id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
201021
|
Bodum Mousse
Bodum Mousse elektrisk melkeskummer lager melkeskum ved bare et trykk.
Den patenterte blenderen har en justerbar spiral som kan beveges opp og ned ettersom hvor mye melk du har i kannen.
Glasset er laget av gjennomsiktig ultra tynt borosilikat glass.
Lokket av plast er dekket med non slip gummi som kan enkelt rengjøres etter bruk.
Spiralen kan også enkelt tas ut av kannen og vaskes i oppvaskmaskin med glasset.
Panelets vurdering:
Vi synes ikke dette skummet var noe å skryte av, det var verken luftig eller spesielt fløteaktig, men den får pluss for enkel bruk.
| 0
|
201022
|
Bialetti
Melken varmes opp i muggen, hvoretter melken skummes med et stempel.
Stempelet på Bialetti sin melkeskummer er dobbelt, noe som gir skummet en kremet og fin konsistens, på 20-30 sekunder.
Melkeskummeren er laget av aluminium og innsiden er dessuten teflonbelagt.
Bemerk at denne ikke kan brukes på induksjonstopper.
Panelets vurdering:
Denne lager et deilig og perfekt skum til kaffelatte.
Og beholderen for melk er såpass stor at du kan lage flere kopper med kaffe latte på en gang, noe som er en klar fordel.
Beholderen er teflonbelagt noe som gjør den enklere å rengjøre og i stor grad hindrer at melken brenner seg fast.
Men da må du ikke ha for sterk varme på komfyren.
Panelet likte svært godt denne melkeskummeren, men den når ikke helt opp til en sekser fordi den ikke kan brukes på induksjonsovn som er svært vanlig i dag.
| 1
|
201023
|
OBH Nordica Prima Latte
Melkeskummeren er elektrisk ettrykksvariant, og svært enkel i bruk:
Du fyller på melk, velger om du vil ha skum eller bare oppvarmet melk, og trykker på knappen, og etter et knapt minutt får du perfekt oppvarmet, eventuelt skummet, melk.
Teflonbelegget gjør at den er enkel å rengjøre, men du må være forsiktig med elektronikk i både lokk og bunnen av skummeren.
Panelets vurdering:
Skummet er flott og luftig, på linje med testens vinner.
Et litt billigere utseende, i hvit plast trekker ned - samt at det er elektronikk i lokket som gjør at man må være litt mer påpasselig med rengjøringen.
| 1
|
201024
|
Ikea
Batteridrevet, enkel melkeskummer som man bruker i oppvarmet melk.
Den er lett i bruk, enkel å rengjøre og koster kun 12 kroner.
Vispen og motoren er imidlertid såpass liten at du kun kan vispe en og en kopp om gangen.
Panelets vurdering:
Melkeskummeren lager overraskende bra skum og hele panelet synes at til den prisen var dette en av testens aller beste.
Den lagde mye bedre skum enn flere av de andre produktene i testen, og til den nette sum av 12 kroner gir den definitivt mest skum for pengene.
| 1
|
201025
|
Terningkast 6: Nespresso Aeroccino
Den elektriske melkeskummeren er svært lekker i designen og har to innstillinger som kan gi kaffe latte eller cappuccino-skum.
I tillegg, for den virkelige kaffefeinschmeckeren, kan den lage luftig iskaffe.
Panelets vurdering:
Melkeskummeren er enkel å rengjøre siden innsiden er teflonbelagt og den er svært enkel i bruk.
Trykk på knappen og etter et minutt kommer det skum i perfekt form og konsistens.
Hele panelet synes dette var en enkel maskin å bruke.
| 1
|
201029
|
Fujfilm FinepixF11
TEST:
Forgjengeren F10 ble omtalt som verdens beste kompaktkamera.
Nå er etterfølgeren her, med flere forbedringer.
Da kan det vel ikke bli bedre?
DinSide Data har testet digitale kompaktkameraer siden 1998, og har fått med oss noen hundre modeller gjennom årenes løp.
Men av alle testene vi har gjort, har vi aldri fått så mange reaksjoner som vi fikk etter at vi hadde testet Finepix F10 i fjor vår.
I en samletest vi gjorde for TV2 hjelper deg, havnet kameraet på sisteplass av de fem kandidatene vi hadde plukket ut.
Det hører med til historien at de fem kameraene var alle meget gode modeller, og Finepix
F10 lå til slutt og vippet mellom en firer og femmer på terningen - vurdert ut fra våre standardkriterier.
Omdiskuterte resultater
Den store styrken til kameraet var evnen til å ta skarpe innendørsbilder uten bruk av blits, og batterilevetiden var også ekstremt god.
Her lå kameraet langt foran de andre kandidatene, noe som også ble fremhevet i oppsummeringen.
Men samtidig hadde kameraet noen små svakheter i forhold til de aller beste - blant annet relativt mye kromatisk feilbrytning i høykontrastområder, ikke optimal LCD i mørke, ikke optisk søker, og begrenset manuell kontroll.
Vi var også kritiske (og er det fortsatt) til at du trenger én adapter pluss en strømforsyning med tilhørende kabel for å få ladet bateriet.
På ytelsesmålingene (ikke batteri) scoret det dessuten ikke mer enn middels i forhold til de andre.
Med i totalvurderingen var også valuta for pengene, kameraet var den gang ikke spesielt rimelig, og brukte xD-minnekort som på det tidspunktet var vesentlig dyrere enn SD-kortene i de andre kameraene.
Vår test av F10 var for øvrig verdens første test av kameraet som ble publisert på nettet.
Siden kom det flere, og de fleste testerne var meget begeistret over kameraet, og det mottok en rekke priser gjennom 2005, mye takket være innendørsegenskapene.
Vi merket oss imidlertid at dpreview.com, kanskje den mest anerkjente testsiden for digitale kameraer internasjonalt, hadde kommet frem til testresultater som lå i nærheten av våre konklusjoner.
Uansett:
Det finnes ingen absolutt sannhet, man vektlegger egenskapene forskjellig, og derfor vil du oppleve at terningkastene varierer.
Heldigvis!
Så blir det opp til deg å gå til den kilden du stoler mest på, som vektlegger det du er opptatt av, eller aller best - lese flere tester før du bestemmer deg.
Flere forbedringer
Til tross for at mange testere var fra seg av begeistring for F10, viste altså Fujifilm allerede i fjor høst frem en oppgradert etterfølger, F11.
Og på listen over forbedringer finner vi flere av de tingene vi var kritiske til i testen av F10, viktigst:
F11 har fått flere manuelle funksjoner, bedre skjerm og bedre makrofunksjon.
På utsiden er F11 nærmest identisk med F10, med unntak av en ny posisjon på funksjonshjulet som omkranser utløseren, for manuelle innstillinger.
Du kan nå justere både blender og lukkertid (1/2000 til 3 sek).
Det gjør det langt mer attraktivt for mer krevende brukere.
Vi liker dessuten at F11 har et beskyttende lag av pleksiglass over LCDen, noe som gjør at vi ikke er så redd for å legge kameraet i en lomme sammen med andre gjenstander.
Skjermen i seg selv har fått høyere oppløsning, noe som gir et skarpere søkerbilde.
Den har også fått kraftigere signalforsterker, noe som gjør at den fungerer bedre i mørke.
Meget bra!
For øvrig er det meste likt som på forgjengeren.
Vi kjørte våre vanlige ytelsestester, og tallene vi fikk er så godt som identiske med tallene vi fikk fra testen av F10.
Kameraet er raskt til det meste, men det finnes en del modeller nå som er raskere.
Resultatene ser du i tabellen under:
Kommentar til tabellen: autofokus bruker vesentlig lengre tid på å fokusere dersom det er lite lys der du fotograferer, eller svake kontraster i motivet.
Målingene våre er gjort med blits, og ble gjort i et normalt opplyst rom.
Vi fokuserer alltid på en sort ramme på en hvit vegg 3 meter unna, noe som gjør det relativt enkelt for kameraene å fokusere.
Meget godt innendørskamera
Mulighetene for høy ISO uten at bildene blir ødelagt av støy, gjør at F11 er glimrende til bruk innendørs.
Kombinerer du høy ISO med blits, kan du faktisk få blitsen til å rekke hele 6,5 meter, noe som er eksepsjonelt i lommekamera-verden.
Et kraftig grønt lys hjelper autofokusen til å stille skarpt, og det fungerer faktisk veldig bra innenfor 3-4 meter.
På automatikk stoppet som regel ISO på 800 under vår test, og det er slett ikke dumt.
Da får du både akseptabel bildestøynivå og som regel kort nok lukkertid til at du kan holde kameraet i hånden når du fotograferer - vel og merke på full vidvinkel.
Nettopp dette med lav bildestøy ved høy ISO er kanskje den største fordelen med dette kameraet.
Fargespill i pikslene finner du knapt.
Ja, bilder tatt med ISO 800 kan oppleves som noe kornete, sett i 1:1 på skjermen, men verken nedskalert til normal skjerm/TV-oppløsning eller på utskrifter i "normale" formater inntil 13x18, vil dette som regel ikke være ødeleggende for bildet.
Skal du ta utsnitt eller skrive ut i store formater, anbefales ISO 400 eller lavere.
Ros - og litt kritikk
Når det gjelder bildekvaliteten generelt, oppdaget vi ikke noen store forbedringer i forhold forgjengeren.
Kameraet tar absolutt gode bilder i stort sett alle forhold, med god fargegjengivelse og meget god skarphet!
På den kritiske siden finner vi fortsatt mye kromatisk feilbrytning på en del av testbildene våre.
Vi ser også en tendens til at detaljer i høylys blir noe utbrent, som vi også bemerket i testen av F10.
Klikk her for å se noen av testbildene våre
Videoløsningen er meget bra, her får du godt komprimerte opptak i tilfredsstillende kvalitet.
Konklusjon
Hvis du er ute etter et lommekamera som tar gode bilder ute, og glimrende bilder innendørs, er dette et av de klart beste valgene du kan gjøre akkurat nå.
Forbedringene med økt manuell kontroll og bedre LCD trekker helhetsinntrykket kraftig opp.
Kritikken vedrørende kromatisk feilbrytning og utbrente detaljer i høylys er de samme som vi kom med i testen av F10, men de er ikke store nok til å frarøve kameraet en fortjent femmer på terningen.
| 1
|
201031
|
Star Wars:Episode III
Filmen er glimrende, men det offisielle Episode III-spillet havner dessverre fullstendig i skyggen.
Hvorfor det?
Vi har prøvekjørt spillet og gir deg svaret.
Vi ville i utgangspunktet ikke ødelegge filmopplevelsen ved å spille spillet før vi fikk sett filmen.
Episode III-spillet følger nemlig handlingen svært tett og inneholder masse filmklipp fra filmen.
Nå som vi har sett filmen og ble veldig imponert, var det på tide å prøve ut spillet.
LES OGSÅ:
Lite kreativt
Vi skjønte uhyggelig fort at spillet dessverre ikke når filmen til knærne.
Selv om det hele starter med den samme introduksjonen som filmen begynner med, altså en fantastisk romkamp, er det kun et ikke interaktivt filmklipp.
Vi begynner å spille innendørs, inne i romskipet som den kidnappede senatoren Palpatine befinner seg i.
Målet er å fri ham fra den onde General Grevious, og for å komme dit, må vi først kjempe oss gjennom ca. tre hundre tusen identiske droider.
Det er i det store og hele det spillet handler om: uendelig lyssabel-slåssing ispedd litt bruk av Kraften.
Lyssabelbruken har faktisk mye til felles med Tekken-aktige slåssespill, siden du kan utføre angrepskombinasjoner ved å trykke på riktige knapper til riktig tid.
Flere og flere kombinasjoner blir låst opp etter hvert.
Men for å være helt ærlig, sett bort fra de mer avanserte boss-kampene, var det ikke spesielt ofte vi følte behovet for avanserte comboer, motstanderne er for det meste så dumme at du kommer langt med å bare trykke tilfeldig og frenetisk.
Bruken av Kraften gir deg en del morsomme tilleggsmuligheter
du kan dytte motstanderne overende, påvirke dem til å angripe hverandre eller skyte ut energistråler.
Også her får du låst opp nye muligheter når du kommer lenger ut i spillet.
Om og om igjen
Du spiller enten som Obi-Wan Kenobi eller Anakin Skywalker gjennom hele kampanjen, og det er ikke noen dramatiske forskjeller på hvordan de to kontrolleres eller hvilke muligheter de har, men lenger ut i spillet får de forskjellige tilleggskrefter.
Kampanjen består av 16 brett, og tar oss som sagt gjennom filmens handling
fra redningen av Palpatine, gjennom Utapau, Coruscant og til den dramatiske vulkan-finalen på Mustafar.
Enkeltbrettene er dessverre svært korte, lineære og ukompliserte, og det tar virkelig ikke lang tid og komme seg gjennom enkelspillerdelen.
Heldigvis er det en del ekstramateriale å låse opp, blant annet en rekke bonusbrett, som lar deg spille som andre skikkelser fra filmene blant annet Yoda, Grevious, og selveste Vader.
Vader-brettet setter deg opp mot Obi-Wan Kenobi og du får sjansen til å spille gjennom deres berømte duell fra Episode IV, noe vi synes er en ganske tøff kobling tatt i betraktning handlingen i Episode III.
Overraskende nok inneholder spillet også noen enkle rollespillelementer
du kan oppgradere karakterene på slutten av hvert brett, og erfaringspoengene hentes gjennom å utføre spektakulære angrep.
Spillet prøver å skape litt variasjon ved å innføre noen brett der du skal kontrollere svære kanoner og skyte i stykker visse objekter.
Men dette er ikke spesielt gøy, og heller ikke nyskapende.
Noen av brettene er faktisk ganske morsomt designet, og noen av omgivelsene er definitivt kule.
Og det er til tider gøy å hakke roboter i stykker med sverdet men 90% av tiden er Episode III monotont, ensformig og simpelt.
Og i tillegg gjentar Anakin og Obi-Wan de samme kommentarene om og om igjen.
Det blir bare kjedelig.
Grafisk er spillet over middels, men ikke ekstremt imponerende.
PS2-versjonen er skarp og godt animert, og filsnuttene hentet direkte fra filmen ser jo temmelig bra ut.
Riktignok er disse filmklippene noe redigert og forkortet, vi antar at det er gjort for å ikke avsløre for mye.
Musikken er derimot svært bra
men hva ellers skal man forvente av et Star Wars-spill?
Alt i alt, dette er ikke noe særlig.
Et ensformig og repetitivt actionspill med minimale rollespill-elementer er ikke nok.
Hadde dette spillet ikke hatt Star Wars-lisensen, ville det blitt fullstendig glemt i løpet av en uke, men siden det inneholder et kjent og kjært persongalleri og tematikk, økes verdien lite grann.
Men skal du ha et skikkelig Star Wars-spill, gå heller for KOTOR, Republic Commando, eller til og med den sjarmerende Lego Star Wars.
Ikke kast bort pengene på dette.
| 0
|
201033
|
Stødig arbeidskar
Ærligheten selv er arbeidsbiler som Nissan Navara.
Nå har den gjennomgått en forsiktig facelift og motoroppgradering.
I Pyreneene, Spania:
Tekst og foto: Knut Arne Marcussen
Jeg tror du er nødt til å være formann i Nissan Navara-klubben for å klare å se forskjell på den nye og den gamle utgaven av Nissan Navara.
Nye støtfangere, nye lykter, grill og panser er langt fra noen sjokkerende endring.
På den annen side er det kanskje også slik kundene vil at disse bilene skal være?
Finere interiør
Som på søsteren Pathfinder er også materialkvalitet og finish på interiøret hevet og litt mer utstyr er nå tilgjengelig, blant annet ESP (gjelder kun på V6).
3-liter V6-dieselen er ny og kler pickupen bra.
Den er langt mer stillegående enn sin lillebror, den nå oppgraderte 2,5-liters firesylindrede dieselmotoren.
Sterkere
171 hester er blitt til 190 og momentet er økt fra 403 Nm til 450 Nm.
På V6eren er det hele 550
Nm og hengervekten er 3 tonn for begge motorer.
Som tidligere er ikke akkurat kjøreegenskapene noe som kan sammenlignes med vanlige personbiler.
Med bladfjærer og stiv bakaksel er den heller ment for tung vekt på planet.
Svak på kollisjonssikkerhet
Når det er tomt er den lett i stussen og kan oppleves som litt spretten.
Dette er likevel normalt for pickuper og ikke noe som kan holdes mot Navara.
Kollisjonssikkerheten på modellen fikk derimot fortjent kritikk for en tid tilbake uten at Nissan i denne omgang har valgt å gjøre noe med det.
Vi vil tro det er pengene som rår i slike avgjørelser, men synes det er pussig at de ikke har valgt å foreta grep som bedrer sikkerheten.
Dette hindrer bilen i å få firer på terningen.
Utover dette er det lite nytt å melde og lite ellers å utsette på Nissan Navara.
Den er og blir en ærlig arbeidsbil!
| 0
|
201036
|
Samsung 5-serie ULTRA
Prisgunstig Ultrabook fra Samsung.
Vår dom:
Meget bra.
Prisene på de populære ultrabookene er på vei nedover, og Samsung er blant PC-produsentene som satser stort på disse tynne, lette og robuste maskinene.
Selskapet var tidlig ute med sitt første bidrag, 9-serien, som ble vist fram under fjorårets CES-messe i Las Vegas.
Det var imidlertid før Intel hadde definert Ultrabook-kravene, så 5-serie ULTRA er faktisk den første "ekte" ultrabooken fra Samsung.
Det vil si at den møter alle kravene som stilles av Intel, hva angår størrelse, vekt, prosessor og lagringsløsning.
Dette er den femte ultrabooken vi tester.
Fra før har vi testet Apple Macbook Air, Asus UX31, Acer S3 og Toshiba Z830.
Før vi ser nærmere på eksteriøret skal vi ta en kjapp gjennomgang av de viktigste tekniske spesifikasjonene:
Fullt navn:
Samsung 530U3B-A01 13,3" matt LED-baklyst skjerm, 1366 x 768 pikslerIntel Core i5-2467M-prosessor4 GB minne (maks 8)500 GB harddisk, 5400 rpm, med 16 GB SSD-arbeidsminneIntel HD 3000-grafikk med WiDi-støtteTrådløs-kort fra Intel (b/g/n)Bluetooth 3.0HDMI-utgang (full størrelse)VGA-utgang (krever overgang, denne medfølger)1 stk USB 3.0-port2 stk USB 2.0-porterStøtte for kablet nettverk (Gigabit LAN)Kortleser for alle xD/SD-kort1,3 megapiksels webkameraStørrelse: 315,1 mm x 218,9 mm x 17,6 mmVekt:
1436 gramVeil pris: 6790 kroner
I motsetning til de fleste (ofte dyrere) ultrabookene, har Samsung satset på en hybrid-løsning med 500 GB harddisk.
Det er kanskje ikke så rart, Samsung var inntil nylig en av verdens største produsenter av harddisker, men har nettopp solgt denne delen av virksomheten til Seagate.
Ifølge Samsung selv har de selv laget 75 prosent av komponentene i maskinen, og ellers valgt kvalitetskomponenter - blant annet trådløst nettverkskort fra Intel, og et batteri som tåler inntil tre ganger flere ladinger enn konkurrerende batterier.
Bra utstyrt
Maskinen er for øvrig temmelig oppdatert utstyrsmessig, med blant annet WiDi-støtte (trådløs overføring av bildet til TV), Bluetooth 3.0 og USB 3.0.
Sistnevnte fungerer også som lade-port for for eksempel mobiltelefoner, selv når PC-en er skrudd av.
Vi liker også godt at maskinen er utstyrt med fullstørrelses nettverks-kontakt og HDMI, enkelte konkurrenter krever overganger her, og ikke alle har innebygd støtte for kablet nettverk i det hele tatt.
Optisk drev er det ikke plass til i Ultrabook-er.
Trenger du dette, kan du koble til en eksternt via USB.
Slik er den bygd
Skjermen er godt beskyttet bak et aluminiumslokk.
Det er helt matt, og fingeravtrykk vises knapt.
Vi merker oss også at Samsung har brukt aluminium på begge sider, altså også rundt skjermen, samt rundt tastaturet, noe som styrker og stiver opp konstruksjonen.
I tillegg er skjermen leddet til PC-en ved hjelp av en bred hengsel, der flere konkurrenter har to tynne hengsler på hver side.
Det lover godt for varigheten, mener vi.
Alle tilkoblingene sitter på venstre og høyre side, og lengst unna brukeren.
Det er ryddig, mener vi, og gir god tilgjengelighet.
Undersiden er slett og av plast, og et lokk dekker harddisken (helt vanlig 2,5" størrelse, 9 mm tykk) og en ledig minneplass.
Kun én skrue må løsnes før du kan kneppe lokket av.
Designen er forøvrig svært ren og pen.
Dedikerte hurtigknapper er fraværende, uten at vi griner på nesen av den grunn.
Tastaturet er av chicklet-typen, der hver tast er isolert fra de andre.
Det er pent, og ikke minst praktisk med tanke på å fjerne støv og smuler.
Tastaturet er for øvrig godt å skrive på, det er ikke blant de aller stilleste vi har prøvd, men er relativt fast og responsivt.
Den store, multifølsomme pekeplaten har to adskilte knapper.
De avgir en markert klikkelyd, men ikke så sjenerende som på Asus U32U som vi nettopp har testet, mener vi.
Slik er den i bruk
Maskinen er klar til bruk på 40 sekunder.
Det er et godt stykke bak de raskeste maskinene med SSD, og forklaringen ligger naturligvis i at harddisken i denne PC-en ikke er blant de raskeste.
SSD-delen på 16 GB sørger imidlertid for å hurtigbufre programmer du bruker ofte, så den opplevde ytelsen kan i mange tilfeller ligge ganske tett opp mot SSD-en.
Om ytelsen ikke blir fullt så god, har du til gjengjeld mye mer lagringsplass å boltre deg med.
Det finnes knapt modeller på markedet med større SSD enn 240 GB, og de er langt dyrere enn 5-serie Ultra.
Maskinen oppleves som rask og responsiv, og - i motsetning til de fleste andre ultrabookene vi har testet - denne maskinen er tett innpå lydløs under vanlig bruk.
Du kan dessuten enkelt svitsje mellom aktiv- og passiv viftemodus ved å trykke FN-F11 på tastaturet.
Aktiv viftemodus betyr maks ytelse, mens passiv viftemodus betyr at ytelsen senkes noe når temperaturen øker.
Blir varm
Og nettopp dette med temperaturen er dessverre et issue ved denne maskinen.
Sitter du med den i fanger vil du fort merke at det er et temmelig varmt felt bak til venstre.
Det er harddisken som er årsaken.
Det er riktig nok et luftinntak på undersiden, men viften i maskinen er tydeligvis ikke kraftig nok til å holde temperaturen på harddisken på et lavere nivå.
Hvorvidt dette er et problem for harddisken eller ikke skal vi ikke uttale oss om, men i et trangt kabinett som dette er vi ikke i tvil om at en ren SSD hadde vært det aller beste.
Høyttalerne fortjener også litt oppmerksomhet.
Av alle ultrabookene vi har testet, har Serie 5 Ultra den minst dårlige lyden.
Det er ikke noen hedersbetegnelse, men her går det faktisk an å lytte til radio og litt pling/plong uten den metalliske klangen som blant annet skjemmet Asus UX31.
Ytelsestestene
Windows Opplevelsesindeks gir oss følgende indikasjoner på ytelsen, her går skalaen fra 1,0 (svakest) til 7,9 (sterkest):
Prosessor: 6,3 Minne (RAM):
5,9 Grafikk:
4,5 Spillgrafikk:
5,6 Primær harddisk:
5,9
Passmark PerformanceTest 7.0 gir en totalscore på 840, og i diagrammet under har vi sammenlignet dette tallet med noen åpenbare konkurrenter:
Det er først og fremst disk-ytelsen som gjør at Asus-en ligger et godt stykke foran de andre:
Prosessor og grafikkytelse ligger rundt 2500 og 250 Passmark-poeng for alle fire.
Men hva med batterilevetiden?
Som vanlig kjørte vi testen i to omganger, første gang med minimal belastning tilkoblet trådløst nett, andre gangen med kontinuerlig HD-videoavspilling.
I diagrammet under ser du hvordan 5-serie Ultra kom ut i forhold til de samme konkurrentene:
Samsung sier at du kan bruke maskinen i rundt seks timer med variert bruk, en påstand vi sier oss meget enig i etter å ha testet maskinen.
Det er kun Asus UX31 som byr på bedre levetid av de ultrabookene vi har testet så langt.
Konklusjon
Samsung viser nok en gang at de er en meget god PC-produsent, og leverer et solid tilskudd til ultrabook-segmentet.
Serie 5
Ultra er blant de aller billigste ultrabookene vi har testet, men scorer meget bra på det meste, både eksteriørmessig og innvendig, ikke minst med tanke på støy og batterilevetid.
Eneste ankepunktet er harddisken, som dessverre gjør at maskinen blir temmelig varm mot fanget.
Hadde den kommet med en SSD og med baklyst tastatur, hadde Samsung nok en gang luktet på sekseren på terningen.
Men for all del:
Dette er et produkt vi absolutt kan anbefale til deg som ønsker en tynn, lett og dugandes maskin - uten å blakke deg helt.
OPPDATERT:
Fra Samsung får vi opplyst at modellen også selges med 128 GB SSD, og at denne koster fra rundt 7990 kroner.
Det vil i så fall være et klokt alternativ for mange.
| 1
|
201039
|
Microsoft Surface Pro
Kanskje det nærmeste du kommer det beste fra to verdener akkurat nå.
Det tok sin tid, men i dag, 30. mai 2013 er endelig Microsoft Surface Pro tilgjengelig i norske butikker.
Det er snart et helt år siden den ble vist fram for første gang, og et halvt år siden den ble tilgjengelig i blant annet USA.
Hva er det egentlig?
Vi snakker her om et nettbrett med full PC-funksjonalitet.
Det betyr i praksis at brettet har en vanlig PC-prosessor (Intel Core i5-3317U), full HD-skjerm, 4 GB minne, SSD på 64 eller 128 GB, Windows 8 Pro, og kan kjøre alle de vanlige PC-programmene dine.
Når brettet kneppes i det medfølgende tastaturet, forvandles Surface Pro i praksis til en fullverdig PC.
Og vi kan like godt røpe det med det samme:
Surface Pro er kanskje mer en PC enn et nettbrett, og det er på det området den imponerer oss mest.
For noen kompromissløs løsning er dette ikke, selv om gjennomføringen er blant de bedre vi har sett så langt.
Lillebror Surface RT, som har vært på det norske markedet siden i vinter, kan kun kjøre programmer (apper) som er laget for Windows 8 eller nyere.
Lillebroren er altså langt enklere maskinvaremessig, noe du kan lese mer i vår grundige test fra februar.
Før vi går videre skal vi ta en kjapp titt på de viktigste tekniske egenskapene:
Skjerm: 10,6" blank, multiberøringsfølsom IPS, 1920 x 1080 piksler Prosessor:
Intel Core i5-3317U RAM:
4 GB Grafikkort:
Intel HD 4000 Lagring: 128 GB SSD Optisk drev:
Nei Skjermutganger: mini-Displayport USB-porter: 1 stk USB 3.0 Kamera:
2 x 1,2 megapiksler (foran/bak) Kortleser: MicroSD, SDHC, SDXC Trådløst nett: b/g/n Kablet nett:
Nei Annet:
Bluetooth 4.0, leveres med penn, USB-ladeport på strømforsyningen OS:
Windows 8 Professional 64 bit Størrelse:
275 × 172 × 14 mm Vekt: 907 gram Flere detaljer.
Pris:
7.490 kroner (jf Prisjakt 29.5.2013)
Antall tilkoblingspunkter er begrenset.
Her har hybrider som for eksempel Lenovo Yoga og Dell XPS 12 Duo mer å by på.
Den store fordelen med Surface Pro i forhold til disse blir uansett vekten.
907 gram er ekstremt lett for et produkt som i praksis kan brukes som en hvilken som helst PC - bare 250 gram tyngre enn en vanlig iPad.
Slik er den utformet
Med en tykkelse på 1,4 cm er den imidlertid tjukk i forhold til iPad, men tynn i forhold til de fleste PC-er.
Baksiden består av metall, fronten er dekket av knallhardt og ripefritt gorillaglass.
Det er absolutt ingenting å utsette på kvalitetsfølelsen.
Skjermen er nesten en tomme større enn på iPad, i praksis er den noe bredere men smalere (16:9-format).
Kvaliteten er også her meget høy.
Full HD-oppløsning og god lysstyrke sørger for upåklagelig skarphet og lesbarhet, og skjermen kan dessuten betraktes fra nesten død vinkel - fra alle sider.
Berøringsfølsomheten er også meget god, og støtter inntil 10 samtidige berøringer.
Det følger med en penn for signaturer og presisjonsarbeid.
Ikke mulig å vinkle
Nedre del av bakplaten kan vippes ut, og fungerer som støtte for brettet, både når det står frittstående eller er koblet til det tynne tastaturet.
Det fungerer bra når Surface står på et stødig underlag, men fungerer ikke i fanget.
Merk også at vinkelen er fast - i motsetning til de fleste PC-er, som har skjermer som kan vippes opp og ned etter eget ønske.
Gjenskinn kan derfor være et problem når det brukes sammen med tastaturet.
Dette er altså kompromisser du må leve med som eier av Surface Pro.
Tastaturet kneppes utrolig lett på brettet takket være magnet i kontakten.
Det smetter på plass bare kontaktene kommer i nærheten av hverandre.
Liker!
Magneten er så sterk at det aldri er snakk om at den løsner med mindre du bruker litt makt.
Det samme gjelder strømpluggen, en løsning Mac-maskiner har hatt lenge, og som vi liker svært godt.
Snubler man for eksempel i kabelen er sjansen for ledningsbrudd eller annen skade minimal i forhold til kontakter som stikkes inn i PC-en.
Overraskende bra tastatur
Tastaturet fungerer også som et deksel til brettet, kvaliteten er overraskende bra med tanke på den syltynne utformingen, og noe helt annet enn tastaturet på RT-utgaven av Surface.
Dette tastaturet er fast, responsivt, støyer lite og krever rett og slett ingen tilvenning.
Tastene har stort sett full størrelse, det er bare enkelte spesialtaster vi savner, kanskje først og fremst printscreen-tasten.
Pekeplaten er litt smal og har integrerte felt for venstre/høyreklikk.
Det hadde vært optimalt med større flate, men den fungerer helt greit - som alternativ til å peke rett på skjermen.
Slik er Surface Pro i bruk
Brettet er utstyrt med en vifte, men er stort sett helt tyst.
Kun når det utsettes for belastning over tid vil du høre viften.
Men merk at baksiden kan bli ganske varm, varmere enn hva vi er vant med fra rene nettbrett, og også varmere enn hva som er vanlig på ultrabooks i samme prisklasse.
Vår brukeropplevelse er uansett generelt god.
En av tingene vi virkelig liker er at Surface Pro er fritt for "crapware", altså prøveversjoner som i praksis er ren reklame.
Mange har en stygg tendens til å komme med varsler om registrering i tide og utide, overlappe funksjonalitet som allerede ligger i operativsystemet, bremse ytelsen og på andre måter bidra negativt til totalopplevelsen.
Alt dette slipper du på Surface Pro.
Her får du Windows 8 Pro i sin reneste form, og alt flyter pent og smidig.
Den innebygde høyttaleren byr ikke på særlig dybde eller bass, men fungerer greit til tale, radio og lignende.
Kameraet fungerer greit til Skype og videokonferanser, men tar ellers bilder av relativt beskjeden kvalitet.
Her er to bildeeksempler, førstnevnte er tatt med frontkameraet, det andre er tatt med hovedkameraet.
Kvaliteten er like svak på begge.
Ytelsesmålinger
Ytelsen er helt på nivå med ultrabooks (tynne, lette bærbare) i samme prisklasse, og Windows Opplevelseindeks gir oss følgende indikasjoner på ytelsen.
Her går skalaen fra 1,0 (tregest) til 9,9 (raskest):
Prosessor: 6,9 Minne: 5,9 Grafikk:
5,6 Spillgrafikk:
6,4 Primær harddisk:
8,1
Vi brukte også Passmark PerformanceTest 8.0 til mer inngående ytelstester:
Prosessor og 3D-grafikk: 3547/345 poeng.
Dette er tall som er sammenlignbare for "gjennomsnitts"-ultrabooken.
I praksis betyr det god PC-ytelse til det aller, aller meste - også fleroppgavekjøring og spill hvis de ikke er veldig avanserte.
Alt av 2D-oppgaver flyter alltid lett og greit, inkludert ALT av video i alle oppløsninger inkludert full HD.
SSD Lesehastighet 311 MB pr sekund, skrivehastighet 250 MB pr sekund.
Dette er relativt gode tall, flere ganger raskere enn en typisk harddisk for bærbare PC-er, noe som bidrar til at Surface Pro oppleves som rask i de aller, aller fleste situasjoner.
Batteritid
Med minimal belastning, bare tilkoblet trådløst nett, holdt batteriet ut i 333 minutter før brettet skrudde seg av.
Det er litt over 5,5 timer.
Microsoft anslår 6 timer med variert bruk, vi heller mer mot 5 timer.
Det er forsåvidt greit, med tanke på at dette i praksis er en PC på beskjedne 907 gram.
Men samtidig innrømmer vi at vi umiddelbart begynner å tenke "Haswell", neste generasjon Intel-prosessorer som lanseres i neste uke.
Disse skal bruke vesentlig mindre strøm enn dagens prosessorer, noe som garantert vil komme neste generasjon Surface pro til gode.
For det er bare å innse at Surface Pro er sjanseløst hvis vi skal sammenligne batteritiden mot for eksempel iPad - som byr på opp mot dobbel batteritid.
Konklusjon
Surface Pro er langt fra perfekt, men er kanskje det nærmeste vi har vært det beste fra to verdener så langt.
Mest imponert er vi over at dette i praksis er en fullblods PC med god ytelse i svært kompakt innpakning.
Skjerm og byggekvalitet er også upåklagelig.
Mest negativt er at skjermen kun har én fast vinkel når du jobber med det eksterne tastaturet, samt at utvalget av tilkoblingspunkter er noe beskjedent - sett i forhold til andre hybridløsninger vi har sett på.
Kamerakvaliteten er under pari, men det tror vi skremmer færre.
Vi lander til slutt på en svak femmer på terningen, men hadde det gått an å gi delte karakterer hadde vi havnet på 4 1/2
Vi legger uansett ikke skjul på at vi sitter igjen med en liten "førstegenerasjon-følelse", kanskje først og fremst med tanke på batteritid, men også varmeutvikling, tykkelse og vekt.
Sånn sett er det litt underlig at Surface kom til landet bare dager før Intel slipper en ny prosessor-generasjon som er langt mer batterigjerrig enn forgjengeren.
Det er med andre ord duket for kjøligere, tynnere og lettere hybride nettbrett/PC-er i tiden som kommer - og som sannsynligvis også kommer til å bli en god del billigere.
Så spørs det da - hvor lang tid det vil gå før en ny generasjon Surface Pro kommer på markedet.
Vi tror neppe det skjer så mye før vi nærmer oss jul, men konkurrentene vil helt sikkert være på banen lenge før det.
OBS!
Om du ikke vil vente på neste generasjon, og bestemmer deg for å gå for Surface Pro nå, bør du velge 128 GB-utgaven.
64 GB-utgaven koster noen hundrelapper mindre, men har liten tilgjengelig lagringsplass takket være at operativsystemet beslaglegger en stor del av kapasiteten.
Her finner du våre: siste PC-tester og ferske nettbrett-tester
Microsoft Surface Pro 128GB
| 1
|
201043
|
Sony Ericsson W800i
TEST:
Fremtidens Walkman er her, og den har telefon, kamera, radio og mye mer.
Vi har tatt et dypdykk i W800i fra Sony Ericsson.
Med merkenavnet "Walkman" skapte Sony et begrep som ble ensbetydende med en spesiell type produkter - kassettspillere i lommeformat.
Det er det få andre produsenter som har klart, med unntak av Xerox og noen få andre (Xerox = kopimaskin i USA).
Rettighetene til å bruke Walkman-navnet har imidlertid ingen andre enn Sony selv, og nå videreføres benevnelsen til en helt annen produktfamilie; mobiltelefoner.
Først ut
W800i er første telefon i Sony Ericssons nye Walkman-serie.
Senere i høst kommer den litt enklere lillebroren W550i.
Telefonen bygger på suksessmodellen K750i, men har fått friskere farger, forbedret programvare for musikkavspilling, egne knapper for aktivering av musikkavspilling, samt øretelefoner optimalisert for musikkopplevelser.
Dessuten leveres den med 512 MB minnekort, nok til rudnt 10 timer med musikk i god MP3-kvalitet.
Men før vi snakker mer om musikkfunksjonene, skal vi ta en titt på de øvrige viktige spesifikasjonene:
Sony Ericsson W800i:
Mål: 100 x 46 x 20,5 mm Vekt: 101 gram Skjerm: 172 x 220 piksler, 262.000 farger Minne: 34 MB innebygd + 512 MB MemoryStick Duo minnekort (Pro støttes også) Musikkavspiller for AAC/M4A og MP3-formater 2 megapiksels kamera med lys og autofokus (1.632x1.224 piksler), 4x digital zoom Videoopptak 176 x 144 piksler RDS-radio Polyfonisk lyd, 40 stemmer Nett: GSM 1800, 1900, 900 Kommunikasjon: USB (2.0 Full Speed), iR og Bluetooth
Telefonen kan altså kommunisere over alle tre GSM-båndene, men støtter verken 3G eller Edge, noe vi faktisk begynner å forvente nå.
Vi reagerer også på at den ikke støtter USB 2.0 HiSpeed, noe som i praksis gjør overføringen av musikkfiler til en tidkrevende affære.
For øvrig er dette en meget godt spesifisert telefon, og sett i lys av størrelsen ligger den helt i toppen av hva du kan få i skrivende stund.
Gjennomtenkt utforming
W800i har den samme størrelsen og velkjente utformingen som ble introdusert med 2003-modellen T610.
Vi vil imidlertid påpeke at det er gjort en del smarte forbedringer siden den gang.
Tastene er flate, men samtidig faste og gir kontant respons.
I mørke bakgrunnsbelyses de med oransje lys.
Er du glad i å skrive tekstmeldinger vil du neppe få problemer, det måtte i tilfelle være i blinde, siden tre og tre taster ligger tett inntil hverandre horisontalt, uten markante skiller.
Skjermen er klar og fin også utendørs i skarpt lys, og tekst og symboler er kontraststerke og vanskelig å misforstå.
Har du brukt nyere Sony Ericsson-telefoner vil du neppe ha problemer med å navigere deg rundt i menysystemet.
Vi merker oss at det er, i likhet med K750i, litt flere animasjoner og langt raskere respons enn K700i og eldre modeller.
Lommelykt med SOS-signal
Baksiden av telefonen er viet kameralinse og lys.
Lyset er meget kraftig, men som blitserstatter duger den ikke på mer enn maks 2 meters avstand, naturligvis avhengig av hvor mørkt det er.
Mer interessant er det at du kan bruke den som en enkel lommelykt, og til å blinke SOS hvis du skulle være så uheldig å havne i havsnød eller lignende, uten mobildekning.
Dypdykk i musikkfunksjonene
Vi kommer ikke utenom en grundig gjennomgang av musikkegenskapene i en test av telefon med Walkman-stempel.
Det første vi merker oss er at telefonen kommer med spesialkabel mellom telefon og plugg til øretelefonene.
Pluggen har innebygd mikrofon, og sammen med de medfølgende øreproppene har du dermed en handsfree-løsning.
Pluggen er imidlertid standard minijack, og dermed er det fritt fram for å bruke andre, bedre øretelefoner dersom du ønsker det.
Når det er sagt, må vi poengtere at lyden fra de medfølgende øreproppene er fyldig og god, og de har dessutenen utforming som gjør at de passer bedre i ørene og stenger ute lyder fra omgivelsene bedre enn de fleste andre øreproppeløsningene vi har prøvd tidligere.
Lyden er også mulig å justere høyt nok til de fleste aktiviteter.
W800i kommer med det brukervennlige programmet Disc2Phone, som lar deg rippe musikk til PCen/Macen og overføre musikken videre til telefonen.
Du kan også overføre musikken på annen måte, for eksempel via Windows Utforsker (telefonen dukker opp som egen stasjon), men må da passe på at filene ligger i riktig mappe, og følger denne oppbygningen MP3\Artist\album\fil.mp3.
Hvis ikke blir de ikke oppdaget av avspillingsprogramvaren på telefonen.
Telefonen støtter formatene MP3 og AAC/M4A.
Sistnevnte brukes blant annet av iTunes-avspilleren, men kryptert musikk kjøpt i iTunes Music Store støttes ikke.
Støtte for plassbesparende AACplus/HE AAC er dessuten fraværende, dessverre.
Og hvor ble det forresten av Sonys proprietære Atrac3-format?
Spillelister kan opprettes på telefonen, og du kan sette avspillingsrekkefølgen til tilfeldig, og repetere én eller alle sporene i en mappe eller spillelisten i sin helhet.
Det burde være dekkende for de flestes behov.
Innfallsvinklene til musikken er enten via artist, spor eller spillelste.
Avspilleren tar seg også av videoklipp.
Navigering gjør du enklest ved hjelp av den trykkfølsomme joysticken.
Ved å skyve og holde til venstre og høyre kan du spole i sangene.
Det hele er faktisk overraskende enkelt og oversiktlig.
Vi ble også positivt overrasket over at Sony har valgt en annen overføringsmetode enn via deres velkjente (og beryktede)SonicStage programvare.
Mindre positive er vi til at det hele må skje via USB 2.0 Full Speed, som i praksis har samme overføringshastighet som aldrende USB 1.1.
Det frister heller ikke å ta ut minnekortet og sette det i en leser hver gang man skal fylle på frisk musikk, først og fremst er gummidekslet omtrent umulig å få opp dersom du ikke har lange negler, deretter er det nesten vanskeligere å få minnekortet ut - for fingrene på en normal voksen mannehånd.
God batterilevetid
Batterilevetid er alltid er spørsmål på musikkspillere, her er den respektable 15 timer dersom den brukes i telefonmodus, eller hele 30 timer dersom du setter telefonen i en egen musikkmodus.
Men da må du klare deg uten telefoni.
RDS-radioen kan kun merkelig nok kun aktiveres i telefonmodus.
Den støtter sereo og fungerer greit i bystrøk, men hvorfor vises ikke kanalnavnene automatisk?
Inntil 20 frekvenses kan forhåndslagres, og du kan riktig nok legge inn kanalnavn manuelt i ettertid.
Fortsatt beste bildekvalitet
Når det gjelder kamerakvaliteten, står vi fortsatt ved at denne telefonen, sammen med K750i, representerer det beste du kan få i skrivende stund, i hvert fall på vårt hjemlige telefonmarked, selv om det fortsatt er en god vei til mobiltelefonen kan erstatte det digitale lommekameraet ditt.
Oppløsningen er utradisjonelle 1.632x1.224 piksler, som skulle tilsi omtrent 2 megapiksler.
Brennvidden er fast på 4,8 mm og lysstyrken er F2,8.
Sistnevnte er som på de fleste digitale kompaktkameraer, og dermed ligger det meste til rette for å få brukbare bilder i god belysning, først og fremst utendørs.
Men hastigheten er fortsatt til å grine av, sammenlignet med rene digitale lommekamaer.
Her er du avhengig av god tålmodighet og en solid porsjon flaks for å fange blinkskuddene, omtrent som digitalkameraentusiaster anno 2001.
Vi har tatt noen nye bilder, du finner dem her.
Sjekk også bildene tatt med K750i, som har samme kameraløsning.
Konklusjon
Joda, Sony Ericsson W800i svarer langt på vei til forventningene våre.
Vi ble positivt overrasket over den gode lydkvaliteten, brukervennligheten til overføringsprogrammet på PCen, og musikkavspilleren på telefonen.
Funksjonene og brukervennligheten for øvrig står til Meget pluss.
Treg overføring, ingen Edge/3G-støtte, kronglete bytte av minnekort, og et stort forbedringspotensiale når det gjelder kamerahastighet, står på siden for ting vi ikke var fullt så glade for.
Men alt i alt et vellykket produkt med meget høy gadget-faktor.
| 1
|
201047
|
Acer Aspire R7
En av de mest spesielle PC-ene på markedet.
Spørsmålet er om utformingen er fornuftig.
Vi ble aldri helt overbevist under vår test.
PC-produsentene har det siste året presentert en rekke modeller som designmessig skiller seg vesentlig fra tradisjonelle maskiner.
Hovedårsaken heter Windows 8, og det nye grensesnittet som er optimalisert for berøringsskjermer.
Ikke alle forsøkene har vært like vellykkede mener vi, spesielt ikke modellene som er konstruert slik at skjermen alltid må ha samme vinkel når PC-en er i bruk.
Svært fleksibel skjerm
Acer R7 er en modell som er utformet først og fremst med tanke på berøring, men den skiller seg vesentlig fra de andre på markedet med sin svært fleksible skjerm, samt plasseringen av pekeplaten.
Sistnevnte sitter nemlig over tastaturet, og kan, hvis du ikke ønsker å bruke den, skjules helt ved å trekke skjermen over den og plassere den helt i flukt med tastaturet.
Denne skjermplasseringen har en fordel med tanke på berøring.
Det er kort vei fra tastatur til skjerm, og du slipper derfor lange armbevegelser for å berøre skjermen.
At skjermen likevel kan vinkles nærmest helt fritt, også i en viss grad i høyden, er også en klar fordel.
Skjermen kan også legges ned over tastataturet i såkalt nettbrettposisjon, men kommer ikke helt ned takket være leddet.
Den kan også vippes rundt 180 grader, slik at skjermen lyser ut rommet.
Det kan være greit for eksempel når du vil vise en film eller kjøre en presentasjon i et møte.
Ikke optimal pekeplate og tastatur
I "standard PC"-posisjon er altså pekeplaten tilgjengelig, men plasseringen av denne klarer vi ikke å venne oss til.
Vi har for eksempel problemer med å hvile håndbaken noe sted, den vil straks komme i konflikt med tastaturet.
Det blir rett og slett mer slitsomt enn om den var plassert under tastaturet.
Det er synd, for det er fortsatt få seriøse programmmer i Windows som er optimalisert for skjermberøring.
På en vanlig berøring-PC kan man jo også jobbe helt som normalt, men det er altså blitt mer tungvint på R7.
Tastaturet er fast og behagelig å bruke.
Det er også baklyst.
Vi opplevde imidlertid et problem med mellomrom-tasten, den reagerte nemlig ikke på alle trykk - problemet virker å være mindre i sentrum enn i kantene.
Dette kan imidlertid være et problem knyttet til vårt testeksemplar, men det er stort nok til at vi hadde reklamert på PC-en.
Topp skjermkvalitet
Bortsett fra det er det mye å like på R7.
Skjermen er 15,6", blank, lyssterk og fin, den har dessuten full HD-oppløsning.
IPS-teknologien sørger for at den kan betraktes fra nær død vinkel, uten at kontrast avtar eller farger blir forvrengt.
Lyden fra de fire(!) høyttalerne er også brukbar.
Innpakningen opplever vi som robust, og måten skjermen er leddet på virker meget solid.
Vekten er 2,4 kg, og det er litt tyngre enn typiske ultrabooks i 15,6"-segmentet, men ikke uhåndterbart.
Forrige generasjon teknologi på innsiden
Maskinen kommer i flere forskjellige konfigurasjoner, vårt testeksemplar har en strømsparende Intel Core i5-3337U-prosessor, 6 GB RAM og 500 GB harddisk.
For full oversikt over spesifikasjonene, klikk her (ekstern lenke).
PC-en er svært stillegående i de fleste situasjoner, og mer enn rask nok til alle normale PC-oppgaver, hvis du ser bort fra avanserte, nyere spill.
Vi stiller imidlertid spørsmålstegn med at det lanseres nye maskiner nå basert på forrige generasjon Core i5-prosessorer, all den tid at Haswell-generasjonen allerede har vært på markedet en god stund - og byr på både mindre strømbruk og bedre grafikkytelse.
En harddisk uten SSD-del er også litt underlig på en såpass kostbar PC, og er med på å trekke totalytelsen noe ned.
Vi målte en lesehastighet på inntil 96 MB pr sekund, og skrivehastighet på 76 MB pr sekund.
Det er ikke veldig imponerende.
Og dette med strømbruk er et lite ankepunkt på R7.
Ved minimal belastning holdt den det gående i 6 timer og 42 minutter før batteriet gikk tomt, og ved kontinuerlig videoavspilling ble det natta etter 3 timer og 50 minutter.
Under variert bruk kan du forvente rundt 5 timer batteritid, og selv om det ikke er direkte svakt vet vi at det er mange nye bærbare i klassen som holder ut mye lenger.
Konklusjon
Vi gir honnør til alle PC-produsenter som forsøker å tenke nytt i disse berøringsdager, men vi må nok en gang skuffe lesere som venter på den optimale løsningen.
Kanskje kom R7 for tidlig, for som berørings-PC er den blant de aller beste vi har testet, men plasseringen av pekeplaten gjør at den faller litt igjennom til standard skrivebordsbruk.
Vi ble rett og slett litt slitne av å bruke den, og slet spesielt med pekeplaten.
Den blir liggende å vippe mellom en treer og en firer på terningen, vi lander til slutt på en sterk treer, eller ganske midt på treet.
Se plusser og minuser i boksen under før du eventuelt bestemmer deg for å kjøpe en Acer Aspire R7.
Acer Aspire R7-571-53336G50ass (NX.M9UED.016)
| 0
|
201050
|
HTC Desire
TEST:
Telefonen som knuser alt annet.
"En råtass ytelsesmessig", "en utrolig kompetent, brukervennlig og komplett telefon" - ITavisens mobiltester Thomas Marynowski sparer ikke på superlativene når det gjelder dagens testmodell, og hevder at HTC Desire er den beste telefonen på markedet i dag.
Med det følger selvsagt også en sekser på terningen.
Android-baserte Desire er i utgangspunktet samme telefon som Google Nexus One, i hvert fall innvendig, men der styrekula er byttet ut med en optisk sensor, knappene flyttet litt vekk fra skjermen og der operativsystemskallet selvsagt er HTCs egne Android-variant; Sense.
Telefonen kjennes dyr og robust, uten knirking eller andre konstruksjonsmessige svakheter av noe slag.
Hjertet i telefonen er en 1GHz Snapdragon-prosessor, altså den samme som sitter i Nexus One, Sony Ericsson Xperia X10 m.fl.
Med tanke på knapper og innganger er det få overraskelser - de fire menyknappene vi kjenner fra andre Android-telefoner har ikke endret seg, og volumknapper, av og på-knapp, micro USB-port og 3,5mm-inngang er selvsagt også på plass.
Skjermen imponerer med oppløsning på 800x480 piksler fordelt på 3,7 tommer over diagonalen.
Den er AMOLED-basert som betyr svært god fargegjengivelse, men med litt redusert synlighet i utendørsbelysning.
Kjapp i svingene
HTC Desire oppleves som svært kjapp - raskere enn "lillebror" Legend, og også kjappere enn Xperia X10, til tross for at prosessoren er den samme.
Det har med andre ord også med programvaren å gjøre, der spesielt enkelte applikasjoner i X10 gjorde et stort innhugg i ressursbruk.
Sense-skallet har 7 paneler som kan fylles med snarveier, widgets og annet snacks, og telefonen støtter også dynamiske bakgrunner som "lever", litt på bekostning av ytelse, men ikke så ille som man kanskje skulle tro.
Integreringen med Facebook, Google-tjenester m.fl. er formidabel, der kontaktinformasjon oppdateres på tvers av tjenestene og der du via FriendStream kan hente informasjon fra flere steder.
Exchange-støtten er dessuten veldig god.
Testansvarlig lar seg også imponere av batterilevetiden, der relativt hyppig bruk av telefonen lot det være igjen litt ekstra batteri til neste døgn, men anbefalingen er uansett å lade telefonen hver natt hvis du bruker den mye.
Det finnes selvsagt småting å trekke for - blant annet er ikke kameraet av ypperste kvalitet, som merkes når lysforholdene blir dårligere.
Under testingen har det dessuten vært et par anledninger der det har vært noen bugs i programvaren relaterte til visning av kontaktbilder.
| 1
|
201052
|
HP Pavilion zt3000
Denne PCen egner seg godt som "enmanns-kino", og er solid i alle bauger og kanter.
Men har en PC med widescreen klare fordeler foran det tradisjonelle 4:3-formatet?
Etter at Apple lanserte sin første Powerbook med 16:9 skjerm, har PC-produsentene kommet etter med mange mer eller mindre vellykkede kloner.
Vi har lenge ventet på å få teste en Centrino-basert PC med widescreen, og nå er ventetiden over.
HP Pavilion zt3017 ble første modell ut, og det endte slett ikke i noe mageplask.
Her er viktige fakta om maskinvaren i vår testmaskin:
Intel Pentium M 1,4 GHz prosessor 512 MB minne 15,4" wide LCD-skjerm, 1280 x 800 pikslers oppløsning ATI Mobility Radeon 9200 grafikk, 64 MB 40 GB harddisk, 4.200 rpm DVD+RW-brenner Innebygd harman/kardon-høyttalere av god kvalitet Intel PRO/Wireless 80211b WLAN (trådløst nettverk) 10/100 Mbit nettverk 56 Kbit modem Firewire-port 3 stk USB 2.0-porter parallellport infrarød port SD-minnekortleser VGA og TV-utgang Mål: 357 x 254 x 31,5 mm Vekt:
3 kg
LES OGSÅ:
Solid sak
Designmessig har vi sansen for HPs valg denne gangen.
Kabinettet er i sølv og svart, og fjerner du klistremerkene sitter du igjen med en funksjonell og stilren design.
Lokket er heldigvis kledd med metall, og tåler svært mye!
Selv harde trykk gav ingen forstyrrelser i skjermbildet.
Skjermen viste seg forresten å være svært god.
Den har meget god kontrast, kan betraktes fra skarpe vinkler, også vertikalt.
Responstiden er også av de bedre vi har sett, noe som er en fordel ved visning av video og heftige 3D-spillscener.
Tastaturet er også romslig og godt.
Det er ingen forskjell i responsen fra tastene på midten til helt ute på sidene.
Tasteplasseringen er logisk i forhold til et vanlig tastatur.
Spesialtastene shift, linjeskift og mellomrom er så store som de bør være.
Ved siden av tastaturet, på hver sin side, sitter høyttalerne.
Morsomt å teste bærbare PCer med gode høyttalere (selvfølgelig sett i forhold til størrelsen).
Men en underholdningsmaskin burde absolutt vært utstyrt med 5.1-utganger for surround, noe som dessverre er fraværende på zt3000.
Her finner du bare utgang for stereo øretelefoner.
Skulle vi ha noe å utsette på utformingen, måtte det være at knappen for å aktivere/deaktivere WLAN er plassert i fronten, og er litt for lett å komme borti.
Det burde i det minste vært en skyvbar bryter.
USB-portene sitter alle som en i bakkant, her burde kanskje minst en sittet på siden for enkel tilgang med f. eks minneplugg, digitalkamera etc.
Men dette blir flisespikkeri.
Vi må også trekke frem programpakken.
Den vurderer vi som meget bra.
Du får blant annet med Microsoft Works Suite 2003 (kontorprogrammer mm) og Norton Antivirus, samt programvare for DVD-brenning, DVD-avspilling mm.
Kort fortalt alt du trenger for å komme i gang.
Hvem trenger widescreen?
Så dukker spørsmålet naturligvis opp - har den brede skjermen noe for seg for folk flest?
PCen er for bred til å få plass i en vanlig bæreveske.
Både nettsider og dokumenter hadde vært enklere å jobbe med dersom skjermen var satt på høykant, og digitalbilder tar man som regel i 4:3-format.
Med litt høyere oppløsning hadde det blitt enklere å jobbe i bredden, men faktum er at de fleste oppgaver løses vertikalt, ikke horisontalt.
Men til film og spill er formatet perfekt, og enkelte nye applikasjoner (f. eks Outlook 2003) krever faktisk høy horisontal oppløsning for å fungere optimalt.
Vi regner det som svært sannsynlig at denne utviklingen vil fortsette.
Vi lever tross alt i widescreen-alderen.
Støyfri og kjapp til det meste
Hva med ytelsen?
Her ble vi ikke skuffet.
Det viste seg at kombinasjonen Pentium M og den raske grafikkbrikken fra ATI (Mobility Radeon 9200) både har gitt en PC med generelt høy ytelse under de fleste forhold, men som samtidig er så godt som lydløs.
1,4 GHz-prosessoren yter omtrent som en Pentium 4 prosessor på 2,2 GHz.
Det finnes med andre ord langt raskere løsninger på markedet, men denne holder til det aller meste.
Vi har på den annen side kun oppnådd høyere ytelsestall i 3D-applikasjoner med ATI Mobility Radeon 9600.
I praksis har vi liten tro på at grafikkytelsen kommer til å utgjøre noen flaskehals i hele denne PCens levetid, uansett hvor spillhungrig du er.
Også batterilevetiden svarte omtrent til forventningene våre.
3 timer og 33 minutter er et stykke bak de mest seiglivede Centrinoene, men likevel et respektabelt tall.
For detaljer omkring ytelse og fysiske egenskaper, kan du klikke på lenken Tekniske data i oppsummeringsboksen
Konklusjon
Denne PCen seiler opp som en skikkelig outsider i bærbar PC-testen.
På mange områder er dette en suveren PC.
Den har en robust innpakning, god skjerm, god lyd, og den yter godt - både i spill og programmer.
Spørsmålet er om formatet er hensiktsmessig til ditt behov.
Er du opptatt av spill, film og multimedia kan den virkelig anbefales på det varmeste!
Du finner lenker til testede maskiner i venstremargen
| 1
|
201054
|
LG N1A1 NAS
Felles lagring i netterket kan løses på mange måter.
Denne NAS'en fra LG er superenkel.
Maskiner og apparater kan være gjenstridige og lunefulle, eller de kan opptre som en hjelpende tjener som dukker opp og hjelper til når de skal - uten dikkedarier.
Vi lever i en tid hvor alt datautstyr er i stor forandring, vi aksepterer i stadig mindre grad "EDB-utstyr" av typen tekniske pleiepasienter som krever kontinuerlig stell av alvorlige menn og kvinner - helst i grå frakker.
Det vi ønsker er medgjørlige apparater som har en klar oppgave og som lar seg betjene med er fåtall knapper eller skjerminnstillinger.
En NAS-enhet for felles lagring på hjemmenettet, eller i et lite kontormiljø, kan med fordel være enkel å betjene.
At den rett og slett kan plugges inn og kobles til, og så tas i bruk.
Denne NAS'en er slik.
LG N1A1
Navnet er ikke akkurat fengende, men våre venner i øst har sin egen kultur når det gjelder å sette navn på produkter.
Vi blir alle dyslektikere så snart vi støter på denne typen betegnelser (dette er langt fra den verste, bare sjekk hva flat-TVene kalles), men for østens barn kan disse tegnene muligens være både vakre og meningsfulle.
Hva vet vi ...
Men i bruk viste N1A1 seg å være svært imøtekommende.
Vi koblet den direkte til vår ruter, som også er utstyrt med Gigabit nettverk.
Gigabit er en fordel selv i et beskjedent hjemmenett.
I tillegg til gigabit-nettverk har N1A1 en USB-port hvor du kan koble til andre lagringsenheter for backup, eller for en delt skriver.
Vi savner en eSATA-tilkobling og muligheten til å bygge ut kapasiteten med en ekstern SATA-disk.
USB er en flaskehals her.
Etter å ha startet opp og summet seg litt dukket det opp en enhet som het LG-NAS N1A1 i oversikten over nettverksenheter på våre PC-er, både de som kjører Windows 7 og de som kjører XP, og også på Mac'en.
Det var derimot ikke tilgang til filområdene, det ble spurt om brukernavn og passord, men et raskt oppslag i brukerhåndboken avslørte at "admin" og "admin" var sesam sesam og dermed var alle de ferdigdefinerte områdene tilgjengelig både for skriving og lesing fra alle maskinene.
Stort enklere kan det ikke gjøres.
Hva med ytelsen?
Grunnen til at vi selv ikke har installert en dedikert NAS-enhet, men heller brukt en PC til å ta seg av felles lagring i hjemmenettet skyldes tre ting:
Ytelse, diskplass og støy.
Men behovene er forskjellige, det er ikke alle som har plass til enda en PC, og de fleste klarer seg med noe mindre ytelse.
Kravene henger sammen med bruken, det er ikke alle som skal streame 4 HD-filmer samtidig som de koperer noen gigabyte med filer over til hus-serveren.
Vi målte skriveytelsen til i overkant av 16 MB/sek og leseytelsen til 34,4 MB/sek.
I grafene under har vi sammenlignet med våre PC-baserte servere, den gamle og den nye lydløse.
Ytelsen er i praksis utmerket til det meste, både dokumenter og mediedata som musikk og film, men større påtrykk fra mange krevende brukere er den ikke beregnet på å håndtere.
Mer avansert bruk
Det følger med et styreprogram som åpner for langt flere muligheter enn bare felles lagring med åpen tilgang til alle brukere.
Ved å installere styreprogrammet finner du lett fram til det nettleser-baserte oppsettet for NAS'en.
Med dette oppretter du brukere med brukernavn og passord som får tilgang til mapper som er definert som felles.
Du kan også opprette egne mapper til forskjellige brukere, som bare disse har tilgang til, eller som bare de kan skrive til og andre bare kan lese.
Du kan også sette den opp til å være DLNA-server, for å forsyne forskjellige medie-avspillere med data, den kan også huse alle iTunes-låtene og laste ned torrenter uten at en PC må stå på.
Ved hjelp av DDNS (som sørger for tilgang til enheter på nettverket ditt selv om du ikke har fast IP) kan du også laste opp og hente ut filer fra NAS-disken.
Konklusjon
LG N1A1 er en allsidig NAS, den er super-enkel for de som ikke vil gjøre annet enn å dele filer, og har mange muligheter for de som vil utforske de mer avanserte mulighetene.
Ytelsen er godkjent og på linje med lignende produkter i samme prisklasse.
Støynivået er svært lavt, den gir omtrent like lite lyd fra seg som en PVR-boks, eller annen stillegående enhet med en moderne harddisk i.
Hvis du ikke plasserer den i bokhylla i ørehøyde rett bak godstolen, så vil du ha problemer med å legge merke til den.
LG N1A1DD1 1TB
| 1
|
201055
|
Nokia N81 8GB
En blåmandag som varer hele uka.
Gadget-spesialistene i vår søsterredaksjon Dingz.no har testet musikkmobilen Nokia N81.
De likte den ikke i det hele tatt!
Konklusjon: (...)
Nokia har seg selv å takke for at kvalitetskontrollen hadde julebord kvelden før N81 ble stemplet med OK i panna.
Dette kunne vært en helt grei telefon, men selv om de svært irriterende feilene over hadde vært rettet opp, ser vi ikke helt hvor N81 hører hjemme blant gullkorn som N95 og 6110 Navigator.
Førstnevnte finnes dessuten i en 8GB-utgave, og ettersom spilldelen på N81 er fullstendig bortkastet, kan du like gjerne legge 1300 ekstra på bordet og skaffe deg telefonen som har absolutt alt - inkludert super-3G og GPS, som N81 altså mangler.
Som om ikke det var nok har vi også hørt pussige suselyder mens vi snakker, og tastaturet er ingen klassiker hva tekstmeldinger angår.
Det er ikke dårlig, det er bare gjennomsnittlig.
Med så mange irriterende småfeil er dette med andre ord en telefon du bør stå over.
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 0
|
201056
|
TEST:Kraftig forbedret Kia cee'd
Forrige generasjon var først og fremst en fornuftig bil som ga mye for pengene.
Nye cee'd er også en meget god bil.
Kia har gjennomgått en rivende utvikling de siste årene, og det var forrige og første generasjon cee'd som egentlig startet det hele.
Nå er generasjon to av kompaktklassebilen på plass, og sirkelen er med det sluttet.
Men nye cee'd har hevet seg betraktelig sammenlignet med forgjengeren.
Det måtte man også forvente, for mange av konkurrentene har også tatt store steg siden første cee'd ble lansert i 2007.
Cee'd plasserer seg midt i kompaktklassen og kommer med fem motoralternativer, hvorav tre går på diesel.
De to bensinmotorene har henholdsvis 100 og 135 hester, og sistnevnte kan kombineres med en automatisk dobbelkløtsjet girkasse.
Dieselalternativene har 90, 110 og 128 hester.
De to sistnevnte har begge basis i en 1,6-liter, og vi har kjørt den sterkeste av disse, med manuelt gir.
Mer sporty
Designmessig er cee'd et ganske friskt innslag i kompaktklassen med en relativt aggressiv front.
Så har da bilen også blitt lavere og lengre enn forgjengeren sin.
Det er tydelig at Kia har forsøkt å gi cee'd et sporty uttrykk.
Også innvendig er det en vesentlig friskere stil enn på forgjengeren, og kvalitetsinntrykket i vår topputstyrte testbil var i alle fall meget godt.
Cee'd gir på ingen måte noe billigpreg.
Også plassforholdene er kurante for en kompaktklassebil i dag.
Både baksete og bagasjerom er helt OK for klassen.
Er det lasteplass du er ute etter, anbefaler vi imidlertid stasjonvogn-utgaven.
Mer komfortabel
På veien har Kia gjort store fremskritt med nye cee'd, ikke minst på komfortsiden.
Forrige cee'd hadde litt begrenset komfort både hva gjaldt fjæring og støydemping.
Nye cee'd fremstår som klart mer harmonisk på veien.
Fjæringen er passe myk og filtrerer ujevnhetene på en god måte.
I tillegg er støynivået behagelig i alle norske hastigheter.
Fin motor
Det gjelder også fra motoren, som går stille og mykt.
I tillegg oppleves den smidig i bruk med bra, og for en dieselmotor å være, jevnt drag fra lave turtall.
I denne versjonen er det også rimelig bra trykk oppover registeret.
110-hesteren har det samme dreiemomentet på 260 newtonmeter, men slakker av tidligere oppover turtallsregisteret slik at toppeffekten blir lavere.
Med 128 hester går 0-100 kilometer i timen på 11,9 sekunder, et snaut sekund kjappere enn lillebror med 110 hester.
I praksis er forskjellen mellom disse to motorene ganske små, så mange kan med fordel velge 110-hesteren og spare noen tusenlapper.
Begge motorene oppleves uansett som sterke nok.
Lavt forbruk
Forbruket ligger helt ned mot 0,37 liter per mil, da med 15-tommers felger.
CO2-utslippet er da 97 gram CO2.
Dette forutsetter også at du ikke velger det høyeste utstyrsnivået som mangler start-stopp-automatikk og har større hjul.
Velger du større hjul, stiger forbruk og utslipp naturligvis noe.
Uansett er dette svært gode tall.
Som vanlig skal du nok imidlertid jobbe ganske så hardt for å oppnå disse i praksis, men vi erfarte at vi ved relativt variert kjøring lå på rundt 0,45–0,50 liter per mil i følge kjørecomputeren (med 16-tommers hjul).
Så skal det også sies at vår testbil var rimelig fersk, og trolig vil bruke mindre etter hvert.
Konklusjonen blir uansett at dette er en bil det går an å kjøre med lavt forbruk.
Automatgirkassen øker for øvrig forbruket solid, også fordi biler med denne girkassen ikke har samme Ecodynamics-pakke som de manuelle utgavene.
I praksis fungerer den seksstegede manuelle girkassen uansett så bra at vi anbefaler den.
Forbedret kjøreopplevelse
Forøvrig er kjøreopplevelsen god.
Styringen har blitt noe mer følsom og harmonisk fra forrige generasjon, men fortsatt er det et lite stykke å gå her sammenlignet med de aller beste kjørebilene i klassen.
Dette til tross for at motstanden i styringen kan justeres i tre nivåer.
Det samme gjelder strengt tatt også kjøreegenskapene.
De er gode, trygge og forutsigbare, men det mangler et lite hakk på kjøreglede i forhold til de aller morsomste bilene i denne klassen.
Men for de som ikke er spesielt glad i raske svinger, spiller det mindre rolle.
Er det sportslig kjøreglede du er ute etter, er eksempelvis Ford Focus et bedre alternativ.
Priser
Startprisen for nye cee'd er 192.000 kroner, da med en bensinmotor på 100 hester og det billigste utstyrsnivået.
Denne motoren ble vi imponert av på lanseringen.
Deretter kan du plusse på med større motor og mer utstyr.
Vår testbil, med den største dieselmotoren og det høyeste utstyrsnivået, koster fra 280.000 kroner, mens 110-hesteren med det mellomste utstyrsnivået koster deg fra 232.000 kroner.
Sistnevnte variant er også meget velutstyrt og er nok det smarteste valget for de fleste på dieselsiden.
Les mer om utstyrsnivåene i lanseringsartikkelen her.
Alt i alt er prisene gunstige utstyrsnivået tatt i betraktning, og med varianten til drøyt 230.000 kroner, får du mye for pengene.
Men du får også en bil som hevder seg mot konkurrentene på de aller fleste områder.
Du skal med andre ord ikke være spesielt lei deg om fornuften overtaler deg til å velge cee'd.
Garantien på syv år er også en trygghet, ikke minst for bruktverdien.
| 1
|
201057
|
Toshiba Satellite C850D
En bærbar PC til under 2500 kroner kan brukes til mangt, men ikke alt.
Vi har tidligere omtalt C850D som Norges billigste PC - med en prislapp på 2390 kroner for en utgave med 4 GB RAM og 500 GB harddisk.
For en hundrelapp mer kan man fortsatt få den med 6 GB RAM og 640 GB harddisk, og det er denne modellen vi har hatt på testbenken en ukes tid.
Mye for pengene
Og la det bare være sagt med én gang:
Så mye minne og så stor harddisk er svært sjelden kost i lavprismaskiner.
