id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
201374
|
The Warriors
SPILLTEST:
Hadde alle filmbaserte spill vært som dette, ville verden vært et bedre sted.
Velkommen til New Yorks brutale underverdenen!
Vi skal ikke legge skjul på at det er lenge siden vi har sett The Warriors-filmen, og følgelig ikke husker spesielt mye av handlingen.
Men vi har forstått det slik at spillet, som altså baserer seg på denne kultklassikeren fra 70-tallet, er en slags prequel, men også inkluderer mange av filmens klassiske scener.
LES OGSÅ:
Det er jo som regel det som skiller et godt filmbasert spill fra et dårlig ett
hvorvidt utviklerne tør å bevege seg utenfor kildematerialet og vise andre sider av filmens historie, og ikke bare nøyaktig gjenskape sekvenser fra den gitte filmen.
The Warriors er nå heller ikke et typisk filmbasert spill som blir raskt satt sammen for å rekke filmens slippdato, men et produkt av genuin kjærlighet for filmen.
Og det synes.
Tro til kilden
Spillet er dynket i 70-talls stemning, både når det gjelder det visuelle og lydmessige.
En vanvittig kul, stylisert intro ønsker oss velkommen, og vi får øyeblikkelig den rette følelsen.
Vi glemmer selvfølgelig ikke at det tross alt er Rockstar som står bak spillet (riktignok ikke samme teamet som lager GTA-spillene), og er det en ting Rockstar er vanvittig dyktige på er akkurat det å referere til popkultur, og hvilken film er en bedre kilde til slikt enn akkurat Warriors?
Innerst inne er Warriors egentlig et ganske ukomplisert slåssespill.
I bunn og i grunn er det det spillet handler om brutal håndkamp mot rivaliserende gjenger.
Din oppgave, som en del av Warriors-gjengen, er å bygge opp gatekredibilitet, i hovedsak ved å banke opp andre gjenger, rane uskyldige og skrive Warriors-navnet på veggene.
Til tross for denne tilsynelatende enkeltheten har spillet likevel en dybde som er mye mer involverende enn andre, tilsvarende spill.
Og ikke minst er persongalleriet såpass fargerikt at vi ikke kan unngå å like disse antiheltene.
Ukomplisert, men imponerende slåssing
Kampsystemet forbløffer med sin effektivitet.
I utgangspunktet baserer det seg på tre separate knapper, der to av dem brukes til slag av varierende styrke, mens den tredje tar tak i motstanderen.
Med smarte kombinasjoner av disse knappene åpnes det for elegante comboer som gjerne etterlater motstanderen slått til blods.
Og etter å ha banket nok gjengmedlemmer fylles opp din såkalte rage-meter, som gir deg muligheten til å virkelig knuse motstanderen med imponerende superangrep.
Du er også fri til å benytte deg av et stort utvalg objekter du kan plukke opp og slå med.
Alt fra baseballkøller til spader og murstein kan plukkes opp og slås med eller kastes.
Det kommer som ingen sjokk at spillet er brutalt.
Veldig brutalt.
Armer brekkes, kneer kjøres i ansiktene på folk, murstein knuses på hodene deres, i det hele tatt er ikke spillet å anbefale for de med svake nerver.
Den relativt realistiske settingen gjør volden noe mer ubehagelig
men vi kan ikke få sagt det nok:
Liker du ikke vold, la vær å kjøp spillet.
Så enkelt er det.
Variert nok
Spillet varierer dynamikken sin ved å inkludere et godt utvalg av minispill som aksesseres fra en sentral hub, som er hovedkvarteret til Warriors-gjengen.
I god GTA-stil kan du derfra utforske spillets verden uten å utføre noen spesifikke oppdrag, du kan sette opp slagsmål mellom valgfrie gjenger eller spille oppdrag som forteller forhistoriene til enkelte nøkkelmedlemmer til Warriors.
Det negative med Warriors er spillets ganske tydelige irritasjonsmomenter.
For eksempel krever en del av oppdragene at du tagger ned vegger med Warriors-logoen.
Dette innebærer at du følger et mønster på skjermen med den ene analoge stikken, ofte under kraftig tidspress.
Disse oppdragene kan være kilden til ganske stor frustrasjon til tider.
Selv om Warriors ikke overrasker oss med utrolig grafikk, ser spillet veldig solid ut for det meste.
Men den største styrken når det gjelder det visuelle er den lekre presentasjonen og de stilige menyene.
Rockstar har alltid vært dyktige på det området, og leverer varene også denne gangen.
Spillet er så godt som obligatorisk kjøp for alle som elsker filmen, da den respektfullt bygger videre på verdenen filmen har skapt.
Og i tillegg er det et fremragende actionspill som bør tilfredsstille alle glad i litt hemningsløs spillvold.
Can you dig it?!
| 1
|
201375
|
FIFA 2003
Elsket og hatet, men alltid tidsnok i butikkene.
Det er november, er da er tiden inne for et nytt FIFA-spill.
Heldigvis er spillet bedre enn noensinne.
EA Sports FIFA-serie er på mange måter ganske kontroversiell blant fotballfansen.
Det er dette spillet som konsekvent topper salgslistene, ikke minst takket være EAs enorme markedsføringsbudsjett, samtidig som kvaliteten har vært varierende.
Presentasjonen har alltid vært imponerende, mens selve realismen har vært mer problematisk.
LES OGSÅ:
I denne utgaven har utviklerne nok en gang prøvd å gjøre noe med spillbarheten, og har laget en helt ny motor som skal øke realismen.
Alt er på plass
Takket være den offisielle FIFA-lisensen er selvsagt alle spillernavnene, lagene og sponsorene på plass.
Du kan velge blant de fleste landene som finnes på FIFA-rankingen, samt mange ligaer i de individuelle landene.
Selvsagt er også den norske tippeligaen med, så alle Odd-tilhengere som har lyst å hevne tapet mot Vålerenga har sjansen til akkurat det.
Spillerne er ganske nøyaktige kopier av de levende originalene, komplett med sponsor-reklamene på draktene.
Matchene foregår på 16 virkelige stadioner, blant annet velkjente arenaer som Old Trafford.
Det er en god del valgmuligheter du må bestemme deg for før du begynner, og det mest interessante moduset er nok Club Championship, der du følger ett bestemt lagt gjennom et helt mesterskap.
Når du starter et nytt spill får du valget mellom Arcade- eller Simulation-modus, og det er definitivt simulasjonen som inneholder de fleste nyhetene.
I tillegg har du fire vanskelighetsgrader å velge mellom.
Spillbarhet
Som nevnt har det blitt gjort en god del endringer med hensyn til hvordan selve spillet foregår.
Det er tross alt der spillets hjerte ligger ikke i hvor mange lag du kan velge mellom.
Det kanskje mest hyggelige er hvordan ballen behandles i FIFA 2003.
Den er nemlig ikke lenger limt fast til spillernes føtter, men oppfører seg mye mer realistisk.
I og med at du plutselig kan miste ballen blir spillet mindre forutsigbart noe som er en bra ting.
Måten frispark utføres på er også blitt forandret, og det er nå enklere å bestemme hvilken vei ballen skal gå.
Det er lagt mer vekt på pasninger, og der er ikke lenger så enkelt å løpe tvers gjennom motstandernes forsvar alene og score et mål.
Den kunstige intelligensen er blitt forbedret, forsvaret arbeider mer samlet og dine lagkamerater reagerer raskere
dette gjør at du må spille mer strategisk og tenke på laget som en helhet.
Spillet er likevel ikke perfekt, og flere ganger så vi både med- og motspillere oppføre seg ytterst merkelig og nesten ikke reagere på ting vi gjorde.
Men alt i alt er spillbarheten bedre og mer underholdende enn i tidligere FIFA-spill.
Topp presentasjon
Som vanlig er FIFA 2003 svært gjennomført teknisk.
Grafikken er flott, med animasjoner som er mer levende enn noensinne.
Flere kjente spillere har fått nøyaktige kopier av sine ansikter på 3D-modellene og det ser svært så ekte ut.
Feiringen etter et flott mål, irritasjonen over gult kort eller en tapt kamp er også nydelig gjengitt.
Presentasjonen ligner som vanlig en TV-sending, med tilhørende kameravinkler, kommentarer og informasjon som er tilgjengelig på skjermen.
Musikken er temmelig tidsriktig, med en hyggelig mikstur av club-låter.
Bra, ikke best
Vi hadde det gøy med FIFA 2003, faktisk mer gøy enn med de tidligere utgavene.
Det er ikke verdens beste fotballspill på alle områder, da det fremdeles er mangler i spillmotoren.
Likevel er det mye moro å ha, spesielt for de som er opphengt i å ha tilgang til alle navn og klubber.
Et godt kjøpt er det.
| 1
|
201376
|
Asus N56VZ
Uten tvil en av de beste PC-ene fra Asus vi har testet noensinne.
Men holder det til terningkast 6?
Dataredaksjonen i DinSide tester flere bærbare PC-er enn de fleste andre magasiner, både nasjonalt og internasjonalt.
Og fra tid til annen pakker vi opp maskiner som vi umiddelbart forstår byr på noe helt spesielt.
Som når vi pakket ut Asus N56VZ, for ikke å glemme Samsungs 7-serie i høst.
Begge maskiner gir nemlig en umiddelbar følelse av "hel ved", altså god kvalitet både på ut- og innsiden.
Men før vi går i detalj på hva vi legger i dette, skal vi se på hva N56VZ har å by på av tekniske egenskaper:
15,6" matt LED-baklyst LCD-skjerm, 1920 x 1080 piksler (full HD)
Intel Core i7-3610QM prosessor Nvidia Geforce GT650M grafikkort (2 GB)
8 GB RAM (som også er maks) 750 GB harddisk, 5400 rpm Blu-ray-leser/DVD-brenner Trådløst nett (b/g/n) Bluetooth 4.0 Gigabit nettverk 4 stk USB 3.0-porter VGA- og HDMI-utganger for ekstern skjerm Kortleser for SD/MMC/MemoryStick Webkamera Høyttalere fra Bang & Olufsen med ekstern sub Størrelse: 38 x 25,5 x 3,24 cm Vekt:
2,6 kg Pris denne konfigurasjonen: ca 9700 kroner
Godt utstyrt
Asus markedsfører maskinen som en multimediemaskin, og det er den til gangs.
Den er også meget oppdatert på maskinvarefronten, og er faktisk den første maskinen vi har på testbenken som har kun USB 3.0-porter.
Disse byr på inntil 10 ganger høyere overføringshastigheter enn USB 2.0, og gir i tillegg mer strøm til lading av enheter.
Selve maskinen har en mørk grå overflate i børstet metall.
Lokket er meget godt oppstivet.
På innsiden er hele platen rundt tastatur og pekeplate også av metall, noe som forsterker kvalitetsfølelsen.
Denne er sølvfarget, og den matte overflaten sørger for å holde fingeravtrykkene unna.
Tastaturet er baklyst, og særdeles godt å skrive på.
Tastene er faste og responsive, og isolert fra hverandre.
Slike tastaturer av chicklet-typen er også veldig lette å renholde.
Definitivt ett av de beste tastaturene vi har lagt våre hender på i år.
Pekeplaten er stor, multiberøringsfølsom og har integrerte knapper - ikke ulikt hva som sitter på MacBook Pro fra Apple.
Den fungerer bra, men er temmelig følsom.
Det skal ikke store utilsiktede berøringen til før pekeren og markøren flytter seg til et helt annet sted enn du har tenkt deg.
Personlig har jeg også lagt meg til vane å hvile venstre pekefinger på venstre knapp, noe som heller ikke er gunstig når knappene er helintegrerte.
Her kreves det litt tilvenning, og det tipper vi gjelder flere enn oss.
Alle tilkoblinger sitter på sidene, og minnekortleseren sitter i front.
Vi merker oss også at strøminntaket sitter lengst bak til høyre, og at strømpluggen har fått 90-graders knekk.
Vi vet at Asus har opplevd en del reklamasjon knyttet til kontaktbrudd på noen modeller med inntak mitt på siden og plugg som stikker rett ut, og som dermed er lett å dulte borti.
Høyttalerne sitter mellom de to knappene over tastaturet.
I tillegg leveres maskinen med en liten subwoofer som kobles til via eget uttak på siden.
Det fører til litt fyldigere lyd, men vi ser ikke helt formålet.
Skal man først koble til noe eksternt, hvorfor ikke koble til ordentlige bordhøyttalere?
Og selv om lyden her er temmelig fin, vil selv enkle bordhøyttalere i mange tilfeller gi en bedre opplevelse, mener vi.
Skjermen derimot, ser vi absolutt formålet med.
Matte skjermer er på vei tilbake, med god kontrast og null gjenskinn.
Skjermen i N56VZ er eksemplarisk, og byr på meget god innsiktsvinkel fra sidene og nedenfra, ovenfra blir bildet raskt invertert, som også er tilfelle for de aller fleste andre TN-skjermer, både stasjonære og i bærbare.
Oppløsningen er hele 1920 x 1080 piksler, også kjent som full HD.
Asus har jekket opp skriftstørrelsen i operativsystemet og Internet Explorer med 25%, noe som sørger for god lesbarhet.
Dette er selvsagt mulig å justere tilbake hvis du har godt syn.
For selv om det definitivt er flest fordeler med høy skjermoppløsning, skalerer ikke alltid Windows og programmene like godt, og man kan fort ende opp med å føle at ting (og spesielt tekst) blir smått.
Stille og rask
Oppstart er vesentlig tregere enn maskiner som er utstyrt med SSD i stedet for harddisk, men så snart Windows er lastet opplever vi NV56VZ som meget rask i nær sagt alle situasjoner.
Og enda bedre:
Den er nærmest lydløs i nesten alle situasjoner.
Selv under tunge ytelsestester kunne vi knapt høre viftesus.
Se til Asus, alle konkurrenter!
Noen små irritasjonsmomenter opplever vi dog, og verst er prøveversjonen av sikkerhetspakken fra McAfee, som gir advarsler i hytt og vær, føler vi.
Dette er en av de minst diskré sikkerhetspakkene på markedet, dessverre.
Vi hadde valgt en annen løsning her, kanskje til og med noe som ikke koster penger.
Ytelsesmålinger
Windows egen opplevelesindeks gir oss en god pekepinn på ytelsen, og her går skalaen fra 1,0 (tregest) til 7,9 (raskest):
Prosessor: 7,6 Minne: 7,7 Grafikk:
7,1 Spillgrafikk:
7,1 Primær harddisk:
5,9
Når alt, med unntak av harddisken, får en score på over 7, skjønner vi at dette også ytelsesmessig er en meget potent maskin.
Harddisker får meget sjelden mer enn 5,9, da må du over på SSD - noe som absolutt kan være en fornuftig oppgradering for deg som velger denne maskinen.
Men du får ikke mer enn 128 GB SSD-kapasitet for samme prisen som en 750 GB harddisk koster, og for mange er stor kapasitet viktigere enn å vinne noen sekunder på ytelsen.
Passmark PerformanceTest 7.0 gir oss litt mer kjøtt på benet, og en totalscore på 1910.
I diagrammet under har vi isolert prosessorytelsen og sammenlignet med andre PC-er i 10.000-kroners klassen:
Det er helt klart at de nye Ivy Bridge-prosessorene byr på vesentlig forbedret ytelse sammenlignet med Sandy Bridge-generasjonen.
Grafikkytelsen er imidlertid å regne som middels i 2012-målestokk, sammenlignet med hva du finner i prisklassen for øvrig:
Grafikkortet er uansett kraftig nok til å spille nye spill i HD-oppløsning, men merk at du kan få litt hakke-problemer dersom du setter alle detaljer til maks.
Derfor er vår klare råd at hvis du først og fremst er ute etter en spillmaskin, skal du se en annen vei.
Men bevares - spiller du en gang i ny og ne, er dette mer enn raskt nok.
Harddisken har en lesehastighet på 85 MB pr sekund og skrivehastighet på 78 MB pr sekund.
Det er grei ytelse for å være harddisk, men langt bak nye SSD-er, som ofte ligger på 400 MB per sekund eller mer, både på lesing og skriving.
Hva så med batteritiden?
Vi vet at den nye generasjonen Core i-prosessorer er mer strømgjerrig enn forgjengerne, og vi hadde en meget høy forventning til denne maskinen.
Vi ble derfor litt skuffet over 5 timer med minimal belastning, og 3 timer ved videoavspilling, noe som skulle tyde på en batteritid på rundt 4 timer ved lett, variert bruk.
Konklusjon
Bare for å fullføre batteridelen - det er omtrent det eneste som står i veien for toppkarakter til denne PC-en.
Det er uansett uten tvil en av de beste vi har hatt på testbenken denne sesongen.
Solid utført, støysvak, meget god ytelse, glimrende skjerm og tastatur.
Vi gir den en meget sterk femmer på terningen og velfortjent Anbefalt-stempel.
Merk imidlertid våre små negative bemerkninger i oppsummeringen under, og ta alltid en titt på vår alltid oppdarte testoversikt før du bestemmer deg.
Asus N56VZ-S4027V
| 1
|
201377
|
19"Samsung SyncMaster 931c
Lekker i lakk, med stor fargedybde og enorm dynamisk kontrast pluss ultrarask respons - vi har testet Samsungs nyeste 19-tommer.
De nye skjermene som kommer indikerer at det er en endring på gang når det gjelder både egenskaper og design.
Trenden fra flat-TVene har tydeligvis også smittet over på sine mindre slektninger, vi snakker om blank sort lakk som en vesentlig og iøynefallende del av designet.
LES OGSÅ:
Tidligere var det tynnest mulige rammer som gjaldt, at det var selve skjermen som sto fram.
Dette ser vi nå mest på de profesjonelle skjermene som inngår i et flerskjermsoppsett.
De enkeltstående skjermene blir stadig mer "festkledd" med blank lakk og sølv.
Får vi nå litt edelt treverk, litt kobber og gull så kan snart skjermen plasseres oppå flygelet...
Det siste året har responstid vært buzz-word når det gjelder LCD-skjermer.
Det blir liksom lettere å selge når man har et tall å slå i bordet med.
Men bildekvaliteten har ikke vært så vanlig å tallfeste, terminologien er ukjent for de fleste og det er dessuten mange ytre faktorer som spiller inn.
Belysning i butikken, bildematerialet som vises, og ikke minst vinkelen på skjermen.
De på øverste hylle hos Elkjøp og andre storbutikker ser ofte rare ut på grunn av den ugunstige betraktningsvinkelen.
En måte å tallfeste en viktig del av det som utgjør bildekvaliteten er hvor stor del av farge-gamut'en skjermen kan vise.
Farge-gamuten er fargeomfanget vi kan se, og jo større del av denne skjermen kan gjengi jo mer naturtro vil resultatet kunne bli.
Dette aspektet fremhever Samsung hos sin nye skjerm, i tillegg til kort responstid og høy kontrast.
Da beveger vi jo oss i riktig retning, og Samsung har lagt ned stor innsats i dette, med Color Innovation som bruker CCFL (Cold Cathode Fluourescent Lamp) bakgrunnsbelysning skal hele 97% av fargegamuten dekkes.
Hvordan er så resultatet i praksis?
Enkel og elegant
Samsung SyncMaster 931Cer en 19-tommers skjerm med oppløsning på 1280x1024 som først og fremst er beregnet på gamere, og gjerne de som også er interesert i bildebehandling.
Skjermen kommer med en svært enkel rund fot, den eneste formen for justering er at det er mulig å vippe skjermen litt for- og bakover.
Kanten er skinnende blank, mens den litt nedsenkede overflaten er matt.
Skjermen er som nevnt utført i sort, blank plast med en sølvfarget list i front med matchende av/på knapp, og matt sort bakside
Alle vi har vist skjermen til har gitt uttrykk for at den ser elegant/stilig ut, og vi er i grunnen enige, selv om vi i prinsippet foretrekker tynnest mulig og svært diskrete rammer rundt selve skjermpanelet.
Betjeningen skjer med knapper på undersiden av skjermen, og merkingen i det sølvblanke feltet er tydelig.
Tilkoblingene er VGA og DVI, det er intern strømforsyning.
Bildekvalitet
Man ser med en gang at skjermen har intense farger og høy dynamikk.
Lilkevel var den i utgangspunktet svært rødllig, der hvor vi hadde ønsket en valør mer i retning av oransje.
Dette kan til en viss grad justeres, men likevel var tendensen til stede.
Den enorme kontrasten som er oppgitt er dynamisk, det vil si at på stillbilder er det ikke noe spesielt å hente sammenlignet med mange andre gode skjermer i samme prisklasse.
Derimot under dynamisk materiale, som spill og film, så kommer dette fram i større grad.
Men vi må likevel si at vi ble skuffet over betraktningsvinkelen.
Den er oppgitt til 160 grader, men man merker fargeforandringer før man kommer så langt.
Og da faller dette med fargeomfanget bokstavlig talt ut av bildet.
Responstiden er upåklagelig, den er oppgitt til 2 ms og er knapt synlig.
Konklusjon
SynMaster 931c er en lekker skjerm, med gode kvaliteter innenfor visse rammer.
Dette innebærer at du må ha muligheten til å plassere skjermen slik at den viser seg fra sin beste vinkel.
De store justeringsmulighetene mangler når det gjelder plassering, men skjermen har på sitt beste et bilde som matcher designet.
| 1
|
201380
|
Logitech Keyboard Case
Kombinert deksel og tastatur til iPad 2.
Apple har laget en del revolusjonerende produkter, ikke minst når det gjelder designen.
Samtidig er det en sterk tradisjon å legge til rette for at uavhengige produsenter skal sørge for tilleggsprodukter, bare ytterst få av disse kommer fra Apple.
Da iPad kom var det umiddelbart klart at her var det nødvendig med en form for beskyttelse av glassplaten.
Dermed dukket det opp mengder av forskjellige løsninger i form av deksler, etuier og vesker i alle mulige farger og fasonger.
Med iPad 2 kom det som kjent et magnetisk deksel som er svært funksjonelt, om enn ikke direkte vakkert i alles øyne.
Dessuten kan man bruke Apples - eller andres - bluetooth-tastatur når man skal skrive mye tekst, og for å stille iPad på høykant finnes det en støtte som også har kontakt for lading.
Men Logitech har slått samme disse tre funksjonene og laget en langt smartere kombinasjonsløsning - Logitech Keyboard Case.
Enkel, elegant og praktisk
Grovt sett snakker vi om et trau i aluminium med taster i bunnen.
I hjørnene er det gummiputer og rundt innsidene på kantene er det også det samme materialet.
Dette gjør at iPad ligger trygt under transport, siden hjørnene støtter og sidene holder iPad 2 på plass.
Hele kombinasjonen blir da en enhet som er ca 16 mm tykk og veier 983 gram som er summen av 613 gram (iPad) + 370 gram (Keyboard Case).
Et iPad-deksel veier til sammenligning 137 gram.
Du bare plasserer iPad i en renne, der står den enten på høykant eller i bredformat.
Tilkoblingen skjer med Bluetooth, og parringsleken gikk som en drøm.
Det er en tast for tilkobling og en for strøm/av på.
Batteriet er oppladbart, men ikke utskiftbart.
Det lades via en vanlig mini-USB-tilkobling, og en kort kabel følger med.
Kantene på trauet har tre lave felter, et lite for hodetelefonuttaket, ett for ladertilkobling og ett på hele langsiden for å gi bedre adkomst til tastene når du skriver.
Tastaturet
Tastene er av chicklet-typen, altså lave, stort sett kvadratiske taster med avrundede hjørner.
Det er temmelig likt Apples eget tastatur å skrive på.
Tastaturet har fått en del spesialtaster:
Knappen helt til venstre sender deg tilbake til skrivebordet, neste knapp til søkesiden, blomsterknappen setter i gang bildevisning, tastaturknappen viser eller skjuler skjermtastaturet, så følger knapper for klipp ut, kopier og lim-inn.
Videre finner vi transportknapper for avspilling, høyttalerjustering og låseeknapp.
Nede i venstre hjørne finner vi også en knapp som velger mellom eventuelle tastaturer.
I bruk
Løsningen er velkonstruert, den både virker solid og fremstår som elegant.
Den sitter også svært godt fast rundt iPad'en.
Det er ingen magnet som sørger for å slå av iPad når du legger den i dekselet, men du har grei tilgang til av/på-knappen på baksiden.
Det vi savnet mest var muligheten til å bla i bilder med piltastene, forøvrig gir tastaturet utmerket kontroll i skrivebaserte programmer.
Ideelt skulle vi også ha kunnet bruke en mus eller styreflate og fått opp en musepeker, men det har ikke Apple åpnet for i sitt rendyrkede berørings-grensesnitt.
Men løsningen gir både bedre beskyttelse og flere funksjoner enn den originale Apple- løsningen.
En kollega skulle gjerne sett at den passet bedre til å ha iPad liggende i under bruk, altså med glassplaten opp.
Det er det ikke lagt til rette for, selv om det fungerer på et vis.
Det originale magnetiske dekselet er også svært funksjonelt når man legger fra seg en iPad på en flate som fungerer magnetisk, slik som f.eks. panelet på undertegnedes Nord C2 orgel.
Der sitter iPad fast når man bretter det magnetiske dekselet over på baksiden og legger iPad på det åpne feltet på hjørnet.
Men det er ingen ting i veien for at man også har det magnetiske dekselet festet bak på iPad selv om det ligger i Logitech Keyboard Case, det passer utmerket.
Logitech Keyboard Case for iPad 2 (NO)
| 1
|
201381
|
Elkjøp (photo.elkjop.no)
Elkjøp vant forrige test som vi gjennomførte i fjor.
Den gang var prisen pr bilde 50 øre, nå er den nesten doblet.
Hva har det hatt å si?
Elkjøp bruker samme fotolaboratorium som Japan Photo, men bruker forskjellig papir.
Om det er papiret som har skylden vet vi ikke, men visse forskjeller på fargene er det.
Prisen er omtrent den samme.
Overføring av bilder kan gjøres på flere måter, bruker du Internet Explorer kan du bruke nettleseren enkelt og effektivt, ellers bør du bruke det nedlastbare overføringsprogrammet.
