id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
200485
|
Vi har kjørt Citroën C4 Aircross
LYON (DinSide Motor):
Dette er en av de billigste SUV-ene, men langt fra den dårligste.
Citroëns nye folke-SUV lover å bli en større suksess enn storebror C-Crosser har vært.
I likhet med sistnevnte er nye C4 Aircross basert på Mitsubishis globale plattform som deles av Outlander og fjorårets kjempesuksess i segmentet, Mitsubishi ASX.
Rimelig SUV
C4 Aircross koster fra 260.000 kroner med forhjulsdrift og 115-hesters bensinmotor.
Mer aktuell blir 115 hesters dieselmotor og forhjulsdrift fra 270.000 kroner - med firehjulsdrift kommer den på 310.000 kroner.
Komplett prisliste finnes lenger ned i saken.
Bilen kommer i tre utstyrsnivåer der det første heter Attraction, med blant annet syv kollisjonsputer, bakkestartassistanse, høydejusterbart førersete, elektriske vindusheiser og oppvarmede sidespeil.
Neste nivå heter Seduction og inkluderer i tillegg armlene i baksetet, oppgradert radio med seks høyttalere, regnsensor, delskinn-interiør og tåkelys.
Toppnivået heter Exclusive, og her har man lagt til 18-tommers lettmetallfelger, nøkkelfri oppstart, parkeringssensorer foran og bak, xenonlys og mørktonede bakruter.
Eksteriørbilder:
Fransk-japaner
I praksis er dette altså en Mitsubishi ASX med Citroën-merket, men den franske produsenten har modifisert bilen tilstrekkelig til at den får sin egen personlighet – i det minste på det visuelle plan.
Utvendig er det meget tydelig; innvendig betraktelig mindre.
Citroën-sminket
Både fronten og hekken har fått den karakteristiske Citroën-look-en som gjør at merket igjen legges merke til på veien.
Bilens profil er det selvsagt vanskelig å endre på dramatisk vis, men også her er en identitetsfremmende innsats blitt gjort, dels ved å trekke frontens og hekkens optiske særegenheter ut på siden og dels ved å endre fasong på det bakerste sidevinduet i tillegg til litt spesifikk "kosmetikk" - list mellom hjulene, hjulbuedeksel, felger og logoer.
Allikevel:
Sett fra siden er det lett å forveksle modellene for en ikke-initiert.
Oppgradert interiør
Interiøret har de fleste av Mitsubishiens karakteristikker og kan nok til en viss grad skuffe de som har satt pris på de behagelige og høyverdige interiørene vi er blitt vant til hos Citroën de siste årene.
Men ikke mye, for materialkvalitet og generell kvalitetsfølelse er helt OK og Citroën har ytterligere forbedret et førermiljø som vi husker som det beste Mitsubishi har utviklet da ASX ble presentert.
Det gjorde for øvrig at de ble nødt til å oppgradere interiøret i storebror Outlander, som med ett fremsto som nesten fattigslig.
Interiørbilder:
Lages i Japan
Uansett er dette i bunn og grunn en japansk bil, bygget av Mitsubishi i Japan.
Men den er modifisert for Citroën med det franske merkets tilleggsspesifikasjoner.
Om kort tid vil en tilsvarende "trilling" lanseres med Peugeots løve i grillen.
Det blir Peugeot 4008.
Det begynner å bli rutine nå, da både ASX' storebror Outlander og elbilen i-MiEV fra Mitsubishi har fått sine søsken fra PSA Peugeot-Citroën tidligere.
Romslig
I likhet med ASX er Citroën C4 Aircross et lite vidunder når det gjelder plassutnyttelse.
Til tross for sitt kompakte ytre (434 centimeter - fire mer enn ASX), oppleves bilen som riktig så romslig, både for fører og passasjer foran og i baksetet der det er god plass også for storvokste voksne.
Det er bagasjerommet den gode plassen har gått utover, men heller ikke det er skandaløst lite; med 422 eller 416 liter er det fullt godkjent i klassen.
Det første tallet gjelder er for øvrig hvis bilen er utstyrt med dekkreparasjonssett og det andre dersom det har reservehjul.
Lett å kjøre
Kjøremessig byr ikke denne bilen på noen overraskelse.
Den er velkjørende og lettkjørt; komfortnivået opplevde vi som over snittet, riktignok uten å nå helt opp til tradisjonell Citroën-standard.
Kjøreegenskapene er forutsigbare og betryggende uten å inspirere til spesielt aktiv kjøring - noe som da heller ikke er denne bilens misjon.
Drift på to eller fire
C4 Aircross er, som ASX, tilgjengelig i en versjon med firehjulsdrift og i en forhjulsdrevet utgave.
I Norge kommer bensinmodellen (1.6 115 hk), kun med forhjulsdrift.
Vi kjørte de to dieselversjonene - begge med firehjulsdrift.
Denne er av den "lette" typen med elektronisk stryt fordeling av moment mellom for- og bakakselen.
Dreieknotten på konsollen gir muligheten til å velge mellom 2x4, 4x4 og "lock".
Førstnevnte innstilling er ren forhjulsdrift og naturlig nok den mest økonomiske modus.
4x4 - firehjulsdrift, innebærer automatisk fordeling som nevnt, med 98 prosent på forakselen i utgangspunktet og maksimalt 78 prosent bakover når behovet melder seg, det vil si når kjøreforholdende blir vanskelige.
Diesel er tingen
Vi kjørte C4 Aircross med de to dieselmotorene som er tilgjengelige og konkluderte meget rasket med at 1,8-literen på 150 hester er bortimot overflødig, så den er ikke noe å dvele ved - særlig i og med at vi har kommentert den utførlig i testen av Mitsubishi ASX.
Nei, da er Citroëns egen motorisering en god del mer interessant.
Det dreier seg om siste generasjon av den velkjente 1.6 HDi-motoren og den byr på 115 hestekrefter og et dreiemoment på 270 newtonmeter.
I lovlige norske hastigheter oppleves den som like sprek som den større motoren og 0 til 100 km/t går da også omtrent like fort - 10,8 sekunder med forhjulsdrift og 11,6 sekunder med firehjulsdrift.
Nøysom motor
Bilen er utstyrt med det Citroën kaller mikro-hybridisering, det vil si dynamo med en elektronisk hjelper som gjenvinner kinetisk energi og optimiserer energibruken under kjøresyklusen.
Dette bidrar til det lave CO2-utslippet på 119 gram for den forhjulsdrevne versjonen, med bensinforbruk 0,46 liter per mil.
Med firehjulsdrift stiger dette til 0,49 liter per mil.
Citroën C4 Aircross er tilgjengelig i Norge fra og med nå.
Importøren håper å selge et tusentall i året med en jevn fordeling mellom forhjulsdrift og firehjulsdrift.
Dimensjoner:
| 1
|
200487
|
Panasonic LumixDMC-ZX1
Lite, men stort.
I vår første trippeltest har vi tatt med kameraer som har vidvinkel tilsvarende 25mm eller mindre og 200mm eller mer som største tele.
I tillegg må kameraene kunne filme med 720p HD-oppløsning og veie mindre enn 250 gram.
I forhold til konkurrentene i denne trippeltesten, er Panasonics største fortrinn den svært beskjedne størrelsen.
Kameraet måler bare 96x55x26mm, men kan allikevel by på 8x optisk zoom og vidvinkel tilsvarende 25-200mm.
Dette er riktignok ikke like mye som kameraene fra Casio og Samsung, som begge har omfang tilsvarende 24-240mm, men forskjellen er ikke veldig stor i praktisk betydning.
ZX-serien er helt ny fra Panasonic, og kameraet har også fått deres nye optiske bildestabiliseringssystem, Power O.I.S., som Panasonic hevder at kan stabilisere opp mot 4 trinn.
Det betyr at du i situasjoner med dårlig lys, der du skal ta bilde håndholdt av noe som ikke er i bevegelse, kan tillate deg opp mot 16 ganger så lang lukkertid (24) uten at bildet blir uskarpt på grunn av ustøheter på hånda.
(I denne trippeltesten har også Samsung WB-550 optisk bildestabilisering, mens Casio EX-H10 kun har stabilisering ved at CCD-brikken flyttes, noe som tradisjonelt ikke er like effektivt som optisk bildestabilisering.)
Konstruksjon og knapper
På tross av den lille størrelsen har ZX1 en konstruksjon som gjør kameraet godt å holde i, mye takket være det runde grepet på høyre side av kameraet (sett bakfra).
Kameraet er også såpass lett at det går fint å betjene det med kun én hånd.
På toppen finnes en av og på-bryter, utløserknappen med omsluttende zoombryter, samt et funksjonshjul for å bytte mellom de ulike modiene.
Dette hjulet har vist seg å gi litt for liten motstand til at det ikke alltid står på samme plass når du tar det opp fra lomma igjen, og vi stusser også litt over at nesten halve hjulet ikke brukes til noe.
Da kunne Panasonic like gjerne hatt større mellomrom mellom funksjonene og oppnådd et mer presist hjul.
På baksiden finnes de sedvanlige piltastene, som i motsetning til de to andre kameraene er separerte med mellomrom.
I våre øyne gjør det at bruken av disse knappene er mer presis på ZX1.
Knappene fungerer også som hurtigtaster til selvutløser, blits, makromodus og eksponeringskompensasjon (som du bruker i situasjoner der automatikken tar for lyse eller for mørke bilder).
En egen Q.menu-knapp gir deg kjapp tilgang til de mest aktuelle innstillingene i forhold til bildet som skal tas (følsomhet, seriefotografi etc.), mens en egen E.zoom-knapp gjør at du zoomer enten helt inn eller helt ut så fort som mulig.
På dette kameraet tar det drøye to sekunder å zoome fra innerst til ytterst, mens Casio bruker halvannet og Samsung WB550 bruker snaue to sekunder.
Opptak/avspillingsbryteren er en skyvebryter; en mekanisme vi liker dårligere enn en knapp for avspilling, der kameraet settes rett i opptaksmodus når du trykker utøserknappen halvveis.
Med Panasonics innretning risikerer du å slå på kameraet mens det står i avspillingsmodus - litt irriterende dersom du skal forte deg å ta et bilde.
Brukervennlighet og funksjoner
Med tanke på brukervennligheten er Panasonic i sitt ess.
ZX1 er rett og slett briljant enkelt å bruke.
Knappene gjør det man forventer (bortsett fra i menyene, der set-knappen går ut av menyen) og menyene er lettleselige og fornuftig strukturert.
Automodusen, som Panasonic har kalt Intelligent auto velger automatisk sceneprogram ut fra bildet som skal tas.
Holder du kameraet på kort avstand, svitsjer det automatisk over til makro, og er det bevegelse i bildet, bruker kameraet høyere ISO for å korte ned lukkertiden etc.
Her er en oppsummering av de ulike kameramodiene (foruten Intelligent Auto):
Normal picture
- Lar deg gjøre flere innstillinger enn hva tilfellet er for Intelligent Auto, blant annet stille ISO-verdi, fokustype, hvitbalanse etc.MS - Aktiverer en høyhastighets seriefotomodus der bildeoppløsningen reduserers til 3 megapiksler (fortsatt nok til skarpe A4-utskrifter), men der kameraet drar unna drøye 5 bilder i sekundetSCN
- Lar deg velge blant 29 ulike scenetyper.
Foruten de vanlige som sport, portrett, landskap etc. finnes det noen filtre (sort/hvitt med støy, nøkkelhull etc.), slanke- og sminkefunksjon (som henholdsvis strekker bildet og glatter ut hudtoner), baby- og kjæledyrfunksjon der babyens/kjæledyrets alder stemples på bildet når du tar bilde av dem, panoramafunksjon etc.Film - ZX1 kan filme med forskjellige oppløsninger, opp til 1280x720 med 30 bilder pr sekund (720p)Clipboard
- Tar lavtoppløslige bilder (1 eller 2 megapiksler) som lagres til kameraets internminne (50MB stort) og ikke på minnekortet.
Det er altså ikke mulig hverken å fokusere manuelt; ei eller styre blender- og lukkertiden.
Panasonic Lumix
DMC-ZX1 har muligheten for å gjenkjenne ansikter, der du kan definere opp til 6 ansikter ved å ta opptil 3 bilder av dem og angi navn og alder.
Oppdages så denne personen i det du skal ta bildet, vises navnet under fokusruten, og du kan da også velge kun å vise bilder av en gitt person når du blar igjennom bilder.
Løsningen virker faktisk å fungere bedre nå enn den gjorde da vi prøvekjørte ZX1 ved lanseringen hvor kameraets firmware ikke var ferdigstilt.
Ytelse
Generelt er ZX1 raskt i bruk.
Kameraet er klar til dyst på et drøyt sekund og autofokusen oppleves som normalt rask (men EX-H10 er enda raskere).
Vi skulle ønske oss litt raskere zooming, der det tar mer enn to sekunder å komme fra innerst til ytterst.
Vi har allerede nevnt MS-modusen, der du får rundt 5 bilder i sekundet med redusert oppløsning (3Mp), men ved vanlig seriefoto får du bare 3 bilder av gangen over halvannet sekund før kameraet må lagre litt.
Ved å gjenta denne klarte vi å få 8 av bildene innenfor 10-sekundersgrensen.
Batterilevetiden er oppgitt til 330 bilder etter CIPA-standarden; et tall som er ganske vanlig for kompaktkameraer, men som altså bare er en tredjedel av hva H10 kan skilte med.
Bildekvalitet
Begynner vi med støynivået, ser det ut til at Panasonic stadig klarer å forbedre sine prestasjoner på dette området - faktisk er vi ganske imponerte over ZX1, som feier de to andre konkurrentene av banen på høye ISO-verdier.
Her er hovedkortet tatt med ISO 400:
Sammenlignet med begge de andre kameraene, er det Panasonic-kameraet som best klarer å bevare detaljene når ISO-verdien økes, og støynivået holder seg faktisk ganske lavt helt opp til ISO 1600, for et kompaktkamera, vel å merke.
Vi har få betenkeligheter med å bruke ISO 800 om det er nødvendig, og til og med ISO 1600 er kurant nok til 10x15-utskrifter.
Eksponeringsmessig klarer ZX1 stort sett jobben, selv om også dette kameraet sliter litt med utbrente høylys i enkelte kontrastfylte utendørsscener, og også her ser vi litt av bloomingen slik tilfellet var for Casio EX-H10.
I motlyssituasjoner gjør automatikken stort sett en god jobb, noe du ser eksempel på til høyre, der det fortsatt er farger i himmelen.
Innendørs får bildene dog et rødgult stikk som er ganske tydelig hvis du bruker den automatiske hvitbalansen.
Med tanke på objektivet er detaljnivået også godt.
Vi har lite å utsette på de optiske egenskapene - kromatisk feilbrytning er fraværende, forvrengningen moderat og bildene blir heller ikke merkverdig uskarpe ut mot hjørnene i bildet.
Videokvalitet
Av disse tre kameraene er det uten tvil Panasonic ZX1 som trekker det lengste strået også her.
Kvaliteten er god både på bilde og lyd; noe du kan se eksempel på under:
Konklusjon
Panasonic er på hugget om dagen, og leverer ett av høstens mest spennende kameraer i ZX1.
Kameraet er såpass lite at det er innerlommevennlig, men byr allikevel på imponerende 25mm vidvinkel og 8x optisk zoom.
Kameraet er lett å betjene, tar meget gode bilder og har også den beste videokvaliteten av disse tre kameraene.
Den intelligente automodusen er blant de beste på markedet og sørger for godt resultat i de fleste situasjoner, og vi er også meget godt fornøyde med bildekvaliteten; også på høy ISO.
Ytelsesmessig har det litt å gå på - autofokusen er normalt rask uten å briljere, seriefotomodusen kunne ha vært raskere, og batterilevetid på 330 bilder er kun middels godt.
PS!
Hvis ZX1 høres ut som et aktuelt kamera for deg, tipser vi også om at Panasonic har en modell, DMC-TZ7, med 25mm vidvinkel og 12x zoom (ZX1 har 8x) og høyere oppløsning på skjermen, men der kamerahuset måler en halv centimeter lenger i høyden og bredden, samt 7mm mer i tykkelse og 70 ekstra gram på vektskåla.
Dette har vi dog ikke testet på DinSide.
Til trippeltesten:
25-200mm kompaktkameraer
| 1
|
200488
|
Acer Aspire 5750
Har det aller meste, og ikke minst en behagelig prislapp.
Aspire 5750 dukket opp allerede i vår, og som seg hør og bør i en rekke forskjellige konfigurasjoner.
Felles for dem alle er at de har samme kabinett, 15,6-tommer skjerm og vekt på rundt 2,6 kg.
Samtlige er også basert på siste generasjon Intel brikkesett og prosessorer, "Sandy Bridge".
Utgaven vi har sett nærmere på har vi fått låne fra Komplett.no, og grunnen til at vi ville se nærmere på den er at den skal selges for 3.990 kroner fra og med i dag.
Det gjør den til en av de aller billigste PC-ene vi har sett som er basert på den relativt kraftige Intel Core i5-2410M-prosessoren - og - for ikke å glemme, som også byr på USB 3.0-tilkobling.
Her får du en rask oversikt over de viktigste egenskapene:
15,6" blank skjerm, 1366 x 768 piksler Intel Core i5 2410M-prosessor (2,3 GHz)
4 GB DDR3 minne (max 8) 500 GB harddisk (5400 rpm)
Intel HD Graphics 3000 integrert grafikk DVD-brenner for alle formater Kortleser for SD/MS/XD-minnekor VGA og HDMI skjermutganger Trådløst nettverk b/g/n Gigabit Ethernet 2 x USB 2.0-porter + 1 x USB 3.0-port Windows 7 Home Premium 64 bits Mål: 38,2 x 25,3 x 3,3 cm Vekt:
2,6 kg Pris: 3.990 kroner inkl mva (Komplett.no 19.9.2011)
En kjapp titt på Prisjakt.no avslører at dette er typisk spesifikasjon på maskiner som koster fra 4500 kroner og oppover, mens man kan finne modeller med enklere Core i3-prosessorer i samme prisleie.
De færreste har imidlertid USB 3.0-port, som er en høyhastighetsstandard for blant annet ekstern lagring, som byr på mangedoblet hastighet i forhold til USB 2.0.
Eksteriør uten fettflekker
Kabinettet på denne PC-en er gjennomgående av plast.
Maskinen er ikke så oppstivet som X53-serien fra Asus, som har et aluminiumslag på innsiden, men konstruksjonen kjennes likevel helt kurant ut.
En ting vi liker godt er at den matte overflaten ikke skjemmes av fingeravtrykk, som så mange andre PC-er med speilblank overflate.
Dette er ikke noen bling-bling-PC, men først og fremst et arbeidsredskap.
I tillegg til et anonymt ytre er den også rensket for hurtigtaster, som erfaringsmessig sjelden brukes likevel.
Skjermen er imidlertid blank, ikke alle liker dette, men det er slik PC-skjermene er på de fleste PC-er i dag.
Oppløsningen på 1366 x 768 er også å finne på alt av modeller i denne prisklassen, du må opp flere tusenlapper for å få noe høyere.
For de fleste i målgruppen vil dette neppe være et savn.
Alle tilkoblingene sitter lett tilgjengelig på sidene.
Minnekortleseren sitter i fronten til venstre.
Tastaturet er fast og fint, bare med en liten anelse svikt mot siden.
Enter-tasten går over to linjer, helt eksemplarisk.
Det avgir dessuten lite støy under skriving.
Men merk at det er av typen der tastene står opp fra tastaturplaten.
Det betyr at smuler og rusk og rask kan komme under tastene, og dermed ikke er like enkelt å fjerne som på tastaturet der tastaturplaten omslutter hver tast - for eksempel på den omtalte Asus-modellen.
I bruk
Første gang du starter PC-en må du gjennom en veiviser som tar deg gjennom oppsettet.
Hele prosessen tok rundt 20 minutter, og så var maskinen klar til bruk.
Det er ikke uvanlig at denne prosessen tar så lang tid, men det er flere av konkurrentene som har vesentlig raskere oppsett enn dette.
Som vanlig får du en haug med programmer du ikke nødvendigvis kommer til å bruke, så en liten gjennomgang med tilhørende avinstalleringer er ikke dumt.
Men når det er sagt, maskinen er responsiv og rask, og det virker som om Acer har gjort en bra jobb med å optimalisere oppsettet sitt.
Maskinen er også svært stillegående, og selv ved moderat belastning er viften knapt hørbar.
Dette er blant de stilleste Acer-modellene vi har testet, og vi kan først og fremst takke den strømgjerrige Core i5-prosessoren med integrert grafikk for det.
Og selv om det er integrert grafikkløsning, er ytelsen mer enn tilfredsstillende til alt av video- og 2D-materiale, i alle oppløsninger, inkludert full HD på ekstern skjerm.
Den integrerte grafikken svetter først når den blir satt til kverne høyoppløste actionscener i nye, grafikkintensive spill i rasende fart.
Det går rett og slett dårlig.
Er det et mål for deg å gjøre denslags på PC-en, bør du se en annen vei.
Windows egen opplevelsesindeks gir oss følgende indikasjon på ytelsen:
I tabellen under har vi tatt utgangspunkt i prosessor- og grafikkytelsen til denne PC-en, og sammenlignet mot det som sitter i andre PC-er i 4000-kroners klassen.
Som du ser, har den lite å skamme seg over.
Ytelsestallene er hentet fra Passmark Performance Test 7.0.
Først prosessorytelse:
Deretter grafikkytelse:
Hva så med batterilevetiden?
Vi kjørte som vanlig testen med to forskjellige scenarier i tankene:
Først en runde med minimal belastning, deretter en runde med kontinuerlig HD-videoavspilling i Windows Media Player.
Med minimal belastning holdt batteriet ut i 5,5 timer.
Ved videoavspilling holdt det ut i 3,5.
Det skulle tilsi en batterilevetid på rundt 4,5 timer med blandet bruk.
Det er ikke eksepsjonelt, men absolutt godkjent for en maskin i lavprissegmentet.
Konklusjon
Det spørs om du finner noe bedre PC-tilbud til under 4.000 kroner akkurat nå, de er det i hvert fall ikke mange av.
Denne PC-en er et flott arbeidsredskap for deg som er ute etter noe som byr på høy ytelse i programmer uten å bråke, og uten at du må betale i dyre dommer.
5750 er ikke noe stilikon, heller ikke noe førstevalg for spillentusiaster - men bryr du deg ikke om slikt får du en PC som fikser alt annet av oppgaver til hjem, skole og jobb, raskt og støyfritt.
Og det er vel ikke så verst attest?
Takk til Komplett.no for utlån av PC-en
Acer Aspire 5750-2414G50Mnkk (LX.R9702.115)
| 1
|
200490
|
Logitech Harmony Ultimate
Alt-i-ett-pakken det er vanskelig å si nei til.
Logitech har i mange år vært markedslederen når det gjelder universalfjernkontroller, og den posisjonen ser de ikke ut til å ville gi slipp på.
Logitech Harmony Ultimate er siste skudd på stammen, og er intet mindre enn en komplett løsning.
I praksis er fjernkontrollen prikk lik sin forgjenger Harmony Touch, men Harmony Ultimate er mer enn bare en fjernkontroll.
Alt inkludert
For med i pakken følger også Harmony Ultimate Hub.
Den er en diskret liten sak som plasseres på TV-benken eller et passende sted i nærheten.
Derfra sender den kommandoer videre fra fjernkontrollen og over til enhetene du skal kontrollere, som for eksempel DVD-spiller, TV eller stereoanlegg.
I tillegg følger det med to IR-blastere.
Med disse kan du uten problemer kontrollere enheter som står bak lukkede skapdører.
De kobles til hub-en via tynne kabler og plasseres strategisk slik at IR-signalene når fram inne i skapet.
Har du en Harmony 900 eller 1100?
Slik får du fancy ikoner på en enkel måte.
Allsidig sak
Men vi er ikke ferdig.
Harmony Ultimate kan også kontrollere Playstation 3 (som kommuniserer via Bluetooth).
Faktisk trenger du ikke bruke fjernkontrollen en gang, for Harmony Hub kan kobles på trådløsnettet.
Laster du ned en app på mobiltelefonen (iOS eller Android) kan du gjøre stort sett det samme som du kan med fjernkontrollen, og siden det går på trådløsnettet kan du skifte kanal fra stua, kjøkkenet, badet, hagen - ja, overalt hvor du har tilgang til hjemmenettet.
Det er ganske praktisk, synes vi - selv om det bør nevnes at det ennå ikke finnes noen dedikert tablet-app.
På iPad må du altså nøye deg med iPhonevisning.
Her kan du se bilder av Harmony Ultimate:
Skuffer ikke
Det beste av alt er at det faktisk fungerer som lovet.
Vi har testet Harmony Ultimate sammen med en TV fra Samsung, Apple TV, Playstation 3 og en Get box mikro.
Vi har tidligere testet Harmony Touch, og der snakket vi mye om brukeroppsettet.
Siden systemet er ganske likt vil vi ikke bruke mye spalteplass på å gå gjennom det her, men du kan lese mer om brukeroppsettet i denne testen.
Selve fjernkontrollen er også ganske lik.
Likevel er det noen forskjeller som er greit å være klar over.
Designet er litt annerledes.
Der Touch hadde en underside med myke, bølgende former, har Ultimate fått en litt skarpere overgang (se bildeserie).
Grensesnittet på skjermen er også endret litt, og for å bruke gestures trenger du nå bare "trekke" skjermen opp når du er i en aktivitet.
Da får du en tom flate du kan boltre deg på.
Overraskende praktisk, egentlig.
Du bruker også samme nettbaserte grensesnitt til å installere fjernkontrollen, og dette gikk kjapt og smertefritt da vi skulle teste fjernkontrollen.
Det kan altså tyde på at barnesykdommene er borte.
Det eneste problemet vi hadde var at Get nylig har endret kanalplasser på en rekke kanaler.
Dette har ikke Logitech fått med seg, så har du Get må du inntil videre redigere kanalnumrene selv.
Dette var heldigvis enkelt å gjøre i det nettbaserte grensesnittet.
Smart system
Det mest interessante med Harmony Ultimate er imidlertid utstyret og mulighetene som følger med.
Som sagt følger det altså med to IR-blastere og en Harmony Ultimate Hub.
Sistnevnte er hjernen i dette systemet.
Fjernkontrollen kommuniserer med hub-en via RF-signaler.
Det vil si at du ikke er avhengig av å måtte peke den mot hub-en for å få formidlet kommandoene.
Her er en video fra Logitech som viser hvordan systemet fungerer:
Fra hub-en sendes signalene videre i den form enhetene vil ha dem: IR til Get-boks, TV og Apple TV, Bluetooth til PS3.
Også denne delen gikk smertefritt.
En liten bonus er det også at du kan styre lyset i huset dersom du bruker Phillips Hue.
Sist, men ikke minst:
Du kan bruke mobilen din når fjernkontrollen ligger for langt vekke.
Dette fungerte helt supert, vi fikk tilgang til alle knappene som finnes på originalfjernkontrollen og kommunikasjonen (over Wi-Fi) gikk lynraskt.
En ypperlig løsning altså.
Slik ser grensesnittet ut i iPhone-appen:
God spredning fra hub
For å teste hva hub-en var god for, satte vi den litt på prøve.
Målet var å se hvor godt IR-signalene nådde fram til de forskjellige enhetene.
Hjemme hos undertegnede sto den plassert på TV-benken, med TV, Apple TV og Get box mikro stående ved siden av, eller bak hub-en.
Dette var ikke noe problem.
På kontoret testet vi den i testkroken, sammen med tre TV-er vi har hatt på test.
Alle er Panasonic, så de svarte på de samme basiskommandoene.
Også her gjorde hub-en jobben, selv om den sto plassert under TV-en til venstre.
Til og med da vi plasserte den godt inn i TV-benken klarte den å formidle signalene, sannsynligvis godt hjulpet av de hvite veggene rundt.
Hub-en besto altså prøven med glans.
Praktisk skjerm
Harmony Ultimate har en rekke fysiske knapper, men begrenset til de viktigste funksjonene.
Avspillingsknapper, som play og pause, er plassert øverst på fjernkontrollen, mens retningsknapper og diverse menyknapper er plassert nederst, under skjermen.
Skjermen kan du også bruke som "knapp", ved å gjøre ulike fingerbevegelser.
Drar du for eksempel fingeren nedover på skjermen demper du volumet.
Disse bevegelsene kan du også justere selv, og du kan definere bevegelser med én finger eller to, korte trykk eller lange.
Skjermen kan ikke skryte av noe fantastisk kontrastnivå, men i vanlig stuebelysning ser du informasjonen godt.
I sterkt sollys kan det derimot bli noe vanskeligere.
Litt trege animasjoner gjør at responstiden noen ganger føles litt lang.
Da går det langt kjappere gjennom Harmony-appen.
Konklusjon
Har du ikke universalfjernkontroll fra før av, og er villig til å bruke litt penger på det, er det ikke tvil om at det er Harmony Ultimate du skal velge.
Fjernkontrollen er enkel i bruk, fungerer som den skal og gir deg muligheten til å skjule komponenter bak skapdører.
Samtidig vil du få muligheten til å kunne styre stua fra mobiltelefonen, noe som i utgangspunktet er praktisk, men som raskt tar steget over til genialt når du ikke finner fjernkontrollen eller ligger svært komfortabelt i godstolen.
Står alle dine komponenter ute i det fri kan du sikkert klare deg med en Harmony Touch, men da går du blant annet glipp av muligheten til å styre enhetene med mobilen.
Harmony Ultimate er liten, laderen tar lite plass og hub-en er pen og diskret.
Kort sagt får du med Harmony Ultimate en totalpakke som gir deg og de andre i husstanden full kontroll i stua, og det med bare én fjernkontroll å krangle om.
Egentlig finnes det ikke noe særlig å trekke for, og da ender vi opp med å gi full pott.
PS:
Har du en Harmony Touch fra før kan du vurdere om du bare vil investere i en Ultimate Hub, og på den måten få muligheten til å styre enhetene fra mobilen.
Den selges separat i USA, og ligger på 99 dollar.
I skrivende stund er det ingen butikker som forhandler hub-en i Norge.
Logitech Harmony Ultimate
| 1
|
200491
|
Sony Xperia Z3
En av de beste har blitt enda bedre.
Mens de fleste store mobilprodusentene har valgt å komme med én ny toppmodell i året, har Sony valgt å kjøre dobbel hastighet på slike lanseringer.
Dermed sitter vi med den nye toppmodellen, Xperia Z3, i hendene bare et halvt år etter at vi testet forgjengeren, Xperia Z2.
Ja, faktisk er det under fem måneder siden vi trillet en sekser til Sonys forrige toppmodell.
Z3 vs Z2
Det er ikke store endringene Sony har gjort fra forgjengeren, men det lille som er gjort, er svært velkomment.
Det første man legger merke til er at Z3 er betydelig tynnere – tykkelsen er senket fra 8,2 til 7,3 millimeter (godt merkbart), og telefonen er også rundere i kantene og bedre å holde i, spør du oss.
Vekten er også redusert, fra 163 gram til 152 gram.
Den lille ulempen er at batteriet har mistet bittelitt kapasitet – fra 3200mAh til 3100mAh.
Det spiller liten rolle, for Z3 må være en av de mest utholdende telefonene jeg noengang har brukt.
I skrivende stund har jeg hatt den på i 26 timer uten å lade – jeg har riktignok brukt den mindre enn jeg pleier (halvannen times skjermtid totalt), men har fortsatt 45% batteri igjen; helt uten strømsparingsfunksjoner.
Kameraet har samme oppløsning som tidligere (20Mp, men standardinnstillingen tar bilder med 8Mp-oppløsning), men vidvinkelen er forbedret og tilsvarer nå 25mm om du regner om til 35mm-format.
Det gjør at du kan fange mer i bredden; kjekt både i familieselskap eller foran store byggverk, for eksempel.
I tillegg er prosessorhastigheten økt fra 2,3GHz til 2,5GHz, mens både internminne (16GB) og RAM (3GB) er det samme som tidligere.
Elegant
Mens Z2 kanskje kunne føles litt klumpete, er Z3 blitt en svært elegant telefon.
I tillegg til kobberfargen vi har fått på vårt testeksemplar, finnes den også i sort, hvit og mintgrønn utførelse.
Som med øvrige Z-telefoner er også Z3 vanntett, og derfor finnes det luker foran både strøminntaket og der du setter i minnekort/nano-SIM.
På den ene siden finnes også et spor til en ladedokk som kan kjøpes separat.
De fleste av Sonys telefoner, Z3 inkludert, har en dedikert kameraknapp som kan holdes halvveis nede for å fokusere.
Denne kan også brukes dersom skjermen er slukket, slik at kameraet er klart til dyst på rundt to sekunde, i følge våre målinger.
Flott skjerm
Skjermen på Z3 er flott å se på – lyssterk og med gode farger og innsynsvinkel.
Også i sterkt sollys går det fint å se skjermen på denne telefonen, og den kan dessuten betjenes med vanter.
I forhold til forgjengeren er skjermteknologien forbedret ytterligere, blant annet for å spare batteri.
For eksempel bruker Sony en teknologi kalt «local adaptive contrast»; en algoritme som tilpasser hvert enkelt piksel på skjermen for å øke kontrasten uten å måtte skru opp lysstyrken like mye som tidligere.
Lysdiodene er også mer strømgjerrige enn tidligere.
Vi synes heller ikke det gjør noe at telefonen «bare» har full HD-oppløsning (1920x1080).
Mens enkelte konkurrenter, som LG G3, har økt oppløsningen til 2560x1440, er full HD-oppløsning skarpt nok på en 5,2-tommers skjerm, og det gjør nok også at Z3 kan skilte med såpass god batteritid som den kan.
God lyd
Som på forgjengeren kan man fortsatt skimte feltene fra digitizeren om man ser nøye etter, og vi skulle kanskje ønske oss et litt mørkere tema på flere av appene, siden det er begrenset hvor mørkt bilde telefonen kan vise (bill.mrk. «epost-mysing på sengekanten»).
Høyttalere er det fremdeles to av, og de er plassert på hver sin side av skjermen.
De gir godt over normalt god lyd til en mobiltelefon å være, men er selvsagt på ingen måte en erstatter for en ekstern høyttaler.
Edruelig Android-versjon
De aller fleste produsentene som lager Android-telefoner har sine egne skall på toppen av Android med ekstra funksjoner, grafiske tilpasninger og annet.
Sony har lenge vært blant de mest «edruelige» med tanke på dette og tilbyr en Android-opplevelse uten alt for mye dilldall på toppen.
Varselmenyen er for eksempel helt fri fra egne snarveier og fremstår svært minimalistisk.
En kjekk liten funksjon er også at du kan skjule varselikonene på topplinja når du har sett på dem (men ikke fjernet dem) i varslingsmenyen, som burde begeistre dere to som alltid kommenterer alle ikonene der oppe når vi poster skjermbilder.
Som med tidligere telefoner finnes også Smart Connect, som gjør at du for eksempel kan gjøre det slik at Spotify startes når du kobler til hodetelefoner, eller at Google Maps startes når telefonen får kontakt med bilen din via Bluetooth.
Også øvrige funksjoner fra Z2 er på plass, for eksempel at skjermen ikke slukkes om den utsettes for motlys (i praksis at du ser på den) eller aktiv støykansellering dersom du bruker spesielle ørepropper fra Sony.
Det er faktisk også mulig å filme det som skjer på skjermen – ikke bare ta et skjermbilde.
Noe «bloatware»
Vi innrømmer at vi ikke er veldig begeistret når det følger med mye ekstra programvare; det være seg på en telefon eller på en bærbar PC.
På Xperia Z3 får man med prøveversjoner av navigasjon fra Garmin, antivirus fra AVG og kontorpakke fra OfficeSuite.
Den som ikke er begeistret for sånt, kan imidlertid trøste seg med at de alle kan avinstalleres.
Telefonen leveres også med appene Sony Select og Xperia Lounge, der Sony trekker frem godbiter både hva gjelder apper, filmer, musikk etc., og der man fra tid til annen kan delta i konkurranser for å vinne premier og den slags.
God ytelse
Det er ikke lenger mye som skiller dagens toppmodeller fra hverandre med tanke på ytelse.
De fleste toppmodellene har jevnt over god flyt både i operativsystemet og til nettsurfing.
Det gjelder også Xperia Z3.
Telefonen scorer jevnt over svært høyt i ytelsestestene vi kjører og leverer som forventet av en telefon med denne konfigurasjonen.
Svært god batteritid!
Dette er kanskje det mest gledelige punktet, for selv om Z3 som nevnt har fått et bittelitt mindre batteri enn Z2, er det andre ting Sony har gjort med skjerm og annen teknologi som gjør at Z3 holder og holder.
Etter å ha brukt telefonen halvannen uke har jeg fortsatt til gode å legge meg med mindre enn 30 prosent batteritid igjen.
Én dag la jeg meg med 1 prosent batteri igjen, men da hadde jeg ikke ladet siden morgenen dagen før – Xperia Z3 holdt altså to fulle dager med det jeg antar er relativt normal bruk (halvannen time skjermtid x2, en halvtime telefonsamtale pluss litt bildeknipsing og den slags).
Fint kamera
Sonys telefoner har lenge vært blant de fremste hva gjelder kamerakvalitet, og Z3 går inn i rekken som nok et solid produkt på kamerafronten.
Den nevnte vidvinkelen tilsvarende 25mm er vel verdt å sette pris på, og med egen kameraknapp er kameraet klar til dyst så raskt som bare det – selv om skjermen er slukket.
Bildekvaliteten fra kameraet er blant de bedre på markedet, med godt dynamisk omfang og forholdsvis nøytrale farger.
Under ser du bilder tatt med telefonen:
God samtalekvalitet
Jeg har også opplevd Sony-telefonen som svært god å føre samtaler i, der jeg til og med har fått kommentarer fra motparten om at samtalekvaliteten er bedre enn normalt (vi har stillerom med betongvegger på jobben).
Selv plugger jeg ofte telefonen i AUX-inngangen på bilstereoen, og på det punktet leverer Z3 noe lavere lyd enn normalt, som gjør at jeg må skru volumet høyere på anlegget.
Konklusjon
Da vi testet Sony Xperia Z2 for et snaut halvår siden, skrev vi som følger:
«(…) sjelden har vi opplevd å teste et produkt som har så få svakheter som Xperia Z2.»
Og det gjelder også for Sony Xperia Z3.
Telefonen oser kvalitet i alle ledd – den er vanntett, har en svært god skjerm, svært godt batteri, svært god ytelse, svært god kameravidvinkel med egen kameraknapp og stort sett alt man trenger av teknologi innabords.
Dog ikke fingeravtrykksensor, pulsmåler eller IR-sender, som Samsung Galaxy S5 har.
Noen vil kanskje trekke for at batteriet ikke kan byttes ut, men spør du meg, tar jeg heller en telefon som lett holder hele dagen, enn en som holder trekvart og kan bytte batteri.
Særlig i en verden der man får kjøpt portable ladebatterier for en billig penge.
Sony Xperia Z3 D6603
| 1
|
200492
|
Olympus E-510
TEST:
Olympus' dyreste kamera er også det klart beste.
Sommeren er over, og her i redaksjonen har vi begynt å hente inn nye kameramodeller som skal testes utover høsten.
Har du et spesielt ønske om en modell vi bør teste?
Send meg gjerne en epost på pj med @dinside.no bak.
Dagens testprodukt er Olympus E-510; det dyreste kameraet Olympus har å by på pr. i dag.
Ikke at det er avskrekkende dyrt - i de billigste nettbutikkene ligger prisen på drøye 7.000 kroner med 14-42mm kit-objektiv.
Du reagerer kanskje på brennvidden, men siden disse kameraene fra Olympus har en noe mindre sensor enn hva som er vanlig for Canon, Nikon, Sony og de andre, er cropfaktoren 2.
Skal du sammenligne bildeutsnittet med et 35mm-kamera må du multiplisere brennviddene med 2, så den 35mm-ekvivalente brennvidden blir 28-84mm på kitobjektivet, altså ganske likt det som er vanlig for speilrefleks av denne typen.
Vi har allerede testet Olympus' to andre kameraer som har blitt sluppet i år, E-400 og E-410.
Vi synes begge var gode kameraer og trillet henholdsvis sterk fire og fem.
Siden E-510 har mye til felles med sine forgjengere kommer vi ikke til å gå kameraet helt i sømmene, men henviser til nevnte tester for mer informasjon om Olympus' nye kamerarekke.
E-510 har med andre ord mye til felles med sine små brødre, men et par vesentlige ting er forskjellig:
Større grep
- Vi ble aldri helt fortrolige med det manglende grepet på E-410.
Heldigvis har E-510 et større grep - faktisk enda litt større enn det er på for eksempel Canon EOS 400DBildestabilisator
- Dette er svært etterlengtet på Olympus' systemkameraer.
Det finnes kun ett objektiv med bildestabilisator som kan brukes på FourThirds-systemet, men med E-510 sitter stabiliseringen i kamerahuset, og dermed blir alle objektiver stabilisert.
Stabiliseringen er mekanisk, der CCD-brikken flyttes på.
Olympus hevder at stabiliseringen gir opp til 4 trinns effekt, mens målinger vi har funnet tyder på at svaret ligger nærmere halvparten.
Det er uansett kjekt å ha når lystilgangen begynner å bli dårlig og du skal ta håndholdte bilder av noe som ikke er i bevegelse.Kraftigere batteri
- Tykkere hus på grunn av bildestabilisator gir også rom for et større batteri.
I følge CIPA-standarden holder batteriet til 650 bilder (kontra 400 på E-410)Flere knapper
- Den økte størrelsen på E-510 har også gjort at Olympus har fått plass til litt flere knapper.
La oss ta en titt på dem.
Nye knapper
På toppen av kameraet finner vi riktignok ingen nye knapper, men den økte størrelsen har gitt bedre plass til knappene, og de står ikke lenger like tett som de gjorde på E-410.
Det er imidlertid på baksiden det har skjedd store endringer.
Her har det kommet tre nye knapper:
IS
- Her kan du regulere bildestabiliseringen.
Den kan enten være avslått, eller i én av to moduser.
Modusene skilles ved at den ene fungerer i én retning og den andre fungerer i en begge.
Den første er egnet til panorering, der bare den vertikale aksen stabiliseres.
Dersom kameraet står på stativ er det nemlig slik at du bør slå av IS fordi den faktisk kan gjøre bildet mer uskarpt.Fokusområde
- En ny knapp fungerer som snarvei direkte til valg av fokusområde.
Her kan du velge mellom auto, venstre, midt i eller høyre.
E-510 har, i likhet med sine forgjengere, et trepunkts autofokussystem.Fn - Dette er godbiten - en knapp du kan definere via menyen.
Du kan blant annet ha forhåndsvisning av dybdeskarphet eller få muligheten til å holde knappen nede når du tar bilde slik at det ikke blir lagret (bare for å sjekke kjapt), men vi liker best den automatiske hvitbalansen.
Hold knappen inne og trykk på utløserknappen mens du peker på noe fargenøytralt (et hvitt ark, for eksempel), så er hvitbalansen satt.
Enkelt og raskt.
(Dette var det også mulig å gjøre med AEL/AFL-knappen før.)
Mer forskjell er det faktisk ikke - vi har gått spesifikasjonene i sømmene på Olympus' hjemmesider, men det virker som alt annet er likt.
Litt rotete, men effektivt
Kameraet fra Olympus er ellers et meget godt kamera.
Tilgangen til innstillinger liker vi bedre for hver gang - selv om det ser litt rotete er det veldig effektivt når du blir vant med det.
Nært sagt alt av innstillinger er tilgjengelig på "startsiden" - trykk på OK-knappen og pil deg rundt i matrisen av menyvalg og trykk OK igjen for å endre.
Selve hovedmenyen er ikke like elegant, men fungerer.
Struktureringen er som på Nikon, men plassen utnyttes ikke like godt til å vise tekst, som gjør at enkelte forkortelser ikke er like lette å forstå.
Det er heller ikke innebygget hjelp i menyene.
Søkeren er et pentaspeil med 95% dekning og 0,92x forstørrelse, men siden cropfaktoren er større enn det som er vanlig for denne typen kameraer, vil fortørrelsen, sammenlignbart med f.eks. Sony, Nikon og Pentax-kameraer i samme klasse, tilsvare 0,69x; rundt 20% mindre enn den vi finner på D80.
Siden formatet er 4:3 (med mindre i bredden) føles den også enda litt mindre, og er med andre ord blant de aller minste på markedet.
Informasjon om blender- og lukkertid etc. er for øvrig plassert på høyre side av søkerbildet, men informasjon om ISO-verdi er ikke tilgjengelig i søkeren.
Fortsatt finner vi ikke noe sensor som slår av skjermen når øyet nærmer seg søkeren.
Den slukker riktignok når du holder knappen halvveis nede, men tennes igjen når du slipper den, og det er et lite irritasjonsmoment ved kveldsfotografering.
En ting E-400 manglet var en gyroskopisk sensor som roterte bilder automatisk - det har E-510 fått, og den roterer også bildet i displayet når du vender på kameraet, noe ikke mange SLR-kamerer gjør.
Olympus' innebygde sensorrens er for øvrig også den eneste på markedet som i følge en tysk test har noe for seg.
E-510 har også en såkalt LiveMOS-sensor, som gjør at du kan få levende bilde i søkeren slik du kan på kompaktkameraer.
Bruken av dette er imidlertid noe begrenset, siden speilet må flippes for å fokusere, så fokuslås/manuell fokus er nesten et must om det skal ha noe for seg.
Som sagt - kameraet har mye til felles med E-400 og E-410, så vi foreslår en titt på de testene hvis du er interessert i E-510.
Ytelse
Vi har tidligere kritisert E-400 og E-410 for at autofokusen har vært vesentlig mye tregere i dårlig lys enn konkurrentene, og E-510 er heller det raskeste, men på våre tester har det gått bedre enn med 400/410.
Vi har imidlertid testet kameraet med et 11-22mm vidvinkelobjektiv som er mer lyssterkt, som kan ha hatt positiv innvirkning på fokushastigheten.
Kameraet bruker blitsen som hjelpelampe og fyrer av serier med 4-5 raske blink til fokus er oppnådd.
Mens 400/410 kunne fyre av fire-fem slike serier, nøyde E-510 seg med to i de aller fleste tilfeller.
Seriefoto oppgis til 3 bilder pr sekund opp til 27 bilder, men i likhet med de foregående kameraene fikk vi et dropp i ytelsen før den tid.
Denne gangen sakket frekvensen etter 16 bilder, og kameraet endte opp med 25 bilder på 10 sekunder (testen er utført med et Sandisk Extreme III-kort).
Som nevnt lenger opp er batteriet større enn på forgjengerne og duger til gode 650 bilder i forhold til CIPA-standarden.
Kameraet er klart til dyst på et drøyt sekund.
Bildekvalitet
Her er heller ingenting endret fra forgjengerne.
Kit-objektivet, 14-42mm, f/3.5-5.6 er blant de bedre på markedet, med lav kromatisk feilbrytning og god skarphet i kantene.
På grunn av den innebygde bildestabilisatoren i kamerahuset, vil du i visse situasjoner klare å ta skarpere bilder med E-510 enn med E-400/E-410.
En ting vi påpekte med E-400 har blitt rettet opp - den forhåndsinnstilte fargeprofilen er nå sRGB og ikke AdobeRGB, som vil gi et "riktigere" resultat hos de fleste.
For E-400 var tilfellet at bildet fremstod som langt mer fargeløst på våre skjermer, som var satt opp med sRGB-profil.
Som før er ikke støynivået på høyde med de beste fra ISO 400 og oppover, og ISO 1600 har en del støy, også i fargekanalene, og må brukes med langt mer forsiktighet enn hva tilfellet er for f.eks.
400D fra Canon (eksempel kan sees i fotoalbumet).
Vi har også opplevd enkelte hvitbalanseproblemer innendørs på automatikk, der en del av våre bilder har fått et grønnstikk, som du ser eksempel på under.
Da er det kjekt å ha lagt manuell hvitbalanse på Fn-knappen.
Innendørs har vi også hatt litt problemer i situasjoner der sterk sol utendørs gjør at lyset inn vinduet blir utbrent, men jevnt over eksponerer E-510 meget godt.
Ta en titt på fotoalbumet under for å se eksempelbilder tatt med kameraet.
Bildene er for øvrig ikke tatt med kit-objektivet, men et Zuiko 11-22mm f/2.8-3.5:
Konklusjon
E-510 er definitivt det beste digitale speilreflekskameraet fra Olympus.
Det har innebygget bildestabilisator, er meget komfortabelt å holde i og har fått bedre batterilevetid enn sine forgjengere.
Det har i tillegg markedets beste innebygde sensorrens, er brukervennlig og har godt med funksjoner.
Siden bildebrikken er noe mindre enn andre typiske kameraer i denne klassen, er ikke kameraet like godt på de høye ISO-verdiene, men det kan bildestabilisatoren til en viss grad kompensere for.
Fortsatt holder vi en liten knapp på Nikon D80 og Canon EOS 400D når det gjelder bildekvaliteten, men forskjellene er små.
Et anbefalt produkt-stempel er derfor velfortjent for Olympus denne gangen - mye av det vi hadde å trekke på E-400/E-410 er gjort bedre på E-510.
| 1
|
200493
|
Ny hybrid:Lexus IS 300h
Et nytt alternativ er dukket opp på hybridmarkedet, og norske avgifter gjør at prisen kuttes med 90.000.
Vi har kjørt den.
En ny Lexus IS er nå på vei, og i juli er bilen på norsk jord.
Dette er tredje generasjon IS, men det er den første IS med hybridløsning.
I Norge er hybridbiler såpass fordelaktig avgiftsbelagt at dette også blir den eneste utgaven importøren tar til landet.
Akkurat det skal lommeboken din være glad for.
Det vil nemlig si at du sparer hele 90.000 kroner i avgifter sammenlignet med tilsvarende bil med vanlig motor.
Det gjør Lexus IS 300h til en prisvinner i klassen, spesielt om utstyrsnivået tas med i betraktningen.
Sterk kost
Under panseret sitter det en 2,5 liters rekkefirer som alene leverer 181 hestekrefter ut fra et maksimalt dreiemoment på 221 Nm.
Denne jobber i samspill med en elektromotor som yter 143 hestekrefter, og den samlede effekten oppgis dermed å være 223 hestekrefter, som leveres til bakhjulene.
Dette er også forklaringen på hvorfor Lexus kaller bilen 300 når den har en 2,5-liters motor, de mener nemlig at den med sin samlede effekt har ytelser som mer ligner en treliter.
Les test av lillebror CT
Som mange andre hybridbiler har IS 300h et veldig lavt oppgitt forbruk.
Det skal være 0,43 l/mil, noe som resulterer i et CO2-utslipp på 99 g/km.
Det er rett og slett imponerende, men vårt første møte med bilen viser at også her må vi nok ta høyde for et ganske mye høyere forbruk enn propagandaen tilsier.
Likevel er det fortsatt på den lave siden.
Dette gjelder for øvrig letteste utgave, og da med 16 tommers hjul som er oppgitt med 99 gram.
De øvrige modellene krabber noen gram over 100.
Den morsomme
I utgangspunktet er alle utgavene av IS godt utstyrt.
Likevel blir bilen å få i de fem forskjellige utstyrsnivåene Comfort, Executive, Executive Plus, Luxury og F Sport.
Utstyrsnivået stiger disse imellom, og prisen spenner seg fra 409.500 kroner for Comfort, og opp til 540.000 for F Sport.
Sistnevnte må sies å være den morsomste.
Motoriseringen er den samme, men bilen skiller seg ut med en del utstyr som ikke er å finne på de øvrige versjonene.
Den har designelementer både innvendig og utvendig som skiller den fra de andre utgavene, og den kan by på et adaptivt understell som bestemmes av føreren via et hjul i midtkonsollen.
Dette påvirker blant annet styringen, giret og understellet.
F-Sport har også ekstra polstring i sidene på setet som gjør den enda bedre å sitte i enn de andre modellene.
Frekk design
Utseendet på nye IS kommer til å være et like eller ikke like.
Den har klart fått en sportslig design, noe Lexus sier de har fulgt opp i kjøreegenskapene.
Bilen er dessuten mye testet på blant annet Nürburgring, samtidig som elementer er hentet fra konseptbilene Lexus LF-CC og LF-LC.
Innvendig er bilen klart en Lexus, og også her er det hentet detaljer fra de heftigere versjonene.
Blant annet har F
Sport fått et konfigurerbart digitalt instrument hvor du selv velger hva som skal vises.
Dette gir unektelig bilen et visst tekno-preg, et preg den har selv uten dette displayet.
«Falsk» giring
Det er ingen overraskelse at IS300 h har et CVT-gir, som alle andre hybrider fra Toyota og Lexus.
Denne gangen har det derimot skjedd en positiv utvikling i forhold til hvordan kassen oppfører seg.
Nå jager ikke turtallet rett opp til effekttoppen under akselerasjon, men har en mer gradvis økning suksessivt med akselerasjonen av bilen.
Endringen er gjort i den elektroniske styringen av kassen, for den øvrige teknologien er den samme, i form av et planetgir.
Lexus har i tillegg gitt brukeren mulighet for å gire selv med hendler bak rattet.
Dette er naturligvis bare forhåndsprogrammerte, ”falske” trinn, ettersom kassen er trinnløs.
Våre bønner er hørt
Dermed ser det ut til at våre bønner er hørt, for sjefsingeniør Naomi Fujisawa forteller oss at dette bare er ett av stegene i denne retningen.
– Toyota og Lexus vil fortsette med CVT-løsningen, og jeg ser ikke for meg andre typer gir i våre hybrider, forteller han videre.
De store endringene vil ligge i hvordan planetgiret styres av elektronikken, legger han til, før han beroliger med at turtallsjaget skal ytterligere reduseres.
Dette er i tråd med hva vi tidligere har sagt, og som andre teknologier bekrefter.
På papiret er det tilsynelatende effektivt å legge turtallet til toppen av effektkurven for å hente ut maksimalt med effekt, men for forbruket kan det være vel så lønnsomt å utnytte toppen av av dreiemomentet først, og deretter flytte turtallet nærmere effekttoppen etter hvert som farten øker.
Det er dette som nå gjøres i IS300 h, og som Fujisawa forteller skal justeres ytterligere.
Se mer av IS 300h innvendig:
Kunstig motorlyd
Lexus-folket har tydeligvis hatt noen morsomme dager på jobben, for de har nå implementert det de kaller ASC
- Acoustic Sound Composer.
Her kan du gire bilen manuelt ved hjelp av hendler på rattet.
Som nevnt over er imidlertid dette bare kunstige trinn, ettersom bilen har det trinnløse CVT-giret.
ASC-funksjonen er rett og slett bare en kunstig motorlyd som sendes ut gjennom en høyttaler i kupéen, og denne er hektet sammen med de kunstige girene.
ASC-funksjonen har til og med en volumkontroll, så du selv kan bestemme hvor høy motorlyden skal være.
Når du gir gass, så øker turtallet i den kunstige motorlyden, og når du girer synker turtallet som ved et vanlig gir.
Den ekte motorlyden er derimot fortsatt relativt monoton, ettersom det er et CVT-gir.
Det ser heller ikke mindre merkelig ut når du girer på rattet og hører at turtallet på den kunstige motorlyden synker, samtidig som turtelleren viser at det faktiske turtallet ikke endres.
Snodig!
Fin balanse
Vektfoholdet i bilen er 50:50, og dette merkes.
Bilen er svært nøytral i oppførselen, på grensen til det kjedelige, men det er tross alt slik den bør være.
Styringen er progressiv etter hastigheten, og har en veldig fin utveksling.
Det er rett og slett vanskelig å finne noen svakheter å snakke om, så den står i høyeste grad til godkjent.
Understellet er i utgangspunktet satt opp ganske stramt, uten at det blir ukomfortabelt.
Avhengig av utstyrsnivå, så blir bilen levert med alt fra 16” hjul og opp til 18”.
Prøv gjerne flere alternativer før du bestemmer deg for hvilke alternativ du skal gå for.
Det handler rett og slett bare om hvor mye komfortpreg du ønsker i forhold til det sportslige.
Støysvak, men lydsterk
Det slår oss at bilen er veldig støysvak, og det til tross for at det sitter et par digre sidespeil på bilen.
De pleier vanligvis å generere mye vindstøy, men Lexus har tydeligvis vært flinke med både formgivningen av husene, i tillegg til at isoleringen er bra.
Skulle du likevel høre støy du ønsker å bli kvitt, er det bare å velge lydpakken fra Mark Levinson og skru volumet høyere.
Anlegget koster derimot en porsjon penger, forskjellig etter hvilken utstyrsnivå du velger.
God på det aller meste
Alt i alt må Lexus IS 300h sies å være en svært god pakke bil, vel og merke for de som vil ha en sedan.
Alt den gjør, gjør den godt, og hybridløsningen er utvilsomt bilens store fortrinn.
Dette gir den en avgiftslette på cirka 90.000 kroner mot en IS med tilsvarende effekt og ytelser uten hybrid.
At du i tillegg får en bil som er snill på forbruk havner også på listen over det positive, i tillegg til at hybridbiler har lave vedlikeholdskostnader.
Importøren regner med å selge cirka 300 biler i året, men kunne lett solgt langt flere dersom bilen hadde kommet som stasjonsvogn.
Konkurrenter blir biler som Audi A4, Mercedes-Benz C-klasse, og BMW 3-serie, med andre ord de andre premium-merkene i det såkalte d-segmentet, og i juli kan du se bilen live i Norge.
| 1
|
200494
|
Sims 2
Våre venner, Simmene, er endelig tilbake i en skikkelig oppfølger.
Vi har fått nok av utvidelsespakker, nå er det på tide å prøve ut helt nye ting med Sims 2.
Er det nok nyheter i oppfølgeren, eller er det mer av det samme?
Sims har en helt spesiell rolle i spillverdenen, ikke bare er det et av de aller best selgende spillene noensinne, det er også tittelen som tiltrakk seg kunder som opprinnelig ikke var interessert i spill, først og fremst jenter.
Hardcore-gamere kan klage så mye de vil, men faktum er at Sims er et svært så kult konsept, og et spill som har gjort mye for å spre elektronisk underholdning til massene.
LES OGSÅ:
Etter at det første Sims-spillet ble sluppet for fire år siden, har vi sett et uttall tilleggspakker som bygde videre på konseptet.
Det ble nesten litt for mye, så vi er glade for at en ordentlig oppfølger endelig er tilgjengelig.
Og den gjør det aller meste riktig.
Lek gud
Ideen er ikke akkurat foskjellig fra det første spillet.
Skap dine egne Sims, bygg et hus og innred det, og la Simmene leve det livet du ønsker for dem.
Det er en vanlig misforståelse at målet i Sims er å bli mest mulig vellykket og rik, men det stemmer ikke.
Kanskje det holder at de rett og slett finner den store kjærligheten, eller blir de mest populære i venneflokken - eller eventuelt kjent som de kjipeste personene i nabolaget.
Det er opp til deg.
Én av de store nyhetene i denne utgaven av Sims er også koblet til disse målene i livet:
Når du skaper en ny personlighet, kan du selv velge hvilke aspirasjoner i livet vedkommende vil ha, og når du spiller får du se hvilke ønsker Simmen har for øyeblikket.
Disse ønskene endres fortløpende og defineres ut fra de generelle livsmålene, og klarer du å oppfylle de, blir personen et lykkeligere menneske.
Samtidig har Simmene også frykter, og opplever de negative ting i livet, blir de også påvirket av det.
Personer som har oppnådd alt de ønsker i livet, og når såkalt platinum-status, er på toppen av næringskjeden, har stor innflyttelse over andre Sims, får de beste jobbene og tilgang til en del eksklusive gjenstander.
Sims 2 introduserer også et aspekt ved livet som er ganske essensielt, men ble oversett i den forrige utgaven.
Nemlig aldring.
Når du skaper Simmene kan du selv velge hvilken alder de skal være i - barn, tenåring, voksen eller godt voksen.
Og de eldes i løpet av spillet, så du har ikke ubegrenset med tid til å gi dem det livet du ønsker.
Simmene dine får også minner, og husker viktige hendelser i livet, som bryllup eller dødsfall, og disse minnene påvirker også deres personlighet til en viss grad.
Generasjonsskifte
Et annet nytt, spennende element er at Simmene kan få barn.
Og når de får det, arver barnet foreldrenes genetiske trekk, slik at det i bunn og i grunn blir en kombinasjon av de to.
Du behøver imidlertid ikke å vente til Simmen din finner seg en kone og gjør henne gravid, allerede når du lager en familie kan du gi dem et barn som er et resultat av deres forente DNA.
Det er en spennende ide som åpner for massevis av eksperimentering og moro.
Hvis du skaper en større familie, kan du på en enkel måte holde oversikt over forbindelsene medlemmene i mellom, og hva slags forhold de har til hverandre og venner.
Det å skape dine Sims er nesten et spill i seg selv.
Du har faktisk fullstendig kontroll over utseendet til personene dine, og spesielt ansiktstrekk.
Det er fullt mulig å lage digitale kopier av deg selv, kjæresten, kjendiser eller hvem som helst ellers.
Den eneste begrensnigen er at du ikke kan justere høyde på dem, og det finnes bare to alternativer når det gjelder vekt.
Videre kan du selvsagt kle dem opp, og selv om utvalget av klesstiler og plagg er stort, kan det ikke måle seg med det samlede utvalget fra det første Sims-spillet og de mange utvidelsespakkene.
Men vi regner samtidig med at Sims 2 også kommer til å få sin andel av utvidelser.
Du kan selvsagt selv designe husene Simmene skal bo i, og innrede dem.
Det er også utrolig morsomt for aspirerende arkitekter og interiørdesignere.
Smartere
Den kunstige intelligensen til Simmene virker til å være en god del oppdatert.
Du behøver ikke lenger å passe på at de går på do eller spiser når de trenger det, de klarer stort sett å sørge for dette på egen hånd.
Og du får bedre tid til å fokusere på de "større" målene i deres små liv.
Til slutt - grafikken i oppfølgeren er også dramatisk bedre enn i det originale spillet.
Simmene er langt mer detaljerte, og har hundrevis av små animasjoner og ansiktsutrykk som gir deg et inntrykk av hva de føler og tenker.
Dessverre har spillet tendenser til å hakke, selv på ganske kraftige maskiner, når det skjer mye på skjermen samtidig.
Det er ingen tvil om at Sims 2 er et meget vellykket og underholdende spill.
Det er en oppfølger som fikser det meste av feilene det første spillet hadde, samtidig som spillbarheten er temmelig lik.
Vi er sikre på at spillet vil appelere til både gamle og nye fans, men hold deg unna hvis du er helt allergisk mot spill som ikke har klart definerte regler, en begynnelse og en slutt.
I Sims 2 kan du nemlig gjøre som du vil, og det er kanskje akkurat derfor det selger så bra.
Det er sjarmerende, humoristisk, og først og fremst veldig underholdende.
Anbefales.
| 1
|
200495
|
Bang & Olufsen:BeoVision 10-46
For mange vil det være galskap å kjøpe denne TV-en.
Men har du god råd kan det være helt riktig, for på flere områder er BeoVision svært god.
Bang & Olufsen lager ikke produkter for hvermannsen.
Og nei, det er ikke noe vi sier for å være kjipe.
Det er bare å ta en titt på prislappen så skjønner du hva vi mener:
BeoVision 10-46 er nemlig en 46-tommers TV til den nette sum av 62.550 kroner.
I dagens TV-marked er det en skyhøy sum, likevel har altså BeoVision 10 rukket å bli svært populær både i 40 og 46-tommer.
Spørsmålet er selvsagt hvorfor.
Hva får du?
Med på kjøpet får du kun standardfjernkontrollen Beo4, Skal du ha en fancy TV-fot, veggfeste, eller den riktig så kule fjernkontrollen Beo 5 i tillegg, må du altså betale ekstra for det.
Personlig ville jeg antagelig hengt TV-en på veggen, og da får du et veggfeste som kan dreies som en dør, altså enten til høyre eller til venstre.
Innholdsfortegnelse:
Hva får du?
Førsteinntrykk – designBildekvalitetTV-en i brukKonklusjonMinifakta fra B&O; Skøyen
Dyrt blir altså fort enda dyrere, men la oss nå glemme prisen et øyeblikk, og se på hva Bang & Olufsen-universet faktisk gir deg:
Førsteinntrykk – design
BeoVision 10-46 er en svær TV, og forklaringen er enkel:
Under selve bildepanelet finner du nemlig et stort deksel som skjuler høyttalerne.
Og vi kan like godt si det med en gang:
Vi har aldri vært borti en TV med så god lyd.
Litt avhengig av dine andre komponenter ser vi ikke bort fra at du fint kan bruke TV-en som senterhøyttaler i et surroundoppsett.
Akkurat det er nesten B&O; alene om.
Selve rammeverket på TV-en er for øvrig i høyglanset aluminium, mens baksiden av TV-en er hvit.
Vi synes hvitfargen er lekker i seg selv, og siden TV-en kan dreies enten den henger på veggen eller står på stativ, er det også synlig utad.
Designet er altså annerledes og spesielt.
Selv liker jeg utseendet godt, men her var meningene delte i redaksjonen.
Smak og behag er nå en gang slik.
Bildekvalitet
På en TV i denne prisklassen forventer vi et meget bra bilde, og på papiret ser det riktig så bra ut:
TV-en har selvsagt full HD-oppløsning på 1080p, innebygget digital TV-tuner (for både RiksTV, Canal Digital satelitt og kabel-TV), og den LED-kantbelyste LCD-skjermen har en oppdateringshastighet på 200 Hz.
