Trevante Rhodes (Moonlight) og Lil Rel Howery (Get Out) er bare noen av det imponerende kvalitetsensemblet som sammen med Bullock gir denne undergangsfilmen betraktelig mer dybde enn man skulle forvente .
Det kan også være fordi danske Susanne Biers regi på ingen måte vektlegger spesialeffekter, vesenavsløringer og andre bråkete Hollywood effekter.
Derimot kan man plutselig føle på et akutt behov for å ta vare på småfuglene i vinter.
Man vet aldri når de kommer til nytte i en apokalypse.
Biers sedvanlige framifrå personinstruksjoner klarer å få hvert eneste lille kammer til å gnistre.
Uavhengig av om det er tett under et teppe, inni et forlatt lokale eller i en bil der man kun har GPSen å navigere etter.
Manuset til Eric Heisserer er ikke like tvistvridende og magisk som hans forrige for Arrival (som forøvrig, om man er litt rause, også handlet om en form for mangel på å se hele virkeligheten).
Det bygger like fullt godt ut universet fra romanen dette er basert på.
For, som John Malkovichs karakter lirer av seg i fylla et stykke uti her:
De gjør «the end of the world…. great again».
Det er faktisk ikke så langt fra sannheten.
| 1
|
112701
|
Filmanmeldelse «Colette»:Bohemsk nesten-parodi
Litt for lett om å våge å være seg selv.
DRAMA:
Colette MED:
Keira Knightley, Dominic West, Eleanor Tomlinson REGI:
Wash Westmoreland
Bak enhver mann med suksess står en sjokkert kvinne, heter det jo sånn omtrent i skriften.
I «Colette» sitt tilfelle er det forfatteren Sidonie Gabrielle Colette (Keira Knightley) som blir brukt som suksessrik skyggeskribent i ektemannen Henri Gauthier-Villars (Dominic West) skrivefabrikk.
Selv er han rimelig inkompetent.
Utover å være levemann, bohem, libertaner - men først og fremst en drivende dyktig selger.
Gauthier-Villars, eller Willy som psevdonymet hans var, bærer løgnen som avsender av sin kones boksuksess så troverdig at han tror på det selv.
De som tror at nok et kostymedrama med Keira Knightley er ett for mye, vil finne glede i at man allerede tidlig her klager over trange korsetter og for små kjoler.
Hun gjør en landsens pike som synes det pretensiøse levelivet mellom salonger og overfladiske mennesker er uinteressant.
Husker du?
Hollywood-yndlinger som Scarlett Johanson og Keira Knightley viser alt:
Dialogen er løpende lett, til tider smart og lekker.
Men den sliter men regissørens generelt underkommuniserte evne til å knytte filmens virkelighet og historien slik den var, troverdig sammen.
Selv om det altså er en sann sådan, full av forholdstvister fra salonglivet i Paris ved forrige århundreskifte.
Der Colette som landsens pike finner det pretensiøse levelivet mellom salonger og overfladiske mennesker totalt uinteressant.
Den ekte Colette er muligens umiddelbart mest kjent for romanen som ga grunnlaget for musikalen «Gigi» (1958).
Her tøyser man som vanlig med kronologien for å få ting til å gå opp.
Blant annet plasseres (spoiler) skilsmissen på et mye senere tidspunkt enn den egentlig var.
Samtidig framstiller den Colettes utforskning av sin egen seksualitet, og følgende affærer med andre kvinner, åpent og uproblematisk.
Dominic West gjør en av sine sterkeste roller siden «The Wire», og klarer, på samme vis som der, å balansere opplevelsen av at han er en ubrukelig sjarlatan med økonomisk forståelse som et bortskjemt barn, men med hjertet på relativt sett riktig side likevel.
Ekteskapet mellom de to framstår ikke videre ekte, og regissørens behov for å hoppe i tid gjør at man ikke opplever historien like nær og intim som den muligens var tenkt.
Den blir etterhvert ganske heseblesende i sin søken etter å være like deler komedie og historisk drama.
Men når det er sagt:
Knightleys rolle forsyner seg åpenbart og grådig av mulighetene som ligger foran henne.
Glenn Closes rollefigur i også kinoaktuelle «The Wife» ville jublet.
| 0
|
112702
|
Låtanmeldelse Astrid S «Closer»:Anonymt og akustisk
Lovende karrieregrep i alt for stillestående låt.
LÅT: POP Astrid S «Closer» (Universal)
I forhåndsomtalen har Astrid S lovet en litt mer moden side av seg selv.
Nåvel.
Teksten handler om ei som vil ha en kar som muligens er opptatt.
Han vil kanskje ha henne også.
Og så trekkes de mot hverandre likevel, slik man ofte kan henfalle til.
Her er vi åpenbart på den andre siden av «Did you forget that I've got a thing called emotion?»
Men vent.
Det er ikke her modenheten ligger.
I motsetning til den litt seige, ganske greie, men ikke helt fullendte oktobersingelen «Emotion», er Smeplass’ andre, og sannsynligvis siste, låt av året definitivt annerledes.
En lavmælt dunkel ballade med potensiale for nærdans og kroppskontakt, nesten fritt for elektronikk.
I stedet:
Spansk gitarfingerspill.
Ståbass.
En ørliten trommebeat langt bak.
Og noen synther som mjauer helt til slutt.
Fin og smidig i oppbyggingen.
Med en passe porsjon godvilje noe som kunne vært det mørke og lengtende yngre søskenbarnet til Destiny’s Childs «Say My Name».
Helheten framstår som en idé som har sett seg fornøyd med å gjøre noe nytt.
Der man ikke helt skaper noe som setter seg.
Dumt, for i disse ører har de beste Astrid S-låtene vært de akustiske versjonene man har lagt ut i etterkant av de produserte originalene.
Hør for eksempel på bonussporet «Mexico» på den akustiske utgavene av «Party’s Over»-EP-en.
Her er hun inne i det samme akustiske og åpne soniske landskapet.
Det er et sted som kler stemmen hennes mye bedre enn de ulike «hvordan matcher denne streamingalgoritmene»-låtene hun har hatt litt for mange av etter hvert.
Bare synd at låten føles mest som en reise mot noe hun ikke er fremme ved ennå.
| 0
|
112703
|
Test av Kia e-Niro:Den beste elbilen for familien
PROVENCE (VG)
Nedsiden med Kia e-Niro er at det produseres altfor få biler.
Oppsiden til den nye elbil-favoritten er alt det andre.
En av årets aller mest ettertraktede elbiler leverer i toppklasse på strømforbruk og rekkevidde, og har også bagasjeplass nok til å dekke behovet for mindre familier.
Her kan du altså skaffe deg en familie-elbil uten å være millionær eller måtte ta opp millionlån.
Elbiler som kan fungere som familiebil koster i dag opp mot millionen, som for eksempel nylanserte Audi e-tron.
Kia e-Niro koster under 400.000 kroner før nødvendig ekstrautstyr, har lang rekkevidde (lengre enn den nevnte Audien), og det største bagasjerommet i klassen (ca. 200 liter mindre enn i Audien), men det er cirka 100 liter større enn i Hyundai Kona.
Nederst i artikkelen finner du tabeller med priser og tekniske data for e-Niro og konkurrentene.
Stengt for reservasjon
VG har sammen med medier fra flere land foretatt den første prøvekjøringen av Kia e-Niro, på den franske riviera.
Testløypene byr på mer enn promenering langs stranden, en aktivitet som hverken for mennesker eller elbiler krever noe særlig energiforbruk.
Fjell og drøye motorveistrekk i høy hastighet derimot, medfører høyere forbruk og kortere rekkevidde for elbiler.
Her leverer nykommeren bra!
Over 6000 norske kunder har betalt for å stå på reservasjonsliste, men importøren har nå stengt reservasjonslisten.
Kia er rammet av fenomenet som er vanskelig for den gjengse bilkjøper å forstå – det produseres ikke i nærheten av nok til å dekke (den norske) etterspørselen.
Ta deg gjerne tid til å se videoen under fra prøvekjøringen.
Her finner du også litt informasjon som ikke står i teksten.
Kia:
Bikkjeslagsmål om kobolt og biler
– Batterier er flaskehalsen i produksjonen, forklarer markedssjefen i Europa, Artur Martins.
Han sier at Kia ikke får nok batterier til å skalere opp produksjonen så mye at Norge får alle bilene de vil ha.
Batterimangelen påvirker også produksjonen av ladbare hybrider, og Martins sier at de ikke er i stand til å angi antallet elbiler og ladbare hybrider de kan produsere i 2019.
På spørsmål om antallet Kia e-Niro som vil bli produsert neste år, og hvor stor andel av disse som er «øremerket» Norge, sier Artur Martins at dette kan de ikke si nå.
– Kobolt er veldig dyrt og forsyningen er begrenset.
Det er et bikkjeslagsmål mellom bilprodusentene om den kobolten som er.
Alle elbil-produsenter kommer til å måtte slite med dette fremover, sier Alper Celik, som er senior produktsjef for Kia e-Niro.
Han sier riktignok at Kia er i en «god posisjon» i samarbeidet med den koreanske batterileverandøren SK Innovation.
Jobber for flere biler til norske kunder
Hvorvidt dette kan speede opp produksjonen er usikkert.
De første eksemplarene av Kia e-Niro kommer til norske bilforhandlere i disse dager, de første kundebilene kommer rett over nyttår.
Det er bestilt 1000 biler med «alt utstyr», i utstyrsnivået First Edition.
I 2019 kommer det etter det importøren vet nå, cirka 2000 biler, men dette kan endres.
–
Vi jobber for å få flere biler, sier den norske Kia-sjefen Irene Solstad.
Verdens lengste venteliste er i Norge
Norge er blitt et eget kasus blant verdens elbil-produsenter, ikke bare på grunn av vår eksepsjonelle elbil-appetitt, men også for vår særegne forkjærlighet til tilhengeren.
Etter at e-Niro ble lansert på bilutstillingen i Paris i høst, fikk Alper Celic flere personlige henvendelser via sosiale medier fra norske bilkunder om nettopp dette.
Han sier nå at det fortsatt er uavklart om e-Niro vil kunne utstyres med tilhengerfeste, men at flere tester allerede er gjennomført og skal gjennomføres i nær fremtid.
Først etter en vintertest og en spørreundersøkelse vil det bli tatt en beslutning om e-Niro kan bli «fullverdig» norsk statsborger.
– E-Niro er fullt kapabel til å trekke henger.
Det vi er litt urolig for er hvor mye dette påvirker rekkevidden, spesielt når det er kaldt.
Den ekstra vekten av en tilhenger vil uansett påvirke rekkevidden, men tilhenger og kulde er vår største frykt.
Vi må finne ut om kundene vil godta redusert rekkevidde, sier han.
E-Niro-modellen som sendes på skip til Norge fra Korea, er utstyrt med varmepumpe, for å begrense fallet i rekkevidde vinterstid.
Varmepumpen bruker energi fra klimaanlegget og andre elsystemer til å varme kupeen, i stedet for å bare å bruke batteristrøm til kupevarme.
Førermiljø:
Innstegshøyden er rett inn, du slipper å bøye deg eller klatre.
Her møtes du av et tradisjonelt Kia-førermiljø, med ryddig møblert instrumentering og luftig kupe.
Instrumentpanelet er digitalt og hovedskjerm er på middels bra nivå med hensyn til skarphet, men meget bra når det gjelder innhold og logikk.
Med et par trykk kan du for eksempel raskt se hvor mye rekkevidden forlenges med om du slår av klimaanlegget, og hvor langt tid det tar å lade med ulik effekt.
Setene er helt greie.
Støynivået er av de bedre, det er riktignok merkbar hjulstøy i høyere hastigheter på grov asfalt (Kia sier det er gjort mye for å hindre hjulstøyen i å nå kupeen).
A-stolpen og sidespeilet tar noe sikt til venstre når du trenger kontakt med veibanen.
Har skikkelig varm rattvarme og autonedblending av langlyset.
Kjøreegenskaper:
E-Niro er lettkjørt og oppleves stødig og komfortabel, fint avstemt i fjæringen.
På underlag med skjøter og kanter kjennes det noe mer slag i understellet.
Styringen oppleves normal.
Det er fire kjøremodus å rutte med, fra sport med litt mer respons i gass og styring til Eco+, der alt går litt seigere og klimaanlegget er av, et slags nødmodus når det kniper med strøm.
Kia mener selv de har fått frem sportslige kjøreegenskaper.
Det er etter vår vurdering ikke noe spesielt sportslig ved kjøreegenskapene, ut over den fenomale akselerasjonen på 7,8 sekunder (204 hk), som gir behagelige og trygge forbikjøringer.
Dette er klassens tyngste bil, og det merkes, selv om batteripakken er plassert i bunnen.
Ikke at bilen «vagger», men ved for eksempel oppbremsing kastes vekten frem i stedet for at bilen setter seg nedpå.
Plass:
Bagasjerommet er litt større enn i Nissan Leaf, og mye større enn i Hyundai Kona.
Norske biler får en litt annen vri enn den vi prøvekjørte.
Foldedekselet i bunnen skal tas ut, og plassen på 30 liter under skal bli en del av det naturlige lasterommet.
Husk at 451 liter ikke akkurat er noen hjullaster, det heller.
Beinplassen i baksetet er god, men høyden på sitteputen er lav og kort.
Miljø:
Fabrikkopgitt forbruk er på 1,59 kWt/mil, rekkevidden på 45,5 mil (bykjøring 61,5 mil!), WLTP som er en mer realistisk målemetode.
Vi kjørte etappen med mye motorvei i pluss 100 km/t på 1,51 kWt/mil og landeveisetappe over voksne høydedrag på 1,38 kWt/mil, med normalt kjøremønster og gunstig temperatur.
Forbruket vil gi beregnet rekkevidde på 42–46 mil.
Kia oppgir selv 45,5 mil.
Rekkevidde i kulden må vi komme tilbake til når vi kan teste bilen i Norge.
Sikkerhet:
Ikke testet i EuroNCAP ennå.
Autonødbrems med fotgjengergjenkjellese er standard, bra!
Å eie:
Biladministrasjonsselskapet Autolease vurderer bruktverdien etter 4 år/60.000 km til over snitt i bruktmarkedet (terning 4) og bedre enn snit i klassen (terning 5).
Med andre ord er verditapet vurdert til lavt.
Driftskostnad er foreløpig ikke beregnet.
Nr. 11 av 22 i eierundersøkelsen AutoIndex.
Mens de fleste elbilimportører gir åtte års garanti på batteripakken, kjører Kia på syv år.
Autolease mener:
En spennende nykommer.
E-Niro representerer en av elbilene i markedet med lengst rekkevidde i denne prisklassen.
For det norske markedet blir det spennende å se om hengerfeste blir et alternativ.
Den treffer godt på tre viktige parametere for elbiler; størrelse, pris og rekkevidde.
Pris:
Ligger 20.000 kr over Opel Ampera-e, som den direkte kan sammeliknes med (bare på rekkevidde, Kia e-Niro har mye større bagasjeplass).
E-Niro koster 370.600 kr, før omkostninger og utstyr.
Da er veldig mye utstyr inkludert, men ikke for eksempel metallic lakk .
Regn med ut av butikken-pris på på rett over 400.000 kr. Nissan Leaf koster til sammenligning 75.000 mindre, med nesten like stor bagasjeplass, men langt kortere rekkevidde.
A propos Nissan Leaf:
Ta en kikke på denne videoen fra da vi prøvekjørte den nyeste varianten.
Design:
Bildesign på det jevne, med en fint designet bakpart, med rett hekk.
Blå dekor rundt nedre grill og LED-kjørelysene under hovedlyset skal gi elbil-signal (innvendig er det blant annet blå kontrastsømmer og blå innfatning av dysene til klimaanlegget).
Den tette nesen, frister å gi den en kraftig dose nesespray!
Om VGs prøvekjøring
Er et førsteinntrykk av bilen etter en kortere testkjøring, der vi ikke gir terningkast i underkategoriene.
Verdivurdering:
Autolease.
Tekniske data:
Opplysningsrådet for Veitrafikken.
Utføres av VG og VGs bilekspert Dag Edvardsen.
Hovedterningen er en helhetlig vurdering.
Verdivurdering:
Autolease.
Tekniske data:
Opplysningsrådet for Veitrafikken.
Priser er uten leveringsomkostninger (normalt rundt 10.000 kr).
Terningkast 6: Best i klassen.
Terningkast 5: Godt kjøp, anbefales.
Terningkast 4: Bra bil, men en eller flere viktige mangler.
Terningkast 3:
En eller flere alvorlige mangler.
Terningkast 2:
Fraråder kjøp.
Terningkast 1: Vurderes som farlig.
| 1
|
112704
|
TV-anmeldelse «Casino»:Skulderpute-TV
Reaksjonær nostalgi.
Til en verdi av 2.2 millioner kroner …!
«Casino»
Norsk gameshow i fire episoder
TVNorge lørdager i desember kl. 20.30
Med: Halvard Flatland, Birgitte Seyffarth
Alt kom forsinket til Norge i gamle dager.
Inkludert selve tidsånden.
TVNorge-gameshowet «Casino» hadde premiere 2. oktober 1989, og sin storhetstid i begynnelsen av 1990-årene.
Men programmet føltes alltid som et ektefødt barn av decenniet da Norge, heri opptatt norsk TV-underholdning, ugjenkallelig tapte krigen mot den «amerikanske innflytelsen»:
1980-tallet.
I desember 2018, nå som TVNorge sender fire nye «Casino»-programmer – ledd i kanalens pågående 30-årsfeiring av seg selv – medfører denne kulturelle jetlagen at programkonseptet virker enda mer gammelmodig enn glansepoken – 1989–1993 – skulle tilsi.
Menn med uironisk bart i smoking og lakksko?
Kvinner i aftenkjole som ikke får lov til å snakke?
Scenografi som ser ut som baren på Danskebåten?
«Casino» var før internett og mobiltelefoner, ja visst.
Det var også før «Lille lørdag» og reality-TV.
Kort sagt:
«Casino» føles som en million år og en rekke solide paradigmeskifter siden.
Okke som.
Som den naturfødte «playeren» han er, kaster Hallvard Flatland (61) seg begjærlig ut i nostalgisirkuset.
Han har «Birgitte» (Birgitte Seyffart) ved sin side, men dessverre ikke «Haugen i bua», Thor-Rune Haugen, som har valgt å sitte i publikum i stedet.
Flatland virker stresset i begynnelsen.
Hvem ville ikke vært det under et forsøk på å gjenopplive sitt livs største karrieretriumf?
Det går ikke lang tid før han oppnår tilstrekkelig varme under smokingen.
Hjemmebane.
Sirkushest, sagmugg, etc.
Det er et sympatisk trekk ved Flatland at han er koselig med gjestene/spillerne sine.
Han faller sjelden for fristelsen til å mildt ydmyke dem, slik som så ofte skjer i amerikanske gameshows.
Dette sagt har en irriterende tendens til å etterape dialektene deres.
Men OK da, det får gå på kontoen for ny-premierenerver.
Programkonseptet som sådan er i forsvinnende liten grad oppdatert (det skulle tatt seg ut).
«Nye Casino» har riktignok et element av arkivarkeologi:
Oppgavene som leder til selve spillet er i overveiende grad basert på gammelt «gull» fra TVNorge-historien.
Det er greit nok – er det jubileum, så er det jubileum.
Problemet er at også tempoet og det visuelle henger igjen i en annen tid.
«Nye Casino» er statisk, tungt i sessen, det er forsvinnende lite å se på.
Mann med bart i smoking og pen dame i aftenkjole var vel og bra for 30 år siden, da vi ikke hadde andre skjermer enn TV-skjermen å se på.
Da var vi underernærte.
Nå er vi overstimulerte.
Også i 2018 er «Casino» så proppfullt av tekst- og plakatreklame at det kan være vrient å få øye på hvor programmet slutter og reklamebolkene begynner.
Selv overføringen av pengepremiene er produktplassering nå.
I 2018 utbetales kronene via Vipps, selvsagt, noe som understrekes flere ganger, og i tillegg gir Flatland anledning til å skryte av at han kjenner Rune Bjerke.
Jeg sier det, altså:
Gutteklubben Grei!
Premiene?
Gamle klassikere som ferieturer, kjøkkeninnredninger, sofaer, markiser.
For de riktig heldige:
En bil (Suzuki Swift, verdi 260 000) eller et ferdighus (verdi 2.2 millioner).
Flatland prakker dem på oss som en omreisende svensk knivselger på Karl Johan:
«Wow!».
«Er’e mulig?!».
Da en innringer bemerker at han har oppvaskmaskin fra før, irettesetter programlederen ham med at «ja, men det kan være hyggelig med noe nytt».
Gjenbruk?
Resirkulering?
Redusering av forbruket?
Dette var lite kjente begreper i «Casino»s glansdager.
(Kvinner som hadde talens bruk hadde blitt observert av enkelte sosialantropologer før 2. oktober 1989).
Flatland har ingen planer om å begynne å forholde seg til dem nå.
| 0
|
112706
|
Konsertanmeldelse- Mariah Carey, Sørmarka Arena:
Rundjuling
Kun for deg som virkelig, virkelig, virkelig elsker jul.
KONSERT:
Mariah Carey – All
I Want for Christmas Tour
STED:
Sørmarka Arena, Stavanger
PUBLIKUM: ca. 6000
Dette er for deg som begynner å pynte i august, og allerede vet hva alle i familien ønsker seg før september er over.
Ja, til og med tante Gerd, selv om hun bare skal ha en liten ting.
Mariah Careys juleshow er ikke for sarte sjeler som synes at blånisser er radikalt nok i et juleperspektiv.
Her er det grønne dansenisser med polkastripete strømper, dansende reinsdyr, snømenn og en enorm bamse.
Selv om «the elusive chanteuse» har et dampende ferskt og glimrende nyalbum i baklommen, er det nesten bare jul det handler om i Stavanger.
Og egentlig bare én låt.
Sju år!
Den kommer ikke før helt til slutt, etter en langdryg pause som får de bak meg til å bekymre seg om hun egentlig skal synge den.
– Hu må jo i alle fall spela «All I Want For Christmas».
Herr-e-gud!
–
For hun har jo egentlig bare én låt, er det noen andre som sier.
Vel, hun har jo faktisk over 18 topplasseringer på Billboard med helt andre ting, og har flyttet over 200 millioner plater ut av butikkene.
Sannsynligvis er hun verdt nok penger til ikke å måtte gjøre noe som helst lenger.
Likevel har hun siden 2014 turnert rundt både USA og Europa med sin versjon av julen.
I mer eller mindre nøyaktig samme rekkefølge.
Nytt av året er sjarmerende og nydelig hjelp fra sønnen til en av kordamene, og Careys tvillinger Roc og Roe, på et par låter.
«Tenk, de er sju år», sier hun.
«SJU år.»
Bjelleklang
Det åpner ganske forsiktig.
Med en ballettdanser som drar et utdrag av «Sukkerfeens dans» fra Tsjaikovskys «Nøtteknekkeren».
Og så er hun der.
Med englevinger, juletre og pakker under treet.
En enorm stjerne på et enorm tre, voldsomme draperinger og «Hark The Herald Angels Sing».
Så intens og grasiøst sukkersøt at den nesten velter under sin egen vekt.
Videre i «Charlie Browns Christmas», som vel fremdeles er en julefilm folk på den andre siden av Atlanteren har sterkest forhold til.
(Her kunne noen tipset henne om tittelåten til «Tre nøtter til Askepott», for eksempel.)
«This is my favourite time of year if you didn’t know it», sier hun og tøyser med en tung R&B-beat.
«Sorry, wrong show».
Det er et gjennomgående snev av selvironi og humor som gjerne kunne vært tatt mer ut.
I stedet er det skjermer med sju sorter julekaker, tente lys og snødekte filmer, åpenbart laget av folk som aldri har sett snø falle med egne øyne.
Slik bjelleklinger det avgårde gjennom ulike tolkninger av alle de viktigste amerikanske julesangene.
Pluss noen mindre viktige, som Mariah Carey har skrevet selv.
(Med unntak av den dere vet.)
Lyden er ganske julegrøtete.
Vokalen er imponerende høy (i tone).
Spesielt på «Oh Holy Night», som går så høyt at man skal være glad drikkevarene serveres i plastglass.
Kom til slutt
Versjonen hennes av «Silent Night» er fin.
Mens «Joy To The World» har så mange uthalede soulfølelser at Mahalia Jackson hadde vært misunnelig.
Og etterpå tar den av i en grusom ompadiscorytme som kun kan toppes av Boney M i dansende og manglende julestemning.
Først til slutt skjer det virkelig interessante musikalske ting, med «The Distance» fra nyalbumet «Caution».
Samt en helt nydelig «We Belong Together», selv om det åpenbart ikke var den folk kom for.
Mens «Hero» får både mobil-lykter, allsang og alt mulig.
Og kveldens desidert største applaus.
Før man, etter den tidligere beskrevne pausen før «All I Want For Christmas Is You», låten som startes ca. 4000 ganger i minuttet på Spotify nå i juledagene.
Den har det som virker som hundrevis av folk på scenen, og avslutter med snøkonfetti i alle retninger.
Julestemning for alle som kom, og ikke minst de som bare kom for denne.
Men det vært gildere med litt mindre Mariah Christmas, og litt mer Merry Carey.
| 0
|
112707
|
Filmanmeldelse «Mortal Engines»:Motortrøbbel
Visuelt storslagent om kommunesammenslåing i det neste årtusenet.
ACTION/SCI-FI :
Mortal Engines USA, 12 år MED:
Hugo Weaving, Hera Hilmar, Robert Sheehan, Stephen Lang REGI:
Christian Rivers
En gang i framtiden, sånn omtrent 1100-1200 år fra nå, ligger jorden som vi kjenner den brakk og utarmet etter en kataklysme som inkluderte en seksti minutter (!) lang krig.
I jaget etter ressurser samler byene seg som kolossale mastodonter, rullende nomader i en verden der det er mangel på absolutt alt.
Opprører Hester Shaw vil ta knekken på Thaddeus Valentine, en av denne urbane darwinismens ledere.
Fra sidelinjen kommer også Tom Natsworthy, søtnos med pilotdrømmer.
Robert Sheehan gir ham bløtt blikk og tom lugg.
Islandske Hilmar er den av de «ukjente» skuespillerne som imponerer i sin tolkning av Hester.
Mens Hugo Weaving (Matrix, Ringenes Herre) virker å ha bestemt seg for å gjøre Thaddeus Valentine i søvne.
Fikk du med deg Vegard Harms siste skremmestunt?
Synd, for filmen ser fabelaktig ut.
Dampende gigantmaskiner, enorme tannhjul og forvokste sirkelsager triller så ubesværlig over lerretet at man nesten ikke vil tro det.
Åpningen er hele Mad Max-serien på hundre kasser Red Bull og steroidhormoner i møte med Terry Gilliam på sitt mest retroteknologiske.
En jublende gøyal steampunkvisjon som spretter ut av filmbildet, som om Miyazaki-filmene «Nausicaa» og «Det vandrende slottet» skulle vært på familietreff med Jeunet og Caros «De fortapte barns by».
Regidebutant Rivers har kontroll på overbevisende fartøy-CGI, men sliter i et overraskende svakt manus fra Peter Jackson og hans faste medskribentduo, Fran Walsh og Philippa Boyens.
En tolkning som gjør passe greie og mindre gode miner til Philip Reeves sin lettleste 2001-bok.
Teknologimuseet er for eksempel oppgradert til 2018-nivå, og skjuler humremorsomme innfall for den som følger med.
Samtidig har man kuttet i historien (greit) og latt Hester Shaw beholde begge øyne (hakket mer spesielt).
Aksepterer man terminatorzombier og den alltid like halvtørre twinkievitsen, finnes det antydninger til noe mer interessant og systemkritisk i bunn.
For når de monstrøse storbyene angriper mindre tettsteder og småplasser, sitter man igjen med kommunesammenslåing og regionreform i sin mest effektive forstand.
Der byene bokstavlig talt kjører over distriktene, i stedet for å kaste bort tiden på folkeavstemminger og såkalt lokalt selvstyre.
Her kan altså både Senterpartiet og Kommunaldepartementet kjenne sin besøkelsestid.
| 0
|
112708
|
Konsertanmeldelse Lauryn Hill:Problembarn på prøve
Lauryn Hill klarer ikke å gi sitt klassiske album behandlingen det fortjener.
MS.
LAURYN HILL, OSLO SPEKTRUM
Å være ung er å være håpefull.
Etter oppløsningen av The Fugees, hvor hun hadde spilt side om side med Wyclef Jean, bestemte 22 år gamle Lauryn Hill seg for å lage et album som skulle gjøre verden til et bedre sted.
Selv om musikken har forholdsvis lite med reggae å gjøre, var flotte «The Miseducation of Lauryn Hill» enormt inspirert av Bob Marleys rasta-filosofi: troen på at universet, når alt kom til alt, var på lag med slavene og deres etterkommere.
Men som Horace Andy en gang sang:
Penger er roten til alt vondt.
Etter suksessen med skiva havnet Hill i retten med musikerne som hadde spilt på skiva.
Det var et nederlag det ikke virker som hun helt har klart å reise seg etter.
Med unntak av en og annen anonym singel, har det strengt tatt vært stille fra henne siden.
Nå som albumformatet ligger for døden, er det kanskje nødvendig å feire de klassikerne vi har.
D’Angelo og Erykah Badu har nok skrevet enda større sanger, men «The Miseducation of Lauryn Hill» er utvilsomt det mest kjente albumet innen neosoulen – skiva som brakte sjangerens radikale sensualitet til massene.
I anledning 20-årsjubileet har hun tatt den med seg på en kolossal turné.
Allerede før konsertstart er det klart at albumets mellommenneskelige flamme fortsatt brenner.
På storskjermene spinner verker av en rekke unge svarte kunstnere, mens Hills DJ geleider publikum fra jamaicansk dancehall via Brooklyn-rap til afropop fra Nigeria.
Synd selve konserten er så tam.
Hill går på scenen mer enn en halvtime på overtid, og innledende «Lost Ones» overkjøres fullstendig av trommeslageren.
Hill rapper som om det stod om livet, men både hun og melodiene drukner i den helvetes hamringa.
«Music is supposed to inspire / so how come we ain’t getting no higher» spør Hill på «Superstar», et par låter senere.
Hint, hint: «trommisen!» er mye av svaret, men resten av backingbandet er også skyldige i å overspille.
Påfølgende «When It Hurts so Bad» er et godt bevis på hvorfor det er et så stort irritasjonsmoment.
Dette er en av de mest følsomme sangene på skiva, sånn at bandets bredbeinte spillestil suger soulen ut av den.
«The Miseducation of Lauryn Hill» får altså ikke den omsorgsfulle behandlingen den fortjener.
Intensjonen er god, og låtene likedan, men bortsett fra Hill og de tre koristene låter det stort sett som et halvgodt coverband.
Slående nok er et a capella-parti på «Forgive Them Father» konsertens første virkelig flotte øyeblikk.
Det samme gjelder påfølgende «Ex-Factor», riktignok innen en harry gitarsolo griper inn.
Når alt kommer til alt låter det jo greit nok, langt på vei takket være Hills bluesy og vitale stemme.
Hun gjør en solid Nina Simone, for å si det sånn.
Men hun trenger et bedre band, og trolig også noen friskere ideer.
Siste låt ut, en tannløs tolkning av Drakes «Nice for What» (som sampler Hill), lukter vagt av møllkuler.
Konserten er nemlig ikke så mye en inspirert gjenoppliving av «The Miseducation of Lauryn Hill» som en jubileumsfest med mange aldringstegn.
| 0
|
112709
|
Konsertanmeldelse Bruce Springsteen:Monologenes mester
NEW YORK (VG)
Velkommen til en helt annerledes og historisk intim konsert med Bruce Springsteen (69).
Hva:
«Springsteen
On Broadway»
Hvor: Walter Kerr Theatre
Tilskuere: 970
Aktuell:
Sendes på Netflix 16. desember
«Springsteen
On Broadway» er en direkte forlengelse av Springsteens selvbiografi «Born To Run» som kom i 2016.
Gjennom en høyst personlig monolog på to timer og 45 minutter – med et spenn fra herlig vidd til det dypeste alvor – går han kronologisk gjennom livet sitt, fra barndom til han aldersmessig nå hilser på 70-tallet i 2019, og serverer nøye utvalgte låter som passer inn i de forskjellige tidsepokene.
Det hele er svært sterkt, berørende og intenst.
Utrustet med piano og et knippe gitarer har Bruce Springsteen livserfaring og historier som han ønsker å dele med sitt publikum.
Det handler om kjerneverdier som familie, vennskap og nasjonalfølelse, og det handler om håp, drømmer, kjærlighet og bekymringer.
Om å være til stede i ditt eget liv, alltid.
Sterkere enn noensinne fremtrer Springsteen som forkynnende, men aldri på den påtrengende måten.
Rock-predikanten i han tar til og med et Fadervår mot slutten av konserten, rett før en låt som besitter sterke bibelske referanser, «Land Of Hope And Dreams».
Men det hele starter med «Growin’ Up», Springsteens første opprørslåt.
Den kan fint oppsummeres i en tekstlinje; «when they said sit down, I stood up».
Dette er den sultne og unge Springsteen som opponerer både mot familie, skole (som han hatet) og samfunnet generelt.
Før «My Hometown» forteller han levende og visuelt om den svære Springsteen-klanen han vokste opp med i Freehold, New Jersey, men gripende blir det først med dystre «My Father’s House».
Springsteens vanskelige forhold med sin far – hans største helt og hans største fiende, som han sier – er velkjent, men det treffer nesten uhyggelig sterkt å bivåne hovedpersonen selv fortelle om alle kampene mot sin egen far.
Showet på Broadway har vært preget av den samme set-listen gjennom 230 show, men i Netflix-versjonen har Springsteen også lagt inn nok en låt som handler om faren, eller rettere sagt farskap; «Long Time Comin’».
Her forteller Springsteen historien om da faren plutselig sto uanmeldt på døra i Los Angeles rett før Bruce selv skulle bli far for første gang.
Der unnskyldte han seg for ikke å ha vært til stede i livet til Bruce når sønnen trengte det, som om han ville advare Bruce mot å oppføre seg på samme måte mot sine egne barn.
Da kommer det også et par tårer frem i øyekroken til rocklegenden.
Lystigere blir det i «The Wish» som handler om moren Adele, en danseglad og omsorgsfull kvinne og ektemannens rake motsetning.
Adele lever ennå, 93 år gammel, men dessverre inne i sitt åttende år med Alzheimer.
Det er en fryd å høre Bruce beskrive moren med stemmen full av kjærlighet.
Minnene han pensler ut i dette showet skaper til tider mektige bilder gjennom Springsteens ord.
«Thunder Road» handler om å reise fra hjembyen en gang for alle, om å forfølge den romantiske drømmen om det fantastiske som venter på unge, søkende sjeler.
I «The Promised Land» oppdager han Amerika, valfartende på tvers av kontinentet for aller første gang.
I Los Angeles møter han Ron Kovic, Vietnam-veteranen som skrev «Born On 4th Of July».
Dette blir inngangsbilletten til et årelangt vennskap og støtte til amerikanske krigsveteraner, men det er også Springsteens politiske oppvåkning.
Han er modig nok til selv å fortelle hvordan han og kompisene lurte seg unna militæret, noe som ikke nødvendigvis faller i god jord dersom du skal være en god amerikaner.
Deretter følger en fenomenal blues-versjon av «Born In The USA».
«10th Avenue Freeze-Out» gjør Springsteen rørt igjen.
Denne oden til The E Street Band tilegnes de to avdøde medlemmene, Danny Federici og Clarence Clemons, Springsteens sjelevenn.
Så er det familiens tur.
Kona Patti Scialfa kommer ut på scenen og gir herlig annenstemme til «Tougher Than The Rest» og «Brilliant Disguise».
I Netflix-versjonen virker hun nærmest reservert i begynnelsen, men da VG så showet i starten av desember, skapte ekteparet pur magi.
Det hersker heller ingen tvil om hvilken respekt Springsteen har for kona, både som låtskriver og ikke minst som familiens lim.
Mot slutten kommer predikanten tilbake.
Samfunnsrefseren.
Bekymringsvarsleren.
Om et Amerika han ikke kjenner igjen fra ungdommen.
Om marsjer og demonstrasjoner han trodde han aldri skulle oppleve igjen.
Om hvordan USA behandler migrantene som nå strømmer inn sørfra.
Om den nasjonale empatien som er i ferd med å smuldre opp.
«The Ghost Of Tom Joad» er kruttsterk, «The Rising» og «Dancin’ In The Dark» et mellomspill til mektige «The Land Of Hope And Dreams».
Avslutningen er naturlig; «Born To Run», selve essensen og DNA’et i Bruce Springsteens låtskriverkunst.
Da har han trollbundet publikum i nesten tre timer i en musikalsk, kraftfull monolog som rock’n roll-historien knapt har sett maken til.
Og som du neppe får se igjen.
Kommer på Netflix 16. desember.
| 1
|
112710
|
Musikkanmeldelse Alan Walker -«Different World»
EDM-præriens svarte maske prøver seg på en fullengder.
Det går sånn passe.
ALBUM:
POP Alan Walker «Different World» (Mer Recordings/Sony)
Selv om Fana-karene Kygo og Alan Walker omtrent er oppvokst i samme nabolag, og noe forenklet tilhører samme musikalske bås, er det en voldsom forskjell på hvordan de tilnærmer seg verden.
Der Kygos første store hit handlet om jubelen etter et fantastisk show, handlet Walkers første om å være «..so lost, I’m faded».
For Kyrre Gørvell-Dahll skaper fargesterk paraplydrinkpop for massene.
Alan Walker virker å henvende seg til de som lytter i ensomhet og trenger mer tradisjonelle paraplyer.
«Hello, hello.
Do you need me before I fade away», som det het i fjorårets «The Spectre».
En låt som underlig nok ikke er med her.
Underlig, fordi seks (!) andre kutt fra den gylne delen av hans treårige karriere kommer dalende mot slutten av utgivelsen.
Denne musikkvideoen fra K-391 og Alan Walker har blitt sett godt over 100 millioner ganger:
Et uforståelig valg fra en artist som er ektefødt barn av streaming, og ikke trenger å forholde seg til konservative musikkformater som et album tross alt er.
Og selv om de syv første låtene er nye av året, høres de ikke sånn ut.
De virker bygget rundt den samme velfungerende, men slitsomme, malen med minste motstands vei:
Følsom vokal, enfingrede synthsoloer og dunkle harmonier som maler seg inn i det samme sorgfylte hjørnet gang på gang på gang.
Husker du da basketlegenden leide inn Alan Walker på sin egen nattklubb?
Låter som på egen hånd er blant de bedre fra Walker.
Stilt opp på rad og rekke drukner de likevel helhetens kjølige monotoni.
Mørke og melankoli er tross alt norsk populærmusikks sterkeste kraft, men sjelden har det vært så manisk dystert som her.
Den dunkle forlatthetsfølelsen virker påklistret.
Selv om den sannsynligvis er ekte og reell.
21-åringen viser bedre og bedre forståelse for kommersialisert mekanisk musikalsk kulde.
I sine beste øyeblikk nærmer han seg utenforskapet til britiske Burial.
Sjekk ut Alan Walkers versjon av Oscar-nominerte «This Is Me»
Dem er det ikke så mange av.
Og i stedet for å virkelig utforske dette til noe mer dyptgående, fortsetter han å sveipe overflaten i sin jakt på angst og beven.
Et stille ytre som altfor mange kommer til å forveksle med dybde.
Mens det egentlig bare er lyden av formelbasert latskap.
Trekker man fra de tre mellomspillene, utgjør dessuten fortiden over halvparten av «Different World», med et låtutvalg som strekker seg helt tilbake til 2015 og «Faded».
En slags «Greatest Hits», altså.
Eller kreativ tomgang, som det jo altfor sjelden kalles.
BESTE LÅT:
«Lonely»
| 0
|
112728
|
Showanmeldelse:Jon Niklas Rønning – «Jeg reiser alene»:
Solid på egne bein!
Rønning står solid på egne bein – uten Bye, men med et dyktig musikalsk team som swingende reisefølge i sitt ferske show.
LATTER
«Jeg reiser alene»
Av og med:
Jon Niklas Rønning
Regi:
Vemund Vik
Musikere: Ole Martin Aagenæs, Pernille Øiestad, Madeleine Ossum, Andreas Hagen
«Jeg reiser alene» er altså tittelen på showet der den musikalske humorist Jon Niklas Rønning opptrer uten sin mangeårige komiker-halvdel Anders Bye.
Han benytter anledningen til å dvele ved sin egen bakgrunn, en oppvekst litt utenfor en standardisert fortelling om fotballflinke guttunger, eller barn som digger den til enhver tid rådende smak i ymse musikalske sjangre.
En slags musikalsk revy og kabaret er det blitt, med en fin blanding av humoristiske poetiske perler, spenstig ironi og varmt vemod.
Rønnings selvironi er det også rom for.
Han har aldri lagt skjul på sin sterke beundring for Ole Paus.
I tillegg til en nydelig vise til sitt forbilde, merkes påvirkningen i flere av forestillingens numre, både hva underfundig humor og smart poesi angår.
Mest synlig er denne påvirkningen når Rønning tar for seg et par publikummere i salen, og ut fra deres navn, bosted, stilling og et par andre opplysninger lager en forrykende morsom sang – der og da.
Paus gjorde det samme til ett av sine varemerker for en del år tilbake.
Men at Rønning gjør det samme med glans, vitner om en «elev» som matcher sin «læremester».
Det er Rønnings klo og ideer som ligger i bunn, men hans musikalske lekenhet og tyngde får glimrende drahjelp av de fire musikerne på scenen.
Uten dem ville Rønnings «alene-reise» blitt nokså ensom.
I shownumre om kvinnelige og mannlige artisters ulike måter å synge om samlivsbrudd, er Rønnings verbale kvikkheter sentralt bindeledd for et utvalg musikalske godbiter som er skreddersydd for kvartetten Aagenæs, Øiestad, Ossum og Haga.
Et fornøyelig kick til de stadige pågående Beatles-hyllestene, er også et utpreget teamwork mellom Rønning og hans medmusikanter.
Enkelte saker nærmest skriker etter å bli parodiert av en komiker med respekt for seg selv og sitt publikum.
«Paradise Hotel» er en av dem.
Rønnings smarte plan, er at han har plukket fram en del verbale høydepunkter fra deltagerne og presenterer utsagnene som seriøs Nationaltheater-forestilling under tittel:
«Paradisemonologene 2019».
Der er det mange «uovertenkelige» ord – for å si det med en av deltagerne.
Rønning er åpenbart en god observatør av livets store og små begivenheter, det være seg et realityshow, håpløse bryllupstaler eller de langt mer sårbare relasjoner mennesker imellom.
Direkte rørende er hans vise til sønnen, «Er jeg framme nå»; om en mann med store drømmer som modnes når livet innhenter drømmen.
Rønning påstår altså at han reiser alene.
Men han viser sin kløkt som artist når han velger å ta med seg så utmerkede musikalske følgesvenner som medspillere til hans poetiske og humoristiske vidd.
| 1
|
200000
|
Samsung NX10
Lite og lett for deg som skal på tur.
Markedet for små systemkamerer virker å ta av om dagen.
Anført av Olympus og Panasonic med deres Micro FourThirds-teknologi, har stadig flere produsenter meldt seg på dette racet, selv om de to største - Canon og Nikon - fortsatt ser ut til å sitte på gjerdet.
Straks kommer Sony med sine speilløse systemkameraer i NEX-3 og NEX-5, og for ikke lenge siden lanserte Samsung dagens testmodell, NX10.
Samsung NX10 er riktignok ikke like kompakt som Panasonic GF1, Olympus E-PL1 eller de nye Sony-kameraene, men er mer på størrelse med Olympus E-450 og veier 499 gram (til sammenligning veier GF1 315g).
Det kan filme med HD-oppløsning, har en stor og skarp AMOLED-skjerm og i tillegg en relativt stor elektronisk søker av god kvalitet.
Vi tar som vanlig en titt på de kjappe detaljene:
Konstruksjon
Selv om NX10 ikke er like lite som de minste i denne klassen, er det fortsatt merkbart mindre enn et "vanlig" speilreflekskamera.
På tross av den relativt kompakte utførelsen, synes vi Samsung har konstruert kamerahuset meget godt, og grepet på høyre side har et friksjonsbelegg som gjør kameraet godt å holde i.
Baksiden domineres av den 3" store AMOLED-skjermen med oppløsning på 614.000 punkter.
Den er riktignok ikke like skarp som for eksempel Canon EOS 550D, men allikevel vesentlig skarpere enn skjermene med 230.000 punkter, som de fleste kameraene i dette prissegmentet har.
AMOLED-skjermen er lyssterk og har en svært god innsynsvinkel.
Knappene er hovedsaklig plassert til høyre for skjermen og oppå kameraet, og de er alle små med enkel og konsis tilbakemelding når du trykker på dem.
Samtlige knapper fungerer som snarveier til diverse innstillinger i opptaksmodus, og en egen funksjonsknapp lar deg endre de aspektene som ikke finnes på enkelttaster.
Vi liker godt implementasjonen av en hurtigknapp på forsiden av kameraet som enten kan brukes til optisk forhåndsvisning på skjermen eller setting av automatisk hvitbalanse, noe som fungerer svært enkelt og effektivt.
Blitsen aktiveres ved å trykke på knappen til venstre for den (automodus aktiverer den hvis det trengs), men i stedet for å bruke blitsen som strobelys i mørke lysforhold, har NX10 en grønn hjelpelampe, som er langt mindre sjenerende.
På toppen av kameraet finner du også funksjonshjulet med alle de vanlige innstillingene, et innstillingshjul samt knapper for seriefoto/selvutløser og en grønn knapp, hvis hensikt er å nullstille enkelte funksjoner tilbake til standardverdien.
Akkurat denne kunne godt ha vært programmerbar.
Den elektroniske søkeren er skarp, med oppløsning på 921.000 punkter.
Størrelsen er helt på høyde med speilreflekskameraer i forbrukersegmentet, men ulempen er selvsagt at det blir kornete og noe mørkt på kveldstid sammenlignet med en optisk søker.
Fordelen er at den elektroniske søkeren kan vise langt mer informasjon på skjermen når du skal ta bilde.
Luken som beskytter minnekortet er på siden av kameraet og er helt på par med tilsvarende kameraer.
Batteriet er også beskyttet av en ekstra tapp slik at det ikke faller ut i det du åpner luka.
Bak ei luke på venstre side finner du også HDMI-utgang, strøminngang, USB og inngang for fjernutløser.
Brukervennlighet
La oss si det med en gang - menyene på dette Samsung-kameraet er rett og slett rålekre, og det er ingen tvil om at Samsung har hatt den typiske kompaktkamerabrukeren i bakhodet når det gjelder brukervennligheten på dette kameraet.
De fleste ikoner og menyvalg er selvforklarende, og trenger du hjelp, trykker du på hjelpeknappen som forklarer de ulike konseptene.
Vi liker også måten kameraet betjenes på, der du først trykker på én knapp for deretter å plukke ønsket innstilling fra menyen, der det kommer tydelig frem hva du kan velge blant.
Noen av funksjonene er laget på en ganske fiffig måte, for eksempel selvutløseren som du kan stille fra 2 til 30 sekunder avhengig av hvor langt du har tenkt til å løpe - når du vrir på innstillingshjulet går "klokka" frem og tilbake.
Det samme gjelder manuell fargetemperatur.
Menytekstene er svært lesbare, godt hjulpet av den skarpe skjermen, og vi opplever god konsistens tvers igjennom.
En fordel med å bruke skjermen hele tiden er at du også kan "forhåndsvise" hvordan bildet vil se ut før du tar bildet, slik at du slipper å prøve ulike hvitbalansetyper e.l. - resultatet vises på skjermen i det du endrer innstillingen.
Funksjoner
NX10 har det meste av funksjoner man forventer av et kamera til 5.000 kroner - spotmåling, bracketing, rensing av bildebrikken og så videre.
I tillegg kan altså kameraet filme med HD-oppøsning.
Når det gjelder finesser er det dog ikke så voldsomt mye her.
Selvutløseren kan som nevnt lett justeres fra 2 til 30 sekunder, og kameraet har en smart range-funksjon som bevarer detaljene bedre i de de lyse partiene av bildet (eksempel kommer lenger ned).
I tillegg kan du velge blant 9 ulike scenevalg, deriblant beauty shot som glatter ut hudtoner.
Autofunksjonen plukker automatisk egnet sceneprogram.
Du kan også velge blant ulike bildestiler, og du kan definere inntil 3 manuelt med tanke på fargetone, skarphet og så videre.
I avspillingsmodus går det an å påføre ulike fargefiltre på bildene, glatte ut hudtoner, beskjære, rotere etc.
Bildene kan grupperes pr dato, uke eller filtype, slik at du i sistnevnte tilfelle samler alle videoklippene til slutt.
Det er for øvrig mulig å se inntil 20 bilder på skjermen på likt.
Ytelse
Til tross for at Samsung NX10 bruker konstrastbasert autofokus, er det ikke så mye å utsette på hastigheten.
I utendørsbelysning og normal innendørsbelysning fokuserer kameraet raskt og presist.
Når det lirer mot kveld er ikke prestasjonen like god - kameraet kan fort bruke et sekund-halvannet på å finne riktig fokus, og i enkelte situasjoner klarer det ikke å fokusere.
Vi opplever dog at dette ikke er noe dårligere enn tilsvarende modeller fra Panasonic og Olympus.
Seriefoto er oppgitt til 3 bilder pr sekund (inntil 10 bilder).
Som vanlig skjøt vi så mange vi klarte i 10 sekunder og havnet på 25 bilder.
Under ser du den relative hastigheten fra bilde til bilde (3 bilder pr sekund markert med grønn stripe):
Med andre ord
- Samsung holder det de lover med NX10 (riktignok noe ujevnt); faktisk holdes hastigheten på rundt 3 bilder pr sekund til og med det 18. bildet før det begynner å dabbe av.
Oppstartshastigheten er også meget god, og skjermen er tent og klar til dyst i løpet av et snaut halvsekund; i praksis en neglisjerbar forsinkelse.
Batterilevetiden er oppgitt til 400 bilder etter CIPA-standarden, der halvparten av bildene tas med og halvparten uten blits.
Dette er bedre enn både Panasonic GF1 (350 bilder) og Olympus E-PL1 (290 bilder) og ganske bra for et kamera som kun baserer seg på skjermen når du komponerer bilder.
Bildekvalitet
For den som er glad i fargerike bilder er det en fryd å titte igjennom bildene fra Samsung NX10.
Med standardinnstillinger er det mye fargemetning i bildene, og mer konservative fotografer vil nok justere ned metningen et hakk eller to.
Under testingen tok vi flere hundre bilder, og NX10 eksponerte stort sett meget godt, der vi bare i enkelte tilfeller opplevde at himmelen ble brent ut - dog brennes høylysene ut noe tidlig.
Smart range-funksjonen bøter noe på dette, som du ser eksempel på under, der det er flere detaljer både i høylysene og skyggepartiene (dog kan denne kun brukes fra ISO 200 og oppover):
Hvitbalanseringen innendørs er også over gjenomsnittet god, og jevnt over er vi meget godt fornøyde med NX10 eksponeringsmessig.
Med tanke på støy ved høye følsomheter gjør også Samsung-kameraet det ganske bra, selv om JPEG-prosesseringen er i overkant hard, som medfører at detaljer viskes bort.
Under ser du utsnitt med ISO 800, 1600 og 3200:
Som du ser er det et skille mellom 800 og 1600 med tanke på detaljer (se på bokstaven M på fargestiftene, for eksempel), men NX10 gjør det ikke noe nevneverdig dårligere enn andre kameraer i dette segmentet.
Vi har testet NX10 med kit-objektivet (18-55mm f/3,5-5,6 OIS).
Konstruksjonsmessig er dette helt kurant, og fokusringen har god bredde og er mer prakisk å bruke enn enkelte andre modeller, der denne er veldig tynn og helt på kanten av objektivet.
Brytere på siden lar deg slå av og på optisk bildestabilisering, samt bytte mellom automatisk og manuell fokus.
De optiske kvaliteten er litt så om så - spesielt reagerer vi på at objektivet tegner ganske uskarpt tidlig ut mot kantene på største blenderåpning, og fortegningen på vidvinkel er godt synlig.
Dog er det lite vignettering å spore og relativt moderat med kromatisk feilbrytning.
Under kan du se eksempelbilder tatt med Samsung NX10:
Videokvalitet
Videofunksjonen på NX10 lar deg filme i oppløsning på 1280x720, og du kan styre blenderåpningen manuelt.
Mens du filmer kan kameraet autofokusere kontinuerlig eller ikke i det hele tatt (styres av den lille knappen foran på kameraet) - det er altså ikke mulig å trykke ned knappen halvveis for å foreta fokus når du selv ønsker.
Fordelen er imidlertid at autofokusen er relativt rask og bråker mindre enn mange andre konkurrenter.
Filmopptakene komprimeres med H.264, som gir ganske god valuta pr megabyte.
NX10 har dog litt problem med fenomenet rolling shutter, som du lett oppdager ved brå bevegelser der rette kanter får litt gummipreg.
Lydkvaliteten er ikke helt på høyde med de beste, og kameraet er også dårlig skjermet for vind, som du vil høre i eksempelvideoen under.
Her har du et eksempel på video tatt med kameraet:
Eksempelvideo, Samsung NX10, drøye 50MB
Konklusjon, Samsung NX10
For deg som er på utkikk etter et kompakt systemkamera som tar gode bilder, er NX10 fra Samsung vel verdt en vurdering.
Kameraet er komfortabelt i bruk, med godt merkede knapper og et lettfattelig menysystem som er meget enkelt i bruk.
Prisen er heller ikke avkskrekkende - for snaue 5.000 kroner i de billigste nettbutikkene får du kameraet med kit-objektiv.
NX10 tar generelt gode bilder og yter greit nok, selv om autofokusen har litt trøbbel når belysningen senkes.
Videofunksjonen er også god, der den kontinuerlige autofokusen er relativt kjapp og bråker lite.
Det skal sies at Samsung har laget en ny standard med dette kameraet, og at utvalget av optikk og ekstrautstyr derfor er ganske begrenset foreløpig.
I skrivende stund får du 18-55mm f/3,5-5,6 OIS, 50-200mm f/4-5,6 OIS og 30mm f/2,0 pancake å velge mellom, men det vil i løpet av året komme 5 nye objektiver (20mm f/2,8 , 60mm f/2,7 macro, 18-55mm og 20-50mm uten bildestabilisator og en 18-200mm f/3,5-6,3 OIS).
Mer interessant er det at et tysk firma vil lage adaptere til NX10 slik at det kan bruke optikk fra de fleste andre, inkludert Pentax, Sony, Canon og Nikon.
Uansett - vi likte godt NX10 de ukene vi hadde det til test og opplevde ofte å ta med dette kameraet på småturer i stedet for større speilreflekskameraer, og vi er godt fornøyde med NX10s prestasjoner jevnt over.
Det holder fint til en femmer på terningen og et anbefalt produkt-stempel fra oss.
| 1
|
200002
|
TEST:VW Sharan har plass til alt
For de som trenger en seriøs familiebil er Volkswagen Sharan et godt alternativ.
Det har blitt mange kompakte syvsetere å velge i de siste årene, men i disse er de bakerste setene kun til bruk en gang i blant, for barn og andre småvokste.
Sharan er heller ikke en fullverdig syvseter i den forstand at de aller bakerste setene er like gode som de øvrige, men det er et vesentlig skritt opp fra lillebror Touran som også har syv seter.
Sharan kom i helt ny utgave i fjor og vi har testet den foreløpig minste dieselmotoren, 2.0 TDI med 140 hestekrefter, i kombinasjon med utstyrsnivået Highline og dobbelkløtsjkassen DSG.
Den koster fra 487.000 kroner.
Billigste variant, med samme motor, men lavere utstyrsnivå og manuell girkasse, koster fra 439.000 kroner.
Plass førsteprioritet
Sharan konkurrerer i en litt smalere klasse enn nevnte Touran.
I praksis er det Ford Galaxy som er denne bilens klart viktigste konkurrent.
Det er plass som er disse bilenes fremste salgsargument, og der har Sharan mye å tilby.
For her får du nemlig plass til en del bagasje selv med de bakerste setene oppe.
Bagasjerommet er ikke veldig langt, men det er dypt og man kan laste langt oppover takket være en ganske rett bakluke.
I tillegg går det faktisk an å sitte på bakerste rad for ikke alt for storvokste personer.
Selv med den midterste seteraden i bakerste posisjon, sitter en person på 175 centimeter brukbart helt bakerst.
Men heller ikke mer.
Sharan er ikke så romslig som storebror Multivan, hvor tredje seterad er helt kurant også for storvokste, i tillegg til godt med bagasjeplass.
Fleksibel
Gledelig er det også at fleksibiliteten i interiøret er god.
De tre baksetene kan reguleres helt individuelt og dessuten legges ned.
Da blir også lasteflaten helt jevn.
Det samme gjelder om du legger ned de bakerste setene.
Man kan med andre ord få et digert og flatt lasterom.
Det er også veldig greit å legge setene opp og ned.
I de fleste tilfeller vil kanskje bilen bli brukt som femseter.
I så fall får man et enormt lasterom på hele 809 liter.
Greie kjøreegenskaper
Selv om Sharan er stor, har den beholdt en hel del personbilpreg, både designmessig og ikke minst kjøremessig.
Man føler ikke at man ofrer så veldig mye bak rattet på denne bilen.
Tvert i mot er komforten god og kjøreegenskapene helt greie.
Når man presser på litt i harde svinger, føles riktignok bilen litt tung og ikke like lav og stiv som eksempelvis Touran og Passat, men dette vil kun interessere de med sportslige ambisjoner.
Og det er nok ikke så mange av de som kjøper en slik bil uansett.
På vinterføre opptrer dessuten bilen stabilt og forutsigbart med god balanse.
Hekken kommer om du går for fort inn i svingen, men reaksjonen skjer såpass langsomt at det ikke oppleves som dramatisk når ESP-systemet henter deg inn.
Styringen er harmonisk, men ikke overdrevent følsom, noe vi i grunn heller ikke hadde forventet av en bil som dette.
Passe sterk motor
140-hesteren er ganske passe for denne bilen.
Motoren har ikke det samme overskuddet som i eksempelvis Passat og Touran, men ytelsene oppleves helt greie.
0-100 går på 10,9 sekunder og man føler man har nok krefter for de fleste situasjoner.
En variant med 170 hester er også tilgjengelig, og om noen få måneder kommer det også en versjon med 115 hestekrefter, samt firehjulsdrift til 140-hesteren.
Forbruket ligger på 0,57 liter per mil og CO2-utslippet på 149 gram per kilometer.
Det må sies å være bra tall størrelse og ytelser tatt i betraktning.
Fin komfort
Motoren og girkassa samarbeider for øvrig godt og høyner komfortnivået i en bil som dette ganske markant.
Sharan er nemlig en fin langtursbil.
Fjæringskomforten er god, men oppsettet er så vidt litt over på den faste siden.
Støynivået under norske forhold oppleves også som helt kurant og kvalitetsfølelsen i interiøret er på vanlig Volkswagen-nivå, altså bra.
Stor bil
Foran sitter man middels høyt og har brukbar oversikt over bilen, men heller ikke så mye mer.
Dette er en stor bil, og det merkes under finmanøvrering i byen og andre trange steder.
Skyvedører er imidlertid en fordel ettersom de tar mindre plass og gir et lettere innsteg til baksetene.
Til den midterste raden hopper man fort inn, men vi savner litt lårstøtte til setene her.
Det krever litt mer å komme seg inn helt bakerst, men man trenger ikke være turner for å klare det.
Konklusjon
Grovt regnet er Sharan fort 100.000 kroner dyrere enn en tilsvarende motorisert Touran, men så er da dette også en betydelig større bil.
Ser vi til Ford Galaxy, ligger denne ganske likt i pris med Sharan med tilsvarende motorisering.
Galaxy er hakket morsommere på veien og har omtrent de samme plassforholdene.
Sharan har imidlertid en smule bedre kvalitetsfølelse innvendig og er noe gjerrigere.
Dette er en jevn duell og man risikerer ikke stort ved å velge verken den ene eller andre.
Alt i alt fremstår Sharan som en ganske typisk Volkswagen.
Den er litt traust, men samtidig solid på de fleste punkter.
Den har masse plass og god fleksibilitet, samt en velfungerende drivlinje og god kvalitetsfølelse og komfort.
Det holder til en 5’er på terningen vår.
| 1
|
200003
|
Konklusjon & karakter
Bilde- og bruksmessig må vi innrømme at vi ble skuffet over Hyundaien.
Har du vanlige analoge TV-signaler i stua bør du velge en annen modell.
TVen er nemlig kresen på bildesignalenes kvalitet og hakkete bilder og blasse farger vil irritere.
Likevel
Ser du stort sett på DVD, har TV-signaler via en digital parabol eller kabel-tuner, og synes det er viktig med mange inngangskilder får du altså en stor plasma-TV til en grei pris.
Men ikke forvent god brukervennlighet, det får du nemlig ikke.
Vi irriterte oss også over at TVen avgir en skurrelyd hver gang du skifter kanal.
Det er ikke akkurat imponerende.
Alt i alt blir derfor ikke karakteren mer enn en svak treer.
Vår test-TV var levert av Displaynet, som selger TVen for 24.788 kroner,
Minispesifikasjoner:
42-tommers plasma gir det et synsfelt på 108 cm, målt diagonalt fra øverste høyre til nederste venstre hjørne.
Oppløsningen er på 852/480.
Oppgitt lysstyrke er 1000 cd/m2, mens kontrasten er 3000:1 Innganger & utganger:
Blant annet DVI-inn, VGA inn og ut, 2 scartkontakter, 2 komponentinnganger, og 2 S-video innganger.
Se stort bilde av inngangskildene her.
Oppgitte mål inkludert bordstativ:
Bredde 102,8 cm, høyde 69,25 cm, og dybde 27 cm. Vekt er 40,5 kg.
| 0
|
200007
|
The Movies
SPILLTEST:
Noensinne drømt om filmmogul-tilværelse?
Her er det ultimate spillet for deg, forutsatt at du har litt tålmodighet.
Peter Moluneux er en mann med mange jern i ilden.
Hans Lionhead har gitt oss mer enn nok moro i det siste, fra Fable (nylig også utgitt til PC) og Black & White 2 til dagens godsak The Movies.
Vi skal ikke skjule at spillene til Molyneux gjerne har tendenser til å love mye mer enn det de til slutt leverer, men ender likevel opp med å bli underholdende titler, riktignok uten å bryte løs fra de sjangerformene de er satt i.
Fable for eksempel, ble aldri den livs- og moralitetsimulatoren vi ventet oss
men det var uansett et godt rollespill.
