id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
200652
|
Konklusjon og karakter
Er målet ditt å ha en stor TV med god bildekvalitet er denne 50-tommeren noe for deg.
Da vi først monterte TVen syntes vi faktisk at den var i største laget, men som alltid:
Det er bare en vanesak.
Etter et par dager var den akkurat passe, og nå er situasjonen at vår vanlige TV ser ut som en reise-TV i forhold.
Utseende
Smak og behag kan alltid diskuteres, men vi likte den sorte rammen rundt skjermen.
Den solide TV-foten i metall-finish gir også et eksklusivt inntrykk.
Vi synes bildekvaliteten er meget god.
Den gamle regelen om at man får det man betaler for, gjelder også her.
Det er stor kvalitetsforskjell på de ulike plasmaskjermene, og i så måte er denne Pioneer-modellen et trygt valg.
Og mens du venter på at HDTV skal komme til Norge kan du i hvert fall nyte kvaliteten fra en DVD-spiller med HDMI-utgang.
Vi gir også pluss i margen for minnekort-inngangen og PC-bildet.
Pris
Den store ulempen er selvsagt prisen.
Med en veiledende pris på 84.998 kroner er ikke dette en TV som er alle forunt.
Prisen inkluderer veggfeste eller det dreibare bordstativet som vår modell var utstyrt med.
Skal du ha originalhøyttalere i tillegg må du ut med nye 2.500 kroner.
Lillebroren til PDP-504
HDE er på 43-tommer, og er rundt 25.000 kroner billigere i innkjøp.
Hvis du ikke er ekstremt opptatt av de siste syv tommene kan det være et godt alternativ.
Minispesifikasjoner:
XGA-oppløsning 1280*768
Mål (kun skjerm):
127 cm bred, 73,7 cm høy, 9,8 cm dyp.
Vekt = 38 kg.
Mål medieboks: 42 cm bred, 9 cm høy, 29,7 cm dyp.
Vekt = 5 kg Kontrast = 1100:1, Lysstyrke = 1000 cd/m2
| 1
|
200655
|
Samsung Gear 2
Heller ikke på andre forsøk får Samsung det til.
Samsung har vært tidlig ute i markedet for såkalte wearables.
De lanserte sin første smartklokke, Galaxy Gear, i september 2013.
Men allerede i februar i år var de klare med tre nye oppfølgere: treningsarmbåndet Gear Fit, og smartklokkene Gear 2 og Gear 2 Neo.
Les hva vi mente om Gear Fit her!
Dårlig førsteforsøk
Galaxy Gear fikk en ganske lunken mottakelse av anmeldere, deriblant våre kolleger i ITavisen.
Kritikken gikk på at den var stor og klumpete, hadde dårlig batteri og gjorde ingenting særlig bra.
Da hjalp det heller ikke med en prislapp på 2.500 kroner.
Den gode nyheten er at Samsung imøtekommer en del av kritikken med Gear 2.
Den dårlige nyheten er at det fortsatt er grunner til å styre unna.
Hva kan Gear 2 brukes til?
Spørsmålet er snarere hva den ikke kan brukes til.
Gear 2 har det meste av funksjonalitet en kan forvente i en avansert smartklokke i dag, pluss litt til.
Bortsett fra å gjøre det helt åpenbare som å vise tida, kan den:
Vise varsler fra telefonen.
Svare på meldinger og epost.
Brukes til å føre samtaler.
Ta bilder med det innebygde kameraet.
Spille av musikk, både fra klokka og telefonen.
Brukes som fjernkontroll til TV-en.
Måle puls, telle skritt og registrere diverse aktiviteter og søvn.
Omdiskutert design
Hvis du i utgangspunktet ikke bruker klokke fordi den er for stor, vil du neppe bli frelst av Gear 2. Samsung har slanket vekk noen få millimetere og gram, men det kan knapt merkes.
Den er mye tyngre enn din vanlige klokke.
Om den er pen, kommer an på hvem du spør.
Min klokkeelskende samboer synes den er kjempestilig.
Jeg synes den blir for maskulin, og ser mer ut som et nerdete leketøy enn lekkert tilbehør.
Den matcher 17-mai-kjolen min dårlig.
Samsung har riktignok gjort noen designforbedringer.
De har fjernet de veldig synlige skruene på fremsiden, og flyttet kameraet fra reima til selve klokka.
Det siste gjør at reima nå er utskiftbart med et hvilket som helst klokkereim på 22 millimeter.
De har også flyttet hjemknappen, og vips gjort klokka enklere å styre.
På Galaxy Gear satt den på siden, mens på Gear 2 sitter den på fremsiden under skjermen.
Det kanskje aller beste er kanskje at Gear 2 har blitt vanntett.
Den har IP67-sertifisering, noe som betyr at den skal tåle å ligge under vann ned til én meters dybde i 30 minutter.
Du bør ikke ta den med på svømmetur, men den tåler fint en tur i dusjen eller under springen.
Bare kompatibel med Samsung-telefoner
Poenget med en smartklokke er å kunne benytte seg av de viktigste telefonfunksjonene uten å måtte ta telefonen opp av lomma.
Gear 2 kommuniserer med mobilen over Bluetooth, og det er en enkel sak å koble de to sammen.
Oppsettet skjer via appen Gear Manager.
Med denne kan du tilpasse alt fra klokkevisning og bakgrunnsbilde til hvilke varsler som skal vises.
Du kan også installere tredjepartsapper.
Alt dette forutsetter imidlertid at du har en Samsung-telefon.
Selskapet ønsker åpenbart å lokke til seg nye kunder med denne strategien, men det er en begrensning som nok vil avskrekke mange kjøpere.
Frustrasjonen kommer tidlig
I bruk er Gear 2 en blandet opplevelse.
Å navigere i brukergrensesnittet er enkelt når man har lært seg menysystemet.
Du sveiper til høyre og venstre for å å bla mellom de ulike hjemskjermene, og for å gå tilbake til en side, sveiper du nedover på skjermen.
Et dobbelttrykk med to fingre tar deg til batteriindikator og innstillinger for lyd- og lysstyrke.
På innsiden sitter en dobbelkjernet 1GHz-prosessor og 512MB RAM.
Den virker rask nok, men det lugger litt her og der.
Irriterende forsinkelse
Gear 2 har en kvadratisk skjerm på 1,63 tommer med en oppløsning på 320x320 piksler.
Den er både skarp og klar, men kunne med fordel vært bedre i sollys.
Ved å løfte armen, skal skjermen skru seg automatisk på.
Merk at vi skriver skal, for det er ikke bestandig den gjør det.
Og når det skjer, er det alltid en liten forsinkelse.
At noe som grunnleggende som å sjekke klokka byr på problemer, gjør at Gear 2 får en tøff jobb med å overbevise oss om at akkurat dette er smartklokka vi vil ha.
Du kan «heldigvis» bruke hjemknappen, men det er jo ikke bestandig man har den andre hånda tilgjengelig.
Kjekt med varsler
Varsler håndterer den ganske bra.
Du kan få opp varsler fra alle apper du måtte ønske, men du kan ikke finjustere dem.
Klokka vil vibrere på en behagelig måte.
Du kan svare på innkommende SMS og epostmeldinger, men dessverre bare med noen korte standardsvar.
Du kan også svare på anrop.
Takket være en innebygd høyttaler og mikrofon kan du føre samtaler direkte på klokka, og lydkvaliteten blir overraskende god.
Du kan dessuten gjøre lydopptak på opptil fem minutter, og lydklippene overføres umiddelbart til telefonen.
Det samme skjer når du tar bilder med det innebygde kameraet.
Det er ikke mer enn to megapiksler, og kvaliteten blir i beste fall helt grei.
Bonus for at du føler deg som en superhemmelig CIA-agent mens du gjør det.
En utløserlyd avslører deg imidlertid, så du kan ikke bruke det i skjul.
Innebygd musikkspiller
Gear 2 lar deg styre musikk på telefonen, men kommer også med en innebygd musikkspiller.
Du har 4GB lagringsplass til rådighet, og for å høre på musikken, må du koble til hodetelefoner via Bluetooth.
Nyttigere enn det høres ut som, for da kan man la telefonen bli hjemme når man for eksempel skal på løpetur.
Siden Gear 2 ikke har GPS, vil man imidlertid ikke få tegnet opp ruten.
Samsung har lagt inn mye av den samme treningsfunksjonaliteten vi finner i Gear Fit.
På undersiden av Gear 2 finner vi en pulsmåler.
Du har også de samme treningsfunksjonene, som skritteller, og muligheten til å registrere blant annet løpe- og sykkelturer.
Men som vi skrev i testen av Gear Fit, virker ikke noe av dette spesielt bra.
Pulsmåleren er ustabil, skritterelleren unøyaktig, og den tilhørende S Health-appen er så godt som ubrukelig.
En dedikert treningsklokke er heller å foretrekke.
Fjernkontroll på armen
Vi finner en slags trøst i den nye, infrarøde sensoren som gjør det mulig å bruke smartklokka til å styre TV-en eller PVR-boksen i stua.
Det er i hvert fall morsomt en liten stund, for det går kjappere å bruke den vanlige fjernkontrollen ...
I tillegg til de innebygde appene kan du også installere tredjepartsapper.
I skrivende stund er det ikke mye å velge mellom, bortsett fra et par treningsapper, en kjent nyhetsleser og et drøss med klokkefjes.
Batteritiden ER bedre
Batteritiden på Galaxy Gear var en stusselig affære.
Vi opplevde å måtte lade hver eneste natt.
Til tross for at batteriet er mindre på Gear 2 enn den originale Gear, 300mAh mot 315mAh, holder det faktisk lenger.
To til tre dager på én lading med flittig bruk.
Det er ikke like bra som Pebble med sine fem dager, men så har Pebble også en strømgjerrig e-papir-skjerm.
Oppladingsprosessen er dessverre en omstendelig affære.
Man må fortsatt koble på en ladedokk.
Vi kan bekrefte at denne er veldig lett å rote bort (heldigvis fant vi den igjen på gulvet i baksetet av bilen etter noen timer).
Konklusjon
Gear 2 er en klar forbedring av sin forgjenger.
Den ser bedre ut, er vanntett, har lengre batteritid og kommer med flere funksjoner.
Problemet er bare at funksjonene sannsynligvis ikke er noe du har savnet å ha på hånda, og de som er nyttige, fungerer ofte ikke så bra som man skulle ønske.
At den lanseres knapt et halvår etter Galaxy Gear er heller ikke et godt tegn.
Historien har vist at de som melder seg opp som markedsledere gjerne er de som har tatt seg god tid på å utvikle et tilstrekkelig bra produkt.
Gear 2 burde dessuten vært kompatibel med flere telefoner enn bare Samsungs egne.
For å ikke snakke om at den koster 2.500 kroner.
Sånn den fremstår akkurat nå, er den etter vår mening ikke verdt pengene.
Om du absolutt skal ha en Samsung-smartklokke, ville vi heller gått for den 800 kroner billigere lettversjonen i bare plast og uten kamera, Gear 2 Neo.
Hold ut
Misforstå meg rett:
Jeg vil veldig gjerne ha en smartklokke som kan gi meg viktig informasjon fra telefonen når jeg trenger det, men den bør være pen, diskret og ikke minst brukervennlig.
Ut fra det vi har sett av de kommende Android Wear-klokkene til LG og Motorola, ville vi avventet innkjøp inntil alle detaljene rundt de blir klare.
Og verden venter fremdeles på iWatch.
Samsung Gear 2
| 0
|
200656
|
Asus Eee PC 1215B
Lyst på en liten, rimelig PC men synes at en minibærbar blir for puslete?
Da bør du lese denne testen.
De fleste minibærbare har temmelig mange begrensninger knyttet til maskinvare og operativsystem.
Hovedgrunnen er at Intel og Microsoft har ønsket et klarest mulig skille mellom små, billige maskiner og mer voksne modeller.
PC-produsentene har blant annet fått gode rabatter på maskin- og programvaren for å holde seg innenfor visse maksimumgrenser.
Derfor har de fleste minibærbare PC-ene maksimalt 10"-skjerm, 1 GB minne og Intel Atom-prosessor, samt Windows 7 Starter, som er en variant av Windows 7 med en god del begrensninger.
Slike konfigurasjoner blir puslete for mange oppgaver, noe vi har dokumentert blant annet i denne testen.
Nytt håp for små og billige PC-er
At PC-produsentene nå begynner å tenke alternativt også for minibærbare, kommer blant annet som en naturlig konsekvens av at produktkategorien opplever sterkt press fra nettbrettene, og opplever nedgang i etterspørselen.
Det kan imidlertid forandre seg, takket være maskiner som Asus Eee PC 1215B.
Skjønt, "netbook" har den ikke lov å kalle seg.
Her er en kjapp titt på de viktigste egenskapene:
12,1" blank LED-baklyst skjerm, 1366 x 768 pikslers oppløsning
AMD Fusion APU E350, dobbelkjernet prosessor (1,6 GHz)
Integrert AMD Mobility Radeon 6310 grafikk
4 GB RAM
500 GB harddisk
Trådløst nettverk (b/g/n)
Gigabit kablet nettverk
VGA og HDMI-utganger
3 USB-porter, hvorav én USB 3.0
minnekort-leser (SD/SDHC/SDXC/MMC)
29,6 x 20,3 x 3,8 cm
1,45 kg
Windows 7 Home Professional
Ca-pris: 3.500 kroner inkl mva
Som du ser av spesifikasjonene er det ikke mye - annet enn vekt, størrelse og til dels pris, som minner om en minibærbar.
Det andre minner mer om en annen klasse; de ultraportable PC-ene, som normalt er vesentlig dyrere.
Spesielt positivt er det at maskinen har godt med minne og lagringsplass, for ikke å glemme både USB 3.0, gigabit nettverk og fullblods Windows 7.
Mer skeptiske er vi til prosessorløsningen fra AMD med integrert grafikk, forrige møte med lillebror E250 ble ikke noen spesielt positiv opplevelse.
Fornuftig og funksjonelt
PC-en har en matt, sort plastoverflate, som dessverre ikke hindrer den fra å ganske raskt få skjemmende merker fra fettede fingre:
Byggekvaliteten virker å være gjennomsnittlig god, tastaturplaten har litt svikt på midten, men tastene er responsive og ikke minst støysvake.
Pekeplaten har en heltrukken knapp med to trykkpunkter for venstre og høyre museklikk, den fungerer også tilfredsstillende.
Over tastaturet finner du kun bryter for trådløst nettverk, knapp for å veksle mellom ytelsesprofiler, samt av/på-knapp.
Ytelsesprofil-knappen brukes også som av/på-knapp til Asus eget ExpressGate-operativsystem.
Der kan du gjøre enkle web-orienterte oppgaver, se bilder og spille musikk, men særlig imponerende synes vi ikke løsningen er.
Skjermen er passe stor i forhold til oppløsningen, mener vi, og langt bedre enn tradisjonelle minibærbare som vanligvis kun har 1024 x 600 pikslers oppløsning.
Til opplysning er 1366 x 768 samme oppløsning som på ni av ti 15,6-tommere, så med mindre du er svaksynt byr ikke de store maskinene på mer informasjon i skjermbildet enn denne klarer.
Skjermoverflaten er blank og reflekterer dermed det meste, noe som kan være et ankepunkt for mange.
Gevinsten er meget god kontrast og dermed bedre opplevelse - når ikke lyskilder i forgrunnen ødelegger.
Vi føler også at vi må trekke fram strømforsyningen.
Den er liten!
Vi har altfor ofte sett små og lette maskiner som har kommet med svære beist av strømforsyninger.
Denne får du plass til i bukselomma, om du vil.
Hva med ytelsen?
Som sagt innledningsvis har vi ikke verdens beste inntrykk av den nye E-serien APU-er fra AMD, men som du ser av grafene under er ytelsen vesentlig bedre her enn på lillebror E250.
Vi har også tatt med typiske netbook-prosessorer, for å illustrere forskjellen:
Men dersom vi inkluderer Intel Pentium P6100, som finnes på en rekke større bærbare i samme prisklasse, forstår vi at det ikke er snakk om noen supermaskin dette:
Grafikkytelsen sammenlignet med hva du kan forvente fra PC-er i samme prisklasse, tyder også på at det er snakk om middels ytelse:
Ytelsen er imidlertid langt bedre enn det aller meste vi har testet av minibærbare tidligere, og minnemengden gjør sitt til at dette oppleves som noe helt annet.
Og hvis du lurte på om den klarer å spille av videoer i full HD, er svaret et rungende JA.
Den klarte samtlige videoer med bravur.
Dette er en PC som kan brukes til det meste, så lenge du holder deg unna de tyngste jobbene - der tunge kalkulasjoner står sentralt - som 3D-spill, konvertering og komprimering.
Vi legger også til at PC-en er svært stillegående.
Det er kun unntaksvis at viften er særlig hørbar, men den blir aldri sjenerende.
Batterilevetiden er ikke så god som på de gjerrigste minibærbare, men sammenlignet med en gjennomsnittlig PC til 3-4000 kroner er tallene overbevisende.
Med kontinuerlig avspilling av HD-film (720P) holdt batteriet i 4 timer før det måtte kaste inn håndkledet.
Med minimal belastning holdt det ut i nesten 7 timer.
Det er litt lavere enn de 8 timene Asus oppgir, under variert bruk bør det holde mellom 5 og 6 timer.
Konklusjon
En minibærbar koster ofte mellom 2500 og 3000 kroner.
Denne koster litt mer, men byr på mye mer av det meste.
Hvis du er på utkikk etter PC i dette segmentet vil disse ekstra hundrelappene gi deg en langt bedre PC-opplevelse.
Det finnes kraftigere maskiner til 3500 kroner, men de er som regel langt større og tyngre.
Små og lette maskiner som kan matche denne på utstyr, batteri og brukeropplevelse er sjelden vare, og de koster som regel mye mer.
Derfor terningkast 5 til Asus Eee PC 1215B.
Og nevnte vi at Asus har 24 måneders garanti, mot de fleste konkurrentenes 12?
Asus Eee PC 1215B - 1,6GHz DC 4GB 500GB 12"
| 1
|
200659
|
TEST:Volvo V40 sjarmerer
Nye Volvo V40 er en på mange måter sjarmerende og imponerende bil, men den er ikke helt uten svakheter.
Premiumsegmentet i kompaktklassen har blitt kraftig fornyet de siste månedene med Volvo V40, nye Audi A3 og Mercedes A-klasse.
I tillegg er verken BMW 1-serie eller Alfa Romeo Giulietta spesielt gamle, og den nye Golfen må også tas med som en reell konkurrent til disse bilene.
Så hva har Volvo å stille opp med i dette selskapet?
Vel, førsteinntrykket på lanseringen for en stund siden var i alle fall meget positivt.
Dette har blitt en bra bil som definitivt tilfører Volvo noe nytt.
Den finner sin naturlige plass under S60/V60 i modellutvalget og er en designorientert kompaktklassebil, med fokus på emosjonelle verdier mer enn de rent praktiske.
Typisk Volvo
Utvendig er det liten tvil om at dette er en Volvo.
Bilen har særpreg og karakter, også innvendig.
Ulempen er at plassutnyttelsen ikke er veldig imponerende.
Med en total lengde på 437 centimeter kunne man håpet på bedre plass både i baksete og bagasjerom.
I tillegg er karosseriåpningene såpass små og trange at innsteg og innlasting blir litt kronglete.
Trolig henger dette sammen med krav til karosseristivhet, som er viktig for Volvo ikke minst på grunn av sikkerhetsaspektet.
Mer om sikkerheten i V40 kan du lese her.
Dårlig funksjonalitet
Ellers er kvalitetsinntrykket i V40 bra, og Volvo-eiere vil kjenne seg igjen.
Den opplevde materialkvaliteten er riktignok et lite knepp dårligere enn i nye Audi A3.
Det mest negative ved førermiljøet er likevel at betjeningen er vesentlig vanskeligere enn i nevnte bil, og de andre viktigste konkurrentene.
Det skyldes mange knapper og mangelen av et sentralt plassert multifunksjonshjul i nærheten av girspaken.
Her må man løfte hånden opp i øvre del av midtkonsollen og selv da er funksjonaliteten merkbart dårligere enn hos de fleste premiumkonkurrentene.
Et pluss er imidlertid det heldigitale instrumentpanelet.
Dette gjør at du kan velge mellom ulike temaer og oppsett på fartsmåler, turteller og andre sentrale instrumenter.
Imponerende komfort
Komfortnivået er høyt i V40.
Både fjæring og støydemping holder høy klasse, og dette er en meget behagelig langturbil på nivå med mange større biler.
Selv vår bil som var utstyrt med et noe sportsligere understell enn standard, opplevdes harmonisk og fin på dårligere veier.
Personlig rekord
Kjøreegenskapene i V40 er nok personlig rekord for Volvo hva gjelder moderne standardmodeller, med S60/V60 som nærmeste konkurrent.
Spesielt balansen i chassiset har de lykkes med, og bilen oppleves som nøytral, nesten litt i retning mildt overstyrt når den presses i svingene.
Det gjør at bilen kjennes levende og morsom på veien.
Der V40 henger litt bak de aller beste i klassen, er på presisjon.
V40 er noe mer ullen i følelsen, og i noen grad går dette på styringen.
Men dette er detaljer som man stort sett merker ved direkte sammenligning.
For det meste oppleves styringen i V40 som både harmonisk, kjapp og følsom nok.
Kanskje oppleves mer sportslige utgaver av V40 også noe mer direkte.
Trenger plass
Under småkjøring er bilen lettkjørt, med ett litt irriterende unntak: svingradiusen.
Den er merkbart dårligere enn på sammenlignbare biler, og dette er plagsomt ved parkering og annen manøvrering i lave hastigheter.
D2 passer fint
Vi kjørte den rimeligste dieselmodellen, D2 med 115 hester og 270 newtonmeter.
Denne motoren passer bilen utmerket og er også den motoren Volvo venter å selge klart mest av i Norge.
Den oppleves passe sterk og relativt smidig og stillegående, omtrent som vi har lært denne motoren å kjenne fra andre biler.
Girkassen har seks trinn som passer veldig godt til norske fartsgrenser.
Forbruket er oppgitt til 0,36 liter per mil og CO2-utslippet er 94 gram CO2 (0,38 liter og 99 gram for de høyere utstyrsnivåene).
Det er gode tall, og selv om vi ikke kan bekrefte disse er det godkjent at det er lett å holde seg under 0,50 liter på kjørecomputeren, selv på ganske så blandet kjøring.
0-100 kilometer i timen er for øvrig oppgitt til 12,3 sekunder.
Det er ikke all verdens, men bilen oppleves noe sprekere enn dette tallet tilsier i virkeligheten.
Pris og utstyr
D2 er den rimeligste motorvarianten og den starter på 250.000 kroner.
Men som i de fleste tilfeller er det lurt å legge litt ekstra i et utstyrsnivå eller to ekstra.
Sammenlignet med nevnte Audi A3 og Mercedes A-klasse er V40 hakket billigere i innkjøprspris uten at det skiller spesielt mye på standardutrustningen.
Men forskjellene er såpass små at det i praksis ikke er økonomi og utstyr som kommer til å skille disse for særlig mange interessenter.
Billigste bensinmotor, T3 med 150 hester, begynner for øvrig på 300.000 kroner.
A-klasse og A3 er tøffe
Vi startet med å spørre hva Volvo har å stille opp med i konkurransen mot først og fremst nye Audi A3 og Mercedes A-klasse.
Dette er alle gode biler og det er jevnt dem i mellom, selv om de har litt ulik karakter.
Til tross for at vi liker V40, holder vi A-klasse som en favoritt blant disse.
Audi A3 er også en sterk bil, spesielt når den kommer i mer praktisk Sportback-utgave.
Det er en bil som er merbart bedre på de praktiske løsningene, selv om den kanskje mangler noe av særpreget og karakteren til V40.
Alle disse bilene er uansett såpass gode at prioriteringer og smak og behag spiller en viktig rolle.
Og salget av V40 har fått en knallstart, så vi tviler ikke på at Volvo har truffet med sin minste modell.
| 1
|
200660
|
Apple iMac 27-tommer (høsten 2013)
iMac-modellene er oppdatert på flere områder.
Vi har sett på 27-tommeren.
I februar 2013 testet vi iMac i en helt ny utførelse.
Den hadde fått svært tynne kanter, men "pukkelen" på baksiden var omtrent like stor på det tykkeste.
Samtidig ble det optiske drevet droppet, all installasjon foregår nå via nettet.
De som trenger optiske drev må siden den gang kjøpe dette separat og koble det til en USB-port.
Lanseringen skjedde egentlig i november, men det var lange leveringstider på grunn av problemer med komponentleveranser.
Nesten nøyaktig et år senere ble det i år sluppet nye iMac-modeller.
Det er den store 27-tommerutgaven vi nå har hatt på benken, forrige gang var det 21,5-tommeren.
Designet er i hovedsak det samme, men maskinvaren har fått vesentlige oppgraderinger på flere områder.
Nytt i 2013-modellene
Vi har tidligere skrevet om hva som er nytt i de forskjellige iMac-modellene, den artikkelen finner du her.
Men kort fortalt gir endringene, ikke overraskende, både bedre ytelse og lavere strømforbruk.
dette skyldes både ny prosessor, ny grafikkdel, PCIe-basert SSD og ny trådløs nettverksløsning.
Dette er typisk for Apple, når de har utviklet en modell holder de på den i en relativt lang periode, og gjør større eller mindre oppgraderinger innenfor den gitte rammen.
Her er det knapt noen synlige ytre endringer, men maskinens indre er helt ny.
Dette får du
Vårt testeksemplar kom med Core i5 3,4 GHz (Haswell), 8 GB 1600 MHz minne, NVIDIA GeForce GTX 775M (2 GB RAM) og Apples Fusion Drive med 1 TB kapasitet (128 GB SSD + 1 TB HDD).
Skjermoppløsningen er 2560 x 1440 piksler.
Spanderer du 1.600 kroner ekstra får du en 3,5 GHz Core i7 i stedet.
Det er dobbelt så dyrt som prisforskjellen mellom prosessorene i en tilfeldig valgt norsk nettbutikk.
Forskjellen i praktisk bruk er ganske liten for de fleste.
Du kan også bestille maskinen med mer minne og/eller større lagringskapasitet, men det er ikke mulig å oppgradere maskinen med annet enn mer minne etter kjøp.
Det vil si, du kan demontere den og erstatte komponenter, men det krever spesialverktøy og håndtering av limstrips.
Garantien blir vel heller ikke gyldig etter slike inngrep.
Du får tilgang til minnemodulene ved å fjerne strømledningen og trykke inn utløserknappen på oversiden.
Da åpnes lokket over modulene og du kan sette inn flere eller erstatte minnemodulene.
Skjermen er av IPS-type med LED bakgrunnsbelysning, og er ganske enkelt en glimrende skjerm.
Men det er ingen høydejustering, og det er heller ikke mulig å dreie maskinen rundt på foten.
Bare den vertikale posisjonen mot brukeren kan justeres.
Tilkoblingene sitter alle bak på høyre side sett fra brukerposisjon.
Her finner vi minijack for hodetelefon, kortleser for SDXC-kort, fire USB 3.0 porter, to Thunderbolt 1.0 porter og en Gigabit nettverkskontakt.
Thunderbolt-portene lar deg koble til både ekstra skjerm med oppløsning på opptil 2560 x 1600 punkter og andre enheter for lagring eller annet.
Mikrofonene sitter nær hverandre på toppen og øverst i bakkant.
Dette er ikke for å få rar stereo, men for å lettere kunne fjerne støy ved å prosessere signalene fra de to mikrofonene.
Praktisk ved FaceTime, Skype og så videre.
Vårt eksemplar kom med OS X
Mountain Lion installert, men det er som kjent gratis oppgradering til Maverick, som man laster ned selv.
I bruk
Det første vi legger merke til etter at maskinen er pakket ut og den eneste nødvendige ledningen (til stikkontakten) er koblet til, er at skjermen har mindre gjenskinn enn på tidligere modeller.
Hele fronten er dekket av en glassplate som fremdeles er blank, men på et eller annet vis har de klart å redusere reflekser og andre irriterende fenomener.
Apple har jo ikke noen støtte for berøring på annet enn sine mobile enheter, derfor slipper man også alle de fettete fingermerkene på skjermen som de nye PC-ene med Windows 8 blir prydet med.
Generelt er jo bruk av berøring på stasjonære maskiner mildt sagt omdiskutert ...
Maskinen starter opp fra helt avslått tilstand på rundt 15 sekunder, som er absolutt akseptabelt.
I praksis slår man den ikke av, men lar den gå i dvale.
Da starter den opp på et øyeblikk.
Strømforbruket ved svært aktiv bruk målte vi til opptil 140 watt, men under normal bruk, som streaming av HD-video, lå det på rundt 85 watt.
I dvale ligger strømforbruket på under 1 watt.
Derfor er det ingen vits i å slå av maskinen, strømforbruket i dvale blir bare noen få kroner i løpet av et helt år, uansett hvordan norske strømpriser varierer.
Den opplevde ytelsen som denne maskinvarekombinasjonen byr på er svært rask.
Med en rask prosessor, Fusion drive med SSD/HDD og en rimelig kraftig grafikkløsning så "sitter" det meste rett i skjermen med det samme.
Vi sammenlignet også ytelsen mot forrige iMac vi testet, med Geekbench 2.
Nå fikk vi 11.758 mot 13.659 for den forrige med Core i7 prosessor.
Det er som forventet.
Veldig stillegående
Støy og varme har vi ikke registert, maskinen er svært stille, du må legge øret inntil baksiden for å høre at det er noe som er i bevegelse.
Temperaturen er også under kontroll, siden hele maskinens bakside hjelper til med å lede bort varme.
Kald luft suges inn under fronten, mens varm luft kommer ut på baksiden.
Ankepunkter?
Hva mener du?
Er dette den optimale alt-i-ett-maskinen?
(Avsluttet)
Skal man kritisere en Mac kan man velge å kritisere plattformen som sådan, men det er ikke spesielt hensiktsmessig.
Den diskusjonen er over når man har valgt Mac, eller skal velge en ny Mac.
Er det noe å sette fingeren på, vurdert som en Mac?
Det første vi vil anføre er mangelen på justeringsmuligheter.
Vi synes skjermen er i høyeste laget, og ville gjerne hatt den så langt ned mot bordplaten som mulig.
Spesielt gjelder dette 27-tommeren hvor øvre skjermkant er 53 centimeter og nedre del av maskinen 7,7 centimeter over bordplaten.
En såpass stor skjerm kan også fungere som skjerm for både TV-dekoder og spillkonsoll, for eksempel på et ungdomsrom, hybel eller liten leilighet.
Derfor hadde det vært meget gunstig med en HDMI-inngang, noe vi har sett på fleree andre alt-i-ett-maskiner.
Noen av oss hadde også ønsket å enkelt kunne bytte ut den interne lagringen med noe med større kapasitet.
Men da hadde designet måttet tilpasses, noe Apple har valgt bort.
I stedet er lagringsenheter koblet til med USB 3.0 eller Thunderbolt mer enn godt nok for de fleste.
Thunderbolt er jo i praksis en del av internbussen lagt ut på kabel.
Konklusjon
27-tommers iMac i vår testkonfigurasjon koster i skrivende stund 18.590 kroner, mens grunnversjonen uten Fusion Drive koster 16.990 kroner.
Med Fusiondrive får du en Mac som de fleste Mac-brukere vil være svært fornøyd med.
Harddiskversjonen vil alltid være en god del tregere og mer egnet for lettere bruk.
Skal du velge noe annet enn grunnversjonen velger vi heller FusionDrive framfor kraftigere prosessor, og mer minne kan du sette inn selv.
Alternativet for de som vil ha større fleksibilitet er en Mac mini og en separat skjerm (eller to), men da får du litt flere kabler.
Prismessig blir det ikke så veldig stor forskjell.
Apple iMac - 3,4GHz QC 8GB 1TB 27"
| 1
|
200662
|
B&O BeoPlay A3
En smart dokkingstasjon fra Bang & Olufsen, men den er smartest på avstand.
Da vi så BeoPlay A3 for første gang hadde vi en god følelse:
Ikke bare er den en dokkingstasjon til iPad med innebygde høyttalere.
Den har også et innebygget batteri som skal holde koken i 7,5 time på iPad 1 og 2, eller 5 timer med iPad 3.
Det øker definitivt nytteverdien.
iPaden låses fast
iPaden må plasseres i et gummietui før den dokkes til BeoPlay A3, og siden disse etuiene er spesielt tilpasset de ulike iPad-utgavene må du huske på å få med deg riktig utgave.
iPaden sitter ellers bom fast når den først er på plass i A3, og du får heller ikke tilgang til iPadens knapper.
Det siste er dog ikke noe problem, siden volumstyringen skjer via faste knapper direkte på A3en.
Noe av det vi likte best da vi så BeoPlay A3 for første gang, er at den kan plasseres på flere ulike måter:
Det vil si stående, liggende, bratt eller slakt.
Og her anbefaler vi at du ser videoen vi tok fra lanseringen, der B&O-representanten; elegant demonstrerer, litt for elegant dessverre.
I den virkelige verden er nemlig problemet at BeoPlay A3 er notorisk ustø uansett hvilken posisjon du plasserer den i.
Se nøyaktig hva vi mener i denne videoen:
Med andre ord:
Vil du betjene BeoPlay A3 uten at den velter, er du helt nødt til å holde den med to hender, for så å sette den forsiktig fra deg på et stødig bord.
For oss med barn i huset, eller ivrige venner som vil overstyre musikkvalget ditt når du har vorspiel, er den altså dårlig egnet.
Men hva med lyden?
At B&O-produkter; kan gi svært god lyd er det mange eksempler på, og vår favoritt er fortsatt klassikeren BeoLab 5.
iPad-dokken BeoPlay A3 er selvsagt i en helt annen kategori, men har likevel ikke noe å skamme seg over lydmessig.
På mange måter er det imponerende at så mye lyd kan plasseres i et så tynt produkt - og B&Os; digitale forsterkere må få mye av æren for dette.
På dette feltet har det altså skjedd mye de siste årene.
Dessverre for B&O; har også konkurrentene blitt gode på god lyd, og det som hadde gitt stående ovasjoner for en stund tilbake er ikke lenger like imponerende i dag.
BeoPlay A3 er utstyrt med B&O; Adaptive Stereo Orientation, som kort fortalt gjør at A3 vet hvilken vei den står, og slik alltid skal sørge for et best mulig lydbilde.
Helt problemfritt er det likevel ikke:
A3 gir for eksempel tydelig mindre bass når den står på høykant.
Plasserer du den horisontalt får du riktignok mer bass, men da merker du også at bassen kommer fra høyre side.
Det betyr selvsagt lite hvis du ser på film, men skal du bruke A3 som musikkformidler er det ikke helt optimalt.
Konkurrenter?
Med en pris på rundt rundt 4.000 kroner er BeoPlay A3 rimelig til å være et B&O-produkt;, men den er også i en klasse hvor det finnes mange gode konkurrenter:
Lydmessig er for eksempel B&W; Zeppelin Air og Philips Fidelio i en helt annen liga, selv om formfaktoren på disse helt annerledes.
Vår favoritt er Zeppelineren som bare koster 700 kroner mer, og det er den også verdt.
Et langt billigere alternativ er Fidelio DS8550, som faktisk er over 2.000 kroner rimeligere.
Prisen her er faktisk så lav, at den blir vanskelig å overse.
En annen konkurrent som kan være verdt å nevne er Revo K2 som i tillegg til å dokke iPaden også har nett- og DAB-radio integrert.
Heller ikke den fikk imidlertid full score fra oss lydmessig.
Konklusjon
Vi har sans for BeoPlay-konseptet til Bang & Olufsen, men i praktisk bruk fungerer ikke BeoPlay A3 godt nok til at vi ville kjøpt det.
Lyden er god, men det forventer vi også i denne prisklassen i dag.
Det beste med
A3 er derfor at den går på batteri, men dessverre hjelper det lite med god batteritid når den er så ustødig at den garantert kommer til å velte når du bruker den.
| 0
|
200664
|
20"Dell 2007WFP
Den brede 20-tommeren fra Dell har kommet i ny utgave med ny modellebetegnelse og litt til.
Forrige modell var en vinner - hva har skjedd?
Det er vel ingen som får sjokk når de oppdager at elektronikkprodukter blir bedre og billigere.
Det som er interessant er om kvaliteten hos noen egenskaper har blitt ofret til fordel for andre kvaliteter.
Dette har skjedd med en rekke skjermer, hvor responstiden har blitt mye bedre, men på bekostning av betraktningsvinkel, fargebalanse og dynamikk.
Fort og gæli, rett og slett.
LES OGSÅ:
For spillskjermer er det greit, siden disse brukes i en bestemt posisjon med 100% fokus hos brukeren.
Men for andre typer skjermer er prioriteringen av kvaliteter ikke like enkel.
Hva har skjedd med Dells brede 20-tommer?
Utgangspunktet
Det som er malen for Dells 20-tommer i bredformat, som vi første gang testet her, er en oppløsning på 1680x1050 punkter, og et rikt utvalg innganger: DVI, VGA, RGB, S-video og koaks, pluss en innebygd USB-hub.
Denne har 2 tilkoblinger bak ved de andre tilkoblingene og 2 tilkoblinger på høyre side av skjermen.
Skjermen støtter bilde-i-bilde med video fra en av videoinngangene kjørende i et justerbart, mindre vindu, og og bilde-ved-bilde hvor du deler skjermen på midten og får 2 like store bilder fra PC og video ved siden av hverandre (og en god del svart over og under).
I tillegg er de fysiske justeringsmulighetene omtrent så store som man kan forestille seg i en praktisk sammenheng.
Dessuten var bildekvaliteten på den første utgaven i toppklasse.
Ny konstruksjon
Hele skjermen har gjennomgått store forandringer, selv om designet er i samme gate.
Foten er den som går igjen på alle nye Dell-skjermer med to "tær", og har de samme fleksible egenskapene som tdligere.
Den kan vris, dreies, heves og senkes, og skjermen kan nå plasseres enda lavere, nesten helt ned til selve foten.
Dette gir en enda mer behagelig arbeidsstilling.
Rammen har fått en litt annen utforming med flere detaljer i sølvfarge, litt mindre buet kantprofil, men fremdeles med hovedsakelig sort ramme.
Betjeningsknappene har fått en langt tydeligere utforming.
I stedet for sølvknapper med pregete symboler som ikke kan tydes uten kraftig direkte belysning, har knappene blitt større og sorte med tydelige hvite symboler.
Menyene er også endret, men her vil vi ikke si det har skjedd noen egentlig forbedring.
Det er først og fremst en annen grafisk presentasjon av parametersettingene.
Tilkoblingene er de samme, men plasseringen av kontaktene er derimot ny, noe som tyder på ny elektronikk.
Bedre bilde?
Vi sammenlignet begge modellene side ved side, koblet til samme grafikkort med dual DVI i klone-modus.
Både testprogrammene og referansebildene avslørte at bildekvaliteten på ingen måte er dårligere på den nye, rimeligere modellen.
Betraktningsvinkelen er fremdeles oppgitt til 178 grader i begge akser, og du kan stå over skjermen og kikke ned, eller fra kortsiden og kikke bortover - fargene er uansett på plass.
De forandrer seg heller ikke underveis når du endrer posisjon.
I tillegg er fargene klare og dype, med gode detaljer også i de vanskelige mørke og lyse ytterområdene.
Dessuten er etterslep ikke lenger synlig, selv om responstiden er oppgitt til 16ms!
På forgjengeren var det mulig å se en liten skygge ved bevgelser av objekter i kontrastfarger.
Det er ikke lenger synlig, og det er heller ingen tendenser til etterglød slik vi observerte på den nye 24-tommeren fra Dell.
Konklusjon
Den nye modellen av Dells 20-tommer i bredformat har en listepris som er 1 300 kroner lavere enn listeprisen på forgjengeren da den ble introdusert.
Den har dessuten vært på tilbud med 25% en god stund, og selges i skrivende stund til 3 750 kroner.
Forgjengeren leverte topp ytelse på alle områder og ble en av våre favorittskjermer.
Dagens utgave er altså rimeligere, men beholder - og på enkelte områder forbedrer - alle de gode egenskapene pluss fleksibiliteten når det gjelder tilkoblinger og fysisk justering av skjermen.
Dessuten er betjeningen mer komfortabel.
Bildekvaliteten er fremdeles i toppklasse og i tillegg har det lille som var av etterslep blitt praktisk talt borte.
Vi kan bare gjenta vår anbefaling: ønsker du en stor og behagelig arbeidsflate som egner seg til alle typer bruksområder og ikke koster all verden - da er det all grunn til å vurdere Dell 2007FPW.
| 1
|
200665
|
JBL On Air:Dokkingstasjon med AirPlay
Et genialt lite konsept fra JBL dette, men det koster å være kar.
Ved første øyekast ser JBLs
On Air ut som bare "nok en fancy iPod eller iPhone-dokk", men heldigvis har den mer å by på.
Det åpenbare gullkornet er at den er AirPlay-kompatibel, slik at du kan spille av musikk trådløst i CD-kvalitet.
AirPlay fungerer direkte fra alle iPod Touch, iPhone eller iPad (forutsatt at de har iOS 4.2 eller nyere software installert), og gjør altså at du kan bruke din i-enhet som en fjernkontroll og spille av all musikken du har lagret på den.
Og det stopper ikke der heller.
Har du Spotify eller WiMP-abonnement kan også de spilles av direkte fra i-enheten din via AirPlay, noe som gjør musikkmulighetene tilnærmet uendelige.
I tillegg kan du selvsagt spille av musikk direkte fra din bærbare Mac eller PC uten kabel.
AirPlay fungerer nemlig helt ypperlig så lenge du styrer musikken via iTunes.
Førsteinntrykk og oppsett
Designet på On Air er futuristisk, med andre ord akkurat som vanlig fra JBL de siste årene:
Sirkelen inneholder høyttalerelementene, noe som er bra når det gjelder spredning av lyden.
Legg også merke til LCD-skjermen som er i farger, og gjengir coverart fra iPhonen eller iPoden din når de står i dokken, samt når du spiller av musikk fra musikkbiblioteket ditt via AirPlay.
Skjermen er imidlertid ikke trykkfølsom, betjeningen skjer altså med trykknappene på selve enheten, eller via den medfølgende plastbiten av en fjernkontroll.
Bruker du AirPlay-funksjonen er det naturligvis iPaden eller iPhonen som brukes til å styre musikkvalget.
Menyspråket er ikke på norsk, men siden enheten oppleves som svært enkel i bruk tror vi engelsk duger for de fleste.
Når du slår på enheten for første gang er det bare å stille inn tid, og koble enheten opp mot ditt trådløse nettverk.
Dette gikk helt problemfritt hos oss, og vi opplevde den engelske bruksanvisningen som lettforståelig.
On Air har også innebygget FM-radio, minijack-inngang for andre kilder, og alarmklokke med Snooze-funksjon.
Radiodelen fikk vi dessverre ikke sett så mye på, men vekkerklokken fungerer utmerket, og lar deg velge mellom å våkne til alarmlyder eller en låt fra iPhonen din.
Snooze-bryteren er forøvrig den runde sirkelen på toppen av enheten, og plasseringen er faktisk ganske smart:
Den er stor, og lett å finne selv når du våkner alt for tidlig i et mørklagt soverom.
Lydkvalitet
Som nevnt spres altså lyden ut hele sirkelen, og det er bra når det gjelder spredning av lyden.
Plasserer du denne enheten i midten av en kjøkkenøy, vil for eksempel lydkvaliteten være like god enten du står foran eller bak enheten.
Lydbildet minner om det vi har hørt fra JBLs små enheter tidligere; det er altså forholdsvis nøytralt, noe som fungerer bra så lenge du ikke spiller alt for høyt - eller tilhører de som sverger til blytung bass.
Det får du nemlig ikke her, og det blir også tydelig hvis du hører mye på musikk ala norske Motorpsycho; her sliter rett og slett On Air med å henge med i svingene.
Strengt tatt er ikke dette noen overraskelse, det er begrenset hvor mye god lyd man kan skvise ut av en så liten enhet, og på et soverom, kontoret eller kjøkkenet vil de fleste si at dette holder i massevis.
Vi er ikke helt begeistret for den medfølgende fjernkontrollen, men i praksis har det liten betydning.
For meg er hele nøkkelen med dette anlegget AirPlay-funksjonen, og styringen skjer altså via en iPhone eller iPad.
Responsen når det gjelder volum er ganske så umiddelbar, men det er litt treghet å spore når du skal skifte spor eller artist.
Dette er likevel til å leve med synes jeg, og vi liker hvordan coverarten og musikkens ID-tag også blir gjengitt på enhetens LCD-skjerm.
Dette fungerer helt etter planen når du hører på musikk via iPhonens eget musikkbibliotek, men merk deg at du ikke vil få opp coverart om du bruker WiMP eller Spotify.
Det klarer vi likevel å leve med, det viktigste her er jo at du har tilgang til ufattelige mengder musikk, og du har jo uansett coveraren tilgjengelig på iPhonen eller iPaden.
Konklusjon
Jeg liker JBL
On Air, og spesielt AirPlay-funksjonen er det lett å forelske seg i.
Prisen på rundt 3.000 kroner er imidlertid i overkant stiv og gjør at den får svært mange konkurrenter.
Et svært godt eksempel er Philips Fidelio DS8550, en ren iPhone/iPad-dokk som rett og slett har bedre lydkvalitet, og i tillegg kan kjøpes for rundt 1.800 kroner.
Den er imidlertid mye større enn JBL On Air, og mangler i tillegg AirPlay, og LCD-skjerm.
Den har også radio og vekkerklokkefunksjon, men da må du gå via Philips Fidelio-App og ha din iPhone/iPad plassert i dokkingstasjonen.
I den andre enden av prisskalaen får du vår desiderte favoritt akkurat nå, rålekre B&W; Zeppelin Air, som både er en nytelse å se på i tillegg til å ha svært god lyd og AirPlay.
Prisen her er imidlertid fortsatt rundt 5.000 kroner.
Enn så lenge er det altså få anlegg med AirPlay-funksjon i dette prissegmentent, så er dette en funksjon du er interessert i må du altså betale for moroa.
Har du tid til å vente vil imidlertid utvalget garantert bli større, men foreløpig er altså JBL
On Air ganske så alene i markedet, og det kan være verdt de ekstra kronene.
JBL On Air Wireless
| 1
|
200669
|
MSI Wind Box DE220
Snasen mini-PC på testbenken.
Innholdsfortegnelse:
Første oppstartYtelsestesteneDette blir for tøft for boksenKonklusjon
MSI er en av aktørene som satser i dette segmentet.
Deres Wind Box-serie består av billige og relativt godt utstyrte bokser som i praksis byr på nok ytelse til de fleste behov - i hvertfall på kontoret.
Prisene starter på rundt 2500 kroner.
Siste tilskudd i serien har fått navnet MSI Wind Box DE220.
Den kommer i flere forskjellige farger og konfigurasjoner.
Maskinen vi har tatt i nærmere øyesyn har følgende sentrale spesifikasjoner:
Intel Atom D510-prosessor (2 kjerner a 1,6 GHz) ATI Mobility Radeon HD4330 grafikkbrikke HDMI og VGA-tilkoblinger 320 GB harddisk (2,5" WD) 2 GB RAM 4 stk USB-porter (2 foran 2 bak) 1 stk eSATA-tilkobling Minnekortleser i front GB LAN og trådløst 802.11n-nettverk Windows 7 Home Premium 32 bits, Microsoft Works + evalueringsversjoner av diverse programmer.
ca-pris: 3000 kroner, tilgjengelig fra og med mai måned her til lands.
Selve boksen er en del større enn flere av konkurrentene, blant annet er den nest 30 cm dyp, og med 22,1 cm på det høyeste er den ikke veldig plasseringsvennlig, for eksempel i hylla under TV-en.
Den er heller ikke tilpasset å ligge, kun for stående posisjon.
Boksen har ikke innebygd strømforsyning, men en 65W ekstern forsyning sitter på strømkabelen, som for en bærbar PC.
Faktisk er det mye denne PC-en har til felles med bærbare datamaskiner, inkludert grafikkløsningen, harddisk, minne og prosessor.
DVD må du imidlertid klare deg uten.
Det sitter en vifte på innsiden av kabinettet, og denne lager en jevn, lav sus.
Faktisk er den største støykilden brumming fra harddisken, skjønt "støy" blir å sette ting på spissen.
Har du en PVR-opptaker med harddisk har du et godt sammenligningsgrunnlag.
Lydnivået er ikke noe tema, med mindre du har meget følsomme ører.
Første oppstart
Vi koblet boksen til en skjerm med full HD-oppløsning (1920 x 1080 piksler) ved hjelp av en HDMI-kabel.
Oppsett av Windows 7 startet umiddelbart, og installasjon og konfigurasjon tok 25 minutter.
Dette inkludert installasjon av Microsoft Works, Office 2007 demoversjon, Adobe Reader, Windows Live, WinRAR, diverse MSI-programmer og Norton Internet Security.
Vi fikk tilsynelatende mulighet til å velge bort noen av programmene, men det var ikke mulig å fjerne hakene:
Og selv om vi takket nei til å bruke Norton Internet Security, viste det seg at produktet ble installert likevel, og minnet oss på å aktivere ved hver oppstart av maskinen:
Hvis du aktiverer får du 60 dager fri beskyttelse.
Deretter får du ekle meldinger på skjermen som forteller deg at du beveger deg i farlig farvann, og ber deg om å tegne abonnement for å fortsatt være beskyttet.
Det koster naturligvis penger.
Vi mener Symantec benytter seg av metoder som ligner til forveksling uhumskhetene de har som formål å bekjempe, og det har vi lite til overs for.
Det finnes dessuten gratisløsninger som har kommet bedre ut i tester, deriblant Microsofts eget Security Essentials.
Det er riktignok mulig å avinstallere alt du ikke trenger i etterkant, men det krever selvfølgelig at man har litt kunnskaper om Windows, noe som slett ikke er en selvfølge.
PC-en leveres også med gjenopprettingsprogramvare, og gjenopprettingsdataene er lagret på en egen partisjon - som ikke er skjult:
Vi reagerer negativt på at harddisken er partisjonert i tre deler.
Alle brukerfiler lagres på systempartisjonen, som 48 GB ledig.
Vet den jevne bruker hvordan man flytter brukermappene til en annen partisjon, når C: plutselig går tom for plass?
Vi er slett ikke sikker.
Ytelsestestene
De første praktiske testene våre innebar å kjøre mange programmer samtidig, åpne filer, veksle mellom vinduer og foreta diverse innstillinger i Windows-miljøet.
Her henger Wind Box overraskende godt med, og det var rett og slett ikke noe problemer knyttet til dette.
Så til kontorbruk, surfing på nett med musikk i bakgrunnen og annet lettere arbeid, er Wind Box DE220 helt super!
Det går helt strøkent å kjøre mange programmer samtidig
Windows opplevelsesindeks rapporter også om at maskinen er ganske midt på treet hva ytelse angår:
Vi kjørte deretter de populære Passmark-testene, som gav oss følgende resultater:
Grafen under viser hvordan prosessor yter i forhold til andre populære løsninger for mini-stasjonære, netbooks og rimelige bærbare:
Prosessorytelsen er høy, sett i forhold til andre Atom-prosessorer, men langt bak Pentium-prosessorer som typisk finnes på bærbare til 4-5000 kroner.
Og det merkes også i spesielt CPU-krevende operasjoner.
Dette blir for tøft for boksen
Noe særlig spillytelse kan du se langt etter.
Det som er mer interessant for mange i målgruppen er imidlertid hvorvidt maskinen er i stand til å spille av video - og da i første rekke stadig mer populært høyoppløselig materiale.
MSI hevder at det skal gå fint å spille av HD-materiale i 1080P, men vi skulle gjerne vite hvordan de fikk det til.
Vi har nemlig kjørt HD-video gjennom populære avspillere som VLC 1.0.5 og 1.1.0 pre-beta (sistnevnte støtter maskinvarebasert aksellerasjon), Splash Lite, Media Player Classic med kodek-pakken K-Lite, samt Windows Media Player 12.
Ingen av spillerne var i stand til å spille av full HD-materiale (1080P), verken MKV, DivX AVI eller WMV HD-filer, uten at hakket.
Det samme gjelder YouTube-videoer i 1080P, ikke en gang med Flash 10.1 installert.
Vi oppgraderte selvfølgelig grafikkdriverne til siste versjon, uten at det hjalp stort.
HD-video i 1080P blir for tøft, viser våre tester
Vi ser ikke bort fra at det er mulig å få det til å spille på en eller annen måte ved å tweake avspillere og grafikkdrivere, men dette ligger langt utenfor det man kan forvente av den jevne bruker.
720P-materiale fikk vi derimot avspilt uten problemer.
Adobe Flash, som inntil versjon 10.0 (som fortsatt er siste "ferdige" versjon) fortsatt ikke støtter maskinaksellerert videoavspilling, fører også til en luggende følelse når man skroller i nettsider med mange Flash-annonser, noe som bekrefter at prosessoren ikke er blant de sterkeste.
Konklusjon
Wind Box DE220 er ypperlig som plassbesparende og stillegående maskin på hjemmekontoret, og har du begrensede behov hva angår HD-video kan den også fungere greit som stue-PC.
Du får en dugandes maskin for en billig penge.
Men som underholdningsmaskin hadde vi nok gått for en annen PC.
Høyoppløst video er fremtiden, også på egne videokamera-opptak, og da er det litt kjedelig å oppleve hakking så snart oppløsningen overstiger 720P.
Og det finnes litt av hvert av konkurrerende produkter som fikser dette glatt, inkludert denne fra ASRock.
Utformingen er dessuten ikke optimal, synes vi.
Den er såpass stor, og tar så mye plass i høyden at mini-PC-ens plasseringsvennlighet ikke er et like stort poeng som tilfellet er eksempelvis for Mac Mini, Asus EEE Box, Acer Revo, den nevnte ASRock-maskinen og andre konkurrerende produkter.
Som ren kontor-maskin hadde vi gitt et klart terningkast fire.
Men alt tatt i betraktning havner vi til slutt på en sterk treer.
| 0
|
200670
|
Guild Wars
Online-rollespill opplever en eksplosiv vekst for tiden, og nye titler dukker opp med jevne mellomrom.
Guild Wars er et av spillene det har vært mye snakk om i det siste er oppmerksomheten fortjent, eller er det bare fattigmanns World of Warcraft?
Vi både liker og hater å sammenligne Guild Wars med World of Warcraft.
På den ene siden er Guild Wars en ganske annerledes type spill som fint kan leve ved siden av Blizzards storebror men på den andre siden er WoW kongen av MMORPG og det er det spillet alle nykommere må tåle å bli målt mot.
LES OGSÅ:
Ironisk nok er Guild Wars utviklet av noen gamle Blizzard-folk, uten at det nødvendigvis trenger å være relevant.
Så hva er Guild Wars?
Likhetene er mange med andre massive online-rollespill, men Guild Wars er mindre komplisert, mer nybegynnervennlig og mer actionfokusert.
Det sosiale aspektet er tonet ned, derimot er spillet enkelt å sette i gang med takket være et utrolig intuitivt grensesnitt.
Action eller eventyr?
Til å begynne med må du selvsagt skape en karakter, akkurat som i alle andre spill av denne typen.
Guild Wars er fantasibasert, så valget står mellom ganske typiske klasser som warrior, necomancer, monk eller ranger.
Du kan også velge mellom kvinne eller mann, fikse litt på utseendet, sveisen og hudfargen
så langt er alt som forventet, altså.
Et meget viktig valg du imidlertid må gjøre i det hele tatt før du begynner å velge karakter, er å velge mellom PvP eller PvE (roleplaying)-modus.
Det er jo vanlig at online-rollespill inneholder begge variantene å spille på, men det er sjelden at det er såpass tydelig skille mellom dem.
Det er nesten som to spill i en pakke!
PvE-delen av spillet er rett frem rollespill, der du starter på level 1, bygger deg oppover, utforsker verdenen og gjør oppdrag.
PvP-biten derimot, gir deg en råkraftig og fullt utviklet level 20-kriger, og lar deg kjempe mot andre, levende mennesker, i gladiatorlignende kamper.
Du får imidlertid mulighet til å prøve deg på slike kamper også underveis i rollespilldelen, da det finnes arenaer flere steder i spillverdenen som lar deg delta med din vanlige karakter og det utstyret du selv har samlet inn.
Vi legger ikke skjul på at rollespillmodusen er den vi har tilbrakt mest tid i, og spillet er virkelig noe av det mest vellagede og givende vi har prøvd.
Det hele begynner i en vakker og idyllisk verden, som likevel sliter med konstante angrep fra onde skapninger kjent som charr.
Verdenen i Guild Wars har en relativt annerledes konstruksjon enn i online-rollespill flest.
Det er nemlig to typer områder du kan befinne deg i byene og utpostene, som fungerer som sosiale hubber der spillerne møtes, samt verden utenfor, som kun er befolket av deg og eventuelt laget ditt, og datastyrte karakterer og monstre.
Når du befinner deg inne i byene, kan du handle utstyr, bytte med andre, chatte, finne partnere å slå deg sammen med og så videre.
Når du går utenfor, genererer spillet en unik versjon av verdenen, og der kan du ikke møte andre, tilfeldige spillere.
Det er kun deg og ditt lag som befinner seg der, men du møter vennligsinnede, datastyrte personligheter som gir deg oppdrag eller hjelper deg underveis, og naturligvis treffer du også alle monstrene der.
Ikke noe tull
Utviklerne har klart å fjerne mye av problematikken med andre online rollespill, for eksempel slipper du å måtte gå for mye fra sted til sted, da du kan teleportere deg mellom alle hubbene du har oppdaget når som helst, også midt i oppdragene.
Mangelen av andre levende spillere i verden utenfor hubbene gjør at vi slipper urettferdig lik-camping, og når du dør regenereres du automatisk på respawn-punkter i nærheten, så du slipper å måtte gå rundt og lete etter ditt eget lik.
Utviklingen av din karakter foregår også litt annerledes enn i mange andre rollespill.
Først og fremst, den klassen du har valgt på begynnelsen av spillet er ikke den eneste du skal forholde deg til.
I løpet av kort tid vil du nemlig kunne lære deg noen av egenskapene til en annen, valgfri klasse.
Resultatet er at din karakter bruker kunnskaper fra to klasser samtidig, for eksempel er vår mann en kombinasjon av warrior og necromancer.
Disse kunnskapene, kalt skills, er spillets alfa og omega.
Det er rett og slett teknikker som er tilpasset klassen din, og har funksjoner som ekstra kraftige angrep, healing, magi og så videre.
Det er et enormt antall skills du kan lære deg (ved å utføre oppdrag, først og fremst), men bare åtte av disse kan brukes til enhver tid.
De åtte du vil bruke blir plassert i en meny nederst på skjermen og kan aktiveres ved å klikke på dem.
Fire av disse hører til din primære klasse, og fire hører til den sekundære.
Hvis du vil bytte ut skillsene i menyen, må du befinne deg i en by.
Skillsene varierer selvsagt fra klasse til klasse, og du vil lære deg skills som er tilpasset din primære og sekundære klasse.
Et raskt eksempel
vår warrior/necromancer kan på den ene siden utføre superkraftige angrep med sverd, øks eller hammere, mens på den andre siden kan han kaste spells som suger livskraften ut av motstandere, forandrer falne motstandere til monstre som kjemper sammen med deg, og lignende.
I og med at du kan kombinere to valgfrie klasser sammen og velge mellom hundrevis av skills, er mulighetene nesten uendelige.
Bare det gjør spillet til nesten en liten revolusjon.
Ikke bare for hardcore
Men selv om skills-systemet kan høres litt forvirrende ut i begynnelsen, er spillet ekstremt nybegynnervennlig.
De første timene kan karakteriseres som et enormt treningsoppdrag og foregår i den nevnte idylliske versjonen av verdenen.
Det er masse quests å velge mellom og du kan fritt utforske de store områdene mens spillet forsiktig introduserer deg til diverse teknikker og ferdigheter.
Vi anbefaler at du jobber deg opp til level 7-8, og når du er klar for det, aktiverer du en spesifikk quest som forandrer hele spillet.
Plutselig befinner vi oss i en mørk, dyster og ruinert versjon av den samme verdenen, og det er da Guild Wars begynner på ordentlig.
Spillverdenens størrelse blir mangedoblet (området er faktisk helt enormt), og vanskelighetsnivået stiger.
Det er da det begynner å bli lurt å finne seg kompanjonger du kan reise samme med, og du kan delta i arena-kamper, lage deg nye rustninger og våpen og i det hele tatt kose deg i timesvis.
Som et online rollespill er Guild Wars virkelig noe av det ypperste.
Det er både avansert og nybegynnervennlig på samme tid, utrolig omfattende og fantastisk gjennomført.
Og inneholder i tillegg masse nyskapende elementer som tar sjangeren videre.
Selv om du ikke føler for rollespilling kan du bruke like mye tid i PvP-delen, selv om den er nok forbeholdt de mer viderekomne spillerne.
Vi fikk i alle fall konstant juling.
Strømlinjeformet
Guild Wars er imidlertid revolusjonerende ikke bare spillbarhetsmessig, men også når det gjelder det tekniske.
Spillet har ikke separate servere, så du kan i utgangspunktet spille mot hvem som helst, når som helst.
Den eneste fordelingen er såkalte distrikter, som du kan fritt bytte mellom.
Videre har spillet også en teknologi som gjør at spillet oppdateres kontinuerlig gjennom små nedlastninger.
Her trenger man ikke vente på utvidelser eller enorme patcher!
Til slutt
det er ingen månedsavgift i spillet, så her snakker vi virkelig valuta for pengene.
Og grafikken tar pusten fra oss.
Kanskje ikke like sjarmerende som World of Warcraft, verdenen i Guild Wars er imidlertid mer detaljert, flottere og vakrere.
Både menneskene og monstrene er utrolig godt designet, unike og interessante, og omgivelsene har en vakker, drømmeaktig følelse over seg som passer ypperlig med fantasisettingen.
Selv om spillet kanskje ikke bruker de nyeste DirectX 9-teknologiene (og følgelig fungerer fint også på svakere Pcer) ser det likevel helt fabelaktig ut, og vi har virkelig blitt forelsket i verdenen det hele foregår i.
Guild Wars er et spill du bare må prøve.
Selv om vi elsker World of Warcraft, er Guild Wars et meget aktuelt alternativ for alle som vil ha en litt annerledes opplevelse.
Riktignok er det mindre sosialt, økonomimodellen er ikke så avansert og du får ikke tulle så mye med irrelevante ting, hvis du vil fokusere på action, enten alene eller med andre, finnes det ikke spesielt mange spill som gjør det bedre.
Guild Wars er en klar kandidat for årets rollespill, online eller offline, så bra er det.
| 1
|
200671
|
Panasonic DMC-FZ8
TEST:
På tross av en svært beskjeden størrelse, har Panasonic laget et ultrazoomkamera med meget gode spesifikasjoner.
Vi har testet!
Denne testen inngår i en gruppetest av ultrazoomkameraer for TV2 Hjelper deg som sendes 12. april.
Da vi holdt FZ8 i hendene for første gang, skjønte vi nesten ingenting da vi skjøv på av og på-bryteren og LCD-skjermen ble tent.
Det var nesten absurd at modellen vi holdt i hendene hadde batteri, for vi var sikre på at lettvekteren ikke hadde batteri satt inn.
Så feil kan man ta.
Panasonic DMC-FZ8 er med andre ord det letteste kameraet blant gjengen med ultrazoomkameraer vi har testet i denne omgangen, og de ytre målene er også blant de minste, sammen med kameraet fra Olympus.
Liten størrelse til tross
- Panasonic har fått plass til et 12x zoom-objektiv merket Leica, som i tillegg er testens mest lyssterke: f/2,8 på vidvinkel og ekstreme f/3,3 på tele.
Brennvidden tilsvarer 36-432mm og makronærgrensen er 5cm.
Selv om kamerahuset er lite, får vi servert et godt utvalg av knapper.
Huset fra Panasonic er også det eneste som har to sett med piler - en "vanlig" del, med fire knapper og OK-knapp, og en liten spak, som minner mye om den vi finner på Panasonics videokameraer, for eksempel NV-GS180.
Zoomkontrollen ligger rundt utløserknappen på høyre pekefinger og har to hastigheter.
På toppen finner vi også en knapp for å slå av og på bildestabilisering (alltid av, alltid på eller på når fokus er oppnådd) og en for å angi fokustype - makro, autofokus eller manuell fokus, der sistnevnte skjer ved at et område på skjermen forstørres opp og der avstandsintervallet med fokus indikeres på høyre side av skjermen.
Intelligent ISO
Funksjonshjulet er også noe utradisjonelt.
En egen i-modus aktiverer det Panasonic har valgt å kalle "Intelligent ISO".
Det går ut på at kameraet velger ISO-verdi i det du skal ta bildet, basert på tilgjengelig lys og bevegelse i bildet.
Tar du bilde av et bygg i godt lys vil ISO-verdien holdes lav, mens du vil oppleve at kameraet velger en høyere ISO-verdi dersom motivet er i bevegelse.
FZ8 har også en såkalt "easy mode", som fjerner det meste av funksjonalitet fra knappene, slik at kameraet blir mer "idiotsikkert", og en egen scene-modus der du kan velge blant 20 ulike motivtyper.
Litt artig er baby mode 1&2 + pet mode, der du en gang for alle angir når barna/kjæledyret ble født, og så kan du få kameraet til å merke bildene med barnet/dyrets alder (dog støttes ingen datoer før 1/1/2000).
De vanlige modiene (P/A/S/M) er selvsagt også på plass.
Sistnevnte er utført veldig elegant ved å bruke den ekstra styrespaken, slik at piltastene beholder snarveiene sine.
Selv om kameraet har en egen modus for bildevisning, er bildene også tilgjengelige direkte fra opptaksmodus via en egen knapp; dog med mindre funksjonalitet enn du får i avspillingsmodus.
Vi liker også tanken til Panasonic om at knappene må holdes nede noen få tideler for at funksjonen skal aktiveres.
Dette gjør at det ikke har noe å si om du så vidt kommer borti en tast.
Flotte skjermer
LCD-skjermen er 2,5 tommer stor med en oppløsning på 207.000 piksler, som riktignok er noe lavere enn det de beste kan skilte med.
Den er ganske lyssterk i utgangspunktet, men du kan også holde en knapp inne for å justere styrken ekstra, med en egen funksjon for høy vinkel, altså dersom du har tenkt til å se veldig skrått på skjermen.
Den elektroniske søkeren er også større enn hos de fleste konkurrentene; 0,44" i diameter, som bare Fujifilm S9600 klarer å matche.
På baksiden finner vi også av og på-bryteren, som sitter ved siden av knappen for å bytte mellom LCD og elektronisk søker.
Blitsen må du selv flippe opp på venstre side - den spretter aldri opp av seg selv.
Vi setter et lite spørsmålstegn ved om ikke dette burde ha vært implementert, i det minste for "easy"-modusen.
På høyre side av skjermen sitter den nevnte styrespaken, en knapp for å bytte mellom ulike visningmodi på skjermen og en knapp for seriefoto.
I tillegg finner vi de vanlige piltastene på baksiden, som alle fungerer som snarveier til blits, selvutløser, eksponeringskompensasjon og "review", som viser bildet du tok sist.
Det eneste vi egentlig savner er en dedikert knapp til ISO-innstillingen som vi finner på S3 IS.
Minnekortet ligger i et rom på undersiden av kameraet sammen med batteriet, som på sin side er sikret med en liten tapp slik at bytte av minnekort ikke gjør at batteriene faller ut.
For øvrig bruker ikke FZ8 AA-batterier som de fleste av konkurrentene, men et proprietært batteri.
Som du sikkert har skjønt, er vi svært fornøyde med brukervennligheten på Panasonic-kameraet.
Også menyene er lettleste og godt oppdelt, og via en rekke menyvalg har du mulighet til å påvirke ting som forhåndsinnstilt skarphet, kontrast og graden av støyfjerning.
DMC-FZ8 kan også skilte med bilder i råformat, samt bildestabilisering som har ry på seg for å være den beste i klassen.
Det er vanskelig å måle dette helt vitenskapelig, men vårt inntrykk er at Canon og Panasonic er de to fremste på dette punktet, mens Kodak, Sony og Olympus ikke er fullt så bra (Olympus har dessuten kun stabilisering med flytting av CCD-brikka, som ikke er like godt som optisk stabilisering).
Under ser du et eksempel på bilder tatt henholdsvis uten og med bildestabilisering, håndholdt med et halv sekund lukkertid (!).
Veldig imponerende.
Ytelse
Kameraet fra Panasonic scorer godt på våre ytelsestester.
Kameraet har relativt god hastighet på seriefoto og klarer 12 bilder på 10 sekunder (hurtigmodus klarer 5 bilder i full oppløsning på 1,5 sekund), og kameraet oppleves som generelt raskt, med bare et par sekunder mellom hvert blitsbilde.
I tillegg er batterilevetiden god med 380 bilder etter CIPA-standarden, mens autofokusen er middels god, selv om den ligger noen tideler bak de beste på dette punktet.
Oppstarten kunne dog ha vært raskere.
Her er våre ytelsesmålinger:
Bildekvalitet
Kvalitetsmessig er bildene fra Panasonic-kameraet en noe blandet fornøyelse.
På den positive siden har ikke objektivet spesielt høy kromatisk feilbrytning og eksponerer stort sett svært godt der fargene kommer veldig naturlig frem.
Hvitbalanseringen innendørs gjøres også bedre enn de fleste, og objektivet har lav fortegning.
Det skal dog sies at bildene fra FZ8 er litt mer støyfulle sammenlignet med de andre, spesielt på lave ISO-verdier.
Til og med på ISO 100 ser vi støy ved 100% innzooming på skjerm - selvsagt ikke noe du vil legge merke til på en 10x15-utskrift, og sannsynligvis ikke på A4 heller, men foretar du utsnitt eller forstørrer bildet til mer enn A4, kan bildet bli skjemmet av støy.
På ISO 400 er det mer på det jevne med resten av kameraene i denne testen med noe redusert detaljnivå, noe du kan se eksempel på under.
Det første bildet er tatt med ISO 400 og det andre med ISO 100 (100%-utsnitt):
Annet enn det setter vi også en liten finger på at kameraet har en tendens til å blåse ut høylysene slik at de lyseste tonene i bildet (inkl mange himler) blir hvite.
Konklusjon
DMC-FZ8 fra Panasonic ble et gledelig møte.
Til tross for den lette vekten og de beskjedne ytre målene skjuler det seg et godt og lyssterkt objektiv i dette kamerahuset, kameraet er meget brukervennlig og japanerne har tenkt smart i en rekke sammenhenger, blant annet med intelligent ISO-styring som selv sørger for å skru opp følsomheten dersom bevegelse i bildet vil gjøre bildet uskarpt på lave ISO-verdier.
I tillegg er kameraet blant de raskeste, det har en meget god bildestabilisator og støtter også bildeopptak i råformat.
Riktignok melder det seg støy i bildene allerede på de laveste ISO-verdiene, men for fremkalling i 10x15 opp til A4 vil ikke støyen på lave ISO-verdier være særlig skjemmende, noe vi antar vil være det mest aktuelle bruksområdet for de fleste som kjøper et slikt kamera.
| 1
|
200672
|
Liten medie-PC fra Asrock
Har den alt en stue-PC skal ha?