Når det gjelder antallet innganger har imidlertid ikke B&O; så mye å rutte med:
Kun to HDMI-innganger er svært lite i dag, og 3D-funksjon eller Audio-Return channel som går via HDMI 1.4 kan du også glemme – dette er rett og slett ikke på plass.
Et poeng som er verdt å merke seg er at BeoVision 10 har en innebygget lyssensor som automatisk tilpasser lyset etter omgivelsene.
Dette er det flere merker som har, men da har vi ofte irritert oss over at bildet er for mørkt.
Slik er det ikke her, og det gir pluss i margen.
Tilhører du gruppen som har lyst til å finjustere TV-en i sene nattestimer vil du imidlertid bli skuffet.
Det liker nemlig B&O; å gjøre selv, og som vanlig kunde kan du i praksis kun endre på kontrast, farge og lysstyrke.
Det er også en egen Gaming-modus nederst, som du bør velge når du spiller Xbox eller PS3.
Det er derfor godt å konstatere at oppsettet på TV-en er godt rett ut av esken:
Her får du både et detalj og sortnivå som ligger i det øvre sjiktet i dag.
I hvert fall når du sitter i korrekt vinkel fra TV-en.
Som LCD-paneler flest er det også her litt å gå på når det gjelder innsynsvinkel.
Fargemetning er dog satt ganske nøytralt, kanskje med et ørlite blåstikk.
Etter å ha senket kontrasten et par-tre knepp ble vi imidlertid fornøyd:
Detaljene er tydelige, og side om side med Panasonic GT20 (test kommer), ser vi at BeoVision faktisk er bedre både når det gjelder dybde i bildet og sortnivå.
Som plasmaer flest er imidlertid Panasonicen hakket bedre på ansiktstoner, men dette er mer et resultat av forskjellene mellom plasma og LCD-paneler, så det var ingen overraskelse.
I motsetning til rimelige LCD TV-er noterer vi også at det ikke er noen lysgjennomtrengning å irritere seg over.
Dette er altså en flott TV til sene filmkvelder.
B&O; skryter fælt av sin avanserte bevegelseskompensasjonsteknologi (VisionClear) som jobber automatisk i bagrunnen.
Heldigvis fungerer det også godt i praksis:
Her glir selv store panoreringer av gårde uten at du trenger å henge deg opp i irriterende hakking i bildet.
Vår BeoVision ble leverert med en antireflekterende overflate (den kommer også i en versjon uten!), og det hjelper definitivt.
Den er f.eks mye bedre enn LGs LX950 og Philips 8605 når det gjelder uønskede refleksjoner, men helt på høyde med Philips 9705 er den ikke.
Her er det altså fortsatt noe å gå på.
TV-en i bruk
For oss selvgode nordmenn er det litt irriterende at ikke norsk menyspråk er på plass, men med svensk og dansk er det kanskje ikke så mye å klage over.
Vi testet som sagt BeoVision 10 på et motorisert gulvstativ.
Det fine med dette er at du kan styre TV-en fra side til side via fjernkontrollen, og vi brukte da den avanserte Beo5-kontrollen.
Du kan også dedikere ulike moduser her, slik at TV-en vris i en posisjon for film eller TV-titting, mens den vris en annen vei når du bare skal høre på musikk.
Slike motoriserte løsninger er selvsagt ikke nytt, vi så det blant annet på vår eldgamle 9803.
På B&O; vris derimot TV-en både sømløst og uten en lyd.
Fiffig.
Beo5 har et lite touchpanel på toppen som helt sikkert vil imponere.
Du må imidlertid legge et bestemt trykk for å aktivere det du vil, så skjermen er ikke av den kapasative typen du f.eks. finner på iPad eller Galaxy Tab.
Du får også fysiske knapper under selve skjermen og på sirkelen under.
For meg som har minimal erfaring med B&O; er det ikke til å legge skjul på at jeg syntes betjeningen var litt ulogisk til å begynne med.
Likevel, dette er en vanesak – og du kommer raskt inn i det.
I tillegg til at Beo5 selvsagt kan styre alt du måtte ha av B&O-produkter; i flere ulike rom, kan den også programmeres til styre produkter fra andre merker.
Vi la blant annet inn Blu-ray spiller og vår RiksTV-tuner fra Grundig, og dermed styrer du de aller fleste funksjonene via Beo5.
Dette fungerte bra i praksis, men vær oppmerksom på at ikke alle merkers produkter ligger inne i B&Os; database.
Denne programmeringsjobben bør du altså overlate til B&O;, og til prisen du betaler bør strengt tatt ikke dette være noe problem å få til…
Konklusjon
Jeg liker BeoVision 10 46 godt.
Den har et design som vekker følelser, og jeg har full forståelse for at mange forelsker seg i merkevaren B&O.;
De skiller seg rett og slett ut, i en verden hvor konkurrentene på mange måter blir likere og likere.
Lydmessig er den antagelig best i klassen, og bildemessig har den heller ikke noe å skamme seg over.
Problemet er selvsagt at prisen er så høy at den ikke bare konkurrerer med toppmodellene til de andre produsentene - den er også langt dyrere.
Når de også er svært gode, vil mao ikke denne B&O; TV-en være et fornuftskjøp.
Rent bildemessig mener vi f.eks at Philips 9705 er et langt smartere kjøp, og når det gjelder nydelig design er også Samsung en seriøs utfordrer med sin anorektiske, men lekre 9000-serie.
Men for all del:
Har du råd og lyst på et B&O-produkt;, skal vi definitivt ikke holde det mot deg.
En ting er i hvert fall sikkert:
Du er garantert oppmerksomhet og et produkt svært få andre har.
For en god del er faktisk det grunn nok i seg selv.
NB:
Artikkelen fortsetter under konklusjonen
Minifakta fra B&O; Skøyen
Veiledende pris for selve TV-en er 62.550 kroner.
Dette inkluderer DVB-HD modul (Canal Digital kabel, satellitt, samt RiksTV).
(Hvis du allerede har en ekstern HD-PVR du er fornøyd med kan du også få TV-en uten DVB-modulen, prisen blir da rundt 57.000 kroner.Med i prisen følger standardfjernkontrollen Beo4.
Skal du kjøpe den avanserte fjernkontrollen Beo5 må du ut med ytterligere 4.900 kroner.B&O; har flere bord og gulvstativer å velge mellom, men de aller fleste kundene går for veggfestet som hengsles på høyre eller venstre side av TV-en.
Dette veggfestet lar deg dreie TV-en ut fra veggen som en dør(altså enten til høyre eller venstre, avhengig av hvilken side du har montert veggfestet), og prisen på det er cirka 3.100 kroner.Frontdekselet som følger med TV-en er svart.
I tillegg finnes det 5 andre farger å velge mellom, slik at du kan matche egen stil eller humør.
Fysiske mål:
(BxHxD=) 113.8 x 103.4 x 6.4 cm. Vekten er 52,5 kg (kun TV-en).
| 1
|
200496
|
Fujifilm FinePix HS10
TEST:
Sjelden har så mye vært pakket inn i så lite.
Allerede da Fujifilm annonserte HS10 fikk vi nærmest vann i munnen.
Dette er nemlig kameraet som har praktisk talt alt - 30x optisk zoom med svært god vidvinkel (tilsvarende 24mm), filming i 1080p, støtte for 1000 bilder i sekundet ved lav oppløsning (for ultrasakte film), panoramafunksjon, RAW-støtte, manuelle funksjoner og mer til.
Men la oss begynne på sedvanlig vis - en gjennomgang av nøkkelfunksjonene til Fujifilm HS10:
Spesifikasjoner, Fujifilm FinePix HS10
Optikk: 30x optisk zoom, brennvidde tilsvarende 24-720mm (f/2,8-5,6)Nærgrense: 60cmNærgrense, makro: 1cmOppløsning, stillbilder: 10,3 megapikslerInnholdsfortegnelse:
Spesifikasjoner, Fujifilm FinePix HS10KonstruksjonBrukervennlighetFunksjonerYtelseBildekvalitetVideokvalitetKonklusjon, Fujifilm FinePix HS10Oppløsning, video: 1920x1080 (1080p, 30 bilder pr sekund)Sensorstørrelse:
Maks.
ISO:
6400Bildestabilisering:
Mekanisk (flytting av bildebrikke)Lysmåling: 256 sonerBlender/Lukkerprioritet:
JaSerieopptak:
10 bilder pr sekundLCD-størrelse: 3" (kan vinkles opp og ned)LCD-oppløsning:
230.000 punkterMinnekort:
SDHCBatteri:
4x AA (lader/oppladbare batterier medfølger ikke)Vekt m/ batteri:
666gFysiske mål:
131x91x126mm
Konstruksjon
HS10 er slett ikke noe lite kamera, noe vekten på 666g vitner om - omtrent samme vekt som de fleste speilreflekskameraene i forbrukersegmentet i dag.
Det håndteres også som et speilreflekskamera, med et solid og meget komfortabelt grep.
Zooming skjer ved å vri på ringen rundt objektivet og ikke med en bryter som mange andre ultrazoomkameraer benytter seg av.
Funksjonshjulet til høyre for blitsen lar deg bytte mellom ulike modi.
HS10 har to automoduser (en med scene recognition, som prøver å finne ut hva du egentlig tar bilde av), samt en "vanlig" automodus.
I tillegg til de typiske P/S/A/M-modiene, finner du også en innstilling for avanserte funksjoner (mer om det senere), to sceneinnstillinger (huskes fra gang til gang slik at du kjapt kan bruke den du brukte sist), en egendefinert innstilling med tanke på ISO, bildeformat, skarphet, toneomfang etc., som også huskes fra gang til gang, samt en panoramafunksjon vi også skal komme tilbake til.
Ved siden av funksjonshulet finnes det et innstillingshjul for å endre f.eks. lukkertiden dersom kameraet står i S-modus.
Ved utløseren sitter også knappene for seriefotografi og eksponeringskompenasjon, hvis funksjon avhenger av hvilken modus kameraet opererer i.
For eksempel kan du ikke justere eksponeringskompensasjonen når kameraet står i automodus.
LCD-skjermen kan vinkles Baksiden av kameraet har et rikt utvalg knapper både på høyre og venstre side av skjermen.
LCD-skjermen er 3" og har en oppløsning på 230.000 punkter, og den kan vinkles 90 grader oppover (for "skudd fra hofta") og 45 grader nedover (armene over hodet).
Dette er også hensiktsmessig ved makrofotografering.
Den elektroniske søkeren imponerer oss mindre og fremstår som liten og med begrenset oppløsning (ca 200.000 punkter).
Her er det et godt stykke frem til de aller beste, som for eksempel G-serien til Panasonic.
Blitsen spretter aldri opp av seg selv med mindre du manuelt trykker på den lille knappen til venstre for blitsen.
Det har både fordeler og ulemper, der du selv må huske på det i f.eks. motlyssituasjoner, men der du heller ikke risikerer at blitsen fyrer av når du ikke vil - selv om kameraet står i automodus.
Rikt knappeutvalg
Vi liker godt at et såpass avansert kamera også har knappesnarveiene på plass.
På venstre side finner du hurtigknapper til ISO, eksponering, autofokus, fokustype (enkel, kontinuerlig eller manuell fokus) og hvitbalanse.
På venstre side fungerer piltastene som hurtigtaster til blits, makro, selvutløser og endring av utsnittet når de ikke brukes i menyene.
I tillegg finnes det en dedikert knapp for å starte videoopptak (opptakstypen settes i menyen), en dedikert avspillingsknapp (avbrytes når du trykker ned utløserknappen halvveis) og selvsagt en menyknapp.
Du kan også bytte mellom den elektroniske søkeren og LCD-skjermen ved å trykke på en egen knapp, og det finnes i tillegg en sensor som bytter til søkeren dersom du holder kameraet opp til øyet.
Vi syntes imidlertid at denne var i overkant sensitiv og valgte derfor å slå den av.
SD-kortet ligger bak en luke på høyre side som fremstår som de fleste andre kameraer der du skyver den litt ut før du vipper den opp.
På motsatt side ligger HDMI-utgang og USB/AV-utgang bak et gummilokk.
Kameraet bruker 4x AA-batterier som ligger bak en luke på bunnen av kameraet, men er ikke beskyttet ekstra, så så fort lokket åpnes kan derfor falle ut om du ikke følger helt med.
Et lite minus får HS10 fordi stativfestet er plassert langt unna midten av objektivet.
Det er også laget i plast.
Brukervennlighet
Vi tar selvsagt all kred for at Fujifilm endelig har gjort det slik at meny/ok-knappen ikke hopper ut av menyen, men går tilbake til menyen i det du endrer en innstilling - tidligere har du vært nødt til å trykke på venstre pil; noe vi har klaget på hver gang; sist da vi testet Fujifilm FinePix F200EXR.
Fujifilm HS10 scorer høyt på brukeropplevelsen.
Menyene er konsistente over hele linja, selv om vi helst skulle ha sett at enkelte menyvalg var grået ut fordi de ikke var tilgjengelige i stedet for at de bare er borte.
Vi savner for eksempel også tilbakemelding om at blitsen må flippes opp for at blits-snarveien skal fungere.
En liten ting til vi savner er at du må gå via menyen og bla frem til riktig sted for å endre oppløsning og bilderate på videopptak.
Her skulle vi veldig gjerne ha hatt en snarvei, Fujifilm!
Siden opptaksknappen må holdes inne et halvsekund for å aktivere videoopptak, kunne et lett trykk for eksempel ha pekt til innstillingene for opptaket.
Menyene er også tilgjengelig på norsk, og flere av menyvalgene har forklaringstekst.
De fleste funksjoner endres ved å holde en knapp inne og trykke på piltastene eller bruke innstillingshjulet, litt i samme ånd som Nikon har løst det på de fleste av sine speilreflekskameraer.
Dette synes vi fungerer utmerket.
Funksjoner
Her er det mye å sette pris på for entusiasten.
For det første støtter HS10 fotografering i RAW, som gir deg større muligheter til å etterbehandle bildene uten at det går ut over bildekvaliteten.
1000 bilder i sekundet!
Videofunksjonen er allerede nevnt - muligheten for å filme med full HD-oppløsning er én ting, men du kan også ha det veldig morsomt med filming i opp til 1000 bilder pr sekund (riktignok med dramatisk redusert oppløsning - bare 224x64).
Et fint kompromiss er 442x332 oppløsning og 240 bilder i sekundet, som passer fint til YouTube-formatet og da gjør at ett sekund i virkeligheten oppleves som åtte sekunder på film.
Bare se hvor flink Elise (4) er til å kaste frisbee:
Verdt å sette pris på er også panoramafunksjonen, som blant annet også Sony har implementert i sine lommekameraer.
Her trykker du ned utløserknappen én gang, for deretter å sveipe kameraet opp til 270 grader.
Deretter prosesserer kameraet det du har fanget, og i løpet av 10-15 sekunder har du et veldig bredt bilde (ca 5Mp) der alt er med.
Riktignok kunne kvaliteten ha vært bedre, og funksjonen som syr bildet sammen bommer litt med skjøtene innimellom.
Her er ett eksempel:
Kan fjerne turister Men, det stopper ikke der.
HS10 har også funksjonalitet for å fjerne turister fra et bilde.
Her bør du helst sette kameraet på stativ, og det tar da 5 bilder (du definerer intervallet) før det i etterkant fjerner alle delene av motivet som var i bevegelse.
Har du ordentlig flaks (der ingen stod stille på samme sted), blir alle som en fjernet fra bildet.
Skjønt, sistnevnte funksjon fungerer dårlig i våre forsøk.
Vi har prøvd flere varianter og variert intervallet mellom hvert bilde, men resultatet virker noe tilfeldig.
Under ser du et bilde fra da vi satt kameraet på gata utenfor Byporten i Oslo og tok fem bilder på fem sekunder.
Den grønne bussen stod ikke der hele tiden, for å si det sånn:
I avspillingsmodus kan du vise opp til 100 bilder av gangen, og det er også mulig å søke i bildene du har tatt.
For eksempel kan du angi at du kun vil vise bilder av to personer (forutsatt at ansiktsgjenkjenning har fungert optimalt), eller kun nattfotografier.
Slik funksjonalitet er kjekk nå som minnekortene blir stadig større og billigere, og der det ikke er uvanlig at det etter hvert både ligger hundre- og tusenvis av bilder lagret på kortet.
Avansert seriefoto
Vi må også trekke frem seriefotomulighetene.
Du kan ta 7 bilder på rappen, fra 3-10 pr sekund (altså 7 på 0,7s hvis du går for den kjappeste løsningen), men en fiffig funksjon er best shot, der det er lettere å forklare med et eksempel:
Poden står på ski og skal hoppe på et lite hopp.
Du vil gjerne ha en sekvens av ham i det han nærmer seg hoppkanten og hopper.
Kanskje kunne to bilder før hoppkanten og fem bilder etter hoppkanten være passe?
HS10 har en funksjon der kameraet begynner å lagre bilder kontinuerlig til hurtigminnet i det du holder utløserknappen halvveis ned.
Dermed kan du definere at den skal bevare de til en hver tid to siste bildene inntil du trykker knappen helt inn, noe du i dette tilfellet gjør på hoppkanten.
Da lagres de to foregående og fem neste bildene.
Smart, eller hva?
Skuddtakten bestemmer du selv (3-10 bilder pr sekund).
Bracketing er også på plass, både med tanke på eksponering og (digital) zoom.
Her kan du ta 3 bilder med opp til ±1EV.
Vi liker også at kameraet automatisk zoomer inn på et ansikt rett etter at du har tatt et bilde (gitt at det fant et ansikt), slik at du raskt kan kontrollere at fokus og eksponering var tilfredsstillende.
I tillegg, altså - en drøss av innstillingsmuligheter, manuell eksponering, småting som to kjappe bilder på rappen med og uten blits og mer til.
Fujifilm HS10 er i hvert fall ikke et kamera du velger bort fordi det mangler funksjonalitet.
Ytelse
Fujifilm HS10 presterer jevnt over meget godt på våre ytelsestester.
Autofokusen oppleves som rask og presis, og kameraet responderer kjapt på knappetrykk.
Visse funksjoner krever dog litt ventetid, som f.eks. det å sy sammen et panoramabilde, eller faktisk også det å slette et bilde, noe som har vært tilfelle for Fujifilms kameraer i en årrekke.
Seriefoto er nevnt - fra første til siste bilde i en 7-bilderssekvens var det 43 hundredeler, som tilsier en skuddtakt på 1/(0,43/6)=14 bilder i sekundet, altså mer enn de 10 som var oppgitt.
Merk dog at du kun får tatt disse 7 bildene før kameraet bruker drøye 10-12 sekunder på å lagre dem.
Du kan skru ned hastigheten til 3 bilder pr sekund og dermed ta 7 bilder på 2 sekunder, men fortsatt vil kameraet bli opptatt de 10-12 neste sekundene på å lagre.
Å bla i bilder oppleves også som lynraskt, blitsen lades på rundt 3 sekunder og oppstartsiden er på drøye to sekunder, som er godkjent.
Batterilevetiden varierer med batteritypen du putter i kameraet, fra 300 bilder med vanlige alkaliske AA-batterier, og opp til 700 med lithium-baserte batterier (ikke tilgjengelig som oppladbare).
Bildekvalitet
Vi var spente på flere ting vedrørende HS10 - for det første er bildebrikken mindre enn den som sitter i Fujifilms anerkjente F-serie (kompaktkamera).
Selskapet har lenge vært markedsledende med tanke på støy fra små sensorer, så hvordan er støynivået når brikken blir mindre?
Ganske bra, faktisk.
Vi snakker selvsagt ikke speilreflekskvalitet på bildene tatt med høye ISO-verdier (der sensorene er vesentlig større), men dog - her er tre 100%-utsnitt tatt med ISO 800, 1600 og 3200:
Opp til ISO 800 er det ikke spesielt mye støy å spore; i hvert fall med tanke på at bildebrikken er såpass liten.
ISO 1600 går også til nød for små utskrifter (A4 og mindre), mens ISO 3200 og 6400 mister for mye detaljer i støyprosesseringen slik at det ser noe grøtete ut.
Hvorvidt optikken ville være god var et annet punkt vi var spente på.
Vi snakker om et formidabelt objektiv spesifikasjonsmessig, med 30x optisk zoom, 24mm vidvinkel og lysstyrke på f/2,8-5,6.
Vi er imponerte over objektivets moderate fortegning på vidvinkel, noe vignettering er å spore (men vi har sett verre), og det er også beskjedent med kromatisk feilbrytning ut mot kantene på vidvinkel.
Når det gjelder skarphet har HS10 mer å gå på, men det skal også sies at støyprosesseringen ser ut til å viske bort små detaljer også på ISO 100, og at det er en medvirkende årsak til at bildene ikke når helt opp med tanke på skarphet.
Eksponeringsmessig har HS10 en tendens til å overeksponere og blåse ut høylysene i høykontrastsituasjoner, og skal du unngå dette, må du ofte kompensere ned 0,7-1EV.
Vi nevner igjen at kameraet støtter opptak i RAW slik at du kan gjøre dette i etterkant.
Her er et eksempel:
Stort sett synes vi den automatiske hvitbalansen fungerer godt, og det finnes gode muligheter for å justere den manuelt; enten ved å ta et testbilde av noe fargenøytralt, eller ved å endre rød/cyan eller gul/blå.
Den innebygde blitsen virker godt balansert, men mange vil etterlyse litt mer varme i bildene enn det som er standard, noe som lar seg justere i kameraets menyer.
Videokvalitet
Fujifilm HS10 viser seg fra sin gode side med tanke på videokvalitet, for dette materialet kan helt klart brukes for å dokumentere familiebegivenheter.
Utendørsvideoen fremstår som klar og fin - noe hakking sees ved panorering, men ikke så mye at det skjemmer filmen.
Side om side med nylig testede Sony Bloggie MHS-PM5 er forskjellen formidabel ved innendørsfilming, der Fujifilms kamera har langt mindre kompresjonsartifakter og støy.
Kameraet fokuserer fortløpende mens du filmer, men det skal sies at dette er litt tregt.
Det er også noe upraktisk å zoome mens du filmer, siden du da må vri på ringen rundt objektivet; noe du neppe klarer mens du holder kameraet dønn stille, men det er selvsagt medaljens bakside ved ikke å ha en zoombryter.
Eksempelvideoene under viser både utendørs og innendørs filming, urørte rett fra kameraet:
Konklusjon, Fujifilm FinePix HS10
Vi er imponerte av Fujifilms ultrazoom denne gangen - HS10 har "alt": et gigantisk zoomområde (tilsvarende 24-720mm), en god videofunksjon som både kan filme i HD eller opp til 1000 bilder i sekundet med redusert oppløsning, samt en rekke funksjoner for feinschmeckere, som RAW-fotografering og en avansert seriefotofunksjon.
Kameraet er lettvint å bruke og er også rikt utstyrt med knapper som gjør at du hurtig kan endre de fleste innstillinger.
Det er også godt å holde i.
Alt er riktignok ikke perfekt - et par av skrytefunksjonene (som f.eks. turistfjerneren) fungerer ikke helt som lovet, og bildekvaliteten har litt å gå på både med tanke på skarphet og overeksponering i kontrasfylte situasjoner.
Dette er et kamera som kan brukes til det meste - fra fotografering på 1cm avstand til motiver som befinner seg flere hundre meter unna.
Trenger du den slags fleksibilitet er Fujifilm FinePix
HS10 et ypperlig valg.
Med en prislapp på drøye 3500 kroner i de billigste nettbutikkene, har du sjelden fått så mye kamera for en så liten penge.
HS10 er så definitivt et anbefalt produkt.
Fujifilm FinePix HS10
| 1
|
200497
|
Lingo iRis
Dobler batterilevetiden og gir deg både DAB- og FM-radio.
Særlig imponert ble vi imidlertid ikke, etter å ha testet produktet.
En av kritikkene som ble rettet mot DAB-systemet da det ble introdusert, var at det var strømkrevende, noe som kanskje må ta noe av skylden for at det ikke er flust av håndholdte DAB-radioer og mobiltelefoner med støtte for DAB i markedet.
Men hvis DAB-funksjonalitet kan bakes inn i et ekstrabatteri til mobiltelefonen, se - da kan det blir interessant.
Det er nettopp den norske leverandøren av telekom- og elektronikkprodukter, TT Micro har gjort med produktet Lingo iRis.
Dette skal ifølge selskapet være den eneste batteripakken på markedet som også forvandler iPhone 4 til en DAB-radio.
Dobler levetiden
Batteriet på 1500 mAh er integrert i produktet, og skal ifølge TT Micro praktisk talt doble batterilevetiden på telefonen.
Du skyver ganske enkelt iPhone 4 inn i produktet, og knepper lokket på plass.
Deretter får du beskjed om at du må installere en tilhørende app fra App Store, DAB GO!, som sørger for at du kan ta i bruk funksjonaliteten.
Denne app-en sørger også for at det interne batteriet i iPhonen automatisk lades opp igjen takket være batteriet i Lingo iRis når nivået kryper ned mot 20%.
Mange funksjoner
App-en inneholder grensesnitt for å håndtere DAB, DAB+ og FM-radio, men gir også ekstrafunksjoner som MP3-spiller, YouTube-avspiller og nettradio (Shoutcast).
Alle disse tre funksjonene er imidlertid allerede standard på iPhone, men her er dette samlet i én og samme meny.
Her ser du bilder fra menyer og funksjoner:
Antenne er imidlertid ikke innebygd, her benyttes hodetelefonledningen, som for anledningen må kobles til en 3,5" minijack-kontakt i bunnen og ikke i toppen av telefonen.
Både telefon og Lingo iRis lades gjennom en USB-kabel med micro-USB-kontakt mot produktet, så lenge det er koblet på telefonen.
I bruk
Vekten er 64 gram, og gjør at iPhone nesten dobles i tykkelse til 1,7 cm.
Dette merker du godt både i lomma og når du holder telefonen.
Selv om vi har sett løsninger som har vært langt dårliger designet, er det ikke mye igjen av den opprinnelige iPhone-elegansen.
Da vi først testet Lingo iRis satt vi i et kontorlokale i Oslo sentrum.
Vi skannet gjennom DAB-nettet, og iRis fant alle aktuelle uten problemer.
Ved avspilling viste det seg imidlertid at det både hakket og stotret.
Langt bedre gikk det med FM-mottakeren.
Deretter bevegde vi oss ut på gateplan, og nå var mottaket langt bedre.
Det forsvant imidlertid i ett sett inne på Oslo Sentralstasjon.
Det samme skjedde så snart vi var gått ombord i toget.
Det er ingen tvil om at Lingo iRis burde hatt en kraftigere DAB-mottaker.
Men ankepunktene våre stopper ikke der.
For det første går det ikke an å ha programmet kjørende i bakgrunnen mens du gjør andre ting på telefonen.
Du kan heller ikke justere volumet med knappene på siden av telefonen, du må bruke skjermen.
Og befinner du deg andre steder enn i hovedskjermen, har du ingen mulighet til å justere den.
Og hva skjer om du får inn en telefon?
Joda, du hører ringelyden i hodetelefonene, musikken toner ned, men deretter blir det stille.
Lyden rutes til den interne høyttaleren i telefonen, og ikke til hodetelefonene, slik de ville ha gjort med normal minijack-tilkobling.
Vi stiller også store spørsmålstegn ved flere av de øvrige funksjonene i DAB GO!-app-en.
Du har en MP3-spiller, men denne kan kun spille en liste med sanger som du plukker fra biblioteket på telefonen, og har ingen sorteringsmuligheter eller andre innfallsvinkler.
Og hvorfor krever Shoutcast-nettradiotilgang at du er tilkoblet WLAN, mens langt mer båndbreddekrevende YouTube-videoer kan kjøres med største selvfølgelighet?
Konklusjon
Hvis det er lenge mellom hver gang du befinner deg i nærheten av en strømkilde kan dette produktet komme til nytte.
Den delen av funksjonaliteten er OK.
Noen anbefaling fra oss får det imidlertid ikke, til det er listen over ankepunkter for lang og vond.
Prislappen på nesten 900 kroner er også etter vår mening for høy.
Takk til norsk distributør TT Micro for utlån av produktet.
Tekniske spesifikasjoner:
Frekvensdekning:
FM 87.5 ~ 108 MHz og DAB 174.928 ~ 239.200 MHz Hodetelefonuttak:
3,5 mm (kompatibelt med 16-32 Ohm)
Antenne i hodetelefonene Størrelse: 12,5 x 6 x 1,6 cm Vekt:
69 gram Apple-app:
DAB GO!
| 0
|
200498
|
Star Wars:Empire at War
SPILLTEST:
Strategispill og Star Wars er en perfekt kombinasjon, men tidligere forsøk har ikke funket.
Klarer de det i denne omgang?
Vi tester.
Med den geniale variasjonen i enheter, enorme romskip og storslåtte kamper skulle man trodd at kombinasjonen av Star Wars og strategi ville resultere i noe spektakulært tidligere.
Men nei, vi har sett noen forsøk, men ingenting som imponerte.
Vi har likevel hele tiden hatt troen på at utviklerne av Empire at War klarer å levere noe nytt og solid, og det har de jammen gjort.
LES OGSÅ:
Det mest interessante med spillet er at det utvider det tradisjonelle strategibegrepet.
Det hadde vært så altfor lett å lage en Command & Conquer lite, og slengt sammen noen AT ATer og stormtropper.
Men heldigvis hadde utviklerne mer ambisjoner enn som så.
Empire at War foregår over tre plan.
Vi har først og fremst oversikt over galaksen, med en rekke planeter som kan og må kontrolleres.
Enten du spiller som imperiet eller rebellene er nøkkelen å ta over så mange planeter som mulig, plassere styrkene riktig, sende over spioner, smuglere eller dusørjegere og ta over ressursene.
Ta over galaksen
De forskjellige planetene gir deg forskjellige bonuser, ikke bare ved at de tjener mer penger for deg, men ved at visse enheter som bygges der er billigere.
For å unytte en kontrollert planet på den beste måten må du bygge visse strukturer på overflaten som kan bygge bakkestyrker, samt ha en høyteknologisk romstasjon svevende i det ytre rom som spyr ut X-vinger eller Star Destroyers.
Neste steg fra den totale oversikten over galaksen er romkamper, kanskje den mest fascinerende delen av spillet.
Når du angriper planeter, er imperiets eller rebellenes (avhengig av hvem du spiller som) første fosvar å engasjere deg i hektiske kamper som virkelig minner om scenene utenfor Dødstjernen i Episode VI.
Mon Calamari-kryssere og massive Star Destroyers møtes i majestetiske slag mens turbolaserne pumper ut fargerike stråler og hundrevis av mindre skip bekjemper hverandre i umiddelbar nærhet.
Spillet har faktisk en egen knapp som setter kameraet i et cinematisk perspektiv og gir deg et fabelaktik overblikk over kampene, selv om kameravinklene til tider bommer fullstendig og setter seg fast på en asteroide.
Også på bakkenivå
Bakkekampene er spillets tredje element, naturligvis det som ligner mest på ditt tradisjonelle strategispill.
Men også her løses ting annerledes.
Du bygger nemlig ikke strukturer og enheter på samme måte, i stedet henter du forsterkninger fra hæren du har skapt i den galaktiske modusen.
Disse forsterkningene kan bare flys inn på spesifikke punkter, som du må finne og kontrollere.
Bakketrefningnene har ikke helt den samme imponerende effekten som romkampene, og føles ofte litt mindre dype enn de burde vært.
Mangelen på mer involverende elementer som erfaringspoeng eller oppgraderinger gjør at bakkedelen av spillet føles noe tam, men det er gøy uansett.
Som seg hør og bør er det også plass til helter i Empire at War, og både i rommet og på bakken kan du utnytte deres ekstra krefter.
Heltene er alle de kjente figurene fra filmene, med stemmer levert av overbevisende soundalikes.
Poenget er at spillet passer ypperlig i Star Wars-universet ved å fokusere på krig, krigsmaskineri og drømmer om å overta (eller redde) galaksen, og ikke tuller rundt med ressurssamling og andre unødvendige aktiviteter.
Noe for enhver
Du kan velge mellom to fullstendige kampanjer, én for imperiet og én for rebellene, som forteller engasjerende nok historier og siden av konflikten vi tidligere ikke har hørt om.
Ved siden av dem kan du delta i en rekke såkalte
Galactic Conquest-kart, som gir deg som mål å ta over deler av galaksen innen forhåndsbestemt tid, og kan også sette opp en rekke skirmish-kamper.
Med imponerende integrasjon av tre spillestiler er Empire at War blitt et imponerende bra strategispill, som gjør seg godt fortjent til Star Wars-navnet.
I tillegg er det visuelle meget bra gjennomført, med ren og detaljert grafikk uansett om du befinner deg i rommet eller på bakken.
Og naturligvis er lydene hentet rett fra filmene (med unntak av stemmeskuespillere), noe som gjør at troverdigheten ivaretas.
Til tross for at bakkedelen av spillet ikke alltid når de store høyder, er Empire at War overraskende underholdende, med mye variasjon og massevis av nytenkning.
Og i tillegg beviser spillet at vi aldri klarer å bli lei Star Wars, så lenge det presenteres riktig.
Enten du liker PC-strategi eller Star Wars, kan du trygt satse på Empire at War.
| 1
|
200500
|
Battlefield 2
SPILLTEST:
Så er vi i gang igjen - årets mest etterlengtede spill er i butikkene, og vi har testkjørt det en god stund nå.
Lever det opp til forventningene?
Les anmeldelsen!
Det har ikke tatt mange år for Battlefield-serien å bli smått legendarisk.
Ingen andre spill klarer til de grader å kombinere avansert taktikk og tilgjengelighet - du kan ha det nesten like moro enten du er nybegynner eller garvet veteran.
LES OGSÅ:
Meget kort
- Battlefield handler om store slagmerk der to lag slåss om å kontrollere viktige punkter (baser).
Jo flere av disse kontrollpunktene laget ditt holder, desto raskere vinner du.
For å nå målet kan du benytte av en lang rekke fly, helikoptre, tanks, biler og båter, og alle disse er svært enkelt å hoppe inn i og kontrollere.
Du kan også velge mellom forskjellige klasser av soldater, der hver klasse er utstyrt med forskjellige våpen.
Det første Battlefield-spillet hadde tilnavnet 1942, og handlet om annen verdenskrig.
Det spillet fikk også to tilleggspakker, Road to Rome og Secret Weapons of WWII.
I fjor kom et helt nytt spill, Battlefield Vietnam, som tok oss til jungelen i 60-årene.
Battlefield 2, den offisielle oppfølgeren, tar for seg krigføring i nær fremtid, med moderne våpen og teknologier.
Tre sider av saken
Spillet involverer tre fraksjoner - USA, Kina og Midtøsten.
De aller fleste brettene finner sted i arabiske byer og ørkenene rundt, men noen av kartene er plassert i asiatisk jungel, og minner oss faktisk noe om BF:
Vietnam.
Prinsippet bak spillet er egentlig klin likt de forrige Battlefield-titlene.
Du velger en side, velger klasse, og hopper ut i infernoet.
Den eneste måten å spille på er den velkjente conquest, altså ta over slagmarken ved å kontrollere de nevnte basene.
Men dette er bare på overflaten - Battlefield 2 går mye dypere enn dette, og er et spill som handler mye mer om taktikk enn før.
Derfor er det introdusert en rekke små og store nyheter, og noen av de endrer spillbarheten betraktelig.
Klassene er nå mye mer balansert enn det som var tilfellet i Battlefield Vietnam, der det var noen skikkelig overkraftige kombinasjoner.
I BF2 velger du mellom de relativt logiske klassene for angrep, sniping eller anti-tank-våpen, men du kan også være spesialstyrke (stillegående og utstyrt med lette maskinpistoler), support (kan fylle på ammunisjon til medsoldatene) og lege (utstyrt med hjertestarter kan de gjennoplive skadede).
Alle disse har sine helt klare roller, og ingen seriøs styrke kan klare seg uten støtte fra support og medic.
Vi opplevde mange flotte øyeblikk der vi lå skadeskutt og venter på å bli respawnet, men ble i siste sekund reddet av en kompis med hjertestarter.
Alt handler om taktikk
Den store nyheten er muligheten til å organisere laget i mindre "squads" som består av opptil seks personer.
Dette øker mulighetene for samarbeid og kommunikasjon innen disse enhetene, og leder for en "squad" kan raskt gi ordrer til sine kamerater.
Hendige ikoner hjelper deg også til enhver tid å se hvor de andre soldatene i squaden befinner seg, og disse er merket med grønt.
De øvrige soldatene på laget ditt er merket med blått.
Igjen, et lag som består av velfungerende og samarbeidende squads er uslåelig.
Neste nyhet er såkalt commander mode.
En dyktig spiller kan søke om å bli promotert til sjef for hele laget, og det innebærer tilgang til et 2D-kart over brettet, som gir full oversikt over alt som foregår.
Derfra kan du skanne brettet for å lokalisere fiendtlige soldater, du kan sende ut forsyninger og bombe motstandernes posisjoner med tungt artilleri.
Alt dette gjøres ved hjelp av hendige ikoner, og en dyktig kommendant kan virkelig utgjøre forskjellen i en kamp.
Alt dette er elegant implementert i beste Battlefield-tradisjon.
Det skal være lett å sette opp squads og kommandere laget, og selv nybegynnere er velkomne til å prøve seg.
Selvfølgelig, det er fremdeles tidlig i spillets levetid, og mange av serverne domineres fremdeles av noe kaotisk spilling der alle løper rundt for seg selv.
Det gjorde vi også på begynnelsen, det tar litt tid å bli vant til nyhetene, men vi regner med at måten folk spiller på kommer til å utvikle seg i tiden fremover.
Det er viktig å påpeke at stemmekommunikasjon er nå innebygd i spillet, noe som gjør opplevelsen mye mer realistisk.
Utviklerne har også nå lagt til et svært omfattende statistikksystem.
Du skaper en profil som følger deg hele veien, og omtrent alt du gjør i spillet blir lagret i denne profilen.
Dine treff, foretrukne våpen, kjøretøy og brett du liker å spille på huskes av spillet, og du får også medaljer og utmerkelser for god jobb i krigen.
Ikke alt dette er nødvendig, men det er rett og slett kult.
Få brett?
Det er bare 12 brett i spillet.
Det er ikke spesielt mange, men variasjonen er ivaretatt, det er både tette bymiljøer og åpne landskap.
Vi innrømmer likevel at mange av brettene ser ganske like ut, og vi håper at fremtidige utvidelsespakker tar oss til andre omgivelser.
Det som er interessant er at samtlige brett finnes i tre utgaver - for 16, 32 og 64 spillere.
I og med at de forskjellige variantene skiller seg dramatisk fra hverandre, krever de også helt forskjellige taktikker.
Det er logisk at 16-spillers utgaven av et brett fokuserer mer på fotbasert bevegelse og kjappe angrep, mens det samme brettet i 64-spillers størrelse involverer luftkamper og mer organiserte bevegelser.
Mens vi er inne på bevegelse, fotsoldatene har nå mulighet til å sprinte for en begrenset periode, noe som er veldig smart når du skal løpe over til andre siden av gaten.
Mens du sprinter har du ikke mulighet til å bruke våpen.
Kjøretøyene er selvsagt alfa og omega i Battlefield, og utvalget her er sterkt.
Fellestrekket er at de aller fleste kjøretøyene rett og slett føles riktige, uansett om du ruller avgårde i en tung tanks, suser bortover i en lett jeep utstyrt med maskingevær, eller flyr helikopter.
De luftbaserte maskinene (helikopter og jetfly) er de vanskeligste å mestre, men ofte også de mest essensielle i en kamp.
Ethvert lag trenger gode piloter, det er det ingen tvil om.
I forbifarten nevner vi også at spillet fremdeles har en enkeltspillerdel, men denne er like unyttig som før.
Du kan bare spille på 16-spiller-utgavene av brettene, og de datastyrte motstanderne du kan spille mot er fortsatt håpløse.
En bedre mulighet til å trene seg opp hadde definitivt vært på plass.
Kravstort
Battlefield 2 kjører på en helt ny grafikkmotor, som ser meget bra ut.
Det er kanskje ikke helt på nivå med de ultradetaljerte brettene i Doom III eller Half Life 2, men få spill klarer å tegne svære, åpne landskap og massive bygninger som Battlefield 2 kan.
Alt dette har likevel sin pris, for spillet krever et monster av en PC til å kjøre glatt på høy oppløsning og med full detalj.
Det meste kan selvsagt justeres ned, men vi anbefaler likevel en oppgraderingsrunde for å få mest ut av moroa.
Verre er det med diverse feil som kryper frem noen ganger.
Spillet har krasjet og laget krøll litt for ofte til at det kun kan skyldes tilfeldigheter, og vi håper at DICE allerede er godt i gang med å programmere patcher.
Det er ingen tvil om at våre svenske venner har laget en fantastisk oppfølger til BF1942/Vietnam.
De nye, strategiske elementene endrer spillbarheten betraktelig og gjør det hele mye dypere enn tidligere.
Det er nødvendig å bruke hjernen i større grad, og samarbeid med lagkamerater er en nødvendighet.
Men viktigst av alt, det er like gøy, tilgjengelig og fascinerende som før.
Vi spiller og spiller og blir ikke lei, og det er jo tross alt det god spillbarhet handler om.
BF2 gir oss timer på timer med moro, og det blir bare bedre med tiden.
Derfor må vi selvsagt gi spillet vår varmeste anbefaling nesten uten forbehold.
Men mindre bugs og bedre variasjon i brettene hadde vært velkomment - vi håper det blir fikset på.
| 1
|
200502
|
Andersson KNM 1.0 kjøkkenmaskin
Den er skranglete, bråker og hopper på benken - men er et godt kjøp.
Denne kjøkkenmaskinen er billig.
DinSide har testet en rekke kjøkkenmaskiner i ulike prisklasser, og for de beste må du ut med mellom 5.000 og 6.000 kroner.
KNM koster 599.
Det er den mer enn verdt, for Andersson KNM
1.0 gir deg mye kjøkkenmaskin for pengene.
Slik testet vi
Innholdsfortegnelse:
Slik testet viDette er KNM 1.0I brukKonklusjon
Fordi bakebollen ikke rommer mer enn fire liter, holdt vi oss til enkle (og noen ganger halve) porsjoner denne gangen.
Rekker ikke vispen helt ut i kanten?
Slik stiller du inn kjøkkenmaskinen
Dette er KNM 1.0
Det begynte ikke bra.
Førsteinntrykket av kjøkkenmaskinen er rett og slett billig.
Selve skroget er i sort plast, og det virker det også som de ulike krokene er.
Ballongvispen og deigkroken er laget av noe veldig lett (og lettbøyelig?) metall, mens flatvispen er i plast og ser ut som den kommer til å knekke fortere enn en cocktailpinne.
Fordelen er at den er lett å håndtere og løfte ut og inn av skap.
Ulempen er at den fremstår som skranglete og ekstremt lite stødig.
KNM 1.0 har oppgitt effekt på 650 watt.
Det er dobbelt så mye som de populære KitchenAid-maskinene, men under halvparten av de kraftigste maskinene på markedet.
Den kommer med tre standardvisper som nevnt over, samt en fireliters blandebolle.
Det er ikke mulig å koble på annet ekstrautstyr, slik det er med de fleste andre merker.
Den har en knapp som må trykkes inn for å løfte opp hodet, og et hjul (med blinkende lys) styrer farten i seks trinn, samt en pulse-funksjon.
Få mest mulig ut av kjøkkenmaskinen din:
Se når du bør bruke hvilken visp
I bruk
Selve maskinen er intuitiv i bruk.
Det er tydelig merket hvordan man får festet bollen, åpnet for å heve og senke hodet, og kontrollerer farten.
Det første som slår oss når vi setter den på er at den bråker fælt.
Selv på de aller letteste jobbene, som for eksempel å piske eggehvite som ikke gir mye motstand, hviner den høyt, og det skjærer i ørene.
Enda verre er det når den får litt å bryne seg på.
Når deigene skal eltes sammen hopper den bortover benken.
Riktignok med museskritt, men vi vil ikke anbefale å gå fra den mens den jobber.
Bare se (og hør) her:
Det blir også snart tydelig at maskinen mangler en ganske vesentlig ting:
Sprutlokk.
Selv på det laveste hakket, ble melet spredt over halve kjøkkenbenken (og testeren) ved et par anledninger.
Når det er sagt, disse er sjelden helt effektive, men de gjør vaskearbeidet i etterkant langt enklere.
Det er ikke mulig å stille inn vispen, men i motsetning til de aller fleste andre maskiner nådde den stort sett helt ut i kantene, og vi måtte ikke frem med slikkepotten for å hjelpe til slik at alt ble blandet, slik vi ofte irriterer oss over når vi tester kjøkkenmaskiner.
Vi savnet også et bedre grep på bakebollen, som kunne være ganske vanskelig å vri løs etter de hardeste jobbene.
NB!
Ingen av delene kan vaskes i maskin, heller ikke vispene.
Dette fordi materialene ikke tåler oppvaskmiddel.
Konklusjon
KNM
1.0 er kanskje like billig som den ser ut.
Men ikke la det skremme deg:
Her får du mye kjøkkenmaskin for pengene!
Den er også langt bedre enn det som tidligere var markedets billigste maskin, Its kitchen, som koster cirka 1.200 kroner.
Nei, du kan ikke elte brøddeig til fire store brød samtidig, men tilpasser du deigen til maskinens størrelse gjør den en helt fabelaktig jobb.
Så får det bare være at du må elte bolledeigen i to omganger, og at den bråker litt.
Du får rett og slett mye maskin for pengene.
Mer enn nok til at vi gir den terningkast fem.
Andersson KNM 1.0
| 1
|
200503
|
Test:Land Rover Discovery Sport
Dette er SUV-en for deg som vil skille deg fra resten av røkla.
Det er sjeldent du hører beskrivelsene barsk, slitesterk, premium og elegant blir brukt om en og samme bil, men det er faktisk tilfelle med Land Rovers nye Discovery Sport.
Den må ikke forveksles med storebror Discovery, for dette er etterfølgeren til Freelander.
Men ettersom de tidlige utgavene av modellen er kjent som biler du virkelig bør styre unna, har Land Rover like godt gitt den nye generasjonen nytt navn.
Fastere i fisken
Det har også sammenheng med at Land Rover nå skal rendyrke tre modellserier.
Defender, som vi tidligere har vist det nye konseptet av, Discovery og Range Rover.
For virkelig å ta innersvingen på konkurrenter som Audi Q5, BMW X3 og Volvo XC60, har Land Rover gjort en grundig jobb med utviklingen av nykommeren.
Mye av bilen består av aluminium for å spare vekt.
Chassiset er også stivet solid av.
Plattformen deler den med Range Rover Evoque, men akselavstanden er økt til 274 cm.
Det gjør at Discovery Sport er blitt ordentlig komfortabel og mye fastere i fisken enn forgjengeren.
Designet er rett og slett grisetøft!
Den skiller seg tydelig ut fra rekken av biler som stadig blir likere.
Land Roveren har fått egenart og er både barsk og elegant.
Bilen er kortere enn sine nevnte konkurrenter.
Likevel har de klart å lure inn to ekstra seter bakerst.
De kaller det en "5+2-løsning", noe som er forståelig straks du krøket deg på plass.
For selv om baksetene kan justeres, er det virkelig for trangt der for voksne over 160 cm.
Det går for en kort svipptur, men det er mer tilpasset barn.
Knotete setevarme-løsning
Interiøret ellers har også fått en real makeover, slik at det er blitt både penere, mer funksjonelt, moderne og lekkert.
Vi stusser over hvorfor vi må taste først på en knapp for å få opp setevarme på infoskjermen, for så å betjene den videre derfra.
Videre har også forsetene litt snau lengde på sitteputen og sidestøtten kunne vært bedre.
Følelsen er som om vi sitter oppe på setet i stedet for nede i det, om du skjønner.
Ellers er det lite å sette fingeren på.
Moderne sikkerhetsinnretninger og mobile kompatible løsninger er selvsagt tilgjengelig.
Spennende firehjulsdrift
Testbilene er påsatt ekstra grove piggdekk for å mestre de krevende forholdene gjennom testløypa på Island.
Selv om Discovery Sport har et enklere firehjulstrekksystem (verdens mest utbredte - Haldex-kobling) enn andre Land Rover-modeller, kommer vi fram uten problemer.
Det originale Haldex-systemet er dessuten bygget om i etterkant av Land Rover.
«Terrain Response System» kalles løsningen som også her kan deles inn i ulike kjøreprogram - normal, gress/grus/snø, leire, sand og Eco.
Noe for et hvert underlag, med andre ord.
Ikke sånt du finner i Norges billigste firehjulstrekkere.
Er du ekstra kresen, kan du få oppgradert bilen med et noe mer avansert firehjulstrekk-system (Active Driveline), der to clutcher hjelper til så 100 prosent av kreftene kan flyttes til for- eller bakhjul.
Med 21,2 cm bakkeklaring evner firehjulstrekkeren å forsere 60 cm dypt vann uten vansker.
Den kan forresten også trekke 2,2 tonn om du velger bilen med automatkassen som har hele ni trinn.
Nye motorer på vei
På motorsiden er alternativene en 2-liters turbobensin-motor på 240 hestekrefter eller en 2,2-liters dieselmotor på 150- eller 190 hestekrefter.
Den lille dieselmotoren ventes å bli bestselger av de 600 bilene importøren venter å selge i år.
Bensinmotoren er passe fyrrig i bilen, dieselmotoren (vi kjørte kun den store) noe mer normal.
Dreiemomentet er bra, men forbruket og utslippet kunne vært bedre.
Det blir det nok når bilen senere sikkert får den nye dieselmotoren som først kommer i Jaguar XE.
Dette koster moroa
Startprisen er 519.950 kroner for innstegsmodellen med manuell girkasse og liten dieselmotor.
Det er dyrere enn Audi, men billigere enn BMW og Volvo.
For å sikre åndrehåndsverdien best mulig, burde du også legge til 5+2-løsningen.
Det koster 29.900 kroner ekstra.
Importøren regner med at flesteparten vil ha automatgir og utstyrsnivå SE (går fra S, SE, HSE til HSE Luxury).
Da koster bilen straks 596 900 kroner pluss ekstrasetene.
Skal du ellers ha xenonlys med LED (12.000 kr), skinnseter (18.300 kr), panoramatak (12.200 kr), mørke vinduer bak (4100 kr) og hengerfeste (til rimelige 7200 kr), så blir det fort dyrt.
Da nærmer du deg kjapt 650.000 kroner.
PS.
Adaptive cruise control er merkelig nok ikke tilgjengelig.
Det kommer sannsynlig først neste år.
Så hvorfor skal du velge Land Rover om den ikke er billigere enn konkurrentene?
Land Rovers egne ansatte har så stor tro på produktet at de mener den er verdt mer.
Det er gjort grundig jobb og lagt ned store ressurser i utvikling, den skiller seg godt fra rekken av konkurrenter og er dessuten barsk og sjarmerende.
Vi ser virkelig fram til å prøve den mot konkurrenter i Norge!
Reiseomkostningene til denne reportasjen er dekket av importøren.
Les mer her
| 1
|
200504
|
Rallisport Challenge 2
Svenske DICE følger opp et av de beste bilspillene på XBox med en ny utgave som er et stort skritt fremover.
Med unntak av et par små mangler, er dette nesten et perfekt bilspill.
Det første Rallisport Challenge-spillet ble sluppet samtidig med XBox, og fungerte som en nydelig grafikkdemonstrasjon av XBoxens kapasitet, samtidig som det var et meget kompetent rallyspill.
Ikke minst takket være en svært underholdende flerspillermodus som forlenget spillets levetid betraktelig.
LES OGSÅ:
Vi fikk vårt første møte med oppfølgeren i fjor høst, og innså at dette spillet kommer til å bli noe helt eksepsjonelt.
Og nå som vi har sittet med det ferdige produktet i noen uker, skjønner vi at DICE har for det meste levd opp til forventningene.
Fart og gjørme
Spillets fokus ligger et sted mellom ren arkadekjøring og mer realistisk simulering.
Det er fremdeles svært enkelt å sette seg inn i bilenes kjøreegenskaper og det krever ikke mye erfaring til før du får kontroll over de fleste kjøretøyene i spillet.
Samtidig er håndteringen av bilene mer realistisk fremstilt enn i det første spillet, og du får også muligheter til å justere bilenes detaljer, som dekktype, fjæring og så videre.
Rallisport 2 har ikke lisensierte baner eller førere, så designerne har tatt seg store friheter når det gjelder løpene og lokasjonene.
Resultatet er flotte ruter langs snødekte landsbyer i Sverige, isbelagt ødemark i Canada, australske ørkenlandskap og engelske skoger.
Det finnes flere banevarianter du kan velge mellom, avhengig av hvilken modus du spiller i:
Fra vanlig tidsbasert rallykjøring, gjennom circuit-baner mot flere motstandere, til Hillclimb, med tøff oppoverbakkekjøring.
Det er alt i alt rundt 90 baner med i spillet, selv om mange av disse er bare små variasjoner av samme rute.
Likevel, mulighetene er store.
Variasjonen ivaretas også ved at banene ikke er knyttet til forskjellig værtype, så du vil oppleve forskjellige forhold på hver av banene.
Hoveddelen av spillet består av en karrieremodus, som du må gjennom for å låse opp diverse biler og baner.
Det er fire separate vanskelighetsgrader, og de to første (Amateur og Pro) er overraskende lite krevende.
Nivået på motstanderne gjør et uproporsjonelt stort hopp i det du begynner på det tredje nivået, og da begynner det å bli tøft.
Antallet på tilgjengelige biler er rundt 40, alle lisensierte.
Kjørefølelsen varierer naturligvis fra bil til bil, men fellestrekket er at samtlige føles godt og naturlig.
Kjørefølelsen i Rallisport 2 er rett og slett glimrende, som sagt er det lett å sette seg inn i bilene men for å mestre dem, kreves det trening.
Knust frontrute
En av de aller kuleste nyhetene er full skademodellering på bilene.
Du kan ødelegge og knuse ruter, spoilere, dører og mye mer.
Hver av disse delene har egen fysikk, slik at en ødelagt dør henger realistisk fra hengslene.
Bilene blir også tilsmusset av gjørme og snø, og resultatet er at de lekre, skinnende maskinene du starter i ser ut som utbrente vrak når du er ferdig med løpet
med mindre du er ekstremt dyktig til å unngå krasj.
Det som er dumt er at skadene påvirker ikke bilenes kjøreegenskaper i noe særlig grad, som igjen reduserer virkelighetsfølelsen.
Etter at du er ferdig med karrieremodusen av spillet, er det bare å kaste seg ut i Live-universet.
Rallisport Challenge 2 har naturligvis full Live-støtte, og du kan spille mot opptil 16 spillere.
Så mange deltakere sliter riktignok på XBoxen, så de andre bilene blir redusert til wireframe-modeller.
Vil du spille med full detalj, er det kun plass til fire spillere samtidig.
Online-opplevelsen er uansett underholdende, flott gjennomført og spennende.
Nok et stort pluss for Live-tjenesten.
Den grafiske siden av spillet er noe av det aller flotteste vi har sett på XBox noensinne.
Banene er fantastisk detaljerte, med delikate refleksjoner på asfalten, virkelighetstro vegetasjon langs banene, realistiske væreffekter og flotte bygninger.
Selve bilene har tilnærmet fotorealistisk detaljnivå.
Det som er veldig stilig er at ting som er plassert i veikanten, som skilt eller busker, kan kjøres over og veltes.
Bilen din stopper ikke lenger opp bare fordi du har kjørt på en liten stolpe.
Konklusjon
Det er alt i alt få ting som er feil med dette spillet.
Vi klager litt på det monotone soundtracket, og vi kunne ønske skademodellen hadde mer innvirkning på kjøreegenskapene.
Men totalt sett er dette spillet utrolig bra gjennomført
her er det plass til involverende enkeltspillermodus, flott online-støtte, utrolig grafikk, masse baner og biler og intuitivt grensesnitt.
Rallisport Challenge 2 er fort blitt vår nye bilspillfavoritt på XBox, og timingen er perfekt:
Vi har akkurat begynt å gå litt lei av Project Gotham Racing 2.
Bilspill er det mange av, men skal du kjøpe ett denne sommeren, er Rallisport 2 det sikreste kortet.
| 1
|
200509
|
OCZ Octane
OCZ er mest kjent for SSD med SandForce, her er Indilinx.
Nøkkelkomponenten i SSD-enheter er kontrolleren, det er den som i hovedsak skiller enhetene fra hverandre.
Grunnen til dette er at man ikke kan skrive til og slette hver enkelt minnecelle.
Man må skrive til en 'page' på 4 - 8 KB, men sletting kan bare gjøres i blokker på 512 - 2048 KB.
Derfor blir det mye intern flytting av data for å skape ledige blokker for sletting som det så kan skrives til.
Hvordan kontrolleren håndterer dette er avgjørende både for ytelsen og levetiden til SSD-en, fordi hver typiske MLC flashminnecelle kan bare skrives til og slettes rundt 5000 ganger.
SandForce kontrolleren som brukes i de fleste av de raskeste SSD-ene komprimerer dessuten data før skriving, slik at det faktisk skrives mindre data.
Dermed økes både hastigheten og levetiden.
For de aller fleste bruksområder er komprimering en utmerket løsning, men når det skal håndteres ikke-komprimerbare data synker ytelsen.
OCZ har vært storbrukere av SandForce-kontrollere og etablert seg godt med SSD-enheter basert på disse.
Men "alle" andre produsenter bruker også SandForce, så konkurransen er skjerpet.
OCZ kjøpte derfor firmaet Indilinx i mars 2011, en produsent av flashminnerelaterte løsninger.
Octane-serien fra OCZ er basert på en kontroller fra Indilinx.
OCZ Octane 256 GB
Vårt testeksemplar ble levert uten noe ekstra, ikke som oppgraderingssett med brakett og kabler.
SSD-en støtter SATA III (6 Gb/sekund), bruker MLC-flash og støtter Trim.
Den leveres i flere kapasiteter, 128, 256 og 512 GB og prisene er blant de aller laveste i sine kategorier.
Ytelse
Vi kjørte våre standard ytelsestester og fikk følgende resultater:
Konklusjon
OCZ Octane er ikke like rask på skriving som de raskeste SandForce-baserte SSD-ene, men leseytelsen er i samme klasse.
I vanlig bruk er ikke forskjellen dramatisk, fordi ytelsen uansett er så god at forskjellen mellom "uhyre rask" og "sinnsykt rask" er så liten i seg selv.
Prisforskjellen er derimot svært vesentlig, sammenlignet med Intel ligger den i skrivende stund 1300 - 1400 kroner lavere.
| 1
|
200512
|
HP Photomart 3210
Med en prislapp på nærmere 3.000 kroner er dette testens dyreste.
Men så har den også et funksjonsutvalg utenom det vanlige.
HP
Photosmart 3210 er en relativt stor skriver, men med myke linjer.
LES OGSÅ:
I tillegg til å fungere som skanner, kopimaskin og skriver, har den en rekke tilleggsfunksjoner:
Skanning av dias (4 stk) og negativer (6 stk) Kan settes direkte i kablet nettverk (Ethernet) Direkteutskrift fra kamera 2,5" skjerm for bilde- og videovisning(!) Minnekortleser for alle aktuelle korttyper Papirsensor Egen skuff for 10 x 15 fotoark Bluetooth-støtte ved hjelp av adapter (ekstrautstyr)
Se flere tekniske data
Den har et leddet og tungt lokk, med buet front.
Legger vi til at den også skanner det som ikke ligger helt ned på skanneflaten, forstår vi at den egner seg spesielt godt til å kopiere/skanne fra bøker.
Her er det ingen som kan måle seg med Photosmart 3210.
Brukervennlig
Knappene er lett å forstå, og menyer, ledetekster etc kommer på norsk.
Legger vi til at skriveren gjenkjenner papiret automatisk, og velger automatisk de mest hensiktsmessige innstillingene, forstår vi at dette dreier seg om en meget brukervennlig skriver.
Installasjonen i Windows var imidlertid en svært omfattende prosess - hele 1,1 GB harddiskplass ble beslaglagt, og man skulle derfor tro at den inneholdt en haug med programmer og løsninger.
Det gjorde den ikke.
Her er det HP
Image Zone som tar seg av det meste (utenom tekstgjenkjenning, her brukes programmet i.r.i.s).
Det er riktig nok et funksjonsrikt program med mange artige funksjoner, men 1,1 GB da gitt...
Kvalitet og hastighet
Dette er den eneste skriveren i denne testen som er utstyrt med 6 blekktanker, altså lys magenta og lys cyan i tilligg til sort, gul, magenta og cyan.
Det sørger for meget god utskriftskvalitet av fotografier.
HP har dessuten laget et finurlig system som gjør at svært lite blekk går til spille under det automatiske vedlikelholdet av blekkdysene, ved at blekket føres tilbake i blekkassettene.
Skanne- og kopikvaliteten er også helt i toppklasse.
Skal vi pirke litt, måtte det være på at detaljer i de aller lyseste partiene ikke ble registrert like bra som på Canon MP500.
Fargegjengivelsen var derimot særdeles bra, det var vanskelig å skille fotokopiene fra originalene.
Hastighetsmessig er den ingen sinke på noe felt.
Den er ikke raskest på noen av målingene våre, men snitthastigheten er det kun Canon som slår i denne sammenligningen.
Konklusjon
Denne skriveren holder mål i nær sagt alle bauger og kanter, men det bør man også kunne forvente når prislappen ligger tett opp under 3.000 kroner.
Vi har imidlertid funnet den til rundt 2.500 kroner i enkelte butikker, så her bør du absolutt undersøke litt før du eventuelt slår til.
Tilbake til testforsiden
| 1
|
200515
|
Nec ND-3500A
Nec var tidlig ute med Dual Layer og 16x brenning med modellen ND-3500A, den er også en av de rimeligste.
Vi har testet.
Nec har vært tidlig ute med støtte for flere formater, modellene har hatt høy ytelse om enn ikke helt i topp på alle områder, og de har vært blant de rimeligste.
LES OGSÅ:
Den siste modellen har spesifikasjoner i toppklasse, men det er den ikke alene om.
I likhet med alle andre brennere er den hemmet av mangelen på plater som faktisk lar seg skrive i de hastighetene som er spesifisert.
Derfor er testing av brennere i skrivende stund mer en studie i hvordan de håndterer tilgjengelige plater.
Installasjon
Det var ingen problemer med installasjonen, som forventet.
Brenneren har vært på markedet en stund, og barnesykdommer bør være et tilbakelagt stadium.
Vi mottok brenneren i bulk-utgave, dvs. uten programvare.
Den leveres også som "full pakke" eller Retail som det heter på nynorsk, da med programpakken Nero 6 som dekker det meste.
(Programvare-karakteren er basert på at retailversjonen leveres med Nero).
ND-3500A leveres dessuten i tre utgaver, med front i den tradisjonelle beige, sort eller sølv.
Designmessig er fronten helt nøytral.
Det er ikke mulig å se at det er en Nec-brenner før du er 10 cm unna.
Ytelse
Det var ikke mulig å lokke høyere ytelse enn 8x på DVD+R plater, selv Verbatim 12x (som i virkeligheten er de samme som 8x) ble ikke anerkjent som kapable til mer enn 8x.
Derfor ble brennetiden 5:57 på 2 GB og hele 9:16 på 4 GB, noe som er helt på bunn.
Også DVD+RW var et halvt minutt dårligere enn hos forgjengeren ND-2500, med 7:02 mot 6:32.
På Verbatim 8x sertifiserte DVD-R var det derimot en helt annen dans.
Her utklasset den totalt sett alle andre med klar margin!
4 GB brant den på 6:24, som er 22 sekunder raskere enn den tidligere vinneren fra TDK.
2 GB brant den på 4:09, som er 6 sekunder raskere enn Plextor PX712A.
Også DualLayer DVD+R på verbatim 2,4x ble brent med 4x, og klokket inn på 26:21.
Det er en svært resepktabel tid, TDK klarte den øvelsen usle 3 sekunder raskere.
Håndtering av CD var grei, men noen toppytelse var det ikke snakk om.
3:05 tok det å brenne våre testfiler, det er 25 sekunder lenger enn vinneren Samsung TS-H552.
Rippping av CD kom i mål på 3:18, som er 47 sekunder lenger enn vinneren fra Plextor.
Konklusjon
Nec leverer en rimelig og solid brenner, med topp ytelse på DVD-R.
DVD+R i alle varianter håndterer den langt tregere, bortsett fra brenning av DualLayer som fungerte helt utmerket.
CD-håndteringen er kurant.
Når flere utgaver av 16x plater kommer på markedet i løpet av relativt nær framtid, vil vi kjøre en ny sammenligningstest av alle DVD-brennerne som er spesifisert til 16x.
| 1
|
200516
|
Ytelse og konklusjon
Vi lar oss imponere av knallgod batterilevetid, og varm blir den jo aldri...
Den forrige 13,3-tommeren vi testet var Satellite U400 fra Toshiba, som jo fikk nokså gode skussmål fra oss.
LES OGSÅ:
Likevel hadde vi også litt å sette fingeren på der - blant annet varmeutvikling, mangelen på gigabit LAN og at vi kunne ønsket oss litt mer ut av batteriet.
Så når Lenovos ThinkPad SL300 gjør sitt inntog på markedet til en tusenlapp mer blir jo spørsmålet om det er verd prisforskjellen.
Ser vi først kjapt på spesifikasjonene har altså SL300 Centrino 2-brikkesettet, men mangler "riktig" prosessor for å kvalifisere som en Centrino 2-maskin.
I forhold til U400 har den derfor litt heftigere integrert grafikk (men spillere vil nok fremdeles ha en bærbar med dedikert grafikkløsning), mens U400 på sin side har en litt kjappere prosessor og veier en hekto mindre.
I tillegg har vi sett på forskjellen fra ThinkPad X300.
