id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
201197
|
PRØVEKJØRT:Porsche Cayenne diesel
Vi var ikke bare begeistret for den første Diesel-Cayenne.
Nå har vi kjørt en svært forbedret utgave.
KÖLN (DinSide Motor):
Høsten 2002 sa Porsche-sjefen at det aldri ville komme noen diesel-Cayenne.
Vel, her er allerede andre generasjon selvtenner-Porsche, ikke en gang åtte år senere.
Vi har kjørt den - og den rimeligste bensinversjonen.
Våre første inntrykk av nye Porsche Cayenne har vi beskrevet på disse sidene tidligere.
Det kan du lese om her.
Kan terreng
Vi fikk i den anledning, og som nevnt i den artikkelen, en gjennomgang av dens terrengegenskaper i en krevende offroad-løype.
Disse var mer enn overbevisende.
Cayenne er en ekte terrengbil.
Den er i tillegg lettere å terrengkjøre enn tidligere; brukeren behøver ikke å forholde seg til annet enn innstillinger i konsollen som automatisk henter de beste egenskapene og lar den avanserte elektronikken, i samarbeid med åttetrinns-automaten, simulere både lavserie og mekaniske differensialsperrer.
Greier seg
I forhold til det vi skrev den gangen er det ikke mye å legge til annet enn det som går på hvordan nedjusteringen av drivlinjer oppleves.
Mens vi i Leipzig i april kjørte bilen med V8-motorene som virkelig får frem villdyret i luksus-SUVen, greide vi oss denne gang med V6-versjonene - bensin og diesel.
Og når vi sier "greide oss med" mener vi nettopp det, og de fleste med et budsjett som ikke tillater å vurdere V8 vil nok også oppleve at de greier seg med den sekssylindrede varianten.
Alternativet hybrid-Cayenne blir nemlig også temmelig dyrt tross elmotor-komponenten.
Med sin elmotor pluss
V6 bensinmotor har uansett hybriden ytelser som en V8 men forbruk og utslipp som er lavere enn standard V6.
V6
Når det gjelder design, interiør og kjøreegenskaper henviser vi til vår forrige artikkel.
Når det kommer til motorer har vi derimot med noe annet å gjøre; dette er innstegsmodellene i Cayenne-rekken.
Det betyr ikke at det dreier seg om noen sveklinger.
Bensinmotoriserte Cayenne V6 (som heter bare "Cayenne"), disponerer tross alt 300 hestekrefter og kan skilte med et dreiemoment på 400 newtonmeter.
Som standard leveres den med en sekstrinns manuell girkasse, mens den utmerkede nye åttetrinns Tiptronic S-girkassen i Norge faktisk gjør at bilen blir billigere takket være lavere avgift grunnet betydelig lavere utslipp ( 236 gram CO2 per kilometer mot 263).
Må jobbe
Vi opplevde V6-bensinmotoren som sterk nok, kultivert og behagelig, men lydbildet, om enn pent, blir litt tamt i denne bilen.
Ytelsene er for øvrig helt greie med en toppfart på 230 km/t og 0-100 på 7,8 sekunder med åttetrinnsautomat (7,5 sek.
med manuell girkasse).
Men i motsetning til de andre versjonene vi har kjørt, merker man innimellom at motoren må jobbe for å få fart på den -fortsatt - tunge bilen.
Eksteriørbilder:
Diesel med godt skyv
Da foretrekker vi helt klart dieselmotoren.
Ingen sjenerende knatring eller uefne vibrasjoner gjør at man får traktorfølelse i denne bilen.
I tillegg jobber den utmerket sammen med den ultramoderne automatgirkassen.
Lydbildet er relativt sportslig og oppleves som tøffere enn i bensinversjonen.
På papiret ser det ut som dieselversjonen må dra det korteste strået mot bensinbroren med sine 300 hester mot dieselens 240.
Men det solide dreiemomentet på 550 newtonmeter fra 2.000 til 2.250 omdreininger gir Cayenne diesel en trekkvillig og kraftfull karakter og det er bare de som fremfor alt er avhengig av høye turtall for å få den sportslige følelsen som vil foretrekke bensinversjonen.
Vi har ofte i det siste gjenoppdaget bensinmotorens fortreffelighet ettersom teknologien har utviklet seg, men det gjelder ikke i dette tilfellet - paradoksalt nok, siden det tross alt dreier seg om Porsche.
Go for diesel
Og Cayenne diesel leverer varene med 0-100 på 7,8 sekunder og en toppfart på 218 km/t - som vi nærmet oss på Autobahn uten problemer - mens det fine skyvet i lavere turtallsregisteret gjør aktiv kjøring på svingete veier til en fornøyelse.
Alt i alt en mer komplett bil, synes vi altså, enn bensinutgaven av Porsche Cayenne V6.
Og da passer det oss midt i blinken at det faktisk er diesel-Cayennen som er overlagent billigst av de to, med 979.000 kroner for den versjonen vi kjørte, mot 1.140.000 kroner for V6 med bensinmotor.
For norske kunder kommer dessuten følgende gla'nyhet:
De kan anskaffe Cayenne diesel til den nette sum av 922.000 kroner, takket være en nedtrimmet innstegsvariant, egentlig utviklet for det belgiske markedet.
Interiørbilder:
211 hk men masse kraft
Den har 211 hestekrefter i stedet for 240.
Men dreiemomentet er det samme, og maksimal effekt er tilgjengelig over et bredere register og faktisk nesten opp til 5.000 omdreininger.
Vi forventer dermed ikke at den skal oppleves som merkbart svakere.
For øvrig er tallene for "Norges"-versjonen på 211 hester 8,5 sekunder fra 0-100 og en toppfart på "bare" 209 km/t (noe som for øvrig ville vært meget imponerende for en så stor og tung SUV for noen år siden).
| 1
|
201198
|
Imponerende morobil
Den nye utgaven av MX-5 er fortsatt overlegen på kjøreglede per krone.
MX-5 er den eneste virkelige folkesportsbilen som fortsatt selges på det norske markedet.
Men den innfrir til gjengjeld fullt ut.
Det er rett og slett forbausende hvor mye ekte sportsbilfølelse denne bilen tilbyr for pengene.
MX-5 har nylig vært oppdatert og har blant annet en omarbeidet front og et finjustert chassis.
Derfor var det på tide med en ny test, men vi trengte ikke kjøre lenge for å oppdage at det meste var som før.
Heldigvis.
280.000 kr
Startprisen er 280.000 kroner for denne jubileumsutgaven som vi har kjørt.
Den har noen litt spesielle visuelle detaljer og markerer at MX-5 har vært 20 år på markedet.
Denne selges i et begrenset opplag og standardvarianten koster fra 304.000 kroner.
Dette er omtrent midt i mellom hva en kompaktklassebil og en mellomklassebil koster.
Til gjengjeld får du kjøreglede som i en millionbil.
Og da overdriver vi ikke.
Fantastiske kjøreegenskaper
MX-5 har nemlig noen fabelaktive kjøreegenskaper.
Her får man virkelig satt ting i perspektiv i forhold til mer normale familiebiler.
I svingene trenger du nesten ikke røre på rattet før bilen skjærer inn i kurven.
Men vinkelen kommer an på gassbruken.
Slipper du gassen i svingen, kjenner du hvordan forhjulene kryper innover, samtidig som bakhjulene styrer bilen lekent rundt.
Gir du litt gass, retter bilen seg litt mer opp.
Gir du masse gass, setter bilen seg mer bakpå.
Det er nok denne litt overstyrte balansen som er den viktigste årsaken til at MX-5 er så morsom.
Bakhjulene nærmest danser rundt svingen, og selv om du ikke provoserer dem til å sladde, er de alltid klare for å velge et litt bredere spor enn du er vant med.
At man sitter så langt bak i bilen forsterker følelsen av at denne nesten svinger av seg selv.
Direkte styring
Veigrepet er naturligvis i tillegg svært bra og svinghastigheter som man i mange biler er ubehagelige, føles helt naturlig i MX-5.
Styringen er svært kjapp og meget følsom.
Her kan man med stor presisjon kontrollere forhjulene og kjenne etter hva de driver med.
Det er også en god sikkerhetsfunksjon.
MX-5 kommuniserer nemlig så godt at man langt lettere kjenner når det er glatt.
Overraskende myk
Fjæringsoppsettet er egentlig ikke så veldig stivt.
Det skyldes nok at den grunnleggende konstruksjonen er såpass bra at det strengt tatt ikke er nødvendig.
Dermed ivaretas faktisk en ganske god fjæringskomfort som bidrar til å gjøre dette til en bil som duger også i hverdagen.
At oppsettet ikke er så stivt gjør også at bilen føles livlig og ikke død som et strykejern.
OK motor
Vi prøvde den minste motoren i denne bilen, en 1,8-liter på 126 hestekrefter og 167 newtonmeter.
Ikke veldig imponerende tall i dag, men den er sterk nok til ikke å ødelegge kjøregleden.
Motoren er responsiv og forholdsvis turtallsglad og man kan bruke den skikkelig sammen med den utrolig stramme og presise femtrinnskassen uten å bryte loven.
Slik sett savner man ikke mer krefter.
Men veldig sprek er den egentlig ikke.
0-100 går på 9,9 sekunder, men litt kjappere oppleves den i virkeligheten.
Praktisk?
Innvendig er MX-5 ganske spartansk, men kvalitetsinntrykket er OK for biltypen.
MX-5 oppleves ikke spesielt moderne innvendig, og at stofftaket må betjenes manuelt bidrar til dette.
Men det funker.
Dette er ikke en bil for de aller største, men for de fleste er det plass nok.
Noe bagasjeplass er det faktisk og det burde rekke greit til helgeoppakning for to.
Litt plass bak setene er det også, men volumet avhenger av hvor langt bak du kjører setet.
Velg ståltak
Det er i grunn støynivået som er den største komfortbegrensningen i denne bilen.
Stofftaket gir litt ekstra støy og i regnvær må stereoanlegget skrus rimelig høyt for at man skal høre noe særlig i litt høyere norske hastigheter.
En variant med sammenleggbart ståltak er også tilgjengelig.
Den koster 15.000 kroner mer, men har litt bedre komfort og er mer anvendelig over tid på vinteren.
Samtidig er både vekten og bagasjeplassen omtrent den samme.
Vi anbefaler den takløsningen.
En annen potensiell komfortbrist er den svært lave sittestillingen som skaper visse problemer når man skal sette seg inn, om man er litt under snittet bevegelig.
Vel på plass sitter man imidlertid godt skrudd fast i sportsstolene.
Fornuftig
Alt i alt er dette likevel en bil det er lett å leve med i hverdagen, og for de som ikke har behov for bakseter eller mye bagasjeplass, er dette en rimelig fornuftig bil.
Drivstofforbruket er riktignok en smule høyt i forhold til hva de beste ligger på nå, men 0,70 liter og 167 gram CO2 er likevel ikke så ille.
Til topps
Ingen andre er uansett i nærheten av å kunne tilby like mye sportsbil kombinert med OK hverdagsegenskaper for denne prisen i Norge.
Og det er det som gjør at den går helt til topps hos oss selv om den også har sine mindre sterke sider.
| 1
|
201201
|
Philips Sonicare AirFloss
Kan luft og vann i 60 km/t erstatte tanntråd?
– Hahahaha, er reaksjonen til vår tannlege, Anne-Brit Ringvold, når vi forteller om den nye "tanntråden" vi tester.
–
Noe av poenget med å bruke tanntråd er at man skal gnikke bort belegg på tennene.
Men når det er sagt, alt er bedre enn å ikke gjøre noe, sier Ringvold til DinSide.
Kun fire av ti bruker tanntråd daglig, og ifølge en undersøkelse av Philips i forbindelse med lanseringen av AirFloss tidligere i år dropper tre av ti mellom 23-35 år å rense mellom tennene.
Men er det AirFloss de bør bruke?
Vi bestemte oss for å teste AirFloss litt til.
Nærmere bestemt et halvt år.
Det angrer vi egentlig litt på.
Dette er AirFloss
Innholdsfortegnelse:
Dette er AirFlossSlik virker den–
Et helt tullete produktFint for reguleringKonklusjon
Hvitere tenner på to uker - er det mulig?
Vi har testet Solidox Hvite Tenner-tannkrem
Slik virker den
AirFloss ser ved første øyekast ut som en elektrisk tannbørste.
Men i stedet for børste, har den en liten tupp på toppen.
Gjennom denne tuppen sprutes vann, ifølge produsenten altså i opptil 60 km/t.
Vannet fyller man manuelt i et kammer ved siden av.
Både lading og fylling av vann er ingen heksekunst.
Men så skal vi begynne å bruke den.
Det er ikke for noen med vannskrekk.
For makan til sprut!
Det er kanskje ikke så rart.
Man skal føre tuppen langs tannkjøttet, og hver gang man trykker på knappen på toppen av selve AirFloss-skroget, skyter AirFloss ut luft og vann.
Ganske mye, og veldig kraftig.
Det spruter.
Mye.
De første gangene ble hele speilet og halve hyllen bak vasken sprutet ned.
Vi måtte gå inn i dusjnisjen for å rense tennene.
Ikke mange ekstra skrittene, men det føltes unektelig litt snålt å gå inn i dusjen - selv om det også føltes mer hygienisk.
Det var enklere å skylle veggene der etterpå - og vi ble lei av å vaske speilet.
Etter hvert som vi får teken, spruter det ikke lenger like mye.
Men nå har vi begynt å sikle.
Det er ikke lekkert, og definitivt en øvelse du bør være alene for å holde på med.
Det som verre er - vi føler ikke at tennene blir like rene som når vi bruker tanntråd.
Vi opplever også at vannkammeret er for lite.
Selv om "en teskje vann" skal være nok, må vi fylle på både en og to ganger før munnen er ferdigspylt.
Under kan du se en av våre testpersoner vise AirFloss i bruk:
Tar du godt nok vare på munnen din?
Ti tips til god tannhygiene
–
Et helt tullete produkt
Ved neste tannsjekk et halvt år senere har også vår tannlege testet produktet, og opplevelsen hennes var den samme som vår:
–
Dette er et helt tullete produkt.
Det er ikke i nærheten av å kunne erstatte tanntråd og tannpirkere, sier Ringvold.
– Det spruter, og det gjør ikke jobben godt nok.
Hun forteller at hun testet rent konkret med matrester mellom tennene, og det forsvant ikke, uansett hvor mange sjanser hun ga AirFloss.
–
For å fjerne matrester og belegg mellom tennene må man bruke tanntråd.
Dette er ikke bra nok, konkluderer Ringvold.
Vi har brukt Philips AirFloss i et halvt år, dog med noen innslag av tanntråd, rett og slett fordi vi ikke følte at vi ble helt rene mellom tennene med AirFloss.
Og selv om tannlegen ikke fant noen hull denne gangen, talte tannkjøttet sitt tydelige, blodrøde språk.
Så nå pensjonerer vi AirFloss.
Vi kommer ikke til å savne sprutingen - og kampen om stikkontaktene på badet har blitt noe mindre.
Fint for regulering
Vi har imidlertid ikke lagt AirFloss helt på hyllen - eller kastet den.
Vi har gitt den bort.
Til en tenåring med regulering, og her kan det brukes som et supplement til tanntråd eller tannpirker.
Det spruter når man renser reguleringen også, men det har vist seg å være en effektiv måte å bli kvitt for eksempel pestorester på.
Og til dem som synes det høres litt rart ut å resirkulere et slikt produkt til andre:
En får kjøpt løse munnstykker - akkurat som til elektriske tannbørster.
Konklusjon
Som et tannrensemiddel til vanlige forbrukere med vanlige tenner, vil vi uansett vende tommelen ned.
Dette er ikke bra nok.
Nå er det første produkt av denne sorten vi tester - og første produkt av denne typen som har kommet på markedet - så vi avviser ikke konseptet helt.
Men denne utgaven av Philips AirFloss vil vi ikke anbefale noen - med mindre de altså har regulering.
Siden dette ikke markedsføres som et spesialprodukt for dem med regulering, men som en erstatning for tanntråd for hvermannsen, har vi valgt å holde det utenom totalvurderingen, og vi lander på det aller laveste terningkastet: 1.
| 0
|
201202
|
King Kong
SPILLTEST:
Nå som filmen har hatt premiere sjekker vi ut det mye omtalte spillet.
Er det virkelig en storslått opplevelse, eller en bortkastet mulighet?
Nei, spill basert på film er aldri bra.
Det er i alle fall det vi gjerne tror i utgangspunktet, da de aller fleste filmbaserte titler gjennom tidene har vært svake.
Men til tider finnes det jo unntak
er King Kong en av disse?
LES OGSÅ:
Vi skal innrømme at vårt første møte med spillet ikke var det mest imponerende.
Det hele starter på kysten av Skull Island, stedet som tiden har glemt, befolket av forhistoriske dyr og aggressive innfødte.
Det første vi opplever er å bli angrepet av lite truende, forvokste krabber, og faktisk bringer det tilbake minner fra de idiotiske froskene i Daikatana.
Den første timen irriterer vi oss egentlig bare over de dårlig animerte personene som følger oss Hayes, Ann og den masete kameramannen.
Ikke bare oppfører de seg direkte dumt, de har også tendenser til å gjenta de samme kommentarene om og om igjen.
Begynnelsen er alt annet enn imponerende.
Men gi King Kong litt tid, og spillet viser snart sitt sanne jeg.
De fabelaktig spektakulære sekvensene vi er vitne til lenger ut, de nydelige omgivelsene og truende dinosaurene du kan kvitte deg med på kreative måter spillet slutter aldri å overraske, til tross for begrensninger den setter for utforskning og frihet.
Mann og beist
Vi spiller i hovedsak som Jack Driscoll, den fryktløse helten i filmen.
Spillet viser oss verden fra førstepersonsperspektiv, men unngår å følge strømmen ved å fjerne alt av informasjon om helse, våpen eller ammunisjon.
Du må manuelt sjekke hvor mange magasiner du har igjen, og skadene registreres ved hjelp av rødskjær på skjermen og dramatisk musikk.
Blir du angrepet og skadet, må du ta deg en liten pustepause for å samle kreftene, en løsning ikke helt ulik Call of Duty 2.
Det er ingen helsepakker, og selv om denne måten å få tilbake helsen på en fullstendig urealistisk, bidrar den også til å opprettholde flyten og engasjementet.
Våpensystemet er for øvrig veldig interessant.
Du får fra tid til annen tilgang til skytevåpen som pistoler, hagler, rifler og maskingeværer, men ammunisjonen er begrenset og holder sjelden til å utradere alle fiendene på skjermen.
Som oftest må du ta til takke med spyd og bein du finner rundt omkring, disse kan kastes på angriperne, og noen ganger kan du også sette fyr på dem, slik at de gjør større skade.
Vi slåss altså mot et fint utvalg av forhistoriske skapninger, som naturlig nok ikke viser spesielt høy intelligens, men er svært aggressive og du tåler ikke mange bitt før det er over og ut.
Interessant nok kan du bruke andre monstre til å distrahere dem du slåss mot.
Skyter du ned en flyvende drage, begynner V-Rexen å spise på den, noe som gir deg tid til å angripe eller eventuelt rømme.
Ved siden av kamp er fokuset på nokså enkle gåter som vanligvis omhandler bruk av ild.
Ved å sette fyr på vegetasjonen åpnes passasjer til andre områder, der du kan finne gjenstander som hjelper deg videre.
Kjernen i gåter er som oftest å låse opp dører, noe som kan føles ganske repetitivt, men er bygd opp kreativt nok, slik at vi ikke blir lei.
Ensformig, men gøy
En følelse av at spillet er repetitivt er noe som hang over oss mye av tiden vi brukte på King Kong.
Fordi ja, vi ble ofte tvunget til å utføre mange av de samme oppgavene om igjen men likevel:
Nivået av underholdning, de vakre brettene og intensiteten gjør at vi har det først og fremst veldig gøy, og ikke rekker å analysere hvorvidt spillet gjenbruker de samme elementene.
Det hektiske tempoet bidrar også til at det aldri blir kjedelig.
Det er sjelden et rolig øyeblikk, og de korte kapitlene betyr at omgivelsene forandrer seg fort og intenst.
Men å spille som Jack er bare én del av helheten.
Vi får nemlig også være selveste Kong, da i tredjepersonsperspektiv.
Kong-områdene består av mye hopping og slåssing mot enorme monstre, og når kameraet trekker seg tilbake og følger den gigantiske apens myke bevegelser, innser vi virkelig hvor mye arbeid som er gått til å få denne glemte øya til å virke levende og troverdig.
King Kong sekvensene er imidlertid de mest repetitive i spillet, men underholder fremdeles, takket være makten du føler når du river i stykker en V-Rex.
Storslagent
Det er mange uforglemmelige øyeblikk i King Kong.
Når vi entret den delen av øya der de enorme brontosaurusene majestetisk marsjerer til toner av glimrende filmmusikk, fikk vi virkelig gåsehud bare av det visuelle inntrykket.
Og når vi litt senere selvfølgelig blir nødt til å unngå å bli nedtrampet av dem mens vi forsøker å hente ild, samtidig som monstrene akselererer i fart, får vi oppleve den intensiteten spillet formidler så bra.
Det er kombinasjonen av storslåtte omgivelser og den raske, energiske spillbarheten vi faller for i King Kong.
Selv om det er feil å spore opp
som sagt er personene i spillet elendig animert (i sterk kontrast til det nydelige miljøet), replikkene deres er helt meningsløse, og den generelle følelsen av at spillet er ofte veldig lineært og ensformig er noe som ødelegger for helheten.
Men som et filmbasert spill, tatt i betraktning hvor frynsete rykte slike har, er King Kong et kroneksempel på hvordan det kan og bør gjøres.
Spillentusiasten Peter Jackson har gjort et klokt valg ved å be den respektere designeren Michel Ancel (mannen bak den kriminelt undervurderte Beyond Good & Evil) skape et spill som kan stå helt på egne bein, uavhengig av filmen.
Nå håper vi bare at ved å fungere som produsent for den kommende Halo-filmen, kan Peter Jackson nå også bevise at det går an å gjøre det riktig andre veien
å lage en god film av et spill.
| 1
|
201203
|
Nokia N95
Ventetiden er over, her er vårens hotteste mobil for de som vil ha alt i ett.
Helt siden vi lagde vår første sak på Nokia N95 har vi gledet oss til å få den på testbenken.
Ikke så rart egentlig, for etter vår oppfatning er dette en av de desidert mest spennende mobilene som kommer nå i 2007.
Førsteinntrykk og design
Til tross for at den ikke er noen designmobil gir N95 et sobert førsteinntrykk.
En ting er de små detaljene, sjekk for eksempel dekslene over stereohøyttalerne i billedspesialen til venstre, men kanskje vel så viktig er at den føles solid og eksklusiv.
Rosinen i pølsa er imidlertid innmaten.
Denne telefonen har nemlig så mange finesser at selv bortskjemte testjournalister må konsentrere seg for ikke å fnise på nivå med en 14-åring som endelig har funnet et hemmelig kikkehull rett inn i jentegarderobens aller innerste.
Nu vel.
Høydepunkter:
N95 har et 5.0 megapixlers kamera (2592* 1944 piksler) med Carl Zeiss-optikk og autofokus, samt video-opptak i 640*480 oppløsning.
Innebygget GPS med 100 tilgjengelige kart 160 MB interminne og minnekortinngang for MicroSD-kort (128 MB følger med), som per dags dato fås opp til 2 GB. 2,6 tommers skjerm med 16 millioner farger, som virker god og lyssterk, til tross for at den ikke har den høyeste oppløsningen (QVGA 320*240) på markedet.
Også datanerdene får sitt, med infrarød, blåtann versjon 2.0, 3G (samt HDSDPA, som ennå ikke er klart her på berget), USB 2.0 og WLAN.
MP3-spiller som takler AAC/M4A/WMA, og radio.
Det følger også med hodetelefoner med fjernkontroll.
Enkel å bruke
Den 2,6 tommer store skjermen oppleves som klar og god med fin kontrast og gode farger, og det gode helhetsinntrykket forsterkes av det fine grensesnittet på menysystemet.
Symbian-telefoner får ofte kjeft fordi menysystemet oppleves som tregt, og til alle dere som har irritert dere over den ultratrege N80 er det bare å si at N95 er kjappere.
Langt kjappere faktisk, og godt er det.
Bilde og videokvalitet
Med et 5 MP kamera hadde vi store forventninger til bildene fra N95, og sammenlignet med vår gamle N80-modell er det da heller ingen tvil om at utviklingen har gått i riktig retning:
Kameraet reagerer kjappere, linsen er beskyttet og bildene blir både større og skviser ut flere detaljer enn vi er vant til.
Det er likevel ikke til å komme i fra at vi fortsatt ikke er kvitt mobilkameraenes verste fiende, den forhatte bildestøyen.
Utendørsbilder i god belysning er imidlertid en fornøyelse, de ser meget bra ut.
Det er imidlertid video-funksjonen (maks oppløsning er 640x480 (VGA) og opptil 30 bilder per sekund) som virkelig fikk fram smilet hos oss.
Nøyaktig hvor mye god bilde- og video-kvaliteten er kan du imidlertid bedømme selv:
Her ser du eksempel på opptak:
MP3 og radio
Noe av det første vi la merke til på N95 er at den ikke har såkalt pop-port i bunnen.
Her går det i stedet i mini-USB for datatilkobling og minijack (3,5 mm) for lyd.
Endelig, sier vi, og gir Nokia full honnør for at vi nå kan bruke våre egne hodetelefoner uten å gå veien om klumpete adaptere.
En annen kul gimmick er at du ved å skyve telefonfronten nedover får fram avspillingstastene til musikkspilleren.
Bare lekkert!
Se bilde her!
Som nevnt øverst takler mobilen omtrent det som er av formater, og med et MicroSD-kort på plass kan du per dags dato flotte deg med 2 GB plass.
For sanne musikkfreaker kan det kanskje virke litt knapt, men du føler deg sikkert bedre når vi forteller at 4 GB-kortene er ventet allerede i slutten av mai måned.
I tillegg til å gjøre jobben som hands-free-løsning fungerer de medfølgende hodetelefonene også som antenneledning til radio-delen.
Vi noterer med tilfredshet at fjernkontrollen på N95 også lar deg veksle mellom MP3-sporene dine.
Dette burde vært en selvfølgelighet, men var faktisk ikke tilfellet på fjorårets N80-modell.
Nok et bevis på at verden går framover, med andre ord.
Lydkvalitet.
Når det gjelder lydkvaliteten på N95 er den helt grei, men ikke noe mer.
Sammenliknet med for eksempel en femtegenerasjons iPod er det nemlig overraskende mye sus under avspilling.
Dette vil stort sett bare være hørbart under rolige partier, men lytter du for eksempel mye på klassisk musikk (vi vet du finnes der ute) vil du sannsynligvis legge bedre merke til ulyden.
Nokia har også vært ganske generøse med diskanten, og en del lyder øverst i frekvensregisteret blir i overkant spisse - kanskje til og med for spisse for følsomme ører.
Dette kan nok delvis kompenseres ved hjelp av equalizeren, men den er ikke fintfølende nok til at ikke eventuelle justeringer går utover resten av lydbildet.
Det er også litt irriterende at justeringen av lydnivået skjer med så grove intervaller at det som i ene øyeblikket blir for høyt, er for lavt igjen med én volumjustering ned - og så finnes det ingenting innimellom.
GPS-biten
Den innebygde GPSen gir deg gratis kart (fra TeleAtlas) over norden og store deler av Europa.
Helt gratis er det likevel ikke:
For det første vil jo telefonen laste ned de kartene den trenger via nettet og du vil derfor måtte betale for dataoverføringen (om du da ikke bruker WLAN-tilkoplingen).
De nedlastede kartene lagres i hurtigminnet så lenge det er plass på minnekortet ditt, og lar deg søke på gatenavn og gir deg veibeskrivelser i tekst.
Det andre punktet er verre å svelge.
Nokia har nemlig falt for fristelsen til å ta betalt for selve GPS-guidingen, og selv om vi ikke synes prisen er så stiv om du velger 1 års abonnement, så burde dette vært inkludert i prisen på mobilen.
Alternativene er som følger:
40 kroner for 1 uke, 60 kroner for 30 dager, 488,77 for 1 år, og 570.24 for 3 år, og du velger selv om du vil betale med kredittkort, eller om beløpet skal belastes telefonregningen din.
Selv kjøpte vi en ukes tilgang på vår testtelefon og prosessen gikk heldigvis smertefritt.
Det store spørsmålet er selvsagt hvordan N95 vil klare seg sammenlignet med vanlige GPSer, og N95 har derfor blitt testet mot Beckers snasne Ferrari-GPS, som er på dingz.no sin testbenk akkurat nå.
I praksis tar det fort et minutt eller to før mobilen klarer å lokalisere satelittene og er klar til bruk.
Siden du kan legge inn startsted og ankomststed i mellomtiden er ventetiden til å leve med.
Det store minuset er imidertid at batteriet tappes kjapt når satelittsøket pågår - så vurderer du denne mobilen kan du like godt kjøpe med en billader med det samme.
Det første man legger merke til er selvsagt at skjermen er mindre enn på de vanlige GPSene, og dette blir jo enda tydeligere her ettersom mobilen bør plasseres så nærme frontruta som mulig for å ha god kontakt med satelittene.
Desto viktigere er det at stemmestyringen fungerer godt, og det er en fornøyelse å konstatere at den faktisk gjør det.
Det vil ikke si at den er like kjapp til å omberegne ruter eller like enkel å bruke som de beste GPSene, men med tanke på at det er en mobil det er snakk om så er dette mer enn godkjent.
Konklusjon
En vakker dag vil nesten alle mobiler ha finessene du idag får på N95, og det er bare å innrømme at de mange finessene har en magisk tiltrekningskraft på undertegnede.
I kjent Nokia-stil går også synkroniseringen av Outlook og overføringen av bilder kjapt og enkelt.
Aktive verktøylinjer er også en klar forbedring fra fjorårets N80.
Den store svakheten til N95 er imidlertid batterikapasiteten, som er langt under pari.
Under testperioden har vi faktisk ladet batteriet flere ganger daglig.
På det verste var batteritiden nede i 6 timer, og når mobilen er helt ny er dette ganske enkelt forferdelig dårlig - og et illevarslende omen for hvordan batteriet vil fungere etter et halvt års bruk.
Vi skjønner selvsagt at alle finessene trekker mye strøm, og at ikke alt behøver å stå på hele tiden.
Men terningkast 6 er likevel nødt til å ryke når man ikke kan bruke mobilens finesser, spesielt GPS-navigeringen, uten å ha en lader tilgjengelig.
Likevel:
Kan du leve med det elendige batteriet er det bare å klinke til - vi tror ikke du vil angre, for tafsefaktoren på denne mobilen er skyhøy.
MERK:
Vi kunne skrevet i timesvis om alle funksjonene på denne mobilen, men tiden strekker dessverre ikke til.
Har du noen spørsmål om N95 er det bare å bruke diskusjonsgruppen under artikkelen her - så skal vi svare så godt vi kan.
Husk også å sjekke vår Mobilvelger!
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 1
|
201207
|
Vi har kjørt fornyet Kia Sportage
Og for en utvikling det har vært siden første versjon kom!
Vi har fått noen svært vinterlige kjøreturer i oppdaterte Kia Sportage, både med forhjulsdrift og bensinmotor, og med firehjulsdrift og dieselmotor.
Bilen presenteres som "ny" av markedsføringsfolkene, men er selvsagt en oppgradering av den eksisterende modellen, som du kan lese vår test av her.
Gode seter
Men oppgraderingen har så avgjort hatt noe for seg, som vi skal se.
Det aller første vi merket oss er at vi sitter mye bedre i Sportage anno 2014 enn vi gjorde i forgjengeren.
I det minste i testbilen, med utstyrsnivå «Exclusive», fant vi skinnsetene utmerkede, med god støtte og lengre sittepute enn tidligere.
Nye konkurrenter
En fornyelse er dessuten nødvendig i et marked der sterke konkurrenter har gjort sitt inntog, spesielt fjorårs-suksessene Mazda CX-5 og Toyota RAV4.
De er begge riktignok noe større biler enn Sportage, som er omtrent like lang som en Ford Focus, men likevel langt romsligere.
Hvorfor vi startet med å trekke frem setene?
Jo, fordi de symboliserer en av årsakene til at Kia har hatt den suksessen de har hatt:
De lytter til kritikk, og gjør noe med det.
Samtidig beholder de det som fungerer.
For eksempel var designen på Sportage så vellykket at det i anledning oppgraderingen ikke ble gjort så veldig mange utvendige endringer.
Oppgradert der det trengs
Det dreier seg om små detaljendringer som ny grill med krom og pianolakk, "haifinne"-antenne i stedet for den gammeldagse «pisken», og ekte LED-baklys med 3D-effekt og renere design.
Det er altså først når man er inne i bilen at endringene virkelig blir merkbare.
Generelt er det blitt utført en forbedring av interiøret med mer polstring, de allerede nevnte bedre setene med nye trekk, nye og polstrede dørsider, og et nytt, noe tykkere ratt trukket i skinn, som blant annet er mer grepsvennlig.
Kvalitetsinntrykket, som allerede da modellen kom i 2010 var et stort sprang fremover i forhold til forgjengeren, er nå etter vår mening fullt på høyde med europeerne og bedre enn de fleste japanerne.
Bedre å kjøre
Kia har imiderltid villet dra kvalitetsforbedringene lenger enn som så, og har tatt tak i både kjøreegenskaper og komfort for å forbedre kjøreopplevelsen, noe vi kan bekrefte har gitt resultater.
Det betyr blant annet noe skarpere og mer presise kjøreegenskaper, som gir en mer lettkjørt bil.
Forrige gang kritiserte vi styrefølelsen, men vi synes det er blitt bedre nå.
En kan for øvrig velge mellom de forskjellige styreinnstillingene comfort, normal eller sport.
Førstnevnte fungerer best ved bykjøring, sistnevnte i høyere hastigheter og ved mer aktiv kjøring.
Mer stillegående
Komfortnivået er greit, om enn kanskje litt på den stive siden, men da hjelper det med bedre seter.
Det som er bra er et merkbart redusert støynivå.
Mindre rullestøy trenger gjennom til føreren, og motorlyden virker fjernere enn før.
Også vibrasjoner er det mindre av.
Kia forteller at dette henger sammen med endret oppheng av motor og drivverk med mer bruk av gummi og støydempende materialer.
Andre tiltak er overgang fra asymmetrisk til symmetrisk drivaksel, noe som skal gi redusert resonans.
Bilen er i tillegg utstyrt med helt nye lyddempende vinduer.
Alt i alt bekrefter Kia at de er blant de beste bilprodusentene i dag, noe vi konstaterte i fjor da vi testkjørte deres helt nye og utmerkede familiefrakter - Kia Carens.
Mye utstyr inkludert
Kia Sportage var allerede tidligere velutstyrt.
Nå har de oppgradert ytterligere, med blant annet bedre lyd fra lydanlegget, et mer moderne instrumentpanel med en 4,2-tommers TFT-skjerm sentralt, og en sjutommers fargeskjerm i senterkonsollen.
Navigasjon med ryggekamera og stemmestyring er også med som standard.
Utstyrsmessig starter utvalget med spesialmodellen Classic PLUS.
Allerede her får en med sjutommers navigasjonssystem, ryggekamera, aluminiums-felger, oppvarmede seter foran og bak, varme i rattet, fartsholder og multifunksjonsratt - for å nevne noe.
Det den derimot ikke har - og det finner vi underlig på en ny bil i 2014 - er DAB-radio.
Inkludert frakt og levering fra Drammen betyr det en startpris på 280.000 kroner, med bensinmotor, forhjulsdrift og sekstrinns manuell girkasse.
Vår testbil var altså utstyrt med øverste utstyrsnivå, kalt «Exclusive».
Det starter på 330.000 kroner, og har panoramatak, åtteveis elektrisk justering av setet, skinninteriør med semskede detaljer, parkeringsassistent og nøkkelfri adgang og start.
Greie nok motorer
Drivlinjene er ikke vesentlig endret fra forrige Sportage-utgave, men vi konstaterer at de fortsatt er moderne og relativt effektive.
Her finner vi verken slappfisker eller råskinn, og de tre motoriseringene er av typen som gjør jobben greit.
Vi kjørte 1,6-motoren (bensin) med forhjulsdrift og sekstrinns manuell girkasse.
Motoren er akkurat tilstrekkelig sterk for bilen som, i denne konfigurasjonen, er overraskende lett, med en egenvekt på bare 1.305 kilo.
135 hestekrefter og 165 newtonmeter er ikke allverden, men på tørr vei greier bilen 0-100 på snaut 11 sekunder.
Duger for de fleste
Vi kjørte på relativt guffent vinterføre i snødrevet i Oslo, og oppsøkte både bakkete og glatte veier.
Vi påstår at de færreste bilkunder - også i Norge - virkelig trenger firehjulsdrift, og denne bilen vil etter vår mening duge for de aller fleste.
Det har tydeligvis også kundene ment - dette er den mest solgte versjon så langt.
Høy bakkeklaring hjelper for øvrig på fremkommeligheten på snøføre, og vår forhjulsdrevne modell kom seg i hvert fall greit frem over alt.
Men, det er klart at det i ekstreme tilfeller kan oppstå situasjoner der man blir strandet der man ellers kunne kommet videre med drift på alle fire.
Det er et valg man må ta ut fra egne behov og økonomi, og tilpasse bilbruken etter føreforholdene.
Diesel og firehjulsdrift
Sterkeste motor med diesel og firehjulsdrift er selvsagt enda mer effektiv, men koster deretter.
Med manuell girkasse kan den dessuten trekke tilhenger på to tonn, mens de andre må nøye seg med 1,2 tonn maks.
136 hester er ikke spesielt imponerende, men med en trekkraft på 320 newtonmeter (370 med automat), er den sterk nok, og det tar 11,3 sekunder å nå 100 kilometer i timen.
Konklusjon
Kia Sportage er igjen god nok til å takle konkurrentene.
Neste trinn får bli innføringen av mer avansert assistanse-teknologi, og å komme på nett.
Inntil videre anser vi dette produktet som modent, og langt fra det "billig-imaget" koreanerne engang hadde.
Det er ikke uten grunn det ble solgt 631 Kia i Norge i 2009 - og over fem tusen i fjor.
Importøren satser på å selge 1.600 til 1.800 Sportage i løpet av året.
Så langt har de solgt alt de har greid å få fra fabrikken.
| 1
|
201208
|
BenQ DW1600A
BenQ er nå klar med sin 16x DVD-brenner, og jo - den er aller raskest.
Men det er mer å si om denne brenneren.
Det er ikke lenge siden vi testet Plextor sin 12X brenner, så dukker BenQ opp med sin 16X.
Dette er sannsynligvis den raskeste hastigheten optiske media kan håndtere i overskuelig framtid.
Dataraten på denne hastigheten er hele 22 160 KB/sekund.
LES OGSÅ:
Det er ikke så veldig lenge siden dette var en respektabel skrivehastighet for harddisker, og det er imponerende prestasjon å få til denne ytelsen på et rimelig, flyttbart medium.
Allsidig brenner?
BenQ DW1600A skriver altså DVD med opptil 16X, og leser med opptil 16X, i følge spesifikasjonene.
Dessuten brenner og leser den CD på 40x.
Den støtter også brenning av DVD-plater med "dual layer" eller DL, men her er hastigheten oppgitt til med beskjedne 2,4X.
Disse platene er ikke lette å få tak i, og vi har ikke testet dette.
Det som imidlertid ikke støttes, er -R formatet.
Dette var også tilfellet med DW800A, den forrige modellen fra BenQ, men denne kunne oppgraderes med en ny firmware som man kunne kjøpe på nett.
Denne muligheten kommer i august for DW1600A, og vil være gratis, får vi opplyst.
Brennerne som produseres fra august vil da også ha støtte for -R som standard.
Fremdeles er DVD-R generelt noe rimeligere enn DVD+R, men de som krever de raskeste brennerne har ikke noe valg, det er på +R de raskeste platene finnes.
Riktignok ligger ikke Plextor sin 12X så langt bak i ytelse også på DVD-R, så det finnes alternativer for de som også krever kompatibilitet.
Målinger
Vi testet med de samme platene vi brukte i testen av Plextor PX-712A.
Disse godkjente brenneren som støttet for 16X i Nero.
2 GB var bare 1 sekund raskere enn Plextor, med 3:40 mot 3:41.
Men den forrige brenneren fra BenQ klarte "bare" 4:23 på 2 GB, så det er klar framgang.
Først på 4 GB ble forskjellen tydelig, med 5:43 mot Plextors 5:58.
Også på DVD+RW var BenQ vesentlig raskere enn Plextor, med 6:53 mot 7:50.
Men dette er samme ytelse som den forrige BenQ-brenneren.
CD-brenning ble unnagjort på 3:13, som er kurant.
Her vant Plextor med 2:54 som er den raskeste i testen.
Ripping av musikk-CD var i toppklasse, med 2:38 mot Plextor 2:32.
Marginal forskjell, med andre ord.
Programvare
I retail-pakken følger det med kabel, skruer og følgende programvare:
Sonic Record Now 7.1 Sonic DLA 4.9 Intervideo WinDVD 4.0 Intervideo WinDVD Creator Plus 2.0 BenQ exclusive Qvideo 2.0 BenQ Book type management 8.2
Vi har ikke testet programvaren.
Konklusjon
BenQ leverer enda en gang en brenner med ytelse helt i toppsjiktet.
Den eneste innvendingen er manglende støtte for -R, men noe stort problem er det neppe.
Norsk importør av BenQ er EET, som vet hvilke forhandlere som selger produktene.
| 1
|
201209
|
TEST:Oppdatert Toyota Prius
Prius Plug-in står for døren, men i mellomtiden oppdaterer Toyota vanlige Prius.
Vi har testet.
Det er nok den ladbare utgaven av Prius, med tilnavnet Plug-in Hybrid, som det knytter seg mest spenning til hos Toyota-interessenter nå i disse dager.
Men ikke glem vanlige Prius heller.
For den er nå oppdatert og fortsatt en interessant bil.
Prius Plug-in Hybrid kommer i salg hos norske forhandlere i september og er således ikke langt unna.
På mange måter blir nok det en mer spennende bil, ettersom den får om lag 25 kilometer med ren elektrisk rekkevidde.
Men den blir også omlag 50.000 kroner dyrere, og vanlige Prius leverer fortsatt imponerende forbrukstall.
Så er vanlige Prius da verdt å bry seg om?
Endringene
Oppdateringen handler i hovedsak om endringer i utseendet, utstyrsnivået og komfortegenskapene.
Den mest synlige endringen er fronten som har fått nye lykter, ny støtfanger og ny grill.
Nye lykter er det også bak.
Innvendig er det også flikket på en hel del detaljer.
Blant annet er den store infoskjermen oppgradert med høyere oppløsning og endret grafikk.
Setene har også fått bedre sidestøtte.
For komforten sin del er det vel så viktig at det er gjort endringer også i understellet og karosseriet for å gi bedre komfort.
Dempere og foringer er justert og karosseriet har fått bedre avstiving.
Fra 270.000
Det er også foretatt en gjennomgang av utstyrsspesifikasjonene, og utstyrsnivået er i følge Toyota jevnt over høyere.
Det finnes tre nivåer og den billigste utgaven koster fra 270.000 kroner.
Vi kjørte nivået over, Advance, som starter på 288.000 kroner.
Det er ikke gjort noen endringer på drivlinjen, slik at forbruks- og utslippstall er de samme som før.
Det betyr 0,39 liter og 89 gram CO2 for den rimeligste utstyrsutgaven med 15-tommers hjul.
Velger du en av de dyrere variantene, med 17-tommers hjul, stiger forbruket til 0,40 liter og CO2-utslippet til 92 gram.
Uansett er dette gode tall.
Lavt reelt forbruk
Vi kjørte bilen under varierte forhold og kunne konstatere at forbruket i følge kjørecomputeren over lengre tid og mange turer stabiliserte seg rundt 0,40 liter per mil.
Vi kjørte litt penere enn vanlig, men slett ikke noen ekstrem sparekjøring.
Det er imponerende tall, selv om vi ikke tør gå god for nøyaktig hvor presis kjørecomputeren er.
Innbyr til pen kjøring
Ellers oppleves drivlinjen som før, det vil si komfortabel, og om nødvendig sprek nok.
Bilen innbyr uansett til pen kjøring og forsøk på å få forbrukstallene ned.
Til den type kjøring fungerer også den trinnløse girkassen OK.
Ved hardere kjøring gir den som alle girkasser av denne typen en litt "slurete" følelse.
Men ved rolig kjøring, spesielt i lavere hastigheter, gir den veldig god komfort.
Det bidrar også muligheten til å kjøre på bare strøm til, der man smyger seg nesten helt lydløst av sted.
Endringene Toyota har gjort i understellet er nok først og fremst merkbare ved direkte sammenligning.
For vår del opplevde vi Prius fortsatt som en helt grei bil å kjøre, men uten den sportslige følelsen som en del av kompaktklassebilene fremkaller.
Dette er en enkel og grei bil å håndtere, og den er ikke laget for å underholde føreren spesielt mye på svingete veier.
Grei komfort
Fjæringskomforten er helt grei og det samme kan stort sett sies om støykomforten.
Men det finnes biler med lavere innvendig støynivå enn Prius, spesielt litt oppe i fart.
Da tenker vi først og fremst på dekkstøy og motorstøy når man gir på litt.
Blandet kvalitetsinntrykk
Kvalitetsfølelsen er omtrent som før, det vil si middels.
Materialene føles litt billige og enkle en god del steder rundt i kupeen.
Samtidig har man det store og ganske stilige infodisplayet som trekker opp.
Her får man opp all relevant informasjon om hvordan hybridsystemet fungerer underveis.
Også den lille girspaken og den svevende midtkonsollen gir særpreg.
Grei plass
Plassforholdene i Prius er helt greie, men ikke all verdens med tanke på den utvendige lengden.
Både den fallende taklinjen og batteriene begrenser plassutnyttelsen.
Baksetet er likevel OK, i alle fall for de under 180 centimeter.
Også bagasjerommet er godkjent, og bakseteryggene kan felles ned.
Bør du vente?
Prius er fortsatt blant de aller beste hybridbilene på markedet.
Og oppdateringen har tilført den et lite hakk bedre egenskaper som gjør at den holder ennå noen år.
Spørsmålet er om det nå er bedre å gå for en ladbar hybrid, som Prius Plug-in Hybrid som kommer om ikke lenge?
For de fleste vil dette være et økonomisk spørsmål.
Prius Plug-in vil være en bedre bil enn vanlige Prius i den forstand at den tilbyr langt mer elbil-like egenskaper.
Ikke minst for de som kjører til jobb og lader der vil det være gull verdt.
Andre alternativer
For de som ønsker å spare 50.000 kroner, er vanlige Prius imidlertid fortsatt et godt alternativ.
Men sjekk også ut Toyotas andre hybridvarianter.
Blant disse er det Auris hybrid som ligger nærmest, mens Yaris hybrid er den rimeligste.
| 1
|
201210
|
ThermomixTM31
Vi har testet kjøkkenmaskinen som skal kunne erstatte tolv andre kjøkkenmaskiner.
Spør du matglade amatørkokker om det er én maskin de ønsker seg, er det en Thermomix.
Det er det mange gode grunner til.
Thermomix er maskinen som skal kunne gjøre alt:
Elte, koke, dampe, knuse, blande, hakke, røre, veie og temperere.
Produsenten kaller den verdens minste elektriske kjøkken, og både profesjonelle- og hobbykokker får stjerner i øynene og tar frem de aller fineste superlativene når de beskriver maskinen.
Etter å ha hatt den på test, er vi mer enn tilbøyelig til å være enig.
Skal du bare ha én maskin på kjøkkenet, er det denne.
Førsteinntrykk
Thermomixen ser ved første øyekast ut som en litt forvokst eller klumpete stor blender (den tar to liter), med litt avansert betjeningspanel.
Det følger med en visp og en slikkepott, en kurv som passer i blenderen, og en «Varomix», en avlang UFO-lignende to-lags dampinnsats som kan plasseres på toppen av blenderen.
Maskinen er tung og gir et stødig inntrykk, men besøkende på testkjøkkenet er ikke like imponert ved første øyekast:
Koster den der mer enn 10.000 kroner?
Den gjorde det, men det gjør den ikke lenger.
Produsenten har nylig introdusert en oppgradert versjon (med berøringsskjerm), og modellen vi testet, TM31 koster nå akkurat under 10.000-kronersmerket.
En så kraftig maskin fortjener gode sikkerhetsinnstillinger, det har den.
Du kan ikke bruke blenderen om ikke lokket er skikkelig på.
Et lite hull på toppen av lokket kan brukes til å fylle på mer, og slikkepotten som følger med kan også brukes gjennom hullet mens maskinen går, da en krage sørger for at den ikke kommer så langt ned at den vil kræsje med den roterende kniven.
Og det beste av alt?
Med unntak av selve maskinen og knivbladene går alle deler i oppvaskmaskin.
Det liker vi!
Sukkerspinn, softis, sjokoladefontene, slush- og popcornmaskin:
Vi har testet de ikke fullt så vanlige kjøkkenmaskinene
I bruk
Multimaskinen kan se litt komplisert og fryktinngytende ut i begynnelsen, men den er befriende enkel i bruk.
Vi har testet det meste vi har kommet på, og brukt oppskrifter og fremgangsmåter vi er vant til fra tidligere tester av ulike kjøkkenmaskiner og kjøkkenutstyr.
Thermomixen cruiser igjennom det meste.
Det tar litt tid å vende seg til å bruke blenderen, rett og slett fordi den er endel kraftigere enn den vi er vant til å bruke, så i begynnelsen blir maten litt i overkant kunst og mikset.
Når vi blir vant til den, er den en drøm å bruke.
Knuse hele frosne jordbær med yoghurt for verdens beste og enkleste yoghurtis?
Der Philips SoupMaker måtte gi tapt og vår gamle stavmikser klarer jobben, dog under høylydte protester, surfer Thermomixen så til de grader gjennom brasene.
Men det er i kombinasjonene og nyansene Thermomixen har sin styrke.
Vi malte nøtter og tempererte sjokolade og smør, og fikk hjemmelaget Nugatti.
Vi eltet gjærdeig og pisket eggehviter og laget aioli ved 37 grader i bunn av begeret.
Og aldri før har de «vanskelige» emulsjonssausene hollandaise og bearnaise gått så smertefritt å lage!
Skikkelig middag:
Det tar litt tid å vende tankegangen inn på at dette ikke bare er et tilbehør, men at vi kan lage hele middager i den.
Men det er bare kreativiteten som setter grenser.
Du trenger ikke mer enn en Thermomix for å lage full middag til fire.
Men kanskje ikke alle komponentene, hver eneste dag.
Det er begrenset hvor mye suppe, mos, puré og dampet mat man kan spise før man får skikkelig lyst på noe med stekeskorpe.
Det å lage suppe i denne skiller seg ikke nevneverdig fra å lage det i en av de andre suppeblenderne på markedet.
Philips' SoupMaker er faktisk hakket mer avansert med sine automatiske program, der maskinen tar seg av alt.
Og du trenger ingen enorm kraft eller sylskarpe kniver for å mose godt kokte grønnsaker.
Er det noe den ikke kan?
Er det noe man ikke kan lage med denne?
Ja.
Du kan ikke steke eller bake.
Glem stekeskorper og sprø småkaker.
Ellers fikser den det meste.
Du kan også elte, og har egen eltefunksjon, men på de tøffeste jobbene må den gi tapt.
Vel er kniven skarp og motoren kraftig, men Thermomix egner seg ikke til de aller støffeste deigene og de store porsjonene.
Grovkornete deiger var heller ikke den største suksessen.
Kornene ble noe most, til tross for egen eltefunksjon.
En liten pizzadeig, laget på 150 g mel, klarte den imidlertid med glans.
Vi slet også litt med å lage marengs.
Dette gjør man ved å bruke vispen som følger med.
Vi fikk til å vispe eggehvitene, men da vi tilsatte sukker, eddik og vanilje, (litt etter litt, på samme måte vi alltid gjør det i vår kjøkkenmaskin med ballongvisp) så falt det hele sammen.
Vi vispet og vispet, men det hjalp ikke.
Vi klarte imidlertid å redde marengsmassen ved å ha den over i vår KitchenAid.
For å sjekke at kjøkkenmaskinen ikke bare fikk lov til å ta sjarmøretappen tok vi blandingen tilbake i Thermomixen, med samme resultat:
Den falt sammen igjen.
Heldigvis reddet KitchenAiden dagen, det vil si marengsmassen, én gang til.
Det er mulig at vi hadde fått det til med flere forsøk, men vi gjorde fem (5), og ga til slutt opp.
Har du noen tips til hvordan man får til dette, del gjerne i debatten!
Litt småplukk:
Vi elsker at alle delene går i oppvaskmaskinen, med unntak av kniven.
Den er imidlertid akkurat litt vanskeligere å få ren enn blenderkniver vi er vant til.
Det er akkurat litt for trangt til at oppvaskbørsten får plass, og vi må gå til innkjøp av en flaskebørste for å få rengjort den ordentlig.
Slikkepotten er tilpasset slik at den kan brukes mens kniven rører, men er litt for stiv til at vi likte å bruke den.
Vi endte opp med å heller ta av lokket, og bruke vår vanlige slikkepott i mykere silikon.
Konklusjon
Ifølge produsenten skal Thermomix kunne erstatte tolv ulike kjøkkenmaskiner som utfører følgende jobber: mikse, blende, veie, dampe, røre, piske, emulgere, male, kontrollert oppvarming, koke, hakke og elte.
Vi klarer oss fint i dag med langt færre enn tolv ulike maskiner for å få gjort alt det Thermomixen kan (vekt, stavmikser med mikseboller, kjøkkenmaskin og kaffe/krydderkvern, vannkoker, samt dampinnsats til gryter).
Med en Thermomix i hus ville vi kunne kvitte oss med opptil flere av dem, men ikke alle.
Vi ville fortsatt beholdt kjøkkenmaskinen vår for større deiger og marengs, og stavmikseren fordi den kan brukes i gryter som tar mer enn to liter.
Thermomixen passer perfekt til en husholdning med én eller to matinteresserte, når de ikke skal ha så mange gjester, men den vil nok ofte være litt for liten til en gjennomsnittlig kjernefamilie, eller for dem som liker å ha mye og store besøk.
Men mest av alt passer den til utstyrsfikserte matinteresserte.
En Thermomix koster.
Mye.
Men er du glad nok i å lage mat, og har du råd, kan vi trygt anbefale den.
En bedre og mer allsidig maskin til kjøkkenet har vi ikke prøvd.
Takk til Handberg Engros / Gourmethuset for lån av testprodukt
Vorwerk Thermomix
TM31
| 1
|
201211
|
Alienware M14x
Bærbar som oser av gaming - lang vei.
Dells Alienware-maskiner har først og fremst gamere som sin primære målgruppe, og både design og ytelse levner ingen tvil.
Alienware er faktisk en spydspiss i så måte, vi kommer for eksempel aldri til å glemme Alienware M18x som vi fikk toppspekket til testlabben - med en prislapp på bortimot 50.000 kroner.
Denne gangen har vi lagt våre klamme hender på lillebror M14x - som er den andre maskinen vi tester som er basert på Intels helt nye Ivy Bridge-prosessorserie - også denne gangen Intel Core i7-3720QM.
Og selv om dette definitivt er en maskin med potente kvaliteter, koster den langt mindre enn storebroren som vi testet i vinter.
Modellen kan i stor grad konfigureres etter ditt behov hos Dell.no, så er du interessert i å bruke titalls tusen på ny PC, har du alle muligheter her.
Prisene starter på like under 10.000 kroner.
Her er en rask oversikt over vår testmodell:
14" blank LCD, 1600 x 900 piksler.
Intel® Core™ i7-3720QM prosessor 1GB GDDR5 NVIDIA® GeForce® GT 650M grafikkort 8 GB RAM (2 x 4 GB) 750 GB harddisk, 7200 rpm DVD-brenner for alle formater Intel Wireless N2230 trådløst nettverkskort (b/g/n) Bluetooth 4.0 HDMI, VGA og DisplayPort-utganger (kan bruke to eksterne skjermer samtidig i tillegg til den interne) 3 USB-porter (2 x USB 3.0, 1x USB 2.0) Minnekortleser Webkamera Gigabit kablet nettverk Windows 7 Home Premium 64-bits Mål:
Vekt:
2950 gram + 150W strømforsyning på 670 gram Pris denne konfigurasjonen:
13.800 kr inkl mva
Som du ser av spesifikasjonene, snakker vi her om en meget godt utstyrt 14-tommer, en størrelse som domineres av langt enklere maskiner.
Foruten den kraftige Ivy Bridge-prosessoren merker vi oss også at PC-en har godt med minne, høyoppløst skjerm og en romslig harddisk.
Sistnevnte kan byttes ut i en raskere SSD eller to SSD-er i RAID, men mange gamere setter pris på å ha godt med lagringsplass, og det får de her.
Det som kanskje vil overraske noen, er at grafikkortet ikke er high-end.
Det er et raskt kort i mellomsegmentet, og bør holde til de aller fleste nyere spill i moderate oppløsninger og med middels eller høyt detaljnivå.
Men har du stor spill-appetitt og tenker å kjøpe en spill-PC som skal henge med i svingene i flere år, hadde vi kanskje vurdert en annen modell.
Maskinen skiller seg vesentlig ut i mengden med sitt maskuline skall.
Det bakbelyste tastaturet er derimot i alle regnbuens farger (såkalte AlienFX.
Jada, slapp av - det kan skrus av).
Tastaturet er for øvrig klassisk i utformingen, og er meget godt å skrive på - nesten helt lydløst er det også.
Skal vi trekke fram noe negativt, måtte det være smal enter-tast samt at smuler og smuss legg kan falle ned mellom tastene og bli vanskelig å fjerne.
Her liker vi chicklet-løsninger, der hver tast er isolert fra de andre.
Alle tilkoblingene er plasser på sidene av denne relativt tykke PC-en, foruten strømkontakten som er plassert bak.
Det liker vi.
Da er den tykke strømledningen unna veien - og mindre utsatt med tanke på snubling og annet som kan føre til skade.
For dettee er nemlig en PC som trenger mye strøm, og kablene er tykkere enn hva som er vanlig.
Strømforsyningen er dessuten stor og tung, noe du må ta med i betraktningen - men hvis portabilitet er viktig for deg har du sannsynligvis hoppet av for lenge siden:
14-tommere veier som regel rundt 2 kg.
Denne er 50% tyngre.
Skjermen er blank, og det passer ikke alle.
Når det er sagt er den meget god, med glimrende sortnivå og generell kontrast.
Og den høye oppløsningen er faktisk perfekt for en 14-tommer med slike kvaliteter, mener vi.
Vi venter å se flere maskiner med 1600 x 900 pikslers oppløsning i tiden som kommer, og 1920 x 1080 på 15,6-tommere.
De innebygde høyttalerne og tilhørende Soundblaster-lydkort avgir en ganske klar og fin lyd med god bass.
Ja, det er faktisk basselementer i bunn av denne PC-en, og det merker du godt.
Du kan også føle en viss vibrasjon i chassis når du spiller høyt og har PC-en i fanget.
Noe superlyd får du imidlertid ikke, men dette er noe av det bedre vi har hørt på en bærbar PC.
Flott ytelse, lav støy
Noe vi la merke til tidlig i testen var at maskinen er svært stillegående.
Langt mer stillegående enn Multicom P150E, som riktig nok har et mer strømkrevende grafikkort, men AlienWare M14x imponerte oss stort på dette punktet.
Joda, under belastning starter viftene, men de er sjelden eller aldri sjenerende under vanlig bruk.
PC-en vi har hatt på benken er som sagt utstyrt med harddisk.
Derfor vil totalytelsen ligge temmelig langt under hva du kan forvente med SSD-er.
Her er hva Windows selv forteller oss, og vi minner om at skalaen går fra 1.0 til 7.9 - fra tregest til raskest:
Prosessor: 7,6 Minne: 7,8 Grafikk:
7,1 Spillgrafikk:
7,1 Primær harddisk: 6,9
Som vanlig har vi kjørt tilleggsmålinger med Passmark PerformanceTest, som gir oss gode indikasjoner på hva du kan forvente:
Og hvis du er i tvil om prosessorytelsen er "god nok", kan vi opplyse om at det er den.
Den parkerer alt av hva som har vært tilgjengelig på bærbar-fronten før Ivy Bridge, og parkerer også populære prosessorer som Intel Core i5-2500K og 2600K - som sitter i stasjonære PC-er.
Her ser du at ifølge Passmark, at det er kun 25 prosessorer i verden som har bedre gjennomsnittsmålinger, og nesten ingen av dem sitter i bærbare PC-er.
Når det gjelder grafikkytelsen finnes det som allerede nevnt langt kraftigere kort på markedet, men med et slikt innabords hadde også PC-en blitt langt dyrere.
Og selv om dette ikke helt kan måle seg med de beste, kan du spille både Battlefield 3 og Modern Warfare i middels høy oppløsning med alle detaljer.
Nettstedet Notebookcheck har gjort en inngående analyse av hva du kan forvente, Les mer om dette her.
Uansett:
Forvent meget gode ytelser.
Dette er en sjeldent kraftig 14-tommer.
Men hva med batterilevetiden?
Vi er ikke bortskjemte med god batterilevetid på PC-er i gaming-segmentet.
Derfor ble vi meget positivt overrasket over at Alienware M14x holdt ut i 6 timer og 20 minutter med minimal belastning.
Under kontinuerlig videoavspilling holdt den ut i 3 timer og 15 minutter.
Under lett bruk kan du faktisk forvente rundt 5 timer på en batterilading, naturligvis noe mindre med spilling.
Men alt i alt, meget gode tall for en gaming-maskin.
Konklusjon
Det er ingen tvil om at dette er en meget god og kraftig PC.
Den virker gjennomført i alle bauger og kanter, også med tanke på støy og batteritid.
Vi stiller imidlertid noen spørsmålstegn, ikke minst på om kombinasjonen 14-tommer og en vekt på 3 kg er en vinner, spesielt når grafikkytelsen ikke er oppsiktsvekkende.
Vi har allerede sett Ivy Bridge-utstyrte 15,6-tommere med samme grafikkort som både er lettere og flere tusen kroner billigere, så den bevisste vil ikke ha problemer med å finne gunstige alternativer i tiden som kommer.
Og så var det dette med designen, da.
Dette er definitivt ikke PC-en for hvermansen.
Vi vet imidlertid at Alienware har en sterk posisjon i gaming-miljøer, og M14x er i så måte helt sikkert et nytt medlem som vil bli godt tatt imot.
Maskinen kan konfigureres og kjøpes direkte fra Dell.no.
| 1
|
201215
|
Plextor SSD PX-128M2P
Fra brennere til SSD - hva har Plextor å fare med?
Plextor har gode tradisjoner som leverandør av optiske brennere i særklasse.
Det var alltid Plextor som lå på topp når det gjaldt kombinasjonen av ytelse og stabilitet, selv om andre produsenter ofte var tidligere ute med bruk av ny teknologi.
At en Plextor-brenner kostet noen hundrelapper mer kunne entusiastene fint tåle, det sparte man fort inn igjen på fravær av ergrelser og irritasjoner.
Markedet for brennere av optiske plater er i fritt fall siden bruken av hjemmebrente optiske plater har blitt erstattet av minneplugger og lagringsløsninger på nett.
Men det lagringsproduktet som er i sterkets framvekst er SSD, og her satser Plextor.
De har nå sluppet tredje generasjon SSD etter at de kom inn på arenaen for 18 måneder siden.
PX-M2P serien
Serien består av to modeller på henholdsvis 256GB og 128GB og byr på noen egenskaper som er litt spesielle.
I informasjonen fra Plextor er det hastigheten med alle typer data som det legges vekt på, sammen med smart styring av bruk av lagringscellene.
Summen av det hele kaller Plextor True Speed.
SSD med SandForce-kontrollere komprimerer data ved skriving og gjenoppretter ved lesing, dette gir hastighetsgevinst siden mindre data faktisk skrives og leses.
Men allerede komprimerte data, som video og MP3-lyd, lar seg ikke komprimere ytterligere og man oppnår da ikke noen hastighetsgevinst.
Plextor bruker en 88SS9174-kontoller fra Marvell som gir full hastighet uansett om data er komprimert eller ikke, og i kombinasjon med Toggle-mode NAND-flash fra Toshiba og en generøs RAM buffer er komponentvalget rigget for mer strabasiøse profesjonelle brukermiljøer enn hos den jevne entusiast.
Vår kommentar er at typisk bruk av SSD er som systemdisk.
Lagring av komprimerte filer for avspilling har ikke noe for seg på en SSD, bortsett fra de tilfellene hvor SSD er det eneste lagringsmediet på en bærbar.
Men hastigheten er heller ikke kritisk bortsett fra de gangene man skal kopiere over et helt bibliotek, og i et slikt scenario er det mye annet enn SSD-enheten som begrenser ytelsen.
Derfor er kompresjon av data en helt legitim metode, den kommer definitivt til nytte i praktisk bruk, mens fordelen ved å ikke bruke dette er helt marginal.
I pakken
Plextor leverer SSD-en sammen med en festebrakett og skruer for montering i en 3,5" brønn.
I tillegg følger det med en CD med programvaren Acronis True Image, som er praktisk for overføring av innhold fra harddisk til SSD når du skal bruke den som systemdisk.
Selve enheten er forseggjort med et hus av børstet grå eloksert aluminium.
Det er festet med fire skruer, men garantien brytes hvis man demonterer og bryter forseglingen.
Det har andre gjort, og det mest interessante er at det sitter varmeledende puter som overfører varme fra brikkene over i aluminiumsdekselet.
Effektforbruket er maks 6 W ved oppstart, under bruk ligger den på opptil 5W og i dvale under 1W.
Formatert kapasitet er 128 033 222 656 byte eller 119 GB.
Ytelse
Hastigheten målte vi til noe under de oppgitte spesifikasjonene, men det er ingen overraskelse.
Ytelsen er likevel meget god, blant de bedre SSD-ene.
Konklusjon
Plextor leverer god ytelse, stabile komponenter, programvare og monteringsbrakett.
Den er ikke av de billigste, men er rigget for å levere god og stabil ytelse i hele levetiden.
Plextor PX-128M2P 128GB
| 1
|
201216
|
Huawei U8230
En Android 2.1-telefon til under 2 000 kroner.
Har de kuttet for mange kostnader?
Det begynner å bli et solid utvalg av Android-telefoner - og meget gode som sådan.
Vår garvede mobiljournalist Thomas Marinowsky testet for eksempel Android-telefonen HTC Desire nylig.
Dommen ble at telefonen sannsynligvis er den beste på markedet i dag , og terningen landet på en sekser.
Flere nettbutikker selger HTC Desire uten abonnement for litt over 4 000 kroner.
Den kinesiske telegiganten Huawei, som er store innenfor mobilmaster og annen infrastruktur, satser nå stort på mobilmarkedet, og har Norge som et av sine satsingsområder.
Først ut er en billig smarttelefon.
Vi har testet Huawei U8230, som koster omtrent halvparten av hva Desire koster, men som er basert rundt samme Android-versjon, nærmere bestemt 2.1.
Er billig godt nok, eller har det å presse prisen altfor langt ned sin ... eh, pris?
Harde fakta
- TFT 320x480 kapasitiv berøringsskjerm (ikke multi-touch) - 116mm lang ×62.5mm bred ×13.6mm tykk - Android 2.1 med Huawei Emotion Skin - Vekt:
135 gram
- Standard micro-USB - 3,2 megapixler-kamera - 256 megabyte RAM - 192 megabyte intern lagringsminne, kan utvides til 16 gigabyte med micro-SD - Qualcomm MSM7200A 528 MHz-prosessor
Utseende og førsteinntrykk
Telefonen er i hvit plast, med en sort ramme rundt skjermen.
Foran er det knapper for å ta og legge på røret, en meny-knapp og en tilbake-knapp.
I midten er det plassert et styrehjul.
Huawei har også fått plass til et lite kamera foran.
På høyre side er det volum- og en kameraknapp, på venstre side er det av/på-knapp og en inngang for micro-SD.
Bak er det hovedkamera og høyttaler.
På toppen har Huawei plassert inngang for øreplugger og USB-kabel.
Mer om dette lenger ned i artikkelen.
Plassert ved siden av HTC Desire kommer ikke Huawei veldig godt ut.
Telefonen er kun tilgjengelig i hvitt, og den hvite plasten stikker etter vår mening litt i øyet.
Et billig-preg kanskje, men dette er imidlertid helt subjektivt, og vurderer du å kjøpe denne telefonen er det noe du må avgjøre selv.
Telefonen kommer med Android 2.1 og Huawei Emotion Skin - en slags grafisk utvidelse på toppen av Android.
På et par områder virker det som om Huawei har slurvet litt med grensesnittet.
«Velkommen til oppsett av e-post!
BREAK_0BREAK_1» er et eksempel på småfeil som kan dukke opp.
Djevelen er i detaljene, og ting som dette får telefonen til å virke lite gjennomført.
Enkelte steder er menyvalgene også så lange at du ikke kan lese hvilke innstillinger du aktiverer/deaktiverer uten å snu telefonen i landskapsmodus.
Bildet over er tatt i Huaweis e-postapplikasjon.
I tillegg følger det med en GMail-applikasjon og et program som heter RoadSync for å koble seg til exchange-kontoer.
Tre e-postapplikasjoner til en telefon?
Som standard?
Det er greit med valgfrihet, men dette er å overdrive.
Huaweis Emotion Skin er heller ikke i nærheten av HTCs meget lekre Sense, men med maskinvaren i U8230 ville det vært katastrofalt å prøve seg på noe slikt.
Aktive bakgrunner, Androids navn på animerte bakgrunnsbilder, kan du bare glemme, det er den ikke kraftig nok til å fikse.
Det er litt irriterende at produsenter på død og liv må lansere egne skall som det ikke er mulig å fjerne på en offisiell måte.
Installerer du en annen SMS-applikasjon enn den offisielle, kan du ikke fjerne den Huawei har plassert nederst på hjem-skjermen din uten å gå gjennom en kronglete prosess som kalles å roote telefonen og installere en «ren» Android-versjon.
Rimelig uaktuelt for menigmann.
I bruk
Det første du legger merke til når du bruker U8230 er at den ikke har tatt for mye Møllers tran - det lugger, og til tider kan det bli ille.
Det kan gå over et sekund fra du skrur på skjermen til den vises.
Meny-animasjoner hakker merkbart og noen ganger reagerer ikke skjermen på berøring før det har gått et par sekunder.
Legger du den ved siden av Desire og sveiper fingeren for å bla nedover i menyen blir det veldig tydelig
- Desire sklir elegant avgårde mens U8230 kommer humpende etter.
Tregheten gjør at bruksopplevelsen senkes mange hakk.
Det går som sagt tregt når man blar i menyer, men da vi testet spillet Robo Defense fungerte det like bra på U8230 som på Desire.
Det kommer helt an på situasjonen, med andre ord.
Surfing bør du helst gjøre på nettsider som har en egen mobilversjon.
Siden det ikke er multi-touch, er det to egne zoom-knapper på skjermen som du må bruke for å zoome inn - og det kan gå treeeeegt.
Det er også vanskelig å lese tekst før du zoomer ordentlig inn, på grunn av den lave oppløsningen.
Surfeopplevelsen på U8230 er noe begrenset, noe du kan se i videoen under, der vi sammenligner Desire og U8230:
Begge telefonene er på det samme trådløse nettverket.
Legg merke til hvor tregt det går å surfe med U8230.
