id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
200128
|
Bosch GLM 80 + R60
Et vanlig vater er ikke det mest nøyaktige som finnes, og det kan heller ikke måle avstand.
"Nå er det i vater, og væl så det", er en gammel snekkervits.
I praksis er det nærmere sannheten enn man ofte ønsker at det var.
Vi som driver og pusser opp hus kjenner godt til avvik både i "rette" vinkler og på gulv og annet som skulle være vannrette.
Et tradisjonelt vater, eller vaterpass som det egentlig heter, har som kjent libeller, buede glassrør nesten fylt opp med en væske (som regel sprit), med en liten boble i.
Når boblen ligger midt mellom de to strekene er vaterpasset vannrett (eller loddrett, eller i 45 graders vinkel - det er som regel tre libeller i vanlige vaterpass).
Ikke nøyaktig nok
Men et vanlig vater er ikke alltid nøyaktig nok.
Hvis lengden på det som skal være vannrett er over noen meter, blir avviket fort en centimeter eller mer i endene.
Man kan da skaffe seg et langt vater, bedre kjent som rettholt, som fåes i lengder på opptil 600 cm.
Et annet alternativ er et laserverktøy, her finner du vår artikkel om flere varianter av disse.
Men det finnes enda en løsning, som er en kombinasjon av det kompakte vaterpasset og moderne digital teknologi.
Bosch GLM 80 og R60
Vi har tidligere testet PLR 50 laserbasert avstandsmåler fra Bosch, men den var beregnet på hobbybrukere.
GLM 80 er blå tilhører det proffe utstyret og byr på en god del flere muligheter.
For det første har den lengre rekkevidde med 80 meter mot 50 meter maksimal avstand, den er også litt mer nøyaktig med 1,5mm vs 2mm maks avvik.
Men de viktigste forskjellene er først og fremst at GLM 80 kan måle vinkler, helt ned til 0,1 grad.
Dernest at den kan lagre 20 målinger i minnet i tillegg til gjeldende måling.
Dermed blir bruksområdet langt videre enn med PLR50.
GLM 80 leveres også i sett sammen med R60.
Dette ser ut som et ordinært vaterpass, og fungerer fint som det.
Men det har en dokkstasjon til GLM 80 som gjør kombinasjonen til et enda mer nøyaktig måleverktøy.
Du bare setter inn GLM 80 og låser den med hendelen, så sitter den dønn fast.
Deretter er det bare å legge R60 med GLM 80 ombord ned på det du skal ha vannrett og lese av vinkelen.
I praksis
Vi har testet GLM 80 i flere sammenhenger, sammenlignet med PLR 50, og kontrollmålt med gammeldagse analoge måleverktøy som målebånd og tommestokk.
Forskjellen mellom Bosh-enhetene i nøyaktighet ved lengdemåling er i praksis svært liten, det er større sjanse for at du slurver med å holde måleren stødig mens du trykker knappene enn at apparatene tar feil.
Og av de ekstra egenskapene til GLM 80 er det definitivt minnet med listen over 20 målinger som er den vi har satt mest pris på.
Da slipper vi å notere hver enste måling.
Men det smarte er vinkelmålingen.
Helningsvinkelen vises alltid i displayet, og oppgis med 0,1 grads nøyaktighet.
Dette er mer nøyaktig enn du klarer å plassere boblen i libellen i et vanlig vater.
Forskjellen kan være fra noen millimeter til noen centimeter, avhengig av lengden på det som skal være i vater, og det kan være kritisk i blant når ting skal passe sammen.
Ikke minst er størrelsen utrolig praktisk.
Du trenger som regel ikke bruke hele kombinasjonen, det fungerer utmerket å legge selve GLM 80 på det som skal måles.
Da slipper du å dra på et langt vater, men har det rett og slett i lomma.
Men skal du måle f.eks. mellom to hylleknekter eller andre oppheng, er R60 svært praktisk.
Dessuten blir vinklen lettere å lese, siden displayet endrer seg til større gradtallvisning så snart GLM 80 spennes fast i dokken.
Mer info om GLM 80 finner du hos Bosch.
Du finner også mange videoer av GLM 80 og R60 på YouTube.
Konklusjon
Bosch GLM 80 og R60 er en utmerket kombinasjon som gjør de fleste måleoperasjoner langt enklere.
Den er kompakt og nøyaktig, har oppladbart lithiumbatteri som holder til titusenvis(!) av målinger.
Den erstatter målebånd, tommestokk og vater, pluss notisblokk og kalkulator.
Bosch GLM 80
| 1
|
200129
|
Canon PIXMA MP800
TEST:
Dette er toppmodellen i Canons PIXMA-multifunksjonsserie, og den briljerer med forrykende hastighet og topp fotokvalitet.
Skriveren ruver enda mer enn MP500, men også denne har en framoverlent og smakfull design.
Fordi den er høyere enn MP500, blir kortleserne på høyresiden i fronten langt enklere å få tilgang til.
LES OGSÅ:
Funksjonsmessig er den hakket mer avansert enn MP500, hør bare her:
Skanner, kopimaskin og skriver skanner positiver og negativer Automatisk tosidig utskrift Kan skanne flere fotos samtidig, og skille dem i fotoprogrammet Kan skrive direkte på CD/DVD-plater 3,5" skjerm for bildevisning Minnekortleser for alle aktuelle korttyper Direkteutskrift fra kamera Infrarød port Bluetooth-støtte ved hjelp av adapter (ekstrautstyr)
Se flere tekniske data
Forskjellen er altså først og fremst muligheter for å skanne dias og negativ film, samt større skjerm.
På innsiden er det imidlertid flere forskjeller, først og fremst drivverk og skrivehode - som på denne modellen er den samme som på blekkskriveren PIXMA iP5200.
Det betyr høy hastighet, en god del raskere enn MP500.
Skannerdelen er også bedre til å gjengi detaljer som ligger over skanneflaten.
Det leddete lokket er tungt, og har altså spor for negativer og positiver (dias), sistnevnte settes i et brett med fire om gangen.
Det er med andre ord ikke den beste løsningen for deg som har tusenvis av lysbilder du ønsker å digitalisere.
Men løsningen fungerer tilfredsstillende, vi skannet over 40 stk 110 mm dias som vi senere skrev ut i 9 x 13 cm format, med bra resultat.
Brukervennlighet
Den generelle brukervennligheten er god, knappene er godt merket, skjermen er stor og symboler og tekst i menyene er tydelige og i norsk språkdrakt.
Av en eller annen grunn blir minnekortene skrivebeskyttet, og skal du for eksempel slette bildene via filbehandleren på PCen, må du aktivere dette via skriverpanelet.
Og det er ingen lett prosess, hele 12 klikk måtte vi gjennom før dette var gjort.
Og den måtte for ordens skyld deaktiveres igjen dersom vi ønsket å skrive ut bilder direkte fra minnekortet.
Irriterende.
Bortsett fra dette er innsigelsene få.
Installasjonen var enkel (men noe plasskrevende), programpakken fyldig og brukervennlig.
Her er mye nyttig!
Skannedialogen inneholder mange opsjoner, så her kan man virkelig få boltret seg med forskjellige innstillinger.
Kvalitet og hastighet
Det er vanskelig å skille utskrifter fra denne modellen fra utskriftene fra MP500.
Begge ligger helt i toppen av hva som er mulig med dagens blekkskriverteknologi.
Vi har ennå til gode å se skrivere som er bedre til å gjengi detaljer i lyse partier enn MP500 og MP800.
Men i likhet med MP500 hendte det at enkelte av kopiene våre fikk et bittelite fargestikk i gråtonene, men vi tenkte ikke gjennom det før vi la originalen ved siden av.
Forskjellen i forhold til MP500 var mer tydelig når det kom til hastighet, og til utskrift av fotografier er MP800 blant de aller raskeste skriverne vi har testet.
Det eneste vi har å utsette på hastigheten, er at skriveren bruker litt tid på å komme i gang med første side, dersom den har stått ubrukt en stund.
Tabellen under viser hastighetene sett i forhold til MP500 og HP Photosmart 3210:
Konklusjon
Dette er en utmerket multifunksjonsskriver.
Den gir like gode eller bedre utskrifter enn testvinneren i TV2-testen, men gjør det en del raskere.
Har du i tillegg et moderat behov med hensyn til skanning av dias og negativer, er dette absolutt en modell du bør overveie.
Veiledende koster MP800 i overkant av 3.000 kroner, men du kan finne aktuelle gatepriser ved hjelp av vårt verktøy Produktguiden.
| 1
|
200133
|
NBA Live 2004
Vi liker basketball, men i disse vinterdager er det middels fristende å spille ute.
Heldigvis holder NBA Live 2004 oss gående frem til vi tar på oss våre Jordan XVIII-sko igjen.
NBA Live 2004 ble riktignok sluppet i fjor høst, men i denne rolige perioden etter nyttår er det hyggelig å gå gjennom flotte spill vi ikke rakk å teste i første omgang.
Vi synes så absolutt at NBA-spillet fortjener en omtale, da spillet er virkelig bra og mer realistisk enn den forrige utgaven.
LES OGSÅ:
2003-versjonen av spillet fokuserte mer på arcade-følelsen og fart, mens den nye utgaven forsøker igjen å bli mer realistisk.
Det går saktere - og det handler mer om defensivt spill og strategisk lagarbeid enn kun spektakulær dunking.
Freestyle-kontrollen, som ble introdusert i forrige spill, er fremdeles på plass, men noe forandret.
Knappeoppsettet er endret, og det brukes nå forskjellige knapper til dunking og skyting.
Freestyle-bevegelsene er også tettere integrert i spillbarheten, og det er flere nye nye bevegelser både på den offensive og defensive siden.
Det er også mulig å kontrollere spillere uten ball og flytte dem til et passende sted der de kan vente på en pasning.
Resultatet av alle de justeringene er et mer balansert og seriøst spill, som ikke bare baserer seg på spektakulære hopp.
Motevisning på basketbanen
Hoveddelen av enkeltspillermodusen består av den vanlige championship-delen, der oppgaven er rett og slett å lede ditt lag til seier.
Det er ingen lett oppgave, men det er dypt og involverende.
Du får etter hvert muligheten til å oppgradere lagets offensive og defensive muligheter, men det vi liker aller best er at du kan faktisk kjøpe basketklær og en lang rekke Nike-sko, fra de klassiske modellene til nyeste Jordans.
Det er ganske kult å kunne kle opp spillerne dine, selv om det kanskje ikke påvirker deres prestasjoner.
I tillegg til championship-modusen er det flere andre måter å spille på, og de inkluderer sesong, playoff, en mot en, og selvsagt en meget underholdende tospillermodus.
PlayStation 2-utgaven av spillet kan også spilles på nett.
Glimrende grafikk
Spillbarheten er definitivt oppgradert i forhold til Live 2003, det er det ingen tvil om.
Det slutter imidlertid ikke der, for grafikken er også enda bedre.
Spesielt animasjonene imponerer, og utviklerne har blant annet brukt motion-capture-teknologi på alle de ti spillerne som befinner seg på banen til enhver tid.
Videre er også teksturene en god del skarpere, og spillerne ligner virkelig på seg selv.
Helt ned til skoene.
På lydsiden er reaksjonene fra publikum svært godt laget og tilpasset det som skjer på banen, og du kan høre treneren skjelle ut sine spillere om det er nødvendig.
I tillegg har vi et godt utvalg av solide hip-hop-låter, med blant annet Mobb Deep, Lil' Flip og Clipse.
NBA Live 2004 er alt i alt en svært vellyket baskettittel, kanskje ikke den ultimate basketsimulatoren mange ønsker seg, men likevel en god kombinasjon av realisme og arcade-spilling.
I våre øyne er det et obligatorisk kjøp for alle med interesse for basketball.
| 1
|
200134
|
HP iPaq hw6515
Smartphone-trenden fortsetter, og nå lanserer HP en herlig ny maskin med innebygd GPS-mottaker.
Den høres fantastisk ut på papiret, men hvordan er den i praktisk bruk?
Kombinasjonen av PDA og mobiltelefon er jo ikke noe nytt, vi har sett flere forsøk de siste årene, noen mer vellykkede enn andre.
Den aller siste trenden har vært å sette inn fullverdige QWERTY-tastaturer i PDAfonene, noe som gjør det betydelig mer praktisk å taste inn data, skrive e-poster og meldinger.
Den kanskje mest suksessfulle av disse enhetene har vært Sony Ericssons P910, og vi har også sett gode og enda mer komplette forsøk fra Qtek (med sin 9090) og Palm (Treo 650).
Fellestrekket er altså fullt tastatur, trykkfølsomme skjermer og fleksible operativsystemer som gjør det enkelt å få tilgang til e-post, Internett og kontorprogrammer.
Nokså stor
Den nye iPaq hw6515 følger i samme fotspor, designmessig skiller den seg for eksempel ikke nevneverdig fra Treo 650.
I motsetning til Qtek 9090, som hadde tastaturet skjult på undersiden, er tastaturet på iPaqen plassert nedenfor skjermen.
Selv skjermen har en noe redusert størrelse i forhold til andre Windows-baserte PDAer, noe som er logisk når man skal tenke på den totale størrelsen på enheten.
Palms Treo 650 er imidlertid fremdeles mindre enn 6515
iPaqen er en ganske stor enhet som ikke alltid passer i bukselommen.
Vekten er på 180 gram, som jo også er en del tyngre enn en gjennomsnittlig mobil.
Men hw6515 er likevel en ganske revolusjonerende maskin med tanke på funksjonalitet.
Det kanskje aller mest spennende er at du får en GPS-mottaker bygd rett inn i enheten, med navigasjonsprogramvare fra Tom Tom forhåndsinstallert.
Dermed har du en fullverdig løsning for bilnavigasjon liggende i lommen, og det koster heller ikke skjorta.
Et annet interessant moment er at 6515 har to minnekortplasser innebygd.
Den ene støtter miniSD-kort, den andre rommer SD/MMC-kort, og støtter SDIO-standarden.
I praksis betyr det at du for eksempel kan ha både minnekort og WLAN-kort installert i iPaqen samtidig.
Trådløs drøm?
Når det gjelder kommunikasjon har enheten plass til det aller meste men ikke alt.
Det er altså en fullverdig GSM-telefon med støtte for både GPRS og EDGE for dataoverføring
men det er ikke plass til 3G eller WLAN i pakken, så de virkelig høye nedlastningshastighetene er ikke tilgjengelige i utgangspunktet.
Som sagt kan du imidlertid sette inne et WLAN-kort i et av minneportene, men vi hadde likt det enda bedre om muligheten var innebygd.
Videre er det også støtte for IrDA og Bluetooth for kommunikasjon med nærliggende enheter.
Skjermen til hw6515 er firkantet, og kortere enn andre PDAer som kjører Windows.
Oppløsningen på skjermen er 240x240 piksler med 65.000 farger, og selv om kvaliteten på bilder er meget bra, kan oppløsningen føre til noen problemer for tredjepartsprogrammer som er skrevet for større oppløsninger.
Størrelsen på skjermen er et kompromiss, og vi må dessverre leve med at ikke alle programmer passer denne skjermen ideelt.
Gode taster
Tastaturet er imidlertid blant de aller beste vi har prøvd på denne type enheter.
Overfor QWERTY-tastene er det plassert en joystick og snarveier til meldinger og kontakter, samt knapper for å svare og legge på samtaler.
Selve tastaturet er responsivt og lett å trykke på, selv om de med store fingre kan sikkert ha noen problemer med å nå visse taster.
Tastaturet fungerer likevel bedre enn Treo 650, for eksempel.
Operativsystemet er nok velkjent for alle som har brukt Windows-baserte PDAer tidligere.
På hovedmenyen får vi tilgang til oppgaver og meldinger, får informasjon om klokkeslett og dekning, og egne ikoner viser batterilevetiden og hvor mye minne som brukes.
Du kan også justere lysstyrken på skjermen direkte fra hovedmenyen.
Start-menyen tar oss til de viktigste funksjonene, som kalender, synkronisering, meldinger, telefon og Internet Explorer, og for å få tilgang til de mer avanserte funksjonene må du gå inn på Programmer-menyen.
Navigasjon
La oss ta en titt på GPS-mulighetene, den mest spennende delen av enheten.
Det første vi måtte gjøre var å installere et kart, det var dessverre kun Oslo-kart vi fikk tilgang til i utgangspunktet.
Etter installasjonen skrudde vi på posisjoneringen, og det tok en liten stund før iPaqen fikk kontakt med satellitt
men når vi først var i gang var mottaksforholdene gode.
Vi plottet inn en reiserute fra jobben hjemover, og alt fungerte knirkefritt.
En kvinnelig stemme informerte oss om kommende retningsjusteringer og ruten vi ble presentert var relativt logisk, selv om det forekom mindre unøyaktigheter.
Programvaren kan også vise såkalte points of interest, altså bensinstasjoner, restauranter, hoteller, nattklubber, kinoer og diverse andre interessepunkter.
Disse er middels oppdatert, ikke overraskende er det bare de største og mest kjente restaurantene og nattklubbene som er oppført, men verre var det med kinoer.
Midt i tjukkeste Grønland var det nærmeste forslaget den ikke eksisterende IMAX-kinoen på Aker Brygge, og det nest beste alternativet var kinoen i Sandvika.
Noe sier oss at Tom Tom ikke har en avtale med Oslo Kinematografer om å inkludere dem i sine kart.
Alt i alt synes vi navigeringsdelen fungerte utmerket, men hvis du ikke har maskinen koblet til billader og skal for eksempel på sykkeltur, sørg for at enheten er fullt ladet.
GPSen trekker nemlig ekstremt mye strøm, og iPaqen varer ikke stort mer enn ca. tre timer i navigasjonsmodus.
Glem kameraet
Neste punkt på programmet er det innebygde 1.3 megapiksel-kameraet, som er plassert på baksiden.
Dette er iPaqens store skuffelse, til tross for en tilsynelatende god oppløsning er bildene støyete, kornete og uklare.
Her er det klart at kameraet var en ettertanke, og ikke er ment til å brukes til noe annet enn symbolsk knipsing av mindre seriøse motiver.
Derfor velger vi å ikke legge for stor vekt på denne funksjonen
det er ikke bildemuligheter iPaq hw6515 fokuserer på.
Selve brukerfølelsen er for det meste veldig positivt, men vi merker en viss treghet noen ganger når vi utfører mer kompliserte utgaver.
Problemet er imidlertid ikke så stort at det gjør noe.
Det er litt verre med batterikapasiteten, som ikke bare er svært liten ved bruk av GPS, men varer ganske kort også ved vanlig PDA/telefonbruk.
Men for å oppsummere:
Vi liker denne iPaqen veldig godt.
Den har sine feil (mangel på WLAN, dårlig kamera og svakt batteri), men er likevel en meget komplett løsning med gode muligheter for utbygging, og ikke minst GPS-funksjonalitet, noe som er sjelden vare på markedet.
Det er en ganske perfekt kontormaskin som lar deg gjøre det alle meste, og selv om prisen er ganske høy (ca.
6.300 kroner), er det mye du får for pengene.
Qtek 9090, for eksempel, med dårligere funksjonalitet, koster over 7.000 kroner.
Vi kan ikke gjøre annet enn å anbefale denne, med et par forbehold.
| 1
|
200135
|
TEST:Nokia E75
Overraskende elegant tungvekter.
Definisjonene på hva som egentlig er en smarttelefon blir vagere og vagere etter hvert som andelen mobiltelefoner på markedet med såkalt "avansert funksjonalitet" nærmer seg 80 prosent - eller deromkring.
Nokia E75s tilhørighet er det uansett liten tvil om.
Dette er smartmobil fra øverste hylle.
Det er snart to år siden vi testet Nokia E90 Communicator, monstermobilen som E75 på mange måter kan sees på som en forlengelse og forbedring av - ihvertfall så lenge du ikke er avhengig av E90s veldig store og litt pussig formaterte skjerm.
Designmessig er dette et kvantesprang framover for veldig viktige forretningsfolk med store mobilbehov.
Telefonen føles med sine 139 gram relativt tung i hånda, men tatt i betraktning at du kan rulle ut et fullt qwerty-tastatur er ikke dét noe å klage over.
Med unntak av den knallrød versjonen ser E75 ser like saklig ut som en årsrapport, og føles solid både med og uten utslått fulltastatur.
Den er ikke spesielt mye tykkere enn en iPhone, og har solide taster på oversiden og på qwerty-delen.
Sistnevnte er beregnet for lange eposter (og kanskje til romanutkast fra slitne børsmeklere som ønsker å bytte karriere), og gjør i så måte en helt grei jobb.
Tastaturet er nemlig ikke fantastisk - til det blir avstanden mellom tastene for stor -, men med litt trening bør du klare å få opp en respektabel skrivehastighet.
Norske tegn har det også blitt plass til, selv om "å" bare så vidt fikk plass som tilleggstegn.
Det betyr at du må trykke ned shift-tasten for å bruke bokstaven, men det gjør ikke tastingen upraktisk.
Hvis vi hadde måttet velge, hadde vi faktisk gått for tastaturet på E71.
Det er kanskje det beste fulltastaturet vi har prøvd, med akkurat passe avstand mellom tastene - forutsatt at ikke hendene dine er på Steffen Tangstad-nivå.
Da vil nok i så fall E75 falle mer i smak.
Den 2.4 tommer store skjermen roteres naturligvis automatisk når du skyver ut tastaturet.
Full pakke
Det begynner å bli noe av en klisjé å skrive "denne mobilen har alt", for, som vi allerede har vært inne på, rekken av telefoner med avansert funksjonalitet er nå så lang at det skal godt gjøres å skille seg ut i toppsjiktet.
E75 har som forventet nødvendigheter som super-3G (HSDPA), wlan og GPS, og en hjemmeskjerm som Nokia-kjennere vil være svært fortrolig med.
Det er fortsatt mulig å veksle relativt hurtig mellom et såkalt "arbeidsskrivebord" og et "fritidsskrivebord", en funksjon vi blant annet omtalte i testen av E71, og som vi fortsatt er usikker på nytten av.
Skjermbildet er i utgangspunktet så ryddig at det ikke egentlig er nødvendig å skifte fra dress til dongeri (som synes å være den ideologiske tanken bak de to desktop-modusene), men liker du å holde strenge skiller mellom jobb og hjem er det mulig du vil finne de to skrivebordene nyttig.
(Testen fortsetter under bildespesialen!)
Epost
En mobil som E75 er uten tvil rettet inn mot svært ivrige epost-brukere, og Nokia begynner virkelig å få dreis på sakene sine hva elektroniske meldinger angår.
Som før har du full tilgang til alt som har med Exchange å gjøre, og E75 snakker utmerket sammen med Microsofts epostmiljø.
Konfigureringen tar heller ikke tid, og er nå så enkel at selv fedre som sliter med tastelåskombinasjoner klarer det fint.
Nokia Messaging-klienten er derimot den store vinneren.
Tjenesten er foreløpig bare tilgjengelig for et utvalg Nokia-mobiler som kjører operativsystemet Symbian S60, og er et ekstraprogram som gjør at du blant annet kan gjøre en hvilken som helst epost-konto som støtter POP3 og IMAP om til push-epost.
Flere funksjoner
Det vil med andre ord si at mobiltelefonen oppdateres med ny epost i mer eller mindre samme øyeblikk som den treffer for eksempel Gmail-kontoen din, en funksjonalitet Exchange og BlackBerry-brukere har vært bortskjemt med i årevis, men som har glimret med sitt fravær for vanlige dødelige med tradisjonelle epost-konti.
I tillegg kan posten organiseres på flere måter enn tidligere, og det er også mulig å søke gjennom epost-arkivet - en veldig nyttig funksjon når Exchange-boksen er stappfull, og du desperat forsøker å finne tilbake til en mail fra en måned tilbake i tid mens du er på farten.
Nokia Messaging er i det hele tatt et flott innslag på E-serien, men det finnes likevel et lite skår i gleden:
Tjenesten er for tiden gratis (det eneste du betaler er datatrafikken), men det er fordi den har beta-status.
Når den tiden er forbi blir dette en betalingstjeneste.
Det er litt skuffende, selv om vi har forståelse at infrastrukturen som blant annet sørger for push-løsningen ikke uten videre kan gis bort.
Kamera, GPS, nettverking
Det er ikke så mye nytt å finne verken i kameradelen eller i GPSen på E75.
Kameraet tar helt kurante bilder, selv om innendørsbildene blir vel støyete, og er akkurat så enkelt å bruke som på andre Nokia-mobiler.
Heldigvis får du også med autofokus, som gjør sannsynligheten for uskarpe bilder under dårlige lysforhold atskillig mindre.
Autofokusen er også ganske rask, men kanskje ikke rask nok til å fange barn som leker eller ekstreme prestasjoner på fotballbanen.
Du kan se eksempelbilder fra E75 i full oppløsning her, her og her.
GPSen er identisk med den vi blant annet testet i allerede nevnte Nokia E71, og fungerer akkurat like bra.
Du må fortsatt betale for stemmenavigering, men bortsett fra det har vi lite å utsette på navigasjonsløsningen.
Ikke helt på nett
Nettleseren har vi derimot fortsatt innvendinger mot.
Det er ingen enkel sak å laste inn store nettsider på en 2.4 tommer stor skjerm, og det er fortsatt en utfordring som Nokia ikke har løst.
Sidene blir altfor klumpete og uhåndterlige, og det er på ingen måte noen drøm å manøvrere seg rundt på for eksempel VG Nett i fullformat.
Mobilifiserte nettsider går naturligvis greit, men wap-surfing har stort sett ikke vært noen utfordring for en mobiltelefon siden 2005.
På surfesiden er det greit å merke seg Ovi Files, en synkroniseringstjeneste som gjør det mulig å få tilgang til inntil 5GB med filer fra for eksempel mobiltelefonen eller en hvilken som helst PC.
Slike tjenester blir mer og mer vanlig, og Ovi Files ser ikke ut til å tilby så veldig mye mer enn det for eksempel Dropbox gjør.
Ovi Files konfigureres ved å installere et program som kjører i bakgrunnen på alle enheter du vil skal ha tilgang til de synkroniserte filene.
Har du for eksempel tekstdokumenter eller videofiler du vil ha med deg uansett hvor du er, kan du logge deg på via E75 og hente ned og se/vise filene.
Ovi Files kommer med gratis prøveperiode, men koster penger hvis du ønsker å videreføre tjenesten.
Konklusjon
Den største overraskelsen med E75 er den vi nevnte innledningsvis:
Kombinasjonen med fulltastatur som skyves ut og mobiltelefon i vanlig format er overraskende bra gjennomført.
Bortsett fra det er det ikke så mange ting som er oppsiktsvekkende, uten at det tar noe bort fra kvaliteten på E75.
Dette er, nesten som vanlig med Nokias forretningsorienterte E-serie, solid og til å stole på.
Med unntak av nettleseren, som fortsatt ikke er der den bør være, er dette et mobilt kontor som bør gi sykelig jobbavhengige personer den hjelpen de trenger.
Selv holder vi fortsatt en knapp på E71, som har det meste E75 har, men med en lavere prislapp og et enda bedre tastatur.
| 1
|
200136
|
Linksys WRT350N
Linksys har vært på topp tidligere, men de første som støttet 802.11n nådde ikke helt opp.
Det gjør derimot denne nye modellen..
Linksys har som regel levert utmerkede rutere, med god stabilitet, ditto egenskaper og ytelse.
De foregående modellene har likevel ikke vært like overbevisende og blitt slått av konkurrentene på flere områder.
LES OGSÅ:
Men nå er det slutt, den nyeste ruteren Linksys WRT350N hevder seg helt i toppklasse.
Utseendet er svært likt forgjengeren, med to vanlige antenner og en plateformet utgave i midten.
På den nye modellen er det nå støtte for Gigabit på de lokale portene pluss en USB-port for tilkobling av lagringsenhet.
Ruteren kan legges flat med antennene vippet opp, eller stå loddrett på en fot som følger med.
Enkelt oppsett
De fleste rutere fungerer på et vis rett ut av esken, gjerne med hjelp fra et installasjonsprogram som ligger på CDen i esken.
Det sitter faktisk en tape over portene på WRT350N hvor det står at man MÅ installere CDen før man kobler til og slår den på.
Men hva skjer hvis man ikke gjør dette?
Vi koblet den til vårt rutermodem fra Telenor som er satt i bridge-mode (alle ruterfunksjonene er koblet ut) for å sjekke.
Like etter at den hadde kommet igang dukket det opp en boble nede på oppgavelinjen i Windows XP, som fortalte oss at det hadde dukket opp en ny enhet på nettverket.
Da var det bare å klikke så var vi inne i oppsettsmenyen til ruteren.
Den er nemlig satt opp som en UPnP-enhet og gir seg til kjenne i en PC som støtter dette, noe som alle WindowsPCer gjør hvis det ikke bevisst er slått av.
De viktigste innstillingene for vanlig hjemmebruk finner man på hovedmenyene for netttilgang og for trådløst.
For de som kjører mer avanserte oppsett med egne fil-, mail- og gameservere osv. styrer du port-forwarding, QoS osv. fra undermenyene i kjent, oversiktlig og ryddig Linksys-stil.
Storage Link
For de som ønsker å ha felles tilgang til filer på hjemmenettet, men ikke vil sette opp en egen maskin eller boks til dette, kan koble til en USB-disk rett i ruteren.
Dette kan være en minneplugg eller en harddisk, men du kan ikke bruke en disk som allerede inneholder data i et vanlig PC-format som FAT32 eller NTFS.
Lagringsenheten blir formatert på nytt og du setter opp filområder og styrer brukertilgangen med eventuelle passord.
Filområdene dukker så opp under maskinnavnet du definerer selv i Mine Nettverkssteder/Nettverk i Windows XP/Vista.
Du kan også aktivere støtte for UPnP Media Server og FTP.
Hastigheten på det interne nettet begrenses av USB 2.0, så det er ikke ubegrenset med HD-strømmer du kan kjøre.
Men det er for mange et høyst brukbart alternativ til en egen NAS-boks.
Trådløs hastighet
Her viste den muskler.
Vi testet med et D-Link DWA-645 i vår bærbare, det samme kortet som vi har testet de senere ruterne med 802.11n fra flere leverandører.
Her matchet eller overgikk den vår tidligere testvinner D-Link DIR-655 på alle 3 målestedene.
På de to nærmeste var ytelsen i praksis lik, men helt nede i kjelleren var den like rask som bare noen få meter unna i en etasje ned.
Konklusjon
Linksys har kommet sterkt tilbake, og leverer nå den raskeste og mest fleksibile trådløse ruteren.
Storage Link er en fin bonus som sparer deg for utgifter til en nettverksbasert lagringsenhet.
| 1
|
200139
|
Klipsch KMC 3
Rå lyd og rå pris i et særdeles kompakt musikkanlegg.
Mer er det vanskelig å forlange.
Forventningene synker automatisk når en ser at en høyttaler er liten.
Det ligger i sakens natur.
Lyd er blant annet avhengig av luft og rom for å yte maksimalt, det er derfor høyttalerne i de fleste syltynne flat-TV-er låter like fyldig som den konkave magen til en supermodell.
Men ingen regel uten unntak.
For Klipsch KMC 3 er en fest av en høyttaler, som låter fantastisk.
Det skulle en ikke nødvendigvis tro gitt de beskjedne målene og den ganske beskjedne designen - og den veldig beskjedne prisen på cirka 2.990 kroner.
Sammenliknet med en annen av våre kompakte høyttalerfavoritter, B&W; Zeppelin Air, er den så anonym at vi nesten mistenker at den vil gjemme seg litt bort.
Og det er greit.
Der Zeppelin er festløven som vil vise seg fram ved enhver anledning, er KMC 3 han som ikke gjør så mye ut av seg på fest, men som plutselig viser seg å synge like bra som Michael Jackson når karaokeanlegget fyres opp sånn i 23-tiden.
Kompatibel med det meste
KMC 3 er et anlegg som du kan bruke sammen med både nettbrett og mobil, og ettersom Klipsch har valgt å gå for Bluetooth, og ikke, som så mange andre, Apples eksklusive AirPlay-standard, er det like enkelt å spille av musikk fra en Android-enheter som det er fra et Apple-nettbrett eller en Windows Phone-mobil.
En 3.5mm-plugg på baksiden gjør det dessuten mulig å koble til en hvilken som helst dings som avgir lyd, det være seg en gammel Discman eller en TV, så her får du maksimal fleksibilitet i en ganske liten og bærbar pakke.
Du kan betjene anlegget både via en liten plastfjernkontroll (av typen en mistenker koster fire kroner og 46 øre å produsere i Kina), eller direkte på anlegget.
Knappene på selve enheten er vi ikke kjempebegeistret for.
De er bygget inn i rammen, og glir så i ett med resten av materialet at du ikke får noe særlig fysisk respons når du trykker på dem.
Volumknappene er spesielt plagsomme i så måte, men heldigvis er det stort sett slik at du setter volumet på ett nivå på KMC 3, og så justerer du opp og ned via mobiltelefonen eller nettbrettet i etterkant.
Svært enkel i bruk
Paring av KMC 3 og mobiltelefonen er så enkelt som det kan bli.
Du skrur på KMC 3, du skrur på Bluetooth på mobilen (hvis ikke det allerede er gjort), og så velger du "Klipsch KMC 3" fra Bluetooth-innstillingene.
Det finnes ikke noe passord eller liknende å holde orden på.
Merk likevel at Bluetooth på langt nær er så kraftig som for eksempel et vanlig trådløsnett.
Du skal ikke bevege deg veldig langt bort fra anlegget med musikkilden (i vårt tilfelle mobilen, som tross alt er klistret til kroppen 24 timer i døgnet) før lyden delvis eller helt faller ut, så det smarteste er å la mobilen eller nettbrettet ligge i nærheten av KMC 3.
De virkelig entusiastiske kan fylle opp høyttalerboksen med åtte D-batterier, og deretter plage for eksempel andre på stranda med altfor høy lyd i opptil 26 timer.
Har du planer om å bruke batteridrift ofte vil det garantert lønne seg å kjøpe oppladbare batterier - D-batterier ligger på rundt 40-50 kroner per stykk, og vi snakker derfor om en investering på tilsammen 3-400 kroner per runde hvis du kjøper engangsvarianten.
KMC-3 har for øvrig et lite bærehåndtak både på esken og på selve enheten, og den er enkel å frakte med seg.
Et gummitrekk på undersiden gjør dessuten at den står stødig på de aller fleste underlag.
For en lyd!
FOR EN LYD!
Når vi skal skrive om lyden i Klipsch KMC 3 kan vi bruke både små bokstaver og veldig store bokstaver.
De små kan vi bruke når vi nøkternt påstår at dette låter svært bra, ikke minst med tanke på arbeidsbetingelsene.
En boks som er 43 centimeter bred og 14 centimeter dyp, og bare veier 3.5 kilo, skal ikke kunne spille så bra som dette.
De store bokstavene kan vi bruke når vi skal beskrive hvor vanvittig høyt og tydelig og klart KMC 3 kan spille.
Under testperioden spilte vi så høyt at vi venter klagebrev i posten hvert øyeblikk fra naboene både i vår blokk og i naboblokka, og det uten å høre så mye som en antydning til vreng, skurring, dirring eller andre ulyder.
Bassen er derimot så mektig at vi klarte å få ett eller annet løst på kjøkkene til å vibrere forsiktig i takt med bassfrekvensene, noe som et et fint bilde på hvor utrolig imponerende de musikalske egenskapene til Klipsch nesten magiske lille høyttalerkjempe er.
Vi har foret KMC 3 med noe av det mest basstunge vi vet om (inkludert Amon Tobins "Golfer vs Boxer"), uten at den har hikket eller skurret en eneste gang.
Det beste av alt er at bassen føyer seg, at den ikke overtar lydbildet fullstendig slik den kan gjøre på anlegg som prioriterer de dype tonene framfor alt annet.
Mellomtonen ligger der den skal, diskanten blir aldri så spiss at det blir ubehagelig, selv ikke når volumet truer med å lage sprekker i betongen i bæreveggen bak TV-en.
Beskjeden stereo
Som forventet får du ikke det store stereoperspektivet som et vanlig høyttaleroppsett med god avstand mellom høyttalerne gir.
Klipsch har riktignok klart å skvise noen ekstra centimeter med bredde ut av det beskjedne anlegget, og på noe av musikken vi har spilt hørtes det faktisk ut som om hihaten og andre passe høyfrekvente lyder lå et godt stykke utenfor boksen.
Alt i alt er det likevel ikke stereobildet som får deg til å bruke rundt tre tusenlapper på KMC 3, dette er ikke ment som stereoanlegget med stor "S", men som et knallbra nummer to-anlegg på kjøkkenet, på soverommet, på hytta eller på hjemmekontoret.
Bemerkelsesverdig nok spiller KMC 3 også bra når volumet er ganske beskjedent.
Akkurat det er en egenskap en ikke skal kimse av, for der det finnes plenty av anlegg som kan vise muskler når volumknappen nærmer seg 11, men det er en kunst å få musikkanlegg til å høres bra ut når volumknappen nærmer seg pensjonist som hører på Nitimen-nivå.
Konklusjon
Alle som har lest så langt vet hvor dette bærer hen.
Klipsch KMC 3 er kanskje ikke en revolusjon, men det er nesten en perfeksjonering - tror vi - av hva det er mulig å få til av god lyd fra et så, i fysisk forstand, beskjedent musikkanlegg.
Subwooferen sørger for at bassen er stor, uten å bli for dominerende, mellomtonen er luftig og klar, og diskanten piffer opp lyden akkurat nok til at lydbildet totalt sett framstår som både balansert og morsomt.
Ettersom anlegget snakker enkelt med de fleste mobile enhetene til folk flest, eller med laptopen deres for den saks skyld, er det vanskelig å tenke seg grunner til at noen skal bli misfornøyd med KMC 3.
At så stor lyd var mulig fra en så liten boks og til en såpass billig penge, det visste vi ikke.
Nå vet vi bedre.
Klipsch KMC 3
| 1
|
200141
|
Logitech UE Air Speaker
Som skapt for deg med iPod, iPhone og iPad.
For mer enn et kvart århundre siden troppet en fjortisutgave av artikkelforfatteren forventningsfull opp i Aktuell-butikken i Åsane.
Med meg hadde jeg en konvolutt med fire tusenlapper fra konfirmasjonspengene.
Endelig var dagen kommet da jeg skulle kjøpe mitt eget stereoanlegg, og valget hadde allerede falt på et Samsung-anlegg med platespiller, analog radiotuner og kassettspiller.
I møbel med hjul, naturligvis.
Prisen var 3990 kroner, og det var billig den gang.
Men du verden så mye glede jeg hadde av det anlegget, spesielt da jeg året etter supplerte med en Benytone CD-spiller, og kjøpte min første CD med John Cougar Mellencamp.
Sukk.
Utrolig utvikling
At vi 25 år senere kan sitte en gjeng i stuen med hver vår smartmobil, velge mellom millioner av plater uten å løfte på ræven, og sende lyden trådløst gjennom rommet til høyttalerne, er ganske fantastisk, og nesten på høyde med de villeste fantasiene i stilbesvarelsen fra barneskolen:
Slik lever vi i år 2020.
Vi snakker denne gangen om AirPlay-teknologi fra Apple, og om iPader, iPhoner og iPoder.
Og om Logitech UE Air Speaker, som er en helt ny høyttalerdokk for disse enhetene.
I tillegg er den også en AirPlay-kompatibel enhet, som altså støtter at du pusher lyden fra i-dingsene dine til den, via det trådløse nettet.
Høyttaleren kan forresten også kobles til nettet via kabel, hvis du skulle ønske det.
Du kan faktisk også streame musikken fra PC-er som er koblet til samme nett, hvis du bruker iTunes-programvaren.
På baksiden er det en minijack-inngang som du kan bruke hvis du vil koble til andre enheter som ikke er direkte kompatible, som Android-telefoner, MP3-spillere og kassettspillere.
Pent og gjennomtenkt
Høyttaleren er temmelig bred med sine 52 cm.
Den er også svakt kurvet i fasongen, noe som gir god spredning av lyden.
Inni sitter doble diskanthøyttalere, samt basselement med to bassreflekser på baksiden.
På toppen sitter et stort volumhjul, samt av/på-knapp og knapp for øyeblikkelig demping av lyden.
Greit nok det, men dokken i front er super.
For det første kan den skyves inn i høyttaleren dersom den ikke er bruk, for det andre har den en plassering som gjør det helt uproblematisk å dokke en iPad uten at høyttalerelementene dekkes, for det tredje er kontakten så høy at du kan dokke i-enheten selv om den er kledd med bumper eller annen beskyttelse.
Gjennomtenkt design, med andre ord.
Første gang du dokker får du beskjed om å laste ned en app fra AppStore:
Det er styreprogrammet til dokken som blant annet får den på nett, og som du senere kan bruke til å justere bass og diskant.
Oppsettet er veiviserbasert og veldig enkelt, og etter et par minutter er du klar til å spille favorittmusikken.
Her ser du prosessen:
Du styrer navigasjonen som normalt via skjermen, i musikkprogrammet du bruker.
Vi hadde ikke rynket på nesen om vi også hadde fått med en fjernkontroll, men det får du altså ikke.
Dokken har heller ikke innebygd batteri, noe som også hadde økt bruksbredden betraktelig, mener vi.
Både fjernkontroll og batteridrift får du for eksempel på langt rimeligere Logitech S715, men den kan ikke brukes mot iPad, og mangler AirPlay-støtte, naturligvis.
Bra lyd
Lyden er imidlertid fin, men ikke overraskende bra.
Vi er blitt godt vant med lyden fra nye høyttalerdokker, og for 3000 kroner bør man kunne forvente god lyd i 2012.
Her får du uansett bra trøkk med en klar og distinkt bass og nok diskant og mellomtone til å fylle små rom med musikk med god fylde.
Og AirPlay er genialt.
i-enheten din finner AirPlay-høyttalere automatisk, så lenge de befinner seg på samme nett.
Og så er det bare å trykke på symbolet, og velge riktig enhet lyden skal sendes til.
Noen sekunder senere kommer lyden i høyttaleren.
Skifte av spor har en viss forsinkelse (et par sekunder), men det gjelder alle AirPlay-høyttalere vi har prøvd.
Kan oppdateres
Men er alt bare fryd og gammen?
Langt på vei, dog med et par unntak:
Vi har opplevd ved to anledninger at AirPlay "sluknet", det vil si at lyden plutselig stoppet - uten noen åpenbar grunn.
Ved å koble fra og koble til AirPlay igjen fra iPhone, fungerte det fint igjen.
Og ja - en ting til.
Hvis du har flere i-enheter, vil hver av dem be om at du kobler dokken til nettet første gang de dokkes, og det er jo tullete - men i rettferdighetens navn, ikke veldig problematisk.
Vi legger til at dokken er oppdaterbar, og vi antar at slik smårusk blir luket ut temmelig raskt.
På vei
Logitech UE Air Speaker er på vei ut i butikkene i skrivende stund, og prisen er satt til 2990 kroner, veiledende.
Men før du eventuelt går til innkjøp bør du lese testene av de andre, aktuelle AirPlay-løsningene vi har testet tidligere:
Ultimate Ears UE Air Speaker
| 1
|
200142
|
BenQ DW800A DVD+RW
Det dukker fremdeles opp brennere som ikke er muliti-standard.
Vi har testet BenQ sin nyeste brenner, som i utgangspunktet bare støtter DVD+R/RW, men som til gjengjeld er lynrask!
Og vil du brenne -R, så finnes det faktisk muligheter for det også.
Nå har også BenQ kommet med en ny DVD-brenner, og de har i utgangspunktet satset på +R/RW formatet.
Etter som DVD-spillere selges i stadig større antall, så er det en stadig synkende andel av DVD-maskiner som ikke klarer å lese DVD+R eller +RW.
Det er bare en del av de eldste DVD-spillerne som har problemer med dette formatet, og disse har ikke vært i salg på lenge.
LES OGSÅ:
Derfor har BenQ tatt som utgangspunkt at det er tilstrekkelig med å støtte +R/RW.
Skulle det likevel være behov for støtte for -R/RW, så finnes det en alternativ firmware som kan lastes ned.
Denne er imidlertid ikke gratis, den koster 10 dollar og er sperret for å gjelde 1 installasjon.
Grunnen til dette er at alle fabrikantene avkreves betaling (royalty) for å støtte DVD-R/RW-formatet, og dette må dekkes inn av sluttbrukeren.
Ved å gjøre den utvidete støtten til en valgmulighet, sparer du 10 dollar i forhold til hva brenneren ellers ville ha kostet.
Vi har foreløpig ikke lastet ned denne firmwaren, men bare testet brenneren slik den leveres.
Vi kommer muligens tilbake til dette.
Lynrask
Denne gangen gikk vi rett på testing av DVD+R med 8x plater, og registrerte fort at dette gikk unna.
Den endte opp med 7:42 på 4 GB, og det er ny rekord!
Plextor klarte dette på 7:59 og ble dermed detronisert som Den Aller Raskeste DVD-brenneren.
2 GB ble brent på 4:23, men her var faktisk Plextor ørlite grann raskere med 4:16.
Dette var altså med 8x plater, og Plextor presterte sine imponerende resultater med vanlige 4x plater.
Hva ville BenQ DW800A stille opp med når den ble fôret med 4x plater.
Den klarte nøyaktig de samme tidene!
2 GB på DVD+RW ble brent på 6:53, som er en andre plass etter Nec ND-2500 på 6:32.
Her klarte ikke Plextor bedre enn 7:56
CD brennes med 24x og ble gjort unna på 3:41, som er midt på treet.
Ripping av musikk derimot, kom i mål på 2:31, nøyaktig det samme som Plextor.
Nok en topplassering altså.
Programvare
Vi testet retailutgaven, og programvaren som følger med dekker det meste.
Der finner du verdens antagelig enkleste DVD-brenneprogram - Qvideo.
Det brenner fra DV-kamera rett på DVD+R/RW.
Du bare kobler til DV-kameraet, velger stasjonsbokstav som brenneren har fått, f.eks. D: setter i gang avspilling på kameraet og trykker på REC-knappen.
Så er det bare å trykke Stop når du er ferdig.
Vil du redigere video før du brenner den på DVD, kommer det med en versjon av WinDVD Creator som lar deg klippe, lage overganger, titler osv.
For brenning av data og musikk leveres Sonic Record Now.
Konklusjon
Hvis det er en DVD+R/RW brenner du først og fremst er ute etter, så er BenQ DW800A en av de aller raskeste akkurat nå.
I tillegg har du muligheten til å oppgradere den med ny firmware for utvidet støtte av formater.
Programvaren er også helt kurant, og dekker i utgangspunktet de fleste behov for hjemmebrukeren.
Alt i alt en DVD-brenner vi var svært fornøyd med!
Mer nyttig fra DinSide Data:
| 1
|
200143
|
Chronicles of Riddick:Escape from Butcher Bay
Filmbaserte spill er dårlige, ikke sant?
Feil.
Riddick er ikke bare bra, det er muligens et av årets beste spill.
Kanskje et av de aller beste spillene på mange år, faktisk.
Les hvorfor.
Det blir egentlig feil å se på Chronicles of Riddick:
Escape from Butcher Bay som et typisk filmbasert spill, da det eneste det har til felles med Pitch Black- og Chronicles of Riddick-filmene er hovedpersonen.
Utover dette er det en helt egen historie som fortelles her, som kronologisk finner sted før Vin Diesels antihelt dukket opp på lerretet.
LES OGSÅ:
Det hele starter med at galaksens tøffeste fange, Riddick, blir ført til galaksens tøffeste fengsel, Butcher Bay.
Grunnen til at han ble tatt til fange er ikke spesifisert, men Riddick vet én ting ingen fengsel kan holde han innesperret lenge.
Han skal ut.
Etter en drømmesekvens, som også fungerer som treningsbrett, havner du i din celle og slik begynner din fengselshverdag.
Allerede i løpet av de første minuttene legger vi merke til hvor utrolig godt gjennomført dette spillet er.
Treningsbrettet glir sømløst over i en stilig introduksjon, og når denne er ferdig står du der, ensom i en kald og skitten celle, klar til å finne en rømningsvei.
Ingen anger
De første delene av spillet har mer til felles med et eventyr enn typisk førstepersonsaction.
Du er fri til å vandre rundt i celleblokkene, snakke med andre fanger, og du får sjansen til å utføre oppdrag for dem.
Etter hvert oppdager du en potensiell måte å rømme på, men dette innebærer at du avleder vaktenes oppmerksomhet.
Finnes det en bedre måte å gjøre det på, enn å starte et fengselsopprør?
Og slikt fortsetter det, blodig, brutalt og dystert.
På begynnelsen har du ingen skytevåpen til disposisjon.
Alle våpnene i fengselet er DNA-kodet og vil gi deg støt dersom du prøver å plukke dem opp.
Men det gjør ingenting, spillet er et av de ytterst få som klarer å vise slåssing fra førstepersonsperspektiv på en effektiv måte.
Du bruker knyttnevene på samme måte som du ville brukt et gevær, du slår med høyre skulderknapp, og blokkerer med venstre.
Ved å bevege på den analoge stikken kan du utføre diverse kombinasjoner av grep og slag.
Og du kan utstyre deg med kniver eller slåsshansker for å gjøre enda mer skade.
Lenger ut i spillet bryter du DNA-sperren og får tilgang til skytevåpen, og disse fungerer på en tradisjonell måte.
Motstanderne er også overraskende smarte og har gode reaksjonsevner.
Spillet bryter kanskje ingen grenser når det gjelder kunstig intelligens, men oppførselen til vaktene er over gjennomsnittet realistisk.
Ikke bli sett
Riddick er langt fra et rent skyte/slåssespill.
Det er snikeelementer her også, og disse er svært godt implementert.
Ved ett trykk på den venstre analoge stikken går du over i snikemodus, og spillet viser deg hvorvidt du er usynlig for andre ved å la hele skjermen få en blåfarge.
En glimrende ide:
Du trenger ikke å følge med på en synlighetsmåler som ødelegger konsentrasjonen.
Du kan også drepe i stillhet
hvis du sniker deg bak et offer, kan du ta tak i vedkommende og brekke nakken hans.
Du kan og bør fjerne lik ved å gjemme disse i skyggene.
Et stykke ut i spillet får Riddick også mulighet til å se i mørket, noe som er svært praktisk da mange områder av fengselet er helt uten lys.
Men vær forsiktig
peker en vakt på deg med lommelykt utstyrt våpen, blir du blendet av lyset.
Totalt sett inneholder Riddick en helt perfekt blanding av skyting, slåssing, sniking og eventyr, og tempoet er lagt opp slik at det aldri blir kjedelig eller monotont.
Vi innrømmer at den midterste delen av spillet er noe treg til tider, men selv den biten er bedre enn mange konkurrerende titler.
Riddick er kul og tøff, fengselet er skittent og farlig og vi har det mer gøy enn på svært lenge.
Det omtrent eneste vi kan klage på er at det hele er over alt for fort.
Nesten som Doom 3?
De svenske utviklerne har også gjort en utrolig god jobb med grafikken.
Deres egne grafikkmotor bruker alle de nyeste triksene som normal mapping, dynamiske skygger og avansert lyssetting for å få det hele til å se skummelt realistisk ut.
Omgivelsene er detaljerte og varierte, og personene har flotte animasjoner og detaljnivå.
Riktignok er vi fortsatt overveldet av Doom 3 på PC, men Riddick gir selv dette spillet en hard konkurranse.
Om ikke annet er Riddick et pekepinn om hvordan Doom 3 kommer til å se ut på XBox, da begge spillene bruker mange av de samme teknologiene.
Både Vin Diesel og de andre stemmeskuespillerne gjør en veldig god jobb med å gi liv til personene i spillet.
Vi finner også rapperen Xzibit og skuespillerne Michael Rooker og Ron Perlman på rollelista, og alle prestasjonene er gode.
Så selv om spillet er noe kort og mangler flerspillermuligheter, er det en spennende, intens og involverende opplevelse.
Utviklerne har vært skikkelig kreative her og kombinert forskjellige sjangere og forskjellige måter å spille på, på en utrolig effektiv måte.
I tillegg står spillet såpass på egne bein at du ikke trenger å ha sett noen av filmene for å få fullt utbytte av det, samtidig som enhver fan av Riddick vil få det med seg for å forstå hele historien.
Riddick er kanskje et av de viktigste spillene på XBox akkurat nå, fordi det viser at kreativiteten er ikke død i spillbransjen, og at man ikke trenger fem år og ubeskrivelige budsjetter for å lage et klassisk spill.
Det er dette spillet du må ha innen Halo 2 kommer.
| 1
|
200144
|
Acer Iconia Tab A500
Endelig et nettbrett med Googles nye operativsystem som også vi nordmenn kan kjøpe.
Her er det mye å like.
Acers forsøk på å lage nettbrett med Windows 7 vakte svært liten begeistring i redaksjonen.
Iconia Tab W500 førte til undrende blikk, flakkende blikk og tendenser til måping, og ikke sånn måping som ledsager for eksempel Lionel Messis umenneskelige fotballtriks.
Nesten i samme vending som de lanserte Windows-brettet, slapp de derimot et langt hyggeligere bekjentskap på det norske markedet.
Iconia Tab A500, som ligger så nær opp til produktnavnet til sin Windows-bror at det kan by på misforståelser, kjører Googles mobile operativsystem, Android.
Ikke bare det, den kjører den versjonen av Android som først og fremst er laget for nettbrett, blant mobilnerder mest kjent som Honeycomb.
Formelt sett er dette versjon 3.0, og ettersom versjon 3.1 allerede er ute for noen nettbrett er ikke A500 helt oppdatert, men det sies at 3.1 også vil være tilgjengelig for A500 om ikke veldig lang tid.
Og med formalitetene i orden tar vi en kikk på resten.
Ganske elegant tjukking
Utseendet til Acers Android-brett er en blanding av elegant og ikke fullt så elegant.
Fronten er mest vellykket, mens baksiden minner litt for mye om en plastinfisert billiglaptop.
Det betyr egentlig ikke så mye, det som betyr mest er at den ligger godt i hånda, eller hendene.
A500 hører med sin ti tommer stor skjerm hjemme i den mest voksne nettbrettkategorien, og den har dessuten en vekt som plasserer den i en slags weltervekt.
765 gram er ikke noe å kimse av, og cirka én småtung smartmobil tyngre enn for eksempel iPad 2 (607 gram) eller nye Samsung Galaxy Tab 10.1 (599 gram).
Av tilkoblingsmuligheter finner du både micro-USB og vanlig USB, men så vidt vi har kunnet se støtter ingen av disse lading.
Det må gjøres via en dedikert lader, så husk for all del laderen når du legger ut på langtur.
De som liker å sende video eller bilder til TVen vil bli glad for å se micro-HDMI-kontakten, og de vil også bli ganske glad i skjermen med en oppløsning på 1280x800.
Det er bedre enn allerede nevnte iPad 2, men den virker ikke like lyssterk.
Selv med lysstyrken skrudd helt til topps synes vi det burde vært enda noen hakk tilgjengelig.
Gjenskinnet er, som vanlig med nettbrett, svært merkbart så lenge skjermen inneholder mye mørke partier, og befinner du deg i sterkt sollys bør du forberede deg på å bli skuffet - det er ikke under slike omstendigheter nettbrett som dette trives best.
Nye Android på innsiden
Versjon 3.0 av Android, som nå altså allerede er ute i versjon 3.1, er på mange måter Googles svar på Apples iOS for iPad.
Vi har tidligere skrevet en del om hva som er nytt i såkalte "Honeycomb" blant annet her, i tillegg til at du kan finne de ti beste Honeycomb-appene her.
Vi skal derfor ikke gå gjennom alle nyhetene her, men nevne det viktigste.
Hjemskjermen står for den tydeligste, visuelle forandringen.
Det er ikke slik at Google har laget Honeycomb bare med tanke på nettbrett, men versjonen som heter Honeycomb vil bare bli tilgjengelig for tablets som Iconia Tab A500.
Flere av funksjonene fra Honeycomb vil nok spre seg til Android for mobiltelefoner etter hvert, men sammensmeltingen mellom nettbrett og mobil skal etter planen skje i allerede annonserte "Ice Cream Sandvich" (vi tuller ikke), som du kan lese mer om her.
Der blir det spennende å se blant annet hvordan hjemskjermen tegnes opp, og hvor ulik den eventuelt blir versjonen vi har foran oss i dag.
Vi liker forøvrig også veldig godt de visuelle snarveiene til favorittnettsider som ligger og hviler øverst i høyre hjørne, hvor du også kan bla deg gjennom snarveiene uten å aktivere dem.
En annen favoritt er designen på samlesida for forandringer som kan gjøres på hjemskjermen.
Dette gjelder alt fra nye bakgrunner til snarveier og widgets, hvor du blant annet kan forhåndsvise utseendet på for eksempel widgets i ulike størrelser, og deretter dra dem direkte over til én av de fem hjemskjermene.
Men hvor er Exchange?
Fin er også flerkjøringsvisningen, der du med et trykk på menyknappen nederst til venstre får opp programmene som kjøres akkurat nå.
Dermed kan du raskt skrolle deg gjennom aktive apper, og like raskt hoppe over til en annen app.
De tre, av og til fire, symbolene nede til venstre er forøvrig symbolene som erstatter de tradisjonelle tre, av og til fire, fysiske knappene som Android-mobiler fortsatt benytter.
Det er uvant i begynnelsen, ikke minst på A500, der Acer har gjort dem vel futuristiske og abstrakte.
Vi foretrekker at symboler likner på det de representerer i større grad enn tilfellet er her.
Kalenderen og epost-klienten er også pent og gjennomført gjort, men av en eller annen grunn finnes det ikke støtte for Exchange på A500.
Vi får kun opp valgene "POP3" eller "IMAP", og etter å søkt oss gjennom manualen står det heller ikke der et ord om Microsofts økosystem for epost- og kalenderbehandling.
Det er skuffende.
HD-spill er inkludert
Nettleseren er på den annen side bra og rask.
Flash fungerer stort sett helt okei, selv om en merker på responsen fra nettleseren at det kreves mye ressurser for å spille av videoer og annet flashinnhold.
Av programvare får du med de vanlige Android-appene, i tillegg til blant annet tre såkalte "HD"-spill (laget med nettbrettvennlig oppløsning) - "NFS Shift", "Let's Golf" og "Hero of Sparta".
Det er fint gjort av Acer, og selv om videokvaliteten på innledningen av for eksempel sistnevnte spill er alt annet enn imponerende, ser spillet som sådan bra ut.
Helt ferdig er Honeycomb likevel ikke.
Det er for eksempel ikke alle designgrepene som er like vellykket, og vi synes blant annet det lille området nederst i høyre hjørnet er vel beskjedent og rotete anlagt.
Innstillingene får du for eksempel opp ved å trykke på et altfor lite ikon (til tross for at dette altså er et nettbrett med en skjerm på ti tommer), og løsningen bærer litt for mye preg av å være et forsøk på å blande PC-estetikk med nettbrettestetikk.
Det finnes heller ikke norsk ordbok i Honeycomb, noe de som taster raskest vil merke best.
Men dette er pirk.
Alt i alt er Honeycomb et svært lovende operativsystem for nettbrett, og selv om overgangen fra Android-mobil til Android-nettbrett med Honeycomb langt fra er like smertefri som overgangen fra iPhone til iPad, og selv om Android Market fortsatt ikke er i nærheten av elegansen til App Store fra Apple, er det mye å like her likevel.
Glem heller ikke at du med Android kan skru og mekke til du blir blå i ansiktet, noe Apple ikke tillater i samme grad med iPad.
