id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
200297
|
Philips Avance Collection Juicer - et råskinn av en juicemaskin
Effektiv juicer med smart renseprogram gjør terskelen litt lavere for å juice.
Tenk hva du vil om effekten av de årvisse januarjuicedetoxkurene.
Hjemmelaget juice er godt.
Kjempegodt!
Dessverre kan det være litt styrete med juicing, og etter søte hvetebrødsdager med mye hjemmelagete godsaker i glasset, ble vår maskin sakte men sikkert degradert fra kjøkkenbenken til kjøkkenskapet - og fra kjøkkenskapet til lintøyskapet (eller Foreningen for Omplassering av Kjøkkenutstyr (FOK) som det heter hos oss).
Hovedårsaken var tid:
Vi måtte kutte til frukt og grønt for å få plass i materøret til vår juicer, og etterpå måtte den vaskes for hånd.
Ikke øverst på prioriteringslisten vår på hektiske hverdager, nederst på prioriteringslisten på morgenkvisten.
Philips Avance Collection Juicer kom inn som et friskt pust på vårt kjøkken; hovedsaklig på grunn av renseprogrammet.
Det er ikke magi, og maskinen blir ikke gullende ren med én gang, men det gjør resten av vasken mye enklere.
Den store tidstyven er borte, og vi får ikke bare laget et glass juice, vi får også drukket den og vasket maskinen (eller skylt av og satt den i oppvaskmaskinen) i løpet av den tiden det tar å brygge en presskanne med kaffe.
Dinside har testet en rekke juicere, og her er våre beste kjøpetips:
Dette bør du tenke på før du kjøper juicer
Enkel i bruk
Har du prøvd juicere av sentrifugetypen før, vil ikke Philips Avance Collection Juicer by på noen store overraskelser.
Men den overrasker positivt med små, viktige detaljer, som er på plass og gjør den hakket bedre enn alle andre sentrifugejuicere vi har testet.
Selve maskinen er bygget opp slik de fleste andre juicere er.
Den er også veldig lik Philips rimeligere Viva Collection Juicer, men den ruver litt mer på kjøkkenbenken, og fremstår mye mer solid.
Skroget er i børstet metall, med detaljer i koksgrå og gjennomsiktig plast, og den står støtt på benken, uansett hva vi gir den å bryne seg på.
Den kommer ferdig montert, med enkeltdeler pakket i plast, så etter å ha pakket ut juiceren, og vasket over delene før vi tar den i bruk, er det enkelt å sette den sammen igjen.
Og herfra er det ren plug and play.
Juiceren har to trinn, ett for mykere frukter som appelsiner, agurker et cetera, og ett for de litt hardere jobbene som gulrot, ingefær (kuttet i små biter, så ikke fibrene setter seg fast i filteret) eller broccolistilker.
Alle delene som kommer i kontakt med frukten kan vaskes i oppvaskmaskin.
De henger også fint sammen, slik at du kan løfte av alle de løse delene i én bevegelse, løfte dem over i vasken, ta av toppen og alt som søler og drypper, og løfte avfallsbøtten over til søppelet.
Resultat
Det som kanskje imponerte oss mest med maskinen var hvor effektiv den er.
Det er særlig på trinn to maskinen får vist hva den kan.
Gulrøtter, rødbeter, mango, kål, spinat og selleri er ingen match for denne juiceren.
Det må være en av de mest effektive juicerne vi har hatt på testbenken.
Vi har juicet oss gjennom standardrepertoiret vårt, som inkluderer både vanlig appelsinjuice og eplejuice (husk sitron, så blir ikke juicen brun!), og mer komplekse juicer.
Vi har gitt den alt fra myke agurker, jordbær og bringebær (disse er fortsatt best å ha med juice i en blender etterpå), til sterk og hard ingefær, fiberrike selleristenger, og de hardere grønnsakene vi nevner over.
Alt juices med glans.
Som er vanlig med sentrifuger blir det endel skum, men etter et minutts hviletid på benken, sørger et smart plastskille i den medfølgende juicermuggen for at det meste av skummet blir igjen i muggen og du får ren juice i glasset.
Lett å vaske
Det er enkelt å fjerne frukt- og grønnsaksrester fra maskinen.
Akkurat som sin rimeligere lillesøster, Philips Viva Collection juicer, har også denne QuickClean-funksjonenen funksjon flere av Philips' nyere modeller har:
QuickClean.
Ren maskin på under et minutt, lover den.
Den har også et eget vaskeprogram:
Skal du vaske for hånd, tar det nok litt lenger tid å få den helt ren i alle kriker og kroker, men den store fordelen her er at alt, med unntak av selve motordelen, går i oppvaskmaskinen.
Og det går fort å skylle av.
Vi liker også spesielt godt at silen, med unntak av selve raspedelen på toppen, er enkel å vaske med svamp eller oppvaskbørste uten at de setter seg fast.
Det er viktig å skylle godt før du setter delene i oppvaskmaskinen, i hvert fall om du ikke har planer om å sette den på med én gang.
Søte fruktrester har en tendens til å lime seg fast.
Bruker du blenderen mye til smoothies?
Sjekk det smarte blendervasketrikset
Skal vi trekke for noe, er det at dryppstoppen som er integrert i tuten ikke virker hundre prosent.
Det er ikke mange dråpene, men det kommer en dråpe her og en dråpe der.
Ikke hver gang vi bruker maskinen, men kanskje en dråpe hver sjette-syvende gang?
Den dråpen kan vi leve med.
Konklusjon
Som vi nevner tidligere, det er ikke mye som skiller denne juiceren fra de fleste andre juicerne vi har testet.
Juicerne fra Braun, Bosch og Philips' rimeligere Viva Collection Juicer er alle gode.
Men ikke like gode.
Det er de små, viktige detaljene som gjør den hakket bedre, og ikke minst:
Dette er den mest effektive juiceren av denne typen vi har testet.
Det finnes nok juicepresser, eller slow juicere om du vil, som får enda mer juice ut av råvarene, som Angel Juicer som vi laget melk av mandler med (!), men denne var så kronglete å rengjøre og ikke minst kostbar (til 7.500 kroner bør den være eksepsjonelt god), at den ikke ville vært noe alternativ for oss og andre helt gjennomsnittlig vanlige juicere.
Nå er Avance Collection-juiceren til Philips også noe stivere i pris enn de fleste andre vi har testet, anbefalt utsalgspris er cirka 1.900, men vi har sett den til cirka 1.500 kroner flere steder, og lavere på januarsalget.
Om det er verdt å bruke en femhundre- eller tusenlapp ekstra for å få den beste maskinen er opp til deg og hvor mye du tror du vil bruke den.
Men Dinside synes denne juiceren er verdt hver eneste krone.
| 1
|
200299
|
Sennheiser Momentum
Momentum er en tøffing kledd i lær og klar til bruk.
Men hva med lyden?
Førsteinntrykket er godt:
Stålbøylen er kledd i mørkt lær sydd med knallrøde sting, og hodeputene som omkranser øret er såpass myke at Momentum-hodetelefonene er behagelige å ha på hodet.
Esken inneholder to kabler, en helt vanlig minijack-kabel og en egen kabel med mikrofon og fjernbetjening for deg som bruker en i-enhet til å spille av musikk.
Den siste kabelen kan i tillegg vinkles 90 grader, noe som kan være praktisk for deg som har iPhonen i bukselomma.
Vi gir forøvrig Sennheiser pluss i margen når det gjelder fjernkontrollen:
For der altfor mange produsenter lager styreknappene så små at de nesten er umulige å betjene, er knappene her store nok til at de er svært enkle å betjene, selv med hansker.
Legg for øvrig merke til at Momentum leveres med en solid oppbevaringsboks til bruk på for eksempel reise, hodetelefonene kan nemlig ikke slås sammen.
Men hva med lyden?
At Sennheiser har prioritert et nøytralt lydbilde er selvsagt helt i orden, men det gjør også at du som liker lydbildet basstungt er advart.
Vi synes for eksempel at Momentum gjør en en glimrende jobb på stemmer, og at den generelt låter friskt med fine detaljer.
Bassen oppleves likevel som litt for lett for undertegnede, men dette er jo i høyeste grad subjektivt.
På gode hodetelefoner får du med deg det underliggende bassfundamentet i musikken, og her klarer Sennheiser seg sånn halvveis.
Den er for eksempel bedre enn Focal Spirit One, omtrent på nivå med B&O; H6, men når dessverre ikke Philips Fidelio X1 til knærne.
Dette blir spesielt tydelig på mobil (iPhone 5 og Galaxy S3), hvor vi må skru opp volumet en god del mer enn på B&O; og Philips Fidelio X1 for å få "moro-lyd".
Når vi i stedet spiller av musikken via PC og kobler til vår Pinell Dac Mini blir det som forventet bedre, og dermed også enklere å høre hva Sennheiserne duger til:
Vi synes de har bra definisjon i bunnregisteret, selv om de ikke er like presise som B&O; på topp.
Prisforskjellen mellom de to modellene tatt i betraktning skulle det da også bare mangle.
Konklusjon
Står valget mellom disse og Focal Spirit One, vil vi glatt si at Sennheiser Momentum er verdt prisforskjellen.
Den forsvarer altså butikkprisen på 2.300 kroner, og er heller ikke så langt unna B&O; H6 som koster 700 kroner mer.
Etter å ha hørt lydkvaliteten på Philips Fidelio X1, som kun er et par hundrelapper dyrere, er det likevel ingen tvil om at de låter aller best av de hodetelefonene vi har testet i det siste.
Ulempen med Fidelio er imidlertid at de ikke er spesielt egnet til utendørsbruk på grunn av størrelsen.
Blir mobilen din primære avspiller bør altså valget være enkelt, og det er altså dette, samt prisen, som gjør at vi til slutt ender på femmer.
Sennheiser Momentum
| 1
|
200300
|
XLive XBM-100
En meget smart ide på papiret - en MP3-spiller som lar deg overføre filer trådløst.
Vi prøver den første spilleren med Blåtann, og lurer på om det fungerer.
Omtrent samtlige MP3-spillere krever naturlig nok USB- eller FireWire-tilkobling via kabel, så ideen med å kunne flytte musikk over trådløst høres svært attraktivt ut for oss.
Vi var derfor spent når vi mottok den lille 256 MB-spilleren fra koreanske XLive.
Denne skal nemlig støtte Bluetooth for overføring av filer og telefonsamtaler, men dessverre fungerer det ikke så bra som det burde.
Ukomplisert i bruk
Først litt om selve spilleren:
Den er så absolutt funksjonell med FM-radio, stemmeopptak og 256 MB lagringsplass.
Den er også liten og håndterlig (vekten er på 42 gram).
Utseendet er ikke spesielt spektakulært, det er rett og slett plass til de nødvengige knappene, en joystick som styrer funksjonaliteten og en liten LCD-skjerm.
Batteriet på spilleren lades faktisk opp via USB-kabelen, og den dukker for øvrig opp som en egen disk på din datamaskin, så du behøver ikke å installere ekstra programvare.
Det er alltid et pluss å bare kunne flytte filer rett over til MP3-spilleren.
XLive-spilleren har gode muligheter for å stille inn lydkvaliteten, med både forhåndsdefinerte EQ-innstillinger (Rock, Pop, Jazz, og så videre), mulighet for å justere bass og diskant selv, samt SRS-spesialeffekter.
Ikke overraskende er de medfølgende øreproppene ganske svake og med dårlig bassgjengivelse, men når vi plugget inn et bedre headsett oppdaget vi at lyden er absolutt godkjent.
Både radio- og opptaksmulighetene fungerer som de skal, og alt i alt er spilleren godkjent, selv om den ikke byr på noe spektakulært.
Ujevn Blåtann
Bluetooth-støtten er imidlertid mer komplisert, og vi slet med å få overført filer fra og til en PC.
Selv om det går relativt greit å få koblet sammen de to enhetene, er selve overføringen ustabil.
Om ikke annet er det i alle fall svært enkelt å finne frem Bluetooth-menyen, da det er en egen knapp på spilleren som aktiverer den.
Utenom å overføre filer kan du også bruke spilleren som håndfrisett med en Bluetooth-utstyrt telefon.
Det er faktisk en morsom mulighet, da musikkspillingen blir automatisk stoppet når telefonen ringer, og du bruker de medfølgende øreproppene til å prate med.
Du kan til og med også ta opp deler av samtalen i MP3-format.
Konklusjonen vår er at Bluetooth-mulighetene er litt for ustabile for å fungere skikkelig.
Ideen er som sagt spennende, og vi vil gjerne se flere spillere som benytter seg av trådløse muligheter.
Men XLive bør jobbe litt mer med å implementere dette skikkelig.
Og som MP3-spiller er den helt grei, men det finnes billigere løsninger som gir de samme mulighetene.
Mer nyttig fra DinSide Data:
| 1
|
200302
|
Nettverksdisk med fartsambisjoner
Vi har testet Synology DS710+.
Her går det unna.
Såkalte nettverksdisker har i utgangspunktet ikke så veldig mange gode motargumenter.
De tar liten plass, er ofte enten helt stille eller svært støysvake, bruker minimalt med strøm selv når de står på, kan fungere som backup for flere familie- eller bedriftsmedlemmer, kan stå på samme sted kontinuerlig ettersom de er knyttet til nettet, du har tilgang til alle dokumentene dine fra hvor som helst i verden hvor det finnes nett, og etter hvert har det også blitt mulig å gjøre NAS-disker, som de også kalles, til multimediesentralen i stua.
Innholdsfortegnelse:
Tilkobling i en fei - kanskjeDen er rask!
Skuffende strømstyringMediehåndtering selv Geelmuyden.Kiese ville liktKonklusjon
Er Synology DS710+ verdt så mange tusenlapper?
På mange måter er den faktisk det, men det kommer an på hvilken leir du befinner deg i, og hvor løst pengene sitter.
Tilkobling i en fei - kanskje
På for- og baksiden finner du til sammen tre USB 2.0-porter, i tillegg til en gigabit Ethernet-forbindelse og eSATA-kobling.
Det gir rikelig med tilknytningsmuligheter til eksterne enheter, først og fremst harddisker, og skulle du være interessert i trådløsmuligheter er det i tillegg mulig å koble til en USB-pinne med Wlan (følger ikke med).
Merk at det ikke er vanlig å inkludere harddisk i NAS-pakkene, det er også tilfelle her.
Før opp noen ekstra kroner til på kjøpskontoen, med andre ord.
Den har til gjengjeld plass til to 2.5 eller 3.5-tommers disker, noe som blant annet gjør at den kan kjøre RAID0 og RAID1 - to synkroniserinsstandarder som muliggjør blant annet økt datasikkerhet og/eller økt lese- og skrivehastighet fra og til disk.
Skal du kjøre to disker stiger prisen ytterligere, og en basisløsning kommer fort opp i over 5000 kroner hvis du ønsker to terabytedisker på innsiden.
Det er svært enkelt å installere harddiskene, og du kan i tillegg bytte ut harddisker mens enheten er påslått.
Oppsettet begynner via et enkelt program som kjøres fra PCen eller Macen, og etter at DS710+ er funnet i nettverket, fortsetter konfigureringen via et web-grensesnitt.
Avhengig av nerdekompetansen din kan dette være alt fra en smal sak, til en litt tyngre utfordring.
For NAS-språket er fortsatt ikke i nærheten av å være like folkelig som et folkemøte under en valgkamp, og selv om det nok vil gå fint for de fleste å komme i gang med det grunnleggende (navn på enheten, administrering av kontoer og så videre), så kan de avanserte mulighetene gå deg hus forbi hvis du ikke leser deg opp litt.
For hva betyr egentlig "Pakkeadministrasjon"?
Ja, se det er det ikke alle som vet.
Her kan du uansett sette opp egen FTP-server, være vertsmaskin for nettsider, lage overvåkningsstasjon for video- og lydovervåkning av leiligheten (såkalt IP-kamera må kjøpes utenom), konfigurere egen epost-server, dele video-, lyd- og bildefiler, og kjøre programvare som for eksempel Squeezebox Server.
Og så videre.
DS710+ støtter også Time Machine, og du kan enkelt sette den opp som om den er en vanlig harddisk som brukes som destinasjon av Apples sikkerhetskopieringsprogram.
Med 1GB RAM og en 1.67GHz Intel AtomTM D410-prosessor er det ingenting å si på innmaten, noe vi merket raskt.
Responstiden er raskere på alle områder når vi sammenlikner med en av våre NAS-favoritter, Qnap TS-119, noe som merkes både ved tilgang til webgrensesnittet, hastigheten det tar å indeksere musikk med allerede nevnte Squeezebox Server, og, ikke minst, overføringshastigheten til og fra Macen.
Den er rask!
Med vår 3.5-tommers disk har vi oppnådd særdeles pene overføringstall ved kablet nettverkstilkobling (gigabit).
En fil på 4.83GB tok ett minutt og 37 sekunder å kopiere fra en MacBook Pro til NAS-disken, mens samme fil bare brukte ett minutt og 27 sekunder fra NASen tilbake til Macen igjen.
Det er raskt.
Snitthastigheten ender på cirka 51MB i sekundet til DS-710+, og rundt 57MB i sekundet fra Synology-disken.
Til sammenlikning hadde den forrige NAS-disken vi testet fra Qnap, SS-439, en overføringshastighet på henholdsvis 36 og 40MB i sekundet, mens TS-119, som vi har testet her, klarer relativt beskjedne 33MB/s og 31.5MB/s.
Det betyr at DS-710+ er nesten dobbelt så rask som TS-119 gitt de samme arbeidsbetingelsene.
Setter du to disker i RAID-modus skal du oppnå enda raskere hastigheter, forutsett at alle ledd i kjeden takler det.
(Artikkelen fortsetter under skjermdump-bildene!)
Alle slike nettverksdisker med to eller flere harddisker er avhengig av nedkjøling av både elektronikken i selve NASen harddiskene, og Synologys disk er ikke noe unntak.
Viftene er derimot noe av det roligste vi har hørt, og i løpet av vår testperiode har de aldri beveget seg over veldig stille-nivå.
Skuffende strømstyring
Vi liker også at det er mulig å utvide kapasiteten til DS-710+ med et ekspansjonschassis, DX-510.
Det koster riktignok like mye som hovedenheten, men du får til gjengjeld fem ekstra harddiskplasser, i tillegg til de to du allerede finner i 710+.
Det gir totalt sju disker i én pakke, og skulle du for eksempel drive en liten bedrift, eller være en av dem som later som om du driver egen bedrift, men egentlig bare laster ned altfor mye informasjon fra internettet, gir det en kapasitet på rundt 14 terabyte, gitt at alle inneholder en 2TB-disk.
En irriterende mangel ved Synology-disken er det likevel at det ikke er mulig å skru på disken til bestemte tider.
Det er derimot mulig å skru den av, men ifølge Synology er prosessorarkitekturen på 710+ (og større 1010+) slik at det foreløpig ikke er mulig å få til både av og på-timing.
OPPDATERT:
En nesten rykende fersk fastvareoppdatering har nå løst problemet med automatisk oppstart, dermed er ikke dette lenger noen innvending mot DS-710+.
Mediehåndtering selv Geelmuyden.Kiese ville likt
Hvis du lemper over videofiler, mp3-musikk, bilder og liknende, kan DS-710+ ta seg av mediefilene på ulikt vis.
Merk at den ikke har noen videoutgang som kan brukes til å koble den direkte i TVen, den fungerer mer som en - bokstavelig talt - mellomstasjon.
Det er for eksempel mulig sette opp en iTunes-server, slik at musikk og iTunes-kompatible videoer du har liggende på nettverksdisken kan spilles av rett fra alle maskiner i husstanden som har installert Apple-verktøyet.
Som vi allerede har nevnt er det også mulig å installere Squeezebox Server, som streamer musikk til Logitechs populære Squeezebox-produkter.
I bruk har vi merket betraktelig hastighetsforskjell sammenliknet med andre NAS-disker vi har testet fra Qnap, blant annet i forhold til hvor raskt du får tilgang til artist- og albumdatabaser, og hvor hurtig du kan navigere gjennom webgrensesnittet.
DS-710+ har på toppen av det hele såkalt DLNA/UPnP-støtte, som enkelt sagt betyr at du uten særlig trøbbel kan streame musikk, bilder og film til enheter som støtter denne overføringsstandarden.
Hvis ikke det skulle være nok kan de fleste medieavspillere, som for eksempel WD TV Live, knytte seg til 710+ uten dikkedarer og lese den, og altså innholdet, som vanlig harddisk.
Konklusjon
Så, er det mulig å gi noen konklusjon på spørsmålet i begynnelsen av denne artikkelen:
Er en nettverksdisk av dette kaliberet verdt 4000 kroner?
Svaret er at det vet du egentlig best selv.
Fordelen med Synologys NAS er blant annet at den tar svært liten plass, er støysvak, og at den bruker beskjedne strømmengder både i dvale og i aktiv tilstand.
Den er dessuten i stand til å gjøre de fleste jobbene en nettverksdisk forventes å gjøre i disse dager, og det med en hastighet som er imponerende, både hva gjelder dataoverføring og webgrensesnittet.
I et slikt perspektiv gjør DS-710+ seg fortjent til et anbefaltstempel.
| 1
|
200308
|
Mini Countryman er født
Alle gode ting er fire når Mini lanserer en helt ny modell med fire dører og firehjulsdrift.
Tallet fire går igjen når Mini nå lanserer en helt ny modell.
Countryman er Minis fjerde modell i rekken, etter Hatch, Cabrio og Clubman.
I tillegg er den å få med fire seter.
Det aller viktigste er derimot at den er firedørs, og kan fås med firehjulsdrift, noe som vil være med å hente kjøpere som aldri før har hatt Mini i tankene.
3x bensin, 2 x diesel
Som før vil du få fem motorer å velge blant, fordelt på tre bensinmotorer og to dieselmodeller.
I Norge vil det utvilsomt være Cooper D vi vil se flest av.
En rask titt på prislisten forteller hvorfor.
266.000 kroner for en fullblods Mini, med uventet mye plass, og egne dører til barna er ikke å forakte.
Putt på 30.000 kroner, og du har firehjulsdrift i tillegg.
Vel og merke begynner den å bevege seg opp mot farlige konkurrenter, men bare Mini er en Mini, og de har sine tilhengere.
Med Countryman kommer disse bare til å bli flere.
Automat?
Helst ikke
Om du ikke er avhengig av automat, så er det bare å velge manuell.
Mini Countryman har et så godt chassis at den fortjener å kjøres.
Det er ingen ting galt med den tilgjengelige automatkassen, men en Mini er en såpass morsom kjørebil at den fortjener bedre.
Dessuten, huker du av for automat på utstyrlisten, så letter du kontoen med 30.000 kroner.
Det er den ikke verdt, så sant du ikke er avhengig av automat av andre årsaker.
Smaken, baken, og plassen
Det sies at smak ikke kan diskuteres, men alle gjør det likevel.
Lik den eller ei, men Mini Countryman har unektelig beholdt alle gener fra både gammel og nyere tid.
Få, om noen med et snev av interesse, vil lure på hva slags bilmerke det er snakk om.
På mange måter kan den virke som en kloning av Mini Hatch og Clubman, som deretter er blåst opp 10 %.
De ytre målene forteller at bakkeklaringen er 1 cm høyere enn på en ordinær Mini.
Dette er ikke all verden, men med sorte skjermbreddere og kanalskjørt er det med på å skape et røffere utseende.
Mer komfort
Den høyere bakkeklaringen øker fjæringsveien, og når både akselavstand og fjæringsvei øker kommer komforten.
Mini har vært flinke til balansere dette opp mot kjøreegenskaper, for bilen er definitivt fortsatt en kjøremaskin, slik Mini skal være.
Her står kjøreglede i fokus, noe styringen også gir klare signaler om.
Selvfølgelig ser det kanskje motstridende ut med høy bakkeklaring og lavprofil dekk, men da vil jeg gjenta at Countryman ikke er noen offroad’er.
Den hører like gjerne hjemme i urbane strøk, som på bygda.
Plass til behag
Tross relativt marginale mål har Mini Countryman et bagasjerom som spenner seg fra 350 til 1170 liter.
Variasjonsmulighetene er store, takket være baksete med mange muligheter.
Det kan forflyttes 13 cm i lengderetning, og ryggen er splittet 40:20:40.
De tre delene kan felles ned, eller justeres separat i forhold til hverandre.
På denne måten er fleksibiliteten ivaretatt, noe som er ytterst viktig på små biler.
Hvorvidt baksetene kan beskrives som gode kommer an på hvem som skal sitte der.
Jeg ville antagelig forbeholdt plassen til barn og ungdom, men det er ikke verre her enn i tilsvarende biler.
Klatremus
Mini har kalt firehjulsdriften ”All4”.
Systemet har automatisk elektromagnetisk innslag, og fordeler kreftene fra 100 % forhjulsdrift til helt opp til 90 % bakhjulsdrift.
Ikke på noe tidspunkt kan den bli helt bakhjulsdreven.
Heldigvis jobber det få gledesdrepere hos Mini, så de tillater at du skrur av stabiliseringssystemene for at leken skal bli fullkommen.
De som forventer en fullverdig offroader bommer selvfølgelig helt om de kjøper en Mini.
Bor du derimot på beste vestkant, og må kjempe med kommunens gjenlagte brøytekanter hver eneste morgen, så har du truffet spikeren.
Vær oppmerksom på at All4 bare er å få i Cooper S og Cooper D.
Snart leveringsklar
Countryman er snart hos en forhandler nær deg, og er en bil som på mange måter er banebrytende for Mini.
Navnet Countryman tilsier at dette er en bil for bygdefolket, men så feil kan man ta.
–Denne vil antagelig selge like godt på Frogner i Oslo som på landet, forteller salgsdirektør Øystein Sponheim hos BMW Norge, som importerer Mini.
Samtidig avslører han et mål om å omsette 300 biler neste år.
Countryman vil dermed bli den best solgte Mini-modellen.
Å ramse opp typiske konkurrenter er faktisk ingen lett sak.
Den mest nærligende som kommer opp er Skoda Yeti, men også biler som Nissan Juke og Qashqai.
Skal vi se lenger opp mot premiumbilene, så er BMW X1 den mest nærliggende konkurrenten, en bil den også deler plattform med.
Da er det kun en ting som står igjen, valgets kval.
| 1
|
200309
|
TEST:Sennheiser PXC 310
Hodetelefoner med aktiv støydemping.
Hvis du først har prøvd hodetelefoner med aktiv støydemping er det nesten umulig å klare seg uten, spesielt hvis du reiser mye på jobben eller sitter i et åpent kontorlandskap.
Det store spørsmålet er selvsagt hvilken modell du skal velge.
For ikke bare er utvalget stort, det er også store kvalitetsforskjeller på støydempingen, og det er ikke til å legge skjul på at du her stort sett får det du betaler for.
Vår desiderte favoritt er f.eks fortsatt Bose Quiet Comfort 15.
Problemet er at den med sin veiledende pris på rundt 3.000 kroner blir for dyr for mange.
Denne Sennheiser-modellen blir derfor et spennende alternativ, ettersom du får den i norske nettbutikker fra cirka 1.700 kroner.
(Merk deg at PXC 310 kommer i to versjoner:
Den vi testet har ledning, men du får også en blåtann-versjon fra 2.000 kroner.)
Førsteinntrykk
Til tross for den noe beskjedne fysiske størrelsen kjennes PXC 310 solide ut.
Hodetelefonene sitter relativt stramt rundt hodet, men myke øreputer og skumgummi på innsiden av hodebøylen gjør at følelsen ikke blir for klaustrofobisk.
Hodetelefonene er også foldbare, noe som er praktisk når du skal putte dem i sekken eller PC-vesken, og med på kjøpet får du en liten reisepose, samt de obligatoriske adapterne til fly-uttak og tilkobling til stereoanlegget ditt (= 6,35 mm jackplugg).
Selv om du kan høre på musikk uten batteri, så forutsetter naturlig nok den aktive støydempingen at batteriet har strøm, og du får derfor også med en egen strømlader.
Et lite minus her er at ladekabelen ikke bruker en standard mikro- eller mini-USB kontakt.
Glemmer du ladekabelen før du drar på ferie ligger du altså dårlig an - selv om oppgitt batteritid ved bruk er på 20 timer.
Det går forøvrig an å ta batteriet ut av hodetelefonene (men da bør du ha en skarp gjenstand for hånden), når du skal lade det.
Dette er spesielt praktisk om du kjøper et ekstra batteri, noe vi anbefaler hvis du reiser mye.
Det følger nemlig kun med ett batteri i pakken.
Vi gir imidlertid Sennheiser trekk for en skjemmende detalj.
Klaffen som skjuler ladepluggen er i gummi og ikke solid nok.
Allerede etter en ukes bruk hadde vi problemer med å sette den på plass, og på sikt vil den stå i fare for å ryke.
Det er et unødvendig svakhetstegn på et produkt som ellers virker solid.
Støydemping i praksis
Sennheiser kaller sin aktive støydempingsteknologi for NoiseGard, og som vanlig skjer dette ved at ørsmå mikrofoner fanger opp støykildene og utligner disse.
Hodetelefonens NoiseGard-funksjon slås av og på ved å holde knappen på den høyre siden av hodetelefonen inne noen få sekunder.
Vi presiserer også at lydkvaliteten blir langt bedre når NoiseGard-funksjonen er slått på - blant annet får bass og mellomtone en kraftig boost.
Det fine med aktiv støydemping er at det filtrerer bort bakgrunnsstøyen, samtidig som du fortsatt kan prate med dine medpassasjerer uten å ta av hodetelefonene.
Vil du i tillegg gi din samtalepartner full oppmerksomhet, aktiverer du bare Talkthrough-funksjonen ved å trykke en gang på menyknappen slik at den lyser grønt.
Da beholder du støydempingen, men kutter ut musikken.
Trykker du en gang til kommer musikken tilbake.
Av en eller annen merkelig grunn fungerer imidlertid ikke volumknappene på hodetelefonenes høyre side når NoiseGard-funksjonen er aktivert.
Den virker altså KUN når du har aktivert Talktrough-funksjonen.
Siden lydkvaliteten er langt bedre når den aktive støydempingen er aktivert er dette litt unødvendig, og når vi først er i gang:
Ideelt sett skulle vi også ønske at det var mulighet til å skippe til neste musikkspor, men heller ikke det får du mulighet til.
Konklusjon
Betjeningen kunne vært bedre, og heller ikke Sennheiser PXC 310 når opp til den totale stillheten du får med toppmodellen til Bose.
Men så koster den da også 1.300 kroner mindre og siden støydempingen er det viktigste for oss - blir det den som redder femmeren her.
Vi gir også plusspoeng for at hodetelefonene kan foldes sammen, fordi det gjør dem langt enklere å ta med seg.
Vi opplever også lydkvaliteten ved musikk som helt ok, og dette er f.eks langt bedre enn på de rimeligste støydempende hodetelefonene vi hittil har testet.
Og hvis du tilhører den store gruppen som er vant til f.eks. Koss populære Porta Pro vil du her oppleve et betydelig kvalitetsløft.
Sammenlignet med dedikerte musikkhodetelefoner savner vi imidlertid litt fokus og minst et klarere stereoperspektiv, men igjen:
Da prater vi helt andre prisklasser.
| 1
|
200311
|
Asus RT-N56U Dualband ruter
Ruteren som har alt?
Trådløse rutere finnes i nesten ethvert hjem, men de blir gjerne gjemt bort siden de ikke oppfattes som en naturlig del av det synlige interiøret.
Det er ikke alltid så lurt, hvis du skal ha best mulig signal.
Derfor er den nye ruteren fra Asus laget for å kunne stå framme, med en skulpturell form og tekstur.
Mønsteret på forsiden består faktisk av ruter, men det har neppe vært en del av bakgrunnen for designet, så vidt vi vet heter verken ruter eller ruter ruter på kinesisk...
Men den er ikke bare en skulptur, i sitt indre finnes det en avansert ruter som har mye å by på.
Kan det meste
Asus RT-N56U har 4 nettverkskontakter som støtter Gigabit nettverk, og trådløst nett opererer både på 2,4GHz for 802.11.b/g/n og 5 GHz på 802.11n.
Den har også 2 USB-porter som støtter lagring på disk eller minneplugg, skrivere eller andre USB-enheter som f.eks. skannere.
Oppsett
Ruteren har innebygd veiviser, som dukket opp automatisk da vi slo på PC-en etter at vi hadde koblet til ruteren.
Det dukker opp tre valg hvor du velger hvordan ruteren skal brukes, med en litt uvant terminologi.
Det første alternativet er å sette opp ruteren i "IP Sharing mode", de andre valgene er "Router Mode" og "Access Point mode".
Disse valgene er overordnet, velger du feil her får du problemer.
Vi var litt kjappe første gangen og valgte "Ruter Mode" av gammel vane uten å lese det med liten skrift som sto under.
Videre inn i oppsettet valgte vi som vanlig PPPoE som tilkobling til Telenor ADSL, men kom ikke på nett.
Grunnen var at vi skulle ha valgt "IP
Sharing mode" for at PPPoE skal være aktivert.
Hadde de forskjellige undermenyene vært fjernet etter som de er mulige å aktivere eller ikke hadde vi ikke gått i den fella.
Oppsettet er med andre ord ikke idiotsikkert.
Forøvrig er oppsettsmenyene tiltalende og oversiktlige.
I bruk
Det er mange produkter som har et poensiale langt høyere enn det er mulig å få til i virkeligheten.
Trådløse rutere er et godt eksempel på dette.
For de aller fleste er den teoretiske ytelsen på trådløst nett helt hinsides hva det er mulig å oppnå i praksis.
Grunnen til det er at det er for mange brukere som forstyrrer hverandre, spesielt i byer og tettbygde strøk.
Derfor konkurrer du som regel med minst 10 andre brukere i ditt dekningsområde, og hastigheten blir alltid mer eller mindre ujevn.
Derfor er det liten lenger mening i å måle ytelse på trådløse rutere, siden forutsetningene aldri er like.
Man kan teste forskjellige rutere over tid på samme sted, men resultatene er ikke nødvendigvis relevante for andre plasseringer og annen bruk.
Den andre flaskehalsen er selve Internett, hvor trafikken øker hele tiden.
Samme hvor rask ruteren er har det lite å si hvis du ikke sitter på en bredbåndslinje med flere hundre megabits kapasitet.
Har du en vanlig nettforbindelse i fotgjengerklassen er alle moderne rutere mer enn tilstrekkelig kapable, selv hos mor, far og de åtte ungene.
I vårt trehus med ruteren plassert på hemsen oppunder mønet hadde vi utmerket dekning helt ned i kjelleren, tre plan under.
Sammenlignet med andre rutere (D-Link og Apple) lå signalstyrken 6 - 10 dB høyere.
Har du en PC eller annen klient med støtte for 5 GHz trådløst nett vil du kunne få bedre hastighet enn med 2,4 GHz.
Grunnen er ganske enkelt at det er mindre nettrafikk i dette området.
Foreløpig.
Men rekkevidden er mindre enn 2,4 GHz.
For fildeling og streaming har ASUS åpnet for opptil 300.000 samtidige datasesjoner, som skal gi vesentlig høyere nettohastighet.
Du kan også la ruteren selv laste ned direkte til minneplugg eller USB-harddisk, uten at noen PC står på, dette gjelder både HTTP/FTP/BT nedlasting.
USB-tilkobling for lagring kan være kjekt, men hastigheten er ikke noe å skryte av.
Som medieserver kan det være ok, men det er grenser for hvilken belastning en USB-port kan håndtere.
Skrivertilkobling via USB kan også være praktisk, hvis ruteren og skriveren står i nærheten av hverandre.
Men i dag er selv billige skrivere utstyrt med trådløst nett eller annen nettverkstilkobling, så dette er ikke lenger så interessant som det var tidligere.
Ruteren støtter også andre USB-enheter, som f.eks. trådløse 3G/3.5G modem.
Konklusjon
Asus RT-N56U er en høyst kapabel ruter som har meget god ytelse i generell bruk.
Den støtter også mer avansert bruk, som prioritering av båndbredde, nedlasting, fildeling osv.
I tillegg har den et ikke-teknisk utseende som ikke skjemmer interiøret, menge vil faktisk mene at den er svært elegant, bare man danderer kablene riktig.
| 1
|
200312
|
Mizuno Wave Precision 3
Luksuriøs, kjapp i vendingen og utrolig lettdrevet.
Mizuno Wave Precision er en Mercedes SLK.
LES OGSÅ:
Dette er den mest fartsvennlige skoen DinSide har prøvd i denne testserien.
Wave Precision gir så god løpsfølelse at de er utmerket for konkurranser (gateløp).
Skoens hoveddeler:
Mellomsåle av varmekomprimert EVA.
Støtdempingen er Mizunos wave-plate, men kun i hælen.
EVA og silikon i forfoten.
Overdel av mesh/kunststoff.
Støtdemping bak/foran:
Solid støtdemping er ikke det disse skoene skal gi.
Fokuset for testerne var derfor hvorvidt dempingen er tilpasset hurtig løping.
Skoene har en enkel wave-plate i hælen, i motsetning til Mizunos tyngre modeller med en dobbel utgave av den bølgeformede plata.
Den er dessuten laget av gummi, og ikke plast som i de fleste av Mizunos andre modeller.
Dermed blir sålen mer fleksibel, og du unngår klonkelyden som Mizuno Wave Creation lager.
I bruk?
Wave-teknologien gir passe demping for kjapp løping - nok til å dempe sjokket fra underlaget, men ikke så mye at kontakten med asfalten forsvinner.
I forfoten, der det ikke er en wave-plate, gir skoene liten støtdemping.
Nybegynnere vil antagelig synes det blir for tynt.
Skoene er fullstendig nøytrale, og lar føttene få rulle uanstrengt bortover veiene.
Ingenting sinker eller forstyrrer løpsbevegelsen her.
Lesten er meget fleksibel, mest på grunn av gummi i stedet for plast i sålen.
Effektivitet/fartsfølelse:
Dette bidrar selvsagt til å gi skoene den fine fartsfølelsen de har.
- Jeg flyr, sa testløper A.
- Mokkasiner, mente testløper B.
- Jeg vil bruke disse i Sentrumsløpet i Oslo i mai.
EVA-materialet i forfoten er akkurat passe mykt.
Løpsfølelsen er så god at du kjenner småstein og ujevnheter i asfalten mot tåballene.
Du beholder derfor det meste av kraften i frasparket - det forsvinner ikke i støtdempingen.
Vekten?
Ja, skoene kunne vært noen gram lettere.
De er vel 20 gram tyngre enn suverene Asics DS Trainer, men veier kun 10 gram mer enn habile New Balance 832.
Skoene er likevel ikke Mizunos mest utpregede konkurransesko; det er Mizuno Wave Phantom.
For de mange som foretrekker litt mer demping enn det Phantom gir, er Precision et fenomentalt valg.
Noviser bør dog velge andre sko.
Det samme gjelder tungvektere, som antagelig vil tråkke skoene helt ned i asfalten.
Stabilitet/passform:
Skoene er en tanke smale, noe som gjør at folk brede føtter kan få det trangt.
Tåboksen er likevel middels romslig.
Grepet om forfot og hæl er til gjengjeld godt, og gir mokkasin-assosiasjoner.
Stabilitet har ikke førsteprioritet når fartssko skal snekres sammen.
Disse skoene bekrefter nettopp det.
Precision er litt "løse i fisken".
Det skyldes fraværet av stabiliserende elementer i sålen, men også den grovmaskede, luftige overdelen i mesh.
Skoene passer derfor best til løpere uten fotfeil.
Støtten til fotbuen er middels god.
Sålegrep asfalt/grus:
Skoene sitter fint på asfalt, men mangler den grovmønstrede yttersålen som gir trygghet på grus og sleipt underlag.
Vekt:
10 gram fra eller til spiller egentlig ikke så stor rolle.
Dessuten føles skoene ultralette på beina.
Utseende:
Streit med hvitt og grått som dominerende farger.
Oransje og blå detaljer trekker opp.
Konklusjon/løpsfølelse:
En rezer av en sko med suverene fartsegenskaper.
Konkurransesko for de som må ha en viss støtdemping.
| 1
|
200313
|
Unreal Tournament 2004
Det er farlig å slippe to store online spill på samme dag, men det var det som skjedde med nye inkarnasjoner av Battlefield og Unreal Tournament.
Er det plass til to flotte online-skytespill?
Vi synes det.
Det er riktignok en del uker siden Unreal Tournament 2004 kom i butikkene, men det er først nå vi fikk nok tid til å teste dette flotte skytespillet.
Unreal Tournament har alltid vært en favoritt, selv om vi følte at 2003-versjonen, som kom ut høsten 2002, ikke brakte nok nyheter.
Når 2004-utgaven slippes, passende nok i 2004, er imidlertid tonen helt annen - dette er et av de mest omfattende og komplette nettbaserte skytespillene akkurat nå, og du skal være rimelig kresen hvis du ikke finner noe du liker her.
LES OGSÅ:
Det er rett og slett størrelsen med spillet som imponerer oss mest - hele 6 installasjons-CDer (eller én DVD) rommer en enorm mengde brett, våpen og moduser.
Her finner du mye av innholdet fra Unreal Tournament 2003, samt masse nytt.
Det kan altså virke som om UT 2004 er bare en billig oppdatering til det forrige spillet, men det er langt fra tilfellet.
Epic har virkelig jobbet hardt med nytt innhold, og forbedret det eksisterende, og resultatet er mer enn verdt pengene.
Battlefield i fremtiden?
Den viktigste nyheten i årets turnering er Onslaught-modusen.
Det er ingen tvil om at spill som Halo og Battefield har vært inspirasjonen her, men det er absolutt ikke noe negtativt i det.
Ideen er at det er to baser på brettet, og i tillegg er det en rekke såkalte nodes plassert på foskjellige steder.
Laget ditt skal ta over disse nodene og linke de sammen for så å kunne angripe fiendens base.
Du kan også ødelegge noder som fienden har tatt over, men disse må være linket til en av dine egne noder.
Denne modusen er mye mer strategisk orientert enn de andre i spillet, og samtidig også den mest involverende.
Mye takket være kjøretøy, som er den andre store nyheten i spillet.
Onslaught-brettene lar deg nemlig bruke diverse futuristiske biler, jeeper, tanks og små fly fo å angripe fienden.
Noen av kjøretøyene har plass til flere personer, der en kjører og en bemanner maskingeværet.
De er like enkle å styre som i for eksempel Battlefield, og du bruker de samme tastene som du ville brukt til fots.
Brukervennlighet er altså stikkordet her, og det tar ikke mye tid før du blir en dreven Onslaught-spiller.
I denne modusen får du også tilgang til noen nye våpen, som AVRiL-rakettutstyter og edderkoppminer.
Men det er nok av andre muligheter å sette tennene i.
Assault-moduset, som vi første gang så i det originale Unreal Tournament-spillet, er tilbake.
Her må laget ditt angripe en serie med mål plassert utover store brett.
Du blir stadig vekk oppdatert om neste mål og retningen du må bevege deg i, så det er ikke så lett å gå seg vill, noe som var tilfellet i originalversjonen.
Nok å ta tak i
Videre har vi selvsagt flere lagmoduser som Capture the Flag og den fotballinspirerte Bombing Run, samt Double Domination.
Og til slutt gode, gamle deathmatch, samt et par andre varianter (Mutant, Last Man Standing, Invasion) som bruker de samme deathmatch-brettene.
Alt i alt inneholder UT 2004 over 100 brett, fordelt på 10 moduser!
Dette er virkelig mye spill for pengene, spesielt tatt i betraktning at de aller fleste brettene er glimrende designet og balansert og alle modusene er svært morsomme.
Det er klart at det er Onslaught og Assault som er de store stjernene i årets Unreal Tournament-pakke, da de introduserer mange nye elementer og bringer skytespillsjangeren et par skritt videre.
Likevel er UT fremdeles på mange måter et spill av den gamle skolen - raskt, hektisk, uten spor av realisme, med masse heftige våpen og science-fiction-brett.
I disse dager skal online-spill gjerne gå litt saktere, være historisk korrekte og med vekt på realisme.
Det er ikke noe i veien med det, men UT er i alle fall et sunt alternativ for de som er ute etter en skikkelig adrenalinkick.
Vi kan heller ikke glemme at spillet faktisk inkluderer en ganske solid enkeltspillermodus, med mer kompetente bots enn hos mange andre konkurrerende spill.
Fortsatt pen
Grafisk sett har Unreal Tournament gjennomgått noen forbedringer, men motoren er i hovedsak den samme som i det forrige spillet.
Det ser ikke like imponerende ut i dag som det gjorde da, spesielt etter å ha sett spill som Far Cry og siklet på skjermbilder fra Doom III og Half Life 2, men bevares, det er fremdeles pent.
Teksturene er skarpe og av god kvalitet og modellene er detaljerte, mens selve brettene er både nydelige å se på og meget bra designet.
UT 2004 mangler kanskje de siste DX9-effektene og en fysikkmotor, men er fremdeles et svært pent spill.
Det er vanskelig å finne et spill for tiden som har like mye innhold å by på som UT 2004, og samtidig opprettholder så høy kvalitet.
Derfor er også dette spillet uten tvil det mest interessante på flerspillerfronten hittil i år, og vi nøler ikke med å anbefale det til alle skyteentusiaster.
Unreal er tilbake, og vi kunne ikke vært lykkeligere!
Mer nyttig fra DinSide Data:
| 1
|
200316
|
Mitsubishi i-MiEV
En av få fullverdige elektriske biler som faktisk kan brukes som en vanlig personbil, med alt det innebærer.
Ikke enorm innvendig plass, heller ikke enorm rekkevidde eller akseptabel prislapp.
Men den var et steg i riktig retning, og har banet vei for bedre elbiler, som for eksempel Nissan Leaf.
Prøv også:
Nissan Leaf, Opel Ampera
| 0
|
200318
|
Panasonic TX-P54Z11 er stor og god
Sverger du til plasma?
Da bør du følge med her, for til tross for et stort skår i gleden er dette den beste vi har sett hittil.
Det har ikke vært så lett å være plasma-produsent i det siste.
Både i inn- og utland var det stort sett alltid Pioneer som vant sammenligningstester, og da de la ned hele TV-produksjonen sin tidlig i 2009, ble det et lite vakuum de øvrige produsentene fortsatt ikke har fyllt helt.
Helt fram til nå har faktisk de fleste nye plasma-modeller blitt omtalt som gode, men ikke fullt så bra som Pioneers siste Kuro-generasjon.
At LCD TV-ene med LED-belysning også har begynt å imponere kresne testjournalister har heller ikke gjort saken bedre for Panasonic-sjefene, og resultatet ser vi her:
For med Z11 og Z1-modellene har de ikke spart på noe for å gjenerobre plasma-tronen.
Del 1:
Rett og slett nydelig
For når det gjelder design er det bare å konstatere at de har satt en ny standard.
Det første du legger merke til er selvsagt hvor utrolig slank og lekker den aluminiumsbørstede TV-en er.
Vi hadde 54-tommeren på test (den kommer også i 46-tommer), og den er altså bare 2,47 cm dyp, noe som er svært imponerende med tanke på at dette er en plasma-modell.
For å få til dette har Panasonic tatt i bruk et velkjent Pioneer-knep; alle tilkoplingene på selve TV-skjermen gjøres nemlig på en separat medieboks, som også innholder digital TV-tuner for RiksTV.
Dermed får du altså nok en boks som må plasseres i stua, men du minimerer også kabelmaset under selve TV-en - enten helt eller delvis.
To ulike modeller
For å overføre signalene til TV-en gir nemlig Panasonic deg to valg:
Vår modell (Z11) er den "rimeligste", der alle lyd- og bildesignalene overføres via en enkel HDMI-kabel.
Men skal du virkelig fleske til, velger du selvsagt toppmodellen (Z1), som overfører signalet trådløst.
Jepp, full HD-oppløsning uten en tråd altså.
Merk deg at Z11 og Z1 er identiske bortsett fra dette - det er altså bare den trådløse overføringen som skiller.
Kan du leve med en enkel HDMI-kabel mellom tuneren og TV-en sparer du altså noen kroner.
Med mindre du er en av svært få med en stue som lar deg gå bak TV-en, så synes vi nok Z-serien vil gjøre seg best på veggen.
TV-en leveres likevel med en svært lekker TV-fot, og de sidemonterte høyttalerne kan du selv bestemme om du vil henge på eller ikke.
Også dette kjenner vi igjen fra Pioneers TV-modeller, og vi liker at du som kunde får valget.
For det første synes vi TV-en ser langt bedre ut uten høyttalerne (se bildespesialen), og kjører du lyden gjennom surroundreceiveren din uansett, ja så klarer du deg fint uten.
Med et lite unntak av fjernkontrollen, som av uforståelige grunner fortsatt er i klassisk Panasonic hardplast-stil, så er det ingen tvil i vår bok: Z-serien er ikke bare en av de peneste TV-ene vi har sett, den oppleves også som langt mer eksklusiv enn konkurrentenes toppmodeller.
Så langt så vel altså, men hva med bildet?
Del 2: TV-en i bruk og bildekvalitet
Ikke uventet har Z-serien alt det Panasonic klarer å tilby av finesser.
Vi nevner kort Viera Cast (som er Panasonics internett-funksjon via TV-en), minnekortinngang, DLNA-funksjon for overføring av bilder, musikk og Divx-filer fra PC-ene i heimen.
Merk deg at Viera Cast er låst til de innholdsleverandørene Panasonic har avtale med (f.eks Eurosport og Youtube og Picasa) og altså ikke lar deg surfe på vanlige nettsider.
Også bildemessig har de rotet i skuffen med de dyreste delene, og og den nå velkjente 600Hz-funksjonen vi så på V-serien er også på plass (les mer om den her).
De to modellseriene er forøvrig interessante, ettersom de også bruker det samme NeoPDP-panelet (G12), som bruker mindre strøm enn tidligere modeller samtidig som det gir høyere lysstyrke.
Også her får vi et nesten latterlig høyt dynamisk kontrastnivå (2.000.000:1), og uten å gå nærmere inn på det, konstaterer vi bare at sortnivået er bra.
Det som skiller Z- (og også V-) serien fra de billigere modellene er imidlertid ikke sortnivået i seg selv.
Forskjellen ligger rett og slett i den sorte renheten.
Studerer du en scene i en Blu-ray film som skal være helt sort, ja så er den altså det.
De rimelige Panasonic-modellene sprekker ofte opp med litt flere fargenyanser i det mørke området, men det slipper du altså her.
Den økte lysstyrken G12-panelet gir, er også med på tydeliggjøre forskjellene mellom sorte og lyse scener, så alt i alt er det opplevde sortnivået definitivt i toppklasse.
Vi hadde dessverre ingen Kuro for direkte sammenligning, men våre kollegaer i LydogBilde hadde det, og faller ned på samme konklusjon som oss.
Z-serien har forøvrig fått et frontglass som hindrer lysinnslipp og pimper sortnivået et ekstra hakk.
Heldigvis gir ikke det noe stort gjenskinnsproblem, noe som gjør det lettere å holde fokus på filmen du ser på.
På dette punktet har spesielt LG og Samsung mye å lære.
Vi liker også at Panasonic har åpnet innstillingsmenyene sine, slik at du kan finstille både hvitbalanse og gamma-nivået til øyet blir vått og tørt.
Har du råd til dette beistet anbefaler vi at du gjør det også.
Kjøp deg denne kalibrerings Blu-rayen om du er usikker.
I likhet med V-serien får du også her THX-modus på bildeinnstillingene.
Det betyr kort fortalt at bildet blir stilt slik THX-ekspertene liker best.
I praksis slås det meste av TV-ens bildeforbedringsfunksjoner da helt av, eller blir i det minste kraftig dempet - slik at bildet skal minne mest mulig om rykk og napp opplevelsen du har i et vanlig kino-sete.
Her vil selvsagt smak og behag spille inn, men selv liker jeg beste den vanlige Cinema-innstillingen til Blu-ray kvelden, der er nemlig Smooth-film funksjonen (for å minimere hakking ved panoreringer) fortsatt aktivert.
(Se forøvrig mer om dette i testen av Panasonics V-serie.
TV-en gjør også en helt grei jobb på skalering av bilder, men på 54-tommer er det ikke til å komme i fra at opptak eller TV-sendinger i småslapp kvalitet blir litt stusselig.
Skal du ha denne TV-en er altså Blu-ray spiller et must, og jo flere HD-kanaler du har, jo bedre.
Konklusjon
Designet og finishen er glimrende, og også sortnivået oppleves som gull.
I min bok er dette derfor modellen som endelig detroniserer Pioneer fra plasmatronen og det er fristende å bruke den klassiske:
Kongen er død, lenge leve kongen - for ytelsesmessig er dette omtrent full pott.
Panasonics store svakhet er imidlertid prisen.
For selv i de billigste nettbutikkenes prislister koster den rimeligste modellen Z11 hele 62.000 kroner, og skal du ha Z1 med trådløs HDMI-overføring må du slenge enda flere tusenlapper på bordet.
Det vil faktisk si at den er dobbelt så dyr som Philips glitrende LED-modell 9704 (Eisa-vinneren - test kommer på DinSide i neste uke) på 52-tommer, og det er rett og slett en prisforskjell vi har vanskelig med å forsvare.
Tilhører du gruppen som bare MÅ ha plasma ville vi derfor heller valgt lillebror V-serien, som har omtrent like bra bilde, til tross for sitt mer tradisjonelle design.
Er du derimot blant de heldige få som ikke bryr deg om noe så basalt som penger, ja da er det bare å slå til:
Dette er rett og slett modellen for deg skal ha den største, beste og dyreste plasmaTV-en akkurat nå.
Et ekstra tips til slutt:
Flere butikker oppgir at Z-serien har fire HDMI-innganger, og det stemmer jo når du teller dem.
Husk imidlertid at den ene inngangen okkuperes av tunerboksen.
Det betyr faktisk at du bare har tre HDMI-innganger tilgjengelig for produktene dine.
Det holder nok for de fleste der ute, men prisen tatt i betraktning burde det nok vært en til.
Minst...
| 1
|
200321
|
Logitech K480 - tastaturet som kan brukes med «alt»
Et billig og allsidig tastatur som ødelegges av en klumpete størrelse.
Har du noensinne tenkt at du skulle hatt et tastatur som kan brukes med både PC-en, nettbrettet og mobilen?
I så fall er Logitech K480 løsningen du er ute etter.
Dessverre er det altfor stort og tungt til at vi tror noen kommer til å orke å bruke det.
Universaltastatur
Da Logitech lanserte tastaturet i forbindelse med IFA-messen tidligere i høst, synes vi det virket ganske forlokkende.
Sakset fra våre kolleger i ITavisen:
«Dette er det første tastaturet designet for å brukes med opp til tre enheter, uansett plattform.
Nå kan du skrive rapporten på PC-en, og med en enkel bryter (Easy-Switch), svare på meldingen på smartmobilen, eller svare på en tweet på nettbrettet.»
«Det universale tastaturet kan koble seg til tre forskjellige Bluetooth-enheter samtidig helt trådløst, uansett om du bruker Windows, Mac, Chrome OS, Android eller en iOS mobil- eller nettbrett», skrev Logitech i pressemeldingen.
Best egnet for skrivebordet
Påstanden holder absolutt vann, men størrelsen ødelegger.
Det er to centimeter tykt, og veier 820 gram.
Ikke veldig portabelt, og heller ikke spesielt ergonomisk sammenlignet med tastaturer vi ellers er vant med å bruke.
Tastene er flate, men når vi skriver, føles det ut som de sitter for langt fra hverandre.
Det gjør det tungvint å skrive raskt i lengre tid av gangen.
De bråker dessuten en del.
Plastisk fantastisk
Det er ingen tvil om at K480 er laget av plast.
Plastfølelsen er definitivt tilstede, og ikke i positiv retning.
Med en prislapp på 375 kroner er kanskje ikke det så overraskende.
Design er jo gjerne en subjektiv vurdering, men vi synes definitivt fordelen med å kunne svitsje mellom alle enhetene man har, forsvinner med det kjipe designet.
Vi synes Microsofts nye universaltastatur ser bedre ut, selv om vi ikke har testet det, og har ikke grunnlag for å si om det faktisk er bedre.
Trenger man tastatur til mobilen?
Selv om «én til alt»-idéen kan ha noe for seg, tror vi ikke så mange har for behov for et tastatur til telefonen.
Skjermen er jo fortsatt liten å skrive på.
Vi mistenker at K480 først og fremst er noe som vil bli brukt til nettbrettet.
Og trenger man tastatur til nettbrettet, finnes det mange mindre og bedre alternativer.
Logitech har selv flere, for eksempel Ultrathin Keyboard Cover.
Prisen er riktignok 899, men det er lettere å ta med seg og ikke minst mer behagelig å bruke.
Har du absolutt behov for et universaltastatur, bør du riktignok ikke utelukke K480.
Prisen er hyggelig, det er trådløst og batteriet skal også holde lenge.
Det er enkelt nok å bruke, selv om skriveopplevelsen ikke er all verden.
Med andre ord et helt greit tastatur, men ikke stort mer enn det.
Logitech K480 (Nordisk)
| 0
|
200322
|
Samsung SpinPoint 120GB 2,5"
Trenger din bærbare PC en ny harddisk av en eller annen grunn?
Vi tester Samsungs 120 GB disk.
For et år siden testet vi Seagates nyeste disk for bærbare - Momentus - som da hadde en imponerende størrelse på 120 GB.
Prisen var nesten like imponerende, den lå på 2250 kroner.
I dag er 120 GB fremdeles en romslig disk på en bærbar, men prisen på Samsungs utgave ligger på beskjedne 995 kroner hos ledende nettbutikker, legg til ca en hundrelapp i stedet for å betale porto og gebyrer, så får du den over disk.
Dette er noen hundrelapper lavere enn konkurrentene fra Hitachi og Seagate, mens Toshiba ligger på samme prisnivå.
Men hva med støy og ytelse?
Vi har testet.
Rask og stille
Disken leveres med SATA-grensesnitt eller tradisjonelle PATA, vi testet den siste, siden den bærbare hvor maskinen skal residere kun støtter dette.
Støyen er ikke hørbar i normale omgivelser, bare ved å legge øret inntil disken er det mulig å høre at den jobber.
I alle praktiske sammenhenger er den derfor å betrakte som lydløs, både i en bærbar og i en stille stue-PC for de som ønsker det.
Vi sjekket ytelsen både med HD Tach og vårt eget testprogram.
HD Tach målte skriveytelsen til 29,9 MB/sekund i gjennomsnitt over hele disken, mens skriveytelsen lå på 32,5 MB/sekund.
Aksesstiden ble målt til 18,1 ms.
Vårt eget program målte skrivehastigheten til 38,398 MB/s på begynnelsen av disken, og lesehastigheten til 38,371 MB/s.
På slutten av disken falt skrivehastigheten til 26,331 MB/s på slutten av disken, og lesehastigheten til 26,246 MB/s.
Konklusjon
Samsung SpinPoint M60 HM120JC er en rimelig og svært kapabel disk.
Trenger du å oppgradere din bærbare fra i fjor eller tidligere er den et utmerket valg.
Alternativt kan den monteres i et lite eksternt USB-kabinett, eller brukes som systemdisk i en PC som skal være så stillegående som mulig.
Dette kan vf.eks. være en hus-server eller en stuePC.
| 1
|
200325
|
MINITEST:Ciso hagesaks på batteri
Sliten i hendene av all klippinga?
Når våren kommer og du har noen få uker på deg til å klippe til busker og planter før de springer ut - da kan det bli litt i overkant.
Den gamle greinsaksa er kanskje både rusten og sløv, og du blir fort sliten i hendene.
Det burde da være en lettere måte å gjøre dette på?
Verktøy av alle slag har fått en kraftig innsprøytning med ny lithium-basert batteriteknologi.
Batteriene er mindre, lettere, lader raskere, varer lengre og gir full kraft hele veien.
Dessuten er selv-utladningen helt minimal, slik at du bare fortsetter der du slapp, du må ikke lenger lade hver eneste gang du skal bruke verktøyet fordi batteriet har mistet futten i mellomtiden.
Lithiumbatterier finner vi nå i alt fra radiostyrt hobbyutstyr til bærbare datamaskiner og mobiler, og verktøybransjen har nå lansert en rekke nye små og store verktøy som med tidligere batteriløsninger ikke har kunnet være praktiske.
Bosch Ciso
Den batteridrevne sekatøren Ciso er et typisk eksempel på et slikt nytt verktøy.
Den er oppgitt å klare opptil 500 klippinger av grener på 9 millimeter.
Men den har også ekstra krefter og klarer grener med diameter opptil 14 mm.
Den er også rask, og skal klare opptil et klipp i sekundet, hvis du har det riktig travelt...
Bosh beskriver bruken som en dans på roser, da er det spesielt klipping av rosebuskene om våren de har i tankene, men også trimming av frukttrær og busker blir trukket fram.
Saksen veier 600 gram og lades opp på 5 timer til full kapasitet.
I bruk
Ciso kommer som mye annet småverktøy fra Bosch i en hendig blikkboks med lokk.
Det er jo i utgangspunktet langt bedre enn en pappeske, og fungerer utmerket som hjem når den ikke er ute og jobber.
Batteriene er innebygd i saksen, for å lade plugger du bare inn den lille pluggen i enden av ledningen fra laderen.
Selve laderen ser ut som en vanlig strømforsyning og er ikke merket spesielt godt.
Du kan lese at den kommer fra Bosch, det står sammen med de andre speisifikasjonene, trygt støpt inn i plasten.
Men at den hører til Ciso kommer ikke fram.
Har du som oss huset fullt av forskjellige ladere og strømforsyninger er det en god idé å sette på en merkelapp først som sist og oppbevare laderen i boksen når den ikke er i bruk.
Saksen ligger godt i hånden, den har god balanse og føles ikke tung.
Den har en praktisk strømbryter som er nedfelt slik at du ikke kommer borti den av vanvare.
For å klippe må du aktivt sette fingeren innunder avtrekkeren og klemme, dermed er sjansene for ulykker svært små.
Kniven beveger seg også bare så lenge du holder avtrekkeren inne, det gjelder også returen.
Dette virker trygt, man skal være usedvanlig klønete for å gjøre feil og påføre seg selv eller andre skader med denne saksen.
Klipping av tynne og middels tykke grener går som en lek.
Nærmer du deg 14 millimeter merker du at det blir tyngre, da er også konsistensen på greina viktig.
Er det en tørr og hard grein sliter Ciso, men er den fersk og mer spenstig i fibrene går det greit.
Å klippe en gang i sekundet krever øvelse, du må passe på at kniven går akkurat langt nok tilbake til at du får til et nytt klipp før du slipper avtrekkeren.
Men vi ser ingen grunn til å stresse med det, så travelt skal du ikke ha det når du beskjærer plantene dine.
Konklusjon
Vi har sansen for denne, den er grei i bruk, gjør jobben den er laget for, og sparer deg for gjentatte bevegelser som kan være en belastning.
Den krever ikke mer enn noen få minutters tilvenning før du har god kontroll, har god ytelse og kommer i praktisk boks oppbevaring.
Bosch Ciso
| 1
|
200326
|
Aston Martin Cygnet
Dette er en bil skapt for å fylle et særdeles marginalt behov, i tillegg til å fungere som en CO2-demper på Aston Martins modellflåte slik at de møter EU-kravene.