Maskinen er dessuten relativt bra utstyrt, så hvor har Toshiba spart penger?
Vel - det er først og fremst på valg av prosessor- og grafikkløsning.
Maskinen er nemlig utstyrt med en APU fra AMD (prosessor og grafikkort i én og samme brikke) som er blant de svakere på markedet.
Men hvordan vil det oppleves i praksis?
Det var noe av det vi ville finne ut.
Før vi går i gang med eksteriør og brukeropplevelse, skal vi ta en titt på de viktigste spesifikasjonene:
15,6" blank LED-baklyst LCD-skjerm, 1366 x 768 piksler AMD E2-1800 APU AMD Radeon HD7340M grafikk 6 GB RAM (maks 8) 640 GB harddisk DVD-brenner for alle formater Minnekortleser for SD-kort Bluetooth 4.0 Trådløst nett b/g/n (Atheros-brikke) 1 stk USB 3.0-port, 2 stk USB 2.0-porter HDMI- og VGA-utganger for tilkobling til eksterne skjermer/TV 100 Mbit kablet nett Webkamera (1280 x720 piksler) Windows 7 Home Premium 64 bits Størrelse: 380 × 33,52 × 242 mm Vekt:
2,3 kg Tilbudspris Elkjøp/Lefdal:
2.490 kroner (normalpris 3.990 kr)
Ikke noe å utsette på dette, altså - merk også at vekten er relativt lav for å være en standard PC med 15,6" skjerm, noe som ofte kjennetegner PC-er fra Toshiba.
Merk videre at modellen ikke støtter gigabit-hastigheter dersom den kobles til kablet nettverk, men for nettsurfing har det som regel intet å si.
Enkelt
Kabinettet er av plast fra innerst til ytterst, overflaten er matt med et finmasket mønster.
Fingeravtrykk vises, men er ikke spesielt sjenerende.
Byggekvaliteten er omtrent som vi forventer av maskiner som koster rundt 4000 kroner.
Tastaturet er stort og fint, med numerisk del til høyre.
Merk at Enter-tasten er litt smal, og det kan være lett å bomme, noe vi opplevde flere ganger.
Responsen er bra, men det er litt mykt på midten, og avgir en viss klirrelyd under skriving.
Pekeplaten har også den matte overflaten og pregingen, og fungerer meget bra.
De to knappene avgir en lav klikkelyd, som ikke er sjenerende overhodet.
Over tastaturet sitter et par stereohøyttalere som lager en tynn lyd nærmest fri for bass.
Her er det bare å koble til hodetelefoner eller eksterne høyttalere med det samme.
Tilkoblinger
Nesten alle tilkoblingene sitter på høyre side, og er lett tilgjengelig takket være at de sitter nært brukeren.
På motsatt side sitter drevet, én USB-port og strøminntak:
Merk at strømpluggen stikker flere centimetre rett ut, noe som gjør den utsatt for brudd.
Her skulle vi likt å se en plugg med 90-graders knekk:
Toshiba skal imidlertid ha honnør for å velge en strømkabel med to-polet kontakt, i motsetning til stiv kabel med jording som konkurrentene i de fleste tilfeller sverger til.
Skjermen er blank, lavoppløst og har begrenset innsyn fra sidene.
Dette er helt vanlig i prisklassen, skal du ha PC-er med høyere oppløsning må du enten velge en 17-tommer eller normalt gå opp flere tusenlapper i pris.
Slik oppleves den i bruk
Første gang du starter PC-en må du gjennom en installasjonsprosess som tar litt tid, og her merkes det at maskinen jobber litt saktere enn dyrere modeller fra Toshiba.
Når prosessen er ferdig og maskinen er klar til bruk, går det langt bedre.
Fra du skrur på maskinen til Windows og programmene er ferdig lastet og klar til bruk, går det i overkant av ett minutt.
Det er ikke raskt, men vi har sett eksempler på PC-er med raskere prosessor som har startet tregere.
Dette avhenger i stor grad av hvordan Windows og programmene er konfigurert.
Det er imidlertid mange programmer som lastes og som kjøres i bakgrunnen, og enkelte av dem kan dra ned hastigheten, blant annet McAfee Internet Security og en haug med styreprogrammer fra Toshiba som ikke alltid er like lett å vite verdien av.
Rusk i maskineriet?
Og vi må også sette et spørsmålstegn ved måten programvaren og drivere er konfigurert.
Vi opplevde for eksempel ved en anledning at maskinen ikke ville skru seg av, den bare ble hengende på avslutt-skjermen.
Etter noen omstarter fikk vi dessuten denne feilmeldingen:
Og vi har også opplevd at strømindikatoren står på fullt etter to timer med batteribruk, for så å stupe, og ved én anledning fungerte ikke tastaturet etter at maskinen hadde ligget i dvalemodus, og vi måtte starte maskinen på nytt for å få det til å fungere igjen.
Ikke ekstremt alvorlig, kanskje, men det er svært sjelden vi opplever denne typen problemer når vi tester PC-er i 2012.
I en senere artikkel skal vi avinstallere og deaktivere en del av programmene og prosessene for å se hvilken innvirkning det har på oppstart og brukeropplevelse.
Dette kan du forvente av ytelse
Windows egen Opplevelsesindeks gir oss følgende indikasjon på ytelsen, og som ventet er det prosessor (og grafikk) som trekker ned:
Prosessor: 3,9 Minne (RAM):
5,7 Grafikk:
4,5 Spillgrafikk:
5,8 Primær harddisk:
5,9
Passmark PerformanceTest 7.0 gir poengsummen 852 på prosessor og 255 på 3D-grafikk.
Det betyr at ytelsen er er bare litt høyere enn fjorårets E-450 fra AMD, og det er ikke veldig flatterende.
Selv de rimeligste Intel Celeron-prosessorene som sitter i bærbare PC-er til rundt 3000 kroner byr på en ytelse som er rundt 50% høyere, og det merkes på flere måter.
For det første er det alltid litt mer venting når du installerer og starter programmer, veksler mellom dem, lukker og gjør innstillinger.
Det behøver ikke å være noe problem, men den snappy følelsen du gjerne forventer av en helt ny PC, den er der ikke.
Når det er sagt:
Det er absolutt ikke noe problem å jobbe med Word, Excel, PowerPoint, spille musikk eller surfe på nett - alt fungerer fint, selv om sider med tungt grafisk innhold kan hakke litt ved skrolling.
En årsak kan være Flash-basert innhold, for det er ikke denne PC-ens sterkeste punkt.
Høyoppløst materiale kan noen ganger hakke under avspilling, og Flash-video i 1080P (full HD) er bare å glemme.
Klarer alt av video... så vidt
Vi installerte videoavspilleren VLC og kjørte gjennom test-suiten vår som vi bruker når vi tester mediespillere og mobiltelefoner.
Den består av et utvalg grafikkintensive videoklipp i forskjellige oppløsninger og formater, og selv om 99% av avspillingen forløp greit, er det verdt å merke seg at prosessorbelastningen var svært høy under en del av dem.
Skjermbildet under er tatt fra avspilling av et klipp i H.264-format, pakket i MKV-konteiner, og viser prosessorbelastningen:
Det er med andre ord ikke så mye å gå på.
Får du et varsel om ny epost eller varsel om å oppdatere antivirusprogrammet, vil selv slike små forstyrrelser føre til at avspillingen hakker.
Det som imidlertid er langt mer positivt, er at maskinen er svært stillegående, viftene høres knapt under noen omstendigheter, uansett belastning.
Grei batteritid
Vi målte også batteritiden, først med minimal belastning, kun tilkoblet trådløst nett, deretter med kontinuerlig videoavspilling.
6 timer på førstnevnte test og 2 timer og 35 minutter på sistnevnte bekrefter noe av det vi har sett også i tidligere tester av AMD-baserte PC-er anno 2012:
Bra batteritid på enkle oppgaver, og litt raskere strømtap under belastning i forhold til Intel-baserte PC-er.
Men under normal bruk med bare litt video og musikk er det ikke umulig å få batteriet i PC-en til å vare i rundt 5 timer mellom hver lading.
Konklusjon
Har du et stramt budsjett og finner denne PC-en til 2490 kroner, gjør du et meget godt kjøp, vel og merke hvis du har et PC-behov som begrenser seg til lette oppgaver.
Hvis du derimot kjøper den for fullpris (rundt 4000 kroner) gjør du et ganske dårlig kjøp, mener vi.
I den prisklassen er det nemlig flust av maskiner å velge mellom, og basert på våre erfaringer og tidligere tester ville vi uten tvil valgt en PC med Intel-prosessor/grafikk med så mye penger tilgjengelig.
Her finner du aktuelle modeller å velge mellom.
Toshiba Satellite C850D-109
| 0
|
201059
|
Resident Evil 4
Resident Evil-serien gjenfødes i en helt ny drakt, foreløpig eksklusivt på GameCube, og resultatet er intet mindre enn et must i påsken.
Hvorfor det?
Les anmeldelsen!
Glem alt du vet om Resident Evil.
Glem upresise og rotete kontroller, fastsatte kameravinkler, statiske bakgrunn og latterlig dialog.
Resident Evil 4 er en ny start, en ny verden og en ny retning for serien.
Faktisk det eneste RE4 har til felles med de eldre spillene er navnet, og noen av karakterene som deltar.
LES OGSÅ:
GameCube har de siste årene blitt Resident Evils nye hjem, vi har sett den solide remaken av det aller første Resident Evil-spillet, prequelen Resident Evil 0, samt nyutgivelser av spill nummer 2 og 3 i serien.
Men samtlige disse sverget til det gamle kontrollsystemet, handlet om T-virus og zombier og Raccoon City.
Alt dette er helt borte nå.
Vi synes heller ikke RE4 lenger passer inn i den noe slitne Survival Horror-sjangeren.
Fokuset er flyttet til mer action, mindre gåter, det er sjelden du går tom for ammunisjon og helse er det også relativt mye av.
I stedet for å frustrere oss over manglende skudd og den lange veien tilbake til lagrinskassen for å hente helse, koser vi oss med den fantastisk oppbygde historien og spillflyten fra himmelen.
Helt ny historie
Hovedpersonen i RE4 er Leon Kennedy, allerede kjent fra tidligere Resident Evil-spill.
Men oppdraget hans i denne omgang går ut på å finne den kidnappede datteren til den amerikanske presidenten, som skal befinne seg i en fjern landsby i Spania.
Når vi entrer landsbyen forstår vi umiddelbart at her er noe alvorlig galt.
Den første beboeren vi møter hilser ikke akkurat høflig, men drar frem en øks og angriper.
Heldigvis er Leon bevæpnet, pistolen er framme, lasersikten peker midt i panna på bonden, og vi trekker av.
Bonden kaster seg bakover, men fortsetter mot oss, og faller ikke før etter ytterligere et par skudd.
Her er det noe virkelig galt.
Resident Evil 4 kaster oss rett ut i knallhard action, her er det ikke mye tid til hyggelige introduksjoner eller treningsbrett.
I løpet av spillets første minutter er vi allerede omringet av gale landsbybeboere, som ser menneskelige ut, men er helt klart besatt av et eller annet.
De mumler på spansk og kommer mot deg med ljåer, fakler og høygafler.
Plutselig må du kvitte deg med flere titalls av disse, de bare kommer og kommer og det er såvidt vi klarer oss.
Spillet begynner tøft, men ikke så tøft at en nybegynner vil bli skremt.
Og det fortsetter ustanselig.
Vi skulle veldig gjerne beskrevet kapittel etter kapittel i detalj, fordi de er så fantastisk lagt opp, så bra designet og ser så utrolig bra ut, men vi vil selvsagt ikke avsløre for mye.
Men tro oss
vi har spilt mange spill, men det er virkelig flere år siden vi har opplevd noe så stemningsfullt, involverende og flott som Resident Evil 4. Spillet er langt, og tar oss gjennom flere varierte områder, innendørs og utendørs, og vi møter haugevis med fantastiske fiender og bosser store som fjell.
Bokstavelig talt.
Bare vent til du møter El Gigante.
Dramatisk oppbygning
RE4 har den beste progresjonen vi har sett i et spill frem til nå.
Vanskelighetsgraden er hele tiden akkurat perfekt krevende, men ikke for hard.
Når du dør, vet du at det er din egen skyld, at du kan klare det bedre, du skylder ikke på spillet.
Og vanskeligheten stiger jevnlig ettersom dine våpen og ferdigheter forbedrer seg.
Boss-kampene er utrolig kreative, nok en gang har vi lyst å avsløre hvor kule bosser det er i det spillet, men lar være for å ikke ødelegge.
Det er veldig viktig å nevne de mange nye elementer Resident Evil 4 introduserer.
Blant det mest spennende er muligheten for å handle nytt utstyr hos selgere du møter flere steder underveis.
Penger til å gjøre innkjøp for får du etter å ha drept fiender, eller rett og slett finner det i kister og lignende.
Du finner også skatter du kan selge for ganske store summer.
Hos selgerne kan du få tak i helt nye våpen, større vesker som gir deg mer lagringsplass og litt annet utstyr, og du kan også oppgradere de våpnene du allerede her.
Det gir et lite strategisk element, hvorvidt du skal oppgradere ditt gamle utstyr eller satse på nytt
og nye våpen dukker opp hos selgerne jo lenger i spillet du kommer.
Bedre kontroll
Kontrollsystemet er et aspekt mange etter hvert hatet med de tidligere spillene.
I RE4 sitter det omtrent som et skudd.
Du styrer Leon fra relativt vanlig tredjepersonsperspektiv, med kamera over hans høyre skulder.
Med høyre stikke kan du dreie kameraet rundt, men med begrenset vinkel.
For å angripe holder du inne en av skulderknappene, og da drar Leon frem våpenet og du bruker lasersikten til å treffe riktig.
Du kan også raskt bytte til kniv til nærkamp eller knusing av ting ved å trykke en annen skulderknapp.
Vi skal innrømme at dette kontrollsystemet føltes bitte litt uvant og tregt i starten, men vi ble raskt vant til det.
Det eneste vi hadde ønsket oss var en løsning for å raskere bytte våpen, uten å måtte gå via menyene hver gang.
Du har også nye muligheter til å påvirke omgivelsene.
Leon kan hoppe gjennom vinduer, sparke vekk stiger, og til og med angripe motstanderne med spark.
I tillegg får du en gang i blant beskjed om å trykke på visse knapper veldig raskt, for å for eksempel unngå en kommende fare.
Andre elementer er hentet tilbake fra de eldre spillene men i endret, mer strømlinjeformet form.
Du lagrer for eksempel fremdeles ved skrivemaskiner, men disse finner du langt oftere, og viktigst av alt
du trenger ingen av de irriterende båndene fra de gamle spillene.
Det er bare å lagre uten begrensning.
Videre mellomlagrer spillet automatisk foran nøkkelsekvenser, slik at du kan bare fortsette der du slapp i tillfellet du dør.
De velkjente plantene som gir deg helse er også tilbake, og du kan også kombinere dem.
Denne gangen har imidlertid den gule planten en mye kulere funksjon
den utvider faktisk helsenivået ditt slik at du blir sterkere og sterkere etter hvert.
Drepte motstandere har også tendenser til å etterlate seg ammunisjon, helse og penger, som reduserer frustrasjoner over manglende utstyr, og gjør i effekt hele spillet til mer actionorientert eventyr.
Gåtene er følgelig også redusert, det er ikke lenger spesielt mange utfordringer av typen finn en stein og plasser den i en eller annen obskur statue, men heller en logisk gåte en gang i blant for å variere spillet.
Vi liker denne tankegangen, det er liten sjanse at man blir sittende fast på grunn av en merkelig gåte, men spillet blir ikke enklere av den grunn selv om fokuset er flyttet på kamp.
Kampen er nemlig aldri enkel, du må bruke hjernen, velge riktige våpen og tenke strategisk.
Smartinger
Oppfrørselen til motstanderne er glimrende og den kunstige intelligensen imponerer.
De reagerer på at du sikter på dem ved å flytte seg, og i senere brett beskytter de seg mot hodeskudd med masker og skjold.
De meget realistiske animasjonene bidrar også til følelsen at du kjemper mot virkelige individer, som er besatt av onde ånder.
Selve historien er ikke noe revolusjonerende, men omhandler i god Resident Evil-stil ondsinnede og maktsyke typer som har fått tak i en mystisk parasitt.
Historien fortelles med ekstremt bra filmklipp, selv om stemmeskuespillerne ikke er blant de beste vi har hørt (men likevel mye bedre enn i de tidligere spillene).
Dystert og vakkert
Når vi er inne på det tekniske, må vi jo selvsagt si et par ord om grafikken.
Trenger du bevis på at GameCube kan levere grafikk av verdensklasse?
RE4 presser det ytterste av den lille kuben, og leverer en visuell kvalitet som overgår absolutt alt som eksisterer i denne bransjen.
Absolutt alle detaljene i grafikken er helt perfekte, fra utrolig realistiske animasjoner til nydelige teksturer og omgivelser så vakre at de hadde passet på et postkort
bare at postkortet ville vært sendt fra helvete.
Mye av spillet foregår utendørs, og vi kjemper oss gjennom regn og vind, og alt ser ubeskrivelig lekkert ut.
Hver eneste bit av spillet oser stemning og atmosfære, fra landsbyen til innsjøen, fra slottet til kanalene, og videre.
Dette er helt fantastisk.
Og stemningen holdes ved like med nydelig musikk som kommer i gang under intense øyeblikk, og stemmene til fiendene som mumler eller synger religiøse sanger mens de gjør seg klare til å kaste seg over deg.
Så med andre ord, Resident Evil 4 er mest sannsynlig det beste spillet 2005 har å by på, og faktisk kanskje et av de beste spillene vi noensinne har spilt.
Det er et langt eventyr med mange hemmeligheter å låse opp, dynket i helt utrolig stemning, med fascinerende utvikling, flott spillbarhet og vanvittig grafikk.
Resident Evil 4 er ikke noe revolusjon for så vidt, men gjør rett og slett alt helt riktig.
Det er nesten umulig å finne negative sider ved dette spillet, vi bare koser oss brett etter brett og håper på mer.
Capcom har virkelig gjort litt av en jobb her, og nå er det bare å håpe at du også kjøper dette fantastiske spillet, og gjerne en GameCube i samme slengen, hvis du ikke har en.
| 1
|
201062
|
Test:Mini Cooper D
Tresylindret diesel er ingen vinner-resept.
Nye Mini er tilgjengelig med fire motorvarianter.
To tresylindrede på 1,5 liter og to firesylindrede på to liter.
Respektive størrelser leveres med diesel og bensin.
Vi har testet alle de andre variantene, og etter å ha prøvd den minste dieselen er vi ikke i tvil om hvilken som gir mest Mini for pengene akkurat nå.
Merkelig skapning
Full test av femdørs Mini Hatch kan du lese om i linkene over.
Vi konsentrerer oss her om motoren.
Den er noe spesiell.
Tre sylindre kan være kult.
Faktisk liker vi karakteristikken og lydbildet i bensinversjonen.
Dieselen kommer ikke like heldig ut.
Den høres ut som en Massey Ferguson 35 på tomgang.
Traktorlyden er mest påtrengende når du står utenfor med kald motor.
Alle tresylindrede motorer jeg har vært borti, lurer deg til å tro du ligger på et lavere turtall enn du i virkeligheten gjør.
Det ble ekstra påfallende her.
Følelsen av å kjøre Mini 1,5 diesel i 70 km/t på sjette, slik det anbefales i “Green-Mode”, gir meg samme følelsen som når jeg prøver å synge de dypeste tonene til Leonard Cohen.
1300 omdreininger, føles som 500 og det gjør vondt inni meg i begynnelsen.
På dette turtallet er motoren direkte død, uten at den er spesielt gjerrig av den grunn.
Tur retur Florø, en tur på nærmere 90 mil, ga et gjennomsnittsforbruk på 0,46 l/mil ifølge måleren.
Ikke spesielt bra med manuell kasse.
Rett og slett dårlig når
VW påstår deres neste Passat GTE skal klare seg med 0,2 på mila.
Til Miniens forsvar må det tillegges at bilen knapt hadde rullet en meter da vi hentet den.
Forbruket pleier å gå ned når de har fått noen tusen kilometer på baken.
For lite futt
Langturen ble ekstra kjedelig fordi jeg stort sett holdt meg i sjettegir.
Skal du ha glede av denne motoren, bør du i stedet holde deg over politisk korrekte 2000 omdreininger, men ikke tøye strikken nevneverdig over 3000.
Der er det ikke mye ekstra å finne.
116 hk og 270
Nm føles litt blygt, selv i en bil som veier snaut 1200 kilo. 0-100 på oppgitte 9,4 sekunder trenger også skikkelig pisk for å oppnås.
Den er for så vidt grei nok fra 1500 og oppover, men kvikk er den aldri.
Det man naturligvis er redd for, er at eierne vil kuske rundt på høye turtall.
Det høres mer normalt ut, og da finnes det greit med respons.
Da flyr forbruket opp også.
Det positive
Det er ikke mye bråk i motoren på landeveiskjøring, girkassen er godt avstemt til norske forhold og bagasjerommet er overraskende stort når man tar ut gulvplata.
| 0
|
201064
|
Nokia 6170
Enda en klapptelefon fra Nokia?
Ja, men denne er faktisk overraskende solid og velfungerende.
Og endelig har Nokia gjort noe med skjermen!
Etter å ha ignorert kamskjellsmarkedet i mange år, satser Nokia nå for fullt på denne populære telefonvarianten.
De kommer med stadig flere modeller i forskjellige prisklasser, og den ferske 6170 er en enkel midrange-telefon som gjør et godt inntrykk.
Størrelsesmessig skiller ikke telefonen seg ut fra de fleste andre flippmodeller.
Vi merker imidlertid med en gang at den er en del tyngre, og grunnen til det er at Nokia har brukt metall i telefonen.
Metallomslaget gir en kjølig følelse og et visst eksklusivt preg, og vi tror nok at telefonen er først og fremst beregnet for menn som ønsker seg en noe diskret, men likevel stilfull mobiltelefon.
Farger på utsiden
Foran på telefonen er det plass til både en utvendig skjerm og en kameralinse.
Den utvendige skjermen er relativt stor, og har en oppløsning på 98x65 piksler.
Den støtter også 4096 farger.
Til å være en utvendig skjerm på en klapptelefon er det altså ganske bra spesifikasjoner, men ingenting revolusjonerende.
Displayet er ganske godt synlig utendørs, og du kan bytte bakgrunnsbildet på det akkurat som på det innvendige displayet.
Du kan se både batteristatus, dekning og klokkeslett her, og blir selvsagt informert om innkommende samtaler og meldinger.
Når vi åpner telefonen, legger vi merke til noe veldig hyggelig.
Nokia har endelig oppgradert skjermen noe, 6170 er altså en Series 40-telefon med det samme menysystemet som før, men skjermen er altså blitt noe større.
Nå har den oppløsning på 126x160 piksler og støtter 65.000 farger.
Det finnes mange telefoner på markedet som har mye bedre skjermer enn dette og er i samme prisklasse, men det er i alle fall et skritt i riktig retning.
Når dette er sagt så er ikke bildet skjermen viser spesielt imponerende.
Menysystemet bruker gamle, lavoppløselige ikoner, og selv bilder med i utgangspunktet flotte farger ser triste ut her.
Nokia utnytter fremdeles ikke mulighetene som ligger i en stor og fin skjerm.
Nok en gang klager vi også på menysystemet, som virkelig begynner å vise sin alder.
Det ser rett og slett lite estetisk ut, ikonene er kjedelige og menyene har som sagt lav oppløsning.
Ja, det er enkelt å navigere seg gjennom systemet, men samtidig er det tid for en skikkelig oppgradering.
Deilige taster
Nedenfor skjermen finner vi logisk nok tastaturet
og denne delen av telefonen stiller vi oss meget positivt til!
Tastaturet er nemlig usedvanlig deilig å bruke, med taster som har helt perfekt størrelse, respons og følelse.
Vi innrømmer at navigeringstasten er kanskje litt liten, men ellers er tastaturet helt fantastisk.
Et stort pluss for dette.
6170 gjør alt i alt et godt visuelt inntrykk.
Takket være et fint, stilig ytre og supert tastatur vil den sikkert finne nok kjøpere bare på grunn av det.
Men hvordan er selve funksjonaliteten i telefonen?
Denne modellen har relativt god funksjonalitet, tilpasset en modell i midrange-klassen.
Den kan brukes i GSM 900/1800/1900-nettverkene, støtter infrarød kommunikasjon, GPRS og ikke minst EDGE for mye raskere overføringshastighet.
Du kan naturligvis sende og motta MMS-meldinger, bruke MP3-filer som ringelyder, og telefonen støtter også Push to Talk-teknologien
men denne får du ikke brukt i Norge foreløpig.
Standard kamera
Telefonen har innebygd VGA-kamera som også kan ta opp videoklipp.
VGA-kameraer er nå blitt helt standard på mobiltelefoner, og vi forventer ikke noe dramatisk bra kvalitet fra slike.
Det er også tilfellet med 6170, du kan enkelt og greit knipse bilder i 640x480-oppløsning, og disse kan du bruke til MMS eller e-post-vedlegg, men ikke spesielt mye annet.
Kvaliteten er rett og slett helt OK, du ser motivet på bildet, men må sørge for god belysning.
Det som imidlertid er synd er at mobilen bare har 1.2 MB ledig minne, så det er bare plass til noen titalls bilder i høyest oppløsning.
Interessant nok kan du også bruke det lille, eksterne displayet som kamerasøker, som passer ypperlig til å ta selvportrettbilder.
Som de aller fleste mobiltelefoner med kamera, kan også 6170 ta opp videoklipp, men her er kvaliteten fremdeles veldig svak, og opptakslengden er begrenset til 15 sekunder.
Nokia har inkludert en del spill og programmer (verdensklokke, konverteringsprogram), og det er også plass til vanlige tjenester som alarm, kalender, notatblokk og kalkulator.
Det er dårlig med proff funksjonalitet, telefonen har ikke Bluetooth eller en skikkelig nettleser men denne modellen er heller ikke ment for et slikt krevende marked.
Derimot for brukere som ønsker seg en stilig, moderne og fungere klapptelefon, kan denne være midt i blinken.
Mange av våre kolleger ble imponert av telefonens utseende, som kanskje ikke er direkte spektakulært, men likevel behagelig og stilrent.
Telefonen er helt herlig å skrive meldinger med, tar greie VGA-bilder og gjør det aller meste du forventer fra en standard telefon i 2005.
Støtten for EDGE er også absolutt positivt.
Vi liker også at skjermstørrelsen er økt, men skulle gjerne sett bedre, penere menyer.
Alt i alt liker vi denne mobilen godt, den har fin størrelse, utforming, nok funksjonalitet og er god å bruke.
Ingen mobilrevolusjon, denne her, men en solid telefon som tilfredsstiller krav.
| 1
|
201065
|
Nokia 3250
Nokia har sluppet en musikkmobil med imponerende funksjonalitet og et spennende design.
Men fungerer den like bra som Nokia håper?
Nokia har tross alt rett til å ha høye forventninger til denne telefonen.
På papiret ser 3250 rett og slett eksepsjonell ut.
Den har en imponerende liste funksjoner og spesifikasjonene er helt på høyden med det du kan ønske deg i 2006.
Samtidig innfører denne mobilen et nytt og veldig spennende design.
Spennende design
For selv om den til å begynne med ser ut som en helt vanlig candybar-mobil merker du fort at Nokia 3250 skjuler mer enn som så.
Nummertastaturet på telefonen kan nemlig vris 270 grader, noe som gir deg tilgang til musikksnarveistaster (ved 180 graders vridning) på forsiden av telefonen.
Nokia har med dette funnet en genial metode for å spare plass.
Allikevel betyr ikke dette at det er snakk om noen liten telefon.
Mobilen veier nemlig hele 130 gram og størrelsen er på 104 x 50 x 20 mm.
Nokia 3250 føles derfor ganske stor og klumpete, men den ligger godt i hånden, samtidig som tastene er ganske behagelige.
Best på musikk
Fokuset til 3250 er utvilsomt musikk, som den første XpressMusic-telefonen fra Nokia.
Dette er musikkvaremerket til Nokia og det skal således ut i krigen mot Walkman-merkenavnet til Sony Ericsson.
Etter en snau uke med testing er inntrykket at Nokias første XpressMusic-mobil overgår alt vi har hørt fra konkurrerende modeller.
Lyden er helt suveren til å komme fra en mobiltelefon.
Både høyttaleren på telefonen og det medfølgende handsfree-settet byr på en flott musikkopplevelse.
Sistnevnte har også fjernkontroll, innebygd mikrofon og muligheten til å koble inn andre 3,5 mm jack-hodetelefoner.
Telefonen kommer med et 512 megabyte microSD-minnekort som standard.
Overføring av musikk er også like enkelt som du kan ønske.
Via programvaren som følger med eller ved å dra filer rett over i telefonen fra Utforsker, kan du lynraskt få overført musikken din.
Som du kanskje skjønner er vi mektig imponert over det Nokia har klart å få til med musikkfunksjonen i denne mobilen.
Det lover godt for den neste XpressMusic-mobilen som skal dukke opp - den mye omtalte N91 (med fire gigabyte harddisk og trådløst nett).
Fremdeles for tregt
Om vi skal komme med en negativ kommentar om musikkfunksjonen i denne mobilen er det at det til tider går litt tregt å endre sanger.
Men dette er beklageligvis et kjent problem som er knyttet til operativsystemet.
Riktignok føler vi at denne mobilen er den raskeste Series 60-mobilen vi har testet og således har Nokia tatt et steg i riktig retning.
Allikevel må du fremdeles regne med å vente opptil flere sekunder på noen av funksjonsvalgene.
Når det er sagt må vi jo si at Series 60 uansett er et av de aller beste og stabile operativsystemene du får på en mobiltelefon i dag.
Grøtete skjerm
Skjermen overrasker derimot negativt på denne telefonen.
Forventningene blir så høye når spesifikasjonene ligger på pulten.
Derfor blir skuffelsen desto større når bildet på denne skjermen rett og slett ser grøtete ut.
Nå skal det sies at Nokia ikke har sløst med oppløsningen på denne mobilen, som bare er på 176 x 208 punkter.
Allikevel virker det som om flere av de andre telefonene vi har testet i det siste har bedre skjermer, selv om oppløsningen er den samme.
Noe av grunnen kan nok være at skrifttyper og ikoner ser ut til å ha blitt antialiset i senk.
Dette gjør riktignok sitt til at overganger og kurver ikke er fullt så hakkete som tidligere.
Men hva hjelper vel det når Nokia sitter igjen med et litt grøtete totalinntrykk på skjermen.
Nå må vi vel også innrømme at vi setter ganske store krav til skjermen og de aller fleste vil nok ikke ha noe problemer med skjermen på denne mobilen.
Sliter med kameraet
I tillegg til imponerende musikk har Nokia 3250 også blitt utstyrt med et kamera med to megapiksler oppløsning.
Her har Nokia igjen tydd til design for å forbedre funksjonaliteten.
For vrir du nummertastaturet 90 grader den ene eller andre veien starter kamerafunksjonen automatisk og du kan knipse i vei, med de samme snarveisknappene som MP3-spilleren bruker.
Dette designet gjør imidlertid sitt til at det blir vanskelig å endre innstillingene på kameraet.
Flere av de andre tastene på telefonen blir nærmest umulige å trykke på.
En standard plassering bak på telefonen er noe vi ville satt langt mer pris på.
Kvaliteten på kameraet er heller ikke blant de beste to megapikselkamerene der ute.
Spesielt på kveldstid er kameraet ubrukelig, uten innebygd blitz.
På dagtid i godt lys blir bildene ganske bra, men hvis det er kameraet som er viktigst for deg finnes det bedre mobiler der ute.
Imponerende mobil
Selv om Nokia 3250 har et par mangler må vi si at dette er den beste musikkmobilen vi har testet det siste året.
Musikkfunksjonene er alene nesten verdt prisen på snaue 3 500 kroner, men denne mobilen er i tillegg stappfull av andre funksjoner som imponerer, som rask dataoverføring via EDGE, trådløs stereolyd og ypperlig synkronisering med PC-en.
Batterilevetiden kunne godt vært litt bedre, men setter du den til lading være kveld vil du ikke oppleve noen problemer.
Personlig må undertegnede si at Nokia 3250 er en telefon jeg godt kunne tenkt meg å bruke i en lang periode fremover.
Enkelheten i denne avanserte mobilen gjør dette til en vinner og musikkfunksjonen gjør sitt til at Sony Ericsson må se seg over skulderen - for nå har Nokia tatt opp hansken.
Tekniske data for Nokia 3250
| 1
|
201066
|
Porsche Boxster
Den er kanskje ikke det mest macho sportsbilvalget, men det rokker ikke ved det faktum at Boxster er roadster-segmentets mest velkjørende bil.
Men Cayman, som både ser bedre ut og er morsommere på veien, er faktisk billigere.
Heldigvis kommer en ny Boxster i løpet av våren.
Da får pipa annen låt.
Prøv også:
Audi TT Roadster, BMW Z4
| 1
|
201069
|
MSI Mega Player P640
Vi er ikke helt sikre på hva MSI har prøvd å gjøre med P640.
Prisen ligger på samme nivå som iPod Nano og Zen V Plus, mens kapasiteten er dobbelt så stor: hele 8 GB.
Det følger ingen programvare med, men i esken følger det med en stoffpose å ha den i, hodetelefoner og kabel (minijack-til-minijack) for opptak via linjeinngangen.
Men modellen vi har testet hadde ikke denne funksjonen, så den er jo litt overflødig.
I tillegg er det med en egen lader for strømnettet i tillegg til USB-kabel (mini-USB, som Zen V Plus), noe den som eneste rene MP3-spiller i denne testen har.
Uferdig følelse
Navigasjonen er relativt enkel, men grensesnittet er nokså kjedelig.
Dessuten kunne det lett vært gjort enda bedre, velger vi "video" fra hovedmenyen skal det ikke være noe poeng i å få opp enda en liten meny der vi må velge mellom video og foto.
Spesielt ikke når også foto kan velges fra hovedmenyen.
Sånn ser den altså ut!
Bortsett fra film og foto er det ikke noe ekstra å skryte av på P640.
Men det er mer å trekke for, blant annet manglende støtte for avspilling av kopibeskyttede WMA-filer, og det faktum at sangene sorteres alfabetisk i stedet for etter nummereringen i ID3-taggene.
Hvorfor sitter vi igjen med en følelse at spilleren fremdeles er på betastadiet?
Kvaliteter
Fargeskjermen er god nok til sitt bruk og viser bilder helt fint.
Spilleren skal også kunne vise film, men spilleren er nokså sær på formatet den tar i mot, så her må du i så fall konvertere (programvare følger ikke med) de fleste filer til det riktige formatet.
Heldigvis opplyser manualen om hva dette er.
Når det gjelder lyden så er dette en spiller som gir nok effekt, her kan du uten større problemer pådra deg permanent hørselskade dersom det er det som er målet.
Sammenlignet med resten av de rene MP3-spillerne er P640 på en skikkelig jumboplass når vi snakker batterikapasitet.
Kun ni timer i vår test er ganske enkelt for dårlig for en moderne spiller.
Konklusjon
MSI Mega Player P640 har med sine 8 GB god plass og høy lyd, men mangler både sjarm, godt grensesnitt, batterilevetid og det lille ekstra.
Det er likevel en gruppe den kan passe for: de som egentlig er på jakt etter en liten flyttbar disk, og kunne tenke seg å kombinere det med mp3-mulighet.
Dersom du er på jakt etter en mp3-spiller er det viktig at du er klar over de mange svakhetene før du i det hele tatt overveier kjøp av P640.
| 0
|
201071
|
Dell Inspiron 6400
Inspiron 6400 er den første datamaskinen fra Dell vi har hatt på testbenken med Intel Core Duo-prosessor, og vi var meget spente på ytelsen og batterilevetiden.
Vi ble ikke skuffet.
Et slags problem ved å teste bærbare PCer fra Dell er at den enkelte kunde kan skreddersy akkurat "sin" PC.
Så "Dell Inspiron 6400" kommer i et stort antall forskjellige konfigurasjoner, med en prislapp som varierer fra omtrent åtte til godt over 20 tusenlapper.
LES OGSÅ:
Dersom du har fulgt med har vi den siste tiden testet flere bærbare datamaskiner mellom 8 og 9 tusen og 15,4 tommers bredskjerm.
Vår favoritt så langt har vært Pavilion dv5054EA fra HP med Turion64-prosessor fra AMD.
Vi tenkte å runde av denne prisklassen for nå med å teste en "lettvekter" av en Inspiron 6400.
Inspiron 6400 er sølvfarget med hvite lister i kantene.
Bildet ble forøvrig tatt under batteritestingen (det har sin forklaring), som er grunnen til at skjermen er dimmet og bildet ser så grått ut...
Fulle spesifikasjoner:
Intel Core Duo T2300 @ 1,66 GHz 15,4" skjerm i bredformat (1280 x 800 piksler) 1 GB DDR2-minne (2 x 512 MB) 60 GB harddisk (5400 rpm) 8x DVD dual-layer DVD/CD-brenner Intel Media Accelerator 950 (opp til 256 MB delt minne) 54 Mbps WLAN (b/g) 10/100 LAN + modem 4x USB, 1x FireWire (4-pin), lyd inn/ut 1 CardBus kortplass 5-in-1 kortleser: SD, MMC, Memory Stick, Memory Stick Pro/xD VGA og S-Video-utgang (7-pins) 9-cellers batteri Dimensjoner (B/D/H): 35,6 x 26,7 x 4,2 cm Vekt ca. 3,0 kilo Pris: mellom 8 og 9 tusenlapper inkl. mva.
Bredskjermen har, som på de andre maskinene vi har sett på i denne prisklassen, en oppløsning på 1280 x 800 piksler.
Men - som du kanskje kan gjette - er det mulig å velge en bedre skjerm, hvis du da er villig til å gå opp i pris.
Likevel, på tross av at vi har den billigste skjermen så er det ikke så mye å klage på.
Betraktningsvinkelen er ikke all verden, men det forventer vi heller ikke.
Konstruksjon
Datamaskinen kan knapt kalles noen sylfide, med lokket igjen rager den 4,2 cm over bordflaten og vekten er på nærmere tre kilo.
Men designet vil tiltale mange og byggekvaliteten er meget god.
Skjermen gir akkurat passe motstand når den åpnes.
Baklokket tåler også press bedre enn de fleste bærbare vi har testet i samme prisklasse.
Touchpaden er som skjermen i bredformat og har skrollfelt både vertikalt og horisontalt.
Tastaturet preges også av kvalitet, med lavt støynivå og solid og kontant følelse.
Over tastaturet har vi foruten av/på-knappen kun en snarveisknapp, som på vår maskin starter "Dell Media Experience".
På fronten av maskinen finnes også snarveisknapper for medieavspilling som også er tilgjengelige når lokket er igjen.
Andre snarveier styres med Fn-tasten og det vanlige tastaturet.
Tilkoblingene på maskinen er plassert bak og på høyre side.
På venstre side finner vi bare DVD-spilleren.
På høyre side er det altså en ExpressCard/54-slot, lyd inn og ut, 2 x USB og firewire.
Bak finner vi strøminntaket pluss uttak for modem og LAN, 2 x USB, VGA og TV-ut.
Varmluften kommer også ut på bak til venstre.
Foran har vi som nevnt medieknapper: lydløs-tast(mute), volum opp/ned, play/pause, forrige/neste og stopp.
Fronten har også griller for de innebygde høyttalerne.
Over forventingene
Ytelsesmessig viste denne maskinen seg til å være en liten overraskelse.
Vårt eksemplar hadde kanskje den tregeste Core Duo-prosessoren som kan oppdrives, men den er likevel raskere enn mye annet vi har sett av mobile prosessorer.
Vi sammenlignet med HPs Pavilion dv5054EA.
Ren prosessorkraft.
Verdien er i sekunder, og lavere score betyr kjappere maskin.
Som vi ser så blir AMDs Turion64-prosessor på 1,8 GHz formelig overkjørt av Intel Core Duo @ 1,66 GHz i flere disipliner.
Turionen er heller ikke dobbeltkjernet, så i SysTool med to parallelle tråder (2X) har vi ingen verdi for den.
Våre første inntrykk bekreftes av PCMark og 3DMark.
Høyere score her vil si bedre maskin.
Vi legger også merke til at Intels interne grafikk-løsning ikke er spesielt mye dårligere enn XPRESS 200M-løsningen i HPs maskin.
Og trenger du mer pupp kan du for fem hundre ekstra oppgradere til et ATI Mobility X1300 grafikkort.
Men den store overraskelsen kom på batterifronten.
I Batterymark holdt det nemlig over seks og en halv time, noe som er det beste vi har målt så langt!
Med BatteryEater Pro fikk vi også et herlig resultat:
2 timer og 50 minutter.
"You've come a long way, baby".
Seks og en halv time i BatteryMark sier sitt!
Vårt testeksemplar var altså utstyrt med et 9-cellers batteri, mens standardbatteriet er på 6 celler.
Men 9-celleren koster bare litt over en hundrelapp mer enn standardbatteriet, og det er slett ikke dårlig investerte kroner.
For støyallergikere har vi også meget gode nyheter.
Maskinen utvikler relativt lite varme, så under lett jobbing er alle vifter i ro og det eneste vi såvidt hører er suset fra harddisken.
Ved hard belastning går vifta som forventet kontinuerlig, men støyvolumet ligger godt under smertegrensen og under de fleste andre bærbare vi har hørt.
Konklusjon
Dell Inspiron 6400 er fin sak som kanskje ikke er av de letteste, men likevel lett å leve med.
Faktisk har vi ikke til denne prisen sett lignende i henhold til ytelse og batterilevetid.
Når også støyen er mer eller mindre fraværende er det vanskelig å sette fingeren på noe som virkelig irriterer oss ved denne maskinen.
Trenger du for eksempel blåtann eller mer kraft på et eller flere områder er også det enkelt å ordne under bestillingen.
Men pass på, slikt gjør det også mulig å ende opp med en maskin som er adskillig dyrere.
Før vi noe motvillig sender maskinen tilbake gir vi den en meget solid femmer!
| 1
|
201072
|
LG G Flex
Lekker, stor, buet og med god batteritid.
Men det betyr ikke at de leder når det gjelder innovasjon.
For bak de to gigantene står tunge aktører som Sony og LG og lager stadig bedre og spennende mobiler, ofte med en egen "twist" som gir modellene et særpreg.
LG har for eksempel bestemt seg for å kutte ut knapper i front og på sidene, og nylig lanserte de den oppsiktsvekkende G Flex-mobilen som helt sikkert kommer til å stå igjen som en av årets mest særpregede modeller.
To særegne egenskaper
Det skyldes i hovedsak to egenskaper:
Den buede skjermen og baksiden som har en selvreparerende overflate (når kommer den selvreparerende skjermen?).
Sistnevnte betyr at dekselet har et belegg som sørger for at riper fra normal bruk glattes ut og forsvinner, hevder LG.
Også denne LG-mobilen har alle de fysiske knappene plassert på baksiden, i likhet med LG G2 som vi testet i høst.
Før vi går videre i testen skal vi se nærmere på de tørre fakta:
Tekniske spesifikasjoner: · Prosessor:
2.26 GHz Quad-Core Qualcomm Snapdragon™ 800 (MSM 8974) · GPU:
Adreno 330, 450MHz · Skjerm: 6 tommers HD (1280 x 720), Curved P-OLED (ekte RGB) ·
Minne:
2GB LP DDR3 RAM og 32GB eMMc · Kamera:
13MP og front-kamera 2,1MP · Batteri:
3 500mAh (innebygd) ·
Operativsystem:
Android Jelly Bean 4.2.2 · Størrelse: 160,5 x 81,6 x 7,9-8,7 mm ·
Vekt: 177 gram ·
Nettverk:
LTE / HSPA+ / GSM ·
Tilkobling:
Bluetooth 4.0, USB 3.0, WiFi (802.11 a/b/g/n/ac), NFC ·
Farge:
Titan sølv ·
Lyd:
Hi-Fi 24bit, 192kHz Playback
Mobilen er stor, og passer derfor ikke for alle.
Det er imidlertid verdt å merke seg at bredden ikke er større enn 8,16 cm, takket være meget smal ramme på hver side.
Den er med andre ord ikke så gigantisk som den kunne ha vært, og stor skjerm har også sine klare fordeler, ikke minst når det gjelder lesbarhet, bilder og video.
Android + Otimus UI
Operativsystemet er noe overraskende en litt eldre Android-utgave (4.2, siste er versjon 4.4).
Man kan jo spekulere i årsakene, men det kan ha en sammenheng med LG sine spesialtilpasninger gjennom sitt eget Optimus UI-skall.
Dette er et slags overbygg på Android som gir tilleggsfunksjonalitet.
Dette er utvidet siden sist vi testet det, med blant annet mulighet for å kjøre to apper side om side.
På LG G
Flex ligger for eksempel en drøss av muligheter ved hjelp av spesielle fingerbevegelser, og vi anbefaler at du leser alle meldingene med instruksjoner som blir presentert den første tiden etter at du har fått mobilen.
Ikke alt er like intuitivt, mener vi.
Knapper bak har sine fordeler
Etter å ha brukt mobilen en stund skjønner vi derimot poenget med de fysiske knappene på baksiden bedre og bedre.
Tanken er at du enkelt skal kunne skru av og på skjermen og justere lydnivået selv når du holder mobilen med én hånd.
For en gjennomsnittlig stor mannshånd er dette uproblematisk.
Man kan også slå av og på skjermen ved å dobbelklikke med pekefingeren på et ledig område, noe som stort sett fungerer greit, men i likhet med G2 hendte det at vi måtte klikke flere ganger før skjermen våknet.
Fleksibel skjerm
Og det bringer oss over på neste punkt:
Skjermen.
For å ta det viktigste først, den er ikke SÅ buet, det er for eksempel ikke noe problem å ha den i lomma (hvis du har litt stor lomme, riktig nok).
Som navnet indikerer er mobilen og skjermen fleksibel.
Legger du den på bordet med skjermen ned kan du fint trykke mobilen flat uten at det skader den.
LG hevder dessuten at den fin skal tåle å bli sittet på, hvis den ligger i baklommen.
Vel og merke hvis du er under 82 kg.
Det er ikke artikkelforfatteren, så denne påstanden er ikke etterprøvd.
Skjermen er av typen P-OLED, der hver piksel genererer sitt eget lys.
Farger, lys, kontrast og innsynsvinkler har vi ikke mye å utsette på.
Oppløsningen er imidlertid ikke høyere enn 1280 x 720 piksler, og det er litt oppsiktsvekkende på en så stor og dyr mobil.
Hvor mye det har å si i praksis er diskuterbart.
Til alt annet enn svært liten tekst tror vi ikke oppløsningen vil være noe stort ankepunkt for brukere flest.
LG trekker fram at den buede formen gir bedre ergonomi mot øre og kinn enn tradisjonelle, flate mobiler.
Dessuten blir avstand mellom munn og mikrofon kortere.
Disse argumentene kjøper vi, selv om forskjellen ikke er så veldig stor.
Den største fordelen vi har oppdaget, er derimot at skjermen ikke berører underlaget når vi legger den fra oss med baksiden opp.
Du er med andre ord trygg med hensyn til oppriping, noe vi definitivt kan like.
Ikke helt ripefritt
Baksiden er av av glatt plast, og det omtalte anti-ripe-belegget er ikke lett å oppdage.
Vi risset inn en V ved hjelp av en nøkkel.
Ripene var godt synlig da vi holdt mobilen mot lyset.
Det var den også dagen etter, så effekten er i beste fall begrenset.
Om det mot formodning skulle vise seg at ripen blir borte om noen dager, vil vi oppdatere artikkelen.
Knallsterkt batteri
Merk videre at dekselet ikke er ment å åpnes.
Å bytte batteri er med andre ord ikke en rett fram jobb.
Og når vi først er inne på batteri, dette har en kapasitet på hele 3500 mAh.
Hva det betyr i praksis?
Vel, vi benyttet den aktivt fra morgen til kveld, inkludert surfing, samtaler, teksting, musikkavspilling og litt bilde- og videotagning.
Da vi gikk til sengs kl 23 var det fortsatt 60% kapasitet igjen.
Dette er vesentlig bedre enn de aller, aller fleste mobiler vi har testet tidligere, og skyldes først og fremst to ting:
Stort batteri og strømsparende OLED-skjerm.
I skrivende stund ser dette ut til å være veien å gå for å bedre batteritiden i nye smartmobiler.
Ved kontinuerlig surfing skal den kunne holde det gående i 718 minutter mellom hver lading, eller nesten 12 timer.
Det er godt over to timer lenger enn for eksempel Sony Xperia Z1 som vi testet nylig.
I praksis, ved nøysom bruk, bør du fint kunne klare å tyne batteriet i 2-3 dager mellom hver lading.
God musikktelefon
En funksjon som kan gjøre G Flex spesielt interessant for lyd-entusiaster er at telefonen håndterer musikkfiler i 24-bit/192 kHz - altså bedre enn CD-kvalitet (16-bit/44khz).
Dette krever naturligvis at man har både denne typen filer og tilstrekkelig gode hodetelefoner.
Øreproppene som leveres med mobilen er noe av det bedre vi har prøvd på en mobil, og de produserer høy og klar lyd med overraskende mye bassgjengivelse.
De interne høyttalerne byr på ganske bra lyd med høyt volum, men kan ikke matche stereohøyttalerne til HTC One.
Rask på det aller meste
Ytelsesmessig ligger mobilen også høyt på listen.
I tabellen under ser du våre ytelsestall sammenlignet med andre, populære Android-mobiler:
Selv om det finnes raskere mobiler, var hastigheten aldri noe ankepunkt under vår test.
Det er generelt minimalt med venting, uansett hvilken oppgave vi har kjørt.
Spillytelsen er også bra, og på høyde med de beste - riktig nok med lavere oppløsning.
Raskt kamera, grei kvalitet
Kamerautløseren er også kjapp, kvaliteten på bildene er variabel.
Mens utendørsbilder i godt lys kan se riktig bra ut, har kameraet klare optiske begrensninger når det kommer til dynamikk, spesielt tydelig når bildene inneholder harde kontraster.
Bildet under er et godt eksempel.
Her er faktisk alle detaljene i skyggepartiene borte.
Detaljer i innendørsbilder blir ofte litt grøtete, men er ikke befengt med fargestøy, så her gir vi godkjent.
Totalt sett er dette helt OK, men ikke noe superkamera.
Her ser du noen flere av våre testbilder:
Og her har du et knippe testvideoer, filmet under forskjellige lysforhold.
Oppløsningen er 1080p (full HD):
Vi beklager feil med lyden i starten av opptaket
Konklusjon
LG G Flex er definitivt en god mobil, blant de bedre "phablet"-ene vi har testet.
Vi vil spesielt huske den spesielle skjermen og gode batteritiden.
På minussiden setter vi først og fremst at brukergrensesnittet kan virke noe overveldende, spesielt i starten, samt at den selvreparerende baksiden viste seg å ha sine begrensninger likevel.
At mobilen ikke er utstyrt med verken siste eller nest siste Android-versjon, trekker også litt ned.
Skjermoppløsningen kunne godt vært høyere, men for de fleste vil ikke dette være et veldig stort ankepunkt.
Alt i alt en meget god phablet som fortjener en femmer på terningen.
Ferske mobiltester fra DinSide.no
LG G Flex D955
| 1
|
201073
|
On-Sat Safetracker er nesten magisk
Finner stjålne biler, men kan også avsløre det du ikke vil vite?
Den magiske boksen er ikke stor, men den gjør en hel del.
Det finnes flere dingser som dette ute på markedet, og felles for de alle er at de rapporterer sin posisjon.
Boksen har et SIM-kort tilsvarende i en mobiltelefon, og den har en GPS-mottager.
I kombinasjon utgjør disse to en elektronisk sladrehank.
Den forteller til enhver tid hvor den er, på godt og vondt.
En av forskjellene på denne og mange av de andre sporingsløsningene man kan få til bil, er at du her er vokter selv.
Deretter trenger du ikke kontakte andre enn Politiet for å oppgi bilens posisjon dersom den blir stjålet.
Følg med fra pc'en
Sammen med boksen får du tilgang til din egen nettside hos On-Sat hvor du kan logge deg inn.
Etter å ha tastet brukernavn og passord får du opp et kart på skjermen som raskt forteller hvor enheten befinner seg.
Her kan du også sette enheten til automatisk å sende inn sin posisjon med gitte intervaller.
På den måten kan du altså følge ferden til enheten i så godt som realtid.
..eller mobiltelefonen
Skulle det ikke passe å sitte ved en pc, så kan tjeneste like gjerne gjøres fra en mobiltelefon med mulighet for MMS.
Har du en telefon av nyere dato, med 3G, WLAN og stor skjerm, så kan du like gjerne følge boksen i realtid fra mobilen.
Dersom noen har stjålet bilen din, så har du dermed mulighet til å følge etter den med en annen bil.
Områdebestemt
En viktig funksjon på enheten er at du selv kan definere når den skal alarmere.
Dersom du for eksempel har båten i båthavna, eller bilen på en flyplass, så legger du enkelt inn noen hundre meter som frisone.
Dersom bilen eller båten beveger seg utenfor dette vil du få en alarmmelding fra sporingsenheten.
Da er det på tide å sjekke nærmere hva som har skjedd.
All alarmering foregår både til din egen mobiltelefon, og On-Sat sitt system.
I lomma på jakt
Dingsen er på størrelse med en litt stor fyrstikkeske, og det finnes mye smart tilbehør å få kjøpt.
En av de er en slags sele som du setter på hunden.
Nå som jakta er i gang kan du flytte enheten fra bilen og over på bikkja.
Skulle den ikke komme tilbake, så er det bare å hente frem telefonen.
Den forteller deg hvor du skal lete.
I grunnen burde jegeren også ha en med seg.
Gamlinger på ski
Snart er skisesongen i gang.
Dersom bestefar skal ut og gå langtur kan det være greit å sende med han en dings som dette.
Dersom noe skulle skje, så kan han bare trykke på den røde knappen.
Da går det en alarmmelding til On-Sat som kjapt ringer tilbake på et forhåndsspesifisert nummer.
Dete er også mulig å ringe opp boksen direkte.
Dette gir ikke toveis kommunikasjon, men en mikrofon i boksen gir oppringeren indikasjoner på hva som skjer i området.
Det er også mulig å tegne avtale med et vaktselskap som rykker ut ved alarmer.
Selve dingsen er batteridreven, med inntil 70 timer levetid.
Utover dette kan den drives av både 230 volts- og 12-volts lader.
Finn kjæresten
En smarting som On-Sat Safetracker kan selvfølgelig misbrukes også.
Har du av en eller annen grunn en vond følelse med tanke på kjæresten, så er det kanskje ikke sikkert du bør sjekke hvor bilen befinner hvis du er redd for svaret.
Sladrehanken kan fortelle deg ting du ikke ønsker å vite, og som det også kan være betenkelig at du prøver å finne ut.
Alt har en pris
Prisen på selve boksen er rett under 2.350 kroner inklusive et etableringsgebyr.
Deretter påkommer en årlig abonnementsavgift på 990 kroner.
Om du ønsker å hekte på en avtale med Securitas i tillegg, så ryker du på 700 kroner til i året.
Sistnevnte er ikke nødvendig dersom du kun skal bruke den i bilen.
Om du heller velger å bruke den som voldsalarm eller eldrevakt, så er det kanskje noe å vurdere likevel?
Pass bare på at den ikke går ut over ekteskapet.
Det er sikkert verdt mer enn et par tusen kroner.
I våre øyne er Safetracker utvilsomt et anbefalt produkt, men bruk den med omhu.
I bilen er en god start.
| 1
|
201076
|
Fable
Mye er blitt sagt om Fable, dette skulle tross alt være spillet som ville revolusjonere rollespillsjangeren.
Nå som Fable faktisk er i butikkene, og vi vet at mye av det vi håpet på ikke kom med i spillet, er det fremdeles verdt å kjøpe?
Ja, og les hvorfor.
Vi har merket oss at Peter Molyneux er opphengt i å la deg velge mellom de gode og onde sidene av din personlighet.
Bare se på hans tidligere spill som Black & White.
Det kom derfor ikke som noe stor sjokk da man begynte å snakke som Fable, tidligere kjent som Project Ego, og at du skulle bygge opp karakteren din til å være enten en snill helt eller et fryktet, ondt monster.
Og hele verden rundt skulle bli påvirket av dine valg, avgjørelser og oppførsel.
Så avansert er imidlertid ikke Fable i virkeligheten, men et solid rollespill er det likevel.
LES OGSÅ:
Fable er plassert i middelalderen, i et fiktivt land som heter Albion.
Du begynner spillet som en liten gutt, og får umiddelbart noen enkle oppdrag av din far, som skal lære deg mekanikken i spillet.
Samtidig får du vite den grunnlegende forskjellen mellom gode og onde gjerninger.
Men før vi vet ordet av det blir landsbyen din angrepet av banditter, og du er tilsynelatende den eneste som overlever.
Du blir tatt med til et slott der du, nå som ung mann, får videre opplæring i kamp og magi.
Etter en stund blir du voksen, og klar til å begi deg ut i den store verden.
Strukturen i spillet er egentlig svært enkelt.
Slottet der du ble lært opp fungerer som ditt sentrum, der får du nye oppdrag og kan oppgradere dine statistikker.
Og oppdragene går stort sett ut på å drepe monstre i alle varianter, så hva er det som skiller Fable fra hvilket som helst annet rollespill?
Hvem er du?
Svaret er personlighet.
Du er ikke bare en animert datafigur, du er en levende person.
Omtrent alt du driver med påvirker hvordan andre ser på deg.
Måten du kler deg på, om du velger å tatovere deg eller klippe håret, gjør deg enten attraktiv for andre eller får deg til å se farlig ut.
Utfører du gode gjerninger, hjelper mennesker i nød og slakter banditter, øker populæriteten din.
Er du en kjip person som stjeler og går løs på uskyldige, blir du upopulær og fryktet.
Og mennesker i din nærhet reagerer på ditt nærvær ved å klappe og juble
eller løpe i frykt.
Er du ekstremt snill eller slem, vil du til og med få en glorie eller djevelhorn på hodet.
De fleste spillerne kommer nok likevel til å balansere et sted mellom det gode og det onde, og følgelig se helt normale ut.
Dine fysiske trekk endres også ut fra livsstilen din, om du spiser sunn mat og løper mye, eller som du fo det meste holder deg til de fristende paiene du finner så mange steder.
Og hva med å starte familie?
Du kan også kjøpe ditt eget hus, sjarmere kvinner ved gjelp av kroppsspråk og gaver, og få dem til å falle for deg.
Det å få en kone, og kanskje en del elskerinner i tilllegg, kan være et mål i seg selv, selv om det strengt tatt ikke gjør så mye forskjell for spillets forløp.
Hvilke konsekvenser?
Poenget er at alle disse mulighetene og valgene gjør egentlig lite utslag for hvordan spillet foregår.
Uansett hvordan du oppfører deg er historien lik og oppdragene de samme
det er bare din personlighet og andres reaksjoner som er annerledes.
Hovedhistorien er strengt tatt ganske lineær og relativt kort, selv om det selvsagt er massevis av hemmeligheter, ekstraoppdrag og minispill du kan delta i.
Utover mulighetene til å forandre din personlighet og utseende, er Fable også et spennende og involverende rollespill.
Det fungerer som rollespill flest, på oppdragene vil du møte massevis av motstandere, og disse vil gi deg erfaring som du igjen kan bruke til å styrke karakteren din, lære nye, magiske formler og oppgradere disse.
Det er butikker og handelsmenn rundt omkring i byene og på landeveiene, og hos disse kan du kjøpe våpen, helsedrikker, utstyr og beskyttelse.
Oppgraderer du dine prutekunnskaper vil du også kunne få bedre priser, eller kanskje rett og slett stjele?
Det hele er involverende, med en solid historie og underholdende karakterer.
Ja, hovedhistorien er kort til å være et rollespill, men med tilleggsoppdrag og alle andre muligheter spillet har å by på kan du likevel skvise mange timer med moro ut av spillet.
Og vil vi alle virkelig ha 300-timers eposer hver gang vi skal spille et rollespill?
Noen minuser
Et par ting trekker ned
kampene er ofte lite mer enn ukomplisert slåssing, og mangler litt av den finessen og planleggingen rollespill som Final Fantasy-serien kan skilte med.
Og kontrollsystemet kan virke litt overveldende og lite gjennomtenkt.
Det er rett og slett utrolig mye å holde styr på, du må ofte grave dypt i menysystemene for å finne objekter du vil bruke, og har du lært deg mange magiske formler kan det være vrient å finne frem til de du ikke bruker spesielt ofte.
Det er likevel imponerende hvor mange funksjoner utviklerne har klart å dytte på XBox-kontrolleren, hver eneste knapp brukes til noe fornuftig.
Fable er også svært lekker grafisk, med nydelige omgivelser, skiftende vær og dynamisk døgnrytme.
Figurene er kanskje litt mindre detaljerte, og ikke alle er like pene, men de flotte utendørsarealene imponerer virkelig.
Og lydsporet passer perfekt til spillets magiske stemning.
Vi synes alt i alt at Fable er blitt veldig vellykket, og vi sier dette på spillets egne premisser.
Nei, ikke alle funksjonene Peter Molyneux har snakket om har kommet med, men er det så mye å klage over?
Se spillet for det det er, og Fable er gøy, nyskapende, spennende og morsomt, og klart et av de beste rollespillene på XBox.
| 1
|
201077
|
Olympus SP-550UZ
TEST:
Som den første publikasjonen i verden har vi fått lov å teste Olympus nye monsterkamera, med vidvinkel og 18x optisk zoom pakket inn i et nesten latterlig lite ytre.
Det beste kameraet til under 5.000 kroner?
Vi sperret opp øynene tidligere denne måneden da Olympus offentliggjorde sitt nye monster et ultrazoomkamera som ikke bare satte rekord med 18x optisk zoom, men som faktisk også hadde det vi som regel savner aller mest på slike kameraer, nemlig vidvinkel.
Som om ikke det var nok, ble vi like forbausede da vi mottok esken og så hvor kompakt Olympus hadde laget kameraet.
Dette er altså ikke et speilreflekskamera, og optikken kan ikke skiftes ut.
Det spørs det allikevel om du ville ha fått behov for, for med et brennviddeområde tilsvarende 28-504mm er du godt forberedt i nært sagt alle situasjoner.
Objektivet er også lyssterkt gjennom hele brennviddeområdet, med f/2,8 som største blender på vidvinkel og f/4,5 på tele, og makronærgrensen er så tett som 1cm.
Skulle du ha kjøpt et teleobjektiv som dekket 504mm med f/4,5 til et speilreflekskamera snakker vi en vanvittig mye høyere prislapp bare der, selv om det selvsagt ikke er en helt reell sammenligning:
Siden CCD-sensoren er langt mindre enn den er for et speilreflekskamera, er også de fysiske dimensjonene på optikken langt mindre, og den aktuelle brennvidden er egentlig 4,4mm-84mm.
Allikevel er det ikke tvil om at dette er svært imponerende spesifikasjoner.
Olympus nyvinning konkurrerer med andre ord mot storheter som Canon PowerShot S3 IS, Panasonics kommende FZ8, Fujifilm S9600, Sony DSC-H5 og flere, og vi har tenkt å prioritere disse kameraene tungt i ukene som kommer.
ISO 5000
For å holde størrelsen nede, er også CCD-sensoren av den mindre typen - 1/2,5, og den fanger 7,1 millioner piksler.
Selv om det sikkert hadde vært nok med seks også, er vi glade for at Olympus ikke har falt for fristelsen å kjøre oppløsningen enda høyere.
ISO-verdien kan pushes så høyt som til 5.000 (3200 og 5000 kun med 3Mp oppløsning), men det gjøres selvsagt ikke uten at bildekvaliteten reduseres.
Hvordan kameraet gjør det på ulike ISO-verdier, kommer vi som vanlig til lenger ned i testen.
504mm ved håndholdt fotografering er på papiret ingen suksess uten en bildestabilisator, og det er heldigvis Olympus enige i SP-550UZ har mekanisk bildestabilisering i form av flytting av CCD-brikka, men ikke optisk ved å flytte på linseelementer, som tradisjonelt er mer effektivt i forhold til hvor mange steg lenger lukkertid som kan benyttes.
Effekten av bildestabilisatoren er vanskelig å måle, men rundt 2 trinn pleier som regel å være en passende tommelfingerregel for mekanisk stabilisering.
Med god lystilgang vil du i så fall klare å ta håndholdte bilder på full tele som blir skarpe, og akkurat det punktet var vi svært spente på før vi dro ut på tur.
Kamerahuset føles svært solid, selv om det hovedsakelig er av gummi og plast.
Det har også en utradisjonell form på grepet som passet våre hender utmerket i stedet for at den ytterste flaten er vertikal, går den i en bueform som gjør at kameraet er veldig godt å holde i, i tillegg til at tommelen har en godt avrundet vegg på baksiden å hvile seg i.
Grepet er også gummiert for å øke friksjonen, og holder du dette kameraet i én hånd skal det mye til å miste det; faktisk er grepet bedre enn det er på E-400.
Siden kameraet bruker 4x AA-batterier, gjør dette at det også blir ganske tungt; 365g på vektskåla med batterier.
Treg, men presis zoom
Zooming foregår via en bryter på pekefingeren som ligger foran utløserknappen.
Noen vil kanskje savne muligheten til å vri på en zoomring på objektivet, slik for eksempel kameraene fra Fujifilm har vi synes i utgangspunktet det er greit med pekefingerstyring, som tillater enhåndsoperasjon, men skulle gjerne ha sett at dette kameraet hadde hatt flere hastigheter på zoomingen, noe S3 IS har.
Når du har dårlig tid og skal fotografere fuglene som sitter på høyspenten er oppstartstiden + zommetiden lange sekunder lenge å vente.
Til gjengjeld er zoomen presis, med rundt 60 ulike punkter.
Ved siden av utløserknappen sitter funksjonshjulet, som har litt retro design.
Det kan vris hele runden begge veier og lar deg skifte mellom følgende modi:
Auto
Gir deg få manuelle instilingsmuligheter, men du bestemmer fortsatt selv om du vil bruke blits eller ikke.P/A/S/M
Som vanlig.
Gir deg manuelle valg og blender/lukkerprioritet + full manuell kontroll.
My Lar deg konfigurere opp til fire innstillingsoppsett som du kan velge blant.Guide Olympus velkjente
hjelpefunksjon.
Velg fra menyen hva du ønsker å gjøre, for eksempel
blurring background, der kameraet zoomer inn for deg.SCN Lar deg velge blant 23 forhåndsinnstilte programvarianterLevende film
Du kan filme 640x480x30 bilder pr sekund og dessuten zoome under opptakeneAvspilling
- Brukes for å se på bilder.
Det finnes også en egen avspillingsknapp på baksiden av kameraet
Så til baksiden
i ekte megazoomånd kan du enten bruke et levende bilde på LCD-skjermen når du sikter, eller legge kameraet inntil øyet og se i den elektroniske søkeren.
I de fleste situasjoner er den siste å foretrekke fordelen er at du holder kameraet stødigere når du kan ha armene godt plantet inntil kroppen.
Du bytter mellom skjermene ved å trykke på en dedikert knapp.
God LCD, spesielt i mørket
LCD-skjermen er meget god og skarp.
230.000 piksler fordelt på 2,5 begynner å bli ganske vanlig, men det er fortsatt den høyeste punkttettheten som finnes på disse skjermene.
Den horisontale innsynsvinkelen er god, men den vertikale kunne godt ha vært hakket bedre.
Som med de fleste andre Olympuskameraer har også dette såkalt BrightCapture-teknologi innebygget, som gir et lysere bilde når det er mørkt i omgivelsene.
Vi sammenlignet med et Ixus-kamera på et mørkt vaskerom og forskjellen var godt synlig.
Skjermen har ellers det meste av relevant informasjon.
Du kan få 3x3-rutenett som hjelp til komponeringen, levende histogramvisning, i tillegg til at kameraet viser hvor fullt bufferet er.
Menyene er som andre Olympus-kameraer
lette å forstå, gode å lese.
Det eneste lille minustegnet vi har i forhold til brukervennlighet, er at hovedmenyen er ganske lang (5 sider) og ugruppert, og du må for eksempel nesten helt i bunnen for å deaktivere avansert støyfjerning før du kan aktivere seriefotofunksjonen helt øverst.
Olympus burde her ha latt oss aktivere seriefotografi, men advare om at støyfjerningen da ble slått av.
Knappene er alle til høyre side for skjermen.
Foruten piltaster og OK-knapp, organisert i en ringformet kontroll, finner vi også fire knapper som alle ligger rundt denne kontrollen.
En for meny, en for ulike visningsmodi (og hjelpefunksjon i menyene), en for avspilling og en for sletting.
Spesielt liker vi at det er en egen knapp for avspilling, og holder du utløserknappen halvveis nede mens du blar i bilder, er kameraet umiddelbart klart til å ta bilde.
I avspillingsmodus kan du dessuten bruke zoomkontrolleren for å vise flere bilder, og du kan foreta enkle bildejusteringer, vise lysbildeshow og få en kalenderoversikt over dagene du har tatt bilder på.
15 bilder i sekundet!
Av funksjoner har SP-550uz omtrent alt som er verdt å ha.
Entusiaster vil glede seg over RAW-modus og bracketing (både 3 og 5 bilder), mens det også finnes et par andre godbiter:
I høyhastighetsmodus kan du nemlig ta 15 bilder på ett sekund!
Riktignok bare med en drøy megapiksel oppløsning (1280x960), men det er egentlig alt du trenger til et 10x15-foto i god nok kvalitet.
Funksjonen kan også tilpasses slik at du kan holde knappen nede, og i det du slipper den lagres de siste fem bildene.
Øker du oppløsningen til tre megapiksler, kan du fortsatt ta sju bilder på ett sekund; minst like imponerende.