Skuffende på video
Ett av områdene der nettbrett gjerne utmerker seg er ved avspilling av video.
Et brett som for eksempel Samsung Galaxy Tab spiller av nesten rubbel og bit, og selv HD-videoer av høy kvalitet takler den på strak arm.
Slik er det dessverre ikke med A500.
Den sliter betydelig mer med videoavspilling, og til tross for at vi forsøkte tre ulike video-apper var det en rekke videoer den rett og slett ikke ville forholde seg til.
Det er skuffende at et nettbrett som er så stødig på de fleste andre områder ikke klarer seg bedre, og selv enkelte HD-videoer kodet som 720p skapte problemer.
Kamera og batteri
Det er fortsatt ikke laget et nettbrett som tar like bra bilder som de beste smartmobilene, så A500 er ikke alene om å befinne seg midt på treet hva bildekvalitet gjelder.
Nå har vi for så vidt gjentatt dette til det kjedsommelige, men det er uansett ingen takknemlig oppgave å knipse bilder med et halvstort vaskebrett på over 700 gram, og oddsene er gode for at mobilen din allerede tar like bra bilder - og kanskje også video - som A500 gjør.
Batteritiden er hyggeligere lesning.
Den oppgis til rundt 10 timer hvis du bruker brettet til surfing og lettere oppgaver, men synker til åtte timer ved avspilling av HD-video.
Dette samsvarer også med våre inntrykk.
I motsetning til for eksempel Samsung Galaxy Tab kan ikke Iconia Tab A500 brukes på 3G eller GSM-nettet, og det er derfor heller ikke mulig å bruke den som mobiltelefon.
Konklusjon
Til tross for enkelte skjønnhetsfeil, og til tross for at vi møtte på litt for mange problemer ved avspilling av videofiler, er Iconia Tab A500 et hyggelig bekjentskap - og langt hyggeligere enn Windows 7-versjonen med nesten samme navn.
Vi er spesielt imponert over hvor mye du får for pengene.
A500 ligger for tiden på rundt 4.000 kroner i norske nettbutikker, noe som er hundrelappen mer enn for eksempel rimeligste Apple iPad 2, men du får til gjengjeld dobbelt så mye lagringsplass som på eplebrettet.
Det er i seg selv verdt noen hundrelapper.
Android i Honeycomb-drakt er også et svært lovende prosjekt, selv om det fortsatt ikke virker helt ferdig.
Forvirringen som oppstår idet en går fra Android-mobil til Android-nettbrett er merkbar, men, takket være vår venn vanen, tar det ikke så veldig lang tid før de nye menyene, de nye ikonene og de nye snarveiene sitter.
Android Market ser dessuten bedre ut enn noensinne, og hjemskjermen er med Honeycomb et lite kraftsenter i seg selv.
Vekta er litt i overkant, og batteritida ikke helt på høyde med iPad 2 (som til gjengjeld er ekstremt bra på video), men den er på langt nær så middelmådig som på HTC Flyer.
Vi skylder likevel leserne våre å gjøre oppmerksom på at Android-nettbrettene står i kø om dagen.
Samsungs nye Galaxy Tab-brett, som kommer med skjermstørrelser på både 8.9 og 10.1 tommer, ser svært lovende ut på papiret, det samme gjør LG Optimus Pad.
Nettbrettkjøpere har med andre ord mye å se fram til.
Enn så lenge nøler vi ikke med å gi A500 en femmer, selv om terningen ikke er den sterkeste vi har gitt.
For rundt 4000 kroner har du likevel lite å klage på hvis du går for en A500.
Acer Iconia A500 32GB
| 1
|
200145
|
Sony NWZ-A816
Sonys beste MP3-spiller noensinne har kommet i ny utgave.
Hva sier vi nå?
Det har gått litt over et halvt år siden vi testet NW-A805, som gjorde et godt inntrykk på oss.
Vi mente den gang at det var den beste lommespilleren i Walkman-serien fra Sony noen sinne.
Men den hadde et par haker, først og fremst var vi kritiske til den fryktelige programvaren den var uløselig knyttet til.
Exit SonicStage
Nå er Sony tilbake med etterfølgeren, og har denne gangen fulgt vårt og de fleste andre testmagasinenes råd: de har kastet programvaren SonicStage på sjøen.
NWZ-A816 kan overføres musikk til helt uten bruk av ekstra programvare, men i pakken følger siste utgave av Windows Media Player med for enkel administrasjon, ripping og bibliotekfunksjon, dersom du skulle ønske det.
Den følger dermed samme prinsipp som en annen Sony-spiller vi har testet siden NW-A805, nemlig NWZ-S610.
Dette er foreløpig den eneste spilleren vi har testet og gitt terningkast 6 de siste fem årene.
NWZ-A81x-serien skiller seg fra denne på noen områder, og det har vi illustrert i tabellen under:
På mange måter gir A816 et mer solid inntrykk enn S816, den er litt slankere og har litt større skjerm.
Men du må altså klare deg uten den glimrende radioen.
Noen forbedringer
Hva er så nytt i forhold til forgjengeren - med unntak av at spilleren ikke lenger er avhengig av proprietær programvare for overføring av musikk?
Ikke mye.
Den har fått to nye innfallsvinkler til musikken basert på årstall og mappe/filstruktur, for øvrig virker spillerne å være mer eller mindre identiske.
Forresten - du får nå med et program for å konvertere ATRAC3-filene dine til MP3, dersom du har blitt lokket til å lage slike for bruk på tidligere spillere.
Og det vil du i så fall være pent nødt til, for nye spillere fra Sony støtter oppsiktsvekkende nok ikke lenger Sonys eget fiaskoformat ATRAC3.
Batterilevetiden var oppgitt til 30 timer på forgjengeren, og 33 timer på denne.
Ved videoavspilling (H.264 og MPEG4) skal den kunne holde på i 8 timer dersom du lader batteriet helt opp først.
Overføringen til spilleren er langt lettere uten Sonic Stage.
Spilleren dukker opp som en enhet i Utforsker, og du kan fore eksempel dra og slippe musikk- og videofiler fram og tilbake mellom spilleren og PCen.
Det fungerer forresten like bra i Linux og MacOS som i Windows.
Overføringshastigheten var et ankepunkt på A805, og selv om det er blitt litt bedre på A816 er det fortsatt ikke mye å skryte av.
Vi overførte et album på 90 MB på ca 50 sekunder.
Her er søskenmodell S810 og de fleste andre spillerne vi har sett på i år langt raskere.
Meget god betjening
A81x-serien finnes i svart, hvit, fiolett, sølv og rosa innpakning, og er utstyrt med en 2" kontraststerk LCD med 320 x 240 pikslers oppløsning.
Under denne sitter et firepunkts rund navigasjonsknapp med avspill/pause-knapp i midten.
Til høyre er det to knapper, Option og Back.
Et kort trykk på Option gir deg forskjellige valg knyttet til bilde- video og musikkavspillingen, et langt trykk skrur av spilleren.
Et kort trykk på Back tar deg et skritt tilbake fra stedet du befinner deg, mens et langt trykk tar deg til hovedmenyen.
Betjeningen er svært enkel, dette sitter i fingrene etter noen ganske få trykk.
Å bla i en stor bilde- video eller musikksamling, hoppe mellom musikkspor, starte og stoppe videoavspilling og lignende skjer umiddelbart uten venting.
Du finner dessuten en rekke forskjellige innfallsvinkler til samlingen, inkludert fritekstsøk.
Spilleren byr for øvrig på god batterilevetid, rundt 30 timer til musikkavspilling og 8 timer med video.
Batteriet lades via USB-porten på PCen, eller på en Playstation 3 hvis du har det.
Kobler du spilleren til sistnevnte, kan du dessuten spille av både musikk, bilder og video via TVen, styrt med PS3-kontrollen.
Tøft!
Blant de aller beste på lyd
Ørepluggene som følger med er en in-ear-løsning som isolerer ute det meste av uønsket støy, men som samtidig sørger for at det slett ikke er umulig å føre en samtale mens du lytter til dempet musikk.
Dette er samme sett som på NW-A805, som vi testet under en flytur med et ganske bråkete charterfly, og behøvde ikke å skru lyden til mer enn ca 50%.
I slike omgivelser er det viktigst å isolere ute de brummende lave frekvensene, men når du sitter med lekser eller i godstolen er lydkvaliteten viktigere.
Her leverer Sony virkelig varene med disse pluggene, som byr på god fylde og kraftig bass, i tillegg finnes en haug med innstillinger på spilleren som du kan boltre deg med for å gjøre lytteopplevelsen mest mulig behagelig, inkludert algoritmer for å "pynte på" sterkt komprimert musikk.
Det mest overraskende er at det faktisk virker!
Spilleren støtter MP3, WMA (beskyttet og ubeskyttet), ubeskyttet AAC/M4A (iTunes), men altså ikke lenger Sonys eget ATRAC3-format.
Video i særklasse
Videoavspilling er en annen interessant funksjon, og den imponerer.
Formatet er MPEG-4, og programmet Image Converter 3 som følger med sørger for å konvertere videofilene dine (ikke fra DVD dessverre).
Oppløsningen må være 320 x 240, og bitraten enten 384 eller 768 kbps.
Vi konvertere en hel to-timers spillefilm med laveste bitrate, det tok ca 1 time og videofilen ble rundt 500 MB stor.
Skarphet og kontrast upåklagelig, og du kan enkelt velge liggende format på skjermen, og dermed utnytte skjermflaten bedre.
Image Converter 3 kan også brukes til å overføre bilder.
Disse får da samme oppløsning, og dermed får du plass til en nærmest ubegrenset mengde bilder, i hvert fall dersom du sitter på 8 GB-utgaven av spilleren.
Konklusjon
I testen av A805 i april påpekte vi tre aspekter som måtte forbedres for at Sony skulle få suksess i dette markedet.
Det første var at programvaren måtte forkastes.
Det andre var at overføringshastigheten måtte forbedres, og det tredje var at spilleren måtte få et fengende navn.
Sony har heldigvis gjort noe med førstnevnte, men mangler fortsatt litt på hastighet.
Modellbetegnelse er etter vår mening så lite forbrukervennlig som det nærmest får blitt.
Bortsett fra dette er totalinntrykket uforandret fra i vår.
Spilleren strutter av kvalitet, og imponerer med god brukervennlighet og meget god lyd.
Til tross for bedre materialvalg og større skjerm klarer den likevel ikke å vippe slektningen S610 ned fra tronen, men en klar femmer på terningen har A816 fortjent, sammen med vårt anbefalt-stempel.
Men et lite sukk til slutt:
Ta godt vare på USB-kabelen som følger med.
Denne har proprietær kontakt mot spilleren, og blir den borte er du i trøbbel.
Er du litt distré og glemmer hvor du har lagt den, kan du ende opp med en spiller som er ubrukelig så snart batteriet går tomt.
Inntil du får kjøpt en ny kabel, naturligvis.
| 1
|
200146
|
Asus RT-N66U mot Netgear N900
Toppmodellene fra Asus og Netgear, ny test utfordrer tidligere topplassering.
Vi har tidligere testet Asus nyeste ruter RT-N66U, og var svært fornøyd på de fleste områdene.
Den var svært rask å sette opp, og i tillegg svært oversiktlig og ikke minst behagelig for øyet.
Vi testet den med en to-antenners bærbar og med Asus sin egen tre-antenners nettverksbro/aksesspunkt.
Ytelsen var ikke helt som forventet, men forventningene var også svært høye.
Ut fra spesifikasjonene burde den prestere i nærheten av Netgear N900/WINDR4500, men det klarte den ikke med de klientene vi testet med.
Vi opplevde ogs at Asus RT-N66U rett og slett mistet internettforbindelsen uten videre flere ganger under testingen, og måtte slås av og p for å koble seg på igjen.
Av forskjellige grunner hadde vi heller ikke tilgjengelig testPC-en fra HP med tre antenner og Intel Centrino Ultra N6300 under testingen.
Derfor lovet vi å komme tilbake til ny testing når Asus mente de var klar med ny firmware eller annen oppdatering.
Asus var raskt ute med nytt testeksemplar, som var et helt ordinært produkt fra butikkleveransene.
Det første eksemplaret vi testet viste seg å være fra en tidligere produksjonserie, men i utgangspunktet skulle det ikke være noen forskjell p denne og de som ble sendt ut til forhandlerne.
Men det viste seg at det var viktige forskjeller.
Ny testrunde
Den nye ruteren var nyaktig like kjapp og grei å sette opp som første gangen, som forventet.
Vi har også brukt den kontinuerlig i flere døgn uten antydning til avbrudd i internettforbindelsen.
Vi kjørte så våre sedvanlige ytelsestester både i stue og kjeller, med ruteren plassert oppunder mønet på huset.
Det blir altså 2 plan ned til stua og enda ett ned i kjelleren.
I stua målte vi praktisk talt identiske resultater som med Netgear N900, rundt 90 Mbit (11-12.000 KBytes/sek) på 5 GHz.
Med 2,4 GHz falt ytelsen noe, til rundt 70 MBit (8-9.000 KBytes/sek).
Men nede i kjelleren var forskjellen vesentlig større.
Der målte vi over 50 MBit med Asus RT-N66U på 2,4 GHz mens den på 5 GHz var praktisk talt lik Netgears 32 MBit.
Dette er ytelse i særklasse, og plasserer Asus RT-N66U totalt sett i toppen av de ruterne vi har testet i 2011/2012.
Her finner du vår test av Asus RT-N66U og her finner du vår test av Netgear N900.
Asus RT-N66U
| 1
|
200149
|
Jaxx HD500
MP3-jukeboxer er ikke noe nytt, men det er hyggelig å se at produsenter stadig prøver å legge inn nye funksjoner og mer kapasitet i nye modeller.
Apple iPod og Creative Zen er to MP3-spillere som bygger på små harddisker og rommer hundrevis av låter.
Disse to har vært dominerende i utviklingen av slike spillere, men som sagt finnes det mange potensielle konkurrenter.
Kvaliteten varierer, men relativt lite kjente Jaxx stiller med et produkt som definitivt er av høy klasse.
Det største problemet blant harddiskbaserte MP3-spillere er størrelsen.
De pleier å være ganske klumpete og tunge, og dessverre er ikke HD500 noe unntak.
Den ligner litt på en gammeldags PDA når det gjelder størrelsen, og vekten er på 274 gram.
Utseendemessig synes vi ikke at det er snakk om verdens peneste MP3-spiller, men den ser i alle fall funksjonell ut, og layouten på knappene er upåklagelig.
Alt er plassert logisk og alle knappene er lett tilgjengelige.
Når det gjelder funksjonalitet derimot, er Jaxx HD500 absolutt i toppsjiktet.
20 GB lagringsplass er mildt sagt mye, og det skal ikke være problematisk å få plass til hele CD-samlingen på denne disken.
HD500 dukker opp som en egen bokstav i Windows Explorer (ingen installasjon er nødvendig i Windows XP), og du kan like gjerne legge inn andre filer enn musikk og bruke spilleren som en vanlig, bærbar harddisk.
Den kan for øvrig lese TXT-filer og vise dem i displayet.
Ikke den mest praktiske måten å lese tekst på, men det fungerer.
Per i dag støttes ikke norske bokstaver, men en oppgradering av programvaren som kommer i slutten av august vil inkludere ø, æ og å samt bedre formatering av teksten.
Spilleren støtter for øvrig USB 2.0, slik at overføringen av filer går lynraskt.
Vi flyttet hele musikkalbum på sekunder.
Muligheter
Du kan legge inn både MP3- og WMA-filer på HD500, det er full støtte for begge.
Men avspilling av digitale musikkfiler er langt fra det eneste du kan gjøre
HD500 har innebygd FM-radio som lar deg lagre 20 stasjoner, og har temmelig godt mottak, selv når vi sitter innendørs på kontoret.
Du kan ta opp lyd fra diverse eksterne lydkilder, som automatisk konverteres til MP3.
Diktafonfunksjon er det også plass til.
Med så mye plass er det ekstremt viktig å finne lettfrem til riktig låt.
I og med at overføringen av filer foregår gjennom Windows Explorer, er det svært lett å legge inn filene dine i mapper du selv har opprettet, og kategorisere filer på denne måten.
I menyen på spilleren finner du disse mappene svært raskt, og det er også mulig å søke etter første bokstaven i navnet på filen.
Brukervennlighet
Menybetjeningen bød i våre øyne på ingen problemer.
Ved å trykke på Menu-knappen bytter du mellom oversikten over tilgjengelige låter eller selve menyen.
Du navigerer rundt ved å bruke et scrollehjul, og det hele er løst meget praktisk.
Oversiktlige menyvalg lar deg aktivere radio eller opptak, og du kan naturligvis stille inn på detaljer som avspillingsmodus, lydinnstillinger, display, språk og mye annet.
Vi er generelt imponert over hvor enkelt det er å bruke spilleren og navigere rundt.
Lyd
Lydkvaliteten er selvfølgelig essensiell, og her leverer HD500 varene.
Først og fremst ble vi positivt overrasket over de gode øretelefonene, som lages av Sennheiser.
Dessuten er lyden som kommer ut av selve enheten meget god, og du har nok av muligheter for justering.
Det er flere forhåndsinnstilte EQ-oppsett, og du kan selv fikse på bass- og diskant-nivåene om du føler for det.
Vi synes Ultra Bass-innstillingen holdt i massevis.
Konklusjon
Selv om HD500 er ganske stor og tung, er det en meget komplett digital musikkspiller som gjør mye annet enn å bare spille musikk.
Den er svært enkel å bruke, installasjonen går lynkjapt, det er lett å finne frem til låter og lyden er topp.
Ikke minst er prisen meget hyggelig for en såpass avansert maskin hos importøren Xenses kan du kjøpe den for 2.899 kroner inkludert moms.
HD500 er ikke den mest bærbare spilleren i verden, men har du behov for masse musikk du kan ha med på flyet, toget eller i bilen, er det en tilnærmet perfekt løsning.
Og om ikke lenge kommer den også i 40 GB utgave
| 1
|
200150
|
Battlefield:Vietnam
Etterfølgeren til Battlefield:
1942 er endelig klar for butikkhyllene.
Gjør deg klar for heftig jungelkrig!
Selv om Battlefield:
1942 var hjertebarnet til de talentfulle utviklerne i svenske DICE, er det den kanadiske avdelingen av selskapet som tok seg av utviklingen av den nye inkarnasjonen av serien.
Og det viser seg at de har gjort en utmerket jobb, selv om de ikke akkurat har tatt spesielt mange sjanser.
LES OGSÅ:
BF: 1942 var litt av en overraskelse da det kom høsten 2002.
Aldri før har et spill kombinert kjøretøy, fly og fotsoldater på en så intergert måte, og det må sies å være Battlefields store fordel.
Det er så enkelt å sette seg i spillet at de fleste med noe førstepersonserfaring bør bli solide BF-spillere innen kort tid.
Battlefield fokuserer først og fremst på lagspill, og det er også svært enkelt å sette seg inn i spillets regler og oppdage dets finurligheter.
Battlefields sjarm ligger i hvor tilgjengelig det er.
BF: 1942 og spillets to utvidelsespakker tok oss rundt frontene i annen verdenskrig, men nå er denne tematikken definitivt brukt opp, og det er på tide å utforske en ny konflikt:
Vietnamkrigen.
Det innebærer slutt på åpne sletter og ørkenlandskap, nå snakker vi jungel, insekter, svette og 60-talls rock.
Velkommen til jungelen
For å gjenskape den tette vegetasjonen i Vietnam har utviklerne skrevet om hele grafikkmotoren, men de visuelle forandringene er langt fra alt.
Ideen med BF:
Vietnam er å introdusere nye spillelementer uten å forandre på den grunnleggende spillflyten, og det mener vi DICE har klart eksemplarisk.
Alle som har spilt Battlefield tidligere vet at uansett hvilken side du velger, kan du være en av flere klasser.
Hver klasse har forskjellig utstyr, og blant nyhetene er muligheten for å legge ut miner, feller eller sette opp granatkastere.
Du kan denne gangen velge mellom vietnamesiske eller amerikanske soldater, og selv om DICE sørget for å opprettholde balansen, føler vi fremdeles at amerikanerne er kraftigere utstyrt.
Vietnameserne har imidlertid større muligheter for bakholdsangrep og kan legge ut feller, samt flytte spawn-punkter for å overraske fienden.
Døden fra oven
Den kanskje aller største nyheten er selvsagt helikopterne.
Vi har allerede sett at helikoptre kan med hell implementeres i Battlefield-universet (Desert Combat), men nå er de blitt mer nyttige og enklere å styre.
Det er bare å hoppe inn i nærmeste helikopter og bruke det som en svevende dødsmaskin.
Noe som er svært interessant er at helikoptre kan løfte andre kjøretøy som for eksempel tanks - med litt lagarbeid kan du flytte et helt tropp rett inn i fiendens base.
Slik tar riktignok tid og planlegging, og vi har enda ikke sett noen benytte seg av den type avanserte teknikker enda, men det åpner for mange spennende muligheter.
Kjøretøyene ellers er ikke spesielt nyskapende eller spennende.
Vi har det sedvanlige utvalget av tanks, transportkjøretøy, jeeper og motorsykler, samt noen båter og et par jetfly.
De amerikanske flyene har muligheter for napalmbombing, noe som legger hele områder øde.
Brutalt, men gøy!
Kjernen i spillbarheten er identisk med det forrige Battlefield-spillet.
Hvert lag prøver å overta og kontrollere flest mulig kontrollpunkter, og det laget som får flest poeng (tickets) vinner.
Det resulterer i ofte kaotiske og ukontrollerte kamper på åpne servere, eller fascinerende og gjennomførte runder blant erfarne spillere.
Vi legger merke til at det generelt kraftigere utstyret til soldatene bidrar til at tempoet er raskere og mer intenst.
På den andre siden gjør den tette vegetasjonen det mulig å gjemme seg og leke snikskyter, så du kan absolutt spille i et saktere og mer forsiktig tempo om du ønsker det.
Noen andre nyheter vi finner svært praktiske er et 3D-kart, som viser avstanden til flagg og kjøretøy, samt en timer som viser hvor lang tid du trenger for å ta over et flagg.
Det er en ny modus i spillet, der du spiller på to relaterte brett etter hverandre, og lagenes tickets overføres fra det ene brettet til det andre.
Likevel holder de fleste spillerne seg til vanlig Conquest foreløpig.
Brettene er varierte og generelt meget bra designet.
Det er plass til ganske åpne brett med plass til mange kjøretøy, trange jungelbrett med lite plass til tanks og biler og med fokus på kamp til fots, samt bybaserte brett med flotte muligheter for snikskyttere.
DICE skryter av at enkeltspillerdelen er blitt forbedret og at de datastyrte botene er blitt betraktelig flinkere.
Det er ikke helt tilfellet, vi synes faktisk de er fortsatt udugelige.
Men det er uansett ingen som kjøper spillet for singleplayer-opplevelsen.
Ny grafikk
Den grafiske siden har fått en fullstendig overhaling, og grafikkmotoren er blitt totalt omskrevet.
Det ser meget flott ut, med detaljert terreng og tett vegetasjon.
Tegneavstanden er ganske lang, og både kjøretøy, våpen og interiører er langt mer detaljerte.
Det gjelder også spillermodellene, selv om vi synes de ser relativt stygge ut hvis du står i nærheten.
Maskinkravene er blitt følgelig høyere.
En ting vi irriterer oss grenseløst over er de lange lastetidene, noe som er svært plagsomt når du har funnet en god server og det tar flere minutter å komme seg inn på den.
I og med at DICE satser på mer Hollywood-stemning i spillet, har de lisensert en lang rekke tidsriktige musikkspor.
Når du sitter i et kjøretøy kan du åpne spillelisten og velge mellom flere protestlåter fra 60- og 70-tallet, og det som er ekstra kult er at andre som sitter på eller befinner seg i nærheten kan høre det samme som du hører på.
Det er også mulig å legge inn egne MP3-filer (men disse kan naturligvis ikke høres av medspillere).
Det er egentlig vanskelig å komme til én avgjørelse når det gjelder Battlefield:
Vietnam.
Det er et glimrende spill, det er det ingen tvil om.
Vi ser at mange av spillerne er enda ikke vant til nyhetene, og det er visse problemer med balansen og stabiliteten, men det er barnesykdommer som sikkert blir løst etter hvert.
Spillbarheten er uansett like solid og involverende som i 1942-versjonen.
Men det er også en del av problemet - i bunn og i grunn føles BF:
Vietnam som en stor utvidelsespakke, med ny grafikk og helikoptre.
Det er rett og slett for lite nytt til å virkelig kalle spillet en ordentlig oppfølger.
Enhver Battlefield-entusiast bør i våre øyne gå til anskaffelse av BF:
Vietnam, fordi spillet byr på mer av det samme - og det er ikke noe negativt i det.
Men mislikte du BF: 1942, tror vi ikke at dette spillet kommer til å få deg til å forandre mening.
Mer nyttig fra DinSide Data:
| 1
|
200151
|
Test:Rimelig og dugelig Hyundai i40
Vi har allerede konstatert at Hyundai i40 er en solid kandidat i mellomklassen.
Men duger også den rimeligste dieselversjonen?
Da vi testet i40 første gang på norsk jord i fjor ble vi imponert.
Da dreide det seg imidlertid om en dyrere modell.
Nå har vi kjørt den rimeligste dieselmotoren for å finne ut om den er god nok i en bil som ellers imponerer på mange områder.
Fra 280.000 kroner
Motoren i vår testbil er en 1,7-liter med 115 hester og 260 newtonmeter.
Det er på nivå med hva de fleste konkurrentene også har som innstegsmotorer i denne klassen.
Denne finnes også med 136 hester, men da må du ut med 27.000 kroner ekstra, med samme utstyrsnivå.
115-hesteren er imidlertid også tilgjengelig i en enklere utstyrsutgave, og da er prisen 280.000 kroner, mot 335.000 for billigste utgave med 136 hester.
Prisene er for stasjonsvogna.
Du kan med andre ord spare en god del penger på å velge den svakeste utgaven.
Og 280.000 kroner er en rimelig innstegspris i denne klassen, og en del tusenlapper under mange av konkurrentene.
Forøvrig finnes det en bensinmodell med 135 hester som er enda et par tusenlapper billigere, men de fleste vil nok velge dieselmotoren i en bil som dette.
Moderat, men tilstrekkelig
Spørsmålet blir da om motoren er sterk nok i en såpass stor bil som i40 tross alt er med sine 477 lengdecentimeter og 1.485 kilo.
På papiret er ytelsene moderate.
0-100 tar 12,9 sekunder, også det omtrent som tilsvarende motoriserte konkurrenter.
I praksis oppleves motoren helt grei under vanlig kjøring.
Den føles ikke spesielt svak på lavere og middels høye turtall.
Også med litt last går dette helt greit.
Men det merkes at effekten tross alt er ganske beskjeden når du trenger det lille ekstra og lar motoren få litt høyere turtall.
Fra om lag 3.000 omdreininger og oppover føles motoren en smule seig, og det blir tydelig at dette ikke er noen utpreget sprinter.
Men i hverdagen tipper vi det er sjelden du vil merke så mye til dette.
Følelsen er også fullt på høyde med det du kan regne med sammenlignet med konkurrentene.
Så er da også motoren et lite hakk sterkere enn den som eksempelvis sitter i tilsvarende Volkswagen Passat.
Billigst er gjerrigst
Forbruk og utslipp er også på høyden.
Den billigste utgaven har et CO2-utslipp på lave 113 gram CO2 og et forbruk på 0,43 liter per mil.
Dette blant annet takket være et start/stopp-automatikk.
De dyrere utstyrsutgavene har ikke dette og bruker 0,50 liter per mil og slipper ut 131 gram CO2.
En sekstrinns manuell girkasse er standard, og denne passer bra til motoren og norske kjøreforhold.
Sjaltingen mellom de ulike girene går rimelig kjapt og smidig og utvekslingene er et godt kompromiss mellom akselerasjon i lavere hastigheter og komfort og forbruksoptimering i høyere hastigheter.
God komfort
Ellers oppleves i40 som en relativt komfortabel bil.
Den kjennes forholdsvis stor på veien, noe som blant annet skyldes et rimelig mykt fjæringsoppsett.
Det gir god fjæringskomfort, spesielt der veien er av god kvalitet.
Også støynivået er rimelig komfortabelt.
Kjøreegenskaper
Kjøremessig kan det kjennes som Hyundai har hatt Ford Mondeo som referanse.
Den byr på klassens kanskje beste kompromiss mellom kjøreegenskaper og komfort.
Hyundai har også lykkes rimelig godt her, selv om de ikke er hundre prosent på nivå med Ford.
Det mangler en liten smule på presisjonen i kjørefølelsen, men dette er likevel mer enn godt nok for de fleste.
Ikke minst bidrar balansen i bilen, som er litt mindre understyrt enn i mange av konkurrentene, til at du kan ha det litt morsomt på svingete veier.
Dersom man provoserer, er det ofte hekken som slipper først, men vi opplevde ikke dette som dramatisk siden det skjer gradvis og fordi vi opplevde at ESP-systemet rettet bilen effektivt opp igjen.
Vellykket interiør
Blant de tingene som har imponert oss med i40 tidligere er de gode plassforholdene, spesielt i baksetet, og høy kvalitetsfølelse.
Her er det slettes ingen grunn til fordommer.
I40 holder høyt nivå i klassen også innvendig.
I tillegg burde designen utvendig også være godt tilpasset det europeiske markedet.
Relevant alternativ
Alt i alt mener vi derfor at i40 er blant de aller beste bilene i klassen.
Og selv om denne minste dieselmotoren ikke har voldsomt imponerende ytelser, er den sterk nok til å dekke de praktiske behovene til mange.
Når prisen da i tillegg er såpass rimelig, er den absolutt verdt å tenke på dersom du skal ha en bil i denne klassen.
| 1
|
200154
|
Konklusjon & karakter
TVen er flott å se på, men har et par minuser som hindrer full pott.
Vi har allerede nevnt menysystemet, men gjentar at det er så logisk oppbygd at til og med de med stor innstillingsskrekk ikke bør ha noe å frykte.
Dette er viktig i den daglige bruken, og gir pluss i vår bok.
Selv om vi synes fjernkontrollen er stygg, har den flere praktiske hurtigtaster, for eksempel til størrelsesnivå, frysing av bildet og lydinnstillinger.
Med 2100 siders minne jobber også TekstTVen raskt, og du kan velge mellom splitscreen og mix-funksjon, noe som er bra for oss sportsidioter.
Vi liker også lyden fra høyttalerne, som passer fint til alt utenom film og musikk.
For kresen:
Dessverre er TVen litt for kresen på signalkvaliteten til å få full pott, i praksis bør du ha parabol- eller kabelTV-tuner før du løper til butikken.
Vi savner også minnekortinngang for digitalbilder.
Alt i alt er TVen et helt greit kjøp, men heller ikke denne modellen er god nok til å dytte vår plasmafavoritt PV500E ned fra tronen.
Vi synes den veiledende prisen på 30.990 er for høy, men heldigvis har vi allerede sett den i nettbutikker til rundt 23.000 kroner - noe som gjør TVen konkuransedyktig.
Minispesifikasjoner
S42S5, HD-klar 42- tommers plasma med 1024/768-oppløsning, 12 bits signalbehandling og 68.7 millarder farger
Innganger: 1x HDMI, 1x Komponent, 2 scart, 1x PC-ingang(VGA)
Oppgitt kontrast 10.000:1, lysstyrke 1300 cd/m2, og betraktningsvinkel på 175 grader.
Oppgitte mål, inkludert stativ:
Bredde = 105,8 cm, dybde = 34 cm, høyde = 77,7 cm 42.4 kg.
| 1
|
200156
|
Test:Lexus CT 200h
Markedets eneste premium kompakthybrid er fornyet.
Vi har sjekket.
Lexus lanserte kompaktbilen CT200h for omtrent to år siden.
Bilen klatret da rett inn i det mange kjenner som Golf-klassen, men skulle være et bidrag med mer premiumfølelse, og ikke minst, den ble klassens eneste bil med hybrid.
Drivlinjen er derimot kjent, og stammer fra Toyota Prius.
Fornyet
Nå har Lexus fornyet bilen, men noen store endringer i de viktigste elementene er det ikke snakk om.
Drivlinjen er den samme, og man skal være kjenner for å se forskjell.
Det betyr at bilen fortsatt er et slags får i ulveklær, og har ikke i nærheten av de sporty egenskapene den delvis forsøker å uttrykke.
Det er heller ikke meningen.
Bilen er ment å være et mer miljøvennlig bidrag i kompaktklassen, uten at den trenger å være kjedelig av den grunn.
Hard konkurranse
Ettersom den klasser inn som en premiumbil, så er det lett å tro at det ikke finnes mange konkurrenter.
Det var det heller ikke den gang CT200 h ble lansert, men i ettertid har det dukket opp flere.
BMW 1-serie og Audi
A3 var de eneste den gang, men i ettertid har både Mercedes-Benz A-klasse og Volvo V40 dukket opp.
I tillegg har Audi lansert en ny generasjon A3, og VW har sluppet syvende generasjon Golf.
Samlet sett er dette dårlig nytt i konkurransebildet for Lexus, og dessverre er nykommerne med på å skyve CT200 litt ut på sidelinjen, så sant du ikke er opptatt av at din neste bil absolutt skal være en hybrid.
Da er det enn så lenge få alternativ å velge mellom.
Da må vi i så fall trekke inn Toyota Auris Hybrid, som også er ny i segmentet, men som ikke er i nærheten av å konkurrere i premiumsegmentet.
Se bilder av bilen utvendig:
Lite endringer
Som før er det fortsatt en 1,8-liter på 99 hestekrefter som sitter i CT 200h.
Denne er også som tidligere hektet sammen med en elektromotor som leverer 82 hestekrefter på det meste, noe som samlet er beregnet til 136 hestekrefter.
Kreftene fordeles videre gjennom en etter hvert kjent CVT-girkasse, en løsning vi ikke er veldig begeistret for, men som vi må innrømme fungerer mer enn godt nok ved normal bruk.
Man skal derimot ikke være veldig opptatt av kombinasjonen bil og kjørefølelse før man rynker på nesa over girkassen.
Som beskrevet i tidligere artikler gir den en følelelse av «sluregir», som absolutt ikke er ensbetydende med egen kontroll.
Derimot er det effektivt, og nyere versjoner av slike girkasser er i tillegg mer intelligente enn de var i st arten.
Tenker best selv
I likhet med Toyotas produkter, så kan også CT200 kjøres som en ren elbil i en svært begrenset kjørelengde.
I prinsippet har dette liten hensikt, ettersom bilen ikke er ladbar.
Det betyr at den energien du tapper fra batteriet må etterfylles gjennom forbrenningsmotoren uansett.
Resultatet blir dermed at vinninga går opp i spinninga, som det sies, og det beste blir derfor å la bilens innebygde intelligens ta seg av valget om når bilen skal gå på strøm alene, og ikke.
Dette blir det mest effektive i lengden.
Dette er målt, og sies å skulle være omtrent 37 prosent av kjørt kjøredistanse.
God på innsiden
Det er fortsatt innvendig Lexus-følelsen viser seg best.
Det er her det signaliseres sterkest om at bilen hører hjemme i premiumsegmentet.
Opplevd materialkvalitet ligger mange hakk over eksempelvis slektningen Auris Hybrid, noe som kjennes på alt fra seter, ratt, alle flater, og det ser utvilsomt mer high-end ut med tanke på instrumenteringen.
Det er bra, for utvendig er det ikke mye som signaliserer om noe spesielt i forhold til konkurrentene.
Ettersom konkurrentene også har fått alskens nymotens sikkerhetsutstyr, så blir CT200 hengende etter også på dette feltet.
Se bilder av bilen innvendig:
Endret oppsett
Det er som nevnt ikke mange endringer på nye CT 200h.
Bilene med 16” og 17” hjul har fått et nytt oppsett av støtdempere som skal gi en enda mer komfortabel kjøreopplevelse.
Dette er gjort med et sett mer komfortorienterte dempere foran, og et litt stivere oppsett bak.
I tillegg skal servostyringen være oppgradert for å gi ytterligere respons tilbake til føreren.
Samlet er resultatet i grunnen så marginalt at jeg med hånden på hjertet kan si at det ikke merkes nevneverdig.
Mer utstyr, men nok?
Av utstyr har bilen fått noen nye elementer, som ny pute på armlenet mellom forstolene.
Regnsensor er nå blitt standard på alle modeller, og parkeringsassistanse blir standard på noen ekstra modeller.
Nå får dessuten alle utgaver mulighet for å felle inn sidespeilene.
En morsom funksjon er at man kan få personlige profiler i minnet på nøkkelen.
Dermed kjenner bilen igjen hvilken fører det er som er på vei inn, og innstillingene i bilen settes etter denne føreren.
Et annet element er at bilen nå leveres med en ny radio som også inneholder DAB+, og et oppgradert navigasjonssystem.
Økt konkurranse
Alt i alt er det med andre ord ikke all verden å melde om den nye CT 200h, annet enn at nye og sterke konkurrenter har kommet til.
Miljøalibiet bør derfor være et viktig element for deg dersom du velger en Lexus CT200h som din nye bil.
Dessverre ser vi i praksis at dette gjør seg best i teorien, og at hybridbiler er de bilene som har størst avvik mellom oppgitt forbruk og faktisk forbruk.
Dette gjelder også CT 200h, og er direkte utslagsgivende for utslippet.
Bilbransjen har tatt viktige skritt i riktig retning siden CT 200h først kom på markedet.
Vi lar likevel bilen få beholde terningkast 5, men med så milde endringer som Lexus her presenterer, så er den på ingen måte styrket.
Prisene er som følger:
CT200h ECO: kr. 304.300CT200h Comfort: kr. 328.000CT200h Luxury: kr. 405.900
| 1
|
200157
|
Acer Timeline AS5810T
Slank, elegant, lang batteritid og lav pris - vi har testet
Timeline-serien fra Acer består av tre modeller i forskjellige størrelser, du kan lese vår forhåndsanmeldelse i denne artikkelen.
Den minste er en 1,6 kg tung 13,3-tommer, mellom-modellen er en 14-tommer på 1,9 kg, mens den største har 15,6-tommer skjerm og veier 2,4 kg.
De er så vidt over 3 cm tykke i bakkant målt fra bordplaten og opp.
Dybden er henholdsvis 23, 24 og 26 cm og bredden 32, 24 og 38 cm.
I tillegg til et stilig design, med slanke og rene linjer, er det strømeffektiviteten som har fått fokus i denne serien.
Både prosessor, grafikk og skjerm er av den strømsnille typen, i tillegg er det ekstrafunksjoner som setter ned strømforbruket ytterligere.
Storebror
Vi testet den største modellen, som har en bredskjerm med oppløsning på 1366x768.
Dette er den nye "folkeoppløsningen", med samme relative dimensjoner som de fleste flat-TVer.
Overflaten er blank, som er den rådende trenden blant bærbare for privat bruk.
Skjermen er lyssterk og flott, og fungerer utmerket til film og visning av bilder.
Til generell bruk der det er grei plass fungerer den også fint.
Generelt er denne type skjermer med TN-panel mindre egnet på fly og andre steder hvor du ikke har plass til å vinkle skjermen for optimalt bilde og fargebalanse.
Maskinen er utstyrt med en Intel U9600 Core2 Duo prosessor, 3 GB RAM, integrert grafikk, og en liten SSD på 32 GB for operativsystem og programmer pluss en Seagate Momentus 320 GB harddisk for data.
Dette er en utmerket kombinasjon, du får både i pose og sekk.
Systemdisken er raskest og bruker minst strøm, mens datadisken kan settes til å gå raskt i dvale når den ikke er i aktiv bruk.
Da sparer du enda mer strøm pluss at maskinen blir enda mer stillegående.
Det er den dessuten også i utgangspunktet.
Siden dette er den største i serien, med 15,6-tommers skjerm, er det plass til et fullt tastatur med egne nummertaster pluss piltaster.
Tastene er store og plasseringen er det lite å si på.
Pekeplaten har en viss støtte for multi-touch og støtter zoom inn og ut når du beveger fingertuppene fra/mot hverandre.
Men dette er ikke som på iPhone, du styrer bare den zoon-funksjonen som ligger i Windows, og denne er jo ikke trinnløs.
Forøvrig er knappene av vippetypen, det vil si at er et par centimeter på midten av den lange knappen hvor det ikke skjer noen ting, du må litt ut på sidene når du skal trykke høyre eller venstre knapp.
En liten bagatell, men ikke helt optimalt.
En veldig smart og enkel løsning er knappen ved siden av pekeplaten.
Den kobler ut hele pekeplaten, noe som er svært nyttig når du sitter og skriver mye.
Tomlene har en lei tendens til å komme borti overflaten, og da er markøren plutselig et helt annet sted.
Dermed skriver du oppi teksten og stokker om på alt.
Det finnes andre løsninger som forsinker responsen hos pekeplaten etter tastetrykk, men det er som regel ikke nok.
I hvertfall ikke for våre frittgående tomler...
Det er også egne knapper for trådløst, backup og ekstra strømsparing samt knapp for å åpne det optiske drevet.
Over skjermen sitter et webkamera og en liten mikrofon, klart til bruk i MSN, Skype osv.
Tilkoblinger
Den største modellen har 4 USB-tilkoblinger, VGA og HDMI, nettverk og lyd.
De andre modellene har en USB-port mindre, ellers de samme.
Det er ingen spalte for tilleggskort som Express Card
Strømforsyningen er kompakt med borrelåsbånd for å holde orden på kablene.
I bruk
Maskinen er utmerket å bruke, den er slank og ganske lett og har god balanse.
Den har en viss fleks, men da må du ta i litt.
Lokket bak skjermen buler litt utover, det kan trykkes forholdsvis mye innover før det møter motstand.
Det fungerer dermed som en "støtfanger" slik at et slag ikke går rett i skjermpanelet.
Siden hovedvekten på denne maskintypen ikke er på rå ytelse, men batterilevetid, var vi nysgjerrige på responsen.
Det viste seg å ikke være noe problem.
Maskinen er kjapp og villig til alle normale oppgaver, inkludert bilderedigering og filkonvertering.
Også HD-filmer i 1080p kjørte som en drøm.
Men dette er ingen spillmaskin, 3D-støtten er begrenset.
Ytelse
Sammenlignet med testvinneren til Fujitsu Siemens fra februar og Acers maskin fra samme test, så kommer Timeline-maskinen klart ut på topp.
Den har bedre ytelse på alle områder, på harddisk er den 4 ganger så rask, takket være den lille SSD-disken.
Dette gir et litt skjevt bilde, men Windows bruker disk vel så mye til egen husholdning som man selv gjør til å lagre eller lese data, så en rask systemdisk er for denne type maskin viktigere enn en rask datadisk.
I Vista sin opplevelses-indeks var tallene 4,7 for prosessoren, 5,9 for minne, 3,2 for grafikken, 3,3 for spillgrafikk og 5,9 for diskytelse.
Dette gir en totalopplevelse på 3,2, som er bestemt av den laveste verdien.
(Dette jo er rent sludder når man ikke bruker maskinen til spill eller andre tunge 3D-grafiske oppgaver).
Batteritiden
Ved kontinuerlig avspilling av HD-video holdt maskinen ut i 4 timer og 5 minutter, noe som er meget bra.
Da var ingen strømbesparinger aktivert, den gikk for fullt hele tiden.
Ved minimal bruk, stort sett bare påslått med litt småbruk innimellom, holdt den ut i 7 timer og 14 minutter!
Da var heller ingen strømsparefunksjoner som dimming av skjerm, parkering av disker eller andre triks som forlenger batteritiden aktivert, heller ikke sparemodus-knappen var i bruk.
Konklusjon
Timeline er slanke og elegante bærbare med gode spesifikasjoner, utmerket ytelse og en batterilevetid som er overlegen.
Prisene er heller ikke avskrekkende, listeprisene ligger på under 7000 kroner for modellene med 500 GB harddisk.
| 1
|
200158
|
Samsung SyncMaster 245T
Stadig flere skjermer er tilpasset mye mer enn PC-bruk.
Vi har testet Samsungs nye 24-tommer.
24-tommere er kremen blant LCD-skjermer til PC.
De større skjermene på 26 eller 27 tommer er langt dyrere og har ikke større oppløsning, skal du ha høyere oppløsning må du opp i 30-tommere og da er vi på topp prismessig (vi ser da bort fra spesialskjermer).
LES OGSÅ:
Men hva skjer med 24-tommerne?
Helt siden de dukket opp i våre tester tidlig i 2005 har konseptet vært stort sett det samme:
Et panel i den øverste klassen med de beste egenskapene, kombinert med et stort utvalg av tilkoblingsmuligheter for forskjellige signalkilder.
Fot og øvrig konstruksjon er fleksibel, skjermene er gjerne mulige å dreie til høydeformat samtidig som de kan dreies rundt.
Alt dette gjør at skjermen passer inn i alle sammenhenger, fra kontorbruk for de som har mange programvinduer oppe, til de som bruker skjermen til spill og video.
Dessuten er en 24-tommer et naturlig valg for de som driver med kreative sysler som bilder, video og lyd.
Fleksibilitet
Dette er nøkkelordet for 24-tommerne, og 245T som den nye modellen fra Samsung heter føyer seg pent inn i dette konseptet.
Konstruksjonen er solid og stødig, og den støtter både dreing til høydeformat, heving/senking og vridning rundt sin egen vertikale akse.
Vi ville gjerne at den skulle kunne senkes enda lavere, ideelt sett nesten helt ned til bordplaten.
245T har fått oppdaterte tilkoblinger, nå er det HDMI og DVI med HDCP, pluss VGA og analoge tilkoblinger som koaks, S-video og koponent.
4-1 USB-hub er også på plass.
Bilde-i-bilde og 2 bilder ved siden av hverandre er også mulig.
Det er dessuten en rekke ferdig innstillinger beregnet på forskjellige bruksområder.
Disse er MagicBright som varierer lysstyrken og MagicTune som går enda lenger og justerer fargebalanse og kontrast i tillegg.
Det er her det begynner å bli vanskelig...
Hva er riktig bilde?
SyncMaster 245T har et såkalt WideGamut panel, som viser enda større del av det synlige fargespekteret.
Det innebærer muligheten til å gi en enda riktigere gjengivelse av digitale bilder osv.
Men det er ikke noen enkel innstilling på skjermen som gjør at den blir korrekt innstilt.
Til dette kreves at du setter den i manuell modus og kalibrerer den med dertil egnet utstyr.
Det er derimot et bredt utvalg av justeringsmuligheter, slik at du både kan tilpasse skjermen til dien egen smak eller kalibrere den til mest mulig korrekt gjengivelse.
Her ser du et utvalg av menyene
Bildekvalitet
Vårt eksemplar var satt opp i Custom innstiling med ganske intense farger, og vi fant at spesielt rødfargene var spesielt friske.
I nøytral innstilling av alle parametre ble skjermen vesentlig mindre "glorete", men vi var fremdeles ikke helt fornøyd.
Betraktningsvinkel og responstid var svært bra, og dynamikken i både farger og gråtoner var imponerende.
Skjermen er også utstyrt med MPA (Motion Picture Accelerator), som skal gi levende bilder er mer naturtro og jevn bevegelse.
Det eneste vi opplevde at denne gjorde var å gi mer flimring i bildet.
Vi er i det hele tatt skeptisk til bruk av PC-skjermer til video og til en viss grad konsollspill, fordi de mangler bildeprosessorene som sørger for jevne farger, myke overganger og jevne bevegelser.
Dette overlates da til skjermkortet, og det er ikke alltid vellykket.
Vi kan tenke oss at dette passer for de som bor på ett rom og ikke har plass (og råd) til både stor PC-skjerm og flat-TV.
Med 24-tommerne er det helt klart PC-bruken som tilgodesees med de beste egenskapene.
Konklusjon
Samsung SyncMaster 245T er en på mange måter imponerende skjerm, men nettopp derfor blir man fristet til å kreve enda mer.
Vi etterlyser en bedre grunnkalibrering av fargebalansen, skjermen har likevel nok å by med de forskellige innstillingene for de som vil ha fram spesielle egenskaper eller tilpasninger.
| 1
|
200162
|
Test:Tellstick - smart lysstyring
Kombinert med rimelige fjernstyrte brytere kan du få til det meste.
Fjernstyring av lys og andre apparater er både behagelig og praktisk, noen vil også si bedagelig.
Dem om det.
I stedet for å svinse rundt, bøye seg bak og under møbler og innredning, kan man styre alt med en fjernkontroll.
Men man kan også gå enda lenger.
Styrer alt
Tellstick er en enhet du kobler til PC-en din, og ved hjelp av denne kan du styre lys og varme i hele boligen fra PC-en.
Den mest vanlige frekvensen som brukes til lysstyring er 433,92 MHz.
Både de billige settene du får i elektrobutikken og mer avansert utstyr bruker alle denne frekvensen.
Med et felles styringssystem kan selv de mest avanserte løsninger bygges opp.
Men selve Tellstick'en og basisfunksjonene er svært enkle i bruk og kan håndteres av alle.
Installasjon
Selve enheten er en liten USB-dongle med en kort antenne.
Programvaren laster du ned, den ligger ikke i pakken.
Dermed får du alltid siste versjon.
Etter at programvaren er installert setter du inn Tellsticken i en USB-port (vi brukte en USB-skjøtekabel for å få antennen opp i friluft), så det bare å sette i gang.
I hovedlisten kan du legge til, endre og fjerne enheter som skal styres.
Fjernstyrte brytere kan styres på flere måter.
De enkleste bruker en kodebryter med et lite antall valgmuligheter, på disse enhetene er det 12 muligheter per bryter.
Mer avanserte enheter har en lærefunksjon.
Du ber om en tilfeldig Remote kode i programet, så setter du den fjernstyrte bryteren i læremodus (den blinker), så trykker du Save, blinkingen stopper og instillingen er lagret.
I bruk
Når du har satt opp forskjellige brytere der du vil styre lys eller andre elektriske apparater, og lagt alle inn i programmet er det bare å lagre.
Da har du full styring fra PC-en over alt som er koblet til.
Ver oppmerksom på at brytere som bruker læremodus ikke alltid kan styres både av Tellstick-systemet og fjernkontrollen som fulgte med.
Det er fordi bryteren bare har ett minne for styringskode.
Mer avanserte brytere har flere minneplasser for styrekode, og vil kunne brukes av begge styringene, ved å gå i læremodus fra begge systemene.
De enkle bryterne med kodebryter er mer velegnet i slike sammenhenger, fordi det ikke er noe minne inne i bildet.
Du veler A, B, C eller D og 1,2 eller 3 og kan styre bryteren både fra den lille fjernkontrollen som følger med og fra Tellstick-systemet.
Rekkevidden er oppgitt til 30 meter og alt fungerte utmerket fra plassering oppunder mønet og ned over 3 plan.
Hvordan kan dette brukes?
Installasjon og oppsett av brytere er bare første trinn, hvordan skal man bruke dette i praksis?
Her er det flere muligheter, avhengig av hvor langt man vil gå.
På Tellsticks nettsted finnes det en rekke løsninger man kan laste ned og tilpasse til egne behov.
Over internett
Laster du ned Telldus Live! kan du styre hjemmet ditt fra hvilken som helst datamaskin som er koblet til internett.
Du må først aktivere dette på maskinen som kjører Tellstick-systemet, som må være på nett og koblet opp 24/7.
Så logger du inn på live.teslldus.com og får opp installasjonen din og kan styre den derfra.
Med iPhone
Med Telldus Live! kan du også betjene styringen fra din iPhone eller iPod Touch.
Du laster bare ned en gratis app i AppStore, så er du i gang:
For priser og steder du kan handle trykk her
| 1
|
200163
|
Nokia 6270
Nokia holdt lenge igjen når det gjaldt flipp- og skyvemobiler.
Men nå har finnene virkelig skjønt poenget.
Vi tester den imponerende skyver'n Nokia 6270.
For Nokia 6270 er virkelig en imponerende mobil.
Ved første øyekast mangler den nemlig bare et par småting på å være komplett, som 3G-støtte og forbedret videoopptak.
Men det som følger med er mer enn nok for de aller, aller fleste.
Diger plast-telefon
Problemet er at det fører til at den har et problem designmessig.
Den er blant annet litt i største laget.
Til å være en av Series 40-mobilene til Nokia er den uforholdsmessig stor.
Spesielt i forhold til en mobil som Samsung D600E, som er sammenlignbar på de fleste andre måter.
Men stor må den være for å få plass til den digre skjermen.
Vi snakker 262 000 farger og en oppløsning på 320 x 240 punkter.
Etter hvert ser dette faktisk ut til å bli den nye standarden på mobiler og det må vi si vi er meget fornøyd med.
Nokia har dessuten valgt noen materialer på denne mobilen som skal gi en eksklusiv følelse.
Problemet er at det faller litt igjennom og man sitter igjen med en følelse av at telefonen er ene og alene laget av plast.
Likevel er det flere positive ting med designet.
Blant annet er tastene veldig bra.
Utseendet i seg selv er også ganske pent, synes vi.
Mye snacks
Vi har allerede skyldt på skjermen i forhold til størrelsen på 6270.
Men det er langt mer enn den gode skjermen som gjør denne telefonen stor.
For den er som sagt stappet med det meste av funksjonalitet en mobiltelefon kan ønske seg.
Mobilen har blant annet støtte for minnekort, noe en middels mobil av 2005 absolutt bør ha.
Derimot har den ikke 3G, men med EDGE-støtte er faktisk ikke dette noe stort savn.
Den har også MP3-spiller og radio.
Sistnevnte er imidlertid blant de dårligste vi har testet i det siste.
Under en lengre busstur i østlandsområdet var det sjelden det gikk noen sekunder uten skurring.
Kamerakvalitet
Telefonen har et kamera med oppløsning på to megapiksler, noe som også kan se ut til å nærme seg standard på mobiler i mellomsegmentet etter hvert.
Men kameraet i seg selv er ikke blant de beste vi har testet.
Det er bra nok til bruk i for eksempel enkel webpublisering og på dataskjermen, men vi hadde nok ikke satt bildene inn i albumet.
Vi kunne også ønske at videokameraet var langt bedre.
Flere av de siste 2- megapikselkameraene har nemlig hatt mye bedre videoopptaksmuligheter, men i 6270 er vi tilbake til ubrukelige mobilfilmer.
Endelig er Series 40 bra
En gledelig nyhet er imidlertid det nye Series 40-systemet.
Etter flere år der det har blitt forbigått, har Series 40 endelig kommet seg opp på siden av konkurrentene.
Fremdeles er det et ørlite hakk igjen før vi utroper det til like stilig som systemene hos Samsung og Sony Ericsson, men funksjonaliteten er på topp.
Ikke minst er det aktive ventemoduset veldig spennende.
Når telefonen ikke er i bruk kan man her få oversikt over hvilke hendelser som kommer de neste dagene, hvilke sanger som spilles, radiokanal, snarveier og eventuelle andre notater.
For de som kjenner til startskjermen på Windows Mobile kan det minne litt om dette.
Konklusjon
Nokia 6270 er som dere skjønner en meget god mobiltelefon.
Faktisk er den blant de bedre vi har testet i dette prissegmentet det siste året.
For denne mobilen koster under 3 000 kroner, noe som Nokia virkelig skal ha skryt for.
Finnene kan imidlertid slå bena under denne mobilen selv.
For rett rundt hjørnet er også modellen 6280, som har et langt mer elegant utseende og som også er utstyrt med 3G.
Vi vil kommer tilbake med en test av denne så fort den dukker opp.
Klarer man imidlertid ikke vente er Nokia 6270, med unntak av noen små designproblemer, et veldig godt alternativ.
| 1
|
200164
|
Midtown Madness 3
Midtown Madness 3 er veldig morsomt alene, men enda morsommere mot andre.
Dette spillet er unnskyldningen du trenger for å abbonere på XBox Live.
Det originale Midtown Madness-spillet, som kom i 1999, var et av de aller første spillene som lot deg kjøre fritt rundt i en realistisk by (denne gangen var det Chicago).
Oppfølgeren foregikk i San Francisco og London.
Nå har serien tatt steget over til konsollverdenen, og tar oss til metropolene Paris og Washington DC.
LES OGSÅ:
De svenske utviklerne i Digital Illusions (også ansvarlige for det glimrende Rallisport Challenge) har jobbet lenge med spillet, og sluttresultatet viser seg å være mer fornøyelig enn hva vi hadde trodd på forhånd.
Konseptet er ikke dramatisk forskjellig fra de tidligere spillene.
De to byene er nøyaktig gjenskapt, det er massevis av lisensierte biler med, fotgjengere prøver å komme seg unna og du kan velge mellom flere forskjellige spillmodi.
Det er rett og slett mer av det samme (ikke at det er en dårlig ting), men den store nyheten er at du kan nå spille på nett via XBox Live.
Moro alene
Enkeltspillerdelen er delt i to.
Du kan enten følge en karrieremodus med en rekke sammenhengende oppdrag, eller ta noen runder på de mange enkeltbanene.
Karrieremodusen handler om spanearbeid for det lokale politidistriktet, der du ikler deg rollen som pizzabud, taxisjåfør og lignende, for å etterforske noen kriminelle handlinger.
Historien er ikke spesielt viktig, det hele handler i grunn om kappkjøring og forskjellige enkle oppdrag som å plukke opp pakker og levere de andre steder.
Uansett hvilken av byene du velger er oppdragene i karrieremodusen ganske like, men likevel temmelig humoristiske og underholdende.
Utenom karrieredelen er det altså flere enkeltoppdrag du kan ta for eksempel klare alle checkpoints innen en gitt tidsperiode, eller kappkjøre mot en rekke motstandere.
Det er også mulighet for å kjøre fritt rundt i byene, og du kan selv velge værforhold, tid på døgnet, trafikktetthet og så videre.
En god måte å bli kjent med byene på.
Det er over 30 biler å velge mellom i spillet, de aller fleste er naturligvis låst til å begynne med.
Audi TT, Cadillac Escalade, Hummer 2, en buss og en søppelbil er noen av valgene du får.
For å låse opp de bedre bilene, må du rett og slett vinne løp og komme langt i karrieremodusen.
Det er definitivt gøy å farte rundt i de meget detaljerte storbyene, selv om karrieremodusen kanskje ikke er den mest givende.
Midtown Madness 3 er ikke noe dypt spill som tar sjanser, men rett og slett god underholdning med en stor dose humor.
men enda morsommere med andre
Hjertet av spillet ligger i flerspillerdelen, det er det ingen tvil om.
XBox Live-støtten er svært godt implementert, og lar opptil åtte spillere delta i hektisk kjøring med tilhørende banning i headsettet.
Det er flere måter å spille på, blant annet Capture the Gold, som ligner på Capture the Flag, kjent fra mange førstepersonsspill, og Hunter, der en av spillerne kjører politibil, og skal prøve å fange de resterende spillerne.
Flerspillermodusens styrke er hvor ukomplisert det er å bruke.
Du kan benytte deg av de kraftigere bilene som er med i spillet, selv om du ikke har låst dem opp i enkeltspillerdelen, og det er enkelt å hoppe ut av spillet, bytte bil, hoppe inn igjen, og så videre.
Det er fleksibelt, lett og ubeskrivelig gøy.
Midtown Madness 3 er spillet som virkelig gjør det verdt å være med på XBox Live-tjenesten.
Synd man fremdeles ikke får det i Norge
Store byer
De to største stjernene i Midtown Madness 3 er selvsagt Paris og Washington DC.