Derfor er det gitt at denne ikke vil selge i hopetall, siden prisen ligger på det dobbelte av donorbilen Toyota iQ.
Prøv også:
Smart ForTwo Brabus, psykolog
| 0
|
200327
|
Canon PowerShot S5 IS
TEST:
Canons nye ultrazoom gir deg mye krutt for penga.
De fleste som leser DinSide har fått med seg at vi har sansen for Canons ultrazoomkameraer i S-serien.
Både S2 IS og S3 IS har begge blitt belønnet med hver sin sekser på terningen, og sistnevnte vant gruppetesten vi hadde i samarbeid med TV2 Hjelper Deg denne våren.
Du lurer kanskje på hvorfor dette kameraet ikke heter S4 IS?
Det er fordi uttalelsen av "4" i enkelte asiatiske land er den samme som ordet "død", og dødens modell er vel ikke akkurat det beste sjakktrekket i markedsføringssammenheng.
Hva er nytt?
Mens S3 IS ikke introduserte så veldig mye nytt i forhold til S2 IS, er det en god del endringer denne gangen.
For det første har kameraet fått en etterlengtet blitssko, som gjør at du kan bruke Canons SpeedLite-blitser.
For entusiaster er dette definitivt rosinen i pølsa denne gangen, selv om mange får problemer med å svelge at kameraserien fortsatt ikke har mulighet for å ta bilder i råformat, og at objektivet fortsatt ikke har bedre vidvinkel enn 36mm.
Skjermen har også blitt oppgradert til "2007"-standard - den har vokst fra 2,0" til 2,5" langs diagonalen, med god innsynsvinkel og en oppløsning på 207.000 piksler.
I tillegg er den, som før, dreibar 180 grader ut og 270 grader rundt den andre aksen.
Med andre ord kan du, som før, ta bilder fra hofta eller strak over hodet, og skjermen kan vendes slik at den ligger beskyttet når du er ute på tur.
Finfint for den kreative, med andre ord.
Bildebrikken er like stor som før, men oppløsningen er økt fra 6 megapiksler til 8, og naturligvis er prosessoren oppgradert fra DIGIC II til DIGIC III, som også betyr at S5 IS har fått ansiktsgjenkjenning.
Høyeste ISO-verdi er økt fra 800 til 1600.
Når det gjelder mål og vekt er S5 IS litt større enn sin forgjenger - 4mm bredere, 2mm høyere og 2mm dypere.
Vekten har også økt med 40 gram, og vi merket med en gang at kameraet var blitt større.
Den høyere oppløsningen har også gjort at kameraet ikke er like kjapt på seriefoto som før - mer om det under ytelseskapittelet.
Av andre småting som er endret, kan du nå filme opp til 4GB (bare 1GB var mulig på S3 IS), og du kan fremdeles ta stillbilder mens du filmer.
Never change a winning team
Fortsatt er det mye som er som før.
Objektivet er det samme - svært lyssterkt med laveste f-tall på 2,7 og 3,5 på henholdsvis vidvinkel (=36mm) og tele (=432mm).
Det har også en USM-motor som gjør zooming til en støysvak affære og kan fortsatt fokusere på 0cm avstand (du kan altså legge ting på glasset).
I tillegg finnes det både vidvinkel- og telekonverterere på henholdsvis 0,75x og 1,5x, som kan gi deg et totalt brennviddeområde på 27mm-648mm.
Det er også mulig å kjøpe et 58mm makroobjektiv.
Utvalget og plasseringen av knapper er den samme
- Canon er svært flinke på dette området og lager nærmest konsekvent kameraer som er gode å bruke, der både menyer og kontroller er logisk oppbygd.
Den nye ansiktsgjenkjenningen gjør også at kameraet kan fokusere mens du filmer, noe tidligere kameraer ikke har hatt mulighet til.
Er du mer nysgjerrig på hva du kan forvente av S5 IS, tar vi en spansk en og henviser deg til omtalen av S3 IS, der du vil finne mer informasjon om knapper, funksjoner og brukervennlighet.
Ytelse
Som nevnt - visse kompromisser må gjøres på ytelsesfronten når oppløsningen er økt fra 6 til 8 megapiksler og prosesseringen er forbedret.
Det merkes når du tar seriefoto, der kameraet ikke lenger klarer å holde 2,5 bilder pr sekund som forgjengeren gjorde.
Fortsatt starter kameraet lynraskt, og autofokusen er rask både på vidvinkel og i teleenden.
CIPA-tallet for batterilevetiden er med fire standard AA-batterier, men kan forlenges til 450 bilder om du kjøper oppladbare NiMH-batterier i stedet.
Bildekvalitet
Ikke overraskende har også S5 IS, i likhet med sine forgjengere, meget god bildekvalitet.
Canons siste prosessor, DIGIC III, gjør det bedre på støy enn forgjengeren, og opp til ISO 800 er det ikke så veldig store kompromisser du må gjøre for å kunne bruke raskere lukkertid, selv om det fortsatt er et lite stykke igjen opp til SuperCCD-brikken til Fujifilm.
Her er et 50%-utsnitt med ISO-verdier fra 400-1600:
Ellers er bildene veldig like de du får fra S3 IS - typisk Canon; varme og fargerike med noe kromatisk feilbrytning på vidvinkel når blenderen er vidåpen og de utbrente høylysene fra tid til annen.
Kameraet tar allikevel meget gode bilder i de aller fleste fotografiske situasjoner.
Videofunksjonen er også svært god - den høye bitraten gir meget god bildekvalitet, og lyden er også langt bedre enn de fleste av konkurrentene:
Konklusjon
Canon PowerShot S5 IS er ett av de mest attraktive ultrazoomkameraene på markedet.
Det er lett å bruke, har et hav av funksjoner og tar gode bilder i de aller fleste situasjoner, noe det lyssterke objektivet og bildestabilisatoren også hjelper til med.
Videofunksjonen er fortsatt den beste på markedet med knallgod bildekvalitet og meget god lyd, og kombinasjonen flippskjerm/makronærgrense på 0cm gir deg svært gode kreative muligheter.
Introduksjonen av blitssko på toppen av kameraet frir også til entusiastene, men når Canon gjør et slikt grep, bør de også følge opp med bedre vidvinkel og RAW-funksjonalitet, noe stadig flere av konkurrentene har fått på plass.
I tillegg er prisen noe høy - i overkant av 4.000 kroner gjør S5 IS til ett av de dyrere ultrazoomkameraene på markedet i dag.
Det gjør at vi "bare" triller en femmer denne gangen.
S5 IS har fått noen vesentlige oppgraderinger fra S3 IS og fremstår som et bedre kamera, men Canon har ett vår mening bare fridd halvveis til entusiastene.
28mm og råformat på S6 IS, så snakker vi!
(Med mindre uttalelsen av tallet 6 kan forveksles med noe ubehagelig på enkelte asiatiske språk, da.)
| 1
|
200328
|
Sony Xperia Z3 og Z3 Compact
I vår redaksjon har vi kommet frem til Sony står for to av årets beste mobiltelefoner.
Xperia Z3 kommer nemlig i to utgaver, som begge fikk en sekser på terningen, og som innvendig er like.
På utsiden, derimot, er Compact-utgaven noe mindre, med 4,6" skjerm mot 5,2" på storebror Z3.
Det er mye positivt å si om Z3 og Z3 Compact, men de viktigste momentene er at de begge er vanntette (kan også brukes for å ta bilder og filme under vann), de har en særdeles god batteritid, gode kameraer og er svært kjappe og fine i bruk.
Fra testen av Xperia Z3:
Telefonen oser kvalitet i alle ledd – den er vanntett, har en svært god skjerm, svært godt batteri, svært god ytelse, svært god kameravidvinkel med egen kameraknapp og stort sett alt man trenger av teknologi innabords.
Fra testen av Z3 Compact: (…) vi liker at Sony har fokusert på forbedringer som forbrukere flest kan ha nytte av, som god batteritid og et bra kamera.
At den er vanntett, er også en fin bonus.
Z3 Compact er dessuten svært prisvennlig til toppmodell å være, og koster rundt 4.300 kroner.
Er du ute etter en Android-mobil godt egnet for enhåndsbruk, er dette en sikker vinner.
| 1
|
200329
|
Apple iPhone 6
Vi kommer heller ikke utenom iPhone når vi summerer opp 2014.
Endelig har Apple kastet seg inn i markedet for større telefoner, og med 4,7" skjerm (og 5,5" på Plus-utgaven) har mange fått nok en grunn til å kjøpe iPhone.
Den har riktignok ikke støtte for minnekort; ei heller er den vanntett, men Apple-telefonen har en flott skjerm, et svært godt kamera med mange funksjoner (som for eksempel å kunne filme med 240 bilder i sekundet) og en fingeravtrykkleser som virker svært godt.
Dessuten er økosystemet godt skrudd sammen, med Airplay (som lar deg sende lyd og bilde trådløst til kompatible enheter), nye funksjoner i forhold til OS X
(operativsystemet på Mac-maskiner) og mer til.
Fra konklusjonen: iPhone 6 er ikke lenger den superhendige enhåndstelefonen som den har vært frem til nå, men er likevel håndterbar nok.
Den føles dessuten bra i hånden og har en førsteklasses design, en flott skjerm, topp ytelse og et supert kamera.
Merk dog at vi ikke anbefaler deg å gå for den billigste modellen, men den med 64- eller 128GB minne.
Dermed blir prislappen også høy.
| 1
|
200330
|
Honor 6
Beveger vi oss litt ned i pris, finner vi en svært attraktiv telefon i Honor 6; en telefon som presterer på linje med de dyreste modellene, men som koster halvparten.
Dermed anser vi Honor 6 å være årets budsjettkjøp.
Fra konklusjonen:
Honor 6 er ikke penest eller sterkest, og det er heller ikke den beste kameramobilen du får tak i.
Men den gjør jevnt over en god jobb på det meste, og har en nærmest uslåelig pris.
Veldig mange trenger neppe å bruke 5.000 kroner på en god mobil, og denne beviser at det er fullt mulig.
| 1
|
200331
|
TEST:Ford B-Max - liten, men stor
Den spesielle karosseriløsningen og solide kjøreegenskaper er blant B-Max sine sterkeste sider.
B-Max er en liten fleksibil som skal konkurrere mot biler som Toyota Verso-S, Hyundai ix20 og Opel Meriva, for å nevne noen.
I praksis snakker vi om en forhøyet småbil, og det er Fiesta som er nærmest i Ford-søskenflokken.
Men de praktiske egenskapene er noe helt annet, og noe av grunnen til dette er den oppsiktsvekkende dørløsningen.
B-stolpen er nemlig integrert i bakdørene, som er av skyvetypen.
Resultatet er som det fremgår på bildet; en 1,5 meter bred åpning som gjør det svært enkelt å stige eller laste inn både foran og bak.
Løsningen er langt i fra en gimmick, selv om det jo ser kult ut.
Dette er svært praktisk for blant annet de som kjører med barn, eldre eller ofte laster store gjenstander.
God plassutnyttelse
Med dørene lukket er plassforholdene i tillegg relativt gode, selv om totallengden på 408 centimeter setter sine naturlige begrensninger.
Men de litt kantete formene gir god plassutnyttelse og høyde hele veien innvendig.
Baksetet er egnet for voksne, men som med alle biler i denne klassen er det grenser for hvor lange to personer som sitter bak hverandre kan være.
Men to ganger 180 centimeter går fint.
Fleksibel, men kunne vært bedre
Bagasjerommet måler 318 liter.
Det er litt over vanlig småbilnivå, men under kompaktklassenivå.
Fordelen er at man kan laste litt ekstra i høyden om man trenger det.
Det vi savner er kanskje litt mer fleksible seteløsninger, som eksempelvis muligheten til å skyve baksetene i lengderetningen.
Her må man nøye seg med muligheten for flatt gulv ved nedfelling av setene, samt at forseteryggen også lar seg legge ned.
Men dette er tross alt vanlig i klassen.
Førermiljøet minner om det du finner i Focus, og det er stort sett positivt.
I midtkonsollen er det riktignok litt mange knapper og betjeningen er derfor ikke den enkleste vi har vært borti.
Kvalitetsfølelse og materialkvalitet er helt grei, i alle fall for denne klassen.
Komfortabel
Komfortnivået er blant de sterkere sidene til B-Max.
Understellsoppsettet er harmonisk og bilen føles voksen på veien størrelsen tatt i betraktning.
Støynivået er ikke rekordlavt, spesielt hører man litt til dieselmotoren, men for en bil som dette er det til å leve med.
Velkjørende
Et komfortabelt fjæringsoppsett har ikke gitt dvaske kjøreegenskaper.
Tvert i mot kjører B-Max som du forventer av en Ford i disse dager, altså meget bra.
Den ekstra høyden gjør at den ikke er like skarp og sportslig som Fiesta og Focus, men for en slik bil er dette meget bra.
Balansen er bare mildt understyrt og styrefølelsen fin.
Motorer
Du kan velge mellom fem motorer i B-Max, hvorav fire er oppført i den norske importørens prislister.
Disse kan du lese mer om i vår lanseringssak.
I den omtales også den fine bensinturbomotoren.
Her har vi kjørt dieselmotoren på 1,6 liter med 95 hestekrefter og 215 newtonmeter.
Dette er en helt grei bruksmotor med akseptable ytelser og en ganske lettkjørt karakter.
Fem gir
0-100 går på 13,9 sekunder, og det vitner om at vi ikke snakker om noen voldsomt sprek bil, men du har så du klarer deg helt greit under vanlige omstendigheter.
Mest sannsynlig kunne man fått litt mer ut av motoren med en sekstrinns manuell girkasse, men i B-Max er det fem gir som gjelder uansett motor, med mindre du velger dobbelkløtsjkassen «Powershift».
Forbruket ligger på 0,40 liter per mil og CO2-utslippet er 104 gram.
Det må sies å være gode tall.
Priser
Prisene begynner på 222.000 kroner, da med 100-hesters bensinmotor.
Dieselmotoren vi kjørte går løs på 227.000.
Mest attraktiv fremstår kanskje bensinmotoren med 120 hester.
Den starter på 231.000 kroner.
Noen av konkurrentene har vi nevnt allerede.
I tillegg kan biler som Kia Venga og Honda Jazz nevnes.
Vi syns det er Hyundai ix20 og Opel Meriva som er de tøffeste nøttene å knekke for Ford, og da spesielt sistnevnte.
Dette er en litt vanskelig sammenligning, for Meriva er større og dyrere.
Vi kommer tilbake til denne duellen i mer utfyllende ordelag siden.
Vellykket
B-Max er uansett en rimelig komplett bil som gjør en meget god jobb for pengene.
Faktisk så god at vi ga bilen terningkast seks tidligere, med blant annet vekt på den fine bensinmotoren.
Med dieselmotoren om bord nøyer vi oss med en sterk femmer.
Uansett er dette en bil å sjekke om du er ute etter en praktisk og rimelig bil med letthåndterlige ytre dimensjoner.
| 1
|
200332
|
TEST:Philips Cinema 21:9 56PFL9954
En våt drøm for deg som elsker film i stua.
Det koster å kjøpe seg glad, og med en pris på 40.000 kroner er denne Philipsen en av de dyreste TV-ene du får på dagens marked.
Så er den verdt det?
Spør du meg er svaret ja, men det avhenger egentlig av hvor mye du ser på film.
For en ting er sikkert:
Med denne TV-en i stua får du en gedigen filmopplevelse som er de færreste forunt.
Store ord, ja, men etter å ha testet TV-er i flere år blir man kresen; og dette er rett og slett imponerende moro.
Kinoformat i stua
Det første du legger merke til er selvsagt størrelsen.
For ikke bare er den på hele 56-tommer, det store gullegget er at Philips har lagt de ekstra tommene på sidene.
Dette er altså en langt bredere TV enn alt du tidligere har sett på markedet.
I motsetning til en standard widesceen-modell på 16:9-format, kan du her briske deg med 21:9 format som rett og slett er en åpenbaring når du ser på film.
I praksis er det kun projektormarkedet som gir deg samme format, og det er tross alt ikke alle som vil ha dette, samt det obligatoriske filmlerretet i en vanlig stue.
For der vanlige widescreen TV-er i 16:9 format viser de aller fleste spillefilmer med en sort stripe over og under bildet, så brukes her HELE bildeflaten ettersom svært mange filmer er tatt opp i filmformatet 2,35:1.
Når du ser film er selvsagt størrelse viktig, og Cinema 21:9 er på hele 56-tommer.
Lurer du på hvor stort det egentlig er, så har denne TV-en omtrent samme bildehøyden som en 42-tommer, men den er altså rundt 50% bredere.
(Hvordan dette fungerer i praksis kommer vil tilbake til lenger ned, men først loser vi deg gjennom de andre gullkornene du får på denne TV-en.)
Proppet med finesser
For i tillegg til innebygget digitaltuner for kabel (Canal Digital) & bakkenett (RiksTV) og hele fem HDMI-innganger, er TV-en selvsagt utstyrt med Ambilight-systemet til Philips.
Dette er kort fortalt LED-pærer på baksiden av skjermen som lyser opp veggen i samme takt og med samme farge som vises på skjermen.
Spesielt til film mener jeg at dette øker opplevelsen, og det er flere som hevder at det også øker den opplevde kontrasten TV-en klarer å levere.
Som linse- og brillebruker konstaterer jeg for øvrig at Ambilight er mer avslappende for øynene mine, noe som er en klar fordel om du i likhet med undertegnede har en tendens til å bli sittende foran det nye stuealteret i time etter time.
Ambilight-funksjonens intensitet og fargespekter kan imidlertid både senkes og også slås helt av via en knapp på fjernkontrollen.
21:9-modellen er for øvrig proppet med ALT det Philips klarer å levere av bildeforbedringskretser.
Vi nevner blant annet 200 Hz Clear LCD, HD Natural motion som sikrer deg sømløse panoreringer, og Nett-TV funksjon.
Alle disse finessene har vi vært borti tidligere, så i denne omgangen konstaterer vi bare at de gjør jobben og at dette er en enkel TV å justere bildet på.
(Video av Nett-TV-funksjonen får du her)
Det store spørsmålet er selvsagt hvordan 21:9 TV-en fungerer i daglig bruk, og det er derfor dette vi har prioritert i denne runden.
DVD & Blu-ray på Cinema 21:9
Det er ingen heksekunst å få god bildekvalitet når du ser på Blu-ray film.
Det høyoppløste filmformatet klarer faktisk å pifffe opp filmopplevelsen selv på de slappeste TV-ene, og har du en TV av god kvalitet, er det rett og slett glimrende.
Og her glitrer 21:9 TV-en.
TV-ens oppløsning på 2560/1080 (standard HD er 1920/1080) tilsvarer 2,37:1, og skaleringen er det altså TV-en som tar seg av.
Og etter vår oppfatning gjør den en meget god jobb:
4:3 sendinger strekkes til 16:9, og 16:9 sendinger kan strekkes til 21:9 på ikke mindre enn tre måter:
Superzoom (strekker bildet sideveis), Cinema 21:9 teksting (strekker bildet slik at også underteksten vises) og ikke minst Cinema 21:9 (som strekker bildet sideveis og i høyden).
Vil du heller se bildet uskalert kan du selvsagt også gjøre det.
Også DVD-filmer vises på en glitrende måte, og med all den velkjente bildeteknologien som denne TV-en besitter var det strengt tatt ingen overraskelse.
Etter å ha hatt denne TV-en på test i over en måned, er det bare å konstatere at det har vært full jubel når vi har invitert til filmkveld, og alle som en har foretrukket TV-bildet i full utstrekning.
Det sier egentlig alt.
I praksis startet vi alltid filmene våre i uskalert TV-bilde (omtrent det samme bildet som en 42-tommer), for så å aktivere 21:9-bildet via fjernkontrollen i det sekundet filmen starter.
Er du like glad i å se film som oss er det bare å glede seg, for forskjellen i bildestørrelse er rett og slett enorm.
Det er faktisk lenge siden vi har kost oss så mye i hjemmekinoen.
Men hva med TV-sendinger?
Vi var svært spent på hvordan dette ville fungere, ettersom det fortsatt finnes en del 4:3 sendinger dere ute.
Som vi nevnte tidligere vil nemlig et vanlig 4:3 bilde strekkes til 16:9 format, mens 16:9 sendinger skaleres opp til å dekke hele skjermen om du lar TV-en stå på autoformat.
Det er selvsagt mulig å låse bildet i standardformat, og selv om bildet da er helt glitrende, får du altså sorte striper på siden av TV-bildet.
Svaret er ganske enkelt at dette er fint lite å bekymre seg over.
I praksis endte vi opp med bruke hele bildeflaten omtrent 90 prosent av alle TV-kvelder.
Det betyr definitivt at du må inngå noen kompromisser, men skaleringen som utføres av Philips TV-en er rett og slett så god at fristelsen til å fylle hele det brede bildet ble for stor.
La det likevel ikke være noen tvil om at det er høyoppløst innhold som gjør seg best på denne TV-en.
Bildekvaliteten er imponerende, og selv om du av og til må justere litt for å få på plass tekstingen må vi bare konstatere at vi har brukt langt mer tid på Discovery HD, BBC HD, Animal Planet HD og National Geografic HD enn det de strengt tatt fortjener...
Perfekt til konsollspill
Som en LCD-TV er det ingen overraskelse at dette også er en glimrende spill-TV.
Faren for innbrenning er lik null, og det eneste minuset vi kan komme på, er at du kanskje bli solbrent av fargespekteret som slår mot deg...
Her lot vi rett og slett TV-en stå på autoformat, noe som ga oss full oversikt over menyene og ikke minst fylte TV-bildet helt ut når vi spilte Call of Duty på vår Xbox360.
Her var det rett og slett alt for lett å slå i hjel alt for mange timer, og det eneste minuset vi kan komme på er faktisk at vi brukte litt tid på venne oss til det store skjermbildet - de første timene ble det rett og slett litt overveldende.
Vi koblet også til vår bærbare PC via HDMI-inngangen, og så lenge vi ikke så på film/video, foretrakk vi her å se bildet uskalert i 1920/1080-oppløsning.
Se bildespesialen lenger ned for eksempler.
Til teknikkfantastene der ute kan vi også nevne at dette er en av de LCD TV-ene med raskest responstid noen gang, Philips oppgir nå 1 ms, så lagging kan du altså glemme.
Konklusjon & oppsummering
Dette er rett og slett en åpenbaring av en TV for filminteresserte med penger på bok.
Og vi er ikke alene om å mene dette:
På lørdag ble det nemlig offentliggjort at Cinema 21:9 i kombinasjon med den matchende Blu-ray spilleren (som kan flytte underteksten) ble kåret til årets største hjemmekino-innovasjon av Eisa-juryen for 2009/2010.
Det eneste vi strengt tatt savner er LED-belysning, som hadde gitt et enda bedre sortnivå enn du får med den tradisjonelle LCD-belysningen.
På dette punktet er nemlig vår LED-favoritt 9803 fortsatt en uovertruffen vinner, men den kan altså ikke skilte med den flotte bildeflaten.
Ser du derimot mest på vanlige TV-sendinger bør du imidlertid tenke litt annerledes, for med den høye prisen vil da en tradisjonell 16:9 modell være et bedre valg.
Valgets kval her altså, men dette luksusproblemet er til å leve med.
Heldiggriser...
Psst:
Testen fortsetter under konklusjonsboksen:
NB:
Viktig info:
Som du ser på bildene hadde vi vår test-TV på bordstativ, men det er ingen tvil om at denne modellen bør henges på veggen.
Ikke bare er det langt mer elegant, men du vil også få maksimal effekt av Ambilight-funksjonen.
Merk deg imidlertid en ting:
For å kunne bruke de fire HDMI-kontaktene på baksiden må du imidlertid kjøpe det originale veggfestet.
Av en eller annen merkelig grunn har nemlig Philips satt disse rett etter hverandre slik at plassen kan bli noe knapp.
I god Philips-tradisjon er for øvrig menyene lette å forstå og du får altså alt av finesser, inkludert DLNA- (ikke testet full ut enda vi kommer tilbake til det) og Nett-TV funksjon som du får video av her.
Vi kommmer forøvrig tilbake til denne TV-en denne uka, da med video, for virkelig å vise hvordan TV-en fungerer i praksis - FØLG med, med andre ord.
Har du spørsmål om 21:9 modellen kan du bruke debatten under, så skal vi prøve å svare etter beste evne og ledig tid:-)
Trykk på lenkene for å se flere tester og hjemmekino-nytt fra dinside.no og på dingz.no
Eller bla deg gjennom alle bildene fra testen her:
| 1
|
200335
|
Morgan 4/4
Glem Bobla, Lada Niva og Land Rover Defender.
Dette er bilmodellen som har overlevd lengst, noensinne.
Den første 4/4 ble lansert i 1936, og har blitt produsert mer eller mindre ustanselig siden.
Plus 4 og Roadster
V6 er tilgjengelig hvis standard 4/4 ikke gjør nytten.
Dette er biler for spesielt interesserte.
Prøv også:
Lotus Elise, Mazda MX-5
| 1
|
200336
|
Elitegroup Green 556
Intels Centrino-plattform var utvilsomt fjorårets mest hyggelige nyhet på bærbar-fronten, og maskinene har etterhvert fått prislapper som ligger innenfor høyst ordinære innkjøpsbudsjetter.
Green 556 er er en av de aller kraftigste centrinoene vi har testet.
OPPDATERT 22.4.2003:
PCen leveres nå med nytt tastatur og stillegående kjøleløsning.
Fra Multicom får vi opplyst at kunder som har kjøpt den første versjonen vil kunne få oppgradert maskinen til støyfri utgave gratis ved innlevering til Multicom.
LES OGSÅ:
Multicom selger Elitegroup-maskinene i Norge, og modellene vi har sett på tidligere har utmerket seg først og fremst som kraftige løsninger til en rimelig penge.
I praksis kjøper Multicom "halvferdige" maskiner fra Taiwan, og installerer selv minne, harddisk, prosessor, optisk drev etc på lisens på fabrikken på Åmli.
Dermed kan de tilby f. eks Green 556 med en rekke konfigurasjoner, tilpasset forskjellige kjøpergrupper.
Prisene starter på rundt 12.500 inkl mva for enkleste konfigurasjon, med 40 GB harddisk, 1,4 GHz prosessor og CD-brenner.
Eksemplaret vi har testet er derimot den aller heftigste Multicom tilbyr av Green 556, og den koster i skrivende stund 17.995 kroner inkl mva.
Og det er slett ikke snakk om noen pusling:
Intel Pentium M 1,7 GHz prosessor 1 GB internminne 80 GB harddisk (5.400 rpm) DVD+R(W) brenner, 4x DVD+R, 2.4x DVD+RW, 24X CDR, 10x CDRW) 15" TFT skjerm, oppløsning 1400x1050 punkter ATI Mobility Radeon 9600 grafikk, 128 MB VGA og TV-utgangTrådløst nettverk (802.11b) 10/100 Mbit nettverk 56 Kbit modem Firewire-port Infrarød port 2x USB 2.0-porter parallellport lyd ut, også surround 5.1 (SPDIF) 1 stk PC-card plass (PCMCIA) innebygd mic og egen mic-inngang Størrelse: 326 x 258 x 25 mm Vekt:
2,9 kg
Hva savner vi da?
2 USB 2.0-porter er lite, all den tid at PCen ikke har PS/2-porter for tilkobling av eksternt tastatur og mus.
DVD-brenneren tar kun + formatet, vi har sett de første brennerne for bærbare PCer som tar både + og -.
PCen har heller ikke innebygd minnekortleser, noe som også begynner å bli vanlig.
Men alt i alt er det snakk om en meget velutstyrt PC.
Robust og gjennomtenkt
OKabinettet er enkelt og funksjonelt, i lysgrå og koksgrå farge.
Lokket har aluminumsbelegg, noe som er et stort pluss dersom PCen ofte er på farten.
Vi liker godt at nettverk, modem, firewire og øretelefonutgang sitter lett tilgjengelig på venstre siden, og DVD-skuffen åpnes på motsatt side.
IR-porten kunne godt sittet på siden, for øvrig er dette nært optimalt, synes vi.
Over tastaturplaten sitter det par hurtigknapper (starter Internet Explorer og epost-programmet ditt), og under tastaturet sitter en Synopsis pekeplate som kan programmeres i det vide og brede.
Den akkompagneres av en fire-akses skrolleknapp, men du kan like godt skrolle ved å føre pekefingeren opp og ned på høyresiden og sidelengs nederst, for å oppnå det samme.
Kraftig forbedret tastatur
OPPDATERT:
Den første utgaven vi testet av denne PCen hadde en svak tastaturløsning, med "skranglete" taster og en tastaturplate som beveget seg kraftig når du trykket på tastene.
Dette tastaturet er nå byttet ut med en langt fastere og bedre utgave.
Fortsatt synes vi at linjeskift og mellomromstasten er for små til at du aldri vil oppleve å bomme.
At det er plassert taster til høyre for linjeskift og backspace gjør det heller ikke noe bedre.
Skjermen har derimot en perfekt oppløsning i forhold til størrelsen, lysstyrken er godt over middels, og bildet kan betraktes fra nærmest død vinkel.
Høyttalerne er omtrent så dårlig som de er på de fleste andre bærbare PCer, så vi anbefaler sterkt å bruke en ekstern løsning.
Her støtter Green 556 5.1-lsurroundlyd, og det er jo ikke verst.
Ytelse
Argumentene for å kjøpe bærbare PCer med desktop-prosessor blir gradvis dårligere ettersom prisene på Pentium M-baserte PCer synker.
Ikke bare byr de på uslåelig ytelse pr MHz, de trekker mindre strøm og genererer således langt mindre varme.
Det betyr som regel mindre støy, lengre batterilevetid og mulighet for mer kompakte og lette maskiner.
Green 556 er riktig nok like under 3 kg, men hele 400 gram tyngre enn Multicom oppgir på sine sider.
Grafikk, disk og minneytelse er helt i toppskiktet, vi fikk faktisk nesten like gode 3D-resultater med M10-grafikken i denne PCen som M11-grafikken (Radeon 9700) i Whitebox CL56, noe som antakelig skyldes raskere prosessor og minne i Green 556.
PCen ble ustabil og krasjet under batterilevetidstesten, og vi fikk aldri fullført den.
Men det vi fikk av tall kan tyde på en levetid på rundt 3 1/2 time mellom hver lading.
Den hadde sannsynligvis vært lenger med en annen vifteløsning, men vi understreker at vårt resultat er stipulert på bakgrunn av halvkjørt levetidstest.
OPPDATERT:
Den første utgaven vi testet av Green 556 hadde en støyende vifteløsning.
Den gikk konstant, og under hard prosessorbelastning hvinte den omtrent som en Volvo 142 i 150 km/t.
Den nye utgaven er langt bedre.
Under normal belastning (surfing, video, tekstbehandling etc) går ikke viften i det hele tatt, og PCen blir dermed helt musestille.
Viften starter riktig nok ved behov når du belaster prosessor og grafikk hardt (for eksempel spill, kompresjon av lyd/video), men den støyer ikke lenger mer enn snittet i klassen - og den gir seg så snart de tunge oppgavene er fullført.
Sånn skal det gjøres!
Konklusjon
OPPDATERT:
Det er ingen tvil om at denne PCen er kjapp og kraftig, den er faktisk blant de aller raskeste centrinoene vi har testet så langt.
Grafikk og skjermløsning bør dessuten være tiltalende for spilleglade.
Etter at leverandøren fikk utbedret vifte- og tastaturløsningen, fremstår Green 556 nå som en gjennomført støysvak, rask og kort sagt meget god PC.
Du får faktisk mye for pengene, til tross for at denne modellen bruker den dyre 1.7 GHz Pentium M-prosessoren.
Er du riktig smart, velger du en av de andre konfigurasjonene med litt lavere prosessorhastighet og litt mindre minne, og sparer samtidig mange penger - uten at totalytelsen behøver å bli merkbart lavere.
| 1
|
200339
|
Apple MacBook Pro 17"
Vi har testet den største av MacBook Pro-modellen.
Vi har tidligere kritisert de siste MacBook Pro-seriene, fordi visse egenskaper ikke lenger var tilstede, og heller ikke tilgengelig som alternativer.
Tilbakemeldinger fra våre lesere viser at oppfatningen om hva som kan karakteriseres som "proff" varierer sterkt.
Det vi har lagt stor vekt på er at maskinen skal kunne brukes sammen med annet utstyr, som er helt sentralt i de områdene hvor Apple tilbyr egen programvare.
Når Apple leverer proff programvare til produksjon av musikk, video og bilde (Logic, Final Cut, Aperture) så forventer man at de har maskiner som matcher.
Og da snakker vi om både stasjonære og bærbare.
Vårt ankepunkt dreide seg i hovedsak om 15-tommeren, som ikke lenger har plass for ExpressCard, og at blank skjerm er standard.
Skal du ha en proff og portabel Mac som kan brukes til alt er det dermed bare 17-tommeren som fyller oppgavene.
En storartet maskin
Vi har hatt 17-tommeren innom til en kjapp test, her er vår dom.
Maskinen vi mottok var utstyrt med Core i7 620 prosessor på 2,66 GHz, 8 GB DDR3 minne, 500 GB 7200RPM harddisk, NVIDIA GeForce GT 330M 512 MB og en flott, matt skjerm med LED-baklys og oppløsning på 1920 x 1200.
For dette må du ut med 24 940 kroner hos Apple.
Maskinen har den samme strøkne aluminiumsfinishen som 15-tommeren vi testet tidligere, den er både behagelig i bruk og det blir med normalt rene hender ingen merker etter håndtering.
Kantene er litt i skarpeste laget, spesielt på sidene der man stikker fingeren inn for å åpne maskinen.
Formatet virker ikke lenger så stort, det kan skyldes at vi har vent oss til å håndtere stadig større "bærbare".
Maskinen er såpass slank i linjene at den virker mindre enn den er.
Vekten er 2,99 kg (vil variere litt avhengig av diskvalg), en knapp halvkilo mer enn 15-tommeren.
I bruk
Maskinen er svært behagelig i bruk, den reagerer lynraskt og er opptil 1,5 ganger raskere enn forrige generasjon på rendring av video.
Sammenlignet med 15-tommeren med samme prosessor, scorer 17-tommeren noe høyere i GeekBench:
Forskjellen i konfigurasjon er først og fremst størrelsen på minnet, og dette gir altså et lite utslag.
Skjermen er blant de beste vi har sett på en bærbar, med strålende farger, ingen reflekser og god horisontal og grei vertikal betraktningsvinkel som gir god fagebalanse.
Men det er ikke noe IPS-panel, tilter du skjermen for mye mot eller fra deg blir det tydelige endringer.
At det ikke er noe numerisk tastatur på en så bred maskin synes vi er litt pussig.
Plassen brukes til høyttalergrill, det ser lekkert ut, men nummertaster hadde vært bedre.
Selve tastaturet er utmerket med god følelse, og bakgrunnsbelysningen i tastene er jo kjærkommen i mange jobbsituasjoner.
Pekeplaten er stor og følsom, på denne var også trykkefunksjonen langt bedre enn på noen MacBook Pro-maskin vi har testet tidligere.
Det er ikke hardt å trykke, og du kjenner tydelig at det skjer noe.
Dette gir langt bedre kontroll.
Lyden er ok til en bærbar å være, men ikke mer utover dette.
Tilkoblinger
Maskinen har som alle MacBook Pro-modeller alle tilkoblinger på venstre side.
Her finner vi flere enn på de andre modellene: strøm, GB nett, FW800, 3x USB og ExpressCard 34.
Nærmest fronten er det en liten knapp som aktiverer batteriindikatoren som med bittesmå grønne lys viser hvor mye kapasitet som er igjen.
Med støtte for ExpressCard åpner det seg mange muligheter, som tilkobling av eSATA disker, raske kortlesere for CompactFlash, mens FireWire800 kan brukes til andre ting.
I et lydstudio vil typisk FireWire bli brukt til eksterne konvertere/preamper mens lagring av lydfiler skjer via eSATA-kort i ExpressCard-spalten.
USB-kontaktene brukes til kontrollenheter etc.
I videosammenheng brukes ExpressCard til å lese XDCAM EX-minnekort direkte fra kamera, mens lagring skjer med FireWire 800.
Fotografer som skal overføre mange gigabyte RAW-filer har nytte av CompactFlash-kortleser i ExpressCard-spalten, det sparer masse tid på grunn av overlegen lesehastighet.
Konklusjon
MacBook Pro 17" forsvarer navnet sitt, dette er en maskin for proffene.
Dermed blir heller ikke prisen uforsvarlig, selv om den er høy sammenlignet med store bærbare PC-er til spill og underholdning.
Du får maskinen til 18 990 hvis du velger litt mindre prosessor, minne, disk og blank skjerm.
Skal du ha det ypperste finnes det jo også mulighet for å få maskinen levert med 512 GB SSD til en totalsum av 35 565.
Men det er uansett gratis levering.
| 1
|
200340
|
ZipGenius 6
ZipGenius er et av de beste filpakkeprogrammene.
Og det er gratis.
Å pakke filer kan være smart, spesielt når du har flere filer som skal sendes med epost eller få plass på et lagringsmedium med begrenset plass.
Da kan du samle sammen alle filene til én arkivfil, og kan også krympe totalstørrelsen.
Det klart mest utbredte pakkeformatet heter ZIP, og Windows har innebygd støtte for å lage/lese og pakke ut zip-filer.
Hvor mye en fil kan krympes avhenger i stor grad av filtypen.
Tekstdokumenter kan som regel krympes langt mer enn JPG-bilder, for eksempel.
Det finnes også alternative pakkeformater (tre populære er RAR, 7Z, LZH), som kan egne seg bedre enn ZIP i mange tilfeller.
25 formater
Da er det lurt å installere et pakkeprogram som håndterer nær sagt alle sammen, og ZipGenius er i så fall et godt valg.
Programmet kan pakke ut hele 25 forskjellige pakkeformater, og kan også lage flere av dem, inkludert to av de mest populære, ZIP og 7Z.
Her har vi dobbelklikket en ZIP-fil, og får full oversikt over innholdet.
Vi kan dra og slippe filer fra arkivet til for eksempel skrivebordet.
Du kan også manipulere innholdet, for eksempel legge til eller slette filer.
Du kan velge mellom fem forskjellige krympenivåer, legge på passord, og lage selvutpakkende arkiver (som .EXE-fil).
Høyreklikk
Programmet integreres fint i Windows, og pakkeprosessen kan startes automatisk når du høyreklikker på en fil eller mappe:
Programmet har også andre nyttige funksjoner, for eksempel en egen backup-funksjon som lar deg sikkerhetskopiere alt fra Firefox-profiler til dokumentmapper.
Du finner mer informasjon om ZipGenius og kan laste det ned fra Zipgenius.com.
Programmet er freeware - altså helt gratis å bruke.
| 1
|
200342
|
iPodMe - superrask video til iPod
Konverterer filmene dine på en blunk, enkelt og gratis.
Hvis du har en iPod Touch eller iPhone, har du også en ypperlig dings til avspilling av filmer på bussen og toget.
Problemet er bare at de fleste filmene du har liggende på PCen din skjønner ikke iPoden din en døyt av, og iTunes gjenkjenner verken DivX eller Windows Media Video.
Det du trenger er et program som kan konvertere filmene dine til et format som iPoden din kan forstå, og det er her iPodMe kommer inn i bildet.
Dette er det enkleste programmet vi har prøvd til formålet, og det er attpåtil gratis.
Alt du behøver å gjøre, er å dra og slippe videofilene dine til programvinduet, trykke på Convert, og resten går av seg selv.
Vi har prøvd med både DivX, WMW og høyoppløste MKV-filer, og iPodMe tygde seg gjennom dem alle.
Støtter undertekster
Du kan dessuten legge til flere videofiler mens konverteringen pågår, og be om at maskinen skal skru seg av når prosessen er ferdig.
Som om ikke det var nok, har du undertekster liggende som .srt-filer, kan de bakes inn i den ferdige MPEG-4-filmen.
Dette krever riktig nok at du først installerer tilleggsprogrammet AVISynth, men det er også gratis.
Så langt, så bra - men det beste med iPodMe er at det jobber svært raskt, selv i idle-prioritet.
på vår PC med Core 2 Duo E8400-prosessor tok det knappe 15 minutter å konvertere en halvannen times spillefilm.
Kvaliteten ble helt OK til skjermen på vår iPhone.
Er du ordentlig kresen kan du velge en profil som hever kvaliteten, men vi fant ingen grunn til å gjøre det.
Når konverteringen er ferdig, er det bare å kopiere filmen over til iPoden via iTunes, og løpe til toget.
Fungerer meget bra
Vi har testet iPodMe på en rekke filmer og klipp vi hadde liggende, og bare ved ett tilfelle opplevde vi at lyd og bilde ble ute av synk.
Det vitner om et godt programmert lite program, som ikke en gang krever installasjon - og kan dermed kjøres direkte fra en minneplugg eller lignende.
iPodMe kan lastes ned fra Softpedia.
Der finner du også mer informasjon om programmet.
| 1
|
200344
|
Test:Photoshop Elements 9
Magien er også med i den folkelige utgaven av bilderedigeringsprogrammet fra Adobe.
Photoshop Elements er altså den folkelige utgaven av Selve Photoshop.
Den egentlige Phtoshop er bilderedigeringsprogrammet som er hovedverktøyet for praktisk talt alle som driver med bilder i profesjonell sammenheng.
Grunnene til at Photoshop er så dominerende er mange, det er selve verktøyene og mulighetene de gir, kvaliteten på resultatene, brukervennligheten og faktisk utbredelsen i seg selv.
Elements-utgavene inneholder som navnet sier de viktigste elementene, og de er også tilrettelagt for en annen arbeidsflyt.
Spesielt gjelder dette sluttresultatet, det er forskjell på hvor bildene fra proffene og folket havner.
Få med deg oversikten over ti gratis bilderedigeringsprogrammer
Det store bildet
Utfordringen til Adobe er å legge til rette og samle de utvalgte elementene og presentere disse i et brukervennlig program.
Fagterminologi må begrenses, og bruken må være mest mulig interaktiv, slik at det er enkelt å prøve og feile, uten å risikere å rote seg helt bort.
Adobe har også bygget inn en god del intelligens i Elements, slik at noen verktøy nesten framstår som magiske.
Andre verktøy er svært arbeidsbesparende også for de mer erfarne amatørene (og proffene) som kjenner knepene.
Les også hva som var nytt i Creative Suite 5, med blant annet nye Photoshop CS5 fra mai i år.
Det magiske
Skillet mellom tillempet teknologi og magi er nesten borte, og versjon 9 av Photoshop Elements har et lite knippe nesten magiske verktøy.
Det mest oppsiktsvekkende er Spot Healing verktøyet, som nå har fått støtte for Content Awareness.
På godt norsk innebærer dette at du markerer med en virtuell pensel et element du ikke vil ha med i bildet.
Programmet fjerner da dette og erstatter tomrommet med en versjon av bakgrunnen som den analyserer seg fram til å passe.
Og det fungerer!
Noen ganger svikter analysen, men som regel er resultatet oppsiktsvekkende bra.
Et annet nesten-magisk verktøy setter sammen flere bilder til ett, vi snakker om panorama i bredden eller høyden.
Bildene kan sys sammen på mange forskjellige måter og du har kontroll både over perspektiv og plassering.
Når prosesseringen gjør at det blir "hull" i bildet kan du velge at Spot Healing-verktøyet automatisk kommer inn i bildet og fikser dette.
Det finnes mange andre programmer som lager panorama, men dette går en god del lenger.
Gruppebilder hvor noen smiler mens andre lager grimaser kan du nå slå sammen til ett ved å velge et hovedbilde og så merke av på de andre bildene hva du vil ha med i stedet.
Det gjelder ikke bare ansikter, men også andre elementer og gjenstander i bildet.
Mange beslektede verktøy finnes også, hvor du kan "transplantere" ansiktsdeler mellom personer og lage morsomme eller groteske bilder.
Også flere utgaver av samme motiv, men med forskjellig eksponering, kan smeltes sammen område for område etter utvalg, for å balansere bildet.
Det samme gjelder Style Match, som lar deg kopiere stilmessige egenskaper fra et bilde til andre.
Effekter
Hvis man er ute etter effekter finner du en rekke nye verktøy i versjon 9, både med guidet hjelp og helt på egen hånd.
Repertoaret spenner fra diskret retusjering til ekstreme forvrengte bildekreasjoner som ville fascinert selv Timothy Leary.
Resultater
Ferdige bilder kan nå lastes opp til Facebook og andre online-tjenester, til avspillere og mobiltjenester, brennes til optiske plater, sendes til digitale bilderammer, utskrift i bildealbum og mye annet.
Krevende?
Selv om programmet heter Elements og ikke inneholder "hele pakka" er det ikke noen lettvekter vi snakker om.
Det er lett å komme i gang med, og veien videre inn i mulighetene er også godt tilrettelagt.
Men programmet krever en ganske oppegående maskin og rikelig med minne og diskplass.
Elements 9 er ikke et program som trives på en bærbar i laveste økonomiklasse, i hvertfall ikke hvis du har mange store bildefiler som du skal sjonglere med i programmet.
De fleste verktøyene baserer seg på en ganske tung analyse av bildefilene, og dette krever både prosessorkraft og andre ressurser.
Vi gikk stadig vekk i taket med feilmeldinger om for lite minne (RAM).
I programmets kontrollpanel kan man sette hvor stor del av minnet programmet skal bruke, og vi måtte øke det til maks selv om maskinen har 4 GB minne og vi ikke kjørte andre krevende programmer samtidig.
Og hva er så prisen?
Programmet koster i nettbutikker 680 kroner for engelsk versjon og 719 for svensk.
Har du en tidligere versjon koster den engelske oppgraderingen 610 kroner.
Du får også kjøpt Photoshop Elements og Premiere Elements i samlepakke til 1065 kroner.
Du kan også laste ned en prøveversjon som gjelder i 30 dager.
Denne kan du så kjøpe lisens til og få åpnet til full versjon.
Mer informasjon finner du hos Adobe.
| 1
|
200346
|
Er BMW i8 en supersportsbil?
Og kan en hybrid hamle opp med en vanlig sportsbil?
Folket stemte frem BMW i8 som Årets Bil 2015 i Dagbladet og Dinside.
Ikke så rart egentlig.
Ikke bare ser bilen fantastisk ut, den er stappfull av banebrytende teknologi.
BMW i8 imponerte i München og Italia tidligere i år, men hvordan er den på vanlige veier i triste mørke Norge om høsten?
All PR er god PR
BMWs superhybrid ble først vist som et konsept under Frankfurt-utstillingen i 2009, og fire år senere sto produksjonsmodellen klar på samme sted.
I sommer gikk den i salg i Tyskland, og den kom til Norge på sensommeren.
Dette resulterte i ekstra mye presseomtale siden en av de potensielle kundene ble tatt i fartskontroll av politiet i 240 km/t på E18.
All PR er god PR, er det ikke det man sier?
Jeg tar det som et godt tegn at jeg blir opprømt og kjenner kriblinger i kroppen idet jeg kommer ned til parkeringshuset hos BMW på Fornebu hvor i8 venter meg.
Et godt tegn fordi det viser at selv om man blir en bitter gammel mann, så finner man fortsatt glede i herlige sportsbiler.
Formen på i8 er eggende, dramatisk og spektakulær.
Overalt finner øyet spennende detaljer.
Uten at bilen ser ut til å ha stjålet designdetaljer fra andre biler.
Futuristisk er stikkordet.
Min barnslige glede blir enda større idet jeg åpner den brede og massive døren som går opp og ut.
Jeg klatrer inn over en bred dørstokk og faller ned i setet, hvor jeg sitter godt.
Ved start er det nødvendig å bruke noen minutter på å gjøre seg kjent med en del praktiske detaljer.
Så setter jeg bilen i D og kjører svært pent av gårde.
Å hente ut en superbil fra et parkeringshus er aldri spesielt morsomt, fordi slike biler er uoversiktlige og brede, og fordi man ikke har fått vent seg til dem enda.
eDrive og Tron
Med eDrive aktivert kjører man kun på batteridrift i hastigheter opp til 120 km/t, og rekkevidden er oppgitt til 35 kilometer.
Under startknappen finnes muligheten for å veksle mellom Comfort og Eco Pro, sistnevnte for å spare mer drivstoff.
Noen Sport-knapp finnes ikke.
I stedet får man sportmodus ved å skyve girvelgeren over til venstre.
At du har valgt sport, blir tydelig med en gang, fordi instrumentene skifter farge fra blått til ildrødt.
Apropos farger, er det mange blå lange lys som fyller interiøret på en Tron-aktig måte.
Som Sci-fi entusiast elsker jeg naturlig akkurat dette, og koser meg som Luke Skywalker på jakt etter imperiets TIE-jagere.
Menyen på multimediaskjermen følger vanlig BMW-oppskrift og er særdeles enkel å bruke.
I det hele tatt føles bilen veldig ukomplisert og snill å kjøre.
Fjæringen er litt mer stump enn på en vanlig bil, men ellers er dette en bil som fint kunne ha fungert både som pendlerbil og langturbil.
Nå er bagasjeplassen begrenset, og de to baksetene er det neppe noen barn som ønsker å bruke.
Men sånt er lett å tilgi på en superbil.
Så da er spørsmålet, er dette virkelig en superbil?
En tresylindret turbomotor på 1499 ccm og 231 hk, sammen med en elektrisk motor på 131 hk er ikke sånt som danker ut en Lamborghini hvis man spiller bilkort.
Men samtidig ser bilen ut som en million dollar, og 0-100 på 4,4 sekunder er kjapt.
Så jeg lar tvilen komme i8 til gode, og lar den få tittelen superbil.
Inntrykkene bedøves
Ute på landeveien er i8 en drøm å kjøre.
Bilen skyter fart ut av svingene, når elmotorens 250
Nm tar tak der framme, og gir bilen firehjulstrekk.
Sammen med bensinmotorens 320
Nm som går på bakakselen, akkompagnert av en lystig turboplystring, blir akselerasjonen ut av kurvene morsom og heftig.
Hvor mye krefter som til enhver tid befinner seg der bak eller foran eller begge deler, styres automatisk, og bestemmes av kjørestil, vær og kjøreforhold.
Med batteripakken (litium-ion) lavt plassert, får bilen et lavt tyngdepunkt, og takket være utstrakt bruk av lette materialer veier den ikke mer enn 1.490 kilo.
Førercellen er for eksempel laget av CFRP (karbonfiber-forsterket plast), på samme måte som i lillebror i3.
Lett å bli lurt
Når det gjelder motorlyden, har det selvsagt vært en del lydtuning inne i bildet, men lydbildet fra den tresylindrete motoren er særdeles tøft (litt som en gammel Porsche 911).
I hvert fall fra førersetet innvendig.
Hvordan det høres ut fra utsiden aner jeg ikke.
Jeg kan til dels skjønne folk som tråkker alt for hardt på med denne bilen, for du blir veldig lurt av farten.
Man kan kjøre vanvittig fort og allikevel prate rolig med passasjeren.
Inntrykkene bedøves, og man skjønner ikke hvor fort det går, så her bør man passe på farten.
Da hjelper det med et flott og tydelig head-up dislay som viser akkurat det.
Prisgunstig eller ei?
Noen vil si at bilens pris ikke akkurat er et fortrinn, når prislappen er på 1,3 millioner.
Jeg mener at bilens største fortrinn er nettopp prislappen!
Her er to argumenter for akkurat det.
For det første får du ikke noe mer dramatisk til 1,3 millioner kroner.
For det andre er i8 den eneste superbil som er like billig i Norge som i Sverige.
Akkurat det siste er jo helt utrolig, men det er vel en første gang for alt.
Grunnen til den relativt lave prisen er selvsagt bilens miljøfortrinn.
Liten bensinmotor, et CO2-utslipp på 49 gram/km og et blandet forbruk på 0,21 liter på mila.
Sånt liker staten å regne på.
Lading skjer med vanlig stikkontakt og tar mellom tre til fem timer.
Det hører også med til historien at BMW skryter på seg å være verdens mest bærekraftige bilprodusent.
Ingen banebil
Presser du den hardt merker du at du ikke vil ha en sjanse mot en Audi R8 eller en Porsche 911 rundt en bane.
Det er det flere grunner til.
Styringen er ikke like presis og direkte som på de to konkurrentene, og bremsene får ikke den nødvendige feelingen man trenger til banekjøring fordi systemet er opptatt med å høste inn energi fra bremsingen.
Smale dekk hjelper heller ikke, selv om de hjelper til med å få lave forbrukstall.
Bilen er særs stabil under hard kjøring, men går over til understyring under press.
Problemet er at det ikke er noen gråsone.
Det er ingen måte å balansere bilen med gasspedalen på, til det blir den tresylindrete motoren altfor svak.
Prøver du å kaste ut hekken med å tråkke gasspedalen hardt til bunns, våkner elmotoren opp og trår til med firehjulstrekk.
Dette resulterer bare i enda mer understyring…
Tar man bort dette med sportslige kjøreegenskaper har BMW lyktes i å lage en superbil som er ladbar hybrid, og som kan matche mesterverk som Porsche 911 og Audi R8 på de fleste andre områder, samt slå dem på noen.
Det er ufattelig imponerende, og jeg spår allerede at i8 vil bli et framtidig samlerobjekt.
Dessuten skal det sies at BMW selv sier at i8 ikke er noen bil for banebruk, så de har i hvert fall ikke skrytt på seg noe der.
Voldsomt tiltalende
Å anerkjenne sine svakheter er positivt.
Apropos svakheter:
Undertegnede er svak for dristig og spektakulært design, så jeg må innrømme at i8 tiltaler meg noe voldsomt.
Normalt er jeg ikke enig med folket, men denne gangen gjør jeg et unntak:
BMW i8 var også min favoritt av kandidatene til Årets Bil i Dagbladet og Dinside, selv om en helt annen bil ble vinneren totalt sett.
Og når det gjelder spørsmålet lenger opp i saken; Kan en hybrid hamle opp med en vanlig sportsbil?
Vel, les selv hva Porsche sier om den saken.
| 1
|
200347
|
TEST:Apple iMac 27" med i3-prosessor
Dette er en gedigen maskin, nå har innmaten blitt oppgradert.
27 tommers skjerm er stort, og med innmaten til en datamaskin bygget inn i tillegg blir det ganske digre saker.
Den ruver på skrivebordet - som vi skrev da vi testet forrige generasjon iMac: det føles omtrent som å sitte med en TV omtrent på fanget.
Etter det første sjokket åpenbarer den gedigne skjermflaten seg som en arena for hvor man kan boltre seg nesten grenseløst med det meste.
Med 2560 x 1440 punkter er det som fire gamle flatskjermer smeltet sammen til én.
Dette er syvende generasjon iMac og den femte generasjonen med all maskinvare plassert i samme ramme som LCD-skjermen, et design som hadde premiere i 2004 med den første G5-baserte iMac-en.
Maskinvare
Alle iMac-ene har nå fått de nyeste prosessorene i Core-serien fra Intel.
Standardutgaven har Core i3, men du kan også få maskinen med Core i5 eller Core i7 på 27-tommeren.
Grafikkløsningen er fra ATI og du kan velge mellom HD 4670, HD 5670 med 512 MB eller HD 5750 med 1 GB på den største modellen.
Skjermene har LED-bakgrunnsbelysning og blankt kontrastbelegg.
Du kan velge diskløsninger, minne og prosessorhastighet, og serien har da priser som begynner på 10 490 kroner og ender på 38 840 kroner for den dyreste fullspekkede modellen med den raskeste Core i7 prosessoren, 16 GB minne og både 256 GB SSD og 2 TB harddisk.
Med 8 GB minne, 256 GB SSD og 1 TB disk er prisen 26 750 kroner, dropper du SSD er du nede på 21 665 kroner.
Grunnmodellen av 27-tommeren med Core i5 ligger på 16 990 kroner, med Core i3 er du nede på 14 490 kroner - og det er denne modellen vi har testet.
Stor forbedring
Vi merket med det samme at maskinen var rask, og Geekbench-testen bekreftet dette.
Forrige modell vi testet, som ovså var den rimeligste grunnmodellen i dette formatet, presterte 4319 mens dagens utgave klarte 6010.
I praktisk bruk er maskinen er fantastisk surfemaskin, Safari på Mac med stor skjerm er rett og slett strålende.
Også iLife-programmene iPhoto og iMovie kjører veldig bra på denne maskinen, alt skjer lynraskt og uten rykk og napp i responsen.
Mange proffbrukere velger en stor iMac i stedet for en liten Mac Pro, eller som avlastningsmaskin til en stor Mac Pro.
Hvis man ikke trenger tilleggsutstyr som krever ekstra maskinvare kommer man nå svært langt med iMac.
Selv denne minste blant de største iMac-ene presterer bedre enn en MacBook Pro med den portable versjonen Core i7, som også mange proffer velger til kombinert portabel og hovedmaskin.
Tilbehør og tilkoblinger
Maskinen ble levert med Apples lille Bluetooth-tastatur, Magic Mouse og den nye Magic Trackpad pekeplaten.
Dette er en utmerket kombinasjon, og trenger du talltaster finnes det også et komplett tastatur i samme design, men da med kabel.
Du kan lese test av den nye pekeplaten her.
Tilkoblingene er de samme som på forrige modell vi testet: Lyd inn og ut, 4 USB-porter, FireWire 800, Mini DisplayPort og Gigabit nettverk.
På siden av skjermen sitter det fremdeles DVD-brenner og spalte for SD-kort.
Blu-ray finnes ikke i Apples verden.
Litt synd, Blu-ray film hadde sett fantastisk ut på denne maskinen.
Konklusjon
Her har det bare skjedd noe i maskinens indre, alt annet er som før.
Prisen er jekket opp et par tusen sammenlignet med tilsvarende modell lavest på prisstigen med forrige prosessorgenerasjon.
Dessuten har grafikken også fått mer maskinvare å rutte med.
Men forbedringen i ytelse rettferdiggjør dette mener vi.
Hadde maskinen også hatt mulighet for tilleggskort og Blu-ray hadde den fått en klar sekser.
Nå gir vi den en sterk femmer.
| 1
|
200348
|
Casio QV-700
Casio QV-700 er et enkelt kamera som kun er i stand til å tilfredsstille de enkleste behovene for digital fotografering.
Kameraet har 640x480 punkters oppløsning, og har under middels bildekvalitet.
LES OGSÅ:
Fargestikk
Casio QV-700 gir forskjellige fargestikk hvis bildene tas inne.
Kameraet har riktignok flere innstillinger for hvitbalanse, men disse hjelper dessverre ikke.
Vi hadde også problemer med å eksponere vårt testmotiv riktig.
Uten blitz ble bildene gjerne undereksponert, med blitz ble de for lyse.
Vi prøvde også å justere eksponeringen manuelt, men heller ikke dette øket kvaliteten.
Denne typen problemer kan bare delvis korrigeres i et bildeprogram, så vi gir vesentlig trekk i karakteren på grunn av dette.
Gjengivelsen av kompliserte detaljer som strengene på gitaren og dukkens hår er gjengitt under gjennomsnittet for kameraer med denne oppløsningen.
Bildene har en tendens til å bli for kornete.
Dette skyldes at kameraet har dårlig evne til å lage naturlige overgangsfarger mellom de forskjellige delene av motivet.
Dette er svakheter som er umulig å rette med et bildeprogram.
Lynraskt minne
Casio QV-700 er enkelt å bruke, og lagrer bildene svært raskt.
Kameraet er klart til å ta et nytt bilde på under ett sekund, og det er langt bedre enn gjennomsnittet.
Bildene lagres på et utskiftbart 2 MB Compactflash-kort.
Lagringskapasiteten er fra 14 til 47 bilder, avhengig av kvalitetskrav.
Kameraet bruker LCD-skjermen som søker, og denne er over gjennomsnittet i størrelse (6,4 cm).
Du kan justere lysstyrken på skjermen, og det gjør den brukbar også i sollys.
Objektivet har en brennvidde på 3,9 mm (tilsvarer 38 mm på 35mm-kamera) og kan dreies rundt en akse.
Pluss i karakteren for at kameraet har mulighet for manuell innstilling av blenderåpning og eksponering.
Panorama på kjøpet
Casio QV-700 leveres med et program for kamerakontroll og programmet SpinPanorama.
Kameraprogrammet har ingen redigeringsmuligheter, og det er noe vi savner (på grunn av fargeproblemene).
SpinPanorama er et program for å knytte sammen en serie bilder til et komplett 360 graders panoramabilde.
Her hadde vi foretrukket at Casio heller la med et program for bildebehandling.
| 0
|
200349
|
Macbook Pro 15" core i7
Vi har testet den siste versjonen av Macbook Pro.
Mange har ventet på de nye modellene av MacBook Pro, først og fremst på grunn av de nye prosessorene som alle visste måtte komme.
Vi har sett på stasjonære og på bærbare PC-er at spranget i ytelse fra forrige prosessorgenerasjon med Core 2 Duo til dagens Core i5 og Core i7 har vært påtagelig.
Mange har også ventet spent på hva annet de nye modellene hadde å by på, siden forrige modellskifte ga bedre batteritid, men ellers ingen store endringer.
Nå er de nye modellene kommet og man kan juble eller ikke, avhengig av behov, håp og forventninger.
Akkurat som før
Utseende og design er det samme som tidligere, chassiset er frest ut av aluminium og er både solid og elegant.
Men vi liker fremdeles ikke de skarpe kantene, spesielt kantene der du setter fingeren for å åpne maskinen er for skarpe til å være behagelige.
En runde med fint smergelpapir og pusskloss hadde gjort susen...
Ellers er maskinene velsignet fri for klistremerker og annet fjas, designet er estetisk i særklasse (- mens vi venter på Sonys Vaio-modeller).
Vårt testeksemplar var utstyrt med standard blank skjerm og 1440 x 900 oppløsning.
Undertegnede har overhodet ingen sans for blanke skjermer, men vi har muligheten til å velge en alternativ matt skjerm med 1680 x 1050 oppløsning.
Det koster 1 275 kroner ekstra.
Du kan også få samme oppløsning og blank skjermflate til 850 kroner ekstra.
Standard minne er 4 GB DDR3, du kan velge å få den levert med 8 GB, men det setter deg tilbake hele 3 400 kroner hos Apple.
I stedet for standard harddisk på 500GB og 5400 RPM kan du få levert 7200 RPM-utgaven for 425 kroner ekstra, men skal du ha 512 GB SSD må du ut med hele 11 050 kroner.
Da er 128 GB SSD til 1 700 kroner langt mer fristende.
Tilkoblingene har heller ikke endret seg, det er fremdeles bare FireWire 800, 2 x USB og SD-kort på 13 og 15-tommerne, mens 17-tommeren har ExpressCard i stedet for SD-kortleser og er utstyrt med 3 USB-porter.
Skal du koble MacBook Pro til ekstern skjerm må du kjøpe en overgang.
Det finnes tre varianter: for VGA, DVI og DualLink DVI for ekstra høyoppløselige skjermer (eller to skjermer med splitter).
Prisene ligger på 249 kroner for VGA eller DVI, mens DualLink DVI kommer på 799 kroner.
Det finnes rimeligere alternativer andre steder...