Javisst er det urettferdig ettersom X300 tross alt veier 700 gram mindre enn SL300, men så får du selv avgjøre om denne ville være verd nærmere tredobbel pris.
Så la oss se på ytelsen:
PCMark05:
Høyere poengsum er bedre
SL300 gjør det best i så å si alle disipliner.
Merk også at grafen lyver litt ettersom X300 scoret over 14000 poeng på HDD (den har SSD), og dette preger i stor grad totalsummen.
Tid i sekunder, lavere er bedre Også her ligger SL300 hakket foran, men 13N-modellen av Satellite U400 ville nok gjort det hakket bedre enn denne her på grunn av en raskere prosessor.
Høyere poengsum er bedre
ThinkPad er ikke noen racer-PC, men til all vanlig bruk - som blant annet medieavspilling, kontorprogrammer, surfing, vanlig bilde- og videobehandling - duger den fint.
Men merk også at selv om Intels nyeste integrerte grafikkløsning GMA X4500 har en markant fordel i forhold til forrige generasjon, er det fremdeles best å velge en modell med et dedikert grafikkort dersom du har tenkt å bruke den mye til spill.
Så er du ute etter en billig bærbar for spilling finnes det langt bedre kandidater.
Levetid i minutter, konstant på
Batteriet imponerte oss.
Med våre vante rutiner holdt SL300 ut i seks timer - et resultat vi ikke har vært i nærheten av på noen år dersom vi ser bort fra modeller som er spesielt optimalisert for lang batterilevetid (ULV-prosessorer osv).
Ikke engang X300 (i det minste den versjonen med optisk drev) klarte helt å nå opp til dette.
Støy og varme
TouchPad SL300 er ikke spesielt støyende.
Selv under tung belastning kjører vifta jevnt og gjør ikke så mye ut av seg, men når maskinen først er blitt varm går også vifta mer eller mindre kontinuerlig - selv når den ikke jobber med noe spesielt.
I et kontorlandskap får du i det hele tatt problemer med å høre om PC-en er slått på eller ikke, men er du i helt rolige omgivelser merker du at den heller ikke er av de aller mest stillegående.
Den har dog ingen spesielt sjenerende ulyder.
Det som er bra med at vifta jobber litt er at maskinen holder seg kjølig - det må faktisk være en av de minst varme bærbare vi har vært borti.
Hotspots er ikke-eksisterende, og selv etter hard jobbing er det null problem å ha denne på fanget.
Konklusjon
Terskelen for å gi toppkarakter til en bærbar datamaskin er nokså høy - faktisk har undertegnede aldri tidligere gitt dette til en laptop.
Så når denne journalisten for første gang "triller" en sekser til et slikt produkt er det ikke uten en rekke gode grunner, og fordi vi samtidig mangler direkte dårlige egenskaper å trekke ned på.
Lenovo ThinkPad SL300 er nemlig en bærbar med en kvalitet godt over normalen for sin prisklasse - med grei ytelse, en glimrende skjerm, imponerende batterilevetid og god kjøling.
I tillegg er den godt utstyrt med tanke på nettverk, de fleste kontakter og tilkoblinger er på plass - samt greit lagt opp, tastaturet er behagelig og at den har trådløst bredbånd med fri bruk i tre måneder inkludert gjør jo også sitt.
Så får det heller være at vifta kunne vært en tanke mer stillegående, at maskinen kan virke en smule tykk og tung med sine 2,2 kilo, at Fn-tasten er feilplassert (det er vår kjepphest) og at vi ikke er spesielt imponert over hvor "ripebestandig" det blanke lokket er - etter et par dager i sekken bærer den nemlig preg av å ikke ha et eget futteral.
For alt i alt er det snakk om detaljer som ikke trenger bety en døyt for akkurat deg, og uansett mener vi at ThinkPad SL300 er et glimrende alternativ dersom du er ute etter en liten, småtøff og ikke alt for dyr bærbar.
| 1
|
200517
|
Test:Seagate hybrid SSD/Harddisk
Vi har testet Seagates nye løsning.
I mai lanserte Seagate en ny disk i Momentus-serien, i 2,5-tommers format og med 7200 omdreininger, i forskjellige kapasiteter.
Det interessante med denne serien disker var imidlertid at de hadde innebygd 4 GB SSD, som fikk overført de mest brukte dataene av en egen kontroller på disken.
Dermed vil data som leses ofte bli lest fra SSD, noe som er mye raskere enn fra en roterende disk.
Dessuten er aksesstiden enormt mye kortere, noe som er vel så viktig med lesing av mange små filer.
Et slags hurtigminne?
SSD-delen fungerer på en måte som et slags hurtigminne, noe vi beskrev slik i vår forhåndsomtale av disken:
I alle harddisker sitter det et hurtigminne.
Dette fungerer som buffer mellom systemet og skriving/lesing, slik at systemet ofte oppfatter disken som raskere enn den egentlig er.
Data mellomlagres her slik at skrivingen kan gjøres etter hvert som mekanismen får gjort jobben.
Data lese inn og beholdes også i bufferminnet, også under lesing, her bruker disken styrelogikk som sørger for at det er stor sjanse for at de neste dataene det spørres etter allerede har blitt lastet inn i hurtigminnet.
Derfor virker disken raskere så lenge det ikke er snakk om mer data enn det er plass til i hurtigminnet.
I tillegg har operativsystemet lignende håndtering av disk-data i sitt eget minne.
Men dette fungerer bare så lenge maskinen står på, når du slår av glemmer disken alt.
Neste gang du slår på starter logikken på nytt igjen, og ingen "erfaringer" fra tidligere bruk er tilgjengelig.
Seagate [har] utviklet buffer/mellomlagringsteknikken - de kaller det Adaptive Memory Technology - slik at disken både husker mer og dessuten husker til neste gang.
Momentus XT vil lagre filer som leses ofte i SSD-delen, mens større datafiler alltid vil lagres på den ordinære disken.
Hvilke filer som legges hvor blir hele tiden vurdert ut fra den aktuelle bruken og endringer vil skje hvis bruksprofilen endres.
Det smarte er at dette vil fungere uansett operativsystem, alt skjer i selve disken.
På testbenken
For å teste dette i praksis her vi kjørt PCMark Vantage flere ganger etter hverandre i to omganger:
Først to kjøringer, så tre kjøringer.
Mellom omgangene brukte vi maskinen til en del andre ting.
Det var påtagelig forskjell mellom første og annen gang vi kjørte testen, men senere kjøringer viste svært små forskjeller.
Det indikerer at konseptet faktisk fungerer.
Vi har også sammenlignet med de forrige testene vi gjorde, av SSD som systemdisk sammenlignet med en 10 000 omdreiningers Raptor.
Forskjellen mellom Seagate sin hybriddisk og en SSD er enorm, det er det ingen tvil om.
Skal du virkelig øke hastigheten og responsen hos PC-en din er det SSD som gjelder.
Men sammenligner vi med en enda raskere roterende harddisk så kommer hybriddisken fra Seagate faktisk bedre ut hele tiden, og spesielt på disk-testen.
En gang under oppstart fikk vi meldingen under, men dette kan skje med vanlige disker også, fra tid til annen.
Etter automatisk reparasjon fungerte alt som vanlig.
Konklusjon
En normal harddisk med en SSD som intelligent hurtigminne kan ikke konkurrere med rene SSD-løsninger.
Men den er absolutt konkurransedyktig når man sammenligner den med andre harddisker.
Spesielt i bærbare, hvor du ikke har mulighet til å bruke 3,5-tommers Raptor-disker, så er Seagate Momentus XT et svært interessant alternativ.
Spesielt siden den kommer med høy kapasitet, ikke blir spesielt varm og heller ikke støyer.
Den ble aldri mer enn håndvarm og var knapt hørbar på 20cm avstand.
Disken kommer også i 250GB (795 kroner) og 320GB (875 kroner) utgaver til litt lavere priser, men vi skjønner egentlig ikke vitsen med å halvere kapasiteten og spare en fjerdedel av prisen...
| 1
|
200518
|
iRiver H320
Er du villig til å betale litt ekstra, kan du få det råeste som er å oppdrive blant MP3-spillere i dag.
Men det er på tide iRiver gjør noe med brukervennligheten.
Les hva vi synes om H320!
iRivers MP3-spillere er kjent for å være fulle av funksjoner, men også dyrere enn de fleste andre alternativer.
Deres toppmodell, H320, følger også den samme strategien, og er kanskje den mest avanserte musikkspilleren på markedet for tiden.
Den er også noe stor og tung, selv om vi har sett mindre lommevennlige spillere.
Vi synes også den sorte spilleren er stilig og attraktiv, men det er selvsagt en smakssak.
Den føles i alle fall dyr og solid, her er det ingen billige plastløsninger.
Kan det meste
H320 er en av de stadig flere harddiskbaserte spillere som i tillegg til å spille musikk også kan vise bilder.
Derfor har den en svært fin og stor LCD-fargeskjerm, med pene og fargerike menyer.
Den har også massevis av andre funksjoner FM-radio, lydopptak både via intern og ekstern mikrofon, opptak fra eksterne lydkilder direkte til MP3 og driverløs installasjon.
Det at du ikke behøver å legge inn eget programvare er en hyggelig fordel som virker til å bli mer og mer uvanlig.
Det eneste du trenger å gjøre er å koble spilleren til USB-porten og legge inn musikken og eventuelle bilder direkte til disken.
Spilleren dukker opp som en egen bokstav i Windows Explorer og overføringen skjer raskt og uproblematisk.
Filene på spilleren blir organisert akkurat slikt du har lagt dem inn.
Du kan selvsagt legge inn alle typer andre filer også, og bruke H320 som en bærbar lagringsenhet, og spilleren kan også vise tekstfiler.
H320 lar deg avspille både MP3, WMA og ASF-filer, og ikke minst er det fremdeles en av de få spillerne som støtter Ogg Vorbis-formatet.
Brukervennlighet
De tidligere iRiver-spillerne vi har testet slet med noe rotete kontrollsystem.
Vi var derfor nysgjerrige på om dette er blitt noe forbedret siden sist, men dessverre er svaret nei.
Det er vanskelig å bli vant til de mange måtene knappene på spilleren brukes på for eksempel, hvis du trykker på den store, blå Navi-knappen en gang, tar den deg til oversikten over sangene, men hvis du holder den inne, kommer du til hovedmenyen.
Hvis du vil bytte avspillingsmodus, må du holde inne opptaksknappen i noen sekunder.
Alt dette blir man vant til etter hvert, men brukervennligheten er likevel langt unna de nybegynnervennlige iPod-menyene, for eksempel.
Innholdet på skjermene kan også virke litt overveldende, men det synes vi bare er positivt.
Spilleren viser for eksempel all tenkelig informasjon om sangene når du spiller dem av, og vi synes det er praktisk.
Når du holder inne opptaksknappen bytter du altså mellom musikkavspilling, radio, opptak, tekstvisning og bildevisning.
Vi er ganske spent på bildefunksjonen.
Når du går inn i bildemodus, får du opp en enkel oversikt over alle bildefilene som ligger på disken, og H320 støtter både JPG og BMP.
Deretter er det bare å velge ønsket fil, og vente noen sekunder mens bildet skaleres ned og forberedes til visning.
Dessverre er det ingen muligheter for å lage slideshow-visning av bildene eller tilkobling til TV.
Det eneste du kan gjøre er å titte på bilder.
Med andre ord er funksjonene for bildefremvisning både ganske trege og begrensede, men det er uansett morsomt at de finnes.
Super lyd
Som musikkspiller er H320 derimot tilnærmet perfekt.
Som sagt støtter den mange forskjellige filformater, men viktigst av alt er lyden vanvittig bra her.
Du har gode muligheter for å justere både bass og diskant separat, og i tillegg kan du gå inn på en egen SRS-meny der du finner ytterligere justeringsmuligheter.
Og H320 spiller veldig høyt og tydelig, vi koser oss med kraftig bass og klart lydbilde.
Ikke minst er de medfølgende Sennheiser-øreproppene veldig gode, også et uvanlig trekk.
De fleste hodetelefonene som følger med MP3-spillere har jo elendig lyd.
Funksjonene som FM-radio og opptak fungerer stor sett som forventet, og er hyggelige ekstramuligheter som øker spillerens verdi.
H320 er en super musikkmaskin, og i våre øyne den aller beste MP3-spilleren som finnes i dag.
Det er bare synd at brukervennligheten fremdeles er uoversiktlig, og at bildevisningsfunksjonene er såpass grunnleggende.
Men til tross for dette er dette en svært komplett og god spiller som bør tilfredsstille de fleste som er ute etter funksjonalitet.
Herligheten koster penger, men vi mener det er verdt det.
| 1
|
200519
|
Windows Live Mesh
Live Mesh sørger for å oppdatere mapper på flere datamaskiner - via Internett.
Vi har testet.
Ja, for i sin enkleste form er det nettopp det Live Mesh gjør.
Hver gang jeg lagrer eller redigerer en fil på hjemme-PCen min, så oppdateres en replika av filen på de andre PCene mine automatisk.
Dermed er det bare å glemme servertilgang, minneplugger og store dokumenter på epost.
Alt er tilgjengelig på samme sted, på alle PCene du bruker.
Alt jeg trenger å gjøre er å høyreklikke på mappene jeg ønsker skal synkroniseres, og velge Add folder to Live Mesh.
Resten går av seg selv.
Mange bruksområder
Laster jeg ned en videofil fra nettet på jobben, er den tilgjengelig på hjemme-PCen min når jeg kommer hjem.
Praktisk?
I særdeleshet, vil vi påstå.
Er du kreativ, kan du for eksempel dele mappen "Favoritter" i Live Mesh.
Legger jeg til en nettside på favorittlisten min når jeg er på jobben, blir den tilgjengelig på de to andre PCene mine neste gang jeg kjører Internet Explorer på disse.
Eller jeg kan dele "Skriverbord"-mappen, og få nøyaktig det samme innholdet på skrivebordet på alle tre PCer, for eksempel.
Men det stopper ikke der.
Mappene jeg deler via Live Mesh kan også gjøres tilgjengelig for andre brukere, og jeg kan bestemme om deltakerne bare skal ha mulighet til å lese (informasjon), lese og skrive (prosjektarbeid), eller rett og slett bare kunne legge inn nye filer i mappen (forslagskasse, for eksempel).
Da er det også kjekt at det føres logg over alle endringer som foretas.
Denne dukker opp automatisk når jeg åpner en blå Live Mesh-mappe, til høyre for mappevinduet:
Også tilgjengelig på nett
I tillegg til å synkronisere filer og mapper på PCene, lagres det også en kopi på nettet.
Disse kan du få tilgang til fra hvilken som helst maskin, via en såkalt "Live Desktop".
Grensesnittet er nesten som Windows Vista, og dersom PCen har installert Silverlight kan bilder, musikk og video spilles av direkte:
Ikke helt ferdig
Windows Live Mesh har også innebygd fjernstyringsmodul.
Du skal altså kunne fjernstyre PCene som er en del av Meshen din, via nettleseren.
Dette har vi ikke fått til å fungere på noen av maskinene vi har testet Live Mesh på.
Operativsystemet på disse maskinene har enten vært Windows 7 beta eller Windows Vista.
Det loves også full Mac-funksjonalitet, og på sikt skal du også kunne synkronisere mapper på mobilen din.
Men det er fortsatt en vei å gå før dette er på plass.
Tilgjengelig nå
Windows Live Mesh er en del av Microsofts Live-satsning, men foreløpig er tjenesten på betastadiet.
Løsningen er gratis, men krever at du har en Windows Live-konto (Hotmail, Messenger eller andre MS-tjenester).
I skrivende stund er det en øvre grense hvor mye data som kan deles i meshen, og den er på 5 GB.
Du finner mer informasjon og kan laste ned Live Mesh fra denne siden (krever XP, Vista eller Win7beta).
En annen tjeneste, Dropbox, har lignende funksjonalitet, men fungerer også på Mac.
Her er imidlertid grensen 2 GB.
Dropbox kan du lese mer om her.
| 1
|
200523
|
TEST:Honda CR-Z - folkesportsbilen
CR-Z skal være en "uskyldig" sportsbil.
Selvsagt er den ingen av delene, men vi falt likevel for sjarmen.
Oppdatering:
Etter at denne testen ble publisert første gang, fikk Honda CR-Z et meget godt resultat i kollisjonstestene til EuroNCAP.
Den slo til og med selveste VW Golf...
Les om det her.
Mellom 1983 og 1991 produserte Honda en folkelig, snerten og kvikk liten kupé som het CR-X.
Den gjorde sitt til at Honda fikk et dynamisk og ungdommelig image, på siden av de etablerte GTI-miljøene.
Mange år er gått siden den gang og det er ikke fritt for at synet av konseptet Small Hybrid Sports, som vi så i Genève i 2007 fremkalte visse mimrereaksjoner.
Det ble klart at en etterfølger til CR-X skulle produseres, og det ble like klart at den måtte fremstå som "grønnere" og dermed tidsriktig, hvorav valget av en hybrid drivlinje.
Senere samme år, på bilutstillingen i Tokyo, ble CR-Z vist som konseptbil.
Vi var blant de som likte de skarpskårne og dynamiske linjene, og håpet at den ville komme i produksjon uten store endringer.
Har tross alt bakseter
Vi ble bønnhørt.
Litt mer enn to år senere var produksjonsbilen på plass, og vi har nå tilbragt noen dager i dens selskap.
Vi har trivdes i dens hi-tec-interiør (med pen finish men mye hard plast), og gode seter.
Etter testperioden måtte vi sortere følelser og inntrykk for å bedømme bilen ut fra de rette forutsetningene.
Definere hva dette er - og hva det ikke er.
For å ta det siste først:
Det er ikke noen praktisk eller familievennlig bil.
Vel har den to seter bak - hvis man kan kalle dem det - men de kan ikke brukes til annet enn å frakte barn over ikke alt for lange avstander, eller selvsagt handleposer eller bagasje.
Angående sistnevnte er for øvrig bagasjerommet greit nok og blir både romslig og praktisk hvis man feller ned bakseteryggen.
Når dette er sagt får tross alt 8-12-åringer som ikke lenger trenger barnesete akkurat plass i de trange baksetene, så en viss nytteverdi kan de ha.
Kompakt sport
Men så er da heller ikke bilens misjon å frakte mer enn ett eller to mennesker av gangen; bilen er for de sporty unge single - eller kanskje sporty, noe eldre, mer eller mindre nylig skilte.
Utseendemessig er CR-Z kanskje ikke ueffen som sjekkebil; den sender OK signaler som verken er utrerte eller blodharry.
Og da kommer vi til hva dette er.
Det er en liten, sporty bil.
Liten, for med sine 408 centimeter i lengden er den ikke særlig lengre enn en VW Polo.
Det gjør den for øvrig praktisk i bytrafikken og hjelper til å holde vekten nede.
Sporty, fordi den ser sportslig ut.
Angående kjøregleden, som Honda hevder er et av hovedpoengene med bilen, ble vi for så vidt ikke skuffet.
Bilen er lettkjørt, kvikk i reaksjonene, svingvillig og direkte og presis i styringen.
Samtidig fremstår kjøreegenskapene som betryggende og bilen ligger stabilt på veien.
Her hjelper designen av typen " et hjul i hvert hjørne" samt et relativt stramt understell.
Men noen ekte sportsbil har vi ikke med å gjøre her.
Sportslig satt opp og utseende, OK, men det mangler noe.
Forhjulsdrift kan vi se gjennom fingrene med - det gjelder jo de fleste GTI-type biler.
Derimot er drivkilden i spedeste laget.
OK, den gjør så godt den kan og det mangler ikke så veldig mye, men bilen mangler rett og slett pulver til å kunne gjøre krav på sportsbil-betegnelsen.
Og det er ikke fordi det er en hybrid.
Lite ambisiøs hybrid
For, som det ble lovet fra første konsept, CR-Z er utstyrt med en hybrid drivlinje.
Den er av samme, relativt enkle, typen som vi har erfaring med fra Insight (Les vår test av den her).
Under panseret har vi en kompakt bensinmotor på 1,5 liter som yter 114 hestekrefter.
Den får hjelp av en liten elektromotor med en maksimal effekt på 14 hk.
Maksimal kombinert effekt er 124 hk.
Maksimalt kombinert dreiemoment er spenstige 174 newtonmeter og elmotoren bidrar i merkbart monn fra stillestående.
Dette gir bilen et ganske heftig fraspark og gjør den kvikk ved lave hastigheter.
CR-Z er en sprek og fin bybil å kjøre (dessverre ikke å parkere, grunnet dårlig utsyn til sidene og bakover).
Men hvis man virkelig vil kjøre aktivt merker man, selv med sportsmodus innkoblet (man kan velge mellom sport, normal og økonomisk innstilling), at det mangler litt futt i hybriden.
Bensinmotoren er turtallsvillig og kraftutviklingen foregår greit men uten futt nok til at opplevelsen blir sportslig, særlig i og med at fartsøkningen er så lineær.
Ytelsene er i underkant av hva en GTI av den gamle skolen kunne tilby:
Toppfart 200 km/t og 0-100 km/t på rett under ti sekunder.
Våre uhøytidelige målinger ga i overkant av ti sekunder.
Greit nok.
Intet miljømirakel
Totalopplevelsen blir dermed noe nedtonet i forhold til de forventninger man har når man ser på bilens design.
Når det er sagt, hvis man tilpasser forventningene og tar i betraktning at prisen på den bra utstyrte bilen ligger på under 280.000 kroner, kan dette være en trivelig liten kvikkas å ha.
Ganske økonomisk er den også, uten at man kan trekke frem hybridløsningen som noe miljø-alibi.
Ved blandet kjøring bruker CR-Z 0,5 liter bensin per mil og CO2-utslippene er oppgitt til 117 gram per kilometer.
Det mest interessante med den elektriske hjelpemotoren er i grunnen at den gjør bilen kvikkere ved lave turtall og hjelper til å forbedre ytelsene så de blir ganske akseptable.
Mazda truer
Så var det det da, at konkurransen er tøff.
Ikke så å forstå at CR-Z har mange konkurrenter.
Men, hvis man ønsker en liten, kvikk og kjøreglad sportsbil kommer man ikke utenom Mazda MX-5.
Prismessig kommer den like bra ut og den er uslåelig på kjøreglede, men forbruk og utslipp er betydelig høyere.
Den har riktignok overhodet ikke bakseter og er i utgangspunktet en roadster, men den fyller den kompaktsportslige misjon fullt ut.
CR-Z kan ikke vippe den av tronen på det punktet.
Resten blir et spørsmål om smak, behag og image.
Vi testkjørte nye siste utgave av Mazda MX-5.
Les testen her.
Artikkelen ble første gang publisert 23. juli 2010.
| 1
|
200524
|
TEST:Sonim XP3 Enduro
Vel, vi drepte den.
Men vi måtte ty til grov mishandling.
Sonim XP3 er laget for å tåle hardhendt behandling som glatt ville tatt livet av alle andre mobiler du klarer å huske navnet på.
Den vil derfor passe perfekt for alle som jobber ute i hardt vær, eller bare oppfører seg som utagerende klovner enten det nå er med vilje eller ikke.
Så hva får du?
Vel, for å være ærlig:
Innmaten er ikke noe særlig å rope hurra for.
Telefonen har en ok samtalekvalitet, og fungerer greit til SMS og enkel WAP-lesning.
Det alene er selvsagt ikke noe kjøpsargument i dag, her er det altså holdbarheten som er satt i fokus.
Og på papiret ser det riktig så bra ut:
Sonim XP3 leveres med en tre års garanti mot nær sagt alt, og fyller du ut et registreringsskjema får du jaggu seks måneder ekstra som en liten bonus.
Vel folkens, det var teorien, nå over til den praktiske delen av testen.
Siden våre egne mobiltestere ikke hadde de rette drapsinstinktene hanket vi inn to eksperter på området:
Emil, en ekte gateramp fra Oslos beste østkant, og vikingen Kenneth.
De fikk stå for herjingen.
Og hvordan det gikk?
Resultatet i videoen taler for seg selv:
Konklusjon
Byggekvaliteten på Sonim imponerer.
Den bestod vann(?)-testene vår med glans og den tåler fall og harde kast som ville tatt livet av alle skribentens tidligere mobiler.
At den også tåler å bli kjørt over av biler har vi sett flere eksempler av på nettet, så da får vi bare akseptere at den ikke takler ren vold og vikingsverd.
Trenger du en mobil som tåler alt er det altså bare å kjøpe, for her gjør Sonim definitivt jobben.
Faller du derimot utenom denne gruppen finner du langt mer avanserte mobiler til en billigere penge, her må du altså bestemme deg for hva du trenger.
Det er også verdt å merke seg at tastene på mobilen er store og at de står lenger fra hverandre enn på vanlige mobiler.
Dette gjør at du kan bruke mobilen selv om du har ekte tømmerhoggernever eller bruker hansker.
Inngangene til ladepluggen og hodetelefonutgangen er forøvrig skjult bak et kraftig deksel for å hindre støv og vanninntrenging, og batteridekselet festes med skruer for ikke å dette av - alt dette er selvsagt en viktig grunn til at den tåler så mye.
| 1
|
200526
|
Canon EOS 500D
TEST:
HD-filming og høytoppløselig skjerm til 2.000 kroner ekstra.
Canon EOS 500D ble testet i duell med Nikon D500.
Duelltesten finner du her:
Her er et utdrag fra konklusjonen:
Canon EOS 500D og Nikon D5000 er begge to gode kameraer; ingen tvil om det.
Den store gulroten ved begge kameraene sammenlignet med henholdsvis 450D og D60 er muligheten for å filme i HD, men foreløpig synes vi ikke dette er implementert godt nok til å være et slående salgsargument.
Støtten for autofokusering ved filming er fraværende på D5000 og ikke spesielt god på 500D, og den som tror at disse kameraene kan gjøre et kjøp av et HD-videokamera overflødig må tro om igjen.
Store brennvidder kombinert med manuell fokusering gir også et grunt fokusområde og byr på vanskeligheter for de fleste, selv om det også gir en del kreative muligheter du ikke får fra et vanlig konsument-HD-kamera.
Canon EOS 500D er best på HD-filming (men fortsatt ser vi frem til neste generasjon), og tilbyr også ekstra god skjerm.
Hvis dette (og høyere oppløsning) er noe du er villig til å betale 2000 kroner ekstra for kontra 450D (muligens blir prisforskjellen enda høyere når 450D fases ut), er 500D et godt kjøp, men ellers er forskjellene små ned til forgjengeren.
På samme måte som med D5000 ville det ha vært lettere å anbefale 500D hvis det hadde kostet en tusenlapp mindre.
| 1
|
200528
|
Samsung Omnia HD
TEST:
Monstermobilen er en imponerende kraftpakke.
Eller, for å avklare det med en gang:
I Norge heter denne telefonen noe så kjedelig som i8910 HD.
Andre steder heter den Omnia HD, noe vi liker mye bedre, og det går raskere å skrive.
Så vi kaller den Omnia HD utover.
Nå som navneforvirringen er ute av verden, la oss snakke om telefonen.
Det er en svært beist av en mobil, en av de største vi har sett i det siste.
Størrelsen er imidlertid ikke bortkastet - telefonen er svær fordi den har en av de største og beste skjermene verden har sett på en mobiltelefon.
Herlig skjerm Denne 3.7 tommers AMOLED-skjønnheten er krystallklar, superskarp og med herlig levende farger.
Det finnes rett og slett ikke noe lekrere på mobilfronten for tiden.
Skjermen har imidlertid en oppløsning på 640x360 piksler, så telefonens "HD"-betegnelse gjelder kun kameraets støtte for 720p-oppløsning.
Den kan ikke vise alle pikslene i HD-opptak.
Men likevel, du finner som sagt ikke en mer spektakulær skjerm på noen andre mobiler så langt.
Telefonen ellers er elegant, kanskje ikke sjokkerende lekker, men med sine rene sorte og sølvfargede linjer er det et stilig stykke teknologi.
Det er selvsagt diverse knapper rundt mobilen, for styring av volum, for låsing av skjermen, for å svare og legge på samtaler.
Ingenting uvanlig her.
Det er plass til minnekort, til USB og til 3.5 mm-hodetelefontilkobling.
Alt vi ønsker oss er på plass.
På baksiden er kameralinsen selvsagt plassert.
Dessverre er den ikke beskyttet av lokk, men plassert såpass dypt at den bør likevel være nokså sikret mot skade.
Et minus vi raskt merket var at både skjermen og telefonens bakside er eksepsjonelt mottakelige for fingeravtrykk.
Det gjør at telefonens elegante følelse forsvinner raskt, med mindre du er flink til å tørke av smusset jevnlig.
Har det aller meste
Så hvorfor er mobilen så mektig?
Det er en fullverdig, fullt spesifisert smarttelefon, som med letthet kan påta seg de fleste oppgaver.
Den bygger på Symbian S60-operativsystemet, altså det samme som brukes av Nokias N97 og 5800-telefoner.
Og som mange kanskje husker, var vi ikke uten videre imponert av hvordan den på mange måter flotte N97 skuffet når det gjaldt hastighet og respons på skjermen.
Vel, det er litt morsomt å se at Samsung klarer å håndtere Nokias system bedre enn Nokia selv.
For det første er skjermen kapasitiv, i motsetning til de resistive skjermene til Nokia.
Uten å gå i tekniske detaljer, det betyr at Omnia HD er mye mer responsiv enn N97, at elementer på menyene er lettere å treffe og håndtere.
For det andre er telefonen kraftig nok til å kunne bla gjennom menyer uten nevneverdige forsinkelser.
Alt foregår mer enn raskt nok, med mindre du har mange programmer åpne samtidig.
Så lenge du passer på å lukke programmene ordentlig, vil du ikke støtte på hastighetsproblemer.
Symbian er fremdeles rotete
Det skal sies at selv med Samsungs grafiske grensesnitt, mer responsive skjerm og økt kraft, er Symbian S60 fremdeles et ganske rotete system sammenlignet med elegansen til iPhone eller Android.
Så helt perfekt blir brukeropplevelsen aldri.
Samsung har heller ingen dedikert applikasjonsbutikk, så det er ikke så enkelt å få tak i nye programmer.
Selv om mye nyttig følger allerede med mobilen.
Problemene med grensesnittet kjenner vi igjen fra Nokias telefoner, for eksempel det at noen menyvalg krever ett klikk, noen to.
Vi irriterer oss også litt over at når vi bruker nummerisk tastatur kan vi kjøre det i portrettmodus, men om vi vil bytte til fullt QWERTY, bytter telefonen automatisk perspektiv til horisontalt og vi blir tvunget til å skrive sånt.
På den andre siden, QWERTY-tastaturet har separate knapper for norske bokstaver, så du trenger ikke å holde inne noe som helst.
Tilpass selv Hovedskjermen til Omnia HD lar deg plassere såkalte widgets rundt omkring.
Disse fungerer som snarveier til diverse applikasjoner, enten det er klokke, kalender og bytting av profiler, eller Facebook, Youtube og Lonely Planet.
Problemet med disse widgetene er at de er kun snarveier.
Det er ingen liveoppdateringer på skjermen, klikker du på Facebook-widgeten får du heller ikke opp noe egen applikasjon, du åpner bare nettleseren og havner på Facebooks nettside som er tilpasset mobiltelefoner.
Så widget-mulighetene er hyggelige, men ikke så avanserte som vi hadde likt.
Det finnes et fåtall widgeter du kan laste ned som kobler seg mot nettet, for eksempel en CNN-widget som viser de siste nyhetene, men dette er for å være ærlig hverken veldig estetisk eller nyttig.
Du kan forøvrig sette opp flere "pakker" med widgeter og bytte mellom disse.
Du kan også fjerne hele widget-forsiden og kun ha et par enkle snarveier synlige.
Drar du fingeren til venstre på hovedskjermen, får du opp et program som lar deg legge til bilder i kontakter, der du også kan beskjære og tagge bildene.
Topp kamera
Som den enorme og gode skjermen tilsier er Omnia HD i hovedsak en multimediatelefon.
Med spesielt fokus på kamera.
Oppløsningen på kameraet er 8 megapiksler, og kvaliteten generelt er over gjennomsnittet.
Helt feilfrie er bildene ikke, det er klart at det er noe støy å spore opp i visse innendørs sekvenser, LED-lyset klarer heller ikke alltid å henge med når det er mørkt, men når alt kommer til alt leverer Omnia meget bra bildekvalitet.
Det er imidlertid videoopptak som er den store stjernen.
Telefonen støtter nemlig full 720p, noe som er helt unikt i mobilverdenen.
Altså, ikke forvent mirakler:
Dette er fremdeles en mobiltelefon, og bildekvaliteten, fargegjengivelsen og oppdateringsfrekvensen er langt dårligere enn et fullverdig HD-kamera.
Men sammenlignet med andre mobiltelefonen er videomulighetene helt fantastiske.
Du vil kanskje ikke klare å filme noe som kan konkurrere med Blu-ray-utgivelser, men Omnia HD er blitt et særdeles kompetent videomaskin som virkelig setter en ny standard for andre mobilprodusenter.
Heldigvis har Samsung utstyrt telefonen sin med nok minne til å håndtere alt dette, Omnia finnes i konfigurasjoner med 8 og 16 GB (vår telefon hadde 16), og plass til et minnekort på opptil 32 GB.
Siden mange vil bruke den flotte skjermen til å se på film, er det tatt med full støtte for blant annet Divx og Xvid.
Glimrende.
Som nevnt har telefonen standard 3.5 mm-uttak for hodetelefoner, alltid et pluss for musikkelskere.
Alt av nettfunksjoner
Når det gjelder teknologi ellers er telefonen selvsagt stappet av alt du trenger og ikke trenger.
Nettleseren er helt fin, den store skjermen gjør web-browsing til en ganske komfortabel opplevelse, og hvis du dobbeltklikker på skjermen zoomes det inn.
La oss være ærlig, dette er ikke Safari, ikke helt på nivå med Androids webkit heller, men den gjør jobben sin tilfredsstillende.
GPSen er faktisk overraskende rask til å finne satelittene og følgelig din posisjon.
Kartene som følger med er Route66, med full navigasjonsstøtte.
Du får dessverre ikke bruke Nokia Maps, siden det ikke er en Nokia-telefon, men det er fritt frem for Google Maps, for eksempel.
Alle disse mulighetene tar logisk nok knekken på batteriet, spesielt hvis du bruker HSDPA-nettet i tillegg.
Omnia HD er blant telefonene som bør lades hver kveld for å være på den sikre siden - og husk at å filme i HD-oppløsning tømmer batteriet på ekstremt kort tid.
Så vær forberedt.
Noe av det beste akkurat nå
For å oppsummere, Samsung i8910 HD er ikke perfekt.
Men det er virkelig et imponerende stykke rå teknologi, med den beste, største skjermen, et meget godt kamera, fullt utvalg av øvrige funksjoner, bra design og generell følelse av kvalitet.
Minuspoengene er at Symbian S60 fremdeles er et nokså klønete system og er blitt forbigått av andre produsenter.
Implementasjonen av widgets er heller ikke verdens beste.
Pluss at all denne kraften koster selvfølgelig penger, og dermed blir ikke Omnia HD billig.
Uten abonnement koster herligheten rundt 6.500 kroner.
Mest av interesse for hardbarka gadgetfreaks altså, men for en fet mobil...
(Mobiltesten er et samarbeid mellom DinSide Data og ITavisen)
| 1
|
200529
|
TEST:Billion BiPac 2073N
Problemer med trådløs dekning?
Du kan ta strømnettet til hjelp
Trådløst nett er ikke alltid den beste måten å etablere nettverksforbindelse på.
Det kan skyldes mange ting, som forstyrrelser fra andre trådløse nett, fysiske hindringer som hindrer signalene osv.
Noen er også mer opptatt av sikkerhet enn gjennomsnittsbrukeren.
Man kan da legge nettverkskabler, men det krever litt innsats og byr ofte på noen utfordringer - spesielt om du skal ha det pent.
Sannsynligvis finnes det strømkabler både der du har forbindelse og der du gjerne vil ha den.
Disse kan utnyttes også til å transportere nettverk, men ut fra tidligere tester er resultatet svært variabelt.
Når er nettverk over strømkablene brukbart?
Hvis man bruker hjemmenettet til å få kontakt med internett er det praktisk at hjemmenettet er like rask som internettforbindelsen.
Har du f.eks. 4 Mbit linje bør ikke hjemmenettet være tregere enn dette.
Overfører du mye data mellom maskinene på hjemmenettet, enten ved kopiering av mange og store filer eller streaming til HD-videoavspilling, trenger du som regel raskere forbindelse enn det en nettverksforbindelse over strømnettet kan gi deg.
En grei løsning på et vanlig problem er når ruteren fra nettleverandøren er plassert på et upraktisk sted i forhold til hjemmenettet.
Løsningen er at man bruker strømnettet til å transportere internettforbindelsen, mens det øvrige hjemmenettet etableres med en svitsj hvor alle maskinene kobles til, gjerne kombinert med et trådløst aksesspunkt (eller en ruter som er satt opp som aksesspunkt).
Billion-løsningen
Billion har et produkt som heter BiPac 2073N.
Dette er en smart løsning som både fungerer som trådløst aksesspunkt og nettverk over strømkablene.
I likhet med lignende enheter som kommuniserer over strømnettet kan installasjonen knapt gjøres enklere:
Først monterer du det norske støpselet i modulen.
Du plugger inn en enhet i stikkontakten og kobler nettverkskabelen som følger med til ruteren eller svitsjen din.
Så plugger du den andre enheten i stikkontakten et annet sted i huset der du vil ha ny nettverksforbindelse.
Da kan du enten koble deg opp med nettverkskabel eller på det trådløse.
Det er den enkle varianten.
Hvis du ønsker kan du sette opp forbindelsen via nettleseren, som hos andre trådløse enheter.
Her kan du legge inn nytt navn på det trådløse nettverket (SSID), slå på kryptering og konfigurere andre egenskaper hos enheten.
Vil du vite alle detaljer om enhetene kan du laste ned bruerveiledningen fra denne siden
Hvordan fungerer det i praksis?
Norsk strømnett er annerledes enn i de fleste andre europeiske land, bortsett fra Albania.
I Norge er IT-nett (Insulated Terra) det vanlige, med 230 volt mellom fasene, og hvor alle strømførende deler flyter i forhold til jord (spenningsforskjellen mellom en fase og jord kan og vil variere).
Dette er på en måte en fordel, fordi strømnettet kan fungere selv om det oppstår jordfeil.
Ulempen er elektrisk støy, som kan bli problematisk når man skal sende andre signaler over nettkablene.
Dessuten er det mer sårbart og farligere ved f.eks. lynnedslag.
I alle andre land brukes et TN-nett (Terra neutral) med 400 volt mellom fasene og 230 volt mellom fas og null-leder, hvor jord og null-leder forbindes ved transformatoren.
Dette gir færre elektriske støyproblemer siden spenningsreferansen blir mer stabil.
I praktisk talt alle nyere installasjoner i Norge blir det nå installert TN-nett.
Alt dette innebærer at apparater som sender data over strømnettet får en tøffere jobb i Norge enn i andre land.
Ytelsen vil derfor variere sterkt i forskjelige hus, avhengig av hva slags type strømnett det er koblet til.
Vi testet utstyret i et hus fra 60-tallet ned IT-nett og fikk disse resultatene:
Selv den dårligste ytelsen målt mellom hems oppunder mønet der ruteren står og kjeller, holdt følge med vår beskjedne internetttilknytning fra Telenor (begrensningen på 4 Mbit skyldes lang og gammel kabel).
Lenger opp i boligen, i annen etasje og i stuen i første etasje hadde vi mer enn god nok forbindelse begge steder, i forhold til internettilkoblingen.
Sammenligner vi med målingene vi har gjort med trådløst nett 802.11n både på 2,4 GHz og 5 GHz i samme bolig, så kommer likevel ytelsen på nettverk over strømnettet til kort.
Bor du i et hus med et moderne TN strømnett vil du kunne oppnå bedre ytelse.
| 1
|
200534
|
HighPoint 1220 cache kontrollerkort
Kontrollerkort som lar deg koble sammen SSD og HDD
Vi har skrevet om og testet forskjellige cacheløsninger tidligere, som lar deg kombinere SSD og harddisk for å kombinere både ytelse og kapasitet.
I korthet går det ut på å bruke SSD til data som brukes ofte, mens harddisken tar seg av alt annet - pluss kopier av det som ligger på SSD.
Man kan styre dette selv ved å kopiere ofte brukte programmer og data over på SSD, da kan du for eksempel bruke SSD Boost, et program vi har skrevet om tidligere.
Det finnes også automatiske løsninger, som OCZ Synapse som leveres som SSD og programlisens eller FancyCache som er et gratisprogram.
Men det finnes også løsninger i maskinvare, som på hovedkort med Intels Z68 brikkesett eller som vi her har testet:
På et lite kontrollerkort.
HighPoint 1220
Kortet er basert på PCI Express 2.0, bruker en 1x kortplass og støtter dermed opptil 500 MB/sek.
Det gir ikke så store marginer for de raskeste SSD-ene, men fordelen er at kortet blir billig og passer i de aller fleste stasjonære PC-er.
Kortet trenger ingen drivere, det oppfører seg som en standard kontroller hvor støtten er innbakt både i standard maskinvare og Windows.
Det har to tilkoblinger som begge støtter 6 Gbit SATA hvor du kobler til en SSD og en harddisk.
Du kobler altså systemdisken som skal huse operativsystem, programmer osv. til denne kontrolleren, pluss SSD-en som skal ta seg av cacheingen.
Kortet finnes også med eSATA til eksterne disker.
Det kan også brukes som et vanlig kontrollerkort eller som RAID-kontroller.
Når PC-en starter opp trykker du Ctrl+M for å komme til oppsettet for kontrolleren.
Her velger du de diskene som skal være med i oppsettet, og velger et arbeidsmodus.
Dette kan være Safe eller Capacity.
Velger du Safe kan du også velge å beholde dataene på harddisken din.
Velger du Capacity slettes alt og du må installere alt på nytt, her gjelder det altså velge riktig.
Capacity er det raskeste moduset, basert på Raid 0, og jobber også automatisk.
Safe mode lar deg her velge hvilke programmer og data som skal kjøre fast fra henholdsvis SSD og HDD, altså en delvis manuell løsning.
Men siden kontrolleren da jobber i Raid 1-modus med prioritering av SSD vil den også legge mye brukte data dit for økt ytelse.
Vi satte opp systemet til Capacity modus og installerte Windows 7. Enhetene var en 500 GB WD 7200 RPM harddisk og en Corsair Force 3 60 GB SSD.
Ytelse
Vi testet med våre standard testprogrammer og har også sammenlignet med alternative løsninger.
AS SSD:
Ytelsen ligger et lite hakk under Synapse-løsningen.
Også her presterer HighPoint litt under Synapse.
Vårt eget medietestprogram:
I vårt eget testprogram presterer HighPoint klart best på leseytelse, men ikke like bra på skriving.
Til gjengjeld er ytelsen jevnere over tid.
PCMark Vantage:
Igjen er Synapse et lite hakk over totalt sett.
Konklusjon
HighPoint 1220 er enkel å installere og konfigurere, og gir en ytelse som nærmer seg SSD uten å gi avkall på kapasitet.
Velger du Capacity, det raskeste og automatiske moduset må du reinstallere Windows og programmer, men du kan også velge Safe for noe lavere ytelse uten reinstallering.
Løsningen er fleksibel, siden du ikke er bundet til spesielle lagringsenheter.
Velger du Safe mode kan du også bytte SSD uten at du mister data.
| 1
|
200535
|
Citröen C4:En match for Golf
MALMÖ (DinSide Motor):
Selv om vi vet at Citroën generelt har forbedret seg kraftig, overrasket de oss positivt med nye C4.
C-segmentet, mer kjent som Golf-klassen, er en evig slagmark hvor så å si alle viktige bilprodusenter med jevne mellomrom overbyr hverandre for å forsøke å slå klassereferansen, som i skrivende stund er VW Golf.
Citroën er ikke et merke de fleste umiddelbart tenker på når man vurderer biler i denne kategorien, hvor ikke bare konkurrenter som Ford Focus, Toyota Auris, Peugeot 308 og Opel Astra, men også sterke alternativer som Kia cee'd, Hyundai i30, Mazda 3, Honda Civic...
Det er mye å velge i.
Vi kan si det her og nå:
Det bør det bli en endring på nå.
Nye Citroën C4 fremstår etter våre første prøvekjøringer som en meget sterk utfordrer i klassen.
Den kommer på markedet til vinteren og vil etter planen ha en innstegspris på 216.000 kroner.
Mer germansk
Citroën-entusiaster risikerer å bli skuffet over hvor lite original denne bilen er.
Mer eller mindre fiffige påfunn og sære løsninger er lagt på hyllen og C4 fremstår som seriøs, ordentlig - og som en fin, moderne bil.
Borte er det faste rattnavet og instrumenteringen over dashbordet - nå er det klassiske løsninger som gjelder.
Men det fungerer, og det fungerer bra.
Kvalitetsmessig merker man umiddelbart at det er gjort nok et kraftig løft i forhold til forgjengeren, og C4 bekrefter de lovende tendenser vi har observert de senere årene, både på C5 og C3.
Dashbord og konsoll er preget av en høy grad av kvalitetsfølelse med høyverdige materialer og presise sammenføyninger.
Pluss for trivsel
Vi likte for øvrig den duse belysningen i instrumentpanelet - føreren kan etter ønske endre fargetone på denne - og generelt fant vi ergonomien meget tilfredsstillende.
man kan også velge mellom forskjellige lydbilder fra fra retningsvisere og diverse polyfoniske varselsignaler.
Dette er ikke bare gimmicks, synes vi, men bidrar til å gjøre livet ombord triveligere.
Har vokst litt
Også sett utenfra virker nye C4 "ordentlig", uten noen sære krumspring.
Når det er sagt:
Vi synes det er blitt en pen bil, særlig betraktet skrått forfra og bakfra.
Rett fra siden forekommer overhenget foran oss noe overdrevet.
Men der har vi da noe igjen av det som har preget mange biler fra Citroën.
For øvrig lar vi leseren bedømme ut fra bildene.
C4 er altså størrelsesmessig en typisk "Golfklassebil".
Den er basert på en akselavstand på 261 centimeter - som tidligere - men er noe lengre (+5 centimeter til 433 centimeter totalt).
Den er også bredere (179 centimeter) og høyere (149 centimeter).
Alt i alt fant vi bilen passe romslig; også i baksetet er det akseptabelt med plass - omtrent som i Golf.
I hvertfall satt to voksne menn på oppunder 190 centimeter - om ikke svært komfortabelt, så greit nok - bak hverandre.
Bagasjerommet virket romsligere enn de andre i klassen, noe som bekreftes av Citroëns egne tall: 408 liter etter VDA-normen.
(VW Golf: 350 liter).
For øvrig er kupéen organisert på en praktisk måte med greit utnyttbare oppbevaringsrom samt skuff under forsetene.
Midtkonsollen er et kapittel for seg med firedelt oppbevaringsrom med kjølefunksjon og plass til fire halvlitersflasker.
Utstyrsnivåene heter Attraction, Seduction og Exclusive.
Førstnevnte har bare prislistemessig interesse og er temmelig ribbet mens Seduction kan kalles greit utstyrt.
Vil man ha alufelger, de mest praktiske oppbevaringsløsningene, 220-volts strømuttak i midtkonsollen, blindsonevarsler og svingbare bi-xenonlykter, er det Exclusive som gjelder.
Velkjørende
Vi kjørte nye Citroën C4 med forskjellige motorer - to dieselversjoner og en spenstig bensinvariant.
Felles for dem er at kompromisset komfort/kjøreegenskaper synes løst på en bedre måte enn tidligere, ved at de gode kjøreegenskapene virker mer presise uten at passasjerene betaler for det gjennom stumphet eller hardhet.
Styrefølelsen fant vi ganske tilfredsstillende og bilens oppførsel på veien generelt meget bra.
Sportslighet er det ikke snakk om, men godmodige og ryddige kjøreegenskaper.
Vi fikk også et godt førsteinntrykk av bremseegenskapene - passe progressive, kraftfulle og forutsigbare.
Når det gjelder lydnivået er det høyst akseptabelt - etter vår mening blant de bedre i klassen, med noe rullestøy samt noe vindsus i høyere hastigheter som eneste potensielt forstyrrende elementer.
C4 karakteriseres - utover de positive elementene vi allerede har listet opp - ved kultiverte motorer.
Starter med 1.6 diesel på 92 hk
Vi fikk ikke anledning til å kjøre innstegsversjonen av 1.6-dieselen som vil bli mest aktuell i det norske markedet, men den noe sterkere 112-hestersversjonen vi kjørte imponerte oss i enda større grad enn tidligere og vi kan trygt si at 92-hesteren som vil være grunn-tilbudet vil tilfredsstille de fleste.
Dreiemomentet på 230 newtonmeter ved 1.750 omdreininger for en egenvekt på 1,2 tonn, og en fyldig kraftkurve, vil sørge for det.
At igangsettingen tar litt tid forklarer nok at 0 til 100 tar såpass som 12,9 sekunder.
Et forbruk ved blandet kjøring på 0,42 liter per mil gjør at utslippet av CO2 begrenses til 110 gram per kilometer.
"Mikrohybrid"
Vi kjørte altså 1.6
HDi med 112 hestekrefter og det er rett og slett en kraftpakke som imponerer; vi likte denne motoren før (tidligere med 109 hester), men den er blitt endra et solid hakk bedre.
Skyvet den produserer bringer tankene til motorene i kategorien over.
Vi kjørte denne i utgaven e-HDi, som Citroën kaller mikrohybrid og som i praksis integrerer en del energisparende løsninger som bringer CO2-utslippet ned i 109 gram CO2 per kilometer.
(Forbruk: 0,42 liter per mil).
I praksis tilsvarer denne versjonen BlueMotion hos VW, med regenerering av bremsekraft, start/stopp-system og dekk med lav rullemotstand.
Manuell med automatkløtsj
Bilen var utstyrt med en halvautomatisk girkasse (EMG), som i praksis kan kjøres som en automat eller gires manuelt med hendler bak rattet.
Vi fant for øvrig denne girkassen en god del mer bahagelig å bruke enn ved tidligere anledninger, så her har det nok foregått en viss videreutvikling til det bedre.
Men den krever fortsatt tilvenning.
Uansett er dette en mer enn tilstrekkelig motorisering med 0 til 100 på 11,2 sekunder og en toppfart på 190 km/t.
Men det er særlig det kraftfulle skyvet over et bredt register som imponerer.
Denne motoren produserer solid drag fra under 1.500 til over 5.000 omdreininger - svært utypisk for en diesel, for å si det mildt.
Flotte motorer
For øvrig kjørte vi motorer som nok kommer til å bli mindre etterspurt i Norge, men som også er fabelaktig fine og kultiverte maskiner:
2.0 HDi på 150 hestekrefter og den ypperlige BMW/PSA-bensinmotoren 1.6 THP med 156 hestekrefter og 240 newtonmeter fra bare 1.400 omdreininger.
Trivelig og bra
Som leseren vil ha skjønt var prøvekjøringen av nye Citroën C4 en svært trivelig affære, og vi hadde problemer med å finne negative sider ved noe som virker som et svært vel gjennomtenkt og godt fremstilt produkt.
Vi kan igjen påpeke at den manuelle girkassen med automatkløtsj nok ikke vil falle i alles smak.
Det kan også tenkes at entusiastene ikke vil synes at bilen er tilstrekkelig "typisk Citroën".
For øvrig må vi vente til prislisten er på plass før vi bedømmer akkurat hvor mye bil for pengene dette er.
For det skal ikke stikkes under en stol at når det gjelder videresalg stiller dette merket med et handicap i bruktbilmarkedet grunnet et rykte som ikke er av de beste.
Etter vår mening er dette ryktet nå ikke lenger fortjent.
Nye Citroën C4 introduseres i Norge i januar og innstegsprisen (1.6 HDi 92 hk), skal etter planen bli 216.000 kroner.
| 1
|
200536
|
Logitech Alert - overvåking for alle
For overvåking av hus eller hytte er Logitechs system midt i blinken
Det kan være mange grunner til at man vil overvåke sin eiendom, enten det nå er hovedboligen, hytta eller båten.
Det finnes profesjonelle løsninger som inkluderer vaktselskap og vektere som rykker ut ved innbrudd og ødeleggelser, men det kan også være andre og mindre dramatiske grunner til å ønske overvåking:
På hytta kan det være praktisk å sjekke snømengden om vinteren, så man kan måke av taket før det bryter sammen.
At båten ligger som den skal, med presenningen på plass, at gjerdet på hytta er helt så ikke sauer eller andre villdyr tar seg inn og gjødsler over alt, eksemplene er mange.
Men hva trenger man?
I teorien trenger man bare noen kameraer og en internettforbindelse, og helst en opptaksmulighet og litt styring.
I praksis bør dette være et gjennomtenkt system, som kan monteres og installeres selv av den middels nevenyttige.
Logitech Alert er et slikt system ogbestår av kamera, tilkoblingsutstyr og programvare.
Grunnpakkene finnes i to varianter, med innendørs eller utendørs kamera.
I tillegg til dette kan du utvide ved å kjøpe flere kameraer etter behov.
Les også vår test av overvåkningstjenesten Cameramanager fra Panasonica
Hvordan fungerer det?
Du må begynne med grunnpakken.
I tillegg til selve kameraet følger det med to bokser som plugges i hver sin stikkontakt.
Den ene plugges i nærheten av kameraet og du kobler til kameraet med en flat nettverksledning som følger med.
Du må skru opp et deksel for å komme til kontaktene, koblingen blir dermed både sikker og tett.
Den andre boksen setter du i en kontakt i nærheten av ruteren din, og kobler en nettverksledning fra boksen til ruteren.
Du må altså ha en konstant internettforbindelse og en ruter med en ledig port.
Boksene sender bilder som nettverkssignaler over strømnettet i boligen/hytta/båthuset/osv.
og formidler signalene videre over Internett via ruteren.
Så kan du være hvor som helst i verden og sjekke kameraene dine fra en hvilken som helst nettleser, enten på en PC eller på en moderne telefon.
Alert Commander
Systemet er ikke avhengig av noen PC når det er i drift, men for å sette det opp og konfigurere det må du installere styreprogrammet med det lett militaristiske navnet Alert Commander.
Du plugger først inn nettverksboksen i stikkontakten ved ruteren og kobler nettverksledningen inn i denne.
Når styreprogrammet er installert og er oppe og kjører, plugger du inn boksen til kameraene som automatisk vil bli registrert av programvaren.
Så kan du gi hvert kamera et unikt navn og stille inn hvordan informasjonen fra kameraet skal brukes i systemet.
Når du vil at andre skal passe på boligen:
Vi har pristestet alarmselskapene
Oversikt
Programmet gir deg god oversikt over hva kameraene ser, og du kan velge alternative visningsoppsett og zoomfaktor.
For varsling kan du velge hele bildet eller flere soner i dette.
Disse trekker du enkelt opp som firkanter med musa.
Du kan be om varsling på e-post ved bevegelse i sonene.
Kameraene har internt lagringsplass for video, men du kan også sette av plass på en lokal harddisk for å lagre disse over lengre tid.
Når du vil se gjennom opptakene får du opp en tidslinje med hendelsene tydelig markert på hvert sitt spor.
Du flytter markøren med musa eller med pilene, og kan spille av hver enkelt hendelse ved å trykke den store Play-knappen til høyre.
Dette panelet oppfører seg som en hver annen avspiller.
Og videoen er utmerket, den er akkurat passe flytende til å se tydelig hva som foregår uten å ta opp for mye plass i kameraminnet.
Hvordan fungerte det?
Vi ble positivt overrasket over denne løsningen.
Tidligere forsøk på å installere enkel overvåkning har ikke vært verken så enkelt eller med like god bildekvalitet.
Installasjonen gikk helt smertefritt, og alle tre kameraene ble registrert uten problemer.
Spesielt dette var vi i utgangspunktet noe skeptisk til, siden våre erfaringer med nettverk over strømledningene aldri har vært spesielt gode.
Siden opptakene gjøres i hvert enkelt kamera er man heller ikke avhengig av at nettverkskoblingen er så rask, videokvaliteten blir like god uansett, det tar bare litt lengre tid å laste den opp når du skal se gjennom opptakene.
Det var heller ikke nødvendig å gå inn i ruteroppsettet for å åpne for trafikk, alt ble lagt pent til rette under installasjonen.
Det er heller ikke nødvendig å betale for å sjekke kameraene over nett, det kan gjøres av hvilken som helst nettleser eller på en smarttelefon.
Vi kunne sitte på toget og se kameraene på vår iPhone med 3G-forbindelse.
Ikke noen festforestilling, men strålende bildekvalitet:
Vil du ha mer avanserte tjenester over nett til mobil eller datamaskin koster dette ekstra.
Bildekvaliteten var vi svært fornøyd med, både utendørs og innendørskameraene leverte strålende bilder under alle lysforhold.
Det kan ta litt tid, vi snakker om en del sekunder, før du får kontakt med kameraene når du sjekker via nett/smarttelefon, men det kan vi leve med.
Det er også avhengig av internettforbindelsen fra boligen, og ADSL er som kjent ikke noen racer på opplastning.
Som totalløsning for å kunne holde et øye med eiendom til en overkommelig pris har vi hittil ikke sett noe bedre enn Logitech Alert.
Veiledende priser:
Grunnpakken med utendørskamera:
2 999 kroner Grunnpakken med innendørskamera:
2 699 kroner
Alert 700e ekstra utendørskamera:
2 699 kroner Alert 700i ekstra innendørskamera:
2 299 kroner
Web and Mobile Commander tilgang:
399,20 kroner
Les også vår test av overvåkningstjenesten Cameramanager fra Panasonica
| 1
|
200537
|
Adidas Supernova Cushion
Traust, men driftsikker, få feil og gode allroundkvaliteter.
Denne skoen er en Toyota Avensis.
Maken til lettløpt mengdetreningssko finnes det ikke mange av.
Skoen gir en myk tur for ulike typer løpere.
LES OGSÅ:
Den følger føttenes naturlige bevegelsesmønster, og merkes knapt.
Både lettvekterne og de litt tyngre vil få stor glede av Adidas Supernova Cushion.
Derfor er det ikke så rart at Adidas selger mengder av disse skoene.
Tross at den har vært på markedet noen år, er det fortsatt en sko som tiltaler mange og passer ulike løpere.
Skoens hoveddeler:
Mellomsåle av varmekomprimert EVA.
Støtdemping av adiPrene (videreutviklet EVA)
Overdel av kunstlær og mesh nylon.
Støtdemping bak/foran:
Skoene har relativt myk demping i både hæl og forfot, og gir derfor en behagelig tur.
De fungerte strålende på lange turer på asfalt og grus.
Støtdempingen er solid til mengdetrening.
Til raskere løping?
Til det finnes det sko som passer bedre - dette er ingen konkurransesko - men middels tunge løpere får likevel akseptabel kontakt med underlaget og ditto fraspark.
Effektivitet/fartsfølelse:
Det myke Adiprene-materialet i mellomsålen gjør at skoene gir mer effektiv løping enn andre mengdetreningssko.
Frasparket blir relativt freskt.
Føttene ruller naturlig og lett med skoene.
Ingenting sinker løpsbevegelsen.
I tillegg er lesten en tanke buet.
Dermed ruller skoen automatisk litt forover, og løperne får et litt ekstra skyv forover.
Dette finner vi vanligvis i lettvektssko beregnet for rask løping.
Stabilitet/passform:
Hælgrepet er ikke fullt så fast som på andre sko i samme kategori.
Skoene sitter likevel ganske godt på foten.
De glipper ikke.
Tåboksen er romslig uten å bli for stor for foten.
Stabiliteten er middels god.
Testerne med høy fotbue trivdes også med disse skoene.
Lesten er fleksibel og myk.
Skoen har ikke stabiliserende elementer, og motvirker ikke overpronasjon.
DinSide opplevde likevel at de har nok stabilitet til å tilfredstille løpere med mild overpronasjon.
Sålegrep asfalt/grus:
Skoene sitter godt både på asfalt og løsere underlag, som grus og store stier.
Vekt:
Vel 360 gram er ikke mye til mengdetreningssko å være.
Skoene føles faktisk lettere enn de er.
Det er ingen selvfølge for sko med solid støtdemping.
Utseende:
Tross navnet mangler Supernova-skoene månedesignen til for eksempel Adidas' A3-sko.
Klassisk, lett konservativt, altså.
Ikke for innovatørene.
Konklusjon/løpsfølelse:
Behagelige allroundsko som ble førstevalget for rolige langturer.
En tanke traust, men her får du mye sko for kronene.
Denne testen er basert på fjorårets utgave av skoen.
| 1
|
200538
|
Fake me out of here
Android-app lar deg riste i telefonen, og vips ...
Åh, hvis noen bare kunne ha ringt meg nå ...
Du har sikkert vært der.
På en halvdårlig date, i prat med den gamle klassekameraten du egentlig ikke har så mye å prate med om, på et kjedelig møte eller på vei hjem en sen kveld der en skummel fyr ser ut til å ha parkert tredve meter foran deg.
Fake me out of here er en Android-applikasjon som fungerer på følgende måte:
Etter å ha satt opp programmet første gang, kan du bare riste telefonen din, og etter et predefinert antall sekunder ringer telefonen din, som om noen ringer deg.
Du kan selv velge "hvem" som ringer deg, med navn og nummer.
Mens gratisversjonen ikke har så mye funksjonalitet, koster fullversjonen 11 kroner og gir deg følgende muligheter:
Velg hvem som ringer deg fra dine kontakter"Samtalen" kan vises i samtaleloggen etterpå (for ekstra autentisitet)Vibrering av/påSpill inn "motparten" på forhåndKommer snart:
Forhåndsprogrammér opp til 50 anrop (tidsbasert, ikke aktivert med vibrering) - ett anrop på gratisversjonen.
Etter å ha testet appen synes vi den er helt okay, men det er et par ting å sette fingeren på:
Kontakten som ringer kommer ikke opp med bildeAnropet skjer med originalt Android-utseende.
På en HTC-telefon, for eksempel, vises ikke Sense-grensesnittet når anropet kommer.
De som kjenner deg godt vil derfor skjønne at noe er muffens.Krever at skjermen er slått på før du kan riste (kan ikke gjøres når skjermen er slukket), men du trenger ikke å låse den opp.Anropsloggen inneholder telefonnummer, men ikke navn på kontakten.Forhåndsinnspilte lyder spilles ut av den eksterne høyttaleren slik at andre kan høre detNår samtalen er avsluttet, vises innstillingssiden for selve appen etterpå.
Med andre ord - den gir deg for så vidt muligheten til å bli oppringt på en litt diskrét måte, men overbeviser ikke helt på autentisitet.
| 0
|
200540
|
Corsair Force
Blant de raskeste SSDene - og lav pris!
En SSD er på mange måter enklere å produsere enn en harddisk.
I hvert fall når man ser bort fra hva som trengs for å produsere de delene som inngår i en SSD.
Det som trengs er en kontroller, flashminne, SATA-brikke og litt annen standard elektronikk.
Så er det bare å legge ut baner på et kretskort, lodde det sammen og lage en fin innpakning.
Det er bare Samsung og Intel som produserer alle disse elementene i sine egne SSD- produkter, de andre SSD-produsentene velger blant tilgjengelige komponenter.
For å gi det ferdig produktet en profil finjusteres gjerne firmwaren for å optimalisere visse sider av ytelsen.
Valg av minnetype og SATA-løsning, pluss tilleggsutstyr i pakken gjør også forskjell både i ytelse og pris.
Men like hovedkomponenter gir aldri voldsomme forskjeller i ytelse.
Corsair Force 3
Corsair bruker en SandForce SF-2200 serie kontroller og NAND flashminne fra Micron.
Grensesnittet er SATA 3 med 6Gb/sek.
SF-2200 kontrollerne komprimerer dataene ved skriving og dekomprimerer ved lesing.
Dermed går ytelsen ytterligere opp under forutsetning av at dataene lar seg komprimere.
Typisk bruk av SSD til systemet fungerer utmerket med denne løsningen.
Oppstart av operativsystem, innlesing av programmer og skriving/lesing til vekslefil går lynraskt.
Bytter du fra harddisk opplever du maskinen som over dobbelt så rask i vanlig bruk.
Til lagring av bilder, video og musikk oppnår man ingen gevinst av komprimeringen, men skrive- og leseytelsen selv uten komprimering er likevel meget rask, og langt raskere enn harddisk.
Dessuten er aksesstiden på SSD bare en brøkdel av det en harddisk presterer, og den ytelsesgevinsten er blant de mest dramatiske.
Corsair Force 3 leveres med brakett for feste i 3,5" brønn, og skruer følger med.
Ingen kabler eller programvare til kloning eller overføring følger med.
Ytelse
Vi kjørte våre faste testprogrammer og fikk meget gode resultater, særlig på sekvensiell skriving og lesing.
Sammenlignet med Plextor sin SSD, som bruker en Marvell-kontroller uten komprimering, ser vi at Corsair ligger et stykke over, spesielt på skriving.
Men Plextor sin SSD er vesentlig raskere på I/O, og har dermed et klart overtak i bruk som systemlagringsenhet.
Konklusjon
Corsair Force 3 120 GB er en meget rask SSD, som fungerer utmerket både som dedikert systemenhet i en stasjonær PC eller som eneste lagringsenhet i bærbar.
Som alle SSD-er i denne ytelsesklassen trenger du SATA 3 støtte for å utnytte hastigheten.
Corsair Force 3 Series 120GB
| 1
|
200541
|
20"W Nec MultiSync 20WGX²
Kan vi velge mellom enten/eller eller både/og er det ikke vanskelig.
Hittil har vi måttet velge mellom bildekvalitet og responstid.