Og selv om oversettingen i programmet ikke er like god over alt, er dette generelt enkelt og oversiktlig.
Her får du blant annet mulighet til å redigere bilder, lage slideshow, brenne til CD, og det er alltid lett å se hva totalprisen blir.
Programmet finnes også i mac-utgave.
Når du er klar til å overføre bildene, starter en optimaliseringsprosess på filene.
Dette innebærer sannsynligvis også en krymping av bildefilene, både for at overføringen skal gå raskere og fordi laboratoriet skal spare plass på sine disker.
Det er ikke mulig å overstyre dette, men heldigvis gikk det ikke ut over kvaliteten på våre testbilder, som var jevnt over meget god.
Så og si samtlige bilder hadde tilfredsstillende skarphet, fargegjengivelse og dynamikk.
Våre grafer forteller oss at Elkjøp er billigere enn konkurrentene dersom du bestiller 50 bilder eller flere, og kun Preus Foto og Japan Photo er i nærheten.
Bor du i nærheten av en Elkjøp-butikk kan bildene også hentes der, og da slipper du gebyrene.
Leveringstiden var denne gangen fire dager, bare én dag tregere enn de raskeste.
Bildene kom godt beskyttet i en oppstivet konvolutt.
Tilbake til testoversikten
| 1
|
201383
|
Huawei Talkband
Huaweis treningsarmbånd er aktivitetsarmbånd og handsfree i ett, derav navnet Talkband.
Det kan registrere skritt og søvn, men du kan også vippe ut selve aktivitetsmåleren fra det medfølgende armbåndet, så vil det fungere som en Bluetooth-handsfree du kan feste i øret.
Aktivitetsmåleren har en skjerm som viser klokkeslett og annen registrert data, men bare om du trykker på knappen på siden av armbåndet.
Denne er hard å trykke inn.
Informasjonen på skjermen vises dessuten kun horisontalt, noe som er fryktelig tungvint å lese når man har armbåndet på håndleddet.
Selve handsfree-delen fungerer fint, med god lydkvalitet i begge ender.
Dongelen gjør imidlertid armbåndet tykkere enn tradisjonelle treningsarmbånd; det blir fort et problem med trange skjorteermer.
Kudos for å ha innebygd USB-lader i selve båndet.
Søvn registreres automatisk, så du trenger ikke å huske på å aktivere det når du legger deg.
Denne var imidlertid ikke til å stole på, og ved flere anledninger ble den aktivert før vi hadde lagt oss, altså bare når vi latet oss i sofaen på kveldstid.
Skrittregistreringen opplevde vi også som unøyaktig.
Sammenlignet med de øvrige modellene i testen, registrerte den bestandig en god del færre skritt, alt fra noen hundre skritt til flere tusen skritt.
Det er ikke bra.
Huaweis Talkband-app er av den svært enkle sorten, og ikke like god som for eksempel Jawbones eller Fitbits apper, som lar deg fordype deg litt mer i dataene som registreres.
Den finnes til både Android og iOS, men den førstnevnte fremstår noe bedre.
Batteritiden opplevde vi som grei så lenge vi ikke brukte handsfree-funksjonen mye; omlag seks dager, noe som produsenten selv også lover.
Selv om det er fiffig med et treningsarmbånd du kan føre samtaler med, fungerer ikke Talkband noe særlig bra som aktivitetsmåler.
Er du på jakt etter et bra treningsarmbånd, kan vi rett og slett ikke anbefale Huawei sitt.
| 0
|
201384
|
Jawbone UP24
Jawbone UP24 er oppfølgeren til Jawbone UP, som vi ga terningkast tre til da vi testet den i fjor.
Den kommer med flere forbedringer, som at den endelig støtter trådløs synkronisering av data og langt bedre batteritid.
I motsetning til Fitbit Charge har imidlertid ikke Jawbone UP24 skjerm.
All informasjonen må du se på via den medfølgende Jawbone-appen, som foreløpig kun finnes til Android og iOS.
Mangel på skjerm gjør umidlertid UP24 til et særdeles tynt og slankt treningsarmbånd, og det er dessuten ganske lekkert også.
Det er blant de få treningsarmbåndene som fint kan brukes sammen med julebord-kjolen.
Armbåndet spennes rundt håndleddet, og selv om det er stivt, er det ganske behagelig å ha på seg.
Det kommer i tre størrelser, liten, medium og stor.
Det tåler regn og svette, men er ikke vanntett.
UP24 kan måle skritt, men ikke antall trappetrinn som Charge.
Det kan heller ikke varsle om innkommende anrop fra telefonen.
UP24 registrerer søvn og har en smart vibrerende alarm, som kan vekke deg på rett tidspunkt i søvnsyklusen din.
I tillegg finnes det en kjekk Power Nap-funksjon for når du vil bare ta en rask cowboystrekk.
Ved lansering hadde UP24 en batteritid på sju dager, men en oppdatering tidligere i høst doblet batteritiden til 14 dager.
Jawbones løsning bruker også proprietør ladekabel, men at vi ikke trenger å lade så ofte, gjør det litt mindre problematisk.
Selv om UP24 ikke har skjerm, har det til gjengjeld den beste appen blant treningsarmbåndene vi har testet.
Den er brukervennlig og viser frem aktivitetsdataene på en oversiktlig og informativ måte, med kule grafer det går an å fordype seg i.
Jawbone har dessuten god støtte for tredjepartstjenester.
Jawbone UP24 har det meste et treningsarmbånd bør ha, bortsett fra skjerm.
Det er lekkert, enkelt å bruke og har veldig god batteritid.
| 1
|
201385
|
Jawbone Move
Jawbone Move skiller seg litt fra de vanlige aktivitetsarmbåndene og er i bunn og grunn en avansert skritteller, som i tillegg til skritt også kan registrere søvn.
Rett ut av boksen er ikke Jawbone Move noe du fester på håndleddet, men noe du klipser på buksekanten.
Selve måleenheten er en liten, rund sensor som kommer i en klipseanordning, men som også kan settes inn i et armbånd, som fås kjøpt ved siden av.
Utseendemessig skiller Move seg fra mengden, og designen er på den sporty siden.
Vi synes den ser ganske kul ut, og du kan få den i en rekke forskjellige fargekombinasjoner.
Armbåndet er ganske behagelig å ha på seg, og lett å ta av og på.
Sensoren har et utskiftbart batteri av samme type som vi finner i digitale klokker.
Ifølge Jawbone skal det holde i opptil seks måneder.
Av åpenbare grunner har vi ikke fått testet om påstanden holder vann.
Apropos vann, skal Move tåle både regn, svette og en tur i dusjen.
Men det frarådes å senke den i vann, så ikke ta den med på svømmetur.
Move har bare noen få funksjoner, men fungerer bra til sitt formål.
Skrittellingen går av seg selv.
For å aktivere søvnmåling, som kun fungerer med armbånd, må du imidlertid trykke på måleenheten til det dukker opp et søvnsymbol.
Siden sensoren er såpass liten, kan symbolet være vanskelig å se.
Vi skulle derfor ønske søvnmålingen ble startet automatisk.
Jawbone-appen er etter vår mening den beste innenfor aktivitetsmåling: enkel og oversiktlig med pene, informative grafer pluss nyttige tips og utfordringer som skal få deg til å forbedre resultatene dine.
Den har også god integrasjon med tredjepartstjenester.
Som skritteller er det lite galt med Jawbone Move.
Startprisen er dessuten lavere enn vanlige aktivitetsarmbånd, i hvert fall de nyeste.
Men ønsker man søvnregistreringen, må man kjøpe et armbånd i tillegg, og da havner prisen på nærmere 700 kroner.
Som aktivitetsarmbånd finnes det flere alternativer som gir mer funksjonalitet til samme eller lavere pris.
| 0
|
201387
|
Trippeltest:Ultrazoomkameraer
Panasonic, Canon eller Fujifilm?
I DinSides trippeltest inviterer vi leserne til å stemme frem hvilke modeller vi skal teste før vi henter dem inn på testbenken og kårer en vinner.
Da vi spurte om hvilke ultrazoomkameraer vi skulle teste, resulterte avstemningen i at vi hentet inn følgende kameraer til test:
Disse tre ultrazoomkameraene er alle verktøy som kan ta bilder i nært sagt alle situasjoner, med stor fleksibilitet i brennvidde.
Under følger en sammenligningstabell med de viktigste spesifikasjonene:
Best i test
- Fujifilm FinePix HS10
Etter å ha hatt kameraene på testbenken de siste ukene og knipset med dem side om side, faller vårt valg på Fujifilm denne gangen.
HS10 er et kamera som er fulladet med funksjonalitet (RAW-støtte, panoramafunksjon, 1000bps-filming for å nevne noe) og svært høy brukskomfort, med et rikt utvalg av knapper og et grep som gjør at kameraet sitter som støpt i høyrehånda.
Vi liker også speilreflekstilnærmingen med tanke på zooming, der du vrir på en ring på objektivet i stedet for å bruke en skyvebryter.
I tillegg har kameraet små detaljer som en øyesensor som registrerer når du holder kameraet opp til øyet, noe ingen av de andre kameraene har.
Fujifilm FinePix HS10 scorer også høyt på bildekvalitet, og håndterer spesielt høy følsomhet bedre enn de andre kameraene, med mindre støy og detaljtap.
Ytelsen er også meget god, med smart seriefotofunksjonalitet og muligheten til å skuffe unna 10 bilder i sekundet.
Som en bonus er det også det billigste kameraet i vår trippeltest.
Fujifilm FinePix HS10
Panasonic Lumix
DMC-FZ100 og Canon PowerShot SX30 IS lander begge på hver sin firer på terningen.
Har du forslag til en produktgruppe vi bør trippelteste?
Vi er åpne for forslag.
| 1
|
201388
|
NY:Adidas ClimaCool Cardrona
Kokte føtter har vært problemet med mange sko.
Adidas' Climacool-teknologi kan være løsningen.
Og prisen er uslåelig.
Materiale/konstruksjon:
La oss si det med en gang:
Vi er imponert over hvor godt disse skoene ventilerer.
LES OGSÅ:
Climacool gir deg altså sko med ventilert ytterlær, innersokk og deler av sålen.
Mest iøyenfallende er de kjølende ribbene midt under skoene.
Du kan se inn på sokken som omslutter foten, og du kan se at selve sokken er perforert med små luftehull.
Ellers har skoene Adiprene, som brukes i Adidas' løpesko, i hele sålens lengde.
I mellomsålen er EVA brukt.
Yttersålen er tilpasset ulendt underlag med grovt, men fleksibelt mønster.
Skoene har ikke Gore-Tex-membran.
Passform/stabilitet:
Skoene er middels brede, men smalner inn foran.
Folk med svært brede føtter kan derfor få det trangt.
Pløsen er festet foran på skoen slik at sømkanten gnager en tanke mot oversiden av foten.
Sidestabiliteten er middels god; verken mer eller mindre.
Ankelstøtten er ikke tilstrekkelig til at skoene bør brukes i ulent høyfjellsterreng.
Kun folk med sterke ankler bør tenke på det.
I marka, under tregrensa, funker de godt og kan brukes av de fleste uten overhengende fare for ankelvrikk.
Støtdemping:
I likhet med Nike Air Wallowa er støtdempingen av ypperste klasse.
Adiprene-mellomsålen gir en myk tur preget av komfort.
Turer i urbane områder var en glede.
I terrenget kan for mye eller for myk demping gi ankelvrikk, siden marka gir demping i seg selv.
Dette føltes ikke som et problem, antagelig på grunn av den medgjørlige yttersålen som lydig fulgte ujevnhetene i terrenget.
Skoene er i grenselandet mellom lett tursko og løpesko for terrengbruk.
Vi løp med skoene flere ganger.
Hvordan det funket?
Utmerket.
Skoene var fleksible, slik de må være på ulendte skogsstier.
Med 440 gram veier skoene mer enn de fleste andre terrengløpesko.
De føltes likevel ikke fullt så tunge.
Erfart vekt var altså lavere enn målt vekt.
Til løping på normalt harde skogsstier, skogs- og grusveier var støtdempingen godt balansert og passende til underlaget.
Men på bløtere stier ble det muligens litt i meste laget.
Kontakten med underlaget ble ikke fullt så god som ønskelig.
Vi fikk tidvis dobbel støtdemping.
Temperatur:
Climacool-løsningene funker som bare det.
Når føttene er i bevegelse, skaper ventilasjonen en kontinuerlig vindtunnel inn mot føttene.
Svettegraden ble merkbart mindre enn med andre sko, spesielt i forhold til sko med Gore-Tex.
På varme dager presterer skoene over all forventning.
Spesielt kjøleribbene under skoene var kjærkomne.
De ga luft til føttenes underside, som ofte blir overopphetet.
Et hyggelig paradoks er det at skoene ventilerer bedre når du svetter og er i aktivitet enn når du er i ro.
Når føttene ikke var i bevegelse, merket vi mindre til ventilasjonen.
Hva skjer når temperaturen faller?
Vi forventet kuldegysninger når kald luft kilte mot føttene.
Og ja, vi merket ikke overraskende at ventilasjonen er der også i kuldegrader.
Vi prøvde med tynne ullsokker, og da gikk det an å bruke skoene på vinterdager med et par minusgrader.
Men fortrinnsvis er dette sko for bruk i varmt vær.
Andre skoprodusenter har utviklet liknende løsninger.
Disse har vi ikke testet.
Vanntetthet:
Ingen bombe:
Sko med ventilerende åpninger er ikke vanntette.
Vannbestandigheten er skoenes eneste virkelig svake punkt.
Det gikk ikke mange sekundene før kaldt myrvann nådde føttene.
Det samme skjedde da vi ga skoene vår eminente dusjtest.
Såle-/sålegrep:
Yttersålens grove mønster sitter godt både på berg, stein og slaps.
Sålegrepet er derfor utmerket.
Skoene har ikke Vibram-såle, uten at vi savnet det svært mye.
Utseende:
Designerne hos Adidas liker kontrasterende farger.
Testskoene våre hadde oransje striper mot grå bakgrunn.
De ga skoene et ungdommelig preg.
Samtidig er ikke skoenes design på noen måte grenseprengende.
Gå-følelse:
Komfort og ventilasjon er en fin kombinasjon.
Til bybruk er skoene deilige.
I høyfjellet?
Pass på anklene.
Vi ble ble overrasket da vi hørte veiledende pris på skoene.
Vi trodde de koster mer enn 800 kroner.
For den prisen er skoene en suveren investering.
Fjell-Kjell sier:
Ekte menn skal lukte svette, og trenger ikke ventilasjon.
| 1
|
201389
|
Fahrenheit
Årets mest nyskapende spill viser oss hvordan det interaktive mediet kan brukes når man tenker litt utenom det vanlige.
Les hvorfor Fahrenheit er obligatorisk!
Vi spilljournalister snakker ofte mye sammen om modenhet i spill, om hvordan mediet begynner å berøre voksen tematikk og beskriver seriøse hendelser.
Men la oss være ærlige, når vi snakker om voksne spill mener vi som oftest blodige affærer som GTA, med mengder av vold og banning.
Og slike spill frister gjerne kvisete tenåringer like mye som oss seriøse spillere.
LES OGSÅ:
Rørende
Men Fahrenheit er et ekte voksenspill.
Et spill som involverer oss i et nett av følelser, som krever hjerneceller for å komme videre, og som ikke behøver å være spekulativ for å fenge oppmerksomheten vår.
Når karakterene i Fahrenheit snakker om seriøse temaer, snakker de om tidligere forhold, homoseksualitet, jobb og lånte penger
de snakker ikke om hvor mange mennesker de har drept.
Og det er dette som knytter oss til spillets helter mer enn vi har noensinne gjort i noe annet spill.
Fahrenheit gjør at vi bryr oss, at vi blir emosjonelt tilknyttet digitale bilder på skjermen.
Er ikke det litt rart?
Ikke når vi blir fremstilt en så dyp og spennende historie, som er fortalt på en så interessant måte.
Vi begynner på et toalett bakerst i en kafé.
Det er vinter og vi er midt i tykkeste New York.
Og det første vi ser er en tydelig besatt mann stikke ned et tilfeldig offer på det nevnte toalettet.
Morderen er helt klart påvirket av demoniske skikkelser, men etter at offeret faller død om, kommer han tilbake til sansene.
Og det er selvfølgelig da vi begynner å kontrollere ham.
Vår første oppgave er å rydde vekk sporene blodet, liket, kniven alt må fjernes før politiet kommer.
Eller ikke?
Fahrenheit er et spill som gir deg valget.
Ting du foretar deg i denne første sekvensen, gjenspeiles i scene nummer to, da to etterforskere dukker opp.
Og interessant nok skal du styre dem også.
Splittet personlighet
Spillet veksler altså mellom tre hovedpersoner.
Lucas Kane, morderen, som prøver å finne ut hva som drev han til å begå denne grusomme handlingen, og hvorfor han plages med forferdelige mareritt, samt de to politifolkene
Carla og Tyler, som etterforsker mordet.
De fleste kapitlene tvinger deg til å spille som én bestemt karakter, men noen ganger kan du bytte fritt mellom politifolkene, noe som er nødvendig for å løse visse oppgaver.
For eksempel når den ene er hjemme og den andre på kontoret, og begge prøver å finne spor på et avisutklipp.
Et interessant virkemiddel er hovedpersonenes målere, som viser deres lykketilstand.
Lar du dem forfalle, bryter de til slutt sammen, men selv en kopp kaffe kan gjøre dem i bedre humør.
Nok en måte å få deg til å bry deg på.
Fahrenheit er et eventyrspill i hjertet, så mye av tiden går med på å finne gjenstander, utforske omgivelser, og ikke minst snakke med andre karakterer.
Spillet har en unik måte å involvere deg i historien
for eksempel når du snakker med noen, har du bare en begrenset tid på å velge en respons, og derfor kan du styre samtalen i en spesiell retning.
Konsekvensene av dine handlinger er også tydelige:
Ting én av karakterene gjør kan ofte påvirke hva de andre oppdager senere.
Mange spill skryter på seg valgfrihet, men Fahrenheit får det faktisk til selv om selve kjernen av historien forblir uforandret, er det mye frihet på veien dit, mange sidespor å oppdage og hemmeligheter å utforske.
Flere andre vi har snakket med har opplevd diametralt forskjellige ting enn vår erfaring med spillet, noe som gjør det verdt å spille gjennom flere ganger.
Visse forhåndsregler
Ved siden av rolig og avbalansert utforskning finnes det også en rekke actionsekvenser som krever at du rytmisk trykker på visse taster.
Disse ødelegger i våre øyne spillets flyt, spesielt tidlig i spillet, da det er vanskelig å bli vant til teknikken.
Selv om det til tider er morsomt å delta i disse sekvensene, er mange av dem rett og slett for lange og slitsomme.
Spillet bruker også et innovativt kontrollsystem, som tvinger deg til å bruke musen (i PC-versjonen) til å etterligne bevegelser du skal gjøre i spillet.
Når du skal sette deg ned, drar du musen nedover, og omvendt.
Det er et interessant konsept, men kan være unøyaktig.
For å få karakteren til å flytte seg, bruker du piltastene, og her er også reaksjonstiden noen ganger for treg, noe som fikk oss til å tape flere tidsbegrensede sekvenser rett og slett fordi Lucas reagerte for sakte.
Presentasjonen derimot, er helt herlig.
Stadig vekk bruker spillet bilde-i-bilde-effekter, ikke ulikt de vi kjenner fra serien 24, for å vise oss hva som foregår andre steder.
Det brukes mange dramatiske og stilige kameravinkler, og omgivelsene er både realistiske og stilfulle samtidig.
Grafikken er riktignok ikke spesielt imponerende rent teknisk, da mange av animasjonene er for hakkete og teksturene er ofte lite detaljerte.
Andre steder ser det hele mye mer realistisk ut, så resultatet blir temmelig blandet.
Så selv om Fahrenheit ikke er et helt perfekt spill, er det likevel et obligatorisk kjøp for alle seriøse spillelskere.
Det tar eventyrsjangeren videre, introduserer spennende sanntidselementer, en dyp historie og en høy grad av emosjonell tilknytning til karakterene.
Vi blir såpass fenget at vi bryr oss ikke om de plagsomme actionsekvensene eller merkelige kameravinkler
men vil bare komme videre, og gjerne begynne på nytt igjen for å prøve andre veier til målet.
Så, prøv Fahrenheit, vi garanterer at du ikke kommer til å angre.
| 1
|
201390
|
Samsung SpinPoint 500GB
Harddisker blir større og billigere, sånn har det vært i årevis og slik fortsetter det.
Vi har tatt en stikkprøve og testet Samsungs 500 GB harddisk.
Samsung er som regel den rimeligste disken du får, samtidig som de er pålitelige og stillegående.
En sjekk på prislisten hos en av de største nettbutikkene viser fire forskjellige produsenter som tilbyr 500 GB disker.
Den dyreste er Maxtor med en pris på 2 250 kroner, neste er Hitachi på 2 025 kroner, så kommer Seagate på 1 995 kroner, Western Digital på 1 750 kroner mens Samsung koster 1 395 kroner.
Våre erfaringer med disker fra Samsung er gode, vi har enda ikke opplevd at noen av dem har sviktet.
De er også blant de mest stillegående og med minst vibrasjoner.
Spesielt det siste kan skape store støyproblemer hvis de ikke er montert i elastiske oppheng.
Mange kabinetter har en tendens til å begynne å skrangle hvis diskene begynner å vibrere i takt og utakt, de går jo sjelden med nøyaktig samme turtall og forskjellen får mange kabinetter til å synge med...
Kapasiteten på 500 GB gir deg i dag mest for pengene, 750 GB disker fra Seagate koster over dobbelt så mye som en Samsung på 500, og ca en tredjedel mer enn Seagates egen 500 GB.
Mindre disker koster ikke så mye mindre at det er verdt å spare en hundrelapp eller to.
Men hvilken 500 GB disk er best?
Det som er viktig med en disk er først og fremst hastigheten.
Varme og støy er også viktige faktorer, men avhenger i stor grad av monteringen og miljøet rundt.
Derfor fokuserer vi i denne omgang på hastighet, og først ute på testbenken er Samsung SpinPoint T166.
Imponerende rask
I testPCen befinner det seg i øyeblikket to andre disker som er kjent for god ytelse:
En noe mindre disken i samme Samsung-familie på 400 GB og en Raptor på 150 GB fra Western Digital.
Raptor roterer raskere med sine 10 000 RPM mot de andres 7200, og har mindre plater med mindre kapasitet.
Det gjør at aksesstiden blir vesentlig kortere, samtidig som kontinuerlig overføring også er blant de raskeste.
Vi sammenlignet først med 400 GB utgaven i samme familie, og ser at det er klar forskjell i 500 GB sin favør.
Sammenlignet med WD Raptor så er denne raskest ytterst på disken, men faller fortere av i kontinuerlig overføring.
Raptor er overlegen når det gjelder aksesstid, men burstmode, hvor det leses fra hurtigbufferen i styreelektronikken på disken, er ikke mindre enn imponerende hos 500 GB fra Samsung.
Konklusjon
Samsung SpinPoint 500 GB er den rimeligste av 500 GB'erne og hevder seg godt i toppen, selv sammenlignet med racerne.
Varmeutviklingen er beskjeden, den blir aldri mer enn håndvarm når den ligger åpent i rommet.
Støyen er så lav at du må være svært nær for å høre at den spinner.
Lydkarakteren er svært nøytral, i form av "hvesing" og ingen tegn til pipetoner.
Konkurrentene har her en stor utfordring, de vil bli testet fortløpende over nyåret.
| 1
|
201391
|
TEST:Simple Audio Roomplayer 1
Simple Audios strømmeløsning har fått støtte for Wimp og audiofil ekstremkvalitet.
Mens noen av oss fortsatt legger mye tid og penger i musikkavspilling i fysisk format (en vakker dag skal jeg fortelle deg om spolebåndspilleren min), er strømming av musikk den stadig vanligere modellen for musikkonsum i de tusen hjem.
Med framveksten av abonnementsbaserte strømmetjenester som Spotify og Wimp har det tatt helt av.
Løsninger som bringer musikkstrømmene ut i stua er tilgjengelig fra en lang rekke leverandører, som Sonos, Logitech, Bowers & Wilkins, Apple, Linn, Devialet og Sony.
Noen tilbyr integrerte alt-i-ett-løsninger, andre tilbyr rene nettverksspillere som skal kobles til et stereoanlegg eller en aktiv høyttalerløsning.
Skotske Simple Audio, startet av tidligere ansatte hos den legendariske hi-fi-produsenten og strømmepionéren Linn, er blant dem som tilbyr begge deler.
Små, men viktige oppgraderinger
Selskapets Roomplayer-produkter har vært i markedet et par år, men de nye Roomplayer+-modellene har fått noen små, men viktige oppgraderinger, som direkte støtte for avspilling av lokale filer fra fra NAS netteverkstjenere og støtte for høyoppløst lyd i 24 bits 192 kHz (mot tidligere 24 bits 96 kHz).
Og, trolig atskillig mer interessant for de fleste; støtte for strømmetjenesten Wimp.
Tidligere støttet Simple Audio-plattformen bare amerikanske tjenester som TuneIn, Deezer og Rhapsody.
Men nå er norske Wimp på plass, og støttes både i vanlig versjon med lyd i 320 kbps AAC-kvalitet, og viktigst i hifi-versjon med CD-kvalitet.
Wimp Hifi forutsetter dog at du har tegnet et abonnement til 199 kroner måneden.
Bryr du deg om lydkvalitet abonnerer du selvsagt på hifi-versjonen.
I mine øyne og ører er det en no-brainer:
Plutselig har du ikke bare tilgang til dine lokale musikkfiler, men en virtuell cd-samling på et par millioner plater.
Samtidig sørger du for at mer penger havner hos artistene du hører på.
Under min test var Wimp ennå fersk i Simple Audio-programvaren, og det var faktisk slik at alle Wimp-abonnenter fikk hifi-lyd, uavhengig av abonnement.
Dette vil trolig være «fikset» i neste programvareoppdatering.
Spotify er fortsatt ikke på plass, men det jobbes visstnok med saken.