En kjekk funksjon når poden skal hoppe på ski, for eksempel.
Vi må også trekke frem batterilevetiden
530 bilder etter CIPA-standarden dersom du bruker NiMH-batterier, og selv med de alkaliske batteriene som fulgte med (4xAA), har vi tatt over 430 bilder og fortsatt er indikatoren full.
De eneste småtingene som savnes er støtte for fjernkontroll, manuell justering av selvutløsertid (kun 2s og 12s er mulig) og det faktum at blitsen burde ha kommet opp automatisk når kameraet står i automodus (er ikke det litt av hensikten?).
På ønskelista står også en optisk bildestabilisator, som ville ha gitt enda bedre uttelling for telebildene, og vi hadde gjerne sett at bildene ble rotert automatisk i kameraet.
Ytelse
15 bilder i sekundet er som sagt imponerende, men på vanlig seriefoto tar kameraet 1,2 bilder i sekundet, som ikke er like imponerende (på beste kvalitet klarer det bare tre bilder med denne hastigheten, mens det klarer åtte på standardinnstillingene).
Bevegelsen av objektivet går nokså sakte, som gir en oppstartsid på 2,8 sekunder og zoomtid på hele 3,2 sekunder.
Som nevnt skulle vi gjerne ha hatt en ekstra hastighetsinnstilling som kunne forbedret sistnevnte.
Autofokusen er også noe treg, men derimot oppleves den som svært god og presis.
Sel v om du ikke har makro aktivert klarer den også å fokusere på ganske nært hold, og det er imponerende hvordan den klarer å finne målet selv på full tele på tvers av stua i kveldstimene.
Fullstendig ytelsestabell ser du under:
Bildekvalitet
Tar vi utebildene først, der lystilgangen var god, er vi godt fornøyde med bildene.
Lysmåleren har gjort en veldig god jobb på alle våre utendørsbilder, og snøen fremstår som svært nøytral, uten blåstikket som andre produsenter ofte har problemer med.
Objektivet har også relativt god skarphet og lider heller ikke av merkverdig dårligere skarphet i hjørnene.
På den negative siden er det i overkant mye kromatisk feilbrytning, og den forhåndsinnstilte oppskarpingen er litt i overkant, men dette kan stilles på.
Når det gjelder fortegning er denne noe høyere enn hva den er for mange av konkurrentene, noe som spesielt legges merke til ved fotografering av bygninger og annet med rette kanter.
Innendørs er det både plusser og minuser.
Den innebygde blitsen er meget god, med god lysspredning, og andelen bilder med røde øyne er ganske lav.
Den automatiske hvitbalanseringen uten blits, derimot, er kanskje det svakeste punktet til dette kameraet.
I normal lampebelysning blir bildene svært gule, noe du lett kan se i miniatyrvisningen.
Det er ikke vanskelig å plukke ut de som er tatt uten blits med automatisk hvitbalanse.
Bruker du innstillingen for lampe-hvitbalanse blir ting brått bedre, men hvis du da velger å bruke blits får bildene et kraftig blåskjær (som du ser et tilfelle av i utvalget over).
Hvitbalansen kan defineres manuelt mot et grått/hvitt punkt, som derfor blir en nødvendighet i mange situasjoner, eller så kan du ta bildet i RAW-format og justere hvitbalansen i etterkant.
Det er det faktisk mulig å gjøre rett i kameraet!
Det tar imidlertid lang tid å åpne et RAW-bilde - seks-sju sekunder, som gjør at det for de fleste ikke blir et reelt alternativ å ta alle innendørsbilder i råformat.
Når det gjelder støy er kameraet over middels godt.
Støy er synlig allerede fra ISO 200, men det er ikke før på 800 det blir fargespill og merkbart redusert detaljnivå.
ISO 3200 og 5000 fjerner så mye detaljer at bildet kun er egnet til å nedskalere og bruke på web, men det fungerer til nød:
Bildet under er tatt med ISO 5000, men er nedskalert fra tre megapikslers størrelse.
Bildestabilisatoren kunne godt ha vært bedre, og selv om vi har prøvd å holde pusten aldri så mye og klemt kameraet inntil kroppen har vi ikke klart å ta stødige håndholdte bilder på full tele, så der er stativ påkrevd.
Allikevel
at en kan lese et gateskilt som står et par-tre hundre meter unna er ganske imponerende:
Filmfunksjonen er også god
med skarpe bilder og høy bitrate (1,6Mbps), men med en liten svakhet: du må nemlig deaktivere bildestabilisatoren for å kunne få lyd på opptaket, som også kunne ha vært løst mer elegant.
Du kan for øvrig zoome under opptak og filme med opptil 640x480 med 30 bilder pr sekund.
Konklusjon
Olympus SP-550UZ har vært et morsomt kamera å teste, og vi lar oss langt på vei imponere av alt de har klart å putte i dette kameraet:
Et ganske lyssterkt objektiv med den råeste zoomen som noensinne er laget, med en brennvidde på hele 28-504mm, bildestabilisering og et hav av funksjoner som 15 bilder på ett sekund og støtte for RAW-format (til og med med en del redigeringsfunksjoner i kameraet).
Brukervennligheten er meget god, kameraet føles solid og har et veldig godt grep, selv om størrelsen ikke er all verden.
I tillegg er batterilevetiden svært god, selv med vanlige alkaliske batterier.
Med såpass lang brennvidde skulle vi gjerne ha hatt en bedre bildestabilisator, for det er ikke til å stikke under en stol at det selv i godt lys er svært vanskelig å få skarpe, håndholdte bilder ved full innzooming.
Kameraet har også enkelte svakheter i forhold til bildekvaliteten
blant annet er tønneeffekten godt synlig ved fotografering av rette linjer og den automatiske hvitbalansen har en del å gå på i normalt lampelys.
Allikevel
Olympus SP-550UZ er et godt kamera som gir deg svært mange muligheter på grunn av det fleksible objektivet.
Om du så vil ta bilde på flere hundre meters avstand eller 1cm (!) klarer kameraet brasene, er lett å bruke, godt å holde i og tilbyr en pakke for 4.000 kroner som ikke mange konkurrenter klarer å overgå.
Det gjør at vi triller fem, klistrer på et anbefalt produkt-stempel og klapper Olympus på skulderen for et godt kamera.
| 1
|
201078
|
Get box II
Gets nye kabel-TV-dekoder har først og fremst framtiden foran seg.
Det er nemlig ikke sikkert du trenger den i dag.
Det har utrolig nok allerede gått fem år siden Get lanserte sin første HD PVR, en opptaker med innebygget kabel-TV-dekoder og modem for nettilkobling.
Boksen har vært en ubetinget suksess for Get, ikke minst på grunn av menysystemet og utmerket brukervennlighet.
I sommer lanserte Get enda en HD PVR, og selv om den har fått det litt anonyme navnet Get Box II, levnes det liten tvil om at dette er andregenerasjon med HD PVR når vi leser spesifikasjonene.
På papiret er nemlig boksen en råtass.
Den har blant annet 16 tunere, harddisk på 500 gigabyte (som gir plass til rundt 140 timer med opptak), innebygget trådløsruter, støtte for IP-telefoni og støtte for Dolby Digital Plus-lyd.
I tillegg er den betydelig mindre enn sin forgjenger, først og fremst ved at den er smalere og har en firkantet heller enn rektangulær form.
Er du kjent med HD PVR-en fra før, vil du umiddelbart føle deg hjemme med nye Get box II.
Du setter i programkortet (som nå er like stort som et SIM-kort), kobler TV-antennen til boksen, og skrur på.
Menysystemet er fullstendig likt som før, det samme er fjernkontrollen.
Avstanden estetisk sett mellom fjernkontrollen og den riktig så pene Get box II er nå like stor som avstanden mellom en supermodell og en kassebil fra 70-tallet, men det gjør forsåvidt ikke så mye - vi er godt vant med fjernkontrollen, og liker den.
Så hvor ligger egentlig forskjellene?
Og hvorfor skal du eventuelt oppgradere?
Slik er den i bruk
Ettersom den første HD PVR-en var vifteløs, har vi aldri hørt annet forsiktige lyder fra harddisken når den er i bruk - og da må vi lene oss inntil boksen.
Vi ble derfor litt bekymret da vi så en vifte på baksiden av Get box II, men etter et par uker i bruk har vi aldri lagt merke til sus eller annen viftestøy.
Det er godt mulig harddisken også er bedre isolert, for den er blitt usedvanlig vanskelig å høre.
Dette er gode nyheter, men det var altså heller ikke noe problem med HD PVR, så i prinsippet er også dette som før.
Den mest åpenbare forskjellen ligger i navigeringshastigheten.
Get box II er utstyrt med en betydelig raskere prosessor enn forgjengeren, og alt fra kanalveksling til å bla gjennom menyene er merkbart raskere.
Akkurat det er kjærkomment, for selv om HD PVR aldri har vært treg, har den heller ikke utmerket seg som noe fartsmonster.
En av tingene vi hadde sett fram til med Get box II var den vanvittige mengden tunere den er utstyrt med.
Da boksen først ble kjent og presentert av Get ga tallet seksten oss et aldri så lite hakeslepp, selv om vi fort ble klar over at vi absolutt ikke kunne forvente å bruke kanskje, muligens mer enn halvparten av disse til opptak og andre TV-aktiviteter.
På HD PVR er det bare mulig å ta opp maksimalt to programmer samtidig.
Skuffelsen er derfor stor når vi nå ser at Get, i etterkant av den første presentasjonen, har valgt å utstyre spesifikasjonslisten sin med "Get box II lanseres med 2 aktive tv-tunere".
Det betyr enkelt og greit at per i dag alt er som før:
Du kan ta opp to programmer samtidig, men ikke noe mer.
Gitt at vi mer enn én gang har opplevd såkalt opptakskonflikt på HD PVR, det vil si at du forsøker å se på en tredje kanal mens dekoderen tar opp på to andre kanaler (ikke mulig), er dette en stor skuffelse.
Vi vet heldigvis fra Get at dette vil forbedres ved seinere programvareoppdateringer, og vi vet at Get har store planer for de resterende tunerne (se lenger ned i artikkelen under "Dette skal framtida bringe").
Det vil neste år bli mulig å ta opp fire programmer samtidig, men akkurat nå er den altså like låst som før ved opptak.
Ellers mener vi fortsatt at mensystemet og funksjonaliteten fungerer utmerket, og er en oppvisning i brukervennlighet.
Selv om det ikke har skjedd dramatiske ting siden lanseringen av HD PVR i 2008, oppleves menyer, TV-guide og så videre fortsatt som relativt moderne.
Bildekvaliteten er fortsatt strålende, og selv om vi fortsatt savner muligheten til å velge bort kanaler fra "bla-lista2 som vi ikke vil se på eller som vi ikke har tilgang til, er helhetsinntrykket svært solid.
En grei ruter for de fleste
Nytt med Get box II er det altså også at den fungerer som en trådløsruter.
Den støtter både såkalt 2,4GHz og 5GHz trådløsoverføring, eller rask og raskere som vi for enkelhets skyld kan kalle det her.
Passordet til nettet står på undersiden av Get-boksen, så husk å noter deg dette før du forsøker å koble deg til, eller så blir det noen år med gjetting for å komme seg gjennom den godt krypterte WPA2-tilkoblingen.
Som ruter for folk flest fungerer dette helt greit.
Vi har ikke opplevd ustabilitet av noe slag underveis, og både nettbrett, smartmobiler og bærbare har trivdes godt sammen med den innebygde trådløsfunksjonaliteten.
For enkelte vil det imidlertid være noen ganske store men her, hvor den alvorligste er at Get box II ikke kan fungere som et rent modem.
Det vil si, vi har funnet en oppskrift på nettet som absolutt ikke støttes av Get, for ringer du og spør Gets kundeservice vil du få vite at, nei, den skal kun fungere som kombinert kabelmodem og ruter i ett - den skal ikke bare være et kabelmodem.
Ruter-rot med tilkoblinger
Hvorfor er dette dumt?
Fordi mange rutere simpelthen er bedre, og ikke minst raskere, enn trådløsruteren inne i Get box II.
For all del, Get-boksen støtter blant annet såkalt retningsstyring, hvor den forsøker å lete seg fram til enheter koblet til ruteren, og deretter sende mer av trådløsstyrken i retning enheten(e), istedenfor å sende like mye av trådløssignalet i alle retninger.
Men den støtter derimot ikke den ferske AC-standarden.
Har du en nyere bærbar som støtter denne standarden, som er betydelig raskere enn for eksempel et vanlig 5GHz-signal, vil du med andre ord ikke kunne bruke denne sammen med Get box II for å få maksimal hastighet.
Da må du eventuelt ringe Gets kundeservice og få tilsendt et dedikert kabelmodem, men da er plutselig en del av vitsen med å samle alt i én boks litt borte.
Dette er likevel til å leve med for de fleste, og AC-standarden har foreløpig beskjeden utbredelse.
Problemet for produsenter av alt-i-ett-bokser vil alltid være at en må legge listen et bestemt sted, og vi er ganske sikre på at for nittifem prosent av Get-kundene vil ikke dette være noen ulempe i dag.
OPPDATERING:
Øyvind Husby hos Get forteller at det er mulig å koble til en trådløs ruter til Get box II, for eksempel en ruter med ac-standarden implementert, og at denne så får tildelt IP-adresse fra Get-boksen.
Get box II er dessuten såkalt "modulbasert", noe som blant annet medfører at senere versjoner av boksen vil kunne inneholde ac-standarden.
Om rundt fire uker vil den nye boksen dessuten bli utstyrt med såkalt "full bridge"-modus, og dermed også kunne fungere som rent modem.
Gode nyheter, altså!
Verre er det nok med ruterens brukergrensesnittet.
Også dette jobbes det med hos Get, men per i dag er det et salig rot.
Layouten er stygg, og rett og slett litt forvirrende, og alle som har vært borti brukergrensesnittet på for eksempel en nyere Asus-ruter vil raskt se at Get har litt å jobbe med når det kommer til brukervennlighet.
Ruteren mangler også såkalt QoS-funksjonalitet, som vi også mistenker at en del Get-kunder ikke er så opptatt av.
Det er en tjeneste hvor en kan styre hvilken datatrafikk som har prioritet i nettet, for eksempel at spillkonsollen din skal få stjele ekstra mye båndbredde når den er i bruk, eller at nedlasting av torrents skal nedprioriteres kraftig ved tildeling av båndbredde.
Bruker du dette må du bruke egen ruter og kabelmodem.
Dette skal fremtiden bringe
Get er klar på at Get box II per i dag ikke utgjør noen stor revolusjon sammenliknet med hva du allerede finner i HD PVR.
Den er riktignok merkbart raskere, den er mindre, og den har utvidede opptaksmuligheter i form av en større harddisk.
Den har også fått på plass en trådløsruter, som vi likevel mistenker at de fleste har allerede.
Så hvorfor skal du oppgradere i dag?
Tja, det finnes strengt tatt ikke veldig gode grunner til at du skal gjøre det i dag, men vi vet at Get jobber med lanseringsplaner for neste år som virkelig kan gjøre Get box II spennende.
Da skal en blant annet kunne bruke flere av tunerne til å kringkaste signaler fra Get box II trådløst i hele huset, slik at noen kan for eksempel kan se fotballkamp på soverommet, mens andre kan se film eller barne-TV i kjellerstuen.
Det vil forhåpentligvis også bli mulig å se opptak gjort med Get box II via for eksempel Gets micro-boks, og det jobbes også iherdig fra Gets side med å integrere mobiler og nettbrett i Get-universet.
Konklusjon
Ønsker du å kvitte deg med kabelmodem og ruter og samle det meste av trådløsuniverset i én elegant boks kan Get box II absolutt ha noe for seg, og har du fortsatt ikke tatt steget opp til digitale HD-opptakere, er det strengt tatt ikke noen gode argumenter for å bestille en HD PVR.
Det vil si, hvis du har avanserte behov på rutersiden (som vi allerede har vært inne på lenger oppe i artikkelen), bør du vente med Get box II.
Gitt en prisforskjell på 30 kroner per måned er det i dag derimot ikke noen grunn til å begynne med en HD PVR til 99 kroner i månedsleie - da går du rett til Get box II.
Har du allerede en HD PVR er argumentene langt svakere for å oppgradere.
Det mest spennende med Gets nye HD-boks er som nevnt hva den vil bringe i framtiden, ikke hva den bringer til bords i dag.
Ikke bare må du betale 499 kroner i et engangsgebyr for å bytte boks, du må også legge ut 360 kroner ekstra det første året på grunn av høyere månedsleie.
860 kroner er for mange for småpenger å regne i 2013, men har du for eksempel liggende et tonn med opptak du ikke har sett på din gamle HD PVR, klarer ikke jeg gi deg noen suveren begrunnelse for å oppgradere.
DinSide.no vil komme tilbake med flere anmeldelser av Get box II etter hvert som boksen oppgraderes!
| 1
|
201080
|
Medal of Honor:Spearhead
Medal of Honor har solgt i bøttevis, og da må man jo lage en utvidelsespakke.
Men vil vi virkelig betale penger for noe som er over på fire timer?
Medal of Honor for PC kom ut på begynnelsen av 2002, og var på mange måter et svært nyskapende spill.
Vi ble kastet rett inn i annen verdenskrigs knallharde realisme, og fikk oppleve dens grusomheter på nært hold.
Det eneste vi savnet var en skikkelig bakgrunnshistorie og mer interaktivitet, men som en intens historietime fungerte spillet utmerket.
LES OGSÅ:
Nå har altså utviklerne sluppet en utvidelsespakke, som inneholder både en enkeltspillerkampanje og nye flerspillervarianter.
Bak fiendens linjer
Det hele begynner med en svært imponerende og intens introduksjon - du og dine kamerater blir satt inn bak de tyske styrkene, samtidig som resten av de allierte stormer Omaha Beach.
Vi starter allerede i flyet, sjekker utstyret og hopper ut midt i en inferno av styrtende fly, andre fallskjermshoppere, luftvernild og eksplosjoner.
Etter et kort fall lander vi i et hus, og der tar du over styringen.
Enkeltspillerkampanjen er svært kort, og erfarne spillere vil skyte seg gjennom spillet på noen timer.
Heldigvis er de få brettene nesten mer underholdende enn brettene i originalspillet.
Utviklerne har tatt de beste elementene av Allied Assault, og fjernet de irriterende delene.
Så, det er ingen umulige snikskytter-brett her, ingen kjedelige oppdrag, bare ren krigsaction.
Vi hadde det definitivt mer gøy med disse banene enn med de fleste av oppdragene i originalspillet.
Det er en del nye våpen med i Spearhead, men ingenting spektakulært.
Det som imidlertid er gøy, er at du nå kan betjene massive kanoner og luftvernsartilleri for å meie ned dumme nazister.
Og dumme er de - selv om mye er forbedret i Spearhead, virker det som om den kunstige intelligensen er blitt redusert.
Det skal rett og slett ikke mye til for å få unna nazistene, ofte løper de bokstavelig talt rett inn i kryssilden.
Alt i alt - det er ni enkeltspillerbrett, som tar deg gjennom Normandie, snødekt belgisk skog og inn i Berlin.
Disse er av høy kvalitet, men det er over før du aner det.
God multiplayer
Flerspillerdelen av Spearhead er temmelig solid.
Du får hele 12 nye, vellagede brett, og en ny modus som kalles Tug of War.
Denne går ut på at ditt lag skal komme seg til, og kontrollere flere punkter på et brett.
Ikke spesielt nyskapende, men veldig gøy.
Ellers er det standard deatchmatch som regjerer, og er du ute etter ny dose solide brett å prøve ut på nettet, er Spearhead en absolutt hyggelig investering.
Alderen begynner å synes
Spearhead er, akkurat som originalspillet, basert på Quake III-motoren.
Grafikken er temmelig lik Medal of Honor, men det som så flott ut i vår begynner nå å bli litt utdatert.
Etter å ha sett spill som No One Lives Forever 2 og Unreal Tournament 2003, er det tydelig at tiden er snart ute for ærverdige Quake III-teknologien.
Det ser fremdeles flott ut, men vi har sett bedre.
Lyden imponerer derimot, med svært realistiske våpenlyder og stemmer.
Nesten verdt det...
Det er mye bra i Spearhead - de få brettene som er på plass er svært gode, og flerspillerdelen er veldig underholdende.
Men vi tror egentlig ikke det er verdt 299 kroner, med mindre du virkelig er en hardbarket Medal of Honor-entusiast.
Spearhead skulle vært mer omfattende - for akkurat nå virker det mest som et raskt forsøk på å tjene noen ekstra kroner.
Det kreves naturligvis at du har den originale Medal of Honor-installert, og du kan lese vår anmeldelse av spillet her.
| 1
|
201085
|
OCZ Vector 256 GB SSD
OCZ ordner opp i produktseriene med ny toppmodell.
SSD-ene fortsetter å spise andeler av harddiskmarkedet, takket være økt kapasitet og stadig lavere priser.
I sommer testet vi den første nye SSD-en fra OCZ med en delvis egenutviklet kontroller.
"Egen" i denne sammenhengen betyr innkjøpt teknologi fra Indilinx, et selskap OCZ kjøpte i 2011.
Nå er neste runde i gang, med en ny SSD-serie:
Vector, som er en videreutvikling på alle områder.
Og det var ingen selvfølge.
OCZ har nemlig slitt litt både med økonomi og teknologi i det siste, og det har vært utskiftinger i ledelse og sortiment.
Den nye ledelsen satser derfor på færre og mer gjennomtestede produkter, basert på egen teknologi.
Vector er det nye flaggskipet for konsumentmarkedet, og profileres både med ekstremt høy ytelse og pålitelighet.
OCZ Vector 256 GB
Selve enheten er i aluminium og har et helt nytt design.
Det virker solid og forseggjort, og er bare 7 mm tykt.
Dermed passer den også inn i slanke bærbare med 2,5-tommers brønn for lagringsenheter.
Det følger med den vanlige braketten med skruer for montering i 3,5-tommers brønner på stasjonære.
Programvaren Acronis True Image HD til overføring av data fra harddisk følger med, eller rettere sagt, kan lastes ned fra nettsidene til OCZ.
Det som følger med er et lite ark med nøkkelen for å kunne installere og bruke programmet.
Vector-serien kommer med kapasitet på 128, 256 eller 512 GB.
Kontrolleren i Vector-serien er splitter ny, kalles Barefoot 3 og er egenutviklet.
Den inneholder blant annet en ARM Cortex prosessor og en OCZ Aragon co-prosessor.
25 nanometer flashminne kommer fra IMFT.
OCZ garanterer en levetid på fem år eller 36,5 Terabyte total skriving som tilsvarer 20 GByte skriving hver eneste dag.
Ytelse
Dette er en svært rask SSD, faktisk den raskeste vi noen gang har testet, totalt sett.
Den bikker 1000-tallet i AS SSD-testen, men bare så vidt.
Likevel snakker vi om rundt 10 prosent forbedring.
Ytelsen bekreftes av de andre testene våre - dette er en klar førstevalgskandidat når du skal velge SSD.
Konklusjon
Den nye Vector-serien fra OCZ er raskere enn tidligere serier, og yter like bra på alle typer data, siden den ikke baserer seg på kompresjon som med SandForce kontrolleren.
Ytelsen er helt i toppklasse, den er omtrent 10 prosent raskere enn Vertex 4 som vi testet tidligere.
Det fine er at både sekvensiell ytelse og småfil-i/o er topp, derfor vil denne fungere utmerket både som systemdisk, arbeidsdisk og kombinasjonsdisk i alle typer bærbare - også for krevende bruk.
OCZ Vector SATA III 2.5" SSD 256GB
| 1
|
201086
|
Nokia Lumia 735
Med et frontkamera på 5 megapiksler prøver Nokia å fri til selfie-generasjonen.
Hvor godt lykkes de?
Ikke alle ønsker å bruke 5.000 kroner på en ny smarttelefon.
Synes du 2.000 kroner er mer enn nok, bør nye Nokia Lumia 735 være en het kandidat; enten til deg selv, eller kanskje en sønn eller datter i familien.
Telefonen, som antagelig blir en av de siste som vil bære Nokia-merkenavnet, markedsføres som den ultimate selfie-telefonen takket være et 5MP-frontkamera med vidvinkellinse.
De andre viktigste egenskapene er at den har en 4,7 tommers skjerm og støtter 4G.
Veiledende utsalgspris ved lansering var 2.295 kroner, men vi ser allerede at den har falt til 1.695 kroner i de rimeligste nettbutikkene.
For de pengene får man etter vår mening en hel del.
Ser ut som en Lumia
Lumia 735 har den etter hvert gjenkjennelige Lumia-designen: rektangulær, i fargerik plast.
Vår testmodell var i en sterk grønn, og den finnes også i oransje, mørkegrå og hvit.
Selv synes vi den ser kul ut, men det er delte meninger om det i redaksjonen.
Nokia-telefonen er definitivt en plasttelefon.
Til tross for at den ser massiv ut, er den lett å holde og ligger ganske behagelig i hendene også, takket være de avrundede sidene og at plastoverflaten er matt.
«Som laget for selfies»
Det siste året har mobilprodusentene ikke snakket om annet enn selfies.
For omtrent hver nye telefon lansert, får vi høre at dette er den ultimate telefonen til det formål.
Lumia 735 er intet inntak.
Faktisk hevder Microsoft at det er «den første smarttelefonen som er laget for selfies og Skype-videosamtaler».
Lumia 735 har altså et 5MP-frontkamera med blenderåpning f/2.4, noe som er høyere oppløsning enn på veldig mange andre mobiler, også toppmodeller.
Det har også et vidvinkel-objektiv (~24mm), som sørger for at du får plass til enda mer i bildet.
Selv om Nokia-telefonen fanger mer i bredden og bildet blir ganske skarpt, blir det også tydelig mørkere enn vi er vant til.
Resultatet vil naturligvis variere etter lysforhold, men vi synes at det jevnt over sliter med dynamikken.
Som på de fleste andre telefoner er det heller ikke mulig å velge fokuspunkt på frontkameraet, og man får heller ikke valgt punkt for lysmåling.
Frontkameraet har heller ingen blits som kan hjelpe oss, slik vi så forleden dag på danske Lumigon T2 HD.
Kameraet på baksiden er for øvrig et 6,7MP-kamera med vidvinkel (~26mm) og f/1.9 blenderåpning.
Det slipper derfor inn cirka 60 prosent mer lys enn frontkameraet, men bildekvaliteten er ikke stort mer enn akseptabel.
Se et par eksempler i bildegalleriet under:
Lite innebygd lagringsplass
Som med mange andre mobiler i den lavere prisklassen, er bakdekselet avtagbart.
Batteriet er dermed utskiftbart slik at du kan ha et ekstra i bakhånd, selv om vår erfaring er at de færreste benytter seg av denne muligheten.
Det gjør det også mulig å sette i et ekstra minnekort på opptil 128 GB.
Det vil du antagelig trenge, for du får bare 8GB innebygd lagringsplass.
Da vi hadde installert det vi trengte av apper, rundt 30 stykker, var det så å si fullt, og lite plass igjen til bilder og annet innhold.
I motsetning til mange Android-mobiler, har Windows Phone gledelig nok ingen begrensninger på lagring av apper på minnekort.
Dette er imidlertid noe Google ser ut til å gjøre noe med i neste utgave av Android; v5.0 Lollipop.
Ikke full HD-skjerm
Den 4,7 tommer store skjermen er ikke i full HD, men oppløsningen på 1280x720 piksler og en pikseltetthet på 312ppi er høyst akseptabel på en mobil i denne prisklassen.
Ser vi nærme nok, kan vi se at ting ser litt kornete ut, men på vanlig avstand er det mer enn skarpt nok for folk flest.
Siden skjermen er av typen AMOLED, er det som skal være svart, svart, mens fargene blir veldig sterke.
Noen synes det kan bli for mye, men det fungerer bra med brukergrensesnittet til Windows Phone.
Kurant ytelse
Lumia 735 har samme prosessor og like mye som HTC Desire 610 og LG G2 Mini, og like mye arbeidsminne (RAM).
Det er helt kurante spesifikasjoner til et produkt i denne prisklassen, men langt svakere enn de kraftigste mobilene.
Stort sett er vi fornøyde med hva Lumia 735 presterer.
Vårt inntrykk er at Windows Phone er et mer lettkjørt operativsystem som kjører bedre på svakere spesifikasjoner enn tilsvarende Android-mobiler.
Det flyter relativt bra i menyer og i nettleseren, men å åpne kameraet eller starte et spill, tar likevel et sekund eller to mer enn på de heftigste toppmodellene, hvor vi er vant med at apper åpner umiddelbart.
I løpet av testperioden har vi av og til opplevd at det oppstår en forsinkelse når vi trykker på av/på-knappen for å låse opp telefonen, og det står "fortsetter" på skjermen før låseskjermen blir synlig.
Vi vet ikke hva det skyldes, og vi klarer heller ikke fremprovosere det hver gang.
Ellers er batteritiden helt grei, telefonen holder hele dagen ut ved normal bruk.
De innebygde høyttalerne er imidlertid ganske middelmådige.
Lydkvaliteten ved samtaler er til gjengjeld kurant.
Ikke en spillmobil
Selv om Microsoft gjerne vil ha oss til å tro det, er ikke Lumia 735 noen utpreget spillmobil.
Ikke bare på grunn av ytelsen, men også fordi spillutvalget ikke er i nærheten av like bra som hos konkurrentene.
«Det bugner over av apper og spill», heter det på promosiden til telefonen.
Det er en sannhet med store modifikasjoner.
Windows Phone har i mange år nå blitt kritisert for dårlig apputvalg, og selv om det har blitt bedre, er det fortsatt ikke bra nok.
Vi tok en sjekk blant topp ti betal- og gratisapper på Apples App Store, og fant kun 8 av 20 på Microsofts Windows Phone Store.
18 av 20 fantes på Google Play-butikken.
Vi undersøkte det samme på betal- og gratisspill, og da var bare 4 av 20 titler tilgjengelig på Windows Phone Store, mens vi fant 15 av 20 på Google Play-butikken.
Vi fant ikke barnefavoritter som Clash of Clans, ei heller Candy Crush.
Det nye Rovio-spillet Retry er heller ikke å oppdrive.
Selv ikke Minecraft, som Microsoft nylig kjøpte opp, var å finne til selskapets egen mobilplattform.
Bytter du fra enten iPhone eller en Android-telefon, må du være klar over at ikke finner alle de samme appene og spillene på en Windows Phone.
Du finner mye av det viktigste, og tredjepartsløsninger for noe, men langt fra alt.
Spesielt spillutvalget vil trekke ned for det som skal være målgruppa for Lumia 735, altså den yngre garde.
Windows Phone 8.1
Lumia 735 kjører den ikke lenger så nye versjon 8.1 av Windows Phone, som blant annet byr på et varslingssenter og mer kontroll over hjemskjermen, som muligheten til å opprette mapper og legge bakgrunnsbilder på flisene.
For mange vil Windows Phone være et godt valg, spesielt fordi det er svært brukervennlig.
Ja, det er annerledes enn konkurrentene, men det er ikke nødvendigvis en dårlig ting.
Vi setter spesielt pris på hvor bra operativsystemet flyter samt de levende flisene, som viser siste innkommende tekstmelding eller neste kalenderavtale.
Kartappen synes vi også er god.
Sensor-funksjonene gjør det lett å følge med på hvor mye datatrafikk som brukes (Datasensor), flytte filer mellom internminnet på telefonen og det eksterne minnekortet (Lagringssensor) eller hvilke apper som sluker mye strøm (Batterisparing).
Med Microsoft-appen «Helse og trening» kan du bruke mobilen som skritteller, og få informasjonen vist på låseskjermen til enhver tid.
Så følger også Office-pakken med, riktignok i forenklet utgave.
Kjekt hvis du trenger å redigere dokumenter på farten.
Vi skulle fortsatt ønske at innstillingsmenyen var litt mer fornuftig lagt opp, nå er det bare et salig rot.
For å ikke snakke om app-listen, som du får opp ved å sveipe til høyre på hjemskjermen og kan bli lang som et vondt år.
Og for å være litt pirkete; hvorfor følger det ikke med en stoppeklokke og timer?
Konklusjon
Alt i alt synes vi likevel Nokia Lumia 735 er en ganske fin telefon, med bra skjerm og ytelse prisen tatt i betraktning.
Med frontkameraet forsøker Microsoft å fri til ungdommen, men i praksis gjør den bare en helt grei jobb.
Den ultimate selfie-telefonen er det ikke.
Apputvalget til Windows Phone bekymrer oss fortsatt, særlig på spillfronten, men det er ikke så mye et Lumia 735-problem, men snarere et Windows Phone-problem.
Microsofts mobiloperativsystem er imidlertid enkelt og lett å bruke, kjører smidig på selv de billige telefonene - og kan derfor være et fint alternativ for unge og ferske smartmobil-eiere.
Dette er kanskje den beste nye mobilen du får til under 1.700 kroner.
Nokia Lumia 735
| 1
|
201087
|
TEST:Trådløst gamer-headset
Lei av kabler? her er en smart løsning.
Lydbildet i FPS og andre action-spill er ikke laget for å roe ned nervene - tvert om.
For de som ikke befinner seg i denne virtuelle verden, men i nærheten, blir lydbildet umiddelbart svært påtrengende - for å si det mildt.
Løsningen er enkel - den som spiller må sørge for at lyden begrenses til sitt eget hode, altså hodetelefoner.
Man trenger også en mikrofon, for å kunne kommunisere med andre på laget.
Siden kabler generelt er noe herk er det en fordel om både headset og mic er trådløse.
Løsningen fra Creative tilfredsstiller alle disse kravene med sitt HS-1200.
Oppsett og installasjon
I settet finner du to enheter.
Den ene er selve headsettet med micbøyle festet til venstre øreklokke.
Bøylen er festet til en roterende plate som også er en bryter.
Dreier du bøylen opp slik at den peker i taket slår du av mikrofonen.
På den høyre øreklokken sitter av/på bryter, volum opp/ned knapper og en knapp for å hente inn eller legge på en samtale.
På undersiden finner du også kontakten for lading.
Selve headsettet er behagelig i bruk, med myke polstringer og passe stram bøyle som har stort justeringsmonn.
Det sitter utenpå øret, noen foretrekker at klokkene er større slik at omslutter øret.
Det er en smaksak.
Demping av støy utenfra fungerte også godt.
Baseenheten har to kabler og en knapp.
De to kablene plugges i henholdsvis USB-kontakt på PCen og i ladekontakten på headsettet når det skal lades.
Installasjon av selve headsettet og mikrofonen skjer automatisk med enhetsdriverne i Windows XP eller Vista.
Men Creative har som vanlig lagt ved en DC med egne drivere og en samling støtteprogrammer for opptak, redigering og organisering av musikk.
Hvis du ikke trenger disse velger du bort disse under installasjonen.
De viktigste elementene er kontrollpanelet, her styrer du X-Fi effektene for 'forbedring' av lyden (gjenskaper diskant med signalprosessering), EQ, klangeffekter, 3D osv.
I bruk
Først og fremst:
Det er veldig praktisk med et trådløst headset.
Vi har ikke tall på alle de gangene vi har reist oss opp for å hente eller ordne et eller annet, og dratt med oss hodetelefoner, kabler og en del annet.
Nå kan du reise deg opp og faktisk gå ganske langt før lyden blir brutt.
10-12 meter i murbygning fra et rom til et annet var uproblematisk.
Plassering av kontroll over volum etc.
på øreklokken er litt uvant, man venner seg imdlertid til det etter hvert.
Dessuten kan man jo styre det meste fra kontrollprogrammet på PCen, hvis volumet på headsettet står på omtrent fullt.
Lydkvaliteten vil vi påstå er midt på treet.
Tar du bort alt av effekter sitter du igjen med et lydtrykk som er mer enn tilstrekkelig.
Bassgjengivelsen er litt ullen oppver i det øvre bassområdet og diskant og definisjon i mellomtonen er heller ikke det beste vi har hørt.
Men dette er en vurdering utfra et bredt utvalg musikk, inkludert klassisk.
I bruksområdet som HS-1200 er laget for oppfører deg seg absolutt tilfredsstillende.
Det typiske spill-scenariet med blanding av musikk, lydeffekter og tale funger faktisk svært bra.
Det låter både stort og klart, og med passe energi i eksplosjoner osv.
i forhold til andre lyder.
Det støtter også EAX effekter og 3D for spill, også på Vista.
Konklusjon
Har du revet ned nok colaflasker og røsket ut kontakter for n'te gang og begynner å bli lei - da er det absolutt en idé å sjekke ut dette headsettet.
Kanskje ikke for den harde kjerne musikkelskere, men for praktikere og gamere er det utmerket.
Det er heller ikke avskrekkende dyrt.
| 1
|
201088
|
Konklusjon & karakter
Bedre bildekvalitet enn lillebroren er positivt, men konkurransen i LCD-klassen er knallhard.
Prisen er derfor avgjørende for karakteren.
Selvfølgelig får du flatTVer med bedre bildekvalitet og flere finesser, men da må du også betale langt mer.
Til prisen gjør LGen en god jobb, og i tillegg gir designet pluss i vår bok.
Konkurrenter
Vi har nylig testet to konkurrenter i 30 og 32-tommersklassen:
Av disse er det spesielt Sharps nye AQUOS-modell som skiller seg ut som en tøff konkurrent.
Den har langt flere finesser og innstillingsmuligheter, og er også god til PC-bruk.
AQUOSen er på 32-tommer, men er med en veiledende pris på 26.474 også et dyrere alternativ.
30-tommeren til Fujitsu-Siemens når imidlertid ikke opp til LGen.
Hovedsaklig på grunn av for dårlig bildekvalitet, men også fordi den føles litt gammeldags sammenlignet med de andre.
Dette blir et problem når Fujitsuen har en veiledende pris på hele 26.995 kroner.
Pris viktig
Denne TVen kommer til forhandlerne i november, og skal da ha en veiledende pris på 18.995 kroner.
Det er i høyeste grad konkurransedyktig, og gjør at den bør tas med i betraktningen for deg som skal kjøpe en LCD-modell.
Minispesifikasjoner:
30-tommers LCD-TV, med oppløsning på 1280/768.
Lysstyrke = 450Cd/m2, Kontrast = 350 : 1
Innganger bak/på siden: S-Video, Komponent, 2 * scart, og DVI
Mål: 87 cm bred, 52 cm høy og 12,5 cm dyp (uten TV-fot).
Oppgitt vekt er 22 kg, inkludert TV-foten.
| 1
|
201091
|
Sony Network Media Player SMP-N100
På papiret ser alt veldig bra ut, men teori og praksis behøver ikke være sammenfallende.
Her er et bevis på det.
DinSide Data har testet mediespillere til stuebruk i flere år, og vært vitne til at kvaliteten er blitt stadig bedre, samtidig som prisene har gått kraftig nedover.
De spillerne vi har testet det siste året har stort sett slukt alt av formater uten å mukke, og det er jo hele poenget om multimediefilene skal kunne fri seg fra datamaskinen.
Frigjør deg fra PC-en
Og hvis du ikke henger helt med nå, så kan jeg avsløre at poenget med disse mediespillerne er å spille av digitale videoer, musikk og vise bilder og vise dem på TV, ting man tidligere måtte bruke PC-en til å spille av.
Verre er det ikke.
Men nyere mediespillere har fått utvidet funksjonalitet, og mange støtter avspilling av nettinnhold, både fra lokalnettet (ting som ligger lagret på PC-er, for eksempel) og Internett (for eksempel fra YouTube).
Mange tror imidlertid at disse mediespillerne kun vil eksistere i en mellomfase.
Stadig oftere kommer nye TV-er med integrert mediespiller, og da slipper man både ekstern boks og en ekstra fjernkontroll på stuebordet.
Men enn så lenge er det et stort marked for denne typen produkter, noe også Sony har lyst å ta del i.
Liten og snerten boks
Modellen vi har testet heter SMP-N100, og er en liten og plasseringsvennlig boks med USB-port i fronten for tilkobling av minneplugger og eksterne harddisker.
På papiret støtter den nær sagt "alt" som kan krype og gå av aktuelle videoformater.
Du finner mer informasjon om funksjonaliteten hos Sony.
På baksiden sitter en rekke tilkoblinger, det enkleste for de fleste er å bruke HDMI-tilkobling til TV, som både frakter bilde og lyd.
Ønsker du å avspille nettinnhold finner du kontakt for kablet nett, og SMP-N100 har i tillegg også støtte for trådløst nettverk.
Boksen har ingen vifter, og er således helt stille under bruk.
Den kommer med en brukervennlig fjernkontroll, og grensesnittet i menyene er ikke ukjent for deg som har Playstation 3 eller et nyere Sony-TV:
Det hele er rett og slett brukervennlig, men kanskje ikke det lekreste grensesnittet vi har sett.
Spilleren reagerer raskt på kommandoer, og fjernkontrollen behøver ikke å rettes rett mot fronten for å få kontakt.
Rett på nett
Første gang du starter boksen blir du ledet gjennom en veiviser for oppsett av blant annet språk (norsk er et av valgene), skjermoppløsning og nettverk.
Vi koblet oss enkelt på vårt WPA-krypterte trådløse nett, og straks etterpå kunne vi bla oss gjennom en rekke "stasjoner" på Internett, inkludert YouTube og Eurosports videoarkiv.
Du får imidlertid ikke tilgang til videoleie og den type innhold i Norge som er mulig med Boxee Box, men dette kan komme på sikt.
Vi fikk imidlertid problemer med å koble oss til DLNA-servere vi hadde satt opp i hjemmenettet, uvisst av hvilken årsak.
Her mangler boksen gode forklaringer og hjelpefunksjoner:
Vår USB-minneplugg med 21 test-videofiler ble imidlertid raskt oppdaget og vi kunne bla oss gjennom innholdet med fjernkontrollen:
Ikke godt nok
Det viste seg imidlertid at boksen fikk problemer med mange av våre testfiler.
Flere av MKV-filene ble ikke gjenkjent, en DivX-fil i full HD-oppløsning krasjet, MOV-filer fra digitalkameraet vårt ble ikke en gang listet ut, Flash-videoer vistes heller ikke, ei heller ISO-speilbildefiler.
En mappe med DVD-struktur og meny ble ikke avspilt riktig, men vi kunne avspille én og én VOB-fil.
Windows Media Video-filer ble avspilt, men vi opplevde enkelte ganger at kun lyd ble avspilt, andre ganger at bare bildet ble vist, uten lyd.
Kvaliteten på videoene som ble avspilt, både lyd og bildekvalitet, var imidlertid upåklagelig:
Konklusjon
Hvis du synes det vi har rapportert om videoformatstøtte over virket gresk, kan vi gjøre det enkelt for deg:
Det er ikke sikkert denne boksen er i stand til å spille av videofilene dine, den er rett og slett for kresen i forhold til de beste.
Du finner mange andre spillere som er langt mindre kresne, og som spiller hva du enn kaster til dem.
Det hører med til i historien at spilleren vi testet var merket med "Not for sale", og vi kontaktet derfor Sony for å få bekreftet at dette virkelig var et ferdig eksemplar, identisk med den du finner i butikken.
Det kunne de bekrefte.
Vi testet den dessuten samtidig med en annen mediespiller, koblet til samme nettverk og med samme minneplugg og testfiler.
Denne gav oss helt andre resultater, og dermed fikk vi bekreftet at feilen ikke ligger i minnepluggen, testfilene eller vårt nettverksoppsett.
Vi sjekket også at vi hadde siste oppdatering til spilleren på plass.
Så får vi bare håpe for Sonys del at fremtidige oppdateringer vil rette på disse problemene.
Ingen anbefaling til Sony denne gangen, altså.
Sjekk heller en av disse mediespillerne før du går til innkjøp.
Sony SMP-N100
| 0
|
201092
|
Sony Xperia Z2
En av de aller beste Android-toppmodellene i år.
Når man jobber som produkttester gjør man ofte en betydelig innsats i å finne alle de små og store tingene som er å trekke for ved et produkt.
Men sjelden har vi opplevd å teste et produkt som har så få svakheter som Xperia Z2.
Den foreløpig siste Sony-toppmodellen er rett og slett et svært gjennomført produkt det ikke er lett å si mye negativt om, så om du er på skal-skal-ikke-stadiet, skal du allerede nå få en tommel opp fra oss.
Lyst på en liten råtass?
TEST:
Sony Xperia Z1 Compact
Slankere, med større skjerm
I forhold til fjorårets toppmodell fra Sony, Xperia Z1, har skjermstørrelsen økt fra 5,0 tommer til 5,2 tommer.
Med det har telefonen også blitt bittelitt høyere, men også smalere og tynnere, og de små forandringene gjør faktisk at Z2 føles litt mindre klumpete enn forgjengeren.
Skjermen er også blitt bedre enn forgjengeren, spesielt med tanke på innsynsvinkelen.
Dette var et svakt punkt for Z1 og høres kanskje noe oppkonstruert ut siden man stort sett ser rett på skjermen uansett, men er man flere som ser på bilder eller video, er dette en svært velkommen oppgradering.
Merk imidlertid at sensorer fra berøringsskjermen synes godt i skarpt sollys, noe du kan se som prikker på skjermen, som avbildet.
Skjermen virker også å være svært mottakelig for fettmerker, som reduserer synligheten i sterk sol.
Skjermen er heller ikke like lyssterk som Samsung Galaxy S5.
Her er de største forskjellene mellom Z2 og Z1:
Skjermstørrelse: 5,2 tommer vs 5,0 tommer Vekt:
163 gram vs 170 gram Tykkelse:
8,2mm vs 8,5mm Prosessor:
Snapdragon 801 2,3Ghz vs Snapdragon 800 2,2GHz Batteri:
3200 mAh vs 3000 mAh Arbeidsminne: 3GB vs 2GB
Vanntett
Konstruksjonsmessig er Z2 svært lik forgjengeren.
Den vanntette konstruksjonen gjør at man har en luke foran micro SD-porten, samt foran porten med USB-inngang og SIM-kort.
På Samsung Galaxy S5 har man klart seg med én luke fordi minnekort og SIM-kort sitter på innsiden av telefonen, men på Z2 er det ikke noe baklokk å ta av og følgelig heller ikke mulig å bytte batteri.
Som med alle vanntette telefoner er det viktig at disse lukene er lukket for å bevare vanntettheten.
I likhet med S5 blir du varslet om å lukke den skikkelig når du har åpnet en av lukene, men Z2 kan i tillegg lades i en dockingstasjon slik at du slipper å fikle med disse lukene for å lade telefonen.
Den følger imidlertid ikke med i esken og kan kjøpes som ekstrautstyr.
Baksiden er for øvrig i glass – det kan riktignok knuse, men gir en mer ekslusiv følelse enn modeller med plastbakside.
Til tross for at baksiden dermed er ganske glatt, opplever vi ikke at Z2 er vanskelig å holde, mye på grunn av de noe avrundede, men likevel markante kantene.
Egen kameraknapp
For den som er glad i å ta bilder, har Sony lenge hatt en egen kameraknapp på sine telefoner.
Den kan du holde nede i et halvt sekund for å aktivere kamera-appen; også når skjermen er slukket og telefonen er låst.
Merk imidlertid at du ikke har mulighet til å bytte kameramodus (f.eks. fra auto til manuell) uten å låse opp telefonen, noe vi synes er litt merkelig.
Har du som undertegnede et mobilfeste med sugekopp i bilen kan det også være noe vanskelig å få den til å klemme rundt telefonen uten at holderen trykker inn noen av knappene.
Som med øvrige Sony-telefoner synes vi ikke av og på-knappen er den mest komfortable å trykke på, men via innstillingene kan du i det minste aktivere en funksjon som lar deg dobbeltprikke på skjermen for å vekke telefonen.
Knapper på skjermen
I motsetning til Samsung Galaxy S5, har Xperia Z2 ikke fysiske knapper under skjermen, men følger Nexus-telefonene i å ha dem nederst i selve skjermbildet.
Dermed er det kun i fullskjermvisning av bilder og video at selve skjermbildet faktisk er større enn (5,2 tommer vs. 5,1), for ved surfing på nettet og annen skjermaktivitet spiser disse knappene plass, slik at du for eksempel får plass til mindre nettsideinnhold.
Under ser du et eksempel, side om side med Samsung Galaxy S5:
Pen Android-utgave
Mens både Samsung og HTC gjør relativt store endringer i forhold til Android-versjonen Google leverer, er Sony blant produsentene som leverer en versjon tett opp til originalen uten så mye fiksfakseri, og det liker vi godt.
Det betyr på ingen måte at Sonys Android-variant er kjedelig, og det også mulig å velge blant en god håndfull temaer som endrer alt fra bakgrunnsbilde til ikoner på hjem-, tilbake- og programbytteknappen.
Sony har tilsynelatende også latt seg inspirere av Apples halvgjennomsiktige paneler i iOS7, for eksempel i e-postklienten, der en lest epost har en mer gjennomsiktig bakgrunn enn en ulest epost; en effekt som gjør det svært tydelig hva du har lest og ikke.
Både epost- og kalender-appen er for øvrig meget gode på Z2, der sistnevnte blant annet støtter ukenumre.
Vi må også berømme Sony for et svært godt tastatur rett ut av boksen, som både støtter prediktiv skriving og Swype-funksjonalitet, der du drar fingeren over alle bokstavene i ordet uten å slippe den mellom hver bokstav.
Flere gode funksjoner
Selv om menyene ikke bugner av funksjoner slik de gjør på Samsung Galaxy S5, har Sony lenge hatt mye smart å by på.
Her er noen av funksjonene:
Smart connect:
Lar deg definere «regler» for hva telefonen skal gjøre når ulike hendelser inntreffer.
For eksempel kan du definere det slik at du automatisk starter Spotify når du plugger i hodetelefoner, eller at du aktiverer alarmen og setter telefonen på lydløs når du plugger i en ladekabel etter klokka ti på kvelden.
Smart motlyskontroll:
Sørger for at skjermen ikke slukkes dersom du bruker telefonen (tilsvarende «Smart stay» på Samsung-telefonene).
Stamina-modus:
Strømsparefunksjon som slår av WiFi og datatrafikk når skjermen er slukket.
Kan blant annet samle opp bakgrunnsdataforespørsler slik at dette ikke skjer kontinuerlig.
Telefonen kan også deaktivere WiFi når du befinner deg i områder der du ikke pleier å være koblet på trådløst nettverk.
Støykansellering:
Sony har ørepropper som kan brukes med telefonen der telefonen står for aktiv støykansellering slik at bakgrunnsstøy kompenseres for, på samme måte som Bose Quietcomfort og lignende hodetelefoner.
Kamera
Xperia Z2 har et kamera med oppløsning på 20 megapiksler, men knipser bare med åtte om du bruker automodusen, noe vi synes er helt greit med tanke på filstørrelse og bruksområdet for et mobilbilde.
Som nevnt har telefonen en dedikert kameraknapp som kan brukes for å starte kameraappen, uavhengig av om du skummer igjennom Facebook-nyhetsstrømmen eller skjermen er avslått.
For å bytte fra automodusen må den imidlertid være låst opp.
Kameraappen er morsommere enn de fleste, der man blant annet kan legge på AR-effekter (augmented reality) slik at folk på bildet får masker, eller der dinosaurer vandrer rundt på gressplenen, noe som har ført til mang en latter i testperioden.
Det er også mulig å laste ned utvidelser til kameraappen fra Google play uten ekstra kostnad.
Blant funksjonene finner vi også mulighet for å filme i HD-oppløsning med 120 bilder per sekund slik at filmen i etterkant kan avspilles i sakte film, og en «Timeshift burst»-modus gjør at kameraet fanger en haug av bilder både før og etter du trykker på utløserknappen, slik at du etterpå kan plukke ut bildet som ble best.
Autofokusen opplever vi som rask og god – som vanlig kan du prikke på skjermen for å velge fokuspunkt, og du kan også holde utløserknappen halvveis nede for å fokusere slik du gjør på vanlige kameraer.
Når det gjelder bildekvaliteten er vi jevnt over fornøyde, selv om den automatiske hvitbalansen tenderer til å gi et rosaskjær i mange bilder, spesielt innendørs.
Kameraet er også mer lyssterkt enn de fleste, med en blenderåpning på f/2,0.
Det gir også større uskarphet i dybden, noe som også kan understrekes med en egen softfokus-funksjon i kamerappen.
Under ser du noen bilder tatt med kameraet:
Video:
Xperia Z2 har mulighet til å filme med 4K-video, selv om de færreste har utstyr for å se på video med så høy oppløsning (3840x2160).
Det er også mulig å ta stillbilder mens man filmer, noe vi vet mange setter pris på.
Du kan se en eksempelvideo tatt med full HD-oppløsning her.
Lyd og samtalekvalitet
Sony Xperia Z2 byr på stereohøyttalere på samme måte som HTC One-telefonene, med høyttalere plassert på hver side av skjermen når du holder den på tvers.
Det gir en vesentlig bedre lydopplevelse enn de fleste andre telefoner som ofte har høyttaleren plassert i bunnen eller på baksiden, og selv om volum og kvalitet ikke når helt opp til HTC-telefonene er dette blant det beste på markedet per i dag.
Alt er relativt, som de sier, så ha ingen forventninger om at du kan la Jamboxen ligge hjemme.
Vi har opplevd Z2 å oppføre seg eksemplarisk hva gjelder samtalekvalitet – litt skurr på lyden når signalet er dårlig, men stort sett meget god og stabil.
Heller ikke når hodetelefoner er plugget i har Z2 noe å skjemme seg over, med høy og god lyd.
Konklusjon
Det er mye å like ved Sony Xperia Z2, som fremstår som en av de aller ypperste telefonene i dagens marked.
Spesielt vil vi trekke frem den svært solide batteritiden – sjelden har vi testet en telefon som så uproblematisk har holdt gjennom en lang dag med mye aktivitet.
Vi setter også pris på en egen kameraknapp og et godt kamera, gode høyttalere og at telefonen er vanntett.
Det er imidlertid en stor telefon; vesentlig større enn for eksempel Samsung Galaxy S5, så om du vurderer å kjøpe den anbefaler vi deg å prøveholde den i butikk først.
I det hele tatt finner vi svært lite å trekke for.
Knappeplassering og -komfort er kanskje ikke helt optimalt i våre øyne, og det går med litt skjermplass når hjem- og tilbakeknappene ligger på skjermen.
Litt småplukk finnes også, som at det ikke er mulig å bytte kameramodus uten å låse opp telefonen først, men det hindrer oss ikke i å trille en sekser til Sonys siste toppmodell.
Sony Xperia Z2 D6503
| 1
|
201093
|
Spenstig og trendy Volvo
294.000 kroner koster denne bilen, som legges merke til i trafikkbildet.
Er den verdt det?
C30 er Volvoen som tør å skille seg ut.
Vi har kjørt den fornyede R-design-utgaven i D2-versjon.
D2 betyr økonomisk og effektiv dieselmotor (1.6 - 115 hk) og fornyet betyr at fronten er den samme som på S60/V60 samt oppgraderte C70.
Volvo C30 ble lansert for over fire år siden, og var et friskt pust i kompaktbil-segmentet.
Bilen holder i hevd en tradisjon som ble skapt på 60-tallet med 1800 ES.
oppfølgeren fra 80-tallet, 480 ES, var mindre vellykket og led under et dårlig rykte på områdene kvalitet og driftssikkerhet.
Populært nisjeprodukt
Vi har kunnet konstatere at Volvo med C30 har unngått fallgrubene som assosieres med forgjengeren og bilen selges regelmessig til den - relativt snevre - kundegruppen den er ment for.
Her i landet betyr det cirka 20 til 30 eksemplarer i måneden, og det er da ikke så verst for et slikt nisjeprodukt.
Dessuten er den tilgjengelig for en grei pris, takket være en rasjonell industritenkning som gjør at bilen er basert på Ford Focus-plattformen (utviklet med forrige generasjon) og dermed deler mange komponenter med S40 og V50.
Grei pris
Hva betyr så grei pris?
Jo, denne sporty kupéen er tilgjengelig fra under 250.000 kroner med den oppgraderte og spreke dieselmotoren testbilen disponerte.
Selv testbilen med R-design-utstyrsnivå starter på under 300.000 før de sure ekstrautgiftene slår inn.
Hva R-design innebærer skal vi ikke bruke mer plass på her; det kan de interesserte lese om her.
Konkurrent:
Scirocco
C30 er i det store og hele en svært behagelig bil å ha med å gjøre, på betingelse av at man ser bort fra de praktiske aspektene.
Volvo tilbyr jo V50 til de som vil ha en praktisk kompaktbil, så det er ikke noe å henge seg opp i.
C30 er form foran funksjon og etter at den kom på markedet er det kommet en bil som utfordrer den i dette snevre segmentet, nemlig Volkswagen Scirocco.
Imidlertid har dagens testbil ingen direkte konkurrent på dieselsiden.
Derimot synes vi det er synd at C30 ikke tilbys med en moderne og økonomisk turbo-bensinmotor av typen
VW kan stille med i Scirocco 1.4 TSI 122 hk.
Kvikk og behagelig
Men vi snakker altså om en dieseldrevet Volvo her, og vi kan bare bekrefte tidligere inntrykk:
Bilen er lettkjørt og har kvikke og underholdende kjøreegenskaper.
Samtidig har den, selv med R-design, bevart en grad av komfort som er overraskende god.
Også lydnivået er holdt til et høyst akseptabelt minimum.
For en virkelig detaljert beskrivelse henviser vi til vår test fra 2007, som fortsatt er høyst relevant, med unntak av de oppgraderte motordata.
Veletablert motor
Motoren er fortsatt den kompakte 1.6-litersdieselen som Ford og PSA har samarbeidet om og som man også finner i Mazda og Volvo-produkter i tillegg til Citroën, Peugeot og Ford-modeller.
Den finnes i forskjellige varianter men er i alle henseender en kultivert og kraftig motor som fungerer greit helt opp i relativt store og tunge fleksibiler som Peugeot 5008.
Tilstrekkelig
I Volvoen byr motoren på 115 hestekrefter og et dreiemoment (altså trekkraft) på 270 newtonmeter ved 1.750 omdreininger.
Toppfarten er 195 kilometer i timen, 0 til 100 tar 11,3 sekunder.
Ytelsene er altså "tilstrekkelige", som Rolls-Royce ville formulert det.
I praksis betyr dette at oppgraderingen av motoren ikke merkes for den jevne bilfører.
Men forbruk og utslipp er holdt i sjakk.
Dette er ikke økonomi-utgaven DRIVe, men likefullt er 0,43 liter per mil og 114 gram CO2 per kilometer høyst akseptable tall.
Unik med diesel - men...
For å konkludere:
Volvo C30 D2 er enestående i kompakt-kupéenes økonomi-kategori (javisst, dette er snevert!) og kan anbefales de som vil ha en kompakt kupé med spenstig design til en akseptabel pris - og dieselmotor.
Vi vil imidlertid anbefale de som ser på denne typen bil, og som ikke har hengt seg opp i dieselmotorisering, å kikke på Volkswagen Scirocco med den utmerkede 1.4 TSI-motoren på 122 hestekrefter.
Denne koster også fra rett under 300.000 kroner.
Uansett:
Dette er bil som gir eksklusivitet samtidig som de er tidsriktige, uten å koste skjorta, og vi for vår del er glade for at denslags eksisterer også i 2011.
| 1
|
201094
|
Asus ZENBOOK Touch UX31LA
Flaggskipet er forbedret på mange punkter.
Resultatet er strålende.
UX31LA er tredje generasjon UX31-bærbare fra Asus, og den første med berøringsskjerm.
Fra før har vi testet originalen UX31 fra 2011 og UX31A fra 2012, begge snuste på toppkarakteren og ble kronet med Anbefalt Produkt-stempel, men hadde noen små ankepunkter som gjorde at de ikke fikk sekser på terningen.
Alle gode ting er 3. generasjon
Nå har Asus hatt nesten to år på seg til å finpusse maskinen, og det er nettopp det de har gjort.
Vel vitende om at de hadde klart å skape et bra ultrabook-konsept, har de gjort noen små, men viktige justeringer for å perfeksjonere det.
De viktigste endringene fra UX31A er følgende:
Modellen har nå fått blank berøringsskjerm.
UX31A hadde blank, passiv skjerm.
Windows 8 erstatter Windows 7 Siste generasjon Intel-prosessor og grafikk, "Haswell", skal sørge for mindre strømbruk og dermed også bedre batteritid Støtte for den nye trådløse AC-standarden, som åpner for bedre rekkevidde og hastighet på trådløsnett Raskere SSD-løsning Forbedret pekeplate
Øvre prissjikt
Modellen kommer med en rekke forskjellige konfigurasjoner, og prisene varierer fra 10.490 kroner for den enkleste med Intel Core i5-4200U og 4 GB RAM, til 12.990 kroner med Core i7 og 8 GB RAM, ifølge Prisjakt.
Det er med andre ord mange ultrabooks på markedet som er langt billigere, men de har som regel lavoppløste skjermer og enklere innmat.
Her er en rask oversikt over de viktigste egenskapene ved vårt testeksemplar:
Skjerm: 13,3" multiberøringsfølsom IPS-skjerm, 1920 x 1080 piksler (full HD)
Prosessor:
Intel Core i7-4500U RAM:
8 GB (som også er maks) Grafikkort:
Intel HD 4400 Lagring:
2 x 128 GB SSD i RAID 0, totalt 256 GB Optisk drev:
Nei Skjermutganger:
Mini-DisplayPort og Mini-HDMI USB-porter: 2 x USB 3.0 Webkamera:
Ja Kortleser:
SD/MMC Trådløst nett:
802.11AC (Intel Wireless-AC 7260)
Kablet nett:
Nei* Annet:
Bluetooth 4.0 OS:
Windows 8 64 bit Størrelse: 32,5 x 22,6 x 1,8 cm Vekt: 1,4 kg Pris:
12.990 (MPX.no 12.8.2013)* Mulig ved hjelp av USB->Ethernet-adapter
Dette er utvilsomt blant de kraftigste ultrabookene vi har hatt på testbenken noensinne, med det nødvendigste av tilkoblinger.
Den største endringen på tilkoblingssiden fra forgjengeren er at VGA-utgangen er byttet ut med DisplayPort:
Det gjør det blant annet mulig å koble PC-en til eksterne skjermer med høyere oppløsning enn full HD, noe som blir mer og mer aktuelt i disse dager.
God skjerm, veldig blank
Den interne skjermen har også plass til mye, og gir sylskarp tekst og bildedetaljer, takket være full HD-oppløsning.
Lysstyrke og innsynsvinkler er meget bra, men merk at overflaten er veldig blank, noe som ikke er like gunstig i alle lysforhold på grunn av gjenskinnproblematikk.
For øvrig er kabinettet veldig likt forrige generasjon, og det har vi definitivt ikke noe i mot.
Designen er i våre øyne meget god, og utførelsen er solid og gjennomtenkt.
Likhetstrekkene med MacBook Air er mange, ikke minst den lett skrånende designen fra siden.
Allt tilkoblingene sitter på venstre og høyre side.
Tastaturet har fått baklys.
Du kan selv velge om det skal tennes automatisk eller manuelt, og du kan også justere lysstyrken.
Det er fast og fint, og avgir lite støy under skriving.
Vi liker imidlertid ikke plasseringen av av/på-knappen like over backspace-tasten.
Et av ankepunktene på forgjengeren var at pekeplaten var veldig følsom.
Dette er nå fikset, og vi har absolutt ikke noe utsette på den store, multiberøringsfølsomme pekeplaten.
Fingeravtrykk vises nesten ikke, verken på inn- eller utsiden.
Bra lyd
Høyttalerne er fortsatt merket Bang & Olufsen ICEpower, og lyden er helt i toppen sammenlignet med andre Ultrabooks.
Den har naturligvis sine dynamiske begrensninger, men er mer enn god nok til lett bakgrunnsmusikk, YouTube og nett-TV, og det er nok også hensikten.
Strømpluggen har en praktisk 90-graders knekk, noe vi liker bedre enn dem som stikker rett ut.
De er ofte mer utsatt for brudd.
Bunnplaten er heltrukket og også av aluminium, og du trenger torx-trekker for å få tilgang til innmaten:
I bruk og målt ytelse
Fra du skrur på maskinen til den er klar til bruk tar det knappe 8 sekunder.
Det er faktisk det raskeste vi har målt noensinne, og en betydelig forbedring fra forgjengerens 24 sekunder - den gang riktig nok utstyrt med Windows 7.
Maskinen kommer med en del forhåndsinstallert programvare, inkludert nettsikkerhetspakke fra McAfee (prøveversjon).
Denne påvirker ikke bruksopplevelsen i særlig grad, PC-en responderer kjapt i nær sagt alle situasjoner, men kommer med temmelig mange irriterende advarsler, blant annet om å aktivere og betale for å fortsatt være sikret etter prøveversjonen.
Windows Opplevelseindeks gir oss følgende indikasjoner på ytelsen.
Her går skalaen fra 1,0 (tregest) til 9,9 (raskest).
Bak pipetegnet har vi oppgitt ytelsestallet fra UX31A, og vi ser at det er forbedringer over hele fjøla:
Prosessor: 7,2 |
7,1 Minne: 7,6 | 5,9 Grafikk: 6,5 | 6,4 Spillgrafikk: 6,5 | 6,4 Primær harddisk:
8,4 | 7,9
Stille som en musling
Morsomt er det da - at selv om ytelsen er forbedret, har kjølebehovet gått ned.
I praksis er denne maskinen nærmest lydløs i de aller, aller fleste situasjoner.
Kun ved svært tung belastning over tid vil vifterotasjonen være særlig hørbar, og dette er den eneste støykilden på UX31LA.
Passmark PerformanceTest 8.0 ble brukt til mer inngående ytelstester, og under har vi oppgitt noen av de mer sentrale tallene, og krydret dem med våre kommentarer:
Prosessor: 4187 poeng.
I praksis blant de kraftigste prosessorene i ultrabook-segmentet.
Det betyr god ytelse til de aller, aller fleste oppgaver, også videoredigering og -komprimering.
Det finnes langt kraftigere prosessorer, men de sitter i større maskiner beregnet på andre bruksområder.
3D-Grafikk: 556 poeng.
Det høyeste tallet vi har målt så langt på integrert Intel HD-grafikk.
Ca 50% høyere tall en snittet for forrige generasjon, noe som er mer enn vanlig, takket være den raske minnekonfigurasjonen i denne PC-en.
Ytelsen er god nok til å spille relativt krevende spilltitler fra et par år tilbake, hvis du går ned på detaljnivå og oppløsning.
Det er med andre ord ikke noe for gaming-entusiaster, men godt nok for alle andre.
Merk også at alt av 2D-spill og høyoppløst video går helt glatt.
Harddisk/SSD Lesehastighet maks 802 MB pr sekund.
Skrivehastighet maks 558 MB pr sekund.
Kort sagt ekstremt gode resultater, og der har vi forklaringen på den lynkjappe oppstarten.
Årsaken ligger i at maskinen er utstyrt med to SSD-er i RAID-oppsett, begge av den raske typen.
Dette bidrar til at dette faktisk er den raskeste ultrabooken vi har testet, med god margin.
Forbedret batteritid
Batteritiden er god, om ikke helt på nivå med markedslederen Apple MacBook Air.
Med minimal belastning og standardinnstillinger holdt batteriet i 10 timer.
Det er omtrent identisk med hva vi oppnådde med forgjenger UX31A.
Den store forbedringen kom imidlertid under videoavspilling.
Der holdt batteriet ut i 5 timer og 38 minutter, noe som er mer enn én time bedre enn forgjengeren.
Under variert, lett bruk bør du kunne forvente en batteritid på 7-8 timer, altså inntil en time bedre enn forgjengeren.
Konklusjon
Dette er utvilsomt blant de aller beste ultrabookene på markedet, og er nå på høyde med blant annet 9-serien fra Samsung.
Prismessig ligger den da også i et leie der du bør kunne forvente dette, men er du mest opptatt av kvalitet og gode ytelser blir du neppe skuffet om du velger UX31LA.
Les uansett testene av de andre sekserne Acer Aspire S7, Samsung 9-serie, nye Apple MacBook Air, samt våre plusser og minuser i oppsummeringsboksen under, før du eventuelt bestemmer deg.
Modellen er tilgjengelig fra rundt 15. august, oversikt over konfigurasjoner og forhandlerer finner du hos Prisjakt.
| 1
|
201095
|
Samsung SyncMaster 226BW
I november i fjor testet vi en 22-tommer fra Samsung for første gang.
Nå har det dukket opp en ny utgave med en del forbedringer.
Den første 22-tommeren fra Samsung var 225BW, som vi fant ut var en allsidig skjerm, egnet både for kontor og variert hjemmebruk.
Den nye modellen på testbenken har betegnelsen 226BW, noe som tyder på en forsiktig forbedring i forhold til forgjengeren.
LES OGSÅ:
Oppløsningen er den samme, 1680 x 1050 punkter i bredformat.
Umiddelbart er det påtagelige forskjeller i designet.
Den forrige modellen hadde sølvfarget ramme og en flat bakside med en stor "klump" rundt festet til foten.
Den nye modellen er helt svart, med trendy skinnende blank ramme og bare en sølvfarget elegant stripe nederst i fronten.
Selve skjermflaten har ikke blankt kontrastbelegg.
Foten på forgjengeren kunne justeres i høyden, og skjermen kunne også dreies rundt.
På denne er høyden fast, men du kan fremdeles dreie skjermen rundt på den lakk-blanke foten.
Betjeningen skjer nå med knapper på undersiden, med symbolene og teksten preget inn i sølvlisten på fronten.
Disse er ikke spesielt lette å lese, svarte bokstaver hadde vært langt bedre.
De fleste av oss bruker jo ikke disse knappene så ofte at man får det "i fingrene", derfor hadde bedre leselighet vært et pluss.
Tilkoblingene er ikke spesielt omfattende, det er bare VGA og DVI med DHCP-støtte pluss kontakt for strømlkabelen.
Bildekvalitet
Skjermen skilter med en responstid på 2ms og en dynamisk kontrast på opptil 3000:1.
Dette indikerer at det er spill og film som er hovedfokus for brukprofilen til denne skjermen.