Nå leverer Nec begge deler.
Siden i fjor sommer har det dukket opp stadig raskere LCD-skjermer fra alle leverandørene.
Det har virket som om dette var det eneste brukerne var opptatt av, for bildekvaliteten har stått stort sett på stedet hvil i denne perioden.
LES OGSÅ:
De som ønsket en LCD-skjerm med høy bildekvalitet og farger som ikke endret seg med betraktningsvinkelen var henvist til eldre og dyrere skjermer, med responstid på 12ms eller mer.
Var du ute etter en rask skjerm fikk du som regel vesentlig dårligere bilde, med slappere farger som endret seg bare du hevet hodet noen desimeter.
Også Nec kom med Gamer-skjermer i GX-serien; 1970GX og LCD90GX2.
Begge disse hadde blankt skjermbelegg og rask responstid, utmerket design og ypperlig betjening.
Men betraktningsvinkelen og fargegjengivelsen var ofret til fordel for responstiden.
20WGX² byr derimot på det hele, i en elegant innpakning.
Den første i bredformat
Dette er også den første skjermen fra Nec i bredformat, noe vi har etterlyst i flere år.
Alltid var svaret at det ikke har vært tilstrekkelig stort marked for dette, og at det ville komme etter hvert som etterspørselen økte.
Nå er tydeligvis tiden kommet, og bredformat vinner fram på flere arenaer.
Alle Apple-skjermer og maskiner er i bredformat, alle TV-er er i bredformat - det er bare PC-skjermer som finnes i 4:3 eller 5:4.
Alle nye konsoll-spill kommer i bredformat, og det er ingen ting i veien for å koble en Xbox 360 til en 20" bredskjerm med VGA-kabelen, så kan du koble til PCen med DVI på den samme skjermen.
Stadig flere PC-spill kjører også utmerket i bredformat, selv om noen må "justeres".
Stilig design
Designet er det samme som LCD90GX2, med smale, elegant avrundete sølvfargete rammer rundt panelet.
Baksiden har myke linjer, og er festet i en slank stamme som kan skjule kablene slik at de kommer ut av åpningen nederst.
Det er også et deksel over tilkoblingene på skjermem, som skjuler kontaktene og ledningene.
Foten står på en dreieplate, og skjermen kan dreies rundt hele 340 grader.
Men det er ikke mulig å heve eller senke skjermen.
Den kan heller ikke dreies til høydeformat, slik som mange andre Nec-skjermer beregnet på profesjonelt bruk.
Tilkoblingene er både for VGA og DVI, og det er i tillegg en 4-ports USB-hub.
2 av USB-kontaktene sitter på baksiden ved siden av inngangen, de andre 2 sitter på siden av skjermen.
Betjeningen skjer med det utmerkede panelet med knapper og styrepinne.
Dette er den mest komfortable løsningen vi har sett på noen skjerm.
I tillegg kan du styre en rekke parametre med programvaren NaviSet som vi har omtalt i denne testen.
Menyene er oversiktlige og fargerike, og inneholder også ferdige innstillinger beregnet på forskjellige bruksområder.
Bildekvalitet
Det er en stund siden vi koblet opp en LCD-skjerm og fikk opp et bilde som utløste et "wow".
Alle i data-redaksjonen pluss andre kolleger reagerte umiddelbart på samme måte, her snakker vi om en skjerm med helt iøynefallende kvaliteter.
Betraktningsvinkelen er på hele 178 grader, noe som gir deg perfekte farger uansett hvor du befinner deg i forhold til skjermen, så lenge det er på forsiden.
Der andre raske skjermer mister rødfargen med det samme du løfter hodet, så beholder 20WGX² hele fargespekteret selv om du står over og ser nesten rett ned på skjermflaten:
Spesielt ved hudtoner er dette ganske påtagelig:
Skjermen hvor utsnittene på venstre side er hentet fra er en typisk representant for raske skjermer beregnet på spill, uten at vi skal henge ut noe produsentnavn.
Det gjelder jo alle, også Nec's tidligere modeller....
Dynamikken i fargene er påtagelig, bildet på skjermen blir nesten 3-dimensjonalt på foto og video, og fungerer samtidig også helt glimrende på tekst og web.
Innstilt på Standard og sRGB dekker skjermen alle bruksområder, og det er egentlig ikke nødvendig å stille om til de andre innstillingene, hvis du da ikke har spesielt krevende spill eller filmer.
Det blanke kontrastbelegget gir en svært flatterende effekt, så lenge du ikke har lyskilder som treffer skjermen slik at du ser speilbildet.
Skjermen er faktisk speilblank, effekten er som på glansede fotografier.
Responsen er også lynrask.
Selv om vi har testet skjermer med enda lavere oppgitt responstid, er denne i praksis like rask.
Etterslepet er bare så vidt synlig på avslørende testmateriale, og du ser ingen skygger eller spøkelser.
Konklusjon
Dette er den første skjermen vi har sett som både byr på en fantastisk fargpalett til bilderedigering, stor dynamikk til video og spill og en respons som vil tilfredsstille de mest krevende.
Samtidig fungerer den perfekt til alminnelig PC-bruk og har et svært tiltalende design.
Når den i tillegg både er svært behagelig å betjene og har en pris som ikke er avskrekkende (gateprisen vil nok være en del lavere enn den oppgitte listeprisen), må vi bare bøye oss i støvet og gi toppkarakter.
Skjermen kommer i salg i løpet av februar.
| 1
|
200542
|
Multicom Compal JFT00
Compal har nesten gjort alt rett med denne konfigurerbare ultraportable.
Nesten.
Det er nå en stund siden vi testet ultraportable bærbare datamaskiner, men vi sper nå på med en svært hvit 12,1-tommer fra Multicom.
LES OGSÅ:
Multcom har tidligere hatt suksess med sine konfigurerbare "byggesett" fra for eksempel ASUS og Compal, og det er også fra sistnevnte produsent skallet til JFT00 kommer fra.
Dersom du ikke er kjent med konseptet begynner du altså med en grunnkonfigurasjon og har muligheten til å forandre på noen av spesifikasjonene dersom du har behov for - og er villig til å betale for det - en kraftigere maskin.
Normalt sett er det prosessor, minne, harddisk og grafikkløsning som gjør de største utslagene her.
Spesifikasjoner:
Intel Core 2 Duo fra 1,8 til 2,4 GHz 12,1" skjerm på 1280 x 800 punkter Fra 1 til 4 GB DDR2-minne 120 - 250 GB harddisk Intel GMA X3100 grafikk (opp til 384 MB delt minne) WLAN (a/b/g/n), gigabit LAN, modem, Blåtann 3 x USB, 1 ExpressCard/54 kortplass Kortleser for SD, MMC, MS, MSPRO VGA ut, lyd inn, analog/digital lyd ut Intel Turbo Memory kan velges 4 eller 6-cellers batteri Fingeravtrykksleser, 2.0 Mp webkamera og integrert mikrofon Dimensjoner (B/D/H):
30,0 x 22,3 x 4,2 cm (med slim batteri) Vekt ca 2,0 kilo
Operativsystem kommer i tillegg - skal du ha med dette må du legge på omtrent en høvding ekstra.
Er du mer interessert i toppmodellen med 2,4 GHz Core 2 Duo, 4 GB RAM, 200 GB (7200 RPM) harddisk og Intel Turbo Memory må du spa opp tre tusen mer.
Konstruksjon
Som du allerede har sett av bildet er JFT00 noe såpass sjeldent som en hovedsaklig hvit bærbar datamaskin - hvis vi da ser bort fra alle de som har eple-logo.
Lokket er blankt og hvitt (noe som til en forandring betyr at det ikke blir spesielt synlige fingermerker på den), mens innsiden og tastaturet er matt.
Under er den sort.
Maskinen er ganske så ny, så vi fikk engelsk tastatur på vårt testeksemplar - og kan ikke være for sikker på om den norske versjonen vil ha de samme egenskapene.
Men hvis det er tilfelle vil du være glad for å høre at det gir fin respons og er godt å skive på.
Det er heller ikke spesielt støyende.
Ved siden av at noen av tastene er litt små (merk komma og punktum) er det eneste vi har å utsette på det layouten - det kjente Fn / Ctrl-problemet.
Enter håper vi er over to linjer på den norske utgaven.
Av/på-knappen er plassert på vestre side over tastaturet, og fra midten og mot høyre har vi en rekke trykkfølsomme snarveier til lyd og blåtann/trådløst nett av og på.
Den nedfelte touchpaden i bredformat har god følsomhet, men ville først ikke la oss skrolle - dette viste seg etter hvert å være et driverproblem som lot seg fikse.
Noe som ikke imponerte oss akkurat var knappene under, som i tillegg til å være slarkete og ujevne er litt for harde å trykke på.
Men resten av maskinen virker meget solid.
Multicom Compal JFT00 er fast i fisken - selv stivheten i lokket er et par hakk over hva vi er vant med på små bærbare.
Den blanke skjermen er i bredformat og med 1280 x 800 punkter.
Det er nå en stund siden vi så en direkte dårlig skjerm på et testeksemplar, og denne føyer seg inn i rekken av skjermer med fine farger og god kontrast - ikke mye negativt å si her.
Innsynsvinkelen er (som normalt) nokså liten, men det er nok ikke noe problem for de fleste brukere.
Bortsett fra knappene under touchpaden virker JFT00 altså som en gjennomført solid bygd sak.
Tilkoblingsmuligheter
Datamaskinens kontakter finner vi bak og på sidene.
Høyttaler er plassert i fronten.
På venstre side har vi to USB-kontakter, det optiske drevet, ExpressCard/54-slot og minnekortleser.
Varmluften blåses ut på høyre side.
Her finner vi i tillegg en USB, inn- og utganger for lyd, VGA ut og plass til kensingtonlås.
Bak finner vi batteriet, inntak for strøm samt LAN og modem.
Batteriet kan forresten byttes ut med et større, men det vil da stikke ut i forhold til resten av maskinen.
Ytelse og batterilevetid
I sommer testet vi Multicom Z37S som gjorde det ganske så bra.
Den er litt større og tyngre (13,3 tommer og 2,2 kilo), men forskjellen er ikke avskrekkende.
Vi har også sammenlignet med Packard Bell EasyNote BU45 og Tundra 1057X fra PS, begge 12,1 tommere vi så på for et halvt års tid siden.
Ytelse i PCMark05:
Høyere poengsum er bedre.
JFT00 gjør totalt sett en fin figur.
Santa Rosa-brikkesettet gjør at maskinen scorer langt bedre enn de to eldre 12-tommerne, spesielt når vi ser på RAM og grafikk.
Harddisken på 7200 omdreininger gjør også sitt.
Vårt testeksemplar hadde ikke Intel turbominne, så derfor havnet den bak Z37S også på dette punktet.
Ytelse i 3DMark05:
Høyere poengsum er bedre.
På denne PCen har vi Intels siste integrerte grafikkløsning for bærbare, altså GMA X3100.
Det gir en kraftig økning i ytelse i forhold til tidligere generasjoner integrert grafikk fra Intel, men er fremdeles ikke akkurat noe førstevalg for deg som liker å spille.
Er du derimot ikke spesielt kravstor kan det godt være at ditt favorittspill vil fungere helt kurant med denne løsningen.
På Intels hjemmesider for dette brikkesettet kan du finne siste drivere og sjekke kompatibilitet med en rekke spill.
Batteri:
Batterilevetid i minutter - kontinuerlig drift.
Tatt i betraktning at batteriet kun har fire celler gjør det en grei jobb ved å holde i litt over to timer kontinuerlig drift.
Vi vet det er mange som er opptatt av støy, og på dette punktet faller også JFT00 gjennom.
En overivrig viftekontroller - selv når maskinen ikke jobber går vifta nesten kontinuerlig - pluss en litt hissig lydsignatur betyr at denne bærbare ikke blir din beste venn dersom du ikke liker å høre vifta suse.
Bryr du deg lite om slikt, eller bruker den uansett ikke i stille og rolige rom, betyr den overivrige vifta at maskinen ikke blir varm.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe...
Vurdering og konklusjon
Multicom Compal JFT00 har mange positive egenskaper.
Byggekvaliteten er generelt god, selv om ikke "musetastene" under touchpaden står helt i stil.
Vi er også fornøyd med skjermen, og tastaturet er godt å skrive på (men her kan det bli forandringer til den norske versjonen).
PCen er også relativt godt utstyrt med webkamera, Blåtann og draft-N trådløst nett.
Batteriet holder ikke i evigheter, men du kan altså kjøpe større batteri om du ønsker.
Husk også at målingene går på kontinuerlig drift - og med et litt gjerrigere strømoppsett skal du derfor kunne få mer enn to timer ut av batteriet.
Som nevnt kan også maskinen konfigureres etter ønske slik at du kan prioritere pris og ytelse ettersom hva passer deg best.
Og når vi er inne på pris - konfigurert rett kan du få mye for pengene med denne maskinen.
Faktisk har vi bare ett hovedmoment å klage på på ved JFT00, og det er viftestøyen.
PCen mangler i våre øyne sårt en knapp for "silent mode", som nå heldigvis har begynt å bli mer vanlig.
Det kan hende viftekontrolleren bedres ved en fremtidig BIOS-oppdatering, men det er det umulig å si noe sikkert på.
Men bortsett fra dette er vi altså godt fornøyd med denne lille hvite - og den ender derfor også opp med en femmer på vår terning.
| 1
|
200543
|
Acer eMachines E527
Den er én av markedets billigste PC-er.
Men hva duger den egentlig til?
Vi har testet.
eMachines er merke under Acer, og består i hovedsak av rimelige maskiner.
Modellen E527 finnes i flere forskjellige utgaver med blant annet forskjellige prosessorer og minnestørrelse.
Vår modell er den billigste, og er utstyrt med Intel Celeron-prosessor, 2 GB minne og 320 GB harddisk.
Her er en kjapp oversikt over de viktigste spesifikasjonene:
eMachines E527-902G32Mi 15,6" blank skjerm, 1366 x 768 pikslers oppløsning Intel Celeron 900 prosessor, 2,2 GHz.
Intel GMA 4500M-grafikk (integrert) 2 GB DDR3-minne (maks 4, én slot ledig) 320 GB harddisk, 5400 rpm DVD-brenner for alle formater Kortleser for de vanligste minnekortene (ikke CF) Webkamera, 1,3 megapiksels sensor Trådløst nettverk (WLAN b/g/n) 10/100 Mbit netterkskontakt 6-cellers litiumion-batteri 37.2 cm x 24.7 cm x 4 cm 2,7 kg Leveres med Windows 7 Home Premium, 64 bits Pris: 3.490,- (MPX 21.9.2010)
Det er ikke noe ved disse spesifikasjonene som tyder på at dette er en kostbar maskin.
2 GB minne regnes som et minimum i 2010, og prosessoren har kun én kjerne.
Grafikkløsningen er integrert men burde holde til det meste, med unntak av tunge 3D-oppgaver som spill og lignende.
For øvrig er dette helt kurante spesifikasjoner for den jevne student, kontorist eller sofasurfer.
Enkelt
Designmessig er maskinen også temmelig anonym.
Den er relativt tykk, hele chassiset er i plast, og utvalget av tilkoblinger er relativt beskjedent.
Her mangler for eksempel HDMI for enkel tilkobling til TV, Firewire, spor for tilleggskort, og du må klare deg med kun to USB-porter, og overføringshastigheten i nettverket stopper på rundt 12 MB i sekundet hvis du bruker kabel.
Den brede skjermen har gjort det mulig å utstyre maskinen med numerisk tastatur til høyre, noe som er blitt mer og mer vanlig i det siste.
Selve tastaturet er svært mykt på midten, men dette byr ikke på problemer under skriving.
Tastene lager minimalt med "klirrelyder" under skriving, med unntak av mellomrom, slett- og returtastene som kan avgi en litt spiss lyd ved rask skriving.
Rett over tastaturet til venstre, sitter en meget beskjeden høyttaler som knapt tåler å bli sammenlignet mot en gjennomsnittlig mobiltelefon.
Du får kun monolyd, totalt strippet for bass, så her må du bruke øretelefoner.
Skjermen er skarp og fin.
Kontrast og lys avtar raskt når den vertikale vinkelen forandres, men ikke mer enn hva som er normalt i klassen.
Pekeplaten er ru og behagelig å bruke.
Den har et rullefelt til høyre, og to knapper i underkant.
Oppstart og installasjon
Første gang du starter PC-en blir du geleidet gjennom en installasjonsprosess der du blant annet skal velge språk.
Etter ca 10 minutter kan du begynne å bruke PC-en, men installasjon av diverse tillegg fortsetter i bakgrunnen i over 30 minutter.
Mens dette pågår responderer PC-en temmelig tregt, noe av skylden må den relativt enkle Celeron-prossesoren ta, den er slett ikke optimal for å kjøre mange oppgaver samtidig.
Som vanlig får du en haug med tilleggsprogrammer med "på kjøpet".
Disse kan ofte nedgradere brukeropplevelsen noe.
Dette opplevde vi imidlertid ikke som noe stort problem på denne PC-en, sammenlignet med mye annet vi har testet de siste årene.
Det meste lar seg dessuten raskt fjerne via kontrollpanelet eller ved hjelp av programmer som Decrapifier.
Svært stillegående
Det slo oss imidlertid at maskinen er svært stillegående.
Ved lette oppgaver som surfing, musikkavspilling og tekstbehandling kan det gå laaang tid mellom hver gang viften starter - om den i det hele tatt gjør det.
Det er slett ikke hverdags i billig-segmentet, og er et stort pluss for denne PC-en.
Derfor ville vi ikke nølt med å koble den til stereoanlegget for å spille musikk fra Spotify, nettradio og lignende.
Muligens også video tilkoblet TV, men det skal vi komme tilbake til i en annen artikkel.
Ytelstestester
Maskinen er behagelig å bruke, den blir aldri særlig varm (kanskje mye takket være romslig chassis), og vi opplever den ikke som noen sinke under normal, lett bruk.
Windows 7 opplevelsesindeksen gir oss følgende resultater:
Celeron 900-prosessoren er blant de raskeste enkeltkjerneprosessorene på markedet, men det er som kjent ikke veldig mange igjen av disse nå.
Passmark rangerer prosessoren som "lavre midt-skikt", her ser du den sammenlignet mot noen andre aktuelle prosessorer fra PC-er i 4-5000-kroners klassen:
I praksis?
I skrivende stund kjører vi Word 2010, i bakgrunnen spiller vi musikk via Windows Media Player, og vi veksler mellom Word og surfing på nettet.
YouTubes Flash-videoer i inntil 720P (1280 x 720 piksler) kjører i hovedsak fint uten hakking - så lenge den får kjøre alene uten andre prosessorkrevende oppgaver i bakgrunnen.
På andre videoformater er inntrykket det samme.
Enkelte videoer lot seg avspille i full HD (1080P), både MKV- og DivX-filer, men i scener med mye bevegelse opplevde vi av og til hakking.
Vi brukte her Windows Media Player Classic Home Cinema, som har støtte for grafikkortaksellerert avspilling.
DVD-avspilling er ikke noe problem i det hele tatt.
Viften starter nærmest umiddelbart ved avspilling av video, men stopper raskt når avspillingen er ferdig.
Den er uansett så lavfrekvent at den aldri blir et plagsomt moment.
Batterilevetiden målte vi i to omganger - én gang uten belastning, og én gang med kontinuerlig videoavspilling.
I den første testen klarte maskinen 246 minutter, altså i overkant av 4 timer.
Under kontinuerlig videoavspilling var det slutt etter 177 minutter, altså nesten 3 timer.
Normalt sett vil altså batterilevetiden ligge et sted mellom 3 og 4 timer, noe som er helt kurant i denne klassen.
Konklusjon
Acer eMachines E527 med det rimeligste oppsettet er en helt grei kontor-, musikk- og surfemaskin for deg med begrensede behov.
Vi gir et stort pluss for at den er svært stillegående.
Det er imidlertid ingen kraftkar dette, den sliter litt når det skal gjøres flere ting samtidig, spesielt når det er video inne i bildet.
Den er også i overkant beskjedent utstyr når det gjelder utstyr og tilkoblinger.
Totalt sett lander vi på en treer på terningen, men det betyr ikke at det er en dårlig PC.
Slett ikke.
Det kan imidlertid være smart å legge noen hundrelapper til på bordet, og gå for samme maskin med dobbelkjernet prosessor (Celeron T3300) og 3 GB minne.
Denne vil være langt mer potent, og sannsynligvis takle alt av høyoppløst video uten problemer.
Pris på denne er i skrivende stund 3.990 kroner hos MPX.
Takk til MPX for utlånet av maskinen!
| 0
|
200545
|
D-Link DVG-5802S (Andybox)
En toppspekket ruter fra D-Link, med norsk firmware!
Kravet til rutere for hjemmebruk har ikke blitt mindre med årene.
Flere brukere og tyngre bruk krever sitt, og nye løsninger kreves.
For å møte disse utfordringene har D-Link kommet med en boks som skiller seg ut fra hovedstrømmen på flere punkter:
D-Link DVG-5802S.
Forskjeller
For det første er utseendet annerledes enn de andre ruterne fra D-Link, med avrundete sider og metallisk bånd i bakkant over luftespaltene.
Fargen er den samme som på de senere modellene, blank og kremhvit.
Den har to eksterne antenner, den tredje skjuler seg inne i boksen, som bruker selvsagt bruker 802.
11.n med MIMO og resten av repertoaret.
På baksiden er det større forskjeller, her finner vi hele 7 porter, ikke bare de vanlige 4 som sitter på prakisk talt alle andre rutere.
Alle portene støtter Gigabit nettverk.
Dessuten finner vi to kontakter til analoge telefoner, boksen støtter IP-telefoni og kan ha to separate linjer med hvert sitt apparat.
Den siste kontakten er USB, som bare har støtte for overføring av innstillinger til PCer som skal på trådløst nett med ruteren.
Ingen felles lagring er støttet i denne versjonen av firmwaren.
Om det kommer noen oppgradering her, slik at den kan brukes til deling av lagring eller skriver, vites ikke.
Utviklet i Norge!
Boksen blir presentert slik:
"Firmwaren til Andybox er utviklet av det norske selskapet Owera, og er basert på state of the art komponenter i alle ledd.
Den har routingkapasitet og trafikkprioriteringsmekanismer som gjør at med Andybox kan du takle dagens og morgendagens nettverkstrafikk uten problemer."
Vi var på besøk hos Owera og fikk en meget overbevisende demonstrasjon, hvor online-spill, torrent-nedlastning og IP-telefoni foregikk samtidig.
Med QoS (Quality of Service) generelt og WISH (Wireless Intelligent Stream Handling) for trådløst som tar seg av detektering av trafikk og prioritering av forskjellge typer tjenester var det klare kvalitetsforskjeller.
Spillrespons ble prioritert, og kom gjennom upåvirket av annen bruk.
Det samme gjaldt IP-telefoni hvor kvaliteten ble sterkt forbedret med GIPS (Global IP Sound) aktivert.
De tjenestene som måtte "lide" var nedlastning og vanlig nettbruk, som ikke er tidskritisk slik som tale, video og spillrespons.
I daglig bruk
Vi har hatt DVG-5802S på test i daglig bruk i heimen i en måneds tid uten problemer.
Den store forskjellen sammenlignet med D-Link-ruteren vi ellers bruker (DIR-655) har ikke vært påtagelig, siden denne også byr på samme QoS og WISH.
Siden vi har IP-telefon fra Telenor er det ikke mulig å bruke de innebygde SIP-portene til fritt valgt IP-telefoni.
Du er avhengig av en åpen tjeneste eller en lokal tilbyder som tilbyr tjenesten på DVG-5802S.
Er du tilknyttet et slikt nett har du sikkert allerede blitt informert om dette.
En annen ting er at QoS bare kan prioritere utgående trafikk, altså den ut-trafikken du selv genererer med dine PCer og enheter på ditt lokale nettverk.
Det du tar i mot kommer når det kommer, og ruteren kan ikke gjøre noe med rekkefølgen.
Det eneste ruteren kan gjøre er å sørge for å videresende pakkene fra Internet til de forskjellige PCene inne på nettverket så raskt som mulig, dette ordnes med rå rutingkapasitet og krever ingen andre inngrep som sortering og vurdering som bare ville ha forsinket dataene.
Dessuten er det ingen ting som kan erstatte båndbredde.
Er det ikke plass til alle dataene uten at det skjer tidskrotiske avbrudd, da er det ingen ting QoS kan gjøre med saken.
Sitter du på en beskjeden forbindelse og laster ned, spiller FPS over nett og snakker i Skype, mens noen andre snakker i IP-telefon og en tredje forsøker å laste opp filer til jobben mens han ser video - da holder det rett og slett ikke med en slapp ADSL-linje.
Med mye trafikk inn spises også kapasiteten ut opp, på grunn av trafikkadministrasjonen.
Resultatat blir at ingen tidskritiske datastrømmer kommer helskinnet gjennom hele tiden.
Sitter du derimot på et raskt kabel- eller fibernett gjør QoS-teknikken i ruteren din totalbildet et hakk bedre.
Trådløst
Den trådløse ytelsen var på høyde med andre rutere i vårt miljø.
Det er stadig flere trådløse nett som slåss om båndbredde, så ytelsen blir i praksis lavere enn den var for et år siden på tilsvarende utstyr med 802.11n.
Konklusjon
DVG-5802S er en ruter i toppklassen, men full uttelling av alle egenskapene får du ikke før du sitter på en rask internettlinje hos en nettilbyder som også støtter IP-telefonidelen i ruteren.
| 1
|
200549
|
Sony NWZ-A805
Den spiller musikk, video og viser bilder.
I tillegg er den syltynn og robust.
Vi har testet Sonys beste Walkman noen sinne.
Knapt noe annet varemerke har spilt en større rolle i musikkindustrien enn Sonys Walkman, i hvert fall ikke fram til Apple plutselig erobret verden med sitt iPod-konsept.
De siste årene har imidlertid Sony gjort mange forsøk på å gjenerobre lommespiller-tronen med varierende hell, blant annet med sine Walkman-mobiler og MP3-spillere.
At Sony kan sine ting på hardware-siden har vi sett mange eksempler på.
Vi har tidligere testet flere walkman-spillere i NW-serien, blant annet NW-407 som både hadde en nyvinnende
og effektiv betjeningsløsning og eksepsjonelt god batterilevetid, men på grunn av en særdeles uelegant programløsning for overføring av musikken fikk den ingen anbefaling fra oss.
Lekkerbisken
Nå er det gått et par år siden den gang, og Sony er på banen med en helt ny generasjon NW-spillere.
Denne gangen har spillerne fått stor skjerm og video- og fotostøtte, i en svært kompakt, tynn (9 mm), lett (53 gram) og ikke minst lekker innpakning.
Det er naturlig å dra sammenligninger mot iPod Nano, men selv om kapasiteten er den samme (2, 4 eller 8 GB) og størrelse/tykkelse er sammenlignbar, har NW-A805 fått langt større skjerm, videstøtte og mange flere innstillinger å by på.
Spilleren kommer i fire forskjellige farger (blå, sort, rosa og sølv) og er utstyrt med en 2" kontraststerk LCD med 320 x 240 pikslers oppløsning.
Under denne sitter et fireakset navigasjonshjul med avspill/pause-knapp i midten.
Til høyre er det to knapper, Option og Back.
Et kort trykk på Option gir deg forskjellige valg knyttet til bilde- video og musikkavspillingen, et langt trykk skrur av spilleren.
Et kort trykk på Back tar deg et skritt tilbake fra stedet du befinner deg, mens et langt trykk tar deg til hovedmenyen.
Betjeningen er svært enkel, dette sitter i fingrene etter noen ganske få trykk.
En annen ting som slo oss var den raske responsen.
Å bla i en stor bilde- video eller musikksamling, hoppe mellom musikkspor, starte og stoppe videoavspilling og lignende skjer umiddelbart uten venting.
Spilleren byr for øvrig på god batterilevetid, rundt 30 timer til musikkavspilling og 8 timer med video.
Batteriet lades via USB-porten på PCen, eller på en Playstation 3 hvis du har det.
Kobler du spilleren til sistnevnte, kan du dessuten spille av både musikk, bilder og video via TVen, styrt med PS3-kontrollen.
Tøft!
Ørepluggene som følger med er en in-ear-løsning som isolerer ute det meste av uønsket støy, men som samtidig sørger for at det slett ikke er umulig å føre en samtale mens du lytter til dempet musikk.
Vi testet dem under en flytur med et ganske bråkete charterfly, og behøvde ikke å skru lyden til mer enn ca 50%.
I slike omgivelser er det viktigst å isolere ute de brummende lave frekvensene, men når du sitter med lekser eller i godstolen er lydkvaliteten viktigere.
Her leverer Sony virkelig varene denne gangen.
Ørepluggene er meget bra med kraftig bass, i tillegg finnes en haug med innstillinger på spilleren som du kan boltre deg med for å gjøre lytteopplevelsen mest mulig behagelig, inkludert algoritmer for å "pynte på" sterkt komprimert musikk.
Det mest overraskende er at det faktisk virker!
Spilleren støtter MP3, ubeskyttet AAC og WMA, og naturligvis også Sonys eget ATRAC3-format.
Plus-varianten av sistnevnte støtter bitrater så lavt som 48 kbps.
Velger du 64 kbps under ripping av CD-platene dine, og bruker noen minutter på å fintune algoritmene for lydforbedring, er sjansene store for at du ikke kommer til å rynke på nesen over lydkvaliteten.
Det imponerer!
Videoavspilling er en annen interessant funksjon, og den imponerte oss enda mer.
Formatet er MPEG-4, og programmet Image Converter 3 som følger med sørger for å konvertere videofilene dine (ikke fra DVD dessverre).
Oppløsningen må være 320 x 240, og bitraten enten 384 eller 768 kbps.
Vi konvertere en hel to-timers spillefilm med laveste bitrate, det tok ca 1 time og videofilen ble rundt 500 MB stor.
Undertegnede så hele filmen under den omtalte charterflyturen, og glemte raskt at bildet var lite!
Skarphet og kontrast upåklagelig, og du kan enkelt velge liggende format på skjermen, og dermed utnytte skjermflaten bedre.
Image Converter 3 kan også brukes til å overføre bilder.
Disse får da samme oppløsning, og dermed får du plass til en nærmest ubegrenset mengde bilder, i hvert fall dersom du sitter på 8 GB-utgaven av spilleren.
Både videofiler og bilder kan du senere kopiere tilbake til PCen eller til andre maskiner.
Slik er det derimot ikke med musikken, og nå kommer vi til den delen som dessverre kaster en liten skygge over denne flotte spilleren.
Programvaren som benyttes til å håndtere musikken er fortsatt Sonic Stage, nå er programmet kommet i versjon 4.3 - men er fortsatt det største ankepunktet mot hvilken som helst walkman-spiller mener vi.
Slangen i paradis
Installasjonen tok en evighet på vår test-PC, og når den omsider var ferdig hadde vi ikke fått mindre enn sju(!) nye elementer på "Legg til/fjern programvare"-listen i Windows, inkludert sikkerhetsmodulen OpenMG.
For Sony, som er en markant aktør i plateindustrien, gjør alt de kan for at du ikke skal klare å piratkopiere musikken.
For selv om hele musikksamlingen din består av egne rippede CDer i MP3-format, pakkes filene inn i et eget skall kalt OMA under overføringen.
Dermed er de i praksis ubrukelige til alt annet enn på selve spilleren.
Denne delen er forsåvidt til å leve med, MP3-originalene på PCen forblir jo uforandret.
Verre er det at Sonic Stage er tungt, tregt og at norske brukere heller ikke får tilgang til Sonys musikkbutikk Connect, i hvert fall ikke foreløpig.
Overføringen av musikk til spilleren er videre også et ankepunkt.
Ikke bare skjer filoverføring med USB1.1-hastighet, OMA-innpakningen under overføringen tar i tillegg tid - så skal du fylle opp 8 GB med musikk bør du sette i gang prosessen før du legger deg om kvelden.
Dette er ikke holdbart i 2007, og dette må Sony rette på til neste gang skal de ha noen sjanse i dette tøffe markedet.
Konklusjon
Dette mener vi klart er den beste MP3/Walkman-spilleren fra Sony noen sinne, og med unntak av treg overføring av filer, strutter den av kvalitet i alle ledd.
Det er derfor umulig for oss å ikke gi den en femmer på terningen, til tross for at programvaren til tider får det til å gå kaldt nedover ryggene våre.
Etter vår mening er det tre soleklare forbedringspunkter:
1) Sonic Stage bør ikke lappes mer på, men erstattes av en mer elegant programvareløsning, 2) overføringshastigheten må økes betraktelig, 3) Et fengende navn på spillerne er påkrevd.
Hvem går rundt og husker at de ønsker seg en NW-A805?
Klarer Sony å rette på disse punktene til neste gang snakker vi ikke bare om en potensiell testvinner, men sannsynligvis også en vinner på markedet.
| 1
|
200550
|
TEST:Dremel Trio
Den er tre maskiner i en - men hvilke?
Dremel er kjent for sine små maskiner, som kan gjøre mange forskjellige ting med det rette tilbehøret.
Det finnes freser og bor, slipeskiver og tromler, sager og børster - for små jobber er de midt i blinken.
Men på noen områder blir maskinen i minste laget, og selve konstruksjonen blir mindre hensiktsmessig.
Spesielt gjelder dette når du skal jobbe med flate gjenstander, som plater og lister av forskjellig slag.
Derfor har Dremel kommet med en helt ny maskin:
Dremel Trio
Dette er en større og kraftigere maskin med tre spesialområder, derfor navnet.
Den ser ut som en mellomting mellom en stikksag og en overfres, og det er ingen tilfeldighet.
Den gjør begge deler, men i stedet for et sagblad som går opp og ned har den et spesialverktøy som lar deg sage på frihånd, i alle retninger.
I tillegg kan den frese og pusse, med mer tradisjonelle verktøy som freser og slipetromler - altså tre funksjoner i samme maskin.
I bunn og grunn er maskinen en overfres, men med denne utformingen kan du føre den med én hånd, som en stikksag eller pussemaskin.
Sålen har et glidebelegg som er skånsomt mot arbeidsstykket.
Verktøy
Verktøyet fester du i en spennhylse, akkurat som på en vanlig Dremel, men det er en viktig forskjell:
Diameteren på verktøyet er 3/16" altså 4,8 mm.
Dermed kan du ikke bruke verktøy som passer til en vanlig Dremel, som har diameter på 1/8" (3,2mm) og heller ikke verktøy for vanlige overfreser som er 1/4" eller større.
I settet følger det med en roterende sag, en sporfres og en slipetrommel med et utvalg sandpapir.
Det finnes også flere verktøy for bearbeiding av andre materialer og freser for andre profiler.
I bruk
Vi sjekket først hvordan den klarte å sage i tynn kryssfinér.
Det klarte den med glans, og det var svært enkelt å jobbe på frihånd i alle retninger.
I tykkere trematerialer går det tyngre, avhengig av tetthet, men når man lar maskinen og skjæreverktøyet gjøre jobben og ikke presser, kommer den seg fint gjennom selv ganske tøffe utfordringer med litt tolmodighet.
Plastmaterialer er alltid en utfordring, med for høy rotasjonshastighet smelter plasten.
Vannkjøling av snittet og moderat hastighet er derfor helt nødvendig (dette gjelder jo uansett maskintype).
Pussing og forming av kanter med slipetrommelen fungerer storartet.
Det er ellers ikke så lett å få til vinkelrette kanter med en vanlig Dremel eller andre vanlige verktøy.
At man kan jobbe med moderat rotasjonshastighet er også her svært viktig, for å unngå å svi treverket.
Det følger også med justerbar avstandsskinne som også kan brukes til saging/fresing av sirkler.
Med et enkelt håndgrep kan håndtaket vinkles slik at det står rett opp.
Det er praktisk hvis du f.eks. jobber mot en vegg.
Dremel Trio leveres i en praktisk plastkoffert.
Konklusjon
Maskinen er en mellomting mellom en vanlig Dremel og en liten overfres, både i styrke og i utførelse.
Den er ikke så allsidig som en Dremel, men klarer flere jobber enn en overfres.
Den er også en god erstatning for stikksag når du skal sage/frese på frihånd, men er materialet for tykt og/eller for hardt kan det være en utfordring.
Dette er først og fremst et hobbyverktøy for de kreative, men den kan være svært nyttig i sitasjoner hvor det dukker opp spesielle utfordinger.
Og det gjør det alltid når man pusser opp eller reparerer.
Man kan jo aldri få for mye verktøy :-)
| 1
|
200551
|
Linksys E2500
Linksys tredje beste ruter, hva er forskjellen?
Det er ikke lett å umiddelbart få tak i forskjellene mellom rutere, verken mellom modeller av samme merke eller mellom de forskjellige konkurrentene.
Blant dagens rutere ligger de viktigste forskjellene i hvor mange samtidige datastrømmer de kan håndtere, hvilke frekvensbånd de støtter og hva slags tilkoblinger de har på selve enheten.
Forskjellen mellom toppmodellen fra Linksys, E4200 og tredjemann E2500 er i hovedsak to ting:
E2500 støtter bare to datastrømmer mot tre hos toppmodellen, og den har heller ingen USB-port for tilkobling av felles lagring eller skriver.
I praksis vil det si at du må ha en egen server-PC eller nettverksdisk (NAS-enhet) for å ha felles lagring til alle på hjemmenettverket.
Men USB-basert felleslagring på ruter er uansett en løsning med svak ytelse, så mange vil ikke oppleve mangelen på støtte for dette som noe savn.
Hvis du har en moderne bærbar PC som har tre interne antenner og nettverkskort som drar nytte av dette, vil du ikke få utnyttet dette med en ruter som støtter færre datastrømmer.
Jobber du med store filer over nettverket vil forskjellen kunne være høyst påtagelig, men til vanlig surfing og sofabruk er det ikke like merkbart.
Linksys E2500
Denne ruteren passer derfor til de som ikke har behov for optimal ytelse, og som har andre løsninger for felles lagring og utskrift.
I dag har jo de fleste skrivere for hjemmebruk innebygd støtte for trådløs tilkobling som standard.
Den støtter 2 datastrømmer, opererer både på 2.4 GHz og 5 GHz samtidig og har 4 interne antenner.
Du har også mulighet for gjestenett, som gir adgang til Internett, men ikke tilgang til maskinene på ditt hjemmenett,
Designet er diskret og elegant og ser ikke så "teknisk" ut som de aller fleste andre rutere.
Det er ingen synlige antenner, og plasserer du den slik at det ikke tyter ut ledninger over alt så kan den plasseres slik at den både fungerer optimalt og ikke sjenerer et strengt designfølsomt blikk.
Den har 4 porter for kablet 100 Mbit nettverk og en WAN-port for tilkobling til internettleverandørens boks.
Det er ingen "nøkkelhull" eller tilsvarende på undersiden for å feste den på vegg, den er beregnet å ligge flatt.
Installasjon
E2500 har samme elegante og brukervennlige installasjonsoppsett som storebror.
Du trenger ingen CD, alt ligger i ruteren.
Det enste du må gjøre er å koble den til PC og boks fra nettleverandøren og vente til den har startet opp.
Deretter åpner du bare en nettleser, så dukker oppsettet opp automatisk.
Ytelse
Vi sammenlignet med toppmodellen E4200 og Netgears toppmodell N900 (WINDR4500) fra våre standardplasseringer i stue 2 etasjer ned fra ruter plassert oppunder mønet på hemsen, og i kjeller.
Sammenligner vi E2500 med Linksys 4200 på 2,4 GHz under tilnærmet vanlige forhold (stue-plasseringen) er ytelsen temmelig lik, forskjellen er innenfor de variasjoner som hele tiden oppstår i trådløse nettverk.
Også i kjelleren er ytelsen absolutt kurant sammenlignet med andre rutere, men ytelsen ligger på halvparten av det vi målte i stua.
På 5 GHz fikk vi ikke forbindelse i kjelleren, men i stua fikk vi omtrent samme hastighet som på 2,4 GHz.
Vi la også inn i grafen målingene fra Netgears toppmodell med en bærbar med 3 antenner.
Dette gir omtrent dobbelt så høy ytelse, samtidig som rekkevidden øker.
Konklusjon
Linksys E2500 fungerer utmerket i et hjemmemiljø hvor man ikke trenger USB-støtte til felles lagring eller skriver.
Hastigheten og dekningen er helt kurant i vanlige leiligheter og andre boliger og støtter både 2,4 og 5 GHz, det siste er praktisk når man vil unngå å kjempe om båndbredde med alle naboene som fremdeles bare kjører på 2,4 GHz.
Men det forutsetter selvsagt at du har utstyr som støtter dette.
Har du en ny bærbar eller iPad 2 er du i mål på 5 GHz.
| 1
|
200552
|
22"Nec 22WMGX
Rask, blank og bred - nå også fra Nec.
Nec har alltid kommet svært godt ut av våre og andres skjermtester.
De har levert produkter med topp bildekvalitet og ergonomi i en klasse for seg.
LES OGSÅ:
Men trender har de ikke vært spesielt opptatt av, verken i design eller format.
Det tok sin tid før de kom med skjermer i bredformat, og den blanke moten med sort lakk og tilsvarende kontrastbelegg har vi ikke sett så mye til fra Nec.
Gamer-skjermen 20WGX² er den eneste vi har testet tidligere fra Nec som har hatt kontrastbelegg.
Men nå er markedet for trendy bredskjermer modnet tilstrekkelig til at Nec satser.
De har lansert flere modeller i en ny serie - GX.
Her finner vi modeller i 19, 22 og 24-tommers format, alle er beregnet på spill og alt annet som involverer bilder, levende eller stillestående.
Vi har testet 22-tommeren, som ligger midt på treet prismessig.
Trendy design
Det er ikke bare bredformatet, men også utførelse paneltype og tilkoblinger som plasserer disse skjermene midt i trendbildet.
Hele konstruksjonen er i sort, med blank lakkfinish i front som matcher det blanke kontrastbelegget når skjermen er slått av, og matt finish på bakside og fot.
I motsetning til de fleste andre skjermer fra Nec har denne serien ikke andre fysiske justeringsmuligheter enn vipping av skjermen.
Du kan ikke justere den i høyden og heller ikke vri den til høydeformat eller dreie den på foten.
Høyden over skrivebordet opp til undersiden av selve skjermpaneket er på 9,5 cm, og det er en utmerket standardhøyde.
Trenger du mer eller mindre blir det altså vanskelig.
Raskt panel
Panelet er av TN typen, som er generelt raskt, men i denne serien ikke av de aller raskeste.
Det er lilkevel mer enn tilstrekkelig for alle andre enn den beinharde kjerne av gamere med falkeblikk.
Vi registrerte et lite etterslep og noen antydninger til skygger, men ikke mer enn at det ser naturlig ut ved raske bevegelser i bildet.
Betraktningsvinkel
Denne paneltypen har generelt den dårligste betraktningsvinkelen, men i de senere generasjoner har dette blitt en del bedre.
Horisontalt er det ikke lenger noe stort problem, vertikalt er det fremdeles store fargeforandringer når du reiser deg opp.
I bruk
Vi brukte skjermen under nesten hele vår test av programvare for videoredigering, med veldig variert bildemateriale.
Fra digitaliserte gamle TV-opptak til HD-materiale med de nyeste kameraene, pluss stillbilder og fargesterke effekter.
Skjermen fungerte hele tiden utmerket, med glimrende bildekvalitet over hele linja.
Det eneste problemet til tider var det blanke belegget som sammen med lysrør i taket ga en del uønskede reflekser.
Dette må man ta hensyn til når man skal plassere skjermen i et arbeidsmiljø.
Svært fleksibel
Skjermen har innganger for det meste, også for tilkobling til annet enn PC med VGA og DVI.
Med HDMI og komponentinnganger pluss "gammeldags" komposit video gjør at du kan koble til hva som helst av spillkonsoller eller videospillere.
Både DVI og HDMI støtter HDCP.
Det er til og med S/PDIF utgang på skjermen, hvor du kan ta ut det digitale lydsignalet som kommer inn på HDMI-inngangen og koble det til f.eks. en surroundforsterker.
De innebygde høyttalerne fungerer bare til bakgrunnslyder og mindre krevende lydbilder.
Også innstillingene gir store muligheter for å skreddersy fargebalansen til din egen smak.
Vi foretrakk skjermen i helt nøytral innstilling, uten "forbedringer" av noe slag.
Andre vil mulligens ønske mer "sprut" i fargene, og det kan skjermen absolutt levere.
Du har både manuell kontroll over 6 farger/nyanser i tillegg til ferdige profiler og automatiske innstillinger.
Betjeningen er behagelig og logisk med et tiltalende menysystem.
Det er likevel ikke så brukervennlig som den lille joysticken vi finner på de proffe modellene, eller visningen av knappefunksjonen på selve skjermen under bruk, som på 26-tommeren 2690WUXi
Konklusjon
Nec har sittet på sidelinja en stund når det gjelder denne type skjermer, som henvender seg først og fremst til krevende hjemmebrukere, men til en relativt moderat pris.
Designmessig står den ikke tilbake for noen, og bildekvaliteten er i toppklasse for denne type skjermer.
Med listepriser fra 2 629 kroner for 19-tommeren, 3 636 kroner for 22 tommeren og 5 075 kroner for 24-tommeren stiller de sterkt i konkurransen.
| 1
|
200554
|
Canon Ixus 900 Ti
TEST: 10 megapiksler, kamerahus i titan og ansiktsgjenkjenning.
Er det største Ixus-kameraet også det beste?
Da Canon lanserte de nye Ixus-kameraene i høst, var det litt uklarhet om hvilket av dem som egentlig var toppmodell.
Mange syntes nemlig at 850 IS hadde mer attraktive spesifikasjoner enn sin storebror, med både bildestabilisator og vidvinkel.
Antall megapiksler var derimot størst hos 900 Ti, og det samme var både modellnummeret og prislappen.
900 Ti regnes derfor for å være den øverste Ixus-modellen Canon har på markedet pr. i dag.
CCD-brikken er for øvrig større enn den er for 800/850 - 1/1,8" kontra 1/2,5" for nevnte modeller.
Solid konstruksjon
Ti står som nevnt for titan, og det betyr at dette kameraet er noe mer robust enn de som er laget av plast, noe som også reflekteres av vekten.
I stedet for den fargenøytrale gråtonen vi kjenner fra de andre Ixus-kameraene, har 900
Ti en champagnepreget farge.
Objektivet er forholdsvis lyssterkt med f2.8-4.9 som største blender på henholdsvis vivdinkel og tele, og brennviddeområdet tilvsarer 37-111mm, som må sies ikke å være en veldig attraktiv vidvinkel for de som ønsker seg det (800 IS har for eksempel 35-140).
900
Ti har også kun 7 stoppunkter for zoomkontrollen, som vi synes er litt i minste laget for å kunne lage nøyaktige utsnitt.
Ixus 900
Ti har i likhet med sine 800+-brødre optisk søker som kan spare deg for batteri, og som også vil gjøre at du holder kameraet stødigere enn om du bruker skjermen.
På toppen av kamerahuset er på-knappen innfelt ved siden av utløserknappen, og zoomkontrollen er som vanlig plassert på høyre pekefinger; en plassering vi synes fungerer utmerket.
På baksiden er kameraet ganske likt 850 IS.
Skjermen er 2,5" stor og har en oppløsning på 230.000 piksler; høyere enn lillebror.
I tillegg er knappeutformingen litt annerledes - funksjonsvelgeren er den samme, men som du ser på bildet under ligger menyknappen sentrert under piltastene.
Piltastene er også berøringssensitive slik de er på f.eks. Ixus 65, der en lett berøring viser piltastmenyvalgene på skjermen; kjekt når lystilgangen ikke er god.
I bunnen ligger batteri og minnekort godt gjemt bak et lokk.
Batteriet er beskyttet av en ekstra tapp som holder det på plass når du åpner lokket for å ta ut minnekortet.
"Never change a winning team"
Ellers er alt som det pleier - menyene er de samme som alle kameraer fra Canon har hatt de siste årene, med god brukervennlighet og leservennlighet, og lettfattelig og greit å bruke for de fleste, men fortsatt skulle vi helst ha sett at Canon implementerte en avspillingsknapp snarere enn at du må vri på funksjonshjulet.
Unikt for 900
Ti er imidlertid at ISO-verdien kan pushes opp til ISO 3200, men det kan bare gjøres med 1,92 megapikslers oppløsning (1600x1200).
Canon har alltid henvendt seg mot pek-og-klikk-fotografene med Ixus-serien, og samtlige Ixus-kameraer, 900 Ti inkludert, mangler fortsatt blender- og lukkerprioriterte bilder.
Mulighetene for manuell kontroll er derfor begrenset på disse kameraene.
Ytelse
Ixus 900
Ti er et råskinn når det kommer til ytelsen.
Autofokusen er lynrask, og til å ta bilder med 10 megapikslers oppløsning er det utrolig at kameraet klarer å gjøre unna 21 bilder på 10 sekunder; ett raskere enn 800 IS som var den forrige fartskongen, men som "bare" har 6 megapiksler.
Faktisk er 900
Ti det raskeste kameraet på seriefoto vi har testet av kompaktkameraer; kun slått av S3 IS, som vant TV2-testen av ultrazoomkameraer som vi hadde for et par uker siden.
Kameraet startes også på ett sekund blank, men kunne godt ha hatt litt bedre batterilevetid enn 230 bilder etter CIPA-standarden.
Bildekvalitet
Vi var selvsagt mest spente på støynivået ved høye ISO-verdier på dette kameraet.
10 megapiksler på en liten CCD-brikke har for mange kameraer vist seg å koste mer enn det smaker, siden støynivået på bildene blir høyere når sensortettheten er tettere.
Under ser du et bildeutsnitt tatt med ulike ISO-verdier:
Som det fremgår av bildet - ISO 1600 er bortkastet, men ISO 800 lar seg bruke i nødssituasjoner.
Støyreduksjonen er imidlertid mer synlig på ISO 200 og 400 enn den er på 800/850 IS, som ikke kommer så veldig klart frem på disse bildene, men som du kan se eksempler på i fotoalbumet tilknyttet denne artikkelen.
Dette er imidlertid detaljer du ikke vil se på en 10x15-utskrift og vil ha problemer med å se selv i A4.
Skarpheten er imidlertid meget god på lav ISO-verdi, og fargene er som som alltid veldig lette å like, med god fargemetning og varme farger; innendørs så vel som utendørs.
Kameraene fra Canon har alltid hatt tendenser til å blåse ut høylysene (slik at f.eks. himler ofte blir hvite), og det gjelder ikke overraskende også for 900 Ti.
Noe kromatisk feilbrytning er også å finne, og hjørnene er litt uskarpe, men ikke så påfallende som for 850 IS.
Konklusjon
900
Ti føyer seg inn i rekken av gode Ixus-kameraer.
Det tar bilder med meget god kvalitet, det er hurtig i bruk, brukervennlig og fremstår som et solid kamera.
Sammenlignet med småbrødrene 800 IS og 850 IS er kameraet noe tyngre og virker mer solid, og det tar bilder med høyere oppløsning som også oppleves som noe skarpere enn hva tilfellet er for de to andre.
Det som imidlertid gjør 900
Ti litt mindre attraktivt er at nettopp småbrødrene er såpass gode som de er.
De er billigere, de har begge større vidvinkel og har begge bildestabilisator.
900
Ti er ikke det beste på høye ISO-verdier, og derfor vil de to småbrødrene være i stand til å ta skarpere bilder uten blits når lystilgangen er begrenset, så med mindre det er livsviktig for deg med høy oppløsning, vil vi heller holde en knapp på en av de to andre.
Dog skal det sies at 900
Ti foreløpig er det beste 10 megapiksel-lommekameraet vi har testet.
| 1
|
200555
|
Asus Eee Top
Eee som minibærbar er bra, men duger den som stasjonær?
De små og billige minibærbare har blitt en suksess, og Asus var først på banen.
Eee hadde akkurat den riktige kombinasjonen av format, datakraft og pris, og slikt frister til gjentagelse.
Nye utgaver på samme lest, men med litt større skjerm, høyere ytelse og stadig lav pris, ble også tatt godt i mot.
Men konseptet var svært enkelt å kopiere, det var jo egentlig ingen unike løsninger, bare en smart måte å bygge sammen lett tilgjengelige komponenter på.
Dermed har mange konkurrenter slengt seg på karusellen, noe som forbrukerne nyter godt av.
Ny innpakning
Men Asus hadde andre planer: - en mini-stasjonær - Eee Box som dukket opp i fjor høst, og nå - en berøringsfølsom skjerm med innebygd kompakt PC.
Konseptet kjenner vi best fra Apples iMac-serie, men da er vi oppe i et annet prisområde.
iMac har heller ikke berøringsfølsom skjerm.
Også andre produsenter har forsøkt seg på lignende løsninger, men noe stort gjennombrudd har ikke disse maskintypene fått.
Asus kaller maskinen Eee Top, som vi antar peker mot desktop i dette tilfellet.
Den kommer i sort blank utførelse bortsett fra den nederste delen som er i klar plast.
Den står ved hjelp av et rørstativ i krom, som også har en bøyle som fungerer som bærehåndtak.
Maskinen ser helt grei ut, men noe designikon snakker vi ikke om.
Tastatur og mus følger med, begge for tilkobling til USB, altså med kabler.
Tastaturet har ikke nummerisk avdeling og musen har ingen ekstra knapper.
Begge matcher selve maskinen designmessig.
Hva inneholder den?
Maskinvaren kommer fra Intel, og består av en Intel Atom N270 prosessor på 1,6 GHz, det er 1 GB minne og brikkesettet er i945 med integrert grafikk.
Harddisken er på 160 GB, det er innebygd WLAN og Gbit kablet nettverk.
Kortleser for små minnekort (ikke CF), 6 USB-porter og lydutganger for surround i tillegg til innebygde høyttalere.
Skjermen er 15,6 tommer stor og har en oppløsning på 1366 x 768.
Den er altså berøringsfølsom, fingertuppen styrer muspekeren direkte.
I bruk
Maskinen kommer med Windows XP Home, og har også et slags skall med direkte valg av forskjellige programmer og oppgaver.
Dette kan du velge om du vil alltid skal starte opp eller ikke, det gir et slags "offentlig terminal" preg.
Du kommer vel egentlig like langt med å legge snarveier på skrivebordet på vanlig måte...
Det blir umiddelbart klart at dette ikke er noen racer.
Den er omtrent så rask som en 4-5 år gammel ordinær stasjonær, noe som bekreftes av en PCMark 05 måling på 1444.
Til sammenligning kan vi nevne at i vår siste test av bærbare er en ytelse på mellom 4000 og 5000 normalt.
Det holder til surfing og mail, nett-TV og video innen rimelighetens grenser.
Har du video i 1080p får du liten glede av det, det blir slideshow med dialog.
720p fungerer derimot utmerket.
Den berøringsfølsome skjermen fungerer dårligere enn mus, men du kan "klikke" på ikoner, velge tekst osv.
direkte med fingeren.
Du kan trykke på topprammen på et vindu og dra det omkring, men det går ikke helt glatt.
Gjør du det samme med musa kan du slenge vinduet omkring uten forsinkelse.
Berøringsfølsom skjerm er ikke spesielt egnet for vertikale skjermer annet enn til tilfeldig og kortvarig bruk, som på billettautomater osv.
Man blir fort sliten i armen, og har egentlig mye dårligere kontroll enn med mus, mener vi.
For små håndholdte enheter er det noe annet, der kan det fungere helt utmerket, med små bevegelser ovenfra, uten å måtte flytte hele armen.
Selve skjermen har også begrenset betraktningsvinkel, vinkler du den bakover slik at bildet blir best får du også mest refleksjoner fra taklys i den blanke skjermen.
Konklusjon
Vi ble ikke spesielt begeistret for denne maskinen.
Den kan fungere greit som en surfemaskin i en resepsjon eller lignende, eller som husets syvende PC for gjester.
Hadde den kostet vesentlig mindre hadde vi vurdert den annerledes, men til en pris på rundt 5 500 kroner finnes det mye kraftigere alternative maskiner på markedet, f.eks. en av de bærbare vi nylig testet, eller en rimelig kontor-PC med enda større skjerm, eller til og med Asus' egen Eee i boks-utgave til under 3 000 kombinert med en rimelig skjerm.
Da sparer du minst en tusenlapp og slipper berøringsfølsom skjerm...
| 0
|
200556
|
SAMSTORE Portable MediaCenter
TEST:
Den lille disken kobles rett til TV-en.
Snurr film!
Markedet oversvømmes nærmest av små mediespillere om dagen, og prisene blir stadig mer spiselige.
Dagens testprodukt er egentlig en portabel 2,5" harddisk, men med en spesiell tilleggsfunksjon: den kan kobles rett til TV, og via den medfølgende fjernkontrollen kan du bla deg gjennom innholdet og spille av filmer, musikk og bilder du måtte ha liggende på den.
Det er definitivt praktisk, og spesielt positivt er det at den ikke er særlig mye større enn rene lommeharddisker.
Denne får du fint plass til i jakkelomma, med andre ord.
Nok til de fleste
SAMSTORE Portable MediaCenter fås i forskjellige størrelser, fra 120 til 250 GB.
Vårt testprodukt har en kapasitet på 160 GB.
Det skulle bety plass til rundt 200 DivX-filmer i kurant kvalitet, eller 30-40.000 MP3-filer, dersom du lider av samlemani.
Når du kobler disken til en ledig USB-port på PC-en, dukker den straks opp som en egen stasjonsbokstav, og deretter er det bare å dra og slippe de mediefilene du ønsker å spille av på TV-en.
Du kan selvsagt også legge til andre filtyper, og for eksempel bruke den til backup-formål, men det er ikke det som er hovedintensjonen.
Uansett - filtyper som ikke kan avspilles, vises ikke i menyene når du kobler den til TV.
Bruk ekstern strøm
Tilkoblet PC fungerer den uten ekstra strøm enn det lille den får fra USB-porten, men vær obs på at overføringshastigheten gjerne mangedobles når den får nettstrøm.
Vi oppnådde rundt 25 MB pr sekund, noe som er ganske normalt for eksterne 2,5"-disker.
Vi fylte på med diverse filtyper, inkludert MP3, WMA og M4A på lydsiden, som må sies å være de mest aktuelle filtypene for folk flest i 2009.
Deretter fylte vi på med JPG-filer og filmfiler i DivX, Xvid, H.264 (MP4) og HD-materiale i Matroska-format (MKV).
Vi kopierte også over et speilbilde av en DVD-film i ISO-format, da mange nyere mediespillere leser disse uten problemer.
I bruk
Deretter koblet vi fra disken og forflyttet oss til TV-en.
Disken kan kobles til TV enten via kompositt (scart-overgang følger med) eller RGB via phonoplugger.
HDMI hadde vært både enklere og mer hensiktsmessig.
Vi skriver tross alt 2009, og de aller fleste av oss har anskaffet flat-TV.
Menyen som dukker opp på skjermen er alt annet enn fansy, men den er funksjonell.
Her vises mappestrukturen du laget på PC-en, og så er det bare å bla seg inn og ut av mapper ved hjelp av den flate fjernkontrollen.
Et trykk på Play på en mappe starter sekvensiell avspilling av innholdet:
Dessverre var det ikke mange av filene våre som ble avspilt, kun en mappe med DVD-struktur, DivX/Xvid-filene, MP3 og JPG.
ISO-filen og de andre filtypene var ikke å se i det hele tatt.
Avspilling av DivX/Xvid gikk imidlertid strykende, undertekster i SUB og SRT-format ble også vist helt fint, inkludert tegnene ÆØÅ.
Spoling i disse filene gikk også greit, selv om det gikk i langt høyere hastighet enn 2x, som ble vist på skjermen.
Visning av bilder og avspilling av musikk gikk relativt greit, men vi synes disken brukte i overkant lang tid på å vise førstnevnte, spesielt når megapikslene ble mange.
For øvrig var disken så godt som lydløs, og det var ingen vibrasjon i den som kunne medføre støy under bruk.
Konklusjon
Den er kanskje Norges mest portable mediesenter, men utenom det lukter det litt 2003 av den.
I 2009 bør du rett og slett forvente mer, både når det gjelder brukergrensesnitt, tilkoblinger og støttede filtyper.
Samstore Portable MediaCenter faller rett og slett litt igjennom på alle disse sentrale områdene, men redder så vidt en treer pga bra DivX/Xvid-støtte, inkludert undertekster.
Prisene starter på rundt 1000 kroner for 120 GB-utgaven.
Takk til PS.no for utlån av disken!
| 0
|
200558
|
Konklusjon & karakter
37-tommers klassen er etter vår oppfatning en av de mest spennende akkurat nå.
For deg som har en vanlig stue er nemlig størrelsen perfekt:
Det er mer enn stort nok til å gi den rette kinofølelsen, og du slipper at TVen blir for dominerende.
Sterk kandidat
På terningkastet har vi gitt Sharp en femmer.
Mye takket være at den fungerer glimrende som PC-skjerm.
Brukervennligheten, splitscreen og bilde-i-bilde funksjonene gir også pluss i vår bok.
Den lille TV-foten, som også er drei- og tiltbar, er i tillegg med på å gjøre TVen meget plasseringsvennlig
Kommer du til å bruke TVen som datamonitor er valget enkelt.
Da bør du velge LCD-modellen til Sharp framfor plasma-modellen til Philips.
Er dette en uaktuell problemstilling for deg er imidlertid Philipsen et vel så godt valg.
Prisen
Den store ulempen til Sharp er prisen.
Veiledende pris er på hele 54.990, noe som er alt for mye for de fleste av oss.
Vårt testeksemplar var levert av Displaynet.no som selger den for rundt 45.133 inkludert moms.
Til sammenligning kan du få plasma-TVen til Philips for rundt 36.500 kroner.
Minispesifikasjoner:
37-tommer.
16:9 XGA (1366 x 768)
170 graders betraktningsvinkel, lysstyrke = 430 cd/m2, og kontrast = 800:1
Tilkoplinger baksiden av medieboks: Input 1 = Scart m/RGB, Input 2 = Scart/S-video, Input 3 = Scart/S-video/komponentinngang
Tilkoplinger foran på medieboksen:
Input 4 = S-video/kompositt lyd & bilde.
I tillegg PC-inngang og hodetelefon
Mål (uten høyttalere & fot):
Bredde = 94,8, høyde =58,7, dybde = 8,8 cm. Vekt = 16,5 kg (24 m/høyttalere).
Mål medieboks: 43 cm bred, 9,5 cm høy, og 26,5 cm dyp.
Vekt = 5,4 kg.
| 1
|
200559
|
Lexus RC F er fullpakket med fet teknologi
Men kan den forsvare en pris på 1,5 millioner kroner?
Sist Lexus slo på stortromma forbløffet de en hel verden med den ekstreme superbilen LFA.
Den var imidlertid bare ment som en begrenset serie for å vise hva selskapet var istand til.
Nå kommer imidlertid RC F, en heftig muskuløs sportslig coupe som går rett i strupen på BMW M4.
Har den det som trengs for å gå opp mot Bayerns M-divisjon?
På papiret ser i hvert fall det meste lovende ut for den japanske nykommeren sin del.
Agressiv styling, raceaktig aerodynamikk, 19-toms hjul, LFA-aktig instrumentpanel, den kraftigste V8 selskapet noensinne har laget, 8-trinns automat og bakhjulstrekk.
Her ligger det meste til rette for å gi M4 en seriøs kamp, og til og med litt juling.
Illsint design
Det første man legger merke til er selvsagt det dramatiske designet.
Bilen ser rett og slett ordentlig sint ut, med den gigantiske Lexus-grillen, aggressive LED-lys, og massevis av interessante skarpe kanter og teksturer.
Parkerer du denne på siden av en M4, vil ingen se på den tyske bilen, såpass er sikkert.
Testbilene vi kan kjøre er i ulike farger.
Oransje, blått, hvitt, candyrødt og sort.
Candyrødt ser kanskje stiligst ut, men vi får den sorte bilen, som på mange måter er fargen som passer bilen dårligst.
Dette fordi sort skjuler detaljer mer enn noen annen farge, og som også er grunnen til at nesten ingen motorfabrikanter stiller med sorte biler på de store utstillingene.
En spesiell karbonpakke gjør bilen 9,5 kg lettere enn standardbilen.
Da får man karbonfiber i taket, panseret og den aktive bakvingen.
Bilen er også 3 millimeter lavere med denne pakken.
Nå er ikke 9,5 kg mer enn noen legger på seg i jula, så det helt store utbyttet av denne pakken ser jeg ikke.
Livet på innsiden
Innvendig lyser det sportslige verdier lang vei.
De slanke setene er laget for å holde deg ordentlig på plass i svingene, mens instrumentpanelet har hentet inspirasjon fra LFA og kan vise ulike ting som en stor turteller, digitale og analoge hastigheter, en monitor for Torque Vectoring differensialen, en måler for G-krefter og en stoppeklokke.
En analog klokke, mykt skinn og et gigantisk lydanlegg fra Mark Levinson (med 17 høyttalere og på 835 Watt) kompletterer det visuelle uttrykket innvendig.
Multimediaskjermen er på 7 tommer, og styres via en muselignende firkant nede på midtkonsollen.
Dette er ikke nytt for de som kjenner Lexus, men nå er overflaten på firkanten helt glatt, så man bare fører fingeren fram og tilbake.
Det fungerer greit, men selve navigasjonen sliter vi litt med nede i Spania.
Det blir mange feilvalg i starten, uten at man helt vet om det er navien som ikke er helt oppdatert, eller om det er det spanske veinettet.
Et klarere svar vil komme når man før prøve bilen på norsk jord.
Ellers er det meste lettfattelig og oversiktlig.
De tynne setene er overraskende komfortable, men jeg vil tro at spesielt en del amerikanske kunder kanskje vil ha lyst til å velge litt tykkere og bredere seter.