Selv om størrelsesmessig er de ikke fullt så imponerende som London i The Getaway, er det nok av trange gater i den franske hovedstaden og svære parker i Washington til å utforske i timesvis.
Detaljnivået er i alle fall svært høyt, selv om vi føler at teksturene kunne til tider vært enda skarpere.
Det er fullt av biler på veiene, fotgjengere hopper elegant unna (sjekk bonusfilmen i spillet for litt mer innsyn i hva som må til for å skape realistiske fotgjengere), og du er fri til å velte søppelkasser og lyktestolper om du føler for det.
Et lite irritasjonsmoment er at det tydeligvis er en bug i spillelisten, som gjør at når du legger inn dine egne sanger i spillet, gjentar spillet de samme låtene om igjen, uten at det er mulighet for å skippe til neste sang.
Konklusjon
Ikke det dypeste eller mest komplekse spillet i verden, Midtown Madness 3 er rett og slett ren og skjær underholdning.
Det er masse humor, flott grafikk og uvettig kjøring med, og det bør holde for enhver som er klar for litt kjapp action med sin XBox.
Det største problemet er altså at vi enda ikke får kjøpt XBox Live i Norge (ikke offisielt i hvert fall), og det er for oss hovedgrunnen for å kjøpe spillet.
Det er morsomt nok alene, men du går glipp av mye hvis du ikke spiller det på Live.
Om du bestemmer deg for å kjøpe spillet i dag eller om du venter til Live kommer til Norge er opp til deg, men du bør skaffe deg Midtown Madness 3 på et eller annet tidspunkt.
| 1
|
200165
|
Canon PowerShot S3 IS
Et av sommerens mest etterlengtede kameraer er her, og forgjengeren fikk vår første sekser på syv år.
Har Canon skutt gullfuglen nok en gang?
Vi har testet.
Det er mange som venter på Canon PowerShot S3 IS, og sjelden har vi fått så mye "når kommer?"-epost.
Det er ikke uten grunn - i fjor var vi over oss av begeistring for forløperen, PowerShot S2 IS, som vi belønnet med vår første sekser på terningen på sju år - vel fortjent sett i forhold til konkurrentene i klassen.
Forskjellene
Vi går rett på sak - selv om forskjellene fra S2 IS ikke er dramatisk store, er det allikevel en del punkter som er forbedret.
Det kanskje viktigste punktet er at antall megapiksler har blitt økt fra fem til seks, selv om sensorstørrelsen er den samme.
Ulempen er selvsagt at flere megapiksler gir større bildefiler og at større bildefiler gjør at lagringen tar lenger tid.
På seriefoto er S3 IS faktisk 0.1 bilde pr sekund tregere enn sin forgjenger, med 2,3 mot 2,4 for S2 IS.
Det er allikevel ikke noe du merker så mye til.
Basert på erfaring fra tidligere tester, synes vi at seks megapiksler er en fornuftig begrensning på en 1/2.5" brikke, og at flere bildepunkter enn dette svært ofte har negativ innvirkning på bildekvaliteten dersom CCD-størrelsen ikke økes.
Det betyr imidlertid ikke at vi hadde takket nei til en større sensor, som vi håper blir en av oppgraderingene dersom S4 IS kommer en gang i fremtiden.
I tillegg har kameraet fått en litt større skjerm enn forgjengeren, med 2 tommer kontra 1.8 på S2 IS (115.000 piksler er derimot det samme som før), og en ny knapp med direkte kontroll av ISO-verdier.
Med den nye knappen følger også en "High ISO auto"-modus som heller runder oppover enn nedover når kameraet velger ISO automatisk, og kameraet har også støtte for ISO 800; noe forgjengeren ikke hadde.
I tillegg kan S3 IS ta bilder i 16:9-format (beskjæring i kameraet), og har histogramvisning også når du skal ta bilde og ikke bare ved visning.
Konstruksjonsmessig er kameraene så og si helt identiske, med én stor forskjell:
S3 IS er endelig tilgjengelig i "sort" igjen, eller Gunmetal Gray som Canon velger å kalle det.
Mange er kritiske til kameraer med sølvfarget finish og får endelig et kamera de tør å vise frem denne gangen.
Og nevnte vi linsedekslet?
Det sitter mye fastere på S3 IS enn det mye omtalte dekslet på S2 IS, som falt av hele tiden.
Resten er mer eller mindre likt på S2 IS og S3 IS, og vi lar derfor S2 IS ligge fra nå av og konsentrerer oss om det nye kameraet.
Meget godt grep
Det første som slår oss når vi plukker opp kameraet, er hvor godt det ligger i hånda.
Grepet på høyre side er meget ergonomisk utformet og på innsiden er overflaten ru som gjør at det praktisk talt er umulig å miste kameraet.
Zoomkontrollen er plassert rett foran utløserknappen og kan presist styres med høyre pekefinger slik at du enten kan zoome veldig raskt, veldig sakte eller midt i mellom - helt trinnløst.
Objektivet er dessuten "Ultrasonic", som gjør at zooming og fokusering foregår særdeles lydløst - faktisk er det omtrent umulig å høre noe når man zoomer sakte, og med bare et lite tikk når bildet tas, er kameraet godt egnet for naturfotografen.
På toppen av kameraet finner vi også en dedikert knapp til selvutløser/seriefotografi, et hjul for å velge opptaksmodus og en av og på-bryter der du trykker inn en liten knapp og bikker spaken til høyre eller venstre, avhengig av om du vil ta bilder eller se på dem.
Blitsen er av den typen som du flipper opp med fingrene, og du vil også få beskjed om å flippe opp blitsen dersom lystilgangen ikke er tilstrekkelig.
På venstre side finner du dessuten en egen knapp for å styre blitsen, som også kan brukes for å annotere bildene du har tatt.
I likhet med tidligere PowerShot-kameraer i G- og S-serien, har også S3 IS utvippbar skjerm, som kan vippes ut 180 grader og snurres 270.
Det gir deg mulighet til å være så kreativ du vil i forhold til hvordan du vil holde kameraet; det være seg å ha kameraet liggende på bakken foran seg, eller å holde det strakt over hodet på kjendisfest.
En bonus er dessuten at du kan vippe skjermen inn i huset slik at skjermflaten peker innover - perfekt når du skal ha det med deg i ryggsekken.
I tillegg til LCD-skjermen har kameraet også en elektronisk søker som kan brukes for å spare litt på strømmen.
Rett til høyre for denne, finner vi en egen knapp for å starte og stoppe videoopptak når som helst; noe som er å foretrekke fremfor en egen videomodus (selv om kameraet har dette også).
AA-batterier
Kameraet benytter fire AA-batterier, men batteriene som følger med i esken er ikke oppladbare.
Det anbefales bruk av NiMH-batterier, og da kan kameraet ta 560 bilder på en ladning etter CIPA-standarden.
Ved bruk av vanlige alkaliske batterier (medfølger), derimot, kan du forvente cirka en tredjedel av denne batterikapasiteten.
Batteriene ligger godt beskyttet bak et lokk i bunnen av kameraet.
På høyre side finner vi et lokk som skjuler SD-kortet, og en gummifront som beskytter strøminntak og USB-utgang.
På motsatt side finnes en A/V-utgang; også beskyttet av gummi.
Mange funksjoner
Func-knappen på siden av LCD-skjermen tar deg inn i en meny der du kan gjøre en rekke innstillinger i forhold til bildet som skal tas.
I "grønn modus" er det begrenset til størrelse på bilder og videopptak, men i andre modi kan du stille eksponering, hvitbalanse, blitsstyrke og type lysmåling.
I tillegg har S3 IS en funksjon som heter "my colours", der du kan velge sterke farger, sort/hvitt, ekstra vekt på rød etc.
Nytt denne gangen er at du også kan påføre disse effektene etter at bildet er tatt.
Og som alltid fra Canon - alle tekster kan framstå i norsk språkdrakt.
Kameraet har også støtte for bracketing, både basert på eksponering og fokus.
Med eksponering kan denne stilles i seks trinn fra +/- 0,3 til +/- 2, mens det for fokus ikke lar seg definere.
For de som ikke har vært borti bracketing før, er det en teknikk som lar deg ta et seriefotografi med noe justerte egenskaper for hvert bilde (f.eks. eksponering), slik at du i etterkant kan a) ta vare på det bildet du synes ble best, eller b) bruke programvare for å beholde de beste egenskapene fra hvert bilde og sette dem sammen til ett bilde med bedre dynamiske egenskaper (der du får detaljer både i de mørkeste og lyseste delene av bildet).
Av mer avanserte funksjoner kan nevnes både blender- og lukkerprioriterte bilder, samt full manuell kontroll over både blenderåpning og lukkertid i kombinasjon.
Kameraet har også støtte for manuell fokus, og denne fungerer meget bra.
En del av bildet blir blåst opp midt i skjermbildet slik at du veldig nøyaktig kan styre fokus slik at det du vil ha skarpt blir nettopp det - det eneste vi savner er "tannhjulet" som vi fant i G-serien som gjorde denne prosessen enda raskere.
Kameraspesifikke innstillinger finnes under menu-knappen.
Her kan du stille på ting som utløsertid på selvutløser, sette opp automatiske intervallfoto, tilpasse en hurtigtast bak på kameraet, formattere minnekort, stille datoen etc.
Piltastene øverst til høyre brukes for å navigere i menyene og set-knappen fungerer som en bekreftelsesknapp.
For en Canon-bruker er det med andre ord kjente forhold.
12x zoom
Optikken i dette kameraet er identisk med sin forgjenger - et 12x optisk zoomobjektiv med brennvidde tilsvarende 36-432mm.
Objektivet er lyssterkt med sine f/2.7 på vidvinkel og imponerende f/3.5 på tele, og den kraftige zoomen får hjelp av en optisk bildestabilisator til å fungere optimalt.
Stabilisatoren gjør at du i godt lys kan ta ganske skarpe bilder på veldig lang avstand, selv om du holder kameraet i hånda, og tillater tre knepp tregere lukkertid.
Noe som nesten er enda mer imponerende er makrofunksjonen.
En knapp på siden av objektivet holdes inne, og da aktiveres super macro.
Det gir deg en nærgrense på 0cm - med andre ord kan du plassere frontlinsa inntil det du skal ta bilde av og allikevel få skarpt bilde!
Vi tok den obligatoriske førerkorttesten - bak på førerkortet ditt (ny type), nede til høyre, finner du åtte linjer fra diktet "Mellom bakkar og berg" i særdeles liten skrift.
Vi plasserte
S3 IS så tett inntil førerkortet vi klarte uten å miste lystilgangen, og et utsnitt av resultatet ser du på bildet over.
Du finner flere makrobilder i bildegalleriet.
Noen vil mene at 36mm er i høyeste laget for vidvinkel, og da er det særdeles velkomment at det går an å kjøpe en 0.75x converter som kan festes på utsiden av objektivet.
Da blir vidvinkelen 27mm; betraktelig mer attraktivt for innendørsfotografering.
En 1.5x teleconverter er også å få kjøpt, som gir deg hele 648mm i den lengste enden.
Objektivet beskyttes av et plastikkdeksel som faller av når du slår på kameraet.
Det sitter dessuten bedre enn det gjorde på S2 IS.
Bildekvalitet
At Canon S3 IS tar gode bilder er det ingen tvil om.
Det vi spesielt legger merke til er de varme og fargerike bildene S3 IS produserer - nesten i overkant, vil noen mene, men også veldig lett å like uten at det er nødvendig å foreta justeringer.
En av nyhetene denne gangen er ISO-verdier opp til 800, og det er derfor interessant å se om det har noe for seg.
Under følger et utsnitt av et bilde tatt i innendørsbelysning, brennvidde midt i zoomområdet og blender på f/3.5:
Som vi ser er det svært lite støy til og med ISO 200.
På ISO 400 begynner støyen å melde seg, men det er ikke så ille at det ikke kan brukes.
ISO 800, derimot, er veldig støyfylt og bør bare brukes i "nødsituasjoner" der lang lukkertid vil gjøre bildet så uskarpt at det du prøver å vise med bildet forsvinner.
Merk at en større CCD-brikke kunne ha gjort kameraet bedre på dette punktet.
Canon har utstyrt S3 IS med en såkalt "ultra-low dispersion lens", som skal sørge for at farger brytes mer korrekt.
Vi synes imidlertid at kameraet allikevel har en noe høy kromatisk feilbrytning, som kommer tydelig frem i bildet under:
Merk at dette kanskje var det verste eksempelet vi fant og at dette først og fremst er noe som synes i kantene av bilder der kontrastene er store.
Et annet problem er at kameraet har en tendens til å overeksponere slik at man i lyse partier mister detaljene.
Det er selvsagt noe det går an å kompensere for før du tar bildet, men på overskyede dager med automatikkfotografering, forsvinner ofte detaljene i en grå himmel.
Utsnittet under viser probemstillingen, der den hvitmalte kanten på huset går i ett med himmelen, noe det ikke gjør på kameraet fra Nikon (test kommer i slutten av uka).
Men, som sagt - jevnt over er bildene fra Canon PowerShot S3 IS meget gode, og både lys og hvitbalanse blir som regel optimalt med automatikk.
Vi synes også at blitsen gjør en god jobb til å være av denne typen, og med automatisk fjerning av røde øyne i kameraet var det svært få bilder vi opplevde fenomenet på.
Det er forresten også mulig å kjøpe en trådløs slaveblits som ekstrautstyr.
Bildestabilisatoren sørger for at det også er mulig å ta bilder i dårlig lys uten blits.
Bildet over er skalert ned 50% og viser toppen av en vinflaske, som ble tatt håndholdt med full optisk zoom i normal innendørsbelysning på ettermiddagen.
En ting vi var spesielt fornøyde med ved forgjengeren var videofunksjonen, og den har ikke blitt noe dårligere.
Du kan filme i 640x480 med 30 bilder i sekundet, eller ta til takke med 320x240, men i stedet øke bilderaten til 60 bilder i sekundet, som betyr at du kan spille av i halv fart etterpå uten at det hakker.
Filmsnutten under er i 320x240@60fps.
Du kan også bruke zoom under opptaket (og den er som sagt veldig god i forhold til støynivå), og kameraet har også et filter som reduserer støy fra vær og vind.
Ulempen er at videofilene blir i overkant store.
En 640x480-film har en bitrate på cirka 1,5MB/s, og da sier det seg selv at minnekortet spises relativt raskt.
Ytelse
Vi blir langt på vei imponerte av ytelsen til S3 IS, som er mer eller mindre identisk med S2 IS.
Til tross for at objektivet skal ut fra resten av huset, er oppstartstiden på svært raske 1.4 sekunder, og skal du ta bilde av noe som er langt borte, bruker kameraet bare 0.9 sekunder på å zoome fra 36-432mm.
Autofokusen er generelt rask, men har litt problemer når lystilgangen er dårlig.
Kameraet kan ta seriefotografi med 2.3 bilder pr sekund og er spesielt raskt med blits; faktisk en god del raskere enn sin forgjenger på våre målinger.
Vår vanlige tabell gir deg detaljene:
Konklusjon
Vi elsket forgjengeren, S2 IS, og nå er vi nyforelsket i dette kameraet.
Det er liten tvil om at Canon PowerShot S3 IS er et særdeles morsomt fotoredskap, og med full manuell kontroll, vippbar skjerm, meget god ytelse, kraftig zoom, bildestabilisator og en helsikkes god makro er det få, om noen, kameraer som klarer å tilby så mye, så kompakt til en så rimelig penge.
Når det er sagt, ser vi at S2 IS er en hel tusenlapp billigere i nettbutikkene, og det er det som blir S3 IS' utfordring - hvorvidt oppgraderingen er verdt et prishopp på nesten 30%.
Vi skulle gjerne ha sett noen litt større nyvinninger - blant annet hadde vi sagt ja takk til en større CCD-brikke, og vi synes det er litt merkelig at Canon på et kamera med så gode kreative muligheter fortsatt ikke har støtte for RAW-fotografering.
Ingen kameraer er perfekte - heller ikke dette.
Et kamera må dessuten alltid vurderes opp mot tilsvarende type kameraer, og vi har vært veldig usikre om terningen skulle lande på en femmer eller sekser...
...men det ble til slutt en sekser til Canon PowerShot S3 IS; ett av de beste kameraene vi har hatt til test på veldig lenge, noe 1.3 GB med testbilder sier sitt om.
Om det er verdt tusenlappen ekstra opp fra S2 IS får du avgjøre selv - det er ingen store forskjeller her, men en ekstra megapiksel, sort finish, litt større skjerm pluss et par andre småting er uansett kjekke ting å ha med seg.
S3 IS er definitivt et kamera å bli forelsket i!
NB!
Canon PowerShot var også med i gruppetesten for TV2 hjelper deg april 2007 der det ble testet mot fem andre kameraer.
I denne testen fikk kameraet en femmer på terningen fordi det ikke lenger er et like krystallklart førstevalg som vi synes det var for et år siden.
| 1
|
200167
|
Medion Swarovski
Har du ti tusenlapper og i tillegg sans for søte, små og juvelbesatte rosa datamaskiner?
Da har endelig den bærbare for deg kommet!
Nok en gang samarbeider Coop-kjeden med Medion om et tidsbegenset tilbud.
Denne gangen er det noe såpass spesielt som en ultraportabel bærbar der målgruppen er jenter - eller for så vidt hvem som helst som ser verden i et rosa skjær og har en forkjærlighet for alt som glitrer.
LES OGSÅ:
Medions Swarowski-modell - etter krystallene på lokket - hintet vi om tidligere denne måneden, og fra i dag er den altså å finne i dagligvarehandelen.
Vi kan mene mangt om Medion og Coop, men de beviser om ikke annet at de er modige ved å putte denne PCen i hyllene.
Ikke mange tar sjansen på å treffe i et såpass smalt marked, og konkurranse har de også.
Da tenker vi egentlig ikke på alle PCene i sort og grått, men på Apples MacBook som i likhet med Medion Swarowski er priset til rett under ti høvdinger.
Fulle spesifikasjoner:
Intel Core 2 Duo T5200 @ 1,6 GHz 12,1" skjerm i bredformat (1280 x 800 piksler) 1 GB DDR2-minne (512 + 512 MB) 100 GB harddisk (5400 rpm)
Intel GMA 950 grafikk (opp til 128 MB delt minne) 54 Mbps WLAN (a/b/g) Gigabit LAN + modem 3 x USB, blåtann 1 ExpressCard/54 kortplass Kortleser for SD, MMS, MS VGA ut, lyd inn/ut Windows Vista Home Premium Dimensjoner (B/D/H):
30,3 x 22,5 x 3,7 cm Vekt 1,8 kilo Pris: 9990 inkl. mva.
Konstruksjon
Det er selvfølgelig ikke mulig å komme unna at utseendet på denne bærbare er noe av det mest spesielle vi har vært borti.
I stedet for den sedvanlige sølvgrå/sort-kombinasjonen som dominerer markedet har altså Swarovski-modellen en smakfull lys rosa farge med matchende sølvgrått tastatur.
Lokket har på sin side blitt gitt et skinnende belegg og er bestykket med Swarovski-krystaller som former en blomst og navnet på PC-produsenten.
Vi har sansen for blomsten, og kanskje spesielt fordi dette designet går igjen i touchpaden - fiffig detalj!
"Medion" skrevet i krystaller rimer derimot ikke like mye - det er tross alt ikke et selskap med samme kulhetsfaktor som Apple.
Vi hadde foretrukket kun blomsten, eller til nød en logo dersom Medion absolutt må markedsføre seg selv på den måten.
Krystallene er dog ikke innfelt i lokket, de er snarere limt på.
Hvis du tror det betyr at du står i fare for å miste en og annen krystall har du helt rett - en liten pose med reservekrystaller følger derfor med i esken.
Når det gjelder byggekvaliteten på selve PCen så føles den god.
Lokket er godt hengslet og passe stivt, om enn litt tynt.
Men det hjelper jo selvfølgelig på vekten.
Hoveddelen har vi heller ikke stort å si på - stivt og solid nok for denne vekt- og prisklassen.
Av/på-knapp og snarveier for epost, Internett, søk og trådløs/blåtann på og av er plassert over tastaturet.
Høyttalerne sitter bak den grå listen under skjermen.
Tastaturet har litt svikt og er behagelig å skrive på.
Layouten er dog ikke helt optimal, med æ- og å-tastene gjort smalere for å få plassert PageUp og PageDown til høyre for Enter, mens vi foretrekker å ha sistnevnte tast lengst til høyre.
Men dette er stort sett en vanesak.
Likevel, Fn og Ctrl burde i det minste ha byttet plass.
Touchpaden er ikke i bredformat, og har en litt ru overflate.
Den er likevel følsom og god i bruk, med både vertikalt og horsiontalt skrollefelt.
Tilkoblingsmuligheter
PCens kontakter er plassert på sidene og i front.
Bak er det ikke funnet plass til så veldig mye i tillegg til det slanke batteriet, siden det nesten tar hele maskinens lengde, men det er en åpning for kensingtonlås bak til høyre.
I front har vi uttak for FireWire, inntak for mikrofon og analog/digital lyd ut.
I tillegg er det statuslys for harddisk, strøm, WLAN og så videre.
Høyre side har to USB-kontakter, uttak for modem og LAN, VGA-port og inntak for strøm.
Varmluften blåses også ut her.
På venstre side finner vi DVD-brenneren, en USB, minnekortleser og en ExpressCard/54-slot.
Ytelse og batterilevetid
Som med de fleste ultraportable PCene vi har sett på, er heller ikke ikke hovedsakelig ytelse som prioriteres på Medion Swarovski.
Den skal være liten, lett, søt og for hverdagsbruk som å lese epost, surfe, se film eller spille musikk og gjøre lekser eller notater på et møte.
Prosessor og grafikk er derfor ikke det beste du finner, men til dette bruket er det ypperlig, siden mindre kraft bruker mindre strøm og det totalt blir mindre varme å bli kvitt.
Denne gangen har vi sammenlignet med først og fremst Apples MacBook, som koster det samme (9990,-), men også den nye og spennende 12-tommeren til HP - tx1020ea - må være med i dette selskapet, selv om den kanskje ikke appellerer i samme grad til de som går etter form og farge foran funksjon.
Ytelse i PCMark05:
Høyere poengsum er bedre.
Grunnet en kjapp harddisk kommer Medion Swarovski totalt sett ut på topp.
Core 2 Duo-prosessoren på 1,6 GHz fra Intel knuser som forventet AMDs Turion64 X2 på samme klokkefrekvens som vi finner i den bærbare fra HP.
Apples kandidat har en Core 2 Duo på 1,83 GHz, og yter følgelig bedre på den fronten, men i praktisk bruk vil det ikke være mye forskjell å merke.
Bærbare i denne klassen har som regel integrert grafikk, og er altså ikke akkurat datamaskinene for spillinteresserte.
Batterilevetid i minutter - kontinuerlig drift.
Batteriet holdt kun i to timer før det ga seg, og det er ikke akkurat et resultat som gir oss noe å skryte av.
Men det er også det du må ofre for lav vekt og pris.
Apples MacBook klarte tre timer, men veier også en halv kilo mer, og for å komme under to kilo måtte vi med HPs tx1020ea fjerne DVD-spilleren og bytte til det minste av de to batteriene.
Da endte også sistnevnte opp på to timer.
En ting vi ble veldig glade for ved Swarovski-maskinen var at den lager veldig lite støy - selv om den kan høres litt stressa ut ved høy belastning.
Men ved normalt bruk er det brorparten av tiden bare det jevne og svake suset fra harddisken som høres fra denne PCen.
Sånt liker vi!
Vurdering og konklusjon
Til å begynne med var vi ikke helt sikre på hva vi skulle mene om Medion Swarovski, siden hele konseptet med en "jente-PC" kan virke litt merkelig.
Utseendet kan du velge å enten like eller ikke, men dette er som vi nevnte i innledningen en PC med en nokså smal målgruppe.
Sjansen for at du som leser denne testen er en gutt uten særlig sans for rosa er ganske stor, så du ville selvfølgelig mye heller ha kjøpt en MacBook dersom 9.990 blanke kroner plutselig ramlet inn på kontoen din.
Men for dere uten Y-kromosom - og som faktisk synes dette ser ut som en kul PC - har vi egentlig gode nyheter.
Her er det nemlig ikke bare rosa bling, bak skjuler det seg også en dugelig datamaskin.
I forhold til MacBook har den DVD-brenner, dobbelt så mye minne (noe den trenger med Vista) og større harddisk.
Apples alternativ har på sin side litt raskere prosessor, bedre batterilevetid og litt større skjerm - men veier også en halv kilo mer.
Og den er ikke lett å få i rosa.
Men mange vil nok mene at den viktigste grunnen til å velge MacBook foran Medion Swarovski vil være at Mac kjører MacOS.
Hva som er "best" har blitt diskutert til døde ved en rekke anledninger, blant annet her.
Uansett er poenget vårt ikke her å sette Mac opp mot en Windowskjørende PC, men å finne ut om denne besmykkede PCen fra Medion er god nok til sitt bruk.
Og det er den.
Dersom du føler at batterilevetiden holder for ditt bruk har vi ikke så mange innvendinger å komme med dersom du har lyst på denne ultraportable søtsaken.
Tross alt er det altfor sjelden vi ser juvelbesatte datamaskiner på kafeene per i dag.
Skjermen, sjarmen, lite støy og bra utstyrsnivå gjør at Medion Swarovski totalt sett vippes opp til en svak fem på terningen.
| 1
|
200168
|
Dremel 4200
Nå er det enda enklere å bytte verktøy.
En Dremel brukes til alt fra hobbyarbeider til profesjonelle gjøremål, og det finnes et utall av verktøy til sliping, kapping, fresing, polering i mange varianter for forskjellige materialer.
Det har kommet mange varianter av Dremel-verktøyet siden firmaet ble grunnlagt i 1932.
Hovedprinsippet har hele tiden vært et roterende verktøy som kjører med høy hastighet, og som er godt egnet til presisjonsarbeid.
Kraftig utvikling
Dremel ble kjøpt opp av Bosch-konsernet i 1993 og verktøyet har gjennomgått flere utviklingsfaser gjennom årene.
Motoren har blitt kraftigere på grunn av bedre magneter og bedre styringselektronikk.
Det har også kommet flere batteridrevne modeller og forskjellige modeller til strømnettet i forskjellige størrelser og fasonger.
Det finnes også mange forsatser og tilleggsenheter som gjør bruksområdene enda større.
Disse skrus enkelt fast etter å ha skrudd frontdekselet av.
Det roterende verktøyet festes så enten i spennhylsen eller tres over den firkantede drivakslingen etter at spennhylsen er fjernet.
Stor nyhet
Med Dremel 4200 har måten verktøyene festes på blitt totalt forandret.
Tidligere måtte du låse motorakslingen ved å holde inne en låseknapp.
Deretter måtte du bruke en liten fastnøkkel til å løsne kragen rundt spennhylsen, og så ta ut selve verktøyet.
For å feste et verktøy må du gjøre tilsvarende, og bruke nøkkelen til å feste kragen rundt spennhylsen.
Men i Dremel 4200 har det kommet en helt ny løsning for å feste verktøy:
«EZ Change keyless system».
På hver siden av maskinen, nær fronten, finnner du to fjærbelastede spaker.
Disse presser du bakover, da åpner den nye festemekanismen seg og du kan ta ut eller sette inn et nytt verktøy.
Det er fjærbelastede kjefter som holder verktøyet, og disse har et svært kraftig grep.
Det er i praksis umulig å dra ut eller vri verktøyet når det er festet, og du bremser motoren før grepet slipper.
Kompatibel
Selv om festemekanismen er ny kan du bruke forsatser til det gamle systemet.
Det følger med en overgangsaksling og en ekstra hylse.
Disse gjør det mulig å montere forsatsene slik som før.
Settet
Dremel 4200 kommer i en liten plastkoffert med mye tilleggsutstyr.
I tillegg til mange pusse-, slipe- og kappeverktøy finner du også beskyttelsesutstyr og anlegg.
Beskyttelseskappen kan være svært god å ha når du sliper eller kapper, selv om det alltid er lurt å bruke beskyttelsesbriller.
EZ-SpeedClick-spindelen er også svært praktisk ved bytte av slipeskiver.
Støtter for sliping og fresing kommer også i to varianter:
Et sirkel- og parallellanlegg følger også med.
I bruk
Dremel 4200 er med sin 175W-motor kraftig, og den er godt balansert.
Selv på full hastighet (33 000 omdreininger) er den roligere enn tidligere modeller.
Maskinen er litt lenger, det skyldes i hovedsak den nye festemekanismen, men både grep og balanse er utmerket.
Vekten er 570 gram.
Den er også bedre ventilert enn tidligere modeller, som gir mer komfortabel arbeidstemperatur i tillegg til lengre levetid på motoren.
Motorstyringen er også forbedret, og gir mer kraft ved belastning.
Bytting av verktøy er vesentlig enklere og raskere enn tidligere, og man finner fort ut av hvordan man skal både holde maskinen og betjene låsemekanismen med én hånd mens man plasserer verktøyet med den andre hånden.
Fjærene er stramme, men ikke verre enn at den takles fint av en person med normal håndstyrke.
Alt i alt en utmerket maskin med en ny løsning som er en klar forbedring.
| 1
|
200170
|
Asus VG278H
27 tommer 3D og 120 Hz - for gaming og video!
27-tommers LCD-skjermer har hittil enten vært beregnet for arbeidsstasjoner og spesielt krevende oppgaver, som tekniske konstruksjoner, finansielle analyser, video og bilderedigering, lydopptak og redigering osv.
- eller rett og slett som relativt små TV-apparater.
Oppløsningen har enten vært 2560 x 1440 for arbeidsstasjonene, vi snakker om HD på 1920 x 1080 eller lavere (for eksempel "HD-ready" 1366 x 768) for TV-apparatene.
Men nå finnes det 27-tommere som først og fremst er beregnet på gaming og video, i tillegg til generell PC-bruk.
Disse har HD-oppløsning, altså 1920 x 1080 piksler.
Den første av disse vi testet var Samsung A950, testen finner du her.
Det som gjør disse skjermene spesielle er 120Hz oppfriskning og 3D-støtte.
Vi har også testet en 120 Hz 3D-skjerm fra Asus, 23-tommeren VG236H.
Testen av denne finner du her.
Asus VG278H
Men nå er Asus klar med sin 27-tommer som har en lang liste med forbedringer, sammenlignet med 23-tommeren.
Spesifikasjoner:
Størrelse: 27″ (69 cm) 16:9, TN, LED bakgrunnslysOppløsning: 1920×1080Pikselavstand: 0.311 mmLysstyrke: 300 cd/m2Kontrast: 50,000,000:1 (dynamisk)Betraktningsvinkel (kontrakst >=10):
170° H / 160° VResponstid:
2 ms (GtG)Video innganger:
Dual-link DVI-D, VGA, HDMI 1.4aStrømforbruk: 65W, <1W dvale, <1W av/standbyLyd: 2x 3W stereo høyttalereJusteringsmuligheter:
Vipp +15°~-5°, dreies og heves/senkesDimensjoner (BxHxD): 643 x 460 x 220 mmVekt:
8 kg.
Skjermen er i blank pianolakk og utførelsen er solid og stabil.
Høydejusteringen og vinkelen er fleksibel nok, og dreiingen av hele skjermen byr også på passe motstand.
Betjeningen sitter under høyre kant, med tydelige symboler.
Menysystemet er oversiktlig og greit og gir store variasjonsmuligheter.
Du kan også velge fargemodus direkte ved å trykke på S-knappen helt til venstre.
Tilkobling
For å utnytte denne skjermen må du ha et Nvidia skjermkort som støtter 3D Vision 2.
Tilkobling skjer med DualLink DVI-D (kabel følger med) og VGA, eller HDMI 1.4.
Du kan dermed ha både PC og spillkonsoll/TV koblet til samtidig.
3D Vision 2-brillene som følger med har 20% større brilleglass og en tøffere innfatning som blokkerer strølys fra sidene.
Dette gir en vesentlig bedre totalopplevelse.
Den infrarøde senderen sitter integrert i topplisten på skjermen, og kan vippes til beste spredningsvinkel.
Det er også flere modus for å tilpasse og unngå interferens fra andre elektroniske apparater med infrarøde sendere.
Lyssterk og kjapp
Skjermen er matt, det er gledelig å se.
Man legger umiddelbart merke til at skjermen med "Lightboost"-fuksjonen aktivert byr på kraftig lysstyrke, den oppgitte lysstyrken på 300 cd/m2 er en sterk underdrivelse.
Spesielt med 3D er dette viktig, siden brillene tar noe av lyset og mange spill har svært mørke scener.
Denne fungerer påtagelig bedre enn 23-tommeren, som mistet en del av trøkket i fargene i 3D-modus.
Som vanlig 2D-skjerm er den helt fantastisk i spill, hvor du sitter rett foran og får fantastisk respons og superjevne bevegelser i 120 Hz, forutsatt at du har et skjermkort som leverer.
Vi testet med Asus GTX590 som er helt på topp når det gjelder ytelse.
Men til annen bruk har den de samme svakhetene som andre TN-skjermer, som går på betraktningsvinkel og fargeforandring.
Man kjøper ikke en slik skjerm til fargekritisk arbeide, men sitter man flere ved siden av hverandre og ser på film på ganske nært hold, vil de som sitter på sidene se et dårligere bilde enn de som sitter temmelig rett foran.
Konklusjon
Dette er først og fremst en 3D-skjerm, 27" er litt for stort til bare å ha 1920 x 1080 oppløsning, så til PC-bruk er den best egnet til de som har en svært tilbakelent arbeidsstilling - eller et snev av langsynte.
Til gaming er den super, og entusiasten vil heller betale for disse egenskapene enn høyere oppløsning og bedre fargegjengivelse og betraktningsvinkel.
Man får ikke i pose og sekk.
| 1
|
200171
|
Canon Digital IXUS 960 IS
Toppmodellen i IXUS-familien har fått 12 megapiksels oppløsning, optisk stabilisator og avansert videofunksjon.
DinSide Data har gjennomført en test av seks 12 megapiksels lommekameraer for TV2 Hjelper deg.
Full testoversikt med karakterer og rangeringer finner du her.
Toppmodellen i markedets mest solgte kamerafamilie, Digital IXUS fra Canon, bærer navnet 960 IS.
Her er en rask oppsummering av de viktigste egenskapene:
I likhet med samtlige av de andre toppmodellene vi har testet, har også 960 IS stabilisatorløsning (IS står for Image Stabilizer).
Her kombineres høy ISO med et bevegelig linseelement, som regnes som den beste stabilisatorløsningen, og skal sørge for at bildene blir skarpe selv om du er litt ustø på hånden og lysforholdene ikke er de beste.
Ansiktsgjengjenningsløsningen sørger for at ansiktene på personer du avfotograferer blir skarpe, og 960 IS finner og følger ansikter kjapt og greit.
For øvrig merker vi oss at dette kameraet har en kraftigere zoom enn de andre kameraene, 3,7x.
Vidvinkel er imidlertid ikke bedre enn snittet, her har Canon andre Digital IXUS-modeller med 28 mm brennvidde - som er en stor fordel for eksempel ved innendørsfotografering.
Optisk søker er på plass, og det er greit å ha muligheten til å koble ut skjermen dersom batteriet er nesten tomt før siste taler har fått sagt sitt under konfirmasjonsmiddagen.
Titan-hus
IXUS 960 IS er et meget robust kamera, innpakket i titan.
Heldigvis er også skjermen langt bedre beskyttet enn på tidligere IXUS-modeller, med et lag av klar plast over selve LCDen.
Men soliditeten har gjort kameraet tungt, og med sine 189 gram er det testens tyngste.
Det er også det tykkeste og er langt mer klumpete enn småsøsknene i IXUS-familien.
Det vitner om at målgruppen ikke nødvendigvis bare er dem som tenker stil og størrelse, men kameraet holder seg imidlertid innenfor lommesegmentet.
På baksiden er det flere knapper enn på de fleste konkurrentene, men de er godt merket og lett å bli dus med.
Øverst er det et funksjonshjul med fire valg, auto, manuell, scene og film.
Skal du gjøre innstillinger innenfor hvert av dem, bruker du Func/set-knappen, men de fleste vanlige valgene er tilgjengelig direkte fra knappehjulet som omkranser den.
Dette hjulet har dessuten innebygd føler, en lett berøring viser tilgjengelige funksjoner på skjermen.
Dermed slipper du å se på knappehjulet i det hele tatt.
Smart.
Og når vi er inne på skjermen: 2,5" er faktisk testens minste, men den er til gjengjeld testens skarpeste.
Innsyn fra alle fire sider er heller ikke noe problem.
Fargegjengivelsen er god, oppdateringen er svært kjapp dersom lysforholdene er middels gode, og vi hadde ikke problemer med å se skjermbildet i direkte sollys.
Også i mørke fungerer den svært bra, men signalforsterkningen gir bittelitt fargestøy og oppdateringen går noe ned.
Ved avspilling snus skjermen automatisk avhengig om du holder kameraet rett eller på høykant.
Totalt sett er denne skjermen helt i toppklassen, og bidrar sterkt til å gjøre IXUS 960 IS til et av klassens mest brukervennlige kameraer.
Hastighetsmålinger
Vi har gjennomført en rekke hastighetsmålinger, og tabellen under viser måletallene våre.
Merk at utløsermålingene er gjort innendørs, tre meter fra et motiv med sterke kontraster, og målt uten forfokusering, fra fingertuppen berører utløseren til bildet er tatt:
Oppstarten er blant de aller kjappeste i testen, men for øvrig er flere av konkurrentene raskere - spesielt gjelder dette når du ikke forfokuserer ved å trykke utløseren halvveis ned i forkant.
Ved full tele og med blits aktivert er faktisk 960 IS tregest av samtlige i testen.
Her er definitvt noen forbedringsområder.
Batterilevetiden er "midt på treet", med ca 240 bilder mellom hver lading (CIPA-målinger)
Kvalitetsvurderinger
Bildene får en oppløsning på 4000 x 3000 piksler.
Det finnes flere andre formater og oppløsninger, vi vil spesielt trekke fram bredskjermsformatet med full horisontal oppløsning og 2248 piksler i høyden.
Dette er et høyaktuelt format for eksempel til TV-bruk.
Og la det være sagt med en gang:
Canon leverer varene når det gjelder bildekvalitet.
Skarpheten er godt i varetatt gjennom hele zoomområdet, og bildene har en lett fargeglød som gjør dem ekstra lett å like for folk flest.
Den automatiske hvitbalansen hadde noen ganger problemer med lyset fra lysstoffrør innendørs, for øvrig var 960 IS blant kameraene som var stødigst på å sette farger som oppfattes som "riktige".
Vi har ofte sett i tester av Canon-kameraer at himmelen har en tendens til å bli overeksponert til fordel for en riktig eksponert forgrunn.
Dette er også tilfelle på 960 IS, og kan noen ganger føre til at detaljer blir brent ut.
Det er en svak tendens til kromatisk feilbrytning i høykontrastområder, men ikke mer enn gjennomsnittlig sett i forhold til de andre kameraene i testen.
Støynivået er lavt til moderat fram til ISO 400.
Deretter øker støyen markant, men totalt sett er Canon blant de bedre også på høyere ISO, som kan brukes til nød - avhengig av bildenes bruksområder, naturligvis.
Her følger noen utsnitt fra testbilder:
Video
Videokvalitet er nå en del av kriteriene våre, og vektlagt 20% i utregningen av totalkarakteren.
960 IS kan filme i såkalt "TV-oppløsning" - 640 x 480 piksler, formatet er Motion JPEG og lagret som AVI-filer.
Bildeoppdateringen er 30 fps, noe som gir helt glidende film.
Du kan ikke zoome under opptakene, men kan sette brennvidde i forkant av filmingen.
I tillegg har kameraet muligheten for å filme i høy oppløsning, 1024 x 768 piksler, men da klarer den bare halvparten så mange bildeoppdateringer pr sekund, noe som gjør at bevegelsene blir litt hakkete - men jevne.
Skarphet og detaljer er i toppklassen på begge oppløsninger, men vi skulle også gjerne sett en mulighet for opptak i bredformat.
Også på lydsiden er Canon meget sterke, det er riktig nok monolyd, men den er sterk og klar.
Totalt sett er dette noe av det beste du kan forvente av videokvalitet på lommekameraer i dag.
Klikk på videovinduet under for å spille av eller laste ned to testklipp (høyeste oppløsning og beste TV-kvalitet.
Digital IXUS 960 IS er det eneste kameraet i testen som bruker en standard miniUSB-kontakt mot kameraet.
Slike kabler får du over alt, og du slipper dermed å bekymre deg for at den som følger med kameraet skal bli borte.
Kameraet dukker opp som et flyttbart lagringsmedium i Utforsker, og det trengs ikke å installere noe som helst i Windows XP/Vista for å overføre bilder og videoer.
Oppsummering
Ingen tvil om at Canon Digital IXUS 960 IS er et av de bedre 12 megapiksels lommekameraene på markedet.
Det er enkelt i bruk, tar gode bilder i de fleste situasjoner, selv med automatiske innstillinger i kameraet, og det fikser også videobiten bedre enn de fleste konkurrentene.
Det som taler mot kameraet er først og fremst prisen, det er det desidert dyreste av lommekameraene i denne testen.
På hastighetssiden, med unntak av oppstart, står det dessuten langt fra øverst på pallen.
Og er liten størrelse og lav vekt viktig for deg, finnes det flere IXUS-søsken å velge mellom.
Men er du ute etter et solid arbeidsjern som gjør jobben til ståkarakter nesten hver gang, kommer du ikke utenom Digital IXUS 960 IS.
Full testoversikt med karakterer og rangeringer finner du her.
| 1
|
200174
|
USB:Iomega SuperDVD 12x brenner
Er en ekstern DVD-brenner et like godt alternativ som en intern?
Får jeg like god ytelse med min bæbare?
Vi har testet Iomega SuperDVD
Eksterne DVD-brennere er ikke like vanlige som interne brennere, men det finnes en håndfull tilgjengelige modeller.
Disse er praktiske der det av en eller annen grunn ikke er plass til en brenner i PCen, hvis man har en bærbar PC eller i de tilfellene hvor flere vil dele tilgangen til en DVD-brenner.
LES OGSÅ:
Iomega har valgt å tilby sin brenner i et solid plastkabinett, med USB 2.0 tilkobling.
Det finnes andre leverandører som tilbyr FireWire, eller både USB 2.0 og FireWire.
Siden det er standard med flere USB 2.0 porter på alle PCer, og FireWire er enten ekstrautstyr eller bare finnes som en enkelt port, så er USB 2.0 et fonuftig valg.
Det er også 2 phonokontakter for lyd ut bak på brenneren.
Brenneren har fått navnet Super DVD Writer, og har omfattende formatstøtte og gode spesifikasjoner.
Den støtter brenning av DVD+R med 12x, +RW med 4x og Dual Layer DVD+R støttes med 2.4x.
DVD-R støttes med 8x, og -RW med 4x.
Lesing av alle DVD-formater skjer med 10x.
CD-brenning og lesing gjøres med 40x og CD-RW med 24x.
Ripping av musikkCD skjer også med 40x.
Installasjon
Installasjonen av brenneren var uproblematisk, USB 2.0 og lagringsenheter er en velprøvd og stabil øvelse for Windows XP, og krever ingen programvare.
Av brukerprogrammer finner vi Iomega DVD Solutions Wizard, Iomega Automatic Backup, Iomega HotBurn Pro, Sonic MyDVD, Sonic Cineplayer, MusicMatch Jukebox og Adobe Photoshop Album Starter Edition.
MacOS støttes med Charismac® Discribe og MusicMatch
Ytelse
Dagens DVD-brennere har sin egen oppfatning av hvilken hastighet de skal brenner forskjellige plater med.
Denne er ikke alltid den samme som produsenten av platene har oppgitt på eskene...
Iomega-brenneren var samarbeidsvillig både overfor plater fra TDK og Verbatim, og brant både 8x TDK og 8x + 12x fra Verbatim med 12x.
Det resulterte i tidene 4:27 for 2 GB DVD+R, som ikke er blant de beste.
12x Plextor PX714A og 16X
BenQ DW1620 klarer dette på under 4 minutter, mens Samsung og TDK-brennerne bare lå få sekunder unna.
På 4 GB DVD+R var tiden 6:54 som er i samsvar med resultatene for 2 GB, Plextor og BenQ er vesentlig raskere.
DVD+RW på 4x har et svært tett felt, her ligger nesten alle brennerne mellom 6:36 og 6:56 bortsett fra Plextor som brukte hele 7:40.
Med 6:40 plasserer Iomega seg helt i tet.
Dual Layer ble brent på 43:37 som er helt kurant for 2.4x brennere.
Her gjorde forøvrig TDK rent bord med 4x og 26:18.
På DVD-R er den blant de beste, med 7:40 på 4 GB og 5:22 på 2 GB.
Her er det igjen Plextor som er vinner, mens TDK også sniker seg foran Iomega.
CD-brenning var unnagjort på 3:04 og ripping på 3:11.
Det er svært respektabelt for en 40x (CD) brenner, selv om de beste ligger under 3 minutter.
Konklusjon
Iomega Super DVD er en fleksibel og allsidig brenner, med god ytelse og en fin samling progamvare.
Støtte for MacOS er gunstig i blandete arbeidsmiljøer.
USB 2.0 er ingen flaksehals, det er selve brenningen som setter begrensningen.
Har du en moderne, relativt kraftig bærbar, f.eks. en Centrino-basert maskin, er en USB 2.0 brenner like rask på denne som en intern brenner i en tilsvarende stasjonær PC.
Men etterfølgeren med støtte for 16X DVD+R er allerede på vei ut i butikkene, og 16x plater skal også være like om hjørnet.
Vi kommer tilbake til test av denne så snart den dukker opp.
| 1
|
200176
|
Logitech Performance Mouse MX
Musen som virker på absolutt alle underlag.
Mye har skjedd siden PC-musen dukket opp på 80-tallet.
I dag er den en selvfølge og en nødvendighet, det er praktisk talt ingen som ikke bruker mus.
Den har også blitt langt mer fleksibel og stabil i bruk, og langt mer presis.
Microsoft og Logitech er de ledende produsentene, og de kappes om å gjøre musen enda bedre.
De nyeste konkurransearenaene er hvor lite kritisk underlaget er for at musen skal fungere perfekt og fleksibilitet når det gjelder tilkobling.
Musematten får andre oppgaver?
Tidligere har vi vært avhengige av musematte, men med de nyeste musene er det ikke nødvendig.
Om du sitter ved et skrivebord med bordflate av tre eller et eller annet belegg spiller ingen rolle.
Musen sporer like bra enten du bruker musematte eller ikke.
Det eneste kan være lyden, at det skraper litt mer på bordflater som er litt ru enn på en musematte.
Men er bordflaten glatt er det ikke noe problem.
Derfor kan du heller sette musematten under albuen i stedet, så blir arbeidsstillingen mer behagelig.
Logitech Performance Mouse MX
Denne musen er ergonomisk utformet, med en behagelig profil som både gir hvile til hånden og tommelen.
Avstanden til de ekstra knappene er passe, de er ikke langt unna, men heller ikke i veien.
På tommelen sitter programveksler-knappen, over denne sitter Zoom-knappen som fungerer sammen med hjulet.
Ovenfor denne sitter fram og tilbake-knappene.
Hjulet kan både trille og bevege seg i hakk, du "girer" med knappen innenfor hjulet.
Hjulet fungerer også som midt-knapp og du kan også dytte det sidelengs slik at du skroller mot venstre og høyre.
Du kan også velge egne innstillinger til forskjellige programmer, og det er også et eget spillmodus som kan aktiveres automatisk.
Da vil mus-settingene i spillet overstyre de "normale" innstillingene.
Unifying
Mottakeren er svært liten, den stikker bare så vidt ut av USB-kontakten.
Det smarte med denne er ikke bare størrelsen, men også at den fungerer med flere forskjellige enheter.
Du behøver derfor ikke å bruke opp USB-portene til flere mottakere til tastatur og mus, de fungerer med samme mottaker.
Du slår bare av/på knappen på undersiden av og på, så vil den nye enheten oppdages og tas i bruk.
Men hva med underlaget?
Logitech påstår at denne musen fungerer på alle overflater, til og med på glass.
Vi testet den på alt mulig annet også, inkludert klær, naken hud, på hodet - altså vårt eget, med hår på - og rett på tastaturet.
Musen fungerte uansett, selv om det var ganske upraktisk å bruke den på hodet.
Og på glass?
Det fungerte utmerket.
Selv på siden av et kjøkkenglass kunne vi bruke den!
De store glideflatene på undersiden gjør at den også er svært stille i bruk.
Smart lading
Et problem med oppladbare mus er at du ikke kan bruke dem mens de lader.
Men her har Logitech løst problemet svært elegant.
Musa har en mini-USB-kontakt i tuppen, der ledningen hadde kommet ut hvis det ikke hadde vært en trådløs mus.
Så du kan lade den og bruke den samtidig, koblet til en USB-port eller til laderen som følger med.
| 1
|
200177
|
Suzuki Kizashi
Vi trodde Suzuki hadde mistet vettet da de valgte å satse på Kizashi her til lands.
Stor bensinmotor myntet på det amerikanske markedet, tilgjengelig kun som sedan og kun med automatgir; vi luktet flopp lang vei.
Likevel er det noe spesielt med denne bilen.
Firehjulstrekk og pent design hjelper også.
Prøv også:
Subaru Legacy, Audi A4 Quattro
| 1
|
200178
|
Philips Fidelio S2
Ørepropper for deg som vil ha det lille ekstra.
Fidelio S2 gir et godt førsteinntrykk:
Kabelen er flat slik at ledningene ikke floker seg så lett, og metallhuset er med på å gi et inntrykk av et solid produkt.
I tillegg liker vi designen.
Den flate kabelen er sort på den ene siden og brun på den andre, og når metallhuset er høyglanset sort og kobberfarget skiller det seg ut, uten at det blir for mye bling.
Selve høyttalerkabelen har også mikrofon for handsfree-samtaler, men består kun av en knapp.
Det er altså ingen mulighet for lydjustering eller skipping av låt.
Det synes vi er litt synd.
Men hva med lyden?
Underveis i testen har vi hørt på musikk via iPhone 5, Samsung Galaxy S3, samt vår PC både med og uten ekstern DAC og hodetelefonforsterker.
Det siste gir et ekstra løft, men dette er uansett lettdrevne ørepropper som fungerer helt fint også på mobiler.
Vi fikk imidlertid en litt trang start på testen, og selv om det gjerne kan kalles en elementær tabbe er den verdt å være klar over:
Det første vi legger merke til er at lydbildet er svært detaljert, men til å begynne med savnet vi ethvert tilløp til bassfundament, og mellomtonen var overdreven.
Vi lurte derfor på om det var noe galt med vårt testeksemplar.
Heldigvis var løsningen av den banale sorten:
For å yte sitt maksimale forutsetter nemlig S2-øreproppene at pluggene fyller øregangen godt.
Dette er jo ikke uvanlig, men på grunn av konstruksjonen og den nøytrale lydsignaturen blir det ekstra viktig her.
I esken ligger det derfor hele syv ekstra par silikon- og skump-tupper av ulik størrelse og fasonger, og når vi først fant et par som satt som støpt kom endelig fundamentet i musikken på plass.
Med i esken følger det forøvrig med en rundt liten boks, litt mindre enn en snusboks i størrelse, for oppbevaring av øreproppene.
Lydsignaturen er altså både detaljert og nøytral, og spesielt med skumtuppene på plass oppleves lydbildet som varmt og med overraskende god dybde og dynamikk.
Bassen opplever vi som stram og fin, den er der den skal være - uten å bli overdreven.
Dette er altså ikke ørepropper som farger lyden unødig, og bør derfor passe alle utenom de største bassfreakene.
Konklusjon
Undertegnede pleier normalt å sverge til hodetelefoner når det gjelder komfort, spesielt når jeg skal skal høre lenge på musikk.
De medfølgende skumtuppene gjør imidlertid proppene behagelige å bruke, og demper i tillegg støy fra omgivelsene på en effektiv måte.
Det gir naturlig nok pluss i margen.
Når lyden og materialkvaliteten også gir et godt inntrykk er dette et sett ørepropper som er lett å anbefale.
Det eneste vi egentlig savner er fjernbetjening via kabelen, det burde vært på plass i denne prisklassen.
Synes du prisen er for stiv?
Da kan du merke deg at Fidelio har en lillebror kalt S1, og at hovedforskjellen mellom de to skal være design og at det følger med færre tupper til proppene.
Philips Fidelio S2
| 1
|
200182
|
Nissan Qashqai
Etter en liten oppdatering for 2012 fikk Norges-favoritten Qashqai ny og attraktiv dieselmotor med lavere forbruk og utslipp samt lavere startpris.
Dessverre går det utover ytelser og kjøreegenskaper.
Den bruker et sekund mer til hundre og krever hyppig giring.
Men Qashqai er fortsatt lettkjørt og ukomplistert, om enn litt anonym.
Prøv også:
Mitsubishi ASX, Volkswagen Tiguan
| 1
|
200183
|
TEST:Lexus GS 450h
Lexus er av de store premium-aktørene globalt og er på fremmarsj også hos oss.
343 hestekrefter mot 340?
Ja, effekttallet fra Lexus GS 450h ligger svært nær BMW ActiveHybrid 5 og det er ikke tilfeldig.
De to bilene er nære konkurrenter, og BMW ble sist med på leken.
Mercedes OG BMW-konkurrent
Lexus-testbilen er nemlig allerede annen generasjon fra merket i klassen for store premium-sedaner med hybriddrift og fjerde generasjon GS.
Det kan forekomme litt paradoksalt at vi nevner BMW først blant referansene, da Lexus lenge har posisjonert seg nærmere Mercedes i dette segmentet - det vil si med fokus på komfort og luksusfølelse.
Bilen vi kjørte denne gangen tåler imidlertid sammenligningen med BMW når det gjelder sistnevnte merkes kjennemerke nummer 1: Kjøreglede.
Når Lexus helt opp her?
Svaret kommer litt lenger ned.
LF-design
Først litt om design og interiør.
Der forgjengeren kunne beskrives som elegant, men relativt anonym i stilen, kjennetegnes nye GS av en mer markant linjeføring med et nesten aggressivt frontparti som røper modellens mer sportslige ambisjoner.
Dette gjelder i særlig grad F-Sport-versjonen, som er den vi hadde som testeksemplar.
Designen er basert på LF-stilen ("Lexus Finesse"), som IS 250 var først ute med som produksjonsbil da den ble lansert i 2005.
Slappere bak
Vi er imidlertid enige med flere av kommentatorene som er litt skuffet over at designerne ser ut som om de hadde mistet noe av inspirasjonen da de kom til hekken - denne har etter vår mening et mer anonymt Toyota-preg.
Allikevel:
Vi anser dagens generasjon GS - som faktisk ble vist første gang for over et år siden på bilutstillingen i Frankfurt - som harmonisk og sporty i stilen.
Et godt utgangspunkt.
Standsmessig interiør
Enda bedre blir det når man setter seg inn i bilen.
Luksusfølelsen er påtagelig som seg hør og bør i en bil med et slikt navn.
Helheten er elegant, men også ryddig og ergonomisk.
Kvalitetsfølelsen er høy, med forseggjorte detaljer.
Vårt F-Sport-eksemplar var utstyrt med rødt skinninteriør, men man kan selvsagt velge mer diskret dekor om man ønsker det.
For vår del syntes vi det kledde bilen godt, og det viktigste er selvsagt hvordan man finner seg til rette i setene og - for førerens del - bak rattet.
Stor skjerm
Det bugner av utstyr som gjør livet om bord lettere - vel å merke når man har lært seg betjeningen.
Multimedia-systemet er utstyrt med en stor og informativ skjerm (12,3 tommer) selv om vi ikke finner grafikken like tidsriktig som i en Audi A6, for eksempel.
Betjeningen via en slags musepeker kan være irriterende til tider, men viser seg praktisk og gir rask tilgang til relevant informasjon.
Nok plass
For det første er bilen blitt merkbart romsligere enn forgjengeren; plassutnyttelsen har kommet seg betraktelig og GS er jo en ganske voksen bil med sine 485 lengdecentimeter (BMW 5: 489).
Førermiljøet er riktignok designet for å omslutte føreren og dermed er ikke romslighetsfølelsen overdådig foran - man føler seg på en måte i ett med bilen, hvilket ikke alltid er lett å få til i store biler.
En viss følelse av intimitet hersker altså der fremme, men armslaget og klaring over hodet er det ikke noe å si på.
Å finne riktig sittestilling er ikke noe problem takket være 18-veis elektrisk regulerbare seter.
Bakseteplassen er blitt bedre enn før og bagasjerommet er heldigvis også en god del større enn det var på forgjengeren, der batteripakken spiste en god del av plassen - merkbart mer enn hva tilfellet er her.
Volumet har faktisk økt med 40 prosent og er nå helt akseptabelt med 459 liter.
Det har delvis å gjøre med at Lexus har plassert batteriene på en smartere måte - disse tar selvsagt fortsatt noe plass under gulvet bak der.
Et interessant punkt for enkelte:
Denne hybriden kan faktisk trekke tilhenger - og det opp til 1.500 kilo.
Oppgradert hybrid
Drivlinjen minner i hovedkarakteristikken om forgjengerens, i det minste når det gjelder ytelse.
Men den er oppdatert, og kan kalles annen generasjon av systemet, som heter Lexus Hybrid Drive.
Forbrenningsmotoren, en bensindrevet V6-motor på 3,5 liter, fungerer nå i henhold til Atkinsons syklus, som blant annet karakteriseres ved at inntaksventilenes åpningstid er forlenget.
Uten å gå i detalj når det gjelder virkemåte, konstaterer vi at forbruk og utslipp er gått ned.
Toppeffekten er 343 hestekrefter.
Lexus GS 450h kan skilte med et forbruk på 0,59 liter per mil og CO2-utslipp begrenset til 137 gram per kilometer.
For vår del lå vi under "alminnelig" kjøring på rundt 0,7 liter per mil og heller ikke det er dårlig i en stor, tung bil med 343 hestekrefter under panseret!
Hvordan har så Lexus "fikset" det?
Jo, ved hjelp av strøm, selvsagt.
Nok krefter
Elmotoren kan yte opptil 200 hestekrefter og 275 newtonmeter.
Dette kan imidlertid ikke bare legges til bensinmotorens ytelse; hva elmotoren kan bidra med avhenger av transmisjonen og fremfor alt av tilgjengelig batterikapasitet og -kraft.
Lexus sverger for øvrig fortsatt til nikkel metall-hydrid-batteri.
Kombinert system-effekt er 345 hestekrefter og det oppgis ikke noe samlet dreiemoment, men vi opplever at det er mer enn tilfredsstillende, og det fra stående start.
CVT... Tja.
Ytelsene blir deretter: 0-100 skal kunne gå unna på 5,9 sekunder under ideelle forhold - selv brukte vi noe over 6,5 under våre uhøytidelige forsøk under ikke-ideelle forhold...
Men det er kjapt det også, og fartsøkningen er lineær og kraftfull.
Dessverre får man ikke sportsbilfølelsen under denne øvelsen - dette henger også sammen med den trinnløse transmisjonen (CVT).
Vi kaller det ikke girkasse, for det er ingen girkasse i tradisjonell forstand.
Denne CVT-løsningen er riktignok smidigere og gir mindre "symaskin"-følelse enn i Toyota-hybridene, men vi foretrekker ubetinget BMWs løsning med åttetrinns sportsautomat.