Det som er nytt
Det er i maskinens indre at de store forandringene har skjedd.
Nå er det Core i5 eller Core i7 som gjelder, bortsett fra minstemann på 13 tommer som fremdeles må klare seg med Core 2 Duo.
15-tommeren kommer i tre alternative grunnmodeller, med 2,4 GHz eller 2,53 GHz Core i5 eller 2,66 GHz Core i7.
Disse prosessorene er mobil-variantene i Core-serien, og er derfor ikke direkte sammenlignbare med de vi finner i stasjonære PC-er.
Vårt testeksemplar har 620M-varianten, som har 2 kjerner, Hyperthreading, TurboBoost opp til 3,33 GHz og 4 MB hurtigminne.
En typisk rimelig utgave av Core i7 på 1156 sokkel for stasjonære PC-er har 4 kjerner og 8 MB hurtigminne.
Likevel er arkitekturen i Core i-modellene mer effektiv, så ytelsen sammenlignet med forrige generasjon er opptil 1,5 ganger høyere.
Grafikken er også ny, som i forrige generasjon er det to grafikkløsninger, den ene nå integrert i prosessoren, og en separat, vesentlig kraftigere utgave NVIDIA GT 330M.
Vekslingen mellom disse skjer nå helt automatisk etter hva programmene du kjører krever.
Det er ikke lenger noen brukerkontroll av vekslingen.
I bruk
Alle versjonene av MacBook Pro, og forløperne i PowerBook-serien, har gitt en brukeropplevelse som få om noen andre bærbare har vært i stand til å matche.
Metalldesignet, det enkle og funksjonelle designet og ikke minst ytelsen har fått de krevende og/eller velbeslåtte Mac-entusiastene til å bla opp.
Det største spranget i ytelse kom da Apple gikk over til Intel prosessorer i 2006, da ble maskinene opptil 3 ganger raskere på en del oppgaver, spesielt rendring av 3D.
Vi kan ikke glede oss over en like dramatisk økning denne gangen, men den er likevel påtagelig.
Sammenligner man utviklingen siden 2006 er det først nå at det virkelig har skjedd noe med ytelsen, i følge tester med Geekbench:
Spanderer du 1700 kroner på en SSD i tillegg får du et råskinn av en maskin.
Pekeplaten er gedigen og støtter multi-touch.
Når man har lært seg gestene og vent seg til at hele platen er en "knapp" er den svært effektiv og presis, men en mus er likevel bedre.
Tastaturet er fremdeles utmerket, og baklyset er strålende, bokstavelig talt.
Vårt eksemplar var meget støysvak, og ble heller ikke varm, bare så vidt lunken.
Batteritiden varer typisk til allsidig bruk fra man kommer hjem ved femtiden og til halv tolv seint på kvelden, eller nesten en hel arbeidsdag - det kommer helt an på hva man bruker maskinen til.
Apple oppgir opptil 8-9 timer, men da er det ikke snakk om spesielt aktiv bruk.
Skal vi kritisere noe må det være at maskinen er i tyngste laget, den har noen skummelt skarpe kanter, skjermen er alt for blank og den mangler både USB 3.0 eSATA og ExpressCard.
Skal du ha den skikkelig proff, i den betydningen at du kan bruke maskinen sammen med annet proft utstyr med topp ytelse, er det 17-tommeren som gjelder.
Konklusjon
Standard 15-tommer MacBook Pro er kraftig og elegant, men fremdeles mer en luksusmodell enn en proffmodell, etter våre definisjoner.
Men behovene for forskjellige profesjoner varierer, som diskusjonen etter vår forrige omtale tydelig viste.
| 1
|
200351
|
Canon Pixma iP5300
TEST:
Den ser kanskje ikke så fryktinngytende der den står, men skinn kan som kjent bedra - Pixma iP5300 er nemlig et helsikkes fartsmonster.
For bare noen uker siden testet vi tre toppmodeller fra henholdsvis Epson (Stylus Photo R340), HP (Photosmart D7360) og Canon (Pixma iP6700D), men selv om sistnevnte er den dyreste A4-modellen fra Canon, er det lillebroren Pixma iP5300 som kan skilte med de raskeste utskriftene.
LES OGSÅ:
Denne skriveren er først og fremst for deg som trenger en rask fotoskriver, men som kun skriver ut fra PC og dermed ikke trenger en blekkskriver med integrert kortleser, LCD-skjerm og det ene med det andre.
Dermed sparer du også noen hundrelapper i forhold til toppmodellene fra sist gang.
Da Pixma-skriverne kom for drøye to år siden, var toppmodellen, iP5000, helt sort og helt firkantet.
Den neste generasjonen var litt mer rund i kantene, og dessuten var fargen noe lysere, men nå ser det ut til at Canon er på vei tilbake til det opprinnelige designet, og godt er det - etter vår mening fremstår nemlig nyvinningen iP5300 som lekrere enn den iP5200, selv om vi fortsatt er svake for den gode gamle 5000-modellen.
Vi liker også at skriveren har et helt firkantet design.
Når du ikke bruker skriveren kan du lukke luka på toppen (arkmateren) og foran (der ferdige utskrifter kommer ut), og det betyr både at skriveren fremstår ganske nøytral når den ikke er i bruk, i tillegg til at det går an å sette ting fra seg oppå den, noe som ikke går med iP6700D som har et panel plassert på skrå oppå.
På høyre side finner vi tre knapper - en knapp for å slå av og på skriveren, en for å avbryte utskriften eller sende igjennom et ark og en for å velge arkmagasin.
Som sagt - ingen LCD-skjerm, ingen kortleser og ingen knapper relatert til disse.
Installasjonen av skriveren går helt smertefritt som den alltid gjør med Pixma-skriverne:
Du pakker opp og setter i skriverhodet og de fem fargepatronene, der sistnevnte blir opplyst med rødt lys når du har satt dem riktig.
Er en patron tom for blekk eller satt i feil spor, blinker den røde lampen, og på den måten er det mulig å skifte blekkpatroner selv i mørket.
Skriveren har for øvrig fem separate blekkpatroner - CMYK + pigmentert sort blekk som gir dypere sortnivå og dermed større kontraster.
Vi setter også pris på at skriveren har to arkmagasiner - ett på oversiden av skriveren og en kassett på undersiden; begge med 150 arks kapasitet.
Det betyr at du kan sette skriveren inntil veggen dersom du ikke bruker den øverste.
For øvrig veier skriveren 6,8 kg og måler drøye 44x30x16cm.
Skriverdriver og programvare tar opp nesten 250MB som installeres fra medfølgende CD-plate, og installasjonen går på et kvarters tid inklusiv justering av skriverhoder når du starter opp skriveren første gang.
Tilsynelatende er det samme programvare som følger med iP6700D, med Easy Photo-Print-programmet som gir deg mulighet til å skrive ut et valgfritt antall bilder i valgfritt, CD LabelPrint som lar deg tilpasse bilder til utskrift på CD-plater og Canon Easy-WebPrint som legger seg som en verktøylinje i Internet Explorer.
Skriverdriveren er også den samme som Canon bruker i sine øvrige Pixma-skrivere, og den har vi ingenting å utsette på.
Funksjonsmessig har vi ingenting å utsette på iP5300 (forutsatt at du ikke MÅ ha LCD-skjerm og kortleser, selvsagt) - den skriver ut dobbeltsidig (gjelder også fotoutskrifter hvis du har tosidige fotoark) og kan skrive direkte på CD-plater som støtter slik utskrift.
Dette gjøres med CDLabelPrint, som følger med på CD-en, og plata legges da på et brett som stikkes inn i fronten slik som også har vært tilfelle på tidligere Pixma-modeller i den øvre klassen.
For øvrig støttes også utskrift på 8cm-plater.
Vi nevner også at skriveren selv oppdager det dersom den trekker inn arket feil og vil da dytte det tilbake igjen og prøve på nytt til arket er helt rett - spesielt kantløse utskrifter drar en fordel av dette.
Råskinn på foto - og på tekst!
Sist runde var Canon klart raskest på foto, men ble distansert like klart på tekst og kombinert tekst/grafikk av D7360 fra HP. iP5300 knuser dem alle sammen, og er faktisk raskere enn samtlige av skriverne fra forrige runde på absolutt alle utskriftstester vi har foretatt; det være seg websideutskrift, ren tekst, 10x15-utskrifter eller kantløse A4-utskrifter.
Vi klarte riktignok aldri å få oppnå oppgitte 21 sekundene på 10x15-utskrifter, men vi klarte å "peake" på 22,3 sekunder - kanskje er 21 sekunder 10x15-foto med hvite kanter?
Her er i hvert fall ytelsen, sammenlignet med de tre blekkskriverne fra sist gang:
Ikke nok med at skriveren parkerer de andre på foto - her er tabellen for tekst, grafikk og websideutskrifter:
En liten merknad:
På testen med kombinert tekst og grafikk, fikk vi en pause midt i utskriften.
Vi utførte testen enda en gang, men fikk akkurat samme resultat, så det kan hende at et annet testdokument ville ha gitt skriveren bedre ytelse, men vi er selvsagt nødt til å bruke de samme målemetodene hver gang.
Meget god utskriftskvalitet
Sammenlignet med iP6700D, synes vi faktisk iP5300 gir marginelt bedre bildekvalitet - spesielt er det et lite gulstikk fra iP6700D som vi ikke finner på denne skriveren.
På vår testutskrift av en plansje via Corel Draw, ser vi også at Cyan-fargen er mindre gul enn på iP6700D, som bekrefter den observasjonen.
Ellers er også magentafargen mer mettet og grønnfargen lysere, mens rød er litt for oransje og blå er litt for lilla.
Nøytraliteten i gråfargen er det ingenting å si på - rett og slett best av høstens testede skrivere.
Vi biter oss merke i at skriveren gir en ganske nøytral fremstilling av bildene, men samtidig hadde vi forventet et enda dypere sortnivå og litt større kontraster og fargemetning på enkelte av testbildene våre.
Kjøper du denne skriveren kan det derfor lønne seg å jazze opp kontrast og fargemetning noe før du trykker på utskriftsknappen.
Tekstutskriftene er det heller ingenting å utsette på, selv om utskriftskvaliteten på HP D7360 er hakket foran når det gjelder "blødning" på billige ark.
Også kladdeutskriften holder god kvalitet, og med dråpestørrelse på 1pl, er det umulig å se blekkdråpene samme hvor hardt du studerer fotoutskriftene.
Konklusjon
Canon Pixma iP5300 ble et særdeles hyggelig bekjentskap.
Skriveren er rett og slett et råskinn når det gjelder hastighet, og kvaliteten er utmerket på alt vi har skrevet ut.
I tillegg er den pen å se på og fornuftig bygget, blant annet med flat topp og frontmating, som gjør at den kan stå inntil veggen.
Den er også utstyrt med det du trenger av funksjoner, som tosidige utskrifter og utskrifter direkte på CD-plater, og papirmagasinene rommer til sammen 300 ark.
Dersom du ikke har behov for LCD-skjerm og kortleser bakt inn i blekkskriveren din, er Pixma iP5300 et kjempekjøp, med priser under 1.200 kroner i de billigste nettbutikkene.
Vi gir vår beste anbefaling og triller en sekser på terningen.
| 1
|
200352
|
Buffalo DriveStation Velocity
Eksterne disker er nyttige, men byr også på utfordringer.
Her er Buffalos løsning.
Har du en bærbar PC er sjansen stor for at disken før eller senere blir mer eller mindre full.
Dette er ofte data du egentlig ikke trenger, men lar være å rydde opp i - eller du vil helst arkivere dem og ha tilgang i blant.
Løsningen er da enten en nettverksdisk hvis dere er flere i husholdningen som har samme behovet, eller ekstern disk hvis man vil ha dataene helt for seg selv.
Buffalo har tatt skrittet enda lenger, de har nå laget en ekstern disk med støtte for kryptering.
DriveStation Veolcity
Selve enheten er en 3,5-tommers 7200 RPM harddisk i et ganske nett, svart plastkabinett.
Det sitter en liten vifte i bakkant, og tilkoblingene er for ekstern strømforsyning og USB 3.0.
Vårt testeksemplar hadde en 1 TB disk installert, men du får også utgaver med 2TB og 3TB kapasitet.
Disken er stille i bruk og viften er sjelden i aktivitet.
USB 3.0 kabel følger med, og det er selvsagt påkrevet med USB 3.0 i PC-en for å få full utnyttelse av diskens ytelse.
Programvare
Disken inneholder flere nytteprogrammer.
Krypteringsfunksjonen installeres for seg, Buffalo Tools for seg og Picasa/Chrome kan også installeres rett fra harddisken.
Programmene byr på automatisk sikkerhetskopiering, RAM-disk (har du ledig minne kan du sette opp en midlertidig, superrask disk som arbeidsdisk), strømsparing og TurboPC EX som skal gi enda høyere overføringshastigheter.
Ytelse
Vi testet disken både med og uten kryptering, og forskjellen er absolutt tilstede.
Du merker det ikke alltid, men responsen varierer mer med kryptering enn uten.
Lagrer du små datamengder innimellom merker du lite, overfører du mange store mapper skjer det noe i blant.
Konklusjon
Buffalo DriveStation Velocity er en praktisk, fleksibel og rask løsning for ekstern lagring.
Ytelsen kan sammenlignes med en intern disk og ekstrafunksjonene som kryptering gjør den rimelig sikker mot uønsket tilgang.
Buffalo DriveStation Velocity HD-LX
U3 1TB
| 1
|
200353
|
Compaq CQ60 (130EO)
Denne PC-en er intet mindre enn et røverkjøp.
Som regel må man nøye seg med en enkel AMD-prosessor, svak grafikkløsning og for øvrig beskjedent utstyrsnivå når man går til anskaffelse av en billig PC.
Men av og til dukker det opp et og annet tilbud utenom det vanlige, også i prisklassen rundt 4.000 kroner.
HP er blant aktørene som ofte byr på aggressivt priset produkter, som for eksempel modellen Compaq CQ60.
Den finnes i flere konfigurasjoner, og en av dem deltok i vårens store PC-test her på DinSide Data.
Modellen vi har sett på denne gangen har tilleggsbetegnelse 130EO, og selges i skrivende stund for 3.990 kroner hos elektronikkjeden SIBA.
Svært mye for pengene
Det skulle man imidlertid ikke tro når man leser spesifikasjonslisten, maskinen har en dobbelkjernet Intel T3200-prosessor på 2.0 GHz, 2 GB minne, 250 GB harddisk, DVD-brenner med Lightscribe, webkamera, 5-1-kortleser (SD, MS, MS Pro, MMC, XD), WLAN (B og G), og sist men ikke minst - et temmelig kraftig Gforce 9200-grafikkort med 256 MB dedikert minne.
Spesielt grafikken er uvanlig i denne klassen, og hører normalt hjemme i langt dyrere maskiner.
Det du derimot ikke får, er en digital videoutgang, som HDMI, DVI og DisplayPort.
Slike er blitt vanlige i det siste, men her må du klare deg med standard VGA - som inntil videre i hvert fall er den mest utbredte tilkoblingstypen på det meste som finnes av skjermer og projektorer.
Du får heller ikke støtte for gigabit nettverk, her må du nøye deg med 100 Mbit på det meste, hvis du bruker kabel.
Det holder uansett for de fleste, skulle vi tro.
Men støtte for den raskeste WLAN-standarden (802.11N) hadde vært fint, spesielt når større filer skal overføres og videoer skal streames fra andre PC-er i nettverket.
CQ60 veier 2,8 kg, og vårt testeksemplar leveres med Premium-versjonen av Windows Vista.
For øvrig er den fylt godt opp med både nyttige og mindre nyttige programmer.
Mer om det senere.
Ekstra bred skjerm og tastatur
CQ60 har en blank, svart overflate, og byr en 15,6-tommer bredskjerm med samme oppløsning som du finner i mange HD Ready-TV-er, 1366 x 768 piksler.
Den er altså litt bredere og litt lavere enn typiske 15,4-tommere, som har dominert på bærbare de siste årene.
Skjermen har et blankt kontrastbelegg, noe som gir et bilde der hvitt oppleves som virkelig hvitt, og sort er sort.
Ulempen er først og fremst refleksjoner, som kan være plagsomme, en problemstilling som er fraværende for matte skjermer.
Takket være den brede skjermen, har HP fått plass til et numerisk tastatur til høyre.
Tastene er litt smalere enn de andre, uten at det betyr noe, synes vi.
Å lære seg å bruke numerisk tastatur er en gedigen fordel for alle som bruker datamaskinen til å punsje tall, og dem er det mange av.
Tastaturet er for øvrig meget godt å skrive på, det er fast og fint, og bråker minimalt.
Også pekeplaten er glatt og behagelig, og en knapp rett over den deaktiverer den.
Det er mange som sverger til ekstern mus, og da kan det være hensiktsmessig, spesielt hvis du er blant dem som stadig kommer borti pekeplaten utilsiktet.
For øvrig er maskinen utstyrt med høyttalere fra Altec Lansing, som vanlig, holdt vi på å si.
Vi har tidligere gitt HP honnør for akkurat dette.
Lyden er imidlertid ikke så god som vi hadde håpet, litt mer bass hadde vært på sin plass.
Men når sant skal sies velger vi øretelefoner eller eksterne høyttalere til alt som dreier seg om musikk og film, uansett hva som måtte befinne seg av innebygde høyttalere PC-en.
Alle tilkoblingspunkter sitter i front eller på sidene, inkludert tilkobling til ekstern skjerm (venstre side), og lyd inn/ut (front).
Full pakke
Første gangs oppstart er en relativt langdryg prosess.
Her skal ikke bare Windows installeres, men en haug med spesialinnstillinger og programmer fra HP og tredjepartsleverandører skal også på plass.
Når du omsider kan sette i gang med å jobbe, har du fått rikelig med programmer å starte med, deriblant kontorpakken Works fra Microsoft, DVD- og videoredigeringsprogrammer fra Cyberlink, Skype, spillpakke fra HP, prøveversjon på Norton Internet Security og mye mer.
Vi har mange ganger vært vitne til at slike "ferdigpakker" har degradert PC-opplevelsen, takket være at for mange programmer og prosesser har kjørt samtidig, på maskinvare som ikke akkurat et optimalisert for slik.
Det kan vi ikke påstå er tilfelle her.
En del treghet må påregnes ved første gangs kjøring, men når alt er konfigurert, indeksert og oppe og går, oppleves PC-en absolutt som kjapp og fin.
Meget bra ytelse
Kjapt og greit gikk det også å spille av alt av HD-testmateriale vi hadde liggende, inkludert 1080P-filer i Windows Media Video-format, samt matroska-filer og 720P-materiale i Adobe Flash.
Det hadde vi da også forventet av denne grafikkløsningen fra Nvidia, som også er i stand til å håndtere relativt komplekse spill, så lenge du ikke setter oppløsning og detaljnivå for høyt.
Windows Opplevelsesindeks stopper på 4,7 for 3D-spillopplevelse, og vi oppnådde hele 11 067 poeng i PCMark Vantage.
Hvis du lurer på hvor bra det er i forhold til "malen" i denne klassen, kan vi røpe at det er fem ganger raskere enn den kjappeste PC-en i vår samletest fra mars.
Og da snakker vi om maskiner som kostet mellom 5 og 6000 kroner.
Også totalresultatet 3299 er bedre enn testvinneren fra mars, takket være høyere grafikk- og harddiskytelse på denne langt rimeligere maskinen.
Kjølig
CQ60 er utstyrt med en trinnløs kjølevifte, som spinner opp og ned etter behov.
Den er tydeligvis effektiv, for maskinen blir aldri særlig varm på undersiden.
Det er også hyggelig at viften knapt er hørbar, kun litt svak susing kan merkes i stille omgivelser.
Litt ekstra sus ved tunge kalkulasjoner merkes, men vi kan ikke påstå at vi opplevde den som plagsom noen gang under testingen.
Husk å lage gjennopprettingsmedia
Maskinen leveres helt uten installasjons- eller gjenopprettingsmedia.
Dette ligger imidlertid på harddisken, og du kan lage gjenopprettingsmedia selv.
I korte trekk gir dette deg muligheten til å gjenopprette alt på PC-en slik det var da den ble levert.
Men husk at da overskrives samtidig alt du måtte ha av personlige filer, med mindre du har husket å ta sikkerhetskopi av dem først, da.
Prosessen er automatisert, men langdryg, både selve opprettelsen og ikke minst gjenopprettingen.
For de med dårlig tid vil vi heller anbefale en annen tilsvarende løsning som endogtil er gratis, Paragon Drive Backup Express
100% klar for Windows 7
Det er i tillegg en ting som opptar mange for tiden, nemlig om PC-ene er i stand til å kjøre Windows 7.
For eiere av CQ60 har vi gode nyheter.
Build 7068 av Windows 7 ble installert helt uten problemer.
Den eneste enheten den ikke fant drivere til, var grafikkortet - men den saken løste seg ved å kjøre Windows Update.
Ingen ekstra drivere utover dette var nødvendig å installere Windows 7, og brukeropplevelsen og stabiliteten viste seg å være tipp topp i Vista-etterfølgeren.
Vi antar at alle aktuelle Nvidia-drivere vil være på plass i den endelige versjonen av operativsystemet, som vil være på plass mot slutten av 2009.
Batterilevetid som forventet
Ved normal bruk og med anbefalte innstillinger fra HP i strømoppsettet, kunne vi bruke maskinen i ca 2 timer og 45 minutter på batteri før vi måtte finne en ledig stikkontakt.
"Normal bruk" innbefattet surfing på nettet, skriving av dokumenter og lytting til Spotify-musikk i bakgrunnen.
Det var ingen merkbar forskjell mellom Windows Vista og Windows 7 på dette punktet.
Batterilevetiden vil naturligvis variere med bruken, men dette er et resultat omtrent som forventet av et 6-cellers batteri og en PC med denne konfigurasjonen.
Det finnes langt bedre batteriløsninger, men også langt dårligere.
Konklusjon
Denne testen bekrefter hva vi alle vet så veldig godt:
Det som var et bra PC-tilbud i går, er et middelmådig tilbud i dag.
Akkurat nå tviler vi på om du får mer PC for pengene enn hva CQ60 130EO byr på.
Dette er en maskin som dekker behovene for 9 av 10 brukere, både med hensyn til ytelse og lagringsplass, mener vi.
Og til den prisen..!
Får du den for 3990 kroner finnes få motargumenter.
Selv for 5-600 kroner mer hadde vi kalt dette for et røverkjøp.
Vi gleder oss til fortsettelsen.
OPPDATERT:
Priskrigen på denne modellen er i gang.
Netonnet har satt prisen ned til 3890 kroner.
Noen bedre?
Bruk debatten under!
| 1
|
200354
|
Creative Live!Cam Optia
Bedre opptikk, bedre bildeprosessering og raskere overføring - dette gir bedre bilde og jevnere video.
Pluss mye programvare.
Vi har testet.
Nye webkameraer lanseres på løpende bånd, det er ikke lenge de nye produktene lever på hyllene før nye modeller er på vei ut i forretningene.
Det siste skuddet på stammen fra Creative er Live!
Cam Optia.
Det er et helt nytt design med flere smarte løsninger.
"Vrient" kamera
Både fot og kamerahus er helt annerledes enn på tidligere kameraer fra Creative.
Løsningen er derimot ikke helt ulik Logitech UltraVision, i hvert fall selve huset og måten man justerer det på.
Men Creative har gått litt lenger.
Kameraet står på en kombinert fot og klemme, med gummibelagt vinkel i front og tilsvarende materiale i bakkant.
Som fot står den derfor ganske støtt på toppen av en LCD-skjerm som er flat på toppen.
Er skjermen for tykk er det ikke noe poeng i å brette ut klemmen, da skyves hele historien oppover i bakkant.
Skjermen må være såpass tynn at den nederste kanten med gummibelegg får tak på baksiden.
På tre forskjellige bærbare fungerte klemmen utmerket, men var ikke like stram som Microsofts LifeCam NX-6000.
Kamerahuset sitter festet på venstre side i et ledd som kan skyves frem og tilbake.
Det kan også vris slik at det "ser" rett ned (da slår det seg også av) og opp og videre rundt slik at det til slutt peker rett bakover.
Svært fleksibelt.
Fokus styres manuelt med en ring rundt linsen.
Driver eller ikke driver?
Creative understreker at det ikke er nødvendig å installere drivere, at man bare kan plugge i kameraet og starte video-chat med det samme.
Kameraet fungerte utmerket på vår bærbare Dell både med forhåndsvisning ved å dobbeltklikke på USB Video Device under My Computer, og med LiveMessenger.
Men av en eller annen grunn ikke med Yahoo Messenger, da var det en liten svart skjerm i stedet for bilde.
Det kommer også med en CD med drivere og flere ekstraprogrammer.
Hele samlingen tar relativt lang tid å installere, fra nesten halvtimen på eldre PCer med Pentium M og Pentium 4 til ca et kvarter på vår nye Core 2 Duo.
Programmene som installeres er Creative Live!
Cam Suite! for bildebehandling og organisering, og muvee autoProducer som er et videoredigeringsprogram med automatisk redigering til musikk.
Live!
Cam Manager-programmet er et kontrollpanel som styrer basisfuksjonene og starter andre programmer som bruker kameraet, som f.eks. Live Messenger og Windows Movie Maker.
Her finner du også kontrollpanelene med de vanlige innstillingene av bildeparametre.
Men Creative understreker at automatikken nå skal være så bra at man ikke behøver å gripe inn og justere manuelt.
I de fleste situasjoner er nok dette riktig, både eksponering og hvitbalanse var helt på høyden med eller bedre enn på tidligere modeller fra Creative.
Selve kameraet har VGA-oppløsning på 640x480 og med USB 2.0 Hi-Speed overføring blir det også svært jevn video direkte fra kamera og inn på PCen.
Vi tok med oss den bærbare ned til elven og ga kameraet en vrien oppgave:
Filming av Akerselven som renner, gressbakken, bygninger, vei og himmelen på den andre siden.
Dette er jo å tøye dynamikken vel langt, og bygningene og himmelen blir stort sett hvitt.
Vi skimter trafikken på veien, mens gressbakken, fotgjengerne og elven ser helt ok ut.
Under mer normale forhold ut fra det et webkamera brukes til er resultatet jevnt over bra.
Vår dukke og koffert med tusjer ble noe mørke, mens selve testeren fikk et langt høyere portvinspreg enn det han fremstår med i virkeligheten...
Moro med video
Opptak av video skjer i AVI eller WMV-format, og det er mulig å velge AVI med andre codec'er hvis du har installert dette på PCen.
Jevnere video enn med dette kameraet har vi aldri opplevd, så her er det muligheter for å leke seg litt.
Selve bildekvaliteten begrenser mulighetene i det endelige resultatatet, men man kan likevel lage underholdende snutter.
Vil du prøve deg på tidskomprimerte opptak kan du sette kameraet til å ta bilder med lange mellomrom, som så blir spilt av i valgt hastighet.
Et barneselskap på 3 timer kan f.eks. krympes ned til 5 minutter og bli ekstra underholdende.
Til chatting kan du også kjøre videoeffekter i sanntid, med speiling, forvrengning, overlays og masse annet.
Flere effekter kan lastes ned her
Konklusjon
Creative Live!
Cam Optia hevder seg i det øverste sjiktet når det gjelder webkameraer.
Det gir ikke like god bildekvalitet som toppmodellen fra Logitech, men denne bildekvaliteten kommer uansett ikke gjennom til mottaker når du går gjennom kverna i Messenger, Skype eller andre chattetjenester.
Pakken fra Creative gir nesten like bra video til chatting i praksis, og tilbyr mer moro for de som vil leke seg med video.
Både på grunn av den overlegne frameraten og morsom programvare.
Kameraet har ikke innebygd mikrofon, men det følger med ørepropper og mikrofon for tilkobling til mini-jack.
Kameraet har vi sett til rundt 600 kroner i nettbutikkene, og Creative selges stort sett over alt.
| 1
|
200356
|
HP Chromebook 11
Denne maskinen er en «netbook».
Er de billigste alltid-på-nett Chromebook-ene med operativsystem fra Google (og ikke Windows) et alternativ til andre billig-bærbare?
Kanskje, for det finnes flere modeller med mye bedre ytelse enn denne.
Det er nemlig akkurat det som er det store ankepunktet med HPs Chromebook 11 - den billigste modellen på det norske markedet.
Kun Google-tjenester
Google ønsker veldig gjerne at du velger denne nye typen maskiner, da disse maskinene ikke har annet enn Googles tjenester ombord.
Du kan ei heller installere Windows eller Linux på disse (du kan riktignok snik-installere det, men det er for spesielt interesserte).
Dette er en nett-PC på den måten at alt du foretar deg skjer på nett - svært lite lagres lokalt på maskinen.
Derfor er «programmene» du bruker alltid oppdatert, og du slipper å oppdatere annet enn selve OS-et, Chrome OS, og det er gjort i en håndvending.
Spesifikasjoner, HP Chromebook 11
11,6 tommer stor skjerm - 1366 x 768 oppløsningGoogle Chrome OS1.7 GHz Exynos 5 to-kjerne CPU2 GB arbeidsminne16 GB lagringsplass (SSD)N-standard WiFiBluetooth 4.02 x USB 2.01,22 kgVGA (640 x 480) webcamCirka 6 timer batteritid
Selve maskinen
HP Chromebook 11 har et innbydende og vennlig design.
Et positivt førsteinntrykk.
Vi synes altså fargen matcher godt med designet, og det er lite dilldall som ødelegger for helhetsinntrykket.
Det fikk også et skolebarn som lyste opp i i misunnelse erfare da han så maskinen flott poserende i Botanisk Hage på Tøyen i Grønland.
Men store som små bør ikke la seg lure av det innbydende førsteinntrykket.
Problemet oppstår nemlig ved berøring.
Det er stor forskjell å se på den, kontra faktisk å ta på og bruke den.
Alt er plast på denne, og den føles billig.
Du må holde igjen i nederste del av maskinen for å åpne den 11" store skjermen, som ikke akkurat oser kvalitet, men som er helt OK til innendørsbruk.
Svak skjerm
Oppløsningen i seg selv (1366x768) er ikke noe problem på en 11-tommer.
Problemet er at panelet er av relativt dårlig kvalitet og leverer et blasst bilde, noe som forårsaker enda større problemer enn vanlig om sola skinner, eller man sitter inne med en lyskilde hengende over maskinen.
Uansett, med eller uten lys:
Det er lett å se at panelet er en av de billigste på markedet - man får det man betaler for.
Noe svak maskinvare
Hva med ytelsen?
Har man brukt et moderne nettbrett de siste par årene, vil man nok ikke la seg imponere av ytelsen på denne maskinen.
Android og Apple-nettbrett flyter mye bedre når man leser aviser, er generelt kjappere, og berøringen kommer til sin fulle rett med berøringsgester.
Den samme opplevelsen får du ikke på denne HP-Chromebooken fordi den har mye lavere oppløsning enn nye nettbrett, og en liten styreflate uten smarte flerberøringsgester.
Dette er en maskin vi heller hadde skrevet en epost med enn et nettbrett, men for å surfekose i sofaen hadde vi heller gått for sistnevnte.
Den spiller av 1080p-video i YouTube, men med tidvis småhakking avhengig av hvor mye som skjer på skjermen.
Åpner du en ny nettfane, pauses klippet automatisk.
Da vi testet et 4K-klipp opplevde vi tidvis veldig mye hakking.
Et annet eksempel slik at du skjønner hvor vi er hen ytelsesmessig:
Det enkle fysikk-spillet «Cut the Rope» kjører ikke mykt.
Langt bedre fungerte nettleserspillet Assassins Creed Pirates.
Med høyeste detaljenivå kjørte spillet helt akseptabelt.
Under ser du resultatet av noen ytelsestester vi kjørte på maskinen, sammenlignet med Toshibas Chromebook, som koster så vidt litt mer:
SunSpider v1.0.2: 679,2ms
- Toshiba CB30: 408,5ms (lavere er bedre)
Peacekeeper: 1051 - Toshiba CB30: 2700 poeng
Browsermark v2.1: 1414 poeng
- Toshiba CB30: 3260 poeng
Alt foregår i nettleseren Chrome
Alt foregår i nettleseren, bortsett fra spill (som må lastes ned fra Google Play Store), og som åpnes i et eget vindu.
Chrome OS er ikke mer enn en bakgrunn og nettadresse-snarveier i arbeidslinjen til de mest brukte nett-tjenestene; Gmail, YouTube og Google Docs.
Notatblokka «Keep» (som også finnes til mobil og nettbrett) er ikke å finne i arbeidslinja som standard, men åpner du den og logger på, oppretter den en snarvei for deg samme sted.
Alltid på nett
Siden maskinen er bygget rundt en nettleser, er det ikke mye moro uten nett.
Heldigvis fungerer maskinen også uten nettilgang.
Mister du nettilgangen og skriver noe i notatbklokka, for så å koble den på nett igjen senere, lagres nemlig endringene automatisk på sekundet når den igjen er tilkoblet.
Du behøver derfor ikke være redd for å miste noe.
Den er forøvrig også lynrask til å koble seg til allerede kjente nett - kjappere enn «vanlige» bærbare vi har testet.
Alltid oppdatert
Fordelen med en Chromebook-maskin er at maskinen er fullstendig synkronisert mot alle Google-tjenester etter at du har logget inn på maskinen første gang med din Google-konto.
Men igjen:
Samtlige Google-tjenester finnes jo til Windows og Mac også.
Skal du bruke denne maskinen til å sende avgårde innhold til en TV må du kjøpe en Chromecast-stikke.
Maskinen fra HP har nemlig ingen HDMI-utgang slik Toshiba-maskinen har.
2590 kroner er også penger
Det er ingen dyr maskin dette, til 2590 kroner, men problemet til HP Chromebook 11 er at den nå må konkurrere mot en haug Windows-maskiner i samme prissegment - maskiner som har bedre ytelse og fullblods Windows, med mer lagringsplass og så videre.
Toshibas Chromebook CB 30 koster bare hundre kroner mer, og har mye bedre ytelse takket være en Intel Celeron 2955U (Haswell) CPU.
Den har også en større skjerm:
13,3".
Chromebook 11 har en prosessorarkitektur som opprinnelig var laget til telefoner og nettbrett.
Mange er ikke så glade i Windows 8-startmenyen, og det skal sies at Chrome OS er så simpelt at det er umulig ikke å finne frem, men den har for mange svakheter til at dette veier opp.
Kan rammes av glemt-i-skuffen-syndromet
Å kjøpe noe bare fordi det er billig er aldri noen god idè.
Å angre et kjøp er ingen god følelse.
Man bør vite hva man får.
Vi kan ikke med god samvittighet påstå at HP Chromebook 11 gir den beste surfeopplevelsen kontra en Windows-maskin i samme prisklasse, eller et nettbrett til samme pris.
Men siden den har tastatur, og alle Google-tjenestene du måtte ønske, kan den være å foretrekke som en svært enkel kontormaskin for lette oppgaver som epost, lynmeldinger og regneark.
Kjøper du den for andre grunner enn dette, vil vi påstå at den ikke kommer til å glede deg ved bruk.
Men dette er smart:
En kjekk ting med HP Chromebook 11 er at den lades med microUSB-kabel; med andre ord samme type ladekabel som mange allerede bruker til mobiltelefoner og nettbrett, slik at du kun trenger én lader på ferie.
Og – om du bruker en lader med for lite futt i, varsler maskinen at den kanskje ikke lades mens den er i bruk.
Rent og pent
Det finnes ingen avanserte berøringsgester, men man kan selvsagt bla i nettsider med to fingre.
Høyreklikksmenyen får du frem ved å trykke to finger ned på styreflaten samtidig.
Chrome OS er navnet på operativsystemet, men dette er som å bruke Chrome nettleseren på en vanlige bærbar - du vil derfor kjenne deg igjen på sekundet om du har brukt Chrome tidligere.
Et plusspoeng.
Heldigvis er Chrome OS lettere å bruke for for de aller fleste enn netbooks med Linux, fordi alle kjenner Googles tjenester, og fordi det eneste man bruker denne maskinen til er akkurat disse.
Også en fin ting.
En netbook med et annet navn
Husker du de de billige netbook-maskinene fra før iPad kom, og dominerte nettbrett-markedet, og satte en stopper for disse billige plastmaskinene?
Denne Chromebooken er en netbook med tanke på ytelse og byggkvalitet.
Forskjellen er at den har Googles OS og tjenester ombord, noe som for mange gjør den enklere å bruke enn netbooks med Linux, men likevel kommer den ikke helt i mål da ytelsen er akkurat litt for dårlig.
Det er en grunn til at netbooken forsvant:
Interessen falt lynkjapt når kundene fant ut at det var bedre alternativer å finne i samme prissegment, og ikke minst langt mer elegante surfeopplevelser.
Heldigvis finnes det kraftigere Chromebooks på markedet som vi heller vil anbefale om du vil ha en PC av denne typen, for eksempel CB30 fra Toshiba.
HP Chromebook 11-2081no
| 0
|
200358
|
Konklusjon & karakter
Prisen er fremdeles litt stiv.
Bortsett fra det er det fint lite å trekke her.
Tilhører du den gruppen som kommer til å koble PCen til TVen, liker å vise digitale bilder og spille dataspill i stuen?
Da er det definitivt en LCD-TV du skal ha, og øverst på toppen er det nå 9830-serien som står.
Bildekvaliteten er god, men det som virkelig gjør at den rister av seg konkurrentene er nok den enorme dybden i bildet.
Når TVen i tillegg er full av innganger, har en oppløsning som ligger lysår foran konkurrentene i samme prisklasse, og hele pakken oser kvalitet - ja da e det ikke mye å klage over.
For dyr?
Spørsmålet som gjenstår da er selvsagt om du liker designet og svelger prisen, som godt kunne vært noen tusenlapper lavere.
For mange vil naturlig nok prisen ha mye å si, og her vil nok V-serien fra Sony ha en fordel da den ligger noen tusenlapper under.
Kvalitetsmessig er det kun Samsungs EISA-vinner vi ikke har fått testet hittil i høst, og forhåpentligvis klarer Samsung å levere snart.
Inntil videre er det imidlertid ingen tvil:
Vår favoritt i LCD-klassen er denne Philipsen.
Oppgitte spesifikasjoner:
37-tommer, oppløsning er 1920 x 1080p, Lysstyrke: 550 cd/m², dynamisk kontrast 5000:1, responstid 6ms, betraktningsvinkel 176 grader.
Innganger bak: 3 scart (2 med RGB), komponent, DVI og HDMI med HDCP, Audio ut, digital-lyd ut, digital-lyd inn
Innganger på siden: S-video, video, hodetelefon, 2 stk USB 2.0, og minnekortinngang.
Minnekortinngangen takler disse kortene:
Compact Flash, Memory Stick, Microdrive, MMC, Secure Digital, og Smart Media.
| 1
|
200359
|
LG W1
Hva har bredskjerm på 17,1 tommer, er mørkeblå og veier litt over tre kilo?
Jo, et nerdete blåbær.
Eller W1, en bærbar PC fra LG.
Vi godtar begge svarene.
LG har i høst oppdatert flere av sine modeller med Core 2 Duo-prosessorer, og i tillegg en god nyhet for de som liker både størrelse og portabilitet.
W1 er nemlig i følge selskapet selv verdens letteste bærbare med 17,1 tommers bredskjerm.
Og jo, den er lettere enn hva vi har vært borti av 17-tommere, kun litt over over tre kilo tung (eller lett) går den inn i samme vektklasse som mange 15,4" bærbare.
LES OGSÅ:
Stor og slank, med fullt numerisk tastatur.
Fulle spesifikasjoner:
Intel Core 2 Duo T7200 @ 2,0 GHz 17,1" skjerm (1680 x 1050 piksler) 2 GB DDR2-minne 160 GB harddisk (5400 rpm)
ATI Mobility Radeon X1600 grafikkort (256 MB RAM) 54 Mbps WLAN (a/b/g) og blåtann Gigabit LAN + modem Lyd inn, analog/digital lyd ut 4 x USB 1 PCMCIA kortplass 5-i-1 kortleser for xD, SD, MMC, MS og MS PRO VGA og S-Video ut Windows XP Media Center Edition Dimensjoner (B/D/H): 39,2 x 27,5 x 3,1 cm Vekt 3,15 kilo Pris: ca. 19.500 inkl. mva.
Konstruksjon
Med en skjerm på 17,1 tommer sier det seg selv at PCen er stor, men til gjengjeld er den altså både lett og slank.
Skjermen har for øvrig kontrastbelegg og er meget god, selv om innsynsvinkelen ikke er noe utover det vi vanligvis finner på bærbare.
Oppløsningen er på 1680 x 1050 piksler, noe som egentlig passer bra på en skjerm i denne størrelsen.
Konstruksjonsmessig er det egentlig ikke så mye å utsette på W1.
Den er slett ikke dum å se på, er passe rund i kantene og både lokket og resten av maskinen virker fast og solid.
Skal vi pirke på noe kan det være at lokket er litt hardt hengslet, men det blir altså bare pirk.
I det hele tatt er det en kvalitetsfølelse over denne bærbare.
Tastaturet er helt greit i bruk, men taster som enter og mellomrom kan bråke litt dersom du vanligvis skriver hardt.
Og Fn-tasten sitter på feil sted, vi vil nemlig ha ctrl rett under shift, som det er på "vanlige" tastaturer...
Eksemplaret vi testet ble sendt over fra broderfolket, og har derfor ikke norsk tastatur.
Trouchpaden er i bredformat, følsom og god med skrollefelt både horisontalt og vertikalt.
Over tastaturet finner vi, foruten av/på, knapper som kontrollerer lydvolumet, og snarveier for start av Media Center og LG Dolby Home Theater.
Denne bærbare PCen har nemlig en påkostet lyd-del, men da snakker vi ikke om de innebygde høyttalerene som er diskret plassert i fronten.
Saken er at W1 støtter S/PDIF (digital lydoverføring) og en liten haug Dolby-teknologier som skal gi deg en bedre lydopplevelse.
Tilkoblingene på maskinen er plassert bak og på begge sider.
I front er det en IR-mottager i tillegg til høyttalerne.
Det følger faktisk også med en fjernkontroll.
På høyre side finner vi to minijacker for lyd ut og inn, nok en infrarød sender, FireWire, DVD-brenner, 2x USB og plass for kensingtonlås.
Venstre: VGA-ut, en god gammeldags parallellport (bak lokket), plass for PCMCIA-kort og minnekortleseren.
Vamluften kommer også ut her.
Bak er det S-Video ut, linjeinngang for lyd, modem, LAN, 2x USB og inntak for strøm.
Vårt svenske testeksemplar har også et TV-kort (for digitalt bakkenett - DVB-T), men det vil ikke finnes på den norske modellen.
På undersiden er det for øvrig en docking-kontakt.
Nok kraft
Ytelsen er upåklagelig.
Prosessoren er Intels Core 2 Duo T7200 på 2,0 GHz, og burde være mer enn nok for vanlige dødelige.
I tillegg har den 2 GB med minne og ATI Mobility X1600 grafikk.
Det finnes klart bedre grafikkkort i handelen, men dette vil holde til de fleste nyere spill, om enn ikke alltid med de råeste innstillingene.
Vi har ikke testet så mange bærbare med 17-tommers skjermer i det siste, men vi har sammenlignet med Dell XPS M1710 vi testet tidligere i år, som jo var en rå maskin.
Ingen store forskjeller i ytelse på prosessorene.
Måltall i sekunder, lavere er bedre.
Høyere poengsum er bedre:
Dell-maskinen har et langt kraftigere grafikkort, noe som gjenspeiles kraftig i totalsummen.
I PCMark04, som legger mindre vekt på grafikk, stakk W1 av med seieren.
Batterilevetiden ble målt til litt under tre timer i Batterymark - et godt resultat tatt i betraktning størrelsen på skjermen og maskinens lave vekt.
Batterilevetid i minutter.
Heller ikke her noen spesielt stor forskjell på de to 17-tommers bærbare.
Stille på kommando
W1 er en nokså støysvak bærbar, kun i rolige rom er du klar over at den står på.
Viftene spinner selvfølgelig opp under belastning, men LG har en spesiell løsning på lur når det gjelder støy.
Maskinen har nemlig tre modi på viftekontrollen: normal, cool og silent.
Normal er... vel, normal modus, som spinner opp vifta når maskinen blir varm.
Cool prioriterer kjøling.
Kort sagt, terskelen for at vifta skal sette i gang senkes slik at PCen holder seg kaldere, for den som mener normal modus ikke er god nok.
Men den virkelige interessante modusen er silent.
Under belastning spinner ikke vifta opp til noe mer enn en gitt punkt som er ganske så støysvakt.
Blir maskinen varm senkes i stedet ytelsen for å unngå overoppheting.
Oppsummering
LG W1 er det vanskelig å si noe direkte negativt om.
Det er selvfølgelig noe småplukk som tastaturet, spillegale ville nok ha ønsket seg et enda bedre grafikkort, DVI-ut i stedet for VGA hadde vært kjekt osv, men i det store og hele imponerer LG med denne modellen.
Lav vekt og en slank linje, flott skjerm, god ytelse og lyd pluss lavt støynivå.
Denne PCen passer til nesten all slags bruk.
Men for å kunne bli eier av verdens letteste bærbare PC med 17,1-tommers bredskjem må du bla opp neste tjue tusenlapper når den faktisk er i butikkene her i Norge, noe LG håper skal skje før jul.
Så er du på jakt etter en god allrounder med stor skjerm og lav vekt er kanskje det lureste å tipse nissen om denne modellen.
Hvis du har vært snill nok i år da.
| 1
|
200363
|
Eva Trio oppvaskstativ til stettglass
Hjelpemiddel som kan hindre knuste vinglass.
Men ser det lurere ut enn det er?
For en tid tilbake lot vi oss lokke av bildene som viste en smart løsning for å holde vinglassene på plass i oppvaskmaskinen, noenlunde knusesikkert.
Tether - Save Your Stemware, er navnet på dette settet med holdere i silikon som kan festes til maskinens kurver.
Nå har vi kommet over en annen løsning, fra en produsent flere er kjent med her hjemme.
Eva Solo har i sin Eva Trio-serie kommet med et sammenleggbart oppvaskstativ til vinglass, som skal passe i alle normale oppvaskmaskiner.
Vi har prøvd stativet i flere runder, og funnet at det holder glassene fint og sikkert på plass.
Men det har en vesentlig mangel:
Glassene våre blir ikke helt rene.
Tar mye plass
Stativet er lett å plassere i maskinen, så lenge du planlegger for dette i forkant.
Det tar nemlig ganske mye plass - i praksis halve kurven.
Men har du først plassert det, og kun skal benytte det til et par glass, får du greit plassert andre kopper og kar under stativet der glassene ikke trenger rom.
I vårt tilfelle er glassene som skal i vask en norsk designklassiker, Tangen fra Hadeland Glassverk.
Dette er glass som produsenten selv sier tåler oppvaskmaskin, og som vi alltid vasker i maskinen etter bruk.
Noen ganger med knust glass som resultat, som regel på grunn av litt for tett plassering i maskinen.
Glassene plasseres vanligvis på skrå i øverste kurv, og blir vanligvis greit rene, om ikke vi setter dem for skrått.
Lei av å knuse glassene i maskin?
Disse kommer med egen knusegaranti
Høyere glass bør gå greit
Stativet vi tester kan romme flere typer glass.
Våre testglass har relativt kraftig stett, men er ikke spesielt høye.
I stativet fra Eva Solo smetter glassene greit inn i holderen, og har godt med luft på undersiden.
Høyere glass bør dermed også kunne passere.
Flere enn fire stettglass av vinstørrelse får du ikke plass til, så det blir mange runder i maskinen om det er Det Store Selskapet du skal gjøre rent etter.
Gode råd:
Slik unngår du at glassene sitter fast i hverandre i kjøkenskapet, og vasketips for glass i oppvaskmaskinen.
Men ble de rene?
Som vi antyder ovenfor er stativet lett å bruke, men det har en opplagt svakhet.
De fleste stettglass har buet bunn, som sørger for at de står støtt på bordet.
Vanligvis vasker vi altså glassene plassert lett på skrå i maskinen, og vannet renner ut av bunnen, og etterlater et rent glass.
I stativet henger glassene helt rett, med det resultatet at det samler seg en dam av vaskevann under bunnen av foten på hvert glass.
Resultatet er at glasset ikke blir rent under foten, samt at vi må tørke vaskevannrester av glasset etter at vi tar det ut av stativet.
Så ville vi kjøpt dette produktet?
Nei, ikke for å vaske glassene i vår husstand i alle fall.
Blir ikke oppvasken helt ren?
Tette spylearmer kan gi skitten oppvask
| 0
|
200364
|
OCZ Vector 150 240 GB
OCZ har lansert en helt ny SSD som tåler mye mer skriving.
Vector-serien er flaggskipet for OCZ sine SSD-er i konsumentmarkedet, og profileres både med ekstremt høy ytelse og pålitelighet.
Nå har selskapet lansert med en ny serie med enda bedre spesifikasjoner.
Serien heter Vector 150 og er i det ytre svært lik forgjengeren, men det har blitt gjort en rekke forbedringer på innsiden:
Minnemodulene er basert på 19-nanometers NAND-kretserSkrivekapasiteten er økt til 50 GB per dag i fem årEgenutviklet Barefoot kontrollbrikkeHåndterer både komprimerbare og ikke-komprimerbare data med samme hastighetVidereutviklede verktøy for administrasjon av NAND-cellene for dynamisk allokering av lagringskapasitetenBuntet med Acronis True Image kloneprogramvare for enkel oppgradering fra harddiskSlank aluminiumskonstruksjon med byggehøyde på 7 millimeter, passer i slanke bærbare maskiner.
I pakken
SSD-en leveres i pakke med adapter til 3,5-tommers brønn i stasjonær PC, inkludert skruer.
I tillegg kommer en lisens til Acronis True Image som kan brukes til å ta komplett backup og/eller klone disker og SSD-er, men selve programvaren må du laste ned selv.
Kapasiteten er på 240 GB, minnemodulene er basert på MLC og tilkoblingen er SATA III (6 Gbps).
Strømforbruket er oppgitt til 0,55W i hvilemodus og 2,50W i aktivitet.
Det finnes også 120 GB og 480 GB utgaver av Vector 150.
Ytelsen er til en viss grad avhengig av kapasiteten, det gjelder først og fremst Steady State IOPS, som blir vesentlig lavere på 120 GB modellen.
Det er oppgitt 12 000 IOPS for denne, mens 240 GB er oppgitt til 21 000 IOPS og 480 GB til 26 000 IOPS.
Øvrige parametre har mindre forskjeller.
Ytelse
Vi kjørte våre standardtester og fikk følgende resultater:
Konklusjon
Vector leverer helt i klasse med de tidligere toppmodellene fra OCZ, i noen sammenhenger et lite hakk over.
Sammenlignet med andre produsenter holder den også stand som blant de beste.
Skal hastighetene økes vesentlig må man over på et annet grensesnitt enn SATA, som vi ser i nyere bærbare og på nye hovedkort hvor det er implementert PCIe-baserte lagringsløsninger for systemdisken.
Den beste egenskapen er skrivekapasiteten på 50 GB per dag uten reduksjon i ytelse.
Om du skal velge denne eller andre SSD-er med sammenlignbar ytelse og kapasitet kan fort bli et spørsmål om pris.
Vector 150 240 GB er på vei ut i markedet med en pris rundt 1850 kroner, som er litt høyere enn mange av alternativene.
Når den kommer i salg hos flere blir det spennende å se på prisutviklingen.
| 1
|
200365
|
WD MyCloud
En NAS som fungerer som din egen nettsky - og vel så det.
Det selges ikke så mange PC-er lenger, og i hvert fall ikke stasjonære.
I tillegg overtar SSD mer og mer av markedet for lagring på bærbare og andre kompakte datamaskiner.
Og hva blir konsekvensene av denne utviklingen for harddiskprodusentene?
De selger langt færre harddisker, naturlig nok.
Men hvordan håndterer folk sine data?
Western Digital har gjort en undersøkelse som viser at nordmenn lagrer data i et "digitalt kaos".
Verstingene har spredt dokumenter, bilder, videoer og annet på opptil 22 steder, kom det fram i undersøkelsen.
–
Vi har oppdaget at nordmenn har videoer, bilder og dokumenter spredt utover en mengde elektroniske enheter i huset.
Dette varierer fra blant annet SD-kort til kamera, PC-er, nettbrett og spillkonsoller til digitalkameraer og smarttelefoner.
Resultatet er at man mister oversikt over viktige bilder og filer.
Når man så ønsker å hente fram og vise for eksempel bildene fra siste dåp i familien så husker man ikke hvor disse ligger, sier Daniel Mauerhofer, PR-sjef i Western Digital.
Heller ikke sikkerhetskopiering er noe som står øverst på listen over daglige gjøremål hos folk flest.
6,4 prosent skjønner ikke hvorfor, 19 prosent skjønner ikke hvordan, 13 prosent synes det tar for mye tid og 10 prosent synes det er for mye styr og dropper det.
Men behovet for lagring er likevel absolutt til stede, og ikke minst for delt lagring og sikkerhetskopier.
Derfor ser vi at harddiskprodusentene tilbyr NAS-løsninger for de tusen hjem, som en konkurrent til skytjenester.
WD MyCloud
I tråd med funnene om forbrukernes forhold til å lagre data på en trygg måte, så må vi si at WD MyCloud er et lavterskeltilbud.
Den består av selve MyCloud-enheten med en harddisk på et antall Terabyte, strømforsyning, nettverkskabel og en kort, illustrert brukerveildning.
Kabinettet er laget for å stå oppreist.
Tidligere varianter av denne konstruksjonen ble kalt MyBook, vi testet USB 2.0-utgaven mot FireWire-utgaven i 2007.
I kabinettet sitter det en disk fra WD Red-serien, som vi har testet tidligere.
Denne kommer i 2TB, 3TB eller 4TB kapasitet.
Har du en ruter og en datamaskin fra før er det bare å koble den til med nettverkskabel, sette strømforsyningen i kontakten og plugge i strømledningen.
Det er ingen bryter for å slå den på eller av.
Så venter du litt til den har startet opp, det tar ikke lang tid.
Deretter er den i prinsippet klar til bruk, og dukker opp i oversikten over enheter på nettverket ditt.
Dobbeltklikker du på den dukker det opp ferdige mapper hvor data kan lagres ved å dra og slippe.
Bare det å lagre eksternt er et stort skritt framover i forhold til å lagre data på den eneste (system)disken i en bærbar, som blir transportert rundt omkring.
Men MyCloud har mer å by på.
Kikker du i brukerveiledningen finner du lenken til den tilhørende nettsiden.
Der laster du ned programvare til PC-en som åpner for flere muligheter.
Når du kjører programvaren kommer du gjennom disse trinnene i installasjonen:
Da kan du opprette flere brukere som har hver sine områder på MyCloud, og sette opp en epostadresse for tilgang til filene fra internett.
Installasjonen lager også tre snarveier:
Den venstre av disse over åpner konfigurasjonsmenyen, du kan se de viktigste skjermbildene her:
Slik ser skjermbildene ut fra appen for iOS:
Så hva kan du bruke WD MyCloud til?
Poenget med en NAS er stor felles lagringsplass og tilgjengelighet.
Som kjent er den mest utbredte årsaken til rot at ting ikke har sin egen plass.
Dermed er man langt på vei mot en løsning på problemet med data som befinner seg på mange forskjellige steder.
Men hvordan de forskjellige brukerne kan disiplineres til å lagre data på en NAS krever likevel en pedagogisk framgangsmåte.
Noe kan automatiseres, men det krever at noen legger til rette for dette.
Med styreprogramvaren og apper som kan lastes kan mange av disse utfordringene løses, men det avhenger igjen av den enkelte bruker:
At de "riktige" appene på mobile enheter brukes, at bilder fra kameraer lagres til definerte mapper, at skolearbeide og korrespondanse, kvitteringer og tilbud osv.
lagres på MyCloud og ikke på interne lagring.
Mulighetene ligger der, og med litt innsats kan felles lagring og ekstern tilgang legges til rette.
Ytelse?
Vi målte ytelsen med våre to standardprogrammer og fikk svært gode resultater:
Sammenligner vi med den konkurrerende løsningen fra Seagate som vi har testet tidligere, finner vi at ytelsen ligger litt over.
Sammenligner vi med ZyXels løsning med to disker i RAID ser vi at WD ligger litt under, som man kan forvente.
Konklusjon
WD MyCloud er svært enkel å komme i gang med og byr på gode muligheter for å organisere felles lagring, både på lokalnettet hjemme og via mobile enheter via internett.
Tilgang er tilsvarende enkel ved hjelp av enkle apper.
Ytelsen er det heller ikke noe å si på, sammenlignet med andre NAS-enheter i samme prisklasse.
Prismessig ligger den også der den skal.
MyCloud kommer med 2 TB, 3 TB eller 4 TB kapasitet.
WD My Cloud 2TB
| 1
|
200367
|
Freelancer
Det er langt mellom romeventyr for tiden.
Heldigvis er den etterlengtede Freelancer blant de bedre spillene i sjangeren - men kanskje ikke alt vi hadde håpet på.
Skikkelige romspill er ikke noe vi ser ofte.
Det har egentlig ikke kommet noen nevneverdige romeventyr siden Starlancer (forløperen til Freelancer) og Tachyon dukket opp i år 2000.
LES OGSÅ:
Selve Freelancer har vært under utvikling i mange år, og er hjertebarnet til Chris Roberts, mannen bak Wing Commander-spillene.
Roberts forlot riktignok
Freelancer-teamet etter hvert, men utviklingen fortsatte.
Etter mange utsettelser og litt reduserte mål, er Freelancer endelig på plass.
Ikke den revolusjonen vi ventet på, men uten tvil et meget solid spill.
Et helt univers
I Freelancer møter vi en mann ved navn Edison Trent, som befinner seg om bord i en romstasjon.
Denne blir plutselig angrepet av ukjente gjerningsmenn, og ødelagt.
Trent kommer seg unna, men mister en større sum penger, så den eneste løsningen er å finne en jobb.
Slik begynner ditt liv som frilans-rompilot, og det dreier seg om å ta oppdrag for diverse fraksjoner, tjene penger for å få tak i bedre utstyr samtidig som du prøver å finne ut hva som skjedde på romstasjonen som ble sprengt og hvem som står bak.
Denne beskrivelsen høres ganske grunn ut, men Freelancer har faktisk en temmelig kompetent historie, som plasserer enkeltpersoner i et univers som omfatter hundrevis av planeter, organisasjoner, fraksjoner og politiske krefter.
Når du ser på størrelsen på dette universet, skjønner du hvorfor det har tatt så lang tid å utvikle spillet.
Det er rett og slett enormt.
De forskjellige områdene i rommet er delt opp etter forskjellige land på jorden.
Vi har den britiske sektoren, den tyske, den amerikanske
og planeter innenfor hver sone er også oppkalt etter virkelige byer London, New York, Los Angeles, og så videre.
For å reise fra sted til sted, må du bruke såkalte tradelanes intergalaktiske motorveier som raskt tar deg fra sted til sted.
For eksempel
når du forlater en planet, finner du flere innganger til slike motorveier i bane rundt planeten.
Det er bare å klikke et symbol på skjermen, og skipet ditt dokker automatisk med motorveien, og begynner å suse bortover til målet.
Enkelt, raskt og effektivt.
For å opprettholde illusjonen av en levende verden, er rommet fullt av større og mindre skip som flyr fra sted til sted og passer sine egne saker.
Rundt større planeter er det mer trafikk enn på de største flyplassene vi kan tenke oss.
I tillegg kan du høre på radiosamtaler mellom skipene som ber om landingstillatelse eller blir skannet av politiet.
Plutselig kan du også havne midt i hektiske kamper
og disse kan du selv delta i, eller velge å ikke blande deg inn i og fly videre.
Det er denne friheten som imponerer oss.
Til slutt
selv om det er en historie som binder spillet sammen, er du hele tiden fri til å ta opp jobber for andre arbeidsgivere.
Selv når du er ferdig med hovedhistorien, kan du fortsette å fly rundt, utforske og tjene penger.
Derfor er det ikke urimelig å sammenligne Freelancer med tilsynelatende helt forskjellige spill, som Grand Theft Auto eller Morrowind.
Nydelig kontroll
En av Freelancers store fordeler er hvor enkelt og intuitivt det er å kontrollere det.
I motsetning til andre romspill, som knapt fungerer uten en joystick, er Freelancer designet med mus og tastatur i tankene.
Det er to måter å styre på i den ene modusen kan du rett og slett bevege musepekeren på skjermen og klikke på ikoner, markere skip og gi kommandoer, mens i den andre modusen har du direkte kontroll over skipet og våpnene.
Vi har sjeldent sett et så gjennomført grensesnitt.
Et lite vindu nederst til venstre viser alle objekter i nærheten skip, innganger til tradelanes, romskrot eller satellitter.
Du kan når som helst markere disse og be skipet ditt fly i denne retningen.
Øverst på skjermen finner vi ikoner som brukes til å gi forskjellige kommandoer.
Det hele fungerer rett og slett glimrende og tar kort tid å bli vant til.
Når du lander på de forskjellige planetene, havner du som regel på en romhavn, der du blir presentert med et utvalg muligheter.
Du kan kjøpe eller selge skip, utstyr og varer, og du kan besøke den lokale baren.
I barene kan du få informasjon, lese nyheter og, viktigst av alt, få jobber.
Problemer
Til tross for mange positive sider, har Freelancer også noen skuffelser å by på.
Først og fremst er spillet alt for repetitivt.
Oppdragene er stort sett ganske like fly dit, skyt fienden, fly tilbake.
Det finnes variasjoner, men ikke nok.
Vi savner også mer variasjon de gangene vi lander på planetenes overflate.
Siden alle planetene har de samme fasilitetene, blir det litt kjedelig når du entrer en nesten lik bar for tjuende gang.
I tillegg må vi høre på noen ganske stive samtaler med barens gjester før vi kan få vite noen rykter eller få annen informasjon.
Selv om alle planetene ser annerledes ut, blir de estetiske kvalitetene etter hvert lite interessante når du må klikke deg gjennom de samme menyene hver gang.
Mye stil
Spillets utseende er definitivt gjennomført.
Selv om grafikken ikke nødvendigvis er den mest avanserte (vi har sett skarpere teksturer og mer detaljerte modeller), er den likevel svært pen å se på.
Det er rett og slett klart at designerne av spillet er en talentfull gjeng, og de har skapt noen flotte skip, asteroidebelter, vakre planeter og romstasjoner.
Freelancer beviser at det ikke er nødvendig med den nyeste grafikkmotoren for å lage et pent spill
men samtidig ser vi at det kunne vært enda penere.
Det viktigste med Freelancer er hvordan den rett og slett virker gjennomtenkt og gjennomført.
Grensesnittet, grafikken, lyden og kontrollen
alt er på plass og alt fungerer stabilt.
Konklusjon
Opprinnelig skulle
Freelancer være et spill uten grenser, der du kunne være hvem du ville, jobbe for hvem du ville og utvikle deg hvordan du ville.
Denne friheten har etter hvert blitt begrenset, og spillet i dag lever ikke helt opp til det vi ventet oss.