Alt av sikkerhetssystemer er selvsagt på plass, inklusiv adaptiv cruisekontroll og prekrasj-systemer.
Finishen innvendig holder et eksemplarisk høyt nivå, og støynivået er forbilledlig lavt uansett hvilke hastigheter man holder.
Baksetet er faktisk mulig å sitte i for en voksen, og det er relativt god plass i bagasjerommet for kofferter og poser.
Programoversikt
På midtkonsollen finnes en rund bryter som lar deg velge mellom de fire ulike kjøremodusene.
ECO, Normal, Sport S og Sport S+.
I ECO er tanken å spare drivstoff, og i Normal at man skal kjøre smooth og sivilisert, og girskiftene reflekterer det.
I Sport S får man et komplett ulikt girskiftmønster, og ting skjer mye kjappere.
Sport S+ er mest tiltenkt banebruk og kan vise rundetider i displayet.
Nedgiringer skjer da i henhold til endringer i G-krefter, som f.eks når man bremser hardt før en sving.
Men rundt en bane vil jo de fleste kjøre giringen i manuelt modus, og da bruker man hendlene bak rattet, eller fører girspaken frem og tilbake.
Luft foran går gjennom luftinntakene nede på sidene av fronten, og kommer ut bak forhjulene.
Vingen bak kommer automatisk opp over 80 km/t (130 km/t i ECO-modus), og går ned igjen når hastigheten går ned til 40 km/t.
Fjæringen er naturlig nok av det stive slaget, men er egentlig bare plagsom over skarpe og dype hull.
Til vanlig kjøring i både by og ute på motorveien oppleves bilen som komfortabel.
Foran er det doble A-armer og Multi-link oppheng bak.
Brembo-bremsene har vertikal G-kraft sensor, noe som er kjekt hvis du blir luftbåren rundt en racerbane.
Planetens mest undervurderte?
Yamaha er kanskje klodens mest undervurderte firma.
Alt som dette firmaet jobber med er av beste sort, det være seg motorsykler, påhengsmotorer, gitarer, snøscootere, pianoer eller bilmotorer.
Til og med Kjetil Andre Aamodt vant store triumfer på Yamaha-slalåmski.
Dette firmaet mestrer alt!
For RC F sin del betyr det en V8 motor hvor Yamaha står bak omtrent alt (unntatt selve blokken), på samme måte som de sto bak V10-motoren i LFA.
Motoren har allerede vært i bruk i motorsport i 2014, og har deltatt på 24-timers løpet på Nürburgring og opp Pikes Peak, så dette er seriøse saker.
Den håndbygde motoren har 477 hk og 530 Nm, nok til en toppfart på 270 km/t, og 0-100 på 4,5 sekunder.
Den byr på ubegrenset med krefter, og en herlig lineær effektkurve hvor man føler at det aldri slutter å dra, med en rødmerking på 7300 omdreininger.
Lydbildet er tøft og litt annerledes til V8 å være.
Personlig syns jeg nok AMG sitt lydbilde er grommere hva angår V8-motorer, men sammenlignet med M4 høres RC F langt sintere og barskere ut.
På spanske veier og bane
Ute på spanske motorveier blir det mange forbikjøringer, bare for å kjenne draget fra motoren.
I Normal-modus er det en klar forsinkelse fra man gir full gass til girkassen responderer, så hvis man har det virkelig travelt bør man bruke et av de to sportsprogammene.
Men selv i Sport+ trenger systemet en tiendedels tenkepause når man gir full gass i 160 km/t for å kjøre forbi andre biler.
Sammenlignet med f.eks Ferrari sine systemer er nedgiringen her litt langsommere, men på den andre siden er det nok mer holdbart med ikke fullt så aggressive girskifter.
Hyggelig nok har Lexus arrangert det slik at man får prøve bilen på den privatbygde Ascari-banen noen mil utenfor Malaga.
Her er det best med Sport+ og manuell giring med hendlene bak rattet.
RC F har en såkalt Torque Vectoring differensial (TVD, beklageligvis er det ikke noe godt norsk for dette), som optimaliserer distribusjonen av krefter mellom bakhjulene.
Standard kommer bilen med en Torsen diff, men TVD er standard i den såkalte Carbon-utgaven.
TVD har tre ulike modus, hvor man kan velge mellom slalåm, standard og bane.
I de trangeste svingene merker man hvordan styringen er mer direkte i slalåm-modus, og hvordan systemet jobber med å gi mer grep til hjulet som i teorien får minst grep i slike kurver.
Jeg går fortere og fortere inn i kurvene, men blir like overrasket hver gang over at bilen klarer å holde seg så fjellstøtt som den gjør.
Bilen tenderer mot understyring i normalt modus, men TVD-diffen utraderer effektivt det.
Dessverre veier teknologien mye, og TVD-diffen er 22 kg tyngre enn Torsen-diffen, takket være sine elektriske motorer og to multiplate-clutcher.
Noe som gir et interessant regnestykke, mer om det litt senere...
Men bilen har også et VDIM-program, som kort fortalt er bilens sikkerhetssystemer for anti-sladd, anti-skrens og stabilitetskontroll av ymse sort.
Der kan man stille det inn i Normal, Off, Off med Expert og Sport.
Forskjellen mellom Off og Off med Expert, er at i sistnevnte griper bilen inn hvis den antar at sladden du har fått er for stor til å hentes inn igjen.
Ingen lettvekter
Dessverre var det ikke altfor mange runder på banen, og alle med instruktør i bilen.
Noe som var fint for å kjenne på alle de ulike systemene, men samtidig fikk man aldri prøvd å kjenne hvor morsom bilen egentlig er hvis man bare skal herje litt på bane.
Da tror jeg nok noen kan bli litt skuffet, for bilen veier solide 1765 kg.
Er det en ting jeg har lært opp gjennom årene etter å ha kjørt mye forskjellig på racerbaner, er det at lav vekt er det ENESTE som virkelig teller for å ha det moro på bane.
Men på den andre siden får man jo ikke noen biler i denne klassen til under tonnet, så poenget blir kanskje meningsløst.
Men bilen er uansett unødvendig tung.
Det er ingen grunn til at den skal veie like mye som sin firehjulsdrevne rival Audi RS5, og hovedkonkurrenten BMW M4 veier 180 kg mindre.
Velger du Carbon-utgaven kan du trekke fra 10 kg på egenvekten, men samtidig er da TVD-diffen standard, og den veier 22 kg.
Noe som gjør at Carbon-utgaven dermed blir 12 kg tyngre enn standardutgaven.
Norske priser
Lydmessig knuser imidlertid Lexusen (rødmerket på 7300) og Audien (rødmerket på 8300) det særdeles kjedelige lydbildet fra M4.
Jeg synes det er positivt at Yamaha har kommet opp med en hissig V8, uten å måtte ty til turbomating som BMW har gjort.
Imidlertid er en M4 raskere i et dragrace, og vil nesten garantert være raskere rundt en bane enn Lexusen.
Det er ute på vanlig vei Lexusen trives best, og der er den en aldeles glimrende milsluker.
Bilen lanseres i Januar, og starter på 1 498 000 kroner i Comfort-utgave.
For 1 529 300 kr får du Luxury-utgaven, som byr på skinninteriør, seter med ventilasjon, 19-toms smidde alufelger, Bi-LED hovedlys, filskiftevarsler og blindsonevarsel i tillegg.
Topputgaven er Carbon til 1 597 500 kroner, og da får du karbon i panser, tak og spoiler, karbon interiørdekor, karbon hanskerom, alcantara setetrekk (uten ventilasjon), 19-toms smidde alufelger i carbon-design og TVD.
Legger du på 19 500 kroner får du skinninteriør med ventilasjon i setene.
Siden BMW M4 starter på 1 184 900 kroner med DKG-kasse, er det vanskelig å anbefale RC F på rent objektivt grunnlag foran sin tyske konkurrent.
Men hvis man tenker på RC F mer som en japansk Camaro, tror jeg man får en bedre forståelse av bilen.
For i likhet med Camaroen er RC F langt tøffere å se til enn M4, og ikke minst har den V8-motor.
Som sjefsingeniøren for RC F, Yukihiko Yaguchi sa det under pressekonferansen:
«Hvorfor V8?
Fordi jeg er entusiast.
Ingenting slår lyden av en V8.»
Der er jeg helt enig med Yaguchi, og det vil være et mer enn sterkt argument for mange til å velge Lexus RC F framfor sin M-rival.
Ergo er også bilen verdt sin relativt stive prislapp.
Reiseomkostningene til denne reportasjen er dekket av importøren.
Les mer her
| 1
|
200560
|
Quake 4
SPILLTEST:
En av legendene innen førstepersonssjangeren er tilbake i ny og moderne drakt.
Men klarer veteranen fremdeles å stå mot mer avanserte skytespill?
Ved siden av Doom og Wolfenstein, er Quake en av de mest klassiske skytespillene i historien.
Og i disse dager er tiden inne for oppfølgere:
Doom III kom ut i fjor høst, Quake 4 er i butikk i dag, og et nytt Wolfenstein-spill er under utvikling.
LES OGSÅ:
De tre tidligere Quake-spillene varierte mye i tematikk.
Det første var ikke stort mer enn en grafisk oppdatering av Doom, men var blant de første spillene som bruke fullt polygonale omgivelser og eksperimentere med internettspilling.
Quake 2 flyttet grafiske grenser videre, og introduserte oss til den onde Strogg-rasen, hvis planet vi angrep.
Det tredje Quake-spillet konsentrerte seg kun om flerspiller, og perfeksjonerte deathmatchmekanikken.
Tilbake til røttene?
Quake 4 fokuserer igjen på en enkeltspillerkampanje, som tar opp tråden direkte fra Quake 2.
Det betyr at vi igjen kjemper mot Strogg på deres planet, men denne gangen spiller du ikke som en ensom marinesoldat.
Helten har fått både et navn og en hel hær i ryggen.
Det er umulig å ikke nevne Doom III mens vi snakker om Quake 4.
Spillene bruker samme grafiske teknologi, og mange av elementene er også temmelig like.
Men fjorårets Doom fokuserte på å skremme oss med monstre som enkeltvis hopper ut av skap, brukte mørket som et virkemiddel, og hadde tendenser til å bli for langtekkelig og repetitivt til tider.
Quake 4 er i mye større grad et actionspill selv om vi klarte å skvette et par ganger.
Et langt større antall motstandere sendes mot oss, det klaustrofobiske preget er borte, og en lommelykt er faktisk fastmontert på maskingeværet
og går ikke tom for strøm!
Selv om Quake 4 er betydelig lysere enn Doom III, er det fortsatt behov for kunstig belysning i noen omgivelser.
Men viktigst av alt er enkeltspillerkampanjen kortere, mer variert og mer spennende enn Doom III.
Rett frem
Vi blir kastet ut i en utrolig hektisk kamp bare sekunder etter oppstarten.
Med treffsikre marinesoldater i ryggen klarer vi å kvitte oss med flesteparten av de biomekaniske Strogg-soldatene, og oppdager at spillet fokuserer mye mer på lagarbeid enn noen av id softwares spill har gjort tidligere.
Selv om vi ikke kan gi ordre til medsoldatene eller påvirke dem på andre måter, blir vi ofte backet opp av tre-fire kamerater.
Andre ganger får vi i oppgave å eskortere nøkkelpersoner, men disse er heldigvis ikke forsvarsløse.
Det imponerer oss med Quake 4, de fleste andre spill har tendenser til å gjøre lagkamerater fullstendig udugelige, men her er de godt utstyrt og flinke til å skyte.
Videre er noen av medsoldatene leger og teknikere, og kan både fikse på din rustning og helsenivå.
Til slutt får du med jevne mellomrom også oppgradert våpnene dine av de andre marinesoldatene.
For eksempel vil haglen din kunne lades om raskere og nailgunen vil kunne låses inn på forskjellige fiender.
Den andre, store nyheten i Quake-serien er muligheten til å bruke kjøretøy.
Ved et par anledninger får vi kjøre tanks og styre en tobeint robot med tung bevæpning.
Brettene som krever bruk av disse er imidlertid ikke mer enn lineære skytegallerier som ikke akkurat krever store kunnskaper.
Enkeltspillerdelen i sin helhet krever ikke mye hjernekapasitet, mangler en solid historie, gir deg en hel rekke tunge våpen (mange hyggelige gjensyn her, for eksempel railgun) og sender deg av gårde mot horder av gærne monstre.
Id software (og deres venner i Raven, som har stått for utvikling av spillet) ignorerer det meste av siste års utvikling innenfor sjangeren, og leverer det de kan best:
Et forrykende actionspill som går unna i hektisk tempo og klarer å underholde stort mesteparten av tiden.
Men vi må ikke glemme at Quake-spillene har vært innovatører når det gjelder flerspiller og det er på dette området det virkelig har skjedd mye.
Klassisk flerspiller
Flerspillerdelen av Quake 4 gjenspeiler den samme innstillingen som preger enkeltspillerkampanjen.
Glem intrikate strategier til Battlefield 2, glem realistisk håndtering av våpen og massive kamper der lagsamarbeid er nøkkelordet.
Quake 4 på nett gir oss fete våpen og slipper oss løs på hverandre.
Strengt tatt er flerspillervarianten her en oppgradert versjon av Quake 4, med bedre grafikk, noen nye brett og egenskaper.
Det handler kun om deathmatch og CTF, quad damage og rocketjumping.
Har du spilt Quake 3, vet du nøyaktig hva du får, og nostalgifaktoren er høy, i hvert fall for undertegnede.
Det er en merkelig følelse når et Quake-spill føles som en slags outsider på flerspillermarkedet, i tiden der alle andre strever etter realisme og strategi.
Og slik sett føles spillet som en herlig forfriskning, og vi kommer garantert til å tilbringe mye tid med det fremover.
Nå med flere polygoner
Doom III-motoren brukes for alt det er verdt i Quake 4.
Borte er de noe plastikkaktige ansiktene og identiske omgivelser, når ser menneskene enda mer realistiske ut, og med mer fokus på utendørsområder er variasjonen ivaretatt.
Jo da, det er fremdeles mye trange, innendørs ganger med metallisk utseende, men rent kunstnerisk er Quake 4 langt mer gjennomført enn Doom var, og resultatet er nok et av de peneste spillene på PC-plattformen i dag, med ekstremt detaljnivå.
Naturlig nok koster dette en del kroner i maskinvare, og alternativt kan du vente på Xbox 360-versjonen som mest sannsynlig kommer til lanseringsdagen 2. desember.
Lyden er også utvilsomt spillets lyspunkt.
For det første er våpenlydene imponerende saftige, spesielt maskingeværet er nesten tinitus-fremkallende.
Stemmearbeidet til skuespillerne er også av høy kvalitet, og musikken, som krydrer stemningen fra tid til annen har en stemning som minner oss noe om Terminator-lydsporet.
Og det er ingen dårlig ting.
Vi er meget godt fornøyd med Quake 4.
Til tross for den fullstendige mangelen på innovasjon, klarer utviklerne å levere en actionfest vi har sjelden sett maken til, med hektiske og brutale kamper
og en underholdende flerspillermodus som bringer tilbake minner fra klassiske Quake-kamper.
Quake 4 kan vel karakteriseres som spillverdens svar på en sommerlig blockbusterfilm.
Det er et spill av den gamle skolen, og alle med et nostalgisk blikk bør ta en titt på det snarest!
| 1
|
200562
|
Audi Q7
Det finnes ikke noe bedre symbol på dagens lokalmiljøproblematikk enn Audi Q7 V12 Diesel.
Med 500 hk og vanvittige 1000
Nm dekker den hele tettsteder i et lag av NOx.
Heldigvis finnes andre motoralternativer, som drar mastodonten greit fram.
Spørsmålet er bare om verden trenger biler som Q7?
Prøv også:
Mercedes-Benz GL, Scania P380
| 1
|
200563
|
Årets beste Android
Årets Android-kamp kommer i hovedsak til å stå mellom Sony, HTC og Samsung.
Samsungs Galaxy S4 er fortsatt noen uker unna, mens både Sony og HTC har imponert oss.
Sony Xperia Z har det meste en toppmodell i 2013 bør ha: 1080p-skjerm, kraftig ytelse og 4G-støtte.
I tillegg tåler den en støyt, da den er vann- og støvtett.
Dessverre har den problemer med batteritid, men til gjengjeld støtter den minnekort.
HTC One har også 1080p-skjerm, rekordgod ytelse og 4G.
Den er ikke like værsikker som Xperia Z, men fremstår likevel som robust da den er laget av ett stykke metall.
Og kameraet på One imponerer, til tross for (og kanskje på grunn av) bare fire megapiksler.
Også One sliter dessverre med batteriet, noe som gjorde at vi ikke klarte å gi den Anbefalt produkt-stempel på generelt basis.
Vi anbefaler den likevel mer enn gjerne til de som er villig til å leve med litt mindre strøm for å få enda mer telefon.
Begge modellene gir deg det beste av det beste på de fleste punkter.
Selv synes vi HTC One har mest å vise til i maskinvaren, da den er både original og pen, mens Sony Xperia Z kan være et bedre valg om du vil ha en telefon som tåler en vannsprut.
Begge telefonene koster over 5.000 kroner, så ønsker du mye ytelse for litt mindre penger kan du sjekke ut fjorårets toppmodeller, som HTC One X eller Samsung Galaxy S III.
| 1
|
200564
|
Årets beste Windows Phone
I 2013 har vi fått det som kanskje er den aller beste Windows Phone-modellen hittil:
Samsung Ativ S.
Ativ S har en nydelig AMOLED-skjerm, generøst batteri og flott ytelse.
Men Samsung har lite å by på når det gjelder tilleggsprogramvare slik som Nokia er flinke til, og kameraet står ikke helt i stil til resten av telefonen.
Et godt alternativ til Ativ S er fjorårets HTC Windows Phone 8X, som har et fantastisk design, og koster nesten tusenlappen mindre enn Ativ S. Også Nokia Lumia 920 er en god Windows Phone-modell, om du takler den store kroppen.
| 1
|
200565
|
Årets beste mellomklasse
Sony Xperia V er lillebroren til Sony Xperia Z, og gir deg mye moro for penga.
Xperia V har en mindre skjerm enn Xperia Z, men den er til gjengjeld skarp, og telefonen har ellers svært gode egenskaper som 4G-støtte, god ytelse og et fint kamera.
I likhet med Z tåler også Xperia V vann.
Prisen begynner på 3.500 kroner, og i dette prissegmentet lurer mange konkurrenter som HTC One X eller Samsung Galaxy S III.
| 1
|
200566
|
Jensen LongRange
Det finnes flere alternativer teknikker for å få lengre rekkevidde på trådløst nett.
Jensen har satset på en LongRange, som jobber innenfor dagens standarder.
Vi har testet rutere med MIMO, som er forløpere til den kommende standarden 802.11n.
Denne standarden er enda ikke i boks, selv om de få produktene vi har testet har fungert utmerket sammen med annet trådløst basert på standarden 802.11g.
LES OGSÅ:
Men Jensen har utviklet sin egen vri, som er basert på et brikkesett fra Atheros.
Dette skal gi 54 Mbit over et større område enn ordinære løsninger, 2-3 ganger i følge Jensen.
Rekkevidden påstås også å kunne bli 4-9 ganger lenger enn andre 802.11g-løsninger.
Ruteren har 4 svitsjede porter, og funksjonaliteten er den samme som hos de fleste andre typiske 802.11g bredbåndsrutere, med 4 svitsjede porter, NAT, VPN, WPA, osv. og er enkel å sette opp via nettleseren.
En glimrende veiviser er til god hjelp for de som skal innstallere en trådløs ruter for første gang.
Testing i trevilla
Vi testet ruteren Air:Link WBR 7954 og PC-kortet Air:Link 7054 i vår trevilla, og her fikk vi meget god dekning i hele huset, fra mønet og ned i kjelleren.
Hastigheten var også like god over alt.
Hastigheten lå likevel noe under andre rutere, MIMO-ruterne fra Linksys og D-Link lå begge et hakk over i hastighet.
Testing blant mur og metall
Trehus er en enkel utfordring for dagens trådløse rutere.
Derfor tester vi også under langt vanskeligere forhold, gjennom tykke murvegger og bak dekorative innredinger av perforerte metallplater.
Her var Jensen sin ruter vesentilig bedre enn ordinære rutere med tradisjonelle antenneløsninger.
Selv om hastigheten falt en del, var forbindelsen brukbar både i posisjonen gjennom murvegg og lengst vekk fra ruteren og oppe på mesaninen bak stålplatene.
| 1
|
200567
|
Konklusjon & karakter
Tross et par minuser liker vi denne LCD-TVen.
ViewSonicen kommer i butikken nå i midten av desember, og skal ha en veiledende pris på 23.436 inkludert moms.
I praksis bør det derfor være mulig å få den noe rimeligere, konkurransen i flatTV-markedet er som kjent enorm.
Sammenlignet med konkurrenten fra Fujitsu-Siemens er ViewSonicen et klart bedre valg.
Av konkurrenter i noenlunde samme prisklasse er også Sharps 32-tommer et godt alternativ.
Selv om den ikke når opp til Philips alternativ med ambilight, er TV-kvaliteten absolutt godkjent.
ViewSonicen er i tillegg rundt 10.000 kroner billigere, og er alene om å friste med minnekortinngang i fronten.
For de aller fleste av oss vil den også gjøre en god jobb som PC-skjerm.
To scartinnganger, komponent, S-video og VGA og DVI til PC-bruk trekker også opp.
På minussiden noterer vi at den mangler splitscreen på tekst-TVen, og at bilde-i-bilde mulighetene kunne vært bedre.
Det er også synd at fjernkontrollen har fått et så billig utseende.
Alt i alt:
Vi kunne godt endt opp med denne TVen om vi skulle dratt i butikken nå.
Det tar vi som et godt tegn.
Oppgitte minispesifikasjoner:
32-tommers LCD-TV.
Det tilsvarer en synsflate på ca 82 cm målt diagonalt fra øverste høyre hjørne til nederste venste.
Oppløsning på 1280/768 i 60 Hz. HDTV-kompatibel?
Ja: 720P og 1080i.
Lysstyrke = 550 cd/m2, kontrast = 600:1.
Responstid = 18 ms
Innganger.
Bak:
2 * scart (1 med RGB), 1 * komponent, 1* composite, 1 * S-video, VGA & DVI, PC-audio.
Front:
Minnekortinngang for CompactFlash, MS, SM og SD/MMC-kort.
Oppgitte mål med høyttalere og bordstativ: 105,4 cm bredde, 62,3 cm høyde og 22 cm dyp.
Vekt ca 22,5 kg
| 1
|
200568
|
Test:Land Rover Discovery
Land Rover har tatt en gjennomgang av Discovery og oppdatert på viktige områder.
Sjelen er fortsatt på plass, og nå går det i tillegg unna når man gir gass.
Land Rover har vært flinke til å holde på fasongen på Discovery.
Helt siden bilen kom i 1989 har man holdt på en del elementer som skal kjennetegne Discovery.
Discovery skal se ut som en kasse.
Det er bra for Norge siden bilen derfor er stor nok innvendig til å bli varebil klasse 2.
Det er også bra for den innvendige plassen, som er enorm i denne bilen.
Bagasjerommet er nesten som en liten hybel.
Videre skal bagasjeluken være asymetrisk (lavere kant på den ene siden).
Disco skal også ha høyere tak fra B-stolpen og bakover, og sidevinduene i bagasjerommet skal strekke seg helt opp til taket.
Land Rover har derimot sviktet en av designbudene ved overgang fra Disco 3 til 4.
Det skal kun være luftinntak på den ene siden foran.
Nå har de tusket til seg et ekstra luftinntak på venstre side i tillegg.
Det er mulig det er på grunn av at den nye kraftige dieselmotoren er litt ekstra lufttrengende, men det er feil i forhold til utseendet.
Discovery ble i utgangspunktet tatt frem med mer kostbare Range Rover som donor.
Land Rover hadde nok merket trykket fra Land Cruiser, og trengte en billigere modell enn Range Rover.
Land Cruiser ble lansert på 50-tallet og Toyota-sjefen etter andre verdenskrig har sagt at han synes Land Rover-navnet var så kult at de også ville ha en Land-modell.
Dette er visstnok grunnen til at land Land Cruiser heter akkurat det.
Ny motor
Land Rover Discovery er likhet med de andre Land Rover-bilene forholdsvis tung.
Vekta bikker over 2,5 tonn og det krever muskler.
Disco leveres fortsatt med 2,7-literen med 190 hestekrefter.
Denne motoren leverer 0 til 100 på 12,7 sekunder - noe som i denne sammenhengen er for tregt.
Den nye motoren som leverer 245 hestekrefter og 600 newtonmeter.
Det er mer enn nok til å gi den tunge bilen betydelig bedre ytelser og ikke minst gode nok ytelser til at vi kan si at den er sprek.
Det suser avgårde, og 0 til 100 synker til 9,6 sekunder.
Det man kan merke seg her er at den store motoren kun koster 35.000 kroner ekstra hvis man velger varebil klasse 2.
Da sier det seg selv, da blir det stor motor.
Forbruk ved blandet kjøring er oppgitt til 0,93 liter per mil.
Det tilsvarer et CO2-utslipp på 244 gram per kilometer.
Land Rover og Jaguar har utviklet disse motorene sammen, og de sitter også i Jaguar XF og XJ.
Det finnes også flere effektvarianter.
Passende navn
Den nylig testede Ranger Rover Sport lever ikke helt opp til navnet sitt, selv om den har blitt mer sportslig med den nye motoren.
Discovery derimot, lever godt opp til navnet sitt.
Dette er jo en bil man kunne tenke seg å bruke hvis man skulle titte litt på verden i form av en biltur.
Det er dette bilen er laget for, og man er ikke særlig i tvil om at Land Rover mener seriøst at dette er en terrengbil.
Det ser man for eksempel på vriknotten i midtkonsollen, hvor man kan velge fem forskjellige terrengprogrammer.
Det starter i normal modus, som går videre til programmene gress/grus/snø, gjørme/hjulspor, sand og stein.
Må du krysse vann skal det være greit så lenge det ikke blir dypere enn 70 centimeter.
Det krever imidlertid luftfjæring.
Terrengprogrammene påvirker motorstyring, hvordan den skifter gir, forhåndsklargjøring av differensialer, nedstigningassistenten, antispinn og bakkeklaring.
Bilen har luftfjæring med mulighet for å manuelt justere bakkeklaringen.
Dette er en morsom funksjon som gjør det spennende å sette seg fast.
Klarer man å komme seg løs, og vil systemene fungere?
Reduksjonsgir hører også med.
Land Rover forventer ikke at man skal stå stille heller ved sjalting mellom høy- og lavgir.
Girspaken må stå i nøytral, men bilen kan trille i 40 kilometer i timen ved skifting mellom høy og lav serie.
Land Rover har den smidigste løsningen på dette.
Romslig og komfortabel
Egentlig liker vi denne bilen bedre enn Range Rover Sport.
Denne bilen har den samme motoren, så og si de samme ytelsene, men er litt mindre sportslig.
Til gjengjeld er Discovery mye romsligere i hele kupéen.
Takhøyden foran er mer enn stor nok.
Til med på andre og tredje seterad er det luftig og fint.
Tredje ligger elegant gjemt i bagasjeromsgulvet når den ikke er i bruk, og bagasjerommet på denne bilen er ikke annet enn enormt.
Komforten i Discovery er herlig, og det krever ikke en gang at veien er er bra.
Vi kjørte bilen i en periode med skikkelig uvær, og med denne i garasjen går man rett og slett rundt og håper at det aldri blir brøytet en vei igjen.
Brøytekanter, hull, is og griseri er bare er en sann fornøyelse når man disponerer Discovery.
Kjøreegenskapene i denne er litt mer svevende enn i Ranger Rover Sport, men ikke på langt nær så duvende som i Land Cruiser.
Discovery er myk, men kontrollerbar, og vi har egentlig ikke lyst til å ha den noe hardere.
Dette er slik den skal være.
Selv om bilen nå går bra, er det fortsatt ikke slik at man har lyst til å kjøre den som en go-kart.
Man har mye mer lyst til å kjøre over myra i stedet for på veien.
Det er det den er bygd for, og det takler den.
Varebil
Vi kjørte Discovery som personbil, men den finnes også som varebil klasse 2 med grønne skilter.
Det er ikke pent med grønne skilt, men man sparer omlag 500.000 kroner i avgifter hvis man velger testbilen i toseters versjon.
Det er det de fleste gjør også.
Det finnes ikke så veldig mange spennende biler igjen i denne klassen med mulighet for to seter, og vi skjønner at dette er attraktivt.
Toyota Land Cruiser kommer som varebil både med firesylindret motor i den lille versjonen og V8-motor i den store.
Den lille starter på 500.000 og den store starter 900.000 kroner.
I tillegg kommer Mitsubishi Pajero og Nissan Pathfinder.
Mercedes GL 350CDI starter på 780.000 kroner.
... eller Porsche?
På personbilsiden konkurrerer denne bilen med de tradisjonelle SUVene fra Mercedes, BMW og Porsche.
Porsche Cayenne som mange gjerne forbinder med høy fart på motorveier er også en glimrende terrengbil.
Vi har testet det selv og ble ganske forfjamset over bra det fungerte.
Mercedes har også offroadegenskaper med M-klasse.
Den kan leveres med Offroad Pro-pakke med reduksjonsgir og sperre på senter- og bakdifferensial.
Land Rover Discovery lever litt i sin egen verden, siden den på mange måter minner om Land Cruiser, men at den i tillegg har den britiske premiumfølelsen.
Dette er et godt alternativ til tyske biler, som ofte kan virke litt sterile.
Testbilen koster fra 596.910 kroner som varebil og 1.055.260 kroner som personbil.
| 1
|
200569
|
Sony Ericsson XPERIA Neo
Arcs lillebror er svært mye mobiltelefon for pengene.
Med flere nye modeller denne våren er Sony Ericsson på hugget hva gjelder Android-telefoner.
Nylig trillet vi en femmer til Xperia Arc, mens PlayStation-telefonen Xperia Play ikke nådde helt opp.
Dagens testmodell, Xperia Neo, er imidlertid en interessant krabat som også er noe billigere enn de andre modellene.
Men, til tross for en relativt hyggelig prislapp på drøye 3.000 kroner i de billigste nettbutikkene, er det få kompromisser som er gjort i Neo.
Telefonen har svært mye til felles med storebror Arc, der den største forskjellen er at skjermen er mindre og designen ikke fullt så tynn.
Til gjengjeld har Neo fått et kamera i front som kan brukes til videosamtaler eller for å ta bilder av deg selv, og faktisk opplever vi den mer komfortabel både å holde og bruke.
Tekniske spesifikasjoner, Sony Ericsson Xperia Neo
Skjermstørrelse: 3,7"Oppløsning:
854x480 pikslerSkjermteknologi:
TFT LCDProsessor: 1GHzInnebygd minne: 335MB RAM, 380MB internlagring (til apps som ikke kan kjøres fra minnekort)Minnekort:
Micro SD opp til 32GB, 8GB følger medAndroid-versjon:
2.3.2 (Gingerbread)Kamera:
8Mp+0,3MpVideo: 1280x720 (720p)Radio: Stereo FM m/ RDS (krever medfølgende ørepropper)Utganger: 3,5mm jack (ørepropper følger med), micro HDMI (kabel følger med), micro USB (til lading/dataoverføring, kabel følger med)WiFi: Wi-Fi 802.11 b/g/n, DLNA3G:
HSDPABluetooth: v2.1Mål:
116 × 57 × 13mmVekt: 126 gramBatteri:
1500mAhPris: ca 3300 kroner
Konstruksjon
Xperia
Neo er litt klumpete og langt fra like elegant i utformingen som Arc.
Når det er sagt, er imidlertid noen av ankepunktene vi hadde mot Arcs konstruksjon faktisk bedre på Neo.
Vi tenker spesielt på kameraknappen, som er flyttet lenger inn mot midten og gjør at det er langt mer komfortabelt å bruke den til å ta bilder med enn hva tilfellet er for Arc, og i tillegg er både strøm- og hodetelefonuttaket flyttet til toppen av telefonen – mer praktisk om du har den i lomma mens du hører på musikk, først og fremst.
Baksiden er avrundet slik at telefonen ikke ligger støtt på bordet, men det gjør den også god å holde i hånda, for selv om belegget er glatt, gjør avrundingen at det uansett er lite fare for å miste den.
Skjermen er "bare" 3,7 tommer stor - den samme størrelsen som f.eks. HTC Desire, men med noe høyere oppløsning.
Xperia-telefonene har nemlig 854 piksler i høyden (kontra 800 som er vanlig), og bildet er dermed marginelt skarpere, selv om det selvsagt er et godt stykke frem til Retina-skjermen på iPhone 4, med 960x640 piksler fordelt over 3,5 tommer.
Overflaten er imidlertid mer refleksiv enn hva tilfellet er for Arc, og innsynsvinkelen er også dårligere enn hos storebror.
Også på Neo har Sony valgt å inkludere Bravia-motoren som gjør at bilder og film går igjennom en softwareprosessering, slik at de fremstår mer fargerike og med større kontrast, og forskjellen er godt merkbar.
Dessverre har vi litt trøbbel med de nye Xperia-telefonene når det gjelder å ta skjermdumper via Android-SDK-et der bildene får et markant rødstikk, så vi får dessverre ikke illustrert forskjellen på skikkelig vis.
Ellers oppleves skjermen også å være god på Neo, selv om den ikke er limt til glasset slik tilfellet er på Arc, der skjermen oppleves mye nærmere når man interagerer med telefonen.
Spretter vi opp lokket på baksiden, ser vi at minnekortet kan byttes ut uten å ta ut batteriet, mens SIM-kortet delvis er dekket.
Som på Arc finnes det også en sekundær mikrofon på baksiden som fanger opp lyd når du prater i telefonen, slik at bakgrunnsstøy lettere filtreres ut.
Av og på-knappen er flyttet til høyre side av telefonen, og fordi telefonen er bredere her enn hva Arc er rundt sin power-knapp, er den også lettere å trykke på, selv om motstanden tilsynelatende er omtrent lik.
På toppen finnes dessuten en micro HDMI-utgang for å koble telefonen til en TV.
I bruk
Vi går ikke så dypt inn på Sony Ericssons Android-tilpasninger denne gangen, siden grensesnittet i Neo er prikk likt det som finnes på Arc, så for litt mer kjøtt på beinet henviser vi til Arc-testen.
Kort oppsummert synes vi Sonys forsiktige endringer av Android-grensesnittet slår positivt ut - grensesnittet er elegant med små animasjoner (f.eks. når tekstmeldinger vises) uten at blir for mye av det gode, og et par småfunksjoner er ekstra smarte, som dock-ikonet for media, som viser tre nye ikoner for galleri, musikk og FM-radio når du trykker på det.
Du får også med de samme applikasjonene som på Arc, og også Neo kjører siste versjon av Android, v2.3 (Gingerbread).
I testperioden har vi opplevd telefonen som stabil og fin, uten den lille WiFi-svakheten vi opplevde på Arc, der telefonen mistet nettilgangen en gang i blant slik at WiFi måtte slås av og på.
Det virker imidlertid som dette er et problem på enkelte eksemplarer både av Arc og Neo, og blir forhåpentligvis fikset i en senere oppdatering.
Vi har heller ikke hatt noe problemer med å koble telefonen til Exchange-serveren vår, og epostklienten får utvidet funksjonalitet i landskapsmodus, der bildet deles i to; en halvdel med emne og avsender, og et annet med selve epostinnholdet.
Ytelse
Med samme prosessor som Arc, får vi også omtrent samme score på Quadrant Standard-testen, der Neo klokker inn på 1577.
Det skal sies at gjentatte kjøringer av denne testen varierer noe (avhengig av øvrig belastning), og vi pleier derfor å kjøre den flere ganger og velge det beste resultatet.
Den dedikerte kameraknappen er også kjekk å ha – holder du den nede i noen tideler, får du en liten vibrasjon fra telefonen som indikerer at den starter kameraapplikasjonen, og det går stort sett på et par sekunder.
Også Neo er kjapp når det gjelder å ta flere bilder etter hverandre, og så snart bildet er klart er kameraet klar til å ta et nytt bilde.
Ellers er Neo kjapp og grei i menyene, uten noen nevneverdige forsinkelser etter vår erfaring.
Nettleseren flyter også godt, så alt i alt tviler vi på at noen vil være misfornøyde med ytelsen.
Kamera, batteri og samtalekvalitet
Kameraet i Xperia
Neo er tilsynelatende det samme som sitter i Arc, med åtte megapikslers oppløsning, og også på Neo har Sony bakt inn den bakbelyste Exmor R-sensoren som gjør at kameraet er i stand til å få mer ut av dårlige lysforhold.
Med andre ord er kameraet meget godt – god lysmåling/hvitbalansering og detaljrike bilder, i hvert fall til et mobilkamera å være.
Når det gjelder batteri, får vi som forventet.
Kapasiteten er oppgitt å være den samme som Arc, og vår erfaring tilsier også at telefonen bør lades hver kveld dersom du bruker den flittig.
Da vi fikk telefonen tok det litt tid før vi fikk begynt med testingen, og Neo ble derfor ikke brukt noe særlig.
Da holdt batteriet faktisk i tre døgn.
Med tanke på samtalekvalitet har vi heller ingen store innsigelser på Neo – den sekundære mikrofonen på baksiden gjør også at motparten lettere hører hva vi sier.
Konklusjon, Sony Ericsson Xperia Neo
Oppsummert er vi svært positive til Xperia Neo.
For en tusenlapp mindre enn Arc får du en telefon som riktignok ikke er like tynn og elegant, men til gjengjeld er knappe- og portplassering smartere, og Neo fremstår derfor som mer komfortabel å bruke enn storebror.
I tillegg får du et frontmontert kamera, siste versjon av Android (med lovnader fra Sony Ericsson om at de skal være kjappe med fremtidige oppgraderinger), et velfungerende grensesnitt, dedikert kameraknapp og HDMI-utgang for visning på TV.
Til drøye 3000 kroner i de billigste nettbutikkene er det rett og slett svært god valuta for pengene.
Det er en telefon som fint kan måle seg med de som koster 30% mer, uten at du gjør noen store kompromisser.
Og nettopp derfor triller vi en sekser på terningen til Sony Ericsson denne gangen.
Er du komfortabel med tykkelsen tviler vi på at du gjør bedre valg dersom den siste tusenlappen er viktig å spare.
Vil du spare enda mer, bør du også ta en titt på Huawei Titan U8800, som nå er enda en tusenlapp billigere enn Neo, men som ikke har like godt kamera (eller kameraknapp for den saks skyld).
Den har heller ikke siste versjon av Android, litt tregere prosessor og mangler også HDMI-utgang.
| 1
|
200571
|
Zepto Znote 4100
PC-produsentene står i kø for å lansere nye modeller basert på Intel Centrino og den nye Pentium M-prosessoren.
Norske Zepto er blant de aller første i køen.
Med modellen Znote 4100 er Zepto tidlig på banen med en modell basert på Centrino-plattformen fra Intel.
Plattformen består av en ny prosessor (Pentium M), et nytt i855-brikkesett og innebygd WLAN.
Du kan lese mer om Centrino i denne artikkelen.
LES OGSÅ:
Tekniske spesifikasjoner
Znote 4100 er en meget lekker og slank PC, og de ytre målene og vekten kan minne ganske kraftig om Acer TravelMate 800.
Men i følge Acer selv er maskinene bygd på forskjellige fabrikker, Zepto-maskinen er bygd på Compal-fabrikken i Taiwan, mens TravelMate 800 er bygd på en av Acers egne fabrikker.
Compal produserer riktig nok enkelte andre modeller fra Acer, Toshiba og en rekke andre.
Men noen forskjeller er det likevel.
Znote 4100 leveres med 256 MB minne og 1,4 GHz Pentium M-prosessor (vi testet en tidlig 1,3 GHz-utgave, og ytelsestallene fra testen vår er derfor noe lavere enn hva du kan forvente), den har 3 USB 2.0-porter mot 4 på Acer-maskinen.
Dessuten finner du ikke innebygd Bluetooth-støtte, og Znote 4100 er også helt skrelt med hensyn til programvare. foruten operativsystemet.
Dette kan du forresten velge bort, og dermed sparer du rundt 1.500 kroner.
Her er en kort oppsummering av hva du får:
Intel Pentium M 1,4 GHz prosessor
40 GB harddisk
256 MB RAM
15" TFT-skjerm, 1.400x1.050 punkter
Kombinert DVD-leser/CD-brenner
Innebygd leser for SD-minnekort
ATI Mobility Radeon 9000 grafikkbrikke, 64 MB RAM
Innebygd trådløst nettverk (WLAN)
FireWire-port
3 x USB 2.0-porter
1 x PCMCIA
IrDA
VGA og TV-utgang
56 KB modem
10/100 MBit nettverk
Det er med andre ord snakk om en PC med et høyt utstyrsnivå og tilkoblingsmuligheter, selv om Acers modell er strået hvassere.
Hva med diskettstasjon?
Vårt tips er at den ikke blir å finne på mange Centrino-PCer.
Du kan selvsagt anskaffe en USB-floppy, men vi anbefaler en minneplugg for å transportere data.
Design i sentrum
Som nevnt innledningsvis synes vi PCen er en lekkerbisken rent designmessig.
Lokket er i gråblå aluminium.
På innsiden er det brukt enkel og stilren gråblå plast med en bred aluminiumsstripe som går gjennom pekeplaten.
PCen er ikke spesielt liten, men den er bare 2,8 cm tykk.
Det er et par millimeter tykkere enn Acer-maskinen.
Vekten er 2,8 kg, også dette litt mer enn Acer TravelMate 800.
Men bevares, vi har ingenting å utsette på vekten.
Tastaturet er helt standard og kvadratisk.
Linjeskift og mellomromstasten på vårt testeksemplar var små, men tastaturplaten er nå byttet ut med en der disse tastene er større.
Tasteplasseringen er logisk.
Her finner du ingen knapper for scrolle-funksjonalitet i dokumenter og nettsider, men ved å føre pekefingeren opp og ned i høyre del av pekeplaten oppnår du samme effekt.
Det samme kan du gjøre hvis du ønsker å "scrolle" horisontalt, da fører du fingeren frem og tilbake nederst på pekeplaten.
Oppdatert:
Tastaturplaten er ny siden vi testet maskinen, med blant annet større linjeskift- og mellomromstast.
Skjermen er godt beskyttet av aluminiumslokket.
Den er lyssterk og god, og oppløsningen er 1.400x1.050 punkter.
Det synes vi en så stor skjerm tåler godt.
1,3 GHz - yter som 2.0
Hva så med ytelsen?
1,3 GHz er i utgangspunktet ikke imponerende i 2003, men de nye M-prosessorene yter langt mer pr MHz enn Pentium 4M.
Vi har gått gjennom ytelsestallene, og funnet ut at i de mest prosessorkrevende testene yter Znote 4100 rett i underkant av en gjennomsnittsmaskin basert på Pentium 4M 2.0 GHz.
Det er oppsiktsvekkende, og betyr at det slett ikke er noen sinke det er snakk om her.
Oppdatert:
Maskinen leveres nå med 1,4 GHz prosessor til samme pris.
Grafikkbrikken som sitter i Znote 4100 er markedets raskeste, ATI Mobility Radeon 9000.
Eksemplaret vi har testet var i likhet med Acer-maskinen en pre-produksjonsenhet, men i motsetning til maskinen fra Acer var grafikkdriverne optimalisert på Znote 4100.
Dermed ble også ytelsestallene langt høyere på Zepto-maskinen.
I praksis betyr det intet mindre enn rå grafikkytelse i de aller fleste situasjoner, både 2D og 3D, og oppnådde tall i 3DMark er blant de aller høyeste vi har sett på en bærbar PC noensinne.
Vi legger til at ZNote 4100 er musestille under alle forhold.
Viften starter innimellom under de aller tyngste operasjonene, men vi var nødt til å løfte PCen opp og legge øret inntil viften for å høre om den i det hele tatt gikk.
Dette er selvsagt et stort pluss.
Batteriet
Vi har allerede rukket å bli skjemt bort med hensyn til batterilevetid, etter møtet med Acer Travelmate 800.
Den holdt ut i 4 timer og 39 minutter i vår test, mens Zeptoen kastet inn håndkledet etter 3 timer og 41 minutter.
Sett i forhold til Pentium 4M-maskiner vi har testet, er dette meget bra.
Men det er litt skuffende i forhold til Travelmate 800.
Oppdatert:
Vi har kjørt batterilevetidstesten på et nyere eksemplar av Znote 4100, uten at vi opplevde økt batterilevetid.
Vi bruker Battery Mark fra ZDnet for å måle levetiden.
For detaljer omkring ytelsestallene, klikk på Tekniske data i oppsummeringsboksen.
Konklusjon
Zepto Znote 4100 er en verdig representant for den nye Centrino-generasjonen på de fleste områder.
Den er slank og fin, yter meget bra og har et høyt utstyrsnivå.
Det eneste som ikke er 100% i tråd med forventningene, er batterilevetiden.
Den er god, men ikke så god som vi hadde håpet.
Uansett er det snakk om en meget fin PC til en fin pris, og et spesielt godt valg for deg som sitter med lisenser fra før på operativsystem og de programmene du ønsker å bruke.
| 1
|
200572
|
Warcraft III:Frozen Throne
Det er mange som er sultne etter mer Warcraft, og denne tilleggspakken oppfyller behovet.
Du får nesten et helt nytt spill for bare 300 kroner.
Vi ventet veldig lenge på Warcraft III, og da spillet endelig kom i fjor sommer var det et svært hyggelig gjensyn med denne klassiske strategiserien.
Siden vi gjorde oss ferdig med spillet, har vi ventet på en tilleggspakke med nytt innhold.
Og nå, et år etter, er Frozen Throne her.
LES OGSÅ:
Folkene bak Warcraft, Blizzard, har alltid vært kjent for solide tilleggspakker som ikke bare er en unnskyldning for å suge mer penger ut av lettlurte gamere, men som faktisk inneholder nytt og spennende materiale.
Frozen Throne er intet unntak, her er det nok å gjøre en lang rekke sommerkvelder.
Frozen Throne, som krever at du har originalspillet installert, inneholder en hel enkeltspillerkampanje med nye enheter, helter og magi.
I tillegg får du også masse nye brett for flerspiller eller skirmish-moduser.
En ny historie
Hoveddelen av spillet er den nye kampanjen, som til sammen består av 26 brett.
Det er mye, og du kan bruke mer tid på denne utvidelsen enn du ville brukt på mange andre spill i fullversjon.
Kampanjen omhandler tre av rasene, mens Orc-rasen får sin egen bonuskampanje som ikke er en del av hovedhistorien.
Selve fortellingen begynner med at Illidan, en Night Elf-prins, vekker til live en ny rase som kalles Naga.
Du styrer andre Night Elves som skal straffe Illidian for hans forbrytelser.
Videre går historien til menneskealliansen, og til slutt kontrollerer du Undead Scourge, som skal redde sin mester, King Lich.
Historien i spillet er ganske tung, og det er ikke vanskelig å bli litt forvirret da den fortelles fra tre forskjellige synspunkter.
Med en gang du begynner å identifisere deg med en av partene, må du plutselig bytte side og kanskje kjempe mot de samme heltene du styrte for ikke lenge siden.
Men for all del, oppdragene er av svært høy kvalitet, med masse variasjon og mange utfordringer.
Du vil bruke mange timer på å bli ferdig med alle sidene, og det er virkelig mye underholdning for pengene.
Orc-kampanjen er ikke en del av hovedhistorien, men forteller om en ensom kriger ved navn Rexxar.
Spillestilen her ligner faktisk mer på et rollespill enn et strategispill, og du blir bedt om å utføre oppdrag og utforske, mens du også bygger opp din styrke.
Disse brettene er ikke fullt så dype og krevende som hovedkampanjen, men er definitivt et underholdende tillegg.
Mer nytt
Frozen Throne er enda mer balansert enn Warcraft III.
Det er til sammen åtte nye enheter, to for hver side.
Hver av disse har nye muligheter.
Det er ni nye helter, og mange nye bygninger og oppgraderingsmuligheter.
Hver av sidene har nå fått enda kraftigere våpen, blant annet har Undead Scourge nå fått en slags tanks (Crypt Lord) som gjør denne siden mye kraftigere.
Det er også gjort mange mindre forbedringer som strømlinjeformer opplevelsen.
For eksempel er det nå mulig å kontrollere skip, noe som mange savnet i Warcraft III.
I tillegg er det mange justeringer i defensive strategier, som gjør det lettere å forsvare seg mot visse typer angrep.
Alt i alt er Frozen Throne gjort Warcraft-opplevelsen enda mer balansert og gjennomført takket være de nye elementene.
Fremdeles pent
Selv et år etter er spillet fortsatt blant de mest attraktive strategispillene der ute.
Ekstremt fargerikt, med pent animerte enheter og massevis av små detaljer, er Frozen Throne nydelig å se på.
De nye terrengene gjør også spillet enda mer variert.
Blizzard har alltid vært kjent for brukervennlig og stilige grensesnitt, og slik er også Frozen Throne.
Videre er også musikken enda flottere enn i Warcraft III, og det er naturligvis ekstremt underholdende å høre på diverse kommentarer fra enhetene.
Konklusjon
Denne tilleggspakken er obligatorisk kjøp for alle Warcraft III-eiere.
Du får mange timer med enkeltspillermoro, og enda mer i flerspillermodus takket være nye enheter og justeringer.
Det er virkelig mye solid spillbarhet for 299 kroner.
Løp og kjøp!
| 1
|
200573
|
AirPatrol - styr varmepumpen med mobilen
Med denne kan du fjernstyre varmepumpa uansett hvor du er.
Varmepumpe finnes i tusener av hjem, og sparer inn tusener av fyringskroner når den brukes fornuftig.
Og fornuftig bruk betyr først og fremst at den jobber mest når noen har glede av varmen, ikke når huset er tomt.
Samtidig er det stas å komme hjem til ferdig oppvarmet hus, og slippe å hutre til temperaturen er oppe i trivselsområdet.
Alle moderne varmepumper har mulighet for døgn- og ukeprogrammer, med automatisk regulering av temperaturen gjennom de forskjellige tider på døgnet.
Men det er ikke alle som har samme dagsprogram hver eneste dag og da jobber varmepumpa til ingen nytte.
Så hva er da løsningen?
Fjernstyring fra mobil løser disse problemene og åpner for andre muligheter.
AirPatrol
AirPatrol er en liten enhet som er bindeleddet mellom mobilen og varmepumpa.
Den kommuniserer med mobilen ved hjelp av vanlige SMS-meldinger og kommuniserer med varmepumpa ved hjelp av infrarøde signaler, de samme signalene som fjernkontrollen som følger med varmepumpa bruker.
For å slippe å taste inn kryptiske SMS-meldinger laster du ned en app, som genererer de riktige tekstmeldingene for deg når du trykker på mer begripelige knapper som tilsvarer et utvalg av dem som finnes på fjernkontrollen.
Installasjon
AirPatrol kommer i eske med strømforsyning og bruksanvisning.
For å få den til å fungere må du installere et SIM-kort, men først må du slå av PIN-kode-sjekk.
Det gjøres ved å sette SIM-kortet i en vanlig mobil, slå av denne funksjonen og så lagre den.
Deretter tar du ut SIM-kortet igjen og setter det inn i AirPatrol.
AirPatrol har bare reservebatteri og trenger strømforsyning til daglig bruk.
Denne følger med og tilkobling skjer med en microUSB-kontakt.
Du kan ta ut ledningen på to steder på undersiden av enheten.
For å kommunisere best med selve varmepumpens innedel skal AirPatrol plasseres på veggen til høyre for denne, på en vegg eller et bord, slik at de infrarøde signalene når fram.
Disse signalene reflekteres av harde underlag, så den kan godt peke nedover slik at signalet reflekteres opp til varmepumpen.
For å teste om de kommuniserer er det en skjult testknapp som du betjener med en binders eller annen tynn, spiss gjenstand gjennom et hull i AirPatrol.
Det enkleste er å sette inn en liten skrue i veggen som AirPatrol kan henge på.
I bruk
For å komme i gang laster du ned en gratis app for iPhone, Android eller Windows Phone 8.
I appen skriver du inn telefonnummeret som hører til SIM-kortet, gir installasjonen et navn og oppretter eventuell eier og bruker, med forskjellige rettigheter.
Du må selvfølgelig også velge i menyen hvilken varmepumpe du har for å få på plass de riktige kommandoene.
Så er det bare å velge temperatur, operasjonsmodus og viftehastighet.
Når du har valgt disse trykker du knappen "Send til utfør".
Da genereres en tekstmelding og meldingsappen åpnes.
Der ser du meldingen, så trykker du send-knappen og instruksene sendes til AirPatrol som oversetter til IR-signaler som sendes til varmepumpen.
Du kan også lagre tre favorittinstillinger i appen.
Konklusjon
AirPatrol var helt uproblematisk å sette opp og ta i bruk, og alt har fungert som forventet i testperioden.
Det eneste vi var litt usikre på var hva slags mobilabonnement vi skulle velge.
Siden AirPatrol bruker SMS bør den ha et eget nummer.
Et tvilling-SIM-kort er ikke optimalt, siden alle SMS-meldinger da ville havne både i din egen mobil og i AirPatrol.
Avveingen blir om du skal velge et abonnement med månedsavgift og fri SMS-bruk eller et uten månedsavgift og betaling pr SMS.
Uansett er AirPatrol en løsning som ikke er blant de aller billigste.
I tillegg til prisen på selve AirPatrol kommer mobilbruken i tillegg.
Alt dette kan du spare inn over tid, men hvor lang tid det tar i forhold til å skru ned temperatur og vifte før du går og opp igjen når du har kommet hjem, eller sette opp en fast reguleringssyklus - det blir et regnestykke som avhenger av svært mange løse tråder.
For hytteeiere som tar turen på sparket er løsningen glimrende, samt for dem som har uforutsette arbeidstider som ikke lar seg forhåndsprogrammere.
Som en ren "kjekt å ha" - løsning er den kanskje litt i dyreste laget.
| 1
|
200574
|
Test: WD TV
Et mediesenter til TVen må ikke ta mye plass.
Jakten på et enkelt, rimelig og fleksibelt mediesenter til TVen har for min egen del pågått en god stund, og selv om det finnes en rekke løsninger der ute, har den endelige avgjørelsen foreløpig uteblitt.
Men det spørs om ikke WD TV fra Western Digital er løsningen jeg og mange andre har ventet på.
Tilkobling
Den svarte boksen er svært beskjeden i størrelse, både på egenhånd, og, ikke minst, i nærheten av en 40-tommers flatskjerm.
På baksiden finner du kompositt-utganger (som det ikke finnes noen god grunn til å bruke), optisk lyd ut, og, viktigst av alt, HDMI-tilkobling.
Samme sted finner du også en USB-port, og ser du på toppen eller siden av WD TV (alt etter hvordan du plasserer boksen), vil du finne enda en USB-kobling.
WD TV har nemlig ingen intern lagringsplass.
Meningen med USB-portene er med andre ord at du skal koble til alt fra harddisker til minnepinner, slik at den svarte boksen kan lese bilder, filmer og musikk fra disse.
Det høres veldig enkelt ut, og sannelig:
Det er enkelt.
Formatering
WD TV aksepterer disker og USB-minne formatert i både Windows og Mac-format (vær dog oppmerksom på at du må bruke "Mac OS Extended", ikke "Mac OS Extended (journalført)" med sistnevnte), og så er det opp til deg å legge innholdet du vil se på TVen eller høre på gjennom stereoanlegget på disse lagringsenheten(e).
Vi brukte i hovedsak en 16GB-minnepinne, som i disse dager kan kjøpes til under 300 kroner, og fylte den opp med de fleste formatene vi kom over.
Med et par unntak slukte WD TV alt.
Høyoppløselig
Den spilte HD-video i 720p i såkalt mkv-format (den skal også takle 1080p helt fint), den spilte DVDer som var hentet ubehandlet over til harddisk, den spilte mp3er av ymse slag, og den spilte AAC-filer som ikke var kopibeskytta.
Sistnevnte er greit å vite hvis du handler mye på Apples musikksjappe, iTunes, samtidig som det også er verdt å merke seg at WD TV i hovedsak ikke vil vite av kopibeskyttede filer - akkurat som mange potensielle nettmusikkunder.
Lange lister over støttede formater pleier vanligvis å holde mer enn de lover, men vår erfaring er at WD TV har svært god dekning for formatoversikten du finner på Western Digitals hjemmesider.
Også det såkalte lossless-lydformatet FLAC spilles av knirkefritt, mens det dessverre ikke er støtte for Apple Lossless.
Det er synd for meg, ettersom jeg har kodet en rekke av CDene mine i dette formatet.
Det er dog ingen stor operasjon å konvertere disse filene til FLAC, så jeg er på ingen måte fortapt.
Undertekster
Legg også merke til at undertekst-støtten også er bra.
Vi har forsøkt oss med både .srt og .sub-filer, og det fungerte akkurat slik det skal så lenge filnavnet på video- og undertekstfilen er identisk.
Undertekster som følger med DVDer som er lagt over på disk virker også slik de skal, selv om vi synes det er litt irriterende at ikke WD TV informerer oss om hvilket undertekst-språk vi har valgt før teksten dukker opp nederst på skjermen.
Alt du får vite er at du har valgt for eksempel undertekst "6/13" eller "9/13", ikke at du har valgt polsk eller tysk.
Ser du mye franske kunstfilmer med femten minutter mellom hver dialog kan det med andre ord ta litt tid å avgjøre om du har valgt riktig.
Vi slet forøvrig med forferdelig støy på et par avi-filer som var hentet over fra et Fujifilm kompaktkamera, og ettersom filene er støyfrie ved avspilling både på Mac og PC, antar vi det er en liten bug med WDTV.
Som det meste annet med denne boksen er også oppgraderingen av firmware enkelt, så vi regner med det kommer flere feilrettinger etter hvert.
Bra bilde?
Bildekvaliteten er som forventet bra fra både fra DVD og HD-materiale, men hardt komprimerte videofiler vil naturlig nok se pikselerte ut hvis du har tenkt å bruke det på 46-tommeren din.
Det er nok også tvilsomt om WD TV kan konkurrere med såkalte oppskaleringsspillere, det vil si Blu-ray eller DVD-spillere som legger til flere piksler i bildet enn opprinnelig, uten at du skal la deg skremme av det.
Er utgangspunktet bra, som for eksempel den nest-siste Batman-filmen, vil også WD TV prestere bra.
På lydsiden er det støtte for surroundlyd så lenge du kobler deg til en surroundforsterker eller TV som kan dekode signalet, hvis ikke ender du opp med digital stereolyd.
Du kan dessuten kombinere dette med den optiske utgangen, hvis du for eksempel ønsker å kjøre film og musikk hver for seg.
Støyfritt
Menysystemet er også oversiktelig og greit, og svært så familievennlig.
Her finner du verken kryptiske menynavn eller grafisk design utført av dataingeniører ala Altinn.no, men en intuitiv hovedliste for bilder, film, musikk og innstillinger, og deretter selvforklarende undermenyer hvor du blant annet kan sortere innholdet etter dato, navn, eller for eksempel sist tillagte filmer.
Boksen bruker bare 4-5 sekunder å starte opp, så her behøver du ikke vente på en PC som skal boote, eller en boks med disk som skal hikke seg opp og stå.
Selve menynavigeringen er også hurtig, og selv tunge HD-filmer starter avspillingen i løpet av kort tid.
Like viktig er det at boksen er helt støyfri.
Det finnes ingen vifter på innsiden, og bruker du bare minnepinner som lagringsmedium vil det lille mediesenteroppsettet ikke lage en eneste ulyd.
Fjernkontrollen virker monstrøs sammenliknet med hovedenheten, men det skyldes naturligvis bare at WD TV er liten.
Den ligger greit i hånda, og har myke knapper som dekker de viktigste funksjonene.
Den gir også mulighet for å søke seg gjennom innholdet på USB-disken eller pinnen
Konklusjon
Hvis du har klart å komme deg helt fram til konklusjonen, er du sikkert nysgjerrig på prisen.
Den er nemlig like gledelig som resten av WD TV-opplevelsen.
På nettet kan du for øyeblikket kjøpe boksen for snaue 900 kroner, noe som må sies å være et lite varp i disse dager.
WD TV spiller nemlig så å si alt, inkludert HD-filmer i 1080p, er rask og enkel, og dessuten fleksibel i forhold til hva du forer den med.
Venner og kjente kan simpelthen ta med seg en minnepinne med musikk, bilder eller film, plugge den i boksen din, og så er WD TV klar til å vise det fram på TVen.
Med andre ord:
Bra, billig og muligens også best i sin klasse.
Takk til Netshop.no for utlån av testproduktet.
| 1
|
200575
|
Nokia 7390
TEST:
Selv om designet frir til den feminine delen av markedet, har ikke Nokia lagt noen fingre imellom når det gjelder å fylle 7390 med tekniske finesser.
Endelig en telefon som kombinerer design og teknologi?
La oss slippe katta ut av sekken med én gang:
Nokia 7390 er en telefon som kan sette din maskulinitet på prøve, forutsatt at du allerede har en.
En overveiende stor del av de mannlige kollegene som løftet opp 7390 møtte nemlig telefonen med omtrent samme blikk som hvis de hadde blitt bedt om å ta på seg maskara før julebordet.
Fasjonabel
Jeg kan forstå hva de mener.
Flippmobilen 7390 tilhører Nokias motetelefon-segment, og er en del av den såkalte L'Amour-serien, eller kjærlighetskolleksjonen om du vil.
Det betyr ornamenterte paneler både på inn- og utsiden, og en fargesammensetning som ikke nødvendigvis vil passe alle.
Hvis en aksepterer premissene for telefonen vil en likevel, sannsynligvis, sette pris på designet.
Men også en motetelefon har en innside, og her er det faktisk veldig mye å like.
Series 40
Nokia har lagt 40-serien av sitt Symbian-light-aktige operativsystem i bunn av telefonen.
Det skal du ikke tenke så veldig mye på, det betyr bare at telefonen har utvidet Java-kompatibilitet og for eksempel kan benytte seg av en rekke forskjellige Java-programmer fra tredjeparts leverandører.
Det betyr også at telefonen er kjapp.
I motsetning til en del andre Symbian-telefoner, selv de som kjører de mer avanserte utgavene, så er responsen nesten umiddelbar når en beveger seg gjennom menysystemet.
Følelsen av treghet er med få unntak nesten fraværende, noe som bidrar til å gi 7390 fin flyt ved daglig bruk.
Det som kan ende opp med å sinke deg er organiseringen av menysystemet.
Ikke alle er like komfortable med måten Nokia ordner ikonene sine i Symbian-operativsystemet, men her synes vi faktisk de har gjort en god jobb.
Du kan naturligvis velge hvilke applikasjoner som skal ligge på telefonens førsteside gjennom den såkalte "active standby"-funksjon, og snarveiene for navigasjonsknappene er også svært enkle å individualisere.
Mykt, men konsist
Tastaturet er, unnskyld uttrykket, en herlig opplevelse.
De store knappene er enkle å bruke selv for vektløfterhender, og avstanden opp til funksjons- og navigeringsknappene er akkurat så stor som den skal være.
Er det én ting motetelefoner ikke bør påføre sine brukere så er det strekkskader.
Den minimale skjermen på utsiden fungerer helt greit som en kjapp oversikt over hva som foregår under lokket.
Her kan du ved hjelp av tre taster navigere deg innom kamera, radio, musikkavspiller og taste-lås.
Innsideskjermen er ,til tross for sine 16 millioner farger og oppløsning på 240x320 piksler, bare grei nok.
Det betyr på ingen måte at den er dårlig, men den er verken blendende lys eller skarp og vil ikke gi deg ståpels eller oppmuntre til å ta bølgen på bussen.
Multimedia
Som forventet finner du musikkspiller og foto- og videoopptaker av helt grei kvalitet på 7390.
Mp3-filer kan enkelt dras over til telefonen via for eksempel USB-tilkobling, og musikkspilleren skanner minnekortet for ny musikk hver gang den startes opp.
Også radioen er enkel og rett-fram i bruk, kanskje litt for enkel.
Den mangler for eksempel RDS, så hvis du sliter med ujevn kvalitet på radiosignalene til og fra jobb får du ikke noe gratis her.
Vi liker derimot spesielt godt at den aktive radiokanalen er synlig fra førstesiden på begge skjermene, slik at en kan manøvrere seg gjennom kanalene uten å bla seg fram til radio-menyen.
Ikke noen ny funksjon, men fortsatt nyttig.
En 2.5mm-plugg gjør at du ikke uten videre kan bruke vanlige hodetelefoner, og de medfølgende ørepluggene var for store for mine ører - som i praksis pleier bety at de passer greit i de fleste andres ørekanaler.
Er du glad i musikk bør du uansett forberede deg på å anskaffe deg noe bedre enn lavprispluggene som følger med her.
Gjerrig på lagringsplass
Kameraet har 3.15 megapiksler, og produserer bilder på det jevne.
Det betyr kantete og grovkornet kvalitet på innebilder og ved dårlige lysforhold, mens bildene blir betraktelig bedre i dagslys utendørs.
(Trykk på bildene for eksempler!).
Det inkluderte minnekortet på 128MB blir i snaueste laget for ivrige dusjfotografer fest- og feriefotografer.
Et bilde med høyeste kvalitet og oppløsning tar rundt 0.7MB, og seks-sju minutter med video vil alene fylle opp kortet.
Hvis kortfilmsjangeren er din greie vil du sette pris på begrensningene, men hvis du har planer om å dokumentere motevisninger i Paris for misunnelige venninner i Oslo blir 128MB for tynt.