Stue-PC er omstridt.
For noen er det en selvfølge, for andre er det helt utenkelig.
Noen kobler helt av når de setter seg foran TV-en, og har ingen interesse av å koble seg til verken internett eller husnett.
Andre bruker TV-en flittig sammen med en HTPC (HomeTheater PC) som enda en innfallsport til alt innholdet på nettet, uansett hvor innholdet kommer fra og om det er betaling inne i bildet.
Uansett, det er mange som kobler seg til, så det finnes mange maskiner som er beregnet på denne type bruk, og litt til.
Asrock Core 100
Asrock er et firma på Taiwan som produserer hovedkort, mini-PCer og HTPC-er.
Det ble opprinnelig startet av Asus, og skulle ta seg av konkurranse i lavprismarkedet.
Senere har produktene blitt populære i selvbyggerkretser og har beveget seg oppover på statusskalaen.
Core 100 serien er en såkalt Barebone, som er en grunnkonstruksjon som kan kompletteres med alternative komponenter.
Ønsker du en rimelig maskin velger du rimelig prosessor, liten harddisk osv.
Ønsker du derimot en svært kapabel maskin velger du komponenter som klarer oppgaven og betaler det det koster.
Du kan kjøpe maskinen i deler og bygge selv, men mange selger den ferdig satt opp.
Maskinen vi har testet har fått en kurant Core i3 prosessor fra Intels nyeste generasjon, en stor harddisk og et BD-drev.
Dermed er den i stand til å håndtere og vise det aller meste av aktuelle formater.
Oppgitt pris på vårt testeksemplar fra Multicom er 6 295.
Andre forretninger kan operere med andre konfigurasjoner og priser.
Spesifikasjoner:
I bruk
Maskinen kom med Windows 7 Home Premium ferdig installert, og med en prøveversjon av PowerDVD 10 lagt inn.
Fjernkontroll fra Microsoft er inkludert, og du håndterer all mediebruk med denne.
PowerDVD kjører som tillegg til Windows Media Center og betjenes også fra fjernkontrollen.
Vi koblet maskinen først til en eldre HP-skjerm på 1920 x 1200 med overgang fra HDMI til DVI (som følger med i pakken).
Det fungerte utmerket og vi fikk kjørt våre ytelsestester.
Denne skjermen hadde ikke støtte HDCP, og ville dermed ikke vise Blu-ray med digital skjermtilkobling.
Vi koblet derfor til en av våre LCD TV-er med HDMI og fikk først et utmerket PC-bilde i korrekt oppløsning (1920x1080p).
Avspilling av Blu-ray filmer var heller ikke noe problem med fin flyt.
Andre HD-formater var heller ikke noe problem på denne maskinen.
Lyden kan enten sendes ut i HDMI-kabelen, optisk S/PDIF eller kobles direkte med analoge utganger på minijacker.
Systemet har THX
TruStudio PRO 7.1 HD lydstøtte, som også kan generere simulert surround i et stereosystem.
Lyden fungerte utmerket både på vårt PC-surroundanlegg koblet til analogt, og gjennom TV'en.
Legger man lista høyere kobler man til et potent lydløsning med S/PDIF eller til en receiver med HD-audio støtte.
Fleksibel løsning
Maskinen har eSATA tilkobling, dermed kan du henge på en eller flere disker og få en anselig lagringskapasitet.
Utover dette er det 6 USB 2.0 tilkoblinger, VGA og HDMI i tillegg til lydutgangene.
I tillegg har den 2 USB 3.0 tilkoblinger i front og er dermed klar for det meste av tilleggsutstyr.
Med Gigabit nett og trådløst 802.11n er den også klar for enhver fornuftig nettverksløsning.
Støy og varme
Maskinen har ekstern strømforsyning, så det er ikke noe støy fra denne.
Maskinen har ellers en kabinettvifte og en prosessorvifte, pluss roterende disk og optisk drev.
Da blir det nødvendigvis litt lyd.
Vi var likevel positivt overrasket over det lave støynivået.
Det er ingen toner i støyen, bare hvisling, noe som er langt mer behagelig for sanseapparatet.
Konklusjon
Denne lille PC-en er på mange måter det motsatte av en Mac mini som vi testet nylig.
Det er antagelig bare moren til designeren som synes den er pen, men den er lett å åpne, kan konfigureres ganske omfattende og fritt, og mye forskjellig kan kobles til.
Prisen er nesten den samme og leser man spesifikasjoner får man en god del mer for pengene når man kjøper en Asrock Core 100.
Prosessoren er kraftigere, minnet og disken større og den har et BD-drev.
Tilkoblingene er også mer omfattende, og det er direkte lydutganger for surround.
Ser man på andre egenskaper som design, medfølgende programvare og den totale opplevelsen ved å bruke et Apple-produkt - der oppstår meningsbrytningene.
Noen mener dette er vel verdt pengene.
Andre mener det motsatte.
Oppgitt pris på vårt testeksemplar fra Multicom er 6 295.
Andre forretninger kan operere med andre konfigurasjoner og priser.
| 1
|
200673
|
Kan den fange det norske folk?
Renault Captur er en stor suksess i Europa, så hvorfor ikke i Norge?
Renault Captur er den mest solgte Crossover SUV-en i B-segmentet Europa i 2014.
I Frankrike er den den tredje mest solgte bilen totalt med over 40.000 solgte biler fra januar til august.
Kort fortalt:
Bilen selger som bare det nedover kontinentet, og er hovedårsaken til at Renaults tall ser lystigere ut enn på lenge.
Men her hjemme er situasjonen en helt annen.
Dessverre har mange glemt Renault, og vurderer aldri merket ved kjøp av ny bil.
Hvorfor er det slik?
Det kan i hvert fall ikke skyldes teknologiske årsaker.
Fra 2010 til 2013 ble Sebastian Vettel verdensmester i Formel 1 fire år på rad i sin Red Bull.
Med motorer fra Renault.
Så at selskapet har noen av verdens dyktigste ingeniører er udiskutabelt.
Unnskyld, hva er det for slags bil?
Hvorfor er dette en salgshit nede på kontinentet, og en helt glemt bil her hjemme?
Jeg kjører til barnehagen for å hente junior, da en mann i Volvo V70 åpner vinduet.
– Unnskyld, det var en utrolig stilig bil, hva er det for slags bil?
Dette går igjen flere steder.
Folk synes Captur ser både bra og kul ut, men få vet hva det er for noe.
Man har lyktes med designet, selv om markedsføringen tydeligvis ikke har vært like bra.
Min konklusjon på hvorfor den er glemt her hjemme er derfor manglende bevissthet rundt Renault, manglende markedsføring og at Renault som merke har en lav standing i Norge.
De blir lette å glemme eller overse når man skal kjøpe ny bil.
20 cm bakkeklaring
Renault Captur ble først vist som et konsept på Geneve-utstillingen i 2011, mens produksjonsversjonen dukket opp på samme sted to år senere.
Den er basert på Clio-plattformen, selv om det er vanskelig å tro når man ser bilen.
Captur er høyreist og kan skilte med hele 20 centimeters bakkeklaring.
Dessverre er ikke firehjulstrekk tilgjengelig, men min personlige mening er at de aller fleste i dette landet klarer seg helt fint med rent forhjulstrekk når det blir vinter.
Testbilen har 1,2-liters bensinfirer (diesel er ikke tilgjengelig i Captur) på 120 hk, og automatkasse.
De to fungerer fint sammen, med myke giringer tilpasset en rolig kjørestil.
Men det er ingen krise.
0-100 går unna på 10,9 sekunder, og det er fullt godkjent.
Den rolige kjørestilen reflekteres også i en komfortabel og mykt satt opp fjæring, kombinert med styring som ikke er altfor knivskarp, slik at man slipper konstante justeringer med rattet.
Kort fortalt er bilen svært så behagelig å kjøre med langs veien, og med godt utsyn og en romslig kupéfølelse har man det ganske så ok bak rattet.
Smarte løsninger
Selve rattet har bare noen få knapper, og alle går på Cruise Control.
Det fine er at man kun trenger å trykke på en knapp for å holde farten, så egentlig er de andre overflødige.
De kunne med fordel vært benyttet til å betjene ting på touchskjermen som for eksempel skifte av radiokanal.
Det kan nemlig bare gjøres ved å trykke på selve skjermen (ingen anbefalt øvelse), eller ved å trykke på et par knapper til høyre for skjermen (mer anbefalt).
Volumet justeres med en godt skjult bryter bak rattet.
Ellers er det meste lettfattelig på selve skjermen, og enkelt å forholde seg til.
Men mangel på både Dab+ og CD-spiller er et minus.
Koppholdere er på plass, og det samme er oppbevaringsrom midt på toppen av dashbordet.
Men enda bedre er noe som ligner en gigantisk arkivskuff hvor man forventer å finne et helt vanlig hanskerom.
Skuffen tar hele elleve liter, og sluker dypere og lengre enn hovedrolleinnehaveren i en viss kultfilm fra 1972.
Men Renault har virkelig dratt på i Captur, for bilen har flere særdeles smarte løsninger.
Baksetet kan lett skyves fram og tilbake (med 16 centimeter) for å gi mer plass i bagasjerommet, en løsning jeg benyttet meg av da familien var på storhandling.
Ta av eller snu
I tillegg har man en matte i bagasjerommet som enkelt snus, og som har gummi på den ene siden (hvis man laster inn våte ting) og tekstil på den andre siden.
Det gjør også at man får to ulike høyder i bagasjerommet.
Har du det på øverste nivå og baksetet helt tilbake har du 377 liter, på nederste nivå og med baksetet 16 centimeter frem har du solide 455 liter.
Aller smartest er en løsning som enormt mange småbarnsfamilier vil få glede av.
Setetrekkene løsnes nemlig enkelt ved hjelp av glidelås, slik at man kan kaste de i vasken.
Eller kjøpe andre setetrekk med andre farger for variasjon og bytte til disse.
Hadde jeg hatt denne løsningen på vår Volvo V70 for noen år siden, kunne jeg fått bort spyflekken fra bikkja som etterlot et skjemmende merke.
Noen kolleger har hevdet at ingen som kjøper bilen noensinne vil vaske setetrekkene eller noensinne vil stille fram setene.
Her er vi ikke enige.
Bare på mitt korte ukeslån stilte jo jeg fram setene da vi harryhandlet, så jeg mener bestemt at dette er nyttige og fornuftige løsninger som mange vil ha glede av.
Familiebil med særpreg
Så at Renault faktisk har tenkt på familien, er det ingen tvil om.
Ta med at barnet har god plass og god oversikt i baksetet, og man har en familiebil med noe så sjeldent som en god porsjon særpreg.
Den fikk også full score i EuroNCAP sine krasjtester.
Interiøret for øvrig er preget av rimelig hardplast, men med den fargekombinasjonen vi fikk i testbilen føles det ikke billig.
Apropos billig, er Captur relativt hyggelig priset.
Den kommer med 90 hester og 5-trinns manuell og koster da 202.000 kroner i Expression.
Legger du på bare 10.000 kroner får du Dynamique, og da får du i tillegg regn og lyssensor, 17-toms alufelger, karosserilakk i to toner (hvis du vil), parkerinssensor, tåkelys med svingfunksjon, 7 toms touchskjerm, navisystem, vendbart bagasjeromsgulv, det utskiftbare tekstilttrekket, oppbevaringslommer på forseteryggene, diverse kromdetaljer og automatisk klimaanlegg.
Vi mener den reelle verdien av dette er langt mer enn 10.000 kroner, så hvis du ikke tar Dynamique med en gang, kommer du til å angre.
Den andre varianten er testbilen, 120 hk og 6-trinns automat som kun kommer i Dynamique nivået, og koster 252.000 kroner.
Testbilen har i tillegg parkeringskamera, multimediasystem, designpakke og oransje interiør designpakke til 15.000 kroner ekstra.
Totalprisen er dermed 267.000 kroner, men da har du mye utstyr samt et særdeles stilig visuelt uttrykk.
Av konkurrenter er vel Nissan Juke den sterkeste kandidaten.
Her kan du lese Dinsides test av Juke.
Kort oppsummert må jeg dermed si at det er ingen logisk grunn til hvorfor ikke nordmenn skulle kjøpe denne bilen.
Jeg garanterer at mange familier ville blitt svært glade i Captur, som både har egenart og er praktisk anlagt.
| 1
|
200674
|
Doro PhoneEasy 615
Et mareritt for oss, en drøm for bestemor.
- Hva skal man med det? pleier min mor å spørre.
Det kan dreie seg om hva som helst.
Særlig innen teknologi.
Egentlig det aller meste innen teknologi.
- Hvorfor skal jeg ville gjøre det? spør hun.
Ofte er slike spørsmål overraskende vanskelige å svare på.
Nøyaktig hvorfor man vil ha all verdens musikk på telefonen når man uansett bare hører på en brøkdel av det, hvorfor man vil kunne se filmer på telefonen når man uansett har en 47-tommer stor TV i stua og hvorfor man vil spille Scrabble på telefonen når man uansett har spillet i bokhylla er ikke alltid så lett å svare på.
Og noen ganger hadde det kanskje vært en fordel å ikke hatt mulighetene i det hele tatt.
Så kunne man brukt telefonen til det den var bygd for:
Prat.
Møt Doro PhoneEasy 615.
Gummi og elegante linjer
Gi en 70-åring en moderne smarttelefon, så får du raskt se hvor smart det er.
Jo flere funksjoner og jo mindre skrift, jo vanskeligere blir det å bruke.
Svenskene i Doro stripper derfor ned funksjonene i håp om at alle skal klare å bruke de funksjonene som faktisk er der.
Og la oss gjøre dette soleklart først som sist:
Doro lager mobiler for gamle folk.
Sånn.
Da har vi sagt det.
At også yngre folk kan like telefonene er helt greit, men denne modellen er ikke en konfirmasjonsgave.
Dette er en 70 års gave.
PhoneEasy 615 er siste skudd på Doro-stammen, og for rundt 1.500 kroner får du akkurat det du er ute etter:
En enkel telefon til bestemor.
Men dette er slett ikke noen simpel telefon.
Modellen er pen å se på, deilig å ta på og har linjer som trolig er langt mer elegante enn hos målgruppen.
Gummien på baksiden gjør at den ikke glir ut av skjelvende hender, og størrelsen bidrar til at hendene finner den når de trenger den.
Med den medfølgende bordladeren kan telefonen stå slik eldre generasjoner er vant til, og den lyssterke indikatorlampen og skjermen på utsiden gjør at brukeren vet hva som foregår uten å måtte gjøre noe mer enn å kaste et blikk på den.
Éndimensjonale menyer
Dagens smarttelefoner handler i stor grad om operativsystem.
Hva slags operativsystem PhoneEasy 615 kjører aner vi ikke, og det skal du bare...
Blåse i.
Grensesnittet minner om gamle Nokia-modeller, med en hovedmeny bestående av store ikoner og undermenyer i form av lister med tekst.
Bokstavene er store og enkle, og kan gjøres enda større om brukeren trenger det.
Alt du gjør, gjør du i én dimensjon:
Enten går du opp, eller så går du ned.
Å bruke slike menyer er et mareritt for alle moderne smarttelefon-brukere.
Men menyene gjør det vanskelig å utførte noe horrible feil.
Og det er mye enklere å forklare en gammel dame "trykk først der, så der og så der" enn "sveip sånn her med fingeren liksom også dra den der sånn cirka dit".
Så fordelen for målgruppen er nok større for dem, enn ulempene er for "oss".
Hva vi synes tar nok uansett Doro og... Blåser i.
De riktige knappene
La oss snakke litt om funksjoner.
Det virker absurd å skulle snakke om funksjoner på en telefon i 2011, men la oss likevel snakke om funksjoner.
Telefonen leveres med følgende funksjoner, i menyens egen rekkefølge og ord:
Telefonbok, meldinger (SMS og MMS), anropslogg, kamera, bildevisning, alarm, kalender, kalkulator, FM-radio, ICE (viktig informasjon for helsepersonell) og innstillinger.
Det virker mye når man ramser det opp slik, men tro oss når vi sier at dette er alt annet enn overveldende når du faktisk bruker telefonen.
Dessuten kan man slå av funksjoner slik at brukeren bare trenger å forholde seg til et minimum av dem.
Strengt tatt trenger man ikke forholde seg til noen av dem.
Ettersom telefonen har egne knapper for hurtignumre, kan man ringe de nærmeste ved bare ett eneste tastetrykk.
På samme måte kan man gå rett inn i meldinger via en egen knapp.
Dermed kan bestemor holde seg langt unna menyene om hun skremmes av nymotens teknologi som elektroniske alarmsystemer og digitale regnemaskiner.
Fall i badekaret
Noen reagerer sikkert på at vi omtaler dette som en mobil for bestemor og bestefar.
Vi har sett tester av den hvor det påstås at dette er en telefon for alle.
Men en detalj på baksiden bør gjøre det ganske klart at denne er beregnet på veteraner:
Telefonen leveres med trygghetsalarm.
Hold knappen inne, og telefonen begynner å ule og sender en tekstmelding til kontaktene du har lagt inn i funksjonen.
Videre begynner telefonen å ringe nummerne ett etter ett, helt til noen svarer.
Bestemor kan da via høyttalertelefon fortelle hva som er i veien, og forhåpentligvis få hjelp så fort som mulig.
Du tenker kanskje at dette kunne være en ekstra trygghet også mot voldtekt og ran, men med tanke på at telefonen slett ikke legger skjul på at han er i ferd med å ringe dine nærmeste, og ikke forteller noen hvor du befinner deg med mindre du kan si det selv, er det nok først og fremst fall i badekaret man har tenkt på.
En drøm og et mareritt
Om du trenger enda flere bevis på at dette er en mobil for de eldre generasjoner, kan vi nevne ekstra høye ringetoner, ekstra joviale ringetoner, mye "TUT!" og "DUT!" i menyene og medfølgende bærestropp.
Kameraet er dessuten under all forventning, du kan ikke surfe nettet og USB- og lyd-inngangen har store og forklarende ikoner ved siden av seg.
Og for ikke å glemme:
Den er høreapparatkompatibel.
Her kan du selv se hva kameraet har å by på:
Så hva sitter vi igjen med?
En hel del, faktisk:
En telefon som er så enkel i bruk av selv bestemor klarer det.
Et batteri som varer og varer, først og fremst fordi denne telefonen ikke skal eller kan fikles med.
Medfølgende utstyr som gjør den enda enklere og mer behagelig å bruke.
Den kunne vært enda billigere, hatt enda enklere menyer og mangler flere smarte løsninger for eldre brukere, som for eksempel å bruke blitzen som lommelykt.
Men PhoneEasy lever opp til navnet:
Dette er virkelig en enkel telefon.
Og kun det.
Et mareritt for oss.
Men en drøm for bestemor.
Og bare for å ha sagt det:
Til og med min mor har nå fått seg iPhone.
Først og fremst for å sjekke været og oppskrifter, men likevel.
Man trenger ikke være 16 år for å bruke en smarttelefon.
Så pass deg for hvem du kjøper denne til.
Det kan fort tas galt opp.
| 1
|
200675
|
Vi har kjørt nye Lexus CT 200h
Lexus er en bilprodusent ulik alle andre.
Det beviser de også med fornyede CT 200 h.
Lexus, bilmerket som på en måte redefinerte luksus i bilbransjen, brøt virkelig gjennom i Norge med sin inntreden i kompaktklassen.
CT 200h tilførte, da den ble lansert våren 2011, noe nytt i denne kategorien som eneste hybrid og som relativt rimelig alternativ til de mer luksuriøse i klassen.
Vi har nå kjørt den fornyede versjonen av bilen og lot oss fascinere, ikke bare på grunn av oppsiktsvekkende forbedringer som bedre karosseristivhet (og bedre kjøreegenskaper) takket være lim, og bedre lyd takket være bruk av bambus i høyttalermembranene i lydanlegget (begge disse tingene er standard).
Snever klasse
Ser man på bilstørrelsen og landskapet i premium-sjiktet er det biler som Mercedes A-klasse, BMW 1-serie og Audi A3 som er nærmeste konkurrenter til CT 200h, riktignok i de mest moderate utgavene.
Men det som gjør at Lexus stikker seg ut i dette feltet, er at det er eneste hybrid i kompakt-premium-klassen.
Det har igjen gjort det mulig å få en lav innstegspris på bilen - den starter på 275.600 kroner før frakt og levering (287.500 kroner levert Oslo).
Da er den i utgangspunktet også bedre utstyrt enn de nevnte konkurrentene.
Ganske mye bedre
At CT 200h er blitt klart og tydelig fornyet og forbedret kan vi bekrefte etter å ha kjørt to versjoner av den en hel dag på forskjellige typer underlag og typer vei - på flott motorvei, vanlig landevei og i gatene i Roma med tider svært underholdende bytrafikk.
Nok en gang merket vi oss at både komfort og lydnivå er bedre med mindre felgdimensjon.
(16-tommere heller enn 17-tommere, men standard 15-tommere burde være et enda bedre valg, uten at vi fikk prøve dem.
Klarer du å motstå fristelsen til jåleri kommer du dermed bedre ut av det fra komfort-perspektivet.
Dessuten er forbruk og utslipp hakket lavere.
Har du tid:
Les testene først
Vi skal ikke beskrive alle bilens aspekter her, men anbefaler dem som ikke kjenner modellen først å lese våre tester (lenker under).
Resten av artikkelen handler om hva som har gjort at CT 200h nå faktisk er blitt ganske mye bedre - og samtidig billigere.
Oppsummering i faktaboksen ved siden av.
Vi har testet bilen i Norge ved to anledninger:
Tøffere i trynet
Joda, en aldri så liten facelift har bilen fått, og særlig den sportslig stylede F-Sport-utgaven nyter godt av dette utseendemessig.
I hovedsak er det grillen som gjør forskjellen - utforming av den såkalte spindelvevgrillen (Lexus' nyeste designuttrykk som gir familielikhet mellom modellene), har fått et mer markert uttrykk som gir en tredimensjonal effekt.
Inne i bilen synes vi det skinnkledde rattet er bedre å holde i enn før - det er noe mindre og tykkere, og faller bedre i hånden.
Ser vi oss rundt i kupeen oppdager vi at førermiljøet generelt er oppgradert siden sist, blant annet gjennom materialvalg og design.
Det er blitt ryddet litt opp i konsollen, og den litt gammelmodige skjermen fra tidligere er erstattet med en ny og mer tidsriktig utgave.
Dessuten kan instrumentpanelet utstyres med en TFT-skjerm på 4,2 tommer til høyre, som viser viktig informasjon på en tydelig måte.
Interiørbilder:
Bedre å kjøre
Kjøreopplevelsen merket vi fort en forbedring ved.
Det stivere karosseriet har bedret understellet i form av demping som gir noe bedre komfort, og bilen har fått hakket mer dynamiske kjøreegenskaper, delvis takket være et nytt stabilisatorstag bak.
Vi må imidlertid få testet bilen grundigere på norske veier for å kunne presisere graden av forbedring på dette området.
Men at lydnivået er blitt riktig så bra, det kan vi bekrefte.
Ikke bare er lyddempingen forbedret, men også det nye og klart bedre oppsettet på den trinnløse automatiske «girkassen» (E-CVT) spiller en rolle.
Det blir nemlig mindre "sluregir-fornemmelse", og dermed mindre masete motorstøy å forholde seg til, selv om man kjører litt mer aktivt enn det bilen strengt tatt er laget for.
Valgfri kjørestil
Som tidligere har bilen fire kjøreinnstillinger å velge mellom:
EV (for ren elektrisk drift med maks 45 km/t og i beste fall to kilometer av gangen), ECO (ytelsene strupes og utvekslinger prioriterer økonomisk kjøring), NORMAL og SPORT.
Sistnevnte favoriserer ren ytelse, og den er slett ikke verst når man bruker denne innstillingen, særlig med det forbedrede automatgiret.
I Eco- og Normalmodus har instrumentene, også som før, blå bakgrunnsbelysning.
Når man velger Sport blir den rød.
Dessuten erstattes energiforbruks-indikatoren til venstre av en klassisk turteller.
Man blir dermed behørig minnet om at man har valgt bort den driftsøkonomien som jo er en del av poenget med bilen.
Velutstyrt
CT 200h leveres som innstegsmodell i versjonen Comfort Eco, som altså koster fra 280.000 kroner.
Automatgir er standard, i og med at E-CVT er eneste transmisjon som leveres med denne hybriddrivlinjen.
Aluminiums-felger, autolys, dekktrykkssensor og alarm er også standard, og i interiøret finner vi både premium-lydanlegget med DAB+, sjutommers-skjermen og trådløs-systemet (Bluetooth-basert).
Nøkkelfri start med startknapp hører med, likeså regnsensor, automatisk klimaanlegg og det forbedrede, skinntrukne rattet, samt varmepakken for nordisk klima.
Den består av varmetråder under vindusviskerne, innerskjerm i hjulhusene, stor spylevæsketank og varmepumpe med eksosvarmegjenvinning, i tillegg til setevarme foran.
Stadig bedre utstyrsnivå kan fås med gradene Comfort (310.000 kroner) og topputstyrte Executive (382.000).
F-Sport er den mer sportslig orienterte utstyrsgraden med den tøffere stylingen, og er priset til 355.000 kroner.
Som tilvalg kan man velge diverse utstyrspakker.
Lavere utslipp
For å oppnå en enda litt lavere utslippsverdi, har Lexus videreutviklet hybridsystemet enda mer, og skilter nå med et CO2-utslipp på klasseledende 82 gram per kilometer (Eco-modellen), en reduksjon på fem gram fra utgående modell.
NOx-utslippet er fortsatt klasseledende med kun tre milligram per kilometer.
Konklusjon
Dette er mye premium-bil for pengene og en uvanlig avslappende og sømløs kjøreopplevelse.
Når man kan kjøre bortimot uten stress i Romas rushtrafikk gjennom hele byen, slik vi gjorde, sier det sitt.
Dermed er dette kanskje ikke i særlig grad egentlig noen konkurrent til BMW 1-serie eller Mercedes A-klasse?
Kundene er antakelig ute etter en egen type kjøreopplevelse og har litt annerledes motivasjoner for sitt bilkjøp, selv om de har til felles ønsket om en viss luksus.
Uansett:
Tross bilindustriens fortsatte fremgang siden modellen ble lansert er forbedringene mer enn nok til at CT 200h beholder en sterk femmer på terningen midtveis i sin livssyklus.
| 1
|
200676
|
Moshi Moshi 02
Savner du røret?
Det finnes, vi har testet.
Noen liker å prate i telefon, andre velger heller å bruke smartmobilen til skriftlige meldinger, og foretrekker korte beskjeder når det skal snakkes og høres.
Det valget er kanskje ikke rart.
Mobiler har et generelt ergonomisk problem.
De skal helst være små, av praktiske grunner, men da passer de ikke så godt i hånden og mot øre og munn som det gode, gamle telefonrøret.
Noen ser ikke på dette som noe stort problem, andre bruker handsfree i en eller annen form, men det er noen som savner telefonrøret.
Men det finnes!
MoshiMoshi 02
Navnet på produktet høres noe fremmedartet ut.
Det er japansk, og betyr hallo.
Når man har pakket det ut av esken, er det imidlertid en velkjent fasong som åpenbarer seg.
Røret - eller håndsettet som noen vil kalle det - kommer i flere varianter og to farger, sort eller hvit.
Vårt testeksemplar kom i blank hvit utførelse, og designet er både enkelt og elegant.
Settet består av en rektangulær base som ligger på bordet, her ligger telefonrøret når det ikke er i bruk.
Brønnene i basen er foret med myk gummi, slik at det ikke blir noen hard kollisjon mellom rør og base når du "legger på" røret.
Mellom røret og holderen er det en spiralledning med minijack.
Fra basen går det en tilsvarende, men kortere spiralledning til mobilen.
Hvis du vil flytte med deg røret og mobilen kan du også plugge kabelen rett i jack-kontakten på mobilen.
Det følger også med en liten matte i silikongummi som er til å legge mobilen på.
Den fungerer som beskytter mot riper, og gjør at mobilen kan brukes med én hånd når du velger eller taster nummer for å ringe.
I bruk
Røret er godt å holde i og det passer godt mot øret.
Det har passe tyngde og ledningene er fleksible.
Lydkvaliteten er god, så god at det ikke er røret, men hvilken mobil du bruker og mottaksforholdene som er det svakeste ledd.
I lengre samtaler ble vi mindre varme på øret enn med iPhone direkte, noe som skyldes en kombinasjon av mange faktorer.
Den direkte, høyfrekvente elektromagnetiske strålingen mot holdet er også lavere når du bruker røret.
Hvilken betydning dette har er omdiskutert, men alle er enige om at lavere stråling ikke er noe negativt.
Når du legger på røret i basen blir ikke samtalen avsluttet, slik som på de gamle stasjonære telefonene.
Du må trykke på den lille knappen midt på røret, på innsiden, for å legge på.
Denne knappen fungerer forøvrig på samme måte som knappen på ørepluggene som følger med iPhone.
Trykker du en gang begynner iTunes å spille, to trykk hopper videre, tre hopper tilbake osv.
Konklusjon
For lengre samtaler var dette røret mer behagelig i bruk både for øre og hånd, enn å bare bruke mobilen.
Designet er elegant og diskret, og det er helt uproblematisk å koble til.
Vi likte også den lille detaljen med matten i silikongummi som holder mobilen i ro.
Det finnes også en tilsvarende modell med Bluetooth i stedet for kabel.
Mer informasjon finner du hos distributøren.
| 1
|
200677
|
74 GB Western Digital D Raptor
En S-ATA harddisk på 10 000 omdreininger, med mye av de samme finessene som gjør at SCSI-disker har vært overlegne på mange områder - det er Western Digitals Raptor.
Vi har testet.
Raptor fra Western Digital, som roterer med 10 000 omdreininger, har vært tilgjengelig som 36 GB i stanrt et år.
Vi har testet den, og du kan lese testen her.
Selv om den utgaven var svært rask, levde den ikke helt opp til forventningene.
Den hadde både skrive og leseytelse på over 50 000 KB/sekund, og en aksesstid på 8,8 ms.
Men sammenlignet med større disker som f.eks. WD2500, med flere plater og høyere datatetthet, så hadde den egentlig ikke så mye annet å by på enn en lavere aksesstid.
Men nå har altså 74 GB utgaven kommet, med 2 plater og kraftig forbedret kontroller.
Grensesnittet er S-ATA, og strømtilkoblingen er kompatibel både med game og nye kontakter.
Utseendet er det samme, med kjøleribber langs sidene for å bedre lede bort varmen.
Temperaturen er klart høyere enn 7200 disker som WD2500 JB, og støynivået er også klart høyere.
Men det er likevel ikke spesielt høyt, og langt lavere enn gamle SCSI-disker som f.eks. Cheetah som roterte på 10 000 omdreininger med et høyt hvin...
Vesentlig raskere!
Det ble fort klart at den nye Raptoren knuser den gamle.
Med HD Tach 2.61 målte vi en maks leseytelse på hele 71 707 KB/sekund.
og reduserte gradvis til 38 440 innerst.
Gjennomsnittet lå på 63 186 KB/sekund
Skriveytelsen lå på 51 642 KB/sekund ytterst og 25 589 KB/sekund innerst, med et gjennomsnitt på 36 605 KB/sekund.
Aksesstiden lå på 7,6 millisekunder.
Vi målte også med vårt eget testprogram, og fikk følgende ytelsestall:
Lesetest:
69 797 KB/s og skrivetesten ga hele: 69 543 KB/s!
Dette er vesentlig raskere enn 36 GB utgaven, som det fremgår av grafene under:
Dette er målt på den første partisjonen, med best ytelse.
Grafen under viser samme test på innerste partisjon, med lavest ytelse:
Resultatene etterlater ingen tvil - dette er den raskeste S-ATA disken du får tak i!
Bruksområder
Selv om disken er rask, så er ikke kapasiteten spesielt stor.
Dermed blir bruksområdene litt mer spesielle.
En ny egenskap hos Raptor 74 GB er at den støtter Tagged Command Queing.
Dette innebærer at disken selv finner ut den optimale rekkefølgen på data som skal håndteres i en rotasjonssyklus, uavhenging av rekkefølgen instruksjonene ble mottat i.
Dette øker effktiviteten enormt, på samme måte som når en heis går oppover og stopper og tar i mot passasjerer etter hvilken etasje de er i, ikke etter hvem som trykket først på knappen.
Trenger du den raskeste disken til system og innlesing av programmer, eller en RAID-løsning som håndterer databaseoppslag på linje med mange SCSI-disker?
Raptor 74 er antagelig det beste kjøpet du kan gjøre.
Mer nyttig fra DinSide Data:
| 1
|
200678
|
Dell XPS Duo 12
En forsmak på fremtidens PC?
Tidligere i år testet vi ultrabooken Dell XPS 13, som fikk meget gode skussmål i vår test, hvor vi berømmet den for blant annet å være kompakt, lett, med god ytelse og batterilevetid.
Lyden fra høyttalerne var også noe av det beste vi har opplevd i klassen.
I neste måned vil et nytt medlem i XPS-familien dukke opp i butikkhyllene, og selv om XPS Duo 12 ved første øyekast er til forveksling lik XPS 13, er den temmelig forskjellig - på flere plan.
Aller viktigst er det at denne PC-en også kan forvandles til et nettbrett, med berøringsfølsom, full HD-skjerm.
Derav Duo-navnet, altså.
DinSide Data har vært så heldig å være det første testmagasin i verden som har fått kjøre full test på et pre-produksjonseksemplar allerede nå.
Først skal vi se på de tørre fakta om maskinvaren:
Skjerm: 12" Corning Gorilla Glass, berøringsfølsom full HD-skjerm (1920 x 1080 piksler) Prosessor:
Intel Core i5-3427U RAM:
4 GB Grafikkort:
Intel HD 4000 Lagring: 128 GB SSD Optisk drev:
Nei Skjermutganger:
DisplayPort USB-porter: 2 x USB 3.0 Webkamera:
Ja Kortleser:
Nei Trådløst nett:
Intel N 6235 Kablet nett:
Nei Annet:
Bluetooth 4.0 OS:
Windows 8 Professional 64 bit Størrelse: 31,8 x 21,5 x 1,9 cm (DinSide-tall) Vekt: 1545 gram (DinSide-tall) Pris: fra 11.995 kroner
I likhet med XPS 13 har maskinen verken HDMI eller VGA-skjermutganger, da trenger du en eventuelt en overgang fra mini-Displayport, og dette er ekstrautstyr.
Det er heller ikke noen ethernet-kontakt, da trenger du overgang fra USB, som heller ikke er standardutstyr.
I tillegg mangler leser for minnekort, noe vi også setter et spørsmålstegn ved.
Solid og behagelig
Lokket er av aluminium og usedvanlig stivt.
Vi liker også det brede hengslet og bruken av karbonfiber i bunnplaten, som gir et solid inntrykk.
Karbonfiberet har dessuten den fordelen at det ikke blir varmt på samme måten som aluminium, og det er aldri ubehagelig å ha XPS Duo 12 i fanget.
Vi liker godt det rene uttrykket, her er ingen glinsende klistremerker av noe slag, og et sølvfarget lokk på undersiden dekker Windows produkt-id-en og annen informasjon som er uvesentlig for de fleste av oss.
Sylskarp skjerm, men smått
Skjermen er lyssterk og svært høyoppløst, noe mange vil sette pris på - med sylskarpe bilder og god plass til vinduer som resultat.
Vi tror også enkelte vil oppleve at ting blir for smått, men med normalt syn bør det ikke være noe stort problem.
Tastaturet er av chicklet-typen, der hver tast er isolert fra de andre.
Slike tastaturer er enkle å rengjøre.
Det er også baklyst, noe som er en fordel i mørke omgivelser.
Tastene er avrundet, platen er fast og avgir lite støy under skriving.
Med unntak av en smal enter-tast er alle tastene passe store, og vi synes absolutt Dell XPS Duo 12 er god å skrive på.
Slik blir den et nettbrett
Ved å dytte nederst på baksiden av skjermen, vipper den ut av rammen og kan svinges helt rundt.
Deretter kan den lukkes over tastaturet, og vips - så har du en et nettbrett.
Fiffig.
Videoen under viser dette i praksis:
Windows 8-grensesnittet er utmerket for berøringsskjermer, og maskinen reagerer like spontant og nøyaktig som en iPad.
Å bruke den mot Windows 8-apps er derfor helt uproblematisk.
Problemet oppstår først når du skal kjøre vanlige skrivebords-programmer.
Den høye oppløsningen gjør det mange ganger vanskelig å treffe knapper og menyvalg, så her er det godt å ha muligheten for å bruke pekeplaten.
Den er multiberøringsfølsom med integrert venstre og høyre museknapp.
Det er ikke noe vertikalt skrollefelt, her bruker du ganske enkelt to fingre for å skrolle vertikalt og horisontalt.
Det fungerer absolutt tilfredsstillende.
Det som også kan oppleves som en klar ulempe, er å ha en bærbar PC som til en hver tid har skjerm full av fettmerker fra fingertuppene:
Halvannet kilo er dessuten vesentlig mer enn hva en iPad veier.
En slik hybrid er rett og slett langt mindre hendig enn de rene nettbrettene, i hvert fall første generasjon - som denne.
Pose- og sekk-løsninger byr altså på visse utfordringer.
Det blir derfor spennende å se hvordan markedet vil ta imot disse hybridmaskinene.
Personlig har vi mer tro på løsninger som Microsofts Surface.
Ytelsestester
Maskinen er utstyrt med en dobbelkjernet Intel ULV-prosessor fra Ivy Bridge-generasjonen.
Ytelsen er nesten på høyde med ultrabooks med Core i7-prosessor, som vi snart skal se.
Men først Windows 8 Opplevelsesindeks, som gir følgende tall på ytelsen.
Her går skalaen fra 1,0 (tregest) til 9,9 (raskest).
Merk at vi for første gang ser et tall på over 7,9 (her: SSD)
Prosessor: 7,0 Minne: 5,9 Grafikk:
5,4 Spillgrafikk:
6,4 Primær harddisk/SSD: 8,1
Passmark PerformanceTest 7 gav følgende utslag på prosessor, grafikk og SSD - sammenlignet mot andre ultrabooks vi har testet den siste tiden:
Prosessorytelsen ligger høyt i forhold til Ultrabooks som sannsynligvis ligger i samme prisklasse (rundt 10000 kroner), og vesentlig høyere enn forrige XPS 13 som benyttet forrige generasjon ULV-prosessor fra Intel.
Grafikkytelsen er middels god, og kan brukes til alt med unntak av de heftigste 3D-spillene.
Ved å gå ned på oppløsning kan imidlertid mange nyere titler spilles, med tilfredsstillende flyt
SSD-ytelsen er den tredje beste vi har testet, her angitt med skrivehastighet og lesehastighet i MB pr sekund.
Merk at S5 fra Acer benyttet to SSD-er i RAID, noe som bidrar til svært høye tall
Vi kjørte også en test av batteritiden, og som PC er dette meget fine tall:
Konklusjon
Dell XPS 12 Duo er en meget fin bærbar PC med god materialkvalitet, flott skjerm og god ytelse.
Den er også meget stillegående.
Ulempen er først og fremst få tilkoblingsmuligheter, blant annet savner vi HDMI-utgang, mulighet for kablet nett og kortleser.
Som nettbrett er vi skeptisk.
Maskinen er tung i forhold til iPad, og har dårligere batteritid.
Klassiske Windows-programmer er dessuten vanskelig å håndtere med fingertuppene, og Windows 8-app-utvalget er foreløpig smalt.
Dette vil helt sikkert endre seg på sikt, men da vil det også dukke opp rene nettbrett som både er lettere og (sannsynligvis) langt billigere.
Vi gjør igjen oppmerksom på at vi testet et pre-produksjonseksemplar av XPS Duo 12, og at ytelsestall og brukeropplevelse kan avvike noe fra modellen som er ventet i butikkene i slutten av oktober.
OPPDATERT 15.10:
Vi har nettopp fått ca-priser fra Dell.
Maskinen blir å finne i tre varianter i Norge:
| 1
|
200682
|
HP Pavilion dv6060ea
Dette er den rimeligste bærbare i denne trioen på testbenken, og er også den eneste med AMD-prosessor.
Denne var vi nysgjerrig på.
Fulle spesifikasjoner:
LES OGSÅ:
AMD Turion 64 X2 TL-52 15,4" WXGA 1280x800 (Brightview) 1024MB DDR2 667MHz/2 120GB SATA 5400 rpm DVD SuperMulti Drive (+,- RAM) 8x med Lightscribe teknologi NVIDIA GeForce Go 7400 128MB turbocache minne WLAN 802.11b/g GB LAN 3 USB 2.0 porter ExpressCard 34/54 5in1 kortleser , MMC, SD, Memory Stick, Memory Stick Pro og xD VGA og S-video utganger XP Home Edition Dimensjoener: 35,7x25.7x2,54 cm Vekt: 2,99kg
HP har stor bredde i utvalget av bærbare.
Det er mange serier under hp-etiketten og Compaq-navnet lever også videre for bærbare i bussiness-segmentet.
Pavilion-serien er beregnet på privat bruk, med blant annet direkte støtte for multimedia uten å måtte starte opp Windows.
Mer om dette lenger ned i artikkelen.
Noen i designavdelingen hos hp har muligens drevet med flislegging, det sorte blanke plastlokket har et mønster av tynne sølvstreker, som minner sterkt om det man får når man bruker tannsparkel og legger ut fliselim...
Effekten er faktisk ganske stilig, men som alle sorte blanke overflater får de også brukerens fete fingeravtrykk til å stå fram i all sin prakt.
Dette har hp også tydeligvis erfart, det følger med pusseklut!
Det er ingen lås mellom skjerm og tastaturdel, og man må holde igjen nedre del når maskinen skal åpnes.
Her må man altså sette fra seg kaffekoppen før man får satt fra seg og slått på PCen...
Designet er smakfult, uten for mye krimskrams, men alle klistrelappene skjønner vi ikke hvorfor alle produsentene på død og liv skal "pynte" med.
Brukeren har jo allerede kjøpt maskinen, hva er da vitsen med å reklamere for prosessor, grafikkbrikke, DVD-brenner, Windows Vista-kapabilitet osv osv?
Dette er jo ikke merker som er beregnet på å fjernes av brukeren.
Alle tilkoblingene er plassert på sidene og i front.
Ikke en eneste liten plugg finnes på baksiden.
På fronten sitter lydkontaktene og IR-vinduet, resten er på sidene.
I tillegg til de vanlige tilkoblingene finner vi en port for kabel til en dokk-stasjon, her kan du koble til omtrent alt som ellers finnes som separate porter.
Skjermen er blank og bred, med middels oppløsning på 1280 x 800 punkter.
Som de andre 2 maskinene i denne testrunden er betraktningsvinkelen begrenset på godt og ondt, og etterslepet akseptabelt.
Også her var ClearType slått på, noe som vi opplever gir en mindre skarp og lesbar tekst.
Tastaturet er behagelig, med gode taster og grei plassering av taster.
Enter-tasten er stor og plassert innenfor manøvreringstastene som er plassert helt ytterst tl høyre.
I tillegg er det berøringsfølsomme taster mellom tastaturet og skjermen, disse er for å styre medieavspilling uavhengig av Windows eller i Windows Media Player og andre programmer.
Berøringsfølsomme er ingen overdrivelse.
Da vi skulle pakke PCen pent sammen la vi inn beskyttelses-"teppet" som følger med.
Mer skulle det ikke til før maskinen startet opp som mediespiller...
Støynivået var lavt, maskinen var knapt hørbar nå viftene ikke gikk, og viftestøyen var svært lav og uten ulyder.
Mer enn godkjent.
Ytelse
Så var det dette med ytelsen da, kan AMD hamle opp med Intel?
Svaret på dette ut fra testene er et klart nei.
Maskinen litter under begge de to andre i alle testene, selv om vi ikke snakker om hårreisende forskjeller.
I snitt ligger forskjellen på rundt 10%.
Størst forskjell var det i grafikkytelse, men her er det verken AMD eller Intel som står for prestasjonene.
Grafikkløsningen er GeForce
Go 7400 fra nVidia og er svakere enn både Radeon X1400 og X1600 som satt i de andre maskinen i trioen.
Batterilevetiden var på 1:46 som er tre kvarter kortere enn det Acer holdt ut.
Konklusjon
Maskinen er lekker, ytelsen er kurant og utstyrsnivået er godkjent.
Den har likevel ikke like mye å by på som Acer og Elitegroup sine deltakere, verken i ytelse eller utstyrsnivå.
| 1
|
200683
|
The Elder Scrolls IV:Oblivion
SPILLTEST:
Her er spillet vi har ventet på i alle år.
Oblivion beviser hvor langt spill er kommet som medium, og er kanskje det ultimate uttrykket av digital underholdning.
Et spill som plasserer deg i en verden du står fri til å utforske, bli kjent med, vandre gjennom og påvirke
er ikke det drømmen for uttallige spillentusiaster?
En verden som har ekte personlighet, som får deg til å glemme virkeligheten og leve et liv ved siden av.
En verden som er så vakker at du stadig vekk må stoppe opp og studere detaljer, og som er så stor at det tar flere titalls timer å utforske det.
Oblivion gir oss alt dette.
LES OGSÅ:
Joda, det er på mange måter bare et rollespill, der du skaper en karakter, velger klasse og egenskaper.
Men Oblivion har klart å flytte fokuset på mange måter vekk fra repetitivt leveling, og gir oss i stedet en spennende og fascinerende historie som ramme.
Rollespillingen blir bare en måte å oppleve historiene på, historiene som fortelles gjennom den store mengden varierte og spennende quester.
Verden for dine føtter
Spillet plasserer oss i en åpen verden, akkurat som de tidligere titlene i serien gjorde (Arena, Daggerfall og Morrowind).
Vår første oppgave er å utforme vårt eget utseende, med det ekstremt detaljert verktøy, som lar oss tilpasse det aller meste av ansiktstrekkene.
Når vi er ferdig med dette, begynner det faktiske spillet, og vi våkner som en anonym fange i et fengsel.
Vi blir kontaktet av den respekterte, men aldrende keiseren, og entrer de rotteinfesterte kloakkene under fengselet.
Etter en times tid har vi lært spillets grunnleggende teknikker, og er klare til å komme skikkelig i gang.
Og når vi går ut av kanalene for første gang, og ser den nydelige verdenen brette seg ut foran oss, det var kanskje første gang vi opplevde direkte gåsehud av et spill.
Ingen skjermbilder eller filmklipp kunne forberede oss på denne følelsen av å se utover de vakre slettene, se trærne og gresset, vannet og dyrene.
Det er penere enn et postkort.
Vi skjønte fort at all denne skjønheten har sin pris
hakking og lavt nivå på omgivelsene lenger unna er definitivt et problem (på Xbox 360 i alle fall), men vi er fast bestemt for å ikke la oss ødelegge opplevelsen.
Og opplevelsen forblir intakt.
Som i alle spill i Elder Scrolls-serien er denne flotte verdenen ikke bare til pynt.
Du kan dra hvor som helst når som helst.
Alle områder er tilgjengelige, du kan vandre gjennom daler og fjell, oppover elver og ved innsjøer, og overalt finner du mennesker, dyr og monstre.
Spillverdenen er riktignok ikke så tett befolket som vi hadde håpet, men det er fremdeles ca. et tusen av mennesker der ute, og alle har noe å fortelle, og en tydelig personlighet og mål i livet.
Vær din egen helt
Så hva er det du skal finne på i denne verdenen?
Den imponerende friheten Oblivion gir oss betyr ikke bare at du kan gå hvor du vil, men også gjøre omtrent hva du vil.
Det er en hovedhistorie som går gjennom hele spillet (det handler om å redde verden fra en invasjon fra Oblivion, et slags helvete), og du kan velge å bare holde deg til denne, noe som i seg selv gir masse spilletid.
Men ved siden av dette er det rett og slett et enormt antall sideoppdrag og diverse andre hemmeligheter som du kan tulle med akkurat som du vil.
Du har de såkalte guilds du kan bli medlem i, og de gir deg sine oppdrag.
Du kan treffe på enkeltpersoner som ber der om en eller annen tjeneste.
Du kan entre portene til Oblivion, og gå rett til helvete for å utradere noen demoner og stenge port etter port.
Du kan kjempe gladiatorkamper i Arena, fange fisk eller bryte deg inn i andres hus.
Det er opp til deg.
Og verden reagerer, du blir populær om du utfører masse gode gjerninger, menneskene du møter er hyggeligere mot deg og gir deg gode priser på ting.
Men stjeler du eller dreper noen unødvendig, er sjansen stor for å havne i fengsel.
Det som er så utrolig godt gjennomarbeidet er hvor spennende og overraskende disse oppdragene er.
Du blir aldri bedt om å gå og slakte 15 kyllinger og få en rustning som belønning.
Oppdragene har mening, de har en grunn og de involverer deg i det du gjør.
En elegant oversikt over aktive oppdrag, og en pil på kartet, viser deg hvor du skal, så selv om verdenen er så stor som den er, slipper du å gå deg vill.
Noen av hendelsene i spillet er rett og slett uforglemmelige.
Et lite, ganske ukomplisert oppdrag, der vi måtte vente til midt på dagen for å oppdage et hemmelig kart på et visst sted, fikk oss til å innse spillets genialitet.
Dette stedet hadde vi gått forbi så mange ganger tidligere uten å tenke oss om, men plustelig blir det et essensielt nøkkel i spillets utvikling.
Rett og slett kult.
Mye dramatikk
I alle rollespill er kamp noe av det viktigste, og Oblivion har gjennomgått en betydelig forbedring i forhold til Morrowind.
I all sin enkelthet bruker du en knapp til angrep, en til blokkering og en til magi.
Diverse magiske formler kan plasseres på d-paden, for enkel tilgang, men vår warrior bryr seg egentlig ikke om slikt.
Det å svinge med sverdet, derimot, føles skikkelig ekte og personlig, og likedan med å bli angrepet.
Hele skjermen rister når du får juling, og det gjør virkelig nesten vondt.
Når du bruker dine forskjellige egenskaper, går de opp i nivå hver for seg.
Etter at de essensielle egenskapene dine er oppgradert nok, går du opp en hel level
noe som kreves at du hviler deg ved å sove.
Hele oppgraderingsprosessen er også meget elegant løst:
Det er mange underliggende statistikker, men bare noen få du trenger å bry deg om til vanlig.
Men med litt jobb og tålmodighet kan du skreddersy din ultimate karakter.
Eller så kan du rett og slett kjøpe deg et pent hus i Anvil og en hest å ri på.
Så kan du dra ut og samle juveler og blomster.
De siste dagene har vi snakket med en rekke andre spilljournalister, som alle har hatt diametralt forskjellige opplevelser med Oblivion, men et fellestrekk er at alle er fullstendig fortapt i den mest virkelige uvirkelige verden noensinne skapt.
Postkort fra Tamriel
Det er vel bare rett og rimelig å snakke enda mer om Oblivions grafiske side.
Det er ikke noe tvil om at spillet er det peneste noensinne.
Bare ut fra selve skalaen på spillet verden er det imponerende at utviklerne har klart å beholde detaljnivået såpass høyt, men grafikken både utendørs og innendørs er rett og slett fabelaktig.
HDR-effektene sørger for fantastisk lyssetting og stemningsfulle skygger, det dynamiske været og dag/natt-syklusen gjør at verdenen føles desto mer levende og virkelig.
Vi kan godt innrømme at figurene er nokså stivt animert og deres ansikter er til tider litt merkelige, men totalt sett overgår spillet alle forventninger.
Men de nevnte problemene med hakking trekker det hele litt ned, det må vi bare innrømme.
Ikke nok med det, dialogen i spillet er også over gjennomsnitt bra, og alle karakterene du møter på dine vandringer har noe å fortelle deg.
Det sies at halvparten til kapasiteten av DVD-platen spillet kommer på er satt av til stemmer.
Ikke verst.
Og den majestetiske musikken setter oss hele tiden i riktig stemning.
Vi har rett og slett vanskeligheter med å finne noen feil med spillet.
Man kan trekke frem hakking og litt ujevne animasjoner, og andre tekniske problemer, men ingen av dem har ødelagt spillet for oss.
Derimot har vi flyttet inn i den mest realiserte, virtuelle verdenen som finnes.
Vi har fått våre spillønsker oppfylt, endelig har vi fått et spill som lar oss gjøre nesten hva vi vil, og ser fantastisk ut i samme slengen.
Oblivion er det ypperste innen vestlig rollespilldesign, og et av de aller beste spillene noensinne laget.
Og vi har fremdeles timesvis med høykvalitets underholdning foran oss, til tross for at vi har sittet med Oblivion hele helgen.
Om du har noe som helst interesse av rollespill, og enda ikke har skaffet deg Oblivion, gjør det øyeblikkelig.
Dette er ekte nestegenerasjon, ekte spillkjærlighet, ekte glede og underholdning.
Slik skal det gjøres.
| 1
|
200684
|
VW Golf stasjonsvogn:Der Plassmeister
VW Golf Stasjonsvogn imponerer på plass, selv i konkurranse med biler en klasse over.
Den tradisjonelle stasjonsvogna er ikke hva den engang var.
Det er som regel en litt mellomstor folkebil som Toyota Avensis, VW Passat og Ford Mondeo, alle tre skoleeksempler på trygg og traust stasjonsvogn med god plass.
Og alle tre aldrende modeller.
I klassen under disse bilene har det liksom ikke vært det helt store utvalget, i hvert fall ikke hvis bilen også skal ha en del bagasjeromsplass.
Og det er vel egentlig hele poenget med stasjonsvogn …
Men det finnes en bil som er enda mer norsk folkebil enn de tre jeg nevnte i innledningen.
VW Golf.
Men minuset med den er selvfølgelig manglende bagasjeplass.
I hvert fall fram til dagens generasjon …
En ting imponerer stort
For idet jeg henter en splitter ny Golf i kledelig Pacific Blue Metallic med 122-hesters TSI bensinmotor og DSG-kasse, og utstyrt med Highline-utstyrspakken, er det en ting som umiddelbart imponerer meg idet jeg åpner opp luka bak:
Bagasjeromsplassen.
605 liter.
Tygg litt på det tallet.
Vi snakker altså om en Golf, og 605 liter bagasjeromsplass er større enn Audi A6.
Større enn Toyota Avensis.
Større enn Ford Mondeo.
Større enn Volvo V70.
Med andre ord: 605 liter er et særdeles imponerende tall.
Men det må sies at nylig er det også kommet til andre nye modeller i klassen som faktisk imponerer minst like mye på lasteplass, nemlig Peugeot 308 SW og Honda Civic Tourer.
Å slenge inn golfbagen og tralle er intet problem, her trenger jeg ikke å slå ned noe baksete for å gjøre det.
Det er bare å legge inn utstyret og kjøre avgårde, og det er ikke så mange biler som gir meg den muligheten.
Men da tenker du kanskje at VW har jukset med noe annet.
For eksempel å gjøre bakseteplassen om til noe som kun toåringer kan trives med.
Men da tar du feil.
For bakseteplassen er helt grei for voksne personer.
VW har rett og slett vært flinke til å utnytte lasterommet.
Nøkternt og forsiktig
På plass bak rattet er alt på typisk Golf-maner.
Det vil si ryddig og nøkternt, og ganske så kjedelig.
Det mest irriterende er som vanlig hva angår VAG-produkter, den absolutt idiotiske plasseringen av CD-spilleren, skjult dypt inne i hanskerommets mørke og dype ødemarker.
Ute på veien er det meste som du forventer det.
Golfen er trygg og stødig, med en god styrerespons, et fint oppsatt chassis og en ypperlig DSG-kasse.
Men setene er ikke de beste i verden.
Bensinmotoren på 122 hk står greit til bilen, og 0-100 km/t går unna på 9,7 sekunder.
Noen vil nok savne litt trøkk i mellomregisteret, og således se etter en dieselvariant.
Men 1,4 TSI-motoren på 122 hk leverer egentlig helt greie ytelser når man tenker på effekt og biltype.
Det blandede forbruket er oppgitt til 0.51 l/mil, mens CO2-utslippet er på 118 gram/km.
Gode tall det også.
Men liker du tall er selvfølgelig priser det mest interessante.
Litt kjedelig
Startpris for en slik Golf med 1,4-liters bensinmotor på 122-hk og DSG er 311.900 kroner, mens den som Highline med alt dens utstyr er 354.900 kroner.
Det er ikke den billigste stasjonsvogna du kan kjøre, men med tanke på at det er en topp utstyrt Golf, noe som betyr gode kjøreegenskaper og høy generell finish, er det ikke fullt så ille.
For ikke å glemme det beste tallet av dem alle: 605 liter (og 1.620 liter med baksetene nedslått).
Med andre ord, det er mye å like her.
Noen vil kanskje klage over at en Golf stasjonsvogn er litt kjedelig, men hvilken av konkurrentene er vel ikke det?
En folkelig stasjonsvogn er vel av natur litt kjedelig, så akkurat det poenget blir litt meningsløst.
Ta Golf stasjonsvogn for det den er, en god og traust bil for familien som vil ha god plass og en fornuftig tilværelse.
Og bare for å ha sagt det:
Selv om en tilsvarende Passat (1,4 TSI DSG Highline) bare koster 20.000 kroner mer, har den to liter MINDRE bagasjeplass, og bruker 0,9 sekunder MER fra 0 til 100 km/t.
Noen lurer kanskje på hvordan Passaten kan ha mindre bagasjeplass, men det kommer av at Golfen har bedre plass i høyden (Passaten har lengre lasteplass, og med baksetene nedslått vinner den på akkurat det feltet).
Men til slutt sitter man igjen med to viktige spørsmål:
Hvorfor kjøpe en VW Passat stasjonsvogn, når du kan få en VW Golf stasjonsvogn med bedre plass, samme utstyr og hyggeligere prislapp?
Vurder Octavia
Deretter kommer selve spørsmålet over alle:
Hvis plass er viktig for deg, hvorfor kjøpe en VW Golf stasjonsvogn, når du kan få en Skoda Octavia stasjonsvogn?
Den har enda mer bagasjeromsplass og koster mindre.
Faktisk får du Octavia stasjonsvogn 1.8 TSI på 180 hestekrefter og DSG, samt det høyeste utstyrsnivået Elegance til 330.000 kroner.
Den er altså 25.000 kroner lavere i pris enn vår testbil.
Det er ditt valg...
| 1
|
200685
|
Guitar Hero
SPILLTEST:
Uten tvil det mest rocka spillet i historien er også blant de mest underholdende.
Uansett om du liker rock eller ikke.
Vi innrømmer det like greit med en gang:
Vi er ikke noen store rockeentusiaster.
Det er andre sjangere undertegnede foretrekker.
Men når vi forstod konseptet med Guitar Hero, var det fullstendig logisk at dette var partyspillet vi ventet på, rock eller ikke.
Guitar
Hero treffer våre primære behov med sitt testosteronfylte grensesnitt, det graver frem vår underbevisste, fornektede ønske om å
rocke.
LES OGSÅ:
Bare fordi spillet kommer med en liten plastgitar som kontroller.
Helt liten er den altså ikke, den henger komfortabelt rundt halsen, og føles robust nok til å tåle et par fuktige fester.
Utviklerne Harmonix er mestere av rytmespill, noe alle som har spilt FreQuency eller Amplitude kan uttale seg om.
Og Guitar Hero beveger seg faktisk ikke nevneverdig langt fra rammeverket.
Det handler tross alt om å trykke på riktige knapper til riktig tid.
Verdens feteste kontroller
Selve gitaren er verktøyet til å utføre disse spektakulære musikksekvensene.
Der hvor en normalt ville berøre strengene, er det en slags plastknapp vi kan trykke oppover og nedover.
Og helt ytterst er det fem knapper som brukes til å trykke inn grepene eller enkeltnotene.
Det geniale er at det sitter øyeblikkelig.
Har du en anelse om hvordan en gitar fungerer, kan du spille Guitar Hero.
Det er oppsiktsvekkende at en så stor del av spillet er viet til enkeltspillerdelen, og at denne er meget bra gjennomført også spillbarhetsmessig.
Guitar
Hero er definitivt et spill du kan like godt nyte alene som med venner.
Enkeltspillermodusen lar deg altså bevege deg oppover karrierestigen.
Du kan velge mellom en del personligheter som skal representere deg, og spiller låt etter låt i varierende vanskelighetsgrader.
Etter hvert som du kommer deg gjennom de forskjellige låtsamlingene, låser du opp større og mer imponerende konsertlokaler.
På høyere vanskelighetsgrader tjener du også penger, noe som kan brukes på å kjøpe mer musikk, nye gitarer og andre kuriositeter.
Ukomplisert, men krevende
De enkleste sangene krever ikke stort mer enn grunnleggende rytmekunnskaper.
Men når du beveger deg nærmere og nærmere Expert-nivået, kreves det mer og mer.
I stedet for å trykke inn generelle riffs, må vi spille enkeltnoter, og det i vanvittig tempo.
De letteste sangene bruker også bare tre av grep-knappene, mens på høyere vanskelighetsgrader brukes alle fem.
Låtutvalget er imponerende bra.
Harmonix har gravd frem dinosaurer som Deep Purple og Black Sabbath, og krydret de med nykomlinger som Franz Ferdinand (riktignok er alle sangene coverlåter, det var tydeligvis vanskelig å klarere rettighetene til originalsangene).
Det er 30 sanger til sammen, med herlig variasjon i vanskelighet og spilleteknikk.
Og du kan kjøpe mer musikk, dessverre kun fra ukjente, lokale musikere (det hører med til historien at flere av utviklerne i Harmonix spiller i bandene selv).
Låtene er delikat remixet, slik at gitarsporene er en anelse høyere enn resten av instrumentene.
Og for å optimalisere testosteron-produksjonen, er det til og med lagt inn funksjoner som å løfte gitaren opp i luften for å sanke inn ekstrapoeng.
Rock!
Spillbarheten til Guitar
Hero har funnet den herlige balansen mellom å være simplistisk og sofistikert.
Spillet krever mer og mer, men gir så utrolig mye tilbake.
Det er sånn et sosialt partyspill skal lages.
Best med flere
Og partyspill er det.
Du kan koble til en ekstra gitar (det er en investering spillet koster over 800 kroner), og to personer kan rocke mot hverandre.
Hver deltaker har da oppgaven med å spille hver sin del av sangen, og den totale poengsummen kan i etterkant sammenlignes.
Vi anbefaler virkelig å prøve dette i større forsamlinger.
Guitar Hero er timesvis med fantastisk underholdning.
Både alene og sammen med andre.
Det er et unikt konsept, som ikke bryter grenser når det gjelder konsept, men har en utførelse som er bedre enn forventet.
Vi tør påstå at det er et må ha spill til PlayStation 2, selv om du ikke er en rocker, selv om du ikke er musikalsk av deg.
Underholdningsverdien er uendelig høy her, og er det ikke det spill skal handle om, når alt kommer til alt?
For å oppsummere:
Vi har vondt i fingrene, men i kveld skal vi på en Guitar Hero-fest.
Og på lørdag på enda en.
Vi er frelst!
| 1
|
200687
|
TEST:Hyundai i40 - en vinner
Vi har ikke noe problem med å anbefale i40, som atpå til debuterer i klassen store familiebiler.
En av de tunge tendensene i bilindustrien i verden i dag er koreanernes fremskritt på alle plan:
Kvalitetsmessig, produkttilpasningsmessig, omdømmemessig og salgsmessig.
De ti siste årene har utviklingen gått så fort at mange konkurrerende aktører er blitt tatt på sengen til en viss grad, og i hvertfall det brede, bilkjøpende publikum har fortsatt i sitt store flertall til gode å få øynene opp for hva som har skjedd.
Ja, nå sier vi "har skjedd", mens vi ofte de siste årene har skrevet "er i ferd med å skje".
Har svingt seg opp på øverste avsats
Det gjalt for eksempel forrige generasjoner folke-SUVer fra Hyundai og Kia - henholdsvis Tucson og Sportage, som var mye bedre produkter enn de koreanerne hadde hatt å tilby tidligere.
Men så "hadde det skjedd", da dagens generasjon folke-SUVer kom på markedet og både Hyundai og Kia - med henholdsvis ix35 og nye Sportage - viste at de lå helt oppe i klasseledelsen - også sikkerhetsmessig.
Men det manglet...
Fra biler som, i sine kategorier, kunne verdsettes med terningkast tre eller fire har de altså nådd femmere - og tildels sterke sådanne, med biler som takket være lokal satsing med design- og utvikling, men også produksjon i Europa, er perfekt tilpasset våre europeiske forhold.
Det gjensto imidlertid for merket å introdusere et troverdig tilbud i den svært viktige mellomklassen, der modeller som VW Passat, Ford Mondeo, Toyota Avensis og Volvo V70 kiver om publikums gunst, med nylig ankomne Peugeot 508 som sterk outsider.
...en viktig modell
Hullet er nå tettet, og det til gagns, med nye i40 som en mye mer Europa-gunstig modell enn utgåtte Sonata, som for øvrig bare ble tilbudt som sedan.
Nå har de snudd det hele på hodet og starter med stasjonsvognutgaven som i mange europeiske land, og spesielt i Norge, er blitt den viktigste.
I i40s tilfelle er den europatilpasset - ja, men ikke Europa-produsert i motsetning til lillebror, nye i30 (som vi for øvrig også har fått et meget godt inntrykk av).
Hyundai i40 produseres i Sør-Korea.
Uvanlig vellykket
Vi har testkjørt nye Hyundai i40 grundig i løpet av sommeren, og våre førsteinntrykk fra prøvekjøringen av en før-produksjonsbil selv før modellen hadde sin Europa-lansering i Larvik, ble bekreftet og forbedret.
Denne bilen utgjør nemlig etter vår mening ytterligere et skritt fremover og er totalt sett en så god "produktmix" med et så godt forhold mellom ytelser og pris, at den kan anbefales som beste kjøp i den meget tøffe mellomklassen.
Det beste fra konkurrentene
Man kan si at det på en måte er en fordel å kunne starte bortimot med blanke ark for en produsent som skal hive seg inn i et så konkurranseutsatt segment.
Da har produsenten muligheten til å plukke fra hverandre og analysere konkurrentenes modeller og forsøke å kombinere de sterkeste sidene fra dem alle.
Det kan det også se ut som om Hyundai har gjort.
Vi kjørte Hyundai i40 i den absolutte toppversjonen, med den kraftfulle dieselmotoren kombinert med automatgir og høyeste utstyrsnivå, Premium.
Og da snakker vi ikke bare all snacks man forventer som skinninteriør, elektrisk betjente seter, navigasjon, panoramaglasstak, elektrisk betjent bakluke og lignende – men også varme i baksetene og i rattet, ryggekamera, parkeringssensorer, vinglevarsler med rattkorrigering – og så videre og så videre…
Pris for denne versjonen (som alltid før leveringskostnader og lignende):
413.000 kroner.
En helt grei dieselversjon er for øvrig å få fra 276.000 kroner.
Vellykket interiør
Så snart man åpner døren – og får en følelse av soliditet allerede da - får man et godt inntrykk av bilens interiør.
Det ser romslig og luftig ut og bilens dynamiske design er overført til interiøret.
Som Ford-designerne sannsynligvis mistenker med oss, ser linjene ut til å være inspirert og videreutviklet fra deres Kinetic Design.
Uansett synes vi det er vellykket og det blir bare bedre av at materialvalget, de presise sammenføyningene og utformingen av betjeningselementer og instrumenter, gir et solid kvalitetsinntrykk.
Romslig og praktisk
Inntrykket av romslighet stemmer, og man sitter godt i seter som gir tilfredsstillende sidestøtte.
Det falt oss også lett å finne en tilfredsstillende sittestilling og justeringsmulighetene er tilstrekkelige.
Bakseteplassen er meget god, særlig benplassen og her ligger i40 godt plassert – bare slått av Skoda Superb som, må det sies, er en veritabel limousine.
Om ikke bagasjerommet er det største i klassen er det i hvertfall temmelig stort – 553 liter etter VDA-normen (under bagasjeromsdekselet, som er standard – og det tilbys med svært praktiske ryddeløsninger basert på teleskopstag som attpå til er enklere å betjene enn dem man for eksempel finner hos Audi.
Med nedfelte bakseter (en svært enkel operasjon), kan volumet økes til 1,7 kubikkmeter.
Plassutnyttelsen er alt i alt god da bilen ikke er mer enn normalt stor i klassen - 477 centimeter i lengden, 181 centimeter i bredden og 147 centimeter i høyden.
Kraftfull diesel
I Norge er det diesel som gjelder i denne typen bil, og vi har ikke kjørt noen bensinversjon av i40.
Av kolleger har vi imidlertid hørt at de ottodrevne versjonene er mindre inspirerende å kjøre enn dieselvariantene.
Og når det gjelder dieselmotorer har også koreanerne vist at de på kort tid har hevet seg helt til det ypperste nivået i familiebilklassen.
Vi har da heller ikke noe å utsette på kjøreopplevelsen med den 1,7-litersmaskinen som sitter i i40.
1,7 liter høres lite ut, men er i våre dager et helt greit volum selv i tyngre mellomklassebiler.
I ”vår” versjon yter den 136 hestekrefter og et anselig dreiemoment på 325 newtonmeter hvilket gir den en trekkraft som større motorer kan misunne den.
Kort sagt har den ytelser som en tolitersmotor, men forbruk som en 1,6-liter.
I det minste med manuell girkasse – for i testbilens konfigurasjon med automatgir øker forbruket fra 0,47 liter per mil til 0,55 liter, en ikke ubetydelig forskjell.
God automat spiser likevel energi
Motoren fungerer uansett helt utmerket, med god gjennomgående trekkraft og gode fartsressurser.
Tung last håndterer den greit og standard forbikjøringer er ingen utfordring å snakke om.
12 sekunder fra 0 til 100 høres kanskje ikke all verden ut, men opplevelsen av fartsøkning er en ganske annen i realiteten; det er igangsettelsesprosessen som er litt omstendelig på typisk automatgir-vis.
(den manuelle versjonen gjør 0 til 100 på 10,6 sekunder).
Rent bortsett fra høyere forbruk og noe mer moderate ytelser er denne sekstrinns automatgirkassen mer enn kurant – den passer godt til motoren og har ganske raske og komfortable girskift.
Den er helt på høyde med konkurrentene og lysår fra den relativt håpløse firetrinnsautomaten vi husker fra Sonata for bare seks år siden.
Ypperlig balanse
Kjøreopplevelsen blir komplett når ikke bare motor og girkasse gjør en god jobb sammen, men også understell og lyddemping gir bilturene en svært nær optimal balanse mellom gode kjøreegenskaper og høyt komfortnivå.
Styringen er ikke verdens mest presise, men den er slett ikke verst.
Kjøreegenskapene er helt på høyden – forutsigbare og betryggende, men uten å oppleves dvaske, uten overdrevet understyring eller krenging.
Kort sagt en meget solid ingeniørjobb.
Det er neimen ikke bare i Tyskland det bygges gjennomført velkonstruerte biler.
Så er i tillegg komforten helt på høyde med det beste i klassen, også når det gjelder lydnivået.
Summa summarum, er det bare å ta av seg hatten.
Negativt?
Bare småplukk
For å finne noe negativt å si om denne bilen, innenfor rammebetingelsene som gjelder i mellomklassen, må man sannelig lete med lys og lykte.
OK, den kan ikke fås med firehjulsdrift.
Men da har man jo ix35.