Men likevel
du finner knapt et spill som har et så stort univers å by på, så mange planeter å fly til og så mange kamper å blande seg inn i.
Det er masse å gjøre i Freelancer, det spørs bare om du orker å småkjede deg gjennom noen av de mindre spennende oppdragene eller de repetitive sekvensene på planetenes overflater.
Alt i alt er Freelancer et vellykket spill.
Enkel å sette seg inn i, involverende og stilig.
Romfantastene i dag har uansett ikke så mange alternativer å velge mellom, så da kan du like gjerne gå for Freelancer.
| 1
|
200368
|
Synology DiskStation 212
NAS med mange muligheter.
Synology er store på NAS i alle varianter og fasonger.
De tilbyr alt fra små bokser til en enkelt disk for privat bruk opp til rack-løsninger for bedrifter med opptil 36 disker.
Vårt testeksemplar ligger i den nedre enden av skalaen med støtte for to interne disker og med 2 USB 3.0 porter for videre utbygging.
Synology sine NAS-enheter kjører DSM – Disk Station Manager – et styringsprogram som har utviklet seg til å bli et omfattende operativsystem med et stort tjenestetilbud.
Vi testet med siste versjon DSM 4.0-2198.
DS212
Selve enheten er i sort plast og veier ikke stort.
Men utførelsen virker likevel solid, og mekanismen til disk-skuffene er fast og fin.
Lokket foran diskene er løst, og sitter fast med friksjon fra gummiknotter.
Det er derfor lett å ta av og på, men sitter tilstrekkelig fast under bruk.
Skuffene til diskene er også av plast, og kan huse enten 3,5-tommers disker eller 2,5-tommers.
3,5-tommers disker festes fra siden med spesialskruer som går gjennom gummiforinger.
Dette demper vibrasjoner og gir lavere støy.
2,5-tommers disker festes fra undersiden med vanlige skruer.
Oppsett
Når man kjøper en NAS og monterer disker selv må man installere operativsystem og formatere og sette opp alt selv før man kan bruke den til å lagre filer.
Du kan altså ikke sette inn disker som det allerede er lagret data på, diskene blir slettet i prosessen.
Installasjonen er rimelig grei, den foregår fra en PC tilkoblet det samme nettverket, og begynner naturlig nok med å finne NAS-enheten.
Et kontrollpanel for styring blir også installert på denne PC-en.
Deretter er det en tildels møysommelig prosess som må gjennomføres, med klargjøring, formattering, installasjon og formatering av lagringsplassen.
Er det snakk om to store disker er det mye annet man kan gjøre i mellomtiden ...
Etter at denne prosessen er ferdig presenteres du for et grensesnitt i nettleseren, som ser ut som skrivebordet på en datamaskin, med ikoner for forskjellige programmer.
Først da kan du gå i gang med å konfigurere NAS-en, med oppsett av brukere, lagringsvolumer og mapper, tjenester for mediehåndtering, nedlasting, tilgang fra Internett og så videre.
Ytelse
I første omgang var vi interessert i å teste ytelsen, og satte derfor i en Intel 520 SSD for at ikke lagringsmediet skulle ha noen innvirkning på prestasjonene.
Koblet til vårt hjemlige Gigabit nettverk med en enkel Cisco svitsj og Linksys/Cisco ruter var ytelsen praktisk talt identisk med Netgear sin ReadyNAS som vi testet nylig
Foreløpig konklusjon
Synology DS212 er en praktisk og smart konstruksjon med mange muligheter.
Ytelsen er utmerket i en hjemmenettsammenheng og det er enkelt for en middels erfaren PC-bruker å sette den opp til nytte for hele familien eller arbeidsgruppen.
Synology DiskStation DS212
| 1
|
200374
|
Samsung D600
MOBILTEST:
Samsung D600 er oppfølgeren til det som ble kåret til verdens beste mobil i 2005.
Men har Samsung klart å putte nok snacks i denne mobilen til å imponere vår tester?
For det er ikke tvil om at fjorårets Samsung D500, som ble kåret til beste mobil under 3GSM World Congress i Cannes i februar, var en imponerende telefon.
Den klarte å kombinere teknisk funksjonalitet med flott design og en ganske bra pris.
Samsung fortsetter med den samme suksessoppskriften på årets D600-modell.
Med de betydelige oppgraderingene man finner i denne telefonen kan det (før man går i detalj) se ut til at koreanerne vil klare kunststykket å gå av med seieren to år på rad.
Eller?
Merkelig plassering
Blant annet er kameraet på 1,3 megapiksler blitt oppgradert til 2 megapiksler.
Problemet er imidlertid at kvaliteten har sunket litt.
For der D500 var best i klassen er både Nokia N90 og Sony Ericsson K750i bedre 2-megapikselmobiler enn D600.
Sistnevnte mangler også en del av de ekstra kamerafunksjonene som N90 og K750i er utstyrt med, og at D600 har verken autofokus eller makromodus er et minus.
Mest positivt i forbindelse med kameraet er videofunksjonen, som kan ta opp film i oppløsningen 352 x 288 punkter.
Kvaliteten er sammenlignbar med det vi finner i Nokias N-series-mobiler og i flere andre toppmobiler.
Veldig positivt at flere av de litt dyrere mobiltelefonene nå faktisk kan ta opp video som det går an å se på.
Et problem med kameraet på D600 er at Samsung har flyttet det slik at det ikke lenger er skjult når skyvemobilen er lukket.
Riktignok slipper man da å åpne mobilen for å ta bilder, noe som for så vidt forenkler hele kameraprosessen.
Problemer er at linsen har lettere for å bli skadet, spesielt siden den ikke har noe linsedeksel.
Enda mer irriterende er det at denne plasseringen gjør at man nå faktisk må anstrenge seg for å ikke plassere fingeren foran kameralinsen.
Merkelig at Samsung ikke har merket dette i designprosessen.
Fabelaktig skjerm
Sannsynligvis har de gjort dette for å få plass til den nye og langt bedre skjermen som D600 har blitt utstyrt med.
Vi snakker 240 x 320 punkter og 262 000 farger.
En fryd for øyet og et punkt der man virkelig skiller de gode mobilene fra de litt dårligere.
Her kommer vi også inn på menysystemet til Samsung, som riktignok alltid har vært lekkert.
Men det ser bedre ut enn noensinne, og det har virkelig tatt i bruk de mulighetene den fabelaktige skjermen gir.
Allikevel må vi si at det til tider kan være litt mange menyvalg man må gjennom og at brukervennligheten ikke er like god som på for eksempel Sony Ericssons og Nokias mobiler.
En annen høne vi har å plukke med Samsung er i forhold til at man ikke automatisk får stor bokstav etter punktum når man skriver tekstmeldinger.
Selvsagt en bagatell og ikke noe vi trekker for i totalvurderingen, men uansett irriterende for oss som bryr oss om dette.
Kobles på TV-en
Etter hvert som multimediefunksjonene på mobilene blir bedre og bedre blir det også viktigere å kunne vise frem det man har av innhold til andre.
I så måte er Samsung D600 suveren.
For denne kan kobles direkte på TV-en.
Det følger nemlig med en kabel som gjør at man kan vise bildene og filmene man har tatt med denne mobilen på en ekstern skjerm.
Men det er ikke bare slikt som kan vises frem.
Alt annet man ser på mobilskjermen kan også ses på TV-en.
Det betyr at man blant annet kan spille mobilspill via TV-en (for de som kan ha lyst til det).
Via programmet Pixel Viewer kan man også åpne Office-dokumenter via mobilen.
Slik kan man faktisk ta med seg PowerPoint-presentasjonene på mobilen og slippe å drasse med seg den bærbare PC-en i møter.
Eneste utfordring er at all navigering foregår via mobilen og at den medfølgende TV-kabelen er litt i korteste laget.
Som en mobiltelefon med slike muligheter er det bra at den er utstyrt med 80 megabyte internminne.
Nok til at man får inn det mest essensielle direkte på mobilen.
I tillegg har den støtte for minnekort (TransFlash) slik at man kan bygge ut minne, hvis man for eksempel også vil benytte mobilen som en MP3-spiller.
Hva med dataoverføring?
Alt dette gjør Samsung D600 til et godt alternativ for forretningsbrukeren.
Overraskende nok hadde imidlertid ikke den modellen vi testet støtte for hverken 3G eller EDGE.
Det gjør den i prinsippet ubrukelig i forhold til overføring av data eller mobilsurfing.
Nå kommer denne telefonen også i en D600E-versjon med EDGE.
Ut fra prisen hos en rekke nettbutikker virker det derimot ikke som om det er noen prisforskjell på de to versjonene.
Hvis det faktisk er tilfelle bør de fleste holde seg langt unna den uten EDGE.
I 2006 bør man nemlig ha mer enn vanlig GPRS-hastighet, spesielt på de litt dyrere modellene som appellerer til forretningsbrukerne.
Kvalitet og eksklusivitet
Alt i alt er Samsung D600 en genial liten telefon, ikke minst på grunn av designet.
For i tillegg til å ha fått plass til mye teknologi på relativt liten plass, i en funksjonell pakke, er denne mobilen veldig lekker.
Den formelig lyser kvalitet og eksklusivitet.
Vi tviler nok på at Samsung D600 kommer til å bli kåret til beste mobiltelefon i 2005 på neste års 3GSM World Congress.
Til det har den et par litt skuffende mangler som gjør at den ikke når helt opp.
Allikevel er det hevet over enhver tvil at koreanske Samsung har nok en suksess på sine hender.
| 1
|
200375
|
TEST:Ny Audi A3
Det er gått ni år siden første gang vi testet forrige A3.
Nå er en helt ny generasjon på plass.
Er forbedringen stor nok?
Forrige generasjon
A3 hadde et usedvanlig langt liv med sine ni år i markedet.
Men det betyr ikke at forandringene oppleves radikale når det nå kommer en helt ny utgave.
Likevel er den nettopp helt ny, og ikke bare en oppdatering.
Men i stedet for et radikalt brudd med forgjengeren, har man her valgt å gå for en mer gradvis forbedring – på en lang rekke punkter.
Det er altså ingen tvil om at dette har blitt en klart bedre og mer moderne bil.
Men det må den også være, for konkurrentene er sultne som aldri før, og de fremstår på sin side som nettopp radikalt nye.
Da snakker vi først og fremst om Mercedes A-klasse som har blitt en helt annen type bil, mens Volvo V40 i praksis er en helt ny modelltype for Volvo.
BMW 1-serie forandret seg ikke så voldsomt da dagens utgave kom, men det er en bil som er bygget ganske annerledes enn de tre andre nevnt her.
Sportback kommer snart
Foreløpig er det tredørs-versjonen som gjelder, men det åpnes nå denne måneden opp for bestilling også av Sportback-utgaven med fem dører.
Den går i produksjon mot slutten av vinteren og kommer ikke lenge etter til Norge.
Det er den som i all hovedsak vil stå for salget i Norge.
Motorer
A3 kommer med et bredt motorutvalg, fra 105 til 184 hester.
Mer om dette kan du lese i lanseringssaken vår her.
Ikke alle har kommet til Norge ennå, og vi har kjørt den bensinmotoren som er først ute, nemlig 1,4 TFSI med 122 hester.
Denne koster fra 282.000 kroner, og vi kjørte den med manuelt gir.
Sprek og lett
Turbomotoren oppfører seg eksemplarisk i bilen og gir overraskende gode ytelser i forhold til effekten.
Riktignok er dreiemomentet 200 newtonmeter hele veien mellom 1.400 og 4.000 omdreininger, men bilen er likevel overraskende sprek.
0-100 går på 9,3 sekunder, noe som gjør at den føles rask også isolert sett uten henblikk til den relativt lave effekten.
Noe av grunnen er også at bilen har blitt rundt 80 kilo lettere enn forgjengeren.
Vår testbil var oppgitt til å veie bare 1.175 kilo, hvilket er meget bra.
Forbruket ligger på 0,52 liter per mil og CO2-utslippet er 120 gram.
Det er relativt gode tall, og vi opplevde at motoren brukte lite også i praksis.
Den største ulempen med denne motoren er at den nye 1,4-literen med sylinderkutt og 140 hester bare er om lag 15.000 kroner dyrere, og den bruker mindre drivstoff.
Dette er en meget sterk, gjerrig og avansert motor som kan være verdt de ekstra tusenlappene.
Gode kjøreegenskaper
Kjøreopplevelsen for øvrig er omtrent som forventet, og det betyr høyt nivå på både kjøreegenskaper og komfort.
Vi kjørte Ambition-utgaven som har et litt sportsligere understell og 17-tommers hjul.
Denne opptrer relativt sportslig gjennom svingene, uten å ha helt den samme lekenheten som BMW 1-serie og Mini, for å nevne noen.
Men også sammenlignet med en 1-serie er dette en morsom bil.
Balansen er relativt tett opptil nøytral, og det er ikke så veldig mye understyring å spore her.
Det var ganske utfordrende føreforhold da vi testet bilen, og A3 opptrådde da forutsigbart og trygt.
Hvis du presser bilen helt til den slipper med hjulene, er bilen kontrollerbar.
Vi opplevde verken over- eller understyring som var mer markert enn man kan forvente når det tross alt er slutt på grepet.
Fin styring
I tillegg er styringen relativt rik på følelse, noe som gjør bilen lett å lese når det begynner å skorte på friksjonen.
Styringen kan sammen med gassresponsen stilles i flere forskjellige modi avhengig av hvor sportslig eller bedagelig innstilt du er – om du har valgt en utgave med Audi drive select-systemet.
Like stor
Utvendig er A3 ganske lik forgjengeren i størrelse, selv om den har blitt drøye centimeteren bredere.
Akselavstanden er økt med 23 millimeter, noe som skal gi bedre plass innvendig.
Det er mulig, men når det gjelder plass er det Sportback-utgaven som er interessant.
Det er ganske kronglete å komme seg inn i baksetet uten bakdører, selv om man sitter greit der når man først har kommet seg inn.
Bagasjerommet er for øvrig på 365 liter, ikke veldig stort, men akseptabelt.
Sportback-versjonen blir også noe større her.
Når det gjelder interiøret for øvrig er det som ventet preget av høy kvalitetsfølelse og gode betjeningsløsninger i førermiljøet.
Betjening av multimedieanlegget skjer fra knapper plassert bak girspaken.
I den øvre delen av midtkonsollen er det for det meste klimaanlegget som tar plass, slik at denne er ganske slank, litt som i lillebror A1.
Hva man foretrekker her er mest en smakssak, men det er praktisk å kunne betjene radio og navigasjon med hånda liggende fast på midtarmlenet.
Farlige konkurrenter
Premiumsegmentet av kompaktklassen er fullstendig fornyet i løpet av kort tid, og nivået har derfor blitt svært høyt.
Som nevnt har Audi valgt å gå for en litt mer subtil fornying enn noen av konkurrentene, og spørsmålet er om det er en ulempe i møte med konkurrenter som kanskje står litt mer ut i mengden.
Kanskje er dette A3s største svakhet, men samtidig er det en filosofi Audi har valgt på de fleste av modellene sine – uten at det virker som de har bommet med det.
En del av konkurrentene har kanskje også litt tydeligere satsningsfelt.
Volvo har sikkerhet, BMW har sportslig kjøreglede.
A3 er litt av alt og er en svært god pakke, men kanskje uten en like tydelig profil.
| 1
|
200379
|
AOC 23,6-tommers berøringsskjerm
Støtter hele berøringsrepertoaret til Windows 8.
AOC leverer nå to IPS-skjermer som støtter hele berøringsrepertoaret til Windows 8 til en listepris såvidt under 3000.
Og da snakker vi om 10-punkts støtte, slik at alle gester og fingerkombinasjoner fungerer optimalt.
MyTouchDisplays
For at dette skal fungere må skjermoverflatene være blanke og glatte, og selve enheten må være konstruert slik at den blir praktisk og behagelig i bruk.
En vanlig skjerm som står omtrent rett opp plassert bak et tastatur er en svært dårlig modell for hvordan berøringsbruk skal tilrettelegges.
MyTouchDisplays-modellene i 72-serien fra AOC har i tillegg en relativt ergonomisk løsning, som vi også har sett fra andre berøringsløsninger.
Det gode segmentet
Det er to skjermer i denne serien, den ene på 21,5 tommer og den andre på 23,6 tommer.
Begge har IPS-paneler med 178 graders betraktningsvinkler, noe som plasserer dem i det gode segmentet av skjermer generelt.
Vi har testet 23,6-tommeren.
Tilkoblinger
Skjermen har tilkoblinger i en brønn bak på skjermen, med to HDMI-innganger og en VGA-inngang.
I tillegg er det to USB 2.0-tilkoblinger og analoge minijacker for lyd fra PC og ut til hodetelefoner.
På siden er det tilkobling fra USB 3.0 inn fra PC, en USB 3.0 utgang og en gul USB 2.0 kontakt som gir ladestrøm selv om PC-en ikke er slått på.
For at berøringsstyring skal fungere må skjermen kobles til PC med en kabel fra USB 3.0-kontakten.
Kabelen følger med.
Det er ingen programvare som må installeres, dette er en del av Windows 8.x og det bare virker så snart man kobler til.
I bruk
Vi har tidligere testet andre skjermer fra AOC, og flere av disse har vært ekstremt tynne.
Men denne er helt i andre enden av skalaen:
Det er definitivt en av de tykkere LCD-skjermene vi har vært borti.
Den er faktisk like tykk som flere alt-i-ett PC-er:
23 millimeter på kantene og 40 millimeter på det tykkeste.
Vi ville tro at det hadde vært god plass til alle PC-komponentene inne i selve kabinettet.
Men den gir et svært stabilt og solid inntrykk, og ligger støtt på bordet.
For det er nettopp å ligge på bordet som er nøkkelen til behagelig berøringskontroll.
Vi snakker ikke om å ligge helt flatt, men den kan legges fra 15 til 57 grader bakover, helt trinnløst.
Små, myke gummiføtter under skjermkanten gjør at den ligger stødig på bordet.
Vi foretrekker helt klart den flateste posisjonen, men den kunne gjerne vært enda et par hakk flatere.
Den viktigste grunnen til det, er takbelysningen i rommet, som hvis du er uheldig reflekteres akkurat midt på skjermen.
Generelt problem
Dette er et generelt problem med alle berøringsskjermer:
De er alltid blanke og reflekterer godt.
Fingermerker er også et velkjent problem på alle blanke flater og denne skjermen er ikke noe unntak.
Her er faktisk alle flater, både skjermflaten, rammen rundt og baksiden speilblanke.
Det er bare selve kanten rundt og foten som er matt sølvfarget.
Skjermen kan også stilles i vanlig posisjon, da er det ofte mindre problemer med refleksjoner fra lyskilder i rommet.
Skjermen kan også festes i en VESA-holder, det er fire hull rett ovenfor tilkoblingene.
Super respons
Berøringsresponsen er utmerket, men helhetsopplevelsen er avhengig av maskinen skjermen kobles til.
En rask maskin og kjapp grafikkløsning gir naturlig nok det beste resultatet.
Vi testet på en PC med den forrige Core i5-prosessoren med integrert grafikk, og det var helt uproblematisk.
Har du en enda kraftgere grafikkløsning, blir opplevelsen enda litt jevnere.
Bildekvaliteten
Selve bildekvaliteten er absolutt god, men for at den skal komme til sin rett er belysningen i rommet helt avgjørende.
I vårt kontormiljø med lysrørarmaturer som henger ned fra taket, er det så mye refleksjoner i skjermen uansett hvor og hvordan man sitter, at det blir problematisk.
Gjenskinnet både i skjerm og i rammen rundt blir like sterke som selve skjermbildet.
Blank overflate og kontrastbelegg var en stund det som gjaldt for PC-skjermer, men senere har man gått bort fra dette.
Noen produsenter har også klart å redusere gjenskinnet til tross for blank overflate.
To måter å løse problemet på
Men dagens teknikk i berøringsskjermer forutsetter blank overflate, derfor er det ikke stort å gjøre med dette annet enn å gå løs på belysningen i rommet.
Alternativt å rette opp skjermen, men da blir det dårligere ergonomi.
Under gunstige betingelser er skjermen ypperlig, med god lysstyrke og fargegjengivelse.
Responstiden er også utmerket for video og nyere spill, men vi regner ikke med at denne type skjerm havner hos den harde kjerne PC-gamere uansett.
Konklusjon
i2472Pwhut er en utmerket løsning for de som er ute etter en berøringsskjem med god bildekvalitet.
Den er svært enkel å ta i bruk og har de fleste praktiske egenskapene man trenger.
Med IPS-panel få du glimrende fargegjengivelse fra alle retninger.
Refleksjonsproblemet gjelder alle berøringsskjermer, så det er ikke noen kritikk mot akkurat dette produktet.
Vi skulle gjerne sett at skjermen også kunne legges helt flatt, slik at flere kunne bruke den fra alle kanter i spill.
Vi er heller ikke helt overbevist om at en berøringsskjerm må være så massiv, selv om den må tåle å bli tatt på.
Den er dessuten blant de rimeligste berøringsskjermene i skrivende stund, men prisnivået for berøringsskjermer kan være dobbelt så høyt som for tilsvarende skjermer uten berøring.
AOC I2472PWHUT
| 1
|
200380
|
Acer Aspire V7
Skikkelig lekkerbisken fra Acer som snuser på sekseren.
Acer Aspire
V7 har det meste av hva vi forventer av en bærbar PC i 9-10.000-kroners klassen, og etter å ha brukt den noen dager har den vokst på oss.
Dette er en av de beste allround-maskinene fra Acer vi har testet noen sinne.
God spesifisert
V7 er en helt ny modell som finnes i flere forskjellige konfigurasjoner.
Prisene starter på rundt 5.000 kroner, men modellen vi har sett på er langt bedre spekket blant annet på skjerm, prosessor, grafikk og minne.
Derfor havner da prislappen på rundt 9.000 kroner i de rimeligste butikkene vi har sett den i.
Her er en kjapp titt på de tekniske egenskapene:
Skjerm: 15,6" full HD blank IPS berøringsskjerm, 1920 x 1080 piksler Prosessor:
Intel Core i7-4500U prosessor RAM:
8 GB (maks 12 - et ledig spor) Grafikkort:
Nvidia Geforce GT 750M Lagring: 500 GB harddisk (5400 rpm) + 24 GB SSD fra Kingston Optisk drev:
Nei Skjermutganger:
HDMI 1.4 og VGA (sistnevnte krever overgang som følger med) USB-porter: 2 x USB 2.0, 1 x USB 3.0 Webkamera:
1,3 megapiksler Kortleser:
SD/SDHC/SDXC Trådløst nett:
Intel N-7260 (b/g/n) Kablet nett: 10/100/1000 Mbit Annet:
Bluetooth 4.0 OS:
Windows 8 64 bit Størrelse: 38,2 x 2 x 25,6 cm Vekt:
2,2 kg Pris: fra 8.990 kroner (jf Prisjakt 15.10.2013)
Her er det mye å like, som temmelig kraftig, dog strømgjerrig prosessor, bra grafikkort til spilling, og IPS-skjerm med full HD-oppløsning.
Legg også merke til at maskinen er kun to centimeter tykk, noe som må sies å være meget slankt med tanke på at dette er en 15,6 tommer.
Det eneste vi vil trekke etter å ha saumfart spesifikasjonene er at maskinen kun har én USB 3.0-port, og at en ren SSD-løsning ville vært å foretrekke framfor en todelt løsning med harddisk og liten SSD for mellomlagring.
Nå skynder vi oss å legge til at du kan få maskinen med SSD også, men da kryper prisen godt over 10.000 kroner.
Utformingsmessig utstråler maskinen klasse.
Metallchassis med langsgående linjer både i lokk og på innsiden gir et eksklusivt og solid uttrykk, og glasset som dekker skjermen strekker seg helt ut i kantene.
Klasse-skjerm
Når vi først er inne på skjermen - den er meget skarp og fin, og IPS-panelet sørger for at den kan betraktes fra nær sagt død vinkel uten at farger og kontrast endrer seg:
Berøringsfølsomheten er helt prima for deg som liker å manøvrere med fingrene i Windows 8 sin Modern UI app-verden.
Ulempen er naturligvis gjenskinn, som kan bli plagsom i den speilblanke overflaten - avhengig av hvor du befinner deg og hvordan du vinkler skjermen.
Vi merker oss også at hengslene er tighte og gir bra motsand når vi dytter i skjermen.
Flott tastatur
Tastaturet er fellesnordisk, baklyst, og av typen der hver tast sitter isolert fra de andre (kalles gjerne chicklet-tastatur).
Det er svært fast og solid, og gir en kontant respons uten at det avgir særlig støy under heftig tasting.
Her er det lite eller ingenting å utsette.
Også den store pekeplaten som sitter under tastaturet oppfører seg eksemplarisk, selv om vi brukte litt tid på å bli dus med de integrerte trykkfeltene for venstre- og høyreklikk.
Motstanden kunne vært litt mindre og klikkelydene litt lavere, men dette er ikke noe store ankepunkter.
Tilkoblingene sitter i hovedsak på baksiden, med unntak av to USB-porter - en på hver side.
På høyre side sitter også minnekortleseren og hodetelefonutgangen.
Vi liker egentlig denne utformingen godt.
På motsatt side sitter av/på-bryteren, noe som er en uvanlig plassering:
Vi ser ett stort pluss ved å ha den på utsiden:
Dersom du har koblet PC-en til en ekstern skjerm, tastatur og mus og ikke ønsker å åpne lokket hver gang maskinen skal skrus på.
At skjermutganger sitter bak ser vi egentlig bare på som en fordel.
Det virker bare ryddigere.
Bunnplaten er av plast, og i fronten sitter to høyttalere.
De sørger for brukbar lyd til radio og bakgrunnsmusikk, med noe som kan minne om bass.
Sett i forhold til den store hurven kommer disse høyt opp på listen over lydkvalitet, selv om du selvfølgelig kobler til eksterne høyttalere eller hodetelefoner når du skal mates med godlyd.
Slik er den i bruk
PC-en oppleves som rask og responsiv i de aller fleste situasjoner, og nok en gang må vi berømme Acer for å gjøre en meget god konfigurasjonsjobb.
SSD-en sørger for at oppgaver som kjøres ofte, lastes raskere, inkludert operativsystem og programmer.
Harddisken er ikke like robust og lett som en SSD, som vi definitivt hadde foretrukket på en såpass kostbar datamaskin, og den avgir dessuten en lav suselyd.
I de fleste situasjoner vil ikke den være særlig hørbar, det vil heller ikke kjøleviftene i PC-en.
Takket være lav varmeutvikling fra prosessoren og harddisken er kjølebehovet lavt, noe som gjør at dette er en meget støysvak PC under de fleste forhold.
Det dedikerte grafikkortet fra Nvidia vil imidlertid kreve kjøling i tyngre grafiske jobber (les: spill), og da vil viftene være godt hørbare.
Men vi vil absolutt ikke karakterisere vifteaktivitene på denne PC-en som særlig sjenerende.
Ytelsesmessig henger maskinen godt med i svingene i de fleste situasjoner, også spill.
Windows Opplevelseindeks gir oss følgende indikasjoner på ytelsen.
Her går skalaen fra 1,0 (tregest) til 9,9 (raskest):
Prosessor: 7,1 Minne: 7,6 Grafikk:
6,4 Spillgrafikk:
6,4 Primær harddisk:
5,9
Passmark PerformanceTest 8.0 ble brukt til mer inngående ytelstester, og her har vi trukket fram tall fra noen av dem, og krydret med våre kommentarer:
Prosessor: 4240 poeng
Dette er egentlig å regne som ganske midt på treet i 2013, og du kan få PC-er med langt kraftigere prosessor i denne prisklassen.
Om det vil merkes i praksis er imidlertid et åpent spørsmål.
I de fleste situasjoner yter denne prosessoren meget bra, og blir neppe noe ankepunkt i PC-ens levetid.
Grafikk:
1588 poeng GT 750 M-grafikken sørger for bra spillytelse, også på nye spill på topp 10-listen i butikkene.
Muligens må du gå litt ned på oppløsning og detaljnivå i de mest krevende scenene, men hvis du ikke er blant de mest hardbarkede gamerne er dette en fornuftig løsning.
Harddisk:
113/98 MB pr sek
Harddisken har en lese- og skrivehastighet som er temmelig moderat.
I tillegg er maskinen utstyrt med en SSD på 24 GB fra Kingston, som har én oppgave:
Bufre data som aksesseres mye.
Det betyr at programmer og filer som åpnes ofte, vil prosesseres vesentlig raskere andre og tredje gangen de åpnes enn den første.
Hadde PC-en hatt en ren SSD hadde det alltid gått lynraskt - og da snakker vi om 4-5 ganger raskere enn denne harddisken klarer å levere.
Batteritid:
7,5 timer
Vi målte batteritiden med minimal belastning, kun tilkoblet trådløst nettverk og med standard innstillinger med hensyn til ytelse og skjermlys.
Da holdt batteriet ut i respektable ni timer og tre minutter før maskinen sluknet.
Acer antyder 7,5 timer under variert bruk, altså en full arbeidsdag.
Det har vi all grunn til å tro stemmer meget bra etter dette.
Konklusjon
Det er gledelig å se at Acer her leverer en allround-PC med fysiske kvaliteter og design som vi tidligere langt oftere har forbundet med produsenter som Apple og Samsung.
PC-markedet trenger flere produkter som dette, produkter som gir brukeren en god følelse fra A til Å.
De eneste ankepunktene vi har er at skjermen er svært blank, og dermed avgir mye refleksjoner, spesielt utendørs og i rom med mye belysning.
I tillegg er det ikke til å stikke under en stol at 9.000 kroner er mye penger for mange, så mye at harddisken med fordel kunne vært erstattet med en SSD - noe som ville gitt enda bedre ytelse og tryggere lagring ved for eksempel fall eller støt på andre måter.
Men bevares, dette er en super PC som absolutt fortjener vårt kvalitetsstempel "Anbefalt Produkt".
Acer Aspire V7-582PG-74508G52tkk (NX.MBVED.002)
| 1
|
200381
|
Halo (PC)
Det er ingen tvil om at Halo fremdeles er et fantastisk spill, selv et par år etter at det kom på XBox, men hvordan klarer det konverteringen til PC-formatet?
Les vår omtale.
Det er en god stund siden Halo kom til XBox - faktisk nesten to år, hvis man tar utgangspunkt i den amerikanske lanseringen.
I Norge fikk vi Halo 14. mars 2002, og vi ble umiddelbart imponert over spillets glimrende historie, stemning og flotte grafikk.
Det eneste problemet var at spillet hadde tendenser til å være ganske repetitivt til tider.
LES OGSÅ:
Halo startet opprinnelig sitt liv som et PC og Mac-spill, og det skulle bare mangle at det til slutt ble sluppet på PC-plattformen.
Firmaet Gearbox har bruk de siste årene på å konvertere Halo til PC, mens skaperne Bungie er opptatt med å lage en oppfølger.
Selv om enkeltspillerdelen er så å si identisk med XBox-utgaven, har Gearbox lagt til et solid multiplayermodus.
Alderen synes
Vi har lurt mye på hvordan den grafiske siden av spillet ville se ut på en PC.
Fordelen med Gearbox' port er at den utnytter PCens fleksibilitet, og du kan for eksempel sette oppløsningen helt opp til 1600x1200, eller skru ned detaljnivået hvis du har en svakere maskin.
Selve kvaliteten på grafikken er noe varierende - det er klart at motoren bak har noen år bak seg, og mange omgivelser virker rett og slett noe firkantet.
Teksturene er ikke alltid like detaljerte, og noen av personene du møter ser også ganske enkle ut.
Men på den andre siden av skalaen er det mange nydelige utendørsområder, flott animerte fiender og stilige spesialeffekter.
Alt i alt ser Halo definitivt fint ut, men til tider synes det at motoren ikke er den mest avanserte i verden.
Det som absolutt er litt dumt, er at det er en god del hakking underveis.
En rask titt på diverse diskusjonsfora avslører at mange brukere sliter med det problemet, så Gearbox kunne tydeligvis ha optimalisert koden bedre.
Samme historie
Som sagt er enkeltspillerdelen i Halo på PC helt identisk med originalen.
Har du spilt spillet på XBox, er det ikke mye å hente her, med mindre du har lyst å oppleve spillet med klarere PC-grafikk og nyte den mer nøyaktige mus og tastatur-kontrollen.
For å friske opp minnet - historien i Halo handler om krigen mellom mennesker og en fremmed rase kalt Covenant, som forsøker å utrydde oss.
Du er Master Chief, en genetisk modifisert supersoldat, som havner på den merkelige ringverdenen Halo, etter et slag i rommet.
Det er fullt av Covenant på Halo, som tydeligvis har en hemmelighet romvesene ønsker å finne.
Det er også mange andre menneskesoldate som krasjlandet på verdenen, så du er ikke alene.
I tillegg får du støtte fra dataprogrammet Cortana.
Enkeltspillerkampanjen er uten tvil ekstremt stemningsfull og fortalt på en meget stilig måte.
Musikken og lydbildet sørger for den riktige atmosfæren, og spillet bruker virkemidler som får deg til å føle deg som en del av en filmaktig opplevelse.
Det som fremdeles trekker litt ned er de mange småkjedelige innendørsbrettene, med kliss like rom som gjentas om igjen.
Det som imponerer er den meget avanserte kunstige intelligensen, både til fiendene og medsoldatene.
Til tider merker vi likevel at tiden har løpt litt fra Halo:
Det har for eksempel kommet så mange lagbaserte spill i det siste der du kan kontrollere og gi ordre til dine medsoldater, at vi savner en sånn mulighet i Halo.
Totalt sett er spillet fremdeles en fornøyelig enkeltspillet opplevelse.
Ikke like fantastisk som det var en gang i tiden, men fortsatt gøy.
Best på nett
Det kanskje sterkeste salgspunktet til Halo er likevel de mange flerspillermulighetene.
Her har Gearbox gjort en glimrende jobb, og Halo er muligens det mest interessante nye online-spillet akkurat nå.
Alle flerspillerbrettene fra XBox-versjonen er intakt, og i tillegg har Gearbox designet seks nye brett.
Alle brettene støtter nå også kjøretøy, noe som er kanskje den største nyheten.
Det er mulig å fly Banshee-flyene, og bare det er noe av det mest underholdende vi har gjort på en stund.
Det har kommet en ny versjon av Warthog-jeepen, med rakettutskytningsrampe påmontert.
Og det er noen nye våpen med, blant annet en flammekaster.
I tillegg har Halo fått en lang rekke spillmoduser, så det er langt fra bare deathmatch (her kalt Slayer) eller CTF som gjelder.
Det er allerede mange spillere på nett, og koden virker veldig stabil.
Dessverre har vi møtt på flere team killers i Halo enn i mange andre spill, og det er for øyeblikket ingen muligheter for å moderere kamper og kvitte seg med de plagsomme spillerne.
Et annet problem er at Gearbox ikke tok med co-op-modusen, noe som var svært gøy på XBox.
Det er ikke noe vi personlig savner, men vi vet at mange andre gjør det.
Konklusjon
Gearbox har absolutt gjort en god jobb med å konvertere Halo til PC.
Som vanlig har PCen fordelen med klarere grafikk og bedre kontroll, men til gjengjeld må du utstyre deg med en skikkelig kraftig maskin.
Enkeltspillermodusen er identisk med XBox-versjonen, men multiplayerdelen er meget bra.
Hvis du har spilt XBox-versjonen ut og inn, og ikke er spesielt interessert i å spille på nett, blir det kanskje bortkastede penger, men det er ingen tvil om at Halo fremdeles er en meget god tittel, og du bør absolutt prøve det hvis du ikke har gjort det enda.
Vi anbefaler også at du leser vår test av XBox-versjonen, for grundigere gjennomgang av enkeltspillerdelen.
| 1
|
200382
|
Porsche Panamera diesel
Porsche svelger en kamel når de lanserer denne bilen, men de kommer nok fint til å greie å fordøye den.
ÖHRINGEN, Tyskland (DinSide Motor):
– Jeg var ikke spesielt begeistret da jeg fikk i oppgave å utvikle en dieselversjon av Panamera, betror utviklingsansvarlig for drivlinjen hos Porsche oss.
–
Men jeg må si jeg er godt fornøyd med resultatet, legger han til.
Og vi kan skrive under på at Porsche har gjort en god jobb, gitt rammebetingelsene.
Også med dieselmotor er Porsche Panamera en gedigen og sportslig luksusbil.
Når det er sagt kommer det aldri til å bli vår favorittversjon, og antakelig ikke Porsche-ingeniørenes heller.
Verdens beste med bensin
Både vi og de har nemlig kjørt de fantastiske toppmodellene med V8-bensinmotor og turbo, hvorav Turbo S-versjonen rett og slett har supersportsbil-ytelser, og dermed kan man trygt si at listen var lagt temmelig høyt.
Etter grundige vurderinger tillot vi oss til og med å kåre Porsche Panamera til verdens beste bil da den ble lansert for to år siden, basert på summen av egenskaper.
Null knatring
Men nå er det altså en viss nøkternhet og lavere utslipp som er temaet.
Dieselmotoren, en V6 med tre liter slagvolum, er hentet fra Audi-lageret og det er en fin maskin i utgangspunktet.
Selvsagt har Porsche-ingeniørene puslet litt med den for at den skal passe bedre til Porsche-imaget.
De har også arbeidet seriøst med lydbildet og her ble vi imponert.
Selv ved fullt pådrag ville ikke den uinnvidde greid å gjette at det er en oljebrenner som sitter under panseret.
Eksosanlegget er tunet for optimal og sportslig lyd og dieselversjonen har fått intet mindre enn 38 kilo ekstra lydisolerende materiale!
Resultatet er at bilen oppleves like harmonisk, komfortabel og luksuriøs som de andre Panamera-versjonene.
Den kommer til Norge i en nedtrimmet versjon på 211 hestekrefter, som erfaringsmessig skal gi nesten like gode ytelser som testbilen, og vil da starte på 1.037.000 kroner, hvilket er 450.000 kroner mindre enn det andre "miljø"-alternativet, hybridversjonen, som vi nylig omtalte.
Det er også over 200.000 kroner rimeligere enn den rimeligste versjonen med bensinmotor - Panamera V6.
(Les om vår prøvekjøring av den her).
Nøktern diesel
Uheldigvis for Porsche fikk vi dagen etter denne prøvekjøringen anledning til å kjøre Audi A6 med den nye biturbo-versjonen av trelitersdieselen, og den var en åpenbaring.
Den ville gjort underverker i Panamera og passet bedre til bilens uttrykte ambisjonsnivå.
Men vi skal ikke være urettferdige:
Motoren de har valgt å installere i sin sportskrysser er ikke der for å konkurrere i sportslighet med bensinvariantene - den er der for at kunder som ikke ønsker å flagge altfor mye ekstravaganse og/eller som av sin arbeidsgiver får beskjed om ikke å sende ut helt feil signaler miljømessig, også skal få muligheten til å kjøre i Panamera.
Næringsandelen av salget kommer til å være betydelig.
Rask så det holder
250 hestekrefter henter Porsche ut av maskineriet her, og de er tilgjengelige fra 3.800 til 4.400 omdreininger, hvilket, kombinert med et dreiemoment på 550 newtonmeter fra 1.750 til 2.750 omdreininger per minutt, gir motoren tilstrekkelig med kraftreserver og et bredt nok arbeidsregister.
Det er ikke PDK-dobbeltkløtsjkassen som overfører kreftene til bakken, men den utmerkede åttetrinns Tiptronic-automaten, som fungerer bra og sømløst, særlig i sportsmodus.
Bilen kjennes langt fra undermotorisert, den kommer seg raskt opp i fart og mellomakselerasjonene er kraftfulle; forbikjøringer er ikke noe problem med denne bilen.
0 til 100 kilometer i timen klarer den på 6,8 sekunder og toppfarten er på minst 242 kilometer i timen, hvilket vi kan bekrefte etter noen pass på Autobahn i området mellom Frankfurt og Stuttgart.
Nøysom
Samtidig holdes forbruket og CO2-utslippet på meget akseptable 0,63 liter per mil respektive 167 gram per kilometer hvis man velger de optimaliserte lavfriksjonsdekkene på 19-tommers felger som kan leveres mot ekstra kostnad.
Med standardhjul på 18 tommer blir tallene henholdsvis 0,65 liter per mil og 172 gram CO2.
Når man vet at Porsche Panamera diesel veier 1.880 kilo tom og bikker to tonn så snart en fører og passasjer befinner seg i bilen, må tallene både for ytelser og forbruk/utslipp sies å være imponerende.
Noe småpirk
Er det så noe negativt å si om bilen?
Vel, ikke så mye - prisen står i forhold til produktet, selvfølgelig, og er som den er.
Men noe pirk er det jo.
Bilen er "for" stor og relativt uhåndterlig når det blir trangt om plassen.
Oslo City parkeringshus er ikke noe sted for den, for å si det slik.
Utsynet fra kupéen i lavkant er i tillegg ikke særlig god, så ryggekamera og parkeringsassistent er man avhengig av.
Vi kunne også ønsket en styring med bedre tilbakemelding fra kjørebanen - den forekom oss noe ufølsom.
Noe vi ikke merket sist vi kjørte Panamera og som var litt sjenerende denne gangen var i overkant merkbare sideveis bevegelser i understellet.
Bilen opplevdes som stabil og trygg nok, men her blir det altså et ørlite minus i margen.
Dette forekom for øvrig med vår testbil som kjørte på gedigne 20-tommere - vi hørte ikke om noe lignende fra kolleger som kjørte på 18-tommere.
Alt i alt er Porsche Panamera diesel en utmerket bil, og sender i tillegg ut litt mindre ekstravagante signaler enn de høyere opp på prislisten.
Egenskapene sett under ett blir det denne gang et terningkast fem.
| 1
|
200386
|
Sony Alpha A55
Funksjonalitet i alle bauger og kanter.
Sony A55 er testet mot fem andre systemkameraer i samarbeid med TV2 Hjelper Deg.
Denne artikkelen er en utvidet oppsummering av våre vurderinger, men mer kompakt enn en tradisjonell kameratest på DinSide.
Sony A55 er en dyrere utgave av A33, som høstet en sekser på terningen for et halvt år siden.
Den dyrere modellen er ganske identisk med lillebror, men byr på kjappere seriefoto (10 bilder pr sekund) og har også innbakt GPS som gjør at informasjon om hvor bildene er tatt også lagres i bildefilene.
Konstruksjon
Kameraet fra Sony er velkonstruert og relativt kompakt, med god grepsutforming med søkk både til tommelen bak og resten av fingrene foran.
Den elektroniske søkeren er stor, men har litt problemer med fargeblødning når du panorerer kameraet.
Også Sony-kameraet har øyesensor som automatisk kan flytte bildet til søkeren om du legger øyet inntil, og kan dessuten også begynne fokuseringen så snart dette gjøres for å vinne litt tid om du har det travelt.
Utvalget av knapper og snarveier er meget godt, og A55 har også en dedikert videoknapp slik at videoopptak uavhengig av hvilken modus kameraet står i.
En egen funksjonsknapp gir deg dessuten muligheten til å endre de fleste bildeinnstillingene.
Skjermen har den beste innsynsvinkelen av de testede kameraene, men er hengslet i bunn, som gjør at den ikke er like fleksibel som de som er sidehengslet.
A55 har innebygd bildestabilistor som fungerer på alle objektiver.
Brukervennlighet
Sony har valgt en veldig rett-frem-løsning på brukergrensesnittet som fungerer veldig godt.
Hovedmenyen er oversiktlig og grei, og positivt er det at det spretter opp hjelpetekst om du venter litt når du har merket en av innstillingene.
Det finnes i tillegg rikelig med snarveier, og funksjonsknappen gjør at de aller fleste opptaksparametere kan justeres i løpet av få tastetrykk.
Vi liker veldig godt Sonys InfoLithium-teknologi i batteriet, som viser nøyaktig hvor mye batteri som er igjen (angitt i prosent).
Funksjoner
Her er Sony kongen på haugen.
A55 har GPS-funksjon som gjør at bildefilene også inneholder informasjon om hvor bildene er tatt, samt en svært god panoramafunksjon (trykk én gang og sveip kameraet langs horisonten) som syr sammen bildene meget godt.
I tillegg finnes muligheten for å ta 3D-bilder (og vise dem på 3DTV dersom du kobler kameraet direkte til TV), samt en rekke småfinesser som innbakt HDR-funksjon og muligheten for å ta flere bilder i mørket og kombinere dem til ett bilde med mindre støy.
A55 har også elektronisk vater som hjelper deg til å få rette horisonter, øyeaktivert autofokus, ansiktsgjenkjenning og mer til.
Ytelse
A55 er et råskinn på seriebilder og kan knipse 10 i sekundet (med full oppløsning); en skuddhastighet som til nå har vært forbeholdt langt dyrere modeller.
Autofokusen er også jevnt over rask og pålitelig, der fokusering ved videoopptak også er blant de raskeste.
Oppstartstiden er også svært lav til å være et kamera uten optisk søker (ca et halvt sekund), men utløserforsinkelsen ligger på ca 0,3s med blits, som er blant de tregere.
Batterilevetiden er for øvrig 380 bilder pr ladning, som er litt under middels godt i denne gruppen.
Bildekvalitet
Den automatiske hvitbalansen er noe ustabil i Sony-kameraet, der bilder både får lilla og gule fargestikk litt om hverandre, men bildene har god dynamikk.
A55 gjør det også middels godt i denne gruppen på høye ISO-verdier, med lite støy på bekostning av noe tap av detaljer.
Blitsbildene innendørs er jevnt over godt balanserte, selv om fargestikk også melder seg her fra tid til annen.
Kit-objektivet tegner ikke like skarp som de beste i denne testen, og har også den mest markante fortegningen (der rette linjer blir buet i kantene).
Noe kromatisk feilbrytning er å spore i høykontrastbilder på vidvinkel, men ikke så ille som de svakeste på dette punktet.
Video
A55 er godt egnet til video og har hurtig autofokus også ved filmopptak.
Detaljnivået er over middels godt, men noe sus høres fra kamerahuset mens man filmer.
Konklusjon
Med en rekke unike funksjoner, som GPS, panoramabilder og støyreduksjon ved å kombinere flere bilder, har Sony mye spennende å by på i dette kameraet, og brukervennligheten er også meget god.
Kameraet yter også godt med tanke på autofokus (blant de aller raskeste på videoopptak) og har dessuten mulighet til å knipse 10 bilder i sekundet.
Bildekvaliteten er jevnt over god, men den automatiske hvitbalansen er ikke helt habil, og litt for mange bilder ender opp med fargestikk – både i retning lilla og gult.
I tillegg er kvaliteten på kit-objektivet under middels god.
Sony Alpha SLT-A55 + 18-55/3,5-5,6
| 1
|
200387
|
iPhone 3G
Vi har hatt den til test i en uke, vil vi fortsatt ha den?
Å kalle iPhone 3G for en telefon er nesten som å kalle Burj al Arab for et overnattingssted, det er bare en liten del av egenskapene og opplevelsen som tilbys.
Den første uka vi hadde iPhone har vi omtrent ikke brukt den til å snakke i, men likevel brukt den mange timer hver dag til alt mulig annet.
Grunnen til det er at både egenskaper og brukervennlighet er i en klasse for seg, den er både morsom og nyttig å bruke.
Der hvor andre telefoner tvinger deg til å manøvrere med små knapper gjennom et villniss av et hierarkisk strukturert menysystem tilbyr iPhone direkte tilgang med en lett berøring.
Den store skjermen hvor alle funksjonene ligger lett tilgjengelig med sine ikoner er som et fristende koldtbord, ikke som et fremmed kjøkken hvor du finner alt mer eller mindre bortgjemt i forskjellige skap og skuffer.
Det virker som iPhone er konstruert utenfra og inn, ut fra hva brukeren allerede kan og ønsker av funksjoner.
Andre telefoner virker som de er konstruert med tekniske spesifikasjoner som utgangspunkt, og tvinger brukeren til å lære seg hvor alt ligger og hvordan det kan brukes.
Er den perfekt?
Neida, det er flere ankepunkter.
Fysisk format
Den nye iPhone har forside av ripesikkert glass og avrundet bakside av sort eller hvit plast.
Målene er 115,5 x 62,1 x 12,3 mm og vekten 133 gram.
Den er altså noe større enn de små lekre mobilene, og noen gram tyngre, men hvis man opplever dette som noen belastning er man utrolig pinglete.
Årsaken til størrelsen er selvsagt den store skjermen, som måler 3,5 tommer diagonalt eller 75 x 50 mm om man vil.
Hodetelefoner plugges inn fra toppen i en 3,5 mm standard kontakt.
Plasseringen er riktig og passer til alle typer 3,5 mm plugger.
Av/dvale-knappen sitter også på toppen.
På venstre side finner vi volumkontroll for ringetonen og dedikert knapp for lydløs modus.
I motsatt ende finner vi standard iPod kontakt for lading og tilkopling til PC/Mac og annet utstyr.
På venstre side av denne pluggen er det en bitteliten høyttaler som fungerer overraskende bra, bortsett fra totalt fravær av bass, naturlig nok.
Men til tale og bakgrunnslyd i film er den absolutt brukbar.
Til høyre sitter mikrofonen.
På høyre side er det ingenting.
10 trådløse forbindelser
Lester man opp alle typer forbindelser som støttes er det fire GSM (850/900/1800/1900 MHz) tre UMTS/HSDPA (850/1900/2100 MHz), Bluetooth, WLAN og GPS.
Du kan slå av og på Bluetooth, WLAN og 3G, de andre forbindelsene er alltid på (bortsett fra i flymodus).
Lukket og åpen
iPhone leveres i tre utgaver: sort eller hvit med 16 GB minne, og i sort med 8 GB.
Som de fleste har fått med seg er det det ikke noe løst minnekort eller batteri i iPhone: blir minnet fullt må du slette, går du tom for strøm må du lade.
Men den kan oppgraderes med 3dje parts programvare som vil bli tilgjengelig fra AppStore, både gratis og mot betaling.
Hva som dukker opp her vil vise seg, men det blir ikke lite.
Du kan vente deg både morsomme og nyttige funksjoner.
Berøring
iPhone har en eneste knapp til betjening, og det er Home-knappen under skjermen.
All annen betjening skjer med den berøringsfølsomme skjermen som støtter "Multi-Touch".
Det betyr at du kan bruke flere fingre samtidig.
Dette gjør at du kan zoome inn og ut av skjermbilder ved å plassere to fingre på skjermen og skyve dem fra hverandre eller mot hverandre.
Andre gester brukes til å bla i bilder - du skyver bildet til side og det neste dukker opp.
En liten sveip over en mail og det dukker opp et SLETT symbol du kan trykke på.
Du kan også holde fingeren nede og det dukker opp alternativer.
Denne måten å styre og manøvrere på er lett å lære, det føles helt naturlig etter å ha gjort det et par ganger.
Skriving på det virtuelle tastaturet er også mer praktisk enn fryktet.
Skriving med to tomler fungerer utmerket etter ørlite grann trening, med god hjelp av stavekontrollen.
Kjente ord dukker også opp og sparer deg for tastetrykk.
At norske - og andre nasjonale tegn - ligger som tilleggsvalg under de engelske standardbokstavene på tastaturet er ikke optimalt, men det fungerer.
Du holder tasten nede et øyeblikk og alternativene dukker opp.
Ofte vil stavekontrollen ordne opp, men ord som for/før eller mote/møte osv.
krever at du selv passer på.
For å rette feil trykker du på ordet og det dukker opp en lupe med kursor som du flytter til ønsket plass.
Så kan du trykke tilbake-knappen for å slette eller sette inn bokstaven som manglet osv.
Sammenlignet med å knote på en standard mobil med små taster og kanskje en mikro-joystick, er iPhone langt bedre etter vår smak.
Dette har i veldig stor grad med utformingen av interaksjonen med elementene på skjermbildene å gjøre.
Mange andre berøringsfølsomme enheter bruker menyer og andre elementer som gjør dem tungvinte å bruke og du må hoppe hit og dit.
Her fungerer det svært intuitivt, også ikke-tekniske brukere lærer seg grepene i løpet av svært kort tid.
Et Buetooth-tastatur hadde vært topp, men foreløpig er det ikke støtte for input-enheter.
Vi får håpe at det dukker opp, for et lite, sammenleggbart tastatur hadde vært svært praktisk på reiser når man skal skrive og svare på et større antall eposter.
Nye funksjoner og programmer
Det ligger nå 14 ikoner på skjermflaten på en ny iPhone 3G, pluss 4 nederst på en egen linje.
Du kan legge til egne snarveier, og du kan ha flere skjermflater som du kan bla i.
Med integrert GPS kan du nå bruke kartfunksjonen til å finne fram fra der du befinner deg, praktisk for storbyturister.
Søker du på stedsnavn kommer det også opp markeringer av stasjoner, forretninger og andre elementer som kan være interessante.
Men det er ikke snakk om en bil-GPS som guider deg med stemme når du skal svinge hit og dit.
Tar du bilder med iPhone kan du også legge inn stedskoordinater i bildeinformasjonen.
3G gjør at du kan bruke mer avanserte nettbaserte tjenester langt mer effektivt enn tidligere.
Dette er selvsagt avhengig av dekningen, som varierer sterkt.
Vi hadde i blant problemer med å få kontakt, selv om vår Sony Ericsson W910i hadde god dekning.
Likevel er det først når du er på WLAN at en iPhone 3G virkelig kommer til sin rett.
Nedlasting av mail går greit uansett, men iherdig surfing med nettleseren og video fra YouTube på 3G er som regel helt i grenseland - i beste fall.
Strømsluker
Dessverre varer ikke batteriet mer enn ca 5 timer med kontinuerlig bruk av 3G eller 6 timer med WLAN.
Har du i tillegg aktivert Bluetooth og ser på video blir det ikke rare levetiden.
Kontinuerlig aktivering av de avanserte nettforbindelsene blir som å la bilen gå på tomgang når du parkerer.
For å få en fornuftig batterilevetid må du venne deg til å skru på forbindelsene når du trenger dem, og slå dem av når du ikke trenger dem.
Dette er ikke spesielt elegant, og vi håper virkelig at det er rom for forbedringer her i form av oppgraderinger.
Når iPhone er i dvale virker det ikke som om 3G og WLAN deaktiveres, for batteriet tappes uansett.
Fra en standard iPod-/iPhone lader tar det ca et par timer til batteriet er omtrent fulladet.
Genial for epost
Dette er kanskje den beste delen av iPhone for mange.
Du kan legge inn alle epostkontoene dine, både POP/IMAP eller Exchange, og lese mail i ethvert format nårsomhelst og hvorsomhelst.
Gmail, Hotmail, Yahoo etc. håndteres også like enkelt.
Manøvrering av eposter er lynrask, i praksis leser du mail omtrent like greit som på en PC.
Det samme gjelder sletting, flytting og annen husholdning.
Bilder og lenker i eposter fungerer strøkent, bortsett fra Flash og Java.
(Det skal imidlertid komme, i følge hhv Adobe og Sun).
Alltid på nett
Med Safari har du en nettleser som gir deg nesten den samme opplevelsen som på en PC.
Forskjellen ligger i størrelsen, selvsagt, men med den to-fingers elegante zoom-funksjonen kommer du fort innpå og ut igjen.
Erstatter for iPod?
Med 16 GB får du plass til en god del av musikksamlingen, men for entusiastene blir det for lite.
Skal du i tillegg ha plass til en del bilder og video blir det fort trangt.
Har du gode administrative evner kan du selvsagt lage spillelister for enhver anledning, og la iTunes håndtere innholdet ved synkronisering, men optimalt er det ikke.
At du er henvist til å bruke iTunes er en annen sak som mange ikke setter pris på.
Vi har ikke brukt iTunes på lang tid, men overlevde det i testperioden.
Men det er en annen diskusjon.
Foreløpig konklusjon
Etter en uke har vi fått et litt blandet inntrykk av iPhone 3G.
Mye er fantastisk, den byr på løsninger som ligger i en helt annen liga enn tradisjonelle telefoner.
Også telefoner som påberoper seg å være smarte henger langt etter når det gjelder sjarm og skjønnhet, selv om spesifikasjonene virker imponerende på papiret.
At den ikke kan motta kontaktinfo over Bluetooth, SMS eller mail, at den er litt sær på å finne og holde seg til det WLANet du ønsker, at 3G-mottak er svært variabelt, at den ikke kan vise epost i breddeformat, ikke håndtere MMS uten tilleggsprogrammer, at kamera bare er helt alminnelig og ikke håndterer video, (nevnte vi strømforbruket?), at du ikke kan laste opp og ned filer uten iTunes, eller lagre alle typer epostvedlegg, at du ikke kan se video i Flash-baserte videospillere på nettsider, eller bruke Java-programmer - listen er lang - så er iPhone en dings man får lyst på, tross alt.
Så er spørsmålet om nytte x lystpå x kost = løp og kjøp?
Mange millioner venter siklende med åpen konto, andre fnyser av arrogansen som ligger i de sære avtalene og stive prisene som forlanges.
Vurdert mot vanlige mobiler får den 7 på terningen.
Vurdert mot det den lover på egne premisser får den 5.
| 1
|
200389
|
Asus EA-N66 trådløs adapter
Den kan være klient, aksesspunkt eller utvide nettverket
Vanligvis klarer vi oss med en trådløs ruter som ymse apparater får kontakt med via sine innebygde trådløse nettverkskort og antenner.
Men det er ikke alltid det er nok, eller den mest potente løsningen.
Noen ganger trenger man å utvide nettverket, fordi den trådløse ruteren ikke klarer å dekke hele området som skal ha tilgang.
Andre ganger trenger man et trådløst aksesspunkt, fordi det bare finnes kablet nettilgang.
Og noen ganger er den innebygde antenneløsningen rett og slett for dårlig.
Asus EA-N66 løser alle disse tre utfordringene, med en liten enhet med svært spesiell design.
De som har vært på LAX – flyplassen i Los Angeles – får antagelig assosiasjoner, selv om Asus sin enhet bare har 3 bein.
Den støtter også både 2,4GHz og 5 GHz og opptil 3 datastrømmer som i teorien skal gi brutto 450 Mbit/sek.
Nettverksporten støtter Gigabit nettverk.
Installasjon
Vi har sett det på flere trådløse enheter i det siste, det er ingen CD som skal kjøres.
Man kobler enheten til PC-en med en nettverkskabel, starter en nettleser og etter en kort stund dukker det opp en nettside hvor du velger innstillinger.
Alt nettverksutstyr har jo en webserver innebygd, og det er egentlig ingen grunn til å måtte gå via en CD for å sette opp utstyret.
På Asus EA-N66 får du tre valg ved oppstart:
Vi valgte det øverste alternativet, å bruke EA-N66 for trådløs tilkobling i stedet for den gamle innebygde trådløse nettverksløsningen i maskinen.
Oppsettet var i prinsippet greit, bortsett fra at det i første forsøk endte i ingenmannsland.
Etter resetting via spiss gjenstand til reset-knappen innenfor hullet på undersiden og nytt forsøk kom vi i mål.
Hva presterte Asus EA-N66?
Vi testet først med Netgear N900 ruteren og fikk god hastighet i begge våre testposisjoner, i stua og i kjelleren.
Men det var på 2,4 GHz.
Asus-enheten fant ikke 5 GHz nettverket i det hele tatt.
Dette har også skjedd med annet utstyr, vi mistenker at feilen ligger hos Netgear-ruteren.
Vi koblet så opp Linksys E4200 og da var det ingen vanskeligheter med å finne 5 GHz nettverket.
Hastigheten i stua var tilsvarende 2,4 GHz med Netgear sin ruter.
Men vi fikk også brukbar hastighet i kjelleren med 5GHz og det har vi aldri hatt tidligere med Linksys-ruteren!
Konklusjon
Asus EA-N66 er en spesiell og smart liten dings som har mange bruksområder.
Har du en eldre kombinert modem/ruter eller lignende fra nettverksleverandøren kan du bruke denne som trådløst aksesspunkt med mye bedre dekning enn den innebygde løsningen.
Den fungerer også bedre enn de aller fleste innebygde nettverkskort.
Trenger du en trådløs bro mellom ruteren og flere trådløse enheter løser denne også det problemet, i kombinasjon med en rimelig svitsj.
EA-N66 er på vei ut på markedet, sjekk med din forhandler for leveringstid.
| 1
|
200394
|
TEST:Samsung C6625
Epost-telefon som går litt for langt tilbake til fortiden.
Fortida kan være fin, den.
Hvem glemmer vel månelandingen, bryllupet til Lady Diana og Back To The Future-filmene.
Visse ting bør likevel bli værende i gamle dager, og det er for eksempel ikke vits å dra med seg gammeldags teknologi inn i framtida.
Det gjør bare vondt.
Samsung C6625 er en såkalt epost-telefon som er relativt rimelig til å være beregnet for forretningsmarkedet (rundt 2600 kroner), og som, modig nok, må finne seg i å bli regnet som konkurrent til telefoner som Nokia E71 og BlackBerry Bold.
Det kan få selv de mest overmodige til å bli litt skjelvne i knærne.
Så går C6625 gjennom testen med æren i behold?
Nei.
Den gjør vel egentlig ikke det.
Bra tasting
Utseendet er ikke nødvendigvis det en fokuserer mest på når det kommer til forretningsmobiler, all den tid dressmennesker ofte er en pragmatisk gjeng som, hvis de ikke abonnerer på GQ, først og fremst er opptatt av funksjonalitet.
C6625 ser helt okei ut, verken mer eller mindre, men er ikke i nærheten av allerede nevnte og veldig stilige E71 og Bold.
Tastaturet er hardt, men solid og bra, selv om det ikke har skjedd så veldig stor utvikling siden vi testet Samsung SGH-i600 for et par år siden.
Det er ikke så bra som på E71, men det duger til relativt lange eposter eller til lengre notater.
Styreflaten mellom tastaturet og skjermen føyer seg pent inn i rekken av mobilløsninger som velger det enkle framfor det nyskapende, og det er helt greit.
En stor knapp i midten, omringet av en firkant, og med tre knapper på hver sin side av firkanten.
Det er relativt romslig mellom tastene, og i motsetning til hvordan slike løsninger fungerer på mindre mobiler er det liten fare for at du knoter deg borti taster du ikke mente å trykke på.
Treg, tregere, tregest
Samsung befinner seg fortsatt i en litt schizofren fase, hvor de på sine avanserte mobiler veksler mellom å bruke Symbian og Windows Mobile som operativsystem.
C6625 inneholder versjon 6.1 av sistnevnte, og det gir ikke så mange pluss i boka (6.5 er riktignok på vei, men er først og fremst beregnet på Windows-mobiler med trykkfølsom skjerm.
Selv om for eksempel nettleseren
- Internet Explorer - vil kunne installeres separat, forblir de grunnleggende egenskapene ved 6.1 de samme.
Oppgraderingsprosessen fra 6.1 til 6.5 er uansett ikke noen ukomplisert affære.)
Hjem-skjermen ser grei ut, med den velkjente Start-menyen nede til venstre, og et spesiallaget "skin" med diverse snarveier, meldingsvarsel, kalenderpåminnelser og så videre dandert rundt på resten av området.
Det er blant annet mulig å legge inn opptil åtte kontakter som kan ringes opp direkte, og du kan også bla deg gjennom mediabiblioteket, fotoalbumet og så videre.