Batterilevetiden er som på smart-telefoner flest.
Bruker du den mye må du regne med å lade den hver kveld, slik at du er sikker på at du har nok til neste dag.
På Huawei U8230 holder batteriet litt over et døgn ved vanlig bruk.
I Android kan du bla nord, sør, øst og vest og plassere ulike widgets, eller snarveier til innstillinger eller applikasjoner.
Android har blant annet en widget som lar deg skru av og på WiFi, GPS, synkronisering, bluetooth og stille lysstyrken på skjermen med ett trykk.
Dette burde være like enkelt på andre smart-telefoner!
Billig-skjerm
Man merker også fort at skjermen ikke er verdens beste.
Det er mye vanskeligere å skrive tekstmeldinger enn på for eksempel iPhone eller Desire.
Staveprogramvaren som følger med kan være overivrig i bruk.
Skriver man fort uten å følge med ender man opp med helt andre, og mye lengre ord enn det man var ute etter.
De har også gått for et litt merkelig kompromiss hva tastatur angår: det var plass til bokstaven æ, men ikke ø og å.
Man må holde inne a eller o for å kunne velge ø og å.
Heller ikke i landskapsmodus får man opp disse bokstavene.
Det er mulig å skru på en funksjon som lar deg sveipe fingeren nedover på en tast for å velge et tegn, hvorfor kunne ikke de to siste bokstavene i alfabetet vært der?
Jeg bruker dem oftere enn jeg bruker parantes (helt sant).
Snur man telefonen på siden til landskapsmodus blir det bedre, men her får man lide for at det ikke er en multi-touchskjerm.
Skriver du veldig fort vil du oppdage at den ikke rekker å registrere alle trykkene, slik at du må skrive saktere for at telefonen skal få med seg alt.
Det blir litt som kappgang - for å komme seg raskt fram lønner det seg å ikke ha begge beina i bakken på en gang.
Med det sagt kan du skru på vibrasjonfeedback - slik at det vibrerer forsiktig hver gang du skriver en bokstav, og når du ringer noen og de tar telefonen.
Det aner oss at ikke alle vil sette like mye pris på dette, men vi liker det svært godt.
Ødelegger for seg selv
En ting er sikkert - U8230 er ikke en musikk-mobil.
Det mest irriterende med denne telefonen er nemlig at den bare har 2,5 millimeter jack-inngang.
En vanlig jack-plugg er på 3,5 millimeter.
Altså vil du ikke kunne bruke egne hodetelefoner eller øreplugger, med mindre du benytter overgang, sitter på en stor samling som passer til telefonen eller bruker pluggene som følger med - forstå det den som kan.
Som om ikke det er nok er den gjemt bak et lite deksel sammen med USB-kontakten, og du må knote for å få den opp.
Handsfree-enheten og ørepluggene som følger med er gode nok til å føre en samtale, men ikke stort mer enn det.
At det skal være mulig å bruke telefonen som MP3-spiller bør man kunne forvente i 2010.
En mulig løsning er selvsagt å bruke et adapter, men det burde virkelig ikke være nødvendig.
Styrehjulet, eller ballen om du vil, i midten av knappene fremstår for oss som helt meningsløs.
Du kan bruke den, men det er utrolig tungvint.
Dersom du blar i applikasjonsmenyen hopper den en applikasjon om gangen istedet for at man bare blar nedover med tommelen og trykker på den applikasjonen man skal åpne.
For å si det på en annen måte; hva skal du med det når det ligger en 3,5 tommers berøringsskjerm en centimeter fra der du har tommelen din?
Bilder
Selv om telefonen har en egen kameraknapp på siden er det ikke den du bruker til å ta bilder - den brukes kun til å sette fokus - for å ta bilde må du trykke på en knapp på skjermen.
Videoopptak kan du starte med kameraknappen som er på siden.
Selv om det er plassert et kamera på forsiden, følger det ikke med noe program som lar deg bruke det - til annet enn å ta et lavoppløselig bilde av seg selv.
Her er en bildeserie tatt med telefonen:
Kameraet ter seg som et mobilkamera.
Du får helt OK kvalitet, men jeg ville ikke latt kompaktkameraet ligge hjemme.
Video-kvaliteten er heller ikke noe som får videokamera-produsentene til å skjelve i buksa.
Øverst er et bilde tatt med U8230, under er et bilde tatt med Desire.
Husk at du kan klikke på lenken under bildene for å se dem i full størrelse:
Litt dårligere kvalitet og mer glorete farger på U8230.
Men kameraet kan som sagt brukes til enklere ting.
Konklusjon
Det er bra at det kommer billige Android-telefoner.
Det er bra at noen presser på pris.
Men Huawei bommer etter vår mening litt.
De har sluppet en smart-mobil som åpenbart er for treg for sitt eget operativsystem, de har slurvet med grensesnittet og de har valgt noen merkelige løsninger, for eksempel kameraknappen som er autofokus-knapp.
Spikeren i kista er en 2,5 millimeters jackplugg (en vanlig er på 3,5 millimeter) som attpåtil er gjemt bak et knotete panel.
Ja, du kan ringe med den og lese e-post, men du vil alltid irritere deg over hvor treg den er samtidig som det blir trangt i lomma - du må jo ha med egen MP3-spiller.
Telefonen koster riktignok halvparten så mye som Desire, og er litt under halvparten så god.
Terningen lander derfor på en sterk toer.
| 0
|
201218
|
EDIMAX 3G-6200N
Kjapp og billig, og støtter 3G-modem i tillegg!
Trådløse rutere finnes i stort utvalg, og omtrent alle dekker de grunnleggende behovene.
Dette inkluderer hva som støttes utenfor ruteren, og hvordan den håndterer forskjellige typer trafikk og bruksområder.
Dyrere rutere har gjerne raskere prosessorer som brukes til å håndtere stor trafikk og respondere raskt.
Det er gjerne de som spiller FPS-spill over nett og i tillegg laster opp/ned store datamengder som har behov for slike.
Men for fotgjengerne blant nettbrukerne er farts- og responsbehovet mindre, og man kan dermed prioritere andre behov i stedet.
Støtter både kabel og 3G
Edimax er en produsent av rutere som tilbyr litt annerledes løsninger enn de mest kjente og utbredte merkene.
På testbenken har vi hatt modellen 3G-6200N som har en interessant vinkling i bruksprofil.
I utgangspunktet er det en helt ordinær ruter, som støtter den delen av 802.11n standarden som kører på 2,4 GHz.
Den er dermed kompatibel med det aller meste av trådløse klienter.
De mer eksotiske variantene som jobber på 5 GHz (802.11a og 802.11n).
Boksen har én utvendig antenne, 4 LAN-porter på 10/100 Mbit og en WAN port.
I tillegg er det en USB-port som støtter UTMS/HSDPA/CDMA mobile tjenester.
Det betyr at du kan sette i et USB 3G-modem rett i ruteren, så kan flere dele denne nettforbindelsen.
Dette er praktisk når du er på et sted uten nettverksforbindelse via ADSL eller annen kabling, f.eks. på hytta.
Det er også svært praktisk som backupløsning, hvis den ordinære nettverksforbindelsen skulle falle ned.
For ordens skyld:
3G-maskinvaren og abbonementet følger ikke med, det må kjøpes separat.
God trådløs
Som trådløs ruter fungerte den meget bra.
Den ligger i det øvre sjikt blant trådløse rutere vi har testet, og leverte god hastighet ned to etasjer i vårt trehus.
Konklusjon
Ruteren fungerer utmerket til normalt nettbruk og har god ytelse mellom trådløse og kablete klienter.
Støtte for 3G og kablet nefforbindelse gir i tillegg stor fleksibilitet om dette er viktig for deg.
| 1
|
201219
|
Medion MIM2030
Medion er relativt ferske på det norske markedet, men det tyske selskapet er en av europas desidert største PC-produsenter.
Modellen MIM2030 er en velutstyrt bærbar PC med bredskjerm og Centrino-teknologi - og særdeles kraftig grafikk.
Bærbare PCer med bredskjermer er blitt en hit, og dukker opp i alle slags størrelser.
"Kino-formatet" er optimalt for blant annet visning av DVD-filmer, og for brede programvinduer som for eksempel i Outlook 2003.
Det gir dessuten rom for ekstra bredt tastatur, høyttalerløsninger etc som det ikke er plass til på på de fleste bærbare PCer med standard 4:3-skjerm.
LES OGSÅ:
Vi har sett nærmere på en rimelig bredskjerm-PC fra Medion:
Her er en kjapp gjennomgang av de viktigste egenskapene ved Medion MIM2030:
Intel Pentium M 1,6 GHz prosessor 512 MB DDR-SDRAM minne 80 GB harddisk, 4.200 rpm DVD+RW brenner (DVD: 4x DVD+R, 2,4x DVD+RW, 8x les.
CD: 16x CDR, 10x CDRW, 24x les) ATi Mobility Radeon 9700 grafikk med 128 MB DDR-minne 15,4" WXGA-skjerm (1280 x 800 piksler) 10/100 MBit nettverk 56 Kb modem 802.11g trådløst nettverk 4in1 leser for minnekort (SD, MMC, SmartMedia og MemoryStick) 3x USB 2.0-porter Firewire-port VGA m TV-utgang Lyd: mic inn, linje ut og S/P-DIF Mål: 354 x 250 x 32 mm Vekt: 2,9 kg Leveres med Windows XP Home, MS Works, Nero 6, Pinnacle Instant Copy og Power Cinema Suite.
Klikk her for flere tekniske detaljer
Dette er utvilsomt en oppdatert og meget bra utstyrt PC.
Grafikkløsningen er hentet fra øverste hylle, og S/P-DIF, 54 Mbit trådløst nettverk og den største disken som i skrivende stund fås til bærbare PCer, er alt selvsagt svært positivt.
Programpakken er dessuten fyldig nok til at du kan begynne å jobbe med det samme du løfter PCen ut av kartongen.
Det du derimot må være klar over, og som trekker inntrykket noe ned, er den lave rotasjonshastigheten på harddisken, noe som kan føre til nedsatt ytelse i en del sammenhenger.
Vi kommer tilbake til dette senere i denne omtalen.
DVD-brenneren brenner ikke DVD-R(W) plater, så vær oppmerksom på dette når du kjøper tomme plater.
Har du gammelt utstyr som bruker parallellport, PS/2 eller standard seriellport, får du ikke koblet det til denne PCen uten spesialløsninger.
Design
Selve PCen har et greit design i grått.
Vi trodde først at lokket var av metall, men det var det ikke.
Trykker du på det ser du raskt forvrengninger i skjermbildet.
Dette er med på å gjøre denne PCen mindre egnet til hyppig transport, siden skjermen er mer utsatt for skader som følge av trykk.
Vi bruker forresten å legge et papirark mellom skjerm og tastatur, når denne typen PCer skal transporteres.
Det forhindrer i hvert fall spor av tastene i skjermen, noe vi har sett flere eksempler på tidligere.
Tastaturet er bredt og godt, og er godt å skrive på.
Til tross for at det er bredt har det vært plass til overs til høyttalere på hver side av det, og de sørger faktisk for en ganske fyldig lyd - tatt i betraktning at dette er en bærbar PC.
Entusiastene kan selvsagt koble til eksterne høyttalere og øretelefoner for enda bedre opplevelser, men kabler tilkoblet i fronten kan fort virke litt rotete.
De fleste tilkoblingene finner du i front og på høyre side.
Bak finner du strømkontakt samt 2 USB 2.0-porter.
Vi hadde gjerne sett at VGA og TV-utgang hadde byttet plass med disse, det er mer ryddig.
En liten designmessig blunder:
Batteriet sitter i bakkant, og etterlater seg et hull mellom tastatur og skjerm når det er tatt ut.
Når det er på plass, skulle stripene øverst møtt stripene i kabinettet.
Det gjør de ikke, og den lille forskyvingingen er ikke særlig pen.
Den minner oss om de delte baklyktene på gamle Saab 900, som heller ikke gikk helt i hop.
Skjermen er normalt skarp og lyssterk, og selv om mange vil hevde at oppløsningen er noe lav, tror vi at mange vil like den slik.
Det gir i hvert fall meget god lesbarhet på tekst.
Ytelse
Som ventet var grafikkytelsen helt i toppsjiktet.
Tidligere har vi testet blant annet Whitebox
CL56 med samme grafikkbrikke, men med litt raskere prosessor.
Denne fikk ytelsestallet 2723 i 3DMark 03, mot Medions 2691.
I praksis er dette likt - og noe av det høyeste du i skrivende stund kan forvente av en bærbar PC.
I grafikktesten i PCMark 04 fikk vi 1993 med CL56, og 1790 med Medion.
Litt lavere grafikkytelse med denne PCen altså, uten at vi tror det vil være merkbart i praksis.
Dette holder til de fleste nye spill på markedet!
Prosessoren yter som en Pentium 4-prosessor på 2,4 GHz.
Her snakker vi uansett om høy ytelse i nær sagt alle situasjoner.
Litt verre er det med harddiskytelsen, den er lavere enn hva du kan forvente med en 5400 eller 7200 rpm-disk.
Hvis du arbeider med flere tunge oppgaver samtidig, kan hastigheten på disken ha en ganske stor innvirkning på totalytelsen (en del av disken brukes som virtuelt minne).
Ikke alle er klare over forskjellene her, og disken i denne PCen er helt sikkert valgt for å holde kostnadene nede.
Når dette er sagt, legger vi til vi har testet 4200 rpm-disker som har vært langt tregere enn denne.
Batteritester er ofte tidkrevende på Centrino-baserte PCer.
I markedsføringen av denne PCen oppgir Medion en levetid på ca 4 timer.
Det er i tråd med våre erfaringer med samme type PCer.
Vi oppnådde derimot ikke mer enn ca 2 1/2 time under vår test av Medion MIM2030, noe som muligens skyldes feil ved batteriet i vårt testeksemplar.
I skrivende stund kjøres testen om igjen, uten at noe tyder på at levetiden blir bedre denne gangen.
Batterilevetiden avhenger naturligvis uansett av hva du ber PCen utføre, og ved surfing på nettet og skriving av dokumenter ser vi ikke bort fra at levetiden vil være langt høyere enn ved vår prosessorkrevende test.
Vi legger til at PCen er lydløs under de fleste forhold, og støyer ikke mer enn tilsvarende maskiner ved stor prosessor/grafikkbelastning.
I det hele tatt har vi ingen problemer med å ta den med verken på lesesaler eller på senga.
Konklusjon
Denne PCen selges for rundt 15-16.000 kroner.
Det er faktisk meget prisgunstig, ikke minst med tanke på at den leveres med operativsystem og programmer.
Den vil helt sikkert kunne fungere som erstatning for den stasjonære PCen for mange, med sin romslige harddisk og lynraske grafikk.
Det er i det store og hele lite som taler mot denne PCen for denne kjøpergruppen.
Men den er neppe robust nok til å tåle mye transport - og vi setter også et stort spørsmålstegn ved batterilevetiden.
Den er meget lav i forhold til hva vi vanligvis ser i Centrino-klassen.
Du kan for øvrig sammenligne alle PCene vi har testet så langt i år ved å følge denne lenken.
Mer nyttig fra DinSide Data:
| 1
|
201220
|
Kingston HyperX240 GB SSD Upgrade Kit
Uten tvil en av de kjappeste SSD-ene, her i praktisk oppgraderingspakke.
Hvilken SSD man skal velge bestemmes for de fleste av lommeboka i første rekke, deretter hva man faktisk trenger.
Har du litt ekstra å rutte med og behov for kapasitet og hastighet, velger du en SSD med kapasitet rundt 240 GB.
Da får du til en viss grad i pose og sekk, fordi større kapasitet også gir høyere ytelse.
Årsaken til dette er at det blir enda et nivå hvor data kan håndteres parallelt.
Usikker på hva SSD er?
Les her.
Kingston HyperX
240 GB SSD oppgraderingssett
Vi har testet en komplett løsning fra Kingston, en oppgraderingspakke som inneholder SSD, monteringsbrakett med skruer, programvare for kloning og eksternt USB-kabinett og kabel for den gamle 2,5" harddisken (hvis du oppgraderer en bærbar).
Løsningen har mye til felles med en annen pakke fra Kingston vi har testet tidligere, men denne er oppgradert på alle områder.
SSD-en har altså en kapastitet på 240 GB, som gir god plass til operativsystem og programvare, og en god porsjon brukerdata.
De store arkivene er det ikke plass til, men de er det heller ikke noe poeng i å ha liggende på en SSD uansett.
For de som jobber med mange og store datafiler vil en 240 GB disk ofte også være stor nok til å brukes som arbeidsdisk, hvor man først kopierer over filene fra harddisk, jobber med dem når de ligger på SSD og kopierer det ferdige arbeidet over til harddisk etterpå.
Så kan man slette arbeidskopiene på SSD for å frigjøre plass.
HyperX bruker en kontroller fra SandForce, som regnes som en av de beste.
Flere av de ledende SSD-leverandørene bruker denne, bl.a. OCZ og Intel.
Kontrolleren komprimerer data "i fart" før de lagres i flashminnet, dermed blir selve skrivingen langt raskere, samtidig som plassen utnyttes bedre.
Selve flashminnet er Intel 25nm NAND.
Oppgraderingspakken inneholder en brakett som gjør det enkelt å montere SSD-en i en 3,5-tommers plass i stasjonære PC-er.
I bærbare passer SSD rett inn som erstatning for en 2,5- tommers harddisk
Programvaren er Acronis TrueImage HD og kjører direkte fra CD-platen.
Dette er et kloneprogram som overfører alt på den gamle disken til SSD-en.
I praksis
Vi installerte HyperX i maskinen som vant vår sammenligningstest av stasjonære PC-er til 8000 kroner.
Denne hadde allerede en OCZ Vertex3 120 GB SSD, så det var ingen problemer med å få plass til innholdet på den eksisterende systemenheten over til HyperX på 240 GB.
Acronis-programmet for kloning ble kjørt, og hele prosessen tok bare noen få minutter.
Programmet laget heller ikke en egen partisjon som tilsvarte den mindre disken, så vi slapp å slette og endre partisjonsstørrelse.
Alt gikk automatisk.
Ytelse
Denne SSD-en er lynrask, på grunn av størrelsen er den enda et par hakk vassere enn OCZ-drevet som satt i maskinen, selv om de begge bruker en SandForce SF-2281 kontroller.
Det kan også være forskjeller i firmwaren i kontrolleren.
Vi kjørte PCMark Vantage og PCMark 7, og fikk høyere score i begge tilfellene.
Med den originale OCZ Vertex3 på 120 GB fikk vi 19 258 mens med HyperX fikk vi 22 689 PCMarks på Vantage og 5151 mot 5159 med HyperX med PCMark7.
Vi kjørte også vårt eget testprogram, HD Tach, Atto og AS-SSD.
Prestasjonene er faktisk på noen områder enda høyere enn PCI-express Revo Drive som tidligere var helt overlegen.
Vi sammenlignet også med den vesentlig rimeligere OCZ Agility med samme kapasitet.
Konklusjon
Kingston HyperX
240 GB SSD er en lynrask erstatning for både roterende harddisker og tidligere generasjoner SSD.
Den kan varmt anbefales.
Prisene har også kommet ned på et håndterbart nivå også for 240 GB SSD, selv om det er langt ned til prisnivået per GB hos harddisker.
Pris på komplett oppgraderingspakke har vi funnet til 3919 kroner.
Sjekk lenken for aktuell dagspris.
Du får også kjøpt bare SSD-en ca 500 kroner billigere, 3399 kroner er den annonsert til, ifølge lenken over.
| 1
|
201221
|
Samsung Galaxy Note 10.1
Android-nettbrett med penn og flere finesser.
Markedet for nettbrett er fortsatt dominert av én aktør – Apple har hatt gigantisk suksess med sine iPad-brett og troner alene på toppen av lista over solgte enheter.
Samsung er imidlertid blant de mer populære Android-produsentene, og har også særdeles mange modeller i markedet.
Det finnes to sju-tommere, én 7.7-tommer, én 8,9-tommer og tre (!) ti-tommere, medregnet dagens testmodell, Galaxy Note 10.1.
Note-serien betegner altså enhetene som selges med en medfølgende penn.
Fra før finnes Samsung Galaxy Note (5,3" telefon) og nylig ble også Galaxy Note 2 sluppet.
Spesifikasjoner, Galaxy Note 10.1
La oss ta det tekniske først – her er nøkkelspesifikasjonene:
Prosessor: 1,4GHz (4-kjerner)Arbeidsminne: 2GBInternminne: 16GBSkjermstørrelse: 10,1" LCDSkjermoppløsning 1280x800Minnekort:
Ja (micro SD opp til 32GB, følger ikke med)Kommunikasjon: 3G HSPA+ (21Mbps, kan ringe og sende SMS også), Bluetooth 4.0, WiFi Direct, IR-sender, 802.11 b/g/n WiFiKamera:
5Mp bak, 1,9Mp foranBatteri:
7000mAhMål: 180 x 262 x 8,9 mmVekt:
600g
La oss åpne ballet med en videopresentasjon:
Konstruksjon
Med en overflate som i all hovedsak består av plast, gir ikke Galaxy Note 10.1 noen spesiell premium-følelse, men det skal sies at vi allikevel finner den svært komfortabel å holde i, mye på grunn av den avrundede sølvfargede kanten rundt.
Den gir også Samsung mulighet til å feste høyttalere på fremsiden av brettet, og det er et aspekt vi liker godt.
Lyden kommer tydeligere frem enn f.eks. iPad (med høyttaler på baksiden) og lydnivået er også høyere når man ser på film.
Skjermen er imidlertid under pari etter dagens standard.
Både Asus og Apple har nettbrett med henholdsvis 1920x1080 og 2048x1536-oppløsning i denne prisklassen, mens Note 10.1 kun skilter med 1280x800.
Det skal også nevnes at fingeravtrykk synes unormalt godt på Note-skjermen.
Med unntak av den proprietære ladekabelen i bunnen av nettbrettet (når det holdes i landskapsmodus), ligger alle andre kontakter og brytere på oversiden av brettet.
Fra venstre mot høyre: av/på-knapp, volum ned/volum opp, micro SD-spor, IR-sender, 3,5mm-utgang og SIM-spor.
Merk rekkefølgende på volum ned/volum opp.
Det er selvsagt greit nok i landskapsmodus, der de gjenspeiler volumvisningen på skjermen, men i portrettmodus blir de det motsatte av hva som er logisk, der den nederste knappen øker volumet.
Vi finner det litt snodig, siden Note-appen, selve "hjertet" i dette nettbrettet, definitivt fungerer best i portrettmodus, der den gjenspeiler formen på en notatblokk.
La oss også bruke et avsnitt på IR-porten.
Dette er altså en sender som gjør at du kan styre TV-er og andre duppeditter som baserer seg på en infrarød fjernkontroll.
Det følger med en app som lar deg velge hva slags enhet du vil styre; også fra andre produsenter enn Samsung.
I utgangspunktet kan du endre volum, trykke kanalnummer, menyknapp, piltaster og den slags, men du kan også legge til knappene du selv vil, som valg av ekstern inngang, bildeaspekt etc.
Medfølgende penn
Rosinen i pølsa med Note-nettbrettet er altså at det følger med en penn, som Samsung har døpt S Pen.
Når den ikke er i bruk befinner den seg i et hull i nettbrettet, og sitter såpass godt fast at den må pirkes frem med neglen.
Når den tas ut av sporet sitt, tennes også skjermen.
Pennen er særdeles lett, men god å holde i på grunn av prismeformen.
Tuppen av pennen kan byttes ut, og det følger med tre andre tupper i esken med varierende belegg slik at du kan velge den du synes glir mest i tråd med dine preferanser.
Det er også en knapp på pennen som kan brukes for å gi den ekstra funksjonalitet.
Eksempelvis kan du holde knappen nede mens du holder pennen på skjermen for å ta et skjermbilde.
Siden hullet er helt i hjørnet av nettbrettet er designen slik at det kun er én riktig vei (av fire) når du putter den inn i nettbrettet, og vi har måtte prøve et par ganger ved flere anledninger, for å si det sånn.
Litt uheldig er det også at det går an å dytte den inn "feil" slik at den blir sittende fast, og at det da blir knotete å få den ut igjen.
Ellers fungerer S Pen meget godt.
Tuppen har kan registrere 1024 ulike trykknivåer, og dermed vil det bli forskjell når du tegner hardt og løst.
Nettbrettet kan også oppdage at pennen er i nærheten av skjermen og viser da en liten prikk (hvis du har lyst) rett under tuppen.
I tillegg låses brettet slik at det kun er pennen som får trykke dersom den befinner seg nærme skjermen – dermed får du ingen uheldige streker på grunn av at resten av hånda berører skjermen.
Android 4.0 med Touchwiz
Galaxy Note 10.1 kjører den ikke-lenger-så-splitter-nye 4.0-versjonen av Android (Ice Cream Sandwich) med Samsungs Touchwiz-grensesnitt på toppen.
Det er mildt sagt delte meninger om Touchwiz – selv synes jeg det fungerer helt OK (selv om det har litt å gå på utseendemessig), og det er også noen smarte funksjoner på Note 10.1:
Delt skjerm – I landskapsmodus kan skjermen deles i to slik at du kan kjøre to apper ved siden av hverandre, som hver opptar halve skjermen.
Dette gjelder imidlertid bare en håndfull apps: standardnettleseren, Polaris Office, S Note, Videospiller, Galleri og E-post (ikke Gmail)"Småprogrammer"
- Ved å trykke på en pil nederst i midten, spretter det opp en håndfull småprogrammer.
Disse kan sammenlignes med widgets, men flyter på toppen av eventuelt andre apper.
Eksempler er kalkulator, en mindre variant av S Note, epost, kalender og ringefunksjon/SMS-applikasjon.Knapp for å ta skjermbilde
- Ved siden av tilbake/hjem/kjørende programmer finnes det også en fjerde knapp som ikke er standard.
Ut av boksen tar den skjermbilde (kan også gjøres ved å holde penn-knappen nede og så holde pennen på skjermen), men du kan også velge å starte kameraet, vise alle programmer eller søke.
Snarveier – Som på telefonene får du også raske snarveier til å slå av og på WiFi, Bluetooth, mobildata, synkronisering, varslinger etc. dersom du åpner statusmenyen (ved å trykke nederst til høyre)
Verdt å nevne er også tastaturet – her kan du bruke knapper som vanlig (med egen numerisk rad på toppen), men du kan også velge å bruke skriftgjenkjenning når du skriver eposter, tekstmeldinger, Facebookoppdateringer eller hva det måtte være.
Samsungs "smart stay"-funksjon fra Galaxy S III er også på plass her – det betyr at nettbrettet ikke slår seg av dersom du ser på det.
Kjekt hvis du f.eks. leser en lang artikkel.
Her er appene som følger med (bortsett fra de som er felles for alle Android-brett):
Photoshop Touch
- Denne trenger ingen stor introduksjon – altså fullversjonen av Photoshop beregnet for nettbrett.
Den er ikke like funksjonsrik som PC/Mac-utgavene, selvsagt, men lar deg gjøre grunnleggende bildebehandling, bruke effekter, sette på tekst, jobbe med layers osv.
Her kommer pennen til sin rett; det oppleves langt mer presist enn å bruke fingeren.
Koster egentlig 70 kroner via Google Play.
Smart remote
– Nevnt lenger opp i teksten og er altså en app som lar deg bruke nettbrettet som en IR-fjernkontroll mot en rekke andre enheter; også fra andre produsenter (fungerer f.eks. utmerket på en Philips-TV).
Appen er dog mer fancy i USA enn den er her i Europa, der du også får en slags TV-guide-modus.
Crayon Physics – Et slags tenkespill der du må tegne broer, bokser og annet for å få ballen fra A til B.
Polaris Office 4.0 – Fullversjonen av Polaris Office lar deg både vise og redigere Word-, Excel- og Powerpointfiler; også 2003 2007-versjoner (.docx, .xlsx og .pptx).
Du får selvsagt ikke alle de avanserte funksjonene som du får på PC-versjonen, men nok til at de fleste klarer seg, inkludert tabeller, tekstdekorasjon etc.
Dropbox
- Selvsagt bare å laste ned gratis fra Google Play, men du får 50GB lagringsplass i to år uten kostnad på den populære nettlagringstjenesten.
Det følger også med Music Hub (nettbutikk for musikk), Game Hub (portal for spill) og et par andre Samsung-relaterte apps.
Og selvfølgelig – S Note.
S Note - hjertet i Galaxy Note 10.1
Det er pennen kombinert med S Note-appen som er Galaxy Note 10.1s største salgsargument.
S Note lar seg også bruke uten penn, men det er når du bruker pennen du får utnyttet hele potensialet.
Denne gjør altså Galaxy Note 10.1 til en "notatblokk".
Du kan lage mange forskjellige notattyper og organisere dem med navn og i mapper.
Det er også mulig å kjøre den i den nevnte splittet skjerm-modusen der du kan notere mens du leser epost eller surfer på nettet, og du kan dessuten dra bilder over i notatblokka; enten direkte fra nettleservinduet eller ved å ta skjermbilde av den ene halvdelen av skjermen.
Ved siden av å tegne for frihånd går det også an å taste inn tekst manuelt, og S Note har også tre ganske fiffige funksjoner:
- Muligheten til å tegne geometriske figurer for frihånd, hvorpå appen lager en "rett" utgave (altså; tegn et rektangel så blir det til et rektangel med helt rette sider og vinkler).
- Gjenkjenning av håndskrift.
Denne fungerer imponerende bra på å kjenne igjen det man skriver, men håndteringen av hvordan teksten plasseres på skjermen er ikke like imponerende.
Litt snodig er det også at man har knapper for mellomrom, enter og backspace i stedet for at man kunne ha gjort dette med definerte former (f.eks. ned og til venstre for enter).
- Matematikk-modus.
Skriver du f(x)=x2 med pennen, gjøres det om på formatet du nettopp leste det på.
Du kan også velge å løse det du har skrevet inn ved å trykke på en knapp, som automatisk sender det du har skrevet til Wolfram|
Alpha, som da løser ligninger, plotter funksjoner etc.
Det finnes også flere bakgrunner å velge blant, f.eks. noteark.
Alt i alt fungerer S Note greit, men det er en del småting som trekker ned.
Nevnt er at du må trykke på knapper for enter og space, og det er også svakheter knyttet til hvor tekstgjenkjenningsfunksjonen plasserer teksten på skjermen.
Vi skulle også gjerne ha hatt muligheten til å tegne på et større område, men det går ikke.
100% visning dekker akkurat hele skjermen i portrettmodus.
Ytelse
Galaxy Note 10.1 har mye krutt under panseret, og det er tydeligvis også påkrevd med løsninger som splittet skjerm etc.
Dette er ikke noe Android støtter i utgangspunktet, men noe Samsung har klart å fikle til på egen hånd.
I praksis er det bare ett program som kjører, så om du hopper over til det andre vinduet blir det med en viss forsinkelse.
Vi blir ikke blåst av banen av ytelsen – det hakker litt her og der, det er en merkbar forsinkelse når man bytter mellom appene i splittet skjermmodus, trykker på hjem-knappen etc.
Bruker vi Google+-appen som eksempel, flyter den langt bedre på iPad enn på Galaxy Note 10.1, og da altså på en skjerm med rundt tre ganger så mange piksler.
Flyten i grensesnittet bør vel å merke forbedres når Android 4.1 (Jelly Bean) etter hvert ankommer nettbrettet, siden Google i denne versjonen har adressert akkurat dette med "project butter".
Selv om vi altså ønsker oss litt bedre flyt til enkelte oppgaver, er det nok av kraft i Note 10.1 til å spille spill, se på video i full oppløsning (eller i et lite vindu som blir flytende over resten av skjermen) etc.
En runde med zombie-skytespillet Dead Trigger er helt uproblematisk, og nettbrettet blir heller ikke spesielt varmt ved belastning.
Igjen kan vi også trekke frem stereohøyttalerne – de kommer til sin rett når man spiller.
Som med øvrige Samsung-produkter spiser også Note 10.1 de aller fleste videoformater.
Batteriet på 7000mAh har god kapasitet, og Samsung oppgir også 2 måneders standby.
Akkurat det har vi ikke tenkt til å verifisere, men vi kan si at brettet bruker svært lite strøm når det ikke er i bruk; i hvert fall til Android-nettbrett å være.
I bruk er det oppgitt å holde i åtte timer, og med mindre du bruker det hele tiden, holder det med andre ord fint fra morgen til kveld.
Konklusjon, Samsung Galaxy Note 10.1
Galaxy Note 10.1 er et friskt pust i dagens marked der Android-brettene har mange likheter.
Den medfølgende pennen og tilpasningene Samsung har gjort for å støtte den er meget interessante, med muligheter for småprogrammer som "flyter" over skjermen, støtte for å kjøre apps side om side etc.
Pennen er god å skrive med, og ser du for deg at dette kan være et nyttig verktøy er Note 10.1 absolutt å anbefale.
Det skal dog sies at spesielt S Note-appen føles litt upolert der vi stusser over en og annen svakhet her og der, men at dette jo også er noe som kan bli rettet opp gjennom programvareoppdateringer.
Det som trekker ned er at skjermoppløsningen er på beskjedne 1280x800; vesentlig mindre enn konkurrerende nettbrett i samme prisklasse.
For Note 10.1 er blant de dyrere brettene på markedet med en prislapp på drøye 4500 kroner i de rimeligste nettbutikkene.
Et fleksibelt verktøy er det uansett.
Svært godt på multimedia, muligheten for både å 3G-surfe, ringe og sende SMS, i tillegg til at det også kan brukes som fjernkontroll til forsterkere, TV-er og andre duppeditter du måtte ha i stua.
Vi lander derfor på en svak femmer til Samsung denne gangen, men har du ikke bruk for pennen finnes det bedre valg; enten til samme pris eller for en rimeligere penge.
Samsung Galaxy Note 10.1 GT-N8000 16GB
| 1
|
201222
|
Monster Purity Pro fra Nokia
Disse hodetelefonene skal det bli vanskelig å slå.
Har du først prøvd hodetelefoner med aktiv støydemping er det vanskelig å klare seg uten.
Bose QC15 har lenge vært vår favoritt som de beste støydempende hodetelefonene, men AKG K495 NC er ikke langt unna, og de er i tillegg mye bedre på musikk.
Dette er imidlertid hodetelefoner til rundt 3.000 kroner, en pris mange synes er alt for stiv.
Dagens testprodukt er imidlertid svært spennende:
For det første koster den rundt 1.800 kroner, noe som gjør den til en direkte konkurrent til AKG K490 NC,.
Monster-modellen har likevel et ekstra ess i ermet:
Den er nemlig trådløs.
Det er altså Nokia og Monster som har samarbeidet om de heldekkende hodetelefonene kalt Purity Pro, og i denne runden har vi testet dem sammen med en Iphone 4S.
Fire farger
Utseendemessig minner Purity Pro mye om Monsters egne Inspiration, med rektangulære puter.
Men der Inspirations fargevalg begrenser seg til svart og hvitt, gir Purity Pro deg to ekstra valg - rødt og gult.
Og det er først og fremst her det blir tydelig at dette er et samarbeidsprosjekt.
Nokias toppmodell Lumia 920 kommer nemlig i - du gjettet det - svart, hvitt, rødt og gult.
Flere av de andre Lumia-modellene kommer også i disse fargene.
Smarte løsninger
Det man kanskje setter mest pris på ved hodetelefonene når de er i bruk, er de smarte løsningene.
For å slå på hodetelefonene trenger du bare å folde dem ut.
Folder du dem inn igjen slår de seg av igjen.
Enkelt og greit.
Så hva hvis du legger dem fra deg åpne?
Joda, de har tenkt på det også.
Blir de ikke tilkoblet en annen enhet skrur de seg av etter 10 minutter.
Er de tilkoblet virket det som de kuttet lyden etter 10 minutter, uten at vi finner i bruksanvisningen at dette er en funksjon.
Da vi tok dem på igjen begynte musikken automatisk.
Det er aktiv støydemping på hodetelefonene.
Denne funksjonen slår seg på når du tar hodetelefonene på, og skrur seg av når du legger dem fra deg.
Ved hjelp av nærhetssensorer i øreputene merker hodetelefonene om du har dem på ørene eller ikke.
Et lite minus her er at denne funksjonen dermed ikke kan slås av for å spare batteri, noe som ville vært greit om du uansett sitter i et stille rom.
Da kunne du nok fått batteriet til å vare lenger.
EDIT:
Dag B. sendte oss en lenke til en forumtråd på Nokias nettsider hvor det beskrives en måte å slå av støydempingen på.
Fremgangsmåten er enkel, du trykker bare knappene for "volum ned" og "forrige sang" samtidig, og holder dem nede noen sekunder.
Vil du ha støydempingen på igjen gjelder samme fremgangsmåte.
Takk for tipset, Dag!
Når det er sagt opplevde vi batterilevetiden som svært god.
Vi måtte lade batteriet i 30 minutter i løpet av hele testperioden.
Et pluss er at du fortsatt kan bruke hodetelefonene selv om batteriet er tomt.
Da bruker du bare den medfølgende lydkabelen.
Du får litt mindre funksjonalitet, men du får i alle fall hørt på musikk.
Batteriet er for øvrig et oppladbart Litium-Ion-batteri.
Det er innebygd, og vi fant ingen anvisning til hvor på hodetelefonene det befant seg.
Du må altså sannsynligvis regne med å måtte levere dem inn til service for bytting av batteri når den tid kommer.
Batteriet lades via mikro-USB, det samme som mange Android-telefoner.
Så da har du kanskje en ekstra lader også?
Uten en tråd
Purity Pro fungerer som sagt trådløst, ved hjelp av Bluetooth-tilkobling.
Oppsettet var enkelt og greit.
Skru på Bluetooth på mobilen, åpne hodetelefonene og velg "Purity Pro" i listen som kommer opp på mobilen.
Det kan også gjøres enda enklere.
Purity Pro kommer nemlig med NFC.
Har du en mobil med NFC-brikke trenger du bare holde den over venstre side av hodetelefonen, hvor det er merket med "nfc".
Telefonen spør så om du vil koble sammen, og så er alt klart.
Det sparer deg for to-tre ekstra trykk på skjermen, så særlig mye å hente er det ikke.
Men det er en fiffig løsning, og ser sikkert bra ut på listen over spesifikasjoner.
Etter at sammenkoblingen var unnagjort, koblet telefonen seg til hodetelefonene hver gang de ble skrudd på, og koblet fra da vi lukket dem igjen.
Det samme gjelder datamaskinen vi brukte.
Du kan også være koblet til datamaskin og mobiltelefon samtidig, men da vi gjorde dette merket vi oftere signalforstyrrelser og bortfall av lyd.
Det er også verdt å nevne at du kan bruke hodetelefonen sammen med Playstation 3, til voice chat i spillmodus.
Du blir bedt om en "pass key", som vanligvis er "1234" eller "0000" som standard.
I dette tilfellet er det "0000".
Både lyd- og taleoverføring fungerte strålende.
Stort sett stabilt
Vi har brukt hodetelefonene i nesten to uker, og opplever forbindelsen som ganske stabil.
Det har hendt at det har vært brudd i lyden, men det har skjedd så sjelden at det ikke opplevdes som forstyrrende.
Det er også en av kamelene man må svelge hvis man vil bli kvitt irriterende kabler.
På samme måte som med hjemmenettverk vil en kablet løsning alltid være en mer stabil løsning, i alle fall med dagens teknologi.
Det er likevel viktig å påpeke at vi aldri mistet tilkoblingen.
Hodetelefoner og mobiltelefon var sammenkoblet til vi selv valgte å koble fra.
Trolig har andre elektroniske enheter forstyrret signalet og forårsaket lydbruddene, noe som ikke er uvanlig for slike tilkoblinger.
Se flere bilder av Purity Pro:
Deilig lyd
Bluetooth-hodetelefoner har kanskje fått et ufortjent dårlig rykte opp gjennom årene.
Men med dagens standard får du tydeligvis helt fantastisk god lyd, så lenge utstyret også er bra.
For Purity Pro skuffer absolutt ikke på lydfronten.
Monster er kjent for å levere lyd av høy kvalitet, om enn med litt ekstra trykk på bassen.
Det gjelder også her, og er verdt å være klar over.
Vi testet med et variert utvalg sanger og selv om rock, hip-hop og andre sjangere helt klart drar mest fordeler av bassen, var også klassisk musikk og lett jazz en fryd å høre på.
Cypress Hills "Boom Biddy Bye Bye" fikk det til å rumle i øregangene, Dire Straits' "Money For Nothing" fikk blodet til å bruse og Norah Jones' "Don't Know Why" var like behagelig som alltid.
De aller fleste vil nok med andre ord føle at de får svært god lyd for pengene.
Vi satt i alle fall med et fårete glis og lot oss imponere av lydkvaliteten.
Tilfredsstillende støydemping
Vi har brukt hodetelefonene på buss, trikk, T-bane og tog, i tillegg til vanlig gatevandring.
Vår erfaring er at Purity Pro demper omgivelsene godt, selv om de ikke er på nivå med Bose QC15.
På Purity Pro avgir i tillegg den aktive støydempingen en en svak susing, mens QC15 er helt stille.
Det var likevel langt mer komfortabelt å sitte på toget med støydemping enn uten.
All dyp, vedvarende during ble borte, og lydbildet generelt ble dempet betraktelig ned.
Ute i gatene merket vi imidlertid litt uling fra vinden, sannsynligvis på grunn av at mikrofonen som skal plukke ut og eliminere støyen sitter "foran" på hodetelefonene.
Men når vinden roet seg merket vi lite til omgivelsene.
Vi kunne derfor ha lydstyrken på 20-30 prosent, og likevel overdøve bakgrunnen.
Sånt setter ørene pris på.
Og støydempingen går andre veien også.
Putene og konstruksjonen på hodetelefonen sørger for at du kan spille høyt uten å forstyrre sidemannen på bussen, eller kollegaen ved siden av deg når du er på jobb, for den saks skyld.
Selv i et helt stille miljø var det svært lite som slapp ut.
Hendig handsfree
Selvfølgelig er det også handsfree-funksjonalitet på hodetelefonene, og her var tilbakemeldingene fra våre samtalepartnere svært gode.
De hørte oss klart og tydelig, noen hevdet til og med at de hørte oss tydeligere enn ved en vanlig samtale uten handsfree.
Vi hørte dem godt også, men det var en smule vreng på lyden.
Dette var sannsynligvis samme vrengen som vi får i en vanlig samtale uten handsfree, men forsterket og sendt ut på begge ørene er det nok en fare for at følelsen også blir forsterket.
Det var uansett ikke særlig plagsomt, og vi hørte dem godt.
Alle våre samtalepartnere opplevde imidlertid en følelse av ekko fra vår side, som om vi befant oss på et toalett.
Det er ikke helt heldig, men heller ikke et ukjent problem med handsfree-løsninger.
En liten kuriositet:
I en av testsamtalene kjørte en ambulanse forbi ute i gaten.
Sirenen var så vidt hørbar inne på rommet hvor vi satt, men vår samtalepartner opplevde sirenen som svært høy og tydelig.
Hva med komforten?
Purity Pro sitter godt rundt ørene, uten å legge unødvendig press på hverken ørene eller området rundt.
Vi tok dem med på en 4,5 timers togtur for å sette dem på en skikkelig prøve - en prøve de besto med glans.
Behovet for å ta dem av var nærmest fraværende, de var lette og gode å ha på.
Men:
Putene er i kunstskinn som puster like godt som en fisk på land, så litt klamt blir det.
Men denne tettheten er nok også noe av grunnen til at de lekker så lite lyd.
Det er uansett ikke snakk om at det renner fuktighet fra ørene etter bruk, det er en heller beskjeden klamhet.
Bøylen ligger også godt på hodet, og gummien gjør at de ikke sklir lett av hvis du bøyer deg forover for å hente noe ut av sekken.
Knappene man kan bruke til å styre musikken og svare på anrop er logisk plassert og praktiske å bruke.
Konklusjon
Med Purity Pro kan du legge vekk de kablede hodetelefonene, for her får du en verdig og vellydende erstatning.
Kommunikasjonen mellom hodetelefonene og mobiltelefonen er forholdsvis stabil, selv om noen lydbrudd forekommer.
Sammenlignet med et par Beats Solo (fra samme produsent) er lyden på Purity Pro like god, eller bedre.
Det er ganske imponerende med tanke på at lyden sendes via Bluetooth og ikke gjennom kabel.
Vi synes også Purity Pro klarer seg svært bra sammenlignet med AKG K490 NC, både når det gjelder lyd og støydemping.
Det er noe vi virkelig ble positivt overrasket over.
Støydempingen fungerer også bra, selv om den ikke når helt opp til kongen på haugen, Bose QC15.
Pluss i boka er det at hodetelefonene kan brukes selv når de går tomme for strøm, så lenge du har med deg den medfølgende kabelen.
Nok et pluss er det at du ikke forstyrrer andre, det er svært lite lyd som finner veien ut mens du har hodetelefonene på.
Er du lei av å være bundet til de kablede hodetelefonenes begrensninger kan vi derfor trygt anbefale Nokia Purity Pro.
Masse smarte løsninger, lyd som fikk oss til å glise bredt og ikke minst friheten ved trådløshet gjør at vi her kan dele ut et høyt terningkast.
Vi må imidlertid trekke litt for lydbruddene og det innebygde batteriet.
Batterier som ikke kan skiftes er sjelden en fordel for forbrukerne.
Produsenten opplyser at hodetelefonene vil nå det norske markedet innen midten av juni, og vil bli tilgjengelig blant annet gjennom de store elektrokjedene.
Nokia BH-940 Purity Pro by Monster
| 1
|
201223
|
Acer Aspire V15 Nitro
Den er slank og lett, men byr på meget høy ytelse.
Dette blir nok en favoritt blant mange gamere som liker å være på farten!
Vi har ikke for vane å teste særlig mange gaming PC-er her på DinSide, men noen ganger gjør vi unntak - for eksempel når det dukker opp spennende modeller som den sylferske V15 Nitro fra Acer.
Uvanlig tynn og lett
Denne fine og slanke PC-en veier nemlig kun 2,4 kg, men på innsiden skjuler det seg utstyr som bør tilfredsstille både spillentusiaster og andre grupper som setter store krav til prosessor- og grafikkytelsen.
Før vi går videre tar vi en kjapp titt på de viktigste tekniske egenskapene ved vårt testeksemplar:
Skjerm: 15,6" full HD 1920 x 1080 piksler, IPS, matt overflate (ikke berøring) Prosessor:
Firekjerners Intel Core i7 4710HQ (2,5->3,5 GHz) RAM:
16 GB (som også er maks) Grafikkort:
Nvidia GeForce GTX 860M Lagring: 256 GB SSD + 1 TB HDD (5400 rpm)
Optisk drev:
Nei Skjermutganger:
HDMI USB-porter: 3 x USB 3.0 Webkamera:
Ja Kortleser:
SD/SDHC/SDXC Trådløst nett:
802.11n med MIMO Kablet nett:
Gigabit LAN Annet:
Baklyst tastatur, 3 cellers batteri OS:
Windows 8.1 64bits Størrelse: 38,96 x 25,75 x 2,39 cm Vekt:
2,4 kg Pris:
Fra kr 11 995,- (Komplett.no 1/10-2014)
Vi kan bare slå fast med én gang at vi sjelden ser slike spesifikasjoner på PC-er med denne tykkelsen og vekt.
Noe av utfordringene med kraftige PC-er er jo varmeutviklingen, og det stilles store krav til designen i et minimalistisk kabinett for å lede varmen bort fra kabinettet på en effektiv måte, uten at støyen ligger på nivå med et Cesna småfly.
Effektiv kjøling
På denne PC-en har Acer løst det ved hjelp av to relativt store vifter som suger luft opp fra undersiden og blåser den ut i bakkant.
Store vifter betyr evne til å flytte mye luft uten for høy rotasjon, noe som gjør at PC-en under normal bruk ikke oppleves som støyende.
Viftene er imidlertid godt hørbare når du spiller tunge titler som Arma II, men med litt volum på de gode innebygde høyttalerne vil den være langt mindre merkbar.
For høyttalerne imponerer oss.
Det er fire av dem i tallet, plassert i hvert sitt hjørne på undersiden.
Både bass, mellomtone og diskant er velbalansert, og musikken får en fin dybde.
Samtidig buldrer det faktisk bra ting går i lufta i actionscener i spill og filmer.
På utsiden
La oss se litt nærmere på eksteriøret før vi går videre på brukeropplevelsen.
Kabinettet er i plast, overflaten har vertikale striper, og gledelig nok vises ikke fingeravtrykk overhodet.
I bakkant er det detaljer i speilblank sølvlakk, som er med på gi maskinen et stilig preg.
Alle tilkoblingene sitter på høyre side, SD-kortleseren sitter i front.
Skjerm uten særlig refleksjon
Skjermen er av typen IPS som normalt sett gir meget god innsynsvinkel, og oppløsningen er full HD (1920 x 1080 piksler).
Overflaten er matt, noe som er gunstig med tanke på gjenskinn.
Den betraktes utvilsomt best rett forfra, kontrasten avtar litt fra sidene - noe et blankt kontrastbelegg sikkert hadde fikset bedre.
Men alt i alt en fin skjerm med god lysstyrke.
Tastaturet er romslig og behagelig å skrive på, og det er baklyst med et rødt lys - helt i tråd med ambisjonene om å fremstå som et valg for gamere.
Til høyre har den også et numerisk tastatur.
Under tastaturet sitter en stor og fin multiberøringsfølsom pekeplate, som av en eller annen grunn på vårt testeksemplar hadde en tendens til å oppføre seg merkelig etter at maskinen var vekket fra dvale.
Dette er med all sannsynlighet et driverproblem som kommer til å bli fikset med en oppdatering - men likevel noe som er verdt å bemerke.
Utover det er vårt største ankepunkt at klikkelyden den avgir ved trykk er litt i høyeste laget for vår smak.
RIP optisk drev
Enkelte vil kanskje bemerke at en PC myntet på gaming bør komme med optisk drev, men faktum er at så og si alle aktuelle nye spilltitler kan kjøpes og lastes ned fra spillsamfunn som Steam og Origin.
Har du eldre spilltitler på plate kan du alltids benytte et eksternt drev tilkoblet USB-porten.
Raskere enn toget
Maskinen reagerer naturligvis lynkjapt på alle kommandoer, og fleroppgavekjøring er alltid problemfritt med kraftig prosessor, 16 GB RAM og meget rask SSD.
Som nevnt innledningsvis er PC-en generelt temmelig støysvak.
Ved lett bruk er den stille lange perioder, det eneste du hører er en lav susing fra harddisken.
Merk at operativsystemet ligger på SSD-en, harddisken er for brukerfiler, backup og store spillinstallasjoner.
Vi må også berømme MIMO-løsningen til det trådløse nettverkskortet, som sørger for høy og stabil nettverkshastighet.
Vi hadde for eksempel ingen problemer med å makse ut vår internettlinje på 100 Mbps mellom to etasjer:
Det eneste vi savner er støtte for den nye AC-standarden, men det er ikke noe stort ankepunkt.
Passmark PerformanceTest 8.0 ble brukt til inngående ytelstester, for å gi deg en pekepinn på hva du kan forvente.
Her er noen av de viktigste tallene, krydret med våre kommentarer:
Prosessor:
8951 poeng
Dette er en av markedets raskeste prosessorer for bærbare PC-er, og byr på svært høy applikasjonsytelse i nær sagt alle sammenhenger - og det vil den gjøre i overskuelig framtid, også etter lanseringen av Windows 10.
Grafikk: 3385 poeng
Dette grafikkortet ligger i øvre skikt blant løsniger for bærbare PC-er, og kan definitivt brukes til helt nye, krevende spilltitler.
De aller fleste spill vil flyte fint i full HD med høyeste detaljnivå.
Enkelte av de mest krevende titlene vil imidlertid trives best med normale innstillinger, da er du sikret mot alle tilløp til hakking.
På Arma III fikk vi 60 fps i full HD med normalinnstillinger, noe som gir god spillbarhet.
Se vår lille demovideo her:
SSD:
Les: 467 MB pr sekund Skriv: 461 MB pr sekund
Dette er fine tall, de færreste SSD-løsninger i bærbare klarer mer enn 500 MB pr sekund.
I praksis vil ikke dette oppleves som noen flaskehals overhodet, hva angår hastighet.
Harddisken er derimot langt tregere (rundt 100 MB pr sekund), men pr i dag er denne todelte løsningen et meget bra kompromiss.
Og så er det greit å vite at du kan bytte ut harddisken senere med en SSD, uten at det påvirker operativsystemene og programmene som du har installert på C:.
Batteritid:
4-5 timer Som vanlig testet vi batteritiden i to omganger, én med minimal belastning, kun tilkoblet det trådløse nettet, og én gang med videavspilling.
Uten belastning holdt batteriet ut i 382 minutter før maskinen slo seg av.
Det er 6 timer og 22 minutter.
Ved kontinuerlig videoavspilling var tallet 212 minutter, altså 3 timer og 32 minutter.
Det betyr at batteritiden normalt vil ligge mellom fire og fem timer ved normalt, variert bruk.
Det er ikke noe supertall i 2014, men det er heller ikke ofte at maskiner myntet på gaming byr på noe særlig bedre.
Et større batteri ville samtidig gjort PC-en både tykkere og tyngre, vi synes Acer har funnet en god balanse.
Konklusjon
Vi er smått imponert over hvordan Acer mede V15 Nitro har skapt en PC som tilfredsstiller et svært bredt spekter av brukere.
I så måte er den blant de beste vi har lagt våre klamme hender på de siste årene.
12 000 kroner er uansett mye for en PC i 2014, og det er kanskje vårt største ankepunkt.
Vi vil spesielt trekke fram aggresivt prisede Lenovo Y50-70, som er meget likt konfigurert, med unntak av harddisken.
Den får du for 3000 kr mindre i skrivende stund.
Men ønsker du en enda litt slankere gaming-PC som i tillegg har 1000 GB ekstra innabords, meget god lyd og svært god WiFi-hastighet, er dette definitivt en PC du bør vurdere.
Den kan absolutt anbefales.
Merk også at maskinen kommer i en utgave med 8 GB RAM og 128 GB SSD til rett under 10 000 kr.
Alle plussene og de små ankepunktene våre er oppsummert i boksen under.
Acer Aspire V Nitro VN7-591G Black Edition (NX.MQLED.006)
| 1
|
201225
|
Pinell Supersound II
DAB, FM eller nettradio; hvorfor velge?
Her får du alt i samme boks.
Som åtteåring fikk jeg min første lommeradio.
Den kunne ikke ta inn FM-sendinger, kun kanaler som lå tett som hagl på AM-båndet.
Mottakeren var imidlertid svak, men når forholdene var gode kunne jeg ta inn en og annen radiokanal på fremmede språk, (inkludert Radio Luxembourg) selvsagt akkompagnert av susing, skraping og noen underlige lyder som jeg innbilte meg stammet fra UFO-er og fremmede livsformer fra det ytre rom.
Og selv om vi 30 år senere mesker oss med visuell underholdning og åpne platearkiver til alle døgnets tider, lever radioen i beste velgående.
Den bruker bare andre bærere for å nå oss.
Debatten har gått høyt de siste årene om hva som er den beste måten å formidle radiosignaler på i fremtiden.
I Norge er det bestemt at DAB skal være den digitale standarden i eteren, men FM vil leve side om side med DAB i mange år ennå.
Og i kulissene lurer radio på Internett, som mange spår vil bli den viktigste arenaen for radio den dagen tilgangen er med oss overalt.
Inntil videre vil vi se flere og flere hybrid-radioer, som tar inn hva det måtte være.
Pinell Supersound II er en slik radio, med støtte for både FM, DAB, nettradio og trådløs streaming av musikk fra PC-en din.
Som navnet antyder er det snakk om andre generasjon Pinell Supersound.
Vi testet den første da den dukket opp i butikkene for to år siden, kastet terningkast 5 og gav den i tillegg et Anbefalt produkt-stempel.
Hele verden i ett apparat
Nå er altså Pinell Supersound II klar for markedet.
Den ser til forveksling lik ut som forgjengeren, men den har fått noen forbedringer på innsiden.
I tillegg kommer den nå med fjernkontroll, noe vi savnet ved den første modellen.
Nettradio-delen inneholder nå rundt 20.000 stasjoner fra hele verden, sortert på en rekke forskjellige måter, etter sjanger, geografi med mer.
Du kan også lage din egen favorittliste, og få oversikt over de mest populære stasjonene.
Og i motsetning til den gamle AM-radioen min får du her inn de fleste kanalene krystallklart, enten det er snakk om Homeboyz Radio i Kenya, Danmarks Radio eller Tamil-radioen i Canada.
Ryddig og pent
Radioen har som forgjengeren en tidsriktig retro-utforming i sort pianlokk med detaljer i sølv, og med monohøyttaler i front og antennepisk på baksiden.
Betjeningsorganene er store og tydelig merket, og øverst til høyre sitter informasjonsskjermen som blant annet viser radiokanal, klokke og dato.
Grensesnittet i skjermen er betydelig forbedret i forhold til førsteutgaven.
Programvaren som styrer funksjonene er også ny, og uten at vi har kjørt direkte sammenligning med forrige utgave føles den kjappere.
Equalizer og regulering av lysstyrken i displayet er også på plass.
Høyttaleren er noe kraftigere enn på forrige utgave, og gir fin lyd til kjøkkenbruk.
Bassfleksen bak sørger for at det blir litt mer fylde når den står noen cm fra veggen.
Radioen kan for øvrig også kobles til eksterne høyttalere eller stereoanlegg, dersom du ønsker bedre lyd.
Har du ikke trådløst nett i huset kan radioen dessuten kobles til nettet via kabel.
Enkel styring
All menystyring skjer ved hjelp av det store scroll-hjulet under skjermen, som også er trykkbar.
Du bytter enkelt mellom FM, DAB, nettradio, ekstern kilde og musikkspiller ved å trykke på MODE-knappen.
Musikkspiller-funksjonen lar deg streame musikk fra uPnP-enheter i nettverket, for eksempel delt musikkbibliotek i Windows Media Player.
Vi har laget denne videoen som viser de viktigste funksjonene:
Konklusjon
Pinell Supersound II har fått noen viktige forbedringer, aller viktigst er fjernkontrollen, synes vi, samt bedre display.
Den er blitt et par hundrelapper dyrere enn forgjengeren, men det rokker ikke ved vår oppfatning av at dette er et godt kjøp for alle som har en radiointeresse som strekker seg litt bortenfor P1-P4.
Det eneste vi savner er mulighet for batteridrift, men det kommer kanskje på Pinell Supersound III?
| 1
|
201229
|
Philips 46PFL9705 er glimrende
For deg som ser og hører forskjell.
I fjor kåret DinSide og flere av våre konkurrenter i inn- og utland 46PFL9704 til årets beste TV.
Forklaringen var enkel:
Med lokal dimming og LED-diodene plassert direkte bak panelet hadde den et sortnivå og en dybde i bildet som ingen av konkurrenten klarte å matche.
Og nå er altså etterfølgeren 9705 på plass, men hva har den å by på?
Ingen revolusjon
9705 har et strammere design enn den litt rundere fjorårsmodellen 9704, og ser også litt mindre ut.
Dette førsteinntrykket ble også bekreftet etter en runde med målebåndet:
Bredden er 3 cm mindre og også høyden har krympet med nesten 2 cm.
Alt dette gjør at TV-en virker langt nettere på veggen, selv om den fortsatt ikke er så tynn som de mest anorektiske kantbelyste TV-ene på markedet.
Som 9704 har også 9705 LED-diodene plassert direkte bak panelet og lokal dimming.
Billedmessig ser vi stadig eksempler på at dette gir det beste sortnivået, og ikke minst bedre kontroll på overganger mellom lyse og mørke felter i bildet.
Som på alle toppmodellene fa Philips er Ambilight-funksjonen plass, en finesse vi personlig liker svært godt fordi vi synes den øker filmopplevelsen, samtidig som den er behagelig for slitne øyne.
Nytt av året er at Ambilight nå tar høyde for hvilken farge du har på veggen.
Tidligere fungerte den kun på hvit bakgrunn, men nå velger du altså farge ut fra et fargekart og vips – så er du i gang.
Du ser eksempler på Ambilight-funksjonen i praksis i bildespesialen, og du kan også lese mer om Ambilight her.
Ny fjernkontroll
9705 leveres med en ny, og ikke minst mye mindre fjernkontroll enn 9704.
Dette er en fordel fordi det gir deg færre knapper å lete blant i det daglige.
Ulempen ved å fjerne direkteknapper er dog at du oftere må gå inn i hovedmenyen og så bla deg videre derfra når du skal gjøre innstillinger.
Dette er imidlertid en vanesak, og vi kom raskt inn i det.
Det vi derimot fortsatt savner på en TV i denne prisklassen er bakgrunnsbelysning på fjernkontrollen.
Vi skal også nevne den dreibare TV-foten som leveres med TV-en.
Den kan nemlig også gjøre jobben som veggfeste.
Da får du riktignok en TV-fot som bygger litt ut fra veggen, men tilgjengjeld blir veggfestet tiltbart.
Dette er en løsning vi har sans for.
De viktigste forbedringene er altså på innsiden, og kan oppsummeres enkelt:
Oppdateringsfrekvensen har økt fra 200 til 400 Hz, en HDMI 1.4 inngang gjør at 3D-funksjonalitet er på plass, og responstiden på panelet er nede i et halvt millisekund.
Det er, så vidt oss bekjent, den raskeste responstiden på en LCD/LED-TV i dag.
NetTV-funksjonen har også fått seg en kraftig oppdatering når det gjelder hastighet.
Philips skryter av at den nå jobber 40% raskere enn i fjor, og uten å ha dobbeltsjekket med stoppeklokken er det ingen tvil om at det nå går mye raskere.
Nytt av året, og dette gjelder alle 2010-modellene med NetTV-funksjon, er at du også kan leie film direkte på TV-en.
Vi kommer tilbake med en ren test av denne funksjonen førstkommende søndag – følg med altså.
For øvrig bør du merke deg at 9705 ikke lages i 52-tommer slik som 9704.
Vi tipper forklaringen er enkel:
På TV-er i den størrelsen vil Philips at kundene heller skal gå for den nye Cinema-modellen på 58-tommer.
Hvis den blir for dyr, minner vi for øvrig om lillebroren Philips 8605.
TV-en i bruk:
Bildekvalitet
Vi har allerede vært innom den nye fjernkontrollen til 9705, og du kan like godt venne deg til å bruke Home-knappen med en gang.
Du må nemlig gå via den når du skal fortelle TV-en hvilke kilder (Blu-ray, dekoder, spillkonsoll osv) du har koblet til.
Prosessen er heldigvis så enkel at alle vil klare det, og skulle du være i tvil ligger i tillegg en søkbar utgave av bruksanvisningen tilgjengelig som oppslagsobjekt i menyen.
Det siste gir pluss i margen.
Som vanlig er Philips veldig opptatt av å vise hvor skarpt et bilde de klarer å gjengi, og det ser vi også innstillingene på de ulike bildemodusene.
Selv pleier vi å dempe skarpheten og kontrasten et par knepp, og å sette Natural Motion på minimum.
Likevel er det fint lite å klage på her:
Selv for amatørene er det enkelt å justere bildet på 9705, og er du spesielt interessert kan du fint grave deg dypt ned i menyene om du ønsker det.
Vi har prøvd TV-en på RiksTV, Canal Digital via parabol, Blu-ray, samt spillkonsollene Xbox360 og Playstation 3, og det er ikke annet å si enn at dette er svært, svært bra:
Det er trykk og smell i fargene uten at de virker overdrevne, og detaljnivået gir bildet en dybde svært få er i nærheten av å matche.
Sortnivået er fortsatt noe av det desidert beste vi har sett, og også her er detaljer godt synlige i mørke partier.
Her er det mange TV-er som sliter, og i praksis vil det si at du her får mer bildeinformasjon enn på flere av konkurrentene.
Og det stopper ikke der heller, for vi har spart det beste til slutt:
På Philips 9705 får du nemlig dette glimrende sortnivået uten at skjermen reflekterer.
I dag er det nemlig ganske mange TV-modeller og merker som klarer å gi et godt sortnivå.
Ulempen er at de må bruke et glass- eller annet kontrast- belegg i fronten for å få det til, og det folkens; det resulterer også i et kraftig gjenskinn.
Dette gjelder f.eks lillebror PFL8605 og LGs toppmodell LX950, og Samsungs modeller.
Her slipper du altså det.
Jada, den er 3D-klar
46PFL9705 er for øvrig 3D-klar, det vil si at den kan vise 3D-innhold fra en Blu-Ray spiller med 3D-funksjon, forutsatt at du kjøper deg en 3D-sender og 3D-briller.
3D-brillene til Philips får skryt fordi de slår seg av og på automatisk, ettersom den fanger opp signalene fra 3D-senderen.
På de fleste konkurrentene må du nemlig gjøre dette manuelt, noe som rett og slett er litt mas når ungene eller dine gamle foreldre skal prøve vidunderet…
Vi gir likevel Phillips litt trekk for at 3D-sender ikke er inkludert.
Dette burde vært på plass i denne prisklassen, og når TV-en i seg selv er så fin ser det litt smådumt ut når du må legge 3D-senderen på toppen av kabinettet.
Nu vel:
For deg som ikke er interessert i 3D akkurat nå, er i hvert fall fordelen at du sparer et par tusen kroner.
Prisen for 3D-pakken med to briller og 3D-sender er nemlig på rundt 2500 kroner.
Vi prøvde 3D-funksjonen med toppmodellen BDP 9600 fra Philips.
Dette er etterfølgeren til BDP9500 som vi omtalte i fjor, og her er det fint lite å klage over.
Den starter raskt, lar deg flytte underteksten og gir rett og slett et svært solid inntrykk.
Vi synes 9705 gjør en god jobb på 3D-signaler, men på dette punktet er fortsatt vår favoritt Panasonic TX-P50VT20.
Et skår i gleden er det likevel:
46-tommer er nesten for lite for å få en optimal 3D-opplevelse.
I praksis er to til tre meter unna TV-en en glimrende avstand for å få med seg 3D-effektene og ikke minst den ekstra dybden i bildet som 3D faktisk gir.
Så nærme sitter i hvert fall ikke jeg i min egen stue, og resultatet ble at jeg endte opp med å sitte på stuebordet i stedet for i sofaen…
Konklusjon
Dette er noe av det ypperste du får kjøpt på TV-fronten i dag.
Du får et glitrende bilde uansett hva du ser på, i tillegg kan TV-en stilles inn slik at alle blir fornøyd:
Liker du den typiske plasma-looken?
Et par knepp i innstillingsmenyen og dine besøkende vil tro at de ser på en plasma.
Liker du LCD/LED-TVenes enestående skarphet?
Ja, da er du også i mål, alt krydret med et sortnivå som er blant det desidert beste vi har sett.
Vi gir også et STORT pluss i margen for at TV-skjermen er matt.
Vi vil se på TV eller film, og ikke et speilbilde av oss selv i skjermen…
9705 ser også bedre ut enn forgjengeren 9704, og har alt du trenger av tilkoplinger og finesser.
Det er derfor litt pussig at 3D-sender ikke er inkludert, og dette er garantert på plass fra neste generasjon…
Billig er den likevel ikke, i likhet med enhver toppmodell.
I skrivende stund er billigste alternativ 23.000, men vi har også sett den på helgetilbud til 18.000 kroner - her gjelder det altså å følge nøye med om du er interessert.
Dommen er uansett klar:
Skulle jeg gått i TV-butikken akkurat nå hadde dette blitt valget.
Et spørsmålstegn gjenstår likevel, for vi har notert i margen at 9705 ikke er like overlegen som 9704 var i fjor.
Konkurrentene har altså nærmet seg, og hvorvidt 9705 får årets TV-utmerkelse fra DinSide må vi komme tilbake til når vi har fått sett nærmere på de nyeste toppmodellene til Sony og Sharp.
Philips 46PFL9705H
| 1
|
201230
|
Flare – norskutviklet tastaturmappe til iPad 2
Alle nettbrett trenger beskyttelse, og gjerne noe ekstra.
Kombinasjonen glass og metall gjør at iPad ikke er veldig motstandsdyktig mot uvøren behandling.
Slag mot metalldelen vil også forplante seg til glasset, til tross for gummipakningen som ligger mellom.
Derfor finnes det mange løsninger som beskytter både hele konstruksjonen og glassflaten under transport.
Apple hadde sitt eget brettbare magnetiske lokk klar ved lansering.
Men andre produsenter har kommet opp med flere alternativer.
En løsning som flere har funnet på er å kombinere tastatur og omslag i samme design.
Da overkommer man samtidig manglene ved det virtuelle tastaturet - fingerfølelsen og at en del taster rett og slett ikke finnes.
Flare KeyPad
Dette etuiet er utviklet av norske A-Way AS, laget i sort skinnimitasjon og fungerer både som etui, tastatur og skrivestøtte.
Det passer både til den første iPad og iPad 2, og pakken inneholder også en gjennomsiktig skjermbeskytter.
iPad-en legges i en lomme, og sikres med en flapp med borrelås.
Tastaturet kobles til med en kabel, en litt uvanlig løsning.
De fleste andre løsninger vi har sett bruker Bluetooth.
Fordelen er at du sparer litt batteri i iPad-en ved å ikke måtte slå på Bluetooth, og at du slipper å tenke på å lade eller bytte batterier til tastaturet.
I bruk
Vi testet med vår iPad 2, mappen støtter også den første iPad-utgaven, ifølge den norske distributøren.
Tilpasning skjer ved å stramme den nederste flappen og feste den i riktig posisjon med borrelåsen på baksiden.
Kabelen fra tastaturet settes inn i kontakten på høyre side av iPad-en, men mappen er såpass bred at pluggen ikke stikker utenfor.
Det gjør derimot selve kabelen, som er litt i lengste laget.
Den kan strammes og du kan lage en bue som legges inn i en lomme for å unngå at den kommer for langt ut.
Vinkelen på iPad-en er helt utmerket, det er ikke noen justeringsmuligheter, men vi fant den helt utmerket både til lesing og skriving.
Håndleddstøtten er ikke høyere enn tastaturet, men likevel behagelig.
Den "semskede" overflaten er behagelig uansett om du er tørr eller svett på hendene.
Tastene har ikke lang slaglengde, men er presise, lydsvake og gir god tilbakemelding.
Først fikk vi bare engelsk layout, selv om norsk, eksternt tastatur var valgt.
Vi måtte fjerne engelsk eksternt tastatur fra valgmulighetene før de norske tegnene dukket opp.
Så fikk vi norske tegn som stemte med tastaturet.
Når du skal klappe sammen mappen bør du løsne kabelen, og legge den i lommen som er laget spesielt for dette.
Hvis du ikke gjør dette stikker den ut slik, og du risikerer at den henger seg fast i noe.
Med kabelen på plass er det ingen ting som stikker ut og iPad ligger trygt beskyttet.
Konklusjon
Hva som er det riktige tilleggsutstyret til en iPad både når den skal transporteres og det skal skrives mye på den er i stor grad en smaksak.
I tillegg kommer det helt an på hva man bruker den mest til.
Mapper som denne og andre tastatur-løsninger gjør iPad til en mellomting mellom en "skrivemaskin" og en bærbar PC.
I mye annen bruk er det mer praktisk å ikke ha noen form for etui i det hele tatt, eller bare Apples magnetiske flap-løsning.
Skal man lese eller surfe på toget eller lignende er det aller best uten noen form for etui.
Man kan alltids brette etuiet rundt baksiden, men da får man mye ekstra å holde på.