Fås med og uten forsterker
Roomplayer+ fåes både som nettverksspiller med innebygget 2 x 50 digitalforsterker, og i en versjon uten forsterker som kobles til et eksisterende musikkanlegg eller til et par aktive høyttalere (for eksempel disse, om du vil ta i litt).
Roomplayer+ with Amp har solide høyttalerterminaler og subwooferutgang, og koster 6495 kroner.
Uten forsterker blir prisen tusen kroner lavere.
Ellers er de to enhetene like, med samme digitalomformer, noe som gjør modellen med forsterker til det klart beste kjøpet.
Før du kan spille musikk må du imidlertid sette opp din Roomplayer, eller dine Roomplayere, om du har gått for en multiromsløsning.
Krever tilkobling med kabel
Simple Audio mener, som flere av konkurrentene, at trådløs forbindelse via wifi-nettverket ikke er stabilt nok.
I stedet har man gått for en løsning der man fysisk kabler en Roomplayer til nettverksruteren.
Om det er stor avstand mellom der du skal høre musikk og der ruteren befinner seg, kjøper du en HomePlug til 699 kroner; en liten boks som kobles til ruter og strømnett.
Denne snakker så med Roomplayeren via såkalt PLC (Power Line Communication), som rett og slett bruker strømnettet til å transportere data.
Samme PLC-teknologi gjør det enkelt å koble sammen flere Roomplayere for en multiromsløsning - bare den første trenger være koblet til ruteren.
Den nye spilleren kobles til strøm, og etter et par trykk på paringsknappene på den nye og den eksisterende spilleren, er den nye på nett og kan gis navn og velges fra programvaren.
Inntil ti Roomplayere kan kobles sammen via strømnettet på denne måten, så lenge de knyttet til samme sikringsskap.
Jeg prøvde med to spillere, og opplevde ingen problemer.
Styres fra PC eller mobil/nettbrett
Simple Audio-systemet kan styres både fra PC og Mac og fra app for nettbrett og mobil.
Men du trenger PC- eller Mac-programvaren for å komme i gang.
Jeg er en sånn som ikke leser i bruksanvisningen før jeg må, men etter å ha forsøkt noen ganger å få Simple Audio-appen på iPad til å finne Roomplayeren, måtte jeg slå opp.
Der kunne jeg lese at man først måtte nominere spilleren jeg hadde koblet til som «master» .
Dette må gjøres fra Simple Audio-programvaren for PC eller Mac.
Også valg som tilkobling av medieservere i nettverket må gjøres fra PC eller Mac.
Da jeg skulle koble til min Logitech Media Server, som ligger på en NAS nettverkstjener, prøvde jeg først via menyvalget Music Libraries, der man kan legge til «network libraries».
Programvaren lot meg imidlertid ikke klikke meg fram til musikkilder i nettverket, men krevde at jeg tastet adressen manuelt.
Litt kinkig, ettersom min NAS ikke har en statisk IP-adresse, slik Simple Audio anbefaler at man setter den opp med.
Men så, etter å ha oppdaget og haket av for valgene «enable access to media servers» og «show non-Twonky media servers» under innstillinger i desktopapplikasjonen, og en omstart av programvaren, dukket endelig min Logitech Media Server på NASen opp med musikkinnhold i FLAC-format.
I app-versjonen på iPad dukket NASen derimot ikke opp, selv etter omstart.
Her er det med andre ord mulig å gjøre det mer intuitivt.
Simple Audio-programvaren er under stadig utvikling, men har fortsatt en del forbedringspotensiale.
Et stort flertall brukere vil sannsynligvis danne seg sitt intrykk av Simple Audio gjennom kvaliteten på appløsningen, så her må det ikke kuttes i svingene.
At Roomplayer leveres uten tradisjonell fjernkontroll, gjør også kvaliteten på programvaren desto viktigere.
Sammenliknet med tidligere versjoner er det et pluss at muligheten til å opprette egne spillelister nå er på plass.
Integrasjonen av Wimp er også i en tidlig fase, og derfor ikke helt optimal, med tanke på ting som navigasjon og låt-/albuminformasjon.
Blant de beste lydmessig
Lydmessig er likevel Simple Audio blant det beste som er å få i dette markedssegmentet.
Sammenliknet med tidligere lytteerfaringer med Sonos og Bluesound synes jeg Simple Audio låter klart sprekere og mer «high end», med en mer oppløst, energisk og engasjerende spillestil, med større dynamikk og mer detaljrikdom.
Her merker man arvestoffet fra high end-produsenten Linn.
Den lydmessige karakteristikken er gjenkjennelig på begge spillerne.
Modellen uten forsterker kommer nok til kort mot min tre ganger så dyre Transporter nettverksspiller når den kobles til stereoanlegget, men ligger ikke dramatisk langt etter.
Med et par Monitor Audio stativhøyttalere og en Audio Pro Ace Bass 2 sub koblet til Roomplayeren med forsterker har jeg et fullverdig stereoanlegg i stua.
De to ganger 50 wattene gir et meget anstendig lyttetrøkk selv fra de relativt tungdrevne høyttalerne.
Man merker imidlertid at de digitale ICEpower-forsterkerne ikke gir det varmeste og mest organiske lydbildet.
Et pluss er det at Simple Audio, i likhet med Bluesound, støtter avspilling av høyoppløst kildemateriale i 24 bits, opp til 192 kHz samplingfrekvens.
Dette mangler Sonos, noe som gjør markedets mest populære løsning i dette segmentet mindre attaktiv for dem som mener høyoppløst lyd utover CD-kvalitet faktisk gjør en lydmessig forskjell.
CD-lyd får du som nevnt rikelig av om du har et Wimp hifi-abonnement knyttet til din Roomplayer.
Det er noe fascinerende med å ha en samling på et par millioner cd-«plater» under tastefingrene.
Pris er 6.500 kroner.
| 1
|
201393
|
Burnout Revenge
Alle andre bilspill kan nok en gang bare gi opp.
Burnout er tilbake, større, slemmere og raskere enn noensinne.
Men er det bedre enn forgjengeren?
Burnout festet seg i folks bevissthet etter den ekstremt suksessrike andre oppfølgeren som dukket opp i fjor (anmeldelse).
Ikke så rart, det vi har sjelden hatt så mye ren, uforstyrret moro med et spill.
Jo da, det krever ikke spesielt mye tankearbeid, men du kommer ikke langt uten knivskarpe reaksjonsevner, og når bilen din suser i 300 kilometer i timen og du får til ditt livs mest spektakulære takedown, er det få spillopplevelser som kan måle seg.
LES OGSÅ:
Burnout Revenge fortsetter, ikke overraskende, i samme bane.
Men det er lagt til mange nyheter, forbedringer og justeringer, slik at spillet nå fremstår mye mer komplett og enda mer underholdende.
Grunntanken er den samme.
Du kjører på et kjempeutvalg av baner, plassert i USA, Europa og Asia.
Nøkkelen til suksessen er å knuse motstanden, dytte de andre bilene ut av veien, kjøre så hensynsløst som overhodet mulig.
Jo villere du kjører, desto mer boost får du og når du bruker den opp går det hele enda raskere.
Så raskt at ingen andre spill kan en gang tenke på å prøve å komme i nærheten.
Nytt grensesnitt
Spillets progresjon er blitt grundig oppgradert.
Borte er det noe forvirrende verdenskartet fra Burnout 3, nå er det mye mer logisk og enklere å velge nye baner og moduser.
Nøkkelen er stjerner du får for medaljer og ekstremt god kjøring.
Disse stjernene bidrar til å øke rankingen din, og jo høyere du stiger, desto flere nivåer låses opp.
Hvert nivå inneholder diverse løpsmoduser som du kan velge fritt mellom.
Du blir hele tiden holdt oppdatert om hvor mange stjerner som gjenstår før du kan ranke oppover.
Det er én ny modus i denne utgaven av Burnout.
Den handler om å kjøre på trafikk som går samme veien som deg, og ødelegge så mange biler som mulig.
Du har en tidsbegrensning, men den utvides når du ødelegger biler og med litt dyktighet kan du holde det gående temmelig lenge.
Vi skal innrømme at denne modusen ikke er fullt så innovativ som de øvrige, men gøyalt er det jo.
Muligheten til å treffe medtrafikanter er også videreført til de andre spillvariantene.
Konseptet er å kunne bruke bilene du treffer som prosjektiler, som kan resultere i noen skikkelig fete takedowns.
Motgående og kryssende trafikk og store lastebiler er imidlertid like dødelige som før.
En variasjon som blir tilgjengelig litt senere i spillet er også mulighetene til å benytte seg av crashbreaker i vanlige løp.
Crashbreaker sprenger bilen din, og har tidligere bare vært tilgjengelig i Crash-modusen, men nå kan du sprenge deg selv i luften i de andre modiene også.
Det forutsetter at du krasjer, og at du har boost
og da får du muligheten til å ødelegge konkurrentenes biler med en spektakulær eksplosjon.
Mer åpenhet
Selve banene har gjennomgått store forandringer.
Det er lagt mye større fokus på snarveier
alle baner har et uttal sideveier, noen tydelig merket, noen ikke.
Disse kan være nøkkelen til gullmedaljer, og det er kjempemoro bare å finne disse hemmelige rutene.
Crash-modusen er en annen favoritt som har gjennomgått store forandringer.
For det første er banene blitt helt enorme i forhold til det forrige spillet.
Nå snakker vi ikke bare om et kryss, men svære strukturer med flere nivåer, hopp og massevis av trafikk.
Multipliers, som lot oss få titalls millioner poeng i det forrige spillet, er borte, men til gjengjeld har hvert brett én bil du skal prøve å treffe, og som gir ekstra poeng.
I tillegg må du faktisk ta hensyn til ting som vindretning når du hopper, og for å få crashbreaker må du først pumpe opp energinivået høyt nok ved å trykke på en bestemt knapp ofte.
Crash-modusen er blitt en del mer kompleks, men etter noe skepsis i begynnelsen skjønte vi at dette er rett og slett sykt gøy.
Ellers har vi de velkjente modiene som road rage, eliminator, burning lap og så videre.
Bare at alle foregår som sagt på nye, fetere baner, med mulighet til å kjøre på medgående trafikk.
Trenger vi noe mer?
De forskjellige nivåene har også visse mål du kan forsøke å oppfylle, og som gir deg tilleggstrofeer.
For eksempel å ta ut et visst antall motstandere i ett løp, eller fullføre en bane uten å krasje en eneste gang.
Som tittelen tilsier har spillet også et hevnelement.
Hvis én bestemt motstander tar deg ut, blir han merket som hevnobjekt.
Så når du knuser ham, blir det lagt merke til men du får faktisk ikke noe spesiell belønning for det.
Akkurat dette elementet er ikke spesielt godt utviklet.
Enkeltspillerdelen er langvarig, omfattende og ekstremt underholdende selv om vanskelighetsgraden kanskje ikke er den høyeste.
Erfarne Burnout-spillere vil nok komme langt uten spesielt mye trøbbel.
Vi fikk dessverre ikke tid til å teste onlinedelen av spillet så mye som vi hadde likt, men stol på oss
opplevelsen er først og fremst betydelig mer strømlinjeformet over Xbox Live enn det var i fjor.
Borte er alle de irriterende menyene og lobbyene, og det som gjenstår er vanvittig moro.
Lekkerbisken
Grafisk er spillet også meget imponerende.
Vi testet Xbox-versjonen, og selv om det kanskje ikke er helt på nivå med Forza eller Project Gotham Racing 2, er spillet likevel i toppsjiktet når det gjelder grafikk.
Detaljnivået er forbløffende, når du tenker på hvor sykt fort det hele går.
Vi tror nesten spillet kunne sluppet unna med halvparten så mye detalj, vi hadde ikke lagt merke til det uansett!
Musikkavdelingen til Electronic Arts har virkelig jobbet overtid med spillets soundtrack, og gravd frem en hel rekke interessante spor.
Musikken har ikke lenger det noe intetsigende post-punk-preget fra det forrige spillet, nå er det mye mer variert og spennende.
Og våre venner i Animal Alpha er også representert med sin Bundy.
Til tross for at spillet ikke er noen revolusjon, har Burnout et unikt evne til å få oss til å smile bredt.
Det går så fort, det er så bråkete, så overdrevet, så heftig, at vi koser oss i hjel.
Ren og skjær, upretensiøs og langvarig moro er stikkordet, og spillbarheten er samtidig forbløffende dyp.
Derfor gir vi spillet toppkarakter
det er nesten vanskelig å beskrive hvor moro det er.
Flere spill burde vært slik.
| 1
|
201394
|
Asus Taichi
Bærbar PC med to skjermer!
Vi trenger teknologiselskaper som Asus.
Selskaper som ikke er redd for å ligge i forkant av utviklingen og tør utfordre markedet med innovative produkter.
Taichi bør definitivt falle inn i den kategorien.
Dette er nemlig en bærbar PC - en ultrabook - med to skjermer på hver sin side av lokket.
Den ene er berøringsfølsom og blank, og den andre er en standard, matt skjerm.
Du ser kanskje poenget.
Når PC-en er lukket, vil den berøringsfølsomme, blanke skjermen sørge for at den blir forvandlet til et nettbrett.
Når lokket åpnes, har du en helt vanlig ultrabook med en flott, halvmatt skjerm.
Dette er altså en hybrid PC/nettbrett, men den kan i tillegg brukes til flere ting.
Tenk deg for eksempel at du sitter i et lite møtelokale, og ønsker å kjøre en presentasjon til de fire-fem andre i rommet.
Da kan du kjøre presentasjonen på skjermen som er vendt ut mot deltakerne, mens du selv sitter med bakgrunnstall og info på den interne skjermen.
Eller hva om du sitter og jobber med et dokument i PC-modus og lar barna se en film på den andre skjermen?
Joda, det er fullt mulig med Taichi.
Hvordan skjermene skal oppføre seg i forhold til hverandre styres ut fra én tast:
Den gir deg en meny der du enkelt kan svitsje mellom forskjellige modi, og bestemme hva som skal skje når du lukker lokket:
Jobber du for eksempel i Notebook Mode, vil den ytre skjermen forbli svart, og maskinen vil gå i dvale når du lukker den.
I denne testen skal vi først og fremst konsentrere oss om hvordan PC-en er å jobbe med i nettopp Notebook Mode, men først skal vi se litt på de tekniske egenskapene ved denne innovative lille saken:
Skjermer: 2 stk IPS-skjermer på 11,6", begge full HD, en blank multiberøringssskjerm, og en halvblank standard skjerm Prosessor:
Intel Core i7-3517U RAM:
4 GB (som også er maks) Grafikkort:
Intel HD 4000 Lagring:
Sandisk 256 GB SSD Optisk drev:
Nei Skjermutganger:
VGA (krever overgang) og micro-HDMI USB-porter: 2 stk USB 3.0 Webkamera:
Ja, 2 stk - hvorav ytre har 5 mpix Kortleser:
Nei Trådløst nett: a/b/g/n Kablet nett:
Nei Annet:
Bluetooth 4.0 OS:
Windows 8 Størrelse: 306,6 × 17,4 × 199,3 mm Vekt: 1,25 kg Pris:
Fra 12.490 kr (jf Prisjakt 3.5.2013)
Spesifikasjonene, med unntak av skjermene, er temmelig typisk for ultrabooks i øvre prissjikt.
Den store SSD-en er absolutt et pluss for deg som lagrer mye lokalt, og maskinen er overraskende tynn og lett med tanke på at den huser to skjermer - begge med full HD-oppløsning.
Merk imidlertid at 4 GB er maks minnemengde, og i likhet med mange av de andre ultrabookene som er like tynn, er utvalget av tilkoblinger noe begrenset.
Vi savner også en leser for minnekort.
Små skjermer
11,6 skjerm er ikke stort, og selv om alt blir sylskarpt er det ikke til å stikke under stol at lesbarheten er bedre på større skjermer.
Du kan selvfølgelig øke størrelsen på tekst og grafikk i operativsystemet, men ikke alle programmer skalerer like bra, dessverre.
Men har du skarpt og godt syn er det neppe noe problem.
Lys, kontrast og farge er meget bra på begge skjermer.
Vi liker spesielt godt at den indre skjermen er halvblank, noe som sikrer lite gjenskinn i forhold til helblanke utgaver.
Vi har bare én ting å utsette på skjermen, eller lokket, er at når du jobber i PC-modus stikker nedre del av lokket dypere enn gummiknottene på undersiden.
Etter vår mening er dette en designfeil.
Jobber du med PC-en på et bord, er det kun to gummiknotter som treffer bordplaten, og det gir dårligere stabilitet:
Tastaturet er imidlertid meget fast og fint, og baklyset sørger for at det aldri er noe problem å bruke PC-en i mørke.
Pekeplaten har integrerte trykkfelter for venstre- og høyreklikk, og funger også bra.
Trøblete start
Første gangen vi startet PC-en fikk vi beskjed om at det var Asus-oppdateringer som måtte installeres.
Når installasjonen var fullført, ble vi bedt om å starte maskinen på nytt.
Etter omstart fikk vi nok en beskjed om å oppdatere Asus-programvare, med påfølgende omstart.
Denne prosessen gjentok seg hele fire ganger, noe vi setter store spørsmålstegn ved.
Og dette kommer i tillegg til de sedvanlige Windows-oppdateringene:
Etter den litt trøblete starten har Taichi fungert fint.
Den oppleves som rask, og er det store og hele temmelig støysvak.
Kun i de mest krevende situasjonene er viften godt hørbar.
Fin ytelse
Windows Opplevelseindeks gir oss følgende indikasjoner på ytelsen.
Her går skalaen fra 1,0 (tregest) til 9,9 (raskest):
Prosessor: 7,1 Minne: 5,9 Grafikk:
5,5 Spillgrafikk:
6,3 Primær harddisk:
8,1
Passmark PerformanceTest 8.0 ble brukt til mer inngående ytelstester, og i diagrammet under har vi sammenlignet prosessorytelsen med andre ULV-prosessorer som benyttes i ultrabooks - samt AMD sin toppmodell for sine ultrathins:
Grafikkytelsen ligger helt på snittet i klassen, med rundt 400 Passmark-poeng.
Det er mer enn nok til alt av 2D-programmer, video og bildebehandling, men blir for tregt for de nye, grafikkintensive spill.
Det er imidlertid ikke denne brukergruppen Asus har siktet seg inn på med Taichi.
SSD-ytelsen er god, med rundt 270 MB pr sekund både under lesing og skriving av sekvensielle data, men vi har testet mange som har vært raskere.
Om det er spesielt merkbart i praktiske situasjoner er imidlertid høyst diskutabelt, som regel sitter flaskehalsene andre steder.
Grei batteritid
Ifølge Asus skal batteriet holde til rundt fem timer med variert bruk.
Vi fikk bare målt batteritiden under kontinuerlig videoavspilling.
Da holdt det ut i tre timer og 40 minutter, og erfaringsmessig holder batteriet ofte et par timer lenger med minimal belastning.
Derfor har vi ikke noen grunn til å tvile på Asus sitt anslag på fem timer.
Vi gjør oppmerksom på at dette var med kun én skjerm aktivert.
Det er godkjent tid, men ikke mer.
Det finnes mange ultrabooks med bedre batteritid, ikke minst Asus egen Zenbook UX31A.
Konklusjon
Det er ingen tvil om at Asus Taichi er en spennende PC.
Den har høy ytelse, to flotte skjermer, og er oppsiktsvekkende tynn til tross for dette.
Den er imidlertid dyr, og vi vil nok plassere den i kategorien for spesielt interesserte.
Det er uansett spennende å se at PC-produsentene virkelig prøver å tenke alternativt i disse dager, for å tilfredsstille brukere som ønsker det beste fra to verdener - PC-en og nettbrettet.
Helt i mål er de imidlertid ikke kommet ennå.
Sjekk våre plusser og minuser i boksen under hvis Taichi falt i smak.
Asus TAICHI21-CW009H
| 1
|
201395
|
Bosch GSR 18-2 LI
Dette er en proff Bosch-drill, men overkommelig for entusiastene.
Du kan kjøpe en billig drill til noen få hundrelapper, eller du kan investere i et verktøy som holder i mange år.
Prisen blir gjerne den samme, men du får gleden av å bruke bedre verktøy.
Blå Bosh-maskiner er beregnet på proffene, altså de som bruker verktøyet på jobb hver eneste arbeidsdag.
Om du kanskje er like dyktig som en proff, men ikke bruker verktøyet på jobb og heller ikke hver dag, så kan likevel gleden av å bruke kvalitetsverktøy være et viktig moment når du handler.
Selv om prisen er tre ganger så høy eller mer sammenlignet med det billigste på markedet.
Ny kompakt serie
Bosch GSR 18-2 LI er en av flere nye batteridriller som er mer kompakte og lettere enn tidligere modeller.
Det gjør det både lettere å komme til og mindre slitsomt, begge viktige faktorer når det skal bores og monteres i forskjellige materialer.
Bruken av planetgir (tannhjul som roterer inne i en tannring) bidrar til mindre format, og Lithiumbatteriet gir både kraft og lang brukstid, samt lavere vekt.
De to modellene GSB 14,4-2-LI og 18-2-LI Professional har slagfunksjon mens GSR 14,4-2-LI og 18-2-LI Professional er beregnet på bruk der man ikke trenger å bore i mur.
Maskinen vi har testet er GSR 18-2-LI, uten slagfunksjon.
Førsteinntrykk og spesifikasjoner
At maskinen er lett og kompakt merker man med det samme.
Det skyldes både den nye konstruksjonen, men også bruken av batteri med 1,5 Ah kapasitet.
Større modeller leveres gjerne med 3 Ah kapasitet, og veier gjerne en del mer bare av den grunn.
Balansen er svært god, grepet likeså.
Vi merker umiddelbart at denne maskinen vil være en fryd å jobbe med når det er mye som skal skrus og bores.
Hastighetskontrollen er både presis og følsom, du kan gå silkemykt fra 1/4 omdreining i sekundet til full fart på laveste gir, og over det tredobbelte på andre gir.
Topphastighetene er henholdsvis 450 og 1400 omdreininger.
Dreiemomentet er henholdsvis 38/16
Nm på 18-voltsmodellen og 34/16 Nm på 14,4-voltsmodellen.
Slagboremodellene ligger et lite hakk over.
Vekten er 1,3 kg på vårt testeksemplar.
Slagboreutgaven veier 100 gram mer.
Chucken tar opptil 10 mm bor og det er et LED-lys som lyser opp arbeidsstedet.
Det slås på før maskinen begynner å rotere, en klar fordel.
Drillen kommer i en solid blå verktøykoffert av plast, dette er standard for proffmaskinene fra Bosch.
Kofferten inneholder ladere, to batterier og drillen, samt brukerveiledning.
Ladetiden for 1,5
Ah batterier er oppgitt til 35 minutter for 80 prosent av kapasiteten og 50 minutter for 100 prosent.
I bruk
Vanlig boring i tre med spiralbor opp til 10 mm går som en lek.
Men vi ville gjerne se hva maskinen fikk til når vi presset den over de oppgitte egenskapene.
Derfor tok vi fram 32mm Bosch Self Cut Speed, et trebor som både borer seg inn i og skjærer seg gjennom treverket, ved hjelp av gjenget senterspiss og bølgeformete skjæreegger.
32 mm gikk helt greit, selv om maskinen ikke stortrivdes.
Dette er tøffe bor som krever mye av maskinen.
Så vi godkjenner resultatet.
Men hva med et vanlig flatbor, som lager hull på hele 38 mm diameter?
Også dette gikk rimelig greit, hvis man ikke presser alt for mye på.
Men skal man bore gjennom flere 48 mm stendere med et slikt bor ville vi nok valgt en enda kraftigere maskin.
Hullsager er alltid en utfordring, spesielt når diameteren begynner å bli stor.
Vi testet med 52mm og 120mm i henholdsvis 48 mm gran og FiboTrespo baderomspanel.
Begge deler går, men her er vi helt klart på grensen av hva disse maskinene er tenkt å håndtere.
Konklusjon
Bosch GSR 18-2 LI er en velbalansert og kraftig maskin i forhold til størrelsen.
Den klarer det aller meste, med litt tålmodighet også de oppgavene som er i overkant av hva den er laget for å håndtere.
For normal montering og installasjon klarer den alt med glans.
Vi likte spesielt godt formatet og presisjonen i hastighetsreguleringen.
| 1
|
201397
|
Toyota Verso
En velkjørende, trygg og praktisk flerbruksbil med mange praktiske løsninger i interiøret og lavt forbruk - Toyota Verso har mange lyspunkter.
Helt til du studerer den fra utsiden.
Makan til traust design skal du lete lenge etter, det er tydeligvis straffbart med fantasi i Japan.
Men ellers er det lite å utsette.
Prøv også:
Renault Grand Scenic, Ford C-Max
| 1
|
201399
|
TEST:Mercedes-Benz CLA 250 4Matic
Sedan eller ikke:
Det er noe uvanlig ungdommelig over Mercedes CLA.
Mercedes-Benz er i ferd med å endre image.
De vil tidligere tiders "gubbe-stempel" til livs og mye tyder på at de er i ferd med å lykkes med det.
Således er den spenstig designede A-klassen merkets mest solgte modell.
Og de såkalte "spin-offs", først "kupé-sedanen" CLA, deretter crossoveren GLA, som vi nylig prøvekjørte, viser de samme ungdommelige taktene.
Til og med høyere opp i modellrekken gjør denne tendensen seg nå gjeldende, noe vi nylig konstaterte da vi kjørte den helt nye Mercedes C-klasse.
4x4 og automat
Testbilen denne gangen er den sprekeste av CLA-versjonene med unntak av CLA 45 AMG.
Det dreier seg om CLA 250 4Matic Sport, som 4Matic-benevnelsen indikerer er utstyrt med firehjulsdrift.
CLA 250 leveres utelukkende med girkassen 7G-DCT, en dobbelkløtsj-automat som er Mercedes' svar på Volkswagen-konsernets DSG-girkasse.
Mer om de tekniske data lenger ned og i egen tabell, først må vi forklare litt mer om hva slags bil dette egentlig er.
Altså CLA, uansett drivlinje.