Noen av knappene på instrumentpanelet er litt uheldig plassert og ved enkelte anledninger fant vi at vi kom borti ”MODE”-knappen på radioen og sjaltet dermed over fra FM til mellombølge.
Små irritasjonsmomenter, som man med tiden lærer å unngå, men likevel – en liten svakhet her.
Noe annet?
Jo, dieselmotoren er bra på det meste, men vibrerer noe mer enn de beste i klassen (1.6 Hdi-motoren til Peugeot Citroën i særdeleshet).
Men her må man holde fingeren på de fint justerte glipene mellom dashbordkomponenter eller ratt for å merke det.
Ikke noe å klage høylydt over…
Så hva står vi igjen med?
Jo, et meget vellykket og gjennomført produkt som etter vår mening svarer på nærmest optimalt vis på et stort antall bilkjøperes behov.
Kan anbefales.
| 1
|
200688
|
24"BenQ FP241W
BenQ serverer en 24-tommers LCD i bredformat med HDMI og analoge videoinnganger - mer enn en PC-skjerm.
Vi har testet.
Svært mange av de store LCD-skjermene byr på flere tilkoblingsmuligheter enn det PCen krever.
Innganger for analog video har vi sett på skjermer fra flere av de kjente leverandørene, som Samsung, Nec og Dell.
Typisk er det snakk om koaks, S-video og kopmponent (RGB) som enten kan brukes til bilde-i-bilde sammen med PC-signalet eller det tar over hele skjermflaten.
LES OGSÅ:
Begge våre egne bredskjermer på 20 og 24 tommer har slike analoge innganger, og det har til tider vært praktisk.
Men analoge videosignaler med interessant innhold har en egen tendens til å havne i digitalisert form på harddisken i PCen, så mye bruk av dette har det ikke vært for vår del.
Det er vel først og fremst spillkonsoller som er mest nærliggende å kobles til slike skjermer, men det står ikke på vår agenda.
Men analoge utganger fra digitale apparater som skal kobles til digitale skjermer er jo egentlig meningsløst.
Grunnen har vært manglende standarder, noe som nå er historie.
Nå har vi HDMI, som støtter de formatene som er aktuelle i overskuelig framtid.
Og BenQ er da tidlig ute med å tilby HDMI som en slags ekstra rosin i pølsa, i tillegg til VGA og DVI for PC samt koaks, komponent (RGB) og S-video.
Konstruksjon og design
Både selve skjermen og foten er gedigne.
Dette er solide og tunge saker, som står svært så stødig når det er på plass.
Foten er justerbar på alle måter, den kan heves og senkes, skjermen kan vippes og vris til høydeformat, og den øverste delen av foten kan dreies rundt aksen.
Dette er en fot i toppklasse, det eneste vi skulle ønsket er at den kunne vært litt lavere.
Det er behagelig å ha undersiden av skjermen enda litt lavere enn det BenQ tilbyr her.
Rammen rundt panelet er noe tykkere enn hos mange av konkurrentene, men vi snakker fremdeles om ganske slanke linjer.
Fargen er sølv rundt kanten, resten er gråsort.
Betjeningen sitter på den høyre yttersiden av skjermen, noe vi ikke setter pris på.
Det er god plass på fronten og betjeningen ville gått langt lettere hvis du hadde sluppet å bøye deg rundt til siden av skjermen for å finne riktig knapp.
Responsen i menysystemet er dessuten tregere enn på noen andre skjermer vi har testet i det sister.
Skjermen har forhåndsdefinerte fargeprofiler som velges med en av knappene, men av disse var det bare "normal" som vi fant brukbar.
Her kommer smak og behag inn i bildet, bokstavelig talt, akkurat som folk bruker bass og diskant - eller de kanskje tar den helt ut med en EQ - på sitt musikkanlegg.
Det er også en USB HUB, med to tilkobligner på siden og 1 i toppen av skjermen under et gummideksel.
Bildekvalitet
Vi koblet skjermen først til vår testPC med DVI og et standard skjermkort.
Skjermen åpenbarte seg som fargerik og flott, med utmerket dynamikk og betraktningsvinkel.
Her er det ikke noe billig TN-panel, og denne skjermen er i klasse med skjermer fra f.eks. Dell og Samsung i samme format og prisklasse.
For entusiasten er dette en skjerm som fungerer utmerket til bilderedigering, video og multimedia i alle fasonger.
Selvsagt er skjermen sylskarp og perfekt til store regnark, konstruksjonstegninger, flere dokumenter samtidig med tekst og tall - den leverer.
Hva med HDMI
Vi installerte vårt PowerColor Radeon X1600PRO kort med HDMI i test-PCen og koblet til.
Skjermen dukket da opp med HD-oppløsningen 1920 x 1080, som ikke så spesielt pent ut i Windows.
Å endre oppløsningen til skjermens egen 1920 x 1200 var ikke mulig.
Vi spilte så av vårt testmateriale av HD-video som vi bruker ved testing av flat-TVer koblet til PCer.
Det så forsåvidt kurant ut, men heller ikke noe mer.
Vi kjørte også det samme materialet med det ordinære skjermkortet og DVI i skjermens riktige oppløsning.
Resultatet var på ingen måte dårligere.
HDMI er ubrukelig som PC-tilkobling og gir ikke noe bedre bildeopplevelse enn med DVI.
Hva er da poenget?
Noe skrikende behov blant store deler av befolkningen har vi vanskelig å se.
HD-materiale på frittstående mediespillere av typen HD-DVD eller Blu-Ray ligger vel neppe under juletreet i de tusen hjem denne julen.
Og de som finner en slik spiller kobler den sannsynligvis til sin store flat-TV eller projektor - de savner neppe å kunne koble den til PC-skjermen.
De som installerer en Blu-Ray eller HD-DVD spiller/brenner i PCen med tid og stunder, vil sannsynligvis være like fornøyd med bildet på DVI-tilkoblingen.
Men skulle det dukke opp en Playstation 3 under juletreet, fra en rik onkel i Japen eller USA, så kan HDMI-kontakten på skjermen være god å ha.
Eller for neste variant av Xbox 360?
Konklusjon
BenQ FP241W er en utmerket PC-skjerm for entusiaster og krevende brukere.
Den leverer en utmerket bildekvaliet og har en svært fleksibel fot.
De ekstra tilkoblingene gjør at den også fungerer sammen med underholdningsprodukter, i første rekke spillkonsoller.
Med HDMI er den klar for neste generasjon.
| 1
|
200689
|
Lenovo Yoga Tablet 2 Pro
Stort nettbrett som er godt egnet for filmelskere – med innebygd projektor!
Lenovos Yoga-produkter har fått dette navnet nettopp fordi de er fleksible; akkurat som en yoga-utøver.
Forleden dag testet vi selskapets siste Yoga-PC, som vi likte godt – om enn ikke like godt som forgjengeren.
Og så har det projektor
Hybrid-PC-en var imidlertid ikke det eneste produktet Lenovo lanserte denne høsten.
I tillegg kom nemlig en liten håndfull nettbrett, og det kanskje mest spennende av dem, Yoga Tablet 2 Pro, er nettopp produktet vi har hatt på testbenken de siste dagene.
Blant de mest attraktive mulighetene med dette Android-nettbrettet er at det har en innebygd projektor, slik at du kan vise bildet på en vegg i stedet for på den 13 tommer store skjermen.
13 tommer, ja – det er ganske stort til et nettbrett å være.
Yoga Tablet 2 Pro er dermed ikke nødvendigvis nettbrettet som er laget for å være med deg på tur overalt, men som er stort og fint når du sitter i sofaen, på jobb (der du kan vise presentasjonen på veggen på møterommet) eller lignende.
Med projektoren kan du, på to meters avstand fra veggen, lage et bilde tilsvarende 50 tommer i størrelse.
Den har også en skyvebryter for å korrigere fokus, samt programvare på nettbrettet for automatisk keystone-korrigering dersom du projiserer bildet ikke-vinkelrett på veggen.
Og det fungerer faktisk ganske bra, så lenge veggen er lys, jevn og rommet du sitter i er mørkt.
Selv om Lenovo oppgir 50" størrelse på bildet, er vi godt fornøyde om vi trekker den enda lenger vekk fra veggen også, slik at størrelsen kommer opp i rundt 65 tommer.
Bildet kan på ingen måte måle seg med det du får fra en dedikert projektor – oppløsningen er begrenset (ikke oppgitt, men vi antar at den er toppen 1280x720), den er som nevnt ikke spesielt lyssterk og lyset «lekker» langt utenfor bildekantene.
Tro derfor på ingen måte at denne kan være et alternativ til en projektor, men den er allikevel kjekk å ha med på hytta, på et møterom eller på soverommet når TV-en i stua er opptatt.
Men merk, altså – det må være svært mørkt i rommet.
Lysstyrken er på ingen måte god nok til å se film i et normalt belyst rom på dagtid uten at lystette gardiner er trukket helt for.
Vi skulle også helst ha sett at skyvebryteren for å justere fokus ikke var fullt så hard, men en fordel er at du både kan bruke skjermen og projektoren samtidig (dog med samme bilde).
Brukes i 15 timer
Mens mange går langt for å lage nettbrettene så tynne og lette som mulig, har dette ikke vært fokus for Lenovo, og nettbrettet veier nesten én kilo.
Langs hele den ene langsiden finner du en sylinder, som gjør at du har et godt sted å holde fast i når du holder det i én hånd.
Inni finner man selvsagt projektoren, men også batterier.
På denne enheten mener Lenovo at du skal klare å hygge deg i 15 timer før du må plugge i laderen igjen (tre timer om du bruker projektoren).
Smart stativ
Sylinder-innretningen fungerer også som stativ, og ved å trykke på en knapp på baksiden, løsner det fra resten av nettbrettet slik at du kan vri det rundt.
Dermed er det uproblematisk å sette det i akkurat den vinkelen du vil ha det på bordet, og her føles konstruksjonen svært god, med høy treghet slik at nettbrettet står støtt.
Dessuten – det er heller ingenting i veien for at du kan henge opp nettbrettet på en krok, spiker eller lignende, siden stativet også har et hull til den slags.
Så hva med skjermen?
Skjermen på Lenovo Yoga Tablet 2 Pro har QHD-oppløsning, altså 4x «vanlig» HD-oppløsning, eller da 2560x1440 punkter.
For et par år siden hadde vi syntes det var svært høyt, men i en verden der du får denne oppløsningen på langt mindre telefoner, er dette en oppløsning vi forventer på et såpass stort nettbrett til den prisen i dag.
(Telefoner med denne oppløsningen inkluderer LG G3, Oppo Find 7 og Samsung Galaxy Note 4.)
Skjermen for øvrig er av god kvalitet, med IPS-panel som sikrer en god innsynsvinkel både fra sidene og over og under.
En bemerkning er imidlertid at den automatiske lysstyrken er alt for defensiv og i praksis en funksjon vi har slått av – i en normal opplyst stue er bildet på skjermen alt for mørkt.
Sjeldent god lyd
Mens du som regel finner reativt fislete høyttalere på nettbrett og mobiltelefoner, har JBL stått for lyddelen av dette Yoga-nettbrettet, og dermed har man to høyttalere i front, pluss en «subwoofer» på baksiden.
Tro på ingen måte at den dunker ut like mye bass som subwooferen du har bak sofaen – som vi pleier å presisere er alt relativt her, men faktum er at vi ikke kan huske å ha hørt så god lyd fra et nettbrett noen gang.
Til filmbruk er nettbrettet velegnet på lydfronten, med godt hørbart volum og klar og fin lyd.
Til musikk føles det ikke like mye å juble for.
Ed Sheerans tette vokal på «Thinking out loud» kommer fint til sin rett fra disse høyttalerne, men til mer basstungt materiale klarer selvsagt ikke subwooferen på størrelsen med en femkroning å gjøre det helt store.
Android-tilpasninger
Lenovo-nettbrettet kjører Android v4.4.2 (KitKat) og har derfor støtte blant annet for flere brukerprofiler, slik at flere i familien kan logge på med ulike konti.
Noen endringer har de gjort i forhold til Googles rene Android-versjon også.
For det første finnes det ingen app-skuff, slik at alle apper som installeres er å finne på hjemskjermen (altså på samme måte som på iPad).
Du kan lett administrere hjemskjermene (flytte, slette, legge til nye) ved å gjøre en klypebevegelse, der du også kan angi hvilken skjerm som skal være standard når du låser opp enheten.
Et irritasjonsmoment er at det kommer noen mapper ferdig installert (shopping, travel osv), som det ikke går an å fjerne.
Kjekt er imidlertid at du blir spurt når du laster ned en app fra Google Play om hvilken mappe du vil putte den i (eller la være), så slipper du å flytte den senere.
I tillegg finner du en snarvei ved å dra hjem-ikonet oppover, som ser slik ut:
Som du ser er det her du finner snarveier for å slå av/på WiFi, GPS, Bluetooth og lignende, samt lysstyrkeinnstillinger og den slags.
Dette er i tråd med hva vi finner på iPad, men ikke på øvrige Android-brett, der disse innstillingene som regel er å finne fra varslingsmenyen (som man trekker ned fra toppen).
Dermed holdes varslingsmenyen ren og pen fra ekstra snarveier og annet dilldall – her finner du kun klokke/dato i tillegg til varslingene.
Medfølgende apper
Når vi tester Windows-maskiner pleier vi å være negative til medfølgende sikkerhetsprogrammer, siden de ofte maser om oppgradering (som koster penger) og stort sett er et resultat av at produsenten får betalt fra sikkerhetsselskapet.
På Lenovo-nettbrettet finner vi en sikkerhetsapp som allerede ligger i varselfeltet når vi starter første gang, og som heter Security HD.
Vi kjenner skepsisen med en gang, men faktisk er den ikke så verst.
Den er laget av Lenovo selv, og vi har ikke hørt noe mas fra den mens vi har testet, men det ser ut til at den vil si i fra om vi finner en luguber app vi ikke burde ha lastet ned.
Går du inn i appen finnes det flere muligheter.
Det er delte meninger om det er nødvendig å stenge åpne apper med Android, men den muligheten finnes i hvert fall med ett trykk.
Dernest har den en funksjon som kan blokkere reklame i apper.
Den fungerer tilsynelatende ikke med alle annonsesystemer (ikke med Google sitt, ser det ut til), men med noen.
Uansett er dette selvsagt et litt tveegget sverd – kjekt for deg som bruker på kort sikt, men en ulempe for utviklere som gir bort appene mot at du heller ser annonser.
Vi må innrømme at synes det er noe useriøst av Lenovo å legge ved en funksjon som fjerner inntekstgrunnlaget for små app-utviklere og ha den aktivert som standard.
Grunnen til vår begeistring er imidlertid at appen gir deg full kontroll på rettighetene til Android-appene.
Dermed kan du fint forhindre Facebook å lese SMS-ene dine eller at et gratis spill skal ha tilgang til anropsloggen din.
I tillegg får du med programvare for å overføre kontakter, bilder og den slags fra en annen Android-enhet, samt ta backup av viktige data til Lenovos nettsky.
Ytelse
På innsiden av Lenovo-nettbrettet sitter en Intel Atom-prosessor, 2GB RAM og 32GB lagringsplass med støtte for utvidelse via minnekort (se tekniske spesifikasjoner for flere detaljer).
I ytelsestestene scorer Lenovo-nettbrettet ganske godt, men ikke helt på høyde med Samsung Galaxy Tab NotePro 12.2, som vil være en naturlig sammenligning både størrelsesmessig og med tanke på skjermoppløsning.
Hverken prosessor eller grafikkbrikke ser ut til å være like rask som på Samsung-nettbrettet, der NotePro er 15-20 prosent raskere i alle ytelsestestene vi har kjørt.
I daglig bruk føles Lenovo-brettet greit nok ytelsesmessig, men skrolling av nettsider går veldig hakkete.
Ikke at det lugger – det føles heller som om skjermen kjører på 15-20Hz med en jevn, hakkete bevegelse når man skroller.
Batteri Lenovo oppgir altså 15 timers batteritid på dette nettbrettet (tre ved bruk av projektor), og på innsiden sitter det et batteri med 9600mAh kapasitet.
Vi noterer oss at batteriet belastes svært lite når nettbrettet ikke er i bruk.
I løpet av en 12-timers periode der vi først hadde ladet opp til 100 prosent og trukket ut ledningen, hadde ikke batteriet falt mer enn én prosent, selv om det var koblet til WiFi og mottok varsler fra Facebook og Googles tjenester.
Dernest kjørte vi en test som simulerer surfing på nettet i én time med moderat lysstyrke, hvorpå vi deretter spilte video i én time.
Til sammen har disse to trukket 17 prosent batteri, og vi anslår derfor at du vil få cirka 12 timers batteritid på én ladning ved normal bruk på relativt moderat (men ikke minimal) lysstyrke.
Kamera
Hvor viktig du synes det er med kamera på en 13-tommers enhet som veier nesten en kilo må du nesten vurdere selv – for vår del ser vi på det som en bonusfunksjon.
Når det er sagt, tar Yoga Tablet 2 Pro helt greie bilder til et nettbrett å være, men sannsynligvis vil det være bedre å ta frem telefonen sin.
Lettere er den også.
Under får du et par eksempelbilder:
Konklusjon
Den største funksjonen med Lenovo Yoga Tablet 2 Pro er utvilsomt at nettbrettet har innebygd projektor, og så lenge du bruker den i et mørkt rom, fungerer den overraskende bra.
De interne høyttalerne er også svært gode til nettbrett å være, så å se på film enten med eller uten projektor er noe Lenovo-nettbrettet leverer med glans.
Den fleksible foten gjør at nettbrettet står støtt av seg selv, og har du lyst til å henge det på veggen (f.eks. når du lager mat på kjøkkenet), lar det seg også gjøre.
Som med øvrige Yoga-produkter fra Lenovo er også dette nettbrettet en svært fleksibel enhet.
Som rent Android-brett har Lenovo litt å gå på hva gjelder ytelse i nettleseren spesielt.
Det finnes en del Android-apper som ikke er tilpasset så store skjermer, og de ser ekstra rare ut på en 13,3-tommer.
Til og med Facebook-appen.
Allikevel – om du er glad i å se film og er av dem som bruker nettbrett i sofaen snarere enn på tur, bør Lenovo Tablet 2 Pro være et høyaktuelt valg.
Muligheten til å sende bildet til veggen via en innebygd projektor er ganske fiffig om du synes det høres ut som et fristende bruksområde.
Merk at nettbrettet også kommer i 4G-utgave til cirka 500 kroner ekstra.
Lenovo Yoga Tablet 2 Pro 13 32GB
| 1
|
200692
|
TEST:Amadeus Internett-radio med DAB+
Kjøkkenets nye radiokonge?
Det norske folk nølte lenge med å skrote FM-radioene og isteden gå for det nye DAB-systemet som ble tungt markedsført av NRK og P4.
Vendepunktet
Men i februar 2011 kom det et vendepunkt.
Da bestemte nemlig kulturminister Anniken Huitfeldt at FM-båndet skal skrus av i 2017, og i det siste har salget virkelig tatt av.
På hjemmebane hører likevel mange på nettradio, enten via mobil, PC og/eller trådløse høyttalere.
Der er utvalget av kanaler størst.
I tillegg til nesten alle norske kanaler (inkludert NRK-kanalene) kan du også høre på BBC og mange titalls tusen kanaler med musikk og annet innhold.
At DAB (og senere DAB+) også har sin plass, er det likevel liten tvil om.
Det er gratis, og fungerer også om internett ikke er tilgjengelig.
Alt i samme radio
Med Amadeus Internet Radio får du både nettradio, DAB, DAB+ og gode, gamle FM.
I tillegg kan den spille av musikk du har liggende på disker tilknyttet hjemmenettverket ditt.
Denne videoen viser hvordan radioen er i praktisk bruk:
Litt for ofte er nettverksradioer nokså kronglete å sette opp, men siden Amadeus støtter standardprotokollen UPnP uten DNLA-tillegget, kommer musikken fra nettverksdiskene våre opp umiddelbart.
Radioen støtter både MP3, WMA, WAV, AAC og FLAC, men dessverre ikke Apple Lossless.
Det siste er underlig, siden formatet nå er åpent og benyttes av et stort antall lydbevisste iTunes-brukere.
«Generisk» radio
Det er mange «alt mulig»-radioer med nett, DAB, DAB+ og FM der ute etterhvert, og de fleste koster et sted mellom 1500 og 2000 kroner.
Flere av dem dukker også opp under ulike navn, og man er nesten fristet til å kalle dem for «generiske».
Og ganske riktig, vi fant faktisk akkurat samme kabinett (med uten DAB/DAB+) på en handlerunde i Berlin nylig:
Så hva er spesielt med akkurat denne radioen?
Det første vi merker oss er skjermen.
Mens andre radioer vi har prøvd viser informasjon med grønne eller grå bokstaver på en skjerm som like gjerne kunne vært laget i 1990, kommer det fine fargebilder opp på Amadeus-radioens lille skjerm.
Radioen støtter nemlig RadioVIS, en ny standard som gjør at radiostasjonene kan vise informasjon i form av bilder og grafikk, og ikke bare tekst.
Og jada:
Det ser unektelig flott og moderne ut, men vi føler kanskje at tekstinformasjon kan være vel så informativt.
Ikke alle DAB/DAB+-stasjoner støtter systemet, og ofte tar det tid før grafikken kommer opp.
Så noe absolutt must er ikke dette.
God app-styring
Amadeus har også laget en smart app som gjør at du kan velge stasjoner fra mobilen eller nettbrettet.
Du kan også styre volum og andre funksjoner.
Dette er praktisk fordi det lar deg styre radioen fra andre steder i huset.
Her ser du hvordan appen virker:
Selve appen har et enkelt og logisk menysystem, og du er sjelden i tvil om hvilke valg du skal ta.
Det skal likevel sies at vi av og til hadde problemer med å finne radioen, men stort sett fikk vi forbindelse noen sekunder etter oppstart.
Settes opp fra nettsted
Oppretter du en konto på nettstedet www.wifiradio-frontier.com (her må du huske å få med deg «www»!), kan du sette opp radioen med dine favoritt-internettstasjoner.
Allsidig, brukervennlig og god lyd
Med mange DAB/nettradioer vi har prøvd høres det ut som lyden har kommet helt til sist.
Men med Amadeus er ikke dette tilfellet:
Stemmer er tydelige, og selv om du aldri får noen fullgod autofil opplevelse med en bordradio i denne størrelsen fungerer musikk av alle typer overraskende bra.
Enda bedre blir det om du kobler radioen til et godt stereoanlegg, slik du har muligheten til via linjeutgangen.
Dessverre finnes det ingen hodetelefonutgang med variabelt volum.
Radioen støtter heller ikke Bluetooth eller AirPlay.
Derimot har Amadeus lagt til en linjeinngang, slik at du kan spille av musikk fra mobil og andre kilder via passende ledning.
Alt i alt opplever vi den likevel som en brukervennlig, allsidig og vellydende bordradio som vil tilfredsstille de fleste.
| 1
|
200693
|
Creative Zen Vision:M
MP3-TEST:
Det er ingen tvil om at denne spilleren går rett i strupen på iPod video.
Kan den klare å konkurrere?
Les testen vår.
Vi prøver vanligvis å unngå å kalle nye MP3-spillere for iPod killere
dette begrepet er strengt tatt relativt oppbrukt, for å ikke snakke om at ingen fremdeles har klart å direkte hevde seg mot Apples dominans på dette markedet.
Men uansett om Creative Zen Vision:M blir en suksess eller ikke, så har sjelden et produkt fortjent dette kallenavnet mer enn Vision:M.
Det er fordi den gjør alt iPod video kan, men bedre.
I alle fall på papiret.
Men lever den opp til forventningene i praksis?
Rent utseendemessig ligner den uten tvil på iPod video.
Med samme formfaktor og en stor skjerm overfor kontrollene er det nesten lett å forveksle de to, men Creatives navigeringsløsning er helt klart annerledes, og bygger videre på det samme systemet alle de nyere Creative-spillerne har benyttet seg av.
Ikke minst er spilleren også noe tykkere.
Det plager ikke oss så mye, siden vi er vant til å bruke en enda tykkere iRiver til vanlig, men andre i redaksjonen registrerte tykkelsen som et negativt punkt.
Herlig video
Det interessante er jo maskinens spesifikasjoner, for denne spilleren kan virkelig det meste.
Videomulighetene er jo det mest spennende, da musikkavspillingen fungerer omtrent som forventet.
Filmklippene vises på en flott skjerm på 2.5 tommer, med støtte for 262.000 farger og oppløsning på 320x240.
Og ikke minst klarer den de aller fleste filmformatene, fra MPEG og WMV til Divx og Xvid.
Fra tid til annen trenger noen av filmklippene en konvertering gjennom det medfølgende programmet, men stort sett trenger man ikke det en gang.
Programvaremessig er bruken av spilleren blitt mer brukervennlig enn noensinne.
Vision:M krever ikke noen drivere til å funke, og du behøver strengt tatt å kun bruke Windows Media Player 10 for å overføre musikk (du kan også dra filene over i Windows Explorer).
Vi anbefaler likevel at du installerer de medfølgende programmene for å få mer kontroll over overføring av videoklipp.
Før du kobler spilleren med maskinen, må du sette på en overgang som følger med i pakken.
Selve spilleren har en universalport der overgangen settes inn, og til denne overgangen plugger vi inn USB-kabelen, strømmen, samt eventuell videokabel som lar deg vise filmklipp på en TV.
Dessverre fulgte det ikke en slik kabel med i pakken.
Vi la inn altså en del filmklipp i forskjellige formater, og alt i alt må virkelig si oss imponert.
Verken overføringen eller avspillingen bød på noen problemer, men viktigst av alt er kvaliteten meget bra, takket være den skarpe og flotte skjermen.
Funksjoner som spoling av video fungerer også utmerket, noe som faktisk ikke alltid kan tas for gitt.
Videoavspillingen er nok den funksjonen til Vision:M det knytter seg mest spenning til, og vi er temmelig imponert.
Vi kan nok finne på småpirk som begrenset innsynsvinkel, men alt i alt er det ikke noe å klage på.
Kan masse
Spilleren er full av funksjonalitet for øvrig.
Det er plass til FM-radio, stemmeopptak, kalender, bildevisning og andre muligheter.
Særlig bildevisningen fungerer meget bra, også takket være den gode skjermen
her må du imidlertid beregne med noe treghet ved åpning av bilder, spesielt hvis de er store.
Det vi liker er inklusjonen av små forbedringer innenfor de allerede kjente funksjonene.
For eksempel kan du se dekningsnivået når du hører på vanlig FM-radio, og mens du hører på musikk kan du se på albumets cover ved siden av låtinformasjonen.
Menysystemet kan vi heller ikke klage på, da det er oversiktlig og lett å navigere seg gjennom.
Den fysiske delen av navigeringen, knappene, har også gått gjennom forandringer
de er ikke lenger trykkfølsomme, med unntak av den vertikale stripen i midten, som de fleste nyere Creative-spillere bruker.
Følsomheten på denne er ikke alltid ideell, så her må det litt trening til.
Én nyhet er to små retningsknapper innbakt i den trykksensitive stripen, og disse brukes til spoling og skipping av sanger.
God lyd
Lydkvaliteten har aldri vært noe stort problem når det gjelder Creatives spillere, og det er heller ikke tilfellet her.
Vi kan stille inn alle lydnivåene manuelt, og aktivere kraftigere bass.
Med hodetelefoner av høy kvalitet fikk vi god og fyldig lyd i forskjellige musikksjangere, men de medfølgende øreproppene imponerer ikke nevneverdig.
Til slutt er også batterilevetiden på respektable 14 timer for musikk, og 4 timer for video.
Så har Zen Vision:M egentlig noen mangler?
Egentlig ikke på maskinvaresiden (kanskje med unntak av noe treghet til tider).
Det vi savner er selvfølgelig en skikkelig programvareløsning a la iTunes, som kan levere høykvalitets videoinnhold på en enkel måte.
Her seiler de fleste iPod-konkurrentene akterut.
Men til gjengjeld kan du jo legge inn omtrent all annen video uten begrensinger, så det er et stort pluss for Creative.
Det hersker liten tvil om at Zen Vision:M er en fabelaktig spiller, spesielt hvis man vil fokusere på videomulighetene.
Totalt sett er det en av de aller beste harddiskbaserte spillerne på markedet i dag, og koster kun noen hundrelapper mer enn iPod video.
Men som sagt, en skikkelig videobutikkløsning er det som muligens mangler for å vippe Apple fra tronen.
| 1
|
200694
|
Packard Bell Studio 1 TB
Den har en enorm kapasitet, og kan kobles rett til TVen for å vise filmer, bilder og spille musikk.
Men er den noe tess?
For å ta det viktigste først:
Packard Bell Studio er en ekstern hardisk.
Den kobles til USB-porten, og dukker opp som egen stasjon i Windows Utforsker.
Den kommer med diverse programmer til backup-formål, og ellers er det bare å bruke den som hvilken som helst ekstern disk.
Men her er mer
Men det er ikke derfor vi syntes det var interessant å teste denne enheten (det finnes jo ørten slike på markedet).
For det første har denne innebygd multimedie-funksjonalitet.
Den kan nemlig kobles til TVen din, og ved hjelp av en fjernkontroll kan du spille av mediefiler som ligger på den - både bilder, musikk og video.
For det andre har disken svært høy kapasitet, hele 1000 gigabytes eller én terabyte.
Det burde holde til full backup av de aller fleste PCer, og i tillegg kan du få plass til tusenvis av multimediefiler - bare for underholdningens skyld.
Stillegående og pen design
Så langt så bra.
La oss se nærmere på den lille boksen.
På innsiden sitter en vanlig 3,5 SATA-harddisk fra Western Digital.
Vi antar at det er en av de nyeste, for den avgir så lite varme at behovet for kjøling er lite.
Det er en liten vifte i kabinettet, men vi måtte legge øret inntil for å høre at den i det hele tatt spant rundt under bruk.
Det holder ikke med strøm fra USB-porten, her trengs ekstern strøm i tillegg fra støpslet i veggen.
Dessverre er den medfølgende kabelen kort, men dersom støpselet står like bak TVen burde du uansett ikke ha noe problem med dette.
Tilkoblinger
Det følger med to kabler for tilkobling til TV.
Den ene er en analog RGB-komponentkabel, som gjør det mulig å vise HD-video (inntil 1080i - men påse at du har runde rød-grønn-blå-innganger på TVen).
Den andre er en analog kompositt A/V-kabel, som kun støtter lavere oppløsninger, men som kan brukes dersom du har en eldre billedrørs-TV eller mangler RGB-inngang.
Digital tilkobling (HDMI) støttes imidlertid ikke, ei heller surround-lyd - kun stereo.
I tillegg er det en USB-port på baksiden av boksen.
Denne kan du bruke til å koble til andre enheter, for eksempel minneplugger, mp3-spillere, kameraer etc, for å spille av og vise innholdet via boksen.
Støtter mye rart - i teorien
Formatstøtten ser ut til å være godt utbygd, på esken listes videoformatene MPEG4, DivX (alle versjoner, inkludert DivX HD), Xvid, DivX VOD og AVI, samt lydformatene MP3, WMA, WAV, OGG, AAC og AC3.
Vi koblet disken til vår test-PC med Windows Vista installert, og straks etter at den var blitt gjenkjent som USB-enhet startet et installasjonsprogram.
Her fikk vi blant annet mulighet til å installere backup- og synkroniseringsprogrammer, diverse Google-programmer og prøveversjon av Norton Antivirus.
Du behøver imidlertid ikke å installere noe som helst for å bruke disken i Windows og MacOS.
Har du andre backup-programmer som du er fortrolig med, kan du med fordel skippe dem som følger med.
Har du ikke det, skader det ikke å installere dem.
Funksjonaliteten og bruken er enkel, og du kan også tidsinnstille sikkerhetskopieringen, slik at den foretas automatisk.
Våre erfaringer
Vi hadde på forhånd gjort klar en rekke bilder, film- og musikk-filer og overførte dem raskt til disken.
Overføringshastigheten på småfiler lå på rundt 20 MB pr sekund, noe som er ganske normalt for USB-disker.
Større filer gikk en del raskere, men den teoretiske topphastigheten på 60 MB pr sekund er bare å glemme.
Vi koblet disken til vår demo-TV ved hjelp av komponent-kabelen, og menyen dukket opp umiddelbart.
Den var svært enkel og gav oss fem valg; bilder, musikk, film, USB og innstillinger.
Ved å velge innstillinger kunne vi endre språk til norsk, og skifte oppløsning til 1080i.
Fjernkontrollen er liten og flat, og selv om merkingen er god, er plasseringen av tastene litt i "hytt og vær", noe som trekker ned på brukervennligheten.
Knappene gir heller ikke den responsen vi hadde håpet på, og vi måtte sikte fjernkontrollen ganske direkte mot enheten for å unngå dobbel-, trippel- og kvadruppel-trykking.
Vi ble heller ikke særlig imponert over grensesnittet.
Enkelt, ja - men vi testet mediebokser i 2003 som hadde et mer spenstig grensesnitt.
Det gikk heller ikke uproblematisk hen å spille av mediefilene våre.
Verken H.264 klippet vårt i 720P eller WMV HD-klippet i 1080P ble en gang synlige i menyen.
DivX-klippene fungerte derimot helt fint, avspillingen startet og stoppet umiddelbart på vår kommando.
Bildevisning gikk også greit.
Lastingstiden varierer med størrelsen på bildene, og trykker du "Next" dukker ordet "Avanti" opp på skjermen.
Hvordan italiensk språk plutselig dukket opp i den norske versjonen, aner vi ikke noe om.
Våre 6 megapiksels bilder tok et par-tre sekunder å laste, ikke særlig kjapt, men heller ikke så ille at vi lot oss irritere.
Full krasj
Mer irritert ble vi da vi prøvde å spille av et klipp som tydeligvis ikke var støttet.
Dette skjedde flere ganger, både video (H.264 i MP4-konteiner) og musikkfiler (M4A og AACPlus).
Uten å gi noen feilmelding frøs alt, ingen knapper virket, annet enn Power-knappen.
Ved et par senere anledninger måtte vi bruke av-på-knappen på selve enheten for å komme tilbake til utgangspunktet.
Konklusjon
Som ekstern harddisk med høy kapasitet duger denne like godt som hvilken som helst annen.
Den er kjølig, bråker lite, og har et tøft utseende, synes vi.
Og prisen? 1699 kroner.
En tilsvarende ekstern harddisk med samme kapasitet, men UTEN mediefunksjonalitet, koster normalt noen hundrelapper mindre.
Spørsmålet er likevel om ekstrarunksjonaliteten er verdt pengene.
Som mediespiller blir den nemlig litt for simpel, rett og slett.
Det kan gå helt greit hvis du er en standardbruker som holder deg til de vanlige formatene DivX, Xvid og MP3, men så snart du har litt andre preferanser med hensyn til lyd og bilde risikerer du raskt å bli sittende i sofaen med skjegget fullt av postkasser.
OPPDATERT:
Fra Packard
Bell har vi fått beskjed om at kompatibilitetsproblemene vil bli utbedret i neste firmware-oppdatering, som skal være på plass over nyttår.
| 0
|
200695
|
Samsung 7 Chronos (770Z5E)
Kanskje den mest komplette PC-en på markedet akkurat nå.
PC-markedet sliter.
Salgstallene går ned, mye takket være økt fokus på nettbrett og mobil i markedet.
Windows 8 har heller ikke bidratt til økt interesse, heller tvert i mot.
Men det er også en annen årsak, mener vi:
Mangel på innovasjon fra PC- og programvareprodusentene.
Les mer om våre synspunkter i denne artikkelen:
For enkelt å skylde på Windows 8.
Heldigvis er det ting som tyder på at produsentene er i ferd med å ta innover seg at noe må gjøres for å rette på situasjonen.
Og det må kanskje en sterk aktør som Samsung til for å lede snuoperasjonen?
Nye 7 Chronos hever i hvert fall lista på flere områder, viser vår test.
Oppgradert
Det er ikke første gangen vi stifter bekjentskap med Chronos-serien fra Samsung, allerede i fjor sommer testet vi 17-tommeren Series 7 700Z7C-S01, som imponerte oss så mye at vi gav den en sekser på terningen.
Nå har Samsung oppgradert serien nok en gang, og denne gangen har vi hatt gleden av å stifte bekjentskap med en av de mest spennende modellene i serien, 15,6-tommeren 770Z5E.
Her er en kjapp gjennomgang av de viktigste spesifikasjonene:
Skjerm: 15,6" matt LED-baklyst IPS-skjerm, 1920 x 1080 piksler Prosessor:
Intel Core i7-3635QM RAM:
8 GB (4 GB loddet + 4 GB utbyttbar) Grafikkort:
AMD Radeon HD8870, 2 GB dedikert RAM Lagring: 256 GB SSD Optisk drev:
Nei Skjermutganger:
VGA/HDMI USB-porter: 2x USB 3.0, 2x USB 2.0 Webkamera:
Ja Kortleser:
SD/SDHC/SDXC Trådløst nett:
Intel Centrino Advanced-N 6235 Kablet nett: 10/100/1000 Mbit Annet:
Wireless Display, 8-cellers batteri OS:
Windows 8 64-bit Størrelse: 37,6 x 25 x 2,09 cm Vekt: 2,35 kg Pris: fra 11.490 kr inkl mva (jf Prisjakt 10.5.2013)
Ingen tvil om at dette er potent maskinvare - pakket inn i en størrelsesmessig beskjeden PC, blant annet takket være at rammen rundt skjermen er temmelig smal.
Innpakningen består for det meste av metall, mens bunnplaten er av plast.
Dette er uansett "hel ved", kvalitetsfølelsen er høy, og det merkes fra første berøring.
Og den børstede metalloverflaten sørger for at fingeravtrykk aldri blir noe problem.
Alle tilkoblingene sitter på sidene og er godt merket.
Totalt er det fire USB-porter her, men kun to av dem er USB 3.0.
Vi forstår egentlig ikke hvorfor flere PC-produsenter fortsatt utstyrer PC-ene sine med USB 2.0-porter, all den tid at 3.0 er bakoverkompatibel og byr på langt høyere overføringshastigheter.
På undersiden sitter to høyttalere av merke JBL som faktisk produserer bra lyd, i forhold til det meste vi tidligere har hørt fra bærbare PC-er.
Lydbildet oppleves som relativt fyldig, der både bass, mellomtone og diskant er brukbart ivaretatt.
Vi lytter gjerne til dempet musikk fra disse høyttalerne mens vi jobber, eller ser en film.
Super skjerm
Skjermen er sylskarp, med svært gode farger og kontraster.
Innsyn fra sidene er ikke noe problem overhodet, verken kontrast eller farger avtar i nevneverdig grad selv ved nærmest død vinkel.
Og full HD er deilig!
Det føles helt perfekt på en såpass stor skjerm, og gir deg ikke bare skarpe detaljer, men også plass til mange vinduer samtidig.
For dette er en skrivebords-PC, det er ingen modell som er skreddersydd for Windows 8. Selv om den store pekeplaten støtter berøring med flere fingre rokker det ikke ved det faktum at Windows 8 fungerer aller best med berøringsskjerm.
Pekeplaten fungerer uansett utmerket, den har integrerte felter for venstre- og høyreklikking, og den store størrelsen er perfekt for flerberøring og gestures.
Det eneste vi har å bemerke er at klikkelydene kanskje er litt mer høylydte enn de hadde behøvd å være.
Selve tastaturet er eksemplarisk utført.
Platen er fast og fin, og er svært støysvakt under bruk.
Her er det veldig mange andre produsenter som har litt av hvert å lære av Samsung.
Tastaturet er også baklyst, og en egen sensor justerer lysstyrken etter hvor mørkt det er i rommet.
Du kan også justere styrken manuelt.
PC-en er dessuten svært støysvak under bruk, og reagerer lynraskt på alle inputs.
Alle disse gode egenskapene gjør maskinen til en fryd å bruke, stasjonært, eller på tur.
Vekten er nemlig såpass lav at den ikke skremmer oss fra å ta den med overalt.
Batteri fra en annen verden?
Det er også en annen ting som gjør den spesielt interessant å ta med på tur:
Batteritiden.
Vi kjørte vår vanlige HD-video i loop, og det tok hele 7,3 timer til PC-en skrudde seg av.
Med minimal belastning holdt batteriet i nesten 12 timer.
Det betyr at du kan forvente en batteritid på 9-10 timer med lett, variert bruk.
Det er oppsiktsvekkende, og noe av det beste vi har målt noensinne, og klart best blant de kraftige modellene.
Høy ytelse
For dette er en kraftig PC.
Windows Opplevelseindeks gir oss følgende indikasjoner på ytelsen.
Her går skalaen fra 1,0 (tregest) til 9,9 (raskest):
Prosessor: 7,8 Minne: 7,8 Grafikk: 6,9 Spillgrafikk:
6,9 Primær harddisk:
8,1
Passmark PerformanceTest 8.0 gav oss en totalsum på 3354 poeng.
Det er det høyeste vi har målt noensinne, ca 10% bedre enn Multicom Kunshan P150E.
I tabellen under har vi sammenlignet tallene mot de to kraftigste PC-ene vi testet i 2012:
Som vi ser av tabellen er 2D-ytelsen vesentlig bedre enn på de to, og det bidrar nok i stor grad til det høye totaltallet, mens minnekonfigurasjonen ikke er like kjapp på denne PC-en som på de to andre.
Vi vil derfor ikke påstå at dette er den kjappeste PC-en vi har testet, men den er temmelig nær, og uansett:
Den er lynkjapp i nær alle situasjoner, og kan også fint brukes til å spille nye, krevende spilltitler.
Bare under de aller tyngste operasjonene vil du kunne oppleve at viften blir godt hørbar, men aldri sjenerende.
Og så snart belastningen avtar, avtar også vifteaktiviteten.
Men merk deg følgende:
Luftinntaket til kjølesystemet sitter på undersiden.
Vi har jobbet med PC-en i fanget i lange perioder, uten at den har blitt varm eller bråkete av den grunn, men skal det spilles, vil vi definitivt anbefale å ha PC-en stående på jevnt, hardt underlag slik at lufttilførselen ikke blokkeres.
Konklusjon
Dette avslutter testen av Chronos 7-770Z5E, og vi tar av oss hatten for PC-en som totalt sett er den mest komplette vi har testet hittil (og vi har testet mange).
Her får du rett og slett en glimrende maskin til arbeid, lek og underholdning, og selv om 11.500 kroner er mye, vil krevende brukere raskt finne ut at de gode egenskapene veier opp for denne summen.
De eneste små negative bemerkningene vi kan komme med er at det gjerne kunne vært fire USB 3.0-porter i stedet for to, og det hadde ikke skadet om klikkelydene fra pekeplaten var litt mer dempet.
Luftinntaket under kunne kanskje vært plassert annerledes, men det har ikke voldt oss noen som helst problemer under vanlig, variert bruk.
En soleklar anbefaling og terningkast 6 fra testpanelet i DinSide Data.
Samsung 770Z5E-S02SE
| 1
|
200699
|
Orbit Downloader
Enten du vil laste ned videoer, lyd eller annet materiale, har vi sjelden sett en mer fullkommen løsning som Orbit.
Gratis er det også.
Orbit Downloader er en såkalt download manager, altså et program som håndterer prosessen rundt nedlasting av materiale fra Internett.
Dette er nemlig ikke alle nettlesere som har en like elegant måte å løse dette på, noe som gjerne kommer til uttrykk når du prøver å laste ned mange filer samtidig, eller når en nedlasting feiler.
Opptil 500% raskere nedlasting
Med Orbit Downloader er det enkelt å gjenoppta nedlastinger som av en eller annen grunn blir avbrudt.
Du er også sikret maksimal nedlastingshastighet takket være at programmet deler tilgang til filer i flere tråder.
Når nedlastingen er ferdig kan du enkelt organisere dem i kategorier, slik at du enkelt finner tilbake til dem når du skulle trenge det.
Du kan også bestemme at filene ikke skal lastes ned før på natten, og at datamaskinen skal skru seg av når nedlastingen er ferdig.
Du kan dessuten laste ned materiale som normalt ikke er så enkelt å få lastet ned, som for eksempel Flash- og Windows Media-videoer.
Når du ser en slik video, beveger du musepekeren over den, og et lite nedlastingssymbol vil dukke opp.
En egen verktøylinje følger også med, og dersom du skulle ønske å bruke den, vil videoklipp på nettsider du besøker være tilgjengelig for nedlasting gjennom denne:
Denne delen av Orbit er avhengig av modulen Grab ++, som fungerer bra i de fleste tilfeller, men som ved et par anledninger førte til at Internet Explorer frøs under avspilling av videoklipp (fra NRK.no).
Tar over rollen - hvis du vil
Når du installererer Orbit Downloader kan du enkelt be programmet om å "ta over" håndteringen av nedlastinger, enten du bruker Internet Explorer, Firefox, Opera eller Google Chrome, slik at nedlastingsprosessen blir lik uansett nettleser som blir brukt.
Du kan også velge å ikke ha noen integrasjon, men dra og slippe nedlastingslenker til et lite symbol (Drop Zone) som alltid ligger fremst på skjermen.
Så snart man har gjort det, dukker følgende boks opp, som lar deg skreddersy nedlastingen:
Orbit Downloader er uansett svært grei å forholde seg til.
Det kommer på norsk, og har ikke noen prangende reklamer og farger, til tross for at programmet er 100% gratis å bruke.
For alle som ønsker kontroll over nedlastingene, er Orbit Downloader blant de aller smarteste valgene vi har sett.
Mer informasjon og nedlasting på orbitdownloader.com.
| 1
|
200700
|
Seagate 600 SSD 480GB
Når harddiskprodusenten først satser på SSD, så gjøres det skikkelig.
Seagate er først og fremst kjent som produsent av harddisker, men tidene forandrer seg raskt.
Stadig flere datamaskiner leveres uten harddisk, og stadig flere datamaskin-eiere bytter ut harddisken til fordel for en raskere, stillere, lettere, strømgjerrigere og mer robust SSD.
Oppdatert innmat
600-serien er den første fra Seagate myntet på forbrukermarkedet, og på innsiden sitter 19nm NAND-minne fra Toshiba og LM87800-kontrolleren fra Link-A-Media.
Dette er utstyr som både er anerkjent og oppdatert.
SSD-en kommer med maks kapasitet på 480 GB, og i høyder på 5 og 7 mm.
Det betyr at selv meget tynne bærbare PC-er kan få plass til Seagate 600 (særlig 5 mm-utgaven).
Vi har testet 7 mm-utgaven, men det skal ikke være noen forskjeller i ytelsen på de to.
Fem ganger raskere enn harddisken
Og ytelse står naturligvis i sentrum når man velger bort harddisken til fordel for SSD, og her skuffer ikke Seagate 600.
Jeg har testet utallige bærbare PC-er med harddisker gjennom mange år, og det er svært sjelden at lese-/skrive-hastigheter tipper 100 MB pr sekund.
Seagate 600 derimot, målte vi til lesehastigheter på over 500 MB pr sekund, og skrivehastigheter på inntil 459 MB pr sekund.
Noen variasjoner opplevde vi, avhengig av hvilket testprogram vi benyttet - og naturligvis størrelsen på filene.
Regelen er at hastigheten synker jo mindre filene blir, men det er universelt og gjelder både harddisker og SSD-er:
Konklusjon
Dette er blant de aller raskeste SSD-ene vi har testet, og kan trygt anbefales - både til bærbare og stasjonære PC-er.
For alle PC-er med harddisk vil en slik oppgradering bety vesentlig hastighetsforbedring, som vil merkes i alt fra oppstart av operativsystem og programmer, til lasting og skriving av store datafiler, til veksling mellom åpne programvinduer.
Merk at prisen pr GB ikke er blant de laveste sett i forhold til konkurrentene, og at prisene på disse romslige SSD-ene faller raskere enn i volumsegmentet (typisk 128 og 256 GB).
Seagate 600 SSD ST480HM000 480GB
| 1
|
200701
|
ZyXEL AC1200 USB 3.0 adapter
802.11ac gir bedre trådløs ytelse, ZyXEL har en lynrask USB 3.0 klient.
Nye rutere er på vei fra alle de store og små produsentene av nettverksutstyr.
De støtter den nye standarden 802.11ac som sender mer data over hver kanal på opptil tre samtidige kanaler.
Men for å kunne utnytte dette må mottakeren også rustes opp, og her dukker det etter hvert også opp både nye bærbare maskiner i alle kategorier, fra bærbare til nettbrett og mobiler,
Men alle bytter ikke ut ennå, og det dukker også opp oppgraderingsmuligheter for PC-brukerne.
Vi har tidligere testet både et internt PCIe-kort og en USB-enhet.
ZyXEL følger opp med en USB 3.0 basert klient, som gir din bærbare vesentlig bedre trådløs ytelse.
NWD6605 Dual-band Wireless AC1200 USB Adapter
Bak dette velklingende navnet befinner det seg en ikke helt liten USB-enhet som leveres sammen med en liten skjøtekabel.
Man ser på USB-kontaktene både på adapteren og kabelen at de er blå, noe som betyr at de støtter USB 3.0, noe som gir gode marginer for trådløs ytelse.
Selve adapteren har også en oppfellbar antenne, en ganske snedig løsning.
Som det fremgår av navnet støtter den ac1200 som betyr 2 datastrømmer og 867 Mbps på 5 GHz + 300 Mbps på 2,4 Ghz båndet.
Summen blir jo litt lavere, men man runder litt opp ...
Rutere opererer med 3 strømmer og 1300 Mbps, men foreløpig er det bare noen få spesielle klienter som støtter dette.
Ytelse
Og hva klarer den i praksis?
Vi vekslet mellom tilkobling på en USB 2.0 port og en USB 3.0 port på den samme PC-en og forskjellen var tydelig.
Vi testet med USB 3.0 på to forskjellige rutere, og fikk ganske forskjellige målekurver.
Men ytelsen i snitt over tid er ikke så forskjellig.
Konklusjon
NWD6605 er en utmerket trådløs klient som oppgraderer ytelsen på bærbare betraktelig, når du er koblet opp mot en ruter som støtter 802.11ac.
Praktisk oppfellbar antenne og kompakt skjøtekabel sørger for enda bedre ytelse.
ZyXEL NWD-6605
| 1
|
200705
|
New Balance 832
Fartsglede, god design, lav vekt - dette er ikke et tregt familieprodukt.
Denne skoen er en Toyota MR2.
LES OGSÅ:
Er det ikke flott?
New Balance, selskapet som er gode på solide mengdetreningssko for omfangsrike amerikanere, leverer en strålende fartssko.
New Balance 831 var en kurant sko for et par år siden.
832, som straks er å finne i butikkene, er enda bedre.
Den er en lettvektssko som formelig oser fart.
Samtidig gir den god demping til hele foten.
Resultatet?
Løpsglede.
Skoens hoveddeler:
Mellomsåle av Dupont-EVA.
Støtdemping av dempematerialet Abzorb i for- og bakfot.
Stability Web skal gi en viss stabilitet.
Mesh-overdel i ett stykke uten sømmer.
Litt kunstlær.
Støtdemping bak/foran:
Å lage gode lettvektssko er vanskelig.
Gi skoen suveren løpsfølelse, og du risikerer en sko med labre dempeegenskaper.
God demping kan i sin tur gi for dårlig fraspark.
New Balance 832 er blant de få skoene som har begge deler.
De gir jevn demping i hele sålen - sjokket fra asfalten er moderat.
Mellomsålen av EVA samt Abzorb-dempingen er i tillegg mykere enn på enkelte andre sko.
Du får en myk tur.
Dette er muligens grunnen til at frasparket blir kjapt og effektivt med disse skoene.
Effektivitet/fartsfølelse:
Du får god kontakt med underlaget med skoene.
De har rett og slett god fartsfølelse.
Lesten er svært myk.
Fleksibilitet og nøytralitet er resultatet.
Ingenting forstyrrer eller sinker fotens naturlige bevegelsesmønster.
Skoene forstyrrer ikke, men gir likevel et ekstra skyv forover.
Lesten er nemlig svakt buet.
Hvorfor?
Det gir automatisk et lite løft framover i løpet av steget.
Stabilitet/passform:
Testerne opplevde særlig lesten som svært god.
Den tynne overdelen gjør at skoene sitter som støpt på beina.
Mokkasin-liknende følelse, var omkvedet.
Lettvektssko har ofte lav hælkappe, men ikke disse skoene.
Hælhøyden er god, og skoene sitter godt rundt hælen.
Tåboksen er på sin side romslig, også det positivt.
Stabiliseringsmaterialet på innsiden av mellomsålen merket testerne dog ikke så mye til.
Dette er tross alt en nøytral sko som først og fremst er beregnet for fart, ikke for å motvirke overpronasjon.
Testerne meldte at skoene åpenbart er tilpasset løpere med høy fotbue.
De som har lav fotbue vil tydelig kjenne en forhøyning i mellomsålen presse mot fotbuen.
Sålegrep asfalt/grus:
Grepet er solid på asfalt, og middels på grus.
På fuktig underlag er grepet under middels.
Vekt:
Vekten lyver ikke - skoene veier bare 290 gram.
De er lette og føles lette.
Skoene luftige overdel gir en betydelig sportsbil-følelse.
Det at skoene er svært fleksible, bidrar også.
Utseende:
Kurant design; ikke den tradisjonelle, hvite Blenda-stilen.
Konklusjon/løpsfølelse:
En minimalistisk sko med suverene fartsegenskaper og bedre demping enn mange andre lettvektssko.
Den kan brukes både til rask trening og konkurranser.
| 1
|
200706
|
Delock Converter USB 3.0 med SSD
Mobile disker er et risikoprosjekt.
Her er et alternativ.
Det finnes mange små 2,5-tommers harddisker i praktiske og tiltalende kabinetter, ofte omtalt som portable harddisker.
De er greie å ta med seg i veske eller lomme når man vil ha større datamengder tilgjengelig enn det er plass til på en minneplugg.
Noen bruker også slike disker til sikkerhetskopiering, og bærer den med seg for sikkerhets skyld.
Dette er vel og bra - så lenge de virker.
Skjøre saker?
Selv om det ytre formatet virker praktisk og svært håndterbart, på samme måte som en mobiltelefon, så er innmaten ikke alltid like praktisk.
Det er svært små toleranser i en liten harddisk og det er grenser for hva den tåler.
Selv om spesifikasjonene tyder på at de tåler ganske harde påkjenninger vinner den harde virkelighet ganske ofte over konstruksjonen.
Et godt alternativ
Et langt bedre alternativ er en SSD.
Her er det ingen bevegelige deler, og du skal bruke vold for å kunne ødelegge den.
De kommer også ferdig i kabinett, ingen elektroniske komponenter ligger åpne, slik som på harddisker.
Det eneste du trenger er en fleksibel og rask tilkobling som lar deg utveksle data over alt.
Da er det USB 3.0 som peker seg ut som en soleklar vinner.
Den praktiske siden kan løses veldig greit, i form av et adapter.
Tilkoblingen for SSD er SATA, som er så viselig innrettet at det bare er å smekke på en dobbeltkontakt for både strøm og data.
Med den raskeste og nyeste utgaven SATA 6 Gb/sek håndteres selv de raskeste lagringsmedier.
I den andre enden har vi altså USB 3.0 som kan håndtere inntil 5 Gb/sek.
Dessuten fungerer den også på USB 2.0 for full kompatibilitet, men langt lavere ytelse.
Hvor raskt er det?
Vi tok fram den nyeste Plextor SSD M3 Pro som vi nylig har testet og koblet den til SATA/USB 3.0 adapteret fra Delock.
Måleresultatene viser tydelig at overføringshastigheten er opptil flere ganger så rask som en roterende 2,5-tommers disk, avhengig av rotasjonshastighet og kapasitet.
Den er ikke like rask som direkte kobling, konverteringen mellom USB og SATA krever sitt.
Men det er ingen tvil om at denne løsningen er super for bærbar lagring.
I tillegg kan den også brukes på roterende disker i alle størrelser, praktisk hvis du skal kopiere data fra eldre, arkiverte 3,5-tommers harddisker uten å måtte åpne den stasjonære PC-en.
Da trenger du mer strøm, og bruker inngangen til en ekstra strømforsyning, som følger med.
Ytelsestester:
Konklusjon
Selv om det er en del tap i hastighet sammenlignet med tilkobling direkte til SATA 6Gb/sek er ytelsen likevel overlegen alle andre eksterne løsninger.
Dessuten er vårt eksempel langt sikrere enn en mekanisk disk.
Sørg imidlertid for å oppbevare den i en antistatisk pose, slik den ble levert.
Prisen er rundt 300 kroner.
Produktet skal være på vei ut i butikkene i skrivende stund.
| 1
|
200707
|
Test:Bosch GSR Mx2Drive
Bosch IXO skrumaskin har fått en proff storebror.
Et av de mest praktiske elektriske verktøyene er en skrumaskin.
Mange bruker en batteridrill til å skru, men de blir ofte for store og tunge hvis du skal skru mye og lenge.
Det kan også være problemer å komme til med en stor drill.
En av de mest populære skrumaskinene for hjemmebrukere er Bosch IXO.
Den er liten, men overraskende kraftig i forhold til størrelsen.
Den fonnes også med praktisk tilbehør som vinkelforsats og eksenterforsats, da kommer du til over alt.
Med Lithiumbatteri får du både kraft og utholdenhet.
Den kjører på 3,6 volt og dreiemomentet er 5 Nm.
GSR Mx2Drive - ny skrumaskin for proffene
Men en IXO er ikke nok for proffene, eller hjemmefikseren som har større oppgaver på gang.
Derfor har Bosh nå kommet med en storebror i blå utgave, beregnet på de krevende brukerne.
Maskinen er fremdeles liten, så den er ikke beregnet på de virkelig tunge og langdryge oppgavene.
Det den er laget for er montering på steder hvor det blir ubekvemt med en stor skrumaskin eller drill.
Kjøkkenmontering, oppheng av armaturer i tak osv.
er typiske oppgaver, Bosch kaller den også en monteringsmaskin.
Egenskaper for GSR Mx2Drive
Maskinen leveres i en eske i to etasjer, med laderen i underste etasje.
Maskinen er noe større og kraftigere enn en IXO, vekten er også 500 gram mot 300 gram.
Den har også 10Nm dobbelt så høyt dreiemoment som IXO, når du trykker håndtaket helt inn.
Hastigheten er 0 - 580 omdreininger/min i normalmodus, når du henter ut full kraft reduseres dette til 150 omdreininger.
Batteriene er nå utskiftbare, det følger med et ekstra i pakken.
Bitsholderen har nå fått lås, så du risikerer ikke at bits henger igjen i torx-skruer.
Hylsen rundt bitsholderen skyves fram for å løse ut bitsen.
Hylsen roterer også fritt, slik at du kan holde den og styre uten å fjerne huden fra fingrene.
I bruk
Vi testet 5 mm skruer i vanlige furumaterialer, både med IXO og GSR.
5mm skruer i 50 mm lengde var ikke noe problem med noen av skrumaskinene.
Men vi merket at GSR hadde mer kraft å by på, og gikk videre med 6mm.
50 mm lengde var for mye for IXO, den måtte gi opp da det var 7 mm igjen.
GSR klarte å kjøre skruen med senkehode helt inn, uten antydning til problemer.
Da vi trykket håndtaket helt inn skiftet den gir og senket hastigheten, mens kraften økte.
Dermed var det bare å stå løpet ut.
Vi prøvde også en 70 mm lang 6mm treskrue, og med litt nennsom bruk av kraften fikk vi også den nesten helt inn med GSR, men den klarte ikke å dra hele skruen med forsenkingen inn i treverket.
Selv kraftige driller i full størrelse kan ha problemer med dette, så GSR imponerte i denne øvelsen.
Konklusjon.
Maskinen er nett og kraftig, og klarer de fleste skrujobber med glans.
Den har gode bruksegenskaper og gjør jobben enda lettere.
| 1
|
200708
|
Nokia N80
Markedets kanskje mest komplette mobiltelefon er nå på vei ut i de norske butikkhyllene og vi har testet den.
Her kan du lese hva vi synes om Nokia N80.
N-serien til Nokia er en drøm for de teknologisk bevisste mobilbrukerne.
Disse mobilene imponerer med gode kameraer og bra musikkmuligheter, i tillegg til avansert datakommunikasjon.
Nokia N80 er ikke noe unntak i så måte.
Snarere tvert imot.
For øyeblikket er det nemlig lite som kan slåss med denne mobilen - i hvert fall med tanke på funksjonalitet.
Ingen sylfide
Der dumper man imidlertid bort i ett av de få problemene med denne skyvemobilen.
For all funksjonaliteten går selvsagt på bekostning av størrelsen.
Nokia N80 er nemlig en ganske diger klump.
Tykkelsen på 26 millimeter er langt over det vi ser på de nye syltynne mobilene fra blant annet BenQ-Siemens, Motorola og Samsung.
Allikevel må vi si at vi har sansen for designet, så lenge man klarer å se gjennom fingrene med tykkelsen.
For selv om den er ganske tung føles den ekstremt bra.
Den virker faktisk både mindre og lettere enn den faktisk er.
I tillegg oser den sorte versjonen vi har fått testet av maskulinitet, mens kvaliteten oser av eksklusivitet.
Tastene føles solide og behagelige og den har mange snarveismuligheter, selv om Nokia av en eller annen merkelig grunn har fjernet snarveien til volumkontroll.
Men Nokia har fått plass til en helt ny snarveistast.
Denne såkalte multimedietasten gir en ny meny som gjør at man kan navigere til de mest brukte applikasjonene.
Veldig nyttig når man bruker det aktive skrivebordet som nå er standard på Nokias Series 60-mobiler.
Dette operativsystemet er det forresten ikke lenger noe særlig vits å snakke om.
Funksjonaliteten og brukervennligheten er som alltid enorm og nå er også hastigheten langt bedre enn før.
Gode datamuligheter
Som sagt er det også gode muligheter for avansert datakommunikasjon i denne mobilen.
Den har støtte for 3G (med videotelefoni), EDGE (for de områdene uten 3G-dekning) og Wi-Fi.
Derfor har man alle muligheter til å sjekke e-post eller koble opp den bærbare PC-en på hytta, hjemme eller på kontoret.
Den er også utstyrt med den suverene nettleseren til Nokia som vi for første gang fikk teste i Nokia N91.
Hastigheten, historiefunksjonen og zoommuligheten gjør denne til den desidert beste mobile nettleseren vi har testet.
Andre programmer og spill er av samme høye kvalitet.
Universal Plug and Play (UPnP) er også støttet i denne mobilen, som en av de første på markedet.
Dette er en ny standard som gjør at man enkelt kan koble seg til utstyr i hjemmet enten via kabel eller trådløst nett.
Denne gjør at man enkelt kan se på bilder og videoer eller høre på musikk fra denne mobilen på UPnP-støttet utstyr.
Vi har bare fått testet dette i begrenset utstrekning, men det vi har sett av dette virker meget lovende.
Som alle Series 60-mobiler er også denne telefonen en drøm å synkronisere.
Nokia PC Suite er et meget godt synkroniseringsverktøy og med SyncML kan man også enkelt synkronisere over mobilnettet mot servere som er tilkoblet.
Glimrende kamera
Nokia N80 byr også på et av de aller første mobilkameraene med oppløsning på hele tre megapiksler.
Den har også en mulighet til å endre kamerafokuset fra nære portretter til mer oversiktlige landskapsbilder.
Mange valgmuligheter gjør også dette kameraet til det for øyeblikket beste mobilkameraet på markedet.
Vi kunne imidlertid ønsket oss en bedre blitz-funksjon.
For i mørke lokaler skal man slite med å få gode bilder.
Ute i fullt dagslys blir imidlertid bildene veldig gode.
Spesielt har vi sans for fargegjengivelsen.
Vi begynner snart å tro på at mobilkameraene en dag kan erstatte de rimelige digitalkameraene ute på markedet.
Som med de fleste av de mest avanserte mobilene til Nokia har man også gode videomuligheter.
Med en oppløsning på opptil 352 x 288 punkter kan man nemlig lage kortfilmer med mobilen som folk faktisk får noe ut av når man viser dem frem.
Begge disse funksjonene hjelpes selvsagt av en helt fabelaktig skjerm.
352 x 416 punker og 262 144 farger gjør dette til en av de desidert beste skjermene vi har sett på en mobil.
Dette var faktisk et av punktene som skuffet oss med Nokia N91.
Brukes som MP3-spiller
Men Nokia N80 er langt fra bare et enkelt digitalkamera.
Den kan også brukes som en velfungerende MP3-spiller.
Det virker som den har like god lyd som nevnte N91, og den står ikke tilbake for de populære Walkman-mobilene til Sony Ericsson på dette punktet.
Den har også støtte for stereolyd og innebygd FM-radio, noe vi etter hvert har begynt å kreve av velfungerende MP3-mobiler.
Skal man imidlertid bruke den til dette bør det investeres i et større minnekort enn det medfølgende 128 MB store miniSD-kortet.
Men i det store og hele er dette en meget god MP3-spiller.
Avansert multimediecomputer?
Vi har ledd mye av Nokias påstand om at de ikke lenger lager mobiltelefoner, men at de nå bygger avanserte multimediecomputere.
Etter hvert begynner vi imidlertid å se Nokias poeng.
Vi vil nok ikke strekke oss like langt som Nokia, men at dette er langt mer enn bare mobiltelefoner er det ingen tvil om.
Dette viser seg imidlertid på både prisen, som ligger på over 5 000 kroner, og på batterilevetiden, som er langt fra imponerende.
Når man bruker telefonen aktivt bør nemlig laderen være innenfor rekkevidde til nesten enhver tid.
Vanlig mobilbruk krever at den lades i hvert fall annenhver dag.
Vi nøler imidlertid ikke med å anbefale denne mobilen.
Faktisk kommer undertegnede nå til å bytte ut siste halvårs personlige telefon (Sony Ericsson W900i) med denne modellen.
Skal man gå for en teknisk avansert mobil er det få eller ingen fullgode alternativer på markedet, og når den i tillegg ser bra ut er det vel lite å lure på?
Tekniske data for Nokia N80
| 1
|
200709
|
Panasonic LumixDMC-FX500
Dette kameraet ble testet sammen med tre andre lommekameraer sommeren 2008.
Testen finner du i denne artikkelen.
| 1
|
200711
|
Panasonic LumixDMC-LX5
Panasonics feinschmecker-kamera er lyssterkt og har god vidvinkel.
På kompaktkameramarkedet har Panasonic med årene blitt en svært sterk aktør, og blant annet LX3 har vært et populært kamera blant entusiastene.
Nå er oppfølgeren her, LX5.
Vi prøvekjørte LX5 allerede i sommer, men har hatt det på test et par uker for å få anledning til å studere det nærmere.
Dessuten fikk det lov til å være med i håndbagasjen til Las Vegas og CES 2011, så bildespesialen lenger ned i artikkelen har også flere bilder derfra.
Spesifikasjoner, Panasonix LX5
LX5 er myntet på entusiastene, og spesielt vidvinkel og lysstyrke på objektivet er derfor meget godt.
I tillegg kan kameraet filme i HD-oppløsning, tilbyr RAW-modus og gir deg full manuell kontroll over eksponeringen:
Optisk zoom: 3,8xVidvinkel (35mm-ekvivalent):
24mmLysstyrke: f/2.0-3.3Oppløsning: 10,1MpSensorstørrelse: 1/1,63"Maks.
ISO:
3200Seriefoto:
2,5 bilder pr sekund, 3 bilderVideoopptak:
1280x720 AVCHD Lite, 30 bilder pr sekundSkjermstørrelse: 3"Skjermoppløsning:
460.000 punkterRAW-støtte:
JaManuell eksponering:
Ja
Konstruksjon
Utseendemessig er LX5 svært likt LX3; forgjengeren som fikk gode skussmål da vi testet det for drøye to år siden.
I 2011 er ikke utseendet like oppsiktsvekkende retro som det var den gangen, men kamerahuset fremstår uansett som solid bygget, og med fornuftig knappeutvalg og -plassering.
Dog kan knappene fremstå litt små på baksiden, og siden merkingen er lagt oppå knappen er den også vanskelig å se i svak belysning.
Blitsen er trykket ned i kamerahuset og spretter opp når du skyver på en tilhørende bryter.
Auto-modusen fyrer ikke av blitsen med mindre du selv har sørget for å aktivere den.
På toppen finnes også et funksjonshjul, av og på-bryter, samt en dedikert videoknapp som ikke fantes på det forrige kameraet.
Skjermoppløsningen er på 460.000 punkter og fremstår derfor skarpere enn mange andre kompaktkameraer, der "normal" oppløsning er 230.000 punkter.
Kameraet har ingen optisk søker, men dette kan kjøpes som ekstrautstyr og monteres i blitsskoen på toppen av kameraet.
For øvrig finnes det også annet utstyr som kan kobles til LX5, som filtre og eksterne blitser.
Knappene på baksiden av kameraet er også endret siden LX3.
Mest gledelig er det å se at byttet mellom opptak og avspilling nå gjøres med en knapp for avspilling, slik at du kjapt kan trykke utløserknappen ned for å ta bilder igjen (forrige versjon hadde en skyvebryter).
Ellers er den lille styrespaken nå borte, og hurtigmenyen tilgjengelig via en egen knapp.
Nytt er også et kontrollhjul på baksiden som kan brukes til å endre f.eks. blender og lukkertid.
Hjulet kan også trykkes inn for å regulere eksponeringskompensasjonen, eller bytte mellom blender og lukker når du knipser i manuell modus.
Hjulet oppleves dog som noe upresist - det er lett å få trykket det inn når du roterer det, og det tar lang tid å komme seg fra den ene siden til den andre f.eks. ved justering av lukkertid.
Batteriet og minnekortet ligger beskyttet bak ei luke på bunnen av kameraet, med en ekstra tapp som hindrer batteriet i å falle ut når du åpner lokket.
På siden av kameraet finnes et annet lokk som skjuler USB-tilkobling og HDMI-utgang.
Merk at stativfestet er plassert ganske langt ut på siden av kameraet, som i utgangspunktet er en uting, men som også muliggjør bytte av minnekort uten å måtte skru kameraet ut av stativfestet.
Brukervennlighet
Grensesnittet i Panasonic-kameraene er kjent og kjært for de som har brukt Panasonic før - her er det ikke endret så mye de siste åra.
Også LX5 oppleves som greit å bruke, der menyen er delt opp i to - hurtigmenyen, som lar deg endre parametere som hvitbalanse, oppløsning, seriefoto etc. og selve hovedmenyen.
Fortsatt kan det være småirriterende at set-knappen gjør at hovedmenyen lukkes - intuitivt har vi alltid lyst til å bruke denne for å gå inn på et menyvalg, men da må du bruke høyre piltast.
Du kan heldigvis angi under et eget menu resume-valg hvorvidt menyen skal åpnes der du slapp.
Avhengig av hvilken modus kameraet står i, endrer menyvalgene seg deretter.
I automodus er det ikke så mye å fikle med, mens den to av de tre delene av menyen har 7 sider med innstillinger om du har kameraet i P/A/S/M-modus, som kan oppleves litt rotete.
Det er heller ikke så mye hjelp å hente i menyene, og visse innstillingsvalg er ikke helt selvforklarende.
I det hele tatt synes vi Panasonic godt kunne ha oppgradert brukergrensesnittet, spesielt siden skjermen nå har såpass høy oppløsning og tåler mer innhold.