Vekten på 476 gram er også noe man merker.
Men hvis man bruker iPad mye til å skrive eller se film er Flare en ypperlig løsning.
| 1
|
201231
|
Fornyet og smart Mercedes-Benz B-klasse prøvekjørt
BMW har nå fått sin B-klasse-konkurrent.
Det er bra for Mercedes, tror vi.
Mercedes-Benz B-klasse er et noe underkjent produkt - noe som er tilfelle med de fleste bilene i denne «hybride» klassen biler som er de kompakte fleksibilene.
Vi kjente fra før biler som Ford C-Max (som nå kommer i fornyet versjon), og Volkswagen Golf Plus - siden erstattet av Golf Sportvan - samt Citroën C4 Picasso.
Premium-merkene hadde holdt seg unna denne kategorien helt til Mercedes introduserte sin første B-klasse i 2005, da vi også kjørte den første gang.
I 2011 kom en helt ny og kraftig forbedret etterfølger, som vi konstaterte under første prøvekjøring.
BMW med et brak
Nå har også BMW kommet sterkt på banen med sin 2-serie Active Tourer.
Mercedes måtte reagere, og vi tror ikke det ligger bare ulemper i forsterket konkurranse for Mercedes' del.
Denne bilklassen får nemlig nå mer oppmerksomhet og flere oppdager fordelen i å ha en kompakt, men romslig bil, oftest med smartere løsninger enn i den gjengse kompaktbilen.
Visuell oppdatering
Oppgraderingen av B-klasse er av typen «kontinuerlig forbedring» med en rekke mer eller mindre beskjedne grep som til sammen gir en mer tidsmessig bil med en anelse mer eksklusivt preg.
Det er forfra det er lettest å se en viss forskjell, men vi kan ikke med vår beste vilje kalle den iøynefallende.
Det dreier seg i hovedsak om ny støtfanger, ny grill og kjørelys integrert i hovedlyktene.
Dette skal ifølge produsenten gi bilen et mer dynamisk preg.
Hekk-støtfangeren er også skiftet ut og er nå dekorert med en kromstripe.
Nytt er for øvrig at B-Klasse nå kan leveres med LED hovedlys.
Mer premium
Interiøret er redesignet og virker mer eksklusivt.
Skjermen som er montert øverst på dashbordet er blitt større (8 tommer), og instrumentene er nå lettere å lese enn tidligere.
Et nytt multifunksjons-styrehjul for betjening av Comand-grensesnittet, som tilsvarer i-Drive hos BMW eller MMI hos Audi, sitter i midtkonsollen.
Dessuten blir det større muligheter til å gjøre individuelle justeringer på stemningen i kabinen med hele 12 ulike fargevalg på belysningen.
Tre nye design- og utstyrslinjer tilbys til B-Klasse, Style, Urban og AMG Line.
Ønsker man en mer individuell look, kan man velge mellom ulike pakker – Night, Exclusive og AMG Exclusive.
Oppdaterte B-klasse tilbys nå også med «keyless go», altså med startknapp.
Relativt kostbar
Prismessig starter B-klasse nå på 272.000 kroner - det er for spreke B-klasse Electric Drive med 132 kw (180 hestekrefter).
Rimeligste dieselversjon er B 160 CDI som starter på 300.000 kroner med 6-trinns manuell girkasse, 15-tommers stålfelger og 1,5-liters dieselmotor på 90 hester.
Rimeligst med bensin er B 180 til 328.000 kroner tilsvarende utstyrt.
Sikkerhet tas på alvor
Da B-Klasse ble lansert i 2011, ble den berømmet for å ha mye nytt sikkerhetsutstyr tilgjengelig.
Sikkerhetsnivået er nå hevet ytterligere et par hakk, med et enda mer omfattende utstyr.
Antikollisjonssystemet er oppgradert og vi fikk muligheten til å teste det ut.
Bilen bremser nå av seg selv hvis føreren ikke reagerer i tide, for å hindre kollisjon eller redusere skadene ved et eventuelt sammenstøt.
Tretthetsvarsleren, Attention Assist, som både overvåker tretthet og uoppmerksomhet, virker nå i hastigheter fra 60 til 200 km/t.
B-Klasse tilbys, i tillegg til den elektriske utgaven som vi allerede har publisert vår test av, med valget mellom fire bensin- og fire dieselmotorer.
En versjon med gassdrift står også på modellprogrammet.
De som ønsker firehjulsdrift har fire valgmuligheter.
Innstegsmodellen blir nå B 200 CDI 4Matic med et CO2-utslipp på rundt 130 g/km, en kraftig reduksjon fra det tidligere alternativet, B 220 4Matic som slapp ut over 150 g/km.
Andre modeller som leveres med 4Matic er B 220 CDI, samt B 220 (kun som 4Matic - 4x4, og automat), og B 250 for de som vil ha bensinmotor.
Bensin, 4x4 og automat
Da vi under den korte tiden på Mallorca brukte mest tid på den store nyheten - B Electric - hadde vi ikke tid nok til å teste flere motoriseringer.
Men i hovedsak er de kjent fra før og tilhører den nye generasjonen effektive forbrenningsmotorer med god drakraft over et større arbeidsregister og samtidig lavere forbruk, enn hva tilfellet var for noen år siden.
Tekniske data for de forskjellige versjonene finner du nederst i artikkelen.
Vi trivdes godt bak rattet i den relativt spenstige B 220 med 184-hesters bensinmotor, firehjulsdrift (4Matic, kaller Mercedes det) og 7-trinns automat.
Dette er en utgave som gjør at man kan bedømme bilens dynamiske egenskaper ganske godt og det første å merke seg er at tross over 180 hestekrefter, oppleves den ikke like sprek som den elektriske versjonen av B-klasse.
Kjøreegenskapene var forutsigbart relativt nøytrale (Mercedes satser ikke på sporty kjøreegenskaper i samme grad som BMW gjør med sin Active Tourer), og komfortnivået er på høyde med det man forventer fra Mercedes selv om støynivået ikke er like lavt som på de større premium-modellene.
Det skal sies at det nødvendigvis er en større utfordring med monospace-fasong og et romslig indre.
Det gir rett og slett mer resonans.
Plagsomt ble imidlertid lydnivået aldri.
Klar femmer
Vår konklusjon er klar:
Mercedes B-klasse er en bil som med sin oppgradering holder koken i klassen uten å være fullt så gjennomført og tidsriktig som VW Golf Sportvan eller å ha den ungdommelige dynamikken BMW 2 Active Tourer kan vise til i egenskap av å være en grunnleggende nyere bil.
Men den fornyede B-klassen har sin fordel i å være noe rimeligere i pris enn sistnevnte, med tilsvarende utstyr.
Samtidig har den unektelig noe svært nær det premium-preg man forventer fra en Mercedes.
Fleksibilitet, plass til fem voksne og et generøst bagasjerom gjør den til en fin allrounder det er vanskelig å finne noen markante svakheter ved.
Mercedes B-klasse fortjener å oppdages av flere.
| 1
|
201232
|
HTC HD2
Det er vanskelig å ikke bli imponert av HTC HD2.
Windows Mobile fremkaller dårlige assosiasjoner hos mange.
Et mobil-OS som i bunn er meget kraftig og fleksibelt, men som sliter med et fryktelig gammeldags grensesnitt som er blitt fullstendig overkjørt av mer moderne konsepter som iPhone og Android.
Microsoft vil imidlertid ikke legge systemet på is, og fortsetter å oppdatere det, mens vi venter på den forhåpentligvis mer lovende Windows Mobile 7, som kommer en gang neste år.
Så er det opp til de enkelte mobilprodusentene å tilpasse systemet videre, og kanskje gjøre det mer elegant og brukervennlig.
Få har imidlertid tatt denne tilpasningen så langt som HTC.
Deres mektige HD2 gjør Windows Mobile nesten ugjenkjennelig.
Du skal grave ganske dypt i menyene før du i det hele tatt kommer til noe som ligner Windows-menyer.
Det aller meste som er relevant i dagligdags bruk er pakket inn i HTCs skall, enten det er snakk om kontakter, meldinger, e-post eller justering av innstillinger.
Våre inntrykk
Vi synes HD2 er en herlig telefon.
Selvsagt, utseendet og den utrolige skjermen har mye av æren.
Men den er rett og slett gøy å bruke, Sense-grensesnittet er gjennomført og stilig.
Den er kraftig og rask og gjør det aller meste.
Du må nødvendigvis leve med noe tradisjonell Windows under skallet, men HTC har klart å redusere det til det minimale.
Mangelen på gode applikasjoner i nettbutikken, noen små programvarebugs og det at du må forholde deg til vanlige Windows av og til gjør at telefonen ikke helt når terningkast seks.
Klart, noen vil nok synes at den høye prisen eller at den store størrelsen er problem, men de er vel ikke i målgruppen for HD2 uansett.
Telefonen skal være et monster, og vi digger det.
Vi tror du også kommer til å gjøre det.
Les hele testen hos ITavisen (mobiltesten er et samarbeid mellom DinSide Data og ITavisen)
| 1
|
201233
|
SimCity 4
Hvis du går med en liten ordfører i magen, kan dette spillet være en god erstatning for ekte politikk.
Her kan du skru opp strømprisene så mye du vil!
SimCity-spillene har vært med oss i mange år.
Det første spillet i serien kom faktisk ut i 1989, og nå er turen kommet til den fjerde utgaven.
LES OGSÅ:
SimCity 4 er naturligvis større, mer omfattende og mer avansert enn forgjengerne, men du skjønner fort at det ikke er noen revolusjon vi snakker om her.
Det er fortsatt samme, gamle SimCity, og alle byplanleggerveteraner vil kjenne seg igjen med en gang.
Spillet begynner i Maxisland
et stort område som er delt opp i soner.
Hver sone kan formeres og utvikles akkurat som du vil, og det er innenfor disse sonene du vil bygge dine byer.
I tilegg til Maxisland finnes det også flere andre områder, og flere av dem er basert på virkeligheten for eksempel er hele New York-området gjenskapt i spillet.
Det finnes også noen forhåndsbygde byer som du kan videreutvikle.
Fra Gud til ordfører
Når du har funnet ut hvor du skal plassere din første by, kan du begynne med å designe terrenget.
Du er nemlig allmektig akkurat nå, og kan skape fjell, daler, skog og slippe løs villdyr.
Det er svært gøy å kunne formere landskapet fritt, og det er virkelig få begrensninger.
Når området er klart, er det bare å trykke på riktig knapp.
Dine guddommelige krefter forsvinner i dette øyeblikk, og du er bare en vanlig ordfører (vel, noen overnaturlige makter beholder du, men disse kommer vi tilbake til).
Byplanleggingen begynner med at du bestemmer hvor distriktene skal ligge.
En by trenger et område der folk bor, et område med industri og et område der forretninger og handel trives.
Videre må du sørge for strøm, vann og effektiv kommunikasjon, og allerede da vil folk begynne å trekke til byen din.
Men dette er selvsagt kun toppen av isfjellet.
Innbyggerne trenger trygghet i form av politi, brannvesen og medisinske fasiliteter.
De trenger utdannelse, parker å hygge seg i og kollektivtransport for å komme seg på jobb.
Jo større byen blir, desto flere fasiliteter må bygges når trafikken blir tettere, kommer en motorvei godt med.
En flyplass trekker flere folk til byen, og for å øke trivselen kan du bygge et storslått landemerke.
Problemet er at alt dette koster penger å bygge, og enda mer å vedlikeholde.
Derfor er det viktig at du tar det rolig til å begynne med, og bygger kun det som er nødvendig.
Først når budsjettet går i pluss, kan du ta deg råd til å bygge stort.
Penger vil alltid være et problem i SimCity 4.
Det er nå mer fokus på økonomi enn i tidligere utgaver, og det er til tider virkelig tøft å holde seg på pluss-siden.
Du har full kontroll over alle økonomiske aspekter av byen, og du kan påvirke utgifter og inntekter både for hele området og for individuelle enheter som en enkelt politistasjon eller skole.
Dette krever en del tålmodighet, så hvis du absolutt ikke har sansen for micromanagement, er ikke SimCity 4 spillet for deg.
Involverende
Ved første øyekast er det mange likheter mellom denne utgaven og tidligere SimCity-spill.
Det er i og for seg riktig, men det er noen hyggelige nye elementer med.
For eksempel:
Hvis du har separate byer i forskjellige soner, kan disse kobles sammen og samarbeide med hverandre om utveksling av kraft eller andre goder.
Eller kan du bare dumpe søppelet ditt hos dem.
Disse mulighetene gjør spillbarheten mye dypere og underholdende.
Det å opprettholde fasiliteter som for eksempel parker koster nå også penger noe som er viktig å ta i betraktning før du omgjør et helt kvartal til rekreasjonsområde.
Du kan nå også importere dine skapninger fra The Sims, og selv om det ikke har noe innflytelse på spillet, er det moro å kunne observere deres daglige gjøremål.
Landemerker er dyre, men imponerende bygg som er basert på virkeligheten
Hollywood-skiltet, Big
Ben eller til og med det hvite hus kan du plassere midt i byen, og disse gjør innbyggerne stolte.
Du har også tilgang til noen spektakulære katastrofer, som vulkaner, jordskjelv, lyn fra klar himmel
eller hva med å rett og slett slippe løs en gigantisk robot som knuser alt i nærheten?
Misfornøyd med en av bydelene?
Slipp noen meteorer og knus den til pinneved.
Det er alt i alt vanvittig mye du kan gjøre i dette spillet.
Du har kontroll over nær sagt alt, og du må til enhver tid passe på at innbyggerne er fornøyde.
Heldigvis kan du alltids stanse tiden i spillet og gjøre endringer i fred og ro.
Du må regne med å bruke en god del tid på dette spillet, og smøre deg med en del tålmodighet.
Men vi garanterer at du etter hvert vil bli belønnet med en meget involverende, detaljert og komplisert spillopplevelse.
Alt for mye hakking
Selv om vi er imponert over grafikken i spillet, er ytelsen en helt annen historie.
Spillet har tendenser til å hakke kraftig, spesielt når du zoomer inn på områder med tett bebyggelse.
Dette kan til tider være svært irriterende.
Selve den visuelle siden av spillet er virkelig gjennomført, med svært høyt detaljnivå på alt fra bygninger til biler og enkeltpersoner.
I tillegg er spillet fullt av effekter som gjennomsiktige skyer og natt og dag-sykluser.
Grensesnittet er også flott gjennomført og klart inspirert av The Sims.
Her vil både veteraner og nykommere finne raskt frem.
Konklusjon
Vi fortsetter å kose oss med SimCity 4.
Dette er et spill med nærmest uendelig potensial til å eksperimentere, og blir du ordentlig hektet kan du raskt bruke mange uker foran PCen.
Dette er bunnsolid underholdning
men krever som sagt en god del tålmodighet, fantasi og logisk tenkning.
Gir du spillet litt tid, vil du oppdage hvor storslått det egentlig er, og vi gir oss ikke før vi har fått en skyline som ville gjort en New Yorker misunnelig.
Anbefales!
| 1
|
201234
|
HP Slate 7
Et brett helt uten wow-faktorer.
Men rimelig, det er det.
Nettbrett selger i bøtter og spann.
Veksten hos for for eksempel Elkjøp er på flere hundre prosent de siste to årene.
Det er imidlertid ikke alle brett som selger like mye, og salgslisten hos den nevnte leverandør viser mye det samme bildet som vi ser også andre steder:
Apples iPad selger best, fulgt at Samsungs Galaxy Tab.
Alle de andre kjemper om noen ganske få prosent av markedet.
Virker avventende
Og det er kanskje ikke så rart at aktører som for eksempel HP ikke har særlig markedsandel å slå i bordet med.
Selskapet, som for inntil kort tid siden var verdens største PC-produsent, virker nemlig ikke å ta helt på alvor at nettbrett-markedet øker kraftig.
I skrivende stund har HP kun to rene brett i markedet; Elitepad (Windows 8) og Slate 7 (Android).
Og det er lite ved Slate 7 som tyder på at HP vil noen steder med nettbrettsatsingen sin.
Ser vi bort fra den tøffe, knallrøde baksiden (finnes også i sølv) og den blanke HP-logoen er det nemlig ikke så mye med Slate 7 som vi ikke har sett før, i bøtter og spann.
Dette er hva du får
Som navnet mer enn antyder er det snakk om en brett med 7 tommer skjerm, med en temmelig bred kant rundt.
Brettet er dessuten ikke veldig tynt med sine 10,7 mm, vekten på 381 gram er akseptabel.
Operativsystemet er ikke uventet Android, og det er versjon 4.1 HP har satset på her.
Det er ikke den aller siste versjonen, men aktuell nok.
Foruten en app som setter brettet i kontakt med HP-skrivere på nettet ditt er det i bunn og grunn en helt ren Android-implementasjon.
Det synes vi ikke er noen ulempe.
Skjermoppløsningen er kun 1024 x 600 piksler, noe som ikke gir den aller beste skarpheten.
Skjermen er heller ikke spesielt lyssterk, og kan oppleves som litt blass i mange sammenhenger.
Den har riktignok noe bedre kontrast når du ser den rett forfra enn fra siden, noe som ikke nødvendigvis er noe stort problem, men som viser at dette ikke er noe state of the art-brett.
På innsiden sitter en ARM Cortex-A9-prosessoren med to kjerner på 1,6 GHz.
Arbeidsminnet (RAM) er på 1 GB, og du har 8 GB med lagringsplass (5,74 GB tilgjengelig).
Dette kan heldigvis utvides takket være et microSD-spor (inntil 32 GB).
Tilkobling til PC skjer via microUSB-porten nederst, og slik lader du samtidig brettet.
Trådløs kommunikasjon besørges av WLAN (802.11 b/g/n) og Bluetooth (2.1).
Slik er den i bruk
For øvrig har brettet to kameraer, hovedkameraet tar bilder bestående av tre millioner bildepunkter.
Kvaliteten er som ventet av den mer beskjedne typen.
Her er noen eksempler:
Ytelsesmessig er det også helt greit.
Det lugger litt i de tyngste nettsidene, videoavspilling, musikk og enkle spill går det helt fint med, tyngre spill vil brettet slite med.
Det er som forventet på et billig-brett.
Hva så med lyden?
Beats Audio-implementasjonen skal gi bedre lyd, hevder HP.
I praksis dreier implementasjonen seg om noen kvalitetskrav med hensyn til komponenter og støynivåer, men mest om fremheving av bass og diskant.
Effekten kan skrus av og på (tre forskjellige nivåer), og lydforbedringene oppleves ofte som svært store.
Det er fordi at "av" ikke er ensbetydende med et nøytralt lydbilde, men at bass og diskant er nedjustert i forhold til mellomtonene.
Det er med andre ord slett ikke sikkert at lyden er noe bedre på brett, mobiler og PC-er som har implementert Beats Audio-teknikken.
Lyden i den interne høyttaleren på Slate 7 er imidlertid dårlig, både med og uten Beats Audio påslått.
Batteritiden er også veldig gjennomsnittlig, fem timer med videoavspilling er helt greit, men et stykke bak de beste.
Kort oppsummert
Det er ikke så mye annet å si om dette brettet enn at det er et rimelig brett som gjør det det skal, uten noe som helst wow-faktor.
Det har vi kanskje ikke lov å forvente i denne prisklassen.
Det vi imidlertid bør kunne forvente er at HP tar nettbrettmarkedet mer på alvor og velger en mer innovativ og spenstigere linje neste gang.
Det finnes mange brett i denne prisklassen nå, og vi vil betegne Google Nexus 7 som vesentlig bedre, og Acer Iconia B1 som et brett som bør vurderes - ikke minst fordi det koster under 800 kroner nå.
På siden finnes også Asus sin Memopad til omtrent samme pris og med dobbelt så mye minne.
HP Slate 7 8GB
| 0
|
201237
|
C-klasse stasjonsvogn gir oss en virkelig premium kjøreopplevelse
Her har de den magiske formelen.
Mercedes-Benz C 250 BlueTec 4Matic stasjonsvogn.
Det er litt av en munnfull bare å skulle kalle bilen ved dens rette navn, men det er ikke det viktige her.
Dette er den såkalte mellomklasse-stasjonsvognen fra Mercedes, og den ble introdusert mot slutten av sommerferien.
Med denne står de adskillig bedre rustet til å takle sine hovedkonkurrenter hvorav BMW 3-serie, som utvilsomt hadde blitt en bedre bil enn forrige C-klasse, og Audi A4 - som skal fornyes om ikke så veldig lenge.
Også Lexus IS 300h må nevnes som direkte konkurrent, men den fås kun som sedan.
Midt-i-blinken-utgave
Nye C-klasse stasjonsvogn har altså såvidt startet på sin første sesong og vi har kjørt det som fremstår som den mest attraktive varianten nå i innledningsfasen.
Det er den prisgunstige «norgesversjonen» av Mercedes C-klasse.
Den magiske formelen som fortsatt gir suksess her i landet er på plass, nemlig stasjonsvogn med kraftig dieselmotor, firehjulsdrift og automatgir.
Kortvarig:
Billigere med 4x4
Ser vi på Mercedes' interne prisliste, starter den på 495.000 kroner (504.900 levert Oslo) - med den merkverdigheten at 250 BlueTec uten firehjulsdrift - altså med bare bakhjulsdrift - står oppført til 519.000 kroner.
Den er altså billigere med 4x4.
Den prisen vil imidlertid endres til neste år.
Mercedes kjører nemlig en kampanje på både C-klasse og E-klasse med 250 BlueTec 4Matic, hvor de altså i en tidsbegrenset periode er lavere priset enn tilsvarende bil med bakhjulsdrift.
Dette er i påvente av 220 BlueTec 4Matic som kommer neste år.
Mercedes-Benz Norge kjører kampanjetilbudet fordi de en tid har hatt et større utvalg 4Matic-modeller og har, i likhet med flere andre importører, utnyttet suget i markedet etter firehjulsdrift.
Vi tipper prisen vil øke til godt over 550.000 kroner når 170-hestersversjonen er på plass.
Vokser forbi konkurrenten
På C-klasse synes vi stasjonsvognen er mer velproporsjonert enn sedanen, som vi fant litt «stutt », og butt i hekken.
I likhet med firedørsversjonen er bilen nå velvoksen i størrelse med sine 470 i lengden.
Den har dermed vokst med ti lengdecentimeter, og den har også lagt seg ut med fire centimeter i bredden.
Akselavstanden er økt med hele åtte centimeter og er på hele 284 centimeter.
Den slår dermed for eksempel Volvo V70.
Merkes det på innsiden?
Dimensjonene tatt i betraktning skulle det bare mangle at plassen er blitt betydelig bedre, og det er den da også blitt.
Benplassen i baksetet er 4,5 centimeter lengre, så voksne kan nå sitte bak voksne uten problemer - dette utgjør en vesentlig forskjell.
Vi fant for øvrig at det er bedre plass bak enn i sedanen, som ikke imponerte i samme grad - her hjelper det med større takhøyde også.
Bagasjerommet er derimot blitt bare en anelse større - fem liter mer til 490 totalt med baksetene i bruk og ti liter mer til 1.510 liter med annen seterad nedfelt.
Men det er mer praktisk enn tidligere at baksetet nå er tredelt og kan legges ned i forholdet 40-20-40.
Mer eleganse innvendig
I tillegg til bedre plass har Mercedes foretatt ganske omfattende endringer innvendig i forhold til forrige C-klasse.
I eleganse og stil nærmer den seg S-klasse på flere områder og særlig vårt velspekkede testeksemplar fremsto som den reneste luksusbilen.
Klassens lekreste.
Men vi er blant dem som synes den påfallende svære info-skjermen, som mange synes virker ettermontert, trekker noe ned.
Velkjent motor
Dieselmotoren i 250 Bluetec er mindre nyskapende enn resten av bilen, og det dreier seg om nyeste utvikling av den velkjente blokken på 2.143 kubikkcentimeter som her yter 204 hestekrefter og - hvilket er viktigere - 500 newtonmeter trekkraft.
Det er en svært kraftfull maskin, om enn ikke den mest kultiverte på markedet.
Det vil imidlertid ikke merkes i særlig grad under kjøring da motorrommet er meget godt isolert og en mengde grep er tatt for å begrense vibrasjoner og støy.
Motoren er «tidlig våken» med maksimalt dreiemoment tilgjengelig fra 1.600 omdreininger.
Da skyver det bra, og fremdriften er upåklagelig med en akselerasjon fra 0 til 100 på syv sekunder blank.
Uten at man egentlig skulle tro det gikk såpass fort.
Det har med den generelt gode dempingen av både støy og støt eller risting fra underlaget - som filtreres uvanlig effektivt vekk.
Premium kjøreopplevelse
Det er nemlig komfort som er satt høysetet og selv om kjøredynamikken er meget god, har den ikke den skarpheten ved seg som vi opplever i konkurrenten BMW.
Dette har også med hvordan bilene er utstyrt å gjøre, men styrefølelsen er for eksempel noe mer direkte hos BMW.
Testbilen er likevel noe av det beste man kan kjøre i denne klassen i dag, med en ypperlig kombinasjon av komfort og og dynamiske, men samtidig betryggende kjøreegenskaper.
Det er dette som er en virkelig premium kjøreopplevelse.
Det vesentlige er på plass
Som nevnt er prisen på 505.000 kroner for 250 BlueTec 4Matic spesielt gunstig inntil videre.
Standardutstyret er ikke så aller verst, man får med det viktigste.
7G-Tronic Automatgir er standard med 4Matic uansett og bilen leveres dessuten uten tillegg LED baklys, konstantfartsholder (Cruise Control), automatisk klimaanlegg, gjennomlastingsmulighet i baksetet, interiør-lyspakke, 17-tommers lettmetallfelger, delvis elektrisk justerbare seter, tretthetsvarsler (Attention Assist), utvidet anti-kollisjonssystem (Collision Prevention Assist Plus), multifunksjonsratt, Bluetooth og Agility Control adaptivt understell.
Laaaang ekstrautstyrs-liste
Denne bilen hadde likevel tilleggsutstyr for hele 285.000 kroner - prisen på en helt grei VW Golf.
Vi kan blant annet nevne:
AMG eksteriør- og interiørpakke, LED Intelligent Light System, Adaptive High Beam Assist (automatiske fjernlys), kjøreassistentpakke, Comand Online med DAB+, Burmester premium lydanlegg, HUD (Head-up display), parkeringsassistent med kamera, Memory pakke, tilhengerfeste, Thermotronic 3 soners klimaanlegg, Airmatic luftfjæring, panorama-soltak, parkeringsvarmer og speilpakke.
Man kan altså spekke opp bilen noe voldsomt - og sluttprisen på testbilen var ikke langt fra 800.000 kroner.
Holder seg i topp
For å konkludere:
Biltesterne blir stadig mer bortskjemt og kravene for å få gode terningkast blir strengere i takt med utviklingen.
Mercedes C-klasse stasjonsvogn, særlig i denne versjonen, har holdt tritt med den utviklingen, og vel så det.
Dette er en bil flere premium-kunder enn før vil kunne trykke til sine bryst.
Vi kan ikke si den har gjort et avgjørende sprang i forhold til erkerival BMW, men den er utvilsomt bedre tilpasset kundegruppen den er beregnet for.
De som vektlegger stil, eleganse og komfort hakket mer enn kjøreglede og rene dynamiske egenskaper.
I tillegg kommer klassens ledende sikkerhetsnivå, og en sterk femmer på terningen er selvskreven.
| 1
|
201238
|
TEST:Qnap TS-119 Turbo NAS
Historien om nettverks-harddisken som også ville være PC.
Det er lenge siden en harddisk bare var en harddisk.
Med de såkalte nettverksdiskene ble de tidligere arbeidshestene selvstendige enheter som kan servere alt fra dokumenter og videofiler over både lokalnettverk og internett, slik at du har tilgang til det meste fra alle steder der det finnes nettverkstilknytning.
Qnap er en av de større aktørene på NAS-markedet, og har med sin TS-119 klart å gjøre meg svært begeistret.
Bare en ting til
Det første du bør være oppmerksom på hvis du ikke har vært borti NAS-disker før, er at de sjelden inkluderer harddisk i prisen, bare kabinettet.
Selv har jeg installert en Samsung SpinPoint-disk på en terabyte, først og fremst fordi den er både rask, rimelig og støysvak.
Det siste er spesielt nyttig når den skal brukes i TS-119, ettersom kabinettet er viftefritt.
Med en støysvak disk og et støyfritt kabinett er det ikke mye ulyd som sprer seg i rommet, en særdeles kjærkommen opplevelse.
Installering og konfigurasjon av Qnap-disken gikk som en drøm.
Jeg slet riktignok litt med å finne det riktige grepet for å fjerne lokket på kabinettet i forbindelse med installasjonen av harddisken, men etter at jeg endelig forstod logikken, gikk ting på skinner.
Disken glir inn i den ledige slissen, skrus fast med fire skruer, og etter å ha skrudd på lokket igjen, og koblet den til en ledig Ethernet-port på ruteren, er du klar til å starte byggejobben på programvaresiden.
Logg på - ta i bruk
Det er også en smal sak.
Først lastes siste firmware ned fra Qnaps nettsider (eller du kan bruke det som følger med på installasjons-CDen), som så installeres på TS-119.
Når det er gjort er du i praksis klar til å ta i bruk disken.
Tilkoblingsmulighetene til TS-119 er nesten endeløse, og du kan gjøre nesten hva som helst fra den lille, støyfrie boksen.
Alt kan styres via nettleseren, alt du behøver gjøre er å logge deg på IP-adressen som NAS-disken blir tildelt av ruteren.
Det har heller ingenting å si hvilket operativsystem du bruker, ettersom TS-119 støtter alle de vanligste OSene.
Legg forøvrig spesielt merke til at denne modellen er kraftig oppgradert sammenliknet med sin forgjenger, TS-109, blant annet i form av en 1.2GHz Marvell-prosessor og dobbelt så mye minne som tidligere - 512MB.
Det gir den såkalte "Turbo NASen" nok styrke til å gjøre jobben til langt over ståkarakter.
(Testen fortsetter under bildespesialen!)
Og hva kan den brukes til?
Det mest opplagt bruksområdet for TS-119 vil for mange være sikkerhetskopiering.
Et par knappetrykk via web-grensesnittet (se eksempler i bildespesialen) gir deg mulighet til å opprette en brukerkonto eller to til andre familiemedlemmer, som så kan logge seg på sin bruker og sørge for at laptopen eller den stasjonære maskinen på kontoret dumper innholdet over på NAS-disken.
Det er mulig å installere så store disker som 2TB i TS-119, og med mindre du tilhører fildelingseliten i Norge, skal det være mulig å være ganske fleksibel i forhold til den totale lagringsmengden alle familiemedlemmene.
Men Qnaps diskret boks er altså også en liten mini-PC, og kan derfor gjøre en rekke ting som en vanlig harddisk ikke kan.
Du kan blant annet sette opp web-server (nyttig hvis du har nettside du ønsker å drifte selv) og FTP-server, i tillegg til at TS-119 også har FTP og bittorrent-klient.
Alt dette, inkludert sistnevnte, kan styres, startes og stoppes fra hvor du enn måtte befinne deg i verden, og er atskillig enklere i bruk enn jeg hadde fryktet på forhånd.
Enda flere alternativer
Har du mye musikk (og film og bilder) liggende lagret på disken finnes det flere måter å gjøre den tilgjengelig på.
Alle mapper kan for så vidt åpnes opp for pålogging utenfra, slik at du blant annet kan deler bilder og lignende med familie og venner (andre, opphavsbeskyttede ting skal du naturligvis ikke dele).
Innenfor husets fire vegger kan du også sette opp din egen iTunes-server, slik at all musikken automatisk dukker opp i iTunes på en hvilken som helst maskin som kjører Apples musikkbibliotek.
De som kjenner de fabelaktige streaming-produktene fra Slim Devices vil sette stor pris på at SqueezeCenter-programvaren kan kjøres rett fra boksen, slik at TS-119 i praksis blir en musikkserver for blant annet Squeezebox-enhetene.
Dette har fungert knirkefritt for vår del, selv om en del ting som skanning av musikkbiblioteket og navigering via SqueezeCenters web-grensesnitt er litt langsommere enn når programmet kjøres fra en vanlig Mac eller PC.
Dog gjør det livet i stua særdeles mye enklere.
Nå kan hvem som helst (jeg nevner ikke navn) skru på Squeezeboxen når som helst på døgnet, og få lyd ut av den uten å skru på noe annet i tillegg.
En tredje mulighet er å aktivere TwonkyMedia-serveren.
Den distribuerer musikk, bilder og video via den såkalte UPnP-protokollen, og har du for eksempel et program på mobilen eller laptopen som støtter UPnP kan du streame innholdet direkte til enheten.
Denne standarden støttes også av spillkonsoller som Xbox 360 og PlayStation 3, slik at du blant annet kan se video lagret på TS-119 rett på flatskjermen i stua.
Og mere til
Alle fleste aspekter ved TS-119 kan altså kontrolleres via noen musetrykk i web-grensesnittet.
Det er for eksempel en smal sak å fortelle Qnap-kabinettet at det skal skru seg av klokken elleve på kvelden, og på igjen klokka sju om morgenen.
Dermed sparer du strøm, og du sparer disken for slitasje.
Disken på innsiden kan dessuten settes til å gå i dvale til faste intervaller, noe som bidrar til å forklare hvorfor TS-119 har et strømforbruk på bare 5 watt når den ikke er i bruk.
I bruk ligger forbruket på 15 watt, som fortsatt er svært beskjedent sammenliknet med en ordinær, stasjonær PC.
Du kan også sette opp en rekke ulike varslingsrutiner, som gir beskjed via SMS eller epost ved mer eller mindre kritiske "systemhendelser".
Det kan være alt fra en litt for varm disk til mer kritiske feil som kan kreve at du foretar deg noe.
Backup
Sikkerhetskopiering er også enkelt.
TS-119 har hele tre USB-porter, hvor du kan plugge inn eksterne harddisker.
En knapp på forsiden tillater umiddelbar backup til en forhåndsdefinert disk, eller du kan gjøre det via web-grensesnittet.
Det er også mulig å synkronisere backupen, slik at du slipper å lage en fullstendig kopi fra bunnen av hver gang du sikkerhetskopierer.
Selv om du kan navigere deg gjennom innholdet på disken via nettleseren, er det selvfølgelig også mulig via det vi kan kalle nerdestandarder som AFP (Mac) og SMB (både Mac og PC).
De som vet hva vi snakker om blir fornøyd, de som ikke gjør det kan trøste seg med at det ikke er spesielt komplisert å forstå.
For hvem som helst?
I utgangspunktet er ikke terskelen for å ta i bruk en disk som dette høy.
Det finnes enkelte områder av oppsettet hvor en kan rote seg bort, som for eksempel å sette opp en epost-server til bruk ved epost-varsling (se over), men ellers er dette relativt grei skuring.
Mens vi skriver dette får vi dessuten vite at versjon 3.0 av diskens firmware er lansert, noe som blant annet medfører en fullstendig redesign av grensesnittet, i tillegg til enda flere funksjoner.
Etter hva vi kan se av de første skjermdumpene har dette gjort TS-119 enda mer tilgjengelig for hvermansen.
(Vi kommer tilbake med en oppdatering av denne testen så snart vi har fått kjørt v3.0 gjennom testkverna.)
Hastigheter
TS-119 er kun tilgjengelig via en nettverkskabel, og det medfører visse hastighetsbegrensninger i forhold til lese- og skrivehastigheten sammenliknet med det du kan forvente av for eksempel eSATA, USB og Firewire.
Selv har vi bare testet farten mellom en bærbar Mac (med 802.11n), en gigabit-ruter og altså gigabit-grensesnittet som finnes i Qnap-disken.
Å overføre en fil på 1.63 GB fra Macen til disken tok cirka 3.28 minutter, som gir en hastighet på rundt 8.3MB i sekundet.
Tilbake igjen fra disken til Macen gikk det cirka fire minutter, eller rundt 6.8MB i sekundet.
Det er ikke så ille til å være trådløst, men virkelig hurtig blir det først når begge enhetene (TS-119 og Macen/PCen) benytter seg av en kablet forbindelse.
Vi har sett uavhengige tester på nettet som har målt gjennomsnittlig skrivehastighet på 44.8 MB i sekundet, og gjennomsnittlig lesehastighet på utrolige 76.8 MB i sekundet.
Det er hastigheter som slettes ikke er å kimse av, men for å utnytte dette til fulle ved vanlig bruk må alle enhetene i sammenkoblingen være optimale.
Sitter du med en sinke av en harddisk i laptopen eller en treg trådløsruter, kan du heller ikke forvente mirakuløse overføringshastigheter.
Konklusjon
Den største innvendingen mot TS-119 er prisen.
Du må ut med rundt 2400 kroner for selve kabinettet, og cirka 7-800 kroner for en 1TB-disk.
Hvis ikke du har et lager med disker liggende kommer totalsummen fort opp i drøye 3000 kroner.
Da er du ikke så veldig langt unna prisen på en mini-PC, som også kan plasseres diskret i stua, og som selvfølgelig også kan fjernstyres fra både hjemmefra og utenfra.
På den annen side er du avhengig av å kjøre en ekstern harddisk sammen med mini-PCen hvis du ønsker å bruke den som en disksentral, og da stiger utgiftene.
Vi ser likevel argumentene for en slik løsning, men hvis du ønsker å unngå enda en maskin i huset, og dessuten vil at den skal snakke enkelt sammen med en haug av ulike dippedutter, er Qnap TS-119 absolutt en løsning du bør ta nærmere i øyesyn.
Under optimale forhold er den lynrask, den kan brukes til nesten hva som helst når det kommer til spredning av multimedia, og er så enkel i bruk og så enkel å sette opp at selv far/mor (stryk det som ikke passer) kan bruke den.
Støy lager den heller ikke, og TS-119 konsumerer mikroskopisk lite strøm sammenliknet med alternative løsninger.
Og miljøvennlighet skal en som kjent ikke kimse av, selv om nesten ingen lenger snakker om det.
| 1
|
201240
|
Sony Ericsson W890i
Et av de beste kjøpene du kan gjøre akkurat nå.
Kollegene våre i Dingz.no er mer enn fornøyde med W890i fra Sony Ericsson:
Konklusjon:
W890i er en dønn solid mobil, som til tross for noen kosmetiske innvendinger har gjort seg fortjent til en soleklar femmer.
Designet er lekkert, skjermen er fantastisk, og telefonen er rask.
Har du behov for en forretningsvennlig mobil er ikke dette stedet å se, men har du behov for en allrounder med en utmerket mp3-spiller er w890i et av de beste valgene du kan gjøre akkurat nå.
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 1
|
201241
|
Et alternativ til ved?
Vi har sjekket om fyring med peiskubbe er et godt alternativ.
Denne vinteren ser ut til å vare evig, i motsetning til en del vedlagre som begynner å gå tomme.
Derfor har vi har testet ut ett av alternativene, nærmere bestemt såkalte peiskubber, for å se om de kan erstatte tradisjonell tørrved.
Ikke særlig varmt
Vi har gått til innkjøp av en fem-pakning med peiskubber fra Europris til 59 kroner.
Deretter fyrte vi opp med en av disse, etter anvisningen på pakken.
Man skal bare ha en kubbe i ovnen av gangen, som man tenner på i begge ender.
På pakken står det at disse er beregnet på åpen peis, men de ansatte på Europris forsikret om at de er ok å bruke også i peisovn.
Kubben var litt vanskelig å få fyr på, men etter et par forsøk fikk vi tent på.
Den brant da greit, og etter 15-20 minutter begynte kubben å avgi litt varme.
Da var både glassdøra og hele ovnens innside dekket med sot.
Peiskubben avga noe varme i to timer, men det var såpass lite at det ga minimal oppvarming av stua på ca 30 kvadratmeter.
Kubben brant i ytterligere en time, men da med en ørliten flamme, som ikke hadde noe effekt på temperaturen i rommet.
Da kubben var utbrent og ovnen var blitt kald, vasket vi av soten fra glassdøra, uten vanskeligheter.
På pakken til Peiskubben står det at dette er et fullverdig brensel.
Vi syns ikke dette er tilfellet, ettersom den avgir veldig lite varme, og i tillegg koster i underkant av 12 kroner per kubbe.
Dette gjør at vi vurderer peiskubben med et terningkast tre.
Vi testet også en kubbe til, denne gang i kombinasjon med en vedbrikett, som er en blokk bestående av sammenpresset, oppmalt sagspon.
Denne la vi på da peiskubben hadde tatt ordentlig fyr.
En pakke med tolv slike koster 29 kroner på Europris.
Å få fyr på en slik vedbriktett alene er nærmest umulig, men de to produktene sammen ga god oppvarming i cirka to timer.
Sliten peis?
Sjekk om du kan få kommunen til å sponse en ny
Kos, ikke oppvarming
Så lenge peiskubbene er godkjent for salg, og man følger bruksanvisningen, er det ikke problematisk for verken ovn eller pipe å fyre med slike peiskubber, ifølge gruppeleder Fred Ekberg i Brann og Redningsetaten i Oslo kommune.
Han påpeker også, slik vårt fyringsforsøk viser, at disse er best egnet for kos, og ikke for oppvarming.
Heller ikke fagansvarlig Ivar Bjerke i Norsk Brannvernforening mener det er problematisk å fyre med denne typen peiskubber.
- De har vært på markedet lenge, og jeg har ikke har hørt om noen som har fått problemer på grunn av disse, sier Bjerke, men påpeker at man ikke skal legge i flere av gangen.
- Følg bruksanvisningen og legg i en av gangen, ellers kan det bli for mye energi på lite volum, sier Bjerke.
Man kan også spørre seg om hva peiskubbene faktisk inneholder.
Da SINTEF undersøkte peiskubber fra fire slike produsenter for noen år tilbake, fant de blant annet tungmetallene kadmium, bly og kobber i enkelte av produktene.
| 0
|
201242
|
20" W ViewSonic VX2025wm
ViewSonic har lansert flere skjermer i bredformat, vi har sett på den litt mer eksklusive 20-tommeren VX2025wm.
Nylig testet vi VA1912w
- ViewSonics brede 19-tommer i den rimelige prisklassen, som også inneholder en 20-tommer i samme design og med tilsvarende egenskaper - VA2012W.
LES OGSÅ:
Men ViewSonic har flere modellserier, og VX2025wm som er dagens testskjerm, kommer fra X-serien som henvender seg til de mer krevende brukerne.
X-serien byr på et mer forseggjort design, skjulte høyttalere og LCD-panel med bedre egenskaper.
Videre finner vi Pro-serien, med det stiligste designet og de aller beste egenskapene, men her er det foreløpig ingen bredskjermer på 19 eller 20-tommer.
Toppmodellen er imidlertid en 23-tommer med oppløsning på 1920 x 1200.
Design og tilkoblinger
VX2025wm kommer i sølv og sort utførelse, og den slanke sølvfargete kanten ytterst rundt den sorte rammen gir et inntrykk av en slank konstruksjon.
Dette er egentlig et synsbedrag, for kanten er faktisk 26,5 mm bred.
Foten er solid, men har en åpen konstruksjon slik at den også virker slank.
Det er ingen regulering i høyde eller muligheter for å dreie skjermen, det er bare mulig å vippen den.
Betjeningen sitter midt i fronten, og har behagelige knapper med tydelige funksjoner, dette er blant de beste løsningene vi har sett.
Menysystemet er også oversiktlig og lettlest.
Tilkoblingene er under et avtagbart deksel, og her finner du VGA, DVI, minijack til høyttalerne og kontakt for nettkabelen.
Bildekvalitet
Skjermen har en bildekvalitet som er i den klart bedre enden av spekteret, selv om den ikke kommer helt opp til de aller beste.
Dynamikken er svært god, med fin gjengivelse av detaljer både i helt lyse og mørke partier.
Fargegjengivelsen er også meget god, med en fargebalanse som både er troverdig og behagelig.
Betraktningsvinkelen er også klart bedre enn de aller fleste av de raskeste skjermene, den endrer ikke farge i ytterområdene, bare intensitet.
Men de oppgitte 176 grader i begge retninger er noe optimistiske, særlig vertikalt.
Etterslep er helt marginalt, i alle praktiske sammenhenger er den nær sagt usynlig.
Sammenlignet med BenQ's 20-tommer vi testet nylig er forskjellen på krevende testmateriale klart i ViewSonics favør.
Det er også svært liten lekkasje fra bakgrunnsbelysningen ved "svart" skjerm (ingen LCD-skjermer er som kjent helt svarte).
Konklusjon
ViewSonic VX2025wm er en utmerket allround-skjerm med tiltalende design og gode egenskaper.
Den egner seg til alle bruksområder, med visse begrensninger bare i de aller mest krevende grafiske sammenhenger.
Høyttalerne synes ikke, og de høres heller ikke spesielt godt.
Til radio og bakgrunnsmusikk bryter de gjennom stillheten uten å forstyrre omgivelsene i særlig grad.
Prismessig ligger den ganske riktig plassert mellom de billigste og de beste.
| 1
|
201243
|
Mercedes-Benz C-klasse imponerer
Lillebror har blitt så bra at vi lurer på hvem som skal kjøpe E-klassen.
Kannibalisme er ikke akkurat et positivt ladet ord, men det virker likevel naturlig å tenke i de baner etter første møte med lillebror C-klasse i stasjonsvogns-utrustning.
Vi skjønte det allerede i våres da sedan-utgaven kom.
«Baby S-klasse» ble den kalt, og den tok for alvor opp kampen mot konkurrentene Audi A4 og BMW 3-serie.
For etter noen timer bak rattet på tyske landeveier og autobahn, er jeg ikke i tvil om å kunne fastslå at Mercedes har truffet innertier.
C-klasse stasjonsvogn er komfortabel som få og ligger fjellstøtt på veien.
Den er også blitt så stor og bra at det blir naturlig for mange av dem som kunne ha kjøpt storebror E-klasse å heller velge denne.
Med mindre du trenger orkesterplass der bak, da.
Mens opphavet Mercedes 190 i sin tid ble kalt «Baby Benz», har nye C-klasse stasjonsvogn (eller T-modell som den heter på Mercedes’sk) vokst 9,6 cm i lengden og fire cm i bredden.
Akselavstanden er økt med hele 8 cm (284 cm – hvilket er lengre enn f.eks. Volvo V70), og det avslører at plassen er blitt betydelig bedre.
Mer eleganse innvendig
Beinplassen i baksetet er 4,5 cm lengre, så voksne kan nå sitte bak voksne uten problemer.
Bagasjerommet er blitt ørlite større fra 485/1500 liter til 490/1510 liter.
Smart er det også at baksetet nå er tredelt og kan legges ned 40-20-40.
Interiøret for øvrig oser av eleganse og framstår som klassens lekreste.
Kun den påfallende digre info-skjermen trekker noe ned.
Forsetene kunne ellers med fordel ha hatt justerbare sidevanger for å klemme inn sideflesket på en forspist biljournalist.
For når det går unna i svingene, så kunne det vært greit med mer støtte.
Alternativt kan det være det blir bedre med AMG-seter.
Styrefølelsen på Mercedes har som regel ligget på den sedate siden kontra BMW.
Nykommeren er bedre, men den er fortsatt Mercedes, om du skjønner hva jeg mener.
Bedre er det da med det hyggelig lave støynivået.
Vi koster av sted i 170 km/t på autobahn, og alle tre i bilen kan føre en normal samtale om stort og smått uten å måtte rope.
Bilen vi kjører er 250 BlueTEC (merk at CDI-betegnelsen nå er helt borte på diesel!) med 204 hester.
Skyvet er greit, men ikke overveldende.
På slankekur
Økt karosseristørrelse til tross, så har C-klassen tapt 65 kilo egenvekt.
Det er ikke all verden, men det er da noe.
Årsaken til det er utstrakt bruk av aluminium.
Nesten halve bilen består faktisk av lettmaterialet, inkludert taket.
Benz-folket vet å lage biler med god flyt, og det er også blitt en av de største styrkene til nye C-klasse.
Med økt akselavstand og luftfjæring er det så vi suser av sted som på et flygende teppe.
Under lanseringen kommer det fram hvor stolt Mercedes-folket er av designet på nykommeren, og det er absolutt bra.
Spesielt hekken synes jeg de har lyktes godt med, men fronten imponerer ikke like mye all den tid den ligner mye på sine søsken.
Stjerna på panseret er fortsatt en mulighet, om du er en av de få som ønsker det.
Da må du velge Exclusive-eksteriør-pakke.
På spørsmål om hvorfor de ikke like godt bare kutter ut hele stjerna på panseret, skynder tyskerne seg med å forklare at de vil gi kunden valgmuligheten.
Lurer du på miljøvennlige varianter, så kan Mercedes fortelle at det litt seinere kommer en variant med ladbar plug-in hybrid av C-klassen.
I Norge forventes det likevel av C180-bensin blir bestselgeren.
De tror også mange vil gå for firehjulstrekk-utgaven C250 BlueTEC T 4Matic, som i en begrenset periode kun koster 504 900 kroner ferdig levert i Oslo.
Billig kan vi likevel ikke beskylde C-klassen for å være, ettersom BMW 3-serie Touring begynner på 355 100 kroner og Audi A4 Avant (som fornyes tidlig neste år) får du fra 340 500 kroner.
Så skal det legges til at standardutstyret er blitt bedre enn tidligere på C-klasse.
Blant annet er kollisjonsvarsling nå standard.
Men du må fort forvente å måtte legge til opp mot 100 000 kroner til ekstrautstyr.
Blant det mest velbrukte er 13 560 kroner til luftfjæring.
Det er verdt hver krone!
| 1
|
201248
|
MINITEST:Zoom Q3
Noen ganger er lyden viktigst, faktisk oftere enn man tror.
De senere årene har det dukket opp flere gode lydopptakere som tar opp i stereo med høy kvalitet og lagrer data på minnekort.
Disse har blitt svært populære både blant proffer og entusiaster i mange forskjellige sammenhenger.
Det finnes også et enormt utvalg av små apparater som tar opp video, fra mobiltelefoner til videokameraer.
Men det er ikke mange av disse som tar opp lyd i spesielt god kvalitet, snarere tvert i mot.
Mange vil gjerne ta opp live musikk på video, men resultatet blir ikke spesielt tilfredsstillende, fordi lyden som regel blir helt krise.
Spiller du i band, eller har venner eller unger som spiller i en eller annen sammenheng, må du godt opp i pris før du får et kamera som håndterer lyd uten å vrenge på grunn av for høy følsomhet, eller "pumper" nivået på grunn av automatisk volumkontroll.
Også for proffbruk er det mange ganger behov for en kvalitetslydopptaker som også kan fange video, og det er ikke alltid behov for topp HD-videokvalitet.
Spesielt ikke i forbindelse med musikk, intervjuer eller reportasjer.
Zoom Q3 Handy Video Recorder
Selve opptakeren er litt større enn en fjernkontroll, har innebygde stereo mikrofoner i X/Y posisjon for ekte stereo og tar opp på SD-minnekort på opptil 32 GB (SDHC).
Opptakstiden er opptil 16 timer, oppløsningen på video er 640x480 (VGA) og lyden kan tas opp i MP3 opptil 320 kbps eller WAV i 48 kHz/24-bit.
Du kan også ta opp rene lydopptak (uten video) i 96 khz/24bit WAV.
Det er et 2,4-tommers display og et oversiktlig betjeningspanel.
I prinsippet kan du bare slå den på, peke mot objektet og trykke Rec for å ta opp, hvis du vil bruke innstillingene fra forrige gang.
Det er ingen instillinger på video, objektivet har fast brennvidde og fokuserer fra 0,8m til uendelig.
Opptakene tas opp i MPEG-4 SP.
Du kan zoome under opptak med "<<" og ">>" knappene.
På venstre side finner du inngang til strømforsyning (den kjører også på 2 AA batterier), utgang for hodetelefoner/forsterker, velger for video eller bare lydopptak, følsomhetsvelger for lydnivå og av/på knapp.
På høyre side finner du luke til SHC kort, utgang til TV (overgangskabel følger med) og en USB-plugg med en liten kabelstump, som kan felles inn i opptakeren.
På undersiden er det gjenger for stativ.
I bruk
Som nevnt over er den latterlig enkel å bruke.
Du velger opptaksformat, så er det bare å trykke Rec, og innstillingene huskes til neste gang du slår den på.
For å spille av opptakene trykker du avspillingsknappen under displayet.
Du kan lytte i innebygd høyttaler eller i hodetelefoner.
For å overføre opptakene kan du bruke opptakeren som USB-kortleser, du bare trekker ut pluggen og kabelen og kobler den til PC-en.
Har du allerede kortleser er det bare å sette i kortet og spille av derfra, eller overføre til PC-en og redigere, sende videre eller arikvere.
Det følger med en svært enkel programvare for redigering, her kan du bare kutte i begynnelsen og slutten, for å fjerne ventetid før og etter opptaksstart/slutt.
For videre redigering kan du bruke et hvilket som helst annet kurant videoredigeringsprogram.
Blir det bra?
Vi fikk bare anledning til å leke oss med opptakeren i noen korte timer, og testet den på simulerte intervjuer og reportasje.
Det fungerte helt utmerket til det meste under normale forhold, problemene dukket ikke uventet opp ved dårlige lysforhold og næropptak.
Men lyddelen fungerer svært overbevisende, og både tale fra intervjuer og objekt kommer godt inn på opptaket, i tydelig stereo.
Til musikkopptak fikk vi ikke tid og anledning til å ta opp live band, men noen takter på vårt gamle Hammond ble helt utmerket.
Du kan også se opptaket på YouTube
Det er tre innstillinger for opptaksnivå, L, H og Auto som står for lav følsomhet (høy lydkilde), H for høy følsomhet (lav lydkilde) og Auto som stiller seg inn automatisk etter det høyeste lydnivået.
Auto fungerte overraskende bra, fordi den ikke justerer lydnivået opp, bare ned.
Dermed får du ingen pumping i lydnivået, som hos andre opptakere, som hele tiden prøver å tilpasse seg til skiftende lydnivå.
Til musikkopptak vil det være en fordel å velge en av de faste innstillingene, men her hadde det vært optimalt med bedre justeringsmulighet, det er stor forskjell mellom Lav og Høy følsomhet.
Imidlertid blir opptakskvaliteten såpass bra på lav følsomhet, at du som regel kan dra opp nivået i ved avspilling eller redigering uten at det blir problematisk.
Forvrengte opptak pga for høy følsomhet er det derimot ingen ting å gjøre med, verken på denne opptakeren eller andre opptakere som hittil er oppfunnet...
Konklusjon
Zoom Q3 er en lydopptaker med video og gjør jobben på en svært overbevisende måte.
Lydkvaliteten kan sammenlignes med rene lydopptakere i samme klassen, betjeningen og de praktiske egenskapene er logisk og enkel.
| 1
|
201249
|
TEST:Mercedes CLS Shooting Brake
Vi har testet det som vel må være den mest elegante stasjonsvognen på markedet.
Design.
Det er det denne bilen dreier seg om.
Som de gjorde det for 9 år siden med lanseringen av den første CLS, har Mercedes igjen gått i bresjen for gjenninføringen av et designuttrykk som i tidligere tider karakteriserte noen av de mest luksuriøse automobile kreasjonene.
Finurlig krysning av stilarter
Mercedes CLS Shooting Brake er basert på sedanen CLS, som navnet indikerer.
Den er dermed også basert på E-klasseplattform.
Når det gjelder benevnelser av sine modeller fortsetter for øvrig Mercedes å være kreative.
Med fare for å gjenta oss selv:
Her i DinSide er vi litt konservative når det gjelder bruken av ord som coupé (eller kupé, som vi skriver), og shooting brake.
Ingen av dem skal ifølge våre historiske referanser ha mer enn en dør på hver side.
Flott eller tja?
Vi tilhører altså de som synes dette er den flotteste stasjonsvognen på markedet.
Uformelle rundspørringer har gitt et litt mer nyansert resultat.
Noen synes den ser ut som en uformelig kladd fra noen vinkler, mens andre synes den ville passe best som likbil.
Flertallet av de vi har snakket med under testperioden har imidlertid vært enig med oss.
I fotoalbumet finner du tilstrekkelig med bilder fra alle synsvinkler til å kunne gjøre deg opp en velfundert mening.
Stor bil
CLS Shooting Brake ser større ut enn CLS, men det er den ikke.
Det kan tilskrives det utmerkede arbeidet designerne har gjort med proporsjonene.
Riktignok er den 1,6 centimeter lengre, men det er ene og alene på grunn av den bakre støtfangeren.
Stor er den uansett - som CLS like oppunder fem meter i lengden og over 188 centimeter bred.
Den er imidlertid noen centimeter lavere enn en E-klasse; elegant linjeføring krever sitt.
Praktisk luksus
Interiøret er resolutt, og konservativt, premium.
Ingenting overrasker her inne - det er som i luksusbilen CLS.
På bildene kan det virke kjedelig klassisk, men der synes selvsagt ikke presisjonen i sammenføyningene og den gjennomgående materialkvaliteten.
Dette er to faktorer som er med på å skape en stemning av luksus.
Samtidig er bilen overraskende praktisk i bruk tatt i betraktning at prioritet er gitt spektakulær design.
Riktignok er ikke adkomsten fullt så lett som i E-klasse, det sørger den lave taklinjen for.
Men, i motsetning til CLS sedan, er det plass til tre i baksetet, og der er plassen riktig god - også takhøyden.
Sistnevnte er en begrensning i standard CLS.
Flust med assistenter
Premium betyr som oftest avansert teknologi og CLS utgjorde nok en etappe for Mercedes i så måte.
Stasjonsvognen står selvsagt ikke tilbake for sedanen.
Ikke mindre enn tolv ulike førerassistent-systemer er tilgjengelige.
Bilen sier fra hvis du er for trett, den varsler om at noen er på vei forbi deg - og hjelper deg til å unngå å treffe den andre bilen hvis du har vært uoppmerksom; den varsler om du krysser linjene i kjørebanen uten å bruke retningsviser og hjelper til å rette opp om nødvendig.
Den bremser for deg hvis det holder på å gå galt og varsler om fare for påkjørsel bakfra.
Videre tilpasser den automatisk lysene til kjøresituasjon og lysforhold.
Noe skurrer - litt
Under panseret da?
Vel, der kommer en aldri så liten skuffelse.
Det er like greit å si det med en gang:
Denne motoren passer etter vårt syn - og i våre ører - ikke helt til resten av bilen.
Allerede antall sylindre skurrer i Feinschmeckerens sanser.
Fire.
I rekke.
Dette er en bil vi anser burde ha minst en V6.
Når det er sagt, er dette tilstrekkelig motorisering til å gi den elegante stasjonsvognen anstendige fartsressurser og skyv.
204 hestekrefter er ikke allverden i en bil som veier 1.790 kilo uten fører, men det solide dreiemomentet på 500 newtonmeter kompenserer bra og denne trekkraften er tilgjengelig ganske langt nede i registeret, mellom 1.600 og 1.800 omdreininger per minutt.
Til å leve med
Men det høres at det er en dieselfirer vi har med å gjøre; den myke og kultiverte gangen en V6-motor kan tilby er fraværende.
Det blir litt hardere og råere.
Heldigvis er CLS Shooting Brake meget godt lyddempet, så det er bare ved kaldstart og under kraftig belastning sarte ører vil i noen grad bli plaget av lydbildet, og vibrasjonene holdes godt i sjakk.
Det vil de fleste som synes det blir drøyt med et påslag på 150.000 kroner (V6 350 CDI) eller 220.000 kroner (V6 300), kunne leve godt med.
I utgangspunktet koster testbilen "bare" 786.000 kroner.
Den var i tillegg "belemret" med ekstrautstyr for 270.000 kroner.
Syv myke trinn
Girkassen er seneste generasjon av Mercedes' 7-trinnsautomat - 7 G-tronic.
Den hjelper til å gjøre drivlinjen totalt sett harmonisk og velfungerende, takket være ganske sømløse og myke girskift, selv om disse ikke er like raske som på noen konkurrenters 8-trinnskasser.
Men den passer godt til denne bilen.
God på veien
Bilen har veldig godt veigrep og den er overraskende svingvillig til å være så stor, tung og komfortabel.
Direkte kvikk går det imidlertid ikke an å kalle den og det er opplagt i første rekke en komfortabel langtursbil vi har med å gjøre.
Betryggende kjøreegenskaper generelt og utmerket stabilitet især gjør den velegnet til de lange transportetappene.
Dempingen er effektiv og myk, uten at man av den grunn får den store "balje-følelsen".
Små ujevnheter merkes bare fjernt som små dump fra fjæringen.
Kort sagt:
Mercedes CLS Shooting Brake er en utpreget komfortabel farkost.
For deg som vil ha det elegant
Motoren er det som trekker ned i hovedsak.
Det er riktignok den som gjør at en del faktisk får råd til å kjøpe denne bilen, men det blir på en måte feil med en kompakt, firesylindret dieselmotor i det som i utgangspunktet fremstår som en elegant luksusbil.
Allikevel:
Det blir ikke mer feil enn at vi utmerket godt kan skjønne at en del vil kjøpe en CLS Shooting Brake fremfor en E-klasse stasjonsvogn mot et relativt konsekvent pristillegg.
Og det er nettopp det som er vitsen med bilen.
For de som setter det estetiske i høysetet, samtidig som de har behov av praktisk art.
For her forsvinner taxi-assosiasjonene som dugg for sommersol og man kan hengi seg til komfort og eleganse for å frakte seg og sine med stil og klasse.
Heldigvis er vi fremdeles langt fra den tid der estetiske hensyn helt og fullt må vike for fornuft.
Konkurranse?
Totalt sett er dette en bil som inntil videre utgjør sin egen kategori.
Er vi ute etter å konfrontere den med de klassiske konkurrentene, kan vi se på Audi A7 Sportback eller BMW 5-serie GT.
Det blir likevel ikke helt det samme.
Men la oss ikke glemme at Porsche, med sin Panamera stasjonsvogn, og selveste Aston Martin - med sin hyper-eksklusive Rapide Jet 2+2 Bertone, tenker i de samme baner.
Fremtiden ser med andre ord lys ut for alle som svermer for praktisk eleganse i bilveien.
Video:
| 1
|
201250
|
Sony Ericsson Aino
Aino er en glimrende telefon på flere områder, men ikke alt er like bra.
Det blir stadig vanligere, for ikke å si forventet, at dingser, PC-er, TV-er og multimedieprodukter snakker sammen, og aller helst trådløst.
Sony Ericssons nye multimedie-skyvemobil Aino er et godt eksempel på dette.
Den kan nemlig kommunisere med spill- og undeholdningskonsollen Playstation 3.
Via et trådløst nettverk kan den streame musikk fra mobilen til konsollen, og videre til TV-en eller musikkanlegget, og vice versa.
Ved hjelp av programvaren Media Go kan du dessuten streame musikk mellom PC-en til mobilen.
Dette takket være at telefonen er DLNA-kompatibel.
Det er bare å lære seg forkortelsen med det samme, for dette vil du høre mye om i tiden som kommer.
Aino, eller U10i som den også heter, er definitivt en telefon med fokus på multimedia og underholdning, men den øvrige funksjonaliteten er heller ikke til å kimse av:
- 3-tommers berøringsskjerm, 240 x 432 pikslers oppløsning - GSM/GPRS/EDGE 850/900/1800/1900 - UMTS/HSPA 850/900/2100 - WLAN
- Bluetooth-støtte, trådløse ørepropper følger med - A-GPS-mottaker - 8,1 megapiksels kamera med autofokus, ansiktsgjenkjenning, 16x digital zoom etc
- Direktetilgang til nettjenester som Facebook, Google-søk og Youtube Alle tekniske detaljer
Selve telefonen virker dessuten meget helstøpt.
Den er passe tung, og skyve-mekanismen virker fast og fin.
Førsteinntrykket, etter å ha lekt litt med mobilen i noen minutter, er at den virker langt mer gjennomført i både konstruksjon og brukeropplevelse enn den noe mer vaklende Satio-modellen vi testet for en tid tilbake.
Og nok en gang ser vi at Sony Ericsson har valgt å gå bort fra sin egen minnekortstandard MemoryStick M2.
Nå er det MicroSD som gjelder, og takk for det.
Disse kortene er både billigere og langt enklere å få tak i enn M2-kortene.
Et romslig 8 GB-kort følger med.
Kortspalten er dessverre ikke tilgjengelig uten å ta av batterilokket.
I motsetning til den Symbian-baserte smarttelefonen Satio, er Aino basert på Sony Ericssons proprietære operativ- og menysystem, kjent fra en haug med modeller gjennom mange år.
Det er gjennomprøvd og logisk, men etter denne testen sitter vi igjen med følelsen av at det kanskje egner seg aller best på enklere modeller enn i trykkfølsom-klassen.
Berøring, ikke trykking
Skjermen er av den harde glasstypen, og den er både skarp og fargesterk.
Når telefonen er lukket blir den berøringsfølsom, og det dukker opp multimediesymboler på skjermen for aktivering av kamera, radio, samt tilgang til bilde-, video-, musikkbibliotekene.
Betjeningen er enkel å forholde seg til, en lett berøring av symbolene er alt som skal til.
Når tastaturet skyves ut, forsvinner dessverre trykkfølsomheten, og den sedvanlige Sony Ericsson-navigasjonen dukker opp.
Da blir du henvist til å bruke tastene, og det føles rett og slett feil.
Vi vil så gjerne trykke på skjermen, men ingenting skjer.
Og for å gjøre oss ferdig med den biten med én gang:
Med en så stor skjerm og tilhørende stor avstand fra skjerm til tastene, er det både ulogisk og frustrerende å ikke kunne trykke rett på symbolene på skjermen.
Et godt eksempel er nettleseren.
Den er kjapp, men det tar for eksempel vesentlig lengre tid å taste inn nettadresser og klikke på lenker enn på "ekte" touch-mobiler.
Det er heller ikke til å stikke under en stol at telefonen hadde hatt godt av en litt kraftigere prosessor.
Det er visse variable tregheter her og der som er plagsomme hvis du har hastverk.
Dette gjelder både i navigeringen gjennom menyer, samt aktivering og bruk av applikasjonene.
Trådløs musikk, radio og tale
Vi var spente på den trådløse tilkoblingen til ørepluggene.
Dette er en rørformet sak, på størrelse med et AA-batteri, med klips på baksiden og knapper for justering av lydnivå, spill/stopp og forrige/neste.
Den har dessuten innebygd mikrofon, og heldigvis en vanlig minijack-inngang, slik at du kan koble til dine favorittplugger/øretelefoner hvis du skulle ønske det.
Det var nok å skru på enheten, så ble den oppdaget av telefonen, og sekunder etterpå var vi klare til å lytte.
De medfølgende ørepluggene er av typen in-ear, silikonpropper som fyller hele øreinngangen og isolerer ute nær sagt all annen lyd.
Hvis du ikke får samme opplevelse, kan det tyde på at du bruker feil propper.
Det følger med flere størrelser, og gitt at du har valgt rett størrelse vil du få en flott lydopplevelse.
Vi konstaterer ganske enkelt at Aino er blant de aller beste mobilene hva lydkvalitet angår, rett ut av esken.
Musikkspilleren støtter for øvrig både MP3 og AAC-formatene.
Radioen fungerer også med de trådløse ørepluggene, de er med andre ord ikke avhengig av å være fysisk tilkoblet telefonen for at du skal kunne tune inn.
Litt igjen på video
Skjermen er også innbydende for alle som ønsker å se video, dessverre er formatstøtten begrenset, så her må det konverteringer til (programvare følger med).
Vi synes en ekte multimedietelefon bør støtte vanlige formater som for eksempel DivX direkte (og uten å måtte endre størrelse), slik som for eksempel Samsung gjør på flere av sine nye modeller.
Til gjengjeld følger det med ett års abonnement på filmer som du kan laste ned fra PlayNow Arena, maks 60 stk. i løpet av hele perioden.
Du kan se hver film hvor mange ganger du vil i 90 dager, men du finner dessverre få kjente filmer i utvalget.
Kameraet
Kameraet har mange funksjoner, deriblant ansiktsgjenkjenning, og tar bilder med en oppløsning på 8 megapiksler.
Du kan også filme i bredformat, der oppløsningen er 640x336 piksler.
Avhengig av lysforholdene vil antall bilder per sekund under filming variere.
Innendørs har vi opplevd at den har vært nede i 19 bilder pr sekund, noe som medfører betydelig hakkende bevegelser.
Utendørs har resultatet blitt bedre, men videokvaliteten egner seg ikke til stort annet enn MMS og annen begrenset, enkel bruk.
Dessverre er det ikke ordentlig blits på mobilen, bare et kameralys, og det gir ikke de beste resultatene innendørs.
Både begrenset optikk og støyreduserende filtre fører til at innendørsbilder blir slørete, og er ikke i nærheten av å rettferdiggjøre 8 megapiksler.
Vi merker oss også at bildene har et stort rødt felt i senter av bildet.
Hvor synlig dette blir, avhenger av motivet.
Mot grått er det i hvert fall svært fremtredende (og nei, blitslyset var ikke påskrudd):
Det er med andre ord et stykke igjen til kvaliteten på de beste kameramobilene, og milevis bak kvaliteten på relativt enkle, rimelige lommekameraer.
Men det sagt - hvis lysforholdene er gode, kan du også ta gode bilder med Aino.
Under ser du eksempler på både bilder og video:
Batteri
I likhet med de aller fleste mobilene som er fullproppet med funksjoner og store skjermer, imponerer heller ikke Aino på batterilevetid.
En dag med "tøff" bruk, så er det bare å sette den i laderen, ikke minst hvis du vil være 100% trygg på at det er strøm gjennom hele dagen derpå.
Konklusjon
Det er som om Sony Ericssons Aino er fanget mellom to verdener - den gamle tasteverdenen, og den nye, trykkfølsomme.
Det er synd den ikke landet 100% på sistnevnte, det ville gitt en bedre totalopplevelse.
Men - til tross for de kritiske bemerkningene våre:
Aino er en bra telefon.
Den har super lydkvalitet både på tale og musikk, den er relativt enkel å betjene, og byr på svært omfattende funksjonalitet.
Det holder så vidt til en svak femmer på terningen, men du bør definitivt sjekke ut konkurrentene før du bestemmer deg.
En opplagt kandidat er Samsung Pixon12.
| 1
|
201251
|
Apples originale
Det som kjennertegner de velkjente proppene som følger med iPod er at de ikke byr på spesielt mye bass og en litt skarp øvre mellomtone.
Dette fungerer for "snill" popmusikk og akustisk jazz, men verken mer aggressiv rock eller dynamisk og storslått klassisk musikk får riktig behandling.
Et flygel går ned to størrelser med en slik gjengivelse.
Nivået er høyt nok til de fleste situasjoner, man må jo også tenke på sin egen hørsel.
Isolasjonen av støy fra omgivelsene er i liten grad tilstede.
| 0
|
201252
|
M-Audio IE-20
M-Audio er velkjent i lydbransjen, de er store på utstyr til prosjekt- og hjemmestudio og tilbyr produkter i hele kjeden fra innspilling til avspilling, fra mikrofonforsterkere og konvertere til monitorhøyttalere.
Både M-Audio og Digidesign - som er ledende på proffe studioprodukter med ProTools program- og maskinvare - er eid av Avid som er store på proff videoredigering.
IE-20 er gedigne til å være øreplugger, dette skyldes at det er et 2-veis system med separate bass og diskantelementer i hver propp.
Størrelsen er ikke i den delen som skal inn i øret, så man slipper å bore opp øregangene...
Her er det snakk om en helt annen bassgjengivelse, her er det så mye å gå på at man i en del tilfeller kan dempe bassen i EQ-settingene i spilleren.