Sporty komfort
Kjøreegenskapene er i fremgang i forhold til forrige GS 450h.
Det betyr ikke at de er direkte sportslige, men de er mer dynamiske og presise og sammenligningen med BMW som vi åpnet med er i større grad blitt relevant når vi ser på det totale produktet.
Utstyrt med det adaptive understellet og Lexus Dynamic Handling, som inkluderer firehjulsstyring på vår F-Sport-versjon, blir kjøredynamikken riktig så tilfredsstillende - særlig med velgeren på Sport eller Sport +.
Men i tråd med merket Lexus' grunnfilosofi:
Komfortabel er denne bilen fremfor alt.
God luksus-pakke
Vår konklusjon etter å ha testkjørt Lexus GS 450h er relativt grei:
I dette smale segmentet fremstår i dag Lexus som teknologileder.
I tillegg tilbyr de en meget god pakke som inkluderer en kraftfull, men nøysom drivlinje, god kjøredynamikk, meget god komfort, luksus og mye utstyr - det hele til en - riktignok høy - men konkurransedyktig pris.
Den som ønsker å velge noe annet enn det store flertallet i klassen for store premiumbiler har her en gylden mulighet.
Og ser vi på de direkte konkurrentene:
Rimeligere blir det også.
| 1
|
200185
|
Skoda Fabia med knallmotor
Med splitter ny bensinturbo er det lettere å merke enn å se forskjellen på den oppdaterte utgaven av Skoda Fabia.
Dagens Fabia har helt siden den kom i 2007 vært blant de beste småbilene.
Men motorrekken har vært til dels utdatert og ikke særlig spennende, både på bensin- og dieselsiden.
Det er det gjort en kraftig forandring på i forbindelse med oppdateringen tidligere i år.
Nå er nesten alle motorene nye.
Ikke minst er en helt ny 1,2-liters turbomotor interessant for de som foretrekker bensin.
Den leveres enten med 86 eller 105 hestekrefter.
Vi har kjørt sistnevnte i kombinasjon med en syvtrinns DSG-girkasse.
Sprek 1,2-liter
Og vi kan like godt slå fast med en gang at dette er en imponerende motor.
Selv om den bare måler 1,2 liter, oppleves den både sterk og sprek i denne bilen.
105 hestekrefter og 175 newtonmeter er nemlig ganske bra for en bil som veier snaut 1.100 kilo. 0-100 kilometer i timen går på 10,2 sekunder, men den oppleves kjappere en disse tallene tilsier.
I praksis får man litt GTI-assosiasjoner.
Både på grunn av akselerasjonen, men også på grunn av lyden fra eksosanlegget.
Noen turtallsmotor er dette imidlertid ikke.
Maksimalt dreiemomentet er tilgjengelig helt fra 1.550 til 4.100 omdreininger, og veldig mye over 5.000 omdreininger føles det ikke som motoren trives så veldig godt.
Men det er jo positivt for de aller fleste at kreftene er plassert der de er lettere tilgjengelig.
Girkassen imponerer og irriterer
Girkassen gir oss et litt blandet inntrykk.
På den ene siden gir den superkjappe og nesten umerkelige girskift under akselerasjon.
I tillegg har den med sine syv gir alltid et som passer i norske fartsgrenser.
Men i bykjøring kan den i blant være rykkete, lite smidig og litt treg.
Litt gass kan resultere i nesten ingen akselerasjon, mens bare litt mer gass gjør at bilen nærmest hiver seg av gårde.
Sikkert en vanesak i noen grad, men det er uansett litt vanskelig å kjøre mykt og jevnt med denne i byen.
På landeveien fungerer den bedre, men her kan den av og til velge litt lave gir når det virker som motoren har nok moment til å holde et høyere gir, noe som riktignok går å overstyre i manuell modus.
Alt i alt fungerer den likevel greit nok, men man gjør ikke noe dumt om man sparer de 16.000 kronene DSG-kassen koster.
Godkjent forbruk
CO2-utslippet blir det samme enten du velger manuelt gir eller DSG.
124 gram er OK for en bensinbil med såpass gode ytelser som denne.
Blandet forbruk er oppgitt til 0,53 liter per mil.
I Praksis opplevde vi at det gikk greit å kjøre den på ca 0,5 liter på typisk A til B-kjøring over en viss distanse med overvekt på landeveiskjøring, riktignok i følge kjørecomputeren.
Kvikk nok
Å kjøre en bil på myke piggfrie vinterdekk når gradestokken viser rundt 10 varmegrader, er naturligvis ikke optimalt for bilens kjøreegenskaper.
Men Fabia virker uansett ryddig og forutsigbar.
Balansen er lett understyrt ved litt aktiv kjøring, men presser du den, skyver den klart over forhjulene.
Bilen er likevel kvikk nok i svingene til å by på litt moro, selv om den nok ikke kommer opp mot de mest kjøreglade småbilene.
God komfort og plass
Styringen er OK, og bilen takler ujevnheter i veibanen bra.
Det gir god fjæringskomfort.
Støynivået er også godkjent og Fabia gir i det hele tatt et inntrykk som ligger ganske tett opptil mange kompaktklassebiler.
Så er da også de innvendige plassforholdene gode for klassen, både når det gjelder baksete og bagasjerom.
Foran sitter de aller fleste godt, og kvalitetsfølelsen er over snittet for en småbil å være.
Pris og utstyr
Vår testbil hadde utstyrsnivået Active.
Med den aktuelle motoren og DSG-kassen, begynner prisen da på 220.000 kroner.
Da er blant annet utstyr som aluminiumsfelger, elektriske speil med varme, sportsseter, sportsratt, tåkelys, kjørecomputer og manuelt klimaanlegg standard.
Den spesielle fargekombinasjonen på testbilen er ekstrautstyr.
Billigste utgave med denne motor- og girkombinasjonen koster 206.000 kroner.
Konkurrenter
Sett i forhold til konkurrentene, står Fabia seg fortsatt bra.
Det er Volkswagen Polo som regnes som standarden i klassen nå, men det er egentlig ikke opplagt at Fabia er noe dårligere valg.
Spesielt ikke når den er hakket billigere og har noe bedre plass.
Dette blir et spørsmål og smak og prioriteringer også.
Andre konkurrenter som kan nevnes er Ford Fiesta, Peugeot 207, Citroën C3 og Toyota Yaris, alle gode biler, men ingen kan by på en så god bensinmotor til en såpass gunstig pris, kombinert med de praktiske egenskapene til Fabia.
Dieselversjonen 1.6 TDI med 105 hestekrefter, koster for øvrig snaut 5.000 kroner ekstra.
Den er også verdt å vurdere dersom du prioriterer forbruk og rå kraft.
Konklusjon
Fabia er ikke den mest spennende og spenstige småbilen, men dersom du er ute etter en forholdsvis rimelig og praktisk småbil som samtidig holder et greit nivå på komfort og ytelser, er denne verdt en nærmere titt.
| 1
|
200186
|
Sony Xperia Z3 Tablet Compact
Snertent og vanntett nettbrett fra Sony.
Sony lager svært gode telefoner for tiden, og faktisk trillet vi nylig en sekser på terningen til begge de nye Z3-toppmodellene:
Nå står de nye nettbrettene for tur, og i denne omgangen er det nykommeren Xperia Z3 Tablet Compact vi har hatt på testbenken den siste uka.
Dette er den første «compact»-utgaven Sony har laget på nettbrett.
I fjor høstet Z2 Tablet en femmer på Dinsides terning, men dette er en 10,1 tommer.
Z3 Tablet Compact er «bare» 8 tommer over diagonalen.
Lett og vanntett
Det første man legger merke til når man løfter Z3 Tablet Compact opp fra esken, er at det er svært lett.
Vektnåla stopper på 270 gram og tykkelsen er bare 6,4 millimeter.
Ikke like tynt som iPad Air 2 (6,1 mm) med andre ord, men både tynnere og lettere enn iPad mini, som måler 7,5 mm i tykkelse og veier 330 gram.
Sony-nettbrettet har også IP68-sertifisering, som betyr at det er støvtettet og i tillegg skal tåle inntil 30 minutter på 1,5 meters dyp i ferskvann.
I praksis er altså nettbrettet vanntett.
Som på øvrige vanntette enheter, fordrer det at du har lukket de nødvendige lukene.
Hodetelefonuttaket trenger du ikke å tenke på, men det finnes en luke i bunnen av nettbrettet for ladekabelen, samt en luke på siden for micro SD-kort og SIM-kort (sistnevnte gjelder 4G-utgaven), som du nok ikke kommer til å åpne så mye mer enn første gangen uansett.
Full HD-skjerm og litt til
Oppløsningen på skjermen er 1920x1200, altså litt mer enn full HD (1920x1080).
På normal betraktningsavstand er oppløsningen for all del høy nok, men vi klarer å spore individuelle piksler om vi studerer nærmere.
Her har vi blitt bortskjemt av mobiltelefoner det siste året.
Skjermaspektet er altså 16:10.
Dermed blir 90 prosent av skjermen brukt når du ser på 16:9-filmer, og nettbrettet viser også mye innhold på nettsider når du holder det i portrettmodus; en fin balanse i våre øyne.
Sonys skjerm byr på god kontrast og sortnivå, selv om dette avtar noe om du øker innsynsvinkelen.
Skjermen er også i overkant blank og over normalt mottakelig for refleksjoner fra omgivelsene.
Heldigvis er den også svært lyssterk om du kjører lysstyrken på fullt.
Som på øvrige Xperia-enheter finnes ingen fysiske knapper på utsiden av skjermen, som betyr at noe av skjermbildet ofte går med til hjem-, tilbake- og programbytteknapper.
Når du ser på bilder/video eller spiller spill med støtte for såkalt «immersive mode», forsvinner disse knappene inntil du trekker fingeren ned fra toppen av skjermen, slik at hele skjermarealet kan brukes.
God lyd!
Alt er relativt, men faktisk har vi også latt oss imponere av lyden fra de interne høyttalerne mens vi har hatt Z3 Tablet Compact til test.
Du finner én på hver side av skjermen når du holder den i landskapsmodus («filmmodus»), og de byr på relativt høyt volum og klar og fin lyd.
Tro på ingen måte at det kan erstatte et par gode hodetelefoner eller et skikkelig stereoanlegg, men i senga på et hotellrom, egner de seg helt fint til filmbruk.
Til musikk vil du nok savne mer i de lavere frekvensene, selvsagt.
Med tilhørende ørepropper fra Sony (ekstrautstyr) byr nettbrettet også på aktiv støykansellering, men disse har vi ikke fått testet.
Modellnavnet er for øvrig MDR-NC31EM.
Pent Android-skall
Som med Xperia-telefonene har ikke Sony gjort så store endringer av den originale Android-opplevelsen som mange andre produsenter.
Siden det også er mulig å ta opp video på nettbrettet (aktiveres ved å holde av og på-knappen inne og velge «spill inn skjermvideo»), har vi laget en liten video under som viser hvordan ting ser ut:
Bakgrunnen gir raskt assossiasjoner til PlayStation-universet, og Z3 Tablet Compact støtter også PS4 Remote Play som lanseres i disse dager, der du kan spille PlayStation 4-spill direkte på nettbrettet (med PS4-kontrolleren) om du har gått til anskaffelse av en slik konsoll.
Hvilket nettbrett-operativsystem som er best, krangles det mye om.
De fleste vil uansett være enige i at en fordel med Android-nettbrett er at hjemskjermen har støtte for widgets, og kan derfor vise de neste avtalene i kalenderen, eposter, været og andre ting direkte - uten at man må åpne en app, mens det finnes langt flere nettbrett-tilpassede apper for iPad.
Det er fortsatt mange Android-apper som ikke utnytter det økte skjermarealet på et nettbrett godt nok.
God ytelse
I daglig bruk oppleves nettbrettet som kjapt og responsivt.
Apper starter kjapt og generell navigering flyter fint.
Z3 Tablet Compact scorer også godt i våre ytelsestester, blant annet med 56,8 bilder per sekund på Epic Citadel-testen i full HD-oppløsning og 17.800 på 3Dmark, som er sammenlignbart med mange mobil-toppmodeller.
Spill flyter fint, og en tur i det herlig nostalgiske (men akk, så grafikkoppdaterte) Sky Force 2014 byr på få problemer for Sonys nettbrett.
På innsiden sitter det også 3GB arbeidsminne som gjør at man lettere kan kjøre flere programmer samtidig, og der man heller ikke er nødt til å friske opp åpne nettsider så ofte.
Øvrige spesifikasjoner finner du i faktaboksen.
Kamera
Sony har utstyrt Xperia Z3 Tablet Compact med kamera både foran og bak.
Sistnevnte har en Exmor RS-sensor med oppløsning på 8 megapiksler (1/4" i størrelse), mens frontkameraet tar bilder med 2Mp oppløsning og bruker en Exmor R-sensor.
Sony har valgt å plassere kameraet på midten av den øvre kortsiden, og det må man venne seg litt til, siden det er lett å dekke til objektivet når man holder nettbrettet i et fast grep for å ta bilder.
Bildene fra Sonys nettbrett byr ikke på allverdens av detaljer og kan ikke sammenlignes med de beste mobilkameraene nå til dags.
Under finner du et knippe av dem:
Batteri
Jo tynnere man velger å lage et nettbrett, desto større blir utfordringen med å lage et stort batteri.
Sonys nettbrett har et batteri på 4500mAh, som ikke høres alt for mye ut.
Men er det noe vi har lært av Z3 og Z3 Compact, så er det at Sony har fått dreisen på det som har med batteritid å gjøre.
Sony oppgir selv cirka 13 timers videoavspilling på Z3 Tablet Compact.
Vi satte et HD-klipp på gjentakende avspilling og klokket inn nesten 13,5 timer med video, så her holder Sony det de lover.
Fullading av batteriet tar for øvrig anslagsvis fire timer med den medfølgende laderen, som er på 7,5W.
Vi ladet i to timer og da steg måleren med nøyaktig 50 prosentpoeng (fra 27 til 77 prosent).
Konklusjon, Sony Xperia Z3 Tablet Compact
Sonys minste nettbrett er behagelig å holde, mye på grunn av den lave vekten på bare 270 gram.
Verdt å sette pris på er også at nettbrettet er vanntett, selv om vi må innrømme at vi synes det er enda mer hensiktsmessig på en telefon enn på et nettbrett.
Ellers presterer Xperia Z3 Tablet Compact godt med tanke på ytelse og byr på solid batteritid.
Har du en PlayStation 4, er det også en bonus at du kan spille PS4-spillene på nettbrettet (ikke testet).
På minussiden er ikke kameraet spesielt imponerende, og vi skulle gjerne ha sett en litt bedre innsynsvinkel og mindre refleksjon i skjermen.
Z3 Tablet Compact er heller ikke blant de billigste nettbrettene.
Her er prisene fra Sonys nettbutikk:
WiFi 16GB: 3.299 kroner WiFi 32GB: 3.699 kroner 4G 16GB: 3.999 kroner (kommer ikke i 32GB-utgave)
Sony Xperia Tablet Z3 Compact SGP611
| 1
|
200187
|
18 volts batteridrill fra Clas Ohlson
Drillen er navet i det nye 18-volt systemet.
Clas Ohlson har hatt mange driller i sortimentet i årenes løp, men ny i høst er batteridrillen i den nye 18-volts serien LXC - Lithium eXchange Connect.
Serien inneholder i skrivende stund fem produkter i tillegg til drillen: sirkel-, stikk- og bajonettsag, borhammer og arbeidslampe.
Drillen leveres med 1,5
Ah batteri og lader, de andre verktøyene leveres uten.
Serien byr også på et batteri med 3 Ah kapasitet.
Ytelsen blir ikke bedre, det varer bare lenger.
Laderen håndterer begge batterivariantene som altså passer til alle verktøyene.
LXC DD18
Drillen leveres i pappeske sammen med lader og batteri, ladetiden for 1,5Ah batteriet er oppgitt til 40 minutter.
I praksis lader man batteriet før det er helt tomt, og stopper ladingen før den har nådd 100%.
De siste prosentene trenger lengre ladetid hos Lithium-batterier.
Drillen har som de fleste andre moderne driller en nøkkelfri chuck og det minste boret vi fikk til å sitte var på 1,3mm.
13mm er det største boret det er plass til, og her er det ingen marginer, vårt 13,5mm bor var det ikke plass til, og12 mm boret satt passe trangt.
Det er 23 momentinnstillinger i tillegg til bor-modus, og to hastigheter: maks 400 og maks 1100 omdreininger.
Grepet et behagelig, gir godt feste, og balansen er god både med det lille og det store batteriet.
Retningsvelger og bryter har god plassering og responsen gir god kontroll, også ved helt lave turtall.
Det er også indikatorer for batteritilstand og LED-lys på arbeidsstedet.
Hva klarte den?
All normal boring i treverk, plater og tynne metallprofiler gikk uten antydning til problemer, som forventet.
Det klarer fremdeles også vår egen gamle 18 volts Clas Ohlson batteridrill fra mange år tilbake.
Men hvordan klarte den de hardeste prøvene, som 127 mm hullsag, 38 mm trebor og 16mm spiralbor?
Selv om den er oppgitt til å bare takle opp til 28 mm i tre hadde den ingen problemer med 38 mm i 2" x 4", det tar bare litt lenger tid å komme seg gjennom.
Drillen ble litt varm, men ikke sjenerende.
Også 16mm spiralbor ble håndtert tilfredsstillende, selv om det blir tungt når man skal gjennom flere lag med materialer.
Stor hullsag på 127mm gjennom baderomspanel gikk også, men her måtte vi ta det litt mer med ro.
Med for sterkt press stoppet drillen fordi overbelastningssikringen løste ut.
Etter et par sekunder slår den inn igjen og man kan jobbe videre.
Konklusjon
Denne drillen er helt ok for de aller fleste, selv til mer krevende hjemmebruk.
Den er behagelig i bruk og gir nok kraft til de fleste tenkelige utfordringer.
En proffdrill til flere ganger prisen vil ha større kraft, men med litt mer tålmodighet klarer du jobben også med denne rimelige drillen fra Clas Ohlson.
| 1
|
200189
|
TEST:Cowon iAudio 9
Den veier nesten ingenting, er spekket med funksjoner og er syltynn.
Men holder den mål?
Det er en stund siden vi testet noe fra Cowons iAudio-serie.
Sist gang (2006) var det iAudio 6 som lå på testbenken, denne gangen har vi testet iAudio 9.
En kan nesten si at Cowon legger seg på en motsatt linje av hva Apple gjør.
Den er ikke låst til noe enkelt format eller overføringsmetode, og overføringskabelen er standard mini-USB.
Filoverføring skjer enten via Cowons JetAudio-program (kun til Windows), eller bare ved å dra og slippe filene inn i riktig mappe - spilleren dukker opp som en egen disk (også i Mac OS).
Sistnevnte fungerer veldig greit, da programvaren som følger med ikke er noe å skrive hjem om.
Ikke bare kræsjet det når vi koblet til MP3-spilleren, det dukket også opp en annonse da vi åpnet programmet (!).
Med i pakken følger det et sett med øreplugger av den dårlige sorten, og en USB-kabel til lading og overføring av filer.
I tillegg får du også 35 sanger og en lydbok på kjøpet dersom du registrerer deg i Cowons musikkbutikk.
Selve spilleren
Den nette tassen er omtrent like tynn som en vanlig Bic-kulepenn, og har en berøringsfølsom del under skjermen som er opplyst.
På siden ligger volum-, tastelås- og menyknappen, der sistnevnte tar deg tilbake til hovedmenyen.
Her er litt fakta:
Mål:
43 millimeter bredde, 95 millimeter høyde og 8,9 millimeter tykkVekt:
40 gramSkjerm:
2 tommer TFT LCD 320x240, QVGA (262 000 farger)Innebygget høyttalerStøtter Mac OS X, Windows og LinuxUSB 2.0Støtter MP3, WMA, FLAC, OGG, APE og WAVFunksjoner:
Dokument-leser (txt-filer), Flash-støtte, klokke, videoavspilling, bildeviser, radio og opptagerPris: 1295 (8 gigabyte).
Kommer også med 4 og 16 gigabyte flash-minne
Spilleren er svært lett, den veier bare 40 gram.
Den er 8,9 millimeter tykk, noe som er litt mindre enn en kulepenn.
Den ligger godt i bukselomma, med andre ord.
Formatstøtten er også god:
Mp3-, WMA, FLAC, APE og WAV burde holde for de fleste.
Av videoformater støtter spilleren Avi, Wmv og ASF.
Dokumentleseren støtter kun txt-formatet.
Batterilevetiden er oppgitt til å være 29 timer med lydavspilling, eller 7 timer video, noe som kan sies å være meget bra.
Det er verdt å merke seg at oppgitt batterilevetid og faktisk levetid er to forskjellige ting.
Vi brukte spilleren et par dager til og fra jobb, i tillegg til litt i arbeidstiden, og har fortsatt godt med batteri igjen.
Under den lille 2-tommers skjermen (320 x 240) ligger de berøringsfølsomme knappene.
Her har produsenten av en eller annen merkelig, mest sannsynlig tvilsom estetisk grunn, valgt å lage en diagonal linje til å skrolle med.
Du kan også bevege tommelen rett opp og ned, noe vi opplevde som bedre.
I tillegg til play/pause-knappen, er det en knapp for å gå tilbake.
De berøringsfølsomme knappene minner veldig om de man finner på Samsung S5 - ikke akkurat positivt når man i motsetning til Samsungs spiller må bruke denne typen knapper til å skrolle med.
God lyd
De medfølgende øreproppene kan du bare hive med en gang, slik det er med det meste av ørepropper som følger med MP3-spillere.
Med et annet sett ørepropper eller hodetelefoner er det imidlertid ingenting å utsette på lyden.
Det finnes også et hav av ferdige innstillinger, og du kan lagre fire egne oppsett.
Spilleren starter på et par sekunder og det er ingen hakking i menyene, med mindre du forsøker å «rulle» nedover.
Det virker som om Cowon har forsøkt å lage et «flytende» grensesnitt, likt det man har på en iPod Touch.
Når man sveiper fingeren fort over den berøringsfølsomme delen av spilleren har Cowon tenkt at markøren skal «rulle» nedover valgene.
Dette virker mot sin hensikt, ettersom markøren heller snubler nedover i stedet for å rulle - det blir med andre ord hakkete.
Knappene kan også gi litt dårlig respons til tider, man må ofte trykke to ganger for at det skal skje noe.
Av en eller annen uforståelig grunn har Cowon plassert volum-, hjem- og tastelås-knappene nederst på siden av spilleren slik at de blir mer utilgjengelige enn det som strengt tatt er nødvendig.
De blir svært klønete å bruke når du holder spilleren i hånden, men ikke like klønete som menysystemet.
Ikke gå deg bort i menyene
Menysystemet kan beskrives som litt rart.
Når man begynner å bruke det, føles det som om man opererer i to forskjellige dimensjoner.
For å bla i artister eller album må du nemlig først trykke på MP3-ikonet i hovedmenyen.
Trykker man på tilbake-knappen nok ganger kommer man til slutt til en annen hovedmeny, bare organisert som mapper og med artist, album og sjanger-sortering av musikken din øverst.
For å se den mer animerte og estetisk bedre menyen må du trykke på menyknappen på siden.
Her er det altså to hovedmenyer å velge mellom, og Cowon burde nøyd seg med en.
For selv om man venner seg til det, så er det ikke helt logisk.
Når du blar i menyen får du heller ingen mulighet til å bytte sang eller pause musikken.
Er du for eksempel nederst på lista over sanger, må du skrolle helt opp igjen og velge «Now Playing».
Ved å holde inne Play-knappen får du opp en ekstra-meny.
I MP3-delen for eksempel, kan du bytte mellom ulike lydoppsett eller sette på shuffle.
Spilleren er velutstyrt på funksjonsfronten og har dokument-leser, opptaker, støtte for Flash og radio (FM).
Radioen fungerer helt fint, du kan søke gjennom FM-båndet og få en liste over hvilke frekvenser det er lyd på.
Her må du altså huske hvilken frekvens de ulike radiokanalene er.
Mikrofonen, som sitter på siden av spilleren, er litt svak.
Du kan bruke den til å ta opp din egen stemme, men da må du ha den nesten helt inntil lydkilden.
Videoavspilling på den lille skjermen kan bli litt lite, men man har muligheten.
Det samme gjelder høyttaleren - det blir ikke særlig god lyd, men man hører hva som blir spilt.
Pleasant flash life
I tillegg har spilleren støtte for Flash-applikasjoner med det Cowon på litt god «Engrish» kaller «Pleasant Flash Life» - et behagelig Flash-liv høres jo ikke dumt ut (eller ...).
Dessverre oppleves Flash-livet til Cowon som ganske ubehagelig.
Undertegnede sliter med å finne Flash-innhold på Cowons nettsider.
Det er bra at Cowon gir brukerne mulighet til å overføre Flash-filer med dra-og-slipp-metoden, men de kunne jo sparket det hele i gang ved å tilby Flash-innhold som viser hva vi skal med denne funksjonen.
Etter litt googling kom vi over denne pakken med Flash-spill til Cowon S9, en annen modell enn vår iAudio 9.
Det var bare å dra filene over i Flash-mappen på MP3-spilleren, men det var klin umulig å bruke selve flash-filene på spilleren.
Det er nemlig helt umulig å navigere i Flash-filene, noe som gjør at du ender opp med å stirre på en introskjerm uten å få komme i gang med spillet.
Cowons «pleasant flash life» er ikke et liv for oss.
Oppsummering
Cowon skal ha honnør for å styre unna proprietære løsninger.
Uansett om du bruker Windows, Linux eller Mac er det bare å koble til spilleren, og dra over sanger og annet innhold.
Formatstøtten er også god, med både OGG og FLAC på listen, i tillegg til DRM-beskyttede Windows Media-filer (hvis du fortsatt har slike liggende).
Knappene er dårlige, og volum-knappene er plassert på en slik måte at de blir litt kronglete å bruke.
Menysystemet kan være litt knotete å bruke i begynnelsen, og vi finner ikke noe vettugt å bruke Flash-funksjonen til.
Ellers er det god lyd, og spilleren ser ikke så aller verst ut.
Den er også liten og veier nesten ingenting.
Det er også mulig å koble spilleren til TVen via en egen kabel, men dette har vi ikke fått testet.
Anbefalt utsalgspris på 16-gigabyteversjonen er 1 595 kroner.
4 gigabyte koster 1 095, mens 8 gigabyteversjonen som vi testet gjør deg 1 295 kroner fattigere.
Til sammenligning koster en iPod nano i samme størrelse 1 250 hos Apple Store.
| 0
|
200191
|
Jawbone Big Jambox
Batteridrevet Bluetooth-høyttaler med mye krutt.
Jawbone Jambox har vært en av min husstands mest brukte dingser det siste året.
Den lille høyttaleren byr på bemerkelsesverdig god lyd i forhold til størrelsen, fungerer med "alle" enheter (via Bluetooth), har ti timers batterilevetid og er lett å ha med seg i sekken.
Derfor har den også vært med på stranda, på hotellferie, grillkvelder og mer til.
Der var derfor ikke med lave forventninger vi pakket opp storebroren - Big Jambox.
I tillegg til å være vesentlig større enn sin forgjenger, har den også fått flere knapper og bedre batterikapasitet.
Og selvsagt får man også både bedre og høyere lyd.
Mye høyere.
Beklager til dere på Bøler som ble plaget tirsdag kveld.
Føles solid
Med sine 1,23 kilo fordelt på 256x80x93mm er Big Jambox slettes ingen pingle, og veier da over tre ganger så mye enn forgjengeren.
Høyttaleren er tilgjengelig i sort, grå og rød, og som du ser på bildene har gitteret en bølgete overflate som i hvert fall i våre øyne fremstår som ganske stilig.
På toppen finnes knapper for å øke og senke volumet, hoppe mellom sanger og pause/spille.
Den siste runde knappen kan du trykke på for å høre hvor mye batteri som er igjen (sies med en stemme), men den kan også konfigureres til å gjøre andre ting dersom den holdes inne.
For – noe av det som gjør Big Jambox spesiell, er at du kan koble den til nettjenesten MyJambox og gjøre enkelte endringer derfra.
Blant annet kan du bytte ut stemmen som følger med til andre stemmer (riktignok tar dette 4-5 minutter å oppdatere), og du kan velge hva den runde knappen skal gjøre når du holder den nede.
For eksempel kan den aktivere Siri på iPhone 4s (og tilsvarende stemmestyringsapper på Android) eller ringe favorittkontakten din.
Det finnes også en Android-app som lar deg se gjenstående batteritid, slå av og på LiveAudio™ (mer om det senere) og endre et par andre parametere.
Men, for å ta ferdig det konstruksjonsrelaterte – på høyre side sett forfra finnes inngang for den medfølgende laderen, micro USB-inngang (den kan også lades via USB-porten, men det går da tregere) og en vanlig 3,5mm-inngang dersom du heller vil koble med ledning enn å bruke Bluetooth.
Det gjør i så fall at batteriet også varer lenger.
I tillegg til av og på-bryteren har Big-utgaven også fått en egen "paringsknapp" som du trykker på for å sette Big Jambox i paringsmodus.
På forgjengeren var du nødt til å holde av/på-bryteren ekstra lenge.
Høyttaleren kan huske inntil åtte enheter (som den da parer seg med automatisk), og den kan også være tilkoblet to enheter av gangen.
Dermed kan man i praksis sitte med hver sin telefon og spille annenhver sang, eller kjøre den klassiske vorspiel-taktikken der hver sang spilles i ca 37 sekunder før noen bytter.
På undersiden finnes åtte gummiføtter som sørger for at enheten står stødig og ikke vibrerer unødig.
Big Jambox har også integrert mikrofon slik at du kan bruke den som handsfree til telefonen.
Her er en video som viser hvordan Jawbone Big Jambox ser ut:
Bred stereo med Liveaudio™
En annen ting som er spesielt med Big Jambox er det Jawbone kaller Liveaudio™.
Dette er basert på såkalt binaurale lydopptak der man bruker to mikrofoner i studio for å skape 3D-lyd.
I utgangspunktet er dette rettet mot hodetelefonbruk, men Jawbone har klart å gjenskape dette på en svært god måte i Big Jambox.
Riktignok går det litt på bekostning av maksvolum og dynamikk, men på enkelte sanger er det nesten uvirkelig hvor bredt stereobildet blir.
Fyr opp de første sekundene av Vertigo (U2) og lukk øynene med Liveaudio™ aktivert, så høres det ut som om gitaren til The Edge befinner seg langt til side for Jawbone-høyttaleren.
På Think Twice av Ralph Myerz and the Jack Herren band er lydbildet helt vanvittig spredt, mens Melody Gardot nesten like gjerne kunne ha sittet i rommet på Baby I'm a fool.
Og via iPhone-appen 3D Audio Illusions (prøv "virtual haircut" med hodetelefoner, forresten!) … imponerende.
Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva Liveaudio™ gjør med musikken, men den får en rikere klang og føles mer "åpen", selv om det ikke er alle sanger der effekten føles nyttig.
På enkelte sanger har vokalen en tendens til å bli litt for svak, og teknikken virker i våre ører å fungere best på instrumentalmusikk.
Den kan uansett lett aktiveres og deaktiveres ved å trykke på pluss- og minusknappen samtidig, eller via nevnte Android-app.
Ellers er vi meget godt fornøyde med lydkvaliteten.
På middels til høyt volum er boksen i sitt ess, med god fylde og bass, selv om vi savner litt mer av sistnevnte på lavere volum.
Ikke misforstå – selvsagt er ikke dette state-of-the-art, men til å være en liten batteridrevet krabat som veier drøye kilogrammet er dette imponerende.
Spiller du for full guffe låter det imidlertid ikke alltid like pent, og lyden har da en tendens til å bli noe forvrengt.
Det skal dog sies at du sjelden vil ha behov for å spille på fullt volum, for det er imponerende høyt volum før du når maksimalinnstillingen.
Kun hørbar feedback
Skal vi sette fingeren på noe, synes vi det er litt dumt at det ikke finnes noen visuelle indikatorer på Big Jambox; hverken når det gjelder volum, gjenstående batteri eller hvorvidt Liveaudio™ er aktivert.
Stemmen sier i fra når du har 25% igjen av batteriet, samt rett før det er tomt, og når du justerer lyden høres et lite pip som også endrer tone når du har nådd maksnivået, men vi skulle gjerne ha sett noen lys på siden som viste hvor høyt volumet var stilt inn.
Vi hadde også foretrukket en liten LED-pære som viste om Liveaudio™ var slått av eller på, i stedet for at en stemme forteller deg det hver gang du bytter innstilling.
Batteritiden er oppgitt til 12 timers spilletid med middels volum, men akkurat dette har vi ikke etterprøvd nøyaktig.
Det vi imidlertid kan si, er at etter å ha spilt i 3-4 timer med Bluetooth på middels volum og startet med "about half full"-batteri, får vi beskjed om at "battery is below quarter full" når vi trykker på den runde knappen, så 12 timer virker å være et godt estimat.
Ladetiden er cirka 2,5 timer når du bruker den medfølgende laderen (14,5V), mens du må påregne det tredoble om du lader den med vanlig USB-tilkobling, som da altså ikke er å anbefale med mindre du setter den på over natten.
Konklusjon, Big Jambox
Som nevnt innledningsvis hadde vi veldig sansen for den originale Jamboxen, og med Big-utgaven har Jawbone blåst den opp i størrelse og gitt den mer og bedre lyd, flere betjeningsknapper og en lydprosessering som på visse typer sanger fungerer svært bra, og som i tillegg kan oppgraderes senere via nettet.
Big Jambox er ikke noe du stikker i innerlomma, men er allikevel en nokså portabel høyttaler som vil fungere med de aller fleste moderne telefoner, nettbrett og PC-er (så lenge de har Bluetooth).
Den føles solid, byr på enkel betjening og kan også fungere som handsfree til telefonen.
Dessuten har den batterikapasitet på rundt tolv timer, som gjør at den sjelden blir førstemann som forlater festen.
Vi skulle gjerne ha sett at Big Jambox hadde hatt noen visuelle indikatorer på volum, batteri og hvorvidt Liveaudio™ var aktivert, fremfor at dette kommuniseres via en stemme.
Allikevel – til rundt 2000 kroner i de billigste nettbutikkene synes vi Big Jambox gir særdeles mye lyd og moro for pengene, og vi ender derfor opp med en sekser på terningen.
Jawbone Big Jambox
| 1
|
200192
|
Apple Airport Extreme
Apple var tidlig ute med trådløse rutere, og har hatt flere smarte løsninger.
Vi har testet den nyeste og mest ekstreme, med 802.11n og USBstøtte for skrivere og lagring
Allerede i 1999 lanserte Apple den første utgaven av trådløs ruter, basert på et PCCard fra Lucent.
Prisen var langt lavere enn konkurrerende løsninger og gjorde sitt til at markedet for trådløst nett begynte å røre på seg.
LES OGSÅ:
De første utgavene støttet 802.11b, senere kom det støtte for 802.11g og med Airport Express som vi testet i 2004 var det i tillegg støtte for tilkobling av skriver via USB som kunne deles blant alle maskinene på nettverket, pluss en lydutgang for streaming av lyd fra iTunes.
Kjekt hvis ruteren var plassert i nærheten av stereoanlegget.
I motsetning til praktisk talt alle andre trådløse rutere er det ingen synlige antenner på Airport'ene til Apple, helt fra den første utgaven (bildet til høyre) som minnet om et romskip fra en annen verden.
Designet gir selvsagt et langt renere design, men vi har inntrykk av at dette begrenser rekkevidden/hastigheten.
Dagens Extreme utgave har et design som er svært likt Mac mini, og kan stables i høyden med denne (det blir litt varmt, men det er ingen ting som smelter).
Tilkoblingene er for strømforsyning, USB til skriver og lagring, en WAN-kontakt og 3 LAN-kontakter.
Det er også et hull til Kensington-lås.
Oppsett
I motsetning til alle andre rutere må du bruke et eget program for å sette opp ruteren, det er ikke mulig å taste inn en lokal nettadresse i nettleseren og bruke denne til å endre parametrene.
Dette har fordeler og ulemper, man kan for eksempel ikke få tilgang til konfigurasjon av ruteren fra en hvilken som helst maskin på nettverket - på godt og ondt.
Sikkerhetsmessig er det en fordel.
Oppsettet er ikke ulikt det vi finner på andre rutere, den største forskjellen er at det ikke bruker nettleseren.
En veiviser bringer deg på nett raskt og ganske greit, litt avhengig av om du har et rutermodem eller ikke fra før.
Terminologien avviker litt her og der fra det som brukes av andre rutere, men forskjellen er ikke dramatisk.
Ytelse
I kontormiljøet fikk vi middels ytelse, på kinje med MIMO-rutere vi testet for et år siden.
Målingene var varierende, med en del prøving og feiling til tider som gikk ut over hastigheten, uten at vi vil kalle det ustabilt.
Sammenlignet med D-Links nyeste ruter er det ikke mye Airport Extreme har å stille opp med.
I vårt trehus fikk vi tilsvarende resultater.
Apple sin ruter leverer under halve ytelsen, sammenlignet med D-Links ruter.
Nettverksdisk
Det kan kobles til harddisker på USB-kontakten på ruteren.
Vi koblet opp en Samsung 200 GB disk, formaterte denne til FAT32 på PCen først, siden det ikke er mulig å formatere disker direkte fra ruteren.
NTFS er heller ikke støttet, men det er det heller ingen andre rutere eller NAS-løsninger som støtter.
Ytelsen var ikke imponerende.
Sammenlignet med skriving/lesing til en annen PC på nettverket ligger ytelsen på en tiendedel.
Skrivertilkobling har vi ikke testet.
Konklusjon
Ruteren fra Apple er ikke spesielt rask, men er allsidig i og med støtte av lagringsenheter og skrivere som kan deles på nettverket.
Ut over dette ser vi ikke noen grunn til å velge denne, hvis da ikke designet eller merkelojalitet teller mer enn ytelse.
| 0
|
200193
|
FiberFix - der gaffa må gi opp
At alt kan fikses med gaffa er feil, men hva klarer FiberFix?
Det er jo ikke ment som en fullstendig sannhet at alt kan fikses med gaffatape, bare man bruker nok av det.
Men at det kan være praktisk med forskjellige typer limbånd er det ingen tvil om.
Problemet med limbånd generelt er at det beholder sine egenskaper som elastisk bånd etter at det har blitt brukt til å feste noe.
Limet herder heller ikke skikkelig og vi ender opp med en mer eller mindre elastisk klump, etter som hvor mye man har brukt.
Forøvrig er gaffatape ikke ment å reparere noe som helst.
Navnet kommer fra "gaffers tape" og brukes for midlertidige feste-løsninger på scener, konserter, forestillinger osv. hvor kabler og løsøre skal festes midlertidig.
Samtidig skal den kunne fjernes uten å etterlate limrester og i tillegg være lett å rive av både på tvers og på langs.
Blir gaffatape sittende for lenge blir det verre å fjerne den og det blir merker av limrester.
Sliter du med å fjerne gaffa- eller malingstape?
Løsningen finner du på baderommet
FiberFix - hva finner du i pakken?
FiberFix er også en form for limbånd med en vevstruktur, men der stopper sammenligningen med gaffatape.
Det er laget for å reparere gjenstander man kan surre et bånd rundt, men fungerer altså helt annerledes, slik vi beskrev i vår forhåndsomtale av FiberFix.
Det leveres ikke på rull som man kan ha liggende, men som en pakke man bruker til én reparasjon, eller kanskje to.
Men begge må tas i samme slengen.
I pakken finner du to poser.
Den ene er hermetisk tett og inneholder rulllen med FiberFix.
Den andre posen har zip-lås og inneholder brukerveiledning, et par tynne, sorte gummihansker, en strimmel med gummi og en liten firkant med slipepapir.
Du kan ikke åpne posen med FiberFix og bruke litt av den.
Den må brukes når du har åpnet posen, kommer det luft og fuktighet til begynner den nemlig å herde.
Slik fungerer det
Først må du gjøre klar det du skal reparere, slik at du kommer til og får surret båndet rundt bruddet.
Hvis det er et rør som skal tettes anbefales det å bruke gummistrimmelen som følger med direkte på lekkasjen og så legge FiberFix rundt.
Du trenger lunket vann i en beholder, tar på deg gummihanskene.
Det er ikke fordi produktet er giftig, men fordi det er veldig klissete når det påføres.
Så åpner du posen med FiberFix og legger rullen under vann.
Der holder du den i ca 10 sekunder mens du masserer den slik at den blir helt gjennomtrukket av vann.
Når du tar den opp klemmer du ut vannet slik at det ikke drypper.
Da er den klar til bruk.
Du ruller båndet stramt rundt bruddstedet, du begynner på midten og surrer det videre i begge retninger.
Du sørger for at det ikke er lufbobler eller folder.
Herdingen starter med det samme og etter 10-20 minutter er herdingen kommet såpass langt at du kan bruke gjenstanden som er reparert.
Styrken oppstår i lagene av fibernettet sammen med selve bindemiddelet, som er en form for epoxy.
Du kan altså ikke lappe et hull, eller bruke det på langs.
Den må rulles rundt gjenstanden, lag på lag.
I praksis
For å få et inntrykk av hvor sterk en reparasjon med FiberFix er, tok vi et helt nytt kosteskaft som vi festet i stativet til kappsaga.
Vi skrudde så fast to stoppringer på enden slik at vi kunne henge på murerbøtta med en betongstein oppi.
Dette veide 12,2 kilo, men var ikke nok til at kosteskaftet brakk.
Da vi økte vekta med 1,5 kg ved å også legge en brusflaske fylt med vann i bøtta sa det pang og kosteskaftet ble splintret.
Det tålte altså 13,7 kilo 150 cm fra støttepunktet.
Det er jo ikke verst.
Så spleiset vi kosteskaftet med FiberFix slik bruksanvisningen og en YouTube-video viser, og lot det herde i en og en halv time.
Deretter satte vi skaftet i samme posisjon i sagstativet som tidligere og hang på bøtta.
Det som da skjedde var at skaftet brakk på et nytt sted, helt på enden av området vi hadde surret med FiberFix, nærmere saga.
Her ser du hele prosessen:
Konklusjon
FiberFix gjør hva som loves på pakken.
Det er litt grisete i bruk, og resultatet blir ikke nødvendigvis vakkert.
Men det var imponerende solid.
Selve skjøten er beinhard!
Med litt innsats kan du reparere det meste av redskaper med skaft som brekker, enten det er av metall eller tre.
2,5 cm bredde, lengde 100 cm, pris 99,00 kroner 5 cm bredde, lengde 125 cm, pris 119,00 kroner 10 cm bredde, lengde 150 cm, pris 139,00 kroner
Mer info finner du hos fiberfix.no.
| 1
|
200194
|
D-Link DWA-182 AC-adapter
AC-adapter kan bety strømforsyning, men her snakker vi om raskt trådløst nett!
Hvis du ikke er fornøyd med hastigheten og dekningen på ditt trådløse nett, er det flere måter å løse dette på.
En ting er plassering av ruteren, gjemmer du den på gulvet bak sofaen eller i et skap får du skylde deg selv.
Men hvis det er topp ytelse du vil ha må du over på den nyeste generasjonen trådløst nett 802.11ac.
Vi har allerede testet flere av de første ruterne som dukket opp i fjor, og ytelsen er langt høyere enn det tidligere standarder som 802.11n klarer å oppnå.
Problemet er at det ikke har vært noe særlig utvalg av klienter, slik at man har måttet sette opp to rutere eller en ruter og en nettverksbro som begge støttet den nye 802.11ac standarden.
Vi har også testet en klient for stasjonær PC.
USB-pluggen som løser biffen
Men det mest praktiske som fungerer for både stasjonære og bærbare er en USB-enhet, og D-Link tilbyr to slike.
Vi har testet den største, som kan monteres rett i maskinen eller på en medfølgende holder med USB-kabel.
Denne enheten støtter også alle eldre trådløse standarder som 802.11a/b/g/n, og kjører både på 2,4 GHz og 5 GHz.
Etter installasjon fra CD eller via eksisterende nettverkstilkobling fra Microsoft Update er det bare å ta enheten i bruk.
Det innebygde trådløse nettverkskortet i den bærbare deaktiverer du i kontrollpanelet.
Mye bedre ytelse?
Vi testet på vår standard referanseplass ved spisebordet to etasjer under hemsen der ruteren står.
For anledningen testet vi med en Asus RT-AC66U som vi har testet tidligere.
Vi sammenlignet ytelsen med det avanserte innebygde nettverkskortet Intel Centrino Ultimate-N 6300.
Selv om dette bare jobber med 802.11n standarden har det tre antenner og støtter tre datastrømmer, og regnes for å være det optimale miniPCIe nettverkskortet i denne standarden.
Resultatet er ikke vanskelig å tyde.
Selv om DWA-182 bare støtter to datastrømmer er den mellom halvannen og dobbelt så rask som 802.11n med tre datastrømmer.
Konklusjon
D-Link DWA-182 gir deg vesentlig bedre trådløs hastighet og dekning, og fjerner flaskehalser ved streaming av HD-video, samt overføring av innhold til og fra maskinen på det lokale nettverket.
Størrelsen gjør den best egnet til PC-er - både stasjonære og bærbare - som i hovedsak står på ett sted og ikke flyttes rundt til stadighet.
D-Link DWA-182
| 1
|
200196
|
Casio EX-FC100
TEST:
Dette kameraet er alt annet enn tregt.
For et års tid siden testet vi Casio Exilim Pro EX-F1, som er noe av det mest oppsiktsvekkende vi har sett på kamerafronten noen gang, takket være enorm hastighet på seriefotografering og video.
Nå har lommeutgaven i serien vært på test hos oss, og har etterlatt seg et meget godt inntrykk.
Det er ikke til å stikke under stolen at kameraprodusentenes stadige nye påfunn på funksjonssiden, ikke alltid er like vellykkede.
Det handler om å vekke kjøpelysten hos folk, men ofte blir resultatet mer lattervekkende enn nyttiggjørende.
Men Casio er etter vår mening inne på et spennende spor, der HD-video og økt hastighet er hovedfokus.
Det er ikke spesielt vanskelig å se for seg nytten av begge deler, og det er mildt sagt en mangelvare også i 2009, spesielt når kvalitet også legges til som et kriterium.
Ulv i fåreklær
EX-FC100 ser i utgangspunktet ut som et helt ordinært lommekamera.
Det har en 9 megapiksels bildebrikke av typen CMOS, et 5x optisk zoomobjektiv, og en 2,7 tommers skarp LCD-skjerm på baksiden.
Men på innsiden sitter en bildeprosessor som sørger for å ta bilder i lynende tempo.
For det må man vel kunne kalle 30 bilder på ett sekund i 6 megapiksels oppløsning, og lavoppløst video med hele 1000 bilder pr sekund?
Sistnevnte gjør det mulig å filme raske bevegelser og spille dem av i sakte film.
Dermed kan man betrakte prosesser på en helt annen måte enn hva man ellers ville vært i stand til.
For øvrig byr kameraet på funksjoner og egenskaper man etter hver tar for gitt for et over middels avansert lommekamera, inkludert antiryste-funksjon (bevegelig bildesensor), ansiktsgjenkjenning samt full manuell kontroll over blender og lukker.
Bra bilder, tross alt
Objektivet består av 9 linseelementer, har en noe begrenset vidvinkel (tilsvarende 37 mm) samt lysstyrke (fra f3,6), men antiryste-funksjonen og forhøyet ISO kompanserer i stor grad for dette.
Når du betrakter bildene i 100% størrelse på skjermen, vil du oppdage at støynivået er høyere enn på enkelte konkurrenter, alt fra ISO 100, men vi gir absolutt godkjent "lommekvalitet-karakter" på bildene.
Her er noen eksempler.
Lynkjapt på det meste
At kameraet er lynkjapt også på utløseren, og gir deg mulighet til å kjapt ta bilder uten å forfokusere, er definivt et svært stort pluss for dette kameraet.
Det er bare å trykke, og bildet tas umiddelbart.
Er blitsen aktivert går det riktig nok noen tideler, men også her oppleves kameraet som raskt.
Det er imidlertid på videosiden kameraet imponerer mest.
Opptak starter du med egen knapp på baksiden, derfor slipper du å bytte modus i menyen.
Høyhastighetsvideo i 1000 fps er imidlertid bare å glemme, oppløsningen og detaljrikdommen blir rett og slett for lav til å kunne brukes til noe fornuftig.
Vi kan imidlertid love deg at selv ved 210 bilder pr sekund blir det interessant.
Videoen får da rimelig høy oppløsning (480 x 360 piksler), kvaliteten blir akseptabel, og ett sekunds opptak tar 8,4 sekunder å spille av.
Det gir deg mulighet til å betrakte detaljer i bildet som ellers ville gått deg hus forbi, garantert.
HD-video de luxe
Vi er imidlertid tilbøyelige til å la oss imponere aller mest av kameraet evne til å ta opp høyoppløselig video.
Du kan filme i 1280 x 720 pikslers oppløsning uten hakking, og i en kvalitet som du for kort tid tilbake måtte ha videokamera for å matche.
Både lyd og bilde er helt i toppklasse hva lommekameraer angår.
Det eneste vi savner er stereolyd.
Kameraet bruker vanlige SD-kort, samt høykapasitets SDHC-kort.
Dette sitter ved siden av batteriet på undersiden, og har en litt snodig plassering som gjør det litt vanskelig å få ut.
Og det må man jo, hvis man skal få ut bildene og har forlagt kabelen et sted, for Casio bruker en proprietær kontakt mot kameraet.
Merk at for HD-opptak trenger du både raske kort, og kort i gigabyte-klassen.
Vårt 4 GB-kort holdt til kun 15 minutters opptak, noe vi synes er litt drøyt.
Formatet kan være forklaringen.
Her benyttes Motion JPEG i AVI-konteiner, ikke en eller annen H.264-variant som begynner å bli svært vanlig nå.
Det ville gitt mindre filstørrelser, men samtidig krevd mer kraft for å opprettholde en så høy kvalitet som EX-FC100 er i stand til å levere.
Kameraet er utstyrt med internminne som holder til ca ett bilde og ett sekund vidoopptak, og er etter vår mening en vits.
Hvorfor ikke et slikt kamera utstyres med mer minne er en gåte for oss.
Enkelt å bruke
For øvrig er Casio som alltid flinke til å tenke brukervennlighet.
Et trykk på SET-knappen gir deg tilgang til de fleste innstillingene direkte via den vertikale menyen til høyre på skjermen, mens du ser søkerbildet.
Og alle menyvalg er på norsk, heldigvis.
Batterilevetiden er også absolutt godkjent, rundt 300 bilder sier CIPA-målingene, før batteriet må lades.
Konklusjon
Casio Exilim EX-FC100 er et meget godt lommekamera.
Bildekvaliteten er over middels god, men det er på videosiden Casio imponerer oss aller mest.
Kan trygt anbefales til deg som både er opptatt av å ta bilder og fange video i bra kvalitet, med ett apparat.
Alle tekniske data finner du her.
| 1
|
200197
|
TEST:Honda Civic med ny dieselmotor
Endelig er Honda på plass med en rimeligere dieselmotor.
Det løfter Civic betydelig.
Drøyt 45.000 kroner billigere enn hittil eneste dieselalternativ er den nye motoren.
Da snakker vi om 1,6-literen som har vært annonsert en god stund.
Den yter 120 hestekrefter og 300 newtonmeter og er på ingen måte noen svekling.
Men storebror på 2,2 liter gir hele 150 hester og 350 newtonmeter, så det har vært plass til en motor under.
Prisen starter nå på 230.000 kroner.
Det er å sammenligne med 307.000 kroner for 2,2-literen.
Da snakker vi riktignok forskjellige utstyrsnivåer, for 1,6-literen er tilgjengelig med mindre utstyr.
Dersom vi sammenligner Sport-utgavene, er forskjellen drøyt 45.000 kroner.
1.6 Sport starter da på 261.000.
Dieselmotoren kommer forøvrig også i CR-V.
Velg minstemann
Med mindre du er spesielt interessert i kraftige ytelser, syns vi godt du kan legge mellomlegget mellom de to motorene i noe annet.
For 1,6-literen er som forventet mer enn sterk nok og vi savnet ikke mer krefter.
Det vil de færreste gjøre, for også dette er en sprek motor.
0-100 går på 10,2 sekunder (10,5 med høyere utstyrsnivåer) og toppfarten er 207 kilometer i timen.
Motoren er smidig og relativt jevn i kraftutviklingen fra lave turtall.
Det betyr at den ikke står nevneverdig tilbake for de beste i klassen.
Gjerrig
I tillegg har Honda lykkes godt med å få ned forbruket, som varierer litt avhengig av utstyrsnivå.
Den gjerrigste utgaven skal bare bruke bare 0,36 liter og 94 gram CO2.
Dette er meget bra for en motor med såpass gode ytelser.
Passer bedre for Norge
Honda har gått for en sekstrinns manuell girkasse og den fungerer svært godt.
Fordelen med å velge denne motoren fremfor storebror er at utvekslingene er litt bedre tilpasset norske fartsgrenser, spesielt om du ikke kjører veldig mye i 100-soner.
Mens 2,2-literen har rundt 1.500 omdreininger med 100 kilometer i timen på nåla, ligger 1,6-literen på snaut 1.800 omdreininger.
Alt i alt er det litt mer egnet i Norge.
Lettere
1,6-literen veier for øvrig 47 kilo mindre enn 2,2-literen.
Det er en fordel, og vi syns at bilen virket en anelse lettere i fronten i svingene, uten at vi kunne bekrefte dette med en direkte sammenligning med en 2,2-liter.
Men balansen er uansett mildt understyrt, hakket tydeligere enn i noen av konkurrentene.
Til gjengjeld er styringen kjapp og bilen føles ganske kvikk på veien, selv om styringen kunne vært noe mer følsom.
Komforten er også relativt god, og dieselmotoren er ganske stillegående.
Romslig
En av fordelene med Civic er at den er relativt romslig og fleksibel.
Nivået i klassen hva gjelder bakseteplass har økt noe med nye Golf, men Civic holder et bra nivå i forhold til snittet i klassen.
Et kult triks er muligheten til å vippe opp sitteputene på baksetene, slik at man kan laste store gjenstander inn på tvers av bilen bak forsetene.
I tillegg er bagasjerommet blant de største i klassen.
Førermiljøet er intimt og tydelig førerorientert.
Man har gått for en del digitale løsninger og det fungerer greit nok og gir særpreg.
Materialkvaliteten er helt grei, men vi syns Golf er hakket bedre også her.
Bra pris
I forhold til konkurrentene er dette nye tilskuddet avgjørende rent salgsmessig.
Selv om ytelsene er litt høyere enn de du finner i innstegsversjonene til konkurrentene, har man lykkes med å få en startpris som er rimelig god.
Du får med andre ord ganske mye motor for pengene her.
Civic er en god bil, men den nye motoren endrer ikke vår oppfatning om at Volkswagen Golf fortsatt er best i klassen, foran Ford Focus.
Men blant alle utfordrerne er Civic et spennende alternativ, noe den nye motoren forsterker.
Litt svakere ytelser kompenseres for på andre måter, spesielt når prisen er såpass mye gunstigere.
| 1
|
200201
|
Netgear ReadyNAS Duo V2
Nettverkslagring er nå både enkelt og raskt.
Felles lagring er praktisk for bilder, dokumenter, filmer, musikk og annet som alle på hjemmenettverket kan dele.
Men hvordan?
Hva er den rimeligste, raskeste og mest fleksible løsningen?
Alternativet er enten en PC som står på hele tiden, eller en NAS (Network-attached storage) eller nettverksdisk på norsk.
Tidligere har NAS-enheter vært småknotete å forholde seg til, og de har også vært tregere enn selv en svært enkel PC.
Derfor har vi i de senere år sverget til å sette opp en egen PC til felles lagring, med stillegående og strømsparende komponenter.
Men det har skjedd ting.
Dagens testprodukt fra Netgear er et svært tydelig eksempel på det.
Netgear ReadyNAS Duo V2
Duo betyr i denne sammenhengen at den har plass til to 3,5-tommers SATA harddisker, hver med en kapasitet på opptil 3TB.
Selve boksen er på størrelse med en lav brødrister og er helt i metall.
Den har tilkoblinger på baksiden til nettverket og ekstra lagringsenheter.
Nettverksporten støtter Gigabit nettverk og det er to USB 3.0 porter til ekstra lagring.
Strømforsyningen på 60W er ekstern, og er på størrelse med en middels lader til bærbare PC-er.
På fronten finner vi av/på knapp og en backup-knapp.
Denne er tilknyttet USB 2.0 porten og setter i gang backup av en minneplugg eller annen USB-lagringsenhet som kobles til denne.
Dekselet i front åpnes og svinges til siden for enkel tilgang til diskene.
Et lite trykk og disken frigjøres fra kontakten mens en spak vippes opp, og man kan trekke braketten med disken ut.
I vårt testeksemplar var det montert og klargjort en 3,5-tommers disk på 1 TB.
For å montere inn enda en disk er det bare å ta ut braketten, skru fast disken og dytte inn braketten igjen.
Hvis du av en eller annen grunn ønsker å sette i en 2,5-tommers disk eller SSD blir det plundrete.
De brakettene vi har sett som følger med de små enhetene lar seg ikke feste i braketten i NAS-en.
Men med drill og oppfinnsomhet kan man alltids få det til.
Diskene formateres når de installeres i NAS'en og du kan ikke bruke disker som er ferdig formatert og beholde informasjonen.
Dataene må kopieres over etter at NAS-en er satt opp.
Diskene kan settes opp i RAID, for å optimalisere på ytelse eller sikkerhet.
I tillegg til RAID 0 for ytelse, RAID 1 for duplisering og sikkerhet har Netgear også en egen variant – X-RAID2.
Her brukes en disk for data, mens den andre sørger for datasikkerhet.
Du kan også sette den opp til JBOD (Just a Bunch Of Disks) for å få mer plass, uten spesielle sikkerhetsforanstaltninger.
Vi fant ikke info om hvordan USB-diskene kommer inn i bildet noe sted i dokumentasjonen.
Slik som enheten var satt opp, med én disk, ble USB-lagring rett og slett lagt til i oversikten over volumer.
Koble til, og alle får tilgang hvis ikke noe annet er definert.
Installasjon
ReadyNAS har sin egen interne nettside hvor du har tilgang til alt via nettleseren.
Installasjonen er enkel, brukerflaten er både tiltalende og forståelig og vi var oppe å kjøre i løpet av kort tid.
Som på alle andre NAS-enheter kan du opprette brukere og filområder (shares) og styre hvem som har tilgang til hva.
Opptil 32 000 bukerkonti kan defineres, men Netgear anbefaler å holde seg under 100 for å ikke miste ytelse.
Ytelse
Vi sammenlignet med våre målinger da vi satte sammen vår egen hjemmeserver, og Netgear ReadyNAS viste seg å være helt på høyde med vår maskin.
I praksis vil denne ytelsen si at du kan streame flere HD-filmer samtidig fra NAS-en, samtidig som du bruker den til helt andre ting, som å kopiere inn eller ut en mengde bildefiler eller oppdaterer musikkbiblioteket.
Andre egenskaper
ReadyNAS støtter DLNA for at TV-er og musikkenheter kan spille av mediebiblioteker som du setter opp selv på NAS-diskene.
En annen praktisk egenskap er at du har full tilgang til ReadyNAS fra hvor som helst på Internett, ved hjelp av en nettbasert tjeneste fra Netgear.