Problemet er bare at den er treg.
Veldig treg.
Hvis du for eksempel har noen bilder liggende under "Foto", må mobilen tegne opp siden med bilder før du får lov å bla deg videre.
Det gjør at hurtig navigering mellom hovedmenyene fort blir veldig plagsomt.
Tregheten gjennomsyrer nesten hele telefonen, og stort sett hele tiden er det noe som henger litt, lugger litt, stopper litt.
Det hjelper heller ikke at Windows Mobile 6.1 etterhvert både ser ut og føles som en gitarsolo fra 80-tallet:
Stort sett unødvendig, levert av en person som trenger ny garderobe og ny sveis.
For hva skal en for eksempel si om en katalogliste som inkluderer noe så byråkratisk formulert som "Innholdshåndtering", og som viser seg å inneholde mp3-filer, video og bilder?
Eller at du må bruke seks tastetrykk for å finne fram til blåtann-innstillingene?
Eller at det tar cirka 18-19 sekunder å starte GPS-programmet?
Det holder simpelthen ikke.
Batteritiden er heller ikke spesielt bra.
Selv med svært beskjeden bruk ble C6625 tømt for batterikapasitet på mindre enn et døgn, først og fremst takket være push-funksjonaliteten som følger med Exchange-kontoen.
Skrur du av denne vil batteritiden forbedres, men utgangspunktet er uansett ikke veldig oppløftende.
Nettleser - epost
Internett Explorer er fortsatt nettleseren du må forholde deg til når du tar den ut av esken, og det er en såpass blandet opplevelse at mange av oss velger å installere for eksempel Opera Mini (eller Opera Mobile hvis du foretrekker å laste ned nettsidene i sin helhet).
Hvis du har tenkt å forholde deg til vanlige nettsider er det ingen grunn til å forandre på den praksisen med C6625.
Til surfing på mobilsider gjør derimot Internet Explorer en fin jobb, selv om noen nettsteder framstår med litt for liten skrift noen steder, selv med "størst" som zoomvalg.
Et av problemene med denne Samsung-mobilen er derimot at de har kuttet ut Wlan, noe som virker som et underlig valg i en tid hvor bredbåndspunktene florerer.
Det betyr med andre ord at du må betale for all datatrafikken mobilen genererer, selv om du sitter hjemme med trådløs bredbåndsruter like i nærheten.
Eposten har derimot C6625 bra kontroll på.
Exchange-oppsettet er for eksempel gjort i løpet av kort tid, og du kan deretter gjøre det meste av det du kan på en PC med eposten.
Som vi allerede har nevnt er push-funksjonalitet noe av det verste et batteri kan utsettes for, og C6625 virker altså ekstra ille i så måte.
Hvis du ikke løper rundt med lader i lommen uansett hvor du befinner deg, kan det med andre ord lønne seg å heller satse på POP eller IMAP-epost.
Kamera og GPS midt på treet
Vi har allerede vært innom at GPS-programvaren (levert av Route 66) bruker lang tid på å starte, men vi har utelatt at den har fått det velklingende navnet "Samsung LBS".
Hvorfor kan ikke applikasjonen enkelt og greit kalles "GPS"?
Eller "Navigasjon"?
Når den først er oppe og går gjør den for så vidt jobben.
Det er ikke den mest intuitive GPSen vi har vært borti, og du får heller ikke med såkalt stemmebasert steg-for-steg-navigasjon - en ikke uvanlig prioritering på mobiler med navigasjonsfunksjoner.
Forvent en tur eller to innom manualen, for selvforklarende er ikke det første ordet vi ville brukt om programmet.
OPPDATERT:
Det følger med stemmebasert navigasjon.
Vi beklager feilen!
Den knytter seg på den annen side rimelig raskt opp mot GPS-satelittene, slik at du slipper å vente for lenge på selve navigasjonsprosessen.
Kameraet har beskjedne to megapiksler, men tar bedre bilder enn en skulle tro - resten av telefonen tatt i betraktning.
Det sliter med de vanlige problemene rimelige mobilkamera har (støy ved dårlig lys, kantete diagonaler, grovkornet gjengivelse når bildet blåses opp), men leverer verken bedre eller verre enn tilsvarende mobiler i samme prisklasse.
Du kan se eksempler på bilder tatt med kameraet her, her, her og her.
Konklusjon
Smartmobilmarkedet er ikke lenger et sted hvor en kan slippe unna med kronglete løsninger, dårlig batteritid og et operativsystem som føles like fastklemt i fortiden som en merittert, pensjonert fotballspiller som ikke klarer slutte å stirre på medaljesamlingen.
Her er det altfor mange småfeil til at brukeropplevelsen kan bli noe annet enn irriterende, og når den i tillegg mangler Wlan blir begeret litt for fullt.
Prisen er en formildende omstendighet, men ikke nok til å redde mobilen fra nestenhavari.
Vi har nevnt Nokia E71 noen ganger før, men vi holder den fortsatt som en uofisiell mester i smartmobilklassen.
Den koster usle 7-800 kroner mer enn C6625, men gir en langt bedre brukeropplevelse, har langt penere design, bedre batteritid, Wlan og enda bedre tastatur.
C6625 bør du uansett ikke velge.
| 0
|
200395
|
HP Envy 100 AiO
Den er en av de mest interessante skriverne vi har sett og testet noen gang.
Med positivt fortegn.
HP Envy 100 AiO er en såkalt multifunksjonsskriver (skriver, skanner og kopimaskin) som minner langt mer om en HiFi-komponent enn en tradisjonell skriver.
Den er dessuten framstilt helt uten bruk av miljøfiendtlig PVC.
Tanken er at den skal tåle å stå i stuen eller andre steder der design er viktigere enn på hjemmekontoret.
Og vi må innrømme at vi synes den er lekker, med sin lave utforming og bruk av sort/sølv og speil på lokket.
Skriveren kan brukes helt uten kabler.
Den kan kommunisere med PC-er via trådløst nett, men også via USB direkte.
Sistnevnte kan blant annet gi bedre hastighet, men kan kun brukes mot én PC.
Envy 100 AiO kan dessuten få sin egen epostadresse.
Det betyr at du kan sende dokumenter til utskrift som vedlegg til eposter, uansett hvor du måtte befinne deg i verden og fra hvilken som helst datamaskin, nettbrett eller smartmobil, uten å måtte bekymre deg for drivere.
Du kan lese mer om denne funksjonen her.
Installere apps
I fronten sitter en berøringsskjerm på 3,5 tommer.
Fra denne kan du styre utskrifter, kopiering og skanning.
Til høyre sitter en USB-port og en kortleser for de vanligste minnekortene (med unntak av xD og Compact Flash), slik at du kan skrive ut bildene dine direkte uten å gå via PC-en.
Skriveren kommer også med apps ferdig installert, for eksempel kan du skrive ut bilder fra Snapfish, nettsider, diverse skjemaer og sudoku-brett.
Apps-ene er gratis, og man kan laste ned flere fra HP sine nettsider direkte på skriveren, som gir Envy 100 utvidet funksjonalitet.
Den slanke utformingen har først og fremst gått ut over arkmateren, som kun tar 80 ark.
Denne sitter imidlertid i fronten, så det er veldig enkelt å plassere denne skriveren - for eksempel i en hylle:
For øvrig er spesifikasjonene helt på høyden, med oppgitt hastighet på inntil 27 sider pr minutt i svart og 22 sider pr minutt i farger.
Den har dessuten innebygd duplex-modul, noe som betyr at du kan skrive ut på begge sider av arket, uten å foreta deg noe som helst manuelt.
Slik er den i bruk
Å sette opp denne skriveren er en lek.
Du følger bare instruksjonene på skjermen, og setter inn CD-en i PC-en når du får beskjed om det.
Merk at du kan påvirke hva som skal installeres, det eneste som er obligatorisk er skriverdriver og hjelpesystem.
HP skal ha skryt for å ha forenklet ganske mange prosesser i forhold til tidligere modeller vi har testet.
Et eget kontrollpanel inneholder de viktigste valgene, og gjør det mulig å styre de fleste funksjonene - uten behov for programvare.
Vi liker også at utskrifts- og skannedialogboksene er selvforklarende, korte og konsise:
Det følger med et fotoprogram, HP Photo Creations, som blant annet lar deg lage collager og fotobøker.
Dette er ikke like brukervennlig som resten av opplevelsen, men byr på noen morsomme og nyttige funksjoner.
Skriveren har to blekkpatroner med integrert elektronikk.
I motsetning til HP Photosmart eStation starter alltid utskriftene temmelig kjapt.
Artig å se hvordan arkmateren kommer ut automatisk, og trekker seg inn når den ikke er i bruk.
Det bidrar til å bevare de rene linjene, slik at man ikke får mistanke om at det er er en skriver det er snakk om.
Her har vi laget en video som demonstrerer dette i praksis:
Raskt nok!
Hastighetsmessig er den over middels, våre fem tekstsider skrives ut på 24 sekunder, tre websider i farger ble også ekspedert på 24 sekunder.
Dette er bare noen få sekunder tregere enn eStation, som er den raskeste skriveren vi har testet på disse områdene.
Hastigheten på fotoutskrifter varierer litt med hvilken papirtype du har satt i skriveren, men regn rundt 2,5 - 3 minutter på et A4-foto kantløs i god kvalitet.
Det er mer midt på treet, til gjengjeld avgir denne skriveren svært beskjeden lyd under utskrift.
Å skanne et foto i A4-størrelse i 300 dpi tar 20 sekunder.
Skanning og forhåndsvisning skjer i én og samme operasjon.
Også dette bittelitt tregere enn eStation, men helt på høyden med snittet i klassen.
Å kopiere en A4-side i farger tar 40 sekunder:
Kvalitetsvurderinger
Hva så med kvaliteten?
Skannekvaliteten først.
Over middels bra detaljnivå.
Detaljer i høylys/skygge blir bra ivaretatt (se 5% her):
Lysstyrken kan du gjerne justere ned et par hakk.
For øvrig savner vi mer avanserte innstillinger, for eksempel kunne vi tenke oss å ha kontroll på eventuell oppskarping, fjerning av støv etc.
Dette kan man imidlertid fint gjøre i et fotoprogram i etterkant.
Merk at skanneren ikke egner seg for annet enn det som kan ligge helt flatt på skanneplaten.
Bøker kan for eksempel være en utfordring:
Utskriftskvaliteten er god, det er ikke mulig å oppdage "prikker" eller lignende med det blotte øyet.
Skal vi være ordentlig pirkete måtte det bli på sortnivået, som vi har sett bedre på andre skrivere, men disse har som regel hatt en separat svart fotopatron.
På tekst- og webutskrifter er dette imidlertid ikke noe tema.
Her gjør skriveren det meget bra, selv hurtigutskrifter har god kontrast og detaljnivå, og kan fint brukes til både jobbsøknader og kreative CV-er.
Konklusjon
HP Envy 100 er noe av det mest vellykkede vi har sett på blekkskriverfronten på mange år.
Den kombinerer god design, bra brukervennlighet og fin kvalitet i en pakke vi aldri før har sett maken til.
Vær uansett obs på de få negative bemerkningene vi har gjort underveis i denne testomtalen, men disse er slett ikke nok til å ta fra den et fortjent "Anbefalt produkt"-stempel og en klar terningkast 5 på terningen.
| 1
|
200397
|
Panasonic LumixDMC-LX3
TEST:
Vidvinkelentusiastenes våte drøm.
Selv om de ikke markerer seg spesielt på speilrefleksfronten, satser Panasonic formidabelt på kompakt- og ultrazoomkameraer, og i dette markedet er de blant de ledende aktørene hva innovasjon angår.
Panasonic var tidlig ute med god vidvinkel i sine kompaktkameraer, og de er også kjent for å være markedsledende når det gjelder innebygd bildestabilisering.
Dagens testprodukt er en svært attraktiv krabat for vidvinkelentusiaster.
Objektivet byr nemlig på vidvinkel tilsvarende 24mm, og det ved en lysstyrke på f/2,0!
Med andre ord et kamera som på papiret er meget godt egnet for innendørsfotografering.
Dette er den videste vinkelen du får på kompaktmarkedet i dag (så vidt oss bekjent er det kun den eldre modellen V570 fra Kodak som har bredere vidvinkel), og det er heller ingen kameraer som er mer lyssterke enn Lumix
LX3.
Forgjengeren, LX2, hadde vidvinkel tilsvarende 24mm med lysstyrke f/2,8, hvilket betyr at det nye kameraet kan slippe inn dobbelt så mye lys ved denne brennvidden.
Fanger oppmerksomhet
Det er ingen tvil om at dette er et kamera som fanger oppmerksomhet, og i løpet av testperioden har vi fått mange blikk og kommentarer om at LX3 er et kult kamera.
Det er ikke fordi kameraet er spesielt lite, men fordi det har en retro-design som du ikke ser for ofte i disse dager.
Slik ser kameraet ut:
Her er nøkkelspesifikasjonene:
2,5x zoom (tilsvarer 24-60mm), 1cm makronærgrenseLysstyrke f/2,0-2,8Optisk bildestabilisatorStøtte for RAW-format10 megapiksler, 1/1,63" CCDISO 3200 (6400 med redusert oppløsning)3" LCD med 420.000 punkters oppløsningKan ta bilder i 4:3, 3:2 og 16:9-format380 bilders batterilevetid (CIPA)2,5 bilder pr sekund seriefotoFilming i 1280x720, 24 bilder pr sekundFull manuell eksponering + manuell fokusStøtte for ND-filter og PL-filterStøtte for ekstra blits (hot shoe)Støtte for vidvinkelkonverter -> 18mm
trade-off
Knapper og brytere
LX3 er også et kamera for deg som er glad å fikle med knapper og brytere, men det kan også brukes på enkel måte.
Den innebygde "Intelligent Auto"-modusen, som Panasonic nå har hatt i sine siste kameraer, sørger for å balansere alt automatisk, inkludert lukkertid/ISO ut fra bevegelsene i bildet.
Det eneste du selv må ta stilling til når du bruker automodusen er om du vil ha blits eller ikke.
Automatikken aktiverer ikke blitsen med mindre du velger å slå den på.
Som overskriften lovet, er det et vell av knapper og brytere her.
På toppen av objektivet kan du velge mellom de ulike aspektene (3:2, 16:9 og 4:3), mens du bytter mellom makro, normalfokus eller manuell fokus på siden av objektivet.
Den nevnte blitsen er skjult når kameraet ikke er i bruk, og spretter opp når du drar i en skyvebryter.
Fordelen er at avstanden fra objektivet maksimeres slik at røde øyne-effekten reduseres.
Dette gjenspeiler seg også i testbildene våre, som du kan se eksempel på til høyre.
Funksjonshjulet på toppen lar deg bytte mellom de vanlige opptaksmodiene - P, A, S og M, samt filming, automatikk og scenemodus.
I tillegg kan du forhåndslagre innstillinger på C1 og C2. Pleier du ofte å ta bilder med lang lukkertid på kveldstid, for eksempel (8 sekunder er maks), kan du legge dette under C1, så slipper du å fikle hver gang.
Utløserknappen ligger litt nedsunket "i" zoomringen, og i tillegg finnes det en egen fokusknapp på toppen av kameraet som gjør at du kan flytte fokuspunktet.
Alt i alt gir kameraet et godt kvalitetsinntrykk.
Stor og fin skjerm
Skjermen måler 3 tommer diagonalt og har høyere oppløsning enn andre kameraer av denne typen, med 420.000 punkter kontra 230.000 som er vanlig.
Skjermen har også god innsynsvinkel, både vertikalt og horisontalt.
På baksiden finnes både piltaster og en liten navigasjonsspak, og med litt tilvenning fungerer dette godt, selv om implementasjonen av spaken kunne ha vært tydeliggjort bedre på skjermen.
Spaken bruker du for eksempel til å regulere lukkertiden dersom du har kameraet stilt inn på lukkerprioritet, mens piltastene brukes i menyene.
I tillegg fungerer hver piltast som en snarvei til blits, eksponeringskompensasjon og selvutløser, samt at nedoverpila kan skreddersys som hurtigtast til funksjonen du selv ønsker.
Har du store fingre, vil du muligens finne kameraet litt ukomfortabelt å betjene, fordi knappene til høyre for skjermen er ganske små og sitter tett.
Du bytter mellom opptak og avspilling med en skyvebryter, og selv om vi helst foretrekker en knapp, slik at du umiddelbart kommer til opptaksmodus når du trykker utløserknappen halvveis ned, er den såpass lett tilgjengelig at det ikke er noe spesielt problem.
Positivt er det også at kameraet har en dedikert knapp for å låse fokus/eksponering, samt en egen knapp for å bytte til kontinuerlig seriefoto eller høyhastighetsfoto (med redusert oppløsning).
God brukervennlighet
Ellers er Panasonic, som vanlig, flinke med brukervennligheten, men enkelte ting er det å sette fingeren på.
Vi reagerer fortsatt litt på at du må trykke på høyre pil i menyen for å gå inn på et menyvalg, og at knappen merket "menu/set" lukker menyen.
Dette er implementert litt inkonsistent og tar litt tid å venne seg til.
Litt irriterende er det også at menyen "nullstilles" hvis du trykker på set-knappen ved feil anledning og deretter går inn igjen (du må finne frem på nytt).
Av små finesser kan vi nevne kalendervisning av bildene, retting av skjev horisont i etterkant, samt levende histogramvisning.
Vi savner dog at kameraet roterer bilder i avspillingsmodus når du roterer kameraet.
Ytelse
LX3 presterer også godt ytelsesmessig, selv om autofokusen ikke er blant de raskeste.
Seriefoto går unna med meget bra fart, og vi klokket inn kameraet til 17 bilder på 10 sekunder, som er blant de raskeste vi har testet.
I hurtigmodus fikk vi 4 bilder innenfor 1,1 sekund, men etter det tar kameraet en lang pause før det er klart til dyst igjen.
Autofokusen opplever vi som middels rask - ikke helt på høyde med de raskeste kameraene på markedet, men sannsynligvis en hastighet de fleste kan leve med.
Ved siden av opplevd erfaring, måler vi også fokusering med stoppeklokke i et godt belyst rom, både på vidvinkel og på tele, og som med det forrige Panasonic-kameraet vi testet, bruker kameraet like lang tid begge steder - her klokket inn til 1,1 sekund begge steder.
De raskeste kameraene gjør dette på rundt om kring et halvt sekund, men testrutinen gjør at Panasonic kommer noe dårligere ut, fordi vi først fokuserer på noe som er veldig nærme, slik at fokusen må flytte seg langt.
Det er nemlig denne flyttingen Panasonic er trege på - fokusen i seg selv er presis, og når kameraet i tillegg har mulighet for kontinuerlig fokusering før du trykker ned utløserknappen halvveis, så er ikke dette noe stort problem i praksis.
Oppstartstiden målte vi til 1,8 sekunder, som er middels raskt, men akkurat raskt nok til at det ikke oppleves for tregt.
To blitsbilder klarte vi å ta med 2,6 sekunders mellomrom, som også er helt ok.
Batterilevetiden på 380 bilder er blant de fremste i denne klassen.
Bildekvalitet
Med tanke på ISO-støy svekkes bildekvaliteten vesentlig når vi øker fra ISO 400 til ISO 800, men vi har definitivt sett verre tilfeller.
Kameraet produserer mindre kromatisk støy og beholder detaljene bedre enn mange andre, så dette var en positivt overraskelse, siden støy har vært Panasonics akilleshæl i tidligere tester.
Fremdeles er det dog litt opp til de beste kameraene fra Fujifilm.
ISO 800, som automatikken har en tendens til å bruke dersom det er bevegelse i bildet innendørs, kan fint brukes til utskrift i 10x13 (med synlig, men ikke ødeleggende støy) samt på web.
Fra 400 og nedover er imidletid kvaliteten god, og under får du to utsnitt på henholdsvis ISO 400 og ISO 800:
En fordel med dette kameraet er imidlertid at innebygd bildestabilisator kombinert med det lyssterke objektivet gjør at du i langt større grad vil kunne klare deg med ISO 400 og under enn om du hadde manglet stabilisator og/eller hatt et mer lyssvakt objektiv.
Ellers er vi imponerte over Panasonic-kameraets optiske kvaliteter.
Vignettering er praktisk talt fraværende, og det samme gjelder kromatisk feilbrytning (som reduseres av kamerasoftwaren).
Noe tønneforvrengning er det på vidvinkel, men alt i alt leverer kameraet meget bra på dette området.
Vi stusser dog litt over at enkelte av bildene får enkelte grønne innslag som vi ikke ser med det blotte øyet når vi tar bilder.
Under ser du et eksempel:
Den automatiske hvitbalansen fungerer også stort sett godt, men under vanlig lampelys blir bildene i overkant gule.
Muligheten for eksponeringslås er også velkommen i tilfellene der lysmåleren prioriterer andre ting enn det du ønsker å prioritere.
Ellers holder videoopptakene fra LX3 god kvalitet bildemessig, mens lyden er noe ullen.
Det skal sies at HD-filming bruker oppunder 3MB/s og at det derfor fort blir store videostørrelser.
Hvor bra er stabilisatoren?
Vi gjennomførte en brukstest av bildestabilisatoren, der vi tok utgangspunkt i tommelfingerregelen om at lukkertiden bør være 1/brennvidden hvis du skal få skarpe bilder håndholdt.
Vi holdt kameraet ca 25cm fra kroppen (slik det er vanlig å holde lommekameraer uten optisk søker) og knipset serier á 20 bilder.
Vi tok utgangspunkt i 24mm og 1/24s, og testet da hvor skarpe bilder vi fikk på 1/25s (både med og uten stabilisator), 1/13s (ett trinn), 1/6s (2 trinn) og 1/3,2 (3 trinn), som var de nærmeste verdiene vi kunne velge i kameraet.
For hvert bilde noterte vi så om bildet ble skarpt, hadde en svak uskarp tendens eller var uskarpt.
Under følger våre observasjoner:
Som du ser presterer kameraet omtrent like godt på 1/13s med bildestabilisator som det gjør på 1/25s uten, men vi hadde, for å være ærlige, forventet at også 1/6s ville gå bedre enn det gjorde.
I etterkant prøvde vi 1/13 uten bildestabilisator og fikk omtrent det samme resultatet som 1/6s gav oss med bildestabilisator.
Kanskje litt skuffende ser vi at dette objektivet stabiliseres med rundt ett trinn på vidvinkel, men når vi i etterkant går igjennom pressemeldinger og informasjon hos Panasonic, ser vi at de ikke opplyser om hvor mange trinn denne stabilisatoren skal kompensere, som kan tyde på at denne modellen ikke har like effektiv stabilisering som andre modeller fra Panasonic.
Konklusjon, Panasonic Lumix
DMC-LX3
Vi er begeistret for kameraet fra Panasonic; ingen tvil om det.
Det tar gode bilder, er normalt raskt i bruk og har en haug av funksjoner, som RAW-format, filming i 720p, full manuell kontroll (inkl fokus), stor og god skjerm og muligheter for utvidelser både med filtre, ekstern blits og vidvinkelconverter.
Kameraet er også lettvint i bruk, og det har et retro-design i hvert fall vi faller for, og som har vekket oppmerksomhet fra kjente og ukjente i testperioden.
Rosinen i pølsa er det nye 24mm f/2,0-objektivet, som både er det mest lyssterke objektivet på lommekameramarkedet i dag og i tillegg gir svært god vidvinkel.
Ulempen er imidlertid at det kun har 2,5x zoom, som gjør at dette ikke er et kamera som kan brukes i alle situasjoner.
Enkelte andre småplukk er det også å finne, blant annet en litt inkonsistent bruk av navigasjonsknappene i menyen og en bildestabilisator vi skulle ønske var enda litt mer effektiv.
I tillegg er prisen i ganske høy - litt under 4.000 i de billiste nettbutikkene i skrivende stund.
Panasonic lander allikevel en god femmer på terningen, og er du vidvinkelentusiast, bør dette kameraet vurderes sterkt til ønskelista du forresten må få satt opp snart.
| 1
|
200399
|
Napa DAV326
Napa lanserer stadig nye CD-baserte MP3-spillere, og denne nye modellen er faktisk blant de beste.
Heldigvis er prisen fremdeles svært lav.
Bærbare CD-spillere som også kan lese MP3-filer har en stor fordel:
Du kan ta med deg hundrevis av låter med på tur, i og med at én CD har plass til rundt 150 låter i MP3-format.
Den nyeste Napa-spilleren er kanskje den mest solide fra produsenten, og har både tiltalende utseende, alle funksjonene du måtte trenge, god lyd og lav pris.
I tillegg til å kunne spille av MP3, har DAV326 også støtte for WMA-formatet til Microsoft.
WMA-filer tar mindre plass enn MP3, og du får raskt plass til over 300 låter på én CD hvis du kun fyller den med WMA.
Muligheter
Selve spilleren har et ganske vanlig utseende, men vi venter oss egentlig ikke noe mer fra en CD-basert enhet.
Den veier 284 gram, inkludert batterier (av den oppladbare sorten) og en CD. Alle nødvendige knapper befinner seg på fronten av enheten, sammen med et display som viser informasjon om låten som blir spilt, tid, hvor mange låter som er igjen og batteristatus.
En egen navigasjonsknapp viser en liste over alle låtene på CDen, og lar deg hoppe rett til den ønskede filen.
Meget praktisk, hvis du virkelig har mange hundre låter med deg.
Ved hjelp av menyen kan du justere flere innstillinger, som stort sett er de samme standardvelgene vi kjenner fra alle andre spillerne av denne typen.
Avspillingsrekkefølge, display- og lydinnstillinger, alt kan endres via hovedmenyen.
Det som er viktig med denne typer spillere er hvordan de reagerer på risting.
Hovedinntrykket er at DAV326 klarer seg bra, men ved noen tilfeller av ganske voldsom påvirkning opplevde vi at avspillingen ble avbrutt.
Spilleren sliter også ved overgang fra låt til låt - ved kraftigere risting tar det tid før neste låt begynner.
Lyden er god, til og med de medfølgende øreproppene er av godkjent kvalitet, noe som er ganske uvanlig.
Vi må også nevne at DAV326 klarer å spille riktig så høyt.
Det totale inntrykket av DAV326 er positivt - den gjør det den skal gjøre, brukervennligheten er det ingenting å utsette på, og viktigst av alt koster den lite: 995 kroner.
Med andre ord, er du ute etter en CD-basert MP3- eller WMA-spiller, er det akkurat denne du bør kjøpe.
Du kan lese mer om spilleren på hjemmesidene til importøren.
| 1
|
200400
|
D-Link PowerLine AV 500
Nettverk over strømnettet er et alternativ, men hvor bra er det?
Nettverk over strømnettet er først og fremst en løsning der det av forskjellige grunner ikke fungerer med trådløst nett, og der det er uaktuelt å trekke nettverkskabel.
Når det gjelder hastighet og sikkerhet er en nettverkskabel alltid den beste løsningen.
Den nest beste er et moderne trådløst nett etter 802.11ac-standarden.
Når disse alternativene ikke er aktuelle er adaptere for strømnettet verdt å sjekke.
D-Link AV 500
Dette er ikke bare ett produkt, men fire forskjellige enheter med forskjellige egenskaper og bruksområder.
Vi har testet grunnvarianten DHP-308AV, som i praksis fungerer som en overgang.
Du plugger inn en D-Link-enhet i stikkontakten ved ruteren og kobler til en nettverkskabel.
Så kobler du inn en annen, lik D-Link-enhet i stikkontakten ved siden av det utstyret som skal ha nettforbindelse, og kobler til med en nettverkskabel der også.
Det tar bare noen få sekunder så er forbindelsen opprettet.
Selve enheten er svært kompakt, og det er god plass til å plugge inn et støpsel i nabokontakten på vanlige dobbeltkontakter.
Det finnes også to andre enheter i samme familie:
DHP-W310AV, som har et trådløst aksesspunkt innebygd (WLAN), og DHP-328AV, som har to nettverkskontakter.
DHP-W310AV er utmerket når du vil sette opp et ekstra trådløst nettverk et annet sted i huset.
Den har også nettverkskontakt for tilkobling med kabel.
DHP-328AV lar deg koble til to enheter, for eksempel en mediespiller og en spillkonsoll ved TV-benken.
Målinger
Som vi har nevnt mange ganger før når vi har testet nettverk over strømkablene, er det veldig varierende resultater man oppnår, selv i samme hus.
Det er heller ikke bare avstand mellom kontakter, eller overgang mellom forskjellige faser som spiller inn.
Koblingene i et hus er en labyrint hvor hver knekk og tilkobling påvirker signalet, i tillegg til hva som er koblet til de samme kursene.
Dessuten kan jordingen variere fra hus til hus, og det kan være mange typer støy i jordsignalet fra forskjellige kilder i huset.
Det kan komme fra motorer eller strømforsyninger, eller annet som ikke er helt som det skal og påvirker signalgangen.
Vi målte først fra hemsen der ruteren står og ned til andreetasje, der fikk vi dårligst signal.
Neste måling gjorde vi nede i første etasje, der var signalet langt bedre.
Tredje måling gjorde vi i hobbyrommet i kjelleren.
Siste måling gjorde vi i kjelleren ved varmtvannsberederen, her er det en ny kurs med kabel rett fra sikringsskapet, og det er bare varmtvannsberederen som henger på denne.
Her fikk vi det klart beste måleresultatet:
Konklusjon:
Strømkablene kan fungere som nettverksløsning, men om det er bra nok og hvor du får best resultat i akkurat ditt hus er umulig å si på forhånd.
En tommelfingerregel er at et nytt elektrisk anlegg som er forskriftsmessig lagt opp gir større sjanser for et brukbart resultat.
Hvis du får dårlig forbindelse er det bare å koble fra alt som henger på kursen og sjekke.
Hvis det gir bedre resultat er det bare å koble til hver enhet etter tur til du finner synderen.
Sammenlignet med trådløst nett så havner det beste resultatet med AV 500 litt under 2,4 GHz-hastigheten du får med de beste ruterne, men et godt stykke under de beste på 5 GHz-ruterne - begge målt i kjelleren.
Ellers i vårt hus er trådløst generelt bedre.
Får du god båndbredde kan du få kurant surfehastighet, og til og med akseptabel video.
Som regel er det ofte jevnere hastighet over strømnett enn med trådløst.
Mer informasjon om de forskjellige modellene finner du hos D-Link.
D-Link DHP-309AV
| 1
|
200402
|
Multicom JFT02
14,1-tommeren med mer muskler enn sjarm.
Men trenger man sjarm hvis man har nok muskler?
Multicom er en av de siste nettbutikkene her til lands som tar inn såkalte "barebone"-systemer og bygger de opp etter eget (eller kundens) ønske.
Vi har testet flere av disse tidligere, blant annet IFL90+, Z37S og JFT00 som alle har fått gode skussmål av oss.
LES OGSÅ:
Basisen for dagens test-modell kommer fra Compal (som produserer deler for flere av de mest kjente merkene) og går under navnet JFT02.
Det er også den første bærbare vi ser på med de nye Intel-prosessorene bygd på 45 nm produksjonsprosess.
Spesifikasjoner testmaskin:
Intel Core 2 Duo T9500 @ 2,6 GHz 14,1" skjerm i bredformat (1280 x 800 piksler) 4 GB DDR2-minne 320 GB harddisk (5400 rpm) nVidia GeForce 8400M GT 256 MB grafikk WLAN (a/b/g/n) Gigabit LAN 4 x USB, FireWire, blåtann 1 ExpressCard/54 kortplass Kortleser for SD, MMS, MS/PRO S-Video og VGA ut, lyd inn/ut DVD/CD-brenner Integrert webkamera Fingeravtrykksleser Windows Vista Home Premium Dimensjoner (B/D/H):
33,7 x 24,5 x 4,3 cm (uten batteri) Vekt 2,66 kilo (med 9-cellers batteri) Pris: ca. 13.500 inkl. mva.
(med operativsystem)
Konstruksjon
Utseendemessig er det ingen som kan beskylde JFT02 for å være direkte spennende.
Bortsett fra lokket, som har en slags "glitter-metallic" finish, er overflaten i sort matt plast.
Chassiset er godt avstivet og har ingen spesielt svake punkter.
Det er litt svikt i området mellom tastatur og skjerm, men det er uansett ikke et sted som vanligvis er utsatt for press.
Går vi tilbake til lokket virker dette fast og godt hengslet.
Det har litt fleksibilitet, men tåler også press ovenfra ganske bra.
Bredskjermen på 14,1 tommer er på 1280 x 800 punkter - de som foretrekker større oppløsning får se seg om etter en annen modell.
De fleste normalbrukere vil nok likevel finne denne oppløsningen naturlig på en skjerm av denne størrelsen.
Panelet kommer med det nå vanlige blanke kontrastbelegget, noe som betyr et klart bilde med god kontrast og fargegjengivelse.
Skjermen er også lyssterk nok etter vår smak, men vi kunne nok ønsket oss litt bedre vertikal innsynsvinkel.
Men det gjelder for de fleste skjermer på bærbare PCer.
På toppen av skjermen er det et integrert 2,0 megapiksels webkamera som også kan tiltes litt opp og ned.
Siden maskinen er helt fersk har vi testet en modell med engelsk layout
- PCen kan leveres med dette om ønskelig, men vanlig vil altså være norsk tastatur.
Tastene har kort og kontant tilslag, er behagelig å skrive på og lager lite lyd med mindre du hamrer inn ordene - men da bråker også alle tastaturer vi har vært borti.
Alt vi ønsker å prike på her er at venstre Ctrl og Fn-tasten burde ha byttet plass.
Touchpaden er som skjermen i bredformat, og har usynlige felt for både vertikal og horisontal skrolling.
Tilkoblingsmuligheter
Multicom JFT02s kontakter er plassert på sidene.
I front finner vi kun statuslys og en bryter som slår av og på blåtann/trådløst nettverk.
På høyre side finner vi DVD-brenneren, to USB-kontakter og inntak for strøm.
Det meste finnes på venstre side:
VGA og S-Video ut, kontakter for nettverk og modem, ytterligere to USB, FireWire, minnekortleseren, ExpressCard/54 og lydkontakter.
På baksiden er det plass for kensingtonlås, men ellers er det batteriet og utluftingen som tar opp plassen.
Batteriet på 9 celler (bildet) står to cm ut fra maskinen, men du kan også få et på 6 celler som ikke stikker ut.
Ytelse og batteri
Vårt testeksemplar har en Core 2 Duo T9500 - denne kjører på 2,6 GHz og er den kraftigste prosessoren vi har hatt i en bærbar for testing.
Prosessorytelsen er på høyde med den vi finner i vår stasjonære test-PC Kåre.
Men prosessorytelse ikke er alt, så vi har sammelignet med to andre nyere bærbare.
Den ene er 13,3-tommeren Dell XPS M1330, som har den samme grafikkløsningen - et GeForce 8400M GS fra nVidia.
I tillegg har vi sammenlignet med vårt forrige testsubjekt Amilo Si 2636 fra Fujitsu Siemens - den også på 13,3 tommer.
Først har vi sett på den rene prosessorytelsen i et par program:
Kjøretid i sekunder - lavere er bedre.
Det kommer egentlig ikke som noen overraskelse at JFT02 med den nye Intel-prosessoren gjør det markant bedre enn de to andre - disse er jo også lavere klokket.
Ytelse i PCMark05:
PCMark05 bekrefter at denne bærbare har mer under panseret på nesten alle plan.
Dells XPS M1330 ligger likevel foran på grafikkdelen.
Ytelse i 3DMark05 og -06:
Også 3DMark forteller oss at XPSen gjør en bedre jobb når det gjelder 3D-spill.
3DMark06 tar større hensyn til prosessorens ytelse og gjør at JFT02 her ikke er langt bak, men det er nesten 1.000 poeng som skiller i 3DMark05.
Med tanke på at disse to på papiret har samme grafikkort var dette et uventet resultat, men etter å ha klødd oss i skjegget og målt kortets klokkehastighet virker det som om JFT02 sitt GeForce 8400M GS har lavere klokket minne enn standard.
8400M GS' minne skal etter nVidias spesifikasjoner ha en klokkefrekvens på 600 MHz, mens PowerStrip fortalte oss at det som satt i JFT02 gikk på 400 MHz.
Det er for øvrig ikke første gang vi opplever en Compal-modell med underklokket grafikkløsning.
Den poulære HEL80 hadde samme særegenhet.
Batterilevetid
Med vår JFT02 fulgte det med et 9-cellers batteri.
Dette stikker som nevnt ut bak, og liker du ikke det kan du også gå for et med mindre kapasitet.
Levetiden på 9-celleren målte vi til litt over fire timer i BatteryMark 4.01, noe som burde tilfredsstille de fleste vanlige brukere.
Hvordan batteriet på 6 celler yter i forhold vet vi dessverre ikke.
Støy og varme
Som de aller fleste bærbare datamaskiner summer og suser også Multicom JFT02 litt, men kun de aller mest kresne vil finne dette sjenerende.
Litt spesielt er det at maskinen egentlig heller ikke bråker når den jobber for fullt - noe vi blant annet kan takke den nye prosessorlinjen for.
Vifta går litt fortere riktignok, men det er fremdeles langt unna det vi er vant til med andre bærbare.
Det er også litt varmeutvikling på undersiden, noe som gjør at JFT02 ikke akkurat er maskinen du vil ha på fanget under hard belastning.
På oversiden har vi heldigvis ikke det samme problemet.
Vurdering og konklusjon
Multicom JFT02 er den første bærbare som kommer vår vei med Santa Rosa Refresh - som i praksis mer eller mindre betyr at den er utstyrt med de nye prosessorene fra Intel.
Dersom du velger en kraftig prosessor, kaster inn en stor harddisk og mye RAM blir ikke JFT02 dumt priset, og klarer fint en sammeligning mot andre 14- og 15-tommere - om du da i det hele tatt klarer å finne en like kraftig bærbar PC akkurat nå.
I lavere spesifiserte konfigurasjoner er ikke saken like klar - konkurransen er hard i prisleiet rundt 10.000 kroner.
Du bør dessuten tenke nøye gjennom dine behov - blant annet se på størrelse og vekt i forhold til hvor mye du har tenkt å dra den med deg.
Og skal du spille med maskinen så husk at grafikkortet som nevnt også er lavere klokket enn standard, og at du kan få både billigere og lettere bærbare som gjør en bedre jobb der.
Eller du kan gå opp noen hekto og se på 15-tommere, der er det enda mer spillytelse å hente per krone.
Vi kan vel heller ikke kalle JFT02 spesielt sjarmerende.
Bevares, den virker robust, funksjonell og har kontaktene fornuftig plassert, men får deg på ingen måte til å utbryte "aj aj, den var lekker" når du ser den.
Men greit nok, hadde du vært så nøye på det hadde du vel kanskje heller kjøpt en MacBook...
Ynde og spill-egenskaper til side:
Multicom JFT02 er en råtass med en ytelse få andre bærbare datamaskiner kan matche i skrivende stund.
I tillegg er maskinen stillegående, selv under hard belastning.
Alt i alt er det ikke så veldig mye konkret å trekke for, og ender derfor opp med en femmer på vår terning.
| 1
|
200414
|
Soul Calibur II
Det er mange slåssespill på markedet, men Soul Calibur II er nok det mest komplette og gjennomførte akkurat nå.
Denne serien har sitt utspring i spillet Soul Blade, som opprinnelig kom på gamle PlayStation i 1997.
Spillet ble fulgt opp av Soul Calibur på Dreamcast i 1999, og denne utgaven ble rost i skyene av samtlige som prøvde det.
LES OGSÅ:
I år kommer endelig serien til samtlige plattformer, og blir dermed tilgjengelig til et langt bredere publikum.
PS2, XBox og GameCube får hver sin versjon av spillet, med en eksklusiv karakter på hver versjon.
Lekker gjennomføring
Nå virker ikke Soul Calibur II som noe dramatisk nyskapende med en gang du starter spillet
det ser tross alt ut som et hvilket som helst spill der to karakterer står ansikt mot ansikt og det er opp til deg å vri håndleddene dine for å utføre den ene kompliserte kombinasjonen etter den andre.
Men Soul Calibur II er langt mer enn det.
Først og fremst er hele spillet utrolig bra presentert, med lettfattelige menyer akkompagnert av den typiske pompøse musikken kjent fra de tidligere spillene.
Dessuten er grafikken utrolig lekker
riktignok ikke så flott som på Dead or Alive 3, som tross alt er spesialdesignet for XBoxens maskinvare
men så levende, fargerik og full av detaljer at få konkurrenter kan måle seg mot den.
Vi rakk dessverre kun å prøve PlayStation 2-versjonen, men XBox- og GameCube-utgavene skal i følge ryktene være enda penere.
Nok karakterer
Det er svært mange slåsskjemper å velge mellom i Soul Calibur II.
Vi har selvsagt det sedvanlige utvalget av blonde damer, japanske småjenter, svære krigere og smidige, unge menn.
Alle har, som vanlig sine gode og dårlige sider.
Heldigvis er det flere personligheter med som er mer interessante, som den mildt sagt sære italieneren Voldo.
Det som er spesielt med Soul Calibur II er at hver versjon har sin spesielle karakter.
PlayStation 2 har Heihachi, kjent fra Tekken-serien.
XBox har tegneserie-skikkelsen Spawn, mens GameCube har gode, gamle Link fra Zelda-spillene.
Tood McFarlane, mannen bak Spawn, har også designet Necrid, en annen karakter i spillet, som er en slags blanding av mange av de andre personene.
Og, som seg hør og bør i et slåssespill, er det selvsagt massevis av hemmelige karakterer som kan låses opp etter hvert.
Blant de er også en annen Tekken-kjendis:
Yoshimitsu.
Den store forskjellen fra Soul Calibur og mange andre slåssespill er bruken av våpen.
Alle deltakerne har sine foretrukne våpen, og det er disse, i tillegg til karakterenes styrke og fysikk, som avgjør deres kampstil.
Du vil etter hvert få tilgang til nye våpen, og deres egenskaper har mye å si for spillflyten og styrken til karakterene.
Dyp slåssing
Button-mashers, folk som vinner slåssespill kun ved å trykke fortest mulig på alle knapper, vil forhåpentligvis ikke komme langt i dette spillet.
Kampmotoren er nemlig en god del dypere enn mange andre spill i sjangeren, og det lønner seg virkelig å øve på sverdteknikker, kombinasjoner og forsvar.
Takket være ekstramuligheter som å samle styrke for å gjøre slagene ekstra kraftige, kan du alltids overraske motstanderen.
Men til gjengjeld finnes det forsvar mot alle typer angrep.
Det er ingen hemmelighet at slåssespill fungerer best når det er flere personer til stede som kjemper mot hverandre.
Men enkeltspillerdelen er definitivt meget innholdsrik:
Vi har selvsagt de vanlige Vs, Time Attack og Survivor-modusene, men det som imponerer mest er den meget involverende Weapon-modusen, som nesten er et fullverdig spill i seg selv.
Og som sagt
det er massevis av hemmeligheter å låse opp, både nye karakterer, baner og spillemoduser.
De eneste minusene ved spillet er at banene til tider kan være litt små.
Vi savner mer interaktive baner slik som de i Dead or Alive 3, for eksempel.
Den PS2-eksklusive karakteren, Heihachi, er heller ikke så spennende i forhold til de andre deltakerne.
Han har ingen våpen, og virker egentlig litt puslete.
Vi holder oss unna.
Men utover dette Soul Calibur II er så vellaget som et slåssespill kan bli, med et flott utvalg karakterer, masse hemmeligheter, dyp kampmotor og nydelig grafikk.
Mye kan for øvrig sies om PS2-kontrolleren, men den passer ypperlig til slåssespill
og selv om vi ikke har fått prøve de andre versjonene, kan vi, ut fra våre erfaringer, tenke oss at de ikke er fullt så behagelige å styre.
| 1
|
200415
|
Acer Aspire 4820TG
Timeline X heter den nye serien, med nye prosessorer.
Timeline-serien fra Acer fokuserer på batteritid, navnet er altså ikke bare et tilfeldig påfunn.
Den første serien vi testet var basert på en annen prosessorgenerasjon, men tradisjonene føres videre.
Nå er maskinene utstyrt med langt kraftigere prosessorer, men batteritiden skal fremdeles være blant de lengste.
Men Acer legger også vekt på design og kompakt format, alle maskinene er mindre enn 25 mm tynne og har flere tiltalende detaljer.
Timeline-serien er allsidige maskiner, men henvender seg først og fremst til private brukere.
De kommer i forskjellige størrelser, fra kompakte 11,6 og 13,3-tommers til de mer voksne 14 og 15,6-tommers modellene.
Felles for alle er bredskjerm, innebygde Dolby Home Theater høyttalere og HDMI 1.3 port for tilkobling til TV.
(Maskinene kan selvsagt også brukes i jobbsammenheng, dette er først og fremst avhengig av de enkelte IT-avdelingenes krav til maskinadminstrasjon, i mindre grad av selve maskinvaren.
)
Spesifikasjoner
Intel Core i5 prosessor 430M 2,26 GHzATI Mobility Radeon HD 547014" skjerm, 1366x768 LED baklys4 GB minne500 GB harddiskDVD brennerWLAN 802.11 b/g/n6-cellers Li-Ion batteri (6000mAh/66 Wh)
(Komplette tekniske spesifikasjoner finner du hos Acer )
Egenskaper
Det første man legger merke til er at maskinen skiller seg fra trenden med svart, blank overflate.
Acer har i stedet valgt børstet aluminium-stil både på lokket utvendig og på flaten rundt styreflaten.
Ellers er rammen rundt skjermen svart og blank, selve skjermen er også blank.
Oppløsningen på 1366x768 på 14 tommer er ok, mange ville sikkert gjerne hatt høyere oppløsning, men den valgmuligheten finnes ikke.
Det er samme oppløsning på alle tre modellene i Aspire Timeline X-serien, med skjermstørrelser på 13,3, 14 og 15,6 tommer.
Skjermen kan legges ganske langt tilbake, men den begrensede betraktningsvinkelen gjør at det bare er i et ganske trangt område at skjermen klarer å vise alle farger og intensiteter.
Dette gjelder imidlertid alle rimelige bærbare med TN-panel, ikke bare denne maskinen.
Tastaturet har flate taster med avrundede kanter og hjørner, men du føler likevel konturene og det er behagelig i bruk.
Det er ingen spesialtaster, men det finnes to knapper ovenfor tastaturet.
Den som er merket P styrer PowerSmart funksjonen som regulerer strømforbruket og gir lengre batteritid.
Knappen ved siden av løser ut DVD-skuffen.
Pekeplaten er av de bedre vi har vært borti, responsen er upåklagelig og den støtter sammenkniping og spredning av to fingre for å styre zoom, i tillegg til skrolling i begge retninger.
Men knappene er av vippetypen med dødsone på midten, det er vi ikke så begeistret for.
Tilkoblinger
På venstre side finner vi tilkoblinger for Kensington lås, VGA, HDMI, nettverk, USB og lyd inn/ut (analog og SPDIF).
På høyre side er det strøminntak, DVD og tre USB-porter.
Kortleser for SD-kort finner vi i fronten.
Det er ingen ExpressCard plass, dermed er du henvist til USB 2.0 for alle typer tilkobling.
Ingen eSATA, USB 3.0, FireWire for gamle DV-kameraer, hjemmestudio eller rask leser for CF-kort er mulig.
Ytelse
Vi har målt ytelsen med PCMark Vantage og fikk disse resultatene:
5666 PCMarks 3453 Memories 3460 TV and Movies 4017 Gaming 4675 Music 4534 Communication 4790 Productivity 3039 HDD test
Geekbench ga 4075
Win7 opplevelsesindex 5,1 Prosessor 6,7 Minne 5,9 Grafikk 5,1 (Denne trekker indexen ned)
Spillgrafikk 6,2 Harddisk 5,4
Vi sjekket også med DPC Latency Checker om noen av maskinkomponentene brukte uforholdmessig mye prosessortid, og fant at driveren for trådløst nett fikk maskinen til å lugge i blant.
Dette er viktig ved avspilling av lyd og video, selv om du ikke bruker nettverket til å hente mediedata, men spiller av lokalt.
Bruker du maskinen til lydopptak bør du definitivt deaktivere trådløst nett.
(Dette er forøvrig helt typisk for bærbare PC-er.)
Batteritiden med kontinuerlig avspilling av HD-video og ingen strømsparefunksjoner var 166 minutter - eller 2 timer og 46 minutter.
Uten aktivitet (maskinen sto på, men ble ikke brukt) og ingen strømsparefuksjoner varte batteriet 402 minutter, eller 6 timer og 42 minutter.
Dette er meget bra batteritider!
Med fornuftige innstillinger varer batteriene vesentlig lenger, og de påståtte 8 timer vil neppe være noe problem ved lesing av tekst, skriving av notater og annet som ikke belaster maskinen tungt.
Maskinen er også støysvak og den lille støyen som finnes er ren og mørk, uten toner eller høye frekvenskomponenter (ingen piping og hvisling).
Konklusjon
Acer Timeline er en stilig maskinfamilie, med vekt på allround-egenskaper og lang batteritid.
Den nye modellen har vesentlig bedre ytelse enn tidligere modeller, på grunn av raskere prosessor og maskinvare generelt.
Sammenligner vi med den første Timeline-modellen vi testet for et år siden er batteritiden ikke like imponerende, spesielt ikke ved avspilling av video (4 timer og 5 minutter mot dagens 2 timer og 46 minutter) .
Den modellen vi testet den gangen var imidlertid utstyrt med en liten SSD-disk på 32GB for system og programmer, noe som hadde stor innvirkning både på ytelse og batteritid.
Takk til MPX.no for utlånet av maskinen
| 1
|
200416
|
Samsung 40C535
Testens billigste TV er også en av de peneste.
Pris: 3.990!
Samsung har gjort ekstremt mye riktig på TV-fronten de siste årene, og det ser vi også her.
Dette er rett og slett svært mye TV for pengene, og for mange vil det også være mer enn nok.
Etter at førsteinntrykket har lagt seg kommer imidlertid svakhetene tydeligere fram.
Pluss
Det fine designet er allerede nevnt, og også førsteinntrykket av bildekvaliteten er svært lovende.
Samsung er nemlig flink til å vise detaljer i bildet, og har en lett overdreven fargepalett som antagelig vil tiltale svært mange kunder.
Sammenlignet med LGs billigste modell har den også litt mindre støy i bildet, selv om LG-en er bedre når det gjelder innsynsvinkel.
Menyene fungerer godt, og innstilling og betjening av TV-en er slik vi har lært oss å like fra Samsung.
Til prisen er den nesten sjokkerende godt utstyrt:
Du får tre HDMI-innganger, VGA for PC-bruk, komponent- og scart-inngang, samt en USB-inngang det lukter svidd av.
Også på testens billigste TV er nemlig video (+bilder & musikk)-avspilling mulig.
TV-en takler i tillegg nesten alt av formater, inkludert MKV 720/1080p og DivxHD.
USB-kapasiteten er med andre ord lysår bedre enn på Sony EX500, og helt på linje med LG LE5300 som altså koster 2.000 kroner mer.
Imponerende.
Minus
Men dessverre er ikke alt like bra.
Det største minuset til C535 er at den kun har 50Hz bildeoppdatering og mangler bevegelseskompensasjon.
Dette gjør at det er litt mer bakgrunnsstøy i bildet enn på de dyrere modellene i testen, samt at du vil oppleve tydelig hakking ved store og små panoreringer i bildet.
NB:
Dette var også den eneste TV-en som ikke klarte å vise RiksTV via den innebygde kortplassen på baksiden, OPPDATERT:
Se mer om dette i diskusjonsgruppen under saken!
Konklusjon
Hvis du liker å se på film eller naturserier på TV anbefaler jeg ikke å kjøpe 50Hz-modeller i dag på grunn av flimring og hakking i bildet.
Prisen er imidlertid svært god, og dette kan være den perfekte TV til dine foreldre som har en TV-hverdag bestående av nyhetssendinger og Beat for beat.
Som en nummer to TV vil den også gjøre en helt ok jobb.
Vi gir også ekstra pluss i margen for at den takler så mange videoformater via USB-inngangen.
Det gjør det svært enkelt å se film på hytta.
Samsung LE40C535
Stor takk til MPX for lån av test-TVer
| 0
|
200418
|
Dell S2740L
Stor skjerm med HD-oppløsning på testbenken.
Hva som er "riktig" oppløsning på en skjerm har vært et stadig tilbakevendende tema både i forbindelse med frittstående skjermer og skjermene på bærbare.
Ideelt sett skulle oppløsningen vært så høy at den ikke var noe tema, og at absolutt alle elementer på skjermen skulle vært fritt skalerbare.
Men av både tekniske og økonomiske grunner er det ikke slik.
Selv om det nå finnes skjermer med så høy oppløsning at man ikke kan skjelne bildepunktene fra hverandre på normal bruksavstand, så er disse for dyre til å kunne brukes over alt.
Derfor finnes det skjermer i mange størrelser med forskjellig oppløsning, så får hver og en velge den løsningen som passer best i forhold til pris.
Store skjermer
27 tommer må sies å være en stor skjerm, det er det nest største formatet som finnes for PC-skjermer.
Tidligere har både 27 og 30-tommers skjermer typisk hatt 2560 punkter i bredden, mens høyden har vært 1440 punkter for 27-tommerne og 1600 på 30-tommerne.
Vi snakker om 16:9 skjerm på 27 tommer og 16:10 skjerm på 30-tommer.
Men disse høyoppløselige skjermene er dyre og beregnet på spesielle bruksområder, og som regel profesjonell bruk.
Vi snakker om medieproduksjon, programmering, analyse og så videre.
Folk flest bruker skjermen til mindre krevende oppgaver, med færre vinduer og mindre kompliserte skjermbilder, og vil kanskje også i større grad ønske å kunne bruke PC-skjermen til å se film.
Til tilbakelent bruk blir ikke lenger oppløsningen like viktig, vår evne til å se detaljer synker jo som kjent med avstanden.
I tillegg er prisen på 27-tommere med vanlig HD-oppløsning på 1920 x 1080 vesentlig rimeligere enn en høyopppløselige skjermer.
Dell S2740L
Dell har en ny serie skjermer: S-serien, som finnes i mange størrelser: 27, 24, 23 og 21,5 tommer.
Alle har full HD oppløsning og noen av modellene er også berøringsfølsomme.
Vi har testet den største modellen, som umiddelbart framsto som et veldesignet produkt.
Selve skjermen har ganske tynne rammer rundt selve skjermpanelet og tykkelsen er også ganske beskjeden ytterst i kantene.
I front er hele skjermen dekket av en blank glassplate, slik at det ikke er noen overgang mellom skjerm og kabinett.
Baksiden er buet i alle retninger med det høyeste punktet i festet.
Foten er stødig, men kan ikke justeres i høyden eller dreies.
Panelet er av den nye rimeligere IPS-typen som gir glimrende betraktningsvinkel og meget god fargegjengivelse med stor dynamikk.
Spesifikasjoner:
Dimensjoner:
Diagonalmål:
68.6 cm (27") Bredde:
597.9 mm (23.54") Høyde:
336.3 mm (13.24") Oppløsning: 1920 x 1080 ved 60 Hz Format:
16:9 Punktavstand: 0.311 mm Lysstyrke: 270 cd/m2 (typisk)
Fargestøtte:
Fargegamut (typisk):
84% Fargeoppløsning:
16.7 million colors Kontrast: 1,000:1 (typisk) 8 million:1 (Dynamisk kontrast) Betraktningsvinkel: (typisk):
(178° vertikal / 178° horisontal) Responstid: (typisk):
7 ms med overdrive (grå til grå) Paneltype: IPS (In-plane switching), blank overflate Panelbaklys:
LED
Tilkoblinger
Siden skjermen bare har 1920 x 1080 oppløsning er det ingen avanserte tilkoblinger.
Vi finner analog VGA og digital DVI og HDMI.
Det er også en analog lydutgang på 3,5 millimeters minijack, for lydsignalet som kommer fra HDMI-tilkoblingen.
Videre er det en USB hub med to tilkoblinger samt en inngang for 12 volts ekstern strømadapter.
I bruk
Skjermen er elegant og konstruksjonen gir et godt inntrykk.
Høyden er ok for vanlig skrivebordsbruk, selv om vi for vår egen del gjerne ville hatt den lavere.
Den blanke glassplaten som dekker hele fronten bidrar til det elegante uttrykket, men har også noen sider som ikke er like stas.
Hvis man ser film i mørke partier ser man speilbildet av seg selv nesten like godt som filmen hvis det er lyst i rommet.
Berøringsfølsomme skjermer må være beskyttet av en blank glassplate på grunn av teknikken som brukes, men vanlige skjermer bør egentlig være matte.
Perioden med blankt kontrastbelegg er på vei ut på mange produkter, men noen liker dette tross de potensielle ulempene.
Forøvrig er både farger og betraktningsvinkel utmerket.
Meny og betjening
Menyen dukker opp ved siden av betjeningsknappene slik at det er svært enkelt å manøvrere og velge funksjoner og justeringer.
Valgmulighetene er passe omfattende til denne type skjerm, som stilles inn etter smak og behag og ikke etter standarder og gitte parameterverdier.
Vi finner ikke innstillinger som valg av for eksempel sRGB, men heller valg som Multimedia, Movie, Game, Text og så videre.
Display Manager
Det følger også med et lite program som byr på to interessante funksjoner.
Den ene er at du kan koble sammen program og skjerminnstillinger, slik at skjermen automatisk endrer fargeprofil når du starter et program.
Det andre programmet gir deg et utvalg ferdige skjerminndelingsmaler.
Når du velger en av disse vil alle programmer du starter kunne dras inn i et av feltene.
Rammene dukker opp når du tar tak i topplinjen til programvinduet.
Når rammen blir rød slipper du museknappen og programvinduet justerer seg automatisk og faller på plass i riktig størrelse og format.
Konklusjon
S-serien har elegante skjermer med gode kvaliteter i formater som passer til mange forskjellige behov.
Bildekvalitet og betraktningsvinkel er utmerket, betjeningen er ypperlig og programvaren som følger med er praktisk.
Det er design og bildekvalitet som peker seg ut som de positive egenskapene.
Er du ute etter ergonomisk fleksibiltet og høyere oppløsning må du velge andre serier, som for eksempel UltraSharp-serien til Dell.
Men da er vi over i en helt annen prisklasse.
Dell S2740L
| 1
|
200419
|
TEST:Citroën C4 Aircross
Citroën har vært blant de siste produsentene til å hive seg på folke-SUV-trenden.
Nå er de med – selv om bilen ikke bare er deres egen.
C4 Aircross er et resultat av samarbeidet mellom Citroën, Peugeot og Mitsubishi.
Citroëns variant har med andre ord svært mye til felles med Mitsubishi ASX og aller mest Peugeot 4008.
Men designen og en del detaljer skiller.
Den minste dieselmotoren er eksempelvis unik for Citroën og Peugeots varianter.
Det er også denne varianten vi har kjørt.
Priser
Da snakker vi selvsagt om 1.6 HDi, med 115 hester og 270 newtonmeter.
Denne starter på 270.000 kroner med forhjulsdrift, riktignok som kampanjepris (ordinær pris er 282.000 kroner).
Vi kjørte utgaven med firehjulsdrift som starter på 310.000 kroner (ordinær pris 325.000).
Aller billigst er bensinmotoren med 115 hester.
Denne starter på 260.000 kroner (ordinær pris 262.000).
Dette er vesentlig rimeligere enn den større SUVen C-Crosser som Citroën prøvde seg med for noen år siden.
Den minste dieselmotoren er den riktige!
I tillegg til motorene nevnt ovenfor, finnes det også en større dieselmotor med 150 hester, men vi tør si at den trenger du ikke tenke så veldig mye på.
Den minste dieselmotoren blir bestselgeren - og det er det god grunn til.
Den passer ypperlig til denne bilen, og tross litt moderate effekttall føles C4 Aircross på ingen måter undermotorisert.
Under vanlig kjøring har man brukbart med krefter fra så lave turtall som man er vant med i de mest moderne dieselmotorene.
Også oppover i registeret er det greit trykk.
Noen sprinter som innbyr til maks akselerasjon er dette naturligvis ikke.
0-100 går likevel på 11,6 sekunder, noe som er helt kurant for biltypen og den bruken denne bilen for det meste trolig kommer til å bli utsatt for.
Den største motoren er for øvrig bare ett tiendedel raskere fra 0 til 100 kilometer i timen.
Lavt forbruk
Forbruket er dessuten relativt hyggelig.
Det ligger offisielt på 0,49 liter per mil, og CO2-utslippet er 129 gram.
Dette er gode tall for biltypen.
Det er også lett å finne rett gir, for C4 Aircross har en lettarbeidet og presis sekstrinnskasse.
Firehjulsdrift
Ved hjelp av et hjul bak girspaken kan du velge mellom forhjulsdrift, automatisk firehjulsdrift eller firehjulsdrift med låst fordeling mellom for- og bakaksel i lavere hastigheter.
Ved automatisk fordeling går i utgangspunktet mesteparten av kreftene til forhjulene, men opptil 78 prosent av kreftene kan sendes bakover ved behov.
Kjøreegenskaper og komfort
På veien oppleves C4 Aircross som en Mitsubishi ASX, med unntak av motoren naturligvis.
Det vil si helt greie og forutsigbare kjøreegenskaper, og et relativt mykt fjæringsoppsett.
Du må regne med litt karosseribevegelser når det går unna, men slik er det i de fleste biler i denne klassen.
Det er likevel enkelte av konkurrentene som er noe mer underholdende å kjøre, for de som vektlegger det.
Komfortnivået er stort sett godt, men C4 Aircross når nok ikke hundre prosent opp til en bil som Mazda CX-5 på dette området.
Vi opplevde støynivået som greit nok under norske forhold, selv om vi under vår testkjøring i Frankrike bemerket litt mer vindstøy enn vi er vant med.
Les mer om vårt inntrykk derfra her.
God plassutnyttelse
En av denne bilens sterkeste sider er plassutnyttelsen.
Til tross for at C4 Aircross bare måler 434 centimeter utvendig, er den relativt romslig innvendig.
Spesielt gjelder dette kupeen.
Baksetet er for eksempel godt egnet for voksne, mye takket være at man kan skyve føttene godt inn under forsetene.
Bagasjerommet er noe mer begrenset, men også det er helt OK for klassen.
Ellers er interiøret i stor grad det samme som du finner i ASX.
Det betyr at alt fungerer greit, og at kvalitetsfølesen er helt OK.
Det finnes imidlertid biler i klassen som overgår C4 Aircross på sistnevnte punkt.
Også en del andre modeller fra Citroën har hakket bedre materialkvalitet, ikke minst nye DS5.
Svært aktuell
Man kan kanskje ikke hevde at Citroën tilfører segmentet så mye nytt, ettersom ASX allerede har vært på markedet et par år.
Vi holder nok også nykommeren Mazda CX-5 og kanskje også oppdaterte Volkswagen Tiguan for å være noe mer komplette biler – men da snakker vi også litt andre priser.
C4 Aircross gir uansett mye bil for pengene, og har en glimrende liten dieselmotor med en god pris.