Eksempelvis har Samsung EX1 et grensesnitt som ser lekrere ut, og flere andre kameraer har nå fått ganske gode hjelpefunksjoner til de ulike menyvalgene.
Verdt å nevne er også Panasonics svært gode auto-funksjon, der kameraet ikke bare eksponerer godt, men også tar hensyn til bevegelse i bildet for å regulere lukkertid og tilhørende ISO-verdi.
Svært sjelden er vi nødt til å overstyre valgene autofunksjonen tar.
Funksjoner
Under følger en gjennomgang av høydepunktene funksjonsmessig:
Aspektbryter
- På toppen av objektivet kan du via en skyvebryter endre aspektet på bildet som skal tas, mellom 16:9, 3:2, 4:3 eller 1:1.
Siden sensoren er en såkalt "multi format"-sensor er heller ikke straffen så høy om du går for noe smalere enn 4:3; bildet beskjæres ikke på samme måte som hos en del andre kameraer.
Det er også mulig å kjøre aspect bracketing slik at alle varianter lagres når du tar bilde.Full manuell kontroll
- Lar deg styre blender og lukkertid uavhengig av hverandre.
Største blendertall er f/8 og lukkertid kan justeres fra 60s til 1/4000s.RAW-støtte
- Gir deg mulighet til å lagre bilder før kameraprosessoren påfører støyreduksjon, oppskarping, komprimering, hvitbalanse og den slags.
Dette kan du så gjøre på PC-en i etterkant, som ofte kan resultere i bedre resultater dersom du gjør deg flid med det.Fargemodus - Lar deg bytte mellom ulike fargeprofiler som retro, nøkkelhull, høykontrast sort/hvitt etc.Manuell videokontroll
- Ganske skjelden vare, men du kan styre både blenderåpning, lukkertid etc.
på videoopptak.Maksimal ISO
- Du kan selv velge den høyeste ISO-verdien autofunksjonen vil bruke.Bracketing - Kan kun ta tre bilder, men dog opp til ±3EV, som er ganske sjelden vare.Scenefunksjon - Med en rekke predefinerte scener, som snø, solnedgang, fyrverkeri etc.
Tilgjengelig er også høyhastighetsfoto, som tas med redusert oppløsning, men da med svært høy skuddtakt.
Ytelse
LX5 har i utgangspunktet en autofokus som kun er middels rask (dog svært presis), men det er mulig å aktivere prefokusering slik at fokuseringen går kjappere når du trykker utløseren halvveis ned.
Oppstartstiden er heller ikke lynrask, og vi måler denne til ca 1,8 sekunder (det tar litt lenger tid før det kommer data på skjermen, men det er allikevel mulig å knipse).
Når det gjelder seriefoto, klarer LX5 å ta 2,5 bilder i sekundet, men bare tre bilder på rad før du må vente et drøyt sekund for å fortsette.
Det gjorde at vi klarte å presse inn 4x3 bilder på 10 sekunder.
Utløserforsinkelsen ble målt til ca 5 hundredeler uten blits, og 0,26s med blits aktivert, som er middels godt.
Batterilevetiden er oppgitt til 400 bilder etter CIPA-standarden, der halvparten av bildene tas med og halvparten uten blits.
Det er et relativt godt tall; rundt 50% mer enn enkelte konkurrenter i dette segmentet.
Å bla i bilder går noe tregt, der vi kun klarer drøye 2 bilder i sekundet.
Heldigvis er det mulig å bruke zoombryteren for å vise opp til 30 miniatyrbilder, eller enda en gang for å vise en kalender der du kan gå inn på en enkelt dag og vise bildene fra den aktuelle dagen.
Bildekvalitet
Totalt ett er vi meget godt fornøyde med bildene fra LX5, og som nevnt tidligere er autofunksjonen i de aller fleste tilfeller også til å stole på.
Når det gjelder støy på høye ISO-verdier, gjør LX5 det godt i denne klassen, og opp til ISO 800 går det helt fint å bruke bildene til A4-utskrifter.
Riktignok viskes det ut merkbart mer detaljer fra ISO 400 til ISO 800, men merk også at et såpass lyssterkt objektiv (f/2.0) gjør at du sjeldnere vil ha behov for høy følsomhet enn om kameraet hadde hatt f.eks. f/2.8 som største blender (f/2.0 slipper inn dobbelt så mye lys som f/2.8, så ISO-verdien kan halveres i forhold til et f/2.8-objektiv).
Under ser du eksempler på 100% bildeutsnitt tatt med ISO 400 og ISO 800.
Dynamikken i bildene er også meget god til et kompaktkamera å være, der LX5 også er godt rustet til å fange høykontrastscener som denne:
Bruker vi Photoshop for å hente opp detaljer i lyse og mørke partier av bildet, ser vi at det ikke er mye av bildet som mangler fargedetaljer; kun de aller mørkeste partiene:
Skarpheten opplever vi på det jevne i denne klassen, med noe uskarphet i hjørnene, spesielt på store blenderåpninger.
Bildene er heller ikke helt frie for kromatisk feilbrytning (sees ofte som lilla kanter rundt mørke objekter med lys bakgrunn i kantene av bildet), selv om det stort sett ikke er noe problem.
Under kan du se bilder tatt med Panasonic LX5:
Videokvalitet Panasonic LX5 kan filme med 720p HD-oppløsning, som etter hvert har blitt standard på de fleste kameraer som slippes i dagens marked.
Kvaliteten på opptakene er litt så-som-så, og spesielt når det blir mørkere enn normalt dagslys blir bildene preget av støy.
Lyden er også noe ullen - kun i mono og samplet på 16Khz.
Bitraten totalt er 30Mbps.
Konklusjon, Panasonic Lumix
DMC-LX5
Når alt kommer til alt, er LX5 nok en sterk kandidat fra Panasonic.
Gulroten er først og fremst det lyssterke objektivet, som også har en god vidvinkel tilsvarende 24mm.
Kombinert med relativt god støyfjerning og en svært god autofunksjon, er dette et kamera som vil ta gode bilder i de aller fleste situasjoner uten at du trenger å foreta deg noe som helst.
Allikevel er mulighetene der om du vil eksperimentere litt.
Lukkertid opp til ett minutt er støttet, og LX5 kan også knipse i RAW-format som gir deg større kontroll på bildeprosesseringen.
Noe uvanlig er også muligheten for relativt god manuell kontroll på videopptak.
Konstruksjonsmessig har kameraet litt å gå på.
Skjermen er riktignok skarp og god, men knappene kan oppleves noe små og merkingen synes også dårlig når det er mørkt.
LX5 er heller ingen lynving, hverken når det kommer til seriefoto (maks 3 bilder i slengen) eller generell ytelse, men er aldri så tregt at det blir skjemmende for brukeropplevelsen.
På den positive siden opplever vi autofokusen som svært presis, også i dårlig lys.
Og når det gjelder det viktigste, bildekvaliteten, er det ikke mye å trekke for på LX5.
Vi er imponerte over lysmåleren og det dynamiske omfanget, og kameraet klarer seg også bra med tanke på prosesseringen.
Videokvaliteten er riktignok ikke på høyde med de beste, men til webbruk og annen hverdagsdokumentering burde det duge fint for de fleste.
Panasonic Lumix
DMC-LX5
| 1
|
200712
|
TEST:Efergy Elite Energimåler
Må du ha hodet i sikringsskapet for å holde øye med strømforbruket?
Strømforbruket kan føre mange til fortvilelse, forbruket varierer hele tiden etter vær og vind, og hva som er de beste prisene er det ikke til å bli klok på.
Skal forbruket virkelig ned må man kutte der det monner, og da er det varmekildene som må til pers.
På med filttøfler og islender, ned med innetemperaturen til maks 18 grader.
Varmt badegulv, lange, varme bad og dusjer må ofres, og tørketrommel kan du bare glemme.
Men et slikt liv vil vi ikke ha, ihvertfall ikke hele tiden.
Lese forbruk i kroner og øre?
For svært mange er det med snev av angst man mottar strømregningen.
De fleste av oss har ikke målere hvor man til enhver tid kan se hva man bruker, eller hva det koster.
Nye målere er på vei ut til befolkningen, med automatisk innrapportering og mulighet for mer fleksibel prisberegning.
Men det finnes også løsninger som du kan montere selv, uten inngrep i det elektriske anlegget.
Efergy trådløs måler
Denne systemet består av tre følere som klipses rundt hver av de tre fasene som går til den faste strømmåleren i sikringsskapet ditt.
Den lille ledningen fra hver av følerne plugges inn i en trådløs sender, som legges i sikringsskapet.
Senderen drives av tre AA-batterier og rekker minst 30 meter eller gjennom tre etasjer, i følge brukerveiledningen.
Senderen aktiveres ved å trykke på knappen til lysdioden slutter å blinke.
Mottakeren drives også av tre AA-batterier og kan plassere hvor som helst.
På mottakeren stiller du spenningen som skal måles, valuta (kroner, euro eller britiske pund) og den totale strømprisen (kWh).
Måleren viser da hvor mye strøm du bruker i øyeblikket, daglig gjennomsnitt og forskjell mellom gårsdagen og i dag.
Et trykk på historieknappe viser forbruket siste uke og måned.
Den gir med andre ord god oversikt, og med fast strømpris får du prisen på aktuelt forbruk klart og tydelig fram.
Med varierende pris, som en av de mange prisvariantene basert på spotpris, blir det vanskelig å regne ut noe eksakt.
I praksis
Vi installerte Efergy i vårt noe tilårskomne sikringsskap, og fant tre kabler som går til måleren.
Den fjerde ledningen som brukerveiledningen refererer til finnes ikke på gammelt norsk strømnett uten 0-leder.
Sender og mottaker fungerte som det skulle og vi stilte inn mottakeren på kroner, 230V, og en strømpris på 50 øre.
Vi må si at vi ble mildt sagt forbauset da forbruket viste over 10kW...
Vi slo av alt som var av ovner og varmekabler, likevel var forbruket hinsides.
Det var ingen tvil om at noe var helt feil.
Vi sjekket følerne, og de satt som de skulle.
Vi testet en og en og forbruket varierte mellom 0 og 8 kW.
Da gikk det et lys opp for oss (ikke elektrisk, heldivis), spenningen på hver fase i forhold til jord er jo ikke 230V, men ca. 130V i norsk IT-nett.
Mellom 2 faser får vi da ca 230V.
Altså måtte instillingen på 230V på mottakeren være feil, og vi justerte den ned til 130V.
Da ble det meningsfulle verdier på avlesningen.
Den veksler nå mellom 4 og 5 kWh med 5 panelovner, varmekabler på bad og 2 kW varmtvannsbereder i kjelleren.
Pluss fryser, kjøleskap, PC-er osv.
Ganske normalt dagsforbruk for oppvarming i en norsk enebolig på østlandet om vinteren, med parafin eller vedfyring i tillegg.
Konklusjon
Denne måleren selges av Clas Ohlson, du finner flere forhandlere på nettet.
Måleren er ganske grei å montere, avhengig av hvordan sikringsskapet er lagt opp.
Instilling på selve måleren er grei, og visningen er både tydelig og fornuftig.
Vi fant én alvorlig mangel, og det var som nevnt at det ikke står noe om forskjellig spenningsinnstilling på forskjellige typer strømnett.
Mer info finner du hos Efergy.
| 1
|
200714
|
Philips Viva Collection Juicer HR1855/30
Philips nye billigjuicer er både effektiv og rimelig.
Juicemaskiner flyr av butikkhyllene, melder nrk.no.
Tall fra elektronikkbransjen viser at salget av kjøkkenmaskiner øker, og nå i januar er det maskiner som lar oss innta frukt og grønt i flytende form vi vil ha.
Vi har testet Philips' nye juicer fra den rimelige Viva-kolleksjonen:
HR1855.
Den er liten og rimelig, men absolutt effektiv.
Ønsker du deg en maskin for å hjelpe til med sunne nyttårsforsetter, er dette en modell du bør vurdere.
Se også juicemaskinen som juicer alt, til og med mandler, og hvorfor vi likevel aldri kommer til å ha den i hus.
Slik virker den:
Philips HR1855 er en enkel, men kraftig sentrifugejuicer.
Den kan juice opptil 2 liter juice, og har et stort rør, slik at du ikke trenger å kutte opp de aller fleste frukt- og grønnsakene.
(Appelsiner og andre sitrusfrukter bør fortsatt juices uten skall i slike maskiner.)
Det gjør at det ikke er noen stor operasjon å bruke den om morgenen, med mindre du sverger til sitrusfrukter.
De som har lest flere av DinSides juicertester har kanskje fått med seg at vi foretrekker juicen fra juicepresser.
Men det er mye mindre arbeid og går mye raskere å bruke en sentrifuge.
Juicen som kommer ut er nesten helt hvit, det er mye skum.
Men lar vi juicen stå litt på benken skiller den seg fort.
Skummet er forøvrig ikke vondt, men det kan noen ganger smake litt bittert.
Juiceren har også en funksjon flere av Philips' nyere modeller har:
QuickClean.
Ren maskin på under et minutt, lover den.
Skal du vaske for hånd, tar det nok litt lenger tid, men den store fordelen her er at alt, med unntak av selve motordelen, går i oppvaskmaskinen.
Og selve silen er konstruert slik at du fint kan vaske over den med en svamp eller børste, uten at det setter seg fast.
Vi anbefaler å skylle av fruktrester før du putter i maskinen, for fruktrester har en tendens til å klistre seg helt fast.
Men fjerning av avfall, skylling av deler og en liten vask av selve silen, tar omtrent akkurat et minutt.
Så kan du la oppvaskmaskinen gjøre resten.
Små detaljer skiller
Det er ikke mange detaljene som skiller denne fra maskinene vi tidligere har testet fra Braun og Bosch - og Philips.
Utseendet er forskjellig, men det er omtrent det.
Modellen vi testet var en av de enklere, noe som også gjenspeiles i pris.
De mer avanserte, som Philips HR1871/00 har litt flere detaljer på plass, som chassis i børstet stål, og flere fartstrinn.
Den er 100w kraftigere, har 5mm større diameter på røret frukten presses ned i, og kan lage en halvliter mer juice før du må tømme kammeret.
Vel og bra, men så koster den også dobbelt så mye.
Denne maskinen er helt enkel.
Den har ett trinn.
Enten er den av eller så er den på.
Hele maskinen er i hvit plast, også selve motordelen, som er i børstet stål på de dyrere modellene.
Men i bruk merker vi fint lite forskjell.
En funksjon du bør se etter, om du er i markedet for en juicemaskin og har lyst til å legge litt penger i den, er muligheten for å vippe opp røret juicen kommer ut av.
Slik unngår du at den blir stående og dryppe - spesielt smart om du har benkeplate som lett tar flekker.
Konklusjon:
Philips Viva HR1855/30 er et lite råskinn av en juicer.
Som vi nevnte over gjør den akkurat samme jobb som de litt mer effektive maskinene, men mangler de små detaljene som plasserer den helt i toppsjiktet.
Vi har likevel valgt å gi den terningkast fem, rett og slett fordi du her får mye maskin for pengene, og vi kan trygt anbefale denne til deg som er mer opptatt av effekt enn avanserte detaljer og eksklusive materialer.
Philips Viva Collection HR1855
| 1
|
200717
|
Sandberg Wireless BatteryFree Mouse Pro
Lei av batteribytte og imot ledning?
Denne musa trenger bare sitt eget underlag.
Det er et utall forskjellige mustyper, og tilkobling og kommunikasjon med datamaskinen gjøres på mange forskjellige måter.
Allerede i musens barndom fant man ut at en kule-basert mekanisme var en støvsamler som førte til hyppige serviceintervaller.
Så kom optiske mus som løste problemet, de første krevde riktignok en egen plate med et rutemønster, i dag fungerer de beste på praktisk talt alle underlag.
Problemet med mus er at de trenger strøm til elektronikken, så kabel eller batterier har vært de eneste mulighetene.
Men det finnes andre måter å løse dette problemet på.
Wireless BatteryFree Mouse Pro
Denne løsningen fra Sandberg bruker induksjon til å forsyne musa med strøm.
Når du beveger musa på den medfølgende underlagsplata, beveger du en magnet i et elektrisk felt, og energien fra bevegelsen blir gjort om til elektrisk strøm som driver kretsene i musa.
Tilkoblingen er enkel, du plugger inn USB-kabelen fra den runde enheten som sitter på kabelen fra underlagsplata, og etter noen strakser har den generiske driveren lastet seg inn og musa er klar til bruk.
Hvis musa av en eller annen grunn ikke reagerer, trykker du på Tune-knappen på den lille boksen.
Frekvensen vil da endres.
Den røde PWR-lysdioden lyser hele tiden mens musa er tilkoblet, den grønne RUN-dioden lyser når du beveger musa.
Musa er utstyrt med 2 skrollehjul og to tommelknapper.
I tillegg er det en knapp for å doble hastigheten ved siden av skrollehjulet.
For å sette opp funksjonene du kan styre med alle disse knappene og hjulene, må du installere driverprogrammet som følger med på en mini-CD.
Da får du opp kontrollprogrammet som gir deg god oversikt.
I bruk
Musa glir svært lett på underlagsplata.
Den er også ganske lett, så du blir ikke sliten i hånda etter lang tids bruk.
Presisjon og hastighet er utmerket.
Vi testet den på et to-skjermsoppsett og du rekker fint over begge skjermflatene uten å måtte løfte musa eller ha for liten presisjon.
Fasongen på musa er tradisjonell, og har ingen spesielle ergonomiske finesser.
For en middels stor hånd passer den fint.
Har du en stor hånd kan dem bli i minste laget, hvis du liker å hvile håndflaten på musa.
Fungerer musa alene?
Det er nærliggende å lure på om musa fungerer alene, som en vanlig trådløs mus, eller om den alltid må brukes sammen med ladeplaten.
Svaret er enkelt:
Musa fungerer ikke på annet enn platen, så snart du prøver å bruke den på et annet underlag skjer det ingen verdens ting.
Dermed er denne museløsningen i praksis forbeholdt en stasjonær PC, eller en fast plass til en bærbar.
Konklusjon
Både trådløs og batteriløs på en gang er en god kombinasjon.
Musa fungerer utmerket hvis du liker lette og lettglidende mus.
Og selve poenget med løsningen er utmerket, du slipper både batteribytte, lading og ledning (direkte fra musa, altså), og behøver ikke ta noen spesielle grep for å bruke løsningen.
| 1
|
200718
|
Casio Exilim EX-Z850
TEST:
Casios lille sjef byr på åtte megapiksler pakket inn i børstet aluminium - kan Exilim EX-Z850 tukte de beste?
Casio er en av ringrevene i digitalfotobransjen, og Exilim-serien har vært en populær lommekameraserie de siste årene.
De siste tre-fire månedene har dette kameraet hatt æren av å være sjefen blant Exilim-kameraene, men vil i løpet av kort tid måtte finne seg i å ta et skritt ned fra tronen og gjøre plass til EX-Z1000, som vil by på hele 10Mp oppløsning.
EX-Z850 er et lite og snertent kamera.
Kamerahuset er i børstet aluminium og CCD-sensoren teller åtte millioner piksler fordelt i 4:3-format (3:2 er også mulig).
Høyeste oppløsning er dermed 3264x2448 og sensorstørrelsen heldigvis hakket over den minste med sine 1/1,8" diagonalt.
Bildene lagres på SD-brikker og er i underkant av 3MB store når du bruker standardinnstillingene.
Objektivet på Exilim-kameraet er nokså standard, med brennvidde tilsvarende 38-114 og en lysstyrke på henholdsvis f/2.8 og f/5.1 på vidvinkel og tele.
Som vanlig skulle vi gjerne ha sett at det heller ble satset litt mer på vidvinkel - 38mm er litt i dårligste laget når du skal ta innendørsbilder, og nytten av zoom er begrenset på et lommekamera uten bildestabilisator uansett.
Makronærgrensen er på 10cm, som ikke er mye å slå i bordet med i forhold til konkurrentene.
LCD-skjermen er 2.5 tommer stor og har en oppløsning på 115.000 piksler.
Vi synes dette er litt i minste laget fordi bildene fremstår som mer uskarpe enn de egentlig er når du ser dem i LCD-displayet, men på den annen side er det kanskje bedre å bli positivt overrasket?
En ting er i hvert fall sikkert, og det er at skjermen er veldig lyssterk, og også i dagslys går det fint å se hva du er i ferd med å ta bilde av.
LCD-skjermen har forresten også støtte for histogramvisning ved opptak, og er ett av de få kameraene vi har sett som faktisk har histogrammer for hver fargekanal.
Svært lyssterk skjerm
Konstruksjonsmessig virker Casio Exilim EX-Z850 svært robust.
I motsetning til mange konkurrenter er det ikke noe plast å finne, men et solid kamerahus i børstet aluminium som føles godt å holde rundt.
Casio har også fått plass til en liten optisk søker over LCD-skjermen, som mange foretrekker.
Spesielt er det kjekt å ha dersom du skal på en lengre tur uten tilgang på strøm, siden du kan spare mye batteri på ikke å bruke LCD-søkeren - som på mange andre lommekameraer er den for unøyaktig til å bruke til komponering av bildet.
Zoomkontrollen er plassert på fremsiden av den store utløserknappen, på samme måte som Canon har hatt det for vane å gjøre, og det er en løsning som vi synes fungerer utmerket.
Beveger vi oss over toppen av kameraet, finner vi en skrå kant før baksiden, og på den er det plassert to knapper som tydelig indikerer avspilling og innspilling.
Du kan selv velge om disse også skal slå på kameraet.
Valg av ulik funksjonalitet gjøres i stor grad ved hjelp av funksjonshjulet.
Her kan du velge mellom "rød modus", som gir kameraet kontroll over hvitbalanse, blenderåpning, lukkertid og hva enn det måtte være, "BS" (best shot) der du selv kan angi en motivtype, "A" for blenderprioritet og "S" for lukkerprioritet.
Den manuelle modusen ("M") gir deg også mulighet til å styre både blender og lukker uavhengig av hverandre, og kameraet vil gi deg beskjed dersom du er i ferd med å over- eller undereksponere bildet.
Kameraet har ikke mindre enn 34 ulike opptaksmodi, og hver av dem har et eksempelbilde slik at det er lett å finne frem til hva slags type motiv du skal ta bilde av.
I tillegg finnes det hjelpetekst til alle sammen, og ikke bare er det ISO, hvitbalanse og blender/lukker som blir justert - portrettmodusen, for eksempel, sørger også for å zoome inn slik at bakgrunnen blir mest mulig uskarp - ganske kjekt.
Som de fleste andre lommekameraer, har også EX-Z850 støtte for innspilling av video, og funksjonshjulet byr både på video med automatikk og mer tilpasset video som filming i mørket (høy ISO), sepiatoning etc.
Vi ble litt skuffet over at kameraet ikke byr på optisk zoom ved filming - bare digital zoom.
Ved filming kan du aktivere elektronisk bildestabilisering, og dessuten fungerer hjelpelampa til autofokusen som lyskilde slik den gjør på en del kameratelefoner.
En annen ting vi liker er at du til en hver tid ser hvor mye plass du har igjen på minnekortet i form av minutter og sekunder.
Lett å være uheldig
Navigasjonen foregår med fire "piltaster" som henger sammen i en ring med en OK-knapp i midten.
Opp og ned-knappene har i tillegg snarveier til makro- og blitsegenskaper, i tillegg til at sideknappene kan konfigureres til det du måtte ønske.
Knappene gir god respons og fungerer fint til navigasjon, men ulempen er at det er lett å få trykket på en av dem når du holder kameraet i en hånd.
Mang en gang opplevde vi plutselig å få frem makromenyen eller lignende når vi skulle ta bilde.
Menyene er logisk bygget opp og byr på det vi forventer av et slikt kamera.
I tillegg til den vanlige menyen som aktiveres med egen menyknapp, finner vi også den lille Exilim-menyen bak en knapp på venstre side av kameraet.
Her kan du raskt stille ISO, hvitbalanse, bildekvalitet og autofokus, og med knappen rett over får du valg i forhold til seriefotografering.
Å bla i bilder går raskt på dette kameraet, og ved å zoome ut og inn velger du visningsmodus - ett hakk ut viser 3x3 bilder (også veldig rask) og enda et hakk viser en kalender med markeringer de dagene du har tatt bilder.
Du kan også beskjære og nedskalere bildene i kameraet, justere fargene i ettertid og også korrigere i forhold til perspektiv, i tillegg til å kjøre en lysbildefremvisning av bildene dine.
En hendig ting er at du i etterkant kan justere datoen for når bilder er tatt; i tilfelle du glemte å stille klokka før du reiste til Australia.
En ulempe er at kameraet ikke skriver ISO til EXIF-informasjonen.
Batterilevetiden er oppgitt til 440 bilder etter CIPA-standarden og det er utmerket for denne typen kamera.
Vi har ingen grunn til å betvile tallet heller - etter et utdrikningslag med over 200 bilder og filmsnutter var batteriets status på fullt fortsatt, og da hadde vi i tillegg knipset noen dusin bilder dagene i forveien.
Bildekvalitet
Jevnt over er vi godt fornøyde med bildekvaliteten fra EX-Z850, selv om ikke alt er perfekt.
Lysmåleren har en tendens til å overeksponere bildet en smule, som gjør at vi opplever utvasking av detaljer i de lyseste områdene (dette kan selvsagt kompenseres for) som i eksempelet under.
Som du ser av histogrammet ville det ha vært mye bedre om det var flyttet litt mot venstre, slik at vi også fikk detaljer i de lyse områdene ("fjellet" skal helst flate ut i begge ender).
Dette gjør også at himmelen som regel blir hvit, og at detaljer rundt løvtrær etc. blir dårligere.
Annet enn det oppfører kameraet seg eksemplarisk utendørs.
Ni-punkts-autofokusen er vanvittig rask, og markerer også i en 3x3-matrise hvilke punkter det fokuseres på.
Som nevnt er skjermen særdeles lyssterk som gjør kameraet godt egnet til sommerferien.
Den kromatiske feilbrytningen er minimal, med bare en tynn strek med blått enkelte steder i kontrastfylte områder.
Innendørs med blits gjør kameraet det også relativt godt sammenlignet med konkurrentene.
Blitsen har en oppgitt rekkevidde på 4.3 meter ved vidvinkel, og gir ofte røde øyne som følge av både styrke og avstand fra objektivet.
Blitslyset spres bedre enn hos mange andre kameraer av denne typen, som gjør at du unngår blekansikter og mørke bakgrunner i stor grad.
Lysmålingen fungerer godt, og svært få av bildene har fargeskjær.
I hjørnene av bildene er det fortsatt god skarphet, selv om vi genere gjerne skulle hatt et objektiv som tegnet noe skarpere i utgangspunktet.
Det største minuset er støynivået ved høye ISO-verdier, og fra ISO 400 er det såpass mye støy at det begynner å skjemme bildekvaliteten.
Slår du av blitsen innendørs, bruker kameraet ofte ISO 400, og faktisk tyr det noen ganger til ISO 800 og til og med ISO 1600 også.
Da er bildekvaliteten så dårlig at det omtrent blir ubrukelig.
Under følger utsnitt av et motiv vi først tok med 100, 200 og 400, for deretter å la automatikken velge ISO 800:
Ytelse
Wow - Casio Exilim EX-Z800 er definitivt ett av de aller raskeste lommekameraene vi noen sinne har testet.
Spesielt autofokusen er lynrask, og 0.7 sekunder på vår tele-test (3m fra motiv, innendørs, tvungen blits) er fantastisk bra.
I tillegg har kameraet støtte for seriefotografi, også med blits, der kameraet tar tre kjappe blitsbilder på 0.6 sekunder.
Imponerende.
Som nevnt er også batterilevetiden formidabel, med 440 bilders kapasitet - over det dobbelte av hva som er vanlig for denne typen kamera.
Konklusjon
Vi lot oss imponere av den lille krabaten fra Casio.
Kameraet er pent å se på, solid bygget, tar gode bilder og har en fantastisk god ytelse.
I tillegg er LCD-skjermen særdeles lyssterk, som er spesielt velkomment nå som vi går inn i den lyseste tiden av året.
På minussiden er kameraet lite vennlig i forhold til enhåndsfotografering; både fordi noe av funksjonaliteten er plassert helt til venstre på kameraet, men også fordi knappene er lette å få trykket inn ved et uhell når du bare har kameraet i høyre hånd.
I tillegg blir innendørsbilder uten blits ganske kornete, og da bør du selv sette ISO til 200 eller 400 for å unngå at automatikken drar på med 800.
Et lite trekk gir vi også fordi det ikke går an å bruke optisk zoom under videoopptak.
Allikevel har vi ingen problemer med å anbefale Casio Exilim EX-Z850.
Det er et kamera som er en fryd å bruke, med superrask ytelse og god brukervennlighet, i tillegg til at det tar gode bilder; i hvert fall hvis du unngår innendørsbilder uten blits.
| 1
|
200720
|
Toshiba Satellite R830
Liten, lekker og svært lett PC fra Toshiba, som straks ble en av våre klare favoritter i klassen!
Vi må innrømme at vi har fått litt blandet inntrykk av de siste PC-ene vi har testet fra Toshiba, men Satellite R830 snur opp ned på det meste.
Denne elegante, lille PC-en imponerer blant annet med god ytelse og batterilevetid, solid innpakning og meget lav vekt.
Ja, for den veier under 1,5 kilo.
Det er oppsiktsvekkende lav vekt for en fullblods PC med 13,3 tommer skjerm og optisk drev.
Faktisk trodde vi først at batteriet ikke var påmontert da vi løfte PC-en ut av esken.
Så lett føltes den.
Men helt ukjent var ikke opplevelsen.
I februar i år testet vi en av forgjengerne, Satellite R630, som er basert på forrige generasjon Intel Core i-prosessor.
Den veide omtrent det samme, men var ikke fullt så potent maskinvaremessig.
Og før vi går i dybden på hvordan R830 PC-en er i bruk, skal vi ta en rask titt på de viktigste egenskapene:
Toshiba Satellite R830-13D 13,3" LED-baklyst LCD, 1366 x 768 piksler, blank overflate Intel Core i5 2410M-prosessor Intel HD Graphics 3000 4 GB DDR3-minne, maks 8 640 GB harddisk DVD-leser/brenner for alle formater Webkamera (0,3 mpix)
Kortleser for alle typer SD-kort Bluetooth 3.0 Trådløst nett (b/g/n) Gigabit kablet nett 3 USB-porter, hvorav en USB 3.0 og en delt USB 2.0 / eSATA HDMI og VGA skjermutganger Leveres med Windows 7 Home Premium 64 bits Størrelse: 31,6 x 22,7 x 2,7 cm Vekt: 1,48 kg Ca-pris: 6495 kroner
Dette er en imponerende liste for en så kompakt og lett maskin!
Toshiba har benyttet magnesium både i lokket og rundt tastaturet, så kvalitetsinntrykket er upåklagelig.
Dette er rett og slett en maskin som trygler om å bli fraktet mye rundt - fra møte til møte, eller som skolemaskin i skulderveska.
Alle porter sitter på sidene, og vi liker godt at sporet for SD-kort synes godt fra oversiden.
Det vi ikke er fullt så glade for, er at strømpluggen er stor og klumpete, stikker rett ut og er lett å dulte borti.
Hvorfor ikke Toshiba har valgt en plugg med 90-graders knekk er et mysterium.
Tastaturet er av chicklet-typen der hver tast står isolert fra de andre.
Tastene er glatte, og selv om litt større og rue taster gir mer umiddelbar følelse av touch-kontroll, ble vi raskt vant til dem.
Tastaturet avgir lite støy, platen er fast og fin, og det eneste vi kunne ha tenkt oss var en litt bredere enter-tast.
Siden det er taster til høyre for den, skjer det av og til at vi bommer når vi skal skifte linje.
Pekeplaten er litt ru og akkompagneres av to adskilte knapper.
Fin løsning, men knappene avgir litt for høy klikkelyd, mener vi.
Glem å bruke dem på soverommet når partneren skal prøve å sove!
Tynn lyd
Over tastaturet sitter et par høyttalere.
De avgir en ganske tynn lyd med fraværende bass, men det er ikke så ofte vi opplever at de innebygde høyttalerne byr på særlig gode lydopplevelser.
Denne 13,3-tommeren fra Lenovo har imidlertid langt bedre lyd, men veier samtidig en halvkilo mer.
Helt til høyre øverst sitter to nyttige hurtigtaster.
Den ene aktiverer strømsparemodus, og du får opp et vindu som viser strømforbruket i sanntid.
Til høyre for denne sitter en knapp som raskt og effektivt lar deg veksle mellom skjermmodi når du har koblet PC-en til en ekstern kilde, som TV eller projektor.
Smart!
Skjermen er blank, og det passer ikke alle.
Derfor finnes en søstermodell, Portege R830, som har matt skjerm.
Den har også en del andre egenskaper som først og fremst myntet på bedriftsmarkedet, og har dessverre en høyere pris.
Oppløsningen er 1366 x 768, som vi mener er tilfredsstillende på en 13,3-tommer.
Skjermen er gjennomsnittlig lyssterk.
Mye programvare, ikke alt er like nyttig
Satellite R830 leveres med Windows Home 7 Premium, og kommer med en temmelig omfattende liste med forhåndsinstallerte programmer.
Vi har tidligere kjeftet litt på Toshiba for at det har blitt litt for mye rusk og rask her, som igjen kan påvirke totalopplevelsen i negativ retning.
Også denne maskinen har mye innabords som vi tror de færreste vil ha nytte av, vi talte hele 22 installerte programmer og løsninger bare fra Toshiba selv, og flere av dem kjører i bakgrunnen kontinuerlig.
I tillegg kommer prøveversjoner av Microsoft Office og sikkerhetsprogrammer fra McAfee, bare for å nevne noe.
Sistnevnte var forresten avinstallert på vårt testeksemplar, av ukjent årsak, uten at vi gråter av den grunn.
Det finnes etter vår mening andre sikkerhetspakker som "gjør mindre av seg" og som derfor vil være å foretrekke for mange - som for eksempel gratisalternativet Microsoft Security Essentials.
Om det var at fraværet av McAfee-programvaren som gjorde at denne maskinen opplevdes som langt raskere og responsiv i de fleste situasjoner enn et annen Sandy Bridge-basert familiemedlem, Toshiba Satellite P755, skal vi ikke banne på, men det var oppsiktsvekkende stor forskjell.
R830 løser både lette og tyngre oppgaver kjapt og greit, nesten kjemisk fri for all ventingen vi kommenterte i testen av P755.
Ytelsesmålinger
Windows opplevelsesindeks ville ikke la seg kjøre på vårt testeksemplar av R830, men den ville garantert ha ligget i samme leie som Lenovos IdeaPad Z370, som har samme prosessor og grafikkløsning.
Skalaen her går fra 1.0 (dårligst) til 7.9 (best):
Når vi sammenligner prosessor- og grafikkytelse i forhold til andre maskiner i klassen, ser vi at spesielt prosessorytelsen biter godt fra seg.
Her:
Ytelsestall fra Passmark PerformanceTest 7.0:
Grafikkytelsen er mer middelmådig, men her må du ikke la seg skremme dersom du ikke er veldig opptatt av spilling og 3D-applikasjoner og spill.
Maskinen tygger alt at bilde og videomateriale, både på intern skjerm og ekstern TV i full HD-oppløsning - uten særlige tegn til anstrengelser:
Ikke helt lydløs
Men godt hørbar vifte må du belage deg på fra tid til annen.
Viften går faktisk mer eller mindre konstant, men på lavt turtall.
Det er sjelden belastningen blir så stor at den blir sjenerende, men det kan forekomme i de tyngste operasjonene.
Merk også at luftinntaket skjer fra undersiden.
Dette er med andre ord ikke maskinen vi ville plantet i en pute på fanget.
Vi legger også til at maskinen nesten ikke blir varm under vanlig arbeid.
Det tyder på at Toshiba har funnet effektive måter å lede varmen ut fra kabinettet på.
Håndleddstøttene holder seg svale, noe som gjør det behagelig å skrive på tastaturet, time etter time.
Og dette er virkelig en maskin du kan bruke, time etter time, selv uten nettstrøm.
Vi målte batterilevetiden i to omganger, først med kontinuerlig videoavspilling av HD-film i Windows Media Player, deretter med minimal belastning.
Levetiden i begge tilfeller er i øvre skikt.
I tabellen under har vi sammenlignet den med andre 13,3-tommere vi har testet tidligere denne sesongen:
Konklusjon
Vi er i det store og hele meget godt fornøyd med denne PC-en fra Toshiba.
Den beviser at det går an å kombinere god ytelse, god batterilevetid og meget lav vekt, uten at prisen blir avskrekkende høy.
At PC-en i tillegg har optisk drev er nesten utrolig.
De få negative bemerkningene våre går først og fremst på strømplugg, museknapper og litt på programvaresiden.
Det er i overkant mange prosesser som kjører samtidig, og personlig ville jeg i hvert fall tatt en opprydning før jeg hadde tatt maskinen i bruk.
Du kan finne bedre 3D-grafikkytelse på andre maskiner i klassen, og vi har også testet 13,3-tommere som er stillere under belastning.
Det er uansett ikke nok til å fravriste maskinen en sterk femmer på terningen, og en klar anbefaling fra DinSide.no.
Toshiba Satellite R830-13D
| 1
|
200722
|
hp pavilion dv5054EA
En allsidig bærbar med bredskjerm, til en høyst akseptabel pris for de fleste, vi har testet hp's nye folkemodell
Prisnivået på bærbare holdt lenge stand, så lenge det var journalister, selgere og revisorer som utgjorde hovedtyngden av brukere.
Men nå skal "alle" ha bærbar og konkurransen er større enn noensinne.
Prisene faller nå like mye på bærbare som på stasjonære PCer.
LES OGSÅ:
Pavilion-serien til hp har flere modellserier og modellen vi har testet hører hjemme i dv5000-serien, som har fire modeller.
5054EA er den nest dyreste, prisene strekker seg fra 6999 til 9999 kroner, med 1000 kroner i forskjell mellom hver modell.
Forskjellen mellom modellene ligger i prosessor, minne og utstyrsnivå, vår modell var svært bra utstyrt, med FireWire i tillegg til USB 2.0 og byr på både ExpressCard og PCCard.
Prosessoren er ML-32 utgaven av Turion64 (mobilutgaven av Athlon64), og kjører med 1,8 GHz klokke og 512K hurtigminne.
Spesifikasjoner
Prosessor AMD Turion64@ 1,8 Ghz 15,4" skjerm i bredformat (1280 x 800) 1 GB 333MHz DDR-minne 80 GB harddisk (4200 rpm) 8x DVD dual-layer DVD/CD-brenner Radeon XPRESS 200M (128MB dedikert) 54 Mbps WLAN (b/g) 10/100 LAN + modem 3x USB, 1x FireWire (4-pin), lyd inn/ut ExpressCard/54 og PC Card kortplass 6-in-1 kortleser SD, MMC, Memory Stick, Memory Stick PRO, xD-Picture Card VGA og S-Video-utgang Dimensjoner (B/D/H): 358 x 264 x 44 mm Vekt 3 kilo Gatepris: ca 8500 kr inkl. mva.
Maskinen har et utstyrsnivå som gjør den egnet til mer enn de trivielle oppgavene.
Skjermen er i bredformat, etterhvert er dette blitt nærmest standard på bærbare.
Skjermoppløsningen på 1280 x 800 er ikke spesielt høy, men den er behagelig for de fleste.
Dessuten er dette med på å holde prisen nede.
Skjermen har kontrastbelegg, som gir kraftig gjenskinn i en del situasjoner.
Betraktningsvinkelen er på linje med de fleste skjermer på bærbare, med andre ord ikke spesielt høy vertikalt.
Alt av tilkoblinger er plassert på sidene.
Fronten har en langsgående høyttalergrill, mens baksiden har åpning for luften fra viften.
Høyre side har lyd ut/inn, USB og ExpressCard kortplass i tillegg til DVD-brenneren, modem og strømkontakt.
Venstre side byr på PCCard (PCMCIA) minnekortleser, FireWire, USB, docking-kontakt, nettverk, S-Video og VGA.
Alle tilkoblingene er godt merket med symboler, også på oversiden.
Dermed er det ikke nødvendig å løfte opp maskinen for å finne riktig kontakt.
Mellom tastaturet og skjermen er det plassert en rad med trykknapper for direkte kontroll av DVD-spilleren og høyttalervolum.
Det er også av/på-knapp pluss av/på for trådløst nett.
Alle knappene har ganske intense blå lysdioder, litt for intense etter vår smak.
Konstruksjon
Maskinen er solid og har et ryddig design uten dilldall.
Det eneste vi har å innvende er de sterke lysdiodene og den blanke plasten rundt selve tastaturet.
Fingeravtrykk synes svært godt på denne, og den er i tillegg følsom for riper.
Den matte plasten på de andre flatene er langt mer praktisk og delikat.
Skjermen har solid beskyttelse i baklokket, du må presse virkelig hardt for at skjermen skal bli påvirket.
Hengslene er også passe stramme, slik at du slipper å holde igjen hoveddelen hver gang du løfter opp skjermen.
Tastaturet er helt ok å skrive på, tastene er definerte og passe støysvake.
Plasseringen av tegn, kommando og navigasjonstaster er ikke etter vår favorittlayout, men dette er en smaks- og vanesak.
Styreflaten er bred som skjermen, med et riflet felt for skrolling.
Dette er en av de bedre løsningene vi har testet og plasseringen av knappene er også utmerket.
Grei ytelse
Ytelsen er helt grei i denne prisklassen, men grafikkytelsen innbyr som forventet ikke til de tunge spillene.
Til annen bruk er maskinen helt tilfredsstillende.
Vi testet også med de nyeste versjonene av PCMark og 3DMark, pluss SuperPi og SysTool:
3DMark05 715 PCMark05 1905 SuperPi (2m) 02:02 SysTool (8m) 193
Batteriet holdt i 2 timer og 11 minutter med Battermark, det er slett ikke dårlig.
Nevnte vi støyen?
Maskinen er nesten helt lydløs, viften tar seg noen runder en gang i blant, men det virker som om det mest er for treningens skyld.
Maskinen blir heller ikke spesielt varm.
Konklusjon
hp pavilion dv5054EA er en velbygd maskin med god ytelse og gode spesifikasjoner i forhold til prisnivået.
Den fungerer utmerket til de fleste bruksområder, bortsett fra de spesielt krevende.
Men både video, musikk, bildebehandling og multimedia håndteres bra.
Prisnivået er også behagelig, og har du mindre behov for utbygging og fleksibilitet finnes det modeller i samme modellserie med enda lavere priser.
| 1
|
200723
|
Apple iPod Nano (4 generasjon)
Den har forandret form igjen, slanket seg, og har fått noen nyttige og mindre geniale nyheter.
Vi har testet fjerde generasjon iPod Nano.
Man kan si hva man vil om Apples etter hvert store iPod-familie, men at produktene fremstår som gjennomførte fra innerst til ytterst, kan de fleste være enig i.
Og til tross for at rammen rundt, med proprietære programmer og formater fortsatt spiller sentrale roller, sitter Apple på markedsandeler alle konkurrentene kan se langt etter, selv om de hadde slått seg sammen.
Tidligere denne måneden var det duket for en ny lansering av iPods, og selv om nyhetene denne gangen ikke var så store som mange ganger tidligere, inneholdt de blant annet en helt ny Nano, den mellomstore spilleren i iPod-familien.
Forrige generasjon var litt ukonvensjonell i utformingen, nesten kvadratisk.
Den nye har fått tilbake den avlange formen fra tidligere, men er blant annet tynnere enn noen gang.
Og dessuten kommer den i nær sagt alle regnbuens farger, og med kapasiteter på 8 og 16 GB.
Kan ristes på
Nytt er det også at spilleren har fått innebygd bevegelsessensor.
For eksempel merker spilleren om den holdes liggende eller stående, og endrer menyer, skjermbilder etc på bakgrunn av dette.
Musikkbiblioteket vises for eksempel i såkalt Cover Flow-modus når spilleren holdes liggende.
Sensoren kan også brukes i enkelte nye spill, der man beveger spilleren i stedet for å trykke på knapper.
Og sist men ikke minst (hva sensoren angår), ved å riste på spilleren skifter den til et tilfeldig spor i spillelisten.
Ikke så genialt
Samtidig med lanseringen av fjerde generasjon iPod Nano, kom Apple på banen med en ny versjon av iTunes - den åttende i rekken.
Dette programmet brukes blant annet for å overføre musikk, bilder og video til spilleren.
En av nyhetene i iTunes 8 er Genius, en funksjon som automatisk velger ut neste sang basert på hva spilleren resonnerer seg fram til at du liker.
Du kan lese mer om hva som ligger bak resonnementet i vår test av iTunes 8.
Genius-funksjonen er også en del av nye iPod Nano, men vi vil foreløpig ikke omtale den som genial, ikke en gang i nærheten.
Dette kan selvfølgelig bli bedre når flere lyttemønstre kartlegges.
Tro mot grunnkonseptet
Nye iPod Nano har fått en litt buet overflate, men du verden så slank den er blitt.
Den måler 6 millimeter på det tjukkeste, og til tross for dette virker den dønn solid i sin metallinnpakning og sine 36 gram.
Skjermen måler 2 tommer og har en oppløsning på 320 x 240 piksler.
Det er mer enn nok på en såpass liten skjerm, og innsyn fra sidene er null problem.
Alle som har brukt tidligere iPods, ja faktisk fra den første klumpen i 2001, vil kjenne seg igjen i bruksmåte og menysystem.
I motsetning til samtlige konkurrenter har Apple alltid vært tro mot grunnsystemet, med hjulet og sirkelbevegelsene.
Ikke så rart kanskje, dette er blant de enkleste spillerne å bruke, mener vi.
Det eneste vi har å sette på kontoen for ønskede forbedringer på betjeningssiden, er en uavhengig justeringsmulighet for lydnivå.
Her liker vi bedre knappene på siden av Sony sine spillere, for eksempel.
iTunes eller ikke iTunes?
I den minimalistiske plastesken finner du kun selve spilleren, et sett øreplugger og USB-kabel for lading og kobling til programvare på PC og Mac.
Programvaren må du laste ned separat, dersom du ikke bruker Mac ogallerede har oppgradert.
Dette er uansett ikke noe vi ser på som et problem for de fleste i dag.
iTunes 8 lar deg utnytte alle funksjonene i spilleren til fulle, inkludert oppgradering av den interne programvaren i spilleren, men i motsetning til hva som er mulig med nye iPod Touch og iPhone, er det heldigvis mulig å bruke andre programmer dersom du av en eller annen grunn skulle ha et horn i siden til iTunes.
Vi testet blant annet musikkoverføring mot MediaMonkey 3.0, og det fungerte fint, med unntak av omslagsbilder, som ikke ble overført.
En fordel med å bruke andre programmer er at du omgår begrensninger som ligger i iTunes; du kan for eksempel fritt kopiere musikk til og fra spilleren, og du behøver ikke å gjøre det mot samme PC hver gang.
Disse begrensningene i iTunes taler ikke akkurat for å velge Apples iPoder, mener vi.
Vi ble svært positive over overføringshastigheten, som lå på bortimot 4 MB pr sekund.
Det betyr gjerne en sang pr sekund, der for eksempel Sonys nye flaggskip i klassen, NWZ-S730 brukte tre.
En tredobling av hastigheten merkes godt når du skal overføre mye!
Dårlig lyd i iPod?
I kjølvannet av hver iPod-test (som leses av flere titalls tusen) får vi som regel et par-tre henvendelser fra lesere som mener at iPod-lyden er noe av det verste på markedet.
Undertegnede har testet hundrevis av spillere siden 2000, og kan avkrefte dette ryktet.
Det er samtidig viktig å understreke at iPoden ikke er et produkt for lydfreaker, men for det brede publikum.
Det er også viktig å huske på, før man går inn på diskusjoner og dypere analyser av lydkvalitet, at man i produkttester tar i betraktining hvilke situasjoner og bruksområder utstyret er beregnet til.
Hvordan man oppfatter lyden er også veldig subjektivt, og vi begrenser oss til å fortelle deg om våre opplevelser med de medfølgende øreproppene.
Våre synspunkter baserer seg på erfaringer fra tilsvarende løsninger fra konkurrentene.
Blant annet er det vår klare oppfatning at konkurrentene Creative og Sony bruker gir deg ørepropper av bedre kvalitet på flere av sine spillere, enn hva Apple gjør, i hvert fall foreløpig.
Derfor er det spillere som gir deg bedre lydkvalitet rett ut av esken enn for eksempel fjerde generasjon iPod Nano.
Lyden fra de medfølgende proppene er ikke dårlig, den er ganske midt på treet.
Diskanten er klar og god, mens det er noe mindre saft i de dypere frekvensområdene.
Vi regner det videre som meget sannsynlig at også Apple kommer til å dreie fokus mer mot lydopplevelsen i kommende versjoner av sine iPods, ikke minst ettersom de nylig lanserte sine egne in-ear-propper.
Video, bilder og batteri
Video og bilder er også greit å kunne vise på farten, og for førstnevnte støttes H.264-format med oppti oppløsninger på inntil 640x 480 piksler.
Videohandel gjennom iTunes er fortsatt ikke mulig fra Norge, og da de færreste sitter med store H.264-samlinger på datamaskinene sine.
Selv om det er mulig å konvertere fra noen formater via iTunes, savner vi derfor en litt mer sofistikert løsning her.
Batterilevetiden er heller ikke mer enn gjennomsnittlig, med 24 timer ved musikkavspilling og 4 timer ved videoavspilling.
Det er for eksempel noen timer mindre enn den allerede omtalte Sonyen.
Konklusjon
For å ta det viktigste først:
Dette er en god spiller, og den beste iPod Nano så langt - uten tvil.
Prisen er heller ikke ueffen, sett i lys av hva konkurrentene byr på.
Spesielt er 16 GB-utgaven gunstig prismessig.
Den største ulempen er etter vår mening begrensningene i programvaren, som for øvrig er mulig å omgå, og mangelen på radio.
Og med unntak av gjennomsnittlig god lyd og gjennomsnittlig batterilevetid, får resten av brukeropplevelsen store plusstegn.
Ingen sekser på terningen altså, men absolutt fortjent "Anbefalt produkt"-stempel fra DinSide Data.
| 1
|
200724
|
Best i test:Philips 46PFL6606
Philips har rett og slett best bilde og lyd.
Det første som slår oss med 6606 er at den med sine runde hjørner skiller seg klart fra designet på både Samsung og LG.
Smak og behag her altså.
Det er imidlertid kvaliteten på innsiden som gjør at Philips trekker det lengste strået.
Godt utstyrt
I likhet med konkurrentene er også dette en kant-LED basert LCD-TV, med full HD-oppløsning, innebygget dekoder for RiksTV, en USB-inngang og tre HDMI-innganger.
Som hos Samsung får du her kablet nettverksinngang.
Også denne modellen kan gjøres trådløs ved å kjøpe en WiFi-dongel som tilbehør, og her blir det straks litt mer aktuelt, siden Philips er den eneste modellen som også lar deg utnytte selskapets NetTV-funksjoner, i tillegg til å laste ned oppdateringer.
Det er også mulig å leie filmer via NetTV, men du må du kjøpe et minnekort på 4 GB i tillegg og plugge i TV-en.
Det skal også sies at utvalget av filmer heller ikke er blant de største.
Den har imidlertid ikke 3D-funksjon, slik som LG-modellen.
Philips får ellers pluss i margen for være den eneste av de tre som faktisk har god TV-lyd.
Her får du faktisk både bass og antydning til litt mellomtone, det er ikke dagligdags på så slanke TV-er.
Lyd og nettfunksjoner er imidlertid ikke nok til å overbevise oss, og det er bildekvaliteten som gjør at Philips til slutt vinner.
God bildekvalitet
Det første vi legger merke til er at de ulike bildemodiene til Philips er langt mer edruelige enn på både Samsung og LG:
Der "Standard"-modusen på LG og Samsung hadde kontrast og lysstyrke på 100 prosent, sto dette for eksempel på 75 og 50 prosent på Philipsen.
Den har altså mye å gå på.
Det virker rett og slett som om panelet som er brukt på Philipsen er langt mer lyssterkt, og det uten at det går på bekostning av sortnivået.
Også når det gjelder dybden i bildet er Philips klart best.
Du får rett og slett med deg flere detaljer i bakgrunnen, uten at det går på bekostning av flyten i bildet.
Hakking i bildet motvirkes forøvrig ved å aktivere Natural Motion-kretsen, og også det fungerer bra.
Alt dette gir pluss i margen, spesielt for de av dere som ikke liker å rote rundt i bildemenyene uten grunn.
At Philipsen har mer futt under panseret enn de to konkurrentene gjentar seg forøvrig over hele linjen:
Det er alltid mer trykk i bildet på Philipsen, enten det nå gjelder fargeintensitet eller lysstyrke.
Nå kan du selvsagt kompensere for dette i bildemenyene på både Samsung og LG-modellen.
Poenget er at det krever en del jobb å få til.
På Philipsen kan du i stedet konsentrere deg om å dempe enkelte alternativer, for eksempel bør skarpheten justeres noe ned.
Men dette bør bli bedre
Hovedgrunnen til at Philips vinner er altså at standardmodiene gir et svært godt utgangspunkt, slik at du slipper å stille så mye.
Det er også bra av en annen grunn:
Menysystemet til Philips er nemlig modent for overhaling.
Sammenlignet med både LG og Samsung går det hele litt tregere, og krever litt mer tilvenning.
Trøsten får være at årets modell har fått tilbake et par nyttige hurtigtaster på fjernkontrollen som manglet på fjorårsmodellene, det hjelper kraftig på.
Konklusjon
Med mindre du er fast bestemt på at du skal ha 3D-funksjon er Philips 6606 det beste kjøpet i denne runden:
Bildekvaliteten er bedre enn på alternativene fra LG og Samsung, og kan fint sammenlignes med TV-er som kostet rundt 10-12.000 kroner i fjor.
Da er det ikke mye å klage på her.
Alle resultatene
Takk til MPX.no for lån av test-modeller.
| 1
|
200727
|
Test:Nye Kia Rio kler bensin
Nok en gang konstaterer vi at koreanske biler ikke har noe å rødme over i forhold til konkurrentene.
La oss gjøre det klart med en gang:
Dette er en god bil til en rimelig pris.
Det har rent mye vann under broene på ti år og når det gjelder koreanske bilprodusenter, kan det virke som om det har fosset avsted med dobbel hastighet.
I hvert fall er det et formidabelt epokeskifte som har funnet sted siden vi testet Kia rio i 2001.
Rask fornyelse
Når vi leser den gamle testen nå, og sammenligner med dagens Kia Rio, virker det utrolig at det kan være samme bilprodusent.
Og utviklerne har da heller ikke ligget på latsiden; dagens bil er tredje generasjon etter Rioen fra 2001 - livssyklus på bare fem år for en bilmodell er ikke hverdagskost i industrien.
Eksteriørbilder:
For øvrig testet vi også annen generasjon Kia Rio - det var høsten 2005 - og konstaterte stor fremgang allerede da.
Den bilen hadde især en meget heftig dieselmotor, som ikke går igjen i programmet i dag.
God pris - ikke "billigmerke"
Den raske fornyelsestakten går hånd i hånd med kraftige forbedringer på områdene kvalitet, drivlinjer, ytelser, miljø, sikkerhet og design.
Samtidig posisjoneres Kia (som søstermerket Hyundai) stadig mindre som "billigmerker", og stadig mer som høyverdige produkter med et tilsnitt av "mye bil for pengene".
Her har de nok delvis vært inspirert av Skodas historie etter at Volkswagen overtok den tsjekkiske produsenten.
Tøff konkurranse
Kia Rio er en av de større bilene i småbilklassen, og konkurrerer i hovedsak mot VW Polo, Toyota Yaris, Ford Fiesta, Citroën C3/DS3, Renault Clio og kommende Peugeot 208 - for å nevne noen av de viktigste.
Modellprogrammet er kompakt og byr på to dieselalternativer og to bensinalternativer.
På dieselsiden finner vi en 1.4 CRDI på 90 hester og en 1.1 CRDI på 75 hester.
Sistnevnte har vi testet - les her.
Bensinmotorene er en 1,4-liter på 109 hestekrefter og en 1,2-liter på 85.
Det er sistnevnte vi har tatt for oss i denne testen.
Lavt forbruk
Testbilen er en Kia Rio 1.2 Comfort.
I prislisten er det lagt til "EcoDynamics" på tidsmessig vis, uten at det betyr noe annet enn at dette er en moderne motor som tilfredsstiller dagens krav når det gjelder utslipp.
Bensinforbruket som er oppgitt til 0,48 liter per mil ved blandet kjøring er det da heller ikke noe å si på.
Det tilsvarer utslipp av 109 gram CO2 per kilometer.
Ved forsiktig kjøring er det også mulig å realisere de oppgitte tallene.
Fra 165.000 kroner
Comfort-nivået er det midterste utstyrsnivået eller -graden på Rio.
Innstegsmotoren på bensinsiden er likevel ikke undermotorisert, som vi skal se lenger ned.
Rio kommer i gradene Classic, Comfort og Exclusive - pluss en innstegsmodell med betegnelsen ECO, som taler for seg selv.
Den har 1.1 CRDI-motoren og koster fra 165.400 kroner.
Bra med utstyr
Testbilen koster 184.400 kroner og heter altså Comfort.
Den har en helt grei utstyrspakke.
Noe vi satte spesielt pris på, var det oppvarmede rattet - noe Opel Corsa introduserte i dette segmentet for noen år siden, men som ikke er blitt fulgt opp i særlig grad.
Ellers mangler ingenting av det vi kan forvente på dette nivået.
Her får du blant annet regnsensor, elvinduer rund baut, klimaanlegg, alufelger (15 tommers) og skivebremser foran og bak, fartsholder (cruise control), bakkestartassistent, ratt med justering i alle retninger, midtkonsoll med oppbevaringsrom - og mer til.
Ja, vi opplever bilen som voksen, og prisen på godt under 200.000 slår oss som stadig mer interessant etterhvert som testen skrider frem.
Du kan gå for Exclusive hvis du virkelig føler at du trenger skinninteriør og fullskjerms navigasjonssystem i denne klassen, og da bikker prisen 200.000 - nærmere bestemt 209.400kr.
Interiørbilder:
OK plass, men...
Når det gjelder design og interiør gjelder selvsagt observasjonene vi gjorde forrige gang.
Ergonomien er god, materialkvalitet og presisjon i sammenføyninger upåklagelig.
Noe av det man kan sette fingeren på er at plassutnyttelsen er suboptimal, noe vi skal komme tilbake til i direkte sammenligning med konkurrenten Toyota Yaris i en senere test.
Utsynet fra kupéen, særlig fra baksetet , kunne også vært bedre.
Dette har imidlertid med den spenstige designen signert Peter Schreyer å gjøre.
Altså til en viss grad et valg av form foran funksjon.
Utfordringen med plassen har imidlertid Kia taklet ved å øke dimensjonene på bilen -slik at den alt i alt har like god plass som sine konkurrenter.
I baksetet er det nemlig bedre klaring for hoodet enn i de fleste bilene i klassen - man kan sitte rett selv med en høyde på oppimot 190 cm.
God å kjøre
Så til selve kjøringen.
Vi nevnte det sist - også kjøreegenskapene er "voksne"; betryggende og med en mer enn akseptabel kjøredynamikk.
Samtidig er komforten mer enn godkjent og støydempingen har ikke noe problem med å holde frekvensene fra den for øvrig stillegående bensinmotoren i sjakk.
Med andre ord:
En både komfortabel og velkjørende bil.
Velkjørende - og lettkjørt.
Et lite minus fra forrige test henger likevel igjen:
Den litt kunstige styrefølelsen fra den elektriske servoen.
Bilen er uhyre lett å manøvrere i lave hastigheterr og veldig grei å parkere.
Men styringen gir lite tilbakemeldinger fra underlaget ved mer dynamisk kjøring.
Det er den lille demperen på ellers gode dynamiske egenskaper.
Tilstrekkelig sprek
Motoren er en innstegsmotor.
For å få til lav innstegspris, kan man ikke gjøre mirakler og vi har med en motor på 1.248 ccm begrenset til 85 hestekrefter og 121 newtonmeter å gjøre.
Men det er en moderne og velpustende motor, og bilen har en egenvekt på bare 1.029 kilo (tross at den fremstår ganske massiv og solid i designen), og akselerasjonen er helt grei.
Den er oppgitt til 13,1 sekunder fra 0 til 100 og våre uhøytidelige målinger indikerte at den minst klarer å gjengi det tallet ute i virkeligheten.
Toppfarten på opp mot 170 km/t er bare interessant for de som har tenkt å ta en tur på Autobahn.
Konklusjon
Dette er en perle av en bil - her får man kvalitetsopplevelse, lavt forbruk, moderne design, god komfort og det utstyret man trenger samt fordelen med en bil som ikke tar for mye plass - til under 200.000 kroner.
For ti år siden kunne ingen, selv i klassen over, varte opp med noe lignende.
Vi gir derfor nye Kia Rio tommelen opp og en sterk femmer.
Hvem vet hva neste generasjon kan være troende til å greie?
| 1
|
200729
|
Hyundai L1033
Hyundais kameradivisjon satser i Norge, og har kommet med flere modeller i lavpris-segmentet.
Har L1033 en sjanse?
Det er ikke lett å etablere seg som nytt merke i et kameramarked som er dominert av mastodonter med betydelig erfaring, kunnskap og teknologier som har tatt tiår å utvikle.
Det har imidlertid ikke skremt Hyundai fra å satse i Norge, og nylig presenterte den norske importøren Hattelco fire kameraer for DinSide.
Ett av dem er sannsynligvis Norges billigste digitalkamera, med en prislapp på 395 kroner.
Du kan lese mer om våre inntrykk av A5000 i denne artikkelen.
De andre modellene innbefatter en vanntett modell til 1500 kroner, samt mainstream-modellene A9325 til rundt 800 kroner og L1033 til rundt 1300 kroner.
Vi har sett nærmere på sistnevnte, som blant annet skilter med oppladbart batteri, 10 megapiksels bildebrikke og 3-tommers LCD.
Virker solid
Og i det vi pakker kameraet ut av esken er det lite som avslører at det er en relativt rimelig modell det her er snakk om.
Byggekvaliteten virker solid, med hus i metall og heldekkende pleksglass-bakside.
Utformingen er "i tiden", og kameraet er absolutt lommevennlig.
Betjeningsorganene er imidlertid enkle og lite forseggjorte, og det var noe vi raskt fant ut.
Særlig navigasjons-firkanten, som etter kort tids bruk begynte å lage ulyder og viste tegn til slark, trekker ned inntrykket.
Skjermkvaliteten er ganske midt på treet, med brukbar oppdateringsfrekvens.
Helt glidende bevegelser og superb fargegjengivelse får du imidlertid ikke, noe som ofte gir en prikk-over-i-en-følelse på en del dyrere modeller.
Vi merker oss at det ikke er noe problem å bruke skjermen selv i temmelig mørke omgivelser.
Kameraet har ikke optisk søker, noe som blir sjeldnere og sjeldnere å se på lommekameraer.
Ting tar tid
På toppen av kameraet sitter av/på-knappen, og du må holde den inne i ca ett sekund for at kameraet skal reagere.
Det er litt lenge synes vi, men kan kanskje være smart dersom kameraet ligger i en lomme og noe dulter borti knappen.
Kameraet har en rekke innstillinger å velge mellom, flere enn vi forventer i denne klassen.
Her kan du velge mellom P-modus hvor det meste skjer automatisk, til A og M som lar deg styre blender og lukker, i tillegg til en rekke forhåndsdefinerte programmer og spesialeffekter.
Et nøyaktig live histogram med god oppdateringsfrekvens trekker også inntrykket opp.
Den generelle brukervennligheten får dessuten også godkjent karakter.
Menyene er enkle å navigere i, og savnet av norsk språkdrakt er ikke veldig stort.
Det som imidlertid er problematisk er at kameraet er tregt.
Tre sekunder oppstartstid kan vi leve med, men forsinkelsen fra vi trykker utløseren til bildet er tatt er det verre med.
Ventetiden henger blant annet sammen med treg lysmåling og autofokus, og det går ofte bortimot et sekund fra du trykker til bildet blir tatt.
Det er et stykke bak forventet 2009-standard.
Vi synes dessuten at det er litt problematisk at kameraet husker innstillingene dine når du skrur det av og på igjen, og at det ikke er noen mulighet til å omgå dette.
Dette kunne vært løst ved å hatt et funksjonshjul med "grønn" automatikk-posisjon, slik at man enkelt kunne tilbakestilt alt til helautomatikk-modus ved neste gangs bruk.
Brukbare bilder
Mer positive er vi over den generelle bildekvaliteten.
Det er ikke noe å skamme seg over her, sett i forhold til andre kameraer i samme prisklasse.
Spesielt duger bilder tatt utendørs og med lav ISO.
Her er noen eksempelbilder:
Automatikken har imidlertid en lei tendens til å velge enten for lav ISO (med tilhørende uskarpe bilder pga urolighet) eller for høy.
Hvis du liker å fotografere innendørs uten blits for eksempel, bør du derfor styre ISO manuelt, og for all del - unngå antiriste-knappen på toppen.
Den er totalt ubrukelig.
Det som i praksis skjer når du bruker den er at ISO skrus i taket (ISO 1000 eller høyere), for å korte ned lukkertiden, med overveldende støy i bildet som resultat:
Kameraet kan for øvrig også ta opp video i VGA-oppløsning og grei YouTube-kvalitet, med lyd.
Du kan også zoome, men mikrofonen skrus av når du zoomer.
Det er noe Hyundai har gjort fordi motorstøyen er betydelig, men å kutte lyden helt synes vi er drastisk.
Derfor:
Unngå zooming når du vil forevige noe som helst av verdifulle, levende bilder med lyd.
Her er et videoeksempel:
Lagring skjer til det 16 MB lille internminnet, eller til et SD-kort, og overføring av bilder og video til datamaskinen skjer ved hjelp av den medfølgende USB-kabelen.
Merk at den har proprietær kontakt mot kameraet, så den må du ta godt vare på.
Konklusjon
Din mening
Har Hyundai noen sjanse på det norske kameramarkedet?
(Avsluttet)
Vi sitter igjen med et litt blandet inntrykk etter å ha testet L1033 en uke, og er nok stygt redd for at Hyundai må komme med noe bedre for å lykkes i dette vanskelige markedet.
Det er også vår oppfatning at prislappen på rundt 1300 kroner er for høy.
Da modellen ble presentert for oss tidligere i vår, ble det antydet en gatepris på rundt 995 kroner, og selv til den prisen finnes det mer spennende modeller, mener vi.
Takk til PS.no for utlån av kameraet
| 0
|
200730
|
SOCOM
Nå får du sjansen til å benytte deg av alle de tøffe militærfrasene du har hørt i amerikanske filmer, og i tillegg kan du jo spille på nett.
SOCOM er definitivt blant de mest interessante spillene på PS2 for tiden - men ikke det beste.
Alle vet at Navy Seals og diverse andre amerikanske spesialstyrker er tøffe, og sier masse kule ting som fire in the hole og lignende.
Og hvem har vel ikke drømt om å være med på slike hemmelige spesialoppdrag.
LES OGSÅ:
SOCOM:
US Navy Seals er et spill som lar deg leve ut slike drømmer på en mer nærgående måte enn tidligere.
Dette fordi spillet har en meget avansert form for stemmegjenkjenning som brukes til å gi ordre til dine medsoldater.
I tillegg er dette også det første store onlinespillet for PlayStation 2, nå som denne konsollen er på nett også i Norge.
Bakgrunn
Det er ikke vanskelig å skjønne at SOCOM altså handler om topptrente spesialstyrker.
Disse settes inn mot noen skumle terrorister, men vi klarte ikke helt å fordype oss i bakgrunnshistorien det finnes et enormt utvalg av antiterror-spill på markedet, og de handler stort sett om det samme.
Men det betyr ikke at enkeltspilleropplevelsen er uinteressant.
Tvert imot er det et spennende og godt laget spill vi snakker om her, med mange interessante nyvinninger.
I alle oppdrag styrer du én soldat, og har en til i teamet ditt som følger etter deg til enhver tid.
I tillegg er det enda et team på to som avventer din ordre.
Du begynner hvert oppdrag med å bli grundig oppdatert på mål og anbefalt fremgangsmåte, og får se et nøyaktig kart over området.
Du kan videre utstyre dine soldater med det utstyret du føler er nødvendig.
Snik først, skyt etterpå
Ingen skal se eller høre Navy Seals, så fokuset i spillet er først og fremst på sniking.
Den analoge kontrollen gir meget rask respons, og du bruker den venstre stikken til å bevege deg
enten sakte og forsiktig, eller fort og bestemt.
Andre knapper brukes til å titte rundt hjørner, og skifte stilling.
Spillet foregår hovedsakelig i tredjepersonsperspektiv, men det er fort gjort å endre til førstepersonsmodus, som er mer praktisk i visse tilfeller.
Men den mest interessante kontrollmetoden er noe vi ikke akkurat er vant til å bruke i dataspill.
Det er nemlig din egen stemme.
I pakken til SOCOM følger det med et USB-headsett, laget av Logitech, og denne brukes til å gi ordre til dine lagkamerater.
Og det fungerer!
Stemmestyringer forutsetter selvsagt brukbar engelsk uttale, og etter litt prøving og feiling vil du kunne gi ganske så avanserte ordre til dine digitale kompiser.
Dette gjøres ved å trykke inn firkant-knappen.
Når du gir ordre, får du også en bekreftelse på at den er mottatt rett inn i headsettet.
Det høres ut som om soldatene svarer direkte til deg, og det er vanvittig kult.
Det er en helt ny opplevelse første gangen du roper
Bravo team, fire at will!
, og får et entusiastisk
Yes, sir!
tilbake.
Selvsagt går det an å gi ordre uten bruk av stemme, om engelskkunnskapene ikke strekker til eller hvis du føler deg teit der du sitter med telefonselger-headsett og skriker til en TV-skjerm.
Enkeltspillerdelen kunne garantert vært mye bedre, men opplevelsen blir spolert av den direkte absurde oppførselen til både medsoldater og motstandere.
Stort sett fungerer det greit, men til tider er den kunstige intelligensen fullstendig fraværende.
Men stort sett er det gøy
SOCOM har en godt laget enkeltspillerdel, men utenom stemmekontrollen er det lite som er virkelig nytt.
Slike lagbaserte spesialstyrkespill med fokus på sniking har vi sett mange ganger før, og vi føler egentlig ikke behovet for å spille flere på en stund
Spill online
Det er derfor SOCOM reddes av multiplayerdelen.
Forutsatt at du har bredbånd og internettadapter for PS2, kan du velge mellom ti brett med støtte for 16 spillere.
Det er flere måter å spille på, fra relativt klassisk deathmatch til mer kompliserte gisselredningsoppdrag.
Du kan til og med lage klaner med dine medspillere, og utveksle beskjeder eller sjekke statistikker.
Grafikk
Teknisk sett synes vi ikke SOCOM er det mest imponerende spillet på markedet
selv om soldatene er meget bra modellert, er omgivelsene middels detaljerte.
Mange lavoppløselige teksturer ødelegger en del av totalinntrykket, men i hvert fall er det mange fine spesialeffekter å se på.
Konklusjon
Som sagt er SOCOM et banebrytende og viktig spill, fordi det åpner PS2 for nettspilling verden over.