Design-innsats
Som vi alt har nevnt er hensikten fra Mercedes' side å forynge merkevaren.
Veien dit går gjennom moderne design med sporty preg.
Vi syntes de lyktes med det i A-klasse og vi er faktisk imponert over hvordan de har klart å avlede en adskillig større sedan ut fra denne.
For det er en sedan uansett hvor mye Mercedes prøver å kategorisere den som kupé.
Eksteriørbilder:
Likevel er fasong og generell linjeføring langt fra traust og konservativ.
Selv om vi har onde tunger i redaksjonen som antyder at den ligner på en banan (og vi ser hva de mener), velger vi å se mer på helheten i formspråket.
Vi synes dette er spenstig laget.
Særlig i den utførelsen vi fikk anledning til å teste.
Tøff pakke
For å få en like tøff versjon som testbilen, må det nemlig legges på drøye 25.000 kroner for AMG Sport-pakken, med senket og avstivet understell og AMG-styling.
Da får en til gjengjeld et chassis-oppsett som passer til bilen, i tillegg til det tøffere utseendet.
Dessuten tenderer den ikke til å være så understyrt som Comfort-utgaven er når den blir presset, har vi funnet ut ved tidligere sammenligning.
Har man en mindre sportslig kjørestil, bør man imidlertid være klar over at komfortnivået lider noe ved oppgradering til sportsundersellet og heftigere hjul.
Det kan være en idé å prøvekjøre begge alternativer før man bestemmer seg.
Litt trang
Selv om CLA er basert på A-klasse og har samme akselavstand, er den en god del lengre - med sine 463 centimeter faktisk nesten like lang som C-klassen (469).
Men den er smalere og en anelse lavere og bilens fasong favoriserer heller ikke plassutnyttelsen.
Man kjøper ikke denne bilen for dens praktiske aspekt eller romslighet.
I baksetene er det relativt trangt.
Bagasjerommet får imidlertid absolutt godkjent med sine 470 liter.
Bra og mindre bra
Interiøret er også mindre klassisk enn på de større Mercedes-modellene.
Her kjenner vi igjen A-klasse-stilen med et tillegg av sportslighet i testbilen, som har tøffe sportsseter med skinn og alcantara samt røde sømmer.
Førermiljøet er høyverdig, men ikke det mest oversiktlige vi har sett, og vi kan styre oss for de veldig synlige luftedysene samt skjermen som etter vår mening nesten ser ettermontert ut.
Mye av dette er selvsagt opp til smak, og tilvenning.
Interiørbilder:
Kraftpakke
Motoren, en 2-liter på 211 hester, er selve hjertet i denne bilen, og det er i overført betydning et hjerte av gull.
På papiret har det GTI-egenskaper, men denne motoren er mer enn som så:
Den er raffinert og kultivert i tillegg til å være hissig og kraftfull når man ønsker.
Dreiemomentet på 350 newtonmeter er tilgjengelig tidlig og lenge:
Fra 1.200 til 4.000 newtonmeter.
Det fører tankene hen til BMWs motor i kategorien over, nemlig 3-literen i for eksempel 435i, hvor dreiemomentet er maksimale 400
Nm fra 1.200 til hele 5.000 omdreininger.
Dette gir heftige ytelser som er i GTI-ligaen de også: 0-100 tar 6,6 sekunder og toppfarten er oppgitt til 240 kilometer i timen.
Oppgitt forbruk er 0,64 liter per mil, regn med 0,7 ved vanlig kjøring og mellom 0,8 og 0,9 hvis det kjøres aktivt.
Ny automat
Eneste girkasse på CLA 250 er 7 G-DCT-kassen, altså en dobbelkløtsjbasert automat av DSG-typen.
Man kan selvsagt velge å bruke den i sportsmodus eller komfortmodus, men sistnevnte kan virke noe sedat i forhold til bilens egenskaper og motorkarakteristikken.
Likevel kan den benyttes på transportetapper for å roe nervene etter å ha brukt den mer hyperaktive sports-innstillingen en stund.
Det kan også gires med hendler på rattet om ønskelig, og det fungerer helt greit.
4Matic, ikke 4Matic
Kryptisk?
Vel - her er forklaringen: CLA, som A-klassen, benytter den unge plattformen basert på forhjulsdrift og systemet for firehjulsdrift er dermed et annet enn det vi finner på Mercedes-modellene basert på bakhjulsdrift og på de større SUV-ene (med unntak av GLA).
Prinsippet er at forhjulsdrift er det som gjelder så lenge man ikke trenger å overføre krefter bakover.
Dette for ikke å bruke mer drivstoff enn strengt nødvendig.
Men ved antydning til hjulspinn fanges det opp av elektronikken som gir ordre om å sende moment bakover via en flerplatekløtsj på bakakselen.
Vi kjørte bilen, tidvis ganske aktivt, på tildels sleipt føre og syntes dette fungerer utmerket.
Dette er blitt fintunet og sportsligheten i bilens oppførsel fremheves i denne versjonen med AMG-understell.
Sportslig kjøreopplevelse
For at bilen oppleves sportslig skal være helt klart.
Forhjulene har utmerket grep og balansen er så å si uangripelig.
Det skal skikkelige provokasjoner til for at understyringen for alvor gjør seg gjeldende.
Baksiden av medaljen er et komfortnivå som er uvanlig stivt og på grensen til stumpt til Mercedes å være.
Er man av den ømtålelige typen bør man derfor vurdere å renonsere på både 18-tommere og AMG-pakke.
Det koster
CLA kan per dato leveres med et utvalg av fire motorer - en diesel og tre bensin.
Innstegsprisene er som følger (før frakt og leveringskostnader):
CLA 220 CDI (2,2-liter diesel, 170 hk) Fra kr. 417.000CLA 180 (1,6-liter bensin, 122 hk) Fra kr. 313.000CLA 200 (1,6-liter bensin, 156 hk) Fra kr. 366.000CLA 250 (2-liter bensin, 211 hk) Fra kr.
517.000
Men selvfølgelig vil langt de fleste kundene plusse på med en god del ekstrautstyr, gjerne for rundt 100.000 kroner.
Ikke direkte billig
I vårt tilfelle betyr det at testbilen kom på 676.000 kroner (levert Oslo), inklusive ekstrautstyr som for eksempel den nevnte AMG sportpakken, "natt-pakke", "speil"-pakke, "lys- og sikt"-pakke, filholderpakke, parkeringsassistent, Distronic Plus (aktiv fartsholder med autobrems), Pre-Safe antikollisjonspakke, panoramatak, navigasjon og sortlakkerte 18-tommers AMG-felger i stedet for AMG-pakkens standard-17-tommere.
Så dette er jo en kostbar bil, da.
Men når man går for Mercedes, bør man vite hva man går til i så måte.
Konklusjon
Etter vår mening:
Har man et såpass solid budsjett og er på jakt etter en moderne, sportslig sedan der kjøreopplevelsen er viktigere enn det praktiske, fortjener Mercedes-Benz CLA 250 4Matic absolutt å være en het kandidat.
| 1
|
201401
|
Best i test:Canon EOS 450D
For andre året på rad er det Canon som trekker det lengste strået; denne gangen med EOS 450D.
Canon har oppgradert den forrige modellen (400D) på flere punkter, både med bildestabilisert kit-objektiv, høyere oppløsning, større søker og skjerm med mer.
Kameraet fra Canon tar knallgode bilder i de fleste forhold, og spesielt på høye følsomheter er det ingen av de andre som gir så gode bilder som EOS 450D, der også bilder tatt med ISO 1600 er fullt brukbare.
Den innebygde blitsen er også den best balanserte på våre testbilder, der ansikter bevarer fargen godt og bakgrunnen fortsatt er godt synlig.
450D er også svært raskt i bruk - det har den raskeste autofokusen og klokket også inn flest seriebilder; både etter 3 og etter 10 sekunder.
Kameraet er også brukervennlig og lett å bli kjent med, det har funksjoner nok til å tilfredsstille de fleste, stor og klar skjerm og tilgjengelighet og utforming av knapper er også blant de beste i denne gruppen.
I det hele tatt har vi veldig lite å trekke for på EOS 450D.
Du bør dog vurdere om grepet er godt nok for dine hender - det er ikke alle som er komfortable med det relativt smale grepet, så vi råder deg til å prøve kameraet i butikk før du kjøper (dette gjelder for så vidt uansett hvilket kamera du vurderer å kjøpe).
I tillegg må du ut med nesten en tusenlapp over tre av de andre kameraene i denne testen.
Vi testet også EOS 450D tidligere i år.
Den testen finner du her:
Canon EOS 450D
| 1
|
201402
|
Mest for pengene:Nikon D60
Hvis du har et litt strammere budsjett og heller vil bruke 4.000 kroner enn 5.000 kroner på et speilreflekskamera, synes vi Nikon D60 er kameraet som gir mest for pengene.
Nikon har laget et kamera som er meget brukervennlig, der mange av menyvalgene er illustrert på skjermen, som en blender som åpner og lukker seg når endrer blenderverdien.
Du får også hjelp til å velge riktig hvitbalanse med eksempelbilder som viser hvordan de ulike lampene ser ut, eller riktig ISO-verdi som viser eksempelmotiver.
Og - som om ikke det var nok, får du med et 2,5-timers kurs på kjøpet, som Nikon arrangerer ved jevne mellomrom.
Kameraet leverer også kanonbilder, og vi har gitt samme bildekarakter som for EOS 450D.
Selv om kameraet ikke når helt opp til 450D på nattbildene tatt med høy ISO, er Nikon det kameraet som er mest pålitelig med tanke på eksponering og gjør svært sjelden feil.
Kameraet er også raskt i bruk - litt tregere enn Canon på seriefoto og blitsladning, men klokker inn som nummer to på ytelsestesten.
Vi savner raskere tilgang til enkelte innstillinger enn å gå veien om skjermmenyen og synes grepet er det minst komfortable av disse kamerane.
D60 ville for eksempel hatt godt av et ruglete felt til høyre tommel når du holder kameraet; spesielt når grepet er såpass tynt.
Det skal også nevnes at D60 mangler fokusmotor, som gjør at du må bruke objektiver med fokusmotor (AF-S) for å få autofokus.
Disse blir det stadig flere av, men fortsatt mangler det for eksempel en lyssterk 50mm f/1,8 med fokusmotor, som mange kjøper som sitt første ekstraobjektiv.
Menyene er også godt forklart med hjelpeknapp til hvert menyvalg, men menyen er ikke tilgjengelig på norsk.
Vi har dessverre ikke gjort en separat test av Nikon D60.
| 1
|
201403
|
Olympus E-520
Olympus’ FourThirds-system, som alle deres speilreflekskameraer er basert på, har litt mindre bildebrikke enn de andre i denne gruppen, som gjør at objektiver også kan lages betydelig mindre.
Derfor er systemet også mer reisevennlig, selv om kamerahuset i seg selv ikke er noe mindre enn de andre i denne gruppen - er du ute etter noe mer kompakt, har kameraet også en lillebror i E-420.
E-520 er et avansert kamera, og det har også et rikt utvalg av knapper og snarveier, et briljant menysystem som lar deg gjøre innstillingsendringer raskere enn noe annet kamera i denne gruppen, og en konstruksjon som føles meget god kvalitetsmessig.
Grepet er også blant de beste i denne gruppen, men et lite trekk gis for søkeren, som er den minste av de fem.
Ytelsen har vi lite å utsette på denne gangen - E-520 er blant de kjappeste med tanke på seriefotografi, det har testens nest beste batterilevetid, og autofokusen har blitt raskere enn den var på forgjengeren, E-510; vel å merke når du slår av hjelpelys fra blitsen, ironisk nok.
I mørket er den dog ikke like rask som de andre, og den eneste som hadde problemer med å finne fokus på nattesten på parkeringsplassen.
Olympus-kameraet gir jevnt over gode bilder, men har litt problemer med detaljnivået i høylysene, støy på høye ISO-verdier og litt dårlig spredning på den innebygde blitsen.
Det medfølgende kit-objektivet holder imidlertid høy optisk kvalitet.
E-520 ble duelltestet mot Sony Alpha A350 her:
Outsidernes duell
| 1
|
201404
|
Pentax K200D
Wow, vi er imponerte over Pentax i denne runden, som gir oss et kamera til drøye 4.000 kroner som er tettet mot regn og støv, noe ingen andre kameraer i denne prisklassen kan skilte med.
I tillegg er søkeren den største av de fem kameraene og grepet det soleklart mest komfortable i våre hender.
Objektivet er byggmessig det beste, og det er også det eneste objektivet som viser fokusavstanden.
Derfor scorer også Pentax den høyeste delkarakteren i denne testen, under konstruksjon.
Dog er det småplukk her og der som trekker ned helhetsinntrykket - lysmåleren er ikke alltid til å stole på, spesielt i motlyssituasjoner, brukervennligheten kunne ha vært bedre og snarveiene flere, og kameraet er det tregeste på seriefotografi.
I tillegg går det merkbart tregere å bla i bilder - 10 bilder gikk på 4,5 sekunder kontra 1,5-2 sekunder hos de fire andre.
På den positive siden har kameraet rask autofokus og den raskeste blitsladingen av disse fem.
K200D har også noen småfinesser, som ISO-prioritetmodus og valgfrihet med tanke på hvilke funksjoner som skal "huskes" når du slår av og på kameraet.
Hvis svakhetene er ting du er villig til å se mellom fingrene på, og du heller prioriterer et solid kamerahus, er kameraet fra Pentax et ypperlig kjøp.
Det skal også nevnes at Pentax K200D er det eneste kameraet blant de testede som bruker AA-batterier, og det følger ikke med batterilader.
Fordelen er imidlertid at du får kjøpt nye batterier praktisk talt hvor enn du måtte befinne deg i verden, men sørg for å kjøpe Lithium- eller NiMH-batterier, siden vanlig alkaliske batterier kun holder til 80 bilder ved 50% bruk av blits.
Vi har dessverre ikke gjort en separat test av Pentax K200D.
| 1
|
201405
|
Sony Alpha A350
Unikt for A350 er en flippbar skjerm, som blant annet gjør at du lettere kan ta bilder av barn i riktig høyde uten å sette deg på knærne.
I tillegg er Sony-kameraet det eneste av disse kameraet som virkelig har nytte av en live view-funksjon - autofokusen er nemlig et lysår foran de andre kameraene med live view, så for deg som setter pris på å bruke skjermen når du komponerer bildet, er dette praktisk talt det eneste kameraet pr i dag der dette er virkelig godt implementert.
Vi liker også kamerahuset generelt - et godt utvalg av knapper og snarveier kompletterer et solid inntrykk, og objektivet strekker seg litt lengre enn de andre, med 70mm i teleenden kontra 55mm.
Kameraet har også den beste batterilevetiden med 730 bilder på én ladning.
Minuspoeng får kameraet blant annet for å ha mer støy på ISO 800 og 1600 enn de andre, og det er også det tregeste kameraet både på seriefoto og med tanke på blitsladning.
I tillegg er kameraet det dyreste i denne testen, og har en typisk nettpris på oppunder 6.000 kroner.
Interessant er det at kameraet har en nesten identisk "lillebror" i A300 med 10 megapiksler i stedet for 14, men dertil raskere seriefoto.
Dette kameraet har vi beklageligvis ikke testet i denne runden.
PS!
Vi legger til at Sony kjøpte opp Konica Minoltas kameradivisjon for et par år siden, og derfor er også kameraene deres kompatible med de fleste tidligere Minolta-objektiver.
Den komplette listen finner du hos Sony.
A350 ble duelltestet mot Olympus E-520 her:
Outsidernes duell
| 1
|
201407
|
Toyota Avensis
Etter flere år med sviktende salgstall skal nye Avensis nå få ting på rett kjøl igjen.
Bare ett problem; det er ingenting nytt med nye Avensis.
Den ser klin lik ut som den gamle, og tilbyr ingenting som konkurrentene ikke gjør enda bedre.
Toyota kjører en ekstremt defensiv strategi om dagen.
Prøv også:
Volkswagen Passat, Hyundai i40
| 1
|
201408
|
Nokia N79
Med denne telefonen trenger du ikke bekymre deg for å ha glemt laderen.
Er du ute etter en telefon med lassevis av funksjoner og ekstremt godt batteri, bør definitivt N79 vurderes.
Tastaturet er kanskje det svakeste punktet, og er du en SMS-jäkel bør du derfor se andre veier.
For øvrig er det mindre ting å sette fingeren på, og svakhetene vi har omtalt i testen er ikke mer fremtredende på N79 enn på de fleste konkurrentene.
Les hele testen
Les hele testen
| 1
|
201409
|
Testvinneren!
Du kan legge inn varsler for fartsgrenser, og 430 går over til digital hastighetsvisning om du ønsker riktig fart.
Flott visningsprogram for PC når du skal se gjennom filmene.
G-sensor registrerer brå bevegelser og skrivebeskytter disse filene.
Minispesifikasjoner:
Full HD 1080, opp til 32 GB Micro SD-kort, 140 kameravinkel, 2,7» skjerm, GPS, G-sensor, Bevegelsessensor.
Se DOD LS430W i aksjon her.
Kort oppsummering under videoen:
Trafikk:
Skarpt.
Litt mørk eksponering.
Leser trafikk, lysregulering og skilter ok.
Inn i tunnel:
Skarpe detaljer langs veggen og langt framover i tunnelen, bra kontroll på lys.
Separerer lyskildene best.
Ut av tunnel:
Rask blender.
Bilen foran har naturlig farge, og man klarer nesten å se skiltnummeret få meter utenfor tunnellen.
Motlys:
En anelse mørkt bilde, spesielt på omgivelsene, men det sikrer optimal skarphet i bilen foran.
Bra kontroll på motgående lys.
Skumring:
Bildet ser noe mørkt ut, men ved zoom er det skarpere enn samtlige av konkurrentene.
| 1
|
201410
|
2.Plass:
Sammen med storebror DOD LS430W har den kompakte mål og testens minste sugekopp med kulehode.
Den er altså lett å gjemme bak speilet.
Den har ikke innebygget GPS, men antenne kan kjøpes ekstra.
Med GPS får du fartsmåling og koordinater i bildet.
DOD har et flott medfølgende visningsprogram med kart som gjør det enkelt å navigere i filmklippene.
Minispesifikasjoner:
Full HD 1080, opp til 32 GB Micro SD-kort, 140 kameravinkel, 2,7" skjerm, G-sensor, bevegelsessensor, og mulighet for ekstern GPS-antenne.
Se DOD LS330W aksjon her.
Kort oppsummering under videoen:
Trafikk:
Best av alle i denne kategorien.
Skarpt bilde, men trekk for ikke å gjengi riktig lys på biler og trafikklys.
Inn i tunnel:
Bra kontroll på det gule lyset.
Skarp asfalt og detaljer på siden.
Ut av tunnel:
Fullt mulig å se biltype og man kan lese skilter.
Man kan se tegning av skiltnummeret.
Lysere, men også mer pixler.
Vanskelig å lese vegskiltene.
Motlys:
Bra gjengivelse av lys.
Mye tegning i natur og himmel.
Takler motlys og billys.
Skumring:
Utrolig bra på å hente frem lys.
Bra tegning i hele bildet og sylskarpt i mørket.
| 1
|
201411
|
3.Plass:
Lite kamera med fast feste med ett ledd som tapes i ruta.
Avhengig av å stå ganske midt i ruta.
Linse fra Sony med UV-filter.
Ingen skjerm og enkel stemmestyrt meny.
Enkel å sette opp og enkel i bruk.
Det er lett å finne filmene på minnekort, og den deler inn i kjøring, event og parkeringsmappe.
Klokke og filmoppløsning ferdig innstilt.
Havner på tredje plass da den er dyrere enn DOD LS330W.
Minispesifikasjoner:
Full HD 1080, opp til 32GB SD-kort, 120º kameravinkel, GPS, G-sensor, bevegelsessensor.
Oppsummering Lukas Blackbox LK-7900:
Trafikk:
Bildet er noe lenger unna enn de andre, pga. stopp i filmingen.
Det kan være uheldig ved et uhell.
Inn i tunnel:
Riktig farge.
Lys gror ikke sammen.
Skarpt.
Ut av tunnel:
Skarpt bilde, men så mye pixler at man ikke kan lese skiltene.
Motlys:
Riktig lys, men bare såvidt man ser skiltene.
Skumring:
Naturtro fargegjengivning.
Lett å lese skiltene.
| 1
|
201414
|
6.Plass
Enkel å navigere gjennom menyer på flippskjermen.
Tar liten plass i ruta takket være størrelse og liten sugekoppbrakett med kulehode.
Minispesifikasjoner:
Full HD 1080, opp til 32 GB SD-kort, 120 kameravinkel, 2,4» skjerm, G-sensor og bevegelsessensor.
Se DOD V680L i aksjon her, kort oppsummering under videoen:
You need a browser that can handle Iframes to be able to view this page.
Trafikk:
Litt mørk eksponering.
God gjengivelse av billys og trafikklys, men så å si umulig å lese skilter.
Inn i tunnel:
Noe gulstikk og ikke helt skarpt.
Ut av tunnel:
Sen tilpasning av dagslys.
Umulig å gjenkjenne bilen foran.
Motlys:
For mørk eksponering.
Skumring:
Litt dårlig til å hente fram lys og farger i de mørke partiene, men overrasker positivt med at man kan lese skiltnummer.
| 0
|
201415
|
7.Plass
Smart Cam 2,4 LTPS er et lite kamera, men det hjelper lite når det har testens største og minst praktiske sugekoppfeste med to faste ledd.
Enkel meny som er lett å navigere i.
Full HD 1080, opp til 32 GB SD-kort, 120 kameravinkel, og 2,4" skjerm.
Se Smart Cam 2,4 LTPS i aksjon her, kort oppsummering under videoen:
Trafikk:
Grumsete mørkt bilde.
Umulig å lese skilt, men skiller mellom farger på trafikklys.
Inn i tunnel:
Veldig rødstikk, og lampelys gror voldsomt sammen.
Ut av tunnel:
Sen blender gir dårlige bilder inn og ut av tunneler.
Kan ikke se hvilken bil som er foran.
Motlys:
For mørk blender, men fordelen er at man så vidt kan tyde skiltene.
Skumring:
Klarer ikke å gjengi naturlige farger, men er i det minste skarpt nok til å kunne lese skilter.
| 0
|
201416
|
8.Jumboplass:
HD Dual Lens-Car Camera skiller seg fra de andre ved å være et speil man setter utenpå bilens originale.
Skjermen er altså innebygget i speilet.
Omtrent samme menyer som de andre.
Et ekstra kamera til å sette i bakruten.
Minispesifikasjoner: HD 720, opp til 32 GB Micro SD-kort, 120 kameravinkel, G-sensor, Klargjort for GPS-antenne.
Se hvordan den klarer seg i aksjon her, kort oppsummering får du under videoen:
Trafikk:
Bra fargegjengivelse, men veldig uskarpt.
Inn i tunnel:
Ser tilforlatelig bra ut, men lyset gror igjen.
Ut av tunnel:
Biler er ugjenkjennelige og skilter uleselige fordi den fortsatt er i tunnelmodus.
Motlys:
Det er mulig å se hva slags bil det er, men alt for mye kontrast.
Skumring:
Naturlig fargegjengivelse og man kan kjenne igjen biltype.
| 0
|
201417
|
TEST:Libratone Live - AirPlay
Nei, den er ikke ny, men den er god.
Og viktigst av alt:
Den blir snart enda smartere.
Selv om danske Libratone kom til Norge i slutten av april er det først nå vi har fått våre klamme hender rundt produktet.
At den ikke er rykende fersk har likevel lite å si, vårt inntrykk er nemlig at den gjør seg svært godt mot konkurrentene.
Hva gjør Libratone Live?
Live-modellen er rett og slett en aktiv høyttaler med god lydkvalitet.
Lydsignalet overføres trådløst via Apples AirPlay, så dette er i alle hovedsak et produkt for deg med en iPhone, iPad eller iPad Touch - selv om du også kan bruke din PC eller Mac som lydkilde.
Det er riktignok også en inngang for minijack på baksiden, men spør du oss er hele poenget med dette produktet trådløs lyd.
Bruker du Android eller Windows phone er det derfor andre alternativer som er bedre egnet, og NAD Viso er her et godt eksempel.
Gode nyheter:
Ja, den får PlayDirect
I motsetning til nykommeren Libratone Zipp leveres Live-modellen kun med vanlig AirPlay-funksjon.
Det vil si at du er avhengig av et trådløst nettverk, som både høyttaler og avspiller må kobles til, for å kunne overføre musikk.
Den gode nyheten er imidlertid at Live-modellen vil bli software-oppdatert til PlayDirect i løpet av høsten.
I praksis vil det si at du da kan bruke Live-modellen på hytta eller i garasjen, fordi den kobler seg direkte til mobilen eller nettbrettet ditt, og ikke trenger å gå via et separat nettverk.
Dette er en klar fordel i vår bok.
Merk deg dog at Libratone Live ikke har innebygget batteri, så i motsetning til Zipp er du her fortsatt avhengig av å ha strøm tilgjengelig.
Elsk eller hat-design
I likhet med de øvrige høyttalerne fra Libratone er også Live kledd i ull med polerte stålhåndtak.
Vi liker også at den kommer i flere ulike farger, og synes nok at vår testmodell (smak og behag folkens) er litt kjedelig mot de andre alternativene.
Selv liker vi altså det røde, sorte eller grå alternativet bedre, og grunnen er ganske enkelt at fargene er med på å tydeliggjøre de små designelementene du ser på bildet over.
Live er forøvrig ment å bli brukt i stående posisjon, og har derfor et svært praktisk håndtak på baksiden som gjør det enkelt å flytte den 6,5 kilo tunge høyttaleren fra rom til rom.
Onde tunger vil kanskje si at den minner litt om en hipp kaffekanne, men vi liker i hvert fall det vi ser:
Den skiller seg nemlig ut, og det er noe vi liker i en verden hvor det ofte er vanskelig å skille de ulike produsentene fra hverandre.
Et annet poeng som er verdt å merke seg er at strømforsyningen er innebygget.
Det liker vi.