Dermed blir den et svært aktuelt alternativ for bilkjøperne i SUV-segmentet.
| 1
|
200421
|
TEST:Samsung Galaxy S
Den nye Android-kongen?
Stadig flere produsenter hiver seg på i Android-kampen, og en av de som fører an er Samsung, som i følge Thomas Marynowski hos ITavisen.no har laget en svært god telefon i Galaxy S.
Telefonen har en skjerm på hele 4 tommer og er derfor blant de større i markedet, men får i følge Marynowski litt trekk fordi designen gir et visst plastpreg.
Uansett er skjermen av type Super AMOLED og fremstår som en av de aller beste på markedet i dag, med et dypt sortnivå og god dynamikk.
Galaxy S er så definitivt en mobiltelefon egnet for å se film på.
Prosessoren er en 1GHz Hummingbird og telefonen har 512MB RAM, 8GB innebygd lagringsplass og støtte for microSD-kort.
I tillegg er grafikkbrikken svært rask, og særlig i forhold til kommende spill (med optimalisering mot denne grafikkbrikken) vil Samsungs foreløpige flaggskip være meget godt utrustet.
Galaxy S kjører Android v2.1 med Samsungs egne Touchwiz-skall på toppen, og som seg hør og bør er alt integrert med nettets populære sosiale tjenester.
Gledelig er det også at norske bokstaver er på plass på tastaturet rett ut av boksen.
Ikke helt perfekt
Et lite skår i gleden finnes - med Samsung-telefonen opplevde ITavisen ofte at telefonen bød på ventepauser i ny og ne som oppleves som noe irriterende.
Kamaeraet kunne også vært bedre - det fungerer greit i sollys, men uten blits blir det vanskelig når mørket senker seg.
På den positive siden har Galaxy S to kameraer, slik at det er mulig å føre videosamtaler.
ITavisen har dog ingen problemer med å anbefale Samsung Galaxy S som en av de fremste Android-mobiltelefonene på markedet i dag.
Det er uvisst når telefonen blir oppgradert til den nyeste versjonen av Android (v2.2), men kvalifisert gjetting tilsier at dette vil skje på denne siden av jul.
Dette er en oppsummering av ITavisens test.
Mobiltester inngår i et samarbeid mellom ITavisen og DinSide.
| 1
|
200423
|
NYHET:Mobil-TV for iPhone 3G
Men fungerer det bra nok?
Vi har testet.
NetCom lanserte i dag endelig sin mobil-TV løsning for iPhone 3G, og vi måtte selvfølgelig prøve.
Hva får du?
Tjenesten gir tilgang til TV-nyheter, sport og underholdingsinnslag fra blant andre NRK, TVNorge, VGTV og Aftenposten TV.
- Skjermkvalitet, brukervennlighet og enkelhet er avgjørende for at mobil-TV skal kunne vokse, skryter NetComs innholdssjef Marius Halle i dagens pressemelding.
Etter å ha prøvd tjenesten er imidlertid spørsmålet vårt om de ikke burde ha ventet litt til.
Tja...
Det største minuset med tjenesten er at den kun er tilgjengelig over 3G eller Edge, du kan altså ikke bruke Wlan-funksjonen til iPhone.
Og jada, det irriterer gjerrigknarken i oss
Her må du altså betale mellom 3 og 5 kroner per klipp, inkludert datatrafikk.
Vi synes heller ikke tjenesten er så brukervennlig som NetCom skryter av.
Siden NetCom tvinger deg over på 3G eller Edge må du altså manuelt slå av WLAN-funksjonen på iPhonen for å kunne se på klippene (vel og merke hvis du allerede er koblet til WLAN).
Og selv om vi vet hvordan vi gjør det, så er det faktisk ikke alle brukere som liker å rote rundt innstillingsmenyen hver gang de skal bruke mobilen.
Flere ganger opplevde vi også at iPhones nettleser ikke forstod at WLAN-funksjonen var avslått, og resultatet var da at vi fikk følgende feilmelding:
Beklager, denne tjenesten er kun tilgjengelig for iPhonebrukere som benytter NetComs 3G-nett!
.
Ganske irriterende når du vet at alt er riktig med andre ord.
Et annet minus er at heller ikke alle innholdsleverandørene har gjort jobben ordentlig.
NRKs mobilklipp-sider kommer for eksempel opp i minimal fontstørrelse, (se bildespesialen) slik at du må zoome for i det hele å kunne lese hva som står der.
Her hadde vi forventet bedre.
Men alt er selvsagt ikke like dårlig, for når det fungerer så ser det riktig så bra ut.
Ugle-klippene (ser du barne-TV vil du vite hva vi mener) koster for eksempel 3 kroner stykket og er hysterisk morsomme å se på.
Slike animasjonsklipp er jo også spesielt egnet til mobil-TV, da det nesten ikke er mulig å få det til å se dårlig ut...
Det store spørsmålet er selvsagt om vi trenger mobil-TV der vi er nødt til å betale for innholdet.
Selv er jeg i tvil, jeg tror de fleste heller vil se gratis på YouTube via WLAN-funksjonen.
Hva tror du?
Hvis du synes dette høres bra ut, får du tilgang til tjenesten ved å sende en SMS med kodeord
ITV til 1989.
Si din mening i debatten under artikkelen.
| 0
|
200424
|
TEST:Audi A3 med bensin og automat
Audi A3 ble tidligere i år erstattet av en flunkende ny modell.
Nå har vi kjørt den med S tronic.
Testbilen denne gang kan karakteriseres som en "GTI light".
Det dreier seg om 3-dørsvarianten av nye Audi 3, utstyrt med en drivlinje som er verdig karosseritypen.
I Norge er det nemlig ikke vanlig å velge biler med tre dører unntatt i sportslige utgaver.
Ulv i fåreklær?
Slik sett fremstår A3 noe schizofren i denne utførelsen; vårt testeksemplar var i det minste det med utstyrsgrad Ambition og ytterligere oppgradering i felgstørrelse til 18-tommere, noe som vi skal se ikke bare er av det gode.
På den annen side skilter ikke bilen med noe spesielt sportslig utseende - tvert i mot, vil vi faktisk si.
Godt kjent
Når det gjelder modellen som sådan, altså nye A3, har vi utførlig testet den tidligere, både i anledning prøvekjøringen av forskjellige versjoner da lanseringen fant sted i utlandet, og her i Norge - da i en versjon som nok vil være relevant for langt flere kunder enn dagens testmodell, nemlig 1.4 TFSI med 122 meget velvillige hestekrefter.
Når alle de ordinære motoralternativer er på plass vil det finnes fire bensin- og tre dieselversjoner å velge mellom.
Utover dette vil A3 også komme som ladbar hybrid i 2014, og senere er meningen at den også blir å få som elbil.
Vi kan nok også vente oss en rent ut sportslig S-variant med tid og stunder.
S tronic
Men her skal det dreie seg om 1.8 TFSI med hele 180 hestekrefter under panseret, og en svært langstrukket momentkurve.
Den er sekundert av den nå meget utbredte dobbeltkløtsjkassen til Volkswagen-konsernet, som heter DSG hos Volkswagen og S tronic hos Audi.
Testbilens fulle navn er Audi A3 1.8 TFSI 180 hk S tronic Ambition.
Mot ny BMW 1
Det var altså for drivlinjens skyld at vi testet denne bilen, rent bortsett fra at vi også ville kjøre nye A3 i trippeltest mot de nyeste konkurrentene:
Mercedes A-klasse og Volvo V40.
Hvordan den sammenligningen slo ut, kommer vi tilbake til i en egen artikkel på et senere tidspunkt.
Ellers er nærmeste konkurrent av denne 3-dørsversjonen utvilsomt BMW 1-serie som nylig også ble lansert med tre dører.
For ikke så lenge siden kjørte vi den i innstegsversjonen.
Flott motor
Volkswagen-konsernets bensinmotorer har fått mye skryt de siste årene og på det teknologiske plan har de spist opp det forspranget de mest moderne dieselmotorene hadde greid å få, spesielt når det gjelder trekkraft i turtallsområdene 1.500 til 3.000 omdreininger.
Også 1.8 TFSI-motoren som sitter i testbilen er en meget kompetent kraftpakke og viktigere enn toppeffekten på 180 hestekrefter er de 250 newtonmeterne, som er tilgjengelige hele veien fra 1.250 til 5.000 omdreininger.
GTI-ytelser
Det fører i praksis til at man til enhver tid føler at man har mer enn nok krefter til rådighet.
Akselerasjonstiden på 7,2 sekunder fra 0 til 100 forteller noe om kraftpotensialet, men det er hvordan motoren oppleves under kjøring som er det viktigste.
Her har man som sagt hele tiden til rådighet det som skal til for rask og effektiv fremdrift.
Faktisk er det eneste lille aberet de små forsinkelsene som resulterer av girskiftene i S tronic-girkassen.
Ikke til forkleinelse for dobbelkløtsj-teknologien:
Denne fungerer bra og selvsagt kjappere enn de fleste automatgirkasser med momentomformer, og sørger for effektiv kraftutnyttelse generelt.
Likevel, med en motor som er så til de grader på hugget, opplever man enhver forsinkelse som en anelse frustrerende - det gjelder spesielt ved oppstart.
Bilen er altså likevel rask og effektiv, men den gir ingen "kick-ass"-opplevelse.
Til det er den for kultivert og lineær i kraftutviklingen.
Sporty, men ikke direkte sportslig.
Godfølelse
Bilen forøvrig lever fint opp til det positive vi allerede har sagt om A3 på flere områder:
Interiøret, om det ikke akkurat kan kalles spennende, oser høyverdighet og kvalitetsfølelse.
Sittestillingen ved rattet og innstillingsmuligheter er forbilledlige.
Kjøreegenskapene er dessuten av de aller beste i klassen – nær nøytrale og betryggende, kvikke nok uten å bli lekne.
Chassiset er grundig gjennomarbeidet og det merkes.
Interiør - med en del ekstrautstyr:
Forringet komfort
Som vi nevnte tidligere i denne saken:
Ikke nok med at Ambition-utstyrsnivået innebærer en oppgradering fra de 16-tommers stålfelgene som er standard til 17-tommers lettmetall, den har også et sportsunderstell som er senket 1,5 centimeter.
Det synes vi i utgangspunktet ikke denne bilen trenger, med mindre man virkelig er innstilt på aktiv kjøring.
Testbilen var attpåtil utstyrt med 18-tommere på 40-profil.
Med vinterdekkene vi hadde ga dette seg utslag i en til en viss grad forringet komfort med stumpe reaksjoner over korte ujevnheter og generelt opplevelse av at stivheten i understellet var overdrevet.
Dette er med andre ord en kombinasjon vi ikke vil anbefale de som ønsker en viss grad av kjørekomfort.
I tillegg var dekkstøyen på hovedveiene påtagelig også ved "normal" hastighet.
Ingen budsjettmodell
For å ta det siste negative punktet på blokken vår til slutt:
Denne Audien er en kostbar sak.
Alt er ikke Audis feil.
De 180 hestekreftene drar avgiftene i været og for å være ærlig kan de aller fleste kan fint klare seg med en god del mindre så bra som både 122- og 140-hesteren er blitt.
Lang "smørbrødliste"
En grunnpris for 1.8 TFSI S tronic på 355.000 kroner før frakt og levering, ikke sjokkerende i seg selv, forteller derimot ikke alt om den bilen vi kjørte.
Vårt testeksemplar kommer på totalt 478.000 kroner, og da har ikke Ambition-pakken (øverste utstyrsnivå) dratt opp prisen med mer enn 14.500 kroner.
Resten er med andre ord ekstrautstyr.
Metallic-lakk koster for eksempel nesten 8.000 kroner ekstra, og listen er lang - selv om det selvfølgelig er mye her man fint kan klare seg uten (vi har allerede nevnt 18-tommerne, som koster 12.000).
Når man dessuten må punge ut ekstra for diverse pakker hvis man vil ha såpass enkle ting som oppbevaringsnett bak forsetene eller lys til sminkespeil, i en bil som i utgangspunktet har et Ambition-utstyrsnivå, synes vi det mer enn grenser til smålighet.
Vil du ha sort taktrekk?
2.800 kroner, takk!
Vi kommer heller ikke utenom dørene:
Her til lands vil nemlig de aller fleste kundene stå over denne 3-dørsversjonen, og heller gå for den fullverdige 5-dørsversjonen (da under navnet Sportback).
Og i forhold til hva man da får ut av bilen på det praktiske planet skjønner vi dem godt.
Vi venter på Sportback
A3 Sportback, med fem dører, kommer først til Norge utpå vinteren, men vi skal prøvekjøre den allerede denne uken.
Det er allerede kjent at det er en både større og romsligere bil enn dagens tredørs testbil - uten å være særlig mye dyrere.
Når 5-dørsutgaven er på plass vil denne stå for 90 prosent av salget i Norge, ifølge Audi.
| 1
|
200425
|
Dremel 8100
Ny og kraftigere batteridrevet Dremel multiverktøy.
Dremel har blitt et bortimot generisk begrep, som betyr et kompakt, håndholdt roterende maskin med utskiftbare verktøy.
Det er mange kopier, men Dremel fortsetter å komme med nye og forbedrede varianter.
Den nyeste er 8100 som er batteridrevet på 7,2 volt, og erstatter forgjengeren 8000.
Forskjellen er at den er lettere og kraftigere, batteriet varer lenger og lader raskere.
Med andre ord:
Det meste har blitt bedre.
Pakken
I motsetning til mange av de tidlige modellene og mange andre verktøy fra Dremel kommer 8100 i en blå nylonbag.
Den er godt polstret og romslig nok til å gi plass til mer tilbehør enn det som følger med.
Det finnes jo utallige verktøy og forsatser til disse maskinene.
Prisen ligger på rundt 900 kroner og pakken inneholder maskinen, utskiftbart batteri, lader og 15 tilbehørsdeler, som skjære- og polérskiver, slipehylser og bor.
I tillegg følger det med et håndtak som gir et helt annet grep.
Dette er laget for å gi større presisjon ved for eksempel gravering, mens det vanlige grepet gir større kraft i kontrollen over maskinen.
I bruk
Det første vi registrerer er at maskinen virker lett, den støyer mindre og vibrerer mindre enn tidligere modeller som går på nettstrøm.
Sammenligner vi med den lille Dremel Stylus, så er den vesentlig kraftigere, og har også en langt med behagelig støyprofil.
8100 har også kraft å by på, og selv om du presser den, stopper den ikke opp så lett.
Det skal faktisk ganske mye til før den gir opp.
Dette varierer imidlertid med turtallet.
På lavere turtall er den ikke like kraftig som 230 volts versjonen, men vi vil likevel si at det er mer enn tilstrekkelig.
Man skal jo uansett ikke presse slipeverktøy, det gir bare dårligere resultat.
Selv om 8100 er tykkere har den et godt grep og god balanse.
Spesielt at den vibrerer lite er et stort pluss.
Det ekstra håndtaket er lett å montere ved å skru av nesekappen, tre det på og feste med kappen tilpasset håndtaket.
Balansen er litt på grensen, siden så stor del av maskinen er på oversiden av ekstrahåndtaket.
Men det fungerer og gir bedre presisjon enn å holde rundt selve maskinen.
Topphastigheten ligger et par tusen omdreininger under 230 volts versjonen, men dette har ingen praktisk betydning.
En ny og praktisk detalj er derimot at nesekappen har innebygd nøkkel til låsemutteren som strammer spennhylsen.
Da trenger du ikke noen ekstra nøkkel eller tang for å stramme denne.
Tilbehør?
Vi sjekket med det vi hadde av tilbehør, og de fleste aktuelle forsatser passer.
Skal man bruke en Dremel som overfres er det uansett best å bruke den som går på 230 volt, mens den batteridrevne bare er kjekk å ha for hånden til en hver tid.
Konklusjon
Demel 8100 er et hendig og kraftig multiverktøy som klarer de fleste kappe, pusse og slipejobber med god margin uten å være avhengig av en stikkontakt.
Den er behagelig i bruk og utskiftbare batterier med kort ladetid gjør at du ikke behøver å gå tom for strøm.
Mer info finner du hos Dremel
| 1
|
200426
|
Samsung Pixon12
Dette er meget bra, Samsung!
Etter å ha testet noen middelmådige telefoner i det siste, var det en sann glede å stifte bekjentskap med Samsung Pixon12 - en kameramobil som føles gjennomført i nær sagt alle bauger og kanter.
Men det er kameraegenskapene Samsung er mest kry av.
Målsetningen har vært å lage en mobiltelefon med et kamera som kan matche vanlige lommekameraer, ikke bare på funksjoner, men også på kvalitet.
Vel, vi har hørt det før - for eksempel lovet Sony Ericsson noe av det samme med sin Satio, uten helt å innfri.
La oss først se på hva denne telefonen har å by på av viktige godsaker:
Smarttelefon med 3,1" trykkfølsom OLED-skjerm med oppløsning på 480 x 800 piksler Støtter HSUPA/HSDPA (mobilt bredbånd) WLAN (trådløst nettverk) aGPS (assistert GPS, enkelte hjelpedata hentes via mobilnettet) 12 megapiksels kamera med vidvinkelobjektiv (28mm), kraftig xenon-blits, smart autofokus, seriefotografering og scene-gjenkjenning Videoopptaker i høy oppløsning, 800 x 480 piksler Videospiller som støtter mange formater, inkludert WMV og DivX-filer Musikkspiller for "alle" aktuelle formater.
RDS-radio Exchange-støtte (ActiveSync) Vekt:
119 g Størrelse: 108 x 53 x 13,8 mm
Full spesifikasjonsliste
Det er med andre ord lite vi savner på denne listen.
Til og med størrelsen bør passe mange, den er for eksempel en god del mindre enn iPhone, riktig nok litt tykkere, men den har til gjengjeld en enda bedre skjerm.
Superskjerm
Ja, for skjermen er også verdt å dra fram.
Oppløsningen er høy, og den er krystallklar fra nær sagt alle vinkler.
Fargegjengivelse og skarphet er også i toppklasse.
Skjermen er trykkfølsom, og må berøres litt hardere enn på iPhone, men lettere enn Satio.
Menyene er logisk oppbygd, norsken er bra, og det tok oss ikke mange minuttene før vi var dus med betjeningen.
Responsen er rask, og en liten vibrasjon forteller deg at telefonen har registrert trykket ditt.
Synes du den blir plagsom, kan den skrus av, eller justeres i styrke gjennom fem nivåer.
Samtalekvaliteten er meget bra.
Den er klar og fin med god fylde og diskant.
Når telefonen er i liggende posisjon, kan du få fram et tastatur som er meget enkelt å skrive på.
Det er dessverre ikke norske tegn på det, men du kan aktivere T9 slik at "paske" automatisk rettes til "påske", for eksempel.
Tre "desktoper"
Tilbake til hovedskjermen.
Til venstre i vinduet ligger en skjult verktøylinje med en rekke små miniprogrammer på, som kan dras til en av de tre arbeidsflatene.
Du kan altså ha tre forskjellige "desktoper" tilpasset jobb, skole og privat, for eksempel.
Nytteverdien er variabel, men her finnes det ting vi setter pris på, som mini musikkspiller, analog klokke, kalender, med mer.
Og flere kan lastes ned fra nettet ved behov.
Helt som "AppStore" er det ikke, men enkelt og greit.
Sentrale applikasjoner som musikkspiller, bildeviser og videospiller er alle intuitivt oppbygd og letthåndterlige.
Nettleseren er også brukbar, blant de bedre vi har sett, men vi mener fortsatt at iPhone-nettleseren er i en særklasse best.
Vi savner blant annet at mobilsider kommer opp automatisk, f. eks på VG.no, det kan fort bli ganske mye data å laste.
Skalering går imidlertid fint, og takket være den høye skjermoppløsningen er sidene også godt lesbare:
Bruk andre plugger
Musikkspilleren er logisk oppbygd med artist, album, spilleliste osv, og avspillingen starter kjapt.
Du har flere muligheter til å påvirke lydbildet, men vi ble aldri helt overbevist av kvaliteten på de medfølgende in-ear-pluggene.
Mellomtonen ble for fremtredende på flere av forhåndsinnstillingene, mens andre gjorde bassen for dyp og drepte samtidig diskanten.
Ved å bruke helt vanlige Koss PortaPro fikk vi derimot såpass godlyd at vi definitivt kan drømme oss avgåde til tonene fra den nye platen til King of Convenience.
Det låter balansert deilig.
Også tøffere toner fra Depeche får det til å rykke i godfoten.
Ulydene glimrer med sitt fravær.
Men du er avhengig av den medfølgende overgangen for å bruke vanlige øreplugger.
Det er nemlig ikke noen minijack-tilkobling på telefonen, noe vi synes er litt tøysete.
Vi synes også det er litt smålig å bare utstyre telefonen med et usselt 2 GB minnekort (microSD), når konkurrentene oftere og oftere legger ved 8.
Klassens beste kamera, men...
Kameraet aktiveres ved å trykke på fotoknappen som ligger ved siden av utløseren, og i samme øyeblikk forsvinner linsedekselet til side automatisk.
Funksjonene ligger lett tilgjengelig til venstre og høyre i skjermbildet, slik at du enkelt kan gjøre de innstillingene du skulle ønske.
Blitsen er sterk, og autofokus er betydelig raskere enn på 12 megapiksels-konkurrenten Satio fra Sony Ericsson.
Helt på godt lommekamera-nivå er det imidlertid dessverre ikke helt ennå, dessverre.
Det er spesielt på kontrastfylte bilder at detaljer enten blir undereksponert i skyggepartier, eller brent ut i lyse.
Hvis lysforholdene er dårlige, og blitsen ikke strekker til, sørger et kraftig støyreduksjonsfilter for å viske ut detaljer.
Det blir ikke særlig vakkert når bildene blåses opp i 100% størrelse, men til tross for denne kritikken er kvaliteten tilfredsstillende på mange av testbildene våre.
Spesielt utendørsbildene er til dels strålende.
Men frotsatt har vi sett lommekameraer til tusenlappen som har gjort en enda bedre jobb.
Vi legger til at kameraet ikke har optisk zoom, noe som også er med på å sette det litt i skyggen av spesialkameraene.
Vi reagerer også på at telefonen bruker relativt lang tid på å lagre bildet til minnekortet.
Ved seriefotografering brukes et internt bufferminne, sånn at den trege lagringen ikke blir noe problem.
Bildesensoren er liten, oppløsningen er høy.
Det er en dårlig kombinasjon som vi dessverre ser på alt for mange mobiltelefoner og lommekameraer.
3-4 megapiksler hadde vært mer enn nok, men da hadde Samsung naturligvis mistet et kjøpsargument (som definitivt IKKE burde være noe kjøpsargument, mener vi).
Ta en titt på testbildene under, så kan du gjøre deg opp din egen mening om dette er godt nok eller ikke.
Videoopptakene får relativt høy oppløsning, og det er lite eller ingen hakking å spore.
Med tanke på at dette er en mobiltelefon er dette absolutt bra.
I farten kan vi ikke huske å ha sett bedre fra noen av konkurrentene.
Litt ullen lyd er det største ankepunktet hva videoopptak angår.
Glimrende videospiller
Og som videospiller er den jo bare en drøm.
Vi kopierte over en DivX-film som hadde oppløsning 656 x 384 piksler.
Den ble avspilt helt problemfritt, og med den skjermkvaliteten er det ikke vanskelig å la seg underholde.
Høyoppløselige WMV-videoer (1080i) og Nordkalotten (1024 x 576) (H.264) måtte imidlertid telefonen melde pass på.
Filene ble gjenkjent og listet, men vi fikk feilmelding om at oppløsningen ikke var støttet da vi prøvde å starte avspillingen.
Batteri og overføring
Telefonen har en oppgitt batterilevetid på 7,5 timer ved tale, og 390 timer ved standby.
Videoavspilling skal kunne kjøres i 5,1 timer på fulladet batteri, tallet for musikk er 13,6 timer.
Det er godkjent for en mobiltelefon med disse egenskapene.
Telefonen lades samtidig som den er tilkoblet PC-en, og overføring av mediefiler skjer med en hastighet på rundt 5 MB i sekundet.
Det er ikke helt på iPhone 3GS-nivå, men raskt nok til at vi ikke irriterer oss.
Konklusjon
Samsung Pixon12 er en gjennomarbeidet telefon.
Det er få ting å trekke på, og vi blir ikke overrasket om denne telefonen kommer til å få en del priser når mobilåret 2009 skal oppsummeres.
Samsung ønsker spesielt å fri til fotoentusiastene, vi sier at Pixon12 vel så mye bør tiltrekke seg alle som er opptatt av mobil underholdning.
Tingene vi har satt på minussiden er for det meste småtterier, og kan uansett ikke fravriste Samsung et velfortjent anbefalt-stempel fra DinSide Data.
Dette er nemlig en meget god mobilelefon, som definitivt må vurderes hvis du er opptatt av egenskapene vi har trukket fram.
Hvis du har råd, vel og merke, for prisen er kanskje det aller største ankepunktet mot Pixon12.
Det sier det meste.
| 1
|
200427
|
Vi tester:Dremel DSM 20
Er det en sag eller en vinkelsliper?
Faktisk er den en smart kombinasjon.
Det finnes klassikere blant verktøy og maskiner, som drill, stikksag, sirkelsag, vinkelsliper, håndoverfres, bajonettsag og så videre.
Disse har sine klart definerte oppgaver og utviklingen har gjort dem bedre, lettere og billigere, og gjerne batteridrevet.
Men noen ganger har ingen av disse verktøyene alt som skal til for å gjøre jobben, da er det på tide å tenke nytt.
Det har Dremel gjort flere ganger, og denne gangen er det en krysning mellom sag og vinkelsliper vi har hatt på testbenken.
DSM20
Maskinen har mest til felles med en vinkelsliper, forskjellen ligger i hvordan selve maskinen føres i forhold til arbeidsstykket.
Denne delen er inspirert av sager, som stikksag og sirkelsag.
Skivene som brukes er av samme type som brukes på vinkelslipere, men størrelsen er mindre, diameteren er bare 77 mm på en helt ny skive.
Det finnes fem forskjellige varianter:
DSM600 og DSM500 for tre, plast og lignende materialer, DSM450 diamantskive for fliser, DSM510 for metall og DSM520 for mur.
Skivene festes med en friksjonsring og links-skrue ved hjelp av en sekskantnøkkel.
Det er en praktisk sperrebryter på oversiden som hindrer rotasjon når du skal skifte skive, samme prinsippet som på Dremels roterende multiverktøy.
Maskinen har altså en støttefot, slik at du fører den som en sag, selv om skjæreteknikken er fra en vinkelsliper.
Vinkelen på støtten kan justeres, slik at du kan sette den til en fast sagedybde på opptil 20mm.
Du kan også løsne festeskruen, slik at du kan sette verktøyet nesten ned på arbeidsstykket og så dykke skiven ned i materialet, som med en dykksag.
Med helt nytt blad er diameteren akkurat litt for stor til at bladet går fritt over materialet.
Man bør derfor være svært stø på hånden når man skal sage ut åpninger i en plate.
Motoren tar opp 710 watt og gir kraft nok til å skjære gjennom de fleste aktuelle materialer.
Det er en åpning i forkant av sagen, hvor du setter inn et munnstykke som passer til en støvsugerslange.
Bryteren er stor og behagelig, og er sikret med en liten ekstra bryter.
Du kan også låse bryteren til "på" med den lille bryteren bakerst ved strømkabelen.
Strømkabelen er av gummi og er fleksibel og fin i bruk.
Hvordan fungerer den?
Vi testet på forskjellige trefiberplater og maskinen skjærer både raskt og pent.
Et fintannet sagblad i en bordsag skjærer riktignok enda penere, men da snakker vi om ufin konkurranse.
Sammenligner vi med stikksag og sirkelsag kommer denne Dremelen godt ut av sammenligningen.
Vi skar også i 8mm plexiglass og det gikk også rimelig greit.
Slikt materiale er uansett ugreit å sage på frihånd siden du ikke ser nøyaktig hvor bladet har gått på grunn av sponene som smelter sammen og danner en "brøytekant" langs kuttet.
Plexiglass og lignende materialer må uansett etterbehandles i snittflatene.
Med gassflamme får du en blankpolert finish når du har øvd deg litt.
Aluminiumsplater var som å skjære i smør, men 2 mm spikerplate av stål bød på mer motstand.
Likevel, vi sammenlignet med vinkesliperen, og Dremel DSM 20 kom faktisk både raskere og mer stabilt gjennom materialet!
Slitasjen på kappeskiven var imidlertid ganske stor.
Som vi nevnte tidligere i artikkelen fungerer dybdeanlegget også som anlegg for saging av åpninger i plater.
Men klaringen mellom kappeskiven og anlegget er bare et par millimeter, og fjæringen er ikke kraftig nok til å holde selve maskinen i denne vinkelen.
Dessuten gjør maskinen et kraftig rykk i det den starter, så man bør starte maskinen først, så sette anlegget ned med tuppen først før man senker kappeskiva ned i materialet.
Noe som er praktisk er at maskinen kapper i begge retninger, du kan godt føre den bakover mens du sager selv om du har satt den ned for langt framme i forhold til åpningen du vil sage ut.
Det følger også med et anlegg som kan brukes hvis du skal kappe 2 x 4 treverk, hvor du sager i to omganger og snur emnet.
Det er greit som en nødløsning hvis du ikke har en kapp/gjærsag tilgjengelig.
Et parallellanlegg følger også med, for å føre maskinen langs en kant.
Konklusjon
Maskinen kombinerer vinkelsliperens kappefunksjon med sirkel/stikksagas støttefunksjon.
Det gir mange bruksområder i mange materialer og erstatter langt dyrere verktøy.
Den er lett å føre, bytte av kappeskiver er enkelt og maskinen er kraftig nok til å jobbe seg gjennom de fleste materialer opp til ca 20 millimeters tykkelse.
Det eneste vi savner er en mykstart-funksjon.
Den rykker litt i meste laget ved oppstart og gjør at du må ha maskinen litt bort fra arbeidsstykket før du starter den, ellers risikerer du skader på materialene.
Dremel DSM20
| 1
|
200430
|
Wilfas MasMad-1 massasjemadrass
Kan den erstatte de store stygge stolene?
Stiv i ryggen eller vondt i nakken?
Det er få ting som virker bedre enn en tur til massør.
Men som alt annet som krever personlig assistanse, må du fort ut med fem-seks hundrelapper for en time, og det er en luksus ikke alle kan unne seg i hverdagen.
Det finnes mange alternativer.
Blant annet finnes det flere massasjestoler på markedet, men også disse er jevnt over svært dyre.
Du får en og annen enkel variant fra 5-6.000 om du er heldig, men du kan også fort måtte betale mange titusener av kroner for en svær mastodont av en skinnstol.
Ikke bare tar den stor plass, i de aller fleste tilfeller er den ikke spesielt pen å se på.
Heldigvis finnes det enklere varianter på markedet.
Vi har testet en av dem; MasMad-1 fra Wilfa.
Les også vår test av vaskeroboten Dirt Devil.
Slik virker den
Innholdsfortegnelse:
Slik virker denI brukKonklusjon
Den har to hovedprogrammer, shiatsumassaje og rulling, og du kan velge om hele ryggen skal masseres, om du vil ha nakke, midten av ryggen eller korsryggen i fokus.
Du kan også regulere bredden på massasjen, siden noen rygger er bredre enn andre, og du kan også få den til å konsentrere seg om et spesifikt punkt når du kjenner at den treffer et område som trenger litt ekstra behandling.
I bruk
Massasjemadrassen er enkel og grei å ta i bruk.
Vi trengte ikke noen instruksjoner:
Du legger den ut på ønsket sted, setter i stikkontakten, og trykker på På-knappen.
Det vil si Power-knappen.
Her er alt på engelsk, men det burde ikke by på noen problemer, selv for dem som ikke er så stødig i engelsk.
"Width" er vel et mest avanserte ordet som brukes.
Det kan lønne seg å la den rulle opp og ned ryggen til å begynne med, for å se om du burde regulere vidden.
Vi trengte ikke gjøre noe med den trodde vi - helt til en tester med bredere rygg hadde regulert på den.
Hemmeligheten i madrassen ligger i ryggen.
Midt i ryggputen.
Det er her madrassen gjør jobben i to ulike programmer.
Både rulleprogrammet og shitatsuprogrammet gjør omtrent det samme vi har opplevd med ordinære massasjestoler.
Med ett stort minus:
Fordi man ligger på en flat madrass, og ikke en stol som er litt mer formet etter ryggen, tar den veldig ulikt.
De punktene der vi trengte den mest (dette vil alltid være individuelt) nådde den ikke ordentlig.
For at vi skulle kjenne noe i korsryggen måtte vi aktivt presse ryggen ned i puten ("sette stempel" - for dem som har litt erfaring med Pilates eller yoga), og den nådde heller ikke opp ordentlig til skuldre eller nakke, naturlig nok.
Testpersonen med den bredeste ryggen følte seg også ørlite litt snytt - selv om massasjen kontsentrerer seg om sidene av ryggsøylen, skulle han gjerne sett at det tok litt lenger ut på sidene av ryggen.
Midt på ryggen, mellom "englevingene" tok den imidlertid godt.
Og vi likte godt at man kunne skru på varmen.
I tillegg til ryggmassasjen er det et vibrasjonsprogram i seteputen, der du kan velge mellom vibrasjoner i ulik styrke.
Dette opplevde vi som litt pussig, spesielt samtidig med shiatsu eller rulling, og vi endte opp med å ikke bruke den funksjonen så ofte.
Leggputen som følger med har ingen annen funksjon utover å gjøre puten til en hel madrass.
Du kan ta den av med en glidelås, men vær forsiktig; her er nok designet ikke helt gjennomtenkt, og det er fryktelig knotete å få den på igjen.
Du er herved advart.
MasMad-1 er heller ikke spesielt pen å se på.
Utseendet minner mest om en litt tjukk variant av en solmadrass eller pute til en solstol i formstøpt hvit plast fra tidlig 90-tall - men det er kanskje noen som fortsatt synes det er petn?
For vår del spiller det uansett ikke så stor rolle, da den enkelt kan pakkes bort.
Se flere bilder:
Konklusjon
Ingen ting erstatter hender som masserer, uansett hvor avansert det blir.
Dette er ikke spesielt avansert.
Men mangler du et par ekstra hender som kan kna ryggen din akkurat når du vil, på et øyeblikks varsel, kan dette være noe for deg.
Prisen er langt hyggeligere enn andre alternativer vi har prøvd, veiledende pris er knappe 2.000 kroner.
Når det er sagt:
Personlig vil heller bruke pengene på å gå til massør en gang iblant (noe jeg også gjør med en rygg som ikke er i helt tipp-topp form).
Selv om det blir dyrere i det lange løp.
Men for deg som har behov for å få knadd musklene veldig ofte, bare litt, kan det være et økonomisk alternativ.
Eller kanskje heller supplement.
For noen fullgod erstatning blir det ikke, uansett hvordan vi vrir og vender på det.
Men det er det vel heller ikke ment å være?
Som du ser, vi lander på en tja.
MasMad-1 er ikke fæl.
Men den er ikke så god at vi gledet oss vilt og hemningsløst til å bruke den, når vi først hadde prøvd den et par ganger.
Den fikk løst opp noe, men samtidig satt vi igjen med lyst på mer - som den ikke kunne gi.
Aller best var nesten det å "ta seg et kvarter" midt i arbeidsdagen.
Og har du en MasMad-1 liggende, har du verdens beste unnskyldning til å gjøre nettopp dette.
| 0
|
200435
|
Sony Ericsson X10 Mini
Overraskende liten og kraftig mobiltelefon.
X10 Mini er så liten at du vil bli overrasket når du holder den i hånda, skriver ITavisen og DinSides testjournalist Thomas Marynowski.
Likevel:
For rundt 2500 kroner får du en fullspekket, rask og fleksibel Android-telefon, som Marynowski omtaler som et kupp.
Minuset er at den lille skjermen begrenser bruksområdene, er du interessert i mye nettsurfing, film og bilder eller andre mer avanserte aktiviteter, blir det fort slitsomt.
Men er du ute etter en veldig håndterlig Android-telefon, bør du helt klart sjekke ut denne lille tassen, mener Marynowski.
| 1
|
200436
|
TESTKJØRT:Mitsubishi i-MiEV, klar for kundene
Så fikk vi omsider kjøre den produksjonsferdige i-MiEV, og ikke lenger en prototype.
PARIS (DinSide Motor):
Dette er elbilen som viste veien til fremtiden.
Den vil markere bilhistorien som den første "alminnelige" bilen med eldrift fra en større bilprodusent, for massemarkedsføring.
Først ute av de store
Svært nylig omtalte vi Nissan Leaf som en bil som er epokegjørende og det er riktig.
Men Mitsubishi skal ha æren av å ha vært først ute med en fullverdig, moderne elbil med helt greie ytelser og både forseter og baksete.
i-MiEV har vært i salg i over et år nå - den ble lansert mot flåtemarkedet sommeren 2009 i Japan, og siden april i år har også privatkunder kunnet kjøpe den.
I Norge startet forhåndssalget i sommer og leveransene starter rundt årsskiftet.
Det virker!
Det kunne blitt ansett som urettferdig at Mitsubishis velfungerende elbil blir omtalt etter både Nissan Leaf og Citroën C-Zero, men sannheten er at vi allerede har skrevet flere ganger om denne bilen.
Vi fant egentlig ikke ut så mye mer under prøvekjøringen i Paris.
Vi kan derfor gjenta det vi allerede skrev for over et år siden:
Endelig en elbil som virker!
Og det gjør den jo sannelig.
Eksteriør:
God å kjøre
Bilen er velkjørende og kvikk og den ligger godt på veien.
Med batteripakken i bunnen av bilen, motoren bak og bakhjulsdrift er den stabil og kjennes betryggende å kjøre da tyngdepunktet lavt og akselavstanden svært lang (255 centimeter - det vil si bare tre centimeter kortere enn en VW Golf, som er 70 centimeter lengre)!
Dermed er også komforten vel ivaretatt i kombinasjon med et moderne hjuloppheng som fint takler bilens egenvekt på litt over 1,1 tonn - hvilket slett ikke er noe handicap for denne bilen.
Kvikk og morsom
Om maksimal effekt på 64 hester ikke høres ut som all verden, sørger de 180 newtonmeter med dreiemoment, tilgjengelig fra første omdreiningsrunde, for at bilen er svært kvikk opp til 60 kilometer i timen og fortsatt greit sprek opp til over 80.
Også over byhastigheter klarer bilen å holde følge med vanlig trafikk, opp mot 120 km/t på motorveien.
Toppfarten er oppgitt til 130 km/t.
Giringen er et kapittel for seg med ett gir rett frem og et i revers.
Allikevel har Mitsubishi programmert inn forskjellige transmisjons"trinn" hvor det ene er "B" for spareprogram - hvor regenereringsfunksjonen fra kinetisk energ når akselerator ikke benyttes, samt bremsekraftenergi, utnyttes maksimalt.
Dette gir mindre dynamikk i fremdriften og anbefales hovedsaklig ved kjøring i nedoverbakke.
"D" er normalfunksjonen hvor det er mulig å være mer fleksibel med hensyn til kjørestil.
"C" eller komfortfunksjon er motsatt av "B" og gir altså redusert regenerering.
Dette for bedre fremdrift utenfor bymiljøet.
Batteriene skal vare minst ti år
Batteripakken, som ligger sentralt plassert i bunnen av bilen, er den samme som i Citroën C-Zero og Peugeot i-On, som i bunn og grunn er samme bil.
Den består av 88 litiumion-celler og har en kapasitet på 16 kWh. Mitsubishi estimerer livslengden til 10 år eller 100.000km; som resten av bilen lyder garantien på fem år.
Ved lading på strømnettet i hjemmet og 16 A kurs skal ladingen ta cirka syv timer.
Når hurtigladingsmulighet dukker opp - og da snakker vi om japanske ChaDeMo 50 kW ladestasjoner - skal dette ta en halv time for lading til 80 %.
"Klattlading" går det også an å benytte seg av.
Variabel rekkevidde
Rekkevidden med full lading oppgis til 150 kilometer etter den europeiske norm-syklusen, men denne reduseres med bruk av klimaanlegg (som er standard), til 110 km hvis utetemperaturen er 35 grader - og det kan skje rett som det er i sterk sol.
Ved 0 grader og bruk av varmeapparat kan man ikke håpe på mye over 80 kilometer rekkevidde.
Vi anser det som positivt at Mitsubishi velger å gå ut og gjøre oppmerksom på slike tall ved lansering.
Lite spennende førermiljø
Nå som bilen er klar for salg var det interessant å titte nærmere på interiøret i bilen.
Vi fant det noe mindre forseggjort enn i Citroën C-Zero, altså litt mer kjedelig.
Pioneer-navigasjonsskjermen har et litt skjemmende ettermontert aspekt, selv om det selvsagt er positivt at et slikt er med som standard.
For øvrig er instrumenteringen relativt klassisk og ganske minimalistisk i forhold til den spennende teknologien denne bilen for øvrig byr på.
Den har en enkel indikator som viser hvor mye rekkevidde du har igjen i forhold til fullt ladet batteri og ingen avanserte indikatorer.
Men vi skal ikke være spesielt strenge på disse punktene - det dreier seg tross alt om en liten og enkel bil beregnet hovedsaklig til bybruk fortsatt..
Interiør:
Ombygget Kei-bil
Selv om interiøret er noe smalt er det faktisk plass til fire voksne i denne bilen.
Også en del bagasje kan den romme tross en hekkmontert elmotor, medbragt lader og inverter som ligger under bagasjerommet.
Faktisk 255 liter, altså et par kabinkofferter og en reiseveske eller to, kan medbringes.
Felles seteryggene ned blir det mulig laste over 800 liter, altså kan den hjelpe til med flyttesjau...
Det står det respekt av; dette er nemlig en bil som er basert på en såkalt "kei-car", en knøttebil som i Japan får nyte godt av en del skatte- og forsikringsmessige fordeler på betingelse av at den er svært kort og smal for å ta liten plass i trafikken.
Likeledes må ikke motorvolumet overskride en viss grense - og den er lav.
Disse begrensningene spiller selvsagt ikke lenger inn for en elbil som skal selges i Europa, og i-MiEV er noe endret i forhold til den opprinnelige "Kei"-bilen som heter Mitsubishi i med bensinmotor.
Rent bortsett fra den åpenbare forskjellen med elmotor, batteripakken, medbragt lader og inverter, har blant annet bilen fått nye støtfangere og er dermed blitt noe lengre enn den opprinnelige minimumsbegrensningen.
Og så er bilen høy, har lang akselavstand og svært god plassutnyttelse.
Ytre dimensjoner er 347,5 centimeter i lengden, 147,5 centimeter i bredden og 161 centimeter i høyden.
Attraktivt priset
For Mitsubishi, er Norge et marked de ser på som svært interessant, tross det svært lave volumet biler som selges her i landet totalt.
Mitsubishi treffer nemlig spesielt godt her i landet med en del av sine produkter, som SUVene Outlander og ASX - og nå med elbilen i-MiEV.
Ikke bare fordi i-MiEV er en trivelig krabat, men også fordi elbiler her i landet nyter godt av en rekke fantastiske fordeler (som du kan lese om her), men også fordi prisingen relativt sett er særdeles attraktiv i forhold til hva tilfellet er i andre land.
240.000 kroner fullt utstyrt må sies å være en god pris, med tanke på at elbiler tross alt fortsatt er langt dyrere enn bensin/dieselkjøretøyer grunnet fortsatt lave produksjonsvolumer.
(Vi kan nevne at i Sverige, hvor store familiestasjonsvogner selger for under 300.000 kroner, koster denne lille elbilen over 360.000 kroner (riktignok svenske, men allikevel...)
For å illustrere viktigheten av lille Norge for Mitsubishi når det gjelder bilen, fikk vi opplyst under lanseringen i Paris at 320 kontrakter på denne bilen (inklusive 53 demobiler) er undertegnet siden 23. august her i landet.
De 100 første er på vei til Norge.
Importøren regner med å selge minst 600 biler i 2011.
| 1
|
200437
|
Ladbar Mercedes S 500 prøvekjørt
Nå får Lexus LS 600h virkelig noe å bryne seg på!
Hele ni modeller med elmotor, enten alene eller i kombinasjon med forbrenningsmotor, har Mercedes-Benz nå på markedet.
Den gedigne, ladbare S 500 er den nyeste, og klart mest imponerende.
Elektrisk fremtid
Mercedes-Benz har nå fått en tydelig strategi med et uttrykt mål om fremtidig elektrifisering, med gradvis øking av den elektriske komponenten etterhvert som teknologi og økonomi tillater det.
Denne bilen er en viktig etappe på veien.
Vi har kjørt Mercedes S-klasse hybrid før - faktisk for så lenge siden som i 2009.
Det var forrige generasjon S 400 hybrid.
Den ladbare luksusbilen vi nå har hatt anledning til å kjøre i Danmark og Sverige heter Mercedes-Benz S 500 Plug-in Hybrid, og er en videreføring av hybridiseringskonsept et til forrige generasjon S-klasse .
Ideal-kombinasjon
Det nye nå er at bilen har mer krefter, at den kan lades fra stikkontakt og at den kan kjøres som elbil - altså i full-elektrisk modus - i opptil i overkant av tre mil.
Dermed kan nå Mercedes S-klasse skilte med et forbruk på helt ned til under 0,3 liter per mil!
Det er faktisk ikke så verst for en stor og tung luksussedan.
Rival Lexus med LS 600h, som til nå har vært den mest avanserte hybriden, må se seg grundig slått.
I det minste på papiret, for de reelle forbruks- og utslippstallene vil avhenge av hvordan bruksmønsteret er i praksis.
Mindre stress enn ren elbil
I dette tilfellet er faktisk oppgitt forbrukstall mulig å oppnå, men det betinger at man bruker bilen etter et bestemt mønster:
For eksempel kjører utslippsfritt gjennom arbeidsuken (pendling hjem/jobb), og med eventuelt en langtur i helgen /ferien.
Fordelen med denne typen bil i forhold til en ren elbil er selvsagt at man ikke behøver lide av rekkeviddeangst.
I og med at luksus-Mercedesens drivlinje regenererer energi også etter at batteriene er utladet, holder forbruket seg overraskende lavt og normert rekkevidde er like under 100 mil.
Mer, om man har tid til å lade via stikkontakt underveis, selvsagt.
Stille luksus
Det ble en herlig kjøretur i det som i dag er en av verdens aller beste biler.
Fra København lufthavn inn til sentrum kjørte vi utelukkende på strøm - altså en første etappe i "Elbilen" S 500.
Stillheten er nesten av en annen verden - bare en fjern surrende lyd fra hjulene kan høres og komforten er absolutt.
Bilen kan for øvrig kjøres på elmotor alene helt opp i 140 kilometer i timen, men da når man selvfølgelig langt fra rekkevidden på tre mil.
Front- og hekkmotor
Bensinmotoren er en turboladet V6-motor med tre liter slagvolum til tross for betegnelsen S 500, som henspiller på hybridsystemets totale ytelse.
Den sitter der den pleier - foran.
Maksimal effekt er 333 hestekrefter og dreiemomentet (trekkraften), er 480 newtonmeter.
Bak finnes i tillegg en elektromotor og en batteripakke.
Elmotoren produserer opptil 115 hestekrefter og har et dreiemoment på 340 newtonmeter.
Svær, men sprek
Totalen oppleves som sprek og vi skjønner bedre betegnelsen S 500 når vi kjenner at det sparker overraskende kvikt for en så tung bil.
Her bidrar elmotoren med mye kraft fra start.
(Kjøring i Hybrid modus).
Det betyr at den anselige tjenestevekten på 2.215 kilo i praksis ikke merkes.
Vekten er forøvrig ikke så høy når man tar målene i betraktning:
Akselavstand på 317 centimeter, 525 centimeter i lengden, 190 i bredden og så å si halvannen meter i høyden...
Ytelsene på papiret stemmer også ganske bra overens med inntrykket man får under kjøring: 0 til 100 går unna på 5,2 sekunder mens toppfarten, av akademisk interesse her i Skandinavia, er begrenset til 250 kilometer i timen.
Batterier tar plass
Batteripakken har en kapasitet som er hele ti ganger større enn den i forrige generasjons hybrid.
Den stjeler også dessverre en del av plassen i bagasjerommet bak - dette måler 395 liter eller noe mer enn i en VW Golf...
Her har man måttet kompromisse litt, som Mercedes-ingeniørene innrømmet overfor oss.
En elbil-kjørelengde på 5 mil i stedet for 3 hadde vært å foretrekke, men da ville batteripakken tatt enda mer plass...
Mercedes S-klasse er jo ikke konstruert som elbil fra grunnen av med plass satt av til batteriene i gulvet, for eksempel.
Tanken er altså at energitettheten vil øke såpass at man vil kunne gi ren elbilrekkevidde til langt flere om ikke så mange år fra nå.
Batteriene, med spenning på 325 volt, veier 114 kilo og bidrar til at mastodonten veier vel 2,2 tonn tilsammen.
De har en samlet kapasitet på 8,7 kilowattimer og tar opp 96 liter med plass.
Fire programmer
Nye S 500 Plug-in Hybrid kan kjøres i fire forskjellige kjøreprogrammer.
Det er de følgende:
Hybrid modusE-modus - som ren elbil - opptil 33 kilometer og maksfart 140 km/tE-Save - med fulladet batteri som man sparer til senere bruk (for eksempel hvis man nærmer seg en by)Charge - batteriet lades mens man kjører.
Fremsynt
For best mulig å utnytte energiflyten i hybridsystemet og derved oppnå best mulig drivstofføkonomi, bruker Mercedes noe de kaller "intelligent operating strategy", en litt pompøs betegnelse på automatisk planlegging av energibruk.
For eksempel gjennom at batteriet tømmes for å drive bilen elektrisk og derved minimere forbruk i oppoverbakke, mens rulleenergien gjenvinnes for å fylle det igjen i nedoverbakken.
Bilen bruker radar for å optimisere flyten i trafikken, og satellittnavigasjonen for å forutse ruten fremover.
Det minner om en mer avansert versjon av den BMW introduserte med 7-serien.
Tre S-hybrider
Nå er altså den ladbare hybriden på plass og kommer på markedet i tillegg til ny generasjon av både S 400 hybrid og S 300 BlueTec Hybrid.
Det betyr altså at det finnes hele tre forskjellige hybrid-versjoner av nye
S- klasse - det er ny rekord for noen modellrekke.
Konklusjon:
Kan det bli bedre enn dette?
Ikke per dags dato, med et unntak av bagasjeplassen.
| 1
|
200438
|
Nokia 6290
Endelig en rimelig smartmobil med 3G, EDGE og Series 60.
Vår søsterredaksjon Dingz.no har testet klapptelefonen Nokia 6290, og var rimelig fornøyd:
Konklusjon:
Nokia 6290 er en stabil og rask telefon.
Mangelen på Wi-Fi kan være kroken på døra for mange, mens de som ønsker seg HSDPA heller venter på Nokia 6120 Classic.
Proffbrukerne vil nok fortsatt foretrekke E-serien.
Det merkes på batteritiden at telefonen ikke er stappet med trådløse muligheter.
Ved normal bruk holder batteriet i tre dager, men hvis du surfer mye på internett og sender epost i hytt og gevær klarer du fint å knekke det på én dag.
Vi kunne fint vært foruten multimedietasten.
Denne skal fungere som en snarvei til ulike programmer, men vi syntes det gikk raskere å finne frem ved standard fremgangsmåte.
Et bedre kamera hadde dessuten vært på sin plass.
Men god epost-støtte, glimrende radio, enkel synkronisering, flott skjerm, gode taster og raske menyer trekker opp helhetsinntrykket.
En femmer til Nokia denne gangen..
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 1
|
200439
|
BlackBerry Curve 8900
Den perfekte proffmobil?
Ja, vi er imponert, og her ser du hvorfor.
Amerikanske finansfolk og kjendiser har løpt rundt med BlackBerry-mobilene sine i flere år allerede, og hypen rundt crackberryene ble garantert ikke noe mindre da Obama uttalte at de måtte rive den ut av hendene hans.
(En helt ekte, men likevel uekte Obama-mobil finnes også; og den kan du lese om her.)
Spørsmålet er selvsagt om BlackBerryene er like gode som ryktene sier.
Og svaret er kort og godt ja.
For selv om Curve 8900 har noen få riper i lappen er vi rett og slett imponert.
Rask, raskere, raskest
Det første du legger merke til når du får henda rundt BlackBerryen er den solide krom-kanten som omkranser hele chassiet, dette er solide saker.
Dernest kommer du til å forelske deg i hvor kjapp og stabil den er.
Av en eller annen grunn er det nemlig mange som tror at avanserte proff-mobiler må være treige.
Det er feil.
Curve er nemlig lynkjapp, og sammenligner vi med de mobilene som bruker operativsystemet Windows Mobile er det faktisk eventyrlig stor forskjell i BlackBerryens favør.
Her er det altså lett å bli hekta.
Stabil er den også, under hele testperioden har den ikke kræsjet en eneste gang noe som dessverre ikke er like dagligdags, selv i 2009.
(Flere bilder nederst i artikkelen)
Hva er nytt?
Kollega Idsø testet BlackBerry Bold rett før jul, og siden mye er likt fokuserer vi her på forskjellene i stedet for likhetene.
Kameraet har nå økt fra 1,92 megapiksler til 3,2, uten at det kan sies å være en revolusjon etter dagens målestokk.
Bildene blir likevel helt ok, og vi liker godt at de er så enkle å videresende i full oppløsning via e-posten.
Det skal likevel sies at de fortsatt ikke når opp til kvaliteten fra vår mobilkamerafavoritt N82 som fortsatt skviser ut glitrende bilder på grunn av den gode Xenon-blitsen.
Se eksempelbilder tatt med mobilen: .
Til tross for at Curve 8900 er den slankeste BlackBerryen noensinne har skjermen blitt større, og er nå på 480 X 360 piksler (=6,9 cm).
I bruk oppleves skjermen som meget detaljrik og god.
Curve er for øvrig godt utstyrt, og har selvsagt GPS, trebånds GSM, Wi-FI, GPRS og Edge.
Men utrolig nok mangler den 3G, noe som irriterte oss de gangene vi satt på toget og skulle surfe.
Spør du oss er dette et klart minus på en ellers knallsterk mobil.
Curve i daglig bruk
BlackBerry er viden kjent for hvor glimrende den håndterer e-post, og her er det bare å konstatere at den leverer varene.
Du får naturligvis full e-postintegrasjon, og push mail fra flere e-postkontoer går som en lek.
Kjapp er den også.
Meldinger fra jobbens Exchange-konto kom for eksempel tikkende inn på BlackBerryen cirka 1 minutt før mailen dukket opp på PCen.
Ikke spør oss hvordan de får det til, men er du like e-postavhengig som oss kan du ikke la være å bli imponert.
Curven har ingen trykkfølsom skjerm som du finner på iPhone, her er det i stedet et lite scrollhjul og et fullt qwerty-tastatur som gjør jobben.
Som qwerty-mobiler flest trengs det litt tilvenning å bli vant med tastaturet, og for meg var det for eksempel uvant å skrive med begge hendene.
Etter noen timers bruk gikk imidlertid både e-poster og SMS-er som en lek.
Merk deg likevel at tastaturet mangler norske tegn, skal du ha en å
må du altså skrive inn aa i stedet, og la BlackBerryen konvertere det automatisk.
NB:
Mer dyptgående beskrivelse av e-post sikkerheten og hvordan operativsystemet fungerer i praksis får du i testen av BlackBerry Bold.
Applikasjoner
Vår testmobil ble sendt i en vanlig konvolutt som kun inneholdt lader, og vi fikk derfor ikke testet de medfølgende øreproppene.
Den gode nyheten er imidlertid at Curve har en standard minijack-utgang slik at du kan bruke dine egne hodetelefoner når du hører på musikken din.
Møteplageren i deg vil også sette pris på diktafonen, som lar deg dokumentere hva som egentlig ble sagt på siste allmøte.
Som vanlig kan du også både åpne, redigere og sende Microsoft® Word, Excel og Powerpoint- filer, samt Adobe® PDF om du ønsker det.
Vår modell hadde også Opera Mini, Facebook og Microsoft Messenger installert.
Opera Mini er som alltid en nytelse på mobiler, og vi foretrakk faktisk den kontra den integrerte leseren når vi surfet på nettet.
Google Maps fungerer også helt greit, selv om vi her merker at vi foretrekker dra-og-slipp funksjonen vi har blitt så vant til på iPhone.
Konklusjon
Det er lett å la seg imponere av BlackBerry Curve, spør du meg er det bare to ting som virkelig trekker ned:
Manglende 3G-funksjonalitet og prisen.
Pris uten abonnement 7.999 kroner, og siden BlackBerrys e-post løsning er selve rosinen i pølsa er det strengt tatt lite aktuelt.
Billigste abonnementsløsning for privatpersoner lopper deg også for hele 6.700 kroner, et klart vitnesbyrd om at dette er en mobil beregnet på bedriftsmarkedet.
Her er det altså bare å begynne operasjon overtalelse overfor sjefen
Gullkorn du kan ta med deg på masemøtet er god batterikapasitet, svært stabil programvare, lynkjapp og kryptert e-post løsning, flott byggekvalitet og en knallbra skjerm og tastatur.
Minifakta:
Mål =109mm x 60mm x 13,5mm, vekt 109,9g, 256 MB internminne + opp til 16 GB minnekort, standbytid 15 dager, taletid 5,5 time, 480x360 pikslers fargeskjerm, 3,2 megapikslers kamera, videospiller (MPEG4 Part 2 Simple Profile, H.263, WMV), musikkavspiller (MP3, MIDI, AMR-NB, AAC/AAC+/eAAC+, WMA, WAV) Wifi, Edge, Blåtann V2.0, GPS, micro-USB for lading og overføring av filer.
| 1
|
200441
|
Asus Zenbook U500VZ
En imponerende kraftig og elegant maskin.
Når det kommer til Ultrabooks, er det ikke til å legge skjul på at det er spesielt to produsenter som har imponert oss det siste året:
Asus og Samsung.
Ikke bare har disse to produsentene lagt ned mye arbeid i finishen på produktene, de har også levert maskiner med overlegne skjermer i forhold til den store hurven.
Nå er tiden kommet for å se nærmere på selve spydspissen i Zenbook-serien, den nye 15,6-tommeren Zenbook U500VZ.
Dette er rett og slett et imponerende stykke håndverk i en like imponerende slank innpakning.
Hør bare her:
Skjerm: 15,6 tommer matt IPS-skjerm, full HD-oppløsning (1920 x 1080 piksler) Prosessor:
Intel Core i7-3612QM RAM:
8 GB Grafikkort:
Nvidia GeForce GT 650M, 2 GB Lagring: 256 GB SSD (128 + 128 GB fra Sandisk)
Optisk drev:
Nei Skjermutganger:
HDMI + VGA (sistnevnte krever overgang) USB-porter: 3 stk USB 3.0-porter Webkamera:
Ja Kortleser: SD + MMC Trådløst nett:
Intel Centrino N6235 (A/G/N)
Kablet nett: 10/100/1000 Gbit Annet:
Bluetooth 4.0, ekstern subwoofer OS:
Windows 8 Størrelse: 38 x 25 x 2 cm Vekt: 2,16 kg Pris:
Fra 12.150 kroner (30.11.2012)
Maskinen har altså plass til 2 stk SSD-er.
Disse sitter i mSATA-spor på innsiden.
Det er med andre ord ikke plass til noe harddisk eller vanlig 2,5" SSD i denne PC-en.
Oppsettet med to raske SSD-er gir uansett rå lese- og skriveytelse, noe du snart vil se beviset på.
I tillegg merker vi oss at prosessor ikke er av den strømgjerrige ULV-typen vi vanligvis finner i Ultrabooks, og grafikkortet er også hinsides alt vi før har sett på 2 cm tykke PC-er.
For å kompensere for relativt strømkrevende komponenter er maskinen utstyrt med et seiglivet 8-cellers batteri.
U500VZ har samme designuttrykk som andre maskiner i Zenbook-familien, hvilket blant annet betyr at det er benyttet aluminium rund baut.
Et sirkelformet mønster i lokket skal symbolisere "de uendelige mulighetene som ligger i maskinen", som Asus selv har formulert det.
Fingeravtrykk vises litt på lokket, men ikke på innsiden.
Designen er i våre øyne meget god, og utførelsen virker solid og gjennomtenkt.
Likhetstrekkene med MacBook Air er mange, ikke minst den lett skrånende designen fra siden.
Alt av tilkoblinger sitter på sidene, SD-minnekortleser, en kombinert lyd-utgang og mik-inngang, samt mini-VGA og micro-HDMI-utgang.
Tastaturet har baklys, du kan selv velge om det skal tennes automatisk eller manuelt, og du kan også justere lysstyrken.
Det er fast og fint, og avgir lite støy under skriving.
I motsetning til de mindre utgavene i Zenbook-serien har U500VZ også fått på plass et mumerisk tastatur.
Fikset pekeplate
Nedenfor tastaturet sitter en stor pekeplate med integrerte knapper.
Den er langt mindre følsom enn den vi stiftet bekjentskap med hos lillebror UX31A.
Platen har integrerte venstre-høyreknapper nederst.
Det fungerer bra, og ser bedre ut enn separate knapper, selv om sistnevnte som regel fungerer aller best, mener vi.
Den matte skjermen full HD-oppløsning, 1920 x 1080.
Dette er etter vår mening perfekt oppløsning for en 15,6 tommer, og sørger for at bilder og tekst blir sylskarpe.
At den også er matt og har meget god kontrast også fra nærmest død betraktningsvinkel, er også store pluss i våre øyne.
Strømpluggen har en praktisk 90-graders knekk, noe vi liker bedre enn dem som stikker rett ut.
De er ofte mer utsatt for brudd.
Høyttalerne er fortsatt merket Bang & Olufsen ICEpower.
Lyden er ikke så verst for å komme fra en syltynn Ultrabook, men har naturligvis sine begrensninger, spesielt på bass.
Derfor har Asus lagt ved en ekstern subwoofer i kaffekrus-størrelse, som sørger for mer fylde.
Vi tro imidlertid ikke mange kommer til å bruke den.
Er man opptatt av god lyd, kobler man til eksterne høyttalere eller bruker hodetelefoner.
Enkelt og greit.
Bunnplaten er heltrukket og også av aluminium, og du trenger torx-trekker for å få tilgang til innmaten.
I bruk og målt ytelse
Oppstart av maskinen tar 13 sekunder.
Det er blant de aller raskeste tidene vi har målt, og det skyldes dels et lynkjapt RAID-oppsett med to SSD-er, samt at Windows 8 er blitt raskere å starte enn tidligere Windows-utgaver.
Fra hvilemodus er maskinen klar på et øyeblikk.
Maskinen har to vifter som går kontinuerlig, og på noe høyt turtall.
Dette er altså noe av prisen man må betale for å få så mye krutt pakket inn i så begrenset volum.
Det at den har en jevn dur er uansett bedre enn en vifte som justerer hastigheten opp og ned i tide og utide, mener vi.
Om viften er sjenerende eller ikke er en smakssak, men dette er ikke en PC vi ville tatt med oss på senga hvis den andre i rommet prøver å sove.