LES OGSÅ:
Og ja, Movies er et av disse spillene.
Egentlig bare et typisk
tycoon-spill, men et usedvanlig godt ett.
Men det er også mye mer til The Movies enn det å styre et filmstudio.
Det er likevel det aspektet vi skal begynne med.
Husker du titler som Theme Hospital eller Theme Park, spill der du på en humoristisk og parodisk måte styrte økonomien til en etter hvert massiv arbeidsplass?
The Movies er ikke langt unna denne tankegangen, og setter deg i sjefstolen til et nystartet filmstudio i 1920-årene.
En ukomplisert og forståelig introduksjon viser deg de grunnleggende triksene til å komme i gang, og du kan velge å fortsette å få tips og forslag utover i spillet.
Planlegging må til
Det begynner med at du må sette opp essensielle bygninger på et stort, men begrenset område.
Administrasjonen er først ute
du må logisk nok ha et sted der du kan ansette alt fra ryddemannskaper til nye regissører eller skuespillere.
Etter at du har bygd bygninger som tar imot nyansatte, begynner det å stille seg køer av håpefulle utenfor.
Det er bare å løfte dem å dra dem inn i riktige bygninger.
Studioets infrastruktur er vel så viktig.
Du må sørge for fremkommelighet mellom bygningene, søppelkasser, matboder og toaletter og ha nok av ansatte som sørger for vedlikehold.
Det er essensielt at studioet ditt har et rykte som rent og godt vedlikeholdt.
Men det er filmskapning det hele tross alt handler om.
Det første du trenger (vi antar at du allerede har ansatt noen stjerner og regissører) er et manus.
En skribent plasseres i en egen bygning, og du kan velge et sjanger.
Når skriptet er ferdig, flyttes det over til casting, der skuespillerne, statister og crewet går gjennom manuset.
Etter en stund er filmen klar til skyting, og du må sørge for at det er tilstrekkelig med sett det kan filmes på.
Det er grunntanken bak The Movies, men spillet blir betydelig mer komplekst, og fort.
Først og fremst må du sørge for at stjernene (skuespillerne og regissørene) er fornøyd.
Et raskt blikk på deres portretter til venstre på skjermen viser deres generelle sinnsstemning, og hvis du holder musen over dem vises det hva de nøyaktig er ute etter.
Sytete stjerner
Og det er mye de kan være misfornøyd med jobber de for mye trenger de hvile, en matbit eller en drink.
Klager de på imaget sitt, må du gi dem en makeover, altså kle dem opp med tidsriktige plagg.
Og etter hvert krever de luksus som personlige assistenter, trailere og VIP-behandling.
Og nøkkelen til at dine filmer skal bli en suksess er fornøyde stjerner som jobber godt sammen.
Videre må du sørge for å bygge nye filmsett og forske på spennende filmteknologier, for det er ikke bare kvaliteten på manuset og stjernene som trekker folk til kinoene også hvor nyskapende filmene dine er.
Vi kommer ikke til å gå noe særlig dypere inn i spillets kompleksitet, fordi det egentlig er logisk at kompleksiteten bare øker, og din jobb er å produserer filmer av høy kvalitet for at studioet skal være konkurransedyktig.
Jo lenger jo spiller, desto mer blir det å holde styr på, men det skal sies at spillet har et nydelig og enkelt grensesnitt som viser deg raskt veien til det som må gjøres.
Vi nevnte på begynnelsen at spillet begynner på 20-tallet, og du har følgelig tilgang til enkel teknologi og kan bare lage stumfilmer i sort hvitt.
Spillet varer imidlertid helt frem til vår tid, og etter hvert som du kommer deg gjennom tiårene, får du tilgang til teknologiske nyvinninger som passer til perioden.
Publikums smak endrer seg også, og du må hele tiden være oppmerksom på trender for at filminteresserte skal strømme til.
The Movies krever tid og tålmodighet, men gir deg underholdende, humoristisk spillbarhet.
Bare tycoon-delen av spillet er verdt inngangsbilletten, synes vi.
Skaperglede
Det er imidlertid bare en del av spillet.
I tillegg til å leke sjef for hele studioet kan du også lage egne filmer i The Movies.
Filmene lages i en egen bygning, og prosessen gir deg tilgang til avanserte verktøy til å sette opp scener, spesialeffekter og plassere kulisser.
De ferdige filmene kan senere bearbeides med lyd, avanserte klipp og andre elementer.
For å få tilgang til et bredt utvalg av kostymer, effekter og teknikker må de først låses opp ved å forske på de riktige teknologiene.
Dette gjøres raskest i den andre tilgjengelige spillmodusen ved siden av tycoon-delen vi nettopp omtalte.
Den andre spillvarianten heter sandbox, og lar deg rett og slett leke med filmskapning.
Du kan faktisk skru av alt som er av skuespillernes fri vilje, vedlikehold av bygninger, og samtidig starte med masser av penger, noe som lar deg konsentrere deg om den kreative delen, uten å plages av spillets andre aspekter.
Prinsippet med å lage en film er i utgangspunktet kjempeenkelt.
Du velger mellom forhåndsskapte scener (og dem er det mange av) og setter dem sammen i den rekkefølgen du vil.
Det er imidlertid mye mer avansert enn som så, og du kan finjustere på nesten enhver detalj, enten det gjelder skuespillernes oppførsel, kulisser, kameraoppsett eller spesialeffekter.
Med litt tålmodighet og kreativitet er det faktisk åpent for å skape skikkelige mesterverk.
Disse kan legges ut på nettet, og hjemmelagede filmer har allerede begynt å dukke opp på diverse nettsteder.
The Movies krever altså litt av hvert fra oss
velger du å fokusere på å spille den strategiske delen av tittelen, må du regne med en del timer før studioet virkelig begynner å komme seg på beina.
Vil du bare lage film, må du også investere tid i å forstå finessene.
Men begge sidene av spillet er faktisk overraskende morsomme, underholdende og fulle av kvalitet, til tross for at de ustyrlige skuespillerne kan til tider bli et skikkelig irritasjonsmoment.
Ikke minst ser spillet veldig bra ut, ikke helt ulikt Sims, og lydsiden er flott ivaretatt med musikk som passer den aktuelle tidsperioden, med morsomme snakkeinnslag som også kommenterer på tidsriktige temaer (fra latterliggjøring av denne nymotens filmindustrien, gjennom 50-tallets paranoia til anbefalinger av dyktige plastikkirurger).
Vi liker spillet svært godt men med forbehold.
Har du ikke tålmodighet til å passe på studioet til enhver tid, er ikke dette noe for deg.
Men er du fan av tycoon-type spill, og i tillegg synes det å lage egne filmer høres attraktivt ut, vil du nok falle for Movies ganske kjapt.
| 1
|
200009
|
22"Philips 225B2 PowerSensor LCD
Skjermer som ingen ser på bruker unødvendig strøm.
Philips har en smart løsning.
Strømforbruk og varmeutvikling henger nøye sammen på godt og ondt.
I et kaldt land som Norge er det som regel ikke noe stort problem at apparater i huset bidrar til oppvarming, det som er problematisk er at det gir mindre kontroll.
Det optimale er at hvert apparat gjør det det skal, og ikke overlapper hverandre når det gjelder funksjoner.
Har du et trangt hjemmekontor med PC, skjermer og annet datautstyr blir det fort for varmt selv om vinteren.
En kraftig PC med 2 store skjermer bruker ofte godt over 500 watt under belastning, og det er det samme som en liten panelovn på fullt.
Med et par lyspærer i tillegg blir det ekstra godt og varmt.
Smart strømstyring
PC-er kan gå i dvale og redusere strømforbruket betraktelig når de ikke er i bruk.
Men skjermene blir ofte stående på.
For å unngå dette har Philips kommet opp med en smart løsning.
Foran på Philips 225B2 er det infrarøde sensorer som registrerer om det sitter noen foran skjermen eller ikke.
Så snart det registreres at det ikke er bevegelse foran skjermen dimmes skjermbildet og etter litt tid slås det helt av.
Med en gang det registreres bevegelse igjen slås den på umiddelbart.
Når skjermen er slått av bruker den bare 0,1 watt i standby.
Egenskaper
Selve skjermen har et kabinett i matt sort og en matt skjermflate.
Den kan både dreies, vippes og justeres 70 mm i høyden.
Laveste høyde over bordflaten med skjermen i fornuftig vinkel er 12 cm.
Tilkoblingene er VGA og DVI og strømforsyningen er intern.
Det er 2 små høyttalere i nedre skjermramme og uttak på undersiden til hodetelefoner.
Det er også en USB hub med 2 tilkoblinger på siden.
Betjeningen er i front, med berøringsfelt i et panel under PHILIPS-logoen.
Så snart du berører feltet lyser det opp, og informasjonen dukker opp på selve skjermen rett ovenfor logoen.
Et praktisk og elegant system.
Oppløsningen er 1680 x 1050, lysstyrken er på 250 cd/m2, responsen på 5 ms og dynamisk kontrast på 500 000:1.
Betraktningsvinkelen er oppgitt til 176 grader horisontalt og 170 grader vertikalt.
Strømforbruket i normalt arbeidsmodus er oppgitt til 22W - 0,1W i standby.
I bruk
Skjermen har et tiltalende og nøytralt design.
Det matte designet sparer også egen energi som går med til å tørke av fingermerker og annet snafs på skjerm og ramme, samtidig som du ikke får problemer med reflekser.
Responsen og generell bildekvalitet er god for bruksområdet denne skjermet er rettet mot.
Dette er ikke noen spill- eller bilderedigeringsskjerm, men en fleksibel allrounder for kontor og hjem.
Betraktningsvinkelen er moderat, fargeforandringer er påtagelige så snart du vipper skjermen mot deg.
I skjermens mest tilbakelente posisjon får du best bilde, men det blir en vinkel som er litt i meste laget.
Sparefunksjonen er interessant.
Hvis man sitter helt rolig foran skjermen og ikke rører seg, f.eks. når man leser eller sitter og skriver, vil den ganske fort dimmes.
Da må du vinke til skjermen for å få opp lysstyrken igjen.
Du kan stille inn følsomheten i tre trinn i tillegg til å skru funksjonen av.
Vi opplevde ikke noen stor forskjell mellom de tre innstillingene, skjermen dimmet uansett når vi ikke beveget overkropp eller hode.
Denne smarte funksjonen må nok ha litt hjelp av en smart bruker for å falle på plass.
Konklusjon
Philips 225B2 er en stilig og praktisk skjerm med gode egenskaper.
Den fungerer utmerket til all generell bruk og forholdet mellom oppløsning og størrelse gjør den lett å lese også for de som ikke er av de aller mest skarpsynte.
Foten og konstruksjonen ellers er utmerket, med fleksible justeringsmuligheter.
Ankepunktet er betraktningsvinkelen som er i minste laget, men i kontorsammenheng er den ikke så viktig hvis du ikke skal jobbe med redigering av bilder og video.
Vi kunne også tenke oss enda bedre kontroll over dimmefunksjonen.
| 1
|
200012
|
Samsung E730
Her er det nyeste tilskuddet på stammen til Samsungs motetelefoner.
Men hvordan er funksjonaliteten?
Vi har prøvekjørt den ferske E730.
Det er bare noen måneder siden vi testet E720, en klapptelefon fra Samsung med megapikselkamera, MP3-spiller, Bluetooth og flere andre, nyttige funksjoner.
E730 er i samme familie som E720, i essensen er telefonen identisk, med noen kosmetiske endringer og forbedret funksjonalitet.
E730 er altså en liten klapptelefon, som har et pent, sort ytre og en solid følelse.
Det er kjennetegnet til Samsungs telefoner, ingen av de føles som om de kommer til å gå i stykker med det første, og det er ingen knirking eller løse deler.
Noe nytt, noe gammelt
Funksjonalitetsmessig er E730 som sagt nesten lik E720, men den er faktisk blitt noe slankere og lettere.
I tillegg har kameraoppløsningen økt til 1.3 megapiksel, og telefonen har også fått en FM-radio.
Minnestørrelsen er også romsligere, og ikke minst er prisen gått litt ned.
Totalt er altså telefonen et bedre kjøp enn forgjengeren men la oss se hvorfor.
Akkurat som E720 fokuserer også denne modellen på avspilling av musikk, og har dedikerte knapper på utsiden som lar deg hoppe over låter og sette på pause.
Den eksterne OLED-skjermen viser info om låtene som spilles av, og i vanlig telefonmodus kan du se typisk informasjon som klokkeslett, dekning og batteristatus.
Det er likevel fremdeles ikke plass til minnekortet på denne telefonen, så selv om det innebygde minnet er på hele 92 MB, er det ikke plass til all verdens musikk.
Du kan overføre sanger med Bluetooth, og hodetelefonene leverer ganske godkjent lyd
men med de glimrende musikkmulighetene Sony Ericssons W800 byr på, blir likevel E730 en mye svakere løsning.
Kameraet kan nå ta bilder med en maksimal oppløsning på 1280x1024 punkter.
Kvaliteten er nok et par hakk bedre enn bildene E720 presterte å ta, selv om fargene ikke alltid gjengis perfekt.
Dette kameraet kan heller ikke konkurrere med Nokia N90 eller Sony Ericsson K750/W800, men er greit nok hvis det kun er snakk om å ta useriøse bilder uten tanke på høyest mulig kvalitet.
Kameraet betjenes med en egen knapp på siden, og det er svært enkelt å endre innstillinger og knipse bilder.
Det er selvsagt også mulig å ta opp videoklipp.
Kan litt av hvert
E730 er ingen profftelefon, men har nok av funksjoner som bør tilfredsstille gjennomsnittlige brukere.
Det er naturligvis støtte for alle typer meldinger, dataoverføring via GPRS (ingen EDGE, dessverre), Bluetooth og Java.
Telefonen har nå også fått FM-radio, og akkurat som alle andre radioutstyrte telefoner krever den at de medfølgende hodetelefonene er koblet til hvis du vil bruke funksjonaliteten.
Applikasjoner som verdensklokke, konverterer og kalender er selvsagt også på plass, og det følger med en del spill.
Som tidligere Samsung-modeller mangler likevel også denne ganske viktig funksjonalitet som dedikerte profiler, samt har den en noe ufullstendig T9-ordbok.
Menysystemet for øvrig er også identisk med E720 og andre ferske Samsung-telefoner, og det hele er veldig oversiktlig, estetisk og brukervennlig.
Den interne skjermen holder veldig høy kvalitet, med en oppløsning på 176x220 punkter og 262.000 farger.
Vi skal innrømme at den utrolig flotte skjermen på Nokia N90 har gjort oss temmelig bortskjemt når det gjelder displaykvalitet, men så lenge vi holder oss til mer tradisjonelle telefoner er Samsungs display blant de aller beste i klassen.
Konklusjon
Totalt sett er telefonen veldig komfortabel å bruke, med godt tastatur, fin skjerm og lettfattelige menyer.
Funksjonaliteten bør tilfredsstille brukere som rett og slett har lyst på en mobiltelefon som kan sende meldinger, ta gode nok bilder, samtidig som den lar deg høre på litt musikk eller radio.
Det er ikke noe nyskapende med denne modellen, den bygger på en velkjent plattform og forbedrer den.
Vi merker også at utseendet til E730 faller i smak hos mange, og vi ser for oss at for en stor del av kjøperne er det akkurat designen som vil være det viktigste kjøpeargumentet.
Vi anbefaler E730, det er et solid produkt, men ikke forvent deg noe revolusjon.
| 1
|
200014
|
120 GB Seagate Momentus 2,5"
Små disker med stor kapasitet og god ytelse har vi alltid ønsket oss - Seagate Momentum leverer en svært overbevisende disk.
Lagringskapasitet på bærbare er ikke lenger noe problem.
Med Seagates største utgave i Momentus-serien på hele 120 GB, har du nok av plass nesten uansett bruksområde.
De som trenger mer plass tilhører helt spesielle grupper brukere, som uansett må ty til ekstern lagring.
Da tenker vi på profesjonelt bruk innen foto, video og lyd.
Kapasitetsøkningen skyldes økt lagringstetthet, det er bare 2 plater i diskenheten, som har standardhøyden på 9,5 mm.
På kjøpet får man som kjent raskere skriving og lesing, og støynivået blir like lavt som hos enklere disker med liten roterende masse.
Strømforbruket blir også lavt, Seagate sammeligner strømforbruket med mange 4200 RPM disker.
Ytelse
Disken leveres både i standard ATA og S-ATA.
Vi testet standardutgaven, det er fremdeles ikke så mange bærbare som støtter intern S-ATA.
S-ATA har høyere overføringshastighet fra bufferminnet på disken til kontrolleren i PCen, og støtter i tillegg NCQ (Native Command Queing) som optimaliserer posisjoneringen av hodene etter en analyse av trafikkmønsteret, basert på data som ønskes lest/skrevet til en hver tid.
Skrivehastigheten startet på 33 MB/sek og falt av mot i underkant av 20 MB/sek.
Dette gir et gjennomsnitt på 27,3 MB/sek som er meget bra.
Lesehastigheten startet på over 40 MB/sek og falt til 27 MB/sek, dette er også en meget bra ytelse.
Aksessiden på 16,8 ms, også en helt akseptabel prestasjon.
Støynivå
Denne disken er svært stillegående.
Støynivået er så lavt at det ikke var mulig å måle det i forhold til bakgrunnstøyen, selv ikke inne i vår isolerte støykasse.
Ved å legge øret helt inntil disken kunne vi såvidt høre rotasjonsstøy, det eneste som er såvidt hørbart er små klikkelyder fra hodemekanismen.
For alle praktiske formål er denne disken nærmest lydløs.
Konklusjon
Seagate Momentus 5400.2 er en rask og stillegående disk, som gir deg romslig kapasitet i din bærbare, eller kompakt og høy kapasitet montert i et eksternt kabinett.
Den vil også være et utmerket valg i en stuePC.
Seagate Momentus finnes i størrelser fra 40 GB og oppover.
| 1
|
200016
|
Bilstøvsuger: Black & Decker PAD1200
Vi har testet håndstøvsuger for bil, Dustbuster Flexi Auto (PAD1200) fra Black & Decker.
Håndstøvsugeren kan brukes hvor som helst du måtte ønske i bilen, du kobler den bare til sigarettenneren, så er det bare å støvsuge i vei.
Vi har satt bilstøvsugeren fra Black & Decker på prøve.
Gjørmete sko etter skogsutflukt, og sko fulle av sand som tømmes i bilen av smårollingene, setter sine spor i baksetet.
Klarer den å hamle opp med de sandete mattene og alt støvet som har samlet seg under setene i bilen i løpet av våren?
Lett å ta med seg
Det første vi vil berømme håndstøvsugeren for, er størrelsen.
Den er virkelig en liten, nett og kjekk sak, på 1,6 kilo.
Den kommer med en egen liten oppbevaringsbag som lett kan stues inn i et skap i gangen, slik at du enkelt kan a den med deg ut i bilen og få unna de verste sandsporene.
Og nettopp det er kanskje en av støvsugerens aller største forser:
Tilgjengeligheten og at den er så lett å ta med seg, gjør at du kanskje lettere tar et ekstra drag over bilen - i stedet for å ikke gidde.
Dørstokkmila er lang dersom utstyret og forberedelsene tar tid.
Rekkevidde
Vel ute i bilen, er det bare å koble støvsugeren til 12-volts uttaket i bilen.
Det er lett, og dermed er støvsugeren klar til dyst.
Lett, altså - men ulempen er at pluggen som vi kobler til strømuttaket også med letthet vikler seg ut av posisjon, slik at støvsugeren blir strømløs og du må koble den til igjen.
Takket være den nette størrelsen, er den også lett å ta med seg og manøvrere rundt i bilen.
Det, sammen med den lange ledningen på 5 meter, og den ganske lange støvsugerslangen.
Dette gjør at du kommer til både i bagasjerommet og ellers rundt i bilen.
Munnstykker
Det følger to munnstykker med bilstøvsugeren; et med innfellbar kost på enden, og et som er litt smalere på enden.
Kosten er fin å bruke til støvsuging av inventar som dashbord og inni luftedyser, for da lager ikke munnstykket striper i interiøret.
Ved bruk til støvsuging av luftedyser synes vi imidlertid ikke at effekten er veldig overbevisende, det sitter fremdeles igjen noe støv i rillene hos oss etter rengjøringen.
Det smalere munnstykket tenkte vi ville være supert til støvsuging rundt steder som eksempelvis festet for sikkerhetsselen.
Vi ble imidlertid skuffet da vi likevel ikke ble kvitt støvet og rusket som hadde samlet seg rundt disse festene i vår bil.
Munnstykket var ikke smalt nok til å komme helt ned ned der støvet ligger, og kombinert med dårlig sugeeffekt, ble støvet liggende og må vente på kraftigere saker.
Med litt sterkere sugeeffekt, ville nok støvsugeren greid å trekke til seg rusket.
Eller med litt smalere munnstykke ville vi kommet helt ned til der støvet befinner seg, og støvsugeren ville sannsynligvis greid å suge til seg rusket på tross av begrenset effekt.
Hvorfor er det så vanskelig å beskytte seg mot rusk
Effekt
Dette er en håndstøvsuger som kobles til bilens 12-volts uttak.
Følgelig er det begrenset hva vi kan forvente av effekt, som er 11 watt.
Det er heller ikke all verdens effekt i støvsugeren.
Den greide ikke å befri luftedysene i bilen vår fra støvet helt innerst på rillene, og den greide heller ikke å komme til godt nok så vi fikk fjernet støv og smuss som hadde samlet seg rundt festet til sikkerhetsselen.
Begge disse ankepunktene er imidlertid en kombinasjon av størrelsen på munnstykkene og mangelen på effekt.
Når det gjelder sand og støv ellers i bilen, som på gulvet og i setet, så har støvsugeren en effekt - ingen tvil om det.
Du kan selv se prestasjonen på gulvmattene i baksetet, i bildeserien ovenfor:
De ser atskillig mye bedre ut etter en omgang med Black & Deckers bilstøvsuger, enn før vi begynte.
Vi opplevde imidlertid at en god del sand og støv hoppet litt rundt og fikk muligheten til å unnslippe ganske mange ganger, før vi fikk dem inn i støvsugerslangen.
Vær oppmerksom på at du må begrense bruken av bilstøvsugeren i forhold til tiden du har den på.
Ettersom den er koblet til bilens strømuttak, bruker du følgelig av bilens batteri.
Ifølge produsenten, kan du bruke støvsugeren i opptil 30 minutter uten merkbar virkning på effekten til et normalt ladet batteri i god stand.
Vi måtte ha tenningen til bilen vår på, for å ha strøm til støvsugeren.
Husk å skru støvsugeren av når du ikke bruker den, og av tyverihensyn må du huske å ikke forlate bilen med nøkkelen i tenningen.
Tømming
Beholderen som rusket samler seg i, er utstyrt med et gjennomsiktig lokk, slik at du lett kan se når den er full og må tømmes.
Tømmingen i seg selv er for øvrig også meget lettvint, du åpner luka og tømmer innholdet i søpla.
Det sitter også et filter der, som også er meget enkelt å løsne og rengjøre.
Konklusjon
Det du først og fremst må spørre deg selv om, er:
Har jeg bruk for dette?
Bilstøvsugeren er vel først og fremst et produkt for deg som ikke har tilgang til strøm på biloppstillingsplassen, eller deg som har biloppstillingsplass i fellesgarasje eller liknende hvor det kanskje er langt å dra med seg støvsugeren.
Den er selvsagt også kjekk for hyttebruk, for vinterbruk (da du kanskje ikke vil dra med deg støvsugeren ut), eller for deg som rett og slett synes det er for tungt å dra med deg hele støvsugeren ut - eller for deg med sentralstøvsuger.
For deg som kanskje allerede har en hendig oppladbar håndstøvsuger hjemme, kan den trolig gjøre stort sett den samme jobben i bilen - som et hjelpemiddel til hyppigere småstøvsuging.
For de virkelig store rengjøringsjobbene, som vårrengjøring eller når-du-skulle-ha-tatt-bilen-lenge-men-har-utsatt-det-og-nå-ser-den-rett-og-slett-ikke-ut-rengjøring, så må det uansett kraftigere lut til.
Da kan det være betimelig å hente husstøvsugeren eller ta en tur på bensinstasjonen og benytte deg av støvsugeren som gjerne er til utlåns der.
Vår konklusjon er:
Den er utrolig praktisk, liten og kjekk, men du kan ikke forvente all verdens av sugeeffekt av utstyr som kobles til bilens 12-volts uttak - og det får du ikke heller.
Har du en annen håndstøvsuger, kan den sikkert gjøre jobben.
Til de større jobbene trenger du uansett noe med mer krefter.
Et vel så bra alternativ her kan være å investere i en skikkelig håndstøvsuger; da kan du få over dobbel effekt, og til en lavere pris.
Som en kuriositet vil vi nevne rådet for optimalt bruk som beskrevet i bruksanvisningen:
Når du støvsuger trapper, må du alltid starte nederst og arbeide deg oppover.
(??
Hvilke trapper da?, red. anm.)
Testen ble gjennomført på DinSide i vår.
Black & Decker PAD 1200
| 0
|
200017
|
Sandberg Hard Disk Cloner
Trenger du å bytte disk?
Eller lage identiske kopier?
Hvis man har flere PC-er i huset og driver med oppgraderinger og vedlikehold er det ofte behov for å kopiere disker eller hente ut innhold fra dem.
Det kan by på forskjellige praktiske utfordringer, med demontering, montering og til- og frakobling av disker.
For å gjøre disse oppgavene enklere og ryddigere har Sandberg funnet en løsning, som heter Hard Disk Cloner.
Men den kan mer enn å "klone" disker.
I pakken
I pakken finner vi selve Cloneren, som er en dokk med to brønner for harddisker på høykant.
Videre er det en strømforsyning, en USB-kabel og en eSATA-kabel, en liten brukerveiledning og en CD med programvare for Windows.
På baksiden av enheten finner vi ikke overraskende tilkoblinger for strøm, USB og eSATA.
Nede i diskbrønnene finner vi standard tilkobling for SATA, både data og strøm.
Du kan altså bruke den med SATA disker i både 2,5" og 3,5" format, men ikke for eldre PATA/IDE-disker.
Tilkobling
Kobler du den til med USB fungerer den som en ekstern lagringsenhet med to flyttbare disker.
De dukker opp i utforskeren akkurat som andre flyttbare disker.
USB har som kjent en begrenset hastighet for dataoverføring, så større mengder data kan ta lang tid å overføre mellom diskene i PC-en og i dokken.
Et godt alternativ er eSATA-tilkoblingen, som er like rask som selve disken.
For å kunne bruke denne må PC-en ha en eSATA-kontakt, noe som er vanlig på de fleste nyere stasjonære og litt mer avanserte bærbare.
Det finnes også tilleggskort for PCIexpress og ExpressCard.
Men det er bare disken i brønn A som kan kobles til med eSATA, den andre blir ikke registrert.
Kobler du til en diski eSATA i brønn A og setter en annen disk i brønn B blir begge koblet til via USB.
Noen PC-er støtter hot-swap for disker koblet til med eSATA, dette avgjøres av grunnkonfigurasjonen i PC-en.
Hvis ikke disken dukker opp under Safe Removal/trygg fjerning i oppgavelinjen er dette ikke støttet på den maskinen.
I bruk
Det smarte med en egen, frittstående boks for kloning av disker er at dette kan gjøres mens du bruker PC-en til noe annet.
Da kobler du ikke boksen til PC, men setter originaldisken i brønn A og disken som det skal kopieres til i brønn B.
Så slår du på strømbryteren til dokken.
Når diskene har spunnet opp trykker du ned Clone-knappen på dokken og holder den nede i litt over 3 sekunder.
Så slipper du den opp og trykker den ned igjen med det samme.
Da starter kloneprosessen, og de blå lysdiodene på kapasitetsskalaen blinker etter hvert som kloningen skrider frem.
Det går omtrent så raskt som diskene klarer å jobbe, vi klonet en 250 GB disk over på en 320 GB disk, og det tok en time og ni minutter.
Dette var litt eldre disker, og regner vi om finner vi at klonehastigheten lå på ca 70 MByte/sek, og det er faktisk det disse diskene kan prestere.
Når kloningen er ferdig har den klonede disken fått en partisjon som er nøyaktig like stor som på originaldisken.
Den ledige kapasiteten er ikke partisjonert.
Hvis disken skal plasseres i en maskin med Windows 7 er det enkelt å ordne opp i dette.
Under diskbehandling kan du velge å utvide en partisjon slik at den inneholder mer av eller hele den tilgjengelige kapasiteten på disken.
Dette er gjort på et øyeblikk.
Har du en eldre Windows-utgave må du bruke et annet program til å utvide partisjonen, eller lage en ny partisjon på det ledige området.
Konklusjon
Hard Disk Cloner er et fleksibelt og allsidig produkt.
Det er enkelt i bruk og gjør en utmerket jobb.
Prisen er heller ikke avskrekkende, sammenlignet med å anskaffe to eksterne diskkabinetter.
| 1
|
200019
|
OBH Nordica sko- og vottetørker
OBH Nordicas nye skotørker er fiffig:
Den tørker ikke bare sko, men har en egen votteadapter.
Vi har testet OBH Nordicas sko- og vottetørker som er lansert i høst.
Med aktive barn og voksne i huset, har skotørkeren vist seg å være tvingende nødvendig.
Ikke kun for å tørke sko, men også for å tørke votter.
Boblebukse som må være tørr til neste dag?
- Skotørkeren kan være redningen.
Økt kapasitet
OBHs nye skotørker skiller seg fra andre aktører på markedet ved at den har en egen vottetørker som kan kobles på skotørkeren ved behov.
Du kan selvsagt tørke vottene ved å putte de vanlige slangene inn i vottene – og det fungerer gjerne veldig bra.
Ulempen er da at om du skal tørke to par votter så har du ikke plass til å tørke skoene.
Omvendt så er det ikke kapasitet til å tørke vottene dersom to par sko skal tørkes.
Og hva med sko med uttagbar lest?
Med lesten ute må du velge mellom å kun tørke Mikkes sko (lest og yttersko separat) - mens Minnis cherrox forblir våte.
Innholdsfortegnelse:
Økt kapasitetMonteringBrukKonklusjon
Etter å ha testet skotørkeren fra OBH Nordica, har vi stort sett positive opplevelser av produktet, med noen unntak.
Montering
Monteringen er enkel, du kan henge skotørkeren på veggen ved hjelp av en festebrakett som skrus på veggen.
Du kan også feste vottetørkeren til veggen ved å hekte den på to skruer.
Men skotørkeren kan også benyttes liggende på gulvet - du trenger altså ikke skru den opp på veggen dersom du ikke har noe sted å feste den permanent.
Vottetørkeren kan også kun kobles til slangene og brukes liggende på gulvet.
Bruk
Skotørkeren er enkel i bruk, og har flere nyttige innstillinger.
Den har to varmetrinn, slik at du kan velge en mer skånsom tørking på mer ømfindtlige sko eller plagg.
Videre kan du velge mellom å slå tørkeren av og på manuelt, eller timerinstilling – slik at tørkeren slår seg av av seg selv.
Timeren kan stilles inn på 30-90-90-120 og 180 minutter.
Skotørkeren er lettforståelig og enkel i bruk, hva gjelder innstillinger.
Det eneste vi har å utsette på produktet, er egentlig de veldig stive og lite fleksible skoslangene.
At de er så stive gjør det vrient å få bøyd slangen langt fram i skoen og samtidig få skoene til å stå rett.
Det er lettere om slangene er i litt mer fleksible.
Konklusjon
En effektiv skotørker med praktisk vottetørker som gir utvidet kapasitet og merverdi.
Får trekk på grunn av lite fleksible slanger og ingen opphengskroker for slangene når de ikke er i bruk.
Produktet har en veiledende utsalgspris på 599 kroner med vottetørkeren og 490 kroner uten vottetørkeren.
Prismessig er den på linje med andre tilsvarende produkter på markedet.
| 1
|
200020
|
Sony SA-NS410
Til denne prisen er det ikke mye å klage over.
Å spille musikk via en trådløs høyttaler er rett og slett en svært praktisk måte å nyte musikken på:
Siden høyttaleren bare trenger en strømkontakt er den lett å plassere, og den kan i tillegg flyttes enkelt fra rom til rom om behovet skulle endre seg.
Det beste av alt er selvsagt at musikken din er lett tilgjengelig.
Enten du nå har den lagret på mobilen, nettbrettet, eller bruker streaming-alternativer som Spotify og WiMP er du bare et par håndbevegelser som skal til.
Spørsmålet er selvsagt hvilket produkt du skal velge, for ikke bare er det svært mange alternativer, de varierer også stort i pris.
Men en prislapp på rundt 1.700 kroner er imidlertid dagens testprodukt fra Sony i det nedre sjiktet.
Spørsmålet er selvsagt om den holder mål.
AirPlay og DLNA
Den store fordelen til Sony SA-NS410 er at den både har AirPlay (for deg med en iPhone, iPod Touch eller iPad), samtidig som den også kan spille av musikk via DLNA-standarden.
Dermed er den også høyaktuell for deg som sverger til PC, Android eller Windows Phone.
Det gir pluss i margen.
Selve høyttaleren har en kubelignende fasong som gjør at den tar liten plass på bordet eller hylla.
Med på kjøpet får du også en enkel fjernkontroll i kredittkortstørrelse.
Den er ikke så mye å skryte av, men siden dette er et anlegg du uansett vil styre via mobilen eller nettbrettet er det liten vits å trekke for dette.
I likhet med Klipsch Gallery G17 AIR er imidlertid strømforsyningen ekstern, noe som gir en ekstra klump du må skjule.
Enkelt oppsett
Under vår testperiode spilte vi av musikk via AirPlay, og selve oppsettet var en enkel sak.
Vi lastet ganske enkelt ned NS Setup fra AppStore som koblet høyttaleren til nettet via en enkel guide.
Hele prosessen tok under fem minutter, og forbindelsen oppleves som stabil.
Som nevnt kan du også styre enheten via dine Android-enheter, og oppsetts-appen i Google Play får du her, i tillegg til en ren fjernkontroll-app.
Lydkvalitet
SA-NS410 har fire diskanter og en integrert bass, og vi tror den har et lydbilde de aller fleste vil like.
Høyttalerens kubelignende fasong er imidlertid både en styrke og en svakhet:
Fordelen er at bassen blir svært solid og kompakt, også på relativt lave volumer.
Det liker vi.
Fullt så begeistret er vi ikke når du skrur volumet opp mot maksimalt nivå, da har nemlig bassen en tendens til å overdøve alt annet.Sony skryter imidlertid av at kubeformen skal gi deg en 360-graders lydopplevelse, og der er vi ikke like overbevist.
De har riktignok rett i at det kommer lyd også på baksiden, men vi kommer likevel ikke utenom at kubeformen ikke er ideell med tanke på stereoperspektiv.
Dette ble spesielt tydelig når vi sammelingnet med Klipsch Gallery G17 AIR som rett og slett gir et langt bredere lydbilde.
Konklusjon
Da Sony SA-NS410 ble lansert høsten 2012 kostet den rundt 2.300 kroner, men når du nå får den nå til rundt 1.700 er den etter vår oppfatning godt priset.
Den spiller riktignok ikke like fint som Klipsch Gallery G17 AIR, men til gjengjeld er den langt rimeligere og kan også brukes av alle de med Android.
Sony SA-NS410
| 1
|
200021
|
Panamera S E-Hybrid:Porsches nye våpen
MÜNCHEN (DinSide Motor):
Denne gangen snakker vi skikkelig hybrid fra Porsche!
Vi setter oss inn i den gedigne luksusbilen og nikker fornøyd og gjenkjennende til det vi kjenner igjen som interiøret i en av verdens beste biler: Porsche Panamera.
Det dreier seg nå, etter fire år, om den oppdaterte utgaven.
Vi fikk kjøre andre versjoner også, hvorav noen med helt ny motorisering.
Det kommer vi tilbake til i en egen artikkel.
Men nå, tilbake til Porsche Panamera S E-Hybrid, første ladbare luksushybrid - med en prislapp på "bare" 1.339.000 kroner - en viss avgiftsfordel har den som ladbar.
Vi tar altså plass.
Så vrir vi om nøkkelen til venstre for rattet og... ikke en lyd.
Ingen potent V8-romling, ingen V6-snerring.
Bare stillhet.
Muligens en liten summing hvis man anstrenger øret.
Ladbar Panamera
Ingen tvil:
Dette er en elbil.
I hvertfall i øyeblikket.
For om bilen er ladbar, og er utstyrt med en litiumion batteripakke og elmotor, så har den også under panseret en bensindrevet og kompressormatet V6-motor.
Dette er rett og slett en ladbar hybrid (eller "plug-in", som onde tunger vil ha det til) og etter noen tilbakelagte mil på varierte veier i Bayern sør i Tyskland, kan vi skrive under på at dette er noe helt annet enn den forrige Panamera-hybriden.
Så er da også dette den første ladbare hybridbilen i luksusbil-segmentet.
Grundig forberedt
Porsche har jobbet med denne teknologien en stund, og vi kunne for en tid siden annonsere teknologibomben Porsche 918, som blir en sportshybrid til syv millioner kroner!
Vi hadde forventninger, for vi fikk presentert "filosofien" bak den nye bilen under et teknologiseminar hos Porsche for to uker siden og så frem til å prøve den ut i praksis.
Det er det vi nå har gjort.
Kraftpakke
Bilen har overlegne ytelser i forhold til den "vanlige" hybriden, men også i forhold til Panamera med dieselmotor.
Samtidig blir altså forbruket kraftig redusert.
416 hestekrefter har føreren til rådighet totalt og dreiemomentet er solide 590 newtonmeter hele veien fra 1.250 til 4.000 omdreininger.
Du finner mer detaljer om drivlinjen lenger ned.
Realistisk kjøring
Vi kjørte en variert rute og fikk frie tøyler med hensyn til bruken av bilen.
Porsches representanter ville nok at vi skulle teste hvor lavt forbruk vi kunne oppnå - altså nærme oss rekorden på runden.
Denne vi fikk oppgitt til å være 0,14 liter per mil.
Det ville ikke vi.
Ikke bare, i hvert fall.
Det er tross alt en Porsche det dreier seg om og vi syntes det var vel så interessant å finne ut hvor økonomisk bilen kunne kjøres aktivt.
Det ble dermed en sammensatt kjøreopplevelse.
Vi fant ut at denne bilen kan kjøres ekstremt økonomisk.
Faktisk oppnår den, når man kjører pent, nesten utrolig gode forbrukstall.
Den over to tonn tunge luksusbilen kan kjøres på ned mot 0,3 liter per mil.
En digresjon:
Her må vi si Volvo på sett og vis har vist vei.
De var først ute med å få i salg en virkelig kraftfull ladbar hybrid som også kan kjøres som elbil.
Her kan du lese om vår erfaring med Volvo V60 D6 AWD diesel plug-in hybrid - med firehjulsdrift!
Det er ellers nesten like imponerende at vi, på vår varierte testrunde på noe under 10 mil, greide et forbruk på 0,8 liter per mil.
Tatt i betraktning at vi testet ut ytelsene på bilen, som altså veide nesten 2,4 tonn da vi kjørte den, begikk noen rivstarter og akselerasjoner ut av svinger med full gass samt hastigheter som kvalifiserer til fengsel i Norge (men dette var altså i Tyskland).
Som elbil
Det er mulig å kjøre den, avhengig av forholdene, mellom 18 og 35 kilometer på bare strøm, altså som ren elbil.
Vi startet vår rundtur i elbilmodus og det gikk en god stund før bensinmotoren slo inn.
Totalt fikk vi faktisk cirka tre mil bare på strøm.
Altså med null utslipp - lokalt.
Ikke nok med det:
Den kan kjøres som en elbil selv på motorveien og holder følge med trafikken opp til 135 kilometer i timen før bensinmotoren må slå inn for videre fartsøkning.
Med bare batteriet som energikilde kommer bilen også relativt raskt opp i fart og etter bare seks sekunder passerer den femti hvis man er i ren el-modus.
Og bilen veier altså nesten like mye som to VW Golf...
Nær perfeksjon
Komforten og kjøreegenskapene er det ikke noe å si på - dette er nær perfekt når man tar hensyn til at det dreier seg om en diger bil som veier over to tonn - tom.
Bilen er overraskende svingvillig, styringen presis og balansen like godt utstudert som på de øvrige versjonene av Panamera.
Stabiliteten er som vanlig uklanderlig og bilen er fantastisk komfortabel på veien.
Den litt ufølsomme styrefølelsen vi i sin tid opplevde på en Panamera diesel, var her en saga blott.
Den tidlige opplevelsen kunne muligens den gang tilskrives feil dekk/hjuldimensjon eller pre-produksjon.
Suser avgårde
Lydnivået er lavt - ved pådrag fra lavere hastigheter kan dog duringen fra drivkilden høres - i hovedsak V6-motoren.
I høye hastigheter høres bare noe dekkstøy og vindsus.
Å holde en vanlig samtale i over 200 kilometer i timen er uproblematisk.
Vi ser bare et lite punkt som kan være et risikomoment hvis man ikke er oppmerksom nok:
Man kan bli bortimot fartsblind i denne bilen.
Særlig her i landet anbefales å titte med jevne mellomrom på fartsmåleren hvis man vil beholde førerkortet.
På Autobahn i Tyskland oppleves 200 kilometer i timen ikke som annet enn en behagelig cruise-fart.
1:
Bensin
Som den oppmerksomme leser allerede vil ha forstått:
Drivlinjen i Panamera S E-Hybrid er effektiv, og den er kraftfull.
Forbrenningsmotoren er V6-maskinen med tre liter slagvolum.
Den er i hybriden utstyrt med en kompressor, mens konfigurasjonen i fornyede Panamera S er V6 biturbo.
Hybridens bensinmotor yter 333 hestekrefter og maksimalt dreiemoment er 440 newtonmeter fra 3.000 til 5.250 omdreininger.
2:
Strøm
Elmotoren i E-Hybridsystemet yter 95 hestekrefter.
Det er dobbelt så mye som i en vanlig Panamera Hybrid.
Batteriet er denne gangen Litiumion og ikke Nikkel-metallhydrid.
Det har 104 celler.
Spenningen er samlet på 384 volt, og totalkapasiteten er på 9,4 kWt.
Arbeidsspenningen Porsche benytter varierer mellom 150 – 430 Volt, og strømstyrken er til tider så høy som 450 ampère.
Batteripakkens temperatur reguleres med vannkjøling med sikte på en til enhver tid optimal driftstemperatur.
Det tar fire timer å lade batteriet på et standard strømuttak 240 volt på 10 ampère kurs, mens det tar 2 1/2 time på dedikert 400-volts ladesystem.
3:
System
Drivlinjen, altså det som driver bilen fremover er i dette tilfellet hybridsystemet.
Det vil si kombinasjonen av de to nevnte kraftkildene - samt girkassen.
Det dreier seg om en åttetrinns automat som er spesialtilpasset for å fungere sammen med det sofistikerte maskineriet.
Vi opplevde at den virket på en utmerket måte, med raske og myke girskift og en god avpasning til kjøresituasjonen.
Det tilbys fire ulike kjøreprogrammer - fra ren el-kjøring til sport.
I sistnevnte gis hele systemets krefter fritt spillerom og girkassen utnytter dem maksimalt.
Og det går unna!
Erfaringen med jobben gjort med denne spesialvarianten av Tiptronic S-girkassen gjør det på en måte mulig å konkludere.
Den er i seg selv en oppsummering av det fantastiske arbeidet Porsche-ingeniørene har lagt ned i å få til en bil som beviser at ladehybrid-teknologien nå er moden nok til å brukes i det ypperste av luksusbiler.
Det mener vi er litt av en bragd - her er per i dag ingen over, ingen ved siden.
For oss et soleklart terningkast seks.
Alt tatt i betraktning er heller ikke prisen på 1.339.000 kroner noe å rope skandale for...
| 1
|
200023
|
Athens 2004
Noen uker før OL starter for godt, kan du tørrtrene i stua med dette ganske så underholdende partyspillet.
Men pass på å unngå skader.
OL-feberen er straks over oss, og det offisielle spillet som nylig ble sluppet fanger lekenes stemning ganske godt.
Men dette er faktisk ingen OL-simulator, fokuset er mest på en underholdende partyopplevelse som helst krever flere spillere.
LES OGSÅ:
Du kan riktignok spille alene, og det kan være en god ide å trene seg litt opp på de forskjellige øvelsene.
Du kan enten velge én og én øvelse og få opplæring i kontrollsystemet, eller gå gjennom et helt mesterskap for deg selv.
Har du ikke tålmodighet til dette, finnes det også forkortede utgaver av mesterskapet du kan kjempe deg gjennom.
Stikkordet med spillet er kontrollen.
Både timing og fart er viktig
i øvelser som sprint eller svømming gjelder det å trykke på X og O-knappene så fort som overhodet mulig, akkurat som i gamle sportsspill.
Andre gren behøver mer koordinasjon og rytme
for eksempel i turn må du trykke på riktige knapper til riktig tid for å få utøveren til å danse riktig.
Bueskyting krever stødig hånd og presisjon.
Det er altså nok av variasjon, og alle OL-øvelser er presentert på en morsom måte, men vi legger ikke skjul på at den hektiske knappetrykkingen kan blir rett og slett fysisk slitsom.
Mest moro med andre
Det er morsomt nok alene, men det kan også bli ensformig og krevende noen av øvelsene er unødvendig vanskelige.
Men det er i flerspillermodus Athens 2004 virkelig skinner.
Opp til fire personer kan være med, hver av disse kan velge en nasjon og du kan selv sette opp hvilke øvelser dere skal delta i.
Takket være de ukompliserte kontrollene kan hvem som helst være med, og følgelig stiller Aten-spillet på lik linje med Sonys andre, nyskapende titler som EyeToy eller SingStar.
Dette er underholdning for hele familien.
En genial funksjon er at du faktisk kan koble til en dansematte, og bruke den som kontroller!
Det innebærer at du er nødt til å fysisk løpe for å klare 100 meters sprint, og dermed forsvinner argumentet om at spill kun appellerer til de lite aktive.
Når det gjelder presentasjonen er spillet ikke spesielt spektakulært, da grafikken er på et ganske lavt nivå.
Bakgrunnene er ganske døde, og utøverne er lite detaljerte og har temmelig stygge ansikter.
Her kunne utviklerne godt ha brukt mer tid.
Et pluss, derimot, er at all teksten og talen er på norsk.
Selv om kommentatorene har tendenser til å høres utrolig lite engasjerte ut, er det likevel en fordel for mange.
Athens 2004 er kanskje ingen klassikerspill, og har ikke spesielt lang levetid hvis du har tenkt å spille alene.
Men som et uhøytidelig partyspill klarer det seg veldig fint, og du får nok en god del moro med å leke toppidrettsutøver i stua.
| 1
|
200024
|
Nikon Coolpix S5
Sjelden har vi fått så mye oppmerksomhet når vi har hatt med et testkamera på fest.
Holder det til toppkarakter?
Nikon lanserte for noen uker siden en god håndfull nye modeller, og i forrige uke så vi på en fra den billigste serien.
Nå beveger vi oss ett hakk opp på skalaen til S-serien, som nettopp har fått de to nye modellene S5 og S6.
Forskjellen mellom dem er at S6 har litt større skjerm og støtte for overføring via trådløst nettverk ellers skal de, i følge Nikon, være helt like.
Vi kommer derfor ikke til å kjøre en egen test av S6-kameraet.
Så hva har Nikon å by på denne gangen?
Jo, et usedvanlig lekkert kamera, det skal være sikkert.
Den bølgete formen kombinert med børstet stålfinish og stor LCD-skjerm har trukket mye oppmerksomhet de siste par ukene, og det er ikke få ganger vi har måtte svare på spørsmål om hvor mye det koster.
S5 er utstyrt med en 6 megapikslers CCD-brikke på 1/2,5", som betyr en sensortetthet på 243.000 pr kvadratmillimeter.
Det er ganske høyt, men vi setter pris på at Nikon ikke har falt for fristelsen å presse åtte millioner sensorer inn på den lille brikken.
Optisk byr kameraet på 3x zoom, med brennvidde tilsvarende 35-105mm; et ganske vanlig zoomområde for et lommekamera.
Kameraet benytter seg av såkalt
folded optics, der optikken ligger vertikalt i kameraet.
Dette gjør at objektivet aldri kommer ut av kamerahuset, som igjen betyr raskere oppstartstid.
Objektivet har middels gode f-verdier, med f/3.0 på vidvinkel og f/5.4 på full tele.
Det siste må sies å være litt mindre enn vi skulle ønske, noe som også skulle vise seg å gi utslag på fokuseringsegenskapene.
Makroavstanden er oppgitt til 4 cm.
Fantastisk skjerm
På baksiden finner vi LCD-skjermen på to og en halv tomme og med en oppløsning på 230.000 piksler
en av de absolutt beste skjermene vi har sett.
Det som spesielt imponerer oss, er hvor god bildeoppdateringsfrekvens skjermen har; spesielt i godt lys der bildet er usedvanlig flytende.
Skjermen har også svært god innsynsvinkel, som gjør at det går an å ta bilder med hendene over hodet og faktisk se hva du sikter på.
Knappeutvalget har også det lille ekstra i form av et såkalt jog-wheel, som kan roteres med tommelen, slik vi også så hos Canon Powershot S80.
Dette er spesielt praktisk i noen av menyene, der ikoner står i en sirkel, men også det å bla i bilder går raskt og smertefritt med et slikt hjul.
De ulike delene av hjulet (opp-ned-venstre-høyre) kan også trykkes inn og fungerer som piltaster.
Vi liker også at disse piltastene har snarveier til ofte brukte funksjoner, som aktivering og deaktivering av blits, makro og selvutløser.
Kameraet har dessuten en egen knapp for å slette bilder, en knapp som bytter mellom opptak og avspilling, en menyknapp og en knapp for å bytte mellom automatikk og fem ulike motivtyper, samt filminnspilling.
Videofunksjonen er forresten blant de bedre vi har sett, med mulighet for opptak i 640x480 med 30 bilder pr sekund.
Gjenkjenner ansikter
På toppen av kameraet finner vi en hurtigtast for å velge ansiktsprioritert autofokus.
Dette er en litt artig finesse som vi har valgt å dokumentere med en liten filmsnutt!
Poenget er at kameraet gjenkjenner ansikter og sørger for å holde fokus på ansiktet selv om vedkommende skulle flytte litt på seg.
Zoomkontrollen er også plassert på toppen.
Den er veldig liten, men plasseringen rett ved siden av utløserknappen gjør at den allikevel er lett tilgjengelig; i hvert fall om du ikke har alt for store fingre eller ofte går med hansker.
Menyene følger Nikons nyere standard sort, klar skrift på gråtoner gjør den lettleselig og elegant.
Hovedmenyen består av to deler en for selve kameraoppsettet (dato, formatering av minnekort, lydnivå etc.), og en for funksjonalitet knyttet til knipsingen (hvitbalanse, autofokus, følsomhet etc.).
Dette er en inndeling vi synes er fornuftig, og en vi stadig oftere ser i kameraer vi tester.
Avspillings- og bildemodusmenyen er noe annerledes, der ikoner er stilt opp i en ring for navigasjon med hjulet.
Det fungerer utmerket.
Visning av bilder i kameraet går veldig raskt når du navigerer med hjulet.
For de som liker å koble kameraet rett til TVen for å vise frem feriebildene, byr kameraet på det Nikon har valgt å kalle PictMotion, som er en slags lysbildefremvisning med musikk til, for eksempel Pachelbels Canon.
Akkurat dette klarer vi innrømmelig å styre vår begeistring for.
Du kan også få frem en kalender som indikerer hvilke dager du har tatt bilder på, for deretter å se på bilder fra én dag av gangen.
Det liker vi bedre.
En annen finesse er Nikons Best shot selector (BSS), som samtlige av de nye kameramodellene nå har fått.
Når BSS er aktivert, tar kameraet bilder så lenge du holder utløserknappen nede og sørger for å beholde det beste av dem, dvs. det med flest detaljer.
Det kan være hendig når man er litt ustø på hånda, siden man som regel kan ha litt flaks med skjelvingen på i hvert fall ett av bildene.
Kameraet sier også i fra dersom bildet du har tatt er uskarpt, basert på hvor mye du skjelver og lukkertiden som ble brukt.
Bildekvalitet
Vi har langt på vei latt oss imponere av bildekvaliteten Nikon S5 leverer.
Ikke bare er bildene fine på den flotte LCD-skjermen, men også når de er overført til PCen og blåst opp i litt større format er vi meget godt fornøyde.
For å ta det negative først hvitbalansen, særlig i innendørsbelysning, blir ofte feil med automatiske innstillinger.
Flere av våre testbilder har fått et uheldig blå-grønt skjær, som i eksempelet under, der vi har justert til litt mer korrekte farger i bildet til høyre:
Som med de fleste andre lommekameraer, sliter kameraet også litt med støy på ISO 200 og oppover, men det er allikevel ikke så ille som hos noen av konkurrentene.
På ISO 100 er det fint lite støy å spore, og det hender også at automatikken legger seg på rundt ISO 150 der resultatet også er godt nok.
Utsnittet under er fra et bilde tatt uten blits på ISO 163.
Ellers har vi lite å sette fingeren på.
Vi opplevde ørlite kromatisk feilbrytning i enkelte utendørsbilder, men alt i alt leverer Nikon S5 veldig skarpe og pene bilder med god dynamikk i.
Vi liker også at kameraet balanserer blitsen godt, som gjør at innendørsbilder på nært hold ikke resulterer i hvite ansikter.
Linken under tar deg til et knippe av bildene vi tok med Nikonkameraet.
Ytelse
Ytelsesmessig ligger Nikon S5 på det jevne i forhold til andre kompaktkameraer.
Positivt er den relativt raske oppstartstiden på et drøyt sekund, noe som kameraene med nedfelt optikk har hatt for vane å gjøre godt.
Tiden det tar fra du trykker ned utløserknappen (forfokusert) til bildet blir tatt er knapt målbar, men vi fikk noen få hundredeler hver gang.
S5 kunne ha vært noe bedre på autofokuseringen, særlig på tele der den er ganske treg.
Dette har sannsynligvis sammenheng med at største blender er f/5.0 ved full tele, som gir autofokusen dårlig lystilgang.
Blitsen bruker også relativt lang tid på å lade, og to blitsbilder tok 6.4 sekunder.
Mer imponerende er seriefotograferingen, der vi fikk knipset 9 bilder på under fire sekunder riktignok ble kameraet opptatt drøye ti sekunder etterpå før vi fikk knipse videre.
Konklusjon
Vi likte Nikon S5 og det blir litt trist å levere det tilbake.
Kameraet er et godt allroundkamera som tar jevnt over meget bra bilder i alle forhold
spesielt liker vi at personer i innendørsbilder ikke ender opp som blekansikter; noe flere av konkurrentene sliter med.
LCD-skjermen er blant de beste på markedet, med høy oppløsning, god innsynsvinkel og en forbausende høy oppfriskningsrate, og vi liker navigasjonshjulet som det er veldig praktisk å bla i bilder med.
Akilleshælen finner vi på ytelessiden, der kameraet presterer noe middelmådig både med tanke på autofokus og gjentatte bilder med blits.
Vi skulle også ønske at det fantes muligheter for blender- og lukkerprioriterte bilder, samt manuell fokus.
Allikevel har vi ingen problemer med å anbefale kameraet
særlig for de som er opptatt av at det skal se bra ut også.
Det er få kameraer som på en så god måte klarer å kombinere utseende og bildekvalitet, og har du en ekstra femhundrelapp å svi av, bør du også ta en titt på storebroren, S6, som byr på enda litt større skjerm og overføring via trådløst nettverk.
| 1
|
200025
|
19" Samsung SyncMaster 970P
Med en svært elegant og fleksibel fot og fløere praktiske detaljer vil denne skjermen friste mange.
Men hva med bildet?
Samsung påstår at SyncMaster 970P er verdens mest justerbare skjerm.
Det er mulig, noe mesterskap har vel ikke vært arrangert så vidt vi vet.
Men med sin fot med treleddet arm på dreieskive, pluss muligheten til å dreie selve skjermen til høydeformat ligger de godt an.
LES OGSÅ:
Vil du ha skjermen til å ligge flatt over skrivebordet er det fullt mulig.
Hvor praktisk det er vil selvsagt variere...
Rent design
Denne skjermen leveres enten i svart eller hvitt, vi testet den hvite.
Fargen og utførelsen gir assosiasjoner til Apple, det samme gjør mangelen på knapper for justering av bildet.
Det er en eneste knapp, det er en av/på-knapp, og den lyser blått når skjermen er på.
Tilkoblingsmuligheter er det ikke mange av.
Det er ingen kontakter i selve foten eller på baksiden av skjermen, men det setter en liten koblingsboks i en liten ledningsstump som kommer ut på baksiden av foten.
Her finner du en DVI-D kontakt som er den eneste tilkoblingsmuligheten.
Har du bare analog VGA i PCen følger det med en overgangskabel.
Strømforsyningen er ekstert og kobles også til koblingsboksen.
Dermed får skjermen full bevegelsesfrihet uten at det blir noe ledningskrøll.
Når alt kommer til alt er det ikke så mange av de mulige posisjonene denne skjermen kan ha som er brukbare.
I praksis vil du først og fremst justere høyde og vinkel, og det gjøres like greit på mange ordinære og langt enklere fot-løsninger, på andre Samsung-skjermer, fra Dell, Nec og mange andre.
Tilkoblingene ville vi helst ha plassert på baksiden i selve foten, det hadde gitt et enda renere design, men det er jo svært funksjonelt med boksen.
Alle ledd og oppheng virker solide og faste i fisken, med passe motstand slik at den holder på plasseringen.
Betjening
All betjening av skjermen gjøres med Samsungs SyncMaster programvare som følger med skjermen.
Denne programvaren har vi omtalt med skjermdumper i denne artikkelen
Dreie-funksjonen endrer bildet automatisk ved hjelp av programvaren som følger med.
Du vrir skjermen, og etter noen sekunder blir den svart og kommer tilbake igjen i riktig posisjon.
Bildekvalitet
Spesifikasjonene på skjermen er svært gode, og våre forventninger var høye.
De ble nesten helt innfridd, det var bare betraktningsvinkelen som viste seg noe lavere enn forventet og et etterslep som lå et hår over det vi hadde trodd.
I praksis likevel helt uproblematisk.
Ellers har skjermen god dynamikk i fargene og gode justeringsmuligheter i programvaren.
Likevel er det her vi har ikke blir helt overbevist.
Du kan stille skjermen slik at den får en intens og dyp fargekarakter.
Eller du kan kjøre den mot det lyse og lettere.
Men kombinasjonen er det ikke mulig å få til.
På en skjerm i denne prisklassen hadde vi håpet på dette.
Konklusjon
Skjermen er elegant, svært fleksibel fysisk, og praktisk å betjene med programvaren som følger med.
Bildet er i den øvre enden av skalaen, men leverer ikke helt til toppkarakter.
Til generell bruk, spill og film er den utmerket.
Men for mer seriøs bildebehandling for entusiasten er den ikke helt i mål.
| 1
|
200026
|
TEST:Porsche Cayman 211 hk
Vinteren har allerede vart lenge nok, synes vi.
La oss drømme litt om vår.
Les vår sportsbiltest.
En enda bedre Porsche-opplevelse, fordi den er ekte og spenstig, samtidig som den er mye mindre dyr (vi sier dog ikke "billig"), enn det de fleste vil tro.
Det er det vi sitter igjen med etter å ha kjørt den nedtrimmede versjonen av Porsche Cayman.
Nedtrimmet versjon
Vi var noe skeptiske da vi så effekttallet: 211 hestekrefter fra boksersekseren virker tamt når vi snakker om Porsche, selv en så pass lett og kompakt modell som Cayman.
"Belgia-versjon"
Årsaken til at denne tilbys er selvfølgelig avgiftssystemet som straffer effekt.
Den ble ikke hovedsaklig utviklet for det norske markedet, men for det belgiske, som også har beskatningsklasser basert på effekt.
Dermed er det rom for denne versjonen på Porsches prislister også hos oss - og der gjør den god figur til 739.000 kroner med manuell girkasse - 759.000 kroner med dobbeltkløtsj-automaten PDK som vår testbil var utstyrt med.
OK, det er fortsatt mye penger, men det må kunne sies å være rimelig til Porsche å være.
Det vi ønsket å finne ut var selvsagt hvor mye Porsche-opplevelse vi måtte ofre som motstykke til prisavslaget i forhold til "normalutgaven" av Cayman.
Fyller seks i år
Porsche Cayman S, med 3,4-liters motor ble presentert første gang på bilutstillingen i Frankfurt i 2005.
Den var basert på annen generasjon Porsche Boxster, som var kommet på markedet året før, med internkode 987 - etterfølger etter første generasjon Boxster - 986 - fra 1996.
Cayman S fikk av en eller annen grunn, internbetegnelsen 987-7c.
Oppgradert i 2009
Sommeren 2006 kom en mer moderat motorisert versjon av Cayman S; det var denne som fikk navnet "bare" Cayman.
Den var utstyrt med en 2,7-liters versjon av den sekssylindrede motoren, og nøyde seg med 245 hester mot 295 i Cayman S.
Tidlig i 2009 fikk begge en oppgradering med en liten ansiktsløftning som inkluderer diode-kjørelys, men det viktigste er at motorene ble oppgradert.
Cayman S fikk 320 hestekrefter mens effekten i Cayman også fikk en økning, til 265.
Det er dette som er normalversjonen i dag.
Nylig lanserte Porsche ytterligere en Cayman-versjon, Cyman R. Les om den her.
Innfridd!
Testbilen er altså den mer avgiftsgunstige 211 hestersversjonen og vi hadde visse forhåpninger om at det ikke skulle ødelegge alt for mye, da dreiemomentet er uforandret på 300 newtonmeter.
Forventningene ble innfridd, og under kjøring glemte vi fort det "lave" effekttallet, for dette er en bil som helt og holdent er bygd rundt konseptet kjøreglede (OK, vi vet dette begrepet er tabu i "rettenkende" kretser, men vi velger innimellom å være mindre "rettenkende").
Forskjellen i effekt gjør seg hovedsaklig gjeldende ved høye turtall, for øvrig blir opplevelsen temmelig lik.
Forskjellen i akselerasjon fra 0-100 gjør ikke så mye av seg i praksis som det kan se ut på papiret (6,3 sekunder med 211 hester mot 5,7 med 265).
Med PDK og Sport Chrono Plus
Vi kjørte versjonen med Porsches versjon av dobbeltkløtsj-automat, PDK, og denne kan trygt anbefales.
Med den oppnår man enda hakket raskere akselerasjon enn med manuell girkasse.
Tillegg i pris er 20.000 kroner som kan forsvares uten problemer.