Også mellomtone og diskant får god behandling, det er åpent og luftig og til dels avslørende.
Proppene er effektive og gir mye lyd.
Her gjelder det å passe på flimmerhårene i det indre øret, de er uerstattelige.
Isolasjon mot utvendig støy er god.
Skal det bli bedre må du ha aktiv støydemping.
| 1
|
201254
|
M-Audio IE-10
Dette er en enklere utgave fra M-Audio uten dobbelt høyttalersystem.
Proppene er en god del mindre, men en god del større enn Scullcandy.
De sitter godt i ørene.
Lydgjengivelsen er ikke ulik Full Metal Jacket, men er noe mindre aggressive.
Bassen er også et halvt snev mer neddempet.
Volumet er det ingen ting å si på utover det vi allerede har sagt om proppene til Skullcandy.
Det er mye lyd!
| 1
|
201255
|
500GB Hitachi T7K500
Hitachi er nå klare med en ny utgave av 500GB-disken, med dobbelt så stort hurtigminne.
Vi har testet - den gamle havner klart i skyggen når det gjelder ytelse.
For et par uker siden testet vi Hitachis "gamle" 500 GB harddisk, du finner testen her.
Det var tydelig at denne lå en del under konkurrentene i ytelse, noe som skyldes både eldre teknologi og halvparten så stor minnebuffer.
Nå har vi fått tak i den nye utgaven, og som vi hadde ventet leverer den vesentlig bedre ytelse.
Utseendet viser at det er en del forandringer, selve kabinettet er praktisk talt identisk, men elektronikken er ny.
De blanke platene på den eldre disken (til venstre på begge bildene under) er også borte, den funksjonen de må ha hatt er det tydeligvis ikke lenger bruk for.
Det snodige er at begge diskene Deskstar E7K500-500 (modellnummer HDS725050KLA360) og Deskstar T7K500-500 (modellnummer HDT725050VLA360) står oppgitt med 16 MB buffer i oversikten på Hitachis nettsted, mens i omtalen av den eldre disken står det "opptil 16 MB buffer".
Vårt eks.
av den gamle modellen hadde altså bare 8 MB.
Men den store forskjellen ligger i antallet plater/hoder.
Den eldre modellen har 5 plater og 10 hoder mens den nye har 3 plater og 6 hoder.
Høyere datatetthet med andre ord, og det gir høyere ytelse.
Overføringen direkte fra plate til hode ligger på max 998 Mb/sek vs. 817 Mb/sec på den eldre modellen.
Støyen er 1 dB lavere - fra 31 til 30 dB, og strømforbruket har gått ned fra 5V 670mA/12V 850 mA for den eldre utgaven til 5V 730mA/12V 640 mA på den nye utgaven.
Temperaturen utvendig målte vi til max 42 grader, nøyaktig det samme som hos forgjengeren.
Målinger
Sammenlignet med forgjengeren er det en påtagelig forbedring både i lese og skriveytelse med den nye plate/hode-konfigurasjonen.
Forskjellen i gjennomsnittlig leseytelse er på 16,3 MB/sek og i gjennomsnittlig skriveytelse måler vi 5,2 MB/sek.
Sammenligner vi med Samsung sin 500 GB disk, så ser vi at Hitachi er et strå vassere med 66,4 MB7sek som er 1,4 MB/sek høyere leseytelse enn Samsung, men litt under på skriving med 56,3 MB/sek som er 1,7 MB/sek lavere enn Samsung.
Temmelig jevnbyrdige med andre ord, dette er forskjeller som normalt ikke merkes i praktisk bruk.
Konklusjon
Hitachi sin nyeste 500 GB 3,5" harddisk hevder seg helt i toppen, og leverer nå tilsvarende ytelse som konkurrentene.
| 1
|
201256
|
TEST:Xootr MG
High end-sparkesykkel til og fra jobb?
«Om DinSide vil prøve en high-end sparkesykkel?
Er ikke det litt kleint?» lød det fra høyere hold innad i redaksjonen.
Men ikke alle var så skeptiske, og etter et to-minutters introkurs, var vi egentlig solgt.
Lei billig-varianter
Til nå har vi forbundet sparkesykler med billige Kina-varianter du kjøper på Toys R Us, som ruster fort, og hvor styret hele tiden må justeres for at pjokken skal bli fornøyd.
Sparkesykler var egentlig noe vi prøvde å venne ungene av, til fordel for den mer allsidige bruken av sykkel.
Kun for barn?
For sparkesykler er og blir for barn, og til nød ungdom.
En 44-åring har da ingenting på en sparkesykkel å gjøre?
Foruten en umiddelbar, og ganske så silkemyk kjøreopplevelse, var det første vi oppdaget med Xootr MG at vi bare kunne glemme å etterjustere styret.
Styret er sveiset, og sitter dønn fast når du først har festet låsehendelen.
Det var en sann åpenbaring for en som har slitt med billige Cars-sparkesykler som må justeres daglig.
Dessuten har den brems både bak og foran, noe som er betryggende for voksne som er redde for at det plutselig skal gå for fort.
Noe det vil gjøre ...
Se den i aksjon her:
Fløt oppå fortauet
Vi kjørte den på brede fortau midt i sentrum, og det var kjærlighet ved første spark.
Vi lærte raskt at man må sette ned den ene foten og løfte sparkesykkelen over rennehellene på fortauet i fart.
Ellers var det bare å sparke og sikksakk-kjøre mellom fotgjengere mens de glodde rart på oss.
Hjulene, som er støpt i aluminium og har en diameter på 180 mm, opplevdes som noe helt annet enn de billige sparkesyklene vi tidligere hadde prøvd.
Her fløt man nærmest oppå fortauet.
Lett å bære med seg
Etter jobb sparket vi oss frem til trappa ned til T-banen, og da var det bare å dra ut låsepinnen og legge sammen sykkelen, og så feste pinnen fast på nytt i et eget hull.
Den veier 4,5 kilo, så den oppleves ikke som unødvendig tung å dra med seg på offentlige transportmidler, selv om du har med sekk eller bag.
Tre på samme gang
Vel hjemme prøvde vi den sammen med ungene på seks og ni plassert foran og bak, og det gikk overraskende greit – såfremt man kjørte rolig ned bakkene.
Der kontrollerte niåringen bakbremsen, mens vi brukte forbremsen.
Xootr-en tålte uten problemer den samlede vekten fra tre stykker, som sannsynligvis oversteg maksimumsgrensen på 114 kg.
Det var også en sann fryd for både voksen og barn å hente en unge på Sommerskolen og sparke bort til bilen som stod et stykke unna.
Kjørte en mil til jobb
Den store testen skjedde da vi spontant bestemte oss for å sparke til jobb seks om morgenen.
Den turen tar oss vanligvis en halv time med buss og T-bane, eller rundt 15 minutter med bil.
Turen på rundt én mil gikk overraskende greit, til tross for en liten bomkjøring, og vi klokket oss inn på 38 minutter.
Se turen til jobb i kjapp film:
Konklusjon?
Vi falt pladask for Xootr, og begynte til og med å bruke den inne på kontoret.
Den oppleves som gøyal og praktisk i enhver sammenheng, det være seg å hente unger, komme seg til og fra jobb, eller bare kjøre rundt i nabolaget.
Du bør ikke være mye over 1,85 meter før du må begynne å bøye deg mens du kjører, og det spørs ikke om prisen på 2.900 kr. (pluss 200 kr. for frakt) vil være litt avskrekkende for mange.
Det finnes rimeligere alternativer som passer voksne, men hjulene er mye mindre på disse, forbremsen mangler og så varer den neppe like lenge.
Distributøren hevder han har hatt sin Xootr MG i ti år uten noen form for problemer.
| 1
|
201258
|
Nissan Juke
Skal vi dømme ut fra hjertet, er Juke favoritten i klassen.
Den vekker autofile følelser, spesielt med sine lekne kjøreegenskaper, nyskapende design og nytenkende løsninger.
Men motormessig stiller den svakt, den er trang innvendig og det er tydelig at form har kommet foran funksjon på en del punkter.
Prøv også:
Mitsubishi ASX, Volkswagen Tiguan
| 1
|
201259
|
Qtek 8010
Windows Mobile-plattformen skal nå et bredere spekter av brukere, og den nye Qtek-telefonen er mer brukervennlig og attraktiv enn tidligere.
Men først og fremst er det en flott business-telefon.
Qtek er et populært merke blant de mer krevende brukerne, da deres telefoner bruker Windows som operativsystem, og følgelig gjør det svært enkelt å utveksle data mellom telefonen og en PC, installere tilleggsapplikasjoner, arbeide med e-post og organisere hverdagen.
Den nyeste modellen fra Qtek, 8010, skal også appellere til de brukerne som kanskje ikke er så fryktelig avanserte, men som likevel ønsker en telefon litt utenom det vanlige.
Derfor har den blitt mindre og fått en mer attraktiv design, og den vanlige telefonfunksjonaliteten tilsvarer modeller fra mer utbredte merker som Sony Ericsson.
Størrelsesmessig er 8010 en absolutt godkjent telefon, noe lang, men fortsatt veldig håndterlig.
Vekten er på 104 gram.
Utseendet er ikke spesielt annerledes fra en hvilken som helst mobil, den er pen og gjennomført, men diskret.
Mer kraft
Tastaturet er noe endret fra de tidligere Qtek-modellene, først og fremst er joystick-løsningen annerledes.
Telefonen har faktisk ingen joystick, men en slags avlang knapp du kan bevege opp og ned, samt trykke til høyre, venstre og inn.
Denne løsningen fungerer faktisk svært godt, da responsen er perfekt.
I tillegg er det to funksjonsknapper plassert ovenfor, én av disse tar deg tilbake til hovedmenyen, og den andre går tilbake til forrige meny.
De øvrige talltastene er også gode og responsive, det er ingenting i veien med disse.
Under panseret er det blitt gjort en del endringer.
Telefonen har fått en 200 MHz prosessor, noe som betyr at den er mye raskere enn de tidligere variantene.
Tidligere merket vi at det tok tid å navigere seg gjennom menyer, nå går det hele lynraskt.
Et stort pluss i boken!
Full funksjonalitet
Når det gjelder ren funksjonalitet, stiller også Qtek meget sterkt.
Telefonen har tre bånd, full Bluetooth-støtte, VGA-kamera med videoopptak, MMS, minnekort (telefonen har 28 MB minne innebygd) og gode muligheter for synkronisering.
Det ser også ut til at telefonen har fått vesentlig bedre batterilevetid.
Men det viktigste er at operativsystemet er svært fleksibelt og åpner for store muligheter.
Telefonen har allerede installert applikasjoner som Internet Explorer, Windows Media Player, MSN Messenger og ActiveSync.
Og det finnes et enormt utvalg av nedlastbare programmer på internett, du kan enkelt gjøre om grensesnittet på operativsystemet og tilpasse det ditt bruksmonster.
Med andre ord, 8010 kan være akkurat det du vil at den skal være
MP3-spiller, mobilt kontor, avtalebok eller en chattemaskin.
Bruken av telefonen krever kanskje litt tilvenning hvis du fra før er vant til å bruke mobiler av annet merke.
Grensesnittet ligner tross alt mer på Windows enn tradisjonelle mobiler.
Hovedmenyen er en startskjerm med oversikt over kommende avtaler, aktiv profil og nye meldinger.
Trykker du på Start-knappen, får du oversikt over alle applikasjoner, samt mulighet til å justere innstillinger.
Det er overhodet ikke vanskelig å finne frem til programmer eller innstillinger, det er bare at strukturen er litt annerledes.
En veldig velkommen nyhet er at 8010 nå har en forbedret T9-ordbok til tekstmeldinger, og denne fungerer svært raskt.
Du får alltid god oversikt over tilgjengelige ordalternativer, på samme måte som i Sony Ericssons telefoner.
Gjennomsnittlig kamera
Qtek 8010 har et VGA-kamera innebygd, og kvaliteten på bildene tilsvarer lignende telefoner, altså noe uklare bilder som ikke akkurat kan brukes til spesielt seriøse formål.
Kameraet aktiveres med en egen knapp på høyre side, og fungerer akkurat som forventet, med en stor del av skjermen i bruk som søker.
For å bytte til videoopptak, må du gå inn på en meny og bytte innstilling.
Bildene kan du sende rett fra fotoalbumer via MMS eller e-post, men merkelig nok ikke via Bluetooth.
For å oppsummere, Qtek 8010 er altså en super profftelefon som har det aller meste av nødvendig funksjonalitet, er lett å bruke og er blitt vesentlig mindre fysisk enn forgjengerne.
Den virkelige fordelen her er så klart operativsystemet, som åpner for uendelig mange bruksområder.
Det er ikke den rimeligste telefonen du finner i butikken, men du får veldig god valuta for pengene her.
En klar anbefaling for alle krevende brukere!
| 1
|
201262
|
Linksys WRT300n
Trådløst nettverk som er raskere enn 100Mbit med kabel?
Det er hva den nye 802.11n standarden påstås å kunne levere.
Vi har testet hastigheten på Linksys sin løsning.
Overdrivelse har vi ikke blitt forskånet for i markedsføringen av trådløse nettverkskløsninger.
Helt fra de første 11 Mbit-løsningene har overføringshastigheten blitt oppgitt som brutto, uten all "innpakningen" som kreves for å holde trafikken gående.
I tillegg er det selvsagt den maksimale, mulige ytelsen under best tenkelige forhold som oppgis som Hastigheten.
LES OGSÅ:
Men utviklingen av trådløst nett har gått kraftig framover.
Det siste framstøtet er rutere etter den såkalte "draft-n" spesifikasjonene.
De siste ruterne vi har testet har brukt beslektet teknologi, Belkin har til og med kalt sin ruter-teknologi for "pre-n".
Flere leverandører er nå klare med produkter etter "draft-n" spesifikasjonen, som antagelig vil bli den endelige standarden etter noen flere runder med diskusjoner.
Det loves store forbedringer i ytelse, flere ganger raskere, flere ganger rekkevidden og Asus skilter med at deres løsning til og med skal være raskere enn nettverkskabel!
Linksys WRT300N ser uansett svært så potent ut med tre antenner, hvorav den i midten minner om en retningsbestemt utgave.
Vi testet med CardBus-kortet WPC300N fra Linksys som bruker samme teknologi.
Tilkoblingene ellers er helt standard, med en WAN-port og 4 LAN-porter.
Topp ytelse
Etter litt småplunder med oppsettet, som skyldes stadig økende tetthet av trådløse nett i nabolaget, hadde vi kontakt.
Vi måtte bytte kanal i aksesspunktet for å få en stabil forbindelse, flere andre nett viste seg å bruke kanal 6 som WRT300N valgte som default.
Ytelsen var den høyeste vi har målt hos noe trådløst utstyr hittil.
Sammenlignet med vår tidligere testvinner, Linksys SRX (WRT54GX), var WRT300N dobbelt så rask!
Vi har tidligere målt raskere overføring på trådløst, men det var i kombinasjon med kraftig komprimering av enkle data på D-Link Xtreme-G.
Med overføring av ukomprimerbare MPEG-data falt også D-Link ned på et normalt nivå, mens Linksys WRT300N er like rask på alle typer data.
Raskere enn kabel?
Vi trodde ikke noe på at trådløst nå var blitt raskere enn kabel, og måtte selvsagt sammenligne med 100 Mbit nettverk.
Det er et stykke igjen...
Rekkevidde
Rekkevidden på forgjengeren WRT54GX var svært overbevisende, både ut i terrenget og innendørs i vanskelige bygningskonstruksjoner.
Her hang ikke WRT300N med, ytelsen i rekkevidde var typisk midt på treet.
Våre første målinger i de vanskelige kontorlokalene ga heller ikke noe godt resultat, men vi vil foreløping ikke trekke noen endelig konklusjon før vi har testet mer.
Foreløpig konklusjon
Trådløst nett står foran nok et kvantesprang når det gjelder ytelse og stabilitet.
Flere leverandører er nå i ferd med å sende utstyr på markedet, og vi har en konkurrerende løsning fra Asus på testbenken.
Etter ferien vil vi komme tilbake til en sammenlignende test av alle de nye ruterne med "draft-n" teknologi.
| 1
|
201265
|
Creative Live!Effects
Creative har ikke bare lydkort og høyttalere, de er også sterke på webkameraer.
Creative har et stort utvalg av webkameraer, og Live!
Effects ligger i den øvre klassen.
Det leveres med en programpakke for videoeffekter som kan brukes i sanntid.
Det vil si at du kan opptre i din egendefinerte utgave for de du chatter med, med forskjellige bakgrunner og i mer eller mindre forvrengt utgave av ymse slag.
Kanskje mest moro for de som har tatt vare på barnet i seg...
Montering
Kameraet står på en fot som har to ben med klør i forkant og et støtteben som kan vris til ønsket posisjon.
Du kan henge det over kanten på skjermen, og støtte det opp med det nedfellbare benet.
Selve kameraet sitter på et kuleledd og kan beveges fritt i alle retninger.
Siden det bokstavelig talt henger på kanten, skal det ikke mye til for at det faller ned.
Bildekvalitet
Vi ble positivt overrasket over bildekvaliteten i mange sammenhenger.
Speseielt i belysning fra lysrør var fargene fremdeles varme og naturlige, mens andre webkameraer blir kalde og rød/blå under slike forhold.
Oppløsningen er VGA, noe som er tilstrekkelig for alle praktiske sammenhenger.
Du kan ta bilder som får høyere oppløsning, men dette gjøres i programvaren, og dette får ikke fram flere detaljer.
Tilbake til testforsiden
| 1
|
201266
|
Black&Decker Zenit
Stikksag med "senkekjøl" – gir rette kutt
Stikksag er kjekt å ha, den tar liten plass og lar deg sage i alle retninger, hvis du har det riktige bladet til materialet du skal sage i.
Og det er nettopp det som ofte er problemet med en stikksag – når du egentlig vil sage rett, så har saga en lei tendens til å havne alle andre steder enn langs streken du har satt.
Egentlig er de urettferdig å skylde på saga, det er jo hånden som styrer saga som egentlig er synderen.
Men det er ikke lett å sage rett med stikksag.
Det finnes hjelpemidler, som laser eller forskjellige slags styrejigger.
Vi har testet et par av disse, du finner artiklene her og her.
Men nå har Black&Decker; funnet ut en løsning som går til roten av problemet.
KSTR8K
Saga har to navn – Zenit og KSTR8K – det ene er lett å huske, det andre er umulig.
Hvorfor produsentene velger tall og alfabetmix på produktene sine har vi lurt på i alle år.
Greit nok som koder i produksjon og logistikk, men ikke ellers.
Uansett, saga kommer i Black&Deckers; karakteristiske rødorange og gråsorte farger og leveres i en rimelig solid plastkoffert.
Som de fleste andre verktøykofferter har den litt snau plass til ledningen.
Fakta:
Saga bruker opp til 600W og bladet beveger seg opptil 3200 ganger i minuttet.
Vekt 2.7 kgBladfestet foregår uten verktøy og den bruker vanlig T-type feste.Kapasitet i tre 85mm, stål 5 mm, aluminium 15 mmDybde på styrefinne 12 mm – lengden er 103 mmLengde på ledningen 3 mLydnivå < 100 dB ved full belastning (avhengig av materiale, blad og bruk)
I bruk
Styring av hastigheten er god, det er jevn økning og presis kontroll med avtrekkeren, som også kan låses i full hastighet.
Vibrasjonene er godt dempet.
Saga har generelt god balanse.
Vinkelen på håndtaket er forskjellig avhengig om du har senket saga slik at styrefinnen stikker ut eller ikke, men det er helt uproblematisk.
Bladfestet er passe stramt og fint, bladet sitter godt.
Det er også en bladholder på høyre side av saghuset, du vipper ned lokket, som har plass til flere sagblader.
Styrefinnen sitter festet til selve saghuset, og når du dreier på hjulet senker du dette ned mot sålen.
Styrefinnen stikker da ut gjennom spalten som begynner ca 10mm bak sagbladet.
Mekanismen som justerer styrefinnen virker stram og solid, og det er ingen fare for at du skal kunne få ut styrefinnen når du ikke ønsker det, dreiehjulet låser i begge retninger.
Sålen glir også godt på både blanke belagt plater og mer porøse, ubehandlede underlag.
Blir det rett?
Det store spørsmålet er selvsagt om denne enkle løsningen på det klassiske stikksagproblemet med ufrivillig slingring langs sagestreken virkelig virker.
Og det gjør det!
Vi fikk like rette kutt som vi har fått med sirkelsag, og bedre enn med noen av jiggene vi har testet.
En åpenbar fordel er at med denne saga er det heller ingen begrensninger i lengde, slik som det er med jigger og føringsskinner.
Det er langt lettere å følge sagestreken med denne Zenit-saga enn med en sag med laser, så det er ikke noe savn at den ikke har noen laser.
Den har heller ikke noen stuss for tilkobling til støvsuger, det hadde også blitt vrient å få til siden mekanismen til styrefinnen sitter i veien.
Men det kan vi leve med.
Spon blåses uansett bort fra bladet under bruk.
Men hva med...
Styrefinnen og mekanismen til denne gjør at det ikke er mulig å vinkle sålen i lengderetningen for å sage skrå kanter.
Det er heller ingen innstillinger for pendelbevegelse i bladet, som hjelper når man skal sage i tykke materialer.
Det er heller ikke noen løsning for sideanlegg eller utrigger med senterspiss for å skjære ut store hull.
Konklusjon
Vi likte saga, den fungerer utmerket til vanlig frihåndssaging og er genial til rette kapp i plater.
Men den mangler noen funksjoner sammenlignet med de klassiske stikksagutgavene.
Så Black&Decker; Zenit blir for noen en tilleggssag, for andre den viktigste stikksaga, avhengig av hvilke bruksområder som er viktigst.
Men vi vil i mange tilfeller heller anbefale denne i stedet for en sirkelsag, fordi denne er lettere å kontrollere for de som ikke har tilegnet seg håndlaget med en sirkelsag.
En sirkelsag er mer effektiv, men dermed også mer krevende, sager man feil med en sirkelsag blir skadene fort større – både i materialet og i verste fall i den som bruker saga.
Vi gir derfor Black&Decker; Zenit en sterk femmer!
| 1
|
201267
|
Ghost Recon 2
Verdens tøffeste og hemmeligste soldater er klare for nye oppdrag, og Ghost Recon 2 er en temmelig solid oppfølger som overhaler konseptet med taktisk action.
Det er et vanskelig spill, men vi koser oss likevel - les hvorfor!
UbiSoft har to varianter av sine taktiske skytespill som setter deg i rollen som en hardbarket elitesoldat - Rainbow Six-serien foregår mest innendørs og handler om å frigi gisler og stanse terrorister, mens Ghost Recon-spillene tar oss til store, åpne områder og setter oss opp mot et stort antall motstandere.
LES OGSÅ:
Ghost Recon 2 har lite til felles med ditt vanlige actionspill, du kommer ikke særlig langt hvis du bare skyter meningsløst på alt som rører seg.
Det kreves tålmodighet og planlegging, da det gjerne holder med ett skudd fra et fiendtlig gevær før du er død.
Storpolitikk og deg
GR2 omhandler en konflikt i nær fremtid, lokalisert i Nord Korea.
Ghosts, en spesialtrent styrke blir satt inn for å avverge at konflikten sprer seg.
Din oppgave er å lede et lag bestående av deg selv og tre medsoldater.
Med et enkelt grensesnitt kan du gi dem ordre til å angripe bestemte mål eller holde seg tilbake.
Alt du trenger å gjøre er å peke siktet på et bestemt mål, og du får automatisk opp alternativer over hva medsoldatene kan foreta seg i forhold til det.
Det er en svært brukervennlig løsning, og er merkbar forbedring i forhold til det forrige spillet i serien.
Det er også en del andre nyheter i Ghost Recon 2.
Det viktigste er kanskje tredjepersonsperspektivet, noe som gir bedre oversikt over kampene, omgivelsene og dine allierte.
Med ett trykk på venstre skulderknapp kan du zoome inn og studere dine mål i nærbilde.
Det er også mulig å skifte til tradisjonell førstepersonmodus, kanskje mest interessant for Ghost Recon-purister.
Ta det rolig
Grafikkmotoren er fullstendig overhalt, og kan nå måle seg med de peneste spillene på XBox.
De store, åpne landskapene er dekket med detaljert vegetasjon, perfekt å gjemme seg i, og vanneffektene er også svært imponerende.
Som allerede nevnt, Ghost Recon 2 er et spill som foregår sakte.
Du må alltid sjekke omgivelsene nøye, bruke buskene som skjulested og bevege deg forsiktig fremover.
Fiendene skyter godt, og ett skudd kan drepe - og de har tendenser til å se deg før du ser dem.
Det er også viktigere enn før å holde seg levende - i det forrige spillet kunne du bytte fritt mellom soldater, og om en ble drept, kunne du fortsette med en annen.
Nå må lagføreren, som du styrer, til enhver tid være i live.
Tempoet på spillet er likevel litt annerledes takket være muligheten til å lagre når som helst, hvor som helst.
Det er en velkommen nyhet, da vi selvfølgelig ikke lenger trenger å spille seksjoner av spillet om igjen når vi blir drept.
Det er ikke vanskelig å lære seg hvor fiendene kommer til å dukke opp fra, da deres plassering er identisk hver gang, og med litt prøving og feiling vil du forsere det meste av motstanden.
Litt dumme fiender
Den kunstige intelligensen er ikke spesielt nyskapende, da både fiendtlige og vennlige soldater gjerne oppfører seg veldig forutsigbart.
Vanskelighetsgraden i spillet kommer derfor ikke fra utfordrende fiender, men fra deres dødelige nøyaktighet og muligheten til å dø av få skudd.
Blir du lei av enkeltspillermodusen, har UbiSoft sørget for et svært godt utvalg av multiplayervarianter.
Du kan spille kooperativt, både på samme maskin og via XBox Live, samt velge mellom en god del spillmodi mot andre på internett.
Både tradisjonell deathmatch og capture the flag er tilgjengelig, og spillet introduserer også nye måter å spille på.
UbiSoft har lenge vært gode på å implementere XBox Live-funksjoner (bare se på Rainbow Six og Splinter Cell: Pandora Tomorrow), og Ghost Recon 2 skuffer heller ikke.
GR2 er et kjempebra actionspill som bør tilfredsstille alle som har sansen for mer gjennomtenkt, taktisk spilling.
Ujevn kunstig intelligens og noe forutsigbarhet trekker bitte litt ned, men alt i alt er spillet en komplett og underholdende pakke.
Du bør absolutt gi det en sjanse!
| 1
|
201268
|
Fujitsu Lifebook T902
Meget gode spesifikasjoner, men gjennomføringen kunne vært bedre.
Lifebook-serien fra Fujitsu består av maskiner myntet på bedriftsmarkedet, og Lifebook T902 er spesielt interessant siden den både har berøringsskjerm og kan forvandles til et slags nettbrett.
Den minner i så måte mye om Lenovo Thinkpad Twist, som vi testet tidligere i år.
T902 er imidlertid en god del kraftigere, har flere tilkoblingsmuligheter, men er også mye dyrere.
Her er noen av de mest sentrale egenskapene:
Skjerm: 13,3" matt, berøringsfølsom LCD, 1600 x 900 piksler Prosessor:
Intel Core i7-3520 RAM:
8 GB (maks 16)
Grafikkort:
Intel HD 4000 Lagring: 256 GB SSD Optisk drev:
DVD-brenner/leser (avtakbar) Skjermutganger:
VGA og HDMI USB-porter: 2 x USB 2.0 + 2 x USB 3.0 Webkamera:
Ja Kortleser:
Alle typer SD Trådløst nett:
Intel Centrino 6205 (a/b/g/n) Kablet nett: 10/100/1000 Mbit Annet:
Fingeravtrykkleser, Bluetooth 4.0, portreplikator OS:
Winodws 8 Pro Størrelse: 32,6 x 24,4 x 3,1 cm Vekt:
Oppgitt 1,86 kg, men DinSide veide den til 2,01 kg Pris:
Fra ca 18.000 kr (Prisjakt 22.2.2013)+
I tillegg til dette følger det altså med en portreplikator/dokking som inneholder 4 x USB 3.0-porter, DisplayPort-utgang, VGA-utgang, DVI-utgang og LAN-tilkobling.
Dette er med andre ord en meget godt utstyrt PC.
Den er også oppgraderingsvennlig, i form av enkel tilgang til innmaten via flere lokk på undersiden.
DVD-drevet er også utskiftbart, og kan for eksempel byttes ut med Blu-ray om ønskelig.
Maskinen er innpakket i metall (magnesium?), og overflaten er matt.
Det skal mye til for å se fingeravtrykk her, for ikke å si umulig.
Rusk i maskineriet
Tastaturet er av chicklet-typen der hver tast er isolert fra de andre.
Det er romslig og godt å skrive på.
Pekeplaten er kanskje litt liten, men det største problemet med den er at den ikke alltid reagerer på berøringene våre.
Kanskje dette er noe som kan fikses med programvareoppdateringer?
På vårt testeksemplar var det i hvert fall ikke bra.
Knappene som akkompagnerer pekeplaten er adskilt fra platen, er enkle å trykke ned, men avgir en ganske så hørbar klikkelyd, også for dem som eventuelt måtte sitte ved siden av deg.
Den berøringsfølsomme skjermen er matt og fin, og har en oppløsning som vi synes er perfekt for en 13,3 tommer.
Berøringssensorene fungerer utmerket, ingenting lugger takket være den kraftige maskinvaren.
Under skjermen sitter en fingeravtrykkleser samt en rekke hurtigknapper:
Windows-knapp for å åpne den nye startmenyen, lydjusteringer, låsing av retning, samt verktøykasse og notisblokk (med støtte for skriblerier med fingertuppen).
Dessverre er retningssensoren noe upålitelig, og skjermleddet knirker.
Det er slikt vi slett ikke forventer av en PC i denne prisklassen.
Videoen under bør være bevis nok:
Å bruke tastaturkombinasjonen CTRL-ALT og piltastene kan du selv endre retning manuelt, hvis du opplever dette problemet.
Når maskinen brukes som nettbrett, fungerer retningssensoren bedre.
Men hvem ønsker egentlig å bruke en maskin på 2 kg og med 3 cm tykkelse som nettbrett?
Pr i dag ser vi ikke de store fordelene, det kan kanskje endre seg når antallet fornuftige berørings-apper er større, men på det tidspunktet vil denne maskinen være en mastodont, frykter vi.
Ytelsetester
Fra du skrur på maskinen til den er klar til bruk tar det 19 sekunder.
Det er mange PC-er med SSD som er langt raskere, enkelte bruker under 10 sekunder.
Særlig viktig er dette imidlertid ikke, vi snakker tross alt om sekunder - og i de fleste tilfellene vil man ikke behøve å skru maskinen helt av mellom hver gang den brukes.
Klapper du lokket igjen går den i dvale, og da er den klar på få sekunder når du åpner det igjen.
Windows Opplevelseindeks gir oss følgende indikasjoner på ytelsen.
Her går skalaen fra 1,0 (tregest) til 9,9 (raskest):
Prosessor: 7,2 Minne: 7,5 Grafikk:
6,5 Spillgrafikk:
6,5 Primær harddisk: 7,9
Passmark PerformanceTest 8.0 gir oss mer kjøtt på benet, og i diagrammene under har vi sammenlignet ytelsestallene mot andre, relevante hybrid-modeller vi har testet den siste tiden:
i7-prosessoren yter noe bedre enn i5-prosessoren fra konkurrentene.
T902 er i så måte den raskeste hybriden vi har testet
Fujitsu har også klart å tyne mer ut av grafikken enn konkurrentene.
Noen spillmaskin er dette imidlertid ikke, men til alle andre oppgaver (inkludert video i alle oppløsninger og formater) er den mer enn rask nok.
Spesielt lesehastigheten imponerer oss, mens skrivehastigheten er mer på normalnivå.
God batteritid
Uten belastning holdt batteriet ut i hele 12 timer før det måtte lades.
Det er i særklasse best av de hybridene vi har testet så langt.
Ved kontinuerlig videoavspilling (720P) holdt det ut i 4,5 timer.
Det skulle bety at 8-9 timer med variert bruk absolutt bør være oppnåelig.
Batteritiden er spesielt god ved lav belastning
Konklusjon
Fujitsu har laget en hybrid PC/nettbrett som byr på meget god ytelse, spesielt batteritiden imponerte oss.
Maskinen er imidlertid så tung og tykk at den definitivt fungerer bedre som PC enn nettbrett.
Vi setter også noen spørsmålstegn ved kvaliteten.
Skjermleddet knirker, retningssensoren er upålitelig, og pekeplaten reagerer ikke alltid på berøringene våre.
Noe av dette kan sikkert fikses med driveroppdateringer, men slik produktet ble levert til vår testbenk - og med en slik prislapp - er det mye enklere å anbefale en av konkurrentene.
Foreløpig er det Dell XPS 12 som er vår favoritt.
| 0
|
201271
|
Asus PB278Q
Her snakker vi om armslag på skrivebordet!
Hvis man kan snakke om folkeoppløsningen på skjermer, så er det full HD 1920 x 1080 punkter vi snakker om.
Nesten alle TV-er og størstedelen av PC-skjermene kommer med denne oppløsningen, på bærbare er de mer påkostede utgavene også utstyrt med skjermer som takler dette.
Nettbrett finnes også med denne oppløsningen, til og med på mobiler har denne oppløsningen dukket opp på enkelte eksotiske modeller.
Men full HD er for snaut for de mest krevende jobbene på PC.
Da må du ha to skjermer, noe som fyller godt på skrivebordet.
Et godt alternativ er en 27-tommers skjerm med høy oppløsning, og da snakker vi om 2560 x 1440 punkter.
Da får du god plass til flere vinduer på skjermen, samtidig som den ikke ruver så voldsomt mye mer enn en 24-tommer.
Rimeligere
En god ting er at du nå for tiden får 27-tommere med LCD-paneler av god kvalitet og LED-baklys til en pris som du tidligere måtte ut med for en 24-tommer på 1920 x 1200.
Grunnen til dette er at det har blitt rimeligere å produsere IPS-skjermer, og Samsungs PLS-skjermer med tilsvarende eller bedre egenskaper bidrar også til utbredelsen.
Nå finner du en god håndfull 27-tommers skjermer med høy oppløsning i nettbutikkene, med priser fra rundt 4500 kroner og oppover.
Krever mer grafisk muskel
Før man handler en høyoppløselig skjerm bør man vite at den krever at maskinen den kobles til klarer å levere et skjermbilde i denne oppløsningen.
Da kreves det at maskinen enten har et hovedkort med skjermkort som har Dual-DVI tilkobling eller DisplayPort.
Dette får du fra under 1000-lappen og oppover.
Noen grafikkort støtter også høyere oppløsning enn full HD via HDMI 1.4, dette gjelder også noen skjermer, blant annet Asus PB278Q som vi har hatt på testbenken.
Vi testet imidlertid med DisplayPort.
Asus PB278Q
Denne skjermen har et PLS-panel, som er en teknikk utviklet av Samsung.
Det har den samme viktige egenskapen med hensyn til lysgjennomgang i selve matrisen, som gjør at betraktningsvinkelen ikke er kritisk for fargegjengivelsen.
Oppløsningen er 2560 x 1440 piksler.
Skjermoverflaten er behagelig silkematt.
Skjermen har en fot som kan heves og senkes, og skjermen kan også dreies til å stå på høykant.
På det laveste er skjermkanten 8,5 cm over bordplaten og selve skjermpanelet som viser bildet 11 cm over.
Da er det nesten 48 cm opp til øverste skjermkant.
Dette gir kurant ergonomi, selv om vi skulle ønske at det var mulig å senke skjermen enda noen centimeter.
Tilkoblingene er VGA, DVI, HDMI og DisplayPort samt strøm og analog lyd inn og ut.
Du kan koble til hodetelefoner hvis du bruker HDMI eller DisplayPort, hvis du bruker DVI må du koble til lydsignal fra lydutgangen på PC med en stereo minijack-kabel.
Det er også innebygde høyttalere med standard skjermhøyttalerkvalitet.
Betjeningen skjer med knapper på undersiden av høyre skjermkant, og funksjonene går tydelig fram på skjermkanten.
Menysystemet er utmerket og gir deg den kontrollen du trenger når du setter opp skjermen.
Det er også mulig å velge forskjellige fargeprofiler for å tilpasse skjermen til forskjellige bruksområder som spill, film, bilder eller vanlig skjermarbeide.
Dette kan også gjøres som hurtigvalg direkte med venstre betjeningstast, mens den til høyre justerer lydvolum.
Bildekvalitet
Bildekvaliteten er svært god.
Dynamikken er utmerket og gir en riktig, men fargesterk gjengivelse av både foto og video.
Betraktningsvinkelen er ypperlig!
PLS-teknikken har de samme gode egenskapene som IPS og eIPS-skjermene vi har sett tidligere.
Til vanlig PC-bruk er den også svært behagelig med sin skarphet og stabilitet.
Etterslep er synlig, men ikke sjenerende i vanlig bruk.
Til ekstrem spillbruk ville vi valgt andre skjermer med 120Hz oppfriskning, for eksempel Asus VG278H.
Konklusjon
Dette er først og fremst en arbeidsskjerm, ikke en underholdningsskjerm, og passer utmerket for de som jobber med mange og/eller store vinduer.
Bilderedigering, video, musikkproduksjon, regnskap, statistikk og analyser.
Samtidig fungerer den også til underholdning, og man kan fint lene seg tilbake og se kvalitetsvideo i stort format med ypperlig resultat.
Les også vår tester av skjermer med tilsvarende størrelse og oppløsning:
Fujitsu P27T-6 og Dell U2711 Ultrasharp
Asus PB278Q
| 1
|
201276
|
TEST:Audi A8 4.2 TDI
Audi A8 av fjerde generasjon er en diger bil, men ser ikke sånn ut.
Her tar vi for oss bjørne-versjonen.
Rettelse:
I første utgave av denne testen kom vi i skade for å skrive at forbruket var 0,78 l/mil og utslippet 204 g/km.
Dette er tallene for den lange versjonen.
Det skal være henholdsvis 0,76 l/mil og 199 g/km.
Rettelse er foretatt i artikkelen.
Audi A8 er bilen som har kronet den bayerske bilprodusentens verk når det gjelder å etablere seg i premiumklassen.
Ambisjonene begynte å gjøre seg gjeldende allerede på 70-tallet og Audi 200 fra 1979, en sterkere og mer luksuriøs versjon av Audi 100, kan anses som første steg, oppfulgt av en enda mer overbevisende 200-versjon av den oppsiktsvekkende nye Audi 100 som ble presentert i 1982.
I 1988 kom så en fullverdig overklassesedan, V8.
Den var imidlertid fortsatt basert på Audi 100.
Men så...
A8 mot BMW og Mercedes
I 1994 kom første Audi A8 med egen plattform, aluminiumchassis og - karosseri (en monocoque-struktur som ble døpt Audi Space Frame), og Quattro firehjulsdrift samt motoriseringer verdige overklassen.
Som tegn på tilhørighet i nettopp denne øvre bilkategorien var bilen også over fem meter lang.
En konkurrent til Mercedes S-klasse og BMW 7-serie var et faktum, med noen solide teknologi-argumenter for seg.
I 2002 kom den utgående generasjonen som befestet Audis stilling i den tyskproduserte overklassen og tredje generasjon A8 har vært i salg siden april i år.
Skikkelig sværing
Designmessig er det ikke mye å si om den nye generasjonen A8.
Det er en typisk Audi - her har ikke formgiverne fått lov til å tillate seg mange sprell.
For ikke-kjennere kunne dette like gjerne være en A4 hvis den betraktes på avstand.
For om bilen er blitt større - og den overgår både S-klasse og 7-serie i så måte, så ser den overraskende kompakt ut.
Den er da også svært velproporsjonert.
Men her har vi med et optisk bedrag å gjøre:
Dette er en diger bil, noe vi oppdaget da vi prøvde å finne en plass i garasjeanlegget i Oslo City i den travleste tiden.
Håpløst.
Man skulle ikke tro at den faktisk er 514 centimeter lang (7 centimeter lengre enn forgjengeren), 195 centimeter bred (+ 5 centimeter) og 147 centimeter høy (+ 2 centimeter).
Akselavstanden har vokst med fire centimeter til 299 centimeter - hvilket er kortere enn konkurrentene fra Mercedes og BMW
- Audien har altså betydelig lengre overheng.
Bagasjerommet er stort, men det skulle da også bare mangle.
510 liter er på nivå med de største mellomklasse-sedanene.
Gedigent
Interiøret oppleves som gedigent, luksuriøst og høyteknologisk på en sømmelig, tilbakeholden måte.
Ingen bling-bling og blinkende, fargede lys, men en diskret demonstrasjon av teknologisk know-how som ikke står tilbake fra den rivalene fra Stuttgart og München kan vise til, og som betjener alt fra det perfeksjonerte informasjons- og underholdningssystemet med dreiehjul, touchpad, stemmestyring og integrerte Google-satellittbilder, til de avanserte sikkerhetssystemene som nattsynassistent, siste generasjon adaptiv fartsholder og automatisk forberedelses- og bremsefunksjon ved umiddelbar kollisjonsfare.
Bare for å gi noen eksempler.
Rullende PC?
En artig detalj i tillegg til dreiehjulet som er den sentrale styringsenheten for informasjons- og underholdningssystemene er en PC-inspirert touchpad som gjør det mulig å skrive bokstaver med fingrene, som systemet deretter tyder og forenkler valg av for eksempel adresse i navigasjonen eller funksjon ellers i systemet.
Gadget eller nyttig fremskritt?
Vi fikk dessverre ikke tid til å bli fullt ut fortrolig med nyskapningen, men dette er noe vi vil komme tilbake til.
Ganske snedig, i hvertfall selv om den datamus-inspirerte løsningen Lexus presenterte i fjor forekommer oss hakket mer anvendelig totalt sett.
Tross alt god plass
Plassforholdene er som man bør kunne forvente i en så stor bil og vi opplevde den som hakket romsligere enn hovedkonkurrentene.
Ikke desto mindre er det felles for alle de tre tyske overklassemodellene at plassen innvendig relativt sett er mindre i forhold til de ytre dimensjonene enn hva tilfellet er nedover i modellrekken.
Dette har selvfølgelig å gjøre med de kraftig dimensjonerte karosseridelene som skal inngi kvalitetsfølelse, beskytte og dempe lyd og vibrasjoner.
Alt blir tykkere, mer solid og innvaderende, og slikt tar plass.
Men dog:
Plass er det, og i testbilen, som vi vil beskrive som "4+1"-konfigurert med en luksuriøs, nedfellbar midtkonsoll bak, ville i hvertfall fire storvokste personer fint kunne legge ut på langtur.
Testbilen var utstyrt med sportsseter, men det kan også velges "normal"-seter og spesielle komfortseter.
Noe for enhver smak altså.
Setejusteringene skjer nå i henhold til et nytt konsept via datamaskinen som Audi kaller MMI, og med dreiehjul-betjening.
En kraftpakke av de sjeldne
Så over til det mekaniske.
Testbilen var utstyrt med noe av det voldlsomste dieselteknologien har å by på i personbilverdenen.
Dieselmotoren, V8 4.2 TDI, har 350 hestekrefter (326 tidligere) og et dreiemoment på massive 800 newtonmeter mellom 1.750 og 2.750 omdreininger (650 tidligere).
Den moderniserte common rail V8-eren er utstyrt med piezo-injektorer med 8-hulls dyser og opp til fem innsprøytninger per syklus.
Innsprøytningstrykket er også blitt høyere: 2.000 bar.
I tillegg til den imponerende dieselmaskinen lot vi oss begeistre av den moderne, åttetrinns automatgirkassen som sjalter tilnærmet sømløst og temmelig raskt.
Den kan "selvsagt" betjenes manuelt med hendler bak rattet.
Denne effektive kombinasjonen gir rett og slett svært sportslige akselerasjonstider - 0-100 går unna på 5,5 sekunder.
Lavere forbruk
Samtidig med økte ytelser har denne versjonen et forbruk som er redusert med 19% i forhold til forgjengeren.
0,76 liter per mil er det offisielle tallet, noe som gjør at CO2-utslippet akkurat kryper under 200-gramsgrensen og havner på 199 gram per kilometer.
På den korte tiden vi hadde til rådighet kunne vi dessverre ikke verifisere tallene og ved aktiv kjøring lå forbruket i overkant av literen per mil, men det er fortsatt ganske så bra i denne klassen.
Slår BMW og Mercedes på motor
Når det gjelder drivlinje overgår Audi på dette dieselnivået både BMW og Mercedes - sistnevnte velger til og med ikke å markedsføre V8-dieselen lenger.
S 400 hybrid med kombinasjonen bensin- og elmotor har overtatt rollen som økonomisk høy-ytelsesmotor, men dynamisk sett kan den på langt nær måle seg med A8 4.2 TDI - her blir Mercedes frakjørt.
Heller ikke BMW 740d kan hamle opp med Audien når det kommer til kraftutfoldelse.
Når det er sagt er BMWens diesel mer økonomisk og den nye åttetrinns-automaten til BMW minst like utmerket.
God kjøreopplevelse, men...
Selve kjøreopplevelsen i Audi A8 4.2 TDI er selvsagt en luksusreise i bil som det er få forunt å få oppleve.
Med alle kreftene man har i reserve kan man konsentrere seg om de øvrige aspektene ved kjøringen og her møter vi på formidabelt sikre kjøreegenskaper kombinert med et høyt komfortnivå.
Audi har dessuten jobbet med å forbedre kjøredynamikken i forhold til den relativt uspennende forgjengeren.
For å gjøre en lang historie kort:
Bilen er uhyre velkjørende og har antagelig de mest betryggende kjøreegenskapene i klassen.
Men, den er verken like komfortabel som Mercedes S-klasse og BMW 7-serie eller like dynamisk og underholdende i kjøreegenskapene som BMWen.
Men et kompetent og avansert understell, det har den.
Effektiv firehjulsdrift
Bilen er utstyrt med Quattro firehjulsdrift med standardoppsett 40% krefter foran og 60% bak - altså mer bakhjulsdrevet karakteristikk.
Så lenge ESP (antiskrens/stabilitetsprogram) ikke griper inn kan opptil 85% av kreftene flyttes til bakakselen ved behov.
Bakakselen på A8 4.2
TDI er utstyrt med en såkalt sportsdifferensial.
I motsetning til antispinnsystemer, som bremser for å redusere hjulspinn, er aktiv differensial, som her er standard på bakakselen på denne bilen, en mer dynamisk fremdriftshjelp:
Den fordeler kreftene til det hjulet som har best grep til enhver tid, såkalt torque vectoring, noe som brer om seg med elektronikkens stadig utvidede applikasjonsområder.
Mange innstillingsmuligheter
Bilen har også adaptiv luftfjæring som kommer i en standard-utførelse og en sportslig versjon som ekstrautstyr.
Systemet Drive Select (Kjørevalg) gjør at man kan velge mellom sportslig oppsett, komfort-orientert oppsett, et automatisk oppsett hvor bilen tilpasser seg kjørestil og -forhold og tilslutt en individuell tilpasning hvor man velger mer sportslig på demperne og mindre på styring og gass, for eksempel.
Vi prøvde de forskjellige innstillingene og det ga artige endringer uten at bilen forandrer sin grunnleggende karakter; når den presses merkes massen, tendenser til understyring og generelt en oppmuntring til en relativt sedat kjørestil.
Og det er jo for så vidt helt greit.
Alt i alt finner vi A8 - om enn svært tilfredsstillende å kjøre - ikke helt på høyde med Mercedes og BMW; det kan virke som om man har forsøkt å få til alt det beste på en gang, og da blir riktignok alt bra, men det utkrystalliserer seg ingen tydelig personlighet.
Det er verken noen utpreget dynamisk luksusracer eller noen utpreget komfortabel luksuscruiser, men et teknologisk avansert kompromiss mellom de to.
Ikke klasseledende
Vi snakker her om kreftige luksussedaner i prisleiet 1,2-1,4 millioner kroner.
De færreste vil spikke fliser når det kommer til noen titusener mer eller mindre mellom dem.
"Vår" Audi koster 1.356.000 kroner.
Testbilen hadde 28 forskjellige ekstrautstyr for til sammen 362.000 kroner, noe det er fort gjort å komme opp i og en del syntes vi var hårreisende dyrt.
Her har tydeligvis rivaliseringen med BMW fått en nytt og mindre attraktiv dimensjon.
Mercedes S 400 hybrid (279 hk og ) koster fra 1.273.000 kroner og BMW 740d (306 hk) fra 1.205.000 kroner.
Begge har som nevnt svakere ytelser enn Audien.
I forhold til Mercedes og BMW kan Audi tilby en moderne og attraktiv totalpakke og den mest kraftfulle fremdriften på dette nivået.
Imidlertid slår den ikke Mercedes på komfort og den slår ikke BMW når det kommer til kjøredynamikk.
Den står seg på sine egne premisser og er et fullverdig produkt i overklassen, men noen klasseleder allround har vi ikke med å gjøre her.
For øvrig blir det endelige valget et spørsmål om individuelle preferanser, smak og behag.
Alternativer
Dessuten kan man jo, hvis man først disponerer et slikt misunnelsesverdig budsjett slike biler forutsetter, våge å tenke "utysk", eller "utenfor boksen" og titte på Jaguar XJ 3.0 V6 med 275 hk og 600 Nm, som koster fra 1.372.000 kr eller verdens mest avanserte bil, krafthybriden Lexus LS 600h med 394 hk og 520 Nm til 1.772.000 kroner...
Sistnevnte er dyr, men inkluderer mye utstyr man må betale ekstra for på de øvrige.
(Totalprisen på vår A8-testbil med påmontert utstyr er for øvrig 1.718.000 kroner...)
Panamera?
Så må vi ikke glemme nykommeren i segmentet på hjemmebane, Porsche med sin Panamera.
Med den budsjettstørrelsen vi har med å gjøre her, må vi imidlertid nøye oss med innstegsversjonen med bensin-V6er så den blander seg ikke inn direkte her.
Imidlertid kan du lese om vår prøvekjøring av den "rimelige" Panameraen her.
Når det gjelder rivalene til nye Audi A8 kjørte vi en duell mellom nye BMW 7-serie og Mercedes S-klasse i fjor, riktignok "bare" med sekssylindrede dieselmotorer under panseret.
Den kan du lese her.
| 1
|
201277
|
iMovie '09
Apples iLife har kommet i ny versjon, vi har testet iMovie '09
Apple har alltid hatt høy status i kreative miljøer.
Det har historiske grunner, som at Mac'en allerede ved lansering i 1984 hadde en grafisk desktop med ikoner og både mus og tastatur.
På den tiden eksisterte ikke Windows, og når du slo på en PC kom det bare opp en enslig C:\ på skjermen oppe i venstre hjørne.
LES OGSÅ:
I dag er ikke forskjellen på langt nær like stor, men alle Mac'er kommer med en programsuite som tar seg av de første skritt på veien for de som vil holde på med egne bilder, filmer og musikk - iLife.
Av disse er det iMovie som er det mest krevende for maskinen, det er jo her de store datamengdene skal kvernes samtidig som det skal være oversiktlig for brukeren.
Hva vi testet
Vi installerte iLife '09 på en helt ny MacBook Pro.
Siden maskinen var helt ny trodde vi at den nyeste versjonen allerede lå inne på maskinen, men det var altså feil.
Verdt å sjekke hvis du kjøper deg ny Mac.
Maskinen har 2,66 GHz Intel Core2 Duo, 4 GB DDR3 minne, 320 GB disk og GeForce 9600M GT skjermkort.
Dette er den største modellen, med 17-tommers blank skjerm på 1920 x 1200 punkter.
Materialet vi testet kom fra vårt Sony HDR-SR7 harddiskbaserte AVCHD kamera som kobles til med USB fra dokkstasjonen.
Da vi koblet til kameraet dukket bare filerne i SD-kvalitet opp i importvinduet.
Det var ikke noen åpenbare alternativer for å velge AVCHD-filene, det dukket ikke opp som alternativ noe sted.
Da vi bare fjernet SD-filene fra kameradisken i Finder dukket alle AVCHD-filene opp i iMovie etterpå, helt automagisk.
Det er mulig det er et triks her, men det brukte vi ikke tid på å finne ut av nå.
Tips mottas med takk.
Hva er nytt i '09 versjonen?
Forrige versjon - iMovie '08 - var helt ny i forhold til forgjengeren iMovie '06.
Men denne gangen er det snakk om forbedringer og nye funksjoner, selve grunnkonseptet er det samme som i iMovie '08.
Du kan lese vår test av denne her.
I '09-versjonen er det mange nyheter, du finner full oversikt hos Apple.
Vi har bare sjekket ut det vi ser som de viktigste av endringene.
I redigeringsdelen har det dukket opp flere nyttige og elegante løsninger.
Du har nå mulighet til å finredigere klippene ved å klikke på verktøysymbolet i begynnelsen av klippet og velge prsisjonsredigering.
Da dukker de to klippene opp i et nytt vindu hvor de er plassert ovenfor hverandre og det materialet som ikke er brukt er duset ned.
Så er det bare å flytte inn- og ut-punktene slik du ønsker, du ser bildet samtidig i preview-vinduet oppe til høyre.
En liten detalj er at avspilling alltid starter der markøren står, og den er utrolig lettbent i iMovie.
Vil du flytte den litt før eller etter så er det ingen ting som henger, responsen er helt direkte.
Beveg mus, trykk spacebar for play - det er en fantastisk kjapp respons.
En annen nyhet i det samme redigeringsbildet er at du kan koble fra lyden, slik at du kan ha godlyden fra et klipp og de beste scenene fra et annet.
Har du brukt to kameraer er jo dette uvurderlig.
Du kan også markere rytmikken i lydfiler, da snap'er bilderedigeringen til disse punktene slik at det blir mye lettere å følge rytmen i musikken.
Ellers har iMovie fått markører som kan plasseres strategisk og brukes til kapitler ved DVD-brenning, klippjusteringer som kan gjelde mer enn ett klipp, kopiering av innstillinger og flere andre forbedringer.
I prosesseringsdelen har det dukket opp noe som alle vi amatører har spesielt stor glede av.
Vi snakker om bildestabilisering.
Selv om dette skal tas hånd om av kameraet under opptak, er det svært ofte at dette ikke er tilstrekkelig.
Da får publikum lett følelse av sjøsyke.
Bildestabiliseringen funger utmerket og er meget lett å bruke.
Du velger et klipp og ber om å få det analysert for stabilisering.
Etter at dette er ferdig er det bare å aktivere stabiliseringen, og velge i hvilken grad prosessen skal stjele fra originalutsnittet.
Forbedringene er høyst påtagelige og kan redde mange ellers tvilsomme opptak.
Problemet er at analyseringsprosessen tar forferdelig lang tid.
Et 20 sekunders klipp tar gjerne 4 minutter å analysere.
Før dette er ferdig får du ikke verken sett eller gjort noe som helst, da er iMovie opptatt med sitt på heltid.
Også importen av data og konverteringen som skjer underveis er tidkrevende.
Derfor er det nok lurt å sette i gang disse prosessene en helt annen dag enn den dagen man har lyst til å hygge seg med å redigere, hvis det er snakk om materiale av særlig omfang.
Bilde-i-bilde er nå mulig, også erstatting av bakgrunn (grønnskjerm-effekt), effekter som kan sette sitt preg på hele stemningen, du kan endre hastigheten opp og ned og til reisefilmene dine kan du nå bruke animerte kart i 3D eller forskjellige flate stiler, hvor du reiser visuelt mellom steder på planeten.
Også arkiveringsbiten har fått oppussing, du kan konsolidere på interne og eksterne disker og brenne til DVD.
Men Blu-ray er det ingen støtte for...
Verdt å oppgradere?
iLife koster 790 kroner å oppgradere, da får du nye versjoner av alle programmene.
Du trenger også OS X
Leopard, så hvis du ikke har oppgradert kjøper du alt i en samplepakke til 1 690 kroner.
Da får du iWork på kjøpet.
| 1
|
201278
|
Condemned
SPILLTEST:
Klar for å bli skikkelig skremt?
Her har vi et spill som virkelig kryper under huden på deg.
Les hvorfor du bør skaffe deg Condemned til Xbox 360.
Det er i skrivende stund gått noen timer siden vi rundet Condemned, men opplevelsen var såpass sterk at vi fremdeles tenker på spillets avslutning, prøver å analysere hva som ble sagt og hvorfor resultatet ble som det ble.
Greit nok, spillets bakgrunnshistorie er ikke verdens mest nyskapende, og spillets design lider av tydelige feil.
Men den intense, grusomme opplevelsen spillet serverer oss får oss til å glemme små imperfeksjoner, for dette er noe av det mest skremmende vi har spilt på en god stund.
LES OGSÅ:
Frykt for alle penga
Vi velger å plassere Condemned et sted mellom FEAR og Doom III.
På den ene siden får vi følelsen av den krypende, psykologiske frykten (som riktignok ikke helt fungerte som planlagt i FEAR, men det er en annen historie), og på den andre siden er det nok av skvette-øyeblikk, som likevel er mindre forutsigbare og faktisk mer skremmende enn tilfellet var i Doom III.
Mye av spillets ofte forferdelig ubehagelige stemning kommer fra fokuset på nærkamp.
De ikke akkurat pene motstanderne kommer nærme, alt for nærme, og det er opp til deg å time slag med øksa du akkurat plukket opp, slik at den treffer skallen til den psykopatiske uteliggeren som akkurat angrep deg med en grusom lyd.
Du slår med høyre skulderknapp, blokkerer slag med venstre, og kan både gi motstanderne et spark (ved å trykke inn den høyre stikken) og en solid dose strøm som slår dem ut.
Men hvorfor kommer de og hvem er de?
Vi spiller som FBI-agenten Ethan Thomas, ekspert på seriemordere, som er nettopp blitt tilkalt for å undersøke nok et blodig åsted.
De første minuttene handler faktisk ikke om kamp, men etterforskning.
Ved hjelp av en rekke høyteknologiske verktøy kan vi samle biologiske spor, detektere gasser, sjekke kjemisk oppbygning av objekter, og så videre.
Spillet velger selv hvilket verktøy som passer best for øyeblikket, og dette CSI-elementet gir et interessant avbrekk fra slåssingen, selv om du ikke har kontroll over hvilket verktøy som brukes når.
Etter å ha undersøkt mordscenen, skjer det selvsagt uventede ting.
Vi blir fratatt vårt skytevåpen, og fort er hele FBI etter oss på grunn av feilaktige beskyldninger.
Den eneste vi kan stole på er teknikeren Rose, som analyserer data for oss og holder oss oppdatert.
Det blir fort tydelig at det er noe mer på gang en bare en gal seriemorder.
Ethan får plutselig voldsomme tilbakeblikk, kaster opp og treffer på mystiske mennesker.
Det gjelder å finne ut hva som foregår, men dessverre er byen full av gale og beveæpnede psykopater.
Nå er det personlig
Det er altså mye kamp, nærkamp, det handler om her.
Det unike er at en stor del av objekter som ligger rundt omkring kan brukes til angrep.
Rør, armert betong, treplanker, hammere, øks, dører til oppbevaringsskap, skilt, spader...
Samtlige er potensielt dødelige og brukes til å mose hodene til angripende galninger, komplett med blodsprut og grusomme lydeffekter.
Som nevnt tidligere kan slagene kombineres med spark, blokkering og bruk av strømpistol, og samtlige av disse blir essensielle utover i spillet, når angriperne virkelig begynner å kreve din fulle oppmerksomhet.
Fra tid til annen får vi muligheten til å avslutte de slemmes liv med noen eksepsjonelt brutale avslutningsbevegelser, for eksempel ved å knee dem midt i ansiktet.
Dette spillet er virkelig ikke for pyser.
Men hva med skytevåpen?
Joda, du finner både pistoler, hagler, rifler og maskingeværer i spillet.
Men disse er ekstremt begrenset, og enda mer spennende, du har bare så mye ammunisjon som du finner oppi våpenet.
Det er sjelden mer enn et par skudd i en pistol du finner, og det gjelder å virkelig gjøre det beste ut av dem.
Dette åpner for et nytt nivå av spenning og taktikk, og spillet blir til en ekte kamp for å overleve.
Motstanderne består av besatte mennesker, selv om det aldri blir helt forklart hva de er besatt av.
Men de er intelligente, har klare taktikker, prøver å overraske deg, og fra tid til annen angriper de hverandre.
Kampene blir aldri like, og vi har opplevd flere virkelig uforglemmelige øyeblikk underveis.
Spillets relativt sakte tempo forsterker terroren.
Følelsen av at de gale fiendene alltid lusker i skyggene og forbereder seg på angrep er hele tiden til stede.
Bare det i seg selv gjør spillet utrolig ubehagelig, men vi er stadig vekk vitne til visjoner, uforklarlige hendelser, det er konstant uhyggelige lyder i bakgrunnen, og spillets generelle stemning grenser ofte til direkte ubehagelig.
Bare vent til du kommer til kjøpesenterbrettet
eller vitner galskapen som foregår mot slutten.
Men når Condemned klarer så til de grader å gripe oss med sin stemning, utfordrende motstandere og innovativt kampsystem, hvorfor får det ikke klassikerstempel?
Labyrint
Det er en del grunner til dette, mest av alt har det med brettenes til tider ensformige design å gjøre.
Condemned inneholder mye korridorer, ganger og haller.
Det er lett å gå seg vill, forvirre seg og bli sittende fast fordi alle rommene ser nesten like ut.
Av og til virker det som om designerne har prøvd å gjøre brettene større ved å pøse på med ekstra rom.
Det er ikke et direkte plagsomt problem, men noe vi definitiv blir klare over et lite stykke ut i spillet.
Den relativt korte varigheten er også et lite minus.
Condemned er faktisk et spill som kunne blitt den nye Resident Evil 4, hadde det hatt flere episke, spektakulære scener, større variasjon og litt mer kreativitet i designen.
Men det føles litt for lineært, krever for lite hjernekapasitet og varer for kort.
Det er som om oppbygningen av en dominerende, skummel stemning har tatt over for kreativiteten i brettdesignen.
Grafikken er ikke alltid hundre prosent imponerende.
Ikke misforstå oss
dette er Xbox 360, og spillet er fullt av vanvittig detalj, nydelige spesialeffekter (spesielt i de mange tilbakeblikkene til agent Thomas) og fabelaktig animerte motstandere.
Men et våkent øye vil oppdage at ikke alle teksturene er like skarpe, og at noen av ansiktene (først og fremst agent Thomas selv) virker lite troverdige, ligner mer på skulpturer enn mennesker.
Alene i mørket
Lyden spiller også en enorm rolle i spillet.
Når du trasker rundt i forlatte bygninger, og nervene er på høygir, kan enhver liten rotte som piler forbi få oss til å hoppe i taket.
Her kommer surroundsystemet vårt virkelig til nytte.
Eller for å si det på en annen måte, vi ønsket flere ganger at vi satt med en mono TV, så nervøse gjorde lydene oss.
Lydbildet ødelegges dessverre av svak stemmeskuespill.
Hovedpersonen høres virkelig uengasjert ut, stemmen er monoton og kjedelig.
Mange spill klarer jo å skaffe seg fantastiske skuespillere til å levere stemmer for tiden, vi mistenker nesten at budsjettet til Monolith ikke strakk til akkurat her.
For det meste er den audiovisuelle opplevelsen veldig imponerende, og spillet må nytes med skikkelig anlegg og HDTV.
Har du et slikt oppsett vil du oppleve en ny dimensjon av frykt.
Som sagt
Condemned kunne blitt en klassiker.
Det er det ikke, det er for mange ujevnheter underveis, for mange hindringer skapt av ikke helt gjennomført design.
Men vi ser forbi manglene, for dette er blitt et skikkelig imponerende horrorspill som klarte å fenge oss som få andre.
Har du sansen for skrekk, vil du ha en rystende og unik opplevelse, la Condemned bli et av spillene som følger med 360en din.
Det fortjener utviklerne, og la oss håpe på en oppfølger.
| 1
|
201279
|
LG Optimus 2X P990
Den raskeste Android-telefonen vi har testet.
Denne våren blir det et inntog av dobbeltkjerneprosessorer i de dyreste smarttelefonene, og først ut på vår testbenk er LG Optimus 2X, som har en Nvidia Tegra 2-prosessor under panseret der kjernene opererer på 1GHz.
Det gjør at den også er den desidert raskeste Android-telefonen vi har testet.
Telefonen drar både full HD-video og avanserte 3D-spill, programmer starter lynraskt og flere har latt seg imponere av hvor raskt Optimus 2X oppfører seg ved surfing på nettet.
Men det er også mer å like ved Optimus 2X.
Mer om det etter spesifikasjonene:
Spesifikasjoner, LG Optimus 2X
Skjermstørrelse: 4"Oppløsning:
800x480 pikslerSkjermteknologi:
LCD/TFTProsessor:
Nvidia Tegra 2, 1GHz dobbeltkjerneInnebygd minne: 512MB RAM, 8GB internminneMinnekort:
Micro SD opp til 32GBAndroid-versjon:
2.2 (Froyo), 2.3 (Gingerbread) i nær fremtidKamera:
2 stk.
8Mp bak og 1,3Mp foranVideo: 1920x1080 (full HD)Radio:
Stereo FM m/ RDS (krever medfølgende ørepropper)Utganger: 3,5mm jack (ørepropper følger med), micro HDMI (kabel følger med), micro USB (til lading/dataoverføring, kabel følger med)WiFi: Wi-Fi 802.11 b/g/n, DLNA3G:
HSDPA, HSUPABluetooth: v2.1Mål:
123,9 x 63,2 x 10,9 mmVekt:
139 gramBatteri:
1500mAhPris: ca 4200 kroner
Innholdsfortegnelse:
Spesifikasjoner, LG Optimus 2XKonstruksjonYtelseI brukEposttrøbbelKamera, video og samtalekvalitetKonklusjon, LG Optimus 2X
Konstruksjon
LG Optimus 2X fremstår med høy kvalitet konstruksjonsmessig.
Rammen er av kombinert plast og metall, og telefonen er også god å holde i fordi kameraet på baksiden er løftet litt ut fra resten, som gir et behagelig søkk til pekefingeren når du holder telefonen, og hele baksiden har også litt friksjon.
LG-telefonen er imidlertid ingen liten krabat, og med en fire tommer stor skjerm kan den oppleves i største laget for noen.
Vi lar oss uansett imponere av skjermen, som er lyssterk og med gode farger uten å overdrive det.
Sortnivået er riktignok ikke helt på høyde med Samsungs AMOLED-skjermer (som finnes i blant annet Nexus S, Omnia 7 og den kommende Galaxy S II), men Optimus 2X presterer til gjengjeld svært godt ute i vintersola, der det fortsatt går helt fint å se innholdet på skjermen selv på dager med skyfri himmel.
Det er det ikke alle telefoner som håndterer like godt.
For øvrig har vi også testet hvor mange punkter skjermen klarer å registrere samtidig, og Optimus 2X klarte å registrere alle ti fingre, og der berøringen også er svært presis.
Forsiden av telefonen har ingen fysiske taster, der de fire "standardknappene" meny/hjem/tilbake/søk fungerer som berøringsfølsomme felter som også lyser i mørket.
Vi liker godt av avstanden ned til disse er såpass lang som den er, og i testperioden har vi ikke opplevd å komme borti dem når vi har skrevet på tastaturet, noe vi har opplevd på tilsvarende konstruksjon på andre telefoner.
Når det gjelder fysiske knapper er av og på-knappen å finne på toppen av telefonen, og denne er såpass liten og nedfelt at den krever litt ekstra presisjon.
Fordelen er imidlertid at du sjelden slår på telefonen uten å mene det, for eksempel når den puttes i lomma.
Litt uvant er det med volumbrytere på høyre side av telefonen – de er da mest tilgjengelig for deg som vanligvis holder telefonen i høyre hånd.
Vi legger også merke til at glasset på skjermen faktisk er hevet noen tidels millimeter over rammen - det er pent designmessig og gjør at tommelen ikke får noen skarp kant å gli over, men kan også medføre at skjermen lettere skades dersom du mister telefonen i bakken.
På toppen av telefonen skjuler det seg også en micro-HDMI-utgang bak et lite gummilokk, og gledelig er det at LG også legger ved egnet kabel i esken slik at telefonen kan kobles direkte til en HDTV.
Dette skjer via såkalt HDMI mirroring, der du ser det samme på TV som du gjør på telefonen.
Med i pakken vår du også støyisolerende øreplugger, med bryter for å ta i mot og legge på samtaler, eller starte og stoppe avspilling.
Disse er også nødvendige å bruke for å kunne utnytte FM-radio-funksjonaliteten.
Kvaliteten på ørepluggene er litt så som så - det er ikke spesielt mye bass i dem, men det største problemet er at berøring av ledningen høres godt som dunkelyder i øret.
Batterilokket dekker hele baksiden av telefonen og må "brekkes løs" med fingerneglen.
Under ligger batteri, minnekort og SIM-kort, og konstruksjonen gjør at minnekortet kan tas ut uten at batteriet må vippes ut først.
Selvsagt er det derfor også mulig å kjøpe et ekstra batteri om du vil ha ett i bakhånd.
Ytelse
Som nevnt innledningsvis - LG Optimus 2X fremstår som en svært rask telefon, og det til tross for at Android ikke er helt optimalisert for dobbeltkjerneprosessorer.
Selve hjemmeskjermen er imidlertid ikke så kjapp rett ut av boksen, siden LG legger på en del widgets (småprogrammer som kjører direkte på hjemmeskjermen), men det ser til gjengjeld pent ut.
Spesielt opplever vi litt hakking når vi trykker på hjem-knappen en ekstra gang slik at alle hjemmeskjermene vises i ett bilde, men heller ikke skrolling mellom hjemmeskjermene går helt flytende.
Vi lastet ned LauncherPro (en av Androids beste hjemmeskjermer), og den fungerte mye bedre med tanke på ytelse.
Drar du opp Facebook-applikasjonen eller listen over installerte programmer, ser man imidlertid kjapt at dette er en telefon med mye krutt under panseret, der alt går flytende som bare det.
Vi har også testet noen spill optimalisert for Nvidias Tegra-plattform (f.eks.
Dungeon Defenders), og disse flyter også imponerende godt.
Og – der de fleste Android-telefoner oppleves noe hakkete på nettsurfing, spesielt sammenlignet med iPhone, drar Optimus 2X det meste svært tilfredsstillende.
Den bildetunge webversjonen av Dagbladets forside (inkludert Flash-elementer) lastes svært raskt, og skrollingen oppleves fortsatt som akseptabel, selv om det selvsagt går enda bedre på nettsider uten flash.
Flere har latt seg imponere av hastigheten i f.eks. YouTube-applikasjonen, og bildegalleriet med en del visuelt snacks er forrykende smooth.
3D-effektene sitter som et skudd, og telefonen er lynrask til å rotere bildene når du vrir telefonen 90 grader.
Dette underbygges også av diverse ytelsesmålinger.
Optimus 2X scorer bittelitt bedre enn iPhone 4 (med iOS 4.3 installert) på Sunspider-testen (måler javascript-ytelse i nettleseren, score: 4015), og på Quadrant Standard-testen (som måler både CPU, minne, grafikkprosessor etc.) er Optimus 2X den suverent raskeste telefonen vi har testet, med en score på over 2500, som du ser i grafikken til høyre.
Gledelig er det forresten også at Optimus 2X kan ta skjermdumper ved å trykke hjemmeknapp og powerknapp samtidig – det er vanligvis ganske omstendlig på Android-telefoner (og letter arbeidet for en mobiltester ganske betraktelig).