På dette punktet er det altså forbedringspotensiale, og vi forventer nesten at etterfølgeren til denne maskinen vil være langt mer stillegående.
Maskinen kommer med en del forhåndsinstallert programvare, inkludert nettsikkerhetspakke fra McAfee (prøveversjon).
Denne synes vi er plagsom, og kommer med temmelig mange irriterende advarsler, blant annet om å aktivere og betale for å fortsatt være sikret etter prøveversjonen.
Den påvirker imidlertid ikke bruksopplevelsen utover dette i særlig grad, PC-en responderer svært kjapt i alle situasjoner.
Windows Opplevelseindeks gir oss følgende indikasjoner på ytelsen.
Her går skalaen fra 1,0 (tregest) til 9,9 (raskest):
Prosessor: 7,6 Minne: 7,7 Grafikk:
5,8 Spillgrafikk:
6,8 Primær harddisk:
8,4
Dette er uvanlige tall å se på Ultrabooks, og gir oss klare forventninger til de øvrige testene.
Passmark PerformanceTest 8.0 sier følgende om prosessor, grafikk og SSD-ytelsen.
I diagrammene har vi sammenlignet med andre ultrabooks vi har testet i det siste:
Prosessor:
Som du ser er prosessorytelsen av en helt annen klasse enn på standard ultrabooks.
Dette er rett og slett kompromissløst, denne PC-en er blant de kjappere vi har testet, uansett klasse
Grafikk:
Også grafikkytelsen henger med.
Du kan spille nye spill med normal oppløsning og detaljdybdre, uten problemer.
SSD:
Og til slutt:
Ytelsen på SSD-oppsettet er også helt i toppklasse, og på høyde med Acer S5 som hittil er den raskeste vi har testet.
Det er rett og slett svært få bremseklosser på denne PC-en!
Batteri:
Hva så med batteritiden?
Tatt i betraktning at dette faktisk er en høyytelses-PC, synes vi at 6 timer med liten belastning og inntil 4 timer med kontinuerlig videoavspilling absolutt er godkjent.
Forvent i overkant av 5 timer dersom du arbeider med varierte oppgaver.
Det finnes mange PC-er med bedre batteritid, men de er ikke i nærheten av denne på de øvrige ytelsene.
Konklusjon
Denne maskinen parkerer absolutt alt vi har testet av ultraportabelt tidligere.
Ytelsen er faktisk på høyde med mange av de dedikerte spill-maskinene som ofte veier dobbelt så mye og har et temmelig brutalt designuttrykk.
SSD-er i RAID er også uvanlig for klassen, og gir deg mulighet til få både god kapasitet og høy ytelse.
Til tross for noe viftestøy - OG at Windows 8 fungerer bedre med berøringsskjermer, kommer vi ikke unna terningkast 6 og et åpenbart Anbefalt-stempel.
Men den passer ikke alle, derfor bør du alltid lese plussene og minusene i oppsummeringsboksen før du bestemmer deg.
Og prisen kan i tillegg være et ankepunkt for mange.
OG:
Allerede i neste uke er vi klare med test av Samsungs 9-serie i 15,6-tommer utgave.
Denne har vi også meget høye forventninger til.
Det samme gjelder Apples MacBook Pro Retina.
Følg med!
Asus ZenBook U500VZ-CN046H
| 1
|
200442
|
D-link DIR-652
Gigabit-ruter til hjemmebruk - trenger du det?
Mange internett-tilbydere leverer en boks som både er modem og ruter med WLAN (trådløst nett).
Men det er ikke alltid at denne boksen tilfredsstiller de som stiller krav til litt mer avansert nettbruk.
Andre tilbydere leverer enklere tilkoblinger og lar det være opp til brukeren å anskaffe ruter som passer til bruken.
For de som har flere datamaskiner, en hus-server, flere smartmobiler og kanskje spillkonsollerer og mediespiller i tillegg, blir det fort behov for en ruter med gode egenskaper.
D-link DIR-652
DIR-652 er en ruter beregnet på moderne nettbruk med krav til høy hastighet på hjemmenettverket.
Derfor er den utstyrt med fire porter som støtter Gigabit nettverk.
De aller fleste stasjonære datamaskiner som har vært solgt i de siste årene har nettverkskort som støtter dette, det samme gjelder nyere bærbare og NAS-enheter.
Skrivere, mediespillere og spillkonsoller støtter som regel ikke mer enn 100 Mbit nettverk.
I den trådløse delen har DIR-652 støtte for 802.11n, men bare på 2,4 GHz.
Dette er tilstrekkelig for de fleste formål, men hvis man er omgitt av svært mange andre trådløse nett kan det være en fordel å bruke rutere som også opererer på 5GHz-båndet.
Dette støttes ikke av så mange klienter, og har ikke like lang rekkevidde så det er heller ikke alltid dette er noen bedre løsning enn 2,4 GHz.
I bruk
Ruteren er kjapp å sette opp.
Har man ikke satt opp noen ruter tidligere kan man bruke installasjonsprogrammet som ligger på CD-en som følger med.
Er man allerede kjent med rutere er det bare å skrive inn ruterens IP-adresse (som står på undersiden av ruteren) i nettleseren og kjøre veivisere eller manuelt oppsett derfra.
DIR-652 støtter alle standardfunksjoner som forventes av rutere, og konfigurasjonsoppsettet er oversiktlig og greit.
Trenger du kontroll over brukerne av nettverket kan du sperre for tilgang til nettsteder ved å føye dem til i listen:
Ruteren kan også prioritere trafikken avhengig av hva som krever rask respons (spill, video og andre sanntidsoppgaver).
Dette er i utgangspunktet satt opp automatisk, men er du vel bevandret i protokollene kan du føye til programmer og porter på listen og sette prioriteringen manuelt.
Vi likte også støtten for trådløse gjester.
Du kan settes opp ett eget nett, med eget navn (SSID) og sikkerhetsløsning, som fungerer uavhengig av det andre trådløse nettet.
Her kan du også velge om brukerne skal få tilgang til de delte nettverksresursene eller ikke.
Rekkevidde
I vårt trehus har vi alltid plassert og testet rutere oppunder mønet midt i huset, der vi har tilkobling fra nettleverandøren og vårt hjemmekontor på hemsen.
Herfra bød DIR-652 på god dekning ned i 2. etasje, 1. etasje og nede i kjelleren.
Ut fra huset dekket den også terrassen og ca 20-30 meter utover i hagen, avhengig av hindringer.
Med garasjen i mellom (ca 30 meter fra ruteren) var det ikke brukbar dekning, her er det også mange andre nettverk i nabolaget.
Konklusjon
DIR-652 er en ruter som er enkel å sette opp for enkel bruk, men har i tillegg støtte for det aller meste av det avanserte og krevende brukere forlanger.
Rekkevidden er utmerket, og med våre 8 klienter merket vi ingen problemer.
| 1
|
200443
|
Creative Zen V Plus
Creatives Zen V Plus er den eneste spilleren i denne testen som er betraktelig mindre enn iPod nano... i det minste i høyden.
Den er dog mer enn dobbelt så tykk, noe som i det store og hele får den til å virke litt liten og klumpete, men også solid.
Ettersom spilleren i stor grad er plast kommer tyngden på rett over 40 gram, også i samme klasse som nano.
Liten spiller med mye ekstra
Spilleren kommer fiks ferdig med programvare som gjør det enkelt å overføre musikk, og dessuten konverterer bilder og film til et format spilleren takler.
I esken er det også gjort plass til en liten pose av stoff å ha spilleren i, en bærestropp, USB-kabel, hodetelefoner og ledning til linjeinngangen - et must siden nevnte inngang bare tar 2,5mm minijack.
For øvrig nevner vi at USB-porten er en slik liten Mini-USBport som vi finner ganske så utbredt på små moderne digitale enheter, noe som hjelper på det å bruke spilleren som flyttbar disk.
Zen V Plus har basert sin navigering på samme lest som sine større slektinger, så de som er vant til Creatives Zen-serie vil kjenne seg igjen ganske fort.
Hovedsakelig bruker du en liten og kort styrepinne/joystick på midten av spilleren til å flytte markøren og velge.
Pinnen føltes litt for kort og upresis i begynnelsen, men vi vendte oss fort til den og den fungerer for så vidt bra, men å bla seg opp og ned i lange lister tar litt for lang tid.
Akkurat på det punktet savner vi et skrollehjul eller -felt.
Zen V kommer i ekte plast og er rund i kantene, noe som gjør at den ligger godt i hånden.
Setter vi Zen V Plus opp mot iPod nano er det på ekstrautstyrssiden Creatives kandidat drar fra.
Først og fremst en god radiodel, men også mulighet for å spille inn fra eksterne kilder.
Eller hvorfor ikke ta opp verbale små notiser til din fiktive sekretær med taleopptakeren?
Diane, I'm holding in my hands a small box of chocolate bunnies...
Kvaliteter
Zen
Vs skjerm er av typen OLED, som gir sterke farger, stor innsynsvinkel og lavt energibruk.
Dessverre er ikke kontrast eller skarphet så god som på for eksempel iPod, men det vil ikke være noen stor sak for de aller fleste.
I tillegg er det mulig å se film/video på den lille skjermen, selv om det er grenser for hvor lenge det er moro å stirre på en halvannentoms skjerm.
En annen stor svakhet er dessuten at de konverterte filmfilene har en tendens til å ende opp som større enn originalene, så pass på plassen.
Zen V Plus kommer med 9 klanginnstillinger, og liker du ikke noen av dem kan du også lage din personlige preferanse med equalizeren.
Utgangseffekten er omtrent på linje med den vi finner på iPod Nano.
Creative oppgir 15 timers batterilevetid.
Under vår praktiske testing oppnådde vi dog 21 timer, men det er altså med kun avspilling og ingen navigering rundt i menyer.
Konklusjon
Det er vanskelig å ikke sammenligne Creatives Zen V Plus og iPod nano ettersom de stiller i samme vekt- og prisklasse.
Utvilsomt gir Zen V mer mer pønsj for penga, men det Apples nye Nano mangler i funksjonalitet tar den igjen i stil, brukervennlighet og spilletid.
Altså kan vi ikke kalle Zen V Plus for en "iPod-dödare" i den forstand.
Det er så enkelt som å si at noen liker appelsiner, og noen liker, tja..
epler, for å si det sånn.
| 1
|
200444
|
Sous-vide Supreme
Vi har testet kjøkkenmaskinen som skal gjøre oss til eksperter på kjøkkenet.
Sous-vide.
Under vakuum.
Varmebehandling av mat under regulerte temperaturer, skal gi perfekt resultat gang etter gang.
Vi har testet maskinen som skal gjøre selv den mest distré hjemmekokk til en gourmetkokk.
Og vi sier det gjerne med én gang:
Dette likte vi!
Utseende
Innholdsfortegnelse:
UtseendeSlik testet viI brukKonklusjon
Slik testet vi
Vi har hatt en Sous-vide Supreme og vakumeringsmaskin på lån i to uker, og testet den til hverdags og fest.
Vi har kokt perfekt tempererte smilende egg om morgenen (63 grader i 40 minutter er en vinner).
Vi har laget lammebog, grønnsaker, fisk og vilt, og lurt selverklærte feinschmeckere til å tro at kjøttet de har fått på tallerkenen har vært langt mer eksklusivt enn det var.
I tillegg til å teste selve maskinen har vi brukt vakuumeringsmaskinen.
I bruk
Det franske navnet gjør at det kan høres noe komplisert ut, men selve maskinen er enkel i bruk.
Både sous-vide-maskinen og vakuumeringsmaskinen er relativt selvforklarende.
Med vakuumeringsmaskinen setter du i kontakten, legger på posen med mat i, legger ned lokket og trykker på knappen.
Voilà.
Hvordan den virker kan du se under:
Selve maskinen er også lett å ta i bruk, også for oss med bruksanvisningsangst.
Sett i kontakten, skru på maskinen, og still inn antall grader.
Når det kommer til selve matlagingen kreves det litt mer tankevirksomhet, men ikke mye.
I bruksanvisningen som følger med maskinen står det hvor mange grader og hvor lang tid ulike matvarer skal ha.
Og så er det opp til deg å prøve deg frem til du får akkurat det resultatet du ønsker.
Med unntak av et biffkjøttstykke som ble grått og tørt (etter et døgn på 53,5 grader!), men likevel mørt, har vi kun udelt positive opplevelser.
Det kjipe seige billigkjøttet blir oppgradert til de fineste kjøttstykker, og det har vært en fryd å spise middag.
Det har tatt litt tid å venne seg til at maglagingen må planlegges i god tid.
Men å sette på morgendagens middag før man går og legger seg - eller om morgenen, har blitt en hyggelig vane.
Det er også med på å bygge opp forventningene til et godt måltid, noe som har vært greit da man med sous-vide mister én av sanseopplevelsene med langtidssteking av kjøtt:
At det lukter godt i huset i mange timer før middag.
Men når posen først åpnes, kjøttet hviler, og sausen spes ut med kraft fra posen, dufter det som det skal.
Biffkjøttstykket vi nevnte over mistet merkverdig mye veske, muligens grunnet salting.
Det kan også ha vært noe med kjøttet.
Men erfaring med lignende kjøttstykker (ja, vi har til og med laget First Price biffstek) har vært utelukkende positiv.
Konklusjon
–
Jeg har ikke en eneste misfornøyd kunde, sa forhandler da vi lånte maskinen.
Etter to ukers testing er det nærliggende å tro på ham.
For det er gøy.
Og det har hjulpet oss med den delen av middagen som er vanskeligst å få til:
At kjøttet skal være mørt og saftig.
Ikke for mye stekt.
Ikke for lite stekt.
Med Sous-vide Supreme får vi perfekt resultat, uten å måtte svette for mye for det.
Det føles nesten litt som å jukse.
Men om Hellstrøm kan gjøre det.
Og Heston Blumenthal.
Ja, da kan vi også gjøre det med vår imaginære husmorære i behold.
Og vi kan trygt anbefale andre matglade kokker å gjøre det samme.
| 1
|
200445
|
Nec ND-3520A
Nec har tatt en stor del av markedet med sine rimelige og raske DVD-brennere.
Vi har testet den nyeste modellen.
I desember lanserte Nec sin annen generasjon 16x DVD-brenner - ND-3520A.
Forskjellene fra forgjengeren ND-3500A er at den kan skrive Dual Layer både til DVD-R og DVD-R, i tillegg til at den skriver over DVD+RW med opptil 8x og DVD-RW med opptil 6x hastighet.
LES OGSÅ:
Tideligere brennere fra Nec kunne oppgraderes ved å legge inn ny firmware - offisielt eller uoffisielt.
Dette er ikke tilfellet med ND-3500A og ND-3520A - her er det forbedret maskinvare som gjør forskjellen, ikke "bare" forbedret programvare.
Brenneren leveres i enten bulk eller retailutgave, og leveres med front i en av tre forskjellige farger: Sort, sølv eller grå.
Designet er som vanlig bortimot så nøytralt som mulig.
Vi testet bulk-utgaven, men antar at programvaren er den samme som hos forgjengeren ND-3500.
Karaktersettingen forutsetter dette.
Føre var
Av de nye egenskapene er det flere som må vente før de lar seg utnytte i praksis.
Det gjelder selvsagt støtte for nye og raskere media.
DL DVD-R plater i skrivende stund enda ikke leveringsklart, det samme gjelder 16x DVD-R, 8x DVD+RW og 6X DVD-RW.
Det som derimot finnes lett tilgjengelig til er 16x DVD+R, 8x DVD-R og 2,4x DVD+R DL, samt 4x DVD+RW.
Det har vi testet.
Stor forbedring
ND-3500A var vi ikke imponert over når det gjelder brenning av DVD+R, den kom aldri over 8x på noen av våre plater.
Men ND-3520A viser helt andre muskler, og nå er den i samme klasse som de aller raskeste brennerne fra BenQ og Plextor.
På 2 GB brukte den 3:41, som er det nest raskeste vi har målt.
BenQ DW1600A slo den med usle ett sekund...
På 4 GB var Nec med sine 6:15 noe tregere enn BenQ og Plextor som begge klarte dette på under 6 minutter, henholdsvis 5:48 og 5:56.
Likevel er det en meget bra prestasjon.
Forgjengeren var meget sterk på DVD-R, og ND-3520A ligger ikke mye etter.
Her er det også størst forskjell ved brenning av 4 GB, som den klarte på 6:45 mot 6:24 på ND-3500 .
2 GB var unnagjort på 4:17 mot 4:09 på ND-3500.
8 000 MB på Dual Layer ble brent på 4x på Verbatims 2.4x plater, og her brukte ND-3520A 26:29, som er svært bra.
Her er det under 10 sekunder som skiller de raskeste brennerne.
Overbrenning av DVD+RW var også svært bra, med 6:41.
Her er faktisk den gamle ND-2500 den raskeste vi har testet, med 6:32, mens Plextor og BenQ ligger rundt 10 sekunder etter.
På CD-brenning og ripping utmerker ikke Nec-brennerne seg spesielt.
Brenning på 3:18 og ripping på 3:04 er et stykke bak vinnertidene på 2:34 og 2:31 som Plextor PX-716A presterte.
Konklusjon
Nec har ordnet opp i ytelsen på DVD+R og er nå en av de raskeste og mest fleksible all-round DVD-brennerne som er tilgjengelig.
Den er også blant de aller rimeligste, så det er et meget godt kjøp.
BenQ DW1620 er enda et lite strå vassere på de platene og datamengdene vi har testet, og koster bare en tier mer.
Men Nec har bedre spesifikasjoner på papiret, som du først vil få glede av når nye plater etter hvert dukker opp.
Uansett, Nec ND-3520A er en brenner vi ikke nøler med å anbefale!
| 1
|
200446
|
Prøvekjørt:Foredlet Mazda 6
BARCELONA (DinSide Motor):
Hvis du ikke vil kjøre det samme som alle andre er nå Mazda 6 et vettugt alternativ.
I det norske bilmarkedet er mellomklassen uhyre viktig for de store produsentene og det er i stor grad storselgere som Toyota Avensis, VW Passat og Ford Mondeo som, sammen med et utvalg folke-SUVer, dominerer helge- og ferieutfartene her til lands.
Som oftest er det stasjonsvogn-utgavene som selges.
Outsidere
I tillegg til den nevnte trioen finner man, i dette segmentet hvor konkurransen er steinhard, noen populære outsidere.
Opel Insgnia er den nyest ankomne, og burde ha adskillig bedre salgstall enn den har.
Honda Accord, og Subaru Legacy er alternative produkter fra Japan; Citroën C5, Renault Laguna og den forsvinnende Peugeot 407 er franskmennenes bidrag i klassen.
Forbedret Mazda 6
Mazdas viktigste modell, Mazda 6, har også en posisjon som kunne vært bedre.
Da vi testet dagens generasjon første gang fant vi en del punkter å sette fingeren på og som gjorde at bilen etter vår mening ikke nådde opp i konkurransen.
Etter bare litt mer enn to år på markedet har Mazda tatt en del grep og oppgradert sin mellomklassebil merkbart.
Vi har vært i Spania og testkjørt den.
Enda mer dynamisk utseende
De minst viktige forandringene er rent estetiske.
Vi syntes allerede Mazda 6 var en pen bil og det er den fortsatt.
Den er mye mindre kjedelig å se på en det meste annet fra denne bilklassen som ruller på norske veier.
Både front- og baklyktene er redesignet og den nedre delen av fronten harmonerer nå bedre med resten; spesielt er nå tåkelysende omgitt av en vingeformet ramme som passer bedre til helheten.
Forfinet innvendig
Endringene i interiøret er viktigere.
Vi var ikke spesielt begeistret for førermiljøet tidligere; vel var det oversiktlig nok, men materialvalg og kvalitetsfølelse førte til minus i margen.
Mazda har tatt negative tilbakemeldinger på alvor og forbedret disse punktene.
Vi liker interiøret en god del bedre nå og de rene linjene preger fra nå et mer høyverdig interiør.
Setene vi fikk sitte i i testbilen var helt OK med pluss i margen for markante sidevanger som gir god støtte.
Plassforholdene er ikke endret og ligger på det gode gjennomsnitt for klassen.
Dette gjelder både bakseteplass og bagasjerom.
Fleksibilieteten er fortsatt god og baksetene felles ned med et håndgrep, noe som gir et flatt lastegulv og - i stasjonsvognen - 1,7 kubikkmeter lasterom.
For øvrig er åpningen til lasterommet svært generøst og gjør innlasting av store gjenstander lettere enn i mange andre stasjonsvogner.
Bedre å kjøre
Så til kjøreopplevelsen.
Vi fikk kjørt nye Mazda 6 som stasjonsvogn og som kombi.
Bortsett fra et støynivå som er ørlite grann høyere i stasjonsvognen – men uansett helt godkjent heretter, er det ikke store forskjellen å spore mellom de to.
Kjøremessig fungerer begge bra.
Mazda opplyser at de har jobbet med understell, fjæringer og spesielt forstillingen med tanke på å kombinere den fine dynamikken bilen allerede er kjent for, med mer betryggende kjøreegenskaper og bedre stabilitet.
Sistnevnte fikk vi en føling med i høy hastighet på motorveien og den forbedrede stabiliteten og kjøreegenskapene som virker ryddigere, kombineres nå med den velkjente, sporty kjørefølelsen vi kjente fra før og gjør helheten klart mer harmonisk.
Fine dieselversjoner
Når det gjelder motorer er det fortsatt diesel og atter diesel som gjelder i dette segmentet.
Heldigvis har Mazda nå et utmerket tilbud av dieselmotorer, alle basert på 2,2-litersblokken som nå er blitt modernisert.
To av variantene kommer til Norge – en 129-hestersversjon og en kraftpakke med 180 hestekrefter og 400 solide newtonmeter.
Vi kjørte begge og kan konstatere at dette er moderne, kraftige og kultiverte maskiner.
De er stillegående med et mykt og rundt lydbilde og avgir dessuten lite vibrasjoner.
Er det verdt 85.000 kroner ekstra å satse på den sterkeste versjonen?
Vårt svar er et klart nei.
Så mye penger for å oppgradere til ”sports-dieselen” kan ikke rettferdiggjøres – selv ikke om du ofte drar til Tyskland og kjører på Autobahn (i praksis det eneste sted hvor du virkelig vil kunne utnytte de ekstra – og utvilsomt imponerende – kreftene).
Tilgjengelige motorer i Norge:
Påslag for kombiversjonen er 6.000 kroner, stasjonsvognen kommer på ytterligere 6.000 – altså totalt et tillegg på 12.000 kroner i forhold til sedanen.
Greit standard-utstyrt
Fornyede Mazda 6 koster fra 291.000 kroner for den som kjøper sedan med standard utstyrsnivå.
Det skal sies at dette er helt kurant; aluminiumsfelger i ny design (16”), automatisk fartsholder (Cruise Control) og kjørecomputer er for eksempel med i utstyret på standardnivå, som heter Advance.
Innstegsutførelsen
Go utgår – i praksis kjøpte ingen denne.
Dermed er Mazda 6 greit utstyrt fra start.
Neste utførelse heter AdvancePlus og innbefatter i tillegg for eksempel 17-toms alufelger, bi-xenon hovedlys med adaptive, svingbare kurvelys, tåkelys foran, CD-veksler (6 plater)/MP3, bakkestartassistent, regnsensor og elektrisk innfellbare speil.
Øverste utstyrsnivå, Sport, er nå tilgjengelig også med dieselmotoren på 129 hestekrefter, noe som gjør at flere kunder får tilgang til denne attraktive utstyrspakken.
Den inkluderer blant annet 18-tommers hjul, Bose-lydanlegg, parkeringssensorer foran og bak, radarbasert overvåkning av kjøretøyet bak - blindsonevarsler, alarm og delskinn-interiør.
Bra, Mazda
Totalt kan vi si oss fornøyd med førsteinntrykk av det forbedrede produktet Mazda nå lanserer i markedet.
Fornyede Mazda 6 har beholdt de gode sidene samtidig som Mazda viser at de tar kritikk og tilbakemeldinger på alvor ved å utbedre svake sider ved bilen raskt og få den oppgraderte modellen på markedet allerede nå (det er knapt to år siden stasjonsvognutgaven av annen generasjon Mazda 6 kom på markedet).
Nye utgaven av Mazda 6 kommer til Norge i slutten av mai, men de fleste kundene – de som skal ha stasjonsvogn, må vente en måned til.
Prisene for versjonene som kommer til Norge er som følger:
| 1
|
200447
|
Dingsene som gjør snømåkingen enkel
Smart om du har snøtunge tak.
Store snømengder har allerede jaget mange nordmenn opp på takene for å måke, og snøfallet ser ut til å fortsette.
Men å komme seg opp på taket og måke er noe de færreste gjør med glede.
For noen ender det med tragiske utfall, de faller ned og brekker armer og/eller bein.
Skal man jobbe på tak må man ha sikringsutstyr, noe de færreste vi har sett benytte.
En bedre løsning
Når det gjelder tak med for mye snø på, så er årsaken til dette at taket ikke er glatt og bratt nok til at snøen sklir av etter hvert som det snør.
Finnes det et smart alternativ til den harde og farlige jobben det er å komme seg opp med spade og måke?
Det viser det seg at det gjør.
For fire år siden testet Dinside produktet Avalanche.
Navnet er svært dekkende, for det fungerer omtrent som å utløse et snøskred.
Og siden produktet fortsatt finnes i handelen, velger vi derfor å trekke frem testen igjen.
Prinsippet er latterlig enkelt:
Du plasserer hjulene på bøylen på kanten av taket, dytter oppover, skjærer løs biter av snøen, som så sklir nedover plastduken og ned fra taket.
I handelen ser vi også et tilsvarende produkt som kalles Snøhøvel, som ser ut til å fungere mye på samme måte.
Den har vi imidlertid ikke testet.
Hvor bra fungerer det?
Snø kan ha ulike konsistenser, fra løs og luftig til kompakt og hard.
På et tak som har lagt på seg en del snø over tid vil du finne flere lag med forskjellig tekstur.
På garasjetaket vi testet hadde det ikke vært måkt etter flere runder med snøfall, og det underste snølaget var middels til ganske hardt.
Men Avalanche gikk greit igjennom etter å ha brutt gjennom det ytterste laget.
Deretter var det bare å dytte på og snøen kom deisende ned.
Ingen problemer?
Det er noen situasjoner hvor det blir vanskelig eller umulig å bruke en snørydder av denne typen:
Er snøen for kompakt klarer du ikke å bryte gjennom.
Hvis det er for høyt opp til taket kommer du rett og slett ikke til.
Er taket for langt fra kant til møne rekker du ikke over hele taket.
LES OGSÅ:
Er det noen grenser for hvor billig en snøfreser kan være og fortsatt gjøre jobben?
Det er også mulig å jobbe ovenfra, på mønet.
Da trekker du den mot deg mens plastduken selvfølgelig legges fra deg, nedover taket.
Mer info finner du hos Avalanche og på nettsiden Snøhøvel.
Avalanche selges til 1.595 + frakt via nettsiden, og finnes også hos Felleskjøpet for 1.690 og hos Jernia til 1.599 kroner.
Snøhøvel har vi ikke forsøkt.
Den selges for 2.900 + 300 i frakt via nettsiden over.
Se også denne videoen på Dagbladet, som viser foretaksom snørydding med enkle hjelpemidler.
Artikkelen har tidligere vært publisert på Dinside, og er hentet opp igjen til nytte for nye lesere.
| 1
|
200448
|
TEST: LG 55EA980W
Den råeste TV-en du kan kjøpe akkurat nå.
Til tross for at vi har sett OLED-modeller på messer i flere år allerede, er det altså først nå vi pakker opp LGs buede OLED på kontoret.
Forsinkelsene har altså vært mange, men nå er ventetiden endelig over.
Vel, helt over skal vi ikke si at den er.
For dette er tross alt en 55-tommers TV som i butikken vil koste deg et sted mellom 65 og 70.000 kroner.
Det er en astronomisk sum vi ikke har sett siden flat-TV-enes inntog tidlig på 2000-tallet, og betyr at denne modellen bare blir med drømmen for de fleste av oss.
Men hva er det vi går glipp av?
Svaret er at du går glipp av MYE.
OLED-teknologien kombinerer nemlig de beste egenskapene fra plasma- og LED-teknologien, og gir derfor et stort løft i bildekvaliteten.
Sist, men ikke minst gjør OLED det mulig å lage skjermene både tynnere og i andre fasonger enn før.
Her er det nemlig ingen bak- eller sidelys:
Lyset skapes i hver piksel.
Les mer om teknikken.
Wow, for et førsteinntrykk
At OLED kan gi tynne TVer vet de fleste, men det er ikke til å komme ifra at man blir litt satt ut når man konstaterer at den anorektiske skjermen ikke er mer enn 4 millimeter dyp.
Det er rett og slett imponerende, og gir en umiddelbar MÅ-HA følelse til alle teknologi-interesserte med puls.
Skjermen er også buet og leveres fastmontert i en glassaktig TV-fot som følger TV-fasongen.
TV-foten fikk forøvrig en litt blandet mottagelse hos oss:
Den opplevdes rett og slett ikke like elegant ut som resten av TV-en, men dette er jo en smakssak.
TV-foten er også utstyrt med et par mikroskopiske høyttalere, som hver seg er på størrelsen med et kredittkort.
Imponerende, men noe musikalsk underverk er de ikke.
Hva er vitsen med buet skjerm?
Både Samsung og LG skryter fælt av alle fordelene med buet skjerm, og stikkordet er en mer realistisk seeropplevelse fordi kurven i panelet skal gi mer dybde i bildet og dermed forsterke panoramainntrykket.
I praksis er vi likevel ikke helt overbevist.
En ting er at vi ikke har inntrykk av at 55-tommer er stort nok til at kurven gir noen bildemessig effekt.
I tillegg er jo innsynsvinkelen på en OLED-skjerm uansett så rågod, at vi rett og slett ikke ser poenget:
Her kan du faktisk stå helt på siden av TV-en og fortsatt få et bra bilde.
(Prøv det på en LED-TV, og du vil forstå hvor stor utviklingen har vært...)
En annen ting er at du heller ikke kan henge en buet OLED på veggen, den må altså stå på en TV-benk.
Det kanskje viktigst minuset er likevel at buen i skjermen gjør at refleksene fra det svært blanke panelet blir ekstra tydelig.
(Noe som også gjelder Samsungs buede alternativ.)
Med andre ord:
Det at TV-en har et buet panel er nok mer ett utrykk for at LG og Samsung vil vise hvor flinke de er, i stedet for å gi en veldig stor bildemessig gevinst.
Sist, men ikke minst:
Buen er med på gjør det tynne panelet litt sterkere.
Personlig ville jeg antagelig gått for en helt flat versjon, men det er ene og alene på grunn av ønsket om å ha en så tynn TV hengende på veggen.
Finesser og funksjoner
Dette har vi ikke prioritert å teste i denne runden.
Det er likevel ingen overraskelse at denne modellen har alt LG klarer å by på, og vi vet fra før at SmartTV-delen til LG er en av de aller beste på markedet med et rikt utvalg av apper.
Vi liker også at LG her legger med to fjernkontroller.
Det er en god ting, for selv om Magic Remoten fungerer godt til SmartTV-bruk, er den ikke like brukervennlig som vi skulle ønske.
Da er det godt å ha en vanlig fjernkontroll med hurtigtaster i tillegg, og her er den altså på plass.
Bildekvalitet
I tillegg til at OLED-teknologien åpner for at TV-ene kan bli tynnere enn noen gang, er det selvsagt bildekvaliteten som er avgjørende.
Og det er liten vits i å skjule det, for dette er rett og slett noe av det beste jeg har sett:
Kontrastnivået er tilnærmet uendelig og sortnivået er lysår bedre enn hva selv de beste LED- og plasma-modellene klarer å hoste opp.
Og bare for å gjøre det helt klart:
Her trenger du heller ikke å bekymre deg for lyslekkasjer.
Det finnes ikke på et OLED-panel.
Effekten av det bunnløse sortnivået kan nesten ikke poengteres nok, for forskjellene mellom mørke og lyse scener gjør underverker for dynamikken og er også med på gi bildet en naturlig dybde.
Vi synes dette er unødvendig av LG, for denne TV-en er så god at de burde stolt på at billedkvaliteten skinner, selv med mer edruelige innstillinger.
Heldigvis er det enkelt å gjøre noe med:
For å få et mer naturlig bilde er grunntipset nemlig å redusere kontrastnivået (vi gikk f.eks fra 100% til 75%), skarpheten og fargemetningen.
Siden dette er en toppmodell får du selvsagt også flere bildemodi å velge mellom:
THX-Kino-modusen er et godt utgangspunkt for dem som ikke vil rote i bildemenyen selv, for her er innstillingene låst.
For de mer avanserte der ute er det i tillegg to ekspertmodi, der absolutt alt kan justeres, inkludert styrken på glidende overganger.
Noe for enhver smak altså.
Dette burde vært bedre
I tillegg til prislappen er den største ulempen at panelet gir mye reflekser, så her er det fortsatt mye å gå på.
Dessverre er dette en trend i tiden, og noe vi også ser på årets toppmodeller med 4K.
Ja, selv Philips, som tidligere var best i klassen på matte overflater, har nå valgt å følge hopen med blanke skjermer.
Vi synes det er en uting å se seg selv i skjermen, og håper på bedring til neste år.
De mikroskopiske høyttalerne er heller ikke egnet til noe særlig mer enn å høre nyhetene på.
Ja, sammenlignet med den gnistrende bildekvaliteten blir lydkvaliteten nesten komisk.
Vi klarer likevel ikke å irritere oss så mye, for har du en TV i denne prisklassen har du antagelig råd til å ha et fett surroundanlegg tilkoblet også.
Konklusjon
Denne LG-modellen bekrefter det vi har visst lenge:
OLED-teknologien er det mest imponerende som har skjedd TV-bransjen på svært mange år.
For selv om den skyhøye oppløsningen du får med 4K-modellene er rå, ville vi selv valgt OLED tvert om det ikke hadde vært noen begrensninger i lommeboka.
Ulempen er selvsagt at den koster alt for mye, og at vi vet at kombinasjonen av OLED med 4K-oppløsning ikke er langt unna.
Klarer du å vente til neste år vil det være langt flere alternativer å velge mellom, noe som også bør gi mer levelige priser.
Likevel:
Har du råd kommer du garantert til å bli imponert.
LG 55EA980W
| 1
|
200449
|
20"Samsung SyncMaster 205BW
Konkurransen i 20-tommers segmentet skjerpes, vi har testet Samsung sin rimelige og svært konkurransedyktige utgave.
20-tommere i bredformat har falt mye i pris og er nå i et prisleie som ikke lenger er forbeholdt entusiaster og spesielt krevende brukere.
Når prisen faller er det naturlig å spørre seg om det bare er prisen som er lavere, får vi virkelig samme kvalitet til mye lavere pris?
LES OGSÅ:
De første 20-tommerne i bredformat var fra Apple og Dell, og begge modellene var kvalitetsskjermer, blant det beste som var tilgjengelig.
Andre produsenter kom på banen etter hvert, men ingen kunne måle seg med disse.
Prisene falt jevnt og trutt, men på slutten av 2006 dukket det så opp brede 20-tommere i en langt lavere prisklasse.
Dell kom med en rimelig og enklere variant som likevel ikke var stort rimeligere enn den klart bedre forgjengeren når den var på tilbud (som Dell kjører stadig vekk).
Senere kom den billige modellen også på tilbud, og da var den enklere modellen og prisen straks mer interessant.
Nå har vi altså brede 20-tommere med 1680 x 1050 oppløsning fra Dell, HP og LG til under tre tusen, mens Samsung i skrivende stund ligger rett over.
Videre oppover i prisleiet finner vi fremdeles modeller som har mer å by på, men til noe høyere pris.
Dette prisbildet gjelder vel å merke i skrivende stund, altså i midten av januar.
Priser kan endre seg fort.
Hva har Samsung å by på?
Det er altså Samsung som vi har hatt på testbenken, og vi har i tillegg brukt den som hovedskjerm i daglig kontorbruk et par uker.
Kontorbruk kan jo være så mangt, men for vår del så innebærer det bruk av Office-programmer, web, mail, bilderedigering og litt visuell underholdning innimellom.
Den siste bolken med skjermer vi testet var av den mer jålete typen, med blank pianolakk og tydelig vekt på design for bruk også i andre sammenhenger enn kontor.
Samsung har ikke lagt vekt på disse kvalitetene, derimot har den en smal ramme i sølvfarget plast, og en fleksibel fot som både kan dreies og justeres i høyden.
Det er altså først og fremst lagt vekt på funksjon framfor trendy design.
Vi liker det, men andre står helt fritt til å mene noe annet.
Under foten sitter det en dreieskive, som gjør det lett å snu skjermen mot en kollega hvis du skal vise fram noe.
Med den fleksible foten kan du tilpasse høyden slik det passer deg.
Vi liker å ha skjermen så lavt som mulig, og Samsung 205BW står bare ca 6 centimeter over bordplaten på det laveste.
Tilkoblingene er VGA og DVI (med HDCP) og strømforsyningen er intern.
Betjeningen er grei, knappene og symbolene er lette å identifisere og betjene.
De forskjellige instillingene tilpasset forskjellig bruk, som Samsung kaller MagicBright kan styres fra knappene skjermen eller fra PCen.
Bildekvalitet
Som vi hadde en mistanke om var skjermen ikke like imponerende som de dyrere modellene.
Det er ikke bare prisen som faller, det er også kvaliteten på noen punkter.
Om disse punktene er vesentlige eller ikke er opp til den enkelte.
Fargene er klare og sterke, skjermen er lyssterk og har god kontrast.
Det som ikke var så imponerende var - som vanlig - betraktningsvinkelen.
Med høyt kontrastnivå slik den kommer fra produsenten er det tydelige fargeforandringer når du endrer vertikal betraktningsvinkel, og hud og andre fargetoner med rødskjær blir mer pog mer hvite og til slutt blå etter hvert som du reiser deg opp og ser på skjermen.
Reduserer du kontrasten en del blir denne (d)effekten vesentlig mindre, og skjermen blir for de fleste praktiske formål mer brukbar med noe lavere kontrast.
Dette gjelder alle LCD-skjermer med rimelige og raske IPS-paneler.
Etterslep var ikke noe problem, skjermen egner seg utmerket til spill.
6 ms er tilstrekkelig for alle som har et liv :-)
Konklusjon
Samsung 205BW er fleksibel i konstruksjonen, har bra bilde etter litt justeringer og er utmerket både til allsidig kontorbruk og til spill og underholdning.
| 1
|
200453
|
TEST:Apple Magic Trackpad
Vi har ingenting imot magi, men er denne styreflaten virkelig magisk?
Nøysomme besteforeldre lærte oss å ta ting med en klype salt, først og fremst fordi de drysset salt over alt i gamle dager, men også for å lære oss verdien av å være kritisk i kvardagen.
Apple har siden lanseringen av mediefjøla iPad blitt ganske glad i å bruke ordet magisk, og selv om det skal godt gjøres å kritisere et selskap for å lage produkter de er stolte av, eller å bruke store ord i markedsføringen av dem, så har vi latt saltbøssa overvåke testen av Magic Trackpad.
For er den virkelig magisk?
Enkel og avansert
I prinsippet er dette nemlig ganske banal teknologi.
Det vil si, funksjonaliteten er banal, teknologien er ganske sofistikert.
Magic Trackpad er i utgangspunktet en forvokst styreflate, lik den du finner på alle bærbare PCer og Macer, men Apple har latt litt magisk støv falle over den for å gi eiere av stasjonære Macer samme opplevelsen som bærbare Mac-eiere har - bare i litt større format.
PC-brukere kan forsåvidt også bruke produktet, men da med begrenset funksjonalitet.
Styreflaten oppgis å være rundt 80 prosent større enn tilsvarende flate på en MacBook Pro.
Byggekvaliteten er høy, designet er lekkert (og i nøyaktig samme stil som Apples trådløse bluetooth-tastatur), og det er en smal sak å pare den med maskinen.
Etter paringen, som verken har svart sladd eller 18-års grense, må du laste ned en oppdatering til maskinen, ta omstart, og deretter kan du konfigurere styreflaten via et kontrollpanel.
Føttene er museknapper
Magic Trackpad er multi-touch-vennlig, og takler opptil fire fingre samtidig.
Via kontrollpanelet kan du gjøre visse justeringer for hvor mange fingre som skal gjøre hva (én kan stå for vanlig musepekernavigering, to kan ta seg av scrolling opp og ned, tre kan brukes til å bla fram eller tilbake og så videre).
Selv om det kunne vært ønskelig med større fleksibilitet i forhold til å bestemme hvilke kommandoer eller operasjoner som skal kunne underlegges styreflaten, kan du være ganske sikker på at tredjepartsapplikasjoner vil ta seg av det om ikke så lenge.
Verdt å merke seg er det også at de to nederste føttene på Magic Trackpad fungerer som museknapper, slik at du ved å trykke ned fingeren på nederste halvdel kan få styreflaten til å oppføre seg som en hvilken som helst museknapp.
Overraskende presis
I bruk gjør Magic Trackpad alt den skal uten å anstrenge seg.
Overflaten er glatt som en PR-rådgiver i hardt vær, og fingrene glir usedvanlig lett.
Responsen og nøyaktigeten er overraskende god.
Trådløsprodukter er ikke alltid like presise, men her skjer bevegelsen så å si umiddelbart, og det er også mulig å flytte musepekeren nøyaktig over veldig korte avstander.
Det betyr ikke at du vil trives så veldig godt med viderekommen bilde- eller videobehandlig, til det er en mus eller et tegnebrett fortsatt å foretrekke, men til vanlig, generell databruk gjør Magic Trackpad absolutt jobben.
Konklusjon
Det er ikke vits å bruke så veldig mye plass på å konkludere:
Magic Trackpad gjør det den skal på utmerket vis.
Den er behagelig å bruke, den er enkel å sette opp, og som styreflate er den svært presis når det kommer til manøvrering.
Vi har derimot litt vanskelig for å se hvem som ønsker og har bruk for akkurat denne typen magi.
Det vil si, hvis du sliter med musearm, musesyke eller andre ubehag som ikke lar seg knekke av verken rottegift eller musefelle, så kan faktisk Magic Trackpad være et gunstig alternativ.
Ergonomiske produkter har den tendens til å være rettet mot bedriftsmarkedet, og dermed blir prisingen deretter.
599 kroner er ikke hårreisende for de som vegrer seg mot å skru på maskinen i påvente av dagens første smertedose.
Kanskje kan også Mac-brukere med en Mac mini som brukes som mediesenter i stua få seg et rimelig alternativ til trådløst tastatur med Magic Trackpad, men blir det ikke tungvint å legge inn tekst?
Men bortsett fra det?
En mus er mer presis og stort sett rimeligere, og er i hovedsak enklere i bruk.
Du mister riktignok multi touch-mulighetene som Magic Trackpad tilbyr, men disse kan som kjent gjenskapes via tastekommandoer eller tilleggsprogramvare.
Føler du deg derimot i målgruppa skal vi ikke krangle om følelsene.
Slikt gjør en som kjent ikke.
| 1
|
200455
|
James Bond:Nightfire
GAMECUBE:
Enda en storfilm som nærmer seg lansering har blitt digitalisert av Electronic Arts.
Denne gangen er imidlertid historien helt ny, og ideen er også god.
Den siste tiden har EA lansert flotte spill basert på Ringenes Herre- og Harry Potter-filmene.
James Bond-lisensen er det også EA som sitter på, men det nyeste spillet om superagenten er ikke basert på den kommende filmen, Die Another Day.
Historien i spillet er derimot laget av Electornic Arts selv, og omhandler, ikke overraskende, en megalomanisk industriherre som prøver å ta over verden.
Det er James Bond vi snakker om her, så spillet inkluderer også en god del vakre kvinner, raske biler, eksotiske lokasjoner og morsomme gadgets.
LES OGSÅ:
I bil og til fots
Spillet er i utgangspuktet førstepersonsbasert.
Likevel er det flere sekvenser det du ikke beveger deg til fots.
Spillet begynner med et snikskyter-brett, etterfulgt av litt rask kjøring i Paris' gater.
Du vil også få mulighet til å kjøre en tungt bevæpnet snøscooter, samt at bilen din (en Aston Martin, naturligvis) vil på et tidspunkt forvandle seg til en ubåt for litt intens undevannsaction.
Det meste av spillet foregår likevel i standard førstepersonsmodus, og det er da Nightfire er på sitt beste.
Først og fremst fungerer GameCube-kontrolleren utmerket godt, da de komfortable, analoge stikkene reagerer nøyaktig på din minste bevegelse.
Resten av knappene bruker du til å avfyre våpen, benytte deg av gadgets, dukke og hoppe.
Brettene du som James Bond må gjennom er gode og varierte.
Kontorlokaler, varehus, japanske landsbyer, herskapshus... typisk 007, altså.
Innholdet i de fleste brettene er ikke spesielt banebrytende:
Drep alle du ser, finn koden, få opp døren.
Heldigvis er noen av brettene basert på sniking, ofte er det mulig å finne alternative veier til målet og skyting er ikke alltid den beste løsningen.
Det generelle intrykket er imidlertid at designerne av spillet ikke har gjort nok for å virkelig finpusse spillbarheten.
Stokk dumme motstandere
Som nevnt får James en god del stilige leketøy i løpet av spillet.
Gadgets som en liten laser som kan skjære i ting, en krok du kan bruke til å komme deg til uoppnåelige steder eller en liten stun gun, hjelper vår helt med oppdragene.
Du får i tillegg bruke en god del våpen, de fleste av de plukket fra de ennå varme likene til dine uttalige ofre.
Selv om mange av brettene er morsomt laget, er spillet middels spennende alt tatt i betraktning.
Det hele er over ganske fort, og Nightfire kan heller ikke akkurat skryte på seg den mest avanserte kunstige intelligensen - dine motstandere er for det meste rett og slett stokk dumme.
Altså, Nightfire byr egentlig ikke på noen stor utfordning for verdensvante førstepersonsspillere.
Heldigvis er det en god del hemmeligheter som kan låses opp etterhvert, i tillegg til en ganske omfattende flerspillerdel der du kan spille mot venner i split screen-modus.
Pent nok
Grafikken på GameCube er over gjennomsnittet - men også her er det ingenting som overrasker oss.
Brettene er fargerike, og spesielt modellene til James (ligner virkelig på Pierce Brosnan) og hans kvinnelige følger er av svært høy kvalitet.
Men teksturene er ikke de skarpeste i verden og mange av elementene i omgivelsene er temmelig enkle.
Musikken har naturligvis gjennomført Bond-preg over seg, og bidrar til å holde stemningen oppe.
Kvaliteten på dialogene er også god.
Konklusjon
Vi synes at James Bond:
Nightfire er blitt et hyggelig spill, som innholder mange morsomme elementer.
Men vi ble sittende igjen med en følelse av å ha sett det meste før.
I løpet av den siste tiden har det kommet så mange gode actionspill - No One Lives Forever 2, Mafia, Splinter Cell - som har tatt spillbarheten til et høyere nivå.
Nightfire blir egentlig et lite steg tilbake i forhold til disse titlene - vellaget, men ingenting spektakulært.
Det er hyggelig å leke Bond, men skal du ha skikkelig spionaction, prøv heller No One Lives Forever 2 på PC.
| 1
|
200456
|
Enter the Matrix
Bortsett fra et bra kampsystem og noen gode filmklipp, er Enter the Matrix ikke det spillet vi hadde håpet på.
Uansett hvor dypt involvert Wachowski-brødrene var i produksjonen, er resultatet bare en forhastet og kjedelig opplevelse.
2003 skulle være året til the Matrix, med to filmer og et dataspill som henger tett sammen med filmenes historie og er en fullstendig del av trilogien.
Hittil ser det imidlertid ut til at 2003 er skuffelsenes år:
Matrix
Reloaded er et eneste stort gjesp, mens spillet Enter the Matrix imponerer egentlig bare med de flotte filmsekvensene.
LES OGSÅ:
Enter the Matrix ble utviklet av Shiny, i sin tid ansvarlige for gode og underholdende spill som Earthworm Jim og MDK.
Spillet ble et enormt prosjekt for selskapet, med en hel time med spesialinnspilte filmsekvenser, superavansert motion capture-teknologi, tilgang til skuespillerne i filmen og Wachowski-brødrene som overså hele utviklingen.
Et viktig poeng med Enter the Matrix er som sagt at for å forstå hele Matrix-universet, må du se filmene og spille spillet alt henger nemlig sammen.
Det stemmer forsåvidt, vi fikk oppklart en del spørsmål vi lurte på, og bakgrunnshistorien virker litt mer logisk nå.
Hvilket år var det igjen?
Det største problemet med Enter the Matrix er at spillet inneholder absolutt ingenting innovativt.
Vi har sett så mange gode spill de siste årene, med nye og spennende elementer, originale konsepter og gode ideer, at Enter the Matrix føles som et stort steg tilbake.
I butkkene finnes det spill som Splinter Cell, No One Lives Forever 2 eller gode, gamle Max Payne, hvorfor skal vi da bruke penger på Matrix-spillet?
Enter the Martix er nemlig ikke stort mer enn et rett frem actionspill, med ukomplisert skyting, og slåssing som skal virke komplisert, men som egentlig ikke er så veldig komplisert likevel.
Den kunstige intelligensen til fiendene er nesten ikke eksisterende, brettene er temmelig vanlige, og kjørebrettene er bare irriterende.
Men la oss gå litt dypere inn i spillets oppbygging.
Du kan velge mellom to karakterer, Ghost og Niobe.
Begge har mindre roller i Matrix Reloaded, mens i spillet er det de som er hovedpersonene.
Spillet utfolder seg forskjellig ettersom hvem du spiller, og det bidrar til å gjøre det hele mer spillbart - du får faktisk lyst å spille gjennom som Niobe etter at du er ferdig som Ghost.
I utgangspunktet er spillet et tredjepersonseventyr, med noen førstepersonssekvenser.
For å variere litt, har Shiny også tatt med noen kjøre- og flybrett, men disse er som sagt bare forvirrende og egentlig helt unødvendige.
Hoveddelen av spillet foregår i tredjepersonsmodus, og vi blir fristet til å sammenligne gameplayet med favoritten Max Payne.
Forskjellen er imidlertid at Matrix fokuserer mer på håndbasert kamp, ikke bare skyting.
Våre helter har mange kombinasjoner av spesialbevegelser å velge mellom, kan avvæpne fiender og løpe oppover vegger for å komme seg unna kuler.
Vi synes slåsseelementet er ganske godt laget, og underholdende å benytte seg av.
Et lite, morsomt moment er hacke-delen av spillet, som lar deg leke med diverse parametre og låse opp en del skjult innhold.
Men det har ikke så mye med selve spillet å gjøre.
Slo Mo
Matrix er synonymt med det som etter hvert er blitt kjent som Bullet Time, altså heftige actionscener i sakte film.
Selv om Matrix-filmen var den første som brukte en slik effekt i 1999, har det i mellomtiden kommet flere dataspill som benytter seg av Bullet Time.
Max Payne var blant de mest innovative på dette feltet, og lot oss utføre ultrastilige stunts allerede for to år siden.
Så nå som Enter the Matrix-spillet inkluderer dette elementet (her kalt Focus), føles det hverken nytt eller spennende.
Det er fremdeles gøy å hoppe rundt i sakte film, og nå kan du også løpe oppover vegger og runde hjørner i Focus, og det ser kult ut - men er rett og slett ikke så innovativt som det ville vært for flere år siden.
Utover dette synes vi spillet mangler mye av stilen som er en så viktig del av Matrix-universet.
Spesielt på grunn av de urealistiske animasjonene.
Hvordan er det mulig å få personene i spillet til å bevege seg så krampete, når man har hatt tilgang til så avansert teknisk utstyr?
Teknisk skuffelse
Det er ikke bare spillbarheten som er middelmådig i Enter the Matrix.
Grafikken kunne vært laget i 1998, for med unntak av noen spillermodeller ser det virkelig kjedelig ut.
Utvaska teksturer, lavt detaljnivå og dårlige animasjoner hindrer gjør at spillet blir en enda mer skuffende opplevelse.
Med alt dette budsjettet, kunne ikke Shiny lisensert en skikkelig grafikkmotor?
I tillegg er spillet ustabilt, kontrollen lite responsiv, og det hele bærer preg av å være en forhastet konsoll-port.
Konklusjon
Enter the Matrix er blitt en meget ujevn opplevelse.
Noen ganger er det gøy (kampsystemet), men som oftest er det bare kjedelig og uorginalt.
Det er et spill mest for Matrix-fansen, som bare må få med seg alle nyansene i historien.
For spillelskere finnes det mange bedre titler å velge mellom.
Det hadde kanskje hjulpet om Shiny hadde fått bedre tid, og spillet ble lansert sammen med den tredje filmen i november?
Det er viktig å huske at vi bare rakk å prøve PC-versjonen, og den er uten tvil bare en port av konsollutgavene.
XBox-, PS2- og GameCube-versjonene fungerer muligens bedre.
| 0
|
200459
|
Utrolig, men sant:Toyota Yaris er blitt morsom
Snakk om vellykket ansiktsløftning.
B-segmentet for biler er først og fremst et europeisk fenomen.
I USA bryr man seg ikke om det i det hele tatt, og forsåvidt ikke i Norge heller.
Sammenligner man salgstallene for dette segmentet her hjemme med for eksempel Danmark eller Frankrike, er det enorme forskjeller.
Her på berget er folk litt som i USA.
Vi påstår vi trenger en stor bil, og lager unnskyldninger etter det.
Oppgradert fra topp til tå
Men for de aller fleste holder det lenge med biler i B-segmentet, det må vel ses på som et typisk i-lands problem at vi heller kjøper større og dyrere biler.
Men for de som faktisk er ute etter en bil i denne størrelsen, har Toyota Yaris dukket opp på radaren igjen.
Ikke at den har vært borte, men dens litt kjedelige ytre og indre har gjort at mange har oversett bilen.
Derfor har Toyota nå oppgradert bilen fra topp til tå.
Her nevnes kort et nytt eksteriørdesign, designendringer på interiøret, bedre støyisolering, bedre kjøreegenskaper, Toyota Touch 2 fra laveste grad, Dab+ som standard og lavere priser på bensinvariantene.
Sense og Style
Utstyrsnivåene er Sense, Active og Style, samt Style Hybrid.
Bensinmotor er for mange det foretrukne valg i en liten bil, og her har prisene gått ned.
1,0 Active går ned 13.700 kr i pris, mens 1,33 Active går ned 11.500 kroner.
Tre motorvarianter er tilgjengelige: 1,33 Dual VVT-1 med 99 hk og 125 hester er uforandret.
Den er tilgjengelig med manuell 6-trinns girkasse eller trinnløs CVT-kasse.
Den tresylindrede énliteren er på moderate 69 hk og 95 Nm.
Så er det en hybridversjon med 1,5-liter og elektrisk motor.
Dieselutgaven utgår grunnet dårlig salg.
Red Pack
Hva gjelder priser starter 1-literen på det laveste utstyrsnivået Sense på 156.200 kroner.
For 180.500 kroner får du 1,3-liters utgaven i Sense-utførelse, mens den samme motoren med trinnløs CVT-kasse og utstyrsnivå Active koster 192.700 kroner.
Da får du LED-lys, automatgir, klimaanlegg, cruise control og ryggekamera.
Hybrid-versjonen starter på 202.100 kroner.
Min utgave er en Style med 1,33-literen og såkalt Red Pack.
Red Pack koster 3800 kroner og inneholder Alufelg (195/50r16) Premium lyd med åtte høyttalere, samt rød dekor på dashbordet.
Kollega Rune Nesheim kjørte hybrid-versjonen i Düsseldorf, og var ikke altfor imponert.
Her kan du lese hans prøvekjøring.
Men etter en uke med 1,33-literen må jeg si at jeg liker bilen svært godt.
Det er flere grunner til det.
Råere enn den høres ut som
For det første er det selve motoren.
100 hk høres ikke mye ut, og 11,7 sekunder høres forferdelig tregt ut.
Men bilen føles alltid mye rappere enn det, godt hjulpet av en presis og tight 6-trinns manuell girkasse, og en motor som liker å bli kjørt på hardt turtall.
Ikke så hardt at det bare blir mas og masse bråk, men hardt på den gamle italienske måten.
Der man i en Fiat eller en Alfa Romeo opplevde at motoren ville ha turtall og tung gassfot for å levere varene, samtidig som den gjorde det på et morsomt og inspirerende vis.
Her får motoren et merkbart skyv når man nærmer seg 4000 omdreininger, og videre opp de neste par tusen omdreiningene.
Under priority
Selve ansiktløftingen er gjennomført i tråd med Toyotas «Under priority» og «Keen look» designfilosofi, og øvre og nedre del av grillen er blitt redesignet.
Bakfra kan man se at lysene har fått ny LED-teknologi, og en diffuser gir et sportsligere preg.
Men det er innvendig Yaris virkelig har fått seg et løft.
Det er nå en høyere grad av opplevd kvalitet enn tidligere, samtidig som materialvalg og fargemuligheter gir et friskere inntrykk enn før.
Dashbordet er mer horisontalt, med en tynnere øvre del av instrumentpanelet.
Dørsidene har fått et nytt utseende, og midtkonsollen er hevet 2,3 centimeter.
Her har de gjort en svært god jobb
Et lukket oppbevaringsrom er også på plass på midtkonsollen.
Touchskjermen har økt i størrelse, fra 6,1 til 7 tommer.
Den er siste utgave at Toyota Touch 2-multimediasystemet (som altså er standard på alle utstyrsnivåer i Norge), og Dab+ er standard.
Dashbordoverflaten har også fått polstring med økt tykkelse.
Nye setetrekk, samt nye mønster og farger er også tilgjengelig på alle utstyrsnivåer.
Her må jeg personlig få si at jeg synes Toyota har gjort en svært god jobb.
Min Red Pack betyr jo at bilen er pakket med røde detaljer.
Noen vil nok synes det blir litt mye, men da kan man jo velge en vanligere modell.
Jeg synes det er forfriskende med de knallrøde detaljene, som sammen med en økt heving av interiørkvaliteten gjør innsiden av Yaris til et trivelig sted å være.
Og på typisk Toyota-maner er det særdeles enkelt å finne ut av ting.
Unntatt knappene for varme i forsetene da.
Som viser seg å være godt skjult under håndbrekket.
Bedre å kjøre
Det utvendige og innvendige løftet henger også sammen med forbedrete, eller skal man si mer underholdende kjøreegenskaper.
Toyota skjønte for noen år siden at de begynte å bli oppfattet som et vel traust bilmerke, og har tatt grep for å motvirke dette.
Vi ser det på alt fra sportsbilen GT86 til Aygo, som vi nylig har testet.
Yaris faller fint inn i den samme kategorien, så vurderer du en bil i B-segmentet, er det ingen som lenger kan si at Yaris er det kjedeligste valget.
Karosseriet er stivet opp med 36 nye sveisepunkter, og en ny stivere torsjonsaksel i det bakre hjulopphenget, samt flere nye komponenter i hjulopphenget, er med på å forbedre kjøreopplevelsen.
Styreresponsen er blitt mer lineær og direkte, og det er mindre støy inn i kupeen blant annet gjennom bruk av et nytt gulvteppe.
Klasseledende
Ute på veien føles Yaris akkurat som en klasseledende bil i dette segmentet skal gjøre.
Trygg og forutsigbar, men samtidig underholdende med en liten touch av sportslige tilsetninger, uten at det går på bekostning av en for stivt oppsatt bil.
Den blir heller aldri for stump på humpete grusveier, noe ikke alle biler i denne klassen klarer.
Setene er helt ok, men ikke noe salgsargument.
I baksetet har man imidlertid overraskende god plass, her er det ikke noe problem for to voksne å sitte på en lengre kjøretur.
Konklusjon
Yaris produseres ved Toyotas fabrikk i franske Valenciennes, et strategisk valg fra Toyota sin side.
For hvem kjenner det beinharde B-markedet bedre enn europeerne?
Kollega Fred Magne Skillebæk ga bilen terningkast fem da han testet den i 2012, og med en rad forbedringer (inkludert et brudd med det litt kjedelige imaget), er det i hvert fall ingen grunn til å gi en lavere karakter.
Her kan du lese hans test fra 2012.
| 1
|
200461
|
Nokia 6070
Med lav pris og lite teknisk krimskrams skal Nokia 6070 kun tilfredsstille de viktigste behovene til mobilbrukerne.
Les testen her.
Innimellom ramler det ned en rekke mer eller mindre hyggelig e-post i mailboksen vår.
Mailer som helt riktig påpeker at langt fra alle trenger mobiltelefoner med MP3-spiller, innebygd harddisk og trykksensitiv skjerm.
Bra talekvalitet, gode taster, tydelig skjerm og bra batterilevetid holder i massevis for denne gruppen.
Nokia 6070 leverer i så måte i bøtter og spann.
For her er det aller meste av teknologisk krimskrams fjernet.
Den nevnte gruppen kan derfor glede seg over at det stort sett bare er basisfunksjonene som er igjen på denne mobilen.
Ser dyrere ut
Allikevel virker det ikke som om Nokia har kuttet når det gjelder designet på 6070.
I likhet med lillebroren Nokia 6030 er dette nemlig en av de stiligste billigmobilene på markedet.
Ikke altfor mye er gjort ut av utseendet.
Men linjene, materialet og fargene avslører ikke på langt nær at denne mobilen kun koster 1 100 kroner.
Størrelsen på mobilen er helt grei.
Nokia 6070 kan ikke skryte av å være hverken den største eller minste mobilen på markedet.
Dimensjonene er på 44 x 106 x 19 med mer, mens vekten er på kun 88 gram.
Den ligger meget godt i hånden til å være såpass lett.
Nesten som forventet er Nokia 6070 også utstyrt meget gode taster.
De har en fin størrelse og gir akkurat passe motstand når de trykkes ned.
Alt i alt må vi derfor si oss meget godt fornøyd med designet.
For dårlig syn
Forholdet vårt til skjermen til Nokia 6070 er imidlertid litt blandet.
Skjermen i seg selv er ganske dårlig.
Oppløsningen på 128 x 160 punkter er direkte svak.
Allikevel har den noe for seg på grunn av størrelsen, som ligger et hakk over det vi er vant til på slike telefoner.
Kombinert med de gode tastene kan det nesten virke som om denne trebåndsmobilen til Nokia er en gave til de svaksynte.
Vi skal ikke påstå at den vil hjelpe alle som sliter med dårlig syn.
Allikevel er dette en av de beste telefonene vi har vært borti på akkurat det området.
Skjermen gjør seg imidlertid ikke godt til kameraet som følger med.
For telefonen har faktisk kamera.
Bildekvaliteten er imidlertid ubrukelig til noe annet en MMS.
Vi skjønner derfor ikke helt hvorfor det er kamera på denne mobilen.
Dette er en mer eller mindre strippet mobil, og når de allikevel ikke skal legge på noe bedre enn et VGA-kamera burde de like godt fjernet hele kameraet.
Lagrer lite
At denne mobilen ikke er laget for en masse ekstra, som blant annet MP3-spilling, merkes relativt fort.
Nokia 6070 er nemlig utstyrt med bare 3,2 megabyte tilgjengelig minne.
Samtidig mangler den enhver støtte for minnekort.