Skjermen er lynrask uten synlig etterslep, og selv uten dynamisk kontrast aktivert, så har den et stort omfang med gode detaljer i både de mørke og lyse ytterområdene.
Vår erfaring er at på gode skjermer behøver du ikke å endre innstillingene etter hva du skal se på dem.
Det eneste som endrer på dette er når det er svært varierende lysforhold i rommet.
Den dynamiske kontrasten falt ikke helt i vår smak, det resulterte i en del rare tolkninger av hva som var riktig for forskjellig materiale.
Men denne skjermen klarer seg godt uten "triks", kontrasten er så bra i utgangspunktet at det ikke på noen måte er påkrevet å "forbedre" den.
Samsungs MagicBright kontroll gir deg også forskjellige farge- og lys-presets for tilpasning til forskjellige bruksområder, med et par knappetrykk.
Hvor nyttig dette er må sies å være en smakssak.
Skjermen er super til spill og video, generell PCbruk håndterer den overlegent, og passer du på betraktningsvinkelen kan du også jobbe med bilder og video.
Men det skal ikke mye endringer i posisjon før fargene endrer seg, akkurat som hos forgjengeren.
Konklusjon
Samsungs nye 22-tommer har fått et lekkert design, og gir et enda bedre bilde enn hos forgjengeren.
Prisen er også lavere enn den forrige modellen ved lansering, vi har sett den til rett over 3000 kroner i nettbutikkene.
Som praktisk talt alle LCD-skjermer i rimelige prisklaser er Samsung SynvMaster 226BW best til underholdning og allsidig PC-bruk, og faller noe igjennom ved kritisk fargebruk.
| 1
|
201096
|
Opel Zafira Tourer:Den beste flerbruksbilen?
Zafira har fått helt ny motor, men syvseteren imponerer på mange områder.
Problemet med mange flerbruksbiler er at de kjennes litt bussaktige ut.
Det være seg alt fra design og sittestilling, til kjøreegenskaper som er alt fra overdreven krenging i svingene til dårlig absorbering av hullete veibaner her på berget.
Men Zafira (eller Zafira Tourer som er dens fullstendige navn) er et lysende unntak i så måte.
Den føles nemlig som en vanlig stasjonsvogn på de fleste måter, når man setter seg inn i den.
Selvsagt sitter du litt høyere enn i en stasjonsvogn, men det føles bare helt riktig.
Og ikke minst, den føles som en vanlig bil i omtrent alle kjøresituasjoner.
Opel har gjort et kunststykke når det gjelder å få understellet til å oppføre seg harmonisk sammen med resten.
Dette har sine grunner.
Opel har tatt det meste av teknikken foran fra konsernbror Insignia, og dette bidrar til gode forutsigbare kjøreegenskaper, samt en forbilledlig styrefølelse hva angår denne typen biler.
Bak har man lånt opphenget fra Astra Tourer, og dette har den fordelen at man frigjør plass, noe som er det kanskje viktigste salgsargumentet for en slik bil.
En designperle?
Et annet poeng som vi vil trekke fram som positivt, er designet.
Å tegne en lekker flerbruksbil er vel tilnærmet umulig, men Opel har klart det bedre enn noen andre.
Linjeføringen er inspirert av høyhastighetstog, og spesielt frontlyktene er direkte grisetøffe.
Legg til 19 toms alufelger, et senket sportsunderstell, lakkerte støtfangere foran og bak med senket spoiler, lakkerte sideskjørt, takspoiler og haifinneantenne, og du får den suverent mest tiltrekkende flerbruksbil på markedet.
Alt utstyret vi ramset opp er for øvrig i den såkalte OPC Styling & Performance pakken til kroner 16.900.
Rimelig når man ser hvilken effekt det har på det visuelle uttrykket.
Priser og utstyr
Hva gjelder priser begynner denne modellen på 358.900 kroner.
I tillegg har den pakken nevnt ovenfor, samt ekstravarmer for motoren (9.900 kr), reservehjul (900 kr) og metallisk lakk (Sovereign Silver) til kroner 4.500.
Det betyr en samlet utgift på 32.200 kroner for alt ekstrautstyr, og en nøyaktig pris på 391.100 kroner for testbilen.
Her må det nevnes at Premium er toppnivået på utstyrslisten (Edition og Cosmo er de to andre nivåene).
Av standardutstyr i Premium nevnes skinnseter, eljustering av førersete, Infinity premium lydanlegg, ryggekamera, elektrisk parkeringsbrems, bakkestartassistent, tåkelys, blindsonevarsling, parkeringsassistent, trafikkskiltlesing, adaptiv cruise control, FlexRide adaptivt understell, Panorama glasstak og frontrute, 12V strømuttak i bagasjerom og navigasjon.
Med andre ord er det ikke så mye utstyr du vil savne.
Skal man kritisere noe er ryggekameraet av simpel sort/hvitt-oppløsning, og betjening av telefon er også tungvint.
Vi misliker også at betjeningshjulet for lydvolum har et altfor bredt register, slik at man må skru i en evighet for å øke eller senke volumet.
Her skal det tillegges at testbilen hadde den gamle radio/navi-enheten, og ifølge Opel er Zafira Tourer nå oppgradert med konsernets nye intellilink-enheter med nytt grensesnitt og høyere oppløsning på ryggekamera.
Dette vil nok de fleste kalle for småpirk, men at vi har latt oss irritere av slike ting, viser bare at bilen generelt holder et meget høyt nivå.
Ellers sitter vi godt, har god oversikt og finner relativt greit ut av antallet knapper (som jo Opel generelt har redusert i forhold til før).
Helt ny motor
Personlig syns vi en 6-trinns manuell kasse er et ork i en slik bil, men den flunkende nye 1,6-literen leveres dessverre ikke sammen med automat.
Kanskje kommer den kombinasjonen på sikt, for den nye 1,6 CDTI-motoren blir viktig for Opel framover.
Motoren er totalt nyutviklet, har doble overliggende kamaksler (kjededrevet), og er den stilleste motoren i sin klasse, ifølge Opel.
Den har såkalt BlueInjection-teknologi som reduserer NOx-utslippene med 70 prosent.
Dette skjer ved å ha et væskereduserende stoff i en separat tank.
Dette stoffet (som skal være gift- og luktfritt) sprøytes så inn i eksosen, for å omdanne NOx i katalysatoren til uskadelig vann og nitrogen.
Når du åpner tanklokket vil du oppdage at det er et eget lite blått lokk under selve dieselpåfyllingen.
Dette er for å fylle på væsken, noe som kan gjøres når du har bilen inne til 10.000 km service.
Blandet forbruk er oppgitt til særdeles lave 0,41 l/mil, og kombinert med et CO2-utslipp på bare 109 gram/km, så bør den miljø- og prisbevisste være fornøyd med den nye motoren.
320
Nm sørger for et godt moment, og bra med trekkraft i oppoverbakker og litt bagasje innabords.
Dette fordrer imidlertid at du er litt vant med bilen, og gjør de nødvendige giroperasjonene for å harmonere riktig med motorens turtall.
Rett fram sørger de 136 hestene for at 0-100 går unna på 11,2 sekunder.
Det kan også være verdt å nevne at motoren vil dukke opp i Meriva med 110 hk, 300
Nm og 99 gram CO2/km, samt i Astra med 110 hk, 300
Nm og 97 gram CO2/km.
Dette betyr at 1,6 CDTI erstatter 1,7-literen på sikt.
Sett under ett er den nye motoren en imponerende pakke.
Selv for en dieselskeptiker er det ikke mye å sette fingeren på her, og med så lave forbrukstall blir totaløkonomien hyggelig lesning for mange familier.
Det som nok er mest synd, er at den ikke blir levert sammen med automat.
Skal du ha automat i din Zafira må du gå for bensinmotoren på 1,6-liter og 170 hk, eller en 2-liters diesel på 165 hk.
Tillatt hengervekt er for øvrig 1.450 kg på alle motor og girkassealternativer.
Formidabel plass
Et viktig punkt for flerbruksbiler er hvordan man utnytter plassen, og Zafira med sine syv seter gjør en fremragende jobb.
Med førersetet i den posisjonen vi kjører, har vi formidabel beinplass i baksetet rett bak.
I tillegg har bilen et smart lounge-oppsett, hvor man slår det midterste setet sammen til et midtarmlene, som igjen gjør at de to setene ute på kantene da får enda bedre plass.
Fiffig og smart.
Den bakerste seteraden finner du ved å løfte opp en matte i bagasjerommet, så er det bare å dra i en stropp for å få opp baksetet.
Vips har du en syvseter, men de to bakerste setene er selvsagt mest beregnet for barn.
Med tredje seterad nedslått er bagasjerommet på 650 liter, noe som er god plass til det aller meste.
(Vi pleier å kaste inn golfsettet mitt, og det pluss tralle går greit inn).
Vil du ha virkelig god plass slår du ned baksetet, og da har du 1860 liter til rådighet.
Dette er noe mindre enn S-Max sine 2000 liter, men vil nok holde i massevis for de fleste.
Kort fortalt oppfyller Opel Zafira Tourer alle krav til flerbruksbil, det være seg om du vil kjøre alene, ha med masse unger, en vennegjeng, eller tonnevis med bagasje.
Ta med eksemplariske kjøreegenskaper, et flott nytt motoralternativ og et design som overgår alle konkurrentene, og du får en 7-seters flerbruksbil som langt flere burde vurdere, neste gang de surrer rundt på leting etter en stasjonsvogn av noe slag…
| 1
|
201097
|
HP Omen
Svært linjelekker og høytytende gaming-PC fra HP.
Denne PC-en inngår i en trippeltest av PC-er myntet på gaming og underholdning.
Du finner testoversikten her.
HP
Omen er en helt ny bærbar spill-PC fra HP.
Selskapet er kanskje mer kjent for helt andre typer bærbare PC-er, men Omen beviser at de kan mer enn å tilfredsstille kontor- og allround-markedet.
Ikke bare er den den slankeste, letteste og etter vår mening lekreste av de tre gaming-maskinene; den byr også på best prosessor- og diskytelse.
Den er også en maskin som skiller seg ut i mengden, noe vi snart skal se nærmere på.
Før vi gjør det, tar vi en titt på noen av de viktigste spesifikasjonene (uthevet), sammenlignet mot de to andre PC-ene i testen:
Som vi ser i tabellen er dette den eneste med berøringsskjerm.
Berøring er kanskje ikke det som trigger flest gamere, men en god del spill fra Microsoft Store, samt det nye Modern UI-grensesnittet i Windows 8, er optimalisert for berøringsskjermer.
Vi ser videre at HP og Multicom har kuttet ut den aldrende VGA-skjermutgangen, og satser heldigitalt på HDMI 1.4 og MiniDisplayport - begge støtter 4K-oppløsning på eksterne skjermer.
HP
Omen er også maskinen med klart mest minne.
16GB er tilstrekkelig for selv de tyngste oppgaver - gjerne flere av dem kjørende samtidig.
De eneste ankepunktene (for enkelte) er mangelen på optisk drev og nettverkskontakt (Ethernet).
Disse er blitt ofret for å holde vekt og tykkelse på et minimum.
Vi tror de færreste vil savne dette utstyret, som uansett kan løses på andre måter.
Det finnes eksterne USB-baserte CD/DVD/Blu-ray-løsninger, og det finnes også overganger mellom USB og Ethernet, men dette blir å regne som ekstrautstyr i denne sammenhengen.
Det som ikke kommer fram av tabellen, men som likevel er ganske essensielt, er at alle tilkoblingene sitter bak.
Kun kortleseren sitter på høyre side.
Å ha hodetelefonutgang og alle USB- og skjermtilkoblingene på baksiden har sine fordeler (ryddig med hensyn til kabler), men vi savner en hodetelefonutgang, samt en enkel tilgang til én USB-port på siden, for eksempel når vi skal koble til mobilen.
Noe stort problem er det uansett ikke.
Overflaten er av metall og dekket av matt, svart lakk.
De små prikkene i pregingen er i praksis små trekanter - bittesmå piltaster, faktisk.
Også undersiden - som domineres av riller - er av metall, og bidrar til å gi et solid kvalitetsinntrykk.
Også området rundt tastaturet er av metall, og vi ser at HP har kuttet ut det numeriske tastaturet og i stedet har de fått plass til seks programmerbare taster til venstre.
Det viser med all tydelighet at det er gamere (og ikke kontorister) HP har hatt i tankene når de designet denne PC-en.
Selve tastaturplaten er baklyst med rødt lys, noe som er ganske typisk for gaming-PC-er.
Øverst på tastaturplaten sitter det hurtigtaster for blant annet lyd, lys og mediavspilling på F-tastene.
Disse aktiveres ved å holde nede fn-tasten nederst.
Før vi gjør oss ferdig med tastaturet må vi bare få understreke at det er svært fast og fint, og avgir minimalt med støy under bruk.
Dette oser det kvalitet av!
Pekeplaten er bred og multiberøringsfølsom, med integrerte felt for venstre- og høyreklikking.
De lager litt klikkelyd, men temmelig diskre.
Det som er litt mer spesielt er «discolysene» på hver side nederst, som blinker i takt med musikk og actionscener.
Sikkert mange som vil synes slikt er tøft, men særlig funksjonelt er det ikke.
Svært god skjerm
Men det er mer her som oser av kvalitet.
Skjermen er kanskje testens beste, med full HD-oppløsning og svært god innsynsvinkel fra alle kanter.
Både fargegjengivelse og lysstyrke er helt i toppklassen, men på batteridrift fant vi noen ganger det nødvendig å justere opp lysstyrken litt i forhold til standarden.
De integrerte høyttalerne merket BeatsAudio mangler imidlertid litt bass, noe som kan fort bli et savn i film og spill.
Koble til hodetelefoner eller eksterne høyttalere for å bøte på det.
Slik er den i bruk
Maskinen er svært tynn, og muligens er det lite plass til passive kjøleløsninger, for viftene i denne PC-en går mer eller mindre konstant.
Det betyr at du må leve med litt susing, selv når maskinen bare brukes til lette oppgaver.
Noen ganger spinner viftene opp uten at vi helt skjønner hvorfor.
Det er ikke direkte skjemmende, for støynivået er gjenerelt lavt, men helt optimalt er det ikke, synes vi.
Maskinen er bra konfigurert, og kommer med prøveversjoner av Microsoft Office og en sikkerhetspakke fra McAfee.
Sistnevnte gjør dessverre litt for mye av seg, med irriterende sprettoppbokser i tide og utide.
Om du skulle få lyst til å avinstallere denne begrensede prøveversjonen, er det greit å vite at Windows Defender, som allerede ligger i operativsystemet og er gratis, byr på relativt god sikkerhet uansett.
Den er også utstyrt med en god del HP-programmer som helt eller delvis overlapper standard Windows-funksjonalitet.
Når det er sagt er maskinen svært raskt.
Den starter opp på få sekunder, og nær sagt alt du normalt vil utføre på en PC går unna i rakettfart.
Det er to åpenbare årsaker til dette, den første heter Intel Core i7-4710HQ, og er PC-ens svært kraftige prosessor.
Vi får et enda litt høyere ytelsestall i Passmark på prosessoren i denne PC-en enn i de to andre, selv om det er den samme som sitter i alle tre:
Den andre årsaken er SSD-en.
Den er rett og slett svært rask, og klart raskere enn den som sitter i Multicom-maskinen og mange ganger raskere enn harddisken i Toshiba Qosmio X70.
Med lesehastigheter på godt over 600MB i sekundet og skrivehastigheter på godt over 500, blir det minimalt med venting:
Men så kommer det store spørsmålet:
Er 256 GB nok lagringsplass for en seriøs gamer?
Vi er litt i tvil, og hadde nok foretrukket det dobbelte - eventuelt at det var plass til en harddisk/SSD til, som i Multicom Kunshan P651S.
Spillytelsen er også temmelig god, selv i full HD-oppløsning, noe denne videoen fra ytelsesprogrammet Catzilla demonstrerer.
Vi understreker at dette er svært krevende scener:
Sammenlig gjerne med tilsvarende videoer fra testene av Multicom Kunshan P651S og Toshiba Qosmio X70.
Hvis vi tallfester spillytelsen ved hjelp av Passmark Performance Test, ser vi at den plasserer seg i midten i dette selskapet:
Hva så med batteritiden?
Vi tester alltid PC-ene i to omganger, én med minimal belastning - kun tilknyttet det trådløse nettet, og én med kontinuerlig videoavspilling i 720P.
Et normalt bruksmønster vil resultere i en batteritid som ligger mellom disse, noe som skulle tilsi rundt 3,5 timer for HP Omen.
Det er litt bak de to andre - og riktig nok tyngre maskinene i denne testen.
Vi må legge til at HP antyder rundt 7 timer, så vi utelukker ikke at det kan være noe spesielt med vårt eksemplar som trekker ned tiden.
Vi kjørte testene flere ganger.
Konklusjon
Den tynneste og letteste av de tre, og etter vår mening den lekreste, er sylferske HP Omen.
Maskinen byr på en glimrende full HD berøringsskjerm og testens raskeste SSD og prosessor.
Spillytelsen er også meget god til det aller meste, og får derfor en solid femmer på terningen.
Sjekk plussene og minusene i boksen under før du bestemmer deg.
Tilbake til testforsiden eller les om de to andre PC-ene i testen, Toshiba Qosmio X70 og Multicom Kunshan P651S
HP Omen 15-5000no
| 1
|
201098
|
Rimelig Skoda Yeti testet
De fleste som kjøper en folke-SUV ender fort opp med å betale rundt 400.000 kroner.
Vår testbil koster 286.000 kroner.
Men duger den?
SUV koster penger i Norge.
Firehjulsdrift og ikke helt gunstige avgiftstall sørger for det.
Svært mange av de helt vanlige folke-SUVene som Toyota Rav4, Volkswagen Tiguan og Mitsubishi Outlander kan derfor fort runde 400.000 kroner før de er klare for veien.
Billig-versjon
Skoda Yeti kan også fort komme opp i disse summene dersom du velger noen av de dyrere motorene og utstyrsspesifikasjonene.
Men Skoda har i likhet med eksempelvis Nissan gjort noe lurt.
De tilbyr sine biler også i noen langt rimeligere versjoner.
Forhjulsdrift
Hva er det så Skoda har gjort for å få Yeti under 300.000 kroner?
Puttet inn en ubrukelig motor og ribbet den for alt utstyr?
Nei, vår testbil hadde både en moderne dieselmotor og et kurant utstyrsnivå.
Men effekten ligger på forholdsvis beskjedne 110 hestekrefter.
Det betyr betraktelig redusert pris i forhold til de om lag 140 hestene som folke-SUVene nå gjerne ligger på.
I tillegg har man sløyfet firehjulsdriften.
Der forsvinner det også drøyt 40.000 kroner.
Resultatet er en bil som ser ut som en vanlig SUV, men som kun trekker på forhjulene.
Mange blir kanskje skeptiske av dette, og det har vi en viss forståelse for.
Høye biler med mye luft under karosseriet skal liksom ta seg litt bedre frem.
Greit med utstyr
Når det gjelder utstyrsnivå var vår testbil en såkalt Ambition-utgave.
Det betyr greit med utstyr, men ingen overdådighet.
De viktigste tingene som følger med Ambition er aluminiumsfelger, tosoners klimaanlegg, midtarmlene foran med kjøling og mulighet for lydtilkobling, bakkestartassistent, kjørecomputer og skinn på ratt, girspak og håndbrekk.
Alt i alt er det ganske lite vi i grunn savner i denne listen.
I enkleste utstyrsversjon begynner denne motoriseringen på lave 261.000 kroner.
Bakkeklaring
Prisen er en ting, men hvordan oppleves så denne på veien?
Det første mange kanskje tenker på er fraværet av firehjulstrekk i en bil som dette.
Og ja, det er til tider litt kjedelig.
Fremkommeligheten er stort sett som i en hvilken som helst forhjulstrekker på glatta.
Men den høye bakkeklaringen er likevel til hjelp i mange situasjoner og gjør at bilen tåler litt røffere behandling på dårligere veier, eller i byen for den saks skyld.
Lavere forbruk og utslipp
På den positive siden kan man jo notere at forbruket blir lavere med tohjulsdrift.
0,54 liter og 140 gram CO2 er godkjent for en bil som dette.
Med firehjulsdrift blir tallene 0,61 liter og 159 gram.
Vekten reduseres også og det gir bedre ytelser.
0-100 går på 11,6 sekunder mot firehjulstrekkerens 12,2.
Fin motor
I praksis er ytelsene fra den forholdsvis nye 2,0-literen mer enn gode nok.
De fleste ville nok å ha tippet at denne bilen har mer enn 110 hestekrefter og vi opplevde å ha et kraftoverskudd i de fleste normale situasjoner.
250 newtonmeter er tilgjengelig helt fra 1.500 omdreininger og motoren er i det hele tatt preget av et bredt arbeidsregister.
Bunndraget er betydelig bedre enn i Volkswagen-konsernets andre motor i denne ytelsesklassen, 1.6 TDI med 105 hester.
2,0-literen drar ganske bra helt fra 1.000 omdreininger, mens 1,6-literen helst bør ha 1.300 omdreininger.
Firehjulsdrift koster
Med utgangspunkt i de ytelsene denne bilen har, vil vi anta at motoren uten problemer håndterer firehjulsdrift.
Saken blir kanskje mer av en økonomisk karakter ettersom pristillegget altså er om lag 42.000 kroner, i tillegg til et høyere forbruk.
Noe vil du nok riktignok få igjen ved et eventuelt videresalg.
Girkassen har for øvrig fem trinn.
Vi kunne som alltid ønsket oss seks trinn, men stegingen er godt tilpasset norske fartsgrenser og femtegiret er høyt nok til at motorveikjøring ikke blir slitsomt.
Det bidrar for øvrig det generelt lave støynivået også til.
Gode kjøreegenskaper
Kjøreegenskapene i Yeti er overbevisende.
SUVene nærmer seg stadig sine lavere søsken på området, og selv om man fortsatt kjenner hva slags bil man kjører, er det ikke sikkert at alle synes det er så veldig negativt.
Fjæringskomforten er rimelig god og den ekstra fjæringsveien er til hjelp der hvor hull og humper dominerer veibanen.
Samtidig er karosserikontrollen forholdsvis god.
Visst er det mer bevegelse enn i en litt lavere stasjonsvogn, men du skal kjøre rimelig hardt i svingene før du merker det.
For de som virkelig er opptatt av kjøreegenskaper, vil det også være merkbart at Yeti opptrer noe mer understyrt enn eksempelvis Octavia.
Den kneler mer over ytre forhjul når den presses hardt.
Men for å være en SUV er dette bra.
Forskjellen til de lavere søsknene Octavia og Superb i kjøreegenskaper og kjøreglede er mindre enn man skulle tro.
God plassutnyttelse
Innvendig er Yeti også en positiv overraskelse.
Selv om den bare måler 422 centimeter i lengden, er det ganske godt med plass.
Kupeen er luftig og det er uproblematisk å sitte fire voksne her.
Baksetene kan justeres individuelt både i lengden og når det gjelder ryggvinkelen.
Seteryggen i midten kan legges ned og omgjøres til et armlene med koppholdere dersom du har utstyrsnivå Ambition eller høyere.
Bagasjerommet er også dypt og høyt.
Den loddrette bakluka gjør at mye kan lastes i høyden.
Volumet varierer mellom 416 og 510 liter, avhengig av posisjonen på baksetet.
Førermiljøet er preget av gode justeringsmuligheter og et godt kvalitetsinntrykk.
Materialvalg og design står ikke tilbake for noe i folke-SUV-klassen.
Konkurransedyktig
Yeti kommer gunstig ut i forhold til konkurrentene, ikke minst prismessig.
Der ligger den en del lavere enn de fleste folke-SUVer hvis man ser på sammenlignbare utgaver.
Noe av dette skyldes nok at den er litt mindre.
Samtidig har den ikke dårligere plass enn mange av de mer kompakte konkurrentene.
Øvrige egenskaper står seg også meget godt i klassen.
Qashqai og 3008
Ser vi konkret på denne utgaven med forhjulsdrift, er det Nissan Qashqai 1.5 dCI som er nærmeste konkurrent.
Den ligger omtrent 18.000 kroner lavere i pris dersom vi sammenligner versjonen som ligner mest utstyrsmessig.
Men Yeti har da en noe sterkere motor.
Og selv om Qashqai faktisk er litt lengre, hadde vi nok valgt Yeti dersom vi skulle laste mest mulig inn i bilen.
Qashqai kommer også i en forlenget utgave med to ekstraseter helt bakerst, men denne er noe dyrere.
Også Peugeot 3008 1.6 HDi må nevnes.
Den koster fra 280.000 kroner med et litt lavere utstyrsnivå enn vår testbil har.
Dette er også en meget god bil, men SUV-preget er tonet ned i 3008.
Fleksibiliteten er ikke like god som i Yeti.
Konklusjon
Det blir et svært jevnt løp i denne klassen, ikke minst nå som Qashqai har blitt oppgradert.
I forhold til Qashqai holder vi likevel en ørliten liten knapp på Yeti grunnet motor, kjøreegenskaper, kvalitetsfølelse og fleksibilitet i interiøret.
Peugeot 3008 er et godt alternativ for de som ikke så opptatt av den ekstra bakkeklaringen og SUV-preget i Yeti.
Alt i alt fremstår denne rimelige utgaven av Yeti som meget attraktiv og en bil som står fint på egne bein.
Du bør tenke deg godt om hvorvidt du virkelig trenger firehjulsdrift og eventuelt større motor.
På den andre siden kan det jo hevdes at dersom du er fornøyd med forhjulsdrift, er bror Skoda Octavia også et godt og enda rimeligere alternativ…
| 1
|
201103
|
Casio EXILIM Z1200
TEST:
Z1200 er blant de aller billigste 12-megapiksels lommekameraene, men det betyr slett ikke at det er et dårlig kamera!
DinSide Data har gjennomført en test av seks 12 megapiksels lommekameraer for TV2 Hjelper deg.
Full testoversikt med karakterer og rangeringer finner du her.
Casio EXILIM Z1200 er ett av kameraene som er med i denne testen, og dette er toppmodellen i Z-familien.
Her er en rask oversikt over de viktigste egenskapene:
Det er etter hvert helt vanlig at toppmodellene i lommeklassen er utstyrt med en eller annen form for bildestabilisering.
I dette tilfellet benyttes en kombinasjon av bevegelig CCD-sensor og høy ISO, som skal sørge for å gjøre det enklere å få stødige bilder, selv uten blits og under forhold med få lyskilder.
Når det gjelder ansiktsgjenkjenning, en funksjon som sørger for at fokuspunktet følger ansikter på bildet, tar Casio det lengre enn de fleste.
Du kan nemlig lagre ansiktene til familiemedlemmer, og når det tas bilder av en gruppe mennesker vil kameraet lete etter disse, og sørge for at i hvert fall de blir skarpe.
Solid og enkelt
Huset er i metall og fremstår som meget solid.
Det er ikke blant de letteste lommekameraene i denne klassen, men det bidrar bare til en enda mer fremtredende kvalitetsfølelse.
Skjermen er også godt beskyttet bak et lag med klar plast.
Kameraet er enkelt å betjene, og takket være at zoomkontrollen omkranser utløseren kan du fint holde og betjene det med én hånd.
Skjermen er i bredformat og derfor har Casio kunnet liste ut innstillingene til høyre på skjermen.
Dette øker brukervennligheten betraktelig, du har hele tiden full oversikt over hvilke innstillinger som er gjort.
Og ønsker du å endre på noen av dem, er det bare å trykke på Set-knappen og navigere deg vertikalt ved hjelp av navigasjonsknappen som omkranser den.
BS-knappen (BestShot) lar deg velge mellom en rekke forhåndsdefinerte motivprogrammer som omfatter alt fra undervannsfotografering (krever undervannshus) til avfotografering av visittkort.
Du kan også sette kameraet i manuell modus, og styre blender, lukker, eksponering, hvitbalanse og så videre.
God og bred skjerm
Skjermen fungerer godt under nær sagt alle forhold.
I mørke er oppdateringen fortsatt raskt, og støyen lav.
I direkte sollys er søkerbildet fortsatt godt synlig.
Oppløsningen er høy, noe som gjør det enkelt å vurdere skarpheten i bildene.
Av en eller annen grunn er forhåndsvisningen av bildet (som vises rett etter at bildet er tatt) mindre skarp enn tilfelle er når du blar gjennom bildene i etterkant.
Merk også at kameraet har en omfattende meny for tilpasning av skjermbildet, med alt fra layout til lysstyrke og fargemetning.
Kjapt
Med unntak av moderat oppstartshastighet på 2,2 sekunder, er kameraet blant de aller raskeste i testen på nær sagt alle testpunktene.
Tabellen under viser måletallene våre.
Merk at utløsermålingene er gjort innendørs, tre meter fra et motiv med sterke kontraster, og målt uten forfokusering, fra fingertuppen berører utløseren til bildet er tatt:
Vi legger til at batterilevetiden er i følge CIPA-målinger 340 bilder.
Det er også helt i toppklassen, de fleste har batterilevetid på 250 eller færre.
Kvalitetsvurderinger
Bildene får en oppløsning på 4000 x 3000 piksler.
I tillegg kan du ta bilder i 16:9-format, noe som er perfekt for visning på TV, for eksempel.
Men 12 megapiksler er svært mye for de små CCD-sensorene i et digitalt lommekamera.
Spesielt vanskelig blir det å ivareta detaljene i bildet når ISO-følsomheten passerer 100.
EXILIM Z1200 er intet unntak her, selv om det ved ISO 50-200 faktisk byr på skarphet helt i toppskiktet i denne klassen.
Ved ISO 400 er støyen fremtredende og detaljene virkelig på gyngende grunn.
Denne innstillingen anbefales kun i spesielle tilfeller, hvis bildet skal brukes til små formater (10x15 cm for eksempel).
Ved hjelp av et par BS-innstillinger kan du dra ISO helt opp til 1600, men la være.
På alt over ISO400 er nemlig Casio blant de svakeste kameraene.
Hvitbalanse og eksponering blir brukbart i de fleste tilfeller.
Fargene er temmelig nøytrale, nesten litt kjølige på enkelte bilder, spesielt utebilder tatt i snø uten sollys blir blålige.
Spesielt hvitbalansen kan variere noe, den høye utløserhastigheten kan muligens bære noe av skylden.
Det er også tilløp til markert kromatisk feilbrytning i høykontrastområdet mot hjørnene av bildeflaten, men sjelden påtakelig.
Det er imidlertid viktig å poengtere at ingen kameraer i denne klassen er perfekte.
Sett under ett er bildekvaliteten absolutt godkjent sammenlignet mot de andre kameraene i testen.
Her er utsnitt av noen testbilder:
Video
For første gang er også videokvalitet blitt en del av kriteriene våre, og vektlagt 20% i utregningen av totalkarakteren.
Z1200 kan filme i bredformat og meget høy oppløsning (848 x 480 piksler), og med videolys som fungerer innenfor en meter eller to.
Formatet er H.264-format innpakket i Quicktime MOV-filer, men kameraet klarer kun å fange 20 bilder pr sekund.
4-5 flere bilder pr sekund ville gitt helt glidende film, mens 20 bilder er nok til at du kan oppfatte bittelittegrann hakking.
Vi er heller ikke helt fornøyd med at det er et visst etterslep og utflyting av detaljer ved panorering, noe som er tydeligere jo mer du forstørrer videobildet.
På lydsiden er imidlertid Casio blant de aller beste, med klar og fin stereolyd.
Klikk på videovinduet under for å spille av eller laste ned et testklipp.
Overføring av bilder og film gjøres ved å sette kameraet i den medfølgende krybben, som kobles til PCen via USB-porten.
Det kreves ikke at du installerer noe som helst i Windows XP og Vista, kameraet dukker automatisk opp som en egen stasjon i Windows Utforsker.
Oppsummering
Casio EXILIM Z1200 utmerket seg ved å være raskt og brukervennlig.
Batterilevetiden er også i toppklassen.
Vi er stort sett fornøyd med bildekvaliteten, vel og merke hvis ISO holdes på 200 og lavere.
På videosiden skulle vi ønsket oss litt bedre bildekvalitet, men lyden var meget god.
Alt i alt ble Casio EXILIM Z1200 et positivt bekjentskap, og vi likte kameraet bedre og bedre etter hvert som vi fikk brukt det i forskjellige situasjoner.
Dette er et godt kamera til en svært fordelaktig pris.
Det selges flere steder til rundt 2.300 kroner.
Full testoversikt med karakterer og rangeringer finner du her.
| 1
|
201105
|
Philips Steam & Go
Smart damppistol fikser jobbene der strykejernet blir for varmt, men du kan ikke pensjonere strykejernet ennå.
Inspirert av store og kostbare dampstasjoner de fleste renserier og eksklusive klesbutikker har, har Philips utviklet en liten dampoppfrisker.
Den lille damppistolen skal ikke bare være hendig når du ikke orker å dra frem strykejern og strykebrettet, men gjøre stryking og oppfrisking av sarte tekstiler og vanskelige snitt enklere.
Vi har testet, og Steam & Go kan ikke erstatte strykejernet.
Men det er så effektivt, men mildt, på de sarteste stoffene at renseriregningen på selskapstøyet kan bli kraftig redusert.
Dette er Steam & Go
Steam & Go er en hendig damppistol, som er klar til å rette ut krøllete og skrukkete klær på under et minutt.
En liten plastbeholder som sitter på skaftet fylles med vann, og du kontrollerer dampen med å trykke inn en bryter på håndtaket.
Den skal være enkel i bruk, den eneste regelen er at den må holdes i oppreist posisjon, som en pumpespray, for at den skal virke.
Ikke bare skal den være effektiv, men den skal også gjøre det enklere å stryke vanskelige klær, som sarte stoffer, eller plagg med legg, plisserte tekstiler eller andre sømmer som er vanskelig å stryke.
Den er liten og hendig, og skal være enkel å ta med på reise.
I bruk:
Damppistolen er meget enkel og intuitiv i bruk; plug & play om du vil.
Vannkammeret løsner lett og er enkelt å feste.
Etter vi plugger i støpslet og skrur på på jernet, er det klart på under et minutt.
Vi kontrollerer dampen ved å trykke inn en knapp på håndtaket, litt som en hårtørker.
Dampen skytes ut med en viss fart, men er langt svakere enn damperne vi kjenner fra renserier og eksklusive klesbutikker.
Under kan du se damperen i aksjon:
Pluss for en smart knapp på støpslet, der du kan skru den av og på.
Du trenger altså ikke trekke ledningen ut og inn så ofte, om du har plass i garderoben til damppistolen, noe som sliter på ledningen.
At på-knappen er på støpselt men ikke på selve damppistolen gjør også at det liten fare for å komme borti på-knappen ved en misforståelse.
Resultat:
Damperen er effektiv og fjerner lett skrukker og rynker på de aller fleste tekstilene og plaggene vi har prøvd.
Den fungerer utmerket for å dampe opp brettekanter på ull- og kasjmirgensere, skrukker etter at plagg har hengt litt feil i klesskapet eller ligget sammenkrøllet i en koffert.
Det plisserte silkeskjørtet ble også som nytt, noe vi hittil kun har klart å gjenskape når vi har sendt det til renseriet.
Den er også meget effektiv for å rette ut skrukker på tykkere vinterkåper som har ligget sammenbrettet på loftet i sommermånedene, selv om dette krever litt mer arbeid.
Men ikke alt er lett som en sommerbris.
Noen ganger er den litt for effektiv, og etterlater seg dråper på stoffet, noe som får en litt uheldig effekt på de mest sensitive silkestoffene.
Der den svikter mest, er imidlertid på de litt vanskeligere jobbene.
Den gamle silkeskjorten fra 70-tallet der stoffet er skjevt slitt og utvidet - og sømmen virker for liten for stoffet, klarer vi ikke dampe opp pent.
Det er mulig vi hadde klart det med hjelp av et ekstra sett hender, men her må vi ta strykejernet til hjelp.
Vi sliter generelt også med områder nær sømmer; ermer, krager og alle ytterkanter av plagg og tekstiler.
Her må vi ha annen hjelp.
(Rettetangen er forøvrig vår venn i nøden på stoffer som tåler varme flater, som bomullsskjorter.)
Merk at tøyet, naturlig nok er fuktig etter behandlingen, men dette forsvinner etter få minutter ved å henge det opp.
Konklusjon:
Philips Steam & Go vil aldri erstatte strykejernet vårt.
Et apparat som ikke fungerer godt nok på hele plagget, ut i alle kanter og hjørner, er ikke godt nok.
Men det er et fantastisk tillegg.
Den jobben det gjør på våre mest sensitive klær, det vil si, de plaggene vi vanligvis leverer til rens, ikke fordi de ikke kan vaskes, men fordi vi ikke klarer å få dem til å se presentable ut etterpå, kan spare oss for betydelige beløp hvert år.
Prisen på 599 kroner er for vårt vedkommende spart inn etter to avlyste besøk til renseriet.
| 1
|
201107
|
TEST:Ny Volvo overbeviser
Andre generasjon Volvo S60 har vært på veien i noen måneder nå.
Vi har kjørt den på skikkelig norsk vinterføre.
Volvo S60 ble lansert like før sommeren og har vært mulig å se på norske veier siden september.
S60 fortsetter der forgjengeren slapp, som en elegant og ikke veldig praktisk orientert mellomklassebil.
De som er ute etter plass og praktiske egenskaper, henvises til stasjonsvogn-utgaven V60, eller eventuelt storebror V70.
De nærmeste konkurrentene er naturligvis Audi A4, BMW 3-serie og Mercedes C-klasse.
Det stiller strenge krav til S60, ikke minst på områder som kjøreegenskaper og kvalitetsfølelse.
S60 er på mange måter Volvos sportsligste bil, og vi syns svenskene har lykkes bra i å gi S60 en karakter som passer inn i denne klassen.
D3
Vi har testet nykomlingen med den nye D3-motoren.
På vanlig norsk betyr det en femsylindret dieseldrevet 2,0-liter med 163 hestekrefter og hele 400 newtonmeter.
Toppeffekten ligger på oppsiktsvekkende lave 2.900 omdreininger, mens dreiemomentet er tilgjengelig hele veien mellom 1.400 og 2.850 omdreininger.
Prisen for dette motoralternativet starter på 398.000 kroner.
S60 kommer også med mange andre motoralternativer.
Disse kan du lese mer om i lanseringssaken vår fra tidligere i år.
Velbalansert
Man merker ganske kjapt at S60 er satt opp litt annerledes enn de fleste andre Volvoer.
Understellet er ganske stramt og reaksjonene på styreimpulser i svinger skarpere enn man forventer om man er vant til å kjøre Volvo.
Man merker tydelig hvordan denne har en mindre understyrt balanse enn eksempelvis V70 og S80.
Det betyr at bakhjulene er med på leken i svingene i større grad, og hjelper til å dreie bilen rundt kurven.
Den mest velkjørende
Det var både snø og kulde under vår testperiode, noe som legger visse begrensninger på prøvene man kan sette bilen på, men på glatte veier merkes den gode balansen ved at bilen ikke seiler på forhjulene fremover i glatte svinger, men i stedet varsler om litt for høy fart med å svanse forsiktig med hekken.
ESP-systemet er imidlertid kjapt på plass og hindrer tendenser til ustabilitet.
I sum er S60/V60 i våre øyne den mest velkjørende Volvoen i dag.
Styringen er riktignok ganske lett, men det er stort sett i lavere hastigheter.
Fra 70-80 kilometer i timen er den klart fastere og gir dermed vesentlig bedre følelse med forhjulene i landeveis- og motorveihastigheter.
Kraftig motor
Dieselmotoren føles meget kraftig på lave og middels høye turtall, ikke overraskende ut i fra det høye dreiemomentet.
Men dessverre merkes det også at effekttoppen passeres like før 3.000 omdreininger.
Ved 3.500 omdreininger føles det ikke som det er så veldig mye mer å hente.
Dette er med andre ord ingen turtallsmotor.
Men styrken på normale turtall er naturligvis en fordel.
Og det faktum at Volvo bruker fem i stedet for fire sylindre, gjør at lydopplevelsen blir klart bedre enn i tilsvarende sterke konkurrenter.
Volvofemmeren murrer faktisk ganske fint når du gir på litt.
Automat
Vår testbil var utstyrt med en seksstrinns konvensjonell automatkasse.
Dobbelkløtsjkassen Powershift leveres ikke til denne motoren.
Men automatkassen gjorde en fin figur i kombinasjon med D3-motoren.
Den oppleves som forholdsvis direkte og kjapp, samtidig som den gir god komfort og en harmonisk kjøreopplevelse.
Den negative siden ved automatkassen, ved siden av at den øker prisen med 21.000 kroner, er at CO2-utslipper stiger fra 139 til 154 gram og forbruket fra 0,53 til 0,59 liter.
Dette er tall som ikke bedrer nivået i klassen, til tross for at den er klart nyest blant konkurrentene.
Komfort
Komforten for øvrig holder et godt nivå, men fjæringskomforten er ikke aller best i klassen.
Til det er oppsettet hakket for stramt på humpete vinterveier, men for de som foretrekker litt mer kontant oppførsel, er dette et greit kompromiss.
Et aktivt understell med ulike valginnstillinger er for øvrig tilgjengelig, uten at vi følte noe spesielt savn etter det.
Ellers er støynivået klart godkjent.
Som de fleste dieselmotorer er det litt lyd med kald motor, men ved vanlig driftstemperatur er det bare litt diskré murring å høre i blant.
Også sittekomforten er god, her vil vi tro de aller fleste finner en god kjørestilling.
God kvalitetsfølelse
Interiøret er pent og samtidig typisk Volvo.
Kvalitetsfølelsen er som vi forventer av en bil i premium-klassen.
Betjeningen av infosystemet med blant annet navigasjon og stereoanlegg, kan imidlertid virke litt tungvinn.
Mens mange premiumbiler har et sentralt dreiehjul i nedre del av midtkonsollen bak girspaken, må du i S60 bruke knapper i den øvre delen av midtkonsollen.
Og der er det mange og små knapper som kan oppleves litt kronglete å betjene.
Ikke veldig romslig
Plassen i baksetet er ikke all verdens, men bilen er tilstrekkelig for fire voksne av normal størrelse.
Med førerstolen i laveste posisjon, er det litt begrenset med plass til føttene bak.
I tillegg har S60 en ganske sterkt hellende taklinje, men du bør i hvert fall være over omlag 180 centimeter før du får problemer med takhøyden i baksetet.
Et av konkurransefortrinnene til S60 er at den kan leveres med sikkerhetsutstyr som City Safety (standard) og fotgjengervarsling.
Begge deler er ment å om nødvendig automatisk stoppe bilen for hindringer i lavere hastigheter.
Sikkerhet
Sikkerhetsaspektet er nok definitivt blant argumentene som kan lokke kunder til S60, fremfor det tyske trekløveret.
Det er ikke store prisforskjeller på disse bilene (Mercedes C-klasse er litt dyrere), så det er først og fremst egenskaper og appell som avgjør dette valget.
Vellykket
Vi syns Volvo har lykkes meget godt med S60.
Den er definitivt blant Volvos klart sterkeste kort om dagen, ikke minst på grunn av de fine kjøreegenskapene.
Men det er den ikke alene om å besitte i klassen.
Poenget er uansett at Volvo leverer en totalpakke som ikke havner i skyggen av konkurrentene.
Den er kanskje ingen opplagt klasseleder, men her er det uansett så jevnt at det blir mye prioriteringer og smak som avgjør.
Volvo har i alle fall et godt produkt totalt sett som samtidig har særpreg i form av design og sikkerhetsfokus.
Dersom du allerede har bestemt deg for å velge Volvo, kan det være lurt å ta en titt på stasjonsvognen V60.
Dersom du syns prisen blir for høy, kan du dessuten vurdere det minste motoralternativet
1.6 Drive med 115 hester og 270 newtonmeter.
En slik bil koster fra 314.000 kroner og klar for markedet i løpet av kort tid.
| 1
|
201108
|
Test:Range Rover Evoque
Endelig har SUV'en mange har ventet på landet på norsk jord.
Range Rover Evoque har endelig landet på norsk jord, og til tross for at den starter på litt over 450.000 kroner, begynner den allerede å bli synlig i trafikken.
Det er vi ikke overrasket over.
Vi mener faktisk at den er så bra, at den fort kan få mange norske familier til å kjøpe en langt dyrere bil enn først tenkt.
En nødvendighet
Evoque er den minste Range Rover som noen gang er produsert, for ikke å snakke om den mest miljøvennlige.
Her er det fullstendig fravær av store V8’ere, og inn er det kommet små og langt mer CO2-vennlige motoriseringer.
Det er rett og slett et nødvendig onde for merket, takket være kommende EU-krav om et lavere gjennomsnittsutslipp fra merkets totale portefølje.
Baby-RR
For å sette bilen litt i perspektiv, så kan det nevnes at den er basert på samme plattform som Land Rover Freelander.
Dette gir også en liten indikasjon på bilens størrelse.
Som mange andre biler i dette segmentet er det ingen selvfølge at bilen leveres kun med firehjulsdrift.
Vil du ha deg en forhjulsdreven Evoque, så kan du altså få det også.
I en periode var ikke dette noe vi nordmenn ble trigget voldsomt av, men trenden er i ferd med å snu en anelse.
Nå kjøper også nordmenn tohjulsdrevne små-SUV’er.
Se Evoque utvendig:
Søster og bror
Land Rover, som selskapet heter, har ikke plassert Evoque under Range Rover paraplyen ved en tilfeldighet.
Med Freelander i Land Rover garasjen er det nå Range Rover som trenger en ny og mindre modell.
Selv om bilen skal være mindre og rimeligere enn de øvrige Rang Roverne er det på ingen måte gjort noen som helst kompromiss med den premiumfølelsen man forventer i en Range Rover.
Tvert imot.
Velg kjørestil
Sett deg inn bak rattet, og du får en følelse av at dette er high-tech på et trivelig og høyt nivå.
Girvelgeren er elektronisk, og styres med et hjul som popper opp av midtkonsollen så snart du har startet bilen.
Når du stopper den forsvinner den pent tilbake.
Oppsett av chassis, styring og gassrespons kan påvirkes ved å endre innstillinger for valgt kjøremønster.
Dette gjøres gjennom et system kjent som MagneRide, og knappene for dette finner du rett under girvelgeren.
Haldex
4
Mange tror dette endrer oppsett i virkemåte på firehjulstrekken, men det er dessverre ikke riktig.
Likevel er ikke systemet uten mål og mening.
Det endrer oppsett på demperne i form av stivhet og slaglengde, noe som bidrar til å holde hjulene på bakken til enhver tid.
Firehjulstrekken er et Haldex 4 system, et system vi kjenner igjen i en lang rekke biler, i alt fra Skoda Yeti til Audi RS3 og TT-RS, med flere.
En av grunnene til at dette systemet er så mye brukt er hvor fleksibelt det er i forhold til programmering for de respektive bilene.
Lass med utstyr
Du kan selvfølgelig velge all verdens av ekstrautstyr, og bilen blir å få i tre forskjellige utstyrsversjoner.
En del av utstyret er av det snedige slaget, hvorpå du kan få den med nær sagt 360 graders kamera rundt det hele.
Dette kan være til hjelp under tøff terrengkjøring, men for mange er det like gjerne bare en kul gadget.
Skjermen hvor all informasjonen kommer opp er også av det spesielle slaget.
Den kan faktisk vise forskjellig bilde til de respektive forsetepassasjerene.
Føreren kan følge med på navigasjonen, mens passasjeren kan se tv, og alt dette fra en og samme skjerm - samtidig.
En snedig detalj altså.
Bli med inn i Evoque:
Luftig følelse
Foran i kupeen får vi en følelse av at bilen er større enn den i virkeligheten er.
Dashbordet er ganske lavt montert, og med et panorama soltak øker begge deler romfølelsen.
I baksetet er det ikke noe trangere enn hos konkurrentene, selv om voksne passasjerer antagelig ville bedt om litt ekstra.
Det er også nok takhøyde for normalt bygde folk, selv med den lutende taklinjen som er på Evoque.
Bagasjerommet er ikke blant de største, men også her er det forunderlig god plass i både bredde og lengde.
Høyden er derimot ikke all verden, og der taper Evoque mot en del av konkurrentene, men igjen; hvor ofte laster du bilen til taket?
Fasjonabelt
Med Evoque tar Range Rover på mange måter en Mini.
Du kan skreddersy bilen til egen smak på et detaljnivå som nesten ikke er sann.
Bare som hovedfarge kan du velge blant 12 forskjellige farger.
I tillegg kan du velge mellom tre forskjellige kontrastfarger på taket, foruten bilens farge.
Det er sølv, svart, eller hvit.
Avhengig av dette har du to forskjellige farger på takrailsene, sølv eller sort.
Deretter kan bilen leveres med alt fra 17” til 20” hjul, og hele 16 forskjellige skreddersydde interiørløsninger.
Med andre ord, du skal leite lenge etter en maken bil, uansett hvor du parkerer.
Spørsmålet er hvorvidt du ønsker en Pure, Prestige eller Dynamic designversjon.
2,2 liters diesel
I Norge vil det sitte en 2,2-liters diesel under panseret i 95 % av bilene.
Denne kan du få i to forskjellige konfigurasjoner, med enten 150 hk eller 190 hk.
Den minste motoren slipper i kombinasjon med forhjulsdrift ut 130 gram CO2/km.
Av disse to har vi kun kjørt 190-hesteren, og det er unektelig et glimrende alternativ til bilen.
Dreiemomentet, som er oppgitt til 420 Nm, kommer på lavt turtall og passer en såpass storreist bil bra.
Vi foretrekker faktisk denne fremfor den 2-liter store bensinmotoren, men det blir antagelig 150-hesteren som kommer til å gjelde i Norge.
Den byr også på 400 Nm, altså ikke mye mindre enn storebror.
Med 70.000 kroner i prisforskjell er det mye som tyder på at den vil være folkets favoritt.
I Norge tør vi også tippe at det for det meste er versjonen med 5-dører som kommer til å bli solgt.
Koster nok
Om vi skal trekke for svakheter i Evoque, så må vi leite lenge.
Bilen bærer preg av å være nyutviklet, og den byr på såpass mye at det er lettere å hente frem smilet enn sure miner.
Vi vet naturligvis at en fullspekket Evoque blir dyr, men her får du en bil med en design som det er lenge siden vi har sett treffe gata.
Den må i grunnen ses på som sprek fra ende til annen, og jeg er ikke sikker på at denne designen ville sluppet ut fra et større bilkonsern, hvor det formelle og konservative ofte står mer i fokus.
Med riktig motorisering og riktig utstyrspakke er Evoque en bil for entusiastene.
Når den i tillegg kjører svært godt, og det er lite å trekke for, så er det bare en ting å si.
Ja takk!
| 1
|
201112
|
Test:Samsung SpinPoint 400 GB
Store er de og billigere blir de - vi har testet 400 GB fra Samsung.
Første gang vi testet en disk på 400 GB var i januar 2005.
Den gangen var det snakk om en enorm kapasitet, men likevel ikke mer enn at vi regnet med at de fleste som kjøpte en slik disk også ville fylle den opp ganske raskt.
Nedlastning er jo en ren besettelse/"hobby" for mange, som knapt får verken sett eller hørt mer enn en liten del av filene....
Prisen på en 400 GB Seagate Barracuda 7200.8 var den gang 2 990 kroner.
I dag koster en 400 GB fra Samsung bare 1 250 kroner og vi ville gjerne sjekke forskjellen i ytelse.
Lun og stille
Samsung-diskene er kjent for å være blant de aller mest stillegående og denne er ikke noe unntak.
Den er så stille at du knapt hører den i et stille rom, som er vanskelig å finne i dagens sommertemperaturer hvor alt som finnes av vifter og kjøleanlegg kjører for fullt...
Apropos, så bidrar den heller ikke til å heve temperaturen i omgivelsene i særlig grad.
Det var oppunder 30 grader på testrommet, men selve disken ble aldri mer enn 41 grader varm noe sted på overflaten.
Utmerket ytelse
Vi testet først med HD Tach og målte en skriveytelse som startet på over 60 MB/sek og falt ned til 30 MB/sek på slutten av disken.
Dette gir et gjennomsnitt på 50,5 MB/sek.
Leseytelsen startet høyt på 70-tallet og falt ned til 40 MB/sek på slutten, gjennomsnittet blir på 62,4 MB/sek.
Med vårt eget testprogram målte vi skriveytelsen til 56 582 KB/sek på begynnelsen, og 36 453 KB/sek på slutten.
Leseytelsen startet på 80 471 KB/sek og havnet på 42 605 KB/sek på slutten.
Aksesstiden var på kurante 15,9 ms.
Sammenligner vi med vår test av Seagates 400 GB utgave vi testet for halvannet år siden, så finner vi at den blir slått av Samsung på lesing, mens skrivingen var tilsvarende raskere.
Konklusjon
Samsungs 400 GB disk er rimelig, stillegående og har lav varmeutvikling.
Den er rask nok til det aller meste, de som ønsker en disk som er merkbart raskere - og dyrere - må over på en Raptor fra Western Digital.
Da må de riktignok leve med en lavere kapasitet.
| 1
|
201114
|
Er Honda Civic Tourer familiens beste venn?
Den er i hvert fall en tilnærmet perfekt familiebil.
Honda Civic Tourer er stasjonsvogn-utgaven av Honda Civic, og forbløffet oss da vi fikk teste den under lanseringen.
Som om ikke det er nok, så testet vi også bilen mot Skoda Octavia.
Det ble dog en knepen seier til Skodaen, men vi hadde mye godt å si om Civic også.
Så min nysjerrighet var pirret, da sjansen dukket opp til å gjøre en helt annen vinkling.
Siden mine kolleger hadde uttalt for en flott familiebil dette er, hvorfor ikke teste den som akkurat det?
Ut på langtur
Som sagt, så gjort.
En Civic Tourer ble hanket inn, pakket full med remedier, og deretter bar det ut på langtur.
Designet har vakt debatt, men personlig liker jeg det.
Futuristisk og tøft, med dristige linjer.
De enormt markerte hjulbuene bak er et smart designtriks, for å skjule hvor små bakhjulene ellers ville blitt seende ut i profil.
Innvendig er det også rimelig sci-fi med et instrumentpanel som ikke ligner på noe annet.
Det skyldes ikke selve målerne som er rimelig konvensjonelle, men plasseringen og utformingen av de ulike elementene.
Executive med alt utstyr
Min testbil er en 1,6-liters diesel i Executive-utgave, den dyreste varianten av Civic Tourer.
Basismodellen starter på 253 000 kr, mens den fullastede Executive er 331 900 kr.
Til gjengjeld savner du ingen verdens ting.
Her er det keyless, skinninteriør, start/stopp-system, adaptivt støtdempersystem, tosoners automatisk klimaanlegg, cruisekontroll, automatiske lys med skumringssensor, parkerinssensorer foran og bak, elektriske seter, DAB-radio, parkeringskamera, LED-kjørelys og infodisplay for å nevne noe.
Samt ADAS-pakke 1 som inneholder kjøreassistanse-systemer som aktivt bybremsesystem, trafikkskiltgjenkjenning, filholder-assistent og blindsone-varsling.
Kort fortalt:
De 331 900 kronene gir deg en komplett bil på alle mulige måter.
Motormessig er det likevel ikke mye å velge i for Civic Tourer.
Enten den nye 1,6-liters dieselen med manuell 6-trinns kasse som jeg kjører, eller 1,8-liters bensin med automat eller den manuelle kassen.
Diesel kan altså ikke fås med automat.
Plass så det holder
Vi laster bilen, og til alles overraskelse er den ikke lastet til taket som det bruker å være når vi skal på ferie nordover.
I stedet er det masse plass igjen, og det til tross for at jeg har med meg to gitarer på turen.
Her ligger en av bilens styrker.
Et formidabelt bagasjerom som tar 624 liter, større enn både VW Passat og Volvo V70.
Legger du ned baksetet og laster opp til taket får du 1668 liter, og det lille rommet under selve bagasjeromsgulvet rommer hele 170 liter.
Hemmeligheten til bilens imponerende tall er det to grunner til.
For det første er sidevinduene veldig smale (og bagasjeromsplass måles jo opp til disse), og for det andre er drivstofftanken plassert under forsetene.
Turen oppover går greit, og dieselmotoren på 120 hk og 300
Nm er et hyggelig bekjentskap.
Den har bra respons ved akselerasjon under forbikjøringer, og passer godt til den manuelle girkassen.
For sammenlignings skyld prøvde jeg 1,8-bensin med automat etter hjemkomst, og ble ikke så glad i den kombinasjonen.
En turtallsvillig Honda-motor, kombinert med en høyt utvekslet automat gir lite punch hvor du trenger det mest.
Samtidig blir jo også forbruket en del høyere, så min dom er klar:
Diesel med manuell kasse er å foretrekke i denne bilen.
Lavt forbruk
Forbruk ja.
Jeg kjører aldri i noe sparemodus, bare så det er sagt.
Jeg kjører helt normalt, men kanskje hakket fortere enn de fleste andre på veien.
Det betyr at mine forbrukstall aldri er spesielt mye å skryte av, men jeg får en gledelig overraskelse når jeg skal fylle tanken på 50 liter opp.
Jeg fylte full tank på Lørenfallet (rundt to mil fra der jeg bor) og det holdt fint opp til Mosjøen.
Ifølge displayet på bilen er det en distanse på 88,41 mil.
Oppgitt forbruk er 0,45 liter/mil, noe som også er det reelle forbruket.
Det betyr at jeg har brukt 40 liter nøyaktig for å kjøre denne distansen, og at opptankingen ikke ble mer enn 620 kr.
Apropos forbruk brukte bilen 0,66 liter på mila på småkjøring/bykjøring mens jeg var der oppe, samt 0,44 liter/mil på hjemturens ganske nøyaktige 90 mil.
Det synes jeg er svært hyggelige tall.
En annen hyggelig oppdagelse underveis er komforten.
Fjæringen er behagelig og absorberer fint de ulike hullene i veibanen (som øker i frekvens jo lengre nord du kommer).
Men setene er aller best.
Jeg sitter kjempegodt, og kan knapt huske at jeg har vært så lite stiv og støl i kroppen etter å ha kjørt 90 mil.
Småpirk
Men i løpet av en så lang tur gjør man seg noen oppdagelser.
Infoskjermen og dens betjening kunne godt vært enklere.
Det å skifte radiokanal er ingen enkel affære.
Man kan trykke på pilknappen på rattet eller på selve skjermen, men uansett finner radioen bare noen få kanaler.
Så må man i stedet trykke på stasjonsliste på selve skjermen og touche skjermens nedoverpiler, og det er ikke spesielt sikkerhetsvennlig.
Det er sikkert mulig å få det til på et enklere vis, men det klarte altså ikke jeg.
I stedet ble den gamle iPoden redningen med dens utallige heavy-klassikere, til fruens fortvilelse.
Air-Condition anlegget er heller ikke bestandig helt med på notene, hvis man vil justere det.
Men det er småtteri, for det blåste alltid full guffe når vi trengte det som mest, nemlig når vi kom til en varm parkert bil.
Sommeren 2014 var fryktelig varm, og temperaturer på over 30 grader har aldri min familie nordpå opplevd før.
Så Civic Tourer ble et behagelig tilfluktssted i den intense varmen.
Start/stopp-systemer er jeg aldri glad i, og denne gang fikk jeg en ny erfaring.
Når jeg parkerte bilen, og de andre satt igjen i bilen, tok systemet over og stoppet bilen (som det jo skal).
Men det medførte panikk fra baksetet, fordi filmen i DVD-spilleren til minstemann stoppet.
For å unngå slike situasjoner ble jeg etter hvert flink til å trykke inn knappen som deaktiverer start/stopp-systemet.
Av annet utstyr er Cruisekontroll forbilledlig enkelt å bruke, og trafikkskilt-gjenkjenning systemet var kjekt å ha foran seg opp E6, hvor fartsgrensene skifter unødvendig ofte.
Grunnet bilens form er det dårlig utsyn gjennom bakruten, så ryggekamera og parkeringssensorer er en stor fordel på denne bilen, spesielt siden snuradiusen er dårlig.
Mye bil og plass for pengene
Men da har jeg pirket på omtrent alt jeg kan pirke på.
Kollega Knut Moberg fikk et positivt førsteinntrykk av bilen under lansering.
Det samme gjorde jeg.
Men det inntrykket bare vokste.
Totalinntrykket av Civic Tourer er at dette er en aldeles fabelaktig bil, og savnet av den var stort etter at låneperioden var over.
Civic Tourer tilbyr gode kjøreegenskaper, flott langturskomfort, en god dieselmotor, lavt forbruk, stilig eksteriør og interiør, behagelige seter, god bakseteplass, formidabel bagasjeplass og en særdeles hyggelig prislapp.
Ta med Hondas formidable kvalitetsrykte, og du får en bil som langt flere nordmenn burde vurdere som sin neste stasjonsvogn.
| 1
|
201115
|
Mark Ecko's Getting Up
Mer urbant enn dette blir det ikke.
Her er fortellingen om livet på skyggesiden av samfunnet, men den gjør dessverre en del fundamentale feil.
Bølgen av hip-hop-inspirerte spill har vært over oss i noen år nå.
Vi er i utgangspunktet veldig for, men dessverre har størstedelen av disse spillene misforstått alt sammen, og vært rett og slett direkte dårlige.
Det spillet som er kommet nærmest korrekt gjengivning er fremdeles den halvironiske GTA:
San Andreas, og heller ikke det har satt seg mål å vise oss rapkulturen, men heller gjengkulturen fra tidlig nittitall.
LES OGSÅ:
Så er det klesdesigneren Mark Ecko som blir spillverdenes redningsmann når det gjelder å vise oss et virkelighetsnært bilde av hip-hop?
Ved å velge det mest kontroversielle og upopulære (blant folk flest, altså) aspektet av hip-hop, nemlig graffiti, har han i det minste gjort et modig valg.
Og underveis har så mye sett lovende ut.
Mark Ecko har rekruttert noen av verdens fremste graffitilegender som konsulenter, lisensert en lang rekke uforglemmelige sanger til lydsporet, og gitt spillet et interessant, om noe overdrevet, budskap.
Det er derfor så veldig synd at spillet i seg selv ikke er så veldig godt.
Revolusjon i Montana can
I Getting Up møter vi unge Trane, beboeren av den dystre metropolen New Radius, en totalitær by bebodd av ansiktsløse droner, der Trane og hans malervenner er de eneste som klarer å sette litt farge på hverdagen, ved å klatre opp til de mest imponernede graffiti-spottene og spraye i vei.
Vi har veldig sansen for spillets antiautoritære budskap, den tydelige fremstillingen av grafittimalere som frihetskjempere, et synspunkt som sjelden er å finne i media.
Men igjen, synd at spillet i seg selv ikke er så veldig godt.
Getting Up er, når alt kommer til alt, et plattformspill som henter mer enn bare litt inspirasjon fra Prince of Persia og hans akrobatikk.
Målet er å hoppe og klatre opp til de vanskeligste malestedene, for å få økt reputasjon i miljøet.
Plattformelementene er imidlertid gjort uten særlig eleganse eller finesse, bevegelsesmønsteret er repetitivt og kontrollene unøyaktige.
Vi kjemper like mye mot kameraet som mot miljøene.
Ingen boksespill
Det andre elementet er slåssing.
Du slåss både mot andre graffiti-malere og en bevæpnet vaktstyrke, som er hakket mer ekstrem enn våre hjemlige Consept-terrorister.
Vi skjønner ikke hvor all den volden mot konkurrerende malere kommer fra, det er ikke noe som forekommer i like stor grad i virkeligheten.
Det føles imidlertid veldig godt å rette noen skikkelige spark mot Vandal Squad-styrkene som retter skytevåpen mot oss.
Problemet er at, akkurat som klatringen, er heller ikke slåssingen noe særlig bra.
Selv om du får låse opp nye triks og bevegelser, er det veldig repetitivt, tregt og unøyaktig.
Selve malingen av piecer og throwups er også i overkant simplistisk.
Du behøver ikke gjøre mer enn bare fylle ut forhåndsdefinerte rammer og gjøre det relativt fort.
Det gir oss ikke spesielt mye skaperglede, og vi skulle gjerne hatt mer kontroll på hva vi laget.
Getting
Up blir altså til slutt et nokså frustrerende og ukomplisert spill, der det meste går ut på å komme seg opp til vanskelige lokasjoner, spraye, slåss litt og klatre videre.
Det er temmelig lineært og lite nyskapende.
Firkanter
Og når den grafiske siden i tillegg ikke lever opp til noen av våre forventninger, blir resultatet ikke mer enn middelmådig.
Personlighetene er firkantede og svakt animert, og omgivelsene er ofte kjedelige og lite detaljerte.
Og i tillegg er det alt for mye bugs og feil, usynkroniserte lyder i filmklipp og andre problemer som burde vært fikset.
Så selv om lydsiden er mer enn bra nok, med flott soundtrack og en rekke dyktige stemmeskuespillere (Rosario Dawson og Brittany Murphy er kanskje de mest kjente), er teknologien bak Getting Up generelt ikke tilfredsstillende.
Så hva sitter vi igjen med etter å ha spilt Mark Eckos Getting Up?
Følelsen av bortkastet mulighet.
Spillet kunne, og burde ha vært et ektefølt alternativ til flesteparten av dagens komersielle titler, med en genuint politisk budskap og respektfull håndtering av en undergrunnskultur, men ender opp som middelmådig veggklatring.
Spillet har sjel, og mange originale ideer, det er bare synd at gjennomføringen ikke strekker til.
Så dropp å bruke for mye tid på å spille Getting Up, og kom deg heller ut og mal veggene på ordentlig!
| 0
|
201117
|
Prøvekjørt:Nye Mercedes-Benz GLK
SUVen GLK fra Mercedes-Benz er forfinet.
Eller ansiktsløftet på fagspråket.
Og det har hjulpet.
Når Mercedes-Benz inviterer til prøvekjøring av en ansiktsløftet GLK, så har de funnet en perle av et sted i området rundt La Clusaz i Frankrike.
Skiheisene går fortsatt, selv om snøen er borte.
Nå er det fotturistene som skal fraktes til toppen, før de legger i vei på vandringen.
Området egner seg også godt til å prøvekjøre firehjulstrekkere, og om det er nødvendig på sommerføre, så trenger vi ikke engang tenke på behovet for denne type bil i området når snøen legger seg.
Rundere i kantene
Nye GLK har fått finslepet noe av det dens forgjenger har fått litt kritikk for, nemlig å være for kantete.
Nå er de spisseste hjørnene noe mer rundslepne, blant annet med hjelp av nye frontlykter.
Fortsatt har bilen en oppreist frontrute, og relativ rett bakluke.
Dette er med på å gi god plass innenfor relativt begrensede rammer i den ene enden, men mister litt av det sporty preget flere av konkurrentene har.
Bak er også eksosrørene integrert bedre i nedre del av fangeren, som vi ofte ser på litt mer eksklusive varianter.
Rent familiært har da også GLK en slekt å ta hensyn til, med Geländewagen på den ene siden, og GL på den andre.
Begge disse er relativt firkantede bokser med fire hjul og et ratt, på en svært god og tøff måte.
Se bilder av nye GLK:
På innsiden
Rent plassmessig er det ingen endringer å snakke om, men så har vi da også å gjøre med en facelift, ikke en ny bil.
Likevel har Mercedes-Benz gitt bilen detaljer som gir klare indikasjoner på at noe har skjedd.
Rundt luftedysene finner vi nå en blank kromring, samt flere detaljer som skiller seg fra opphavet.
Noe er en smakssak, men andre ting er klare forbedringer.
Sikkerhet i førersetet
Et kjent tema på alle nye biler vi prøvekjører og tester er at de spekkes med sikkerhetsutstyr.
2011 og 2012 er utvilsomt de årene hvor aktivt sikkerhetsutstyr har gjort sitt inntog til fulle.
Som Mercedes selv sier, de har hentet inn mye av utstyret som tidligere bare var å finne i S- og E-klasse til å være standard i blant annet GLK.
Her har du alt fra søvnvarsler, aktiv bremseassisten, 360 graders kameraovervåkning utvendig, pluss mye mer.
Noe av dette utstyret er standard på alle modeller, og det som ikke er der fra før kan garantert kjøpes for penger.
Sterke konkurrenter
GLK sikter ganske så høyt med tanke på å velge seg konkurrenter.
Audi Q5 og nye BMW
X3 er to biler som verken har fått tid til å bli gamle, eller bærer preg av å være hastverksarbeid.
Dette har også vært noe av utfordringen til GLK til nå, for bilen er mindre enn dens konkurrenter.
Det betyr at den bør må ha andre sider av seg som tar igjen konkurrentenes forsprang.
Vi er ikke helt sikre på om vi har funnet dette.
Priskrig
Det har sin pris å velge SUV i premiumsegmentet.
Den rimeligste GLK du kan få for penger er GLK 200 CDI med tohjulsdrift.
Importøren regner likevel med å selge flest av 220 CDI med firehjulsdrift.
Dette løfter prisen til nær 600.000 kroner, så pengespøkelset begynner å gjøre seg gjeldende.
Du ønsker antagelig å putte på litt utstyr i tillegg, og da strammer det seg fort til, selv om Mercedes har laget pakker med fornuftige priser.
Du kommer antagelig i mål for et sted rundt 650.000 kroner.
En av pakkene er offroad-pakken, som er tre centimeter høyere enn standardutgaven.
Det hører også med til historien at standardutgaven er senket to centimeter i forhold til den GLK som er trillet ut til nå.
En AMG-pakke er også på programmet, og har detaljer som absolutt kler bilen godt.
Se bilen "live":
Nydelige motorer
GLK 220 CDI er både sterk og rask.
Den byr på 170 hk, og dreiemomentet på 400
Nm er på plass allerede ved 1.400 omdreininger.
Dersom du i stedet for å bruke alle kreftene heller velger å kjøre økonomisk, så nøyer den samme maskinen seg med 0,61 liter per mil, om vi skal tro EU-syklusen.