Generelt er det nemlig en liten nedtur når ellers flotte lydanlegg blir levert med en stor kloss av en ekstern strømforsyning.
Her slipper du altså unna med en helt enkel strømledning.
Store bilder fra testen får du her:
Enkelt oppsett
I stedet for en tjukk bruksanvisning som skremmer vettet av alle som ikke er oppvokst med bibliotekskort, leveres Libratone Live med små innstillingshefter, en for hvert tilkoplingsalternativ.
Vi valgte heftet for AirPlay via iPhone/iPad, og syntes framgangsmåten var enkel.
Fra vi begynte utpakkingen og til vi spilte musikk via iPhonen tok det ikke mer enn fem minutter.
Lydkvalitet
I fronten har Live et basselement på 13 centimeter, mens det på hver av sidene befinner seg et mellomtone- (7,5 cm) og diskant-element (2,5 cm).
Den skrå vinklingen av sidehøyttalerne er forøvrig med på å spre lydbildet i rommet, selv om vi fortsatt holder en knapp på vår favoritt Zeppelin Air på dette punktet.
Selve lydbildet oppleves som detaljert, og spesielt mellomtonen kommer godt fram her.
Men heller ikke når det gjelder basstrykk har Live noe å skamme seg over, selv om den ikke viser seg fra sin beste side hvis du plasserer den på et bord mitt i rommet.
For å få litt mer smell i bassen er det altså verdt å merke seg at den bør plasseres inntil veggen, eller enda bedre; i et hjørne, slik at bassen blir ytterligere forsterket.
Et smart trekk hos Libratone er at de også har sin egen gratis-app, som gir deg mulighet til å velge ulike lydmoduser, i tillegg til at du her kan angi avstanden til vegg.
Dette fungerer godt, og gir pluss i margen.
Konklusjon
Libratone Live er en god AirPlay-høyttaler, og spesielt det faktum at den snart vil få PlayDirect trekker opp.
Minuset er prisen, som per dags dato er rundt 5.500 kroner.
En ting er at det er såpass mye at det vil ekskludere mange potensielle kjøpere, men det gjør også at den får mange gode kandidater.
Nevnte Zeppelin Air er en av dem, og Loewe AirPlay likeså, men de er altså langt mer stasjonære enheter.
Lydmessig spiller kanskje Zeppelineren litt høyere, uten at Libratone Live har noe å skamme seg over.
Valget vil nok derfor i stor grad avhenge om du vil ha en høyttaler som er lett å flytte rundt, og som også kan brukes uten trådløst nett.
Er dette viktig for deg er Libratone Live definitivt verdt en titt.
Libratone Live Standard
| 1
|
201422
|
Acer Aspire 5720ZG
Den bærbare vi kåret til beste PC-tilbud før sommeren har nå fått en etterfølger - til samme pris.
Kan det stemme at det gode tilbudet har blitt bedre?
På den andre siden av sommeren hadde vi en sammenligning og fysisk test av bærbare PCer til syv tusenlapper, og kåret til slutt Acer-modellen Aspire 5613WLMi til det beste tilbudet.
LES OGSÅ:
Å si at denne PCen har solgt godt vil være en underdrivelse, de slapp faktisk etterhvert for eksemplarer og måtte relansere den med en litt annen konfigurasjon - men til samme prisen var det ikke så mange som klaget over at maskinen da hadde en litt bedre grafikkløsning.
Når de store massene skal handle bærbar er det en grense for hvor mye man vil ut med, og Acer har etter sommerens salg en god grunn til å tro at den grensen ligger på rundt 7.000 kroner.
Derfor kommer nå - til den prisen - oppfølgeren med den noe enklere modellbetegnelsen Aspire 5720ZG.
Og den har ny drakt; den såkalte "Gemstone"-designen, ble lansert på vårparten i år og er et samarbeid mellom Acer og BMW Design Group.
Den har den noe enklere modellbetegnelsen Aspire 5720ZG.
Sånn ser den altså ut, så kan du velge å like den nye stilen eller ikke...
Spesifikasjoner:
Intel Pentium Dual-Core T2310 @ 1,46 GHz 15,4" skjerm i bredformat (1280 x 800 piksler) 2 GB DDR2-minne 160 GB harddisk (5400 rpm) nVidia GeForce 8400M GS grafikk (256 MB dedikert minne) 54 Mbps WLAN (b/g) Gigabit LAN + modem 4 x USB, FireWire, IR 1 ExpressCard/54 kortplass Kortleser for SD, MMS, MS/PRO, xD S-Video, VGA og DVI ut, lyd inn/ut Integrert webkamera og mikrofon Windows Vista Home Premium Dimensjoner (B/D/H): 36,7 x 27,5 x 4,5 cm Vekt 3,0 kilo Pris: 6995 inkl. mva.
Core 2 Duo
Pentium Dual-Core
I tillegg har maskinen fått et anstendig grafikkort med 256 MB dedikert minne og støtte for Direct3D 10 (DirectX 10), DVI-utgang, gigabit nettverkskort, FireWire og i motsetning til forgjengeren har 5720ZG fått byttet ut CardBus med den nye ExpressCard-standarden.
Hvis du lurer på hva det siste der betyr anbefaler vi denne guiden.
På skjermsiden har det ikke skjedd så veldig mye - men der hadde vi heller ikke så mye å utsette.
Oppløsningen på 1280 x 800 punkter er normalen for bærbare i denne prisklassen, og den blanke skjermen likeså - som i det minste betyr gode farger og kontrast.
Øverst på selve ramma rundt skjermen har Acer som med den foregående modellen puttet inn et webkamera, men nå sitter denne fast vendt mot brukeren - den "gamle" kunne vris rundt sin egen akse for å ta snikbilder av de peneste jentene i klassen.
Konstruksjon
Gemstone-designen står du selvfølgelig fritt til å like eller ikke like, men sett ut i fra et kvalitetsståsted er dette slett ikke noe tilbakeskritt for Acer.
Runde kanter til tross, chassiset er stivt og solid uten tegn til svake punkter.
Lokket har litt svikt, men dette er ikke noe mer enn hva vi forventer av en relativt billig bærbar.
Det er mange nye linjer på den nye Aspiren.
Sentrert opp mot skjermen har vi av/på-knappen, og under den finner vi snarveier for trådløst nettverk av/på, Internett, epost og blåtann (men merk at denne modellen faktisk ikke har noen innebygd blåtann-modul).
Oppe til høyre har vi også en snarvei til Acer Arcade Deluxe - et medfølgende program i Media Center-stil som enkelt skal hjelpe deg å redigere film og brenne DVDer med bilder osv - og den grønne Empower-knappen gir deg kjapp oversikt over innstillinger for batteri, trådløst nett og lyd.
Tastaturet har litt svikt, men tastene har markant nedslag og er gode å skrive med.
Når det gjelder touchpaden så er denne i bredformat og følsom, men også plassert litt vel nærme mellomrom-tasten, slik at det er lett å komme bort i denne når du skriver.
Dette er likevel i stor grad en vanesak, og kan også gjøres noe med i kontrollpanelet.
Touchpaden har usynlige skrollefelt i alle retninger, og tastene under er store og gode.
Merk for øvrig at den i midten er en navigeringsløsning som ikke fungerer som sentertast.
Tilkoblingsmuligheter
PCens kontakter er plassert på sidene og i front.
På baksiden finner vi kun inntaket for strømmen i tillegg til at varmluften blåses ut der.
Lokket på denne nye modellen vipper litt ned bak, slik at det kan være litt knotete å koble bra strømmen med skjermen oppe, men det er kun en detalj.
I front er det inn- og utganger for lyd innfelt på venstre side, og infrarød mottaker på høyre.
Høyre side har to USB-kontakter, DVD-brenneren og modem.
Venstre side er godt utstyrt: plass for kensingtonlås, VGA, DVI, S-Video, LAN, 2 x USB, FireWire, minnekortleser, ExpressCard/54-slot og et hjul for å regulere lydstyrken.
Ytelse
Aspire 5720ZGs prosessoren er som nevnt en Intel Pentium Dual-Core på 1,46 GHz.
Den samme prosessortypen fant vi også på forgjengeren, men denne var klokket høyere - 1,73 GHz.
Så på dette punktet regnet vi med å finne at de gamle var eldst.
Ytelse i PCMark05:
Høyere poengsum er bedre.
Ikke uventet gjør altså Aspire 5613WLMi det skarpest på prosessorytelse, men totalt sett får nykommeren en langt bedre poengsum.
Hovedsaklig skyldes dette grafikkortet fra nVidia, men også minne- og harddiskytelsen er litt bedre på Aspire 5720ZG.
Brukt tid i sekunder - lavere er bedre.
Ser vi først nærmere på forskjellen på et par prosessorkrevende applikasjoner er forskjellen merkbar, men burde ikke være avgjørende for valget av maskin.
I begge våre vante tester bruker nykommeren nøyaktig ti sekunder lenger enn "gamle" 5613WLMi.
Ytelse i 3DMark05:
Høyere poengsum er bedre.
Det er overgangen fra integrert til dedikert grafikkort som virkelig får Aspire 5720ZG til å bli et rimelig og akseptabelt alternativ for de som liker å spille.
Bevares, nVidia GeForce 8400M GS er på langt nær noe entusiast-kort, men har du likevel ikke planer om å bruke større oppløsning enn 1280 x 800 vil den fint dra de fleste spill.
Batterilevetid og støy
I minutter - kontinuerlig drift.
Som vi alltid har sagt - dedikerte grafikkort bruker mer strøm enn integrerte, men siden det er en helt ny maskin kan det her selvfølgelig i tillegg også være andre faktorer som spiller inn.
Uansett ser vi tre kvarters forskjell i kontinuerlig batteridrift på den gamle kontra den nye - og akkurat det taler selvfølgelig ikke til nykommerens fordel.
PCen blir ikke spesielt varm og har ingen "hotspots", altså punkter på chassiset som blir betydelig varmere enn andre, men god kjøling kommer som alltid til en pris.
I dette tilfellet er prisen noe viftestøy, som heldigvis forsvinner i kontorlandskapet, men er ikke vanskelig å få med seg i roligere omgivelser.
På forgjengeren spant vifta opp av og til under svak belastning, men gjorde i det hele tatt ikke så mye ut av seg.
Vifta på Aspire 5720ZG vil i stedet begynne sakte og øke gradvis for så å kutte helt, begynne sakte og øke igjen... noe som har potensiale til å irritere, spesielt siden dette gjentar seg omtrent en gang i minuttet.
Men som sagt, dette merker du altså kun i rolige omgivelser.
Men for oss med sans for stillhet er det da er det langt bedre med jevnt, svakt viftesus, og aller helst vil vi ha en "stille modus"-knapp som vi for eksempel finner på Multicom Z37S og Fujitsu Siemens Amilo PI 2530.
Vurdering og konklusjon
Vi skulle så gjerne sagt at Acer Aspire 5720ZG både var billig og fullkommen, men det er altså ikke tilfellet.
Fremskritt betyr ikke nødvendigvis at all utvikling er til det bedre, og her har vi altså det med viftestyring og batterilevetid som ikke klarer å leve opp til det vi fant hos forgjengeren.
Den har som nevnt også en litt lavere klokket prosessor, men i praksis har dette liten betydning - er prosessorkraft kritisk for deg vil du uansett se etter en maskin med sterkere CPU enn denne eller Aspire 5613WLMi.
Men for all del, det er mange bra aspekter ved nykommeren også.
Den er jo langt bedre utstyrt - DVI, FireWire, gigabit nettverk og ExpressCard-slot for å nevne noe.
Men hva som kanskje vil være mest tiltalende for potensielle kjøpere er det dedikerte grafikkortet med støtte for Direct3D 10.
Med mindre du er spesielt kresen vil du med dette pluss 2 GB RAM og dobbeltkjerneprosessoren ha nok kraft til å bruke maskinen til daglig spilling.
Og DET er slett ikke vanlig i denne prisklassen.
Så er den dårligere eller bedre enn første generasjon Aspire 5613WLMi, som vi altså testet før sommeren?
Den er begge deler - for de to maskinene har forskjellige styrker og svakheter.
Aspire 5720ZG er noe dårligere på batteri og støy - noe vi vet mange vektlegger - men langt bedre på spill og er dessuten bedre utstyrt.
Kort sagt sikter de seg ikke nødvendigvis inn mot den samme gruppen av potensielle kunder.
Men det er kanskje heller ikke poenget siden såpass mange tydeligvis allerede har kjøpt Aspire 5613WLMi.
Vi trekker for ujevnt trav på vifta og et batteri som ikke helt holder hva vi forventer på en 15-tommer, men totalt sett holder likevel Acer Aspire 5720ZG til en svak femmer på vår terning.
| 1
|
201423
|
Auris Bluetooth iPhone dokk-konverter
Har du et musikkanlegg med iPhone-dokk, men ikke iPhone?
Auris løser problemet.
Det finnes mange musikkanlegg med dokkingstasjon, men alle er for iPad og iPhone siden dette er den eneste "standarden" som virkelig er utbredt i markedet.
Så hva gjør du når du vil spille av musikk fra en annen mobil på et anlegg med dokk for iPhone/iPod?
Eller har kjøpt en ny iPhone som ikke har kontakt som passer i den gamle dokken?
Auris løser dette problemet på en enkel og elegant måte.
Hva er Auris?
Auris er en liten dings som kan settes i en iPod/iPhone dokk, og som inneholder en Bluetooth-mottaker.
Da kan du sende lyd via Bluetooth til Auria, som formidler lydsignalet videre til musikkanlegget med dokken.
Dermed kan du bruke hva som helst som sender lyd på Bluetooth til anlegget, om det er en Android-mobil, Windows Phone eller hva som helst annet, inkludert en iPhone 5 med den nye såkalte Lightning-tilkoblingen.
Auris måler 45 x 37 millimeter og er 1.1 centimeter tykk.
I den ene kortenden har den en kontakt som tilsvarer den klassiske iPod-kontakten.
Ved siden av denne sitter en lydutgang med vanlig minijack for tilkobling til annet utstyr som hodetelefoner eller lydanlegg av et eller annet slag.
På venstre side finner vi to knapper og et lite hull.
Knappene er for å gå til neste/forrige låt eller øke/senke volumet.
Bak det lille hullet finner vi en liten mikrofon som fungerer ved stemmestyring.
I bruk
For å bruke Auris setter du den ganske enkelt i dokken, så slår den seg på automatisk.
Da er den også i paringsmodus slik at du kan opprette kontakt med nye eller tidligere brukte enheter.
For å opprette kontakt bruker du vanlig Bluetooth-prosedyre.
Du går til innstillingene for Bluetooth og velger "auris" i listen over enheter i nærheten av din mobil.
Deretter er det bare å velge «Auris» som avspillingsenhet på mobilen.
Vil du øke eller senke volumet fra Auris holder du inne «+» eller «-»-knappen.
Vil du hoppe fram eller tilbake mellom låter trykker du kort på de samme knappene.
Stemmekommandoer kan den også bruke, men det hadde vi ikke mulighet til å teste.
Vi ser heller ikke det store poenget, en mobil enhet har man jo gjerne lett tilgjengelig for normal og mer effektiv betjening.
Rekkevidden fra Auris til mobiltelefonen til uten hindringer var knappe 20 meter.
Konklusjon
Har du, eller ønsker du deg, et musikkanlegg med iPod/iPhone-dokk, men har ikke en mobil som passer, så løser Auris problemet.
Den kan også brukes for å spille av musikk gjennom et anlegg hvor du selv ønsker å ha kontrollen ved å ha mobilen i egen lomme, som ikke er tilgjengelig for fikling fra alle andre.
Lydkvaliteten er også utmerket.
Vi testet både med forskjellige anlegg og hodetelefoner, og registrerte ingen hørbar forskjell i lydkvalitet mellom direkte kobling og via Auris.
Norsk representant er TT Micro.
Laveste dagspris finner du her.
| 1
|
201425
|
Nokia 5700 XpressMusic
I musikkmobilen 5700 har Nokia pakket inn det meste - og resultatet har blitt en klump med nesten bare moro.
5700 XpressMusic fra Nokia er så avgjort ikke den smaleste og tynneste telefonnyheten i år.
Sammenlignet med for eksempel den slanke Walkman-telefonen Sony Ericsson W880i er den som ei skikkelig dundre - riktignok med formene på de rette stedene, men likevel.
Med sine 115 gram er telefonen så å si i samme vektklasse som supermobilen Nokia N95.
Selv om de avrundede kantene hjelper litt er altså ikke dette telefonen som forsvinner i bukselomma - du kjenner at den er der.
Mobilen kommer i tre forskjellige fargekombinasjoner: rød, khaki og sort.
Vårt testeksemplar var av sistnevnte type.
Viktige data:
Quad-band GSM/GPRS/EDGE og UMTS 2,2" skjerm med 16 millioner farger og 320 x 240 piksler 35 MB internminne, plass til microSD-kort opp til 2 GB (1 GB kort medfølger) 2 Mp kamera (1600 x 1200 piksler)
Støtte for MP3, AAC, AAC+, eAAC+, WMA Brukergrensesnitt: series 60 3rd Edition, Feature Pack 1 Overføring via blåtann, infrarød og USB 2.0 Tale/standbytid: opp til 3,5/290 timer Størrelse: 50,5 x 108,2 x 17,3 mm, vekt 115 gram Ca. pris: 3.500,- inkl. mva.
Under denne finner vi joysticken som lar deg navigere rundt i S60-grensesnittet.
Her er for øvrig responsen kjapp og fin, ingen ventepauser eller lignende når vi hopper frem og tilbake mellom menyene.
På høyre side er det et gummideksel som dekker for strøminntak, microSD-kortplass og miniUSB.
Venstre side har volumknapper opp og ned.
Kameralinsen og blitsen sitter nede ved tastaturet, som kan dreies rundt.
Mer om dette i selve artikkelteksten.
Tastaturet og navigasjonstastene er store og meget gode i bruk.
Og et av de mer interessante aspektene ved Nokia 5700 er at det har noe såpass sjeldent som et vribart tastatatur - og med det mener vi at tastaturet (altså den nederste tredelen av mobiltelefonen) kan vris rundt om sin egen akse.
På baksiden av telefonen finner vi nemlig et sett ekstra medietaster, og ved å vri tastaturet 180 grader rundt skjer følgende:
* De "vanlige" talltastene (som nå befinner seg på baksiden av telefonen) deaktiveres * Medietastene (nå foran) aktiveres * Telefonen går i musikkspillermodus
* De to høyttalerne befinner seg nå på samme side
Men det vribare tastaturets funksjonalitet stopper ikke der.
I stedet for å plasseres på telefonens "rygg" er kameraet på to megapiksler plassert på siden ved tastaturet - som også kan vris i 90 graders vinkel både fra og mot deg selv.
Gjør du dette vil også telefonen starte kameraet automatisk - langt kjekkere enn å fomle og fikle med taster eller i menyer.
3G-telefonen kan også brukes til videosamtaler, og da kan du altså også vri kameraet til å peke mot det du vil den andre parten skal se - enten det er deg selv eller noe annet.
XpressMusic
5700 blir nokså tydelig markedsført som en musikkmobil, og det gjør strengt tatt Nokia helt rett i.
Musikkspilleren, som er den samme som vi for eksempel finner på N91, leverer etter hva vi kan bedømme god lyd, selv om diskanten må opp dersom du bestemmer deg for å bruke de medfølgende ørepluggene.
Fjernkontrollen har dog en standard 3,5 mm minijack ut, så det byr ikke på problemer å bruke dine favoritthodetelefoner.
Utgangseffekten burde også være kraftig nok til de litt mer tungdrevne settene.
Vi kunne dog ønsket oss litt mindre intervaller på volumjusteringen.
Som nevnt tidligere i artikkelen er det også to utvendige høyttalere på telefonen, som også spiller i stereo.
Hvor mye glede du får av dette siden de (når tastaturet er vridd i musikkmodus) tross alt ikke er plassert mer enn 8 centimeter unna hverandre kan diskuteres, men at de spiller høyt nok til å plage en god del av dine medpassasjerer på bussen er klinkende klart.
Det medfølgende microSD-minnkortet på 1 GB som følger med telefonen får nok ikke plass til hele musikksamlingen din, men spanderer du på deg et par ekstra på 2 GB er du godt på vei til å ha en fin erstatning til en mindre MP3-spiller.
Forøvrig forventes microSD på 4 GB å bli tilgjengelig mot slutten av måneden, og vi håper disse også vil fungere fint på den nye mobilene.
Telefonen har forresten også FM-radio.
Den store og gode skjermen gjør også at 5700 egner seg godt som videoavspiller, det enten være seg til filmer, musikkvideoer eller din favorittvideopodcast.
Dessverre er det kun MPEG4 som lar seg spille av, men det er vel det vi har konverteringsprogramvare til.
Også under videoavspilling kommer det vribare tastaturet til sin rett - ved å vri dette 90 grader går bildet over til liggende fullskjemsvisning og lar telefonen balansere i en 45 graders vinkel dersom du setter den på bordet.
Dette trikset fungerer også utmerket ved videoanrop.
Klikk for å se bilder av hvordan.
Bilder
Nokia 5700 XpressMusic er som du skjønner hovedsakelig en musikkmobil, men også kameraet gjør en grei jobb - spesielt utendørs.
Med sine to megapiksler kan det naturligvis ikke måle seg med Nokia N95 eller andre telefoner med hovedvekt på bilder, men et godt lommekamera er uansett overlegen en hvilken som helst mobiltelefon på dette punktet.
Du kommer altså lettest i bildemodus ved å vri tastaturet 90 grader, og da kan du bruke start/stopp-tasten på mediespillerdelen av tastaturet til å ta bildet.
Men her finner vi også et av 5700s få irritasjonsmomenter, nemlig at den utstikkende delen av tastaturet kommer i veien for styrespaken og navigasjonstastene.
Å bla i innstillingene er fremdeles overkommelig, og du kommer kanskje ikke til å bruke mest tid på dette heller, men det er altså litt knotete.
Under kan du se eksempler på bilder tatt med telefonen:
Er du av typen som liker å filme litt er dette også mulig i 320 x 240 pikslers oppløsning og 15 bilder per sekund.
Program for enkel redigering av klippene er også innbakt i telefonen.
Tilkoblingsmuligheter og slikt
Føler du deg ensom uten elektronisk kontakt med resten av verden så burde Nokia 5700 XpressMusic ha det meste av hva du trenger.
Firebånds GSM for telefoni, GPRS med EDGE og UMTS (3G) for datatrafikk og surfing med den medfølgende nettleseren, e-post, SMS (med høytlesning), PMS, MMS og AMS (lydmeldinger).
Blåtann, IR og USB 2.0 lar deg koble telefonen til en datamaskin eller andre egnede enheter.
Vi liker at det er en standard miniUSB som lar oss koble til PCen.
Mobilen mangler altså tilkobling med WLAN og HDSDPA (super-3G), men for mange vil det den allerede har være mer enn nok.
En ting som har irritert oss med en rekke Series 60-telefoner er at det ikke har vært mulig å sette klokkealarmen på daglig vekking.
Nokia 5700 har heldigvis ikke dette problemet, her er det fullt mulig å stille den slik at du vekkes til samme tid hver dag, ukentlig eller kun dagene du spesifiserer selv (arbeidsdager).
Oppsummering og konklusjon
Nokia 5700 XpressMusic lever først og fremst opp til sitt navn som en musikkmobil.
Den får riktignok ikke plass til all yndlingsmusikken din på det medfølgende minnekortet på 1 GB, men denne kan altså byttes ut med andre, eventuelt større kort.
Ved siden av lydfiler har enheten også radio, og de utvendige høyttalerne kan underholde både deg og dine medmennesker (enten de vil eller ikke).
Alt i alt en god erstatter for en MP3-spiller, med mindre du da er vant til en harddiskspiller med langt større kapasitet.
Men også utenom det rent musikalske er det mange grunner til å like 5700.
Av nett- og tilkoblingsmuligheter er det som nevnt bare WLAN og super-3G vi savnet, og kameraet gjør en anstendig jobb.
Kjapp navigering, tastaturet og den gode skjermen gjør ellers telefonen til en fryd å bruke, og det å kunne starte/stoppe kameraet eller sette telefonen i musikkmodus med en rask vri på tastaturet er både brukervennlig og praktisk.
Når det gjelder batterilevetid er nok denne veldig variabel.
Nokia reklamerer med tre og en halv times samtaletid og en tolv dagers standby.
Problemet, så å si, er at det er mye å finne på med Nokia 5700.
Når du ikke ringer er det gjerne radio eller musikk, et bilde som må tas eller plaging av medarbeidere ved å ha musikkvideoer gående med telefonen stående på skrivebordet.
Så har du ofte telefonen i bruk bør du ikke bli overrasket om batteriet ikke holder mer enn et par dager.
Kort sagt har 5700 det aller meste av hva som trengs, og det merkes også på størrelse og vekt.
Sammenligner vi altså med konkurrenten Sony Ericsson W880i, vil Nokiaen ikke akkurat være tynnest og lettest.
Men den vil så avgjort score bedre på pris, funksjonalitet og brukervennlighet.
Sjekk også ut vår Mobilvelger!
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 1
|
201427
|
Test:BMW 220i
Ekstrem kjøreglede og sittekomfort - men har den mistet litt av rampen i seg?
Man kan si mye om BMW 1-seriens design og løsninger.
Mye negativt ...
Den lett pubertalt bulende fasongen på kupémodellen skilte seg fra mengden, men ble aldri noen stor suksess for BMW i det todørs-fiendtlige Norge.
De falt som en stein på bruktmarkedet.
Det er grunn til å tro at det samme vil skje med 2-seriens kupémodeller.
Den samme følelsen
For de som kjenner 1-serie-Coupé, er forskjellen til toeren overraskende liten.
Vi har en 120d Coupé selv, og følelsen er godt bevart.
Å åpne de rammeløse dørene er helt likt.
Følelsen du har når du du sitter i bilen er den samme.
Riktignok har de kostet på seg ny plastinnramming og stoff i setene, men setet må være det samme.
Dette er en av de beste stolene på markedet.
BMW velger tykkere ratt enn de fleste andre, og det finnes rikelig med justeringsmuligheter.