Et par fartsdumper er det - blant annet bruker telefonen noen tideler for mye når skjermen slås på, som gjør at vi ofte må gjenta oppløsningsmønsteret, og dette kan oppleves som et lite irritasjonsmoment.
Når det gjelder batterilevetid ligger Optimus 2X helt på det jevne for denne type telefoner (og faktisk kanskje litt bedre), der enheten bør lades hver dag om du bruker den like hypping som vi har gjort i testperioden.
Et typisk scenario i skrivende stund:
Etter 14 timers oppetid der vi både har spilt, brukt Facebook, surfet på nettet, lastet ned programmer, tatt bilder og ringt, er det 30% igjen av batteriet.
I bruk
Vi er godt fornøyde med medfølgende programvare på Optimus 2X.
Grensesnittet ser pent ut og medfølgende widgets har høy kvalitet.
Tastaturet, som for øvrig er veldig likt det Samsung har på sine Android-telefoner, oppfører seg meget bra, og skjermen virker å være svært presis med tanke på knappetrykk.
Å sette opp telefonen går, som vanlig, lett som en plett, der du kan legge inn innloggingsdetaljer fra Gmail, Facebook, Twitter, Exchange etc. før du går i gang med å bruke telefonen, samt importere kontakter fra disse tjenestene.
LG har valgt å partisjonere internminnet slik at ca 1,2GB er tilgjengelig til apps som ikke kan kjøres fra minnekort, mens resten er beregnet for lagringsplass for bilder, video etc.
Et lite minus noterer vi oss fordi LG-telefonen ikke kommer med norsk tastatur (a må holdes nede litt for å få opp å etc.), men dette lar seg løse ved å laste ned et norsk tastatur fra Android Market.
Vår favoritt for tiden er Swiftkey, som over tid lærer seg hvilke ord du skriver oftest og hvilke du ofte skriver etter hverandre.
LG-tastaturet inneholder imidlertid norsk ordbok slik at du får forslag til ord mens du skriver.
LG har også modifisert varselmenyen der du også finner brytere for å slå av og på WiFi, Bluetooth, GPS etc., samt avspillingskontroller for musikkspilleren.
Musikk- og videoapplikasjonene som følger med er helt OK - lette i bruk og f.eks. med støtte for spillelister på den innbakte musikkspilleren.
Vi overførte også videoklippene i vår testsuite for mediespillere til Optimus 2X, men slett ikke alt spises.
Blant annet fikk vi ikke spilt av mkv/H.264-filer og hadde også varierende suksess med WMV HD-filer der én fungerte og én ikke gjorde det.
Det må også nevnes at vi ikke fikk til å spille alt via HDMI-kabelen som ellers spilte fint på selve telefonen.
Eksempelvis hadde vi en musikkvideo i Divx HD (1080p) som lar seg spille fint på telefonen, men som går i sort etter et par sekunder på TV, så sannsynligvis er ikke prosessoren rask nok til å dra alt i full HD på en TV-skjerm.
Ellers får du med et knippe applikasjoner i Optimus 2X:
App Advisor - Anbefalte apps fra LG, et slags redaksjonelt produkt, men ikke spesielt godt i våre øyneF-secure - Sikkerhetsprogramvare med 12mnd abonnement, gir deg også mulighet til å stenge telefonen ved å sende en spesiell SMS, kan låse telefonen dersom SIM-kortet byttes og sende informasjon på SMS til et forhåndsdefinert nummer etc.Forhåndslastede programmer
- Kan installeres om du vil.
Eksempler er Shrek Karting (bilspill), PicSay (fotoredingeringsapplikasjon) og Layar (augmented reality-nettleser)Facebook/Twitter/Myspace
- Helt OK klienter, men mangler støtte for de nyeste funksjonene, som Facebook Places.
Derfor lastet vi allikevel ned tredjepartsklienter fra Android Market.Notater - Kjapp notisblokk for å notere småting, støtter også bildevedleggPolaris Office
- Lar deg lese PDF-filer og Office-dokumenterRemotecall
- Lar deg ringe LGs supporttelefon og gir dem tilgang til telefonen din hvis du er komfortabel med detSpeil
- Viser bildet på frontkameraet slik at du kan sminke deg på fartenSmartshare - DLNA-programvare som lar deg spille av mediefiler fra andre DLNA-enheter (men ikke andre veien)Taleopptaker
Eposttrøbbel
Det er imidlertid én applikasjon vi fikk mye trøbbel med, og det er den medfølgende epostklienten.
Undertegnede har verdens slemmeste innboks (over 60.000 uleste - inbox zero er for pyser), og mens epostklienten klarer å hente de siste epostene første gang, blir den bare stående etterpå.
Før jeg oppdaget dette, gikk epostapplikasjonen i bakgrunnen og slukte strøm slik at telefonen måtte lades flere ganger om dagen, men jeg har faktisk ikke klart å løse denne floka og måtte til slutt slette Exchange-kontoen fra telefonen for å bli kvitt problemet.
Dette problemet har jeg dog ikke hatt på andre Android-telefoner, heller ikke i iOS, Windows Phone 7 eller Bada, for den saks skyld.
For å feilsøke ytterligere, prøvde vi å legge inn Exchange-kontoen til en kollega (med vesentlig mindre innboks), og til å begynne med fungerte dette fint, der epost dukket opp etter hvert som de ankom.
Dog var det ikke mange innboksmeldinger som ble hentet (ingen valg for å hente flere), og vi fikk heller ikke opp eposter fra undermappene.
I tillegg er funksjonaliteten begrenset, der du blant annet ikke kan sette flagg på eposter.
Imidlertid viste det seg etter hvert at samme problem meldte seg, der nye eposter ikke lenger dukket opp i innboksen.
Med andre ord er Exchange-svakheter i epostprogrammet fra LG.
Det går selvsagt an å kjøpe en ekstern applikasjon til dette formålet, men vi er nødt til å trekke Optimus 2X på grunn av denne problematikken.
Dette kan imidlertid rettes opp i fremtidige oppdateringer – blant annet har LG lovet at Android v2.3 (Gingerbread) skal komme raskt til Optimus 2X.
LG har også et støtteverktøy for Windows-baserte PC-er, der du kan kjøre et program på PC-en, koble til telefonen og se telefonskjermen i et eget vindu.
Derfra kan du navigere på telefonen ved å bruke muspekeren, skrive meldinger på PC-tastaturet, overføre filer etc.
Dessverre finnes ikke dette programmet i Mac- eller Linuxversjon.
Kamera, video og samtalekvalitet
LG Optimus 2X har to kameraer; ett bak og ett foran, som muliggjør videosamtaler.
Kameraet på baksiden har en oppløsning på 8 megapiksler, og telefonen kan også filme med full HD-oppløsning (1920x1080), 24 bilder pr sekund.
At mobiltelefonen kan filme med full HD-oppløsning er mer stas på papiret enn i virkeligheten, for du får ikke den samme detaljrikdommen som fra et dedikert HD-videokamera.
Dog er faktisk videokvaliteten ganske god til en mobiltelefon å være, og spesielt synes vi lyden fremstår klarere enn hva tilfellet er hos mange av konkurrentene.
Stillbildene er noe varierende i kvalitet, og spesielt ser hvitbalanseringen ut til å være litt upålitelig der både grønnstikk og magentastikk er mest vanlig.
Bildene har relativt god skarphet, men preges også av noe støy selv i god belysning, i tillegg til at de fremstår noe matte, med lav fargemetning og noe lav kontrast.
Vi anbefaler derfor en runde i et redigeringsprogram for å dra opp konstrastene litt før du publiserer bilder tatt med telefonen.
Last ned filene (.zip-format, inkl videoeksempler):
Merk også, altså, at Optimus 2X kan kobles til en TV eller projektor via HDMI.
Da vises det samme bildet på telefonen og skjermen (såkalt HDMI mirroring), og dette fungerer ganske bra.
Vi skulle dog ønske at bildevisningsapplikasjonen kunne ha spyttet ut bilder i full HD-oppløsning til TV-bruk (du får kun HD i videoapplikasjonen, 480p ellers), og som nevnt er kodekstøtten noe mangelfull.
Under testingen har vi opplevd samtalekvaliteten som svært god på LG-telefonen, med lite støy og klar og fin lyd.
Jeg har spesielt ett familiemedlem som har ganske store problemer med støy på sin telefon (som også høres av samtalepartner), men dette var faktisk langt mindre fremtredende på Optimus 2X enn på telefonen undertegnede bruker til daglig.
Vi har heller ikke fått noen klager av de vi har snakket med på telefonen og opplever derfor Optimus 2X som en solid telefon med tanke på samtaler.
Konklusjon, LG Optimus 2X
Det er liten tvil om at LG her leverer en solid Android-telefon, som er den raskeste vi har testet til nå, men der det definitivt vil bli konkurranse de neste månedene.
Telefonen spiller av videofiler i full HD uten problemer (i hvert fall når du ikke kobler den på en TV), den er rask å surfe på og kan også kjøre delikate 3D-spill med høy billedrate.
I tillegg gir konstruksjonen et solid kvalitetsinntrykk, kameraet er relativt godt (spesielt god lyd på videoopptak) og HDMI-utgang er definitivt et pluss for å kunne vise bilder og film direkte på en TV eller projektor.
Skjermkvaliteten er meget god, og spesielt synes vi Optimus 2X fungerte meget bra i sterkt sollys, der det fortsatt var fint mulig å lese det som stod på skjermen.
Samtalekvaliteten er også finfin, og den innebygde høyttaleren holder også god kvalitet, med klar lyd selv på høye voluminnstillinger.
Uheldigvis har vi hatt problemer med den medfølgende epostklienten, som ikke ville være helt kompis med vår Exchange-tjener på jobb, og som også er ganske fattig på funksjonalitet.
Til tross for våre forsøk med flere konti lykkes vi ikke å få dette til å fungere slik det burde og endte opp med å fjerne Exchange-kontoen slik at epostapplikasjonen ikke ble stående og trekke mye strøm.
Vi lander uansett på en femmer på terningen, men vi holder tilbake vårt "anbefalt produkt"-stempel nettopp fordi vi vi vil at dette stempelet skal representere produkter som kan anses for trygge valg for alle.
Det skal dog sies at det er mulig å kjøpe tredjepartsklienter i Android Market for deg som trenger bedre Exchange-støtte.
LG Optimus 2X P990
| 1
|
201280
|
Volkswagen Polo gjør Golf overflødig
Med en oppgradert VW Polo, må man spørre om det lenger er noen vits å kjøpe storebror Golf.
Giorgetto Giugiaro visste neppe hvor ikoniske hans designforslag til første generasjon VW Golf og VW Polo skulle bli, da de dukket opp i 1975.
Siden den gang har Volkswagen solgt 14 millioner eksemplarer av Poloen, og femte og foreløpig siste generasjon dukket opp i 2009.
Ikke alle Polo-generasjoner har vært like pene, men den nåværende utgaven ser aldeles fabelaktig ut.
Akkurat like fabelaktig som en Golf faktisk, noe som ikke er så rart, siden den nærmest er kliss lik sin storebror.
For å feire at det er fem år siden femte generasjon dukket opp, har VW nå gjort en serie med oppgraderinger (det er egentlig ikke derfor, det er bare en naturlig oppgradering som følge av tidens tann).
Sterke konkurrenter er eksempelvis Peugeot 208, Ford Fiesta, Toyota Yaris og, kanskje overraskende for noen, fjerde generasjon Renault Clio.
Alle motorene har blitt bedre
Alle motorer har blitt forbedret, det være seg 1,4 TDI (nå nede på 82 gram CO2/km i BlueMotion-utgave), 1,2 TSI, 1,4 TSI ACT, 1,0 MPI eller 1,0 TSI BlueMotion.
Sistnevnte kommer i høst, og byr på 0,41 l/mil i forbruk og 94 gram CO2/km i utslipp.
Modellprogrammet i Norge bensinmessig blir med 1-literen på enten 60 eller 75 hk med 5-trinns manuell kasse.
1,2 TSI kommer med 90 hk eller 110 hk, 5 eller 6-trinns manuell og med 7-trinns DSG som option.
Også som Cross
Til å begynne med kan kunden velge mellom tre utstyrsnivåer:
Trendline, Comfortline og Highline, og i tillegg fins den såkalte CrossPolo (som ikke kommer før til høsten).
Senere kommer også GTI, BlueGT og en BlueMotion-modell.
I en periode på 12 måneder, kan man også bestille spesialmodellen Fresh (mer om den litt senere).
Med dieselmotor vil 1,4 TDI komme med 75 hk eller 90 hk, begge med 5-trinns manuell, men 90-hesteren kan også fås med 7-trinns DSG.
BlueMotion-utgaven byr på perfeksjonert aerodynamikk og en glattere underside, som sammen med de 75 hestene sørger for et rekordlavt forbruk på bare 0,31 l/mil.
Det gjør at Polo TDI BlueMotion med 45-liters tank og 5-trinns manuell kasse kan klare 1.400 km før du må stoppe og fylle.
Dette gjør Poloen til den mest drivstoffgjerrige 5-seters dieselbil i verden ifølge VW.
Mye sikkerhetsutstyr som standard
Av standardutstyr nevnes tretthetsvarsling, sidekollisjonsputer foran, hodekollisjonsputer foran og bak, siste generasjon ABS, ASR, MSR og ESP, City nødbrems med FrontAssist, multikollisjonsbrems, dekktrykkontroll, nødhjul og ISOFIX barneseteinnfesting.
Dette er alle gode sikkerhetssystemer, og egentlig svært imponerende utstyr i en bil av denne typen.
Multikollisjonsbrems er kanskje ikke så kjent, men består av ESP-sensorer og kollisjonsputesensorer som automatisk aktiverer nødbrems etter en kollisjon.
Målet er ganske enkelt å hindre flere kollisjoner og økt skadeomfang.
Av mer komfortrettet utstyr er klimaanlegg (inklusive kjøling i hanskerom), elvinduer foran og bak, høydejusterbart førersete, DAB+, Bluetooth og nedfellbar bakseterygg standard.
Radio og navisystemer sies å være av en ny generasjon, og den 5,8 tommer store touchscreen skjermen har både knallgod oppløsning (800 x 480) og er enkel å betjene.
Det som er ulidelig tungvint er det å skulle sette inn en CD-plate.
Spilleren er bortgjemt i hanskerommet under en luke.
Ja, jeg skjønner at CD er på vei ut, men hvis det skal være sånn kan man like gjerne droppe CD-spiller fullstendig, noe de fleste under 30 år gjør uansett.
For den yngre generasjon er også Mirror Link fint.
Det gjør mobilen istand til å kommunisere med radiosystemet, og funksjoner og apper på mobilen kan da betjenes via touchscreen.
Det fins også ACC (adaptiv cruise control med Front Assist), og som inkluderer City Emergency Braking og Distance Warning.
Av annet ekstrautstyr nevnes panoramasoltak og et sportsunderstell som er senket 1,5 cm.
CrossPolo og Fresh
Vi synes Polo ser særdeles lekker ut, og selv om den er utrolig lik storebror Golf, så gjør jo ikke det noe.
Hvem klager på at alle tror bilen deres er en større og dyrere bil?
Den oppgraderte Poloen er forresten første bil i sin klasse med LED-lys som standard.
Synes du det ser gøyere ut med en litt hevet Polo, er CrossPolo bilen for deg.
Den byr nå på to nye eksteriørfarger(Honey Orange er særdeles lekker), og nye sportsseter med nye setemønster, og har også et sett særdeles attraktive nye 17-toms felger kalt Canyon på lur.
Priser for CrossPolo er ikke klare enda, da bilen først kommer til Norge til høsten.
Av mer trivielle nyheter nevnes modellen Fresh.
Den vil være tilgjengelig i 1 år, og kjennetegnes med små diskrete interiørdetaljer, samt et tofarget interiør i grått og sort.
Utvendig er det også små detaljer som sorte speilhus, samt fem ulike eksteriørfarger.
Av disse er fabrikken mest stolt over "Cornflower Blue", og jeg må bare si meg enig.
Setter standarden
Kjøremessig er Polo en harmonisk og lettkjørt bil med eksemplarisk oppførsel i alle situasjoner.
Jeg får prøve 1,2-liters bensin på 90 hk som passer utmerket til bilen, og DSG er som alltid en positiv opplevelse.
Poloen setter ganske enkelt standarden i dette segmentet, og det betyr at det er lite å sette fingeren på:
Vindstøy og dekkstøy er behagelig dempet, fjæringen passer godt til de fleste underlag, styrefølelsen, girskiftene, trekkraften til motoren, alt er ypperlig tilpasset bilen.
Dette er da selvsagt målt opp imot hva som er realistisk for en slik bil.
De som har kjørt endel småbiler vet jo at kortere akselavstand og mindre dimensjoner ikke gir rom for den samme fjæringskomforten som en dyr luksusbil, og det samme gjelder øvrige aspekter ved dette å kjøre bil.
Underforstått:
Polo er en flott kjøreopplevelse til denne type bil å være.
Det blir også tid til å prøve den lille 3-sylindrete 1-liters bensinmotoren på 75 hk.
Den har den typiske 3-sylindrete sjarmen, og trekker egentlig uforskammet bra.
Men med tre voksne om bord blir det litt tungt i oppoverbakkene.
Dette er jo typisk for motorer med lite kubikk.
Så lenge det er én i bilen går det bra, men blir det 2-3 voksne merkes det godt i oppoverbakkene.
Norske priser
Prismessig blir Polo Trendline med 1-liters motor på 60 hk og 5-trinns manuell innstegsmodellen, med en prislapp på 173.400 kroner.
Det er ikke billig for en så liten motor.
Chevrolet Spark LS med 1-liters motor på 68 hk, koster f.eks 115.000 kroner.
Men til Poloens forsvar har den en god del mer utstyr som standard, ikke minst hva gjelder sikkerhetsutstyr.
Den samme motoren med 75 hk i Comfortline-pakke koster 187.800 kr, og den såkalte Fresh koster 193.900 kroner.
Går du opp til 1,2-liters bensin med 90 hk (som blir volumselgeren) starter festen på 195.300 kr i Comfortline-pakke.
Vil du ha den med DSG, er prisen 210.600 kr, og i den høyeste utstyrspakken (Highline) koster 1,2-literen sammen med DSG 223.800 kroner.
Skulle du ha lyst på 1,4 TDI med 75 hk starter den på 216.400 kr i Comfortline med 5-trinns manuell, og med 90 hk og 5-trinns manuell koster den 236.100 kr i Highline-pakken.
Som sagt er ikke disse prisene spesielt rimelige for en folkelig småbil, men på den andre siden er det da også få av konkurrentene som kan vise til en så god kvalitetsfølelse og finish som det Polo kan, for ikke å glemme alt utstyret som er standard.
Faktisk er Poloen så bra at man må spørre seg selv om det virkelig er verdt å legge 80 000 kroner ekstra på bordet for å få en tilsvarende VW Golf (1,2 TSI Highline DSG).
Jeg er ihvertfall usikker, og det er ment som et kompliment til både Poloen og Golfen, som begge er ypperlige biler i mine øyne.
| 1
|
201281
|
Tør du putte diamantene dine i denne?
Ultra-clean renser smykker med ultralyd.
Vi har testet.
OBH Nordicas nye smykkerenser Ultra-clean skal rense smykkene dine der du ikke kommer til selv.
Et (i langtidsperspektiv) langt rimeligere alternativ enn å sende familiejuvelene til gullsmeden med jevne mellomrom for en oppfriskning.
Og langt enklere enn å fikle med tannbørsten.
Og, ifølge produsenten, er det langt mer skånsomt.
Ved hjelp av ultralyd, 42.000 Hz, skal smuss fjernes fra smykkene.
Alt du trenger å gjøre er å helle litt vann i den lille beholderen og trykke på en knapp.
Ultralyden gjør at det dannes mange små vannbobler, som skal komme til på de vanskelige stedene.
Vannboblene gjør at smusset splittes og skilles fra smykker og gjenstander.
Men funker det?
Vi har testet - se videoen under.
- Tør du egentlig putte diamantene dine i denne?
Det var med en viss nervøsitet vi første gang la diamantene våre i den lille kurven.
Men diamanter er sterke, og tar ingen skade av ultralyden.
Det er imidlertid ikke alle typer edle stener som kan renses med ultralyd.
Perler, smaragder, elfenben, korall og agater, kan ta skade av behandlingen.
Du kan heller ikke rense følgende produkter:
Loddemetall, elektrometallKlokker og lommeur (med unntak av dem som er vanntette til under 30 meterTre, glass, kontaktlinser, keramikk, kamerafilter, malte overflater
Virker den?
Nja.
Vi er ikke nevneverdig imponerte over ytelsen.
Diamanten som var skitten og matt så fortsatt sliten ut etter både en og to omganger i maskinen.
Halskjedet fra videoen ble, som du kunne se, hakket renere - men det er fortsatt langt igjen til det ser ut som nytt.
Eller rent, om du vil.
Vi testet også flere smykker og gjenstander enn dem du kan se i den lille videosnutten, men resultatet var det samme.
Vi så nesten ikke forskjell.
Det var fortsatt håndkremrester og smuss i innfatningenene.
Effekten av tannbørste og Zalo er fortsatt langt bedre.
For å fjerne misfarging ved oksidering på sølvgjenstander anbefaler OBH Nordica deg å bruke egne renseprodukter fra gullsmedbutikken i tillegg til renseren.
Vi testet en snirklete gammel sukkersil i sølv, som var god og svart i alle kriker og kroker.
Konklusjonen var klar:
For oksidert sølv er det helt bortkastet.
Vi kunne ikke se noen endring, selv etter gjentatte og lange forsøk.
Tips:
Synes du sølvpussing er kjedelig?
Da anbefaler vi det gamle husmortrikset:
Varmt vann, aluminiumsfolie og salt.
Det er god som en quick-fix - men husk å skylle/vaske sølvet godt, ettersom salt i seg selv gjør sølvet svart.
| 0
|
201282
|
partyPal 2000:Trådløs lyd til folket
Kabelrot er noe herk.
Men alternativet kan være verre.
Jensens partyPal store fordel er at den gir deg trådløs musikk fra din iPhone, iPod eller datamaskin.
Høyttalere med batteri
Selve dokkingstasjonen er flat, med iPhonen trygt plassert i midten.
På sidene kan du plassere de trådløse høyttalerne, og når de står her blir de også ladet opp.
Høyttalerne har altså innebygget batteri, og i følge Jensen skal batteritiden være på fire timer.
Når høyttalerne ikke er i bruk er det bare å sette dem tilbake på dokkingstasjonen for lading, helt uten ledning altså.
Enkelt
Selve oppsettet er idiotsikkert; holder du inne en knapp på baksiden av høyttalerne kobles de automatisk sammen med dokkingstasjonen, og deretter er det bare å spille av musikk fra iPhonen.
Lyden overføres via Blutooth, og flytter du USB-sticken fra dokkingstasjonen til PCen din kan du også høre på musikkbiblioteket ditt.
Selv brukte vi Windows Media Player, og det var heller ikke noe behov for egne drivere, alt gikk altså automatisk.
Det var de gode nyhetene.
Men så var det lyden...
For dessverre svikter partyPal der det gjelder som mest.
Det hjelper nemlig fint lite å ha det trådløst når lydkvaliteten er så dårlig.
At lyden overføres via Bluetooth er et minus i seg selv, da det alene forringer lydkvaliteten.
Dette kan imidlertid avhjelpes noe av et par gode høyttalere, men her strekker rett og slett ikke partyPalen til:
Bass er det fint lite av, og mellomtone likeså.
Resultatet blir en overdose diskantlyd, som vi rett og slett ble slitne av å høre på.
Når vi spilte av musikk via iPhonen irriterte vi oss også over et lite smell mellom hver eneste låt.
Det virket rett og slett som om den mistet forbindelsen når musikken forsvant, for så å lage en liten lyd når den igjen merket at det kom mer.
Det samme gjelder forøvrig hvis du slår av mediespilleren på PCen, da kommer det nemlig konsekvent hakkelyder fra høyttalerne helt til du manuelt slår dem av.
Dette er ikke bra.
Konklusjon
Poenget her er selvsagt at du får trådløs lyd, og induksjonslading av høyttalerne.
Det liker vi.
Problemet er at lydkvaliteten er så dårlig at den ikke kan anbefales.
Her må Jensen tilbake i tenkeboksen, mens du som kunde bør styre unna.
Minifakta:
To trådløse høyttalere på 6W hver.
Rekkevidde opp til 20 meter og 4 timers spilletid.
Høyttalerne lades ved å sette dem på dokkingen.
Ingen ledninger kreves.
Kompatibel med iPhone, og iPod Touch/Nano/Classic, iPod (5. genera- sjon).
Du kan også koble til andre enheter via AUX-inngangen, kabel følger med.
Stream rett fra PC-uten ledning.
Følger med et USB adapter, som ganske enkelt dyttes i datamaskinen din, sånn at musikken kan spilles trådløst til høyttalerne.
Det følger med fjernkontroll
Jensen Scandinavia
| 0
|
201283
|
Bosch GSR 10,8 V-EC børsteløs drill
Den er liten og nett, men overraskende kraftig!
Børsteløse motorer har flere fordeler sammenlignet med børstemotorer:
Bedre styring av kraften, ingen slitedeler og ingen gnistdannelse er altså stikkordene du bør merke deg, når de store produsentene nå varsler en tydelig overgang til børsteløst.
Vi har derfor hatt en liten bore/skrumaskin fra Bosch på testbenken for å finne ut hva den duger til.
Selve maskinen er en 10,8 volts utgave som leveres i plastboks med lader og to batterier, pluss litt tilbehør:
Størrelsen
Den er liten, ikke så veldig mye større enn en IXO som mange kjenner, og som vi tidligere har testet.
Men en IXO er bare egnet til å skru sammen Ikea-møbler og noen småskruer i snille materialer.
Det er utmerket til sitt bruk, da man ikke risikerere å skru i stykker fiber og papir som de flate pakker gjerne inneholder.
Kreves det kraft har derimot en IXO lite å stille opp med.
Men denne lille GSR-maskinen overrasket oss.
Egenskaper
Den veier 0,9 kilo, og kjennes lett ut.
Lengden er 163 millimeter og bredden 53 millimeter.
Dreiemomentet er 20/18
Nm og turtallet er 0 - 400 / 1 300 omdreininger i de to girene.
Hastighetskontrollen med triggeren er jevn og god, og et lys tennes med det samme du trykker den inn.
Batterikapasiteten er 2
Ah og et batteri lades på 45 minutter.
Li-ion selvfølgelig.
Chucken tar opp til 10 millimeter bor.
Motoren er altså børsteløs, noe som gir færre slitedeler, bedre utnyttelse av batteriet, bedre styring av kraften, mer kraft i det lavere turtallområdet og - viktig for de som jobber der det kan være dunster fra ildsfarlige væsker - ingen gnist.
Børsteløse motorer er vanligvis også bedre balansert, siden rotoren ikke består av et anker med poler, viklinger og kommutator, men bare en rund magnet på en aksling.
Viklingene sitter rundt ankeret og magnetfeltet flyttes rundt elektronisk.
Det gir mindre vibrasjoner samt mindre støy, og dermed bedre brukskomfort.
I bruk
Vi brukte maskinen til mange forskjellige oppgaver, fra skruing til boring av forskjellige materialer.
Det overrasket oss at den er sterk nok til nesten alt.
Boring av normale hull opp til 10 millimeter med vanlig spiralbor i treverk er helt uproblematisk.
Vi testet også lange grove spiralbor for å bore gjennom vegger, samt de krevende SelfCut Speed treborene, opp til 32 millimeter.
Og det klarte den lille maskinen helt fint!
For å være slemme ga vi den også muligheten til å forsere et baderomspanel med en 120 millimeters hullsag.
Det klarte den også, hvis vi var bare litt snillere enn vi er med 18-volts og 240V drillene.
Som skrumaskin har du god kontroll, moment og hastighet.
Men de store og lange skruene håndteres uansett bedre med en slagtrekker.
Det blir slitsomt å holde i mot med en kraftig skrudrill, og mer ukomfortabelt jo større og kraftigere den er.
Til slutt klarer man ikke å holde i mot, mens slagtrekkeren slår skruer og bolter rundt gjennom hva som helst mens du holder den med to fingre ...
Likevel:
Til generell skruing av skruer opp til 6 millimeter og 100 millimeters lengde er den utmerket.
En praktisk detalj er at du kan ta av skiltet bak på maskinen og skru på et lite bitsmagasin med plass til 4 bits.
Det følger også med en brakett pluss andre skilt man kan sette på, hvis man føler for det.
Konklusjon
Maskinen er liten, lett og overraskende kraftig.
Den kommer til på trange steder og er svært komfortabel i bruk på grunn av den børsteløse motoren.
Den borer og skrur seg gjennom det meste og er kanskje den eneste skrudrillen du egentlig trenger.
Selv om det egentlig er en proffmaskin er ikke prisen hårreisende, siden den inkluderer lader, to batterier og en solid koffert.
Trenger du ofte en skrudrill er denne absolutt verdt å sjekke ut.
| 1
|
201284
|
Acer Iconia B1
Nettbrett til gi-bort-pris.
Hva er ulempene?
Som vi varslet i vår "nyttårstale" vil det dukke opp mange nye nettbrett i 2013.
Felles for en stor del av dem er lave priser.
Vi har allerede testet dette fine brettet fra Andersson, som koster rundt 1300 kroner, men det er nå mulig å finne Android-baserte brett til godt under tusenlappen - og nå kommer også de store produsentene på banen.
990 kroner
Acer lanserte for eksempel nettopp sitt Iconia B1-brett, som selges flere steder til under tusenlappen.
Det er oppsiktsvekkende lav pris fra en anerkjent produsent, synes vi.
Men man får som regel det man betaler for, er vår erfaring.
Her er en kjapp titt på spesifikasjonene:
7" kapasitiv berøringsskjerm, 1024 x 600 piksler Android 4.1 (Jelly Bean)
MediaTek 1,2 GHz dual-core prosessor 512 MB RAM, 8 GB Flashminne til apper og lagring 0,3 megapiksels frontkamera GPS Trådløst nett (b/g/n) Bluetooth 4.0 MicroSD-spor (for utvidelse av lagringskapasiteten med inntil 32 GB) Li-ion oppladbart batteri Mål: 197 x 128 x 11 mm Vekt:
320 gram Pris:
Fra 990 kroner (jf Prisjakt 9.4.2013)
Utstyrsmessig er ikke dette så aller verst, men vi merker oss at skjermen har relativt lav oppløsning i forhold til dyrere brett, minne og lagringsplass er en klar begrensning, og materialvalget er så som så, plasten gir ikke noe utpreget kvalitetsfølelse.
Enkel skjerm
Vi merker oss også at skjermen bør betraktes rett forfra for best fargegjengivilse og kontrast.
Dette var ikke noe problem med IPS-skjermen på det omtalte Andersson-brettet.
Sitter du med brettet i fanget er det ikke noe stort problem, men om du legger brettet på bordet eller i senga kan det noen ganger bli en utfordring for eksempel å lese tekst.
Brettet har en høyttaler på baksiden.
Lyden er ikke noe å skryte av, så her er det bare å koble til hodetelefoner med det samme.
Fungerer bra til det meste
Prosessoren er ikke av de sterkeste.
Likevel er det ikke noe problem å spille av HD-videoer i 720P, men enkelte av våre full HD-klipp slet brettet litt med.
Det var også enkelte klipp som ikke lot seg spille av, men ved å installere nyeste RealPlayer (!) fra Google Play, gikk det glatt.
Og slik er det heldigvis blitt, Google Play er nå full av apper som løser de fleste behov innen medieavspilling.
Vi testet også Netflix-appen.
Den fungerte helt fint, men etter spoling hadde den en tendens å hakke under avspillingen.
Ved å trykke på "hoppe-10-sekunder-tilbake-knappen" ble som regel avspillingen normalisert igjen.
Nett-TV (NRK) fungerte bra, og musikkstrømming med Spotify fungerte utmerket.
Vanlig nettsurfing og enkle spill er heller ikke noen stor utfordring, selv om vi har opplevd litt rykk og napp på nettsider med mye tung grafikk og animasjon.
Batteritiden virker å være temmelig middels.
Vi har ikke gjort nøyaktige målinger, men etter intensiv testing et par timer var batteriindikatoren nesten på halv.
Men at batteriet bør holde til et par-tre spillefilmer på flyreise, er overhengende sannsynlig.
Konklusjon
Til tross for at denne minitesten resulterte i terningkast tre er ikke dette et brett vi vil fraråde til alle brukergrupper.
Det fungerer faktisk bra til det aller, aller meste, men skjerm, materialvalg og kapasitet vil være en klar begrensning for mer avanserte brukere.
Men som underholdningsdings for barna i baksetet til langtur i bilen er den helt super.
Og til den prisen, da gitt!
Acer Iconia B1-A71 8GB
| 0
|
201285
|
VINNER:Panasonic Lumix
DMC-ZX1
For deg som har lest alle testene kommer ikke dette som noe overraskelse.
Det lille kameraet fra Panasonic glir lett ned i innerlomma og tilbyr nesten det samme brennviddeomfanget som de to andre, med 25mm vidvinkel og 8x optisk zoom.
Kameraet er svært brukervennlig, det tar meget gode bilder og briljerte spesielt på høye ISO-verdier med vesentlig bedre detaljnivå enn sine motstandere.
I tillegg var videokvaliteten den beste av de tre testede kameraene.
Noe småplukk var det å trekke for - funksjonshjulet har litt for liten motstand som gjør at det er lett å bytte innstilling når du drar det opp fra lomma og batterilevetiden på 330 bilder er bare middels godt.
Kameraet er også noen hundrelapper dyrere enn sine motstandere, men vi mener de ekstra kronene er verdt det og kårer Pansonic Lumix
DMC-ZX1 til det beste kameraet i denne gruppa; et glimrende kamera å ha med seg på tur.
| 1
|
201288
|
Buffalo AirStation 1750
Nye og raskere rutere dukker opp, vi har testet toppmodellen fra Buffalo.
Buffalo AirStation 1750, eller WZR-D1800H som den heter i oppsettet, skilter med Extreme Performance på esken.
Det høres jo spennende ut, og at den støtter den kommende standarden 802.11ac i tillegg til b/g/n er jo stas.
Selv om det i skrivende stund ikke finnes klienter å oppdrive, verken nettverkskort eller USB-enheter, som støtter denne standarden.
802.11ac skal støtte opptil 1 Gbit fra ruteren, og opptil 500 Mbit per forbindelse.
Det er jo lovende, men vi ser neppe dette i stor utbredelse før om en del år.
802.11n og 5 GHz er jo ikke en gang på plass over alt, spesielt ikke i offentlige miljøer.
AirStation 1750
Ruteren skal plasseres stående, og det følger med et sett med føtter.
De sitter ikke veldig fast, men det virker som det er tilstrekkelig.
Man skal jo ikke danse med den.
Den kan også monteres på vegg, da blir den en veggpryd (for å holde oss til danseterminologien).
Monterer du bena på to topp og bunn kan ruteren også brukes liggende.
Den har et diskret utseende, med koksgrå, svært fin veluraktig overflate og detaljer i sølvfarge og klar plast.
Det er ingen synlige antenner, og tilkoblingene er de vanlige WAN, 4xLAN (Gigabit) og USB 2.0 for felles lagring i NAS-stil.
Helt nederst stikker det ut en liten flik som det står Configuration på.
Denne hører til en liten huskelapp som man kan bruke når man skal sette opp ruteren for første gang, eller når man vil gjøre endringer i oppsettet.
Ruteren støtter 2,4 og 5 GHz nettverk, med hastigheter på opptil 450 Mbps og 1300 Mbps henholdsvis.
Rekkevidden påstås å være flere ganger høyere med ac enn n-standard, men det er det altså for tidlig å si noe om før det finnes utstyr som gjør det mulig å teste.
Installasjon
Ruteren finner selv internettforbindelse og setter opp trådløst helt på egen hånd, her er det snakk om full plug&play.;
Ved hjelp av informasjonen på Configuration-lappen finner man brukerkode og kommer inn på det trådløse hvis man ikke vil gjøre endringer.
For å gjøre endringer går man via nettleseren, enten på en PC eller fra en hvilken som helst annen enhet som er på nett, fra Smart-TV til mobil.
Brukervennligheten i dette oppsettet er imidlertid forbeholdt de som har kunnskaper.
Det er svært teknisk og med omfattende hjelpetekster som åpnes til høyre for konfigurasjonsvinduene.
For de som vet hva de er ute etter er det uproblematisk, selv om det krever litt manøvrering og leting, siden mange parametre skjuler seg bak faner som ikke alltid vekker oppmerksomheten uten videre.
Har du Andoid-enheter er det også mulig å koble seg på ved å laste ned en app: AOSS.
Dette fungerer på samme måte som WPS, du trykker en knapp på den ene enheten (virtuell skjerm-knapp i dette tilfellet) og så på en knapp på den andre.
Etter kort tid er det etablert en forbindelse.
Egenskaper
Utover USB-tilkobling for nettlagring og felles skriver er det ikke mange ekstra-finesser hos denne ruteren.
Den har DLNA-støtte for medieavspilling, men det er ikke oppsett for alternative gjestenett.
Ytelse
Som da vi testet Linksys sin nyeste ruter, fant ikke nettverkskortet Intel N-6300 i vår test-bærbare 5 GHz nettet.
Det gjorde derimot en nye iPad.
Vi brukte derfor USB-enheten AE3000 til testing.
Førsteinntrykket var svært overbevisende da vi testet på måleplassen i stua.
Grafen la seg umiddelbart rundt 20 Mbyte/sek og holdt seg der ganske stabilt under filoverføringer, enda mer stabilt enn Linksys EA4500 som vi nylig testet.
Det var rett og slett imponerende!
Men da vi kom ned i kjelleren var det en ganske annen opplevelse.
Her fikk vi så dårlig og ustabil dekning på 5 GHz at det ikke var mulig å gjennomføre noen måling.
Vi stilte inn USB-mottakeren, som står fritt i en dokk med kabel, i alle mulige og umulige vinkler.
Resultatet ble uansett helt ubrukelig.
På 2,4 GHz var også resultatet i kjelleren bortimot tragisk.
Det var signal, men ytelsen var rett og slett begredelig.
På måleposisjon i stua var ytelsen på 2,4 GHz kurant, men vesentlig lavere enn det vi har målt nylig med toppmodeller fra andre produsenter.
Konklusjon
Buffalo AirStation 1750 utmerker seg med å både være veldig bra og veldig dårlig.
Ytelsen er helt topp på 5 GHz med moderat avstand mellom ruter og klient, og elendig under vanskeligere forhold.
På 2,4 GHz er den ikke like imponerende under moderat avstand, og svak på avstand.
Installasjonen er superenkel hvis man ikke vil endre på noe, her er det snakk om full plug&play.;
Men skal man endre på noe gjelder det å holde tunga rett i munnen.
Vi håper at det vil komme firmwareoppdateringer som tar hånd om den svake ytelsen på noen områder, men det er mest nærliggende å velge en annen ruter hvis du er ute etter topp ytelse, rekkevidde og egenskaper.
| 0
|
201290
|
TEST:Bose QuietComfort 25
Et perfekt headsett for deg som reiser mye, men hvorfor har Bose slurvet med kvaliteten?
Glimrende støydemping har gjort Boses QuietComfort-serie til en udiskutabel favoritt blant forretningsreisende.
Den gode nyheten er at også nye QC25 gjør en veldig god jobb på dette punktet.
Men dessverre ser det ut til at Bose har tatt noen snarveier underveis.
Aktiv støydemping:
Hva er det egentlig?
Har du først vent deg til å bruke støydempende hodetelefoner er det svært vanskelig å klare seg uten, og grunnen er enkel:
Med en gang du slår dem på forsvinner nemlig bakgrunnsstøyen fra omgivelsene.
Det gjør at du kan nyte musikken i fred og ro, uten å måtte sette volumet på maksimalt nivå for å overdøve bråket.
QC25:
Sminket for å nå massene
Aktiv støydemping er ikke noe nytt, og fås idag både på hodetelefoner og ørepropper i varierende prisklasser.
Vår erfaring er likevel at du får det du betaler for, og når det gjelder selve støydempingen har Bose vært klasseledende siden vi testet QuietComfort 3 i 2006, og ikke minst storselgeren QuietComfort 15 som ble lansert allerede i 2009.
Det er altså ingen liten arv nye QC25 har å forvalte, og det første du legger merke til når du åpner esken er at designet har fått en overhaling.
Vårt testeksemplar var i hvitt, og har i tillegg en blå ledning med fjernkontroll.
Selv om du også får den i sort versjon, er det opplagt at Bose her har tatt et skritt bort fra det «business-pregede» imaget de tidligere har hatt.
Vi liker også at den medfølgende bærevesken er mindre enn på forgjengeren, som om ikke det er nok kan du nå også folde øreklokkene mer sammen enn før.
Alt dette gjør at hodetelefonene tar mindre plass under transportetapper der de ikke er i bruk.
Vi har full forståelse for at det er fristende å tiltrekke seg nye kundegrupper, men i denne prisklassen forventer vi også at den opplevde materialkvaliteten er på topp, og her synes vi dessverre at det svikter litt.
Dette liker vi
QC25 har i likhet med forgjengeren QuietComfort 15 store øreklokker som dekker hele øret.
Siden putene er svært myke, er de også behagelige å ha på i mange timer om gangen.
I likhet med forgjengeren trenger du et standard AAA-batteri for at den aktive støydempingen skal fungere, og batteritiden er god.
Bose påstår at de skal holde koken i opp mot 35 timer ved aktiv bruk, og vi har da heller ikke byttet batteri i løpet av vår testperiode.
Vi liker også at batteriindikatoren begynner å blinke når batteriet nærmer seg slutten, det er en nyttig påminnelse om at du har cirka 5 timer igjen.
Den store forskjellen er imidlertid at QC25 også vil kunne brukes til å spille musikk selv om batteriet går tomt.
Da får du riktignok ikke brukt den aktive støydempingen, men når du sitter på en 10-timers flytur og er tom for strøm er det uansett verdt å ta med seg.
Se bilder av QC25 her:
Full pott på støydemping!
Enten du sitter i kontorlandskap, eller reiser på T-banen, toget eller i flykabinen, er det nemlig en befrielse å ta på seg QC25 og slå på støydempingen.
I likhet med forgjengeren opplever man nesten et lite vakumsug når støydempingen slår seg på, men det er en liten pris å betale når effekten er så massiv.
Det er spesielt på lave frekvenser at Bose sier de har forbedret seg, og her må vi bare gi dem rett.
Vi noterer også i margen at den aktive støydempingen til Bose fortsatt har svært lav egenstøy, og det er et punkt hvor konkurrentene henger bak.
Vår dom på dette punktet er ganske enkel:
Nye Bose QC25 har rett og slett den beste aktive støydempingen vi har opplevd, og hvis du er blant dem som har mange flyreiser via jobben er det ganske enkelt bare å bestille med en gang.
Du kommer ikke til å angre.
Hva med lydkvaliteten?
Vi merker også at Bose har jobbet med lydkvaliteten, men noen full pott her får de ikke.
Lydbildet er riktignok merkbart bedre enn på forgjengeren QC15, og dette gjelder spesielt detaljnivået i lydbildet.
Men det skulle da også bare mangle.
Den generelle lydkvaliteten på hodetelefoner har tross alt utviklet seg siden 2009, og når prisen på QC25 ligger rundt 2.500 kroner konkurrerer den mot svært mange gode alternativer.
Lydmessig synes vi ganske enkelt at QC25 gjør en helt grei jobb, men de skiller seg heller ikke noe spesielt ut:
De er for eksempel ganske nøytrale, men ikke så nøytrale som Sennheiser Momentum, dynamikken er helt grei, men ikke så fin som på Philips Fidelio L2, og selv om du kan spille høyere enn før, så er de ikke like engasjerende som Klipsch Status.
Er det ren lyd for pengene du er ute etter finner du altså bedre alternativer for pengene, det er på aktiv støydemping at Bose QuietComfort er uslåelig.
Dette liker vi ikke
Vi liker det nye designet, og at du kan velge mellom en hvit og en sort versjon er et pluss, kontra den mer konservative forgjengeren.
Fjernkontrollen på ledningen virker imidlertid best for deg med en Apple-enhet.
På vår Galaxy Note 3 mobil kunne vi for eksempel bare pause musikken og besvare samtaler, mens vi på vår iPhone 5 i tillegg kunne skifte spor og justere volum.
Det skal sies at Bose ikke er alene om en slik forskjellsbehandling, men det er ikke noe mindre irriterende for Android-brukere av den grunn.
Det vi derimot ikke er så begeistret for, er at materialene som er brukt ikke er like solide som før.
På QC15 er for eksempel den sorte hodebøylen i et slags mykt skai-stoff:
Det er kanskje ikke så lekkert, men den glatte overflaten tiltrekker seg heller ikke fingermerker eller møkk.
Men slik er det ikke lenger.
På QC25 er det nemlig brukt et nuppete fiberstoff som tiltrekker seg langt mer møkk enn vi ønsker, og det tok heller ikke mange dager før vår hvite testmodell var mer flekkete enn hvit.
Vittige tunger vil sikkert hevde at det sier mer om journalisten, og de har sikkert et poeng.
Vi nevner det likevel, da våre gamle QC3 og QC15-modeller fortsatt ser nesten nye ut, selv etter langvarig bruk.
Her kan du selvsagt slippe lettere unna ved å velge den sorte varianten, men det at flekkene ikke synes vil jo ikke si at de ikke er der.
Den største svakheten er imidlertid at det også ser ut til å ha blitt spart på kvaliteten på selve øreklokkene.
Både QC15 og QC25 har nemlig lokk i plast, men vår erfaring etter tre ukers aktiv bruk er at plasten på QC25 tåler langt mindre enn på forgjengeren.
For der forgjengerne QC3 og QC15 har blitt slengt i PC-veska sammen med laptopen i flere år uten problemer, tok det dessverre kun noen få dager før vi kunne se slitasjemerker etter laptopen på QC25.
Det er ikke spesielt tillitsvekkende.
Konklusjon
Av og til hadde det vært greit å gi delkarakterer, og det er Bose QuietComfort 25 et godt eksempel på.
Målt mot prisen på rundt 2.500 kroner synes vi for eksempel at lydkvaliteten er god, uten at den egentlig imponerer.
Vi ble også skuffet over finish og materialkvalitet, og er så langt ikke på mer enn en litt slapp firer på terningen.
Men når det gjelder den aktive støydempingen er det bare å applaudere, for her er Bose QC25 rett og slett en soleklar sekser.
Er du blant dem som flyr mye i jobben hadde vi altså ikke vært i tvil, bare husk at du tar med den medfølgende bærevesken på reisen, så den ikke ripes opp...
Totalt ender vi derfor på en litt svak femmer.
Bose QuietComfort 25 for Apple Devices
| 1
|
201291
|
TEST:Lenovo ThinkPad Edge
Lenovo er ikke bare for konsulenter og revisorer
PC-produsenten Lenovo overtok ikke bare ThinkPad-navnet fra IBM, de overtok både markedet og produktprofilen.
Maskinene har alltid hatt en høy stjerne hos profesjonelle brukere, spesielt innenfor alt som har med administrasjon og tilliggende virksomheter å gjøre.
Nå er markedet for bærbare vel så stort blant private brukere, og Lenovo satser nå sterkt også på disse.
Da kreves det litt andre egenskaper hos produktene, men vi ser likevel tydelig hvor maskinen kommer fra.
Proff med vri
Førsteinntrykket er at ThinkPad Edge absolutt ser moderne ut, men samtidig er det lagt stor vekt på praktiske finesser.
Maskinen har matt overflate, den har ikke mange blinkende lysdioder, og det er beskjedent med klistremerker.
Når du åpner maskinen blir inntrykket bekreftet.
Den har matt skjerm og et ganske forretningsmessig utseende.
Tastatur og pekeutstyr
Det første man legger merke til er den typiske røde styreknappen, TrackPoint, som sitter midt på tastaturet.
Sammen med denne er det tre knapper nedenfor mellomromstasten.
De fungerer som høyre og venstre museknapp, mens den i midten kan brukes til å skrolle eller zoome i kombinasjon med styreknappen.
I tillegg har maskinen standard pekeplate med to klart adskilte knapper.
Den støtter to-finger skrolling, denne er ikke jevn, men ganske rykkete.
De to knappene på undersiden er dessuten i minste laget.
Dobbelt sett med knapper krever plass og de øverste har fått prioritet.
Denne løsningen bygger bro mellom de som er begeistret for den røde knappen og de som ikke kan fordra den - det er stort sett enten eller.
Du kan derfor slå av den løsningen du ikke bruker i styreprogrammet.
Tastaturet har også blitt ryddet opp i.
Det er ingen "hemmelige" taster som ingen bruker, som SysRq og Break.
Tastene er tydelige, presise og behagelige, med en anelse forsenking og godt definerte konturer.
Skjermen
Maskinen kommer med en 15,6-tommers skjerm med oppløsning på 1366 x 768 Skjermoverflaten er matt, dermed unngår du problemer med gjenskinn fra taklamper og annen belysning.
Betraktningsvinkelen er normal, det vil si like begrenset som på andre bærbare.
Hvis skjermen står rett opp på en normal kontorpult blir bildet nesten uleselig.
På trange fly, tog eller lesesaler kan det bli et problem, men dette er ikke noe unikt for Lenovo, det gjelder praktisk talt alle.
Tilkoblinger
ThinkPad Edge har gode tilkoblingsmuligheter, her har Lenovo også tenkt praktisk.
På venstre side finner vi VGA, kombinert USB/eSATA, Gbit nettverk, HDMI og hodetelefon.
I tillegg er det en ExpressCard34 spalte for tilleggskort.
På høyre side er det strøminntak, DVD-brenner og 2 USB-porter.
I front har vi kortleser for minnekort, da snakker vi om SD-kort og mindre formater.
Maskinen er også utstyrt med Bluetooth og trådløst 802.11n
Ytelse
Maskinen er kjapp i bruk, og gjennomførte testene med respektable resultater:
Batteritiden var vi ikke så imponert over, dette skyldes først og fremst at selve batteriet har mindre kapasitet.
Tidligere i år testet vi en Acer Timeline med samme prosessor, men halvannen gang så høy batterikapasitet, noe som ga vesentlig lengre batteritid.
Konklusjon
Lenovo ThinkPad Edge er både en stilig og praktisk maskin.
Vi liker at de satser på det funksjonelle framfor trendy finish og flash.
Maskinen er ryddig satt opp, har gode støtteprogrammer som ikke legger seg unødig opp i bruken.
Tastaturet er meget godt, numerisk tastatur mangler, men til revisorene har Lenovo et godt utvalg i andre serier.
Det eneste ankepunktet er skrollingen med pekeplaten og de slanke knappene nedenfor.
Men den røde knappen med tilleggsknapper krever sitt, og dette tviholder Lenovo på, det er en del av produktprofilen.
At de er helt alene om denne knappen får så være.
| 1
|
201295
|
Instrumentpanelet på Audi TT kan redde liv
Sørger for at blikket ditt alltid vil være rettet framover.
Hvem skulle trodd at Audi viser veien inn til fremtiden på interiørfronten?
Eller at deres nye TT kommer til å redde mange liv i årene som kommer?
Det hadde ikke jeg heller trodd da jeg tok turen ned til Spania for å teste bilen.
Fra femi til bulldog
Første generasjon Audi TT debuterte som konseptbil på Frankfurt-utstillingen i 1995, og ble fulgt av gateversjonen i 1998 med runde og feminine linjer.
Andre generasjon kom i 2006, og bød på vesentlig mer muskuløse former.
Men tredje generasjon er enda barskere.
Den har et kraftfullt uttrykk, og selv med lengre akselavstand enn før, er bilen kortere, takket være 3 cm kortere overheng foran og bak.
Kombinert med tydelige markerte hjulbuer får bilen et slags aggressivt Bulldog-uttrykk, av typen brede skuldrer og kort nese.
Enda bedre på innsiden
Men om designet vekker min begeistring er det ingenting imot hva innsiden av bilen har å by på.
Jeg har i alle år registrert at de tyske premium-merkene leverer god opplevd interiørkvalitet, at finishen er bra og alt sånn der.
Men samtidig er det alltid likt hver gang du setter deg i en ny Audi.
Konservativt og kjedelig er stikkordet.
Så slår plutselig Audi til med voldsom nytenkning og friske ideer på TT.
Når man først setter seg inn ser bilen litt mer naken ut enn det pleier å gjøre.
Det er fordi man har ryddet i knapper og brytere, men også fordi man har gjort det på en ny måte.
Ta noe så enkelt som å justere temperaturen.
Den er plassert tydelig på en av de store luftdysene, og man bare vrir dysa for å justere temperaturen.
Enkelt og genialt.
Selve dashbordet er inspirert av en flyvinge, og luftdysene ligner også på turbiner fra en jetmotor.
Så er det betjeningen av de vanlige funksjonene som radio, musikk, navigasjon, info om bilen osv.
De betjenes alle med nye funksjoner på rattet, i kombinasjon med touchpad-funksjonen på midtkonsollen.Alt logisk og enkelt opplagt, slik at selv jeg forstår opplegget omtrent umiddelbart.
Genialt infotainment
Men det er ikke engang det beste.
De siste årene har det vokst fram stadig større infotainment-løsninger i form av en stor touchskjerm plassert i midten av bilen.
Ofte er de fargerike og flotte, men når man må justere alt fra temperatur til varme i setene ved å trykke på touchskjermen, er det langt fra trafikksikkert.
Jeg vil påstå at det ikke er det grann mer trafikksikkert enn å holde en touchtelefon i været, og trykke på den med høyre hånden mens man kjører.
Inntil nå.
For her gjør Audi verden til et tryggere sted.
For det finnes ingen touchskjerm plassert i midten av dashbordet.
I stedet har bilen et digitalt instrumentpanel med 3D-grafikk og en 12,3-tommers skjerm godt synlig bak rattet.
Så kan du veksle mellom ulike modus, f.eks den klassiske med speedometer og turteller i forgrunnen, eller la hele skjermen bli til navi-kartet over der du kjører.
Det betyr at hvis du kjører etter navien, så vil alltid blikket ditt være rett fram og opp, samme retning som veien foran deg ligger.
Dermed ingen trafikkfarlige distraksjoner av noe slag.
Brilliant, enkelt og brukervennlig, her må jeg bare gratulere Audi for en fantastisk jobb.
Det beste av alt er jo at andre bilfabrikanter kommer til å kopiere dette.
Det vil bety færre distraksjoner i form av touch-skjermer i midten av bilen, og dermed færre ulykker på veiene.
Ergo påstår jeg at Audi TT er med på å redde mange fremtidige liv.
God ergonomi
Mens jeg kjører på svingete spanske fjellveier blir jeg også glad i den generelle ergonomien.
Setene, sittestillingen, lårstøtten.
Som på andre Audier kan man justere fjæringen etter behov, og det er ganske så stor forskjell på Dynamic og Comfort, akkurat som det skal være.
Men min nyvunne kjærlighet for TT er iferd med å vokse seg enda større.
For etter fjellkjøringen venter Ascari-banen, en av de herligste racerbaner som finnes i Europa.
Der er jeg i utgangspunktet litt skeptisk, siden vektfordelingen er 60:40, eller 58:42 på Quattro-modellene.
Dette fordi Audi på gammelt maner har både motor og girkasse foran framakselen.
Det betyr i utgangspunktet massiv understyring, men på TT har man knekt koden.
Med en vekt fra 1230 kg, har man lettet bilen med 50 kg fra foregående modell.
Audis space frame chassis er 30 prosent i aluminium, og det er mye bruk av aluminium på karosseriet som f.eks panser, dører, sidepanel og bakluke.
Som ekstrautstyr får man Audis Magnetic Ride, og den nye generasjonen quattro kan sende opptil 100 % av kreftene til en aksel.
Tre ulike motorer
Motormessig kan man velge mellom en 2-liters diesel på 184 hk (kun tilgjengelig med forhjulstrekk og manuell kasse), en 2-liters bensin på 230 hk (quattro kun i kombinasjon med automatkasse), samt den samme motoren på 310 hk i toppmodellen TTS.
En dieselmotor i en sportsbil er selvfølgelig totalt feil, men skulle du ha slike lyster vil den koste rundt 490 000 kroner.
Med 230 hesters bensin er prisen 498 200 kroner, og 528 500 med S Tronic kassen.
Med quattro i tillegg er prisen 558 400 kroner.
TTS koster 754 600 kroner med 6-trinns manuell (quattro er standard i TTS), og 770 700 kroner med S tronic.
Ute på banen går jeg for råskinnet TTS (hvor turtelleren står i stort fokus foran sjåføren), som klarer 0-100 på 4,6 sekunder med s tronic-kassen (4,9 sekunder med manuell kasse).
Med 380
Nm tilgjengelig fra 1800 til 5700 omdreininger, er den også kraftig over et bredt register, noe som gjør bilen enda mer komplett.
Rundt Ascari er det gøy å herje med bilen, godt hjulpet av en svært responsiv og progressiv styring, som blir mer direkte jo mer du dreier rattet.
Det gir kontant turn-in, og en lett og konsistent styring som gir gode tilbakemeldinger til sjåføren.
Ved hjelp av slow-in, fast-out mantraet, har TTS masser av krefter til å skyte deg ut av kurvene, og man kjenner tydelig når grensene nås for grepet man har tilgjengelig.
Dette gjør banekjøring til en trygg og morsom opplevelse.
Selvsagt ikke like morsomt som en lett og bakhjulsdrevet Caterham, men overraskende gøy med tanke på firehjulstrekk og vektfordelingen.
Det beste kjøpet
Men selv om TTS er en formidabel bil koster den over 200 000 kroner mer enn vanlig TT med S tronic og quattro.
230-hesteren i denne klarer 0-100 på 5,3 sekunder.
Det er ikke langt bak TTS, og dreiemomentet er så å si identisk på de utgavene.
Med en TT quattro S tronic får du en fantastisk sportsbil med et infotainment-system som viser fremtiden, firehjulstrekk, en glimrende automatkasse og en sprek motor.
Toyota GT86 er enda morsommere og koster mindre, men er til gjengjeld tregere, mangler firehjulstrekk og er håpløst utdatert på interiørfronten kontra TT.
Så jeg nøler ikke med å utrope 230-hesters TT til et aldeles glimrende sportsbilkjøp.
Det som trekker ned er de totalt ubrukelige baksetene, som du ikke engang kan transportere en 3-åring i, ellers er det svært lite å klage over (selv om enkelte sarte sjeler sikkert kommer til å klage over stumpete fjæring på dårlige veier).
Løp og kjøp!
Du kommer ikke til å angre.
Med mindre du irriterer deg over baksetet, eller er en sart sjel…
| 1
|
201296
|
Huawei Titan U8800 smartmobil
Vi har tidligere ikke vært så veldig begeistret for Huaweis mobile forsøk.
Det er det forsåvidt slutt på nå.
Pris.
Det er alltid et spørsmål om pris.
Smartmobilene har for lengst alminneliggjort å bruke summer tilsvarende en hel eller halv laptop (avhengig av hvordan du regner) når en skaffer seg mobiltelefon, og svært mange forbrukere hever verken et øyebryn eller andre kroppsdeler idet totalbeløpet runder 5.000 kroner.
En kan godt hevde at det er altfor mye penger, men tatt i betraktning at mobiltelefonen er blitt en av de desidert mest brukte gjenstandene i et vestlig menneskes liv, uansett kategori, er det kanskje ikke så mye penger likevel.
Stor skjerm - høy oppløsning
Men det finnes alternativ.
Ett av disse er U8800, Huaweis toppmodell, og en Android-mobil som i disse dager sendes ut på markedet med en prislapp på rundt 2.300 kroner og nestsiste versjon Android ferdig installert (versjon 2.2 - "Froyo").
Det er svært rimelig sammenliknet med for eksempel toppmodellene til Samsung, Apple og HTC.
Spørsmålet er om den klarer holde følge med en Galaxy S eller en Desire HD, eller om det har blitt kuttet så mange hjørner at Titan U8800 faller gjennom.
På papiret er det mye å like.
Den 3.8 tommer store TFT-skjermen er stor, men ikke størst.
Den gjør uansett mobilen hendig, i motsetning til firetommerne, som gjerne opererer i grenseland hva mobilitet angår.
Oppløsningen på 800x480 piksler er som forventet i proffsegmentet, og selv om skjermen ikke er i nærheten av for eksempel Samsung Omnia 7s grensesprengende fargespekter og kontrast, er den mer enn bra nok.
Sortnivået er ikke mye å skryte av, men har du først beveget deg ned i budsjettklassen er nok ikke dét en mangel du vil henge deg opp i.
Android-original
Vi har også en liten innvending som noen kanskje vil finne pussig, men vi liker ikke at skjermflaten er ørlite elastisk.
Vi foretrekker en så hard og stiv glassflate som mulig, her kjenner en rett som det er at fingrene "fjærer" ved berøring.
En liten bagatell, naturligvis, mer irriterende er det at skjermen er såpass markant nedsenket under glasset at det tidvis føles som det går utover presisjonsnivået.
Huawei har heldigvis valgt å kjøre Android i originalutgave.
De har med andre ord ikke lagt eget grensesnitt over Googles operativsystem ala det HTC gjør med sitt "Sense", noe som blant annet gjør at de slipper mye ekstraarbeid ved Android-oppdateringer.
Scrolling oppover og nedover skjermbilder er heller ikke så glatt som på andre mobiler vi har vært borti, nesten uansett hvilken applikasjon vi kjører (Twitter, Facebook, nettlesere - alle oppfører seg likt).
Egentlig ganske rask
Det er uvisst om dette skyldes mobilen som sådan, eller en svakhet ved Android.
Prosessoren på 800MHz er ikke lynrask på papiret, men når det kommer til andre operasjoner (menyskifte, lasting av nettsider, oppstart av apper og så videre) er den derimot ingen sinke - tvertimot.
Det er nemlig langt mellom forsinkelsene, og budsjettmobilen har åpenbart potensiale til å gjøre det den blir bedt om å gjøre uten etterslep.
Kanskje det blir bedre når Android 2.3 blir tilgjengelig?
U8800 er verken pen eller stygg, men har ikke spesielt mye karakter utseendemessig.
Mer vanilje enn trikolor, altså.
Den ligger derimot utmerket i hånda, mye takket være det akkurat passe motstandsdyktige stoffet Huawei har brukt på baksiden av mobilen.
Ikke noe toppkamera
Fem megapiksler, LED-blits og autofokus gjør at det meste ligger til rette for bra bildekvalitet rent teknisk, men vi vet ingenting om linsa.
Det forklarer kanskje ikke at bildene altfor ofte undereksponeres i standardmodus, men uansett årsak hadde vi forventet høyere kvalitet.
På den annen side:
Dette er og blir en budsjettmobil, og da må en senke forventingene.
At de skal senkes så lavt som videokvaliteten fra U8800 kan vi derimot ikke være med på.
Joda, her loves det videoopptak i HD (720p), men "HD" er ikke noe annet et teknisk krav om så og så mange piksler i horisontal og vertikal retning.
"HD" sier ingenting om bildekvaliteten, som i dette tilfellet er begredelig og et godt bevis på hvorfor tekniske spefisikasjoner listet opp på et ark ofte er like presise som et skiskytterskudd i holmenkollentåka.
Her her videoen særs hakkete, mens bildekvaliteten er langt under pari.
Du kan se hva vi mener i denne videoen.
Du kan dessuten se bilder tatt med kameraet med full oppløsning her: 1, 2, 3, 4.
Batteritid og samtalekvalitet
Gir det fortsatt mening å snakke om standbytid for smartmobiler?
Vi er ikke helt sikker, ettersom det, avhengig av hvilke innstillinger du gjør, skjer så mye under panseret at mobiltelefonen aldri - omtrent som brukeren - egentlig hviler.
Den sjekker gjerne litt e-post der, henter noen twitteroppdateringer her, eller pusher informasjon fra markedsplassen (i dette tilfellet Android Market).
Huawei U8800 er ikke noe unntak.
Har du som mål å holde deg oppdatert hele døgnet vil du fort merke at batteriet trygler om nåde.
Det krever sin mann, eller i dette tilfellet sitt batteri, å holde seg kontinuerlig oppdatert, og hvilke magiske egenskaper en trenger for å nå Huaweis oppgitte "380 timer med standby-tid" er uvisst.
Samtalekvaliteten er bra, men under noen samtaler la vu merke til litt mer susing i bakgrunnen enn vi er vant til.
Det var på ingen måter sjenerende, og er ikke noen kjøpsvelter.
Konklusjon
U8800 er strengt tatt ikke noen oppsiktsvekkende smartmobil.
Det finnes Android-mobiler med bedre skjermer, bedre batterikapasitet, enda raskere prosessor, og, ikke minst, langt bedre kamera, men felles for alle disse er at prisen er høy - og betydelig høyere enn U8800s beskjedne prislapp.
Rundt 2300 kroner for en så avansert mobil som dette er oppsiktsvekkende, ikke minst med tanke på skjermstørrelsen og -oppløsningen.
Tidligere har vi skrytt av blant annet LG Optimus One, som i disse dager koster rundt 1700 kroner, men den kan blant annet ikke kjøre Flash, i tillegg til å ha betraktelig dårligere skjermoppløsning og enda litt dårligere kamera.
Alt er likevel ikke like bra, og spesielt kameraet er middelmådig.
Til denne prisen er totalpakken likevel bra nok til å flytte det som egentlig er en firermobil opp til femmeren.
Pris er ikke alt, men det er jo tross alt ikke helt uvesentlig.
Huawei U8800 Ideos X5
| 1
|
201297
|
ViewSonic PC mini 132
Den er omtrent så stor som en trådløs ruter...
Det dukker opp stadig flere små PC-er, som først og fremst er beregnet til mediebruk og som ekstra maskin.
Denne er så liten at den kan gjemmes bort innimellom annet utstyr eller henges bak på en skjerm.
ViewSonic kjenner vi først og fremst som skjermprodusent både for det profesjonelle markedet og for forbrukere, men de har etter hvert utvidet utvalget til mediespillere og forskjellige PC-løsninger.
PC mini 132
Dette er en av de minste PC-ene vi har vært borti, den er faktisk mindre enn mange av de trådløse ruterne vi har testet i det siste.
Grunnen til det beskjedne formatet er at den ikke inneholder noe optisk drev, dermed blir også bruksområdet litt begrenset.
Men for de aller fleste i målgruppa er ikke dette noe problem.
Kabinettet er i hvit plast, med åpninger i sidene.
Den kommer med to alternative stativer, og kan stå på høykant enten med kortsiden eller langsiden opp.
Det ene er et bordstativ, det andre er til å feste bak på en skjerm med VESA skruefester.
Det følger også med gummiføtter med magneter som kan festes på de fire metallbitene på undersiden.
Da kan den ligge flatt.
I bruk
Maskinen kommer med Windows 7 Home Premium.
Vi koblet den til forskjellige skjermløsninger, alle fungerte utmerket.
Den digitale lydutgangen er optisk på 3,5 mm kontakt, de færreste har liggende en kabel som passer til dette.
Det er heller ikke vanlig handelsvare, men større databutikker fører kabel eller overgang til vanlig optisk lydkabel (toslink).
Fordelen med digital lydutgang er at man kan koble til et surroundanlegg som ikke har HDMI, f.eks. eldre receivere.
PC mini spilte av alt vi kastet på den av lyd og bilder, og våre MKV-filer i 1080p som ligger på vår hjemmeserver spilte uten anstrengelser, til og med over trådløst nett, da vi brukte vårt foretrukne avspillingsprogram Media Player Classic Home Cinema
På ytelsestesen scorer den et lite hakk under den lille maskinen fra Shuttle som vi testet nylig, men forskjellen er akademisk.
Sammenligner vi derimot med den lille Asrock PC-en har de lite å stille opp.
Men PC mini 132 fungerer utmerket til vanlig PC-bruk, surfing og avspilling av alle medievarianter, noe mer kan man egentlig ikke forlange.
Støy og varme
I motsetning til Shuttles PC har ViewSonic utstyrt denne med vifte.
Dermed blir den ikke lydløs, men gir fra seg en svak hvisling.
Temperaturen på luften som kommer ut av kjøleåpningene er ikke avskrekkende.
Konklusjon
ViewSonic PC mini 132 er en bitteliten PC som klarer jobbene den er tiltenkt med glans.
Den har rikelig med tilkoblinger og kan brukes både som mediePC, som ekstra maskin eller til bestemte bruksområder i resepsjon osv.
Den er svært fleksibel når det gjelder plassering, og kan ligge, henge eller stå der det måtte passe.
Viftestøyen er akseptabel, og forsvinner i bakgrunnstøyen så snart man ikke sitter stille og lytter til den.
Prisen ligger på rundt 2850 kroner, men inkluderer ikke operativsystem.
Vårt esteksemplar ble lånt ut av EET.
| 1
|
201299
|
Cinet Smartbook 1100
Den gamle PC-giganten Cinet er tilbake i rampelyset, og lanserer nå flere nye modeller i sin Smartbook-serie.
Vi har sett nærmere på Smartbook 1100, den minste av to Centrino-PCer.
Det ble i hovedsak en meget positiv erfaring.
Cinet AS er en av de virkelige veteranene innen PC-produksjon i Norge.
På siste halvdel av 90-tallet var Cinet blant de aller største PC-leverandørene i landet, enkelte år solgte selskapet mer enn 50.000 Cinet-PCer.
Samtlige maskiner var satt sammen i Cinets produksjonsanlegg, den gang lokalisert i Nydalen i Oslo.
LES OGSÅ:
På offensiven
Siden den gang har Cinet og Cinet-navnet hatt flere eiere, og en stund så det mørkt ut for PC-produksjonens videre skjebne.
Men nå er Cinet på vei tilbake som en offensiv og tydelig aktør i det norske PC-markedet, også på bærbar-fronten, med lansering av to rykende ferske modeller basert på Intel Centrino-plattformen.
Først ut er Smartbook 1100.
Dette er en meget kompakt og prisgunstig modell, den måler 309 x 254 x 29 mm og vekten stopper på 2,4 kg.
Til tross for de beskjedne målene er det slett ikke en lettvekter vi har med å gjøre, rent spesifikasjonsmessig:
Intel Pentium M 1,3 GHz*
512 MB DDR SDRAM
14,1" TFT-skjerm, 1400 x 1050 punkters oppløsning
Intel grafikk, integrert i brikkesettet (delt minne)
40 GB harddisk, 4200 rpm*
Kombinert DVD-leser/CD-brenner (8x DVD, 24x 10x 24x CD)
WLAN
Infrarød port på siden
4 x USB 2.0-porter
Firewire-port
100/10 Mbit nettverk
56 Kb modem
1 x PCMCIA
Kontakt for portreplikator
Vi merker oss at grafikkløsningen ikke er blant de raskeste.
For øvrig gledelig at PCen er utstyrt med 4 USB 2.0-porter.
I tillegg har PCen parallellport og VGA-utgang.
Sistnenvte, kontakt for portreplikator, samt to av USB-portene, er skjult bak et lokk på baksiden.
Den som leter etter diskettstasjon leter forgjeves, og den dukker sjeldnere og sjeldnere opp på nye bærbare PCer.
Gledelig å se at PCen leveres med en godt polstret bæreveske inkludert i prisen.
Solid innpakning
Hvis du er på utkikk etter en PC som du ønsker å ta med deg over alt, bør den ha et robust chassis.
Smartbook 1100 har lokk i grått, børstet metall, som sørger for god beskyttelse for skjermen.
Plastlokket som dekker portene på baksiden sørger også for å holde støv og skitt på avstand, men vår erfaring med lignende løsninger er at lokket før eller siden knekker; i hvert fall dersom PCen stadig er på farten.