Du kan laste ned en video som viser kvaliteten på videoopptak her:
Nettproblemer
Nettleseren byr ikke på de store overraskelsene, og har alt du trenger for å bla deg gjennom tilrettelagte wap-sider.
Hvis du skal surfe på vanlige nettsteder blir sidene brukket om på lettere kaotisk vis, men hvis du absolutt må, foreslår vi vår favoritt Opera Mini, som tvinger gigantiske nettsider ned til lett håndterbare mobilstørrelser.
Det er et større problem at nettforbindelsen tidvis virker ujevn.
Vi har riktig nok brukt 7390 sammen med Netcom, som ikke er kjent for å levere de mest stabile dataforbindelsene over 3G og Edge, men sammenliknet med vår faste surfepartner, Nokia E61, er dette merkbart svakere.
7390 mister forbindelsen litt for ofte, ikke minst ved overgangen fra 3G til Edge, og alt du får vite er "Kobling ikke tilgjengelig.
Prøv igjen."
Den eneste måten å gjenopprette koblingen på er å starte nettleseren på ny, som føles omtrent like moderne som et rutete vinylgulv.
Vi antar at dette blir fikset gjennom en firmware-oppgradering, men enn så lenge er det plagsomt hvis du surfer mer enn gjennomsnittet.
Konklusjon
Det blir først og fremst en sak mellom deg og smaksløkene dine.
Trend-telefoner appellerer først og fremst til forfengeligheten, men dette er noe så sjeldent som et pent ansikt med en like pen innside.
Joda, nettproblemene kan være plagsomme, og vi kan alltids pirke litt i for eksempel radiofunksjonaliteten og kameraets grovkorna innebilder.
Totalinntrykket er likevel dønn solid, og hvis bare Nokia legger litt bølgedemping på den ustabile surfinga er dette riktig så bra.
| 1
|
200576
|
Motorola MPx220
Foreløpig er det for det meste Qtek som har hatt monopol på Windows-baserte smarttelefoner.
Nå kommer imidlertid andre produsenter etter blant annet Motorola, som slipper sin MPx220 i disse dager.
Er vi imponert?
De tidligste Windows-baserte telefonene hadde sine styrker, men var trege og store.
Men utviklingen er rask, og vi ble blant annet svært imponert over fjorårets stilige og veldig funksjonelle Qtek 8010.
Motorola er et av selskapene som har lisensiert Windows-operativsystemet, og lager sine telefoner basert på dette.
Den nyeste modellen, MPx220, er strengt tatt ikke så forskjellig fra Qtek 8010, i og med at programvaren er identisk.
Utseendet derimot, er annerledes.
Telefonen har kamskjellsform, og vi synes den er svært stilig og samtidig har et klassisk utseende.
Mesteparten av oversiden er dekket av en speiloverflate, med et lite display i midten.
Langs sidene er det knapper for kameraet og volum, IR-port og minnekortplass.
Kameralinsen med fotolys er også plassert på oversiden.
Telefonen åpnes på en helt vanlig måte, og har ingen store overraskelser på innsiden.
Men layouten på tastaturet er likevel fantastisk bra, spesielt det store og tydelige navigeringshjulet.
Rundt dette hjulet er det plassert to funksjonstaster og knapper som tar deg til startsiden og et hakk tilbake i menyene.
Talltastaturet er også stort og godt å trykke på, vi har ingen innvendinger mot det.
Betjeningen
Windows-operativsystem på mobiltelefon kan fremdeles virke uvant for mange.
Betjeningen av det er tross alt mer likt en datamaskin enn en telefon, men vi opplever at etter litt prøving og feiling viser systemet seg til å være meget fleksibelt og forståelig.
Det gjelder bare å investere litt tid i det.
Hovedskjermen er det Microsoft kaller for Today-bildet, med flere horisontale deler.
Øverst finner vi ikoner som viser de programmene du har brukt nylig.
Lenger ned er det en statuslinje som viser operatør, klokkeslett og dato.
Videre får vi oversikt over avtaler, profil og eventuelle uleste meldinger (SMS, MMS eller e-post).
Du kan klikke deg inn på disse linjene og gå rett til kalenderen, profilstyring og meldingene.
Nederst til venstre er det en Start-knapp som åpner oversikten over alle tilgjengelige programmer.
Derfra starter du alle telefonens funksjoner nettleser, kamera, synkronisering, mediespiller, fotoalbum, diktafon, spill og mye mer.
Alle innstillinger og endringer i oppsettet gjøres også derfra.
Disse menyene kan være overveldende ved første øyekast, men som sagt, gi dem litt tid og du skjønner logikken i det.
En råtass
Funksjonalitetsmessig er MPx220 en skikkelig kraftpakke.
Telefonen er en fullblods proffmobil, og støtter Bluetooth, alle typer meldinger, full synkronisering med Outlook (telefonen er jo Windows-basert, så synkroniseringen fungerer som en drøm), GPRS og fire bånd (fremdeles en uvanlig funksjon, denne telefonen fungerer på absolutt alle GSM-nettverkene i verden).
Telefonen har et godt utvalg av Windows-programvare installert:
Internet Explorer, som viser nettsidene raskt og i tre forskjellige formatteringsvarianter, Windows Media Player, som lar deg avspille MP3-filer og videoklipp, samt MSN Messenger, som lar deg holde kontakt med dine MSN-venner selv på farten.
De tidligere Windows-telefonene slet også en del med hastigheten.
Motorola MPx220 er derimot kjemperask, takket være en kraftig prosessor, og programvaren sørger for at det ikke er for mange applikasjoner åpne samtidig.
En av de større skuffelsene med telefonen er skjermen.
Den er for så vidt av god kvalitet, og støtter 65.000 farger med en oppløsning på 220x176 piksler.
Men den er helt grusomt dårlig i sollys, det er praktisk talt umulig å se noe som helst utendørs på en lys dag.
Den lille, utvendige skjermen er heller ikke noe særlig å skryte av, den er liten og noe uklar, men gjør i alle fall jobben sin
altså viser klokkeslett, dato, dekning og batteri.
Skuffende kamera
Telefonen har også et 1.2 megapikselkamera.
Bra på papiret, men kvaliteten er ikke all verden.
Bildene har tendenser til å være uklare, kornete og med svake farger.
Selv om funksjonaliteten er bra (høy oppløsning, fotolys, zoom og videomuligheter) er ikke denne telefonen noe vi vil anbefale for mobilkameraentusiaster.
Selv om bilder er det godt med plass til, da telefonen har 32 MB minne innebygd, og plass til Mini SD-minnekort.
Minnet brukes selvsagt også til andre underholdningsfunksjoner som musikk og spill.
For businessbrukere er MPx220 midt i blinken.
Fullstappet med applikasjoner, funksjonalitet og et kraftig og fleksibelt operativsystem som er utbyggbar med nye programmer og funksjoner kan den gjøre det aller meste som forventet fra en smarttelefon.
I tillegg har den også et stilig utseende og tiltrekker seg en del oppmerksomhet bare på grunn av den speilblanke overflaten.
Hadde det ikke vært for den svake skjermen og det noe mislykkede kameraet, hadde vi anbefalt MPx220 til alle krevende brukere helt uten forbehold.
Men spesielt skjermen ødelegger totalinntrykket, med så dårlig synlighet i sollys blir vi bare irritert.
Men er du ute etter en Windowsbasert smarttelefon, er denne generelt et veldig godt valg.
| 1
|
200577
|
New Norm Wine Breather fra Menu
Pust liv i vinen.
Vinkarafler er ikke bare for å skjule at du egentlig serverer gjestene kartongvin.
Bruker du gode vinkarafler får vinen tilført oksygen, noe som skal være svært gunstig for smaken.
Menus nye New Norm Wine Breather skal ifølge tester utført av Eurofins, et av Europas mest kjente forbrukertestlaboratorier være ekstra effektiv med luftingen, men det er ikke her den skiller seg ut.
Brukervennligheten, og den tilnærmet sølefrie prosessen med å få vinen over i flasken, er det som skal skille Wine Breather fra alle andre vinkarafler.
Og vi har testet.
Se video og bilder lenger ned i artikkelen.
Fest og flipp
Konseptet er svært enkelt.
For å unngå vinsøl og sprut på duken når du overfører vinen til flasken, fester du karaffelen godt til flasken, ved hjelp av den smarte gummituten.
Så flipper du den over på hodet, og lar vinen renne ned i karaffelen.
Fordi det er helt tett her, vil det ikke bli noe søl mens du holder på.
Og har du festet godt, trenger du ikke holde på vinflasken mens du dekanterer vinen.
Slik gjør du:
Vi opplevde imidlertid et par ganger at det oppsto nærmest et lite vakuum, og det sprutet ørlite når vi fjernet flasken.
Mer som en ørliten dusj med en spruteflaske.
Dette kan være verdt å være klar over, dersom du har finstasen på.
Merk også at det lønner seg å sjekke at alt sitter godt fast før du flipper.
Karaffelen har også en kork som sitter godt på, slik at du trygt kan la vinen stå over natten.
Skulle du ønske å helle den tilbake på flasken, for eksempel for å forsegle med en av de smarte vinkorkene du kan pumpe ut luften av flasken med, reverserer du bare prosessen.
Sett flasken på karaffelen, sørg for at det sitter godt, og snu.\
Konklusjon:
Vi kan ikke annet enn å like New Norm Wine Breather fra Menu.
Til tross for at vi allerede har overfylte kjøkkenskap.
Dette er nok kanskje også grunnen til at vi selv ikke kommer til å gå til innkjøp av en slik, men dersom vi skulle kjøpe en vinkaraffel til en som liker moderne design, ville denne seilt opp som et klart førstevalg.
Kjappe fakta:
Karaffelen er designet av de danske arkitektene Jonas Bjerre-Poulsen og Kasper Ronn fra Norm Architects, og er inspirert av skandinavisk tradisjon og håndverk.
Vinkaraffelen finnes i en rekke interiørbutikker og hos følgende kjeder: Kitch’n, Rafens, Traktøren, Jernia, Tilbords og Christiania Glasmagasin.
| 1
|
200578
|
Mini Paceman i full fres
Mini fortsetter å lansere nye modeller.
Sist ut er Paceman – en slags SUV-kupé.
Men har den beholdt Mini-kjøregleden?
Både Coupé, Cabrio og Countryman er forholdsvis nye modeller.
Man kan egentlig si at Paceman fyller et slags hull mellom den praktiske og SUV-aktige Countryman og lille, sportslige Coupé.
I likhet med Countryman snakker vi imidlertid om en bil som er litt høyere og større enn de andre modellene.
Vi kjørte topputgaven Cooper S ALL4, hvilket innebærer en 1,6-liters turbomotor med 184 hester og firehjulsdrift.
Prisen for denne utgaven starter på 387.000 kroner.
Det finnes også billigere utgaver, med mindre motor og forhjulsdrift.
Da starter prisene på 280.000 kroner.
På vei og i bakke
Vi fikk anledning både til å kjøre Paceman under normale omstendigheter på norske veier og i en slags slalåmløype tilrettelagt av Mini-importøren (da var det dieselutgaven Cooper D vi rattet).
Og vi kan berolige med en gang.
Det er fortsatt masse Mini-følelse og kjøreglede i denne bilen.
Designmessig er Paceman ganske unik, med sin blanding av SUV- og kupé-elementer.
Likevel er bilen tydelig en Mini.
Det gjelder også i stor grad innvendig, hvor kjente ting som det store runde speedometeret og alle vippebryterne fortsatt er på plass.
Man kan like det eller ikke, men vi syns det er tøft, og det gir et eksklusivt inntrykk.
Fireseter
Paceman er en ren fireseter, og baksetene er to individuelle seter.
Det gjør at man sitter forbausende godt bak der, i alle fall om man selv og personen foran ikke er spesielt storvokste.
Personer opptil 175-180 centimeter sitter godt i baksetet med tilsvarende storvokste foran seg.
Denne er altså klart romsligere enn en vanlig Mini.
Bagasjerommet er også betydelig større med sine 330 liter.
Det er godt småbilnivå.
Tre dører er imidlertid fortsatt ikke særlig praktisk, om man sammenligner med Contryman og Clubman.
Kjøreegenskaper
På veien er karakteren umiskjennelig Mini.
Det betyr en svært direkte styring og en balanse som ligger mellom det nøytrale og lett overstyrte.
I tillegg er karosserikontrollen meget god og bilen kjennes fast og sikker også når den presses hardt, uten å bli ukomfortabel.
Skal man være pirkete, merker man likevel at det er litt ekstra masse i sving i forhold til de mindre Mini-utgavene, og at tyngdepunktet er hakket høyere.
Forskjellen er likevel overraskende liten, og Paceman kjører uansett bedre enn de fleste småbiler.
Å sammenligne denne bilen med andre SUVer blir derfor ganske søkt når vi ser på kjøreegenskaper på vei.
På vinteren er dette uansett den morsomste Minien på grunn av firehjulsdriften.
Firehjulsdrift
Firehjulsdriftssystemet fikk vi prøvd både av og på veien, og det overbeviser med en karakter som er like leken som bilen.
Kreftene fordeles sømløst mellom akslingene med en elektromekanisk differensial i midten avhengig av kjøreforholdene.
Under vanlig kjøring optimeres drivstoffeffektiviteten, men opptil 50 prosent av kreftene kan likevel sendes bakover.
Under ekstreme forhold kan faktisk 100 prosent av kreftene sendes til bakhjulene.
I tillegg sitter det en elektronisk differensialbrems på forhjulene som aktiveres når du slår av ESP-systemet.
I praksis oppleves systemet svært kjapt, lettkjørt og morsomt.
Her er det ikke treg forbindelse og understyring i flere sekunder som gjelder.
Man kan lett gasse bilen ut i sladd, om det er det man ønsker.
Vi nevner det fordi det sier noe om hvordan systemet oppleves når forholdene er krevende.
Sterk, men ikke vill
Med Cooper S-motoren har man i tillegg rikelig med krefter på alle turtall.
0-100 går på 7,8 sekunder og det gjør at bilen oppleves sprek.
Og sterk, takket være dreiemomentet på 240 newtonmeter over store deler at turtallsregisteret.
Men den ekstra vekten sammenlignet med de mindre Mini-modellene gjør at noe av råskapen i denne motoren forsvinner litt.
Den er sprek, men ikke like vilter som eksempelvis vanlige Mini Cooper S.
Så skal det da også sies at vår testbil var veldig fersk og ikke ferdig innkjørt.
Velg manuelt gir
Vi kjørte bilen med en sekstrinns manuell girkasse.
Det finnes en automatkasse også, men i denne bilen er manuelt gir best egnet i våre øyne.
Automatkassen er også svært kostbar med et pristillegg på 55.000 kroner.
Forbruket for den manuelle versjonen ligger på 0,67 liter, med et CO2-utslipp på 157 gram, hvilket er greit nok med tanke på ytelsene og firehjulsdriften, men heller ikke veldig imponerende.
Vanskelig å finne konkurrenter
I praksis har denne bilen ingen direkte konkurrenter.
Det nærmeste man kommer er kanskje Audi Q3, eller A1.
Eller BMW X1 og faktisk Nissan Juke.
Men ingen treffer helt det segmentet Paceman befinner seg i.
Mange vil nok vurdere andre Mini-modeller, og da er det Countryman som ligger nærmest.
Den er mer praktisk, men mangler samtidig noe av særpreget og sportsligheten til Paceman.
De mindre Mini-modellene er på den andre siden enda sportsligere, men de mangler firehjulsdriften og noen av de praktiske egenskapene, med unntak av Clubman.
Og firehjulsdriften løfter virkelig denne bilen, så Paceman er slett ikke dum.
Det blir en sterk 5'er.
| 1
|
200579
|
TEST:Panasonic TX-P50G20E
Rett og slett et godt plasmakjøp.
Det er ikke mer enn en uke siden vi publiserte testen av Panasonics budsjettmodell X20, og G20 er altså storebroren som er litt, men ikke mye dyrere.
Veiledende pris er oppgitt til 15.000 kroner for 50-tommeren, men leter du litt rundt finner du den enkelt til rundt 12.000 kroner.
Det er mye TV for pengene.
Trofaste lesere vil huske at jeg, til tross for at jeg ga X-modellen en femmer, anbefalte å spare litt til og gå for G20-modellen.
Og forklaringen er enkel:
For der X-serien reddet seg på lav pris, så er G20-serien en bedre TV på alle områder.
Hva skiller de to?
G20 er en full-HD modell med 1080p-oppløsning, det i seg selv er strengt tatt ikke avgjørende, men siden vi vet at det er en kjøpsutløsende faktor for mange, er det verdt å nevne.
I tillegg har G20 en ekstra HDMI-inngang (totalt får du her fire, hvorav en er HDMI 1.4) og nettverksinngang.
Det siste har to praktiske konsekvenser:
Du får tilgang til Panasonics nettfunksjoner, men kanskje like viktig:
Nettverksinngangen gjør det svært enkelt å oppgradere TV-ens programvare.
Selv brukte vi fire minutter på å laste ned og installere siste versjon.
G20 har i tillegg PC-inngang (VGA), noe som mangler helt på X20.Viktigst av alt er likevel at G20 også har et nyere og bedre plasmapanel, G13 - kalt Infinite Black.
Fordelen er at dette reflekterer svært lite, spesielt sammenlignet med kontrastbelegget X20-serien er belemret med.
Spør du meg, er bare dette punktet verdt prisforskjellen alene.
Førsteinntrykk
G20-modellen er litt slankere enn X20-serien, og leveres i tillegg med et dreibart bordstativ.
Bortsett fra det, er det omtrent umulig å skille dem utseendemessig - forskjellene befinner seg altså på innsiden.
Personlig skulle jeg ønske Panasonic hadde lagt litt mer flid i designet, for med Z1/Z11 friskt i minne er det ingen tvil om at de kan.
På dette punktet har de altså mye å lære av hovedkonkurrentene Philips, Sony, Samsung, og LG.
Fester du ikke TV-en godt nok, kan det få fatale konsekvenser:
Barn skader seg på flatTV.
Finesser
Mens X20 er en ribbet modell får du langt mer å rutte med på G20:
USB-opptak:
Som vanlig må du la TV-en formatere harddisken før du kan begynne, og som hos Grundig blir opptaket låst til akkurat denne TV-en.
Du kan altså ikke se opptakene på en PC eller på en annen TV.
Opptakskvaliteten ser bra ut, og vi synes funksjonen fungerer ok.
Vår påstand er at dette er en praktisk finesse for de av dere som vil ta opp i ny og ne.
Vi presiserer likevel at dette IKKE er noen fullgod erstatning for en dedikert HD-PVR:
For det første kan du ikke skifte til en annen TV-kanal mens du tar opp.
(I motsetning til Grundigs modeller kan du imidlertid fint skifte til andre innganger, f.eks. Blu-ray spilleren, uten at opptaket avbrytes.)
Et annet minus er at du heller ikke får noen serieopptaksfunksjon.
I praksis består altså valgene av hurtigopptak av det programmet du ser på akkurat nå, samt timeropptak.
Maksimal opptakslengde per program er forøvrig 180 minutter, men du kan forlenge dette manuelt ved å trykke på fjernkontrollen.
NB:
Vi hadde dessverre fått med feil fjernkontroll til vår TV.
Men på den korrekte fjernkontrollen skal du kunne styre USB-opptakene direkte via opptaks, og avspillingsknappene (play, stop, pause og spoling) nederst på kontrollen.
Til tross for at vi rotet rundt i menyen, klarte vi imidlertid ikke å skru av den irriterende plingelyden hver gang du bruker fjernkontrollen til å manøvrere eller skrive inn tekst.
Akkurat det er litt unødvendig - og vil forhåpentligvis bli rettet i neste programvareoppdatering...
Nettverksinngangen gjør det også mulig å spille av video, musikk og bilder fra DLNA-kompatible enheter eller PC-er i nettverket ditt.
Vi fikk dessverre ikke sett så mye på dette, men noen åpenbare svakheter må kommenteres:
MP3 må spilles av via USB-inngang, og vi savner både mov og wmv-formatet når det gjelder video.
Her er det bare å håpe at dette kommer i framtidige oppgraderinger.
PS:
Vil du unngå nettverkskabel, er det også mulig å kjøpe en wifi-dongle i tillegg, vi har imidlertid ikke prøvd denne.
PC-inngang.
G20 har altså en dedikert VGA-inngang for PC-bruk, men pussig nok har Panasonic her strupt oppløsningen.
I praksis vil det si at du må velge om TV-en skal vise 1024/768, 1280/768 eller 1366/768-oppløsning, og siden panelet har en oppløsning på 1920/1080, må vi si at vi stusset på det.
(Antagelig kan du koble PCen til via HDMI-inngangen, slå av overscan-funksjon og få pixel-til-piksel bilde, men dette fikk vi ikke testet i denne runden).
PC-bildet ser uansett helt ok ut, og til sofasurfing er det strengt tatt bare en fordel at oppløsningen ikke er høyere, ettersom større ikoner og tekst gjør innholdet lettere å lese.
Til utstrakt PC-bruk er vi uansett skeptisk til å bruke en plasma, og minner igjen om Panasonics egne advarsler når det gjelder innbrenning.
Til konsollspilling fungerer forøvrig TV-en bra, spesielt med Spill-modusen aktivert.
Legg dog merke til G20 ikke takler 1080p via komponentinngangen, her må du altså velge 1080i.
Har du en PS3 eller en ny Xbox360 er det imidlertid bare å bruke HDMI-inngangen.
For ordens skyld minner vi også på at du, som på alle andre plasmaer, heller ikke her får den skarpheten i bildet en god LCD/LED-TV klarer å gi.
Her må du altså selv vurdere hva du er ute etter.
Har Plasma-TV-er alltid best sortnivå?
Vi knuser TV-mytene
Bildekvalitet
Side om side med X20 er det lett å la seg imponere over G20, og spesielt fraværet av uønskede refleksjoner gir pluss i margen hos oss.
Men det er heldigvis mer.
600Hz-funksjonen på G20 interpolerer ekstrabilder automatisk, og resultatet er både mindre krying i detaljene og langt jevnere bevegelser enn det 100Hz-modellen X20 klarer å levere.
I praksis er også dette med på å øke dybden i TV-bildet, ettersom du ser detaljer på G20 som på X20 forsvinner i støyen.
Dette er spesielt synlig på rulletekster, men også i intense actionsekvenser når du ser på film.
På G20 får du også flere innstillingsmuligheter enn på X20.
Ekspertene der ute vil helt sikkert juble over full gamma- og hvitbalansejustering.
Min påstand er nok at dette blir for avansert for de fleste (se her for mer info om dette), og jeg tipper den forhåndsinnstilte THX-modusen er et langt mer praktisk alternativ - spesielt på film.
Legg dog merke til at med THX-modusen aktivert, så vil 600Mhz-funksjonen være avslått som standard.
Vil du ha kinolignende bilder med litt hakking er dette ok, men du kan også slå på funksjonen (kryptisk nok kalt isfccc under oppsettsmenyen) manuelt om du ønsker det.
Konklusjon
Er du på jakt etter en ny plasma i mellomklassen, kommer du ikke utenom G20.
Den er bedre enn X20 på nær sagt alle områder og kun noen få tusenlapper dyrere.
Sammenlignet med en ny LCD/LED-modell får du riktignok ikke den samme skarpheten og lysstyrken som mange av oss er så glad i.
Og er du en ivrig PC-bruker vil vi heller ikke anbefale en plasma på grunn av innbrenningsfaren.
Likevel:
Liker du plasma TV-enes naturtro fargegjengivelse, kan du nesten ikke trå feil her.
Til denne prisen vil jeg faktisk si at den nærmer seg et kupp.
| 1
|
200580
|
Fujifilm FinePix F31fd
TEST:
Rett før jul kåret vi Fujfiilm FinePix
F30 til det beste lommekameraet, og nå er oppfølgeren her.
En ny kompaktfavoritt?
F31fd er det nyeste kameraet i Fujifilms F-serie; en kameraserie som har høstet gode kritikker verden over.
Så sent som i november kåret vi, i samarbeid med TV2 Hjelper deg, forgjengeren FinePix
F30 til det beste lommekameraet denne julen, med glimrende bildekvalitet, gode innendørsegenskaper og enorm batterilevetid.
Fujifilms FinePix-kameraer gjør det spesielt godt i dårlig lys fordi CCD-brikken er den største som er å finne blant kompaktkameraene, i tillegg til at de oktagonalt formede sensorene genererer mindre støy enn de firkantede som sitter i andre digitalkameraer.
Kameraene har også en ganske aggressiv støyfjerning som gjør at du på høye ISO-verdier får en litt "malt" effekt, men som vi til 10x15-utskrifter foretrekker fremfor godt synlig bildestøy.
Fujifilm er også kjent for å ha god optikk, og forgjengeren klarte å gjengi de skarpeste bildene fra et lommekamera vi har sett til dags dato.
Never change a winning team
Selvsagt har ikke Fujifilm endret mye på trylleformelen når de nå lanserer oppfølgeren.
Kameraet fremstår som svært likt sin forgjenger på de aller fleste områder - de har identisk størrelse, vekt, blits, optikk, CCD, prosessering, LCD-skjerm, knappeutforming og menyer, men F31fd har et par nye egenskaper som er verdt å trekke frem.
Den første er ganske innlysende - fd står for "face detection", altså ansiktsgjenkjenning, og der er konseptet som følger:
Når du retter kameraet mot en eller flere personer, sørger prosessoren for raskt å finne ansiktene i bildet og låse fokus på dem.
Hvis det er flere ansikter, låses fokus på den personen som står nærmest, og når du så tar bildet, trenger du ikke tenke på å fokusere selv.
I tillegg sørger kameraet for å avpasse blitsen og blenderåpningen slik at alle personene blir korrekt eksponert og fremstår som skarpe.
I følge Fujifilm skjer identifiseringsprosessen på 0,05s, og da kan kameraet registrere opp til 10 ansikter.
Vi byr på følgende filmsnutt for å vise hvor rask ansiktsgjenkjenningen er:
Dette er teknologi som fortsatt er litt i startgropa, men det er ingen tvil om at Fujifilm er best i klassen foreløpig.
Vi har sett teknologien både hos Canon og Nikon, men ingen av dem er like raske og presise som det vi ser hos F31fd.
Det betyr imidlertid ikke at teknologien er perfekt - de du tar bilde av er nødt til å se ganske rett inn i kameraet for at kameraet skal finne dem, og det gir noe begrensede muligheter, kreativt sett.
En annen ting vi savner er muligheten for å aktivere ansiktsgjenkjenningen i manuell modus - du får for eksempel ikke stilt ISO-verdi manuelt dersom du vil bruke ansiktsgjenkjenning, med andre ord.
Vi liker imidlertid at du kan trykke på ansiktsknappen når du ser på bildene i kameraet for å zoome inn og hoppe fra ansikt til ansikt, slik at du raskt kan sjekke at ingen blunker.
Stort potensiale
Vi er sikre på at dette er teknologi som vil modne i året som kommer og ser ikke bort i fra at det kan komme funksjoner som gjenkjenning av ansikter med påfølgende tagging av bildefilene, eller at kameraet automatisk kan ta bilde når alle smiler.
Da vil verdien bli langt større, men ansiktsgjenkjenningen slik den fungerer i dag synes vi blir mer gimmick enn et slående kjøpsargument - riktignok er den kjekk å ha hvis du tar mye portrettbilder.
Så - hva annet er nytt?
Ikke spesielt mye.
Den kanskje mest gledelige nyheten finner du i den manuelle modusen, der kameraet nå har fått en etterlengtet Auto(800)-funksjon, som betyr at kameraet bestemmer ISO-verdien selv, men maksimalt 800.
Tidligere har det bare vært en Auto(400) og en Auto(1600)-funksjon, og akkurat fra ISO 800 til ISO 1600 er det en merkbar reduksjon av bildekvalitet.
I følge Fujifilm er optikken identisk med forgjengeren, CCD-brikken og prosesseringen likeså; noe vi etter å ha sett igjennom et par hundre testbilder ikke har noen grunn til å betvile.
Ellers er det et par småting som er endret - grepet på høyre side har fått en liten endring som gjør kameraet marginelt bedre å holde, fargen har endret seg fra champagnebrun til sølvgrå, og F31fd er nå utstyrt med infrafrød overføring kalt "IR simple".
I en verden der alle nye Pcer har kortlesere og svært få har IR-overføring, synes vi heller ikke at dette er noe å trekke frem som en "killer feature".
I tillegg har internminnet økt fra 10 til 26MB, men for å kalle en spade for en spade, er dette nærmest irrelevant for de aller fleste brukere.
Vi skulle heller ønske at F31fd hadde hatt raskere oppstartstid, hurtigere seriefoto, bildestabilisator eller andre "større" endringer.
For det er det det hele koker ned til - hvorvidt ansiktsgjenkjenning og Auto(800)-innstillingen på ISO-verdi er noe du vil betale 6-700 kroner ekstra for.
F31fd sin sterkeste konkurrent heter nemlig F30, og siden kameraene er nærmest identiske, henviser vi deg til testen av FinePix F30, som vi kan oppsummere på følgende måte:
De skarpeste bildene som er å få fra et lommekamera pr. i dagMeget god eksponering i de aller fleste tilfeller, suveren ISO-toleranse som gir meget god bildekvalitet helt opp til ISO 800, og der 1600 og 3200 også kan brukes til 10x15-fremkallinger.
Den eneste svakheten er at den kromatiske feilbrytningen er i overkant høy.
Enorm batterilevetid - 580 bilder etter CIPA-standardenMiddels god ytelse: noe treg oppstart og seriefoto, men god og presis autofokusGod brukervennlighet, godt lesbare menyer og god LCD-skjerm med høy oppløsningGodt med funksjoner - for eksempel blender-/lukkerprioriterte bilder, to bilder på rappen med og uten blits etc.Noe agressiv bruk av høy ISO når du bruker automatikk gjør at du bør overstyre en gang i blant for å få optimal bildekvalitet.
Konklusjon
Vi har applaudert forgjengeren mang en gang - vi trillet en sekser på terningen i sommer og mente at det fortsatt holdt stand som det beste lommekameraet da vi testet kameraer sammen med TV2 Hjelper deg like før jul.
At oppfølgeren er et særdeles godt kamera, er det naturligvis ingen tvil om.
Dog skal det sies at nyvinningene denne gangen ikke er de største - ansiktsgjenkjenning er fortsatt på et stadie der det ikke fungerer knirkefritt, og da er ikke gevinsten veldig stor.
Kameraet har for få andre nyheter til at vi vil anbefale deg å bruke 6-700 kroner over F30, og legger vi til at kameraet bruker xD-kort, som er dyrere enn SD-kortene de fleste andre kameraer bruker, så blir totalprisen for kamera og minne på høyde med de dyreste lommekameraene nå om dagen.
Joda, F31fd er marginelt bedre enn sin forgjenger, men scorer ikke like høyt på "valuta for pengene"-delkarakteren, og det betyr at vi triller en sterk femmer til Fujifilm denne gangen.
Til hovedsiden for digital fotografi
| 1
|
200581
|
Mizuno Wave Rider
Skoen sitter godt, er liten, kjapp i akselerasjonen og stilig.
Den skiller seg ut.
Denne skoen er en Mini Cooper
Vi ble tatt med storm, for å bruke et forslitt, men kjent uttrykk.
LES OGSÅ:
Skoen, som har vunnet flere tester i anerkjente løperblader, regnes som en lett støtdempingssko for normale føtter.
For lettvektere på 50 - 60 kilo er det riktig.
Men er du over 70 kilo, er Mizuno Wave Rider like mye en lettvektssko for fartstrening.
Skoens hoveddeler:
Mellomsåle i tre deler av varmekomprimert EVA.
Støtdempingen er Mizunos waveplate i hælen samt silikon/EVA i forfoten.
Overdel av nylonmesh og syntetisk lær.
Støtdemping bak/foran:
Mizunos wave-plate i sålen gir demping nok til lange turer - men da hvis du er lett og/eller liker å kjenne asfalten godt mot føttene når du løper.
Mengden EVA og silikon i forfoten er moderat.
Skoen har betydelig mindre støtdemping enn rene mengdetreningssko.
Det betyr samtidig at du får et effektivt fraspark under rask løping.
Effektivitet/fartsfølelse:
Dette er med andre ord en god sko for intervalltrening.
Fartsfølelsen er upåklagelig.
Den kurvede lesten og wave-plata gir noe av den rullende bølgefølelsen Mizuno er kjent for.
DinSide har løpt med disse skoene lenge.
Vi opplever det som ofte er tilfelle med lettvektssko - de har begrenset holdbarhet.
Dempingen i sålen har falt litt sammen etterhvert.
Fartsfølelsen i skoene er dermed mindre nå.
Stabilitet/passform:
Wave Rider er en relativt smal sko bak i forhold til tyngre sko, men er bred foran.
Tåboksen er romslig.
Skoen sitter godt rundt hælen, men skoen mangler stabiliteten til tyngre sko.
Sålegrep asfalt/grus:
Skoen liker seg best på hardt underlag, fortrinnsvis asfalt.
Den fungerer OK på harde grusveier og skogsveier, men er definitivt ingen terrengsko.
Vekt:
Luftig mesh-overdel bidrar til lette sko som sier fart.
310 gram er svært lett for en sko med denne type demping, men det er 30 gram tyngre enn de letteste lettvektsskoene (Asics DS Trainer og Nike Skylon).
Utseende:
Beviser at løpesko ikke må være helhvite.
Hyggelig med litt variasjon fra Blenda-skoene.
Konklusjon/løpsfølelse:
De første ukene var skoen en klar favoritt.
Senere synes vi den falt litt mellom to stoler - litt for dårlig løpsfølelse til høy fart, litt for lite demping til rolige langturer.
Tross dette er Mizuno Wave Rider en utmerket sko.
| 1
|
200582
|
Seagate SSHD 500GB
I mars 2012 skrev vi at tredje generasjon hybriddisker var underveis.
Nå har vi testet en av dem.
Det er ingen tvil om at en ren SSD-løsning er den som gir best ytelse.
Problemet er kapasiteten, eller rettere sagt prisen for kapasiteten.
En SSD på rundt 500 GB koster godt over 2.000 kroner i skrivende stund, mens hybridløsningen fra Seagate koster en fjerdedel.
Hybriddiskene fra Seagate har innebygd flashminne-SSD på 8 GB, men du kan ikke skille dette ut fra totalkapasiteten, den er "usynlig" både når du installerer og formaterer, og når du bruker disken.
Diskene roterer med 5400 omdreininger.
All håndtering av hvilke data som havner hvor håndteres av diskens kontroller, det eneste du merker er at endel operasjoner går raskere.
Vårt testeksemplar er den minste og tynneste varianten, med kapasitet på 500 GB og tykkelse på sju millimeter.
Når man får den i hendene er det påtagelig hvor tynn og lett denne disken er.
Skal du bruke den i en alminnelig bærbar kan den bli for tynn, slik at du på en eller annen måte må sørge for at den ikke blir liggende og slenge.
Dette avhenger av festemekanismen i maskinen, og hvilke skruehull som brukes.
Disken har også en storebror på 1 TB, men SSD-delen er også her på 8 GB.
Men disken er 9,5 millimeter tykk, og trenger derfor maskiner med god plass.
For de aller tynneste PC-ene er du henvist til den minste og tynneste hybrid-disken.
Tilkoblingene er vanlige SATA-kontakter, i tillegg er det en alternativ strømkontakt.
Ytelse
Å måle ytelsen på en slik hybriddisk er litt vrient, fordi måleprogrammene håndterer skriving og lesing på mange forskjellige måter.
Hvis vi tester den med et måleprogram som tester den som en SSD, så får vi sørgelige resultater.
På rask håndtering av små datamengder, typisk for systemdisken, så faller den helt igjennom.
Tester vi derimot med et program for sekvensiell måling av ytelse på lagringsmedier får vi et langt mer fordelaktig resultat.
Vårt eget testprogram viser at ytelsen kan variere en del også innenfor 4 GB.
Konklusjon
Betraktet som harddisk har den god ytelse og kapasitet i forhold til størrelse og pris.
Tidligere erfaring med hybriddisker fra Seagate har vist at de gir noe raskere oppstart av operativsystem og programmer.
Til en viss grad kan også innlesing av data bli raskere, men dette avhenger av bruksmønster.
Hvis det er nøyaktig de samme filene som lastes inn fra gang til gang, som et stort lydbibliotek til virtuelle instrumenter, så er gevinsten påtagelig.
I andre sammenhenger, som videoredigering, er det liten forskjell.
For allsidig hverdagsbruk er det først og fremst oppstart av operativsystem og innlesing av ofte brukte programmer som blir raskere.
Jobber man med mindre datamengder i nettleser eller fra nettskyen merker man lite til ytelsen på lagringsmediet.
Så spørsmålet er om det verdt å spandere noen hundrelapper for å få en litt raskere harddiskløsning, eller et par tusenlapper for å få en mye raskere SSD-løsning som i tillegg ikke er følsom for støt og slag.
Det overlater vi til leseren selv å avgjøre.
Seagate Laptop Thin SSHD ST500LM000 64MB 500GB
| 1
|
200583
|
Samsung SGH-i600
Etter en rekke mer eller mindre skuffende modeller kommer Samsung sterkt tilbake.
Vi begynte å bli litt bekymret på vegne av Samsung etter de foregående testene vi har gjort (les for eksempel her).
De har riktignok scoret høyt på design og originalitet, men i bruk har de tidvis vært en like stor prøvelse som femåringen som bare skal prøve karusellen én gang til.
Da er det fint å kunne presentere SGH-i600, en vellykket smartmobil fra Samsung.
Pent
Design har ikke stått øverst på prioteringslista til mange smarttelefonprodusenter, men i600 er faktisk noe så sjeldent som et pent stykke arbeid.
Den har til og med mottatt komplimenter fra den delen av befolkningen som føder barn og leser Kvinner og Klær, et sikkert tegn på at noen har gjort noe riktig.
Den matte, svarte finishen gjør at telefonen stikker seg ut akkurat nok til at du legger merke til den, men uten at den skriker om oppmerksomhet.
Den er dessuten smalere enn alle andre fulltastatur-mobilene vi har vært borti, og til tross for at Qwerty-tastene er små, går det helt greit å skrive på tastaturet, først og fremst på grunn av avstanden mellom tastene og deres avrundete form.
Noen (det er deg, Amer fra IT) påstår forøvrig at den ser ut som en kalkulator, et hyppig brukt argument mot smartmobiler med fullt tastatur fra personer som knapt har sett en smartmobil før.
Dem om det, er vårt beste argument.
Navigering
i600 bruker operativsystemet Windows Mobile 5.0, og til tross for vår litt uheldige erfaring med en tilsvarende mobil nylig, har Samsung vært atskillig heldigere (og dyktigere) med sin implementering av WM5 enn for eksempel HTC.
(Du kan forøvrig oppgradere gratis fra WM5 til Windows Mobile 6 i løpet av juni hvis du kjøper telefonen allerede nå.)
Ikke bare har de gjort tilgangen til de mest grunnleggende funksjonene enklere, de har også simplifisert alt fra kalenderen til meldingssentralen.
Vi hadde spesielt sansen for det automatiske e-post-oppsettet, hvor alt vi behøvde skrive inn var navnet vårt og e-post-adressen, så ordnet serverinnstillingene for mottak og sending selv.
Smart.
Exchange-funksjonaliteten har vi dessverre ikke fått testet, simpelthen fordi IT-avdelingen ikke har de nødvendige ressursene for Exchange-synkronisering installert på sine servere.
Litt grensesprengende
Det som virkelig gjorde oss mo i knærne var måten Samsung har skrudd sammen åpningsskjermen.
Den kan for det første konfigureres på cirka ti forskjellige måter, noe vi tror Samsung er første mobilprodusent som gjør, og for det andre er for eksempel det såkalte "korthjul"-oppsettet på grensen til å være genialt.
Den ligner ikke så rent lite på bla-funksjonen i Windows Vista, Aero, og består av flere ark som er en mini-applikasjon i seg selv.
Her får du rask tilgang til alt fra favorittkontakter (ti stykker), e-post og SMS, til alle bildene du har tatt med kameraet eller det sist spilte albumet i mp3-spilleren.
Her har Samsung gjort et lite stykke nybrottsarbeid, og på enkelt og elegant vis flettet en rekke funksjoner sammen til én elegant helhet som du har direkte tilgang til.
Vi har også sansen for at telefonen går rett inn i kontaktlista hvis en taster en eller flere bokstaver, og de nesten uendelige mulighetene for å tildele snarveier til ulike programmer og funksjoner via tastaturet.
Tar du i bruk scrollhjul-snarveiene vi nevnte over har du svært mange muligheter for å bevege deg fra A til Å uten å gå innom alle de andre bokstavene.
Ser dobbelt
i600 har fått en splittet personlighet når det kommer til batteriet, men på en god måte.
Du kan velge mellom to forskjellige batterier, som har forskjellig kapasitet og størrelse.
Bruker du det største må du bruke et alternativt bakdeksel som gjør telefonen litt tykkere.
Her har du med andre ord en gyllen mulighet til å teste forfengelighets-grensene dine.
Skal du gå for lang tale- og brukstid og litt styggere mobil, eller velger du kortere brukstid og penere, tynnere telefon?
Et fascinerende dilemma.
Den 2.3 tommer store skjermen er knivskarp og fargesterk, og til tross for at den bare viser 65 536 farger, og ikke de 262 144 som etter hvert begynner å bli vanlige, har den ingen synlige mangler.
Her går det gæli
Til tross for at det er mye å like her, finnes det også noen svakheter.
Den mest irriterende av dem er at flere programmer rett og slett ikke kan avsluttes fra applikasjonen, og blir kjørende i bakgrunnen der de stjeler både minne og batteriressurser.
Disse programmene kan kun avsluttes via oppgavebehandleren.
Litt av det samme fenomenet finner igjen ved aktivisering av 3G/Edge-forbindelsen.
Til tross for at den trådløse nettforbindelsen kan settes til å deaktiveres etter så og så lang tids inaktivitet, så skjer det ikke.
Den forblir derimot aktiv, selv etter at alle nettlesere er avsluttet.
Kameraet tar helt greie bilder utendørs, men vi trekker desimaler for at det bare er 1.3 megapiksler, og for at spesielt innendørsbilder sliter med dårlig kontrast, støy og fargegjengivelse.
Også scroll-hjulet på høyresiden av mobilen er mangelfullt, all den tid det bare kan scroll vertikalt, og ikke horisontalt.
Ikke akkurat noen vesentlig mangel, men det betyr at du ofte må veksle mellom navigasjonsflaten på forsiden og scroll-hjulet, istedenfor å tilby en total, og enklere, navigeringsløsning for sistnevnte.
Du kan dog bruke hjulet til å legge inn en bråte med snarveier, enten det nå er til URLer, applikasjoner, mapper eller dokumenter.
Du kan se bilder tatt med telefonen her, her, her og her.
Klikk her for å se videoopptak gjort med mobilen.
Konklusjon
Til tross for noen skjønnhetsfeil og mildt irriterende svakheter ved operativsystemet, er Samsung SGH-i600 i all hovedsak en smartmobil som er enkel å anbefale.
Prisen på drøye 4000 kroner er litt i overkant, men i og med at du får tilgang til så å si alle de trådløse nettstandardene som finnes, inkludert såkalt super-3G (HSDPA), gratis oppgradering til Windows Mobile 6, og en åpningsskjerm som er den smarteste og nyttigste vi har sett, er det verdt det.
Ikke minst hvis du tekster like mye som en fjortis, men har byttet ut "koz og klemz" med den dresskledte signaturen "med vennlig hilsen din evig underdanige undersått som kysser dine knær og er villig til å dø for at tredje kvartal blir det mest lønnsomme siden 2001."
Sjekk også ut vår nye Mobilvelger!
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 1
|
200584
|
Toyota Auris
Hvorfor fikse noe som ikke er ødelagt?
Det var akkurat det Toyota gjorde da de erstattet den knallsterke merkevaren Corolla med Auris.
Som resultat falt salgstallene, og har aldri funnet tilbake til de samme høydene som Corolla en gang hadde.
Ikke rart, for Auris er ikke like bra som forgjengeren heller...
Prøv også:
Volkswagen Golf, Ford Focus
| 1
|
200586
|
TEST:Den beste stillongsen vi har brukt
Ullundertøyet til norske Northern Playground gjør akkurat det de skal.
Stillongs, ulllongs, long johns, lange underbukser.
Det er ikke alle som elsker å dra frem dette plagget når kulda kommer, og selv kjenner vi mange tøffe mannfolk som plent nekter å bruke dette plagget uansett hvor kaldt det er.
Dem om det.
Vi bruker plagget med en sånn passe begeistring.
Ja, de holder også varmen gjennom vinteren, men de er et sant herk når du kommer på jobb og må inn på en trang do for å ta av deg skoene og buksene for å få av deg stillongsen.
Ja da, et første verden-problem, men uansett like slitsomt hver gang.
Billige med dårlig passform
Og:
De billig-stillongsene vi har brukt har selv i x-large-størrelse vært veldig lange i skrittet, med det resultat at du føler de aldri sitter skikkelig godt rundt kroppen.
Det er spesielt irriterende når du skal gjøre noe form for aktivitet.
Så:
Når vi hørte om det nystartede norske firmaet Northern Playground sitt funksjonelle ullundertøy, tenkte vi at dette var noe å prøve.
Slik fungerer ullongsen til Northern Playground:
Dyrt
Først, dette er dyre plagg, her snakker vi priser fra rundt 750 opp til 1.100 kroner, men vi mener både kvalitet, passform og funksjonalitet forsvarer den høye prisen.
Dette var nemlig noe helt annet enn de billige stillongsene vi har brukt.
Det er altså ullongs i forskjellige lengder og bodyer for voksne som bruker praktiske glidelåser som gjør at du kan ta av plaggene uten å måtte ta av deg alt det andre.
Vi har testet en ullongs i full lengde og en body.
Alt i merinoull.
For alpinister
Greit, du må jo brette buksene et stykke ned, og om du velger å gjøre det i full offentlighet eller inne på en do, er vel opp til deg – og hva kollegaene dine synes er akseptabelt.
Plaggene er først og fremst rettet mot alpinister, som vil kle av seg undertøyet når det blir for varmt utover dagen uten å måtte ta av seg bukser, støvler og ski.
Men for vår del har vi brukt dem mest til og fra jobb i kulda.
Vi kan gå med dem hele dagen
Selv om vi kåler litt første gang, er ullongsene nemlig enkle i bruk.
Glidelåsene på siden har sine egne farger for å unngå forvirring, og er både lette å få av og på.
Samtidig er de så behagelige å gå med, at du muligens dropper å ta dem av på jobb og heller velger å være litt for varm gjennom arbeidsdagen.
Ja, det koster, men dette er uten tvil den beste stillongsen vi har brukt.
Slik fungerer bodyen til Northern Playground:
Body for menn
Ullbodyen er akkurat som de du putter på en baby, bortsett fra at denne ikke har knapper i bunn, men en glidelås som ligger langs korsryggen.
Også dette plagget falt vi veldig for, på grunn av suveren kvalitet, passform og funksjonalitet.
Ikke minst fordi du blir helt «tett», da det ikke er noen glipper igjen hvor snø kan komme til.
Det opplevde vi ikke minst da vi trynet i en akebakke og det kom snø under jakken.
Den kom heldigvis ikke lenger inn enn det, og ikke lenge etter var vi like tørre og varme igjen.
Når du skal på do
Bodyen er kanskje litt tungvint når du skal på do, da du må dra opp glidelåsen på siden og ryggen, men etter et par ganger gjør du dette instinktivt.
Må du nummer én, er det bare å bruke gylfen, og må du nummer to, drar du av glidelåsen og bretter bodyen opp under magen.
(se bildeserien)
Dette høres kanskje plundrete ut, men er egentlig ikke det.
Og det fornuftige er nok å bruke bokser eller truse under bodyen, ellers må du vaske den oftere enn nødvendig.
Og nei, du merker IKKE de polstrede glidelåsene, verken i bodyen eller ullongsen.
Spørsmålet er om du som mann er komfortabel med å bruke en body.
Det valget får bli opp til deg.
Takk til Northern Playground for utlån av testprodukter.
| 1
|
200588
|
TEST:Libratone Zipp, AirPlay overalt
Dette blir iPhone 5 sin nye bestevenn!
Se hvorfor i unboxing-videoen, og les testen etterpå.
Etter å ha testet Libratone Live gledet vi oss til prøve lillebror Zipp, og forklaringen er enkel:
For det første har den innebygget batteriOg for det andre er dette den første Libratone-modellen hvor AirPlay fungerer selv når du ikke er tilkoblet et trådløst nett.
Libratone kaller funksjonen PlayDirect.
Med andre ord:
Dette er AirPlay uten begrensninger.
Men vi får ta det fra begynnelsen.
Libratone Zipp
Zipp er altså en aktiv høyttaler som går på batteri, den har også en bærestropp som gjør det enkelt å flytte den rundt.
Zipp er forøvrig kledd i ull, og vår testmodell ble levert med fargene sort, rød og blå.
Heldigvis er det enkelt å skifte trekket:
At du trenger er å dra ned glidelåsen, og lirke det på plass.
Siden lyden overføres trådløst via Apples AirPlay, er dette i all hovedsak et produkt for deg med en iPhone, iPad eller iPad Touch.
Det er imidlertid også mulig å bruke AirPlay via iTunes fra din PC eller Mac, om du ønsker det.
Som nevnt får du også en PlayDirect-funksjon som lar deg bruke Zipp utendørs, og vi kommer tilbake til den lenger ned.
Høyttalerelementene er plassert slik at de skal spre lydbildet 360-grader, noe som er med på gjøre Zipp svært plasseringsvennlig.
Vi er forøvrig imponert over lyden.
For selv om Zipp ikke spiller like høyt som storebror Live, oppleves lyden som så detaljert at vi har fått anerkjennende nikk fra nysgjerrige kollegaer hele den siste uken.
Den lille rakkaren har også langt mer bass enn man skulle tro, så med mindre du vil kjøre pimp-løpet helt ut tror vi du vil bli fornøyd.
Selve enheten vil ha kun en knapp, all styring skjer altså via din i-enhet (eller PC/Mac).
Vil du endre lydmodus kan imidlertid dette gjøres via Libratones egen app, som gir deg valget mellom flere moduser, men også avstanden til veggene bak.
Dette fungerer godt, og gir pluss i margen.
Se store bilder av Zipp her:
Dette liker vi!
Det første som slår oss er hvor enkel Zipp er å sette opp, og bruke.
Ja, her har faktisk svært mange produsenter mye å lære.
Vanlig AirPlay:
Når du skal koble opp Zipp på ditt trådløse nettverk for å bruke AirPlay på den "vanlige" måten, er alt du trenger å gjøre å koble til iPhonen via USB-inngangen på baksiden.
Så er det bare å trykke på en knapp på Zipp, og så akseptere i skjermen på iPhonen, og med det blir hele oppsettet til det trådløse nettet overført automatisk.
Enklere blir det ikke.
PlayDirect:
Gullkornet på Zipp er imidlertid at du kan overføre musikk fra din i-enhet, selv når det ikke er et trådløst nettverk tilgjengelig.
Dermed kan du altså bruke Zipp i hagen, båten, eller hytta.
Oppsettet er også her enkelt:
Trykk på PlayDirect-knappen på baksiden og Zipp dukker opp som et trådløst nett på iPhonen.
Dermed er det bare å koble til og spille musikk som vanlig.
Når du gjør det på denne måten får du imidlertid IKKE sjekket e-post, eller strømmet musikk fra Spotify/WiMP samtidig, men heldigvis finnes det en løsning på det også.
Alt du trenger å gjøre er å gå inn i wifi-innstillingene, og legge til en statisk IP-adresse.
Det høres kanskje komplisert ut, men det tar 30 sekunder og du får framgangsmåten forklart her:
Etter å ha fulgt framgangsmåten over fungerer i hvert fall DirectPlay svært godt hos oss, og dermed kan du altså både strømme musikk fra WiMP, samtidig som du sjekker e-post eller surfer på nettet.
God batteritid:
Ved vanlig AirPlay skal batteriet holde koken i åtte timer, mens batteritiden krymper til det halve når du bruker PlayDirect-funksjonen.
Nøyaktig hvor lenge den holder koken vil selvsagt også være avhengig av hvor høyt du spiller, men selv hadde vi fortsatt mye å gå på etter over 3,5 timer med DirectPlay.
Konklusjon
Det er vanskelig å ikke bli imponert over Zipp, og skulle jeg kjøpt meg en bærbar AirPlay-høyttaler i dag ville det blitt denne.
Vi trekker likevel litt for prisen, som vi tror mange vil synes er stiv.
Vi synes også at den eksterne strømforsyningen er alt for stor.
Den minner meg litt om strømforsyningen på min gamle Dell-jobb-PC.
Dette er naturligvis pirk, men er verdt å nevne, spesielt hvis du hovedsaklig kommer til å la Zippen stå på en fast plass i stua.
PS:
Merk deg at storebror Live har innebygget strømforsyning, og at også den får DirectPlay i løpet av høsten.
På grunn av størrelsen har den også enda bedre lyd, men den mangler altså batteri og er derfor ikke like portabel.
Libratone Zipp
| 1
|
200589
|
TEST:Fornyet Toyota Avensis
Toyota Avensis har blitt en bedre bil.
Men er det nok i forhold til konkurrentene?
Toyota Avensis tronet i tidligere tider på toppen av den norske registreringsstatistikken.
De siste årene har riktignok VW Golf overtatt den plassen, men Avensis lå fortsatt på annenplass i 2009, etter introduksjonen av den nye modellen vi kjenner i dag.
Nedgang i salget
I 2010 hadde den romslige mellomklassebilen fra Toyota fortsatt pallplass og fikk bronsemedalje på Opplysningsrådet for Veitrafikkens statistikk over nye registrerte biler.
Men i 2011 ble det bare sjette plass.
I januar 2012 har den dalt ned til en 12. plass uten at det går an å ekstrapolere etter salget i én måned.
Nå er det nemlig håp om nytt oppsving.
Optimisme
For det første har effekten av Tsunamien og oversvømmelsene i Thailand begynt å gi seg.
Videre reduseres også etterhvert effekten av lanseringen av den fornyede VW Passat som ble lansert høsten 2010.
I tillegg, og det er vel den viktigste årsaken til at det er lov å håpe på en forbedring av markedsandelen, har modellen selv fått en omfattende midtlivsoppgradering.
Dette er vår første test av Avensis på norske veier siden denne ble gjennomført.
Eksteriøret:
Design à jour
Designen er det relativt sett gjort lite med, men fronten er oppdatert med nye lykter og redesignet grill og støtfanger.
Vi synes grepene som er tatt har vært gode, og de gir unektelig bilen et litt sintere uttrykk:
Bilen ser bredere og lavere ut, og helheten virker mer harmonisk.
Hekken har også fått gjennomgå og har nå et mindre "rotete" utseende.
Dieselandel ned
Toyota er av produsentene som globalt har mer tro på bensin enn på diesel, og også her i landet forfekter de langt på vei det synet.
De tror eksempelvis at av de 4.100 Avensis de håper å selge i løpet av året, vil 60 prosent være dieseldrevne.
Så langt i år viser denne andelen seg å være enda lavere.
Dette i forhold til en generell dieselandel i markedet som lå på rundt 75 prosent i fjor - ned mot 70 prosent i januar i år.
350.000-kronersklassen
Det er allikevel en dieselversjon vi har testet her - og "naturligvis" en stasjonsvogn.
Dette er jo karosseritypen som velges av et overveldende flertall av kjøperne i denne kategorien - anslags 85 prosent i Avensis' tilfelle.
Testbilen var en 2.0 D-4D Executive med 124 hestekrefter - og manuell girkasse.
Den meget velutstyrte testbilen har en pris på 346.500 kroner før frakt, leveringskostnader og de andre "sure ekstrautgiftene".
De som vil ha automatgir må for øvrig vende seg mot det større motoralternativet 2.2 D-CAT med 150 hestekrefter.
Den koster fra 396.000 kroner, så da bikker man 400.000 med ekstrakostnader.
For øvrig koster Avensis stasjonsvogn med denne dieselmotoren fra 300.000 kroner.
Rimeligste Avensis er Comfort-versjonen med 1.6 bensinmotor på 132 hestekrefter, som starter på 269.000 kroner.
Mer tidsmessig interiør
Bilen har samme gode plassforhold som før, og de samme smarte og praktiske løsningene - som de var tidlig ute med, men som brer stadig mer om seg blant stasjonsvognene i mellomklassen - eksempelvis forvandlingen fra fem- til toseter med flatt lastegulv med et enkelt håndgrep.
Se bilder av interiøret her:
For øvrig merkes raskt forbedringer når det gjelder materialvalg og et lett oppdatert dashbord og instrumentpanel.
Ikke alt like smart
Vi snakker ikke om noen revolusjon, men om av en del endringer som tilsammen gjør bilen mer tidsriktig.
Det er likevel fortsatt noen detaljer å sette fingeren på:
Den lite helhetlige belysningen i instrumenteringen er ett eksempel, og fortsatt er materialkvaliteten litt varierende.
En upraktisk detalj som henger igjen er at hendelen til det elektroniske håndbrekket er skjult av rattet.
Og når vi først snakker om rattet:
Vi skulle gjerne ha sett at det lot seg trekke lenger ut enn det som er tilfellet.
Ikke alle testere har bitt seg merke i det - det kommer litt an på den individuelle sittestillingen samt lengden på beina i forhold til overkroppen.
Totalt sett er likevel interiøret trivelig og oversiktlig:
Ergonomien er på det jevne og kvalitetsfølelsen er utvilsomt blitt hevet, uten at den kan sies å ha forbigått de tøffeste konkurrentene i klassen.
Romslig og praktisk
Vi har tidligere fremhevet de gode plassforholdene i Avensis.
Det er romslig både foran og i baksetet, hvor tre voksne kan sitte greit, selv om midtsetepassasjeren som vanlig blir "taperen" på komfort.
Setene er for øvrig blitt bedre å sitte i, med forbedret sidestøtte.
Sittestillingen er også noe høyere enn i en del av konkurrentene.
Vi konstaterer at dette er et av de meget romslige alternativene for barnefamilier som ser etter en praktisk stasjonsvogn i mellomklassen, og den kan fint romme for eksempel storvokste voksne foran og for- eller bakovervendte barneseter bak.
Bagasjerommet er meget romslig - og oppleves hakket større enn de oppgitte 543 oppgitte literne (VDA-norm).
Barnefamilien i fokus
Etter tilbakemeldinger fra lesere etter tidligere tester av familiebilene vil vi gå litt nærmere inn på barnefamilienes behov og i hvilken grad de blir tilfredsstilt av denne typen bil - og da i dette tilfellet Avensis.
Vi kan ikke begi oss ut på spekulasjoner om hvor godt den vil passe for individuelle behov - eksempelvis den relativt sjeldne konfigurasjonen med tre barneseter det være seg en miks av for- og bakovervendte seter eller tre av den ene eller andre typen.
I tillegg kommer problematikken med barnevogn(er) i bagasjerommet.
Dette beror i for stor grad på typen av sete, hva man ellers laster bilen med og for øvrig størrelsen på de andre i bilen.
Enda mer plass?
Men som hjelp til de som trenger mer veiledning på det punktet henviser vi til denne listen som indikerer hvilke biler som kan ta tre barneseter, hvilke som kan det i enkelte tilfeller og hvilke som ikke kan det.
På generelt grunnlag er erfaringene til de i redaksjonen som er/har vært familiefedre og -mødre, at de best egnete alternativene er større fleksibiler (Type Ford S-Max, Peugeot 5008 og lignende) eller enda heller flerbruksbiler (VW Sharan eller Ford Galaxy), og minibusser à la VW Caravelle/Multivan.
Det er denne typen biler som er den beste løsningen når førsteprioritet er plass til små barn med barneseter, barnevogner og mye oppakning ellers.
Mer økonomisk dieselmotor
Motoren er heldigvis akkurat slik den bør være i denne typen bil, og med det mener vi at den er tilstrekkelig sterk, og har godt med seigdrag.
Det dreier seg om en toliter i D-4D-serien, som er godt kjent fra tidligere - men også her er det tatt grep:
Den er blitt mer bunnsterk samtidig som den er blitt mer økonomisk.
Maksimal effekt er 124 hestekrefter og dreiemomentet er 310 newtonmeter.
Et ankepunkt mot motoren tidligere har vært mangelen på drag ved lave turtall.
Den er fortsatt ganske tom helt nederst i registeret, men heldigvis ordner det seg fint fra cirka 1.300 - 1.400 omdreininger.
Det kommer av at maksimalt dreiemoment nå er tilgjengelig 400 omdreininger tidligere (Nå: 1.600 o/min), og det er tilnærmet på topp fra 1.400 til 2.600 omdreininger.
Forbruket og utslipp skal ha blitt kraftig redusert - til 0,45 liter per mil respektive 119 gram CO2 per kilometer.
Under vår test fant vi det i praksis mulig å komme ned mot 0,5 liter per mil ved pen kjøring, men det skulle mye til å komme særlig over 0,6.
Ved økonomikjøring under gode forhold vil vi tro det er mulig å nærme seg de oppgitte tallene, men de fleste vil nok - som i de fleste tilfeller - konstatere høyere tall enn de som er oppgitt.
I og med at motor, girkasse og gasspedal nå har helelektronisk forbindelse, gir det bedre respons på gassen enn før, samt mindre risiko for kvelning.
Dette fører oss naturlig over til den forbedrede kjøreopplevelsen.
Kjøreopplevelsen også bedre
Det ble annonsert ved lanseringen av 2012-modellen Avensis at understellet var oppgradert.
Det har fått nye dempere, nye og mykere foringer og større stabiliseringsstag bak.
Det er tilkommet flere sveisepunkter og rammen foran er avstivet.
Til sammen gir dette en bil som føles samtidig kvikkere å kjøre og mer komfortabel.
Et ankepunkt tidligere var en viss følsomhet for små ujevnheter i veibanen.
Disse blir nå mer effektivt filtrert bort.
Avensis er nå en komfortabel bil og lydnivået er redusert - dette gjennom mer isolering og støydempende tiltak.
Kjøreegenskapene er ikke tilnærmet sportslige som på en Ford Mondeo, men det er heller ikke noe folkekrav i dette segmentet.
De er derimot betryggende og stabile, hvilket er viktigere.
Samtidig er de skarpe nok og bilen tilstrekkelig svingvillig til at bilen responderer bra også ved aktiv kjøring.
Bilen ligger flatere i svingene.
Rattutvekslingen er blitt noe kjappere - fem prosent, presiserer produsenten, og servoen er oppgradert.
"Nøytral" er ordet som ligger nærmest sannheten, det betyr at man har nådd et meget godt kompromiss mellom komfort og kjøreegenskaper.
Skulle vi finne en ting som trekker ned på kjøreopplevelsen måtte det være den lange vandringen på kløtsjpedalen, som kan gjøre at man blir noe sliten i venstrebenet hvis det må gires ofte.
På det jevne - pluss
For å oppsummere:
Som vi ser har Avensis på de aller fleste vesentlige punkter blitt en bedre bil.
Når det gjelder plassforhold og praktiske aspekter har det riktignok ikke skjedd så mye, men der var den også allerede veldig bra.
I mellomtiden har imidlertid nivået i klassen blitt hevet, og Toyota Avensis peker seg ikke ut på noe felt som noen klar vinner.
Mange gode konkurrenter kjemper om kundenes gunst, og blant de mest aktuelle vil vi nevne Peugeot 508, Hyundai i40, VW Passat, Ford Mondeo, Mazda 6 og til en viss grad Volvo V70.
Prismessig er Toyota Avensis absolutt konkurransedyktig i dette segmentet, og man kan regne med god annenhåndsverdi takket være et rykte for driftssikkerhet som fortsetter å hefte ved Toyota-merket.
Onde tunger vil ha det til at så mange kjører Toyota fordi så mange ikke interesserer seg for bil.
Etter våre kjøreturer med den fornyede Avensis er vår påstand at dette langt på vei er urettferdig:
Det går nemlig helt fint å ha interesse for bil og kjøpe med hode og hjerte samtidig, i hvert fall i denne kategorien.
Og da har Avensis en åpenbar plass på handlelisten.
Det blir et "erke-terningkast fem".
*Denne saken er tidligere publisert 9/2-2012.
| 1
|
200591
|
Test:Norges billigste sykkel
700 kroner for en splitter ny sykkel med 21 gir?
Ja, det er faktisk mulig.
Men holder det?
For 10 dager siden kom Biltema med en pressemelding som gledet prisbevisste kunder, samtidig som den irriterte vettet av konkurrentene.
For med en salgspris på 700 kroner for en helt ny sykkel med 21 Shimano-gir, alternativt 900 kroner hvis du vil ha den ferdig montert, slo nemlig den svenske varehuskjeden prismessig knockout på konkurrentens billigalternativer denne våren.
Vi har i hvert fall ikke sett noen som har matchet prisen foreløpig.
Og reaksjonene lot selvsagt ikke vente på seg.
Allerede dagen etter advarte sykkeleksperter om hvor farlig det er med flatpakkede sykler.
En påstand Biltema forøvrig også kommenterte via NTB kort tid etter.
Usikker på hvem du skal tro på?
Ikke fortvil, vi lånte som sagt to Biltema-sykler for å vurdere dem selv, og pisket treningsnarkomane Frode Ugland og ekspedisjonshungrige Bjørn Eirik Loftås ut på isete vårveier.
Førsteinntrykk
Sykkelen leveres med et 21-girsystem fra Shimano, og når vi fikk våre to testmodeller levert på jobben fikk også sykkelens utseende gode skussmål blant nysgjerrige kollegaer; til prisen ser sykkelen både solid og tøff ut.