Det betyr et CO2-utslipp på 159 g/km.
At dette blir den mest populære versjonen i Norge henger naturligvis sammen med prisen, men på den annen side, det er også denne som byr på nok motor uten å ha for lite krefter, eller unødvendig mye.
Ønsker du å strekke strikken ytterligere, så har Mercedes-Benz skremt opp 350 CDI med ytterligere 35 hk.
Det betyr nå at du får 265 hk, hentet ut av et dreiemoment på hele 620 Nm.
Ikke undervurder
Selv om biler som GLK ikke kan anses som fullverdige offroadere, så skal man heller ikke undervurdere denne typen biler.
I skikkelig rufsete terreng fikk vi prøve noen av dens nye fasiliteter, som en justerbar Downhill-assist, hvor du med knapper justerer farten til å bli mindre eller å øke i de bratteste nedoverbakkene.
Med ordinært automatgir ville dette blitt umulig, ettersom motorbremsen kobler fra med en gang du rører bremsepedalen.
Et førstevalg?
GLK med ansiktsløfting er helt klart blitt en enda bedre utstyrt bil.
Om den er blitt penere må den individuelle smaken bestemme, men endringene er generelt klart til det bedre.
Hvorvidt dette er bilen du skal velge når du ser på biler med en prislapp på over 600.000 er også et individuelt spørsmål.
Personlig tror jeg dens konkurrenter Q5, X3 og Range Rover Evoque, er så sterke at GLK fortsatt må finne seg i å stå litt i skyggen av dens konkurrentene.
Det vil kun de fremtidige salgstallene vise.
| 1
|
201118
|
Apple iPod Nano (2.Gen)
Apple får æren av å åpne ballet, av ikke noen spesiell annen grunn enn at de kommer først i alfabetet.
Vi har for øvrig testet iPod nano før, om enn forrige generasjon.
Forandringene har ikke vært revolusjonerende, vi snakker i hovedsak om større kapasitet (opp til 8 GB), nye farger, overflate og lengre batterilevetid.
Derfor vil vi henvise til testen av originalen dersom du er ute etter mer fyldig info.
iPod nano 2G (altså andregenerasjon) er mer tiltalende enn noengang med farger og utholdenhet, for ikke å snakke om at overflaten ikke riper like lett som metallplaten på førstegenerasjonsspillerne.
Snasen innpakning
Apple har pakket nano lett uten noen som helst form for medfølgende programvare, meningen er at du skal laste ned iTunes som integreres godt med iPoden.
Av interesse i den elegante emballasjen er et par hodetelefoner, USB-ledning for å lade spilleren og en liten holder - alt selvfølgelig oppskriftsmessig i Apple-hvitt.
I bruk er den like enkel som sin forgjenger, og det runde skrollefeltet og enkle grensesnittet lar oss navigere gjennom spilleren raskere enn på noen av de andre kandidatene i denne testen.
Av ekstrautstyr er det ikke like mye å skryte av som på noen av de andre spillerne.
Den har fire små spill og dersom du er en person med orden på sysakene kan du synkronisere med kalender og kontaktliste.
Kvaliteter
Skjermen på iPoden er klar, god og lyssterk.
Dersom du føler for å se bilder på den lille skjermen så fungerer det for så vidt også greit nok, og bildet er blant de beste av testkandidatene.
Vedrørende lyden har nano 22 forhåndsstilte klanginnstillinger, og er forøvrig den eneste spilleren i testen som kan spille to sammenhengende spor uten merkbart hopp.
Utgangseffekten vil være god nok i de fleste tilfeller, men har du lavmælt musikk og tungdrevne hodetelefoner vil du kanskje ønske deg litt mer futt av og til.
Batterikapasiteten har økt betraktelig i denne generasjonen av nano, og vi målte 28 timers kontinuerlig avspilling, nest best i testen og noe som virkelig burde være rikelig for normalt bruk for de aller fleste.
Konklusjon
Den nye iPod nano er en no-nosense MP3-spiller det er lett å ta med seg, lett å bruke og lett å like.
Dens største svakhet i forhold til sine argeste konkurrenter er mangel på "ekstrautstyr" som innebygget radio, for ikke å glemme at den - i det minste originalt - ikke takler kopibekyttet WMA-format.
| 1
|
201119
|
Hardbarket SUV fornyet
Husker du Nissan Pathfinder?
I Pyreneene, Spania:
Tekst og foto: Knut Arne Marcussen
127 eksemplarer ble det solgt av Nissan Pathfinder i Norge i fjor.
Det er forsvinnende lite og beskjedent ut av Nissans totalsalg på 3779 biler i 2009.
Likevel er det langt bedre enn de 13 bilene de solgte i Sverige.
En oppgradering er derfor på høy tid.
I den anledning har Nissan slept et knippe biljournalister ned til Spania.
Nærmere bestemt blir vi bedre kjent med bilen i fantastiske fjellveier rundt Pyreneene, 18 mil nord for Barcelona, ved grensen til Andorra.
Selv i mai er det snø i lufta her oppe i høyden og krokete veier og røft klima kler Pathfinder bra.
Faktisk bedre enn etappekjøring på landeveien.
Mer av det samme
For endringene Nissan har lagt inn er så marginale at Pathfinder føles så å si helt lik bilen vi først ble kjent med for fem år siden.
Den er bygget på ramme og er i prinsippet samme bil som Navara.
Det betyr relativt primitive kjøreegenskaper med gynging i karosseriet og svak styrefølelse på normal vei, men styrke og kapasitet til å trekke opp til 3,5 tonn hengende bak.
For håndverkere
Selv om baksetene er der, ja, faktisk får du opptil sju seter i Pathfinder, så er ikke dette noen familie-SUV på høyde med Volvo XC90.
Avstanden mellom gulv og seter er så kort at de over 14 år blir sittende med knærne opptil haken.
Kjørefølelsen er som nevnt heller ikke på nivå.
Derfor selges modellen nærmest kun som varebil.
Håndverkere og andre som har bruk for en arbeidsbil, men som ikke vil ha en pickup.
Dessuten kan jo baksetene settes inn gratis etter 10 år.
Interiøret er oppgradert på den måten at materialbruken er forfinet og ting ser og føles litt bedre.
Utseendet er endret marginalt med ny grill, nye fangere og nytt panser.
Oppgradert
Du skal være en god kjenner for å se forskjellen!
Nytt utstyr som ryggekamera er nå blitt tilgjengelig.
Motorene er oppgradert ved at den velkjente 2,5-liters firesylindrede dieselmotoren er spritet opp fra 171 til 190 hester.
Utslipp og forbruk er redusert.
Momentet er økt fra 403
Nm til 450
Nm og støyer gjør den fortsatt!
7-trinns automat
I september kommer V6-dieselmotor på 3-liter som stammer fra Renault.
Den har 231 hester, 550
Nm i moment og 7-trinns automatkasse.
Denne kan trekke inntil 3,5 tonn.
Ellers er det meste som før med Pathfinder.
Firehjulstrekket kan kobles inn og ut som tidligere og lavgirserie og diffsperre kan også kobles inn.
Kommer frem
Klatreevnen er 39 grader og bakkeklaringen 23,4 cm. Med vadedybde på 45 cm er ting som før og det kan jo være bra.
Men i en bilverden hvor alt er i rivende utvikling er vi skeptiske til hvor lenge Nissan kan holde det gående med så få endringer.
Trøsten får være at Pathfinder stort sett tar deg frem uansett.
Samme om det er i Pyreneene eller på Hardangervidda…
Pris:
Fra 329 759 kr Motor:
R4 diesel 2,5-liter – V6 diesel 3-liter Effekt: 191 hk/4000 – 231 hk/3750 Moment: 450 Nm/2000 – 550 Nm/1750 0-100: 11 sek – 8,9 sek Toppfart: 186 km/t – 200 km/t Forbruk: 0,85 l/mil – 0,93 l/mil CO2: 224 g/km – 246 g/km L/B/H:
481/185/177 cm Vekt: 2060 kg – 2210 kg Bagasje: 190/2091 liter
| 0
|
201120
|
TEST:Kelly Kettle
Er denne pipekjelen den raskeste måten å koke vann ute på?
Kelly Kettle er en gammelt irsk oppfinnelse som stammer tilbake til 1890-tallet, og som gradvis har fått sine tilhengere her hjemme blant båt- og campingfolket.
Det er en pipekjele som er hul innvendig med plass til opptil 1,5 liter vann i den største varianten.
Dermed får man en stor varmeflate mellom vann og flamme som gjør den i stand til å koke vann lynraskt.
Sammen med kjelen følger grillkammeret som du plasserer kjelen oppå.
Imponerende
DinSide tok den største modellen, Base Camp, ut i skogen og fylte det beskjedne grillkammeret med små biter med ved, papir, biter av et telys og voks-skallet til en Babybel.
Det er ikke plass til mye brensel i grillkammeret, men du trenger heller ikke mye.
Det tok umiddelbart fyr etter at vi hadde satt på pipekjelen.
Flammene slo ut av åpningen og etter bare fire minutter kokte 1,5 liter vann.
Det er imponerende.
Ikke gjør dette!
Vi fant senere ut at vi løftet pipekjelen på feil vis.
Vi tok tak i kjettingen med korken til pipekjelen og løftet den opp underfra mens vi holdt i håndtaket.
Det er feil.
Ta håndtaket ned i en 90-graders vinkel ut fra kjelen og løft håndtaket med beggge hender.
Da unngår du kontakt med eventuelle flammer fra åpningen av pipekjelen.
Når du skal helle, løfter du bare i nevnte kjetting mens du holder i håndtaket.
Husk at pipekjelen aldri må settes på grillkammeret uten å være fylt med vann.
Og ikke sett korken igjen når du skal koke vann!
Se den i aksjon her:
Mot vinden
Trenger du mer vann, er det bare å fylle opp igjen på nytt og så sette pipekjelen oppå grillkammeret.
Det som også er praktisk, er at du bare kan kaste kongler og kvister rett ned i pipekjelen når du trenger mer varme, eventuelt fra åpningen i siden på grillkammeret.
Bare husk at flammene slår opp fra pipen.
Åpningen i siden på grillkammeret bør vendes mot vinden, eventuelt bruk den til å blåse i.
Fin å ha med på tur:
Lommekniven som flyter
Lag mat
Ved andre forsøk satte vi den på et berg i bakgården for å prøve å steke et speilegg.
Da bruker du det medfølgende kjelesett med gryte, stekepanne (som også brukes som lokk) og et todelt grillrist som du setter oppå grillkammeret.
Det følger også med et eget gripehåndtak til å løfte vekk gryten eller stekepannen.
To måter å lage mat på
Vi hadde ikke allverden med brensel og her var det også helt vindstille, så vi slet litt med å få god nok varme.
Men etter hvert dukket det da opp et speilegg, det gjaldt bare å ha tålmodighet.
Vil du ha maten raskere varm?
Da kan det lønne seg å bruke kokekarstøtten du kan sette oppå pipekjelen.
Da får du varmet maten raskere, så den er perfekt for oppkok av for eksempel ferdiglagde gryteretter, boil-in-bag eller supper.
Mat kan ta tid
Ved tredje forsøk dro vi til et vann i marka og brukte kvister fra en tyrirot blandet med kongler, som ga god og rask varme.
Vi fylte kjelen helt til topps, cirka 1,6 liter, og det tok ikke mer enn fem minutter før vannet kokte.
Deretter stekte vi kjøttpølser på stekepanna, og det tok litt tid før de ble varme.
Her hadde det kanskje vært smartere å bare stekt de rett på grillristen.
Vi måtte også blåse bålet i gang en del ganger for å holde bålet i gang.
Går for en mindre variant?
Kelly Kettle-settene kommer i tre størrelser, priset fra 749 kroner til 1.150 kroner, pluss 106 kroner i frakt.
Vi testet den største varianten og den tok opp mye plass i sekken, så det kan lønne seg å gå for en av de mindre modellene, litt avhengig av hva og hvor du skal bruke den.
Og har du et ildfast underlag, kan den brukes så og si over alt, til og med på en båt.
Konklusjon
Det er veldig lett å få fyr i Kelly Kettle og du trenger minimalt med brensel, bare plukk meg deg litt tørre kongler og kvister.
Og den varmer seg og vannet lynraskt.
Skal du bruke den til å lage mat i, eller bare varme opp maten, bør du derimot tenke over hva du bør ta med.
Her gjelder det å ikke være for avansert, eller drar med seg for mye mat.
Det er ikke allverden med mat du får plass oppi gryta.
| 1
|
201122
|
Test:EcoRide Flexible ERS
For deg som vil ta med deg sykkelen på mer enn sykkeltur.
El-sykkel er både praktisk og moro, en utmerket kombinasjon av sunnhet og teknikk.
Eller kompromiss, etter som man ser det.
For de som ikke husker hele vår test av den normale EcoRide el-sykkelen Avenue City som vi skrev i 2011, så kan vi oppsummere:
En el-sykkel er en vanlig tråsykkel med hjelpemotor.
Den er ikke som en moped med elektrisk motor, motoren virker bare mens du tråkker selv og inntil du når en fart på 25 km/t.
Dette gjelder alle lovlige el-sykler, og er begrunnet i et EU-regelverk som også Norge følger (som de fleste andre EU-regler).
Derfor har ALLE el-sykler omtrent den samme ytelsen, uansett om de koster noen få tusen eller mange titusener.
Forskjellen ligger i design, konstruksjon og materialvalg.
Forskjellen mellom Litiumbaserte batterier med samme spenning og kapasitet og mellom enkle motorer med samme spesifikasjoner på 250 watt er derimot helt marginal.
Likheter mellom modellene
Sykkelen vi har testet nå er ganske annerledes enn den vi testet i fjor, siden den er sammenleggbar.
Men det er fremdeles viktige likheter, som motor, batteri og styreenhet.
Motoren sitter i baknavet, og batteriet er praktisk plassert på skrå mellom bakhjulet og rammen.
Det låses med en nøkkel, og er lett å ta med seg for å lade.
Styreenheten sitter på venstre side av styret, og har tre trinn for hvor aktiv hjelpemotoren er, rett og slett hvor mye hjelp du får til tråkkinga.
Det er også lysdioder som viser hvor mye strøm som er igjen når sykkelen står stille, og hvor stor belastning batteriet får når du er i fart.
Nesten like raskt opp som ned
Framdriften settes i gang så snart du begynner å tråkke, og du kjenner at du får en fin dytt som fortsetter så lenge du trår, helt til du kommer opp i 25 km/t.
Da må du sørge for mer fart med egne muskler.
Å sykle i byen er svært behagelig, alle bakker blir nesten som flate, og du får fin akselerasjon ut av alle lyskryss.
Mellom Oslo sentrum og Høybråten helt øverst i Groruddalen tar det bare fem minutter lenger å sykle oppover enn nedover til sentrum.
Og du kommer fram uten å være gjennomsvett med behov for dusj og klesskift.
Dessuten er setet like behagelig som på den store modellen, stort og polstret slik at du slipper spesialbukser med innlegg.
Sammenleggbar
Det viktigste poenget med en sammenleggbar sykkel som denne, er at du lettere kan ta den med deg når du ikke sykler på den.
Det kan være når du skal på hytta med bil, på toget, i båt eller hva det måtte være.
Et annet viktig poeng kan være at det er lettere å stue den bort når du ikke bruker den, enten det er hjemme eller på jobb.
Man kan dessverre ikke sette fra seg sykler noe sted lenger, uten stor risiko for tyveri og hærverk.
Men hvor vanskelig er det å legge den sammen?
Og å brette den ut igjen?
Begge deler viste seg å være svært enkelt, som du også ser i videoen under:
Forklaring i tekst og bilder
Midt på rammen er det en håndtak.
Når du løsner dette kan du brette sykkelen sammen.
Styrestammen har også en mekanisme som åpner nok et hengsel, og du kan brette ned hele styret rett over der det går inn i rammen.
Setepinnen er også enkel å justere, du åpner hendelen og dytter ned setet.
Da er sykkelen så kompakt at det bare er å legge den i bagasjerommet, eller sette den inn i et skap.
Det er et snev av Transformers over dette ...
Å brette den ut igjen er like enkelt.
Begge deler tar ca et halvt minutt.
Når sykkelen er brettet ut er den helt fast i fisken, det var ikke antydning til slakk eller svikt i noen av hengslings- eller låsemekanismene.
Små hjul - til glede og plage
En viktig del av hele konstruksjonen er at det er små hjul på sykkelen.
Store hjul og ditto ramme tar så mye mer plass at poenget omtrent forsvinner hvis man skulle laget en sammenleggbar, stor sykkel.
Men om små hjul er praktisk når du ikke bruker sykkelen, så er det ikke like stas når du sykler på herligheten.
Du merker kanter, steiner og alle slags ujevnheter mye tydeligere med små hjul, det er rett og slett mindre komfortabelt.
De triller heller ikke så lett, men det betyr ikke så mye på en el-sykkel.
Det som derimot merkes tydelig er at utvekslingen er for lav.
Det virker som om giringen er den samme som på en sykkel med store hjul.
Dermed må man trå mye raskere enn på en sykkel med store hjul.
Vi merker det spesielt på flate strekninger, hvor andre syklister kommer seg bortover med samme fart, men tråkker i et langt roligere tempo.
For å holde følge blir det febrilsk tråkking, noe som oppleves som helt unødvendig.
Hjulstørrelsen merkes også på elmotoren, når den begynner å hjelpe skjer det ikke like mykt som vi husker fra den store sykkelen, det kommer mer som et "dytt".
Nå er ikke dette noe stort problem, men det er en beskrivelse av hvordan vi opplever forskjellen.
Konklusjon
Sykkelen har solid konstruksjon og er utrolig praktisk når du skal oppbevare den eller ha den med på reise med annet framkomstmiddel.
Bruk og framdrift er helt lik den forrige modellen, du får svært behagelig hjelp til beinarbeidet, og slitet i oppoverbakkene reduseres til behagelig tråkking.
Men de små hjulene gjør syklingen mindre behagelig på ujevnt underlag, og utvekslingen gjør at du må tråkke en god del raskere enn på en sykkel med store hjul, i forhold til hastigheten.
Ecoride Flexible ERS 20" 7vxl 2012
| 1
|
201124
|
Aiptek PocketCinema V20
Her snakker vi virkelig om en lommeprojektor.
At store apparater blir mindre og mindre uten å miste funksjonnalitet ser vi stadig.
Noen ganger blir de i minste laget, og vanskeligere å bruke.
Mange telefoner og kameraer er så små at du helst bør ha fingre i barnestørrelse for å betjene dem.
Det er ikke nødvendigvis noe framskritt.
Projektorer har nå krympet fra et firemannsløft til lommestørrelse.
Selv om ytelsen ikke kan sammenlignes, spesielt ikke lysstyrken, er det likevel mange av bruksområdene som lommeversjonen dekker.
Vi har testet veldig små LED-baserte projektorer tidligere, du finner den siste her.
Men Aiptek PocketCinema V20 er den første vi har sett som faktisk går ned i en skjortelomme.
Utrolig liten
Den er bare 130 x 55 x 23 mm stor og har fasong som minner om en mobil.
Vekten er på 167 gram med batteri, som er utskiftbart.
På toppen sitter det en liten høyttaler og et berøringsfølsomt betjeningspanel.
På venstre side finner vi AV-inn/lyd ut på minijack, plass til SD-kort og av/på knapp.
På høyre side sitter VGA-kontakten, IR-mottaker til fjernkontrollen og fokuseringshjulet.
På baksiden sitter det en mini-USB kontakt for lading og overføring til internminnet på 2 GB.
På undersiden finner vi dekselet til batteriet og hull med standard gjenger til kamerastativ.
I tillegg til det lile trebeins bordstativet følger det med to etuier til projektor og tilbehør (lader og kabler).
Oppløsningen på bildet er VGA ( 640x480) og lysstyrken er oppgitt til <15 lumen.
65 tommer er oppgitt som maks brukbar størrelse på bildet som projiseres.
Levetiden på RGB LED'en er oppgitt til 20 000 timer.
I bruk
Projektoren er veldig enkel i bruk og du kan bruke den som frittstående avspiller eller som ren projektor.
Du slår den på, og for å vise filer som ligger i internminnet eller på minnekortet manøvrerer du i den lille menyen med de fire retningstastene.
Du velger med knappen i midten hvilken type media som skal håndteres og trykker knappen i midten igjen for å starte avspilling.
Vil du bruke den som projektor koblet til PC-en bruker du spesialkabelen som følger med.
Den har VGA-kontakt og 2 USB-kontakter (for å kunne hente strøm fra PC-en) i den ene enden, og spesialkontakt for Aiptek-boksen i den andre.
Du behøver ikke velge inngang, det skjer automatisk.
Plugger du inn en AV-minijack i kontakten får du valget om å bruke tilkoblingen som AV inn eller lyd ut.
Da trenger du en overgangskabel med 3 phonojacker, rød og hvit for lyd og gul for komposit- video.
Fokusering stilles med det lille hjulet som er både lett og presist.
Formater
PocketCinema V20 støtter mange filformater, men ikke alle.
Derfor følger det med en versjon av ArcSoft Media Converter som er fastlåst til å konvertere til formater som støttes.
JPG-bilder er ikke noe problem, så lenge bildene ikke er for store og mappene ikke inneholder hundrevis av bilder.
Setter du inn et fullt 16 GB SD-kort blir innlesing og manøvreringen seig som sirup.
Du kan velge slideshow med faste intervall eller manuell.
Lydavspilling av MP-3 filer under bildevisning gjøres ved å legge filene i samme mappe som bildene, så blir de spilt av automatisk.
Men videoformater er en annen historie.
Svært lite av det vi hadde for hånden lot seg spille av direkte.
Konverteringsprogrammet var heller ikke spesielt imøtekommende, alle MOV-filene våre fra Zoom Q3 opptakeren ville det ikke konvertere.
QuickTime 7 eller høyere ble etterlyst, men det ligger vitterlig på PC-en.
Filer fra YouTube i MP4 format var heller ikke spiselig, men her var konverteringsprogrammet mer samarbeidsvillig.
Men de aksepterte videoene spilte av helt utmerket i VGA-oppløsning.
VGA fra PC fungerte også utmerket, men noen programmer krever en del justering for å få noe fornuftig ut i VGA når man er vant til å jobbe med langt større oppløsning.
Dette gjelder spesielt regneark og annet med mye tall/tekst.
Normale presentasjoner burde derimot gå bra.
Bildekvalitet
15 lumen på strøm og 12 på batteri er ikke allverden av lysstyrke.
Derfor er projektoren avhengig av et halvmørkt rom for at det skal bli noe sus over bildet.
Men under gunstige betingelser er bildet overraskende bra, og helt på høyde med tidligere mini-projektorer vi har testet.
Konklusjon
Med litt forarbeide når det gjelder tilpasning av størrelse og format, er Aiptek PocketCinema V20 kjapp og praktisk å ta med på reise.
Skal du bruke internminnet eller minnekort kreves det mest forabeide, bruker du den tilkoblet en PC til VGA-inngangen slipper du unna formatkonverteringen.
Kvaliteten er overraskende bra, når forholdene ligger til rette.
Mer info finner du hos Aiptek
| 1
|
201125
|
TEST:Sony Ericsson Xperia X2
Det er på tide å tenke framover.
Dette er ikke nødvendigvis en mobiltelefon som gjør det.
La oss begynne med en banal sammenlikning:
Forholdet mellom funksjonalitet og funksjon er det samme enten vi snakker om biler, hus eller mobiltelefoner.
En bil kan bli levert med alt ekstrautstyret som finnes på listene til forhandleren, men hvis den skrangler når du kjører eller nykker når du bremser, hjelper ikke utstyrspakkene deg noen verdens ting.
Det er i det perspektivet du må se Xperia X2.
Her mangler det nemlig ikke noe hva funksjoner angår.
Oppfølgeren til første Xperia (vi har testet Xperia X1her) har blant annet en herlig skarp skjerm med trykkfølsomhet, skyvetastatur i fullformat, kamera med 8 megapiksler, autofokus og LED-lys, super 3G, vanlig hodetelefontilkobling, A-GPS, tv-utgang og, selvfølgelig, Wlan.
Microsoft i kulissene
Xperia X2 har også Windows Mobile (WM), og der noen vil føre det opp på lista i avsnittet over, vil andre før det opp på egen liste som kanskje inneholder fy-ord.
Den største forskjellen mellom X1 og X2 er i alle tilfeller at sistnevnte kjører ferskeste versjon av WM, v6.5, ellers er det mye som føles likt mellom de to søsknene.
En av hovedinnvendingene mot X1 i vår test var at den rett og slett ikke var kraftig nok til å kjøre Windows Mobile uten hakking, lugging og andre adjektiv som helst bør brukes om barnehagebarn, og ikke om mobiltelefoner.
Vi får likevel lyst til å oppføre oss som barnehagebarn når vi ser at det fortsatt ikke er nok kraft under panseret til at WM kan gi jernet.
De første indikasjonene på tregheten fikk vi allerede første gang telefonen ble skrudd av.
Det er ikke egentlig noe hovedpoeng at en helt ny mobil bruker 25 minutter på å gjøre seg selv klar til bruk, men det gjorde altså Xperia X2 - og tregheten fortsetter under bruk.
Store nok forandringer?
For de som ikke er kjent med forskjellene mellom Windows Mobile 6.1 og 6.5, så er det i hovedsak det grafiske grensesnittet som er forandret.
Hjemmeskjermen er atskillig mer attraktiv, og den velkjente "Start"-menyen øverst til venstre leder til en oversikt med store symboler organisert i et litt pussig, halvsymmetrisk mønster.
Nettleseren er også ny (mer om det under), og deler av menysystemet er nå utstyrt med større tekst og større valg-bokser, først og fremst for å gjøre avhengigheten av pekepennen mindre.
Pekepenn er likevel med i X2-pakken, og selv om du med en porsjon tålmodighet vil klare deg gjennom en mobildag uten å trekke den fram, gir fortsatt det lille "lukk"-krysset øverst i høyre hjørne nok av utfordringer mens du står og venter på bussen.
En spiss på neglen er i så fall å anbefale.
En udiskutabel trend de siste få årene har vært å forsøke å lage en overbygning på toppen av Windows Mobile, som mer eller mindre skjuler hvilket operativsystem som tikker og går under overflaten.
HTC har ledet an utviklingen, og deres aller ferskeste smartmobil, HD2, har nesten klart å fjerne alt som kan minne om tradisjonelle Windows Mobile.
Fortsatt paneler
Sony Ericsson introduserte sitt alternative for å delvis skjule Windows Mobile med X1, i form av såkalte "paneler", det vil si grafiske "skall" som gir enklere og raskere tilgang til programmer og funksjoner.
X2 har også paneler, og selv om det har skjedd enkelte forbedringer, er vi fortsatt ikke helt overbevist.
Løsningen forutsetter i stor grad at du ønsker å binde deg, midlertidig, til et bestemt oppsett, for eksempel et Facebook-panel eller et Google-panel, som umiddelbart gir deg henholdsvis Facebook-innlogging og Google-tjenester som epost og kalender.
Du kan også bruke flere hjemmesider samtidig, slik at du for eksempel kan legge visse snarveier på en side, og andre snarveier på en tredje.
Panelene tar noen sekunder å installere, og noen virker kjappere å navigere enn andre.
Mange av dem tillater at du kan legge til applikasjoner og snarveier direkte på hjemmeskjermen, og du kan dessuten organisere ikonene slik du vil.
Merk derimot at en slik organisering ikke er mulig på Windows Mobiles nye Start-skjerm.
Ikonene her kan enten bare flyttes øverst, eller tilbake der de lå i utgangspunktet.
Det er en pussig prioritering av Microsoft.
I det hele tatt virker endringene som er gjort i Windows Mobile 6.5 bare som mer sminke på et allerede utdatert operativsystem for mobiltelefoner.
Både Apple og Google har hevet terskelen for hva en bør akseptere av en mobiltelefons indre liv, og i lys av mobiler som iPhone 3GS og HTC
Hero blir datostemplingen enda tydligere.
Du skal nemlig ikke langt under skallet på Xperia X2 før du treffer de små, ubehagelige ikonene og symbolene som har fulgt Windows Mobile i en årrekke, der kalenderen fortsatt framstår som noe av det grelleste som eksisterer på en mobiltelefon i år 2009.
Grei å se på
Utseendemessig har det ikke skjedd noen radikale grep med X2 sammenliknet med X1, men Sony Ericsson har heldigvis gjort den nederste rekken med fysiske knapper hakket mer tiltrekkende.
Designet sier ikke verken seks eller fem, men er svært saklig og på grensen til det kjedelige.
X2 er overraskende tykk, til tross for et relativt solid batteri og utskyvbart fulltastatur.
Med sine 155 gram er det en mobil du merker på alle måter,
Skjermen er like strålende som den var på X1, og tilbyr noe av det beste som finnes både hva oppløsning, lyssterkhet og skarphet angår.
Den er dog hakket smalere enn vi er vant med på større smartmobiler for tida, noe som er litt uvant hvis du for eksempel er vant med en HTC Hero eller iPhone.
Det som ikke er fullt så tiltrekkende med skjermen er at den er trykkfølsom på gamlemåten, som vil si at den bokstavelig talt baserer seg på trykk.
Skjermene på for eksempel HTC Hero og iPhone er laget på en slik måte at selv de svakeste fingertrykk registreres av mobiltelefonen, mens du her må være veldig tydelig med det meste du gjør, inkludert når du skriver SMSer og eposter på det virtuelle tastaturet.
Det er ingen hyggelig opplevelse, selv om Xperia i og med Windows Mobile 6.5 har fått større, tydeligere tastatur.
Blir du frustrert over det virtuelle tastaturet kan du dra ut det fysiske tastaturet, som naturlig nok gjør en atskillig bedre jobb, spesielt når du skal skrive lengre meldinger.
Vårt eksemplar har derimot ikke fysiske, norske taster, de får du tilgang til ad snarveier.
Lystig blir det uansett ikke når du står med X2 i utslått tilstand og skriver meldinger, samtidig som du finner ut at du må bruke pekepennen.
Det er en usedvanlig klønete mobilopplevelse å måtte holde mobilen med to hender mens du gjemmer bort pekepennen inne i håndflaten, for å så finne den fram igjen når du for eksempel skal bruke kalenderen - for så å legge den tilbake i håndflaten når du skal skrive igjen.
Og så videre.
Kamera, surfing og epost
Internet Explorer var ingen drøm i forrige utgave av Windows Mobile, men har blitt hakket bedre i WM 6.5.
Sidene ser ut til å tegnes opp mer korrekt enn som har vært tilfellet tidligere, selv om for eksempel VG Nett fortsatt ikke helt ser ut slik det skal.
Sidene tegnes også opp veldig langsomt, og av en eller annen grunn klarer ikke for eksempel VG Nett å se at dette er en mobil-nettleser.
Enda verre gikk det da vi tastet inn britiske Guardians nettadresse.
Da mistet Internet Explorer fullstendig munn og mæle, og krasjet med en to-tre feilmeldinger, i tillegg til å gjøre hele telefonen mer eller mindre uimottakelig for fingertrykking.
Vi prøvde flere ganger å få tilgang til denne sida, men ga til slutt opp - slik også X2 gjorde.
(Guardian fungerte på samme tidspunkt fint på andre mobiler)
Scrolling nedover nettsider fungerer, men også her får en inntrykk av at prosessorhastigheten ikke klarer holde følge med programvaren.
Det lugger og rykker i tide og utide, og å kalle bevegelsen for sømløs ville være en gedigen fornærmelse mot det ærverdige skredderyrket.
Bra epost - svakt batteri
Epost-funksjonaliteten er, ikke uventet, meget bra.
Du har støtte for alle typer epost-servere, og ettersom dette er et Microsoft-produkt, er Exchange-støtten akkurat så bra som forventet.
Du har nesten så god kontroll over eposten som på en PC, og selv om du også her tidvis merker den nesten universelle tregheten i telefonen, er i det minste den tekniske løsningen bra.
I verste Windows Mobile-stil fikk vi derimot en særdeles kryptisk feilmelding da utgående mailserver var konfigurert feil.
At en exe-fil har krasjet sier ikke veldig mye om hvor en skal begynne feilsøkingen.
Batteritiden er ikke så mye å skryte av.
Selv i standby renner krafta ut av batteriet i overraskende stor hastighet, til tross for at vi har vært beskjedne med å sette opp for mange nettjenester som jobber i bakgrunnen.
For virkelig å teste tålmodigheten vår har X2 dessuten låst seg fullstendig mens den har ligget i standby, slik at eneste muligheten for å få den på beina igjen har vært å ta ut batteriet.
Men kameraet er bra!
Bildekvaliteten på det åtte megapiksel store kamera er det derimot ikke så mye å utsette på, spesielt ikke i et mobilkameraperspektiv.
X2 er, som alle andre mobiler, fortsatt ikke klar til å erstatte verken kompaktkameraet ditt eller speilrefleksen, men den gir fine, støyfrie bilder utendørs, og relativt støysvake, skarpe bilder innendørs under moderate lysforhold.
Innstillingsmulighetene er også bra, brukervennligheten for kameradelen like så.
Du kan se eksempler på bilder tatt med X2 her, her og her.
Talekvaliteten er forøvrig utmerket, så der har vi intet å utsette på X2.
Konklusjon
Xperia X1 var ingen glede å bruke, og oppfølgeren gir ikke mange gode argumenter for at akkurat den konklusjonen bør forandres.
Det har ikke bare å gjøre med at Windows Mobile 6.5 på ingen måte er den forbedringen det burde vært tatt i betraktning den beinharde konkurransen på mobilmarkedet akkurat nå.
Det har mest å gjøre med to ting:
Den trykkfølsomme skjermen, og den irriterende tregheten som stadig viser sitt stygge ansikt.
Dermed er vi tilbake til begynnelsen.
Problemet er altså ikke at ikke funksjonaliteten er her, men at Sony Ericsson ikke gjør nok for å stue bort de mindre attraktivene delen av Windows Mobile, at de ikke har gitt mobilen en rask nok prosessor, og at de lot være å gi mobilen en såkalt kapasitiv skjerm ala iPhone og HTC HD2.
Utvalget av gode smartmobiler er så bra akkurat nå, at X2 rett og slett faller i gjennom.
Den koster bare 2-300 kroner mindre enn HTCs HD2, som også er en Windows Mobile, men som har en langt bedre overbygning, er langt enklere å bruke uten pekepenn, og som har en skjerm endel mobilnerder sikkert ville vært villig til å ofre en arm og et kne for.
Neste år kommer Sony Ericossons første Android-mobil, Xperia X10.
Vi krysser fingre og tær for at myten om at alle gode ting er tre stemmer, for den gleder vi oss faktisk til.
X2, derimot, styrer vi unna.
| 0
|
201126
|
Sony Ericsson W710i
Mobiltelefoner for en aktiv livsstil er tydeligvis det nye i mobilbransjen.
Sony Ericssons sportsmobil har også innebygd Walkman.
Les testen her.
Den siste tiden har det vært mye snakk om å få folk opp av sofaen og ut i naturen.
Da er det ingen ting som er bedre enn at de store mobilprodusentene bidrar til dette, med sportsmobiler som Nokia 5500 Sport og den nyeste Walkman-mobilen til Sony Ericsson.
W710i er nemlig en mobiltelefon med innebygd skritt-teller og treningsprogram.
Det hjelper selvsagt på at Sony Ericsson har lagt ved utstyr som lar en feste mobilen til både belte og armen.
Ikke robust
Utseendet på denne Sony Ericsson W710i formelig skriker sport.
Riktignok har den ikke det gule designet til de gode gamle sportswalkman'ene til Sony.
Allikevel viser materialer og fargevalg ganske klart at man kan bruke denne mobilen til langt mer enn å ringe med.
I motsetning til Nokia 5500 Sport er imidlertid ikke denne mobilen like robust.
Man bør nok ikke utsette W710i for verken unødvendig vannsprut eller støt.
Tastene på denne foldemobilen er ganske bra.
Til tider kan kanskje tastene virke litt harde, men i det store og hele er det helt uproblematisk å skrive både tekstmeldinger og e-post på W710i.
Telefonen er også utstyrt med en stor mengde snarveisknapper, både på innsiden og utsiden.
Dimensjonene i lukket tilstand er 48 x 88 x 25 mm og vekten er på 101 gram.
Altså er det ikke snakk noen sylfide dette her heller, som vanlig når det er snakk om foldemobiler fra Sony Ericsson.
Allikevel føles størrelsen på telefonen meget behagelig, selv om den kan virke noe stor når den er åpen.
Den ligger uansett meget godt i hånden.
Oppgrader skjermen
W710i er utstyrt med en skjerm på utsiden av telefonen og en på innsiden.
Den på innsiden er av samme type som på de aller fleste mobilene til Sony Ericsson om dagen.
Oppløsningen er på 176 x 220 punkter og den kan vise 262 144 farger.
Vi synes godt at det hadde vært greit om Sony Ericsson snart oppgraderer skjerrmen sin.
Med 320 x 240 som Nokia har på mange av sine modeller er skjermbildet langt mindre kornete.
Den utvendige skjermen er langt dårligere, både når det gjelder farger og oppløsning, men det er som forventet og faktisk er den langt bedre enn det man vanligvis er vant til av nummer to-skjermen.
Kameraet på denne Walkman-mobilen har en oppløsning på to megapiksler og gir bra kvalitet på bilder som blir tatt i optimale lysforhold.
Blir det litt svakere lysforhold merker man umiddelbart at kvaliteten blir ganske mye dårligere.
Sånn sett er det uforståelig at de ikke har bygd inn en blitz/fotolys.
Allikevel er kvaliteten på et jevnt godt nivå til å være et to megapikselkamera.
Muligheten for videoopptak blir imidlertid så godt som uvesentlig, fordi kvaliteten på disse klippene er altfor dårlig.
Menysystemet på W710 er standard Sony Ericsson, noe som betyr et meget brukervennlig system, med alle de nødvendigste funksjonene.
Responsen i systemet er også veldig bra.
Den største ulempen med systemet er at det er relativt lukket, i motsetning til Series 60-systemet som er på sportsmobilen til Nokia.
Den mobilen har i så måte langt bedre utbygningsmuligheter enn Sony Ericsson sin.
Dette er en av få Sony Ericsson-mobiler som har EDGE-støtte.
Riktignok har den ikke støtte for 3G, men med mindre man skal overføre store datamengder eller er veldig opphengt i videotelefoni klarer man seg lenge med bare EDGE.
Musikk til treningen
Hovedfunksjonen i denne telefonen er selvsagt musikken og den har i så måte god lyd, i hvert fall via de medfølgende hodetelefonene.
Vi har også hørt bedre lyd fra de interne høyttalerne på andre Walkman-mobiler, men med et par ekstra høyttalere blir det mer enn bra nok.
Den største bonusen er alle snarveisknappene, som gjør at man kan styre det aller meste i forhold til musikken selv i lukket tilstand.
I motsetning til musikkflaggskipet til Sony Ericsson, W850i, som vi testet nylig har W710i den gamle mediespilleren til selskapet.
Dette er synd, siden den nye versjonen er langt bedre, både i forhold til brukergrensesnitt og funksjonalitet.
Radio er den derimot utstyrt med.
RDS-støtte har den også, så underholdningsmulighetene er vel ivaretatt.
W710i kommer også med et minnekort på 512 megabyte (Memory Stick Micro).
Det skulle da også bare mangle, siden minnet i telefonen kun er på 10 megabyte.
Overføring av musikk er en smal sak med den medfølgende programvaren, som også gjør synkronisering av data til en drøm.
Alt i alt er det enkelt å få musikk til treningen med denne mobilen.
Få medalje
For det er tross alt treningsdelen som differensierer denne mobilen fra alle de andre (bortsett fra Nokia 5500 Sport) på markedet.
Den er utstyrt med skritteller, som gjør at man kan måle antall skritt man går eller løper, hvor mange kalorier som forbrennes og hvor langt man har kommet i løpet av treningen.
Det følger også med både armfeste og beltefeste til denne mobilen, noe som gjør at det er enkelt å få den med seg når man skal ut.
Med alle snarveisknappene er det en ideell telefon til treningsøkten.
I tillegg er den faktisk bra på å motivere brukeren til å komme seg opp av sofaen.
For med det medfølgende programmet får man flott oversikt over treningsøktene sine.
Men enda bedre er medaljene man får utdelt etter at man har oppfylt en del treningsmål.
Dette er glimrende motivering og langt billigere enn en personlig trener.
Aktive mennesker
Sony Ericsson har laget en allsidig mobiltelefon, som man spiller musikk, tar bilder og hjelper til med treningsøkten.
Batteriet er meget bra og stort sett har det vært veldig bra talekvalitet, men noen gang opplevde vi litt bakgrunnsstøy på noen samtaler.
Prisen ligger på under 3 000 kroner og man vil for den prisen få en stilig og god telefon.
Vi må si at i disse dager, hvor fokuset på trening er så massivt er Sony Ericsson W710i et meget godt valg.
Videre håper vi at flere modeller kommer med slik funksjonalitet fremover.
Genialt for å få folket i aktivitet.
Tekniske data for Sony Ericsson W710i
| 1
|
201127
|
Belkin N750
Belkin er ute med en ny serie rutere.
Vi har testet toppmodellen.
Noe som ikke forandrer seg på noen av ruterne vi henter inn til test er antallet nettverksporter.
Alle har bare fire porter, og stadig flere produsenter spanderer Gbit-ytelse på disse.
Men å utvide til flere porter er tydeligvis ikke aktuelt.
I den siste generasjonen rutere har ytelsen på trådløst nett gått vesentlig opp, og det har blitt vanlig med USB-kontakter for tilkobling av både skrivere og felles lagringsenheter.
Belkin har nå fem rutere i sin siste serie, som dekker forskjellige behov fra hybelnivå til entusiast.
Surf-modellene har bare støtte for grunnfunksjonene, og med begrenset hastighet og rekkevidde.
Play-modellene støtter både 2,4 og 5 GHz og har støtte for flere krevende bruksområder.
Forskjellen ligger i hastighet, interne funksjoner og antallet USB-porter.
Toppmodellen N750 byr på "alt", med 2,4 og 5 GHz trådløst nett, Gigabit nettverksporter, 2 USB-kontakter for felles skriver og lagring, og i tillegg topp ytelse og rekkevidde.
N750
Ruteren er laget for å stå på høykant, foten er fast montert.
Overflaten er i blank pianolakk og fasongen er både moderne og diskret.
På baksiden sitter alle tilkoblingene, på fronten er det bare blått lys som viser at ruteren er på, pluss en skjult knapp for aktivering av WPS - WiFi Protected Setup.
Brukervennlig
Til tross for de avanserte funksjonene kommer også toppmodellen levert med kabler allerede ferdig tilkoblet.
Dette gjør installasjonen så enkel som mulig.
På CD-en som følger med ligger det et installasjonsprogram som følger brukeren trinn for trinn gjennom prosessen.
Det er ikke så mange av disse trinnene, og det går rimelig raskt.
Når installasjonen er over er nettverkstilgangen på plass, men de mer avanserte egenskapene må man sette opp på annen måte.
Da er vi over i et mer tradisjonelt menysystem som kjører på ruteren og betjenes fra nettleseren.
Her kan du sette opp gjestenett, 2,4 og 5 GHz nett, konfigurere skriver og lagringstjenester tilkoblet USB-portene, prioritere oppgaver osv.
Alle muligheter er på plass.
Du kan også styre dette ved å kjøre Belkins "apps" fra PC-en, som så setter i gang handlinger fra ruteren.
On nettverkslagring via USB er tingen kan diskuteres.
Er det få og små filer det er snakk om går det greit, men snakker vi video og store bildefiler blir USB 2.0 for tregt, særlig hvis det er mange brukere som vil hente ut data samtidig.
Da er det langt med effektivt med en dedikert PC til filhåndtering, eller en nettverksdisk.
Det er heller ikke alltid at ruteren og skriveren ønskes plassert på samme sted, så skriverstøtten er ikke alltid så aktuelt.
Dessuten kommer svært mange skrivere i dag med trådløst nett innebygd.
Ytelse
Vi testet den trådløse ytelsen med to forskjellige PC-er, med støtte for henholdsvis 2 og 3 antenner.
I stua, 2 etasjer ned fra hemsen, fikk vi rett og slett imponerende hastighet med den bærbare som har støtte for 3 antenner.
Ytelsen falt en del da vi testet i kjelleren, men ytelsen var likevel meget bra.
Med PC-en med 2 antenner falt ytelsen en del.
I stua var det fremdeles meget god ytelse, men i kjelleren ble forskjellen en god del større.
Likevel absolutt brukbart.
Forøvrig har vi brukt ruteren til samtidig streaming og BF3-gaming, tung filkopiering over Gbit-nettverket og opp og nedlasting uten tegn til hikke.
Konklusjon
Belkin N750 er en meget rask og kapabel ruter, med egenskaper og ytelse på topp.
Den er brukervennlig både for entusiaster som vil fikle og de som bare vil ha prestasjoner og minimalt med fuzz.
Belkin N750 DB Wireless Dual-Band N+ Router F9K1103AT
| 1
|
201128
|
TEST:Nokia 7380
For ett år siden slapp Nokia sin merkeligste mobil noensinne.
Tross relativt dårlig mottagelse stopper ikke det Nokia fra å lage en oppfølger.
Vi tester Nokia 7380.
Da vi testet Nokia 7280 for et drøyt år siden satt vi igjen med en litt blandet følelse.
Mobiltelefonen var unektelig veldig stilig, men den klarte ikke helt å kombinere det kule utseendet med det å være funksjonell.
Spørsmålet er derfor om en telefon laget etter samme lest kan være noe særlig bedre.
Dette er luksus
Først og fremst er det viktig å få frem at dette er en telefon som er ment for de som har en del kroner ekstra.
For dersom man bruker mobilen til mer enn en samtale eller to hver dag er Nokia 7380 bare et supplement til den vanlige mobilen.
Den man drar frem på lørdagskvelden for å imponere sine suksessrike venner.
Derfor sier det seg selv at Nokia 7380 er luksus.
For når mobilen koster rundt 4 500 kroner uten subsidier, og man tross alt må ha en "ordentlig" mobiltelefon i tillegg, bør man ha litt å rutte med for å kjøpe en telefon hvis eneste bidrag er design.
Selv om vi personlig synes designet til forløperen var hakket stiligere, med sitt sorte, hvite og røde Art deco-design, gjør også denne mobilen jobben bra.
De fleste jentene som har sett 7380 får et litt sånn sugent blikk i ansiktet (guttene er ikke overraskende litt mer lunkne), noe som viser at Nokia fremdeles kan litt om det å designe mobiler.
Meningsløst i lengden
For å få til det karakteristiske designet har imidlertid Nokia latt det gå utover det å gjøre mobiltelefonen funksjonell.
Ikke det at den ikke imponerer teknologisk, for det gjør den.
Den har blant annet et to megapikselkamera under dekselet.
Men med den miniatyrskjermen 7380 er utstyrt med er det umulig å vite hva man tar bilder av.
Man tar bilder på lykke og fromme, og håper de ser bra ut når man får lagt dem over på PC-en.
Oppløsningen på skjermen er faktisk ikke så dårlig (104 x 208 punkter), men den er så liten at man knapt nok ser hva som står der.
Som dere nok skjønner er problemet at brukervennligheten er mer eller mindre borte.
Også på grunn av at telefonen ikke har noe nummertastatur.
Scrollhjulet som brukes til taste inn numre og skrive meldinger blir meningsløst i lengden.
Sliter med navigeringen
Det hjelper ikke mye at man har en veldig bra funksjon for å skjønne hva man skriver, når man uansett er lei av å skrive meldinger etter den første setningen.
For ikke å glemme at det er komplett umulig å ringe kundetelefoner der man må taste inn forskjellige nummer for å komme videre.
Mobilen er imidlertid utstyrt med utvidet stemmestyring, som gjør at man kan navigere enklere i menyene, samt fortelle hvilke numre man vil ringe.
Selv om dette faktisk virker ganske tilfredsstillende, blir det fremdeles langt mer tungvint enn på en vanlig mobil.
Savner minnekort
Men vi bør vel komme oss litt tilbake til teknologien i Nokia 7380.
Vi kan blant annet fortelle at den har MP3-muligheter, men dette er i praksis bare til ringetoner.
For med kun 52 megabyte internminne og ingen muligheter for minnekort blir dette bare litt sånn halvveis.
Vi føler faktisk at dette er det ene punktet der Nokia faktisk kunne ha tilført denne mobilen noe mer.
Med minnekortstøtte hadde man faktisk hatt en musikkfunksjon denne mobilen kunne gjort ypperlig.
Den er jo tross alt utstyrt med et scrollhjul som bringer tankene hen mot Apples iPod.
Heldigvis er den utstyrt med en god FM-radio, noe som hjelper litt.
Dette er faktisk den funksjonen vi har brukt mest i løpet av tiden vi har testet mobilen.
Derfor er det synd at batterilevetiden ikke virker veldig bra på denne telefonen.
Med relativt lite bruk snakker vi om snaue to dager levetid.
Nokia 7380 er ikke utstyrt med 3G, men den har jo EDGE, slik at man kan surfe med høye hastigheter i store deler av landet.
Med skjermen man har til rådighet er den imidlertid mer eller mindre ubrukelig i forhold til det å surfe med.
God synkronisering
Vi kan derimot glede de som planlegger å bruke denne mobilen aktivt at synkroniseringen mot PC fungerer smertefritt.
Dette trengs som sagt for å se hva man har tatt bilder av i løpet av kvelden.
Men enda viktigere er punktet med at man for all del må få over kontaktene sine.
Ingen er interessert i å sitte i to uker for å taste inn nummeret til alle vennene sine på denne telefonen, noe som gjør PC-en til et livsviktig hjelpemiddel i startfasen.
Smoke and mirrors
Nokia har tydeligvis lært litt av illusjonistenes berømte «smoke and mirrors»-triks.
De håper det spreke designet gjør at man glemmer at 7380 ikke er så behagelig å bruke.
Selve speilet som dekker hele fronten på telefonen blir imidlertid så fort stygt at man ikke helt klarer å glemme.
Faktisk er denne mobilen en av de første der vi har sett behov for bærevesken som innimellom følger med.
For denne er noe av det eneste som beskytter speilet sånn noenlunde.
Prøver man å putte denne mobilen ubeskyttet ned i en håndveske ser den ut som et uvær når den dras opp igjen.
Vanskelig test
Nokia 7380 er utvilsomt en problematisk mobiltelefon å teste.
For den faller ganske klart igjennom på de områdene som er viktige for en mobiltelefon, som det å ringe og skrive meldinger med.
Men som vi nevnte i begynnelsen av testen og som Nokia selv indikerer:
Dette er en ekstramobil for de med litt ekstravagante vaner.
Man får oppmerksomhet med en Nokia 7380 på innerlomma.
Stor oppmerksomhet.
Og da er kanskje målet nådd.
| 0
|
201129
|
Sharkoon DriveLink Combo USB 3.0
Denne gjør det lettere både å hente gamle data og sikre nye.
Etter forskjellige oppgraderinger og utskiftninger gjennom årene samler det seg gjerne forskjellige harddisker i skuffer og skap.
Noen ganger må man på oppdagelsesferd for å finne gamle data, og da kan det bli plundrete å koble til disken.
Men har du et tilkoblings-sett med usb-tilkobling, da er det alt annet enn plundrete.
Vi har sjekket flere varianter av slike løsninger tidligere, men DriveLink Combo USB 3.0 er nok den mest komplette vi har sett.
Slik ser det ut før vi pakker opp produktet:
Sharkoon DriveLink Combo USB 3.0
Dette er en pakkeløsning som består av hovedenheten med alle tilkoblingene, strømforsyning, nødvendige kabler og et par «kalosjer» til både 3,5-tommers og 2,5-tommers disker.
Hovedenheten har direkte kobling til SATA og 2,5-tommers IDE-disker.
For 3,5-tommers IDE-disker må du plugge i en liten flatkabel og strømkabel i brønnen som gjemmer seg under det avlange gummidekselet.
USB 3.0-kabel og strømkabelen må også plugges i, men det er ingen programvare som må installeres.
På toppen sitter en strømbryter, og det er også brytere for å aktivere skrivebeskyttelse for diskene du kobler til, en for IDE og en for SATA – ikke dumt når man skal gjøre sikkerhetskopier eller rydde opp i innhold.
Kalosjer
Gjenbruk av disker kan være gunstig, og vanligvis kjøper man et eksternt kabinett til å ha disken i.
Men her følger det med to «kalosjer» i silikongummi.
Disse har solide hjørnebeskyttere, slik at uansett hvordan disken skulle treffe gulvet ved et fall, vil gummien fange opp støtet.
Det følger med to stykker, en for 3,5-tommers disker og en for 2,5-tommers disker.
De sitter godt på når man først har fått tredd dem rundt diskene.
I bruk
Det er som nevnt ingen programvare som skal installeres, det er bare å koble til og slå på strømmen.
Diskene vil da dukke opp som vanlig i utforskeren.
Overføringshastigheten vil variere med diskene som kobles til.
SATA kan være raskere enn USB 3.0, så kobler du til en SSD, vil du ikke få full hastighet fra denne.
Alle testene vi kjørte viste at overøringshastigheten lå på rundt 105 MByte i sekundet, og det tilsvarer en rimelig rask harddisk koblet rett på SATA.
Bruker du eldre disker eller 2,5-tommers disker, vil forskjellen på direktekobling og USB 3.0 være marginal.
Konklusjon
Sharkoon DriveLink Combo USB 3.0 er en svært praktisk løsning, den håndterer alle typer IDE/SATA-disker fra de siste 15 årene og vel så det.
Med USB 3.0 er det stort sett heller ingen flaskehals inne i bildet.
En fin bonus er kalosjene til disken, som gjør at du slipper å anskaffe separate kabinetter til eksterndisker du bare bruker en gang i mellom.
Testproduktet ble lånt ut av Multicom.
| 1
|
201130
|
Test:Draytek Vigor 2710Vn ADSL ruter
Alle funksjoner i en boks er praktisk.
ADSL har vært tilgjengelig for norske forbrukere siden slutten av 2000, og vi fikk det installert i januar 2001.
Denne typen forbindelse finnes i mange varianter med forskjellig ytelse, avhengig av kvaliteten på telefonledningene mellom deg og sentralen og er den mest utbredte formen for internettilgang i Norge.
Den første varianten hadde en maksimal hastighet på 6 Mbit ned og ca 1 Mbit opp, forutsatt god kabling.
Senere kom ADSL2 og ADSL2+ som gjorde det mulig med økte hastigheter, helt opp til ca 25 Mbit under svært gode forhold og kort avstand mellom bruker og sentral.
Tidligere måtte man ha et ADSL modem, en ruter og et trådløst aksesspunkt for å etablere et moderne hjemmenett.
Men det finnes ogs løsninger hvor du får alle funksjoner i én boks, vi har testet Vigor 2710Vn.
I pakken
Pakken inneholder selve ruteren, separat strømforsyning, en fot, tre antenner og et par kabler.
Dessuten følger det med skruer og plugger for å montere den i veggen.
En liten trykksak, Quik Start Guide med CD følger også med.
Oppsett
Tilkoblingene for ADSL og det lokale nettverket sitter plassert på enden av ruteren.
Etter å ha koblet ruteren til ADSL-splitteren og videre til PC-en slår du på PC-en og venter til den har fått IP-adresse av ruteren.
Deretter åpner du en nettleser og skriver inn IP-adressen til ruteren, som er 192.168.1.1.
Deretter kjører du en veiviser- Quick Start Wizard - som detekterer ADSL-linjen og skal få det på nett.
Det er en fordel om du setter deg inn i hvilke parametre de forskjellige Internettilbyderne opererer med før du kommer så langt.
Forhandleren bør kunne hjelpe deg med dette, eller du kan sjekke nettsiden til distributøren.
Vi måtte endre én instilling i oppsettet for at forbindelsen til Telenor ADSL skulle komme på banen, denne informasjonen fant vi på nettet.
Deretter var det bare å legge inn brukernavn og passord, tvinne tomler i noen minutter mens apparatene gikk inn i harde forhandlinger og ble enige om å være venner og snakke sammen i all uoverskuelig framtid.
Resten av ruteroppsettet er ganske rett fram, hvis man har satt opp én ruter, så er det ikke store forskjellen mellom de forskjellige produsentene.
Det er bare skjermbildene som er mer eller mindre fancy.
DrayTek sine menyer er av den enkle sorten.
I bruk
Dette er en av de enklere ADSL-ruterne fra DrayTek, men dekker fint behovet til de fleste hjem og mindre virksomheter.
Vi støtte ikke på noen merkverdigheter i testperioden, forbindelsen både internt og eksternt var helt stabil til enhver tid.
Også det trådløse nettet oppførte seg eksemplarisk.
Hastigheten var god og rekkevidden var like god som med de beste fra andre produsenter.
I hele huset, fra hems til kjeller og i hagen var det utmerket dekning.
USB-kontakten kan brukes til å koble til en felles printer, hvis det er praktisk at den står samme sted som ruteren.
Her kan man også koble til et USB 3G-modem, som ekstraløsning hvis hovedforbindelsen faller ned - eller som alternativ hovedløsning.
Modellen 2710Vn som vi hadde til test har også støtte for VoIP (IP-telefoni), men det har vi ikke testet.
Konklusjon
DrayTek Vigor 2710 er en praktisk og elegant ruter, som dekker basisbehovet for vanlig hjemmebruk og for mindre virksomheter.
Den er grei å sette opp, stabil og har god rekkevidde.
Mer informasjon får du hos distributøren Formosa
| 1
|
201131
|
Prøvekjørt:Porsche Cayenne GTS
GTS, et kinderegg med det beste fra en sportsbil pakket inn i en SUV.
En ny modell i Cayenne-familien er født.
Om vi ser på effekten og ytelsene, så plasserer den seg mellom Cayenne S og Cayenne Turbo, versjoner med henholdsvis 400 og 500 hestekrefter.
Likevel er GTS den mest sporty SUV-en som noen gang har kommet fra Porsche, og navnet GTS forplikter.
Skriker Sport
Cayenne GTS er den versjonen av Porsche-SUVen som skal friste de sjåførene som er ekstra kjøreglade, og som egentlig heller kunne tenke seg en 911.
Hadde det bare ikke vært for ungene og bikkja!
Porsche sier også selv at dette er sportsbilen i Cayenne-rekken, uavhengig av at det finnes utgaver med mer krefter.
Absolutt alt i en GTS sikter seg inn på det mer sportslige, og det merkes.
Suger selv
Cayenne er ingen unntak fra de øvrige GTS-modellene fra Porsche.
Det er kjøreglede og kjørefølelse som frister kjøpere over på disse utgavene.
I tillegg har Porsche vært flinke til å tune bilene inn på nettopp de som ikke bare skal ha mye skyv i form av et overflød av krefter.
Her snakker vi om en herlig sugemotor, uten kunstig pustehjelp og ketsjup-effekt.
Det finnes fortsatt noen som syns det er stas, og jeg klandrer ingen for det.
Se herligheten utvendig:
Tidlig ute
Ved forrige generasjon Cayenne kom GTS-modellen i sluttfasen av bilens liv, noe som skyldtes at den ikke var planlagt fra start.
Med denne nye generasjonen var det aldri noen tvil om at bilen skulle inn i modellrekken, og planene ble lagt fra start.
Men hva er det som skiller bilen fra en ordinær Cayenne, eller Turbo-versjonen for den saks skyld?
Bonus-hester
Cayenne GTS er som sagt utstyrt med den samme sugemotoren som i Cayenne S, men her er den skremt opp til 420 hk.
Dette er først og fremst gjort ved å heve dreiemomentet med 15 Nm, opp fra 500 Nm.
Likevel syns vi kanskje Porsche kunne lagt GTS enda et hakk lenger opp, et sted midt mellom S-modellen på 400 hk, og Turbo på 500 gamper.
Men bevares, i praksis gjør de 420 hestene en formidabel jobb, og kraftmangel er aldri et tema.
Lett gjenkjennelig
Du kjenner lett igjen en GTS, ved at den har fått nær identisk front som Turbo-modellen.
Det betyr store luftinntak i frontpartiet, og hovedlykter med de kjennetegnende fire LED-lysene på hver side, i tillegg til Bi-Xenon.
Hjulhusene har fått en form for skjermbreddere, som både gir plass til større hjul og bredere sporvidde.
Som standard leveres GTS med sorte lister rundt vinduene, og du har en sort liggende list nederst på bakluken.
Disse listene kan fåes i krom, om ønskelig.
Se bilen innvendig:
Riktige detaljer
De som først kjøper en Porsche vet hva de vil ha, og Porsche vet også hva kundene vil ha.
I Cayenne GTS har de derfor puttet på med de riktige tingene, detaljer som man normalt må huke av på utstyrslisten, men her er mye standard.
Innvendig har den sømmer i kontrastfarger i skinninteriøret, og det står GTS ”gravert” inn i nakkeputene, og på midtarmlenet.
I instrumentpanelet finner du karbondetaljer på de rette stedene.
Alt i alt fremstår GTS som klart mer sporty når det gjelder utseendet.
Synlig og hørbar
Bilen kommer standard uten takrail, noe som kler bilen godt.
Ettersom bilen er lagt 2,4 cm lavere ned mot moder jord i tillegg, så gir den nærmest uttrykk av å være en litt bolet stasjonsvogn, fremfor en diger SUV.
GTS er utstyrt med et lydbilde som hører hjemme i en fullblods sportsbil, og når knappen som er merket Sport er inne, så er du aldri i tvil om hva bilen er laget for.
Her er gir, styring og øvrige viktige detaljer satt til å være så responsivt som mulig.
Alle sanser i bilen er trigget, og reagerer deretter.
Dersom du bare skal en kosetur på hytta, så kan alt dette skrus av, og GTS blir en silkemyk stasjonsvogn.
Floskler?
Høres kanskje sånn ut, men det er slik det fungerer i praksis.
Kunstig, men heftig
For å få til dette har Porsche selvfølgelig tatt noen snarveier.
Blant annet er innsuget tunet med ventiler som leder luft innom en såkalt "soundkomposer" når bilen står i Sport-modus.
Denne skaper en form for resonanslys som gir øker eller avtar ettersom luftgjennomstrømningen øker eller minsker.
Resultatet er mer eller mindre sporty lydbilde.
I tillegg har du selvfølgelig to utløp på hver side bak som gir deg den rette eksoslyden.
Rørene på GTS er forøvrig i sort matt farge, akkurat som vinduslistene og listen på bakluken.
Slik presenterer Porsche bilen:
Giret ned
GTS har en åttetrinns Tiptronic S automat, med samme utveksling som i Cayenne S.
Likevel har den kortere girskift.
Dette er først og fremst gjort gjennom endring av utvekslingen på frem- og bakakselen, men dette hindrer ikke bilen i å nå 250 km/t, med god margin.
Den topper seg først på 261, om du har lyst å prøve.
Firehjulsdriftsystemet er et standard PTM-system, med en direktedrevet bakaksel og elektriske motorer som styrer variabler mellom frem og bakaskel.
I tillegg kan bilen leveres med PTV, torque vectoring som tillegg.
Dette fordeler kraften til den siden av akselen som har best grep, eller som har den største rullebanen, hvilket vil si ytterhjulet.
Dette gjør seg spesielt gjeldende i positiv retning på store og tyngre biler, som blant annet Cayenne.
Tilnærmet stasjonsvogn
Om du tenker at det er umulig å lage sporty kjøreegenskaper i en så stor og høyreist bil som Cayenne, så tro om igjen.
Etter at bilen er senket med 2,4 cm er den faktisk bare 1,68 meter høy.
Dette er ytterligere kompensert med bredere sporvidde, og et sporty oppsatt understell.
PTV-systemet er også med på å hjelpe gravitasjonskreftene i å slå ut i full blomst i de krappeste svingene, og Cayenne blir faktisk uhyre kjørbar til en så stor bil å være.
I tillegg har du en så direkte respons i oppsett av giret og maskinen, at bilen blir veldig kjørbar med gassfoten.
På et av de herligste fjellpassene i Østerrike fikk vi merke at Cayenne GTS er nettopp det Porsche har valgt å kalle den, sportsbilen blant SUV’er.
Da hjelper det lite at det finnes både sterkere og større utgaver.
Her har du bilen som så godt det lar seg gjøre tilfredsstiller fars ønske om en 911, og familiens behov for en stasjonsvogn med firehjulsdrift.
Porsche Cayenne GTS er rett og slett den mest sportslige og kjørbare SUV'en vi kan komme på å ha kjørt.
| 1
|
201133
|
PRØVEKJØRT:Nissan Juke
Vi var blant dem som fikk et sjokk da bildene av denne bilen ble vist første gang.
Nå har vi kjørt den - og liker den.
FRANKFURT-AM-MAIN (DinSide Motor):
Nissan fortsetter å satse på crossoveren snarere enn den klassiske kombien, sedanen eller stasjonsvognen.
Det dreier seg altså om biler som er en slags krysning mellom en kombi eller stasjonsvogn, og en SUV.
Er det en SUV?
For enkelhets skyld velger vi likevel å kategorisere dem som folkeSUVer, særlig i og med at disse begrepene i stadig større grad flyter over i hverandre.
Det er for øvrig en misforståelse at SUV (Sports Utility Vehicle, hvor uttrykket Sports ikke har noe med sportsbil å gjøre men refererer til fritidsaktiviteter), er synonymt med stor terrengbil.
Begrepet har utviklet seg til å omfatte en langt større kategori biler og selv ikke firehjulstrekk er lenger noen forutsetning for at et kjøretøy skal kunne kalles SUV - stadig flere av de kjente SUV-modellene tilbys i dag med drift på bare to hjul.
(Les her vår kommentar om dette emnet)
Sporty og spenstig design
Vi har nå kjørt Juke og vi opplevde bilen som en kompakt folke-SUV.
Ifølge Nissan vil bilen konkurrere med biler fra småbilsegmentet som VW Polo, Ford Fiesta, Peugeot 207...
Bilen er dog noe større enn de nevnte bilene (413,5 centimeter lang) og i hvertfall romsligere.
Juke er på sett og vis lillebroren til Qashqai, men her har Designerne fått utfolde seg på en helt annen måte.
Vi har tidligere omtalt designen som en mix av kombikupé og SUV med islett av sportsbildesign - eksempelvis er baklyktene svært like de man ser på Nissan 370Z.
Vi vente oss gradvis til bilens originale linjeføring og grep oss i å like den ganske godt etter hvert.
Mye stemmer
Det er mer vi liker med denne bilen.
Vi synes Nissan har fått til et fint kompromiss mellom plassforhold og størrelse, grei fleksibilitet og spennende designløsninger.
Samtidig opplevde vi bilen som både god og underholdende å kjøre - chassiet er fint avstemt, styringen fin og direkte og motortilbudet høyst adekvat.
Dessverre finner man også i Juke detaljer som skurrer - interiørfinishen kunne på enkelte punkter vært mer høyverdig og det er ikke bra at rattet bare kan justeres i høyden og ikke i lengden.
Denslags burde vi bli spart for på en nyutviklet bil i 2010.
For øvrig opplevde vi en grei komfort på den litt faste siden, med god sidestøtte i setet men noe kort sittepute.
Lydnivået forekom oss meget akseptabelt men er forberedt på mer rullestøy på norsk asfalt enn hva tilfellet er på veiene i Frankfurt-området.
Display-eksempler:
Dyr med firehjulsdrift
Nissan Juke har i utgangspunktet forhjulsdrift, noe som holder både vekten og prisen nede.
Heldigvis er kjøreegenskapene, som på Qashqai, av de bedre i kategorien og på grensen griper selvsagt elektronikken inn.
Ønsker man firehjulsdrift må man, på det norske markedet, velge versjonen med den sterkeste bensinmotoren på 190 hestekrefter og øverste utstyrsnivå, Tekna.
Bilprisen med miljøagift er da 151.000 kroner, så tilkommer vel 200.000 kroner i engangsavgift og 38.000 kroner i merverdiavgift og, vips! 389.000 kroner listepris.
Overkill
Vi prøvekjørte nevnte versjon for å føle litt på bilens potensiale ved aktiv kjøring, og det ga for så vidt mersmak:
Dette er sprekt, velkjørende og bra balansert og 200 kilometer i timen på Autobahn går greit, stabilt og uten alt for mye leven.
Men dette er ikke nødvendig for flerparten av kundene og vi kunne heldigvis si oss mer enn fornøyd også med den fornuftige forhjulsdrevne versjonen med liten, men sprek dieselmotor.
Fin diesel
For med denne oppdaterte dieselmotoren med beskjedne 1,5 liter slagvolum oppleves Juke både frisk og sprek.
110 hestekrefter og 240 newtonmeter er allerede greit på papiret og kombinert med en relativt lav egenvekt (1.300 kilo) og en fint utvekslet sekstrinns manuell girkasse, er ytelsene finfine samtidig som motoren holder seg diskret i bakgrunnen med både lavt støynivå og fravær av vibrasjoner.
Toppfarten på 175 kilometer i timen og 0-100 på 11,3 sekunder forteller egentlig ikke så mye om hvordan bilen oppleves - det er elastisitet og mellomakselerasjoner som er mest interessante her.
Fra 227.500 kr
Juke kommer også med en 1.6 Pure Drive bensinmotor på 117 hestekrefter og den utgjør innstegsversjonen til 227.500 kroner.
Dieselversjonen vi kjørte starter på 231.500 kroner og når man tar i betraktning kjøreopplevelse og drivstofføkonomi ville vi uten tvil valgt denne.
Men vi ville oppgradert fra basis-utstyrsnivået Visia og valgt Acenta, til 11.000 kroner mer, da med automatisk klimaanlegg i stedet for manuelt, tåkelys foran, fartsholder og 17-toms lettmetallfelger.
Acenta har også deet såkalte Nissan Control System for kjøreinnstillinger og informasjon.
Dette innebærer en artig informasjonssentral som ved et tastetrykk endrer typen informasjon som vises (den kan veksle mellom D-mode - kjøreinnstillinger - og klimakontroll).