På innsiden er PCen diskre og ujålete.
Plasten er koksgrå, nesten sort, og både tastatur, pekeplate og knapper har samme farge.
Tastaturet føles litt trangt, dette kunne lett vært unngått ved å ikke plassere taster til høyre for linjeskift, skift og slettetaster.
Dessverre er disse tastene så smale at touchere sikkert vil oppleve å taste litt feil i begynnelsen.
De norske tegnene æ og ø, samt flere spesialtaster, er også mindre enn de andre tastene.
Plasseringene er stort sett i tråd med et vanlig tastatur.
Skjermen er på 14,1", og den er meget lyssterk.
Det gjør at den tåler vanskelige forhold som for eksempel sollys, bedre enn mange andre LCD-skjermer.
Oppløsningen er på hele 1400 x 1050, noe som fører til temmelig liten skrift i Windows.
Personlig setter vi pris på å at vi får plass til mye informasjon og mange vinduer.
Får du problemer med å lese teksten kan du gjøre mange innstillinger i operativsystemet for å bedre lesbarheten.
Tilkoblingspunktene har stort sett fornuftige plasseringer på sidene og bak, men en USB-port eller to på siden hadde vært på sin plass i disse minneplugg- og digitalkameratider.
Det sitter et par høyttalere på undersiden(!) i fronten, og lyden disse produserer låter like ille som på de fleste bærbare PCer.
Musikk bør med andre ord nytes gjennom andre kanaler.
Helt uten støy
Smartbook 1100 er en drøm for alle som setter pris på støysvake løsninger.
Hvis vi ser bort fra en liten blås et par sekunder etter at vi har slått på PCen, klarte vi ikke å få viften til å starte i det hele tatt under vår test.
Det er etter vår mening en stor fordel med denne PCen, og bidrar sterkt til en positiv brukeropplevelse.
Den generelle ytelsen avviker ikke særlig fra andre PCer vi har testet med samme prosessorløsning (1,3 GHz Pentium M).
I praksis betyr det meget god ytelse i de fleste oppgaver (tilsvarer 2.0 GHz Pentium 4).
Grafikkytelsen i 3D er langt svakere enn de kjappeste løsningene fra ATI og Nvidia, men den duger til kontorbruk, enklere 3D-spill og video - og er i praksis kraftig nok for alle som ikke må spille de seneste spillene i høyeste oppløsning og med maks detaljrikdom.
Topp batterilevetid
Batteriløsningen er meget god; vi målte levetiden til rundt 4 1/2 time, og det er helt i toppklasse sammenlignet med andre maskiner vi har testet i det siste.
I skrivende stund er det bare Acer Travelmate 800 som har holdt ut lengre i vår batterilevetest, den slo Cinet Smartbook 1100 med knappe 10 minutter.
WLAN-ytelse står vanligvis ikke på planen når vi tester bærbare PCer.
Vi finner likevel grunn til å nevne at vi opplevde rekkevidden til Smartbook 1100 som meget god.
Dessuten har vi ikke opplevd problemer med å gjenopprette kontakten etter at maskinen har blitt vekket opp fra dvalemodus.
Dette kan være et problem på enkelte modeller, også Centrinoer.
Klikk på lenken Tekniske data i oppsummeringsboksen for flere detaljer omkring ytelse og egenskaper
Konklusjon
Den er robust, kompakt og lett, yter bra, er stillegående og har et seiglivet batteri.
Prisen er heller ikke verst.
Vi har sett bedre tastaturløsninger, og 3D-ytelse er ikke PCens sterkeste punkt.
Det rokker ikke ved vår oppfatning av at Cinet Smartbook 1100 utvilsomt er et av sommerens beste kjøp i denne prisklassen, sammen med Tundra 1555.
| 1
|
201302
|
MSI GT680R
Denne maskinen har omtrent alt av utstyr, og er den klart råeste maskinen vi har testet noensinne.
Du får en helt OK bærbar PC i dag til 5000 kroner, som kan gjøre det aller aller meste.
Men hvis du er opptatt av spilling og skjermer med høy oppløsning, øker prisene raskt.
Og de mest kompromissløse bærbare når det kommer til ytelse, koster gjerne rundt 15000 kroner.
GT680R er en slik maskin.
Den har spesifikasjoner vi aldri har hatt maken til på testbenken i DinSide.
Hør bare her:
15,6" blank LED-baklyst skjerm, 1920 x1080 piksler (full HD)Intel Core i7-2630QM prosessor (fire kjerner)16 GB RAMNvidia Geforce GTX 460M grafikkort (1,5 GB GDDR5)2 x 750 GB harddisker i RAID 0 for økt ytelseBlu-ray leser / DVD-brennerWebkamera med HD-oppløsning (720P)Gigabit nettverkTrådløst nettverk (G/B/N)Bluetooth V2.1+EDR2 USB 3.0-porter + 2 USB 2.0-porterHDMI- og VGA-utgangereSATA-kontakt9-cellers batteriWindows 7 Ultimate Edition, 64-bits39,5 x 26,7 x 5,5 cm3,5 kg
MSI selv hevder at dette er den raskeste bærbare PC-en som er laget, noensinne.
Fartspreg
Og designen er alt annet enn ulv i fåreklær.
Dette er definitivt ikke en PC for deg som ikke ønsker å skille deg ut.
Detaljer ved knapper og fargevalg får oss til å tenke i Ferrari-baner, men MSI har ikke noen forbindelser dithen, slik Acer har hatt en stund.
Ved nærmere undersøkelser er det imidlertid en del ting som tyder på at MSI har brukt mesteparten av utviklingsbudsjettet på innmaten.
Innpakningen er nemlig fri for metall, her er kun brukt plast både i lokk og rundt tastaturplate.
Dette kan nok forsvares med at den som kjøper en slik PC ikke først og fremst er opptatt av mobilitet, med tilhørende robusthet.
Ikke bra tastatur
Vi stiller imidlertid et stort spørsmålstegn ved tastaturet.
Det er av chicklet-typen der tastene er isolert fra hverandre.
I utgangspunktet liker vi disse, de er blant annet enkle å rengjøre.
Men dette tastaturet er vi totalt sett mindre imponert over.
Det er en viss svikt i det, og vesentlig mer støy fra tastene på venstre side enn fra høyre.
I tillegg er Enter-tasten så liten at vi til stadighet trykker tasten over, og får apostrof-tegnet i hytt' og' vær' i teksten.
Enkelte taster, deriblant >< er plassert andre steder enn normalt, fordi andre taster tar stor plass, for eksempel venstre shift-tast, som er 50% bredere enn Enter-tasten.
Det har kanskje noe med gaming å gjøre?
Ikke vet vi.
Tastene W, A, S og D er i hvertfall merket med rødt, for spill der disse brukes som styretaster.
Konkurrenter, se hit
Den øvrige utformingen har vi langt mer sansen for, ikke minst at flere tilkoblingspunkter er plassert i bakkant, for eksmpel strøminntak, HDMI og VGA-utganger.
Slik skal det gjøres, MSI!
Få kablene unna veien.
Hadde lydtilkoblingene også vært plassert der, hadde alt vært perfekt, mener vi.
Skjermen er høyoppløst, og MSI har justert skriftstørrelsen opp med 25% for å bedre lesbarheten.
Har du normalt syn er det meningsløst, så her er det bare å justere tilbake via kontrollpanelet.
Skjermen er skarp og klar, men gjenskinnet kan være et problem i enkelte tilfeller:
De interne høyttalerne fra Dynaudio leverer bedre lyd enn det som er vanlig på bærbare PC-er, med god diskant og noe som minner om bass.
Vi blir imidlertid ikke helt overbeviste, og velger øreklokker og eksterne høyttalere til alt annet enn lav bakgrunnsmusikk eller radio.
Kjøling de luxe, men det høres
PC-en bør definitivt stå på et jevnt og hardt underlag, for å sikre god luftgjennomstrømning.
Og i likhet med Asus G73S, som henvender seg til samme publikum, er det lagt stor vekt på kjøling her.
Det er også fornuftig, men MSI har ikke klart å gjøre maskinen like stillegående som den nevnte Asus-en.
Viften går konstant, også under minimal belastning, men det er vår mening at et jevnt sus kan være bedre enn vifter som stadig endrer frekvens.
Om det er støyende?
Kommer helt an på situasjonen.
På senga, ja.
På gutterommet til høy musikk og spilling, definitivt ikke.
Men hvis du starter turbovifta, blir det nesten 99-kroners hårføner på full guffe-støy, men det gir jo samtidig et klart signal om at her er det kraftige saker som jobber.
Og det leder oss videre i testen, og til ytelsestestene.
Først tar vi en titt på Windows Opplevelsesindeks, der skalaen går fra 1 (svakest) til 7,9 (best).
I tabellen har vi sammenlignet med den Asus G73S:
Resultatene er altså identiske, takket være at prosessor og grafikkort er identiske, men Windows har blant annet ikke tatt høyde for RAID0-løsningen på MSI-en, som gir bedre lese- og skrive-ytelse enn på Asus-en.
Passmark Performance
Test gir oss et litt mer kjøtt på benet:
I diagrammet ser vi at MSI byr på vesentlig bedre minnehastighet og - ikke uventet - svært mye bedre lese- og skrive-ytelse på harddisken.
Hvis du heller ønsker 1,5 TB lagringsplass istedet for ekstrem ytelse, er det mulig ved å konfigurere RAID-oppsettet.
I klartekst betyr det at GT680R er den raskeste PC-en vi har testet, noensinne, og samtidig den best utstyrte.
Uansett om du velger den ene eller den andre; byr begge PC-er på ekstremt høy ytelse til allslags oppgaver, ikke minst gaming.
Tiden da seriøs gaming var forbeholdt store, stasjonære PC-er er definitivt over.
Et par timer på batteri
Men ingen spiller hele tiden, og hva om man ønsker å ta med seg GT680R på tur - hva kan man forvente av batteriet?
Vi målte først levetiden mens vi spilte en film i HD-oppløsning (720P) gjennom Windows Media Player.
Da var batteriet tomt etter 2 timer og 4 minutter.
Da vi på nytt målte levetiden uten belastning, holdt det ut i like over 3 timer.
Under normal belastning vil levetiden ligge et sted rundt 2,5 timer.
Dette er omtrent identisk med målingene vi gjorde på konkurrenten fra Asus.
Ikke veldig imponerende, men det er ikke først og fremst folk som jobber i felten som vil velge denne PC-en.
Konklusjon
Denne PC-en slår knock-out på alle konkurrentene vi har testet i gaming-segmentet, hva angår ytelse.
Er du ute etter en PC til spilling, vil du garantert bli mer enn tilfredsstilt.
Men det koster altså, prisen ligger på rundt 15000 kroner.
Og for den summen hadde vi satt pris på om MSI hadde gjort en litt bedre jobb med tastaturet, og kanskje også med kjølingen - som var hakket roligere på Asus G73S.
Totalt sett uansett en sterk femmer - men anbefalt-stempelet vårt for gamere er fortsatt forbeholdt Asus G73S, som er hakket mer helstøpt, mener vi, og også byr på 17" skjerm med 3D-støtte.
MSI GT680R-086NE
| 1
|
201304
|
Toyota Yaris
For mange er Yaris stemplet som pensjonistbil, mye fordi de eldre har trykket den til sitt skrukkete bryst i en årrekke.
Pålitelig, lettkjørt, praktisk og enkel
- Yaris er den ideelle bil for folk som ikke liker å forholde seg til biler.
Derfor også særdeles sjelløs, kjedelig og grå.
Prøv også:
Kia Rio, Volkswagen Polo
| 1
|
201305
|
Sony Ericsson XPERIA Arc
Tynn og elegant Android-toppmodell.
Den er riktignok ikke verdens tynneste, men Arc fra Sony Ericsson er i hvert fall blant de aller tynneste smarttelefonene på markedet og måler bare 8,7mm over midjen.
I tillegg veier telefonen bare 117 gram og føles veldig lett når du holder den i hånden.
Den har en dedikert kameraknapp, stor skjerm (4,2") og kjører i tillegg Sonys Bravia-motor som forbedrer bildekvaliteten.
Arc kan også filme med 720p HD-oppløsning og har micro-HDMI-utgang slik at den kan kobles direkte til en TV for å vise innhold.
Og – den er blant de aller første telefonene som kommer med Android v2.3 (Gingerbread).
Vi tar først en titt på det tekniske spesifikasjonene:
Tekniske spesifikasjoner, Sony Ericsson XPERIA Arc:
Skjermstørrelse: 4,2"Oppløsning:
854x480 pikslerSkjermteknologi:
LED-bakbelyst LCDProsessor:
1GHz Scorpion med Adreno 205 GPUInnebygd minne: 512MB RAM, 320MB internlagring (til apps som ikke kan kjøres fra minnekort)Minnekort:
Micro SD opp til 32GBAndroid-versjon:
2.3 (Gingerbread)Kamera:
8MpVideo: 1280x720 (720p)Radio: Stereo FM m/ RDS (krever medfølgende ørepropper)Utganger: 3,5mm jack (ørepropper følger med), micro HDMI (kabel følger med), micro USB (til lading/dataoverføring, kabel følger med)WiFi: Wi-Fi 802.11 b/g/n, DLNA3G:
HSDPABluetooth: v2.1Mål:
125 x 63 x 8,7 mmVekt: 117 gramBatteri:
1500mAhPris: ca 4300 kroner
Konstruksjon
Førsteinntrykket av Xperia Arc er todelt.
De fleste blir imponerte av å se telefonen fra siden og synes den kurvede designen er lekker, men så fort den kommer i hånda er de fleste skjønt enige om at plastfaktoren er noe høy.
Dette gjelder spesielt lokket på baksiden av telefonen, der vi også hører noe knirking når vi klemmer hardt, og kombinert med den svært lave vekten på 117 gram er det ikke å unngå at inntrykket av eleganse minker noe.
Kurveformen gjør imidlertid at telefonen er særdeles god å holde i hånda.
Lokket på baksiden må tas av for å få tilgang til batteri, SIM- og minnekort.
Konstruksjonen er gjort slik at det ikke er mulig å ta ut minnekortet uten at batteriet også må tas ut, noe vi likte med blant annet LG Optimus 2X.
Vi lar oss ikke begeistre av hardware-knappene.
Av og på-knappen er svært liten og hard å trykke inn, og kameraknappen likeså.
I tillegg er kameraknappen plassert så langt ut på siden av telefonen at det er problematisk å holde telefonen stødig når man tar bilder (spesielt når den i tillegg må trykkes hardt på og telefonen er såpass tynn og lett), men det går heldigvis an å trykke på skjermen for å ta bilde også.
Skjermen, ja – den er heldigvis meget god på Xperia Arc.
Når telefonen er avslått er skjermen så mørk at den nesten ikke synes ved siden av den sorte kanten på telefonen, og Sonys Bravia-programvare sørger for å forbedre bildekvaliteten når du ser på bilder og film slik at skjermen fremstår med svært gode farger uten å overdrive det.
I tillegg fungerer den automatiske lysstyrken meget godt, og selv ikke på taket på Operahuset en skyfri dag var det problemer med å se skjermen.
Innsynsvinkelen er imidlertid ikke så god, der bildet fort mindre synlig når du vrir på telefonen, men skjermen reflekterer mindre lys enn de fleste fordi displayet er limt fast i glasset som gjør at skjermen føles veldig "nærme" når du bruker telefonen.
På undersiden av skjermen finner du knapper for tilbake, hjemmeskjerm og meny, men ikke den fjerde som også er ganske vanlig på Android-telefoner; søkeknappen.
Vi stusset litt over dette valget, siden PlayStation-telefonen Xperia Play har nettopp denne knappen, men respresentanten vi snakket med fra Sony kunne ikke forklare det på noen annen måte enn at telefonene hadde hatt forskjellige utviklingsteam.
En fiffig detalj som ikke er så ofte å finne på mobiltelefoner, er et feste for bærestropp (som er vanlig på kompaktkameraer, men som ikke følger med i esken).
Det vitner om at kameraet er noe Sony Ericsson har prioritert på denne telefonen, og det skal vi komme tilbake til lenger ned i artikkelen.
Ellers er både lyd- og micro USB-porten plassert på sidene av telefonen (spesielt førstnevnte er litt dumt hvis du putter telefonen i lomma og har en ørepropptilkobling som stikker rett ut), og på baksiden er det også et hull inn til den sekundære mikrofonen, som hjelper til med å filtrere ut bakgrunnsstøy når du prater.
Høyttaleren er for øvrig plassert bak et lite hull nederst på baksiden av telefonen; en god plassering som vi sjelden har opplevd å dekke til med fingeren i testperioden.
Android v2.3
Det er gledelig å se at Sony Ericsson er på hugget hva gjelder den siste versjon av Android, for Xperia Arc er telefon nummer to ut med Gingerbread, etter den "offisielle" Google-telefonen, Nexus S, som ble belønnet med en femmer på DinSide-terningen tidligere denne uken.
Selskapet har tidligere vært kritisert (og det med god grunn) for manglende og trege oppdateringer av Android, og dette ble også tatt opp som et tema på pressevisningen av denne telefonen.
Representanten fra Sony Ericsson hevdet at de ikke hadde forutsett at Android-oppdateringene skulle være så viktige for folk, og at de hadde gjort så mange tilpasninger dypt inn i operativsystemet at det ble svært mye jobb for dem å bytte til ny versjon.
Dette har de nå omstrukturert og vil i fremtiden være klar med nye Android-versjoner langt raskere enn hva tilfellet har vært til nå.
...men med eget skall Som de fleste produsenter av Android-telefoner har også Sony Ericsson et eget brukergrensesnitt på toppen av Android (UX), noe den offisielle Google-telefonen ikke har (den kjører såkalt "Vanilla" Android; altså en umodifisert utgave).
Vi synes Sony Ericssons brukergrensesnitt er svært tiltalende, med pene animasjoner, menyer og farger, som er med på å gi telefonen et snev av eleganse.
Det finnes også noen små detaljer de har modifisert på, som muligheten bytte mellom lydløs og ringing direkte på låsskjermen ved å dra bryteren på høyre side mot venstre.
Vi hadde også likt muligheten for å kunne ta bilder (og bare det) direkte med kameraknappen fra låst telefon, men det er dessverre ikke mulig uten å låse den opp først.
Listen over alle installerte programmer kan sorteres på flere måter; alfabetisk, basert på når programmene ble installert, basert på bruksfrekvens eller manuelt.
TimeScape, der oppdateringer fra Facebook, samtalelogg, SMS etc. samles i en slags kortstokk flyter bedre enn på tidligere modeller, og en kjekk funksjon der du "klyper" hjemmeskjermen, gjør at alle widgets vises.
Medfølgende apps
Det er ikke så fryktelig mange applikasjoner som følger med på Xperia Arc, men for å dra igjennom de som kommer med telefonen:
Timescape (app/widget)
- En "kortstokk" som viser alle de siste samtalene, tapte anrop, mottatte SMS, Facebook-oppdateringer og Twitter-oppdateringer.
Sistnevnte vil selvsagt gjøre at det blir svært mye innhold dersom du følger mange på Twitter, og vi skulle helst ha sett muligheten til å begrense dette til tweets som nevner deg.
PlayNow
- Sonys egen nettbutikk for apps og musikk.
Ikke så veldig stort utvalg og høye priser - typisk spillpris er 40 kroner, og musikksporene koster 15 kroner stykket.
Brukerstøtte
- Faktisk ganske kjekt med en online-brukermanual for telefonen din, som oppdateres etter hvert som brukerne sender inn spørsmål.
Synkroniseringsverktøy
- Sony Ericsson har en nettjeneste som lar deg laste opp kontakter slik at du kan synkronisere dem til en ny telefon.
TrackID
- Dette var faktisk Sony Ericsson tidlig ute med i sine javabaserte modeller og fungerer på samme måte som nå mer kjente Shazam.
Gjør at du kan finne ut hvilken sang som spilles, enten du hører på radio eller sitter på café.
Let's Golf!
- Golfspill fra GameLoft.
Helt OK.
Touchnote Postcard
- En applikasjon som lar deg sende et fysisk postkort hvor som helst i verden.
Vi tok et bilde fra Operataket og sendte hjem, så får vi se hvor lang tid det dukker opp (ett gratis postkort følger med).
For øvrig tilgjengelig i Android Market (Touchnote Postcard, gratis)
Officesuite
- Lar deg lese .pdf-filer, samt Office-dokumenter, men ikke redigere dem.
Da trenger du pro-versjonen, som selges igjennom gratisutgaven.
Medieserver
- Lar deg bruke telefonen som en DLNA-server, slik at du kan få direkte tilgang til mediefiler f.eks. fra PlayStation 3/Xbox 360, eller en TV som støtter DLNA.
Hanachi
- Et sosialt nettverk laget av Sony Ericsson for de som har lyst til å sende ting og tang til vennene sine uten å bruke Facebook.
I tillegg har Sony Ericsson modifisert på noen av standardapplikasjonene, som kontaktliste, meldingsapplikasjon etc.
Et lite minus er epostklienten for Exchange, som ikke støtter flytting av e-post til mapper.
Som et miljøtiltak er også PC-programvaren lagt på selve telefonen.
Denne er imidlertid kun Windows-kompatibel.
Småfeil
Det er litt rusk i programvaren på Xperia Arc.
For det første opplever vi en gang i blant at telefonen mister tilgangen til Internett når den er koblet på WiFi, men løsningen er heldigvis ikke verre enn å koble seg av og på, selv om det selvsagt er et irritasjonsmoment.
Vi har også forhørt oss med to andre som har telefonen til test, og én av dem har det samme problemet, så det er er tydeligvis ikke bare vår modell det er noe galt med.
Et noe større problem er at kameraapplikasjonen henger seg opp en gang i blant, slik at man må avslutte den og starte på nytt.
Det kan være til mer irritasjon når en skal ta det kjappe blinkskuddet som er over to sekunder etterpå.
Forhåpentligvis er dette noe Sony Ericsson kan rette opp i fremtidige programvareoppdateringer.
Ytelse
Vi er innrømmelig blitt litt bortskjemte med superytelsen til dobbeltkjerneprosessoren hos LG Optimus 2X, men opplever allikevel Xperia Arc som kjapp og responsiv i bruk.
Grensesnittet flyter bra, kameraapplikasjonen starter på et par sekunder etter at du har trykket inn knappen og skrolling i nettleseren går behagelig.
På Quadrant Standard-testen scorer Arc 1621, som er noe lavere enn hva de beste modellene i denne prisklassen tilbyr (Optimus 2X fikk 2578).
Det betyr at den ikke er like egnet til de tyngste spillene, og kan også få problemer med å spille av høytoppløselig innhold.
For øvrig er tilgjengelig intern lagringsplass til applikasjoner (ikke inkludert minnekort) omtrent 320MB, og minnekortet som følger med er på 8GB.
Når det gjelder videoavspilling, er den innebygde formatstøtten også ganske sped, der telefonen ikke en gang støtter Divx rett ut av boksen.
Vi forsøkte med avspilleren Rockplayer, og da ville flere filer spille av, men mens lyden fungerte på flere av filmene, var det enten veldig hakkete bilde eller ikke bilde i det hele tatt.
Dette gjaldt for eksempel både for Divx-og H.264/MOV-filer.
MKV-filer ville for ordens skyld ikke spille av i det hele tatt.
Koblet til en TV er det heller ikke så imponerende med tanke på videoavspilling, der filmene hakker mer enn de gjør på telefonen.
Kjekt er det imidlertid at du kan bruke piltastene på TV-fjernkontrollen for å bla i bilde- og videoarkivet.
Output fra telefonen er maksimalt 720p.
Kamera, video og samtalekvalitet
Er det ett punkt Arc kan heve seg over mange av konkurrentene, er det på kamerabiten, for bildende fra Arc ser faktisk svært gode ut (spesielt i godt lys), og Bravia-motoren på telefonen gjør også at de ser svært gode ut også på mobilskjermen.
Sony har satt en bakbelyst Exmor R-brikke i denne modellen, altså samme type bildebrikke som de bruker i sine kompaktkameraer.
Kombinert med relativt lyssterk optikk på f/2.4 (de fleste toppmodellene har f/2.8) gjør det at kameraet også klarer å fange mer lys, som igjen fører til skarpere bilder også i dårligere belysning.
Dog skal det sies at støyprosesseringen er i overkant aggressiv når følsomheten blir høy, og at detaljene derfor viskes ut i overkant mye i dårlig lys.
Allikevel - i godt lys gjør Arc en svært god jobb.
Bildene har lite støy sammenlignet med mange andre, og hvitbalanseringen ser ut til å være svært habil.
Det hadde imidlertid ikke gjort noe om bildeprosessoren hadde skarpet opp bildene litt mer – de er litt uskarpe, selv om detaljnivået er godt.
Når det gjelder video er vi ikke like begeistret, selv om Arc også her leverer kvalitet det fint går an å leve med.
Sammenlignet side om side med iPhone 4, fremstår iPhone både med bedre bilde (spesielt er kompresjonen mindre tydelig) og bedre lyd, der Arc har en tendens til å høres noe ullen ut.
Under finner du foto- og videoeksempler:
Vi er også godt fornøyde med samtalekvaliteten på Xperia Arc, som gir oss støyfri og klar lyd når vi snakker med andre.
At telefonen har en sekundær mikrofon på baksiden gjør også at den i større grad kan filtrere ut bakgrunnsstøy fra samtalen slik at mottaker hører deg bedre, men vi gjorde ikke noen vitenskapelige tester på det området utover å få bekreftet at mottaker hørte oss godt i et kontormiljø.
Konklusjon, Sony Ericsson Xperia Arc
Alt i alt, altså - jevnt over meget godt fra Sony Ericsson denne gangen; langt bedre enn X10, som kom for ganske nøyaktig ett år siden.
Det er positivt at selskapet som fortsatt lanserte Android 1.6-telefoner når versjon 2.1 var i markedet nå er nummer to ut med Gingerbread, og lovnadene om å være på hugget her fremover er definitivt positivt for potensielle kjøpere av Arc.
Telefonen er lekkert utformet, selv om den riktignok ser bedre ut enn den føles, der plastfaktoren definitivt er til stede.
Vi synes også et par av designvalgene er uheldige, som at kameraknappen er for hard og plassert for langt ut på siden, samt at lyduttaket også er plassert på siden av telefonen, som gjør det litt mer knotete å ha den i lomma med ørepropper plugget i.
Vi er heller ikke så fornøye med at hardware-søkeknappen ikke er å finne på denne telefonen, men så skal det sies at vi er vant med å ha den tilgjengelig.
Skjermen holder uansett høy kvalitet, og det samme gjør bildene fra kameraet.
Vi synes også grensesnittet til Sony Ericsson er elegant, og selv om det er noe smårusk i forhold til blant annet trådløst nett, er det ingen showstopper for de fleste, vil vi tro.
Har du derimot krav til den råeste ytelsen og god støtte for videoformater, må du se deg om etter en annen modell, som for eksempel LG Optimus 2X.
Sony Ericsson Xperia Arc
| 1
|
201306
|
TEST:Mazda 3: En "Golf-killer"?
Mazdas kompaktbil kler både bensin og diesel.
Kompaktmarkedet er beinhardt, spesielt med VW Golf som den ubestridte kongen.
Da blir det opp til biler som Peugeot 308, Ford Focus og Toyota Auris å kjempe om smulene.
Men det finnes langt flere alternativer, et av de aller mest spennende er Mazda 3.
For mange kan det være vanskelig å bestemme seg for om man vil ha bensin eller diesel, så denne gang har undertegnede lånt både bensin og dieselversjonen av bilen, for å få et mer direkte sammenligningsgrunnlag.
Mye utstyr
Først ut er en dyp rød Mazda 3 med 2-liters bensinmotor og manuell kasse, i såkalt Optimum-pakke.
Basismodellen av bilen starter på 225.000 kr, men Optimum er 265.000 kroner.
Det høres mye ut, men her er det også mye snacks som standard.
Her får du bakkestartassistanse, Rear Vehicle Monitoring (sjekker dødvinkelen bak), SCBS (Smart City Brake Support), Smart Key (nøkkelløst), 18-toms felger, 7-toms infoskjerm, parkeringssensor, skinnseter, BOSE lydanlegg, dekktrykkovervåkning, Bi-Xenon og LED kjørelys, samt navianlegg.
Men det stopper ikke der.
Du får også en sikkerhetspakke med radarbasert adaptiv cruise control, adaptive kurvelys, fjernlyskontroll, aktivt bremsesystem og filskiftevarsler.
Med Metallic lakk og off-white skinn blir den ferdige prislappen 278.300 kroner for testbilen.
Det er mye penger for en bil av denne typen, men da har du til gjengjeld utrolig mye utstyr, inkludert sikkerhetsutstyr som for bare noen år siden var forbeholdt dyre luksusbiler.
Bensinmotor
Mazda er stolte av sine Skyactiv-motorer, hvor de jobber intenst med å få ned forbruk og utslipp, uten å gå så drastisk ned i motorvolum som de fleste andre konkurrentene gjør.
Bensinmotoren på 120 hk, klarer seg derfor uten turbo, og kan kjøres slik man pleide å kjøre slike biler:
Med mye turtall og aktivt bruk av girstangen.
Maks effekt hentes ut ved 6000 omdreininger, godt synlig gjennom turtelleren som er både størst og plassert i midten av dashbordet.
Farten vises på et display foran frontruten.
Girkassen er tight og presis, og hvis du bruker litt turtall føles bilen pigg og rask.
0-100 går unna på 8,9 sekunder, noe som er mer enn godkjent.
Det er ikke så mye bunnmoment (210 Nm/4000), så med aktiv bruk av turtall, brukte jeg endel mer på blandet kjøring enn de oppgitte 0,51 l/mil.
Men dette er jo opp til den enkelte sjåfør selv å kontrollere.
At en 2-liters motor har et CO2-utslipp på 119 gram/km, er imponerende, og viser at Mazdas Skyactiv-teknologi ikke bare er et forkrommet merke på bakenden av bilen.
Dieselmotor
Dieselmotoren er på 2,2-liter og stiller med litt sterkere tall.
150 hk og 380 Nm, her i kombinasjon med automatkasse.
Generelt mener undertegnede at en dieselmotor av natur ikke passer sammen med en manuell kasse, da dieselens styrker er mye krefter på lave turtall, noe som ikke krever mye giring og bruk av turtall.
Ergo er en automatkasse perfekt tilegnet en dieselmotor.
Også denne bilen er nedlasset med utstyr i form av Optimus-pakken.
og har nøyaktig den samme utstyrslisten.
Det eneste ekstra er metallic lakk til 4000 kroner.
Det betyr en prislapp på 317.300 kroner for testbilen.
Den høyere prisen skyldes selvsagt den kraftigere motoren, men som til gjengjeld har et oppgitt blandet forbruk på 0,48 l/mil.
Siden man kjører på lavere turtall i denne utgaven, er dette tall som er lettere å oppnå.
Men ethvert miljøalibi kan du glemme, for dieselmotoren har et CO2-utslipp på 127 gram/km (som er bra for en så stor motor).
Da bør du heller gå for bensinmotoren, siden den heller ikke plager noen med sine Nox-utslipp.
Når det er sagt, dieselmotoren og girkassen føles begge særdeles godt tilpasset til bilen, og her føler du heller aldri at du mangler litt dreiemoment i visse situasjoner.
0-100 km/t går unna på 9,7 sekunder.
Kjøreglede
Når det gjelder motorvalg, kan jeg derfor bare konkludere med at du ikke trår feil, uansett hva du velger.
Men noen vil nok søke mot bensin og automat, av den enkle grunn at Mazda 3 er ganske så sportslig og fint oppsatt rent chassismessig.
På 90-tallet het det at Honda var Østens svar på BMW.
Idag vil jeg si at Mazda er Østens svar på BMW.
De har uten tvil lagt mest fokus på kjøreglede og sportslige verdier av de asiatiske merkene, og Mazda 3 er da også morsom å kjøre.
Ikke at den er noen hardcore-maskin med altfor stive fjærer og dempere på norske veier, neida, men den klarer å kombinere sportslige egenskaper med komfort.
Resultatet blir gøy på svingete veier, samtidig som den fint flyter over de verste hullene på dårlige grusveier.
Styringen er særdeles presis og god.
Ikke for tung, ikke for lett, ikke for vag, men veldig nøyaktig og riktig vektet.
Sammen med et chassis som er så bra at det ikke trenger masse tullete innstillinger, blir resultatet en særdeles god kompaktbil på dette området.
Livet på innsiden
Interiørmessig er også Mazda 3 blant de aller beste i klassen.
Den opplevde kvaliteten er meget høy, og med lyse skinnseter ser alt riktig så innbydende og trivelig ut.
Som trenden er blitt hos premium-merkene har også Mazda satset på en frittstående skjerm, her på 7 tommer.
Den er intuitiv og enkel å bruke, men er ikke alltid helt med på notene.
Bokstavelig talt.
Under avspilling av diverse CD-plater henger den igjen, og oppgir at jeg spiller Spor 2, når jeg forlengst har passert Spor 5.
Dette gjentar seg hele tiden i begge bilene.
Ingen stor sak, men potensielt irriterende på sikt.
Dab+ er ikke tilgjengelig enda, og priser er heller ikke klare.
Selve sittekomforten er god, det samme gjelder for dem som sitter i baksetet.
Men for voksne personer blir sidesynet endel begrenset, siden C-stolpen er såpass lav.
Instrumentene er lette å lese, og alt av knapper og brytere er enkle å bruke, inkludert de mer avanserte utstyrstilleggene som adaptiv cruise control.
Den fungerer forresten upåklagelig.
Smak og behag vil selvsagt diktere hva man synes om et design, men i våre øyne er Mazda 3 blant det vakreste i sin klasse, kanskje den aller lekreste.
Mazdas designspråk Kodo - som ble demonstrert første gang med den spektakulære konseptbilen Shinari, er særdeles vellykket, og her kan du finne nye stilige detaljer å se på, lenge etter at du har kjøpt bilen.
Konklusjon
Skal man oppsummere er det bare å konkludere med at Mazda 3 er en særdeles vellykket bil, og en verdig utfordrer til VW Golf.
Den japanske konkurrenten vil nok overraske mange når det gjelder kjøreegenskaper og interiørkvalitet, to faktorer som ofte får kunder til å velge en tysk bil.
I tillegg har Mazda 3 moderne motorer, spesielt bensinmotoren som bare slipper ut 119 gram CO2 per kilometer, bør få skryt her.
Men dieselmotoren passer utmerket sammen med automaten, og er også et fint alternativ for mange.
Prislappen kan synes høy, men til gjengjeld har man utrolig mye utstyr, inkludert endel sikkerhetsutstyr av første klasse.
Legg til et flott design, ok bagasjeplass og bakseteplass, og du sitter igjen med en bil som det er vanskelig å mislike.
Nei, den kommer ikke med firehjulstrekk, ei heller som stasjonsvogn, men det spiller ingen stor rolle.
Mazda 3 er en flott bil som mange flere burde la seg overraske av.
For de blir garantert positivt overrasket...
| 1
|
201307
|
Toyota Aygo
Dette er originalen som Citroën C1 og Peugeot 107 er basert på.
Sju år etter lansering ser Aygo fortsatt tidsriktig og moderne ut, takket være et stilrent og futuristisk design.
Under skallet har det ikke skjedd stort, bortsett fra en oppgradering i 2009.
Men her får du uansett mye for pengene.
Prøv også:
Kia Picanto, Volkswagen Up!
| 1
|
201308
|
Flare Magnetic
Slik blir iPad nesten til MacBook!
Det finnes et utall av forskjellige tastaturløsninger til iPad, mange av dem har vi omtalt her på DinSide tidligere (se lenkesamling nederst i artikkelen).
Vi har ikke vært like begeistret for alle disse tastaturene som vi er for dagens testprodukt, Flare Magnetic.
Når iPaden er festet til tastaturet, har du langt på vei en innretning som fungerer som en bærbar PC.
For bakerst på tastaturet sitter det en dokk som iPaden skyves ned i.
Når den er på plass sørger en kraftig magnet for at iPaden sitter fast og stødig.
Kan vinkles
Det store plusset her er at dokk-festene er hengslet, Dermed kan du vinkle iPaden i forskjellige posisjoner, men vi skulle gjerne sett at vi kunne vinklet den enda mer bakover.
Uansett er dette funksjonalitet som mangler hos de fleste konkurrentene.
Takket være hengslene kan du også klappe brett og tastatur sammen, som om det var en vanlig PC.
Siden materialvalget ser ut til å være det samme i tastatur og iPaden, ser det veldig helstøpt ut.
En annen ting som også mangler hos konkurrentene er det innebygde batteriet på 4000 mAh.
Batteriet fungerer som en nødlader til iPaden eller andre dingser som lades via USB.
Du kobler simpelthen ladekabelen i tastaturets USB-port, resten går av seg selv.
For å lade batteriet i tastaturet kobles det til en PC eller strømforsyning med USB-port ved hjelp av den medfølgende kabelen.
Selve tastaturet veier 500 gram, så totalvekten blir i overkant av 1.100 gram.
Enkel kommunikasjon
Tastaturet kommuniserer med iPaden ved hjelp av Bluetooth, og sammenføyningen er gjort på sekunder.
I fronten sitter fysisk av/på-knapp, men strømmen skrus automatisk av etter 15 minutter uten aktivitet, selv når tastaturet er påskrudd.
iPaden går også i dvale når brett og tastatur klappes sammen.
Vi har ikke målt batteritiden, men den virker å holde i ukesvis ved normal bruk.
Tastaturet har helnorsk utforming, noe vi setter stor pris på.
Tastene er litt mindre enn på en normal bærbar PC, og krever derfor litt tilvenning - men er absolutt blant de beste i kategorien vi har lagt våre hender på.
Over standardtastene sitter noen spesialtaster for ofte brukte funksjoner på iPaden.
Enkelte av knappene, blant annet den som starter nettleseren og aktiverer søk, fikk vi ikke til å virke.
Det kan skyldes at vi har oppgradert iPaden til iOS 7, men dette har vi foreløpig ikke fått bekreftet.
Konklusjon
Dette er uansett en meget fin tastaturløsning til iPad som absolutt bør vurderes om du er på utkikk etter et slikt.
Det kan brukes sammen med iPad 2, 3 og 4.
Prisen er 699 kroner, for mer informasjon sjekk den norske distributøren A-Way.
Få også med deg disse tastaturløsningene vi har omtalt tidligere:
| 1
|
201312
|
Apple MacBook
Apples produkter har lenge vært i en klasse for seg selv, både på godt og vondt.
Vi har testet den nye MacBooken, og ser litt på hvordan den klarer seg mot vanlige PCer.
I forbindelse med forrige ukes kåring av "beste bærbar-tilbud" for november ble vi pent oppfordret om også å ta med en MacBook.
For å sammenlige har vi derfor valgt å bruke Boot Camp 1.1.2 (ja, den er fremdeles i beta) for å installere Windows XP på MacBooken.
Noen vil selvfølgelig argumentere med at det å bruke noe annet enn MacOS på en Mac ødelegger hele poenget med i det hele tatt å kjøpe en Apple, men det er uansett nokså få gode måter å sammenligne epler og appelsiner på...
LES OGSÅ:
MacBook kommer i flere konfigurasjoner, i skrivende stund fra 9.990,- til over 17 tusenlapper.
Siden våre bærbar-tilbud skulle ligge på ca. ti tusen, har vi her gått for den billigste versjonen.
Stilren og uskyldshvit.
Kamera og mikrofon er plassert rett over skjermen.
Spesifikasjoner:
Intel Core 2 Duo T5600 @ 1,83 GHz 13,3" skjerm i bredformat (1280 x 800 piksler) 512 MB DDR2-minne (2 x 256) 60 GB harddisk (5400 rpm)
DVD-ROM/CD-brenner Intel GMA 950 (64 MB delt minne) 54 Mbps WLAN (b/g) GB LAN, IR-mottaker Blåtann er integrert 2 x USB, 1 x
FireWire 400 Analog og digital lyd inn/ut Integrert webkamera og mikrofon Apple fjernkontroll følger med
DVI-, VGA-, S-Video- og komposittutgang kan kjøpes som ekstrautstyr
Modem kan kjøpes som ekstrautstyr
Dimensjoner (ink. batt.) B/D/H: 32,5 x 22,7 x 2,8 cm
Vekt 2,3 kilo
Pris: 9.990,- inkl. mva. og frakt.
Skjermen på utypiske 13,3" har en oppløsning på 1280 x 800 piksler og har blankt kontrastbelegg.
Kontraster og farger er upåklagelige, mens betraktningsvinkelen ikke er noe å skryte av - altså det samme som vi er vant til fra andre bærbare datamaskiner.
Konstruksjon
Apple MacBook er en kompakt liten maskin, og virker nesten overraskende tung når du plukker den opp.
Vekten er ikke på mer enn 2,3 kilo, men på grunn av størrelsen og kanskje spesielt tykkelsen får du følelsen av at den skulle vært enda lettere.
Alle overflater er i plast, om enn hvit i fargen, og virker solide nok.
De gir ikke så altfor lett etter for press, selv om skjermen er litt vel fleksibel.
Alt i alt er det ikke datamaskinen vi hadde tatt med oss i felten, men for daglig urban bruk er den mer enn god nok.
Designet er umiskjennelig Apple, noe som gleder noen og forargrer andre.
Touchpaden er stor, i bredformat og fungerer på en litt annen måte enn på en PC.
(Ja, vi snakker nå om Mac med Windows installert.)
Det mest åpenbare er at du ikke kan tappe på den for å klikke, det må du gjøre med den store knappen under.
Og ja, det er bare EN knapp, så høyreklikking krever også en viss teknikk: legg to fingre på touchpaden i stedet for kun en, og vips fungerer knappen som en høyre mustast.
Det er egentlig ganske så enkelt når du venner deg til det.
Der skjermen er hengslet kommer også varmluften ut.
To fingre på touchpaden lar deg også scrolle vertikalt, i stedet for å bruke fingeren i kanten slik som på bærbare PC-er.
Tastaturet er stille, kontant og med tydelige mellomrom som skiller tastene, som også er helt flate.
Dette vil nok for mange være litt uvant i begynnelsen, men som alt annet en vanesak.
Ellers er jo tastaturets layout annerledes enn det PC-brukere flest er vant til, undertegnede savnet spesielt delete-tasten.
Ctrl- og Fn-tasten er forresten feilplassert, noe vi også har sett på en rekke bærbare PCer.
Datamaskinen er ellers minimalistisk designet uten snarveisknapper eller noe slikt som ødelegger stilen.
Vi kan heller ikke si at det vrimler av tilkoblingsmuligheter på Macen, her er det designet som kommer først.
Det aller meste er samlet på venstre side: inngang for strøm, LAN, mini-DVI (adapter til forskjellige typer ekstern skjerm er ekstrautstyr), FireWire 400, 2 x USB, lyd inn/ut og hull til kensingtonlås.
Strøminntaket er for øvrig magnetisk, slik at strømpluggen smekker på plass nesten av seg selv... en liten detalj, men det er slike ting som gir følelsen av kvalitet og eksklusivitet.
Foran er finner vi kun lys som indikerer dvalemodus og IR-mottaker.
Bare det optiske drevet er plassert på høyre side.
Her ser du forresten også makismal åpningsvinkel på lokket, noe som kan være et problem dersom du er høy og liker å ha den bærbare på fanget.
Ytelse
Det virket logisk å sammenligne med maskinene vi testet i vårt beste bærbar-tilbud, siden disse ligger i samme prisklasse.
Applikasjonskjøretid i sekunder, altså er lavere bedre.
Her ligger MacBook nesten helt på høyde med HP og Multinote, de har jo alle samme prosessor (Intel Core 2 Duo T5600) så noe annet ville også vært rart.
Aceren med sin AMD-prosessor ligger langt etter.
Høyere poengsum er bedre.
MacBook holder seg bra i de fleste disipliner, bare litt bak de to andre Intel-maskinene.
Bare det interne skjermkortet gjør at den totalt havner helt sist.
Høyere poengsum er bedre.
Disse testene bare bekrefter det vi vet fra før:
Intels GMA950 er ikke grafikkløsningen for de som ønsker å bruke maskinen til 3D-spilling.
Batterilevetid og støy
Det eneste stedet vi fikk problem med å kjøre Windows på MacBook var i BatteryMark.
Den ville ganske enkelt ikke fullføre noen av testløpene, men basert på tiden den brukte til omtrent 50% kapasitet beregnet vi levetiden til litt over 3 timer.
Dette er et godt resultat!
Når det gjelder bråk er MacBooken med sin svake grafikkløsning glimrende ved lett belastning, uten nevneverdig støy.
Ved tyngre arbeidsoppgaver er den på linje med fleste PCer i denne prisklassen.
Oppsummering og konklusjon
Som vi nevnte innledingsvis er det kanskje litt dumt å sammenligne en Mac med en PC, siden den tross alt er ment å kjøre en helt annen programvare.
Men når det først er mulig å bruke den med Windows, hvorfor ikke?
Du velger jo tross alt operativsystem ved oppstart, og det betyr at du kan velge det som passer best til akkurat de arbeidsoppavene du skal gjøre.
Apple MacBook (som PC) er så avgjort ikke noe bomskudd.
Etter installasjonen av XP har den for det meste oppført seg eksemplarisk og vært fin i bruk.
Det skal dog nevnes at Windows meldte om korrupt fil og nektet å starte opp en knapp time etter at testen var ferdig skrevet... men det fikset seg heldigvis med "reparer"-funksjonen på XP-CDen.
Det største ankepunktet når det gjelder Mac vs. PC er som det alltid har vært: pris mot ytelse.
Selv om forskjellen nå ikke er allverden er det fremdeles litt igjen, for eksempel har vårt testeksemplar til 9.990,- halvparten så mye RAM, halvparten så stor harddisk og langt dårligere grafikkløsning enn sine PC-motparter.
DVD-brenner og skjerm/video ut er også ekstrautstyr, og det er ingen plass til ekspansjonskort.
Skal du ha Windows blir dette også selvfølgelig en tilleggsutgift.
Likevel skal vi ikke glemme at den er helt på høyde innen batteridrift, prosessorkraft og generell ytelse.
Den er heller ikke dårlig utstyrt, selv om den kun har to USB-porter: integrert webkamera, blåtann, FireWire 400, WLAN, GB LAN, IR og fjernkontroll følger med.
Det hele koker ned til bruksområder.
Til lettere oppgaver som sufring, skole/kontorarbeid, medieavspilling etc.
er det ingen store forskjeller på bruk av en MacBook kontra bærbar PC i denne prisklassen.
Men vi må få argumentere med at du da også strengt tatt vil klare deg med en adskillig billigere bærbar PC...
Er du derimot på jakt etter en maskin i 10.000-kroners klassen som også skal brukes til spilling, eller trenger mer maskinvare (mer RAM og/eller harddisk) er det fremdeles PCen som ligger et hakk foran.
Men for mange er selvfølgelig form, farge og følelse minst like viktig som pris og ytelse.
Og vi kan ikke si at vi har noen problemer med å forstå det når det gjelder MacBook; det er utvilsomt en maskin som vil appellere til mange.
| 1
|
201324
|
Sony Alpha QX1
Kameraet som ikke er et kamera.
Sony vakte stor oppsikt på IFA-messen i fjor da de presenterte QX10 og QX100.
Dette er objektiver med innebygd kamerasensor, men som ikke har egen skjerm, innstillingsknapper eller lignende.
Tanken er at du bruker dem sammen med en mobiltelefon eller nettbrett, der skjermen på denne enheten brukes både for å komponere bilder og endre på innstillingene.
Mens QX10 hadde en liten sensor på 1/2,3" (typisk for kompaktkameraer og enkelte telefoner), var sensoren i QX100 vesentlig større (1"), med et lyssterkt objektiv.
I praksis var både optikk og sensor i QX100 den samme som på det fabelaktige kompaktkameraet RX100 fra samme produsent, som for øvrig har kommet i to nye iterasjoner siden vi testet det i 2012.
Se video av hvordan QX1 fungerer:
QX1 med utskiftbar optikk
Denne høsten har Sony lansert oppfølgeren til QX10 og QX100.
Med QX1 har de nå laget et produkt som for mange er langt mer interessant.
QX1 gir deg nemlig mulighet til å bytte objektiv, akkurat som et systemkamera, og er kompatibelt med alle Sonys E-mount-objektiver, som brukes til Sonys øvrige speilløse systemkameraer (NEX-serien).
Med et adapter kan du dessuten bruke A-mount-objektiver fra Sony (og Minolta).
Sensoren er derfor også en fullverdig APS-C-sensor med 20 megapikslers oppløsning, altså den samme som typisk sitter i speilreflekskameraer/systemkameraer i folke- og entusiastklassen.
Under ser du en sammenligning av de tre sensorstørrelsene.
Større sensorer gir tradisjonelt bedre bilder, men krever også større optikk:
Brukes med mobiltelefon
Konseptet er altså at du bruker denne enheten sammen med en mobiltelefon eller nettbrett.
Dette gjør du via Sonys «PlayMemories»-app, som er tilgjengelig både for Android og iOS og har mye til felles med en «vanlig» kameraapp.
Android-brukere med NFC-støtte på telefonen har det enklest, siden det da bare er å berøre NFC-ikonet på objektivet med telefonen.
Da kommer du rett til PlayMemories-appen i Google Play-butikken om du ikke har appen fra før – har du den installert, starter appen og etter noen sekunder får du søkerbildet på skjermen.
iPhone-brukere har ikke NFC (ei heller iPhone 6/plus, siden disse NFC-brikkene kun kan brukes til Apple Pay).
For å få kontakt med QX1 må du da koble deg på det trådløse nettverket QX1 oppretter når du slår den på.
Passordet til førstegangs pålogging finner du på innsiden av lokket.
Litt mer styr der hver gang du skal ta bilder, altså.
Det samme gjelder selvsagt om du har en Android-telefon uten NFC.
(I så fall er det kanskje på tide med en ny?
Her er Dinsides mobiltester.
Treg start
Allikevel – selv med NFC går det noen sekunder til du får søkerbildet på skjermen fra du berører objektivet med NFC-brikken.
Du kan imidlertid også ta bilder uten å koble til telefonen, men da uten å se søkerbildet, selvsagt.
QX1 har en knapp på siden som kan brukes for å fokusere (holde halvveis nede) og knipse bilde (trykke helt inn).
Et lite, grått LCD-display indikerer også hvor mye batteri som er igjen.
Batteritiden er for øvrig oppgitt til 440 bilder etter CIPA-standarden (der halvparten av bildene tas med og halvparten tas uten blits), men vår erfaring er at vi får langt færre bilder enn det ved normal bruk – det reduseres selvsagt i tråd med hvor ofte du slår objektivet av og på og parer det med telefonen.
Skjønt, de fleste vil nok oppleve at den «totale» batteritiden nok vil bero mer på telefonen enn på objektivet.
Med og uten objektiv
QX1 fås kjøpt både løst og med objektiv.
Vi har testet kit-pakken med 16-50mm f/3,5-5,6, som da tilsvarer 24mm vidvinkel om du regner om til 35mm-format.
På dette objekivet finnes også en skyvebryter for zooming (slik at det går greit med én hånd), samt fokusring på tuppen.
Dette vil selvsagt varierer med objektivet du setter på.
Som på øvrige systemkameraer, kan du ta av objektivet ved å holde en knapp inne og vri det ut.
En oversikt over objektiver med E-fatning finner du hos Prisjakt.
Intern blits
Den interne blitsen virker å være ganske lik den på RX100-kameraene.
Den spretter opp når du trykker på knappen (og aldri av seg selv) og har også løse gjenger slik at du kan bikke den opp i taket med tommelen om du ønsker å spre lyset.
Det gir ofte en god effekt til innendørsbruk.
QX1 støtter også minnekort av typen micro SD, som dyttes inn i en sprekk ved siden av batteriet.
Dette er påkrevd for å ta bilder i raw-format eller gjøre videopptak.
Enheten lades via en vanlig micro USB-ledning – med batteriet i.
PlayMemories-appen
Når du bruker QX1, er det PlayMemories-appen som er det sentrale.
Selv om du har paret enhetene kan du ikke bruke QX1 som kamera i øvrige apper (f.eks. Snapchat) – kun via PlayMemories-appen.
Jevnt over synes vi appen virker bra, selv om enkelte innstillinger godt kunne ha vært mer tilgjengelige annet enn bak en verktøymeny.
Du kan velge hvorvidt du vil at bildene du tar skal overføres direkte til telefonen etter at de er tatt, og da kan du også velge 2Mp-oppløsning i tillegg til full størrelse.
Med 2Mp-oppløsning, som jo er tilstrekkelig om du skal poste bilder på Facebook, tar overføringen et par sekunder.
Via appen kan du blant annet:
Endre opptaksmodus mellom stillbilde og videoEndre bildemodus – auto, fremragende auto (blant annet med automatisk HDR-funksjon ved behov), P/S/A.
Du får altså ikke full manuel kontroll over både blender og lukker på én gang.Justere blender, lukker, ISOSe på bildene (og overføre) det som er lagret på minnekortet i QX1GPS-tagge bildene med stedsinformasjon fra telefonenJustere hvitbalanse, eksponeringskompensasjon (±3EV) etcAktivere selvutløser, blitstype (på, før, etter), seriefoto (inntil ca 3 bilder pr sekund)Fokusere ved å trykke på bildet, justere zoom og knipse bilde.
Litt forsinkelse
Som nevnt gjøre den lange oppstartstiden at QX1 ikke er egnet for deg som vil være raskt på pletten.
Det er ei heller spesielt egnet til actionfotografering, både siden antall bilder per sekund er noe begrenset (cirka tre), men også fordi det er en viss forsinkelse fra du flytter på objektivet til endringen reflekteres på skjermen, siden dette er noe som sendes trådløst til telefonen.
Jo lenger du er unna, desto lavere blir oppfriskningsraten på bildet.
Når det er sagt har vi prøvd å stå fem meter unna, gjennom en yttervegg, og fortsatt fått oppdatert bildet på skjermen, så løsningen kan også fint brukes om du vil sette QX1 på et stativ og bruke telefonen som utløser (stativfeste finnes i bunnen).
Vi blir heller ikke spesielt imponerte av hastigheten på den kontrastbaserte autofokusen, så er det også nevnt.
Ulike fester
Vi har prøvd QX1 både med Xperia Z3 og en iPhone under testingen, for med i pakken får du en festeanordning som gjør at du kan klipse den fast i de fleste telefoner – i hvert fall de som er 5,5 tommer eller mindre (maks bredde er snaue åtte centimeter).
Dermed fremstår den totale konstruksjonen litt som et systemkamera, og kanskje ekstra kjekt på Sony-telefonene er at de har en dedikert utløserknapp slik at følelsen blir mye av den samme, selv om balansen selvsagt blir helt annerledes, der mesteparten av tyngden er foran.
Det finnes også andre fester som kan kjøpes ved siden av, for eksempel en T-krok som gjør at du kan holde QX1 i en knyttet neve, men du trenger ikke å bruke et feste i det hele tatt – du kan godt holde mobiltelefonen i den ene hånda og objektivet i den andre.
Men hvordan blir bildene?
Sony Alpha QX1 tar bilder som et vanlig systemkamera.
Det betyr at de er vesentlig bedre enn de du får med telefonen din fra før, men det skulle selvsagt bare mangle, siden du tross alt bærer med deg en en ganske stor klump ekstra i lomma.
Ellers er vi godt fornøyde både med tanke på eksponeringer, hvitbalanse og skarphet.
QX1 gjør det også godt med tanke på støy ved høy følsomhet.
Under finner du et 100%-utstnitt fanget med ISO 3200:
Nevnt er blitsen, som kan vinkles opp i taket for å gi en bedre lysspredning innendørs.
Se flere bilder tatt med Sony Alpha QX1:
Videoeksempel finner du under.
Som testklippet viser, klarer QX1 seg bra på overganger mellom lys og mørke.
Som du også vil høre, er ikke zoom-funksjonen helt lydløs og høres godt i videoen (noe som selvsagt avhenger av objektivet man har koblet på).
(Vil du se filmklippet i full størrelse, kan du laste det ned her.)
Konklusjon
Det er lenge siden jeg har testet et produkt der folk flokker seg rundt på samme måte som på QX1 – dette er definitivt noe mange synes er veldig hi-tech.
Selv om ideen er morsom, er vi usikre på om QX1 egentlig fyller noen behov.
Mange systemkameraer har i dag fått WiFi-funksjoner slik at du kan dytte bildet over til telefonen, og med en prislapp på rundt 5.000 4.000 kroner (inkludert objektiv) finnes det mange dedikerte kameraer som har mer å by på enn QX1, spesielt hva angår hurtighet og brukskomfort.
Men morsomt?
Bevares!
Sony Alpha QX1
| 0
|
201325
|
Siemens CFX65
Ikke alle mobiltelefoner trenger å være fullstappet med funksjoner og følgelig dyre - mange ønsker seg enklere og rimeligere modeller.
Er den nye Siemens-telefonen en god løsning?
Mobiltelefoner med innebygd kamera er allmennt tilgjengelige, og du får nå temmelig solid kvalitet til bunnpris.
Siemens er sistemann ut med en billigtelefon som har VGA-kamera bygd inn, og vi lurer på om denne mobilen er verdt pengene.
CFX65 er en liten og lett klapptelefon, som til tross for en noe billig plastfølelse likevel ser ganske stilig og pen ut.
Fargevalget og designen har noe feminint over seg, så vi forestiller oss at telefonen er først og fremst rettet mot jenter.
Som klapptelefoner flest har også denne en utvendig, monokrom skjerm, som viser klokkeslett, batteristatus og dekning.
På innsiden er det selvsagt plass til en større fargeskjerm, med støtte for 65.000 farger og en oppløsning på 128x160 piksler.
Pen på innsiden
Den innvendige skjermen er faktisk overraskende skarp og klar, selv om hverken oppløsningen eller størrelsen er noe å hoppe i taket for.
Telefonen har et tastatur som fungerer veldig greit, med store og behagelige taster.
De to øverste funksjonstastene er noe smale, men ellers er responsen bra og tastaturet bør fungere bra også for ivrige SMS-brukere.
Når det gjelder funksjonalitet er CFX65 ganske gjennomsnittlig.
Den støtter bare to bånd, og kan altså ikke brukes i USA, og har ellers støtte for MMS, GPRS, e-post og IR-port.
Den gjør altså jobben sin som en telefon for bildemeldinger, samtaler og enkel underholdning, men ikke forvent noe særlig mer enn det.
Godt kamera for prisklassen
Som sagt er det et VGA-kamera innebygd, og det tar faktisk ganske fine bilder.
Du kan zoome inn fire ganger, men det er ingen mulighet for videoopptak.
Det som er interessant er at telefonen har innebygd blitz, som gjør det enklere å ta bilder i mørket.
Det er ikke et konstant fotolys som blant annet Sony Ericsson-telefoner bruker, men et blitz-lys som bare kommer opp i det du tar bilder.
Det virker til å fungere tilfredsstillende for det meste, men i komplett mørke hjelper ikke lyset noe særlig, da det ikke er spesielt sterkt.
Som i de fleste tilsvarende mobiltelefoner kan du raskt sende bildene avgårde, enten via MMS eller IR-port.
Det er for øvrig 4 MB lagringsplass på telefonen, som ikke er ekstremt sjenerøst, men bør likevel holde en stund.
Når det gjelder vanlig, hverdagslig bruk fungerer telefonen ganske bra, med unntak av noe treg oppdatering av skjermen.
SMS-skrivingen har også tendenser til å henge litt etter når du bruker ordbok.
Menysystemet er forøvrig identisk med den robuste M65, og har fine og fargerike ikoner - faktisk mye penere enn mange andre Siemens-modeller.
CFX65 er rett og slett en telefon som fungerer, den imponerer ikke nevneverdig på noe områder, men skuffer heller ikke.
Hvis du ønsker deg en velfungerende klapptelefon som tar VGA-bilder og har innebygd lys, er liten og lett og har et behagelig utseende, kan du fint gå for denne.
Prisen er 2.000 kroner, men med bindingstid får du den til et par hundrelapper.
| 1
|
201326
|
Far Cry
Så er det her:
Det første ekte nestegenerasjons skytespillet, med nyskapende spillbarhet og grafikk som vil presse din maskin til det ytterste.
Eller er Far Cry bare oppskrytt?
Les vår anmeldelse.
Far Cry dukket nokså overraskende opp i fjor som et alternativ til de kanskje noe oppskrytte storspillene som Doom III og Half Life 2.
Nå er det april, og vi venter fremdeles på Doom III og Half Life 2, mens Far Cry allerede sitter på vår harddisk og viser oss at PCen er fremdeles en spennende spillmaskin.
LES OGSÅ:
På mange måter er Far Cry fortsatt bare et førstepersonsspill, og det handler i grunn om å skyte og løse oppgaver.
Men det er samtidig et milepæl på størrelse med Half Life, rett og slett fordi utviklerne Crytek gir oss en så komplett og vakker opplevelse.
Spillets bakgrunnshistorie er relativt solid, selv om vi har spilt som verdsatte fortellerkunsten høyere.
Personen du spiller er en typisk tøff kar, en eks-militær som plutselig må kjempe mot en hel hær av leiesoldater og etter hvert også noen umenneskelige skapninger i sitt forsøk på å avsløre en gal vitenskapsmann og redde en kvinnelig journalist.
Ferie eller krig?
Far Cry foregår i en vakker, tropisk setting, og det er noe av det som gjør spillet så originalt.
Vi har sjeldent sett nydeligere omgivelser i et spill, og det er til tider vanskelig å forestille seg hvor tøff situasjon du er i når du ser de kritthvite strendene og den tette, grønne jungelen.
Vegetasjoner skaper også mange strategiske fordeler, da du kan gjemme deg og prøve å snike deg usett forbi vakter og soldater.
I hvert brett er du plassert på en øy, og du kan gjerne utforske hele området fritt.
Hele øya er åpen og tilgjengelig, og det betyr også at du kan alltid finne flere ruter til målet.
Du velger selv om du vil holde deg til hovedveiene og risikere å møte på soldater, eller om du heller vil snike gjennom jungelen.
Riktignok er spillet egentlig mer lineært enn man gjerne tror til å begynne med, til tross for de store, åpne områdene er det gjerne bare én vei som det virkelig lønner seg å gå, og du finner sjeldent noe av interesse hvis du beveger deg litt utenfor.
Men det er likevel et interessant konsept.
Du vil underveis også finne en rekke kjøretøy, først og fremst jeeper og båter.
Disse håndteres på samme måte som i Battlefield-serien, de samme tastene du bruker til å bevege deg til fots fungerer også i disse kjøretøyene.
Enkelt og praktisk.
Det er også en rekke brett innendørs, i diverse baser og laboratorier.
Disse er langt fra så spennende som de flotte utendørsbrettene, og mye mer lineære.
Defiitivt spillets svakeste bit, men fremdeles meget underholdende.
Smarte fiender
Den kunstige intelligensen til motstanderne har det vært mye snakk om på forhånd, og den er faktisk svært imponerende.
Konseptet er at soldatene ser det du ser, og når de legger merke til deg blir de først mistenkelige, og etter hvert henter forsterkninger, gjemmer seg, og oppfører seg temmelig realistisk.
Det fungerer ikke alltid perfekt, og vi har sett flere eksempler på at fiendene ikke får med seg at vi dreper en kamerat rett ved siden av.
Men alt i alt har programmererne gjort en flott jobb, og nivået på de slemme leiesoldatene er uten tvil høyere enn i de fleste andre spill.
Far Cry i enkeltspillermodus er altså meget underholdende, og kombinerer god historie, tøffe utfordringer og glimrende spillbarhet.
I tillegg har Far Cry også en god flerspillermodus, selv om den ikke byr på noen revolusjonerende nyheter.
Det vakreste vi har sett
Det sies at grafikken alene ikke gjør et godt spill, og det er selvsagt riktig.
Men den visuelle siden av Far Cry er utvilsomt blant spillets sterkeste elementer.
Dette er spillet som endelig benytter seg av kraften i de nyeste grafikkortene, og finner frem alle de grafiske effektene i boken.
For det første har vi den utrolige tegneavstanden som lar deg se hele den øya du måtte befinne deg på.
Prøv å klatre opp til et utsiktspunkt og se deg rundt - det er virkelig fryd for øyene.
Lysene og skyggene er dynamiske, a la Splinter Cell, og du kan påvirke lyskilder - for eksempel hvis du skyter på en lampe beveger lyskilden på seg.
Mange av overflatene, spesielt de metalliske, har et lag av bump mapping.
Heldigvis brukes teknologien forsiktig og det ser faktisk meget pent og realistisk ut.
En avansert fysikkmotor er også implementert, og vi må si at det begynner å se virkelig realistisk ut.
Tønner ruller nedover bakker, lik og kasser flyter i vannet, og møbler kan flyttes på.
Det er ingen tvil om at Far Cry er et må ha-spill for alle PC-entusiaster.
Det er utrolig godt laget og stemningsfylt, og selv om spillbarheten ikke er nødvendigvis revolusjonerende, er den rett og slett svært solid.
Far Cry er et spill der alt faller på plass og alle elementene er finslipt.
Rett og slett det beste skytespillet akkurat nå, og kanskje det viktigste på mange år.
Nok et obligatorisk kjøp fra UbiSoft.
Mer nyttig fra DinSide Data:
| 1
|
201327
|
LG 42LD550
Dette er gode nyheter for deg som er på budsjett.
Pris: 5.295
En av de billigste TV-ene i testen, og likevel et anbefalt kjøp.
Pluss
Det fine med alle LG-modellene i denne runden er at de, med små unntak, har det samme fine menysystemet:
TV-en er svært enkel å stille inn takket være den glitrende bildeveiviseren, og også her får du 100Hz og bevegelseskompensasjon som reduserer flimmer og hakkete bilder.
Spesielt det siste er det altså verdt å betale litt ekstra for, for har du først begynte å irritere deg over hakkete panoreringer og rulletekst, så er det trist når du ikke kan gjøre noe med det.
Her er det derimot på plass, og denne TV-en duger derfor både til vanlig TV-titting og filmkvelder med dempet belysning.
TV-en er helt ok utstyrt med tre HDMI-innganger, VGA for PC-bruk, komponent og en scartinngang.
TV-en har også innebygget kortplass på baksiden, og også her virket RiksTV bra.
Minus
Sortnivået oppleves som bra – spesielt ved første øyekast.
Sammenlignet med Sony EX500 er det likevel tydelig at du mister en god del detaljer i mørke partier, og det hele blir fort en sort masse.
Vi konstaterer også det her er litt mer støy i bildet enn på både Sony EX500 og LG LE5300, men da satt vi også med nesen helt inni selve panelet.
Legg forøvrig merke til at denne modellen IKKE har videofunksjon via USB-inngangen.
Her får du altså kun sett på JPEG-bilder og spilt av musikk.
Konklusjon
Dette er rett og slett et godt valg for deg som er på budsjett.
Bildekvaliteten oppleves som god i denne prisklassen, og TV-en er bedre egnet til filmkvelder i dempet belysning enn LED-modellen til LG.
Du får også de inngangene du trenger, og TV-en er enkel å stille inn.
Et klart anbefalt kjøp fra oss i DinSide.
LG 42LD550
Stor takk til MPX for lån av test-TVer
| 1
|
201328
|
Canon Ixus 950 IS
TEST:
Canons toppmodell denne sommeren er et lynraskt kamera som tar gode bilder.
Som vanlig.
NB:
Testen av Canon Ixus 950 IS ble gjort sammen med Fujifilm FinePix F40fd.
Les mer i denne artikkelen.
| 1
|
201329
|
Toyota Avensis er oppgradert
En "major minor change" forteller Toyota.
Det stemmer bra.
i Nice:
Nåværende Toyota Avensis er kommet omtrent midt i livet, og det er dags for en oppgradering.
Det vises ikke minst på salgstallene som har gått motsatt vei av hva de største konkurrentene kan vise til, og det i en retning Toyota på ingen måte ønsker.
Nå har modellen fått noen viktige endringer, og noen ikke fullt så viktige.
Vi har prøvekjørt bilen som Toyota Norge skal omsette 4.100 biler av i 2012, og i januar er den hos de norske forhandlerne.
Nei til diesel
Toyota og Lexus er blant de største pådriverne i kampen om mer bensinbiler og færre dieselmotorer på veiene.
Tross dette er de smertelig klar over at det er dieselversjonen, 2,0 D-4D, som fortsatt kommer til å være storselgeren.
Historien forteller at over 70 % av kundene av Avensis har valgt diesel, et tall Toyota for fremtiden tror kommer til å lande på rundt 60 %.
Om dette er et riktig estimat, eller en håpefull ønskedrøm gjenstår å se.
I Europa for øvrig forventer den sentrale ledelsen hos Toyota faktisk 5 % oppgang i salget av dieselmotorer, ikke en nedgang.
Lokker med dieselmotor
At det nå er dieselmotoren som har fått de største og beste endringene taler heller ikke i retning av at Toyota Norges ønskedrømmer kommer til å realiseres.
Det er litt for optimistisk, spesielt når vi ser hva endringene gjør med prisen på bilen.
En Avensis stasjonsvogn med den oppgraderte dieselmotoren vil nå starte på 299.900 kroner for enkleste utstyrsvariant.
Den er det riktig nok få som kommer til å kjøpe, men 319.000 for en Advance er også en god deal.
Samme bil med Executive utstyrspakke koster 348.000 kroner.
Mindre utslipp
Nedgangen i pris skyldes først og fremst en kraftig nedgang i CO2-utslippet, som nå er senket fra 141 g/km til 119 g/km.
En ting er at moder jord takker for hvert sparte gram, men kundene vil antagelig også sette pris på den avgiftsreduksjonen dette gir.
Forbruket på en såpass stor stasjonsvogn må sies å være svært lavt, med sine 0,45 l/mil med 2-liters dieselen.
Når det gjelder ytelsene medfører ikke endringene de store utslagene, annet enn at effekten er gått ned 2 hk, mens dreiemomentet består på 310 Nm.
Se bilder av Avensis utvendig:
Mindre endringer
Toyota ramser opp designelementer i fleng som skal gjøre den oppgraderte versjonen mer attraktiv, men du skal være en kjenner for å umiddelbart se hva som er forskjell.
Endringene er størst i fronten.
Der har den fått slanket ned lykter og grill, samt fått et luftinntak i nedre del av støtfangeren som gir en effekt av å være større.
På sidespeilene og lyktene bak er det kommet en liten finne som visst nok skal bedre luftstrømningen en smule.
Disse vil du garantert ikke se om du ikke kjenner til dem.
På bagasjeluken er det kommet en forkrommet list over håndtaket i stedet for en lakkert.
Greit, det er en endring, men det er vel smaken som avgjør om den er til det bedre.
Smart eller ikke
Innvendig er det først og fremst snakk om nye fargekombinasjoner i midtkonsollen, samt noen kromringer rundt luftedysene.
På de dysene som sitter ytterst ved fordørene er disse kromringene bare en ulempe, ettersom de til enhver tid speiler seg i sideruten akkurat der du skal se ut i sidespeilet.
Dette kan anses som en signatur fra Europa, for det ville aldri sluppet gjennom hos et japansk petimeter.
Utover dette har det også kommet enkelte nye interiørfarger og stofftyper, samt nye farger på skinninteriørene.
Fargekaos
Instrumentpanelet skal visst nok også ha blitt bedre, takket være noen nye farger i instrumentene.
Det er en logikk jeg sliter med å følge, for nå er tallene i skivene hvite, mens nålene er røde.
Så langt er alt vel, men så er det orange i displayet mellom instrumentene igjen.