Både Mac og PC samt bærbare enheter basert på Android eller iOS får tilgang via egne app som lastes ned gratis.
Her hjelper det
Støy og varme?
ReadyNAS er stillegående, viften går ikke hele tiden, og disken spinner ned når den ikke er i bruk.
De eneste gangene vi la merke til den var når den spant opp igjen fra dvale.
Da var det litt knirking i noen sekunder, mens disken kom opp i turtall.
Temperaturen lå aldri over 28 grader, som var 8-10 grader over romtemperaturen.
Med flere disker og intens bruk vil temperaturen og støyen stige noe, men vi ser ikke dette som problematisk.
Og det gjelder uansett hvilken lagringsløsning man bruker.
Konklusjon
Netgear ReadyNAS Duo V2 er en utmerket NAS-løsning til hjemmebruk, med god ytelse og enkel betjening.
Om du bare vil ha åpen, felles lagring, eller skreddersydde definerte brukerområder og tillatelser er opp til deg.
Nettilgang er også en fordel, forutsatt at du har en nettforbindelse som kan levere data i tilfredsstillende båndbredde.
Her kommer ofte ADSL til kort.
Prisen på en drøy tusenlapp uten disk er også svært gunstig, og konstruksjonen er svært robust.
| 1
|
200204
|
Nokia N85
Nokias nye fullstappede mobil i N-serien er ikke uten skavanker, men like fullt attraktiv.
Vi skal ikke påstå at det noengang har vært enkelt å skille forskjellige mobiltelefoner fra hverandre - de har for det første en lei tendens til ligne på andre modeller, og for det andre pleier ikke modellnummeret å fortelle oss vanlig dødelige om hva som skiller de fra hverandre med tanke på funksjonalitet.
Derfor var det i en periode greit med Nokias N-serie.
De var relativt dyre og hadde mye ny teknologi, og det var heller så mange modeller å holde styr på.
Men nå har det blitt en del N-telefoner også.
Den siste vi testet der var det nye flaggskipet N96, som både imponerte og skuffet oss litt.
Og det er umulig å ikke dra fram den modellen når vi skal snakke om den nye N85.
Ikke fordi de begge er skyvetelefoner i N-serien med mange fysiske likhetstrekk, det er også mye av det samme under hardplasten.
Viktige data N85:
Firebånds GSM/EDGE og Turbo-3G 2,6" OLED-skjerm på 240 x 320 piksler 70 MB internminne, plass til miniSD-kort opp til 8 GB (medfølger) 5 Mp kamera med autofokus, dobbel LED-blits og Carl Zeiss-optikk Musikk- og videoavspilling, FM-radio med RDS GPS, WLAN og FM-sender Brukergrensesnitt:
Symbian S60 3rd edition (v3.2) Overføring via blåtann og Micro-USB Tale/standbytid: opp til 7/360 timer Størrelse: 50 x 103 x 16 mm, 128 gram Ca. pris: 4600,- inkl. mva.
Men noen viktige forskjeller er det også.
N85 har ikke N96 sitt store internminne, men kommer altså med et microSD-kort på 8 GB.
Verd å merke seg er også at N85 har FM-sender (som N78), noe N96 mangler.
OLED-skjerm
En annen stor forskjell på N85 og N96 - og forsåvidt mange andre mobiltelefoner - er skjermen.
N85 har nemlig en OLED-skjerm (Organic Light Emitting Diode), altså ikke en tradisjonell LCD-skjerm.
OLED har har noen fordeler over LCD, hvorav den største kanskje er at en slik skjerm bruker langt mindre strøm.
Og det er selvfølgelig viktig på en enhet som tross alt drives av et batteri.
Vi nevner også god fargegjengivelse og stor innsynsvinkel.
Men OLED er ikke bare gull, blant annet sliter noen av materialene som brukes med relativt kort levetid.
Med mobiltelefoner er ikke dette så farlig, siden levetiden uansett er lengre enn en normalbruker har en mobil, men det er verd å merke seg.
En annen ting vi merker er at skjermen er hakket mindre lyssterk enn vår ett år gamle 6110 Navigator.
Ved direkte sammenligning virker også hvitt på N85 en tanke mer i retning av gulbrunt, men det er ikke merkbart ellers.
En nærmere kikk
Nokia N85 er en klassisk toveis skyvetelefon som N95 og N96, den kan altså skyves to veier for enten å få tilgang til det vanlige numeriske tastaturet, eller fire medieknapper som også kan brukes til noen spill.
På venstre side har vi kun luke til minnekortet - det som følger med er på hele 8 GB.
På høyre side finner vi høyttalere og knapper for volum og kamera.
I midten er det en liten skyvebryter som slår av og på tastelåsen - den kan være kjekk å ha selv om telefonen også gjør dette automatisk når skyvedelen brukes.
Toppen av telefonen har av/på-knappen og en standard 3,5-mm minijack, slik at du ikke trenger å bruke den medfølgende fjernkontrollen og/eller ørepluggene (det samme sette som følger med den ofte nevnte N96) dersom du ikke vil.
Når det er sagt er det medfølgende settet relativt behagelig og gir grei lyd selv om det ikke kan måle seg med dyrere separate plugger.
N85 er dog bedre enn N96 med tanke på minijack-utgangens plassering - med visse hodesett tilkoblet fikk vi ikke skjøvet displayet opp på N96, det samme problemet har ikke N85.
Den kanskje største nyheten er likevel Micro-USB-kontakten på N85.
Joda, vi har denne på andre Nokiaer også, men på N85 er denne både for dataoverføring og lading.
OK, Micro-USB er ikke så veldig utbredt ennå, men vi mener at muligheten for å lade mobilen ved å koble den til datamaskinen er en stor fordel.
Mobiler fra Sony Ericsson har for så vidt hatt denne funksjonen i årevis, men ikke via en standard USB-kabel.
Plast
La oss først bare si at vi mener Nokia har klart å kombinere form og funksjon på en utmerket måte med N85.
3,5 mm minijack, bryter for tastelås, deksel foran kameralinsen, toveis skyvefunksjon, autorotering av menyer... det er mye her vi liker.
Men mobilen sliter litt på ett punkt, og det er følelsen av litt for mye billig og blank plastikk.
Batterilokket har for for mye slark, og navigeringstasten gir oss ingen stor presisjonsfølelse.
Her har også Nokia lagt inn en ny funksjon - ved å føre fingeren rundt på denne i sirkelbevegelser kan du bruke denne tasten som et "navi-hjul" som på en iPod.
Men det er i teorien, i praksis går det som oftest i rykk og napp, og skrollingen virker i noen menyer og programmer og ikke i andre.
Dette er en funksjon du i våre øyne får mest ut av ved å holde den avslått.
Mye vi har sett før
N85 er en mobil stappet full med moderne teknologi, og mye av dette har vi også sett på andre Nokia-modeller.
Menyene samt musikk-, radio- og kameradel er etter alt vi kan dømme identisk med N96, så vil du for eksempel se (skjerm)bilder han du gå hit.
Mer om GPS-en finner du i testen av N82.
Som med alle nyere Nokia-mobiler er bruk av GPS gratis, men navigeringen koster penger.
Med i pakken følger 3 måneders abonnement på dette.
GPS-en kan også brukes Location Tagging av bilder og film.
N85 kommer også med programvare som gjør det enkelt å laste opp bilder til Flickr eller Ovi.
En ting som er verd å nevne er FM-senderen, som lar spille av musikken din på enhver radio i umiddelbar nærhet.
Akkurat hvor god denne funksjonen er er litt avhengig av forhold og radio - når vi for eksempel prøvde dette i bilen fikk vi god lyd så lenge motoren var av, men under kjøring var det noen forstyrrelser som delvis forsvant når vi flyttet på mobilen.
En kablet løsning vil være bedre (vi nevner i samme omgang at det også følger med audio/videokabel i pakken), men det er en artig funksjon som fungerer greit når du ikke har andre muligheter.
Spillmobil
Vi har nevnt OLED-skjermen, som selvfølglig er perfekt for den som ofte bruker skjermen til å for eksempel se film eller spille, og tilhører du den siste kategorien vet du selvfølgelig allerede at N85 kommer med den nye N-Gage og en bunke (demo)spill - med kode for å låse opp ett av spillene til fullversjon.
Vi skal ikke gå dypere inn på N-Gage-delen her, bortsett fra å nevne at OLED-skjermen gjør en god jobb med intense farger og klart bilde.
Mer info om nye N-Gage finner du blant annet her.
"Hikke" på film
Under finner du noen eksempler på bilder.
Som nevnt er dette den samme kvaliteten som vi finner på N96 - fine bilder utendørs, mens LED-blitsen kan ikke måle seg med Xenon-blitsen du finner på N82 eller 6220 classic.
Men vi fikk problemer med filmingen.
Det ser nemlig ikke ut til å at mobilen er i stand til å takle det aller høyeste kvalitetsnivået - vi fikk i det minste alvorlig "hikke" i våre opptak.
Dette løste seg riktignok ved å velge lavere kvalitet, men hva poenget med å ha med et valg mobilen ikke takler?
Eksempel på dette ser i du klippet under.
Nokia N85 klipp
Under andre operasjoner, som generell navigering i menysystemet, opplever vi ikke dette som problematisk eller utpreget tregt, men når du er innom bilde- eller videomenyene kan den henge litt etter.
Du vil også fort merke at telefonen ikke har ubegrensede ressurser.
Det å for eksempel kjøre et spill i N-Gage-applikasjonen og la det stå i bakgrunnen kan fort gjøre at du får problemer med å kjøre andre applikasjoner.
Oppsummering
Nokia N85 er altså ikke den perfekte mobile partner, men alt i alt gjør den en anstendig jobb - og på noen områder skinner den som ei sol.
Ser vi for eksempel på dens kommunikative funksjoner bør det ikke være noe du savner, her er det full pott med mindre du av en eller annen grunn skulle ha behov for å overføre data via IR.
N85 er også en god underholdningsmaskin dersom du vil høre musikk, radio, se film eller spille.
Nokia har også fått en del små detaljer på plass med denne modellen.
Anstendig OLED-skjerm, lading via USB, linselokk, bryter til tastaturlåsen, minijack på riktig plass, nokså godt headset...
Når det gjelder kameraet så tar det gode utendørsbilder, men når lyset forsvinner blir det mye støy i bildet.
LED-blitsen hjelper selvsagt en del, men når ikke opp mot Xenon-blitsen som finnes på noen av de andre Nokia-telefonene.
Batterilevetiden virker også relativt god, men her har selvfølgelig også bruksmønsteret alt å si, så det er vanskelig å være kategorisk her.
Men telefonen har også sine mindre gode særegenheter.
Kvalitetsfølelsen, det nevnte videoopptaket, sporadisk treghet i noen situasjoner... og skal du overføre musikk til mobilens minnekort kan det ta laaang tid selv over USB-kabelen, det beste er nok å ta det ut av telefonen og putte inn musikken direkte.
Likevel har vi totalt sett litt sansen for Nokia N85, ettersom den har nesten alt i en relativt liten pakke.
Den er i våre øyne hakket mer attraktiv enn flaggskipet N96, og i tillegg en tusenlapp billigere.
Men det er også andre mobiler som er verd å vurdere.
Bryr du deg for eksempel ikke så mye om spilling eller FM-senderen kan du spare enda en tusenlapp ved å gå for N82 i stedet - og få bedre innendørsbilder på kjøpet.
Vi gir Nokia N85 en svak femmer på terningen.
Sjekk forresten også vår Mobilvelger.
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 1
|
200205
|
Philips Expanium
Hvis det er en CD-basert MP3-spiller du ønsker deg, behøver du ikke lete lenger - denne lekre saken fra Philips er vi veldig fornøyd med.
CD-baserte MP3-spillere kan spille av vanlige musikk-CDer, samt CDer med MP3-filer.
Hvis du brenner filene i MP3-format, får du plass til flere hundre låter på én plate, noe som nesten kan måle seg med de harddiskbaserte jukeboxene.
Samtidig koster slike CD-spillere mye mindre enn jukeboxene.
Vi har testet flere CD-baserte MP3-spillere, og de har hatt varierende kvalitet.
Men den nyeste Philips Expanium-modellen er det lite å utsette på, kanskje bortsett fra at den hører til den høyere prisklassen.
Masse stil
Det første vi legger merke til er hvor stilig og fin spilleren er.
Den er meget slank, sølvfarget og diskret, og veier kun 220 gram med batterier og en CD. Alle knappene som styrer avspillingen er smart skjult på undersiden av spilleren, og det følger med en fjernkotroll som gir deg full kontroll over spillerens funksjoner.
Fjernkontrollen har også en LCD-skjerm som viser informasjon om låten som blir spilt og spillemodus.
Spilleren bruker to oppladbare batterier, og i tillegg følger det med en ekstern boks du kan koble til, som har plass til to AA-batterier.
Vi brant raskt en musikk med MP3-filer, og det første vi merket var at det tok ganske lang tid før CDen var lest ferdig.
Det tar også noe tid å hoppe fra låt til låt.
Men til gjengjeld er lyden absolutt god, selv med de øreproppene som følger med.
Det blir selvsagt bedre med et headsett av høyere kvalitet, men det er i hvert fall ikke nødvendig å kjøpe slike hvis du ikke er spesielt kresen.
Det finnes mulighet for ekstra trøkk i bassen, takket være to trinns bass boost.
Radio også
Det er hyggelig at Philips også tok med radiomulighet i denne spilleren.
Ved å trykke på en knapp byttes modus til FM-radio, som også fungerer svært bra.
Vi liker Philips Expanium svært godt, i og med at den er funksjonell, har god lyd og ikke minst et utseende som tiltrekker seg oppmersomhet.
1795 kroner kan være noe høyt tatt i betrakning at du får CD-baserte MP3-spillere til mye lavere pris, men vi synes denne her er verdt pengene.
Mer nyttig fra DinSide Data:
| 1
|
200206
|
Kenwood Major Titanium kjøkkenmaskin
En råtass på kjøkkenet.
For dem som trenger det.
Det er noen merkenavn som fester seg mer enn andre.
iPad har forlengst blitt synonymt med nettbrett.
Sonys Walkman ble raskt en fellesbetegnelse for bærbare kassettspillere, og Google og Facebook har forlengst blitt verbifisert.
Kenwood er for mange synonymt med kjøkkenmaskin.
Og de av våre bekjente som har en kjøkkenmaskin fra Kenwood kan ikke får rost den høyt nok opp i skyene.
- Jeg hadde ikke klart meg uten den, sier vår bake- og matlagingsglade venninne, som stadig vekk tryller frem de mest fantastiske retter, og er viden kjent for å lage de luftigste og mest delikate focacciaene.
Er det kjøkkenmaskinen sin fortjeneste?
Er den like god som de påstår?
Vi har testet toppmodellen Kenwood Major Titanium.
Slik testet vi
Innholdsfortegnelse:
Slik testet viUtseende og brukervennlighetI brukKonklusjon
Vi har ikke testet noe ekstrautstyr, med i pakken fulgte en blender, men holdt oss til maskinens hovedformål; piske, blande og elte.
Synes du dette høres kjent ut?
Et par uker tilbake testet vi Kitchen Aid artisan kjøkkenmaskin med akkurat de samme oppskriftene og oppgavene.
Følg med på DinSide bolig neste uke - da kommer sammenligningen.
Utseende og brukervennlighet
Kenwood Major Titanium ruver på kjøkkenbenken.
Selve maskinen er i børstet stål, og den oser kraft og funksjonalitet.
Effekten er 1200 watt og bakebollen rommer 6,7 liter.
På siden er en spak som brukes for å heve og senke hodet, og et hjul ved siden av regulerer hastighet.
Denne har også en pulsfunksjon.
Vi liker spesielt godt at disse står ved siden av hverandre - det betyr at du kan sette maskinen inn til veggen.
Maskinen kommer med en stålbolle med to håndtak på toppen, rørespade, visp og deigkrok, i tillegg til et sprutelokk.
I bruk
Kenwood Major Titanium er en kraftkar som tar unna de tyngste jobbene på kjøkkenet.
Det er mulig å regulere rekkevidden på vispene fra toppen av maskinen, slik at de kommer ordentlig ned i bunn og ut på sidene.
Vi liker.
Den er også intuitiv i bruk.
Det er bare å sette støpselet i kontakten, sette i en rørepinne og ta den i bruk - uten å måtte åpne bruksanvisningen.
Den har god rekkevidde og får med seg alt vi hiver i skålen, og vi kan stort sett la slikkepotten ligge i fred, i motsetning til KitchenAid-maskinen, der slikkepotten ble vår beste venn.
Maskinen har god kraft, og er relativt stillegående når den ikke har så mye å jobbe med, men for de største og tyngste jobbene vibrerer den kraftig, og glassene klirrer i skapet over.
Når det er sagt, tar den både dobbel brøddeig, bolledeig, sjokoladekake og pepperkakedeig som en lek.
Etter de tyngste jobbene hendte det imidlertid at bakebollen satt seg fast, og vi måtte få hjelp til å løsne den - slik at vi kunne få vasket den.
Konklusjon
Kenwood Major Titan gjør de tunge jobbene lekende lett, og er en gavepakke til dem som liker å bake mye - og gjerne store porsjoner.
Den bråker litt, og til tross for at den er stor og tung, hopper den også litt på benken.
Dette er maskinen for deg som trenger mye og god hjelp.
Er du blant dem som kun baker til jul, vil vi nok heller anbefale å gå for en mindre, enklere og rimeligere variant.
Vi har bare testet grunnfunksjonene, men det finnes også ekstremt mye ekstrautstyr.
Blender, fruktpresse, kjøttkvern ... ja her har du utgangspunktet for nesten alle tenkelige elektriske hjelpemidler du trenger på kjøkkenet.
| 1
|
200207
|
ZyXEL NSA325-v2 NAS
Selv små NAS-enheter har fått stor kapasitet med nye 4 TB disker.
Det gir lynrask hjemmelagring.
Felles lagring, backup og arkiv - en nettverkslagringsenhet, kjent som en NAS, er mer enn bare kjekt å ha.
Både for hjemmebruk og i små virksomheter er det mange slike å velge mellom, med forskjellige egenskaper, ytelse og kapasitet.
En vanlig variant har kapasitet til å huse to 3,5-tommers harddisker, med tilkoblinger for utvidelse/kopiering til og fra eksterne disker enten i form av USB eller eSATA.
De interne diskene kjører som RAID 0, 1 eller JBOD (begge diskene opptrer som én stor disk) og du kan dermed velge kapasitet eller sikkerhet.
Vi har testet ZyXEL NSA325-v2 som ble utstyrt med to 4 TB NAS-sertifiserte harddisker fra Seagate.
NAS'en
Selve enheten er et ganske hendig kabinett i aluminium og plast, med et avtagbart deksel i front.
Diskene monteres på plastskuffer som skyves inn i kabinettet og klikker på plass.
Det er festehull til både 3,5-tommers og 2,5-tommers disker.
I front er det et panel med LED-indikatorer for aktivitet samt kontakt for tilkobling til eksterne lagringsenheter med USB 3.0.
På baksiden er det to USB 2.0 kontakter og nettverkskontakten, som støtter gigabit nettverk.
Det er også en åpning for Kensington lås, smart vifte og tilkobling til ekstern strømforsyning.
Oppstart
Etter å ha montert diskene, koblet til enheten til strøm og nettverk og slått den på er det bare å åpne oppstartsprogrammet.
Dette finner enheten på nettverket og sørger for å gjøre den klar til bruk.
Diskene formateres og nødvendig programvare installeres.
Når dette er ferdig, etter noen minutter, er den klar til bruk og du kan laste opp filer.
For enkel lagring av filer fra PC-ene koblet til nettverket kan man installere det lille programmet zPilot.
Dette legger du på skrivebordet, så er det bare å dra og slippe filer for å lagre dem på NAS-en.
Det er allerede satt opp felles lagringsområder for mediedata, og disse filene blir gjenkjent og plassert i mapper for henholdsvis bilder, video og musikk.
Utover dette kan du selv definere den mappestrukturen du ønsker, eller bare kopiere fritt over fra andre medier med den vanlige filbehandleren.
I bruk
NAS-en støtter uPNP og DNLA, og kan dermed servere mediespillere, spillkonsoller og smarte TV-er med mediedata.
Du kan også få tilgang til filene fra internett via Polkast-serveren og en app på mobile enheter eller andre maskiner, støtte for Polkast er på plass i firmwaren på NAS-en.
En annen smart finesse er støtte for Dropbox, hvor filene dine også blir synkronisert og lagret.
Ytelse
I tillegg til enkel administrasjon og god støtte for bruksområder er hastigheten viktig, sammen med evnen til å strømme innhold av høy kvalitet til mediespillere samtidig som den kan ta hånd om vanlige ikke-tidskritiske filoperasjoner på PC-er på nettverket.
Flaskehalsen hos NAS-er ligger ikke i diskene og heller ikke i nettverkstilkoblingen.
Den ligger i håndteringen av dataene mellom disse, som håndteres av prosessoren i NAS-en.
ZyXEL NSA325-v2 har en 1,6 GHz prosessor og 512 MB minne, og leverer data med svært akseptabel hastighet.
Den er ikke like rask som en PC, men prisen er langt lavere og ytelsen er mer enn tilstrekkelig for bruksområdene i målgruppen.
Leseytelsen kan komme opp i over 90 Mbyte pr sekund, og det er nesten 750 Mbit.
Da er vi ikke så langt unna hva et Gigabit nettverk kan håndtere.
Men dette er ved lesing av få og store filer, med mange mindre filer vil ytelsen bli vesentlig lavere.
Likevel er ytelsen absolutt akseptabel.
Støy og varme
Med to disker og en vifte som jobber i blant er den ikke helt lydløs.
Men den er heller ikke avhengig av plassering i nærheten av brukerne og kan plasseres et sted hvor den ikke plager noen.
Den ble ikke varm verken under bruk eller hard-testing så kravene til plassering er ikke spesielt strenge, bare den får mulighet til luftsirkulasjon.
Konklusjon
ZyXEL NSA325-v2 NAS er en svært rimelig, brukervennlig, allsidig NAS.
Med plass til to disker på opptil 8 Terabyte tilsammen har den en kapasitet som vil være tilstrekkelig for svært mange.
Også andre egenskaper som selvstendig nedlasting og opplasting uten overvåking av en PC på nettverket er egenskaper mange setter pris på.
Støtte for tilgang til filer over internett, samt støtte for Dropbox er også pluss i margen.
Få også med deg testene av alternativene Seagate 4TB NAS, Synologi DiskStation og Seagate Central.
ZyXEL NSA-325v2
| 1
|
200208
|
HP Photosmart 5510
Fin skriver til meget lav pris.
Jeg startet min karriere som DinSide-skribent med å ta ansvar for skrivertestene våre, en vårdag i år 2000.
Den gang kostet en enkel blekkskriver minst 3000 kroner, og brukte gjerne 10-12 minutter på å skrive ut et fotografi i A4-størrelse i beste kvalitet.
Det gikk tregt, men fotokvaliteten på de beste skriverne var egentlig forbausende bra.
Problemet var bare at digitalkameraene den gang var puslete saker, hvis man da ikke hadde 10-15.000 kroner å legge på disken i kamerabutikken.
Utrolig utvikling
Den siste uka har jeg hatt en ny Photosmart-skriver fra HP på testbenken.
Den er mye mer enn en enkel skriver.
Den har innebygd skanner, kopimaskin, minnekortleser, trykkfølsom fargeskjerm med mulighet for installasjon av apps, den kan kobles til nettverket trådløst, den har internettilgang og egen epostadresse.
Sistnevnte betyr at du kan skrive ut fra hvor som helst og fra hvilken som helst enhet, bare den har nettilgang og epostfunksjonalitet.
Bilder og dokumenter som skal skrives ut legger du bare som vedlegg.
Har du en iPhone eller iPad, kan du skrive ut direkte.
Og den koster 850 kroner.
Utviklingen har vært helt eventyrlig, og prisen på herligheten er rett og slett latterlig lav.
Enkelt oppsett
Skriveren kommer med fire separate blekkassetter, en med sort blekk, en magenta, en gul og en cyan.
Når du kobler skriveren til stikkontakten og skrur den på, får du instrukser på skjermen om hvordan du går fram for å installere den.
Blekkassettene smettes enkelt på plass i sleden som dukker opp når du åpner skriveren, og så er det bare å vente på at initialiseringsprosessen skal fullføres.
Dette innebærer at du må skrive ut et ark, som deretter legges på skanneflaten.
Prosessen tar noen minutter, og så er skriveren klar til å installeres.
Å gjøre den tilgjengelig i et trådløst nettverk gjøres direkte fra skjermen på skriveren.
Når den er koblet på, kan alle PC-ene i nettverket installere driverprogramvaren, og dermed dele én og samme skriver.
Den kan forøvrig også brukes tilkoblet med USB-kabel (følger med), eller frittstående.
Har du bilder på minnekort er det bare å putte kortet inn i leseren og velge bilder du vil skrive ut på skjermen.
Både SD, MMC og MS-minnekort støttes.
Skal du kopiere noe, er det bare legge på skanneflaten og trykke på kopi-knappen.
Hastigheter og kvalitetsvurderinger
Kvaliteten på skanneren er faktisk overraskende bra, vi har tidligere testet en rekke HP-skrivere i mange prisklasser, der skanneren har hatt problemer med detaljer i høylys.
Det har ikke 5510, som dessuten har en temmelig presis fargegjengivelse.
Å skanne et A4-bilde i 300 dpi oppløsning tar ca 20 sekunder, og det er ingen venting på at lampene skal bli varme, slik det ofte var tidligere.
Av en eller annen grunn blir ikke fotokopier like pene som på fotoutskrifter gjort fra minnekort eller fra PC, blant annet har detaljer i høylys plutselig en tendens til å forsvinne, men det er viktig å poengtere at papirtypen er viktig for kvaliteten.
Best resultat får du ved bruk av HPs eget Premium fotopapir, er vår erfaring - og ved utskrift fra PC eller minnekort.
Hastighetsmessig er den temmelig gjennomsnittlig, sammenlignet med andre skrivere vi har testet de siste par årene.
Fem tekstdokumenter ble skrevet ut på 27 sekunder, medregnet 3 sekunder oppstartstid, 3 websider i farger ble skrevet ut på 19 sekunder, da også med 3 sekunders oppstartstid.
Vi gjør oppmerksom på at disse målingene ble gjort med raskeste innstillinger (kladd), som etter vår vurdering kvalitetsmessig er helt OK - også på materiale som skal benyttes videre (innleveringsoppgaver på skolen, for eksempel).
Merk at også hastigheten vil variere med papirtypen.
Å skrive ut et foto i full A4-størrelse tar som regel rundt 2 minutter med Premium-papir i normal kvalitet, mens på et enklere fotopapir var hastigheten nesten dobbel så høy.
Når det gjelder fotokvalitet er den midt på treet.
Sortnivået kunne vært litt bedre, og vi kan også skimte tegn til lyse striper i store felter med samme farge, for eksempl blå himmel.
Sortnivået kan gjøres noe med, men da må du bytte ut den sorte blekkassetten med en foto-svart blekkassett, som koster en hundrings.
Vi skynder oss å legge til at kvaliteten, selv uten fotoblekk vil bli ansett som meget god for de fleste utrente øyne.
Konklusjon
HP
Photosmart er en rimelig skriver, men funksjonalitet og brukervennlighet holder et meget høyt nivå.
Kvaliteten er også tilfredsstillende, selv om vi har sett skrivere som er hakket bedre på fotoutskrifter.
Den er uansett utvilsomt et meget godt kjøp for familier med et variert, og ikke altfor stort utskriftsbehov.
HP Photosmart 5510
| 1
|
200209
|
Multicom:Multicom 420 Value
Multicom-maskinen har kun halvparten så mye minne, men for øvrig er det veldig mye bra her.
Du får for eksempel en harddisk på hele 1000 GB, en av de beste prosessorene, Premium-utgaven av Vista og dedikert grafikkort med brukbar spillytelse.
Kabinettet er enkelt, kompakt og billig, med en stillegående strømforsyning.
Manglet ikke mye på å gå helt til topps denne gangen!
Sentrale spesifikasjoner:
Intel Core 2 Duo E7300-prosessor, 2 GB minne, 1 TB harddisk, 20x DVD-brenner, Nvidia GeForce 9500GT-grafikk, 22" LCD-skjerm fra Belinea, Windows Vista Home Premium, mer...
| 1
|
200210
|
Komplett.no: DinSide-PC nov 2008
I likhet med Netshop-PCen har denne PCen integrert grafikk, og også denne er av de raskeste på markedet.
For øvrig mange likhetstrekk, men du må klare deg med enklere prosessor og halvparten så mye minne i forhold til flere andre, om du går for Komplett sin PC.
Sentrale spesifikasjoner: AMD Athlon 64 X2 5000+ prosessor, 2 GB minne, 500 GB harddisk, DVD-brenner, AMD Radeon HD3200 grafikk, 22" LCD-skjerm fra Videoseven, Windows Vista Home Premium, mer...
| 0
|
200211
|
Datakjeden:Entry Gamer 8450
Datakjeden har for vane å skvise marginene i DinSides PC-oversikt, og byr også denne gangen på relativt mye kraft for pengene.
Her får du blant annet et av oversiktens raskeste grafikkort (her er en bra test av det) og prosessor med tre kjerner.
Du må imidlertid klare deg med mindre minne enn hos aller best utstyrte.
Sentrale spesifikasjoner: Amd Phenom 8450 Triple-Core prosessor, 2 GB minne, 500 GB harddisk, 20x DVD-brenner, AMD Radeon HD4670 grafikk, 22" LCD-skjerm fra BenQ, Windows Vista Home Premium, mer...
| 1
|
200212
|
PCUtstyr.no: DinSide-PC november 2008
En av de virkelig gamle traverne i DinSides PC-oversikt byr denne gangen på en fin maskin med hele 4 GB minne og en av de beste prosessorene.
For å utnytte alt minnet, har PCUtstyr.no utstyrt PCen med 64-bits versjonen av Windows Vista.
Så foruten en litt liten harddisk og begrenset grafikkytelse i spill, er det lite å sette fingeren på denne gangen.
Sentrale spesifikasjoner:
Intel Core 2 Duo E7300 prosessor, 4 GB minne, 250 GB harddisk, 20x DVD-brenner, Nvidia GeForce 7150 grafikk, 22" LCD-skjerm fra BenQ, Windows Vista Home Premium 64-bit, mer...
| 1
|
200213
|
MPX: HP Pavilion a6655
MPX har som eneste leverandør, med unntak av PS.no, satset på en PC de ikke har satt sammen selv.
Og det behøver ikke å bety at du må klare deg med en enklere maskin, noe MPX-tilbudet er et godt eksempel på.
Den svært kompakte maskinen er nemlig utstyrt med en av oversiktens kraftigste prosessorer med tre kjerner, et dedikert grafikkort som kan gi brukbar ytelse i spill, 4 GB minne og 64-bits Vista-utgave som drar nytte av det hele.
For øvrig får du også både trådløst nettverk og en fyldig programpakke, noe som setter prikken over i'en.
PCen fra MPX får dermed vårt "Beste PC-tilbud"-stempel for november 2008.
Sentrale spesifikasjoner: AMD Phenom 8600-prosessor, 4 GB minne, 500 GB hardisk, 20x DVD-brenner, Nvidia GeForce 9500GS-grafikk, 22" LCD-skjerm fra HP, Windows Vista Home Premium 64 bit, mer...
Pris (inkludert skjerm):
5990,-
| 1
|
200215
|
Nokia 6120 classic
Liten og nett, god fargeskjerm og 3G med HSDPA til litt over to tusenlapper.
Ikke verdens beste telefon, men så lenge prisen er riktig...
En classic-merket mobiltelefon, ja det har vi faktisk nettopp vært borti med basismodellen 3110 classic.
Og som var tilfelle med 3110-telefonen er også 6120 en tallkombinasjon med en fortid innen Nokia-rekkene:
6120c (altså classic) er kanskje ikke uventet et helt annet dyr enn dinosaur-mobilen fra forrige årtusen.
Den har en relativt slank profil, traust men elegant fargevalg og ikke minst en stor og klar skjerm.
Viktige data:
Quad-band GSM/GPRS/EDGE 3G (UMTS) og HSDPA 2" skjerm med 16 millioner farger og 240 x 320 piksler 35 MB internminne, plass til microSD-kort opp til 2 GB 2 Mp kamera (1600 x 1200 piksler)
Støtte for MP3, M4A, H.264, H.263, eAAC+ og WMA Radio:
FM stereo Brukergrensesnitt:
Symbian OS v9.2, Series 60 rel.
3.1 Overføring via blåtann og USB 2.0 (miniUSB) Tale/standbytid: opp til 3/215 timer Størrelse: 46 x 105 x 15 mm, vekt 89 gram Ca. pris: 2.300,- inkl. mva.
Nokia 6300
Størrelse og vekt er stort sett den samme, det er vel de ekstra 3 millimeterne på 6120c som merkes best.
I tillegg har de to telefonene tastaturer i samme stil, og skjermene på 2 tommer (240 x 320 piksler) er etter hva vi kan bedømme like gode og fine.
På innsiden er derimot 6120c forbedret, først og fremst er en Symbian-telefon med Series 60-grensesnittet - ikke Series 40 som på 6300 - men for de fleste normalbrukere vil likevel ikke dette bety noe særlig forskjell.
Navigeringen er kjapp og enkel, men av og til føles det litt for enkelt å komme borti tastene rundt navigasjons-"firkanten".
Dette er i stor grad en vanesak, men vær litt obs på dette dersom du har store fingre.
Gå gjerne i butikken og lek litt med telefonen for å sjekke hvordan dette fungerer for deg.
6120c har forresten byttet ut pop-porten i bunnen med 2,5mm minijack for hodesett, og har miniUSB for dataoverføring.
Internminnet på 35 MB fører til at de fleste brukere vil spandere på seg et microSD-kort for mer plass til musikk, film og ikke minst bilder.
Tilgang til kortplassen får du gjennom en luke på telefonens venstre side.
Musikkvalitet som forventet
De medfølgende ørepluggene er - ikke helt uventet - av nokså laber kvalitet, i det minste vil du mene det dersom du setter pris på litt bass i musikken.
Men hvis du takler plugger uten puter vil du fint kunne bruke dem til samtale og gjerne radio i tillegg - om da som nevnt kvaliteten på musikken ikke spiller så stor rolle.
Her har du selvfølgelig flere alternativer ved siden av å gå til innkjøp av et bedre kablet hodesett for telefonen.
Du kan bruke vanlige hodetelefoner med en overgang fra 2,5 til 3,5 mm jack, og i tillegg støtter telefonen A2DP over blåtann, slik at du får godlyd også med trådløse hodesett.
Når det gjelder lyden med våre favoritthodetelefoner ble vi heller ikke overrasket - det er ingen utpreget musikkmobil - så som i mange andre Nokia-modeller registrerer vi litt sus i rolige partier.
Lyden er altså helt grei, men musikkmessig er ikke telefonen noen höydare.
Radioen tar riktignok en god del stasjoner, men også er har vi litt mer sus i bakgrunnen enn det vi setter pris på.
Kamera
For fotointeresserte er det heller ikke så veldig mye å hente med 6120c, men det er det vel ærlig talt ikke med de fleste mobiltelefoner.
Kameraet på to megapiksler (1600 x 1200 piksler) tar ikke uventet noe kornete og litt mørke bilder, men er godt nok til MMS og sporadisk knipsing når du har glemt lommekameraet hjemme.
Telefonen er utstyrt med kamera-tast på siden for å gjøre det enklere å ta liggende bilder.
Under kan du se eksempler på kvaliteten:
Det er også mulig å filme med mobilen i oppløsinger på opp til 320 x 240 piksler.
Eksempel kan du se her (15 sek.
klipp):
Får du ikke spilt av klippet, kan du for eksempel bruke GOM Player.
Kommunikasjon
Det er ikke så mye å klage på når det gjelder tilkoblingsmuligheter og kommunikasjon.
Infrarød mangler riktignok, men det er slett ikke uvanlig i dag.
Telefonen har heller ikke WLAN (Wi-Fi), men det er også noe vi tross alt kun finner på de dyreste telefonene.
6120c har altså firebånds GSM med EDGE, og i tillegg gjør 3G med HSDPA at det ikke er noe å klage på når vi ser på telefonens muligheter for surfing over telefonnettverket - enten det er på selve telefonen eller ved bruk som modem.
Bruker du nettleseren på telefonen kan du forresten snu bildet 90 grader slik at du bruker displayet som "bredskjerm".
Ekstra kamera i fronten er også på plass dersom du vil eksperimentere med videosamtaler.
Du kan selvfølgelig også ringe med herligheten, samt gjøre det vanlige med SMS, MMS og e-post.
Som nevnt har også telefonen blåtann med A2DP (Advanced Audio Distribution Profile).
Oppsummering
Nokia 6120 classic er langt fra den perfekte mobilen, men selv om vi har litt å utsette på den så oppveies dette i stor grad av den lave prisen.
For litt over to tusen kroner får du altså en elegant og relativt slank mobiltelefon med Series 60 grensesnitt, god skjerm, radio, støtte for musikkavspilling og to megapiksels kamera.
I tillegg kommer blåtann med A2DP, firebånds GSM med EDGE og 3G med HSDPA - altså det meste på plass - og slett ikke noe vi tidligere har funnet i denne prisklassen.
Så får det heller være at ikke musikkspilleren høres ut som MP3-spilleren vår og at det ikke følger med minnekort - Nokia tar jo tradisjonelt for mye betalt for disse uansett.
Batteriet er ikke oppgitt til å holde så veldig lenge, men her er det som med alle andre telefoner snakk om bruksmønster.
Til vanlig bruk fant vi ikke batteriet som noe spesielt problem.
Alt i alt er dette en god telefon du kanskje vil se nærmere på dersom du ikke vil betale i dyre dommer for en slank 3G-telefon med HSDPA.
Totalt sett får Nokia 6120 classic en femmer på terningen.
Mobilvelgeren finner du her!
Forvirret over ord og uttrykk?
Sjekk vår lille mobilguide.
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 1
|
200216
|
Jeep Grand Cherokee
Det er lenge siden Jeep har hatt en toppmodell her til lands, men i år får vi et spennende gjensyn med Grand Cherokee.
Etter en oppdatering i 2010 fikk den en rekke spennende Fiat-motorer, blant annet en treliters dieselmotor på 190 eller 240 hk.
Avansert Quadra-Trac firehjulstrekk hjelper i terrenget.
Prøv også:
Toyota Land Cruiser, Land Rover Discovery
| 1
|
200217
|
PRØVEKJØRT:Opel Insignia Sports Tourer 4x4
MILANO (DinSide Motor):
Suksessoppskrift i Norge:
Stor stasjonsvogn med firehjulsdrift, dieselmotor og automatgir.
Opel har nå komplettert sin modellrekke i den øvre mellomklassen, der konkurransen med Passat, Avensis, Mondeo, Mazda 6 og Citroën C5 nå tilspisser seg ytterligere.
Utfordring i Norge
Opel Insignia har nå vært på markedet i godt over et år nå, har vunnet en rekke priser (over 40 internasjonalt, hevder Opel), og har solgt i over 230.000 eksemplarer i Europa så langt.
I Norge har det ikke tatt av skikkelig imidlertid, og som vi skrev i vår artikkel om den forrykende Insignia OPC, har Opel en reell utfordring når det kommer til salg her i landet, for å si det mildt.
Godt nytt
Slik sett er det en gladnyhet at Insignia Sports Tourer (stasjonsvogn), nå er tilgjengelig med kombinasjonen dieselmotor, firehjulsdrift og automatgirkasse.
Vi har prøvekjørt denne bilen og har i den forbindelse en hyggelig og en litt mindre hyggelig nyhet.
Den mindre hyggelige burde ikke overraske noen: med påslagene for firehjulsdrift og automat blir dette en ganske kostbar affære og beveger seg opp mot grensen for hva de fleste kan tenke seg å betale for en familiebil.
Men til gjengjeld er da også produktet svært så komplett.
Og det er jo den hyggelige nyheten.
Selvsagt er ikke Insigniaen uten lyter, men dette er en god bil.
Vi har omtalt den tidligere, både etter lanseringen høsten 2008 og etter å ha testet den her i landet i fjor.
Vi kan bekrefte de inntrykkene vi fikk da.
Bilen er både komfortabel og velkjørende.
Dårlig utsyn
Førermiljøet er trivelig, men sikten ut er ikke spesielt bra - snarere tvert imot.
Dette gjelder både skrått forover og bakover.
Parkeringssensorer anbefales.
Interiøret bærer for øvrig preg av god kvalitetsfølelse og oversiktlige instrumenter og betjening, selv om det kan bli vel mange knapper og dreiehjul i de mer velutstyrte utgavene.
Som vi tidligere har påpekt er ikke plassutnyttelsen imponerende - bilen er romslig for så vidt, men det skulle da også bare mangle når man har en lengde på hele 491 centimeter å boltre seg innenfor.
Her har selvsagt designen, men også sikkerhets -og støydempingstiltak, stjålet en del plass.
Greit støydempet
Selve kjøringen byr heller ikke på noen overraskelser.
Vi merker oss igjen at motoren avgir noe støy uten at den blir påtrengende og dieselbrummingen er ikke ubehagelig - men den er ikke støysvakest i klassen.
I Italia opplevde vi derimot lave nivåer både på rullestøy og vindstøy også i høye hastigheter.
Da høres jo selvsagt motoren noe mer, rett skal være rett.
Totalt sett er lydnivået i bilen behagelig også under belastning.
2.0 CDTi 160 hk
Bilen vi kjørte var utstyrt med toliters-dieselen som erstatter 1,9-literen som motoriserte Vectra.
For en gangs skyld er det altså ikke downsizing vi er vitne til her.
I stasjonsvognen med firehjulsdrift er det den 160 hester sterke varianten som finner veien under panseret og det er en sterk og velfungerende maskin som gir problemfri fremdrift.
Den har et dreiemoment på 350 newtonmeter mellom 1.750 og 2.500 omdreininger; dette økes til 380
Nm i noen sekunder ved fullt gasspådrag, såkalt "overboost", hvilket er til hjelp ved forbikjøringer.
Rask nok
Ytelsene med dette maskineriet er tilstrekkelige og vel så det, men imponerer ikke spesielt i forhold til konkurransen.
Men dette er en svært tung bil - med firehjulsdrift, automat og en del utstyr veier den godt over 1,8 tonn, selv før noen har satt seg inn i bilen.
Alt tatt i betraktning er en toppfart på 208 km/t og 0-100 på 10,5 sekunder absolutt godkjent.
Hvis man nøyer seg med manuell girkasse går det bare ørlite grann raskere; 201 km/t respektive 10,3 sekunder.
Automaten gjør bilen noe tørstere - forbruket stiger fra 0,6 til 0,68 liter per mil og CO2-utslippet fra 159 gram per kilometer til 179 gram per kilometer.
Dette er for øvrig en automatgirkasse som fungerer bra og er godt tilpasset motorkarakteristikken.
Gode kjøreegenskaper
På veien bekrefter denne store firehjulsdriveren de gode inntrykkene vi hadde fra før når det gjelder Insigniaens kjøreegenskaper.
De er fint balanserte og nærmest nøytrale.
Styringen er presis, men vi synes den er for lett rundt midtpunktet.
Retningsendringene er direkte, men vi kunne ønsket oss en høyere grad av tilbakemeldinger fra rattet.
Selve firehjulsdriften er fra Haldex i likhet med Saab 9-3 XWD; det dreier seg om en spesielt tilpasset variant av Haldex 4. Opel kaller den Adaptive 4x4.
På testbilen samarbeidet den med det adaptive demperkontrollsystemet FlexRide.
Vi er tidligere blitt imponert over hvordan systemet oppfører seg på vinterføre.
Effektiv fremdrift
I hovedsak fordeles kreftene forover og bakover etter behov, og den elektroniske differensialbremsen fordeler dreiemoment utover eller innover på bakakselen for å hjelpe bilen til å finne det beste sporet til enhver tid.
Det hele samarbeider med ESP (antiskrenssystemet), og griper inn allerede før føreren kan kjenne at det trengs å gjøre noe.
Under aktiv kjøring imponerer systemet stort og muliggjør svært effektiv og rask fremdrift.
Bilen sitter som et skudd i de kjappeste svingene, mens differensialbremsen flytter krefter mellom bakhjulene fra en rask inngang til en enda raskere utgang av svingen.
Imponerende.
Kombinasjonen 4x4 + eLSD og FlexRide favoriserer effektiv, rask og sikker fremdrift også på vanskelig føre.
Hva koster den?
Vi har dessverre ikke fått prisene fra Opel-importøren i skrivende stund.
Men vi kan foreta kvalifiserte gjetninger.
Som vi nevnte innledningsvis - det koster å være kar.
For full pakke som beskrevet her nærmer vi oss halvmillionen, vil vi tro.
Når vi får prisene fra Opel vil vi bekrefte eller eventuelt avkrefte dette.
I utgangspunktet er Sports Tourer, altså stasjonsvognen, 20.000 kroner dyrere enn sedanen/kombikupéen.
Vi har beregnet at påslaget for automatgir vil komme på cirka 30.000 kroner.
Når det gjelder firehjulsdrift har vi tidligere konstatert en kostnadsøkning på 67.000 - 70.000 kroner for systemet vi har med å gjøre her.
En god del av dette er selvsagt økning i avgiftsnivået grunnet vekt og høyere utslipp.
Med utgangspunkt i en Opel Insignia Sports Tourer 2.0 CDTi 160 hk Cosmo har vi i utgangspunktet en pris før frakt og levering på 395.000 kroner.
Regner vi et tillegg for Adaptive 4x4 på 70.000 kroner havner vi altså på 465.000 kroner.
Med automat i tillegg blir prisen, hvis våre hypoteser stemmer, omtrent 495.000 kroner.
Til sammenligning koster en tilsvarende Passat 468.000 kroner.
(2.0 TDI 170 hk 6-trinns DSG 4Motion Highline).
Den er riktignok en aldrende modell og veier 200 kilo mindre.
Vi kommer tilbake med de endelige prisene på et senere tidspunkt.
| 1
|
200218
|
TEST:LifeProof fre for iPhone 5
Dekselet som lover å gjøre mobilen din vanntett og støtsikker.
Det måtte prøves.
Selv om vann og støt er er en dårlig kombinasjon for alle smartmobiler, kan du være trygg på én ting:
Før eller siden deiser mobilen din i bakken, og da er det kun flaks eller uflaks som avgjør om mobilen overlever.
Dette har selvsagt tilbehørsprodusentene fått med seg, og de aller fleste mobileiere bruker i dag en eller annen form for mobildeksel.
Dagens testeksemplar er altså ikke alene, men den skryter av å være tøffere enn mange av konkurrentene.
Tåler vann og støt
Ifølge produsentens skrytebrosjyre skal:
Dekselet gjøre mobilen vanntett ned til 2 meter i opp til 30 minutter.
Den vil med andre ord også holde snø, fukt og støvpartikler ute, og tilfredsstiller IP-68-standarden.Dekselet skal også sørge for at mobilen tåler fall fra 2 meter.
(Her tilfredsstiller den militærstandarden US Military Standard MIL-STD 810F-516)
Vær nøye!
Selve dekselet er todelt, med en bak- og frampart, som så kneppes sammen rundt mobilen, og her gjelder det naturlig nok å være nøye om du vil at mobilen skal overleve.
Når dette er gjort, må du sjekke at hodetelefonbeskyttelsen er skrudd fast, og at ladeporten lukket.
Produsenten oppfordrer forøvrig til å gjennomføre en vanntest med et tomt deksel i en hel time, altså før du legger mobilen på plass.
Vi smilte litt overbærende av det på forhånd, men fant raskt ut at det var en god idé.
Vår vanntest avslørte nemlig at vi hadde slurvet med kneppingen.
Hadde mobilen vært på plass ville den garantert blitt ødelagt.
Med andre ord:
En nyttig påminnelse.
Her overlever iPhonen vanntesten!
You need a browser that can handle Iframes to be able to view this page.
Som du ser i videoen fungerte dekselet til slutt slik det skulle, men det hjelper jo lite med god beskyttelse om brukeropplevelsen av mobilen blir ødelagt.
Det var heldigvis ikke tilfelle:
Betjeningen av skjermen fungerer bra med dekselet på plass, og alle tastene og hovedknappen på iPhonen virker som før.
Lading skjer ganske enkelt ved at du vipper ut dekselet nedenfor, og stikker ladekabelen inn.
To ting bør du likevel merke deg:
Uformingen av dekselet gjør nemlig at du ikke kan dokke mobilen mens dekselet er på.
Det kan være en stort minus for noen.
Skal du høre på musikk via hodetelefonutgangen, må du også bruke overgangskabelen som følger med.
Som nevnt skrus den fast i dekselet og sitter dermed svært godt fast.
Når den ikke er i bruk, må du imidlertid sette på plass en av de to medfølgende proppene, og akkurat dette synes vi er litt tungvint.
I løpet av vår testperiode har vi for eksempel rukket å glemme overgangskabelen hjemme flere ganger, og da blir det rett og slett ikke noe musikk selv om du har med hodeklokkene.
Vi gleder oss heller ikke til den gangen vi klarer å rote bort proppene, men trøsten her er at det er mulig å feste den ene proppen på selve overgangskabelen.
Konklusjon
Poenget med dette dekselet er ikke at du skal kunne kaste mobilen i veggen, eller dynke den i hver søledam du finner.
Det vil aldri gå bra.
I stedet skal det redde mobilen din den ene gangen du kløner det til.
Enten det nå er ved å miste den på et hardt underlag eller i det våte element, og akkurat der mener vi den gjør en god jobb.
Er du redd for å ødelegge mobilen din kan altså dette være noe for deg.
Lifeproof
Frē for iPhone 5/5s/SE
| 1
|
200230
|
F-Zero GX
Nok en klassisk Nintendo-serie debuterer på GameCube, og nok en gang er resultatet meget imponerende.
F-Zero er det originale futuristiske racinspillet.
Spill som Wipeout og Quantum Redshift tok sjangeren til nye høyder, men Nintendo startet det hele for ca. 12 år siden på Super Nintedo-maskinen.
Og det skulle bare mangle at serien fikk en oppdatering på GameCube.
LES OGSÅ:
Futuristiske racing-spill har tendenser til å inneholde små, raske fly/biler med jetmotorer, samt helt usannsynlige baner.
F-Zero GX er intet unntak, men spillet gjør det hele mer elegant enn mange lignende titler.
Siden spillet er en klassisk serie, inneholder det mange av de samme elementene som gjorde de tidligere utgavene til suksesser.
Vi har de samme pilotene, ledet av Captain Falcon, mange av banene er ganske like, og strukturen har ikke forandret seg stort.
Det er rett og slett enda kulere enn før.
For første gang med historie
Hoveddelen av spillet ligger i Grand Prix-moduset.
Det er tre klasser du kan spille , og hver av dem består av en rekke baner av varierende vanskelighetsgrad.
Klarer du de tre klassene, låses den siste klassen opp.
I tillegg til Grand Prix har vi også de vanlige Time Attack og Vs.-modusene.
Men utviklerne gir oss også en helt ny modus som ikke fantes i de eldre F-Zero-spillene, og som faktisk forteller en skikkelig historie.
Story Mode, som den heter, handler om Captain Falcon.
Historien blir fortalt gjennom stilige dataanimerte filmklipp, og det er faktisk første gang vi får vite noe om bakgrunnen til karakterene i spillet.
Det er naturligvis plass til en god del kjøring i Story-modusen også, og noen av de tøffeste banene er plassert der.
Banene i F-Zero GX er for øvrig et kapittel for seg selv.
Noen er relativt flate, med enkle kurver og svinger, mens andre er bare helt sinnsyke.
Hva med baner som foregår på innsiden, eller enda bedre, på utsiden av et rør?
Det er ofte diverse hindere plasser rundt omkring, som miner eller områder som reduserer farten på flyet ditt.
Designen på banene er glimrende, og det er godt over 20 av dem.
Mange er selvsagt låst til å begynne med.
Det viktigste med F-Zero er fartsfølelsen.
Flyene går i nesten 2000 kilometer i timen, og det råeste er at det faktisk kjennes slik.
Farten er ekstrem, og etter å ha fullført den første runden får du i tillegg såkalt boost, som du kan bruke for å fly enda fortere.
Boosten bruker imidlertid opp energien din, så du må være forsiktig og ikke overdrive.
Det er ingen ordentlige våpen i F-Zero, slik som i for eksempel Wipeout, men du kan angripe dine motstandere ved å spinne flyet ditt.
Vanskelig, men gøy
F-Zero GX blir ekstremt krevende lenger ut i spillet, og du må konsentere deg hundre prosent på det du gjør for å få en god plassering.
F-Zero-veteranene synes sikkert det er bare fint, men vanskelighetsgraden kan virke avskrekkende for nybegynnere.
Det som også er positivt er mulighetene for å bygge ditt eget fly.
Du kan designe og oppgradere egenskapene til flyet, noe som forlenger spillets levetid betraktelig.
En annen kul mulighet er at F-Zero GX kan brukes sammen med arcade-versjonen av spillet, forutsatt at du klarer å finne en her til lands.
Du kan ta med minnekortet til en spillehall, og banene du låser opp i arcademaskinen låses også opp på GameCube-versjonen.
Disse banene kan selvsagt også låses opp ved vanlig spilling, men det er en mye mer krevende jobb.
Totalt gjennomført
Når det gjelder grafikken er F-Zero GX rett og slett ekstremt lekker.
Nydelige spesialeffekter og fargesprakende baner med flotte bakgrunner gjør opplevelsen meget imponerende.
Det er absolutt et av de peneste racingspillene akkurat nå, uansett plattform.
Lyden derimot, domineres av halvdårlige rockesanger med latterlige tekster - ganske smaksløst, men det bidrar vel på sin måte til F-Zero-stemningen.
F-Zero GX er ganske essensielt kjøp for alle GameCube-eiere.
Det er fullstendig urealistisk, men meget givende og vanvittig morsomt.
Vi tør påstå at det faktisk er et av de aller feteste racingspillene akkurat nå, med mindre du kun sverger til ultrarealistiske simulasjoner a la Gran Turismo.
Varm anbefaling.
| 1
|
200231
|
Bosch GSR 18 V-EC TE
Ny, lett og børsteløs skruautomat.
Men duger den til tøffe jobber?
En skruautomat, noen kaller dem gipstrekker, er blant de mest arbeidsbesparende verktøy som finnes.
Med skruer på bånd og automatisk framtrekk er den mange ganger så effektiv som å skru for hånd.
En skruautomat er også svært enkel å bruke.
Den brukes i utgangspunktet som en vanlig drill, men har en egen mekanisme i front og en kløtsj.
Når du starter maskinen er det bare å dytte den inn der du skal ha skruen, løfte den når skruen er inne, og kløtsjen frigjøres.
Du stopper ikke, men lar motoren gå, plasserer og dytter den inn der neste skrue skal være, som så skrur seg inn til perfekt dybde.
Poenget er altså at du lar motoren gå hele tiden.
Bitsen kobles til når du dytter og løses ut når skruen er inne uten at du gjør noe som helst.
Når du får teken etter å ha øvd et par minutter, tar hver skrue under et sekund å skru inn.
For en amatør kan samme jobben gjerne ta ti sekunder per skrue eller mer hvis det skal gjøres manuelt.
Ikke bare til gipsplater.
Det finnes relativt lette og enkle skruautomater som bare egner seg til å skru gipsplater med.
Det finnes imidlertid også kraftigere saker som kan skru panel, terrassebord og andre større oppgaver.
Da må det håndteres litt større og lengre skruer.
Til gipsplater på trestendere brukes 3,9 millimeter-skruer i 30 eller 40 millimeter lengde, terrasseskruer er gjerne 4,2 millimeter og 55 millimeter lange.
GSR 18 V-EC TE - to fluer i en smekk
Ny batteriteknologi og ny motorløsning gjør at det er mulig å lage en skruautomat som både er lett og kraftig, og med lang brukstid.
Med lithiumbatterier og børsteløs motor kan konstruksjonen gjøres lettere og mer kompakt uten å svekke ytelsen.
Vår egen trofaste gamle Senco Duraspin DS275-18 veier 2,85 kilo, og det kjennes når man skrur i tak.
Men Bosch sin modell, som vi har testet her, veier bare 1,9 kilo og er vesentlig mindre i omfang.
en er like kraftig, og gjør jobben enklere og med mindre påkjenning for brukeren.
I bruk
En skruautomat består av selve skrumaskinen og forsatsen med framtrekk, og er vesentlig lengre enn en vanlig drill.
Den kan bli noe fortung.
Men balansen i denne kombinasjonen er utmerket, og grepet er godt.
Å tre inn et bånd med skruer går veldig lett når man holder i den øverste skruen og trekker båndet inn i materen.
Skyver man nedenfra butter det lett i undersiden av framtrekket.
En liten detalj man venner seg til.
Hele føringen er veldig åpen, derfor er det ikke mange steder hvor borestøv lett samler seg.
Samtidig er det lett å blåse maskinen ren etter bruk.
Selve framtrekket er stramt og presist, samtidig som det ikke krever ekstra kraft for å trekke fram neste skrue mens man borer.
Vi likte svært godt innstillingen for skruelengde.
Det gjøres ved å presse ned den lille tappen, så skyves framtrekket til riktig posisjon.
Området er mellom 25 og 55 millimeter som er tydelig indikert på underste kant.
Justering av dybden gjøres med det røde hjulet, og du ser tydelig hvordan den lille indikatoren flytter seg i åpningen.
For kontinuerlig arbeide kan du låse triggeren, slik at maskinen kjører helt til du klemmer lett på triggeren for å løse ut og stoppe motoren.
Maskinen kan også brukes til å skru uten automatisk mating, MA 55 fjernes enkelt ved å bare trekke den av.
Deretter må hette settes på i stedet og holder for standard bits må brukes.
Maskinen starter og kjører som en vanlig drill, men skrur først når du presser, og løser ut av seg selv når skruen er helt skrudd inn og hylsen rundt treffer emnet.
Det er også lys og en plass til små bits nederst på grepet.
Konklusjon
Denne kombinasjonen var rett og slett ypperlig.
Selve maskinen har nok av kraft, skrur med høy hastighet og med skruautomaten MA 55 blir den et supereffektivt og brukervennlig verktøy som sparer enormt med tid og ergrelser.
Justering for varierende skruelengder er enkelt og krever ikke verktøy.
Dybdejusteringen er brukervennlig og gir tydelig indikasjon.
Prisen som Prisjakt lister opp under er for komplett sett med skrumaskin og automatforsats i koffert med lader og 2 stk.
4.0 Ah batterier.
Skrumaskinen uten batteri har vi sett til 2372,50 kroner og MA 55 til 935 kroner.
Som med alle systemløsninger blir det dyrt hvis du kjøper verktøy fra flere produsenter og må ha mange forskjellige ladere og batterier.
Bosch GSR 18 V-EC TE (2x4,0Ah)
| 1
|
200232
|
Cinet SmartBook 1200
Etter å ha testet Smartbook 1100 ble vi overbevist om at Cinet for alvor er på vei tilbake som en tung og viktig aktør på det norske bærbar PC-markedet.
Nå har vi også testet storebror 1200, som er en kraftigere løsning som i tillegg kan skreddersys.
Hva sier vi nå?
Cinet er på offensiven for tiden, og har lansert to bærbare PCer basert på Intel Centrino-plattformen.
Den rimeligste modellen er en ultraportabel lekkerbisken som bærer navnet Smartbook 1100.