Muligheten for stemmekontroll er også en morsom mulighet, og vi håper flere spill utnytter dette i fremtiden.
Kanskje vi etter hvert ser spill som bruker både stemmegjenkjenningen og EyeToy-kameraet sammen for den totale interaktive opplevelsen?
Men utover disse nyvinningene er SOCOM egentlig et ganske standard spesialstyrkespill, og vi har sett bedre varianter av denne tematikken.
Riktignok ikke på PlayStation 2, men hvis du spiller PC-spill, bør du definitivt prøve spill som Ghost Recon eller Rainbow Six:
Raven Shield.
Disse går mye mer i dybden når det gjelder planlegging og kontroll over lagkamerater, og gir en mye mer spennende totalopplevelse.
Men for all del
SOCOM har mye bra i seg, og vi kan trygt anbefale det til alle som trenger et nytt actionspill til PlayStation 2.
| 1
|
200731
|
Wilfa JuiceMaster
Har det blitt så enkelt å juice at vi er klar til å hive oss på bølgen?
Vi har testet.
Det er mange ulike grunner til å skaffe seg en juicemaskin.
Hjemmepresset juice er uten tvil sunnere enn den du får kjøpt i butikken.
Og med litt list, kan du få lurt grønnsaker i barna.
Bla, bla, bla.
Sant nok, men litt kjedelig?
Etter å ha testet Wilfas JuiceMaster i et par uker, er det imidlertid noe helt annet vi synes burde veie minst like tungt:
Herre min hatt, så godt det smaker!
Hjemmepresset juice smaker fantastisk mye bedre enn det vi får i butikken.
Men hvordan er veien frem til den gode juicen?
Vi har testet.
Sverger du til kaffe og ikke til juice om morgenen?
Se vår samleside om kaffe, med kaffetrender og tester av ulike kaffemaskiner
Utseende
Innholdsfortegnelse:
UtseendeI brukOgså grønnsakerRengjøringResultatSmart ekstrafunksjonKonklusjon
Selve skroget virker solid, det samme gjør den keramiske pressen, mens de løse plastikkdelene fremstår som mye svakere.
Når det er sagt, er alle delene fortsatt hele og fine, til tross for hardkjør de siste par ukene, men vi stoler ikke helt på at den tåler nok til å følge oss gjennom hele reklamasjonsperioden på fem år, dersom entusiasmen fortsetter etter at nyforelskelsen i hjemmepresset juice avtar.
Hvor lenge skal produktene vare?
Noen ganger er det størrelsen det kommer an på.
Men kjøper du for eksempel en kaffetrakter, skal den vare i fem år.
Det er ikke en helautomatisk maskin.
Du må bidra litt selv, og bruke den medfølgende staven til å dytte frukt og grønt ned i pressen.
I motsetning til andre juicemaskiner vi har sett kommer restene, eller avfallet ut foran juicen.
Det ser imidlertid såpass delikat ut at dette ikke er noe problem.
Det kan også være fristende å få juicen rett ned i et glass, i stedet for i den store oppsamlingsboksen.
Men velger du frukt eller grønt som har en tendens til å skumme, for eksempel epler, anbefaler vi containeren.
Den har nemlig en løs liten "skiller" som sørger for at du får ren og god juice i glasset, mens det litt mindre delikate skummet blir igjen.
I bruk
Juicemaskinen er grei å forstå, også for oss som ikke er så fryktelig glad i bruksanvisninger.
Det er få deler å forholde seg til, og vi skrur den lett sammen (den må selvfølgelig vaskes før vi bruker den første gang) og er klar til å juice.
Maskinen har en kombinert av og på-knapp, samt en knapp for revers, som er nyttig om noe skulle sette seg i pressen.
Disse sitter bakpå selve skroget.
Selve trakten ned til pressen er relativt smal.
En enkel og grei barnesikring - eller voksenklønesikring om du vil, så du trenger ikke å bekymre deg for små eller store fingertupper.
Dette betyr imidlertid at du må gjøre en del forarbeid:
Store frukter må deles opp.
Du må fjerne store steiner, for eksempel i mango eller plommer, men eplekjernen kan godt sitte i.
Skal du juice sitrusfrukt, eller annen frukt der skallet kan avgi bitter smak eller andre uhumskheter, må du i tillegg fjerne skallet før bruk.
På appelsiner holder det for eksempel å fjerne det ytterste oransje laget, det hvite må gjerne sitte på.
Obs!
Juicepressen egner seg ikke til frukter eller bær med små steiner, som pasjonsfrukt, granateple eller lignende.
Fordi det er en presse, blir steinene knust og kommer ut sammen med juicen, ikke med skallet, og dette gjør juicen både tykkere og bitrere.
For å få juice ut av en pasjonsfrukt, anbefaler vi den manuelle metoden.
Ta frøene over i en sil, og press med en sleiv.
Også grønnsaker
Det lønner seg også å skjære opp frukt med tett eller fast skall, rett og slett fordi maskinen jobber unødvendig mye med dette når frukten presses ned.
Maskinen sliter litt med små tomater, for eksempel, fordi hinnen på tomatene er såpass sterk.
Det samme med epleskall, men det eneste du trenger å gjøre, er å sørge for å dele opp eplet i båter.
Som du kan se i videoen under klarer maskinen fint å juice gulrøtter, til tross for at de er harde.
Stangselleri, for eksempel, sliter den mer med, rett og slett fordi fibrene er så lange.
Skal du juice stangselleri, anbefaler vi at du kutter opp i så små biter som mulig, mot fibrene.
Det samme gjelder for eksempel ingefær, men her vil vel de fleste stort sett bruke små biter.
Skulle du likevel ha behov for å få presset ut mye ingefærjuice, bør du kutte den i relativt små biter, også disse mot fiberne.
(Vi har fått dilla på ingefær- og gulrotjuice.
Det anbefales til alle som har anledning til å lage juice hjemme.
Verdens enkleste (og beste?) hvilerett?)
Omtrent én av tyve ganger er det litt vanskelig å få satt på pressen på selve maskinen.
Dette er fordi skruen har vridd litt på seg, så trikset kan være å trykke lett på på- eller reversknappen, og prøve igjen.
I videoen under kan du se flere bilder av hvordan juiceren virker:
Tips:
Når du juicer frukt som blir brun, som for eksempel eple, eller avocado, som du også kan presse juice ut av, anbefaler vi å juice en liten skive eller båt med sitron eller lime i samme slengen, så blir resultatet mye mer delikat.
Rengjøring
Vel så viktig som hvordan kjøkkenmaskiner er i bruk, er hvordan du vasker dem.
Fruktkjøtt har en lei tendens til å lime seg til overflatene, og være umulig å få bort om du ikke tar det med én gang - og hvem har tid til å ta den o store oppvasken hver morgen?
Siden det er få deler, går det fort å skylle av det grøvste, og det tar ikke fryktelig lang tid å vaske over.
Da vi fikk maskinen demonstrert under lanseringen, fortalte en av Wilfas representanter at han hadde kjørt delene i oppvaskmaskinen, til tross for at det ikke anbefales.
Fem måneder senere var alt like fint.
Vi har gjort det samme med vår, et par ganger innimellom, rett og slett fordi det er litt vanskelig å komme til inne i alle kriker og kroker.
Vi er klar over at oppvaskpulveret kan slite litt på plasten, slik at det blir enda lettere for fruktkjøttet å feste seg, men da får det heller være sånn.
Litt kortere levetid og mye enklere hverdag.
Resultat
Resultatet på juicepressingen blir, som vi nevnte innledningsvis, helt fantastisk.
Vi var kanskje heldige med sesongen.
Appelsinene er søte og gode, på grensen til mandarinsøte.
Og det bugner av god frisk frukt - og grønnsaker, for det kan man fint presse også - i butikkene.
Vi har også fått fine resultater med å tilsette ferske urter i pressen.
Eple og mynte er en ny favoritt.
Er du glad i mojito, kan du lage ferdig mojito-miks av lime og mynte før festen, og tilsette litt ferske blader og noen limebåter for utseendets skyld.
Som nevnt over har vi fått smaken på gulrot og ingefærjuice, og vi har laget drukket noe vi påstår må være verdens beste virgin bloody mary til frokost.
En ting som skuffet litt var juicing av bær.
Her følte vi at mye av bærene gikk tapt i pressen, og vi kommer nok til å holde oss til å lage smoothies, når vi ønsker blå- eller bringebær i flytende form.
Ferskpresset juice er ikke billigere enn den juicen du får kjøpt i butikken.
Tvert imot.
Men presser du selv, beholder du sannsynligvis mer av de gode vitaminene enn om du kjøper.
Og i forhold til å kjøpe ferskpresset juice på juicebar, lønner det seg.
For smakens og variasjonens skyld er det også uovertruffent!
Les også hvorfor enkelte anbefaler at du drikker juice til burgeren
Smart ekstrafunksjon
I tillegg til å være en utmerket juicer, kan juiceren gjøre en smart ting til:
Lage sorbet.
Dette er en funksjon vi tipper særlig barnefamilier eller alle på slanker'n vil sette pris på.
For "juicer" du frossen frukt i biter eller bær, for eksempel ferdigsmoothiemiksene du får kjøpt i frysediksen, kommer de ikke flytende ut i juicebeholderen, men som sorbet i avfallsbeholderen.
Velger du en smoothiemiks med banan, er denne så søt at du ikke trenger sukker, og du kan også søte den med litt honning eller sukker, eller smake sorbeten til med litt youghurt for en mildere smak.
Det lønner seg imidlertid å la de frosne bærene ligge et par minutter på benken.
Er de alt for harde, stopper maskinen, noe du kan se i videoen under.
Det er viktig at de ikke ligger for lenge, slik at maskinen presser saften ut, men fra et par til ti minutter burde gå greit.
Se hvordan det virker (og hvordan det ikke virker):
Konklusjon
Vi mer enn liker Wilfa JuiceMaster.
Ja, det krever litt mer av oss enn vi trodde, i forarbeid, og i selve presseprosessen, men resultatet taler for seg selv:
Dette er nydelig!
Vi savner litt stødigere brett på toppen, og skulle ønske at de avtagbare delene var noe mer solide, men ellers er det lite å sette fingeren på.
Den er relativt stillegående, og holder du deg unna de aller fasteste grønnsakene (som gulrot) kan du lage juice til deg selv om morgenen uten å vekke hele huset.
Vi er rett og slett litt frelst; og kan trygt anbefale denne til våre lesere.
Lurer du på hvordan pressen oppfører seg i forhold til sentrifuge-juicerne som er på markedet?
Følg med neste uke for en sammenligning.
| 1
|
200732
|
Samsung E370
"Never change a winning team" heter det i fotballverdenen.
Samsung ser ut til å ha benyttet samme strategi på sin siste mobil, E370.
Men det er ikke nødvendigvis en suksessoppskrift.
For utviklingen går unektelig videre, uansett om Samsung synes det er greit eller ikke.
Nå skal riktignok Samsung ha det for at det har tatt noe av designutviklingen om dagen på kornet.
Se bare på de syltynne mobilene i Ultra-serien, som blant annet verdens tynneste mobil, X820.
Allikevel klamrer de seg altfor ofte fast til det designet som virkelig fikk selskapet opp på stjernehimmelen i mobilverdenen, nemlig designet på Samsung D500.
Selskapet har tydeligvis sett seg blind på at denne mobilen ble kåret til verdens beste mobil på den gigantiske mobilkongressen 3GSM World Congress for halvannet år siden.
Etter dette har nemlig Samsung dyttet ut nye mobiltelefoner der designet i det store og hele er helt identisk.
Mindre dobbeltgjenger
Som dere kanskje skjønner er dette også tilfellet med Samsung E370.
En skyvemobil som minner om en myriade av Samsungs siste mobiltelefoner.
Eneste nye element virker å være at den er en del mindre enn de nevnte dobbeltgjengerne.
Dimensjonene til denne mobilen er på 43 x 86 x 20 mm.
Vekten på sin side er på 85 gram.
E370 er i så måte en telefon med en nærmest perfekt størrelse.
Ikke for stor og ikke for liten.
Bare helt passe.
Samsung har også gjort litt med fargebruken.
For her er det ikke bare snakk om sølv og sort, som har vært fargen på de fleste mobilene fra selskapet.
Den vi fikk til test var i en rødfarge som virkelig vil bli lagt merke til.
Hvorvidt det er positivt eller negativt er vi ikke helt sikre på, siden vårt testpanel var sterkt delt i synet på denne fargen.
Er den kul?
Eller kanskje bare harry?
Men når Samsung først skulle velge den fargen burde de ha tatt den helt ut og også hatt den samme rødfargen på det hvite håndfrisettet.
Kvaliteten på telefonen er som vanlig meget bra.
Materialene som er brukt gir et litt eksklusivt preg og når man tar den i bruk får man følelsen av at det er snakk om skikkelig håndverk.
Tastene er av sedvanlig Samsung-klasse, noe som betyr behagelige taster med god respons.
Perfekt til tekstmeldinger, som alltid.
Alt i alt er vi litt i tvil om designet på Samsung E370.
Designet fungerer unektelig veldig bra, men vi håper uansett at Samsung snart legger dette mobildesignet på hylla.
Teknologisk underlegen
Men teknologien betyr jo vel så mye for folk flest.
Her må det bare sies at E370 er langt fra noen teknologisk tungvekter.
Samsung skal riktignok ha skryt for at telefonen har EDGE-støtte, selv om dette etter hvert bør være et minstekrav.
Grunnen til at de får skryt for dette er at det ikke er noe særlig annen teknologi å snakke om her.
Kameraet har en oppløsning på 1,3 megapiksler, og selv om det ikke er den dårligste oppløsningen på markedet er det ganske langt fra den beste.
Derfor vil man aldri kjøpe denne mobilen på grunn av kameraet.
Kvaliteten er for så vidt grei nok til å ha denne oppløsningen, men bildene vil aldri kunne brukes til noe særlig annet enn mindre webbilder eller MMS-meldinger.
Nå skal det også sies at kameraet ikke får det minste hjelp av skjermen på E370.
Oppløsningen på 128 x 160 punkter er langt bak de aller fleste mobiltelefoner i dag.
Riktignok virker ikke oppløsningen like lav som den egentlig er, men det har nok mest å gjøre med at skjermstørrelsen er såpass liten (1,66 tommer).
Størrelsen og oppløsningen fører også til at kamerasøkeren ikke fungerer veldig bra.
Burde kommet i fjor
E370 har mulighet til å spille av musikk, men de vanlige manglene til billigmobilene er gjeldende også her.
Tilgjengelig minne er på omtrent 40 megabyte holder ikke til mer enn en håndfull sanger og uten minnekortstøtte blir det nesten tåpelig at Samsung i det hele tatt lister opp slik funksjonalitet på sine nettsider.
Talekvaliteten er nok et område der Samsung E370 skuffer.
Det kan faktisk virke som om telefonen er for liten til at voksne mennesker kan bruke den.
For man må flytte telefonen veldig nærme munnen for at den andre enden skal klare å tyde hva man sier.
Det blir litt bedre når man bruker håndfrisettet som følger med, men det føles litt unødvendig å måtte gå med ørepropper hele tiden.
Flere av elementene i E370 får oss til å føle at denne mobilen egentlig burde ha kommet ut en gang i 2005.
Da hadde teknologien passet langt bedre.
Ikke minst menyene.
Samsung har nemlig tatt i bruk en eldre versjon av menysystemet sitt.
Noe som er synd og skam, med tanke på at Samsung har oppgradert dette betraktelig det siste året.
Funksjonaliteten i systemet er for så vidt tilfredsstillende, med de aller mest nødvendige funksjonene tilgjengelig, men det kunne vært gjort så mye bedre.
Bra batteri
Ett av de få punktene der Samsung E370 får toppscore er batterilevetiden.
Rundt tre døgn med relativt aktiv bruk kunne telefonen klare uten å måtte lades opp.
Dette er nesten eksepsjonelt i dagens mobilmarked.
Men det er kanskje ikke så rart med tanke på at teknologien ellers er på et ganske middelmådig nivå.
Med en pris på rundt 2 100 kroner skal man helt klart være spesielt interessert i en liten rødfarget mobiltelefon for i det hele tatt å vurdere Samsung E370.
For øyeblikket kan man få tak i langt bedre telefoner, med både kulere design og lavere pris.
Vi anbefaler å styre unna.
Tekniske data for Samsung E370
| 0
|
200733
|
Nokia Lumia 920
Nokias råeste Windows Phone 8-telefon har unike funksjoner, men de har en stor ulempe.
Kampen om Windows Phone 8-kundene er i gang, og når det gjelder toppmodeller er det HTC Windows Phone 8X, Samsung Ativ S og Nokia Lumia 920 som er våpnene.
HTC Windows Phone 8X har vi allerede testet, og vi likte den godt.
Men det er definitivt Lumia 920 det har vært knyttet aller størst spenning til.
Windows Phone-folket har tatt på seg siklesmekke hver gang ny informasjon og bilder har kommet ut av Finland, som PureView-kamera, trådløs lading og en nyskapende skjerm.
Det virket som om Nokia hadde snekret sammen den ultimate Windows Phone-telefonen.
Og på mange måter har de også det.
Men den har én stor ulempe, som vil falle mange... tungt, for hjertet.
Stor og tung
Lumia 920 er en diger mobil.
I rene tall er den ikke så mye større enn for eksempel 8X fra HTC; den er litt kortere, noe bredere og litt tykkere.
Men der 8X sin tykkelse bukter seg sakte men sikkert inn mot midten, er Lumia 920 tykk over det hele.
Og vekten er betraktelig høyere enn de fleste andre: 186 gram, mot 8X sine 130 gram og iPhone 5 sine 112 gram.
Disse ekstra grammene utgjør mer enn man skulle tro, og 920 ender opp som en tung og stor mobil.
Det å holde HTC 8X i forhold til Lumia 920 er to forskjellige verdener: 8X forsvinner inn i hånden, og blir en del av den.
Lumia 920 stikker ut av hånden din, mens hånden prøver så godt som mulig å holde tak i den.
Noen vil oppleve det som å holde noe sterkt og kraftig, mens andre bare vil oppleve det som unødvendig slit.
Vi anbefaler deg å prøve den selv, for akkurat som et klesplagg vil ikke denne passe alle.
I våre øyne er størrelsen og vekten til Lumia 920 telefonens aller største problem.
Den burde vært mindre, den burde vært lettere, og det hadde gitt oss et langt bedre inntrykk.
920 får du i hvitt, grått, sort, rødt og gult.
Dette sikrer deg mye oppmerksomhet, da fargene gir telefonen et enda mer voldsomt inntrykk og den nærmest skriker "SE PÅ MEG, DA!" når du sitter på bussen.
Den gule modellen vi testet er dessuten speilblank over det hele, og den sorte skjermen buer seg pent ned i resten av kroppen.
Alt dette gir mobilen et nesten godteri-aktig utrykk.
Lumia 920 er et solid stykke plast vi gjerne kunne spist til dessert.
Vi savner dog en indikatorlampe, samt låseknapp på toppen i stedet for på siden.
Og selv om telefonen preges av runde hjørner, er tvert i mot bunnen en skarp 90 graders vinkel.
Når telefonen i tillegg er så tung, gjør dette at den gnager seg ned i lillefingeren din om du liker å holde mobilen slik vi gjør.
Og den glatte plasten gjør at du bør holde godt på den, for som vi sikkert kommer til å gjenta rundt 920 ganger i denne testen:
Mobilen er tung.
Spesielt glatt blir det om du holder mobilen med votter.
Vottevennlig skjerm
– Holde med mobilen med votter!?
Ja, holde mobilen med votter.
Lumia 920 kan nemlig brukes med både votter, hansker og vanter.
Og gafler, for de som måtte være interessert.
Skjermen oppfatter nemlig ikke bare fingre, slik de fleste andre kapasitive skjermer gjør.
Dette liker vi godt, nå som vinteren gjør sitt inntog.
Presisjonen blir nødvendigvis ikke helt på topp, men det er mer enn nok til å kunne ta en telefon eller lese mobiltilpassede nettsider.
Dessverre opplever vi ofte at vi må trykke ekstra hardt og lenge før telefonen lystrer når vi er ute i kulda, og det virker som den går over i "votte-modus" på et tidspunkt etter å ha strevd litt.
Men uansett:
En godt kledd og varm tommel opp for innovasjon, Nokia.
Skjermen generelt er også god, selv om ikke sortnivået er helt der vi hadde håpet.
Og dette er ingen 16:9-skjerm, noe som har både ulemper og fordeler, men summa summarum synes vi den store skjermen gjør en storveis jobb.
Og at Windows Phone 8 støtter høyere oppløsninger, 1280 ganger 768 piksler i 920 sitt tilfelle, er noe av det beste med hele operativsystemets oppdatering.
Gode, unike og morsomme apper
Nokia Lumia 920 kjører Windows Phone 8, men har mer på lager enn bare standardfunksjonene.
Du kan se dem i bruk i videoen på toppen av artikkelen.
For eksempel har Lumia 920:
Nokia Kart.
Alle Windows Phone-telefoner har nå dataene til Nokia-kartene, men de har ikke funksjonene til Nokia Kart.
Her får du blant annet navigasjon med kollektivtransport (som fungerer utmerket i Oslo, i alle fall) og en "Steder"-tjeneste, som viser deg for eksempel restauranter med brukeranmeldelser.
Nokia Drive+ Beta.
Dette er Nokias egen GPS-navigasjon, og den har i vår test fungert strålende.
Du får en proff app med både 3D-kart og 3D-bygninger, samt en norsk kvinnestemme som geleider deg på vei.
Nokia Byblikk.
Dette er en "augmented reality" (AR)-app som gjennom kameraet viser deg hva som befinner seg i nærheten.
Du kan peke rundt med telefonen for å finne blant annet puber, slik man kjenner det fra diverse apper på både Android, iOS og Windows Phone.
Diverse fotoapper.
Windows Phone støtter nå oppstart av fotoapper rett fra kameraet, som i praksis ikke så mye annet enn en snarvei til appen.
Uansett har Lumia 920 flere fine fotoapper inkludert.
Levende bilde lar deg lage animerte bilder ("cinemagraph-er" som kan hentes ut ved å koble telefonen til PC-en og kopiere en GIF-fil.
Panorama lar deg – hold deg fast – lage et panorama.
Og Smartfoto tar bilder i en serie, og lar deg velge de beste ansiktsutrykkene på de ulike personene i bildet, for eksempel for å ta perfekte gruppebilder.
Nokia Musikk.
Noe vi i utgangspunktet ikke er så opptatt av, men her får du faktisk en gratistjeneste som ikke bør undervurderes.
Du kan plotte inn artister du liker for å lage din egen "radiostasjon", ala Pandora, og vi ble overrasket over hvor mye god og passende musikk telefonen sprutet ut.
Nei, vi snakker ikke om den bittelille PC-en Pandora, men den bør du absolutt sjekke ut!
Nokia skal ha stor honnør for å gi telefonene sine noe ekstra, noe HTC ikke har klart i særlig grad ennå.
Du får også tilgang på apper fra tredjeparter som er eksklusive for Lumia-modellene, men ingen som imponerer foreløpig.
Windows Phone 8 er ellers prikk likt som det er på alle andre telefoner, da Microsoft har bestemt at slik skal det være.
Det betyr at du får en svært glatt og strømlinjeformet opplevelse, med en glimrende nettleser og e-post-klient.
Fortsatt mangler mange apper, både fordi noen ikke er klare for Windows Phone 8 og fordi noen aldri har vært på Windows Phone-plattformen.
Mest sårt savner i Spotify, som ennå ikke er klar i 8-versjon.
Og Wimp-appen har dessverre noen problemer i ny og ne.
Lumia 920 virker stabil, men har startet på nytt ved minst én anledning, slik vi også opplevde på HTCs 8X.
Det kan være Windows Phone 8 som ikke er helt modent ennå.
Glatt som alltid, men batteriet...
Windows Phone har alltid vært et glatt operativsystem, og versjon 8 er enda bedre enn 7-eren.
Alt glir stort sett som smeltet smør i teflonpanne, samme om det er spill, nettsider eller apper.
Vi har ikke sett noe til denne "H+"-en som vi hadde på HTC 8X, altså HSDPA+; en slags "3,5G".
Heller ikke 4G, som den visstnok skal støtte i Norge, men Netcom ennå ikke har åpnet opp for mobiltelefoner.
Datatrafikken virker derfor å gå noe tregere enn på 8X-en, og dekningen har virket noe lavere, men nå er heller ikke Netcom berømt for å gi oss den beste dekningen overalt, selv i Oslo sentrum.
Batteriet har vi dessverre opplevd som normalt.
For normalt betyr i dette tilfelle "ganske dårlig".
Lumia 920 har nemlig langt fra noe superbatteri, på 2.000 mAh.
Ja, det er mer enn HTC 8X sine 1.800, men det er fortsatt ikke nok, i våre øyne.
På slutten av dagen er telefonen godt i gang med Windows Phone sin batterisparingsmodus, og vi har vært nede i så lite som tre prosent batteri før klokken var slagen 00:00.
Vanligvis har den ligget et sted under 20 prosent.
Du bør derfor ha laderen i nærheten om du har tenkt til å fikle på telefonen gjennom kvelden.
Lyden fra hodetelefonene er helt standard, og på langt nær så god som på HTC 8X.
Trådløs lading
En unik funksjon på Nokia Lumia 920 er innebygget trådløs lading.
Du kan kjøpe ladeplater og ladeputer som fungerer ganske så rett frem:
Legg mobilen ned på dingsen.
...og den lader.
har
Vel og merke er Lumia 920 sin vekt ikke frivillig i det hele tatt, og denne ville trolig vært mindre om funksjonen ikke var der.
Selve laderne har også et problem:
De bruker ikke mikro-USB-kabler, men en gammeldags strømkabel.
Det betyr at du bør ha to kabler plugget inn under nattbordet:
En til ladeplaten og en til telefonen, som du kan plugge inn om du vil bruke telefonen mens den lader.
Mobilen må nemlig ligge på platen, eller være i umiddelbar nærhet, for at telefonen skal lade.
Trådløs strøm i ordets rette forstand er dessverre fortsatt science fiction, selv om ideen er gammel.
En annen ting vi setter fingeren på er hvor begrenset denne funksjonen er.
Det hele baserer seg på standarden Qi-induksjonslading og NFC.
Da kunne man også tenke seg at telefonen for eksempel satt seg i en "natt-modus" når du la den ned på platen, for eksempel for å slå av ringelyden når du sover.
Men noen slik funksjonalitet får du ikke.
Liker du idéen, vil du trolig like løsningen.
Liker du ikke idéen, trenger du ikke bry deg med det.
Og igjen retter vi en stor takk til Nokia for at de gjør ting ikke andre gjør; det har en verdi i seg selv.
PureView-kamera, sier du?
Jubelen stod i taket blant Windows Phone-folket da Nokia annonserte at deres nye Windows Phone 8-telefoner skulle få PureView-kamera.
Da så man på PureView-kameraer som det kameraet Nokia 808 PureView hadde, naturlig nok.
Det ligger liksom litt i navnet.
Men nylig sa Nokia til DinSide at PureView er et kvalitetsstempel, ikke en teknologi eller funksjon.
Og Nokia har selvfølgelig helt rett.
Kameraet til Lumia 920 er nemlig milevis fra kameraet i 808.
De har rett og slett pent lite med hverandre å gjøre.
Bildene blir fine, absolutt, og klart bedre enn for eksempel HTC 8X sine.
Men ikke forvent deg noe magi.
Lumia 920 har en fysisk bildestabilisator, som visstnok er det som gjør at den fortjener PureView-stempelet.
Og den merker du godt når du låser fokus og eksponering, ved å riste litt på kameraet.
Problemet er bare at en god stabilisator ikke automatisk betyr gode bilder.
Du vil oppleve mindre problemer med skjelving ved høyere lukkertider, men resultatene blir ikke av den grunn gode.
Objekter havner fortsatt ut av fokus og det blir fortsatt støy.
Når det er sagt har Lumia 920 absolutt et bra kamera, som gir gode kontraster og fine bilder med blits.
Vi er absolutt i toppsjiktet her, men du kan ikke regne med strålende resultater hver gang, slik man nesten kunne med 808.
Under ser du et knippe bilder tatt med Nokia Lumia 920.
Du kan se bilder i full oppløsning her, her og her.
Stabilisatoren har i våre øyne størst effekt ved filming.
Å holde en liten mobil under filming kan føre til ristende videosnutter, men ikke med Lumia 920.
Bildene holder seg stødige, selv om du vil se noe rare resultater av og til, som om bilde åler seg litt rundt på en organisk måte.
Men resultatene blir svært bra, og det kan av og til se ut som om du har hatt hjelp av et stativ.
Selve bildekvaliteten på videoene er også god, det samme er hastigheten på fokus/eksponering.
Filming på Lumia 920 er retten og sletten svært så bra.
Vi tok med telefonen på sykkeltur, og under kan du se hvordan det blir med Nokia Lumia 920.
For å se videoen i full 1080p-oppløsning, trykker du her.
8X vs. Lumia 920 – hvilken er best?
Nokia Lumia 920 var mobilen som fikk Windows Phone-brukere til å sikle.
Og mange sikler sikkert fortsatt, etter å ha lest denne testen.
Batteriet og kameraet skuffer oss litt, og størrelsen og vekten burde uten tvil vært langt mindre.
Windows Phone 8 har også sine problemer, med blant annet begrenset app-utvalg.
Men ellers er dette en toppmobil i ordets rette forstand:
Unike funksjoner som votteskjerm, trådløs lading og egne apper er både morsomt og kjekt, og det fargefulle designet står seg like godt i dag som det gjorde da Lumia-modellene først så dagens lys.
Samsung Ativ S har vi ikke fått testet ennå, så spørsmålet foreløpig er om den billigere HTC Windows Phone 8X eller den dyrere Nokia Lumia 920 er den beste Windows Phone 8-telefonen.
Og for å være klinkende ærlige: ...tja, si det.
De unike funksjonene til Lumia 920 trekker opp, men formfaktoren til 8X er milevis bedre for de aller fleste.
Derfor klistrer vi ikke et "Anbefalt produkt"-stempel på denne telefonen – den er rett og slett for stor og tung – men gir den likevel et høyt terningkast.
Om den er for stor og tung for deg, bør du selv finne ut av gjennom en tur på butikken.
Det er tross alt du som skal ha den i hånden hver bidige dag.
Nokia Lumia 920
| 1
|
200737
|
Styr varmepumpen med mobilen
AiPatrol lar mobilen snakke med varmepumpen.
Varmepumper blir stadig bedre og mer effektive også i det kalde, nordiske klimaet.
Tekniske nyvinninger gir deg mer varme for kiloWattimene, og lar deg forhåndsinnstille når den skal skru seg av og på.
Men hva når du ombestemmer deg, og ikke drar rett hjem fra jobb allikevel?
Det er unødvendig at varmepumpen skal kjøre for full maskin når ingen er hjemme.
Likeledes er det kjedelig å komme hjem til iskaldt hus, om du drar hjem en dag tidligere fra fjellet, eller noen må dra syke hjem fra jobb eller skole til iskaldt hus.
AirPatrol er en liten enhet som lar deg styre varmepumpen med mobilen.
Med den kan du sjekke om du har husket å skru den av eller på; og du kan legge inn varsler, slik at den gir deg beskjed om det blir for varmt eller kaldt.
Praktisk på vinteren om du er borte lenge, for å unngå at rør og hvitevarer fryser i stykker.
Hvilken varmepumpe bør du velge?
LG-varmepumpe til topp i fersk test
Enkel SMS-kontroll
Vi testet AirPatrol rett før jul, og lot oss begeistre.
Det fulgte med en stor og grundig brukerveiledning, men i det store og det hele var mye selvforklarende.
I oppsettet stilte vi blant annet inn slik at vi nå får varsel når temperaturen hjemme går under ti eller over 30 grader:
Prisen da vi testet lå på 2.995 kroner, og det koster den fortsatt de fleste steder, men vi fant den også til 1.990 kroner hos Varmepumpemesteren.
Det er fortsatt en ganske stiv pris, selv om løsningen er smart.
"For hytteeiere som tar turen på sparket er løsningen glimrende, samt for dem som har uforutsette arbeidstider som ikke lar seg forhåndsprogrammere.
Som en ren "kjekt å ha" - løsning er den kanskje litt i dyreste laget," var konklusjonen da vi testet.
Panasonic har en litt annen løsning for deg som har både Panasonic-varmepumpe og en av Panasonics Viera TV-er:
Styr varmepumpen fra TV-en.
| 1
|
200740
|
Dell U2711 Ultrasharp
Vi har testet Dells 27-tommers flaggskip.
Hvor stor kan en PC-skjerm være før den bli for stor, og hvor høy oppløsning er optimalt?
Sjansen er stor for at en ekspert ville svart noe helt annet for 15 år siden enn i dag, og grensene tøyes stadig.
I 2010 selges det aller mest av 22 og 24-tommere til PC-bruk, og oppløsningen på disse er nesten alltid uten unntak 1920 x 1080 piksler - bedre kjent som full HD.
Dette holder for de aller fleste, og gir et detaljnivå som mange regner som optimalt for et normalt syn og med normal betraktningsavstand.
Men enkelte av oss kan aldri få nok av verken tommer eller piksler.
Faller du inn i den kategorien, vet du sikkert at det begynner å komme en del 27- og 30-tommere med oppløsning som overgår full HD, de fleste av dem har 2560 piksler horisontalt, og minst 1440 piksler vertikalt.
Det betyr blant annet at du kan fylle skjermen med mange programvinduer, og ha full oversikt på samme tid.
Ikke for alle
Hvis du synes det høres fristende ut med en gigantskjerm på skrivepulten, er det en del ting du må være klar over:
- Disse skjermene er som regel flere ganger dyrere enn en typisk 24-tommer.
- De krever et grafikkort i PC-en som støtter grensesnittene Dual DVI eller Displayport.
Har du en bærbar PC med VGA- og/eller HDMI-utgang for tilkobling til ekstern skjerm, kan du for eksempel bare glemme det.
Disse vil ikke være i stand til å gjengi så mange piksler, og resultatet vil bli et grøtete og uskarpt bilde.
(Fortsetter under bildene)
Dell-flaggskip
Hvis PC-en har et kompatibelt grafikkort, som for eksempel dette rimelige, er Dell U2711 Ultrasharp en het kandidat.
Den har "alt" av tilkoblinger, kommer med både Dual DVI- og Displayport-kabel, og har en prislapp som ligger under de fleste konkurrerende modeller.
Her er en kjapp oppsummering av de viktigste egenskapene:
Dell U2711 Ultrasharp Panel:
IPS Baklysteknikk:
CCFL Størrelse:
27 tommer Oppløsning: 2560 x 1440 piksler Kontrast:
1000:1 (dynamisk 80.000:1) Betraktningsvinkel: 178 grader høyre/venstre Reaksjonstid: 6 ms Overflate:
Matt Tilkoblinger:
HDMI, DVI-D x 2, DisplayPort, VGA, Komponent, Kompositt, minijack inn/ut (lyd).
Annet: 4 stk USB-porter, kortleser for de fleste formater.
Ergonomi:
Vridbar, høydejusterbar, vippbar Størrelse:
646,71 mm x 427,83 mm x 199,95 mm Vekt:
10,46 kg Pris: 7.989 kroner inkl mva (Dustinhome.no 28.9.2010)
Skjermen leveres ferdig kalibrert for Adobe RGB og sRGB fargespekter, slik at for de fleste er det ikke nødvendig å gjøre etterjusteringer.
Hvis det ikke ringer en bjelle hos deg når du hører ordet skjermkalibrering, er du neppe alene.
I praksis betyr det å stille inn skjermen optimalt med hensyn til farger og kontrast.
Dette er svært viktig i mange miljøer, spesielt i grafisk bransje, fotobransjen osv.
Påfallende mye bedre bilde
Vi stilte skjermen ved siden av en rimelig BenQ 24-tommer, og betraktet samme bilder på de to skjermene.
Isolert sett er vi meget godt fornøyd med bildet på BenQ-en, men ved siden av denne ble forskjellene påfallende.
Detaljer som var utvasket eller helt borte på BenQ-skjermen, var helt tydelige på Dell-en.
Sort var ordentlig sort, ikke grått.
Fargene var dessuten langt blassere på BenQ, hvitt virket gulaktig, selv etter at vi hadde prøvd å justere skjermen til å ligne mest mulig på Dell-en.
Det var rett og slett divisjonsforskjeller.
En annen vesentlig forskjell var innsynsvinkelen.
Dell u2711 er utstyrt med et avansert IPS-panel som blant annet sørger for at farger og kontrast holder seg mer eller mindre konstant, uansett hvilken vinkel du betrakter den fra, mens BenQ ble mer eller mindre invertert når vinkelen ble for skrå.
Når du får en arbeidsflate på hele 27 tommer er dette en vesentlig egenskap.
Avstanden fra sentrum til kantene er så stor at synsvinkelen i forhold til hjørnene ville skapt problemer på de fleste billigskjermene, og man måtte ha flyttet hodet for å få riktig fargegjengivelse og kontrast.
Likevel er det viktig å poengtere nok en gang at forskjellen først og fremst blir påfallende når skjermene står ved siden av hverandre og viser samme bilde.
Enkel å tilpasse
Nederst i høyre hjørne sitter av/på-knapp og fem berøringsfølsomme knapper som lar deg velge inn-kilde og gjøre forskjellige tilpasninger.
Det hele er svært enkelt å betjene, i motsetning til mange andre skjermer vi har testet, med knotete og ulogiske knapper og menyer.
Skjermen justeres enkelt i høyden, men kan ikke snus på høykant slik en del andre avanserte Dell-skjermer kan.
Det skulle det imidlertid ikke være behov for her, du kan fint plassere 2 x
2 A4-dokumenter på skjermen i horisontal posisjon, og jobbe med alle fire samtidig...
Utvalget av tilkoblinger er overveldende, og du har også mulighet til å vise to videokilder samtidig - side om side på skjermen.
Smart også med integrert USB-hub (fire porter) og minnekort for de fleste aktuelle typer (med unntak av CF) på venstre side.
Et par små ankepunkter
Men er alt bare gull ved denne skjermen?
Vel, vi har et par ankepunkter.
For det første er den selvfølgelig veldig kostbar, og det er pr i dag ikke veldig mange som har behov for så høy oppløsning.
For det andre bruker den vesentlig lengre tid på å skru seg på enn de fleste andre, mindre skjermer vi har testet.
Hvis du har aktivert skjermsparing i operativsystemet, vil du måtte vente noen sekunder fra du beveger musen til skjermbildet dukker opp.
Ikke noe stort problem, men verdt å merke seg lell.
Og så er det en liten ting til:
Enkelte vil føle at skjermflaten rett og slett blir for stor.
Det er en grense for hvor stor en skjerm kan bli før ergonomien blir et tema - så lenge du har nesa 50 cm fra den.
Personlig brukte jeg et par dager på å venne meg til det brede bildet, og for de fleste er det nettopp det som må til; tilvenning.
Konklusjon
Dell U2711 Ultrasharp er en fantastisk skjerm, den beste undertegnede har testet noensinne.
Den byr på et glimrende bilde, et vell av tilkoblinger, trenger minimalt med etterjusteringer, og har praktiske USB-tilkoblinger og minnekortleser.
Eneste aberet er prisen, men det gjelder for "alt" på markedet med IPS-panel og denne oppløsningen.
Enn så lenge.
| 1
|
200742
|
Samsung SH-W162
Den forrige brenneren fra Samsung hadde vi litt småproblemer med, men denne modellen passerte det meste med glans.
Det er en stund siden vi testet en brenner fra Samsung.
Den gangen måtte det en firmwareoppgradering til for å komme i gang med testingen.
Denne gangen var samarbeidsviljen imidliertid på topp, og brenneren leverte jevnt over resultater i toppklasse.
LES OGSÅ:
Faktisk var den raskest av alle på både +R og -R, samt +RW.
På Double Layer var den derimot vesentlig tregere enn alle de andre.
Marginene var generelt ikke store, vi snakker om noen ytterst få sekunder på mange av testene.
Men på Double Layer var den over 6 minutter etter de raskeste brennerne.
Håndteringen av CD var nå meget bra, også ripping kjørte med topp hastighet.
For de som ikke er så opptatt av Double Layer er dette derfor en glimrende brenner.
| 1
|
200743
|
Linksys Wireless-n Range Extender
Ikke dekning med det trådløse nettet?
Trådløse rutere er vanligvis i stand til å dekke en ganske stor bolig, og de fleste klarer seg med dette.
Men rekkevidde og dekning kan også være ganske komplekst, avhengig av både romplassering, avstander, byggematerialer og forskjellige gjenstander i boligen.
I utgangspunktet skal en trådløs ruter plasseres høyt, fordi standardantennene som brukes sprer signalet nedover og utover.
Vi har vår trådløse ruter plassert på hemsen over annen etasje oppunder mønet, og i vårt trehus er det god dekning helt nede i kjelleren, i praksis tre etasjer ned.
Men det finnes også mange som har problemer med dekning i leiligheter på ett plan, fordi det ikke er mulig å plassere den trådløse ruteren på et gunstig sted.
Hva gjør man da?
Jo, man skaffer seg rett og slett en enhet som kan øke rekkevidden.
Range Extender
Denne Linksys-enheten er en liten boks i plast, med et diskret utseende.
Den er svært anonym med koksgrå avrundet overflate, men sjenerer heller ikke øyet når man får øye på den.
Den kan kobles rett i en stikkontakt, eller med en vanlig ujordet ledning.
Du plasserer den i ytterkant av det området der det er kurant dekning av ditt eksisterende trådløse utstyr, i retning av det området hor du ikke har dekning.
Range Extender'en plukker så opp signalene, forsterker disse og sender de ut igjen.
Dermed får du trådløs dekning videre utover i boligen.
Installasjon og oppsett
Du må først installere et program på en PC som er koblet til det trådløse nettet.
Du kan ikke installere med CDen fra en stasjonær eller annen trådløs enhet som iPad eller mobil med WLAN-støtte.
Du kan også konfigurere Range Extender ved å koble den til ruteren din med kabel og via et web-grensesnitt, mer om dette finner du her
Når installasjonsprogrammet har startet får du beskjed om å koble til Range Extender, det gjøre ved ganske enkelt å sette den i en stikkontakt.
Deretter oppdager programmet enheten via det trådløse nettet, og du får beskjed om å velge hvilket nettverk den skal koble seg til, som vises i en liste.
Du velger naturlig nok ditt eget nett og får så beskjed om å taste inn passordet for tilgang.
Denne informasjonen sendes så til Range Extenderen, og den er klar til bruk.
Da kan du ta den ut av stikkkontakten og koble den til der den skal brukes.
Hvor bra fungerte det?
Vi har som nevnt utmerket dekning innendørs, men utover i hagen er ikke dekningen like god, selv om terrassen er dekket.
Men går man ut i garasjen og videre foran denne slik at garasjen er "i veien" faller dekningen til -90db og lavere avhengig av hvordan man snur seg.
Vi plasserte Range Extender rett innenfor treveggen i garasjen, vendt mot boligen.
Resultatet var at vi nå fikk -78db signalstyrke, og utmerket dekning på plassen foran garasjen.
Nøyaktig hvor stor forbedring man vil kunne få vil variere med de konkrete fysiske betingelsene der man installerer utstyret, til og med detaljer som vinkelen på de trådløse enhetene og antennene (hvis de er utvendige).
Det er også viktig å huske på at hastigheten på trådløst nett avhenger av signalstyrken, derfor er det en fordel å ikke plassere Range Extenderen så langt unna den eksisterende trådløse ruteren at hastigheten faller unødvendig mye.
Den kan også kobles til utstyr med en vanlig nettverkskabel, og fungerer da som en nettverksbro (bridge).
Dette er praktisk hvis du f.eks. også skal koble til en TV eller Blu-ray spiller med kablet nett.
Konklusjon
Det er ingen tvil om at en Range Extender gjør jobben, og at det er langt enklere enn å sett opp enda en trådløs ruter, med kabelstrekk osv.
Dessuten er det langt fra alle rutere som kan samarbeide med dekningen (roaming) slik at du slipper å bytte trådløst nett når du beveger deg ut og inn av sonene.
Men en Range Extender tar det deg bare noen minutter å installere og plassere, så er dekningsproblemet løst.
Linksys RE1000
| 1
|
200744
|
Western Digital Red 4TB
Vanlige disker er ikke laget for å brukes hele døgnet, har du en NAS trenger du en NAS-disk.
En NAS-boks er en liten enhet med harddisker som alle på et nettverk har tilgang til.
Den kan inneholde for eksempel bilder, dokumenter, filmer og musikk som alle i en husholdning kan få tilgang til, og det er også mulig å få tilgang utenfor hjemmet.
Dataene lagres på tradisjonelle harddisker, men det har vist seg at ikke alle disker er like godt egnet i slike NAS-kabinetter.
Derfor har diskprodusentene laget nye serier med disker, tilpasset forskjellig bruk, inkludert NAS-løsninger.
Western Digital Red
Western Digital (WD) har for eksempel delt inn sine harddisker i flere serier, for forskjellige bruksområder.
For å ta fram harddisker som er spesielt egnet til små NAS-installasjoner samarbeider diskprodusentene med NAS-produsentene.
Spesiell firmware har blitt utviklet slik at man er sikret kompatibilitet, ytelse og stabilitet.
Red-serien fra WD har arvet en del av den såkalt grønne serien fra samme produsent, og roterer med 5.400 omdreininger.
Dette gir lavt strømforbruk og varmeutvikling.
Disken inneholder fire plater på 1 TB hver, og med denne tettheten blir overføringshastigheten ganske høy selv om rotasjonshastigheten er beskjeden i forhold til disker med 7.200 og 10.000 omdreininger.
Aksesstiden lider ved lav rotasjonshastighet, men denne parameteren er ikke veldig relevant for en ren lagringsdisk.
Ytelse
Vi målte ytelsen med flere testprogrammer, og kan konstatere at disken leverer utmerkede tall.
Sammenligner vi for moro skyld med en WD Green vi testet i 2010, så leverer en WD Red femti prosent høyere leseytelse, men tre ganger så høy skriveytelse!
Og WD Green hadde ingen problemer med å streame fire forskjellige HD-filmer til fire forskjellige brukere, samtidig som den kopierte store filmapper med tusenvis av bilder.
WD Red klarer det samme og mer med god margin.
Konklusjon
Western Digital Red 4TB leverer god ytelse, og tilstrekkelig til å betjene flere brukere med både streaming og lagringsbruk.
Kapasiteten på en enkelt disk er tilstrekkelig til å betjene mer data enn de fleste vanlige brukere klarer å produsere på egen hånd i løpet av mange år, selv om de er ivrige foto og videoentusiaster.
WD Red WD40EFRX
64MB 4TB
| 1
|
200745
|
PRØVEKJØRT:Mye rimeligere V60
Vi har vært i Sverige og kjørt mange mil i det Volvo satser på blir storselger i år:
V60 DRIVe.
GÖTEBORG (DinSide Motor):
Volvo har nå litt av et oppbud av modeller i mellomklassen, fra kompakte S40 og V50 opp til V70/XC70 og S80.
Midt imellom kommer radarparet S60 og V60.
Vi har behørig omtalt disse modellene i versjonene som har vært tilgjengelige til nå.
Lenker til disse testene finner du nederst i artikkelen.
Hittil høy terskel
Mange har nok siklet på S60 og V60 siden lanseringen men funnet den prismessig uoppnåelig.
Per i dag har rimeligste V60-versjon vært bensinmodellen T3 med 1,6-liters motor og 150 hestekrefter med en prislapp på .
For de som skal ha diesel - og det gjelder jo de fleste - har innstegsmodellen frem til i dag vært
D3 med den fornyede og spreke femsylindrede tolitersmotoren på 163 hestekrefter.
Den starter på 399.000 kroner.
(Les vår test av V60 D3 her).
Men nå har vi altså kjørt V60 DRIVe, som senker terskelen for å bli V60-kunde betraktelig..
Fra 318.000 kr
Det eneste som skiller denne bilen fra de øvrige versjonene av V60 er i bunn og grunn motoren, DRIVe-logoen som går igjen hist og her - og prislappen.
DRIVe-utgavene kom helt nylig i produksjon og vil fra starten av ligge i prislisten som 2012-modell fra den 29. april.
Innstegsversjonen koster 318.000 kroner før leveringsomkostninger og prisen øker med 15.000 kroner for hvert utstyrsnivå via Kinetic og Momentum til Summum (363.000 kroner).
Også DRIVe er tilgjengelig i R-Design-versjon og koster da 376.000 kroner.
Det er selvsagt mye penger, men det er også mye og godt utstyrt bil.
Vi har kjørt både S60 og V60 i R-Design-utgave tidligere.
Det kan du lese om her.
Volvo på fremmarsj
Volvo har virkelig lykkes med sitt DRIVe-program så langt.
Takket være de lavere avgiftene disse versjonene utløser, både på effektsiden og utslippssiden, har Volvo kunnet konkurrere effektivt mot aktørene i mellomklassen og Volvo V70 presterte å bli Norges nest mest solgte bilmodell i fjor etter VW Golf, men foran konkurrentene Toyota Avensis, Ford Mondeo og VW Passat.
Dermed er også Volvo igjen et stort bilmerke her i landet.
Mer optimal drivlinje
Kjøreturen med V60 DRIVe gjorde noen av våre forhåndsbekymringer til skamme, blant annet at bilen ville oppleves som undermotorisert.
V60 DRIVe har fått en oppgradert versjon av 1.6-dieselen som har internkoden DV6 C (mot tidligere DV6 B).
Den produserer 115 hestekrefter mot tidligere 109, hvilket ikke er det viktigste:
En kraftigere trekkraft på 270 newtonmeter samt introduksjonen av en sekstrinns manuell girkasse i stedet for femtrinnskassen fra tidligere har gjort at kreftene kan utporsjoneres mye mer optimalt.
Akkurat nok krefter
0-100 kilometer i timen på 11,3 sekunder er helt OK (S60 greier 10,9), men viktigere er det at det er tilstrekkelig med kraftressurser i lavt/middels turtallregister til å kunne foreta normale forbikjøringer og dra tyngre lass oppover bakkene.
Ikke at bilen har noe overflod av krefter, men til innstegsverjon å være er dette helt greit, i motsetning til hva vi tidligere har opplevd med V70 DRIVe (les her vår test av den fra sommeren 2009).
Med andre ord sitter vi igjen med inntrykket av en fullverdig Volvo V60 med alldagsdugelighet kombinert med et relativt demokratisk kostnadsnivå.
Nøysom
Forbruket, som oppgis til 0,45 liter per mil ved blandet kjøring, er anstendig lavt, men på våre testeksemplar greide vi på det beste 0,51 ved forsiktig kjøring.
Dette var imidlertid ikke innkjørt i det hele tatt og erfaringen tilsier at tallene gradvis kan forbedres.
At det går an å kjøre denne ganske så økonomisk er uansett klart.
Volvo-importøren satser på å få avsetning for 3.000 eksemplarer av V60 i år - samt 500 av S60 (sedanversjonen).
Av disse regnes det med at cirka 70 prosent vil være DRIVe.
| 1
|
200746
|
LG 42LD450
Den billigste LG-modellen havner på jumboplass i denne runden.
Pris: 4.490 Når du får en 42-tommers TV til en så god pris er det nesten ikke lov å klage, men med dagens lave prisnivå er konkurransen hard også her.
Pluss
Du får den samme bildemenyen som på de dyrere LG-modellene, og det trekker definitivt opp.
Her må du nemlig stille litt mer på bildet for å bli fornøyd.
Sortnivået er ok, men også her ser vi tydelig at detaljer forsvinner i mørke partier.
Til denne prisen er det dog fint lite å syte over, god bildehandling koster penger folkens...
Også denne TV-en har innebygget kortplass på baksiden, og RiksTV fungerer også her.
Minus
I likhet med Samsungen er også dette en 50Hz modell uten bevegelseskompensasjon.
Det ser vi også på resultatet:
Det er konsekvent litt mer bakgrunnsstøy i bildet enn på de dyrere modellene i testen.
Du får også tydelig hakking på rulletekster, og ved store og små panoreringer i bildet.
To HDMI-innganger er også litt knapt idag, og USB-inngangen takler kun musikk og bilder.
Konklusjon
Prisen er det lite å si på, men noen TV for de store opplevelsene er det ikke.
Jeg anbefaler på det sterkeste at du betaler litt mer og kjøper en 100Hz-modell, men hvis du er RiksTV-kunde på budsjett er altså dette et bedre valg enn Samsungs billigmodell.
LG 42LD450N
Stor takk til MPX for lån av test-TVer
| 0
|
200747
|
Sony Vaio Tap 20
Alt-i-ett PC eller digert nettbrett?
Det dukker opp nye alt-i-ett PC-er fra alle store PC-produsentene etter tur.
Flere har forsøkt seg med slike modeller tidligere, men de har ikke slått spesielt godt an.
Med Windows 8 satses det nytt med berøringsfølsomme skjermer, som også byr på nye ergonomiske utfordringer og løsninger.
Sony Vaio Tap 20
Det første som slår en når den er pakket ut, er at den ligner et digert nettbrett.
Samtidig følger det med tastatur og mus.
Den kjører Windows 8 og skjermen er selvsagt berøringsfølsom.
Alle nye alt-i-ett maskiner med Windows 8 er jo slik.
I tillegg kan den kjøre på batteri, så den kan faktisk brukes som et nettbrett i sofaen eller andre komfortable steder.
Det forutsetter at man ikke er spesielt pinglete, siden vekten er 5,2 kilo - altså nesten 8 ganger så mye som en iPad (som veier 662 gram).
Men den er først og fremst laget for å stå på et bord, med den innebygde støtten, eller legges ned for å brukes liggende til spill, tegning og annen aktivitet.
Maskinen kan leveres med forskjellig prosessor, minne og lagringskapasitet.
Du kan velge grunnversjonen med en Core i3 på 1,8 GHz, 4 GB minne og 500 GB 5400 RPM harddisk, eller gå helt til topps med Core i7 på 3,2 GHz, 8 GB minne og 512 GB SSD til omtrent tre ganger prisen.
I mellom disse finnes det mange varianter av prosessorer og lagring.
Skjermen er 20 tommer stor og har en oppløsning på 1600 x 900 punkter.
Det er ikke egen grafikkbrikke, skjermen drives av HD Graphics 4000, den integrerte grafikkbrikken i hovedprosessoren.
Sjekk også vår test av Samsung sin alt-i-ett-PC med berøringsskjerm.
Tilkobling
Maskinen har selvsagt trådløst nett og Bluetooth, så den kan brukes helt uten kabler når den kjører på batteri.
Levetiden er ikke all verden, den er oppgitt til to timer og 45 minutter.
Men det er sannsynligvis tilstrekkelig slik som en slik maskin faktisk vil bli brukt.
Det finnes også flere fysiske tilkoblinger, som gigabit nettverk, 2 stk USB 3.0, mikrofon og hodetelefoner og en kortleser for MemoryStick og SD-kort.
I bruk
Den konfigurasjonen vi har testet er den med lavest ytelse.
Det betyr ikke at den er svak, men det lugger litt i blant.
Dette skyldes først og fremst at maskinen har en relativt slapp harddisk som roterer på 5400 omdreininger.
En Intel Core i3-prosessor fra siste generasjon er ellers mer enn kraftig nok til å håndtere en typisk hjemme-PC, så vi hadde definitivt anbefalt å kjøpe maskinen med en SSD.
Alternativt kan man selv ettermontere dette, det er ikke vanskelig å åpne maskinen for å komme til, både lagring og mer minne er bare en skrue unna under hver sin luke.
Men maskinen fungerer helt greit når man er inne i et program, det er først og fremst når man starter opp og bytter mellom mange kjørende programmer at det kan lugge i blant.
Siden grafikkdelen er integrert i prosessoren er det grenser for hva man kan lesse på av tunge grafiske utfordringer.
Som spillmaskin er den derfor begrenset til de enklere utgavene.
For barn holder det fint, men også mer krevende spill kan kjøre hvis man reduserer oppløsning og bildekvalitet.
Alt av tunge video- og multimedieoppgaver takler den imidlertid med bravur.
At den kjører på batteri gjør den ekstra praktisk i mange sammenhenger.
Med trådløst tastatur, mus og nettverk er det ikke en eneste ledning å ta hensyn til, og mus og tastatur er heller ikke nødvendig i alle sammenhenger.
Vi liker også at den kan ligge flatt på bordet, å felle opp støttefoten er ganske enkelt.
Når den ligger er skjermflaten 43 millimeter over bordplaten, så noe nettbrett er den imidlertid ikke.
Men med riktig stolhøyde fungerer den bedre liggende enn stående som rendyrket berøringsmaskin.
Hvis flere skal stå rundt et bord og se på bilder, kart, nettsider eller annet som skal deles, så fungerer det også langt bedre at den ligger flatt.
Konklusjon
Sony Vaio Tap 20 er en maskin som både fungerer som en helt vanlig PC og som en moderne berøringsmaskin.
Konstruksjonen gjør at den kan ligge flatt, og på grunn av batteridriften kan den til nød holdes som et nettbrett hvis man orker å håndtere vekt og format.
Ytelsen velger man selv ved modellvalget, vi anbefaler SSD uansett hva man ellers måtte velge av prosessortype.
For de aller fleste blir brukeropplevelsen bedre med SSD enn med kraftigere prosessor.
Vi liker også at maskinen både byr på fint design og tilgang til maskinvaren.
Sony Vaio Tap 20 SVJ2021E9E
| 1
|
200748
|
Fiskars KitchenGarden
Smart mini-drivhus holder liv i de vanskelige krydderurtene.
Vi bruker mye ferske krydderurter når vi lager mat, men vi sliter litt med å få plantene til å vare mer enn en knapp uke i den mørkeste årstiden.
Da Fiskars lanserte KitchenGarden, et LED-belyst minidrivhus for kjøkkenbenken som skal hjelpe med akkurat dette, å få plantene til å holde seg lenge, måtte vi selvfølgelig teste.
Resultatet er så bra at vi nå vurderer hvilken av de andre uvurderlige dingsene på kjøkkenbenken som må vike til fordel for denne i den mørkeste årstiden.
(Disse tre er kjøkkenmaskin, kaffemaskin, vannkoker.
Blender, food processor og juicemaskin er for lengst stemt ut av vår kjøkkenøy).
Dette er Fiskars KtichenGarden
Fiskars KitchenGarden er et lite mini-drivhus, med LED-lys i midten, og en åpning i taket.
Veggene skal beskytte mot trekk og kulde, og LED-lyset skal gi plantene det lyset de trenger for å vokse.
Planten har et selvvanningssystem, der to filtmatter skal hjelpe plantene å regulere vanninntaket, og det kan enkelt åpnes ved å skyve veggen til side, det er nesten 180 graders åpning.
LED-lampen kan også stilles inn på farger, som ifølge produsenten skal stimulere ulike faser i vekstprosessen.
Det røde lyset skal stimulere spirende frø hos enkelte urter, samt påvirke at urtene vokser i høyden.
Det blå lyset skal stimulere bladtetthet.
En fjernkontroll, ikke ulik de vi kjenner fra Philips' lamper med farget LED-belysning, lar oss kontrollere lysstyrke (Av, på, halv styrke), fargeendring (Hvitt, rødt, lilla, blått), samt timerfunksjon: som sørger for at lyset er av i åtte timer om natten, og på 16 timer om dagen.
Liker du konseptet med lys som skifter farge?
Det finnes en rekke ulike varianter, og både lyset og kontrollen er ikke helt ulik fargerik LED-belysning Philips viste oss allerede i 2007.
Se vår test av Philips og Apple's Hue.
LED-pæren må heller ikke komme fra en lampe, ny belysningsteknologi gir fleksible muligheter.
Slik testet vi:
Vi har brukt Fiskars Garden i en tre-fire ukers tid, på blant annet koriander, basilikum, persille, salvie, timian, og gressløk.
For sammenligningens skyld kjøpte vi krydderurter som vi tidligere har slitt med på vinteren, gressløk, persille og basilikum, for å se hvordan de klarte seg i en mørk januaruke, både i og utenfor det lysende minidrivhuset.
Vi satt en av hver plante på kjøkkenbenken, der vi vanligvis oppbevarer krydderurtene våre, og en av hver plante i Fiskars Garden.
For forsøkets skyld lot vi Garden stå i stuen, mens de andre urtene sto på kjøkkenbenken.
Kjøkkenet er forøvrig det rommet der lyset oftest er på.
I bunnen av koppene vi satt kontroll-krydderurtene i, la vi en bleiebit og laget vårt eget selvvanningssystem, for å gjøre de vanningsvilkårene mest mulig like.
Vi har tidligere testet hvordan kjerringrådet å putte en bleie i blomsterpotten og Grow-in-sekken fra Mester Grønn virket på krydderurter.
Slik gikk det:
Det var veldig rett frem å ta KitchenGarden i bruk.
Det var ikke noe problem å skjønne hva som skulle hvor, og hvordan man skulle sette på og skifte farger.
Vi måtte konsultere bruksanvisningen for å se hvilke farger vi burde bruke når, og hvordan vi skulle sette på timeren, men ellers var det ren plankekjøring.
Allerede etter få dager var forskjellen markant.
Urtene på kjøkkenbenken hang med hodet, mens de som var forvist til stuen i KitchenGarden sto staute og stramme.
Bare på ett punkt var det litt oppstartsproblemer:
Når døren skulle åpnes og lukkes hente det at urtene satt seg fast og ble knepet av.
Det lar seg stort sett lett fikse ved å bare passe litt på, og bruke hendene for å beskytte planten når vi gjorde dette - eller rett og slett bare å løfte av hele kuppelen.
Menyen vår ble også positivt påvirket over tid.
For i stedet for å vri hjernen vår slik at vi fikk brukt opp urtene før de ble dårlige slik som før (og være så lei av estragon eller timian ved pottens slutt at det minst måtte gå et halvt år til neste gang vi orket å bruke urten), kunne vi nå fint rullere mellom koriander én dag, salvie og timian en annen, og basilikum den tredje.
Uten at de andre plantene døde fra oss i mellomtiden.
Vi har heller ikke kastet en eneste vissen, inntørket, dvask eller råtten krydderplante siden vi begynte å bruke KitchenGarden.
Kaster du mye mat fordi den blir dårlig før du rekker å spise den opp?
Med denne smarte vakuumpistolen holder matvarene opp til fem ganger lengre
Konklusjon:
Om det virker?
Denne passet så godt på krydderurtene våre at vi vurderer å gå til anskaffelse av nok en dings til kjøkkenet vårt, og det sier ikke lite.
Den er enkel "å programmere", og steller seg nesten selv - det eneste som kreves av oss er å etterfylle litt vann en gang iblant.
Og når resultatet er friske urter som holdt lenger, mer variert middagsmeny og mindre matsvinn, kan vi ikke annet enn å anbefale KitchenGarden varmt til alle som liker friske urter i maten sin.
| 1
|
200749
|
Acer Aspire Timeline U M3-581TG
Ultrabook med DVD-brenner, dedikert grafikk og 15,6" skjerm.
Ja, du leste riktig.
Å kalle Acers nye PC-er i Timeline U-serien for Ultrabooks, er vel kanskje litt drøyt - størrelsen tatt i betraktning.
Men hvorvidt betegnelsen er korrekt eller ikke skal vi imidlertid ikke henge oss opp i her.
Dette er uansert svært slanke og elegante PC-er, med 14 og 15,6" skjermer.
Vi har sett nærmere på sistnevnte.
For å ta tykkelsen først:
M3 måler like under 2 cm over det hele, noe som også er kravet fra Intel for å kalle PC-en for Ultrabook.
Den er også utstyrt med SSD og Ultrabook-prosessor, vårt eksemplar er utstyrt med den populære Core i5-2467M ULV-prosessoren.
Noen vil kanskje reagere på at dette er førstegenerasjon Ultrabook-prosessor, for allerede i begynnelsen av juni kommer som kjent 2. generasjon, som bruker mindre strøm og som yter enda bedre - spesielt på grafikksiden.
Sistnevnte er imidlertid ikke noe problem med M3, den har nemlig både integrert Intel-grafikk (perfekt når det skal spares strøm) og Intel Geforce GT 640M-grafikk (perfekt til spilling i ny og ne).
Og hva mer?
Jo, integrert DVD-brenner, for alle som ikke er helt klare for å pensjonere de optiske platene helt ennå.
Da er det på tide å oppsummere de viktigste tekniske egenskapene:
15,6" blank LED-baklyst LCD-skjerm, 1366 x 768 piksler Nvidia Geforce GT 640M grafikk 6 GB RAM (maks 8) 128 GB SSD DVD-leser/brenner Trådløst nett (b/g/n) Bluetooth 4.0 Gigabit kablet nett HDMI skjermutgang Minnekortleser SD/MMC 2 stk USB 2.0-porter 1 stk USB 3.0-port som også kan lade telefoner etc når maskinen er skrudd av 1,3 megapiksels webkamera Windows 7 Home Premium 64 bit Mål: 37,6 × 2 × 25,3 cm Vekt:
2 kg
Dette er spesifikasjoner som vitner om en helt normal, bærbar PC, med unntak av ULV-prosessor, tykkelsen og kanskje SSD, selv om sistnevnte dukker opp i stadig flere sammenhenger også i det markedet.
Plast og metall
Maskinen har et lokk som er dekket av en tynn metallhinne, resten er av plast.
Den etterlater dermed ikke et like solid inntrykk som mange av sine mindre Ultrabook-slektninger.
Overflaten er matt, men fingeravtrykk vises ganske godt - spesielt på lokket.
Alle tilkoblingene sitter bak, og det er svært lenge siden vi har sett:
Det er en grunn til dette har blitt sjelden med årene, og det er at det er svært bekvemt å ha tilgang til hodetelefonutgang og USB-porter på siden.
Her må du altså bak PC-en hver gang, noe som vi tror mange vil synes er litt ugunstig.
Vi er enig.
Strøm- og skjermutgang er greit å ha bak, mens porter man bruker ofte godt kunne vært lettere tilgjengelig.
Skjermen har standard 1366 x 768 pikslers oppløsning.
Dette er den mest vanlige oppløsningen på 15,6-tommere, spesielt i de lavere prisklassene, og med en prislapp på rundt 7000 kroner er ikke dette en spesielt dyr maskin - alt tatt i betraktning.
Overflaten er blank, noe som betyr mye gjenskinn hvis lysforholdene er vanskelige.
Det betyr imidlertid at du er sikret god kontrast, noe som er hovedargumentet for blanke skjermer.
Vi ser imidlertid en økende interesse for matte skjermer igjen, noe vi ikke akkurat er lei oss for.
Tastaturet er av chicklet-typen, der hver tast er isolert fra de andre.
Enkelt å gjøre rent er det, og meget bra å skrive på.
Det avgir svært lite støy.
Numerisk tastatur er også på plass, vi savner bare baklys som en prikk over i-en.
Pekeplaten er svær, multiberøringsfølsom, og har integrerte knapper.
Den krever noe tilvenning, spesielt for undertegnede som ofte bruker to hender og lar venstre pekefinger hvile på venstre museknapp.
Det kan føre til problemer her, siden hele overflaten kan brukes til navigering.
Maskinen er utstyrt med et høyttalerpar som gir ok lyd med noe som kan minne om bass, overraskende bra - selv tykke PC-er gir sjelden noen bedre lytteopplevelse.
Alt er imidlertid relativt, mot selv enkle eksterne PC-høyttalere faller de interne miniatyrhøyttalerne igjennom.
Vi har uansett ingen problemer med å lytte til musikk i bakgrunnen mens vi jobber, så lenge volumet ikke skrus for høyt.
Og det kan vi ikke si om alle PC-er.
Slik er den i bruk
Fra du skrur på maskinen til du er inne i Windows og klar til å begynne å bruke den, tar det 25 sekunder.
Vi har testet Ultrabooks som har startet noen sekunder raskerer, men det er uansett langt raskere enn hva du må belage deg på med harddisk (40-50 sekunder er ikke uvanlig).
Fra dvale til PC-en er klar til bruk tar det bare noen små sekunder, og det er jo denne "av/på"-modusen de fleste bruker i dag.
Maskinen svitsjer mellom integrert og dedikert grafikk uten at du merker noe som helst.
I svært mange situasjoner vil det kun være nødvendig å bruke den integrerte grafikken, som bruker mindre strøm og yter mer enn nok til alle 2D-oppgaver.
Mindre strømbruk betyr også mindre støy, og her er vi svært fornøyd med Timeline U M3.
Den er nærmest lydløs i de aller fleste situasjoner, og den stillegående viften blir aldri sjenerende - selv under relativt tung belastning.
I det hele tatt virker maskinen godt konfigurert, og kombinert med SSD går det meste kjapt og fint.
Det er helt på det rene at ULV-prosessoren i kombinasjon med en rask SSD er et langt bedre valg enn med mekanisk harddisk.
Windows egen Opplevelsesindeks gir oss følgende tall på ytelsen, her går skalaen fra 1.0 (tregest) til 7,9 (raskest):
Prosessor: 6,4 Minne: 7,1 Grafikk:
5,1 Spillgrafikk:
6,9 Primær harddisk: 7,9
Passmark PerformanceTest 7.0 gir en totalscore på 1312 poeng, og vi får følgende resultat på prosessortesten, og her har vi sammenlignet mot typiske prosessorer du finner på maskiner i mellomsegmentet:
SSD-en har en meget god lese/skrive-ytelse, her har vi sammenlignet mot noen flere Ultrabooks:
Hva med spillytelse?
Den dedikerte grafikken yter mer enn dobbelt så bra til 3D-spill enn den integrerte, som du finner i nær sagt alle de andre Ultrabook-ene på markedet.
Merk imidlertid at ytelsen bare så vidt er bedre enn det vi har sett av Intel-etterfølger HD 4000 er i stand til å levere, riktig nok fra tester av Core i7 og ikke ULV-utgaven av i5 (som ikke slippes før i juni).
Det er meget sannsynlig at ytelsen ligger godt over hva HD 4000 vil være i stand til å levere.
Nok en gang har vi brukt Passmark PerformanceTest 7.0:
Og det fungerer fint til det meste, dersom du holder deg til standardoppløsningen (du har mulighet for høyere oppløsning på ekstern skjerm eller TV).
Teknologinettstedet
Engadget har for eksempel kjørt Battlefield 3 med høyt detaljnivå aktivert på denne maskinen, og i 1366 x 768 pikslers oppløsning lå oppdateringshastigheten på mellom 30 og 40 fps.
Det er nok til å gi en flytende og fin spillopplevelse.
De som har fulgt med på testene våre, vet at Timeline-PC-ene fra Acer alltid har scoret svært godt på batteritid.
M3 er ikke noe unntak.
Uten belastning, kun knyttet til trådløst nett, holdt batteriet ut i nesten 10 timer.
Med kontinuerlig videoavspilling holdt det ut i nesten 5 timer og 40 minutter.
Dette parkerer faktisk alt av Ultrabook-konkurranse så langt.
Konklusjon
Acer Aspire Timeline U M3-581TG har definitivt etterlatt et positivt inntrykk på testpanelet.
Den er lett for 15,6 tommer å være, den er nærmest lydløs under bruk, har bra høyttalere og yter godt både i vanlige Windows-programmer og spill.
Man kan naturligvis sette spørsmålstegn ved at den er basert på førstegenerasjon Ultrabook-spesifikasjoner, og hvorfor ikke det er en eneste USB-port eller lydutgang på siden.