"Vårt" eksemplar var i tillegg utstyrt med ekstrautstyret Sport Chrono Plus, som innebærer ekstra sportsinnstilling, rundetidteller og Launch Control.
På PDK-versjonen koster denne 13.300 kroner ekstra.
Det er ingen nødvendighet, men setter selvsagt en ekstra piff på opplevelsen.
Og med Launch Control går 0-100-tiden ned fra 6,3 til 6,1 sekunder.
Sammenkrøpet og sulten
Designer Pinky Lai, som allerede hadde gjort en god jobb med Boxster, synes vi har lykkes enda bedre med Cayman.
Referansen til den krokodillebeslektede reptilen er ikke ueffen, samtidig som vi synes Porsches "sjel" og historiske referanser er godt fanget i det moderniserte formspråket.
Det interessante ved at en kupé er basert på en roadster, og ikke omvendt, har gjort sitt til at karosseristivheten er blitt ekstremt høy, da allerede Boxsteren måtte designet for høy stivhet.
Så kommer midtmotorkonfigurasjonen i tillegg og sørger for at det blir mulig å balansere vektfordelingen bortimot perfekt.
Cayman er selvsagt en ren toseter.
Ekte Porsche interiør
I interiøret vil de som er Porsche-vante kjenne seg igjen, og de andre vil fort føle seg hjemme.
Alt er plassert på en slik måte at kjøringen skal være så effektiv som mulig.
Det er ikke spesielt luksuriøst, men høyverdig, solid og sportslig funksjonelt.
Det analoge speedometeret derimot, tjener liten hensikt.
Det er da også utfylt av en digital variant i sysnfeltet.
Tenningsnøkkelen er selvsagt plassert til venstre for rattet,som ser ut som det skal i en bil fra .
Masse bagasjeplass
De fleste tenker at skal man kjøre sportskupé må man forsake alle ønsker om komfort og praktiske hensyn.
OK, komforten er ikke som i en limousin - det kommer vi tilbake til - men kupéen er overraskende romslig også for oss nærmere og over 190 centimeter på strømpelesten.
Enda mer overraskende er det at man får med seg weekend-bagasjen og mere til - tilsammen byr nemlig de to rommene foran og bak på 410 liter bagasjeplass - betydelig mer enn det en Golf kan by på.
Bak åpnes den lange kombi-luken svært høyt og de fleste må ta tak i den på siden for å få lukket den.
Ut på veien
Høydepunktet.
Etter å ha betraktet kaimanen både utvendig og innvendig, føler man en uimotståelig trang til å starte opp og kjøre avsted.
Som sagt, så gjort.
Første par kilometer tar man det litt med ro, og gir så progressivt på mer.
Lyden er det første man merker seg; en ganske unik, sportslig snerring av den utålmodige typen, men uten for mye metallisk skarphet i seg.
Sportslig og eggende - første og viktige element i den sportslige helhetsopplevelsen.
På papiret er dette en motor som i en dagsaktuell GTI, men i virkeligheten viser den seg snart å være det høyverdige merkenavnet... verdig.
Skyvet er heftigere enn hva tallene på papiret tilsier.
Det drar av fra lavt i registeret og det fortsetter å dytte fremover til langt oppe i registeret.
Det er der oppe forskjellen gjør seg gjeldende i forhold til 265-hesteren, men dette er slett ikke dårlig.
PDK-kassen fungerer bra enten man velger å la den ta styringen eller om man er mer aktiv og girer med ratthendlene.
Disse følger for øvrig sportslig logikk i bevegelsene.
Så kommer svingene.
Kjøreopplevelsen
Det er da man for alvor kan legge alle tanker om GTIer bak seg og nyte den ekte sportsbilfølelsen.
Bakhjulene sparker fra ut av svingene og bilen føles fantastisk velbalansert, noe den da også vitterlig er.
Skyvet tiltar, neste sving nærmer seg, nedgiring, klar for å skyve på ut av den igjen.
Eksoslyden akkompagnerer det hele som en dramatisk forjettende, velkomponert symfoni.
Etter en stund får man flyten i det og det hele stemmer fortreffelig.
Dette er ikke en herjebil i ordets negative forstand, men en bil som tillater at man henter ut det som bor i den, og det er mer enn forventet.
Vi tenker ikke hovedsaklig komfort i forbildelse med en slik bil, men dette er ikke ukomfortabelt selv om understellet er fast og stramt og ujevnhetene gjør sine nærvær ettertrykkelig bemerket.
Setene er nemlig godt uttenkt og gir god støtte samtidig som de tar godt av for det av støtene den relativt harde fjæringen lar slippe .gjennom.
Konklusjon
Vi har vel egentlig allerede konkludert; med Porsche Cayman får man svært mye og god Porsche-opplevelse for pengene.
Vi har tidligere kjørt Porsche 911 Carrera S med PDK og Sport Chrono Plus med en prislapp i dag på over 1,6 millioner kroner og vi tør si at vi med Cayman, på norske veier, har fått så mye Porsche-opplevelse for under halve prisen at det er imponerende.
Bedre blir det ikke i denne klassen og med et slikt budsjett:
Dette blir en sekser.
Nylig fikk vi nyss om noe annet fra Porsche som er interessant prismessig; les bare:
Få hundre tusen kroner for en tusenlapp!
| 1
|
200027
|
Kvalitet & konklusjon
Siden vi er lei av kabelspagetti gir vi Philips full pott når de tilbyr innhold uten flere ledninger i stua.
Likevel:
Streamium-konseptet er mer kult enn praktisk.
Kvaliteten på Streamiuminnholdet:
Mediefiler fra PCen:
Fra vår egen PC hentet vi vanlige bildefiler ( i JPEG-format), videofiler og ikke minst MP3-filer.
Det som fungerte aller best var uten tvil MP3-låtene.
Vi hadde ingen problemer med å spille av musikken eller navigere gjennom innholdet via fjernkontrollen.
Som du ser på bildene kan du velge mellom full informasjon om MP3-låtene eller bare se navnet på artist og den aktuelle låten.
Som en kul gimmick kan du også velge ulike flashy bakgrunnsbilder når du spiller av låtene.
Dette har uten tvil høy party-faktor.
Også avspilling av video direkte fra PCen gikk greit, vi presiserer imidlertid at vi kun fikk prøvd med små videoklipp.
Hvorvidt det vil gå like glatt å spille av vanlige spillefilmer er vi usikre på.
Mest skuffet ble vi ved visning av vanlige bildefiler.
Sammenlignet med å se bildene på en vanlig PC-skjerm er nemlig kvaliteten langt dårligere.
Du får også tilgang til diverse spill, samt en del videofiler.
Spesielt utvalget av ulike filmtrailere var stort, og med vår 10 Mbit bredbåndslinje hadde vi heller ingen problemer med å spille av de ulike trailerne.
Selve overføringen gikk altså greit.
Problemet er at bildekvaliteten likevel ikke er noe særlig å skryte av, dette blir mer noe som er morsomt å vise fram, enn noe du tar deg tid til å sitte og se på.
Konklusjon & karakter
Som vi har utdypet i den vanlige TV-testen dekkes TV-behovet fullt ut med denne Philipsen.
Vi gir også bonuspoeng for den innebygde radioen og TVens utseende.
Prisen for standardmodellen er i dag 14.495 kroner hos NSE, mens Streamiummodellen er ca. 3.500 kroner dyrere.
Med Streamium-konseptet får du også enkel tilgang til multimediefiler enten fra din egen PC, eller fra Streamiums nettsider.
Vi gir pluss i margen for at manøvreringen er relativt enkel og oversiktlig, men nytteverdien er vi mer usikker på.
Her er det altså gadgetfaktoren som står i fokus, og hvorvidt det er verdt prisforskjellen blir selvsagt opp til deg.
For deg som liker å imponere venner og kjente bør imidlertid valget være lett.
Med Streamium kan du overføre følgende filer:Lyd= MP3, MP3Pro, WAV/PCM,
Bilde = JPEG, BMP, GIF, PNG
Video = MPEG1, MPEG2, MPEG4, DivX og XviD.
| 1
|
200028
|
NetgearOn networks Powerline 200
Nettverk over strømnett - er det et blitt et brukbart alternativ?
Det skjer en voldsom utvikling på trådløst nett, både for nettverksdekning i hjem og på arbeidsplass.
Dessuten blir trådløs internettilgang via LTE/4G også tatt i bruk i stadig større omfang.
En gang i tiden var det også snakk om å levere internettilgang via strømkablene, men det ble det tydeligvis ikke noe av.
Men en lokal nettverksforbindelse via strømkablene i huset eller leiligheten er fullt mulig.
Produkter som tilbyr dette har vært i salg i mange år, og nye produkter dukker opp fortsatt.
Vi har testet en løsning fra On networks, som er en svært rimelig serie produkter fra Netgear.
Hva er vitsen?
Nettverk over strømkablene har noen fordeler framfor både vanlig kablet og trådløst nett.
Du slipper å strekke og montere nettverkskabler, strømkablene ligger jo der allerede, og det er ingen konkurrerende trafikk eller forstyrrelser.
Det er også vesentlig vanskeligere å hacke seg inn på et slikt nett, hvis man skulle være bekymret for det.
Det er også det enkleste å sette opp, her er det bare å plugge inn og ta i bruk.
Ingen oppsett eller konfigurering er nødvendig.
Hastigheten er derimot den svakeste egenskapen, sammenlignet med alternativene.
Men den kan være tilstrekkelig, og legger man dette sammen med fordelene kan det være en foretrukket løsning.
Hvor god forbindelse du får er også avhengig av hele den elektriske installasjonen i boligen, hvordan ledningene ligger, lengden, forstyrrelser fra andre apparater og mange andre faktorer.
Når produktene er merket med 200 Mbit er det under helt ideelle forhold, i praksis kommer du som regel ikke i nærheten, men det gjør du heller ikke når det gjelder skrytetallene til trådløse nettverksprodukter.
En utbredt bruk er å koble nettverk over strømkablene mellom boksen fra nettverkstilbyderen - som ofte står et ugunstig sted - og en trådløs ruter som plasserer der den gir best dekning.
Kommer for eksempel nettilgangen inn i kjelleren plasserer du den trådløse ruteren i den øverste etasjen.
Man graver som kjent ikke ned antenner, de plasseres på høye master.
I praksis
Powerline 200 leveres i et sett, det er en grunnpakke som oppretter en forbindelse mellom to punkter.
I pakken ligger to enheter, som ligner på vanlige strømadaptere, og to nettverkskabler.
Vi plugget den ene i stikkontakten i veggen på hemsen der vår ruter er plassert.
Deretter testet vi forbindelsen på våre vanlige testplasseringer i stua to etasjer ned og i mekkerommet i kjelleren.
Forbindelsen tar bare noen få sekunder å etablere fra du setter pluggen i veggkontakten.
Det er praktisk talt like enkelt som å plugge i to stikkontakter og to nettverkskontakter.
Ytelse
Ytelsen er den svakeste delen av løsningen, men som nevnt over, den kan være tilstrekkelig i svært mange situasjoner.
Sammenligner vi med ytelsen til rimelig trådløse nettverksrutere er imidlertid ikke denne løsningen dårligere:
Sammenligner vi den med de raskeste og dyreste trådløse ruterne og klientene kan den ikke hamle opp.
Konklusjon
For vanlig nettbruk fungerer den utmerket, har du en rask PC oppleves ikke nettsurfing som treg i det hele tatt.
Husk at du må ha en internettforbindelse som er raskere enn 20 Mbit for at denne strømnett-løsningen skal bli en flaskehals.
On Networks PL200
| 1
|
200029
|
Brute Force:Multiplayer, grafikk, konklusjon
LES OGSÅ:
Gøy mot andre
Flerspillerdelen er absolutt underholdende, selv om den ikke er så innovativ.
Det er mulig for flere spillere å koble seg inn i enkeltspillerkampanjen, slik at du plutselig får levende lagkamerater, noe som er en ganske kul funksjon.
Ellers har vi vanlig deathmatch og squad deathmatch, som setter to lag opp mot hverandre.
Dessverre er det ingen andre modi tilgjengelige, og heller ingen muligheter for å spille mot bots.
Men det som svir mest er nok mangelen av XBox Live-støtten, som hadde passet perfekt for dette spillet.
Men for all del, flerspillermulighetene er morsomme og forlenger spillets levetid betraktelig.
Fin grafikk
De tidlige skjermbildene lovet revolusjonerende bra grafikk, og selv om det kanskje ikke er helt tilfellet, er det fortsatt et svært attraktivt spill.
Brute Force er ikke like pen som Halo, og vil nok blekne ytterligere når oppfølgeren kommer.
Men når dette er sagt, er animasjonene meget fine og siden det meste av spillet foregår utendørs vil du se noen riktig så pene landskap, gjerne med diverse spesialeffekter.
Det eneste problemet er at teksturene er til tider lite detaljerte men alt i alt er grafikken svært solid.
Lydeffektene er også av høy kvalitet, med et soundtrack som er forglemmelig, men likevel passer godt med spillets stemning.
Stemmene til karakterene er noe harry, men igjen passer med det faktum at Brute Force ikke tar seg selv så veldig seriøst.
Konklusjon
Etter lang tids utvikling er Brute Force blitt et morsomt actionspill som ikke akkurat revolusjonerer sjangeren, men byr på mye god underholdning.
Lagsystemet og de forskjellige karakterene gjør Brute Force variert og mer involverende enn et hvilket som helst skytespill.
Hadde bare XBox Live-støtten vært på plass, ville vi anbefalt det langt varmere, men vi synes fortsatt at du bør gi Brute Force en sjanse, bare ikke ha enorme forventinger.
Men gøy er det.
| 1
|
200030
|
Phoenix Wright:Ace Attorney
SPILLTEST:
Det er én yrkesgruppe som er veldig undervurdert i spillbransjen.
Nemlig advokater.
Capcom gjør noe med situasjonen, og kommer med et av de mest unike spillene på lenge!
Nyskapende og interessante spill fortsetter å dukke opp på Nintendo DS med jevne mellomrom.
Og nå kan også vi europeere offisielt få kjøpt det etter hvert mye omtalte rettsdramaet til Capcom, nemlig Phoenix Wright:
Ace Attorney.
LES OGSÅ:
Spillet har vært ute en god stund i både Japan og USA, og som så mange andre merkelige, japanske fenomener har også dette fått mye nettforum-oppmerksomhet og er blitt en favoritt blant importentusiaster.
Men med god grunn, for dette er god underholdning, og gir oss et smil om munnen.
Spillet forteller om en ung, uerfaren og nokså nerdete forsvarsadvokat, som skal komme i gang med sin første sak, under de beskyttende vingene av sin mentor, Mia Fey.
Dessverre blir Mia kort tid etter brutalt myrdet, og du er (nesten) alene.
Mye lesning
Det er vanskelig å si hvilken sjanger Phoenix Wright passer under.
Tekstbasert eventyrspill er kanskje det nærmeste vi kommer, uten at det betyr at spillet har mangler på den visuelle siden.
Det er bare at det meste av informasjonen som behandles er tekstbasert.
Avhør av vitner, bevisføring og kryssforhør dukker opp i skriftlig form på den nedre skjermen til DSen, og du trykker på riktige svaralternativer, velger ut korrekte bevis og presser vitnene.
Sånn sett krever ikke Phoenix Wright mye rent spillteknisk, det handler stort sett bare om å velge korrekte elementer, og trykke på dem.
Fra tid til annen vil du også få mulighet til å undersøke diverse rom, og der kan du flytte pekeren fritt rundt og klikke på interessante elementer.
Hver rettsak kan kort oppsummert splittes opp i to deler.
Først samler du bevis og snakker med relevante personer, så kommer selve rettsaken i gang.
Under rettsakene hører du først på hva vitnene og de tiltalte har å si, og prøver å finne mangler i deres utsagn.
Så er det bare å komme med riktige bevis som ødelegger de skyldiges kredibilitet.
Du får også rope objection til DSens innebygde mikrofon, noe som i seg selv gjør spillet verdt pengene.
Phoenix Wright presenterer oss altså med logiske utfordringer, tvinger oss til å lese, trekke konklusjoner og kombinere dem med riktige bevis.
I ekte eventyrånd må vi benytte oss av riktige virkemidler til riktig tidspunkt, tenke før vi handler og ikke dumme oss ut.
Vi vet at en beskrivelse av Phoenix Wright ikke nødvendigvis høres spennende ut, men spillet må faktisk oppleves selv for å sette pris på det.
Det er kombinasjonen av det visuelle, musikken og intensiteten i forhørene som gjør spillet så utrolig underholdende og fengende.
Unik stil
Spillet er veldig japansk i uttrykket.
Det grafiske er for det meste statisk, personene du snakker med har bare noen få ansiktsuttrykk, men disse er passelig overdrevne, som seg hør og bør i et spill med tungt manga-inspirert utseende.
Det er vanvittig morsomt å se de mistenkte gi etter for presset, begynne å svette og gråte eller slå i bordet.
Det hele er herlig overdimensjonert og fullstendig urealistisk, og høyepunktet hver eneste gang er selvsagt de store, røde bokstavene:
OBJECTION!
Det Phoenix Wright gjør helt riktig er å involvere oss i rettsakene.
Selv om formelen er nokså repetitiv, er det så fengende, så morsomt og så teit, på en positivt måte, at vi kan ikke annet enn å dra frem DSen titt og ofte.
Joda, spillet kan nok være litt for sært for mange.
De store mengdene tekst kan bli litt overveldende.
Men poenget er at Phoenix Wright er noe så sjelden som ren, upretensiøs moro.
Det er gøy.
Det får oss til å le.
Det får oss til å beholde troen på nyskapninger innen spillbransjen.
Så lenge det finnes designere som er villige til å lage spill som dette, og så lenge noen tør å lansere dem utenfor Japan, er ikke alt fortapt.
Har du lyst på et unikt, morsomt og vanedanende eventyrspill på Nintendo DS, skaff deg Phoenix Wright.
| 1
|
200031
|
TEST:Nye Kia Sportage - så mye bedre!
Kia Sportage tilbyr, i likhet med konsernsøster Hyundai ix35, mye folke-SUV for pengene.
Dette er den andre koranske folke-SUVen vi tester på kort tid, og det er den andre positive opplevelsen.
Det er helt klart en rekke grunner til at det koreanske konsernet Hyundai/Kia på få år har rykket helt opp i bilindustriens verdenselite.
Det er gjort store fremskritt både på områdene kvalitet og finish, motorer og design.
Aktuell design
Når det gjelder Kia er det Peter Schreyer (ex-Audi), som står for det moderne designspråket som gjelder nå.
Vi finner det for øvrig hakket mer stilrent enn Hyundais, men dette er selvfølgelig i stor grad et spørsmål om smak.
Det går selvsagt også igjen i de nye SUVene fra de to merkene.
Hyundai lanserte ix35 i vår (les vår test av den her), og Kia Sportage av tredje generasjon er nylig kommet på markedet.
Testbilen:4x4 diesel
Det er denne vi nå har testet i sin nesten mest komplette versjon, 2.0 CRDi med firehjulsdrift og høyeste utstyrsnivå, Exclusive.
Bare samme utgaven, men med automatgir, ligger over denne på prislisten - og koster da 40.000 kroner mer enn testbilen, som var utstyrt med en helt grei sekstrinns manuell girkasse.
385.000 er prislappen på bilen vi testet.
Om det omfattende utstyrsnivået kan du lese lenger ned.
Interiørbilder:
Glem fordommer
For bare få år siden hadde vi sjelden noe pent å si om interiøret i koreanske biler.
I 2010 er situasjonen en ganske annen og for øvrig er denne "koreaneren" både designet, utviklet og produseres i Europa, så man bør nå ikke bare glemme fordommene, men også innse at grunnlaget for dem uansett faller bort.
Trivelig interiør
Inne i Kia Sportage vil de aller fleste som sokner til dette markedssegmentet trives.
Innvendig design er gjennomført, førermiljøet er oversiktlig, ergonomisk og kan skilte med materialvalg og opplevd kvalitet som er fullt og helt aktuelle i dag.
For øvrig er det imponerende å ha fått til slike fremskritt når det gjelder inntrykk av soliditet og kvalitet både utvendig og innvendig, når men vet at bilen faktisk er blitt bortimot 90 kilo lettere enn forgjengeren.
Det er romslig inne i Sportage og benplassen i baksetet er grei.
Bare klaringen over hodet er litt snau for storvokste personer i Exclusive-versjonen med panoramatak.
Her har designerne skavet av litt vel mye på høyden - denne er bedre i ix35.
C-stolpen er trukket langt tilbake hvilket gir god utsikt fra bakseteplassene, men den medfører på den annen side at utsynet bakover blir begrenset hvorav fordelen med ryggekamera og -sensorer som på testbilen.
Større, men lettere
Nye Kia Sportage er nemlig en større bil.
Den er 444 centimeter lang, 186 centimeter bred og 164 centimeter høy.
Det er bare i høyden Sportage har krympet, noe som bidrar til den mer dynamiske linjeføringen.
For øvrig gjør ikke Kia lenger krav på å ha noen terrengbil i Sportage; dette er mer av en crossover og utpregede konkurrenter, i tillegg til nevnte Hyundai ix35 og tilsvarende folke-SUV-er som VW Tiguan, Ford Kuga og Toyota RAV4, er Nissan Qashqai, Peugeot 3008 og den noe mindre, men likefullt romslige, Mitsubishi ASX.
I likhet med disse vil en stor del av salget gjelde forhjulsdrevne versjoner, altså er ikke firehjulsdrift noe avgjørende kriterie lenger i dette segmentet.
Som nevnt har Kia jobbet med vektreduksjon og, tross firehjulsdrift, er tørrvekten på Sportage bare 1.525 kilo - den samme som Hyundai ix35.
Sistnevnte fikk for øvrig meget gode resultater i Euro-NCAPs kollisjonstest, så det ville være overraskende om den forkledte tvillingen Sportage gjorde det mye dårligere.
Velfungerende drivlinje
Under kjøringen av Sportage fikk vi raskt en viss følelse av déjà vu angående drivlinjen.
Og det er ikke så rart:
Den er så å si identisk med den som sitter i Hyundai ix35.
Det dreier seg om en moderne toliters dieselmotor med common rail-innsprøytning.
Effekten er opptil 136 hestekrefter og dreiemomentet er 320 newtonmeter mellom 1.800 og 2.500 omdreininger.
Faktorene som innvirker på ytelsene er bortimot de samme som i ix35 - dermed blir ytelsene også bortimot de samme.
Med samme motor, effektuttak, dreiemoment og tilsvarende manuell girkasse og utveksling på denne, samt samme tjenestevekt, er det ingenting å bli forundret over at ytelsene på vei blir temmelig nøyaktig de samme.
Og da snakker vi om 181 km/t i toppfart og 0-100 km/t på 11,3 sekunder.
Eksteriørbilder:
God å kjøre - stort sett
Ytelsene på papiret er greie nok uten å imponere synderlig.
I realiteten oppleves imidlertid bilen som sprekere og her har vi med en kombinasjon av god gangkultur og god utveksling på girkassen å gjøre.
Hadde bare selve girspaken glidd litt mer kontant i trinn og styringen gått an å stabilisere ved midtpunktet under kjøring rett frem, hadde selve kjøringen gått som en drøm.
Perfekt er imidlertid ikke Kia Sportage - men det er da heller ingen av konkurrentene.
Komfortnivået er helt greit uten å utmerke seg spesielt; understellet er relativt fast og dette bidrar til at kjøreegenskapene tillater ganske dynamisk fremdrift samtidig som bilen oppfører seg forutsigbart og velbalansert.
Firehjulsdriften er av typen som overfører krefter bakover ved behov, men senterdifferensialen kan sperres ved behov opp til 40 km/t.
Firehjulsdriften er altså ingen sikkerhetsfaktor, men hjelper på fremkommeligheten.
Bilen kan med andre ord slippe med hekken ved provokasjoner som girskift eller slipp av gassen i sving, men elektronikken og et årvåkent antiskrenssystem griper i så fall inn progressivt og ryddig.
Motorlyden er effektivt avdempet, og andre støykilder er holdt i sjakk slik at ikke Sportage blir noen spesielt støyende bil.
Vi opplevde setene som gode nok i det hele og kjørekomforten som finfin på landevei med jevn overflate, men småtendenser til stumphet over korte ujevnheter.
En effektiv avfjæring, selv om oppsettet må sies å være på den stramme siden, sørger imidlertid for at dette ikke avstedkommer ubehagelig risting inne i kupéen.
Meget velutstyrt
Når vi snakker om mye bil for pengene er det selvsagt ikke bare snakk om ytelser, plass og kjøreegenskaper, men også om utstyrsnivå.
Her har Kia-importøren valgt å gjøre en innsats og det er på dette området det er importøren selv som kan gjøre en forskjell.
Det gjør den da også; selv fra basis-utstyrsnivå (som har fått benevnelsen Classic, leveres Sportage med alt man i dag forventer av elektronisk sikkerhetsutstyr, 17" alufelger, konstantfartsholder og lydanlegg med Bluetooth håndfriløsning, betjening fra rattet, AUX, iPod og USB-uttak.
Også tåkelys med kurvefunksjon, regnsensor, klimaanlegg og kjøling i hanskerommet, el-vinduer og -speil rund baut samt kjørecomputer er standard fra startnivå.
Det er temmelig bra.
Det midterste utstyrsnivået heter Comfort og kan i tillegg by på diodebaserte kjørelys (LED) og lysautomatikk, delskinninteriør, to-soners klimaanlegg, ryggekamera og -sensorer samt en nedre del av frontruten som er oppvarmet, hvilket er nyttig om vinteren.
For vår test disponerte vi toppversjonen, Exclusive, som ytterligere disker opp med følgende:
Skinninteriør, navigasjon med 7-tommers berøringsskjerm, oppgradert lydanlegg, xenon hovedlys, nøkkelfri start/stopp og panoramasoltak i to deler.
Imponerende garanti
Når det gjelder Kia og garanti er det et kapitel for seg.
Fra 2010 har Kia oppgradert den allerede imponerende garantiordningen som gikk ut på fem år for hele bilen og syv år på drivlinjen til å være syv år på hele bilen - med 150.000 kilometer som begrensning når det gjelder kjørelengde.
Hyundai har på sin side fem år på hele bilen, men til gjengjeld ubegrenset kjørelengde.
Hos Kia kan du også velge å få garantien for ubegrenset kjørelengde, men da får du bare tre år på kjøretøyet.
Altså er det kun interessant for de som kjører ekstremt mye.
For øvrig tilbyr Kia tre års veihjelp 24/24 eller maks.
150.000 kilometer.
Fra 250.000 kr
Kia Sportage koster fra 250.000 kroner.
Da snakker vi om grunnversjonen (som altså allerede har greit med utstyr), med 1.6-liters bensinmotor og 135 hestekrefter.
Rimeligste dieselversjon koster 265.000 kroner og har en 1.7 CRDi-motor på 115 hester og 260 newtonmeter.
Billigste Sportage med firehjulsdrift er Classic-versjonen av vår testbil og den har en prislapp på 340.000 kroner.
Den som absolutt vil ha automat bør (og dette gjelder også for svært mange andre biler i kategorien), tenke over at det koster 40.000 kroner ekstra, at ytelsene går ned og bilen oppleves tregere, samtidig som vekten går opp med 75 kilo og forbruk og utslipp øker markant...
Helt klart et godt kjøp
Kia har som nevnt fornyede ambisjoner for merket her i landet.
Når det gjelder Sportage, håper de å selge et tusentall i 2011.
Etter vår test ser vi ingen grunn til at de ikke skal kunne lykkes med det.
Totalt fremstår Kia Sportage som et meget godt kjøp i folke-SUV-klassen, uansett hvilken versjon man ser på.
Dette gjelder da naturligvis for testbilen som rett og slett utgjør mye bil for pengene i denne kategorien.
Men man må kunne leve med de svakheter vi har nevnt - uten at noen av disse diskvalifiserer bilen.
En klar femmer altså - terningen er herved kastet.
| 1
|
200032
|
Transcend T.sonic 840
MP3-spiller med 4 GB kapasitet, radio, opptaker og videoavspiller til 700 kroner?
Ja, det er faktisk sant.
"Exceeding Your Expectations" står det på esken til T.sonic 840 fra Transcend.
Og kanskje med rette.
Det er kanskje ikke allverdens å forvente seg fra en MP3-spiller som selges for noen ganske få hundrelapper.
Man kan begynne å lure på hvordan det er mulig å selge en spiller med så stor kapasitet for så lite.
Mye av svaret finner du ved å se på hva Transcend egentlig driver med: minneproduksjon.
De er faktisk blant de aller største på dette området.
Kostnaden knyttet til minne er sentral i enhver MP3-spiller, og at Transcend drar nytte av sin øvrige produktlinje er naturlig og åpenbart.
De fleste MP3-spillere med tilsvarende kapasitet fra andre produsenter koster som oftest tusen kroner eller mer.
Men hva er T.sonic egentlig i stand til?
Her følger de sentrale fakta:
Multimediespiller med 1,8" skjerm og 2 eller 4 GB flashminne Musikkspiller (MP3, WMA, WMA-DRM og WAV) FM-radio med 20 forhåndsinnstillinger og radioopptaker Stemmeopptaker Bildefremviser (JPG, BMP)
Videospiller (MTV-filer) Verdensur Kan brukes som minneplugg 30 timer musikkavspilling, 8 timer video Vekt:
74 gram (86 gram med øreplugger) Mål 82 x 40.5 x 12.5 mm
Betjeningsorganene er plassert på venstre og høyre side, ikke i fronten under skjermen - som er det mest vanlige.
Med all den ledige plassen i fronten kunne jo Transcend utvidet skjermen noe og laget en ekte bredskjerm hvis de hadde ønsket det.
Videoavspilling gjøres "liggende", men formatet er noe nærmere 4:3 enn 16:9.
Svært enkelt å gjøre opptak
Det er vippebryteren på høyre side som gjør mesteparten av jobben under navigeringen.
Den kan vippes til venstre og høyre, og et lett trykk på den fungerer som "OK" eller "Enter".
Et langt kort og et kort trykk kan utføre to forskjellige operasjoner, avhengig av hvor du befinner deg i menystrukturen.
Det fungerer, men det er lett å trykke litt skjevt, og dermed skjer det gjerne ingenting.
Her har vi sett mange langt mer elegante løsninger.
I tillegg er det en Play/pause-knapp ved ved siden av.
På motsatt side sitter en opptaksknapp, som brukes både når du skal ta opp fra radio og via mikrofonen.
Det fungerer utmerket!
Et litt langt trykk på den og opptaket starter.
Det stoppes på samme måte.
Under denne sitter volumknappen, med trykkfeltene + og -.
Det enkleste er ofte det beste.
Filbehandler
Menystruktur og navigering er imidlertid ikke helt på 2007-nivå dessverre.
Vi begynner å bli bortskjemte med spillere som byr på en rekke forskjellige innfallsvinkler til samlingene.
I T.sonic derimot, er det helt vanlig filbehandling som gjelder, og enten du velger Music, Photo eller Video kommer du ofte til rotnivå i mappehierarkiet.
Her må du med andre ord tenke gjennom filstrukturen på forhånd og lage deg et system som er lett å navigere i.
Enkelte synes det er det beste, men for ukyndige kan dette være kronglete.
Dette er faktisk et av de store ankepunktene mot denne spilleren, det burde definitivt vært mulig å sortere musikksamlingen basert på ID3-tagger i tillegg til mappe/filnavigering.
Våre opplevelser
Lydopptak i beste kvalitet er 128 Kpbs WAV-format.
Helt greit til tale, og til FM-bruk er det også bra nok for de fleste formål.
Ørepluggene er imidlertid litt i enkleste laget synes vi.
De er av helstøpt plast, veier nesten ingenting og låter deretter.
Med litt justering her og der på equalizeren kan du naturligvis forbedre lyden noe, men vi anbefaler absolutt å investere i nye plugger/klokker dersom lyden er viktig for deg.
Bilde- og videokvaliteten avhenger naturligvis av skjermen, og på førstnevnte får T.sonic godkjent karakter
selv om skjermen godt kunne vært både større og hatt høyere oppløsning.
Skjermen byr på god fargegjengivelse, kontrast og innsyn fra sidene (men ikke ovenfra).
Problemet er imidlertid at store bildefiler tegnes svært langsomt, så skal du bruke denne spilleren til å vise bildene du har tatt med ditt nye kamera, kommer du ikke unna å krympe bildene kraftig først (helst til under én megapiksel), for eksempel ved hjelp av Photofiltre.
Svak på video
Videofilene må først konverteres til et proprietært format ved hjelp av medfølgende programvare før de overføres til spilleren.
Vi konverterte en 84-minutters film og ble først svært imponert over hastigheten
vel og merke til 50% var unnagjort.
Det var gjort på ca 1 minutt.
Deretter gikk det som i sirup i forhold, men 20 minutter totalt er ikke så verst likevel, sammenlignet med mange andre konverteringsprogrammer vi har prøvd.
PCen som gjorde jobben er en AMD X2 3800+ med 2 GB RAM.
Kompresjonsraten er imedlertid alt for lav, 442 MB for halvannen time i 176 x 220 piksler, uten mulighet for å justere kompresjonen, er dårlig.
Når vi legger til at kompresjonsforstyrrelser som blokking og hakking (dette kan ikke være mer enn 12-15 bilder pr sekund), blir vi ikke imponert.
Det følger forresten med et annet program, T.sonic utility, som blant annet lar deg sette av et visst minneområde på spilleren til private data.
Innholdet kan her passordbeskyttes.
Smart for alle som tenker å bruke spilleren som kombinert multimediedings og minneplugg.
Treg overføring
Overføring av filer til enheten skjer via vanlig dra&slipp; i Utforsker.
I Mac og Linux kan du bruke tilsvarende metode.
Overføringshastigheten er imidlertid et ankepunkt, vi målte rundt halvannen MB pr sekund på MP3-filer (4-5 MB pr fil) og rundt to MB pr sekund på større filmfiler.
Det er nesten USB 1.1-hastighet det.
Ha det i mente hvis du ønsker å fylle spilleren fra null til full.
Det vil nemlig ta tid.
Radiodelen fungerer helt greit, det er ikke blant de sterkeste vi har prøvd, men heller ikke blant de svakeste.
Vi opplevde imidlertid at spilleren låste seg totalt ved to anledninger under søk, og det er ikke bra.
Vi var da nødt å bruke en kulepenn for å trykke inn
reset-knappen på siden for å låse den opp igjen.
Konklusjon
Dette er en billig spiller.
Den har derimot ikke så mange av svakhetene som vi ofte ser på de billigste spillerne, som dårlig batterilevetid, elendig skjerm og byggekvalitet.
På alle disse punktene får nemlig t.sonic 84 absolutt godkjent karakter.
Stemme- og radioopptak gjøres svært enkelt, og vil være de positive egenskapene vi vil huske best.
Betjeningsmessig har den litt å gå på i forhold til de beste (med unntak av opptaksknappen), og lyden i de medfølgende øretelefonene imponerer ikke.
Når vi legger til middelmådig videokvalitet, ulidelig treg opptegning av store bildefiler, ingen ID3-navigering i MP3-samling og at filoverføringen er temmelig treg, blir dette ikke mer et gjennomsnittsprodukt.
Men billig er den!
Vi vipper mellom en sterk treer og en svak firer på terningen, og ender til slutt på førstnevnte.
Takk til Multicom for utlån av spilleren!
| 0
|
200033
|
Intel 520 SSD 240 GB
Intel er nå klar med en ny SSD, som skal prestere.
Intel var tidlig ute med SSD-er som fungerte langt bedre i aktuell bruk enn konkurrenter med langt høyere prestasjoner på papiret.
I tillegg var de svært stabile.
Men dette begynner å bli en stund siden, og Intels forsprang har blitt tatt igjen av de fleste konkurrentene.
Det har versert en del spekulasjoner om hva neste trekk fra Intel ville bli, men det eneste som har vært helt klart er betegnelsen – 520-serien.
Spekulasjonene har gått om hvilken kontroller som skulle sitte i disse, og hva slags minne.
De fleste har ment å vite at det skulle sitte en SandForce kontroller og 25nm MLC flashminne fra Intel selv.
Og det er helt riktig.
Intel SSD 520
SSD-en bruker en SandForce SF-2281 kontroller med en spesialutviklet firmware for Intel.
Flashminnet er Intels egen 25nm og grensesnittet er 6gbps SATA III.
Oppgitt ytelse er opp til 80 000 4k IOPS skriveytelse og 50 000 4k leseytelse.
Sekvensiell ytelse er oppgitt til opptil 550 MB/s leseytelse og opptil 520 MB/s skriveytelse.
Det er 5 års garanti på alle modellene, som kommer i følgende størrelser og priser:
De aller fleste av disse er tilgjengelige nå, ved lanseringen.
Vi har testet 240 GB utgaven
Den ble levert med festebrakett til 3,5-tommers brønn, med skruer både til å feste SSD i braketten og braketten til brønnen.
Både datakabel og overgang fra gammel strømkontakt til nyere SATA strømkontakt var også med.
En liten CD med veiledning og garanti følger også med, men annen programvare må lastes ned fra Intels nettsted.
Her finner du både Toolkit og Migration programvare, for å overføredet alt som trengs når du skal oppgradere fra harddisk til SSD.
Vi kjørte våre standard tester på vår testmaskin med følgende spesifikasjoner:
Asus P8Z68-V LE hovedkort med Z68 brikkesett Intel Core i7 2600K prosessor4 GB Crucial DDR3 BallistiX
1600MHz 4GB
CL8 minneIntern
Intel grafikk
Konklusjon
Intel 520 SSD ligger helt i toppsjiktet og leverer ytelse som ikke står tilbake for konkurrentene.
Men Intel leverer heller ikke noe særlig mer, siden de faktisk bruker komponenter og teknologi som også er tilgjengelig for alle andre produsenter.
Forskjellen ligger i firmwaren og Intels kvalitetskontroll, noe som er spesielt viktig for større produsenter som leverer tusenvis av maskiner.
Intel har også en solid garantiordning og brukerstøtte for privatkunder og firma som oppgraderer sine maskiner, dette er også noe som kan være verdt å ta med seg.
Intel 520 Series 2.5" SSD 240GB
| 1
|
200034
|
Belgiske vaffelformer i silikon
Nei, du trenger ikke jern for å lage belgiske vafler.
Vi har testet former i silikon fra Lekué.
Bakegleden har tatt landet med storm.
Muffins ble kunstverk, og kalles nå cupcakes.
Noen sunnhetsapostler prøvde seg med knekkebrød, men det ble raskt glemt til fordel for makroner.
Så kom cakepops og whoopie pies, og det neste store spås å være belgiske vafler.
Det er i hvert fall tilfelle på kontinentet - der belgiske vafler er et stadig mer vanlig syn på frokostmenyen på cafeer og restauranter.
Du trenger heller ikke et eget elektrisk vaffeljern for å lage disse, men noe utstyr trenger du.
Vi har testet silikonformer fra Lekué.
Silikonrevolusjonen
Innholdsfortegnelse:
SilikonrevolusjonenSlik testet viI brukResultatKonklusjon:
Settet fra Lekué består av to silikonbrett, som hver har fire vaffelformer.
Du kan altså steke opp til åtte vafler om gangen.
Les også våre tester av makronsett og bakematte til whoopie pies i silikon.
Slik testet vi
Vi har laget søte vafler, sunne vafler, salte vafler, med produsentens egne oppskrifter, og denne varianten med sjokoladebiter vi fant på Manuela Keilens blogg Passion4Baking.
I bruk
Fremgangsmåten er enkel:
Lag vaffelrøren, hell i formen (du trenger ikke smøre) Sett formen i ovnen.
Etter fem-seks minutter, når vaflene har fått en lett gyllen farge, tar du dem ut av ovnen, vender vaflene ut på en plate, og setter dem inn i ovnen igjen.
To minutter senere: åtte ferdige vafler.
Dette er enkelt og greit, og noe alle kan få til.
I tillegg er det litt mindre arbeidskrevende enn om du står med et jern.
I stedet for å steke to og to vafler (det finnes også jern som lager tre eller fire, men de fleste steker to) i flere omganger, kan du altså lage åtte vafler på én gang.
Skal du lage ni tar det dobbelt så lang tid å steke, men størrelsen er så raus at du sannsynligvis ikke trenger å lage mer enn én vaffel per person.
Én ting er verdt å få med seg: det er viktig at formene står på platen før du heller i røren.
For silikonformene er myke - noe som gjør det lett å få ut vaflene, men det gjør dem også ustødige, så det blir mye søl om du skal flytte over formene mens røren er i.
(Ja vi gjorde tabben selv - ikke til ære for fotografen, men mens fotografen var til stede.)
Resultat
Nå skal ikke vi hevde å være ekspert på belgiske vafler, men disse har alt det vi liker med dem:
Sprø på utsiden, myke på innsiden, og med store, store hull som kan samle opp tilbehøret, det være seg sjokolade og bananer eller yoghurt og blåbær.
Og for dem som måtte bry seg om det:
Du bruker mindre smør med disse formene enn om du bruker et vanlig jern.
Om vi skal trekke på noe, må det være at man kun får vaffelmønsteret på én side, når man lager vafler på denne måten.
Det har ingen praktisk betydning; men for tradisjonalistene er det mulig det blir feil.
Konklusjon:
Dette er godt, og enkelt.
Det er mer miljøvennlig og ikke minst plassbesparende å bruke silikonformer i forhold til å ha et eget elektrisk jern.
Nå er ikke vi i markedet for et eget belgisk vaffeljern (eller et vaffeljern for den saks skyld) men hadde vi vært det, hadde vi nok gått for denne varianten i stedet for:
Det tar mindre plass, det er rimeligere, og ikke minst:
Vaflene ble kjempegode!
| 1
|
200035
|
PRØVEKJØRT:Volkswagen up!
ROMA (DinSide Motor):
Så fikk vi omsider kjørt den, bybilen som Volkswagen viste i Frankfurt.
Nei, det ble verken hekkmotor eller bakhjulsdrift på Volkswagens nye småbil.
"Play it safe", har åpenbart vært VWs motto under prosessen fra konsept til produksjonsbil.
Radikalt konsept
I Frankfurt for fire år siden viste Volkswagen up! for første gang som konseptbil, og dagens testbil har ganske mange fellestrekk med den.
Men altså ikke den radikale arkitekturen med drivlinje plassert i hekken som vi omtalte i 2007.
Så, i Los Angeles i 2009 viste de en up!
Lite med dieselhybrid drivlinje og et forbruk på under 0,25 liter per mil.
Den hadde en mer spenstig design enn den up! vi nettopp har kjørt, arkitekturen var blitt frontmotor og forhjulsdrift, men up!
Lite var fortsatt en utpreget konseptbil.
City nødbremssystem
Så, for halvannen måned siden, ble den ferdige bilen vist på bilutstillingen i Frankfurt, og nå har vi vært og kjørt den.
Det mest oppsiktsvekkende ved den nå, er at den lanseres med et antikollisjonssystem som standard - i det minste i Norge.
Det er første gang det skjer i småbilklassen, og attpå til i minibil-kategorien.
Vi testet systemet og det fungerte utmerket.
Vi nærmet oss en parkert up! (en oppblåsbar sådan), bakfra i 25 kilometer i timen med beskjed om å late som om vi ikke hadde sett den, og ligge unna brems og kløtsj.
Da vi var så nær at man skulle tro en kollisjon var uunngåelig, bråbremset bilen helt av seg selv og vi stoppet cirka 50 centimeter bak dummy-bilen.
Systemet kan i sitt grunnprinsipp minne om Volvos City Safety.
Les også:
Blir denne fotgjengeren most?
Systemet er beregnet på situasjoner der man kjører i lav hastighet og et hinder dukker opp foran bilen - i de fleste tilfeller vil det dreie seg om at bilen foran bråstopper.
Systemet har naturligvis sine begrensninger - det fungerer eksempelvis bare fra 5 til 30 kilometer i timen.
En laserbasert sensor foran ryggespeilet i frontruten måler avstand opptil ti meter forover, og gir ordre til å aktivere bremsen hvis det viser seg at føreren ikke reagerer.
For en utpreget bybil med økonomi som et av hovedkriteriene for kjøp kan nok de sparte kronene til oppretting etter småkollisjoner vise seg å være en motiverende faktor.
Men det er ikke det eneste som gjør VW up! interessant.
Glem Lupo, dette er up!
Den gang
VW lagde konseptbil i forkant av at de lanserte sportskupéen Scirocco, kalte de den Iroc, altså et bruddstykke av det hele navnet Scirocco.
Da VW benyttet konseptnavnet up gikk spekulasjonene om hvorvidt dette skulle bli en ny Lupo.
Men, nei da.
Det faktiske navnet ble up!, (med liten u og utropstegn etter).
Volkswagen ønsker da heller ikke at folk skal ha referansen til Lupo i bakhodet, da den minibilen aldri ble noen nevneverdig suksess.
Heller ikke lille Fox, med syd-amerikanske aner, har satt de helt store spor etter seg; den ble ikke engang importert til Norge.
Så nå skal det bli andre boller, det merker vi på Volkswagens PR-strategi som rulles ut - up! er en bil som er utviklet fra blanke ark, det er et nyutklekket bybilkonsept og marketingplanen er nøye gjennomtenkt.
Målgruppene er de helt unge og de som er på vei over i seniorenes rekker - men heller ikke de andre kundegruppene skal slippe unna up!-kampanjene som skal rulles ut i mediene fremover.
Utmerket til bykjøring
up! er altså en utpreget bybil, av typen som er svært utbredt i urbane områder nedover i Europa, og med god grunn.
De mest aktuelle konkurrentene er Kia Picanto, Toyota Aygo (og søsknene Peugeot 107 og Citroën C1), Ford Ka, Fiat Panda og Fiat 500.
Vi kjørte up! en god del i Romas gater og morsomme trafikk, og ble ganske så overbevist om at dette er den ideelle typen bil for den som trenger å forflytte opptil fire personer regelmessig i denne typen bilmiljø.
For å oppsummere enkelt:
Bilen gjør jobben man forventer på en god måte; den har de riktige dimensjonene til å smette inn der man ønsker, motorene er tilpasset behovet og kjøreegenskapene er betryggende samtidig som komfortnivået - inklusive støynivået - er overraskende bra.
Som så mange andre nye bilmodeller har up! en elektronisk styrt servo, noe som gjør at styringen virker følelsesløs - det mangler tilbakemeldinger, og det er mer sjenerende i denne typen bykvikkas enn i en stor komfort-limousin.
Énliters tresylindret bensinmotor
Motoriseringen er svært rasjonell; det dreier seg om nyutviklede tresylindrede bensinmotorer med én liter slagvolum og henholdsvis 60 og 75 hestekrefter.
De greier seg med i overkant av 0,4 liter per mil og med Blue Motion-teknologi (BMT), det vil si Start&Stopp-system;, energiregenerering og optimaliserte dekk, slipper de ut under 100 gram CO2 per kilometer.
En gassdrevet versjon (eco up!) kommer etterhvert - og har rekordlavt utslipp på 79 gram.
Fint interiør
Interiøret er typisk Volkswagen - oversiktlig, med god kvalitetsfølelse og god ergonomi.
Men positivt er i tillegg at up! er mindre traust (les "kjedelig") enn mange av storebrødrene.
Her er det kombinasjoner av farger og materialer som gjør at bilen blir mer av en humørspreder enn for eksempel Polo.
Selvsagt virker det hele billigere enn i klassene over, men så er jo nettopp noe av poenget med bilen at den skal være rimelig, og "billigfølelsen" er langt fra påtrengende.
Praktisk informasjons- og underholdningssystem
Vi nevner også spesielt det praktiske ekstrautstyret "maps & more" som VW har utviklet med Navigon; her er bluetooth-basert betjening av radio og et hendig navigasjonssystem kombinert med en avtagbar berøringsskjerm kombinert, og man kan ta med seg skjermen når man forlater bilen, med bilens parkeringsplass innprogrammert slik at man finner den igjen når man skal kjøre videre.
Systemet kalles bærbart infotainmentsystem (PID), inkluderer mediaspiller og er utstyrt med leser for 32 GB mikro-SD.
up! - familien
up! er ikke bare en bil; det skal komme en rekke varianter og vi vet allerede at cross up! kommer til Norge i løpet av neste år.
En GT up! står også på programmet i likhet med den ovenfor nevnte eco up!
I 2013 kommer den helelektriske versjonen på markedet - e up!.
Se oversikten over up! - versjoner her: up! blir en hel familie.
Bilen vi ser på bildene her er tredørsversjonen - som er den eneste som var tilgjengelig for testkjøring i Roma - men til Norge er det up! med fem dører som kommer.
Lanseringen her i landet blir i mai 2012, men fra og med mars åpnes det for bestilling.
Dimensjoner:
| 1
|
200036
|
Apple iPod Nano (5. generasjon)
Den har fått det den manglet, og litt til.
Den minste "ordentlige" iPoden har blitt oppdatert.
I det ytre er den svært lik forgjengeren som vi testet i september i fjor, men den har fått langt flere finessser.
iPod Nano er en spiller som i første rekke er beregnet på ungdom, både prisleie og kapasitet er klare tegn på dette.
De nye egenskapene føyer seg også inn i dette bildet, men de stenger ikke ute bredere lag av mulige brukere, snarere tvert imot.
Når det gjelder lyd- og basis musikkfunksjonalitet er det omtrent som på forrige generasjon spiller:
Ørepluggene er de samme, og er av grei kvalitet.
Men her finnes lassevis av øreplugger/klokker som gir et langt fyldigere lydbilde sammen med denne spilleren, dersom du ønsker noe mer.
Men det koster.
Dette er nytt:
VideokameraStørre skjerm og høyere oppløsningOverflate i polert aluminiumInnebygd mikrofon og høyttalerInfo-stemmeFM-radio med pause/opptakGenius MixPedometer
Videokameraet tar opp i VGA-oppløsning i 30 fps, liggende eller stående i H.264.
Lyden tas opp i mono.
Du kan velge mellom å ta opp video i normalt format, eller med effekter.
Disse inkluderer svart-hvitt, sepia, kornet film, strukket, bulk, kaleidoskop, varmefølsomt, røntgen, kameraovervåkning, kyborg, uskarp bevegelse, speiling, lystunnel og virvel.
Merk deg at det ikke er mulig å legge til effektene etterpå, dette må gjøres under opptak.
Generelt kan videofunksjonen sammenlignes med video på en mobiltelefon.
Det er først og fremst ment å være for moro, og erstatter ikke et ordentlig videokamera.
Kvaliteten på det du filmer blir absolutt kurant, men en enkel ting som å filme severdigheter utendørs er f.eks. vrient fordi du i sterkt lys får problemer med å se hva du filmer.
Kameraet fokuserer raskt, og skifte av fokus når motivet flytter seg - eller du flytter deg - gjøres uten særlige generende effekter.
Det samme gjelder endringer i lysstyrke, når du går fra mørke til lyse motiver følger kameraet etter på en behagelig måte.
Hvitbalansen var ikke helt på topp, rosa blir lett til lilla, men det er jo også pent...
Motiv i jevn bevegelse gjengis ikke helt uten hakking, men vi har sett det langt verre.
Skjermen er nå 2,2 tommer stor og har en oppløsning på 376x240 (den forrige var på 320x240).
Vekten og dimensjonene er de samme som før: 36 gram og ca 91 x 39 x 6 mm
Overflaten er behagelig og gir inntrykk av god kvalitet.
Vårt sølvfargete testeksemplar er ikke i nærheten av å være så følsom for fingermerker som f.eks. iPhone.
Fasongen gjør den ikke ideell å filme med, den er rett og slett litt for liten til å være behagelig for normale voksne hender.
Endelig FM-radio!
Mange har savnet innebygd radio på iPod.
Som tilleggsutstyr har det vært å få kjøpt fra Apple og andre, men det er selvsagt mer praktisk at det sitter i selve enheten.
Man må koble til en kabel i hodetelefonutgangen for å få mottak, det er ingen innebygd antenne.
Du kan altså koble til et lite anlegg for å høre radio via høyttalere, eller bruke ørepluggene for å bare høre for deg selv.
Radioen fungerte fint ute, innendørs var det langt verre.
Dekningen avhenger av beliggenhet, bygningsmasse, konstruksjon og en rekke andre faktorer.
En av de smarteste egenskapene er Live Pause funksjonen.
Skjer det noe mens du hører på radio, som du er nødt til å ta deg av, kan du bare sette på pausefunksjonen.
Da kan du fortsette å lytte der du ble avbrutt, eller spole tilbake til 15 minutter før du satte den i pause.
Du kan også spole forover i opptaktet helt fram til du tar igjen sendingen.
Skritteller
Forrige versjon var utstyrt med aksellerometer, som registrerer bevegelse/endring i posisjon.
I den nye iPod Nano er dette videreutviklet og fungerer som pedometer.
Du kan sette den til å telle alle skritt du tar, og få oversikt over bevegelsene dine, også dag for dag.
Du kan oppgi vekten din, så oppgir den også kaloribruken.
Nano støtter også Nike+ for de som vil ha en mer omfattende og presis måling av treningsaktivitetene.
Dommen
iPod Nano har blitt voksen, det eneste man kan innvende er vel at den ikke har vanlig kamera.
Grunnen til dette er i følge Steve Jobs at det krever mer plass til optikk og autofokus enn det som er tilgjengelig.
Som liten musikk- og mediespiller er den blant de aller beste, den kommer i mange stilige farger og integrasjonen med iTunes gjør den enkel å bruke, så lenge man er med på Apples noter.
iItunes 9, som er påkrevet for å bruke den nye iPod Nano, byr nå på et mer oversiktlig og enklere grensesnitt.
Det er lettere både å høre og kjøpe musikk.
Samtidig er det endelig mulig å dele musikken mellom flere maskiner og flere iPods/iPhones i hjemmenettverket.
Fortsetter det slik kan det ende med at vi begynner å like iTunes ...
| 1
|
200037
|
Panasonic LumixDMC-TZ10
TEST:
God vidvinkel i kompakt format.
Panasonic DMC-TZ10 ble duelltestet mot Sony DSC-HX5.
Denne testen finner du her:
| 1
|
200039
|
Philips hdd060
1.5 GB-jukeboxene kommer for fullt, og nå er den meget attraktive Philips-løsningen i butikkene.
Den er unektelig svært fin, men hvordan er kvaliteten?
Etter at Cornice lanserte sine små
1.5 GB-diskene har stadig flere produsenter sluppet minijukeboxer som har plass til rundt 375 låter i MP3-format samtidig som størrelsen er svært liten.
Vi har nylig testet en slik løsning fra iRiver, som imponerte oss med både flott lyd, støtte for mange formater, FM-radio og driverløs installasjon.
Klarer hdd060 fra Philips å konkurrere?
Førsteinntrykket er svært positivt: jukeboxen er virkelig liten, og veier ikke mer enn 93 gram.
I tillegg er utseendet svært stilig, faktisk minner kremfargene en god del om Apples iPod.
Frontsiden av spilleren består av en ganske liten skjerm og fire navigasjonsknapper.
På høyresiden justerer vi volumnivået og går inn på menyen, mens på venstresiden plugger du inn USB-kabelen, strømmen og hodetelefonene.
For å kunne bruke spilleren, må du installere programvaren som følger med.
Her er det altså ingen driverløs installasjon, selv om programmet fungerer relativt greit.
Det er i alle fall mulig å bruke spilleren som ekstern lagring til andre typer filer enn musikk.
God brukervennlighet
Til tross for del lille skjermen er betjeningen av spilleren meget enkel.
Når du skrur på spilleren får du opp en meny som lar deg gå gjennom spillelister og sortere låtene etter artister, album og sjangere.
For å stille inn på mer avanserte funksjoner, trykker du på menyknappen, og der kan du justere lydkvalitet og andre detaljer.
En ting vi bemerket oss når det gjelder brukervennlighet er at knappene har ofte ganske dårlig respons, og reagerer tregt.
Spilleren har dessverre ingen andre muligheter å by på enn musikkavspilling
her er det ingen radio eller lydopptak.
Det er støtte for MP3- og WMA-formatene, og det er det.
Vonde ørepropper
Lydkvaliteten er godkjent, men Philips har det samme problemet som så mange andre produsenter
de medfølgende øreproppene er langt fra gode nok, og dessuten er de ikke spesielt komfortable.
Med et ordentlig headsett blir lyden straks bedre.
Det er for øvrig et utvalg av vanlige EQ-innstillinger som Pop, Rock og Jazz, og du kan også aktivere ekstra bass.
Alt i alt er inntrykket vårt at hdd060 er en meget stilig og praktisk MP3-spiller, men som dessverre mangler det lille ekstra.
Det er rett og slett for lite funksjonalitet utover musikkavspilling, noe som for eksempel iRiver scorer høyere på.
Riktignok koster hdd060 koster 2.495 kroner, altså en del mindre enn iRiver-løsningen.
Så hvis du verdsetter stil og utforming og samtidig ønsker deg en virkelig liten og bærbar spiller, er hdd060 et godt kjøp.
Eventuelt kan du vente på den kommende hdd070, som kommer til å ha en 2 GB harddisk og innebygd radio.
Mer nyttig fra DinSide Data:
| 1
|
200040
|
GTA:San Andreas
Hvis du er fremdeles lurer på hvorfor GTA:
San Andreas er et essensielt kjøp, bør du lese denne anmeldelsen.
For en gangs skyld, believe the hype.
San Andreas er et av de aller beste spillene som har kommet de siste årene.
Takket være massiv forhåndsomtale og glimrende anmeldelser har salget av spillet være eksplosivt, og butikker sliter med å levere nok kopier.
Slikt skaper videre etterspørsel, og vi kan tenke oss mange førstegangskjøpere som lurer på hva alt dette handler om, og det passer også veldig bra at Sony nå har lansert den nye, lille PSTwo-maskinen.
LES OGSÅ:
Definisjonen
La oss ta et lite tilbakeblikk
selv om GTA-spillene går helt tilbake til den første PlayStation-maskinen, er det nok GTA III fra 2001 som fikk folk til å få opp øyene for fenomenet.
For første gang kunne vi bevege oss fritt i en hel by, utføre oppdrag i den rekkefølgen vi ville og oppdage hemmelighet etter hemmelighet.
Vi har ikke tall på hvor mange spill vi har sett i etterkant som tydelig har latt seg inspirere av GTA III.
I 2002 kom GTA:
Vice City, som bygde videre på konseptet, gav oss en større by, nye muligheter (kjøpe hus, rane butikker, fly helikopter og kjøre motorsykkel) og bedre oppdrag.
Men først og fremst var Vice City rikere på stemning.
Mens GTA III handlet om en ganske så anonym kar i en overveldende storby, tok Vice City oss tilbake til 80-tallet, med passende musikk, tidsriktig kleskode og oppførsel.
Rockstar beviste at de var ufattelig flinke til å ta en tidsepoke på kornet, uten å være for ironiske, men likevel være fulle av humor.
Så har vi San Andreas.
Denne gangen hopper vi noen år fremover, til tidlig nittitall.
Stedet er staten San Andreas, som er en blanding av Sør- og Nord California og Nevada.
Dette er tiden da gjengkulturen eksploderte, Los Angeles brant og Dr. Dre og Snoop Doggy Dogg kapret hitlistene.
Spillet begynner med CJ, en ung mann tilknyttet gjengmiljøet, som returnerer til hjembyen Los Santos (basert på Los Angeles) etter fem års frivillig eksil i Liberty City (byen fra GTA III).
Hans mor er død, familien er i oppløsning, korrupte politifolk er ute etter ham og CJ involverer seg i kriminalitet på nytt.
Mer av det samme?
Strukturen er kjent for alle som har prøvd et GTA-spill tidligere.
Du får oppdrag fra diverse bosser, til å begynne med er det din bror, dine gjeng-venner og en mislykket rapper som ber deg om hjelp, men lenger ut i spillet møter du på mektigere skikkelser, og nettet snører seg tykkere og tykkere.
Oppdragmengden er enorm, og står i stil med spillets størrelse.
De tidligere GTA-spillene omhandlet nemlig én by om gangen, mens San Andreas består av en hel stat.
Denne består av tre fullstendige byer, hver av de på størrelse med Vice City.
Du starter som sagt i Los Santos, men etter en del timers spilling låses flere områder opp
byene San Fierro (basert på San Francisco) og Las Venturas (basert på Las Vegas).
Men ikke nok med det, det er svære landområder byene i mellom, flere landsbyer, innsjøer og motorveier som tar deg fra sted til sted.
Og du er fri til å bevege deg og gjøre hva du vil.
Det føles helt fantastisk.
Byene er modellert etter virkeligheten, men er ingen nøyaktige kopier.
Vi kjenner imidlertid igjen flere landemerker, bydelene i Los Santos varierer mellom ghetto-områder og svære villaer øverst i Vinewood og Las Venturas er omringet av tørr ørken.
Enda mer spennende er hvordan befolkningen endrer seg i takt med hvor du befinner deg.
Strendene er fulle av blonde og veltrente menn og kvinner, bakgatene av Ganton (området der du bor) kryr med gangstere og halliker, og på landet møter du på trailere, traktorer og reisende på tunge motorsykler.
Alle har sine spesifikke dialekter og måter å snakke på.
Det er altså ingen tvil om at spillet er enormt, rent fysisk.
Men er spillbarheten like omfattende?
Ja.
Du har alltid kunnet gjøre mye i GTA-spillene.
Du hadde dine hovedoppdrag, dine tilleggsoppdrag, taxioppdrag, brannbiloppdrag, du kunne lete etter hemmelige pakker og kappkjøre.
I San Andreas har du alt dette, og mye, mye mer.
Du kan for eksempel date jenter.
Ta dem med på bar, flørt, gi gaver.
Du kan ta på deg finlandshette og bryte deg inn i hus, der du kan snike rundt (spillet inkluderer nå en helt ny snikemotor).
Du kan ta over territoriene til rivaliserende gjenger, og senere forsvare dem fra angrep.
Du kan gjøre hallikoppdrag, gå på flyskole og kjøreskole.
Du kan til og med danse med lowriders og modifisere dem med nitro, spoilere og denslags!
Det er så mye å gjøre i dette spillet at vi får vondt i hodet.
Bygg deg opp
Videre har vi helt klare rollespillelementer i San Andreas.
CJ har statistikker på det meste, både når det gjelder utseende og ferdigheter.
Alt du foretar deg, kan du bli flinkere på.
Du kan bli en bedre sjåfør, flinkere syklist og dyktigere svømmer (ja, du kan svømme).
Statistikkene på disse egenskapene øker automatisk jo mer du bruker dem, men det går også an å trene seg opp med vilje.
Vi anbefaler for eksempel at du oppgraderer dine skyteferdigheter så fort som mulig, da det gjør spillet ganske betraktelig enklere.
Statistikkene går også på utseendet, som sagt.
Det er flere helsestudioer i San Andreas, og du kan både bygge opp muskelmasse og trene utholdenhet.