Den gjorde et meget godt inntrykk på oss, Les testen her.
LES OGSÅ:
Nå har vi også sett nærmere på storebror Smartbook 1200.
Dette er en kraftigere maskin med blant annet større skjerm og langt kraftigere grafikkløsning.
Her er en rask oversikt over vårt testeksemplar:
Intel Pentium M 1,3 GHz*
256 MB DDR SDRAM*
15" TFT-skjerm, 1400 x 1050 punkters oppløsning
ATI Mobility Radeon 9000 grafikk (64 MB)
40 GB harddisk, 4200 rpm*
Kombinert DVD-leser/CD-brenner (8x DVD, 24x 10x 24x CD)
WLAN
Infrarød port i fronten
4 x USB 2.0-porter
4in1 minnekortleser i front (SD/MMC/SmartMedia/MemoryStick)
Firewire-port
1000/100/10 Mbit nettverk
56 Kb modem
1 x PCMCIA
Kontakt for portreplikator
*Kan skreddersys
Vi merker oss først og fremst grafikkbrikken, som er den raskeste på markedet i skrivende stund, samt støtten for Gigabit-LAN (10 ganger raskere nettverk).
Sistnevnte er faktisk første gang vi har sett på en bærbar PC.
I tillegg til ovennevnte har PCen både VGA med TV-utgang, parallellport, samt lyd inn- og utganger.
Det er med andre ord en PC som er helt i toppklassen med hensyn til utstyr og tilkoblingsmuligheter.
Smartbook 1200 kan skreddersys, og leveres med prosessorhastigheter fra 1.3 - 1.7GHz, minne fra 256MB - 1GB og harddisk-kapasiteter på 30/40/60GB.
PCen leveres med Windows XP Professional, samt programmer for CD-brenning og DVD-avspilling.
Dessuten merker vi oss at PCen leveres med en praktisk, godt polstret bæreveske.
Bra!
Samler støv
Designmessig skiller de to modellene seg kraftig fra hverandre, og bærer derfor ikke preg av å være to modeller fra samme serie.
Vi ble nokså forbauset over at Cinet har valgt et chassis med horisontale striper preget inn i plasten på innsiden på 1200; disse kan bli reale støvsamlere etter hvert, noe som ikke vil være særlig lekkert.
For øvrig er det lite å sette fingeren på; Lokket er i børstet (og stripet) metall, og sørger for god beskyttelse for skjermen.
Samtlige tilkoblingspunkter har logiske og "riktige" plasseringer.
Et sett stereohøyttalere er plassert i fronten, disse formidler lyd, men er uegnet til musikk, i likhet med de fleste høyttalerløsninger for bærbare PCer.
Tastaturet er stort og meget godt og stille å skrive på.
På grunn av størrelsen er vi mindre kritiske til at det er plassert taster til høyre for slette- og returtaster, noe som på små tastaturer ofte kan føre til at man trykker på feil tast.
Vi merker oss at tastaturplaten gynger litt på høyre side, men ikke plagsomt.
Skjermen er gjennomsnittlig lyssterk, litt mindre lyssterk enn skjermen hos lillebror Smartbook 1100, men god nok under de fleste forhold.
Oppløsningen er også her på 1400 x 1050 punkter, som vi synes er ideell for denne skjermstørrelsen.
Noen vil kanskje innvende at skriften blir litt for liten, men disse kan eventuelt øke skriftsstørrelsen i operativsystemet.
Nesten ikke lyd
I likhet med Centrino-modellene Zepto Znote 4100 og Acer Travelmate 800, er Cinet Smartbook 1200 utstyrt med en av markedets kraftigste grafikkbrikker for bærbare PCer fra ATI.
Alle tre maskiner oppfører seg nøyaktig likt med hensyn til viftestøy.
I klartekst betyr det at viften kun starter i de mest krevende situasjoner (for eksempel 3D-spilling), for så å avslutte umiddelbart etter at oppgaven er utført.
Viften er dessuten støysvak, så her er liten grunn til kritikk.
Grafikkytelsen er rett og slett enestående god.
Det merkes i våre 3D-tester, der vi ikke opplevde tilløp til "hakking" i det hele tatt.
Ytelsestall på over 7000 i 3DMark 2001 er da også sjelden kost på bærbar-fronten.
Til sammenligning oppnådde Smartbook 1100 rundt 1500 poeng, og da snakker vi tross alt om brukbar 3D-ytelse for vanlige PC-brukere.
Batterilevetidstesten ble derimot ikke så positiv som vi hadde sett for oss; med WLAN-støtten skrudd av varte batteriet i rundt 3 1/2 time.
Det er kortere levetid enn de fleste Centrino-maskinene vi har testet, men bedre enn de fleste PCene med Pentium 4-prosessor.
De øvrige ytelsene bød ikke på nevneverdige overraskelser, den opplevdes som kjapp og fin i alle situasjoner.
For flere detaljer omkring ytelse og egenskaper, klikk på Tekniske data i oppsummeringsboksen.
Konklusjon
Utvalget av Centrino-PCer begynner å bli omfattende, og prisene er helt klart på vei nedover.
Cinet Smartbook 1200 er blant de beste kjøpene akkurat nå, dersom du er ute etter både rå grafikkytelse og mange tilkoblingsmuligheter.
Ser vi bort fra den omtale pregingen i plasten, samt batterilevetid som er noe under det vi hadde forventet, er dette en PC som holder mål i alle bauger og kanter.
Og ja, 1,3 GHz holder for de fleste dødelige, og tilsvarer 2 GHz dersom prosessoren hadde vær av typen Pentium 4.
Siste før sommerferien
Med denne testen tar bærbar PC-redaksjonen sommerferie.
Men følg med - i neste uke kåres testvinnerne blant PCene som er testet så langt i år!
| 1
|
200234
|
Elitegroup G610
Multicom leverte en bærbar som er satt opp som en komplett Media Center-PC.
Med den raskeste prosessoren i tillegg var vi spente på denne.
Fulle spesifikasjoner:
LES OGSÅ:
Intel Core Duo T2300 15.4" WXGA / 1280x800 / Glare 1024MB (1 stk / 1 stk ledig) 80GB 5400RPM 8X DVD+-RW Radeon X1400 128MB Intel PRO Wireless 3945ABG 1000 Mbps 4 Expresscard MS / MS Pro / SD / MMC S-video + VGA Windows XP MediaCenter 2005 Norsk OEM 363.0(W) x 281.0(D) x 27.0(H)mm/30.0 mm Vekt:
3 kg
Også denne bærbare kom i blank svart utførelse, men designet var svært annerledes en HP. Elitegroup kommer med matte avrundete sider, mens fronten er rett.
Batteriet stikker litt ut fra baksiden av maskinen, men det er likevel plass til noen kontakter på baksiden.
Vi finner TV-antennekontakt på den ene siden og 2 USB-porter på den andre siden.
Tilkoblingene forøvrig sitter på sidene, det er ingen ting kontakter i front.
Maskinen var satt opp med et svært høyt lydnivå på bipp'e-lydene ved oppstart og alarmer.
Da batteriet var i ferd med å gå ut under testen ble vi nesten skremt.
Her var det alarmnivå i klasse med de mest påtrengende røykvarslere...
Tastaturet har vi et par anmerkinger til, det er plasseringen av Fn-tasten i nederste venstre hjørne.
Der finner vi vanligvis Ctrl-tasten, noe vi absolutt foretrekker.
Enter-tasten var også for liten, den dekker bare en rad i høyden, vi foretrekker 2.
Ellers har er tastaturet utmerket å skrive på.
Det finnes også en rad med knapper ved hengselet, for direkte oppstart av epost, nettleser osv.
Skjermen er den samme som på de andre maskinene i denne testrunden.
1280 x 800, blank og skinnende og med begrenset betraktninvsvinkel.
Etterslepet er ikke sjenerende.
Her var skjermen ikke satt opp ClearType aktiv, dermed slapp vi å slå av dette.
MediaCenter
Elitegroup G610 er altså utstyrt som fullverdig mediesenter, med innebygd TV-tuner og Media Center fjernkontroll.
Vi koblet til antennekabelen med den ene av overgangene, kjørte veiviseren og kom i mål på kort tid, med full tilgang til alle kanaler som leveres på vår analoge blindtarm av en UPC-kabel som ikke har vært oppgradert siden Janco's dager.
Bildekvaliteten var ikke den beste vi har sett, men her må nok kabelen ta sin del av skylda.
Ytelse
Selv om maskinen på papiret skal ha en litt vassere prosessor enn maskinen fra Acer, så lå den faktisk et lite hakk under på testene.
Vi er her over i det målbare, men knapt merkbare forskjellene.
Grafikkdelen Radeon X1400 var litt vassere enn nVidia-løsningen hos HP, men Acer tok innersvingen med sin X1600.
Støymessig var Elitegroup en behagelig opplevelse (bortsett fra bip'ene).
Batterilevetiden var derimot den dårligste i denne testrunden, med litt stusslige 1:31 i Batterymark.
Konklusjon
Siden maskinen er utstyrt med TV-tuner og MediaCenter utgaven av Windows, så henvender den seg til brukere med litt andre behov enn den generelle bruker.
Prisen man må betale er både størrelse og vekt, her snakker vi om nesten 3,7 kg, en del mer enn det som ble oppgitt av levarandøren.
Maskinen har ellers god ytelse på de fleste områder og et stilig design.
Det som trekker ned er ekstra vekt og batterilevetiden.
| 1
|
200236
|
Canon Pixma MP500
Canon imponerer stort på funksjoner, hastighet og kvalitet, og Pixma MP500 stikker av med best i test-stemplet, knepent foran HP Photosmart 3210.
Skriveren er relativt stor, men har en framoverlent og smakfull design.
LES OGSÅ:
Den er nest dyrest, men har også mange spennende funksjoner, hør bare her:
Skanner, kopimaskin og skriver Automatisk tosidig utskrift Kan skanne flere fotos samtidig, og skille dem i fotoprogrammet Kan skrive direkte på CD/DVD-plater 2,5" skjerm for bildevisning Minnekortleser for alle aktuelle korttyper Direkteutskrift fra kamera Infrarød port Bluetooth-støtte ved hjelp av adapter (ekstrautstyr)
Se flere tekniske data
Skanneren har et stort, leddet lokk, men klarer ikke å avskanne detaljer som ligger over skanneflaten med like godt resultat som HP Photosmart 3210.
Det blir raskt noe ufokusert.
Brukervennlighet
Skriveren har mange funksjoner, men er likevel ganske enkel å betjene, blant annet takket være norske menyer og godt merkede knapper.
Vi misliker plasseringen av minnekortleseren, den er tilbaketrukket på høyre side, og vanskelig tilgjengelig.
Av en eller annen grunn blir minnekortene skrivebeskyttet, og skal du for eksempel slette bildene via filbehandleren på PCen, må du aktivere dette via skriverpanelet.
Og det er ingen lett prosess, hele 12 klikk måtte vi gjennom før dette var gjort.
Og den måtte for ordens skyld deaktiveres igjen dersom vi ønsket å skrive ut bilder direkte fra minnekortet.
Irriterende.
Bortsett fra dette er innsigelsene få.
Installasjonen var enkel (men noe plasskrevende), programpakken fyldig og brukervennlig.
Her er mye nyttig!
Skannedialogen inneholder mange opsjoner, så her kan man virkelig få boltret seg med forskjellige innstillinger.
Kvalitet og hastighet
Kvaliteten på skanneren er testens beste.
Ingen andre fikk med seg så mange detaljer i de lyseste partiene.
Utskriftskvaliteten er helt i toppen på alle typer oppgaver, og spesielt fotokvaliteten imponerte oss stort.
Ved kopiering hendte det at gråtoner fikk noe fargestikk, men ikke mer enn at det kun ble oppdaget når originalen lå ved siden av.
Generelt var det meget vanskelig å skille kopiene fra originalen.
Også hastighetsmessig innfridde MP500, og hastigheten på fotokopiering/utskrift var det kun HP-skriveren som kunne matche.
Innskanning var det ingen som var raskere på enn Canon denne gangen.
Konklusjon
Denne skriveren er vårt førstevalg i de aller fleste situasjoner, kanskje med unntak av minnekortleseren.
Kvaliteten er topp og hastigheten er også helt i toppen på det meste.
Nyttige ekstrafunksjoner som CD-print og automatisk tosidig utskrift blir tungen på vektskålen - Canon Pixma MP500 er best i test høsten 2005.
Tilbake til testforsiden
| 1
|
200237
|
Støvsuger og vasker samtidig
Med denne kan du vaske gulvet, uten at du selv føler deg som ei vaskefille etterpå ...
Philips Aqua Trio Pro er som et Kinderegg:
Den lover at den skal støvsuge, vaske og tørke opp på én gang.
Det er nesten for godt til å være sant.
Vi har testet mirakelmaskinen, og må si at vi har blitt ganske glad i den.
Joda, den har sine lyter og humørsvingninger.
Men det som er fantastisk deilig er at vi nå kan vaske gulvet uten å føle oss som ei vaskefille selv etterpå - noe vi vanligvis gjør etter en runde med støvsugeren først og vaskefilla etterpå.
Og det blir veldig rent, i alle fall stort sett ... og om du ikke kikker så nøye langs kantene og hjørnene.
Så lett at vi vasker mye mer
Troikaen fra Philips er enkel i bruk.
Du fyller vann og eventuelt vaskemiddel, så setter du i stikkontakten - og du er i gang.
Støvsugermoppen starter når du legger håndtaket bakover og holder inn en hendel i håndtaket.
Støvsugeren skal suge opp smuler og skitt og mikrofiberbørstene skal rengjøre gulvet ved hjelp av vanndamp og børsteeffekt.
Og ifølge produsenten, skal luftstrømmen fra børstenes roteringshastighet sørge for å tørke gulvet nesten helt tørt.
Vi liker at den er såpass enkel i bruk.
Det er mye lettere å ta den frem og dra over gulvene en ekstra gang innimellom, når det bare er å fylle beholderen med vann og vaskemiddel og rulle den over gulvene.
Det kan vi gjøre mens middagen er i ovnen.
Eller mens vi venter på gjestene - for det er virkelig ingen fysisk belastning ved å trille den rolig over gulvet.
Du blir ikke svett og får ikke vannsøl på klærne.
Dette er ganske enkelt superlett.
Det er mye mer organisering om du må ut med størvsugeren først og deretter frem med vaskebøtta og langkosten, eller moppen.
For ikke å snakke om hvor mye mer anstrengende det er.
Men smulene blir liggende i hjørnene
I teorien hadde det vært supert dersom vi kunne greid oss med kun denne støvsugermoppen.
Om vi ikke trengte støvsuger i tillegg.
Og heller ikke mopp eller vaskebøtte.
Men sånn er det ikke.
For selv om støvsugermoppen gjør en god jobb der den faktisk kommer til, så er det verre langs kantene, inntil veggen og i hjørnene.
I praksis etterlates det en 3 centimeters kant inn mot alle møbler, kanter og hjørner som du ikke kommer til, hverken med støvsuger- eller vaskeeffekt.
Der blir støv, smuler og skitt liggende.
Så da må vi frem med kost, støvsuger eller mopp likevel ...
Tørker den virkelig gulvet nesten helt tørt?
Vi har testet støvsugermoppen på kjøkken med vinylbelegg og i husets entréområde, med fliser.
Men vi har ikke tatt sjansen å å forsøke oss på husets øvrige gulvflater, fordi det hovedsakelig er parkett.
Støvsugermoppen etterlater nemlig en god del fukt på gulvet, og det er ikke bra for parketten.
Vi liker våtvasking av vinylgulvet på kjøkken og flisene i entréen, og der blir det skikkelig rent og fint med denne støvsugermoppen.
Men vi ville ikke bruke den på parketten - der holder vi oss til støvsuger og mopp.
Den glir ikke akkurat lydløst over dørstokken ...
Philips' støvsugermopp trives best innenfor et lukket område.
Dersom du skal flytte den til andre rom i en annen etasje eller over dørstokken, er den ikke like glad.
Joda, du kan fint bære den opp og ned trapper, men den veier 6,7 kilo, så det kan være litt å løfte på.
Spesielt verdt å tenke på for deg som kanskje ikke bør løfte så mye (og tungt).
Den liker heller ikke dørstokker noe særlig.
Vi endte opp med en dam av vannsøl etter at vi hadde dyttet støvsugermoppen over dørstokken, selv om vi ikke hadde den i på-modus når vi kjørte den over.
Hva er det som skjer?
Tre av fire sider i den medfølgende produktbeskrivelsen er dedikert eventuelle problemer du kan støte på ved bruk av produktet - og med problemløsninger.
Det er to typer feilvarslinger på selve enheten:
Den lyser med blått lys og skrur seg av dersom vannbeholderne må etterfylles eller tømmes.
Og den skal lyse rødt og skru seg av dersom det er noe som blokkerer børstene og som må fjernes før du kan fortsette.
Etter vår erfaring, lyste den imidlertid rødt og skrudde seg av også når den begynte å bli sliten, etter å ha jobbet en stund, cirka 10-15 minutter.
Noe som skjer hver gang vi er 2/3 ferdige med kjøkkengulvet på 32 kvadratmeter.
Da lyser det rødt, og støvsugermoppen kobler ut.
Ved kontroll av børster og omliggende områder, har det ikke vært noe som blokkerer børstene eller som skulle medføre en slik feilmelding.
Vi har fortsatt fått startet den opp igjen, men den vil da kun gå 9-10 sekunder før den kobler ut igjen.
Og sånn går det slag i slag.
Vi har vasket resten av gulvet slik, men det er unektelig litt irriterende.
Mest fordi at når du skal til med gulvvask, så vil du ikke trøble med tekniske innretninger som ikke virker som de skal.
På mindre arealer går det imidlertid helt fint å vaske hele flaten uten oppbrudd, vi har gode erfaringer med det på flater på rundt 20 kvadratmeter.
Det virker dermed som om den kobler inn denne feilmeldingen når produktet har gått en god stund.
Her kan du se hvordan den oppfører seg, og litt av hvilke lyter den har:
You need a browser that can handle Iframes to be able to view this page.
Men er den verdt pengene?
Støvsugermoppen er dyr.
Den koster 3.999 kroner.
Og dette er noe du må ha i tillegg til en vanlig støvsuger, for den kommer ikke til overalt - som inntil lister og i hjørner, samt under møbler.
Den er også ganske høy, slik at vi ikke får den skikkelig inn under skap og benker - og om du kjører den så langt frem at den vipper opp i fremkant, vil den begynne å spinne med børstene.
Hvorvidt den er verdt investeringen, må du ta stilling til selv, men vi synes at dette blir litt for dyrt i forhold til bruksområde.
Og det er synd.
For selv om den har sine lyter, som at den kutter når den blir for sliten, eller at den ikke vasker eller støvsuger inntil kanter og hjørner, og at den er litt tung å bære opp og ned i trappene, så synes vi den vasker veldig bra når alt fungerer.
Og vi kan ha nyvaskede gulv flere dager i uka uten at vi trenger å streve oss svette for å få det til.
Og det gjør at det er såpass lett tilgjengelig at vi gjerne drar den frem én gang ekstra, bare for å få den gode følelsen av nyvaskede gulv.
Men 4.000 kroner er for stivt.
Spesielt kombinert med produktets tidligere nevnte begrensninger og lyter.
Philips AquaTrio Pro FC7088
| 0
|
200238
|
007:Everything or Nothing
For å fylle tomrommet mellom James Bond-filmene, slipper Electronic Arts et nytt 007-spill.
Er dette kun et halvdårlig lisens-spill, eller er det faktisk moro å leke superspion?
James Bond-spillene har variert fra suksess til middelmådighet.
De fleste husker den glimrende GoldenEye på Nintendo 64, mens det nyligste spillet, Nightfire, var nokså ujevnt.
Det knyttet seg derfor mye spenning til Everything or Nothing, og vi må med glede innrømme at spillet har innfridd forventningene.
LES OGSÅ:
Et element som uten tvil gjør spillet til et såpass underholdende opplevelse er at EA har brukt store penger på å få med seg en lang rekke flotte skuespillere.
Viktigst av alt har Pierce Brosnan bidratt med stemmen, sammen med Judi Dench som M og John Cleese som Q. I tillegg spiller Willem Dafoe skurken, R&B-stjernen; Mya dukker opp og står for tittellåten, og vi møter også på Shannon Elizabeth og Heidi Klum.
Og alle Bond-fanatikere vil få et hyggelig gjensyn med selveste Jaws.
Men kjente skuespillere garanterer ikke et godt spill, og heldigvis har utviklerne sørget for et skikkelig historie og meget solid spillbarhet.
Våpen og gadgets
Everything or Nothing er et tredjepersonsspill, og det frie kameraet lar deg få god oversikt over situasjonen.
Bond er god til å skyte, så et imponerende utvalg av våpen er essensielt - men ved flere anledninger vil du få mulighet til å snike, slåss med bare nevene og bruke gadgets.
Spillet overdriver riktignok ikke når det gjelder spionverktøy, og utvalget begrenser seg til dingser som edderkoppbomber og utstyr til å rappelere seg ned.
Noe av det mest oppsiktsvekkende er hvor bra integrert kjøre- og flybrettene er i spillet.
Flere ganger får du sette deg bak rattet i biler eller fly helikopter, og det fungerer meget bra.
EA har brukt den solide Need for Speed-kjøremotoren, så det er ikke rart at det går fort.
Kjørebrettene er relativt enkle og går stort sett ut på å jage noen mens du prøver å unngå eksplosjoner og andre farer, og det fungerer som perfekt avbrekk fra de vanlige oppdragene.
Til fots får James Bond altså skyte og snike, og én spesiell funksjon som gjør livet lettere er såkalt Bond Sense.
Ved å trykke på en av retningsknappene aktiveres en slags spesialsans som lar deg se detaljer du eller ikke ville lagt merke til.
Alle fiendene markeres med rødt og det samme skjer med andre objekter du kan skyte på.
For eksempel svakheter i taket som du kan ødelegge og få taket til å rase ned på fiendene.
Mens du bruker Bond Sense går alt i sakte film, så du får god tid til å sikte deg inn på aktuelle mål.
Flere steder i hvert brett finner du Bond Moments, som er små sideoppdrag.
Disse er ofte flettet inn i brettene på en genial måte, og jo flere av disse du får med deg, desto flere hemmeligheter låser du opp.
Og disse er det mange av.
Spenning hele veien
Selve historien i spillet er typisk Bond - en tidligere KGB-agent prøver å få tak i nanoteknologisk forskning, for å bruke de mikroskopiske robotene til å gjøre slemme ting.
Og James Bond må stoppe han.
Ukomplisert, men historien er spennende og velskrevet, og det finnes til og med flere små koblinger til tildligere filmer.
Teknisk sett er spillet også svært godt laget.
Vi er imponert over hvor mye den digitale utgaven av Pierce Brosnan ligner på seg selv, og animasjonene, spesialeffektene og teksturene er av høyeste kvalitet.
Det er ikke mye å utsette på hverken grafikk eller lyd, og presentasjonen er upåklagelig.
Det er ingen tvil om at dette er et spill med høyt budsjett.
Det er ikke mye i veien med Everything or Nothing.
De eneste feilene vi fant var noen små problemer med å sikte inn på fiendene, og spillet er heller ikke verdens lengste.
Men så lenge det varer, er det fullt av hektisk action, med noen underholdende kjøresekvenser innimellom.
Og det store antallet hemmeligheter og Bond Moments gjør det verdt å spille om igjen.
Resultatet er et spill som både Bond-fansen og actionelskere vil kose seg med, og vi nøler ikke med å anbefale det til de aller fleste.
Spillet finnes på PS2, XBox og GameCube.
Mer nyttig fra DinSide Data:
| 1
|
200241
|
Logitech Speaker System Z523
PC-høyttalere blir stadig bedre og billigere.
Disse kan trygt anbefales.
Mange av oss bruker datamaskinen som en underholdningssentral.
Med store bredskjermer, godt bilde og ikke minst god lyd, er det slett ikke noe problem å nyte favorittfilmen eller favorittmusikken på PC-en.
Og utstyret som gir en god opplevelse blir stadig billigere og bedre.
Logitech er blant produsentene som har satset stort på lyd- og høyttalerutstyr til PC-en i mange år, og vi har tidligere testet flere løsninger, mye har vært bra.
Optimalisert for skrivebordet
Nylig lanserte selskapet flere nye 2.1-høyttalere (to satellitter + en subwoofer/basshøyttaler).
Slike sett er ideelle for skrivebordet, siden basshøyttaleren står på gulvet og bare to relativt små satellitter plasseres ved siden av skjermen.
Modellen Z523 (40 watt RMS) fant vi spesielt interessant, siden satellittene har høyttalere både foran og bak.
Hvis høyttalerne for eksempel står på et bord, betyr det ingenting hvilken side man befinner seg på, lydopplevelsen vil bli den samme.
Og om du har plassert PC-pulten inntil en vegg veggen kun fungere som en reflektor for høyttalerne på baksiden, og i vårt tilfelle synes vi bare det gav en ekstra dimensjon til lydbildet.
Buldre buldre brak
Og vi likte den fyldige lyden meget godt, spesielt til spilling og film, takket være en overraskende dyp og kraftig bass.
Høyre satellitt har kontroll både for volum og bass, og så snart bassen var skrudd til over midtposisjon, begynte det å buldre i gulvet.
Subwooferen er nemlig utstyrt med to høyttalere, en på siden og en med et 16.5 cm trykkammer mot gulvet.
Og vi lover deg at det brumler godt når du skrur opp volumet.
Høyttalerne tåler også meget høyt volum uten at lyden vrenger seg, langt høyere enn man normalt vil skru den når man sitter tett ved.
Men også til musikk duger disse høyttalerne bra, men vi foretrakk å skru ned bassen til under middels, for bassen blir ellers raskt for dominerende i forhold til våre preferanser.
En annen positiv egenskap er at settet er utstyrt med to ekstra stereo-innganger, én på siden av høyre satellitt (minjack, ideell for eksempel til MP3-spilleren), og én på baksiden av subwooferen (phono, ideell for eksempel til DVD/Blu-ray, TV, CD-spiller etc).
Ved siden av inngangen på høyre satellitt sitter også øretelefon-uttak.
Konklusjon
Vi ble meget positivt overrasket over lyden fra Z523, og til skrivebordsbruk nøler vi ikke med å gi det vårt anbefalt-stempel.
Da fungerer settet ypperlig til både musikk, spill og film.
Vi tror også at til en liten stue eller hybel kan dette, sammen med en bærbar PC og MP3-spiller, være mer enn godt nok "stereoanlegg" for mange.
| 1
|
200242
|
Mazda 5
I dette segmentet er konkurransen hard, og Mazda5 har ikke greid å ta sin bit av kaka.
Når det er sagt er dette en kjøreglad flerbruksbil med snill prislapp og mange fleksible løsninger.
Rivalene tilbyr dessverre bedre løsninger, motorer og friskere design.
Mazda kommer nok på bedre tanker etter hvert.
Prøv også:
Ford Grand C-Max, Peugeot 5008
| 1
|
200243
|
Mercenaries
Sulten etter skikkelig action?
Sjelden har det vært så moro å sprenge ting og leke krig som i den overraskende underholdende Mercenaries.
Av og til vil vi ha spill som bare får oss til å koble av, uten å involvere spesielt mye hjerneaktivitet.
Men samtidig er det jo hyggelig hvis et sånt spill har en viss kvalitet, og ikke bare består av fullstendig meningsløs skyting.
Mercenaries er et perfekt eksempel på et solid actionspill som vi kanskje ikke kommer til å huske i all evighet, men som er utrolig moro så lenge det varer.
LES OGSÅ:
Bakgrunnshistorien omhandler en konflikt mellom Sør- og Nord-Korea i nær fremtid, der en reformvennlig nordkoreansk leder blir drept av sin egen sønn, en ondskapsfull terrorist.
Dette ødelegger den delikate maktbalansen i området fullstendig, og flere fraksjoner involverer seg.
Allierte styrker prøver å holde ting under kontroll, kinesere entrer området for å forsøke å ta over Nord-Korea, sørkoreanerne er bekymret over atomvåpen, og den russiske mafiaen prøver å utnytte det hele for å tjene litt penger.
Tøff i trynet
Midt oppi det hele står du, som representant for en gruppe knallharde leiesoldater (du kan velge blant tre karakterer, blant disse vår favoritt, en harry og tøff svenske).
Din jobb er å kontakte samtlige av disse fraksjonene og gjøre oppdrag for dem.
Avhengig av hvem du jobber mest for vil din popularitet hos de andre fraksjonene endre seg, men alt i alt må du gjennomføre alle oppdragene hos alle styrkene for å komme videre.
Spillet har en ganske så åpen, Grand Theft Auto-aktig struktur.
Du får et kart over det store området du kan bevege deg fritt i, og alle fraksjonene du kan jobbe for er markert med et lite flagg.
Det er flere forskjellige byer i spillverdenen, og disse er også kontrollert av de forskjellige grupperingene.
Din trygghet i disse områdene er avhengig av hvor godt forhold du har til de som styrer akkurat der.
Når du vil gjøre et oppdrag, går du bare inn i hovedkvarteret til den fraksjonen du vil jobbe for, og tar en prat.
Oppdragene er morsomme og varierte
men snodig nok innebærer de som regel bruk av store våpen og ender gjerne med mange eksplosjoner.
Ofte vil du få muligheten til å be om assistanse fra luftstyrker, du kan for eksempel be dem om å teppebombe et visst område, eller ta ut en bunkers med kirurgisk presisjon.
Dette resulterer i spektakulær ødeleggelse.
Jo lenger ut i spillet du kommer, desto flere våpen får du tilgang til.
Nye våpen, kjøretøy og luftangrep kan du også kjøpe i en slags nettbutikk du får tilgang til fra din PDA.
Som sagt foregår spillet i et stort, åpent område, med byer, tettsteder og skoger.
Du beveger deg rundt med hjelp av et stort utvalg militære og sivile kjøretøy.
Håndteringen av disse er noe frustrerende, dessverre, de føles ofte litt
flate.
Du kan kapre alle kjøretøy som beveger seg forbi, og du kan også bemanne våpnene til disse.
Det er plassert hendige sirkler utenfor dørene slik at det er lett å se hvor nøyaktig du må stå for å kunne entre bilen eller tanksen
eller til og med helikopteret.
Kortspillet
Et av de store poengene med Mercenaries er å fange 52 nordkoreanske nøkkelpersoner, som er samlet i en kortstokk
ikke ulik kortstokken over de mest ettersøkte irakerne vi så under Irak-krigen.
Disse personene skjuler seg gjerne på forskjellige plasser rundt om i spillverdenen, og når du finner dem er det to ting du kan gjøre.
Du kan rett og slett skyte dem, og verifisere identiteten - men da blir betalingen halvert - eller fange dem levende.
Da må du komme deg i nærheten, slå de ut, tilkalle et helikopter og bære dem bortover.
En ganske så farlig operasjon altså, men det betaler seg.
Spillet har tre hovedettersøkte som fungerer som bosser, når du har tatt disse, åpner nye sett med oppgaver seg.
I god GTA-ånd er det også massevis av hemmelige skatter spredt rundt på kartet, og mange små tilleggsoppdrag.
Samler du inn nok hemmeligheter, får du blant annet noen utrolig kule ekstrakarakterer å spille med.
Middels fin
Grafisk er Mercenaries sånn passelig bra, med veldig fine utendørsområder og dominanse av mørke farger som gir skikkelig krigsstemning.
Men vi blir temmelig lei den spesielle tåke-effekten som gir omtrent alt i spillet utvaskede kanter, og vi merker også at tegneavstanden ikke er spesielt bra når vi flyr helikopter.
Alt i alt, ikke forvent noe fantastisk grafikk her, men spillet gjør for det meste jobben sin.
Lydbildet er derimot meget bra.
Selveste psykopat-svensken Peter Stormare leverer stemmen til den svenske karakteren i spillet, Matthias Nilsson, og musikksporet er dramatisk, majestetisk og samtidig fengende.
Mercenaries er kjempegøy, rett og slett et rent actionspill som involverer og underholder.
Det er ikke en uforglemmelig tittel vi kommer til å sitte med i måneder fremover, men god, gammeldags moro.
En varm anbefaling.
| 1
|
200247
|
SW: Knights of the Old Republic
Ryktene er sanne:
Dette spillet er det beste Star Wars-baserte tittelen på mange år, og du må spille det hvis du har en XBox.
Vil du vite nøyaktig hvorfor, fortsett å lese!
Lovordene haglet da Knights of the Old Republic ble sluppet i USA tidligere i sommer.
Oss europeere måtte dessverre vente helt frem til nå for å få prøvd dette glimrende spillet
men heldigvis var ventetiden verdt det.
Knights of the Old Republic er noe av det beste som har kommet på XBox noensinne, et av de beste Star Wars-baserte spillene, og et fantastisk rollespill i seg selv.
LES OGSÅ:
Det er Bioware som står bak Knights of the Old Republic
de samme folkene som har gitt oss spill som Baldurs Gate og Neverwinter Nights.
Rollespill er altså noe de kan, men Star Wars-baserte rollespill er likevel noe nytt.
Mange har mer eller mindre avskrevet Star Wars-fenomenet (de to siste filmene har fått blandet mottakelse, og spillene som har kommet de siste årene har også vært ujevne).
Derfor blir det ekstra flott å se et spill som kan måle seg med det beste George Lucas har fått til på film.
Stemning til tusen
Knights of the Old Republic er plassert hele 4.000 år før filmene, altså ingen Luke Skywalker eller keiser Palpatine.
Godt tenkt av Bioware, det viser at spillet kan stå på egne bein uten å være avhengig av de kjente karakterene.
Bakgrunnen for spillet er konflikten mellom den onde Sith-ordenen og republikken, som støttes av Jedi-ridderne.
Du spiller en soldat (kjønnet velger du selv på begynnelsen av spillet), som havner midt i denne intergalaktiske krigen da skipet du befinner deg på blir angrepet av Sith-styrkene.
Du og en annen av republikkens soldater klarer å rømme, og havner på Taris, en planet dekket av en enorm by.
Den første oppgaven er å finne den unge Jedi-kvinnen Bastila, og komme deg vekk fra Sith-okkuperte Taris.
Historien tar oss videre til Jedi-senteret på Dantooine, og etter hvert havner vi på Wookie-planeten Kashyyyk, ørkenverdenen Tatooine og steder som Manaan og Korriban.
Historien i spillet er lang, dyp og meget involverende.
Selv om det hele begynner litt tregt (Taris-delen av spillet kan være litt småkjedelig), får plottet kjapt fart og du vil bli sittende klistret til TV-skjermen time etter time.
Grunnsteinen i historien er ganske klassisk (det er en slem Sith-leder som skal ta over galaksen og du må stoppe ham), men det hele er så velskrevet, fullt av overraskelser og involverende interaksjon med andre personer, at totalt sett liker vi spillet bedre enn mange av filmene.
Personene vi møter i spillet representerer et bredt spekter av raser som hører til Star Wars-universet.
Selv om spillet foregår lenge før filmene og ikke inneholder noen av de kjente karakterene, treffer vi likevel Wookies, Jawaer, Sand People og Hutts og det gjør at kontinuiteten med filmene blir bevart.
Det viktigste er imidlertid at spillet er fylt med Star Wars-stemning, i langt høyere grad enn noen av Star Wars-spillene vi har spilt i det siste (kanskje med unntak av Rogue Leader).
Jedier og droider
Underveis i Knights of the Old Republic vil du få selskap av flere andre personligheter.
Det er flere Jedier som slår følge med deg, noen mennesker, noen representanter fra andre raser og et par droider.
Samtlige har sine styrker og svakheter, og alle har en historie å fortelle.
Derfor er det viktig å prate med dem en gang i blant for å vite hvilket forhold de har til deg og hverandre.
Droiden HK-47 skiller seg ut som den absolutt morsomste å prate med, med sine voldsforherligende kommentarer og negativ innstilling til alle levende organismer.
Du kan til enhver tid ha med deg to stykker, mens resten må finne seg i å vente om bord på ditt skip, Ebon Hawk.
Du kan når som helst returnere til skipet for å bytte ut de du har med deg.
Et svært viktig element i Knights of the Old Republic er hvor du står i forhold til Kraften.
Det er opp til deg hvorvidt du sverger til den lyse eller mørke siden, og du står stadig vekk foran valg som definerer din personlighet.
Om du er hjelpsom og høflig, eller aggressiv og brutal, avgjør hvilken side av Kraften du havner på, og har stor innvirkning på spillets gang, hvordan andre forholder seg til deg, og dine muligheter i kamp.
Spillbarhet
Knights of the Old Republic byr på mange titalls timer med kvalitetsspilling.
Som rollespill flest, har også Knights of the Old Republic uttalige sidehistorier og små oppdrag du kan utføre i tillegg til hovedplottet.
Mange av disse er overraskende gode, og gir deg et dypere innblikk i livet og forholdene på de forskjellige planetene og galaksen som helhet.
Kamp er selvsagt også et meget viktig element i spillet.
Møtene med fiendene er en blanding av turbasert og sanntid, og ditt ansvar består av å velge hvilken fiende du vil angripe og hvordan.
Det hele styres gjennom en meget oversiktelig meny der alle dine valgmuligheter med hensyn til angrep, spesialangrep, bruk av Kraften og forsvar er listet opp.
Kampsystemet fungerer svært bra i våre øyne, og krever ikke spesiell kunnskap om rollespillsjangeren.
Knights of the Old Republic er på mange måter et svært tilgjengelig spill.
Mange av de typiske rollespillvalgene som å bygge og oppgradere din karakter kan gjøres automatisk av datamaskinen.
Meget hendig for de som ikke har lyst å fikle med statistikker og tall.
Så, med andre ord, det er bare å utforske, snakke med alle, sørge for å bygge opp karakterene og nyte den flotte historien.
Klassisk rollespill altså, fremført på en feiende flott måte og plassert i et univers alle elsker.
Teknologi
Vi har knapt ett negativt ord å si om spillbarheten i Knights of the Old Republic, men det eneste som trekker litt ned er grafikken.
Den er absolutt ikke dårlig, men det er klart at både spillermodellene og interiørene er ikke så detaljerte som i mange andre spill.
Noen av omgivelsene er ekstremt pene (Dantooine og Tatooine, for eksempel), mens noen har enkle teksturer som minner mest om tidlige PlayStation 2-spill.
Men for all del, når selve spillet er så bra, kan vi tilgi at grafikken er litt ujevn.
Uansett er ikke dette vi tenker på mest når vi spiller Knights of the Old Republic.
Lyden er derimot svært imponerende.
Utviklerne har naturligvis hatt tilgang til hele lydbiblioteket til LucasArts, så lyssabel-lydene og droidpipingen høres veldig troverdig ut.
Det vi liker svært godt er at Bioware har laget egen musikk til spillet, og bruker de klassiske John Williams-stykkene sparsomt.
Det beviser at de ikke trenger å benytte de velkjente Star Wars-symbolene for å lage et godt spill
Knights of the Old Republic klarer fint å stå på egne bein.
Konklusjon
Hva mer er det egentlig å si?
Hvis du ikke har kjøpt Knights of the Old Republic enda, løp til nærmeste butikk med en gang.
Du trenger ikke en gang å være Star Wars-fan, for dette spillet er tilgjengelig for alle.
Det er også såpass enkelt å komme i gang med at de med lite rollespill-erfaring ikke trenger å være redd for å bli forvirret av for mange tall.
Topp historie, masse spillbarhet og Star Wars-stemning til tusen gjør Knights of the Old Republic til et av årets må ha-kjøp for alle XBox-eiere.
| 1
|
200248
|
Sony Ericsson K800i
Sony Ericsson har fått bruke Cyber-shot-merkenavnet på sin nyeste mobil.
Men er K800i med sine 3,2 megapiksler og autofokus like bra som den høres ut?
Sony Ericsson K800i kom i grevens tid.
For etter at forrige generasjons kameramobil fra selskapet (K750i) generellt sett fikk bedre kritikk enn rivalen Nokias toppmodell (N90), har rollene endret seg.
Nokia lanserte nemlig for kort tid siden N80, med tre megapiksler.
En telefon som tok såkalte kameramobiler opp til et nytt nivå.
Sony Ericsson vil selvsagt ikke være noe dårligere og tar nå opp hansken med K800i.
Vokser seg kul
Umiddelbart etter at den nydesignede esken åpnes mister vi imidlertid litt av troen.
Førsteinntrykket tyder nemlig på at designet på Sony Ericsson K800i ikke holder samme designnivå som de siste mobilene fra selskapet.
Men etter hvert som man tar den i bruk vokser telefonen seg kulere og kulere.
Inntrykket etter noen dagers bruk er at K800i er at den er riktig så tøff.
Telefonen har også veldig gode taster.
Både de vanlige tastene og navigasjonstasten er meget behagelige.
I tillegg er mobiltelefonen utstyrt med en rekke snarveisknapper, selv om musikktastene glimrer med sitt fravær.
På baksiden virker telefonen litt klumpete, men dette har sin naturlige forklaring.
Her sitter nemlig kameraet, som har både god oppløsning og autofokus, noe som vel tar en del plass.
Den ligger imidlertid meget godt i hånden og virker hverken for stor (105 x 47 x 22 mm) eller for tung (115 gram).
Totalt sett er da også denne telefonen litt mindre enn det Nokia N80 er, men den har da heller ikke alle de funksjonene som N80 kan skilte med.
Suverent kamera
Når det gjelder kameraet er det imidlertid ingen konkurranse.
Nokia N80 tar gode bilder, men vi synes ikke den kan konkurrere med det man får til med K800i.
Bildene man tar med flaggskipet til Sony Ericsson er det beste vi har tatt med en mobiltelefon til nå.
I godt lys blir bildene overraskende gode.
Samtidig er telefonen utstyrt med en skikkelig bra Xenon-blitz som også gir ganske gode bilder i mørket.
Kameraet har også en meget bra autofokus-funksjon og en rekke innstillinger som gjør at man er nærmere vanlig digitalkamerastandard enn noensinne.
Fortsatt er det et lite stykke igjen, men for hver telefon som kommer nærmer mobilprodusentene seg.
Etter å ha printet ut et par av bildene vi har tatt med denne mobilen kan vi rapportere at vi ikke har noe som helst problemer med å putte disse i fotoalbumet.
Derimot er videokameraet en gedigen skuffelse.
Der de fleste av dagens gode kameramobiler har gode videomuligheter er K800i kun utstyrt med QCIF-oppløsning (176 x 144).
Dette er altfor dårlig i forhold til konkurrentene og helt uforståelig når Sony Ericsson tross alt lanserer dette som den ultimate kameramobilen i 2006.
Opplevelsen av stillbildekameraet hjelpes også godt på vei av en helt nydelig skjerm.
To tommer med 320 x 240 punkter og 262 144 farger er mer enn godt nok.
Lysstyrken er også meget god selv om den selvsagt sliter litt når det er snakk om de heftigste sommerdagene.
Mer å by på
Men K800i har mer å by på enn kult design og godt kamera.
Den er faktisk utstyrt med 3G (men uforståelig nok ikke EDGE) og et kamera på fronten til videotelefoni.
Telefonen har også MP3-spiller, men sliter med lite minne.
For med 64 megabyte internminne har man knapt nok plass til bildene man tar.
K800i har riktignok minnekortstøtte (Memory Stick Micro M2), men siden det ikke følger med noe kort føles det hele litt snaut.
K800i mangler også støtte for egne hodetelefoner og snarveisknapper.
Da hjelper det lite at mobilen er utstyrt med en god FM-radio med RDS.
Lyden fra telefonen er imidlertid ganske bra og med litt ekstrautstyr (nytt headset og minnekort) har man en virkelig god MP3-mobil.
Nyskapende lader
Sony Ericsson skal også ha det for den nye laderen som følger med telefonen.
Denne okkuperer ikke tilkoblingsporten på samme måte som man er vant til.
For laderen viderefører dene porten slik at man kan koble til mer ekstrautstyr.
Man kan for eksempel ha den på lading mens man spiller musikk via eksterne høyttalere.
Se forklarende bilde under.
Menyene er av sedvanlig Sony Ericsson-karakter, altså både stilige og brukervennlige.
Det er imidlertid ikke et åpent operativsystem, slik at man ikke har muligheten til å laste ned en hel del ekstraapplikasjoner, som man kan på for eksempel Symbian-mobiler.
Er man ute etter dette bør man nok heller gå for M600i eller P990i.
Telefonen har imidlertid det man trenger av småprogrammer.
Sammen med synkroniseringen, som går enklere enn noen gang, blir dette en mobil for mellomsegmentet som er mer enn god nok.
Man har også et par spill på K800i som er veldig artige.
Spesielt minigolf-spillet som man kan konkurrere med andre via Bluetooth er en vinner.
Basisfunksjonene som talekvalitet og batterilevetid er også tilfredsstillende, selv om sistnevnte selvsagt kunne vært bedre.
Litt i dyreste laget
Til å være en mobil i mellomsegmentet er nok Sony Ericsson K800i i dyreste laget.
Man må nemlig ut med nesten fire tusen kroner (uten subsidier) for denne mobilen.
Isolert sett er dette altfor mye.
Du får bedre mobiler totalt sett til en billigere penge enn dette.
Allikevel har vi sansen for denne mobilen.
Fotoegenskapene er som sagt eksepsjonelle til en mobil å være, og det kan nok være verdt noen kroner ekstra.
Vi foreslår at de som er interesserte tar en tur i butikken for å prøve kameraet, siden det er dette som er spesielt med Sony Ericsson K800i.
Vi er imidlertid overbevist.
Tekniske data for Sony Ericsson K800i
| 1
|
200249
|
Pirates!
Det er en kjent og kjær klassiker som nå lanseres i ny drakt, og dette kunne vært en farlig lek.
Men heldigvis - med Sid Meier ved roret blir nye Prates en vellykket remake.
Det var en ganske spesiell opplevelse å være vitne til annonsering for det nye Pirates-spillet på E3-messen for et god stund siden.
I stedet for halvnakne jenter og bråkete omgivelser ble vi møtt av en forsamling av rolige, eldre spilljournalister som ventet spent på at en ydmyk og smilende Sid Meier skulle innta scenen.
"Vi lager ny versjon av Pirates" var alt som skulle til for at spillveteranene fikk tårer i øyene.
Ingen skjermbiler, få detaljer, bare en forsikring om at spillet er i gode hender.
LES OGSÅ:
Og nå, halvannet år senere sitter vi og spiller Pirates, og koser oss virkelig.
Det er ingen oppfølger eller fortsettelse, men rett og slett en remake av det originale spillet fra 1987, oppdatert med dagens grafikk og med noen nye elementer.
Prinsippet er det samme:
Du skal opparbeide deg en karriere som en sjørøver ved å plyndre, snike og slåss.
En fri verden
I en åpningssekvens blir vi introdusert til vår helt, som i tidlig alder mister sin familie, og bestemmer seg for å søke lykken til sjøs.
Du kan selv velge navnet på karakteren, hvilken tidsperiode spillet skal foregå i, og hva hans spesialitet kommer til å være.
Og hans fremtid dikterer du selv.
Det som er så fantastisk med Pirates!, er at spillet nesten ikke tvinger deg til noen ting.
Du er plassert i det karibiske hav, med ett skip og en besetning som følger deg, og hva du vil gjøre videre er opp til deg.
Strengt tatt er Pirates! en kombinasjon av massevis av minispill, som er utrolig elegant koblet sammen.
Det viktigste er å avlegge hyppige besøk til byer og tettsteder rundt om i verden.
Der finner du informasjon, handelsmenn og muligheter til å reparere og oppgradere dine skip.
Guvernørene i byene vil også gjerne snakke med deg, gi deg oppdrag eller introdusere deg til sine vakre døtre.
På byens bar finner du alltid noen som vil bli med i din besetning, eller som vil selge deg tips og informasjon som kan hjelpe deg med å finne skatter eller dine slektninger.
Du kan selge resultatet av plyndretokter til den lokale kjøpmannen, og samtidig fylle på matforsyningen, som er viktig for å holde besetningen lykkelig.
Og skip som er skadd i kamp kan kjapt repareres, samtidig som du kan installere oppgraderinger som bedre kanoner, seil eller bedre plass til besetning.
Ut på sjøen
All interaksjon i byene foregår via et enkelt, menybasert grensesnitt, og du får fort den informasjonen du trenger.
Den store nyheten er imidlertid dansingen.
Ja, du leste riktig, du vil ofte få muligheten til å sjarmere guvernørenes døtre, og da er det viktig å holde takten.
Dette minispillet krever at du trykker på riktige taster til riktig tid, og klarer du det, kan du både få informasjon og gaver fra de vakre kvinnene.
Det kan ta litt tid å bli vant til timingen akkurat her, og det er heller ikke den morsomste delen av spillet.
Men det er selvsagt på sjøen at det hele foregår.
Du kan bevege deg fritt i hele det tilgjengelige området, og skip tilhørende både vennlige og fiendtlige nasjoner er i full trafikk.
Du kan når som helst velge å angripe hvilket som helst skip, og kampene er helt fantastiske.
Det er her strategiaspektet kommer frem - hvilket av dine skip (forutsatt at du har flere) egner seg best er et viktig valg du må ta.
Når kampen begynner, zoomer kameraet inn på slåsskjempene, og din oppgave er å stille skipet riktig i forhold til fienden - husk at du bare kan avfyre kanonene fra siden.
Du må ta hensyn til vind og motstanderens fart, og vente på at kanonene er ladet om.
Du kan velge blant forskjellige typer kuler - enten ødelegger du skroget, men risikerer å senke skipet og miste evetuelle goder den har, dreper besetningen, men det krever at du kommer veldig nærme, eller ødelegger seilene som reduserer motstanderens fart.
Du kan også velge å ta over skipet for hånd, ved å borde det og fekte mot kapteinen.
Et vunnet skip plyndres, og du kan videre velge å kvitte deg med det, eller innlemme det i flåten din.
Senere kan du også selge det, om du ønsker.
Det er også plass til kamper på land.
Du kan angripe og ta over byer, og det innebærer at dine sjørøvere blir satt opp mot fiendtlige styrker, og her er det også mye strategisk tenkning som kreves.
Målet er egentlig å komme seg inn i byen, og klarer du det uten å avfyre ett eneste skudd er det like greit.
Noen ganger er det også meningen at du skal snike deg inn, og da må karakteren din komme seg gjennom gatene, unngå vakter og hoppe over gjerder.
Glade pirater
Og slikt fortsetter det.
Pirates! tar oss fra minispill til minispill, og du bygger opp ryktet ditt, deltar i økonomisk utvikling og dreper andre pirater for selv å stige i rankene.
Pirates! har helt åpen design, du kan være diplomatisk eller hensysløs og brutal, og spillet utvikler seg ut fra det.
Mulighetene er store, du trenger ikke en gang å følge hovedhistorien (søket etter din familie) i noe særlig grad, det er uansett nok å sette fingrene i til enhver tid.
Pirates! er noe så sjeldent som et spill laget med ekte glede og kjærlighet for mediet.
Vi spilte spillet i timesvis med et stort smil om munnen, sjarmert og underholdt av denne fiktive verdenen.
Det er ikke en piratsimulator basert på historiske fakta, men et spill som bruker det romantiske bildet av sjørøvere vi alle har i vårt hode.
Spillet er også ekstremt enkelt å komme i gang med, og grensesnittet er svært lettfattelig.
Dette er et spill du kan plukke opp og være godt i gang i løpet av få minutter.
Varigheten er ikke allverden, da det tar strengt tatt ikke lang tid å bli en berømt pirat, men det er ikke et spill du skal holde på med lenge og runde, men et spill du koser deg med en gang i blant.
Og sånn sett er det fantastisk, sjarmerende og elegant underholdning.
| 1
|
200250
|
Rome:Total War
Det tredje spillet i Total War-serien er noe av det dypeste og mest engasjerende i strategisjangeren akkurat nå.
Dette spillet kunne også godt ha vært en del av historiepensum i skolene.
Les hvorfor!
Total War-spillene har alltid vært temmelig historisk korrekte og ekstremt godt gjennomført, og den nyeste tittelen i serien slår forgjengerne ned i støvlene.
Dette er ikke et typisk strategispill der du skal samle opp ressurser og bygge enorme armeer, i Rome er det like mye fokus på diplomati, økonomi og familieplanlegging som på kamper.
Rome kan fint karakteriseres som en blanding av Civilization og typisk sannstids-strategi.
LES OGSÅ:
Oppgaven din er å bygge opp det romerske imperiet, og det er ingen enkelt og ukomplisert mål!
Mesteparten av spillet foregår på et kart over Europa og deler av Afrika, og dette er altså områder du etter hvert vil kunne utforske.
På dette kartet ser du byer du kontrollerer og plasseringen av dine armeer og utsendinger.
Du har også oversikt over dine allierte og fiender.
Så lenge du er i denne modusen, er spillet turbasert, og det er herfra du styrer hvordan utviklingen skal foregå.
Du kan klikke deg inn på alle byer du kontrollerer, og bygge nye strukturer, rekruttere folk til militærtjeneste og bestemme detaljer som skatter.
Men det går enda dypere - du må bestemme deg om du skal fokusere på militær makt, eller om du skal bygge bygninger som holder innbygerne fornøyd og underholdt (templer og gladiator-arenaer er viktig), eller kanskje skape et kraftig handelsapparat som sørger for at pengene tikker inn (markeder og gode veier sørger for flyt av varer).
Alle disse aspektene er viktige, og du kan gjerne forsøke å unngå konflikter ved å sende ut diplomater som kan forhandler med eksisterende og potensielle fiender.
Det er opp til deg, og alle disse mulighetene gir spillet en vanvittig dybde og lang levetid.
Bygg et imperium
Du kan spille som en av tre romerske fraksjoner, og du får stadig vekk nye oppdrag fra senatet i Roma, som å ta over en by eller blokkere en havn.
Utfører du disse i tide, blir du naturligvis belønnet.
Romas fiender består av diverse barbariske nasjoner, og klarer du å knuse dem i løpet av spillet, kan du også spille som dem i neste omgang (ikke alle nasjonene som deltar i spillet er spillbare).
Et annet, viktig aspekt er personene som styrer byene dine, en erfaren guvernatør vil sørge for at økonomien flyter og innbyggerne ikke gjør opprør, samtidig som handlekraftige og heroiske generaler vil øke moralen til dine styrker.
Når diplomatiet ikke strekker til er det selvsagt nødvendig med bruk av makt.
Selv om det er mulig å la spillet avgjøre kampene for deg, er jo kampmotoren et spill i seg selv.
Kampene er rett og slett det mest fascinerende og storslagne vi har sett i et spill noensinne.
Det er noe vakkert med å se hundrevis, eller tusenvis av dine soldater oppstilt på en enorm slette, klare til å innta byen, i regntungt vær.
Detaljnivået er vanvittig, du kan zoome helt inn på enkeltsoldatene og se de kjempe ansikt mot ansikt, eller få overblikk over hele slaget fra avstand.
Spillet gir deg mulighet til å bruke svært mange forskjellige enheter, og alle har selvsagt sine styrker og svakheter.
I dette spillet er det viktigere enn i mange andre strategispill å sørge for å ha de riktige formasjonene, den riktige strategien og de riktige soldatene - anført av en kompetent leder.
Det holder ikke å være tallmessig overlegen, her trengs det planlegging.
Til tross for spillets enorme dybde er det relativt lett å betjene, takket være et logisk og intuitivt grensesnitt.
Du får også grundig opplæring gjennom en hel kampanje, og kan til en hver tid få forslag til hva som lønner seg best å gjøre.
I tillegg til hovedkampanjen kan du også spille enkeltslag eller slåss mot andre på internett.
En nydelig opplevelse
Rome er et visuelt fantastisk spill.
Når du er i turbasert modus, er kartet fremdeles tredimensjonelt, og du kan zoome inn på detaljer.
Plasseringen av styrker og andre enheter er tydelig markert, og du kan til og med legge merke til små vogner med varer som reiser fra by til by.
Slagscenene er i hvert fall en historie for seg selv, det ser rett og slett så flott ut at det ikke finnes noen andre spill akkurat nå vi kan sammenligne mot.
Bare ta en titt på skjermbildene...
Det er omtrent ingenting galt med Rome:
Total War.
Sjøslagene blir kun avgjort automatisk, vi kunne ønske vi hadde mer kontroll over disse.
Og den kunstige intelligensen er ikke alltid like glimrende.
Men det er bare pirk, Rome er et ekstremt dypt spill, ganske komplisert og vanskelig, men ufattelig givende.
Det er årets, og muligens også neste års, beste strategitittel, uten tvil.
| 1
|
200251
|
Need for Speed: Underground 2
En av de aller største salgssuksessene i fjor har selvsagt fått en oppfølger.
Men den nye utgaven er faktisk en ganske dramatisk forbedring, selv om det er en del helt klare minuser her.
Det er bare ett år siden det første Need for Speed: Underground-spillet så dagens lys, og oppfølgeren er allerede her.
Hastverksarbeid?
På en måte virker det litt sånn, men innholdsmessig er spillet mye større og dypere enn originalen.
LES OGSÅ:
Fjorårets spill solgte så mye at de fleste vet nok godt hva det handlet om tuning-kulturen, neonlys, NOS, ulovlige billøp, nattlig kjøring og masse fart.
Det var kult, og ganske så nyskapende.
Oppfølgeren tar konseptet mye lenger.
Det første spillet var en samling av diverse varianter av løp som du spilte i en gitt rekkefølge, mens Underground 2 lar seg inspirere av GTA-serien og gir deg langt større frihet.
Dypere enn før
Men før vi går i dybden
vi nevnte at spillet til en viss grad bærer preg av hastverksarbeid, og med dette mener vi den masete introduksjonen og filmklippene som ser ut til å ha blitt snekret sammen i løpet av noen dager.
Mellomsekvensene i spillet skal gi en kul tegneseriefølelse, men ser bare halvferdige ut, og modellen Brooke Burke som skal fungere som din veileder, kunne seriøst ha vært droppet.
Hun og de fleste andre stemmene i spillet er bare en plage.
Så, førsteinntrykket var faktisk ikke spesielt bra.
Men når du begynner å kjøre, og ser hvordan spillet utvikler seg, da blir du faktisk hekta.
Ideen er at du blir plassert i en ganske så stor by, og må delta i løp som er plassert på forskjellige steder.
Du må selv sørge for å finne frem til disse, og det kan du ta i din egen rekkefølge.
Det finnes også en del skjulte løp som du ikke får opp på kartet, og du kan også utfordre tilfeldige tunere til å kappkjøre rundt i gatene.
De løpene du må delta i er markert som prikker på et kart.
Du kan til enhver til aktivere et GPS-system som veileder deg til disse løpene, og når du kommer frem er det bare å kjøre på ikonet.
Det er fem forskjellige varianter du kan delta i: Circuit, som er vanlig, rundebasert kappkjøring, Sprint, som ikke har runder men bare én strekning, Drift, der du får poeng for best sladding, Drag, som handler om å time girskifte riktig for å oppnå maksimal fart, samt den nye varianten, Street X, som foregår på trange baner med masse svinger.
Til slutt har vi noe som heter Underground League, som er banebaserte løp du må gjennom for å komme til neste nivå.
For å virkelig være en del av tuner-kulturen, holder det ikke bare å vinne de obligatoriske løpene.
Du vil jevnlig få muligheter til å bli avbildet på forsidene til ledende tuning-magasiner, og ivrige sponsorer vil kaste penger etter deg mot at du vinner løp for dem.
Og det er lurt å takke ja til disse tilbudene, da de øker din respekt i miljøet.