Seteposisjonen er nesten som i toseters biler, trukket tilbake mot bakhjulene.
Sammen med et langt panser, liten intim kupé, der taklinjen omslutter passasjerene noe tettere enn man er vant til, samt en liten bratt frontrute, gir dette nærmest en toseterfølelse.
Baksetene er best for litt kortere personer, men i likhet med 1-serie, er det ikke så ille å sitte der når man først er kommet inn.
Men man sitter dypt.
Sobert interiør
BMW gikk amok med BMW i3 og i8, men beholder en nøktern business-stil på de ordinære modellene.
Du skal aldri være i tvil om at du kjører BMW.
Alle brytere har tilnærmet samme form og plassering og føles helt identiske med mindre man tar seg tid til en sammenligning.
Betjening skjer på samme måte, med unntak av fartsholderen.
Heldigvis vil mange si, for den separate stikka fungerte motsatt av hva alle andre gjorde og føltes ikke logisk.
Nå betjenes den fra rattet.
Utrolig nok hadde ikke pressebilen adaptiv cruise-control.
Den bør være standard i premiumbiler i dag, når du kan få det ekstra for få tusenlapper på de fleste biler i Golf-klassen.
Men de korte moderniseringsskrittene er lange nok.
Bilen føles langt dyrere og har beveget seg opp til 3-serie.
DAB-radio er heller ikke standard men i hvert fall tilgjengelig.
Den styres sammen med alle bilens kontroller, via hjulet i midtkonsollen på en 6,5-tommers skjerm.
Fortsatt chubby
2-serien har skilt seg fra 1-serie designmessig.
Teknikken er imidlertid den samme.
Som for eksempel det utypiske felginnpresset.
Her finner man nemlig felger som er mer vanlig for forhjulstrekkere.
Du kan altså bare glemme feite, konkave hjul på denne.
Den er så å si identisk i størrelse med 3-serie Coupé fra 1990 til 2000 (E36), men er langt fra så harmonisk i linjeføringen.
Takhøyden som er åtte centimeter høyere, har mye av skylda.
Personlig hadde vi håpet på en penere taklinje siden bilen er blitt såpass stor, men trolig ønsker BMW å beholde den pubertale designen for å skille den mer fra 4-serie Coupé.
Akkurat nok
Alle motoralternativer deles med 1-serien.
Les om vår test av 1-serien her.
Vi kjører en 120 bensin, en av de mest aktuelle her til lands.
Den samme følelsen
Vi hadde regnet med noe mer trykk fra toliteren nå som BMW har hektet en turbo på den.
270 Nm er ikke imponerende mye, heller ikke 184 hk.
Særlig ikke når de plantes i bakken av bakhjulene.
Effektleveransene kommer i jevnt skyv fra 1500 omdreininger og oppover, men å si den går dårlig, blir feil - selv om vi aldri klarte øvelsen 0-100 på lovte 7 sekunder.
Gjennomsnittlig brukte vi hele 7,7 sekunder på våre enkle målinger, og det er ikke mye man får gjort feil som sjåfør på en automatbil.
Imponerende automat
Automaten imponerer.
Bilen kan stilles i fire humør: Eco Pro, Comfort, Sport og Sport +.
Girskiftene er myke og turtallet holdes nede på de to første.
I Sport og Sport + blir den mer utålmodig og for hvert gasspådrag kvitteres det med 4.000 omdreininger eller mer.
Girskiftene er såpass hissige at det rykker i bilen ved hvert girskift.
I Sport + blir også antispinn slått av og er programmert for å tillate noe sladd.
Selvsagt kan alle hjelpesystemer slås av.
Skal man kjøre aktivt, velger man Sport + i kombinasjon med manuell giring.
Automaten blir masete og litt uberegnelig.
Ved gassoppslipp vil den gjerne slippe seg ett gir opp.
Da trenger den bittelitt tid for å treffe riktig gir ut svingen igjen.
Det føles mye bedre å selv legge den inn i ønsket gir før svingen, og bli belønnet med det man forventer.
Balansert
2-serien har fått voksne kjøreegenskaper.
Mye lettmetall i uavfjæret vekt (alt som er utenfor støtdempere og fjærer - red.), har sikkert noe av æren for at den er bra på hullete og dårlige veier.
Den svelger det meste av humper uten å forplante det i noen særlig grad til karosseriet, og selv om testbilen er utstyrt med sportsunderstell og 18-tommers felger, er inntrykket komfortabelt.
Hekken gir en tillitvekkende følelse av grep når den setter seg, og den er stiv nok i massevis når det går fort på svingete veier.
Styringen kunne vært mer presis.
Den formidler ikke helt det vi ønsker i midten, noe som resulterer i unødvendige korrigeringer på vårt humpete veinett.
Dekkstøy
Skramlelyder og knirking er ikke et tema, i hvert fall ikke før den får noen mil på baken.
Støynivået er lavt.
Motoren hører du i grunn ikke før den forsiktig minner om sin tilstedeværelse under akselerasjon fra 3.000 omdreininger og oppover.
Det som dominerer støybildet er de brede dekkene.
Ikke gratis
220i med sportsautomat har en grunnpris på 409.700 før du har bestilt maling på bilen.
Og BMW vet å ta seg betalt for alt du ønsker å ha.
Vår bil har ekstrautstyr for 112.000 kroner.
«Alle» velger M Sportspakke til 23.100 kroner.
Det inkluderer andre fangere og sideskjørter, samt sportsratt, sort tak og spesielle lister i bilen.
Adaptivt understell koster 5.100 kroner, de obligatoriske sportsstolene koster 8.400 kroner.
De kule bremsene (6.650,-), parkeringssensor (5.600,-), Xenonlys (7.200,-), fartsholder med avstandskontroll (3.450,-) og Navi (15.900,-), må man nesten ha for å få solgt den igjen.
Vi synes at den forrige generasjon 1-serie var BMWs morsomste bil å kjøre.
2-serien har mistet litt av rampen i seg, men er antagelig et mer fristende alternativ enn 3-serien, for de som ønsker seg en kupé.
Den synes litt mer, og selv om den fortsatt er litt kort og «kubbete», vil mange synes at den har kulere linjer enn 3-serien.
| 1
|
201428
|
Toshiba Satellite C660D / C670D
En av Norges billigste PC-er, og det merkes på ytelsen.
Hvor billig kan en PC egentlig bli?
For øyeblikket ser ikke prisene ut til å ha noen bunn, og den siste tiden har vi sett alt fra minibærbare til under tusenlappen, til fullverdige bærbare til like over det dobbelte.
Mens de fleste modellene har vært av utgående karakter, dukker det også opp nye serier med maskiner som benytter siste generasjon prosessorer og arkitekturer, men som er laget for å være billig.
Et godt eksempel på dette er Toshiba Satellite C660D-14E, som riktig nok normalt skal ha en prislapp på 2990 kroner, men som Elkjøp i disse dager selger for utrolige 2.395 kroner.
Den kommer også i en 17 tommer-versjon, C670D-10W, som har en veiledende pris på rundt 3.495 kroner.
Denne er altså identisk med 15-tommeren med unntak av skjermstørrelsen.
Her er en kjapp titt på noen av de viktigste egenskapene, vi har tatt med C670D også:
Toshiba Satellite C660D-14E / C670D-10W 15,6 tommer blank skjerm, 1366 x 768 piksler / 17-tommer med 1600 x 900.
AMD E-240 prosessor, 1,5 ghz, én kjerne 2 GB minne (maks 8) 320 GB harddisk Integrert ati radeon h 6310m-grafikk, delt minne DVD-leser/brenner Trådløst nettverk (b/g/n) 10/100 mbit kablet nettvverk 2 stk usb 2.0-porter Webkamera VGA-skjermutgang Minnekortleser (sd/sdhc/mmc) 6-cellers batteri, oppgitt levetid 6,15 timer (4,5 timer på 17-tommeren) Windows 7 home premium, 64 bits Mål: 25 x 38 x 3,5 cm / 27 x 41 x 3,8 cm 2,54 kg / 2,8 kg
Det er lite ved disse spesifikasjonene som skulle tyde på at dette er noe annet enn en rimelig PC.
Den mangler for eksempel HDMI-utgang, den har relativt beskjedent med minne, begrenset nettverkshastighet og selvfølgelig må du se langt etter støtte for USB 3.0.
Prosessoren er et nytt bekjentskap.
den har kun én kjerne, noe som i de fleste tilfellene betyr klare begrensninger - spesielt når det kommer til fleroppgavekjøring.
Mer positivt er det at harddisken er relativt romslig, og hvis oppgitt batterilevetid stemmer, er den såpass bra at den havner i øvre skikt hva angår rimelige datamaskiner av denne typen.
Men før vi går innmaten nærmere i sømmene, skal vi ta en titt på eksteriøret.
Vi gjør oppmerksom på at vi har hatt 17-tommeren på testbenken, men alt det følgende vil også gjelde 15-tommeren.
Rent og enkelt
Plast-kabinettet har en klassisk utforming strippet for fansy løsninger, med en mønstret, matt overflate både på ut- og innsiden.
Den skjuler imidlertid ikke fettflekker etter fingrene, som opptrer som mørkere felter.
konstruksjonen virker ikke spesielt spinkel, og lokket tåler ganske harde trykk uten at det blir forstyrrelser i skjermbildet.
Alle tilkoblingspunktene sitter på venstre side, på høyre sitter det optiske drevet.
Tastaturplaten er fast og overraskende god og stillegående å skrive på.
Enter-tasten er smal, og det er lett å trykke feil når man bruker touch-metoden, spesielt i starten.
Mellomromstasten er også smal, uten at vi anser det som like problematisk.
Pekeplaten er akkompagnert av to adskilte knapper for venstre- og høyreklikk.
begge deler fungerer tilfredsstillende, men vi får følelsen av at det er brukt billig materiale, spesielt gjelder dette respons og klikkelyder fra knappene.
Over tastaturet sitter av/på-knappen og to høyttalere.
De avgir spinkel lyd uten bass, men det er mer malen enn unntaket i de aller fleste pc-klasser - dessverre, uten at vi helt skjønner hvorfor.
I bruk
Maskinen går gjennom en installasjonsrutine ved første gangs oppstart.
dette var ferdig utført på vårt testeksemplar, og vi mistenker at grunnen er at dette er en ganske tidkrevende prosess, selv på mye kraftigerer maskiner enn denne.
og at denne maskinen ikke er særlig kraftig, fikk vi tidlig mange beviser på.
Det er unormalt mye venting, både med tanke på å installere og starte programmer, kopiere og pakke ut filer, og vi får ofte følelsen av at maskinen jobber mot oss og ikke for oss.
Resultatet blir at vi ofte trykker på knapper og symboler flere ganger fordi vi tror maskinen ikke har fått det med seg.
Ved ett tilfelle satte vi inn en USB-plugg for så å nappe den ut igjen med det samme.
Etter noen sekunder dukket det opp en melding på skjermen om at vi hadde satt inn en plugg, med spørsmål om hva vi ønsket å gjøre med den.
Etter at vi hadde dratt den ut, altså.
Meldingen forsvant av seg selv etter en tid, men dette illustrerer noe av problemene her.
Og selv en så vanlig aktivitet som å surfe på nettet byr noen ganger på utfordringer.
Opptegningen av VG.no for eksempel i Internet Explorer 8, tok vesentlig lenger tid enn vi er vant til på bare litt dyrere PC-er, og ressursbruken var flere ganger oppe i nesten 100% - uten at vi kjørte noen andre programmer på PC-en samtidig.
På den positive siden:
Maskinen er svært stillegående, og kan nesten ikke høres i de aller, aller fleste situasjoner.
Men dette klarte den faktisk!
Det var nesten så vi kviet oss til å prøve å spille av videomaterialet som vi normalt bruker til tester av frittstående mediespillere.
I dag er det nærmest selvsagt at enhver bærbar PC takler slik avspilling i alle oppløsninger, med unntak av minibærbare basert på Intel Atom-prosessor og modeller som denne med én prosessorkjerne.
Overraskelsen ble desto større da det viste seg at den klarte å spille av det meste av HD-filene våre.
Både MKV-filer og DivX-filer i 1080P ble avspilt uten hakking, selv om ressursbruken noen ganger nærmet seg absolutt kokepunkt:
Men kjører du noen programmer i bakgrunnen blir det raskt for tøft for den beskjedne maskinvaren.
Svært beskjeden ytelse
Ytelsestestene fra Passmark bekreftet alle opplevelsene våre på nær sagt alle punkter.
I diagrammene under har vi sammenlignet med ytelsen mot typiske prosessorer og grafikkløsninger i lavprissegmentet, det vil si rundt 3000 kroner:
Som du ser er prosessorytelsen vesentlig lavere enn snittet, det finnes faktisk en rekke Intel Atom-prosessorer som yter bedre enn dette, prosessorer som sitter i minibærbare (netbooks).
Grafikkytelsen er mer på snittet, men heller ikke den er noe å skryte av - men skal ha æren for at PC-en i det hele tatt klarer å spille av HD-materiale.
Spilling på denne PC-en vil fortone seg som et eneste langt gjesp, i verste fall irritasjoner, hjertebank og irrasjonelle grep, for eksempel slenge den i gulvet i ren frustrasjon.
Batterilevetiden ble heller ingen opptur.
Med minimal belastning holdt batteriet ut i 250 minutter, eller 4 timer og 10 minutter.
Ved kontinuerlig videoavspilling holdt det ut 2 timer og 47 minutter, noe som betyr at du kan forvente en batterilevetid på mellom 3 og 4 timere med variert bruk.
Vi gjør oppmerksom på at vi gjorde disse testene på 17-tommeren C670D, 15-tommeren C660D vil sannsynligvis vare noe lenger.
Konklusjon
Denne maskinen er billig.
Den er stillegående, har et godt tastatur og er relativt bra bygget med tanke på at prisen er så lav.
Vi har sett dyrere maskiner som har vært mindre tillitsvekkende enn denne på de områdene.
Det er imidlertid en så svak maskin ytelsesmessig sett, at vi slett ikke vil anbefale noen å kjøpe den.
En ting er at den er så treg ved leveranse, vi ser med skrekk og gru for oss når eieren får brukt den en stund, disken begynner å bli fragmentert, man har installert noen bakgrunnsprogrammer, verktøylinjer og lignende.
Vil den da i det hele tatt kunne brukes?
Det er jammen ikke godt å si.
Legg heller noen hundrelapper til på bordet, og gå for en modell med en annen, raskere prosessor.
Og er du opptatt av å få produktene billigst mulig, vil det i de fleste tilfeller vil være langt smartere å velge en nedsatt fjorårsmodell enn å gå for helt nye maskiner som er laget for å koste minst mulig.
OPPDATERT:
C660 finnes i flere forskjellige varianter, deriblant én med Intel Pentium T4500-prosessor.
Den vil være et svært mye bedre valg.
Toshiba Satellite C660D-14E
| 0
|
201429
|
TEST:Det ultimate villmarkstilbehøret?
BioLite er det miljøvennlige turkjøkkenet som koker, steker og lader.
Det har vært en del hype tilknyttet BioLite-serien de siste årene.
Et miljøvennlig produkt som etterlater seg kun litt aske fra noen brente kvister, og som samtidig kan lade elektronikk gjennom en USB-inngang.
I tillegg til selve BioLiten har det kommet en grill og en kjele.
DinSide har fulgt lanseringen av BioLite og tilbehøret en stund, og har testet produktene rett utenfor huset og i marka.
Hva er det egentlig?
Hva er en BioLite?
Jo, et portabelt og ganske tungt bærbart ildsted som bruker små kvister eller liknende til å sette i gang en vifte som så holder bålet vedlike.
Når det er nok varme, kan BioLiten lade for eksempel mobilen eller nettbrettet ditt.
Det er «termoelektrisk teknologi» som omformer varme til elektrisitet.
Den setter først i gang viften, som lager ganske mye lyd, før du så kan begynne å lade.
BioLite veier som sagt en del, så dette er ikke et produkt for gramtellere.
Selve BioLiten veier 935 gram og koster rundt 1.700 kroner, mens grillen og kjelen veier henholdsvis 850 og 465 gram.
Begge koster rundt 900 kroner.
Vil ikke lade
De første gangene slet vi veldig med lading, men det er ikke sikkert det var BioLitens skyld – her kan være andre faktorer som har spilt inn.
Mobiltelefoner er jo notorisk upålitelige i kulda, selv i få minusgrader, og vi prøvde å lade en tom iPhone 5 i over 70 minutter uten at det skjedde noen ting.
Og, ja - vi gjorde vårt beste for å holde den varm.
Først i en vott, så i en lue.
Så i en vott inni en lue.
Så inni en lue inni et kamerahylster.
Vi gjorde et tredje forsøk med en TomTom-sportsklokke, som vi vet tåler kulde bedre enn pingla iPhone.
Her fikk vi opp ladesymbolet innimellom, men det forsvant like fort som det kom.
Her må vi ha gjort noe galt.
Ja - vi hadde gjort en feil!
Vi kontaktet til slutt distributøren, som enkelt og greit spurt om vi hadde forladet?.
Eh, det hadde vi ikke, selv om vi mener å huske å ha nilest manualen grundig.
Før første gangs bruk må du nemlig lade opp BioLiten til en PC med en medfølgende USB-ledning.
Vi burde vel skjønt at den ledningen skulle brukes til noe!
Den blinker gult mens du lader, og når blinkingen er over, er den klar.
Så var det ut igjen, og nå fungerte den selvsagt.
Iphonen begynte å lade ikke lenge etter at varmen var i gang, og som nevnt går dette sakte, omtrent fem prosent på rundt et kvarter.
Så ja, du kan absolutt lade, men ikke forvent å fullade et nettbrett.
Dette er til nødlading av mobiler.
Koking og grilling
Vel, over til den BioLitens andre funksjoner:
Koking og grilling.
Slik gjør du det:
Du setter BioLiten på bakken ved å dra ut de tre støttebeina.
Så fester du batterienheten til BioLiten for å omdanne varme til strøm.
Legg opp i noen kvister, og fyr opp bålet.
Vi fant noe grafs nederst under vedkubbene i boden som egnet seg ypperlig, men vit at du trenger mye av det – det er ikke plass til så mye ved i BioLiten, og det brenner dessuten ganske fort opp, selvsagt litt avhengig av tykkelsen på kvistene eller vedkubberestene.
Koke vann
Så fort du får i gang varmen, tennes automatisk et «low»-lys på BioLiten, og dermed setter den i gang viften som holder bålet i gang.
Alt vel og bra.
Når det blir varmt nok går lyset altså over til «high».
Vi klarte å fylle opp en kjele med snø og få den til koke på rundt 20 minutter.
Straks etter skulle vi varme opp noen uappetittlige, hvite bønner.
Det tok bare rundt fire minutter.
Må sjekke hele tiden
Problemet når du har noe på BioLiten, er at du ikke helt vet mye hvor varme det er igjen.
For her brenner det fort opp, og det betyr at du både må ha med deg mye småbrensel og hele tiden fylle på.
Så dette er kanskje ikke apparatet du lager et gedigent villmarksgourmetmåltid på.
Dette slipper du imidlertid når du griller, da den har et eget lokk som du kan åpne og slenge kvister ned i - eller bare la stå åpent.
Skal du bruke denne om vinteren bør du nok ta med vedrester hjemmefra, ellers vil du slite litt.
Resten av året er det bare å bruke naturen for å fylle den opp med små kvister og lignende.
Sliter du med å få i gang et bål, kan du veksle mellom «low» og «high» for å få i gang bålet raskere, omtrent på samme måte som du blåser i gang et bål.
Dette fungerer utmerket.
Grille?
Grillelementet festes enkelt oppå BioLiten, samtidig som du bretter ut grillens to støtteben.
Den ble raskt varm, så her var det bare å slenge på pølsene – men ikke legg dem hvor som helst.
Grillen er varmest i venstre hjørne, nærmest BioLitens åpning, mens varmen minker utover grillflaten.
Til høyre for åpningen har du et slags hvileområde, hvor maten kan holde seg varm uten at den svir seg.
Konklusjon
BioLite har fått mye skryt for å være bærekraftig, ettersom den bruker brensel fra naturen og ikke fossilt brensel.
Den kan lade, men det tar tid og krever tålmodighet så fremt du vil noe annet enn å nødlade mobilen noen prosent.
Den er også god til å koke vann og til å grille med, men siden du i teorien kun skal bruke naturens brensel, er det lettere å bruke den utenom vintersesongen.
Den gjør alt den skal, selv om mange nok vil mene at BioLite-produktene både veier for mye og tar for mye plass i sekken.
Men ikke glem at det er gøy å bruke BioLite-serien, selv om vi gjorde én stor tabbe med ladingen, noe som skapte unødvendig mye frustrasjon.
BioLite CampStove
Takk til DraUt.no for lån av utstyr
| 1
|
201430
|
TEST:Sony Bravia KDL-60W855B
Den japanske giganten er virkelig på hugget i år, og denne 60-tommeren er et svært godt eksempel.
Vi ble imponerte da vi testet lillebror W805B på 55-tommer tidligere i år, og konkluderte med at den ga et svært godt bilde for pengene.
Spørsmålet er selvsagt om mellomklassemodellen W855 på 60-tommer gjør et like godt inntrykk.
Det korte svaret er ja, og her får du begrunnelsen.
Hva skiller de to?
W855B har en noe høyere pris enn W805B, men det fine med dagens prisutvikling er jo at prisene stadig går nedover, og i dag får du denne 60-tommeren til rundt 17.000 kroner.
Bildemessig er de to modellene ganske like:
Begge er vanlige full-HD-modeller med 1080p-oppløsning, og det er altså klassiske LCD-TVer med kant-LED-belysning det dreier seg om.
Begge har den samme bildemotoren (X-Reality Pro & Motionflow XR400), og det er et VA-panel som er brukt.
VA-panelene har sin styrke på sortnivå, men har også litt svakere innsynsvinkel enn IPS-panelene.
Her vil nok personlige preferanser spille inn, men så lenge du ikke sitter langt ut på sidene av TV-en, er det i hvert fall noe vi foretrekker.
Vil du ha 4K-oppløsning i stedet?
Da må du opp til X9005B eller X8505B, men da blir også prisen høyere.
Når det gjelder SmartTV-løsninger og betjening av TV-en, er det helt likt, så på dette punktet henviser vi til testen av lillebror W805B for detaljer.
Merk deg likevel at den lille One-flick-fjernkontrollen må kjøpes som ekstrautstyr hvis du ønsker den.
Akkurat det synes vi er litt stusselig av Sony – den skulle definitivt fulgt med i pakken.
Hovedforskjellen mellom de to modellene ligger i designet og TV-lyden.
For der W805B er plassert i et slankt og elegant TV-kabinett, har denne storebroren fått Sonys nye Wedge-design.
Det vil si at TV-ens kabinett har fått en slags pyramideform:
Sett fra siden er det smalt på toppen, mens det blir bredere jo lenger ned du kommer.
Begrunnelsen er imidlertid god:
Med et større kabinett får nemlig Sony plass til større høyttalerelementer, og det gir ganske enkelt merkbart bedre TV-lyd enn det både lillebroren og de øvrige konkurrentene klarer å skilte med.
Som alle andre 2014-modeller er TV-en også klargjort for Sonys trådløse subwoofer til 3.000 kroner.
Merk deg at den trådløse funksjonaliteten gjør at du okkuperer en av TV-ens USB-innganger, samt hodetelefonutgangen permanent.
For at subwooferen og TV-en skal kommunisere sammen, må du nemlig sette inn en liten sender med lydinngang.
Og joda, subwooferen øker definitivt bassfølelsen.
Hvorvidt den gjør en bedre jobb enn andre subwoofere i samme prisklasse har vi imidlertid ikke oversikt over, og derfor ikke vurdert.
Siden den er ekstrautstyr har vi heller ikke tatt den med i karaktersettingen av TV-en.
For selv uten subwooferen er det liten tvil om at TV-lyden er langt bedre enn vi er vant til fra de aller fleste av dagens TV-modeller.
Ett unntak er riktignok spesialmodellen Philips 55PFS7509, hvor en mindre subwoofer faktisk er inkludert i prisen.
God TV-lyd altså, men den er likevel ikke i nærheten av å gi oss den filmfølelsen vi får når TV-en er koblet til et dedikert surroundanlegg.
Her gjelder det altså å kjenne sine egne behov.
Alt dette gjør forøvrig TV-en tyngre (35 mot 18 kilo på lillebroren, selv om den også er fem tommer større).
Sett fra siden blir også TV-langt mer massiv, og den egner seg i utgangspunktet best til å stå på stativet.
Sony legger imidlertid med overganger i esken, slik at veggmontering skal være mulig, forutsatt at veggen din tåler vekten selvsagt.
Flere bilder av TV-en får du her:
Bildekvalitet
Siden vi likte W805 så godt er det ingen overraskelse at vi også liker storebroren.
Sortnivået oppleves for eksempel som svært godt.
Dette blir spesielt tydelig når vi vet at dette er en klassisk kant-LED-modell, med de svakhetene teknologien innebærer.
Litt lysgjennomtrengning fra LED-diodene finnes selvsagt her også hvis du aktivt sitter og leter etter svakheter, men i daglig bruk gjør denne modellen det bedre enn mange av konkurrentene.
Bildebehandlingen vi kjenner igjen fra lillebroren klarer seg altså fint, selv om denne modellen er fem tommer større:
Sony har blitt gode på horisontale og vertikale panoreringer, selv i raske sekvenser (sett Motionflow på myk og se selv), og prosessorene er kraftige nok til å gjøre jobben uten å legge til artifakter i bildet.
Bilder av menyene får du her:
Selv i «Standard-modus» får du natulige ansiktstoner, mens filmentusiastene vil kjenne seg fint til rette i «Kino-modusen».
Der er, som vanlig, bevegelseskorrigering slått av, men du kan selvsagt aktivere funksjonene manuelt hvis vil ha glidende overganger også her.
Det hele minner oss faktisk litt om edrueligheten Panasonic hadde på sine klassiske plasmapaneler, og det er fint å se at Sony ikke har falt for fristelsen til å fikle for mye.