Utholdenheten lar deg løpe lenger, og er du sterk, er du også flinkere på nærkamp.
Er du en tøffing, får du også økt respekt blant dine medgangstere, og det gjør det enklere å rekruttere disse.
Trening er ikke den eneste måten å gjøre CJ attraktiv på, du kan også shoppe klær, tatovere deg og klippe håret.
Er du stilig nok, vil damene snu seg etter deg
men du kan også bli mobbet av gjengmedlemmer om du ikke har på deg de passende fargene.
Rundt om i byene vil du finne flere spisesteder, og regelmessig mat vil sørge for helsen din.
Men ikke overspis, for da blir du tjukk.
Disse elementene gir en helt ny dimensjon til spillet, men heldigvis er det ikke så essensielt å holde seg veltrent og slank at det står i veien for spillets hovedmål.
Det holder bare å passe på utseendet og formen en gang i blant.
Resultatet er at GTA:
San Andreas er en uventet blanding av gangster-action med The Sims og Fable, bare at her fungerer alt riktig.
Spillbarheten i San Andreas er nesten uendelig, her er det ikke snakk om timesvis med moro, månedsvis er kanskje et mer passende uttrykk.
Perfekt lyd
Vi vet alle at det blir lagt mye vekt på de berømte radiostasjonene i spillet, og denne gangen har Rockstar overgått seg selv.
Ikke overraskende er det mye hip hop fra tidlig 90-tall her, alt fra NWA, Eazy E og Snoop til DOC og Comptons Most Wanted.
Men vi har også et utvalg av 90-tallets rock (Soundgarden, Rage Against the Machine, Stone Temple Pilots), klassisk rock, country og tidlig house.
Og det er noen glimrende DJs som serverer gullkorn mellom låtene selveste Axl Rose, George Clinton, Chuck D og Sly & Robbie er blant navnene.
Stemmeskuespillerne gjør også en fantastisk jobb, først og fremst er vi imponert over selveste Samuel Jackson som den korrupte politimannen Tenpenny.
Andre kjente navn som Chirs Penn og James Woods leverer også replikker, og rappere som MC Eiht, Ice-T og Young Maylay gir kredibilitet til de unge gangsterne.
Grafikken gir oss en blandet smak i munnen.
På den ene siden er det imponerende at et så enormt område kan vises på den aldrende konsollen, omtrent uten lasting av data (med mindre du går innendørs) og uten repetisjon.
Men samtidig er detaljnivået ikke alltid like høyt, og det største problemet er kanskje at spillet har tendenser til å hakke en del.
Men vi skal uansett gi kreditt til Rockstar for å ha stappet alt dette materialet på én DVD-plate, og vi kan leve med noen ujevnheter.
Noen frustrasjoner
Det som er mer plagsomt er at det er en del problemer Rockstart ikke har klart å løse siden forrige utgave av GTA.
Det gjelder mest kontrollen og siktingen, som ikke sitter helt optimalt.
Det er ofte vanskelig å låse sikten på den personen du vil skyte på, og CJ reagerer ikke på dine bevegelser like elegant som karakterene i mange andre spill gjør.
Vi ble ofte irritert på politifolk som løper tilfeldigvis inn i skuddlinjen, som igjen resulterer i at du får unødvendige etterlyst-stjerner og oppdraget blir enda vanskeligere.
Og enda verre er det at hvis du ikke klarer et oppdrag, må du ta det på nytt helt fra starten (finne en bil, kjøre til møtestedet og ta hele oppdraget på nytt).
Vi hadde virkelig likt en form for mellomlagring underveis i oppdragene, slik at du slapp å ta det fra begynnelsen hver gang.
Det tar altså litt tid å bli vant til den ustabile siktingen og kontrollen, men etter en del timers spilling er både du og CJ blitt flinkere.
I følge Rockstar går det an å presse opptil 150 timers spilletid ut av San Andreas.
Og det er mye.
Men lengden er ikke nok i seg selv, det må jo være moro også.
GTA:
San Andreas er heldigvis fullt av geniale karakterer, fantastiske oppdrag og glimrende humor, og til tross for noen ujevnheter her og der er det et absolutt nødvendig kjøp for alle PS2-eiere over 18.
Men du har mest sannsynlig allerede kjøpt det uansett.
| 1
|
200042
|
Mazda CX-7
En USA-vennlig bil med tøft utseende og relativt gode kjøreegenskaper.
Dessverre havner den i samme fella som Nissan Murano; nemlig avgiftsfella.
Med en startpris på 550 000 kr blir dette for stivt, særlig med bare 2,2-liters dieselmotor tilgjengelig.
På den andre siden får du alt du trenger av utstyr som standard.
Prøv også:
Mitsubishi Outlander, Nissan Murano
| 1
|
200043
|
Transcend MP860
TEST:
Stor skjerm og massevis av funksjoner.
Og til den prisen?
Markedet for MP3-spillere er vanskelig for de aller fleste, med unntak av Apple - som fortsatt surfer på en medgangsbølge.
Apple har store ressurser til å utvikle nye produkter, og på ligger alltid i forkant med design og funksjon når det lanseres nyheter.
Men i kjølvannet finnes det mange gode alternativer til iPoden, ikke minst er vi imponert over hva Sony har fått til med sine siste generasjoner med spillere.
Også Sandisk og Creative har lansert spillere som utmerker seg med god lyd og kurante priser de siste årene.
Les også:
MP3-testenes hovedside
Fokus på pris
Bak disse er det en rekke mindre produsenter som på en eller annen måte prøver å raske til seg smulene.
En av disse er Transcend, som kanskje er mest kjent for sin produksjon av minnekort.
De har flere spillere i markedet, og deres største konkurransefortrinn ser ut til å være lav pris.
MP860, som vi har testet, koster for eksempel bare litt over femhundrelappen i norske nettbutikker.
Men det er ikke "billig" som er det første som slår oss når vi ser den, kanskje mest takket være den store skjermen.
Den måler 2,4 tommer, og okkuperer godt over halvparten av overflaten.
Designmessig er MP860 slett ikke verst
Og funksjonslisten er dessuten også meget fyldig, her er noen av de viktigste av dem:
Transcend MP860 portabel mediespiller i lommeformat 8 GB flashminne Minnekortleser for microSD og microSDHC-kort (inntil 32GB) spiller MP3, WMA, Ogg Vorbis, Flac og WAV-lydfiler spiller XVID og FLV-videofiler viser JPG/BMP/GIF/PNG-bilder viser tekstfiler (.txt) 2,4" TFT fargeskjerm 240 x 320 piksler FM-radio med 20 forhåndsstilte stasjoner Stemmeopptaker/diktafon med egen rec-knapp Linjeinngang for opptak direkte på spilleren Innebygd høyttaler
En rekke lydinnstillinger, inkl equalizer og SRS WOW HD Variabel avspillingshastighet Oppladbart batteri via USB-kabelen, 22 timer levetid ved musikkavspilling
Sett i forhold til prisen, er det en del ting her som ikke er hverdagskost, først og fremst linjeinngangen og den store skjermen.
Kortleser lar deg utvide internminnet, og er heller ikke noe man ser på mange spillere, men er nok naturlig å inkludere for minnekortprodusenten Transcend.
(fortsetter under bildene)
Det følger med et beskyttelsestrekk i silikon som enkelt træs på spilleren
Med spilleren følger en installasjons-CD for konvertering av videoer til kompatibelt format, øreplugger av den klassiske typen (hardplast i ytre øret), silikon-trekk, lettfattelig brukerguide på engelsk (og noen andre språk, ikke norsk) og USB-kabel.
Dra og slipp
Når den kobles til PC-en får du spørsmål på skjermen om du vil koble den til for overføring og lading, eller avspilling og lading.
Velger du førstnevnte dukker den opp som en stasjonsbokstav i Windows Utforsker, og du kan deretter dra og slippe filer til og fra den.
Heldigvis trenger du ikke noen spesialkabel, her benyttes standard miniUSB-kontakt mot spilleren, og slike kabler får du tak i over alt dersom du skulle miste den som følger med.
Overføringshastigheten er imidlertid laber, rundt 2 MB pr sekund målte vi på vår relativt raske PC.
Det er ikke imponerende, og langt tregere enn på de aller fleste spillerne vi har testet de siste par årene.
MP860 er utstyrt med egen linjeinngang for opptak direkte til spilleren, for eksempel fra en CD- eller kassettspiller
Høylytt navigering
Hovedmenyen er bygd opp av ni ikoner som starter de forskjellige funksjonene eller tar deg til innstillingene.
Navigering skjer med den firkantede knappen med fire trykkfelter, venstre, høyre, opp og ned.
Den samme knappen brukes til å hoppe mellom spor (høyre - venstre), og lyden (opp - ned).
For å gå tilbake til forrige side bruker du return-knappen til høyre.
På siden sitter en egen rec-knapp for lydopptak.
Dermed har man en kurant diktafon med mange, mange timers opptaksmuligheter.
For å aktivere den må man holde knappen inne i noen sekunder.
Et kort trykk fungerer som alternativer-knapp, for eksempel under avspilling av musikk.
Det tok ikke mange sekundene med bruk før billig-inntrykket kom sigende.
Først og fremst er knappene i fronten litt slarkete, og kneppelyden er høy.
Det gjør at navigeringen aldri blir en like behagelig opplevelse som på mer forseggjorte spillere.
Klikker du for eksempel på musikk-ikonet, får du valget mellom Internal Memory, Playlist og Bookmark List.
Her dukker også minnekortet opp som eget valg dersom du har satt inn et slikt.
So far, so good - det er på neste nivå vi synes spilleren feiler.
Den viser nemlig kun mappestrukturen, og med mindre du har vært veldig flink til å tenke oppbygning da du kopierte musikk til spilleren, kan det bli vanskelig å orientere seg.
Den viser dessuten nøyaktig de samme mappene dersom du velger videoer, så her bør man kunne litt om filbehandling for å finne frem.
Ikke akkurat Apple-, Sony- eller Creative-standard på menyene
Skjermoppløsningen er bra i forhold til størrelsen (320 x 240), men oppleves som noe lavere enn den egentlig er under visning av bilder og avspilling av video - muligens på grunn av dårlig dynamisk omfang.
Bildet blir dessuten lett invertert hvis du ikke betrakter det rett forfra.
Med andre ord; opplevelsen blir så som så, men noe annet har vi kanskje ikke lov å forvente i denne prisklassen?
Konvertering må til
Vi har forresten ikke funnet noen videoklipp, verken Xvid eller FLV, som har latt seg avspille direkte, uten en tur innom konverteringsprogrammet som følger med.
Å konvertere en halvannen times spillefilm tok rundt 20 minutter på vår PC (Core 2 Duo E8200-prosessor, Windows 7).
Applikasjonen er simpel, og fungerte ikke helt bra under våre forsøk.
De fleste videoer ble konvertert greit, men lyden uteble på flere av klippene.
Lyden i de medfølgende øretelefonen er heller ikke noe å juble over, og kan godt kastes sammen med emballasjen.
Spilleren er imidlertid i stand til å produsere lyd som er mer enn bra nok for normale ører, dersom den kombineres med riktig lytteutstyr.
Med "riktig" mener vi et hodesett til noen hundrelapper.
Vi testet med utbredte Koss Porta Pro, og tipper de fleste ville blitt mer enn fornøyd med lyden fra spilleren med disse.
De mange innstillingene gjør det dessuten mulig å tilpasse lyden etter smak og behag, så her gir vi mer enn godkjent karakter.
Konklusjon
Den er billig, ser bra ut, og du får mye funksjonalitet for pengene, samt bra lyd dersom du straks og med en gang bytter ut de medfølgende pluggene med noe bedre.
For øvrig bærer MP860 preg av å tilhøre billigsegmentet, både med hensyn til betjening og grensesnitt, og totalt sett er dette en spiller vi kommer til å glemme fort.
Den er imidlertid akkurat god nok til at hvermansen med utpreget økonomisk sans og middels lydinteresse blir tilfredsstilt, tror vi.
MERK:
De fleste sammenlignbare spillerne med 8 GB minne koster noen hundrelapper mer, men en titt i noen av de ledende nettbutikkene kan være smart før du handler.
Vi fant for eksempel Zen MX fra Creative på tilbud til 499 kroner hos Komplett.no.
Det er en bedre spiller enn MP860 på nær sagt alle plan, mener vi.
| 0
|
200044
|
Asics Gel-Koji GS
Svær, men solid.
Trygg, men ikke særlig rask.
Og svært rigid.
Denne skoen er en Landrover Defender.
LES OGSÅ:
Stivere og mer stabilt enn dette blir det ikke.
Denne skoen pakker inn og holder fast - meget fast - på føttene dine mens du løper.
Slinger i valsen?
Da tar disse - en ny modell fra Asics - knekken på det.
Garantert.
Asics leverer utvilsomt varene med Gel-Koji GS.
Og vel så det.
For dette er en ekstrem overpronasjonssko.
Så godt motvirker den overpronasjon at den stort sett passer til de som overpronerer svært mye.
Ruller foten din "bare" middels mye innover i løpssteget, bør du velge en annen sko.
Skoens hoveddeler:
Mellomsåle av SpEVA kombinert med IGS fleksibilitetskanaler.
Støtdemping av Asics gel i hæl og forfot.
DuoTruss (plastbro på innsiden av skoen) gir stabilitet.
Duomax-kile støtter fotbuen, og motvirker overpronasjon.
Overdel av syntetisk skinn og mesh nylon.
Støtdemping bak/foran:
Ingen tvil - her er det virkelig snakk om solid støtdemping.
Gel foran og bak samt rikelig med SpEVA gir utmerket beskyttelse mot slagene kroppen får fra asfalten.
Liknende modeller fra Asics har fått pepper for en noe hard mellomsåle - selvsagt tilpasset tungvekterne blant oss.
Koji har ikke en slik hard mellomsåle.
Det er en god nyhet til middels tunge løpere som overpronerer.
Støtdempingen er middels myk, omtrent som på Asics' toppmodell Kayano.
Dempingen er likevel langt fra så myk som på Adidas Supernova Cushion eller Reebok Premier Road.
Effektivitet/fartsfølelse:
Dette er mengdetreningssko for lange, rolige løpeturer.
Punktum.
Og ikke noe galt i det.
Asics Gel-Koji GS er ikke en flerbrukssko, med både løpsfølelse og støtdemping.
Den er ikke tilpasset fartstrening eller konkurranser.
Men den labre effektiviteten skyldes ikke bare dempingen.
Lesten er forholdsvis stiv.
Testløperne mente at skoen ikke "svarer" ordentlig når man guffer på.
- Frasparket lider, meldte de.
De stabiliserende elementene gjør også sitt til at skoen blir relativt rigid.
Stabilitet/passform:
Testløperen med størst fotfeil, DinSides overpronator, løper med overpronasjonssko til vanlig.
Men aldri har han løpt med så ekstreme overpronasjonssko som dette.
- De er ubrukelige for folk med et nøytralt løpesett, mente han.
Hans testkollega, som kun overpronerer litt, var enig.
- Jeg følte meg som John Wayne på vei inn i solnedgangen, sa han.
Koji-skoene er sterkt bygget opp på innsiden.
Derfor holdes føttene på plass.
Ingen bevegelser innover eller utover tillates.
Fotens naturlige bevegelser?
Her er ikke det et tema.
Overpronerer du svært mye, er det de "naturlige" bevegelsene skoen skal korrigere.
Lesten er stivere enn på liknende sko.
Tåboksen er romslig, og brede føtter får god plass i skoene.
Hælgrepet er overraskende fast.
Skoene har i tillegg såkalt "memory foam" i hælen, som former seg etter hælen din de første gangene du løper med skoene.
Sålegrep asfalt/grus:
Skoene satt utmerket både på vei og grus.
Også på regnvåt grus var grepet godt.
Vekt:
Ingen lettvektssko, men ikke over 400 gram som enkelte andre overpronasjonssko.
Skoene føles dog ikke spesielt lette.
Den erfarte vekten er en tanke høyere enn den målte vekten.
Utseende:
Asics er ikke redd for å lage løpesko med farger.
Det liker vi.
Koji er riktignok hvite, men har blå og oransje detaljer.
Konklusjon/løpsfølelse:
En nisjesko.
Den fungerer godt for ekstreme overpronerere, og har solid støtdemping.
Ellers har den et noe begrenset nedslagsfelt.
| 0
|
200045
|
500 GB fra Western Digital
Det er flere disker på 500 GB fra forskjellige produsenter, som ligger i kø på testbenken.
Vi tester hva Western Digital har å tilby.
Western Digital var lenge vår favoritt blant disk-produsentene, og leverte rimelige, raske og svært stillegående disker.
Etter hvert har konkurransen blitt hardere, og forspranget har blitt innhentet av konkurrentene, spesielt på støy.
I dag er diskene generelt så støysvake i seg selv at det er på grensen av det praktisk mulige å måle støynivået utenom støytette laboratorier.
28 dBA oppgis å være støynivået på WD 5000 som vi har testet nå, dette innebærer i praksis at du må være noen desimeter unna i et stille soverom for å kunne høre at den spinner.
Når du monterer en disk i et kabinett blir saken straks en annen, da blir bildet mer komplisert.
Kabinettet kan fungere som en resonanskasse, og da blir det straks snakk om en helt annen lyd.
Har du hørt en akustisk stålstrengs-gitar og en elgitar (planke) uten forsterker så har du en viss peiling på forskjellen.
En harddisk opphengt i strikker eller annen akustisk død kobling til kabinettet gir svært lite støy.
I et kontormiljø vil det ikke være mulig å høre diskens bidrag gjennom all annen støy.
Det samme gjelder i de fleste hjem.
En stille dag på høyfjellet vil du kanskje registrere lyd på dette nivået.
Skrur du disken derimot rett i metallet, blir støybildet et helt annet.
Hvor rask er den
Ytelsen hos disker fra Western Digital har alltid vært svært god.
De har dessuten en egen klasse, WD er den eneste produsenten som tilbyr S-ATA disker som roterer med 10 000 RPM, i sin Raptor-serie.
De som vil ha den lille ekstra snerten installerer gjerne en Raptor som systemdisk, det gir litt kortere responstid her og der, og som bruker opplever man systemet totalt sett som raskere.
500 GB-disken roterer derimot med 7200 omdreininger, som alle andre 500GB-disker, og her må WD stort sett bite i gresset når vi sammenligner den med Samsung sin 500GB.
I snitt er WD 5 MB/sek langsommere på lesing, og nesten 8 MB langsommere på skriving.
Derimot er WD et snev raskere på aksesstid, med et knapt millisekund i snitt.
Også i burstmode ligger WD noe under Samsung, med 189 mot 225 MB/sek.
Konklusjon
Western Digital leverer en respektabel ytelse, men må se seg slått av Samsung sin utgave.
Vi snakker ikke om store forskjeller, og over tid vil tilstanden på disken, hvordan dataene ligger fordelt, bety mer enn den rå ytelsen på en ubrukt disk.
Temperaturen kom forøvrig opp i 44 grader med disken i "friluft" dvs. ikke montert i kabinett som kan lede bort varmen.
Det er helt akseptabelt og er innenfor deg vi kan karakterisere som håndvarmt - i betydningen at du kan holde den i hånden uten å brenne deg.
Neste disk i testen kommer fra Hitachi.
| 1
|
200048
|
Canon Ixus 860 IS
Dette kameraet ble testet sammen med tre andre lommekameraer sommeren 2008.
Testen finner du i denne artikkelen.
| 1
|
200051
|
Jabra Rox Wireless
Trådløse ørepropper med tråd.
Ja, du leste riktig.
Jabra Rox Wireless er siste skudd på stammen fra Jabra, som de senere årene har lansert en rekke lydprodukter både med og uten tråd.
Som navnet tilsier er dette trådløse ørepropper i den forstand at det ikke går noe kabel fra dem og ned i enheten det spilles fra, men øreproppene har en ledning seg i mellom, så helt trådløse er de ikke.
Det gjør for så vidt ingenting – med to separate enheter ville man ha måttet lade dem begge, og det hadde vært lettere å miste én av dem.
Ledningen i mellom gir oss også en fjernkontrollenhet som kan brukes for å styre musikkavspilling, volum, besvare samtaler og så videre.
Siden mikrofonen er plassert i den venstre øreproppen, er det ikke nødvendig å ha ledningen foran ansiktet dersom du bruker den til handsfree.
Magnetisk
En ganske elegant løsning med Jabra Rox Wireless, er at ørepluggene har en flat, magnetisk bakside som gjør at du kan ha dem som et smykke rundt halsen når de ikke er i bruk.
Holder du dem inntil hverandre, smekker de på plass og setter seg da i standby.
Ved å ta dem fra hverandre slår du dem på igjen, og det kan også gjøres for å besvare en innkommende samtale.
Vi synes godt Jabra kunne ha laget disse magnetene noe sterkere, for de har lett for å glippe hvis man kommer borti dem, og da slår de seg altså på.
Fjernkontrollen har tre knapper; to for volum opp/ned og en tredje knapp som kan brukes for å slå av og på enheten, pause/spille av musikk, motta innkommende samtaler etc.
Volumknappene kan dessuten holdes inne for å hoppe til neste sang om du spiller musikk, og i tillegg finnes det noen snarveier hvis du trykker på begge volumknappene samtidig.
14 deler med tilpasning
Med i pakken får du fire sett (= 8) ulike gummipropper i varierende størrelse slik at du selv kan finne de som passer best til dine øreganger.
I tillegg finnes tre sett (= 6) Earwings™ som du kan sette på om du vil – de sørger for at proppene sitter bedre fast i ørene ved å presse lett mot øremuslingen.
De er litt knotete å få på plass, men heldigvis er det noe man i utgangspunktet bare gjør én gang (med mindre man vil bytte størrelse).
Ørevingene burde imidlertid ha vært festet på en bedre måte.
Etter en ti minutters spasertur med Rox som et smykke rundt halsen, oppdaget vi at den ene ørevingen hadde falt av og var sporløst borte.
Etter å ha oppbevart dem i jakkelomma hadde den andre løsnet en time etterpå, men hang heldigvis fortsatt rundt øreproppen.
I pakken finnes også en liten pung til å oppbevare proppene i, samt en micro USB-kabel som brukes for å lade dem.
Uttaket finner du bak et lokk på den venstre øreproppen.
Drøye fem timers lyd
Batteriet i Jabra Rox Wireless lades på et par timer via den medfølgende kabelen og rekker da til opptil 5,5 timers spilletid eller 18 dagers standby.
Dette vil også avhenge av volumet du spiller med – jo høyere du spiller, desto kortere vil batteriet vare.
5,5 timer er uansett ikke noe vi lar oss imponere av – eksempelvis har konkurrenten Bluebuds X fra Jaybird (ikke testet på DinSide) åtte timers oppgitt batteritid.
Ved å trykke på en av volumknappene når du ikke spiller noe musikk vil en stemme fortelle deg hvor mye batteri som er igjen.
Du blir også varslet i øret når batteriet nærmer seg slutten.
Avspilling skjer via Bluetooth, så Rox er derfor kompatible med de aller fleste mobiltelefoner, nettbrett og bærbare PC-er.
I volumbryteren på ledningen finnes dessuten en NFC-brikke slik at hodesettet kan pares med en NFC-kompatibel enhet ved å la dem berøre hverandre.
Med en Sony Xperia Z2 (test kommer i nær fremtid) fikk vi kontakt med øreproppene, men enhetene ville ikke utføre paringen, så det måtte vi gjøre manuelt med Bluetooth.
Store, men komfortable
Øreproppene fra Jabra måler 16,5x16x20mm og er slett ikke beskjedne av størrelse.
Allikevel ligger de godt i øret, og i testperioden har vi hatt dem på i timer av gangen uten at det føltes slitsomt.
Vekten er oppgitt til 19 gram.
Ved jogging har mange ørepropper en tendens til å falle ut, men med de medfølgende Earwings-gummiinnretningene har vi opplevd Jabra Rox Wireless til å sitte godt på plass også ved den slags aktivitet.
Rox Wireless er IP52-sertifisert, som betyr at de er støvbeskyttet og tåler ti minutter med regndrypp tilsvarende tre mm i timen.
I praksis betyr det nok at du kan bli svett i øra uten å ødelegge øreproppene.
Så til det viktigste – hvordan låter det?
Basspotensiale
Med fire ulike størrelser på gummiproppene og tre sett med vinger, hadde jeg håpet på å finne en kombinasjon som både skulle passe godt og låte bra.
Og det gjorde jeg – komfortmessig.
Men ikke lydmessig.
Lyden fra Jabra-øreproppene får et svært flatt preg med liten bass, men det er ikke fordi de ikke er kapable.
Trykker jeg dem litt lenger inn i ørene kommer bassen i langt høyere grad til sin rett, der de basstunge perkusjonene i Lordes Royals gir et tungt og godt inntrykk.
Hadde det vært slik de hørtes ut hele tiden, hadde jeg vært storfornøyd med lyden, men det er begrenset hvor lurt det ser ut å gå med to fingre i ørene mens man hører musikk.
Det hjelper litt å dra opp bassen via equalizer-innstillingene i Boom (OS X), men det er fortsatt langt frem til tyngden jeg får av Apples Earpods eller enkelte andre ørepropper jeg har testet.
Jabra kunne nok ha løst dette ved å gjøre avstanden mellom høyttaleren og resten av øreproppen litt lenger, for med såpass store klumper på enden, er det begrenset hvor langt inn i øregangen tuppene kan trykkes.
Akkurat dette trenger selvsagt ikke å gjelde alle, så om du vurderer disse øreproppene, anbefaler vi deg å handle et sted som tilbyr retturett eller på nett, der 14 dagers angrefrist gjelder.
Foruten fraværet av bass i mine ører, høres nemlig Rox Wireless svært gode ut ellers, med klare mellomtoner og nærmest fraværende støynivå.
Vi har heller ikke opplevd noen ustabiliteter i Bluetooth-oppkoblingen under testing, som ofte inntreffer med slikt utstyr.
Vi gjør oppmerksom på at vi har brukt to testpersoner, og at begge har samme erfaring i forhold til bassen.
Fungerer som handsfree
Siden den venstre ørepluggen også har innebygd mikrofon, kan Rox Wireless også brukes som handsfree til mobiltelefonen.
Her er ikke kravet til lydbildet like stort, og motparten høres derfor fint i ørene.
Imidlertid skal det sies at handsfree med in-ear-ørepropper har sine ulemper.
Siden disse isolerer utvendig lyd såpass godt, er det vanskelig å høre sin egen stemme ordentlig med mindre man snakker litt ekstra høyt.
Dolby-app
Jabra har også en egen lydapp som er ment å brukes sammen med Rox Wireless (og andre Jabra-produkter).
Den kan ikke brukes med mindre du har kjøpt et Jabra-produkt, der du får med en kode som brukes for å låse opp appen.
På den første testtelefonen, som kjører siste versjon av Android, fikk vi ikke startet appen i det hele tatt.
Vi ble umiddelbart presentert for en melding om at appen hadde stoppet hver gang vi startet.
Det gikk bedre på telefon nummer to, og appen kan da by på equalizer-innstillinger og virtuell surround, både på lokalt lagrede musikkfiler og YouTube-filmer, men uten støtte for strømmetjenester.
Appen, i hvert fall Android-utgaven, er langt fra elegant utført.
Med lokalt lagret musikk er den grei nok, men med YouTube-funksjonen er konseptet at du først på trykke på YouTube-menyvalget, deretter YouTube-knappen (!) og så finne frem til ønsket video.
Når du har startet avspillingen, må du trykke på et bokmerke for å legge den til – nødvendig for at Jabra-lydforbedringene skal fungere.
Etter å ha lagt til et par sanger der det bare står «failed» uten noe mer tilbakemelding, lot vi den ligge.
Konklusjon
Vi var i utgangspunktet begeistret da vi pakket opp øreproppene fra Jabra, men så fort vi begynte så spille musikk ble de en skuffelse:
Lyden høres tam ut, der bassen på ingen måte kommer til sin rett, med mindre vi trykker pluggene inn i øret.
Merk imidlertid at dette slett ikke trenger å gjelde alle, for på sitt beste låter det meget godt fra ørepluggene fra Jabra.
Vi setter dog et spørsmålstegn ved konstruksjonen, der vi allerede den første dagen mistet en øreving bare ved å ha dem hengende rundt halsen, og der magnetene burde ha vært sterkere dersom de skal kunne bæres som et smykke når de ikke er i bruk.
Når det er sagt, opplever vi Jabra-øreproppene å være komfortable å ha på, til tross for en relativt ubeskjeden størrelse.
Batteritiden på 5,5 timer er noe under pari i forhold til konkurrerende modeller, og med en ganske uelegant app ender vi opp med et en middelmådig karakter til Jabra denne gangen.
Det kan imidlertid være at andre vil ha større glede av Rox Wireless – om de har ører som passer.
Jabra Rox Wireless
| 0
|
200052
|
Canon Powershot S80
TEST:
Hvis du tåler at lommekameraet ditt er litt større og tyngre enn den typiske IXUS-kategorien, får du et langt bedre kamera.
Vi har sett nærmere på Canons siste flaggskip i klassen, Powershot S80.
Powershot S-serien fra Canon har i flere år vært et alternativ for dem som synes Digital IXUS blir for enkelt, og at G-kameraene og speilrefleksene blir for store.
Nå er G-kameraene historie, og dermed blir S-serien mer aktuell enn noensine.
S80 erstatter S70, og er blitt kraftig forbedret på en rekke områder.
Tabellen under viser de største forskjellene i forhold til forgjengeren:
Som du ser av tabellen er det mange forbedringer, spesielt overgangen fra DIGIC
I til DIGIC II gjør kameraet vesentlig kjappere i de fleste situasjoner.
Vi legger også merke til at CompactFlash nok en gang er forkastet til fordel for Secure Digital-minnekort, noe som også har gjort det mulig å krympe kameraet en smule i bredden.
Videofunksjonen er kraftig forbedret, nå kan du filme i 640 x 480 piksler til filen blir 1 GB stor, og uten hakkende bevegelser.
Kvaliteten blir faktisk meget bra!
Du kan også zoome under filmingen, men kun digitalt, og det degraderer kvaliteten mer enn vi hadde forventet.
Og så ser vi at S80 kan ta opp video i 1024 x 768 pikslers oppløsning - noe vi faktisk ikke har sett på andre stillbildemodeller tidligere.
Ikke verst, men vi ser ikke helt behovet - så lenge kameraet kun klarer 15 bilder pr sekund.
Av funksjoner på S70 som vi savner på S80, er det kun mangelen på RAW bildekvalitet som stikker seg frem, noe som faktisk er et stort ankepunkt for noen, spesielt profesjonelle fotografer som ønsker minst mulig skader som følge av JPEG-komprimering.
Objektivet er det samme som på forgjengeren, et avansert og kompakt objektiv med god vidvinkel (tilsv 28 mm), og 3,6x zoom.
Lysstyrken er også brukbar, størrelsen tatt i betraktning, maks blenderåpning er f/2,8 ved full vidvinkel.
Men f/5,3 ved full tele er ikke fullt så imponerende.
Nærgrensen ved makrofotografering er respektable 4 cm.
Flere tekniske data
Utforming
Selve kamerahuset er som sagt blitt litt mindre siden forgjengeren, men i forhold til søskenbarna i Digital IXUS-serien, blir S80 å regne som en brødblings og IXUS som flatbrød.
Tykkere, men med vesentlig mer innhold.
Og vekta på 260 gram gir absolutt
wn følelse av hel ved.
En liten kritisk bemerkning til skjermen, som riktig nok er både stor, klar og fungerer udmerket i de fleste lysforhold, men den er uten beskyttelse.
En beskyttende hinne av pleksiglass som på F11 fra Fujifilm, hadde nok spart Canon for en del reklamasjoner.
Også vi i DinSide Data har mottatt flere henvendelser vedrørende skjermer som har gått i stykker uten særlig røff behandling.
Et Google-søk gir deg mange lignende historier.
Kameraet er også utstyrt med en optisk søker, og det kan være praktisk, kanskje først og fremst når batteriet synger på siste verset.
Minnekortet sitter bak batteriluken på undersiden, og bak luken på høyre side (sett bakfra) kan kameraet kobles til TV og PC - sistnevnte heldigvis via standard miniUSB-plugg og i meget høy hastighet (USB 2.0 HiSpeed).
Kameraet har også et funksjonshjul på siden som lar deg velge mellom helautomatikk, forhåndsdefinerte programmer, og forskjellige grader av manuell kontroll.
Det er langt flere programmer enn tidligere, blant annet innstillinger for fotografering i snøvær, på stranden og under vann (krever undervannshus).
Flere av posisjonene krever at du i tillegg gjør valg med func-knappen og rullehjulet, men det tok ikke lang tid før vi hadde dette "i fingrene".
I tillegg har kameraet direktevalg for ISO-innstillinger, eksponeringskompensasjon, seriefotografering, selvutløser, makro, manuell fokus og blitsstyring, altså alle de vanligste funksjonene for alle oss vanlige dødelige.
Brukervennlighet
Brukervennligheten er absolutt god, her er norske menyer og man slipper å gå seg vill i hierarkier.
Det er et stykke igjen til de mest brukervennlige løsningene fra HP og Kodak, men generelt er dette meget bra.
Det reagerer dessuten kjapt på de fleste kommandoer, også under avspilling av bilder.
For øvrig er knapper tydelig merket, og det nye hjulet rundt func-knappen gjør det enkelt å bla gjennom bilder og innstillinger.
Det burde imidlertid vært litt fastere, siden det også er trykkfølsomt.
Vi har for eksempel opplevd at hjulet har dreid når vi har trykket på det.
Bildene snus!
LCDen er meget bra, men kunne hatt noe høyere oppløsning.
Signalforsterkene er sterk nok til at du kan bruke LCDen i meget lyssvake omgivelser, og samtidig få rask oppdatering av skjermbildet.
Tar du bilder på høykant?
Det registrerer kameraet, og viser bildet på høykant under avspillingen, og i kompatible bildeprogrammer på PCen.
Snur du kameraet på høykant under avspilling, snus samtidig bildet slik at det dekker hele skjermen.
Meget nyttig, og ikke minst morsomt!
Se video av løsningen under:
Ytelsessmålinger
Oppstartstiden er vesentlig forkortet fra tidligere - vi målte den til 1,2 sekunder - raskt nok til at det ikke er noe du vil tenke over overhodet.
Utløserhastigheten er også som regel ganske rask, selvsagt avhengig av lys og motiv.
I vårt standard testmiljø var utløserhastigheten ved full vidvinkel i snitt 0,6 sekunder fra pekefingeren berørte knappen til bildet ble tatt, noe som er omtrent som snittet i klassen.
Ved full tele var tallet 0,9.
Ikke blant de kjappeste, men gjennomsnittlig.
Vi målte også tiden mellom to bilder med tvungen blits, og 3,8 sekunder i snitt er ikke imponerende kjapt.
De raskeste kameraene i lommeklassen er klare til å ta nytt bilde med blits etter knappe sekundet.
Seriefotografering med 1,8 bilder i full oppløsning pr sekund til minnekortet er fullt (naturligvis uten blits) er ikke verst, med tanke på de store bildefilene.
Blitsen har en rekkevidde på inntil 4,2 meter, noe som er godt over snittet i lommeklassen.
I følge CIPA-målinger skal det oppladbare batteriet i kameraet holde til 200 bilder mellom hver lading.
Det er akseptabelt, men ikke veldig imponerende i 2006-målestokk.
Bildekvalitet
Det kreves en del både av optikk, CCD og algoritmnene i kameraet for å dra nytte av 8 megapiksels oppløsning.
Og vi har sett mange tilfeller den siste tiden der 8 megapiksler rett og slett har vært for mye for kameraene, og rett og slett har ført til en degradering av bildekvaliteten.
Det er derfor gledelig å se at Canon har styrt unna mange av de samme problemene.
Har du behov for 8 megapiksler fra et lommekamera, er dette helt klart et av kameraene i klassen som tar best bilder.
Støyen er lav eller moderat til ISO 200, og er heller ikke avskrekkende ved ISO 400.
Det er nesten ingen kromatisk feilbrytning å spore, og detaljer og farger er meget bra i de fleste tilfeller.
Autofokusen støttes av en hjelpelampe, og denne sørget for at fokuseringen sjelden fikk problemer innendørs.
Resultatet er at de fleste bildene er skarpe og fine.
Klikk her for å se et utvalg av bildene vi tok under testen
Konklusjon
Joda, Canon har nok en gang klart å lage et godt kamera, og beviser med S80 at denne "mellomklassen" absolutt har livets rett.
Det er brukervennlig, kjapt til det meste, har massevis av manuelle funksjoner - og viktigst av alt - det tar meget gode bilder.
De mest negative bemerkningene vi har er at skjermen burde vært bedre beskyttet, og mangelen på RAW er frustrerende for kravstore brukere.
Det sier det meste.
Det er samtidig sannsynlig at S90 (når og om den kommer), vil få enda et hakk raskere autofokus og blitslader.
| 1
|
200053
|
Philips Fidelio X1
Toppmodellen til Philips imponerer oss på nesten alle områder.
Fidelio er navnet Philips bruker på lydprodukter de har lagt ekstra flid i, både med tanke på lyd- og materialkvalitet.
Generelt har vi da også hatt gode erfaringer med disse produktene i tidligere tester.
Se blant annet test av:
Philips Fidelio DS9000, og ikke minst hodetelefonene Philips Fidelio L1.
Dagens testprodukt er den nye toppmodellen i Fidelio-serien, og også den desidert største hodetelefonen til Philips:
Philips Fidelio X1.
Vi var derfor spent på hvordan den ville klare seg.
Førsteinntrykk:
Store og komfortable
Det første du legger merke til er hvor store de er:
11 centimeter dype, 22 centimeter høye og 19 centimeter brede – 0,43 kilo totalt.
Og at den medfølgende kabelen er på hele tre meter.
Det er gode nyheter når du skal høre på musikk i godstolen, men også litt uhåndterlig når du skal høre på musikk på T-banen.
At dette ikke er hodetelefoner laget for iPhon-en din, forstår du raskt når du ser på pluggen:
Kabelen munner nemlig ut i en jack-plugg (6,3 mm), og så følger det med en overgang til minijack (3,5 mm) i esken.
Her er det altså hjemmebruk som har hatt hovedprioritet.
De åpne hodetelefonene både ser og føles eksklusive ut:
Stålbøylen er for eksempel kledd i kalveskinn, og de store tykke øreputene i velur er rett og slett noe av det mykeste vi har hatt på øret.
Det gjør hodetelefonene svært komfortable å ha på hodet – ja, dette er hodetelefoner vi selv har hatt på hodet i timesvis om gangen uten at de har begynt å irritere.
Med tanke på størrelsen er det ganske imponerende.
Men så var det lyden da
I valget av hodetelefoner er det ikke tvil om at egne lydpreferanser er avgjørende, men etter vår oppfatning gir dette settet et svært detaljert og behagelig lydbilde.
Da vi testet fjorårsmodellen Philips Fidelio L1 savnet vi litt morofaktor på rock og gladsynthen til Depeche Mode, og det er her Fidelio X1 virkelig viser seg fram:
For til å være åpne hodetelefoner er det først og fremst den fyldige bassen som slår oss.
Når også resten fungerer bra får vi rett og slett lyst til å høre mer musikk enn vanlig, og i valget mellom flere hodetelefoner på jobben er det oftest disse vi velger å ta med oss hjem.
Det er et godt tegn.
Under denne testen har vi koblet Fidelio X1 på PC-en på jobben via en hodetelefonforsterker fra M-Audio, i tillegg til at vi har spilt av musikk direkte fra vår iPhone 5 og Galaxy S3.
Fidelio X1 er nemlig ikke så tungdrevne at de ikke fungerer via mobilen (impedansen er oppgitt til 30 Ohm).
I praksis fungerer de helt fint lydmessig, selv om du kommer til å merke at du må ha volumet litt høyere enn vanlig.
Legg også merke til at dette ikke er hodetelefoner med støydemping.
Siden de er åpne vil du heller ikke bli særlig populær i et åpent kontorlandskap:
Det lekker nemlig mye lyd fra øreklokkene, så når du øker volumet kan du se fram til at alle dine kollegaer nynner med.
Men hva er det med kabelen?
Det eneste som irriterer oss er kabelen, som med sin allerede store jack-plugg blir nesten komisk stor når du også bruker minijack-overgangen.
Her burde ganske enkelt Philips lagt med to kabler i esken, så hadde problemet vært løst.
Konklusjon
Hvis du hovedsaklig er på jakt etter et bærbart alternativ kan du lete litt lenger, X1 er nemlig litt for uhåndterlige på grunn av størrelsen og kabelen som følger med.
Hvis du tilhører gruppen som reiser mye bør du også vurdere vår favoritt AKG K 495 NC med aktiv støydemping.
Er det derimot en god musikkopplevelse i stua du er ute etter, og bare skal bruke dem utendørs en gang i blant, kan dette være et helt riktig kjøp.
Philips Fidelio X1 ser ikke bare eksklusive ut, de låter bra også.
Spesielt hvis du tilhører den gruppen som setter pris på god bass uten at den blir for dominerende.
Når vi i tillegg har sett dem helt ned i 2.300 kroner er de rett og slett enkle å anbefale.
Philips Fidelio X1
| 1
|
200054
|
Dell Inspiron 15 7000-serien (7537)
Den kan minne litt om Macbook Pro, men koster under det halve.
Dell Inspiron-serien har vært med oss i en årrekke, og vi har mange modeller her på DinSide tidligere.
I høst ble serien oppgradert med flere nye modeller, vi har tatt en titt på den elegante 15-tommeren Inspiron 15.
Modellen kommer i flere forskjellige konfigurasjoner, vår test-PC kommer med Core i7-prosessor, dedikert GeForce GT 750M-grafikk og harddisk på 1000 GB, men blar du opp et par lapper til får du den med en 256 GB SSD i stedet.
For mange som verdsetter stor lagringsplass høyere enn lynrask og stillegående operasjoner, er harddisk-versjonen fortsatt verdt å vurdere.
Her er en kjapp gjennomgang av de viktigste egenskapene:
Skjerm: 15,6" berøringsskjerm, LED-baklyst, full HD-oppløsning (1920 x 1080 piksler) Prosessor:
Dobbelkjernet Intel Core i7-4500U (inntil 3 GHz) RAM:
8 GB Grafikkort:
Intel HD 4600 / Nvidia GeForce GT 750M Lagring: 1000 GB, 5400 rpm Optisk drev:
Nei Skjermutganger:
HDMI USB-porter: 4x USB
3.0 Webkamera:
Ja Kortleser:
SD/SDHC/SDXC Trådløst nett:
Intel Dual Band Wireless-N 7260 A/G/N Kablet nett:
Gigabit LAN Annet:
Bluetooth 4.0, 4 cellers batteri (58Wh) OS:
Windows 8.1 64 bit Størrelse:
Vekt:
2,6 kg Pris: 7.795 kr (jf Dell.no 22. januar 2014)
Mye for pengene
Hovedinntrykket er at du får temmelig gode spesifikasjoner for prisen.
Full HD og berøring er fordyrende, og med dedikert grafikkort som takler de aller fleste aktuelle spilltitlene der ute, bra med minne og god lagringsplass, er ikke en pris i underkant av 8000 kroner noe å si på.
Legg imidlertid merke til at prosessoren er av en såkalt ULV-varianet (Ultra Low Voltage).
Den er strømgjerrig, men yter ikke like bra som en fullblods M-prosessor, noe som påvirker totalytelsen noe - selv om de aller fleste får mer enn nok kraft med denne maskinen.
I tillegg merker vi oss at batteriet nok er valgt med tanke på at prosessoren benytter lite strøm, og vi forventer derfor ikke at det varer en full arbeidsdag.
Pent og funksjonelt
Utformingsmessig er det mye å like ved Inspiron 15.
Det meste av overflaten er dekket av metall, noe som bidrar til et solid inntrykk.
Bunnplaten er imidlertid av plast.
Designuttrykket kan minne litt om MacBook Pro.
Som på de fleste berøringsskjermer er også overflaten her speilblank, og det kan naturligvis være et ankepunkt dersom det er mange lyskilder i rommet som kan skape refleksjoner.
Lysstyrken er imidlertid meget bra, og berøringsfølsomheten likeså.
Full HD-oppløsning betyr skarpe detaljer og plass til flere vinduer ved siden av hverandre på skrivebordet, akkurat som vi er vant til med arbeid på eksterne HD-skjermer.
Bra tastatur og pekeplate
Tastaturet er fellesnordisk og behagelig å skrive på, og avgir lite støy under bruk.
Det er baklyst, men lyset er ujevnt og den svake kontrasten mellom de grå tastene og lyset gjør at det ikke alltid er like lett å se pregingen på tastene.
Dette er verst i godt opplyste omgivelser.
Enter-tasten er også i smaleste laget, synes vi.
For øvrig gir vi tastaturet absolutt godkjent-karakter.
Pekeplaten er relativt stor, og har integrerte felt for venstre- og høyreklikk.
Den er presis, har støtte for flerberøring, og skiller fint mellom uheldig berøring med håndbaken og bevisst berøring med fingertuppene.
Klikkelyden den avgir ved venstre- og høyreklikk er også lav og behagelig.
Alle tilkoblinger sitter lett tilgjengelig på høyre og venstre side.
God kvalitetsfølelse
Totalt synes vi designen er vellykket, og kvalitetsfølelsen vi sitter igjen med etter noen dagers bruk er god.
Det er imidlertid ikke blant de letteste 15-tommerne dette her, mange maskiner med ULV-prosessor har vekt ned mot 2-2,2 kg.
Om vekten er et ankepunkt må avgjøres av bruksmønsteret ditt.
For mange er PC-en noe som står igjen hjemme når man dra ut, da klarer man seg med mobil og nettbrett.
Da spiller vekten nada rolle.
I motsetning til mange konkurrenter kommer ikke Inspiron 15 nedlasset av tredjepartsprogrammer, men noen har fått innpass.
En av dem er en prøveversjon av en sikkerhetspakke fra McAfee som vi kan styre vår begeistring for.
Det er imidlertid bare å avinstallere om man heller ønsker å benytte innebygd Windows 8-sikkerhet, som for de fleste vil være god nok.
Ytelsesmålinger
I det hele tatt oppleves PC-en som relativt rask og fin i bruk.
Støynivået er lavt, viftene starter riktig nok når belastningen blir høy.
Windows Opplevelseindeks gir oss følgende indikasjoner på ytelsen.
Her går skalaen fra 1,0 (tregest) til 9,9 (raskest):
Prosessor: 7,2 Minne: 7,6 Grafikk:
6,5 Spillgrafikk:
6,5 Primær harddisk:
5,9
Passmark PerformanceTest 8.0 ble brukt til mer inngående ytelstester, og her er resultatene, krydret med våre kommentarer.
Prosessor: 4110 poeng
Som nevnt tidligere sitter en ULV-prosessor i PC-en.
Den er ikke like rask som en fullblods M-prosessor, men yter godt til det aller, aller meste likevel.
Slik utviklingen har vært på program- og OS-fronten de siste årene blir den neppe noen flaskehals i PC-ens levetid.
Grafikk: 1536/474 poeng Den dedikerte Nvidia-grafikken byr på god nok flyt i nyere spill, mer enn tre ganger bedre 3D-ytelse enn den integrerte Intel-grafikken.
Sistnevnte benyttes likevel mesteparten av tiden, da den bruker mindre strøm.
Ved normal Windows-bruk, inkludert video og bilderedigering, vil ytelsesforskjellene uansett være minimale.
Harddisk: 103 MB pr minutt (les), 65,7 MB pr minutt (skriv) Mens leseytelsen er omtrent som forventet for en 5400 rpm-harddisk, er skriveytelsen noe lavere.
Dette kan imidlertid variere noe, blant annet avhengig av filstørrelser.
Uansett er det helt klart et felt som kan oppleves som en flaskehals som kan nærmeste elimineres ved å bytte til SSD.
Det er også verdt å merke seg at harddisken skaper en kontinuerlig suselyd som kan høres dersom det er helt stille i rommet, samt svake vibrasjoner i kabinettet.
Ulempen er selvfølgelig at maskinen både blir dyrere og får dårligere lagringskapasitet med SSD.
Du kan uansett oppgradere til SSD på et senere tidspunkt hvis du skulle ønske det.
Batteritid:
263 minutter med kontinuerlig videoavspilling
Du kan altså fint se to spillefilmer før batteriet går tomt.
Med variert bruk vil du erfaringsmessig kunne holde det gående et par timer lenger.
Det er ganske gjennomsnittlig for klassen, og du bør ikke forvente noe mindre enn dette i denne prisklassen.
Konklusjon
Møtet med nye Dell Inspiron 15 ble i all hovedsak en positiv opplevelse.
Her får du en fin totalpakke til en bra pris, med kraft nok til å fungere både med dagens og morgendagens Windows- og dataprogrammer - også dem som er optimalisert for å bli styrt med berøring.
Les uansett våre få ankepunkter under før du bestemmer deg, men totalen er så bra at femmeren på terningen absolutt er vel fortjent.
| 1
|
200055
|
Bosch MaxxiMUM
Aldri før har eggehvitene blitt så luftige, så fort!
Bosch nye kjøkkenmaskin MaxxiMUM med SensorControl er en kjøkkenmaskin med det lille ekstra.
Sensorer skal gjøre det umulig å mislykkes med pisket eggehvite og krem.
Vi har testet, og den lever langt på vei opp til forventningene.
Dette er maskinen
Det er mange gode kjøkkenmaskiner på markedet, og det er også noen virkelig gode.
Bosch Maxximum hører til i den siste kategorien, selv om det tar litt tid å bli vant til den.
Noe av det første som slår oss med MaxxiMUM SensorControl er at den skiller seg utseendemessig fra andre kjøkkenmaskiner vi har testet, som stort sett er bygget over samme lest, men har ulike uttrykk.
Den er en oppgradert variant av MUM5, som vi kjenner til, men ikke prøvd selv.
Armen som vippes opp sitter fast på siden, ikke bak, og kontroll for å heve å senke er oppå selve motordelen.
Farten styres ved et hjul, og foran på siden av selve maskinen er tre knapper for de forhåndsinnstilte programmene.
Det er kanskje disse som er det mest spennende med maskinen:
Tre knapper for programmer som skal piske og tenke for deg, ett for mer enn tre desiliter krem, ett for mer enn syv desiliter, og ett automatisk program for stivpisking av eggehviter.
Det følger med tre visper:
En ballongvisp, en flatvisp med silikon, for å komme ordentlig ut i kantene, og en deigkrok.
Få mest mulig ut av kjøkkenmaskinen din:
Se hvilken visp du skal bruke når.
I pakken vi testet følger det også med en blender, men den har vi ikke vurdert nå.
Vi har ikke testet noe av tilbehøret i denne omgang, men har tidligere vist dere en video av MaxxiMum med pastainnsats, brukt på en litt spesiell måte:
Slik lager du tortilla med pastamaskinen.
I bruk
I motsetning til de fleste andre maskiner vi har testet er ikke denne like intuitiv i bruk.
Vi må lete litt for å finne knappen for å heve og senke armen, de ulike vispene og krokene festes på forskjellig måte.
Om du styrer litt for å få festet, og krokfestet kommer ut av kurs, så får du ikke vispen ned i bollen igjen.
etter litt plunder, og en ny konsultasjon med bruksanvisningen, fikk vi enkelt grep om det.
Ballong- og flatvispen stikker du bare inn, mens deigkroken skal brukes med en pakning i festet.
Det er altså ikke vanskelig, bare litt annerledes enn andre kjøkkenmaskiner vi har testet, som stort sett styres etter samme modell.
Det er lett å regulere høyde på vispene og krokene, slik at de kommer helt ned i bollen - og ut i kantene.
Det skal følge med en nøkkel, slik at du kan skru vispen selv, og stramme til mutteren med en nøkkel slik at den sitter, men dette lar seg også gjøre for hånd.
(Noe vi fikk testet, da denne manglet i vårt testeksemplar.
Det skal selvsagt ikke være noe problem om du kjøper ny maskin!)
MaxxiMUM skal være en av markedets sterkeste kjøkkenmaskiner, med hele 1.600 watts motor.
Til sammenligning har den enkleste (og vanligste) modellen fra KitchenAid 300 watt, mens for eksempel Kenwood Major Titanium (nå Chef XL) har 1.500 watt.
Akkurat denne enorme kraften var ikke så fremtredende.
Jo, den elter fin og luftig deig, og takler til og med dobbel porsjon av våre enkelpeprede pepperkaker, under høylydte protester.
Maskinen sliter rett og slett litt med de litt tyngre deigene.
I videoen under kan du se hvordan maskinen jobber med å piske eggehviter, gjærdeig og pepperkakedeig.
Resultat
Vi har bakt oss igjennom standardrepertoiret; eggehviter, muffins, smørkrem, gjærdeig og pepperkakedeig, samt krem.
Resultatet fikk fort ben å gå på.
Smørkremen ble myk og glansfull, muffinsene perfekt saftige, krem og eggehviter luftige.
Maskinen må som sagt jobbe litt ekstra med de tyngre deigene, men resultatet blir bra til slutt; det var faktisk en av de luftigste og fineste deigene vi har arbeidet med på lenge.
De ulike programmene virker også som en drøm.
Her er det bare å ha i ingrediensen(e), trykke på knappen, stille inn fartshjulet på programtrinnet, og lene seg tilbake.
Når eggehvitene eller kremen er ferdig, stopper maskinen.
Det er spesielt under pisking av eggehviter maskinen skinner: denne jobben fikser den som en drøm.
Maken til luftige eggehviter er det lenge siden vi har sett.
Kremprogrammene fungerer også fint, du velger mer eller mindre enn tre desiliter, og så gjør maskinen resten.
Nesten.
Vi foretrekker litt stivere pisket krem, men når det er sagt:
Du kan alltid piske mer, men det er umulig å piske mindre.
Ødelagt fløten med å piske for mye?
Pisk litt til, så får du smør.
Konklusjon
Dette er en fin liten arbeidshest av en kjøkkenmaskin.
Den er liten og nett, og er lett å stue bort når du ikke bruker den.
Vispeegenskapene er gode, og vi liker godt detaljen med at man enkelt stiller inn rekkevidde, samt silikonlisten som følger med flatvispen.
Den sliter som sagt litt på de tøffeste jobbene.
Er det hovedsaklig til bolledeig du skal bruke maskinen, og lager du ofte doble porsjoner, bør du gå for en litt større og kraftigere variant, for eksempel fra Kenwood.
Som en allroundmaskin for deg som liker å bake mer enn boller, er den absolutt å anbefale.
Og sliter du med å få til stivpiskete eggehviter eller overpisker du ofte kremen er det denne maskinen du skal sette på ønskelisten.
| 1
|
200057
|
ClasOhlsonNext
Clas Ohlson har en del artige dingser i tillegg til nyttig og praktisk verktøy og utstyr, vi fant testens billigste webkamera blant alt stashet.
Dette er testens aller rimeligste kamera, til beskjedne 198 kroner hos Clas Ohlson.
I likhet med mini-kameraet fra Trust ble dette med i testen for å se hva man får i den aller rimeligste prisklassen.
Montering
Kameraet har en fot, og kan plasseres på bord, i en hylle eller oppå en skjerm uten problemer.
Det er svært lett, slik at det flytter på seg hvis man kommer borti ledningen.
Derfor følger det med en liten bit dobbeltsidig tape, som man kan feste kameraet med.
Det er også en klemme i bunnen av kameraet, som fungerer på 5
20 mm tykke skjermer på bærbare.
Også her kommer kameraet litt ned på skjermflaten, men klemmen er såpass lang at det går an å tilpasse den på de fleste skjermer.
Bildekvalitet
I likhet med mini-kameraet fra Trust er bildet rikt på støy og har en fargebalanse som er langt fra optimal og realistisk.
Det er mindre ekstremt enn hos Trust, men likevel ikke tilfredsstillende.
Vi vil igjen anbefale at man bruker noen flere hundrelapper hvis man først skal anskaffe seg et webkamera.
Tilbake til testforsiden
| 0
|
200059
|
Kingston Wi-Drive
Ekstra lagring til iPhone, iPad og iPod touch - trådløs!
En ting som mange savner på i-dingsene sine er muligheten for større lagringsplass.
Det har ikke Apple lagt til rette for, og det er heller ingen muligheter for å bruke en minneplugg eller annen ekstern USB-lagringsenhet for å øke kapasiteten.
Apple har heller ikke lagt til rette for å hente inn filer enn ved å koble til i-dingsen til Mac/PC og laste inn via iTunes, eller med Camera Connection kit for bilder og video.
Men det finnes løsninger i form av apper som jobber mot nettbaserte tjenester, som DropBox og Evernote.
Men hvis du ikke er på et gratis trådløst nett kan det bli dyrt å laste ned, og ytelsen på 3G eller Edge kan som kjent variere.
Wi-Drive til unnsetning
Kingston har kommet opp med en svært fiks løsning som de kaller Wi-Drive.
Det er ganske enkelt en lagringsenhet med innebygd trådløst nett og USB-tilkobling.
Den minner om baksiden på en iPhone 3GS og kommer i svart, blank plast.
Den veier nesten ingen ting og størrelsen er 121.5mm x 61.8mm x 9.8mm
Den kommer med 16GB eller 32 GB kapasitet og bruker flashminne.
På den ene siden sitter det to lysdioder som viser trådløs aktivitet.
På siden sitter av/på-knappen.
På den ene kortenden sitter USB-tilkoblingen.
På baksiden er det ingen ting av interesse ...
Slik fungerer det:
Du kobler til Wi-Drive til din PC eller Mac, den oppfører seg som en standard ekstern lagringsenhet og støttes av alle kurante operativsystemer.
Det er to stasjoner, en som ser ut som en CD-ROM som inneholder programvaren.
Den behøver man ikke bry seg om.
Den andre stasjonen heter Wi-Drive og ser ut som vanlig lagringsenhet.
Det er hit du kopierer filer av forskjellig slag.
Når du kobler fra Wi-Drive går den over i et annet modus og opptrer som et trådløst nett du får tilgang til via iPhone/iPad/iPod Touch.
Du velger da Wi-Drive som trådløs nettforbindelse.
For å få tilgang filene du har lagt over fra datamaskinen din må du først laste ned en app fra AppStore.
Den er gratis, eller rettere sagt inkludert i prisen på Wi-Drive.
Når du starter denne appen får du en oversikt over filene, og kan sortere på filtyper ved å trykke på et av symbolene for foto, film eller musikk.
Trykker du på hus-knappen får du oversikt over alle filene, uansett om de kan leses eller ikke.
Formatene som støttes er de samme som støttes ellers i iOS:
Lyd: AAC, MP3, WAV Video: m4v, mp4, mov, Motion JPEG (M-JPEG) Foto: jpg, bmp, tiff Dokumenter: pdf, doc, docx, ppt, pptx, txt, rtf, xls
I bruk
Vi koblet Wi-Drive til PC-en med USB-kabelen og kopierte over et utvalg filer av forskjellige typer.
Skrivehastigheten er som på minneplugger, for å laste over en gigabyte tar det omtrent ett og et halvt minutt.
Det tilsvarer en spillefilm i toppkvalitet.
Lesehastigheten ligger på nesten 23 megabyte/sekund, som er mer enn nok til å forsyne tre samtidige brukere med ypperlig videokvalitet på iPhone/iPad - hastigheten på den trådløse nettforbindelsen med 802.
11n-støtte er den egentlige flaskehalsen, og den gjelder på alt trådløst utstyr.
Skal du se gjennom mange bilder er den ikke like rask som når filene ligger på iPhone/iPad, men det er ikke så stor forskjell.
Spiller du av bildene automatisk som lysbildeshow er det helt uproblematisk, det er bare utålmodig sveiping som blir noe tregere.
Men for felles tilgang når familien er på hytta, som ekstralagring på reiser, sikkerhetskopi for presentasjoner på veien er løsningen glimrende.
Nettverksbro
Når du knytter iPhone opp til Wi-Drive kan du ikke være på et annet trådløst nett samtidig, siden iPhone bare kan koble seg opp til ett WiFi-nett av gangen.
Men Wi-Drive kan også fungere som trådløs bro, og knytte seg opp til et annet trådløst, samtidig som du har tilgang til filene i den.
I nettverksoppsettet i appen finner du listen over tilgjengelige nettverk og velger forbindelse på vanlig måte.
Du kan selvfølgelig også bruke 3G til internett samtidig som du bruker WiFi til Wi-Drive.
Konklusjon
Kingston Wi-Drive er en smart og praktisk løsning for lagring av filer.
Den er svært enkel i bruk både for overføring og i bruk.
Hadde den hatt en vanlig USB-kontakt i tillegg, slik at du kunne koble til andre minneløsninger i tillegg hadde den vært helt perfekt!
Kingston USB Wi-Drive 32GB
| 1
|
200061
|
NHL 07
TEST:
Tradisjonen tro slipper EA Sports hockeyspillet NHL også denne høsten, for 14. året på rad.
Er spillet blitt perfekt?
Helt siden 1994 har EA Sports sluppet et hockeyspill hver høst.
Historien startet imidlertid tre år før det, men da hadde de ikke lisens fra spillerforeningen og kunne dermed ikke bruke de ordentlige spillernavnene, og i 1993 fikk de lisens fra spillerforeningen, men ikke forbundet, slik at de ikke fikk bruke lagnavnene.
I 1994 var derimot alle kontrakter på plass, og for første gang ble spillet også lansert på PC.
LES OGSÅ:
År etter år har serien gradvis utviklet seg, fra å være sprite-basert til å bli pseudo-3D i 1996.
Ikke før i 1997 var spillet i full 3D, og siden den gang har grafikken penere og penere, animasjonene bedre, kommentatorer og lydeffekter mer og mer realistiske og følelsen av å se på TV stadig sterkere.
Denne gangen kommer spillet også til Xbox360, noe det ikke gjorde i fjor, og det er 360-versjonen vi har testet denne gangen.
Den største nyheten dette året er den såkalte SkillStick, som gir deg full kontroll over hockeykølla.
I stedet for å bruke knapper for å fyre av storslegga, ta et kjapt håndleddsskudd eller dra en finte, bruker du den høyre spaken på kontrolleren.
Skyver du den raskt oppover, fyrer du av en raskt skudd - dra den bakover for deretter å skyve den fremover, så lader du storslegga.
Høyre og venstre lar deg ta finter slik at du kan dra ut keeperen på ekte Forsberg-vis.
Den nye SkillSticken er godt implementert og fungerer faktisk ganske bra, selv om vi foretrekker en kombinasjon med det gamle og det nye oppsettet, noe som også er mulig å sette opp.
Den eneste ulempen er at det har blitt atskillig vanskeligere å vinne droppen, som du også kjemper om ved å bruke høyre stikke.
Vi savner knappen!