Det er ikke lett å finne direkte konkurrenter i markedet i dag, men for de mer konservativt anlagte hva gjelder design og for øvrig alle som er ute etter en SUV "light" som gir mye bil for pengene, kommer man ikke utenom Mitsubishi ASX.
(Les om vår prøvekjøring av den her).
Nissan Juke kommer for fullt i det norske markedet i november.
| 1
|
201136
|
NextBase Click & Go for iPad testet
Skal du ha med deg iPaden i bilen trenger du et bilfeste.
Med et nettbrett i bilen underholder du passasjerene med spill eller video, samtidig som du som kjører slipper unna maset fra ungene i baksetet.
Men å la baksetepassasjerene sitte med et nettbrett i fanget er ikke det lureste du kan gjøre.
Nettbrettet må altså sitte godt festet, og det var derfor vi likte Vogels alternativ for Apple- og Android-brett så godt da vi testet det tidligere i høst.
Dette har også NexBase tenkt på, og deres krasjtestede Click & Go-løsning kommer i versjoner som passer både for iPad 1 og iPad 2.
Hva har Click & Go-festet å tilby?
Akkurat som på Vogels RingO brukes bilens nakkestøttestag til å feste Click & Go festet.
Her må du imidlertid bruke en unbrako-nøkkel både for å skru det fast, og når du skal ta det av.
Click & Go-festet inneholder også ladekontakten, som via en kabel til bilens sigarettenner lader iPaden mens du kjører.
Trinn to er å åpne "plastmappen" på siden, og skyve iPaden på plass.
Etter at det er gjort, kan du skyve enheten på plass i Click & Go-festet.
Dette kan være litt knotete første gang du prøver, og spesielt hvis det er mørkt i bilen.
Dette er likevel en vanesak.
Merk deg at når iPaden sitter på plass, så har du kun tilgang til Home-knappen og ørepropp-utgangen på selve enheten.
I praksis blir altså de fysiske knappene på iPaden (volum, lås retning og av/på) utilgjengelige.
All betjening av iPaden må derfor skje via Home-knappen og direkte på skjermen.
Festemappen har ellers ”Apples camera connction kit” innebygget, slik at du kan sette inn en USB-penn for å se bilder, dette har vi ikke prøvd.
Den har også sender for trådløs headset, noe vi kommer tilbake til lenger ned i teksten.
Click & Go-festet i bruk
Det jeg liker best med Click & Go-festet er iPaden kommer nærmere nakkestøtten enn Vogels alternativ.
Det er også en ekstra sikkerhet å vite at festet har blitt krasjtestet, iPaden din er altså trygt forankret.
Ulempen med at den sitter så godt fast, er imidlertid at den må skrus fast i nakkestøtten med unbrako-nøkkel.
En ting er at det gjør den mer tungvint å montere enn Vogels alternativ, men kanskje mest irriterende er det for de som veksler mellom to biler.
At iPaden definitivt bør fjernes når du forlater bilen regner vi med at alle har fått med seg.
Men i praksis er det ofte slik at man av og til parkerer bilen på steder hvor du heller ikke vil at festet skal være synlig.
Når du her ikke får fjernet festet uten verktøy, så øker også risikoen for at kjeltringene knuser ruta for å se om det ikke ligger en iPad i hanskerommet.
iPaden må som nevnt sklis inn i dekselet før den settes på plass.
Det er greit nok, men når du skal ta den ut er det verre.
For familiens yngste medlemmer var dette komplett umulig, og denne løsningen er ikke spesielt elegant.
Forberedt for trådløse høyttalere
Så lenge iPaden er satt på plass, og du har koblet festet til sigarett-uttaket i bilen får du to fordeler:
Den ene er at iPaden blir ladet opp, den andre er at bilfestet da kan overføre lyd til to trådløse hodetelefoner via Bluetooth.
Det å slippe kabelrotet som to hodetelefoner bringer med seg, er i utgangspunktet en god idè, og NextBase tilbyr da også matchende hodetelefoner til rundt 300 kroner stykket eller 600 kroner paret.
Dessverre ble vi skuffet over lydkvaliteten fra disse.
Hovedproblemet er at vi, på begge hodetelefonene, opplevde et jevnt støysus i bakgrunnen uansett om vi så på film, spilte spill eller hørte på musikk.
Det gjorde rett og slett at vi ble raskt slitne av å bruke dem.
Har du et romslig baksete og lener hodet litt til siden vil du også oppleve at lyden forsvinner i et par sekunder før den tar seg inn igjen, det er ikke særlig tillitsvekkende i 2011, og jeg hadde derfor styrt unna disse.
Konklusjon
Tanken bak de trådløse høyttalerne er god, men dessverre er ikke kvaliteten god nok til at vi vil anbefale dem.
Skulle vi kjøpt dette bilfestet ville vi derfor hoppet over dem, og brukt våre egne hodetelefoner med kabel.
Da gjenstår selve Click & Go-festet.
Det fungerer greit nok, men er ikke like enkelt i bruk som Vogels alternativ:
Du trenger verktøy for montering og demontering, og for de minste i familien er det ikke lett å ta ut iPaden etter bruk.
Når den i tillegg er dyrere enn Vogels RingO når den ikke opp i denne runden.
PS: Click & Go iPad mount har en veiledende pris på 1.295, men vi har sett den til rundt 1.000 kroner i flere nettbutikker.
De trådløse hodetelefonene ligger på rundt 300 kroner stykket, eller 600 for to.
| 0
|
201139
|
Samsung Galaxy Tab 8.9
Litt mindre nettbrett enn storebror, men like dyktig - og med de samme skjønnhetsfeilene.
Noen søsken er så forskjellig fra hverandre at det er fristende å be om gyldig legitimasjon når de påstår de kommer fra samme opphav.
Det er ikke nødvendig når vi stiller Samsungs ferskeste nettbrett - Galaxy Tab 8.9 - ved siden av storebror Galaxy Tab 10.1, som vi testet for bare drøye to måneder siden.
Ved første øyekast er det nemlig svært lite som skiller de to nettbrettene fra hverandre, med unntak av skjermen, som altså er 1.2 tommer mindre hos lillebror.
Det skal vise seg også ved andre øyekast at det er lite som skiller de to søsknene.
Knallbra skjerm
Også her er det Android 3.1 som regjerer, og også her er både vekt, skjerm og generell tynnhet som imponerer.
Det er forsåvidt lite som skiller en skjerm på 8.9 og 10.1 tommer, men det er uansett nok til å kappe nesten 120 gram av vekta fra 10.1-modellen.
Den veier 565 gram, mens 8.9 er nede i så lite som 467 gram.
Det er ikke ubetydelig, og gjør at lillebror Galaxy Tab ligger veldig godt i hånda, eller hendene hvis du er typen som foretrekker å fordele vekta på størst mulig flate.
TFT-skjermen har forøvrig nøyaktig samme oppløsning som Galaxy Tab 10.1 - 1280 x 800 -, men ettersom pikseltetthen blir enda større på en mindre skjerm er akkurat den biten noen små hakk bedre enn hos storebror.
Det er fortsatt en knallbra skjerm, med andre ord, selv om, og forsåvidt også på grunn av at, skjermflaten er mer beskjeden.
Plastbaksiden er også identisk, og gjør fortsatt at brettet ikke oppleves like eksklusivt og like solid som en iPad.
Identisk er også TouchWiz, som ikke har så mye med trollmenn å gjøre, men er navnet på "skallet" Samsung har lagt over Android-operativsystemet.
Det gjør blant annet at Honeycomb, kallenavnet på Android for nettbrett, i våre øyne ser ganske mange hakk bedre ut.
Vi er ikke like begeistret for de seks snarveiene Samsung har inkludert nederst på skjermen, snarveier til apper du kan få tilgang til fra hvor du enn måtte befinne deg.
Problemet er ikke appene i seg selv, men at de ikke kan byttes ut av brukeren.
Vi har for eksempel ikke verken akutt eller sekundært behov for "Verdensklokke", eller det lille tegneprogrammet "Pen memo" som også ligger på snarveislinja.
Ørlite irriterende nettleser
Prosessoren i Tab 8.9 er identisk med 10.1-modellen, som vil si en 1GHz tokjerneprosessor fra Nvidia Tegra 2.
Det er i utgangspunktet mer enn nok til å takle de fleste oppgaver et nettbrett skal takle, og det virker for oss som de små forsinkelsene og antydningene til treghet ved navigering gjennom menysystemer og programmer som vi kritiserte i Galaxy Tab 10.1, så å si er borte hos lillebror.
Vi har riktignok opplevd forsinkelser innimellom, med bittesmå heng, men det er ingenting å hisse seg opp over.
Samsungs nettleser er derimot ørlite mer irriterende, uten at det er snakk om noen vesentlig innvending.
Problemet er at den altfor ofte ikke begynner å tegne opp sida før like før alle elementene er lastet inn.
Det gjør at du ikke kan begynne å bruke for eksempel teksten i en artikkel før nesten alt er lastet ferdig, og det er sløsing med ressurser.
Jeg mener, er dere klar over hvor mye to sekunder er verdt i dagens kriseøkonomi?
Nettleseren var forøvrig én av flere ting som imponerte med Sonys Android-nettbrett, Tablet S.
Sony har blant annet programmert nettleseren sin slik at den prioriterer henting av tekst, dermed kan du svært hurtig begynne å skumme tekstinnholdet, selv om de andre elementene fortsatt ikke er lastet inn.
Det er en smartere løsning enn Samsungs "gjør alt på en gang".
Når derimot sidene er lastet går ting unna, og det er ikke noe problem å bla seg svært hurtig opp og ned nettsider uten hikke.
Flash-innhold (en plattform Adobe ikke lenger kommer til å videreutvikle) er heller ikke noe problem, og alt i alt er surfeopplevelsen imponerende.
Den meget pene og fin-fine RSS-nettleseren Pulse, som kommer ferdiginstallert på brettet, er også kjapp, og viser at Galaxy Tab 8.9 innerst inne er rask.
Bra batteritid - knallbra standby
Allerede nevnte Sony Tablet S skuffet stort på batterikapasiteten, men ikke mens den var i bruk.
Der var den kurant nok.
Den feilet derimot mellom slagene.
I motsetning til hva som er tilfellet når både du og jeg slapper av, og andre nettbrett som for eksempel iPad, så raste batterikrafta bort i dvalemodus, og det er slettes ikke bra.
Galaxy Tab 8.9 er i så måte Sony-brettets rake motsetning.
Vår modell har også 3G-tilkobling, noe som i utgangspunktet er en utfordring for de fleste mobile apparaturer også når de går i dvale, men den har klarte seg utmerket gjennom natta mens den ikke var i bruk.
Dette mener nok noen burde være en selvfølge, men vi har opplevd samme batteritømmingen med andre Android-nettbrett.
Samsung har åpenbart gjort noe riktig med Android som en del andre produsenter ikke klarer reprodusere.
I bruk klarer du nok skvise en 7-8 timers bruk ut av batteriet, selv om kapasiteten (på grunn av størrelsen på brettet) er ørlite mindre på 8.9-utgaven enn på 10.1.
Dette avhenger naturlig nok av hva du foretar deg, hvor lyssterk du liker skjermen, hvor mye du bruker 3G-forbindelsen og så videre.
iPad 2 har fortsatt den sterkeste batteritida vi har vært borti, og Galaxy Tab 8.9 er noen timer unna de 10+ timene en klarer skvise ut av eplebrettet, men batteritida er altså likevel mer enn akseptabel.
Videostøtte som forventet
Avspilling av videofiler ser utmerket ut, takket være den meget gode skjermen.
Sortnivået er for eksempel veldig bra, og selv om skjermen reflekterer vel mye av omverden i dags- og innelys, er det ikke verre enn vi har sett på alle andre nettbrett.
Videofilstøtten er som på storebror 10.1.
Det vil med andre ord si at de tyngste HD-filene, som for eksempel 1080p-filer i mkv-innpkaning, er ubrukelige, mens de fleste 720p-filer spilles av uten klaging fra Galaxy Taben.
1080p-filer med WMV eller M4V-container går også stort sett fint, avhengig av hvordan de er kodet.
Det sikreste er uansett å konvertere filene i forkant, slik at du ikke spiser opp mer av den interne lagringskapasiteten.
Her finnes nemlig ikke plass til ekstra minnekort, så det interne lagringsminnet på 16 eller 32 gigabyte er alt du har tilgjengelig.
Samsungs ganske grusomme Kies-programvare (i det minste for OS X, det skal være bedre på Windows) konverterer for eksempel automatisk videofiler som ikke uten videre støttes av enheten, eller som regnes som for tunge å spille av.
Greit nok kamera
Galaxy Tab 8.9 har kamera både foran på brettet (to megapiksler) og bak (3.2 megapiksler), der sistnevnte også er utstyrt med blits.
Begge kameraene har autofokus, og gjør en grei nok jobb til for eksempel videosamtaler eller generell moro i diverse fotoredigeringsprogrammer.
Sammenliknet med de beste kameraene på årets smartmobiler faller brettet likevel gjennom.
Det er sannsynligvis en god grunn til at nettbrettprodusentene ikke ser ut til å prioritere kamerakvaliteten aller høyest gjennom utviklingsprosessen, som for eksempel at nettbrett ikke er verken behagelig eller praktisk å ta bilde med.
De er for store, de ligger ikke på innerlomma når du mest og raskest trenger dem, og de forblir på sidelinja fordi mange uansett får bedre bilder med mobilen.
Det er også mulig å ta opp video i HD (720p).
Konklusjon
Som storebror burde jeg naturligvis favorisere meg selv når en skal trekke opp de lange linjene, men det er noe med lillesøsken - også når det kommer til nettbrett.
Det er kanskje noen som vil reagere på at de ikke sparer så veldig mange hundrelappene på å velge et mindre brett - differansen mellom 10.1-tommeren av Galaxy Tab uten 3G og 8.9-tommeren uten 3G er akkurat nå usle 2-300 kroner -, men det er en utfordring vi overlater til Samsungs markedsavdeling å forklare.
Vi ender uansett opp med å like lillebror best.
Det gjør vi på grunn av størrelsen, og det gjør vi på grunn av vekta.
Det meste annet er likt på de to Samsung-nettbrettene, men hvis det er én ting du fort legger merke til når du sitter med et brett i hånda over lengre tid, så er det forskjellen på 120 gram.
Størrelsesforskjellen på 8.9 og 10.1 tommer er heller ikke dramatisk, og for vår del utveier fordelen det er å ha et mer håndterlig brett ulempen det er å ha en litt mindre skjerm.
Utvalget med dedikerte nettbrett-apper er fortsatt betydelig større på iPad, og hvis det er viktigst for deg, skylder du deg selv å ta en kikk på Apple-brettet.
Er du derimot interessert i enda større kontroll over brettet, eller allerede er inne i Android-verden, er dette et svært godt alternativ.
NB!
Samsungs nye 7.7-tommers brett er like rundt hjørnet, og ryktene sier at blant annet skjermen på dette enda mindre og enda lettere brettet blåser sine to storesøsken av banen.
Enn så lenge er femmeren til Galaxy Tab 8.9 uansett solid nok.
Samsung Galaxy Tab 8.9 GT-P7300 16GB
| 1
|
201140
|
Vi bygger mediesenter for stua
Her forteller vi deg om våre valg og viser prosessen - trinn for trinn.
Går du rundt med en liten stue-PC i magen?
Da er du ikke alene.
I DinSide-redaksjonen er vi flere som har lekt oss med datamaskiner tilkoblet TV-en siden slutten av nittitallet.
Vi har imidlertid aldri kommet helt i mål på fornøydhetsskalaen.
Et naturlig mål for en stue-PC (kall det gjerne mediesenter eller HTPC) må være at den skal kunne håndteres av flere enn husets aller mest teknologifokuserte.
Den må også være pen å se på, og være så stillegående som mulig.
Blu-ray-, musikk- og surfemaskin
Den må også kunne by på noe mer enn de mange mediespillerne for TV-bruk kan, hvis ikke er hele prosjektet bortkastet.
Personlig har jeg for eksempel ønsket meg Spotify og Voddler, surfemuligheter, serverfunksjoner (filserver, FTP-server, webserver osv), i tillegg til de vanlige multimedia-funksjonene.
Og sist men ikke minst; Blu-ray-spiller.
Jeg kjøpte en Blu-ray-brenner allerede i 2008, og den har vært brukt sånn omtrent tre ganger, så den kan fint flytte inn i stue-PC-en.
Kabinettet
Å finne et passende HTPC-kabinett kan være et greit utgangspunkt.
Her finnes det etter hvert svært mange å velge mellom, og prisene varierer fra noen hundrelapper til flere tusenlapper.
Vårt valg falt på et nytt kabinett fra Silverstone, SST-GD05B, ikke bare fordi det ser bra ut og har en fin pris (7-800 kroner), men fordi det kun er 32,5 cm dypt.
Det er stort poeng når du skal få det til å passe i smale TV-benker.
Kabinettet måler for øvrig 15 cm i høyden, og med sine 44 cm i bredden og aluminiumsfront med børstet metall-look, passer den godt sammen med annet audio/videoutstyr i mange stuer.
Fronten er for øvrig temmelig ren, med åpning for optisk drev til høyre, to USB-porter, lyd inn- og utgang, av/på og reset-knapper til venstre.
På innsiden sitter ikke mindre enn tre vifter, hver av dem har en diameter på 12 cm og de roterer med 1200 omdreininger pr minutt.
I følge spesifikasjonene er støynivået så lavt som 20 dB, noe som knapt skulle være hørbart.
Her er plass til hovedkort med formene micro ATX, Mini-DTX og Mini-ITX, og to stk 3,5" harddisker.
Vårt valg falt på Asus M4N78-VM, et kort for AMD-prosessorer som vi har bygd en rekke PC-er på det siste året.
Det har integrert Nvidia Geforce 8200-grafikkbrikke med HDMI-utgang, som er sterk nok til å håndtere høyoppløselig video av ymse formater uten problemer.
Strømforsyning
Strømforsyning må du også besørge, da det ikke følger med kabinettet.
Helt vanlige ATX-forsyninger (maks 18 cm dype) kan brukes.
Her var vårt valg soleklart, en 500W forsyning fra Mist, noe av de mest stillegående på markedet, og svært stabil.
Prosessor og kjøler
Prosessorvalget falt på AMD Phenom II 905e, som både er strømgjerrig (med dertil tilhørende lavt viftebehov) og byr på mer enn nok av prosessorkraft.
Enten du bruker Intel- eller AMD-basert prosessor kan standard kjøler og prosessorvifte med fordel brukes.
Når aktiv vifteregulering er aktivert i BIOS-oppsettet, vet vi nemlig av erfaring at omdreiningene sjelden vil overgå 1000-1200 omdreininger under normal bruk, og det er knapt hørbart.
I vårt tilfelle brukte vi en rimelig kjøler fra Akasa sammen med en manuell vifteregulator - som også viste seg å gi et godt resultat hva angår støy.
Harddisk
Harddisken er kritisk i et mediesenter.
Mange harddisker blir både varme, støyer og vibrerer, og disse bør man unngå i et relativt trangt kabinett.
Også her var vi ikke i tvil, vi valgte en 1 TB Western Digital-harddisk fra GreenPower-serien.
Stikkord er svært lav varmeutvikling, lav støy og bra skrive- og leseytelse.
Harddisk-festene i Silverstone-kabinettet er dessuten utstyrt med gummiforinger, noe som effektivt demper eventuelle vibrasjoner og metalliske ulyder.
Problemfri montering
Kabinettet viste seg å være veldig lett å arbeide i.
Man løsner to skruer i bakkant, skyver enkelt av lokket, og før man begynner å montere noe som helst skrur man løs holderne for harddisker og optisk drev.
Dermed har man "et hav av plass".
Man løsner holderne ved å skru ut seks små skruer
Platene er relativt solide og til tross for lav pris er kvalitetsfølelsen rimelig høy.
Og kabinettet kommer med noe så utradisjonelt som bruksanvisning.
Vi fikk imidlertid ikke bruk for den.
Har du skrudd en PC før, byr ikke dette kabinettet på særlig store utfordringer.
(Fortsetter under bildene)
Her er vi i gang
Kontaktgren for viftene følger med
Baksiden ser slik ut
Så er det bare å skyve lokket på plass
Det er verdt å nevne at ikke alle prosessorkjølere vil få plass under holderen til det optiske drevet, men både nyere AMD- og Intel-kjølere vil få fritt spillerom.
For øvrig puttet vi inn 2 GB DDR2-minne og vår pent brukte Blu-ray-spiller/brenner fra LG - og til slutt smatt vi lokket på plass igjen.
Den ser unektelig bra ut!
Tastatur og mus
Et lite trådløst tastatur og mus på stuebordet fungerer etter vår mening langt bedre enn en fjernkontroll, og er kompatibelt med alle programmer.
Vårt valg falt på denne pakken.
Og prisen?
Så er turen kommet til å oppsummere hva herligheten har kostet oss:
Kabinett: 700 kr Hovedkort: 500 kr Minne: 300 kr * Blu-ray-brenner: 1500 kr / 600 kr Prosessor: 1300 kr Harddisk: 650 kr Tastatur/Mus: 350 kr ** Operativsystem: 0 kroner ---------------------------------- Totalt:
5300 kroner (4400 kr med BD-ROM) ===================
* Vi kunne ha brukt en BD-ROM.
Disse koster fra 600 kr nå
** Vi brukte 90-dagers versjonen av Windows 7. Etter dette vil vi muligens svitsje til gratissystemet Ubuntu Linux.
Stue-PC-en på plass under PVR-en
Første oppstart
Så kom den mest spennende delen, den første oppstarten.
Et svakt blått lys kom til syne mellom reset-knappen og USB-portene, så svakt at det aldri vil være til sjenanse.
Når harddisken ble aksessert ble det litt sterkere, men stadig like lite sjenerende.
Viftene derimot, var langt mer sjenerende.
Ikke direkte bråkete, men meget godt hørbart fra sofakroken - nok til at husets mest lydfølsomme ville sette foten ned.
Men før vi gikk videre med saken installerte vi Windows 7, gjorde noen nødvendige tilpasninger av grensesnittet, før vi installerte Spotify, XBMC og kopierte over en del filmer for videre testing.
Vi hadde valgt energieffektive komponenter, og ville prøve ut mulighetene til å kjøre mediesenteret med færre vifter - men selv med to av de tre viftene deaktivert ble vi ikke helt fornøyd.
Uten kabinettvifter?
Her vil vi med stor sannsynlighet bytte ut viftene med noen mer støysvake, gjerne med aktiv regulering av hastigheten.
I påvente av disse har vi i et par dager kjørt mediesenteret uten kabinettvifter.
Dette er naturligvis ikke noe vi anbefaler andre å gjøre, men i en optimal konfigurasjon kan det likevel gå greit - det avhenger imidlertid sterkt av hvilke komponenter man velger.
Etter å ha kjørt en to-timers spillefilm på loop i ett døgn, viste temperaturmåleren følgende verdier:
Høye temperaturer - ja, men ikke kritisk.
Vi legger til at viften i strømforsyningen gikk på et litt høyere turtall nå, men roet seg så snart avspillingen stoppet.
Temperaturene sank raskt inntil 10 grader på både grafikkbrikke, harddisk og prosessor.
Men er vi kommet i land?
Svaret på det spørsmålet er fortsatt kun "nesten".
Vi hadde håpet at mediesenteret kunne erstatte Blu-ray-spilleren også, men der er vi ikke ennå.
Til det er avspillingsprogramvaren for dårlig (Cyberlink PowerDVD 9), dette vil forhåpentligvis bli bedre med nye versjoner og ikke minst større utvalg av avspillingsprogrammer.
For øvrig er vi foreløpig meget fornøyde!
Bruk gjerne debatten under hvis du har tips til gode og støysvake vifter vi kan sette inn i kabinettet, eller hvis du har tips om andre smarte løsninger.
Du har kanskje bygget mediesenter selv?
| 1
|
201141
|
Beats Solo by dr.dre
De billigste hodetelefonene fra Monster kan være midt i blinken.
I kjølvannet av testen av den bærbare PC-en HP Envy 14 Beats, har vi testet de medfølgende hodetelefonene fra Monster.
Når det gjelder hodetelefoner er Solo lillebroren i Monsters dr.dre familie:
Mindre:
Sammenlignet med storebror Beats Studio by dr.dre er Solo-hodetelefonene langt mindre av størrelse.
Fordelen er at de dermed er enkere å ta med seg; de tar rett og slett mindre plass.
Størrelsen gjør også at klokkene her ligger mer oppå øret, i stedet for å omslutte det helt slik som på Studio-versjonen.
Billigere:
Monster kommer aldri til å bli noe billigmerke, men mens storebror Beats Studio by dr.dre fås til rundt 2.700 kroner, så får du Solo-settet for rundt 1.500 kroner om du shopper litt rundt.
Det er en pris vi synes er helt ok.
Design:
Selv om du her sparer en tusenlapp kontra storebroren kan du glede deg over det samme flotte designet:
De røde detaljene bryter fint med det sorte, og gjør at hodetelefonene skiller seg ut.
I løpet av vår tre uker lange testperiode har vi faktisk blitt stoppet på gata i Oslo to ganger og blitt spurt om hvilket merke det er.
Det hører til sjeldenhetene.
Solo i bruk
Som nevnt er klokkene ganske små og ligger litt oppå ørene.
Dette er en vanesak, og svært myke øreputer sørger for god komfort.
Også dette settet leveres med to kabler:
En sort enkel lydkabel, og en rød som også har enkle kontroller for bruk med iPod eller iPhone.
Det siste er svært praktisk i kulda, og her kan du endre volum, pause og skippe spor.
En liten mikrofon på ledningen gjør i tillegg at hodetelefonene fungerer som et håndfrisett til iPhonen din.
I likhet med V-Moda settet er heller ikke Monsters styreenhet spesielt glad i norske kuldegrader.
Når gradestokken krøp under 10 minusgrader klarte vi heller ikke her å skippe til en ny låt via styringsenheten på ledningen.
Lydsignaturen på hodetelefonene er klassisk Monster og dr.dre, så hvis du er av den sarte typen som ikke liker bass kan du styre unna med god samvittighet.
Her får du nemlig enda litt mer bass enn på V-Moda Crossfade LP, og for sånne enkle musikksjeler som meg er det helt riktig.
Vi synes også den er hakket bedre på mellomtonen enn V-Moda, men skal jeg sitte med hodetelefonene på mens jeg jobber vil jeg fortsatt foretrekke mine BeyerDynamic DT770 Pro på grunn av bedre stereoperspektiv.
Problemet med Beyer-settet er at de er gigantiske og totalt uegnet til å ta med seg utendørs.
Der velger jeg altså dr.dre Solo, enkelt.
Beats by Dr. Dre Solo with ControlTalk
| 1
|
201143
|
OCZ Vertex2 SSD 120GB
Prisene på superraske SSD har falt, vi har testet.
SSD-en regnes som harddisken etterfølger.
I motsetning til harddiskens mekaniske, roterende plater, er SSD-en basert på flashminne.
Ikke noen bevegelige deler, veier nesten ingenting, støyer ikke, og tåler langt mer juling.
Les mer om SSD-teknikken i i denne artikkelen.
I mars testet vi en Intel X-25M SSD på 80 GB som systemdisk i vår hoved-PC hjemme.
Grunnen til at vi valgte denne SSD-en var at den var prisgunstigst på den tiden, i forhold til egenskaper og ytelse.
Prisen lå på i overkant av 1800 kroner.
I skrivende stund et halvt år senere har prisen falt til 1450 kroner.
Ytelsen var i toppklasse på lesing, men på skriving var den langt fra like rask og leverte bare rundt en tredjedel av lesehastigheten.
Men den var stabil og ytelsen falt ikke påtagelig etter en tids bruk som på en del andre SSD-er, av mindre anerkjente merker.
Litt senere på året dukket OCZ Vertex 2 opp med en SSD med en nyutviklet, kraftigere kontroller.
Den skulle levere omtrent like gode lese og skrivehastigheter, enda et hakk over Intels prestasjoner.
Men prisen på 120 GB utgaven lå på over det dobbelte av det vi betalte for vår 80 GB Intel SSD, den lå på rundt 4000 kroner.
Prisras
Men prisen sank jevnt og trutt utover sommeren.
For noen få uker siden hadde prisen havnet nede på 1849 kroner hos Netshop.no, og det var tid for å handle.
Det er interessant å merke seg at prisnivået på akkurat den størrelsen fremdeles spriker kraftig.
I skrivende stund er det butikker som tar nærmere 3000 kroner for den samme enheten.
I pakken
Innpakningen er uvanlig god til disk å være, med disken plassert i godt beskyttende skumplast.
Det følger også med en plate for innfesting i 3,5-tommers brønn og passende skruer.
Ingen programvare følger med, skal du overføre data fra en eksisterende systemdisk må du ordne dette på egen hånd.
Ytelse
Intel X-25M SSD har en oppgitt leseytelse på opptil 250 MB/sek og skriveytelse på 70 MB/sek.
Siden leseytelsen er viktigst for en disk som brukes i en vanlig PC som systemdisk funger Intel X-25M utmerket.
OCZ Vertex 2 har en oppgitt ytelse på opptil 285 MB/sek og skriveytelse på 275 MB/sek og en maks vedvarende skriveytelse på 250 MB/sek.
Hvordan arter denne forskjellen seg i praksis på en systemdisk?
Hvis man bruker andre disker til å lagre datafilene sine - noe de fleste av oss er nødt til så lenge SSD er såpass dyrt - så er det håndtering av vekslefilen som går raskere ved høy skriveytelse.
Dette opplever man som regel bare når man kjører tunge programmer som håndterer mye data, men det er jo også da man trenger den ekstra ytelsen.
Vi kjørte flere forskjellige testprogrammer og noen sammenligninger:
Mest interessant er PCMarks Vantage som måler ytelsen ved å kjøre faktiske programmer:
Konklusjon
OCZ vinner på de rene målingene, og også i den mer praktiske orienterte testen er den et strå vassere.
Vurderer vi pris/kapasitet ligger OCZ Vertex 2 også bedre an enn Intel, selv om vi ikke kan sammenligne direkte.
Produktene har forskjellige kapasiteter, men 80 GB Intel og 120 GB OCZ gir hver for seg mest for pengene sammenlignet med andre størrelser fra samme produsent.
Så hvis du fikk igjen skattepenger og vil ha mest mulig forbedring av ytelse i PC-en din for pengene - kjøp en SSD som systemdisk.
| 1
|
201144
|
PRØVEKJØRT:V6 - mye rimeligere Porsche Panamera
Etter prøvekjøringen av Porsche Panamera kåret vi den til verdens beste bil.
Nå har vi kjørt V6-versjonen.
KÖLN (DinSide Motor):
Det er balansen mellom en mengde gode egenskaper som i våre øyne gjør Panamera så unik.
(Nei, den er ikke beste familiebil, nei, den er ikke beste sportsbil, nei den er langt fra beste miljøbil - men den er så utrolig god på så veldig mye).
Veldig dyr, mindre dyr...
Det vi trodde var billigversjonen av Porsche Panamera, 4S, testet vi på norsk jord i november i fjor.
(Les om det her).
Vi konkluderte med at å spare nesten 600.000 kroner på å renonsere på åtte tideler i akselerasjon fra 0 til 100 var noe som kunne vurderes.
...enda mindre dyr
I sommer fikk vi anledning til å kjøre V6-versjonen av Panamera, en utgave av luksusbilen som kutter prisen med ytterligere 450.000 kroner her i landet.
Grunnet CO2-komponenten i registreringsavgiften blir bilen dyrere med manuell girkasse (1.304.000 kroner), enn med automat - for øvrig den utmerkede dobbelkløtsjgirkassen PDK (Porsche Doppelkupplung).
Denne versjonen koster "bare" 1.247.000 kroner og er altså rimeligste løsning for den som vil ha en ny Panamera på norske skilter.
Etter Turbo, med 500 hester, 4S, med 400, er vi nå altså nede på innstegsnivå og 300 hestekrefter.
Vår umiddelbare reaksjon før testen:
Dette må da bli for tamt i forhold til denne modellens uhorvelige ambisjoner?
Premium-kjøremaskin
Vi vil her gå med harelabb over det denne bilen har til felles med de versjonene vi har lenket til ovenfor.
Det dreier seg da om design, komfort, plassforhold, kjøreegenskaper og, for en stor grad, utstyr.
Porsche Panamera er uansett en gedigen luksusbil og den kan selvsagt utstyres med det meste av det som gjør livet så behagelig som mulig ombord.
Når man har satt seg bak rattet, startet opp og kommet i bevegelse, får luksusen en ny dimensjon - Porsche-dimensjonen.
Luksusbilen er også en formidabel kjøremaskin...
Ingen fattigmanns-Porsche
For deg som nøler med å gå for V6-Panamera av frykt for å bli stemplet som en som nøyer seg med en "fattigmanns-Porsche":
For det første er det ingen som vil se forskjellen unntatt kjennerne, og disse vil vite at det er en bil som uansett koster laangt over millionen og som slår bortimot alt annet på veien når det gjelder allround-egenskaper.
Du er altså en velstående person som er bilentusiast og bilkyndig, men har en velutviklet økonomisk sans som tempererer entusiasmen med en viss grad av rasjonalitet.
Amputert V8
Under panseret finner vi ikke den samme V6-motoren som animerer Porsche Cayennes innstegsversjon og som stammer fra Volkswagen.
I praksis har man kuttet av to sylindre på V8-motoren man finner i de dyrere Panameraversjonene.
Ulempe:
Mindre kraft; fordel:
Mindre vekt og bedre balanse.
Operasjonen medfører en vektreduksjon på 30 kilo.
Vi hadde kjørt Cayenne med motoren fra VW - også den med 300 hk - og syntes den bare ga den massive SUVen akkurat tilstrekkelig med ressurser.
Hvorav vår relative skepsis innledningsvis.
Les om våre prøvekjøringer av nye Porsche Cayenne her og her.
Bra trekkraft
V6-motoren har et slagvolum på 3,6 liter.
Den har en maksimal effekt på 300 hestekrefter og et dreiemoment på 400 newtonmeter ved 3.750 omdreininger, men momentkurven er fyldig og gir godt med trekkraft over et bredt register.
Dobbeltkløtsjgirkassen sekunderer denne mekanikken på en særs effektiv måte, og bensinforbruket kan begrenses til under literen per mil mens tallet for CO2-utslipp - 218 gram per kilometer - er langt fra avskrekkende for en bensindrevet luksus-"sports-limousin".
Fin kjøreopplevelse
OK, det rasende "trøkket" man opplever i Panamera Turbo uteblir selvsagt i Panamera V6.
Det skulle da også bare mangle, og det er da også den forskjellen man betaler ekstra i dyre dommer for når man anskaffer det sofistikerte 500-hesters råskinnet.
Men V6 oppleves ikke som noen sinke, langt i fra.
Og her er det man får uttelling for en vekt som er holdt overraskende lavt når man ser dimensjonene på fartøyet.
Å holde egenvekten på 1.730 kilo - hele 240 kilo mindre enn Panamera Turbo - er faktisk godt gjort selv med en mindre motor og fravær av firehjulsdrift.
Rask nok
"Sport Chrono Package Plus" og launch control koster ekstra - som på andre Porsche-modeller, men hjelper til å gi Panamera
V6 den lille ekstra piff som raskt får føreren til å glemme å tenke på turbo V8-ere og heller glede seg over den myke, elastiske og kraftfulle fremdriften uansett type vei.
(Med Sport Chrono reduseres dessuten 0-100-tiden til 6,1 sekunder).
Testbilen var ikke utstyrt med disse godsakene, men vi opplevde bilen som tilstrekkelig Porsche uten å bruke alle tilgjengelige ressurser.
Det vi fikk tid til av aktiv kjøring på småveier viste en svingvillighet og en balanse som skulle tilsi en både mindre og lettere bil.
På Autobahn gikk det unna uten snev av frustrasjon for førerens del; akselerasjonen er sterk, jevn og utholdende og speedometeret passerte 200 uten det minste tegn til at mekanikken var begynt å gå tom.
Først opp mot 240-250 på måleren kunne man ane at V6en ble noe anpusten.
Toppfarten er oppgitt til 259 km/t.
Samtidig er komforten upåklagelig - selv med de fete 20-tommerne og tilhørende lavprofildekk vår testbil var utstyrt med.
Lydnivået er utstudert.
Alt ved bilen er høyverdig.
Spar en million uten anger
Kort sagt:
Porsche Panamera
V6 koster over en million mindre enn V8 Turbo men er fortsatt en fullverdig Panamera.
Særlig for bruk i Norge har vi problemer med å se noen god grunn til å betale et slikt mellomlegg for den ekstra barnlige gleden en V8 turbo på 500 hk kan gi - kanskje én promille av den kjøretiden man vil ha til rådighet.
Og vi har erfart begge.
| 1
|
201145
|
Konklusjon og karakter
Din gamle billedrørs-TV er antagelig ikke klar over det, men den er en utdøende rase.
Flatskjerm-TVene er framtiden, og Hitachi Platara 42PD 3000 er en verdig representant.
Har du plass til en 42-tommers plasmamodell i stua er vår påstand at dette er et godt valg.
Det eneste som virkelig trekker ned er en litt skuffende fjernkontroll.
Vi satte pris på TVens finish, at den er enkel i bruk og selvsagt den flotte størrelsen.
Som alle andre store TVer krever den imidlertid god kvalitet på billedsignalene.
Har du dårlige mottagerforhold der du bor, kan dette bli et irriterende moment.
For deg som ser mye på DVD og i tillegg har digitalt parabolanlegg, er det imidlertid lite å sette fingeren på.
Fortsatt dyrt med flatskjerm
Vi har sett denne modellen til rundt 50.000 kroner, inkludert mottagerenheten.
Noen gratis fornøyelse er det altså ikke.
Trøsten får være at prisen ikke utgjør særlig mer enn verditapet du får når du vrir om nøkkelen på din nye bil på vei ut av bilbutikken.
Og helt ærlig, hvor tilbringer du mest tid?
I sofaen - eller i bilen?
Synes du fortsatt at det er for dyrt kan du trøste deg med at prisene på flatskjermene er på vei nedover.
De LCD-TVene vi har testet i 30-tommers klassen, ligger til sammenlikning på rundt 32.000 for Philips-modellen og 50.000 kroner for Sony-modellen.
Sammenliknet med andre plasma-TVer havner Plataraen dermed midt på treet når det gjelder pris.
Du finner altså både billigere og langt dyrere konkurrenter.
Når det gjelder finesser, brukervennlighet og bildekvalitet har imidlertid Hitachi-modellen lite å skjemmes over.
Blir dette den ultimate julepresangen?
Spesifikasjoner:
Selve skjermen:
42-tommers plasmaskjerm.
Oppløsning 1024 x 1024 Betraktningsvinkel: 160 ° horisontalt og vertikalt Digital kontakter:
DVI og 8 pin mini DIN (fra skjerm til mediaboks Subwoofer ut Mål: 103 cm bred, 63,6 cm høy, og cirka 9 cm dyp.
(kun selve skjermen - uten høyttalerne & foten) Vekt: cirka 39,8 (uten foten)
Mediaboksen:
Mål: 43 cm bred, 8,5 cm høy, og 24 cm dyp.
Vekten er 3,3 kg. Digital støyreduksjon, progressiv scan Inn og utganger på baksiden:
Tre scart hvorav to med RGB, komponent med progressive scan, samt compositt og S-VHS.
I tillegg PC, samt DVI og 8 pin mini DIN (fra mediaboksen til skjermen Innganger på forsiden:
Hodetelefon kontakt, S-VHS, samt compositt og phonolyd.
| 1
|
201147
|
SqueezeboxRadio:
Fordi den virker
En nettradio med Facebook-funksjon?
Ja, det er faktisk mulig.
Squeezebox
Radio er rett og slett en nettradio, som i tillegg lar deg bruke nettbaserte musikktjenester og lar deg spille av musikk du har lagret på PC-en eller nettverket ditt.
Det som virkelig imponerer oss er imidlertid hvor enkel den er i bruk.
Fra bra til bedre
For etter å ha testet både Squeezebox, Squeezebox
Duet og ikke minst high-end produktet Transporter begynner vi nå å få god kjennskap til Squeezebox-universet.
Vi føler derfor vi har belegg for våre ord når vi konstaterer at brukeropplevelsen har blitt mye bedre, ja Squeezebox
Radio oppleves faktisk som så enkel i bruk at selv husets femåring fint klarer å bruke den.
Men vi får starte fra begynnelsen.
Lekker liten sak
Squeezebox
Radio glinser innbydende mot deg når du pakker den opp, og jada; vi synes dette ser riktig så bra ut.
Pianolakken har imidlertid sine ulemper, og skal du bevare det flotte utseendet bør ikke pussekluten være for langt unna.
På høyre side får du også opp en liten (2,4 tommer) fargeskjerm av LCD-typen, som via tekst og bilder gjør det svært enkelt både å stille den inn, og ikke minst:
Å ha full kontroll over hva du hører på, eller hvor du befinner deg når du blar deg gjennom ditt eget musikkbibliotek.
Radioen kan kobles til nettet via kabel, men den har også en innebygget trådløs enhet som gjør den svært plasseringsvennlig.
Til vår glede oppdaget vi også at den trådløse mottageren er langt kraftigere enn på vår Squeezebox
Duet, for der den siste markerer to i signalstyrke viser nemlig Radioen full pott – selv når de står side om side.
Selve tilkoplingen til det trådløse nettet er nå tilnærmet idiotsikker, ettersom du manøverer via den ene styrespaken, samtidig som du ser statusen i displayet på høyre side.
I praksis tok det oss under to minutter å få den på nett og klar til bruk.
Facebook på radioen?
Squeezebox
Radio har også en Facebook-funksjon, som kort og godt oppdaterer profilen din med hva du hører på.
Det kan være morsomt en eller to ganger, men i praksis er dette en litt unødvendig gimmick.
Vi synes heller ikke skjermen på 2,4 tommer er stor nok til at vi gidder å bruke tid på å lese gjennom nyhetsoppdateringene på fjesboken, men bevares:
Her har du altså muligheten.
Squeezebox server
For fullt utbytte av Squeezebox
Radio bør du imidlertid også ha musikksamlingen din tilgjengelig på nettverket, og dette setter du raskt opp via den siste versjonen av Squeezebox server – et program som installeres på Mac-en, PC-en eller på NAS-disken din.
Selv har vi rippet alle våre CD-plater i beste kvalitet (WMA lossless, Flac og Apple Lossless), og den lille radiotassen fant all musikken plassert på vår mediedisk uten problemer.
Også dette gikk kjapt, og ja; det er unektelig ganske behagelig å sitte på kjøkkenbenken og ha hele musikksamlingen tilgjengelig via noen få knappetrykk.
Har du tagget låtene dine riktig når du rippet CD-ene dine (eller har kjøpt låter via iTunes), får du for øvrig opp all den informasjonen som er lagret.
F.eks vises navn på artist/album, låtskriver, hvilken radiokanal osv. osv.
Vi liker for øvrig at ikoner, både fra nettradiostasjonene og platecover fra dine album vises i displayet.
Dette øker rett og slett brukervennligheten.
Gullkorn
Vi har allerede nevnt at den nye programvaren er langt bedre enn tidligere, og det fine med Squeezeboxene er at de selv sier i fra når ny programvare er tilgjengelig, slik at du alltid er oppdatert.
Navigeringen er som sagt enkel.
Du blar gjennom menyene med den store skruknappen og trykker på den for å aktivere valget ditt – en prosess som hele tiden vises i skjermen på høyre hånd.
Alle norske kanaler er forøvrig skilt ut i en egen liste, og totalt har du 89 store og små norske kanaler å velge blant.
Alle NRK-kanalene har forøvrig sin egen mapppe i tillegg, så her vil selv bestemor klare å aktivere P2.
Utenlandske kanaler er også bare få trykk unna, og er organisert etter sjanger (sport, musikk, prat, osv osv), land eller tema, og søkefunksjonen fungerer også godt.
Dessverre følger det ikke med fjernkontroll i pakken, men er du fra før av eier av en Squeezebox Duet, eller har en iPhone?
Ja, da bør du følge nøye med:
Du kan nemlig fjernstyre styre Squeezebox
Radio med Duetens fjernkontroll eller en av Squeeze-appene på iPhonen din (selv brukte vi Squeemote på iPhonen).
I tillegg til at dette gir deg fjernkontrollmuligheten kan du også synkronisere de ulike Squeezebox-komponentene dine, slik at den samme musikken spilles av fra begge enhetene om du ønsker det.
Også dette fungerte bra under vår testperiode.
Hva mangler?
Fjernkontroll er dessverre ekstrautstyr (med mindre du altså har en Duet eller bruker iPhonen), men det største minuset er at Squeezebox
Radio mangler digitale lydutganger, slik at den ikke kan kobles til stereoanlegget ditt.
Vi skulle også ønske at det hadde vært støtte for Spotify.
Men hva med lyden?
Lydkvaliteten avhenger definitivt av hva du hører på:
Låter i dårlig kvalitet blir ikke mye å skryte av, men har du rippet musikken din i lossless-kvalitet er det faktisk ikke så verst.
Personlig skulle vi imidlertid ønsket oss en kraftigere bassgjengivelse, men dette er altså en liten kjøkkenradio – så alt i alt gir vi godkjent også her.
Konklusjon
Er du på jakt etter en nettradio som ikke bare gir deg utallige radiostasjoner, men også er enkel i bruk?
Ja, da kommer du nesten ikke utenom Squeezebox Radio, den er nemlig en fryd både å sette opp og i den daglige betjeningen.
Vi har nå brukt den daglig i over 10 dager, og den har faktisk bare mistet kontakten med nettverket en eneste gang.
Dette er langt bedre enn mange av de andre nettradioene vi har prøvd, og på Squeezeboxen slipper du også unna med færre tastetrykk og kjappere tilkopling.
Kort sagt:
Den virker slik den skal.
Har du i tillegg en Squeezebox
Duet fra før av?
Ja da blir det enda mer spennende, ettersom du da også kan bruke fjernkontrollen den har – i tillegg til å synke musikken i flere rom.
Veiledende pris er cirka 1700 kroner, men vi har sett den i flere nettbutikker til rundt 1500 kroner.
Konkurrenter:
Sjekk også ut Pinell Supersound om du vil ha DAB og FM-funksjon i tillegg.
Mer info får du på Logitechs norske nettsider.
| 1
|
201148
|
Creative Zen Micro
Creative dytter inn funksjoner og reduserer størrelsen på sin nyeste musikkspiller.
Resultatet er en jukebox som gir mye for pengene.
Mange synes iPod mini er en kul og lekker MP3-spiller, en liten musikkmaskin som tiltrekker seg oppmerksomhet og som har en flott brukervennlighet.
Men dersom du ønsker flere funksjoner og mer lagringsplass, har Zen Micro fra Creative litt av hvert å by på.
Mikro-størrelse
Det er helt klart iPod mini-markedet Creative forsøker å treffe med denne spilleren.
Zen Micro er litt tykkere enn iPod mini, men er til gjengjeld litt kortere.
Vektnålen stopper på i overkant av 100 gram for begge spillerne, og spilleren leveres i flere forskjellige farger.
Vi synes uansett ikke Zen Micro har like sexy design som iPod mini, men den er likevel behagelig å se på og god å holde takket være sine runde former.
Den innebygde lagringsplassen er derimot 5 GB på Zen Micro, mens iPod mini har 4 GB.
Det gir deg altså plass til noen hundre låter ekstra.
Og mens iPod støtter formatene WAV, AAC, AIFF, Audible og MP3, støtter Zen Micro WAV, WMA, MP3, ADPCM, samt WMA med kopibeskyttelse (DRM).
Sistnevnte gjør det altså mulig å spille musikk du har kjøpt gjennom MSN Music-tjenesten, som nylig ble lansert i Norge.
Ta på meg
På spilleren Zen Touch introduserte Creative den trykksensitive, vertikale stripen som brukes til navigering gjennom menyen og volumkontroll.
Nå er hele overflaten på spilleren trykksensitiv.
Den består av knapper (eller rettere sagt, trykkbare overflater) for avspilling, pause og skipping av låter, samt en tilbake-knapp og en knapp for aktivering av kontekst-sensitive menyer, som gir deg tilleggsmuligheter som avhenger av hvilken funksjon du holder på med for øyeblikket.
Den vertikale stripen som lar deg navigere gjennom menyene er fremdeles på plass, og du må trykke på midten av denne for å godkjenne menyvalgene.
På oversiden er det plassert en knapp som skrur spilleren av og på, samt låser tastene, og ved siden av den kan du plugge inn headsettet og USB 2.0-kabelen.
Vi merker at det er ingen strømtilkobling noe sted på spilleren
batteriet lades opp via USB-porten når spilleren er tilkoblet en PC.
Batteriet kan for øvrig byttes ut.
For å koble Zen Micro til PCen må du installere drivere og programvare, men heldigvis kan du benytte deg av Windows Media Player 10 for å overføre sanger, noe som fungerer enkelt og ikke minst effektivt - takket være USB 2.0 Hi-Speed grensesnitt.
Creatives eget program synes vi ikke er den beste løsningen, så det er godt at det er mulig å bruke alternativer.
Ukomplisert
Når du skrur enheten på, får du opp en oversiktlig meny der du kan gå inn i låtbiblioteket, endre spillemodus, innstillinger og aktivere ekstrafunksjoner.
Selve navigasjonen er ikke spesielt komplisert
det er bare å velge kategorier som genre, artister eller album for å finne frem, og du kan også bruke en DJ-funksjon for å høre på dine mest populære
eller minst spilte sanger.
Vi legger fort merke til at det er en del funksjoner i menyen som iPod mini ikke byr på.
Blant annet FM-radio, som lar deg lagre 32 stasjoner og som fungerer akkurat som forventet, samt mulighet for innspilling av stemme via en liten mikrofon.
Du kan også ta opp lyd fra radioen om du ønsker det, men denne funksjonen viste seg å være litt for treg til å være nyttig.
Det er faktisk også mulig å gjennomføre enkel synkronisering med Outlook
du kan overføre dine kontakter, gjøremål og kalender-data til spilleren.
Ikke akkurat en livsviktig funksjon, de fleste har en mobiltelefon i lommen som har de samme mulighetene, men sikkert praktisk for noen.
Bra lyd
Lydkvaliteten virker å være meget bra, og du kan velge mellom en rekke forhåndsdefinerte EQ-innstillinger, eller justere nivået på bass, mellomtone og diskant selv.
Spillerens batteri skal for øvrig være i ca. 12 timer i følge Creative, noe som passer godt overens med våre erfaringer.
Det eneste som ikke er optimalt med denne spilleren er den trykksensitive betjeningen.
Selv om du kan stille inn hvor følsom den kan være, reagerer knappene ofte noe tregt.
Løsningen er ikke optimal, men vi ble etter hvert vant til bruken.
Zen Micro koster rundt 2.200 kroner, altså nesten like mye som en Ipod mini og er uten tvil rikere utstyrt.
Så hvis du har lyst på en liten harddiskbasert spiller, og ikke er opptatt av statusen en iPod gir, har vi ingen problemer med å anbefale denne.
Bryr du deg mindre om vekten, ville vi uansett ha gått for spiller med 20 GB disk.
Enkelte av disse kan du faktisk finne til omtrent samme prisen.
| 1
|
201149
|
SingStar Party
Frem med mikrofonene, den nye SingStar-disken er på vei, med nye låter og nye muligheter.
Er dette nok en festvinner fra Sony?
Den originale SingStar hadde kanskje ikke verdens lengste levetid, men var et kjempekonsept:
30 sanger fra kjente artister, to mikrofoner og masse moro.
Vi ble imidlertid litt lei, av disse 30 sangene er det mest sansynnlig bare et fåtall du virkelig liker, og etter en stund mister også disse sin sjarm.
Men akkurat når du begynte å få nok, slipper Sony en utvidelsespakke med 30 nye låter og et par nye muligheter.
LES OGSÅ:
Det er samme, gamle SingStar.
Plugg inn USB-mikrofonene, velg en låt og syng med.
Du får se videoen til den aktuelle låten i bakgrunnen, og din stemme må følge strekene på skjermen som stemmer med toneleiet.
Du får poeng ut fra hvor nøyaktig du er, og det finnes tre vanskelighetsgrader å velge mellom.
Du kan også velge å synge deg gjennom en forkortet versjon av hver sang.
Som før, er det relativt lett å jukse seg til bedre poengtall - det er viktig å holde tonen i spillet, det har ikke så mye å si hvor rent du synger eller hvor bra uttale du har.
Du kan strengt tatt bare mumle eller nynne med, så lenge du treffer riktig tone.
Bedre utvalg?
Den viktigste nyheten er selvsagt de nye sangene.
Igjen, utvalget er tilpasset de fleste smak, flere typer artister og forskjellige tidsperioder er representert.
Det er bra med variasjon, men du liker nok ikke samtlige av disse låtene, og derfor blir levetiden også redusert.
Det ideelle hadde kanskje vært om Sony for eksempel slapp nye SingStar-disker fordelt på sjanger?
Artistene i den nye SingStar inkluderer blant annet Alicia Keys, Maroon 5, Bob Marley, Duran Duran, Kylie Minogue, Pink, The Police, Scissor Sisters, og mange flere.
Mange gode navn, mange gode sanger, men litt for bredt spekter...
Vi legger også merke til at det virker til å være flere sanger som er ukjent for folk flest, noe som kanskje legger litt demper på feststemningen.
Karaoke skal være allsang og låter alle har hørt, og selv om Franz Ferdinands "Take Me Out" er en fantastisk låt, fungerer det kanskje ikke fullt så bra som partystarter?
Full fest
I tillegg til nye låter har Sony lagt til en viktig spillmodus.
Nå kan to personer synge sammen i duett, noe som ofte fungerer veldig bra.
Låtene splittes opp i to vokallinjer, og hver person får ansvaret for sin del.
Det er riktignok noen sanger med en temmelig sær fordelig, hvor den ene får synge omtrent hele låten, og den andre må nøye seg med et stusselig refreng.
Men spor som Elton John & Kiki Dee - Don't Go Breaking My Heart, eller Sonny & Cher - I Got You Babe fungerer kjempebra.
Du kan også fremdeles synge mot andre og konkurrere om poeng, og det er like underholdende som før.
En stilig mulighet er at du kan legge inn sanger fra den første disken inn i den nye SingStar, og disse kan også deles opp i duetter.
Du får effektivt 60 låter å velge mellom, og det er jo en hel del.
Andre elementer som EyeToy-støtte (du kan ta opp små videoklipp) og flere spillmodi øker levetiden ytterligere, så med noen gode venner vil du garantert få mange morsomme kvelder ut av SingStar Party.
Men det varer ikke for evig, du vil bli lei av låtene, og vi håper på en ny oppdatering om ikke så altfor lenge.
Mest spent er vi selvsagt på den norske versjonen av SingStar, som kommer til neste år!
| 1
|
201150
|
Samsung BD-C8900 testet
En multikunstner du kan bli glad i.
Er du lei av å ha mange bokser i stua kan denne Samsung-spilleren være akkurat det du har ventet på.
Den har nemlig det aller, aller meste:
Blu-ray spiller med 3D-funksjonHD-TV mottaker for digitalt bakkenett og kabel-TV (DVB-T og DVB-C)Opptaksfunksjon.
Og her får du en harddisk på hele 500 GB, det tilsvarer cirka 120 timer med opptak i HD-kvalitet, eller 242 timer i SD-format.Spilleren har Samsungs Internet@TV-funksjon, og du velger selv om du vil koble til via kabel, eller trådløst.
Du kan streame musikk, bilder og filmer via nettverket direkte til enheten, eller du kan rett og slett spille av/vise innhold direkte via en USB-penn.
Samsung har, i likhet med LG, svært god formatstøtte - flere detaljer lenger ned.
Men hvordan fungerer den i praksis?
Førsteinntrykk
I likhet med forgjengeren BD-C8200 er størrelsen på 43 cm tilsvarende en standard Blu-ray spiller eller receiver, den passer altså godt inn i stereobenken.
Samsung viderefører også prinsippet med få knapper og et blått lys på toppen av spilleren.
Og hvorfor ikke:
Den berøringsfølsomme overflaten på spilleren fungerer bra, og det er uansett mulig å skru av det blå lyset i menyen om du tilhører gruppen som synes at slikt er voldsomt irriterende.
Fjernkontrollen er ikke like lekker og har litt plastpreg, den gjør likevel jobben og kan også programmeres slik at vi enkelt styrte vår Sony-TV under denne testen.
I bruk svitsjer du ganske enkelt mellom TV og spilleren med en knapp øverst til venstre; lyser kontrollen grønt styrer du TV-en, mens fargen er oransje når du styrer spilleren.
Glemte du å ta opp favorittprogrammet ditt i går?
Med denne smarte nye løsningen fra NextGenTel er det ikke noe problem.
Enkel i bruk
Spilleren kobles enkelt opp mot RiksTV via antenneledningen, og til TV-en via HDMI-kabel.
Vi gir forøvrig Samsung skryt for de fine skjermmenyene, og med norsk språk på plass vil den oppleves som brukervennlig selv for nybegynnere.
Selv installeringen av RiksTVs kanaler, og tilkobling til jobbens trådløse nett gikk f.eks raskt og smertefritt.
Kabel-TV og RiksTV
Av en eller annen merkelig grunn er ikke denne Samsung-mottageren formelt godkjent av RiksTV.
I praksis fungerer den likevel svært godt på det digitale bakkenettet, så hvor stor betydning du legger i dette får bli opp til deg selv.
I teorien kan imidlertid RiksTV innføre sperrer som hindrer bruken framover, men hvorvidt de gjør det er selvsagt en helt annen sak.
(Vi venter fortsatt på tilbakemelding fra Samsung om hvorfor den formelle godkjenningen mangler, svaret vil selsvsagt legges inn her når det kommer.)
RiksTVs gratiskanaler vil forøvrig fungere helt uten programkort, men skal du ha hele kanalpakken må du kjøpe en CAM-modul slik at programkortet passer inn i spilleren.
Samsungspilleren vil også virke på mange lokale kabel TV-nett, inkludert Canal Digital.
Dessverre vil den ikke fungere for deg som har kabel-TV fra Get.
En svakhet, ellers meget god opptaksfunksjon
Det store minuset sammenlignet med dedikerte HD-PVR-bokser, er at denne Samsung-boksen kun har én innebygget TV-tuner.
I praksis betyr det at du ikke kan se på en annen kanal enn den du tar opp fra, og at det ikke er mulig å gjøre to opptak samtidig.
For enkelte kan dette være et stort minus, så dette er noe du bør være klar over på forhånd.
I bruk fungerer uansett både pausefunksjonen, den elektroniske TV-guiden og selve opptaksfunksjonen svært bra.
Har du først vent deg til å pause en direktesending er det rett og slett vanskelig å klare seg uten.
Programguiden gir deg oversikt syv dager fram i tid, og er både lettlest og intuitiv.
Du får opp informasjon om hva de enkelte TV-programmene handler om, og det er enkelt å markere de programmene du har lyst til å ta opp.
Det er også en enkel redigeringsfunksjon, om du f.eks. vil kutte bort reklamepausene i filmen du har tatt opp.
Selv har vi ikke brukt denne.
Siden spilleren spoler raskt har det blitt det naturlige valget, men er du ivrig er det altså mulig.
Vi liker også varslingsfunksjonen, som sier i fra om at yndlingsserien din begynner om få minutter, og som manuelt bytter til riktig kanal om du ikke velger å avbryte.
Opptakskvaliteten er det som ventet heller ikke noe å si på, vi klarte i hvert fall ikke å se noe tap sammenlignet med originalkilden.
Selv om det fortsatt går noen sekunder fra du trykker på tastene til dekoderen reagerer, så er den hastighetsmessig blant de beste dekoderne vi har prøvd.
Den er f.eks lysår bedre enn Canal Digitals Sagem-dekoder, og den er også hakket raskere enn Grundig 8860 - som altså er godkjent av RiksTV.
Merk deg at du ikke kan ta opp fra harddisken til Blu-ray-spilleren, eller omvendt.
Ingen stor overraskelse egentlig, men på dette punktet må du skylde på filmselskapene og ikke Samsung.
Nok et eksempel på at frykten for piratkopiering ødelegger for oss vanlige brukere altså, for piratene lar seg jo ikke stoppe uansett.
3D Blu-ray
Avspilling av Blu-ray fungerer også godt, og spilleren er noen små sekunder raskere enn forgjengeren når det gjelder lasting av Blu-ray titler.
Utviklingen går altså videre her, og vi har nå kommet til det punktet der det heller er dårlig kodede filmer som gir lang lastetid, og ikke spillerne i seg selv.
Spilleren har selvsagt også BD-live profil 2.0, som gir deg tilgang til interaktivt ekstramateriale som ofte følger med på Blu-ray filmene.
Også her gjør spilleren en grei jobb, det som oppstår av treghet må altså filmselskapenes overlessede sider og menyer ta skylden for.
Nytt av året er også HDMI-versjon 1.4 som gir deg 3D-funksjon, praktisk for deg som allerede har, eller skal kjøpe en 3D-TV.
Dessverre hadde vi ingen 3D-TV tilgjengelig i denne runden, så vi fikk ikke prøvd funksjonen.
Synes du 3D-brillene er for dyre?
Det har LG gjort noe med
Støy?
Siden støy og summing er noe av det verste vi vet i stua, er vi generelt skeptisk til stueprodukter som er utstyrt med vifter.
Og ja, legger du øret inntil viften hører du definitivt summing, men lyden er så lavfrekvent at vi ikke hørte den når vi satte oss i sofaen.
Det kommer også litt ulyder fra Blu-ray drevet med en gang platen snurres igang, men i bruk opplever vi heller ikke det som noe problem.
Men hva med nettfunksjonenene?
Da vi prøvde forgjengeren Samsung BD-C8200 i fjor, irriterte vår anmelder seg over at Internet@TV-funksjonen fungerte svært dårlig, og at det var vanskelig å streame innhold fra PC-en til spilleren.
Løpende softwareoppdateringer fra Samsung har heldigvis bedret dette, så her gjelder det å laste ned siste versjon:
Nettfunksjonene virket nå langt bedre; i praksis går det både raskere og uten at du blir avbrutt av stadige feilmeldinger.
En ulempe gjenstår imidlertid, og det er at det er tungvint å skrive inn tekst via den vanlige fjernkontrollen.
På dette punktet hadde det vært fristende å bruke Samsungs iPhone-App, fordi du da kan bruke mobilens tastatur.
Men dessverre:
Den fungerer kun mot TV-modellene til Samsung, og ikke mot denne spilleren.
Her er det lov å håpe at en dedikert avspiller-app er på vei.
Laster du ned Samsungs PC Share Manager kan du også streame video, bilder og musikk til spilleren fra datamaskinen din.
Etter mye om og men fikk vi det til også, men på dette punktet har Samsung fortsatt et stykke igjen når det gjelder brukervennlighet.
Problemet vårt var at PC-en ikke oppdaget spilleren, men trikset er heldigvis enkelt:
Følg manualen til punkt til prikke, og etter at du har stilt inn spilleren og TV-en korrekt, bør de begge restartes.
Glimrende formatstøtte
Har du mange filmer lagret på PC-en bør du heller gå via en USB-penn.
Her er det bare å dytte inn minnepennen, og du får full oversikt over innholdet i skjermmenyen.
Formatstøtten til Samsung er forøvrig meget bra - her er det faktisk kun LG som er på samme nivå.
Følgende formater ble støttet uten problemer: Divx HD1080p, MKV (H264 i 1080p, 720p og 576p), Motion JPEG720p, Xvid 720p, MPEG1 &2 576p, MPEG TS 1080p, og Vob MPEG 576p.
Spilleren takler også srt.
undertekster om du er opptatt av det, og de eneste formatene vi hadde problemer med var wmv-formatene.
Film og serie-fanatiker?
Sjekk prisen.
Det lønner seg ikke alltid å kjøpe samleboksene
Konklusjon
Hvis du fortsatt mangler en Blu-ray spiller, og i tillegg får TV-signalene dine via et kabelTV-nett eller fra RiksTV, ja da bør denne stå høyt på ønskelista.
Den fungerer godt, og har fine og brukervennlige menyer som også gjør den brukbar for hele familien.
Det er også godt å se at barnesykdommene vi irriterte oss over på forgjengeren når det gjaldt nettfunksjonalitet og Internet@TV-funksjonen nå ser ut til å være et tilbakelagt stadium.
(PS:
Har du forgjengeren bør du definitivt laste ned siste software-oppdatering!)
Samsung BD-C8900 500GB
| 1
|
201151
|
TEST: WD SiliconEdge Blue SSD
Hvordan klarer de gamle harddiskprodusentene seg i konkurransen på SSD?
Det finnes bare en håndfull produsenter av roterende harddisker, etter forskjellige oppkjøp er det det bare Samsung, Seagate, Hitachi og Western Digital igjen.
Men hva skjer med disse nå som SSD er i ferd med å ta av?
Alle produsentene har SSD-baserte produkter, men de er ikke spesielt tilstedeværende i de norske butikkene, verken på nett eller over disk.
Grunnen til dette er at produktene i stor grad har vært profilert som "Enterprise", altså rettet mot bedriftsmarkedet.
Årsaken til dette er selvfølgelig at der kan det være mer penger å hente.
Den eneste harddiskprodusenten som i skrivende stund har SSD-produkter lett tilgjengelig for meningmann er Western Digital med sin SiliconEdge Blue serie.
Riktig størrelse til riktig pris
I høst var det flere av produsentene som satte ned prisen på SSD med kapasitet på rundt 120 GB, de ligger nå rundt 1800 kroner.
Det er ikke veldig lenge siden en 150 GB Western Digital Raptor på 10 000 omdreininger kostet det samme.
Denne størrelsen passer for de fleste brukere, siden det er plass både til operativsystem og et godt utvalg av programmer.
Mer plass trenger man bare til mediefiler, og disse passer bedre til å ligge på harddisk.
Selv en rimelig 2TB roterende disk til godt under tusenlappen håndterer samtidig avspilling av flere HD-filmer over hjemmenettet og har plass til hundrevis av HD-filmer.
Men selv en 128 GB disk har plass til mye.
Windows 7 tar rundt 10 GB diskplass, og selv med alt vi trenger av programvare og vel så det, pluss litt data hist og her har vi fremdeles 72 GB ledig på systemdisken i vår test/kontormaskin når vi kopierte over alt på Western Digitals 128 GB SSD med det utmerkede programmet Paragon Migrate OS to SSD.
På testbenken
Vårt testeksemplar ble levert uten emballasje og tilbehør, monteringsskruer og brakett/skinner for montering i 3,5" diskbrønn må skaffes separat.
Selve disken er elegant og forseggjort, med flater i børstet metallfinish, også undersiden.
I følge andre tester på nett er det flashminne fra Samsung og en modifisert kontroller JMF612 fra JMicron som sitter i enheten.
Den har også 64 MB hurtigminne og selvsagt støtte for Trim.
Vi kjørte våre tre testprogrammer, og sammenlignet med OCZ sin 120 GB SSD som vi nylig har testet:
Leseytelsen er helt på høyde med de andre raskeste SSD-ene, som alle ligger rundt 230 MByte/sek mens skriveytelsen ligger mellom Intel sin X25 og OCZ Vertex 2.
Konklusjon
WD SiliconEdge Blue SSD er en utmerket SSD med glimrende leseytelse og god skriveytelse både i tester og i daglig bruk.
Vi har brukt disken i vår test/kontormaskin i en uke, og forskjellen fra den gamle roterende disken er høyst påtagelig.
Oppstart av maskin er dobbelt så rask, og programmene er lastet inn og klare på et øyeblikk.
Takk til MPX.no for utlån av testeksemplar.
WD SiliconEdge Blue SSC-D0128SC-2100 128GB
| 1
|
201153
|
Nokia 6670
Nokia fortsetter sin strategi med å lansere nokså like mobiler i forskjellig skall, tilpasset forskjellige brukere.
6670 er en ny Symbian-telefon rettet mot forretningsbrukeren.
Nokia slipper stadig flere modeller basert på Symbian-plattformen, og som altså i utgangspunktet er rettet mot mer krevende businessbrukere.
Men 7610-modellen, som selskapet slapp i sommer, hadde trekk som gjorde den attraktiv også for en yngre målgruppe.
Denne telefonen var også Nokias første med megapikselkamera.
Den nye 6670 er i essensen den samme telefonen som 7610.
Forskjellen er at den har en litt mer konservativ design, koster litt mindre og føles faktisk litt biligere også.
7610 var en stilig, men kanskje noe jålete telefon med spesielt utformede taster, 6670 har en klassisk, sølvarget design og rette taster.
Megapikselkameraet (eller for å være veldig pirkete, rett under megapiksel), er fremdeles på plass, og det samme gjelder funksjonaliteten.
Funksjonell
6670 er rikt utstyrt med funksjoner den støtter det meste en smartphone burde, som Bluetooth, e-post, HTML, Java og full synkronisering.
Den kan brukes i Europa, Asia og USA, og det er støtte for RS-MMC-minnekort
og et kort med 64 MB følger med.
Vi savner imidlertid EDGE, som vi begynner å forvente fra businessorienterte telefoner.
Det spennende med telefonen er selvsagt megapikselkameraet.
Det er av samme type som kameraet i 7610, og det er jo ikke noe dårlig valg.
Det er fremdeles få telefoner på det norske markedet som støtter høyere oppløsning enn VGA, og det er hyggelig at flere og flere modeller dukker opp.
Kvaliteten på disse bildene er fremdeles langt unna et ekte digitalt kamera, og det fungerer best å knipse utendørs med god belysning.
Bildene tatt i mørkere omgivelser blir gjerne noe utydelige.
Uansett er det stilig å se såpass store bilder tatt med en mobiltelefonen, om ikke selve kvaliteten er den beste så er det i alle fall tydeligere å se motivet.
Bildene blir for øvrig automatisk nedskalert til under 100 KB når du skal sende de med MMS.
Kameraet kan, som forventet, også ta opp videoklipp med ganske dårlig kvalitet.