I tillegg er det en annen orange farge på displayet til klimaanlegget i midtkonsollen, og som om det ikke er nok, så er hovedfargen i den 6.1” store navigasjonsskjermen også av en helt egen karakter.
Dette blir i mine øyne en helgardering fra fargekartet i stedet for å skape en helhet.
Alt var så meget bedre før, sa en eller annens bestefar, men da var i alle fall lyset bare orange.
Se bilder av Avensis innvendig:
Kjedelig perfeksjonert
Ute på veien er den nye Avensis absolutt slik en Avensis bør være.
I den grad det er mulig har endringene i chassiset gjort bilen enda mer nøytral enn før.
Det betyr at du ikke har noen slags unoter eller spesielle karakterer.
Faktisk vil jeg gå så langt som å si at den er karakterløs i all sin finslepenhet.
Dette høres kanskje negativt ut, men i dette tilfellet er det positivt.
Avensis har ikke til intensjon å utpeke seg som spesielt sporty, ei heller kun komfortabel.
Den er finsiktet inn på midten av grafene som peker i den ene eller andre retningen, og er derfor nøytrale på alle måter.
På den måten passer den også perfekt for veldig mange kunder.
Tallrike endringer
For det første er det nye dempere rundt om, og de har satt på mykere foringer enn tidligere.
Dette i seg selv er interessant, for tendensen er ofte det motsatte, at foringer strammes opp for mye.
Til gjengjeld er stabilisatorstagene bak økt i omkrets.
Deretter er rattutvekslingen 5 % kvikkere enn tidligere, og servoassistansen er justert en smule i forhold til tidligere.
Det er også blitt flere sveisepunkter og en stivere ramme i framvognen.
Det er vanskelig å peke på enkeltdetaljer av dette og si at det merkes, men summen gjør nok sitt.
Bilen er også bedre støydempet, noe vi merket i forhold til hjulstøy.
Fortsatt er det likevel noe vindstøy å spore.
Hard konkurranse
Den nye 2-liters dieselen er innstegsmodellen blant dieselmotorene.
Den konkurrerer også prismessig med de minste motoralternativene fra konkurrentene, og sammenlignet med disse står ikke ytelsene tilbake for noe.
Dessverre betyr ikke dette at den dekker opp for de ønskede kraftresursene.
Maskinen skal levere maksimalt dreiemoment allerede fra 1.600 omdreininger, men for å få noe særlig kraft i det hele tatt er du nødt til å krabbe godt over 2.000 omdreininger.
Sammen med en rekordlang vandring på klutsjpedalen er dette ikke spesielt heldig når man skal kjøre i gang.
Dessverre blir ikke denne motoren å få med automatgir.
Da må du opp på 2,2-literen med 150 hk, som starter på 395.900
| 1
|
201331
|
Apple iPhone 5
iPhone 5 er større, tynnere, lettere og raskere – og dyrere.
Men konkurransen er også tøffere enn noen gang.
Fyttigrisen, den er lekker.
Det er det bare å erkjenne med én gang.
iPhone 5 har blitt tynnere, lettere og enda mer stilren enn før, og jeg kan strengt tatt ikke huske å ha holdt i noe produkt noen gang som har gitt meg større wow-følelse.
For den må holdes – du får ikke det samme inntrykket bare av å se på bildene.
Da jeg fikk utlevert telefonen på lån fra Apple, fikk jeg med en halvtimes prat med en produktspesialist på kjøpet, som kunne fortelle om alt fra diamantbor i produksjonsprosessen ("I don't know if anyone else uses diamonds.") til høytoppløselige kameraer som sørget for å optimalisere hvordan overgangen mellom aluminium og glass på baksiden ble satt sammen for å minimere avstanden.
Ingen lager produkter som Apple. iPhone 5 er rett og slett en helt utrolig konstruert telefon.
Men denne testen blir ikke en hyllest fra start til mål.
Større og bedre skjerm
Mens iPhone 4s på utsiden praktisk talt var en tro kopi av iPhone 4, er iPhone 5 noe annet.
Mest iøynefallende er, som de fleste har fått med seg, at skjermen for første gang er økt fra 3,5 til 4 tommer; en størrelse Apple til nå har holdt på helt fra den første iPhone ble lansert for fem år siden.
Det er kun i høyden iPhone 5 har vokst.
Bredden på telefonen er fremdeles den samme, så med andre ord er aspektet (forholdet mellom høyde og bredde) forandret.
Den nye oppløsningen på 1136x640 betyr at det gamle 3:2-formatet nå er endret til 16:9 (omtrent), og at skjermen nå derfor er langt mer egnet til å se film på, siden man slipper de sorte stripene oppe og nede når man holder telefonen på tvers.
Den reelle økningen av bildestørrelsen når du ser film er derfor enda større enn det den økte skjermstørrelsen skulle tilsi.
Men – der iPhone 4s viser bildene i fullskjerm (med litt kapp i endene), skjer ikke dette på iPhone 5-skjermen, med mindre du "manuelt" zoomer ut til det passer:
Punkttettheten er også den samme som før (326ppi) og gjør at iPhone 5 er blant de skarpeste skjermene på markedet, selv om flere konkurrenter nå tilbyr høyere oppløsning, men da på en større flate.
Den nye skjermen er mer lyssterk og tilbyr dessuten flere farger enn iPhone 4s, slik at den nå er i stand til å gjengi hele sRGB-gamuten.
Det synes faktisk også - side om side med iPhone 4s er det merkbart høyere metning i fargene.
Er du over teknisk interessert i skjermer, anbefaler vi deg å ta en tur innom alltid møysommelige Anandtech for flere detaljer:
"To put this in perspective, in the past few years I've reviewed probably 30-40 different displays, from PC monitors to TVs to projectors.
Not a single one, out of the box, can put up the Gretag Macbeth dE numbers that the iPhone can."
-Anandtech
Et lite minus med skjermen nå i starten er at det kun er et fåtall apper som er optimalisert for det endrede aspektet.
Det har Apple valgt å løse ved at man får sorte felter på kortsidene, noe vi for så vidt synes er greit, men så fort man venner seg til å bruke nettleseren, Facebook-appen og andre apper som er oppdatert i henhold, er det litt irriterende.
De aller fleste vil nok være relativt raskt ute med å gjøre de nødvendige endringene, men se heller ikke bort i fra at mange utviklere har hardkodet appene sine med pikselplasseringer og at det for noen derfor vil ta lenger tid.
Som før har IPS-skjermen også svært god innsynsvinkel og bevarer fargene godt selv om du ser på den fra veldig skrått hold.
Flere i redaksjonen opplevde til å begynne med at skjermen hadde et gulstikk, men dette har forsvunnet etter noen dagers bruk.
Designendringer
Det første som slo oss da vi holdt telefonen for første gang, var den samme som når du tar opp en hvilken som helst annen telefon og batteriet ikke er satt i.
112 gram er riktignok bare fire gram mindre enn den noe større Samsung Galaxy S II (4,3"), men med tanke på materialvalget er det allikevel noe som tilsier at iPhone 5 burde ha vært tyngre.
iPhone 5 er også god å holde i.
Den har ikke like skarpe kanter som iPhone 4/4s, men den skrå kanten rundt gjør den mer behagelig å holde over tid.
Hodetelefonutgangen er nå flyttet til bunnen av telefonen slik den også sitter på iPod Touch.
Personlig må jeg innrømme at jeg liker bedre å ha den på toppen; ene alene fordi jeg som regel har telefonen i lomma mens jeg hører på musikk og ofte er nedi med hånda for å kneppe lyden opp eller ned et hakk.
Med denne i bunnen (i tillegg til at telefonen er høyere) må jeg grave dypere.
Men det er meg.
Ny Lightning-kabel
Den nye Lightning-kabelen er fortsatt Apple-proprietær, men har nå omtrent samme størrelse som en micro USB-kabel.
En fordel er at den kan brukes begge veier, selv om vi ikke har ansett dette som et stort problem hverken med micro USB-ladere eller den gamle 30-pinskabelen, siden de uansett er merket på siden som skal opp.
Selv om det riktignok også finnes overgangskabler mellom den gamle 30 pin-kabelen og den nye 9 pin-kabelen, er det mye som blir litt mindre elegant om du har dokk-utstyr fra før.
Å ha en kabel inn i en ellers så lekker B&W; Zeppelin ser liksom ikke like pent ut, og det kan du også få til med andre telefoner, f.eks. med Dockboss-kabelen vi testet i fjor.
Fremtidige iPhone-dokk-enheter eller rene AirPlay-enheter vil selvsagt ikke omfattes av dette.
Merk også at Apple nok en gang er pådriver for et enda mindre SIM-kort.
Som om ikke micro SIM-kortet var lite nok, er vi nå nede i nano-SIM, som også er tynnere enn SIM/micro SIM, slik at det ikke nytter å klippe til et gammelt SIM-kort slik man kunne gjøre forrige runde.
Oppdatert:
Det går visst an å klippe til denne gangen også.
Baksiden er også forandret slik at den nå i hovedsak består av aluminium likt det som finnes på Apples Macbook-maskiner.
På toppen og bunnen tar glasset over, men med usannsynlig høy presisjon:
For drar du fingeren akkurat i overgangen mellom aluminium og glass i bunnen av telefonen, kjenner du ikke skjøten; kun at friksjonen endres.
Frontkameraet er sentrert på toppen av telefonen og kan nå filme i HD-oppløsning (720p, iPhone 4s har VGA).
Nye ørepropper
De hvite øreproppene har fulgt med i esken helt siden Apple kom med iPod for drøye ti år siden.
I år er disse erstattet med såkalte EarPods, som vi setter langt mer pris på enn de som fulgte med tidligere.
De fleste i redaksjonen er godt fornøyde med passformen; i hvert fall til stillesittende bruk – til jogging og andre aktiviteter spørs det nok om de ikke er litt for glatte.
I undertegnedes ører sitter de svært komfortabelt og etter en halv dag på kontoret med musikk på ørene, har det ikke vært nødvendig å ta dem av.
Og de kan spille høyt.
Veldig høyt.
Koblet til iPhone 5 tviler vi på at du trenger å høre noe høyere enn 2/3 av volumet, som da indikeres med en gul prikk på volumindikatoren på skjermen.
Dette først og fremst fordi EarPod-øreproppene er ganske lettdrevne (109dB følsomhet, 23 ohm).
De tilbyr et åpent lydbilde og forbausende god bass (5Hz-21kHz) til at de tross alt ikke stikkes så langt inn i øret – dubstep-ekstravagansaen Bonfire av Knife Party (Spotify-lenke) låter mektig i Apple-øreproppene.
De tetter heller ikke helt, slik at du hører noe lyd fra utsiden, men lydlekkasjen til omgivelsene er dog moderat.
Kontrolleren på ledningen er nå også lettere å føle enn tidligere, med et tydelig søkk på midten og volum opp/ned på endene.
Som før har denne en del funksjonalitet, som at du kan dobbelttrykke på den midtre delen for å hoppe til neste sang, og du kan både svare og legge på ved å trykke i midten.
Faktisk vil vi gå så langt som å anbefale deg å kjøpe disse øreproppene om du fortsatt bruker de gamle.
Svært rask
iPhone 5 er et godt eksempel på at man ikke skal se seg blind på spesifikasjoner.
For selv om den "bare" har en dobbeltkjerneprosessor som snurrer på en drøy gigahertz, er Apple-telefonen en svært rask telefon.
Ikke bare når du navigerer rundt i iOS, åpner apper og så videre, men som surfetelefon går det også bra unna.
Det understrekes av ytelsesmålinger.
På SunSpider-testen, som måler javascriptytelse i nettleseren, scorer iPhone 5 særdeles lave 928ms.
Til sammenligning fikk vi 1347ms på Samsung Galaxy S III.
En annen test som også går på nettleserytelse, Browsermark, gir 188011 til iPhone 5 og 160173 til Galaxy S III.
Men den vinner ikke overalt – Geekbench, som først og fremst måler prosessor og minneytelse gir 1554 til iPhone 5 og 1704 til Galaxy S III på våre målinger.
Dras grafikkbrikken med i regnestykket, er det imidlertid lite som måler seg med iPhone 5.
I GLBenchmark 2.5 scorer telefonen konsistent høyere enn nevnte S III, og i enkelte grener er det rått parti, noe du kan sjekke selv på GLBenchmarks nettsider.
Det skal uansett sies at slike ytelsestester ikke trenger å fortelle den fulle sannheten, der enkelte prosessortyper kan gjøre det bedre og der testen ikke nødvendigvis er optimalisert for alle telefoner.
Den gode ytelsen blir så til de grader understreket når man drar frem kameraappen og tar bilder.
Etter å ha trykket som en helt på utløserknappen noen sekunder, så kameraet ut til å spy av gårde bilder av stoppeklokka vi tok bilde av, og da vi sjekket etterpå var det fire hundredeler mellom de to siste bildene.
Fire hundredeler!
I vanlig bruk er det dog ikke veldig stor forskjell fra 4s.
Starter du Temple Run er det snakk om et tidel eller to i forskjell.
Enkelte storspill ett sekund eller to, men ingen kjempeforskjeller.
Nettsider laster mer eller mindre nøyaktig like raskt.
Trådløs hastighet
Når det gjelder trådløse hastigheter, har vi kjørt flere sammenligninger side om side med Samsung Galaxy S III i testperioden.
3G-ytelsen er meget god på begge telefoner.
Vi har opplevd at iPhone 5 har vært dobbelt så kjapp (6Mbps vs 3Mbps nedlasting, målt i Moss sentrum), til at Galaxy S III hadde tre ganger så høy opplasting og langt lavere ping på kontoret i Oslo (2,4Mbps vs 0,75Mbs og 99ms vs 249ms ping - også utført med 3G).
På det trådløse nettet hjemme (ADSL), oppviste Galaxy S III dobbelt så høy opplastingshastighet (1Mbps vs 0,5Mbps).
I USA har iPhone 5 støtte for 4G/LTE, men støtter altså ikke dette i Norge.
Uansett opplever vi iPhone 5 å være en svært kjapp telefon på lik linje med de argeste konkurrentene.
Kamera med panoramafunksjon
Selv om telefonen er blitt tynnere enn forgjengeren, er kameraet i praksis det samme som sitter i iPhone 4s, og som vi fortsatt holder som ett av de aller beste på markedet.
Nytt er også at linsa har fått safirglass, som er svært bestandig mot riper; akkurat som på dyrere armbåndsur.
Brennvidden er også ørlite kortere.
Det gir et bittelitt bredere bildeutsnitt (~33mm), selv om flere andre telefoner byr på kortere brennvidder (og dermed bredere utsnitt).
Den store overskriften denne gangen er panoramafunksjonen, som lar deg trykke ned utløseren, sveipe kameraet langs horisonten og dekke inntil 240 grader rundt deg:
Det gir en bildeoppløsning på 28Mp.
For så vidt ingen stor nyhet i våre øyne – slike funksjoner har mange konkurrenter (og andre iPhone-apper) hatt en god stund – vi er for eksempel langt mer imponerte av Microsofts Photosynth-app (for iPhone) som lager et 360-graders bilde i alle retninger og ble sluppet for halvannet år siden.
Nytt i iOS6 er også muligheten for å ta stillbilder mens du filmer (dog bare i 1920x1080), noe som er tilgjengelig på iPhone 5 og iPhone 4s.
Du får riktignok ikke samme skuddtakt, men det er allikevel en kjekk mulighet.
Hva så med bildekvaliteten?
Vi tok med oss iPhone 5 sammen med iPhone 4s på en knipserunde, og kortversjonen er at bildekvaliteten i praksis er ganske lik.
iPhone 5 eksponerer jevnt over bildene noe lavere; stort sett en fordel utendørs der du i mange situasjoner får litt flere detaljer i de lyseste partiene:
Vi noterer oss dog en noe større uskarphet i hjørnene enn hva tilfellet er for 4s, og det kan skyldes at reduksjonen i tykkelse også har gjort at optikken har vært nødt til å pakkes tettere:
Den nye prosesseringen i iPhone 5 er også mindre aggressiv når det gjelder oppskarping av bildene, noe du ser på den litt lysere kanten rundt lyktestolpen i bildet under (dette er også hentet ut mot hjørnet av bildet, og som du ser er det også her slik at iPhone 5 har mer optisk uskarphet enn 4s):
Allikevel - la oss presisere at iPhone 5 fortsatt har et meget godt kamera.
Under kan du se flere testbilder tatt med telefonen:
Video Videokvaliteten følger den fra iPhone 4s og er derfor også svært god på iPhone 5.
Apple gjør et poeng av den nye bildestabiliseringen, og vi holdt begge telefonene inntil magen mens vi spaserte bortover Karl Johan - uten at vi klarte å se den store forskjellen der begge telefonene ser ut til å riste like mye hver gang vi tar et skritt.
Uansett – få telefoner kan skilte med noe bedre enn hva iPhone 4s og 5 presterer her.
Lydkvalitet
Vi skrøt veldig av lydkvaliteten i den innebygde høyttaleren på iPhone 4s da den kom, og iPhone 5 byr også på meget god lyd.
Men – side om side må den faktisk se seg slått av forgjengeren, som spesielt byr på klarere diskant.
Allikevel - dette er antakeligvis de to beste telefonene i markedet med tanke på lydkvalitet fra den innebygde høyttaleren, så iPhone 5 har lite å skamme seg over her.
Samtalekvaliteten er også svært god.
Vi testet side om side med Galaxy S III midt på Karl Johan, som også har svært god lydkvalitet, og verken vi eller motparten klarte å høre noen spesielle forskjeller i lydbildet.
Uansett scorer iPhone 5 svært godt også her.
Batteri
I følge Apple holder batteriet enda litt bedre enn tidligere, men vi har ikke målt dette nøyaktig.
I praksis er iPhone 5, i likhet med konkurrentene, en telefon som må lades hver dag om du bruker den aktivt.
Den bruker likevel lite strøm når den ikke er i bruk – akkurat der er iOS svært sparsommelig.
Telefonen lader også ganske raskt sammenlignet med mange andre telefoner i dette segmentet, og går fra 2-100 på en snau halvannen time.
Maskinvaremessig er det altså lite å utsette på iPhone 5.
Den ser særdeles lekker ut, er en fryd å holde i og bruke, har et meget godt kamera, knallbra skjerm, rask i bruk …
Men nå føler jeg at Apple må gjøre noen større grep med iOS.
Det neste avsnittet blir litt som å anmelde en religion eller et engelsk fotballag, men la meg prøve:
iOS 6
iPhone 5 slippes naturligvis med iOS 6; den foreløpig siste versjonen av Apples mobile operativsystem.
Som med tidligere hovedoppgraderinger er det rundt 200 nyheter i iOS 6, både store og små.
Kart
Den nye kart-appen har vi tidligere nevnt, og foreløpig er den skuffende.
Eksempelvis satt jeg hjemme i Moss og søkte etter Aker Brygge, hvorpå jeg får en nål på Euro Sko Aker Brygge AS; en skobutikk noen hundre meter unna.
Sitter jeg på kontoret i Oslo sentrum og søker etter Kjelsås, får jeg kun nål på Kjelsås sentrum AS i Uranienborgveien rett bak Slottsparken; langt unna stedet Kjelsås.
Det hjelper ikke å zoome kartet ut heller - fortsatt får jeg ingen nåler på riktig sted (utført torsdag 4. oktober).
Det forundrer oss at ikke kartsamarbeidet med TomTom har høstet bedre frukter enn det, og det gjør også at det blir vanskelig å stole på navigasjonsløsningen i iOS 6. Hadde jeg ikke visst hvor Kjelsås var, kunne jeg lett ha spasert opp til fullstendig feil sted.
Selvsagt er dette noe som vil bli bedre med tiden, men når Google har 7000 personer som jobber med Google Maps (1100 faste + rundt 6000 eksterne), har Apple mye å ta igjen.
Helt fortapt er du likevel ikke.
Det går nemlig fortsatt an å bruke Google-kartene gjennom nettleseren; også på iPhone 5.
Passbook
En annen av nyhetene i iOS 6 er den nye Passbook-appen.
Den hjelper deg å ta vare på flybilletter, kinobilletter, bonuskort og lignende, og er også smart nok til å sprette opp et varsel når du får bruk for billetten; for eksempel flybilletten din når du ankommer flyplassen og det er to timer til avgang.
I Norge er bruksområdet foreløpig noe begrenset.
eBillett støter PassBook og selger billetter til en god håndfull kinoer, teatre o.l., men med såpass høy andel iPhone-eiere er dette sikkert noe vi vil se mer av fremover.
Siri Talefunksjonen Siri har også blitt oppgradert i iOS 6, slik at hun nå kan lete opp sportsresultater, restauranter og filmer.
Foreløpig finnes det ikke filminformasjon for kinoer i Oslo, så den biten er ikke tilgjengelig for oss nordmenn.
Vi stilte en del spørsmål relatert til spansk og engelsk fotball (når er neste Liverpool-kamp, hva ble resultatet i forrige Liverpool-kamp, hvem møter Barcelona neste gang, hva ble resultatet sist Barcelona møtte Real Madrid etc.), og Siri leverte svært godt på disse spørsmålene.
Vi ba henne også om å vise oss italienske eller indiske restauranter i Oslo, og de ble spyttet ut på løpende bånd.
Men det er ingen norske restauranter tilgjengelige gjennom OpenTable (tjeneste for booking av restauranter), så man får ikke booket dem direkte via Siri slik man gjør i utlandet.
Siri kan nå også starte apper på direkten, som kan være kjekt hvis du ikke har spesielt god struktur på ikonene på hjemskjermen.
"Open bad piggies", så er du i gang.
Facebook iOS 6 har også fått tettere integrering av Facebook, slik at du nå kan poste statusoppdatering direkte fra varslingssenteret eller f.eks. dele bilder direkte fra kamerarullen.
Fortsatt er delingsmenyen dog begrenset til det Apple har valgt ut – du kan ikke laste opp bilder direkte til Dropbox eller notater direkte til Evernote uten å bruke de respektive programmene.
Og det er her vi nærmer oss noe vesentlig:
iOS begynner å bli enklere og enklere sammenlignet med konkurrentene, og da spesielt sammenlignet med Android.
Den siste iOS-oppdateringen er lite innovativ og introduserer i hovedsak elementer som er tilgjengelig på andre plattformer allerede.
Kart-appen er foreløpig en svak kopi av Googles karttjeneste.
Facebook-integrasjonen har Android i praksis hatt i flere år.
Avslå telefonsamtale med melding har vært på plass lenge på flere Android-telefoner, og vil du lage en påminnelse når du avslår et anrop, kan du for eksempel bruke any.do.
Det fortsetter - Safari sine iCloud-faner har Chrome/Firefox fra før.
Fullskjerm har flere Android-nettlesere; også i portrettmodus, som Safari ikke har (er det ikke i den retningen de fleste surfer?).
Frakoblet leseliste ordner du via Pocket, som også kan brukes på flere enheter enn de som kjører Safari.
At iPhone 5 har fått en 4" skjerm er vel og bra, men foruten at du kan se mer når du surfer, ser film, spiller e.l., gir det ikke noen større gevinst enn at du får en rad ekstra med ikoner på hjemskjermen.
Hver gang du trenger informasjon må du inn i en app.
Der du på Android kan ha en notatblokk, dagens kalenderavtaler, nye eposter, de siste nyhetene eller hva det måtte være direkte på hjemskjermen, er du nødt til å "oppsøke" denne informasjonen i iOS.
Også Windows Phone er bedre på å gi deg et kjapt overblikk fra startskjermen via de levende flisene.
Inn fra siden kommer også den siste Jelly Bean-oppdateringen til Android, som blir tilgjengelig på flere toppmodeller i løpet av måneden.
Googles innovative Now-funksjon, som viser deg de neste avgangene når du ankommer T-banestasjonen, hvordan det går med favorittlaget ditt eller værmeldingen når du står opp.
Et smartere varslingssystem.
Lynrask stemmegjenkjenning (også tilgjengelig på norsk), som også er bedre på å svare på reelle faktaspørsmål.
Og snart kommer Windows Phone 8 – også det med flere smarte nyheter.
Konkurrerende telefoner har også en rekke andre finesser.
Mange har en varsellampe som kan blinke i ulike farger ut fra hva som har skjedd mens du var borte.
Tastatur som er langt bedre og mer intelligente enn det som finnes i iOS.
En skjerm som ikke slår seg av automatisk hvis du ser på den (Galaxy S III).
NFC for å automatisere deler av hverdagen eller utveksle data mellom telefoner.
Høyere ringelyd dersom telefonen ligger i ei lomme, automatisk deling av bilder med de du tar bilde av, full frihet til å endre ringe- og varseltoner (tre sekunder med Darth Vader koster 9 kroner i App Store) …
Ja, de fleste apper kommer først på iPhone.
Ja, det er et trygt og enkelt operativsystem.
Alt ser pent ut.
AirPlay er briljant hvis du har kompatible enheter.
iCloud likeså.
Men det var nytt i går.
Jeg klarer derfor ikke å fri meg fra tanken:
Det er ikke lenger Apple som driver innovasjonen i dette markedet.
Der skal man ikke undervurdere Steve Jobs' tidligere rolle.
Pris
Mens prisene har holdt seg på det samme nivået som forgjengerne de to siste gangene Apple har sluppet ny iPhone, er de skrudd litt opp denne gangen; fortsatt med samme minnestørrelse som før. iPhone 5 starter på 5200 kroner for 16GB-versjonen, og uten støtte for minnekort vil vi anbefale de fleste som vurderer å kjøpe til å gå for minst 32GB.
Enkelte spill tar mer enn 1GB (jeg har selv tre slike installert).
HD-video filmet med kameraet tar opp ca 2,5MB i sekundet, så ti minutter film tilsvarer ca 1,5GB.
Da snakker vi en prislapp på drøye 6000 kroner for 32GB-utgaven og 7000 kroner for 64 GB-utgaven.
Til sammenligning koster 32GB-utgaven av HTC One X
4.000 kroner (uten støtte for minnekort), så der er iPhone 5 50% dyrere med samme lagringskapasitet.
16GB-utgaven av Samsung Galaxy S III koster 4500 kroner, og et 64GB minnekort koster 400 kroner i nettbutikkene, som gir en totalpris på 4900 med 80GB minne, der du også har mulighet til å skifte det ut.
Batteriet likeså.
Da blir iPhone 5 drøye 40% dyrere, og da med litt mindre totalt minne.
Med andre ord - iPhone 5 er en dyr telefon.
Den har riktignok særdeles lekker design, men det koster også deretter.
Konklusjon
Ingen lager produkter som Apple. iPhone 5 er en utrolig velkonstruert telefon som er forbløffende tynn og lett, den er god å holde og har en svært god skjerm med god innsynsvinkel og høy punkttetthet.
I tillegg yter den meget godt på tross av nokså beskjedne spesifikasjoner på papiret sammenlignet med de argeste konkurrentene.
Kameraet er godt, og lydkvaliteten svært god både i øret og ut fra de eksterne høyttalerne.
De medfølgende øreproppene er også en vesentlig oppgradering fra de som fulgte med før.
Apple har gjort et par oppsiktsvekkende ting med denne telefonen.
Google Maps er tuppet ut til fordel for en svakere karttjeneste, og ladekabelen er byttet ut slik at man må bruke adaptere dersom man har utstyr med iPhone-dokking fra før, noe som i praksis gjør at andre telefoner kan gjøre samme nytten med tilsvarende kabel.
Om et par år er ikke det noe vi tenker over lenger, men akkurat nå kan det være til irritasjon for mange.
Det største ankepunktet er imidlertid mangelen på innovasjon i iOS.
Og denne gangen er prislappen høy.
Apple iPhone 5 32GB
| 1
|
201332
|
TEST:Skoda som har alt
Den typiske norske drømmebilen for familien har dieselmotor, firehjulsdrift, automatgir og god plass.
Skoda Superb har alt dette.
Superb er ikke lenger noen veldig ny bil og det har kommet til mange nye konkurrenter etter at stasjonsvogna ble lansert for ganske nøyaktig to år siden.
Men Superb har vært en av våre favoritter i klassen og derfor er det på sin plass å sjekke om den fortsatt henger med.
Priser
Vi har kjørt det som i dag fremstår som en av toppmodellene, nemlig 2.0 TDI med firehjulsdrift og dobbelkløtsjkassen DSG.
Den starter på 437.000 kroner med det laveste utstyrsnivået.
Vi kjørte Elegance-utgaven til 457.000.
Men langt rimeligere utgaver med tohjulsdrift og mindre motorer finnes naturligvis også.
Svær
Superb er en diger bil, spesielt som stasjonsvogn.
I lengden måler den 484 centimeter, og spesielt bakseteplassen imponerer.
Her er det virkelig plass nok til at så godt som alle vil sitte komfortabelt, og mange vil kunne strekke ganske godt på beina.
Også bagasjerommet er stort med sine 633 liter.
Volkswagen Passat har til sammenligning 603 liter.
Men den skrå bakluka på Superb stasjonsvogn begrenser når du skal laste i høyden.
Kvalitetsfølelse
Alt i alt er dette nok den beste stasjonsvognen i denne klassen om du er ute etter plass.
Riktignok må sitteputene vippes frem når bakseteryggene legges ned for å få en flat lasteflate, og den mekanismen opplevde vi i ærlighetens navn som litt spinkel.
Men stort sett er kvalitetsfølelsen god.
Ikke minst gjelder dette førermiljøet som virker påkostet.
Her ligger Superb på så godt som samme nivå som nevnte Passat.
God komfort
På veien merkes det at Superb er en stor bil, mest i positivt forstand.
Fjæringskomforten er nemlig god og bilen ruller ganske mykt over underlaget, uten at den er direkte duvende.
Også støynivået er behagelig og så veldig mye bedre komfort enn dette kan du ikke regne med i denne klassen.
Typisk Skoda
Heldigvis går det ikke for mye utover kjøreegenskapene.
Superb oppleves som en typisk bil fra Skoda og Volkswagen-konsernet på veien.
Det betyr gode, trygge og forutsigbare kjøreegenskaper.
Nok til å ha det litt morsomt når veien blir svingete, men samtidig ikke så mye sportslighet at den matcher eksempelvis Ford Mondeo på kjøreglede.
Til det mangler den litt på skarphet i styringen og balansen er hakket mer understyrt.
Men Superb er bare mildt understyrt og krenger heller ikke alt for mye i harde svinger, så dette er absolutt godkjent.
Firehjulsdriften merker du ikke så mye til på vanlige sommerveier, bortsett fra at du får litt bedre grep ved hard akselerasjon fra lave hastigheter på vått og sleipt underlag, eksempelvis i kryss.
Men vi vet fra erfaringer på vinterføre at Haldex-systemet fungerer bra også under mer krevende forhold.
Passe sterk
DSG-kassen passer bilen bra og gir svært kjappe og smidige girskift.
Det bidrar til at 0-100 kilometer i timen går på 10,8 sekunder.
I praksis oppleves bilen som rimelig sprek.
Man har et lite overskudd som gjør forbikjøringer og lange motbakker uproblematiske.
Motoren er også relativt turtallsvillig og smidig i gangen.
Litt å hente på forbruk
Forbruket ligger på 0,63 liter per mil ved blandet kjøring, og CO2-utslippet er 166 gram for denne varianten.
I utgangspunktet helt greie tall med tanke på størrelsen og drivlinjen, men utviklingen går fort fremover på dette området.
Tilsvarende tall for den nyere Passat med stort sett samme drivlinje bare med 170 hestekrefter er 0,57 liter og 149 gram.
Sjelden kombinasjon
Alt i alt er det likevel ingen tvil om at dette fortsatt er en solid pakke.
Firehjulsdrift er sjeldent i klassen så der har Superb et fortrinn.
Legger du i tillegg til automatisk gir er det bare Volkswagen Passat og nylig oppdaterte Opel Insignia igjen av konkurrentene i segmentet, premiummerkene holdt utenfor.
Men denne varianten koster også såpass med penger at det er naturlig å kikke utenfor klassen smalt definert.
Passat og Insignia
Sammenlignet med Passat står Superb seg fortsatt godt selv om Passat er nyere.
Disse bilene er i grunn ganske jevngode og like på mange områder.
Superb er hakket større, og det merkes innvendig, men Passat sin rettere bakluke gjør at det nok ikke er så stor forskjell i praksis når du skal laste bagasjerommet fullt.
Passat har imidlertid et lite fortrinn på forbruk og har den psykologiske fordelen av å være hakket nyere, men du må opp på 170 hestekrefter før du får både firehjulsdrift og DSG.
Det gjør den så vidt litt dyrere.
Insignia kjørte vi litt før oppdateringen med firehjulsdrift og likte på mange måter bilen.
Men til tross for store ytre dimensjoner, er den innvendige plassen klart dårligere enn i Superb.
Det gjør at vi rangerer Superb hakket over.
Om du ikke er avhengig av firehjulsdrift, er det også lurt å titte på nye Hyundai i40 SW.
Fortsatt blant de beste
Vår konklusjon blir at Superb fortsatt er blant de aller beste bilene i klassen, og blant de få mulighetene dersom du vil ha full pakke med diesel, firehjulsdrift og automatisk gir.
Kampen mot fetter Passat er såpass jevn at smak og prioriteringer bør avgjøre det valget.
| 1
|
201338
|
Puma Complete Pryde Plus
Her får du både utmerkede farts- og dempeegenskaper.
Skoen er en halvsporty allrounder, altså en Saab 9-3.
LES OGSÅ:
Pryde Plus har vært på markedet i et par år, og er på mange måter en signatursko for selskapet.
Den sier mye om løpesko fra Puma:
Raske, slanke sko uten for mange finesser.
I bruk fungerte Puma Pryde Plus godt til både rolig og hurtig løping.
Skoen er derfor i samme kategori som Reebok Premier Lite, altså mengdesko med fartskvaliteter eller lettvektssko med god støtdemping.
Den er likevel ikke fullt så vellykket som Reebok-skoen.
Skoens hoveddeler:
Mellomsåle av CM-EVA.
Støtdemping av Pumas Cell-materiale; iCell og IdCell.
Overdel av kunstlær og mesh.
Støtdemping bak/foran:
I forhold til Reebok Premier Lite har disse skoene mindre (tynnere), men en tanke hardere støtdemping.
Konsekvensen?
De gir en noe hardere tur, og du kjenner asfalten bedre under beina.
Dette er derfor ikke sko for mosjonistene som krever ultratykk støtdemping.
Samtidig har de langt mer støtdemping enn Puma Complete Extol, og fungerer utmerket til rolig løping.
Effektivitet/fartsfølelse:
Særlig under forfoten er dempingen noe hardere enn på andre sko.
Lesten er myk og medgjørlig, og lite sinker fotens naturlige bevegelsesmønster.
De mellomtunge testløperne meldte om god fart med skoene.
- Fin fartsfølelse til å være en mengdesko for lett pronasjon, sa en av dem.
Lettvektere vil muligens synes at dempingen reduserer kontakten med underlaget, og dermed frasparket.
Skoene har i likhet med suverene Asics DS Trainer også demping i hele fotens lengde.
- Deilig.
Det gjør ikke vondt, sa testløper A.
- Riktig.
Men det går litt ut over frasparket, sa testløper B.
For skoene mangler en ettertraktet egenskap ved fartssko, nemlig det at de gir følelsem av at foten automatisk ruller forover.
Stabilitet/passform:
Stabilitetssko er dette.
Testløperne merket likevel ikke altfor mye til det.
Sidestabilliteten kunne faktisk vært bedre.
De stabiliserende elementene er såpass moderate at skoene fint kan brukes av løpere med et nøytralt løpesett.
Støtten til fotbuen er bedre enn ventet.
Skoen er lang og smal i hele lengden, og tåboksen er i smaleste laget for de virkelige brede føttene.
Hælgrepet er utmerket.
Sålegrep asfalt/grus:
Skoene satt relativt godt på asfalt og fortau, og middels godt på grus.
Vekt:
Igjen - antall gram sier ikke alt.
Disse skoene føltes lettere enn det vekta viser, noe som er positivt.
Utseende:
Kurant.
Detaljer i rødt, hvitt og blått gir nasjonalnorske assosiasjoner, og gjør at skoene skiller seg litt fra horden av helhvite konkurrenter.
Konklusjon/løpsfølelse:
Dette er en sko som ikke er ekstrem i noen retninger, kankje med unntak av den lave prisen.
Den passer til allroundbruk for lette løpere, og fartsbruk for mellomtunge løpere.
| 1
|
201341
|
Nye Porsche Cayenne prøvekjørt
LEIPZIG (DinSide Motor):
Vi trosset vulkanen og fikk en svært tilfredsstillende Porsche-opplevelse til gjengjeld.
NB!
Rettelse, 29.04.2010:
Vi har fått vite at parallellimportører har henvist til vår artikkel for å meddele kunder at 211-hestersversjonen har lavere dreiemoment enn 240-hestersversjonen.
Dette på grunn av en beklagelig tastefeil fra vår side som har gjort at nevnte dreiemoment ble oppgitt til 500 Nm.
Det er 550
Nm som er riktig, og det gjelder begge utgavene.
Vi indikerte imidlertid fra start at dreiemomentet er det samme for de to versjonene.
Rettelsen er foretatt i artikkelen.
Aske eller ikke aske - denne bilen skulle kjøres.
Flytur til Tyskland var utelukket de dagene Porsche hadde invitert til prøvekjøring.
Dermed stablet undertegnede og med-journalister seg sammen med Porsche-importørens representant inn i en Cayenne GTS (utgående modell) i Oslo, og tilbragte 26 timer tur/retur på veien for å få med oss denne lanseringen.
Førsteinntrykket på plass
Heldigvis var det verdt det - vi fikk en grundig innføring i nyheten samt anledning til å utforske nye Cayennes evner både på landevei, i byen, på Autobahn, på bane og offroad.
Temmelig komplett med andre ord, og totalt 48 velutnyttede timer.
Vi har altså fått et solid førsteinntrykk av Porsches sist ankomne.
"Riktigere" design
Designmessig er Cayenne blitt litt mer... Porsche.
Fronten er i større grad enn før 911-inspirert, lyktene har fått en "riktigere" fasong og panseret er blitt flatere - noe som har nødvendiggjort en utbuling over motorrommet.
Bilen er blitt litt lengre og ser noe spenstigere ut enn før; fra profilen synes vi den nye "haisnuten" gir et mer dynamisk preg.
Uansett har vi alltid hatt et lite problem med blandingen av Porsche og SUV rent utseendemessig, men alt i alt har resultatet blitt ganske vellykket, synes vi.
Større, men lettere
Cayenne anno 2010 har vokst litt og er fem centimeter lengre enn forgjengeren.
Med sine 485 centimeter i lengden, 195 centimeter i bredden og 171 centimeter i høyden ruver den mer i terrenget enn man skulle tro utfra bildene, noe som tyder på at bilen er velproporsjonert.
Samtidig er bilen blitt betydelig lettere - faktisk hele 180 kilo.
Den veier likevel fortsatt i overkant av to tonn.
Den ekstra lengden kommer baksetepassasjerene til gode.
Og som ferske baksetepassasjerer over lengre avstander i forgjengeren, kan vi skrive under på at det er et velkomment grep.
Annen seterad kan dessuten flyttes 16 centimeter i lengderetningen og ryggstøttevinkelen kan justeres med valg mellom tre posisjoner.
Kjøremaskin av de sjeldne
Nye Porsche Cayenne er, som vi forventet, en drøm å kjøre.
Noen 911 kan en slik diger doning selvsagt aldri bli, men ingen kan si at den ikke forsøker så godt den kan!
Cayenne er alldagsdugelig og har en rekke innstillinger av chassiet som gjør den brukbar til både langturskjøring, aktiv kjøring på bane og kjøring på dårlige hytteveier.
Kan terreng
Vi fikk en gjennomgang av dens terrengegenskaper i en krevende offroad-løype og de var mer enn overbevisende.
Cayenne er en ekte terrengbil.
Den er i tillegg lettere å terrengkjøre enn tidligere; brukeren behøver ikke å forholde seg til annet enn innstillinger i konsollen som automatisk henter de beste egenskapene og lar den avanserte elektronikken, i samarbeid med åttetrinns-automaten, simulere både lavserie og mekaniske differensialsperrer.
Ekte sports-SUV
Cayenne er den reneste Dr Jekyll og Mr. Hyde, for etter en tøff runde i terrenget kan man sette seg i en Cayenne turbo og bli kjørt på en spenstig banerunde av en Porsche-instruktør som virkelig kan det.
Og på banen krymper bilen formelig rundt en, legger seg ned på asfalten, biter seg fast og lar seg hive rundt svingene i et solid tempo.
Det virker helt utrolig, men denne svære SUVen kan faktisk kjøres som en vaskeekte sportsbil.
Bremsene er sin oppgave voksne og biter helt fantastisk; retardasjonene er like imponerende som akselerasjonene.
Snillere mot miljøet
Porsche har hatt som målsetning at nye generasjon Cayenne ikke i samme grad som tidligere skal anses som en miljøversting.
Og de har faktisk greid å få tre av versjonene under literen per mil i forbruk.
Det gjelder dieselversjonen, hybriden og innstegsversjonen med bensinmotor, Cayenne V6.
Dette er oppnådd ved hjelp av vektbesparende tiltak (bilen veier hele 180 kilo mindre enn før til tross for økt dimensjon, forbedret sikkerhetsstruktur og mer lydisolasjon).
Videre er ny transmisjon - den velfungerende åttetrinns automatkassen - og optimalisert motorteknologi med på å få ned forbruk og utslipp.
Den nye girkassen er for øvrig en fryd å bruke og sjalter raskere enn før samtidig som motorenes arbeidsregister utnyttes bedre.
Diesel og hybrid
På motorsiden finner vi en dieseldrevet treliters V6-motor i to effektvarianter.
Med 211 hestekrefter går det med en del færre avgiftskroner enn med 240, og dreiemomentet forblir de samme, solide 550 newtonmeter.
Cayenne diesel gjør 0 til 100 på 8,5 sekunder men klarer seg med 0,74 liter per mil ifølge produsenten.
Cayenne leveres også med hybrid-drivlinjen vi tidligere har beskrevet i anledning lanseringen av VW Touareg.
Det betyr kompressormatet V6-bensinmotor på 3,6 liter og 333 hk pluss en elmotor på 47 hk.
Porsche har store ambisjoner når det kommer til hybridteknologi.
I Genève presenterte de en sensasjonell sportsbil, 918 Spyder.
Les om den her!
Mer effektive bensinmotorer
Cayenne
V6 med sin 3,6-liters bensinmotor er gått opp i effekt til 300 hk mens forbruket er redusert med 20% til 0,99 liter/mil.
Neste trinn på bensinstigen heter Cayenne S, og har en selvpustende V8-er med slagvolum på 4,8 liter.
Denne utvikler 400 hk, opp fra 385.
I dette tilfellet har forbruket gått ned med 23%, til 1,05 liter per mil.
Når denne motoren utstyres med biturbo blir det Cayenne Turbo vi får med å gjøre og denne yter, i likhet med forgjengeren, 500 hestekrefter.
Men den har et forbruk begrenset til 1,15 liter per mil.
Vi fikk oppleve Cayenne turbo både på vei og på bane og dette er den heftigste Cayenne-opplevelsen vi har hatt hittil.
Med en slik kraftkilde får bilen virkelig bevist sitt sportslige temperament som vi beskrev ovenfor.
Ytelsene er merkbart bedre enn tidligere og Cayenne turbo greier 0-100 på 4,7 sekunder (det oppleves som enda raskere), og har en toppfart på 278 kilometer i timen.
Nå gleder vi oss bare til S-varianten kommer!
Cayenne bygges på Leipzig-fabrikken, der også legendariske Porsche Carrera GT ble laget.
Les vår test av den her.
Ikke så verst priset
Selvsagt er dette en dyr bil.
Men prisene på nye Cayenne ga oss en hyggelig overraskelse.
I forhold til de som ble annonsert ved lanseringen, har nemlig importøren valgt å la den lave eurokursen komme kundene til gode.
Dermed er prisene gått ned en god del tusenlapper, og er nå som følger:
- Cayenne 3.0
V6 diesel 211 hk: 922.000 - Cayenne 3.0
V6 diesel 240 hk: 979.000
- Cayenne Hybrid 380 hk: 1.309.000
- Cayenne S V8400 hk: 1.487.000 - Cayenne Turbo 500 hk: 2.149.000
Bedre på alt
For å konkludere kan vi konstatere at nye Cayenne lever opp til forventningene vi hadde.
Den sportslige SUVen er blitt bedre på alt; den kjører enda bedre, er mer brukervennlig, har bedre plass og komfort og er attpåtil mindre miljøfiendlig enn før.
Når da prisene ikke er høyere enn de er - takket være både lavere CO2-nivå og en eurokurs som har beveget seg riktig vei - er vi overbevist om at bilen vil realisere sitt potensiale i markedet fullt og helt.
Mens forgjengeren nå i 2010 ikke ville greid stort mer enn en treer, får nykommeren en fullt fortjent femmer.
| 1
|
201342
|
Samsung Galaxy Note 3
En av de beste, virkelig store mobilene akkurat nå.
Hvis du er ute etter en mobil med stor skjerm, hvorfor ikke gå for en med virkelig stor skjerm?
Samsung Galaxy Note 3 er en vesentlig oppgradert versjon av den populære Note-mobilen, og selv om skjermen nå er blitt hele 5,7 tommer stor, er selve mobilen både mindre, tynnere og lettere enn sin forgjenger Note II fra i fjor.
Det er imponerende.
Batteritiden er dessuten helt super.
I snitt har det gått to dager mellom hver gang vi har vært nødt til å lade, selv med relativt intensiv bruk, først og fremst nettaktiviteter.
For hvem bruker vel mobilen til å prate i lenger?
To-hånds
Før vi ser nærmere på hva som er nytt siden sist må vi si et par ord om hva dette er for slags mobil.
For det første:
Det er en tohåndsmobil.
Glem å betjene den med én hånd, skjermen er rett og slett for stor.
For som navnet mer enn antyder ser Samsung for seg at den store skjermen på Note 3 skal kunne brukes til å tegne og notere ting på.
Derfor følger det da også med en penn som enkelt skyves inn i mobilen når den ikke er i bruk.
Etter å ha testet mobilen i en uke ser vi bare på dette som én av veldig mange muligheter.
For hvis du tåler å ha en stor mobil, får du ekstremt mye funksjonalitet og kraft hvis du velger Note 3.
Og det er virkelig snakk om en stor oppgradering siden to-ern.
Denne tabellen sier det meste om den saken:
Her har altså Samsung oppgradert rund baut, og det er ingen tvil om at dette er blant de aller raskeste mobilene vi har testet noen gang.
I tillegg har skjermen fått full HD-oppløsning, og kvaliteten er rett og slett utmerket, både skarphet, lysstyrke og fargegjengivelse er helt i toppklasse.
Mindre mobil, større skjerm
Selve mobilen er altså omtrent like høy, men litt smalere og tynnere.
Den er også noen gram lettere enn forgjengeren.
Baksiden er dessuten dekket av imitert skinn med liksom-sømmer rundt, som ser temmelig ekte ut.
Vi liker det visuelle preget dette gir, og mobilen er dessuten vesentlig bedre å holde enn forgjengeren.
Rundt på sidene har Samsung preget langsgående striper, som minner om sidene i en notisblokk.
Mobilen er utstyrt med siste utgave av Android (4,3).
Det betyr blant annet at man endelig får tilgang til emoticons til meldinger, tilsvarende dem man finner på iPhone og Windows Phone (det er det mange som har savnet).
For en full oversikt over nyhetene, se denne artikkelen.
To åpne apper på skjermen
Oppå dette har Samsung føyd til sine apper og utvidelser, blant annet en sidemeny med snarvei til apper - samt mulighet for å multitaske med to apper i hver sin del av skjermen.
Det fungerer, og noen vil sikkert synes dette er nyttig.
Skjermen og oppløsningen innbyr i hvert fall til det.
Android har dessuten en vei å gå før systemet blir like intuitivt som iOS og Windows Phone, og det er ikke sikkert det er noen målsetning heller.
Android er et mye mer åpent system, og byr på nesten ubegrensede muligheter hva tilpasninger angår.
Slikt blir det mange funksjonsinnstillinger av, og full kontroll fordrer fullt fokus fra brukeren - lenge.
Innbyr til tegning, men ikke så bra som penn og papir
Vi er nødt å vie den medfølgende pennen et lite avsnitt.
Den åpner for en del nye muligheter, og den er langt mer enn en syltynn pekefinger.
Den registrerer for eksempel trykk, hardere trykk gir tykkere strek.
Den høye oppløsningen gjør at skribleriene dine ser ut som de er gjort på vanlig papir.
Her har det skjedd en enorm utvikling!
Det som imidlertid gjenstår- og det er en alvorlig mangel - er å få skikk på hastigheten på opptegningene.
Drar du pennen raskt over skjermen kommer noen ganger opptegningen mer enn en cm bak.
Det er kanskje ikke mer enn et tidel eller to, men det gjør at følelsen ligger langt bak penn og papir, som alltid er umiddelbar (med mindre du har gått tom for blekk).
Her er det følsomheten i skjermen som må bli raskere, ikke prosessoren.
Takler 4K-video
For prosessoren (og grafikken) er lynkjapp.
Et godt eksempel:
Du kan filme i full HD med dobbel hastighet (60 fps), som gir flytende sakte film når videoen spilles av i normal hastighet.
Og hva avspilling gjelder, for første gang har vi testet med video i 4K-oppløsning (H.264-format), og kan konstatere at Samsung Galaxy Note 3 ikke har noe som helst problem med avspillingen.
Hvem hadde trodd det for bare to-tre år siden?
Men så kommer det noen opplevelser som vi ikke får helt til å rime.
Hvorfor lugger det av og til når vi blar i nettsider, innboksen i epost-applikasjonen og (verst) i PDF-leseren?
Dette er jo ikke noe problem på iOS eller de kraftigere Windows Phone-mobilene?
Ikke noe kjempeproblem, men det vitner om at Android har sine utfordringer, god ytelse gjelder i hvert fall foreløpig ikke i alle ledd.
Vurdering av bilde- og videokvalitet
Bildekvaliteten synes vi stort sett er bra, men kameraet har en tendens til å undereksponere litt når kontrastene blir sterke.
På skjermen ser det bra ut før vi tar bildet, men i ettertid hender det titt og ofte at vi må lysne litt i de mørke partiene.
Innendørs i dunkel belysning blir detaljer ofte visket bort.
Ikke så tydelig så lenge bildene vises på en mobilskjerm, men på en PC-skjer eller TV i 100% størrelse blir det gjerne seende slik ut:
Men bevares, forskjellene mellom dedikerte, rimelige kompakte fotoapparater med fast optikk og mobilkameraer er ikke særlig stor lenger.
Kvaliteten på videoopptakene blir bra.
Sakte film er imidlertid ikke så bra, her blir detaljer borte i relativt store blokker.
Nok en gang helt uproblematisk på mobilskjermen, men ikke særlig pent på en stor skjerm.
Konklusjon
Samsung Galaxy Note 3 er en flott mobil som markerer høye hopp i forhold til forgjengeren på mange punkter.
Den er stor, men ikke større enn at vi får den ned i bukselomma, og er det ikke så viktig å betjene mobilen med én hånd, kan det hende du blir mer fornøyd med en 5,7-tommer enn en 5-tommer.
I hvert fall når det gjøres så bra som her.
Kvaliteten på bildene er god, men ikke helt topp i forhold til de argeste konkurrentene, og opptegningene på skjermen ved bruk av penn er fortsatt ikke rask nok.
Dette, samt en noe høy pris til tross, mobilen får en solid femmer på terningen og et velfortjent Anbefalt-stempel fra DinSide.no.
Takk til Komplett.no for utlån av mobil til test i DinSide.no
Samsung Galaxy Note 3 LTE SM-N9005 32GB
| 1
|
201345
|
D-Link DCS-933L overvåkningskamera
Kameraovervåkning har aldri vært enklere, ny variant fra D-Link.
Det er mange løsninger for kameraovervåkning, og en del utfordringer.
Vi har også testet den forrige løsningen fra D-Link, som minner svært om denne nye, men heldigvis ser vi forbedringer på de to viktigste områdene:
Bildekvalitet og brukervennlighet.
Selve kameraet
Kameraet er lite og lett, og står på sin egen fot som med fordel kan festes i underlaget med skruer eller kraftig dobbeltsidig tape.
Ellers skal det svært lite til for at det kommer ut av posisjon.
På forsiden er det utstyrt med infrarød lysdiode som tennes når det er for lite lys, og du får et bilde som består av gråtoner.
Du hører også et klikk inne i kameraet når det skifter mellom infrarød og vanlig bildemodus.
Det tennes også fire røde lysdioder når kameraet er i nattmodus.
På baksiden finner du nettverkstilkobling, inngang til strøm og en knapp for å aktivere WPS.
Oppsett
Oppstarten gjøres ved å kjøre CD-en og koble til med nettverkskabel.
Etter en litt omstendelig trinn-for-trinn-rutine var vi i gang og fikk kontakt med kameraet.
Vi valgte å bruke det trådløst, til slutt lagres innstillingene og kameraet starter på nytt.
Deretter kan du koble fra nettverkskabelen og strømkabelen, og så plassere kameraet der du vil hvor det er trådløs dekning og strøm.
Alternativt ett eller annet sted på hjemmenettverket ditt med kabeltilkobling.
En nyttig finesse for mange er at kameraet også fungerer som repeater, det utvider den trådløse dekningen ved å ta i mot og videresende signalet med mer effekt.
Har du bare ett kamera og vil gjerne kunne sjekke manuelt via mobilen eller en PC hva som skjer, foregår alt gjennom MyD-Link Cloud.
Du bruker en app på mobilen, og i nettleseren på PC-er, og det fungerte helt prikkfritt for oss.
For å varsle setter du opp en mailadresse som umiddelbart sender bilder når det skjer noe.
Du kan enkelt velge hva som skal trigge varslingen, enten ved å merke av områder i bildet eller ved lyder over en visst volum.
Kameraet jobber direkte mot ruteren din og MyDlink-tjenesten.
Ingen PC må stå på for at kameraet skal fungere og sende video og varsling når som helst og hvor som helst du måtte velge å logge deg inn på mobil eller PC.
I bildespesialen under ser du alle menyvalgene for detektering og varsling.
Du kan også sette opp flere kameraer og styre alle disse med en mer avansert programvare, som gir deg en ganske omfattende løsning for overvåking.
Dette har en egen installasjonsprosedyre som vi hoppet over i denne omgang.
Bildekvalitet
Sammenligner vi bildekvaliteten er den et lite hakk bedre enn de forrige vi testet, men kan fremdeles ikke hevde seg i sammenligning med Logitech sine kameraer som vi har testet tidligere.
Men bildekvaliteten er absolutt tilstrekkelig, både for varsling og gjenkjenning av personer eller andre vesener som måtte være på ferde.
Konklusjon
Kameraet er allsidig og fungerer hele døgnet.
Litt problemer med store kontraster, men det holder.
Programvaren via MyDink i nettleser på PC var brukervennlig og oversiktlig, og visningsprogrammet på mobil fungerte utmerket.
Du får det ikke stort enklere og rimeligere.
D-Link DCS-933L
| 1
|
201347
|
Nokia 6210 Navigator
Nokias nye Navigator-modell har både fått ny design og en hardt tiltrengt slankeoperasjon i forhold til forgjengeren.
Da Nokia slapp 6110 Navigator for omtrent ett år siden var integrert GPS med navigasjon i mobilen nokså eksklusivt, og med mindre du hadde sett deg ut en E90 eller N95 var dette telefonen for deg som ville ha noe dette.
Men slik er det ikke lenger.
Nokia har i dag et tosifret antall mobiler med GPS, og Sony Ericsson har også fått ut fingeren med C702i og W760i.
Det skiller gamle 6110 Navigator fra de andre navigeringsmobilene fra Nokia er at kartdataene er levert av Route66, mens det er Nokia Maps som er greia for de andre.
Men det er mer enn de rene kartdataene som er forskjellen.
Når det kommer til guidet navigering er dette en tjeneste du må abonnere på hvis du bruker Nokia Maps.
Et priseksempel er 70 euro (i skrivende stund om lag 550 norske kroner) for ett års navigasjon (kjøretøy og til fots) for de nordiske landene.
Flere priser finner du her.
Med 6210 Navigator følger det med et halvt års abonnement for nettopp den nordiske regionen, men etter det må du altså punge ut.
På den gamle 6110 var (og er) navigasjonen gratis etter at du har kjøpt kartet.
Også her fulgte Norden med i pakken.
Det som da blir interessant å spørre seg er hvorfor 6210 har fått stempelet "Navigator", når det er så mange andre Nokia-mobiler som bruker samme kartdata og har den samme navigeringsfunkjonaliteten.
Viktige data:
Quad-band GSM/GPRS/EDGE 3G med HSDPA (3.5 G) 2,4" skjerm med 16 millioner farger og 320 x 240 piksler 120 MB internminne, plass til microSD-kort opp til 8 GB (kort på 1 GB medfølger) 3,2 Mp kamera (2048 x 1536 piksler) med LED-blits og autofokus GPS-mottaker med A-GPS og kompass Støtte for MP3, MP4, AAC, eAAC+, WMA Radio:
FM stereo med RDS Brukergrensesnitt:
Symbian Series 60 versjon 3.2 Overføring via blåtann og USB 2.0 (microUSB)
Oppgitt tale/standbytid: opp til 3/240 timer Størrelse: 49 x 103 x 14,9 mm, vekt 117 gram Ca. pris: 2.800,- inkl. mva.
Utseende og kvaliteter
Dersom vi sammenligner med forgjengeren 6110 Navigator (noe vi føler at vi må) har den nye 6210 Navigator slanket seg med en halv centimeter og generelt fått ny design.
Hadde 6220 classic vært en skyvetelefon ville den sett akkurat slik ut.
Men i motsetning til vårt testeksemplar av 6220 classic føles 6210 Navigator langt fastere.
Plastikkfølelsen er der fremdeles, men skyveren er god og uten særlig slark, og etter flere ukers bruk er den fremdeles knirkefri.
Det er forresten ikke bare utseendet som har mye til felles med 6220 classic.
De deler mange av de innvendige spesifikasjonene også, som firebånds GSM med EDGE og 3G med HSDPA, Symbian Series 60 operativsystem, 120 MB internminne, blåtann med A2DP, kalender, muligheter for e-post, SMS, MMS, videosamtaler og så videre...
Og ja, selvfølgelig GPS.
Når det gjelder tastatur og navigeringstaster har vi ikke noen spesielle klager - de er også identiske med de vi finner på 6220 classic.
På høyre side har mobilen ikke overraskende kamera-tast og volumkontroll, mens minnekort (1 GB kort følger med) og microUSB-kontakt ligger bak lukene på venstre side.
Kontakter for lading og minjack til hedset sitter dog på toppen av mobilen på samme måte som med gamle 6110 Navigator.
En annen likhet er den dedikerte "Navigator"-tasten som fyrer opp GPS-en og Nokia Maps.
På 6210 er dette den lille stjerna som sitter under navigeringsfirkanten, som forresten også når den søker etter satellitter og lyser når den har kontakt.
Menyene vil være kjent for de som har vært borti nyere Nokia-telefoner, og navigering i disse er uten særlige forsinkelser.
Mobiltelefonen har også bevegelsessensor og auto-rotate, som på godt norsk betyr at bilder og en rekke menyer snur seg etter hvilken vei du holder telefonen.
GPS - og kompass
GPS og navigasjon på mobiltelefonen er altså ikke spesielt eksklusivt i dag, og derfor har Nokia også puttet inn et magnetisk kompass i 6210 - om ikke annet for at det skal være noe som gjør den spesielt fortjent Navigator-stempelet.
Kompass i en GPS-enhet har selvfølgelig liten praktisk nytte så lenge man beveger på seg, så det er hovedsaklig saktegående byvandrere som kan dra nytte av dette.
Når det gjelder kart er det altså Nokia Maps 2.0 og Norden ligger på det medfølgende minnekortet.
Andre områder kan fritt lastes ned Ønsker du oversikt over andre områder kan dette fritt lastes ned eller du kan for eksempel bruke Google Maps.
Som nevnt er bruk av kart og vanlig GPS-lokalisering gratis, mens ekstrafunksjonalitet som navigasjon og guider koster penger.
Navigeringslisens for et halvt år (i Norden) er inkludert i pakken, mot tre måneder som er vanlig på de fleste andre Nokia-mobiler med GPS.
Musikk og lyd
Musikkdelen på 6210 er så vidt vi kan bedømme den samme som vi finner 6220 classic, og med stor fare for å gjenta oss selv konstaterer vi dessuten at ørepluggene som følger med i pakken både er ubehagelige å bruke og har elendig lyd.
Derfor er du nesten nødt til å bruke noe annet dersom du skal ha noe glede av RDS-radioen eller MP3-spilleren.
Et lite problem er jo at mobilen har 2,5 mm minijack, men med en overgang kan du bruke dine vanlige hodetelefoner.
Alternative er å gå trådløst (blåtann) eller satse på å kjøpe inn et bedre hodesett med 2,5 mm kontakt.
Dersom du liker radio så har telefonen også dette, med ok lyd under gode forhold.
Vi savner dog å kunne slå av stereo når mottaket ikke er optimalt - noe det ikke trenger være dersom du bor langt unna en sender.
Vi kunne også ønsket oss en bedre utvendig høyttaler - skal du for eksempel bruke 6210 Navigator i en støyende bil er det en fordel at stemmen som guider deg er høy og klar.
Den gamle 6110 Navigator var en tanke bedre på det punktet.
Men samtalekvaliteten har vi heldigvis ingenting å utsette på.
Kamera og bilder
Det er faktisk først når vi kommer til kameraet at vi finner en markant forskjell fra 6220 classic.
Kameraet i den nye Navigatoren er på 3,2 megapiksler og har autofokus - begge deler et skritt opp fra forgjengeren 6110 - men det kan ikke måle seg med 6220 classic sine fem megapiksler og xenon-blits.
Utendørsbildene tatt med 6210 er helt greie, men blir lett noe overeksponerte eller får utvaskede høylys-områder.
Blitsen er av LED-typen.
Telefonen har også et lite kamera i front for videosamtaler.
Eksempler på bilder tatt med telefonen:
Film i VGA-oppløsning (640 x 480) kan tas opp med 15 frames i sekundet.
Et spennede klipp med en skapning fra Oslos fauna har du her:
Nokia 6210N film
Konklusjon
Nokia 6210 Navigator sin forgjenger 6110 var en fin pakke til en anstendig pris når den kom ut i fjor - med tanke på at GPS i mobiltelefoner ikke akkurat var vanlig på den tiden.
Men mye har forandret seg på ett år.
Integrert GPS får oss ikke lenger til å heve øyenbrynene og Nokias nye Navigator har god konkurranse.
Da snakker vi ikke bare om andre Nokiamodeller som 6220 classic, N78 eller N82 - se også opp for Sony Ericsson sin svært likt spesifiserte W760i!
Men blant alle de telefonene vi nå har nevnt er 6210 Navigator den billigste, og alt i alt har den det viktigste på plass.
Så får det heller være at den ikke imponerer oss på samme måte som forgjengeren gjorde da den kom ut - som også kostet tusen kroner mer dengang.
Totalt sett har vi egentlig ikke så mye å være misfornøyd med, men i forhold til konkurrentene mangler den for eksempel et skikkelig godt kamera (6220 classic, N82) og WLAN (N78, N82).
Batterilevetiden er heller ikke akkurat imponerende, men holder du deg unna for mye navigering vil du nok kunne klare deg noen dager uten lading med "vanlig" bruk av mobilen.
Det kommer som alltid helt an på bruksmønster og det det er vanskelig å gi noe fasitsvar her.
Det vi kanskje savner mest fra den gamle 6110 Navigator er gratis guidet navigasjon.
Men kompasset er et greit tillegg for oss fotgjengere, og en femhundrelapp i året er kanskje ikke katastrofalt... mobiltelefoner varer jo uansett ikke evig.
Så selv om det kan diskuteres om 6210 fortjener "Navigator"-stempelet er den en jevnt over god mobil, som karaktermessig ligger på vippepunktet - og ender opp med en svak femmer på terningen vår.
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 1
|
201350
|
La Fuma Presto
Hurtigsnøringen viste seg ikke å være så hurtig.
Det trekker ned totalinntrykket av ellers kurante sko.
Materiale/konstruksjon:
Disse skoene gir et seriøst inntrykk.
De har kunststoff og rikelig med lær i overdelen, men ingen Gore-Tex-membran.
LES OGSÅ:
Passform/stabilitet:
En middels stiv såle gjør at eieren av skoene får en normalt myk tur.
Det gjør dem kurante både langs asfaltkanter og fjellbekker.
De gir god støtte til hælen, men ikke like god som de beste skoene i kategorien.
Sidestabiliteten er middels.
Det samme er bredden foran og bak.
Det største ankepunktet mot skoene er snøresystemet.
Skoene har nemlig såkalt hurtigsnøring.
Lissene går gjennom en plastanordning øverst.
Poenget er du skal kunne stramme dem med én bevegelse.
Det fungerer ikke så godt.
For mye motstand i plastdingsen gjør at det blir kinkig å få strammet lissene ordentlig.
Resultatet?
Skoene sitter ikke så godt på som vi skulle ønske.
De blir litt løse rundt foten.
Heller ikke er det enkelt å fjerne snøreanordningen.
Støtdemping:
Dette er skoenes beste egenskap.
Støtdempingen er nemlig mer enn god.
Særlig under forfoten demper skoene habilt mot underlaget.
Dempingen er heller ikke myk og svampete, noe som kan være tilfelle med godt dempede sko.
Temperatur:
Selv sko som ikke er kledt i Gore-Tex, går varme når sola steiker.
Det gjelder disse skoene.
Hett, er ordet.
Vanntetthet:
Skoene presterte middels i myr.
Vann sivet ikke inn med en gang, men det tok likevel ikke lang tid.
Direkte dusjing mot skoenes overflate ga et akseptabelt resultat.
Vannet trengte gjennom og inn på foten først etter 45 sekunder.
Ikke så verst for en sko uten Gore-Tex.
Såle-/sålegrep:
Den kraftige yttersålen griper godt på de fleste underlag, også når det er vått.
Utseende:
Tja.
Det virker som de fleste lave trekkingsko skal være i jordfarger og gi assosiasjoner til bestefar på jakt.
La Fuma Presto er utseendemessig ikke noe for innovatørene i byene.
Gå-følelse:
Gå-komforten er middels god både i byen og i marka.
Skoene har allroundegenskaper under tregrensa.
Det mindre vellykkede snøresystemet er et betydelig minus.
Når skoene sitter løst, blir stabiliteten deretter.
Dette skjemmer en skomodell som ellers er av god kvalitet.
Fjell-Kjell sier:
Røsk vekk greiene, få på plass vanlige snører.
By-Gry sier:
Det hjelper ikke.
Skoene er like trauste.
| 0
|
201351
|
Dremel Micro
En mindre Dremel er lansert, Micro er navnet.
Duger den?
Dremel har laget små roterende verktøy i en årrekke, faktisk helt siden 1932.
Maskinene har hele tiden vært roterende verktøy som kjører med høy hastighet, og som på grunn av størrelsen er godt egnet til presisjonsarbeid.
Etter at batteriene har blitt mer kapable har det også dukket opp flere oppladbare varianter, i flere fasonger.
Vi har selv hatt en Dremel Stylus i mange år, og Dremel lanserte i fjor en større batteridrevet modell 8100 som vi har testet.
Den siste tilveksten i utvalget er Dremel Micro, som er vesentlig mindre enn de tidligere modellene.
Innhold i pakken
Dremel Micro leveres med et etui som minner om et brilleetui, hvor det er plass til noen verktøy i en lomme i lokket.
En liten eske med en samling av forskjellige slipeverktøy følger også med, i tillegg til ladeadapteren og selve laderen.
Liten, men kraftig
Dremel Micro veier bare 250 gram og er 20 centimeter lang.
Diameteren er rundt fire centimeter på det tykkeste.
Dermed er den både kortere og slankere enn de andre maskinene i sortimentet, og er lettere å jobbe med på grunn av mindre vekt.
Dimensjonene gjør det også lettere å komme til på trange steder.
Hastigheten kan reguleres i fem trinn, fra 5 000 til 28 000 omdreininger i minuttet, med pluss og minus-knapper i god Dremel-tradisjon plassert bakerst på maskinen, hvor de ikke er i veien under bruk.
Start/stopp-knappen befinner seg praktisk plassert nærmere fronten, lett tilgjengelig for tommelen.
Drivspenningen er 7,2 volt, det samme som den større modellen 8100 vi nevnte over.
Batterikapasiteten er 1 Ah og det er selvsagt et lithium-ion batteri som sitter i.
Lading foregår ved å sette maskinen ned i ladeadapteren, som kobles til en liten ekstern lader.
Ladetiden er 3,75 timer i følge Dremel, som vil si tre timer og 45 minutter.
Batteriet er ikke utbyttbart.
I bruk
Maskinen er som nevnt vesentlig mindre enn de andre maskinene og det går an å holde den i et blyantgrep selv om man bare har normalt store hender.
Det som var umiddelbart svært positivt var at den har vesentlig mindre vibrasjoner enn den større 8100-modellen og dessuten tilsvarende mindre støy.
Selv på full hastighet var den helt kurant å bruke, selv om det er sjelden man egentlig trenger å kjøre en Dremel mer enn på det nest øverste trinnet.
En annen svært positiv egenskap var at Micro er utstyrt med LED-lys i form av en rund linse rundt spennhylsen.
Dermed får du arbeidslys i kriker og kroker, noe vi har savnet mange ganger.
Til tross for dimensjonene er kraften ikke langt tilbake for den større varianten, og både kutte/slipeskiver, sandpapirtromler og roterende filer av forskjellig slag fungerer utmerket på denne maskinen.
Det er som regel først når du bruker mer krevende tilleggsutstyr i form av forsatser til fresing og saging at du trenger vesentlig mer kraft.
Og da er det absolutt best å bruke en Dremel med ledning, som går på 230 volt.
Konklusjon
Dremel Micro er en utmerket maskin, den er klart mest ergonomisk i bruk for mer omfattende file/slipe/forme-jobber.
Den har også kraft nok til det aller meste av typiske Dremel-oppgaver.
Det eneste negative er at ladetiden er noe lang, og sammen med fast batteri kan det by på noen utfordringer for intens hobbybruk.
Men bruker man ladeadapteret som stativ, som det egner seg utmerket til, så får man likevel lang brukstid.
Hvor lang den vil være er umulig å si generelt, det vil variere med oppgavene, materialet, verktøyet og belastningen.
Men for de fleste fikse-oppgaver er den mer enn lang nok.
| 1
|
201352
|
Seagate Wireless Plus
Portabel, trådløs harddisk for alle dine mediefiler.
For halvannet år siden testet vi en lignende løsning fra Seagate, artikkelen kan du lese her.
Nå har Seagate kommet med en ny og forbedret utgave.
Vi snakker om en portabel harddisk som er utstyrt med både batteri og en liten trådløs ruter med webserver.
Den har også kontakter rett på harddisken og kan kobles til PC/Mac med USB 3.0 overgang.
Men selv om den sentrale komponenten er en harddisk, oppfører ikke Seagate Wireless Plus seg bare som en harddisk, den har langt mer å by på.
Seagate Wireless Plus
Vårt testeksemplar er en modell på 1 TB i et kabinett som er litt større enn et harddiskkabinett for 2,5-tommers disker, også omtalt som lommeharddisk.
Den har en av/på-knapp på siden og en kontakt til lader på den andre siden.
På den ene kortenden sitter det et lokk, og under dette sitter SATA-kontakter.
Her plugger du inn overgangskabelen når du skal legge inn data på disken.