Lite nytt
Annet enn det, er det lite nytt å finne i forhold til tidligere versjoner.
Spillet på isen foregår som før, og mens det har noen små forbedringer, lukter vi også et par svakheter som vi synes det er verdt å sette en finger på.
For å ta det positive først - spillet har blitt litt mer realistisk enn tidligere, og for første gang føler vi at det er ordentlig vanskelig å score.
Ikke bare redder keeperen mange skudd, men forsvarssystemet er også mer naturlig implementert der det ikke lenger bare er å brøyte seg igjennom, lade storslegga og klinke til - lader du den mens det står en motspiller rett ved siden av, tar han pucken fra deg, og det er mye lettere å treffe en motspiller enn det var tidligere.
Der det tidligere var vanlig med 8-10 mål 3x5-minutters kamp, er det nå ikke uvanlig med 1-3 mål totalt, som gir et mer realistisk bilde.
Det er heller ikke like lett å foreta taklinger, og selv om du treffer med en god kroppstakling, er det ikke sikkert motspilleren blir liggende langflat mens du kan rushe i angrep - noen ganger blir begge stående og vakle, før motspilleren godt kan ende opp med pucken allikevel.
I det hele tatt har selve spillet på isen fått en oppgradering som merkes.
Om det er til det positive må du nesten ta stilling til selv, for det blir ikke nødvendigvis morsommere å spille når realismen øker.
Spillet ser selvsagt litt bedre ut enn før også, men ikke så mye at vi sitter med en "wow, next-gen!"-følelse.
Riktignok er det småting her og der - mer detaljerte spillere, naturlig preging av isen fra skøytene (altså at sporene er reelle) og andre småting, og i HD-oppløsning ser det selvsagt ekstra pent ut.
Vi reagerer imidlertid på at selve innpakningen - TV-tilnærmingen, har vært bedre før.
Blant annet er sekvensen der spillerne kommer på isen den samme hver eneste gang, og kommentatorene bruker for eksempel ikke lenger sesonghistorikk når de forteller om en enkeltspiller etter at det er blåst av, noe som gav et veldig proft inntrykk i tidligere versjoner av spillet.
Beta-preg
Det største problemet på isen, derimot, er at spillet lugger litt.
Ikke på den måten at det kjører med et lavt antall bilder pr sekund, men vi får en liten beta-følelse på enkelte områder; spesielt når det gjelder taklinger og skudd.
Fra du trykker på knappen (evt skyver stikka) til taklingen utføres, merker du tydelig at det blir en liten forsinkelse - et lite hopp, på en måte, og akkurat dette virker uferdig.
En annen svakhet er at "gamlemåten" å skyte på (med B-knappen) ofte resulterer i en skuddfinte der skuddet aldri avfyres, selv om du prøver aldri så hardt.
På guttetur i helga med åtte kompiser med variert NHL-erfaring, var det flere som i utgangspunktet foretrakk gamlemåten, men som måtte begynne å lære seg SkillSticken fordi mange skudd ikke ble avfyrt.
En annen innvending vi har, er at det er uforholdsmessig lange lastetider i forkant av en kamp - i Fifa World Cup er dette tilfelle for den første kampen, men der går påfølgende kamper raskere å laste.
Menyrot
Dessverre er det flere ting å sette fingeren på denne gangen, og den såkalte Dynasty mode, der du velger et lag og spiller gjennom flere sesonger, fremstår som et lite brukervennlig sammensurium av menyer, som også har vært tilfelle tidligere.
Du kan riktignok gi blaffen i alt rundt og bare spille kamp etter kamp fra kalenderen, men for å få fullt utbytte (og ikke miste spillere etc.) er du nødt til å ta del i det som skjer rundt banen også, og her er det mange menyer organisert i et hierarki som det ikke er lett å bli kjent med.
I tillegg kunne de ulike sidene, for eksempel bytting av spillere, vært mye mer smidig utført, ved at mer informasjon om spillerne ble vist etc.
Det er også liten hjelp å få fra manualen som følger med spillet.
Når det er sagt, er Dynasty-modusen mer omfangsrik enn tidligere.
For det første er det ikke bare å hente inn alle de beste spillerne - på grunn av lønnstaket som er innført i NHL i virkeligheten, og som også er å finne i spillet, er det begrenset hvor stort lønnsbudsjett du får lov til å ha, og du må derfor være mer selektiv.
Du kan sende spillere med lite spilletid til farmerlaget slik at de blir bedre, for deretter å hente dem opp til førstelaget igjen, og du har full kontroll over hva som skal trenes på på trening, økonomien (billettpris og spillerlønninger) og så videre.
Skuffelsen med stor S ble imidlertid vår smertefulle erfaring med at den automatiske lagringen ikke fungerte som den skulle.
Da vi skulle spille litt videre på sesongen her om dagen, der vi fra før hadde spilt 10-12 kamper, var plutselig alle kampene nullet ut selv om vi hentet inn spillet som var lagret.
Selv om vi riktignok kun stod med to seire og jumboplassering i divisjonen (bill.mrk. "vanskeligere å score"), er dette utilgivelig!
Ved siden av Dynasty-modusen kan du også sette opp en turnering for 8 eller 16 spillere (inkludert et valgfritt antall CPU-styrte), der du kan bruke landslag eller klubblag og sette opp regler for poengutdeling, overtidsspill etc.
Du kan også trene på straffeslag - nyttig for å lære seg SkillSticken.
Spillet har også en online-modus der du kan spille mot andre over Xbox Live, men dette går ikke helt på skinner og spillet fremstår som hakkete.
Konklusjon
Som du sikkert har skjønt, sliter vi litt med å anbefale NHL 07.
På noen områder har spillet blitt bedre enn tidligere versjoner, men den største ulempen er at spillet føles uferdig i flere ledd.
Den beste erfaringen var som vorspiel-spill med gutta, der spillet er veldig morsomt i 2 vs 2-modus, eller dersom du setter opp en turnering.
Enspillerdelen blir for lite brukervennlig til å være såpass omfattende, og online-delen lugger og er lite spillbar.
Det som imidlertid blir det største motargumentet, er at tidligere versjoner ikke er noe dårligere - faktisk gjør den økte realismen i denne versjonen at spillet kan bli mindre underholdende når du spiller det med gutta, og når tidligere versjoner er tilgjengelige for et par hundrelapper, synes vi at de fremstår som bedre kjøp.
Med mindre du kun har Xbox 360, da, og MÅ ha et hockeyspill.
| 0
|
200062
|
Samsung SGH-U700
Lekker skyvetelefon med noen plagsomme nykker.
Vårt søsternettsted Dingz.no har testet den lekre Samsung SGH-U700.
Konklusjon:
Det kjedelige med Samsung U700 er at det er en flott mobiltelefon spesifikasjonsmessig, men den når ikke opp når det gjelder brukervennlighet og ytelse.
Telefonen kunne vært en vinner hadde det ikke vært for alle de utvendige hindrene som klønete plassering av volumknapper og vanskelige navigasjonstaster på fremsiden.
I tillegg trekker musikkdelen ned siden den ikke fungerer bra nok, etter dagens standard og målt mot konkurrentene.
Siden mobilen har en lekker skjerm og trådløse teknologier som HSDPA, 3G og EDGE er den ypperlig å surfe på.
Kameraet har potensiale til å ta fine bilder, men er ikke i toppsjiktet.
En lekker telefon fra Samsung, men med litt mange nykker.
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 0
|
200063
|
Sony Ericsson W810i
Sony Ericsson hadde i fjor en enorm suksess med sin første Walkman-mobil, W800i.
Nå har oppfølgeren kommet og den imponerer like mye som forløperen.
I fjor høst slet Sony Ericsson med å levere nok mobiltelefoner til norske butikker.
Spesielt var det vanskelig å få tak i selskapets første Walkman-mobil, Sony Ericsson W800i.
En mobiltelefon som ble rost opp i skyene av en samlet kritikerkorps.
Under CES-messen i Las Vegas i år kunne selskapet dra frem W810i fra ermet, en oppfølger som kunne glede de som ikke hadde den helt store sansen for W800i.
Klassisk design
For fjorårets storselger hadde unektelig et relativt spesielt design.
Den oransje fargen appellerte ikke til alle og det var et ønske i markedet etter en litt mer klassisk modell.
Dette har selskapet tatt til seg, og W810i kommer i et klassisk sort design.
Utover dette, er det ikke de helt store forskjellene på mobilene.
Riktignok er det er par designmessige endringer, som nye navigasjonstaster og en annerledes bakside, men i det store og det hele er dette mer en evolusjon enn en revolusjon.
Vi kan imidlertid skrive under på at den er sprek.
Den minner om en sprekere utgave av kameramobilen K750i.
Som vanlig klarer Sony Ericsson å vri litt ekstra ut av designteamet sitt.
De oransje elementene lager en helhet i designet som vi synes ser spesielt godt ut.
Eneste vi kunne ønske var at vi hadde fått et linsedeksel som på K750i.
Dette var både nyttig og sprekt.
Flott kamera
For selv om fokuset på W810i er musikk fungerer denne telefonen også godt som kameramobil.
Den har et to megapikselkamera som faktisk skal være identisk med det vi finner på K750i, som hittil går for å være et av de aller beste mobilkameraene på markedet.
Man kan enkelt ta relativt gode bilder med denne mobilen og med mindre man er pirkete kan man faktisk sette de beste bildene i albumet.
Videokvaliteten er det eneste vi kunne ønske at Sony Ericsson hadde forbedret.
Både toppmodellen W900i og mange av konkurrentenes modeller har bedre videoopptaksmuligheter.
Nok en Walkman-vinner
Allikevel er det lyden som er det viktigste i denne mobilen, og som med alle de andre Walkman-mobilene til Sony Ericsson er lyden i W810i upåklagelig.
Synkronisering av telefonen er enkelt og med det medfølgende programmet Disc2Phone får man med et program for overføring av musikk.
Telefonen dukker imidlertid også opp som egen disk på PC-en, noe som gjør overføringen enda enklere ved å dra sangene rett over.
Man kan koble på et eget hodetelefonsett med vanlig 3,5 mm jack-plugg, noe som er påkrevet for en skikkelig musikkmobil.
Internminnet i mobilen er kun på 20 megabyte, men W810i har også støtte for minnekort (følger med et 512 MB Memory Stick Duo Pro) så man kan allikevel få lagt over en rekke sanger.
I tillegg har Sony Ericsson selvsagt bygd inn en FM-radio med RDS-støtte i telefonen og lagt ved kabler for å koble mobilen til stereoanlegget.
Med denne mobilen har man derfor alle de musikkmulighetene man kan trenge av en MP3-mobil i 2006.
Mye funksjonalitet
Selve brukergrensesnittet har Sony Ericsson perfeksjonert over det siste året.
Det er like brukervennlig som alltid og mulighetene til å la det se spennende ut er noe helt annet enn det vi ser fra andre mobilprodusenter.
Vi kunne ønske at Sony Ericsson tok i bruk et mer åpent operativsystem i flere av sine mobiltelefoner.
Allikevel har man i W810 all den funksjonaliteten man forventer i en middels avansert mobiltelefon, med flere nyttige programmer.
Vi satt blant annet pris på RSS-leseren som følger med.
Spill er også noe Sony Ericsson har vært flinke til i det siste, og vi har blant annet brukt mye tid på Johnny Crash Does Texas.
Et element som W800i manglet var muligheten for overføring av data ved høye hastigheter.
Selv om Sony Ericsson W810i ikke er en 3G-mobil har den allikevel EDGE-støtte, slik at man kan surfe raskt på nettet eller bruke den til å koble en laptop til nettet.
Hva med logistikken?
Sony Ericsson har tatt tak i de tingene man kunne klage på med fjorårets suksessmobil og har kommet opp med en ny vinner i Walkman-serien sin.
Det er ikke snakk om noen billig mobil, men allikevel synes vi ikke at drøye tre tusen kroner er så altfor ille for alt det man faktisk får i denne telefonen.
Vi kan i hvert fall anbefale Sony Ericsson W810i.
Nå er faktisk det største spørsmålet hvorvidt Sony Ericsson kan fikse logistikken sin.
For det er vel ingen tvil om at det kan bli et stort press på mobilbutikkene her i landet fremover og da vil det være veldig uheldig om kundene nok en gang møter tomme hyller.
Tekniske data for Sony Ericsson W810i
| 1
|
200064
|
Viewsonic ViewPad 7
Jada, nettbrett-kappløpet er for lengst i gang.
Men hadde du ventet på denne?
Viewsonic er nok et navn som skaper gjenklang i bakhodet til så veldig mange mennesker, men noen av oss husker dem godt fra eldre dager, da de blant annet laget høykvalitetsskjermer for grafikere og andre med millimeterblikk og behov for høy fargepresisjon.
Skjermer lager de fortsatt, men som en haug andre produsenter har selskapet allerede begynt å flørte hemningsløst med nettbrettmarkedet.
Gtablet er foreløpig ikke lansert her til lands, men det er ViewPad.
Det Android-baserte brettet kommer i to versjoner, en sjutommer og en titommer.
Vi har testet førstnevnte.
Ytre mål
Da vi testet Samsungs utmerkede, men ikke helt feilfrie, Galaxy Tab i oktober i fjor diskuterte vi blant annet størrelsen.
Den skal naturligvis ikke bety noe, men forskjellen på de sju skjerm-tommene til Tab og de nesten ti tommene til iPad er vesentlige, og gir begge brettene hver sine fordeler og ulemper.
ViewPad 7 går rett inn i samme diskusjon, og overtar alle fordelene til Tab - lett å ta med seg, enklere/raskere å skrive på, lettere -, men den lider også under de samme ulempene: surfeopplevelsen føles mer komplett på større skjerm, og både boklesing og videoavspilling sitter bedre på en ti-tommer.
I tillegg går Viewsonic i budsjettfella når de forsøker å kutte i kostnadene der en egentlig bør vokte seg vel for å kutte.
For hva er det du forholder deg mest til på et nettbrett?
Skjermen.
Kvalitetsforskjellen mellom både Viewpad og Galaxy Tab, og mellom Viewpad og iPad, er påtakelig når en holder enhetene ved siden av hverandre, først og fremst i forhold til innsynsvinkelen.
Du tenker kanskje at den ikke bør være noe problem på en skjerm som en holder rett foran øynene, men på Viewpad-skjermen ser vi det samme som vi har sett på blant annet andre budsjettmobiler, nemlig at det aldri føles som om synsvinkelen er riktig.
Det er skuffende.
Oppløsningen er forøvrig 800x480 piksler, godt under Galaxy Tabs 1024x600 piksler.
Det merkes.
Ikke helt hjemme
Selv om du finner nestsiste versjon av Android på Viewpad 7, såkalte "Froyo" (versjon 2.2) og et mer enn habilt nok operativsystem, betyr ikke det at alt er fryd og gammen.
For hvorfor har Viewsonic valgt å la hjemskjermen(e) forbli i landskapsmodus?
Hvorfor gjelder det samme fil- og appoversikten?
Ettersom de fleste andre programmer og funksjoner fungerer helt fint i portrettmodus burde ikke dette gjennomføres over hele linja?
Hvis en tilhører nettbrettgruppen som bruker brettene mye i portrettmodus er dette mildest talt irriterende, og selv hvis en sitter mye med nettbrettet i breddeformat vil du bli forbauset over hvor inkonsekvent det er.
Galaxy Tab fra Samsung, som også er et Android-brett med 2.2 under panseret, klarer for eksempel dette helt fint, så hvorfor har ikke Viewsonic prioritert det samme?
Tykk - men ikke så tykk
Ved første øyekast ser Viewpad 7 ganske tykkfallen ut, litt som den mannlige hovedpersonen i en amerikansk sitcom som har seget så langt ned i sofaen at rompeavtrykket fort kan tas for å være fossilt.
Det er egentlig en illusjon, for legger en nettbrettet ved siden av Galaxy Tab fra Samsung viser de seg å være omtrent like tykke.
Samsungs smarte designtrekk har vært å runde av kantene.
Det gir både Galaxy Tab inntrykk av å være tynnere enn den egentlig er, samtidig som den er god å holde i.
Viewpad 7 er ikke særlig god å holde rundt, spesielt ikke sammenliknet med Samsungs Android-brett, eller, for den saks skyld, med iPad.
Til det er den for skarp i kantene og rett i linjene.
Hakkete surfing
De som kjenner Android vet hva de får med versjon 2.2, og selv om du får full pakke i form av markedsplass, komplett epost-støtte, en rekke ulike nettlesere (via Android Market), og konfigureringsmuligheter som helt sikkert gjør iPhone, iPad og iPod Touch-eiere misunnelig, er prosessorhastigheten i Viewpad 7 akkurat litt for beskjeden til at du får formel 1-følelsen.
Stort sett alle Android-enheter vi har testet sliter for eksempel fortsatt med scrollingen opp og ned i nettleseren.
Det er ikke i nærheten av å være så friksjonsfritt som på en iPad eller iPhone, og det blir ekstra tydelig på 600MHz-prosessoren du finner i dette nettbrettet.
Det rykker og hakker mer enn vi liker, og ettersom nettsurfing er noe av det nettbretteiere gjør mest blir det også merkbart irriterende.
Så langt har Android-nettbrettene hatt mulighet for å både ringe og sende tekstmeldinger, ettersom de i prinsippet er forvokste mobiltelefoner.
Denne muligheten har du også på Viewpad 7, og det fungerer fint.
Konklusjon:
Derfor kjøper du ikke denne
Vi likte som sagt godt Samsung Galaxy Tab da vi testet den, selv om vi tror nettbrett-opplevelsen for Android-brukere blir enda bedre når Google slipper den nettbrettvennlige oppgraderingen som gjør Android til en vaskekte nettbrettplattform.
Likevel er det ikke tvil om at Galaxy Tab så langt er den desidert beste Android-opplevelsen i større format, selv om vi ikke synes den når helt opp til iPad - først og fremst på grunn av skjermstørrelsen.
Normalt sett hadde vi likevel kunnet se på Viewpad med et relativt mildt blikk.
Prisen er nemlig svært hyggelig.
Det vil si, den var å betrakte som svært hyggelig inntil ganske nylig.
Galaxy Tab kostet en liten formue da den først kom på markedet i fjor høst, men har i etterkant av lanseringen vært gjennom et pris-stup vi knapt har sett maken til.
I skrivende stund går den for rundt 4.200 kroner hos de billigste butikkene, en nedgang på rundt 2.800 kroner fra lansering.
Det gjør blant annet at avstanden ned til Viewpad 7 blir cirka 900 kroner, ettersom sistnevnte akkurat nå ligger på 3.500 kroner.
Det er et såpass lite beløp at hvis du holder Viewpad 7 i ene hånda og Galaxy Tab i andre hånda, skal du legge de 700 kronene ekstra på bordet.
Så mye bedre er nemlig Samsungs nettbrett, og, ikke minst, så mye bedre er skjermen.
Og så skal du heller ikke glemme at rimeligste iPad akkurat nå er nede i 3890 kroner.
Det er heller ingen upris for et svært bra nettbrett.
ViewSonic ViewPad 7 3G
| 0
|
200065
|
Konklusjon og karakter
Stopper sparekontoen på 20.000 kroner og du allerede er på vei til butikken kan dette være et greit valg.
Men Medion-modellen har en del ulemper du bør være klar over.
På minussiden er det først og fremst den dårlige fjernkontrollen, få finesser og den slappe brukervennligheten som trekker ned.
Og selv om vi har gitt Medion skryt for at den ikke er så kresen på kvaliteten på TV-signalene, henger den altså ikke helt med i svingene når du ser på bilder med raske bevegelser.
Prismessig er det egentlig urettferdig å sammenligne Medion med konkurrenter som har en veiledende pris som er hele 10.000 kroner høyere.
Vi har likevel publisert en direkte sammenligningstest for å synliggjøre forskjellene.
Valget for deg som kunde er likevel enkelt:
Stiller du store krav til billedkvalitet, finesser og brukervennlighet bør du spare litt til og velge en annen modell.
Kan du derimot leve med ett par skavanker så lenge du får noe flatt å henge på veggen?
Da er det bare å sjekke at DVD-spilleren har DVI-utgang og slå til.
Vi mener du får mye for pengene.
Men bytt for guds skyld ut fjernkontrollen
Den er ikke verdt irritasjonen.
Minispesifikasjoner:
42-tommers plasmaskjerm.
Oppløsning 852/480 Betraktningsvinkel 160 grader.
Oppgitt kontrast = 3000:1, oppgitt lysstyrke = 1000 cd/m2 MÅL:
Cirka 68 cm høy, 115,1 cm bred, 9,5 cm dyp.
Vekt:
38 kg (inkl. bordstativ) Innganger:
DVI, to scart hvorav en RGB, kompositt videoinngang (phono), S-Video-inngang, tre lydinngang ( phono), en lydutgang (phono), høyttalerutgang (2*7 watt), antenne og strøm
| 0
|
200070
|
Lowa Renegade FT
Skriker etter en ny designer, men er likevel kvalitetssko med gode allroundegenskaper.
Materiale/konstruksjon:
Skoene ser og føles kostbare ut.
Svært mye nubuck-lær; mer enn på mange andre sko i denne kategorien.
Mellomsåle av PU (polyurethan), og pustende Gore-Tex-membran.
LES OGSÅ:
Passform/stabilitet:
Skoene er relativt myke og behagelige, og har ikke stivheten til mange andre sko.
Gir ikke fullt så god ankelstøtte som enkelte andre sko, men stiver likevel anklene godt av.
Stabiliteten er middels.
Åpningen til foten er i største laget, og vi måtte snøre skoene hardt igjen for å få dem til å sitte godt.
Da gnaget remmene littegrann mot foten.
Støtdemping:
Underlagets slag mot foten dempes utmerket i lett fjellterreng.
På hardere underlag, som steinur eller asfalt, kunne vi ønsket oss mer demping.
Det som er der, er dog meget gå-vennlig.
Temperatur:
Gore-Tex-membranen slapp ut fuktighet en stund, men etterhvert hjalp selv ikke Gore-Tex.
Beina ble svette, og temperaturen i skoene ble høy.
Vanntetthet:
Traving i bløte myrer og små bekker i et par timer var ikke noe problem.
Ikke noe vann nådde føttene.
Direkte dusjing av skoenes overflate i 20 minutter ga samme resultat.
Skoene var like tørre dagen etter.
Såle-/sålegrep:
Sålen (Vibram) bet seg godt fast i vanlig fjellterreng, og ga ganske godt feste også på vått underlag.
Utseende:
Ser traust ut.
Mangler kulhetsfaktor, sa hun.
Litt kjedelige, sa han.
Enten avfeier man skoene som gammeldags, eller så ser man det som et tegn på at de først og fremst er funksjonelle.
Gå-følelse:
Skoene er funksjonelle.
Tross høy vekt gir de en behagelig tur, og føles påkostede ut.
I skogs- og lett fjellterreng er Lowa Renegade FT et glimrende valg.
Fjell-Kjell sier:
Skoene gjør jobben de skal gjøre - å gi deg et trygt forhold til underlaget.
I byen finnes bedre sko.
Tyske Lowa har ikke spart på læret, og du får Gore-Tex-membran.
Men smaker det, så koster det.
By-Gry sier:
Kvalitet for speidere.
| 1
|
200071
|
Citroën C1
Franske småbiler er en helt egen sjanger.
Lille C1 er likevel ikke bare fransk; den deler teknikk med japanske Toyota Aygo.
Tre- og femdørs utgaver er tilgjengelig, og den lille tresylindrede bensinmotoren er snill mot både lommeboka og miljøet.
Men vi føler den mangler særpreg.
Facelift kommer i løpet av året.
Prøv også:
Toyota Aygo, Volkswagen Up!
| 1
|
200072
|
Asus MX279H
27-tommer med HD-oppløsning og stilig design.
Det dukker opp stadig flere 27-tommers skjermer med HD-oppløsning (1920 x 1080 punkter).
Vi skrev en del om dette i forbindelse med vår test av en lignende modell fra Dell og i omtalen av nye trender for store PC-skjermer i denne artikkelen.
Kort sagt er hva som er riktig oppløsning helt avhengig både av bruker og bruksområde.
For de som har et avslappet og tilbakelent forhold til PC-bruk er HD-oppløsning helt ok.
At skjermen er stor gjør det lettere å se detaljer og skrift selv fra avstand.
I tillegg er film og roligere spill helt utmerket i HD.
For den harde kjerne av avanserte brukere er det derimot 2560 x 1440 som gjelder på en 27-tommer.
Men disse skjermen koster langt mer.
Asus MX279H
Skjermen fra Asus har en enkel, men elegant utførelse.
Foten er fast, den eneste justeringen som er mulig er vinkelen på selve skjermen.
Skjermflaten er matt og gir minimale problemer med gjenskinn.
Flaten går helt ut i hjørnene, det er bare en 3 millimeter tynn fysisk ramme ytterst.
Men selve bildeflaten strekker seg ikke like langt ut, det er et 9 millimeters sort felt rundt selve skjermbildet, i flukt med dette.
Tilkoblingene er 2 x HDMI og 1 x VGA.
Det er også en lydinngang med 3,5 millimeter minijack og en tilsvarende utgang for hodetelefoner eller PC-høyttalere.
Utgangen serverer lyd fra HDMI eller den analoge tilkoblingen, etter hva som er koblet til.
Spesifikasjoner:
Panel:
Bredskjerm 27.0"(68.6 cm) 16:9 Paneltype :
AH-IPS Oppløsning : 1920x1080 Full HD 1080P
:
Ja Punktavstand : 0.311mm Lysstyrke (Maks.) : 250 cd/㎡ ASUS Smart Contrast Ratio (ASCR) : 80000000:1 Betraktningsvinkel (CR≧10) : 178°(H)/178°(V) Responstid : 5ms (Grå til Grå) Farger : 16.7M
Høyttalere:
Stereo 2 x
3 watt RMS med Bang & Olufsen ICEpower®
Dimensjoner:
Med stativ (WxHxD):622,6 x 441,3 x 225,2 mm Vekt:
5,2 kg
Bildekvalitet
Skjermen har utmerket bildekvalitet, med store justeringsmuligheter for et stort utvalg bruksområder.
Fargene er sterke og klare og den matte overflaten gjør at det sjelden blir forstyrrende lys eller mønstre i skjermen, og ingen speileffekt når du ser på mørke bilder i spill eller film.
Betraktningsvinkelen er glimrende, med minimale fargeavvik når man ser fra sidene eller ovenfra/nedenfra.
Det er slik vi forventer av en IPS-skjerm, og den leverer.
Responstiden er god, selv om dette ikke er noen typisk spillskjerm.
Det er et lite etterslep, men det er knapt synlig i annet enn testprogrammer.
Visuelle hjelpemidler
Du kan også dele inn skjermen i områder, for tilpasning til forskjellige utskriftformater.
Et lite trykk på en menyknapp veksler mellom de forskjellige alternativene.
Betjening
Skjermmenyen og knappene er plassert et godt stykke fra hverandre, noe som ikke gir optimal betjeningskomfort.
Lydkvalitet
Lyden er overraskende god til å være skjermlyd.
Den dypeste bassen mangler, men lydbildet har mer fylde enn de aller fleste skjermer vi har testet tidligere.
Konklusjon
Asus MX279H er en utmerket skjerm for den som ønsker stor skjermflate uten den aller høyeste oppløsningen og ikke trenger spesiell tilpasning til sitteposisjon, høyde og vinkel.
Bildekvaliteten er svært god, til og med lydkvaliteten er til å leve med for alt utenom kvalitetslytting på musikk samt dunder og brak i film og spill.
To HDMI pluss VGA gir også god fleksibilitet når det gjelder tilkobling og bruk.
Asus MX279H
| 1
|
200074
|
TEST:AMD Athlon II
Den koster bare noen få hundrelapper, men er med sannhet en ulv i fåreklær.
Stasjonær-markedet er i tilbakegang, men fortsatt velger svært mange å bygge PC selv eller oppgradere den gamle.
Det er det mange gode grunner til, ikke minst dersom du er opptatt av å få mest mulig ytelse for pengene.
Nordens største dataleverandør, Komplett.no, solgte for eksempel rundt 120.000 hovedkort i 2008 alene.
Det ironiske er at disse salgstallene ikke regnes som en del av det totale PC-salget, som de siste årene har vært dominert av bærbare PC-er.
Ny generasjon Athlon
En svært sentral del i en hver datamaskin er prosessoren, ofte omtalt som selve hjernen i maskinen.
Prosessormarkedet domineres i skrivende stund av Intel, og her finner du også de raskeste modellene.
Nylig lanserte imidlertid hovedkonkurrenten AMD flere nye prosessorer basert på 45nm-teknologi, deriblant en ny familie dobbelkjerneprosessorer kalt Athlon II.
Dette er rimelige prosessorer myntet på budsjettmarkedet, men som likevel byr på egenskaper du kun finner på dyrere Intel-prosessorer.
Athlon II har blant annet full støtte for virtualisering.
Dette betyr langt bedre ytelse hvis du planlegger å benytte deg av XP-modus i Windows 7, for eksempel.
Halv pris
Toppmodellen Athlon II X2 250, som vi har testet, får du for 6-700 kroner i mange norske nettbutikker.
Denne kjører på 2 x 3 GHz, og trekker maks 65 watt under maks belastning.
Dette er bare noen av likhetstrekkene til Intels Core2Duo E8400, som koster omtrent det dobbelte.
Prosessorene passer i hovedkort med sokkel av typen AM2+/AM3, og en rekke hovedkort som er solgt de siste par årene er allerede kompatibel med Athlon II direkte, eller etter en BIOS-oppdatering.
Kostnader knyttet til et nytt hovedkort som støtter de nyeste AMD-prosessorene behøver uansett ikke å koste skjorta.
I vår test brukte vi for eksempel hovedkortet ASUS M4N78-AM med integrert Nvidia GeForce 8200 grafikkbrikke, til rundt 550 kroner.
Testet med Windows 7 RC
Test-PCen var for øvrig utstyrt som budsjettmodeller flest, med et kurant Nvidia Geforce grafikkort (8500GT), 2 GB minne (DDR2-6400), 750 GB harddisk (Seagate Barracuda S-ATA) og en 20x Samsung DVD-brenner.
Vi installerte Windows 7 RC på maskinen, noe som viste seg å gå helt smurt, og unnagjort på 15 minutter.
Det var ikke behov for å installere drivere i etterkant, både nettverk, lyd og grafikk ble riktig installert og konfigurert umiddelbart etter omstart.
Det slo oss også at den medfølgende prosessorviften gikk jevnt og var knapt hørbar under hele prosessen.
Dette står i sterk kontrast til den tidligere toppmodellen Athlon X2 6400+, som er basert på 90nm-teknologi og trekker dobbelt så mye strøm.
Den ble levert med en kraftigere kjøler og vifte, som under samme prosess stadig økte omdreiningene og støyet langt mer.
God ytelse
Windows 7 sitt innebygde ytelsesprogram "Windows opplevelsesindeks" bruker nå en skala fra 1 til 7,9, og her er resultatene fra vår maskin, med de to prosessorene installert:
I praksis er ytelsen lik, til tross for at Athlon II er klokket lavere.
Hvordan er disse tallene sammenlignet mot en PC med Intels dobbelt så dyre C2D E8400-prosessor?
I følge Windows 7 er forskjellene svært små:
Ytelsestestene til Passmark går mer i dybden, og her vinner Intel med klar margin på de fleste punkter:
Det er likevel verdt å merke seg at tall og praktisk opplevelse ofte avviker, og at forskjellene var ikke store nok til at vi merket noe til dem under vanlig, variert bruk, inkludert avspilling av HD-film, kontorapplikasjoner, surfing og lett gaming.
I følge Passmark er det også systemer hvor Athlon II har fått en CPU-mark som har ligget enda nærmere C2D E8400 enn i vårt tilfelle.
Svært lav temperatur
Vi brukte diagnoseprogrammet SIW til å overvåke temperaturutviklingen under kjøring av ytelsestestene, og ble svært imponert over hvor kjølig Athlon II X2 250 holdt seg:
Vi monterte deretter den kraftige kjøleren fra Athlon X2 6400+ på Athlon II X2 250, noe som reduserte varmeutviklingen til maks 36 grader under den tøffeste belastningen.
Viften gikk da med en omdreining på rundt 1500 rpm, men kunne sikkert gått på halvparten dersom det var mulig, og fortsatt sikret svært god kjøling.
For virkelig å sette prosessoren på tøffe utfordringer koblet vi rett og slett bort viften og kjørte ytelsestestene i Windows 7 på nytt, og da var temperaturen oppe i 64 grader C.
Det var ikke nok til å påvirke stabiliteten.
Eneste luftstrøm i kabinettet var den som dras gjennom strømforsyningen.
Med god luftgjennomstrømning i et romslig kabinett, og med en voksen kjøleribbe, er det faktisk fullt mulig å kjøre Athlon II X2 250 helt uten egen vifte - under normal, variert bruk.
Vi tar av oss hatten!
Konklusjon
Er du ute etter god ytelse til lav pris, kommer du ikke utenom Athlon II X2 250.
Den er blant de klart smarteste utgangspunktene for en hver PC i budsjettklassen.
Vår test-PC, med Athlon II X2 250 prosessor, 750 GB harddisk, DVD-brenner, 2 GB minne og GeForce 8500 GT-grafikk har kostet oss rundt 2500 kroner å sette sammen.
Slenger du på 500 kroner til et kraftigere grafikkort får du en PC som er som skapt for Windows 7 og som trygler om å få bryne seg på langt mer enn enkel surfing og kontorbruk.
| 1
|
200075
|
Audi A8 4.2 TDI er rå og gjerrig
MALAGA (DinSide Motor):
Åttesylindrete dieselmotorer er nå så gjerrige at de knapt kan kalles miljøbomber.
Vi har allerede meldt inn våre førsteinntrykk av A8 3.0 TDI.
Denne bilen er rask som bare det, og selv om det nok en gang var litt om og men for å finne tallet fra 0 til 100, ble Ingolstadt til slutt enig med seg selv og oppga 6,6 sekunder.
Det er veldig bra for en så stor bil med V6-motor.
Men, det er alltid noen som vil ha mer, og det er det vi skal ta for oss nå.
Vi har kjørt A8 4.2 TDI.
Denne bilen er utstyrt med en bjønn av en motor, og motordataene taler for seg selv.
Her har du 350 hestekrefter ved 4.000 omdreininger og 800 newtonmeter som er tilgjengelig fra 1.750 til 2.750 omdreininger i minuttet.
Hvis noen er i tvil så kan vi melde at dette er en svært sterk motor, Allerede ved oppstart kan man praktisk talt «høre» kreftene.
Det romler lunt i motorrommet og lyden er svært behagelig til diesel å være.
Nå kan man ikke lenger mobbe dieselmoterene for ekkel lyd.
I hvert fall ikke de store.
Rask
Vi legger inn D med den elektroniske girspaken og setter i gang.
Motoren reagerer forholdsvis kvikt og det skal ikke rare turtallet til før vi kjenner seteryggen ta skikkelig tak.
Det akselerer helt herlig.
Vi er helt sikre på at 0 til 100 på denne bilen er 5,5 sekunder.
Til sammenligning klarer A8 med V8 bensinmotor den samme øvelsen på 5,7 sekunder.
Tatt i betraktning at denne øvelsen favoriserer bensinbilen, blir dieselmotorens prestasjoner enda mer imponerende.
Når vi er litt i siget er responsen voldsom.
Speedometernåla fyker oppover skalaen, og den nye 8-trinns automatkassa girer kjapt og behagelig.
Her hjemme blir en slik bil nesten komisk.
I åttende gir går den i 100 kilometer i timen på 1.200 omdreininger!
Det er med andre ord nesten ikke mulig å bruke det siste giret i lovlige hastigheter i Norge.
Turtelleren viser 2.000 omdreininger i 180 kilometer i timen!
Så hvis man har planer om både være lovlydig og kose seg med denne her hjemme, er ikke det mulig.
Den er bygd for mye mer fart enn det vi har anledning til på norske veier.
Gjerrig
Utslippsmessig er dette i orden.
Med tanke på bilens ytelser er et forbruk på 0,76 liter per mil ikke noe annet enn imponerende.
Dette tilsvarer et CO2-utslipp på 199 gram per kilometer.
Denne gangen skal vi sammenligne Audi A8 med Suzuki Gran Vitara!
3-dørs Grand Vitara med 1,6-liters bensinmotor og automatgir slipper ut 205 gram per kilometer og klarer 0 til 100 på dårlige 13,4 sekunder!
Det er med andre ord litt forskjell på det tekniske nivået på disse to produktene.
Det er ikke rart Volkswagen har kjøpt 20 prosent av Suzuki.
Her har de mye å bidra med.
Komfortracer
A8 er en stor bil med en total lengde på 5,13 meter.
Den ruver godt på veien og skal både være god å kjøre, sportslig og ikke minst svært komfortabel.
Denne delvis umulige miksen er løst ganske bra.
Støynivået er lavt, luftfjæringen sørger for behagelige bevegelser og kjøreegenskapene er godt tilpasset denne bilen.
Den er god å kjøre, men er på ingen måte en sportsbil.
Man kan stramme opp understell og gire med hendler på rattet, og med full fart gjennom svingene kjenner man at dette er en bil som skal kjøres med litt dannelse.
Når dekkene slipper, slipper det foran og selv i sportsmodus krenger det mye når vi bruker alt veigrep.
I en 911 kjenner man i rattet når man kjører over en liten stein.
Vi kaller det gode tilbakemeldinger når man kjenner i rattet hva dekkene holder på med.
I A8 kjenner man ingenting.
Dette er en komfortbil!
4.2 TDI har sportsdifferensial bak som standardutstyr.
Denne fordeler kreftene effektivt mellom bakhjulene.
Antispinnsystemer fungerer på den måten at det bremser ned det hjulet som spinner.
Det er jo bra til dagligkjøring, men det er også klønete å bruke bremsene til å få bilen fremover.
Det er en bakvendt tankegang på menger av måter.
Sportsdifferensialen jobber fortere enn antispinnsystemer, og viktigst av alt, den aktiverer ikke bremsene.
Den fordeler krefter til det hjulet som har best grep, og bremser ikke fremdriften.
Audi har dette som standard- og tilleggsutstyr på en rekke biler.
BMW sin versjon av dette finnes kun på X6 og Honda har det på Legend.
Mye utstyr og mye penger
Det finnes mye sikkerhetsutstyr tilgjengelig på utstyrslista, og mye av det koster ekstra i tillegg til bilprisen som starter på 1.350.000 kroner.
Vi må si at dette må betraktes som en utropspris.
Det er masse saker som frister i lista over godteri, og Audi skuffer ikke når det gjelder å tilby produkter.
Stereoanlegg fra Bang & Olufsen er noe som ga mersmak, men det koster over 80.000 kroner.
Oppgraderte felger til 19, 20 eller 21 tommer koster fra snaut 20.000 til drøyt 40.000 kroner.
Metallic lakk koster drøyt 13.000 og spesiallakk koster 37.000 kroner.
Frontlys med bare LED-lys koster 23.000 kroner.
Skinnseter er standardutstyr, men likevel kan man legge til den store skinn- og alcantarapakken til 161.000 kroner.
Av mer kuriosa kan man velge sikkerhetsbelter i ønsket farge til en røverpris av 19.000 kroner.
Enda finnes det mye mer, og det blir fort 500.000 kroner i ekstrautstyr.
| 1
|
200076
|
Asus N550Jv
Meget bra PC til det aller meste.
Denne PC-en bør absolutt vurderes dersom du er ute etter en PC som kan brukes til "alt" fra skole/kontor-jobber til spill og multimedia.
Den har god ytelse, bra lyd - og en høyoppløst skjerm som verken har refleksjoner eller mister kontrast fra sidene.
Våre plusser og minuser finner du nederst.
Der finner du også lenker til andre PC-er du bør vurdere før du bestemmer deg.
Det er ikke første gang vi stifter bekjentskap med Asus sin N-serie.
I fjor testet vi blant annet N56VZ, som var en av de aller beste "allround"-PC-ene vi testet i løpet av sesongen.
N550Jv er nært beslektet utseendemessig, men den er blitt litt slankere.
Dessuten er den godt oppdatert på utstyrssiden.
Her er en kjapp utlisting av de viktigste tekniske egenskapene:
Skjerm: 15,6" Full HD matt IPS-skjerm, 1920 x 1080 piksler, ikke berøringsfølsom Prosessor:
Intel Core i7-4700HQ RAM:
8 GB (maks 16)
Grafikkort:
Intel HD 4600 / Nvidia Gforce GT 750M Lagring: 750 GB harddisk (5400 rpm)
Optisk drev:
Kombinert BD/CD/DVD-leser og CD/DVD-brenner Skjermutganger:
Mini-DisplayPort og HDMI 1.4 USB-porter: 3 x USB 3.0 Webkamera:
Ja Kortleser:
SD/MMC Trådløst nett:
Atheros b/g/n, kun 2,4 GHz Kablet nett:
Ja, inntil 1000 Mbps Annet:
Bluetooth 4.0, fire interne høyttalere + ekstern subwoofer OS:
Windows 8 64 bit Størrelse: 383 x 255 x 27.7 mm Vekt: 2,6 kg Pris:
Fra 8.449 kr inkl mva (jf Prisjakt.no 20.9.2013)
Prisjakt.no
Hele kabinettet er av metall, kun rammen rundt skjermen er av plast.
Vekten er den samme som på forrige generasjon N-serie, men den er en halv centimeter tynnere - noe som gir et langt lekrere uttrykk, mener vi.
VGA-utgangen er borte og erstattet med en mini-DisplayPort.
Merk at begge er klargjort for 4K-oppløsning.
For øvrig merker vi oss at PC-en har det siste av det siste på de fleste plan.
Skulle det være noe vi ikke er helt fornøyd med måtte det være at PC-en har harddisk og ikke SSD, samt at nettverksortet ikke støtter 5 GHz-båndet eller trådløs overføring av skjermbildet (WiDi).
Alle tilkoblingene sitter på venstre og høyre side, og er lett tilgjengelig.
PC-en har også et optisk drev som kan spille Blu-ray-filmer, noe mange sikkert vil sette pris på.
Tastaturet er av chicklet-typen, der hver tast er isolert fra de andre.
Slike har fordelen at de er enkle å rengjøre.
En annen, og minst like viktig fordel er at tastaturet er fast og fint, og behagelig å skrive på.
Det avgir også lite lyd under skriving.
Baklys er også på plass.
Over tastaturet sitter en av/på-knapp og en hurtigknapp i hver sitt hjørne.
Hurtigknappen aktiverer Asus Console, en meny som blant annet gir deg rask tilgang til divere Asus-spesifikke innstillinger:
Under tastaturet sitter en relativt stor pekeplate som støtter flerberøring og en rekke såkalte "gestures" (fingerbevegelser for å aktivere forskjellige funksjoner).
Denne fungerer bra, og bedre enn den som satt på N56VZ.
Det eneste vi har å utsette på den er at den er litt følsom, for eksempel burde den skille bedre mellom fingerberøring og utilsiktet berøring med håndflaten.
Maskinen drar luft fra undersiden ved hjelp av to relativt store vifter, og blåser den ut under skjermfestet.
Viftene kan i lange perioder gå konstant, men de er meget støysvake i de aller fleste situasjoner.
De blir neppe noe irritasjonsmoment, men maskinen er ikke lydløs.
PC-en er utstyrt med intet mindre enn fire høyttalere, og i tillegg får du med en ekstern subwoofer som kobles til en egen utgang på venstre side av PC-en.
Det gir vesentlig bedre fylde i lyden, og på bordet i en liten hybel, med World War Z på Blu-ray og potetgullposen i fanget, har du langt på vei en grom enmannskino.
Det gir imidlertid en ekstra "klump" når man er på farten, og da legger nok de fleste subwooferen igjen hjemme.
Slik er den i bruk
Fra du skrur på PC-en til den er klar til bruk tar det 20 sekunder.
Det er faktisk ganske så raskt for en PC med harddisk.
Merk imidlertid at det kan ta vesentlig lengre tid de første gangene du starter PC-en, til ting har fått "satt" seg.
Uansett:
SSD-baserte PC-er starter ofte på godt under 10 sekunder, viser våre tester.
Det er imidlertid sjeldnere og sjeldnere man faktisk skrur maskinen helt av.
Lukker du lokket går maskinen i hvilemodus, og er klar på et par sekunder så snart du åpner det igjen.
PC-en oppleves uansett som meget rask i de fleste situasjoner.
Bruksopplevelsen er god, selv om vi av og til ergrer oss over popup-bokser som for eksempel påstår at PC-en er i faresonen (gjelder spesielt prøveversjonen av sikkerhetspakken fra McAfee.
Vi legger ikke skjul på at vi misliker den kraftig).
Windows 8 har god innebygd sikkerhet, så vi velger alltid å avinstallere denne prøvepakken - med god samvittighet.
Ytelsesmålinger
Windows Opplevelseindeks gir oss følgende indikasjoner på ytelsen.
Her går skalaen fra 1,0 (tregest) til 9,9 (raskest):
Passmark PerformanceTest 8.0 ble brukt til mer inngående ytelstester, og i diagrammene under har vi sammenlignet tallene vi fikk mot andre, relevante modeller vi har testet den siste tiden:
Prosessor: 7968 poeng.
Dette er øvre del av skalaen hva angår prosessorytelse på bærbare PC-er, og selv om det finnes raskere modeller, er det neppe her du vil oppleve noe flaskehals med det første.
Et meget godt valg for deg som har lyst på en PC som kommer til å holde tritt med utviklingen på programvaremarkedet de kommende fire-fem årene.
Grafikk: 1429 poeng.
Nesten fire ganger så høy 3D-ytelse som den integrerte grafikken fra Intel, og temmelig god ytelse til for eksempel spill.
Du kan spille de nyeste spillene på topp 10-lista i elektronikkbutikken, med høyt detaljnivå.
Bare på de aller mest krevende titlene kan det hende du må gå ned litt på oppløsningen for at den flytende opplevelsen også skal gjelde for de mest intensive scenene.
Harddisk Lesehastighet:
Inntil 110 MB pr sekund Skrivehastighet:
Inntil 78 MB pr sekund.
Dette er typiske tall for 5.400 rpm-harddisker, og definitivt det største ankepunktet mot denne PC-en.
Denne kan du riktignok bytte ut med en SSD senere, når behovet eventuelt melder seg.
En rask SSD kan gi en følelsen av en langt raskere PC, men det kommer helt an på bruksmåten.
Ved enkel bruk er det ikke sikkert du vil merke annet enn at programmer starter raskere.
Hva så med batteritiden?
Den kunne vært bedre - men her har altså Asus utstyrt maskinen med et firecellers batteri på 59 Wh, og det gir ikke bedre enn 287 minutter med lav belastning (4 timer og 47 minutter) og 216 minutter ved videoavspilling (3 timer og 36 minutter).
Under normal, variert bruk kan du forvente 4 timer før batteriet må lades, og det er under middels i denne kategorien.
Konklusjon
Nok en gang har Asus levert en PC som holder mål i de fleste bauger og kanter, og det er absolutt et godt valg for deg som er ute etter en allround-maskin.
Vi kunne tenke oss litt bedre batteritid når vi er på farten, og SSD for å dra mer ut av ytelsen, men alt i alt en maskin som får et velfortjent anbefalt-stempel.
Se våre plusser og minuser i boksen under, og få med deg testene av de åpenbare konkurrentene fra Multicom, Toshiba og Samsung.
Asus N550JV-CN182H
| 1
|
200077
|
TEST:BMW 2 Active Tourer xDrive
Med firehjulsdrift og ny, raffinert og kraftig dieselmotor blir 2-serie Active Tourer en komplett bil.
Det er så mange som forbinder BMW med bakhjulsdrift, at det er lett å glemme at de faktisk er det bilmerket som selger flest biler med firehjulsdrift (xDrive) i det norske markedet.
Men da de startet med forhjulstrekk ble det bråk.
Helt feil?
BMW-entusiastene ropte om svik av merkets identitet.
For ikke nok med at 2-serie Active Tourer, da den kom, hadde drift på "feil" hjul - noe BMW hadde sagt de aldri ville produsere, det var også en flerbruksbil, noe de også hadde lovet aldri ville skje.
Men så testet vi den nye 2-serie Active Tourer, og kom til at dette var jo slett ikke så verst.
Den er for øvrig en helt annen type bil enn «bare» 2-serie, noe vår test av 220i viser med all tydelighet.
Men nå er altså den firehjulsdrevne utgaven av Active Tourer på plass, og den kommer i tillegg med den nyeste dieselmotoren og den flotte åttetrinns automatgirkassen.
Eksteriørbilder:
Konkurrenter?
Med xDrive er eneste direkte konkurrent Mercedes-Benz B-klasse med 4Matic firehjulsdrift.
Det er ikke så lenge siden vi prøvekjørte den oppgraderte versjonen av denne, så sammenligningsgrunnlaget var på plass.
Og det gikk ganske raskt opp for oss at BMW har fått til et enda bedre produkt.
Men la oss heller ikke glemme VW Golf Sportwagon som også er en meget kompetent aktør i samme kategori.
Den har imidlertid ikke det samme premium-tilsnittet, men kommer til gjengjeld med en langt hyggeligere pris.
Vi kåret Sportswagon til det beste Golf-kjøpet etter prøvekjøring, men siden Volkswagen ennå ikke har bestemt seg for å utstyre den med 4Motion (VWs 4x4), så er den foreløpig ikke noen reell konkurrent.
Plass så det holder
Tverrstilt motor foran og akselavstand på 267 centimeter betyr mye for plassforholdene.
Forskjellen i plassutnyttelsen mellom denne og BMW 1-serie er skrikende.
Med baksetene oppe har man 468 liters bagasjeplass.
De kan felles med å trykke på en knapp, og man kan også skyve dem langt framover hvis man vil ha dem oppe.
Innvendig er inntrykket enda bedre - i det minste med Sport Line eller Luxury Line-pakken, som testbilen var utstyrt med.
Med skjerm på 8,8-tommer og skinnseter med kontrasterende mønster ser det riktig så lekkert ut.
Ny 4x4-konfigurasjon
Men vi skal ikke gjennomgå i detalj alle egenskapene til BMWs første fleksibil (kompakt flerbruksbil) i nyere tid - her henviser vi til den første testen.
Her fokuserer vi i stedet på det som er nytt.
Det vesentligste er at den nye versjonen av xDrive for første gang baseres på en plattform som i utgangspunktet er forhjulsdrevet.
Dessuten har den fått den nyeste versjon av 20d-motoriseringen, altså siste generasjon dieselmotor basert på den modulære motor-arkitekturen.
Det er altså snakk om en helt annen motor enn den vi testkjørte i 420d xDrive i vinter.
Mer moderne motor
Det betyr at den tilhører BMWs nye generasjon med motorer, som løfter Efficient Dynamics-begrepet til et nytt nivå.
«Grunnstenene» i denne er sylindre med en halv liter slagvolum hver og variantene som introduseres i stadig flere bensindrevne modeller er 3,0-literen med seks sylindre, 2,0-literen med fire og 1,5-literen med tre sylindre.
Sistnevnte er den som blant annet sitter i hybrid-sportsbilen i8 - men den finnes også i 2-serie Active Tourer, nærmere bestemt i 218i, der den produserer 136 hestekrefter.
Det dreier seg om innsteget i Active Tourer-familien, til 308.000 kroner.
Hovedprinsippet er det samme for dieselmotorene.
Alle har BMWs nå kjente Twin Power Turbo-teknologi.
Raffinert diesel
Dette er toppmotoriseringen på dieselsiden for Active Tourer.
Ønsker man bensin, firehjulsdrift og automat er toppvalget 225i med 2.0-liters rekkefirer Twin Power Turbo og 231 hestekrefter.
Men for vår del var testbilen altså dieselmotorisert, men det tenkte vi snart ikke mer på.
Denne motoren er nemlig mye mer raffinert enn sin forgjenger.
Lyden er mye mer dempet, dieselraklingen er nesten borte.
Gangen er mer kultivert og motoren føles samtidig mer spenstig, kvikkere og med en mer harmonisk kraftutvikling.
En ny generasjon - helt klart.
Skikkelig grep
På tørr asfalt er det eneste vi merket til xDrive at det tok av kvikkere enn forventet.
Så er da også 220d med firehjulsdrift en habil sprinter, ikke bare grunnet den spreke (190 hestekrefter) og sterke (400 newtonmeter), nye motoren, men også takket være en effektiv åttetrinns automat kombinert med firehjulsdriften.
BMW presiserer at firehjulsdrift-systemet ikke øker bilens masse med mer enn 61 kilo.
Interiørbilder:
Avansert 4x4
BMWs xDrive av siste generasjon er tilpasset konfigurasjonen med tverrstilt motor og forhjulsdrift i utgangspunktet.
Det dreier seg om firehjulsdrift med Haldex-kobling av femte generasjon, som er modifisert med en ventil som regulerer tilførselen av olje til flerplatekløtsjen.
Dette gjør den enda raskere i reaksjonen slik at moment blir sendt til bakhjulene allerede før føreren merker at det er noe behov for det.
Firehjulsdrift vil ikke bare være aktivert på glatt/krevende føre, men ved dynamisk, aktiv kjøring i sving og i høye hastigheter på for eksempel tysk motorvei.
Systemet jobber sammen med en differensial på bakakselen som har sin egen elektroniske kløtsj.
Systemets reaksjonstid er på 0,1 sekund, ifølge BMW.
Komfort OG dynamikk
Og etter forsøk både på og utenfor vei må vi si oss enda mer overbevist av BMWs 2-serie med dette systemet enn vi var av Mercedes' versjon på B-klasse.
Reaksjonene er mer sømløse og effektiviteten upåklagelig.
Her merkes det at 4x4 har som oppgave ikke bare å forbedre fremkommeligheten, men også å gi bilen mer dynamikk og kjøreglede generelt.
Balansen er god - bilen oppleves overraskende lite fortung.
Det merkes heller ikke i overdreven grad at bilen har høyere tyngdepunkt enn sine lavere familiemedlemmer.
Akkurat som motoren oppleves understellet som raffinert og er et steg opp fra den forhjulsdrevne varianten.
Styringen er presis og direkte, og gir brukbart med tilbakemeldinger fra underlaget.
De dynamiske egenskapene gjør med andre ord ikke skam på merket BMW.
Samtidig er ikke komfortnivået ofret, selv om vi bet oss merke i noe rullestøy på de grovere asfaltpartiene.
Men korte ujevnheter og røff grusvei i godt driv taklet bilen uten problemer.
Dette er overraskende bra i denne bilklassen.
Utstyrsmessig er BMW selvsagt nærmest uuttømmelige når det gjelder ekstrautstyr.
Her finner man det nyeste av førerassistanse og sikkerhetssystemer, navigasjon «plus», komfortutrustning og dekor.
I tillegg til grunnprisen på 448.000 kroner for 220d xDrive 190 hk med automat (pluss frakt og leveringsomkostninger), regner vi med at en svært stor andel av kundene vil plusse på utstyr for 50 - 100.000 kroner, ofte mer.
Den beste
Vi avrunder denne testen med å utrope BMW 2-serie Active Tourer til bestemann i klassen.
Den klassen er riktignok ennå relativt glissen, men uansett kategori er dette en kompaktbil som har svært mange veldig gode egenskaper.
Den er råsterk, rask, kjører veldig bra selv om den har relativt høy sittestilling.
Din gir i tillegg samtidig en rekke familiebil-fordeler.
Miljømessig kommer den ikke altfor uheldig ut hvis vi skal tro det oppgitte forbruket på 0,46 liter per mil - med 190 hester, automat og firehjulsdrift, må vi huske på.
Det blir altså terningkast seks på nykommeren som lykkes i første forsøk!
Reiseomkostningene til denne reportasjen er dekket av importøren.
Les mer her
| 1
|
200078
|
Microsoft Surface Pro 3
Nettbrett eller bærbar PC?
Det siste.
Denne uka blir Surface Pro 3 tilgjengelig i norske butikker, etter å ha blitt lansert over Atlanteren tidligere i sommer.
Surface Pro 3 er altså den tredje Pro-enheten i rekken, som lanseres 18 måneder etter at den første Surface-enheten så dagens lys.
Både den opprinnelige Surface og Surface 2 finnes i «lettvekter»-versjoner (som kjører Windows RT; en Windows-versjon uten mulighet for å kjøre tradisjonelle Windows-programmer), men foreløpig er det ikke annonsert noen RT-variant av treeren.
Dette er nytt
Microsoft har gjort noen endringer fra Surface Pro 2, som vi testet i oktober i fjor.
Denne modellen blir for øvrig ikke tatt vekk fra markedet, men vil fortsatt være i salg.
Her er noen av de viktigste nyhetene i Surface Pro 3:
Større skjerm – Surface 2 Pro hadde en 10,6" berøringsskjerm med 1920x1080-oppløsning.
På Surface Pro 3 er denne skjermstørrelsen økt til tolv tommer, og oppløsningen økt videre til 2160x1440; altså i et 3:2-format.
Det synes vi er med på å undestreke at dette primært er en bærbar PC og ikke primært et nettbrett, selv om det kan brukes som begge deler.Tynnere og lettere – Mens Surface 2 Pro var 13,5mm tykk, er dette nå blitt krympet til 9,1mm.
Vekten er redusert fra 916 til 798 gram.Ny penn – Med i pakken får du også en penn, som nå er blitt litt tykkere, og som i våre øyne føles bedre å skrive med.
Mer om pennen senere.Flere vinkler – Mens Surface Pro 2-skjermen kunne vinkles på to måter, er dette nå blitt ganske sømløst helt ned til 150 grader på Surface Pro 3.Kraftigere – Surface Pro 3 kommer i fem utgaver, der de to kraftigste utgavene har i7-prosessor fra Intel.
Fem versjoner
Til denne testen har vi fått den nest billigste konfigurasjonen, med Core i5-prosessor (1,9GHz, to kjerner), 128GB lagringsplass (litt under 100GB tilgjengelig) og 4GB internminne.
Den koster 8.645 kroner, og det er altså uten tastatur.
Type cover-tastaturet vi også fikk med testproduktet koster 1100 kroner ekstra, så den totale prislappen flørter med andre ord med den magiske 10.000-kronersgrensen.
Her er for øvrig de øvrige konfigurasjonene og tilhørende priser: 64GB/Intel i3: 6895,- 128GB/Intel i5: 8645,- (testmodell) 256GB/Intel i5: 11225,- 256GB/Intel i7: 13375,- 512GB/Intel i7: 16845
,-
I følge Microsoft var den nest dyreste varianten den mest forhåndsbestilte i Norge, og Norge var blant landene i Europa med flest forhåndsbestillinger – da målt i antall, og ikke per innbygger.
PS!
Surface Pro 3 støtter også minnekort av micro SD-typen, slik at du kan utvide lagringsplassen.
Nettbrett eller PC?
Microsoft var svært tydelige på pressekonferansen der vi fikk utdelt vårt testeksemplar – dette er en PC, og ikke et nettbrett.
Det understreker selskapet ved å sammeligne Surface Pro 3 med Macbook Air på Surface-hjemmesiden.
Vi må innrømme at vi da synes det er litt snålt at Microsoft har valgt å selge tastaturet som tilbehør, men med både USB-port og Bluetooth-støtte, er det selvsagt fritt frem for å bruke et annet tastatur.
Finfin penn
Som med forgjengerne er skjermen berøringsfølsom, og det følger altså med en penn i pakka.
Selve maskinen har ingen egen holder til denne pennen, men via magnetisme kan den festes på siden av skjermen et par steder.
Magneten er dog ikke spesielt kraftig, så pennen faller lett av i en bæreveske.
Kjøper du type cover-tastaturet følger det heldigvis med en liten «løkke» som du teiper under på siden, og som da fungerer som en penneholder.
Den nye pennen er som nevnt litt tykkere enn forgjengeren og drives av et AAAA-batteri.
I forhold til den forrige pennen er den nye mer presis, og forsinkelsen redusert fra allerede svært gode 18ms, slik at skjermen ikke «henger etter» når du tegner.
På den negative siden har den «bare» 256 ulike trykknivåer (1024 på Surface Pro 2).
Det er allikevel mer enn nok til å gi en skikkelig følelse av å skrive på et ark, der strekene blir kraftigere jo hardere du trykker pennen.
Pennen har også tre knapper – to nær pekefingeren når du skriver og én på toppen.
Knappen på toppen kan tilordnes en snarvei – standard er OneNote (Microsofts program for å lagre alt mulig av notater), som også kan startes med pennen selv om skjermen er avslått.
Det gir deg mulighet til kjapt å notere noe – uten å måtte låse opp maskinen.
Trykker du to ganger på den, skal det tas et skjermbilde som limes direkte inn i OneNote, slik at du kan beskjære og tegne på det, men vi har ikke lykkes å få akkurat det til å fungere.
Det var heller ikke helt stabilt da vi fikk Surface 3 demonstrert av Microsoft, men fikses nok i en oppdatering senere.
De to andre knappene brukes henholdsvis til å pusse bort det man har skrevet og som vanlig musknapp, for eksempel til å merke deler av et bilde.
Surface Pro 3 er også smart nok til å oppdage når pennen er i nærheten av skjermen, slik at øvrig berøring midlertidig deaktiveres.
Dermed kan du hvile hånden på skjermen mens du skriver.
Når du holder pennen nær skjermen vises også punktet du «sikter på», på samme måte som på Samsungs Note-nettbrett.
Mer fleksibelt
Den nye kickstand-innretningen på baksiden (som gjør at skjermen kan stå oppreist) er nå vesentlig forbedret – den har en ganske drøy treghet, men det ser vi på som positivt, siden det betyr at den står støtt uansett hvilken vinkel man har valgt.
Man kan legge den helt ned til 150 graders vinkel, og det er i praksis trinnløst.
Touch cover-tastaturet er også smått forbedret fra forgjengeren.
For det første er det større i henhold til den økte skjermstørrelsen, og det er også mulig å bikke det siste leddet inntil skjermen litt opp, slik at innretningen føles stødigere i fanget, eller dersom man ønsker en vinkel på tastaturet når det står på skrivebordet.
Dog føler vi ikke at Surface Pro 3 er like egnet til å ha i fanget som en vanlig laptop, siden vektfordelingen gjør det lettere å miste den i gulvet.
På skrivebordet avgir det også mer lyd dersom du har valgt å vinkle tastaturet.
For øvrig er også styreflaten større enn hos forgjengeren og føles behagelig og presis i bruk, med støtte for flerberøring slik at du for eksempel kan skrolle nettsideinnhold med to fingre.
Vi gjør også oppmerksom på at du ikke må velge lilla.
Tastaturet finnes også i sort, rødt og blått.
Vi må også gi plusspoeng for at Surface Pro 3 har en magnetisk ladeinnretning, slik Apple lenge har hatt sin Macbook-serie.
Det gjør at kabelen bare faller ut dersom du snubler i ledningen, slik at hverken pluggen knekker i porten eller maskinen faller på gulvet.