For å tiltrekke seg sponsorer er det viktig å ikke bare vinne, men vinne med stor margin mellom deg og motstandere din kredibilitet øker jo større marginer du har, og sponsorene begynner å lukte potensial.
Løpene er hektiske, morsomme, og ganske så krevende lenger ut i spillet.
Vi husker alle den vanvittige fartsfølelsen fra det første spillet, og NFSU2 går også ekstremt fort.
Men ikke så fort som Burnout 3
vi tror ikke noe kan overgå fartsfølelsen til Criterions mesterverk med det første.
Styling-himmel
Halve moroa med det første spillet var mulighetene for å oppgradere bilen, først og fremst det visuelle.
Denne delen er tatt enda lenger i oppfølgeren, og du kan bruke timesvis bare på å style gatebilene på alle mulige måter.
For å oppgradere forskjellige aspekter av bilen, må du også kjøre til de passende butikkene som selger de delene du vil ha.
Og utvalget er enormt (selv om mesteparten er låst til å begynne med).
For det første har vi langt mer kontroll over hva som foregår under panseret.
I det første spillet installerte vi bare oppgraderingspakker til motoren, uten noe særlig kontroll over hva de gjorde.
Nå er det større muligheter til å finjustere ytelsen, selv om du fremdeles kan bare legge inn ferdige pakker.
Men moroa begynner på ordentlig når du skal fikse på utseendet.
Det er massevis av nye elementer du kan montere, noen av de mest velkomne for undertegnede er mulighet for å legge inn spinners og hydraulikk.
Så er det selvsagt spoilere, speil, lys, neon, dører, luftinntak, lydsystem, felger, og mye, mye mer.
Alle finnes i forskjellige varianter og prisklasser.
Du kan style bilen med flere lag av klistremerker, og det er virkelig hundrevis av kombinasjoner å velge mellom.
Investerer du mye tid i styling-delen av spillet, får du et virkelig unikt kjøretøy.
Og det betaler seg også jo kulere bil, desto flere stjerner får den.
Og mange magasiner krever en skikkelig styla bil med flere stjerner for at de skal gidde å ta den med på coveret sitt som igjen kreves av sponsoren for at du skal komme videre i spillet.
Vi liker hvordan NFSU2 knytter alle elementene i spillet sammen, og det er nødvendig å delta i alt for å fortsette.
Det er en del nye biler i spillet, men disse er for det meste store og tunge SUVer, som Cadillac Escalade og Lincoln Navigator.
De er utrolig kule å style, men forferdelige å kjøre.
Ellers er utvalget solid, med en lang rekke lisensierte biler fra diverse produsenten.
De bilene du får tilgang til først er logisk nok temmelig svake, men med oppgraderinger blir de bare kraftigere.
Kjedelig frihet?
Som sagt foregår det hele i en stor by, med et detaljert nettverk av gater og motorveier.
På begynnelsen har du tilgang bare til byens sentrum, men lenger ut i spillet låses flere bydeler opp.
Alle bydelene har sine særpreg, noen har små, trange gater og noen har lange alleer med store høydeforskjeller.
Byen er fin og detaljert, men også spillets største problem.
Det blir kjedelig å kjøre fra sted til sted, gatene virker helt forlatt med unntak av noe trafikk, og det er ikke mange nok hemmeligheter eller snarveier for å gjøre det verdt å utforske.
Heldigvis er det mulig å velge en modus som hopper over mye av denne bykjøringen, og konsentrerer seg på oppdragene.
Grafisk sett virker spillet til å være noe mer detaljert enn den forrige utgaven, og det er i hvert fall mer variasjon i omgivelsene.
Det er fortsatt mye neonreklamer og glinsende asfalt, men det er ikke like prangende som før.
Spillet foregår fremdeles om natten, men det er ikke alltid like mørkt, noen av løpene kjøres tidlig på morgenen og du kan så vidt skimte solen som er i fred med å stå opp.
Musikkutvalget består av et par eksklusive låter av Snoop Dogg og Capone, samt et utvalg av hardcore-, metall- og elektronika-spor.
Mange bra, noen dårlige, men dette blir for det meste en smakssak.
Spillet støtter for øvrig online-spilling både på PlayStation og XBox Live.
Need for Speed: Underground 2 er mye større, involverende og spennende enn forgjengeren, og er blitt et vanedannende arkade-bilspill.
Vi føler fremdeles at Burnout 3 er kongen av slik useriøs kjøring, NFSU2 er litt for lite polert til å ta tronen.
Irriterende stemmeskuespillere, litt uferdig følelse og kjedelig by trekker ned, men det er fortsatt sinnsykt moro, dette her.
| 1
|
200254
|
Acer TravelMate 8100
Travelmate 8100 er kanskje den mest perfekte bærbare PCen noensinne.
Og for 22 tusenlapper forventer vi intet mindre.
Vi tester Acers beste - og raskeste.
Acer Travelmate 8100 tar over stafettpinnen fra Ferrari 4000, men denne gangen med full Centrino-pakke og den hittil raskeste prosessoren fra Intel:
Pentium M 780 på 2,26 GHz.
LES OGSÅ:
Bare spesifikasjonene kan få bærbar-entusiaster til å sikle.
Kan dette være den perfekte balansen mellom bærbar allrounder og desktoperstatterne?
Spesifikasjoner
Intel Pentium M 780 @ 2,26 Ghz 15,4" skjerm (1680 x 1050) 1024 MB DDR2-533-minne 100 GB harddisk (5400 rpm)
Mobility Radeon X700 (128 MB) 54 Mbps WLAN (a/b/g) 10/100/1000 LAN 4x USB, 1x FireWire, lyd inn/ut Optisk lydutgang Bluetooth Smartkortleser DVI, VGA og TV-utgang Dimensjoner (B/D/H): 363/266/34 mm 2,96 kilo Pris:
21.995 kr inkl. mva.
Se flere detaljer her
Det eneste vi kan sette fingeren på her er egentlig grafikkortet; selv om det er noe av det beste som ATI har å by på, faller det langt tilbake for GeForce Go-serien til Nvidia - men tar igjen litt på strømforbfuket.
Det er også bra å se både Bluetooth og optisk lydutgang - basert på High Definition Audio, såklart.
Dette er fortsatt en sjeldenhet i bærbare PCer, og vi skulle ønske at flere inkluderte Intels siste lydbrikke.
Godt bygget - med smilende tastatur
Designmessig er maskinen lys metallisk grønn, og virker ganske solid.
Skjermen har heldigvis ikke blankt reflekterende kontrastbelegg, og dermed går det faktisk an å bruke den i kontormiljøer i tillegg til dunkle stuer sent på kvelden.
Det er også et stort pluss at skjermen har like stor oppløsning som en 21-tommers CRT-skjerm - altså langt flere bildepunkter enn en gjenomsnittlig 19-tommers LCD.
Den er også lyssterk og har god innsynsvinkel - også vertikalt.
Travelmate 8100 bruker også den sedvanlige bøyde tastaturet til Acer, som kan være vanskelig å venne seg til.
Så snart du har gjort det, er det imidlertid lettere å skrive på - og mer ergonomisk.
Det tvinger ikke hendene dine inn i den samme unaturlig posisjonen som rette tastaturer gjør.
På forsiden av bunneneheten ligger det knapper for å slå både Bluetooth og WLAN av og på - men dessverre er det også her lydkontaktene ligger.
Det lover ikke bra for lange reiser med maskinen i fanget - men det er kanskje en 15-tommers bredskjerm litt for stor til i utgangspunktet.
Programvaren som kommer Acers beste, består stort sett av massevis av praktiske nytteprogrammer - som blant annet tvinger programmer til å holde seg innenfor gitte områder på skjermen, og som overstyrer Windows sitt notorisk dårlige kontrollpanel for strømstyring.
Yter som en desktoperstatter
Ytelsen er imidlertid det mest spennende med denne maskinen.
2,26 GHz er veldig, veldig raskt for en Pentium M å være - og her er det også DDR2-minne.
I PCMark 04 er det bare en hårsbredd unna Dells Inspiron XPS Gen 2 - og godt over Fujitsu Siemens Amilo M4438G.
Den er også rundt 25 prosent raskere enn Acer Ferrari 4000 i PCMark - som skulle si litt om hvorvidt Turion 64-prosessoren er i stand til å utfordre Pentium M i de beste maskinene.
I 3DMark er den imidlertid langt unna XPS-maskinen, som er den eneste som har brukt GeForce Go 6800 Ultra-grafikkbrikken.
Og her blir også maskinen slått av Ferrari-kollegaen sin; hvis det er den best spillopplevelsen du jakter på er faktisk AMD et hestehode foran - akkurat som i skrivebordsverdenen.
Grei, men ikke super lyd
Høyttalerne er for alt vi vet de samme som sitter i Ferrarien, og de gir forbausende god lyd til å være så små.
Til tross for at det som vanlig en kraftig overvekt på diskanten.
Det er imidlertid langt opp til de større, "normale" høyttalerne.
Prosessorviften på maskinen sto ellers på så lenge PCen var på, og produserte en konstant lavmælt summing.
Det klarte vi faktisk å venne oss til, og det er langt bedre enn "jojo"-viftene som varierer intensiteten hele tiden.
Batterilevetiden er faktisk imponerende, på over to og en halv time med "alt" på utenom WLAN.
Det vil si at du kanskje kan få tre til tre og en halv time ut av den hvis du skrur ned lysstyrken og ikke åpner og lukker femten programmer i minuttet :)
Den beste balansen til nå?
I alt synes vi derfor at Acers Travelmate 8100 er den mest balanserte maskinen vi har sett.
Den yter som en desktoperstatter, men med en vekt på under 3 kilo passer den også under armen for de som er i farten.
Det går kanskje også an å få den inn i et flysete - og da har du ytelse nok til å slå filla av mange stasjonære maskiner.
Det eneste problemet måtte være prisen - 21.995 kroner er kanskje litt utenfor de flestes budsjetter.
Men for pengene får du det som kanskje den beste bærbare PCen noensinne.
| 1
|
200255
|
NY:Icebug MR2 BuGrip
Den har mange gode kvaliteter, men tålte dessverre lite røff behandling.
Icebug MR2 er en Kia Sportage.
LES OGSÅ:
Svenske Icebug MR2 har 17 pigger, og er velegnet til vinterbruk på isete veier.
Is er utvilsomt underlaget skoen er laget for.
Ryktene har dog sagt at den også kan brukes i terrenget.
Løplabbet reklamerer i disse dager med at skoen er velegnet til orientering.
DinSide har derfor også testet skoen på flere orienteringsløp i skogen denne våren i tillegg til på is i vinter.
På is funket den utmerket.
I skogen falt den etterhvert helt gjennom.
Grunnen?
Flere pigger ble slitt av og gummien ble fliset opp.
Skoens hoveddeler:
Mellomsåle av varmekomprimert EVA.
Støtdemping av EVA.
Overdel av syntetisk, slitesterk nylon.
Støtdemping bak/foran:
Er du tung og må ha mye støtdemping i under beina?
Da er ikke dette skoene for deg.
Disse skoene har moderat demping i hele sålens lengde.
DinSides testere satte pris på skoenes effektivitet.
På hard is bemerket testløper A at han savnet litt mer demping.
- Ikke noe for komfortnisser, sa han.
En sko som VJ Sarva er nok bedre i så måte.
I skogen ga den moderate mellomsålen dog fin kontakt med underlaget samtidig som skoene dempet godt.
Effektivitet/fartsfølelse:
Disse skoene gir en overraskende god løpsfølelse.
Du kommer nært underlaget, og får godt fraspark.
- Her er effektivitet prioritert, sa testløper B.
På isete vinterveier var det absolutt mulig å løpe fort med skoene.
De passer derfor godt til intervalltrening vinterstid.
Stabilitet/passform:
Skoene har ingen stabiliserende elementer, og er derfor ikke et naturlig valg for tungvektere som overpronerer mye.
Men det er ingen lettvektssko, så løpere som overpronerer litt kan fint bruke skoene.
Testløper A, som er i denne kategorien, følte ikke noe behov for mer stabilitet.
Skoene er middels brede foran, med romslig tåboks, men er bredere rundt hælen enn vi ventet.
Testløper A mente hælgrepet kunne vært bedre - særlig i terreng - mens de to andre testerne ikke var enige i dette.
Skoen passer derfor best til folk med middels brede til brede føtter.
Lesten er relativt myk, som også er en av grunnene til at skoene har god løpsfølelse.
Sålegrep:
Piggene gjør at skoene sitter meget godt på glatt og isbelagt asfalt.
Er du blant de mange som er redd for å falle på løpeturer vinterstid, er dette skoene for deg.
Vi gled faktisk ikke en eneste gang med skoene på beina.
Dessverre viste det seg at holdbarheten på pigger og gummi ikke holder mål.
En pigg falt av i løpet av vinteren.
Dette kan selvsagt skyldes tilfeldigheter, men vi mistenker at det skyldes at vi var bortpå bar asfalt.
Det virker derfor som skoene kun egner seg til is- og snøunderlag.
Bruksområdet er altså snevert, men innenfor dette bruksområdet vil vi anbefale skoene.
Verre ble det da vi testet skoene i Nord- og Østmarka i Oslo.
Etter ett orienteringsløp var den første av piggene under tærne borte.
Etter tre løp hadde fire pigger falt av.
Etter ytterligere ett løp begynte gummien på den ene skoen å revne.
Dette holder ikke mål.
En av testerne mente dessuten at gummiblandingen i knottene er noe hard til terrengbruk, slik at skoene kan bli litt glatte.
Vekt:
I motsetning til Icebugs to andre kjente modeller, Multirun og Multirun Dry, veier denne skoen ikke mer enn modeller det er naturlig å sammenlikne den med.
Dette er en god ting.
Icebug MR2 er nemlig en lett sko med pigger, noe som er forholdsvis uvanlig tatt i betraktning at skoene har mer støtdemping enn sko som vanligvis brukes til orientering.
Utseende:
Alle testerne likte skoenes utseende.
De ser raske ut, mente flere.
Konklusjon/løpsfølelse:
Piggenes dårlige holdbarhet i terreng gjør at vi kun kan anbefale skoene til is og snø.
Men også da må du passe deg for ikke å løpe over bar asfalt.
Konklusjonen er at skoene har et for smalt bruksområde.
| 0
|
200257
|
Chilldesk CD-200
Denne holder datamaskinen din kjølig - uten å bråke.
Alle som har gått fra å bruke en stasjonær datamaskin til bærbar, vet at overgangen ikke er helt uten kompromisser.
Ergonomi er for eksempel et ankepunkt.
Verken tastatur eller skjermplassering på en bærbar er optimal for lange arbeidsdager.
Hvis du er blant dem som sliter med vond rygg og nakke på grunn av ugreie arbeidsstillinger etter å ha konvertert, bør du lese videre.
For Chilldesk er et slikt stativ som du setter den bærbare datamaskinen på, og som kan justeres til forskjellige posisjoner.
Dermed kan du i praksis heve skjermen, koble til ekstern mus og tastatur, og enkelt få tilbake arbeidsstillingen du hadde tidligere.
Svær vifte
Men slike stativer finnes det mange av, og er slett ingen ny oppfinnelse.
Det som gjør ChilDesk CD-200 spesielt interessant, er at den er utstyrt med en svært vifte som måler hele 22 cm i diameter.
Den kobles ganske enkelt til en ledig USB-port, og vips - så roterer den med 600 omdreininger i minuttet.
USB-pluggen er såkalt "pass-through", som betyr at du kan koble til andre USB-enheter i bakkant av den, for eksempel tastatur/mus.
Viften er ikke hørbar i et normalt innemiljø, men ved å holde hånden foran den merker vi at den flytter temmelig mye luft.
En kjapp test viser at temperaturen under hard belastning på en av våre test-PCer sank med rundt fem grader.
Den aktuelle PC-viften hadde en tendens til å starte både titt og ofte, men med Chilldesk er den blitt langt stillere.
Du kan enkelt justere høyden
Tåler mer
Redusert støy er jo bra; kjøligere komponenter som prosessor, harddisk, minne og grafikkort er dessuten ting som kan gi føre til at PC-en lever lenger, rett og slett.
Særlig kan dette ha betydning for deg som ofte kjører PC-en hardt, for eksempel med spill og tunge videooppgaver.
Chilldesk CD-200 er samtidig konstruert slik at de kan brukes også når du har datamaskinen på fanget.
Dermed slipper du usunn varmeutvikling både i datamaskinen og på sentrale kroppsdeler under bruk.
Rimelig
CD-200 koster rundt 300 kroner, og er en kjekk investering for de fleste som bruker mye tid foran PC-en - både med hensyn til ergonomi og redusert støy.
Takk til Multicom for utlån av produktet
| 1
|
200260
|
Gran Turismo 4
Det mest legendariske bilspillet av alle er tilbake for fjerde gang.
Og nok en gang er vi imponert over det fantastiske håndverket, men spørsmålet er jo om vi faktisk har det så veldig gøy?
Les vår anmeldelse!
Sammen med Metal Gear Solid 3 er Gran Turismo 4 uten tvil det mest etterlengtede spillet til PlayStation 2 denne våren.
Det har tross alt vært under utvikling i årevis, blitt utsatt gang på gang til massenes store frustrasjon, men nå er det faktisk endelig i salg.
LES OGSÅ:
Kjennemerket til Gran Turismo-serien er som kjent ultrarealistisk håndtering av bilene, enorm utvalg biler og baner og en åpen struktur uten en definert slutt.
Det gjelder å ta lisenser, åpne nye baner og biler, og vinne løp for å tjene penger til nye, fetere biler.
Og oppgradere de bilene du har, samt mekke på hver eneste detalj ved dem.
Heavy metal
For de uinnvidde i Gran Turismo-verdenen
du må ikke begynne på dette spillet rett etter en sesjon med Burnout 3, eller til og med de mer seriøse bilspillene som Project Gotham Racing 2. Gran Turismo stiller i en helt annen klasse.
Spillet er rett og slett en simulator av bilfysikk.
Det inneholder over syv hundre biler, fra alle mulige produsenter, tidsepoker og klasser.
Og hver eneste av de bilene skal håndteres akkurat som de gjør i virkeligheten, og gjør du oppgraderinger eller forandringer på dem, kjenner du forskjellen på håndteringen.
Dette er tunge saker, GT4 egner seg ikke til en rask omgang på vorspiellet, her må du investere tid og krefter hvis du vil samle den ultimate bilparken.
Et av spillets store (i våre øyne) problemer ligger også i akkurat dette.
Når du begynner spillet, med begrenset antall penger, har du selvsagt bare råd til en kjip bruktbil fra 80-tallet.
Og det tar lang tid før du får tilgang til de virkelig rå maskinene.
Du må først gjennom lisenstester for å låse opp flere baner og spillmodi, og disse lisenstestene er like frustrerende som underholdende.
Det føles deilig å komme gjennom dem, men underveis vil du banne, slenge kontrollen i gulvet og gråte blod.
Dette er ikke noe lek, det er alvor.
Vi kunne ønske spillet rett og slett ikke tok seg så høytidelig, vi kan ikke si at vi koste oss så veldig mye...
Realistisk eller ikke?
Så var det det hele med realisme.
Som sagt føles bilene akkurat som i virkeligheten, Gran Turismo 4 er spillet som gir deg den mest komplette opplevelsen av å kjøre en bil uten å sitte i den, du kan tilnærmet føle alle kreftene fysisk på kroppen.
Utviklerne skal ha enorm respekt for den jobben de har gjort med å lage virtuelle kopier av 700 biler, mange av de har vi ikke hørt om en gang.
Men realismen på banen er fullstendig fraværende.
GT4 har ikke skademodellering, og det å krasje inn i andre biler eller i siden av banen straffes ikke nok.
Faktisk kan du ofte bruke sammenstøt til din fordel, vi klarte for eksempel flere ganger å krasje i motstandere, sprette fra de og få en bedre plassering enn vi ville gjort uten å krasje.
En ekte GT4-entusiast ville aldri funnet på noe sånt, men det er likevel ødeleggende for opplevelsen at du kan gjøre slikt.
De datastyrte motstanderne er fullstendig hjerneløse og følger et bestemt mønster løp etter løp, og det er usynlige vegger på mange av banene slik at du ikke kan kjøre et millimeter utenfor asfalten.
Alt dette må Polyphony jobbe med hvis de vil lage et Gran Turismo som ikke bare er en fantastisk simulator, men også et morsomt spill.
Nyheter
Det er heldigvis nok av nye elementer i GT4 til at både nye og gamle fans bør bli tilfredsstilt.
For eksempel B-Spec-modus, som kort fortalt lar deg leke en slags manager.
I stedet for å kjøre løp selv, kan du bestemme over en virtuell sjåfør som kjører for deg, mens du forteller ham hastigheten og aggresiviteten han skal kjøre med.
B-Spec er et morsomt tillegg for de som kanskje ikke orker å kjøre alt sammen, men det skal sies at sjåføren ikke er den skarpeste kniven i skuffen, han heller.
Helt på siden av bilkjøringen finner vi også en egen fotomodus.
Når du ser på replay av dine løp, kan du når som helst rett og slett knipse et bilde.
Dette bildet kan du videre redigere endre fargebalansen, flytte på fokuspunktet, forstørre eller forminske det, endre kameravinkel, og så videre.
Bildene kan så lagres på minnekortet
eller på en USB-plugg du kobler rett til PS2.
Dette er kjempegøy, og bildene blir skarpe og lekre.
Grensesnittet i spillet er også blitt forbedret, hoveddelen foregår på et stort kart med ikoner for alt du kan foreta deg kjøpe biler, oppgradere de, ta lisenser, og selvfølgelig kjøre løp fordelt på typer (rally, bykjøring eller baner).
Det kan virke overveldende til å begynne med, men GT4 er jo et enormt spill.
Det er også blitt langt mer brukervennlig å jobbe med bilene dine, grensesnittet for oppgraderinger har også blitt overhalt.
Og det er en del nye ting du kan gjøre med bilene dine GT4 har uten tvil tatt bitte litt inspirasjon fra den populære modifiseringskulturen, og lar deg nå installere NOS, nye felger og spoilere på bilene dine.
Det er ikke akkurat Need for Speed: Underground, men morsomt at muligheten er der.
Ellers kan du som vanlig justere virkelig ethvert aspekt av bilen, du kan til og med vaske den for å få mindre luftmotstand.
Dette spillet er ingen lek, som sagt.
Postkort
Og herregud for en grafikk.
Vi har seriøst aldri sett et vakrere bilspill, hverken på PS2 eller på den mektigere Xboxen.
Det er rundt 50 baner med i spillet, og samtlige er helt nydelige, skarpe og fulle av farger.
Tilskuere er også mer detaljerte og løper ut på banen for å knipse bilder under rallyløpene.
Lydsiden er ikke så imponerende, vi synes bilene høres litt for like ut.
Det er et OK soundtrack med, som inneholder et langt utvalg låter fra et bredt spekter av sjangere.
Ingenting å hoppe i taket for, men god bakgrunnsmusikk.
Gran Turismo 4 er et enormt, omfattende og seriøst spill med mange elementer vi ikke rekker å nevne her.
Og vi er imponert over det glimrende håndtverket, vi vet at Polyphony elsker biler og GT4 er resultatet av denne kjærligheten.
Vi har rett og slett enormt med respekt for dette produktet.
Men vi har det ikke så veldig gøy.
Det er en tung jobb å komme langt i GT4, og ikke alle har tid til å sette av til det.
Og dessuten er det en del grunnleggende feil her, skuffende kunstig intelligens og unødvendige begrensninger, samt at vi savner online-modusen som ble tatt ut (og som skal komme i en tilleggspakke du må betale ekstra for).
Som noen andre sa før oss, GT4 er en fantastisk simulator av bilkjøring, men ikke et spesielt bra bilspill.
Er det en simulator du er ute etter, er Gran Turismo 4 noe for deg.
| 1
|
200261
|
Magic Hour
Fin fotoapp for deg som liker effekter.
Både på Android og iOS-plattformene er det etter hvert blitt et meget godt tilbud av fotoapplikasjoner.
Vi har tidligere sett på fem fine fotoapps for iOS og fem for Android, men stadig dukker det opp nye godbiter.
En av dem er Magic Hour – en mobilapplikasjon som kan brukes for å ta bilder, men først og fremst for å legge på effekter i etterkant.
Det ekstra stilige er at du har svært god kontroll på effektene som påføres, og at du kan lagre innstillingene du er fornøyd med og tilby dem til andre brukere.
Derfor er det også en gigantisk "butikk" med filtre, der samtlige er gratis.
Den lille begrensningen du må leve med, er at programmet kun kan spytte ut kvadratisk formede bilder, med en oppløsning på maksimalt 1024x1024 piksler.
Dersom du velger å åpne et bilde du har tatt med standardkameraet, blir du derfor først bedt om å beskjære det slik at det passer i en kvadratisk ramme.
Rent og pent
Støtt og stadig ser vi eksempler på applikasjoner som ser litt bedre ut på iOS enn på Android, men med Magic Hour fremstår de to versjonene som praktisk talt identiske.
Grensesnittet er delikat og intuitivt, og det tar ikke lang tid fra du åpner applikasjonen første gang til ditt første bilde er klappet og klart til deling.
Du kan dele kreasjonene dine på en god håndfull sosiale nettverk, og disse settes opp i innstillingene slik at du slipper å logge inn mer enn én gang.
Et hav av filtre
Som nevnt finnes det et hav av filtre til Magic Hour, og ved å bruke verktøyene som følger med, kan du lage dine egne, som du kan ta vare på og/eller laste opp til Magic Hours servere slik at andre kan få prøve dem.
Du legger ganske enkelt til nye filtre ved å laste dem ned, hvorpå de nedlastede filterne havner under en egen downloads-flipp.
I tillegg har du mulighet til å stjernemerke de du liker best, slik at du lett kan finne dem tilbake.
Når du vil påføre et filter, representeres også hvert av dem med et miniatyrbilde, slik at du får en pekepinn på hvordan bildet vil bli seende ut når du har brukt filteret.
En rekke innstillinger
Velger du å lage effektene selv, kan du bruke en god håndfull verktøy, som curves (justerer kontrast og farger), vignettering, fargemetning, ramme, tekstur etc.
Dermed sitter du igjen med praktisk talt uendelige muligheter.
Vær dog oppmerksom på at kravet til maskinvare er ganske høy for å få en kjapp og god opplevelse.
Vi anbefaler programmet først og fremst til de som har en iPhone 4 eller en relativt rask Android-telefon.
For å laste ned:
Magic Hour (Android, kr 11,-) Magic Hour Free (Android, gratis prøveversjon) Magic Hour (iOS, kr 14,-) Magic Hour Free (iOS, gratis prøveversjon)
| 1
|
200265
|
Powerocks Rose Stone
Nødlader på 6.000 mAh som kan lade både mobil og nettbrett - samtidig.
Mens vi venter på den store batterirevolusjonen hva gjelder mobiltelefoner, blir nødladere stadig mer populært ekstrautstyr.
En nødlader, også kalt batteripakke, kan gi telefonen en ekstra lading (eller flere) de gangene du er ute på farten og ikke har tilgang på et strømuttak.
Det har etter hvert blitt mye å velge i denne produktkategorien, både i ulike prisklasser og ikke minst i ulike styrker.
Enda en fra Powerocks
Denne gangen har vi sett på nok en nødlader fra Powerocks, som etter hvert har fått et bredt utvalg med nødladere i repertoaret.
Den forrige vi så på, Super Magicstick, var en liten sylinderformet sak som sklir rett ned i en hvilken som helst bukselomme, og som med en batterikapasitet på 2.800 mAh kunne lade en iPhone 5 (1.440 mAh) cirka halvannen gang.
For noen kan dette bli for lite.
For litt større lommer
Rose Stone er både større i størrelse og batterikapasitet.
Enormt stor er den ikke, den veier 200 gram og måler 102x25x42mm.
Den passer neppe i en bukselomme, men går helt fint i jakkelomma og veska.
Nødladeren er en liten rektangulær boks i aluminium, med LED-dioder i ene enden og USB-innganger i den andre.
Innenfor nødladere er designen noe av det penere vi har vært borti.
Aluminiumen er dessuten såpass solid at du ikke trenger å bruke den medfølgende bæreveska engang.
Den har tilsammen tre USB-innganger, to vanlige USB-innganger (5V/1A) og en mikro-USB-inngang.
De vanlige USB-inngangene brukes når du skal lade opp mobilen eller de andre enhetene dine, mens mikro-USB-inngangen brukes til å lade selve nødladeren.
I motsatt ende av USB-inngangene finnes det én knapp, og trykker du på den, vil du ikke bare skru den på, men et antall LED-dioder vil også lyse opp etter hvor mye strøm det er igjen på nødladeren.
Det kan komme godt med.
Ett lys: null til 25 prosent.
To lys:
25 til 50 prosent.
Tre lys:
50 til 75 prosent.
Fire lys:
75 til 100 prosent.
Dobbel-lading
Batterikapasiteten er på 6.000 mAh, over dobbelt så mye som den lille Magicksticken vi testet for en tid tilbake.
Det betyr imidlertid ikke at man kan lade dobbelt så mye, for det er en rekke andre faktorer som påvirker den reelle kapasiteten.
Vi fikk for eksempel ladet opp en iPhone 5S (1.570 mAh) to ganger, samt én gang til 32 prosent, før det var helt tomt.
Mellom to til tre ladinger er altså å forvente, men det vil variere.
At nødladeren har to USB-innganger innebærer også at du kan lade to enheter samtidig, hvilket også kan komme godt med, selv om vi stort sett har brukt den ene i løpet av testperioden.
Nødladeren er også kraftig nok til å håndtere lading av nettbrett.
Vi testet med en iPad mini (4.440 mAh), og den kom opp på 86 prosent - så nesten én full lading.
Produkter med enda større batterier vil du ikke få skviset så mye strøm inn i.
Det blir mer for nødstilfelle-bruk.
Som vi har opplevd med andre nødladere bruker også Rose Stone lang tid på å lade seg opp, regn med minst fem-seks timer.
Siden batterikapasiteten er relativt god, er det imidlertid ikke så farlig om man glemmer å lade opp til hver eneste gang man skal ut av huset, men litt planlegging kan komme godt med.
Konklusjon
Er du ute etter en passe kraftig nødlader som får plass i jakkelomma eller veska, er Rose Stone etter vår mening et godt valg.
Batterikapasiteten på 6.000 mAh gjør at du kan lade mobilen flere ganger, i tillegg til å dobbeltlade for eksempel mobil og nettbrett samtidig.
Du kan også forsyne nettbrettet med nødstrøm dersom du har behov for det.
Rose Stone har en solid byggkvalitet, og personlig setter jeg også pris på at det er flere fargevalg.
Rosa blir aldri feil i min bok.
Men du får den også i blå, sølvgrå og svart.
Prisen ligger på cirka 450 kroner.
Det er mulig å få tak i billigere alternativer, men vår erfaring er at du da ofte får noe som er av dårligere kvalitet.
Powerocks-produktene er i tillegg Apple-godkjente, så det er ingen grunn til å tro at dette er dårlig vare.
Vi har fått låne laderen av importøren Capable.
| 1
|
200267
|
TEST:Logitech Ultrathin Keyboard Cover
Kombinert tastatur og solid deksel til iPad.
Det må vel være en perfekt match for deg som skriver lange og sinte debattinnlegg?
Logitech har vært gode til å tilby tilbehør til iPad, og trofaste lesere har sett flere tester av deres tastaturløsninger tidligere.
Dagens testobjekt er rett og slett den nye versjonen av Keyboard Case-versjonen som kom i fjor, og hovedspørsmålet er egentlig hva som skiller de to.
Kombinert deksel og tastatur
Fellesnevneren er at aluminiumsdekselet beskytter iPaden når den ikke er i bruk, og at den har et innebygget trådløst tastatur.
Den viktigste forskjellen er at forgjengeren kun passer til iPad 2, mens dagens testobjekt også skal fungere på den siste iPaden - eller iPad 3 om du vil.
I dette ligger også at formfaktoren er noe forandret.
For der du på Keyboard Case plasserer iPaden nedi tastatur-trauet under transport, så ligger iPaden her i stedet på toppen.
Det høres kanskje litt vaklevorent ut, men løsningen fungerer etter vår oppfatning godt.
Logitech har nemlig utstyrt coveret med et magnetfeste, som dermed fungerer etter samme prinsipp som Apples smartcover.
I tillegg til at aluminiumsdekselet beskytter skjermen på iPaden, vil nettbrettet også slå seg automatisk av eller på når du tar det på eller av.
Vår oppfatning er at dette virker både smart og solid, selv om vi ideelt skulle ønsket at magnetene hadde vært enda kraftigere:
Magnetene gjør nemlig en fin jobb med å trekke iPaden og dekselet sammen, men hvis du kun holder fast i iPaden kan det hende at tastaturet løsner i utstrakt stilling.
Aluminiumsdekslet veier forøvrig 334 gram alene, og med den siste iPaden på plass ble totalvekten på 991 gram.
Et standard iPad smart-cover veier til sammenligning 137 gram.
Svært praktisk i bruk
Når du skal skrive plasserer du iPaden i en renne, og du velger selv om du vil plassere den på høykant, eller i landskapsmodus.
Det er imidlertid det siste som fungerer best, og da kommer det også et klikk når du setter iPaden på plass:
I landskapsmodus blir nemlig iPaden holdt fast via nok et magnetsystem.
Dekselet gjør dermed også jobben som stativ for deg som ofte ser film på farten, det siste er kanskje spesielt praktisk for deg som reiser mye med fly.
Tilkoblingen skjer med Bluetooth, og parringsleken gikk som en drøm.
Det er en tast for tilkobling og en for strøm/av på.
Batteriet er oppladbart, men ikke utskiftbart.
Batteriet har forøvrig en oppgitt varighet på hele seks måneder når det er fulladet, og tallene skal gjelde ved to timers daglig bruk.
Tastaturet lades via en vanlig mini-USB-tilkobling, og en kort kabel følger med.
Godt tastatur
Tastene er av chicklet-typen, altså lave, stort sett kvadratiske taster med avrundede hjørner, og vi synes det er godt å skrive på.
Og det er jo også her hele nøkkelen til om du bør vurdere dette tastaturet ligger:
Skriver du mye tekst, enten det nå er lange e-poster, sinte debattinnlegg eller lange jobbforedrag i Pages, er det nemlig ingen tvil om at det er langt mer behagelig å ha et ordentlig tastatur å forholde seg til.
En annen fordel er at du her ser hele iPad-skjermen når du bruker tastaturet.
Når du bruker skjermtastaturet vil jo kun den øvre delen være synlig.
En forskjell fra forgjengeren er at Logitech har fjernet den øverste raden med spesialtaster på tastaturet.
Det betyr også at enkelte hurtigtaster har forsvunnet, blant annet til fotoalbumet.
Her må du altså trykke direkte på skjermen for å se bilder.
De andre spesialfunksjonene, blant annet klipp og lim og volum, aktiveres uansett enkelt ved å holde ned FN-tasten.
Dette er en vanesak.
Den viktigste spesialtasten er fortsatt knappen helt til venstre, som i bunn og grunn gjør det samme som hjemknappen på iPaden:
Den sender deg tilbake til skrivebordet om du trykker en gang, tar deg til søkesiden om du trykker flere ganger, eller gir deg en oversikt over åpne programmer på iPaden om du dobbeltklikker.
Dette er selvforklarende.
Det vi imidlertid savner er muligheten til å bruke tastaturets piltaster, for eksempel til å bla gjennom bildespesialer, eller til å bla opp og ned på en nettside eller i et tekstdokument.
Dette var forøvrig heller ikke mulig på den første modellen, og er antagelig en begrensning som følger av iOS.
Logitech Ultrathin Keyboard Cover for iPad 2/3/4 (Nordisk)
Dommen er likevel klar:
For deg som skriver mye på iPaden er dette et trygt og godt kjøp.
| 1
|
200268
|
Zoom Q3HD
Super lydopptaker med video - HD-utgaven har kommet.
Ved juletider i 2009 testet vi Q3, en opptaker fra Zoom som skilte seg ut fra alle andre opptakere.
Den var en lydopptaker med video, ikke et videokamera med lydopptak.
Hele konstruksjonen hadde lydopptak som første prioritet, med gode mikrofoner, konvertere og alt annet som skal til.
I tillegg kunne man gjøre helt kurante videoopptak i VGA-format.
Lagringsmedidet var SD-kort.
For alle som spiller musikk og vil legge ut resultatet på nett var dette midt i blinken, enten det var YouTube, familie, kamerater eller bare en selv som var målgruppe for "produksjonen".
Dessuten fungerer Q3 utmerket til små reportasjer med vekt på intervjuer osv hvor lydkvaliteten er svært viktig.
Vi kjøpte oss en slik og har brukt den til alt mulig fra konsertopptak til møtereferater.
Ny versjon i HD
Men i dag er ikke video i VGA noe å slå seg på brystet over, derfor har Zoom nylig sluppet en helt ny opptaker - Q3HD - nå med støtte for video i HD.
Da snakker vi om formater helt opp til 1080p.
Samtidig er lydkodekene som brukes forskjellige.
Den første utgaven tok opp i WAV eller MP3, HD-utgaven tar opp i WAV eller AAC.
Vi vil også understreke at du ikke MÅ ta opp video, både !3 og Q3HD kan brukes som rene lydopptakere, det er bare et enkelt menyvalg på Q3HD eller en bryterinnstilling på Q3.
Nytt design
Q3HD skiller seg raskt ut med sølvfarge, mens Q3 er blå.
Q3HD har samme fasong som Q3, men er flatere.
Mikrofonene er også mer synlige enn på den forrige utgaven.
Displayet er annerledes og menysystemet er også nytt.
Betjeningen på sidene er også annerledes, nå er av/på-knappen og luken til SD-kort plassert på høyre side, og allt annet av innganger og brytere på venstre, når man ser på displayet.
Den har fått HDMI ut i tillegg til analog video på minijack, lydutgangen er også på minijack, det samme er linjeinngangen, som er praktisk hvis du vil tappe f.eks. en lydmikser.
Innebygd USB-kabel er også praktisk hvis man ikke har kortleser for hånden når man skal overføre opptaksmaterialet til PC/Mac.
Spesifikasjoner
Stereo mikrofoner i 120 graders X/Y oppsett Video i 1080p 25, 720p 25 eller 50 i PAL tilsvarende i 30/60 i NTSC-format.
Video i WVGA ( bredformat) SD for mindre filstørrelser Videoformat MPEG-4 AVC/H.264 (MOV)
Lydopptak i 44.1/48/96kHz 16/24-bit WAV (PCM) eller AAC opp til 320kbps
2,4-tommers display i 320 x 240 Støtter opptil 32 GB SD-kort for opptil 7 timers opptak i 720p/25 og lyd i AAC 192 kbps Video/lyd ut på HDMI mini, minijack for analog video.
I bruk
Som sin forgjenger er Q3HD meget enkel i bruk for alle som har brukt en eller annen form for opptaker siden den gang kassettspilleren dukket opp.
Menysystemet er oversiktlig og kjapt, du behøver ikke trykke deg langt ned i systemet for å velge innstillinger.
Displayet gir ikke all verden av bildekvalitet, opptaket blir langt bedre.
Displayet er bare en søker, og du får med deg utsnitt og ser om lysforhold osv.
er innenfor rimelighetens grenser.
Det er også en digital zoom på 4x, men digital zoom bruker vel ingen?
Man velger opptaksnivå i to forhåndsinnstilllinger (lavt eller høyt lydnivå) eller Auto.
I menyene kan man velge om Auto bare justerer lydvolumet ned etter behov, eller om det skal justere seg opp etter sterke partier.
Ellers er det ikke mye annet å gjøre enn å trykke Record og holde kameraet i ro.
Kameraet er lett, så stativ (den har vanlige gjenger for fotostativ i bånn) bør brukes der hvor det er mulig - det er ingen bildestabilisering.
Skal du gjøre opptak utendørs, f.eks. intervjuer, passerende tog osv.
er en vindskjerm påkrevet.
Dette fulgte med den forrige modellen, men er ekstrautstyr for Q3HD.
Og kvaliteten?
Etter kort tids prøving innendørs og utendørs er våre erfaringer at videokvaliteten er omtrent som på de beste mobiltelefonene, men lydkvaliteten er i en helt annen liga - den er glimrende.
Det er først og fremst en lydopptaker med video attåt.
Med gode lysforhold kan video bli helt brukbart, fortrinnsvis med stativ.
Opptakene blir uten hakking, selv i 1080p, men pass på at du har en avspiller og PC som takler formatet.
Vi opplevde til å begynne med både hakking og dårlig synk mellom lyd og bilde, men det skyldtes ikke opptakeren, men avspillerne.
Du kan se mange opptak og sammenligninger på YouTube ved å søke på Q3HD eller sjekke Samsontechs YouTube-kanal
Konklusjon
Driver du med musikk eller annet som krever gode lydopptak er Zoom Q3HD et utmerket valg.
Vi hadde ideelt sett ønsket oss trinnløs innstilling av opptaksnivå, men de tre alternativene fungerer faktisk veldig bra.
Blir nivået for lavt kan du enkelt øke dette i de fleste lydredigeringsprogrammer uten at kvaliteten nødvendigvis lider påtagelig.
Overstyring er det derimot ikke noe å gjøre med.
Bildekvaliteten er god, og nærmer seg å kunne sidestilles med lydkvaliteten, men det er et stykke igjen til de er på samme nivå.
Skal du gjøre virkelig gode opptak bruker du et digitalt speilrefleks som håndterer video, og lar Zoom Q3HD (eller gamle Q3) ta seg av lyden.
Da får du et profesjonelt resultat, teknisk sett.
Så er det bare opp til deg og det du tar opp å levere resten.
Takk til Benum for utlån av testeksemplar.
Zoom Q3HD
| 1
|
200269
|
Best i test
Kort og kompakt maskin med fast bitsholder, led-lampe og beltehylster.
Stor og kraftig skrutrekker til alle typer arbeide.
Bitsene glipper litt, men på den andre siden går det bra med dobbeltsidige bits.
Batteriet er noe tungt å få løst, men maskinen ligger bra i hånden.
Høy/lav utveksling letter å bore i myke materialer.
Makitas hylster til å feste i beltet er et veldig smart tilbehør.
Den som noen gang har stått på en stige for å montere vindu eller hyller har nok savnet en måte å frigjøre begge hendene på.
En verdig og mangesidig testvinner.
Batteri:
Doble 10,8v litium-ion, 1.300 mAh Vekt:
880 gram Lav/høyveksel:
Ja Oppbevaring:
Hard eske
| 1
|
200271
|
Test:Audi Q3 facelift
Ny design, oppgradert quattro, mer krefter og lavere forbruk og utslipp er blant høydepunktene.
Det føles som om det var i forgårs Audi lanserte sin SUV-variant i kompaktklassen – Q3, selv om det nå har gått tre år.
SUV-alternativet til Audi A3, som i disse dager er aktuell som ladbar hybrid, er allerede klar for en midtlivsoppdatering.
Q3 har ikke solgt spesielt bra i Norge, noe importøren satser på å endre når nykommeren kommer til landet i februar.
Du blir ikke akkurat blåst over ende av forandringene Audi har tilført modellen, som konkurrerer mot BMW X1 og Range Rover Evoque.
I stedet er det forsiktige grep som er tatt for å forbedre mini-SUV-en fra utgangspunktet.
Se flere detaljer av nye Q3 nedenfor:
Skarpere linjer
På utsiden er det første du legger merke til den nye singelframe-grillen, som fra nå av blir forbeholdt Audis Q-modeller.
Lyktene foran og bak har fått ny design.
Xenon og LED-kjørelys er blitt standardutstyr, og tåkelysene i fronten er blitt integrert i hovedlykta.
Nye fangere, mer horisontale linjer og større luftinntak bidrar til at bilen nesten ser bredere ut.
Skarpere linjer preger også sidene langs kanalen.
Les mer:
Bør du velge BMW X1 eller Mercedes-Benz GLA?
På innsiden er det tilført småendringer som litt mer plastkrom her og der, i tillegg til at infotainment-systemet kommer med nye muligheter.
Du kan velge mellom flere farger og materialvalg samtidig som DAB+ er blitt standard.
Med navigasjon får du tilgang til Google Earth og flere online-tjenester.
Nye assistansesystemer har også funnet sin vei til Q3, sånn som blindsonevarsler, filskiftevarsler og skiltgjenkjenner (ekstrautstyr).
Justerbart understell
Understellet er oppgradert for bedre komfort, men du må nok være en purist for å kjenne endringene.
Mange vil likevel verdsette at adaptivt understell (DCC) er blitt tilgjengelig ekstrautstyr.
Q3 oppleves som kompakt, lettkjørt og imponerer med et lavt støynivå.
Innstegsmodellen har forhjulstrekk, men over 80 prosent av norske kunder har gått for firehjulstrekk.
Quattro-systemet er nå oppgradert, slik at kreftene fordeles mer balansert mellom akslingene.
Les mer:
Audis instrumentpanel kan redde liv!
Størst endringer vil vi si har skjedd under panseret.
Alle motorene er oppgradert med flere hestekrefter, likevel er forbruket gått ned.
CO2-utslippet er i snitt redusert med 23 gram (17 prosent).
Den norske Audi-importøren satser på at det er 2-liters diesel med 150 hester, quattro og S tronic-automatgirkasse (tilsvarende det VW kaller DSG) flesteparten vil gå for.
Kundene kan velge mellom seks alternativer fra 1,4 TFSI-bensin (motoren med sylinderkutt-teknologi) med 150 hk og 2-liters diesel med 120 hk.
De får du kun med forhjulstrekk.
Under prøvekjøringen fikk vi anledning til å kjøre 2-liters diesel med 184 hester med og uten S tronic-kasse.
Du kan trygt si at motoren er mer enn tilstrekkelig for lille Q3 på 1.625 kilo (Q3 veier fra 1.385 kilo).
Den sprinter til hundre på 7,9 sekunder med S tronic-kasse, og toppfarten er 219 km/t.
Snittforbruket er på høyst akseptable 0,51 liter på mila.
Råskinnet RS Q3
Men vi stopper ikke her.
Under lanseringen har Audi vært hyggelige nok til å ta med topputgaven Audi RS Q3.
Den kom i fjor, og er første RS-utgave for Q-modellene.
Råskinnet har den prisbelønnete femsylindrede turbomotoren på 2,5 liter, som nå har fått tilført 30 ekstra hestekrefter.
Resultatet er en ramp av en kompakt-SUV med ytelser som et børseskudd.
Det rykker noe aldeles grassat ifra straks du trykker ned gasspedalen i bånn.
Lydbildet fra femmeren under panseret er som musikk i ørene for enhver bilentusiast, og kreftene er helt vanvittige.
Hva sier du for eksempel til 0–100 km/t på 4,8 sekunder?
Det er like raskt som en Porsche Macan Turbo!
Dreiemomentet ligger på 450
Nm mellom 1600 og 5300 omdreininger, og toppfarten er sperret ved politisk korrekte 250 km/t.
Satser tungt på premium
Audi har en strategi om å bli verdens ledende premiumbil-produsent innen 2020, og Q-modellene er en viktig del av den strategien.
Fra vi fikk Q7 i 2006 har det utvidet seg til Q5 og Q3.
Det er offisielt uttalt at Q1 vil komme i 2016, og flere venter på annonseringen om en kommende Q6 og Q8.
Av Audis utvalg på dagens 50 modeller i dag (dette skal økes til 60 modeller innen 2020), så utgjør Q-modellene nesten 30 prosent av salget.
Tyskerne venter at SUV-bølgen vil fortsette å vokse, men stabilisere seg på et høyt nivå rundt året 2018.
Q3 er foreløpig den minste SUV-modellen fra Audi.
Plassen er ikke overdådig og endringene representerer ingen stor trussel for konkurrenter som Range Rover Evoque og BMW X1.
Men Audi har gjort den litt bedre på såpass mange områder at du nesten er nødt til å ta den med i vurderingen om du er på utkikk etter en ny kompakt premium-SUV.
Reiseomkostningene til denne reportasjen er dekket av importøren.
Les mer her
| 1
|
200274
|
Testet:BMW 2-serie Active Tourer
Nå er bilen BMW aldri skulle bygge klar for salg.
BMW er kjent for sine kjøreglade biler med bakhjulstrekk.
Deres popularitet på området har fått enkelte herrer i BMW-systemet til opp gjennom årene å påstå at konsernet aldri vil bygge en forhjulsdrevet bil.
Men man skal aldri si aldri...
Det er forresten ikke bare forhjulstrekk som BMW ikke ville lage, som Din Side Motor skrev om før modellen ble vist fram i Geneve.
Frir til nye kjøpere
En del av de mest fundamentalistiske RWD-folkene påstår at det ikke finnes det snev morsomt å kjøre en forhjulsdrevet bil.
Men som alle folk med ekstreme meninger, er selvsagt også det en helt feil påstand.
Bilen som satte forhjulsdrift på kartet, den legendariske Mini var hysterisk morsom å kjøre, og eksemplene er utallige opp gjennom årene.
Men forhjulsdrift byr også på andre fordeler.
Fremkommelighet på vinterføre er en ting, men enda viktigere er dette med plassutnyttelse.
Men aller viktigst er det at med en bil som nye 2-serie Active Tourer, frir BMW til kjøpegrupper som kanskje ikke har vurdert en BMW tidligere.
For de som blir litt forvirret av BMWs modellutvalg er altså Active Tourer flerbrukeren i 2-serie familien.
Vanlig 2-serie Coupe prøvekjørte Din Side Motor tidligere i år.
Premium så det holder
Dette betyr en bil som appellerer mer til fornuft og praktiske verdier enn testoreronfylte machovogner med et stort M-merke bakpå.
Det er vel ikke til å legge skjul på at hovedkonkurrenten er Mercedes B-klasse, en bil som også har tiltrukket seg mange som kanskje ikke ville vurdert en tysk premiumbil til vanlig.
For ikke vær i tvil om akkurat det, 2-serie er premium så det holder.
Eksteriørmessig er det elegant og ganske så dynamisk med et foroverrettet stuk.
Overhenget foran er veldig kort til forhjulsdrevet bil å være, men tradisjonelle BMW-triks som den todelte grillen og Hofmeister-kinken på bakvinduene er på plass.
Men innvendig løfter det hele seg enda et hakk (i hvert fall med Sport Line eller Luxury Line-pakken)
Fully loaded med den store 8,8-tommers store skjermen og skinnsetene ser det hele svært så lekkert ut.
Men skal man appellere til de nye kundegruppene må man også ha plass.
Plass så det holder
Med tverrstilt motor foran og akselavstand på 2,67 meter frigjør man mye plass, og med baksetene oppe har man 468 liters bagasjeplass.
De kan felles med å trykke på en knapp, og man kan også skyve dem langt framover hvis man vil ha dem oppe.
Nedfelt får du 1510 liters bagasjeplass, og det holder til det meste.
Legger du ned passasjersetet foran kan du laste inn lange ting på opptil 2,40 meter.
Innlasting av varer er enkelt med en luke som går høyt opp, og gulvet i bagasjerommet skjuler et praktisk oppbevaringsrom med en multifunksjonsskuff.
Det må også tilføyes at man har særdeles god plass i baksetet, så her sitter hvem som helst godt.
Motorer og priser
Stikkordet for motorkraften til 2-serie er lett og gjerrig.
Her står selvsagt det tresylindrete 1,5-liters alternativet i en særklasse.
Den får sin premiere i 218i med 115 gram CO2/km og 136 hk.
Startpris i Norge er 307 900 kroner med 6-trinns manuell, og 334 600 kr med 8-trinns automat.
Den var dessverre ikke tilgjengelig under lanseringen, hvor bensinkreftene ble vist fram i 225i.
Den har fire sylindre, 231 hk og 135 gram CO2/km.
Pris er 516 900 kroner.
Går du for diesel kan du velge mellom 218d på enten 136 eller 150 hk.
CO2-utslippet er uansett på 109 gram/km, men prisen blir bittelitt dyrere for 150-hesteren.
136 hk koster 341 300 kroner med 6-trinns manuell, 360 800 med automat og 365 800 kroner med sportsautomat.
150 hk koster 348 200 med 6-trinns manuell, 367 700 kr med automat, og 372 700 kr med sportsautomat.
Alle motorene har siste skrik hva gjelder BMWs TwinPower Turbo teknologi, og siden BMW har tidenes råeste turbomotor på samvittigheten (hint: vi skal tilbake til 80-tallet og en motor på 1,5-liter), så kan man anta at de kan det de driver med.
Kjøreegenskaper fra Mini
BMW er ivrige med å understreke at ingen annen bil i samme klasse leverer like mye sportslig kjøreglede som 2-serien.
Det må jeg antagelig si meg enig i.
Bilen er sportslig oppsatt, med den direkte styringen en BMW-person vil forvente seg.
Man kan velge mellom Sport og Comfort i oppsettet, og forskjellen er godt merkbar.
De fleste kundene vil nok imidlertid holde seg i Comfort, og det er nok der bilen passer best.
For selv om 2-serien er den mest sportslige i sin klasse, så er den ingen 1-serie uansett hvor mye du måtte trykke inn Sport-modus.
Men det er da heller ikke det den er konstruert for, så poenget blir for så vidt meningsløst.
Bilen deler IKKE plattform med Mini ifølge BMW, men har såkalt Mini-arkitektur.
Det vil si at den deler en del komponenter og løsninger, men ikke at de deler samme chassis.
Uansett en god forutsetning for underholdende kjøreegenskaper, selv om Mini ikke lenger er verdens morsomste forhjulsdrevne bil.
Den elektromekaniske styringen (også mulig med variabel sportsstyring som justerer styringen etter kjøringen du foretar deg) gjør at bilen ikke sporer fra side til side under fullt gasspådrag, og er akkurat så presis og skarp som du forventer det i en BMW.
Firehjulstrekk kommer
En viktig faktor for kjøreglede er selvsagt lav vekt.
Her har man brukt en stiv struktur kombinert med lette elementer, som f.eks panseret som bare veier 8 kg i aluminium.
På slutten av året kommer bilen med M
Sport pakke, med alt fra M
Sport fjæring og 18-toms hjul til en heftig visuell innpakning med 10 mm senking av karosseriet.
M Sport modellen vil komme samtidig som xDrive firehjulstrekk blir en mulighet på 220d og 225i.
Apropos kommende modeller dukker også 220i, 220d og 216d opp senere, sistnevnte med rekordlave 0,38 l/mil i forbruk og 99 gram CO2/km.
2-serien er den første modellen i premium kompaktklassen som tilbyr Head-Up Display, og det er som alltid en fryd å bruke.
Traffic Jam Assistance er et kamerabasert cruise control-system som bistår sjåføren med gass, brems og styring i køkjøring i bytrafikken, noe vi ikke fikk anledning til å teste ute på landsbygda i Østerrike.
Der var det verken byer eller trafikk.
Dagen derpå konversasjon
Ute på de rolige veiene blir man (sett bort fra den spektakulære naturen) mest imponert over hvor stille det er i bilen.
Her kan man snakke med hverandre i rolig konservasjon, selv med den verste dagen derpå fyllestemmen.
Her hjelper det på med en luftmotstansverdi på Cd 0.26.
Legg til et behagelig fjæringsoppsett i komfort-modus, og du får en seriøs milsluker.
225i som vi fikk prøve, er også en rask bil.
Med en kvikk 2-liters twin-turbo motor på 231 hk ved 5000 omdreininger, gjør den 0-100 på 6,6 sekunder, og en toppfart på 240 km/t. 350
Nm gjør også at bilen er sterk og seig, særlig siden den opprettholder sitt maksnivå hele veien fra 1250 til 4500 omdreininger.
Med 8-trinns Steptronic automatkasse som standard, blir forbruket hyggelige 0,58 l/mil, med et CO2-utslipp på 135 gram/km.
Det er gode tall for en såpass sterk motor.
Hengervekt er 1500 kg for 225i.
2-serie Active Tourer er tilgjengelig fra september og man håper å selge 700 eksemplarer av bilen i år.
Det er ingen umulighet, spesielt ikke siden man regner med at 80 prosent av kundegruppen aldri har kjøpt BMW før.
Aldri si aldri...
| 1
|
200275
|
26"Nec 2690WUXi
Nec's 90-serie er blant de ypperste LCD-skjermer du kan kjøpe for penger - vi snakker om en god del penger.
Nå er 26-tommeren her og vi har testet.
LCD-skjermer har blitt svært billige etter hvert.
Vanlige skjermer beregnet på kontor og hjem er faktisk langt billigere enn de gamle CRT-skjermene noen gang var, i motsetning til dagens TV-apparater basert på LCD eller plasma, som fremdeles er dyrere enn TVer basert på bildeskjermer i sin tid kostet.
LES OGSÅ:
Men det er ikke alle LCD-skjermer som er billige.
Skjermer som ikke bruker de enkleste og billigste LC-panelene, og i tillegg tilbyr avansert styring av panelet kombinert med en solid mekanisk løsning - de koster.
Men til gjengjeld blir resultatet i en helt annen klasse.
Brukere som krever den høyeste bildekvaliteten, enten de driver med bilderedigering, videoproduksjon, publisering, sitter ved et meglerbord eller i et kontrollrom - er villige til å betale mer.
For denne type brukere leverer de anerkjente produsentene sine toppmodeller, fra Nec er det 90-serien som gjelder.
I god tradisjon
Tidligere har vi testet 20-tommeren i 90-serien, denne finner du her.
26-tommeren har stort sett de samme egenskapene, den største forskjellen er at den er i bredformat med oppløsning på 1920 x 1200 punkter.
Bredformat har ikke vært spesielt sterkt representert i modellutvalget hos Nec, det er bare spillskjermen 20WGX² som byr på bredde med den lavere oppløsningen 1680 x 1050.
Det som gjør at 90-serien fra Nec utmerker seg er først og fremst panelet, som er av typen H-IPS A-TW (Horizontal IPS with Advanced True Wide Polarizer).
Dette byr på stor fargedynamikk og en betraktningsvinkel som er praktisk talt perfekt.
Du kan se inn fra sidene eller ovenifra, og fargene er på plass hele veien.
Dette er viktig i arbeidsmiljøer hvor flere personer skal kunne se på skjermen fra forskjellige vinkler samtidig, uten at farger endrer seg.
I tillegg er styringen av panelet langt mer avansert enn hos de billige skjermene.
Vi finner både automatisk justering av lysstyrken i forhold til innholdet i skjermbildet, samt 12-bits gamma-korreksjon.
Bakgrunnsbelysningen, som ikke er 100% jevn hos noen skjermer siden lyskildene sitter på sidene, gjør at lysintensiteten i bildet ikke blir helt jevnt fordelt.
Nec har derfor utviklet en teknikk de kaller ColorComp, som kompenserer for ujevnheten i bildeprosesseringen.
Ofrer du litt av lysstyrken kan du få et bilde som har lik intensitet over hele skjermflaten.
Dette er spesielt viktig for profesjonell bildebehandling.
Også selve den mekaniske konstruksjonen er gedigen.
Foten er både solid og stabil, kan justeres 15 cm i høyden og selve skjermen kan dreies til høydeformat.
Det er også et praktisk håndtak øverst på baksiden som gjør det enklere og tryggere å flytte på skjermen.
Kabler kan skules bak et lokk på stammen.
Tilkoblingene er for 2 DVI (DVI-D (bare digital) og DVI-I (integrert, støtter både analog og digital tilkobling) og en VGA, pluss uttak til en høyttalermodul.
Det er intern strømforsyning.