Vi synes også Sony har valgt en fin grad av skarphet i bildet:
Det er riktignok ikke like skarpt som hos Philips, men bildet oppleves som skarpt nok, samtidig som det ser naturlig ut.
Konklusjon
Vi liker W855 fordi den gjør det den skal uten for mye dilldall.
Ok, Samsung og LG har fortsatt et forsprang når det gjelder SmartTV-funksjoner, men med Netflix på plass er det meste gjort for mange.
Trenger du mer, er det uansett like greit å gå for en Chromecast eller Apple-TV.
Bildekvaliteten er nemlig god, og det er det som teller mest.
De ekstra fem tommene du får sammenlignet med lillebror W805B gir også et løft, for når sortnivået er på plass kommer også den gode filmfølelsen rett inn i stua.
Sony Bravia KDL-60W855B
Hvorvidt kundene vil akseptere at Wedge-designet også gjør TV-en litt mer klumpete enn hos konkurrentene gjenstår å se, men for mange tror vi at den gode lydkvaliteten vil være verdt det.
| 1
|
201431
|
Zepto Nox A15
TEST:
Denne 15,4-tommeren har et stilrent ytre og god ytelse, men er den verd prisen?
Zepto bør være kjent for deg som følger litt med på DinSide, for vi har tidligere testet flere bærbare med dette merket (både med gode og dårlige resultater).
LES OGSÅ:
Men mye har også skjedd med Zepto på denne tiden, det tidligere norske selskapet ble først kjøpt opp av Netshop, og til slutt videresolgt til nabofolket sørpå.
I dag sitter det nærmere hundre personer i Danmark som jobber med å skru sammen Zeptos egendesignede PC-er.
Fordelen med å ha produksjonen tett knyttet opp mot markedet er flere - som at kundene selv kan spesifisere maskinvare etter behov og budsjett, og at ny teknologi raskt finner veien inn i produktene.
Ved siden av Zepto driver Dell og Multicom etter denne modellen mot det norske markedet.
Nox A15
Zeptos nye modellserie Nox er derfor både fullt konfigurerbar og basert på den nyeste Centrino 2-teknologien.
Den ser slik ut:
Spesifikasjoner testmaskin:
Intel Core 2 Duo P8600 @ 2,4 GHz 15,4" glossy skjerm i bredformat (1680 x 1050 piksler) 4 GB DDR2-minne 250 GB harddisk, 7200 RPM Nvidia GeForce 9600M GT (512 MB RAM) grafikk WLAN (a/b/g/n) Gigabit LAN 3 x USB, blåtann HDMI ut, lyd inn/ut DVD/CD-brenner, BD-leser Minnekortleser, ExpressCard/34 Integrert webkamera og mikrofon Fingeravtrykksleser Windows Vista Ultimate Dimensjoner (B/D/H): 36,1 x 25,8 x 3,8 cm Vekt 2,9 kilo (med 6-cellers batteri)
uten
For vår maskin (se spesifikasjoner over) ligger prisen på omtrent 17000 kronasjer uten rabatter.
>>> Les hele testen: Zepto Nox A15
For deg som vil rett til sakens kjerne, her er konklusjonen fra vår test:
Konklusjon: Zepto Nox A15 er en bærbar vi stort sett er fornøyd med.
Vi klager på ingen måte på designen, og følelsen av kvalitet i chassiset står bra til skjermen og det gode tastaturet.
Det er også fint at du i stor grad selv kan bestemme hvor utstyrsnivået og hvor god ytelse din bærbare skal ha.
Men det er også visse irritasjonsmomenter, som at vifta er av det mer støyende slaget, og ikke minst pekeplata som med det myke overflatebelegget ikke er følsom nok etter vår smak.
Som vi ser det er det likevel prisen som er det store ankepunktet mot Zeptoen.
Vi skal ikke gå inn på noen større utredning om du får mindre enn det du betaler for - for Nox A15 har noen fine detaljer - men faktum er at du med en litt hissig konfigurasjon (med mindre du passer på å få en tungt rabattert Nox) bør undersøke markedet nøye.
Du kan nemlig spare flere tusenlapper ved å lempe litt på kravene og/eller velge en annen datamaskin - for eksempel vil en likt spesifisert Multicom JHL90+ være langt billigere (eventuelt kan du gå for den bedre Kunshan M860).
Eller, om du ikke bryr deg spesielt om skjemoppløsning, har vi altså modeller som Acer Aspire 5930G som ligger på betydelig lavere pris.
Og hvis det er ytelsen som teller for deg, ikke vekt og størrelse, kan du også se nærmere på hva du kan få av 17-tommere i den aktuelle prisklassen.
Om Zepto Nox A15 totalt sett vil være en god PC til prisen kommer derfor i stor grad an på hvilket utstyrs-/ytelsesnivå du legger deg på, og hvor begeistret du er for størrelse og utseende.
Sett for seg selv er den likevel ikke noen dårlig PC, og fortjener en svak femmer på terningen.
>>> Les hele testen: Zepto Nox A15
| 1
|
201432
|
Test:Opel Insignia Country Tourer
4x4, diesel og automat er drømmekombinasjonen for mange.
Stasjonsvogn setter to streker under svaret.
Det ser ut til at Opel Mokka har gitt Opel blod på tann for SUV og Crossover-konseptet.
Under den store bilmessen i Frankfurt dro nemlig Opel nok et slikt konsept ut av ermet.
Insignia Country Tourer er basert på en standard Insignia stasjonsvogn med firehjulsdrift, men har fått påspedd noen elementer som gjør den enda bedre egnet for litt tøffere bruk.
Resultatet er en god blanding av fordelene til en SUV, men med stasjonsvognens kjøreegenskaper.
Vi har testet den.
Kjent oppskrift
Trenden med å heve en stasjonsvogn, for deretter å putte på med hjulbuer og andre detaljer av sort plast skjøt, virkelig fart da Audi lanserte Allroad.
Siden har flere produsenter kopiert oppskriften, og hvorfor ikke?
Dette er for mange det lille som skal til for at norgespakken er så godt som komplett.
Det har nå Opel også innsett.
Se flere bilder utvendig:
En versjon, fullpakke
Country Tourer blir i Norge å få i kun én versjon.
Det hele og fulle navnet er Opel Insignia Country Tourer Premium 4x4 2,0 CDTi.
Bilen har en 163-hesters dieselmotor, 6-trinns automatgir, og som navnet tilsier: firehjulsdrift.
Systemet kommer fra Haldex, og har variabel distribusjon av kreftene.
I Norge blir dette toppmodellen i Insignia-familien, noe som også gjenspeiles i prisen.
Insignia Country Tourer Premium 4x4 2,0 CDTi har fått en veiledende utsalgspris på kr. 489.900, ferdig levert forhandler i Oslo.
Fornuftig valg
At Opel Norge velger dieselalternativet er ikke det minste merkelig.
Det andre alternativet er en bensinmotor på 250 hestekrefter, noe som ville gjort bilen uforholdsmessig dyr.
Dieselmotoren er derimot mer enn sterk nok.
Toliteren er bestykket med turbo og leverer 163 hestekrefter ut fra et dreiemoment på herlige 400Nm.
At denne er paret med en 6-trinns automatkasse er forståelig, for i dette segmentet selges det stort sett ikke biler med manuelt gir lenger.
Svenske gener
Firehjulsdriften stammer som sagt fra svenske Haldex, som jobber sammen med en elektronisk kontrollert differensialbrems.
På denne måten får du et sømløst innslag mellom forhjulene og bakhjulene, med en gradering fra nær null til 100 prosent.
Den elektronisk styrte differensialbremsen sørger også for at du får den samme fordelen sideveis mellom høyre og venstre bakhjul.
Vi kjenner systemet fra andre merker og modeller, og kan med hånden på hjertet si at det fungerer, selv under svært krevende forhold.
Faktisk er det dekkene og bakkeklaringen som til slutt blir begrensningen for hva som er mulig, og i hvor «grisete» terreng bilen kan gå.
Se flere bilder innvendig:
Finpusset ytre
I utgangspunktet kommer denne nye modellen samtidig som at hele Insignia får et såkalt ansiktsløft.
Utvendig er det ikke all verdens av endringer, men det dreier seg først og fremst om ny grill, med blant annet bøyde vingetipper på den tversgående kromlisten, samt nye frontlykter som deler de samme designelementene.
Country Tourer har i tillegg fått en skliplate under fronten, vel så mye for utseendet sin del som det praktiske.
Nytt multimediasenter
Det er derimot innvendig at Insignia virkelig viser sitt nye jeg, og nye Insignia har nå fått et helt nytt underholdningssystem.
Høyt oppe i dashbordet finner vi en åttetommers berøringsskjerm.
Startbildet gir deg oversikt over radio, navigasjon, musikk og andre funksjoner som finnes i systemet.
Sammen med denne skjermen har Opel også montert en touch-pad bak girspaken.
Der har du enkel tilgang til skjermen i midtkonsollen, og i stedet for å bla deg frem til en bokstav i en rullemeny, kan du heller skrive ønsket bokstav med fingeren på pad-en.
Slik kan du for eksempel velge en bestemt sang, eller skrive inn et stedsnavn på GPS-en.
Det er også mulig å bruke knappene på rattet til å bla på tradisjonelt vis.
Få endringer
Rent kjøremessig er det ikke de store endringene å spore.
Country Tourer har en annen hjuldimensjon enn de ordinære, og vokser således 13 millimeter i høyden, noe som må sies å være marginalt.
Insignia beholder med andre ord de samme egenskapene som tidligere, egenskaper det fortsatt er lite å utsette på.
Med automatgir fungerer det hele fint.
Vi prøvde derimot også OPC-versjonen en liten runde, men denne har et par ting det er lett å henge seg opp i.
Blant annet har den et stort sprang mellom andre og tredjegiret, noe som antagelig er et resultat av en utveksling som er blitt tunet for best mulig resultat på 0-100 km/t.
Alt i alt fremstår derfor Insignia som en mer spennende bil enn tidligere, men dette skyldes først og fremst endringer innvendig, litt utvendig, mens kjøreegenskapene altså forblir de samme.
Country Tourer er intet unntak i så måte, selv om bilen har fått de små finessene som får den til å se så forskjellig ut.
| 1
|
201435
|
Elite Foto (www.elitefoto.no)
Elite Foto var nok en gang blant de raskeste med å returnere bildene, og har gjort fremskritt med hensyn til kvaliteten.
Men dette er ikke førstevalget - spesielt ikke dersom du er opptatt av økonomi.
Elite Foto tilbyr et eget overføringsprogram som du installerer på PCen.
Her får du mange funksjoner for hånden, både når det gjelder beskjæring av bildene og forskjellige måter å sortere og dele.
Det kan imidlertid kanskje virke noe rotete i starten, og det er litt mange steg i overføringsprosessen.
Du kan også overføre via nettleseren både ved hjelp av JAVA og HTML.
Sistnevnte krever at du markerer ett og ett bilde om gangen, og brukes derfor kun i nødtilfeller.
Som forrige gang var Elite blant de aller raskeste med å returnere bildene.
Allerede tre dager etter vi sendte inn de digitale kopiene, lå papirbildene i postkassa vår, sammen med bildene fra FotoKnudsen, Preus og Eurofoto.
Bildene kom i en godt stivet konvolutt.
Det er gledelig å se at Elite Foto har gjort fremskritt med hensyn til kvaliteten denne gangen, forrige gang hadde vi en del innvendinger.
Fortsatt er det litt store variasjoner, og enkelte bilder er blitt for mørke, andre har fått kraftig rødstikk.
Se for øvrig bildeeksemplene.
Det største ankepunktet mot Elite Foto er imidlertid prisen, de er i særklasse dyrest i ved fremkalling av 50 bilder eller mer, dersom du ønsker bildene levert i postkassen.
Du kan riktignok spare deg for portoen dersom du bor i nærheten av en Elite Foto-butikk, og kan hente bildene der.
Tilbake til testoversikten
| 0
|
201436
|
iGrill for iPhone og iPad
Steketermometer til iPhone - er det lurt?
Det som er stilig med iPhone er ikke bare alle appene man kan laste ned, de har jo sin begrensning hvis de bare skal kjøre på selve mobilen.
Når du kobler til annet utstyr med tilhørende app får du enda med funksjonalitet - og iPhone blir enda mer nyttig.
Det er innlysende at iPhone egner seg svært dårlig som steketermometer på egen hånd.
Det trengs en ekstra dings, her kommer iGrill inn i bildet.
iGrill-enheten
Digitale steketermometre med trådløs overføring til en mottaker du kan ha i lomma eller liggende på bordet er ikke noe nytt.
De har som regel et display hvor du leser av temperaturen, og en alarmfunksjon.
Forhåndsinnstillinger for forskjellige kjernetemperaturer finner man også på noen enheter.
iGrill er en viderutvikling av dette konseptet, men her bruker du iPhone som mottaker.
Overføringen skjer med Bluetooth og rekkevidden er opptil 65 meter, avhengig av lokale omstendigheter.
Der vi testet, i en enebolig av tre, fungerte det fint fra kjøkkenet i første etasje og to etasjer opp, eller fra hagen der grillen står og hvor som helst inne i huset, mer enn tilstrekkelig med andre ord.
Selve enheten er en boks som er stor nok til å ligge stødig når temperatursonden er koblet til.
Den kan også stå eller henge i en krok som du vipper ut på baksiden.
Sonden er vinklet og har en ledning på 120 centimeter.
Det er innganger for to separate sonder, som kan måle forskjellige deler av maten.
Begge temperaturene vil vises i appen.
På baksiden er det en bryter som velger mellom visning av temperatur i Celsius eller Farenheit.
Betjeningen skjer med tre knapper, av/på og pluss og minus. iGrill kan også brukes alene, du setter temperaturen alarmen skal varsle med knappene og det er det.
Når den ikke er i bruk fester du sonden i et spor på siden, vikle kabelen rundt og sette pluggen i en av kontaktene.
Så har du alt samlet.
Men sammen med iPhone åpner det seg mer avanserte muligheter.
iGrill app
Appen lastes ned fra AppStore og er gratis, eller inkludert i prisen etter som man ser det.
Du kan stille inn ønsket temperatur, når denne er oppnådd går alarmen og du får lydvarsling og skjermvarsling.
Du kan også få en graf som viser temperaturutviklingen over tid.
Praktisk?
Det er absolutt praktisk med et steketermometer, og for oss som alltid går med iPhone i lomma uansett er iGrill en utmerket løsning.
Det finnes faktisk to forskjellige apper til denne enheten, bare en av gangen kan være i bruk.
Classic-varianten er mer omstendelig og har også oppskrifter og andre forslag.
Den nyere som vi testet har mer fokus på rask og grei betjening, pluss oversikt.
Mer info finner du hos iGrill.
Artikkelen ble første gang publisert sommeren 2011.
| 1
|
201437
|
Renault Scénic
Her er det innvendig plass i bøtter og spann.
Materialkvaliteten går japanske konkurrenter en høy gang, og komforten er god i klassisk fransk stil.
Styreresponsen er derimot rimelig kjip, og den taper på manglende innvendige løsninger; noe vi håper de gjør noe med når faceliften kommer i vår.
Prøv også:
Volkswagen Golf Plus, Toyota Verso
| 1
|
201440
|
KitchenAid Artisan kjøkkenmaskin
Er den virkelig så god som alle skal ha det til, eller er den mest til pynt?
KitchenAid-kjøkkenmaskinen er en klassiker.
Tusenvis av amerikanske husmødre og Manuela Kjeilen, kvinnen bak Norges mest elskede blogg, Passion4baking, kan da umulig ta feil?
Vi tar nok ikke helt feil, om vi tipper at en slik kjøkkenmaskin står på toppen av mange ønskelister i år.
For selv om det verste cupcake-hysteriet vel er over, og halve Norge går på lavkarbo, er det fortsatt mange som baker.
Boller, langpannekake til barnebursdager - og den nye bakefarsotten; knekkebrød.
Det verste du kan søle på kjøkkenbenken:
Dette bør du være obs på om du skal lage fancy muffins
Slik testet vi
Innholdsfortegnelse:
Slik testet viUtseende og brukervennlighetI brukKonklusjon
Vi har ikke testet noe ekstrautstyr, men holdt oss til maskinens hovedformål; piske, blande og elte.
Visste du at du også får hvitevarer fra KitchenAid?
Utseende og brukervennlighet
Enten liker du utseendet på KitchenAid-maskinen (det gjør vi), eller så liker du det ikke, men uansett hvordan man vrir og vender på det, har den blitt et ikon.
Det som slo oss da vi pakket den ut er at den er forbausende nett og tar lite plass på benken i forhold til det en kanskje skulle tro.
Vi kan for eksempel fint heve og senke på hodet uten at det dunker borti overskap eller lyslisten.
Maskinen kommer med en praktisk stålbolle, og rørespade, visp og deigkrok, i tillegg til et sprutelokk.
Maskinen er også særs enkel og intuitiv å sette på:
På den ene siden er det en spak som du må bruke for å heve eller senke hodet på maskinen, på den andre siden er det en spak for kontroll av fart.
Begge to har fine illustrasjoner over som ikke er til å ta feil av.
I bruk
Vi ble litt skuffet da vi brukte maskinen første gang.
Vi laget en eller annen form for kake, og etter at vi hadde pisket smør og sukker og skulle ha i eggene, begynte det å skjære seg, for mye av røren ble sittende fast på siden - og også helt nederst i bollen.
Her var det bare å ta frem slikkepotten.
Den ble også vår beste venn gjennom testperioden.
Nå er vi nok litt bortskjemt med vår antikvariske kjøkkenassistent fra Electrolux fra slutten av 70- eller begynnelsen av 80-tallet, som har en egen "deigskrape".
Her går skålen rundt, mens vispen eller deigkroken slår, og en egen skrape drar løs alt fra kanten av bollen og sørger for at du slipper å stoppe maskinen underveis for at alt skal blande seg.
Maskinen taklet de fleste brasene bra for enkle porsjoner.
Men når vi prøvde å doble dem, ble det verre.
Å piske eggehviter for eksempel, var ikke noe problem, selv om de nådde nesten opp til kanten av bollen, og over vispen, men maskinen måtte se seg slått mot dobbel porsjon bolle-, brød- og pepperkakedeig.
Konklusjon
Til tross for at vi ble litt skuffet over at vi måtte frem med slikkepotten; vi kan trygt anbefale denne til matlaging- og bakeglade hobbykokker.
Eller dem som trenger et lite puff for å bli det.
Og det er ikke bare må-ha-effekten, og at vi synes kjøkkenbenken nå er litt tom.
Den er rett og slett enkel i bruk, enkel å rengjøre (ja, delene går i oppvaskmaskin) og effektiv.
Med sine 300 Watt styrke, trekker den også langt mindre strøm enn de fleste andre alternativene på markedet som typisk trekker opptil 1.000-1.500 Watt når de kjøres på fullt.
KitchenAid sliter litt med doble porsjoner, spesielt når det kommer til de litt tøffere deigene.
En og en halv porsjon kunne nok gått i et par tilfeller, men dette er ikke nødvendigvis maskinen for mormor og de åtte ungene.
For en vanlig familie, derimot, er det perfekt bakehjelp.
Vi kan trygt anbefale denne til helt vanlige husholdninger, som er villig til å betale litt ekstra for utseendet.
Og dersom nissen leser dette:
KitchenAid Artisan står øverst på ønskelisten vår i år.
10.000 kroners-spørsmålet for mange vil imidlertid være:
Hvordan står den seg i forhold til en Kenwood Major?
Følg med neste uke for test av denne!
| 1
|
201441
|
Samsung Series 7 700Z7C-S01
Samsung fortsetter å imponere, denne gangen med en meget fin skrivebordserstatter med 17,3" skjerm.
Det blir stadig vanligere å se bærbare PC-er med høyoppløste skjermer, og lanseringen av nye MacBook Pro har ikke akkurat dempet trykket på PC-produsentene om å levere PC-er med skjermer med full HD-oppløsning.
Velger du en PC til 7-8000 kroner i dag, vil den ofte ha samme skjermoppløsning som en 24-tommer på skrivebordet, enten du velger en bærbar med 15,6 eller 17,3-tommer skjerm.
Det betyr at arbeidsflaten har plass til like mye, bare i mindre format.
Dette gjør det aktuelt for enda flere å forkaste stasjonære PC-er og stasjonære PC-skjermer, til fordel for en kompakt og bærbar flytting.
Og når den bærbare ellers er så godt spesifisert som Samsungs oppdaterte Chronos 7-serie, ja, da er det i sannhet mange grunner til å konvertere.
Her er en kjapp gjennomgang av de viktigste spesifikasjonene:
17,3-tommer LED-baklyst, matt skjerm, 1920 x 1080 piksler Intel Core i7 3615QM 8 GB RAM (maks 8) Nvidia GT 650 grafikkort, 2 GB DDR5 1000 GB harddisk med 8 GB SSD-minne Kombinert Blu-ray-leser og DVD-brenner VGA, HDMI og DisplayPort-utganger for tilkobling til eksterne skjermer 4 x USB-porter (2 stk USB 2.0, 2 stk USB 3.0 Trådløst nett (a/b/g/n) Kablet nett (1000 Gb)
Bluetooth 4.0 1,3 Mpix webkamera Minnekortleser for alle typer SD-kort Leveres med Windows 7 Home Premium 64 bit Størrelse: 40,5 x 26,2 x 2,54 cm Vekt:
3 kg Pris: fra ca 12 000 kr
I tillegg har PC-en 2.1-høyttalere fra JBL (ja, med en liten subwoofer), og det er også verdt å merke seg at PC-en er utstyrt med et kraftig 8-cellers batteri.
Fin design
Alt er pakket inn i en størrelsesmessig relativt beskjeden PC, blant annet takket være at rammen rundt skjermen er temmelig smal.
Vekten på nøyaktig 3 kg er heller ikke særlig mye for en 17-tommer, Toshiba har riktig nok modeller på 2,7 kg, men de fleste er tyngre.
3 kg er forresten samme vekt som MacBook Pro med 17-tommer skjerm, og vi tviler ikke på at Samsung har sett til Apple under utviklingen av denne PC-en, for visse likhetstrekk er det.
At Samsung gir langt mer for pengene, er det imidlertid ingen tvil om hos undertegnede.
Lokket er av børstet metall, og er nærmest immunt mot fingeravtrykk.
Det samme gjelder rundt tastaturet, men undersiden er av plast.
Kvalitetsfølelsen er likevel god, maskinen virker absolutt tight og solid.
Alle tilkoblingene sitter på sidene, mens kortleseren sitter i front.
Skjermen er høyoppløst, lyssterk og skarp, i samme klasse som den du finner på nye 9-serien Ultrabooks.
Det betyr gode innsynsvinkler, også ovenfra uten at bildet mister kontrast eller blir invertert.
Tastaturet er stort og godt, og av chicklet-typen med isolerte taster.
Det er fast og responsivt, og avgir svært lite støy under skriving.
Det har også baklys som kan aktiveres når det er mørkt i rommet.
Under tastaturet sitter en stor, multiberøringsfølsom pekeplate.
Den har integrerte knapper.
Det kan være litt uvant i starten, blant annet for deg som liker å bruke to hender, og for eksempel liker å hvile pekefingeren på venstre museknapp; det kan oppfattes som multiberøring når du samtidig bruker en anne finger til å navigere musepekeren.
Platen er også så stor at vi ved flere anledninger kom borti den under skriving på tastaturet, og så følsom at det førte til at pekeren flyttet på seg.
Men noe stort problem oppfattet vi dette ikke som.
JBL-høyttalere
Høyttalerne sitter mellom tastaturet og skjermen, og er levert av JBL.
De er akkompagnert av en innebygd subwoofer på undersiden av PC-en.
Lyden oppleves som bedre enn på mange av konkurrentes maskiner, takket være bedre bass og fin diskant.
Det er helt greit til bakgrunnsmusikk og til enmanns-kino, men forvent ikke underverker.
På undersiden ser vi subwooferen og et lite lokk som kun dekker over RAM-brikkene.
Merk at kun én RAM-brikke kan byttes ut, og det er ikke mulighet for å utstyre denne PC-en med mer enn 8 GB RAM.
Litt rart, for vi tror avanserte brukere som velger PC i denne prisklassen, ønsker denne muligheten (selv om de færreste vil ha behov for mer enn 8 GB i PC-ens levetid).
Skal du ha tilgang til harddisken, må du skru av hele bunnplaten.
Denne er for øvrig meget romslig, med 1000 GB kapasitet.
Maskinen har også en innebygd SSD på 8 GB, som sørger for at programmer du bruker ofte, starter raskere.
Men det er helt klart at harddisken er med på å dra ned totalytelsen her, og at å oppgradere til en ren SSD vil være en meget smart investering for deg som er opptatt av at alt fra oppstart til veksling mellom programmer og jobbing/kopiering av store brukerfiler skal gå kjappest mulig.
Det er også en viss suselyd fra en mekanisk disk som vil bli borte hvis PC-en utstyres med SSD.
Den er imidlertid langt fra plagsom, det er heller ikke systemviftene - som bare starter under tung belastning.
Under ytelsestestene våre startet de i korte perioder, for så å stoppe så snart belastningen avtok.
Ytelsesmålinger
Dette bringer oss over på neste kapittel, nemlig ytelse.
PC-en starter på 35 sekunder, fra helt avskrudd til du kan begynne å navigere i Windows.
Til sammenligning startet den glimrende nye ultrabooken Series 9 fra Samsung på 12 sekunder, da med SSD.
Likevel er 35 sekunder temmelig raskt for å være harddisk, og det sier litt.
Målingene våre viser en lese- og skrivehastighet på rundt 100 MB pr sekund.
Det er raskt, det er bare det at SSD er så mye, mye raskere.
Windows Opplevelsesindeks gir oss følgende indikasjoner, og vi minner om at skalaen her går fra 1.0 (tregest) til 7,9 (raskest):
Prosessor: 7,6 Minne (RAM):
7,9 Grafikk:
7,1 Spillgrafikk:
7,1 Primær harddisk:
5,9
Passmark PerformanceTest gir oss totalscore på 1953, som kan virke litt lavt.