Sykkelen er forøvrig forskriftsmessig utstyrt med reflekser og ringeklokke, men i likhet med de fleste andre billigsykler på markedet leveres den uten skjermer og sykkelstøtte.
Dette må altså kjøpes i tillegg om du ønsker det.
Vi liker også at verken dekkene eller setet er utstyrt med hurtiglåser.
Ok, det er kanskje litt tungvint at du må fram med verktøy om du skal ta av dekkene eller justere setet, men det minimerer også risikoen for at noen stikker av med delene - noe de som bor i byen vil sette pris på.
- Sykkelen ser tøff ut, og rammen har en typisk off-road geometri, slår Frode Ugland fast.
I praksis sitter du litt framoverlent og sportslig, noe som forsåvidt er greit for å hindre luftmotstand.
Sykkelens bruksområde er likevel ikke lengre turer i motvind.
- Dette er definitivt ingen sportslig sykkel, fortsetter Ugland og utdyper;
- Den triller riktignok helt greit på asfaltveier, men oppleves også som tung og treg.
Jeg hadde faktisk problemer med å sykle fort på denne, nesten uansett hvor fort jeg tråkket på pedalene.
Både Loftås og Ugland er forøvrig kritiske til setet, som de begge opplever som ubehagelig.
Ut på tur
- Girene er av enkleste type Shimano og fungerer greit, sier Ugland.
Bakgiret oppleves som presist.
Men selve girskifteren til krankarmen er basert på et klikksystem der brukeren må kjenne etter når giret faktisk byttes.
Dette krever litt tilvenning.
- Også bremsehendler og bremser virker ok, men jeg liker ikke hvordan girvaierne er montert.
De sitter nemlig helt ubeskyttet under kranken og følger undersiden av rammen.
Dette medfører at vaierene vil samle skitt og fukt.
Over tid vil de også irre og girskiftene vil bli tyngre.
Dette er rett og slett en dårlig løsning, hevder Ugland.
Dekkene er forøvrig greie, og sykkelen triller bra på asfalt.
På den ene sykkelen fikk imidlertid Bjørn Eirik Loftås raskt problemer:
- Sykkelen oppførte seg eksemplarisk opp til Sinsen, drøye 7 km fra kontoret.
Men etter å ha tråkket til i motbakkene var det noe som skjedde.
Det virket som om bakhjulet tok borti bremseklossene hver gang jeg dro til - og det ble etter hvert fryktelig tungt.
Stygge lyder kom også (fra sykkelen altså...), sier Bjørn Eirik.
Han syklet til Olavsgård, et par mil fra kontoret.
Noe særlig lengre tur fristet slett ikke.
Etter å ha hentet sykkelen med bil fikk vi studert problemet nærmere.
Det viser seg at girkransen på bakhjulet går ujevnt, noe denne video-snutten viser tydelig:
Også på den andre testsykkelen har vi konstatert dette problemet, selv om det der ikke er så uttalt.
I og med at syklene er såpass nye kan vi imidlertid ikke komme utenom at dette er et stort svakhetstegn, noe som også gir klare trekk når det gjelder karakteren.
Konklusjon
- Hvis du trenger å sykle korte turer i et rimelig avslappet tempo kan den faktisk gjøre jobben.
Altså som et alternativ til å gå; til og fra nærbutikken eller toget, og det er kanskje akkurat det mange trenger, avslutter Ugland.
- Dette er derimot ikke en sykkel du bør kjøpe til ungdommene i familien.
Den vil rett og slett ikke tåle behandlingen de vil utsette den for, sier Frode Ugland.
- Som trenings- eller terrengsykkel er den også helt uegnet, både på grunn av vekt, materialvalg og upraktiske løsninger som plasseringen av girvaierne.
| 0
|
200595
|
Sony DCR-DVD205
Med testens beste betjeningskomfort og meget bra bildekvalitet, er det DVD-kameraet fra Sony som til slutt står på toppen av pallen.
DVD-kameraet fra Sony var lett å like, og allerede før vi så igjennom opptakene på TV hadde vi en god følelse for dette kameraet.
Tar vi utsiden først, er det først og fremst LCD-skjermen som fanger oppmerksomhet.
Den er 2.7 tommer bred, har god bildekvalitet og mest viktig av alt; den er trykkfølsom, som gjør det lett som en plett å foreta innstillinger.
Menysystemet er logisk bygd opp - de mest brukte funksjonene finner du som knapper allerede på forsiden, mens du må ett hakk dypere for å få en liste over alle funksjonene gruppert.
Det som er ekstra velkomment er at du selv kan legge til og fjerne knapper fra forsiden, slik at du får rask tilgang på ofte brukte funksjoner.
Du kan også sette kameraet i såkalt "Easy mode".
Da forsvinner alle avanserte menyvalg og innstillinger og teksten blir større slik at det er lettere for deg som er nybegynner.
Briljant brukervennlighet
Den trykkfølsomme skjermen kan du også dra nytte av til spotfokusering og -metering.
Når dette er aktivert, kan du enkelt trykke med en finger på den delen av bildet du ønsker fokus på, eller som du vil at lysmåleren skal konsentrere seg om.
I tillegg finner du en drøss av andre menyvalg og effekter som for eksempel "old movie", som filmer i sepiatoner med treg lukker slik at bildet blir noe hakkete.
En annen oppsiktsvekkende ting med skjermen er at du under den finner knapper for zoom inn og ut, samt start og stopp av opptak.
Det har også støtte for såkalte stamina-batteri som ikke dør før etter fem timer.
Standardbatteriet holder en drøy halvannen time.
Lading foregår rett i kameraet, og det følger ikke med en egen batterilader.
For øvrig Nero Express 6 med i pakka som er et enkelt program for å brenne DVD-plater.
Kameraet er veldig enkelt i bruk og en betjening på baksiden slår det av og på.
På toppen finner vi det som etter vår mening er den beste zoomkontrollen - et lite ruglete håndtak som dras til sidene og som er veldig presist i bruk.
Selvsagt finnes det også en egen knapp for stillbilder.
De lagres for øvrig rett på DVD-plata og ikke på minnekort som er vanlig for de andre kameraene.
Fungerer også om natten
Litt lengre fremme finner vi også en bryter som aktiverer Nightshot Plus, som er en av de funksjonene som gjør Sony-kameraene ganske unike.
Nattmodusen fungerer nemlig desidert best av de testede kameraene, og er lystilgangen ekstra dårlig kan du via menyen aktivere "Super Nightshot Plus" som bruker enda lenger lukkertid.
Det er riktignok ikke så hensiktmessig å filme bevegelser med 6-7 bilder pr sekund, men er alternativet et helt sort opptak er det naturligvis å foretrekke.
Jenter i tynne kjoler må også passe seg litt med disse Nightshot-kameraene - hjemme i stua "forsvant" plutselig gitteret foran høyttalerne slik at høyttalerelementene syntes tvers igjennom.
Når vi så plugget kameraet til TVen for å se på det vi hadde filmet, la vi med en gang merke til at kameraet var det eneste som faktisk viser levende bilder i klippmenyen, om enn bare ett av gangen.
Stillegående
Tar vi lyden først, er drivverket på dette kameraet det som støyer minst i denne testen, og det setter vi pris på.
Vi synes også støy fra vind var mer fraværende enn for mange av de andre kameraene, sannsynligvis fordi mikrofonen er vinklet noe nedover.
Vi skulle imidlertid gjerne ha sett at diskanten var litt bedre slik at det var lettere å høre tale.
Bildekvaliteten er jevnt over meget bra, og spesielt i innendørstestene presterte kameraet best av alle.
Autofokusen er merkbart raskere enn på de andre testede kameraene og støynivået og fargespillet er meget bra.
Vi synes kanskje fargene kan bli litt umettede (grå) i dårlig lys, men heller det enn mye støy.
Selv om DVD-kameraene i utgangspunktet har lavere bitrate på innspilt video, er det andre forhold som optikk og prosessering som har større innflytelse på bildekvaliteten, og for middelklassekameraer i fem tusen kroners-klassen som vi har testet her, synes vi ikke det var spesielt utslagsgivende om kameraet gjorde opptak på DVD eller miniDV.
Ikke helt perfekt, men meget bra!
Det som mangler på dette kameraet er tilkoblingsmuligheter og noe funksjonalitet.
Noen vil naturligvis se på det som et stort minus og ikke fatte og begripe hvordan vi kan gi et kamera best i test når det mangler "essensielle" ting som mikrofoninngang og blender/lukkerprioritert filming, men vi tror at de aller fleste som kjøper et slikt kamera aldri vil komme til å kjøpe en ekstra mikrofon eller være opptatt av disse manuelle innstillingene uansett og være mer opptatt av brukervennlighet, godt bilde og god lyd.
Men - har du behov for de tingene, finnes andre gode alterantiver.
Sony DCR-HC46 >> Best i test
Tilbake til testforsiden
| 1
|
200596
|
Nikon D5100
Få svakheter og god valuta for pengene.
Nikon D5100 er testet mot fem andre systemkameraer i samarbeid med TV2 Hjelper Deg.
Denne artikkelen er en utvidet oppsummering av våre vurderinger, men mer kompakt enn en tradisjonell kameratest på DinSide.
Nikon D5100 er Nikons siste modell og plasserer seg derfor mellom D3100 og D7000 i Nikons speilrefleksfamilie.
Kameraet er en oppgradert utgave av D5000, der nyhetene først og fremst er en langt skarpere skjerm (som nå også er henglset på siden som gir bedre roteringsfrihet), høyere bildeoppløsning og videopptak i full HD-oppløsning.
I tillegg har autofokusen ved bruk av live view blitt enda bedre, og kameraet kan nå ta bilder helt opp til ISO 25600.
Signalprosesseringen er også 14-bit, mot 12-bit på D5000.
Konstruksjon
Nikon har gjort kamerahuset noe mindre enn D5000, og de med store hender vil muligens synes at kameraet er litt for lite til å være ordentlig komfortabelt i bruk.
I tillegg finnes det ikke mange snarveier til funksjoner på knappene, og det aller meste styres derfor via menyen på skjermen, noe som til gjengjeld fungerer svært godt.
Imidlertid kan det være et savn med flere snarveier inn til funksjoner, og nettopp derfor er ikke nødvendigvis D5100 det beste valget for alle, selv om kameraet ble kåret til testvinner i denne gruppen.
Brukervennlighet
De senere årene har Nikon hatt tradisjon for å lage svært brukervennlige speilreflekskameraer, og D5100 er intet unntak.
Menyene er godt strukturerte og forseggjorte, og den innbakte hjelpefunksjonen gjør at du kan trykke på en knapp hvor enn du står i menysystemet og få hjelp til hvilke følger det vil få å endre en innstilling.
Kameraet visualiserer også en rekke konsepter, for eksempel ved å vise bildeeksempler for ulike innstillinger når du vil justere hvitbalansen, eller hva slags situasjoner de ulike ISO-innstillingene er best egnet til.
Funksjoner
Nikon D5100 har et avansert fokus- og lysmålingssystem, og har en et svært godt utvalg av innstillinger via menyene, der de siste du har endret på også legges i en egen meny for raskere tilgang.
Det er også mulig å konvertere bilder tatt i råformat direkte i kameraet, der du kan justere oppskarping, eksponering, hvitbalanse etc.
etter at bildet er tatt.
Videre har også D5100 innbakt HDR-funksjon (der flere bilder kombineres til ett bilde med større dynamisk omfang) og også mulighet for en rekke effekter, f.eks. miniatyrbilde, som også kan brukes på videoopptak (se eksempel).
Du kan også redigere bildene etter at de er tatt, for eksempel ved å beskjære, korrigere perspektivet, fjerne røde øyne etc.
Ytelse
Nikon D5100 yter svært godt, og autofokusen er stort sett rask og presis.
Faktisk har Nikon fått ganske brukbar konstrastbasert autofokus ved bruk av live view; den raskeste av de kameraene som har speil.
Seriefotoytelsen ligger jevnt på ganske nøyaktig fire bilder i sekundet, og på 10 sekunder rakk kameraet å knipse 37 bilder i full oppløsning.
Batterilevetiden er dessuten best blant de testede kameraene i denne runden, med 660 bilder på én ladning; rundt 40% flere bilder enn kamera nummer to på lista.
Utløserforsinkelsen er også svært lav; bare rundt 0,1s (med blits).
Bildekvalitet
Nikon D5100 tar jevnt over meget gode bilder (om enn noe fargerike) og har også en god lysmåler som gjør at kameraet svært ofte eksponerer bildene riktig.
Den automatiske hvitbalansen også er meget god i innendørsbelysning.
I tillegg er Nikon også blant de beste med tanke på støyhåndtering på høye ISO-verdier og bevarer fargene godt selv på ISO 3200.
Vi gir også plusspoeng for bildene tatt innendørs med blits, som er godt balanserte og gir gode hudtoner.
Kit-objektivet tegner middels skarpt i denne gruppen, men skarpheten avtar en del i hjørnene på vidvinkel.
Fortegningen er moderat, og det lite kromatisk feilbrytning å spore i bildene.
Video
Kameraet fra Nikon leverer god bildekvalitet på videoopptakene, men den innebygde mikrofonen gir ikke like klart lydbilde som de beste.
Verdt å merke seg igjen, altså, er at D5100 har en relativt brukbar fokushastighet ved bruk av live view, som gjør det litt lettere å få riktig fokus på filmklippene du tar.
Konklusjon
Noen vil savne flere knapper og innfallsvinkler til å endre på innstillingene, men bortsett fra det presterer Nikon D5100 såpass godt jevnt over at det så vidt kaprer "best i test"-utmerkelsen denne gangen.
Bildekvaliteten er meget god i de fleste situasjoner, lysmåleren er habil og gjør at du sjelden må overstyre, støyhåndteringen ved høy følsomhet er svært god og også blitsbilder innendørs er behagelig balansert, selv om den interne blitsen selvsagt ikke kan måle seg med en god ekstern blits.
Med et rikt utvalg av innstillingsmuligheter er også hjelpefunksjonen svært velkommen, som forklarer deg hva de ulike innstillingene gjør (på norsk), og kameraet yter godt, med presis og kjapp autofokus, lav utløserforsinkelse og testens beste batterilevetid.
Nikon D5100 + 18-55/3,5-5,6 VR
| 1
|
200599
|
TEST:Overvåkingskamera via nettet
Med enkle midler kan du overvåke hjem eller hytte over internett med fjernstyrt kamera.
Det kan være mange grunner til å overvåke hus, hytte og annen eiendom eller verdier.
Noen er gode, andre kanskje ikke like gode og noen med en viss underholdningsverdi.
Uansett motiver, det finnes nå svært enkle løsninger som du setter opp i løpet av minutter, vi har testet en pakke som kombinerer tjenesten Cameramanager og et kamera fra Panasonic.
I tillegg til kameraet følger det også med et sett med nettverksadaptere for strømnettet.
Disse bruker du hvis det er for lang avstand mellom ruteren din og der kameraet skal stå og det ikke er praktisk å legge opp en nettverkskabel.
Det som ikke ligger i pakken er programvaren.
Den eksisterer ikke som separat program, men er altså en web-tjeneste som holder til i Nederland.
Enkelt å komme i gang
Kameraet er laget som en kule i et hus som har en flat underside, og det står helt greit av seg selv.
Det er ikke tungt, stramme eller stive kabler får det fort ut av posisjon.
Dobbeltsidig tape, borrelås-tape eller et kamerastativ (kameraet har standard gjenger) løser det problemet.
Tilkoblingene sitter i et hulrom ned adkomst fra undersiden, der finner vi nettverkskontakt og kontakt til kabelen fra strømforsyningen.
Det er ikke støtte for strøm over Ethernetkabelen.
Nettverkskabelen må "knekkes" 90 grader rett etter strekkavlastningen, for at kabelen skal komme ut av åpningen, noe som ikke er helt elegant.
Når du har plassert kameraet og koblet det til ruteren går du til www.cameramanager.com og registrerer deg.
Den Java-baserte programvaren lastes så ned og installeres på PCen din.
Kameraet støtter Universal PnP og med en ruter som også støtter dette (de fleste nye rutere gjør det) er det svært enkelt å komme i gang.
For å få kontakt med kameraet legger du den unike Mac-adressen som står på etiketten under kameraet inn i cameramanager-programmet.
Etter noen sekunder kommer bildet fra kameraet til syne i programvinduet.
Så kan du panorere kameraet opp/ned og venstre/høyre med pilmenyen eller rett og slett ved å klikke i det punktet i bildet du vil ha i senter.
Du kan også lagre faste posisjoner for kameraet.
Problemer og glimrende support
Alt fungerte utmerket innenfor ruteren, fra alle PCene våre.
Men da vi forsøkte å logge oss på fra internettt - altså fra en annen PC et annet sted enn hjemme - fikk vi ingen kontakt med kameraet.
Vi gikk inn på nettsiden og fylte ut et skjema for feilmeldinger.
Etter få minutter fikk vi svar fra support hos Cameramanager med forslag til løsninger.
Etter et par mailer fram og tilbake (med umiddelbar respons fra support) og reset av kameraet virket alt som det skulle!
Så eksemplarisk support har vi aldri opplevd, og vi logget oss på som en privat hvemsomhelst, ikke som testjournalist.
Hvordan overvåke?
Skal man overvåke kan man selvsagt sitte og sjekke bildet hele tiden, men det blir fort kjedelig.
Derfor byr tjenesten på flere alternativer for melding og rapportering, men det er et par haker ved dette.
Det som fungerer er å sette kameraet i opptak ved bevegelse i bildet til faste tider på forskjellige dager.
Du kan stille inn hvor stor del av bildet som skal inneholde bevegelse før det skal trigges.
En katt vil f.eks. dekke mindre enn 10% av bildet, mens et menneske vil dekke mer.
Først da vil opptak starte og melding sendes.
Det som fungerer i skrivende stund er varsel på mail.
Det er også lagt opp til SMS-varsling og live video i form av videosamtale.
Men det var ikke mulig å registere mobil med norsk retningsnummer, så dette kunne ikke sjekkes ut.
Ekstra tjenester
Du kan også registrere flere brukere som kan sjekke kameraet samtidig, mot en tilleggskostnad.
Det er også mulig å sette opp flere kameraer som du kan overvåke samtidig på skjermen, men få varsler fra separat.
Konklusjon
Cameramanager-pakken er enkel å komme i gang med og svært enkel å bruke.
Kvalliteten er tilstrekkelig for de fleste formål, men egner seg ikke til utendørs montering på utsatte steder.
Prisen for pakken med kamera pluss 2 nettadaptere for strømnett koster 2 995 kroner hos Komplett.
| 1
|
200600
|
Anbefalt produkt: LG 47LW450
Det er lett å frykte det verste når du får 3D-funksjon i en så billig TV, men LW450 gjør en god figur.
I motsetning til Samsung og Philips er altså LGs alternativ på 47-tommer, i praksis har strengt tatt ikke det så mye å si - bortsett fra at du kanskje kan smile litt overbærende over naboens mini-TV om han velger en 46-tommer:-)
Som nevnt liker vi designet på LG-en:
Det er enkelt og klassisk, og finishen på denne TV-en både ser og kjennes langt dyrere ut, enn det prislappen på 6.995 kroner tilsier.
W450 er forøvig lillebroren til W550, som vi testet i juni i år, og er utseendemessig omtrent helt lik.
Forskjellene mellom de to går altså på innganger og funksjoner, men også litt på dybden i bildet.
Merk deg likevel at LG-modellen mangler kablet nettverksinngang.
Det synes vi er et minus.
En ting er at du da mister LGs nettfunksjoner, men du mister også muligheten til rask og enkel softwareoppdatering av TV-en, og det er spesielt et tema når det gjelder 3D.
Vi kan forøvrig nevne at både Samsung og LG-TV-ene oppdaterte seg selv straks vi koblet dem til.
På LGen må du altså gjøre dette via en PC, og så oppdatere via TV-ens USB-inngang.
Med andre ord:
Det går, men det er litt mer tungvint.
W450 har forøvrig 3 HDMI-innganger, VGA-inngang for PC, komponent for analoge HD-signaler, og støtte for RiksTV.
Den er også den eneste modellen med bakgrunnsbelysning på fjernkontrollen, noe som er et pluss i vår bok.
Det er imidlertid 3D-funksjonen som er rosinen i pølsa her.
LED-TV med 3D!
Som på alle LED-TV-er fra LG er det passiv 3D som gjelder, og i esken var det faktisk med hele seks brillepar.
Vi har sagt det før, og vi sier det igjen:
Her har konkurrentene mye å lære.
3D-funksjonen fungerer som forventet helt ok:
Opplevelsen blir klart best på 3D-innhold fra Blu-ray, den fungerer bra på 3D-TV-sendinger, mens konverteringen av vanlige 2D-sendinger til 3D er sånn passe.
Merk deg at du her også får LGs Dual Gaming-funksjon på konsollspill som Xbox 360 og PS3, men siden vi ikke hadde gamingbrillene tilgjengelig fikk vi ikke prøvd den.
Som vanlig hos LG er det imidlertid et par svakheter når du ser på 3D:
Du får for eksempel ikke aktivert bilde- eller lydmenyen når 3D-funksjonen er aktiv.
Skal du gjøre innstillinger må altså dette gjøres FØR du slår på 3D-funksjonen, noe som er unødvendig.
I tillegg virker ikke bildeforbedringskretsene som hindrer hakkete bilder ved 3D, og det tror vi ganske enkelt skyldes at TVens prosessor ikke er rask nok til at den er aktiv under 3D-visning.
Bildekvalitet
Bildet var definitivt for mørkt når vi slo på TV-en, og det var ikke så rart heller.
På LG-en var nemlig Energy-modus aktivert, og på TV-er i denne prisklassen vil dette automatisk innebære at lysstyrke og kontrastnivå er dempet.
Også dette er en forskjell på toppmodellene, der kan du ofte la energisparefunksjonen stå på - uten at bildekvaliteten blir redusert på samme måte.
På denne modellen må du altså skru funksjonen av, så får du heller leve med litt høyere strømforbruk...
Med TV-en i Standard-modus sto (ikke helt uventet...) kontrasten og baklys på maks.
TV-en så derfor litt blass ut ved siden av konkurrentene.
Etter å ha redusert kontrasten og dempet baklyset ble det heldigvis langt bedre.
LG TV-en er likevel ikke like sort som Samsung og Philips, men her er det mer snakk om små nyanser, enn noe stort minus.
Vi synes også at LG har en del å hente når det gjelder dybde i bildet, her er både Samsung (på rolige bilder) og Philips bedre.
Som vanlig hadde også LGen skarpheten satt alt for høyt.
Det er en uting.
I praksis blir det som å trykke for mange ganger på "Sharpen-funksjonen" i Photoshop:
Det kan se bra ut ved første øyekast, men i praksis tilfører du bare ekstra informasjon i bildet som ikke skal være der.
Vi ser altså mye av det samme som på Samsungen:
For å få det beste ut av LG-en så må du aktivt inn og justere i bildemenyen, og det er en uting.
Litt mer edruelige standardinnstillinger hadde altså gjort seg.
Nå skal det sies at LGs bildeveiviser er klassens beste:
Den oppleves både som brukervennlig og intuitiv.
Det er likevel ikke alt den takler, og når du i ettertid må justere manuelt er ikke forklaringene i skjermmenyene alltid så gode som vi hadde håpet på.
I likhet med Philips er imidlertid LG god på å luke bort hakking i bildet både ved panoreringer og raske bevegelser, og det er et stort pluss i vår bok.
Dette gjøres ved å gå inn på Avanserte innstillinger og aktivere TruMotion-funksjonen.
Den kan forøvrig stilles i flere ulike trinn, så her er det bare å prøve seg fram, selv valgte vi å sette den på 50 prosent.
Konklusjon
Hvis 3D-funksjonen er viktig for deg, er dette det eneste valget i denne runden - og her gjør LG en god figur.
Merk deg dog at TV-en ikke kan kobles til nettet, så oppdateringer må du altså gjøre via PC og en USB-penn.
Bildekvaliteten på LG-en er god, selv om den mangler litt når det gjelder detaljer i bakgrunnen, eller det vi ofte kaller dybde i bildet.
Vi ønsker oss også mer edruelige standardinnstillinger:
Dette er altså definitivt en TV du bør bruke litt tid på å stille inn, men gjør du det, har du mye å se fram til.
Alle resultatene
Takk til MPX.no for lån av test-modeller.
| 1
|
200601
|
Acer TravelMate 8200
2006 bringer på banen ny teknologi for bærbare, med ytelse som ikke står særlig tilbake for stasjonære PCer.
Vi har testet det råeste fra Acer, med Core Duo dobbelkjerneprosessor fra Intel og den værste grafikken fra ATI.
Acer TravelMate 8100 omtalte vi som den kanskje mest perfekte bærbare PCen vi hadde testet.
Etterfølgeren 8200 legger lista enda at par hakk høyere, og vi nærmer oss dermed det perfekte enda litt til.
Helt fram kommer vi jo aldri.
LES OGSÅ:
Det som skiller 8200 fra forgjengeren er ikke så mye i eksteriøret, men inni er det snakk om en helt ny platform.
Her er det siste generasjon prosessorer og brikkesett fra Intel som gjelder:
Core Duo var installert på vår testmaskin, som er dobbeltkjerne-utgaven av Intels nyeste prosessorer for bærbare.
Prosessoren heter T2500 og kjører på 2 GHz med 667MHz bushastighet.
Eksemplaret vi har testet var en engineering prototype og var ikke helt ferdig på alle områder.
Dette kan ha påvirket ytelse og oppførsel, vi kommer derfor også til å teste produksjonsmodeller når de blir tilgjengelige.
Spesifikasjoner
Prosessor Intel Core Duo @ 2 Ghz 15,4" skjerm (1680 x 1050) 2 GB DDR2-533-minne 120 GB Seagate Momentum harddisk (5400 rpm) 8x DVD Super-Multi dual-layer Mobility Radeon X1600 (512 MB) 54 Mbps WLAN (a/b/g) 10/100/1000 LAN + modem 4x USB, 1x FireWire, lyd inn/ut + S/PDIF ut Infrarød port og Bluetooth Smartkortleser og PC Card kortplass 5-in-1 kortleser SD, MMC, Memory Stick, Memory Stick PRO, xD-Picture Card DVI, VGA og TV-utgang Integrert Acer OrbiCam 1.3 megapiksel CMOS kamera Dimensjoner (B/D/H):
364x271x38 mm Vekt 3 kilo Pris:
21.995 kr inkl. mva.
Både utstyrsnivået og ytelsen har blitt forbedret, ikke minst på grafikksiden.
Dermed er det ikke noe problem å spille f.eks. Battlefield 2 på denne maskinen.
Selve skjermen har de samme egenskapene som på 8100, og fungerer utmerket i alle sammenhenger.
Betraktningsvinkelen er begrenset, men på en bærbar er ikke dette så problematisk som på en frittstående LCD-skjerm.
Solid og elegant
Utførelsen er rimelig solid, lokket er i kullfiber innbakt i plast, og skal gi god beskyttelse.
Det var likevel ikke noe problem å lage terreng på skjermen ved å presse fingrene mot baksiden av lokket.
Designet er stilig, selv om noen vil være mindre begeistret for plasseringen av alle tilkoblingene på forsiden.
Dette bryter med et rent design, men det er stort sett praktisk.
Lyd og Firewire ville vi vel egentlig ha plassert på siden, men dette er en smaksak.
Plasseringene av de andre tilkoblingene er utmerket.
Støy og varme
Viften går stort sett hele tiden, maskinen er på ingen måte blant de mest stillegående.
Dessuten er temperaturen på varmluften som kommer ut på høyre side nesten 50 grader, målt i åpningen.
Sitter man på et kaldt rom om vinteren med tilkoblet mus og er høyrehendt, får man en behagelig ovn-effekt på mus-hånden.
Om sommeren er det neppe like stas.
Ytelse
Der hvor denne PCen virkelig knuser alt som er av konkurrenter, er i ytelse.
Resultater fra PCMark 04 var på hele 6318, som er klart raskere enn vår egen stasjonære AMD 64 X2 3800+, den greide bare 5521.
Ingen av de ordinære stasjonære PCene vi noen gang har testet har kommet over 5000.
Diskytelsen er noe lavere enn 3.5-tommers disker, men Seagate Momentum på 120 GB har svært bra ytelse til tross for størrelsen og sine 5400 omdreininger.
3DMark 03 var også imponerende for en all-round bærbar, med 7998 poeng.
Her er det likevel et godt stykke opp til det rene spill-PCer presterer, de mest avanserte klarer over 20 000.
Men da er prisen deretter.
Batterilevetiden målte vi med Batterymark til 2:53 som må regnes som svært bra for en maskin med disse ytelsene.
I vanlig bruk kan du typisk legge til en time.
Flere detaljer og tekniske data
Smart ekstrautstyr
TravelMate 8200 lever opp til navnet ved å tilby både integrert webkamera i lokket (standardutstyr) og en IP-telefon i PC Card format (ekstrautstyr).
Webkameraet fungerte helt utmerket hvis lysforholdene er gode, det er dessuten en stor fordel at det sitter i rammen.
Plassering av løst
webkamera oppå skjermen er ellers alltid en utfordring.
IP-telefonen, som bruker et Bluetooth-basert håndsett som er det tynneste vi noen gang har sett, fikk vi ikke testet.
Vi fikk nok en gang erfare at Bluetooth ikke er så enkelt i praksis som det er tenkt...
Men konseptet er genialt, med en ultrakompakt håndsett-løsning som sitter i PCens kortplass når den ikke brukes.
Den støtter Skype og MSN.
Konklusjon
Som nevnt i innledningen var vårt testeksemplar ikke en produksjonsmodell, men vi er likevel imponert over ytelsen og fortsatt begeistret over det generelle designet som denne serien representerer.
| 1
|
200603
|
Panasonic LumixDMC-GF1
Verdens minste systemkamera.
Både Panasonic og Olympus har nå lansert tre kameraer hver som støtter Micro FourThirds-standarden; en standard de to selskapene også har samarbeidet om å utvikle.
Kort fortalt er dette en digital standard for kamerahus og objektiver der kamerahusene ikke har noe speil, som gjør at avstanden til sensoren blir kortere.
Dermed kan også både objektiver og kamerahus konstrueres mindre.
Panasonic Lumix
DMC-GF1 er det minste systemkameraet på markedet i dag.
Det er riktignok 4mm bredere enn Olympus E-PL1, men det er 1mm lavere og 6mm tynnere enn Olympus-kameraet.
GF1 veier også 20 gram mindre (315g vs 334g).
La oss først se på de tekniske spesifikasjonene:
Sensor - 4/3 tommer CMOS, Micro FourThirdsOppløsning - 4000x3000 pikslerBildestabilisering
- Ikke på sensor, kun på objektiverMaks.
ISO - 3200Blits
- JaBilder pr sekund - 3LCD-størrelse - 3 tommerLCD-oppløsning - 460.000 punkterBatterilevetid - 350 bilder (CIPA)Film
- Ja, 1280x720@30 bilder pr sekund (720p, AVCHD lite)Tilkoblingsmuligheter
- HDMI, AV-ut, fjernkontroll, elektronisk søker
Konstruksjon
GF1 er et lite kamera, i hvert fall tatt i betraktning at det har utskiftbart optikk.
Størrelsesmessig er det ikke veldig mye som skiller det fra eksempelvis Canon G11, men GF1 er 1cm tynnere enn Canons kompakte toppmodell.
Om det er behagelig å holde i er litt smak og behag - noen vil nok savne et mer definert grep på høyre side, der kameraet heller ikke har noe friksjonsbelegg.
På toppen av kameraet har GF1 en dedikert videoknapp som vi synes er praktisk, i stedet for at man må sette kameraet i filmmodus.
Funksjonshjulet er todelt - selve hjulet kan roteres, og det er også en praktisk «spak» på undersiden som bytter mellom enkeltfoto, serieopptak, bracketing og selvutløser.
Dog gjør denne at det også blir litt trangt rundt selve funksjonshjulet, slik at det blir litt knotete å betjene hvis du har store fingre.
Blitsen ligger skjult i kamerahuset når den ikke er i bruk, og spretter kun opp når du trykker på en knapp (om automatikken bruker blits er derfor avhengig av om du har valgt å aktivere den eller ikke).
LCD-skjermen er svært bra.
Oppløsningen er på 460.000 punkter; det dobbelte av det som er vanlig i dette segmentet, og det er en forskjell som merkes i avspillingsmodus.
Den kan ikke vippes ut, men har svært god innsynsvinkel både fra sidene og topp/bunn, og oppfriskningsraten på 60 bilder i sekundet gjør også at bildet flyter veldig godt.
Knappene ellers er godt plassert og har litt luft rundt seg slik at man sjelden trykker feil.
Minnekort og batteri er begge i en luke på bunnen av kameraet som bruker en skyvebryter som lås, og på venstre side av kameraet finnes det HDMI-utgang, USB/AV-utgang og inngang for fjernkontroll.
Brukervennlighet
Panasonic har gode tradisjoner for å lage brukervennlige kameraer, og jevnt over er også GF1 greit å bruke.
Hovedmenyen er godt strukturert, menyvalgene er forståelige og teksten er klar og tydelig.
Piltastene fungerer som hurtigtaster til hvitbalanse, ISO-verdi og fokuseringsmetode, mens nedoverpila kan konfigureres i menyen der du kan velge blant en håndfull ulike innstillinger.
I tillegg har Panasonic sin sedvanlige «q menu»-knapp; en hurtigmeny som lar deg endre elementer som bruk av blits, oppløsning, aspekt, kvalitet, lysmåling etc.
- kort sagt de fleste funksjoner.
Allikevel er ikke alt perfekt.
Eksempelvis er det litt knotete er at denne hurtigmenyen er todelt, med noen innstillinger øverst i bildet og noen nederst.
Hvis det aktive valget er øverst i skjermbildet, skjules de nederst med hjelpetekst til det øverste valget, og du må derfor pile til siden helt til den nederste delen av menyen aktiveres (og den øverste skjules).
Funksjoner
Panasonic skal som vanlig ha ros for sin Intelligent Auto-modus, som er smart nok til å gjøre jobben godt i de aller fleste tilfeller.
Automodusen gjør en svært god jobb eksponeringsmessig ved å analysere hva slags type motiv du skal ta, og ISO-verdien stilles basert på bevegelse i bildet slik at lukkertiden kan holdes tilstrekkelig kort for å gjøre bevegelser så skarpe som mulig.
I tillegg kan GF1 prefokusere kontinuerlig, noe som reduserer autofokustiden (og batterilevetiden), og du kan se et forstørret bilde ved manuell fokusering slik at dette gjøres lettere.
I tillegg kan følgefokus brukes også på objekter som beveger seg ut av bilderammen, slik at kameraet gjenopptar fokusen når de kommer tilbake igjen.
Når du tar bilder kan du få se hjelpelinjer (til å komponere bildet) og levende histogram, og det er også mulig å velge flere fargestiler som retro (med blasse farger), silhouette (med vignettering), sort/hvitt etc.
Via scn-valget på funksjonshjulet kan du også velge blant 17 ulike sceneinnstillinger, som for eksempel fotografering av mat (sterkere farger), fest (med slow-blits for å bevare lyset i bakgrunnen) og barne- og kjæledyrinnstillinger der du kan definere barnas/dyrets alder i kameraet og dermed få lagret hvor gammel vedkommende er i det bildet blir tatt.
Via hovedmenyen kan man også fikle med en rekke innstillinger.
Eksempelvis kan man velge om følsomheten skal justeres i trinn på ±1EV eller ±0,3EV, og bracketing kan gjøres med inntil 7 bilder med 4EV mellom laveste og høyeste eksponering.
Det er faktisk sjelden vare.
Normal eksponeringskompensasjon kan gjøres med ±3EV.
Et lite minus er dog at kameraet ikke roterer bilder automatisk; bare hvis du bruker et objektiv med bildestabilisator, siden det er denne som brukes for å vurdere om bildet skal roteres eller ikke.
Derfor får du en jobb med dette etter å ha overført bilder til PC-en hvis ikke du har brukt et objektiv med bildestabilisator.
Hvitbalanse kan settes manuelt, enten ved å angi i Kelvin, eller ved å rette kameraet mot noe fargenøytralt og trykke på set-knappen.
Kameraet tar selvsagt også bilder i RAW, og kan som nevnt filme i AVCHD lite (720p).
Det er også mulig å filme i Motion JPG, samt med reduserte oppløsninger.
Ytelse
Vi lar oss imponere av hastigheten og presisjonen på autofokusen, som er svært god på GF1 (testet med 20mm f/1,7 objektivet).
Med prefokusering aktivert går det selvsagt ekstra raskt, men merk at autofokusen blir svært treg når du filmer (ofte 2-3 sekunder) - på dette punktet har vi fortsatt til gode å se et systemkamera som fokuserer raskt.
Oppdatert:
En leser har tipset om at siste firmwareoppgradering forbedrer autofokusytelsen mens du filmer.
Seriefoto er oppgitt til 3 bilder pr sekund, og våre målinger viser at dette er ganske korrekt, der vi klokket inn 30 bilder på 10,1 sekunder.
Blitsladning er på 1,5s, og kameraet oppleves generelt som kjapt i bruk; eksempelvis ved at du kan bla 7 bilder i sekundet i avspillingsmodus.
Lumix DMC-GF1 starter også kjapt og bruker omtrent syv tideler før det er klart til bruk.
Batterilevetiden på 350 bilder etter CIPA-standarden (der halvparten av bildene tas med og halvparten uten blits) er ikke spesielt god sammenlignet med speilreflekskameraer, men tatt i betraktning at GF1 ikke har noe optisk søker og dermed kun bruker LCD-skjermen, så er dette ok.
Til sammenligning har Olympus' nylanserte E-PL1 290 bilder på én ladning.
Bildekvalitet
På dette punktet gjør Panasonic Lumix
DMC-GF1 det meget godt.
Jevnt over tar kameraet nemlig svært gode bilder (i hvert fall med 20mm f/1,7-objektivet) - den omtalte automodusen sørger for korrekt eksponering i de aller fleste tilfeller, bildene har god skarphet og også på høye ISO-verdier er det lite støy å spore.
Starter vi med sistnevnte, synes vi at bilder selv på ISO 1600 er fullt brukbare, og er lystilgangen dårlig tåler også GF1 en ISO-verdi på 3200, selv om støynivået blir langt tydeligere.
Med tanke på at FourThirds har en mindre bildebrikke enn APS-C-kameraene, er uansett ISO-prestasjonen imponerende.
Under ser du tre utsnitt tatt med ISO 800, ISO 1600 og ISO 3200:
Den automatiske hvitbalanseringen er stort sett til å stole på, selv om også GF1 i likhet med de fleste andre gir et gulstikk i innendørsbelysning.
Dynamikken er også god, spesielt i skyggepartiet.
Den forhåndsinnstilte oppskarpingen i JPEG-bildene er dog muligens i overkant høy for enkelte.
Se bildene i full oppløsning (zipfil):
Kit-objektiv
Du får GF1 i to kit-løsninger.
Ett med det typiske 14-45mm f/3,5-5,6 som du også finner på Panasonic Lumix
DMC-G1 (cropfaktoren er 2 på FourThirds-kameraene, så dette tilsvarer 28-90mm) og en morsommere variant med 20mm f/1,7 fastoptikk (tilsvarende 40mm), som i våre øyne også passer bedre til et kamera hvis hensikt er å være så kompakt som mulig.
Sistnevnte koster deg en tusenlapp ekstra.
20mm-objektivet (som vi har hovedsakelig har testet med, ved siden av 7-14mm og 14-140mm OIS) tegner skarpt, også i kantene selv på store blenderåpninger.
Vignetteringen er svært lav, og kromatisk feilbrytning er praktisk talt fraværende.
Konstruksjonsmessig er det et pancake-objektivet selvsagt ikke så mye å holde i, men fokusringen har et godt grep og jevn og god motstand.
Totalt veier kamerahus, objektiv, minnekort og batteri 444 gram.
Filmfunksjon
Som med så veldig mange andre systemkameraer, er filmfunksjonen også på GF1 mer en skrytefunksjon enn en praktisk funksjon.
Fokuseringen er svært treg mens man filmer (se bemerkning om firmwareoppgradering lenger opp i teksten), og på GF1 er både bilde- og lydkvalitet heller laber.
Bildet får tydelige kompresjonsartifakter ved raske bevegelser, og lyden er kun i mono uten spesielt god kvalitet.
Eksempelvideo tatt med Panasonic Lumix
DMC-GF1 (Problemer med å åpne filen?
Den snurrer fint i VLC Media Player)
Konklusjon, Panasonic Lumix
DMC-GF1
Micro FourThirds lever videre som et spennende konsept, og Panasonic leverer nok en gang et godt kamera i Lumix DMC-GF1.
Kameraet er svært kompakt, tar meget gode bilder (også i auto-modus) og har en flott LCD-skjerm som både er skarp og har god innsynsvinkel.
Vi har også latt oss imponere av autofokushastigheten under testingen, et punkt kameraet gjør det svært godt på både i godt og dårlig lys.
Det er imidlertid ikke til å komme fra at den kompakte designen medfører visse ulemper.
Grepet er veldig lite og mangler i tillegg friksjon, og rundt funksjonshjulet på toppen er det noe trangt slik at det blir litt upraktisk i bruk.
Det er også noe smårusk knyttet til brukervennlighet; blant annet med en todelt hurtigmeny der halvparten av menyvalgene er skjult inntil du forflytter deg "ut på siden".
Prismessig synes vi også GF1 ligger noe høyt.
Nå har vi riktignok ikke testet nyannonserte Olympus E-PL1, men dette er en ganske lik modell både i størrelse og funksjonalitet, og som i tillegg har bildestabilisering som fungerer på alle objektiver, samt mikrofoninngang.
Prisforskjellen med 14-45mm er på 2000 kroner i favør Olympus-kameraet, og det gjør at vi synes prisen på Panasonic Lumix
DMC-GF1 er i overkant høy til at vi gir et "anbefalt produkt"-stempel til Panasonic denne gangen.
Men et godt kamera er det - bevares.
Artikkelen er oppdatert i forbindelse med et punkt vedrørende brukervennlighet som vi til slutt fant ut av.
| 1
|
200606
|
Sony Ericsson P990i
Et halvt år på overtid har endelig supermobilen til Sony Ericsson kommet i butikkhyllene.
Spørsmålet er om P990i ikke har kommet noen måneder for sent.
Les testen her.
De siste par årene har P-serien til Sony Ericsson vært blant de aller mest populære mobilene for forretningsfolk verden over.
Disse telefonene har imponert de fleste med masse funksjonalitet og et relativt kult og fornuftig design.
Men etter å ha vært blant de beste mobilene i klassen har denne serien blitt mer og mer utdatert.
Derfor har vi ventet i spenning på flaggskipet P990i.
Problemet for Sony Ericsson er at lanseringen har blitt utsatt flere ganger.
Først skulle den komme i løpet av årets tre første måneder, men etter hvert ble det klart at flere problemer førte til at sensommeren ble et mer realistisk lanseringstidspunkt.
I mellomtiden har flere andre mobilprodusenter sluppet mobiler som kan konkurrere med P-serien til Sony Ericsson.
Så da lurer vi på hvordan P990i står seg mot konkurrentene, som Nokia N93 og E61.
Ingen overraskelser
Designmessig byr ikke P990i på de helt store overraskelsene.
Kjenner man til P-serien fra tidligere er dette en naturlig videreutvikling.
Det store sølvgråe designet med tastaturflippen er videreført, men det er selvsagt modernisert slik at det passer inn i Sony Ericssons mobilkolleksjon anno 2006.
I likhet med forrige P-mobil har også P990i et fullstendig QWERTY-tastaur.
Denne gangen er det gjemt under skjermen og flippen med nummertastaturet.
I likhet med P910i er det imidlertid ikke store plassen tastaturet har fått.
Dette gjør det relativt vanskelig å skrive effektivt på dette tastaturet og oftest ender man opp med å skrive direkte på den trykksensitive skjermen i stedet.
Vi nordboere savner også dedikerte taster for Æ, Ø og Å.
Selv om telefonen er stor, med dimensjoner på 114 x 57 x 25 mm og en vekt på 150 gram, er P990i allikevel en ganske stilig telefon.
Materialvalget er godt og spesielt nummertastaturet er meget behagelig.
Sony Ericsson har også lagt til det som trengs av snarveistaster, og det flotte rullehjulet som har vært Sony Ericssons trumfkort siden første P-modell dukket opp er her fortsatt.
Designmessig har denne telefonen utvilsomt mer å tilby enn sine nærmeste konkurrenter og vil nok på så måte være en populær mobil blant de nevnte dresskledde mennene.
Suveren nettmobil
Men for de aller fleste er det nok ikke det utvendige som gjør at man velger P990i.
Til det er den altfor stor.
Man velger P990i på grunn av innmaten.
For det er funksjonaliteten som står i høysetet i denne mobilen.
Flaggskipet til Sony Ericsson kommer med operativsystemet Symbian v9.1 (UIQ 3.0) og kan således utvides med applikasjoner som gjør at mobilen kan brukes til det aller meste.
Det følger da også med en del applikasjoner.
Denne mobilen har blant annet det som skal til for å åpne og redigere de aller vanligste e-postvedlegg (som vanlige Office-dokumenter).
Da sier det seg nesten selv at e-postmulighetene er blant det beste vi har sett på en mobil.
Ikke minst ved hjelp av Exchange Active Sync som gjør at mail fra Exchange-servere automatisk dukker opp på mobilen.
Nettet er i det hele tatt godt ivaretatt på denne telefonen.
Nettleseren er laget av norske Opera og gir suverene muligheter for å surfe på nettet.
Når trebåndsmobilen støtter både 3G og trådløst nett sier det seg selv at man enkelt kan koble seg opp med rask dataoverføring de fleste steder.
Eneste skåret i gleden er mangelen på EDGE-støtte.
Her må vi si at både Nokia N93 og E61 ligger et hakk foran.
Synkronisering med Sony Ericssons PC-verktøy fungerer meget godt, men vi må allikevel gi Nokia skryt for å ligge litt foran også på dette punktet.
Uansett er det ikke noe problem å koble seg opp mot Outlook eller ta med den bærbare maskinen på hytta og bruke P990i som oppkoblingspunkt (sørg bare for å sjekke at 3G-dekningen er bra nok).
Vi er ikke helt fornøyd med hastigheten på telefonen.
Den virker raskere enn M600i, men allikevel ser den ut til å lide av det samme som flere av Series 60-modellene til Nokia, hvor det virker som det er sirup i systemet.
Etter hvert blir man vant og styring av applikasjoner går greiere, men vi ønsker oss en avansert mobil, som også er lynrask.
Sony Ericsson har allerede sluppet en oppdatering til denne mobilen som skal forbedre flere elementer, men hvorvidt hastigheten er et av disse vites ikke.
Kan underholde
Selv om det er de avanserte forretningskritiske funksjonene som står i fokus kan denne mobilen underholde.
P990i har nemlig et kamera på to megapiksler som tar gode bilder.
Autofokus og makromodus er innebygd og det kan virke som om det er det samme kameraet som sitter i kameramobilen Sony Ericsson K750i.
Stillbildene man tar har derfor god kvalitet, selv om telefonen også her ligger bak Nokia N93, som har det beste mobilkameraet vi har sett.
På videoopptak ligger også P990i bak Nokias flaggskip.
P990i kan tilby opptak med 320 x 240 punkter ved 15 fps (frames per second), noe som er langt bak N93s suverene videomuligheter, der man har mulighetene for å ta opp film i 640 x 480 punkter ved 30 fps.
Utover kameraet har denne mobilen også innebygd MP3-spiller.
Lyden er bra, både når det gjelder tale og musikk, men vi savner et håndfrisett der man kan koble på egne hodetelefoner.
Heldigvis har P990i også FM-radio med RDS-støtte.
Telefonen har omtrent 60 megabyte internminne tilgjengelig og i tillegg følger det med et 64 megabyte stort Memory Stick Pro Duo-minnekort (stappet md demoversjoner av nyttige programmer).
Dette gjør at man har nok minne til å bruke den til generell bruk, men skal man bruke musikkfunksjonene må man investere i nytt kort.
Kamera og musikk er imidlertid ikke det eneste P990i har å tilby på underholdningssiden.
Sony Ericsson har blant annet installert det glimrende golfspillet Vijay Singh Pro Golf på denne mobilen, noe som sikkert vil glede golfsugne forretningsmenn.
Litt for sent ute
Av basisfunksjonalitet har P990i alt det den bør ha.
Batterilevetiden skal man heller ikke klage på.
Man kan bruke den ganske aktivt i nesten to dager før man må lade den på nytt og det er nesten mer enn det man har blitt vant til av mobiltelefoner i 2006.
Man kjøper imidlertid ikke denne mobilen (omtrent 5 800 kroner uten abonnement) for QWERTY-tastaturet, som Sony Ericsson egenlig bør kvitte seg med eller redesigne.
P990i er utvilsomt en meget god mobiltelefon, med mye funksjonalitet.
Allikevel virker det som om problemene Sony Ericsson har hatt med denne mobilen har ført til at P990i virker en smule utdatert nå på sensommeren.
Hadde denne kommet for et halvår siden hadde den nok gått helt til topps som den mest avanserte mobilen på markedet, men med tanke på at blant annet Nokia har et par mer avanserte modeller blir P990i
too little, too late.
Tekniske data for Sony Ericsson P990i
| 1
|
200608
|
Sony Cyber-shot DSC-HX5
TEST:
Super videokvalitet og snasen panoramafunksjon.
Sony DSC-HX5 ble duelltestet mot Panasonic DMC-TZ10.
Denne testen finner du her:
| 1
|
200609
|
Adidas A3 Adistar Control
Stabil og sikker, men mye kjappere enn den ser ut til å være.
Denne skoen er en Saab 9-5 Estate.
LES OGSÅ:
En annen A3-sko, Adistar Cushion, er treigere enn det stilige utseendet signaliserer.
Det motsatte er tilfellet med Adistar Control.
Ikke det at skoen ser traust ut, men det er en stabilitetssko og de solide PU-pilarene lover ikke akkurat en sko laget for fart.
DinSide erfarte at skoen har så god løpsfølelse at den kan brukes til intervall og fartstrening i tillegg til rolig løping.
Skoens hoveddeler:
Mellomsåle av videreutviklet EVA.
Støtdemping av adiPRENE i hæl, adiPRENE+ i forfot samt PU-baserte A3-elementer i hælen.
Overdel av mesh/kunststoff.
Støtdemping bak/foran:
PU-pilarene i hælen gir god støtdemping for de fleste, og på mange typer underlag.
A3-teknologien gir som alltid en hardere tur enn for eksempel Nike Air.
Spesielt lette løpere vil merke dette.
For mellomtunge løpere er dette midt i blinken.
- Passe hardhet for meg, sa testløper A på 70 kilo.
Testløperne var overrasket over at skoene var så lettløpte som de utvilsomt er.
Den EVA-baserte dempingen i forfoten er ikke tykkere/hardere enn at skoene innbyr til fart.
- Sko for overpronasjon som kan brukes til fart?
Jeg tror det nesten ikke, sa testløper B.
Effektivitet/fartsfølelse:
Skoene har rett og slett mye bedre løpsfølelse enn man skulle tro, og frasparket blir freskt.
Ikke like freskt som i lettvektssko, men mye freskere enn de fleste sko det er naturlig å sammenlikne med.
Skal du løpe delvis kjappe turer, fartslek eller raske langturer?
Da er disse skoene gode å ha.
Ingenting forstyrrer føttenes naturlige bevegelse.
Skoene gir til og med et visst automatisk skyv forover, en funksjon man finner i lettvektssko.
Stabilitet/passform:
Skoene er en tanke smale, men passer også folk med middels brede føtter.
Tåboksen er middels romslig, mens hælgrepet er suverent.
Hva med de som overpronerer mye?
Disse skoene har ikke like kraftige stabiliserende elementer som for eksempel Asics Gel Koji.
Tungvektere som overpronerer betydelig bør muligens velge andre sko til rolig trening.
Også her opplevde testløper A at de skarpe kantene på A3-dempingen utgjorde et visst faremoment.
- De kan skade ankelen, sa han.
Sålegrep asfalt/grus:
Veigrepet er godt på asfalt, og middels godt på grus og våte gater.
Vekt: 370 gram er middels pluss i vekt for mengdetreningssko, men mye for fartssko.
En av grunnene til at det er fart i skoene er at de føles lettere enn det vekta viser.
Følt vekt og målt vekt stemmer ikke alltid overens.
Utseende:
Fargene - rødt, hvitt og svart - er i standardklassen.
Men A3-pilarene gir skoene et progressivt og urbant utseende.
Det har vi definitivt ikke noe i mot.
Konklusjon/løpsfølelse:
Vi applauderer disse skoene, og tok oss i å bruke dem på svært mange løpeturer.
| 1
|
200610
|
PX-712A
Endelig har den kommet, 12x brenneren fra Plextor.
Er den vesentlig raskere enn 8x brennerne?
Svaret er ja, spesielt etter at vi fikk tak i kompatible plater.
Plextor er først ute med en brenner spesifisert til 12x på DVD+R.
Men konkurrentene ligger hakk i hæl, med enda raskere og mer kapable brennere.
LES OGSÅ:
DVD-brennere har dessuten rast i pris, nå får du topp 8x brennere til under 700 kroner, og "alle" moderne PCer - stasjonære og bærbare - kommer stort sett med DVD-brenner som standard.
Så hva forventer Plextor av denne brenneren?
Den er dobbelt så dyr som "røkla", støtter ikke dual layer, og det finnes ikke akkurat overflod av DVD+R plater som er sertifisert for 12x brenning.
Hva har den da å by på?
Proff pakke
Det som alltid har skilt Plextor fra de andre produsentene helt fra CD-brenningens barndom, er at de alltid er tidlig ute med neste produktgenerasjon, at de leverer svært høy kvalitet, at de som regel er best i ytelse på de fleste områder, og at de satser på brukere som krever mer enn gjennomsnittet.
PX-712A lever opp til denne tradisjonen, siden de som nevnt er først ute med 12x, kvaliteten er i god Plextor-tradisjon og ytelsen er på de fleste områder faktisk bedre enn konkurrentene.
Prisen er som nevnt vesentlig høyere, men de som er avhengig av et stabilt produkt med høy ytelse spanderer gjerne noen hundrelapper ekstra.
Det er jo ikke mer det er snakk om.
Brenneren leveres med Nero 6, PlexTools Professional som etter hvert har blitt svært omfattende, InCD, Pinnacle Studio 9 SE og PowerDVD.
Spesielt PlexTools åpner for kontroll av en rekke innstillinger som gir fleksibilitet og avanserte muligheter:
GigaRec (overbrenning), SecuRec (platen blir passordbeskyttet), PowerRec II for optimal tilpasning til mediet, med lavest mulig feil, VariRec for finjustering av brennemønsteret (!), Q-Check for sjekking av kvaliteten på brenning, og SilentMode, hvor du kan justere hastigheter på lesing, skriving og åpning/lukking av skuffen - for å redusere støynivået.
OPPDATERT:
Ytelse
Som nevnt finnes det ikke 12x plater, så vi testet først med vårt standardvalg, Verbatim 8x.
Med disse var det ikke mulig å sette brenneren til å skrive med 12x hastighet.
Likevel brukte PX-712A bare 3:59 på 2 GB og 7:15 på 4 GB.
Det er klart raskest av alle brennerne vi har testet, bortimot et halvt minutt raskere enn forgjengeren PX-708A og BenQ sin 8x brenner.
Men så fikk vi tak i en pakke med 8x plater fra Plextor, som kan brennes med 12x på denne brenneren!
Da ble det enda mer fart i sakene.
Brenning av 2 GB ble enda raskere, men ikke mye.
3:41 ble tiden, det er bare 18 sekunder bedre.
Men på 4 GB ble det andre boller.
5:58 målte vi.
Det er et minutt og 17 sekunder raskere enn med Verbatim-plater!
PX-712A brenner altså 4 GB på samme tid som mange 8x brennerne bare klarer 2 GB!
Med riktige DVD+R plater er den i dag helt overlegen de andre brennerne på markedet.
Enda en positiv overraskelse var brenning av DVD-R.
Her snakker vi om utklassing.
Den brukte 4:15, mens nærmeste konkurrent klarte 7:07.
Overskriving av DVD+RW var derimot skuffende, vi kom aldri over 7:50, mens Nec 2500 gjør dette unna på 6:32.
Der røyk 6-eren på terningen...
CD-brenning var også i topp, med noen få sekunders margin til forgjengeren PX-708A.
Ripping av musikkCD var også i topp, med 2:32.
Konklusjon
Det er ikke tvil om at dette er en DVD-brenner helt i toppklasse, både når det gjelder ytelse og finesser.
At PX-712A ikke støtter brenning av dual layer er litt overraskende.
Vi hadde egentlig forventet at Plextor skulle ligge i forkant her, selv om det fremdeles er svært tidlig.
Muligens tenker Plextor pragmatisk, og venter til dual layer-plater er alment tilgjengelige og ikke lenger vanvittig dyre.
Distributør er EET
| 1
|
200611
|
Samsung Galaxy NotePro 12.2
Kanskje det mest avanserte nettbrettet vi har testet.
Og vi liker det meste vi ser.
Samsung lanserte to nye serier med nettbrett under CES-messen i Las Vegas tidligere i år, TabPro og NotePro.
Begge seriene kommer med skjermer på 8,4 og 12,2 tommer, og er myntet på profesjonell eller avansert bruk.
Den viktigste forskjellen på de to seriene er at NotePro kommer med penn og tilhørende spesialfunksjoner, mens TabPro utelukkende styres med fingertuppene, i likhet med de fleste andre nettbrett.
For noen uker siden hadde vi gleden av å leke oss med et ikke-ferdig eksemplar av TabPro-brettet i 8,4"-utgave.
Nå har vi sett nærmere på et fullverdig eksemplar av NotePro i 12,2" størrelse.
Tekniske data
Før vi går i gang med den biten, skal vi se litt nærmere på hva det er vi har i hende.
Her er det nemlig flere ting enn pennen som er oppsiktsvekkende.
Først, de viktigste tekniske egenskapene:
Skjerm: 12,2" 10-punkts PLS berøringsskjerm, 2560 x 1600 piksler Prosessor:
Firerkjernet ARM-basert på 2,3 GHz (Qualcomm Snapdragon 800) Minne: 3 GB Lagring:
32 GB (24 GB ledig)
Ekstra lagring:
MicroSD-kortleser (inntil 64 GB) + 50 GB gratis nettlagring i 2 år via Dropbox Andre ut/innganger: Minijack, dock/microUSB 3.0 Trådløse tilkoblinger:
Trådløst nett 802.11 a/b/g/n/ac + Bluetooth 4.0 + Wi-fi Direct + infrarød sender + 3G/LTE-mobilnett Kameraer:
8 Mpix hovedkamera, 2 Mpix frontkamera Satellittjenester: GPS/GLONASS
Operativsystem:
Android 4.4 (Kit Kat)
Annet:
Mikrofon , stereohøyttalere, telefon, akselerasjonsmåler, omgivelseslyssensor, digitalt kompass, gyrosensor, hall-sensor, RGB-sensor, NFC Størrelse:
295,6 × 204 × 7,95 mm Vekt: 750 gramPris:
Fra 8.549 kr (Prisjakt 5.2.2013) OPPDATERT:
Fra Samsung får vi opplyst at veiledende pris settes til 7.990 kroner når brettet er i butikkene rundt 15. februar.
Sjelden kost
For å si det slik:
Prisen er høy, men mye kraft og funksjonalitet koster penger, og det får du altså her.
For det første er det svært sjelden vi ser nettbrett med så stor skjerm som denne.
12,2 tommer er for eksempel vesentlig større enn skjermen på en iPad (9,7 tommer).
NotePro til venstre, iPad til høyre
NotePro 12.2 er da også vesentlig tyngre, med sine 750 gram mot iPad Airs 469.
Med tanke på at mange velger Note-produktene fra Samsung nettopp for å ta notater, tegne og lage skisser, vil det for mange være naturlig å ha så stor skjerm som mulig, uten at det blir for tungt å holde i hånden.
Kjempetelefon
For det andre fås brettet kjøpt med 3G/4G-støtte, ikke bare til dataoverføringen, men også til telefoni.
Ja, du leste riktig:
Kjøper du denne har du samtidig en mobiltelefon med gigantskjerm.
Men skal du bruke den bør du enten benytte høyttaleren eller handsfree.
Denne kolossen holder du ikke opp til øret.
Det ringer, det ringer, hør hvem kan det være?
Når det er sagt, telefonen fungerer helt utmerket.
Tekstmeldinger og MMS kan du selvfølgelig også sende og motta, i tillegg til alle nettjenestene du får tilgang til med 3G/4G-mobilsurfing.
Solid inntrykk
Utformingsmessig gir dette absolutt en følelse av "hel ved".
Designet følger for øvrig i samme spor som de siste Tab/Note-brettene, med sølvkant rundt og bakside i plast med et preg av imitert skinn.
Pennen skyves inn øverst til venstre sett bakfra
Blankt glass dekker hele overflaten, rammen rundt skjermen er i underkant av to centimeter på det bredeste.
Samsung-logoen, frontkameraet og hjemknappen levner ingen tvil om at Samsung vil du skal bruke brettet i landskapsmodus.
Takket være at skjermen er så stor blir også skjermtastaturet tilnærmet like stort som et vanlig, fysisk tastatur når du bruker brettet liggende.
Meget behagelig!
Trenger du eksternt tastatur og mus kan du koble til helt vanlig utstyr ved hjelp av for eksempel denne overgangen
Siste Android-utgave - men med nogo attåt
Operativsystemet er altså Android 4.4.2, kanskje bedre kjent som "Kit Kat".
Denne versjonen introduserer en del nyheter i forhold til eldre versjoner, men ingen som er revolusjonerende.
Vi har gjennomgått endringene i videoen i denne artikkelen.
Det som imidlertid er verdt å merke seg er at Samsung har utstyrt brettet med sitt eget lille "Metro"-grensesnitt, det vil si levende fliser som kan vise nye eposter, bildesamlingen din, dato, tid, temperatur, eller ganske enkelt være snarveier til apper.
Høres det kjent ut?
Dette er så nær fliseløsningen i Windows 8 og Windows Phone 8 som det er mulig å komme.
Samsungs svar på Microsofts "Metro"-meny
Flisene kan selvfølgelig organiseres, flyttes og endres på som du selv ønsker, og bak dem finner du fortsatt det klassiske Android-grensesnittet som vi kjenner fra eldre Samsung-brett.
Faktisk er det det klassiske Android-skrivebordet som dukker opp først, men med en sveip til siden dukker flisene opp.
Det tror vi er et lurt trekk - ikke alle er like begeistret for levende fliser, men måten Samsung har løst det på synes vi er helt OK.
I tillegg har Samsung laget en "App-skuff" som dukker opp når du sveiper inn fra høyre side av skjermen.
Det gir deg hurtig tilgang til apper du bruker ofte:
Og ikke nok med det:
Du kan dra dem ut til skrivebordet og organisere dem i vinduer - inntil fire stykker.
Dermed blir det enklere å multitaske enn det som er vanlig på slike brett.
Her kjører vi to apper side om side
Office-pakke kommer
Men hvor er det blitt av kontor-appene vi stiftet bekjentskap med under vår forhåndstitt av TabPro?.
Det var nemlig utstyrt med tekstbehandler, regneark og presentasjonsverktøy, dog i litt ustabile utgaver.
Appene hadde et grensesnitt som var til forveksling likt Microsoft Office, og var kompatible med filer opprettet i MS Office-programmene.
På vårt ferdige testeksemplar er disse appene erstattet med et program som er i stand til å viseMicrosoft Office-filer, ikke opprette og redigere.
Men det er bare midlertidig.
Vi har fått opplyst fra Samsung om at appene vi først fikk demonstrert skal kunne lastes ned gratis når nettbrettet er i butikkene i midten av måneden.
Det er bra, men ulempen er at vi ikke har fått prøvd hvor gode de egentlig er.
Klasseskjerm, men forbedringspotensiale for tegning og notater
Skjermen er svært høyoppløst og holder meget god kvalitet fra nær sagt død vinkel og under de fleste lysforhold.
Berøringsfølsomheten er også meget god, og presisjonsarbeid er ikke noe problem takket være den medfølgende pennen.
Den har en sensor som merker hvor hardt du klemmer den mot skjermen, noe som gir en meget virkelighetsnær opplevelse.
Hurtigmenyer kan åpnes bare ved å bevege pennen i lufta over skjermen, og ved hjelp av knappen på siden åpnes en rekke tilleggsfunksjoner for profesjonell bruk.
Du kan for eksempel ta notater og få brettet til å gjøre kråketegnene dine om til redigerbar tekst, utføre søk på bakgrunn av håndskrift, tegne, ta skjermdumper, klippe ut deler av skjermbildet og sende det i eposter, og en rekke andre oppgaver.
Ved hjelp av pennen kan du få fram denne hurtigmenyen
Det som også gjenstår- og det er en alvorlig mangel - er å få skikk på hastigheten på opptegningene.
Drar du pennen raskt over skjermen kommer noen ganger opptegningen mer enn en centimeter bak.
Det er kanskje ikke mer enn et tidel eller to, men det gjør at følelsen ligger langt bak penn og papir, som alltid er umiddelbar (med mindre du har gått tom for blekk).
Her er det følsomheten i skjermen som må bli raskere, ikke prosessoren.
Middels kamera
De færreste av oss synes det er stas å fotografere med et svært nettbrett.
Kameraet i NotePro er uansett langt fra det verste vi har prøvd.
Vi gir pluss for at utløseren reagerer raskt i nesten alle sammenhenger.
Kvaliteten er midt på treet, detaljer viskes ut innendørs når lysmengden er lav, som på de fleste andre mobil- eller nettbrettkamera.