Det er naturlig å bruke det medfølgende minnekortet til å lagre bilder, da det innebygde minnet på selve telefonen er på kun 8 MB.
Programvare og skjerm
Telefonen er for øvrig godt utstyrt med forhåndsinstallert programvare, fra RealPlayer som spiller av musikk- og videofiler, til fotoutskrift-programmer og lesere for Word-, Excel og PowerPoint-filer.
Du har også enkle muligheter for å redigere bilder og videoklipp.
6670 har en skjerm som tilsvarer omtrent alle nyere Nokia-mobiler med Symbians operativsystem.
Den bruker altså 176x208-oppløsning med 65.000 farger, og skjermen er ganske stor og lettlest.
Vi har sett bedre skjermer, men denne er fremdeles over gjennomsnittet.
Brukervennligheten til systemet er akkurat identisk med alle andre Symbian-modellene fra Nokia, og det meste fungerer som det skal.
Menyene er lett å forstå, og alle som har brukt tilsvarende modeller fra Nokia vil kjenne seg øyeblikkelig igjen.
Den utvendige brukervennligheten er det heller ikke mye å utsette på, de ganske så tradisjonelle tastene er responsive og akkurat passe store.
Mobilen er relativt stor, men fremdeles håndterlig.
Med på kjøpet får du en USB-kabel for PC-tilkobling og handsfree-headsett.
Konklusjon
Total sett er 6670 en hyggelig variant av den mer fasjonable 7610.
Den er noen hundre kroner rimeligere, men kan de samme tingene, og de mer tradisjonelle tastene kan være en fordel for mange.
Det er også en meget allsidig mobil med god funksjonalitet både for de som ønsker en kameratelefon og de som er mer businessorienterte.
Ingen revolusjon, dette her, men et godt kjøp likevel.
| 1
|
201154
|
Superfornuftig Skoda Octavia
Den koster lite, bruker lite, kjører bra og har høy kvalitetsfølelse.
Er det egentlig noe galt med Octavia Greenline?
Octavia har i alle år vært en interessant bil på det norske markedet, ikke minst i stasjonsvognutgave.
Nå er den her i sin hittil mest fornuftige utgave.
Det gledelige er at den fortsatt er en trivelig bil og er dermed blitt rimelig komplett.
Vår test tar imidlertid også sikte på å avdekke om det finnes mindre attraktive sider ved denne bilen.
Greenline
Greeline er Skodas sparevarianter som skal bruke mindre drivstoff.
Octavia er nå på plass i ny Greenline-utgave med den ferske motoren 1.6 TDI under panseret.
Forbruks- og utslippstallene er gode. 0,44 liter og 114 gram CO2 er fasiten enten du velger kombi eller stasjonsvogn.
Tall og priser videre i artikkelen vil være basert på stasjonsvognen ettersom det er den de aller fleste kundene kjøper.
Priser og utstyr
Det er ingen voldsomme besparelser Greenline-versjonen av Octavia bringer med seg.
Sammenlignet med en standard Octavia 1.6 TDI handler det om 0,01 liter per mil og 5 gram CO2 per kilometer.
Prismessig er det også små forskjeller.
Greenline koster fra 244.000 kroner, snaut 2.000 kroner mindre enn standardutgaven.
Da er også aluminiumsfelger inkludert på Greenline, men ikke på standardutgaven Ambiente.
Vår testbil var en såkalt Greenline Plus som har ting som automatisk klimaanlegg, regnsensor, oppvarmede spylerdyser og skinn på ratt, girspak og håndbrekk.
Denne utgaven starter på 253.000 kroner.
Fin motor
Den nye motoren overbeviser umiddelbart med en langt roligere og stillere gange enn sin forgjenger.
Effekt og dreiemoment på 105 hester og 250 newtonmeter er imidlertid det samme.
Fra stillestående legger man merke til at denne motoren er litt svakere på lave turtall enn vi har blitt bortskjemt med i mange nye dieselmotorer de siste par årene.
Over om lag 1.300 omdreininger er det imidlertid godt med krefter og motoren fremstår som svært passende for denne bilen.
0-100 på 11,9 sekunder er ikke all verdens, men i praksis så er det nok av krefter og et lite ekstra skyv de gangene man trenger det.
Girkassen er manuell og har fem trinn.
Et sjette trinn er alltid en fordel, men de fem girene er spredd ut på en optimal måte for norske fartsgrenser.
Femtegiret er høyt nok til at motorveikjøring går behagelig for seg, og lavt nok til at du sjelden trenger å gire ned på landeveien.
Forbruk
Når det gjelder forbrukstallene var vår testbil ikke helt egnet til å bekrefte disse ettersom den var helt ny.
Etter noen mil blir motoren gjerne litt mer effektiv, og vi opplevde at tallene vi produserte på kjørecomputeren har et klart potensial til å bli lavere etter hvert.
0,43 viste den elektroniske måleren etter en times landeveiskjøring.
Med fullt innkjørt motor burde det tallet ligge en del lavere.
Fast
Kjøreegenskapene på Octavia er alltid overbevisende.
De er ikke supersportslige, men gode og forholdsvis inspirerende.
Styringen er fin og balansen i svingene grei.
Greenline er forsiktig senket og derfor også noe stivere.
Dermed oppleves den også litt mer kontant på veien.
Bra for de som foretrekker en involverende og sportslig kjøreopplevelse, men ikke fullt så bra for de som prioriterer fjæringskomforten.
Forskjellen er merkbar og Greenline fremstår som rimelig fast i norske bygater og på landeveier av dårlig standard.
I litt høyere hastigheter fungerer oppsettet bedre.
Godt kvalitetsinntrykk
Etter midtlivsoppdateringen for halvannet år siden har Octavia vært både stillegående og preget av en høy kvalitetsfølelse innvendig.
Slik er det også i denne bilen.
Dørene er tunge og materialvalgene innvendig overbeviser.
Med den nye motoren på plass, er det også lite støy å bry seg om selv på motorveien.
Plassmessig klarer Octavia seg fortsatt bra.
Et stort bagasjerom og et greit baksete rommer mer enn man skulle tro med tanke på at Octavia tross alt har sin basis i kompaktklassen.
Trenger du noe større?
Alt i alt er dette en svært overbevisende pakke, ikke minst prisen tatt i betraktning.
En Ok utstyrt stasjonsvogn med en bra motor, fine kjøreegenskaper og høy kvalitetsfølelse er ikke vanlig til drøyt 250.000 kroner.
Faktum er at svært mange som kjøper stasjonsvogner i klassen over til nærmere 400.000 kroner trolig kunne klart seg lenge med denne.
Konkurrenter
Det er faktisk fetter Volkswagen Golf stasjonsvogn 1.6 TDI Bluemotion Technology som ligger nærmest Octavia som konkurrent.
CO2-utslipper er her enda noen gram lavere, mer konkret 109 gram.
Motoren og ytelsene er de samme.
Også prisen er tett på og det er ikke av avgjørende betydning hvilken av disse du velger.
Volvo V50 1.6d Drive bør også nevnes.
Dette er vinneren hvis man ser på CO2-utslipp alene, med sine imponerende 104 gram.
Forbruket ligger på 0,39 liter per mil.
Bortsett fra dette fremstår ikke V50 som like komplett.
Prismessig ligger den litt over og plassforholdene er vesentlig dårligere enn i Octavia og Golf.
Når de sistnevnte har kommet opp på et så høyt nivå på både kvalitetsfølelse, komfort og kjøreegenskaper, mener vi at disse tilbyr mer for pengene.
Gunstig totalpakke
Konklusjonen blir derfor at Skoda Octavia Greenline er en svært gunstig totalpakke.
Bilen er gjennomført, har få svakheter og kan dermed trygt anbefales.
Totalkarakteren er sterk.
| 1
|
201157
|
TEST:Fornyet Audi A4 Allroad
Audi har tatt forsiktig i A4 Allroad når den nå er oppdatert.
Men fortsatt er den en trivelig bil.
Klassen for lett terrengtilpassede stasjonsvogner vokser.
I det siste har biler som Volkswagen Passat Alltrack og Peugeot 508 RXH eksempelvis entret markedet.
Men Audi er ennå ganske alene i den nedre mellomklassen, blant de litt mer kompakte og premiumorienterte stasjonsvognene.
Verken BMW eller Mercedes har hivd seg på bølgen, og Volvo XC70 er i større grad en konkurrent til storebror Audi A6 Allroad.
Oppdateringen som nå har skjedd handler i grove trekk om noen mindre justeringer på design og drivlinjer, i tråd med oppdateringen på vanlige A4.
Mer om dette kan du lese her.
Alternativer og priser
Varianten man har mest tro på i Norge er 2.0 TDI med 163 hester og dobbelkløtsjkassen S-tronic.
Det er en slik bil vi nå har kjørt under hjemlige forhold.
Den koster fra 511.000 kroner.
Billigst er 2.0 TDI med 143 hester og manuelt gir.
Den koster fra 451.000 kroner.
Skal du ha bensin, er du begrenset til en 2,0-liters turbomotor med hele 211 hester.
Prisen blir også deretter, og starter på 587.000.
Firehjulsdrift er forøvrig standard på alle utgaver.
Det finnes også et par ekstra dieselvarianter, med henholdsvis 177 og 245 hester.
Det er forståelig at importøren har mest tro på utgaven vi testet, for dette er en relativt fin kombinasjon av krefter, anvendelighet og pris.
Med 163 hester og 380 newtonmeter er det ingen grunn til å savne krefter.
0-100 kilometer i timen går på raske 8,4 sekunder, og bilen føles sprek i alle norske hastigheter.
I tillegg går motoren stille og pent, og er smidig over hele turtallsregisteret.
Automatkassen passer i tillegg glimrende til både motoren og biltypen, og gir raske girskift og uanstrengt kjøring under mer krevende forhold.
Forbruk og utslipp
Et forbruk på 0,60 liter per mil og et CO2-utslipp på 156 gram er kanskje ikke ekstremt imponerende i dag, men det koster fortsatt drivstoff med firehjulsdrift, automatgir og høyere bakkeklaring.
Vår testbil stod på 18-tommers hjul med 245/45-dekk, noe som nok ikke er en fordel for forbruket.
Velg mindre hjul om du vil spare på dråpene.
Gode kjøreegenskaper
Rent kjøremessig er det lite som skiller Allroad fra vanlige A4 quattro.
Riktignok merker man at bilen er hakket høyere første gang man setter seg bak rattet og triller ut fra gårdsplassen.
Men dette venner man seg fort til, og kjøreegenskapene er i liten grad påvirket av den ekstra bakkeklaringen.
Dersom du virkelig presser bilen i svingene, kan du riktignok ane litt krengning og understyring, men da snakker vi virkelig harde svinger.
Alt i alt oppleves A4 Allroad som velkjørende og velbalansert.
For de som elsker svingete veier, vil nok en vanlig A4, eller kanskje aller helst en BMW 3-serie, likevel gjøre jobben hakket bedre.
Bedre fremkommelighet
For alle de andre vil den ekstra bakkeklaringen være meget praktisk, ikke minst om man kjører en del på grusveier, eller på dårlige veier i byen.
Det skiller 3,7 centimeter mellom Allroad og vanlige A4 i bakkeklaring, og ulastet hviler A4 Allroad 18 centimeter over bakken.
Vår erfaring er at dette er nok til at man kan ta seg inn på dårlige veier som er åpne for fri ferdsel relativt ubekymret og uanstrengt.
Firehjulsdriften gjør for øvrig jobben som vanlig hos Audi.
Grunnfordelingen gir 60 prosent på bakhjulene, så når det er glatt får du en litt bakhjulsdrevet følelse.
God kvalitetsfølelse
Innvendig er A4 også forsiktig oppdatert, blant annet med oppdateringer på materialsiden.
Men du vil fortsatt kjenne igjen bilen, for å si det sånn.
Blant standardutstyret finner man en stor fargeskjerm til stereoanlegget.
Kvalitetsfølelsen er meget god, som vanlig hos Audi.
Plassforholdene skiller seg verken fra forgjengeren eller vanlige A4.
Kort oppsummert byr A4 Allroad fortsatt på brukbar baksete- og lasteplass.
Bakluka er ganske skrå, og det ødelegger litt om du skal laste mye eller store gjenstander.
Da er storerbror A6 fortsatt et bedre alternativ.
Konkurrenter
Som nevnt innledningsvis er det ikke så lett å finne konkurrenter til A4 Allroad.
Men sammenlignet med vanlige A4 har den den ekstra fremkommeligheten mange ønsker seg.
Prisforskjellen er snaut 30.000 kroner, sammenligner man de billigste utgavene med firehjulsdrift og manuelt gir.
Skal du ha 163 hester og automatgir, har du imidlertid ikke noe alternativ i vanlige A4, ettersom den kombinasjonen ikke leveres der.
Skal du ha diesel og automat billigst mulig, er det altså Allroad som er det beste alternativet.
Sammenligner man med litt større biler, har ikke A4 Allroad de praktiske egenskapene som eksempelvis Volkswagen Passat Alltrack har, til en lignende pris.
Men A4 Allroad er noe mer premium i følelsen og egentlig ikke en direkte konkurrent.
Mot SUVene
Kanskje er det de mindre SUVene som er denne bilens mest reelle konkurrenter.
Mot disse kommer den rimelig godt ut.
I Audis tilfelle handler det om Q3 og Q5.
A4 Allroad kan godt være et alternativ til disse.
Uansett er A4 Allroad en god pakke, selv om den mangler et ørlite hakk på sportslighet sammenlignet med de beste lave stasjonsvognene, og et lite hakk på praktiske egenskaper sammenlignet med større alternativer.
| 1
|
201158
|
Nå skjer det igjen
Det blir oppstandelse hver gang Volvo lanserer en stasjonsvogn.
Her er nye V60.
Merk deg navnet Volvo V60, en bil vi tør kalle en stasjonsvogn selv om Volvo ikke gjør det.
De innlemmer nemlig nye V60 i det snevre segmentet noen produsenter kaller ”sportwagon”.
Det skal liksom være en kloning av en sedan og en stasjonsvogn.
Nye Volvo V60 er derfor ikke en herregårdvogn slik vi kjenner en typisk stasjonsvogn fra søta bror.
Den tenderer nesten mer til en coupe, forteller Volvo, og henviser de som skal ha mye plass til slektningen V70.
Et nummer i rekken
En hel verden har nå vent seg til at Volvo overlapper modellnummer i rekken.
Det vil si at sedanene heter S40, S60 og S80.
Deretter har vi hatt stasjonsvognene V50 og V70.
Regler er derimot til for å brytes, for nå har vi prøvekjørt V60, broren til S60.
Les mer om Volvo S60.
Med tanke på utseendet må S60 anses som den rundeste Volvo i nyere tid, og V60 følger naturlig nok opp.
I likhet med på S60, så er det Peter Horbury som har signert V60.
Dog kom han så sent på banen at det stort sett ble med signeringen.
Som sin slektning
Det meste med Volvo V60 er kjent fra før.
Motoriseringer og andre tekniske løsninger deles med S60, som i disse dager ruller ut på norske veier.
Begge to er beskrevet som den sikreste Volvo noensinne, noe som bunner ut i alle de tekniske hjelpemidlene som er implementert.
Som i S60 har du systemet som hindrer personpåkjørsel også i V60.
Du har linjeskiftvarsler, innebygde dødsonekameraer, og masse stæsj som skal hjelpe deg i det daglige trafikkbildet.
Ypperlig bensinsluker
En ny bensinmotor ser dagens lys i S- og V60, en motor vi nå har prøvekjørt.
T4 har et 1,6-liters slagvolum, og byr på 180 hestekrefter.
Arbeidsområdet er relativt stort, og ligger mellom 1.600 og 5.500 omdreininger.
Som nymotens motorer stort sett gjør, så er dreiemomentkurven svært flat, og motoren blir derfor kultivert og fin i bruk.
Kraftressursene er ganske imponerende til å stamme fra en 1,6-liter, og sammen med Volvos PowerShift girkasse er det lett å ha det moro.
Til tider savnet vi spakene på rattet for å gire med, men selv om Volvo ønsker å fremstå som sporty så er dette noe kundene ikke etterspør, i følge Volvo selv.
Velger du manuell girkasse får du start/stopp-funksjon i tillegg.
Et førstevalg
Prisbildet sier ofte noe om hvilken versjon som blir førstevalget.
Etter å ha kjørt bilen med de fleste motoralternative har også vi et par versjoner vi foretrekker.
Dieselutgaven
D3 kommer antageligvis til å selge bra, det samme med lillebroren Drivè, som kommer over nyåret.
Dette er en utslippsnill versjon på 115 hestekrefter og 270 Nm.
Derimot tror faktisk både vi og Volvo at det kan være noen som velger de to minste bensinversjonene.
Særlig T4, 180-hesteren, har en kultivert kraft som kler bilen godt.
Sammen med 150-hesteren kan den trekke andelen bensinmotorer høyere på statistikken.
Chassis til begjær
Det finnes to alternative chassisoppsett i V60, og i Norge er det den dynamiske utgaven som er standard.
Dette er kjappere og mer presist enn alternativet, og passer nordisk kjøremønster som hånd i hanske.
Så bra er det at vi vil påstå det er bortkastede penger å bestille bilen med det justerbare systemet.
Dagens nybiler sliter ofte med for dårlig retur på dempere, men i 60-serien fungerer dette optimalt.
S- og V60 blir således en kanongod pakke for de bilkjøperne som liker kjøreglade biler.
At komforten er ivaretatt i tillegg blir ren bonus.
Plass nok
Hvor mange ganger har du fylt bilen til randen og satt takhøyden på prøve?
Nettopp dette er argumentet for at en sportwagon egentlig byr på plass nok, og dersom et sexy design også er et av punktene på ønskelisten, så har du ytterligere et argument for V60.
Tross lav taklinje og høy skulderlinje, så byr V60 på 430 liters bagasjeromvolum med seteryggene oppe.
Det er bare 13 liter mer enn i V50, men på alt annet er forskjellen enorm.
Legger du ned seteryggene, så kan V60 skilte med 1.664 liter, hvilket er akseptabelt.
Flatt gulv
Volvo byr altså ikke på det største bagasjerommet, men når de først lager en slags stasjonsvogn så gjør de det skikkelig.
Seteryggen kan legges ned i en 40/20/40 splitt, og når det er lagt ned blir gulvet i bagasjerommet paddeflatt.
Ikke er du avhengig av å reise opp sitteputen før du legger ned ryggen heller - heldigvis.
Dette tar som regel opp plass i lengderetning og begrenser flaten i lasterommet kraftig.
Barnevennlig?
Som ekstrautstyr tilbyr Volvo integrert pute for barn på begge sider.
Dette betyr egentlig bare at sitteputen kan heves et hakk på en måte som gagner barn bedre.
I V60 er det nærmest en nødvendighet.
Vinduskarmen i dørene er så høyt oppe at man skal nesten være en velvoksen for å ikke finne det hemmende.
Barn har ikke sjans til å se noe ut fra baksetet uten putene, eller andre stolarrangement.
Pøs på med utstyr
Det er lett å spesifisere opp en V60.
Du har valget mellom tre forskjellige utstyrspakker, Kinetic, Momentum og Summum.
Prisen på pakkene er 15.000 kroner, uavhengig av hvilken du velger.
Foruten de tre utstyrspakkene tilbyr Volvo også en ”Driver Support” pakke til 17.900 spenn.
Det er her de fleste godbitene ligger, og er i grunnen en pakke du virkelig bør gå for.
Når bilen skal selges igjen vil denne være utslagsgivende på hvor raskt du får omsatt bilen din.
I mellomtiden har du hatt glede av den selv.
Salgsvinnere
Etter ti år med stadig tilkrafsing av markedsandeler har Volvo vokst fra 3,7 % for ti år siden til hittil 8,1 % i år.
V60 kommer utvilsomt til å være bensin på dette bålet, og salgsmålet for bilens første leveår er hele 2000 biler.
Til sammenligning kommer 800 nye kunder til å kjøpe seg en S60 av nyeste type.
Prisene på V60 er akkurat 10.000 høyere enn på sedanen, og du får Drivè, deres snilleste utgave, fra kr. 316.900.
Da må du vel å merke vente til slutten av februar med å hente den.
Relaterte saker:
Les mer om Volvo S60 Les mer om 3-punktsbeltet 50 år Les mer om Volvo sitt system for fotgjengervarsling
Bilen ble testet i september 2010
| 1
|
201159
|
TEST:Panasonic 65AX900
Den er dyr og har en TV-fot som kan ødelegge ryggen din.
Bortsett fra det, er det bare å sette på popcornet og nyte.
Ble du skuffet da Panasonic sluttet med plasma har vi gode nyheter.
AX900 skal nemlig være den første LED-modellen som har bedre sortnivå enn plasmagiganten ZT60.
Vi er i hvert fall dønn imponert.
AX900 er årets desiderte toppmodell fra Panasonic, har naturligvis 4K-oppløsning på plass, og kommer i både 55- og 65-tommers størrelse.
Som du ser av modellnavnet øverst var det 65-tommeren vi testet, og det er bare å innrømme det:
Det er noen TV-er det er morsommere å teste enn andre.
Design og førsteinntrykk
På en toppmodell forventer vi høy materialkvalitet, og Panasonic skuffer ikke.
Dette er rett og slett hel ved.
Vi kan imidlertid legge til at dette ikke er en TV du monterer alene:
Den leveres nemlig med et blylodd av en TV-fot, som er så tung at den vil få landets kiropraktorer til å gni seg i hendene …
Når TV-en først står på plass, sørger dog foten for at TV-en står fjellstøtt.
Merk deg at TV-foten er vinklet slik at panelet tilter en smule bakover.
Det gjør at TV-en vil passe best på et TV-bord som ikke er for høyt, med mindre du heller vil kjøpe et solid veggfeste og henge den på veggen.
Smak og behag er alltid subjektivt, men vel på plass synes i hvert fall vi at TV-en ser strålende ut, og om du ikke liker det blå LED-lyset som lyser opp under Panasonic-logoen kan det skrus av i innstillingsmenyen.
Vi liker også at Panasonic ikke har slurvet med de to fjernkontrollene som følger med:
Begge er i børstet aluminium og gir et mer solid inntrykk enn de som følger med oss flere av konkurrentene.
Proppet med finesser og funksjoner
Panasonic har selvsagt pøst på med alt de kan av funksjoner og finesser, men det hadde vi dessverre ikke anledning til å se på i denne runden.
Det er likevel verdt å vite at alle de fire HDMI-inngangene er av typen HDMI 2.0 og har HEVC-støtte, noe som betyr at Netflix i 4K er på plass.
Du får også en Displayport for PC-bruk, og TV-en leveres med 2 passive 3D-briller.
I denne saken har vi derfor fokusert på det viktigste:
Bildekvaliteten.
Hva skiller AX900 fra konkurrentene?
Det aller viktigste er at dette er en av svært få TV-modeller som ikke har kant-LED-belysning.
AX900 har altså direkte bakgrunnsbelysning.
Dette gir to åpenbare fordeler:
Du får langt bedre kontroll over sortnivået, og ikke minst blir TV-en langt mindre utsatt for lysgjennomtrenging.
Det beste av alt:
Som vi snart skal vise deg er heller ikke dette noe du trenger å være TV-ekspert for å legge merke til.
Rett og slett imponerende!
For det er ingen tvil om at Panasonic vil revansjere inntrykket de ga med fjorårsmodellen, den skuffende og rådyre 65WT600.
Her gir nemlig kombinasjonen av direkte bakgrunnsbelysning og lokal dimming langt bedre kontroll over overgangen mellom lyse og mørke elementer i bildet.
Det beste er likevel at bildemotoren nå oppleves som såpass rask at den unngår den såkalte «halo-effekten» som oppstår når dimmingen er for treg eller ikke er nøyaktig nok.
I praksis betyr det at X900 klarer å beholde lyse detaljer også i mørke actionscener.
Det er det ikke mange av konkurrentene som klarer.
Merk deg at AX900 har et IPS-panel, og selv om de er kjent for å gi god innsynsvinkel, har de tradisjonelt hatt et litt svakere sortnivå enn VA-panelene.
Men ingen regel uten unntak, for selv med et IPS-panel gir AX900 et helt glimrende sortnivå.
Bare se på forskjellen mellom kant-LED-modellen Sony S90 og AX900 i bildespesialen:
Selv om sortnivået på kant-LED-modellene med VA-panel, somSony S90 og Samsungs gigantiske 78-tommer, ser bra ut i et fullt opplyst rom, er nemlig AX900 minst like god.Skrur du av lyset i det samme rommet er sortnivået på AX900 langt bedre, mye på grunn av at den ikke sliter med lysgjennomtrenging.Og ikke minst:
Mens bildekvaliteten på S90 og UE78HU8500 faller sammen når du beveger deg utenfor «sweetspot», så gjør den gode innsynsvinkelen på AX900 at bildet omtrent er like bra enten du står foran TV-en, eller sitter langt ut på sidene i stua.
Kombinasjonen av direkte bakgrunnsbelysning og IPS-panel fungerer altså langt bedre enn vi hadde forventet.
Så imponerende er den faktisk, at det i vår bok skal bli vanskelig selv for den nye toppmodellen til Philips (9809) å gjøre det bedre.
Forøvrig konstaterer vi at AX900 gjør en svært god jobb med å skalere alle inngangskildene dine til 4K-oppløsning, men det er da også noe vi forventer i denne prisklassen.
Panasonic skryter også av at de har fått til enda mer trykk i fargene, og jada:
Det ser definitivt bra ut, men samtidig syns vi at alle de store TV-produsentene klarer seg bra på dette området.
Men på ett område skiller Panasonic seg ut.
Både for glade amatører og entusiaster
Panasonic har heller ikke falt for fristelsen til å «pimpe» bildeinnstillingene.
Her får du altså edruelige bildemoduser, som vi tipper vil holde i lange baner for den jevne TV-titter.
Merk deg likevel kontrollen av den lokale dimmingen av bakpanelet.
Den finner du under menyvalget «Tilpasset baklyskontroll».
Her likte vi minimums- og mediums-innstillingen best, fordi den sikrer sortnivået uten at det tilfører grums i bildet eller går på bekostning av detaljer i det grå.
Men også de aller største TV-nerdene kan glede seg:
AX900 lar deg nemlig dykke ned i undermeny etter undermeny om du ønsker det, uten at vi går nærmere inn på det her.
Bilder av menyene får du her:
Som på de siste toppmodellene til Panasonic, får du også finjustert TV-en via nettbrett-appen «Remote 2» (til iOS & Android).
Det er en funksjon vi liker godt, siden du her får hele innstillingsmenyen direkte på nettbrettet, mens du ser alle endringene fullt ut på hele TV-panelet.
Men noe er det alltid …
Minuset med alle 4K-TVene som er i salg nå, er at de bruker svært mye prosessorkraft bare på skalere bildet opp til 4K-oppløsningen, i tillegg til all den bildebehandlingen du har aktivert.
For å unngå forsinkelser eller lagg, er det derfor viktig at du alltid aktiverer Spill/Gaming modusen når du skal spille konsollspill.
Under denne testen fikk vi såvidt koblet opp vår Xbox før TV-en måtte gå i retur, men førsteinntrkket var likevel at det fungerte fint.
Men hvorvidt dette også vil gjelde PC-spill er vi usikre på.
Dessverre har vi ikke utstyr til å måle responstiden selv, men vi ser blant annet at HDTV-test oppgir en responstid på 86,9ms.
Det er mye.
Konklusjon:
Ja takk!
Kombinasjonen av et glimrende sortnivå og en svært god innsynsninkel gjør Panasonic AX900 til den beste TV-en vi har testet så langt.
Når TV-en i tillegg har god materialkvalitet, Netflix i 4K og gir deg alle de funksjonene og finesser vi forventer i dag, ja da er mye gjort.
Ulempen er at det koster penger når TV-produsentene skal lage en LED-TV uten de problemene kant-LED-teknologien gir.
AX900 blir derfor dyr, og dermed en TV for de få.
55-tommeren ligger på 33.000, mens 65-tommeren som vi testet har en prislapp på rundt 50.000 kroner.
Nå er riktignok TV-en helt ny, og vi tipper at prisen vil falle når flere butikker melder seg på.
Noen billigmodell vil det likevel ikke bli snakk om, dette er et prestisjeprodukt og da er prisen deretter.
Når det gjelder konkurrenter er det per dags dato kun den nye toppmodellen til Philips (9809) som har den samme gode bakgrunnsbelysningen, men dessverre var vårt testeksemplar defekt ved levering - så vi fikk ingen direkte sammenligning.
I bakgrunnen lurer naturlig nok også de nye OLED-modellene til LG med 4K-oppløsning, men utsettelser på utsettelser gjør at det fortsatt bare er HD-modellene på 55-tommer som er tilgjengelige, og vi tviler altså på om de vil komme før jul.
Panasonic Viera TX-65AX900E
I skrivende stund er det derfor Panasonic AX900 som er vår nye TV-favoritt.
| 1
|
201160
|
PRØVEKJØRT:VW-tusenkunstner
Vi gledet oss til å prøvekjøre nye Touareg og vi ble ikke skuffet.
FIRENZE (DinSide Motor):
Volkswagen Touareg kan fylle rollene både som luksus- terreng- og familiebil.
Den er også en formidabel trekkvogn som kan dra 3,5 tonn tilhengervekt og vi har opplevd den som en heftig racer som ligger klistret til veien i hastigheter svært langt over det som er aktuelt på offentlig vei her i landet.
En veritabel tusenkunstner altså!
Høye ambisjoner
Nye Touareg ble avduket i München den 10. februar.
Vi fikk se bilen på Volkswagens stand på bilmessen i Genève tre uker senere.
Designmessig fremstår den som en verdig arvtaker etter modellen som vakte slik oppsikt syv år tidligere ved å introdusere Volkswagen i et segment man ikke skulle ha ventet dem:
Kategorien store, luksuriøse SUVer.
Mange så introduksjonen av en slik modell i VW-sortimentet som et uttrykk for stormannsgalskap fra Ferdinand Piëchs side (daværende VW-toppsjef), særlig i og med at samme Piëch var mannen bak luksusbilen Phaeton, som skulle true både BMWs og Mercedes' - for ikke å snakke om Audis - posisjoner i overklassen.
Skal videreføre en suksess
Men mens nevnte Phaeton fører en tilværelse på skyggesiden i bilverdenen, har Touareg vært en suksess.
Over en halv million eksemplarer er blitt produsert av første generasjon og Volkswagen har ambisjoner om å følge opp denne suksessen tross vanskeligere tider - især for denne typen bil.
Vi var spente på å finne ut om produsenten har tatt de grep som skal til for å lykkes med dette og vi kan her og nå røpe svaret:
I hvertfall langt på vei.
Mindre kjedelig
Da vi stiftet bekjentskap med første generasjon Touareg for syv år siden var det ikke designen som imponerte oss.
Vi sammenlignet den med en forvokst Passat og kalte den kjedelig.
Heldigvis kan vi heve nivået på våre karakteristikker en smule selv om også nykommeren unngår å fremstå som spennende på noe vis.
Dette er Volkswagen-typisk seriøst, konsensuelt og på grensen til traust.
Men bilen har fått nyte godt av den fornyede designretningen som går ut på å skjerpe merkeidentiteten med litt mer personlighet via skarpere trekk og tydeligere linjer og konturer.
I tillegg er nye Touareg blitt noe lengre og litt lavere enn forgjengeren.
Kombinert med den barskere fronten gir dette bilen et utseende vi synes er mer vellykket, og i hvertfall mer sporty.
Bilen er 480 centimeter lang, hele 194 centimeter bred og 171 centimeter høy.
Den tar med andre ord en god del plass på veien.
Luksusfølelse
Når det gjelder interiøret gjelder mye av et samme.
Dette er relativt traust og uspennende, men samtidig er det praktisk, oversiktlig og brukervennlig.
I tillegg er luksusfølelsen til stede:
Alt er veldimensjonert, virker godt skrudd sammen og med høyverdige materialer.
Man sitter godt i velformede seter og sitteposisjonen fant i hvertfall vi upåklagelig.
Et av ankepunktene mot den utgående modellen var en noe begrenset plass i baksetene.
Den kritikken utgår nå; noen ekstra centimeter gjør det helt OK også for godt voksne å oppholde seg der bak.
Touareg kommer heller ikke i annen generasjon som syvseter i motsetning til en del konkurrenter.
Bagasjerommet er ganske stort - offisielt 560 liter med setene oppe med mulighet for øking til 1.640 liter med baksetene nedfelt.
Det er dessuten forbilledlig fritt for hindringer og krinkelkroker.
Komforten er god - av den litt stramme typen.
Med lav profil på dekkene kan korte ujevnheter merkes, men det blir ikke stumpt.
Vi uttaler oss bedre etter en test på norske veier.
Avansert førerassistanse
Utstyrsmessig introduserer bilen mye av det man i dag finner på luksusbiler - og også en del mellomklassebiler etter hvert, som automatisk nedblending med adaptive lykter kombinert med bi-xenon-lys, adaptiv fartsholder og anti-kollisjonsradar, elektronisk vimsevarsler og signal ved ufrivillig filskifte og mer til i samme kategori.
Man kan også skaffe en løsning som viser omgivelsene til bilen 360 grader rundt den.
Den er basert på flere kameraer og bildet av bilens omgivelser vises på hoveddisplayet.
Bensin, hybrid og diesel
VW Touareg lanseres ved markedsintroduksjonen med følgende motorer:
Bensin:
3.6 V6 FSI - 280 hk 3.6
V6 kompressor TSI + E Hybrid - 333 hk + 52 hk
Diesel:
3.0 V6 TDI - 240 hk 4.1 V8 TDI - 340 hk
Forbruk og utslipp er gått ned med cirka 25% i forhold til forgjengeren, takket være blant annet optimisert motorteknologi, stopp/start-funksjon og lavere vekt.
Vi prøvekjørte de tre motoralternativene som skal tilbys i Norge, det vil si V6-dieselen, V8-dieselen og hybriden.
Hybrid-Touaregen skal vi komme tilbake til i en egen artikkel.
Vi vil uansett, uten å frykte å ta feil, anta at løvens andel vil utgjøres av V6 TDI-versjonen.
Fin V6 TDI
Det blir da heller ikke feil for de fleste.
V6 TDI-motoren med tre liter slagvolum og tidsriktig common rail innsprøytning produserer 240 hestekrefter og et dreiemoment på 550 newtonmeter som er tilgjengelige mellom 2.000 og 2.250 omdreininger.
Kreftene porsjoneres ut på en harmonisk og kultivert måte og overføres til de fire hjulene via den utmerkede 8-trinns automatgirkassen som er standard.
Vi satte pris på det gode skyvet og de sømløse girskiftene.
Forbikjøringer går unna uten problemer og akselerasjonene er kvikke og lineære.
0-100 skal ikke ta mer enn 7,8 sekunder, noe som virker realistisk.
Bilen oppleves klart kvikkere enn forgjengeren, noe som selvsagt også har å gjøre med at bilen er blitt over 200 kilo lettere.
Dette er i seg selv imponerende i og med at sikkerhets- og støydempings-tiltak har økt.
Kort sagt:
V6-dieselen er en utmerket motorisering til denne bilen.
Gedigen V8
Da blir det på en måte anektdotisk å omtale V8-alternativet, men vi gjør det allikevel.
Med denne motoren blir nemlig Touareg den rene raceren og viser hva som bor i den av "sportslighet" i den grad man kan kalle det det i en SUV på over to tonn.
Vi ble i hvertfall kraftig imponert.
Denne motoren, en 4,1-liters biturbo-diesel, erstatter den utgåtte (og allerede imponerende) V10-motoren - og overgår den på alle måter unntatt i antall sylindre.
Toppeffekten er 340 hestekrefter og dreiemomentet er gedigne 800 newtonmeter og opptrer mellom 1.750 og 2.750 omdreininger.
Og det merkes!
På noen porsjoner motorvei med fine kurver i fjellandskap kunne vi dra på skikkelig og da opplevdes det som om bilen formelig krympet rundt oss.
Skyvet er formidabelt og speedometernålen fyker i været.
Toppfarten på 242 kilometer i timen er av akademisk interesse og 0-100 på 5,8-sekunder er verdig en sportsbil.
Men ingen av tallene kan beskrive den fantastiske følelsen av uuttømmelige krefter som hersker i denne toppversjonen av Touareg.
Men denne godfølelsen har en pris; nærmere bestemt en halv million kroner i tillegg til det en V6 koster.
Av dette er 300.000 tilleggsavgifter til den norske stat.
Alle Touareg-versjonene leveres med 8-trinns tiptronic automat.
Denne er utviklet for å passe til begge typene firehjulsdrift som tilbys, og til hybridversjonen.
4Motion og 4XMotion
På nye Touareg tilbyr VW to ulike typer firehjulsdrift.
Standard er 4Motion, basert på en TorqueSensitive (Torsen)-løsning som er kjent fra tidligere.
For folk som for alvor har tenkt seg av veien tilbys nå i tillegg 4XMotion, en mer avansert løsning som gjør Touareg til en virkelig terrengbil.
Den leveres med terrengpakken TerrainTech på V6 TDI-utgaven.
For å forenkle er 4Motion i Touareg basert på en transmisjon med Torsen senterdifferensial og en normal differensial på bakakselen.
Med 4XMotion får man reduksjonsgir og differensialbrems på bakakselen.
Vi prøvde denne løsningen i en TerrainTech-versjon og det fungerte utmerket i den middels avanserte terrengløypen vi fikk prøve den i.
Det som kanskje tydeligst illustrerer forskjellen mellom de to typene 4x4 er at standard 4Motion klarer 31 graders stigning mens 4XMotion kan klatre opp en bakke med hele 45 graders stigning.
Prismessig plasserer Touareg seg i kategorien store premium-SUVer sammen med BMW 5-serie, Mercedes ML, Volvo XC90, Audi Q7 og den nye fetteren Porsche Cayenne som også lanseres som annen generasjon.
Touareg V6 TDI 240 hk starter på 821.000 kroner.
Med terrengpakke koster den 858.000.
De gedigne kreftene i V8-versjonen koster svært mye; V8 4.2 TDI med sine 800 newtonmeter og 340 hester kommer på 1.332.000 kroner.
Hybriden koster litt mindre men blir også temmelig kostbar:
1.309.000 kroner.
Nye Touareg kommer til Norge i sommer.
De første eksemplarene ventes hos forhandlerne i løpet av juni.
En stor bil:
| 1
|
201162
|
TEST:Komplett Gamer Premium
- AMD Vision Black
Den beste spillopplevelsen krever en kraftig stasjonær PC.
Det er en stund siden vi har testet stasjonære PC-er i DinSide data, og enda lenger siden vi testet PC-er beregnet på gamere.
Men nå var tiden inne, siden det har dukket opp maskinvare som er interessant å sjekke uansett.
Spesielt gjelder dette 6-kjerners prosessoren AMD Phenom II X6.
Det er også andre komponenter og kombinasjoner som er oppdatert, som SSD til systemdisk og roterende disk til lagring.
Grafikkløsningen er heller ikke spesielt pinglete, den består av 2 kort fra ATI koblet sammen i CrossFireX.
Spesifikasjoner
Her er listen over hva maskinen inneholder:
Prisen for et ferdig system ligger ca 900 kroner høyere enn om du skulle satt sammen alle delene selv og installert programvare osv.
Samtidig gir dette deg 3 års garanti.
Kabinett og montering
Kabinettet er et midi-tower, med mulighet for 4 vifter.
Det er i stål og plast og kommer bare i sort.
Viftene er plassert i topp (200mm!) og på baksiden (120mm) og foran hver av de to diskmodulene i front (120mm).
Det er plass til 9 lagringsenheter, 3 optiske 5,25" og 6 standard 3,5" som festes i to diskmoduler som kan tas ut fra fronten.
Modulene har gitter i front, og bak dette sitter en vifte som suger luft inn.
Foran viften sitter et luftfilter som enkelt kan tas ut for rensing.
Hastighetskontroll for viftene sitter øverst bak på kabinettet.
Legg også merke til de blå USB 3.0 kontaktene.
På toppen sitter av/på og reset-knapp, og 2 USB, 1 eSATA og jacker for hodetelefon og mikrofon.
Monteringen er utmerket, kablingen er ryddig, men det er brukt standard CPU-vifte.
Prosessor og grafikkort
Prosessoren er en Phenom II X6 1055T, den kjører på 2,8 GHz, men i turbo mode kan kjerner klokkes opp til 3,3 GHz.
L2 hurtigminnet er på 6 x 512k og felles L3 er på 6 MB.
Effektforbruket er på opptil 125 W.
Skjermkortene ASUS Radeon HD 5830 1GB GDDR5 er det to av og de er naturligvis koblet i CrossFire.
Disse skjermkortene er i seg selv ganske kraftige, og i par sparker det desto mer.
I bruk
Vi koblet opp PC-en på 2 skjermer.
Hovedskjermen var en BenQ på 22 tommer med 1920 x 1080 HD-oppløsning og ekstraskjermen en 19-tommer Fujitsu på 1440 x 900.
BenQ-skjermen ble koblet til HDMI (den har bare HDMI og VGA inn) og Fujitsu på DVI.
BenQ-skjermen fikk problemer med overscan og bildet dekket ikke hele skjermflaten.
Da koblet vi den til VGA med overgang fra DVI og den andre skjermen med overgang fra HDMI til DVI.
ATI-kortene har bare DVI, DisplayPort og HDMI ut - ingen egen VGA-kontakt.
Maskinen starter opp Windows 7 Home Edition på 40 sekunder og avslutter på 12.
I oppstarten tar det ca 12 sekunder før operativsystemet lastes inn.
Til all vanlig PC-bruk er den klart overdimensjonert, og alt skjer lynraskt.
Men dette er først og fremst en spillmaskin og her er ytelsen langt mer kritisk.
Mange av de populære online-spill som Call of Duty og CounterStrike er helt uproblematisk for denne maskinen, det er først ved tyngre spill at kreftene kommer til sin rett.
Spesielt når vi kjører dem i full HD (1920 x 1080) slik vi har testet.
Vi har spilt kjente spill som Team Fortress 2, Half-Life 2, Counter Strike Source, GTA IV, FarCry 2, Crysis og Crysis Warhead, Call of Duty Modern Warfare 2 - og maskinen håndterer disse stort sett uten problemer med alle instillinger på maks.
Men i Crysis og Crysis Warhead hakker det fremdeles på de aller mest krevende innstillingene, som ved Anti-Aliasing stilt på maks.
Vi fikk også noen problemer med Far Cry og Tean Fortress 2 da vi forsøkte å tweake innstillingene i Catalyst Control Center.
Standardinstillingene fungerte faktisk best.
Hvordan vi testet
Vi har brukt PC-en en drøy uke, først og fremst til spill, men også til vanlige oppgaver.
Spillene vi har kjørt tester på er FarCry 2, Company of Heroes og GTA IV.
Vi har også kjørt følgende tester: PCMark Vantage, 3DMark, Passmark og Geekbench.
Støy
Ved påslag er maskinen ganske støysvak.
Det er den også under vanlig bruk, helt til man begynner å belaste prosessoren.
Da begynner prosessorviften å øke turtallet, og når det virkelig er hardkjør, slik som under intens gaming og i noen av testene, da høres det ut som om den snart tar av og flyr ut av maskinen...
Når aktivitetsnivået synker følger viftehastigheten fort etter og går etter hvert ned til et behagelig nivå.
Temperaturen på luften som kommer ut av maskinen er aldri ubehagelig varm, men den bidrar likevel godt til oppvarmingen av rommet.
Det er tross alt noen hundre watt som brukes når det står på som verst, og det tilsvarer en liten panelovn.
Konklusjon
Komplett Gamer Premium - AMD Vision Black er en svært potent gamer-PC.
Med unntak av Crysis/Crysis Warhead - som bare helt ekstreme maskiner klarer med alt på fullt - er det bare å gi på, maskinen presterer.
Vi ville nok valgt en annen kjøler og vifteløsning til prosessoren på grunn av støyen, som er ganske heftig.
Systemdisken er heller ikke så rask som vi hadde ventet, og siden den er ganske liten er det naturlig at programmene lagres på den roterende disken.
Da er det bare selve Windows som får gleden av å bruke SSD-en.
Mer info om maskinen finner du hos Komplett.
| 1
|
201163
|
Sony DCR-HC46
Begge kameraene på Sony gjør det godt i denne testen, men drivverket på miniDV-kameraet bråker litt mer enn vi skulle ønske.
HC46 heter det siste skuddet på HC-stammen til Sony; en kameraserie som har flere kameraer enn du har tær på føttene.
Utseendemessig har det veldig mye til felles med DVD-205E, med unntak av delen på høyre side der DVD-spilleren er byttet ut med kassettdrivverk.
At kassetthuset er avrundet, gjør at dette kameraet er enda et lite hakk mer komfortabelt å holde.
Skjermen er den samme - 2.7 tommer bred og trykksensitiv.
Det gir en meget god brukervennlighet, og både knapper og tekst er store og tydelige.
Det virker som om programvaren i kameraet er nokså likt på de to kameraene - den eneste forskjellen er at DVD-kameraet også har DVD-spesifikke valg som sluttføring av plata, og at dette kameraet har spoleknapper etc.
Du finner også knapper for zooming ut og inn, samt start og stopp av opptak på undersiden av skjermen.
I tillegg er knappen for bytting mellom widescreen og 4:3-format flyttet ut på skjermen, siden HC46 har inngang for Memory stick pro duo bak skjermen.
Mange muligheter
Det betyr at du også på dette kameraet har mulighet til å styre spotfokusering og -metering med pekefingeren, og at du kan legge til og fjerne knapper fra menyforsiden slik at du selv kan tilpasse den til ditt bruk.
En annen funksjon som er grei å ha, er at du kan ta frem en guide til alle ikonene som vises i displayet, slik at for eksempel det lille ikonet med SP forklares med at innspillingskvaliteten er satt til standard.
Batteriet er plassert på baksiden og via en strømadapter lades det rett i kameraet.
For øvrig byr kameraet på Carl Zeiss-optikk med 12x optisk zoom (samme som DVD205E), og kan ta bilder med en megapiksels oppløsning.
Litt støy
Den største forskjellen vi merker mellom dette kameraet og DVD-kameraet er støynivået fra drivverket.
Mens det nesten er fraværende på DVD205E, høres det godt på HC46, selv om det er moderat sammenlignet med noen av konkurrentene.
Heller ikke her er lyden helt på topp, og det var mindre støy fra vinden på DVD-kameraet enn på denne modellen.
På bildefronten presterer kameraet jevnt over blant de bedre i denne gjengen.
Autofokusen har få problemer, men støyen i dårlig lys virker å være mer fremtredende for dette kameraet enn det er for DVD-kameraet, og i dårlig lys blir fargene svake.
Også i dagslys opplevde vi noe støy, og i en av testene der vi zoomet inn på et neonskilt i mørket, så vi også prikker rundt lyset som var mer fremtredende enn hos de andre kameraene.
Heller ikke dette kameraet har inngang for ekstern mikrofon, og det finnes heller ingen manuelle muligheter i forhold til lukker- og blenderprioritet.
Igjen - hvis det er ting som er viktig for deg, må du se deg om etter et annet kamera.
Best i test
Tilbake til testforsiden
| 1
|
201164
|
HP Compaq nx7010
Vi ble kjempebegeistret for lillebror Pavilion zt3000 da vi testet den i desember.
Nå har vi endelig fått sett på storebror Compac nx7010, som har mange likhetstrekk - med et par ess i ermet.
Ny drømmemaskin fra HP?
Compaq-navnet lever videre hos HP, først og fremst på enkelte bærbare PCmodeller som er myntet på bedriftsmarkedet.
nx7010 er for eksempel utstyrt med Bluetooth og dokking-opsjon, og du får den kun levert med Windows XP Professional.
For øvrig er dette en PC som tar både utstyr og underholdning på alvor:
Intel Pentium M-prosessor, 1,6 GHz ATI Mobility Radion 9200 grafikkort - 64 MB 15,4" Bredskjerm, 1680 x 1050 pikslers oppløsning* 512 MB minne 60 GB harddisk, 4.200 rpm* SD-minnekortleser DVD+RW brenner (2,4x DVD, 16x CD, 10x CDRW)* 10/100 Mbit nettverk 802.11b WLAN (trådløst nettverk) Bluetooth-adapter innebygd* Parallellport iR-port 56 Kb modem 1 stk PC-card slot (PCMCIA)
FireWire-port 3 USB 2.0-porter VGA med TV-utgang (S-video) Innebygde JBL stereohøyttalere 35.6 cm x 25.4 cm x 3.5 cm, vekt 3,1 kg
* PCen selges også med andre konfigurasjoner her
LES OGSÅ:
Mye bra
Alt i alt er dette en meget velutstyrt maskin, og vi merker oss spesielt den høye skjermoppløsningen, samt at PCen er utstyrt med vellåtende JBL-høyttalere, som lillebror Pavilion zt3000.
Oppløsningen er etter våre øyne helt perfekt for denne skjermstørrelsen.
Diskettstasjonen er byttet ut med SD-kortleser.
Smart.
Bluetooth samt mulighet for å dokke maskinen vil helt sikkert mange sette pris på.
Det eneste vi setter spørsmålstegn ved er at harddisken kun roterer med 4.200 omdreininger pr minutt, det kan vise seg å være en flaskehals.
DVD-brenneren er heller ikke veldig kjapp.
Vi forteller mer i avsnittet for ytelsestester.
Selve maskinen er en riktig lekkerbisken, synes vi.
Den har et lokk som er dekket av metall, og den sørger for at skjermen er godt beskyttet under røffe forhold, for eksempel klemt mellom bøker i ranselen, i kofferten etc.
Tastaturet er aldeles nydelig å skrive på, lyden er dempet og tastene er faste og myke på samme tid.
Pekeplaten under tastaturet har integrert vertikalt skrollefelt, tydelig skilt fra resten med en opphøyning.
Bra!
Styreprogrammet gir deg massevis av innstillingsmuligheter, vel verdt en titt!
Veloverveid - stort sett
I fronten sitter minnekortleseren, her sitter også mic og øretelfonutgang, samt bryter for Bluetooth/WLAN.
Sistnevnte kunne godt ha sittet bedre beskyttet, for øvrig har vi intet å bemerke med negativt fortegn når det gjelder plassering av porter og enheter.
Skjermen har vi så vidt omtalt, og den er middels lyssterk - vi opplevde faktisk skjermen i zt3000 som hakket klarere, men denne holder også mål i massevis.
Du ser godt bildet fra sidene, og brukbart også ovenfra.
Det er ikke alltid en selvfølge, selv om de fleste i denne prisklassen er meget bra nå.
Ytelsestestene
Vi har testet en rekke PCer med samme prosessor og brikkesett, og var egentlig ikke veldig overrasket over de generelle ytelsestallene.
1,6 GHz Pentium M tilsvarer noe et sted mellom 2,2 og 2,4 GHz Pentium 4 desktop under de aller fleste forhold.
For vanlige dødelige betyr det at PCen utfører oppgavene så kjapt at du neppe vil oppleve den som en flaskehals i PCens levetid.
En annen ting som gjør at vi "elsker" Centrino-baserte PCer, er mangelen på støy.
nx7010 er helt støyfri, kun ved et par anledninger under ytelsestestene startet en meget støysvak vifte å rotere.
Den merket vi knapt.
Vi er litt mer skeptisk til harddisken, og våre ytelsestester viser også at den kan kanskje oppleves som en brems - spesielt ved stor aktivitet, for eksempel når du har mange programmer åpne samtidig, og PCen må bruke harddisken til hurtigbufring.
En 5.400 eller 7.200 rpm-disk hadde klart vært å foretrekke, dette kan du forsåvidt sette i PCen senere.
Grafikkytelsen er ikke helt i toppklassen, men den duger.
Over 150 bilder pr sekund i Quake III er tross alt et resultat som hadde gitt oss hakeslepp for halvannet år siden.
"Verstingene" på spillfronten vil nok ha mer trøkk, men for alle oss andre er dette kjapt nok - også på de fleste nyeste spillene.
Det mest spennende for mange gjenstår - batterilevetiden.
Centrino-PCer skuffer sjelden, og nx7010 er intet unntak i så måte.
Godt og vel 4 timer er absolutt godkjent.
Klikk her for tekniske detaljer og resultatene fra ytelsestestene
Konklusjon
Vi har brukt HP Compaq nx7010 hver dag i en uke, og vi er stort sett strålende fornøyd.
Den er utvilsomt blant de beste bredskjerms-PCene vi har testet så langt.
Med litt raskere grafikk, brenner og harddisk uten å justere prisen for mye opp, hadde den vært en suveren ener - i hvert fall inntil vi ser de første Centrino 2-maskinene...
Men vi tror mange vil falle for den uansett, og de vil neppe angre.
Anbefalte bruksområder:
Spill: velegnet Video: meget velegnet Musikk: meget velegnet Internett- og kontoroppgaver: meget velegnet Bildebehandling: meget velegnet Grafisk design: meget velegnet Stille omgivelser: meget egnet Mobilitet: velegnet
| 1
|
201166
|
Chibi Robo
SPILLTEST:
Trodde du GameCube var død?
Ikke når et av de mest originale spillene den siste tiden dukker opp på plattformen.
Det er sommer, og tid for rydding i hagen.
Selv om hager ikke angår oss, siden vi bor i en leilighet midt i tykkeste Oslo, så tror vi likevel at mange ville blitt glade om en liten robot kunne tatt ansvaret for å plukke søppel og vaske bort flekker.
LES OGSÅ:
Den sjarmerende Chibi Robo er altså svaret på problemstillingen.
En svært så stereotypisk, amerikansk familie, med en lat og arbeidsløs far, en pliktoppfyllende og småfrustrert mor, og en datter som skjuler seg bak en froskemaske, får altså en dag et nytt tilskudd.
Chibi Robo er en gave til datteren Jenny, og den setter raskt i gang med å rydde hjemmet.
Men ikke misforstå, dette er ikke et spill som handler i hovedsak om rydding.
Chibi Robo er et herlig og søtt plattformeventyr, der alt foregår på innsiden av et hus
sett fra et ganske lavliggende perspektiv.
Chibi Robo er ikke akkurat stor av seg, nemlig.
Verden med robotøyne
Spillet har tydelige dag og natt-sykluser, og visse ting kan bare gjøres enten om dagen eller om natten.
På dagtid kan du kommunisere med familiemedlemmene, som er våkne, og det fører til at du får tilgang til visse områder og får løst visse oppgaver.
Om natten kommer lekene frem, og er usedvanlig snakkesalige.
Det innebærer at deres behov kan kun tilfredsstilles nattestid, og det åpner for en lang rekke sideoppdrag, samtlige passe surrealistiske og underholdende.
Du beveger deg rundt om i huset med hjelp av flere verktøy.
Lille Chibi kan klatre oppover visse elementer av miljøet
du kan for eksempel dra ut skuffer for å komme deg til topps av en kjøkkenbenk.
Derfra kan du sveve til andre områder med den innebygde rotoren.
Etter hvert får du tilgang til en mekanisk stige, som åpner for nye omgivelser, og annet utstyr som hjelper deg videre.
Og mens du holder på med utforskning, er det altså lurt å plukke litt søppel og vaske litt flekker.
Rydder du effektivt, får du såkalte happy points fra familiemedlemmene, som er veien til å stige i gradene og få oppgradert visse egenskaper.
Penger er et annet element du samler opp ved å utføre oppgaver, og igjen, disse lar deg også handle nytt og nyttig utstyr.
Spar på strømmen
Strømrasjonering er noe som krever konstant oppmerksomhet fra oss.
Chibi går nemlig på batteri, som ikke varer nevneverdig lenge, og det lades opp ved å plugge roboten inn i nærmeste støpsel.
Batterilevetiden oppgraderes flere ganger i løpet av spillet, og det lar oss vandre inn i rom som har færre strømuttak, og som krever flere oppgaver som trekker mer strøm.
Begynner du å klatre høyt opp i hyller og skap, er det selvsagt lurt å være full av energi.
Noe enkel kampmekanikk er det også plass til.
Fra tid til annen dukker det opp små, mekaniske insekter du kan skyte på, og disse fungerer også som kilde til metall, som igjen kan gjenbrukes til nye verktøy som hjelper deg videre.
Chibi Robo er et temmelig åpent spill, og du kan traske av gårde i ditt eget tempo, utføre noen oppdrag, rydde litt, klatre litt og utforske litt.
Det er naturligvis en hovedhistorie her, som involverer en annen robot som har havnet i kjelleren, og de fleste av de andre innbyggerne i huset, men du er fri til å ta deg god tid for å få det ferdig.
Vi støtter små roboter
Spillets sjarm kommer først og fremst fra det audiovisuelle.
Huset og innbyggerne er presentert ekstremt fargerikt, med massevis av små detaljer.
Selv om det rent tekniske ikke nødvendigvis er så avansert, er det kunstneriske helt herlig.
Og det er for oss mye viktigere enn polygonantallet.
Lyden er enda mer interessant.
Chibis skritt og andre bevegelser akkompagneres av små, musikalske noter, hans kompanjong Telly og de andre menneskene og leketøyene snakker et absurd språk som minner oss om Animal Crossing eller The Sims, og hyggelig musikk holder oss glade og fornøyde hele veien gjennom.
Chibi Robo er altså er skikkelig annerledes spill, som ikke bare gir oss original spillbarhet, men også den tradisjonelle Nintendo-sjarmen og personligheten.
Det er nok et bevis på at kreativitet er noe av det viktigste i spillbransjen, og vi har det mye mer gøy med Chibi enn med generisk førstepersonsskytespill nummer 435267.
Er du interessert i en annerledes spillopplevelse (spesielt hvis du liker alternative titler som Katamari eller LocoRoco), og har en GameCube som er sulten etter nytt spillmateriale, gi Chibi Robo en sjanse.
| 1
|
201167
|
Toshiba Kira-102
Rask og lekker ultrabook, med overbevisende batteritid.
Men det koster å være kar!
Det er gode tider for deg som er på utkikk etter ny PC.
I vår sammenlignende PC-oversikt viste vi deg nylig at du kan få svært mye PC for helt ned mot 3 500 kroner, vel og merke hvis du har moderate krav med hensyn til vekt, skjermoppløsning, byggekvalitet og batteritid.
Det er spesielt disse fire faktorene som ofte er med på å drive prisene oppover.
High end
Toshiba henvender seg til helt andre kjøpegrupper med sin andregenerasjon Kirabook.
Denne er tilgjengelig i Norge gjennom Elkjøp og Lefdal, og har spesifikasjoner som plasserer den helt i toppen hva angår kompakte og lette maskiner:
Skjerm: 13,3" blank berøringsskjerm, 2560 x 1440 piksler Prosessor:
Intel Core i7-4510U (Haswell-generasjonen) RAM:
8 GB (som også er maks) Grafikkort:
Intel HD Graphics 4400 Lagring: 256 GB SSD Optisk drev:
Nei Skjermutganger:
HDMI 1.4 USB-porter: 3 x USB 3.0 Webkamera: 720P Kortleser:
SD/SDHC/SDXC/MMC Trådløst nett:
Intel 802.11 a/b/g/n/ac Kablet nett:
Nei Annet:
Harman Kardon-høyttalere, Bluetooth 4.0 OS:
Windows 8.1 Professional Størrelse: 31,6 x 20,7 x 0,95~1,98 cm Vekt: 1,35 kg Pris:
12.990 kr inkl mva (jf Prisjakt 16.9.2014)
Maskinen er kort fortalt meget oppdatert på utstyrsfronten, og relativt toppspekket.
Høy skjermoppløsning, kraftig i7 ULV-prosessor, romslig SSD og støtte for den trådløse AC-standarden, som sørger for å øke overføringshastigheten betraktelig mot kompatibelt utstyr.
Windows 8.1 Professional har flere funksjoner som ikke finnes i standardutgaven, mange er myntet på bedriftsbrukere.
Det som ikke kommer fram i listen er at kabinettet består i all hovedsak av aluminium og magnesium.
Den slanke maskinen er meget godt oppstivet, og gir definitivt et solid inntrykk.
Svært høy oppløsning
Stadig flere PC-er i klassen får skjermoppløsninger som er høyere enn full HD, og Kira er intet unntak.
Her får du et skjermbilde med svært høy pikseltetthet, noe som definitivt kommer til nytte når du skal se bilder og studere detaljer i høyoppløste fotografier.
Toshiba leverer maskinen med oppskalert tekst og ikoner i Windows, noe som fungerer brukbart i Windows 8.1.
Helt i mål er vi imidlertid ikke, enkelte programmer skalerer nemlig ikke like bra.
Et eksempel er Windows Media Player, der kontrollene blir veldig små.
Vi vet at Microsoft jobber med å forbedre slike ting i fremtidige oppdateringer av operativsystemet.
Fellesnordisk tastatur
Skjermen etterlater et godt inntrykk, med god fargegjengivelse, lysstyrke og berøringsfølsomhet.
Vi har imidlertid sett skjermer der kontrasten avtar mindre fra sidene enn det som er tilfelle med Kira-skjermen, men noe stort ankepunkt er dette ikke.
Tasaturet er som forventet av chicklet-typen, der alle tastene er isolert fra hverandre.
Det er støysvakt, responsivt og det er minimalt med svikt i platen mens du skriver.
Hurtigtastene øverst gir deg rask tilgang til vanlige funksjoner, uten å måtte trykke ned FN-tasten først.
Slik liker vi.
Vi vil imidlertid bemerke at tastaturet er fellesnordisk, der blant annet ÆØÅ har påtrykt tegn for norsk/svensk/dansk.
Skulle man kunne forvente et helnorsk tastatur i denne prisklassen?
Vi mener i hvert fall det.
Under tastaturet sitter en stor multiberøringsfølsom pekeplate, med støtte for fingerbevegelser for å skrolle, forminske, forstørre og så videre ved hjelp av flere fingre.
Det fungerer utmerket.
4K-kompatibel
Alle tilkoblingene sitter på venstre og høyre side, hele tre USB 3.0-porter synes vi er bra for en så tynn og kompakt maskin.
Merk også at HDMI-utgangen støtter oppløsning på eksterne skjermer på inntil 4K, men kun med lav Hz.
Til film og denslags er det helt OK, men spilling er en annen historie.
Men vil du bruke denne PC-en til spilling?
Neppe.
Mer om det senere.
Strømpluggen stikker hele fem cm rett ut på venstre side, og det forstår vi ikke poenget med.
Hadde den hatt en 90 graders knekk hadde den blitt langt mindre sårbar hvis man er uheldig å dulte borti den.
Bra lyd, lav støy
På undersiden sitter det to høyttalere av merke Harman Kardon.
De produserer ganske bra lyd, PC-ens størrelse tatt i betraktning.
Det er litt mer fylde enn vi er vant til, helt greit til film og bakgrunnsmusikk.
Skal du derimot nyte musikken, tar du på deg hodetelefoner eller kobler til eksterne høyttalere.
Merk at PC-en kan kobles til Bluetooth-høyttalere trådløst, takket være Bluetooth 4.0-støtten.
Under sitter også luft-inntaket, og luften blåses ut i bakkant ved skjermfestet.
Ved belastning er vifta definitivt hørbart, men ved normal bruk er den oftere tyst enn bråkete.
Helt stille er denne maskinen altså ikke, men den er heller ikke spesielt bråkete.
Omtrent som du må forvente av en relativt kraftig PC i liten innpakning per september 2014.
Ytelse og programvare
Det bringer oss over på neste punkt, PC-ytelsen.
Core i7-prosessoren sørger for meget god ytelse til det aller meste, inkludert fleroppgavekjøring - og er i så måte ideell partner til den kjappe SSD-en.
Toshiba har i hovedsak gjort en bra jobb med å konfigurere maskinen, og det er ikke så mye rusk fra tredjepart, noe vi synes er positivt.
Men prøveversjon av sikkerhetspakke fra McAfee slipper du ikke unna.
Dette er etter vår mening en av de minst diskré sikkerhetspakkene, og serverer deg store varsler på skjermen om alt og ingenting.
Hvis du også finner den støyende og forstyrrende, kan du avinstallere den.
Vår erfaring er at Windows sin innebygde sikkerhetsløsning Defender (brannmur/antivirus/antispyware) vil være god nok beskyttelse for mange.
Den integrerte grafikken er ikke kraftigere enn at det blir mye hakking i nyere spilltitler.
Til enklere spill som «Minecraft», «The Sims», «Fotball Manager» og denslags, bør den absolutt klare å henge med i svingene, og selvfølgelig er den mer enn kraftig nok til alt annet - inkludert video i 4K-oppløsning på ekstern skjerm.
Noe mer enn det trenger du ikke, i hvert fall ikke de neste 4-5 årene.
Vi brukte som vanlig Passmark PerformanceTest 8.0 til å tallfeste ytelsen, og her er noen av de viktigste tallene:
Prosessor: 3913 poeng.
Dette er omtrent som snittet for denne prosessoren, en høytytende i7-prosessor fra det strømgjerrige U-segmentet.
I diagrammet under har vi sammenlignet ytelsen mot to andre populære Haswell-prosessorer, som ofte er å finne i rimeligere ultrabooks:
Grafikk: 468 poeng.
Dette er også som forventet.
God ytelse til de fleste applikasjoner, men litt lite for krevende 3D-spill.
Ønsker du deg en spillmaskin bør tallet være det dobbelte.
Du bør med andre se andre veier.
SSD:
Lesehastighet:
486 MB pr sek Skrivehastighet: 468 MB pr sek
Begge deler er meget gode tall, fire, fem ganger kjappere enn hva du kan forvente av en standard 5400 rpm harddisk.
SSD-en er dessuten lydløs, robust og veier nesten ingenting, og er derfor perfekt for denne typen PC.
Meget god batteritid
Ved hjelp av vårt eget testprogram for batteriytelse fant vi at Kira holdt ut i hele 12 timer og 36 minutter med minimal belastning.
Det er et sjeldent høyt tall!
Under kontinuerlig videoavspilling sa maskinen takk og god natt etter sek timer og 45 minutter.
Det betyr at batteritiden, ved variert bruk, helt sikkert vil ligge mellom ni og ti timer.
Det er blant de aller beste batteritidene vi har målt.
Meget bra, Toshiba!
Konklusjon
Det er helt på det rene at Toshiba har laget en meget god ultrabook i denne andregenerasjon Kirabook.
Det største ankepunktet vi har funnet, er faktisk prisen.
Det er nemlig slik at du får litt av hvert for nesten 13.000 kroner, og det er noen åpenbare modeller vi ville ha vurdert sammen med denne maskinen, som Lenovo Yoga 2 Pro og HP Spectre 13.
Apples nyeste MacBook Pro bør også kunne være en kandidat, hvis OS X er et mulig alternativ til Windows.
Men for all del, Kira er en meget god ultrabook, denne gangen har Toshiba truffet bra.
Sjekk våre plusser og minuser i boksen under.
Toshiba Kira-102
| 1
|
201168
|
Canon Ixus 850 IS
TEST:
Ixus feirer 10 år i år, og toppmodellen har fått en ny arvtaker.
Med vidvinkel og bedre støyprosessering lukter det innertier på papiret, men noen skjær er det i sjøen.
Vi var mildt sagt fra oss av begeistring tidligere i sommer da vi testet Ixus 800 IS.
Kameraet tok gode bilder, hadde en eksepsjonell hastighet både på autofokus og seriefotografi, innebygget bildestabilisator som gir skarpere bilder av stilleben og landskap, suveren videokvalitet (og tilsvarende høy bitrate), og et par artige funksjoner, som fargevariasjon, der du kan beholde én farge i bildet og få resten i sort/hvitt.
Canon har denne høsten lansert to nye Ixus-modeller som begge er "over" 800 IS på stigen - Ixus 900ti, med 10 megapiksler og kamerahus i titan, og dette kameraet - 850 IS.
Ut fra prislappen er det 900ti som er toppmodellen, men etter vår mening er 850 IS på papiret et mer attraktivt kamera.
Så - hva er forskjellen mellom 800 IS og 850 IS?
Vi summerer opp i følgende tabell:
Tilnærmet identisk
Konstruksjonsmessig er kameraene tilnærmet identiske.
De veier akkurat det samme (195 gram med batteri) og har omtrent helt lik form.
Høyre kant var litt mer skrå hos 800 IS, som vi synes gav det et marginelt bedre grep, og det var én millimeter lavere og bredere.
Annet enn det er det kun én ting som fremstår forskjellig, og det er modushjulet.
800 IS hadde et modushjul med "tenner", mens 850 IS kun har ett holdepunkt til neglen.
Hjulet er enda fastere enn hos forgjengeren - vanskeligere å være uheldig, men også vanskeligere å operere med én hånd.
Både dette og det forrige Ixuskameraet har god byggekvalitet.
De er gode å holde i, har en stor utløserknapp og en zoomkontroll som er plassert foran knappen, og de har alt en forventer seg av knapper på baksiden.
Vi liker spesielt at piltastene fungerer som hurtigtaster til blitskontroll, iso, makro og selvutløser og legger også merke til at knappene på 850 IS er blitt litt større enn de var hos forgjengeren.
Som antydet over, har skjermen også fått høyere oppløsning enn tidligere.
Av og på-knappen er også ny og er nå nedfelt på toppen av kamerahuset slik at du i mindre grad kan være uheldig.
Vi synes imidlertid at batteri- og minnekortdekselet virker å være en del skjørere enn tidligere, og akkurat den biten av kameraet gir et litt slett inntrykk.
Ansiktsgjenkjenning
Av nye funksjoner er det først og fremst ansiktsgjenkjenning som er den store nyheten.
Når du holder opp kameraet, sørger Digic III-prosessoren (850 IS er det første kameraet med den nye prosessoren) for å kjenne igjen opp til 9 ansikter.
Kameraet fokuserer på det største ansiktet (altså den som står nærmest), men tar også hensyn til andre ansikter når det gjelder dybdeskarphet (blenderåpning) og blitsstyrke.
Siden denne teknologien er såpass ny (vel, Nikon har hatt den lenge i sine Coolpix-kameraer, men der er det kun støtte for tre ansikter), er den fortsatt ikke helt 100%.
For det første er en avhengig av at personen ser ganske rett inn i kameraet, og for det andre fungerer den rett og slett ikke godt nok.