Hadde den hatt dette, kanskje toppet med baklyst tastatur, hadde den snust på toppkarakteren.
Men det kommer kanskje neste gang?
Uansett en meget bra maskin, og terningkast 5.
Acer Aspire M3-581TG-52466G12Mnkk (NX.RYKED.016)
| 1
|
200750
|
MSI DR8-A
Nå har også 8x brenneren fra MSI dukket opp, og vi har testet.
Kan den måle seg med den overlegne ytelsen til Plextor?
Hittil er det bare Plextor som har levert 8x DVD-brennere her hjemme, selv om både Nec og Sony har annonsert brennere som støtter denne hastigheten med levering i svært nær framtid.
Waitec har til og med annonsert en 16x-brenner, men levering og pris er ukjent.
LES OGSÅ:
Men MSI vil også være med i racet, med modellen DR8-A som støtter 8x på DVD+R, og vi har hatt den på testbenken.
Valg av media
OPPDATERT:
Da vi skulle testePlextor sin 8x brenner, var det ingen 8x plater på markedet.
Dette spilte imidlertid ingen rolle, fordi den var laget for å oppnå topphastigheten på tilgjengelige 4x media.
Dette fikk vi bekreftet, og den klarte å brenne 2 GB på 4 minutter og 16 sekunder - rundt 2 minutter raskere enn 4x-brennere.
Du kan lese hele testen her.
Nå er 8x DVD+R plater tilgjengelige, men vi testet først MSI-brenneren med de samme 4x platene som vi brukte på Plextor.
Lesing og ripping
Før vi testet brenning, testet vi lesing av DVD og CD-plater samt ripping av musikk-CD.
Her fikk vi gode resultater, med en topphastighet på 5 744/KB sekund på CD, og en gjenomsnittshastighet på 25.2X
(3 780 KB/sekund).
DVD lesehastigheten steg jevnt utover platen og kom opp i hele 12 711 KB/sekund på slutten.
Dette gir et gjennomsnitt på 6,1X.
Ripping av musikk klarte den på 2 minutter og 43 sekunder, som er en god tredje plass.
Brenning
Brenning av CD er spesifisert til 40x, og den klarte testfilen på 3 minutter og 11 sekunder, som er andre plass etter begge Plextor sine brennere som deler førsteplassen med 2 minutter og 58 sekunder.
Brenning av 2 GB DVD-R på 4x klarte den på 7 minutter og 32 sekunder, som er midt på treet.
Overskriving av DVD+RW på 4x var raskere, her klarte den 2 GB filen på 7 minutter og 5 sekunder, og dette er 51 sekunder raskere enn Plextor!
Her brukte Plextor aøtså 7 minutter og 56 sekunder, mens 2,4x brennerne bruker rundt 11-12 minutter på den samme jobben.
Men hva med 8x brenning av DVD+R?
Klarte MSI å utkonkurrere Plextor her også?
Dessverre, den var sjanseløs.
Til tross for at Nero og brenneren var enige om å brenne på 8x var raskeste vi målte på 4x plater 5 minutter og 59 sekunder, og det er langt unna de 4 minutter og 16 sekundende vi tidligere klokket inn Plextors 8x brenner på.
Men hva med 8x plater?
Brenning av vår 2 GB fil brukte fremdeles 5 minutter og 59 sekunder, altså ingen forskjell.
Var det først ved lengre filer at den høye hastigheten kom inn i bildet?
Vi testet så brenning av 4 GB på 4x, det tok 13 minutter og 33 sekunder.
Men på 8x var vi nede i 9 minutter og 58 sekunder!
Tre og et halvt minutt bedre, det er absolutt noe å ta med seg.
Likevel er det et par minutter svakere enn Plextor, som kom i mål på 7:59 på brenning av 4 GB.
Så MSI DR8-A 8x kommer først til sin rett når du begynner å fylle opp platen.
Programvare
Programvaren er den samme som mange andre leverandører tilbyr, og består av Nero versjon 5 for brenning, PowerDVD for avspilling av DVD, og Sonic MyDVD og ArcSoft ShowBiz for redigering og brenning av video.
En utmerket samling programvare.
Konklusjon
Brenneren er jevnt over blant de raskeste, og svært rask på DVD+RW.
Den er dessuten vesentlig rimeligere enn Plextors 8x brenner.
| 1
|
200753
|
Oppo Find 7
Særdeles god telefon fra kineserne.
I forrige uke testet vi LG G3; den første telefonen med QHD-skjerm, med en oppløsning tilsvarende fire vanlig HD-skjermer (2560x1440).
Hvilken telefon som er først med QHD-skjerm er åpent for debatt; Oppo Find 7 har nemlig også den samme skjermoppløsningen og ramlet inn i postkassa vår bare et par dager etter at vi fikk LG-telefonen til test.
Nå har vi brukt den en uke, og vi er mektig imponert av det kinesiske flaggskipet.
Svært god maskinvare
Tar vi en titt på maskinvaren først, er dette kanskje den ypperste telefonen som er å få i dagens marked.
Bare hør her:
Prosessor: Snapdragon 801, 2,5GHz (4 kjerner)Interminne: 32GB (med støtte for minnekort inntil 128GB)Arbeidsminne: 3GBSkjerm: 5,5" IPS LCD, 2560x1440 med Gorilla Glass 3Kamera:
13Mp, f/2.0 bak, 5Mp f/2.0 foranBatteri:
3000mAhOperativsystem:
ColorOS (Android-variant basert på v4.3)Mål: 152.6 x 75 x
9.2 mmVekt:
173g
Merk spesielt at telefonen har 32GB internminne pluss muligheten for minnekort, noe svært få Android-telefoner kan skilte med her til lands.
Det samme gjelder 3GB RAM, som vi blant annet finner i Note 3.
Kameraobjektivet er også det mest lyssterke på markedet med f/2.0 som største blenderåpning, og batteriet på 3000mAh har den samme kapasiteten som i LG G3.
Oppo Find 7 kommer også med en fabelaktig lader – den yter nemlig 20W; fire ganger høyere enn det som er vanlig fra andre produsenter.
Det gjør at du kan lade telefonen fra 0 til 75 prosent på en halvtime og er svært kjekk for deg som har en tendens til å oppdage ti minutter før du skal dra at batteriet er i ferd med å gå tomt.
Knotete start
Vi skjønte lite da vi skulle sette i batteri, SIM- og minnekort, for bakdekselet har ingen spor til neglen og er svært vanskelig å pirke opp.
Heldigvis fant vi en teknikk der vi trykket på midten av bakdekselet slik at det ble en sprekk på sidene, men gruer oss til vi skal gjenta prosessen, siden batteriet nå ligger der vi presset første gang.
Spesielt eksklusiv føles ikke Find 7, med et bakdeksel i plast og et kevlar-aktig mønster.
På baksiden finnes også høyttaleren, mens lydutgangen er plassert i toppen og micro USB-porten i bunnen av telefonen.
På sidene finnes knapper for volum (høyre side når du ser på skjermen) og av/på-knapp; altså motsatt plassering av det de er på for eksempel Samsung Galaxy S5.
LED-varselpæren er plassert på undersiden av skjermen og fremstår som en stripe på tvers av telefonen.
En liten ulempe er at denne kun lyser blått, så det er ikke mulig å skille mellom ulike varsler når skjermen er avslått.
Meget god skjerm
Skjermen er som nevnt 5,5 tommer stor og har altså en oppløsning på 2560x1440, som gjør at den er særdeles skarp.
Sammenlignet med LG G3 har den merkbart mer kontrast, som gir litt mer liv i bildene.
En ulempe er imidlertid at skjermen ikke er spesielt lyssterk og det gjør at den er vanskelig å se i sterkt sollys.
Knappene for hjem, tilbake og meny er plassert på undersiden av skjermen.
Merk altså at telefonen ikke har en egen programbytteknapp, som nå er ganske standard, men funksjonen kan nås ved å holde menyknappen inne.
Smarte skjermsnarveier
Som med LG G3 kan skjermen vekkes til live ved å dobbeltprikke på den når den er avslått.
Smart er også muligheten for snarveier på skjermen, som du kan konfigurere selv.
Eksempelvis kan du starte kameraet ved å tegne en runding, musikkspilleren ved å skrive en M eller ringe kjæresten ved å tegne et hjerte.
Disse snarveiene er også tilgjengelige om du trekker ned varselfeltet fra den venstre fjerdedelen av topplinja, der du får et felt du kan tegne på.
Det er også mulig å hoppe til neste sang ved å tegne en > på låst skjerm, men dette fungerer dessverre bare med den lokale musikkspilleren, og ikke med Spotify eller Google Play Musikk.
Det stopper ikke der.
Du kan også justere volumet ved å dra to fingre opp eller ned (uavhengig av hvilken app du har åpen) eller ta skjermbilde ved å skyve tre fingre opp.
Enkelte apper støtter også luftsnarveier der du ikke berører skjermen; for eksempel for å hoppe fra bilde til bilde i bildeviseren, hoppe til neste og forrige sang eller besvare et anrop.
Tolker sveip som et trykk
Apropos handsfree har telefonen også en kjekk funksjon der du deaktiverer Bluetooth-handsfree når du løfter telefonen til øret.
Du kan også svare på en samtale ved å løfte den til øret, eller avvise den ved å snu den med skjermen ned, noe som også er vanlig blant flere andre produsenter.
Et lite minus med skjermen er imidlertid at vi litt for ofte opplever at telefonen tolker et sveip som et trykk, der vi til stadighet opplever å trykke på like-knapper, kommentarlenker og delte lenker i Facebook-feeden, der vi egentlig bare mente å skrolle nedover.
Egen Android-variant, ColorOS
Disse funksjonene muliggjøres via Oppos eget operativsystem, Color OS.
Dette er en egen Android-variant som kan minne om MIUI ROM-en og er basert på versjon 4.3, Jelly Bean, og altså ikke den siste versjonen av Android, KitKat.
For ordens skyld er operativsystemet helt kompatibelt med Android, så du kan bruke Android-apper og Google Play-butikken akkurat som før.
I daglig bruk merker du liten forskjell mellom ColorOS og en vanlig Android-telefon.
Mekanismene er de samme – én hjemskjerm med ikoner og widgets, samt app-skuffen der alle appene er samlet.
Trekker du ned fra toppen får du varslene på vanlig måte, samt en håndfull snarveier til enkelte innstillinger.
De kan du trekke ned separat slik at du får tilgang til flere av dem; ganske fiffig.
Det er imidlertid en del godbiter Oppo Find 7 har å by på:
Temabutikk Lyst på andre ikoner?
I temabutikken kan du velge og vrake blant en haug av ulike temaer, som du enkelt laster ned og aktiverer.
Da byttes ikonene og bakgrunnsbildet ut på et blunk.
Det finnes også en egen seksjon for låseskjermer med mange morsomme varianter, men disse fordrer at du ikke har aktivert skjermlås på telefonen, noe vi oppfordrer alle å ha.
Tilgangsovervåker
Dette er en briljant funksjon som er tilgjengelig i enkelte Android-ROM-er (for eksempel Cyanogenmod) og via apper på rootede telefoner.
Når du laster ned en Android-app godtar du samtidig at den får tilgang til ditt og datt, men med rettighetsstyringen kan du ta fra appene disse rettighetene igjen, eller angi at du må bli spurt hver gang en app ønsker tilgang til en gitt rettighet.
Det gjør for eksempel at du kan nekte Facebook-appen å lese SMS-ene dine; en rettighet den har når du laster den ned.
Varslingssenter Android har ikke et standard varslingssenter slik iOS har, og vil du ikke ha varsler fra en app, må du inn på hver enkelt app i applikasjonsmenyen for å deaktivere det.
Via ColorOS' varslingssenter kan du lett huke bort appene du ikke vil motta varsler fra.
Gjestemodus
Du kan velge et eget gjestepassord når telefonen åpnes som da setter telefonen i gjestemodus, der du selv bestemmer hvilke apper som kan brukes, hvilke kontakter som kan sees, bilder/filmer, og så videre.
Feriemodus Tilsvarende «ikke forstyrr»-funksjonen i iOS.
Her kan du definere enkelte kontakter som utløser ringelyd/vibrering, mens telefonen er stille for resten av varslene.
Dersom en kontakt ringer deg tre ganger i løpet av tre minutter, ringer telefonen uansett.
Funksjonen burde kanskje ha hatt et annet navn, men kan uansett være kjekk å ha.
Rent og pent
Operativsystemet opplever vi som særdeles rent og pent; særlig i kombinasjon med den skarpe skjermen, som gjør tekst svært leselig.
Brukergrensesnittet er lyst og lett, med en rekke små fiffigheter som enkel setting av alarmen ved å dra i time- og minuttindikatorene.
Det er også en rekke småting verdt å sette pris på, som at man nederst i varselmenyen kan se hvor mye datatrafikk man har brukt i dag (samt totalt denne måneden), eller at man bare kan rotere bildene i galleri-appen med to fingre.
Dessuten er det Swype som følger med som standard tastaturløsning; ett av de beste Android-tastaturene, som du selvsagt også kan bytte ut med noe annet om du heller foretrekker andre løsninger.
Rå ytelse
Kombinasjonen av prosessorkraft (Snapdragon 801@2,5GHz) og arbeidsminne (3GB) gjør at Oppo Find 7 er et råskinn hva gjelder ytelse.
Sammenlignet med LG G3 ligger Oppo-telefonen foran i alle våre ytelsesmålinger.
Blant annet får vi 54,8 bilder i sekundet på Epic Citadel-testen (versus 50,2 på LG G3); og det med full QHD-oppløsning der LG-telefonen kjører med noe redusert oppløsning på grunn av skjermtastene.
På Geekbench 3 får vi også den høyeste flerkjerne-scoren vi har registrert fra en mobiltelefon, med 3091 poeng.
Blant øvrige toppmodeller vi har testet i det siste, har Samsung Galaxy S5 scoret høyest her med 2858 poeng.
Som nevnt er batteriet på 3000mAh og telefonen selges i tillegg med en superlader på 20W, som lader telefonen fra 0-75% på 30 minutter (0-100 tar 1t10m), og utover det har vi sjelden opplevd behovet for å lade den noe særlig før sengetid.
Telefonen støtter også alle de norske 4G-frekvensene.
Finfin kameraapp, og mulighet for 50 megapiksler
Vi må berømme Oppo for å ha en veldig god kameraapp, som vi vet flere fans skulle ønske var lagt ut i Google Play-butikken.
Den er både delikat og ryddig og har akkurat passe med funksjoner i våre øyne, slik at den ikke virker overlesset.
Blant annet finnes støtte for HDR (som kombinerer flere bilder med ulik eksponering til ett bilde med større dyamisk omfang), muligheten for manuelt å sette lukkertid opp til 32 sekunder og dessuten støtte for å ta bilder i raw-format, som Oppo så vidt vi kan erindre er alene om.
Det er også mulig å lage animerte .gif-er direkte i kameraappen.
Dessuten finnes en kameramodus som tar ti bilder på rappen, finner de fire beste og setter dem sammen til ett bilde på 50 megapiksler.
Og den fungerer ganske så bra – bare se her, der vi sammenligner med et vanlig bilde vi tok med telefonen og deretter forstørret 4x i Photoshop:
Video støttes både i full HD og 4K-oppløsning, og det er også mulig å filme med HD-oppløsning (1280x720) med 120 bilder i sekundet, som gjør at du kan spille av videoklippet i sakte film.
Som nevnt er kameraet lyssterkt med f/2,0 som største blenderåpning (sensoren er laget av Sony), og den lysstyrken gjelder også frontkameraet, som har en oppløsning på 5 megapiksler (bakkameraet har 13Mp).
Kameraet eksponerer svært godt og bildene fremstår fargerike og fine, både på mobilskjermen og på PC-skjermen.
Under ser du noen bilder tatt med Oppo Find 7:
Lyden
Vi har heller ingen innsigelser på lyden i Oppo Find 7; både hva gjelder den interne og den eksterne høyttaleren, som låter blant de bedre i dagens marked selv om den er plassert på baksiden.
Samtalekvaliteten har vært god under hele testingen, og AUX-utgangen leverer også høy lyd som gjør at du ikke trenger å stille volumet på stereoanlegget like høyt i bilen på denne som på andre telefoner, dersom du bruker en slik løsning.
Men hvor får du kjøpt den?
Ingen norske nettbutikker selger Oppo Find 7, og foreløpig er den kun tilgjengelig via den europeiske varianten av oppostyle.com (merk at 7a er «lillebroren»).
Der koster den 479 euro med gratis frakt, så etter at norsk moms er lagt på, havner vi på ganske nøyaktig fem tusen kroner blank pluss fortollingsgebyr.
Merk dog at den ikke er i salg før første halvdel av juli.
Med andre ord er ikke dette en «kinesisk billigtelefon» som OnePlus One og koster omtrentlig det samme som øvrige toppmodeller.
Konklusjon
Det er bare å ta av seg hatten – Oppo står kanskje for årets overraskelse, for dette er en særdeles god telefon.
Den har en svært god og skarp skjerm, maskinvare plukket fra øverste hylle og en lader mange kommer til å elske.
Android-varianten ColorOS har også en rekke funksjoner og finesser, som fingerbevegelser på låst skjerm som kan starte apper, tilgangsstyring som gjør at du kan fjerne app-rettigheter og et enkelt varslingssenter er mangelvare i den «vanlige» Android-utgaven.
Det er lite å trekke for på Oppo Find 7, så her triller vi en sekser uten å nøle.
Sannsynligvis den aller beste telefonen du får kjøpt i dag.
(Men merk altså at den må kjøpes fra utlandet og at du derfor ikke nødvendigvis får det like lett med returen dersom noe går galt med den.)
| 1
|
200754
|
Dell XPS M1330
Dell har hatt sine problemer med forsinkelser, men når den først kommer frem er ultraportable XPS M1330 verd ventetiden.
Det er nå nærmere et år siden vi sist hadde en Dell-merket bærbar på vår testbenk, og en god del har naturligvis skjedd på det året.
Santa Rosa har tatt over showet med nytt brikkesett og Core 2 Duo-prosessorer.
Prisene er lavere, ytelsen er høyere og kundene mer kresne.
Alt i alt helt som forventet.
LES OGSÅ:
Dells XPS-maskiner har i lang tid vært "high end" innen bærbare for privatmarkedet, og trettentommeren M1330 har uten tvil vært en av høstens mest etterlengtede og omdiskuterte - for ikke å snakke om forsinkede - ultraportable datamaskiner.
XPS M1330 deler selvfølgelig det konseptet Dell har vært kjent for - altså at du kan forandre på spesifikasjonene ettersom du har penger og behov.
Spesifikasjoner:
Intel Core 2 Duo fra 1,5 til 2,2 GHz 13,3" skjerm på 1280 x 800 punkter Slot-in 8x DVD+/-RW Fra 1 til 4 GB DDR2-minne 120 - 320 GB harddisk Intel GMA X3100 eller nVidia 8400M GS grafikk WLAN (a/b/g/n), LAN, Blåtann Kan fåes med mobilt bredbånd (innebygd 3G/HSDPA-modem) 2 x USB, FireWire, 1 ExpressCard/54 kortplass Kortleser for SD, MMC, MS, MSPRO VGA og HDMI ut, lyd inn, 2 x lyd ut 4, 6 eller 9-cellers batteri Fingeravtrykksleser kan velges Webkamera og mikrofon integrert i skjermen Dimensjoner (B/D/H):
31,9 x 23,9 x 3,6 cm (med 4- eller 6-cellers batteri) Vekt ca 1,9 kilo
Vår testmodell var bestykket med Core 2 Duo T7300 (2,0 GHz), 2 GB RAM (2 x 1024 MB), 160 GB harddisk (5400 RPM), GeForce M8400 GS grafikkløsning, White-LED-skjerm, fingeravtrykksleser og 6-cellers batteri.
Totalt snakker vi om en pris på omtrent 13.500 for denne, inkludert Windows Vista Home Premium.
Vi ble også tilsendt et 9-cellers batteri og har målt dette i forhold til det på 6 celler.
Konstruksjon
Da Dell i sommer annonserte XPS M1330 reklamerte de den som "verdens tynneste 13-tommers laptop", noe som må sies å være en sannhet med modifikasjoner.
Den er riktignok kun 2,2 cm tykk, men det er kun ved fronten av maskinen, den er langt tykkere bak.
Dessuten kommer føtter i tillegg, så med våre målemetoder (fra bordflaten og ved tykkeste punkt) skrives den inn på 3,6 cm.
Til test hadde vi den sorte utgaven, som ikke uventet har et matt sort topplokk med både Dell-logo og "XPS" i sølv.
Den kan i skrivende stund også fås med rødt panel.
Inni er den hard på sort og sølv i plast - med unntak av håndleddstøtten av børstet aluminium.
Typisk for Dell-maskiner er de gode tastaturene, og XPS M1330 skuffer på ingen måte med sitt sølvfargede.
Hele maskinens bredde er utnyttet, noe som gir god plass til tastene.
Fn er plassert til høyre for Ctrl, og det er satt av ekstra plass til høyre for linjeskift-tasten - akkurat som vi liker det.
Tastaturet har litt svikt, men på ingen måte så mye at det ikke er godt å skrive på.
Støynivået er også lavt, med unntak av mellomroms-tasten (space) som gjør litt vel mye ut av seg ved energisk tasting.
Av/på-knappen finner vi plassert midt på over tastaturet.
Til venstre for denne har vi en snarvei til Dell Media Direct-programvaren, og til høyre en rekke trykkfølsomme medietaster.
Over denne raden igjen er høyttalerne plassert.
Touchpaden er god og følsom, med skrollefelt i alle retninger.
Tilhørende knapper er også av god kvalitet - passe store og behagelige i bruk.
Når det gjelder hovedchassiset er dette solid og fast selv om slot in-mekanismen gir en liten svakhet på høyre side.
Vi ser likevel ikke at dette skulle være noe problem.
Lokket er på den annen side en liten bekymring.
Det er godt hengslet, men samtidig tynt og ikke spesielt stivt.
Kort sagt er dette delen på denne maskinen vi ville passet ekstra godt på å ikke gi for mye juling.
White-LED-skjermen med 1280 x 800 punkter benytter seg - som navnet hinter til - av LED-lamper for å gi baklys til skjermen, noe som skal gi bedre bilde og samtidig bruke mindre strøm.
Hva vi i det minste kan se er at lysstyrken er bedre enn på de "gamle" LCD-skjermene for bærbare, og det betyr jo at farger og kontrast kommer bedre frem.
Og selv om det fremdeles er best å sitte rett foran skjermen får vi også bedre bilde dersom vi ser på skjermen fra sidene eller ovenfra.
Tilkoblingsmuligheter
Datamaskinens kontakter finner vi foran og på sidene.
Varmluften blåses ut bak.
På venstre side finner vi inntak for strøm, VGA ut, LAN, USB, HDMI og FireWire.
Slot-in DVD-brenneren tar mye av plassen på høyre side, men det er også blitt funnet plass til feste for kensingtonlås, en USB til (ja, maskinen har kun to USB), ExpressCard/54-slot, knapp som skrur av og på trådløs oppkobling og en såkalt WiFi-catcher.
Denne sistnevnte anretningen lar deg se etter trådløse nett uten å behøve skru på maskinen.
Foran er to lydutganger og en inngang.
I tillegg kommer minnekortleseren.
Ytelse og batterilevetid
Det vrimler enn så lenge ikke av 13,3-tommere på markedet, og mens den kanskje mest populære her har vært Apple MacBook.
Denne har vært gjennom et par oppdateringer siden vi testet den og vi vil derfor ikke sammenligne med denne nå, men vi har også testet Multicom Z37S - noe vi gjorde i sommer.
Denne kan i likhet med XPS og MacBook konfigureres etter ønske og behov.
Ytelse i PCMark05:
Høyere poengsum er bedre.
Multicom Z37S og XPS M1330 er ganske likt konfigurert, men Dellen gjør det jevnt over litt bedre - grafikkløsningen har her mye å si.
Z37S har på sin side Intel turbominne, og gjør det derfor også bedre på generell diskytelse.
Ytelse i 3DMark05:
Høyere poengsum er bedre.
Som vi ser er forskjellen spesielt stor på grafikksiden - begge maskinene har GeForce 8400M fra nVidia, men Z37S har 8400M G, mens XPSen har 8400M GS.
Som vi kan se kan en liten bokstav bety mye når det gjelder grafikkytelse...
Grafikkdelen på små og lette bærbare er sjelden spesielt kraftige, og mens GeForce 8400M GS på ingen måte kan regnes som en entusiastløsning er det så avgjort blant de beste kortene det er mulig å finne på en ultraportabel PC.
Batteri:
Batterilevetid i minutter - kontinuerlig drift.
Dell har ofte imponert oss med lang levetid på batteriet og opprettholder med XPS M1330 sitt overtak på den fronten.
Med våre testrutiner klarer den altså tre og en halv time med 6-cellers batteriet, noe som burde holde for de fleste vanlige brukere.
Men trenger du mer tid har du altså muligheten til å kjøpe et større batteri.
Det store på 9 celler målte vi til 316 minutter - altså fem timer og et kvarter.
Men merk at dette batteriet stikker ut bak på maskinen og vipper vekten over to kilo.
Støy er et annet punkt
Dell ofte har gjort det bra på, og på mange måter er XPS M1330 en fryd for øret.
Når den ikke jobber hardt suser den litt, men det er ikke stort mer enn harddisken vi hører.
Så får vi heller leve med at den blir litt varm (men ikke brennvarm) på undersiden.
Men får maskinen mye å jobbe med kan vi ikke akkurat kalle den stillegående.
På den annen side vet vi ikke om noen vanlig bærbar med muskler som ikke støyer under hard belastning.
En ting til vi også må nevne i denne sammenhengen er en svak, høyfrekvent "piping" fra XPSen, som vi spesielt har merket i stille omgivelser når strømkabelen er koblet til.
Den har ikke vært høy nok til å være direkte plagsom, men merkbar for folk som reagerer på denne typen lyder.
Er du var for slikt kan det altså bli et irritasjonsmoment.
Vurdering og konklusjon
Dell XPS M1330 har vært et produkt med høye forventninger knyttet til seg, og vi må si at maskinen innfrir - dette er nok et bevis på at Dell lager gode bærbare.
Batterilevetid, viftestøy (eller rettere sagt mangel på dette) og generell kvalitetsfølelse er på topp, men vi kunne ønsket oss et litt mer solid lokk/skjerm.
Men vær altså obs på at dette er en maskin der du får det du betaler for.
I forhold til modellen vi har testet vil grunnprisen på litt over ni tusenlapper gi deg en dårligere skjerm, dårligere grafikkort (for spilling), ingen blåtann, prosessor på 1,5 GHz, kun 1 GB minne og så videre.
Og da vil plutselig Apple MacBook være et høyst reelt og kanskje bedre alternativ.
Et annet godt alternativ er selvfølgelig Multicom Z37S som vi har sammenlignet med, her må du veie det du sparer i penger opp mot økt batterikapasitet og grafikkytelse.
Men bortsett fra at du ikke får noe gratis er det lite å klage på ved M1330.
Vi hadde ønsket oss omplassering av lydkontaktene i fronten, gigabit kablet nettverk og en USB-port eller to til, men det er hovedsaklig småtterier som ikke forandrer på det faktum at Dell denne gangen har satt sammen en lekker liten sak.
Dell XPS 1330 fortjener en sterk femmer.
| 1
|
200758
|
Dragon Dictation:App som skriver det du sier
Talegjenkjenning, det er noe kjent med det...
Fra tid til annen dukker fenomenet talegjenkjenning opp i en eller annen sammenheng.
Vi snakker altså om at en datamaskin analyserer lyden fra en person som snakker i en mikrofon og gjør om dette til lesbar tekst.
Ser man rundt seg, enten det er på jobb eller i en hvilken som helst annen sammenheng, eller spør sin venner om hva de gjør når de er alene, så er det svært liten sjanse for at noen av dem snakker inn i en mik koblet til PC-en når de skal skrive tekst.
Hvorfor snakker f.eks. Bill Gates stadig om dette som Den Neste Store Greia?
Også mange andre med store framtidsvyer kommer trekkende med dette når det skal spås om framtiden.
Det forskes over hele verden på å å få maskiner til å forstå tale, men det har ikke akkurat resultert i noen verdensomspennende suksess.
Det som derimot har blitt en verdensomspennende suksess er iPhone, ikke minst skyldes dette alle appene som gjør mobilen i stand til nesten hva som helst.
Og selvsagt finnes det talegjenkjenning for iPhone.
Dragon Dictation
Dragon er en programvare som har vært utviklet helt siden 1982 på forskjellige maskinplattformer.
Den finnes både som Windows-program og til MacOS i forskjellige varianter.
Hele bakgrunnshistorien kan du lese på Wikipedia
For kort tid siden kom det en gratis versjon til iOS og vi måtte selvsagt laste ned og prøve.
Etter installasjonen velger du språk og allerede her ble vi litt mistenksomme.
Valget som ble presentert som vårt morsmål var "Norska".
Nettopp.
Du kan også få programmet til å gjenkjenne navnene på kontaktlisten din, slik at de blir stavet riktig når programmet mener at du nevner noen av navnene på listen.
Resten var ren plankekjøring, programmet er superenkelt å bruke.
Det er bare å trykke på knappen, snakke i vei og så trykke knappen igjen når man er ferdig.
Så dukker teksten opp på iPhone-skjermen.
Hvis alt har gått som det skulle kan man så lese det man nettopp har sagt i klartekst som kan kopieres og limes inn i andre programmer på vanlig vis.
Men alt går sjelden som det skal.
Vi har jo hatt mye moro med stavekontrollen på iPhone, som har foreslått og erstattet helt kurante ord med de mest fantasifulle vendinger.
Den siste var "halvpensjon" som ble foreslått erstatte med "halvår sjonglører".
Mulig vi er litt konspiratoriske, men vi har en mistanke om at det eksisterer et hemmelig utvekslingsprogram mellom Nuance, som eier Dragon, og Apple.
For fantasien bak det som dukker opp av tolkninger står ikke på noen måte tilbake for det Apple foreslår når vi skriver inn tekst på vår iPhone.
Prosessen og resultatet ser du i denne videoen:
Konklusjon
Alt vi har vært borti av talegjenkjenning helt siden vi begynte med datamaskiner tidlig på 80-tallet har vært underholdende, men totalt ubrukelig.
Vi har forståelse for de som liker å forske på dette, og for funksjonshemmede kan det sikkert tilpasses spesialløsninger som kan være et godt hjelpemiddel.
Men til annen bruk som erstatning for tastatur?
Beklager, men vi har ingen tro på denne teknologien, i hvert fall ikke i vår levetid.
Det er heller ikke hensiktsmessig, det er ingen arbeidsplasser hvor det ville ha vært en fordel å sitte og lese inn i stedet for å taste.
Det hadde blitt det rene kaos med folk som enten er i ferd med å le seg ihjel, river seg i håret av fortvilelse, eller blir rett og slett rasende.
Eller dypt deprimert...
Men er du ute etter ufrivillig maskinell underholdning går slike programmer stavkontrollen en høy gang når det gjelder kreativ språkbehandling!
Søk på Dragon Dictate i AppStore så kan du også teste.
Gratis moro.
| 0
|
200759
|
Panasonic Toughbook CF-W7
I denne 12-tommeren har Panasonic kombinert lav vekt, god batterilevetid og en dønn solid konstruksjon.
Men ikke uten sin pris.
Panasonic har lagd bærbare datamaskiner i en årrekke, men deres modeller er noe du sjelden finner i private hjem.
Når det gjelder laptoper har de nemlig valgt en nokså smal sti og spesialisert seg på svært hardføre modeller som går under betegelsen Toughbook.
LES OGSÅ:
Men selv om mange av modellene kun er interessante for de med helt ekstreme behov finnes det også noen som retter seg mot hva vi kan kalle mer "vanlige" brukere.
Vi testet en slik for et par år siden - Toughbook CF-T4.
Nå har vi sett på en nyere modell som har betegnelsen CF-W7, og den ser slik ut:
Spesifikasjoner testmaskin:
Intel Core 2 Duo U7500 @ 1,06 GHz 12,1" skjerm (1024 x 768 piksler) 2 GB DDR2-minne Intel GMA X3100 grafikk WLAN (a/b/g) Gigabit LAN og modem 3 x USB Blåtann v2.0 VGA ut, lyd inn/ut DVD/CD-brenner Minnekortleser for SD(HC), Plass for CardBus Integrert mobilt bredbånd (3G/HSDPA)
Leveres med Windows XP eller Vista Dimensjoner (B/D/H):
27,7 x 21,6 x 5,7* cm (*på det høyeste) Vekt 1,35 kilo Veiledende pris: ca. 25.000 inkl. mva.
Som vi ser er ikke dette noen racer-PC.
Prosessoren er hovedsaklig valgt for å være strømgjerrig, og med 2 GB minne er den fylt opp maks på det punktet.
Den er slett ikke alene om å fokusere på lav vekt og batterilevetid foran ytelse.
Vi finner tross alt den samme tankegangen bak for eksempel Toshiba Portégé R500 og Lenovo ThinkPad X300.
Solid sak
Panasonic Toughbook CF-W7 har som så mange andre Toughbooker et magnesium-chassis som gjør at den kan kombinere lav vekt og en meget solid konstruksjon.
I følge spesifikasjonene skal den takle et trykk på opp til 100 kilo.
Dette har vi riktignok ikke testet i praksis, men det kjennes ut som om den skulle takle det.
Ellers har maskinen en noe spesiell utforming.
Den er tykkere i bakkant og har en ekstra forhøyning på lokket, noe som får den til å virke nokså klumpete.
De fleste som plukker opp PC-en blir derfor overrasket over den lave vekten.
Skjermen er av den matte typen, men relativt god og i det stadig sjeldnere 4:3-formatet.
Oppløsningen er på 1024 x 768 piksler.
Tastatur er i stor grad en tilvenningssak, men her gjelder ikke regelen om at smått er godt.
Merk for eksempel enter-tasten over en linje og den lille mellomromstasten (space).
Noen vil heller ikke like at touchpaden er rund, men dette oppleves på ingen måte som problematisk.
Vi liker dessuten den vertikale skrollingen som gjøres ved å føre fingeren i sirkler langs kanten.
Tilkoblingsmuligheter
På venstre side har vi inntak for strøm, VGA ut, kontakt til portreplikator/dokking, og minnekortleser for SD(HC).
I tillegg er det plass til et PC-kort av den eldre CardBus-standarden.
På datamaskinens høyre side er det plassert tre USB-porter og kontakter for nettverk og modem.
I front finner vi av/på-knapp, lydkontakter, statuslys og en bryter som slår av og på trådløs kommunikasjon.
Her er også en knapp som slår av og på det optiske drevet.
For å få plass til en DVD-brenner i den lille maskinen har Panasonic gjort noe utradisjonelt på akkurat dette punktet.
Drevet er nemlig integrert på en nokså spesiell måte vi ikke har sett på andre bærbare.
Skal du sette i eller ta ut en disk får du tilgang gjennom et lite lokk som spretter opp under tastaturet.
Ytelse og batterilevetid
Som nevnt er ikke ytelsen prioritert på denne typen bærbare, men siden vi tross alt har et par andre PC-er å sammenligne med, altså Toshiba Portégé R500 og Lenovo ThinkPad X300, er det jo greit å kort se på forskjellen i prosessorkraft.
Kjøretid i sekunder.
Lavere er bedre.
Disse tre bærbare har alle prosessorer med ekstra lavt strømforbruk, og Panasonicen har også den svakeste av dem.
Men noen ekstreme forskjeller er det heller ikke snakk om.
Hva som uansett gjerne er mer viktig for bærbare i denne klassen er batterilevetid - og her er ikke CF-W7 noen lettvekter.
Med våre faste testrutiner klarte den godt over syv timer kontinuerlig drift, i praksis betyr det en lang arbeidsdag og enda litt til.
Stillegående - hvis du vil
I motsetning til CF-T4 som vi testet sist er ikke CF-W7 vifteløs, og støynivået øker som på de fleste bærbare i takt med belastingen.
Vifta kan du likevel til en viss grad kontrollere selv med "Fan Control Utility", altså programvare som forandrer på parameterne som tar seg av viftestyringen.
Her kan du heve eller senke terskelen for når vifta skal slå inn.
På "standard" går vifta kontinuerlig, men da så lavt at du må være i nokså rolige omgivelser for å merke den.
I tillegg har du "high speed" og "low speed" for oss støyallergikere.
På sistnevnte er maskinen tilnærmet helt lydløs under lav belasting, men går til gjengjeld litt varmere.
Den blir likevel ikke for varm til å ha på fanget.
Konklusjon
Det er vanskelig å sette karakter på bærbare datamaskiner av denne typen, ettersom den har en nokså snever kundegruppe.
Ofte er det slik at denne enten passer meget godt til ditt bruk eller ikke i det hele tatt.
Panasonic Toughbook CF-W7 kan faktisk være et godt valg for deg som prioriterer kvalitet, lav vekt og lang batterilevetid.
Men den koster også en del, og spesielt slank er den heller ikke.
Når det gjelder de to andre bærbare vi har sammenlignet med er ikke Toshiba Portégé R500 noen stor trussel.
Den er ikke i nærheten av å være like solid som CF-W7, noe som også gjenspeiles i at den er langt billigere.
ThinkPad X300 er en annen historie da den er slankere, raskere og relativt solid - om enn ikke like solid som Toughbooken - og kommer på omtrent samme pris.
Men hvis du ikke vil ofre det optiske drevet til fordel for et ekstra batteri snakker vi også om litt kortere batterilevetid.
Den støyer også noe mer.
Som alltid handler det om prioriteringer og preferanser.
Vi er alt i alt godt fornøyd med Panasonic Toughbook CF-W7.
Har du behov for en ekstra tøff og utholdende laptop gjør du ikke noe galt i å gå for en slik.
I så fall må du nesten kjøpe en her.
Har du mer normale behov kan du dog slippe unna med langt billigere og bedre utstyrte bærbare.
| 1
|
200761
|
Strømgjerrig trådløst tastatur og mus
Trådløst tastatur og mus er bra, men hva med strømforbruket?
Det finnes mange varianter av tastaturer, med vekt på design, komfort, ergonomi, ekstrafinesser osv.
Vi har vært innom de fleste varianter, og vi ender alltid opp med å foretrekke et ganske enkelt tastatur.
Grunnen til dette er at spesialfunksoner som egne taster og hendler som gjør forskjellige ting krever at man skifter fokus fra skjerm til tastatur.
Funksjonene legger seg ikke inn i automatikken i fingrene, de brukes for sjelden til det.
Logitech har mange varianter tilpasset forskjellige behov og ønsker.
På testbenken denne gangen har vi en av de rimeligere variantene, Cordless Desktop S 520.
Egenskaper
Cordless Desktop S 520 består av et tastatur med integrert håndleddstøtte og en enkel mus som passer til både høyre og venstrehendte.
Tastaturet har ikke større grunnflate enn nødvendig, og krever derfor ikke mye ekstra plass.
Det er godt å skrive på, er støysvakt og har en definert, men myk landingssone for tasten.
Tilleggstastene er ikke plassert over eller ved siden av de obligatoriske tastene, de er plassert på en fiks måte mellom håndleddstøtten og selve tastaturet.
De er dessuten så smale at de ikke tar plass og heller ikke er i veien.
Disse tastene dekker de viktigste funksjonene som dessuten som regel er mer knotete å styre fra mus.
Helt til venstre finner vi zoom-tastene som fungerer i nettleservinduer, Office og andre programmer.
Til høyre for mellomromstasten finner vi mute og volumkontroll og under talltastaturet ligger start/stopp og spoling av mediespillere.
I tillegg har alle standard funksjonstastene (F1 til F12) en ekstra funksjon som aktiviseres med den blå funksjonstasten.
Musen er som nevnt enkel, har selvsagt et skrollehjul, men ingen ekstra taster.
Den er behagelig i bruk, glir lett og er presis.
Rekkevidden er mer enn god nok til vanlig PC-bruk.
Til fjernbetjening av mediesenter finnes det andre skreddersydde løsninger.
Drøye tre meter unna mottakeren begynte det å bli ustabilt.
Strømforbruket er oppgitt til opptil 15 måneder for tastaturet og 8 måneder for musen.
Når batteriene nærmer seg slutten begynner en lysdiode å blinke.
Konklusjon
Logitech Cordless Desktop S 520 er kompakt, behagelig, ser helt ok ut, har et svært brukbart funksjonsområde og en rimelig pris.
| 1
|
200763
|
Hvorfor være A4?
Med Audi A3 Sportsedan trenger du ikke A4.
Liker du store ord, blandet med svulstige klisjeer og håpløse metaforer, er bilbrosjyrer som regel en gullgruve.
Ethvert middelmådig produkt høres automatisk ut som noe Rolls-Royce har brukt 15 år på å konstruere, og det er ikke måte på hvor lykkelig livet ditt vil bli hvis du bare kjøper bilen i brosjyren.
Voldsom presentasjon
Idet jeg begynner å lese i den ekstremt tykke og gjennomførte brosjyren for Audi A3 Limousine (som det så voldsomt står på coveret), får jeg den samme følelsen idet det kommer en bilde av en mann og teksten:
"Store hendelser kan anes før de inntreffer"
Personlig tenker jeg på en tsunami, men det er neppe bilder av blødende og døende mennesker jeg vil finne på de neste sidene.
Jeg blar om.
"Førsteinntrykket sier alt.
Den er bred.
Den er dyp.
Den er kompakt.
Singelframe utstråler kraft.
Luftinntakene og den markante spoilerkanten vitner om sportslige egenskaper.
Audi A3 Limousine er ganske enkelt en fascinerende bil.
"
For en gangs skyld må jeg si meg enig med brosjyren.
Den er en fascinerende bil med sportslige egenskaper, og er simpelthen en flott kjøreopplevelse fra A til Å.
Både jeg og kollega Fred Magne var på lanseringen av bilen ifjor vår, men nå har jeg fått sjansen til å kjøre den på norsk jord.
Vil den fortsatt føles like bra?
Pris og utstyr
Først en liten oppklaring om dette med navnet.
A3 Sportsedan er basert på A3 Sportback som den deler akselavstand med, men den større hekken gjør den 15 cm lengre.
Tyskerne kaller den A3 Limousine, men her på berget blir den solgt som Sportsedan, som jo også høres mer fornuftig ut.
For å gjøre forvirringen total er det også enkelte som omtaler bilen som A3 Sportlimousine.
Testbilen har en 1,4-liters TFSI bensinmotor COD (mer om det senere) på 140 hestekrefter og S tronic dobbelkløtsj-kasse.
Den koster fra 325.000 kroner, og sentrallås med fjernbetjening, klimaautomatikk, midtarmlene, MMI radio, elektromekanisk parkeringsbrems og start-stopp system er standard.
Modellen er tilgjengelig med tre utstyrsnivåer, og mitt eksemplar har det sportslige og dynamiske alternativet: Ambition.
For 14.500 kroner får du da lekre 17-toms alufelger, 3-ekers sportsratt i skinn, sportsseter, et 15 millimeter senket sportsunderstell og tåkelys integrert i støtfangeren.
Utenom dette er ekstrautstyret blant annet Audi parkeringssystem bak (5.000 kr), Cruise Control (3380 kr) Dab-radio (3750 kr), automatisk avblendbart innvendig speil (3070 kr), tilkoblingspakke med navi og blåtann-forberedelse (7140 kr), isbrehvit metallic lakk (8150 kr), Xenon plus lys (8960 kr) og lyspakke med innstegslys, leselys og belysning av fotrom (2630 kr).
Totalt blir dette en sum på 393 430 kroner for bilen.
Men ta med en nøytral person med litt kunnskap til bil.
La ham vandre rundt bilen, sette seg inn den, ta på ting, føle materialkvaliteten, og la ham så gjette prisen.
Dette føles nemlig som et langt dyrere og mer påkostet produkt enn de 400 000 kroner den koster, så noe snakk om så altfor mye penger for en sedan er jeg ikke med på.
Lett å finne seg til rette
Man finner seg umiddelbart til rette bak rattet.
Alt er på plass (med et lysende unntak), hvor det skal være, og som vanlig med Audi er materialkvaliteten og motstanden i brytere og knapper aldeles førsteklasses.
Men det som overrasker mest er sportssetene.
Tidligere har jeg hatt tildels dårlige erfaringer med endel lignende seter, men jeg sitter aldeles utmerket i bilen.
Opp fra dashbordet kommer en 11 millimeter tykk skjerm med krystallklar grafikk.
Litt rart å tenke på hvor mye tyn Volvo fikk da de hadde en lignende løsning, dengang var det liksom kjipt med en infoskjerm som kom opp fra dashbordet, og nå har alle såkalte premium-biler det.
Uansett er den enkel i bruk, og med et hjul på midtkonsollen scroller man gjennom ulike lister og menyer, som f.eks radiostasjon-listen.
Til min store glede fant jeg radiokanaler jeg ikke visste fantes, og fikk for første gang på norsk radio høre Black Sabbaths mesterverk "Black Sabbath" fra 1970.
Audi og VW er i bresjen for DAB-radio, og det er kanskje grunnen til at de gir fullstendig blaffen i CD.
For her kommer det lysende unntaket på interiørfronten.
Hvor skal man stikke inn CD-platen?
De som har kjørt et par Audier de siste årene vet svaret, men det er fortsatt like irriterende.
Du må nemlig strekke deg over til passasjersiden, åpne hanskerommet, bøye deg ned, og prøve å lirke inn platen i spilleren som står der.
En manøver så trafikkfarlig at du enten må ha med passasjer som kan hjelpe deg, eller så må du bare høre på radio.
Eventuelt stikke inn en CD-plate og aldri ta den ut derfra.
Som 18-åring fikk jeg låne min mors Corolla, og der fungerte nesten ingen kassetter når det var kaldt.
Unntatt det første albumet til Suicidal Tendencies.
Så fra november til mai var det kun det som gjaldt i Corollaen.
Med andre ord:
En CD-plate kan sikkert holde lenge også i Audien, for du gidder ihvertfall ikke å knote med å skifte CDer dypt der inne i hanskerommet.
Det er en grunn til at jeg brukte mye tid på dette med CD-spilleren, for ellers er det ingenting å sette fingeren på inni Audien.
Hele kupeen er rett og slett et førsteklasses sted å være, og når i tillegg fjæringen er imponerende bra også på dårlige grusveier, og støynivået forbilledlig bra på allslags vei, så blir totalinntrykket aldeles glimrende.
To ess i ermet
Men det stopper ikke der.
For bilen har to gigantiske ess i ermet.
Det ene er 1,4 TFSI motoren med COD.
Sistnevnte har ingenting med torsk å gjøre, men står for Cylinder On Demand.
Altså:
Hvis du vil ha sylindre, får du det hvis du ber om det.
Konseptet ble prøvd av Cadillac på 80-tallet, og medfører rett og slett at bilens motor kutter ut et visst antall sylindre på lave turtall, og ved moderat belastning.
I Audiens tilfelle gjelder dette to sylindre, og det hele skjer så sømløst at du aldri merker noe som helst.
Dette medfører et riktig så hyggelig forbruk også, med 0,47 l/mil som oppgitt blandet forbruk sammen med S tronic-kassen.
Men hvis du så bare trykker inn gassen litt, så får du alle fire sylindrene og deres 140 hester.
Her kommer samspillet mellom S tronic-kassen og motoren virkelig til sin rett.
For sjelden har jeg kjent en så lynrask symbiose mellom motor og girkasse i en bil av denne type.
Det minste lille push på gasspedalen medfører en øyeblikkelig reaksjon fra girkassens side, og gjør at forbikjøringer blir en lek.
Det finnes også et Sport-modus hvor man skyver girspaken over til høyre.
Da girer ikke kassen før rødmerkingen på 6.000 omdreininger, morsomt på bane, men neppe noe du blir å bruke så mye i hverdagen.
Sannheten er at bilens karakter er mer enn sportslig nok i vanlig D-modus.
0-100 går unna på 8,4 sekunder, men det føles faktisk en god del raskere.
Motor og girkasse er altså de to store essene ved denne bilen, og verdige terningkast 6.
Har du en venn som er skeptisk til dobbelkløtsj-kasser, la han eller henne ta seg en prøvetur i denne bilen, og de vil være overbeviste.
Det føler jeg meg overbevist om.
Men en supereffektiv kombinasjon av motor og girkasse er ikke mye verdt, uten et skikkelig understell, og heller ikke der blir jeg skuffet.
Nå er det ikke noe grensesprengende nytt, men det fungerer.
MacPherson-oppheng foran er ikke akkurat Formel 1, men på de aller fleste biler fungerer det mer enn bra nok hvis det er gjort skikkelig.
Det er det her, og i kombinasjon med 1,5 cm senking får bilen et sportslig uttrykk uten at det blir for stivt og stumpete.
For akkurat det kan være en vanskelig balansegang, dette mellom sportslig og underholdende på svingete asfaltveier, samtidig som du ikke skal bli ristet ihjel på en humpete norsk grusvei.
Her har A3 Sportsedan ingen problemer i så måte.
Adaptiv Cruise Control hjelper deg å holde nøyaktig avstand til bilen foran, og virker i hastigheter opp mot 150 km/t ifølge fabrikanten.
Det virket ihvertfall forbilledlig i lovlige norske hastigheter.
Hva med plassen?
Det store minuset ved bilen for mange, og det som gjør at den ikke kommer til å selge så mye, er at den er en sedan.
Dette er en biltype som ikke lenger treffer det norske folk, og plasshensyn brukes ofte som et argument.
Men det skal sies at to voksne personer sitter helt greit der bak, og et bagasjerom på 425 liter er da heller ikke et dårlig tall, selv om det er litt trangt å laste inn ting.
Ved å slå ned det ene baksetet fikk jeg inn golfsettet mitt, en golftralle og fortsatt satt minstemann trygt forankret i sitt barnesete.
Men med to barn hadde det hele stilt seg litt vanskeligere...
For ikke å snakke om hvis man har barnevogn, og man kan jo heller ikke pakke i høyden.
På grunn av en sedans begrensninger med plass, vil mange rygge unna, og det er egentlig veldig synd.
A3 Sportsedan er nemlig en flott bil, og jeg har ikke engang nevnt designet, som i mine øyne er både lekkert og elegant.
Kanskje de som vurderer biler i Golf-klassen burde ta en titt opp?
Audi A3 Sportsedan fortjener nemlig flere kjøpere enn den får, og den er så bra at man lurer på hvorfor noen vil gå for et A4-liv med bilens storebror.
Vil du ha andre motoriseringer kan du gå for 1,8 TFSI, 1,6 TDI eller 2,0 TDI.
Disse kan også leveres i kombinasjon med quattro-firehjulstrekk.
Tekniske data:
Audi A3 Sportsedan 1,4 TFSI COD S tronic Ambition Motor: R4, 1.395 ccm Effekt: 140 hk Moment: 250 Nm/1500 Forbruk:0,47 l/mil CO2: 109 g/km 0-100: 8,4 sek Toppfart: 217 km/t Lengde:
446 cm Bredde: 180 cm Høyde: 142 cm Vekt: 1.250 kg Bagasjerom:
425 liter
| 1
|
200764
|
Qtek S100
S100 kombinerer det beste fra to verdener fleksibiliteten til Windows-plattformen og liten størrelse.
Men det er likevel en fullstendig PDA.
Konseptet er flott, men fungerer det?
Qtek har spesialisert seg på Windows-baserte smarttelefoner, og har hittil enten lansert store PDAer med GSM-støtte (Qtek 9090), eller mer tradisjonelle modeller som faktisk ser ut som en telefon, men likever bruker Windows (Qtek 8010).
Med S100 forsøker de nå å kombinere en kraftig Windows-PDA og en lommevennlig mobil, og resultatet er forbløffende vellykket.
S100 er fremdeles noe stor, men ikke større enn for eksempel en Sony Ericsson P910 eller en hvilken som helst Symbian-basert Nokia-telefon.
Det spesielle er at den mangler tastatur, og har bare en trykkfølsom skjerm, akkurat som de fleste PDAer.
Liten og deilig
Telefonen har et minimalistisk utseende, foran på enheten er det først og fremst plass til den store skjermen, og nedenfor den er det kun knapper for å svare og legge på samtaler, aktivere kontaktlisten og kalenderen samt en navigeringstast.
På siden finner vi snarveier til kameraet og lydopptak, samt volumkontroll.
På undersiden er det USB-tilkobling, og på oversiden plass til minnekort.
Med andre ord en enkel og grei layout, med rask tilgang tilutbygningsmuligheter.
Selve telefonen veier 154 gram, og vi synes det går fint å gå med den i lommen, selv om vi kan tenke oss at noen vil synes den er for stor.
S100 er uten tvil en kjempefunksjonell maskin.
Den støtter det aller meste av forventede telefonfunksjoner.
Det er en trebåndsmobil med støtte for MMS, GPRS, e-post, Bluetooth, IR og MP3-avspilling.
Den har også et 1.3 megapiksel-kamera med videoopptak og Windows Media Player 10 for avspilling av multimedia.
Det er også en kraftig PDA med 416 MHz prosessor, 64 MB minne, forhåndsinstallerte programmer som Word, Excel, MSN Messenger og Internet Explorer, og du kan kjapt koble den til en datamaskin takket være USB-port.
Til slutt er det plass til SD-kort, slik at du kan utvide minnet betydelig, eller koble til ekstrautstyr (porten støtter SDIO).
Det er altså få begrensninger på hva S100 kan gjøre:
Du kan bruke den som vanlig telefon, musikk- og videospiller, bærbart kontor, GPS-system eller digitalt kamera.
Flott skjerm
Skjermen på S100 er av naturlige grunner mindre enn din vanlige Windows-baserte PDA.
Den er 2.8 tommer stor, men oppløsningen er identisk med de fleste lomme PCene 320x240 piksler og 65.000 farger.
Det er ikke spesielt mye stygt å si om denne skjermen, den er lyssterk og tydelig.
Det som derimot er veldig morsomt er at et lite ikon i høyre hjørne lar deg bytte mellom landskaps- og portrettmodus.
Landskapsmodus gjør det enklere å benytte seg av visse applikasjoner som Internet Explorer eller Word, da du får en widescreen-følelse som gjør det lettere å lese tekst.
For alle som har brukt en Windows-basert PDA tidligere vil ikke bruken av S100 være noe problem.
Du får tilgang til de fleste viktige funksjonene som meldinger, internett og kontakter ved å trykke på Start-menyen, og for å bruke de resterende programmene går du inn på et eget Programs-meny.
Vi merker at Windows-versjonen som er brukt her har Windows Media Player 10 installert, med forbedret grensesnitt og navigering.
Nok et stort pluss er at den kraftige prosessoren sørger for at telefonen er svært rask og responsiv.
Kraftig kamera
Som sagt har telefonen også et 1.3 MP kamera.
Du kan aktivere det via en egen knapp eller startmenyen, og hele den fine skjermen brukes som søker.
Du kan justere oppløsningen, format (JPEG eller BMP) og lysforhold ved å gå inn på innstillinger-menyen.
Du kan også ta opp videoklipp, og da kan du zoome inn to ganger.
Du kan gå gjennom bildene i fotoalbumet, der du kan studere de i detalj, rotere de, sende de via MMS eller e-post og binde til kontakter.
Kvaliteten på bildene virker faktisk til å være noe svakere enn Sony Ericsson S700 og Nokia 6630, som tar de beste 1.3 MP bildene akkurat nå.
Bildene til S100 er selvsagt store og klare, men litt mer grumsete enn de relativt flotte bildene andre modeller klarer å ta.
Opplevelsen av å bruke S100 er veldig tilfredsstillende, og telefonen er en fantastisk proffløsning.
Vi savner riktignok WLAN-støtte, som ville gjort modellen enda mer komplett, men det er fint mulig å installere et utvidelseskort som gir denne funksjonaliteten.
Det at telefonen mangler tastatur fullstendig gjør det litt vrient å taste SMS eller telefonnumre, da det ikke alltid er like praktisk å ta frem pekepinnen og trykke på små firkanter på den trykksensitive skjermen.
Men som en totalløsning er S100 glimrende.
Den har masse kraft og kapasitet, kan brukes til et stort utvalg formål, og har samtidig en liten form og kul design.
Vi kan tenke oss at denne telefonen er perfekt for mange mer krevende brukere, og det er vanskelig å finne direkte svakheter her.
| 1
|
200765
|
Konklusjon & karakter
Dette er en innertier fra Philips, og sekseren er velfortjent.
Vi fikk vårt testeksemplar fra NSE som selger TVen for kroner 31.995.
Prisraset på flatTVer har vært formidabelt det siste året, og sammenlignet med prisene for ett år siden virker det nesten billig.
I dagens marked er det likevel flust av flatTVer av plasma og LCD-typen som er langt billigere.
Målt mot hva du får igjen av bildekvalitet og finesser, er det imidlertid ingen tvil om hva vi ville ha valgt hvis det var en LCD-modell vi var ute etter:
Philipsen føles mer moderne, har god billedkvalitet og er uten tvil den beste LCD-TVen vi har hatt inne på test.
Valget blir dermed opp til deg og størrelsen på din lommebok.
Minispesifikasjoner:
32-tommers LCD-TV.
1366/768 oppløsning, lysstyrke = 450 cd/m, kontrastforhold = 800:1 Bildeforbedring : 3D-kamfilter, Active Control + lyssensor, Digital Crystal Clear, Digital Natural Motion, Jagged Line Suppression, Movie Plus, Pixel Plus IIT, Progressive Scan, WideScreen Plus, og 12 ms responstid.
Tilkoblingsmuligheter bak: 3 scart, hvorav 2 er RGB.
Analog audio venstre/høyre ut, Inngang for midtre høyttaler, Subwoofer-utgang Tilkoblingsmuligheter på siden:
Audio v/h inn, CVBS inn, Hodesett ut, S-video 1200-siders tekst-TV.
Bordstativ følger med.
Mål: Høyde = 60,5 cm, bredde = 100,2 cm, dybde = 11 cm, og vekt på ca 20 kg.
| 1
|
200766
|
Den mest imponerende iPad-appen?
Vi har testet Auria - 48-spors lydstudio på iPad.
En app var opprinnelig en forkortelse for "applet" som var en enkel applikasjon med begrenset funksjonalitet.
De fleste apper passer til denne beskrivelsen, men det finnes noen eksempler på apper som går langt utenpå det man forventer.
Auria er en slik app.
Vi skrev en forhåndsomtale da programmet ble lansert på NAMM-messen i januar.
Sent men godt
Programmet skulle vært ferdig i mai, men det drøyde enda et par måneder før det ble sluppet.
Men den venter som kjent ikke forgjeves som venter på noe godt.
Auria er et nesten komplett musikkstudio, hvor du kan gjøre opptak på opptil 24 spor og spille av på opptil 48.
Hvert spor har prosesseringsmuligheter for dynamikk og EQ, og det er også støtte for plug-ins.
Det er to arbeidsflater, en som ser ut som et mikserbord og en med oversikt over opptakene på tidslinje.
I tillegg er det en menylinje med forskjellige valg.
For alle som har brukt miksere og opptaksprogrammer er det meste selvforklarende, først når man kommer litt dypere inn i materien er det behov for å sjekke brukermanualen på nett.
Hva trenger du?
For å få fullt utbytte av Auria trenger du et eksternt lyd-interface, og dette må være Class Compliant.
Det vil si at det ikke trenger drivere, men bruker den innbakte driveren som ligger i operativsystemet.
Både iOS, MacOS, Windows og Linux har disse innebygd, og har minimal forsinkelse i håndteringen.
Det betyr at du bare plugger det inn og at det reagerer umiddelbart (noen få millisekunder) når du endrer lydparametre.
Android har ikke denne egenskapen når det gjelder lydhåndtering, derfor er det ingen støtte for avanserte musikk og lydprogrammer på den platformen.
At det er langt mer lukrativt å utvikle iOS-programmer er en annen viktig faktor.
Auria støtter opptil 24 spors opptak samtidig, men det finnes i skrivende stund ingen maskinvare som er Class Compliant og tilbyr dette.
Det nærmeste man kommer er PreSonus AudioBox 1818VSL (som vi har testet med) og Focusrite Scarlett 18i6 som begge lar deg ta opp 18 spor samtidig.
Det finnes mange andre løsninger som tilbyr mellom 2 og 8 spors opptak, og med den innebygde mikrofonen kan du ta opp ett spor av gangen.
Avspilling skjer i stereo, det er ikke støtte for flere kanaler i dagens versjon av iOS.
Har du gjort mange opptak som bruker mye prosessorkraft i sanntid til EQ, effekter og annet kan du "fryse" sporene slik at de lagres som en ferdig lydfil med alle effektene.
Da sparer du mye prosessorkraft under avspilling, slik at du ikke får problemer med for lite av den til å gjøre nye pålegg.
Det er også mulig å sette markører for automatisk inn og uthopp hvis du skal rette opp en feil eller spille inn en ny solo eller lignende.
Import/eksport
Hvis du allerede har et annet opptaksprogram på Mac eller PC kan du hente inn filene fra dette inn i Auria og jobbe videre med prosjektet på iPad.
For å overføre filer kan du enten bruke DropBox eller iTunes File Exchange, det gjelder både import og export.
Fordelen med DropBox er at du kan hente filer hvor som helst bare det er nettilgang.
Med iTunes File Exchange må du naturlig nok koble sammen iPad og Mac/PC med USB-kabelen, men fordelen er at det går mye raskere.
Selv om filene allerede ligger i DropBox på iPad tar det forunderlig lang tid å overføre til Aurias filområde.
Det er plass til mye musikk på en iPad, de seks låtene vi testet med mellom 8 og 24 spor tar noe over 4 GB.
Selve programmet tar beskjedne 213 MB.
Med en 64 GB iPad kan man ha ganske mange og store prosjekter liggende klar.
Det tar ikke mange sekundene å laste inn en låt fra Aurias filområde.
All lagring skjer automatisk, hvis du skal eksperimentere med et opptak kan du laste inn en kopi av prosjektet slik at du ikke risikerer å ødelegge originalen.
Redigering og mix
Auria i denne første utgaven har hovedvekt på lineær jobbing, det vil si at du tar opp og redigerer musikk i lengre strekk, fra en hel låt ned til et vers eller deler av dette.
Hvis man foretrekker å lage musikk ved å kombinere loops og lyder fra virtuelle instrumenter er ikke Auria riktig verktøy.
Støtte for MIDI og virtuelle instrumenter er planlagt i kommende versjoner.
De klassiske redigeringsmulighetene er på plass, du kan sette markører, splitte ut biter, kopiere og flytte, både i et spor og mellom sporene.
Det er også automasjon av alle parametre, inkludert plugins.
Prosessering av opptaksdata er støttet, du kan prosessere volum og normalisere, reversere, kryssfade og erstatte deler av opptaket med stillhet.
De mer avanserte mulighetene som man kjenner fra de store, eldre programmene som for eksempel Cubase, Cakewalk og Logic er ennå ikke på plass, som analyse av rytmiske forløp og kvantisering av andre spor basert på rytmiske data fra et annet.
Men det er ikke utelukket at slikt kommer på plass senere.
Wave Mechanics, utvklerne av Auria, har andre profesjonelle produkter som er svært anerkjent.
Så det er ikke kompetansen det står på.
I bruk
Vi overførte forskjellige flerspors-prosjekter via DropBox og via iTunes File Exchange, og anbefaler absolutt iTunes til dette.
Det er langt raskere og bød aldri på problemer.
Via DropBox var det et par prosjekter som ikke ville laste inn.
Du kan importere og eksportere enkeltfiler eller flere, og også importere/eksportere hele prosjekter i AAF format, som støttes av flere større DAW-programmer.
Vi testet også samtidig opptak på alle 18 sporene, noe som var helt udramatisk.
Du plugger inn interfacet i Camera Connection kit-overgangen, det blir automatisk registrert med antall kanaler og alt.
Videre er det bare å bestemme hvilke spor de forskjellige inngangene skal tas opp på, trykke opptaksknappene på de aktuelle sporene, og gå i opptak.
Med 18 spor i opptak viste CPU-indikatoren max 22%.
Redigering av lydfiler på detaljnivå er også fullt mulig, med de vanlige fingergrepene kan du forstørre utsnitt av en lydfil så mye at du kan redigere helt nede på samplenivå.
Responsen i programmet er helt direkte, alt skjer umiddelbart og forutsigbart.
Skruknappene og spakene styrer du på samme måte, ved å berøre og så bevege fingeren opp og ned.
Miksefunksjonen er topp, siden du kan styre flere spaker samtidig kan du betjene Auria på samme måte som en fysisk mikser.
Både EQ og dynamikk (kompressor/ekspander) er tilgjengelig per kanal, sammen med individuelle insert-effekter.
Og alt kan automatiseres.
Det finnes også plug-ins som kan kjøpes inne fra programmet for erstatning av trommer med samples, mer avansert EQ, ekkoeffekter, "varming" av lyden, impulser til klangen osv.
Prisene er iOS-rimelige, spesielt sammenlignet med tilsvarende for andre operativsystemer/programmer.
Konklusjon
Auria viser hvor kraftig maskinvare som egentlig sitter i en iPad.
Det er ikke så veldig mange år siden man jobbet profesjonelt på utstyr med samme ytelse.
Med god programmering kan faktisk en iPad brukes til mer produktivt arbeide enn sofasurfing.
Og dette er egentlig bare begynnelsen.
Samtidig blir det noen ekstra grep når man er begrenset av fingerbetjeningen når man skal zomme seg inn og ut, bort og fram.
Mus og tastatur, pluss store skjermer gir en bedre arbeidsplass - men selvfølgelig til en helt annen pris.
Med Auria og en iPad, pluss et lite rack og en liten koffert med mikrofoner har du en portabel opptaksrigg som håndterer de fleste band og grupper, i alle sjangere.
Og du kan i tillegg høre på, redigere og mikse hvor som helst med gode hodetelefoner.
Med Auria, SampleTank, Animoog og den nye PPG WaveGenerator som kommer om kort tid, pluss mange andre smarte støtteprogrammer er det i dag nesten obligatorisk for musikere å ha en iPad.
Men Microsoft Surface kan også bli en heftig konkurrent med full Windows 8 og samme maskinvare som i bærbare PCer.
| 1
|
200767
|
Vi tester Philips og Apple-lys
Artig lysstyring, men mye gimmick.
Philips
Hue ble nylig lansert som et samarbeide mellom Philips og Apple.
Det består av smarte led-pærer som du kan styre via iPhone, iPod og iPad
Nå har vi testet produktet.
Det ble raskt veldig populært i stua hjemme hos oss.
Mye på grunn av det fantastiske fargespekteret.
Dette trenger du
Startsettet består av tre lyspærer, en bridge (bro) og tilhørende strømforsyning og LAN-kabel.
I tillegg må du ha en ruter og iPhone/iPad eller iPod.
Du får beskjed fra appen hva du skal gjøre; trykke på knappen på broen slik at appen finner den, og deretter kan du søke opp lyspærene med appen.
Dette fungerer knirkefritt.
Det er lett å skjønne hva du skal gjøre når, ved hjelp av instruksjonene du får via appen.
Du kan selv sette navn på de ulike lyspunktene, som er kjekt for å holde styringen på de ulike lampene.
Slik virker det
Du kan slå av og på lyset via appen - eller du kan skru av og på lampen med bryteren på vanlig måte.
Dersom du skrur av og på via lampens på/av-mekanisme, er er det siste valgte lysprofil som benyttes.
Dersom du vil skru av og på lampen via nett eller app, er du avhengig av at lampens strømbryter er på.
Via appen eller nettprofilen din, kan du dimme lyset, og du kan også endre farge på lyset.
Du kan benytte forhåndsdefinerte fargeprofiler, eller du kan lage dine egne fargeprofiler.
For å lage dine egne fargeprofiler, kan du enten benytte et bilde du har i albumet ditt, eller du kan lage en fargeprofil ved hjelp av fargekartet i appen.
Du kan også velge farge direkte fra fargekartet.
Fargeprofiler på ulike lyspunkt
Det er imidlertid litt innfløkt å velge ulike farger på de ulike lampene som er koblet til systemet.
Først må du velge fargeprofil, og deretter kan du gå in og justere de ulike lyspunktene ut i fra hvilken fargeprofil du har valgt.
Du kan altså ikke velge ulik fargeprofil på de ulike lampene.
Vi skulle ønske det gikk an å velge lampe først og deretter definere fargeprofilen å hver lampe.
Du kan omgå dette ved å bruke fargekartet til å definere ulik farge på de ulike lyspunktene, ved å dra punktene til ønsket sted på fargekartet.Men vi skulle ønske det var en enklere måte å gjøre dette på.
Nettilgang
Du kan styre lampene hjemme helt fra den andre siden av jordkloden.
Dette kan du gjøre via din profil som du oppretter på nettsidene meethue.com.
Første gangen, når du setter opp din brukerkonto der, må du være i nærheten av broen, for å kunne aktivisere og forbinde profilen din med broen som snakker med lampene dine.
Men utover denne ene gangen, har du fulle styringsmuligheter av alle dine registrerte lamper fra PCen din, mobilen eller nettbrettet.
Det fordrer også at strømmen til lampen er på - du kan altså ikke skru på lampene dersom det ikke er strøm til lampen.
Du kan ikke sjekke hvorvidt lampene faktisk er på eller av, fra nettsiden.
Du kan bare "skru av" eller "skru på" - og skifte fargeprofiler og annet - men du kan ikke vite hvorvidt lyset faktisk er på eller ikke - du kan ikke bruke nettsiden til å sjekke om du har glemt å skru lyset av eller på.
(Det kan også være god humor i å endre farge og skru av og på lyset via nettprofilen, når du er ute og andre er hjemme.
For den som liker denslags humor, selvsagt.)
Hvor mye bruker du det?
Vi har nevnt fargeprofiler.
Som du kanskje allerede har sett på bildene, kan du altså velge mellom et uttall farger, på lyset.
Ja, du har faktisk hele fargeskalaen å velge i.
Men hvor mye har du egentlig bruk for det?
Hvor ofte vil du at stua skal bade i blått lys som et middels hyggelig offentlig toalett, eller rødt som en gladlivet bule i Amsterdam?
Med unntak av ungene, som selvsagt (irriterende nok) synes det er rasende festlig med nettopp disse fargene i stua, er det kanskje ikke så veldig mange anledninger det er naturlig å belyse stua slik.
Det som du imidlertid vil ha mere bruk for, er å variere hvitfargene på lyset.
Noen ganger vil du ha et gulere, varmere lys, mens du andre ganger trenger et hvitere lys.
Vi vil anta at mulighetene for de mange ulike fargene på pærene, er mye en gimmick.
Det er tross alt ikke ofte de fleste av oss vil benytte blått, lilla eller rødt lys.
Men fargeskalaen ligger likevel i pærene for at du skal ha muligheten til å eksempelvis definere den hvitfargen du selv ønsker.
Og når mulighetene tross alt ligger der - hvorfor ikke ta den helt ut.
Dette koster det
Oppstartpakken inneholder tre lyspærer (led), en bridge (bro), strømforsyning og LAN-kabel.
Den fås kun kjøpt i Apple-butikken, og koster 1.490 kroner for en oppstartspakke.
Du kan bygge ut systemet med opptil 50 lyspærer.
Enkeltpærer fås også kjøpt i Apple-butikken, og koster 479 kroner.
Philips
Hue er foreløpig tilgjengelig med E27-sokkel, men vil ifølge produsenten også komme med E14- og GU10-sokkel i løpet av 2013.