Utendørs blir det bedre.
Her er noen testbilder, du kan laste ned originalene her.
Høy ytelse over hele linja
Brettet er imidlertid meget raskt til alt annet, takket være en av de kraftigste ARM-prosessorene på markedet.
Grafikken flyter også godt i høyoppløste filmer og spill.
Ytelsen er bare noen hårstrå unna Note 10.1 2014, som er det raskeste Android-brettet vi har testet så langt.
Her er tallene vi fikk på våre sedvanlige tester, høyste måling fra andre Android-brett i parantes:
Geekbench 3: 936/2835 (945/2980)
Epic Citadel:
56 fps (59 fps) SunSpider: 693 ms (598 ms)
Batteriet har en kapasitet på hele 9500 mAh, noe som sørger for meget god brukstid.
Ved kontinuerlig surfing på nettet anslår Samsung at batteritiden er rundt 13 timer, ved videoavspilling cirka 11.
Vi målte tiden ved hjelp av en app som simulerer nettsurfing, og da holdt brettet det gående i 707 minutter, eller i underkant av 12 timer.
Det må sies å være meget bra.
Konklusjon
Samsung og Apple dominerer stort på nettbrettfronten, noe av årsaken er at de er flinke til å tenke helhet og integrasjon mot andre produkter som de selv lager.
Men de dominerer også fordi de begge lager bra produkter, og Galaxy NotePro 12.2 er intet unntak.
Alt i alt kan imidlertid funksjonaliteten virke overveldende, slik vi også poengterte under testen av Galaxy Note 10.1 2014.
Å ta i bruk alle mulighetene krever en god del av brukeren, for ikke alt er like intuitivt, mener vi.
Men så er ikke dette et produkt som er myntet på hvermansen.
Vi ser for oss at dette først og fremst er et verktøy som kan være nyttig for designere, arkitekter, ingeniører og andre som jobber med tegning og presisjonsarbeid.
For alle andre som først og fremst tenker underholdning finnes det klokere og langt rimeligere alternativer, mener vi.
Oversikten finner du her.
(Merk også at modellen fås uten 3G/4G-støtte til rundt tusen kroner mindre).
Samsung Galaxy Note Pro 12.2 SM-P905 32GB
| 1
|
200615
|
Nokia E71
Endelig en smarttelefon som også har utseendet med seg.
Redaksjonen i Dingz.no har siklet over Nokia E71:
Konklusjon:
Den perfekte mobiltelefon er fortsatt ikke laget, men til tross for enkelte svakheter har Nokia med E71 levert en sterk søknad til årets beste mobil.
Den støtter "alle" former for trådløs tilkobling, den har bra batterikapasitet, den er fabelaktig å skrive både SMSer og epost på, og den har utrolig nok utseendet med seg.
Vi er fortsatt av den oppfatning at Symbian-operativsystemet trenger en aldri så liten opprydning.
Etter mange år med utvikling etter klosseprinsippet - den ene klossen stables oppå den andre, så følger den tredje oppå der igjen, og så videre - ligger noen valg så dypt begravet i menyhierarkiet at det nesten føles som likskjending når en endelig når fram.
Det kan likevel ikke ødelegge totalopplevelsen, som gir oss den sjeldne godfølelsen som mobiltesting bare fremkaller noen få ganger i løpet av et år.
Så vet du det.
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 1
|
200618
|
D-Link DAP-1353
Sitter du med en eldre trådløs ruter og en ny PC?
Vi har testet et meget anvendelig aksesspunkt.
Den vanligste løsningen folk handler er en trådløs ruter, hvor både ruterfunksjonen, en svitsj med porter til kablet nett samt trådløst nett er kombinert i samme enhet.
Slik var det ikke da de første ruterne dukket opp, da var trådløst enda ikke tilgjengelig.
Siden dukket de opp som separate enheter som ble koblet til ruteren.
I dag er det mange som ikke har behov for kablet nett hjemme, fordi alle PCene som brukes har støtte for trådløst, det har etter hvert blitt vanlig også på multifunksjonsskrivere.
Hvis man skal sette opp en trådløs ruter der hvor nettleverandøren allerede har satt opp en ruter byr dette på utfordringer.
De er ikke uoverkommelige, men krever at man leser et par brukerveiledninger og skjønner et par ting.
Hvis man vil slippe dette, og heller bare koble til én boks med et enkelt oppsett så er et trådløst aksesspunkt en bedre løsning.
Men ikke nødvendigvis billigere.
Enda flere muligheter
Det trådløse aksesspunktet vi har på testbenken er fra D-Link og heter DAP-1353 og kan også løse andre oppgaver.
Det kan nemlig også fungere som en Bridge eller Extender.
Bridge modus bruker du hvis du har en stasjonær PC og en eller flere andre nettverksenheter med bare kontakt for nettverkskabel, kan du fint koble denne til det trådløst nettet.
Da videreformidler boksen ganske enkelt den trådløse nettforbindelsen over på en vanlig nettverkskabel, den bygger en trådløs bro fra ruteren til den stasjonære PCen.
Du trenger en separat svitsj i tillegg hvis du har flere enheter som skal kobles til, DAP-1353 har bare en tilkobling for nettverkskabel.
Klarer ikke den eksisterende trådløse ruteren å dekke boligen eller området du vil ha dekket, kan DAP-1353 også utvide rekkevidden til et eksisterende trådløst nett.
Den fungerer da som en mellomstasjon, som tar i mot og sender videre både fra ruteren og klilentene.
Siden den ikke kan gjøre begge deler på en gang taper du noe ytelse.
Det gjør du uansett når avstanden blir stor, så i praksis vil du kunne få bedre ytelse i utkanten av det opprinnelige dekningsområdet.
Ytelse
Ytelsen er på linje med andre enheter i samme produktgruppe, men ligger noe under de beste målingene vi har fått med annet D-Link utstyr.
En del av forklaringen på dette kan være at det har dukket opp langt flere trådløse nettverk i nærheten fordelt på hele kanalspekteret, slik at det er en hardere kamp om tilgjengelig båndbredde enn tidligere.
| 1
|
200619
|
TEST:Panasonic Lumix
DMC-LX3
Vidvinkelentusiastenes våte drøm.
Det siste kameraet i Panasonics LX-serie er en liten godbit, med svært lyssterkt objektiv (f/2,0) og vidvinkel tilsvarende 24mm.
Det gjør kameraet ypperlig blant annet til innendørsbruk, men det skal sies at 2,5x zoom (tele=60mm) begrenser bruksområdet noe.
Designen er også i utpreget retro-stil, og i løpet av testperioden har vi fått mange kommentarer på at dette var et kult kamera.
Blant annet spretter blitsen opp fra kamerahuset, og utformingen av kamerahuset gir lett assosiasjoner til kameraet fra 70-80-tallet.
LX3 har en rekke finesser og er et meget avansert lommekamera.
Entusiaster vil sette pris på fotografering i RAW (det følger også med programvare for RAW-konvertering), flere aspekter (16:9, 3:2 og 4:3), knapp for eksponeringslås og programmerbar funksjonstast.
I tillegg kan kameraet filme med HD-oppløsning (720p) og har støtte for både ekstern blits, vidvinkelkonverter (til 18mm) og ND- og polarfiltre.
Bildekvaliteten er bedre en på tidligere modeller, og med tanke på støy har Panasonic rettet opp mye i dette kameraet.
Vi er også imponerte over objektivets egenskaper - blant annet ser vi lite til både vignettering og kromatisk feilbrytning.
Ytelsesmessig presterer kameraet godt - det har batterilevetid på høyde med de beste, er blant de bedre med tanke på seriefotohastighet, men har en litt under normalt rask autofokus.
Bildestabilisatoren målte vi til å være effektiv med ca 1 trinn, noe vi ble litt småskuffet over.
Allikevel vil det lyssterke objektivet veie opp til en viss grad.
Du kan lese hele testen av kameraet her:
Her er konklusjonen fra vår test:
Konklusjon, Panasonic Lumix
DMC-LX3
Vi er begeistret for kameraet fra Panasonic; ingen tvil om det.
Det tar gode bilder, er normalt raskt i bruk og har en haug av funksjoner, som RAW-format, filming i 720p, full manuell kontroll (inkl fokus), stor og god skjerm og muligheter for utvidelser både med filtre, ekstern blits og vidvinkelconverter.
Kameraet er også lettvint i bruk, og det har et retro-design i hvert fall vi faller for, og som har vekket oppmerksomhet fra kjente og ukjente i testperioden.
Rosinen i pølsa er det nye 24mm f/2,0-objektivet, som både er det mest lyssterke objektivet på lommekameramarkedet i dag og i tillegg gir svært god vidvinkel.
Ulempen er imidlertid at det kun har 2,5x zoom, som gjør at dette ikke er et kamera som kan brukes i alle situasjoner.
Enkelte andre småplukk er det også å finne, blant annet en litt inkonsistent bruk av navigasjonsknappene i menyen og en bildestabilisator vi skulle ønske var enda litt mer effektiv.
I tillegg er prisen i ganske høy - litt under 4.000 i de billiste nettbutikkene i skrivende stund.
Panasonic lander allikevel en god femmer på terningen, og er du vidvinkelentusiast, bør dette kameraet vurderes sterkt til ønskelista du forresten må få satt opp snart.
| 1
|
200623
|
TEST:BMW 420d xDrive
Vi har testkjørt arvtageren etter BMW 3-serie Coupé med dieselmotor, automat og firehjulsdrift.
Vi kjørte BMW 4-serie første gang under den internasjonale lanseringen i fjor sommer, blant annet med banekjøring på Estoril i Portugal.
Vi stiftet da bekjentskap med versjonen som var toppmodellen helt til M4 ble introdusert, nemlig 435i.
Vi så da frem til å få kjørt bilen under norske forhold og med en mer moderat motorisering.
Det har vi nå gjort, uten at hovedpunktene fra den gang kan dementeres.
4-serie er posisjonert i forhold til 3-serie som 6-serie gjør i forhold til 5-serie.
Det betyr at vi både snakker om en hakket mer luksuriøs og mer sportslig bil.
Dette er for øvrig også tilfellet med den nye 2-serien i forhold til 1-serien, i klassen under.
Vi testet nylig 220i.
Diesel, 4x4, automat
Testbilen denne gangen var en BMW 420d xDrive Coupé med 8-trinns sportsautomat.
Kombinasjonen sterk diesel, automat og firehjulsdrift høres jo ut som en vinnerformel her på berget, og er det ofte - men i dette tilfellet er baksiden av medaljen at bilen bare har to dører.
Det er altså en kupé og det blir det ikke norgesbil av, men en bil som i utgangspunktet er for de mer spesielt interesserte.
Bilen koster i utgangspunktet rett under 500.000 kroner, men som vanlig var bilen spekket med ekstrautstyr - til en verdi av vel 160.000 kroner.
Sportslig eleganse
Designmessig går det tydelig frem allerede av eksteriøret.
4-serie er lav og har en tydelig sportslig stil med korte overheng, langstrukket kupéform og lav, men bred front.
4-serie er 464 centimeter lang, 182,5 centimeter bred og bare 136 centimeter høy.
Den har også en lang akselavstand på 281 centimeter.
Dette gir blant annet bra med benplass for baksetepassasjerene.
Klaringen over hodet er det imidlertid verre med.
Allerede voksne som nærmer seg 180 centimeter i høyden vil synes det blir snaut.
Vi har forresten kjørt 4-serie også som kabriolet.
Det kan du lese om her.
Klart premium
Interiøret for øvrig er bra tenkt og det er ikke noen typisk sportskupé.
Bilen bærer preg av å være kupé-versjonen av en premium-familiebil av mellomklassen, som 3-serien jo er.
Med unntak altså av fravær av bakdører og den lavere takprofilen.
Men førermiljøet er direkte hentet fra 3-serie, det betyr seriøst, oversiktlig og høyverdig.
Setene gir god støtte, i det minste de i vår Sport-versjon, og som vanlig i en BMW kan man finne en sitteposisjon som passer omtrent uansett hvordan man er konstruert rent kroppslig.
Adgangen til baksetene er overraskende enkel selv om man naturlig nok må ty til noen uvante bevegelser når bakdører glimrer med sine fravær.
Lavtliggende
Den nye 4-serien posisjoneres som en kjøremaskin med sportslighet i fokus i større grad enn de øvrige modellene.
Det vil ikke si så lite, men vi kan gå god for at BMW-ingeniørene i München har lykkes med det.
Vektfordelingen på 50/50 kombineres i denne modellen med det laveste tyngdepunktet av samtlige BMW-modeller - under 50 centimeter.
4-serie er også senket med én centimeter i forhold til 3-serie, i tillegg til å ha en lavere profil.
Man sitter dessuten en drøy centimeter lavere.
Mer å velge i
BMW tilbyr i tillegg til en basisversjon tre ulike nivåer:
Sport Line, som har den mest dynamiske stilen, mens Modern Line vil fremstå som mer ungdommelig enn den mer klassiske og høyverdige Luxury Line.
I tillegg til disse nivåene tilbys M-sport-pakken, som for andre BMW-modeller.
Denne var vår testmodell utstyrt med.
(Pris: 30.000 kroner).
Interiøret er uansett premium som nevnt over, men også her tilbys det valgmuligheter mellom mer eller mindre friske fargekombinasjoner i henhold til nivåene vi nevnte ovenfor.
Bra med futt
Bilen veier halvannet tonn, men med en råsterk dieselmotor som den vi disponerer her, er ytelsene riktig så gode - det er ingen grunn til å klage på 7,3 sekunder fra 0 til 100 med en innstegsmodell som 420d (dette gjelder 420d xDrive med 184 hester), og enda mindre grunn til å klage over kraftutfoldelsen i mellomregisteret.
380 newtonmeter er tilgjengelige fra 1.750 til 2.750 har man godt med krutt der det trengs til å foreta sikre og raske forbikøringer når det trengs.
Med sportsautomatens åtte silkemyke og effektive trinn som utnytter kreftene på bortimot optimal måte, er dette en dieselbil det er en fornøyelse å kjøre.
Når bilen også ved vanlig kjøring klarer seg med en snau halvliter diesel per mil (under vår testkjøring lå vi rundt 0,6, men det er klart mulig å komme lavere), har man en demonstrasjon i praksis på at BMW er gode på å lage effektive motorer.
Det er i Eco Pro-modus på Selective Drive-modulen dette best realiseres.
Man kan ellers velge Comfort, Sport og Sport +.
Sistnevnte gir den mest dynamiske kjøreopplevelsen - og det hardeste oppsettet.
Sportslig mer enn komfortabel
Kjøreegenskapene overrasker ikke - heldigvis.
Hadde vi kjørt i blinde (ikke at det er noe lurt, selvsagt), hadde vi etter få sekunder konkludert med at det var en BMW vi kjørte.
Balansen er bedre enn hos konkurrentene, veigrepet så bra man kan forvente med vinterdekkene som fortsatt var på og styringen er blant de mest presise og direkte man kan oppdrive.
Alt er blitt ytterligere skjerpet i forhold til 3-serie Coupé - som vanlig hviler ikke BMW på sine laurbær når en ny generasjon utvikles.
Liker ikke dårlig vei
Når veiens beskaffenhet blir dårlig og ujevn, får man til tider følelsen av en ikke helt fullkommen demping av understellet - noe av prisen å betale, tror vi, for sportslig estetikk og oppsett for øvrig.
Det skal si at testbilen hadde M
Sport-pakken som innebærer ytterligere én centimeter senket understell og i forhold til den mer komfortable 3-serien er innstillingene på chassiset stivet opp.
Det vil nok merkes mer med lavere profil på dekkene - vi kjørte på vinterhjul på relativt moderate 17-toms felger, mens sportspakken egentlig inkluderer dobbelt-ekede M-19-tommere som er sommerutrustning.
I det hele tatt er dette en bil som takler sommer og fin vei best, rent kjøremessig.
Men den kommer seg frem også på vinterføre takket være xDrive firehjulsdrift, som vi ikke fikk anledning til å sette på de store prøvene denne gangen, men som vi vet fra tidligere forsterker fremkommeligheten betydelig under vanskelige kjøreforhold.
Hvor mye bil for pengene?
BMW er ikke billig, det visste vi fra før.
Heldigvis får man også fra den kanten mer bil for pengene enn før.
Det vil si at moderate prisøkninger fra generasjon til generasjon (om noen) inkluderer relativt sett høyere verdi i form av teknologisk fremskritt, sikkerhet og effektivitet.
Så også her.
BMW 420d Coupé med sportsautomat koster 500.000 kroner.
Men det inkluderer ikke utstyr som M-Sportpakken (30.000 kroner ekstra), navigasjonssystemet til 19.000, Head-up Display HUD i farger (kr 10.000), aktiv farts- og avstandsholder (12.000) og så videre og så videre...
Ja selv DAB+ må man betale ekstra for (2.750), likeledes ryggekamera (litt under 5.000 kroner)...
Alt i alt hadde testbilen ekstrautstyr for 160.000 kroner - helt vanlig for en BMW i denne prisklassen.
Likevel, alt tatt i betraktning, fremstår BMW-en som et bra kjøp hvis vi sammenligner med Mercedes-Benz C 220 CDI Coupé eller Audi A5 2.0 TDI quattro - de åpenbare konkurrentene.
Dynamikk-mesteren
Konklusjonen er ikke overraskende at dette er nok en BMW som overbeviser på det meste, det man kan ha av innsigelser vil for det meste gå på image, prispolitikk på ekstrautstyr og - mer konkret - at er det komfortabel reisemaskin man er ute etter, vil erkerival Mercedes oppleves hakket bedre.
Men BMW er på topp når det gjelder kjøredynamikk.
Også med dieselmotor.
| 1
|
200624
|
TEST:Store Kia Sorento
Syv seter, firehjulsdrift, kraftig dieselmotor og automatgir pleier å koste.
Det gjør det også her, men kan Kia Sorento likevel være en god budsjettløsning?
642.000 kroner koster denne Kia-SUVen.
Det er mye penger, og sannsynligvis så mye at de fleste i denne prisklassen heller tenker på BMW, Audi og Volvo.
Men kan det være lurt å kikke litt bak prisen?
Sorento starter nemlig på 465.000 kroner.
Og vi snakker om en stor SUV, betraktelig større enn de fleste folke-SUVer.
Man kan kanskje hevde at dette er en billig konkurrent til Volvo XC90 og BMW X5.
Men det er nok å ta det litt langt, for størrelsesmessig ligger den nærmere biler som Volvo XC60 og BMW X3, altså klassen under.
Der er den heller ikke så langt unna prismessig.
Men Sorento er en syvseter (bortsett fra billigste utgave) og den er tross alt hakket større en disse.
Syvsetere
Blant de mer folkelige konkurrentene er det biler som Mitsubishi Outlander, Nissan Qashqai +2 og søsterbilen Hyundai Santa som er farligst.
Fe. Santa
Fe kommer også i en forlenget utgave.
Disse kan alle bestilles som syvsetere.
Storerbror
Sorento er storebroren til Sportage, men de har et litt ulikt preg på mange måter.
Der Sportage oppleves ganske europeisk og godt tilpasset det norske markedet, føles Sorento mer amerikansk.
En ting er dimensjonene, fordi dette både er og oppleves som en stor bil.
Men også fra førersetet melder de samme assosiasjonene seg.
Rattet er stort og materialkvaliteten av det litt enkle slaget, spesielt med tanke på prisklassen.
Interiøret i Sportage oppleves nok faktisk som mer eksklusivt og tidsriktig.
Inntrykket fortsetter når du kjører.
Dette er ikke en sportslig bil som innbyr til aktiv kjøring.
Ikke at vi opplevde bilen som utrygg på noen måte, men den er ganske seig i reaksjonene og kommuniserer ikke like tydelig med føreren som mindre biler stort sett gjør.
Avslappet
I stedet er Sorento best på avslappet cruising, og på akkurat det punktet tror vi mange ville likt denne bilen.
Den gir litt gammeldags, macho SUV-følelse, samtidig som komforten er god.
Bilen føles stor, høy og tung også på en positiv måte, for de som liker slikt.
Fjæringen fungerer greit, selv om en stor sedan eller stasjonsvogn er smidigere over dumpene.
To motorer
Du kan velge mellom to dieselmotorer i Sorento, en 2,0-liter med 150 hester og en 2,2-liter med 197 hester.
Førstnevnte har manuelt gir, mens sistnevnte har automatgir.
Vi kjørte 2,2-literen og det er en passe motor til Sorento.
Den gjør 0-100 kilometer i timen på 9,9 sekunder, hvilket er helt kurant.
Gir du skikkelig på hører man imidlertid den firesylindrede dieselmotoren noe, og girkassen er mindre direkte enn vi har blitt vant til i senere år.
Støydempingen for øvrig er helt grei.
Forbruket ligger på 0,67 liter og CO2-utslippet er 165 gram.
Det er helt greit med tanke på biltypen og ytelsene, men heller ikke veldig imponerende.
Det koster litt å kjøre såpass stor bil med firehjulsdrift og automat.
Firehjulsdrift
Firehjulsdriften er imidlertid kjekk å ha på vinterføre.
Og vi opplevde systemet som relativt kjapt, effektivt og balansert uten for mye understyring ved gasspådrag.
En låsefunksjon hjelper deg om du skulle være i fare for å kjøre deg helt fast.
Romslig
Plassforholdene innvendig er gode og det merkes at denne er en klasse større enn de fleste folkeSUVene som selger godt for tiden.
Bagasjerommet er også romslig, og de to bakerste setene er langt fra de trangeste vi har vært borti på tredje seterad.
Her er det mulig også for smidige voksne å sitte på litt kortere turer.
Spesielt takhøyden er bedre enn man kanskje skulle forvente.
Mye utstyr
Topputgaven vi kjørte har så godt som alt utstyr inkludert, deriblant ting som navigasjon, skinninteriør med el-seter, glasstak, automatgir, xenonlys, 18-tommers aluminiumsfelger og ryggekamera.
Prisen må ses i lys av dette, spesielt når man sammenligner med premiummerkene.
Også den billigste utgaven har forholdsvis bra med utstyr som standard.
Her kan nevnes ting som ryggesensor, 17-tommers aluminiumsfelger, multifunksjonsratt, fartsholder og tosoners klimaautomatikk.
For dyr
Likevel, prishoppet ned til en bil som Outlander blir i største laget.
Med full utstyrspakke, syv seter og automatgir, koster Outlander fra 456.000 kroner, altså nesten 200.000 kroner mindre.
Riktignok er Sorento hakket større, men forskjellen er liten.
Outlander har også mindre motor og litt dårligere ytelser, men takket være vesentlig lavere vekt, klarer Outlander seg likevel greit.
Qashqai +2 ligger litt over Outlander i pris når det gjelder topputgaven, og er også en utfordrer verdt å notere seg, selv om vi holder en knapp på Outlander.
Søskenduell
Søsterbilen Hyundai Santa
Fe ligger omtrent på samme nivå som Sorento i pris, eller mer presist hakket over.
Vi kan ikke se at det rettferdiggjøres av noen utstyrsforskjeller, snarere tvert i mot.
Men her er forskjellene såpass små at slaget mellom disse bilene i all hovedsak står om design og smak og behag.
Når ikke helt opp
Sorento har ikke helt kvalitetene til å utfordre premiumbilene, selv om den gir brukbart med plass, motor og utstyr for pengene.
Det er i den folkelige delen av SUV-segmentet denne først og fremst hører hjemme.
Og der er førsteplassen blant syvseterne tatt av Outlander som fremstår som det klart beste kjøpet.
Det er vanskelig å rettferdiggjøre den høye prisen for Sorento i lys av konkurrentene, samt visse svakheter ved bilen.
Det betyr ikke at det er noen dårlig bil, vi innrømmer gjerne at vi koste oss bak rattet på langtur.
Men rent fornuftig når den ikke opp når pengene skal ut fra kontoen.
Totalkarakteren blir en sterk 3'er.
Kanskje kunne den litt mindre dieselmotoren med manuelt gir gjort det hakket bedre grunnet lavere pris.
| 0
|
200626
|
Opel for fullt volum
Med Adam Rocks sikter Opel seg inn mot den yngre garde
Adam Rocks ble vist som et konsept i Geneve, og er nå klar for produksjon, med lansering i Norge i februar 2015.
Bilen må ses på som en litt kulere versjon av en vanlig Adam, med et stofftak som åpner seg på fem sekunder, og sorte plastdetaljer som går rundt bilen.
Rocks er 1,5 cm høyere enn vanlig Adam, og leveres kun med 17 og 18-toms hjul.
Dempere, fjæring og styring er også modifisert på Rocks, og den leveres med Opels helt nye 1-liters motor.
Fra kvinner til menn
Den vanlige Opel Adam har hatt en salgsandel på 70 prosent kvinner, men med den langt tøffere Adam Rocks vil nok dette kundeforholdet endre seg betraktelig.
Kunden har mange valg når det gjelder bilen.
Hele 17 farger er tilgjengelig.
Dessuten kan kunden velge to-tone lakk, med taket i kontrastfarge.
Her er det seks ulike farger som kan brukes sammen med de 17 andre fargene.
Innvendig har man 22 ulike interiørvalg, og ulike dekalpakker er også tilgjengelig.
Med andre ord, får du alle muligheter til å skille deg ut fra andre biler i segmentet.
Helt ny 1-liter
Mottoet for dagens småbiler er å ha små motorer med lite utslipp og lavt forbruk.
Det har resultert i at firesylindrete motorer er under fullt angrep fra tresylindrete motorer.
Noen påstår at de ikke liker den litt annerledes motorlyden som tresylindrete motorer har, men det argumentet er også iferd med å forvitre.
Mesterverk av en motor
Hos Opel har 200 ingeniører jobbet i tre og et halvt år med den nye 1-literen, og jeg kan underskrive på at den gjengen virkelig har jobbet steinhardt.
Den nye motoren er et aldri så lite mesterverk.
Opel selv sier at den er den mest stillegående motoren i sin klasse, og at den er klasseledende hva gjelder lite vibrasjon.
Begge deler stemmer.
Du må nesten være en pirkete motorjournalist som går inn for å høre om dette er tre sylindre, for å merke forskjellen.
To varianter
Motoren kommer i to varianter.
Enten med 90 hk eller 115 hk.
Vi prøvde 115-hesteren i Latvia.
Fra 3500 omdreininger til 6000 er det en lineær sprek effektkurve som vil imponere deg.
I tillegg er den ikke død på lave turtall heller, med 170
Nm tilgjengelig ved 1800 til 3700 omdreininger.
Et godt eksempel på dens fleksibiliteten er at bilen gjør 80-120 km/t på 10,9 sekunder i femte gir.
Forbruket er for øvrig 0,51 l/mil for 115 hk og 0,45 l/mil for 99 hk.
Koblet til motoren er en flott 6-trinns manuell girkasse med presise og tighte girskifter.
Selve kassen veier 40 kilo, noe som gjør den til en av de letteste girkassene på markedet.
Ute på veien
Ute på veien er også Adam Rocks et hyggelig bekjentskap.
Latvia er et land som mange nordmenn er skeptiske til, men Latvia er et land som det er fint å kjøre bil i.
Mange steder er det brostein og beinharde skjøter i asfalten, uten at det ryster Opelen på noe negativt vis.
Så at den vil trives på norske veier er garantert.
Støy er ikke noe tema, og når solen titter fram er det greit å åpne stofftaket (som et stort soltak) som åpnes på fem sekunder, og som kan betjenes i hastigheter opp til 140 km/t.
Det er for øvrig enten i sort eller mørkebrunt.
Bra med utstyr
Innvendig lever bilen opp til hva du forventer på utstyrsfronten.
Bilen har ny generasjon ESP, bakkestartassistent, blindsonevarsler, brake assist, parkeringsassistanse og oppvarmet ratt tilgjengelig.
Kombinert med god materialkvalitet, bra finish, utallige interiørkombinasjoner og en bra stereo, er det ingen grunn til å klage.
Men hvis man vil klage er setene vel harde i korsryggen for min smak, og det er litt tungvint at man må koble mobiltelefonen til IntelliLink-systemet med 7-toms infoskjerm for å kunne bruke BringGo GPS-systemet.
Dab+ er standard, det samme er klimaanlegg, takspoiler, mørke ruter, 7 høyttalere, 7-tommers skjerm, skinn på ratt, aluminiumspedaler og elektrisk oppvarmede sidespeil.
484 liter
Baksetet er best egnet for barn, så hvis du vurderer et tredje barn bør du vurdere å bytte til en Zafira.
Legger du ned baksetet er det plass til 484 liter bagasje, mens det med baksetet oppe er 170 liter.
I utlandet fins bilen også med 1,2 og 1,4-liters motorer, men i Norge vil man kun levere bilen med 1-literen på 90 hk.
Prisen blir 224.900 kroner, og det er vel her det største problemet ligger.
Mange konkurrenter med mye utstyr koster en god del mindre, for eksempel koster Ford Fiesta med Titanium-utstyrspakken og 100 hk 38.000 kroner mindre.
Det ville vært synd hvis bilen ikke ble en suksess, for Opel Adam Rocks er gøy å kjøre ...
| 1
|
200629
|
Asics Gel Barranca
En joggesko i forkledning.
Det er denne walking-skoen fra Asics.
Materiale/konstruksjon:
Nesten hele skoens overdel er i svart nubuck-lær.
Det gir et aerobic-liknende utseende.
LES OGSÅ:
Ikke noe kunststoff her.
Men tykk såle og lav hælkappe gjør at skoen minner om en løpesko.
Ikke Gore-Tex.
Passform/stabilitet:
Disse skoene gir en svært myk tur.
Sålen er tykk og relativt myk, noe som passer til turer i lettere terreng.
- Som en gammeldags turnsko, sa hun
Skoene sitter litt løsere på foten enn andre sko.
Sidestabiliteten er mindre god, og hælen får lite støtte i ulendt terreng.
Dette er ikke skoene for deg som har svake hæler.
Damemodellen var passe i bredden, men noe kort i lengden.
Den kvinnelige testeren måtte helt opp fra 38 til 39 ½ for å finne noe som passet.
Støtdemping:
Støtdempingen er solid.
Skoene har Asics GEL både i hæl og forfot.
I mellomsålen brukes Duomax, også det et materiale som brukes i Asics- løpesko.
Teknologien fra Asics' feirede løpesko gjør at skoene ikke bare kan brukes til markaturer med vandrestaver, men også til lettere løping.
Noen ren løpesko er dette likevel ikke.
Skoene er bygget opp for å passe til bevegelsesmønsteret til en som går.
Temperatur:
Læret er alene.
Skoens overdel har verken Gore-Tex, kunststoff eller lett netting (mesh).
Det blir tett og dermed svært varmt rundt foten på solfylte sommerdager.
- Så varmt at det var nesten skummelt å ta den av i selskap med andre folk, sa hun.
Hun la til:
- Den holder nok varmen når jeg en dag i november skal tråkke en tur i marka.
Vanntetthet:
Vanntette sømmer, sier Asics.
Det hjalp ikke mye.
Etter en kjapp spasertur i regnvåt myr trengte vannet inn i skoene.
Det tok 40 sekunder før direkte dusjing mot skoenes fremre overflate førte til vann i skoene.
Såle-/sålegrep:
Sålen tar middels godt tak i underlaget.
Grepet kan sammenliknes med det du får med løpesko for terrengbruk.
Ikke Vibram-såle.
Solid demping til tross - skarpe steiner merkes litt for godt mot foten.
Grunnen er at selve sålen ikke er særlig stiv.
Utseende:
Aerobicsko, gryntet kollegene.
Selv om skoene ikke er beregnet for aerobic, sier utsagnet mye.
Skoene har et lett feminint preg.
Hun likte det.
- Fin, enkel og sort, sa hun.
Gå-følelse:
Solid støtdemping gjør det godt å gå med skoene på asfalt, grus- og skogsveier.
Helt greit, liksom.
Fjell-Kjell sier:
Vi prøvde å løpe med skoene.
Det var uproblematisk.
Men dårlig hælstøtte gjør at vi ikke ville turt å gå røffe fjellturer med dem.
By-Gry sier:
Aerobic i skauen?
| 0
|
200633
|
Seagate GoFlexSatellite
Massiv ekstra lagring til iPhone, iPad og mye annet - trådløs!
Vi begynner å venne oss til å ha det meste tilgjengelig på mobile enheter, enten det er snakk om data som er lagret lokalt på enheten eller via en trådløs tjeneste.
Spiller det noen rolle hvor filmene, musikken, bildene eller dogumentene ligger?
Egentlig ikke, hvis vi alltid hadde hatt superrask trådløs tilgang over alt til et sikkert lagringssted.
Men det har vi ikke, i hvert fall ikke foreløpig.
Men hva med kortreist ekstern lagring, med trådløs tilgang?
Fra en liten enhet i veska, jakkelomma eller annet praktisk sted i nærheten?
Flere produsenter har tenkt på dette, Seagate har en hardiskbasert løsning - GoFlex Satellite.
Trådløs harddisk og app
GoFlex
Satellite er en 2,5-tommers harddisk på 500GB, som sitter i et lite kabinett sammen med et batteri og en trådløs (WLAN) sender.
Det følger med lader med USB-kontakt til strømnett med kontakt/overganger for USA, Europa og UK pluss egen adapter til sigarettenneruttak i bil.
Du kobler den til PC/MAC med overgangskabelen fra SATA til USB 3.0 for lynrask overføring.
USB 2.0 støttes selvsagt også, men går vesentlig tregere.
For å overføre data kan du enten kopiere over filer i filbehandleren som til en hvilken som helst annen disk.
Men Seagate har også et lite program som styrer det hele automatisk.
Dette programmet lastes ned fra Seagate sitt nettsted, og finnes både til PC og Mac.
Programmet kan synkronisere kompatibelt innhold fra private mapper på PC-en, eller valgte filmapper som du selv krysser av.
Synkronisering kan skje automatisk når du kobler til disken, eller starte når du selv velger.
Den trådløse forbindelsen fungerer som et vanlig trådløst nettverk.
I utgangspunktet er det åpent, men du kan sette et passord under Settings i Appen som du laster ned fra App store.
Denne Appen er en slags browser som gir deg oversikt over innholdet på harddisken i GoFlex og sorterer disse automatisk etter filtype, uansett hvordan de er organisert på disken.
Alternativt kan du velge Folder View for å finne innhold hvis du har organisert dette i mapper.
Hvis du ikke bruker en iOS-enhet kan du koble deg til med en hvilken som helst trådløs maskin, bærbar eller mobil, som har en nettleser.
Når denne er koblet til det trådløse nettet fra GoFlex vil nettleseren bare vise det som ligger på GoFlex, uansett hvilken URL du skriver inn i lenkefeltet.
Men GoFlex kan ikke koble seg opp til og videreformidle et annet trådløst nett.
I bruk
GoFlex
Satellite var svært rett fram å koble opp og ta i bruk, og alt virket som det skulle.
Vi valgte hvilke mapper vi skulle synkronisere og prosessen videre gikk helt smertefritt.
Den trådløse forbindelsen fungerte ogs utmerket, rekkevidden er oppgitt til 45 meter.
Vi hadde ingen problemer med rekkevidden inne i vårt trehus, når GoFlex
Satellite var plassert oppe på hemsen midt i huset under mønet og to etasjer ned.
Filmer startet raskt, det samme med musikk, men å bla i bilder som ligger på GoFlex
Satellite kan gå langt tregere enn å bla i bilder som ligger i iPhone/iPad sitt eget flashminne.
Det skyldes overføringen, men også nedskaleringen hvis du opererer med store originalbilder på 10 megapiksler som bare overføres slik de er til disken.
Programvaren fra Seagate behandler ikke filene slik at de blir optimalisert for iPhone/iPad, dermed går bildevisning av store filer noe tregt, og video i andre formater enn de som støttes på iOS-enheter kan ikke spilles av.
For å konvertere videoformater og redusere størrelser på bilder må du derfor bruke andre programmer.
Konklusjon
Kortreist, ekstern lagring kan være praktisk når man er på reiser eller av andre grunner trenger mye mer data enn det er plass til internt i den mobile enheten.
Harddisk gir stor kapasitet, men sammen med batteri og elektronikk blir det et lommeformat som passer best i frakken.
Løsningen fungerte utmerket i bruk, men det hadde vært enda mer elegant hvis programvare for filkonvertering hadde vært inkludert i løsningen.
Testeksemplar utlånt fra Netshop.
Seagate FreeAgent GoFlex
Satellite USB 3.0 500GB
| 1
|
200634
|
Side 2: 15 ting vi digger i Windows 7
8.
Kompatibel
En av fordelene med Windows 7 er at drivere og programmer som er skrevet for Windows Vista, også vil fungere i Windows 7.
Endringene på innsiden er nemlig langt mindre enn hva tilfellet var fra XP til Vista.
Kravene for å kjøre Windows 7 er dessuten ikke større enn for Vista, heller tvert i mot.
Windows 7 med Aero-grensesnittet kjører helt fint på vår bærbare PC med Celeron-prosessor og 1,5 GB minne.
9.
Internet Explorer 8
IE8 er på mange måter en helt ny nettleser.
Nå følger Microsoft standardene og har stengt mange sikkerhetshull.
I tillegg er IE8 en nettleser som kjører hvert vindu i egen prosess, lar deg surfe anonymt, og er kompatibel med det aller meste på nettet.
Det er gode nyheter for brukerne.
Spesielt for det store flertallet som ikke tar seg bryet med å installere en konkurrerende nettleser.
10.
Trenger færre drivere
I langt større grad enn i Vista inneholder Windows 7 drivere til mange flere av de mest utbredte maskinvarene.
I vårt tilfelle slapp vi å supplere med noe som helst i etterkant av Windows-installasjonen.
Det var bare tut og kjør.
11.
Mer logiske prosesser
Vanlige valg kun et høyreklikk unna, og innstillinger som hører naturlig sammen er samlet.
Se bare Tema-innstillingene.
Her finner du alt som har med farger, bakgrunn og lyder på ett sted.
12.
Enklere håndtering av skjermer og projektorer
Skjermegenskapene er redesignet, og er blitt enklere å forstå.
Trykker du Windows-tast og P kjøres skjermbildet via skjermutgangen over i projektor-kompatibelt format.
13.
Kontroll på advarslene
En av de mest utskjelte funksjonene i Vista var UAC
- User Account Control, som gir stadige meldinger om du virkelig ønsker å utføre en handling.
Denne er ikke fjernet i Windows 7, men gir nå en langt mindre dramatisk melding på skjermen.
Det gode er at du enkelt kan styre når Windows skal gi advarsler ved hjelp av denne spaken:
14.
Større valgfrihet
Windows 7 kommer uten epost-program, videoredigering, chatteprogram og bildebehandler- og bibliotek (blant annet).
Alt er imidlertid tilgjengelig for nedlasting gratis fra Microsoft.
Det gir deg større kontroll med hva du ønsker skal være installert, og sparer dessuten plass og installasjonstid.
15.
Bedre stabilitet
Windows 7 er foreløpig bare i en pre-beta-fase, og det endelige produktet er neppe ferdig før sommeren 2009, tidligst.
Likevel er det oppsiktsvekkende stabilt.
Vi har kjørt det i en uke og gjort en rekke installasjoner og tilpasninger uten at vi har opplevd krasj.
Det lover svært bra for det endelige produktet.
Foreløpig konklusjon - det kommer mer
Vi understreker nok en gang at operativsystemet fortsatt er i en pre-beta-fase, og at flere av funksjonene vi har vist i denne artikkelen kan bli endret og fjernet i den endelige versjonen.
DinSide Data kommer til å følge Windows 7-utviklingen tett i tiden som kommer.
Tilbake til Side 1
| 1
|
200639
|
Asics Gel-Nimbus V
En komfortcruiser på høyeste nivå for de lange turene.
Denne skoen er en Mercedes (S-klasse).
LES OGSÅ:
Noen ganger stemmer det bare med en gang.
Det var tilfelle med Nimbus.
Alle testløperne skrøt av skoene etter bare én tur, og forkjærligheten for skoene gikk ikke over.
- De beste mengdeskoene jeg noen gang har hatt på beina, sa en av testerne.
Skoens hoveddeler:
Mellomsåle av SpEVA.
Trusstic-element under midten av skoen gir noe stabilitet.
Støtdemping av Asics gel i hæl og forfot.
Overdel av syntetisk skinn og mesh nylon.
Støtdemping bak/foran:
Nimbus-skoenes store fortrinn er definitivt støtdempingen.
Gel foran og bak samt masse SpEVA gir demping så det holder.
Den er bunnsolid under hele foten.
Du kjenner ikke asfalten mot føttene med disse skoene på beina.
Særlig på de virkelige lange turene opp mot to timer er effekten av dette merkbar.
Det er da skadene kan komme, og det er da du trenger støtdemping i Nimbus-klassen.
Mellomsålen er passe myk.
Ikke for myk, slik at du får følelsen av å løpe med skumgummi under beina.
Men passe myk som på Asics' toppmodell Kayano.
Ikke så rart kanskje, siden Nimbus er Kayano uten overpronasjonselementene.
Dempingen er dessuten jevn og enhetlig.
Det gir foten en naturlig bevegelse.
Rullemønsteret er godt.
Ingenting sinker bevegelsene.
Det gjelder også lettvektere, men de vil ikke ha tyngde nok til å komme ned mot underlaget.
Frasparket vil dermed lide.
Lette løpere under 65 kilo bør derfor vurdere andre sko.
Effektivitet/fartsfølelse:
Det sier seg selv.
Dette er reale mengdetreningssko, ikke fartssko.
Med støtdemping i denne kategorien kan du ikke løpe raskt.
Og det er heller ikke meningen.
Stabilitet/passform:
Romslig, er ordet her.
Skoene er brede og tåboksen har god plass.
Hælgrepet er likevel godt, mye takket være at Asics minneskum (memory foam) i hælkappen tilpasser seg hælen.
Lesten er middels myk, og skoene passer løpere med moderat til høy fotbue.
De har faktisk enkelte stabiliserende elementer.
Testløperen med mild overpronasjon merket dette.
- Skoene er overraskende stabile, sa han.
Hans testløperkollega merket mindre press på fotbladet på grunn av Nimbus' integrerte snøresystem.
- Presset blir jevnt fordelt når du snører skoene på deg, sa han.
Sålegrep asfalt/grus:
Skoene satt godt både på og utenfor veien, men er ikke terrengsko.
Vekt:
Vekten er skoenes eneste virkelige ulempe.
Grammene er mange, og det merkes.
Skoenes føles faktisk litt tyngre enn sine 358 gram.
Igjen:
Lette løpere vil antagelig reagere på dette.
Utseende:
Er det ikke deilig med farger?
Sko i Blenda-hvitt er det mange av på markedet.
Nimbus er ikke blant disse.
Konklusjon/løpsfølelse: Komfort, komfort, komfort.
Omtrent som med en Mercedes:
Tung på veien, men behagelig i bruk.
| 1
|
200640
|
TV-TEST:Samsung LE40A866
Den er sort, slank og vakker og spiller film via nettverket ditt.
Og du får den til halv pris av hva den kostet for litt siden.
Samsung har ikke blitt verdens største TV-produsent uten grunn, og storselgerne M71, M86 og A656 er blant modellene som har fått velfortjent skryt av oss tidligere.
For kort tid siden ville test-TV-en kostet godt over 30.000 kroner.
Shopper du litt rundt, får du den nå fra cirka 14.000.
Vi var derfor spent på om dagens testmodell, fortsetter kvalitetstrenden.
Det korte svaret er ja, og her følger begrunnelsen.
Førsteinntrykk
Selve TV-en er lekker, slank (kun 4,5 cm) og elegant, og viderefører rødtonen Samsung innførte i 2008 med blant annet A656.
Som vanlig får du Samsungs kontrastbelegg som gjør at alt skinner litt ekstra.
Vi liker det, men vær oppmerksom på at det også gir deg litt mer gjenskinn om du har mange takspotter over TVen eller plasserer den i nærheten av stuevinduet.
Fjernkontrollen er imidlertid litt for glossy etter vår smak, og tiltrekker seg fingermerker kjappere enn du egentlig liker å tenke på.
Legg merke til at den store OK-knappen på fjernkontrollen nå også fungerer som et scroll-hjul (ala iPoden din) når du skal manøvrere gjennom menyene.
Utstyrsnivå
A866 har 1080p-oppløsning, USB-inngang og fire HDMI-innganger, og på en LCD-TV i denne størrelsen er det akkurat som forventet i dag.
Vi liker også at TV-har 100 Hz motion-pluss funksjonen til Samsung, som forhindrer hakking i bildet under heftige actionsekvenser og panoreringer i bildet.
Dette er en finesse du vil sette pris på i daglig bruk.
TV-en har i tillegg innebygd digitalmottaker for det digitale bakkenettet og DLNA-funksjon, som altså lar TV-en kommunisere med PC-en eller andre DLNA-enheter og vise bilder, samt spille av filmklipp og MP3-filer (mer om dette lenger ned).
For mange tror vi at dette vil være et viktig poeng.
Bildekvalitet i praksis
Det er ingen overraskelse at denne TVen er glitrende på Blu-Ray, HD DVD og Xbox360, høyoppløste signaler gir deg både smell i fargene og dybde i bildet.
Detaljene er det ingenting å si på de kommer klart og tydelig fram, men skal vi pirke litt må det være på hudtonene, som ikke alltid virker helt naturlige.
Her er det altså fremdeles enkelte i redaksjonen som foretrekker en plasmamodell.
Alt i alt er dette likevel pirk.
100
Hz motion-pluss funksjonen er allerede nevnt og gjør etter vår oppfatning en utmerket jobb med å motvirke hakking ved panoreringer.
Samsungs skjermmenyer er også relativt enkle å forstå selv om de ikke helt når opp til de beste fra Sony og Philips.
På denne TVen får du også svært mange innstillingsmuligheter, og det kan være lett å rote seg bort.
Heldigvis kan du tilbakestille til standardinnstillengene ganske enkelt.
(NB:
Innstillingstips lenger ned)
Samsung oppgir 70.000:1 i kontrast og selv om vi gjerne skulle sammenlignet nøyere med LED-modellen 786 fra samme produsent er det i praksis lite å trekke for på dette punktet.
LCD-TVene har i dag merkbart bedre sortnivå enn for noen få år siden, og i praksis er ikke dominansen til plasma-TVene på dette punktet så mye å skryte av lenger.
Det lille vi har sett av LED-modellen er likevel svært så imponerende i hvert fall når du sitter rett foran TVen.
Vårt førsteinntrykk er likevel at LED-utgaven er enda mer kresen enn A866 når det gjelder innsynsvinkelen, et poeng verdt å merke seg for de som ofte plasserer gjester langt ute på sidene i stua under filmkveldene.
Noen nærmere vurdering på dette punktet må vi imidlertid komme tilbake til når 786 kommer på testbenken.
Også på TV-signaler gjør Samsungen en ok jobb, her vil imidlertid som alltid bildekvaliteten variere etter hvor god kvalitet det er på TV-sendingen.
Ingen TV kan trylle bort elendige opptak, men bildeforbedringskretsene gjør i hvert fall en ok jobb her og kan med fordel brukes mer aktivt på TV-signalene enn på inngangen hvor du har koblet til Xbox360 og Blu-ray spilleren din.
Dagens tips
Vi får for øvrig stadig spørsmål om hvilke innstillinger vi bruker på TVene, men husk at våre innstillinger antagelig vil passe dårlig i den egen stue.
Hvilke lyskilder du har, hvor mange vinduer og ikke minst personlige preferanser kommer alltid inn.
Vårt tips er derfor at de ivrigste av dere investerer i en DVD eller Blu-ray med innstillingstips.
Hvis det blir for mye for deg bør du gjøre det så enkelt som mulig:
Skru på en og en finesse.
Ser du noen kvalitetsforbedring?
Er svaret nei, så skru den av.
Ikke la TV-en bruke ressurser på finesser du ikke ser resultatet av.
Hvis svaret derimot er ja, kan du prøve deg fram og justere hvor sterkt bildeforbedringsfinessen skal være husk at det er du som skal være fornøyd med resultatet.
DLNA-i praksis
TVen støtter avspilling av video og MP3-filer, samt visning av digitalbilder, både via en minnepinne i USB-inngangen på TVens venstre side.
Du kan også koble til PC (eller andre DLNA-enheter) via nettverksinngangen på baksiden.
Det aller enkleste er selvsagt å se filene direkte via USB-inngangen.
Skal du bruke PCen må du nemlig først installere Samsung PC Share Manager, og stille den inn riktig slik at PCen og TVen klarer å kommunisere sammen.
Her innrømmer vi glatt at vi rotet litt, og dette burde definitivt vært enklere i praksis, men etter mye banning virket det plutselig uten at vi helt skjønte hvorfor.
(Mer info kan du se her.
)
Avspilling av Divx-filer i alt fra laber til høy kvalitet gikk f.eks. helt smertefritt.
Det tar riktignok litt tid før alt starter, men selve avspillingen gikk knirkefritt uten at bildet hakket og at lyden var usynkronisert.
Alt styres forøvrig via TVens fjernkontroll, men du har ikke de største valgene.
I praksis er det play og pause du kommer til å bruke.
Spoling kan du for øvrig glemme, det eneste alternativet her er 20 sekunders hopp fram eller tilbake.
Alt i alt fungerer det likevel helt OK, selv om det ikke går like kjapt som når du styrer DVD-spillereren din.
Konklusjon
Dette er en TV vi kunne kjøpt selv.
Vi liker både designet og bildekvaliteten den gir, og spiller du like mye konsollspill som oss kan du bare glede deg.
Der gjør den nemlig en forbilledlig jobb.
Prisen akkurat nå er i underkant av 14.000 kroner om du leter litt rundt, det mener vi den er verdt.
Blir dette for mye, bør du vurdere lillebror A656 (under 9.000 nå) og ikke minst Sony W4500 (ca 11.600 nå), som også er to flotte modeller.
Vi liker også DLNA-mulighetene og at TV-en også spiller av innhold via USB-inngangen.
Merk det likevel at ikke alle fil-formatene støttes, så har du et rikholdig film- eller musikk-bibliotek bør du enten sjekke at formatene stemmer, eller forberede deg på en konverteringsjobb.
Her er oversikten vi har fått fra Samsung om hvilke filformater som støttes: Music MP3 (.mp3), Photos JPEG (.jpg, .jpeg), Video
MPEG1 (.mpg, .mpeg) MPEG2 (.mpg, .mpeg, .trp, .ts, .tp) DIVX
(.mpg, .mpeg, .avi) MPEG4 AVC (.mpg, .mpeg)
| 1
|
200644
|
TEST:Rimelig og velutstyrt Micra
Nissan Micra imponerer mest når man kikker på pris- og utstyrslisten.
Resten av bilen er litt i enkleste laget.
Nissan Micra er blant småbilene som har vært med lengst.
Vi har kjørt den nyeste generasjonen som ennå er forholdsvis fersk på det norske markedet.
Forgjengeren er med sine runde former et kjent syn for mange, men denne nye versjonen har lite til felles med den rent visuelt.
Dette fremstår som en helt ny bil.
Enkelt valg
Prislisten til nye Micra er veldig enkel.
Det er nemlig bare ett motoralternativ, samt tre utstyrsnivåer.
Vi kjørte topputgaven Tecna som koster 193.000 kroner.
Billigste utgave koster 161.000 kroner.
Det er for øvrig også mulig å kjøpe en trinnløs automatkasse.
Mye utstyr
Inkludert i prisen på topputgaven er ting som navigasjon, automatisk klimaanlegg, regnsensor, fartsholder, nøkkelløs adgang, ryggesensor og parkeringsplassmåler som sjekker om luken er lang nok til å lukeparkere i.
Innvendig høynes naturlig nok kvalitetsinntrykket av alt utstyret, men generelt er førermiljøet likevel ganske enkelt hva gjelder design og materialkvalitet.
Ting er for så vidt funksjonelt nok, men kommer ikke opp til nivået i de beste småbilene når det gjelder kvalitetsfølelse.
God beinplass bak
Det beste med interiøret i Micra er bakseteplassen, spesielt hva gjelder beinplassen.
Til tross for at Micra bare er 378 centimeter lang, er den blant de bedre småbilene her.
Dette skyldes til en viss grad at forsetene er montert ganske høyt, slik at baksetepassasjerene får føttene godt under forsetene.
Det gjør også at man sitter ganske oppreist foran.
Bagasjerommet er mer middels, og her er flere av konkurrentene bedre.
Ikke morsom
Den litt oppreiste sittestillingen er forøvrig med på å underbygge kjøreopplevelsen i bilen.
Dette skal være enkelt og ukomplisert, ikke sportslig og morsomt.
Bilen er forholdsvis lettkjørt og opptrer trygt i harde svinger.
Men særlig inspirerende er det ikke.
Balansen er tydelig understyrt, slik at bilen lener seg over forhjulene og begynner å ploge tydelig dersom hastigheten blir for høy.
I tillegg krenger bilen merkbart, og det er ikke all verdens med følelse i rattet.
Akseptabel komfort
Komforten i Micra er helt grei, først og fremst takket være en ganske myk fjæring som sørger for at bilen ikke føles stump over ujevnheter.
Litt mindre oppleves den likevel enn biler som Volkswagen Polo, Skoda Fabia og Peugeot 207.
Det er den jo også, men den litt mer klassiske småbilfølelsen Micra gir, skyldes også at de beste konkurrentene har tatt skritt videre mot kompaktklassen i egenskaper som Micra ikke helt henger med på.
Tresylindret motor
Motoren er på 1,2 liter fordelt på tre sylindre og gir 80 hestekrefter og 110 newtonmeter.
Bilen veier ikke mer enn 910 kilo og 0-100 går derfor på 13,7 sekunder.
Det er ikke fort, men det er innenfor det som må anses som noenlunde normalt for en småbil som dette.
I praksis er motoren grei til småkjøring, men føles litt tynn i høyere hastigheter og tyngre terreng, spesielt med litt last om bord.
Men det er ikke verre enn at forbikjøringer kan gjennomføres trygt om det bare planlegges litt.
Den manuelle girkassen har fem trinn og fungerer helt greit, verken mer eller mindre.
Vi syns manuelt gir er et bedre valg enn en trinnløs girkasse i denne bilen, selv om man får litt turtall på motorveien.
I 100 kilometer i timen (på speedometeret) ligger man på snaut 2.800 omdreininger.
Lavt forbruk
Forbruket imponerer, både på papiret og i praksis.
0,50 liter per mil og 115 gram CO2 er bra også i småbilklassen for en bensinmotor.
I praksis opplevde vi det som enkelt å kjøre bilen på rundt 0,45 liter per mil i følge kjørecomputeren på landeveien.
Enda lavere tall bør også være innen rekkevidde.
Rimelig
Sammenligner vi med andre småbiler, er Micra helt klart blant de rimeligste i klassen.
Spesielt om man tar med alt utstyret på topputgaven, må dette betraktes som en rimelig bil.
Lavt drivstofforbruk og antagelig gode forutsetninger for gunstig forsikring bidrar til et rimelig bilhold.
Men vi lar oss likevel ikke helt overbevise.
Matcher ikke helt konkurrentene
For mens de fleste småbiler de siste årene har tatt viktige skritt fremover når det gjelder kjøreegenskaper, komfort og kvalitetsfølelse, føles Micra mer som en tradisjonell og enkel småbil.
Den virker nesten som den ligger en klasse under biler som Volkswagen Polo, Ford Fiesta, Toyota Yaris og Skoda Fabia, noe den jo i realiteten også nesten gjør (Yaris er riktignok mer lik på størrelse).
Micra fungerer helt greit, men overbeviser på for få områder til at den matcher standarden i klassen i dag fullt ut.
Det hele blir litt for enkelt og spartansk.
Det er ikke noen krise om du har lyst å kjøpe Micra.
Det er en billig og hendig bil som gir deg mye utstyr for pengene, men fra en ny bil i dag forventer vi litt mer.
Det gir nemlig flere av konkurrentene.
Les forresten test av Nissan Leaf med terningkast seks her.
Og her finner du prisen.
| 0
|
200645
|
Sony Walkman A845
Vi har prøvd Sonys syltynne nyhet, som blant annet overbeviser på lydkvalitet.
Sony fortsetter å utvikle sitt Walkman-konsept, og i disse dager er en helt ny serie lommespillere på vei ut i butikkene.
En av dem er bare 7 millimeter tynn, men har fått en stor 2,8-tommer OLED-bredskjerm, innebygd aktiv støydemping og en lydkvalitet som overgår det meste av hva vi har testet tidligere "rett ut av esken".
Harde fakta
Men før vi går inn på hvordan den fungerer i praksis, skal vi raskt se på de viktigste egenskapene:
Sony Walkman A845 - musikk og videospiller i lommeformat
4,6 x 10,5 x 0,72 cm
62 gram
2,8" OLED-skjerm
16 GB internminne
Musikkstøtte: MP3, WMA, LC-AAC, WMA, PCM
Videostøtte: MPEG4, AVC/H.264, WMV9
TV-ut (opsjon)
FM-radio med 30 forvalg flere tekniske data (ekstern lenke)
A845 har ingen berøringsfølsom skjerm(!), men betjeningen er uansett gjennomtenkt og enkel ved hjelp av knappene under den.
Egne volumknapper på siden gjør denne spilleren langt mer betjeningsvennlig enn for eksempel trykkfølsomme Creative Zen X-fi2.
Til fingerspissene
Funksjonsmessig er den velutstyrt, og alle mulighetene til å forandre og forbedre lydbildet kan nesten være litt overveldende i starten.
Her har du muligheten til å ta i bruk en rekke forbedringsalgoritmer som blant annet skal få tilbake dynamikk som har gått tapt i komprimeringen til MP3 og andre formater med kvalitetstap.
Clear Stereo reduserer lekkasje mellom venstre og høyre kanaler, og Clear Bass sørger for - ja, en tydeligere og renere bass.
I tillegg har du equalizer med forhåndsinnstillinger og skreddersydde valg, for ikke å glemme virtuell surround.
Hva som høres best ut er det imidlertid ingen fasit for, og effekten eller "forbedringene" er ikke alltid like enkle å oppfatte.
Alt dette avhenger av musikken du lytter til, kompresjon og ørene dine.
Overbevisende
Vi konstaterer uansett at lyden, selv med helt standard innstillinger, er fyldig og behagelig ut i de medfølgende in-ear-proppene.
Vi gir også honnør til Sony for å videreutvikle in-ear-utformingen, også på utsiden.
Disse proppene er utrolig enkle å smette på plass i øregangen, og å få tak i når de skal ut igjen.
Og den aktive støydempingen må bare prøves.
Du har forskjellige valg også her (selvfølgelig), tilpasset om du sitter på toget, på flyet eller i kontorlandskap.
Vi hørte ikke store forskjellen, eller rettere sagt:
Vi hørte nesten ingenting fra omverdenen.
Effekten er overbevisende.
Lave frekvenser fra eksterne kilder (motordur, for eksempel), blir rett og slett borte.
Støydempingen er avhengig av både spilleren og de medfølgende ørepluggene for å fungere.
Det er ikke noe i veien for å bruke andre propper/klokker, men da kan du altså ikke bruke denne innebygde og nyttige funksjonen.
Ikke alltid best
In-ear i seg selv isolerer mye av luftbårne ulyder ute, takket være at silikontraktene blokkerer all åpning i øregangen.
Men når du er i aktivitet kan dette faktisk være en ulempe.
Til joggeturen for eksempel, forplanter gnissende lyder seg i ledningen, og hvert tråkk dundrer gjennom skjelettet og treffer hørselnervene fra innsiden, som om de stammet fra en vettskremt elefant på savannen.
Resultatet?
Du skrur gjerne opp lyden til et nivå som i beste fall ligger i grenseland for ørelegens anbefalinger.
Eller, hvis du er fornuftig, så velger du andre klokker/propper for anledningen.
Til annet bruk:
Meget pluss
A845 er imidlertid mer enn en musikkspiller.
Både video- og bilder kan vises på skjermen, som for øvrig også er helt i toppklasse, med bra oppløsning (400 x 240), gode farger og 100% innsyn fra alle kanter takket være OLED-teknologien.
Spilleren reagerer også meget raskt på alle trykk, og menyene er logiske og enkle å forholde seg til.
Dessverre er fortsatt ikke norsk språk på plass, noe som hadde vært prikken over i-en.
Vi liker spesielt alle innfallsvinklene til samlingen din, enten det er basert på tagger eller mappe- og filnavn.
Radiodelen fungerer også OK, men vi er temmelig sikre på at Sony har hatt bedre FM-radiomottakere i noen eldre modeller, blant annet i S-serien.
I sentrale strøk fungerer den uansett mer enn tilfredsstillende.
Som skapt for Windows 7
Spilleren lades ved hjelp av en spesialkabel (samme som på foregående generasjoner Walkman-spillere) som kobles til USB-porten på PC-en.
Den er fulladet etter tre timer, og 80% fulladet etter 1,5 timer.
Når du kobler spilleren til en PC med Windows 7 vil den øyeblikkelig bli gjenkjent, og nødvendige drivere vil installeres uten behov for noe som helst.
Deretter dukker spilleren opp som en egen enhet i Utforsker, og du kan dra og slippe mediefiler direkte til den.
Hvis en eller flere filer ikke er kompatible, foreslår Windows å konvertere dem før de kopieres, og det fungerer svært bra:
Dra og slipp er også mulig i eldre Windows-versjoner, men for full kontroll på konvertering og formater bør du der bruke det medfølgende overføringsprogrammet, eventuelt Windows Media Player.
Overføringshastighet på 5 MB pr sekund er OK, men svært mye tregere enn på siste generasjon iPod Touch.
Batterilevetiden får også mer enn godkjent, 29 timer ved musikkavspilling og 9 timer ved videoavspilling er absolutt over snittet.
Les også:
Flere ferske MP3-tester
Konklusjon
Sony imponerer nok en gang med en spiller som virker gjennomført i nær sagt alle bauger og kanter.
Det er ikke mye å trekke denne gangen, det måtte i såfall være at prislappen ikke passer alle lommebøker (det finnes tross alt mange rimeligere 16 GB-spillere), samt manglende norske menyer.
Vi kunne også tenke oss raskere overføringshastighet, og støtte for enda flere formater, men konstaterer at Windows 7 konverterer automatisk når det er nødvendig.
Det blir uansett småpirk i denne sammenheng, og kan ikke fravriste A845 en soleklar anbefaling fra DinSide.no
Spilleren skal være i butikkene i løpet av februar, får vi opplyst fra Sony
| 1
|
200646
|
hp dvd630i
Nå har også HP kommet med en 16x brenner.
Hva har den å tilby før 16x plater er på plass?
Vi har testet.
hp er en av pionerene i etableringen av +RW og +R formatet, allerede i 2001 testet vi den første brenneren - dcd100i.
LES OGSÅ:
Dagens modell er sjette generasjon og har fått betegnelsen 630i.
Det er en ren oppdatering av 530i, i det ytre er det bare tallet 6 som er nytt.
Spesifikasjonene sier at den skal kunne brenne 16x på DVD+R og DVD-R.
I virkeligheten er det enda litt tid til 16x plater er generelt tilgjengelig og fintrimmingen av firmwaren i brennerne er på plass.
Det som er interessant i mellomtiden er blant annet hvordan brenneren takler forskjellige plater og hastigheter ut over spesifikasjonene.
Det finnes mange forskjellige plater, og sterkt varierende priser.
Vi har valgt å standardisere på anerkjente kvalitetsmerker når vi tester brennere, og fokuserer på ytelse.
I den praktiske hverdag er det interessant å finne en balanse mellom pris, kvalitet og ytelse.
Her vil preferansene variere sterkt, etter forskjellige parametre.
Noen har god tid og lite penger, andre bryr seg ikke om noen ekstra kroner hvis de kan redusere den samlede ventetiden med en time i løpet av en dag.
Hvordan er så dvd630i forbedret i forhold til 530i?
Ytelse
Vi testet 2GB og 4GB, samt 2x 4000 MB på Dual Layer.
Det er ikke alle som brenner fulle DVD-plater, det er jo mye annet enn vanlige spillefilmer som kan brennes...
Hastigheten på brenningen varierer utover platen, og det er til dels stor forskjell på hvor raskt de første 2 GB brennes på forskjellige brennere.
På 2 GB fil på DVD+R brukte dvd530i 5:35, og 7:31 på DVD-R.
Her brukte 630i henholdsvis 4:36 og 4:18.
En markant forbedring på brenning av i underkant halve kapasiteten.
I begge tilfeller var det snakk om 8x brenning på 8x plater.
På 4 GB brukte forgjengeren 8:53, mens dagens testobjekt var over minuttet raskere med 7:44 på DVD+R.
På brenning av DVD-R på 8x med 8 x plater, viste den seg å være mer kresen på plater enn på DVD+R.
Her varierte brennetidene fra 8:52 og helt opp til 15:17 på -R fra TDK, mens Verbatim lå stabilt rundt 7:47.
hp 630i ville ikke brenne noen av platene med høyere hastighet enn 8x, heller ikke 12x-platene fra Verbatim.
DVD+RW ble brent på 4x, som tok 6:45, en bra tid.
Dual Layer ble brent på 2.4x og tok 45:10.
Her klarte både Nec og TDK å brenne på 4x, som reduserte tiden til rundt 26:20.
CD
Brening av CD var unnagjort på 3:17 og ripping av musikkCDen på 2:37, som er svært raskt.
Konklusjon
hp har forbedret sin topp-brenner en god del, men siden den ikke er villig til å brenne raskere enn 8x er det fremdeles et stykke igjen til at ytelsen kan sammenlignes med BenQ og Nec.
| 1
|
200651
|
Pentax K200D
TEST:
Utrolig konstruksjonskvalitet til en så billig penge.
Pentax K200D ble testet sammen med 4 andre speilreflekskameraer i samarbeid med TV2 hjelper deg 4. desember.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.