Derfor fylles minnet opp relativt fort dersom kameraet brukes aktivt.
Vi tror allikevel ikke at dette blir noe problem for størstedelen av eierne.
De fleste som går for denne mobilen vil ikke merke noe særlig problemer med minnet.
Store overraskelser
Mangelen på ekstrafunksjoner i denne mobilen gjør oss litt himmelfalne over at Nokia 6070 faktisk har støtte for EDGE.
Riktignok er det bare klasse 6, så de raskeste hastighetene støttes ikke.
Allikevel er dette mer enn vi hadde forventet.
Vi er ikke like overrasket over at Nokia 6070 er utstyrt med FM-radio.
Dette nærmest sjokkerte oss da vi testet lillebroren, men vi forventet det nesten i denne mobilen.
Allikevel er det et positivt punkt som vi må berømme Nokia for.
Varer ikke lenge
Det som kanskje overrasker mest med Nokia 6070 er hvor svakt batteriet er.
For det er ikke så altfor mange tekstmeldinger som skal sendes eller samtaler som skal snakkes før batteriet er ladet ut.
Vi opplevde faktisk at telefonen måtte lades opp én gang i døgnet.
Det har nok riktignok en del å gjøre med at vår mobilbruk ligger et stykke over snittet.
Allikevel blir dette for svakt på en mobiltelefon som er stort sett blottet for all ekstra funksjonalitet.
Heller ikke talekvaliteten er helt på topp.
Vi opplevde noe bakgrunnsstøy under en god del av våre testsamtaler.
På en telefon som i praksis er laget for å være god på basisfunksjonalitet blir dette nok en skuffelse.
Ingen vinner
Nokia 6070 kunne vært en meget god mobiltelefon.
En lav pris, med all den viktigste funksjonaliteten inntakt, burde være en vinnerkombinasjon.
Problemet ligger i at telefonen er for dårlig på to av de viktigste punktene, nemlig batterilevetid og talekvalitet.
Det har helt klart noe for seg å lage slike mobiltelefoner.
Langt flere enn man kan tro har kun behov for enkle mobiltelefoner.
Allikevel bør Nokia og andre som prøver å lage slike sikre at den mest nødvendige funksjonaliteten sitter som den skal.
Tekniske data for Nokia 6070
| 0
|
200462
|
Fujitsu Siemens Lifebook P7230
Denne lille bærbare har lav vekt, anstendig kvalitet, lang batterilevetid og innebygd 3G-modem.
Men billig er den ikke.
Tidligere denne måneden var vi i Telenor-bygget på Fornebu for å få demonstrert HSDPA, som også går under kjælenavnet super-3G (nåja, SÅ supert er det ikke), og samtidig fikk vi en første sniktitt på Lifebook P7230 fra Fujitsu Siemens.
LES OGSÅ:
Ett av disse presse-eksemplarene, som i bunn og grunn er en godt testet prototype eller "engineering sample", har nå også fått lov til å bryne seg på vår testbenk.
Men det å sitte på en så tidlig produksonsmodell betyr at det også kan ha kommet små forandringer og forbedringer til det ferdige produktet du får i butikken, så det er greit å ha dette i bakhodet når du leser testen.
Vi har tidligere i år testet en annen PC av omtrent samme kaliber, nemlig A1 Express Dual.
Denne har mye til felles med Lifebook P7230, som en skjerm på 10,6 tommer med 1280 x 768 pikslers oppløsning, 80 GB harddisk (1,8") og ULV-prosessor (Ultra Low Voltage) for å maksimere batterilevetiden.
Ingen store overraskelser i design eller fargevalg - noe som heller ikke er uventet på en businessmodell.
De kommer sjelden i rosa.
Fulle spesifikasjoner:
Intel Core Solo U1400 @ 1,2 GHz 10,6" skjerm i bredformat (1280 x 768 piksler) 1 GB DDR2-minne (1 x 1024 MB) 80 GB harddisk (4200 rpm)
DVD-RAM/CD/DVD-brenner Intel GMA 950 grafikk, opp til 128 MB delt minne Integrert GPRS/EDGE/UMTS/HSDPA 54 Mbps WLAN (a/b/g) Gbit LAN + blåtann 2 x USB, FireWire 1 CardBus kortplass Kortleser for: SD, xD, MS/PRO VGA ut, lyd inn/ut Fingeravtrykksleser Webkamera og høyttalere Dokkingstasjon (portreplikator) følger med Microsoft Windows Vista Business Dimensjoner (B/D/H):
27,3 x 20,0 x 3,3 cm Vekt:
1,4 kilo med optisk drev og ett batteri Veiledende pris: ca. 23.500 inkl. mva.
Som på de fleste nyere bærbare har også LifeBook P7230 en bredskjerm med kontrastbelegg, som nevnt på 10,6 tommer og med 1280 x 768 punkter.
Fargene er gode og kontrasten akseptabel, men vi irriterer oss også litt av at baklyset lekker inn fra topp og bunn av panelet.
Innsysvinkelen er heller ikke noe å skryte av.
Skjermens lysstyrke kan forresten også justeres ned til et nivå der det ikke er brukelig til noe som helst, mens vi mye heller ville hatt mindre trinn ned fra full styrke.
Men skjermen er god nok til sitt bruk, siden det tross alt ikke er applikasjoner som krever mye visuell presisjon som kommer til å hovedsaklig være det P7230 vil bli brukt til.
Likevel, kunne vi ønsket oss hakket bedre på en såpass dyr maskin.
Konstruksjon
Kvaliteten på chassiset er det ikke mye å si på, det er stivt og solid over alt bortsett fra rundt det optiske drevet.
Det er en grunn til dette, DVD-brenneren kan nemlig tas ut med et håndgrep og byttes ut med et ekstra batteri.
Dette følger dog ikke med.
Lokket er på sin side mykt, men i det minste godt henglset til chassiset, og vekten er lav nok til at skjermen tåler å bli brukt til å løfte resten av maskinen.
Ikke det at vi anbefaler det sistnevnte, men det er nå engang slik røff behandling mange gir sine bærbare maskiner.
I tillegg til selve tastaturet har PCen selvfølgelig noen snarveisknapper.
Den lille bryteren som sitter oppe til venstre er for å slå av og på blåtann, WLAN og modemet for 3G-modemet.
De tre knappene til høyre for statuslysene er snarvei for en spesiell strømsparingsmodus, snarvei for gjenopprettingsmodus og til slutt den gode, gammeldagse av/på-knappen.
Tastaturet er i full størrelse breddemessig, men har firkantede (ikke avlange) taster.
Det gjør at tastene sitter litt tett på hverandre i høyden, men her er det kun snakk om en liten tilvenningsperiode.
Som med A1 fra LG har tastaturet kjapp og fast respons, og til og med layouten er stort sett lik.
Vi har derfor ikke mye å klage på her, når til og med Fn-tasten er på rett plass.
Siden vårt testekseplar er en prototype hadde den ikke norsk tatstatur.
Touchpaden er følsom og god, men kunne med fordel ha vært i bredformat, som skjermen.
Men det vi virkelig savnet var skrollefelt, spesielt vertikalt - helt til vi ble klar over at fingeravtrykksleseren som er er plassert mellom knappene under også brukes til å skrolle opp og ned.
Smart.
Tilkoblinger
P7230 har tilkoblingsmuligheter på alle sider:
Fronten er nokså jomfruelig, med kun minnekortleseren og en skyveknapp som vipper ut beskyttelsesplasten i CardBus-sloten.
Plassert på venstre side har vi VGA, lyd inn/ut, FireWire, en USB-port og en CardBus kortplass.
Varmluften kommer også ut her.
I tillegg er det plass for kensingtonlås lengst mot lokket.
Høyresiden har - foruten plass til optiske drevet - en USB og inntak for strøm.
Baksiden domineres naturlig nok av batteriet, men det er også blitt plass til LAN-kontakten under det ene hengselet (her til høyre).
Med i pakken følger en dokkingstasjon, eller portreplikator om du foretrekker det navnet.
Denne er lett og enkel å bruke, bare sett den bærbare oppå og du er koblet til via en port på undersiden av PCen.
En stor fordel er at den øker tilgjengelige USB-porter fra to til fem, og i tillegg er det naturligvis inngang for strøm, VGA, S-Video, lyd ut og LAN:
Vi har blitt tipset om at dokkingstasjonen kan bli seende litt annerledes ut for det ferdige produktet, men trolig er det kun små detaljer som vil være forskjellen.
Ytelse og batterilevetid
Prosessoren er altså av typen Ultra Low Voltage (ULV) - en Core Solo U1400 fra Intel på 1,2 GHz klokkefrekvens.
Interessant nok er det akkurat den samme hastigheten som vi finner i LGs A1 Express Dual, bortsett fra at sistnevnte er av typen Core Duo - altså dobbeltkjernet.
Da vi målte ren prosessorytelse med programmer som kun brukte en prosessorkjerne var det som ventet ingen praktisk forskjell på de to prosessorene.
Først når bruk av flere kjerner blir en faktor vil dobbeltkjerneprosessoren i A1 Express Dual gjøre stor forskjell.
Målt med PCMark05:
PCMark05 - høyere poengsum er bedre.
Bortsett fra enkeltkjerne kontra dobbeltkjerne er det også en annen ting som markant skiller de to kandidatene fra hverandre: grafikkløsningen.
A1 fra LG er den minste bærbare vi har sett hittil som har hatt et dedikert grafikkort (nVidia GeForce Go 7300), mens FS' P7230 har integrert grafikk fra Intel (GMA 950).
Det betyr ikke at vi skal kalle A1 for "godt egnet til spill" eller lignende, men er du villig til å lempe litt på kravene til detaljer og innstillinger vil den klare seg brukbart i de mindre krevende spillene, noe som er langt mer enn vi kan si for P7230.
Lifebook P7230 har en egen knapp for "Eco"-modus, eller hva vi kan beskrive som avansert strømsparingsmodus.
Vi brukte naturligvis denne, noe som ga oss innstillinger som var på linje med de vi vanligvis bruker når vi tester batterier med BatteryMark.
Totalt kjøretid var på over fem og en halv time.
Meget bra!
Tidligere i artikkelen var vi også innom det faktum at DVD-brenneren lett kan byttes ut med et ekstra batteri.
Det følger dog ikke med i pakken, så vi vil ikke spekulere i hvor mye ekstra batteritid dette vil gi.
Men fem og en halv time i BatteryMark burde uansett holde for selv en drøy arbeidsdag.
Når det gjelder støy var vi til å begynne med smått imponert over Lifebook P7230, for den gjorde ikke så mye av seg... helt til den ble varm.
Når det først skjer (det kan ta flere timer dersom du ikke stresser den) skrur vifta seg av og på ganske ofte, noe som kan være småirriterende i støysvake omgivelser.
Siden det er en prototype vi har testet kan vi håper at dette har blitt bedret noe hos de ferdige eksemplarene av denne lille PCen.
Innebygget 3G
Lifebook P7230 kommer hovedsakelig i to versjoner: med og uten innebygget modem for pakkedata.
Sistnevnte koster omtrent to tusenlapper mindre enn den som har dette.
For å bruke denne funksjonen trenger du et egnet mobilabonnement og et SIM-kort som må settes inn i maskinen.
Du må ta av batteriet for å sette i SIM-kortet.
Selve bruken er nokså rett fram.
En medfølgende applikasjon kalt "3G Watcher" finner ut hvilke mobilnett som er tilgjengelig og kobler deg opp mot det raskeste.
I tillegg setter den opp/ned hastigheten sømløst og automastisk dersom du beveger deg inn i et område med bedre eller dårligere nett.
Så dersom du sitter på bussen og kommer inn i et område med 3G vil du automatisk få høyere hastighet, og når det igjen ikke er mer 3G-dekning vil du gå tilbake til for eksempel EDGE.
Konklusjon
Fujitsu Siemens P7230 har mange sterke sider, men hovedsakelig er det selvfølgelig størrelse, vekt og funksjonalitet som tiltaler oss ved denne modellen.
Det er ikke uten grunn at vi hele veien har sammenlignet Lifebook P7230 med LGs A1-modell, for på mange måter er de veldig like.
Når det gjelder byggekvalitet får begge gode skussmål.
De har et litt tynt og svakt lokk, men totalt sett er vi fornøyd med tanke på størrelse og vekt.
Også prisen på de to ligger på omtrent det samme.
Fujitsu Siemens sin modell har styrken i at den kommer i en ferdig pakke.
De 1,4 kiloene inkluder god batterilevetid og et optisk drev.
I tillegg er det som nevnt mulighet for å ofre brenneren for enda mer batterikraft.
Og den har noe A1 mangler fullstendig: det innebygde modemet med 3G-støtte, som gjør at du kjapt og enkelt kan koble deg på Internett via mobilnettet.
LGs
A1 er på sin side en lettere datamaskin med en vekt på bare litt over en kilo i enkleste konfigurasjon.
Men skal vi matche P7230 i utstyr må du dra med deg den eksterne DVD-brenneren og det ekstra batteriet, og da er vi oppe i samme vekt.
Likevel skal vi heller ikke glemme at den også har mer prosessorkraft og bedre grafikkort.
Her må du dog også se an bruken av PCen - er det kun snakk om surfing, epost og lett kontorarbeid vil du tross alt ikke merke store forskjellen.
Hovedsakelig er det altså snakk om smak, behag og behov.
Vi ender i hvert fall opp med å gi Lifebook P7230 - som vi også ga LGs A1 - en femmer på terningen.
| 1
|
200464
|
Nokia 6030
Mange trenger kun en mobil til å ringe eller skrive meldinger med, men må betale i dyre dommer for unyttige funksjoner.
Nokia 6030 kan være et alternativ.
Eller?
For det er faktisk en god del som ikke har filla behov for funksjoner som 3G, EDGE eller WLAN.
For disse er det stort sett bare hvor bra telefonen er til å skrive meldinger og hvordan talekvaliteten er, som vektlegges.
Da kan kanskje Nokia 6030 være den perfekte makker.
Les videre for å få svaret.
Mot normalt
Av en eller annen merkelig grunn virker det ikke som om stilig design har vært spesielt viktig for mobilprodusentene når de har laget såkalte startmobiler.
Derfor er det en glede at vi kan konstatere at Nokia 6030 i så måte ikke er helt normal.
For designet på denne mobilen er meget bra.
Størrelsen er det første som får oss positivt innstilt.
Med dimensjoner på 44 x 104 x 18 mm passer denne telefonen like godt i lomma som i hånden.
Vekten på 90 gram er heller ingen ulempe.
Allikevel er det materialvalget og fargene som gjør denne mobilen såpass stilig som den er.
6030 er blant de sprekeste billigmobilene vi har sett.
Som seg hør og bør på denne telefonen er også tastene meget bra.
Ingen problemer med å skrive lange tekstmeldinger her, kanskje bortsett fra at ordboken på denne mobilen ikke er like lærenem som vi er vant til fra dagens mobiltelefoner.
Denne modellen begynner tross alt å bli litt utdatert.
Blottet for teknologi
Selv om designet er veldig bra, føles dette allikevel som et gufs fra fortiden.
Nokia 6030 er nemlig totalt blottet for alt som har med teknologi å gjøre.
Ikke bare mangler den avansert funksjonalitet, som rask dataoverføring i all sin prakt.
Den har heller ikke støtte for mer enn to GSM-bånd.
Man vil derfor ikke kunne bruke denne mobilen i blant annet USA og deler av Asia.
Trådløs overføring er også helt borte vekk.
Telefonen støtter hverken Bluetooth eller infrarød overføring, noe som blant annet fjerner muligheten til å kommunisere med andre mobiler i nærheten.
Man bør kunne kreve i hvert fall en av disse teknologiene, selv på en billigmobil.
Man kan kanskje tro at mobilkamera og MP3-spiller er standard på enhver mobiltelefon om dagen, men også her kan Nokia 6030 skryte av å følge filosofien
Less is More.
For den har ingen av disse funksjonene heller.
Nokia får oss faktisk til å bli nærmest ekstatiske på grunn av FM-radioen som de har bygget inn i 6030.
For uten noe som helst annen teknologi, blir radioen det eneste som trekker opp inntrykket av at dette er en mobiltelefon som passer bedre i 1999 enn i 2006.
Skjermen skuffer
Selv om det ikke er noe kamera på denne mobilen må vi påpeke at skjermen allikevel blir litt i svakeste laget.
Med en oppløsning på 128 x 128 punkter er skjermbildet ganske kornete og man får ikke like mye ut av den funksjonaliteten som man kunne håpe.
For Series 40-systemet som 6030 er utstyrt med har de aller mest nødvendige funksjonene, som kalender, påminnelser og adressebok.
I tillegg burde Nokia i hvert fall ha åpnet for at man kunne bruke den til spill, men med relativt dårlig ytelse og lav skjermoppløsning blir også dette punktet ganske meningsløst.
Talekvaliteten på denne telefonen er heller ikke helt på høyden.
Vi har brukt denne mobilen en god stund og selv om lydstyrken er bra nok, sliter man ofte med en del støy.
Hopp over
Nokia 6030 er en startmobil totalt blottet for funksjonalitet.
Stort sett kan denne mobilen kun skryte av å være god på tekstmeldinger, i tillegg til å ha en FM-radio innebygd.
Når man også vet at prisen ligger på rundt 800 kroner (uten abonnement) er det bare å forbigå denne mobilen i stillhet.
For selv om dette virker som en gunstig pris, er det en rekke mobiler som gir langt mer funksjonalitet og bedre kvalitet for bare en liten økning i pris.
Batteriet er det eneste som kunne dratt snittet litt opp.
Når dette heller ikke imponerer blir dette en helt ubrukelig mobiltelefon.
Det minste man burde forvente av en telefon uten imponerende skjerm og avansert mobilteknologi er nesten evig batterilevetid.
Ved aktiv bruk varte imidlertid ikke batteriet mer enn litt over ett døgn.
Det er utvilsomt et marked for telefoner som ikke er spekket med alle de nyeste funksjonene.
Allikevel bør Nokia skjønne at man ikke kan glemme ting som trebåndsstøtte, Bluetooth og en eller annen form for rask dataoverføring, uansett hvor billig telefonen er.
Hva Nokia har tenkt på med 6030 kan vi ikke svare på, men vi kan i hvert fall anbefale dere om å ikke bruke pengene på den.
Tekniske data for Nokia 6030
| 0
|
200467
|
PRØVEKJØRT:Nye Ford Focus
Ford lanserer modell nummer to på sin globale C-plattform.
Dette er nøkkelen til fremtidig suksess.
JEREZ DE LA FRONTERA, Spania (DinSide Motor):
Spenst og dynamikk.
Det er to ord som etter vår mening passer godt til nye Ford Focus, som vi har fått anledning til å prøvekjøre et par dager på flotte sydspanske veier.
Ford har tydeligvis en gang for alle tatt parti mot kjedelige familiebiler, og det er bra.
Vi omtalte for øvrig denne bilen allerede i januar 2010 - altså for over et år siden.
Jevn storselger
Utgående Ford Focus fikk en ansiktsløftning i 2007 og ble dermed innlemmet i "Kinetic Design"-familien sammen med S-Max, Mondeo, Fiesta, Ka og nye C-Max/Grand C-Max.
Focus' to første generasjoner har ufortrødent solgt bra her i landet og ble bare slått av VW Golf og Toyota Auris i C-segmentet i fjor, med et totalt salg på 2.500 eksemplarer.
Siden Focus overtok etter Escort i 1998 er det blitt solgt ti millioner av dem i verden.
Tredje generasjon lanseres på en global plattform og vi har allerede kjørt de første modellene som er utviklet på denne plattformen, nemlig Ford C-Max og Grand C-Max.
Veldig god å kjøre
Samme dag som Ford annonserte at de innfører fem års garanti her i landet, kjørte vi den helt nye Focus på flotte, andalusiske veier.
Utgående Ford Focus har vært kjent som den mest velkjørende i klassen og det knyttet seg spenning til om Ford ville ha greid å bevare den dynamiske snerten og samtidig oppgradere den.
Vi ble ikke skuffet.
Kort sagt:
Nye Focus er enda bedre å kjøre enn forgjengeren, og har en tilleggsdimensjon når det kommer til demping og komfort som gjør bilen mer komplett, mer fullendt.
Det betyr at kjøreegenskapene er bedre balansert - selv om de mest sportslige vil synes at de har mistet litt av det skarpe preget, samtidig som den elektriske servostyringen i en viss grad filtrerer tilbakemeldingene fra veien.
Men biler bygges ikke for motorjournalister, men for folk flest og disse vil etter vår mening finne nye Focus mer velkjørende enn den "gamle".
Nye Ford Focus kommer i tre karosserivarianter:
Som femdørs kombi, stasjonsvogn - og sedan.
Den norske Ford-importøren har valgt ikke å tilby sedan-utgaven her i landet.
Den forventer for øvrig at salget vil fordele seg temmelig jevnt på kombi- og stasjonsvognversjonene.
I anledning denne presselanseringen kjørte vi utelukkende kombien.
Helhetlig og dynamisk
Der den utgående modellen hadde fått et slags "påklistret" kinetic design-utseende - den var opprinnelig en new edge-designet modell - er nykommeren helhetlig og harmonisk i det dynamiske designspråket som gjør Ford-modellene gjenkjennelige og som gir dem markant personlighet.
Vi lurte litt på om designen er blitt tonet ned i forhold til de første modellene med dette designspråket, men kom til at det har mer med det å gjøre at vi har vent oss til denne typen linjeføring de siste fem årene.
Størrelsesmessig er nye Focus omtrent som den forrige; lite grann lengre, men litt lavere og hakket smalere.
De vitale målene (lengde/bredde/høyde), er 436 cm / 182 cm / 148 cm. Akselavstanden er 265 centimeter (Golf: 258 cm, Astra: 268 cm).
Egenvekt er fra cirka 1.380 kg (kombi med bensinmotor) til omtrent 1.580 kg (stasjonsvogn med 2.0 dieselmotor og automat).
Det gjør Focus til den tyngste bilen i klassen.
Interiør:
Bra og mindre bra
Totalt sett trivdes vi godt inne i nye Focus.
Setene er gode å sitte i og gir god sidestøtte.
Utsynet fra kupéen er på det jevne - det har vært en generell utvikling de siste årene at den er blitt dårligere i de fleste personbiler, for en stor del grunnet designen som må ta hensyn til en sikkerhetsoptimalisert karosseristruktur.
I Focus er den ikke dårligere enn hos de fleste konkurrentene.
Interiøret virker solid og bra kvalitetsmessig, med unntak etter vår mening av de blanke plastoverflatene som gir et litt spinkelt inntrykk.
Utseendemessig er det jo et spørsmål om smak og behag hvor mye man setter pris på kinetic design tilpasset interiøret og for vår del synes vi de mange vinkler og varierende flater blir på grensen til rotete.
Ergonomien kunne vi ha ønsket bedre selv om vi setter pris på MMI-grensesnittet med betjening fra rattet.
Rikholdig hjelpe-utstyr
Så er det da også blitt mye å holde styr på når det kommer til systemer og assistanse-utstyr dersom man velger en høyt spesifisert versjon.
Den nye teknologien som er introdusert gjør for øvrig at Ford Focus er den modellen i klassen som tilbyr mest avansert sikkerhetsutstyr hvorav mye inntil nylig bare var tilgjengelig på dyre luksusbiler.
Adaptiv fartsholder/avstandsholder er ekstrautstyr til 8.900 kroner.
En parkeringsassistent, som hjelper bilen inn i parkeringsluken, koster 4.500 kroner.
For 2.000 kroner ekstra kan man utstyre bilen med antikollisjonssystemet som ble introdusert av Volvo og som hos Ford heter Active City Stop.
Det griper inn for å unngå kollisjon eller i det minste begrense skadeomfanget ved by- og køkjøring.
Flust av assistenter
Focus kan heretter også utstyres med filskiftevarsler med aktiv motstyring i tilfelle man utilsiktet forlater kjørebanen.
Videre er system for føreroppmerksomhetsovervåkning tilgjengelig, sammen med blindsone-varsler, trafikkskiltgjenkjenning og automatisk opp/nedblending for nær- og fjernlysene.
Disse systemene er tilgjengelig, sammen med Active City Stop, i en pakke som koster 11.700 kroner.
Det er gunstig og kan være nyttig i enkelte situasjoner selv om vi observerer med en viss skepsis inflasjonen i systemer som delvis har potensiale for å overta kontrollen fra sjåføren.
Man bør i hvert fall bruke systemene kun som backup i tilfelle førerfeil og ikke glemme å sørge for selv å ha så god kontroll over kjøretøyet som mulig til enhver tid.
Motorer
Som de mest aktuelle konkurrentene disponerer nye Ford fokus en rasjonell og delvis "downsized" motorrekke.
På bensinsiden finnes kun 1,6-liters motorvarianter (Duratec og EcoBoost) å velge i mens dieselkundene kan velge mellom 1.6 og 2.0-motorer (Duratorq TDCi).
Attraktiv bensin med turbo
Vi kjørte nye Focus med to av de sprekere variantene - 2.0 TDCi med 163 hestekrefter og sekstrinns dobbelkløtsj-automat (PowerShift) og 1.6 EcoBoost med 150 hestekrefter, begge i utstyrsversjon Titanium.
Vi satt igjen med best inntrykk av bensinmotoren og fikk nok en gang bekreftet at det mest attraktive valget i dag er de kompakte, kultiverte turbo-bensinmotorene som både Volkswagen, Opel, Peugeot og altså Ford nå kan tilby.
Det er bare når det gjelder skyvet i det lave mellomregisteret at diesel fortsatt har sin fordel, men også her har de moderne bensinmotorene spist opp en god del av forspranget.
1.6 diesel med 95 hk
For øvrig starter motorprogrammet når det gjelder bensin med 1.6 og 105 hester og toppes med 1.6 turbo EcoBoost på 182 hester.
Diesel-innstegsmotoren er 1.6 TDCi med 95 hestekrefter og 230 newtonmeter, hvilket burde være akkurat tilstrekkelig for de fleste selv om 12,5 sekunder fra 0-100 er noe snaut.
Mellomakselerasjonene på denne er imidlertid en god del raskere enn for både innstegsbensinmotoren og flexifuelmotoren på 120 hester.
Ford ser på denne i kombinasjon med høyeste utstyrsnivå, Titanium, som deres fokusversjon.
Pris:
252.000 kroner.
Se for øvrig full oversikt i tabellen nedenfor.
Konkurransedyktig
Prismessig ligger nye Focus på et nivå som er sammenlignbart med konkurrenter som VW Golf, Toyota Auris og Opel Astra.
Dette er de tre hovedkonkurrentene Ford nevner - det finnes selvsagt en lang rekke andre som Peugeot 308, Hyundai i30, Renault Mégane, Fiat Bravo, Mazda 3, Honda Civic og Kia cee'd med flere.
Vi finner Focus mer velkjørende enn de nevnte konkurrentene, den kan by på mye attraktivt utstyr og en godt spesifisert Focus er etter vår mening helt klart et meget konkurransedyktig produkt i dagens marked, enten man ser på kombi- eller stasjonsvognutgavene.
For vår del anser vi at Ford Focus som totalpakke er mer attraktiv enn VW Golf, som dermed ikke lenger i våre øyne har status som klar klasseleder.
Nye Ford Focus kommer til Norge i løpet av mars måned og vil være hos forhandlerne i april som kombi, mens stasjonsvognen dukker opp i mai.
Ford-importøren har et ganske ambisiøst salgsmål for 2011; de satser på å selge 3.800 Ford Focus hvorav 800 av den utgående modellen.
| 1
|
200468
|
Kenwood Chef XL Sense
Kenwood Major har skiftet navn, og blitt litt smartere.
Vi har testet.
For mange nordmenn er Kenwood synonymt med kjøkkenmaskin.
Det er ikke mange nordmenn som ikke har fått boller laget i en av disse.
Vi har tidligere testet Kenwood Major Titan, og i høst har maskinene blitt oppdatert.
De litt mindre maskinene heter fortsatt Chef, og Major-serien heter nå Chef XL.
Modellen vi har testet er også oppgradert med ekstra smarte egenskaper, som indikeres med Sense:
Myk oppstart og trinnløs regulering av hastigheten, og en intelligent kontroll gir mindre søl og ingrediensene blandes forsiktig sammen, om du ikke er alt for ivrig på gassen.
I kombinasjon med det mest sprutsikre lokket vi har testet, er dette intet mindre enn en liten gavepakke til bakeglade.
Med denne er det rett og slett gøy å bake.
Få mest mulig ut av kjøkkenmaskinen din:
Se hvilken visp du bør bruke når
Dette er maskinen
Kenwood Chef XL Sense oser kvalitet.
Kjøkkenmaskinen er tung, skroget i børstet og emaljert metall, samme med bakebolle og de ulike vispene.
Maskinen kommer med standardutstyr:
En stor blandebolle, ballongvisp, flatvisp og deigkrok, samt et smart sprutlokk.
Sprutlokket har en stor åpning slik at du kan fylle på ingredienser uten alt for mye søl.
Det er i tillegg konstruert slik at du enkelt kan skyve det på plass, eller ta det av, etter at du har begynt å bruke maskinen - uten å måtte ta ut vispen.
Du løfter armen ved en hendel bak, og styrer farten med et hjul på siden.
I tillegg til fartstrinn fra 1-6, er det også en puls-funksjon, der maskinen går på full fart i små intervaller.
Visper og deigkrok er i rustfritt stål, også toppstykket.
Alt kan vaskes i oppvaskmaskin (selvsagt utenom selve maskinen) og det er ikke deler i aluminium som blir svarte og smitter av når det har vært vasket i maskin.
Et pluss!
Har dine kroker blitt svarte i oppvaskmaskin?
Slik fikser du det.
I bruk
Maskinen er enkel og intuitiv i bruk.
Hendelen for å heve og senke armen er flyttet, men er kjapp å finne og lett å operere.
Det er enkelt å bytte visper, de glir lett inn og festes uten noen dikkedarer.
Alle vispene har en mutter som lett kan åpnes eller strammes til, for å justere hvor dypt i bollen vispene går.
Til tross for dette savner vi likevel en visp med silikonkant, slik vi har blitt avhengig av på egen KitchenAid, og som kom med Bosch' MaxxiMUM, en maskin vi testet tidligere denne måneden.
For dem som ønsker å oppgradere fra sin eksisterende maskin, er det greit å vite at festet foran på maskinen med lav fart er endret siden sist.
Det er imidlertid ingen grunn til å selge alt det gamle utstyret på Finn.no (det finnes flere titalls duppeditter du kan koble til Kenwoodmaskinen), du kan bruke alt det gamle utstyret ditt på den nye maskinen, med adapteret som følger med.
Resultat
Vi har gått igjennom standardrepertoiret vårt, pisket eggehviter, laget kakedeig, smørkrem, bolledeig og pepperkakedeig.
Eggehvitene ble stive og luftige på kort tid, til tross for at vi ikke justerte ballongvispen så den gikk helt ned og ut i bollen.
Det var litt å gå på, så runde to, med bedre justert visp, gikk det på rekordtid.
Flatvispen, eller K-vispen som Kenwood kaller den, var heller ikke justert helt ned, og her måtte vi skru for å få med oss alt når vi blandet små porsjoner, men for større porsjoner egnet det seg bedre når den var skrudd helt til.
Baker du mye, kan det være smart å ha en passende skiftenøkkel liggende klar.
Maskinen hopper noe mer enn den forrige modellen vi prøvde når vi kjører de tyngste deigene, og vi kunne ikke gå fra maskinen mens den jobbet.
Det viser seg at om du får litt mel under knottene under maskinen sklir den litt for lett rundt på benken.
Det er likevel ingen ting å si på resultatet, selv om maskinen av og til trenger en hjelpende hånd eller to, for å løfte den tilbake, så den ikke skal hoppe av benken.
Konklusjon
Det er en grunn til at tusenvis av europeiske husstander elsker sin Kenwood.
Det kan man fortsatt trygt gjøre.
Dette er en god og kraftig maskin, som klarer brasene.
Utseende vil alltid være en smakssak, vi ville nok ikke blitt like glad for å se på denne på kjøkkenbenken hver dag, men det er individuelt.
Det er heller ikke alle som har så begrenset skapplass at de må ha maskinen stående fremme.
Det viktigste er uansett at Kenwood Chef XL klarer også de største og tøffeste jobbene på elegant vis, og den ser god og stødig ut, dog uten at vi har hatt den på langtidstest.
Men med erfaring fra tidligere modeller er vi sikker på at dette er en maskin du kan bli gammel med.
Veiledende pris på maskinen er 5.000 kroner, men vi har sett den på førjulstilbud til cirka 4.000 kroner.
Blir dette for dyrt?
Andersson KNM
1.0 er langt fra like stor og sterk, den hopper på benken og det blir mye søl, men den gjør en helt fin jobb til bare seks hundre kroner.
Kenwood Limited Chef Sense XL KVC6010T
| 1
|
200471
|
TEST:Mer sportslig Opel Astra
Astra GTC er Opels mest ungdommelige modell.
Vi har kjørt den med bensinturbo og manuelt gir.
Opel Astra GTC har nylig kommet til Norge.
Den finnes allerede som femdørs kombi og stasjonsvogn.
Men GTC frir til et litt annet publikum med sine sportslige linjer og tøffere utstråling.
GTC er en slags sportskupé i samme klasse som først og fremst Volkswagen Scirocco, Renault Mégane Coupé og Hyundai Veloster.
Også Peugeot RCZ kan nevnes.
I første omgang er det tre bensinvarianter som er lansert på det norske markedet.
Men en sterkere dieselversjon med 165 hester finnes også, i tillegg til at det er varslet en svakere dieselvariant med 130 hester og en hissig OPC-versjon.
De tre bensinmotorene som er tilgjengelige i dag består av to versjoner av en 1,4-liters turbomotor med enten 120 eller 140 hestekrefter, samt en 1,6-liter med 180 hester.
Vi har testet det mellomste alternativet.
Sportslig
Designen på nye Astra GTC er kanskje ikke like skarpt og oppsiktsvekkende som på forgjengeren, men den har definitivt fått ekstra særpreg og et mer distinkt uttrykk enn femdørskombien.
I tillegg til et annerledes karosseri er GTC også senket 15 millimeter, noe som bidrar til det sportslige uttrykket.
Brukbar plass
Innvendig er de praktiske egenskapene naturlig nok ikke like godt ivaretatt.
De to dørene er lange og tunge, og innsteget til baksetet er litt vanskeligere, men slik er det med denne typen biler.
Gledelig er det da at når man først sitter på plass i baksetet, har man det rimelig godt.
Plassforholdene er slett ikke verst for biltypen.
En person på 175 centimeter sitter meget behagelig bak seg selv, og også betydelig lengre personer kan sitte i baksetet uten større problemer, litt avhengig av personen foran.
Det største problemet for baksetepassasjerene er at sikten ut er dårlig.
Det gjelder til en viss grad hele bilen, men det er ganske typisk med slike karosseriformer.
Bagasjerommet er ikke all verdens isolert sett, men det er absolutt godkjent for klassen.
Godkjent er også kvalitetsfølelsen i interiøret.
Den er omtrent på nivå med konkurrentene.
Det er en del knapper i midtkonsollen, men det går rimelig greit å finne ut av de fleste funksjoner.
Motoren gjør jobben
Motoren i vår testbil gjør en grei jobb.
Med 140 hester og 200 newtonmeter har man krefter nok.
Både makseffekt og spesielt maksmoment er tilgjengelig over et forholdsvis bredt register, noe som gjør det lett å utnytte kreftene.
Astra GTC er med sine 1.362 kilo omlag 100 kilo tyngre enn konkurrentene.
Det gjør at motoren får en litt tyngre jobb, og ytelsene er mer på linje med litt svakere motoriserte konkurrenter.
0-100 går på 9,9 sekunder, og det er jo langt i fra et dårlig tall, spesielt med tanke på at denne motorens styrke ligger i mellomregisteret, og ikke i spurtegenskapene.
Litt mindre rapp og kvikk enn Volkswagens TSI-motorer oppleves den likevel som.
Motoren bruker også ganske lang tid på å senke turtallet når du går av gassen for å gire opp, slik at kjappe girskift under akselerasjon ikke alltid er like enkelt å gjøre smidig.
Anvendelig girkasse
Men Opel har klart å tune motor og eksosanlegg slik at det gir en litt sportslig lyd, og den seksstegede manuelle girkassen fungerer bra sammen med motoren og gjør at du lett finner et gir som passer, noe som uansett ikke er vanskelig med den momentsterke og fleksible motoren.
Det er også en fordel for forbruket, som ligger på 0,59 liter, med et CO2-utslipp på 139 gram.
Start/stopp-automatikk er standard på denne motoren.
Klart sportsligere
Kjøremessig merkes det tydelig at Opel har strammet opp GTC sammenlignet med vanlige Astra.
Sportsunderstell er standard, og sammen med store lavprofildekk (vår testbil stod på 18-tommers vinterhjul, men 19 og 20 tommer er tilgjengelig) gir det en betydelig strammere kjørefølelse.
Også styringen er endret, og den virker tyngre enn vi har opplevd i vanlige Astra før.
Faktisk har man også gjort en del endringer i selve hjulopphenget, og akselavstanden er økt med 10 millimeter sammenlignet med vanlige Astra.
Resultatet er at du føler bedre kontakt med underlaget og bilen føles vesentlig livligere og lettere på foten.
Bilen er sportslig nok til at du kan ha det morsomt på svingete veier.
Når det er litt glatt får du signaler om at grepet er i ferd med å bli brukt opp ved at hekken begynner å logre litt.
Det oppleves ikke dramatisk ettersom ESP-systemet griper inn og retter opp.
Under mer normale kjøreforhold oppleves Astra rimelig nøytral og ryddig i oppførselen i svingene.
Stram
Det stramme oppsettet går naturligvis noe utover komforten.
Fjæringen er relativt stram, men ikke direkte hard eller ukomfortabel.
Riktignok er det litt mer lyd fra hjulene enn i en vanlig Astra med mindre hjul, men det oppleves som innenfor normalen i en bil som dette.
Vi fant oss dessuten meget godt til rette i sportssetene som vår bil var utstyrt med.
Et adaptivt chassis som kan justeres i forskjellige hardhetsgrader er også tilgjengelig, til en ekstrakostnad på 8.500 kroner.
Det er nok en grei investering, selv om vi ikke følte noe stort savn etter det i vår testbil.
Rett motor
Med 140 hestekrefter starter Astra GTC på 288.000 kroner.
Velger du 120 hester kan du slå av 10.000, men det er en ganske liten prisforskjell for 20 hester.
Med 180 hester er du oppe i 350.000 kroner, så 140-hesteren er et godt motorvalg.
Konkurrenter
Utstyrsnivået er også rimelig bra, og det kreves ikke mange tusenlappene ekstra før man har en kurant utstyrt bil.
Sammenlignet med konkurrentene er det ikke så mye å si på prisen.
Volkswagen Scirocco med 122 hester koster til sammenligning noen få tusenlapper mer.
Renault Mégane Coupé er imidlertid noe billigere, mens Hyundai Veloster og Peugeot RCZ er dyrere.
Sistnevnte har da også mer effekt.
Vellykket
Det er ikke opplagt hvilken bil man skal velge blant disse.
For mange er nok Scirocco mest nærliggende, men også Mégane Coupé er verdt å vurdere.
Vi syns uansett at GTC er en vellykket bil som har klart å gjøre Astra til et alternativ for de som er ute etter kjøreglede.
Selv om den kanskje ikke utmerker seg voldsomt, er totalpakken helt klart god nok til at den henger med i toppen blant disse folkelige sportskupeene.
| 1
|
200474
|
Samsung S1 Mini
Mens vi venter på minneplugger med gigantisk kapasitet, har Samsung kommet med en rimeligere miniharddisk som kanskje dekker behovet ditt her og nå.
Vi har testet.
Behovet for flyttbar lagring og backup blir ikke akkurat mindre med tiden, og eksterne harddisker har blitt veldig populære - og rimelige - de siste årene.
Samtidig har flashminne-baserte minneplugger også etter hvert begynt å bli et reelt alternativ for mange.
De er små, har kapasitet på inntil 64 GB, men de romsligste er fortsatt forholdsvis mye dyrere enn harddisker med langt høyere kapasitet.
Mellomløsning
Derfor er Samsungs nye mini-harddisk spesielt interessant.
Dette blir på en måte en mellomting mellom en vanlig ekstern harddisk og minneplugg, både størrelsesmessig og kapasitetsmessig.
S1 mini måler nemlig ikke mer enn 8,7 x 6,2 x 1,5 cm, og til tross for beskjedne mål er kapasiteten relativt romslig med sine 120 GB.
På innsiden sitter en 1,8-tommer disk.
Vår røde har i tillegg en metallic lakk-effekt på overflaten og et diskré blått lys som tennes når den plugges i PC-en.
Stilen er det med andre ord lite å utsette på.
Du kan forresten velge mellom flere forskjellige farger; rød, svart, hvit og bronse.
Disken kobles til en ledig USB-port via kabel.
Her kunne det kanskje vært på sin plass med en innebygd, utskyvbar USB-plugg.
Heldigvis har Samsung benyttet standard miniUSB-grenesnitt, og disse kablene er enkle å få tak i dersom du skulle miste den som følger med.
Følger med programvare
Det ligger allerede en del data på disken når du åpner den i Utforsker, i praksis er det to programmer; et enkelt automatisk backup-program og et krypteringsprogram.
Med sistnevnte kan du for eksempel kryptere innholdet i en mappe, slik at det blir utilgjengelig for den som eventuelt måtte få uautorisert tilgang til disken.
Smart!
En av de store fordelene med harddisker kontra minneplugger, har så langt vært hastigheten.
De raskeste minnepluggene vi har testet har imidlertid hatt hastigheter på inntil 25 MB pr sek (lesing) og 14 MB pr sek (skriving), førstnevnte er omtrent ytelsen du kan forvente via USB 2.0-grensesnittet i dag, uansett om du bruker plugg eller harddisk.
Rask på skriving
I ytelsestesten har vi målt skrive/lese-hastighet på filer av forskjellige størrelse ved hjelp av .NET 2.0 Disk Benchmark II (i ubufret modus).
For hver filstørrelse har datamengden vært 100 MB.
I diagrammene under har vi sammenlignet tallene med JetFlash 2A, som er den raskeste minnepluggen vi har testet:
Som du ser ligger lesehastigheten ganske likt på de to løsningene.
Skrivehastigheten gir en klar seier til harddisken, uansett filstørrelse:
Konklusjon
Den tar litt større plass enn en minneplugg, men sammenligner man ytelse og kapasitet mot pris, er det ingen tvil om hva som er det mest fornuftige valget, dersom du har en del data du skal ta backup av eller transportere.
S1 Mini er ikke større enn at den glir ned i de fleste lommer.
Takk til PS.no for utlånet av disken
| 1
|
200475
|
Buzz
SPILLTEST:
Nok en gang går Sony etter vorspiel-spillerne.
Buzz har potensial til å bli enda større enn Singstar, til tross for noen feil.
Det er ingen tvil om at Sony nå har festet grepet om PS2-eiere som ikke er spesielt interessert i tradisjonelle spill, men ønsker seg en sosial aktivitet, gjerne i forbindelse med fester og andre sammenkomster.
Singstar-spillene er av den grunn blitt en kjempesuksess, og EyeToy-kameraet er også medskyldig.
LES OGSÅ:
I disse dager er det en ny deltaker som kommer til å kjempe om plass i stuene våre.
Navnet er Buzz, og konseptet er et quiz-spill.
Quiz-spill har tidligere eksistert i spillform (akkurat som det fantes karaoke på spillkonsoller før Singstar), men i likhet med Singstar har Sonys ressurser gjort sjangeren mer brukervennlig og underholdende enn noensinne.
Og slikt blir det suksess av.
Flere spill på vei
Buzz handler utelukkende om musikk i denne omgang.
Det er allerede bekreftet at vi kan vente oss tre nye Buzz-spill neste år, ett med generelle spørsmål, et som omhandler sport og et med film.
Spillet styres kun ved hjelp av spesielle kontrollere som følger med i pakken.
Disse buzzerne består av én stor, lysende, rød knapp, og fire mindre fargekodede taster.
Du får fire slike buzzere med på kjøpet, noe som sørger for øyeblikkelig inklusjon av mange deltakere.
Enda bedre
buzzerne kobles samlet inn i én USB-port på PS2.
Du trenger altså ingen multitap, ingen tilleggsutstyr og ingen ekstra buzzere for å komme i gang.
Bra, Sony.
Den vanlige PS2-kontrolleren fungerer for øvrig ikke i det hele tatt mens du spiller Buzz.
All styringen foregår med buzzerne.
Spillet begynner med en ubehagelig mengde spørsmål rundt lagring på minnekortet prøver dere å skremme vekk førstegangsspillere, Sony?
Etter å ha kommet oss gjennom det hele, kommer vi til hovedmenyen.
Spillet er fullstendig oversatt til norsk, og de mer oppvakte har sikkert allerede fått med seg at tidligere Idol-dommer og spillentusiast Thomas Strzelecki leverer stemmen til den småsleske Buzz-verten.
Valgene i hovedmenyen er enkle enten spiller du med opptil tre andre, eller prøver deg alene.
Alle deltakere får beskjed om å velge en personlighet som skal representere dem, taste inn navnet og velge en lyd som skal symbolisere at de har svart på spørsmålet.
Videre velger vi hvor lenge spillet skal være, og om det skal omhandle eldre eller nyere musikk eller begge to.
Ekstremt enkelt
Da er det bare å komme i gang med spørsmålene.
Det hele er jo egentlig utrolig enkelt de fleste spørsmålene innebærer at et lydklipp spilles av, og fire svaralternativer kommer opp på skjermen.
Hvert alternativ har en fargekode som tilsvarer knappene på buzzeren din, og det er bare å trykke på riktig knapp.
Selv om mange spørsmål krever kun at du svarer på hvilken artist som har laget en gitt sang, er noen av dem mer innviklet
men det går likevel ut på det samme, trykk på riktig fargeknapp.
Til å begynne med gjelder det bare å svare riktig.
Etter hvert kommer det mer avanserte spillvarianter for eksempel får deltakerne en bombe som eksploderer og tar poeng når man svarer feil for mye, eller en variant der spørsmålet gradvis avsløres, og den som først skjønner hva det dreier seg om er den første til å svare.
Stor mer er det ikke.
Rundt 5.000 spørsmål, diverse spillvarianter og nok underholdning til å vekke liv i ethvert vorspiel.
Men likevel er det irritasjonsmomenter.
Det mest irriterende er at sangklippene vi får høre ikke er fremført av originalartistene.
Vi regner med at det har med lisenskostnader å gjøre (det er over 1.000 lydklipp med i spillet), men det er ikke alltid like lett å kjenne musikken.
Spillet plager oss også litt med at programlederen avbryter tempoet litt for ofte, til tross for at Thomas Strzelecki gjør en god jobb med stemmeskuespillet.
Vi skulle bare gjerne hørt litt mindre til ham og fokusert mer på selve spillet.
Men til tross for dette er Buzz ren moro, som ikke krever annet enn musikkunnskaper.
Vi ser faktisk for oss en enda større suksess enn Singstar, bare fordi spillet er mer inkluderende enn karaoke.
Det er alltid noen som ikke helt tør å være med i Singstar, men i Buzz er alle velkommen.
Løp og kjøp, helgen er reddet!
| 1
|
200476
|
Jeep Wrangler
Gamlegutten selv nekter å pensjonere seg.
Her finner du de samme firkantede skjermene og den digre grillen som du gjorde da den kom i 1987.
Og det funker fortsatt!
2,8-liters diesel er standard, det samme er CommandTrac-firehjulsdriften.
Som personbil er den rimelig stivt priset; de fleste får nok grønne skilter.
Prøv også:
Gamle Land Rover Defender, Leopard 2A4 stridsvogn
| 1
|
200478
|
NY:Nike ACG Air Wallowa
Disse skoene gir høy komfort i bygatene, og funker slett ikke verst i marka.
Et godt kompromiss hvis du ikke er redd for å bli våt på beina.
Materiale/konstruksjon:
Her får du myk Air-støtdemping med teknologi som brukes i Nikes løpesko.
LES OGSÅ:
Wallowa ser ut som løpesko, men er ikke det.
Nikes ACG-serie er produkter laget for litt røff bruk.
Derfor har skoene fått nubuck-lær i overdelen, og en solid, men likevel medgjørlig Vibram-såle mot bakken.
Tærne er beskyttet av en gummirand.
Skoene har dog ikke Gore-Tex-membran.
Passform/stabilitet:
Skoene er middels brede, og gir god beinplass til de fleste.
Sidestabiliteten er god på de fleste underlag, og i marka presterte de overraskende godt - tatt i betraktning at de ikke veier mer enn 435 gram.
Hun var svært begeistret.
- Endelig sko som gir stabilitet uten å være harde mot foten, sa hun.
Skoene har ikke den suverene ankelstøtten til for eksempel Merrell Chameleon XCR, men gir likevel mer hælbeskyttelse enn mange andre sko.
M (+) er inntrykket av ankelstøtten.
Bruk i by og lett fjellterreng kan derfor anbefales.
På ulendt fjellunderlag bør du bruke andre sko.
Støtdemping:
Dette er skoenes sterkeste side.
Som i Nikes løpesko har skoene det myke Phylon-materialet i hele sålens lengde samt Air i hælen.
Dette gir en svært myk og behagelig tur.
Disse skoene er i teten når det gjelder støtdemping i testserien.
Walking on sunshine, nynnet hun.
Run for fun, sa han.
Skoene fuger nemlig også til løping.
De er i tyngste laget for rask løping på vei, men for roligere turer på sti funker de godt.
Ulemper?
Tungvektere vil muligens føle at det blir for mykt.
De kan komme til å tråkke skoene helt ned i grusen.
Temperatur:
Mnja.
Nike leverer ikke den heiteste skoen vi har testet.
Den kategorien domineres av sko med Gore-Tex-membran, som Wallowa ikke har.
Likevel blir det ikke akkurat luftig inne i skoene når sola skinner og varmegradene er mange.
Vanntetthet:
Nike sier ikke at skoene skal være vanntette.
Vi forventet det derfor ikke.
Etter et par minutter i våt myr kjente vi myrvann mot føttene.
I våt snø tok det litt lenger tid før vannet trengte inn i skoene.
Direkte dusjing mot skoenes overflate ga noenlunde brukbart resultat.
30 sekunder tok det før vannet nådde huden på føttene.
Såle-/sålegrep:
Vibram-sålen var mer fleksibel enn vi ventet, og føyde seg godt etter røtter og spisse steiner.
Samtidig er den tjukk nok til at ikke uryddig underlag kjennes for godt mot fotbladene.
Sålegrepet var godt, også på sleipe bergknauser i gul høstskog.
På snødekt mark var inntrykket det samme.
Utseende:
Ingen tvil - Nike kan design.
Skoene ser kule ut uten å bli for flashy.
Og de appellerer både til unge og gamle.
Hennes sønn mente mor burde bruke skoene mens hun så ham spille fotballkamp.
- Da blir du den kuleste mammaen på laget, sa han.
Gå-følelse:
Lett, myk og stabil nok til at man får lyst til å gå på tur.
Svært behagelig i bygatene.
Dette er et vellykket produkt som hadde blitt enda bedre med Gore-tex.
Fjell-Kjell sier:
Jeg tok meg selv i å velge disse skoene ofte.
By-Gry sier:
Var det disse skoene Katrine & The Waves hadde i tankene da de skrev 'Walking on Sunshine'?
| 1
|
200479
|
TEST:Audi TT
Med tredje generasjon Audi TT har de virkelig fått det til.
Motorlyden er sportslig og hissig.
Med Drive Select i Dynamic og DSG-kassen i sportmodus sparker den røde sportsbilen kraftig fra gjennom den krappe svingen på den våte asfalten, men sitter likevel som klistret på veibanen og lar seg styre sikkert og skarpt uten tegn til lastveksel eller ubalanse.
Firehjulsdriften, den lange akselavstanden og den gode og lavtliggende vektfordelingen gjør sitt.
Styringen er progressiv og skarp.
2.0 TFSI-motoren på 230 hester snerrer overraskende potent til bare å ha fire sylindre og ved girskiftet bjeffer det heftig fra eksosanlegget.
Ingen tvil:
Den nyeste fra Audi er en ekte, ærlig og effektiv sportsbil.
Til nye høyder
I disse dager er tredje generasjon Audi TT på vei ut på markedet og vi fikk kloa i et knallrødt eksemplar med quattro 4x4 og 6-trinns S tronic (dobbelkløtsj) automat, som vi har testkjørt.
Denne bilmodellen har etterhvert opparbeidet seg et solid image som et uunngåelig alternativ i den kompakte sportsvognklassen.
Med denne nykommeren tror vi den teknologi-fokuserte bilprodusenten fra Ingolstadt vil befeste sin posisjon ytterligere i forhold til konkurrentene.
Nå synes vi Audi TT virkelig har funnet sin form.
Designen er fortsatt basert på den gode grunnidéen, men modnet og tidsriktig.
Fasongen er i det store og hele beholdt - dette er en kompakt sportskupé - mens linjene er mer markante.
Bilen ser sintere og mer maskulin ut og utseendet, signert Jörgen Löffler, svarer til den oppgraderte teknologien som ligger i bunnen.
Mer om den lenger ned.
Ikke nok med det:
Interiøret er resolutt innovativt og bryter på en forfriskende måte med Audis litt fastlåste, om enn høyverdige, klassisisme som har vært gjengs inntil nylig.
Uten at forgjengeren var noen dårlig bil, altså:
Her har Audi tatt et nytt og solid steg fremover og med denne TT-generasjonen når de nye høyder.
Alternativer?
Konkurransen i premium-kategorien anser vi for å være hovedsaklig BMW Z4, Mercedes SLK og Porsche Cayman.
Imidlertid kan Toyota GT86 / Subaru BRZ også vurderes av dem som er mer opptatt av sportsbil/morobil-aspektet og mindre av status.
Ja, selv den mye mer moderat motoriserte Mazda MX-5, som nå kommer i sin fjerde generasjon, gir mye sportslig og underholdende kjøring for pengene.
I dette selskapet er uansett Audi TT noe for seg selv.
Kom skjevt ut
I 1998 dukket det opp en snodig liten såpestykke-lignende bil med fire ringer i grillen.
Det var første generasjon Audi TT og den ble aldri ansett som helt vellykket.
Ikke bare på gunn av den veldig avrundede fremtoningen samt at det ikke var helt opplagt hva som var foran og bak på bilen, men fordi den helt i begynnelsen ble knyttet til en del stygge ulykker på tyske motorveier.
Kombinasjonen kort og nervøs sportsbil med mye krefter og ofte uerfarne førere i høy hastighet viste seg å være uheldig.
Stabiliteten på bilen ble raskt forbedret ved diverse grep, men skaden var delvis skjedd.
Image-messig i det minste, for produsenten ble frikjent for skyld av myndighetene.
Gjenopprettet
Generasjon 2 fra 2006 gjorde at den historikken raskt gikk i glemmeboken.
Bilen var både tøffere i designen og mer sivilisert å kjøre.
Det gjorde at man kunne lesse på med mer krefter etterhvert og vi har kjørt noen imponerende TT-versjoner opp gjennom årene.
Det er blitt solgt over en halv million TT i verden og her i Norge har Audi solgt totalt 800 stykker siden debuten i 1998.
Med sportsautomat og 4x4
Vårt testeksemplar bærer det fulle navnet Audi TT Coupé 2.0 TFSI 230 hk quattro S tronic.
Altså har den firehjulsdrift og en kjapp og effektiv dobbeltkløtsj-automat.
Prisen er fra 558.900 kroner og standard er da 17-tommers alufelger, Audis nye «virtuelle cockpit» , som du kan lese alt om her, med førerinformasjonssystem i farger og xenon plus hovedlys med LED-kjørelys.
I tillegg inkluderer den norske importøren uten tillegg i pris DAB+, klimaautomatikk og såkalt tilkoblingspakke som inkluderer Audis lydsystem og musikk-grensesnitt, Bluetooth og MMI touch.
Fullspekket testbil
Men på testbilen var det adskillig mer snadder, så vi fikk anledning til å evaluere bilens muligheter.
Totalt beløp dermed bilprisen seg til 753.000 kroner for testutgaven.
Da får man til gjengjeld en herlig totalopplevelse av bilen som heldigvis ikke er tung i utgangspunktet med en egenvekt på 1.335 kilo.
Man har nemlig klart å redusere bilens masse med 50 kilo fra foregående modell.
Audis space frame chassis er 30 prosent i aluminium, og det er også karosseriet består for en god del av aluminium, eksempelvis panser, dører, sidepanel og bakluke.
Arbeidsjernet
Motoren er selvsagt sakens kjerne og på papiret ser det aldri veldig spennende ut med en firesylindret 2,0-liters bensinmotor.
Inntil nylig, i det minste, for det har begynt å komme mye spennende i genren i det siste.
Det er 230 GTI-hestekrefter vi snakker om.
Motoren er nemlig i bunn og grunn den samme som i den sprekeste utgaven av dagens VW Golf GTI.
Den er med andre ord noe av det ypperste man kan oppdrive blant 2.000-kubikkere i dag innenfor en prisramme menigmann kan forholde seg til.
Det betyr - foruten tilstrekkelig med hestekrefter - en durabelig trekkraft (370 newtonmeter) fra 1.600 til 4.300 omdreininger, altså den viktigste delen av arbeidsregisteret.
5,3 sekunder
Dette gjør at bilen sprinter uanstrengt og drar heftig gjennom og ut av svinger, mens S tronic-girkassen kjapt og effektivt utnytter kreftene på optimal måte.
Under mer ideelle forhold enn de vi hadde, klarer bilen med kombinasjonen quattro og S tronic 0-100 på bare 5,3 sekunder - det er fantastisk bra utnyttelse av 230 hester og 370 newtonmeter.
Med forhjulsdrift og manuell girkasse bruker den til sammenligning 6,0 sekunder.
Forbruk for førstnevnte er oppgitt til 0,64 liter per mil, mot 0,59 for den forhjulsdrevne.
Fartsressurser og effektivitet er altså til stede i fullt monn.
Føreren kan dermed konsentrere seg om det som er viktig:
Kjøre bilen.
Og det gir mersmak til de grader:
Bilen er rett og slett avhengighetsskapende.
Det var med besk smak i munnen og tungt hjerte vi leverte nøkkelen til Audi TT tilbake igjen hos importøren en regntung morgen...
Steinhard testbil
Vi nevnte innledningsvis den fine balansen og det gode veigrepet samt den presise og progressive styringen.
Alt dette bidrar til den herlig sportslige kjøreopplevelsen TT gir.
Men man skal vite hva man går til hvis man velger «full pakke» på utstyrssiden for å maksimere sportsligheten.
Dette var tilfellet med testbilen, som hadde det senkede sportsunderstellet fra quattro GmbH og i tillegg de ti-ekede felgene på 20 tommer som ser heftige ut, men også sørger for både forringet komfort, særlig over korte ujevnheter, og høyere lydnivå i den ellers raffinerte kabinen.
Ikke perfekt, men svarte, så bra!
Men totalt sett:
Dette er i våre øyne en innertier fra Audi.
Skåret i en ellers uforminsket glede er de kostbare tilvalgene man må krysse av for for å få en komplett opplevelse av bilen.
Men bilen er så bra tenkt uansett at enhver entusiast som samtidig vil ha en alldagsdugelig bil, vil finne svært mye å glede seg over her.
| 1
|
200480
|
Tetris DS
SPILLTEST:
Den største retroklassikeren av dem alle er tilbake der den hører hjemme.
Vi sjekker om det er like gøy fremdeles.
Er det Tetris som gjorde håndholdt spilling til det den er i dag?
Man kan påstå det, det var virkelig et genistrek av Nintendo å legge spillet ved den originale GameBoy i 1989.
Den minimalistiske, inkluderende og ukompliserte spillbarheten var ideel på farten, og mange mener fremdeles at GameBoy-versjonen av Tetris er den definitive, til tross for de millioner av kopier, nyutgivelser og variasjoner.
LES OGSÅ:
Det virker også at lanseringstidspunktet for den nye versjonen av Tetris til Nintendo DS er meget omhyggelig valgt.
Den håndholdte konsollens salg skyter fart for tiden, og ingenting er bedre enn litt retroorientert spilling nå som sommeren nærmer seg.
Og Tetris viser seg til å ha samme kapasitet for underholdning i dag som for femten år siden.
Ny drakt, tidløs spillbarhet
Utviklerne har også klokt valgt å styre unna å prøve å redefinere Tetris.
Det er ingen eksperimentering med 3D eller Gud vet hva, bare ren, herlig spillbarhet.
Du får den klassiske Tetris-varianten, pluss en hel rekke nye moduser som faktisk viser seg å være meget underholdende på sine egne premisser.
Sjarmerende nok har også Nintendo valgt å pakke det hele inn i sin egen retroestetikk.
Mario, Zelda og Metroid er over alt, som bakgrunnsbilder og små ikoner, klassisk spillmusikk og lydeffekter fra gamle titler spilles i bakgrunnen, og det hele gir oss en flott følelse.
Ingen klarer å melke karakterene sine som Nintendo, men de gjør det med stil, og har full rett til det.
Den klassiske Tetris-varianten, kalt bare for Standard, har inkorporert noen av tilleggene til spillet som er blitt utviklet de siste årene.
Blant annet kan du se de neste seks brikkene på høyre side av skjermen, noe som gjør strategisk planlegging litt lettere.
Dessuten kan du se et omriss av brikken der du skal plassere den.
Disse mulighetene kan være forstyrrende for ekte purister, men plager ikke oss nevneverdig, og noen av dem kan skrus av.
Tetris 2006
Men det er de nye Tetris-variantene som tross alt er mest interessante.
Kun én av dem gjør nevneverdig bruk av de trykksensitive mulighetene til DSens skjerm, og i denne kan du flytte på brikkene fysisk.
Målet er å få en ballongkurv til å dette ned på bakken.
Dessuten finnes det også en puzzle-variant som krever at du flytter brikker for å oppnå visse mål.
Så er det en annen puzzlevariant, der du skal plassere utvalgte brikker på riktige steder, en oppdragsmodus der du må utføre visse mål innen gitt tid, og en variant der du skal vri på en samling brikker for å klistre til seg flere brikker som faller ned, og er det mange nok som er plassert riktig, eksploderer det hele.
De nye modusene har også flere vanskelighetsgrader og nivåer, og er jevnt over underholdende, langvarige og utfordrende nok.
Det er masse puslespillmoro å ta tak i her.
Ikke nok med det
Tetris DS føyer seg inn i rekken av DS-spill som støtter Wi-Fi-funksjonaliteten, så du kan teste dine logiske kunnskaper mot fremmede på internett, eller kompiser lokalt på andre DS-maskiner.
Det er en rekke spillvarianter å velge mellom der også.
Tetris er Tetris, og de aller fleste vet jo godt hva de får.
Puzzle-spill blir knapt bedre enn dette, det er så ukomplisert og samtidig så krevende å bli flink i, det er ren og skjær spillglede som definitivt egner seg best på håndholdte maskiner.
DS og Tetris DS er en herlig match, og anbefales på det sterkeste for alle som er glade i å pusle litt.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.