Surface Pro 3 har én USB3.0-port (full størrelse), samt en mini Display-port som kan brukes for å koble den til en TV eller projektor.
Enheten støtter også 802.11ac-standarden, men har ikke mulighet for SIM-kort.
I bruk
Fra avslått tilstand er Surface Pro 3 klar til dyst i løpet av femten sekunders tid.
Slukker du bare skjermen, tennes den igjen umiddelbart når du trykker på en knapp på tastaturet eller på siden av skjermen, men etter en tid med slukket skjerm, går maskinen i dvale slik at du igjen må vente de femten sekundene.
Da fungerer heller ikke OneNote-snarveien på toppen av pennen.
Surface Pro 3 kjører altså Windows 8.1; et operativsystem som ikke bare har vært positivt mottatt, men som eksisterende brukere kjenner seg godt igjen i.
Det følgende blir litt subjektivt, men selv opplever jeg Windows 8 å være litt rotete på grunn av todelingen – man har Metro-grensesnittet med tilhørende Metro-apper, som er ganske nettbrettvennlig, og det «vanlige» skrivebordsmiljøet som ikke er tilpasset berøring overhodet, og det føles litt som om man befinner seg i to verdener.
I løpet av uken med Surface Pro 3 er det også enkelte småting jeg har opplevd som problematiske.
Her er noen eksempler:
Jeg hadde et langt og avansert LastPass-generert passord på Microsoft-kontoen min, men skjønte kjapt at det ble litt slitsomt å taste inn hver gang jeg skulle låse opp maskinen.
Derfor endret jeg det til noe litt enklere.
Da jeg tok med Surface Pro 3 hjem og skulle logge på igjen, var den naturligvis ikke på nett, men for å logge på måtte jeg nå bruke det forrige passordet – som jeg hadde overskrevet og ikke hadde lagret noe sted.
Løsningen ble å «fake» jobbnettverket ved å starte mobilt hotspot på telefonen og endre SSID og passord likt jobben sitt, slik at maskinen automatisk koblet seg på nettet fra mobiltelefonen, og da kunne jeg bruke det nye.
I dag opplevde jeg å sitte på jobb og logge meg på med samme feilmelding, men etter noen sekunder var den koblet på jobbnettverket slik at jeg kunne logge meg på med det nye passordet.Jeg åpnet lånekontrakten fra Microsoft i epostappen som et Word-vedlegg.
Åpnet det i Word og signerte med pennen før jeg skulle sende det i retur direkte fra Word.
Da måtte jeg igjennom Outlook-veiviseren (det andre e-postprogrammet).
Penn og finger er ikke det samme – holder jeg pennen i hånda etter å ha notert noe og skal finne et annet program, har jeg flere ganger brukt pennen for å sveipe Metro-grensesnittet, men da flytter jeg bare flisene (som om man holder musknappen nede).
Jeg klarte ikke å pare pennen med maskinen i det initielle oppsettet, selv om jeg gjorde alt etter boka.
Etterpå måtte jeg derfor finne frem til pennoppsettet (ikke så intuitivt for de som ikke har brukt Windows 8) og dra igjennom et par ganger før det endelig virket.Jeg finner ikke Angry Birds i Windows-butikken når jeg søker, men fant det listet opp blant populære spill.
Flere programmer fremstår noe uskarpe på Surface Pro 3-skjermen, som for eksempel Spotify, som har ganske «tåkete» skrift sammenlignet med andre programmer.
Også Google Chrome var uskarp til å begynne med, men ble i løpet av testperioden oppgradert til versjon 37, der en av nyhetene nettopp var skarpere tekst, og den oppgraderingen var en velsignelse.
På Firefox er selve nettinnholdet skarpt, mens navigasjonsknapper og den slags er uskarpt.
Litt den samme følelsen som da vi testet Macbook Pro Retina første gang, med andre ord, og noe som sannsynligvis skyldes at oppløsningen på Surface Pro 3 både er svært høy og ganske utradisjonell.
Når det er sagt, er skjermen på Surface Pro 3 svært god.
Den er riktignok ganske blank og gir derfor en del refleksjoner, men innsynsvinkelen er svært god i den vertikale retningen, som er kjekt på en bærbar PC.
Med oppløsning på 2160x1440 fordelt på en tolv tommers skjerm er den også svært, svært skarp.
Ytelse
Når det gjelder den generelle ytelsen i daglig bruk, føles Surface Pro 3 kjapp.
Programmer starter raskt, animasjoner glir fint og PC-en responderer raskt på alt.
Nevnt er også den svært lave forsinkelsen når man bruker pennen, som gjør at man i større grad føler at man skriver sammenlignet med lignende løsninger på andre nettbrett.
Til spill er den imidlertid ikke så godt egnet.
Det fungerer selvsagt greit med spill som er litt enkle, som Angry Birds og den slags, men med 3D-spill flyter det langt svakere; for eksempel når vi tester med Pinball FX2, som kan lastes ned fra Windows-butikken, og som hakker tydelig.
Når maskinen stresses litt med ting som dette, blir den varm, og vifta høres også godt, men har heldigvis en lite plagsom frekvens.
(For den som er ekstra opptatt av ytelse, kan det være verdt å ta en titt på Anandtechs gode sammenligning med Surface Pro 2, der treeren scorer bedre enn toeren i enkelte ytelsestester, men der belastning over tid gir svakere resultater.)
Microsoft oppgir cirka ni timers batteritid ved nettbruk – selv måtte jeg finne frem laderen etter rundt sju, men det inkluderte også installasjon av diverse apper og litt-mer-enn-lett bruk.
Det er uansett en del svakere enn siste utgave av Macbook Air, som Microsoft selv sammenligner Surface Pro 3 med.
Vi gjør nok en gang oppmerksom på at vi har testet den nest letteste konfigurasjonen og at det finnes Surface Pro 3-konfigurasjoner med mer kraft enn vår testmodell.
Konklusjon, Microsoft Surface 3
Da vi testet det første Surface-brettet, satt vi igjen med følelsen av et produkt som falt mellom to stoler.
Det gjør vi ikke med Surface Pro 3 (ei heller med forgjengeren for den saks skyld), og vi er enig med Microsoft – denne enheten er primært en bærbar PC.
Vi setter pris på endringene som er gjort fra Surface 2, spesielt hva angår vekt, tykkelse og det faktum at skjermvinkelen nå er langt mer fleksibel.
Det er kanskje ikke maskinen som er best egnet å ha på fanget på bussen, men da kan man dra av tastaturet og bruke det som et nettbrett.
Pennen er komfortabel i bruk, både med tanke på hvordan den ligger i hånda og den lave forsinkelsen når man tegner på skjermen.
Designere med spesielle krav bør være oppmerksomme på at den nye pennen har færre berøringsnivåer enn forgjengeren.
Litt ekstra batteritid hadde ikke vært å forakte, og som nevnt blir Surface Pro 3 ganske varm ved belastning og kan støye litt.
Prisen er også relativt høy, men det er den også for andre maskiner med såpass nett utforming og høytoppløselig skjerm.
Hvorvidt du liker Windows 8 blir selvsagt subjektivt – selv om jeg ikke er så begeistret for det, hindrer det meg ikke i å trille en femmer til Microsofts siste nettbrett PC.
Microsoft Surface Pro 3 i5 128GB
| 1
|
200079
|
Sony NWZ-A820
Den nye Walkman-serien imponerer nok en gang med glimrende lyd og lekker design.
Walkman-spillerne fra Sony lever i beste velgående, men kassetter og CD-plater tilhører naturligvis fortiden.
Nå er det snakk om små, flashminnebaserte lommespillere, som fokuserer like mye på bilde og video som på musikk.
DinSide Data har testet flere modeller i A- og S-serien tidligere, og har stort sett gitt meget gode terningkast.
Aller best har modellen NWZ-S610 gjort det, som er en av svært få spillere som har fått terningkast 6 hos oss.
Tynn og lekker
A-serien fokuserer mer på design, der S-serien har fokus på funksjoner.
Innpakningen er i metall og glass, og som på forgjengeren er også A820-serien syltynn - kun 8 mm.
Flatemålet er derimot litt større, vi målte den til 9,4 x 5 cm, og vekta stopper på 57 gram.
Uansett hvilken spiller du velger fra Sony nå, kan du være trygg på at alle gamle lyter knyttet til kopisikring og proprietær, elendig programvare, tilhører fortiden.
Nye Walkman-spillere støtter ikke en gang Sonys eget lydformat, ATRAC, og det sier sitt.
Her må du begrense deg til WMA, AAC (inkludert ukryptert musikk kjøpt fra iTunes Store) og MP3, men skulle du være så uheldig å ha en svær samling av ATRAC-musikk, får du heldigvis med et lite konverteringsprogram på kjøpet.
Større skjerm
A820-serien er andre generasjon "frie" Walkman, og i forhold til forrige generasjon (A810) er skjermen blitt større (nå 2,4 tommer mot 2 på A810), kapasiteten på toppmodellen har økt fra 8 til 16 GB, og spillerne har fått støtte for Bluetooth-overføring av musikken, enten til trådløse øretelefoner, PCen eller Sony-anlegget i stua.
Knappene er de samme som tidligere, men plasseringen er litt annerledes.
De består av en firkantet navigasjonsknapp med play/pause i midten, samt Option og Back.
Betjeningen er etter vår mening en av de mest gjennomtenkte i klassen, akkompagnert med oversiktlige og lettfattelige menyer.
Et kort trykk på Option gir deg forskjellige valg knyttet til bilde- video og musikkavspillingen, et langt trykk skrur av spilleren.
Et kort trykk på Back tar deg et skritt tilbake fra stedet du befinner deg, mens et langt trykk tar deg til hovedmenyen.
Å bla i en stor bilde- video eller musikksamling, hoppe mellom musikkspor, starte og stoppe videoavspilling og lignende skjer umiddelbart uten venting.
Du finner dessuten en rekke forskjellige innfallsvinkler til samlingen, basert på tagger, men du kan også navigere på mappe/fil-nivå.
Sistnevnte er spesielt nyttig når musikksamlingen har mangelfull eller feilaktige ID3-tagger.
God på lyd og bilde
Til vår store begeistring noterer vi oss at det er de samme, glimrende ørepluggene som følger med A820-serien som fulgte med forgjengeren.
Bortsett fra at de ser litt snodige ut, er de uten tvil blant de aller beste du kan få med som standard når du kjøper deg en lommespiller i dag.
Proppene isolerer godt mot utenforstående støykilder, og tar god vare på lydbildet gjennom hele spekteret.
Vi ser ingen grunn til å bytte dem ut, for å si det på en annen måte.
I tillegg finnes en haug med innstillinger på spilleren som du kan boltre deg med for å gjøre lytteopplevelsen mest mulig behagelig, inkludert algoritmer for å "pynte på" sterkt komprimert musikk.
Det mest overraskende er at det faktisk virker!
Skjermen er særdeles skarp og fin, og bildet er synlig fra nesten død vinkel.
Du kan justere lysstyrken tre hakk opp fra standardposisjon, og det gjør skjermen merkbart bedre utendørs.
Ingen store problemer med synligheten, selv i solskinn.
I kjølvannet av god skjermkvalitet må vi sin noe om videofunksjonen.
Formatet er MPEG-4, og oppløsningen 320 x 240 piksler, og avspillingen skjer uten hakking (inntil 30 bilder pr sekund).
Det er altså ikke bredskjermformat, men videofilene kan spilles av liggende, og da utnyttes i det minste mer av skjermflaten.
Egnet og uegnet programvare
Programvare for overføring til spilleren trenger du strengt tatt ikke, så lenge formatene er kompatible.
Du kan velge å bruke Windows Utforsker eller en annen filbehandler, og dra og slippe filer til enheten.
Du kan selvsagt også bruke et egnet multimedieprogram, for eksempel WinAmp eller MediaMonkey.
Sony anbefaler selv å bruke Windows Media Player 10/11, som finnes allerede på de aller fleste PCer som har Windows på harddisken.
I tillegg følger programmet Sony Media Manager 1.1 med på CD, som vi mistenker er restene av gamle (og forhatte) SonicStage:
Det viste seg i tillegg å være en light-versjon, uten mulighet til å konvertere videofilene våre, og dermed ser vi rett og slett ingen grunn til å installere dette programmet.
Forgjengeren kom med programmet Image Converter 3, som sørget for dette.
Hvorfor funksjonen er tatt bort, vel, det forstår i hvert fall ikke vi.
Konkurrenten Creative er i så måte mer kundevennlige.
Vi har selv brukt programmet Slysoft CloneDVD Mobile for å rippe DVDer til en kompatibel MP4-variant, og det kan anbefales.
Det koster imidlertid noen kroner, og hvis du er ute etter en gratisløsning er det en god ide å ta et søk hos Snapfiles.
Seig overføring, seiglivet batteri
Overføringshastigheten er imidlertid ikke noe å skryte av.
Vi gjorde noen målinger som tyder på at den ligger på underkant av 2 MB pr sekund.
Har du en 16 GB-spiller som skal fylles opp, så snakker vi altså om minst et par timer, og det er ikke spesielt imponerende i 2008.
Når du først har fått overført filene dine, kan du kose deg med inntil 10 timer video eller 36 timer med musikk, før batteriet må lades.
Det skjer automatisk så lenge spilleren er koblet til PCen.
Konklusjon
Sony NWZ-A820 imponerer mest med god lyd, god skjerm, stilig design og enkel navigasjon.
Det er tre veldig viktige egenskaper ved en lommespiller.
Bluetooth-støtte er en morsom funksjon som hadde vært enda morsommere om den kom levert med trådløse øreplugger, noe visstnok enkelte utgaver av A820 kommer til å bli.
Du må klare deg uten radio, du får ikke konverteringsprogram for videofilene dine uten å betale ekstra, og du må leve med noe treg overføringshastighet.
Prisen er også høy, funksjoner og kapasiteter tatt i betraktning.
Hvis dette er underordnet er dette muligens spilleren for deg, men ta også en titt på testene av Creative Zen, Samsung P2 og iPod Touch før du bestemmer deg.
Spilleren vipper mellom en firer og en femmer på terningen, men brukervennligheten og lydkvaliteten trekker opp slik at vi til slutt lander på en svak femmer.
| 1
|
200081
|
22" Packard Bell Maestro 220Wdv
Det har gått en stund siden vi testet skjermer fra Packard Bell, men nå er de på banen med flere lekre modeller.
Vi har testet 22-tommeren i bredformat.
Modellen heter Maestro 220Wdv noe som signaliserer - eller kanskje man bare assosierer - at den både byr på lyd, bredformat og egner seg til å se levende bilder på.
LES OGSÅ:
Skjermen fremstår som meget elegant, med kabinett i svart plast og en slank fot i støpegods.
Formene er avrundet bortsett fra i skjermens forkant.
Justeringsmuligheter er det lite av, bare vipping av skjermen er mulig.
Men den står behagelig lavt over bordflaten, vi hadde ikke noe behov for å senke eller heve den.
Skjermflaten er glinsende blank, på godt og ondt.
Viser du bilder eller film er det flatterende, spesielt på bilder med utpreget lysspill ser det flott ut.
Men har du taklampe i ugunstig vinkel ser du denne lyse av full glans midt i skjermen...
Formatet er 22 tommer, det gjør skjermen mer lettlest enn 20-tommere med samme oppløsning som for en del brukere kan bli litt smått.
Harde fakta
Skjermen har en oppløsning på 1680 x 1050 punkter.
Responstiden er oppgitt til 5 ms, lysstyrken til 300 cd/m2 og kontrasten til 700:1.
Det er to innganger for VGA og en for DVI, et ganske uvanlig oppsett for skjermer i denne klassen.
Det er også inngang for de innebygde høyttalerne og det er intern strømforsyning.
Betjeningen er god, med bra plassering av knappene med tydelige symboler.
Menyene opererer med valgene plassert i sirkel og har stort sett tydelige symboler og tekster.
Bildekvalitet
Vi ble positivt overrasket over bildekvaliteten, siden dette er en ganske rimelig skjerm.
Det er god dynamikk i fargene og betraktningsvinkelen er godkjent.
Det er ikke oppgitt noen vinkel, men selv med høy kontrast endrer ikke fargene seg på langt nær i samme grad som på andre rimelige skjermer.
Selv om vi ser nesten loddrett ned på skjermen blir ikke ansiktsfargene lyseblå, slik de svært ofte blir på andre rimelige skjermer.
Ser vi derimot nedenfra, blir bildet raskt forvrengt, og fargene glir over i karikaturen.
Men i praksis sitter man ikke på gulvet og ser opp på skjermen.
Responstiden er oppgitt til 5 ms, og vi aner en liten skygge i spesielt ugunstige kontrast sammensetninger.
Men dette er uproblematisk.
Konklusjon
Packard Bell leverer en utmerket skjerm både til generelt hjemmebruk og kontor.
Den leverer gode farger, kan kobles til flere signalkilder og har et design som de fleste vil sette pris på.
Packard Bell finner du hos Elkjøp, MPX og Siba.
| 1
|
200082
|
TEST:Mini Cooper D Countryman All4
Rundt i rundt - sånn ser det ut i Mini Countryman.
Men bilen har en god del mer ved seg.
Mini er ikke lenger navnet på en modell; det er et merke i sin egen rett.
Den geniale plasskongen som sir Alec Issigonis designet, og som ble lansert i 1958, er ikke like genial lenger, men den har bevart sjarmen som bidro til å gjøre den så ettertraktet og den har holdt tritt med sin tid.
Mini Countryman presenteres som den fjerde modellen i rekken - og det skal komme fler.
I tillegg til den klassiske kombien fulgte kabrioleten raskt etter, og så kom Clubman med sin snedige dørløsning.
Og vi venter på produksjonsversjonene av Mini kupé, Paceman og Rocketman...
Fire dører
Med Countryman har Mini gått et skritt videre og tilbyr nå både mer plass, høyere bakkeklaring og firehjulsdrift.
Med andre ord utvilsomt en bil som passer bedre til det norske markedet.
På ett punkt må det sies at Mini-designen er genial, og svært elegant overført til den nye modellen - det at det dreier seg om en firedørsmodell hindrer den ikke i å bevare proporsjonene og formspråket generelt man forbinder med Mini.
Det var faktisk først da vi ble gjort oppmerksomme på at bilen har bakdører at vi la merke til det.
Noe for seg selv
Det er faktisk noe bortimot en mini-SUV vi har med å gjøre her, og Nissan Juke og - til en viss grad
- Skoda Yeti, er ikke så langt unna når det gjelder alternativer.
På en måte er Toyota Urban Cruiser enda nærmere, men den er fremfor alt funksjonell.
Mini Countryman er til syvende og sist noe for seg selv og kan ikke sies å være en helt direkte konkurrent til noen bil på markedet i dag; den eksisterer på egne premisser og håper å skape sin egen plass på markedet.
BMW Norge - importøren - håper å få avsetning for 300 eksemplarer i år og ved utgangen av februar var 46 biler registrert.
Pågangen tilsier at BMW ikke vil få problemer med å få avsetning for det estimerte antallet.
1.6 gjelder
Mini Countryman er tilgjengelig i Norge med et utvalg på tre bensin- og to dieselmotorer.
På bensinsiden finner vi tre varianter av PSA-BMWs 1,6-liters motor:
Mini One Countryman med 98 hester, Mini Cooper Countryman med 122 hester og toppversjonen Cooper S med 184 hestekrefter.
Også dieselversjonene er utelukkende utstyrt med 1,6-litersmotor, men ikke den velkjente PSA-Fordmotoren som tidligere, men en egen BMW-maskin avledet av husets toliter - i en 90-hesters utgave i One D og med 112 hester i Cooper D.
Snasent utstyrt testbil
Det er sistnevnte versjon vi har tatt for oss i denne testen, Cooper D All4 Countryman er dens fulle navn og den koster fra 297.000 kroner.
Testbilen var utstyrt med Chilipakke og en del ekstrautstyr utover det og hadde en prislapp på tilsammen den nette sum av 371.000 kroner.
Da begynner det å bli mye penger for en bil som er trivelig, OK, men som fortsatt ikke er mye mer romslig en den jevne småbilen.
La oss se nærmere på i hvilken grad bilen er verdt pengene.
Interiør med særpreg
Her gikk det litt rundt for oss.
Med alle rundingene er det best å ikke ha lett for å bli svimmel.
Men, ta det med ro:
Det er ikke negativt ment.
Her er det et spørsmål om smak og behag.
Dette er særperget og meget gjennomført Mini-design og etter litt tid venner man seg til det - hvis man ikke var Mini-eier fra før.
De som synes alminnelig design er kjedelig vil trives her.
I likhet med sin sannsynligvis nærmeste konkurrent, Nissan Juke, spiller Mini på det å være annerledes, med den forskjellen at annerledesheten her har dype røtter.
Felles for dem begge er at design-urbanismen ikke utpreger seg verken i feminin eller maskulin retning.
Ergonomi - tja...
Utfordringen når man bevisst velger form foran funksjon er selvsagt å tilrettelegge på best mulig måte for at brukeren tross alt finner frem til betjeningselementene raskt og sikkert.
I så måte må vi si at ergonomien i denne bilen kunne vært bedre og mer intuitiv.
Vippebrytere plassert på uventede steder er kanskje stilig, men krever tilvenning.
Blandet inntrykk
Kvalitetsinntrykket er stort sett bra og materialer og sammenføyninger vitner om at dette er forseggjort.
Nå skal det imidlertid presiseres at vi disponerte en testbil med høyt utstyrsnivå med blant annet såkalt Chrome Line interiør, midtarmlene foran, sportsseter foran,oppbevaringspakke med en snedig skinneinnretning mellom setene som muliggjør diverse ommøbleringer av midtkonsollen.
En del hardplast må man avfinne seg med, men når helheten er såpass stilig ser vi gjennom fingrene med det.
Greit med plass
Plassforholdene er selvsagt bedre enn i en vanlig Mini.
Totalt sett opplevde vi dem som hakket bedre enn i en vanlig småbil; ikke langt fra Nissan Juke; noe trangere følelse foran, men en anelse bedre i baksetet.
Bak kan man velge mellom en toseters-løsning eller en vanlig treseters-rad.
Denne gir overraskende variasjonsmuligheter; den kan deles i forholdet 40/20/40 og er meget praktisk da yttersetene individuelt kan flyttes frem eller tilbake hele 13 centimeter.
Det er altså mulig å få riktig god plass der bak.
Bagasjerommet med standard konfigurasjon er greit - på nivå med en vanlig kompaktbil.
Altså:
En bil man kan leve med i hverdagen og reise på week-end tur med.
Men man når ikke opp på nivået til kompakt-SUVene.
Eksteriørbilder:
Sprek ny diesel
Motoren er sprek så det holder i denne bilen.
1,6-literen har godt med kraftressurser i de lavere turtall og sparker godt fra opp til over 4.000 omdreininger.
112 hestekrefter og 270 newtonmeter holder i massevis for å flytte på bilens 1.310 kilo egenvekt (dette er tidenes tyngste Mini!) pluss fører, eventuelle passasjerer og den bagasjen man får plass til.
Motoren fra BMW-universet er selvsagt kultivert med lite vibrasjoner og et behagelig lydnivå.
Det er bra, for ellers er støynivået ombord tidvis merkbart om ikke direkte plagsomt og har mest med rullestøy og vindstøy å gjøre.
Komfort!
Bortsett fra det er dette noe så spesielt som en komfortabel Mini.
Det at bilen er større og har fått noe lengre avstand ned til asfalten har gjort det mulig å bygge inn mer kjørekomfort.
Stumpheten som er et kjennetegn ved standard Mini er her til en stor grad filtrert vekk.
Betyr det at Mini har valgt å ofre de spenstige kjøreegenskapene som kjennetegner merket til fordel for komfortkrav fra en aldrende kundemasse?
Her kan vi heldigvis berolige leseren.
Kjøreglad allikevel
Selvsagt er denne bilen annerledes å kjøre enn "lille-Minien", men det skulle da også bare mangle.
Men ser man objektivt på typen bil dette er blitt, kan vi slå fast at den BMW-eide produsenten helt klart har hatt kjøreglede høyt oppe på kravspesifikasjonen.
Styringen er finfin og presis, understyringen holdes godt i sjakk og bilen oppfører seg livlig uten overdrivelse.
Det hele samtidig som de økte marginene når det gjelder fjæring altså gjør det mulig å kombinere de gode kjøreegenskapene med en helt akseptabel grad av komfort.
Med andre ord:
Dette er en bedre allrounder enn den "vanlige" Minien (men mon tro om det ikke er denne som etter hvert vil bli den vanlige), og den eneste fordelen Mini Hatch (offisielt for "vanlig Mini") sitter igjen med, for de som prioriterer det, er en større grad av sportslighet.
Joda, tross alt.
All4
For øvrig var testbilen utstyrt med All4 firehjulsdrift som er av typen som via en elektromagnetisk kobling kan overføre krefter bakover ved behov (bilen er forhjulsdrevet i utgangspunktet).
Opp til 90% av momentet kan flyttes til bakhjulene om forholdene krever det.
På vinterføret vi hadde ga dette forutsigbar og lekende lettvint fremdrift, godt hjulpet av Miniens iboende gode kjøreegenskaper.
Man må imidlertid ikke bli overmodig; fysikkens lover gjelder for denne som for alle andre biler.
Når det slipper, slipper det...
Fin bil, dyr bil
For å konkludere:
For en bil som ikke kan sies å ha noen veldig direkte konkurrent og som selger for en stor del på sjarm og image, er det vanskelig å sette fingeren på noen avgjørende svakhet ved Mini Countryman i versjonen Cooper D All4.
Når det er sagt kjenner vi igjen BMWs pris- og utstyrspolitikk og den er ikke akkurat demokratisk.
Vi liker bilen og den har mange gode egenskaper samtidig som den utgjør en fargeklatt i bilmarkedet.
Men den koster deretter og det er best å være oppmerksom på det.
| 1
|
200084
|
HP Spectre 13
En klar anbefaling til den beste HP PC-en vi har testet til dags dato.
Under en presselansering i Oslo nylig viste HP fram en rekke produktnyheter, og avslørte samtidig at selskapet i tiden framover vil sette design i høysetet - i nær sagt alle produktkategorier.
Ett av produktene som passer godt inn i den nye designfilosofien er dagens testprodukt, ultrabooken HP Spectre 13.
Nå skynder vi oss å legge til at det ikke er første gang vi stifter bekjentskap med Spectre-serien, allerede i 2012 testet vi HP Spectre XT, der vi også hadde mye positivt å si om nettopp designen.
Vesentlig oppgradering
Spectre 13 er imidlertid hvassere på nær sagt alle områder, ikke minst på det teknologiske.
Og siden det ordet allerede er nevnt, hopper vi likesågodt over til en kjapp gjennomgang av spesifikasjonene:
Skjerm: 13,3" blank IPS-skjerm med 10-punkts berøring, 2560 x 1440 piksler Prosessor:
Intel Core i5-4200U, tokjernet 1,6 GHz RAM:
8 GB (fastloddet) Grafikkort:
Intel HD 4400, integrert i prosessoren Lagring: 256 GB SSD Optisk drev:
Nei Skjermutganger:
HDMI + Mini DisplayPort USB-porter: 2 x USB 3.0 Webkamera:
Ja, 720P (1280 x 720 piksler)
Kortleser:
Alle typer SD-minnekort Trådløst nett:
Intel 802.11a/b/g/n/ac Kablet nett:
Nei Annet:
Bluetooth 4.0, WiDi, 50 GB gratis nettlagring, Adobe Photoshop Lightroom 5 OS:
Windows 8.1 64 bit Størrelse: 32,4 x 22 x 1,5 cm Vekt: 1,48 kg Pris:
Veiledende 11.000 kr, tilbud i skrivende stund 8.995 kr (se oppsummeringsboks nederst for dagens pris)
Til og med esken som Spectre 13 kommer i, levner liten tvil om at HP mener alvor når det kommer til design
Mye ultrabook for pengene
Spesifikasjonsmessig er det ikke mye å utsette på Spectre 13, den er oppdatert og godt utstyrt på nær sagt alle plan.
8 GB RAM og 256 GB som standard er sjelden på ultrabooks til under 10.000 kroner, i hvert fall i kombinasjon med en så høyoppløst skjerm.
I tillegg ser vi at den har støtte for den nye trådløse AC-standarden som sørger for hastigheter som tåler sammenligning med kablet nett.
Og nettopp støtte for kablet nett er noe denne PC-en ikke har, men det er fortsatt mulig ved hjelp av overganger fra USB 3.0 til Ethernet (ekstrautstyr).
Designmessig er den rett og slett lekker.
Her er benyttet helstøpt, børstet aluminium fra innerst til ytterst, av den typen som ikke etterlater seg særlig med fingermerker.
Alle kanter er avrundet, noe som gir et mykt preg.
Og tykkelse på 1,5 cm, da.
Kudos til HPs designavdeling!
Godt tastatur og stor, velfungerende pekeplate
Tastaturet er baklyst og perfekt utformet.
Ett enkelt trykk på F5-tasten skrur lyset av eller på.
Ett enkelt trykk på F12 skrur det trådløse nettet av eller på, enkelt og logisk.
Tastaturplaten er fast, tastetrykkene er støysvake, og det er rett og slett en fryd å skrive lange artikler på denne PC-en.
Under tastaturet sitter en svært bred multiberøringsfølsom pekeplate.
Denne har to såkalte kontrollsoner til venstre og høyre, som skal gjøre det enklere å aktivere Windows 8-funksjoner som Charms-menyen og bla gjennom åpne apper.
Pekeplaten fungerer uansett meget bra, til glede for alle oss som ikke alltid foretrekker skjermberøring.
Man skulle tro det var en selvfølge, men det er det ikke.
HP har imidlertid forstått det.
Prima skjerm
Skjermen er høyoppløst, lys- og fargesterk, og bildet er like klart selv om det betraktes fra nærmest død vinkel.
Berøringsfølsomhet og respons er upåklagelig.
Oppløsningen er meget høy, noe som betyr at raster og overganger blir svært fine, og detaljrikdommen i høyoppløste bilder er i "retina"-klassen.
For Windows 8 sitt nye "Modern UI"-grensesnitt er alt fryd og gammen, men merk at ikke alle klassiske Windows-programmer er optimalisert for så høy oppløsning, noe som kan gi bugs som svært liten tekst, uskarpe programvinduer og menyer som ikke vises riktig.
Windows 8.1 inneholder flere mekanismer en Windows 8 for å bøte på problemene, og flere er ventet i en oppdatering i mai, så det er grunner til å tro at dette er forbigående utfordringer.
Snart på tide å pensjonere McAfee?
En annen utfordring som du heldigvis kan gjøre noe med på egen hånd, er den medfølgende prøveversjonen av sikkerhetspakken fra McAfee.
Ikke nok med at den serverer deg skremselspropaganda i form av popup-bokser i tide og utide (for å få deg til å betale for produktet, naturligvis), den er også til tider meget ressurskrevende.
Under testen opplevde vi flere ganger at viftene i PC-en gikk på høygir, takket være uforståelig høy prosessorbelastning:
Her ser du årsaken:
Ved å avinstallere McAfee-pakka fra Kontrollpanelet og aktivere Windows 8.1 sin innebygde sikkerhet, ble maskinen tyst i de fleste situasjoner.
Kjøleviften surrer og går riktignok, men på så lav frekvens at den i de fleste tilfellene oppleves som meget støysvak.
Resten av programpakka er vi langt mer fornøyd med, ikke minst Adobe Photoshop Lightroom 5, et program for etterbehandling av blant annet RAW-bilder, som koster noen hundrelapper hvis du kjøper det løst.
Rask på det aller meste
Ytelsen er det lite å utsette på, den er akkurat som forventet for denne typen ultrabook.
Det betyr at den løser de aller, aller fleste oppgavene kjapt og problemløst.
Oppstart skjer på under 10 sekunder, og fra dvale er den klar så snart du har løftet lokket.
Merk imidlertid at PC-en har en tendens til å bli temmelig varm i bakkant, selv uten å være tungt belastet.
Det er trangt i en PC som er 1,5 cm tykk, og denne varmen er sannsynligvis noe av prisen du må betale for det.
Vi opplevde imidlertid ikke dette som noe stort problem, og det blir neppe så varmt at det vil påvirke levetiden til komponentene i negativ forstand.
Her er ytelsestallene våre fra Passmark PerformanceTest, krydret med våre kommentarer:
Prosessor: 3569 poeng Gjennomsnittlig for ultrabooks i prisklassen, som betyr god, generell ytelse.
Merk imidlertid at ULV-prosessorer ikke bør være førstevalg for svært tunge oppgaver innen konstruksjon, kompresjon og 3D-modellering.
3D-Grafikk: 528 poeng
Her kan du spille av alt av video, inkludert 4K-materiale, uten å bekymre deg for hakking.
Grafikken er imidlertid ikke så kraftig at den anbefales til å spille de mest krevende, nye spilltitlene, men de fleste spill fra Windows Store flyter svært bra (inkludert GTA San Andreas).
SSD Les: 360 MB pr sekund Skriv:
287 MB pr sekund
Ikke blant de aller raskeste SSD-ene, men flere ganger raskere enn selv de raskeste harddiskene.
Så rask at SSD-en neppe vil oppleves som noen flaskehals, under noen omstendighet, i PC-ens levetid.
Batteri:
Rundt 10 timer
Vi målte batteritiden som vanlig i to omganger.
I første runde med lav belastning (kun tilkoblet trådløst nett og med skjermen aktivert, ellers standard innstillinger), og i andre omgang med kontinuerlig videoavspilling av HD-film.
Ved lav belastning holdt batteriet ut i 12 timer og 13 minutter før det var natta, ved kontinuerlig videoavsspilling tok det 7 timer og 26 minutter.
Det betyr at du, ved normal bruk, skal kunne forvente en batteritid på rundt 10 timer, noe som er det aller beste vi har målt på noen ultrabook, med unntak av MacBook Air.
Konklusjon
I løpet av mine 14 år som testjournalist har jeg aldri før blitt like imponert av en PC fra HP som etter møtet med Spectre 13.
Dette er helt klart en av de aller beste ultrabookene på markedet nå, og den koster til alt overmål mindre enn mange av konkurrentene som byr på omtrent lik konfigurasjon.
De få ankepunktene vi har er bare som pirk å regne, og vi ender derfor på en sekser til HP for første gang.
Vel fortjent, og en PC vi absolutt mener du bør vurdere om du er på jakt etter en solid og lett maskin med svært god batteritid.
Men før du bestemmer deg bør du også ta en titt på disse åpenbare alternativene:
HP Spectre 13-3000eo
| 1
|
200086
|
Psychonauts
SPILLTEST:
Vi bør ikke tilgi et spill som er såpass forsinket, men nå som Psychonauts er her, glemmer vi ventetiden og koser oss.
Les hvorfor!
Det tok da virkelig sin tid.
Den kritikerroste Psychonauts har vært ute i USA siden i fjor sommer, og skulle slippes i Europa før jul.
Men grunnet uforståelige utsettelser er det først nå vi får sjansen til å kose oss med dette plattformmesterverket.
LES OGSÅ:
Plattformspill er nå kanskje en for snever beskrivelse når det gjelder Psychonauts.
Det er i like stor grad et eventyrspill, der mange av brettene fokuserer på intelligent gåteløsning fremfor plattformhopping.
Psychonauts er hjertebarnet til selveste Tim Shafer, den nesten legendariske designeren av de tidlige Lucasarts-eventyrene:
Day of the Tentacle, Full Throttle og Grim Fandango.
Etter noen års stillhet returnerer han altså med dette prosjektet, som strengt tatt ikke ligner hans tidligere spill spillbarhetsmessig, men vi kjenner likevel igjen den unike humoren og den kreative designen.
Unik stil
Psychonauts foregår i en urealistisk, tegnefilmaktig verden (vi ser for oss A Nightmare Before Christmas som en slags visuell inspirasjon for spillet), og forteller historien om en sommerleir for barn med psykiske krefter, der de trenes opp til å bli psykonauter, altså hemmelige agenter som kan entre folks hoder og hente informasjon.
Vår helt, Raz, er der uten foreldrenes tillatelse, og har bare kort tid på å lære seg utnytte sine mystiske krefter før faren kommer og henter ham.
Men naturligvis, ting går fryktelig galt, og noen begynner å stjele barnas hjerner.
Din oppgave er å avsløre konspirasjonen og redde dine venner.
Vi skal ikke legge skjul på at de tidlige sekvensene i spillet forvirret oss en god del.
Mye på grunn av det store antallet objekter som skal samles på, enten det er såkalte PSI-kort, mentale edderkoppnett eller gråtende kofferter.
Hva i all verden bruker vi dem til?
Det viser seg etter hvert at alle disse selvfølgelig har en mening og henger sammen med den generelt merkelige verdenen spillet foregår i.
Hjernen er mektigst
Meningen er å bygge opp Raz psykiske evner, slik at han kan ta i bruk flere og flere krefter.
Blant talenter gutten kan lære seg er levitasjon, evnen til å skyte psykiske prosjektiler, et beskyttende skjold, usynlighet og så videre.
Noen av disse blir også videre oppgradert, etter hvert som du plukker opp flere og flere gjenstander.
Essensen av spillbarheten er for det meste forskjellige varianter av plattformhopping, ispedd gåter, en ganske ukomplisert kampmekanikk og en rekke flotte og inspirerte bosskamper.
Ikke noe som ikke har blitt gjort før, og vi ser tydelig at Tim Shafer hentet inspirasjon fra mange andre klassikere innen sjangeren.
Hodehopping
Det unike med Psychonauts er altså ikke nødvendigvis spillbarheten, men rammene rundt den.
Den fabelaktige verdenen spillet foregår i åpner for uante muligheter i designen på brettene.
Hele poenget er nemlig at vår helt Raz kan, og må, gå inn i hodene til mange av menneskene som befolker spillet.
Det er inne i deres sinn at brorparten av spillet foregår, og innsiden av hvert hode reflekterer eierens personlighet.
Her er det altså åpent for noen skikkelig spesielle opplevelser, fra den superorganiserte mentaliteten til en av lærerne på Psychonauts-skolen, til det fullstendige kaoset inne i hodet til den gale og paranoide sinnsykehus-vaktmesteren.
Denne spillstrukturen resulterer i fantastisk varierte brett som byr på nye utfordringer og aldri viser tegn på kjedsomhet.
Vi kan se for oss at designerne virkelig koste seg med dette spillet, og gir oss en skikkelig dose med ekte underholdning.
De gangene vi befinner oss i en virkelig verden, er det likevel fullt av sære personligheter og kreative omgivelser.
Det er det som preger hele Psychonauts, følelsen av at Tim Schafer og hans team virkelig er ute etter å gi oss noe spesielt, en spillopplevelse vi kommer til å huske på med et smil.
Sjarmerende
Og smile, det gjør vi mye av.
Det er virkelig mye flott humor her, fra vittige kommentarer til hovedpersonene til mer subtile, underliggende morsomheter.
Når vi legger til noe ordentlig kvalitetsdialog fremført av gode stemmeskuespillere, får vi en tittel der filmklippene mellom brettene er like morsomme å se på som selve spillet er å spille.
Alt dette er pakket inn i en flott visuell ramme, som til tross for visse tekniske mangler (brettenes geometri for eksempel, er temmelig enkel) sjarmerer og fenger med sine farger og design.
Psychonauts er et av de få spillene i disse som virkelig kan skryte på seg personlighet.
Ja, det føles som andre plattformspill rent teknisk, men som et underholdningsprodukt, som komplett pakke, er det langt over det meste som finnes i sjangeren per i dag.
Det er et spill som trekker oss inn i sin verden og slipper ikke taket før vi er ferdig.
Og selv da har vi lyst å gå tilbake for å samle opp resten av de merkelige figmentene vi gikk glipp av.
En varm anbefaling for alle plattformentusiaster og alle de andre som er ute etter nok en spesiell og annerledes spillopplevelse etter forrige ukes We Love Katamari.
| 1
|
200090
|
Metal Gear Solid 3
Velkommen til jungelen.
Vi drar noen tiår tilbake i tid, da Snake var en ung og lite erfaren spion, og roter oss bort i tette skoger mens vi spiser frosker.
Gjør deg klar for en av de mest intense
men også frustrerende spillopplevelsene i år.
Metal Gear Solid 3 har omtrent fått legendarisk status lenge før spillet i det hele tatt nådde butikkene.
Vi husker fremdeles de mystiske trailerne fra E3 for noen år tilbake der helten Snake spiste slanger i jungelomgivelser og så veldig dramatisk ut.
Vi skjønte ingenting, men ble imponert og ventet i spenning.
LES OGSÅ:
Og plutselig sitter vi her og setter MGS3-disken i vår PlayStation 2.
Er dette spillet som kommer til å forandre vår verden og endre vårt syn på spilldesign?
Politisk krise
Men tilbake til begynnelsen.
MGS3 er en prequel til de tidligere Metal Gear-spillene.
Det hele foregår på 60-taller, kort tid etter Kuba-krisen som nesten utløste en atomkrig.
Spenningen er stor mellom supermaktene, og den kalde krigen raser for fullt.
Og vi befinner oss midt oppi det hele, nærmere bestemt i et amerikansk fly på vei mot Sovjetunionen, med oppdrag om å hoppe ned og redde ut en viktig forsker.
Etter en lang introsekvens er spillet i gang.
Eller?
De første timene av MGS3 består for det meste av flotte, men svært lange filmklipp og samtaler med dine kolleger over radioen.
Disse avbruddene fra spillingen har alltid vært merkevaren til serien
men det er heldigvis ikke så ille som i Metal Gear Solid 2.
Vi blir spart for kvasifilosofiske monologer som det forrige spillet er så beryktet for, men likevel krever MGS3 en del tålmodighet hvis du vil få med deg alle nyansene av bakgrunnshistorien.
Etter en tre timers tid tar det seg opp, og spillingen kommer i fokus.
Men en ting skal skaperen Hideo Kojima ha selv om filmklippene er ofte alt for lange, er de i alle fall mesterlig laget.
MGS3 handler om sniking, akkurat som før.
Til forskjell fra tidligere spill i serien er mesteparten nå utendørs, i tett jungel full av vakter, miner og elektriske gjerder.
Du må bruke vegetasjonen til din fordel, gjemme deg i busker, klatre opp på trær og svømme i vannet.
Designen på brettene er for det meste ypperlig, med nok av steder du kan gjemme deg, men få steder du kan føle deg helt trygg.
Uniform og mat
Det mest interessante er likevel de mange nye elementene som endrer spillbarheten på mange måter.
For eksempel er den velkjente radaren borte (man hadde vel ikke slikt på 60-tallet), i stedet må du bruke forskjellige typer batteridrevet sporingsutstyr som hjelper deg å finne motstandere, men som ikke varer for evig.
Den store nyheten er kamuflasjedrakter som hjelper deg med å forsvinne i forskjellige typer omgivelser.
Ved å gå inn på menyen kan du bytte draktene og ansiktsmaling, og de forskjellige draktene velger du ut fra hvor du befinner deg (i gress, vann, innendørs, i regnet eller i mørket).
Øverst i høyre hjørnet er det en måler som viser hvor synlig du er.
Jo nærmere måleren er 100%, desto tryggere kan du føle deg.
Draktene må skiftes kontinuerlig, ellers risikerer du å bli oppdaget.
Underveis finner du selvsagt nye drakter og ansiktsmålinger, vi kunne bare ønske at man slapp å gå langt inn i menyen hver gang du skal skifte.
MGS3 handler om å overleve, og noe av det viktigste er jo å få i seg næring.
Snake har en viss utholdenhet, som reduseres etter hvert og påvirker prestasjonsevnen.
For å holde styrken oppe, må du fange dyr eller finne spisbare planter og frukter.
Froskene, slangene og soppene du har fått tak i lagres i en beholder, og har forskjellig smak og styrke.
De kjøttbaserte måltidene råtner også opp etter hvert, så det er viktig å forsyne seg tidsnok.
Det er mange feller i Snakes verden, og blir du skadet fysisk, må du redde deg selv.
Du må ta ut kulene hvis du ble skutt, eller rette på brukne bein.
Blir du bitt av en slange må du også dosere en motgift.
Det er veldig hyggelig med alle disse nye elementene, det er bare litt synd at samtlige innebærer alt for mye klikking frem og tilbake i menyene.
Vi synes Konami kunne tatt seg litt mer tid til å finpusse grensesnittet.
Nå også med nærkamp
Selv om du skal til enhver tid forsøke å holde deg skjult for omgivelsene, må du likevel ty til hardere midler en gang i blant.
Du får etter hvert et stort utvalg av våpen, men vil du unngå bråk, er det ofte en god løsning å få motstanderne til å sove med et velplassert skudd fra en tranquilizer-pistol.
Men i denne omgang kan du også benytte deg av såkalt Close Quarters Combat (CQC), som i korte trekk betyr at du kan banke opp fiendtlige soldater, bruke de som menneskelige skjold og forhøre de for informasjon.
MGS3 er uten tvil et intenst og fascinerende spill.
Som sagt er brettdesignen glimrende, mulighetene for å bytte forkledning åpner for en helt ny dimensjon, og som alle de tidligere MGS-spillene er det her også stor frihet til å drepe motstanderne på forskjellige måter, bruke elementer i verdenen til din fordel, og rett og slett ha det masse moro.
Gammeldags
Men samtidig blir opplevelsen hindret av et irriterende kamerasystem.
Selv om vi ble vant til det etter hvert, følte vi aldri at vi hadde full kontroll.
Du har ikke fri styring over kameraet, men kan bare bevege det litt i fire retninger.
Du kan selvsagt bytte til førstepersonsmodus, men selv da føler vi oss litt begrenset.
Det er ikke alltid like lett å treffe med våpnene heller.
Vi merker også at det er relativt lett å løpe forbi motstanderne og ta liten skade selv om du blir beskutt
noe som på mange måter dreper hele snikeprinsippet.
Snake Eater viser i alle fall at det fredeles er mye liv igjen i den gode, gamle PS2.
Grafikken er nemlig så bra den kan bli på denne konsollen.
Omgivelsene er nydelige, detaljerte, og ser virkelig levende ut.
Vi beveger oss gjennom jungelen på dagen, om natten og i forskjellig vær, og er alltid overbevisst.
Og animasjonene på karakterene er virkelig i særklasse, ansiktene viser virkelige følelser, mens små detaljer som blodflekker som synes gjennom klær virkelig øker realismen.
Stemmearbeidet til skuespillerne er også over gjennomsnittet bra, kanske med unntak av selve Snake, som har tendenser til å høres litt tørr ut.
Lydsporet ellers er solid, med flott musikk og meget gode spesialeffekter.
Alt i alt er MGS3 et svært vellykket spill, som introduserer nok nytt til å tilfredsstille fansen, har en gripende og dyp historie, flott spillbarhet og fantastisk grafikk.
På mange måter er det det sterkeste spillet i serien, og en klar forbedring fra den noe rotete Metal Gear Solid 2.
Men vi har fremdeles et problem med kontrollen, uoversiktlig grensesnitt og noen tørre samtaler, og vi mener at det kan bli et hinder for uerfarne spillere.
Vi vet at mye av det er faktisk spillets sjarm, men likevel blir vi irritert.
Og derfor synes vi ikke MGS3 er en klassiker, men et veldig bra, cinematisk og spennende actionspill som de aller fleste bør ta seg tid til å prøve.
| 1
|
200091
|
Smart og imponerende SUV
Mitsubishi ASX er Outlanders lillebror.
Men i skyggen havner den ikke.
Mitsubishi har solgt mye av den populære SUVen Outlander i Norge.
Den har vært blant de største bilene i folkeSUV-klassen og det har dermed vært rom for en litt mindre bil under.
Det er nå fylt med ASX som nylig har kommet til Norge.
ASX går rett i strupen på de minste bilene i SUV- og crossover-segmentet som Nissan Qashqai, Peugeot 3008, Skoda Yeti og Toyota RAV4.
I likhet med mange av sine konkurrenter kan ASX leveres både med forhjulsdrift og firehjulsdrift.
Toppmodellen
Vi har kjørt en firehjulsdrevet utgave, med den største dieselmotoren på 1,8 liter og 150 hestekrefter.
En 115-hesters versjon finnes også av denne.
Den har for øvrig det samme dreiemomentet på 300 newtonmeter.
Prisen er imidlertid en god del lavere, over 50.000 kroner.
Vår toppmodell var av typen Instyle+.
Det står for det høyeste utstyrsnivået og innebærer ting som skinninteriør, navigasjon med hardisk på 40 gigabyte for kart og musikk, stort stereoanlegg, ryggesensor og kamera, samt bluetooth-basert handsfreesystem for telefon, glasstak og xenonlys.
Full pakke omtrent, med andre ord, og kvalitetsfølelsen innvendig er relativt god.
Bra pris
Prisen blir da 391.000 kroner.
Det syns vi er en bra pris for en SUV med så sterk motor og mye utstyr, selv om du altså sparer enda mer på å klare deg med 115 hester.
Vårt inntrykk av dieselmotoren er forøvrig veldig godt.
Den er sterk, smidig, stillegående og sprek.
Dette oppleves som en moderne motor og blant de aller beste i denne effektklassen.
1,8-literen drar fint helt fra svært lave turtall og godt opp mot og rett forbi effekttoppen på 4.000 omdreininger.
300 newtonmeter er tilgjengelig mellom 2.000 og 3.000 omdreininger.
Presis girkasse
0-100 kilometer i timen går på 10,0 (10,6 med 115 hester) sekunder og bilen oppleves som frisk.
Noe av dette skyldes nok også den tettstegede og presise sekstrinnskassen.
Den har litt lavere utveksling enn det som er vanlig i mange nye dieselbiler, men for norske forhold er ikke det så farlig.
Kjører du langt på motorvei, kunne det imidlertid vært en fordel med et litt høyere sjettegir også her til lands.
Forbruk
Forbruket er ganske lavt i denne bilen.
0,57 liter og 150 gram CO2 er absolutt godkjent med denne effekten og firehjulsdrift.
Det er blant de lavere tallene i klassen.
Noe av dette skyldes at ASX er utstyrt med en såkalt Cleartec-pakke som inkluderer blant annet automatisk start-stopp-funksjon, regenerering av bremseenergi og lettrullende dekk.
I praksis opplevde vi at det var lett å få kjørecomputeren til å vise tall rundt 0,5 liter ved pen og jevn kjøring.
Firehjulsdrift
Ved å vri på en bryter bak girspaken kan du velge mellom forhjulsdrift og firehjulsdrift.
Firehjulsdriften er av den automatiske typen som fordeler kreftene til bakhjulene etter behov.
Vi fikk ikke anledning til å teste dette veldig grundig i testperioden, men vårt inntrykk er at det fungerer omtrent som de fleste slike systemer ved at fremdriften sikres, samtidig som man kjenner at forhjulene i utgangspunktet gjør størstedelen av jobben.
Det finnes også en låsefunksjon som sikrer kontinuerlig kraft til bakhjulene i lavere hastigheter, dersom du virkelig trenger godt grep.
Forutsigbare kjøreegenskaper
Kjøreegenskapene i ASX er helt greie for klassen.
Det er mer karosseribevegelse og en litt slappere oppførsel enn man er vant med fra lavere biler i kompaktklassen, men det gjelder de fleste SUVer.
ASX er passe kvikk, men ikke spesielt sportslig dersom du presser den.
Da krenger og understyrer den litt.
Men oppførselen er trygg og forutsigbar.
Fin komfort
Komforten er i grunn mer imponerende.
Bilen fjærer mykt og virker voksen på veien.
Ikke så rart kanskje når akselavstanden er den samme som i storebror Outlander.
Sammen med en fin motor og girkasse, samt et behagelig støynivå, er kjørekomforten imponerende i ASX.
Selv om ASX bare er 430 centimeter lang, er den ganske romslig innvendig.
Både foran og bak sitter man godt.
Den elektriske førerstolen kan justeres svært mange veier og bakseteplassen er merkbart over snittet for folkeSUV-klassen.
Selv med førersetet i laveste posisjon, kan man stikke føttene godt innunder og ganske langbeinte kan sitte greit i dette baksetet.
Bagasjerommet er ikke like imponerende, men det holder standarden for de minste bilene i SUV-klassen.
Mye for pengene
Alt i alt liker vi ASX.
Den gir rett og slett mye SUV, utstyr og motor for pengene.
Aller mest imponerende er kanskje prisen på 115-hesteren.
Med full utstyrspakke, firehjulsdrift og en helt kurant motor koster den 338.000 kroner.
Det gjør den til et av de aller beste kjøpene blant folke-SUVene.
Selv om sterke konkurrenter som Skoda Yeti, Nissan Qashqai og Hyundai iX35, for å nevne noen, også har sterke sider, har ASX ingenting å skamme seg over sammenlignet med disse, ikke minst på grunn av det attraktive prisnivået.
| 1
|
200092
|
Sony: 40EX500
Testens vinner.
En perfekt kombinasjon av pris og ytelse.
Pris: 5.500 Selv om Sonys designere har slengt på et aluminiumslignende deksel under selve panelet, så imponerer EX500 ingen når det gjelder utseende.
Heldigvis forandrer dette seg kjapt når vi skrur på.
Pluss
For Sonyen har ganske enkelt det beste bildet av TV-ene i denne testen:
Bildet har en ekstra dybde, og også sortnivået er blant de beste.
Det fine er at dette heller ikke går på bekostning av detaljene i skyggepartiene.
I praksis vil det si at mønster på mørke dressjakker og hår på mørke personer her kommer bedre fram, i stedet for å bli en sort masse.
Vi noterer også at EX500 er blant de beste på innsynsvinkel, noe som er praktisk for de av gjestene dine som havner ut på sidene i sofaen.
100Hz og Sonys Motionflow-funksjon hindrer også flimring i bildet og hakking ved panoreringer i bildet.
Også på utstyrsfronten er EX500 best i klassen:
Fire HDMI, VGA, komponent og USB-inngang er på plass.
I tillegg er dette den eneste TV-en i klassen som har nettverksinngang, så her har du altså tilgang til Sonys nettjenester.
TV-en har også innebygget kortplass på baksiden, og RiksTV fungerte ypperlig hos oss.
Minus
Selve menysystemet til Sony er velkjent for alle som har brukt en Playstation3, og jada det fungerer her også.
Det er imidlertid litt tregt.
Vi liker heller ikke at USB-inngangen ikke kommer opp som valg i inngangsmenyen.
Her må du i stedet bla deg inn i selve hovedmenyen, og så videre til henholdsvis lyd, bilde eller film-mappen - for å aktivere den funksjonen du vil.
Dette oppleves som lite brukervennlig, og er ikke slik vi forventer av Sony i dag.
I likhet med LG LE5300 og Samsung 40C535 kan altså EX500 spille av videoformater via USB-inngangen.
Dessverre blir dette kun i teorien, for Sony har tydeligvis strupt alt som finnes av formater:
Av de 20 ulike videokodekene vi prøvde var kun åtte stykker synlige i menyen, og av disse fungerte ikke fire av dem, inkludert DivxHD 1080p.
Populære videoformater som MKV720/1080p ble ikke en gang gjenkjent av TV-en og heller ikke listet ut.
Er videoavspilling via USB viktig for deg, bør du altså gå for LG LE5300 eller Samsung 40C535.
Konklusjon
Skuffelsen over den svake USB-løsningen er ikke nok til å ødelegge seieren her.
EX500 har rett og slett best bildekvalitet, og tar en knepen seier.
Sony Bravia KDL-40EX500
| 1
|
200093
|
Denne kan roe nervene
Babymonitor med video kan gjøre underverker for stressede foreldre.
Med to smågnagere englebarn i huset har jeg ofte irritert vettet av meg over vår vanlige babycall.
Ok, den har gjort jobben, men den har også hatt en lei tendens til å ta inn skingrende forstyrrelser i hytt og pine - noe som har resultert i flere falske utrykninger til et barnerom hvor alle sover søtt.
Vi var derfor spente på RDIs toppmodell, som også gir deg levende bilder av hva som faktisk skjer på barnerommet via den 2,4 tommer store LCD-skjermen.
Praktisk
Med i pakken får du et kamera og en mottaker med LCD-skjerm, samt strømadaptere til de to.
Monteringsprosessen er idiotsikker, her er det bare å slå dem på, og så finner de to enhetene hverandre automatisk.
Hvis du har flere barn i ulike rom kan du forøvrig kjøpe ytterligere tre kameraer og hoppe mellom de ulike kameraene på mottakeren din.
Dette liker vi
Den oppgitte rekkevidden er på 150 meter, og vi hadde god dekning og fikk signaler uansett hvor vi prøvde i huset.
Vi opplevde heller ingen forstyrrelser som vår egen babycall fra Phillips er plaget av.
Kameraet viser farger når det er lyst i rommet, men når lyset er slått av blir det naturlig nok sort hvitt.
Noe av det vi likte best var at kameraet - og mottakeren for den saks skyld, kun slår seg på når kameraet oppfanger lyd fra barnerommet.
Da er det altså nok å kaste et blikk på mottakeren, så ser du kjapt om det er vill fest og baluba i barnerommet, eller om det er falsk alarm så TV-kvelden kan fortsette i ro og mak.
Du kan også koble mottakeren til flatTVen din via de medfølgende video-kablene, og selv om det ikke akkurat er det i vi har mest lyst til å se på stue-TVen, åpner det for nye muligheter.
Har du bilde-i-bilde-funksjon på TVen kan du nemlig velge å ha et lite overvåkningsbilde aktivt på TVen, praktisk for overstressede foreldre altså.
Konklusjon
Batteritiden er mottakeren svakeste punkt, den går nemlig tom for strøm om du lar den ligge på stuebordet hele kvelden, og bør derfor stå mest mulig i dockingstasjonen sin.
Bortsett fra det har vi egentlig fint lite å klage over, den fungerer godt - og det eneste vi strengt tatt savner er muligheten til to-veis-kommunikasjon når du ser at småungene har putekrig i stedet for å sove.
Jaja, noe må man jo gjøre selv også.
OPPDATERT 20/8-09:NB:
Vi har fått tilbakemelding fra en leser som har betalt for denne varen uten å få den.
Vi har derfor fjernet lenken til butikken.
Fakta:
Produktet er ISO 9001-2000 sertifisert, CE Merket og TUV Godkjent.
Spesifikasjoner: 2.4" LCD skjerm med innebygde oppladbare batterier, 2.4GHz digital trådløs teknologi, høy frame rate(20fps), A/V utgang på mottaker for tilkobling til TV eller annen type skjerm, systemet kan kobles mot 4 forskjellige kamera, kameraet er utstyrt med nightvision/IR Lydutløser, det vil si mottakeren er lydløs når kameraet ikke oppfanger lyd.
Kameraet kan også henges på vegg
| 1
|
200095
|
Samsung Galaxy Note 10.1 (2014-utgaven)
Sannsynligvis det beste Android-brettet akkurat nå, men det koster.
Nettbrettmarkedet er i kraftig vekst.
Tidligere denne uken var jeg i samtale med nettgiganten Komplett.no, som kunne fortelle at de snart selger like mange nettbrett som PC-er.
Samsung og Apple desidert størst
Men det er mange produsenter som ønsker en bit av denne kaka, og så langt har Apple og Samsung forsynt seg grovt, og stort sett bare etterlatt seg smuler til de andre.
Mye handler om å disponere et smart og dyktig markedsapparat, men også om kvalitet og evnen til å differensiere produktene fra den store hurven - blant annet ved å bake inn ekstra funksjonalitet og by på fordelsprogrammer.
Her har Samsung vært blant de aller beste, og vi kjenner allerede godt til deres Note-konsept gjennom smartmobilen Galaxy Note 3
Ikke lenger bare underholdning
Selskapet kjører nå knallhardt på Note også i større formfaktor, gjennom nettbrett-flaggskipet Galaxy Note 10.1, som nettopp har kommet i ny og forbedret utgave.
Så langt har fokus i brettverdenen i stor grad vært på spill og underholdning, men med Note 10.1 prøver Samsung å overbevise brukeren om at slike innretninger også egner seg til produktivitet.
Selve nøkkelen ligger i den medfølgende pennen, Microsoft Office-kompatibel kontorprogramvare, samt mulighet for å kjøre apper side om side.
Alt dette skal vi komme inn på senere, først skal vi se litt på noen av de viktigste tekniske egenskapene:
Skjerm: 10,1" 10-punkts PLS berøringsskjerm, 2560 x 1600 piksler Prosessor:
Firerkjerne ARM-basert på 2,3 GHz Minne:
3 GB Lagring:
16 GB Ekstra lagring:
MicroSD-kortleser (inntil 64 GB) + 50 GB gratis nettlagring i 2 år Andre ut/innganger: Minijack, dock/microUSB Trådløse tilkoblinger:
Trådløst nett 802.11 a/b/g/n/ac + Bluetooth 4.0 + Wi-fi Direct + infrarød sender Kameraer:
8 Mpix hovedkamera, 2 Mpix frontkamera Satellittjenester: GPS/GLONASS
Operativsystem:
Android 4.3 (Jelly Bean)
Annet:
Mikrofon , stereohøyttalere, Akselerasjonsmåler, omgivelseslyssensor, digitalt kompass, gyrosensor, hall-sensor, RGB-sensor Størrelse:
24,31 x 0,79 x 17,14 cm Vekt: 540 gramPris:
Fra 4.899 kr (jf Prisjakt 20.11.2013)
Brettet har en klassisk utforming med relativt smal ramme rundt skjermen.
Merk forøvrig at skjermen har 16:10 bredde-høydeforhold, og byr på 160 flere piksler i høyden enn hva tilfelle ville vært ved tilsvarende 16:9-skjerm.
Det gir kjærkommen ekstra plass på skjermflaten.
Superduper skjerm
Skjermen er noe av det beste vi har sett på noe nettbrett noensinne, og med en pikseltetthet på tett oppunder 300 ppi er det så godt som umulig å spotte piksler i bilder og tekst.
Og i motsetning til den klassiske Windows-verdenen slipper du å bekymre deg over at alt skal bli smått og uleselig; her er hele opplevelsen vektorbasert, og Android skalerer alt helt glimrende.
Berøringsfølsomheten er også meget god, og presisjonsarbeid er ikke noe problem takket være den medfølgende pennen.
Den har en sensor som merker hvor hardt du klemmer den mot skjermen, noe som gir en meget virkelighetsnær opplevelsen.
Hurtigmenyer kan åpnes bare ved å bevege pennen i lufta over skjermen, og ved hjelp av knappen på siden åpnes en verden av muligheter.
Mer om dette senere.
Over skjermen sitter frontkameraet, og under sitter den fysiske hjemknappen samt berøringsfelter for tilbake og meny.
Sidene er av sølvfarget plast, med langsgående striper som gir en følelse av ark i en notisbok.
Det er neppe tilfeldig.
Her finner du av/på-knapp øverst til venstre, ved siden av denne sitter volumknappen.