Hue kan brukes med ZigBee LightLink produkter, inklusive Philips LivingColor og andre smartlink-produkter.
Ifølge produsenten, kan systemet per nå styres med smartphones iOS4 +, og Android.
Vi har kun testet dette på Apple-produkter - og ikke Android.
Konklusjon
Vi har tidligere testet en liknende, mindre avansert lysstyringsløsning fra Philips:
Living whites ESaver.
Der får du en separat fjernkontroll som snakker med de smarte lyspærene.
Vi ga den løsningen terningkast 4.
Vi synes at Philips
Hue er en mye smartere løsning enn Living Whites-systemet, det har flere muligheter, og er mer presist i lysstyringen - fjernkontrollen på Living Whites er litt "overfølsom" for berøring.
Med styring via telefonen, nettbrett eller PC kan du endre fargemetning og lysstyrke ned til minste detalj.
Systemet er lett å koble opp og bruke.
Du kan skru av og på lyset fra den andre siden av jordkloden om du skulle ønske det - om du er på ferie og vil at huset skal se bebodd ut.
Prisen på inngangspakken synes ganske stiv, det samme gjør prisen på pærene - nesten 500 kroner for én lyspøre er litt over budsjett for oss - selv om den ifølge produsenten skal bruke 80 prosent mindre energi enn en vanlig lyspære.
Prisen synes høy, kanskje spesielt sett i lys av at du har mange andre muligheter til linkende løsninger, for eksempel med Tellstick, som kan gjøre jobben for en mye lavere kostnad (cirka 600 kroner).
Konklusjonen er at ja, vi liker produktet, som fungerer godt.
Men vi synes prisen er høy.
| 1
|
200769
|
Qtek 9090
Qtek 9090 har vært etterlengtet av mange, og det skjønner vi godt
det er vanskelig å finne en mer komplett gadget i butikkene akkurat nå.
Vi analyserer denne herligheten.
Mobiler og PDAer henger tett sammen, og nye hybrider som skal kombinere det beste fra to verdener dukker opp stadig vekk.
Det finnes flere alternativer, og det er nok PDA-foner basert på Symbian-operativsystemet som er de mest populære.
Men det finnes også Windows-baserte alternativer, og den store fordelen her er selvsagt den knirkefrie integrasjonen med din Windows-baserte PC.
Det finnes små Windows-mobiler, som Qtek 8010, som mest av alt er mobiltelefoner, og det finnes store, mobilutstyrte PDAer som Qtek 9090.
Det altså en PDA i full størrelse, men med innebygd GSM-radio
og omtrent alle andre muligheter du kan tenke deg.
Bare en PDA?
Fra utsiden ser 9090 ut som en hvilken som helst lomme-PC, med trykkfølsom skjerm og en rad med knapper nedenfor.
Men ved nærmere øyekast ser vi at det er flere muligheter her enn bare PDA-jobbing.
De klare svar/legg på-knappene avslører selvsagt at telefonfunksjonaliteten er på plass.
Snarveiknappene er også flere, nå har PDAen dedikerte taster til blant annet internett, e-post, kontakter, kalender og kamera.
Den aller viktigste nyheten i Qtek 9090 skjuler seg imidlertid på undersiden av telefonen.
9090 har nemlig fått et fullstendig QWERTY-tastatur, som naturligvis gjør det enklere å skrive inn data, tekstmeldinger og lignende.
Tastaturet skyves ut på lignende måte som i motetelefonene til Siemens og Samsung, men her er det altså full tilgang til alle bokstaver og spesialtegn.
Riktignok er tastene ganske små, og ikke uthevet.
Du må trykke på en liten prikk for at tasten skal reagere, og det er ikke en optimal løsning for de med store fingre.
Samtidig er løsningen ganske ergonomisk og maskinen sitter godt i hendene når du bruker tastaturet.
Uten en tråd
Videre har 9090 fått flere oppdateringer i forhold til den tidligere modellen.
Den neste store nyheten er at den nå støtter WLAN, i tillegg til Bluetooth.
Det vil si at 9090 har omtrent alle tenkelige måter å kommunisere på: gjennom GSM/GPRS-nettverket, WLAN, Bluetooth og infrarødt.
Vi kunne tenkt oss støtte for EDGE, men dette mangler i denne omgang.
Bruker du WLAN-antennen og beveger deg utenfor dekningsområdet, kan telefonen hoppe automatisk over til GPRS.
Maskinvaremessig er 9090 en imponerende liten sak, med 400 MHz-prosessor, 128 MB minne og støtte for SD-minnekort med SDIO.
Den er altså rask og har godt med lagringskapasitet.
Et VGA-kamera er bygd inn på baksiden, og det fungerer som det skal, selv om vi innrømmer at vi har sett bedre bilder på andre VGA-utstyrte telefoner.
Videoopptak er det også mulighet for.
Bildene du har tatt kan enkelt sendes via MMS eller e-post direkte fra galleriet, men av en eller annen grunn ikke gjennom Bluetooth.
Du kan også koble bilder til kontakter i telefonboken.
PDA-delen av 9090 er identisk med alle andre nyere Windows Mobile-utstyrte maskiner, og den er svært enkel å synkronisere med en PC via den medfølgende USB-kabelen.
Operativsystemet har støtte for å snu skjermbildet til landskapsmodus, som gjør en del oppgaver mye enklere (for eksempel internettsurfing).
Skjermen er imidlertid av den eldre QVGA-typen, og har oppløsning på 240x320 piksler.
I det siste har vi sett flere og flere PDAer med VGA-oppløsning på skjermen, noe som ser mye finere ut.
Vi kunne selvfølgelig ønske også 9090 støttet den høye oppløsningen, men det ville mest sannsynlig dratt den allerede høye prisen enda lenger opp.
Brukervennlighet
Qtek 9090 er en teknologisk vidunder, som kan det aller meste en krevende bruker vil behøve.
Funksjonaliteten er på topp og du vil kunne bruke telefonen til det aller meste.
Men i praktisk bruk er det hele litt vanskeligere.
Det er klart at PDAen er fysisk stor, slik at den ikke er optimal å bære med seg, og heller ikke alltid like komfortabel å prate i.
Det følger med et håndfri-sett i pakken, og vi anbefaler å bruke denne.
Når det gjelder ren mobiltelefonbruk er 9090 heller ikke verdens mest praktiske, grunnleggende funksjoner som å taste inn et telefonnummer eller raskt skrive en kjapp SMS-melding krever flere klikk på skjermen og tastetrykk enn en helt vanlig mobiltelefon.
Er du ikke vant til å bruke en PDA som mobil fra før, vil Qtek kreve en god del tilvenning.
Til slutt, dette er et dyrt leketøy.
Qtek 9090 koster i overkant av 8.000 kroner, så det er en gadget for spesielt interesserte.
For de som er ute etter en mindre, rimeligere og mer sammensveiset kombinasjon av mobiltelefon og PDA, mener vi fremdeles at Sony Ericsson P910 er det beste alternativet.
Men vil du ha en full PDA, med alle mulige muligheter, og som i tillegg kan ringe, sende MMS og tekstmeldinger, er 9090 det ultimate valget.
| 1
|
200770
|
DAB i bilen:Tiny Audio C3
Gir din gamle bil DAB-radio og musikk fra mobilen.
I takt med at den foreløpige slukkedatoen for FM-nettet nærmer seg, har DAB-interessen blant bilister tatt seg kraftig opp.
Og den gode nyheten er at det nå begynner å bli mange alternativer å velge mellom, også i de lavere prisklassene.
Dagens testprodukt koster riktignok 1.295 kroner, men lar deg også spille av musikk via mobilen.
Importøren TTMicro skryter videre av at monteringen skal kunne gjøres på rundt to minutter i de fleste biler.
Det måtte selvsagt prøves.
SE ALTERNATIVENE: DAB+yourCar, forgjengerne Tiny Audio C1 og C2, og ikke minst for deg som har USB-plugg i bilen:
Dension DAB-U.
I pakken
Tiny Audio
C3 er altså en ekstern DAB+-radio, og med målene 9 X 7 X
1,5 centimeter tar den ikke stor plass.
Selve radio-enheten må settes på et lite stativ, som så festes til dashbordet med en kraftig dobbeltsidig teip.
Med i pakken får du også en DAB-antenne på tre meter.
Antennen skal festes i vinduet, og endestykket har derfor teip på baksiden.
Selv valgte vi å montere den på høyre side av frontvinduet, men det er også mulig å feste den på et av sidevinduene bak i bilen.
Montering på bakvinduet anbefales imidlertid ikke, da det kan føre til dårligere signal.
Et lite tips:
Før du fester antennen ordentlig, bør du feste den midlertidig med en vanlig teipbit.
Dermed finner du ut om plasseringen du har valgt fungerer, for har du først dratt av beskyttelsen og klistret antennen på plass sitter den godt fast.
I pakken får du også en kraftig lader med to USB-utganger.
Den plugges i sigarettuttaket for å gi radioen strøm, og kan i tillegg lade mobilen mens du kjører.
Det siste er faktisk ganske så praktisk, siden C3-radioen også gir deg muligheten til å spille av musikk fra mobilen din via Bluetooth.
Vi gir TTMicro rett i at monteringen er enkel, men litt avhengig av hvor pent du vil ha det, tar det nok lenger tid enn to minutter.
En av grunnene til det er at antennekabelen er ganske tykk, og skal den kamufleres ordentlig risikerer du å måtte knote litt.
Få lyd fra Tinyen til bilradioen
Tiny C3 har også vanlig linjeutgang.
Dersom din originale bilradio har linjeinngang er det bare å plugge i en kabel.
Da vil du også få den beste lydkvaliteten.
Vår gamle bilradio manglet imidlertid dette, og vi måtte derfor bruke Tinys innebygde FM-sender til å overføre DAB-signalene.
Prosessen er heldigvis uproblematisk.
FM-senderen søker nemlig automatisk opp en ledig FM-frekvens, og den blir stående i displayet på Tiny-en.
Dermed er det bare å søke opp den samme frekvensen på bilradioen, og lagre den som en favorittkanal slik at den er lett å finne igjen.
Når dette er gjort vil displayet på din gamle FM-radio lyse opp, og DAB-radioen er klar til bruk:
DAB-radioen i bruk
Tiny-en har ingen trykkfølsom skjerm, men en kombinasjon av trykk-knapper og skroll-hjul.
Noen av meny-kombinasjonene kunne kanskje vært litt smidigere, men etter litt tilvenning fungerer det alt i alt helt greit.
Kanalskifte går også litt raskere enn på de aller første DAB-adapterne vi har vært borti.
Som nevnt over brukte vi altså Tiny-ens FM-sender for å overføre DAB-signalene, og selv om den fant en ledig frekvens, er det verdt å merke seg at den ikke nødvendigvis er optimal.
I løpet av de tre ukene vi har kjørt rundt med Tinyen har vi for eksempel skiftet frekvens to ganger:
Den første frekvensen fungerte nemlig svært bra på landeveien, men ga litt skurring på enkelte plasseringer i hovedstaden.
Det er altså ikke unormalt om du må bruke litt tid på å finne en optimal frekvens her.
Men Tiny Audio C3 kan selvsagt ikke trylle.
Er du i et område med dårlig DAB-dekning, vil du også oppleve at DAB-kanalene hopper ut.
På vei opp til Vegglifjell i Buskerud falt for eksempel DAB-kanalen NRK Sport ut bak enkelte bakketopper.
Det samme gjelder selvsagt i tunneller, der DAB-dekningen (og FM-dekningen) slett ikke alltid er på plass.
På vei gjennom Bragernestunnellen i Drammen mistet vi for eksempel Radio Rock, men beholdt NRK-kanalene.
Jevnt over sier vi oss likevel fornøyd.
Bluetooth gir deg WiMP og Spotify
Tiny Audio
C3 har en 3,5 millimeters AUX-inngang for fysisk tilkobling av iPod eller andre enheter, men siden stadig flere hører på musikk via mobilen tipper vi at Bluetooth-løsningen er mest aktuell.
En ting er at du kan spille av musikken du har kjøpt, men du kan selvsagt også spille av musikk fra WiMP eller Spotify.
Dette fungerte svært bra enten vi brukte vår Galaxy Note 3 eller iPhone 5.
Selve paringen mellom mobil og radio er forøvrig svært enkel, og Tiny-en takler opp til åtte ulike Bluetooth-enheter.
Det er praktisk hvis det er flere som bruker bruker bilen, eller hele storfamilien skal på tur.
Når Bluetooth-funksjonen er aktivert står det for øvrig Bluetooth på Tiny-ens display, mens bilradioens display lyser BT-Mode.
Rimelig selvforklarende, altså.
Vi liker også at du stort sett kan glemme mobilen helt når sammenkoblingen er etablert:
Volumet regulerer du som vanlig på din originale bilradio, mens du hopper over spor ved å vri på skrollehjulet på Tiny-en.
Til slutt kan vi også nevne at Tiny-en kan brukes til å ta imot og besvare samtaler når du har koblet den til via Bluetooth.
På handsfree-løsningen anbefales det å kjøre lyden ut via bilens høyttalere.
Konklusjon
Tiny Audio
C3 gjør akkurat det den lover, og det liker vi.
I vår bok er også Bluetooth-løsningen et stort pluss.
Vi kommer likevel ikke unna at løsningen fort kan gir ekstra kabelrot i bilen, noe som også gjelder konkurrentenes alternativer, men dette kan kamufleres noe hvis du tar hensyn under monteringen.
Prismessig ligger Tiny Audio C3 helt greit, men vi synes den passer best for de av dere som allerede har et integrert bilstereoanlegg som fungerer godt.
De er nemlig rådyre å oppgradere, og da er Tiny-en et godt supplement.
Har du derimot en bil med klassisk, såkalt 1-DINS bilstereo, kan det imidlertid være vel så fristende å vurdere om det ikke er like greit å skifte ut hele bilradioen til en ny modell med innebygget DAB.
Også der har nemlig prisene falt kraftig.
| 1
|
200772
|
Sony Ericsson K810i
Etterfølgeren til suksessen K800i er kommet.
Vi har naturligvis testet.
Sony Ericsson har valgt å bruke det eminente Cybershot-stempelet på sine mobiltelefoner med avansert kamerateknologi.
Modellen K800i som kom i fjor fikk mye skryt, og nå er etterfølgeren K810i klar for butikkhyllene.
Tynnere og penere
Spesifikasjonsmessig er det ikke så mye som skiller de to telefonene, men designet har fått en etterlengtet oppussing.
Linsedekselet er nå dyttet inn i telefonen, noe som er med på å gjøre den 0,5 centimeter tynnere.
En mye mer elegant løsning og du slipper dessuten at dekselet går opp ved et uhell når du bærer mobilen i lomma.
SE forsøker seg på en ny tasteløsning i samme slengen med små, runde og metalliske knapper.
Dette forårsaket umiddelbart en viss skepsis, men etter kort tids bruk kunne vi fornøyd konstatere at tastene fungerer bra og er gode å trykke på.
Siden dette er snakk om smak og behag anbefaler vi at du tar turen i butikken og prøver ut telefonen før du kjøper.
Lekker skjerm
Sony Ericsson K810 har en flott og lyssterk skjerm som er behagelig for øynene.
Legg til raske og brukervennlige menyer i tillegg og du er i mål.
Det bør for øvrig nevnes at K810 ikke kjører Symbian, så du kan ikke laste ned tilleggsprogrammer
Dugelig hastighet får du også når du surfer på internett.
Telefonen har nemlig støtte for 3G, men i ekte SE-stil er EDGE mangelvare.
Mange vil nok også savne WiFi som hadde vært en logisk oppgradering fra K800i.
Telefonen er velsignet med en god dose e-postfunksjoner og støtter også push-epost.
Bra er det at Sony Ericsson har lagt ved et minnekort på 128 MB av typen Memory Stick Micro (M2).
De 64 MB med integrert minne blir nemlig i minste laget hvis du er en ivrig fotograf eller vil utnytte telefonens potensiale som musikkspiller.
Ikke minijack
Telefonen har ingen ordinær minijack-utgang og det følger heller ikke med overgang i pakken.
De medfølgende øreproppene har heldigvis god lydkvalitet, men skal du headbange til kraftigere musikk bør du løpe til butikken og kjøpe en overgang så du kan bruke standard hodetelefoner.
Talekvaliteten er det absolutt ingen grunn til å klage over og mange vil nok også sette stor pris på støtten for A2DP (Advanced Audio Distribution Profile), som overfører stereolyd trådløst til et kompatibelt hodesett med blåtann.
Overføring av filer og synkronisering mot Outlook skjer via blåtann eller USB 2.0.
For å få synkroniseringen til å fungere smertefritt måtte vi laste ned nyeste versjon av PC Suit.
En enkel sak selvfølgelig, men SE burde ha klart å legge ved siste programvareversjon i pakken slik at alt er klart til bruk.
Kamera med stort potensiale
K810i er først og fremst en kameratelefon og SE frir til alle som ønsker å integrere flest mulig funksjoner i en og samme dings.
Her har du 3,2 megapiksler å leke deg med, samt autofokus, bildestabilisator, innebygd Xenon-blits og verktøy for enkel bilderedigering.
I kameramodus vil tasteraden til venstre lyse opp i blått.
Til disse knappene er det knyttet ulike funksjoner som fokus, bildestørrelse og selvtimer.
En annen ting vi liker er BestPic-funksjonen som tar en sekvens med ni bilder slik at du kan plukke ut det beste.
Her har du mye moro i en liten pakke.
K810i har fått en ekstra funksjon i forhold til K800i, nemlig "bedre bilde".
Denne har som hensikt å sprite opp ett bilde dersom du ikke er helt fornøyd med resultatet.
Her er det tydelig at lysstyrke og kontrast justeres for å skape mer liv og dybde.
Funksjonen gjør en brukbar jobb på bilder tatt under mørke forhold, men det er ikke alltid resultatet blir like bra.
Kameraet er i bunn og grunn det samme som hos K800.
Begge telefoner leverer god bildekvalitet, men mange vil nok spørre seg hvorfor SE ikke har oppgradert kameraet på nykommeren, eller lagt til flere funksjoner, for å gjøre den mer spennende.
Bilder tatt med kameraet finner du hos Dingz.no.
Videokameraet er det samme som hos K800i.
Det vil si at du fortsatt tar video i skuffende QSIF-oppløsning (176 x 144).
Konklusjon
Sony Ericsson K810i er en lekrere og smekrere versjon av K800i.
Spesifikasjonmessig er det lite nytt å finne med unntak av funksjonen "bedre bilde" og noen små justeringer i menysystemet.
Teknologier som EDGE og WiFi er fortsatt mangelvare, og mange vil nok savne disse to.
Med mindre du vil ha en mer glansfull og mindre bulkete telefon er det egentlig ingen grunn til å bytte ut din K800i med K810i.
Vi liker tastene, det raske menysystemet, talekvaliteten, designet og radioen med RDS.
Men rosinen i pølsa er selvfølgelig det gode kameraet med alle sine funksjoner.
Mobiltesten er et samarbeid mellom DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 1
|
200774
|
DeWalt DCS391 18V sirkelsag
Saging er ingen spøk - hva klarer proffsaga?
Nesten all slags verktøy finner du nå med batteridrift.
Det er svært praktisk, så lenge det er strøm på batteriet.
Her ligger ankepunktet, klarer batteriverktøyet å prestere både når det gjelder ytelse og driftstid?
Vi har brukt noen sager med batteridrift, men har blitt skuffet.
Først og fremst har ytelsen vært for dårlig, ofte så dårlig at batteritiden ikke har vært noe tema siden maskinen ikke en gang klarte å sage gjennom materialene.
Vi kjøpte oss en rimelig Ryobi 18V sirkelsag (under to tusen med batteri og lader) for en tid siden, og den har holdt til å sage i forholdsvis tynne materialer, som kryssfinér, panel og utforinger.
Men vi har merket at den sliter, sammenlignet med vår 230 Volt sirkelsag som spiser seg gjennom det meste.
Så hva klarer en proffsag fra DeWalt å prestere?
DeWalt DCS391
Førsteinntrykket av saga er at den har god balanse, veier akkurat passe, har godt grep
Saga har presise innstillinger for sagedybde og -vinkel.
Det er også feste for parallellføring, men denne fulgte ikke med.
Bladdiameteren er 165mm og maks sagdybde er 55mm.
Rotasjonshastigheten er på 3700 omdreininger/min, og saga trekker maks 460W.
Batteriet vi testet med er på 3 Ah, og altså 18 volt.
I bruk
Plater og tynne materialer gikk som en lek, og saga hadde ingen problemer.
Det var omtrent som å bruke en 230V sag, men uten ledning.
Det måtte dermed tøffere oppgaver til for å sette saga på prøve.
Derfor spente vi fast en 2x4 (vanlig gran skurlast) på lasken på arbeidsbordet (med et par bordbiter under for å ikke sage i selve bordplaten).
Så saget vi på langs til omtrent midt på bjelken, slik at vi skar av lange tynne fliser.
Dette fortsatte vi med til batteriet var tomt.
Vi brukte to ferske, fulladede batterier.
Saga hadde i utgangspunktet ingen problemer med å sage bjelken på langs, igjen var det omtrent som en 230V sag.
Man merker at det er en utfordring, men det var godt turtall og gode marginer.
Vi kunne legge an på en naturlig måte, saga krevde ikke at vi var snille og bare puslet oss framover i veden.
Med ett batteri saget vi av 2,5 meter før det ikke var mer å hente i batteriet.
Nøyaktig det samme resultatet fikk vi med det andre batteriet.
Moderne batterier yter med full effekt nesten helt til slutt, derfor merket vi at det nærmet seg slutten på moroa først på den siste halvmeteren.
Så sa det stopp.
For moro skyld prøvde vi også vår Ryobi 18V sirkelsag på den samme oppstillingen.
Den slet fælt, vi kunne ikke presse saga forover, men måtte liste oss fram.
Så ga den opp etter ca 40 cm!
Da var det ikke mer å hente i batteriet, som hadde en kapasitet på 1,4 Ah.
DeWalt DCS391 viste seg med andre ord helt overlegen.
Riktignok med litt over dobbel kapasitet i batteriet, men den presterte altså over 6 ganger bedre selv om prisen "bare" er to og en halv ganger så høy.
| 1
|
200776
|
Def Jam:Fight for New York
Def Jam:
Vendetta var kanskje ikke noe kjempesuksess salgsmessig, men var et temmelig innovativt slåssespill.
Nå er oppfølgeren ute, større, slemmere og tøffere.
Og vi synes det ble riktig så vellykket!
I våre øyne er kombinasjonen av hip-hop og slåssespill helt glimrende, selv om ikke alle er enige.
Derfor likte vi det første Def Jam:
Vendetta-spillet, men det hadde helt klart sine mangler.
Oppfølgeren retter på noen av de, men har først og fremst my mer innhold.
Vi synes det fungerer glimrende, vi.
LES OGSÅ:
Ideen er enkel:
Ta en hel haug med rappere, noen skuespillere og andre kjendiser, og la de slåss med hverandre.
Utføringen er imidlertid litt mer komplisert enn som så.
Rett fra gata
Hoveddelen av spillet er en karrieremodus.
Du begynner med å skape en personlighet, som skal kjempe seg oppover i New Yorks knallharde underverden.
Du kan selv justere hans utseende, høyde, vekt og til og med stemmen, og må velge hvilken av de fem tilgjengelige slåssestilene skal være hans favoritt.
Selv om spillet i utgangspunktet handler om wrestling, kan du også benytte deg av streetfighting, kickboxing, og et par andre stiler.
Selv om disse stilene har visse forskjeller, er de likevel ikke dramatisk varierte.
Når alt kommer til alt, er det effektiv bruk av grep som avgjør kampene, ikke slag eller spark.
Men kampsystemet føles likevel ganske avansert.
Det er mange grep og spesialbevegelser å velge mellom, du trener stadig vekk opp karakteren din til å lære seg nye triks, og blir han sint nok, kan du utføre såkalte "Blazin"-grep, som er spillets ultimate, og mest spektakulære våpen.
En annen ting vi liker veldig godt er spillets interaktivitet.
Du kan slå motstandernes hoder inn i veggene eller til og med kaste dem rett inn i kommende tog.
Tilskuerne er heller ikke akkurat passive - de kaster ofte våpen som flasker og jernstenger på gulvet, og disse kan du plukke opp og bruke.
De vil også holde motstanderen (eller deg) slik at du får tid til å denge ham i fred og ro.
Mange av spesialbevegelsene utnytter publikum, og det hele blir bare enda kulere.
Resultatet er et skikkelig tilfredsstillende kampmotor som tar tid å beherske, men er veldig godt gjennomført.
Men lett er det ikke - motstanderne er gjerne tøffere og raskere enn deg, og du vil måtte jobbe hardt for å kjempe deg gjennom spillet.
Stil er nøkkelen
I tillegg til å trene deg opp, kan du også bruke opptjente penger på ditt utseende.
Vi synes denne delen av spillet er spesielt morsom, da mange av våre favoritt-klesmerker er representert her.
Ecko, Fila, Jordan, Rocawear, Phat Farm eller Sean John...her er det bare å velge og vrake.
Du kan kjøpe bling hos selveste Jacob the Jeweler, og utstyre føttene dine med Jordan 18 - genialt!
Det er alltid moro med spill som inneholder sko eller plagg vi selv har i skapet.
Vi forstår at denne delen av spillet forutsetter til en viss grad at du har sansen for streetwear, men det er jo tross alt denne målgruppen spillet retter seg mot uansett.
Antallet karakterer i spillet har vokst enormt i forhold til den første utgaven.
I det første spillet var det kun rappere tilknyttet Def Jam som deltok, i denne omgang er det langt flere.
Fra store hip-hop-personligheter som Snoop Dogg, Method Man og Busta Rhymes, til komersielt mindre kjente, men meget respekterte artister som Scarface og Mobb Deep, til overraskende valg som Henry Rollins, Carmen Electra eller Omar Epps, du kommer til å ha mer enn nok karakterer å spille mot, og etter hvert også spille som.
Soundtracket i spillet er naturlig nok hip-hop, og flere og flere låter låses opp etter hvert som du spiller.
Grafikken, i hvert fall på PS2, er kanskje ikke den mest detaljerte vi har sett, men gjør godt inntrykk.
Tilskuerne har tendenser til å være veldig firkantede, men rapperne ligner svært mye på seg selv (selv om utviklerne har kanskje lagt på et lag med muskler på noen av dem).
Men unntak av små plager som lange lastetider og lite variasjon mellom kampstilene, må vi si oss svært imponert med Fight fo New York.
Spillet er betydelig bedre enn originalen, har dyp spillbarhet og en korrekt attitude.
Hip-hop-hatere bør holde seg langt unna, men har du et åpent sinn er dette et av de beste slåssespillene på lenge.
| 1
|
200777
|
BMW Cruise el-sykkel
BMW har mye mer enn biler på programmet.
En sterk merkevare selger også andre produkter.
Bil er som kjent langt mer enn et transportmiddel.
Valg av bil er også et valg av livsstil og hvordan man vil framstå i sosiale sammenhenger.
Derfor er det naturlig for mange bilprodusenter å tilby en stor produktportefølje under samme merkenavn.
Du får alt fra kofferter til klær, sko og solbriller - til og med paraplyer.
Og nå el-sykler, i hvert fall én modell.
(BMW har også flere sykler med ren pedaldrift.)
Vi har testet.
BMW Cruise
Kort fortalt snakker vi om en hybridsykkel med et litt spesielt rammedesign, og utstyrt med det nyeste drivsystemet fra Bosch.
Sykkelen har forøvrig normale komponenter fra større og kjente leverandører, som Shimano (gir og bremser), Continental (dekk) og Rodi (felger).
Rammen er av aluminium og har en spesiell utforming, produsert med hydroforming.
Denne teknikken innebærer at aluminiumsrør blir presset ut i en form, ved hjelp av en væske under kraftig trykk som utvider røret og presser veggene ut i formen.
Denne metoden gir designere og konstruktører stort spillerom sammenlignet med tradisjonelle produksjonsmåter.
Og det er designet som er mest iøynefallende med denne sykkelen.
Den er skinnende hvit, med et ganske diskret mønster i grått med BMW-bokstaver på stangen hvor batteriet er festet.
Andre detaljer går i grått, sort og metall.
Hele konstruksjonen gir et foroverlent uttrykk, og virker meget gjennomført i alle detaljer.
Spesifikasjoner:
Ramme:
Aluminium, hydroformet, med dempegaffelSadel:
Selle Royal Freccia, sort med sorte detaljerGir:
Shimano Deore 10 girHolker:
Velo VLG-719, Ergonomie, sort/hvitGaffel: SR Suntour NEX MILO, matt-hvitBremser:
Shimano BR-M395, 180 mmFelger:
Rodi Airline Plus 4 lacing, matt sortDekk:
Continental CruiseCONTACT med refleksstriper og "Safety System"Motor: Bosch motor, siste utgave, 250W/400Wh batterpakkeFarge:
Hvit/antrasittStørrelser: M (46 cm, kroppshøyde 165–178 cm), og L (51 cm, kroppshøyde 174–190 cm)
I bruk
Som alle andre el-sykler er den ikke lett, den veier 22 kilo klar til bruk.
Men vekten er godt balansert, tyngdepunktet er lavt og rammekonstruksjonen gjør at den er håndterbar når du skal løfte den opp noen trappetrinn eller tilsvarende.
Du merker umiddelbart at dette er en solid konstruksjon.
Du setter deg på, den overraskende komfortable sadelen, velger innstillingen med mest futt fra Bosch-drivverket og trår i gang - du merker responsen umiddelbart.
Etter noen få tråkk og et girskift eller to er du oppe i 25 km/t og kan slappe av og oppleve den suverene følelsen av kombinasjonen elektrisk motor og egen tråkking.
Vi kan si det er som et lite snev av superkrefter.
Men denne følelsen er jo gjengs for alle el-sykler, i støtte eller mindre grad.
Forskjellen ligger i sykkelens totale balanse, stivheten i konstruksjonen og hvor godt det hele er skrudd sammen.
Det er her opplevelsen er forskjellig mellom de dyre og de billige el-syklene, og BMW-sykkelen ligger helt i toppen.
Siden regelverket begrenser effekt og hastighet stopper denne god-følelsen dessverre opp ved 25 kilometer i timen.
Deretter overtar den langt mindre festlige følelsen av å måtte tråkke fram en tung sykkel opp i 30-40 km som ville ha vært en grei marsjfart på landeveien.
Et lyspunkt for de fleste av oss nordmenn er at dette merker du bare på lange flate strekninger.
Da blir du fort forbikjørt av treningssyklister med lette racere og kondomdress.
Men så snart det dukker opp en bakke, og det gjør det jo støtt her i landet, så vinner du som regel fort innpå og kan mange ganger seile rolig forbi.
Tekniske løsninger
Vi skrev over at det er det nyeste drivsystemet til Bosch som sitter i BMW Cruise.
Forskjellen er ikke så stor i det ytre, sammenlignet med tidligere løsninger, bortsett fra en viktig ting:
Krankhjulet sitter ikke lenger så trangt mellom selve skallet på motoren og bashguarden (beskyttelsesplaten), slik at om kjedet av en eller annen grunn skulle hoppe av, så vil det ikke kunne kile seg fast slik vi opplevde en gang på den forrige modellen.
Nå er hele løsningen langt mer åpen, og bashguarden svært liten.
Responsen i drivsystemet ellers, er likevel ikke annerledes enn på andre el-sykler vi har testet med tidligere utgave av Bosch-systemet.
Girsystemet er som forventet:
Man bør være litt nennsom under girskift og minske den kombinerte belastningen på pedaler/fra motor noe når man girer.
Bremsene er imidlertid suverene, med bremsekraft i overflod.
Her gjelder det bare å være lett på hånden.
Praktisk eller livsstilsymbol?
Det er ingen tvil om at en el-sykkel er en svært praktisk løsning på mange forskjellige transportbehov.
Dessuten er det rett og slett gøy.
Problemet er at sykkel i dag blir sett på som trening, og når treningsaspektet blir vesentlig mindre med en el-motor til hjelp, blir hele el-sykkelkonseptet politisk ukorrekt.
Sykler selges av sportsbransjen, og det ligger jo noen solide selvmotsigelser i kortene når det viktigste salgsargumentet for varen er å være mindre sporty.
Det har derfor dukket opp flere spesialforretninger som bare selger el-sykler, men disse er både små og få i forhold til de store landsdekkende sportskjedene.
Imidlertid har Både Clas Ohlson og Biltema kastet seg på bølgen, men i et helt annet prisleie.
At BMW kaster seg på bølgen, sammen med andre produsenter med sterke merkevarer, kan kanskje gjøre at el-sykkelen blir kulere, og ikke noe man forbinder med utstyr fra Hjelpemiddelsentralen.
For denne sykkelen ser både tøff og elegant ut, og vekker positiv oppsikt selv hos folk med sportslige oppheng når det gjelder sykler.
El-sykkelen fra BMW selges heller ikke av sportsbransjen, den fås bare kjøpt hos BMW-forhandlere.
Konklusjon
BMW Cruise er en stilig, elegant og velbygd el-sykkel.
Den er svært godt skrudd sammen og oppleves slik man forventer fra BMW - tight og sprek.
Den nyeste utgaven av Bosch-drivsystemet er en klar forbedring med tanke på mekanisk driftsikkerhet, og ytelsen er så god som regelverket tillater.
Prisen er heller ikke avskrekkende, den ligger faktisk vesentlig lavere enn andre sykler i premiumsjiktet.
Skal du ha en el-sykkel som både er stilig og gøy å bruke er denne midt i blinken.
| 1
|
200778
|
Fujifilm FinePix F20
TEST:
Vi var fra oss av begeistring da vi testet FinePix F30 tidligere i sommer.
Nå har vi testet lilleboren, F20 - knallkjøp eller billig kopi?
Vi har testet mange kameraer de siste årene her på DinSide, og få kameraer har imponert oss like mye som Fujifilm FinePix F30, som vi gav en fortjent sekser på terningen tidligere i sommer.
Kameraets store styrke var den enormt høye ISO-toleransen, som i praksis gjorde det mulig å ta bilder på ISO 800 med et støynivå tilsvarende 100-200 hos de fleste av konkurrentene.
Høy følsomhet gjør at lukkertiden kan holdes kort, og at bevegelser i større grad kan fryses.
Perfekt for innendørsfotografering uten blits, som er et ganske vanlig bruksområde for et kompaktkamera.
Og mens vi venter på oppfølgeren, F31fd (med ansiktsgjenkjenning), med forventet ankomst i januar, har Fujifilm nå sluppet F30s lillebror, F20, som er fem hundre kroner billigere - i skrivende stund tilgjengelig for ca. 2100,- i de billigste nettbutikkene.
I akkurat dette prissegmentet har vi til nå ingen krystallklare førstevalg, og vi var derfor spente på hvordan dette kameraet ville hevde seg.
En spart femhundrelapp betyr ...
Vi antar at du først og fremst er nysgjerrig på hva du går glipp av til fordel for en ekstra femhundrelapp i lomma, og her er en kjapp oppsummering:
Ingen store forskjeller, med andre ord, men for den som krever mer avanserte funksjoner som blender-/lukkerprioriterte bilder er ikke F20 kameraet å velge.
Det er i tillegg noen andre forskjeller - blant annet har F30 et funksjonshjul på toppen, mens F20 i større grad bruker menyene.
I tillegg er F20 fem gram lettere og en millimeter kortere og tynnere.
Gledelig er det imidlertid å se at objektivet er det samme som det som sitter i F30 og at SuperCCD-brikka (6. generasjon) også er identisk, med sine oktagonalt formede sensorer.
Sensoren er for øvrig 1/1,7" stor - den største på kompaktkameramarkedet så vidt oss bekjent, og begge kameraene tar bilder med 6 megapikslers oppløsning.
At maksimal ISO er lavere på dette kameraet er nok med andre ord ikke begrenset av kvalitetsmessige årsaker, men sannsynligvis av programvaren i kameraet for å differensiere produktet mer i forhold til F30.
Uansett
- ISO 3200 ble litt i overkant selv for F30, og vi anbefalte ikke å bruke mer enn ISO 1600 uansett, så forskjellen er nesten ubetydelig.
Objektivet, på sin side, er et nokså standard objektiv på papiret - 3x zoom tilsvarende 36-108mm, f/2,8 som største blenderåpning på vidvinkel og litt svake f/5,0 på tele.
Makronærgrensen er på 5cm, som er relativt vanlig for denne type kameraer.
Nesten identisk
Kamerahuset er veldig likt F30 i størrelse og utforming, men champagne-fargen fra F30 er erstattet med en mer mørkegrå farge på dette kameraet.
På baksiden er kameraene mer eller mindre identiske (F20 har dog noe lavere oppløsning på LCD-skjermen); det eneste er at knappen for eksponeringskompensasjon er byttet ut med en knapp for anti-shake, som i praksis gjør at kameraet velger høyere ISO-verdier enn om den er avslått.
Den eneste konstruksjonsmessige forskjellen er funksjonshjulet på toppen, som på dette kameraet er blitt erstattet med en bryter som lar deg bytte mellom film- og stillbildeopptak.
Fraværet av et funksjonshjul på toppen gjør at mer må gjøres gjennom menyene.
Der du tidligere kunne vri hjulet på manuell modus, må du nå inn i menyen og bytte modus fra automatikk til manuell, og dette gjør selvsagt at kameraet er noe tregere å betjene enn F30.
Ellers har vi lite å trekke på konstruksjonsmessig.
Piltastene, som brukes i menyene, fungerer også som snarveier til blitsstyring, makromodus, selvutløser og sletting av bilder, mens en egen F-tast fungerer som en snarvei til ISO-innstilling, bildekvalitet og fargeinnstilling.
Etter vår mening kunne F-menyen godt ha bestått av et litt annet utvalg funksjoner, som hvitbalanse, seriefotografi, fokuseringsmetode, slik tilfellet er for Func-menyen i Canons kameraer.
Det er også litt knotete at du først må inn i hovedmenyen for å sette kameraet i manuell modus, før det er mulig å stille ISO-verdi via F-menyen.
Fremdeles er det også slik at et trykk på OK-knappen gjør at du går helt ut av menyen.
Skal du gjøre flere innstillinger på én gang, er du nødt til å trykke på venstre pil for å komme tilbake til menyen igjen.
Grepet er identisk med F30 - ikke det beste vi har kjent, men en samling gummiknotter under zoomkontrollen gjør det litt lettere å holde kameraet fast.
Kameraet har dog ingen spesiell ergonomisk utforming og fremstår som ganske firkantet - uten søkk til venstre langfinger eller andre støttemekanismer for de fingrene som ligger på forsiden av kameraet når du tar bilder.
Menyene er lettleste, med mørk skrift på lys bakgrunn.
De mest aktuelle menyvalgene vises på "forsiden" når du trykker på meny-knappen, med flere innstillinger gjemt bak valget "setup" i bunnen.
Kameraet har ingen spesielt avanserte funksjoner, men en funksjon som er verdt å nevne er den såkalte "Natural light w/ flash", der kameraet tar to raske bilder etter hverandre; ett uten og ett med blits - kjekt i situasjoner der du er usikker på hva som vil fungere best, og der de du tar bilde av ikke er så lystne på å posere i alt for mange sekunder.
Du kan også vise hjelpelinjer i form av et 3x3-rutenett som hjelp til komponeringen av bildet.
I likhet med F30 kan også F20 spille inn videoopptak med 640x480-oppløsning og 30 bilder pr sekund; noe som vi etter hvert har blitt ganske bortskjemte med på de aller fleste kameraer.
Ytelse
Ytelsesmessig presterer F20 ganske likt som F30.
Autofokusen er nøyaktig like rask, men kameraet virker faktisk noe kvikkere.
Vi klarte å tyne ut 7 bilder på 10 sekunder (vs 5 på F30), som riktignok ikke er det beste vi har testet, og vi målte også responstiden fra bilde til bilde med blits til å være noen tideler raskere enn F30.
Batterilevetiden på 300 bilder er bedre enn de aller fleste av konkurrentene, men vi skulle gjerne ha sett at kameraet hadde startet litt raskere når det slås på.
Bildekvalitet
I likhet med sin storebror, er Fujifilm F20 også i stand til å ta veldig gode bilder.
Den høye ISO-toleransen gjør at bilder som ellers ville ha vært uskarpe på grunn av bevegelser, enten det er snakk om motivet eller ustøheter hos fotografen, blir skarpere.
Det betyr imidlertid ikke at det bare er å peise ISOen i været, for bildekvaliteten degraderes selvsagt med økt ISO, men støynivået på ISO 800 er fortsatt høyst akseptabelt, og 1600 kan også brukes til 10x15-utskrifter, selv om det ser veldig "malt" ut ved 100% innzooming.
I likhet med F30 synes vi automatikken hos F20 ofte tyr til unødvendig høye ISO-verdier, og dersom du ikke tar bilde av noe som er i bevegelse, er det bedre manuelt å stille ISOen ned et par hakk.
Heldigvis har kameraet en modus som heter "Auto (400)", som aldri bruker høyere ISO enn 400, og den er kjekk når du tar bilde av byggverk, landskap, stilleben etc.
Da vi tok en spasertur rundt i Oslo på morgenkvisten forleden, brukte automatikken ISO 1600 på nesten alle bildene vi tok, selv om det var i ferd med å lysne litt og vi hadde klart oss med 800.
Til utendørs bruk, med god lystilgang, blir bildene veldig skarpe, og det er heller ingen hjørneuskarphet å snakke om.
Det eneste som er å trekke for her, er den kromatiske feilbrytningen som vi også fant hos storebror F30 der konstraststerke kanter mot hjørnene i bildet får et blått skjær, og vi finner også litt vignettering; spesielt nede til høyre på grunn av skygge fra objektivet.
Bildene er så og si uten fargestikk, og lysmåleren sørger også for å bevare farge i himmelen uten å brenne den ut fullstendig, samtidig som bildene beholder detaljnivået i de mørkeste partiene.
Innendørs er det ingen overraskelse at kameraet er blant de beste i sin klasse.
Egenskapene uten blits er selvsagt formidable, men også med blits får vi veldig gode resultater, med godt opplyste bakgrunner.
Eksempelet til høyre illustrerer dette - få andre lommekameraer hadde klart å få med en så godt eksponert bakgrunn som dette kameraet.
Konklusjon
Fujifilm F20 følger langt på vei i F30s fotspor.
Den sparte femhundrelappen trekker ikke fra så veldig mye, og bildekvaliteten og ytelsen til kameraet er helt ajour med storebror.
Det du imidlertid mister er blender- og lukkerprioriterte bilder, samt at betjeningen krever noen ekstra tastetrykk som følge av at funksjonshjulet er fjernet.
Kameraet henvender seg i større grad til den som knipser mye på automatikk, men akkurat her er kameraets lille akilleshæl - automatikken velger nesten alltid ISO-verdier som er høyere enn det som strengt tatt er nødvendig, og får å få det beste ut av bildene blir du nødt til å gjøre noen innstillinger selv.
Er du først såpass avansert, tror vi blender- og lukkerprioriterte bilder vil være et savn, i tillegg til at funksjonshjulet hos F30 gav litt raskere tilgang til f.eks. justering av ISO-verdi fra automatikkmodus.
Det er ingen tvil om at Fujifilm FinePix F20 er et godt kamera, men vi setter et lite spørsmålstegn i forhold til målgruppe og egenskaper.
Vi sa om F30 at det var et kamera for den avanserte amatøren som var i stand til å fikle litt for å få optimalt resultat - dette kameraet er litt vanskeligere å fikle med, men krever det like fullt for å få best mulig bildekvalitet, og da tror vi de fleste vil være mer begeistret for F30.
| 1
|
200780
|
Creative Zen X-Fi 2
Trykkfølsom skjerm og flere andre forbedringer; Creative Zen X-Fi2 kan være et hett julegavetips for musikkelskere.
Det har snart gått halvannet år siden vi stiftet bekjentskap med Zen X-Fi, lommespilleren som overbeviste oss på lydsiden og som ble belønnet med en femmer på terningen i vår test.
Creative goes touch
Nå er etterfølgeren X-Fi 2 her, og som seg hør og bør har Creative byttet ut de litt ulogiske fysiske knappene med trykkfølsom skjerm.
All betjening foregår via denne, med unntak av en av/på-knapp på toppen, samt tilbake-knappen, som er plassert til høyre for den 3 tommer store bredskjermen.
"Trykkfølsom" betyr at du må trykke på skjermen for at den skal reagere, det holder altså ikke med en lett berøring, som på de mest sofistikerte lommespillerne og mobilene.
Men før vi går videre må vi ta en nærmere titt på de viktigste spesifikasjonene:
Creative Zen X-Fi 2Håndholdt multimediespiller (lyd, bilde, video), med innebygd høyttalerKapasiter på 8, 16 og 32 GB Støtter FM-radio, MP3, Audible4, FLAC, WMA og AAC (Lyd), WMV, MP4, XVID/DIVX, AVI (M-JPEG) (Video), JPG, BMP, TIFF, GIF, PNG (Bilde) Video/lyd-ut (opsjon) Innebygd mikrofon Kortleser for microSD-kort Klokke m dato og alarm Kalender/gjøremål/kontakter (hentet fra PC) RSS-leser Oppladbart batteri, lades via USB.
25 timers levetid ved musikkavspilling, 5 timer ved videoavspilling.
Mål: 102 x 57 x 11,6 mm Vekt:
75 gram
De største endringene fra sist, foruten skjermen og knappene, er at støtte for WLAN nå er borte, samt at SD-kortstøtten er erstattet med microSD.
WLAN kan vi klare oss uten, men vi synes det er synd at SD-støtten er borte.
Disse kortene har både bedre kapasitet, er billigere, og lettere tilgjengelige enn microSD-kort.
Ikke er den nye spilleren blitt noe mindre heller, kun 1 mm tynnere.
Betjeningen bør blir bedre
Førsteinntrykket var ikke bra, her var det mye treg respons og enkelte ganger måtte vi trykke flere ganger før spilleren reagerte.
Det viste seg imidlertid at det hadde kommet en firmware-oppgradering til spilleren som bedret dette.
Oppdateringen var enkel å installere, og inneholdt også andre forbedringer, blant annet automatisk snuing av bilder når du vrir på spilleren.
Det må altså bety at spilleren ble sluppet på markedet før den var ferdig.
Bare i november har det kommet to slike oppdateringer, så her lønner det seg altså å følge med.
Etter oppdateringen er inntrykket mye bedre.
Menyene er i hovedsak logisk oppbygde og på norsk.
Det tok ikke mange minuttene før vi hadde dreisen på det hele, men like behagelig som å bruke som spillerne med de harde lett berøringsfølsomme skjermene, er det ikke.
Og enkelte operasjoner krever mange trykk, for eksempel en så dagligdags ting som å blande alle sporene og spille dem av i tilfeldig rekkefølge.
Det er noe vi bruker ofte, og det gjøres med ett trykk på f. eks iPod Touch.
Men det vi savner klart mest er en fysisk lydnivå-knapp.
Trykk-og-dra-løsningen her er rett og slett alt for upresis, og det er derfor ofte irriterende vrient å finne akkurat passe lydnivå.
Men lydkvaliteten er meget bra
Ørepluggene som følger med er av typen med silikontrakter som sitter som støpt i øregangen, og som stenger det meste av omkringliggende støy ute.
Lydkvaliteten er meget god, langt bedre enn proppene som følger med de aller fleste spillerne på markedet.
Den største ulempen med en slik løsning er imidlertid at lyder som følge av at ledningen for eksempel dulter borti jakka, forplanter seg og forstyrrer lydbildet.
Et annet poeng er at du hører *ingenting* hvis noen prøver å snakke til deg, men til gjengjeld kan du klare deg med langt lavere volum enn med tradisjonelle plugger som hviler i ytre øret.
Det sparer både batteri og hørsel.
De som ønsker et alternativ uten å tømme lommeboka fullstendig, kan for eksempel velge et par Koss Porta pro, som definitivt gir en god lydopplevelse.
Forbedrer lyd med X-Fi
Og Creative ønsker naturligvis at du skal aktivere deres egen lydforbedringsteknikk X-Fi.
Den består av to deler, Crystalizer og Expand, og nå er det trinnløse innstillinger, ikke bare av/på som tidligere.
Det gir deg mulighet til å "gjenskape deler av lydbildet som går tapt under komprimeringen".
Førstnevnte er definitivt innstillingen som har mest for seg, og vi opplevde definitivt at spesielt diskanten ble klarere og mer luftig.
Expand skal gi et "tredimensjonalt" lydbilde.
Vi liker det ikke, men her er det selvsagt snakk om smak og behag.
Bedre enn Sony?
For moro skyld sammenlignet vi lyden på noen av våre testspor på X-Fi2 mot en Sony-spiller som vi tidligere har skrytt av hva angår lydkvalitet, denne gangen med Koss Porta pro og Sennheiser HD202, begge øretelefoner fra budsjettklassen.
Faktisk foretrakk vi lyden fra Sony i de fleste tilfellene, som i våre ører bød på et litt "renere" lydbilde og bedre dynamikk, selv uten noen forbedringsalgoritmer aktivert.
Men her snakker vi ikke om betydelige forskjeller, og som alltid når det kommer til lydkvalitet finner du nesten aldri to helt like oppfatninger.
vi avslutter uansett lyd-kapitlet med en tommel opp hva angår lydkvalitet.
Nå skal vi imidlertid konsentrere oss om de delene der Zen X-Fi2 virkelig skiller seg positivt ut.
Universelt og enkelt!
For det første:
Du trenger ikke spesialkabel for å få ladet eller overført media til spilleren.
Her brukes standard USB-kabel.
For det andre:
Spilleren fungerer med alle aktuelle operativsystemer.
I Windows dukker den opp som en egen stasjon i Utforsker, uten behov for installasjon av noe som helst, og du kan dra og slippe mediefiler til og fra den med det samme.
Du kan også bruke den til lagring av andre datatyper etter eget ønske.
Det følger med et program (ligger på spilleren), kalt Creative Centrale.
Her kan du blant annet synkronisere kontaktlister, gjøremålslister etc, samt konvertere inkompatible medieformater.
Men til vår store glede er det langt bedre videostøtte enn på forgjengeren, du behøver nå for eksempel ikke å krympe oppløsningen på DivX-filmer, de nedskaleres automatisk under avspilling.
Det eneste lille minuset vi har å sette her er overføringshastigheten.
Den er på rundt 3 MB pr sekund, mens for eksempel siste generasjon iPod Touch er flere ganger raskere.
Det er imidlertid til å leve med for de fleste.
Konklusjon
Etter å ha oppdatert denne spilleren med de siste fiksene, har følelsene våre for den bare blitt bare bedre og bedre.
Den er ikke eksepsjonelt bedre enn konkurrentene på noe område, men totalbildet er uansett meget positivt, og holder til en femmer på terningen.
Men før du bestemmer deg bør du også lese testene av konkurrentene Sony NWZ-X1050 og siste generasjon Apple iPod Touch.
| 1
|
200781
|
24" hp W2448hc
Kraftskjerm fra HP.
For snart et år siden testet vi forgjengeren til denne skjermen, du finner artikkelen her.
Den gangen var det tidlig i perioden med pianolakk, nå er det flere produsenter som beveger seg bort fra dette.
Det kan være stilig, men krever stadig puss og polering for å holde stilen.
LES OGSÅ:
Solide saker
Vi snakker også nå om en gedigen konstruksjon, noe som til en viss grad er påkrevet når skjermen er på 24 tommer.
Når den samtidig har et stort justeringsområde rent fysisk, og også kan dreies til høydeformat, da kreves det en stødig fot.
Selve konstruksjonen er basert på en hengsel med to akslinger, den ene bakerst på foten, og den andre bak på skjermen.
Dermed kan du senke skjermen svært lavt, det er bare 57mm mellom bordplaten og nederste kant på selve panelet.
Hengslingen er smart, så du beholder den vertikale posisjonen når du hever/senker skjermen.
Foten hviler også på en dreieskive, som gjør at du kan dreie den hit og dit med minimale krefter.
Den perfekte arbeidsstilling er en smaksak, men her kan du fint begynne med toppen på skjermen i øyenhøyde, og heve den så langt opp til en posisjon du føler er behagelig.
Dette avhenger av bruksområde og hvordan du plasserer og organiserer programvinduene på skjermen.
Skjermen har standard oppløsning for 24-tommere på 1920 x 1200 punkter.
Tilkoblinger
Som firgjengeren har den både VGA og HDMI, men har nå også fått DVI i tillegg.
Det er også minijack inngang for lyd og USB for både hub og det innebygde webkameraet.
På den forrige modellen var det kontakter for 4 USB-enheter, nå er det bare 3 siden den fjerde noden er tatt i bruk av webkameraet.
Betjening
Knappene er tydelig merket, og brukermenyen er oversiktelig og grei å manøvrere i.
Alternativene blir stort sett aktivert automatisk, slik at du slipper å velge og gå fram og tilbake i menynivåene for å se endringene.
Webkameraet
Skjermen har nå fått innebygd webkamera som er plassert i toppen av skjermen.
Det har en oppløsning på 640 x 480 punkter (VGA) og fungerer i alle programmer som håndterer en standard USB videoenhet.
Bildekvaliteten er helt kurant, selvsagt avhengig av belysning.
Programmet CyberLink YouCam følger også med og lar deg lage mange effekter og tull og tøys som kan sprite opp bruken.
Du kan også laste opp videoer du grabber rett til YouTube, sende enkeltbilder og videosnutter som mailvedlegg osv.
Bildekvalitet
Skjermen har en god fargegjengivelse, stor dynamikk, helt marginalt etterslep når overdrive-funksjonen er slått på og er lyssterk nok for alle normale bruksområder.
Den har også en føler som kan regulere lysstyrken etter belysningen i rommet.
Betraktningsvinkelen er normal, oppgitt til 160 grader i alle retninger.
Dette gir tydelige fargeforandringer vertikalt, men er helt utmerket horisontalt.
Bruker du skjermen i høydeformat blir det selvsagt helt motsatt, da er skjermen helt surrealistisk i fargene når du ser den fra siden.
De som bruker skjermen vertikalt blir likevel neppe sjenert av dette, siden det sjelden er snakk om bildebehandling på høykant.
Konklusjon
w2448hc er en verdig etterfølger med bedre bildekvalitet og flere egenskaper, til en vesentlig lavere listepris en fjorårets modell.
De innebygde webkameraet og USB-hub'en er praktisk, HDMI i tillegg til DVI gjør at du kan koble den digitalt både til PC og spillkonsoll uten å måtte styre med kabler.
Den smarte foten krever en del plass i dybden, den havner drøyt 29 cm ut fra veggen når du plasserer den inntil.
Har du plass får du en fin skjerm med utmerket bildekvalitet og en mengde justeringsmuligheter.
| 1
|
200782
|
Asus ET2702 alt-i-ett PC
Den er stor, den er blank og den har mye å by på.
Selv om enkelte påstår at den tradisjonelle PC-en er død, er ryktene overdrevne.
Den lever nemlig i beste velgående, selv om den har fått mange avleggere som gjør det samme på forskjellige måter på forskjellige steder.
Vi har små bærbare som reiser hele tiden, store bærbare som sjelden blir flyttet på, vi har bittesmå stasjonære koblet til store skjermer, og ikke minst store skjermer som blir koblet til små bærbare når de lander en gang i blant.
Også har vi alt-i-ett maskinene, altså skjermer med innebygd PC, der det klassike PC-kabinettet er eliminert.
Asus ET2702
Asus ET2702 er en gedigen alt-i-ett PC med en skjerm på 27 tommer og en tung og solid konstruksjon.
Den er ikke laget for å flyttes rundt eller legges på fanget, man skal i stedet stå på arbeidsrommet eller på annen egnet plass, avhengig av boligtype og innredningsvalg.
Bor du på hybel kan den fungere både som PC og skjerm til TV, siden den har HDMI inngang som du kobler til dekoderen.
Skjermen er ikke bare på brede 27 tommer, den har også en oppløsning på 2560 x 1440 punkter - som gir vesentlig mer plass til programvinduer eller flere detaljer hvis vi snakker om bildeoppløsning.
Skjermen er dessuten berøringsfølsom med støtte for samtidig berøring av alle ti fingre.
Maskinen kommer med Windows 8 og støtter dermed alle typer berøringskontroll som tilbys.
Selve panelet er av IPS-typen og du har fullt innsyn fra alle kanter uten fargeforandringer.
Overflaten er imidlertid speilblank som på alle berøringsskjermer.
Plassering i forhold til belysning og lys fra vinduer er derfor svært viktig å ta hensyn til.
Sjekk også våre nyeste tester av høyoppløselige 27-tommers PC-skjermer fra Asus og LG.
Foten er ikke justerbar i høyden, den eneste justeringsmuligheten er å vippe skjermen fram og tilbake.
Høyttalerne sitter i front på undersiden, og det følger med en separat bassenhet, en subwoofer som du plugger i et eget uttak på baksiden.
Tilkoblinger
De vanligste og helt nødvendige tilkoblingene sitter på bakveggen, mens de ekstra tilkoblingene sitter bak et deksel.
Bak dekselet på venstre side finner vi disse tilkoblingene:
4 x USB 3.0 1 x 3 -in-1 kortleser1 x Hodetelefon1 x Mikrofon1 x Linje ut
På bakveggen finner vi disse tilkoblingene:
2 x USB 2.02 x Thunderbolt 1 x HDMI-inn1 x HDMI-ut1 x RJ45 LAN1 x TV Jack (Ekstrautstyr)1 x Kensington lås1 x Subwoofer jack (2.5mm) (Ekstrautstyr)1 x
Strømforsyning
Bak dekselet på høyre side sitter Blu-ray spilleren og en spalte for B-CAS kort (japansk TV-kort)
Spesifikasjoner
Maskinen kan fås med enten Core i5 eller i7 prosessor og forskjellige lagringsløsninger opp til 3 TB harddisk eller kombinasjon av 128 GB SSD og 1 TB harddisk.
Vårt testeksemplar hadde følgende spesifikasjoner:
Intel Core i7 4770 prosessorAMD® Radeon HD8890A 2GB grafikkprosessor 16 GB minne128 GB SSD1 TB harddiskBlu-Ray diskGigabit kablet nettverk802.11ac trådløst nettverkBluetooth 4.0
I bruk
Førsteinntrykket av maskinen er naturlig nok at den er diger.
Som PC/skjerm er 27 tommer i den største klassen.
Sammenlignet med dagens TV-er er den derimot i den minste klassen.
Maskinen er ikke dypere enn mange skjermer i denne størrelsen, så til tross for størrelsen virker den ikke massiv på andre måter.
Mus og tastatur er som nevnt trådløst, så det er bare å plugge i den lille mottakeren og sette i gang.
Ytelsen er det ingen ting å si på, maskinen klarer alt bortsett fra de aller mest krevende spillene, som uansett krever spesialmaskiner.
Skjermen er sylskarp og oppløsningen gir et detaljnivå som vil glede en hver fotoentusiast.
Til film er den praktfull og til alt annet er den ren luksus.
Kombinasjonen SSD til system og lagring på harddisk er helt optimal, både oppstart av selve maskinen og av programmer går lynkjapt.
Når maskinen starter opp fra dvale er den oppe på et øyeblikk.
Berøringsresponsen er det heller ikke noe å si på.
En helt annen ting er om man setter pris på Windows 8-konseptet med fettmerker på blank skjerm og orker å vifte omkring med hevede armer så lenge av gangen på en stor skjerm.
En generell svakhet med alt-i-ett PC-er er tynt lydbilde.
Dette har Asus løst ved å ha en egen utgang til en liten subwoofer.
Denne er ikke stor nok til å få sofaen til å riste, men det er likevel en betydelig forbedring.
Skjerminnstillingene sitter under høyre bildekant og byr på berøringsknapper med god respons og oversiktlige menyer.
Windows Opplevelsesindeks gir oss følgende indikasjoner på ytelsen, i Windows 8 går skalaen fra 1,0 (tregest) til 9,9 (raskest):
Prosessor:
8,1 Minne:
8,1 Grafikk:
7,3 Spillgrafikk:
7,3 Primær harddisk:
8,1
Konklusjon
Dette er maskinen for de som ønsker en stor arbeids- og underholdningsflate drevet av en kraftig maskin.
Fordelen sammenlignet med den tradisjonelle typen stasjonær PC er at du slipper både kabelrot og en kasse som tar plass og samler støv under pulten.
Ytelsen er upåklagelig, skjermen er strålende og detaljrik, og maskinen er støyfri i de fleste brukssammenhenger.
Når viftene går under høy belastning er forøvrig støyen også svært lav.
Maskinen/skjermen kan ikke justeres i høyden eller dreies til siden, og den blanke overflaten gir utfordringer både i forhold til gjenskinn fra annet lys og fingermerker etter berøring.
En alt-i-ett maskin er også svært vanskelig eller umulig å oppgradere, og skjermen er låst til den øvrige maskinvaren.
To Thunderbolt-kontakter gir likevel muligheter for heftige utvidelser på flere områder.
Asus All-in-One ET2702IGTH-B007K
| 1
|
200784
|
Konklusjon & karakter
Selv om prisen er lav har denne TVen fått mye pepper.
Spørsmålet er selvsagt om prisen er lav nok - alle minusene tatt i betraktning.
Svaret er at det avhenger helt av hvilke krav du stiller.
Rent bildemessig er vår oppsummering slik:
Har du kun vanlig bordantenne/analogt kabelanlegg og ser lite på DVD?
Da er rådet vårt klart:
Ikke kjøp.
Får du derimot TV-signalene via en parabol eller kabel TV-tuner, og ser i tillegg mye på DVD?
Da kan dette være et greit kjøp, forutsatt at du bytter ut fjernkontrollen og ikke har de aller største kravene til brukervennlighet og billedkvalitet.
Giganttabbe
Vi kommer altså ikke utenom at brukervennligheten er under pari, hurtigtastene gjør blant annet ikke den jobben de er ment å gjøre.
I tillegg er det ikke å komme ifra at vår irritasjon over installasjonsknappen på fjernkontrollen er så stor at det alene ville styrt oss unna hele kjøpet.
Skal også rettes:
I følge QPVision skal da også dette bli rettet på framtidige eksemplarer.
For de som allerede har kjøpt TVen vil dette likevel være fattigmanns trøst.
Vår test-modell avga forøvrig en jevn durelyd under hele testen, noe som var spesielt irriterende ved vanlig TV-titting.
I følge QPV skyldes antagelig dette en defekt strømforsyning på vårt eksemplar, og vi har derfor ikke trukket for dette.
TVen avgir imidlertid også en kneppende lyd hver gang man skifter kanal via TVens tuner, nøyaktig samme fenomen som vi tidligere har opplevd på 42" fra Hyundai.
Det har vi trukket for.
Minispesifikasjoner:
42"-plasma, med en oppløsning på 852/480.
Oppgitt kontrast er 3000:1 og lysstyrken er 1000 cd/m2.
Oppgitt betraktningsvinkel = 165 grader.
1 innebygget TV-tuner, 252-siders tekst-TV-minne.
Innganger:
1 * DVI-D, 1 * VGA, 1 * komponent, 1 * S-Video, 2 * scartinnganger, 3 * kompositt/RCA.
| 0
|
200786
|
Nokia N93
Nokia prøver å tirre på seg store deler av elektronikkbrasjen om dagen.
For nå går finnene rett i strupen på digitalkamera- og videokameraprodusentene.
Vi har testet supermobilen N93.
Vi må innrømme at vi hadde høye forventninger når Nokia N93 ramlet ned på testpulten vår.
For kun én uke siden testet vi nemlig kameramobilen N73, og vi var over oss av begeistring.
N73 var da en av de aller beste mobilene vi har testet i 2006.
Hva da med Nokia N93, som faktisk er utstyrt med enda mer moro, både når det gjelder kamera og annen funksjonalitet.
Altfor stor
Allikevel er ikke første inntrykk udelt positivt.
Der N73 hadde et relativt kledelig, men kjedelig design, er N93 i det store og hele ut en massiv klump.
Nå skal det sies at denne mobilen langt fra er noen telefon for massemarkedet, og således skal den vel ikke sammenlignes med slike mobiler.
Allikevel må det sies at Nokia N93 er enorm, med dimensjoner på 56 x 118 x 28 mm og en vekt på 180 gram.
Selv om det er snakk om en gigant av en mobil klarer N93 allikevel det kunststykket å virke ganske kul.
Det sorte designet på vår modell gjør nemlig N93 til en stilig telefon.
Men det bør nok sies at såkalte feminine hender vil drukne i denne mobilen.
Tastaturet er da også ypperlig for digre herrehender, med store behagelige taster.
N93 er en mobiltelesom det er vanskelig å sette i bås.
For selv om den ser ut til å ha et klassisk foldedesign er dette langt fra en vanlig flippmobil.
For utover det vanlige foldedesignet har denne mobilen roterbar skjerm, noe som gjør at den kan brukes i en rekke forskjellige modus.
N93 virker i så måte som oppfølgeren til fjorårets toppmodell N90.
Endelig optisk zoom
Dette ser man da også på kameramodulen i denne telefonen.
På denne kommer det tydelig frem at Carl Zeiss igjen har vært med på å lage optikken.
Denne gangen har de også en virkelig godbit å tilby.
For utover en kameraoppløsning på 3,2 megapiksler er N93 blant de aller første mobiltelefonene som har innebygd optisk zoom.
Kvaliteten på bildene fra dette kameraet er meget bra.
Telefonen gir gode og skarpe bilder, med klare, sterke farger.
Vi synes ikke bildene står noe tilbake for bildene tatt med den nevnte kameramobilen Nokia N73.
Som dere kan se over har vi også testet zoom-funksjonaliteten.
Når man zoomer har man en fargelagt kvalitetsindikator (grønn, gul og rød) på høyre side i displayet og kvaliteten blir merkbart dårligere jo mer man zoomer seg inn.
På disse eksemplene har vi kun beveget oss inn på det grønne feltet i Nokias zoom-område.
Når vi beveget oss inn på det gule og røde feltet ble det etter hvert nesten umulig å se hva bildene skulle forestille, og disse er således omtrent ubrukelige.
Men på det grønne feltet ser vi hva som er mulig med optisk zoom.
I det store og hele er kameramulighetene meget gode i Nokia N93.
Det som trekker litt ned er de to nevnte feltene i zoom-området og en meget svak blitz (samme problem som i N73).
Uansett vil N93 ta meget gode bilder i de aller fleste situasjoner.
Vi har også sansen for linsedekselet på denne mobilen, selv om vi foretrekker en løsning der dekselet på en eller annen måte er festet til mobilen.
Video med TV-kvalitet
Nokia har også tatt et skritt videre når det gjelder videofunksjonalitet i N93.
Denne mobilen kan ta opp video i VGA-format (640 x 480 punkter), noe Nokia kaller nesten DVD-kvalitet (finnene er fælt til å skryte).
Mobilgiganten håper denne funksjonaliteten vil kunne hjelpe til å stjele markedsandeler fra de ordinære videokameraene som finnes i dag.
Nå er det selvsagt ikke snakk om noe dedikert videokamera, men kvaliteten på filmene man tar med N93 er overraskende bra (tekniske problemer har dessverre hindret oss fra å legge ut eksempel, men vi prøver å fikse dette).
De mest fanatiske hjemmevideobrukerne vil nok fnyse av videofunksjonaliteten til N93.
Undertegnede har imidlertid aldri vært spesielt aktiv med videokameraet og det N93 tilbyr holder i så måte i massevis.
Det eneste vi har å klage på er at zoomen slår inn på lyden når man tar opp video, og ødelegger i så måte litt av det gode inntrykket.
Nokia har heldigvis tatt en side ut av boka til Samsung med denne mobilen.
De har nemlig lagt med TV-kabel i salgspaken, slik at man enkelt kan koble N93 til TV-en.
En genial måte å vise resten av familien både bilder og film fra den siste ferieturen.
Dette burde være standard på alle mobiler som har fokus på foto og video.
Raskere Series 60
Operativsystemet er som med resten av N-mobilene til Nokia Series 60.
Systemet er utrolig bra, noe de som følger mobiltestene våre ikke kan ha unngått å få med seg.
Kanskje mest overraskende er det at systemet virker raskere enn på Nokia N73, som vi syntes virket treg.
Ryktene sier at N93 har både samme operativsystem og prosessor som lillebroren, i tillegg til at den bruker like lang tid på å starte kameraet.
Hvis dette stemmer er nok denne opplevelsen feilaktig, men vi sitter uansett igjen med inntrykket av at N93 er blant de raskeste Series 60-mobilene vi har testet.
Man får som alltid med en masse programvare, både til mobilen og til PC-en.
For å redigere bilder og video får man med henholdsvis Adobe Photoshop Album og Adobe Premiere Elements.
På telefonen har man som vanlig de tingene man trenger for å bruke mobilen til kontorfunksjoner, som Quickoffice.
Vi må også skryte av at det er med hele tre spill på Nokia N93, mer enn vanlig på disse mobilene.
Ett av disse er også en skikkelig godbit - System Rush Evolution.
Dette spillet viser hva man kan oppnå med gode prosessor- og grafikkmuligheter på mobilen.
Vi har enda ikke kommet inn på datakommunikasjonsmulighetene på mobilen, men i likhet med de andre toppmobilene til Nokia er den meget velutstyrt.
Den har både 3G og EDGE, i tillegg til trebåndsstøtte.
N93 støtter også Bluetooth 2.0 og trådløst nettverk (kan kobles til kompatibelt utstyr via UPnP).
Synkronisering går som alltid smertefritt og vi mbare å si at N93 er en suveren proffmobil.
Altfor dyr
Denne mobilens største problem er imidlertid at den er skrekkelig dyr.
For selv om den har en fryktelig masse å tilby er 6 300 kroner fryktelig mye penger for en mobiltelefon.
Nokia håper kanskje å redde seg inn ved at de konsekvent nekter å omtale dette som en telefon.
De mener nemlig at det er snakk om en multimediedatamaskin.
En smule overambisiøst kanskje og ikke en unnskyldning for så høy pris, men en uvanlig god mobiltelefon er det i hvert fall.
Taster og skjermer (240 x 320 punkter og 128 x36 punkter) er meget bra.
Det samme er lydkvaliteten, både når det gjelder musikk og tale.
Man har 50 megabyte internminne tilgjengelig.
I tillegg følger det med et 128 megabyte miniSD-kort.
Man får som man skjønner stort sett det aller meste med her.
Vi anbefaler virkelig N93, men husk at dette bokstavelig talt er en mobiltelefon for de dype lommer, både når det gjelder størrelse og pris.
Men har du plass og penger nok skal du lete lenge for å finne en bedre mobiltelefon.
Denne kommer nok til å toppe testlistene en god stund fremover.
Tekniske data for Nokia N93
| 1
|
200787
|
Samsung Galaxy S II (S2)
Enkelt og greit – Samsung Galaxy S II er den beste mobiltelefonen vi har testet.
I blant er det en fryd å teste produkter, og sjelden har en sekser på terningen vært så klokkeklar som for Samsungs nye toppmodell.
Android-baserte Galaxy S II er nemlig et råskinn hva gjelder ytelse, den har en briljant skjerm med vanvittige fargeegenskaper og er så tynn og lett at det er på grensen til det utrolige.
Til tross for all kraften under panseret, lar vi oss allikevel imponere av batterilevetiden, og med mindre du bruker den veldig mye, er det faktisk ikke nødvendig slik at du må sette den i laderen hver kveld.