Da vi tok bilde av noen trær forleden, befant det seg plutselig et ansikt oppe i det ene treet (spooky!), og etter å ha testet litt her og der, fungerer den godt i 70-80% av tilfellene.
Digic III-prosessoren hevdes også å ha en mer effektiv støyreduksjonsalgoritme, og derfor kan 850 IS ta bilder med ISO-verdier opp til 1600.
Det skal vi selvsagt se på under bildekvalitet-avsnittet.
Ellers er kameraet det samme som før - på godt og vondt.
Menyene er de samme, med god brukervennlighet, oppbygging og intuitivitet, men fortsatt må vi rette en pekefinger mot Canon om at det ikke er nødvendig med forskjellige modi for avspilling og opptak.
Det holder med en knapp for å se bilder, for deretter å kunne avbryte bildevisningen ved å trykke lett på utløserknappen, slik mange andre produsenter gjør det, og som dessuten Canon også gjør det på sine EOS-speilreflekskameraer.
Ixus-kameraene mangler også mer avansert funksjonalitet, og har hverken blender-/lukkerprioriterte bilder eller manuell fokus.
Kameraet har heller ikke histogramvisning ved innspilling; ei heller en visuell representasjon av zoomkontrollen, men heldigvis går det an å bruke rutenett både til det gylne snitt og 3:2, som er en god hjelp når du skal komponere bildet (sistnevnte er kjekk hvis du har tenkt til å skrive ut i 10x15).
Se for øvrig Fotodoktor-artikkelen om det gylne snitt hvis du er usikker.
Canon er også en av de få produsentene som fortsatt har beholdt den optiske søkeren i sine kompaktkameraer.
Den kan selvsagt ikke måle seg med den du får fra et speilreflekskamera (og utsnittet er parallellforskøvet), men det gir deg en del ekstra bilder dersom det begynner å bli knapt med batteri og du slår av LCD-skjermen.
For øvrig er batterilevetiden på 270 bilder etter CIPA-standarden (halvparten med og halvparten uten blits, LCD-skjerm slått på), kontra 240 på den forrige modellen.
Dette er ganske gode tall, og spesielt når vi tar med at kameraet har en kontinuerlig optisk bildestabilisator, som selvsagt tar sin del av batterikapasiteten.
Redusert ytelse
Det er ingen tvil om at 850 IS er et raskt kamera, men der 800 IS var et råskinn ut av en annen verden, er det ikke like gode tall for denne modellen.
På seriefotografi er kameraet nesten 20% tregere (fortsatt ganske raskt), som sannsynligvis er relatert til a) større bildefiler og b) lengre prosesseringstid med Digic III-prosessoren.
Autofokusen er imidlertid like rask - med andre ord noe av det absolutt raskeste og mest presise i kompaktkameraverden.
Det vi imidlertid finner noe forbausende, er hvor lang tid det tar fra du trykker utløserknappen helt ned til bildet blir tatt når du bruker røde øyne-reduksjon, som er aktivert som standard.
I stedet for å gi en kort blits i forkant, brukes nemlig den røde autofokuslampen i ett sekund før bildet fyrer av.
Dette oppleves som i overkant tregt, og vi heller derfor mot prosessering i etterkant for å fjerne røde øyne, i tillegg til at det absolutt burde ha vært vist i displayet at det ble brukt rødøye-blits.
Her er den fullstendige ytelsestabellen:
Bildekvalitet
Det nye objektivet med 28mm er ikke det samme som det som sitter i PowerShot S80, som vi testet tidligere i år.
Det er litt synd, for dette objektivet har en åpenbar svakhet:
Det har nemlig en påfallende hjørneuskarphet.
Allikevel setter vi et lite spørsmålstegn om hvorvidt dette er en svakhet som den vanlige bruker vil tenke over, eller om det er mer en typisk "kritikerfeil", men direkte pent er det ikke.
Under har vi nedskalert utsnittet nederst i høyre hjørne 50%, og som du ser avtar skarpheten dramatisk.
Objektivet har også litt tønneforvrengning på vidvinkel, i tillegg til at kromatisk feilbrytning er godt synlig i høykontrastområder i bildekantene; dog er det lite av den ellers i bildet.
Vi skulle gjerne ha sett mer detaljer i høylysområdene - spesielt gjelder det himmelen, som som oftest bare fremstår som hvit på denne tiden av året.
At blitsen har blitt kraftigere er positivt for innebildene, som nå har mer lys på bakerste mann enn det forgjengeren hadde.
Som før er bildestabilistatoren gull verdt når du skal ta håndholdte bilder av ting som ikke er i bevegelse; også med tanke på makrofotografering når du ikke har noe å støtte deg mot.
Det positive er at du ikke trenger å skru av denne når du setter kameraet på stativ, noe vi var nødt til å gjøre da vi testet PowerShot A710 IS.
Som nevnt tidligere, er dette kameraet det første med Digic III-prosessor, og det betyr, i følge Canon, mindre støy i bildene.
Vi tar en titt her:
Til og med 200 er det ingenting å utsette.
På ISO 400 ser vi hvordan detaljene begynner å viskes ut, men fortsatt er det høyst akseptabelt - den nye prosesseringen gir mindre støvkorn, men også mindre detaljer i bildet.
Et godt utgangspunkt er å følge "The theory of poker"-boka (den gule) og se hvordan grensene H og E i "The" gradvis viskes ut som følge av høyere ISO-verdier.
800 er verre og 1600 bør ikke brukes annet enn til for eksempel web.
Under ser du henholdsvis ISO 80 og ISO 1600 nedskalert 25% - ikke avskrekkende, men merkbart mer uskarpt:
Her ser du også en sammenligning med Fujifilm F30, som har merkbart mer detaljer og kontrastrikdom ved ISO 1600, noe du spesielt ser i tittelen "Caro's book of poker tells"-tittelen til venstre i bildet.
Som vanlig har vi lagt ut et knippe bilder som vi anbefaler deg å ta en titt på hvis du vil vurdere bildekvaliteten mer nøye.
Konklusjon
Da vi testet 800 IS i sommer, ble vi mektig imponerte av flere ting; spesielt den lynraske hastigheten, men også av den gode bildekvaliteten, bildestabilisatoren, videokvaliteten, brukervennligheten og et par morsomme funksjoner.
Kameraet hadde ingen åpenbare svakheter, og vi trillet derfor en sjelden sekser på terningen.
Nå er oppfølgeren her.
På papiret bør det være enda bedre, med ny kameraprosessor, ansiktsgjenkjenning, vidvinkel på 28mm og høyere ISO-tall, men selv om vi er kjempefornøyde også med 850 IS, klarer vi å styre vår begeistring en smule.
Ansiktsgjenkjenningen er foreløpig ikke helt 100%, det nye objektivet har en påfallende hjørneuskarphet i bildene og den nye proesseseringen gir riktignok mindre støy, men dette går ut over detaljene i bildet.
I tillegg er kameraet marginelt noe tregere enn 800 IS, og etter å ha testet Fujifilm FinePix F30, blir vi ikke så imponerte over støynivået på de høyeste ISO-verdiene.
Det skal også nevnes at kameraet er blant de aller dyreste kameraene i kompaktsegmentet - sammenlignet med F30 er det faktisk en tusenlapp dyrere i de billigste nettbutikkene.
Det blir derfor ikke noe sekser på terningen til Canon denne gangen, men selvsagt er 850 IS fortsatt et meget godt kamera.
Det har lynrask autofokus, det tar 17 bilder på 10 sekunder som er svært bra, det har fått litt bedre batterilevetid, vidvinkel som gir større bildeutsnitt og har god nok bildekvalitet for de aller fleste som kjøper et kompaktkamera.
Vi ble bare ikke like imponerte denne gangen.
850 IS:
For tiden koster Ixus 860 IS Canon Ixus 860 IS
| 1
|
201169
|
AOC i2353
Superslank skjerm med godt panel og lav pris.
En vinner?
AOC er et "gammelt" skjermmerke, da de store kassene rådde grunnen var de høyst tilstede også her til lands.
I senere år har de ikke vært framme i lyset i like stor grad, men har i dag god distribusjon hos de aller fleste forhandlere og kjeder.
Vi har fått låne en AOC i2353 (den går også under betegnelsen I2353Fh) til test, og fikk umiddelbart et svært positivt inntrykk.
Egenskaper
Akkurat navnet er ikke noen informasjonsbærer som skaper det store visuelle inntrykket, men det er altså snakk om en 23-tommers skjerm som er ekstremt tynn.
Spesifikasjoner
Størrelse: 23”Skjermdiagonal:
58.4cmSkjermformat: 16:9Paneltype:
IPSFargedybde:
6bitLysstyrke: 250 cd/m² (typ)Statisk kontrast: 1000:1Punkttetthet: 0.265(H) x 0.265(V)Betraktningsvinkel:
178° / 178°Grå til grå responstid:
5msOppløsning: 1920 x 1080 @ 60HzTilkoblinger: 2x HDMI, 1x VGAStrømforsyning: 90~240VAC, 50/60HzStrømforbruk:
Standby: 0,5 watt, Av: 0,3 watt, typisk:
25 wattVekt: 2,9 kg
Det første vi reagerte på da pakken kom var vekten, den var jo fnugglett!
Det neste som gjorde inntrykk var den ytterst beskjedne tykkelsen på skjermen - vi snakker om 9 millimeter.
Foten er rund, og det eneste som kan justeres er vippen, altså vinkelen sett fra siden.
Høydejustering eller dreieskive finnes ikke.
Høyden fra bordplate til nederst på selve skjermbildet er 11 cm og dybden fra front til bak på foten er 18,7 cm.
Bildekvalitet
Skjermen har et e-IPS-panel, som gir praktisk talt samme fargegjengivelse uansett betraktningsvinkel.
Den er oppgitt til 178 grader, som betyr at du kan se fra kanten og langs skjermen og likevel se riktige farger.
På en skjerm med TN-panel, som har vært det vanlige på billige skjermer de siste årene, blir fargene forvrengt så snart du flytter deg til siden eller reiser deg opp.
De nye IPS-skjermene som vi nå ser i rimelige skjermer har noe mindre fargedybde enn de dyre IPS-skjermene som proffene og de krevende brukerne har brukt.
Forskjellen ligger i oppløsningen til panelene, som er 6 bits hos e-IPS og 8 bits hos IPS.
Det betyr at fargevalørene ikke blir like mange som på dyre IPS-paneler, de kan ikke vise 16,8 millioner farger.
Men produsentene har et triks i ermet, som heter FRC (Frame Rate Control).
Det innebærer at de svitsjer signalet til bildepunktene mellom intensitetsnivåer, slik at øyet oppfatter lyset som midt i mellom.
Dette kan gi forstyrrelser i bildet, men teknikken har blitt videreutviklet og justert og heter i dag A-FRC, hvor A'en står for "Avansert".
Og resultatet er for de aller fleste brukere helt utmerket, selv om man vil kunne se forskjeller hvis du har to forskjellige skjermtyper ved siden av hverandre.
For fotoentusiaster bør man nok ta en runde med kalibreringsutstyr for å få best mulig resultat.
På denne skjermen var det ingen forstyrrelser å se, verken flimmer eller tendenser til bånd i forløpninger.
Skjermoverflaten er behagelig matt, og du får derfor ingen problemer med reflekser.
Vi vil karakterisere skjermbildet som nøytralt og behagelig, de som liker overdrevne farger og ekstrem intensitet vil ikke bli like begeistret.
Etterslep var ikke synlig, det er oppgitt til mindre enn 5 ms.
Betjening og tilkobling
Betjeningen skjer med berøringsfølsomme merkede felt på foten, det er ingen brytere som sier klikk eller på annen måte gir fingerfølelse.
Menyene er oversiktlige og betjeningen er selvforklarende.
Tilkoblingene er i bakkant av foten, noe som er praktisk når det skal kobles, men tar ekstra plass.
HDMI-kabler tar vanligvis mindre plass enn de eldre kabeltypene, og man får jo også vinklede kontakter og overgangsplugger.
Vi liker at det er to HDMI-innganger og VGA, det gir stor fleksibilitet.
Det er også en lydinngang på minijack, for å bruke de interne høyttalerne når man bruker VGA.tilkoblingen og ikke får lyd via HDMI.
Vi hadde foretrukket at det heller var en utgang til hodetelefoner.
Høyttalerne sitter på hver side av foten, og har svært begrenset lydkvalitet.
Strømforsyningen er ekstern.
Konklusjon
AOC i2353 er en svært tiltalende skjerm både som konstruksjon og bildemessig.
Vi liker det svært slanke designet, den lave vekten matte overflaten, e-IPS panelet og løsningen med 2 HDMI-tilkoblingene.
Er du opptatt av gode farger er denne absolutt å anbefale framfor TN-skjermer.
Prisen burde ikke være noen hindring.
AOC I2353FH
| 1
|
201172
|
Peugeot 308 SW testet:Velkjørende plassmester
Peugeot er den overlegent mestselgende franske bilprodusent i Norge.
308 SW er en god grunn til at det kan fortsette.
Vi har tatt for oss den nye stasjonsvognen, denne gang med en 3-sylindret bensinmotor med 1,2 liter slagvolum.
Det høres pinglete ut, selv om den har fått det politisk velklingende navnet PureTech.
Vi forventet oss da heller ikke allverden.
Men bilen ga oss et aldri så lite hakeslepp nokså raskt.
Vi visste fra før at Peugeot 308 SW hadde stort bagasjerom og et fint interiør, så det var ikke dét som ga oss denne positive overraskelsen under den første kjøreturen på norsk vei.
Ei heller totalforbedringen i forhold til da vi testet forrige 308 SW...
En av verdens beste motorer
Nei, det var den oppsiktsvekkende fine bensinmotoren.
Den gir imponerende ytelser og god drivstofføkonomi i denne familiebilen - og det altså fra en 3-sylindret motor på 1,2 liter.
Vi gir mer detaljert informasjon om denne lenger ned.
Først til bilens hovedfunksjoner, som jo er å transportere folk og bagasje på best mulg måte.
Typiske konkurrenter vil være VW Golf stasjonsvogn, Toyota Auris Touring, pluss stasjonsvognene av Hyundai i30 og Kia Cee'd.
La oss heller ikke glemme den litt uklassifiserbare Skoda Octavia stasjonsvogn.
Best som SW
Årets bil for 2013 var Peugeot 308 - og det basert på kombiversjonen.
Ikke et vondt ord om den, som er en utmerket kompaktbil, men med stasjonsvognen kommer Peugeots nyskapning virkelig til sin rett.
Nye 308 SW er i likhet med kombiutgaven basert på PSAs nye modulære plattform, EMP2 .
Som alle bilprodusenter er Peugeot svært opptatt av vektreduksjon om dagen, noe den nye plattformen er en del av.
Dette tillater igjen en downsizing i forhold til motoriseringene, uten at det går på bekostning av ytelsene.
Vokser seg stor
Bilen måler nå 458 centimeter i lengden og vel 180 centimeter i bredden.
Vi får dermed bekreftet at bilene i det såkalte C-segmentet vokser seg større, men dette er ikke den lengste i klassen.
Opel Astra Tourer, for eksempel, måler 470 centimeter - da er vi så å si oppe i mellomklassen.
Flere kunder kan altså i dag velge å gå en bilklasse ned, ettersom det utgjør veldig lite rent fysisk.
Man får altså nesten like mye til en lavere pris.
Peugeot-konsernet har slitt med økonomien noen år, så dette var tvingende nødvendig, og bærer nå sine frukter i form av de første overskuddene gruppen Peugeot-Citroën (PSA) har hatt på lenge.
Grei pris
Prisene, ja.
De er temmelig gunstige i sin klasse, og det er nå en god del utstyr tilgjengelig.
For eksempel er automatisk nødbrems nå tilgjengelig slik som Ford introduserte på Focus og VW på Golf.
Dette er i henhold til Euro NCAPs anbefalinger.
For 242.000 kroner får du rimeligste versjon, en 308 SW 1.6 HDi Access, med 5-trinns manuell girkasse og 92 hestekrefter under panseret.
Testbilen, 308 SW 1.2 130 hk Allure (høyeste utstyrsgrad), koster 287.000 kroner - det er en god pris.
Den hadde i tillegg en del ekstrautstyr som panoramatak, navigasjon, Denon HiFi-anlegg, 17-toms alufelger og det store panoramaglasstaket.
Dermed kom totalprisen på den testede bilen opp i 335.200 kroner.
Aha-opplevelse, igjen
Så var det altså denne motoren.
Når det gjelder PureTech, dreier seg allerede om en hel familie motorer.
De vil finne veien til flere modeller - både hos Peugeot og søstermerket Citroën og det finnes allerede i noen markeder versjoner uten turbo på 1,0 liter med 68 hestekrefter og 1,2 med 82 hester.
Det viser seg at den 3-sylindrede arkitekturen har en rekke fordeler, både når det kommer til plassutnyttelse, vektbesparelse og generell effektivitet.
De moderne 3-sylindrede motorene er også mye mer kultiverte i gangen enn forrige generasjon, som var utpregede småbil-motorer og i verste fall opplevdes som de reneste rakleverk.
Vi lot oss besnære både av generell gangkultur, disponibilitet og kraftfullhet.
En morsom detalj vi hadde det morsomt med er «sport»-knappen, som gjør at bilen faktisk endrer karakter.
Motorlyden blir mer sportslig, gassresponsen raskere, styringen tyngre - og instrumentbeløsningen blir knallrød.
Dette er ekstrautstyr på Allure-graden og heter Driver Sport Pack.
Motoren var ellers godt sekundert av en 6-trinns manuell girkasse som er av den nye generasjonen, behagelig i bruk med mer kontante og presise girskift enn tidligere, uten helt å nå VW-nivå.
Bilen er for øvrig også tilgjengelig med en moderne sekstrinns automat fra Aisin, som vi har hatt en første erfaring med hos Citroën.
Der fungerte den meget bra og er milelangt foran den nå fordums EMG-girkassen med automatisert kløtsj.
(Peugeot hevder ellers at det var biljournalistene som bidro til å fremskynde dens død...)
Smånervøs uten last
Men tilbake til vår manuelle utgave.
Vi fikk under testen bekreftet vårt inntrykk fra tidligere av et godt avpasset understell som takler de fleste kjøresituasjoner bra, med god stabilitet og balanse, med unntak av litt nervøsitet i bakkant over korte ujevnheter under aktiv kjøring.
Betryggende kjøreegenskaper er standard i klassen nå og Peugeot er intet unntak, med et relativt stramt oppsett som favoriserer skarpe svingegenskaper og sidestabilitet i svingene fremfor klassisk komfortfølelse.
Dette er noe Peugeot har lagt seg til de senere årene, og vil muligens skuffe tilhengere av den mer «klassisk franske» komfortfølelsen.
Litt fast komfort
Men det duver ikke og krenger langt fra plagsomt - og med 18-tommersfelgene testbilen var utstyrt med føltes til og med bilen på grensen til stump på ujevnt underlag.
Er komfortabel kjøreopplevelse en prioritet for deg, bør du nøye deg med 16-tommere.
Men fjæringen kunne uansett med fordel vært hakket mer effektiv.
Men et pluss for komforten generelt er det ganske lave lydnivået.
Bensinmotoren gjør sitt til at dette er lavt også i lave hastigheter.
Har ryddet grundig
I motsetning til det relativt konservative ytre, er førermiljøet klart fremtidsrettet.
Nyvinningene vi oppdaget med introduksjonen av 208, som det lille rattet og instrumentene høyt plassert, er videreført i 308
Dette kan kreve tilvenning, men de som tidligere klagde over dårlig ergonomi i Peugeots modeller på grunn av for mange knapper og uoversiktlig førermiljø, er blitt hørt til gagns.
Nå er det nemlig «i-Cockpit» som gjelder, og så å si alle knapper er eliminert til fordel for betjening via en (relativt) intuitiv berøringsskjerm midt i senterkonsollen.
Den interaktive delen er en syv-tommer - de ni Peugeot skryter på seg, inkluderer betjeningsfeltene på hver side.
Det er imidlertid ikke noe problem i praksis, fant vi ut med litt øvelse, selv om vi fortsatt ville ha ønsket oss en egen betjening for klimakontrollen.
Men har man lært seg sekvensene man må gjennom via berøringsskjermen, er vårt inntrykk fortsatt at det er ikke er mer trafikkfarlig enn å famle etter små knapper med liten skrift, slik tilfellet var tidligere.
Trivelig
Ellers lever interiøret opp til den gode kvalitetsstandarden Peugeot har lagt seg til de senere årene og det er lett å trives - særlig hvis man går for det 1,7 kvadratmeter store panoramataket vi hadde på testbilen.
Det gir en svært lys og luftig kabin.
(tilvalg - 9.500 kroner).
Foran finnes ingen forskjell i forhold til kombiversjonen, men bak er bilen annerledes.
I alt er stasjonsvognen 33 centimeter lengre enn kombien - fordelt på 11 centimeter større akselavstand og 22 centimeter ekstra overheng bak.
Bakseteplassen er bedre enn i kombien selv om den tross alt ikke når opp til standarden i klassen over.
Den er ikke helt på nivå med Golf, Skoda Octavia eller Honda Civic Tourer, men den er bedre enn Toyota Auris Touring Sports og Ford Focus stasjonsvogn.
I hvert fall er det plass til to voksne på nær 190 centimeter bak hverandre - men bare såvidt.
Masse bagasjeplass
Bagasjeromsvolumet når derimot helt klart opp til standarden i klassen over:
Bagasjerommet rommer hele 610 liter - og det er før man legger ned seteryggene.
Når setene er lagt ned blir gulvet så godt som helt flatt, og er dermed svært praktisk.
Med unntak av Honda Civic Tourer er dette best i klassen hårfint foran Golf stasjonsvogn (605 liter), og større enn både VW Passat og Volvo V70.
Det har også en fasong som gjør det praktisk i bruk.
Når man ser hvor mye stasjonsvogn for pengene man nå får i kompaktklassen, vil det for stadig fler fortone seg som unødvendig å legge 100.000 kroner ekstra på bordet for å kjøpe en bil i klassen over og dette gjelder i høyeste grad for 308 SW.
Velfortjent femmer
Vår konklusjon er overveiende positiv:
Peugeot har vist at de mer enn holder følge med konkurrentene på de fleste områder og denne bilen er et meget godt alternativ til både VW Golf stasjonsvogn og de andre bilene i klassen.
Alle punkter tatt i betraktning er den etter vår mening en av de aller beste stasjonsvognene på markedet i dag, og det uten å være overlegen på noe bestemt område.
Det kan bemerkes at de negative punktene i oppsummeringen under ikke nødvendigvis er gyldige for alle, mens interiøret, som vi synes er godt nytenkt, kanskje vil fremstå som vel uvant for enkelte.
Totalt er dette en soleklar femmer på terningen.
| 1
|
201174
|
Kingston HyperX 3K 240 GB SSD
Ny og rimeligere utgave av Kingstons SSD.
Prisene på SSD skal ned, og de er definitivt på vei ned.
Men produsentene vil gjerne at det skal skje raskere, slik at de kan selge mer.
Samtidig gjelder det å knipe inn på kostnadene slik at de ikke tjener mindre, og da er komponentprisene et viktig element.
Elektroniske komponenter prises etter mange parametre, som ytelse og kapasitet.
Flashminne prises også etter levetid, hvor mange ganger minnecellene kan skrives/slettes før de er så svekket at de ikke lenger kan holde på data.
Derfor er en SSD med mindre levetid et rimeligere produkt, men likevel mer enn godt nok for den bruken det er tiltenkt.
Vi snakker om en levetid som uansett er lenger enn de fleste andre komponentene i en PC.
Hvorfor 3K
I denne sammenhengen betyr 3K at hver enkelt celle kan skrives til 3000 ganger.
Men kontrolleren sammen med operativsystemet sørger for å fordele bruken og dermed levetiden jevnt over alle cellene i alle brikkene.
Ved 10 GB skriving hver dag gir dette en levetid på over 8 år for hele SSD-en.
I praksis vil dette holde i lange baner for de fleste brukere.
Til sammenligning vil flashminne med den lengste levetiden under samme belastning vare i over 80 år.
Vi kan ikke se noen grunn til å spandere ekstra for å holde på private data i flere generasjoner.
For datasentraler er saken selvsagt en annen, der er også belastningen vesentlig høyere og levetiden reduseres tilsvarende.
Det som betyr mest for brukerne er hastigheten, og den er ikke dårligere på 3K minne enn på 5K eller mer.
HyperX 3K
Vi testet HyperX 3K SSD-en fra Kingston levert som oppgraderingsversjon.
Det betyr eske med festebrakett, eksternt kabinett til den gamle disken, Acronis programvare for overføring av data fra den gamle disken, kabler, skruer og hendig lommeverktøy.
Settet fungerer utmerket og gjør det enkelt å oppgradere en stasjonær eller bærbar PC.
Programvaren overfører og tilpasser partisjonen etter datamengden, men du må selv fjerne unødvendige data fra originaldisken som ikke får plass på SSD-en.
Med 240GB kapasitet får du ganske god plass til operativsystem og programmer, og mye data i tillegg.
Ytelse
Kingston hevder at ytelsen ikke er dårligere på denne enn på forgjengeren, og det bekreftes av våre tester.
I praksis er ytelsen identisk, forskjellene er ubetydelige for opplevelsen i daglig bruk.
Konklusjon
HyperX
3K holder stand, med samme høye ytelse som forgjengeren.
Det som er forandret er prisen, som har sunket dramatisk siden forgjengeren ble introdusert.
Listeprisen var 3 990 kroner på første 5K utgave, mens den nye 3K har i skrivende stund en pris på litt under 2 300 kroner i butikkene.
Kingston HyperX 3K SSD SH103S3 240GB
| 1
|
201175
|
BenQ-Siemens EF81
Etter at vi måtte vente i lang tid på å se om BenQ fikk skikk på Siemens-mobilene kommer de nå som perler på en snor.
Vi har testet den tynne 3G-mobilen EF81.
For nå har BenQ virkelig fått fart på samlebåndene i de gamle Siemens-fabrikkene.
Kun et par dager er gått siden vi testet den første BenQ-Siemens-mobilen på det norske markedet.
Nå er BenQ-mobil nummer to i norske butikker og den bør få blant annet Motorola til å se seg over skulderen.
Tatt design på kornet
BenQ har nemlig tatt designutviklingen i mobilbransjen på kornet og fokuserer tydeligvis alt på syltynne modeller.
Noe man ser klare tegn til på 3G-mobilen BenQ-Siemens EF81 - en telefon som på flere måter minner om den populære Razr V3.
Både den litt firkantede formen, tastaturplaten av metall og det tynne foldedesignet bringer nemlig tankene over på Motorolas toppmodell.
Vi synes imidlertid at EF81 er hakket kulere enn Razr.
Dette kan kanskje ha noe med at designet på sistnevnte ikke har blitt endret nevneverdig siden den første gang ble vist frem i juli 2004.
BenQ har derfor tatt designet inn i 2006 og imponerer virkelig på denne fronten med sine nye mobiler.
I tillegg til utseendet og tykkelsen (16 mm), er vi også storfornøyde med tastene på EF81, som er virkelig gode.
Imponerende teknologi
I motsetning til den første BenQ-mobilen, S68, er denne mobilen stappfull av teknologi.
Det første man legger merke til er de to flotte skjermene.
På innsiden er det en meget god 262 144-fargers skjerm med en oppløsning på 240 x 320 punkter.
På utsiden har BenQ plassert en skjerm med 120 x 160 punkter og 262 144 farger, som er overraskende bra til å være ekstraskjerm.
Grunnen til dette er imidlertid det gode, men litt merkelige kameraet i EF81.
For tomegapiksel kameraet er plassert mellom de to delene på telefonen og følger bevegelsene til foldemobilen.
Når lokket er åpent peker kameraet på deg, mens det peker ut fra telefonen når lokket er lukket.
Skal man ta bilder av andre må man derfor bruke ytterskjermen.
Allikevel er ikke denne skjermen god nok, selv om kvaliteten er bedre enn det vi er vant til på lignende mobiler.
Det blir imidlertid vanskelig å få en god oversikt over bildene man tar.
Kamerakvaliteten i seg selv er overraskende god, spesielt med tanke på at kameraet mangler en del av de valgene vi kjenner fra andre kameramobiler, ikke minst blitz.
Dette var bedre...
Da vi testet den første BenQ-mobilen, S68, var vi skuffet og overrasket over at de hadde valgt å fjerne en del av de programmene og spillene som Siemens har blitt kjent for.
Nå er de imidlertid tilbake i full vigør.
Her har man både RSS-leseren vi likte i S68 og den suverene drinkoversikten som Siemens har brukt i flere år.
I tillegg er det muligheter for navigasjon (krever tilkobling av GPS) og oversikt over været.
Men dette er bare toppen av isberget, for BenQ har puttet inn hele 11 ekstraprogrammer i denne mobilen.
For ikke å snakke om spillene, som det er fem stykker av, deriblant en versjon av BattleShips og et Star Wars-spill.
Nå er i det store og hele et ganske stort Star Wars-fokus på denne mobilen.
Hovedtemaet i telefonen er nemlig basert på filmene, med dertilhørende lydeffekter, musikk og grafikk.
Selv om vi setter stor pris på Star Wars er det heldigvis mulig å bytte ut disse elementene med egne favoritter.
Savner litt minne
BenQ-Siemens EF81 er også utstyrt med 3G-støtte, noe som gjør at man får bra overføringshastighet når man surfer på nettet.
Man kan også synkronisere telefonen over nettet, men da må du være tilkoblet servere som støtter dette.
Ellers er synkroniseringsmulighetene mot PC gode, med enkle overføringsmuligheter og brukervennlig programvare.
Man har også MP3-støtte i telefonen, men dette er langt fra noen musikkmobil.
For selv om det er meget god lyd i mobilen (både til musikk og tale), mangler den muligheter for å koble til egne hodetelefoner og det følger ikke med minnekort (støtter MicroSD).
Det er i det hele tatt litt snaut med minne, siden man bare har 64 MB tilgjengelig.
Halvparten av dette brukes også av systemet, til programmer, spill og andre ting.
Da har man egentlig ikke så mye å rutte med, spesielt hvis man tar en del bilder.
Minner om Series 60
Som vi nevnte i testen av S68 har det endelig blitt litt orden på menyene til Siemens.
Denne telefonen benytter det samme systemet og har således flere av de samme fordelene og ulempene.
Den har imidlertid et annet problem med operativsystemet som ikke lillebroren har.
For der S68 har lynrask respons på menyvalg og tastetrykk sitter man ofte og venter når det gjelder EF81.
Man får litt den samme følelsen man får når man bruker Nokias Series 60-mobiler.
Alt virker som sirup.
Ikke bra.
Kult design er viktig
Vi kunne også ønsket oss et litt bedre batteri.
Bruker man telefonen aktivt må man ofte stå parat med laderen på kvelden.
Allikevel klarer ikke dette å fjerne totalinntrykket av at dette er en skikkelig kul mobil.
Den har to gode skjermer, et godt kamera og gode taster.
Prisen er heller ikke så ille, den ligger på omtrent 3 500 kroner, noe som putter den i samme segment som Nokia 6280.
Motorola Razr V3 og V3i (vi venter på å få testet V3x) har ingenting å stille opp med i forhold til EF81.
Hvilken telefon du derimot bør velge av BenQ og Nokias sammenlignbare modeller kommer litt an på hva man setter mest pris på.
6280 er nok den beste mobilen totalt sett, men designet på EF80 er langt sprekere, og som vi alle vet ? kult design er viktig.
Tekniske data for BenQ-Siemens EF81
| 1
|
201176
|
Muzio JM-150FR
Den første MP3-spilleren med OLED-skjerm er nå i butikkene, og vi lurer på om det gjør noe som helst forskjell.
Les vår test!
OLED-teknologi innebærer at skjermene har klarere og skarpere farger, samtidig som de bruker mindre strøm.
Vi har sett OLED-skjermer på mobiltelefoner og kameraer, men dette er første gangen vi prøver en MP3-spiller med slik teknologi.
Muzio-spilleren er produsert i Sør-Korea, og stiller med god funksjonalitet og kapasitet - selv om den ikke har spesielt revolusjonerende muligheter.
Med unntak av skjermen, altså.
Ingen installasjon
Den flash-baserte spilleren er en USB-plugg, som betyr at den settes rett inn i USB-porten uten at du behøver å installere drivere eller programvare.
Den dukker rett og slett opp som en egen stasjonsbokstav, og det er bare å flytte over filer.
Det er mulighet for avspilling av både MP3- og WMA-filer, og som seg hør og bør i en moderne musikkspiller kan du også høre på radio og gjøre stemmeopptak.
Det er også innebygd linjeinngang som lar deg ta opp ekstern lyd som enkodes automatisk til MP3.
Vår testeksemplar har 512 MB minne, som holder til en hel del låter.
Det er kun støtte for USB 1.1, så det tok litt tid å overføre et helt album.
Spilleren er relativt liten, men noe klumpete.
Med det medfølgende AAA-batteriet på plass veier den 58 gram.
For å sette den i USB-porten, må du vippe ut USB-pluggen som normalt ligger skjult på undersiden av spilleren.
Denne konstruksjonen er litt snodig, men virker solid og fungerer bra.
På oversiden finner vi en pinne som brukes til å justere volumnivået og hoppe over låter, mens til resten av betjeningen bruker vi tre knapper som er plassert på siden av spilleren.
Der kontrolleres avspillingsmodus, opptak, EQ-innstillinger og så videre.
Oppskrytt skjerm?
OLED-skjermen, som skal være så spennende, utgjør egentlig ikke noe særlig stor forskjell.
Den er riktignok klarere og mer lesbar enn en vanlig, monokrom LCD-skjerm, men likevel er det begrenset hvor nyttig den egentlig er.
Det er tross alt bare et par linjer med tekst som vises, og OLED-teknologien hadde virkelig kommet til sin rett hvis skjermen viste mer kompliserte bilder.
Lydkvaliteten er godkjent, selv om vi har hørt bedre.
De medfølgende øreproppene er, ikke overraskende, svake, men vi prøvde spilleren med et bedre headsett, og det hørtes brukbart ut.
Du kan også justere lyden ved å bytte mellom de forhåndsdefinterte EQ-innstillingene.
Alt i alt fungerer spilleren fint.
Den er svært enkel å bruke, overføringen er enkel takket være den driverløse installasjonen og den er lett og liten.
Dessverre er prisen i det høyeste laget - 3.090 kroner er ganske mye for en 512 MB-spiller.
Du får tross alt den flotte iRiver iGP-100 til få hundrelapper mer, med flere funksjoner og hele 1.5 GB lagringsplass.
Større er den, riktignok, men gir mer valuta for pengene.
Spilleren distribueres i Norge av ENEA.
Mer nyttig fra DinSide Data:
| 1
|
201177
|
A.C. Ryan PlayOn!HD
Mediespillere til stuebruk blir stadig mer avanserte.
Og dette er kanskje den aller mest avanserte akkurat nå.
Vi har testet.
Stadig mer av filmer, musikk og bilder distribueres via Internett, og det har gjort at flere og flere ser behovet for en stue-PC eller en annen innretning som lar dem nyte mediefilene på TV-skjermen.
Dette har selvsagt produsentene fått med seg, og markedet overøses nå av forskjellige mediespillere, og prisene kryper stadig nedover.
Nylig la vi ut testen av Asus O!Play her på DinSide Data.
Dette var en mediespiller som tok så og si alt av digitale formater, noe som slett ikke var en selvfølge for bare kort tid siden.
Prisen er det heller ikke noe å si på, like under tusenlappen er veiledende pris fra Asus.
Les testen her.
Denne gangen har vi sett nærmere på en mer avansert sak, Playon!
HD fra A.C. Ryan har for eksempel innebygd harddisk, som kan fylles opp enten ved å la den fungere som en filserver i nettverket (NAS), fra portable harddisker eller direkte tilkoblet PC-en via USB.
Men det er mer.
Her er en liste over de viktigste egenskapene:
* Multimediespiller for video, bilder, musikk, tar så og si alt av formater (se lenger ned) * innebygd harddisk (vårt testeksemplar hadde en på 1000 GB)
* Kan brukes som vanlig ekstern harddisk (via USB)
* Eksterne USB-harddisker/minneplugger/minnekort kan kobles til * Kan kobles rett på nettverket via kabel.
WLAN er opsjon.
* NAS (innebygd SAMBA filserver)
* Kan streame fra uPnP-enheter i nettet
* Kan streame til uPnP-enheter i nettet * Innebygd bittorrent-klient
* Internettfunksjonalitet med streaming av nettradio full liste (ekstern lenke)
Som om ikke dette var nok, kan PlayOn!
HD også oppgraderes, og det planlegges blant annet støtte for YouTube-streaming, bildesøk etc i fremtidige firmware-oppdateringer.
Ta en titt her for å få en idé om noe av det som er på trappene.
Vi understreker at vi ikke har testet bittorrent- og NAS-funksjonaliteten, men har konsentrert oss om medieegenskapene som i de foregående testene våre.
Enkel oppkobling
Spilleren kobles enkelt til en ledig HDMI-inngang på TV-en din, og HDMI-kabel følger med i esken.
Hvis du har en eldre TV uten digitale HD-innganger, kan du i stedet koble til via komponent for analoge HD-signaler.
Som en kriseløsning kan du også bruke kompositt-kabler (som for øvrig også følger med), men dette anbefales strengt tatt ikke om du vil ha den beste bildekvaliteten.
PlayOn!
HD er utstyrt med en liten vifte i bakkant som gir en jevn suselyd som er lett hørbar når lyden er skrudd ned, men som ikke kan betegnes som sjenerende på noen som helst måte.
Den tar alt.
Nesten.
Seks sekunder tar det fra du skrur på spilleren til den er klar til bruk.
Det er kjapt for en enhet med innebygd disk!
Så er det bare å bruke fjernkontrollen til å navigere seg gjennom harddisken eller tilkoblede enheter.
Menystruktur og oppbygning minner mistenkelig om den du finner på Asus O!Play, og det skulle etter hvert vise seg å være flere likhetstrekk.
For formatstøtten er så godt som identisk, og feilmeldingene som dukket opp der vi støtte på problemer, var så og si de samme.
Vi antar derfor at dekoderen er identisk i de to spillerne.
For deg som bruker betyr det bare én ting: suveren formatstøtte med minimale problemer.
Vi har gjort dyptpløyende tester av formatstøtten, og våre erfaringer er listet ut i tabellen under:
De eneste større problemene vi oppdaget under videoavspilling, var altså feil skalering av 1080i-klipp i WMVHD-format, og manglende lyd på .ts-klippene våre.
Ønsker du at vi tester flere formater i fremtidige tester?
Bruk debatten nederst!
Litt smårusk
Når det gjelder navigeringen, er den funksjonell, men enkel.
Det er ikke mulig å vise miniatyrer av bilder og videoer, bare utlisting - med forhåndsvisning.
Denne kan imidlertid skrus av hvis du synes det blir slitsomt.
Vi oppdaget imidlertid et par feil - for eksempel sorteres filnavn som starter med liten bokstav sist i listene, og de norske bokstavene æøå blir flere steder skrevet med fet skrift.
Dette gjentar seg også i undertekster av typen SRT.
Noen små problemer som sikkert lar seg fikse i fremtidige firmware-oppdateringer.
Spilleren reagerer relativt kjapt på trykk på fjernkontrollen, men noen ganger hopet trykkene seg opp mens vi bladde i fillisten.
Det førte til at den bladde seg forbi filen vi ønsket å spille av.
Heller ikke noe stort problem, men Asus O!Play reagerte både raskere, og hadde ikke dette problemet.
Fjernkontrollen er større og har langt flere knapper enn de fleste andre mediespillerne vi har testet.
Det gir flere direktevalg, men kan også komplisere tingene mer enn nødvendig, synes vi.
For øvrig har PlayOn!
HD mye bra å by på.
Alle slags medier avspilles mer eller mindre kontant.
Morsomt at du kan spille av filmer i 2x hastighet med lyd, noe som gjør det mulig å gjøre seg ferdig med kjedelige partier uten å miste handlingen.
Vi likte også at du har full DVD-opplevelse med menyer og det hele ved avspilling av ISO-filer og VIDEO_TS-mapper.
Bør bli bedre på musikk
Som med Asus O!Play er ikke denne spilleren optimalisert for musikkavspilling, støtte for alle aktuelle filformater til tross.
Det finnes for eksempel ikke en knapp på fjernkontrollen som tar deg til neste sang, for eksempel, og sortering skjer på bakgrunn av filnavn, ikke tagger, med de uheldige utslag det kan ha.
Bildevisning er den imidlertid god på, og du kan velge mellom å bla selv eller sette på slideshow - med eller uten en eller alle av de 7 glidende overgangseffektene og bakgrunnsmusikk.
Men merk at den laster små bildefiler vesentlig kjappere enn store, og ønsker du å zoome på detaljer tar det fort noen sekunder på store bildefiler.
Treg NAS
Dersom du tenker å bruke denne spilleren til nettverkslagring, bør du være oppmerksom på at det kun sitter et 100 MBit-nettverkskort i den.
Det betyr at hastigheten neppe vil overstige 10 MB pr sekund, så for store filmengder - og størrelser, finnes det langt raskere løsninger på markedet.
Konklusjon
Du vil nok få problemer med å finne mange mediespillere med flere funksjoner enn denne, og viktigst av alt - den har den beste mediestøtten som finnes i markedet pr dags dato.
Det er også betryggende at A.C. Ryan har stort fokus på å utvide funksjonaliteten etter hvert.
Noen små minus er det imidlertid, som svak musikkfunksjonalitet, ikke optimal på æøå og sortering, men totalt sett en svært god mediespiller til en bra pris.
Med 1 TB harddisk ligger prisen på ca 2200 kroner, uten disk rundt 1500 kroner.
| 1
|
201179
|
Konklusjon & karakter
Målt opp mot prisen er det ingen tvil om at Samsung leverer varene rent billedmessig.
Vi skulle selvsagt ønsket enda høyere oppløsning og flere finesser.
Men i bunn og grunn er det de små irritasjons-momentene som gjør at TVen ikke får full pott.
Etter vår oppfatning er det uforståelig at man klarer å lage en slik stusselig fjernkontroll til en TV som ellers gir et så positivt inntrykk.
Her har sparekniven definitivt vært brukt på feil sted.
Kort oppsummert tror vi altså at de aller fleste vil bli mer enn fornøyd med en slik skjerm, og da skal du tjene relativt bra før modellene som er opp til tre ganger så dyre blir interessante.
Konkurrenter
Med en veiledende pris på 29.990 er den i utgangspunktet dyrere enn LGs folkemodell.
LG-modellen har imidlertid ikke innebygget TV-tuner og bordstativ må eventuelt kjøpes i tillegg.
Skal du ha begge deler blir med andre ord prisen noenlunde lik.
I likhet med LGen tilhører denne Samsungen en ny plasma-generasjon.
Dette er viktig da utviklingen har vært markant.
Begge modellene har blant annet et kontrastforhold på 3000:1 og en lysstyrke på 1000cm/m2.
Samsung oppgir at panelet skal ha en levetid på 50.000 timer, noe som er 10.000 timer mindre enn LGen.
Det tilsvarer likevel syv timers TV-titting hver eneste dag i nesten 20 år, noe som skulle holde for de fleste.
Går vil litt ned i størrelse er spesielt 37-tommeren til Philips verdt å ta med i betraktning.
Mange finesser og bedre finish gjør at den noe høyere prisen her kan forsvares.
Mye spill og PC-bruk?
Er du en ivrig spill og PC-entusiast vil du antagelig blir mer fornøyd med en LCD-skjerm.
Selv om de nye plasmaskjermene er helt greie til PC-bruk, er det ingen tvil om at det er mer behagelig å surfe foran en flimmerfri LCD-skjerm.
Blir Sharps 37-tommer for dyr bør du i stedet vurdere å gå ned i størrelse.
Et billigere alternativ i plasma-klassen er Medion-skjermen.
Dessverre har vi foreløpig ikke fått testet denne da den norske importøren ikke har tilgjengelige test-eksemplarer.
Minispesifikasjoner:
42-tommers plasma.
Oppløsning = 852 / 480.
Lysstyrke = 1000cd/m2, Kontrast = 3000:1, Farger = 1,677 million 160 graders betraktningsvinkel, Auto Pixel Shift for å hindre innbrenning.
Tekst-TV på 2100 sider.
Innsovningstimer - maks 360 minutter.
| 1
|
201181
|
Konklusjon
Liker du designet, kan dette være TVen for deg.
Bildekvaliteten er god, og gir mange muligheter for deg som liker å finstille på bildet.
I tillegg gjør den tilt- og dreibare TV-foten at TVen blir meget plasseringsvennlig.
Sharp får også pluss i margen for at TVen er så enkel i bruk.
Det største minuset er etter vår oppfatning fjernkontrollen.
Ideelt sett skulle vi også ønske at medieboksen hadde vært utstyrt med minnekortinngang.
Da hadde du sluppet å finne fram kabler når du skal se på bilder fra digitalkameraet.
Prisen
Med en pris på rundt 27.000 kroner hos DisplayNet er denne Sharp-modellen absolutt konkurransedyktig.
Minispesifikasjoner:
30-tommer med 170 graders betraktningsvinkel.
Mål (kun skjerm - altså uten foten):
101,5 cm bred, 50 cm høy, og 8,5 cm dyp.
Vekt = 15,7 kg.
Mål medieboksen: 43 cm bred, 9,5 cm høy, og 26,5 cm dyp.
Vekt = 5,4 kg. Tilkoplinger bak på medieboksen:
3 Scartkontakter hvorav en er RGB.
Komponentinngang, S-video, høyre & venstre lyd, to stk skjermkabler, antenne, strøm og RS232 Tilkopling foran på medieboksen:
PC inn - analog RGB + lyd, S-video, kompositt gul + høyre & venstre lyd, headsett
| 1
|
201186
|
Toshiba Portege Z10t
Kraftig nettbrett som enkelt gjøres om til bærbar PC.
Har Toshiba endelig fått til den perfekte hybrid?
Alle de store PC-produsentene bruker store ressurser på å lage den perfekte hybrid mellom PC og nettbrett.
Dessverre har alle forsøk foreløpig sine klare lyter, og Toshiba Portege Z10t er intet unntak i så måte.
Her er det rett og slett for mange kompromisser, mener vi.
Enkel forvandling
For å ta det mest grunnleggende først:
Portege Z10t er en Ultrabook som består av to deler - brettet med 11,6" skjerm, og tastaturet.
Brettet dokkes enkelt i tastaturet, og kan dermed klappes sammen som en vanlig PC.
Inni brettet sitter det temmelig potent maskinvare, sett i forhold til mange rene nettbrett, her er en kjapp oversikt over de viktigste tekniske egenskapene:
11,6" blank, multiberøringsfølsom full HD-skjerm (1920x 1080 piksler) Intel Core i5-3339Y dobbelkjernet prosessor (1,5 GHz)
Intel HD 4000 grafikk 4 GB RAM 120 GB SSD Trådløst nett (b/g/n) Bluetooth 4.0 1 x USB 3.0-port, HDMI (micro), SD-kortleser og lyd inn/ut i brettet Tastaturdel med baklyste taster, 1 x USB 2.0-port, fullstørrelses HDMI-utgang, Ethernet-kontakt (10/100/1000 Mbit) samt VGA-utgang Leveres med Windows 8 64 bit Dimensjoner: 299 x 220 x 16,9~19,9 mm Vekt: 1,38 kg (med tastatur), 800 gram (kun brett)
Totalvekten på 1,38 kg er ikke spesielt lav, men selve brettet veier bare 800 gram.
Med tanke på at det i praksis dreier seg om fullblods PC-innmat, er det ganske så imponerende, mener vi.
Det vi imidlertid stusser litt på er at prosessoren ikke er av siste generasjon som ble lansert i sommer.
Denne Ivy Bridge-prosessoren ble annonsert så tidlig som i januar, og har ikke like avanserte strømsparingsfunksjoner og like potent grafikkytelse som etterfølgeren.
Slik fungerer den
Selve brettet har en heltrukken glassoverflate, webkamera i front og vanlig kamera (3 megapiksler) i bakkant.
Alle tilkoblingene sitter på høyre side når du holder brettet liggende.
Øverst til høyre sitter en vifte og åpning for utslipp av varme.
Dette er noe av prisen man må betale for såpass kraftig maskinvare og krevende operativsystem - det blir varmt.
Dessverre er ikke brettet helt stillegående, og det er det første store ankepunktet vi har mot Z10t.
Under belastning er støyen ganske så fremtredende.
Opp-siden ved dette er god ytelse til nær sagt alle typiske PC-oppgaver, inkludert video- og bildebehandling.
Gaming er imidlertid ikke noe denne maskinen ble laget for.
Windows Opplevelseindeks gir oss følgende indikasjoner på ytelsen.
Her går skalaen fra 1,0 (tregest) til 9,9 (raskest):
Prosessor: 6,3 Minne: 5,9 Grafikk:
4,6 Spillgrafikk:
6,1 Primær harddisk:
8,1
Alle Modern UI-appene i Windows 8 går som smurt, berøringsfølsomheten på skjermen er veldig bra, og innsyn fra sidene er ikke noe problem.
Mye å forbedre
Dessverre er likevel ikke alt bare bra.
Vi har opplevd at brettet ikke har klart å våkne fra dvale, og den medfølgende prøveversjonen av sikkerhetspakken fra McAfee har til tider oppført seg meget merkelig, se eksempel her:
Mange vil nok velge å avinstallere McAfee-pakken, noe vi har stor forståelse for.
Husk for øvrig at Windows 8 har god sikkerhet innebygd, og at behovet for tredjeparts sikkerhetspakker som dette er høyst diskutabel.
Og når vi først er i det kritiske hjørnet:
Tastatur-delen har flere elementer ved seg som vi ikke helt klarer å like.
Den første er at brettet står for bratt ved maks åpningsvinkel.
I praksis må man skyve maskinen lenger inn på bordet når man jobber, enn med en normal bærbar PC.
Med tanke på at skjermen er liten og oppløsningen høy, er dette langt fra ideelt.
Forresten bør du passe på følgende:
Vi har ved to anledninger opplevd at brettet ikke har sittet helt fast i dokken, siste gang gikk brettet i gulvet da vi klappet det sammen for å pakke det i sekken.
Den skled rett og slett ut av festet.
Det førte til at hele baksiden løsnet.
Heldigvis var det enkelt å skyve på plass igjen.
Brettet skal egentlig låses automatisk når det dokkes.
Påse at så er tilfelle før du klapper delene sammen.
Merk også at de integrerte knappene i pekeplaten ikke gir noen form for fysisk respons når du trykker på dem.
Det gir en dårlig følelse, spesielt hvis man klikker og det ikke umiddelbart skjer noe i programmet du jobber med.
I rettferdighetens navn skynder vi oss å legge til at det tross alt går an å bruke skjermberøringer i stedet for pekeplaten, og man har også et tredje alternativ:
Styrepinne mellom tastene G-H-B.
Og knappene som akkompagnerer denne ligger over pekeplaten, og begge gir tydelig klikkelyd når de trykkes ned.
Batteritiden virker å være OK, tatt i betraktning vekt og ytelse.
427 minutter tilsvarer 7 timer og 7 minutter, riktig nok målt med svært lav belastning.
Under variert bruk med litt video, musikk og surfing vil nok 5-6 timer være mer reelt.
Det er greit, men langt fra eksepsjonelt.
Konklusjon
Nok en gang må vi bare konkludere med at hybrid-konseptene har et stykke igjen til de gir en opplevelse som gjør at vi dropper nettbrettet og den bærbare PC-en.
Her er rett og slett for mange ting å sette fingeren på i forhold til opp-sidene, se oppsummeringsboksen under for plusser og minuser.
Sjekk også disse hybrid-testene, der finner du flere modeller vi ville ha valgt før Portege Z10t:
Toshiba Portege Z10t-A-106
| 0
|
201190
|
Ypperlig Norges-BMW
MÜNCHEN (DinSide Motor):
Å kjøre BMWs nye stasjonsvogn er en flott opplevelse.
Tidligere i år kjørte vi den splitternye 5-serien i sedanutgave.
Turen var nå kommet til 5-serie Touring, eller stasjonsvogn på godt norsk.
Etter erfaringen med sedanutgaven regnet vi ikke med å bli skuffet, og det ble vi heller ikke.
Selv den utmerkede Mercedes E-klasse er nå truet i premiumklassen.
Norgesvennlig versjon
For det første var vi denne gangen så heldige å få kjøre noe tilnærmet det som vil bli bestselgeren i Norge, nemlig 520d Touring, en bil som i prislisten debuterer på 508.000 kroner, riktignok før man tar fatt på "smørbrødlisten" med ekstrautstyr.
Vi snakker her om prisen på en spesiell variant av 520d hvor den firesylindrede tolitersmotoren yter 163 hestekrefter.
Den er spesialtilpasset det belgiske markedet som, i likhet med Norge, har et sært avgiftsregime.
Den passer dermed bra her idet den får en pris redusert med ca. 30.000 kroner i forhold til standardversjonen på 184 hestekrefter.
184/163
Testbilen hadde alle de 184 hestekreftene på plass, likeledes 380 seige newtonmeter å dra med.
I 163 hk-utgaven er dette tallet identisk, noe som gjør at bilen til hverdagsbruk vil oppleves som bortimot like sprek.
Jager man ikke turtall og maks akselerasjon greier man seg fint med sistnevnte; 0-100 går unna på 8,9 sekunder med 163-hesteren mens testbilen greier seg med 8,3.
Toppfarten er 212 km/t respektive 222.
Testbilen var utstyrt med sekstrinns manuell girkasse.
Om utvekslingen er grei, satte vi ikke særlig pris på sjaltekomforten; det lugger litt og girvekslingen er mindre kontant enn for eksempel hos Volkswagen.
Dessuten liker vi ikke plasseringen av spaken ut til høyre på midtkonsollen.
Nei - velg heller den utmerkede 8-trinns automaten som koster 24.000 kroner ekstra.
Ved forsiktig kjøring greier den tunge doningen (tross alt over 1,7 tonn), seg med cirka 0,5 liter diesel per mil.
Det gir et respektabelt CO2-utslippstall på 135 gram per kilometer.
Kjøreleder
Som forventet lever kjøreegenskapene opp til BMWs gode rykte.
Veigrep, svingpresisjon og balanse er i ypperste klasse.
Dette er noe BMW virkelig kan.
Riktignok er den tyngre og mer luksusbetonte nye generasjonen noe mindre skarp i oppførselen enn forgjengeren, men dette er fortsatt klasseledende.
Mercedes med sin E-klasse og BMW 5-serie har nærmet seg hverandre fra hver sin kant når det gjelder forholdet kjøreglede/komfort, men det er fortsatt BMW som går av med seieren når det kommer til spenstige veiegenskaper.
Det aktive understellet og den selvregulerende luftfjæringen bak bidrar til dette.
Samtidig leverer BMW her et komfortnivå det står respekt av, både kjøremessig, interiørmessig og når det kommer til lyd.
Feinschmeckerne vil savne den elegante rekkesekserlyden fra de større versjonene, men den diskrete duren fra den raffinerte firerdieselen er så absolutt til å leve med.
Totalt er støynivået svært lavt og BMW har holdt selv vindsuset i høy hastighet på Autobahn i sjakk.
Kjørekomforten opplevde vi som utmerket med unntak av en ørliten grad av stumphet over korte ujevnheter, som vi tilskrev de heftige hjulene med lav profil.
Luksusfølelse
Med nye 5-serie har BMW hevet premium-følelsen ennå noen hakk og står ikke det minste tilbake for Mercedes på dette området.
Dette gjelder både materialer og kvalitet på sammenføyninger, lyd, duft og lignende.
Selvsagt var testbilen mer velutstyrt enn standardutførelse, men det er da også svært få kunder som ikke krysser generøst av på listen over tilleggsutstyr.
Vi vil fremheve setene som utmerkede og, som sedvanlig hos BMW, med et utall innstillingsmuligheter.
Alle kan finne en god sittestilling i denne bilen selv om det kan ta litt tid og tilvenning, nettopp fordi mulighetene er så varierte.
Praktisk
Når det gjelder plassforhold må BMW se seg slått av Mercedes.
Særlig er E-klassens bagasjerom i en klasse for seg med sine nærmere 700 liter i utgangspunktet.
BMWen har riktignok 20 liter mer enn forgjenger å by på, men må altså se seg grundig slått med sine 560 liter.
Når det er sagt:
Det er allikevel et riktig så romslig bagasjerom vi har med å gjøre.
BMW tilbyr dessuten en del praktiske løsninger; som tidligere kan bakruten åpnes separat og både bakluke og bakvindu kan åpnes/lukkes automatisk ved hjelp av fjernkontrollen.
Nå følger bagasjeromsdekslet automatisk med opp når bakluken åpnes, som på E-klasse.
Videre kan baksetet foldes ned i forholdet 40/20/40 hvilket betyr at den midterste delen kan foldes ned separat for transport av lange gjenstander selv med fire personer i bilen.
Vinkelen på bakseteryggen kan justeres.
Den nye 5-serie Touring kommer i flere andre versjoner selv om vi regner med at 520d vil dominere i salgsstatistikken.
Tabellen under viser hvilke utgaver som blir aktuelle.
Denne artikkelen ble første gang publisert den 24. juni 2010
| 1
|
201193
|
Need for Speed: Underground
Du racer ikke bare for å vinne, men også for å få klistremerker på bilen din.
Styling av gatebiler har aldri vært så gøy som i dette spillet, men et par elementer er alt for ensformige.
Electronic Arts viste mange spill på årets E3-messe, men det var spesielt to som imponerte oss mest - disse var SSX3 og Need for Speed: Underground.
SSX3 har allerede innfridd alle våre forventinger, men spørsmålet er nå om det ferskeste spillet i denne etter hvert ganske lange racingserien er like bra som vi håper på.
LES OGSÅ:
Underground tar for seg et helt annet tema enn de tidligere Need for Speed-spillene.
Vi har rømt fra politiet i Hot Pursuit, og prøvekjørt klassiske Porsche-modeller i Porsche Unleashed, men denne gangen er det felger, neonlys og NOS som gjelder, for nå entrer vi en nattlig verden av ulovlig gateracing.
Hvor er Vin Diesel?
Interessen for gateracing og modifiserte importbiler eksploderte etter Fast and the Furious-filmene, og det er denne trenden NFS:
Undergroound nå kaster seg på.
Og det gjør spillet med glans, selv om det er en del elementer vi ikke er fornøyd med.
I NFS:
Underground skal du gjøre karriere som en streetracer.
Du er en nybegynner, og målet er å få respekt i miljøet og samtidig bygge den feteste bilen.
Oppgraderinger og spesielt styling av bilen din er hovedfokuset i spillet, og det er også det mest interessante elementet i hele spillet.
Hoveddelen av spillet foregår i Go Underground-moduset, der du får servert utfordringer av diverse personligheter i gatebilmiljøet.
Det er flere forskjellige måter du kommer til å kappkjøre på.
Du har selvsagt vanlig racing, der du stiller mot tre andre førere, og det gjelder å komme først.
Dessuten kommer du til å kjøre dragrace (kanskje det kuleste elementet i NFS: U), som handler om å kjøre rett frem og du må konsentrere deg om å skifte gir og eventuelt gi litt ekstra fart med nitro-innsprøytning.
Og til slutt drift, der målet er å sladde rundt på en speilglatt bane med mest mulig stil.
Du vil få stadig nye varianter av disse kjøremodusene, og hver gang du vinner, tjener du penger.
Disse pengene brukes til å style bilen din, men dette kommer vi tilbake til.
Det er alt i alt 111 utfordringer du må gjennom, noe som resulterer i et ganske langvarig spill.
Stil er konge
Bilutvalget er ikke verdens største, og modellene er tro til gatebilmiljøet, altså først og fremst japanske, og noen europeiske biler.
Men hvem bryr seg om utvalget når du kan til de grader personliggjøre doningen din?
Stylingen er uten tvil det kuleste aspektet ved Need for Speed: Underground, og du kan velge mellom et uttall diverse felger, spoilere, klistremerker, vinyl, neonlys og farger å sette på bilen din, alt for å tiltrekke seg mest mulig oppmerksomhet.
Harry, ja, men nesten vanedannende.
I tillegg til å fikse på utseendet, kan du selvsagt også oppgradere de tekniske delene av bilen.
Bedre motor, bremser, fjæringer, nitro og redusert vekt, alt dette bidrar til bedre fart og ytelse.
Vi er imidlertid litt skuffet over tuning-elementet, for her er mulighetene mye mer begrenset.
Du kan style så mye hjertet ditt begjærer, men motoroppgraderingene blir automatisk installert når du låser dem opp, og du kan ikke påvirke noe særlig med hensyn til hva du faktisk monterer og hva det gjør.
Rett og slett, når du har vunnet et visst antall løp låses en bedre chip opp og den får du sette inn i bilen.
Greit, det er ikke Gran Turismo, og vi krever ikke å kunne justere på hver skrue i bilen, men det hadde vært kult å hatt litt mer kontroll.
Men det viktigste er jo at bilen går fortere, og fart får du nok av i NFS:
U. Når du suser gjennom gatene i byen spillet foregår i, kommer du til å være vitne til noen av de mest sinnsyke fartseffektene vi noensinne har sett i et spill.
Både lyden og bildet blir påvirket av farten din, og i tillegg er underlaget som regel såpass glatt at du vil slite med å holde bilen på asfalten.
Resultatet er en virkelig imponerende opplevelse.
Alle løpene foregår kun om natten, men det er fremdeles en del trafikk i bygatene - og den må du naturligvis unngå.
Banene har også mange snarveier, og du får stilpoeng for å bruke de, samt for å unngå krasj med uskyldige biler og utføre sladdetriks.
Det at hele spillet foregår i mørket synes vi likevel blir litt ensformig.
Vi vet selvsagt at ulovlige gatebilløp skjer om natten, men for variasjonens skyld hadde vi likt å sett i alle fall noen løp foregå om dagen.
Dessuten blir banene også meget ensformige.
Svært mange av løpene foregår rett og slett på samme bane med diverse variasjoner og annerledes ruter, og vi ble etter hvert ganske lei av å se de samme skiltene og gatehjørnene.
Utrolig grafikk
Den grafiske siden av Need for Speed: Underground imponerer voldsomt.
De nevnte spesialeffektene som skal gi økt fartsfølelse er fantastiske, det er bare helt utrolig fett å trykke på nitroknappen og se omgivelsene gradvis bli vasket ut.
Dessuten er bygatene helt nydelige, med neonskilt over alt og skinnende, våt asfalt.
Bilene er perfekt modellert og blir selvsagt bare penere jo mer du modifiserer dem.
Det eneste negative er at det er synlig hakking i PS2-versjonen, noe som tyder på at maskinen blir presset til det ytterste her.
Lyden er like tøff som grafikken, og EA Trax har nok en gang hentet inn blant annet Petey Pablo og Mystikal for å lage eksklusive låter.
Ellers koser vi oss med Lil Jon, T.I og diverse andre rock- og hiphop-artister.
Need for Speed:
Underground er blitt et ekstremt stilig og flashy gatebil-spill, som får oss til å føle oss som en del av det ulovlige miljøet.
Men all den stilen har sin pris, og som bilspill er NFS:
U for lite variert.
Tuningen er for overfladisk til å gi ekte dybde, mens banene er for ensformige for arcadeentusiaster, så Underground faller litt i mellom de realistsiske og de useriøse spillene.
Men for all del, vi synes NFS:
U er utrolig kult, og vil fortsette å kose oss med spillet en god stund fremover.
Det vil du også gjøre, bare ikke orvent deg årets racer, for det er et annet spill som stikker av med denne tittelen.
Need for Speed: Underground finnes også på PC, XBox og GameCube.
PS2 og PC har også onlinemuligheter.
| 1
|
201196
|
Creative Sound Blaster Roar
Selskapets første Bluetooth-høyttaler har flere triks i ermet.
Bluetooth-høyttalere kommer nok til å bli en populær julegave under juletreet i år, og i sommer testet vi seks populære modeller der Logitech og Jawbone trakk de lengste stråene.
Denne høsten har imidlertid en gammel kjenning sluppet sitt første produkt som et forsøk på å erobre dette voksende markedet.
Creative, i årevis kjent som produsent av lydkort og øvrig gaming-utstyr, har nemlig sluppet Sound Blaster Roar – en Bluetooth-høyttaler på størrelse med en reiseradio, men som kan by på to forsterkere og fem høyttalerelementer innabords.
Men den kan så mye mer!
At det er en Bluetooth-høyttaler som kan spille musikk trådløst fra en mobiltelefon, nettbrett eller bærbar PC er én ting – men Creative har lesset på med en god del ekstra funksjoner på Roar:
Minnekortleser – Lar deg fylle et micro SD-kort med musikkfiler (MP3, WMA, WAV) som kan spilles av direkte på høyttaleren.
Du kan også koble høyttaleren til PC-en og dermed bruke den som en micro SD-kortleser.Opptak: Når du har satt i et micro SD-kort, kan du også bruke Roar som en diktafon.
Nødbatteri – Det innebygde batteriet har 6000mAh kapasitet, og om du vil, kan du koble til telefonen eller nettbrettet og lade via Roar.
(Les også:
Velg riktig nødlader).
Creative oppgir åtte timers avspilling på én ladning, som samsvarer godt med våre erfaringer.
Håndfri – Roar har innebygd mikrofon slik at du også kan ha bruke den som håndfri-enhet når du snakker i telefonen.Stereo – Om du har to enheter, kan du koble dem sammen via kabel og bruke dem i stereo.
Høyttaler nummer to trenger for øvrig ikke å være en Roar så lenge den har en vanlig lydinngang.NFC, slik at du kan pare høyttaleren med den mobile enheten ved å stryke dem inntil hverandre.Nattmodus – Spiller gradvis lavere til den slår seg av – kjekt for deg som liker å sovne til musikk.Sirene – Påkaller definitivt oppmerksomheten.
I tillegg finnes en del knapper bak på enheten, både for å styre avspillingen av musikk (neste/forrige sang etc), samt for å styre opptak.
Disse knappene fungerte imidlertid ikke da vi spilte av musikk via Bluetooth, og ser derfor ut til å være myntet på avspilling via minnekortet.
Solid konstruksjon
Bluetooth-høyttaleren fra Creative kjennes som hel ved når du tar på den.
Av størrelse minner den om en litt stor ekstern harddisk, men egenvekten på over én kilo (1,1kg) gir et tillitsvekkende inntrykk.
På undersiden finnes dessuten gummilister som gjør at den ikke sklir på underlaget selv når det spilles høyt.
For høyt kan den spille.
I alt sitter det to forsterkere og fem høyttalerelementer på innsiden; et 2,5" basselement som sender lyd oppover og får hjelp av to passive drivere, samt 2x1,5" til mellomtone og diskant.
I tillegg til knappene på toppen og på baksiden av høyttaleren, har toppen også en batteriindikator som består av tre LED-lys.
Men merk:
Roar er ikke en høyttaler du kan plassere nærmest alle veier, slik Logitech UE Boom.
Her er det bare én vei å plassere den riktig på for å få optimal lyd.
Lydforbedringer
Sound Blaster Roar-enheten har også noen funksjoner som endrer på lydbildet.
Den vi liker best, kalles TerraBass og fungerer ved at bassen forsterkes mer jo lavere volumet er.
På mange høyttalere blir bassen sped om du spiller lavt, men med denne funksjonen aktivert høres den også godt på lavere volum.
Funksjonen kan slås av og på ved å trykke på en knapp bak på enheten.
Den andre knappen er merket «Roar», og som du muligens kan gjette deg til, tilsvarer dette den gode, game Loudness-knappen der bass og diskant (spesielt sistnevnte i dette tilfellet) forsterkes for å gi et mer volumiøst lydbilde som egner seg enda litt mer til fest og moro.
Kobler du Roar til USB-porten på en PC, kan du dessuten bruke den som et USB-lydkort, der du via Creatives programvare kan endre equalizerinnstillinger og den slags.
Så til det viktigste – hvordan låter det?
Vi lar oss imponere av trykket i Creative Sound Blaster Roar.
Spesielt bassresponsen, må nevnes, som leverer svært bra på de lavere frekevnsene selv på lavt volum (takket være TerraBass-funksjonen).
Tim Commerfords bass-intro på Rage Against the Machines «Bombtrack» gjengis med god dybde, samtidig som den er stram og presis – det samme kan sies på Leftfields suggerende basslinjer i «Chant of a poor man».
Diskanten er likevel ikke like tydelig som den er på Jawbone Big Jambox, og lydbildet føles derfor ikke like detaljrikt – varmere, men mer lukket.
Den lille smattelyden når tunga til Tone Damli forlater ganen i «Di første jul» er mye lettere å identifsere på Jawbone-høyttaleren (her hører vi på mye forskjellig, som du skjønner).
Men at det alt i alt låter meget bra er det liten tvil om.
Vi får assosiasjoner til Denons Envaya-høyttaler med tanke på lydbildet, der Creative-høyttaleren imponerer ekstra på moderat lydstyrke.
Roar er en svært god allround-høyttaler som har gitt oss gode lydopplevelser uansett musikksjanger.
Konklusjon
Alt i alt har vi få problemer med å anbefale Creative Sound Blaster Roar.
Den låter meget godt med god bass selv på moderat volum, men har også krefter nok til å dra på når festen trenger å løftes et ekstra hakk.
Mange vil også sette pris på muligheten til å spille av musikk direkte fra et minnekort (med knapper for å styre avspillingen), kunne bruke den som nødbatteri om det skorter eller som håndfri-enhet når man snakker i telefonen.
Lydmessig synes vi alt i alt at Creative-høyttaleren plasserer seg mellom våre to favoritter fra sommerens samlest; Logitech UE Boom og Jawbone Big Jambox.
Sistnevnte har mer å dra på med når du har fest og låter også mer åpen, mens førstnevnte er mer portabel (veier en halv kilo mindre), vannavvisende og byr på nesten dobbelt så lang batteritid.
Creative Sound Blaster Roar
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.