På midten sitter en infrarød sender til bruk mot TV-en.
Ja, du kan bruke brettet som fjernkontroll til TV-en, med full programguide og det hele.
De fleste TV-er og kabel/satellittbokser støttes.
Baksiden er av plast, og har et mønster som imiterer skinn:
Vi synes resultatet er temmelig vellykket, og selv om det er utstrakt bruk av diverse plastmaterialer er det ikke noe å si på kvalitetsfølelsen til brettet.
Bildekvalitet:
G+
På baksiden sitter også frontlinsen til hovedkameraet, og bildekvaliteten er ikke mer enn kurant - hvis lysforholdene er bra.
Nå skynder vi oss å legge til at kamerakvalitet ikke virke å være så veldig viktig for nettbrettprodusentene på nåværende tidspunkt:
Topp ytelse
Ytelsen er på den annen side meget god, totalt sett er dette det raskeste Android-brettet vi har testet, ja - til og med på spillytelse er det ingen andre brett som har bydd på flere bildeoppdateringer i sekundet enn 2014-utgaven av Galaxy Note 10.1, til tross for at oppløsningen er vesentlig høyere enn på alle de andre.
Merk også at brettet har støtte for den nye trådløse AC-standarden, som åpner for langt raskere nettsurfing dersom du er koblet til en kompatibel ruter.
Her er ytelsestallene fra vår standard testsuite:
Generell ytelse
- Geekbench 3: 945/2980 Spillytelse
- Epic Citadel: 59,3 fps (2560 x 1600)
Nettleser/Javascript
- Sunspider: 668 ms
Vi målte også batteritiden ved nettsurfing med appen LAB501.
Her fikk vi 10 timer og 27 minutter, noe som er omtrent som forventet i denne klassen.
Notér deg dette
Så langt er det bare å konstatere at dette brettet har gjort et solid inntrykk, og er kanskje det mest gjennomførte Android-brettet vi har testet.
Og i tillegg til "normal" brettbruk har altså Samsung implementert en rekke ekstrafunksjoner, som kan være nyttig bare du lærer deg å bruke dem.
Et eksempel er app-skuffen som ligger på siden i skjermbildet, som gjør det mulig å åpne to apper side om side.
Dette er noe mange PC-brukere har savnet på nettbrett:
Det som virkelig åpner for økt produktivitet er imidlertid den medfølgende pennen.
Du kan for eksempel ta notater og få brettet til å gjøre kråketegnene dine om til redigerbar tekst, utføre søk på bakgrunn av håndskrift, tegne, ta skjermdumper, klippe ut deler av skjermbildet og sende det i eposter, og en rekke andre oppgaver.
Mulighetene er faktisk så omfattende at Samsung bad om å få komme til redaksjonen for å demonstrere dem for oss - og her ligger også litt av utfordringen, tror vi:
Funksjonalitet som krever opplæring blir dessverre ikke alltid like populær.
Jovisst er mye av det Samsung har bakt inn nyttig, men bruken er ikke så intuitiv som vi tror den må være for at den skal bli mye brukt.
Derfor tror vi at verdien av å vite at man har mulighet til å bruke funksjonene blir det viktigste, og at PC-en fortsatt er førstevalget når folk flest skal være produktive.
Det som også gjenstår- og det er en alvorlig mangel - er å få skikk på hastigheten på opptegningene.
Drar du pennen raskt over skjermen kommer noen ganger opptegningen mer enn en cm bak.
Det er kanskje ikke mer enn et tidel eller to, men det gjør at følelsen ligger langt bak penn og papir, som alltid er umiddelbar (med mindre du har gått tom for blekk).
Her er det følsomheten i skjermen som må bli raskere, ikke prosessoren.
Konklusjon
Samsung Galaxy Note 10.1 er et supert nettbrett for Android-tilhengerne, som byr på alt det beste platformen har å by på i øyeblikket.
Sammen med iPad Air er dette vårt favorittbrett i skrivende stund.
Brettet har få svakheter, vi setter likevel et lite spørsmålstegn ved om ekstrafunksjonaliteten som Samsung har bakt inn gjennom pennen er brukervennlig nok til at det brede lag kommer til å bruke den.
Der er vi i tvil.
Kostnadsmessig er det også greit å være klar over at Galaxy Note 10.1 ligger i øvre del av skalaen.
Er du ikke så opptatt av høy skjermoppløsning og pennefunksjonaliteten kan du altså spare mye penger på å velge et brett fra konkurrentene.
Samsung Galaxy Note 10.1 SM-P600 16GB
| 1
|
200096
|
FileBrowser, med iPad på hjemmenettverket
Bilder og andre data på NAS og andre PC-er?
Med FileBrowser ser du alt.
Hva en iPad kan brukes til er et spørsmål det kan ta svært lang tid å svare på.
Den kan brukes til det meste, det finnes apper og tilleggsustyr for et utall bruksområder.
Men det er noen helt enkle ting som mange forventer skal være mulig uten videre, som ikke er det.
Her er det Apples overordnede krav om enkelhet, brukervennlighet, kontroll og sikkerhet som slår inn.
Hver app har sitt eget område hvor filer lagres, og det er ingen generell tilgang til filer slik som på Mac og PC.
Derfor kan ikke en app lese filer laget i en annen app og det er heller ikke mulig uten videre å lese filer fra USB-minneplugger eller fra andre maskiner på hjemmenettet.
Men det finnes apper for "alt".
FileBrowser
Det vi har savnet mest er tilgang til alle felles filer på NAS-en hjemme fra iPad-en.
Der ligger alle bildene helt fra det første digitalkameraet vi fikk tilgang til i 1998, gamle lydfiler, pluss alle andre dokumenter av ymse slag, fra bruksanvisninger i PDF format, filer fra Word og Excel, filmsnutter og så videre.
Men så kom vi over FileBrowser som langt på vei oppfyller våre ønsker.
Det er en app som ganske enkelt gir deg tilgang til alt som er delt på nettverket, enten det er PC-er, Mac-er, NAS eller annet som er satt opp til å dele filer.
Du kommer i gang ved å velge New Machine, og kan deretter velge mellom forskjellige enheter etter type, web-lenke eller IP-adresse.
Du logger deg på som fra en annen PC eller Mac, og vips så har du tilgang både til lokale filer på iPad og på den nettverksenheten du har valgt.
Filene dukker opp i et mappevindu på vanlig måte.
I bruk
Vi kjører på et raskt 5 GHz trådløst nettverk i heimen og tilgangen var imponerende kjapp.
Alle filtyper som støttes av iOS, som doc, pdf, xls og så videre fungerer uten videre, men kommer bare opp i lesemodus.
Skal du redigere Word og Excel-filer må du ha apper som støtter dette som for eksempel Pages og Numbers.
Bilder i moderat oppløsning kan du bla gjennom uten videre, men kommer vi opp i 12 og 16 megapiksler må man vente noen sekunder mellom hvert bilde mens det lastes ned.
Du kan også sette i gang automatisk avspilling av bildemapper som bytter etter noen sekunders visning.
Bilder mellomlagres slik at du kan bla kjapt frem og tilbake selv mellom store bilder når de nettopp har blitt lastet ned.
Video i MP4 formmat (H.264) streamer helt uproblematisk.
Men filer som ikke støttes av iOS og må konverteres for å kunne spilles av må lastes ned først og så spilles av i en annen, kompatibel app.
Det er upraktisk, og for slike filtyper finnes det andre løsninger som konverterer på vertsmaskinen til et iOS-vennlig format.
Konklusjon
Vi er svært fornøyd med FileBrowser, den gjør det som er mulig å gjøre på iOS innenfor de begrensningen som er gitt fra Apple sin side.
Nå kan vi se og spille av mediefiler og jobbe med dokumenter både på felleslagring og de andre maskinene på hjemmenettverket på iPad, uten å måtte bruke verken iTunes, Dropbox eller annet til å overføre filene først.
FileBrowser finner du i AppStore og den koster 35 kroner.
| 1
|
200097
|
TEST:Volvo V60
D3
Ser du etter klassisk Volvo-herregårdsvogn er nok ikke dette noe for deg.
Men V60 har mange gode egenskaper.
Volvo hadde et knallår i 2010 her i landet og det ser lyst ut også for 2011.
Merket har jevnt og trutt vokst seg til å bli et av landets favorittmerker igjen, og har en attraktiv og relativt ung produktportefølje.
Sportwagon
Nyeste modell er stasjonsvogn-utgaven av S60, som Volvo presenterte som den sportsligste Volvoen noensinne da den ble lansert i mai i fjor.
Som stasjonsvogn heter den V60, og Volvo kaller den en sportwagon heller enn en herregårdsvogn.
Meldingen er klar:
Lastehesten er V70 mens V60 er for de som legger mer vekt på stil og dynamikk samtidig som de trenger noe mer praktisk enn en sedan eller en kupé.
Det dreier seg om samme designfilosofi som Alfa Romeo lykkes godt med da de introduserte Alfa 159 ... Sportwagon, nettopp.
Sporty stil
Linjeføringen bærer preg av dette, med den stigende skulderlinjen, den dalende taklinjen og den avrundede hekken.
Sett utenfra synes vi dette er vellykket; både fra siden og skrått bakfra ser bilen dynamisk ut og den har etter vår mening en subtil og godt balansert kombinasjon av klassiske Volvo-stilelementer og en ny og frisk design.
Fronten på bilen er vi litt mindre begeistret for; vi synes den sentrale delen ser ut som den har glidd nedover - som om den hadde begynt en nedsmeltningsprosess.
Men vi har møtt mange som liker den nye Volvo-fronten, så det er et spørsmål om smak.
Trangere Volvo med mindre utsikt
Den dynamiske linjeføringen går på bekostning av noen praktiske aspekter man finner i mer klassisk "bokseformede" Volvoer.
Det har med plass til bagasje å gjøre, og det har med utsyn, særlig bakfra å gjøre.
Bakseteplassen er grei nok, men det blir litt mørkt og "klaustrofobisk" der bak.
Bagasjerommet er ikke svært mye større enn det i den kompakte V50.
Heldigvis kan det omdannes til et ganske stort og praktisk lasterom ved behov ved enkelt å felle ned bakseteryggene.
Lastegulvet blir da flatt og lasterommet ganske stort - over 1.600 liter.
Typisk Volvo
Når det gjelder førerplassen holder den god Volvo-standard, det vil si utmerket.
Instrumenteringen er oversiktlig og grei, materialkvaliteten fremstår som god og førermiljøet som typisk Volvo, kjølig nøkternt og funksjonelt.
Imidlertid er ganske mange knapper samlet på midtkonsollen, i hvertfall i høyeste utstyrsnivå Summum, og det kunne kanskje vært en fordel å finne en dreiehjulbasert løsning for noen funksjoner.
D3 - fem dieselsylindre
For vår testkjøring av V60 på vinterføre hadde vi til rådighet et eksemplar med den nye dieselmotoren D3, en toliters femsylindret motor som varter opp med 163 hestekrefter.
Dreiemomentet på respektable 400 newtonmeter er tilgjengelig allerede ved 1.400 omdreininger.
Kreftene ligger lavt
Og det er bra, for dette er langt fra noen turtallsmotor.
Her er det effektive arbeidsregisteret fra noe under 1.400 til litt over 3.500 omdreininger.
Å jage motoren til 4.000 omdreininger og over har liten hensikt.
Heldigvis er det flust med krefter i det området som gjelder og med litt tilvenning går det greit å tilpasse seg det effektive registeret.
Der er skyvet kraftfullt og jevnt og forbikjøringer og bratte bakker er ingen utfordring for V60 D3.
Med automat fungerer det uansett bra.
Tørst automat
Girkassen er ikke den nye dobbeltkløtsjkassen PowerShift, men en oppgradert, men klassisk sekstrinns automat.
Den er raskere enn forgjengeren, heldigvis, og fungerer fint med fin tilpasning til motorkarakteristikken, men den medfører merkbart høyere forbruk og dermed utslipp.
Disse er på henholdsvis 0,61 liter per mil og 162 gram CO2 per kilometer.
Tilsvarende tall med manuell girkasse er 0,55 liter og 144 gram.
I 2011 er den forskjellen i største laget.
Kvikk, men trygg
Kjøremessig er denne bilen utypisk Volvo - eller rettere sagt, den bringer en ny dimensjon til Volvo når det gjelder kjøreegenskaper.
Vi visste at den hadde gode dynamiske kjøreegenskaper fra før, og fikk det bekreftet nå på vinterføre.
Den lette styringen gir direkte impulser og bilen går dit du vil kjapt og målbevisst.
Dette er ingen traust understyrer, men en kvikk svingsluker som samtidig gir deg en betryggende følelse av kontroll.
Bakvognens tendenser til å ville "logre" holdes effektivt i sjakk av elektronikken.
En meget kompetent vinterbil så langt vi kunne finne ut, altså.
Fast komfort
Det relativt stramme oppsettet gjør at denne Volvoen ikke gir et like komfortabelt inntrykk som de tidligere modeller.
Det betyr ikke at den er ukomfortabel, og ujevnhetene filtreres greit bort av dempingen.
Men understellets bevegelser er mer kontante og det duver mindre.
Her har det også med vane og smak å gjøre - på samme måte som noen foretrekker fast madrass mens andre vil ha en bløt.
Når det gjelder lydnivået fikk vi inntrykk av god demping både av motorlyd og andre støyparasitter.
En bra bil
For å konkludere:
Vi synes Volvo har lykkes med V60.
Vi er uenige med de som dømmer bilen nord og ned fordi den ofrer noe av det praktiske for design og dynamikk.
Et merke har lov til å utvikle seg, og Volvo tilfører her merkevaren en tilleggsdimensjon også i segmentet over C30, som reintroduserte "ung-urban"-filosofien som ble borte med det "sorte fåret" ES480 i sin tid.
For de som sverger til det mer tradisjonelle Volvo lever V70 og S80 i beste velgående.
Akseptabel pris
Volvo V60
D3 koster fra 396.000 kroner i enkleste utførelse og med manuell girkasse.
Første utgave med noenlunde utstyr, Kinetic, koster 411.000 kroner.
Pristillegget for automatgir er 21.000 kroner.
Vår testbil, dyreste D3-versjon med utstyrsnivå Summum og automat, koster 462.000 kroner.
Til sammenligning koster en BMW 320d med automat og 163 hester fra 455.000 kroner, men her må plusses på en god del for utstyr.
Uansett snakker vi selvsagt om en god del penger, men vi snakker også om en god del bil, og en man etter vår mening kan trives riktig så godt med.
| 1
|
200098
|
Asus Zenbook Prime UX31A
Asus har oppgradert sin Zenbook-maskiner, og resultatet er blitt meget bra.
Ultrabook-segmentet er i sterk vekst, og nå når andre generasjon PC-er er på markedet, virker mange av produktene langt mer modne enn hva som var tilfelle med de første maskinene som dukket opp i fjor.
En av modellene som den gang gjorde et godt inntrykk, var uten tvil Asus sin Zenbook UX31.
Det er denne modellen som nå har fått sin etterfølger i UX31A, som vi har hatt på testbenken de siste par ukene.
I tillegg har Asus lansert UX32, som blant annet har dedikert grafikkort.
Denne håper vi å få sett på senere i sommer.
Men nå skal vi konsentrere oss om UX31A, som har følgende sentrale egenskaper:
13,3" matt, LED-baklyst LCD-skjerm, full HD-oppløsning (1920 x 1080)Intel Core i7-3517U prosessor, 1,9 GHz
Utseendemessig er den svært lik første generasjon, med sitt solid aluminiums-kabinett med sirkelformet mønster i lokket som skal symbolisere "de uendelige mulighetene som ligger i maskinen", som Asus selv har formulert det.
Fingeravtrykk vises nesten ikke, verken på inn- eller utsiden.
Designen er i våre øyne meget god, og utførelsen virker solid og gjennomtenkt.
Likhetstrekkene med MacBook Air er mange, ikke minst den lett skrånende designen fra siden.
Mange forbedringer
Forbedringene på innsiden er imidlertid til dels store.
Her er benyttet siste generasjon Intel Core i7-prosessor med tilhørende vesentlig oppgradert Intel HD-grafikk, som nesten dobler grafikkytelsen, og som gjør at du kan bruke denne maskinen til middels krevende spill, i hvert fall hvis du tåler å gå litt ned på detaljnivå og oppløsning.
Dessuten har den matte skjermen fått full HD-oppløsning, 1920 x 1080.
UX31A selges også med 1600 x 900, men har du godt syn er full HD helt glimrende - bilder blir sylskarpe, tekst blir liten men skarp, og du får plass til svært mye informasjon i skjermbildet.
Lysstyrken er ikke fullt så god som på Samsungs nye 9-serie, men er absolutt meget bra - blant annet med innsyn fra nesten død vinkel fra alle fire sider.
Tastaturet har nå fått baklys.
Du kan selv velge om det skal tennes automatisk eller manuelt, og du kan også justere lysstyrken.
Det er fast og fint, og avgir lite støy under skriving.
Strømpluggen har en praktisk 90-graders knekk, noe vi liker bedre enn dem som stikker rett ut.
De er ofte mer utsatt for brudd.
Følsom pekeplate
Under tastaturet sitter en stor pekeplate med integrerte knapper.
Den fungerer bra, men er svært følsom.
Under testen har det hendt utallige ganger at vi har kommet borti den mens vi skriver, noe som har ført til at markøren har flyttet seg og fått oss på ville veier.
Dette opplevde vi som litt negativt, men man har heldigvis muligheten for å låse pekeplaten hvis man opplever dette som et problem.
Høyttalerne er fortsatt merket Bang & Olufsen ICEpower, men skurringen fra UX31 er heldigvis historie.
Lyden er ikke så verst for å komme fra en syltynn Ultrabook, men har naturligvis sine begrensninger, spesielt på bass.
Greit nok til lett bakgrunnsmusikk, YouTube og nett-TV, og det er nok også hensikten.
Borte er også USB 2.0-porten, nå er begge USB 3.0, med tilhørende vesentlig høyere overføringshastighet til kompatibelt utstyr.
Alt av tilkoblinger sitter på sidene, SD-minnekortleser, en kombinert lyd-utgang og mik-inngang, samt mini-VGA og micro-HDMI-utgang.
Tilkobling til kablet nett (Ethernet) får du altså ikke, og skal du koble til ekstern skjerm trenger du spesialkabel eller overgang.
VGA-overgang får du med i pakken.
Det følger også med en overgang fra USB til kablet nettverk (Ethernet), hvis du skulle få behov for det.
Bunnplaten er heltrukket og også av aluminium, og du trenger torx-trekker for å få tilgang til innmaten:
I bruk og målt ytelse
Maskinen kommer med en del forhåndsinstallert programvare, inkludert nettsikkerhetspakke fra McAfee (prøveversjon).
Denne påvirker ikke bruksopplevelsen i særlig grad, PC-en responderer kjapt i nær sagt alle situasjoner, men kommer med temmelig mange irriterende advarsler, blant annet om å aktivere og betale for å fortsatt være sikret etter prøveversjonen.
Oppstart av maskinen tok 24 sekunder, noe som er dobbelt så lang tid som Samsungs 9-serie, som faktisk har tregere prosessor.
Litt å gå på for Asus her, med andre ord, men uansett mye raskere enn harddiskbaserte PC-er.
Windows egen opplevelsesindeks sier følgende om ytelsen, og her går skalaen fra 1.0 (svakest) til 7.9 (best):
Prosessor: 7,1 Minne (RAM):
5,9 Grafikk:
6,4 Spillgrafikk:
6,4 Primær harddisk: 7,9
Passmark PerformanceTest 7.0 gir en totalscore på 1400, og det er ny rekord i våre Ultrabook-tester.
Ser vi på prosessor-, grafikk- og SSD-ytelsen, ser vi hvorfor.
I diagrammene under har vi sammenlignet ytelsen mot andre, aktuelle Ultrabooks:
Prosessor (poeng):
Grafikkort (poeng 3D):
SSD (MB pr sek):
Stillegående og seiglivet
Asus har også gjort en meget god jobb med å få ned støynivået, UX31A er vesentlig mer stillegående enn sin forgjenger, takket være roligere vifte.
Kun under tung belastning høres viften, som vi uansett ikke vil omtale som spesielt plagsom.
Men merk at maskinen blir litt varm i bakkant på undersiden, uten at vi ser noe stort probleme ved det.
Og til slutt:
Batteritiden er også meget bra.
Med minimal belastning og kun tilkoblet trådløst nett holdt batteriet ut i over 10 timer, ved kontinuerlig videoavspilling holdt det ut i 5. Asus antyder rundt 7 timer med variert bruk, og det er neppe noen overdrivelse.
Batteritid sammenlignet mot konkurrentene:
Konklusjon
Asus har forbedret produktet akkurat slik vi hadde håpet på, og UX31A er blant de beste og raskeste ultrabookene vi har testet.
Den får en soleklar femmer på terningen, samt et velfortjent Anbefalt produkt-stempel.
Vi er kritiske til pekeplaten, som vi synes er i overkant følsom, og trekker også litt for manglende Ethernet-kontakt og for at det kreves overganger og spesialkabel for å koble maskinen til eksterne skjermer.
Prisen er også høy, men det skyldes i stor grad at den er utstyrt med full HD-skjerm.
Har du ikke så stort budsjett, finnes maskinen også med 1600x900-panel og i5-prosessor, til langt lavere pris.
En åpenbar konkurrent som må tas med i vurderingen før du eventuelt handler, er Samsungs nye 9-serie.
Sjekk også ut Fujitsus lekkerbisken, som også er basert på siste generasjon Core i-prosessor.
Asus ZenBook Prime UX31A-R4004V
| 1
|
200099
|
Sony NWZ-X1050
Nå med trykkfølsom skjerm og WLAN, men har den en sjanse?
Sonys Walkman-konsept lever i beste velgående, men CD og kassett er naturligvis borte.
Nå er det multimediespillere og mobiltelefoner med utvidet musikkfunksjonalitet vi snakker om.
Stor, trykkfølsom OLED
I X-serien som er på vei til markedet nå, er skjermen blitt 3 tommer og bygger på OLED-teknologi.
Denne skjermtypen er foreløpig sjelden å se i så store størrelser, og i motsetning til LCD byr den blant annet på bedre innsyn fra sidene, bedre kontrast og mindre strømbruk.
Det merkes godt under videoavspilling, og ved utendørs bruk, blant annet.
Vi sammenlignet skjermen på vårt testeksemplar, 16-GB utgaven X1051, mot en iPhone.
Sett rett forfra er forskjellene små.
Da foretrekker vi iPhone, takket være skjermstørrelsen, som er en del større, og som også klarer seg svært bra i sollys:
Men når det gjelder innsyn fra alle kanter vinner Sony.
Her ser du bildet klart fra nærmest død vinkel, men hvor viktig dette er blir en individuell sak.
Trenden går mot færre knapper og styring direkte på skjermen, og her er X-serien helt på linje.
Skjermen er trykkfølsom, og har like knallhard glassoverflate som på iPod Touch.
Det meste av betjeningen foregår direkte ved å bruke pekefingeren, men i motsetning til iPod Touch (og iPhone for den saks skyld) kan kun én finger brukes om gangen.
Responsen er imidlertid overbevisende, minst like bra som på konkurrenten fra Apple.
Vi går ikke så mye mer i detalj her, videoen under forklarer det meste:
Ikke knappeløs
I tillegg har spilleren også knapper på toppen for Play, Pause og navigering mellom spor, slik at du kan styre den uten nødvendigvis å måtte se på skjermen.
En stor fordel kontra iPod Touch, mener vi.
Den har også knapper for justering av volum på høyre side, og Home-knappen under skjermen tar deg alltid tilbake til hovedmenyen.
Vi nevnte glassoverflaten, og legger til at baksiden er av plast, mens resten av spilleren er av metall.
Det har gjort spilleren tyngre enn man forventer når man ser den, men materialvalget og tyngden bidrar også til et solid og støpt inntrykk.
Trådløst nettverk
I likhet med iPod Touch har X1050 innebygd nettleser, og kan streame innhold fra YouTube samt laste ned podcaster direkte, uten å gå via PC-en.
Når du spiller musikk finner du direktelenker til YouTube-videoer av artisten, samt et søk på artisten via Yahoo.
Vi setter imidlertid et lite spørsmål med nettleseren, som vi opplever som langt mindre velutviklet enn Safari på iPod Touch, og mer på linje med nettleseren på Sony Ericssons mobiltelefoner.
Vi synes dessuten at inntasting av nettadresser er i overkant tungvint, noe som til syvende og sist er med på å gjøre at vi ikke finner det fristende å surfe på denne spilleren.
Spilleren har forresten ikke innebygd retningssensor, så hvis vi ønsker å surfe i "landskapsmodus" må du aktivere dette manuelt via menyen.
YouTube-trøbbel
Direkteknapp til YouTube-videoer er vel og bra, men vi fikk funksjonen ikke til å virke, og vi er usikre på hvor det gikk galt.
Forhåpentligvis er det knyttet til at vårt testeksemplar er av den tid, for feilmeldingen gav oss få ledetråder:
For øvrig har spilleren også innebygd FM-radio, med relativt sterk mottaker.
Gromlyd fra medfølgende plugger
Vi har tidligere berømmet Sonys spillere for god lydkvalitet, og dette er videreført og utvidet i den nye serien.
Du har et hav av forskjellige innstillinger å velge mellom, og i tillegg skal nye teknologier sørge for å fylle inn de tonene som forsvinner under filkomprimering.
Vi kan ikke med hånden på hjertet si at dette var veldig merkbart på våre testfiler, men konstaterer at selv uten å gjøre spesialtilpasninger byr X1050 på lydopplevelser som ligger klart i øvre skikt.
De medfølgende ørepluggene er en variant av in-ear-prinsippet, og vi ser ingen grunn til å bytte dem ut dersom du liker denne typen lytteløsninger.
God bass, fyldig mellomtone og klar diskant er på plass.
De samme pluggene har dessuten en annen funksjon.
Sammen med spilleren danner de grunnlaget for digital, aktiv støydemping.
Dette fungerer faktisk overraskende bra.
Sitter du for eksempel på en buss eller andre steder der dype frekvenser romler i bakgrunnen, kan du være sikker på at de blir mer eller mindre helt borte - og du behøver av den grunn ikke skru musikken særlig høyt.
Effekten er faktisk forbløffende god, her har konkurrentene noe å strekke seg etter!
Windows 7-vennlig
Vi koblet spilleren til en PC med Windows 7 installert, og den dukket straks opp som en egen enhet:
På PC-en hadde vi liggende en del videoklipp i forskjellige formater som vi ønsket å overføre, og for første gang slapp vi å tenke på kompatibilitet over hodet.
Windows 7 bare konverterte de klippene som ikke var kompatible:
På lydsiden støtter imidlertid X1050 de aller mest aktuelle formatene direkte, inkludert WMA, AAC (M4A) og MP3.
Windows Media Player 11 følger med på CD om du ikke har den installert allerede, og den anbefales i forbindelse med synkronisering mot mediebiblioteket på PC-en din.
Du kan også overføre fram og tilbake direkte via Utforsker, ved å dra og slippe filene.
Full frihet altså, og veldig enkelt.
Det eneste ankepunktet her er overføringshastigheten, som godt kunne vært kjappere enn de 3 MB pr sekund som vi oppnådde.
Men har den en sjanse?
X-serien er på vei ut i butikkene i skrivende stund.
I første omgang serien fått to medlemmer, NWZ-X1051 med 16GB lagringskapasitet, og en veiledende pris på 2500 kroner.
Storebror NWZ-X1061 har 32 GB lagringskapasitet, og prislapp på 3500 kr.
Det er noen hundrelapper dyrere enn tilsvarende iPod Touch-modeller, og det kan kanskje bli vanskelig for Sony å utfordre Apple direkte med disse modellene.
Sonys fortrinn og største salgsargument ligger først og fremst i lyddelen, mener vi.
Og det finnes tross alt fortsatt mange som er opptatt av at den skal være så god som mulig.
Men, og det er et stort men, og det er knyttet til noe så banalt som modellbetegnelsene.
Hvem er det som går rundt og husker at det er en NWZ-X1051 de ønsker å stifte nærmere bekjentskaper med?
Vi tror mange potensielle Sony-kunder går seg bort allerede her.
| 1
|
200100
|
Pinnacle Studio 11
Et halvt år er gått siden versjon 11 ble testet, vi har testet igjen.
Vi har testet Pinnacle Studio gjennom flere år, og vår erfaring er at det ikke bare er når de nye versjonene lanseres at det har skjedd mye med programmet.
Det kommer også viktige oppgraderinger underveis, som øker stabiliteten og får på plass til dels skranglete sider sider av programmet.
LES OGSÅ:
Når det er riktig å lansere en versjon, hvor mye feil som kan godtas osv.
er en evig diskusjon.
Vi har uansett gitt Studio 11 en ny sjanse i denne omgang, siden det var en del sider ved programmet som ikke fungerte tilfredsstillende da versjon 11 først kom på banen.
Det var ved det relativt tunge videoformatet AVCHD at vi støtte på disse problemene, de andre formatene gikk greit.
Men i den nye versjonen har det blitt gjort en del forbedrnnger i AVCHD-håndteringen, pluss at støtten for brennere har blitt ryddet opp i.
Den opprinnelige versjonen fant jo ikke nabge helt ordinære DVD-brennere.
Versjon 11.1
Versjonen vi nå har testet har nummeret 11.1.0.5219, kjekt å vite for de som har installerte versjoner å sammenligne med.
For nye brukere er det bare å laste ned oppdateringen etter at du har installert versjonen som ligger i pakken.
Da vi testet Studio 11 første gang hadde vi store problemer med å importere video fra vårt Sony AVCHD-kamera.
Programmet kræsjet stadig vekk under import av filer fra harddisken i kameraet.
I denne oppgraderte versjonen har vi ikke lenger støtt på slike problemer.
Vi hadde derimot noen få kræsj i forbindelse med lagring av prosjekter, men det hadde ikke noe å si for prosjektfilen som ble lagret, alt kunne leses inn igjen med prosjektet intakt.
Å lese inn i underkant av 2 GB med filer - ca 22 minutter - med video fra harddisken i AVCHD-kameraet tok i underkant av 2 minutter.
Dette inkluderer kopiering til intern disk i PCen.
Når de forskjellige videoklippene er lastet inn og vises med bilde i filoversikten er det bare å dra dem ned på tidslinjen eller i storyboard-visningen.
Dette går merkbart tregere enn med DV-materiale, men det er likevel til å leve med.
Det er jo langt større datamengder som skal håndteres, og det er ikke bare Studio 11 som det knirker i når det blir flere GB å forholde seg til.
(Vi nevner i parentes at vi tester på en Q6600 med 4 GB minne og en Raptor 10 000 rpm harddisk og et nVidia 8600GT skjermkort koblet til to LCD-skjermer på 24" og 20" som gir 5,5 i Experience index i Vista).
En annen ting som går svært tregt er effekter mellom klippene.
Med DV-materiale er overgangseffektene rendret på et øyeblikk og kan spilles av, men med AVCHD tar det mange ganger så lang tid.
Dette er det imidlertid ikke bare Pinnacle som lider under, det gjelder alle programmene vi har testet, mer eller mindre.
Teksting går derimot like raskt som med enklere formater.
Det samme gjelder pålegg av musikk og lydeffekter.
Brenning i HD DVD-format på vanlig DVD fungerte også utmerket.
En liten 6-minutters komprimert ferievideo (man skal ikke plage familile og venner mer enn nødvendig) ble klar på 16 minutter på vår 16x brenner.
Konklusjon
Denne oppdateringen har bragt Studio 11 et godt stykke framover, selv om det enda ikke er 100% stabilt.
Likevel mistet vi aldri data underveis, til tross for at programmet kræsjet en håndfull ganger.
Hvis hovedvekten er på ganske rett fram redigering av DV eller MPEG2, og prosjektene er av rimelig lengde, så fungerer Pinnacle Studio 11 helt utmerket.
Det er rett fram og kjapt og enkelt i bruk.
Også AVCHD håndteres greit, selv om det merkes at det er en god del tyngre.
Andre programmer sliter også med dette, så Pinnacle kan ikke ensidig dømmes for dette.
Begrenser du prosjektene til hyggelige spilletider går det greit.
Helaftens spillefilm bør nok vente litt...
| 1
|
200101
|
Tundra 1555
Det begynner å komme en del bærbare maskiner basert på Intel Centrino og Pentium M-prosessoren.
Nå er også norske Hattelco klar med sin første modell, og vi har testet.
Vi har tidligere testet en annen "norsk" Centrino, Znote 4100 fra Zepto.
Tundra 1555 har mange likhetstrekk med denne, men er derimot langt rimeligere enn Zeptoen.
Spørsmålet er om det er en dårligere maskin av den grunn, vi tror ikke det etter å ha testet den en uke.
LES OGSÅ:
"Halvt" norsk
Grunnmodellen bygges av anerkjente Aopen, mens minne, harddisk, prosessor etc blir ettermontert i Norge.
Dermed kan leverandørene her hjemme tilby en viss form for spesialtilpasning.
Vårt testeksemplar var utstyrt med en 1,3 GHz Pentium M-prosessor (tilsvarer 2.0 GHz Pentium 4), 40 GB harddisk og 256 MB minne.
Dessuten har maskinen 3 USB 2.0-porter, Firewire-port, infrarød port, parallellport, VGA med TV-utgang, en PCMCIA-plass, 10/100 MBit nettverk, WLAN og et 56 Kb modem.
Du finner også en kombinert DVD-leser/CD-brenner, samt en kortleser for Memory Stick og SD/MMC-minnekort.
Denne erstatter dermed diskettstasjonen.
Skjermen er på 15", og oppløsningen er 1024x768 (XGA).
Den hadde tålt høyere oppløsning, men det hadde samtidig gjort maskinen noe dyrere.
Skjermen har over middels god lysstyrke, selv når maskinen går på batteri.
Grafikkmotoren er integrert i i855-brikkesettet.
PCen leveres med Windows XP Professional og kontorpakken Works 7.0 fra Microsoft, så her er det bare å sette i gang å jobbe.
Slank
PCen har en slank og stilren utforming, målene 27 x 325 x 270 mm og vekten på 2,7 kg burde ikke skremme noen.
I likhet med en annen populær Centrino, Dells 500M, har Tundraen et kabinett som består av plast fra innerst til ytterst.
Den virker likevel ganske solid bygd, men legg for sikkerhets skyld aldri tunge gjenstander på lokket, da det kan skade skjermen.
Tastaturet kompakt, men likevel godt å skrive på, tastene er blå og delvis gjennomsiktige.
Plasseringen av spesialtaster er logiske, og taster du sjelden bruker (som F-tastene) er litt mindre for å gi mer plass til de andre tastene.
Smart.
Under tastaturet finner du en pekeplate, museknapper og en knapp med fire akser for skroll-funksjonalitet i dokumenter og websider.
Til venstre for tastaturet finner du hurtigknapper for nettleser og epost, bryter for WLAN, samt to knapper som du kan programmere selv.
Over tastaturet finner du knapper og LCD for styring av medieavspilling.
Du kan faktisk spille musikk-CDer uten å skru på PCen.
Høyttalere finnes det også, og i likhet med de fleste andre høyttalerløsningene på bærbare PCer formidler disse lyd, men er ikke særlig egnet til musikkavspilling.
Yter uten å syte
Vi får stadig henvendelser fra lesere som er opptatt av støynivået når de skal kjøpe bærbare PCer.
Det er vi også, og mener et lavt støynivå er vesentlig for en positiv brukeropplevelse.
Tundra 1555 er så godt som lydløs.
Ikke en gang våre heftige 3D-tester fikk hisset den nok til at viften startet.
Til tross for dette ble maskinen aldri så varm at den ble ubehagelig å ha i fanget.
Når vi først er inne på 3D-tester, skynder vi oss å legge til at dette er en av de få svakhetene vi har kunnet avsløre på denne PCen.
Svakhet og svakhet, det er egentlig bare å poengtere at denne maskinen ikke er noen spillmaskin.
Til det er 3D-ytelsen for svak.
Men til alle andre oppgaver, inkludert videoavspilling og 3D-spill i lav oppløsning, er den mer enn rask nok.
Vi kjørte tester på minne, harddisk og prosessor, og kan konkludere med at Tundra 1555s ytelser ikke skiller seg ut i særlig stor grad, verken positivt eller negativt, i forhold til de andre 1,3 GHz-Centrinoene vi har testet så langt.
Den er et par sekunder kjappere på MP3-koding enn Zepto Znote 4100, men sistnevnte er på den annen side langt, langt kjappere på krevende 3D-grafikk.
Seiglivet batteri
Batterilevetesten ble en positiv opplevelse.
4 timer og 25 minutter er meget bra, faktisk blant de aller beste resultater vi har målt noensinne.
Enkelte PCer er "døde" så snart batteriindikatoren når 10%.
Tundra 1555 ga derimot ikke opp, og de 10 siste prosentene varte lenger enn de 10 første.
Imponerende!
For detaljer omkring ytelsestestene, samt utstyr, mål og vekt, trykk på Tekniske data i oppsummeringsboksen.
Konklusjon
Tundra 1555 er en meget fin bærbar PC.
Den er musestille, lett, har en god skjerm, ser bra ut og har et meget seiglivet batteri.
Dessuten er den rimelig, betydelig billigere enn det meste vi har sett på Centrino-fronten så langt.
Bortsett fra 3D-grafikkytelsen er det generelt svært lite å trekke på denne PCen.
Den virker generelt som et meget godt kjøp, både for deg som er ute etter et utholdende arbeidsverktøy i felten, og for deg som ser etter en rimelig og god erstatning for den stasjonære PCen.
OPPDATERT 10.7: PCen selges nå hos PS Data med 1,4 GHz prosessor, og kan kjøpes uten operativsystem for kroner 13.295 inkl mva - uten operativsystem.
Med Windows XP Home blir prisen ca 14.295 inkl mva, og med XP Pro ca 14.795 inkl mva.
| 1
|
200103
|
TEST:Creative Live!
Voice webkamera
Creative har lansert en ny toppmodell i utvelget av webkamera.
Vidvinkel, megapixels sensor og to mikrofoner lover godt - vi har testet.
Nye og bedre produkter til akseptable priser setter vi alltid pris på.
Men forbedringer kan være så mangt.
Mer av ett eller annet behøver ikke nødvendigvis bety at vi har noen særlig glede av det, så lenge andre faktorer setter begrensninger.
Flere megapiksler gir ikke noe bedre produkt hvis optikken er dårlig og bildebrikken produserer mye støy.
Men det er fristende å gire opp salgspropagandaen med superlativer, mer er jo - mer.
Hva har så dette med webkameraer å gjøre?
Flaskehalsen for god ytelse når man bruker webkamera ligger ikke så mye i kameraet som i forbindelsen mellom de som sender og de som mottar.
Derfor betyr ikke megapiksler og fete øvrige spesifikasjoner noe, når alt likevel må reduseres for å kunne sendes over Internett.
Men Creative har likevel noen godbiter å by på med Creative Live!
Voice.
Montering
Designet er langt mer elegant og moderne enn tidligere modeller fra Creative.
Det er i sort og sølv, og ser ganske sci-fi ut.
Kameraet har en fot som kan plasseres på bordet eller på en hylle, men det er også en kant og en klemme som brukes til å henge kameraet på en flatskjerm.
I likhet med alle andre sitter det greit oppå skjermen når det får stå i fred, men det skal ikke så mye til før kameraet faller ned.
Selve kamerahodet sitter på et kuleledd og kan dreies i alle retninger.
Bildekvalitet
Creative stakk av med toppkarakter i vår test, med kameraet Live!
Effects.
Live!
Voice har høyere oppløsning, men vi synes ikke at bildekvaliteten var markant bedre.
Den største forskjellen er at Voice har vidvinkel, noe som i de fleste tilfeller gir et mer tiltalende bilde.
Du får med deg mer enn bare ansiktet, selv om kameraet befinner seg bare et drøyt tastatur unna.
Creative Live!
Voice gir et varmt og tiltalende bilde, vi sammenlignet med Logitechs Fusion under identiske betingelser - de var koblet opp samtidig - og Creatives automatikk håndterer hvitbalansen langt bedre.
Med dagslys fra front og vinduet i bakgrunnen hadde Creative problemer med å kompensere for, og det er ingen steder i innstillingene man kan krysse av for dette.
Logitech klarte dette langt bedre, men fargene er ikke så tiltalende.
I lampelys om kvelden er det også påtagelig forskjell.
Bortsett fra t-skjorta som Creative oppfatter som blå, er fargene også her langt mer tiltalende.
Hva med lyden?
Vi sjekket lyden med Yahoo!
Messenger, MSN Messenger og Skype, og her var det faktisk ingen forskjell å spore i forhold til mono-lyden fra Logitech-kameraet.
Her er vi tilbake til dette med hvor flaskehalsen egentlig ligger.
Og den ligger nok ikke i webkameraenes mikrofoner, men i "kverna" som komprimerer og reudserer båndbredden når det sendes lyd over nett.
Skal du ha best mulig lyd til websamtaler er det bedre med et headset med mikrofon på bøyle, som sitter rett foran munnen.
Eller et vanlig telefon-håndsett.
Programvare
Vi testet en såkalt releasekandidat av programvaren, det vil si at det er en versjon som enda ikke er satt i produksjon, men det er bare snakk om små finjusteringer.
Det legges opp til at det leveres med et godt utvalg støtteprogrammer.
I tillegg til vanlig stillbilde og videoopptak synes vi TimeLapse-funksjonen er den morsomste.
Her kan du bestemme tidsintervallene mellom bildene som skal tas, og det hele spilles av som film.
Da kan du se hvordan du bygger en PC i løpet av 10 sekunder eller annet festlig.
Konklusjon
Creative Live!
Voice er et elegant kamera med god optikk og vidvinkel, god bildehandling og gode farger.
Ingen webkameraer er perfekte, men dette er blant det beste du får.
Levering og pris
Vi har ikke fått oppgitt verken leveringstid eller pris, men dette blir forhåpentlig klart over påske.
Vi vil da legge inn denne informasjonen her.
| 1
|
200105
|
Vi har kjørt nye Opel Meriva
Den oppsiktsvekkende dørløsningen er faktisk smart.
Men Meriva B er mye mer enn det.
HAMBURG (DinSide Motor):
Opel Meriva var en nyskapende bil da den dukket opp på markedet i 2003, men den skjulte det godt under et ganske så banalt utseende.
Sjefen blant de små fleksibilene har ikke desto mindre fortsatt å være nettopp det gjennom en årerekke, selv om konkurransen er blitt mer spenstig med biler som Nissan Note, Renault Modus/Grand Modus og kanskje særlig Citroën C3 Picasso.
Mer moden
Nå er en helt ny Meriva lansert, og vi kan allerede røpe at det dreier seg om en meget verdig oppfølger til sin forgjenger.
Meriva anno 2003 var basert på datidens Corsa, mens nykommeren har elementer av både Zafira - den kompakte fleksibilen - og til og med den store Insignia.
Designmessig er dette ikke bare en mer moderne bil, men også mer spennende i utseende.
Her kjenner vi igjen det spenstige designspråket som ble innført av Niels Loeb og videreført i nyeste generasjon Corsa, Insignia og helt nye Astra.
Legg spesielt merke til "bølgen" langs skulderlinjen (som for øvrig ble introdusert av Citroën på C4 Picasso).
Den gir linjeføringen mer dramatikk samtidig som den gir bedre utsikt for baksetepassasjerene, til glede for barn på langtur.
Symbolikk
Rudy Hedfeldt, Opels Marketing Manager for småbilsegmentet, forklarte oss at valget av Hamburg til lanseringen av nye Meriva var symbolsk:
Det har med dører å gjøre
- Hamburg blir i Tyskland kalt landets "dør til verden".
Samtidig skal Hamburg være kjent for å være en fri, internasjonal og ungdommelig by.
Dette skal altså langt på vei være definerende for annen generasjon Meriva.
Bredt nedslagsfelt
Etter å ha opplevd bilen kan vi berolige leserne:
Bilen har ikke et bruksområde som begrenser seg til "frie, unge og internasjonale" mennesker.
Den dekker faktisk behovene til en ganske vid kundegruppe, både unge og ikke lenger så unge.
I forhold til forgjengeren er dette et stort sprang fremover, som seg hør og bør syv år etter at første Meriva ble lansert.
(Og vi var med den gangen også
Motsatte dører
Slike løsninger var tabu i svært mange år, etter at en hel del ulykker helt frem til 50-tallet kunne tilskrives dårlig gjennomtenkte varianter av bakhengslede dører, som utgorde en alvorlig risikofaktor hvis de ble åpnet i fart.
Det var Rolls-Royce som med sin Phantom-modell og dennes "coach doors", fikk gjennomslag for at en moderne og sikker variant av dører med motsatt åpning igjen hadde livets rett.
EU-lovgivningen ble da også endret.
Les mer om Meriva og "motsatte" bakdører her.
Video som viser de fiffige løsningene:
Bakhengslede dører er spesielt praktiske når baksetene benyttes hyppig.
Det er årsaken til at man finner dem på London-taxier - og en bil som Phantom - og det er derfor Opel modig nok valgte å være de første i "moderne tid" til å gjeninnføre dem på en europeisk masseproduksjonsbil.
Vi fikk et godt inntrykk av FlexDoor-løsningen, som Opel kaller den.
Den gjør det utvilsomt lettere å stige inn og ut, lettere å sette inn et barnesete, for eksempel, og man har bedre kontroll med eventuelle barn som skal plasseres i bilen.
I tillegg kan man om nødvendig holde igjen døren fra forsetet.
En avansert låsemekanisme hindrer åpning mens bilen er i fart.
I tillegg kan dørene både foran og bak åpnes i en svært åpen vinkel - hele 84 grader - og et praktisk håndtak på B-stolpen hjelper ytterligere til.
Progressiv
Vi nevnte at bilen er mer moden enn forgjengeren, i tillegg til å være mer innovativ.
Faktisk startet arbeidet med å utvikle denne Meriva-generasjonen bare halvannet år etter at første Meriva ble lansert i 2003.
De bakhengslede dørene stod på programmet fra start, og en testmodell, som ble lånt ut til publikum (første generasjon, men med dører hengslet i bakkant), ga overveldende respons.
At designen skulle være progressiv og ikke konservativ, var også på det rene.
Det var altså duket for revolusjon snarere enn evolusjon.
God plass
Nye Meriva er større enn forgjengeren og deler chassis med Zafira.
Opel håper dermed med denne modellen å kunne hente kunder fra både småbilklassen og kompaktklassen.
Nye Meriva er ingen lett bil; den veier fra 1,3 tonn i enkleste utførelse.
Bilen er for øvrig 429 centimeter lang (altså lengre enn en Golf), 181 centimeter bred og 161,5 centimeter høy.
Akselavstanden på 264 centimeter er også en solid kompaktklasseverdi.
Da er det ikke overraskende at kupéen oppleves romslig.
Både foran og bak har man godt med armslag og det er mulig for fem voksne å dra ut på tur med denne.
Når det i tillegg har foregått en svært positiv utvikling når det gjelder kvalitetsopplevelse ombord, blir inntrykket av modenhet bortimot fullendt.
Her er både elementer fra Insignia og helt nye Astra benyttet, og det hele ser bra ut.
Enda mer fleksibel
Opel Meriva var klasseledende på fleksibilitet, og den nye generasjonen går den en høy gang i dette kapitelet.
Men syv år er jo gått, og konkurransen har tilspisset seg, så den utviklingen har vært påkrevet.
At Opel har gjort leksene sine er klart.
FlexSpace-systemet er ytterligere forbedret.
Dette er Opels betegnelse på de smarte løsningene for setekonfigurasjon og oppbevaringsrom.
Det utfylles av et nytt konsept for utnyttelse av midtkonsollen, som klalles FlexRail.
Man kan her plassere oppbevaringsenheter / koppholdere på ulike nivåer langs en skinnegang mellom setene.
Helsebonus
Og nettopp setene viser også fremgangen Opel har gjort siden sist.
Justeringsmulighetene både foran og bak er forbilledlige og vi opplevde å sitte godt, særlig i forsetene
Når det gjelder betjening, seteløsninger og generell ergonomi har det faktisk lykkes Opel å få godkjenningsstempelet fra den tyske organisasjonen AGR, eller Aksjon for Rygghelse, som består av uavhengige leger og terapeuter.
Anbefalingen gjelder de nevnte fleksi-systemene og i tilleg FlexFix-systemet, som for øvrig ble introdusert med dagens Corsa.
Det dreier seg om en enkel, men solid løsning for å feste opptil to sykler bak bilen med et stativ som er integrert i chassiet og trekkes ut som en skuff.
(Vist på forsidefotoet).
NB:
Flere av løsningene er ekstrautstyr.
Betryggende å kjøre
I forhold til forgjengeren har nye Meriva fått betydelig bredere sporvidde.
For øvrig er understellet, som nevnt, hentet fra kategorien over.
Kjøreegenskapene fremsto som betryggende og forutsigbare, om ikke spenstige, da vi kjørte bilen på varierende veier i Tyskland.
Med den sprekeste motoren nådde vi i underkant av 200 km/t og kunne da konstatere en uklanderlig stabilitet og retningssikkerhet.
I tillegg er komforten helt OK med spesielt et lavt støynivå som imponerer - her kunne vi uanstrengt samtale i kupéen også i mye høyere hastigheter enn det som er tillatt her hjemme.
Det skal understrekes at motorene i begge testbilene vi fikk anledning til å prøve, var bensinmotorer.
Vi har nylig testet en ny Opel av mer klassisk art.
Sjekk ut Golf-konkurrenten Astra med 1.7 diesel her.
Attraktiv med bensin
Det blir et begrenset motorutvalg som blir tilbudt i første omgang.
Som konkurrentene tilbyr nå Opel mindre motorer med mer krefter, men lavere forbruk.
Imidlertid er ikke miljøfokuset så påtagelig som for eksempel hos Volkswagen eller Ford og på dieselsiden er det litt skrantent i forhold til de fleste konkurrentene.
Vi fikk kjøre det som er spydspissen når det gjelder motorteknologi i øyeblikket, nemlig 1.4-literen som er tilgjengelig i tre varianter - uten turbo med 100 hk og med turbolading i en 120- og en 140-hestersversjon.
Det var de to sistnevnte som var tilgjengelige for prøvekjøring.
Når det gjelder diesel, finnes en motor på 1,3-liter som yter 75 hestekrefter og en 1,7-liter som tilbys i en variant med 100 hester, 260 newtonmeter og automatgir.
Kultivert og diskré
Motoren vi fikk kjøre gjør lite av seg - både på godt og vondt.
Den bråker ikke og den opptrer kultivert og velpustende både i 120- og 140-hestersversjon.
Førstnevnte akselererer fra 0 til 100 på 11,5 sekunder - hvilket er godkjent - og 140-hesteren bruker 10,3 sekunder på samme øvelse.
Toppfart er henholdsvis 188 og 196 km/t.
Ingen av dem opplevdes som spesielt spreke, men det har delvis med den fine gangkulturen og den svært lineære kraftutviklingen å gjøre.
Det effektive arbeidsregisteret er bredt og det har liten hensikt å ty til girspaken for å gi på ytterligere i det som er normalt turtallsregister ved landeveis- eller motorveikjøring.
Snaut
1.4/100-hk-motoren fikk vi ikke anledning til å kjøre.
Den har et dreiemoment på relativt beskjedne 130 newtonmeter og gjør 0 til 100 km/t på 13,9 sekunder.
Vi tror dette vil oppleves vel snaut for ganske mange.
Da vil dieselmotoren med samme antall hester - og med automatgir - være å foretrekke.
Senere i år kommer det til to sprekere dieselvarianter; 1.7 CDTi med 110 og 130 hester, begge utstyrt med sekstrinns manuell girkasse.
Lite grønne
Når det gjelder forbruk og utslipp er verdiene relativt tidsriktigere, men heller ikke noe mer.
For bensinmotorene ligger de mellom 0,61 0g 0,67 liter per mil/144 og 156 gram CO2 per kilometer.
Dieselen på 1, 3 liter greier seg med 0,49 liter per mil/129 gram CO2 mens 1.7 CDTi med automat trenger 0,64 liter per mil og slipper ut såpass som 168 gram CO2 per kilometer.
Her har Opel potensiale for forbedring.
For øvrig skal det senere i år komme en mer miljøfokusert versjon, 1.3 EcoFlex med en mer nøysom dieselmotor på 95 hestekrefter, uten at vi har fått oppgitt forbrukstall for denne.
Citroën-konkurrent
Vi nevnte biler som Nissan Note og Renault Grand Modus innledningsvis, men når det gjelder konkurrenter ser vi på Citroën C3 Picasso som den mest aktuelle.
Den som er ute etter en bil i denne klassen bør ta en titt på både C3 og Meriva da de hver på sin måte tilfredssstiller en rekke behov man tidligere ikke kunne fylle i så kompakte biler og i denne prisklassen.
Uansett er Opel Meriva totalt sett et attraktivt produkt i våre øyne, og Opels målsetning om å selge 500 eksemplarer i år og 1.000 i løpet av 2011 burde fint være innenfor rekkevidde.
Nye Opel Meriva kommer til norske Opel-forhandlere i juni.
| 1
|
200108
|
Nokia 6125
Innimellom dukker det opp mobiler som kan se ut til å havne godt under middels på våre tester.
Men det stemmer ikke alltid.
Les testen av overraskelsesmobilen Nokia 6125 her.
Ingen av spesifikasjonene som Nokia lister opp på sine nettsider tyder nemlig på at Nokia 6125 skal være noen eksepsjonell mobiltelefon.
Den har blant et kamera med oppløsning på 1,3 megapiksler, og alle vet jo at det er lite ut på høsten i 2006.
I tillegg har den lite minne og ikke spesielt imponerende skjermer.
Hva er det da som gjør at vi faller for den?
Mindre enn vanlig
Først og fremst har vi sans for designet på Nokia 6125.
Riktignok vil nok ikke den vinne noen designkonkurranser.
Til det er den ikke i nærheten av spektakulær nok.
Den har imidlertid et design som er både moderne og klassisk på en gang.
Designerne har klart kunststykket det er å lage en helt vanlig mobiltelefon som vi føler har det lille ekstra.
Størrelsen vil imidlertid ikke imponere noen.
Den faller inn i rekken av foldemobiler fra Nokia som virker i overkant store.
Dimensjonene er på 46 x 90 x 24 mm, noe som viser at Nokia ikke tar den syltynne bølgen som herjer mobilverdenen på alvor.
Vekten ligger på på 98 gram, som er helt akseptabelt og selv om Nokia 6125 ikke er blant de minste foldemobilene på markedet, ligger den godt i lomma.
Tastene har imidlertid fått god plass å boltre seg på, noe som fører til at denne mobilen kanskje har de beste tastene vi har sett i år.
Nummertastene har god plass og er utformet på en måte (står ut av telefonen) som gjør at det er meget enkelt å finne riktig tast.
Menyknapper og navigasjonsknappen i midten er minst like bra.
Nokia 6125 er en tekstmelders våte drøm.
Ingen tungvekter
Som vi nevnte i innledningen av denne testen er imidlertid ikke dette noen teknologisk tungvekter.
Mobilen er utstyrt med to skjermer, der den eksterne skjermen har en oppløsning på 96 x 65 punkter og kan vise 65 536 farger, mens den interne skjermens spesifikasjoner er på 128 x 160 punkter og 262 144 farger.
Ingen av disse er gode nok til å imponere noen i 2006, men i de fleste tilfeller holder de faktisk mål.
Når man tar i bruk kameraet på 6125 skjønner man imidlertid at skjermene blir litt i snaueste laget, spesielt den som er på utsiden av telefonen.
Det blir vanskelig å få noe skikkelig inntrykk av det man skal ta bilde av og muligheten til å ta gode bilder lider litt på grunn av dette.
Selve kvaliteten på bildene er ganske bra i forhold til mobilkameraer med lik oppløsning, men det er uansett ikke brukelig til noe særlig annet enn MMS-bilder.
Dette gjør igjen sitt til at skjermproblemet blir litt mindre.
Series 40-systemet lider også litt på grunn av de svake skjermene.
I siste versjon har dette kanskje blitt det aller beste operativsystemet når det kommer til vanlige mobiler (uten avansert funksjonalitet).
Men man kommer ikke utenom at Nokia 6125 er en mobil som er meget brukervennlig.
Lynrask telefon
Det er imidlertid synd at systemet ikke kommer helt til sin rett.
Ikke minst gjelder det i forhold til spill, som egentlig kunne hatt alle forutsetninger for å fungere prikkfritt på denne telefonen.
Nokia 6125 er nemlig lynrask.
Den kommer helt i toppsjiktet når det gjelder ytelse blant alle mobiltelefoner på markedet, uansett pris og klasse.
Synkronisering mellom PC og Nokia 6125 går også knirkefritt, såfremt man har utstyret i orden.
Men det er ikke noe automatikk i det.
Nokia har nemlig ikke lagt med noen datakabel, så man må investere for å få til skikkelig synkronisering eller får å bruke den som reisepartner til laptopen (mobilen har EDGE-støtte).
Med mindre man har Bluetooth-støtte i PC-en.
For det er ikke noe problem å koble mobilen mot PC-en via Bluetooth, og med støtte for 2.0-standarden går overføring av filer lynraskt.
Man har imidlertid ikke det helt store minnet å rutte med i denne telefonen.
Internminnet er på 11 megabyte, noe som ikke gir noe særlig plass til MP3-filer.
Noe som er veldig synd, siden Nokia 6125 egentlig er en suveren musikkmobil.
Lyden er bra (musikk/tale) og med den overraskende støtten for trådløs stereolyd kan man faktisk få en god musikkmobil på billigsalg.
Men da må man investere i microSD-minnekort for å få utnyttet denne funksjonaliten skikkelig.
Et godt kjøp
Prisen på Nokia 6125 ligger på 1 950 kroner uten subsidier.
For denne prisen får man en god mobiltelefon med suveren basisfunksjonalitet.
Ved å lete litt på nettet kan man supplere med en datakabel og et minnekort på 512 megabyte for drøye tre hundre kroner.
Da har man plutselig en telefon man kan leve lenge med.
Vi nøler ikke med å anbefale Nokia 6125 for mobilbrukere som ikke trenger de mest avanserte funksjonene.
Alle de vanlige nyttefunksjonene tas hensyn til her og selv om kameraet og skjermene kanskje ikke lever helt opp til 2006-standard er det så mange andre godbiter her at dette utvilsomt er et godt kjøp.
Tekniske data for Nokia 6125
| 1
|
200110
|
Toyota Yaris, liten bil med stort hjerte
De små bilene overrasker stadig mer, og nye Yaris er intet unntak.
Det er bare å forberede deg på ny hverdag med en gang.
I fremtiden vil folk flest kjøpe mindre og mindre biler.
Da er det ikke merkelig at bilprodusentene gjør bilene bedre og bedre, for denne klassen biler skal fortsette å vokse.
Toyota Yaris er en av de bilene som må forsvare sin plass, og vi har testet 2012-modellen.
Ingen kompromiss
Små biler er ikke hva de engang var.
Nå bruker produsentene alle midler for å gjøre de små bilene like høyverdige som de store.
Det er en god tanke.
Hvorfor skal interiørkvaliteten i en liten bil være lavere enn i en stor bil?
Hvorfor skal utstyrsnivået i en liten bil være lavere?
Nettopp disse tingene blir det stadig tatt mer tak i, med stort hell.
Nå kan man endelig kjøpe en liten bil kun fordi man faktisk trenger en liten bil.
Å kjøpe liten bil trenger derfor ikke lenger være et kompromiss med tanke på utstyr og opplevd kvalitet.
Se Yaris utvendig:
Gammeldags forbrenning
Det snakkes veldig mye om små biler med elektrisk drift.
Dessverre er det et godt stykke igjen før dette blir allemanseie, og forbrenningsmotoren kommer til å henge ved disse småbilene lenge enda.
I beste fall må vi først få opp volumet på små hybridbiler før vi er i en situasjon at alle velger elektrisk.
Men hva skal man velge?
Bensin eller diesel?
Diesel kommer, bensin består
Bilprodusentene er så godt som entydig i sin tale.
Diesel kommer til å vokse i store deler av markedet de kommende årene, men ikke i de små bilene.
Renseprosessen som er nødvendig fra 2014, da Euro 6 kravene slår til, blir for kostbar på små dieselbiler.
Her er det med andre ord bensinbilene som kommer til å råde.
Derfor er det naturlig at vi har tatt for oss bensinversjonen av nye Yaris.
Denne gangen med CVT girkasse, ettersom denne går for å være den mest effektive.
Kjente saker
Plassen i Yaris bærer preg av at den er bygget på samme lest som Verso-S, og det er lett å kjenne seg igjen.
Bilen er romslig innvendig, mye bedre enn man skulle tro når man ser bilen utenfra.
Det er begrenset hvor mange rom og lagringsplasser det er plass til, men Toyota har klart å utnytte de fleste.
Bakerste chassisløsning er av typen torsjonsfjæring, og er laget for å stjele minimalt med plass, for på den måten få så god innvendig plass som mulig.
Ikke noe nytt i dette, men her er det godt gjennomført.
Se Yaris innvendig:
Smarte løsninger
Bakseteryggen kan legges ned stykkvis og delt, 60/40.
Med seteryggene nede har du et lasterom med helt flatt gulv og en stor flate.
Takhøyden bak er god, takket være den rette taklinjen.
Legg også merke til at sidedørene bak ikke begynner å runde av i bakkant, men holder en rett og høy linje hele veien.
Dette vil spare mange for en kul i bakhodet etter inn og uttreden.
Selv om Yaris er en relativt liten bil, så sitter du akseptabelt høyt i den.
Det er ikke en bil du må krabbe ned i, men gå mer gå inn i, sammelignet med andre biler på samme størrelse.
Effektiv, men kjedelig
La det være klart med en gang.
CVT-gir er ikke favoritten, rent generelt.
Faktisk vet jeg ikke om noen som oppriktig liker den, annet enn fordi den rett og slett er effektiv med tanke på forbruk, og derav også utslippet.
Nå skal det sies at det er kommet mer intelligente CVT-kasser etterhvert, og i disse slipper du mye av det turtallsjaget som gjør at mange misliker CVT.
Kassen i Yaris er effektiv, går rimelig, men skaper i likhet med de fleste en irritasjon over turtallsjaget.
Noen ganger ville den heller ikke ned igjen, og måtte overstyres manuelt.
Det bidrar ikke til det positive i det hele tatt.
Kjent materie
Motoren er en kjenning fra andre biler fra Toyota, som blant annet Verso-S og IQ.
Den gjør en grei jobb, og kraftresursenen er forbløffende gode til å være en såpass liten motor.
Ulempen er at flere konkurrenter kommer med enda mindre motorer, som til og med virker vel så godt.
Det er antagelig en grunn til at Toyota nå har inngått en avtale om å kjøpe de mindre bensinmotorene fra BMW, i bytte med hybrid og batteriteknologi.