Galaxy S II er proppfull av teknologi, har en vanvittig kjapp nettleser, et flott kamera og et stort internt minne (16GB), der telefonen i tillegg støtter minnekort.
Samsung har også kommet med et par innovative funksjoner til sitt TouchWiz-grensesnitt (som kjører "oppå" Android) som vi også liker veldig godt, og spiller dessuten 1080p .mkv-filer rett ut av boksen.
Merk:
Samsung Galaxy S II blir tilgjengelig i butikkene denne uka.
Tar vi en titt på de tekniske spesifikasjonene først, får vi følgende liste:
Tekniske spesifikasjoner, Samsung Galaxy S II
Skjermstørrelse: 4,3"Skjermoppløsning:
800x480 pikslerSkjermtype:
Super AMOLED PlusProsessor: 1,2GHz (Samsung Exynos 4210, dobbeltkjerne)Grafikk:
ARM Mali-400 MP (norskutviklet)Innebygd minne: 16GB (2GB til apps som ikke kan kjøre fra minnekort)Minnekort:
MicroSD, opp til 32GB (følger ikke med)Android-versjon:
2.3.3 (Gingerbread)Kamera:
8Mp + 2Mp (bak og foran)Videoopptak: 1920x1080FM-radio:
Stereo FM med RDS (krever medfølgende ørepropper)Utganger: Micro USB (MHL, med støtte for overgang til HDMI), 3,5mm jackWiFi: Wi-Fi 802.11 b/g/n, DLNA, WiFi Direct3G:
HSPA (21Mbps)Bluetooth: v3.0+HSMål: 66,1 × 125,3 × 8,49 mmVekt:
116gBatteri:
1650mAhPris: ca 4800 kroner
Konstruksjon
Med en vekt på bare 116 gram fremstår Galaxy S II som en svært lett mobiltelefon, og de fleste som får prøveholde den tror knapt det står et batteri i, for med såpass stort fotavtrykk (4,3" skjerm er blant de største på markedet) er det rett og slett oppsiktsvekkende hvor lite S II veier.
Sett forfra er det mye som minner om iPhone, med én synlig knapp (hjemmeknappen), men der meny- og tilbakeknapper vises om du berører områdene ved siden av hjemmeknappen.
Vi synes det er kjekt at Galaxy S II lar seg slå på ved å trykke på denne knappen, og ikke bare via av-og-på-knappen som er plassert på siden av telefonen.
Som seg hør og bør er uttaket til hodetelefoner plassert på toppen av telefonen, volumbryter på siden og micro USB-uttaket i bunnen.
Merk at telefonen ikke har en dedikert HDMI-utgang, men micro USB-porten er av MHL-typen, som gjør at du foreløpig kan koble telefonen til en TV via en overgangskabel, men der fremtidige TV-modeller også vil støtte denne kabelstandarden.
Skjermen er rett og slett fantastisk.
Den er av Super AMOLED Plus-typen, der Plus-utgaven har 50% flere sub-piksler og bruker 18% mindre strøm enn den forrige Super AMOLED-skjermen, som blant annet var å finne i den første Galaxy S.
Dermed fremstår skjermen som svært skarp, den har et vanvittig fargenivå og et sortnivå som går veldig, veldig dypt.
Å se film på Galaxy S II, med såpass stor, skarp og fargerik skjerm er virkelig imponerende.
Overflaten er såkalt Gorilla glass, som skal være svært motstandsdyktig mot riper.
På baksiden er batteri, minnekort og SIM-kort beskyttet av et særdeles tynt bakdeksel, men uten at telefonen virker mindre solid av den grunn.
Dekselet er laget såpass tynt for å støtte NFC (Near Field Communication); en kommunikasjonsprotokoll beregnet over veldig korte avstander som gjør at telefonen kan brukes til små betalinger, lesing av elektroniske visittkort og den slags.
Selv om den første utgaven av Galaxy S II ikke støtter NFC, vil det komme en identisk modell senere i sommer som støtter det, mot et pristillegg på et par-tre hundrelapper i følge Samsung Norge.
Spretter vi opp lokket, ser vi at minnekortet ligger beskyttet av batteriet, og kan derfor ikke byttes uten at batteriet tas ut.
Kameraet på åtte megapiksler har en LED-pære ved siden av seg som fungerer som blits (eller lommelykt).
For øvrig har utsiden av lokket en ruglete overflate, som kombinert med et søkk nederst gjør at telefonen ligger godt i hånda.
Galaxy S II har også et kamera i front beregnet for videosamtaler og selvportrett, samt en lyssensor som justerer den automatiske lysstyrken ut fra hvor lyse omgivelsene er.
Akkurat denne justeringen skjer litt hakkete, og i ekstra sterkt sollys finnes det skjermer som synes enda litt bedre enn S II, selv om det også her er liten grunn til å klage.
Som nevnt har også telefonen berøringsfølsom meny- og tilbakeknapp, men mangler en dedikert søkeknapp.
Du kan imidlertid holde menyknappen nede for å søke både fra hjemmeskjermen og i Android-market, men støtten i tredjepartsapplikasjoner er ikke den samme som på de telefonene som har en dedikert søkeknapp.
For øvrig skal det nevnes at Samsung også frir til businessmarkedet med denne telefonen, og Galaxy S II støtter 90% av alle sikkerhetsfunksjonene i Exchange, i tillegg til å ha integrert krypteringsbrikke.
I bruk
De fleste Android-produsenter legger sitt eget grensesnitt på toppen av Android for å gjøre telefonen mer til sin egen.
HTC bruker Sense-grensesnittet, LG og Sony har også egne grensesnitt, og Samsungs TouchWiz er nå i versjon 4.0 med noen små og store forbedringer fra tidligere.
Spesielt liker vi muligheten for bevegelsesfunksjoner.
Vil du flytte et ikon fra en hjemmeskjerm til en annen (totalt 7 er tilgjengelige), holder du fingeren nede mens du vipper telefonen til sidene.
Du kan også putte to fingre på telefonen og vippe den mot deg for å zoome inn (gjelder f.eks. bildevisning og nettleseren) i stedet for å gjøre en motsatt klypebevegelse.
Vi synes for øvrig det er litt dumt at det er hjemmeskjermen helt til venstre som er "standard" og foretrekker at standardskjermen er den i midten, men det er selvsagt smak og behag.
I nettleseren er uansett telefonen god på å zoome inn på avsnitt om du dobbelttrykker på dem.
Det er også mulig å snu telefonen med skjermen ned når den ringer, slik at den automatisk stopper ringelyden, noe som for øvrig har vært mulig på tidligere modeller; også fra HTC.
Ved siden av å sveipe hjemmeskjermene på tradisjonelt vis, kan du også bytte mellom dem ved å dra fingeren over de små ikonene i bunnen, og når du ser hvor raskt og flytende dette går, skjønner du kjapt at Galaxy S II har mye under panseret.
Som med de fleste andre telefoner kan du også gjøre en knipebevegelse for å se en miniatyrutgave av alle hjemmeskjermene.
Vil du se hvordan noe av dette fungerer i praksis, lagde vi en video da vi publiserte våre førsteinntrykk av Samsung Galaxy S II.
Samsung har også gjort andre tilpasninger, for eksempel av varslingsmenyen, som også inneholder snarveier til å slå av og på WiFi, Bluetooth, GPS, lyd og automatisk rotasjon (som kan være smart å slå av hvis du ligger på ryggen og skriver meldinger, for eksempel).
Mens vi er inne på GPS, kan vi også rapportere om en kjapp og korrekt GPS-modul, en funksjon mange Galaxy S-eiere har hatt trøbbel med.
Telefonapplikasjonen har også noen finesser.
Den støtter muligheten for å "ringe med bokstaver" (f.eks. ringe til "Rune" ved å trykke 7863) og viser antall treff i kontaktlista, med en ekstra liste for å finne frem til den du var ute etter.
Kontaktlista er også oversiktlig og grei, med mulighet for å se full historikk (samtaler, SMS, epost) etc.
På favoritter-siden får du dessuten se kontaktene du kommuniserer mest med, og det er mulig å koble til kontaktenes Facebook-profiler etc.
Applikasjonsmenyen (altså der alle applikasjoner er samlet) sorterer applikasjonene basert på når de ble installert, men lar deg også flytte rundt på applikasjoner som du vil; dog ikke automatisk sortere dem alfabetisk.
Det er også verdt å merke seg at tidligere modeller fra Samsung ikke har blitt oppdatert "over luften" når det har kommet nye Android-versjoner (men via den medfølgende Kies-programvaren), men fra og med denne telefonen vil fremtidige modeller også støtte over-the-air-oppdateringer der disse dyttes til telefonen din slik at du kan oppdatere den uten å koble til en PC.
Medfølgende programvare
I tillegg til modifikasjonene med TouchWiz-grensesnittet, følger det også med en håndfull applikasjoner på Galaxy S II.
Den beste er uten tvil Kies Air, som lar deg administrere telefonen fra en PC uten å koble i kabelen.
Starter du Kies Air, kjører telefonen en webserver som du når via nettleseren på PC-en (uavhengig av hva slags operativsystem du kjører), og så får du tilgang til alt på telefonen.
Du kan laste opp og ned videoer, bilder, ringetoner, lyder etc., redigere kontakter, utforske filsystemet lese og sende meldinger og så videre; alt via nettleseren på PC-en.
Det skal sies at enkelte deler av systemet kunne ha vært mer elegant (f.eks. bildearkivet, som bare viser ALT av bilder på telefonen, inkl det som er cachet fra appliaksjoner osv), og vi har heller ikke lykkes med å bruke filutforskeren utover å se katalogene på rotnivå, så fortsatt er kabel å foretrekke til filhåndtering fra PC.
Dernest finner vi Samsungs "huber" - Music Hub, Social Hub, Readers Hub og Game Hub.
Music Hub gir deg mulighet til å spille av musikk lagret på telefonen og Samsung samarbeider også med den britiske nettbutikken 7digital slik at du kan kjøpe sanger derfra (funker også i Norge; vi har testet).
Veldig elegant er det ikke, der du for eksempel ikke får registrert deg (bare logget inn) når du har puttet musikk i handlekurven, mens registrering skjer et annet sted i applikasjonen.
Musikkspilleren ellers er helt fin og støtter spillelister, equalizer, "smarte" spillelister (mest spilte, sist spilte), sortering på sang/album/artist/mappe etc.
Game
Hub er strengt tatt bare en bitteliten samling av spill der du kan prøve de som koster penger, og Social Hub samler oppdateringer fra flere sosiale nettverk og kommunikasjonstjenester (Facebook, Twitter, LinkedIn, MySpace, Windows Live Messenger, Google Talk etc), men her foretrekker vi strengt tatt mer dedikerte applikasjoner med mer funksjonalitet.
Readers Hub, derimot, er ganske kjekk, der Samsung samarbeider med PressDisplay, Kobo og Zinio for henholdsvis aviser, bøker og magasiner.
Med førstnevnte kan du for eksempel lese enkelte norske (og mange internasjonale) aviser, der 7 gratisutgaver følger med før du evt må betale.
Du kan også velge å få avisen levert til telefonen hver dag.
PressDisplay-appen finnes for øvrig for andre Android-telefoner, samt for iOS.
Galaxy S II kommer også med en AllShare-app, som kan dytte bilder, lyd og video trådløst til en DLNA-enhet (f.eks. en moderne TV, PlayStation/Xbox etc), forutsatt at de er koblet på samme trådløse nettverk.
I tillegg har koreanerne gjort flere modifikasjoner på standardapplikasjonene, med mulighet for forhåndvisningspanel i epostapplikasjonen om du holder den sidelengs, en fin og funksjonell kalenderapplikasjon etc.
Du får også med småting som bilde- og videoredigeringverktøy (relativt enkle), lydopptaker, FM-radio (krever at du bruker medfølgende hodesett), minidagbok, Polaris Office (som kan åpne Office-dokumenter) etc.
For deg som liker å ta skjermbilder fra telefonen, er det også kjekt at Galaxy S II kan ta skjermbilder på samme måte som iPhone; med andre ord ved å holde hjemme- og av-og-på-knappen inne samtidig.
Verdt å merke seg er også at tastaturprogrammet Swype følger med.
Dette aktiverer du hvis du har lyst og gjør at du kan skrive uten å løfte fingeren.
Du sveiper innom de bokstavene du skal skrive, og så gjetter telefonen stort sett riktig med tanke på hvilket ord du hadde tenkt til å skrive.
Fortsatt sverger vi imidlertid til Swiftkey, som også er i stand til å gjette det neste ordet du skal skrive.
Kamera
Heller ikke på kamerafronten skuffer Samsung, og kameraet på Galaxy S II leverer skarpe og detaljerte bilder; kanskje de beste vi har sett i god belysning, som også jevnt over er meget godt eksponerte.
Fargene ser riktignok enda mer smashing ut på mobilskjermen, men er ikke fullt så radikale i virkeligheten.
Det gjør imidlertid ingenting, for det kan bli litt for mye av det gode på den fargerike skjermen.
Innendørs er vi også godt fornøyde, selv om både støy og reduksjon av detaljer melder seg i dårlig belysning, som gjør at vi fortsatt holder en knapp på Xperia Arc til innendørsbilder.
Samsung skal imidlertid ha for at den automatiske hvitbalansen oppfører seg eksemplarisk, og både bilder og videopptak har bedre hvitbalansering enn de fleste andre kameratelefoner vi har testet.
Videoopptak skjer som nevnt i full HD-oppløsning (1920x1080) og ser også meget, meget bra ut.
Her bør man imidlertid være oppmerksom på at kameraet beskjærer opptaket og bruker sensorpikslene 1:1 når man filmer i full HD (altså de "midterste" 1920x1080 punktene), som gjør at du ikke får like god vidvinkel som du gjør på stillbildene.
Bruker du lavere oppløsning, derimot, blir også utsnittet bredere.
Lyden spilles dessuten kun inn i mono, men låter helt OK.
Under finner du et filmklipp hentet rett fra telefonen (i full HD):
For øvrig starter kameraapplikasjonen meget raskt (det gjør for øvrig alt mulig annet også) og har godt med funksjonalitet.
Du kan stille selvutløser, hvitbalanse, eksponeringskompensasjon osv, i tillegg til at kamera-appen kan sy sammen panoramabilder (der du starter opptaket og beveger kameraet langs horisonten), fyre av bildet når motivet smiler og mer til.
Ytelse
Galaxy S II er et råskinn, og alt oppleves som svært raskt på denne telefonen.
Nettleseren takler lett de tyngste sidene, og eksempelvis den fulle VG-forsiden (med Flash-elementer) skroller flytende som bare det.
Bare å navigere på hjemmeskjermen er en fryd selv om du har fylt den opp med widgets og ikoner, og programmer starter kjapt – det er i det hele tatt sjelden vi venter på telefonen i daglig bruk.
Vi har kjørt et knippe programmer som måler ytelsen vis-a-vis markedets første dobbeltkjernetelefon, LG Optimus 2X, og i de fleste testene stikker Galaxy S II av med seieren.
I det kanskje mest populære testprogrammet, Quadrant Standard, måler vi 3415 vs 2579 i favør S II, og også i Sunspider-testen (som måler javascriptytelse i nettleseren), er S II foran med 3729ms vs 3996ms.
Under finner du flere ytelsesmålinger.
Merk imidlertid at siden Galaxy S II har såkalt vertical sync og dermed er "låst" til 60 bilder i sekundet, vil dette gjøre utslag på mange av testene.
Spesielt gjør det utslag på Neocore- og FPS2D-testene, der Samsung-telefonen aldri tegner opp flere enn 60 bilder i sekundet og derfor bare havner tett oppunder 60 bilder i sekundet totalt.
Electopia-testen, derimot, som er av den tyngre sorten, viser at Galaxy S II yter meget bra (Optimus 2X i parentes)
Quadrant Standard (minne, CPU, grafikk):
3415 (2579) Linpack (CPU): 46,138 (34,037) Neocore (grafikk): 59,7fps (74,7fps) FPS2D (CPU):
59fps (114fps) Smartbench 2011, productivity: 3379 (3062) Smartbench 2011, games: 2255 (2633) BenchmarkPi (CPU):
585ms (705ms) AnTutu (CPU, grafikk, minne):
4423 (3898) Electopia (CPU/grafikk): 36,29fps (15,8fps)
Gledelig er det også å se at Galaxy S II spiller det aller meste av video rett ut av boksen.
Eksempelvis har telefonen null problem med å dra 1080p h.264/mkv-klipp, og bildekvaliteten er fremragende.
Vi har dessverre ikke fått testet hvordan telefonen oppfører seg når du kobler den til en TV med kabel (MHL krever foreløpig spesiell adapter, men vil kunne kobles direkte til MHL-kompatible TV-er som kommer på markedet senere i år).
I Samsungs kommende TV-er vil det dessuten være mulig å se TV-signalet direkte på telefonen, noe som for øvrig også gjelder de kommende nettbrettene fra Samsung.
Lydkvalitet
Når det gjelder telefonsamtaler er lydkvaliteten meget god, og telefonen har også en sekundær mikrofon som er med på å filtrere ut bakgrunnsstøyen slik at motparten hører deg bedre.
Dog skulle vi gjerne ha sett at det var mulig å skru lyden enda litt høyere under samtaler, for i bråkete omgivelser har det hendt at vi har trykket forgjeves på plussbryteren i et forsøk på å høre samtalepartneren bedre.
Den utvendige høyttaleren, derimot, er i stand til å ringe veldig høyt.
De medfølgende øreproppene er noe isolerende og sitter godt i ørene, men byr ikke på den helt store opplevelsen lydmessig, der spesielt bassen er fraværende selv om man prøver aldri så mye å stille equalizeren.
Videospilleren har for øvrig muligheten for å "fake" 5.1-surround, som faktisk gir et lydbilde som virker bredere når det er aktivert.
FM-radioen fungerer utmerket og kan også kjøre lyden ut av den eksterne høyttaleren når hodetelefonene er plugget i.
Konklusjon, Samsung Galaxy S II
Den er ikke perfekt, men Samsung har gjort voldsomt mye riktig med Galaxy S II, og telefonen fremstår som den beste telefonen i dagens marked og dermed også den beste telefonen vi noensinne har lagt våre klamme fingre på.
Skjermen er oppsiktsvekkende skarp og fargerik, og telefonen er lynrask i alle bauger og kanter – fra å skrolle på hjemmeskjermen til å starte applikasjoner, spille video i full HD-oppløsning eller hva det måtte være.
I tillegg er designen tiltalende uten at det går ut over brukskomforten – Galaxy S II er syltynn, nesten helt latterlig lett og ligger godt i hånda.
Batterimessig opplever vi også at telefonen holder ut lenger enn de aller fleste av konkurrentene, og kameraet tar svært gode bilder og videopptak.
Joda, det finnes ting vi savner – dedikerte kamera- og søkeknapper, "vanlig" HDMI-utgang og LED-lys for å vise at noe har skjedd på telefonen mens du har vært borte (NoLED kan fikse den biten), men dette blir bare småplukk på en ellers fantastisk telefon.
Er du i markedet for en ny toppmodell trenger du med andre ord ikke å lete lenger.
Samsung Galaxy S II er verdens beste mobiltelefon akkurat nå.
| 1
|
200790
|
OCZ Synapse Cache
Smart utnyttelse av SDD og harddisk - i pose og sekk?
Caching - eller mellomlagring - er et anerkjent prinsipp på mange områder.
Når du lagrer noe på en harddisk vil operativsystemet først lagre dataene i en minnebuffer, så skrives dataene fra minnebufferen til harddisken etter hvert, uten at du legger merke til det.
Da blir programmet ferdig med sin lagringsjobb svært raskt, slik at du kan fortsette å jobbe.
I PC-ens barndom ble all skriving gjort direkte fra programmet, slik at du måtte vente før du kunne jobbe videre.
I virkeligheten er det ikke så rosenrødt.
En enkel løsning fungerer fint for enkle problemer, men når det blir for mange av dem blir ikke løsningen god nok.
Når man har mange programmer oppe og alle skal skrive og lese data fra disk og minne samtidig, så blir det rift om resursene.
Det er ikke nok minne til å holde både programmer og data, så det blir mye trafikk til og fra harddisken.
Så hva gjør man da?
SSD som cache
I Windows 7 finnes det noe som heter ReadyBoost, som innebærer at du bruker f.eks. en minneplugg til å avlaste harddisken ved håndtering av bl.a. vekslefilen.
Siden håndtering av småfiler bruker mer tid på å finne filene enn til å skrive/lese dem til harddisk kan til og med en USB-minneplugg fungere som en forbedring.
Men forskjellen er ikke spektakulær, de fleste tester viser liten forskjell i praksis på varierte oppgaver.
Det finnes også harddisker med en liten integrert SSD, som Seagate Momentus XT som vi har testet tidligere.
Men en langt mer potent løsning kommer fra OCZ - som bruker en rask SSD som cacheminne i bakgrunnen.
For brukeren oppleves det som om den originale harddisken plutselig har blitt dramatisk mye raskere, uten å måtte gå ned på den totale kapasiteten.
Installasjon
Synapse kommer som en vanlig SSD, med festebrakett for 3,5-toms brønn og skruer inkludert.
Den er beregnet på å installeres i en maskin som allerede har operativsystem installert, og du monterer, kobler til og formaterer den som en helt vanlig disk.
Den viste bare en kapasitet på 29,6 GB etter formatering, men dette skyldes måten SandForce kontrolleren fungerer på, med 50% reserve
Neste skritt er å laste ned Dataplex cache-programvaren fra OCZ sine nettsider, og installere denne.
Før du får lastet ned må du oppgi en kode som står på undersiden av selve SSD-en.
Med andre ord er det lurt å notere seg denne koden før du monterer og installerer SSD-en i PC-en.
Under installasjonen må du også taste inn koden på nytt.
Etter en omstart er maskinen klar til bruk, og du ser ikke lenger at det er installert noen ny lagringsenhet, den blir skjult av Dataplex-programmet.
Alt ser ut som før du begynte å installere noe som helst - det er ingen ting å stille inn eller å forholde seg til - alt skjer i bakgrunnen.
Men du merker fort at alt går vesentlig mye raskere.
Målinger
En cache fungerer slik at første gang noe leses fra disken, så hentes dataene fra disken og blir samtidig skrevet til cachen.
Men neste gang hentes dataene fra cachen og alt går mange ganger raskere.
Det kan hende at det er ved tredje gangs lesing at maksimal ytelse oppnås, det vil variere noe mellom forskjellige typer programmer.
Men forskjellen merker man allerede etter første gang.
Vi kjørte PCMarks Vantage generell PC-test, samt AS SSD og ATTO diskmåling.
Tallene og grafene taler for seg.
Maskinen oppfører seg nesten som ved en ren SSD-installasjon.
Men du behøver ikke bekymre deg over plassproblemer på SSD-en!
Konklusjon
En OCZ
Synapse sammen med en vanlig harddisk gir deg i de fleste situasjoner under vanlig bruk bortimot samme ytelse som om du hadde installert en SSD som systemdisk.
Samtidig unngår du kapasitetsproblemet og slipper å måtte forholde deg til logistikken med å ta hensyn til forskjellig plass for system, programmer og data.
Samtidig er dataene like sikre som om de hadde ligget på harddisken, fordi det faktisk er det de gjør!
Dataplex vil til en hver tid sørge for at de mest leste dataene leses fra kopien på cache-SSDen i stedet, men "originalen" ligger alltid på harddisken.
En fordel med OCZ
Synapse er at den fungerer på alle platformer, du trenger ikke noe bestemt brikkesett fra Intel, den fungerer også på maskiner med eldre hovedkort og prosessorer og selvfølgelig også på PC-er basert på AMD.
| 1
|
200792
|
Spider Man 2
Filmen går igjen sin seiersgang i kinoene, og vi koser oss samtidig med det overraskende solide spillet.
Sjelden har det vært så moro å være edderkopp, men noen klassiker er det ikke.
For to år siden kom den første Spider Man-fimen til kinoene, og sammen med filmen kom det et spill som ikke nødvendigvis var revolusjonerende, men likevel hevet seg over de aller fleste filmbaserte titler.
Activision sitter fortsatt på lisensen, og lanserer naturlig nok et spill i år også, samtidig med at Spidey returnerer til kinosalene med et nytt eventyr.
Men er Spider Man 2 et billig, raskt utviklet spill, kun laget for å tjene noen ekstra kroner?
Heldigvis ikke!
LES OGSÅ:
Utviklerne i Treyarch har faktisk heller ikke bare kopiert det forrige spillet i serien og gitt oss mer av det samme
dette er et helt nytt eventyr med nye elementer.
New York for dine føtter
Vi skal ikke legge skjul på at den letteste måten å beskrive Spider Man 2 på er Grand Theft Auto med superhelter (og skurker).
Strukturen er nemlig veldig lik, og utviklerne er helt klart inspirert av Rockstars mesterverk.
Spider Man 2 har nemlig den samme, åpne konstruksjonen GTA er kjent for.
Hele New York er tilgjengelig fra første stund, og du kan svinge fra skyskraper til skyskraper uten begrensninger.
Det er en hovedhistorie i spillet, med oppdrag du må utføre for å komme videre, men du kan til enhver tid påta deg sideoppdrag som gir deg ekstrapoeng.
I tillegg er det hundrevis av hemmeligheter, skatter og andre objekter du kan finne, triks du kan utføre og andre ting å finne på.
Utførte oppdrag gir deg heltepoeng, som igjen kan brukes for å oppgradere dine ferdigheter og lære deg nye triks.
I beste GTA-stil får du også detaljerte statistikker over alt du har gjort, hemmeligheter du har funnet, triks du har utført eller hvor mye spindelvev du har brukt.
Kanskje ikke alltid like nyttig, men morsomt.
Hovedhistorien følger filmen til en viss grad, i og med at du kjemper mot Doctor Octopus.
Men for å gjøre det hele mer spennende, møter du også flere superskurker fra Spider Mans univers, og disse stiller gledelig opp som bosser.
Kampene mot disse kan være krevende, men er samtidig varierte, kreative og underholdende.
Slåssing er nøkkelen
Når du ikke slåss mot superskurker, må du håndtere vanlige gatekriminelle, og disse er naturligvis langt fra så sterke, men det er gjerne mange av dem.
Kampsystemet i Spider
Man er enkelt, men samtidig fleksibelt.
Du bruker kun én knapp til å utføre slag, men slagene kan kombineres med hopp, du kan ta løpefart, og viktigst av alt, du kan bruke spindelvevet ditt til å binde motstanderne fast, ta våpenet fra dem eller feste dem til en lyktestolpe!
Kampferdighetene kan oppgraderes etter hvert, og du lærer deg nye kombinasjoner og måter å bruke vevet på.
Mens du slåss, kan du også bruke en slags bullet time-modus for å unngå angrep.
Sideoppdragene, som er frivillige, får du ved å snakke med folk på gaten.
Disse er dessverre ganske repetitive, da de stort sett handler om å redde folk fra å falle fra bygninger, banke noen ranere, jakte på stjålne biler eller hente ut folk fra synkende båter.
Vår anbefaling er å spre disse tilleggsoppdragene utover i spillet, slik at det ikke blir for kjedelig.
Frihet
Men det aller kuleste er selvsagt å svinge fra bygning til bygning.
Spindelvevmekanikken er helt fantastisk i dette spillet, og følger fysikkens lover på en imponerende måte.
Du kan feste vevet ditt til de fleste objekter, og med noe trening kan du bevege deg rundt i byen i forbløffende fart.
For å mestre det, må du klare å kombinere hopping og svinging
det gjelder å slippe vevet på riktig tidspunkt, fly gjennom luften i høy fart og feste et nytt vev tidsnok.
Dette blir essensielt utover i spillet, da mange oppdrag er tidsbegrensede og krever at du kan bevege deg effektivt.
Som sagt foregår spillet i New York, og omtrent hele Manhattan er din lekeplass.
Du kan fritt bevege deg rundt hele byen, klatre på alle bygninger og skyskrapere samt gå ned på bakkenivå og blande deg med folkemengden.
Utvilerne har gjort en svært god jobb her, vi er virkelig imponert over størrelsen av byen.
Et detaljert kart gir deg også flott oversikt over alle gatene og viktige steder, slik at det blir lettere å finne frem.
Grafikken i spillet er sånn passe
det er kanskje Spider Mans svakeste punkt.
Riktignok er det imponerende hvordan hele byen tegnes uten at det fører til hakking, men detaljnivået på bygninger, og spesielt på personene i spillet er ganske lavt.
Menneskene har tendens til å være noe firkantet og dårlig animert, og klarer ikke en gang å bevege på munnen når de snakker.
Skuespillerne fra filmen har også spilt inn lydsporet til spillet, og det høres for det meste bra ut.
I tillegg dukker vår gamle venn Bruce Campbell opp som en guide, og hans linjer varierer fra morsomme til noe irriterende.
Det største savnet er imidlertid et skikkelig musikkspor, da det er kun noen få ganger du faktisk hører musikk i spillet.
Spider Man 2 er et underholdende spill, som byr på svært mye moro og klarer å fange edderkoppmannens personlighet og tegneseriens essens.
Problemet er alt for mange repetitive oppdrag og ujevn grafikk, men klarer du å se forbi dette er spillet et kult tillegg til sommerens største film.
Men det finnes bedre alternativer...
| 1
|
200793
|
FW/USB: 250 GB Wstern Digital WD2500
Vil du helst at en harddisk bare skal lagre og levere data og ellers ikke legges merke til?
Da er ikke denne disken noe for deg.
Med rosa neonlys, og blå og grønne lysdioder, er den mildest talt synlig...
Det har etter hvert utviklet seg en del svært forskjellige kulturer blant PC-brukere.
Blant entusiaster har det etter hvert blitt like populært å style PCen som å style bilen i andre miljøer.
Eller kroppen for den saks skyld...
Denne eksterne harddisken henvender seg i svært liten grad til de som ikke har noe forhold til utseendet på PCen.
Med sine neonlys og blå og grønne lysdioder er den like diskret som Surferosa...
Kabinettet er altså i gjennomsiktig plast, med de to rosa lysrørene på hver side, og de blå lysdiodene plassert under disse.
I fronten finner vi en vanlig grønn lysdiode som indikerer at disken er på.
Som om det skulle være mye tvil om det, det er nemlig ikke mulig å slå av de andre lysene...
Tilkoblinger
Disken bruker en ekstern strømforsyning av middels størrelse, denne kobles til nettet med en vanlig løs strømkabel.
Tilkoblingen til disken skjer med en mini-DIN kontakt på baksiden.
Videre på baksiden finner vi en USB-kontakt, som selvsagt støtter HiSpeed USB, også kjent som den høyeste hastigheten som USB 2.0 tilbyr.
Ved siden av denne finner vi 2 FireWire-kontakter, som er parallellkoblet.
Du kan altså koble inn f.eks. et DV-kamera til disken samtidig som den er koblet opp på PCen.
Kjekt for de som har bærbare PCer med bare en FireWire-kontakt.
Bare så det er nevnt:
Det er bare mulig å bruke en type tilkobling samtidig, enten USB eller FireWire.
Ytelse
Inne i kabinettet befinner det seg en gammel kjenning, det er den samme 250 GB 7200 RPM disken med 8 MB hurtigbuffer som vi har testet både som parallell ATA og S-ATA.
Men testene viste at ytelsen hos denne eksterne disken ikke kommer i nærheten av det de interne modellen presterer.
Mens den interne S-ATA utgaven skriver med opptil 55 577 KB/sekund, klarer den eksterne varianten tilkoblet med USB beskjende 25 045 KB/sekund.
Med FireWire er ytelsen så vidt et strå høyere, 25 219 KB/sekund.
Leseytelsen er 56 607 for S-ATA utgaven, men med USB faller den ned til 30 876 KB/sekund og med FireWire enda et lite hakk til 29 912 KB/s.
Konklusjon
Disken er stor og den er stilig hvis man liker denne formen for estetikk.
Den er også støysvak.
Men ytelsen er ikke i nærheten av hva den interne utgaven presterer.
Likevel er den mer enn rask nok til de aller fleste bruksområder, inkludert videoredigering og flerkanals lyd.
Som arkiv for store mengder mediadata, som filmer og musikkfiler er den også mer enn rask nok i de fleste praktiske sammenhenger.
Det er jo også dette den er tenkt å brukes til.
Men du må vente på eksterne diskløsninger med S-ATA for å få den optimale ytelsen.
Det er mulig, spesifikasjonen sier at maks kabellengde er 1 meter, selv om S-ATA først og fremst er beregnet på å være en intern løsning.
| 0
|
200803
|
Test:Bil med utsikt
Det er utvilsomt den morsomme frontruteløsningen som vekker mest oppsikt i Citroëns nye småbil.
Men bilen for øvrig er heller ikke dum.
De franske merkene Citroën og Peugeot har vært tidlig ute med å ta mye glass i bruk i takene for å bedre utsikten og lysmengden innvendig.
I nye C3 er for så vidt selve taket i vanlig metall, men bjelken som avslutter frontruten er trukket helt opp på oversiden av førerens hode.
Det revolusjonerer rett og slett utsynet fra førerplassen og gjør spesielt kjøring langs fjell og høye bygninger til en ganske annen opplevelse.
Ny småbil
Men la oss ta det fra begynnelsen.
C3 har nå nylig kommet i en helt ny utgave.
Småbilen er inne i sin andre generasjon og erstatter en bil som ikke var overveldende interessant på slutten av livssyklusen.
En del av formspråket er beholdt og det er fortsatt runde myke linjer som preger bilen.
Men litt mer tenner har den fått, og på innsiden snakker vi om en helt ny bil.
Tre motorer
C3 er med sine 394 centimeter en ganske klassisk småbil og forsøker ikke å nærme seg kompaktklassen på samme måte som noen av konkurrentene.
Tre motorer står i utgangspunktet på den norske importørens prisliste; en 1,4-liters bensinmotor på 95 hester, en like stor dieselmotor med 70 hestekrefter, samt en 1,6-liters dieselmotor på 92 hestekrefter.
1.4
HDi
Vi har kjørt den minste dieselmotoren med det mellomste utstyrsnivået, Dynamique.
En slik bil koster fra 188.000 kroner.
Av utstyr inngår da ting som manuelt klimaanlegg, fartsholder, kjøling i hanskerom, tåkelys, skinnratt og elektriske sidespeil.
Innstegsmodellen Attraction mangler disse tingene, men koster fra 180.000 kroner.
Utsikt for 4.500 kroner
Den bokstavelig talt spektakulære frontruten ved navn Zenith er kun standard på høyeste utstyrsnivå, men finnes som ekstrautstyr til de andre variantene for 4.500 kroner.
Godt kvalitetsinntrykk
Innvendig har inntrykket hevet seg klart i nye C3. Foruten utsikten kan man glede seg over forholdsvis høy kvalitetsfølelse i interiøret.
Spesielt skinnrattet fortjener ros.
Det er sportslig og kunne sittet i langt dyrere biler.
Ok plass
Plassforholdene er omtrent som forventet i en bil som dette.
Foran vil de fleste sitte godt.
Bak er det først og fremst takhøyden som kan begrense noe dersom du er over 185 centimeter.
Som vanlig i denne klassen er det ikke voldsom beinplass bak, men C3 har en stor fordel i at det er mulig å dytte føttene langt inn under forsetene.
Det hjelper betraktelig, om ikke for knærne så i alle fall for føttene.
Bagasjeplassen er 300 liter, hvilket er ganske bra.
Da er det mer irriterende at lasteterskelen er høy og litt trang, og lasteflaten blir langt i fra flat når du legger ned baksetene.
Dermed blir det litt kronglete om du skal laste inn større gjenstander.
Kjører greit
Ute på veien oppleves C3 ganske trivelig.
Den er lettkjørt og passe kvikk, ikke minst i byen med en svært lett styring.
Noen sportslig bil er dette ikke, verken når det gjelder styring, motor, girkasse eller understell.
Samtidig er den dynamisk nok til å takle ganske så inspirert kjøring og den opptrer ryddig og litt understyrt i harde svinger.
Den gjør det den skal med andre ord, men det finnes morsommere biler i denne klassen.
Bra komfort
Fjæringskomforten er imidlertid ganske god.
Ikke ekstraordinær på klassisk Citroën-vis, men trivelig for klassen.
Støyisoleringen er nok det mest komfortbegrensende på langtur.
Ikke at den er direkte dårlig, men både dekk og til dels motor høres når du kommer litt opp i hastighet.
Motoren i seg selv er forholdsvis stillegående, men utvekslingen i den manuelle femtrinnskassen er litt lavere enn vi har blitt vant til de siste årene.
I 100 kilometer i timen ligger man på om lag 2.400 omdreininger i minuttet.
Femtrinnskassen er for øvrig Citroëns gamle kasse som vi mange ganger har kritisert for å være slapp og lang i vandringene.
Dette er litt en vanesak også, og den er for så vidt lettarbeidet nok når du blir vant til den.
Sterk nok
Den lille dieselmotoren er overraskende kvikk.
Ikke så at den oppleves sprek, men uten fullastet bil oppleves den tilstekkelig under vanlig kjøring.
70 hestekrefter er imidlertid ikke mye, noe som merkes når man prøver å hente ut litt ekstra mot toppen av turtallsskalaen.
Der går det litt trått.
160 newtonmeter fra 2.000 omdreininger gjør likevel at man har greit med krefter der man vanligvis ligger.
Også på lave turtall er denne motoren forholdsvis fleksibel.
Vurder større motor
0-100 går på 13,7 sekunder.
Dersom du kjører mye på motorvei eller ofte laster bilen full, ville vi nok gått for 1,6-literen med 92 hestekrefter.
Den bruker dessuten mindre drivstoff med sine 0,38 liter og 99 gram CO2.
Den større motoren kan fort vise seg å lønne seg på litt sikt, ikke minst med tanke på bruktverdien.
1,4-literen i vår testbil trenger 0,42 liter per mil på blandet kjøring.
Det resulterer i et CO2-utslipp på 113 gram.
Konklusjon
Alt i alt er C3 en trivelig småbil som har sjarm og særpreg, mye på grunn av den morsomme frontruten.
Ser man på rene egenskaper finnes det nok bedre biler i denne klassen, og Volkswagen Polo forblir referansen i våre øyne, fulgt av konsernfetter Skoda Fabia.
Prismessig ligger nye
C3 ganske greit plassert, i alle fall denne minste dieselmotoren som jo fungerer greit for de flestes bruk.
Forskjellen til de fleste konkurrentene er imidlertid såpass liten at det ikke blir av avgjørende betydning.
Avgjørende blir imidlertid utsikten som så vidt vipper C3 opp til en 5er på terningen.
| 1
|
200804
|
TEST:Creative Sound Blaster Evo Zx
Gamerne vil antagelig digge dem, men til denne prisen forventer vi mer.
Har du først blitt vant til trådløse hodetelefoner er det lite aktuelt å gå tilbake til tiden med kabelsalat og dårlig kontakt i kabelen.
Det å slippe kabelen er rett og slett svært praktisk, spesielt hvis du i likhet med undertegnede ofte går med veske eller sekk.
I dag trenger du heller ikke bekymre deg over lydkvaliteten.
I praksis opplever vi at dagens Bluetooth-standard er bra nok, så lenge hodetelefonene i seg selv er av bra kvalitet.
Design og førsteinntrykk
Man kan si mye om designet på Creative Sound Blaster Evo Zx, men med sort hardplast kombinert med røde detaljer er det i hvert fall hodetelefoner som skiller seg ut.
Legg til at hodetelefonene også avgir et rødt lys på utsiden av hodeputene når de er i bruk, og du vil garantert vekke oppsikt når du bruker dem utendørs.
Vi tipper uansett at det er noe som vil tiltale målgruppen, som jeg innbiller meg er ungdom, eller de som fortsatt ønsker de var det.
Hodetelefonen leveres for øvrig med en lang rød USB-kabel for opplading av det innebygde batteriet (oppgitt levetid er åtte timer), samt en oppbevaringspose i skinnimitasjon.
Vi liker også at det faktisk følger med en vanlig 3,5 mm-kabel.
Går hodetelefonene tomme for strøm kan de altså fortsatt brukes ved å koble denne til.
Dessverre kommer den første skuffelsen raskt.
Ukomfortable
For når vi setter hodetelefonene på hodet oppdager vi raskt at de ikke er spesielt behagelige:
For det første er ikke øreputene så myke som de ser ut.
Creative har heller ikke klart å bestemme seg for om øreputene skal ligge oppå eller over øret, og resultatet er at ørene dine ofte kommer i klem.
Hodebøylen faller i samme kategori, noe som blir ubehagelig over tid, spesielt for oss med null hår på hodet.
Sammenlignet med alle alternativene vi har testet i år er de altså ikke komfortable nok.
Betjeningsknappene ligger på høyre side, og inkluderer av/på, veksling fra spor til spor, og volum.
Du kan også bruke hodetelefonene som en handsfree-løsning, og her er samtalekvaliteten helt ok.
Hva med lyden?
Evo Zx har altså siste generasjon Bluetooth med AptX og med en prislapp på nesten 1.600 kroner i dagens marked forventer vi god kvalitet.
Det slo imidlertid ikke til.
I standardmodus følte vi rett og slett at noe manglet over hele registeret:
Mellomtonen er ullen, diskanten er enten litt for lav eller altfor sterk, avhengig av hvilken musikksjanger du hører på.
Bassen veksler fra bra, til å minne mer om en boombox fra 90-tallet.
Gode hodetelefoner kjennetegnes ofte ved at bassen tilfører musikken et ekstra fundament, uten at den blir for dominerende.
Dette skillet savner vi her.
Creative skal imidlertid få skryt for at de tilbyr en drøss innstillingsmuligheter.
Lyd-appen Creative Central gir deg nemlig svært mange alternativer, og har også egne moduser for musikk, film og spill.
Erfaringen her var imidlertid blandet:
Den gode nyheten er at vi etter litt knoting fikk et lydbilde som fungerte bra til rock og rap:
Bassen ble stram og fin, uten å minne om en russebuss, og vi fikk ryddet opp i mellomtonen.
Så er du låst til en bestemt musikksjanger går det helt fint, bare du tar deg tid til å skru litt.
Ulempen er at du igjen må finne fram appen og bruke tid på å juster om du hører på andre sjangere, og det føles unødvendig på et sett hodetelefoner i denne prisklassen.
Konklusjon
Hovedproblemet til Creative Sound Blaster Evo Zx er at de er for dyre.
Til 1.590 kroner mener vi det finnes bedre alternativer.
Klarer du å leve med ledning ville vi heller gått for Focal Spirit One, spesielt nå som de fås til 1.190 kroner.
De er et langt bedre kjøp nå enn da vi testet dem, og de er også langt mer behagelige i bruk.
Sverger du til trådløst?
Da ville vi lagt til 300 kroner ekstra og gått for Monster Purity Pro fra Nokia.
De er ikke bare bedre å ha på hodet, de har også langt bedre lyd, innebygd aktiv støydemping, og ikke minst LANGT bedre batteritid.
Creative Sound Blaster Evo Zx
| 0
|
200807
|
AOC Portátil (E2251Fwu)
Ingen stikkontakt, ingen store, klønete kontakter og stive uhåndterlige kabler!
Skjermplass er viktig, og har man først vent seg til å bruke flere skjermer blir det trangt å klare seg med én.
Har man en fast arbeidsplass er det uproblematisk, men hvis man stadig flytter seg blir det verre.
Det er greit med en bærbar man bare kan klappe sammen og fortsette å jobbe når man har satt seg ned et annet sted.
Men en eventuell ekstra skjerm er det få som gidder å dra med seg.
Men AOC Portátil (E2251Fwu) løser dette problemet!
En ekte USB-skjerm
Her snakker vi om en ekte USB-skjerm i dobbelt forstand.
Den har bare USB-tilkobling, ingen annen tilkobling er nødvendig.
Riktignok er det en spesiell USB-kabel som følger med, med to plugger som skal inn i PC-en.
Det er for å kunne hente ut mer strøm enn 500mA, som er maks av det en vanlig USB-port kan levere.
Samme type kabel er også vanlig på eksterne kabinetter til små 2,5-tommers harddisker.
Men det er ikke bare strøm som går i kabelen, der går også signalet fra PC-en.
Hvis det av en eller annen grunn ikke skulle være tilstrekkelig strøm tilgjengelig fra USB-portene kan man koble til en vanlig 5V DC strømforsyning.
Forøvrig er skjermen svært slank og elegant, kan vippes, men ikke dreies og heller ikke justeres i høyden.
Installasjon
For å få bilde på skjermen må du installere en driver, enten du vil bruke skjermen på en Mac eller en PC.
Begge driverne ligger på en CD, men hva gjør du hvis maskinen din ikke har optisk drev (noe stadig færre PC-er kommer med)?
Løsningen er nær:
Når maskinen er koblet til internett vil driveren automatisk bli lastet ned fra DisplayLink når du plugger i skjermen.
Etter en liten stund avhengig av nettforbindelsen og litt blinking på skjermene dukker bakgrunnen opp på AOC Portátil og den er klar til bruk.
Den dukker opp under kontrollpanelet Skjermoppløsning hvor du kan justere plassering til høyre, venstre eller over i forhold til eksisterende skjerm(er).
DisplayLink skrev vi første gang om i november 2007 i en test av en DisplayLink-basert skjerm fra Samsung.
Siden den gang har det skjedd mye både med PC-ene, operativsystem og ikke minst skjermteknologien.
Grunnen til at det er mulig å lage en skjerm som AOC Portátil er at det brukes LED bakgrunnsbelysning og generelt nyere kretser med lavere strømforbruk.
Bildekvalitet og ytelse
Selve skjermen er en TN-skjerm med helt ordinære ytelser.
Den er helt utmerket til kontorbruk både på jobb og hjemme, men har problemer med betraktningsvinkelen.
Så lenge du ser rett på er skjermen helt utmerket til generell bruk.
Skjermen klarer også fullskjerm video i HD-oppløsning, men sliter litt med å få til helt jevn avspilling - det lugger ikke, men det er litt varierende flyt.
Men denne skjermen er ikke påtenkt de krevende bruksområdene som gaming og tung multimedia.
Det er en ekstraskjerm som er lett å koble til og fra, og som er lett å ta med seg.
Konklusjon
Skjermen er en ypperlig tilleggsskjerm både både for de som bruker bærbar og de som bruker stasjonær.
DisplayLink-grafikkdriveren og USB-forbindelsen erstatter skjermkortet og har sine begrensninger, men dekker likevel de aller fleste bruksområder.
Vekten på 2,6 kg og den super-enkle installasjonen gjør den svært fleksibel i de fleste sammenhenger.
AOC E2251FWU
(Den norske prisen er ikke satt enda, men internasjonalt ligger den på 160 USD.
Vi antar at det vil bli et sted rundt 1500 pluss frakt etc.
Prisinfo vil bli oppdatert.)
| 1
|
200808
|
Asus 279Q
Rett og slett en helt storartet skjerm!
ProArt serien til Asus består av skjermer som holder profesjonell kvalitet, men til en overkommelig pris.
Om du er ute etter topp bildekvalitet, stor plass, høy oppløsning, god ergonomi eller stor fleksibilitet - disse skjermene leverer på alle områder.
Vi har tidligere testet 24-tommersutgaven med oppløsning på 1920 x 1200 punkter, nå har vi hatt gleden av å teste 27-tommeren med oppløsning på 2560 x 1440 punkter.
Slike skjermer er ikke myntet på de som bare bruker skjermen til Facebook, spilling, YouTube-titting og generell tidtrøyte.
De er laget for de som krever noe mer, og som sitter flere timer foran skjermen og jobber.
Men forstå oss rett:
De kan selvfølgelig brukes til alt annet også, til og med spill.
Skjermen har følgende egenskaper:
Panelet:
27 tommer 16:9 format2560 x 1440 punkters oppløsningAH-IPS-panel med LED bakgrunnsbelysning99% AdobeRGB, 100% sRGB fargepalett350 cd/m2 maks lysstyrke1000:1 kontrast178 graders betraktningsvinkel vertikalt og horisontalt10-bits faredybde6ms grå-til-grå responstidKan vise bilde-i bilde eller dele skjermen i to med forskjellig signal fra to innganger.
Tilkoblinger:
HDMI 1.4 DisplayPort 1.2 DVI-DDisplayPort ut (for viderekobling til flere skjermer) 2 x 3.5mm jack lyd inn/ut6-porters USB 3.0 HUB, én med ekstra ladekapasitetKortleser for SD-kort i alle varianter
Skjermen kan justeres på alle måter.
Den kan heves/senkes 130 millimeter, vippes 25 grader, dreies 120 grader og roteres 90 grader (på høykant).
Skjermen kan også monteres på et 100mm Vesa-feste.
Vekt 10 kg.
Materialet er matt sort og skjermflaten er silkematt.
Dette gjør at det ikke finnes forstyrrende elementer umiddelbart rundt skjermbildet.
Det følger også med en ekstra plastskjerm som sørger for å hindre strølys fra sidene inn på skjermen under kritisk bildebehandling.
I bruk
Allerede første gang skjermbildet dukker opp ser man at vi snakker om en skjerm med kvaliteter som ordinære skjermer mangler.
Ved siden av vår ordinære kontorskjerm blir forskjellen høyst påtagelig.
Selv vanlige programikoner ser tredimensjonale ut, med et synlig større fargespekter og kontraster.
Fargedynamikken kombinert med den gode betraktningsvinkelen gjør rett og slett at skjermen er en fryd å jobbe med i alt som har med bildebehandling å gjøre.
Samtidig er den så sylskarp at selv med standardinnstillingene i Windows er all skriften med små systemfonter lesbar uten problemer.
Driver du med store regneark, musikkproduksjon eller videoredigering ser du rett og slett mer på skjermen.
Selv om størrelsen og oppløsningen gir mye skjermplass kan du gå ned i zoom-faktor i mange sammenhenger og likevel beholde lesbarheten.
Smarte egenskaper
Skjermen har et sett av hjelpelinjer og maler som kan aktiveres med joysticken.
Dette er praktisk når man skal rett opp bilder og gjøre tilpasninger.
Du kan få rutenett i centimeter eller tommer, og flytte dette rundt på skjermen for å matche elementer i bildet.
Forskjellige standardutsnitt og utskrifsmaler finnes også.
Den kan også vise signal fra to innganger samtidig, altså bilde-i-bilde eller skjermen splittet i to deler ved siden av hverandre.
Konklusjon
Dette er rett og slett en av de beste skjermene vi har testet.
Bildekvalitet, fleksibilitet og egenskaper er helt på topp.
Samtidig er den brukervennlig og har et profesjonelt utseende uten billige effekter.
Pris og levering er i skrivende stund ukjent, vi oppdaterer artikkelen så snart vi får vite mer om dette.
Asus PA279Q
| 1
|
200810
|
LED-stemningslys kan også gjøres enkelt og rimelig
Må det være komplisert for å være enkelt?
Med boks, nett og app for å forandre lyset?
Vi fant et enklere alternativ.
Det finnes løsninger for styring av innebelysningen som lar deg velge mellom et utall varianter i alle farger og intesiteter.
Vi har tidligere testet en løsning - Philips Hue - som lar deg styre lyset fra en app på mobilen.
Denne løsningen inneholder et antall spesialpærer og gjør at du kan sette opp forskjellige lyssoner med forskjellige farger og lysmengder.
I tillegg kan du styre lyset fra sofaen, eller fra Gjøvik eller Beijing om du ønsker det, via internett, din egen ruter og en dertil egnet styringsenhet i boligen som snakker med selve pærene.
Dette er en såkalt «smart» løsning, og det finnes flere tilsvarende varianter fra andre produsenter.
Men er det nødvendig å gjøre det så komplisert?
Og kostbart?
De enkle løsningene
De fleste av oss synes det er helt greit å ha «riktige» lyskilder som viser riktige farger, og å slå på lyset med en bryter, eventuelt i kombinasjon med en dimmer.
I tillegg har vi forskjellig type belysning i tak, på vegger, på gulv og på bord.
Lampeskjermer bidrar til stemningsfarger sammen med andre interiørdetaljer.
Stemningen varieres ganske enkelt ved å velge hvilke lyskilder som skal lyse, avhengig av hva som skal foregå av aktiviteter.
Spesielle behov?
Men kan det ikke også være interessant med farget lys?
Uten at det skal være komplisert og dyrt?
Det er selvsagt individuelt, men noen av oss opplever situasjoner hvor det er fint med stemningslys, og det blir ikke helt det samme bare å dempe lysstyrken.
Har man et musikkrom eller en egen lyttekrok er det ganske nærliggende å bruke lys til å skape en stemning som passer musikken, eller situasjonen - eller begge deler.
Vi snakker ikke akkurat om scenelys, men mange musikkformer og stemninger kan assosieres med farger.
Og i egen bolig er det jo fritt fram for tolkninger.
Også for de som spiller selv kan lyset skape gode rammer for øving og annen utforsking.
Stemningsskapende
Også i TV-kroken kan farget lys bidra til opplevelsen.
Man kan ha grønt lys for fotballkamper, over mot blåhvittt for skisport, varme farger for romantiske filmer og så videre.
Også på soverommet kan farget lys bidra på flere måter.
Hvis den ene liker å lese i dobbeltsenga kan et dempet varmt, gult lys på nattbordet være mer behagelig for den som bare vil sove, mens den som leser kan få tilstrekkelig lys til å lese seg i søvn.
Billig og enkel løsning
Vi fant tilfeldigvis en RGB-pære med fjernkontroll da vi lette etter andre LED-pærer.
Den har vanlig stor E27 skrufatning og passer dermed i et stort antall lamper.
Den kommer med en liten fjernkontroll og en liten brukerveiledning.
For å komme i gang er det bare å skru i pæra og slå på stømbryteren.
Deretter er det bare å velge farge på fjernkontrollen.
Det er to knapper for hver av de tre fargene, som justerer hver fargekomponent i fem trinn - alt i alt 15 forskjellige fargenyanser.
Det er også en knapp for lysstyrke.
Knappen merket A gir automatisk lysskifte hvor fargen endrer seg langsomt hele tiden.
Knappen merket M forandrer fargen så lenge du holder den inne, og veksler mellom 42 forskjellige nyanser.
Den hvite knappen i midten gir hvitt lys.
Og prisen for pæra og fjernkontrollen er 249 kroner hos Clas Ohlson.
Og du trenger ikke koble noen boks til ruteren eller installere noen som helst app.
Noen ganger er det enkle en helt utmerket løsning.
Vi har også testet en enklere løsning fra Philips, bestående av lyspære og fjernkontroll:
Les vår test av Philips Living Whites
| 1
|
200811
|
Logitech QuickCam Pro for Notebooks
Har du bærbar PC er dette kameraet skreddersydd for jobben
Dette kameraet er svært kompakt og er laget spesielt for å klemmes fast oppå skjermen på bærbare PCer.
USB-kabelen er derfor svært kort, noe som er en fordel i denne sammenhengen.
Programvaren som følger med er den samme som leveres med QuickCam Pro 5000.
Montering
Siden bruksområdet er så fokusert, er festemekanismen uten kompromisser.
Den er beregnet på en tynn skjerm på en bærbar og du kan ikke feste kameraet på noe annet (hvis du da ikke fester en passende tykk plate på kanten av en vanlig skjerm med dobbeltsidig tape, noe vi gjorde under testingen...).
I motsetning til de større kameraene sitter dette godt fast, og faller ikke ned ved den minste berøring.
Problemet er bare at den henger en centimeter ned over selve skjermen på moderne bærbare.
Løfter du den opp rekker ikke klemmen langt nok ned på baksiden, så da faller det av...
Bildekvalitet
Bildekvaliteten er god, og den automatiske hvitbalansen fungerte ofte bedre enn på QuickCam Pro 5000.
Oppløsningen er høy, hele 1,3 megapiksler, men regn ikke med at du kan kjøre denne oppløsningen som webkamera.
Det som fungerer best her, er det samme som på de andre kameraene:
320x240.
Tilbake til testforsiden
| 1
|
200820
|
Asus RT-N15
Gaming, nett-skravling eller nedlastning?
Du har valget, ruteren prioriterer.
Om N-standarden for trådløst nett noen gang vil bli vedtatt kan man begynne å lure på, vi havner vel lenger ut i standard-alfabetet før de styrende organer kommer til enighet.
Uansett dukker det opp flere produkter som følger Draft 2.0 - denne gangen er det Asus RT-N15 som har funnet veien til testbenken.
Sammen med den kom en matchende USB-klient etter samme standard:
N11- USB.
LES OGSÅ:
Skjulte antenner
Vi er vant til at trådløse rutere har flere antenner, tre har vært vanlig de siste årene etter at MIMO (multiple in mutiple out) ble en del av standarden.
Noen modeller har alltid hatt skulte antenner, som f.eks. Apple sine rutere, og de nyeste fra Linksys.
Hvis man må plassere ruteren slik at den er synlig så er nok de fleste med møblerte hjem enige om at jo mer diskret jo bedre.
Asus-ruteren har heller ingen synlige antenner og passer derfor inn over alt, selv om designet etter vår smak ikke er like elegant som hos Linksys.
Standard egenskaper
Neste alle rutere i samme prisklasse byr på de samme tilkoblingsmulighetene og støtter stort sett de samme funksjonene.
Dette skyldes at alle er bygget rundt det samme brikkesettet, eller et konkurrerende brikkesett.
Derfor har svært mange rutere 4 porter til kablet nett, og ingen ekstra tilkoblinger til annet utstyr, det gjelder også Asus RT-N15.
Tidligere var det flere rutere som bød på USB for felles lagring og deling av skrivere, til og med webcam-støtte.
Asus ledet an blant flerfunksjonsrutere tidligere, men dette er nå tydeligvis ikke like interessant.
Dette skyldes både prispress og at nettverks-disker og -skrivere har blitt svært rimelige etter hvert.
Dessuten er det ikke alltid praktisk at felles-skriveren står på samme sted som ruteren.
Hos oss er f.eks. ruteren plassert på hemsen oppunder mønet, der er det ikke spesielt attraktivt å plassere multifunksjonsskriveren som stort sett brukes i etasjen under.
Når det gjelder ruting-egenskapene så er også disse ganske like hos de forskjellige produsentene, av tilsvarende grunn som nevnt over.
Mye av programvaren i ruteren kjøpes inn fra tredjeparts utviklere, som leverer tilpassede varianter til sine kunder, men med felles grunnplatform.
Ofte er det grensesnittet for brukeren som er mest forskjellig, med du finner de samme parametrene.
Noen ganger er det lagt vekt på visse områder, som blir fremhevet i grensesnittet.
Enkel trafikkonstabel
QoS Quality of Service er slik internett fungerer i dag rett og slett trafikkprioritering ut av ruteren.
Sitter flere brukere på hjemmenettet og gjør forskjellige ting, kan ruteren settes til å prioritere forskjellige typer datapakker.
De tre typene det er lagt opp til er typiske for de fleste:
Gaming, VoIP (tale) og Internett generelt, som inkluderer nedlasting, streaming og vanlig surfing.
Enhver bruker som har tilgang til ruteren kan sette prioriteringen slik det passer best.
Da kan far skravle med gutta i IP-telefon mens mor spiller CS og barna i huset oppdaterer Wikipedia.
Hvilken aktivitet som da skal ha høyest prioritet blir jo interessant...
Du kan også prioritere spesifikke tjenester basert på IP og portbruk.
Effekten av dette kan være vanskelig å konstatere, siden trafikken både innenfor og utenfor ruteren er svært varierende til enhver tid.
Med bare 3 brukere var det ikke mulig å registrere noen merkbar forskjell.
Ytelse
Ytelsen var både høy og stabil, men det var interessant at det alltid tok litt tid for kommunikasjonen å komme opp i hastighet, uansett avstand mellom ruter og klient.
Sammelignet med D-Links nyeste ruter var Asus-ruteren et hakk over.
Sammenlignet med Linksys' seneste lå den litt under.
Andre egenskaper
Ruteren kan spare litt strøm ved å variere effekten etter hva som kreves for å drive signalet over de forskjellige kabellengdene på maskinene i hjemmenettet.
Den kan også slå av de portene hvor det ikke er noen påslått maskin koblet til - "Green Network".
Effekten av dette utgjør ikke mye i løpet av året når det gjelder å spare energi, strømforsyningen gir max 12 watt.
Men alle monner drar, selv om det antagelig bare utsetter virkningene av oppvarmingen med et picosekund...
For enkel tilkobling støttes også OneTouch Wizard hvor du kobler til en klient med et knappetrykk på USB-enheten.
Konklusjon
For ca en tusenlapp får du en av de raskeste ruterne på markedet, med et elegant og diskret design og enkel betjening.
Ønsker du mer avanserte muligheter er de også til stede.
Båndbreddekontrollen vil sannsynligvis ha mer effekt i travlere miljøer, og kan være god å ha.
| 1
|
200821
|
Toyota RAV4
Det er ikke mange biler som kan skilte med å ha startet et helt nytt segment.
RAV4 gjorde akkurat det.
Nå er konkurrentene mange og kundene står i kø.
Dessverre har ikke Toyota holdt på jerngrepet sitt, RAV4 kan ikke sies å være et bedre alternativ enn Kia Sportage og Opel Antara.
Prøv også:
Opel Antara, Kia Sportage
| 1
|
200822
|
Nikon CoolpixL4
MINITEST:
Vi fortsetter jakten på det beste billigkameraet.
Er Nikon Coolpix
L4 en god kandidat?
Flere lesere har etterlyst tester av de litt billigere digitalkameraene, og vi har tatt oppfordringen.
Vi har satt en grense på ca 1500,- (gatepris) og testet for et par dager siden Fujifilm A500 som vi var middels fornøyde med.
Nå er det Nikons tur.
Nikon har nettopp sluppet en håndfull nye kameraer, og den billigste serien, L-serien, er oppgradert med tre nyvinninger.
Det billigste av dem igjen heter L4 og har en gatepris som ligger en tjuekroning over femtenhundrekronersgrensa, men vi legger godviljen til og tar det med.
De to andre (L3 og L2) er noe dyrere, men skal være helt like bortsett fra at CCD-brikken gir litt flere megapiksler.
L2 kommer vi tilbake til i en senere test.
Lett og lite
For de femtenhundre kronene gir Nikon deg et relativt lite og nett kamera
kameraet er omtrent akkurat like høyt og like tykt som Fujifilm A500, men en centimeters kortere bredde merkes.
L4 er veldig godt å holde i og har et søkk på forsiden som passer fint til langfingeren
det er vanskelig å miste dette kameraet når du holder det i én hånd!
Når det gjelder det tekniske, har kameraet en 1/2,5 tommers CCD-brikke på fire megapiksler.
Nikkor-objektivet byr på 3x optisk zoom, med akkurat samme brennvidde som Fuji-kameraet (36-114mm).
Objektivet er noe mer lyssterkt, med 2,8 som største blenderåpning på vidvinkel og 4,9 på tele.
Også makroegenskapene er bedre med en nærgrense på 4cm.
På baksiden har kameraet en vesentlig forskjell i forhold til Fuji A500.
Foruten at LCD-skjermen er 2 tommer med 115.000 piksler (kontra 1,8/70.000 på A500), har den også raskere oppdatering og en mer riktig gjengivelse av farger.
L4 har også et større utvalg av knapper, inkludert piltaster og en langt bedre zoomeknapp.
Nikon har de siste åra blitt flinkere med menyer enn de var i begynnelsen, og også i dette kameraet er det lett å finne frem.
Gjenkjenner ansikter
Kameraet har dessuten forhåndsprogrammer for 15 ulike motiver, og tilbyr også panoramahjelp uten at det selv klistrer bildene sammen.
En interessant detalj er det Nikon kaller face priority, der en algoritme automatisk gjenkjenner ansikter og sørger for at de havner i riktig fokusområde.
En annen finesse er BSS (Best shot selector), som vi også finner i de dyrere modellene.
Poenget her er at kameraet knipser bilder så lenge du holder utløserknappen nede, og lagrer kun det beste bildet av de du tok, dvs. det med flest detaljer.
Dette er kun tilgjengelig uten blits.
En annen ting vi liker er at kameraet sier i fra dersom bildet ble uklart, basert på hvor lang lukkertid som ble brukt kontra hvor ustøtt du holdt kameraet.
Da kan du velge selv om du vil lagre bildet, eller om du prøve igjen.
Ytelsesmessig bruker kameraet 6 sekunder mellom to blitsbilder og cirka 3,5 sekunder mellom hvert bilde uten blits, noe som er akseptabelt uten å imponere.
Kameraet mangler dog kontinuerlig modus, og har derfor ikke mulighet til å ta et par-tre bilder med raskere hastighet.
Autofokusen er ganske rask, og Nikon L4 er et godt hestehode foran Fuji A500 under svake lysforhold.
Bildekvaliteten er vi godt fornøyde med.
Det største ankepunktet er at bildeskarpheten avtar ganske markant i hjørnene av bildet, men dette er noe også mange andre lommekameraer sliter med.
Vi synes også at hvitbalanseringen kunne ha vært noe bedre i enkelte tilfeller.
Ellers har bildene god fargegjengivelse, kromatisk feilbrytning er så å si fraværende og også innendørsbilder med blits blir fine uten at ansikter blir alt for hvite på nært hold.
At objektivet er mer lyssterkt gjør også at kameraet ikke trenger å kompensere med høye ISO-verdier, og på så å si samtlige av bildene som ble tatt, valgte automatikken ISO 50 som betyr mindre støyfylte bilder.
At kameraet bare har fire megapiksler synes vi ikke er et problem
det holder fint til å bli skrevet ut i A4-format, og har man behov for større utskrifter enn det, bør man kanskje legge litt flere kroner i et kamera også?
Konklusjon
Det er ingen tvil om at vi er mer fornøyde med Nikon L4 enn det vi var med Fujifilm A500.
Mens Fujikameraet føltes billigere over hele linja, med svak ytelse, lyssvakt objektiv, dårlig knappeutvalg, plastfølelse, liten skjerm og lite attraktive menyer, er det ingen vesentlige ting ved Nikon L4 som skulle tilsi at det var et billig kamera, annet enn at ytelsen er litt så som så og at CCD-brikken bare har fire megapiksler.
| 1
|
200823
|
Sharkoon Drivelink
Har du en gammel harddisk liggende, som du skulle hentet ut data fra?
Da er dette en glimrende dings å ha i hende!
Svært mange av oss har minst én PC liggende på loft eller kjeller, og som aldri mer kommer til å bli brukt - enten fordi den er utrangert eller ganske enkelt ikke fungerer lenger.
At du vil oppleve at du gjerne skulle hatt en kopi av de gamle dokumentene, bildene og musikkfilene som lå der er derimot langt mer sannsynlig.
Enkel oppkobling
Det er her denne løsningen fra Sharkoon kommer inn i bildet.
Du kobler ganske enkelt til den gamle harddisken til passende kontakt, plugger i strømmen og kobler enheten til en ledig USB-port på din nye PC.
Hvis den gamle PCen var utstyrt med Windows eller DOS, vil den gamle harddisken, enten du bruker Windows, Mac eller Linux, vnå dukke opp som en ekstern disk i filbehandleren.
Så er det bare å bla seg gjennom filsystemet og kopiere ut de dataene du er interessert i å ta vare på.
Støtter det meste
Med i pakka følger gummitrekk til både små (2,5 tommer) og store (3,5 tommer) harddisker, og med beskyttelsen på plass kan du faktisk bruke de gamle harddiskene som hvilken som helst ekstern disk.
Det er imidlertid ikke nødvendig å ta på dette trekket, dersom du bare ønsker å hente ut data og kassere disken etterpå.
Det beste med løsningen er at den støtter både Serial-ATA og standard IDE-tilkoblinger, både for 2,5 tommers disker som sitter i bærbare PCer, og 3,5 tommers disker som vanligvis kun finnes i stasjonære PCer.
Du kan også koble til 5 1/4 tommers enheter, for eksempel CD- og DVD-brennere via Drivelink.
Problemfritt
Vi har testet med disker opp til 1 TB (1000 GB), og det fungerte helt fint.
Hastigheten varierer med disk og hvilken PC den tilkobles, vi kom opp i 30-40 MB pr sekund på det meste (kopiering fra disken), og det avviker ikke i forhold til mange eksterne harddisker vi har brukt mot samme PC.
Det følger også med et 1-klikks sikkerhetskopieringsprogram som er nyttig dersom du ønsker å bruke harddisken videre som en ekstern backup-disk.
Oppå selve enheten er det en knapp som aktiverer kopieringen dersom du har installert programmet.
Enklere blir det neppe.
Sharkoon Drivelink koster i skrivende stund 340 kroner, norsk importør er Multicom.
| 1
|
200824
|
Windows Movie Maker (Vista)
Det er gratis og kommer ferdig installert, men er det noen vits i å bruke?
Microsoft har fått både kjeft og bøter for å inkludere programmer i Windows, og dermed ødelegge for programutviklere som forsøker å selge programmer.
Når det gjelder videoredigering har det ikke vært de store slagsmålene, skyldes det at Microsoft har lagt lista så lavt at Windows Movie Maker ikke framstår som noen konkurrent?
LES OGSÅ:
Det er nesten fristende å nikke bekreftende til dette, uten dermed å stemple programmet som ubrukelig.
Windows Movie Maker (WMM) slik det følger med i Windows Vista fungerer utmerket som en ABC i videoredigering.
Det presenterer en fersk videobruker for de grunnleggende konseptene, lærer ham begrepene og er en oversiktlig lekeplass hvor man kan gjøre seg erfaringer uten at de blir dyrekjøpt.
Muligheter og begrensningner
Dagens versjon av WMM lar deg hente video fra DV-kameraer eller andre digitale enheter.
Støtten for analoge kilder har blitt fjernet, så du må bruke andre hjelpeprogrammer for å hente video fra analoge videokameraer, webkamera osv.
Filene fra disse kan du så importere inn i WMM og redigere videre.
De nyeste videokameraene kan ta opp i HD, enten på DV-kassett eller på harddisk i AVCHD-format.
Ingen av disse formatene håndteres av WMM, verken rett fra kameraet eller import av filer.
Det finnes en omvei, det er å konvertere HD-video til Windows wmv-format.
Da kan du redigere HD-filer både i 720 og 1080 oppløsning.
Men dette tar tid og kan gi kvalitetstap.
Når det gjelder selve redigeringen legger den opp til at du har video som skal legges etter hverandre, legge på effekt-overganger eller effekter/fargejustering, samt legge på tekst og bakgrunnsmusikk.
Mer avanserte muligheter som å håndtere video på flere parallelle spor finnes ikke.
Lydmulighetene er også begrenset til å fade ut og inn og dempe volumet.
Når du har redigert ferdig kan du lage en videofil i de formatene Windows er mest fortrolig med, legge det tilbake i kameraet på en DV-kassett eller gjøre det klart til å brenne på DVD.
HD-video støttes som filer i wmv-format.
Er det brukbart?
Windows Movie Maker er brukbart til de enkleste oppgavene, og det kan i mange tilfeller være det beste som kjent.
Det fungerer også bra som en innføring, men så snart du får ideer og vil prøve noe mer kreativt møter du begrensningene.
Det er mulig å jobbe seg rundt at det ikke støtter HD-formater rett fra kildene, men praktisk er det ikke.
Er du helt grønn når det gjelder videoredigering, så er det verdt å lære seg det grunnleggende før du bruker penger på et kraftigere program.
Etter å ha lekt deg med Windows Movie Maker vet du jo mer om hva du trenger, og er bedre rustet til å vurdere de andre produktene på markedet.
Les også vår guide til Windows Movie Maker, den finner du her
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.