I filbehandleren på maskinen du kobler den til ser den ut som hvilken som helst annen ekstern lagringsenhet, og du kan fritt opprette og redigere mapper med alt mulig innhold.
Men poenget med Seagate Wireless Plus er som navnet sier, den er trådløs.
Det betyr at du får tilgang til alt innholdet via trådløst nett.
Og ikke bare du, men opptil åtte brukere, avhengig av belastning.
Den kan servere tre forskjellige HD-videoer til tre brukere samtidig.
Du kan se innholdet på disken i en nettleser, men det beste er å laste ned en gratis Seagate Media app for iPad, iPhone, Kindle Fire og Android-enheter i henholdsvis App Store, Amazon og Google Play.
Det finnes også en app for Samsung SmartTV.
Så er det bare å velge hva du vil se eller høre på, enten ved å navigere i mapper, eller ved å la programvaren filtrere ut de forskjellige medietypene (video, musikk, bilder, dokumenter).
Deretter kan du få oversikten presentert etter kriterier som artist, sjanger eller annet, på samme måte som på de fleste andre mediespillere.
I bildespesialen under ser du noen skjermdumper fra iPhone og iPad.
Vi liker at den vanlige mappestrukturen beholdes og er funksjonell, i tillegg til den typiske mediespiller-filtreringen.
Hvordan fungerer det?
Vi lastet over noen gigabyte med bilder, video og musikk.
Hvor raskt det går er helt avhengig av maskinen du laster fra.
USB 3.0 er rask, så skal du laste over en håndfull filmer tar det ikke mange sekundene hvis du har en rask disk eller SSD på vertsmaskinen.
Å kopiere over hele biblioteker på mange hundre gigabytes kan jo ta litt tid, men det er jo ikke noe man gjør til stadighet eller behøver å overvåke.
Det som er mer interessant er hvordan Wireless Plus klarere å levere mediefilene.
Og det gjør den veldig bra!
Musikk starter umiddelbart, små videosnutter også.
Lange videoer/filmer tar noen sekunder før de starter opp, avhengig av lengden.
Formatene som støttes for direkte avspilling på iPhone er H.264/QuickTime i forskjellige fasonger.
Filer i formater som ikke er støttet viser et vindu som sier at formatet ikke støttes, men må lastes ned for å kunne avspilles i en eventuell tredjeparts avspiller.
Det er i praksis umulig på en iPhone.
På Android-enheter er dette langt enklere, siden det er et langt mer åpent miljø.
Her streamet både DivX, Windows Media og M4v/MP4.
Skal du vise bilder varierer responsen med hvor store bildefilene er.
Store bildefiler i fullformat tar noen sekunder å vise, men dataene mellomlagres, så når du først har lastet inn noen kan du bla frem og tilbake uten forsinkelser.
Det er også en viss forhåndslagring når du åpner en mappe for å se bildene i den, slik at det går raskere hvis du venter litt etter å ha sett på de første bildene.
Da laster den inn flere bilder i bakgrunnen.
Hva med nettilgang?
Den forrige løsningen fra Seagate hadde en svakhet.
Når du var koblet opp mot mediediskens trådløse nett hadde du ingen forbindelse til Internett.
Men Wireless Pluss løser dette elegant.
Du går ganske inn i nettverksoppsettet i innstillingsmenyen, og velger hvilket trådløse nett den skal kobles til.
Dermed får du både i pose og sekk, nettilgang og tilgang til hele lageret av mediefiler.
Også på Apple TV
Har du en Apple TV boks på nettverket hjemme kan du også spille av filene via denne, vel å merke når du har satt opp kobling til det lokale trådløse hjemmenettverket på Wireless Pluss.
Har du bare koblet iPhone/iPad til Wireless Pluss får du bare spilt av innholdet på iOS-enheten.
Konklusjon
Seagte Wireless Plus er en glimrende løsning når du trenger et mobilt fillager som kan deles av flere.
Den er rask å fylle med innhold, er oversiktlig i bruk og svært fleksibel.
Kapasiteten på 1 TB tilsvarer ganske mange mobile enheter, og fleksibiliteten i bruk og manøvrering er vel så god som standardfunksjonene.
I tillegg slipper man iTunes og sync-problematikken mot flere enn én maskin.
Seagate Wireless Plus 1TB
| 1
|
201354
|
Logitech QuickCam Pro 5000
Dette kameraet er siste modell i serien av kule-kameraer som Logitech har hatt på programmet i årevis.
Den siste toppmodellen, Pro 5000, har fått en litt annen fot og forbedrede spesifikasjoner.
Installasjon og programvare
Siden webkameraer i første rekke brukes i forbindelse med chatte-programmer har pakken fra Logitech blitt mindre omfattende enn hos tidligere modeller.
Det som nå støttes er avatar og face-tracking, samt de grunnleggende opptaksrutiner for stillbilder og video.
Installasjonen gikk uten problemer.
Montering
Selve kameraet sitter på en bøyelig fot med hengekant og støttebøyle.
Ved å bøye til en passe krumning på bøylen henger kameraet over kanten av skjermen, og støttes opp med bøylen mot baksiden av PC-skjermen.
Den sitter med andre ord ikke fast på noen måte, men faller ned fra skjermen hvis du dytter på den.
Bildekvalitet
Det som er mest påtagelig med dette kameraet er vidvinkelen, som er langt større enn hos de andre kameraene.
Dermed får du med deg langt med av omgivelsene, eller kan sitte nærmere kameraet enn normalt.
Dette er spesiet praktisk når du bruker en bærbar PC.
Bildekvaliteten er bra, oppløsningen er høy, og under gunstige lysforhold er fargegjengivelsen utmerket.
I belysning med lysrør var fargene derimot lite tiltalende.
Den automatiske hvitbalansen leverte et kaldt og blå/rødt bilde i likhet med de fleste andre kameraene i testen.
Tilbake til testforsiden
| 1
|
201357
|
SSX on Tour
SPILLTEST:
Det fjerde SSX-spillet byr på mer snøgalskap og moro, men har det noe nytt å tilføye?
Vi tester.
Det er liten tvil om at SSX-spillene er høydepunktet til EA Big-serien, altså spillene som viser et fullstendig overdrevent og urealistisk bilde av en sport, med fokus på ekstreme triks og over-the-top-spillbarhet.
Kanskje ikke så rart, hvilken sport egner seg i større grad til å bli fremstilt på en slik måte enn snøbrett som allerede i den virkelige verden handler om spektakulære triks.
LES OGSÅ:
SSX-spillene har vært med oss helt fra lanseringen av PlayStation 2, og med etterfølgerne Tricky og SSX 3 fikk vi en mer raffinert opplevelse for hver gang.
Det forrige spillet, SSX 3 (les vår test), gikk fra å handle om enkeltløp som skulle utføres i en viss rekkefølge, til å gi oss et helt, sammenhengende fjell å boltre oss på, der vi fikk kjøre fra bakke til bakke, og kunne bli med i de løpene som passet oss for øyeblikket.
Dette konseptet likte vi veldig godt.
Spørsmålet er selvsagt om SSX on Tour gjør noe tilsvarende, om spillet tar SSX-konseptet lenger og tilføyer helt nye elementer.
Svaret er for så vidt nei, men det er allikevel mer enn nok moro å hente her.
Supertrendy
Det første vi legger merke til er selvfølgelig den grafiske stilen, som har fått en kraftig overhaling.
Menyene og introene er nå laget i en spesiell, håndtegnet stil, utvilsomt ment til å etterligne en tenårings skriblerier.
Det hele er veldig MTV, så hipt at det gjør vondt, men likevel liker vi det.
Spillet har fått en ny type sjarm, og hvem kan nekte for at introfilmen, med Iron Maiden som soundtrack, ikke fenger?
Enda en nyhet, før vi kaster oss ut i selve spillet, er muligheten til å skape din egen karakter.
De tradisjonelle SSX-personlighetene (Psymon, Elise og gjengen) er fortsatt der, men kun spillbare i enkeltløp utenfor hovedkampanjen.
Vi får altså muligheten til å velge ansiktsform, hår eller sminke på jenter, og et stort utvalg av klær og tilbehør kan kjøpes.
Det er ikke helt The Sims, men det fungerer.
Vår brettkjørers mål er å bygge opp status innad miljøet, noe som også føles som et diskret nikk til Amped-serien på Xbox.
Du vil bli tatt bilder av, få rykte på deg og bli kontaktet av sponsorer.
Ikke bare brett
Dem kanskje største forandringen i forhold til de tidligere SSX-spillene er faktisk det faktum at det ikke lenger er et rent snowboardspill.
Du kan nemlig også stå på ski.
Dette velger du når du skaper din karakter, og kan dessverre ikke endres
med mindre du lager deg en ny profil.
Skiene tillatter deg å gjøre akkurat de samme triksene, grinde og hoppe på samme måte som snøbrett, og kontrollsystemet er identisk.
Likevel er det noen mindre forskjeller i hvordan de oppfører seg, skiene sklir for eksempel mindre sidelengs, og noen triks er lettere å utføre på brett og motsatt.
Den grunnleggende mekanikken er likevel ganske lik, og hvorvidt du bruker ski eller brett er egentlig bare en kosmetisk forskjell.
Utviklerne skal uansett ha kreditt for å følge med triksing på ski er stadig mer populært i virkeligheten, samtidig som brettkjøring i større grad blir sett på som en aldrende sport.
Ikke rart når nesten-tredveåringer som oss begynner å dominere løypene.
SSX on Tour gir oss igjen et enormt fjell, med et uendelig antall løyper, snarveier, hopp, rails, trestubber vi kan hoppe på, halfpipes bakt direkte inn i løypene, is, snø og til og med asfalt å kjøre på.
Designen er fantastisk, fjellet er nok en gang spillets stjerne og du kan bruke timesvis bare på å utforske hemmeligheter og finne skjulte løyper.
Mer begrenset
Likevel er den åpne progresjonen til SSX 3 borte.
Et kart over fjellet viser oss tilgjengelige løp, og vi velger dem enkeltvis.
Løpene er delt opp i flere varianter, og består av diverse oppdrag.
Noen ganger må du rett og slett kappkjøre mot én eller flere andre kjørere, andre ganger må du stikke av fra såkalt
ski patrol, oppnå et visst poengsum ved å utføre triks, få maksimalt med poeng på fire hopp, nå en viss avstand fra en annen kjører, og så videre.
Jo flere løp du vinner, desto flere løp låses opp, og de blir selvfølgelig gradvis vanskeligere.
Om du ønsker det kan du likevel få kjøre fritt nedover fjellet og leke deg rundt, øve på triks og finne skjulte skatter.
På det lengste kan det ta rundt en halvtime å komme seg helt ned, og det er virkelig nok å gjøre på veien nedover.
Trikssystemet fokuserer på monstertriks.
Du bygger opp boost ved å gjøre vanlige triks med skulderknappene, og når du er klar, beveger du bare den høyre analoge stikken for de mest avanserte og spektakulære oppvisningene.
Spillet lar deg også tjene penger, og disse kan blant annet brukes på nye monstertriks.
Burnout-entusiastene blant oss vil også bli begeistret for muligheten til å dytte på og velte tilfeldige skigåere som befinner seg i bakken, noe som igjen bygger opp boostnivået.
Spillet gir oss en fantastisk fartsfølelse, flott designede baner og en rekke spektakulære triks å kose oss med.
Vi hadde likevel likt det bedre om den friere strukturen til SSX 3 ble beholdt, da det forrige spillet gav oss rett og slett en mer realistisk følelse av fjell, snø og vinter.
Et stort savn er imidlertid en skikkelig flerspillermodus
vi kunne virkelig tenkt oss å forsøke noen av løpene på Xbox Live, og oppleve litt skikkelig konkurranse.
Grafisk står spillet veldig sterkt, presentasjonen er nydelig og musikken solid selv om vi legger merke til gjenbruk av en del sanger fra Burnout Revenge.
Nye SSX er altså en tittel som ikke innoverer dramatisk mye, men likevel leverer den flotte SSX-følelsen vi er så glad i selv om SSX 3 fremstår fremdeles som et mer komplett spill.
Mens vi skriver dette opplever vi årets første snøfall i Oslo, og det finnes rett og slett ikke et bedre sportsspill for årstiden enn SSX
nå vi begynner å glede oss til å komme i bakken selv.
| 1
|
201358
|
TEST:Skoda Octavia
1.6 TDI 4X4
Diesel, stasjonsvogn og firehjulsdrift er populært i Norge.
Når prisen i tillegg er lav, blir det en skikkelig norgesfavoritt ut av denne bilen.
Skoda Octavia kommer i en hel haug av forskjellige utgaver, både som kombi og stasjonsvogn, med og uten firehjulsdrift og med en lang rekke motor- og girkassevalg.
Så har den da også solgt bra i Norge gjennom flere år og vi har testet mange ulike varianter.
Hittil i år er Octavia Norges åttende mest solgte bil, men den har også vært helt oppe på en tredjeplass.
En av utgavene som definitivt bidrar til at Octavia fortsatt er attraktiv hos norske bilkjøpere er utgaven vi nå har testet, 1.6 TDI 4X4.
Fra 286.000
En startpris på 286.000 kroner er meget hyggelig for en såpass romslig stasjonsvogn med firehjulsdrift og en OK motor.
Mye av forklaringen ligger naturligvis i nettopp motoren.
Med 105 hestekrefter blir den ganske billig.
Spørsmålet er om den er sterk nok til å trekke denne bilen.
Moderat motor
De fleste firehjulstrekkere har litt over snittet sterke motorer.
105 hester og 250 newtonmeter er således litt mindre enn man kanskje forventer, men egenvekten er holdt på relativt moderate 1.400 kilo. 0-100 går dermed på 12,7 sekunder.
Disse tallene skremmer ikke noen, men i praksis oppleves motoren som tilstrekkelig, ikke minst takket være at versjonen med firehjulsdrift er utstyrt med en sekstrinns manuell girkasse, i motsetning til den vanlige varianten som bare har fem gir.
Ikke best på lave turtall
Riktignok er ikke motoren veldig sterk på lave turtall, og den gir en litt småseig følelse før du får opp dampen.
Motoren oppleves uansett ikke som den mest villige i responsen, men på mellomregisteret gir den overraskende god akselerasjon dersom du trykker skikkelig til.
Også oppover registeret er det noe å hente.
Toppeffekten ligger forholdsvis høyt, mer presist på 4.400 omdreininger.
Vår testbil hadde ikke gått mer enn omlag 3.000 kilometer så vi ser ikke bort i fra at den vil «løsne» enda litt mer med flere kilometer på telleren og dermed bli mer fleksibel.
Sterk nok
Selv om bilen ikke oppleves direkte sprek, er den sterk nok selv med fem personer om bord, og litt bagasje.
Det er dermed ikke en bil du kvier deg for å laste opp, selv om man naturligvis merker at økt vekt hemmer ytelsene noe.
Optimistisk girskiftindikator
Girkassen er forholdsvis langbent, men ikke verre enn at sjettegiret lar seg bruke også på norske landeveier i hastigheter rundt 80 kilometer i timen om belastningen ikke er for stor.
Vi opplevde nok likevel at girskiftindikatoren var i overkant optimistisk på motorens vegne når den stadig ba oss å hive inn tyngre gir, til tross for at det skapte et visst ubehag og en litt presset følelse.
Forøvrig er motoren ganske stillegående og myk i kantene, slik at man egentlig bør ha en spesiell forkjærlighet for bensinmotorer for å mistrives med denne.
Forbruket er oppgitt til 0,54 liter og det tilhørende CO2-utslippet 141 gram.
Det er helt klart godkjent med firehjulsdrift.
Velfungerende firehjulsdrift
Systemet som sørger for trekk på alle hjulene er av typen Haldex generasjon fire.
Dette sitter i en lang rekke biler i dag og overrasker dermed ikke i Octavia.
Til tross for at det i utgangspunktet favoriserer forhjulene, er det intelligent og kjapt nok til at du merker lite til hjulspinn på forhjulene, med mindre det også spinner bak.
For mye gassing i sving på glatt føre resulterer gjerne i at forhjulene slipper forsiktig taket først, før hekken svinger ut og balanserer bilen.
Ofte merker man knapt noe til den første delen og bilen oppleves i praksis som en skikkelig firehjulstrekker hvor ikke bare kjøresikkerhet, men også kjøreglede på glatta høynes betraktelig sammenlignet med en forhjulstrekker.
Ekstra bakkeklaring
Utgaven med firehjulsdrift har fått et par centimeter høyere bakkeklaring, totalt 163 millimeter.
Det er ikke like høyt som på de fleste SUVer, men faktisk nok til at man merker det positivt på dårlige veier og over større ujevnheter i krypfart.
Vi klarte oss i alle fall veldig fint på en ubrøytet og meget humpete parkeringsplass, selv i 15-20 centimeter løs snø.
Også i byen er det en fordel med litt ekstra bakkeklaring, ikke minst på vinteren hvor brøytingen kan være dårlig rundt parkeringsplasser.
Gode kjøreegenskaper
Samtidig er ikke den ekstra høyden noen merkbar ulempe for kjøreegenskapene på vei.
Tvert i mot oppfører Octavia seg som vi er vant til, stabilt, litt morsomt og veldig forutsigbart.
Den ligger helt klart et hakk over de fleste vanlige folke-SUVer hva gjelder kjøreegenskaper og kjøreglede, ikke minst i forhold til den fine komforten.
En liten ulempe som kan nevnes er at hjulopphenget kan lage litt støy når bilen fjærer helt ut, altså er på sitt høyeste.
Dette har vi opplevd før med hevede biler, også Octavia.
Topputstyrt
Forøvrig er Octavia som den alltid har vært.
Interiøret holder seg godt, til tross for at dette etter hvert er en ganske gammel bil.
Vi kjørte en topputstyrt Laurin&Klement-utgave; som har det aller meste av utstyr du kan tenke deg i en bil som dette, deriblant interiør i skinn/kunstskinn, navigasjon, elektrisk førerstol, aktive xenonlys og parkeringssensorer, for å nevne noe.
Totalt koster en slik bil 339.000 kroner.
Det fremstår for oss som mye bil for pengene.
Stort bagasjerom
Ikke minst er det en fordel at Octavia, på tross av at den er basert i kompaktklassen, tilbyr såpass gode plassforhold.
Da tenker vi spesielt på bagasjerommet som rommer hele 605 liter og dermed er fullt på høyde med mange biler i klassen over.
Yeti
Den sterkeste konkurrenten til Octavia 4x4 er nok faktisk SUV-bror Yeti.
Den er kortere, men også høyere og har god plassutnyttelse, selv om lasteplassen er mindre enn i Octavia.
I tillegg kjører den nesten like bra og har stort sett de samme motorene.
Men startprisen med firehjulsdrift er litt høyere (ca 28.000 kroner), riktignok med en 2,0-liters dieselmotor på 110 hk som er litt sterkere.
Til fordel for Yeti taler helt klart at den er en langt nyere modell som nok for mange fremstår litt friskere og tøffere.
Hvilken man velger er faktisk litt hipp som happ, men skal man være snusfornuftig, vil vi faktisk forsiktig hevde at Octavia er en hakket mer komplett bil, prisen tatt i betraktning.
Volkswagen Golf
Utover dette er det Volkswagen Golf stasjonsvogn med nøyaktig samme motor og drivlinje som vår testbil som ligger nærmest.
Egentlig ligger den nærmere enn Yeti, for dette er en bil som har svært mange likhetstrekk med fetter Octavia.
Derfor skiller det heller ikke så mye på egenskaper.
Med prisen er et lite hakk høyere for Golf.
Subaru Impreza
Subaru Impreza kan også nevnes, men den kommer ikke som stasjonsvogn.
Prisen er noen få tusenlapper dyrere med en 109-hesters dieselmotor, nærmere bestemt fra 290.000 kroner.
Den er morsom å kjøre, men mangler de praktiske egenskapene til Octavia og når ikke helt opp totalt sett.
Konklusjon
Dermed står vi igjen med trekløveret Octavia, Golf og Yeti.
Du gjør ingenting dumt om du velger noen av dem.
Octavia er ikke det spenstigste valget, men det er en fortsatt en meget god bil, og denne utgaven er blant de mest attraktive prisen tatt i betraktning.
Det holder til en sterk 5'er.
| 1
|
201359
|
Konklusjon og karakter
Philips 23 PF9945 får en sterk femmer i TV-testen.
Har du liten plass i stua eller ønsker deg en stor PC-skjerm med radiomulighet, bør dette være et godt kjøp.
Vi satte spesielt stor pris på den innebygde radioen og mulighetene til å se på TVen samtidig som du bruker den som dataskjerm.
Men her får du flere finesser med på kjøpet:
TVen er også utstyrt med barnelås og timer.
Timeren gjør at du kan programmere den til å slå seg av selv, i tillegg til at du kan bruke den som vekkerklokke.
Pris
Med en veiledende pris på 18.995 er den langt fra gratis.
Men dette er likevel 17.700 kroner mindre enn Bang & Olufsen krever for sin 22-tommer.
Med dagens prisnivå kommer altså Philipsen relativt godt ut.
Spesifikasjoner:
23-tommers LCD-skjerm.
Oppløsning: 1280 * 768 2 scartkontakter.
4 phonoinnganger (2 inn, 2 ut), samt hodetelefon & subwoofer ut PC input / audio inn Mål skjerm: 70,4 cm bred, 37,3 cm høy, og 8 cm dyp Vekten er 12 kg.
| 1
|
201360
|
Napa MCD381
Synes du at harddiskbaserte MP3-spillere blir for tunge og vanlige CD-baserte spillere blir for store?
Da kan kanskje en 8 cm-variant være interessant.
En vanlig CD-plate måler 12 cm i diameter.
Derfor blir vanlige bærbare CD-spillere aldri så små som mange skulle ønsket, selv om formatet har enkelte fordeler i forhold til for eksempel Flash-minne.
Blanke CD-plater er ekstremt rimelige, relativt robuste og platene har dessuten god kapasitet.
En superrask CD-brenner er enkel å montere, og koster dessuten ikke mer enn en Ivar-hylle fra Ikea.
Spådom for fall
Da den første MP3-spilleren for mini-CDer kom på markedet i 2001, spådde vi at dette formatet ville ha en lysende fremtid, siden platene målte kun 8 cm i diameter, noe som muliggjorde mer kompakte spillere.
Kapasiteten var dessuten fortsatt bra (ca 210 MB), og meget bra i forhold til det som fantes av Flash-baserte løsninger den gang.
I løpet av de to siste årene har derimot Flash-teknologien blitt langt billigere, og Flash-spillerne er ofte mindre enn en lighter og veier nesten ingenting.
Det er nok noe av forklaringen på hvorfor suksessen for MiniCD-baserte MP3-spillere har vært begrenset.
Testvinner-forvirring
En av spillerne vi testet den gang het Napa MCD380.
Spilleren fikk en grei omtale hos oss da den ble lansert, men den ble aldri kåret til "Best i test", slik den feilaktig er blitt fremstilt i diverse reklamesammenhenger.
Den hadde oppnådd best totalkarakter av de to miniCD-baserte MP3-spillerne vi hadde testet til da, javel, men utvalget var selvsagt alt for lite til å kåre en til testvinner.
Nok om det - nå er etterfølgeren kommet, med flere funksjoner og et nytt og bedre design.
Av de viktigste nyhetene er støtte for WMA-formatet (tåler kraftigere kompresjon enn MP3), samt at spilleren er utstyrt med en radiodel i fjernkontrollen som henger på ledningen til øreproppene.
Media er som sist, 8 cm CDR/CDRW-plater som du brenner selv (ca 50 sangers MP3-kapasitet), samt audio miniCDer (finnes de fortsatt?).
Utforming med nogo attåt
Selve spilleren måler 10x10 cm, og er 2,3 cm tykk.
Vekten er behagelige ... gram, og da er både fjernkontrollen og øreproppene tatt med.
Innpakningen er i grå og sort plast fra innerst til ytterst, og på venstre side og i fronten finner du knapper for å styre avspillingen.
Til vår store forbauselse har Napa ikke rettet opp de speilvendte knappene fra forgjengeren MCD380.
Utrolig nok er NEXT og PREV-knappene på fjernkontrollen vendt motsatt vei av det normale (se bilde).
Fjernkontrollen har en tolinjers LCD som viser artist og spor (ID-tagg).
Ved hjelp av knappene kan du dessuten forandre på lydbildet, du kan velge mellom forhåndsprogrammerte innstillinger eller lage dine egne.
Vi synes det var ganske knotete menyer og at LCDen har plass til for få tegn.
Det var heller ikke særlig intuitivt at vi måtte holde nede M-knappen i noen sekunder for å svitsje til radiomodus.
Radiosus
Radioen slår over i stereo når signalet er sterkt nok, men mottakeren er dessverre ikke veldig sterk.
Bor du i i grisgrendte strøk kan det blir så som så med radiolytting.
Vi prøvde den under bussturen på vei hjem fra jobb, og det ble stort sett en susete opplevelse.
Avspilling av musikken skjer enten ved at alle sangene blir spilt i rekkefølge, en og en mappe, eller i tilfeldig rekkefølge.
Du kan også programmere rekkefølgen (inntil 30 spor).
Oppstart tar fortsatt rundt 20 sekunder, noe som er i overkant av hva vi setter pris på.
Spilleren har, i likhet med forgjengeren, et bufferminne på 480 sekunder, dersom MP3-filene du spiller av har en bitrate på 128 Kbps.
Det blir plass til enda mer i bufferminnet dersom du bruker WMA-formatet.
Dessverre har Napa byttet ut øretelefonene fra MCD380 med langt simplere ørepropper.
De gir en begrenset lydopplevelse, vi får dessuten vondt i ørene av denne typen løsninger, og bruker derfor våre egne øretelefoner.
Bra strømløsning
Batteriene er oppladbare, og lader/eliminator følger med.
Du kan også benytte standard alkaliske AAA-batterier (2 stk).
I følge Napa selv skal fulladede batterier holde til inntil 12 timers avspilling.
Det er langt mer enn forgjengeren kunne skilte med.
Konklusjon
Spilleren gjorde et godkjent inntrykk under testen, men radiodelen og øretelefonene skuffet.
Vi synes også at brukervennligheten ligger et godt stykke bak de beste i 2003.
Ettersom Flash-spillere med god kapasitet er blitt billigere, er vi dessuten redd denne typen spillere faller litt mellom to stoler.
Den er ikke liten nok til å være førstevalget på joggeturen, og bare et par cm mindre enn de siste 12 cm CD-baserte spillerne som har langt høyere kapasitet, samt billigere og lettere tilgjengelige media.
NB!
Karakterene som ble satt på forgjengeren da denne ble testet i 2001, må ses i sammenheng med hva som fantes på markedet den gang.
| 0
|
201361
|
Vi har kjørt Insignia 1.4
DARMSTADT, Tyskland (DinSide Motor):
Opel Insignia er en stor salgssuksess i Europa, men ikke i Norge.
Vil denne oppgraderingen hjelpe?
Opel har foretatt tilstrekkelig med endringer på Insignia-modellprogrammet til at de anså det viktig å la pressen få prøvekjøre nyhetene.
Dermed innfant vi oss ved Rhinens bredder for å stifte bekjentskap med de fornyede versjonene av mellomklassebilen som ble kåret til Årets bil i Europa 2009 - for snart tre år siden.
Diskret oppgradering
De helt epokegjørende endringene dreier det seg ikke om; blant annet er ikke designen blitt endret, med unntak av innføringen av en ny blåfarge (Luxor), nye felger og et nytt, eksklusivt skinninteriør (Indian Night, som supplerer fjorårets Indian Summer og som karakteriseres ved en ny nappa-kvalitet og "konjakkfargede" detaljer).
Ny bensinmotor
Viktigere er selvsagt oppgraderingene på drivlinjefronten og da hovedsaklig introduksjonen av en helt ny 1,4-liters bensinvariant, som vi har prøvekjørt.
Videre har 2.0 turbo 4x4 fått 30 hester ekstra, og flere motorvarianter har fått start/stopp-system som bidrar til redusert forbruk.
Les også:
Hvordan er Insignia å kjøre med dieselmotor?
Testen finner du her!
Suksessmodell...
Innholdsfortegnelse:
Diskret oppgraderingNy bensinmotorSuksessmodell......men ikke herMer eksklusivtPlassutnyttelse under parBedre styringHelt ny 1.4-versjonMer punch, lavere forbrukBlir det bedre i Norge?
...men ikke her
I Norge, derimot fortsetter det å se labert ut på statistikken, selv om Insignia selger noe bedre enn i 2010.
Allikevel:
823 biler så langt i år ved utgangen av juli er ikke bra sammenlignet med konkurrenter som VW Passat (2.688), Toyota Avensis (2.396), Volvo V70 (2.158), Ford Mondeo (1.844) og nykommeren Peugeot 508 (1.141)...
Mer eksklusivt
Noe av det som kjennetegner Insignia-salget i Europa er for øvrig at en større andel av kundene enn hos konkurrentene velger dyrere utstyrsnivåer og mer av det dyre ekstrautstyret (navigasjon, store alufelger...).
De velger også i større grad de sterkeste motorene som V6-bensinmotoren på 2,8 liter.
Dette gjør at Opel mener å ha lykkes med å plassere bilen nærmere premium-segmentene i publikums bevissthet.
Plassutnyttelse under par
For vår del opplevde vi fortsatt Insignia som en attraktiv, men totalt sett ganske gjennomsnittlig mellomklassebil.
Vi synes fortsatt plassutnyttelsen er dårligere enn hos konkurrentene - akselavstand på beskjedne 273 centimeter og generell avrundet design (som imidlertid gir inntrykk av soliditet og kvalitet) må ta skylden her.
Bilen er tross alt hele 483 centimeter lang som kombi og sedan og over 490 centimeter lang som stasjonsvogn.
Bedre styring
Ellers er kjøreopplevelsen behagelig.
Bilen går stabilt og bra på motorvei og har betryggende og samtidig tilstrekkelig kvikke kjøreegenskaper på svingete landeveier.
I byen merkes imidlertid de store dimensjonene.
I motsetning til tidligere føles nå styringen mer presis og tilstrekkelig direkte - vi fant den i letteste laget på testeksemplarene vi håndterte vinteren 2009.
Insignia har fått en ny type elektrisk servostyring som vi synes fungerer bedre enn det meste vi har prøvd av den typen tidligere.
Komfort- og støynivået er ellers meget bra; dette er en av de beste langtursbilene i segmentet på det planet.
For øvrig gjelder kritikk vi har formulert tidligere når det gjelder ergonomien - det blir mange hjul og knapper å holde styr på, men som alltid er det et spørsmål om tilvenning.
Kvalitetsopplevelsen er overveiende god.
Helt ny 1.4-versjon
Så var det trekkplasteret under prøvekjøringen - versjonen 1.4 turbo, som kommer til å koste fra rett under 300.000 kroner i Norge.
Ecotec-motoren som tidligere har funnet plass i nye Astra driver altså nå den tyngre Insignia.
I utgangspunktet høres det selvsagt lite ut med en 1.4 i en slik stor og tung bil, men det er tross alt en turboladet maskin som yter 140 hestekrefter vi snakker om.
Dreiemomentet er på tilstrekkelige 200 newtonmeter og det er tilgjengelig hele veien fra 1.850 til 4.900 omdreininger.
Dette gir svært lineær fartsøkning som gjør at motoren kan oppleves som noe tam, men samtidig gir det god brukskomfort og moderat lydnivå.
Ytelsene viste seg i praksis å være fullt ut tilstrekkelige.
Toppfarten med denne motoren er 205 kilometer i timen og 0 til 100 km/t tar 10,9 sekunder, hvilket er kjapt nok for en innstegsversjon med bensinmotor.
Samtidig skal denne versjonen klare seg med 0,59 liter bensin per mil hvilket gir CO2-utslipp på 139 gram per kilometer.
Mer punch, lavere forbruk
Vi fikk også kjøre den mer underholdende 2.0 turbo med firehjulsdrift; en ypperlig kjøremaskin som vi tidligere har konstatert under vintertest.
Nå har den fått 30 hester ekstra og fremdriften på Autobahn var upåklagelig; seigdraget er imponerende og fartsressurser har den i overflod selv under tyske kjøreforhold.
Firehjulsdrift med elektronisk differensialbrems bak gir ypperlige kjøreegenskaper.
Samtidig har forbruket også her blitt redusert; 0,85 liter per mil og 199 gram CO2 per kilometer er nøkkeltall her (henholdsvis 0,84 og 197 med start/stopp-system).
Av annonserte nyheter for øvrig er forbrruk og utslipp på dieselversjonene blitt noe redusert, hovedsaklig takket være introduksjon av start/stopp, samt den nye elektriske servostyringen.
Blir det bedre i Norge?
Insignia ligger som nevnt svært dårlig an på den norske salgsstatistikken i forhold til hva tilfellet er nedover i Europa.
Kommer da disse grepene til å hjelpe?
Svaret er et betinget nei - dieseltrenden ser ikke ut til å skulle snus med det aller første, og når det gjelder det øvrige ved problemet, er det hovedsaklig salgsorganisasjonen som sitter med nøkkelen.
| 1
|
201362
|
TEST:Elbil som duger
Elbilene er så smått i ferd med å bli en vanligere del av trafikkbildet.
Vi har prøvd Peugeot iOn under norske forhold.
Trekløveret Mitsubishi i-MiEV, Citroën C-Zero og Peugeot iOn er i praksis samme bil, og kun overfladiske detaljer skiller dem fra hverandre.
Vi har tidligere kjørt både i-MiEV og C-Zero, men nå har turen kommet til Peugeot sin variant.
I praksis representerer disse tre et realt kvantesprang hva gjelder egenskaper i forhold til de tidligere mer spartanske elbilene.
Ikke så mye i spesifikke elbilegenskaper hva gjelder rekkevidde og ladetid kanskje, men i det at de oppleves som skikkelig biler i tillegg til å ha innovativ teknologi.
Hvem som helst kan foreta en kjøretur i iOn og få et positivt inntrykk av selve kjøreopplevelsen.
Det som er mest uvant er fraværet av motorlyd.
Bare litt hvining høres i stedet, omtrent som på trikken.
Det er faktisk ganske artig i begynnelsen.
Småsprek
Ytelsene er også mer enn tilstrekkelig for vanlig norsk kjøring.
Til tross for at effekten er relativt lave 67 hestekrefter, og at den skal bruke 15,9 sekunder på 0-100 kilometer i timen, oppleves denne bilen som sprekere enn de fleste småbiler med små bensinmotorer.
I alle fall i lavere og middels høye hastigheter.
Det skyldes vel først og fremst at dreiemomentet ligger på relativt solide 180 newtonmeter, men også at egenvekten bare er rett over 1,1 tonn, forholdsvis beskjedent med tanke på batteriene som skal medbringes.
Uproblematisk
Toppfarten ligger på 130 kilometer i timen, så denne bilen er helt uproblematisk å kjøre i alle norske fartssoner.
Tallene overfor virker klart svakere enn bilen oppleves i praksis.
Og imponerende nok er bilen også faktisk helt grei å kjøre på motorvei.
Både fjæringskomfort, lydkomfort og retningsstabilitet er helt OK selv opp i de høyeste lovlige hastighetene i Norge.
Karakter
Artig nok har iOn bakhjulsdrift, og med batteriene plassert helt nederst mellom de to akslingene, får man faktisk ganske artige kjøreegenskaper.
Bilen er høy og smal, men man merker ikke alt for mye til dette selv i ganske harde svinger.
Oppførselen til bilen preges litt av at den er noe baktung i forhold til vanlige småbiler, ikke minst i svinger og over dumper, men det er i alle fall med på å gi bilen karakter.
ESP er standard og sikrer deg mot eventuelle farlige sladder.
12-13 mil
Batteriene har en kapasitet på 16 kWh og det holder til en rekkevidde på offisielt 150 kilometer etter normen.
Det er nok litt i overkant optimistisk i praksis.
Men 120-130 kilometer bør gå om du kjører effektivt og ikke bruker for mye elektronisk utstyr ombord, som klima- og stereoanlegg.
På vinteren hvor man er avhengig av varmeapparat, må man imidlertid regne med en del kortere aksjonsradius, men dette avhenger av flere faktorer.
Lading
Lading tar 6 timer med en vanlig 16A-kurs, men da snakker vi fra helt tomt til helt fullt.
I praksis er det sjelden slik man lader og vår erfaring var at et par-tre timer ofte holder lenge, om du da ikke skal kjøre langt.
Vi opplevde én gang å være usikker på å nå neste ladepunkt etter å ha kjørt ganske langt og friskt, og stoppet og ladet omlag en time.
Da nådde vi frem med god margin, dog ganske forsinket.
Det er likevel hurtiglading som blir den foreløpig beste løsningen på rekkeviddeproblematikken for disse bilene.
Med en slik stasjon får du 80 prosent på 30 minutter fra tomt batteri.
De siste prosentene tar litt lenger tid.
Hurtiglading finnes per i dag bare i Sandnes, i følge ladestasjoner.no, men det kommer flere steder etterhvert.
Glimrende bybil
Foreløpig egner denne bilen seg best for de med et strukturert kjøremønster, altså de som vet hvor de skal, og som har mulighet til å lade enten hjemme eller på jobb, eller begge steder.
I byen fungerer iOn dessuten glimrende.
Den er sprek, svært letthåndterlig og nyter dessuten godt av goder som lovlig kjøring i kollektivfelt, samt gratis lading og parkering på offentlige plasser.
Som en bil nummer to er dette svært smart for de som pendler med bil, spesielt i de store byene.
Plass
Den beskjedne størrelsen gjør også sitt til å bidra til byegenskapene.
Du skal lete godt etter en bil som matcher svingradiusen til denne.
Samtidig er de innvendige plassforholdene faktisk brukbare.
Bilen er smal, og det merkes med to storvokste ved siden av hverandre.
Men baksetene er brukbare, i alle fall for barn og voksne av litt beskjeden størrelse.
I tillegg har man faktisk et bagasjerom som rommer noen sekker og vesker.
Forøvrig gir interiøret et greit inntrykk.
Materialkvaliteten er ikke overveldende, men det hele ser ganske pent ut og er brukervennlig.
Instrumentene gir deg den viktigste informasjonen om batterinivå og forventet gjenstående rekkevidde.
Bra på sitt
Alt i alt syns vi dette er en vellykket bil.
Den har åpenbart sine begrensninger, først og fremst i rekkevidden, men dette må vurderes for hva det er, nemlig en nummer to-bil og bybil, og eventuelt en pendlerbil.
Til det fungerer den svært godt.
Søsken og konkurrenter
Foreløpig er det bare de to andre trilling-søsknene som er å regne som konkurrenter.
I og med at det ikke er noen vesentlige forskjeller mellom bilene, er det nesten litt hipp som happ hvilken du velger.
Det skiller kun noen hundrelapper mellom grunnutgavene i pris, men Peugeot er så vidt billigst med 238.000 kroner.
Det to andre begynner på omlag 240.000 kroner (priser uten frakt- og leveringskostnader).
Alle tre produsenter har også en litt dyrere utgave, og disse er både utstyrt og priset litt mer forskjellig.
Mitsubishi med best garanti
Mitsubishi har en liten fordel fremfor både Citroën og Peugeot, og det er at batterienes garantitid på fem år er begrenset ved 100.000 kilometer, ikke ved 50.000 kilometer som hos de to franske produsentene.
Hvor stor betydning dette har, får hver enkelt vurdere ut i fra eget kjøremønster.
Men vi antar i alle fall at det er positivt for bruktprisen med dobbel kjørelengde på batterigarantien.
Men uavhengig av garantien gjelder jo også kjøpsloven de første fem årene, som for alle biler.
Forventet levetid på batteriene er omlag 10 år og 100.000 kilometer.
Hvor mye nye batterier eventuelt vil koste når den tid kommer, er uvisst.
Bilen forøvrig er garantert i fem år/100.000 kilometer.
| 1
|
201364
|
Acer Aspire S7 (Haswell)
Forgjengeren hadde dårligere batteritid og fikk terningkast 6.
Hva sier vi så etter å ha testet den nye S7-generasjonen?
Acer er ett av PC-merkene som har overbevist oss med mange gode modeller i år.
Spesielt i økonomisegmentet er de etter vår oppfatning blant produsentene som gir deg desidert mest utstyr og kvalitet for pengene.
Les for eksempel vår test av Acer Aspire E1.
Etterfølger en av våre favoritter
Men Acer er også godt representert i premium-segmentet, og Acer Aspire S7 hører definitivt hjemme her.
Det er en meget slank og elegant ultrabook som finnes med skjermer på 11,6 og 13,3 tommer.
Vi har sett nærmere på sistnevnte, som nylig kom i ny utgave basert på Intels Haswell-prosessor og integrert grafikk.
Forgjengeren var en av våre klare favoritter før sommerferien, og ble kronet med terningkast 6.
Før vi går inn på brukeropplevelsen på Haswell-utgaven skal vi se litt nærmere på de tekniske egenskapene.
Skjerm: 13,3" blank berøringsfølsom IPS-skjerm, oppløsning på 2560 x 1440 piksler Prosessor:
Intel Core i7-4500U på 1,8 GHz RAM:
8 gigabyte (er også maks) Grafikkort:
Intel HD 4400 Lagring: 256 GB (2 x 128 GB SSD i RAID0)
Optisk drev:
Nei Skjermutganger:
HDMI og VGA via adapter USB-porter: USB 3.0 x 2 Webkamera:
Ja Kortleser:
SD/SDHC/SDXC Trådløst nett:
Intel Wireless-N 7260 (a/b/g/n)
Kablet nett: via USB-adapter Annet:
Bluetooth 4.0, Intel Wireless Display OS:
Windows 8.1 norsk Størrelse:
323,3 × 12,9 × 223,5 millimeter Vekt:
1,3 kg Pris:
13.990,- (Prisjakt.no 19.11.2013)
PC-en har et såkalt "unibody design", som innebærer at chassiset er frest ut av massiv aluminium, som gir en stiv og stabil konstruksjon.
Samtidig skal den være mindre energikrevende og mer miljøvennlig enn andre produksjonsmetoder.
Ved første øyekast ser den identisk ut med forgjengeren, men det er gjort en del endringer også på eksteriøret.
Viktigst er at det har kommet en fullstørrelses HDMI-utgang og en mini-VGA-Port for ekstern skjermtilkobling, der forgjengeren kun hadde micro-HDMI.
Høy oppløsning ikke alltid optimalt
Åpner du lokket blir du møtt av en meget god skjerm som har enda høyere oppløsning enn full HD-skjermen på forgjengeren, nærmere bestemt 2560 x 1440 piksler.
Om en slik oppløsningen er nødvendig på en 13,3" skjerm er naturligvis diskutabelt, men det gir i hvertfall svært skarpe bilder og tekst helt uten synlige raster.
Det nye, vektorbaserte Modern UI-grensesnittet og tilhørende apper skalerer alt helt uproblematisk, men det klassiske Windows-skrivebordet er langt fra optimalt for små, høyoppløste skjermer.
Derfor er det nærmest påkrevd å skalere opp tekst, ikoner og grafiske elementer i klassisk skrivebordsmodus til minst 150 prosent.
Heldigvis skalerer Windows 8.1 bedre enn eldre Windows-versjoner, men dessverre langt fra perfekt.
Fiffig detalj
Skjermen kan registrere inntil ti fingerbevegelser samtidig, er basert på et IPS-panel fra LG/Philips, og har en innsynsvinkel på maks 170 grader.
Betrakter du den fra skråere hold, enten fra toppen eller siden, kan du oppleve at fargene blir inverterte.
Det er imidlertid et svært lite problem på denne fine skjermen.
Refleksjoner vil nok mange oppleve som vel så sjenerende.
En fiffig detalj ved skjermen er at den har en hengsling som byr på ekstra motstand når den står i en naturlig 110 graders vinkel, for å ikke gi etter når man bruker berøringsskjermen.
Dessuten kan den brettes helt ned i liggende posisjon, og ved hjelp av FN-tasten + O kan du snu bildet 180 grader.
Dermed kan en person på andre siden av bordet bruke skjermen.
Dette er sjelden kost i klassen!
På undersiden sitter det to høyttalere på hver side, og lyden er slett ikke verst med tanke på at dette er en meget slank PC.
Helt greit til lav bakgrunnsmusikk og radio, for eksempel.
Fortsatt tastatur-trøbbel
En av våre største innvendinger mot forgjengeren var tastaturet.
Det er blitt gjort noen forbedringer her, men Acer er fortsatt ikke helt i mål, mener vi.
Det er for så vidt bra å skrive på, med unntak av mellomromstasten, som stadig ikke oppfatter trykkene våre.
Etter nærmere kontroll viser det seg at den har et dødpunkt nederst til høyre, nøyaktig der undertegnede har for vane å trykke med tommelen.
Her må det altså en ny innlæring til for å beherske tastaturet optimalt.
Vi har også opplevd at enkelte tastetrykk resultererer i dobbel respons, somm forr eksemmpel sllik (satt veldig på spissen).
Kan det løses med oppdaterte drivere?
Muligens, men slett ikke sikkert.
Og vi er dessverre ikke helt ferdige med kritikken.
Bakgrunnslyset lager lyd.
Jo sterkere lys, dess høyere og ensformig pipelyd.
Du hører den riktig nok kun når det er stille i rommet du sitter og jobber i.
For min egen del har jeg skrudd baklyset helt av på grunn av dette.
Vi merker oss imidlertid med glede at Acer har fått på plass «ALT GR»-tasten, som av komplett uforståelige grunner var utelatt på forrige generasjon.
Fortsatt er det få taster på denne platen, og enkelte tasteplasseringer er ulogiske i forhold til vanlige tastaturer.
Hvorfor Acer ikke heller har utstyrt S7 med et mer standard tastatatur forstår vi ikke, for her er mer enn god nok plass til det.
Pekeplaten er stor, og selv om den er følsom for flerberøring er alle utfordringene borte etter litt tilvenning.
Meget god ytelse
Ytelsesmessig er det lite å utsette på denne PC-en.
Den reagerer lynraskt, og Core i7-prosessoren er kraftig nok til å få selv småtunge oppgaver unnagjort raskere.
Våre målinger viser at grafikkytelsen er 20-30 prosent høyere enn på forgjengeren, noe som blant annet sørger for at du kan spille av video i inntil 4K-oppløsning uten problemer.
Noen spillmaskin er dette imidlertid fortsatt ikke.
Med unntak av pipelyden som baklyset i tastaturet står for, er maskinen musestille 98 prosent av tiden.
Det er imidlertid i ferd med å bli malen i denne klassen.
Det er imidlertid SSD og batteriytelsen som imponerer oss mest.
RAID-oppsettet sørger for en lese- og skriveytelse på henholdsvis inntil 750 MB og 353 MB per sekund.
Det er helt i toppen av hva du kan forvente i toppsegmentet i dag, og flere ganger raskere enn selv de raskeste harddiskene beregnet for stasjonær bruk.
Hvis du vil se en detaljert oversikt over våre ytelsesmålinger, klikk her.
Ny batterirekord ved lav belastning
Og så var det batteritiden da.
Acer antyder rundt sju timer med variert bruk, noe som er et par timer bedre enn forgjengeren (det var et av våre ankepunkter).
Våre målinger viser at dette ikke bør være noe problem.
Med minimal belastning klarte vi faktisk å tyne batteriet til å holde ut i 945 minutter, eller 15 timer og 45 minutter!
Det er den beste målingen vi har gjort noensinne, og er faktisk et par timer bedre enn nye MacBook Air.
Ved kontinuerlig videoavspilling gjennom Windows Media Player var det slutt etter seks timer, noe som er oppsiktsvekkende mye lavere.
Ved å bruke den nye Metro-videoavspilleren klarte den nesten en time ekstra.
Uansett er det mer enn sannsynlig at du kan bruke PC-en en hel arbeidsdag uten å være i nærheten av en ladekabel, og det er meget bra.
Konklusjon
Acer Aspire S7 er en lekker PC som oser av kvalitet.
Den har etter vår mening like mye wow-faktor ved seg som mye omtalte Apple-produkter, og det meste ved den skriker etter terningkast 6.
At vi likevel ender på en femmer på terningen (en særdeles sterk en), beror på at vi ikke er helt fornøyde med tastaturet.
Det er en så sentral del av PC-opplevelsen, og har et så klart forbedringspotensial.
Når prisen er så høy som 13.995 kroner skal man forvente at alt er tipp topp, mener vi.
Bruker du ikke touch-metoden når du skriver, og ikke bryr deg om at det piper litt i det baklyste tastaturet, er det imidlertid svært lite å trekke.
For at dette er en meget god maskin på nær sagt alle andre punkter er hevet over enhver tvil.
Acer Aspire S7-392-74508G25tws (NX.MBKED.020)
| 1
|
201366
|
4G miniruter fra Telenor
Og den kan være et smart valg.
Telenor fikk omsider ut fingeren og lanserte 4G høsten 2012.
Vi har nå blitt utrustet med begge løsningene de tilbyr av tilleggsutstyr, både miniruter med WiFi og USB-dongle til datamaskiner.
Og vi begynner med miniruteren.
Mobilt hotspot
Bak på miniruteren står det Mobile Hotspot.
Den er på størrelse med en liten mobil, og mobil er den, vekten er beskjedne 118 gram.
Den kan du ha i veska eller i lomma, eller liggende framme om du vil.
Poenget med denne er at den kobler seg til 4G-nettet og videreformidler dataforbindelsen som vanlig trådløst nett (WiFi).
Dermed kan du koble på både vanlige smartmobiler, bærbare PC-er, nettbrett, stasjonære PC-er - hva som helst som støtter trådløst nett.
Inntil 5 trådløse enheter kan kobles til samtidig.
Hvis det ikke er 4G dekning svitsjer den automatisk til 3G eller 2G (Edge) for å opprettholde nettverksforbindelsen.
Installasjon
Miniruteren leveres med batteri og lader og en grei og kortfattet norsk brukerveiledning.
Det er ikke vanskeligere å sette opp denne enn det er å ta i bruk en ny mobil.
Du åpner den, setter inn SIM-kort og batteri og setter på lokket.
Så lader du den med USB-laderen som følger med.
Du kan begynne å bruke ruteren med det samme når den er koblet til laderen.
Du trykker bare på den store knappen for å slå den på.
Deretter går du til innstillingene for trådløst nettverk på den enheten du vil koble til, velger nettverk og taster inn nøkkelen.
Første gangen må du også åpne en nettleser og taste inn PIN-koden som står på arket som fulgte med SIM-kortet.
Vi måtte starte Internet Explorer for å gjøre dette, Chrome åpnet ikke konfigurasjonssiden til miniruteren.
Så er miniruteren klar til bruk.
Første hastighetstest på kontoret i Oslo sentrum ga nedlastingshastigheter på rundt 15 MBit/sekund.
Etter å ha sjekket både i og utenfor sentrum er denne hastigheten ganske vanlig, men du kan også oppleve å få vesentlig høyere hastigheter under spesielt gunstige forhold.
Vi målte over 28 Mbit/sek både opp og ned utenfor Nationaltheatret ombord på trikken, med miniruteren i veska.
Også på toget oppover Groruddalen var ytelsen god, opp mot 15 Mbit/sekund.
Men på T-banen er det usle saker.
Inne i tunneller og nede i skjæringer faller ofte hele dekningen ut, i beste fall har man en dårlig 2G-dekning, 3G og 4G er det bare der det er rimelig åpent lende.
Om miniruteren lå i veska eller ble holdt i hånden ut mot vinduet utgjorde ingen praktisk forskjell.
Batteritiden er opptil 4 timer bruk, og 100 timer standby.
På reiser med varierende dekning vil battertiden bli lavere, siden effektbruken øker med dårligere dekning.
Hvis man bruker den til og fra jobb og på kortere turer er den relativt korte brukstiden ikke noe problem.
Hjemme eller andre steder bruker man den jo mens den står tilkoblet laderen.
Konklusjon
Bortsett fra på T-banen ga denne ruteren oss vesentlig høyere hastigheter og kjappere respons.
Med iPhone og iPad var det nesten eller samme hastigheten som på trådløst nett hjemme eller på jobb.
Bor du et sted hvor 4G-dekningen er god kan dette godt være din eneste internettforbindelse, som du i tillegg kan ta med deg over alt.
Du behøver da verken 3G-utgaven av nettbrett eller eget modem til bærbar PC hvis du er på farten og kan spare mange kroner på det.
Den eneste innvendingen vi har er datakvoten, som er for lav til å være en veldig god totalløsning for aktive brukere.
Skal du streame video og musikk, samt laste opp og ned egne data til Dropbox, Skydrive og andre tjenester så er kvotene på 10/20/30 GB i de forskjellige abonnementene ofte for lite hvis det er flere i husholdningen.
Det er naturlig å gjøre en sammenligning med Netcom sine tilbud, med de har en helt annen prisskala med både lavere og høyere priser og hastigheter, kvoter og ekstratilbud (Spotify).
Derfor kan man ikke sammenligne punkt for punkt, må du vurdere totaltilbudet selv etter egne preferanser.
Men at miniruteren gir en stor forbedring i surfeopplevelsen sammenlignet med 3G når du beveger deg på overflaten i en by med utbygd 4G nett er det ingen tvil om.
| 1
|
201367
|
FIFA World Cup 2006
SPILLTEST:
Fotball-VM er allerede i gang.
I hvert fall for de av oss som ikke klarer holde fingrene unne spillkonsollen vår.
Det var enklere før.
Først kom sommeren, så kom VM eller EM annethvert år, så var det bånn gass i fire uker, før en mer (Brasil) eller mindre (Hellas) populær vinner ble kåret en gang i juli.
I dag slipper du ikke unna den lange oppkjøringsperioden, der EA Sports FIFA-serie frister med timer foran TVen sammen med verdens absolutt største fotballstjerne.
Det betyr hardtrening, tommelverk og generell eufori, før Brasil stikker av med troféet i finalen.
LES OGSÅ:
Det vil si, slik er det ikke helt.
FIFA World Cup (FWC) følger opp den ganske mislykka og ganske utskjelte
FIFA Road To World Cup (hvor mange kommer til å kjøpe feil når de står foran spillhyllene til Elkjøp eller Siba?), men heldigvis er ikke EA så stolte at ikke de hører på kritikerne.
Flere av de verste glippene er rettet opp, og selv gameplayen fra fjorårets
FIFA 2006 blir forbedret, eller i det minste forandret, på noen områder.
Vi har testet Xbox 360-versjonen, og satt som en blendet sju-åring med sukkersjokk på kino da de første bildene rullet over en 40-tommers HD-skjerm.
Selve presentasjonen er noe av det lekreste vi har sett så langt på Microsofts nestegenerasjonskonsoll, og alt fra den store jordkloden som roterer og lokaliserer når du velger tilhørighet, til presentasjonen av lagoppstillingen er like pent som det er enkelt.
Og da har vi ikke en gang nevnt de første bildene som møter deg idet lagene og spillerne står klar til å mumle første vers av sine respektive nasjonalsanger.
Det er nemlig på det punktet at den virkelige feberen inntreffer.
Kamera i hoftehøyde som sneier forbi spillere så hyperrealistiske at avstanden mellom fiksjon og virkelighet knapt kan bli mindre, før det kryssklippes til enorme stadionanlegg, stappfulle tribuner, nasjonalflagg så langt øyet kan se, og et lurveleven av støy som var det toppmatch mellom sambalagene i toppen av brasiliansk eliteserie.
EA synes PES er pes
I FWC kan du enten lage turneringer hvor du forsøker å spille deg fra kvalifisering og helt fram til VM-finalen, eller du kan gå rett inn i selve sluttspillet i Tyskland.
Dette er på ingen måte noe managerspill, og kjøp og salg av spillere er som kjent fortsatt en umulighet innenfor landslagsfotball, så akkurat den biten begrenser seg selv.
Det finnes kun en diskusjon som kan føre til dårligere stemning i stua enn en innvandringsdebatt, og det er debatten om hvorvidt FIFA-serien er bedre eller dårligere enn Pro Evolution Soccer.
Hovedtrekkene i kranglinga går mellom realistisk versus ikke-realistisk, men jeg foreslår at vi flytter debatten over til å bli en diskusjon om opplevelse heller enn etterlikning.
Funker det, eller funker det ikke.
Det betyr ikke at EA har lukket øynene for hva som skjer hos konkurrenten, så langt derifra.
Det er kanskje ikke rart når kritikere verden over konsekvent triller seksere, eller femmere som står og vipper på kanten til toppscore, og salgstallene til Konami dessuten peker oppover, oppover, oppover.
I FWC finnes det eksempler på at EA nærmer seg PES når det for eksempel gjelder tempo og skuddteknikk, mens de beholder egenarten når det gjelder det noen vil kalle urealistiske vendinger og litt for løps- og kondisjonssterke spisser og vinger.
Skudd er ikke lenger en så ensidig affære som det har vært tidligere, og er nå i større grad avhengig av plassering i forhold til mål, motspilleres nærhet til situasjonen og så videre.
Du vil skyte hardere og bedre hvis du løper rett mot mål, enn hvis du løper langs mål.
I tillegg opereres det nå med såkalte "stjernespillere", som angis med, nettopp, en stjerne over den aktive spilleren.
Av ukjente årsaker er en mann som Steffen Iversen en slik spiller, hvilket betyr at han har ekstreme egenskaper på bestemte områder.
Thierry Henry vil dermed kunne både løpe raskt og lenge uten at forsvarere kan innhente ham - så sant ikke denne forsvareren selv har fått en stjerne for utmerkede løpsegenskaper.
Ikke så grønt lenger
EA har også tatt fram flere bøtter med dårlig, solråttent gress og kastet over banene.
De perfekte, iltert grønne hagene som kunne vært tatt rett fra en episode av "Desperate Fruer" (har vi hørt) er byttet ut til fordel for en blanding av norske baner i april og engelske baner ved sesongslutt.
Kanskje har det blitt litt for røfft?
Ellers er flere av animasjonene forbedret.
Alt fra taklinger til overgangen fra for eksempel løp til skudd eller heading ser nå mer naturlig ut, selv om det fortsatt er et stykke igjen til fintene til Ronaldinho ser ut som de gjorde på Camp Nou forrige onsdag.
Keeperen har også fått seg en ansiktsløftning, sannsynligvis fordi utviklerne fikk med seg strafesparkkonkurransen i kanskje tidenes beste Champions League-finale - Liverpool mot Milan i fjor.
Nå kan du skjelve som en seigmann på syre for å psyke ut straffeskytteren.
Du har valget mellom selvforklarende "crazy legs" og "wave arms", og vi har allerede nå begynt å se fram til neste års "Make ugly face".
På nett.
Xbox Live-tjenesten har dessverre ikke gjennomgått noen radikal forbedring.
"Dessverre" i den forstand at det fortsatt ikke er mulig å sette opp store turneringer, noe som kanskje burde være mye av poenget med nettopp WC-serien.
Du kan derimot spille rankede og urankede kamper, og selv om vi opplevde særdeles irriterende forsinkelser og spastiske rykninger da vi forsøkte oss på noen online-kamper, er det i disse dager vanskelig å si om det skyldtes kjip ruter hos de vi spilte mot, ustabilt nett på vår side, eller spillet selv.
Vi håper og antar at EA er uten skyld.
Ikke gull alt som glimrer
Alt er naturligvis ikke fryd og gammen.
Det har livet for lengst lært oss.
Noen vil, kanskje med rette, hevde at vanskelighetsgraden på nivået ikke er høyt nok.
Selv om altså tempoet er skrudd opp, føles det noen ganger litt for enkelt at Norge spiller jevnt, eller til og med dominerer, mot Frankrike.
Spesielt når vi snakker Norge med spillere som ikke lenger setter fyr på verdensfotballen.
Noen av reprisene får det dessuten til å se ut som om ballen var så langt fra spillerens fot idet den angivelig traff beina og gikk i mål, at skyggesparking kan være et nytt fotballbegrep.
Vi utstår heller ikke ventinga hver gang motstanderen bytter spiller - ti sekunders venting midt i en hektisk sluttspurt er ikke noe vi setter spesielt stor pris på, og vi forventer en oppdatering fra EA som med et tastetrykk sender oss tilbake til spillets gang.
Danskene fryder seg sikkert over at de fleste norske spillerne faktisk ser ut som de fjellapene de beskyldte oss for å være for noen få år siden, og vi foreslår at EA kanskje gjør ansiktsformen og -uttrykket til en del spillere litt mindre steinalder og litt mer Gucci neste versjon.
Selv Sven Göran Eriksson
Jeg skal prøve å styre unna FIFA vs. PES, men la meg understreke en ting:
Spill handler om å underholde.
Det handler ikke alltid om å være realistisk, selv om spill som dette med nødvendighet må ha ihvertfall halvannen fot planta på bakken.
Den siste halve foten er fristedet hvor selve opplevelsen av å spille kommer inn.
Det har jeg tenkt mye på de gangene jeg har kranglet med PESere, for etter å ha blitt hekta på FIFA 2006 i fjor, selv etter flere runder med PES, demrer deg for meg at FIFA underholder nettopp fordi det ikke alltid forsøker å være såkalt realistisk.
Slik er det også med FWC, på godt og på vondt.
Men akkurat i vår har du ikke noe valg hvis du ønsker å korte ned ventetida til en av tidenes, på papiret, kjipeste åpningskamper mellom Tyskland og Costa Rica(!) den 9. juni.
Og det finnes atskillig verre monopolsituasjoner enn akkurat denne.
| 1
|
201368
|
187:Ride or Die
Vi elsker hip-hop, og digger gangstere.
Men noen ganger blir det for mye av det gode, spesielt når selve spillet ikke har så mye interessant å by på.
Gatekredibilitet er stikkordet i spillbransjen for tiden, og det dukker til stadighet opp nye spill som baserer seg på den urbane kulturen.
Noen klarer å vise kulturen på en riktig måte, mens andre prøver for hardt og resultatet blir mislykket.
LES OGSÅ:
Ride or Die heller seg dessverre mot feil ende av skalaen, vi føler at spillet bruker gangsterkulturen fordi det er populært for tiden, ikke fordi det faktisk prøver å formidle noe spesifikt.
Dialogene i spillet og den urbane livsstilen som vises føles på ingen måte autentisk.
Ride or Die er først og fremst et racingspill, men også med fokus på skyting.
Det hele føles som en kombinasjon av Need for Speed: Underground, Twisted Metal og Destruction Derby.
Og resultatet er ikke nødvendigvis dårlig, med ikke akkurat bra heller.
Bakgrunnshistorien er ikke akkurat sjokkerende dyp, det handler kort fortalt om en ung gangster som skal ta over nabolaget for sin boss.
Og det gjør han ved å delta i voldelige gateløp og eliminere motstandere.
Løpene spilles i en bestemt rekkefølge, og du blir tatt til forskjellige nabolag etter hvert som du runder alle løpene i det nabolaget som du er i for øyeblikket.
Gøy, men ikke i lengden
Vi innrømmer at løpene er varierte og ofte morsomme.
Det er forskjellige spillvarianter du må gjennom:
Noen av løpene krever bare at du kommer på første plass, andre er av last man standing-typen, der du dør hvis du er den siste bilen som klarer runden.
Videre blir vi satt en arena der formålet er å ødelegge motstanderne, og senere må vi eskortere en annen bil og forsvare den fra angrep.
Spillet klarer altså å holde på oppmerksomheten en god stund, da løpene er varierte nok.
Våpen er et viktig element i spillet
med én knapp kan du skyte fremover, og med en annen skyter du bakover.
I utgangspunktet starter du med en vanlig pistol, men plukker raskt opp kraftigere skyts som maskingevær, hagler og raketter.
Spillet har en begrenset auto-aim, som gjør det lettere å treffe.
I noen løpvarianter er de eneste tilgjengelige våpnene miner, som du kan legge bak bilen og som vil forhåpentligvis skade motstanderne.
Dessverre er kontrollen ikke den mest nøyaktige vi har prøvd, så styringen av bilene blir til tider dårlig.
Når du ødelegger en bil, eksploderer den, og eksplosjonen vises i stilig sakte film
men den ødelagte motstanderen dukker opp på nytt etter noen sekunder, noe som for så vidt også skjer hvis din bil blir ødelagt av fiendene.
Du vil også jevnlig få tilgang til boost, som selvsagt lar deg kjøre med ekstrem fart.
Men det er svært lett å kjøre rett på motgående trafikk eller i en vegg, delvis på grunn av den trege kontrollen, og delvis på grunn av ujevn design på banene.
Forutsigbart
Det er altså relativt morsomt å kjøre og skyte, men samtidig imponerer ikke Ride or Die med noe utpreget kreativitet.
Det er et rett frem actionspill på hjul, som sliter litt med kontroller og ikke kan skilte med verdens beste banedesign.
Spillet gjør rett og slett ikke noe nytt, og det finnes langt bedre alternativer.
Grafisk bryter heller ikke Ride or Die noen grenser.
Den visuelle delen er ganske standard, med pent modellerte biler og noe utvaska bakgrunner.
Ingen revolusjon her, det ser rett og slett ut som et ganske vanlig PS2-spill.
Lydsiden er bedre, en del halvkjente skuespillere og rapperen Guerilla Black gjør en ganske god jobb når det gjelder å fremføre replikkene, det er bare synd at selve kvaliteten på dialogen er middels.
Igjen vi har ingenting i mot slang, men teksten her høres mest ut som skrevet av en gjeng middelaldrende hvite menn som prøver å være ghetto.
187:
Ride or Die kan være underholdende, men det finnes så mange spill som gjør alt dette mye bedre.
Vil du ha gangsterstil, spill heller GTA:
San Andreas, og for heftig bilracing er det vel like greit å holde seg til Need for Speed og Burnout.
Det kommer også enda flere slike spill fremover, og det er kanskje lurest å spare pengene og stå over 187 med mindre du er veldig desperat etter litt bilbasert skyting.
| 0
|
201369
|
Konklusjon & karakter
Bor du i en vanlig leilighet, vil en 37-tommer være mer enn stor nok.
Bildekvaliteten er generelt god, men ha i bakhodet at denne modellen kan være litt kresen på bildesignalene inn.
Når det gjelder brukervennlighet er derimot Philips blant de aller beste, her er det antagelig bare Sony som holder samme nivå.
Konkurransedyktig pris
Veiledende pris er 39.995, men vi har allerede sett den til salgs for 36.495 kroner hos NSE.
Det er langt fra gratis, men sammenlignet med våre andre test-TVer kommer likevel Philips relativt godt ut prismessig.
TV'en har også mange finesser du vil sette pris på, vi likte spesielt de mange bilde i bilde-mulighetene, og at tekst-TVen er rask.
På minussiden er det egentlig bare detaljer:
Selv om TVen er flat og lekker, er ikke akkurat designet særlig revolusjonerende.
I tillegg synes vi at TV-foten er alt for stor.
Alt i alt en sterk modell fra Philips.
Minispesifikasjoner:
37-tommers plasmaskjerm med oppløsning på 1024/1024 punkter/linjer
Mål - skjerm:
Bredde = 106,4 cm, dybde = 9 cm, høyde = 57,8 cm. Vekt (kun skjermen) = 35 kg
Mål medieboks: Bredde = 43,5 cm, dybde = 33 cm, høyde = 10 cm.
Lysstyrke = 900 cd/m², Kontrast = 1.000:1
Tilkoplinger medieboks (Trykk her for å se stort bilde
| 1
|
201371
|
Sony Ericsson W900i
Sony Ericsson har kapret store deler av musikkmobilmarkedet og lite tyder på at de vil miste det nå som toppmodellen W900i er her.
Vi har testet den.
Helt siden Sony Ericsson først viste frem W900i i midten av oktober har vi gått og ventet i spenning.
De første MP3-mobilene til selskapet har tross alt vært noe av det bedre vi har sett i år.
Når Sony Ericsson da oppgraderer disse til en total underholdningspakke skaper det store forventninger.
Beste Walkman-mobil
Umiddelbart må vi da også si at W900i innfrir forventningene.
For den gjør alt den skal til punkt og prikke.
Musikkfunksjonene er faktisk totalt sett bedre enn på de to tidligere musikkmobilene til selskapet.
Det aller viktigste er lyden, og den er meget bra.
Spesielt den man får fra hodetelefonene.
Faktisk mer enn bra nok til å konkurrere med de fleste dedikerte MP3-spillere.
Sony Ericsson har også gjort det helt riktig i forhold til hodetelefoner, for med egen jack-inngang kan man koble på hvilket sett man vil og allikevel snakke i mobilen.
W900i er også utstyrt med en rekke snarveisknapper som forenkler hele prosessen.
Ikke minst en fjernkontroll med FM-radio på hodetelefonledningen slik at man slipper å dra mobilen opp og ned av lomma hele tiden.
Dette bør helt klart bli standard på slike mobiler fremover.
Vi er litt overrasket over at Sony Ericsson ikke har valgt å legge ved et minnekort, siden denne modellen tross alt vil konkurrere med harddiskmobilene N91 fra Nokia og i300 fra Samsung.
Nå er imidlertid mobilen utstyrt med nesten 500 MB internminne, så man har plass til en god del sanger uansett.
Overføringen av sanger går som en drøm.
Man kobler maskinen rett til PCen (funker også på Mac, selv uten iSync-støtte) og telefonen oppfører seg som en USB-disk, slik at man raskt kan føre over de sangene man vil ha.
Utrolig enkelt og elegant.
Endelig bra video
Men det er ikke bare musikkdelen som imponerer med W900i.
Kameradelen er minst like bra og bildene er mer enn sammenlignbare med dem man får tatt med kameramobilen K750, som tross alt er kåret til den beste kameramobilen på markedet flere steder.
Allikevel er det videodelen som imponerer mest, for nå har Sony Ericsson oppgradert den delen av kameraet.
Vi nærmer oss en litt dårlig TV-kvalitet på videoklippene, noe som betyr at Nokia endelig har fått konkurranse og at man endelig kan ta opp video som kan brukes til annet enn visning på mobilskjermen.
Man får selvsagt hjelp av den suverene skjermen W900i er utstyrt med.
For her har Sony Ericsson endelig tatt frem igjen skjermen de sjokkerte oss med i fjor høst på S700i.
En virkelig hyggelig gjenforening.
Stor og dyr
Som regel når vi snakker med glødende overbevisning om en mobil betyr det at man må slite litt med størrelsen.
W900i er intet unntak.
Den er stor og feit.
Selv om vi faktisk er fornøyd med designet, kan nok størrelsen bli i drøyeste laget for noen.
Prisen er heller ikke noen formildende omstendighet.
For øyeblikket ligger den på mer enn fem tusen kroner.
Dette skal imidlertid ha litt med nyhetsfaktoren og etterspørsel og gjøre.
Sony Ericsson regner med at prisen relativt raskt vil stabilisere seg på rundt 4 500 kroner.
Uansett er det mye penger for en mobil, selv om man får mye for den prisen.
Komplett mobil
For i tillegg til det vi allerede har nevnt er den utstyrt med Bluetooth, 3G og 3D-aksellerator til spill.
Vi snakker derfor om en bortimot komplett mobil, med alle de funksjonene man kan trenge.
W900i er også utstyrt med det kule og brukervennlige operativsystemet til Sony Ericsson, som gjør det gøy å bruke den - mye.
Det fører uheldigvis til at man ofte kan slite med litt dårlig batteri.
For en såpass velutstyrt mobil krever en del, og selv om Sony Ericsson har lagt til flere strømsparingsfunksjoner er det ikke uvanlig at vi må lade mobilen hver natt.
Hvis du har litt penger igjen etter julestria og ikke har noe problem med størrelsen (noe mange faktisk ikke har) er dette uansett mobilen med stor M. Sony Ericsson W900i både avrunder 2005 og åpner 2006 på en perfekt måte.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.