Se videopresentasjon fra Toyota:
Godt nok rustet?
Den 1,33 liters VVT-i motoren leverer 99 hk ved 6.000 omdreininger, og har et dreiemoment på 125
Nm ved 4.000 o/min.
Da ligger det i kortene at man må opp i turtall for å finne kraftresursene.
Rent ytelsesmessig er det lite å si på leveransene, og kreftene kommer relativt lineært.
Med et oppgitt forbruk på 0,51 l/mil (0,54 m/manuelt gir), så spytter Yaris ut 118 gram CO2 (123 gram m/man).
Det er akseptabelt, men disse bilene burde nå komme seg ned rundt 100-tallet.
Flere konkurrenter er nå bedre rustet i CO2-kampen.
Nytt uten nyvinning
Utover den nevnte CVT-kassen er Yaris en fornøyelse å ratte.
Den kjører så godt som det er forventet i en japansk bil, og sikter mer mot det komfortable enn det sportslige.
Den forsøker heller ikke å signalisere noe annet.
Også foran i bilen har du en luftig kupé, og fin romfølelse.
Av utstyr kan det nevnes at Toyota har utviklet et nytt multimediasystem, kalt Touch & Go, og systemet er greit nok.
Det er bare ikke greit nok for i dag å skulle ha blitt presentert for fremtiden.
Grafikken i navigasjonen er langt fra så god som nyere håndholdte enheter fra eksempelvis Tomtom, noe de burde fått på plass i 2012.
B-klasse-mester?
Systemets øvrige funksjoner fungerer derimot veldig fint, og du styrer både ringefunksjonen og musikkspilleren på mobiltelefonen med knapper på rattet, eller på enheten i midtkonsollen om du vil.
Yaris har kontroller for det aller meste i nærheten av rattet, og ergonomien er således ivaretatt.
Yaris kommer i tre alternative utstyrsvarianter, Sense, Active og Style.
I Norge er det ikke utenkelig at det er sistnevnte mange kommer til å velge.
Den har mer eller mindre full pakke, og er priset på et nivå som gjør at du antagelig ikke vurderer alternativene.
En bil som testbilen vil da koste deg 211.000 kroner, med søkke og snøre.
Bilen er allerede på markedet, så det er bare å taste kode og klar.
| 1
|
200111
|
TEST:Panasonic TX-P50VT20
Panasonics første 3D-TV er rett og slett imponerende, selv om ikke alt er gull.
Etter at Pioneer sluttet med TV-produksjonen er Panasonic merket de ivrigste plasma-elskerne har satt sin lit til.
Og det er på mange måter lett å forstå hvorfor:
For til tross for at mange konkurrenter er langt flinkere på designbiten, så er det få som matcher Panasonic på bildekvalitet.
Spenningen var derfor til å ta og føle på når den nye 3D-TV modellen kom oss i hende.
Førsteinntrykk
TV-en ser sort ut på avstand, men ser du nøye etter legger du merke at den har fått en diskret bruntone.
Bortsett fra det, er det imidlertid lite som viser at dette er en av Panasonics beste modeller.
Her får du rett og slett et klassisk Panasonic-design, og på mange måter ser du ut som om tiden har stått stille.
Plassert ved siden av Samsungs rålekre 3D-TV ser den rett og slett gammel ut, og det er ikke til å komme i fra at vi her ønsker oss mer.
Så hva får du?
Dette er altså en 3D-klar TV med full HD-oppløsning, og det er naturlig nok denne funksjonen vi har hovedfokus på i denne runden.
Vi gir også pluss for at Panasonic legger med to stykk 3D-briller i esken (mer om disse lenger ned...).
Men 3D er selvsagt ikke alt, og vi begynner derfor med en rask oppsummering av de andre finessene.
Vi har nylig sett på billigmodellen X20 og mellomklassemodellen G20, og det er naturlig å sammenligne litt med dem.
Både G20 og VT20 har det nye G13 NeoPDP-panelet, som definitivt er et stort skritt opp sammenlignet med X20.
På VT20 får du i tillegg Panasonics Infinite Black Pro, og selv om det ikke er noen revolusjon kan vi allerede her konstatere at det er noe mer trykk i sortnivået enn på G20.
I likhet med G20 får du også her 600Hz bildeoppdatering, men det som er enda viktigere er at TV-ens prosessorkraft er kraftigere enn på de billigere modellene, noe som er spesielt viktig når du ser på 3D.
Antallet innganger er også som forventet:
Du får fire HDMI-innganger, hvorav en på siden.
(Psst: alle HDMI-inngangene er type 1.4 for 3D, men det er kun inngang nr 2 som gir deg Audio Return Channel)
I tillegg VGA-, komponent og de gammeldagse scart-inngangene.
TV-en har også to USB-innganger, og du kan dermed utnytte Panasonics USB-opptaksfunksjonen, som du kan lese mer om i G20-testen.
I likhet med nesten alle nye TV-er i dag er også denne Panasonicen DLNA-kompatibel, som i praksis gjør det mulig å hente innhold (video, bilder og musikk) fra nettverket ditt.
I teorien er dette gull, men som alltid er langt i fra alle formater som støttes:
Panasonic oppgir AVI, MKV og DivX når det gjelder video, mens det på musikkfronten kun er MP3 som godtas.
TV-en har også kablet nettverksinngang som gir deg tilgang til Panasonics Viera Cast-funksjoner, vil du ha trådløs tilkopling må du plugge inn USB-adapteren som følger med i pakken.
På en TV i denne prisklassen skulle strengt tatt denne funksjonen vært innebygget, men dette er pirk...
Så langt så bra altså, men det er nå det begynner.
Et hav av innstillingsmuligheter
Mens den rimelige X20-modellen fra Panasonic gir deg få justeringsmuligheter, er det her så mange valg at selv de største TV-nerdene kan fordype seg i timesvis.
I praksis vil nok de aller fleste nøye seg med litt småjusteringer på de ulike bildemodusene.
THX-modus er på plass, i tillegg til to proff-moduser, og disse tipper vi vil bli mye brukt til DVD og Blu-ray avspilling.
Skulle du rote deg bort i mylderet av alternativer er det heldigvis enkelt å rykke tilbake til start ved å gjenopprette fabrikkinnstillingene.
Når det gjelder bildekvaliteten ved vanlig TV, film og konsoll-bruk er det ingen store overraskelser her, vi likte jo allerede G20 TV-en, og det meste er likt.
Økningen i sortnivået er allerede nevnt, og vi liker godt at detaljene i bildet er synlige selv under raske bevegelser på skjermen.
Når det gjelder skarphet og smell i fargene er den likevel ikke fullt så imponerende som Samsungs LED-TV, men dette er mer et utslag av hvordan de to ulike teknologiene fungerer i praksis.
Panasonics farger kan altså se litt småkjedelig ut ved første øyekast, men det oppleves uansett som dønn naturlig, og vi må bare si det:
Gjengivelsen av hudtoner er rett og slett imponerende.
Kvalitet på 3D
VT20 er altså 3D-klar, som vil si at du får en full 3D-opplevelse dersom du også kobler til en 3D-klar Blu-ray spiller, setter på en 3D-film og tar på deg 3D-brillene.
Siden Panasonic har flagget sin 3D-satsing i årevis hadde vi store forhåpninger, og det er bare å konstatere at de ble innfridd.
Likevel er det et åpenbart skjær i sjøen, og det er de medfølgende 3D-brillene.
De futuristiske 3D-brillene er nemlig åpne på sidene.
Det ser kanskje tøft ut på bilder, men i praksis er det en dårlig løsning.
Har du lyskilde på til høyre i stua, blir 3D-effekten redusert på grunn av lyset som slipper inn fra høyre.
Er lyskilden din skarp i tillegg, kan du også oppleve gjenskinn på innsiden av 3D-glasset...
Dette er etter min oppfatning en kjempetabbe fra Panasonics side, og et tegn på at ingeniørene og designerne av og til bør stikke hodet ut av sitt mørklagte TV-laboratorium når de setter sammen komponentene.
På dette punktet er f.eks.
Samsungs briller langt bedre.
Heldigvis er det enkelt å fikse problemet:
Sett på en liten bit gaffateip på hver side, og du er i mål.
Imponerende
For med teipbiten på plass kommer smilet tilbake:
Dybde- og romfølelsen sitter som et skudd når du først har blitt vant til å ha på deg brillene, og kommentaren fra en av våre kollegaer sier egentlig det meste:
- Jøss, dette er jaggu meg bedre enn på kino.
Vi gleder oss også over at 3D-bildene flyter mykt uten rykking.
Under vår testrunde la vi heller ikke merke til skyggetegninger rundt enkelte objekter, og dette kan du antagelig takke VT20s økte prosessorkraft for.
Nå skal vi være litt forsiktige med å si at skyggetendensene er helt borte, men vi så altså en en hel film uten å tenke på det - og det er definitivt et godt tegn.
Vi gir også Panasonic skryt for at du her beholder 3D-effekten i langt større grad når du legger deg ned på siden i sofaen.
På Samsungen forsvant til sammenligning bildet umiddelbart.
Selve 3D-funksjonen oppleves altså som svært bra, men det er fortsatt rom for forbedringspotensiale.
Når du ser på 3D blir f.eks bildet langt mørkere på Panasonicen enn på Samsungs 3D-alternativ.
Koreaneren er med andre ord langt mer lyssterk, og dette er å foretrekke hvis du ser på 3D i et rom som ikke er helt mørkt.
Når det er sagt er vår klare anbefaling at hele 3D-opplevelsen blir bedre når rommet er helt mørkt, og dette blir spesielt tydelig her på grunn av 3D-brillenes pussige utforming.
Konklusjon
VT20 er ikke den peneste TV-en vi har sett, men bildekvaliteten oppleves som svært god nesten uavhengig av hva du ser på.
Finesser som USB-opptak og nettfunksjon trekker også opp.
Mange vil nok lure på hvorvidt økningen i sortnivå forsvarer prisforskjellen fra G20?
I praksis synes jeg faktisk ikke det.
Ja, VT20 har hakket bedre sortnivå, men valget mellom de to bør rett og slett bero på om du lar deg lokke av den gnistrende 3D-effekten.
Selv faller jeg definitivt i siste kategori og går for VT20.
3D-effekten er her rett og slett så bra at jeg vil betale ekstra for å ha muligheten, og det tror jeg du vil være enig i den dagen 3D-slippet på Blu-ray virkelig begynner å komme.
PS:
Veiledende pris på 50-tommeren er 23.999, men vi har allerede sett den til 22.000 i nettbutikkene.
Du får også den samme TV-en i 65-tommer, men prisforskjellen er nesten latterlig stor.
Anbefalt pris er her cirka 45.000 kroner, og da hadde jeg heller kjøpt to 50-tommere..
| 1
|
200112
|
Elsykkel:EcoRide Summit Hydraulic
En sportslig elsykkel - hva innebærer det?
Det finnes mange varianter av el-sykler, med både store og små forskjeller.
Vi har damesykler og herresykler, mange designvarianter og til og med sammenleggbare varianter.
Det finnes forhjulsdrevne og bakhjulsdrevne, begge med motoren plassert i navet.
Det finnes også el-sykler som har motoren i kranken (ved pedalene).
Men felles for alle er at et EU-regelverk (som også Norge følger på grunn av EØS) begrenser hastighet og ytelse.
Summit Hydraulic, som vi har testet i denne artikkelen, framstilles som en litt mer sportslig elsykkel, men er fortsatt underlagt de samme EU-begrensningene.
Likevel, det er flere ting som skiller Summit Hydraulic fra de andre el-syklene vi har testet, som for eksempel at:
* rammen er rettere * forgaffelen er dempet * den har skivebremser foran og bak * setet er smalere * skjermene er enklere.
Motor, batteri, gir og styringssystemer er ellers de samme som vi har testet tidligere.
elsykkelens begrensninger
Alle lovlige el-sykler har ingen framdriftsmotor, men hjelpemotor.
Du må selv tråkke pedalene rundt for at motoren skal gå, og selv bidra litt eller mye til framdriften.
Kommer du over 25 km/t kutter motoren ut, og du er over på ren pedaldrift.
Dette er altså ikke tekniske begrensninger, men lovbestemte.
På bane og på egen tomt kan du kjøre med hva du vil, men i trafikken har EU bestemt at 25 km/t er toppfart så lenge den elektriske motoren hjelper til.
Effekten under kontinuerlig bruk skal heller ikke være mer enn 250 watt..
Batterispenningen skal heller ikke overstige 48 volt.
I praksis betyr dette at kjørestilen for en elsykkel blir ganske rolig og sivilisert.
Dette er med andre ord ikke noe for landeveissyklister i kondomdrakt.
En elsykkel er også vesentlig tyngre enn de pedaldrevne, mye på grunn av batteri og motor.
Disse to enhetene kan alene vei mer enn en komplett tråsykkel med karbonramme.
Dermed blir ikke elsykkelen like lett å manøvrere.
I bruk
Sykkelen ser vesentlig tøffere ut en byvarianten Ecoride AvenueCityvi testet tidligere, men den er ikke lettere av den grunn:
Vekten er den samme, hele 22 kilo.
Det merkes med en gang man tar i den.
Det er lett å tro at en sportslig sykkel er lettere, men slik er det altså ikke her.
Bor du i fjerde etasje uten heis får du dermed en ekstra treningsøkt hver gang du skal ha sykkelen opp og ned fra leiligheten ...
Hvis du ikke har iført deg en eller annen variant av polstrede sykkelbukser er setet helt forferdelig, nesten tortur, vi skal spare leseren for flere detaljer, men vi endte opp med løsningen "tog for sykkel" på vår andre testrunde.
Motoren sitter i bakhjulsnavet og framdriften er utmerket, faktisk identisk med den første vi testet.
Du får en herlig dytt når du trår i gang og er raskt oppe i en behagelig fart.
Det eneste, og nå pirker vi, vi ikke liker er når motoren stenger av når du slutter å tråkke.
Dette kunne vært litt mykere, nå skjer det litt for brått etter vår smak.
Oppoverbakkene forsvinner nesten når du har teknikken inne, og velger du riktig gir får du såpass hjelp at du bare behøver å bevege pedalene slik at du kjenner litt motstand.
Selv de verste bakkene i byen forseres sittende i grei fart.
Du kan styre aggressiviteten til hjelpemotoren i tre trinn.
Det høyeste trinnet gir mest respons og du kommer fort opp i fart.
De hydrauliske bremsene fungerer rett og slett glimrende.
Bremsekraft i overflod, men myk betjening som er lett å dosere så man ikke låser hjulene.
Forgaffelen med demping er også en fordel, ikke bare utenfor byen, men også ned fra fortauskanter.
På vårt testeksemplar var ikke dempegaflene helt tette, men vi regner med at dette er en bagatell å fikse.
For å ta batteriet ut og inn for lading må du vippe opp setet.
Det er enkelt, en liten spak sørger for å åpne og låse.
I tillegg må bakskjermen vris til siden, ettersom den sperrer for batteriet.
Det er et problem, fordi bakskjermen må være såpass løst strammet at den kan vris, men da er det fare for at den etter noen humper rett og slett faller ned på bakhjulet og blir liggende å lage morsomme lyder.
Løsningen er enkel:
Kjøp en annen bakskjerm som sitter bak batteriet, nærmere hjulet.
Det koster ikke stort og fungerer bedre på alle måter.
Det er allerede en festebrakett på plass, som ikke er i bruk:
Rekkevidde
Flere i redaksjonen testet sykkelen, og det var ikke noe problem for kollega Paulsen å tilbakelegge 18 kilometer fra Oslo sentrum til Fjellhamar og tilbake dagen etter, uten at batteriet var tomt for strøm.
Så mellom fire og fem mil er ikke urealistisk, hvis det ikke er snakk om bare oppoverbakker.
Konklusjon
Denne sykkelen oppfører seg svært likt den mer "siviliserte" utgaven vi testet tidligere, til tross for et mer sportslig utseende.
Vekten er den utløsende faktoren her - hadde den vært vesentlig lettere hadde den kunnet brukes til en mer pågående, sportslig kjørestil.
Med 22 kilo blir det bortimot umulig.
Dermed sitter vi igjen med et sportslig utseende, og bare det.
Men skivebremser og dempegaffel er i seg selv plussfaktorer, sport eller ikke sport.
Som vi nevnte innledningsvis er også EU-reglementet en sterkt begrensende faktor.
Hadde det vært tillatt med vesentlig kraftigere motor på el-sykler kunne dette kompensert for vekten.
Vi anbefaler med andre ord fremdeles den siviliserte varianten vi testet tidligere.
Ecoride Summit 26" 7vxl Hydraulic 2012
| 1
|
200113
|
HTC Windows Phone 8X
Selve Windows Phone 8 har ikke mye nytt å komme med.
Men det har telefonene.
Helt siden vi først hørte om Windows Phone 8 har vi gledet oss stort.
Vi liker allerede Windows Phone svært godt, og drømte om hvor mye bedre det kunne bli.
Men da vi først fikk en Windows Phone 8-telefon i hendene, ble vi sittende med et ansiktsutrykk som kunne tolkes noe sånt som "...var dette alt?".
For den nye versjonen bringer ikke mye til bordet i form av ny funksjonalitet eller design.
Det versjonen først og fremst bringer med seg, er nye telefoner.
Telefoner som kan ha større variasjon enn hva Windows Phone 7 tillot, som høyoppløste skjermer og kraftigere prosessorer.
Og det viser seg at det er nettopp her, i maskinvaren, at den nye Windows Phone-generasjonen blir ordentlig interessant.
Innholdsfortegnelse:
DesignSkjermOperativsystemYtelse, batteri, dekning, lydKameraKonklusjon
Design
HTC fortalte DinSide tidligere i år at Windows Phone 8X er inspirert av to ting:
Windows Phone og puter.
Putedesignet betyr at telefonen er tynn i kantene og tykkere på midten, slik at den skal ligge bedre i hånden din.
Vi ville ikke lagt oss til å sove på den, men vi liker absolutt å ha den i hånden.
Telefonen snor seg langs hånden vår på en fin måte, og for en gangs skyld synes vi designernes filosofi faktisk gleder både hånden og øyet vårt.
Skjermen bøyer seg pent ned i resten av kroppen, og fingeren kan gli over hele telefonen uten å møte motstand.
Det ser pent ut, og det fungerer:
Selv om den er stor, gjør den lite av seg, både i lommen og i hånden.
Vi tar av oss hatten, for her har HTC truffet spikeren på hodet.
At mange synes den likner på Nokias Lumia-modeller får heller være, når det fungerer så bra.
Telefonen fås i blått og gult også, som sikkert gjør den enda lekrere, men tradisjonen tro ble vi utdelt den kjedeligste, og tryggeste, sorte utgaven.
Rød kommer tragisk nok ikke til Norge riktig ennå, ifølge HTC.
I utgangspunktet liker vi den ru, sorte overflaten bak, men den er så putemyk at den svært lett får riper og merker etter kun få timers bruk.
Etter en ukes tid ser det ut som den nærmer seg sin første bursdag.
Her har HTC rett og slett bommet med tanke på materialet, og med mindre du liker å tegne og skrive på baksiden av mobilen din med neglen er det ikke sikkert dette kommer til å falle i smak.
Resten av telefonen er heldigvis akkurat som den skal være, med en stor og fin indikatorlampe skjult i høyttaleren på fronten, og fine knapper som føles gode å trykke på.
Telefonen er hermetisk lukket, så man får ikke byttet batteri eller satt inn minnekort (noe Windows Phone nå støtter).
Akkurat dette med minnekort skulle vi gjerne hatt muligheten til, da det jo tross alt er en av nyhetene i operativsystemet.
Her ser du hvordan HTC Windows Phone 8X ser ut:
Skjerm
Windows Phone 7 støttet ikke skjermer med høyere oppløsning enn 800 ganger 480 piksler.
Windows Phone 8 støtter skjermer med opptil 1280 ganger 768 piksler.
Og HTC Windows Phone 8X kjører 1280 ganger 720, altså 720p.
Dette ble mye tall, men tallene er viktige:
Forskjellen mellom Windows Phone på vår gamle HTC Titan og den nye 8X er nemlig stor.
Der store skjermer tidligere strakk Windows Phone så pikslene poppet ut på skjermen, får du nå krystallklare skjermer og skrift som er lesbar selv om den er aldri så liten.
Det hele sies egentlig best med et bilde, så her har du et:
Den 4,3 tommer store skjermen på 8X fungerer strålende, og det er deilig å endelig kunne nyte høyoppløste bilder og filmer i Windows Phone.
Merk deg dog at de fleste apper ennå ikke er optimalisert for dette, så akkurat som da iPhone og iPad kom i utgaver med høyere oppløsning vil man oppleve at ikke alt ser like bra ut.
Men ren tekst, både i apper og på nettet, strekkes fortreffelig.
Den er like klar uansett når appen ble oppdatert.
Ikke-optimaliserte apper støtter heller ikke 16:9-skjermer som 8X sin, så man får en liten, sort stripe øverst i appen.
Men da Windows Phone uansett alltid har hatt mye sort tomrom oppleves ikke dette som noe stort problem.
Operativsystem
HTC Windows Phone 8X kjører hold deg fast Windows Phone 8.
Som vi har sagt tidligere er det ikke store forskjeller i selve operativsystemet for den vanlige bruker.
De største nyhetene ligger godt gjemt dypt inne i selve kjernen, som operativsystemet nå deler med Windows 8 (NT-kjernen).
Det er blant annet dette som gjør at man nå støtter høyere oppløsning og flere prosessorer.
Det betyr også at man kan oppleve flere apper og spill, da utvikling for plattformen har blitt enklere.
Umiddelbart ligger den største forskjellen på hjemskjermen.
Tidligere var en flis (snarvei) 2x2 enheter stor, mens man nå kan velge mellom 2x2, 1x1 eller 4x2.
Altså stor/avlang, vanlig eller liten.
Ikke alle fliser kan gjøres store, spesielt ikke nå som få apper er optimalisert for Windows Phone 8, men det vil trolig endre seg snart.
Også låsskjermen har fått nyheter.
Man kan velge å la en app styre bakgrunnsbildet, slik at man for eksempel kan få været fra HTC, fotografier fra Bing, bilder fra Facebook eller hva det skulle være til å dekke låsskjermen.
Man kan også velge hvilke apper som skal gi deg tall der, altså for eksempel antall tapte anrop, Facebook-varsler eller nye e-poster.
I tillegg kan man velge hvilken app som skal få lov til å gi deg en liten tekstbolk, for eksempel innholdet i en ny e-post eller neste kalenderavtale.
Det er ikke en totalt omveltning av låsskjermen, men det er nok til å gi den noen flere bruksområder.
I tillegg til å låse opp telefonen fra låsskjermen, kan man gå til "barnehjørnet" ved å sveipe til venstre i stedet for opp.
Her kan du selv velge hva andre skal få tilgang til uten å taste inn koden din.
Som navnet tilsier er det mest aktuelle bruksområdet å la barn få tilgang til spillene dine, men den kan selvfølgelig også brukes til å for eksempel la andre se hva Windows Phone handler om, uten å gi dem tilgang til alle meldingene dine.
Funksjonen fungerer bra, og kan absolutt bli en vinner hos foreldre.
Bing-kartet har blitt kastet ut, og Nokia-kartet har tatt over.
Dette var en av nyhetene vi var mest spente på, men her blir vi dessverre litt skuffet.
Det viser seg nemlig at det er kartet, og bare kartet, som er nytt.
Og det opplever vi ikke som spesielt mye bedre enn hva vi hadde fra før.
Funksjoner som skikkelig navigasjon og det å finne kollektivtransport er dessuten fortsatt noe bare Nokia-telefonene får, før Nokia eventuelt gir ut sine egne apper til alle Windows Phone-brukere.
Men til gjengjeld får man nå blant annet lastet ned offline-kart, og for all del:
Kartet fungerer helt fint, bare du ikke forventer deg like god service som i Android.
En nyhet som vi ærlig talt ble tatt litt på senga av, er filbehandlingen.
Man kan nå plugge telefonen inn i PC-en og få opp bilder, musikk og dokumenter lett som en plett, akkurat som på en minnepinne.
Dette er en nyhet vi er utrolig glade for.
Litt fordi vi er av gamleskolen og liker bedre å forholde oss til filer enn iTunes-biblioteker og bildestrømmer, men også fordi det gir deg nye bruksmuligheter.
Du kan nå for eksempel lage en mappe på telefonen som heter "minnepinne" og bruke telefonen som nettopp det.
Og man slipper å forholde seg til programmer for å legge inn musikken din, eller få ut bildene dine.
Denne nyheten kan ikke overvurderes; vi er rett og slett hoppende glade.
Bedre sikkerhetsekopiering er på plass.
Blant annet får du nå synkronisert SMS-ene dine, noe vi setter stor pris på, spesielt som mobiltestere som stadig bytter mobil.
Når du logger deg inn med Microsoft-kontoen får du tilsynelatende alle SMS-meldingene fra tidligere Windows Phone 8-mobiler rett inn i meldingsappen.
Du kan også synkronisere bildene dine med Skydrive i høyere oppløsning enn før.
Du kan ta skjermdumper, altså bilde av skjermen.
Endelig.
Det har vi ventet lenge på.
Her kan du se hvordan Windows Phone 8 ser ut på HTC Windows Phone 8X:
Ellers er Windows Phone 8 ganske så likt Windows Phone 7, med kun små endringer i for eksempel tastaturet (flere smileys) og støtte for NFC, men ingen endringer i hvordan for eksempel multitaskingen fungerer.
At operativsystemet skal være det mest "personlige" på markedet, noe Microsoft stadig gjentar, er i våre øyne ren løgn.
Ingen slår Android når det gjelder fikling.
Dette kan selvfølgelig gå på bekostning av brukervennlighet, men vi hadde likevel håpet på litt mer avanserte funksjoner i 8-eren.
Vi hadde igrunn forventet oss mer av 8-eren generelt, men som vi sa i begynnelsen av testen:
Windows Phone 8 handler ikke først og fremst om nye funksjoner, men nye telefoner.
De eneste endringene mobilprodusentene får lov til å gjøre i operativsystemet, er å legge med egne apper.
Her gjør HTC en dårlig jobb.
De legger ved en fin app for saker som værmeldinger og aksjekurser som man kan ha på hjemskjermen, på samme måte som deres klassiske klokke i Android.
Den setter vi pris på.
Men ellers er det lite nytt HTC legger på bordet, annet enn en lommelykt-app og svært enkel fotoredigering.
Vi har opplevd få problemer i operativsystemet, men når vi først har opplevd noe, har det vært skikkelig krasj, også.
To ganger iløpet av testuken har HTC 8X restartet, uten at vi vet nøyaktig hvorfor.
Vi får håpe dette er barnesykdommer som raskt blir luket bort når telefonen havner i forbrukernes hender.
Og dessverre må vi nevne det som vi nok kommer til å nevne i Windows Phone-tester i overskuelig fremtid:
App-utvalget er ikke i nærheten av Android og iOS.
Faktisk er det dårligere i Windows Phone 8 enn forgjengeren, da for eksempel Spotify er borte vekk.
Selv har vi derfor byttet til Wimp, som fortsatt fungerer fint.
Ytelse, batteri, dekning, lyd
Windows Phone-telefoner har alltid vært utrolig responsive.
Windows Phone 8 er ikke noe dårligere; tvert i mot er den hakket hvassere.
Ting glir så glatt det lar seg gjøre, på lik linje som på iPhone, og enda glattere enn det Android vanligvis klarer.
Ettersom Windows Phone 8 støtter kraftigere prosessorer går også alt raskere i de nye telefonene.
8X kjører en 1,5 GHz prosessor med to kjerner, som takler alt du hiver på den.
Spill går unna som bare det, nettsider laster raskt og appene åpnes og lukkes uten merkbare pauser.
Windows Phone 8X støtter også HSPA+, som gir deg en "H+" i statuslinjen og enda raskere dataoverføring over 3G-nettet.
Dekningen har vi ikke hatt noe problemer med, heller ikke vanlig telefoni generelt.
Batteriet på 1.800 mAh er dessverre mindre enn vi hadde håpet på.
Vi har opplevd at telefonen rett og slett har slått seg av i løpet av kvelden fordi den var helt tom for strøm, uten at vi hadde brukt den voldsomt mer enn normalt.
Den har vanligvis holdt seg gjennom dagen, men ikke regn med å se lange Netflix-filmer etter å ha ringt familien i et par timer.
Lyden fra hodetelefonene våre er god, men ikke like god som i for eksempel Android-telefonen HTC One X+, eller nye iPhone.
Kamera
Kameraet bakpå HTC Windows Phone 8X har en BSI-sensor (back-illuminated sensor) som blant annet også iPhone har hatt i de seneste modellene.
Dette skal gi bedre bilder under dårlig lys, og her gjør 8X er grei jobb.
Spesielt nærbilder av stillestående ting og tang blir fint, men bymiljøer i høstmørket blir dessverre ikke klart nok.
Både støy og for lange lukkertider uten bildestabilisator gjør at det blir vanskelig å få skikkelig gode bilder.
Til mer normalt bruk har 8X et godt kamera
over gjennomsnittet, men ikke godt nok til å hevde seg helt i toppen.
Under ser du noen bilder tatt med HTC Windows Phone 8X.
Du kan se bilder i full oppløsning ved å trykke her, her og her.
På videosiden kan 8X best beskrives som et tveegget sverd.
Bildene blir skarpe og bevegelsene glatte, men den bruker svært lang tid på å justere eksponering og fokus.
Det betyr at man må vente i flere sekunder før man ser noe om man går fra et lyst motiv til et mørkt, eller omvendt.
Vi har også opplevd susing i lyden.
Så oppsummert havner filmingen til 8X midt på treet.
Begge deler ser og hører du godt i eksempelet under.
For å se videoen i full 1080p-oppløsning på Youtube, trykker du her.
HTC har satset mer enn normalt på kameraet foran, som både har vidvinkel og høy oppløsning.
Skype er ennå ikke klar for Windows Phone 8, men skal snart bli en integrert del av opplevelsen, så dette kan komme godt med.
Konklusjon
HTC Windows Phone 8X er den eneste "signatur-modellen" Microsoft har valgt ut for sitt nye operativsystem.
Først lurte vi litt på hvorfor, men vi har nå en teori:
8X gjør lite av seg, og handler først og fremst om én ting; Windows Phone 8.
Dette kan være en fordel for Microsoft, da oppmerksomheten ikke blir tatt vekk fra operativsystemet deres.
Men for deg som forbruker er ikke dette en fordel.
8X bringer nemlig ingenting unikt til bordet.
Lumia 920 og 8X blir nok de argeste konkurrentene på Windows Phone 8-banen i første omgang.
Og hvor Nokia satser knallhardt på blant annet kamera, ekstrautstyr, trådløs lading og egne apper, er 8X langt mer sparsom.
Den ser utrolig bra ut, og den fungerer bra, men der stopper også moroa.
Samtidig er den billigere enn Lumia 920; for eksempel selger Komplett 8X for 4.400 kroner, mens Lumia 920 koster 5.200 kroner.
Prisforskjellen er ikke like stor overalt, men 8X er gjennomgående billigst.
Hvem av de to som er best, vet vi først når vi snart kommer tilbake med en grundig test av Lumia 920.
Men det som er klart her og nå, er at HTC Windows Phone 8X er en svært god mobiltelefon.
Designet er av ypperste klasse, det samme er ytelsen.
Men da dette er toppmodellen hadde vi også forventet oss enda mer.
Batteriet og kameraet overbeviser oss ikke, og vi savner flere salgsargumenter i form av unike funksjoner, både i form av apper og teknologi i selve telefonen.
For her har 8X så og si ingenting.
Det nærmeste vi kommer er den relativt sett lave prisen.
Derfor velger vi å sette "anbefalt produkt"-stempel på den, men ikke det helt høyeste terningkastet.
Vel og merke om du er villig til å ofre blant annet app-utvalg til fordel for den gode opplevelsen Windows Phone gir deg.
Og så er det opp til konkurrentene å vise at Windows Phone har enda mer å by på fremover.
HTC 8X
| 1
|
200118
|
PRØVEKJØRT:Ford Focus ST
NICE, Frankrike (DinSide Motor):
Noe råskinn à la RS er Focus ST ikke, men du verden så effektiv den er!
For å ta hovedpoenget først:
Summa summarum er nye Ford Focus ST den hittil - og med god margin - beste bilen som, til en akseptabel pris, både kan tjene som sportsbil og familiebil.
Ford har i flere år nå vist at det er en rød tråd i produktutviklingen deres, og den gir resultater.
For å ta det aktuelle eksempelet:
Nyeste Ford Focus er en meget vellykket bil, og nærmest til å overta Golf-tronen.
De gode anmeldelsene hagler fra alle kanter og vi har selv latt oss overbevise om kompaktbilens mange gode kvaliteter.
Les mer om det her.
Ford imponerer...
Senest gikk vi så langt som til å erkære oss forbløffet over den imponerende, ultra-kompakte 1.0-bensinmotoren som gjør god figur i Focus, og som nylig ble kåret til International Engine of the Year.
...og innfrir
Det betyr naturligvis at høy-ytelsesversjonen ST, som vi nå har fått anledning til å smake på, hadde store forventninger å leve opp til.
Ambisjonene har også ligget høyt og nye Ford Focus presenteres som Fords første globale høyytelsesbil.
– "One Ford"-strategien åpnet veien for nye Focus ST.
Det er den samme bilen over alt, fra motoren til hjuloppheng, fjæring og utseende, sier Dieter Schwarz, leder for Ford Team RS.
–
Du vil for eksempel kunne kjøre en Focus ST i Beijing og få den samme dynamiske opplevelsen som i Los Angeles, London eller Oslo.
Rød stasjonsvogn
Nå har vi altså kjørt bilen og vi skal ikke holde leserne på pinebenken:
Nye Ford Focus ST setter utvilsomt ny målestokk på flere måter.
På noen områder overgår den forventningene, på andre tangerer den dem.
Vi konsentrerte oss om versjonen som best symboliserer innsatsen Ford har gjort for å gjøre det mulig for familiemødre og -fedre å velge en "ja takk, begge deler" - løsning som gir anledning til å utfolde seg som aktiv fører når det passer og som ansvarlig familiemann/kvinne i andre situasjoner.
(Puh!) Vi snakker altså om stasjonsvognen - i kledelig "Colorado-rødt", som vi ser på bildene her.
Første ST (som står for Sports Technologies), dukket opp i 1997.
Idéen var å kombinere høye ytelser av "GTI-klasse" med praktiske egenskaper og alldagsdugelighet.
Det er for øvrig i tråd med dette siste kriteriet Ford nå har bestemt seg for igjen å tilby ST som stasjonsvogn.
Erstatter fem med fire...
Bilens hjerte er ikke lenger den Volvo-baserte femsylindrede 2,5-litersmotoren fra forrige generasjon med sin uforlignelige lyd og kultiverte karakter.
Her innrømmer vi at våre forventninger ikke var altfor voldsomme; hvordan skulle en 2.0 turboladet firesylindret motor kunne erstatte den?
...og lykkes
Svaret er at ST-folkene har gjort en tilstrekkelig god innsats til at vi godkjenner erstatteren som fullverdig, selv om vi selvsagt kommer til å savne de helt spesifikke egenskapene ved den forrige motoren.
Her møter vi en meget moderne maskin av EcoBoost-generasjonen og den er utstyrt med siste skrik innen turbolading.
Maksimal effekt er 250 hestekrefter (bare for få år siden ville det vakt oppstandelse i GTI-miljøene), og dreiemomentet når 340 newtonmeter - 360 med overboost.
Bra jobbet!
Dette røsker bra unna og ytelsene er som forventet utfra spesifikasjonene.
0 til 100 går unna på 6,5 sekunder.
Toppfarten er 248 kilometer i timen.
Men det er ikke akselerasjon og topphastighet som er det vesentlige, selv om det selvsagt er viktig for denne typen bil.
Det er særlig måten man kan bruke kreftene på og måten de "lydsettes" på som gir bilen sin distinkte karakter.
Lyden er et kapitel for seg, og her visste Ford-ingeiniørene at de hadde en utfordring når det gjaldt å leve opp til referansen som forgjengeren utvilsomt utgjorde i så måte.
Fyldig, ikke spiss
Momentkurven er fyldig og gir en god opplevelse av kraft fra man nærmer seg 2.000 omdreininger og til opp mot 6.000 - hvor det er effektkurven som har "tatt over" og gir den siste spruten før fyrverkeriet slukner kort tid etter.
De mest turtallsglade blant de sportslige sjåførene vil muligens synes det er litt vel tidlig - nylig kjørte vi en annen "sportslig familiebil", riktignok et klart nivå ovenfor, som har nesten motsatt karakter.
Det dreier seg om Audi RS4, som har en selvpustende V8-motor som ikke gir seg før godt over 8.200 omdreininger.
Uten sammenligning for øvrig - med unntak av at når det gjelder kjøreglede per tusenlapp, gir vi Ford førstepremien!
God basis
Generelt angående den nye generasjon Ford Focus har vi som nevnt tidligere skrytt av kjøreegenskapene, som vi anser som ledende i klassen - samtidig dynamiske, som hos forgjengeren, men også mer sofistikerte.
Det betyr at bilen har et bedre komfortnivå uten at den sporty eggen er blitt borte.
Bare relativt sett noe nedtonet.
Det betyr at totalopplevelsen er mer moden.
Kjøreopplevelse:
Kronen på verket
Dette gjelder også ST, men her er selvsagt kjøredynamikken i... fokus og bedre enn noensinne.
Inn i svingen, gjennom svingen, ut av svingen - balansen og presisjonen er utmerket hele tiden med hyperkontrollert understyring og gode muligheter for lett, likeledes kontrollert overstyring.
Stabiliteten rett frem er på samme nivå.
Også bremsene syntes vi oppførte seg forbilledlig når det gjelder doserbarhet, progressivitet, bitt og utholdenhet på de relativt krevende provençalske veiene vi fikk anledning til å prøve dem på.
Kort sagt:
Fords Sports Technologies-team har overgått seg selv.
Bedre enn dette kan det etter vår mening ikke gjøres med en forhjulsdrevet bil i dag.
Og kronen på verket er at også Focus ST har fått bevare et helt akseptabelt komfortnivå.
Man får, tross en fastere og lavere fjæring, bare en diskret og elegant avdempet tilbakemelding om ujevnhetene i veibananen, noe som gjør bilen høyst anvendelig både til hverdags og til kjørefest.
På hovedkriteriet kjøreglede skårer altså Focus ST full pott, og i tillegg får bilen altså fullt godkjent på komfortsiden.
Bortimot mesterlig!
Passe sportslig look
Den beste kjøreopplevelsen fikk vi i den rødlakkerte stasjonsvognen du kan se på bildene.
Men bilen vekker unektelig mest oppsikt i den spektakulære oransje lanseringsfargen med det kledelige navnet Tangerine Scream.
Allikevel:
Også i mer diskrete farger ser man at denne Focusen er spesiell.
De allerede i utgangspunktet dynamiske linjene er ytterligere spritet opp.
Blant annet finner vi en ST-spesifikk tolkning av Fords signatur-trapesformede grill, markante sideskjørt og en dynamisk bakre støtfanger med diffuser i den nedre delen.
Takspoileren har som oppgave å forbedre stabiliteten ved høye hastigheter og å redusere luftmotstand.
Spektakulært blir det uansett ikke, og debatten om kinetisk design og hvorvidt det er bra eller ikke kommer nok til å rase videre.
Også inni
Det fjerner ikke toppkarakteren vi totalt sett mener bilen fortjener, men alvorlig talt fortsetter vi ikke å være begeistret for det noe rotete og delvis kjipe interiøret, spesielt angående førermiljøet.
Dashbordkonsollen trenger unødvendig mye inn i kabinen og girspaken er (dermed) plassert for langt tilbake.
Det godt polstrede dashbordet trekker imidlertid opp, og i ST har man ytterligere noen plusser - blant annet de morsomme instrumentene som er plassert oppå dashbordet.
Nødvendig?
Nei.
Men det koster ikke noe ekstra og ser kult ut.
Bortsett fra at vi i dag, med fullt sollys ovenfra, ikke greide å lese av instrumentene fra førerplass...
Focus ST byr interiørmessig på spesialutformede ratt, girspak og pedaler.
Det mørke taktrekket og trekket på stolpene er en integrert del av ST's designarv og skal øke følelsen av å være i en høyytelsesbil.
Vår to dagers lange erfaring med den på noen av verdens mest kjørbare veier, underbygger at den trygt kan betegnes som en ekte kjøremaskin.
Ford arbeidet tett med seteprodusenten Recaro for å gi Focus ST-kundene spesielt tilpasset komfort og støtte, og det merkes.
Recaro-sportssetene gir en eksklusiv premiumfølelse, og har lengdejustering - som visstnok skal være den første i klassen - samt tilting av seteputen.
Et helt nytt baksete for denne modellen sørger for at baksetepassasjerene også oppnår optimal komfort.
Konkurrenter
Tja, hva har vi?
Golf GTI:
"bare" 210 hk, 437.000 kroner - og du må plusse på mye utstyr.
VW Golf R - 270 hk og firehjulsdrift hvilket gir heftige - 5,7 fra 0-100, men det koster også litt mer enn skjorta, nemlig 663.000 kr. BMW 1-serie stiller foreløpig ikke med noen direkte konkurrent, men en firesylindret rival med omtrent like gode plassforhold som Focus finnes - 328i, 245 hk, 5,9 sek fra 0-100 og en innstegspris på 551.000 kroner.
Men regn 100.000 mer for å matche Focus-utstyrsnivået!.
Mer anekdotisk kan vi nevne Audi S3 quattro med sine 265 hk, som bare trenger 5,7 sek fra 0-100 (ja - akkurat i den øvelsen hjelper det med 4x4), men som koster fra741.000 kr...
Og da kommer en god nyhet:
Nye Focus ST er nå klar for å kunne bestilles i Norge og prisen på en 5-dørs kombi er 467.100 kroner, mens stasjonsvognen koster 478.100 kroner.
Og det inkluderer høyeste utstyrsnivå!
Forberedelse til konklusjon
En enda bedre nyhet er nemlig at den norske Ford-importøren har valgt å ta inn den mest velutstyrte versjonen - ST3 - og da snakker vi eksempelvis bi-Xenon og skinninteriør som standard.
Pluss ganske mye mer.
I Norge er nye Focus ST faktisk et meget godt kjøp i dag.
Vår anbefaling hvis du vil ha en meget potent gateracer som også kan tjene som familiebil med helt grei komfort:
Gå for nye Ford Focus ST!
Konklusjon
Når vi oppsummerer bilens egenskaper samt vår subjektive opplevelse av testkjøringen og setter det hele opp mot det som finnes av konkurranse i dag, ender vi med følgende konklusjon:
Ford Focus er i dag klart best i sin klasse, utgjør et mesterlig kompromiss mellom pris/ytelser/kjøreglede og hverdagsbrukbarhet - og fortjener dermed vårt terningkast seks.
| 1
|
200119
|
Ny test:Asus 52X CD-brenner
Det første eksemplaret vi testet fungerte ikke optimalt, nå har vi hatt et nytt eksemplar på testbenken.
Problemene med det første eksemplaret av brenneren var først og fremst knyttet til lesing.
Dette var ikke konsekvent, under installasjon av programvare støtte vi ikke på problemer.
Derimot var det umulig å få noen fornuftige data ut av brenneren når vi forsøkte å rippe musikk-CD.
LES OGSÅ:
Du kan lese hele rapporten i denne artikkelen.
Installasjon av nytt eksemplar
Det nye eksemplaret var produsert i januar 2003 i følge merkelappen, mens det gamle var produsert i november 2002.
Vi hadde allerede installert siste versjon av Nero som støtter brenneren, derfor var det ingen problemer med å finne brenneren.
Testing
Den nye brenneren er ikke like kresen på media, 48x plater ble nå akseptert som 52x.
Brennetidene var derimot høyere enn på den første modellen!
Nå brukte den 2 minutter og 42 sekunder på den ene 52x platen som fulgte med, mens Verbatim 48x ble brent på 2:40 som 52x.
Når vi satte hastigheten ned et hakk til 48x på 48x plater, brukte den 2:42 på brenningenn
Den forrige brenneren var helt nede i 2:26 på 48x media som ble brent som 48x.
CD-RW ga det samme imponerende resultatet som tidligere, med 3:21 på 24x.
Lesing var nå uproblematisk med en starthastighet på 3 300 KB/sekund 22x og en topphastighet på 7 473 KB/sekund (49.82x).
Gjennomsnittet var på 3 335 KB/sekund (22,23x).
Aksesstiden lå på 90 ms.
Rippingen var nå perfekt og helt nede i 2:02!
Det er hele 9 skunder raskere enn den andre 52x brenneren vi har testet.
Konklusjon
Brenneren er rask, men lever ikke helt opp til spesifikasjonene.
I praksis er den likevel innenfor det absoluttet toppsjiktet og CD-RW og rippingen av musikkCD er imponerende rask.
Prisen er lav, så vi har ikke noe problem med å anbefale brenneren, selv om den ikke ble noen ny testvinner.
| 1
|
200120
|
Sony Ericsson K660i
Det svenskjapanske selskapet frir til massene med denne allrounderen.
Folk har forskjellig smak og forskjellige behov, og heldigvis er de fleste av dere i den posisjonen at dere fritt kan velge mellom en rekke mobilmodeller som mer eller mindre passer.
Og med K660i har Sony Ericsson forsøkt å sikte seg inn mot ganske mange.
Javisst er det lett å bli litt opphengt i de tøffeste og dyreste modellene, men la oss innse det - mange velger heller en mobil i mellomsjiktet.
Det fortalte i det minste lesertallene våre oss da vi kåret Nokia 6120 classic til 2007s "mest for pengene"-mobil.
Og Sony Ericsson K660i vaker litt i samme klasse.
Viktige data:
Quad-band GSM/GPRS/EDGE og 3G med HSDPA 2" skjerm med 262.144 farger og 240 x 320 piksler 32 MB internminne, Memory Stick Micro på 256 MB medfølger 2 Mp kamera (1600 x 1200 piksler)
Støtte for MP3, AAC m/fl.
RDS-radio Overføring via blåtann og USB 2.0 Tale/standbytid: opp til 9/330 timer Størrelse: 47 x 104 x 16 mm, 95 gram Ca. pris:
2000,- inkl. mva.
(uten abonnement)
K660i er en klassisk "candybar"-mobil med en matchvekt på rett under 100 gram.
Den ligger godt i hånden, føles solid og har vel ikke akkurat utseendet mot seg...
Mobilen kommer i to fargevarianter.
Vårt testeksemplar var Lime on White, som du kanskje gjetter (eller i det minste kan se) er en hvit telefon med en gjrønn kant og ditto fargede navigasjonstaster.
Wine on Black er en mulighet for den som heller foretrekker sort og lilla/vinrødt.
Mobilen har et klart og godt display på to tommer og med 240 x 320 piksler - en oppløsning som er vanlig i dag med mindre vi snakker om de aller billigste mobilene.
Nummertastene er små, men markerte og nesten overraskende behagelige.
Dette står litt i kontrast mot navigasjonstastene rett under skjermen - her har SE presset inn relativt mange taster på et nokså lite område.
Det gjør det lett å trykke feil, og selv om det til en viss grad er en vanesak så er det et obs! - prøv før du kjøper.
Brukergrensesnittet er.. vel... Sony Ericsson.
Har du brukt en relativt moderne telefon fra denne produsenten før vet du hva du går til, og er det din første tar det uansett ikke lang tid å venne seg til navigeringen.
K660i har også en egen navigeringsmodus for fremvisning av "Medier", noe som vil si bilder, film eller musikk.
Her kan du forresten velge mellom liggende og stående format.
Surf's up
Sony Ericsson markedsfører K660i som en slags hipp surfemobil, og den har også de rette forutsetningene her.
Titter vi på maskinvaren er den utstyrt med super-3G i tillegg til den gode skjermen, og havner du utenfor 3G-land faller den tilbake på EDGE.
Hva du kan få ut av en skjerm på 240 x 320 piksler er uansett begrenset, men du har muligheten til å snu bildet 90 grader for en bredere surfeopplevelse.
Når du er koblet til med nettleseren er det forresten verd å merke seg at nummertastene til høyre (eller øverst, om du surfer med liggende skjerm) blir snarveier til søk, bokmerker, hjemmeside og navigasjon/zoom.
Liggende surfing er smart, men opplevelsen blir litt brutt opp av at du fremdeles må ha telefonen stående når du skal skrive inn tekst.
Vi ser det likevel ikke noe stort problem.
I tillegg til nettleserdelen kan du holde deg oppdatert med RSS-feeds som du kjører rett på telefonens desktop.
Anstendig musikkdel, men...
I motsetning til sin nesten-navnebror W660i er ikke K660i noen utpreget musikkmobil, men den kommer likevel med både musikkspiller og radio med RDS.
Kvaliteten virker god nok - både for radio og musikk - det vi egentlig savner her er en måte å koble til et bedre hodesett på.
De medfølgende ørepluggene ikke er de dårligste vi har borti, men gir heller ikke optimal lydopplevelse.
Vi hadde om ikke annet ønsket oss en overgang til 3,5 mm minijack.
Vi du ha god lyd ut av denne telefonen anbefaler vi altså en overgang eller et bedre SE-hodesett.
Vil du gå trådløst kan også A2DP (Advanced Audio Distribution Profile) over blåtann være et ok alternativ.
Telefonen har selvfølgelig også en innebygd høyttaler, men den er ikke noe du vil høre på musikk fra over tid.
Kamera uten overraskelser
Er du ute etter en mobil med gode fotoegenskaper så vil nok ikke K660i fungere for deg.
Kameraet er på to megapiksler og har verken autofokus eller noen form for blits.
Sony Ericsson har riktignok kastet inn selvutløser, effekter, hvitbalanse, nattmodus, panorama og manuell eksponeringskompensasjon - men programvaren kan ikke veie opp for begrensningen som ligger i selve maskinvaren.
Som forventet ser vi derfor at innendørsbilder lett blir grumsete og kornete.
Utendørs i godt lys er det langt bedre - men likevel neppe noe som havner i albumet.
Mobilen har som vanlig i dag en snarveis-/utløserknapp på høyre side for å enklere kunne ta "liggende" bilder.
I tillegg har telefonen et kamera med lavere oppløsning i fronten slik at du kan vise deg frem ved videosamtaler dersom det er ønskelig.
Eksempler på bilder tatt med kameraet:
Film tas opp i QVGA - altså en oppløsning på 320 x 240 piksler:
Får du ikke spilt av klippet, kan du for eksempel bruke GOM Player.
Kommunikasjon og programmer
Som nevnt har K660i det som trengs for nettoppkobling, med mindre du da betrakter WLAN som en helt nødvendig greie.
Bortsett fra det snakker vi altså om firebånds GSM, EDGE, 3G med HSDPA - og du kan selvfølgelig bruke SMS, MMS og e-post til å kommunisere med i tillegg.
Den kan brukes til å snakke i også - med helt ok samtalekvalitet.
Av annet som kommer ferdiginstallert på telefonen nevner vi TrackID, Google Maps med My Location, redigeringsprogrammer for bilde og video, spill, kalender, notater, kalkulator, alarm, stoppeklokke, trynevrengerprogram og ellers det meste du forventer å finne på en moderne mobiltelefon.
Når det gjelder minne holder kommer mobilen med et lite minnekort på 256 MB i tillegg til det interne minnet på 32 MB.
Hvorvidt det holder for deg kommer an på ditt bruk, men større minnekort koster jo uansett ikke all verden.
Vurdering og konklusjon
Sony Ericsson K660i er egentlig en ukomplisert mobiltelefon med utseendet med seg.
Det den bærer på har vi sett før - kamera, musikk- og videoavspiller, RDS-radio... og disse delene er heller ikke særlig påkostede.
Kameraet imponerer ingen, og med mindre du ordner med et annet (bedre) hodesett vil den heller ikke være en fullverdig musikkmobil.
Disse begrensningene er selvfølgelig satt for ikke å ødelegge for andre (og dyrere) SE-modeller, men poenget er at det likevel er godt nok for mange.
Og så må vi ta i betraktning det som gjør at telefonen står litt ut fra mengden: kommunikasjonsdelen.
Med unntak av WiFi har du altså full pupp, og det er det sjelden å se i en mobiltelefon til denne prisen.
Den argeste konkurrenten er kanskje nettopp den nevnte Nokia 6120 classic, som også for tiden er omtrent fem hundre kroner billigere.
Den har riktignok kortere batterilevetid, men har på den annen side både Symbian OS, miniUSB og audiojack (2,5mm).
Sony Ericsson sverger fremdeles til Fast-Porten.
Batterilevetiden på K660i er forresten oppgitt til hele ni timer tale eller fjorten dager standby, men i praksis lever den ikke helt opp til dette.
Vi mener uansett at Sony Ericsson K660i er en fin mobil for deg som er ute etter en relativt rimelig og stilig allroundmobil uten å være for hard på musikk eller foto - og den ender opp med en liten femmer på vår terning.
DinSides mobilvelger finner du her!
Forvirret over ord og uttrykk?
Sjekk vår lille mobilguide.
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 1
|
200121
|
PRØVEKJØRT:SQ5 - første S-Audi med dieselmotor
MÜNCHEN (DinSide Motor):
OK, en av markedets ypperste dieselmotorer - men verdig en S?
Hos audi står S for sportslig - men ikke Racing-sportslig.
For første gang benyttes benevnelsen på en dieseldrevet bil - og på en SUV atpå til.
Mye Audi
For dere som følger med her jevnlig:
Ja, det har blitt svært mye Audi-stoff i år, og vi har nesten kommet ut av tellingen på antall nye eller oppgraderte Audi-modeller vi har prøvekjørt.
Det er en naturlig årsak til det:
Det tyske premium-merket har hatt sin mest aktive periode noen sinne med et utall nylanseringer og en utvikling i salgstallene de fleste bilprodusenter bare kan misunne dem.
Vi antar at det vil roe seg litt nå fremover og at utviklingen vil flate ut noe i året som kommer.
Men i dag dreier det seg altså om den mest interessante nyheten vi fikk testkjørt i Tyskland i forrige uke:
Spors-diesel-SUV-en til Audi.
S, virkelig?
Etter å ha prøvekjørt S-versjonen av Q5, som har fått navnet SQ5 TDI, er vi litt i tvil om hvorvidt S-bokstaven passer her.
For uansett hvor god dieselmotoren og drivlinjen generelt er - like kvikk som med en heftig bensinbasert drivlinje som de vi for eksempel kjørte nylig i nye Audi S6 og i Audi S7, blir det ikke.
S, OK, MEN diesel
Men tar man høyde for forskjellen i typen drivstoff og derav følgende annerledes karakter, kan man snu på det og mene at S-benevnelsen får en tilleggsdimensjon den kanskje trengte - som gir muligheten for en annerledes opplevelse av den.
For kunder er forskjellige og har forskjellige innstillinger når det gjelder hva en god høy-ytelsesbil skal være.
Og at ytelsene er "tilstrekkelige", for å parafrasere et kjent britisk luksusbilmerke, er det ingen tvil om.
Mer om det lenger ned i artikkelen.
Dessuten må det tas høyde for at det her dreier seg om en SUV - riktignok ikke en vaskeekte terrengbil, men allikevel en mer høyreist (om enn senket tre centimeter i forhold til en standard Q5), og en tyngre bil enn de man tradisjonelt forbinder med S-emblemet.
Det er nemlig i forbindelse med midtlivs-oppgraderingen av Audis mellomstore SUV, Q5, vi fikk anledning til å teste den nye dieselbomben fra Ingolstadt.
Om vår erfaring med fornyede Q5 for øvrig, kan du lese her.
Eksteriørbilder:
Ikke råest
For øvrig har Audi tidligere lansert en enda råere diesel-SUV, men den ble ikke funnet S-en verdig.
(Eller det ble ikke vurdert).
Like rask som dagens testbil var den ikke - det dreide seg nemlig om en mye større og tyngre bil.
Vi testet den:
Det dreier seg om Audi Q7 V12 TDI.
Vi kan berolige leserne:
Audi SQ5 TDI er en temmelig annerledes bil - det er stort sett bare merket og SUV-karosseriet de har til felles.
Særegen design
Vi har allerede nevnt at SQ5 TDI er senket med hele tre centimeter i forhold til en vanlig Q5.
Her ofrer man altså en god del av de offroad-egenskapene - hovedsaklig fremkommeligheten - Q5 tross alt besitter.
Det man får igjen for det er selvsagt bedre stabilitet og mer dynamiske kjøreegenskaper.
Allikevel:
Bilen er relativt høy og ganske tung.
Ellers skiller denne høyst spesielle S-modellen ut ved at grillen er i den spesifikke S-designen, takspoiler, støtfanger som er mer kraftfullt designet, speilhus i matt aluminium og fire enderør fremhever denne modellens sporty ambisjoner.
Innvendig finnes en rekke påminnelser om at det er noe spesielt man kjører; flatbunnet ratt og sportsseter med eget SQ5-logo er blant de iøynefallende elementene i så måte.
Interiørbilder:
Under vår første kjøretur med Audis nye 3.0 TDI i sin biturboversjon i A6 fikk vi opplevelsen av en åpenbaring.
Ikke siden vi for seks år siden prøvde første generasjon BMW 535d med rekkesekser og sekvensiell biturbo (den med 272 hk), hadde vi hatt en lignende aha-opplevelse.
I mellomtiden har BMW slått til og lansert en enda voldsommere motor - trippelturbo-rekkesekseren som imponerte oss kraftig i M550i.
BMW i konkurranse
BMWs direkte konkurrent til dagens testbil er BMW X3 xDrive35d, som med sin rekkesekser - tilfeldigvis også den på 313 hestekrefter - tilbyr sammenlignbare ytelser.
Prismessig ligger de to bilene også i samme sjikt; begge bikker millionen når de utstyres slik det er vanlig i klassen.
BMW har imidlertid valgt å ikke gjøre noen M Performance-modell av sin protagonist inntil videre.
Meget spesiell motorlyd
Vi testkjørte nye SQ5 TDI på småveiene rundt München - og deretter på frifarts-motorveien (det finnes heldigvis fortsatt en del av dem i Tyskland, selv om strekningene blir gradvis færre).
Det første som slo oss var at den barske og sportslige lyden virket litt mer dempet i denne enn den gjorde i A6, også i innstillingen "Dynamic".
Men allikevel:
Lydopplevelsen er enestående i en dieselbil.
Den er hjulpet av en innretning som er nøye utstudert av Audi-ingeniørene og som genererer mer eller mindre lyd ettersom man stiller inn Drive Select-systemet.
Det er i Dynamic den spesielle lyden kommer til sin rett.
Romlingen som ved pådrag ble avløst av snerring, deretter potente brøl, leder tankene hen på sportstrimmede bensin-V8-ere og slett ikke på noen oljebrenner i V6-konfigurasjon.
Kjempekrefter
Så kommer den overveldende følelsen av voldsomme krefter og den heftige, vedvarende akselerasjonen.
Vi opplevde det som at motoren er overlegent kultivert, men også besitter en uvanlig grad av autoritet.
Over ett bredt register, fra alle hastigheter og turtall.
0 til 100 tar bare 5,1 sekunder - her snakker vi om ytelser som en sportsbil fra en ganske tung SUV med dieselmotor!
(En ting vi ikke har rukket å sette oss inn i ennå er det relativt store gapet i forhold til BMW X3 Xdrive 35d og dens 5,8 sekunder fra 0 til 100).
Uansett:
Paret med den utmerkede åttetrinns Tiptronic-automaten bekrefter motoren i S-versjonen av Q5 at dette rett og slett er blitt en fantastisk kraftkilde som er helt i klasseteten sammen med BMWs treliters biturbo.
Den knuser i hvertfall den foregående 4,2-liters V8-motoren.
To turboer
Kort oppsummert er dette en videreutviklet V6-dieselmotor med tre liter slagvolum utstyrt med to turboladere - en liten som sørger for fyldig og kraftfull fremdrift uten forsinkelse fra lave turtall, og en større som overtar ved høyere turtall og sørger for videre kraftutvikling.
Maksimal effekt er 313 hestekrefter og fra lave 1.450 til 2.800 omdreininger er dreiemomentet 650 newtonmeter.
Toppfarten er begrenset til 250 kilometer i timen - og dit kommer man raskt om man har lov og mulighet.
0 til 100, som sagt, tar bare 5,1 sekunder og det skyver like kraftfullt en god stund etterpå.
Vi tok den et par pass på Autobahn utenfor München og følelsen av nærmest uuttømmelige krefter, uten at den kan assosieres med sportsbilfølelse, gir mer en opplevelse av å føre et høyhastighetstog som TGV, for eksempel.
Det går fort fort
Farten øker raskt og nesten lineært her på den brede, rette og oversiktlige motorveien, og åttende girskift inntrer først over 200 km/t...
Stabilitet og retningssikkerhet er det ikke noe å si på, og skjer det noe uforutsett i trafikkbildet der foran i disse høye hastighetene er det ingen stress, bremsene biter godt fra seg og er til enhver tid på høyde med oppdraget.
Og alt dette til tross kan vidundermaskinen i SQ5 TDI skilte med et blandet forbruk på 0,72 liter per mil.
Kjører godt
Kjøreegenskapene er så sportslige som det er mulig for Audi å få det til på en slik bil, vil vi tro.
X3-sportslige er de ikke, men det er gjort en god jobb med understell og "tightere" styring; svingvilligheten er upåklagelig - imidlertid merkes både vekt og høyde til en viss grad.
Men nå påstås det da heller ikke at SQ5 er noen sportsbil - det er en effektiv, velkjørende og motorsterk SUV vi har med å gjøre.
I det øvrige er SQ5 en utmerket Q5-versjon.
Man sitter meget godt i spesifikke SQ5-sportsseter og komforten forringes ikke så veldig av bilens betydelig mer sportslige oppsett, selv om særlig korte ujevnheter naturlig nok merkes bedre.
Her bidrar naturlig nok 20-tomsfelgene med tilsvarende lav dekkprofil, som er standard.
For dem som har et visst krav til komfort vil vi derfor fraråde 21-tommerne som tilbys som ekstrautstyr.
Noe godt fra to verdener
Dette er så avgjort et nisjeprodukt og antakelig mer en image-bygger for Audi enn For dere som har en million i budsjett for en kombinert fornuftsbil og heftig kraftspakke i SUV-innpakning:
Audi SQ5 er noe helt for seg selv og absolutt et interessant kjøp å vurdere - særlig hvis man rett som det er tar seg en tur på kontinentet og kan utnytte en større del av fartsressursene enn det som er mulig hjemme.
Bilen lanseres i mars i Norge og hvis avgiftene ikke endres innen da, vil prisen bli 969.000 kroner.
Audi SQ5 TDI oppsummert:
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.