Betjeningen er oversiktlig, med knapper som får "etiketter" på skjermen når menyene aktiveres.
Det er to menyoppsett, en normal og en avansert.
Den avanserte som aktiveres ved å holde en menyknapp nede under påslag, byr på løsninger for helt spesielle bruksområder.
Du kan tidsstyre skjermen over en arbeidsuke, slik at den er varm når du kommer og slår på PCen.
Skal du sette sammen en videovegg kan du bruke en vanlig spiltter og styre på hver av skjermene hvilket utsnitt av bildet den skal vise.
Det er også støtte for kompensasjon av signaltap/forvrengning i lange kabelstrekk, både for VGA og DVI.
Det er også langt flere justeringsparametre for farge og lys, som er påkrevet for profesjonelt bruk.
Bildekvalitet
Akkurat som hos 20-tommeren i samme serie, er det ikke vanskelig å se forskjellen i bildekvalitet, den er åpenbar allerede ved første bilde.
Testmønstre eller digitalfoto, DVD og spill - alt blir mer levende og mer intenst, detaljer kommer tydeligere fram og det blir et helt annet liv i fargespillet enn hos billigskjermer.
Spesielt er dette tydlig i ytterdelen av spekteret, i de svært lyse og mørke partiene.
Der hvor billige skjermer brenner ut lyse detaljer til en hvit flate, der kommer mønstre og sjatteringer fram.
I stedet for en gråsvart tåke i mørke partier dukker det opp teksturer og linjer.
Dessuten er alle disse kvalitetene til stede ikke bare rett foran skjermen i den ideelle betraktningsposisjon.
Du kan reise deg opp og gå omkring og se på skjermen fra alle forskjellige vinkler - og bildet med alle nyanser er på plass uansett hvor du sitter eller står foran skjermen.
Etterslep er heller ikke noe problem, med overdrive aktiv er det bare så vidt antydning til et lite etterslep på ekstremt vanskelig materiale.
Konklusjon
Denne skjermen er en av de aller beste vi har testet.
Bildekvalitet, konstruksjon og betjening er ganske enkelt i særklasse.
Det er også prisen, den er satt til 13 450 kroner netto - så kommer mva i tillegg.
Men for profesjonelle eller entusiaster er det likevel innen rekkevidde.
Skal man ha topp kvalitet må man gjerne betale for det.
| 1
|
200279
|
Konklusjon & karakter
Etter en litt skuffende start slo JVCen sterkt tilbake.
Det faller naturlig å sammenligne med LCD-konkurrenten fra Samsung, ettersom modellene vil henvende seg mot de samme kjøperne:
Begge TVene tilfredsstiller selvsagt alle kravene satt til HD-Ready standarden, og frister med omtrent samme finesser.
Her får du blant annet BIB-funksjon, barnesikring og innsovningstimer.
De to sistnevnte skulle jeg gladelig ha byttet med en minnekort-inngang, men det mangler dessverre på begge TVene.
Begge modellene er gode på DVD- og HD-signaler, men du er nødt til å sette av litt lenger tid på å stille inn JVCen for å få et godt TV-bilde.
I klartekst bør du altså få TV-signalene via en parabol- eller kabelTV-tuner for å få fullt utbytte av JVCen.
Samsungen er altså litt mer "plug&play;".
Prismessig kommer forøvrig JVCen godt ut, vi fant den til 25.000 kroner etter et kjapt søk på nettet.
Utseendemessig ser du kjapt at dette er nye modeller, de er slanke og forseggjorte begge to.
JVCen skiller seg imidlertid ut på et punkt:
Fjernkontrollen er langt stiligere enn på Samsungen.
I tillegg er det et stilig blått lys over JVC-logoen, som selvsagt ikke har noen praktisk betydning, men viser at detaljene er satt i fokus.
Minispesifikasjoner:
37-tommers LCD, oppløsning på 1366/768 Bilde i bilde-funksjon, 1 TV-tuner, splitscreen og 1.500-siders tekst-TV-minne Innganger bak:
1 HDMI og 1 komponent, 2 SCART-kontakter, S-video inn/av-inn, VGA 4-høyttalersystem med 2 skråkonus- og 2 basshøyttalere, 3D lyd
| 1
|
200280
|
TEST:Alt-i-ett sportsklokke fra TomTom
TomTom Multi-Sport GPS-klokken gir deg så mange muligheter at det nesten blir for mye av det gode.
Under testing av teknologisk sportsutstyr blir man noen ganger fristet til å spørre seg:
Trenger vi egentlig dette?
Er det ikke bare å løpe eller sykle runden din og være fornøyd med det?
Ikke minst gjelder dette når du gang på gang må stoppe opp og trykke på en eller annen knapp under trening.
Tanken bak TomTom Multi-Sport GPS-klokken er at du skal slippe å ha med for mye utstyr, og at alt du trenger skal være samlet på én hånd.
Selv om denne også gir deg mulighet til å bruke ekstrautstyr (mer om det senere).
Fire grener
Dette er jo en klokke, tross alt, som du også vil bruke som en helt vanlig klokke.
Denne åpenbare tanken hadde ikke slått denne sportsklokkenybegynneren.
Hva kan du bruke den til?
Jo, den har fire valgmuligheter: Jogging, løping på tredemølle, sykling og svømming.
Og etter disse fire følger et drøss av undermenyer hvor du kan få opp alle typer statistikk.
Mini-meny i menyen
Under den første joggeturen var førsteinntrykket var svært lovende.
TomTom-en var enkel i bruk:
Under skjermen har du en firkant du kan trykke i fire retninger og det handler stort sett om å trykke til høyre eller ned for å komme i gang med det du vil.
Etter tre trykk til høyre og litt venting på at GPS-en skulle finne oss, var vi gang med joggeturen.
Da ser man tid, distanse, kalorier brukt, tempo og gjennomsnittshastighet hvis man beveger seg opp og ned i menyen på klokken.
Samtidig har du en mini-meny helt øverst som viser dine to foretrukne statistikker til enhver tid.
Hvilke to du vil ha der kan du selv endre i menyen.
Sett egne mål
I begynnelsen brukte vi klokken mest til å løpe en fast rute og se om vi klarte å barbere vekk noen sekunder.
Det ble en del kikking nedover på klokken underveis som føltes litt unødvendig.
Men dette endret seg da vi oppdaget at vi kunne sette egne mål, som for eksempel å prøve å løpe den faste runden på under 26 minutter.
Da får du også opp et mer synlig diagram som fyller seg opp ettersom du løper runden.
Morsomt, og ikke minst motiverende.
Denne funksjonen kommer vi uten tvil til å bruke mer.
Tilbehør
I forhold til løping er det beste med TomTom-sportsklokken at du kan sette deg mange forskjellige mål som motiverer deg til å løpe mer.
Ikke minst kan du kappløpe mot deg selv og tidligere tider, og det vibrerer og piper når det er for eksempel er gått halvveis.
Vil du brenne mer kalorier enn forrige runde?
Sett opp nye verdier og løp.
Vi testet også sportsklokken med pulsbelte og det var lett å parre den med klokka.
Så hvis pulsløping er viktig for deg, er dette et fornuftig tilbehørskjøp.
Da kan du hele tiden sjekke om du løper i riktig tempo og puls.
Hvordan fungerer den til sykkel?
Så var det over til sykling.
Å ta av klokken fra reima og koble den til et eget sykkelfeste på sykkelen var litt kålete.
Etter å ha brukt en sykkelcomputer i hele sommer, føltes denne litt mindreverdig, selv om den er mye mer oversiktelig i bruk.
Her vet du faktisk hvor du skal trykke for å få opp riktig statistikk.
Vi prøve å sette den opp med tilbehøret cadence (=pedalrytmesensor), men den håpløse, lille bruksanvisningen gjorde at vi koblet feil, og da vi endelig fikk lastet ned en mer oversiktelig versjon, hadde vi mistet den lille magneten et sted i skogen.
Bomtur!
Kort batteritid?
Akkurat nå er vi litt usikre på om vi synes det er verdt å rigge opp sykkelmonteringen og ta av og feste klokka på den hver gang vi skal på sykkeltur fremover.
Sykkeldelen er rett og slett litt jobbete.
Usikker på hvordan du pronerer?
DinSide tester løpesteganalyser
Batteritid på rundt 10 timer i GPS-modus (altså faktisk bruk), er lite når dette kan bli den klokken du bruker til hverdags.
Vi opplevd at den gikk tom rett før vi skulle på en sykkeltur, og det var irriterende.
Kronglete
Du lader den og ikke minst oppdaterer den med en egen skrivebordsdokk, og det betyr at du må opprette en egen TomTom-konto.
Dette opplevde vi som kronglete, og ikke ble TomTom-en oppdaget da vi koblet den på jobb-pc-en, den funket kun hjemme.
Foruten at du til enhver tid har løps- og sykkelstatistikken på klokken din, kan du også laste opp tidene til TomTom MySports-kontoen din eller bruke andre populære sports-apper.
Det er fint hvis du vil se fremgangen din, og ikke minst er det motiverende.
Konklusjon?
Tross noen irriterende opplevelser, kommer vi definitivt til å bruke sportsklokken fremover, mest sannsynlig til løping, der den virkelig kommer til sin rett.
Det er ikke sikkert du trenger noe ekstrautstyr og da vil klokken koste deg rundt 1.500 kr.
| 1
|
200281
|
PowerColor Radeon X850 Pro
LES OGSÅ:
Radeon X850 Pro-kortet til PowerColor yter nesten godt nok til å være testens kraftigste kort, men med bare 12 ekseskusjonsenheter blir det ikke nok til å slå Gainward sitt 6800 GT-kort.
Oppgradert 6800-konkurrent
Radeon X850 Pro baserer seg på brikken som kom ut samtidig med GeForce 6800-serien, men lå langt bak i ytelse allerede da.
Nå er det et hestehode bak begge GeForce-kortene i testen, men ligger godt foran X800 XL-kortene til tross for at det faktisk har færre eksekusjonsenheter enn disse.
Spørsmålet er om den ekstra ytelsen - knapt 1.000 poeng i 3DMark 03 - er nok til å være verd nøyaktig 600 mer enn Sapphires X800 XL-kort.
Sistnevnte har også bedre bundle og støyer mindre, samtidig som dette er testens andre kort som får plass i en mini-PC.
Gode videoegenskaper
I likhet med resten av Radeon-kortene har X850-serien også støtte for HDTV og Video inn/ut, og også her følger det med et spill
- Pacific Fighters, som det også blir gjort et poeng av i grafikken på viften, som støyer sånn omtrent nøyaktig nok til ikke å være plagsom.
Dette er kanskje det kraftigste skjermkortet du kan få plass til i en mini-PC, men prisen er litt vel stiv når du ser på ytelsen og bundelen - og det kommer litt for dårlig ut i sammenligningen med de andre kortene i testen.
Pris/ytelse igjen
Derimot er kortet hakket hvassere enn det noe dyrere kortet til Point of View i 3DMark 05 (som bruker DirectX), men litt dårligere i Doom 3 (Som bruker OpenGL - to forskjellig "grafikkspråk") - men det støyer mer.
Samtidig er det mindre rent fysisk og har også video inn - men du kan altså få nesten samme ytelse for 700 kroner mindre med Sapphire sitt kort.
Det dreier faktisk bare om 300 3DMark-poengs forskjell - og så mye er de kanskje ikke verd.
Igjen er det egentlig bare én ting som taler til PowerColors fordel - plassen.
Dette kortet tar bare én plass, og er altså det råeste kortet i denne testen du får plass til i mini-PCen din.
Ser vi på hvor mange 3DMark-poeng du får for pengene dine, er dette kortet nøyaktig midt på treet med 29 øre per poeng.
| 1
|
200282
|
Testet:Skoda Fabia, den tredje
Lettere, sterkere og mindre utslipp.
Tredje generasjon Fabia følger trenden.
Småbilsegmentet er nå mer spennende enn noen gang.
Bilene blir bedre utstyrt, løsningene smartere, og sikkerhetsutstyret er på nivå med det som tidliger bare fantes i større biler.
Etter hvert som også motorene blir bedre, dekker disse små doningene et behov for langt flere enn før.
Nå er det Skoda Fabia som blir ny, og vi har prøvekjørt tredje generasjon, som kommer på markedet rett over nyåret.
Stor kundekrets
Nye Fabia har ikke vokst nevneverdig i forhold til sin forgjenger, men så er det da heller ikke formålstjenelig å gjøre en småbil til en større bil.
Der finnes det nok av alternativer allerede.
Uten at det utgjør nevneverdig forskjell, kan det nevnes at Fabia har en sporvidde som er tre centimeter bredere, og en akselavstand som er fem millimeter lenger enn forgjengeren.
B-segmentet, som denne hører til, er en av de største bilklassene i Europa, og slike biler gjør en glimrende jobb for matpakkekjørere.
Slike biler er rimelige i innkjøp, rimelige i bruk, og når de i tillegg gjør jobben tilfredsstillende, er det ikke merkelig at flere og flere tyr til en slik liten bil fremfor de som er større enn nødvendig.
Selv om bilprodusentene frir til de yngre bilkjøperne med disse småbilene, er det en kjennsgjerning at det er eldre og pensjonister som kjøper dem.
Noen virkemidler gjør likevel at de unge kan bli ekstra fristet, for med over hundre forskjellige fargekombinasjoner skal det ikke være mulig å ikke finne en fargekombinasjon du liker.
Se flere bilder av Fabia utvendig:
Slanket
Vekt er forbrukets fiende nummer én, og enhver ny bil på markedet vil ha gjennomgått en slankeprosess.
Fabia er ikke noe unntak, og Skoda kan fortelle at de på enkelte modeller har lettet bilen med opp til 65 kg.
En 1,0 MPI har derfor en egenvekt på bare 980 kg, noe som er lett for en bil i b-segmentet.
At bilene er lettere, er også med på å redusere utslippet.
Skoda melder at forbruket over hele motorutvalget er redusert med 17 prosent i gjennomsnitt.
Hovedkonkurrenten Fiesta blir sterkere
Syv motoralternativer
Det står heller ikke på manglende motoralternativer.
I småbilklassen er det stort sett bensinalternativene som gjelder, og her er det fire å velge mellom.
I tillegg finnes det tre dieselmodeller på programmet.
Små bensinmotorer er langt billigere å lage enn små dieseler, i tillegg til at karakteristikken fra bensinerne egner seg bedre i de små bilene.
Under lanseringen prøvde vi begge deler, deriblant en 90-hesters diesel.
Den var sterk og fin under veis, med godt dreiemoment.
Men før vi kom så langt måtte vi naturlig nok kjøre i gang.
Her viste dieselen seg fra sin håpløse side ved at den måtte ha veldig høyt turtall for å komme i gang.
Med for lavt turtall kvelte motoren seg, og start/stopp-systemet begynte å jobbe.
Den startet motoren igjen, men dersom turtallet fortsatt var for lavt, kvelte den seg igjen, gang på gang.
Rådet er enkelt, kjøp bensin.
Om ikke av denne grunnen alene, men for Fabia generelt.
Dette er motoralternativene:
Bensin 1,0 MPI - 60 hk 1,0 MPI - 75 hk 1,2 TSI - 90 hk (forventet volummodell) 1,2 TSI - 110 hk 1,2 TSI - 110 hk DSG
Diesel 1,4 TDI - 75 hk Greenline (mai 2015) CO2-utslipp 82 g/km 1,4 TDI - 90 hk 1,4 TDI - 90 hk DSG 1,4 TDI - 105 hk
Storselgeren
Importøren forventer at det er 1,2 TSI med 90 hestekrefter som blir storselgeren.
90 hester fra en 1,2 liters bensinmotor betyr et dreiemoment som ikke er all verden, men den gjør en helt grei jobb.
Denne blir kun å få med en 5-trinns manuell girkasse.
Skulle du ønske automat, er det 110-hesteren som gjelder.
Da sitter det til gjengjeld en DSG dobbeltkløtsjkasse der.
Blant dieselalternativene er det automat å få i kombinasjon med 90-hesteren, også denne en DSG.
Da vil naturligvis utfordringene med kveling av motor ved igangkjøring også være en saga blott.
To karosserier
Fabia kommer i to versjoner, enten som 5-dørs hatchback eller som stasjonsvogn.
I Norge lanseres begge samtidig, og blir tilgjengelig for de første kundene en gang rundt månedsskiftet januar/februar.
I småbilklassen er det ikke like stor tradisjon å velge stasjonsvogner, og importøren regner med at dobbelt så mange vil velge hatch-modellen som stasjonsvognen.
Totalt forventer de å selge 900 biler i året.
De største konkurrente er Ford Fiesta, Kia Rio, Hyundai i20 og Peugeot 208.
Skoda bedyrer at VW Polo ikke er en konkurrent, men dette handler bare om konserndressur.
Det er naturligvis ingen grunn til at Polo skal fjernes fra konkurrentlisten.
Derimot skal det heller ikke stikkes under en stol at Fabia er en helt nyutviklet modell som blant annet er produsert på den modulære MQB-plattformen.
Det er ikke den etter hvert aldrende Polo, som har rukket å komme et godt stykke ut i livssyklusen.
Dermed har Fabia også et forsprang når det gjelder enkelte sikkerhetsdetaljer som foreløpig ikke er tilgjengelig på Polo.
Blant tilgjengelig utstyr i Fabia finner vi blant annet frontassistent med autobrems, førerassistent som merker om du er ved dine fulle fem, hastighetsbegrenser som ikke lar deg overstige en gitt hastighet, bakkestarthjelper, med mer.
Av utstyr som mer står på listen over det som er kjekt å ha finner vi nøkkelfri start, parkeringssensorer, lysassistent, og panorama glasstak.
Den nære slektningen VW Polo er oppgradert
Tre utstyrsnivåer
Fabia vil komme i de tre utstyrsgradene Active, Ambition og Style.
Innen hver av disse vil det bli mye tilleggsutstyr å få kjøpt, deriblant et fargekonsept som nettopp er kalt Colour Concept.
I dette ligger det at du kan velge forskjellig farge på selve bilen, taket, og felgene.
Samlet gir dette deg de over 100 nevnte forskjellige variantene.
Også innvendig er det flere tilvalgsmuligheter, og vi kan absolutt anbefale at du velger sportsstolene.
Ikke fordi de er så sportslige, men de har den lille ekstra sidestøtten som ofte mangler på småbiler.
Se flere bilder innvendig:
Hjerterom
Nye Fabia er større innvendig enn før.
Baksetepassasjerene har fått 21 millimeter mer å boltre seg på i bredden, og 8 millimeter i lengden.
Ingen revolusjon, med andre ord.
Bagasjerommet er derimot blitt anstendig.
Her er det nå 330 liter til rådighet før du legger ned seteryggene, og 1.150 liter med alle baksetene nedfeldt.
Alt dette selv om bilen er blitt både kortere og lavere.
Bak rattet er det lett å se at Skoda har jobbet med den opplevde kvalitetsfølelsen.
Selv om nærværet av hardplass har funnet veien også opp i toppen av dashbordet, så ser det likevel anstendig ut.
Det meste virker påkostet, og gir lite inntrykk av at dette er Skodas nest minste og rimeligste modell.
Trivselsfaktoren er med andre ord på plass.
God pakke Trivselsfaktoren følger Fabia også ute på veien.
Bilen er smidig, lettkjørt, og opprettholder den grad av komfort man kan forvente i en bil av denne størrelsen.
Med elektromekanisk servostyring har Skoda filtrert bort akkurat det som skal til, uten at man går på bekostning av følelse med underlaget.
Chassiset har en konstruksjon som knapt er å komme unna i en såpass liten bil, med MacPherson foran, og torsjonsaksel bak.
Dette er den samme kombinasjonen som blant annet VW bruker helt opp til 122-hesters utgaver av nye Golf.
Nytt i Fabia er derimot at differensialsystemet XDS+ er standard.
Dette jobber sammen med det elektroniske stabilitetsprogrammet, og fordeler krefter sideveis etter behov.
Dette gjør en spesielt god jobb når underlaget er av det glatte slaget.
Alt i alt må vi gi Fabia gode skussmål, ettersom den har de nødvendige oppgraderingene som skal til for å være på høyt nivå i klassen.
Bilen kjører bra, har riktige motorer, er snill på utslipp, og er praktisk veldig god, størrelsen tatt i betraktning.
Alle prisene er foreløpig ikke kjent, men vi har fått vite at startprisen er 155.000 kroner.
Pristillegget for stasjonsvognen vil ligge godt under 10.000 kroner.
Metallik lakk et sted rundt 3.000 kroner.
- For 200.000 kroner vil du få en godt utstyrt bil som har det du både ønsker og forventer, forteller informasjonssjef for Skoda i Norge, Jan Erik Haugen.
| 1
|
200284
|
Trekstore MovieStation Antarius Plus
Bak det vanskelige navnet skjuler det seg en av de beste og lekreste mediespillerne vi har testet.
Markedet flommer over av mediespillere til TV-bruk, og de blir stadig både billigere og mer kompatible.
Enkelte har også et svært bra design, som denne spilleren fra Trekstore.
Den har en overflate av børstet metall, og måler ikke mer enn 19 x 19 x 2,7 cm, og er helt uten vifter eller andre sjenerende lyter.
Den leser musikk- film- og bildefiler fra minneplugger, minnekort (SD, SDHC, MMC og MS) eller fra PC-er og medieservere i nettverket ditt (via kablet nettverk).
Og i likhet med de fleste vi har sett på i det siste, støtter også denne materiale i 1080P (full HD), og har i tillegg til HDMI-utgang også en optisk S/PDIF-utgang for tilkobling til surroundanlegg.
I bruk
Det tar knappe fire sekunder fra du trykker på Power-knappen til du blir møtt av et ganske enkelt grensesnitt:
Via fjernkontrollen kan du så navigere deg til riktig inn-enhet på denne måten:
Deretter er det bare å bla seg gjennom innholdet som i en hvilken som helst filbehandler.
Forsinkelsene er minimale.
Når du merker en videofil, får du opp en forhåndsvisning av innholdet til høyre:
På MP3- og lydfiler får du opp ID3-taggen til høyre:
De som har fulgt med på mediespiller-testene våre i det siste, drar kanskje kjensel på grensesnittet.
Det er i stor grad likt som på Asus O!Play og A.C. Ryan Playon!
HD, og formatstøtten er også mer eller mindre identisk.
I klartekst betyr det at det en format-støtte som er helt i toppklasse.
Trekstore har dessuten et lite fortrinn i forhold til de andre (i tillegg til størrelsen), nemlig at du kan velge mellom tre forskjellige vertikale plasseringer av undertekster.
Listen over formater fra Asus O!Play blir dermed den samme for Trekstore MediaStation:
OPPDATERT:
Spilleren har ikke støtte for MPEG-4.10 (H.264/AVC), som vi først kom i skade for å skrive.
Vi beklager feilen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Konklusjon
Dette er utvilsomt en av de beste mediespillerne vi har testet.
Den støtter det aller meste av aktuelle formater og oppløsninger, og ser i tillegg meget bra ut.
Grensesnittet er ikke det mest spennende, men det fungerer.
Et trygt kjøp!
Men merk at Asus O!Play fungerer nærmest identisk, og er også litt billigere.
Den er imidlertid ikke like linjelekker, men hvis det ikke betyr noe for deg, bør du definitivt også lese den testen, og denne
| 1
|
200286
|
Geneva XS testet
Liten, søt og god.
Dette kan være gaven du har lett etter.
Geneva har fått mye skryt for sine produkter, og det er ikke ufortjent heller.
Kombinasjonen av både god lyd og godt design er nemlig ikke dagligdags.
Se blant annet:
Test av Geneva Sound System Model S, en modell som nå også fås kjøpt i DAB-versjon.
Og i disse dager er altså den siste nyvinningen på vei ut i butikkene.
Geneva Model XS
Designinspirasjonen er hentet fra det klassiske reiseuret, og modellen kommer derfor i en robust lærlignende kamskjellboks, som altså skjuler og beskytter det som virkelig teller:
Høyttalere, forsterker, radio og vekkeklokke, som her ligger trygt på innsiden av boksen.
I lukket tilstand er XS altså godt beskyttet for transport, og den er også liten nok til å passe oppi PC-vesken eller håndvesken din når du skal ut på reise.
Skal du høre på radio eller musikk er det bare å åpne lokket, vippe høyttaleren fram og sette den i sporet.
Enheten går forøvrig autamatisk i dvale når du tar igjen lokket.
Førsteinntrykk
Vårt testeksemplar var i rød utførelse, men den fås også i sort og hvitt.
Selv liker jeg designet og byggekvaliteten oppleves også som god.
Målt etter tilbakemeldingene blant mine kollegaer er jeg heller ikke alene om denne reaksjonen.
Dette var definitivt et produkt som pirret nysgjerrigheten i våre lokaler.
Ekstra morsomt da, at det også lydmessig er en hyggelig opplevelse.
På innsiden har Geneva skviset inn to diskanthøyttalere (1") og en basshøyttaler ( 2¼"), og selv om det selvsagt er grenser for hvor stor den audiofile opplevelsen blir fra et så lite produkt får dette tomlene opp hos oss.
XS låter rett og slett langt bedre enn vi hadde forventet, og når vi sammenligner med vår vanlige kjøkkenradio Squeezebox
Radio er det tydelig at XS har langt mer å by på rent lydmessig.
Model XS har en uttrekkbar antenne og innebygd FM-radio.
Vi synes likevel det er et minus at den ikke leveres med DAB, spesielt nå som slukkedatoen for FM-nettet har blitt fastsatt til 2017.
Dette bør du altså være klar over.
Heldigvis er Bluetooth på plass, og du kan dermed spille av trådløs musikk fra din mobil eller fra nettbrett.
Tilkoblingen av vår iPhone gikk forøvrig raskt og uten problemer, og du kan dermed høre på musikk fra WiMP eller Spotify direkte fra mobilen.
For meg er det også dette XS vil bli brukt til, og via mobilen har jeg også tilgang til nettradiostasjoner.
I følge Geneva skal det innebygde lithiumbatteriet holde koken i 5 timers sammengende bruk.
Lader følger selvsagt med.
De fysiske målene er forøvrig:
Bredde 15,7 cm × høyde 10,2 cm × 11,5 cm dybde, når i bruk.
Vekten er på 0,5 kg.
Andre lydkilder må kobles til via Line-in-inngangen, og en medfølgende kabel på 3,5 mm følger med.
XS fungerer også som klokkeradio.
Konklusjon
Designet på Geneva XS gjør at den automatisk får en høy må-ha-faktor, og jeg innbiller meg at dette kan bli en populær julegave.
Den passer rett og slett fint på nattbordet, kontoret og når du skal ut og reise.
I følge importør Neby skal prisen ligge på 1.595, og den er på vei ut til butikkene allerede.
| 1
|
200287
|
SOCOM II
Drømmer du fortsatt om å være med i spesialstyrker og rope tøffe, militære kommandoer?
Med SOCOM
II får du sjansen nok en gang, og det fungerer bedre enn noensinne.
Det originale SOCOM-spillet (les vår test) var blant de første som utnyttet PlayStations online-muligheter til det fulle, og er fremdeles et populært spill.
Det inneholdt også flere andre, nyskapende elementer, som for eksempel et system for stemmegjenkjenning som du kunne bruke til å ordre dine lagkamerater rundt.
LES OGSÅ:
Oppfølgeren er ikke noe dramatisk annerledes fra originalen, men har flere velkomne forbedringer.
Premissen er lik:
Du styrer en topptrent Navy Seals-soldat som følges av tre lagkamerater du kan gi ordre til.
Spillet har en ganske omfattende og interessant enkeltspillerdel, samt selvsagt online-modusen.
I enkeltspillerdelen gjelder det å snike seg gjennom 12 store brett og utføre varierte oppgaver for å ta knekken på en terroristgruppe.
Sånn sett skiller ikke SOCOM seg dramatisk fra mange andre militære/spesialstyrke-spill vi har prøvd gjennom tidene, men det er faktisk overraskende bra gjennomført.
Deilig styring
Først og fremst har spillet et utrolig intuitivt og enkelt kontrollsystem.
De analoge stikkene brukes til å bevege karakteren og kameraet, retningstastene brukes til å bytte mellom første- og tredjepersonsperspektiv, og det finnes dedikerte knapper til å skifte stilling og hoppe.
Det fungerer utmerket, og et saktegående spill som SOCOM trenger et godt kontrollsystem.
For å få den riktige, taktiske spillbarheten, er du nødt til å kunne gi ordre til dine lagkamerater.
Dette bruker du stemmekommunikasjon til, og SOCOM II har et fantastisk system for dette.
Du roper ut kommandoer i mikrofonen, og dine medsoldater gjør det du ber dem om.
Det er fremdeles svært gøy å be gutta "fire at will" og få et umiddelbart respons.
Du må bare huske å snakke engelsk, og være tydelig.
Det skjedde en del ganger at soldatene misforstod våre ordre fordi vi snakket for lavt.
Blir det for komplisert, kan du alltids gi ordre på en mer tradisjonell måte, ved å bruke menyer.
Enkeltspillerdelen er uten tvil blitt mer spennende og gjennomført enn tilfellet var i det første spillet.
Den kunstige intelligensen til medsoldatene er langt bedre, og fiendene oppfører seg også mer realistisk.
Men det er brettene som skal ha æren for at det er moro å spille SOCOM II alene, for designen på disse er ofte imponerende bra, med en flyt vi sjeldent har sett maken til.
Oppdragene er lettforståelige og målene er tydelige, og det er ikke ofte vi ble sittende fast.
Men det er ett problem:
Spillet har ingen lagringspunkter underveis, noe som gjør det unødvendig vanskelig.
Det går an å argumentere for at dette gjør spillet mer realistisk, men faktum er at det blir frustrerende å begynne på nytt hver gang du dør.
Endringer på nett
Flerspillerdelen har også gjennomgått flere forbedringer.
Det er 22 brett med, 12 av disse er helt nye og resten er forbedrede versjoner av gamle brett.
Det er også to nye spillmoduser med, og utviklerne har tatt flere steg for å løse juksingen som var så omfattende i den første utgaven av SOCOM.
Det er liten tvil om at spillbarheten er blitt dramatisk oppjustert, og heldigvis tok utviklerne Zipper seg også tid til å forbedre grafikken.
Det første spillet var ganske middelmådig visuelt, og vi ble virkelig overrasket over hvor bra oppfølgeren ser ut.
Brettene er store og åpne, og det er massevis av vegetasjon du kan bruke for å gjemme deg.
Væreffektene som vind og regn gjør det hele enda mer realistisk, og teksturene, animasjonene og spesialeffektene er detaljerte og skarpe.
Det finnes nok penere spill på PS2, men SOCOM II er absolutt mer enn godkjent.
Totalinntrykket er at SOCOM II er blitt et svært kompetent taktisk skytespill.
Den første utgaven var underholdende nok, men oppfølgeren kan absolutt konkurrere med klassikere som Rainbow Six eller Ghost Recon.
Både enkeltspiller- og flerspillerdelen er meget godt gjennomført, grafikken er svært bra og kontrollen fungerer perfekt.
Det krever litt tålmodighet å bli flink i SOCOM II, men det er verdt det.
Mer nyttig fra DinSide Data:
| 1
|
200289
|
Ny BMW 5-serie
LISBOA (DinSide Motor):
BMW løfter lista langt med den nye 5-serien.
Ikke la deg lure av luksusstilen.
5-eren går fortsatt som en skikkelig BMW.
Vi har vært på testkjøring av den nye 5-serien.
BMW har som vanlig god selvtillit når det kommer til produktene sine, og rigger opp med både landeveiskjøring og banekjøring på Formel 1-banen i Estoril.
Vi ble utstyrt med 530d og 535i.
To forholdsvis spreke biler som kommer til å koste betydelig summer her hjemme.
520d
Vi begynner med å si litt om 520d, selv om vi ikke har kjørt den.
I utgangspunket kommer den med 184 hestekrefter fra en toliters firesylindret motor.
Forbruket med sekstrinns manuell girkasse og start/stop-funksjon er 0,5 liter per mil, noe som tilsvarer et CO2-utslipp på 132 gram per kilometer.
Med automatgir med åtte gir(!) stiger CO2-utslippet til 137 gram.
Siden Audi har noe som heter A6 2.0 TDIe med 136 hestekrefter, Mercedes har noe som heter E 200CDI med 136 hestekrefter og at Norge har en rødgrønn regjering som skal ha effektavgift, må noe gjøres.
BMW-importøren i Norge vil derfor levere 520d med 163 hestekrefter.
Nedgangen fra 184 til 163 hestekrefter betyr snaut 28.000 kroner i redusert effektavgift.
Hva ytelsene blir på denne er ikke klart, men mest sannsynlig vil dreiemomentet på 380 newtonmeter opprettholdes.
Denne bilen ribbet for utstyr skal starte under 500.000 kroner, sier BMW.
Men prisene på bilen er egentlig ikke klare.
Magisk knapp
Vi har kjørt denne teknologien i både 7-serie og GT, men har i grunn ikke kjent forskjellene så godt før.
Systemet heter Dynamic Driving Control og gjør at denne bilen har fire personligheter.
Normal er normal.
Det er her det starter, og bilen oppfører seg gjennomsnittlig.
Et hakk ned mot comfort gjør bilen herlig komfortabel.
Du praktisk talt flyr avgårde og svært få brå bevegelser gjør seg gjeldende, selv i hastigheter på litt godt nivå.
I 530d med den nye åttetrinnskassa passerer turtelleren 2.000 omdreininger samtidig som farten passerer 150 kilometer i timen.
Dette er rask og behagelig forflytning.
Beveger man seg andre veien i forhold til normal-innstilling, havner man på sport.
Bilen blir da hardere i dempingen.
Sport + er høyeste nivå, og passer ganske bra på sportslig landeveiskjøring og bane.
Dette er ikke en banebil, men med tanke på hvor komfortabel den er på landeveien er kombinasjonen mellom dette og bane sensasjonell.
Hva skjer?
Dynamic Driving Control påvirker en rekke forhold.
Både styring, gassrespons, girvalg, sjalting og demping påvirkes.
Demperne er utstyrt med ventiler, som regulerer kompresjon og returdemping.
Det betyr i praksis at du styrer hvor fort demperen kan komprimeres og strekkes ut igjen.
De som tror dette er standard kan bare glemme det.
Det er ekstrautstyr.
Avbanglifisert
Vi har snakket om dette før (om tilbakeføring av opprinnelig BMW-design), og BMW er nå på full fart på vei tilbake til det vi må kalle biler som er lettere å like.
Dagens 5-serie blir nok den mest ekstreme i rekken, mens denne nye er starten på en ny linje.
Bilens utseende er lettfordøyelig, og det er vanskelig å sette fingeren på noe sært.
Innvending ligner den veldig på 7-serie, men designeren selv er jo selvsagt HELT uenig i det.
Det er litt andre vinkler og bretter, men i hovedsak ligner det 7-er.
Se bildene og bedøm selv.
Motorer
I tabellen under er det verdt å merke seg at dette er de internasjonale versjonene.
520d vil som nevnt over få 163 hestekrefter.
535i er nytt for 5-serien i Europa, og motoren har nå kun én turbo.
Dieselbilene har nå også betydelig bedre CO2-tall enn på dagens modell.
Det kommer blant annet av den nye 8-trinns automatkassa, og innføring av elektrisk servostyring, som gir en besparelse på 4 gram CO2 per kilometer.
Firehjulsdrift kommer også.
Det er kun 550 som får firehjuldrift på slutten av 2010.
De andre kommer også med firehjulsdirft, men det er ikke før i 2011.
Det kommer også 535d med to turboladere og rundt 300 hestekrefter.
Det er også mulig at denne vil hete 540d likhet med 740d som har den samme motoren.
BMW skal også innføre start/stop funksjon på bilene med automatgir.
Dette kommer etterhvert, som det så fint heter.
Ekstremt bra på veien
Vi kjørte 530d og 535i.
Det var de bilene som var tilgjengelige.
Og ikke overraskende er dette en drøm på veien.
Begge bilene vi kjørte hadde Dynamic Driving Control, som selvsagt gjør opplevelsen ekstra spennende.
Selv om det er omdiskutert, holder BMW på at en 50:50 vektfordeling er det beste.
Bilen går som et skudd under alle forhold, og vi har lite å utsette på kjøreegenskaper.
Alt fra rolig kjøring til full rulle på Formel 1-banen går rimelig knirkefritt.
Estoril i Portugal er en frisk bane og banebildene er tatt der.
Her kan vi prøve sport + og utkoblet antiskrens.
BMW tillater fortsatt at men kan koble vekk elektronikken fullstendig, og det moro å drifte gjennom svingene.
Det er litt lite effekt i 535i (306 hestekrefter) til at de store skyene av dekkrøyk dukker opp, men det er nok til å gi et snev av gummiparfyme i lufta.
Vi savnet brått en 550i...
Denne bilen er så velbalansert og velutviklet at det er en fryd.
En teknisk gave til de som liker å kjøre bil.
Ulempen er at du trenger penger.
Selv om du vil ha en 520d vil prisen fort ende opp rundt 600.000 kroner.
Er den bedre enn E-klasse?
Bilen det er mest naturlig sammenligne seg med er Mercedes E-klasse.
E-klasse er helt ny, og vi har kjørt både sedan og stasjonsvogn.
E-klasse er komfort-orientert.
5-serie med Dynamic Driving Control kan måle seg med komforten til E-klasse, men 5-serie uten dette utstyret kan vi ikke si så mye om siden vi ikke har kjørt den varianten.
Sportsligheten til BMW går utenpå E-klasse.
E-klasse er mye mer død og svevende når du kjører sportslig.
Her er BMW overlegen.
På innstegsmodellene har Mercedes femtrinns automatkasse.
BMW har åttetrinns automat på 520d.
Av andre konkurrenter kan vi nevne Audi A6, Lexus GS og Jaguar XF.
523i, 528i og 530d kommer til Norge nå i mars.
520d kommer i juli.
Touring med alle motorer kommer i september.
Priser kommer vi tilbake til.
| 1
|
200290
|
Sony Ericsson W902
TEST:
Den avanserte musikkmobilen imponerer med god lyd og bra kamera.
Lytter du mye til musikk, skal du gå for Walkman-serien.
Er det bilder du først og fremst ønsker å ha i fokus, bør du velge en mobil fra Cybershot-serien.
Men ting forandrer seg.
Med W902 har nemlig Sony Ericsson gitt etter for kravene om å la oss få både god lyd og fine bilder i en og samme mobil.
Ulempen er at det også vise på prisen.
Kort oppsummering
W902 er en veldig bra mobil.
Spesielt imponert ble vi nok over lydkvaliteten på mobilen, både under samtaler og ikke minst musikk.
Men også kameraet beviser at det faktisk er mulig å lage en mobil der det ene ikke må gå på bekostning av det andre.
Ekstra pluss får mobilen også for en knivskarp skjerm, men som gjerne kunne vært litt større.
Vi liker dessuten at mobilen er svært responsiv, det går fort å navigere mellom de ulike menyene.
Og ennå har vi til gode at mobilen har frosset
noe som etter hvert har blitt nærmest vanlig blant mobiler med mange funksjoner.
Det vi derimot er mer usikre på, er om denne mobilen er verdt sine 4000 kroner.
Den har ikke WLAN og den har heller ikke GPS.
Til gjengjeld får du en veldig god musikk - og kameramobil.
En klar femmer.
Flere ferske mobiltester
| 1
|
200291
|
Canon Pixma MP810
Forgjengeren var den beste multifunksjonsskriveren vi har testet noen sinne, så forventningene til MP810 var store.
Hva kan Canon slå i bordet med denne gang?
Vi har testet.
Markedet for multifunkssjonsskrivere er fortsatt i vekst, på bekostning av rene blekkskrivere og skannere.
Det er ikke det spor merkelig, kvaliteten på disse produktene har blitt betydelig bedre de siste par årene, de er blitt nettere, og koster ikke lenger skjorta.
LES OGSÅ:
De enkleste og billigste multifunksjonsskriverne får du nå for under 600 kroner flere steder.
Men som alltid finnes det produkter for deg som forventer seg det lille ekstra hva funksjoner, hastighet og kvalitet angår.
Men selv disse produktene koster ikke mer enn hva du måtte betale for en grei fotoblekkskriver for bare få år siden.
En av de mest interessante, som fortsatt er å finne på markedet, er MP800 fra Canon, som vi testet i vår.
Da var prisen over 3.000 kroner, i det siste har vi sett den til under 2.000 kroner i de billigste nettbutikkene.
Til den prisen må den kunne omtales som et røverkjøp.
Nå er etterfølgeren MP810 allerede i butikkene, prisen ligger på rundt 2.600 kroner avhengig av utsalgssted, og på utsiden er det snakk om dramatiske endringer siden sist.
Designen er nå i tråd med "boksene" som vi kjenner fra spesialskriverne i PIXMA-serien.
De er plasseringsvennlige med sine rette linjer, den flate toppen og mulighet for frontmating av papir gjør dem kjekke å plassere i en bokhylle.
Skal du plassere MP810 i en bokhylle må den imidlertid være dyp (og solid), dette er nemlig en svær boks som er hele 42 cm dyp - og den veier hele 12 kg.
Funksjonsmessig har den stort sett de samme tingene å by på som forgjengerene:
Skanner, kopimaskin og skriver Skanner positiver og negativer (4 stk dias + en og en stripe negativer) Automatisk tosidig utskrift Kan skanne flere fotos samtidig, og skille dem i fotoprogrammet Kan skrive direkte på CD/DVD-plater 3" skjerm for bildevisning Minnekortleser for alle aktuelle korttyper Direkteutskrift fra kamera Infrarød port Bluetooth-støtte ved hjelp av adapter (ekstrautstyr)
Se flere tekniske data
Det er imidlertid mange ting som er forbedret.
Skjermen er for eksempel blitt langt skarpere og har mye bedre innsyn fra sidene, menysystemet er blitt fullstendig redesignet, og styres nå ved hjelp av et hjul ("easy-scroll wheel").
Du dreier på hjulet til ønsket menyvalg, og trykker på OK-knappen for å aktivere funksjonen.
I tillegg har MP810 fått intuitive knapper for å gå tilbake et nivå og "Home"; tilbake til hovedmenyen.
En egen "Navi"-knapp gir tilgang til innebygd brukerguide.
Denne er svært oppgaveorientert.
Skal du for eksempel skrive ut på begge sider av arket, får du vite hvordan du går fram, trinn for trinn og rett på sak.
Det liker vi.
En av innvendingene våre mot forgjengeren (og MP500) var at kortleseren var plassert på et sted som var vanskelig tilgjengelig.
Nå er tilgangen langt enklere, kortleserne sitter nå bak en luke like over til høyre for arkmottakeren.
Den støtter alle aktuelle formater - enten direkte eller ved hjelp av adapter.
Bruk av kortleser er imidlertid fortsatt forbundet med et par utfordringer.
Skal du skrive ut bilder direkte MÅ skrivebeskyttet modus være aktivert i kontrollpanelet på skriveren.
Henter du bildene inn på PCen, vil du da ikke ha mulighet til å slette filene på kortet.
Å aktivere/deaktivere skrivebeskyttelsen er fortsatt en funksjon som ligger dypt i menysystemet.
Vi setter et lite spørsmålstegn ved dette, spesielt siden alle konkurrentene vi har testet har full lese/skrivetilgang uansett operasjon.
Muligheten for to arkmatere er selvsagt helt topp, du kan for eksempel ha fotoark i kassetten i front, og vanlige ark i materen som står i bakkant.
Du svitsjer mater ved å trykke på en knapp på selve skriveren, men dette kan også gjøres fra styreprogrammet på PCen.
Kvalitetsvurderinger
Skriveren har fem separate blekkpatroner - CMYK + pigmentert sort blekk som gir dypere sortnivå og dermed større kontraster.
Oppløsningen er 9600 x 2400 piksler, og med en dråpestørrelse på 1 pikoliter vet vi av erfaring av Canon ikke har problemer med kornete utskrifter og gjengivelse av vanskelige overganger og detaljer i utskriftene.
Det er også tilfellet denne gangen.
Totalinntrykket er at kvaliteten på utskriftene er ypperlige, enten det er snakk om ren tekst på vanlig kopipapir, enkel grafikk eller avanserte fotoutskrifter.
Vi er kanskje mest imponert over gjengivelse av hud- og andre kompliserte farger.
I motsetning til konkurrentene har Canon-skriverne nå ikke behov for ekstra blekk (typisk lys cyan og lys magenta) for å gjengi alle farger og toner på en tilfredsstillende måte.
Dette gjelder ikke bare PIXMA MP810, men også spesialskriverne IP4300 og IP5300.
Også kopikvaliteten er helt i toppen, og det var vanskelig å skille originalen fra kopien på flere av våre testbilder.
Spesielt imponerende er evnen til å fange opp detaljer i spesielt lyse og mørke partier, samt å reprodusere fargene i tråd med originalen.
Her ser vi ofte større problemer, spesielt på litt rimeligere modeller.
Hastighet i toppen
Også hastighetsmessig havner MP810 helt i toppen.
Utskrift av et kantløst fotografi i 10x15 cm størrelse skal gå på rundt 21 sekunder.
Våre egne målinger viser at hastighetsforbedringene i forhold til MP800 ikke er særlig store, om de er til stede i det hele tatt, med unntak av innskanning til PC - som er vesentlig raskere på MP810.
Dette kan imidlertid være relatert til at vi har byttet til en raskere test-PC siden sist:
På et punkt har Canon fortsatt et forbedringspotensiale når det gjelder hastighet; tiden fra du trykker på utskriftsknappen for første gang, til utskriften starter.
Forklaringen på at responstiden kan være noe lang, ligger i følge Canon selv at dyser må renses før utskrift når det har gått et visst antall timer siden sist du skrev ut.
Sannheten er uansett at de raskeste HP-skriverne ikke har denne "bremsen", og skriver du for eksempel bare ut et bilde om dagen vil ikke Canons høyhastighet komme til sin rett.
I tillegg må vi trekke fram at Canon leverer en av de beste programpakkene i denne klassen, med en rekke programmer til alt fra skriftgjenkjenning til CD-print og bildeorganisering.
Men i motsetning til flere andre aktører må du ikke installere annet enn driverne (det er gjort på et øyeblikk), dersom du ønsker å bruke andre programløsninger.
Konklusjon
Vi er nå i gang med høstens testrunde av multifunksjonsskrivere, og hva var mer naturlig enn å ta oppfølgeren til bestemann fra vårsesongen først.
Det er hevet over en hver tvil at dette er en skriver med kvalitet i alle ledd.
Svært god og rask skanner, støysvak, rask på utskrift og utskriftskvaliteten er helt i toppen på alle typer utskrifter.
Ulempen for enkelte blir sannsynligvis at den, til tross for ny og smartere design, tar stor plass.
Den er ikke bare å sette i en hylle, med mindre den både er dyp og solid.
Når det gjelder de andre innvendingene vi har presentert over, som litt forsinkelse i oppstarten og unødvendig lese/skrivebegrensninger på minnekort, er det ikke nok til å frarøve "anbefalt produkt"-stempelet til MP810.
Vi kommer til å teste 6-7 produkter før vi kårer vinnerne denne høsten.
På testbenken akkurat nå:
Lexmark X5470
| 1
|
200293
|
Samsung Galaxy S III Mini
Vi trillet en sekser til S III – hva synes vi om lillebror?
S III Mini ser helt lik ut som storebror S III på et bilde, men side om side er det lett å se forskjellen, der skjermstørrelsen er krympet fra 4,8 til 4 tommer.
Hadde det vært den eneste forskjellen, kunne S III Mini ha vært en skikkelig killer-telefon.
Mange synes 4,8 tommer blir alt for stort, og at fire tommer er ganske optimalt.
Dog er det også mye av innmaten som er «mini» sammenlignet med storebror.
La oss først se på de viktigste egenskapene side om side:
Med andre ord er ikke dette en «liten S III», men en langt svakere telefon.
Faktisk er den også noe lavere spesifisert enn to år gamle Samsung Galaxy S II, blant annet med litt tregere prosessor, lavere kameraoppløsning og litt mindre batteri.
Konstruksjon
Dette er altså en telefon som utvendig fremstår ganske lik som Galaxy S III, bare med litt mindre formfaktor.
Telefonen er riktignok litt tykkere (uten at den har noe å skamme seg over), og med fire tommer over diagonalen (en relativt beskjeden størrelse i dagens mobilmarked) ligger den godt i hånda og kan også lett betjenes med én hånd.
Som vanlig fra Samsung er det plast som gjelder også for S III Mini.
En kjekk fordel er at du kan ta av baklokket, som igjen betyr at du kan bytte batterier om du vil ha med et ekstra på innerlomma.
Telefonen støtter også utvidelser av minnet i form av micro SD-kort og bruker for øvrig «vanlig» SIM-kort.
Knappeutformingen er den samme som for storebror.
Volumknappene er plassert et stykke ned på venstre side (når du ser på skjermen), mens av og på-bryteren sitter på motsatt side.
I likhet med iPhone har Samsung også beholdt den fysiske «hjem»-knappen nederst (som også kan brukes for å slå på telefonen), mens feltene ved siden av er berøringsfølsomme meny- og tilbakeknapper og lyser opp ved berøring.
Skjermen er altså av Super AMOLED-typen, og oppløsningen er 800x480 piksler.
Som med andre AMOLED-baserte skjermer er sortnivået svært godt, men skarpheten er selvsagt ikke i nærheten av telefonene som har HD-oppløsning.
Verdt å merke seg er også at dette er en svakere skjerm enn Galaxy S II, som har Super AMOLED plus-teknologi.
Det betyr at S III mini har to sub-piksler i stedet for tre (på S II).
I bruk
S III Mini har samme utgave av Touchwiz som storebror S III, der naturen står i sentrum hva gjelder bakgrunner og lydeffekter.
Selv om prosessoren er vesentlig svakere enn den som står i S III, flyter hjemskjermen helt fint når man sveiper til sidene.
Det betyr også at S III Mini har mange av de samme funksjonene som S III.
Blant annet får du den kjekke funksjonen «Smart stay», som sørger for ikke å slå av skjermen dersom du ser på den.
Smartvarsel gjør at telefonen vibrerer i det du plukker den opp hvis det har skjedd noe i mellomtiden, du kan tippe skjermen mens du flytter et ikon for å bytte mellom de ulike hjemskjermene etc.
Av medfølgende apper utover det vanlige, kan vi nevne Samsungs ChatON-tjeneste (nettbaserte tekstmeldinger mellom brukerne), en enkel notat-app og kalenderappen S Planner.
Sistnevnte er helt likt utformet som den er på telefoner med høyere oppløsning, og det blir fort vanskelig å holde oversikten over en velfylt kalender.
Epost-appen er også god fra Samsung, der du blant annet definere hvor ofte telefonen skal synke epost basert på ukedag og tidspunkt.
Mens Samsung lenge har vært kongen på haugen hva gjelder formatstøtte på videofiler, er den ganske amputert på S III Mini.
I testsuiten vår, som består av en haug av ulike videosnutter i ulike formater og oppløsninger, er det svært få som lar seg spille av.
Noen av dem kun med lydspor og ikke med bilde.
S III Mini kjører for øvrig Android versjon 4.1 – den nest nyeste versjonen som de aller fleste nye toppmodellene kjører i dag.
Så vidt oss bekjent er det kun Nexus 4 som har aller siste versjon (4.2).
Ytelse
S III Mini er en telefon som koster drøye to tusen kroner i de billigste nettbutikkene, og vi forventer selvsagt ikke allverden med tanke på ytelse.
Det får vi heller ikke.
Eksempelvis scorer telefonen 2804 poeng i den velkjente Quadrant Standard-testen, og i denne testens scoret to år game Galaxy S II 3415.
I Electopia-testen (måler 3D-ytelse) får vi lite imponerende 20,3 bilder per sekund med samme oppløsning som Galaxy S II, som i sin tid klarte 36,3 bilder per sekund i samme øvelse.
Derfor er heller ikke denne telefonen å anbefale til deg som vil spille de mest ressurskrevende spillene, men mer «middels» krevende spill går helt fint.
«Mini motor racers», for eksempel, flyter fint og er helt spillbart på S III Mini (selv om vi måtte vente godt over ett minutt første gang vi startet spillet).
Telefonen yter også greit til daglig bruk.
Nettleseren fungerer finfint, og skrolling nedover lange avisforsider flyter bra.
Som testjournalist er man godt vant med de siste beistene, og da merker man noen tidelers forsinkelser her og der når man trykker rundt i menyene på S III Mini, men er du blant de som ikke har behov for den siste toppmodellen, blir du neppe skuffet over ytelsen, tror vi.
Merk også at S III Mini kun har 14Mbps som maks hastighet over 3G-nettet.
Kamera
Vi skal være de første til å påpeke at antall megapiksler ikke henger sammen med bildekvaliteten, men verden er nå en gang sånn at det ofte er slik at antall megapiksler også har en sammenheng med alderen på bildebrikken, og derfor også indirekte med kvaliteten på bildene.
Et hederlig unntak her er HTC One, som i 2013 blir lansert med 4Mp oppløsning på kameraet, men med en ny sensor.
Men la oss kalle en spade for en spade:
Kameraet i S III Mini er rett og slett dårlig.
Svak vidvinkel, dårlig detaljnivå og blasse farger.
Under ser du et eksempel sammenlignet med storebror S III:
Og her får du et knippe bilder tatt med kameraet:
Konklusjon
Det kanskje største problemet for Samsung med S III Mini er prisen.
Selv om 2.300 kroner høres billig ut, er avstanden til langt bedre modeller veldig liten.
Eksempelvis koster LG Optimus 4X
HD bare en femtilapp mer i de billigste nettbutikkene, og den er vesentlig raskere, har langt bedre skjerm og dobbelt så mye internminne for å nevne noe.
Det er også bare noen få hundrelapper opp til to år gamle Galaxy S II, som i våre øyne fortsatt er en bedre telefon.
Og en tusenlapp opp til én av våre favoritter, storebror S III.
For S III Mini har lite til felles med storebror bortsett fra utseendet og grensesnittet.
Den er svakere i alle ledd, kameraet er ikke godt nok og telefonen fremstår rett og slett som ganske middelmådig i dagens tøffe marked.
Hadde den vært lansert til denne prisen for ett år siden, kunne den ha vært god i forhold til prisen.
Det er den ikke i 2013.
Samsung Galaxy S III Mini GT-i8190 8GB
| 0
|
200294
|
Gran Turismo 4 Prologue
En demo som koster 300 kroner?
For mange er det bortkastede penger, men hva med de hardbarkede entusiastene?
Det er uansett utrolig spennende å få titte på høstens største bilspill, og nå er GT4 Prologue i butikkene.
Et av de mest etterlengtede bilspillene om dagen er den velkjente, fjerde Gran Turismo-oppfølgeren.
Spillet nærmer seg utgivelse (datoen er satt til november), og i mellomtiden får fansen muligheten til å forhåndsprøve GT4 gjennom denne "Prologue".
Det er altså en begrenset, og nokså uferdig versjon av GT4, med bare noen få baner og biler (i Gran Turismo-sammenheng er 64 biler relativt lite!).
LES OGSÅ:
GT4 Prologue består av to deler - en omfattende kjøreopplæring, som gir deg en smakebit av spillets dybde og vanskelighetsgrad, samt en arcade-modus, som lar deg kjøre alene eller mot datastyrte motstandere på en håndfull av baner.
Gran Turismo har alltid fokusert på ekstrem realisme, og det er ingen spill for de som bare trykker inn gasspedalen og håper på det beste.
Du må mestre bilene, mestre banene og lære deg detaljene utenat.
Det er derfor kjøreskoledelen faktisk er så nyttig.
Den består av 40 leksjoner, som tar for seg alt fra de enkleste til de mest kompliserte oppgavene, og mens du holder på, låser du også opp biler du senere kan bruke i arcade-modusen.
Klarer du å komme deg gjennom skolen, kan du kalle deg en erfaren GT-spiller.
På den andre siden vil alle de som har lagt inn mange timer i de tidligere GT-spillene mest sannsynlig finne oplæringen kjedelig.
Dette kan de tross alt fra før, og det er likevel nødvendig å kommer seg gjennom kjøretimene får å låse opp alle bilene.
Svak motstand
Så var det arcade-modusen, dessverre en nokså skuffende opplevelse.
Det mest nyttige med den er at den rett og slett lar deg få et inntrykk av hvordan banene i det ferdige spillet kommer til å se ut.
Spesielt imponert er vi over New York- og Italia-banene, men de totalt fem løpene har noe for enhver.
Utfordringen er ikke spesielt stor - motstanderne er enkle å utmanøvrere og banene ikke så krevende.
Og mest av alt savner vi muligheten til å spille mot en kompis.
Så hvordan føles det?
Utviklerne, Polyphony Digital, har alltid vært flinke til å samarbeide med bilprodusentene, og selv om vi ikke akkurat har prøvekjørt modellene som følger med spillet, er vi likevel ganske sikre på at håndteringen av disse tilsvarer virkeligheten ganske godt.
Vi håpet likevel at det i denne omgang ville bli implementert en skikkelig skadesystem, men det skjedde ikke.
Bilene får ikke en skramme, selv om du kjører rett inn i en fjellvegg, og omgivelsene forblir også helt upåvirket.
Etter å ha sett den fantastiske fysikkmotoren i RalliSport Challenge 2, der både biler og banene bærer preg av din kjøring, føles GT4 som et tilbakesteg.
Solid grafikk
Noe av det vi var mest spent på, var den grafiske kvaliteten.
Skjermbildene og ffilmklippene vi hittil har sett lignet mer på TV-overføringer enn et TV-spill, men virkeligheten er kanskje ikke fullt så fantastisk.
GT4 ser uten tvil helt nydelig ut, spesielt bilene er utrolig detaljerte.
Noen av banene, for eksempel New York, er også svært flotte, mens Grand Canyon-banen er ikke all verden.
Men vi vet at grafikken vil bli bedre i den endelige versjonen av spillet, med blant annet mer detaljerte tilskuere.
Per i dag er det likevel RalliSport Challenge 2 og Project Gotham Racing 2 som fremdeles er de lekreste bilspillene noensinne.
Så skal du kjøpe denne 300-kroners demoen bare for å få kjøreopplæring og noen runder på de fem banene?
Hvorfor ikke, det er faktisk temmelig mye spillbarhet her og en flott mulighet til å bli kjent med spillet.
Det er tross alt et fantastisk bilspill, selv om det krever tid og tålmodighet.
Hvis du ikke klarer å vente til november, kos deg med Prologue - men den virkelige utfordringen kommer med fullversjonen.
| 1
|
200295
|
Nokia E7
Den har flott tastatur, men ett stort problem.
Gjett hvilket.
Nokia
E7 har veldig tydelige fordeler:
Tastaturet er herlig, skjermen er god, konstruksjonen veldig solid.
Batterilevetiden er definitivt bedre enn andre smarttelefoner.
Dermed kan det fremdeles være en relevant løsning for forretningsmenn som er avhengig av å taste inn mye tekst, og ellers ikke er så opptatt av å ha det mest moderne operativsystemet.
Men for alle oss andre er dette en utdatert plattform med få styrker.
Kjapp dere, og vis oss Windows-telefonene, Nokia.
| 0
|
200296
|
Mazda 6
Det er på høy tid med en oppfriskning av Mazdas familievogn.
Ikke bare fordi det er flere år siden det skjedde noe på den fronten, men også fordi den alltid har vært en anonym bil.
Kjøreegenskapene er for så vidt gode, og dieselmotoren er sprek og fin.
Men er det nok?
Prøv også:
Ford Mondeo, Hyundai i40
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.