Det hadde nok vært betydelig høyere med SSD istedet for harddisk.
I diagrammet under har vi sammenlignet prosessorytelsen mot hva du kan forvente av andre PC-er i samme prisklasse, og som du ser er dette en skikkelig kraftig løsning:
Ifølge FutureMarks gjennomsnittsmålinger det bare tre prosessorer for bærbare PC-er som byr på bedre ytelse akkurat nå.
Grafikkortet ligger i mellomklassen.
Du vil fint kunne spille nye spill uten hakking, med moderate innstillinger hva angår detaljnivå.
3D Mark fra FutureMark gir 2150 poeng, under har vi sammenlignet mot andre maskiner i samme prissegment:
Forvent 7 timer under normal bruk
Hva så med batteritiden?
PC-en er satt opp til å svitsje til den integrerte Intel HD 4000-grafikken når den går på batteridrift, og takket være det et stort batteri kan du se fram til mange timer mellom hver gang du må sette i støpselet.
Under minimal belastning, kun tilkoblet trådløst nett og ellers med standardinnstillinger, holdt batteriet i 8 timer og 12 minutter.
Ved kontinuerlig videoavspilling holdt det ut i 5 timer og 6 minutter.
I praksis vil du kunne oppleve en batteritid på rundt 7 timer med variert bruk, og for en så kraftig maskin er det et meget godt resultat.
Konklusjon
Nok en gang har Samsung levert en PC som overbeviser på nær sagt alle plan, vesentlig oppgradert fra første generasjon Series 7, og med samme, gode byggekvalitet.
Skjermen er blant de beste i klassen, og prosessorytelsen ligger også helt i toppen sammenlignet med det meste annet akkurat nå.
Batteritiden er også vanskelig å matche, sett i lys av hvilken kraftig maskin dette er.
Så kommer spørsmålet:
Er 12 000 kroner mye for en 17,3-tommer PC i juni 2012, uten SSD, med medium grafikkytelse og maks 8 GB RAM?
Tja, Asus N76VZ er et par tusenlapper billigere og byr på mye av det samme.
Den er imidlertid både tyngre og tjukkere, har ikke Blu-ray, og batteriet er svakere.
For øvrig er det ingen eller få som matcher Samsung 700Z7C-S01 sine spesifikasjoner, selv til 12 000 kroner.
Maskinen byr på mye high-end og meget gode brukeropplevelser.
Soleklar anbefaling fra oss altså, til alle som ser etter en erstatning for den stasjonære PC-en.
Sjekk uansett oppsummeringsboksen under før du bestemmer deg.
Ønsker du en 15,6" med omtrent samme spesifikasjoner, sjekk Asus N56VZ
Samsung 700Z7C-S01SE
| 1
|
201443
|
Acer Aspire Revo 100
Dette er det klart smarteste mediesenter-PC vi har testet.
Det begynner å bli lenge siden vi først lot oss fascinere av å kunne koble PC-en til TV-en.
Temaet ble spesielt aktuelt etter at flate TV-er ble vanlig, med VGA-innganger, og etter hvert både høy oppløsning og enklere tilkobling via HDMI.
Mediesenter-PC-markedet har imidlertid aldri tatt helt av.
Mye av grunnen, mener vi, skyldes at produktene rett og slett ikke har vært tilpasset godt nok.
Windows har for eksempel ikke vært optimalisert for TV-bruk, prisene har vært høye, støy har vært en annen utfordring, for ikke å glemme mangel på gode styremuligheter.
Vi har tidligere konkludert med at ingenting slår trådløst tastatur og mus til stue-PC-er, men slett ikke alle er interessert i å ha slikt liggende på stuebordet.
Endelig modent?
Acer Aspire Revo 100 er kanskje produktet som kan snu opp ned på dette.
Den lille sorte PC-en minner litt om enn en Playstation 2, (bare litt større med sine 30 x 18 x 2,5 cm).
Den kan både ligge og stå oppreist, og til forskjell fra mange andre små PC-er vi har testet har den innebygd Blu-ray-spiller.
Rett under drevet i fronten sitter et lite kombinert multiberøringsfølsomt peke- og tastaturbrett som du kan løsne og bruke trådløst fra sofakroken.
Tastaturet, som betjenes enkelt med tomlene, har dessuten knapper for styring av medieavspilling, samt volumkontroll.
Trykk bekreftes av en kort pipelyd, og fungerer helt supert til å taste inn nettadresser, brukernavn og annen kortfattet informasjon.
Ved å trykke inn en knapp øverst til høyre bytter du mellom tastatur- og pekeplate-modus.
Nå mørklegger pekeplaten tastene.
Platen er som sagt multiberøringsfølsom, og "høyreklikk" aktiveres ved å klikke og holde fingeren der et par sekunder.
Litt av hvert å by på
PC-en har for øvrig en USB-port og kortleser for vanlige minnekort i fronten, og på baksiden sitter to USB-porter til, HDMI-utgang, optisk SPDIF-lydutgang (TOSLINK), lyd- inn og utganger (minijack), nettverkskontakt (gigabit støtte), samt tilkoblingspunkt for antenne på modeller med innebygd TV-tuner.
På innsiden sitter en strømgjerring dobbelkjernet AMD Athlon II Neo K325 prosessor som opererer på 1,3 GHz, 2 GB minne (maks 4) og en 500 GB harddisk.
Grafikkbrikken er en Nvidia Geforce 9400, også kjent under navnet ION.
Trådløst nettverk er naturligvis på plass (b/g/n).
Operativsystemet er Windows 7 Home Premium 64 bit, og maskinen kommer med spesialsydd mediesenter-programvare kalt Clear-fi.
Oppstart og installasjon
Vi koblet maskinen til en 42-tommer full HD LCD-TV fra LG, og startet den opp.
Det viste seg raskt at maskinen var like stillegående som vi hadde håpet på.
Første gang maskinen startes er det ganske mange ting som skal konfigureres og installeres, og denne prosessen tok rundt 20 minutter.
Skrivebordet var ikke optimalisert for TV og sofabruk, ikoner og tekst ble altfor smått.
Det følger med en TV-vennlig nettleser basert på Internet Explorer, men den har ikke mulighet for å justere opp skriftstørrelsen.
Her måtte vi rett og slett gjøre noen tilpasninger.
Vi måtte også gjøre noen endringer på strømstyringen, da det viste seg at maskinen gikk i dvale midt under avspilling av musikk fra Spotify.
Det førte til at TV-en vår også slo seg av kort tid etter at maskinen var gått i dvale, på grunn av manglende signal.
Vi mener at en maskin av denne typen, som til de grader er myntet på stuebruk, burde kommet med en veiviser som hadde gjort oppsettet mest mulig TV-vennlig.
Det hadde gjort den enda bedre tilpasset hvermansen, som ikke nødvendigvis innehar kunnskap om disse tingene.
Problemfri Blu-ray-avspilling
Vi satte inn Blu-ray-filmen "The Island", og etter ca 30 sekunder startet avspillingen gjennom Clear-fi-mediesenteret, uten at vi behøvde å foreta oss noe som helst.
Via tastaturbrettet kunne vi enkelt styre avspillingen, og det var ikke tegn til hakking eller andre problemer.
5.1-lyden (DTS) ble også dekodet og fordelt riktig gjennom surround-anlegget vårt.
Det var ikke mulig for oss å se forskjell på bildet i forhold til vår dedikerte Blu-ray-spiller til et par tusenlapper, eller sagt på en annen måte:
Kvaliteten var meget god.
Det eneste problemet vi har opplevd under testperioden hva Blu-ray-avspilling angår, var filmen Avatar, der lyden ble borte.
Vi har imidlertid ikke sett etter programvareoppdateringer til Clear-fi, noe som muligens kunne fikset dette problemet.
Vi gjør også oppmerksom på at selve drevet avgir en ganske tydelig suselyd under avspilling.
Den hører du godt når lyden på filmen er dempet.
Clear-fi spiller av mange forskjellige multimedieformater og filtyper, inkludert DivX, MKV etc, men ikke alle.
Det kan også kommunisere med nettverksdisker og PC-er via DLNA, og har også en viss internettfunksjonalitet.
Grensesnittet er enkelt, med store ikoner og tekst:
Vi installerte VLC og kunne raskt konkludere med at Revo 100 ikke har noen problemer med å avspille noen av våre 21 testfiler, inkludert materiale i full HD-oppløsning.
Som du ser av bildet under, var aldri prosessoren presset til sitt ytterste under avspilling:
Noen ord om ytelsen
For oss virker kombinasjonen AMD Athlon II Neo K325 og ION-grafikk som bedre enn tilsvarende grafikkløsning med Intels Atom-prosessor.
Vi har så alt for mange ganger støtt på problemer under avspilling av de tyngste videofilene på maskiner med Atom-prosessor.
Til alt av vanlig bruk, som nettsurfing, kontorprogrammer etc, i tillegg til musikk- og video er dette en helt OK løsning.
Det er imidlertid ingen spillmaskin, og tyngre oppgaver som videoredigering og -komprimering bør du velge en kraftigere PC til.
Windows Opplevelsesindeks sier følgende:
Hva sier så ytelsesmålinger om styrkeforholdet dem imellom?
Ifølge Passmark er det ingen tvil om at AMD-prosessoren er strået hvassere enn de vanligste Atom-alternativene:
Flere bilder:
Konklusjon
Det har vært morsomt å stifte bekjentskap med Acer Revo 100.
Den er det nærmeste vi har kommet en optimal stue-PC / mediesenter så langt.
Det finnes mange små PC-er som kan egne seg til stuebruk, men spesielt Blu-ray-støtten på Revo 100 gjør at den blir spesielt interessant.
At den ser bra ut, er stillegående og enkel å operere via tastaturbrettet, forsterker bare det gode helhetsinntrykket.
Litt støy fra drevet under Blu-ray-avspilling og det faktum at vi måtte gjøre et par tilpasninger manuelt for å gjøre Windows mer TV-vennlig, er omtrent det vi har satt på minussiden.
Det er ikke nok til å ta fra Revo 100 et vel fortjent anbefalt-stempel.
En stor takk til MPX for utlånet av PC-en.
Acer Aspire Revo 100 (PT.SESE2.027)
| 1
|
201444
|
PRØVEKJØRT:Mercedes SLS AMG
Vi har fått boltre oss med Mercedes' nye supersportsbil - og går nesten tom for superlativer...
En fremtidig klassiker.
Det er hva vi tenker når vi betrakter den nye super-Mercedesen.
OK, måkevingedørene kan minne om en gimmick, og de hinter selvsagt tilbake til den berømte 300 LS "Gullwing" fra 50-tallet.
Men Mercedes-Benz SLS AMG er mye, mye mer enn de meget spesielle dørene.
etterfølger SLR
Den er også mer enn etterfølgeren til supersportsbilen SLR McLaren, som den riktignok erstatter som heftigste sportsbil i Mercedes-stallen.
Puristene vil for øvrig hevde at det egentlig ikke dreier seg om sportsbiler, men om voldsomt motoriserte GTer, altså relativt generøst dimensjonerte toseters kupéer med frontmotor.
Vi vil ikke her innlate oss på noen akademisk diskusjon om det temaet; til det finnes det bedre egnede fora.
Følelser?
Vi har bedømt bilen ut fra de forutsetningene vi hadde, og sånn sett klaffer det meste:
Bilen har ytelsene man forventer fra en supersportsbil, men også de mer raffinerte egenskapene vi forventer hos en Mercedes.
Hvis man anser Ferrari og Lamborghini som referanser kan muligens Mercedesen virke litt for mye av et rasjonelt ingeniørprodukt med lite av det følelsesladede mange synes slike biler skal ha - noe av det lille ekstra det er vanskelig å sette fingeren på - den emosjonelle faktoren.
En fantastisk bil, men...?
For noen vil det lille "men" ligge her.
Mercedes og AMG med sine doktor-ingeniører representerer på en måte noe nærmest klinisk, sterilt perfeksjonistisk.
Men er ikke det langt på vei stereotyper og fordommer?
For entusiaster og kjennere av bilhistorie vil uansett følelser strømme på.
Denne bilen lever opp til sin rolle som arvtaker etter 300 SL.
Bilens design, egenskaper og ytelser gjør den til en verdig etterkommer av ikonet fra 1955.
Sett i profil er slektskapet iøynefallende.
Vi snakker om sjel, om historie, om entusiasme.
Langt frem
Mercedes-Benz SLS AMG er bygget i lengden med et svært langstrakt panser, en langt tilbaketrukket kupé og en litt butt ende med et hekkparti som har knekk som en sedan.
Vi synes linjeføringen er vellykket og Mercedes kan i hvertfall ikke beskyldes for å ha kopiert noen.
Imidlertid kan proporsjonene i seg selv få en til å tenke på Dodge Viper eller BMW Z4 M Roadster.
Bilen er ellers ikke så kompakt som den kan virke - den er 464 centimeter lang, 194 centimeter bred og 126 centimeter høy.
Her sitter man rett foran bakhjulene og det er laaangt frem til snuten.
Resultatet av denne arkitekturen er, i og med at man har kunnet plassere motoren bak forakselen, en nærmest ideell vektfordeling - 47% foran og 53% bak.
for å oppnå dette er girkassen dessuten plassert bak bakakselen - bilen har transaksel med mekanisk differensialsperre.
På den annen side blir det forholdsvis liten plass i kupéen; det er lavt under taket for alle over 1.80 og ikke mange steder man kan gjøre av gjenstander man måtte ha tatt med seg inn i bilen.
Men slik er det gjerne når en bil har ytelser som hovedfokus, og det skal sies at når man er på plass i setet sitter man riktig så bra.
Omgivelsene er mer luksuriøse og virker mer høyverdige enn i forgjengeren.
AMGs første egne
Mens forgjengeren SLR McLaren var bygget av McLaren i Woking i England og var resultatet av et samarbeid mellom Mercedes og den engelske sportsbilspesialisten, er SLS AMG et 100% hjemmeavlet produkt - og det er for første gang på de 40 årene firmaet har eksistert AMG som har hatt utviklings- og produksjonsansvaret for hele bilen.
Dette er med andre ord AMGs første egenutviklede serieproduserte bil.
Motoren:
En juvel
AMG har alltid i første rekke handlet om motorer og SLS AMG er bygd opp rundt en av de virkelige juvelene i så måte.
Her har ikke målsetningen vært å sette rekord når det gjelder effektuttak, men å få til det mest effektive, velpustende og vellydende maskineriet som passer til superbilens misjon.
AMG har tatt utgangspunkt i den velkjente og viden anerkjente 6,2-litersblokken som her er foredlet i forhold til de versjonene man finner i eksempelvis Mercedes E 63 AMG.
Her er verken turbo eller kompressor; AMG-V8-eren puster helt selv - og den puster godt.
Takket være tørrsumpsmøring har man kunnet plassere motoren lavere og dermed oppnå lavere tyngdepunkt.
Maksimal effekt er 571 hestekrefter - tilfeldigvis én hestekraft mer enn både ferrari 458 Italia og Lamborghini Gallardo 570 Superleggera...
Dreiemomentet er tilstrekkelige 650 newtonmeter.
Super-Mercedesen greier dermed en toppfart på 317 kilometer i timen, visstnok elektronisk begrenset (ikke det at den ville klare så mange fler km/t uansett).
3,8 sekunder
V8-maskinen samarbeider som nevnt med Mercedes' første dobbeltkløtsj girkasse.
Den har syv trinn og fungerer i praksis som en sømløst girende automat.
Vi fikk et meget godt inntrykk av den, og om man velger å gire manuelt med hendlene på rattet eller om man lar girkassen jobbe på egen hånd, går det unna.
SLS AMG tangerer SLR McLarens 0-100-tid på 3,8 sekunder trass i lavere effekt, noe den veier opp for med mer effektiv fremdrift delvis takket være lavere vekt.
SLS AMG veier 1.620 kilo uten fører.
Dette er oppnådd ved at bilen er konstuert på en aluminium-gitterramme (spaceframe).
Offisielt, ved normal kjøring, er bensinforbruket 1,32 liter per mil hvilket gir et CO2-utslipp på 308 gram per kilometer.
For kategorien er det slett ikke verst.
Heftig kjøreopplevelse
For den som kjenner SLR McLaren vil SLS AMG fremstå som en uhyre sivilisert bil å kjøre.
Det er en av dens mange sterke sider; denne bilen kan man legge ut på tur med eller bruke i embeds medfør uten tanke på fart og brøl - uten å være sliten når man kommer frem.
Lydnivået er også relativt behersket.
Men hvis man vil kjøre den aktivt stiller SLS opp med alle de ønskelige egenskapene, uten ulempene som tradisjonelt følger med som tung styring, bremsepedal det er vanskelig å dosere, en forstilling som må gjetes kontinuerlig så snart veien blir sporete eller det er antydning til telehiv... (ja vi sikter til SLR).
Herlig lyd
Den første tilfredsstillelsen kommer fra lydnivået; det heftige brølet med utålmodige, snerrende intermezzoer, og den sensuelle kombinasjonen av knurring og hvesing når man går av gassen etter noen heftige akselerasjoner.
AMG har utstyrt SLS med et helt nytt avgassystem som hjelper på både ytelsene og den lyd-estetiske opplevelsen.
Presisjon i sving
Den neste tilfredsstillelsen ligger i at denne bilen ikke må gjetes, men styres, og det presist og kjapt.
Bilen kvitterer umiddelbart med ønsket retningsendring ved aksjon på rattet.
Kontroll av hastigheten inn og ut av svingene lettes av en gasspedal som doseres uten de store anstrengelsene.
Dette er kort og godt en meget kjørbar supersportsbil.
Den kunne vært brukt til å dra på fisketur - hvis man hadde hatt noe sted å gjøre av fiskestengene...
Bygd for fart
Og det kan gå fort.
Svært fort.
En bryter i midtkonsollen gir muligheten til å velge mellom komfort, manuell, sport og supersport.
Med sistnevnte oppsett kombinert med en tung høyrefot går det virkelig unna med en sømløs og kraftfull akselerasjon uansett turtall og hastighet i utgangspunktet.
Etterhvert som man blir varm i trøya har man tidvis inntrykk av at tyngdekraftens lover oppheves.
Men det gjør de selvsagt ikke.
Respekt
Faren ved den høye graden av kjørbarhet er selvfølgelig at man kan innbille seg at man kan tøye grenser ut over ens virkelige kjørekompetanse.
Man finner fort ut at også denne bilen kan være brutal i sine reaksjoner hvis man provoserer og overstyringen er aldri langt unna.
ESP-systemet (antiskrens-), kan slås av i tre trinn.
Det anbefales ikke å gjøre dette på vanlige norske landeveier - særlig hvis føret er helt eller periodevis sleipt.
Lettkjørt til supersportsbil å være javel, men den krever respekt og, som alle biler i denne klassen, en gradvis tilvenning før man får den gode flyten under virkelig aktiv kjøring.
Sånn sett ble dessverre disse, våre første kjøreturer med den nye super-Mercedesen, for få og for korte.
Men vi kan love at de ga mersmak.
Konklusjon
Så er det på tide å gjøre opp status.
I forhold til forgengeren, SLR McLaren, som vi også behørig testkjørte under denne lanseringen, er SLS AMG like rask, mer effektiv, mer lettkjørt, mindre "rå" i den negative betydningen av ordet, har bedre styring, bedre kjøreegenskaper, bedre bremser...
Og den koster 2,8 millioner kroner, mot SLRs 5,1...
Testbilen hadde dessuten tilleggsutstyr for 439.000 kroner (se bildeserien for mer informasjon).
Vi minner om at karaktersettingen må ses i kontekst og er gitt på et visst tidspunkt og i en viss sammenheng.
Her er saken klar:
Mercedes-Benz SLS AMG har løst sin oppgave på en forbilledlig måte og mellom sterk fem og enda bedre faller terningen ned på den svært høyt hengende sekseren.
"Das Beste oder nichts, sier de?"
OK, så sier vi det...
| 1
|
201445
|
Konklusjon & karakter
Billedmessig er dette noe av det beste vi har sett og kvalifiserer til en sekser.
Det er derfor synd at FDE-versjonen er ribbet for finesser.
Dette er en lekker TV med et godt bilde.
Vi setter også pris på at den er HDTV-kompatibel uansett om den framtidige standarden blir 720p eller 1080i, og 50 eller 60 Hz.
Kombinasjonen av designet på skjermen og den gode billedkvaliteten er også med på å forsterke kvalitetsfølelsen.
Vi ønsker oss imidlertid flere innganger.
Selv om medieboksen har tre scart-innganger,
Vi har allerede sett FDE-versjonen helt ned i 38.000 kroner, som vanlig lønner det seg altså å sammenligne pris nøye før du bestemmer deg.
For deg med finansene i orden er det etter vår oppfatning HDE-modellen som er det naturlige valget.
Prisforskjellen er cirka 5.000 kroner, men da får du også med PC-inngang, BIB og minnekortinngang.
Minispesifikasjoner:
PlasmaTV på 43-tommer, oppløsningen er 1024/768, og oppgitt lysstyrke er på 1100 cd/m2 og kontrastforholdet på 1200:1.
Viser over 7 milliarder farger.
2100 siders Tekst TV-minne.
Splitscreen-mulighet.
HDTV-kompatibel?
Ja, 720P og 1080i.
Tilkoplinger medieboks: 1 HDMI-inngang, 1 komponentinngang, 3 scartinnganger og S-video.
Merk deg at du må velge bort den ene scartinngangen om du skal bruke komponentinngangen.
Mål selve TV-skjermen (oppgitt): 9,3 cm dyp, 112 cm bred, og 65,2 cm høy.
Vekt 26,8 kg.
Mål medieboksen (oppgitt):
42 cm bred, 9 cm høy, 29,5 cm dyp og vekten er 4,8 kg.
| 1
|
201446
|
Logitech Wireless Solar Keyboard K750
Tastaturet som verken trenger batteribytte eller ledning
Ledninger er i veien og har alltid en egen evne til å filtre seg inn i seg selv, i andre ledninger eller i alt annet.
Trådløse tastaturer har derfor blitt svært populære, mange av dem også hos batteriprodusentene.
Mange av oss har vel opplevd at tastaturet slutter å virke på grunn av døde batterier, og det skjer gjerne på svært ugunstige tidspunkt.
Det er da man oppdager at det ikke finnes riktig type batterier i huset selv etter at man har raidet alt som finnes av fjernkontroller og annet.
Så er det ut i regnet og gå ned til bensinstasjonen for å kjøpe batterier.
Men løsningen finnes - et soldrevet tastatur!
Logitech Wireless Solar Keyboard K750
Dette tastaturet har 2 felter over tastene, der befinner det seg flere solceller.
Disse sørger for å omdanne lys til strøm, og er ikke kresne på lyskilden.
Selv om det heter solceller så fungerer også lampelys og indirekte lys.
Tastaturet kan slås av og på med en bryter helt til høyre.
Ved siden av finner vi også en egen knapp som viser tilstanden til det oppladbare batteriet som sitter i når du trykker ned statusknappen.
Tilkobling
Tastaturet kommuniserer trådløst på 2,4 GHz og er en del av Unifying-familien til Logitech.
Det betyr at mottakeren som sitter i PC-en kan håndtere opptil seks samtidige enheter, som mus og andre styreenheter, eller flere tastaturer.
Selve mottakeren er bitteliten, og stikker ikke mer enn noen få millimeter ut av USB-kontakten.
Tilkoblingen skjer ved hjelp av et lite program som oppdager taststuret (eller andre enheter) når du slår det av og på, og ber deg skrive noe inn i en rute i programmet.
Når du ser at forbindelsen er etablert er tilkoblingen ferdig.
Vi hadde allerede en slik mottaker i vår USB hub, som håndterer et annnet Logitech-tastatur og mus.
Å få koblet til K750 tok bare noen få sekunder.
Rekkevidden er ca 10 meter.
Grunnen til at Logitech bruker sin egen tilkobling og ikke Bluetooth er først og fremst at denne løsningen er vesentlig mindre strømkrevende.
I bruk
Tastaturet er svært tynt, og ganske kompakt, spesielt avstanden mellom bokstavtastene og mellomromstasten er liten.
Er man vant til tastaturer med større avstand mellom bokstavtastene og de andre tastene trenger man litt tilvenning.
Selve tastefølelsen er utmerket, og mekanismen er lydsvak.
Ønsker du å heve tastaturet i bakkant er det to bein som kan vippes ut.
Konklusjon
Hvis du er lei av ledninger og batterier er solceller et utmerket alternativ.
Prisen ligger rundt 650 kroner.
Logitech Wireless Solar Keyboard K750 (NO)
| 1
|
201447
|
Canon EOS M
Canons første systemkamera uten speil.
Canon EOS M ble trippeltestet mot Nikon 1 V2 og Sony NEX-6.
Der kom kameraet svakest ut av de tre.
Du kan lese hele testen her:
Canon EOS M + 18-55/3,5-5,6 IS STM
| 0
|
201448
|
Test: BMW X3
En ny X3 er født, og vi har prøvekjørt.
Forrige versjon av X3 så dagens lys i 2004, og nå nær syv år senere er den nye modellen på vei inn i en butikk nær deg.
Bilen som nå fases ut ble oppgradert i flere steg, og fremstår fortsatt som en anstendig bil.
Likevel har det skjedd mye, og X3 ser nå ut til å ha blitt voksen.
Gjør seg godt
Bilens DNA er umiskjennelig, og den gjør seg godt.
I tillegg til at den har vokst, så har den samtidig fått litt mer av X5 i seg.
Det er således fristende å si at X3 endelig er blitt voksen, og det kler den.
Fronten er tilpasset det generelle nye designspråket til BMW, og baken er ikke til å ta feil av når man kjenner resten av familien.
På mange måter kan det være at bilen er blitt mer spiselig for enda flere enn tidligere, og det er antagelig ikke tilfeldig at BMW har satt den eksakt midt i mellom X1 og X5 med tanke på vitale mål.
Med økende mengde utstyr, og større krav til effektivitet, er vekten på biler alltid et dilemma.
Tross dette har nye X3 slanket seg rundt 25 kg.
3 x kraftverk
I Norge får du det beinharde valget mellom tre forskjellige motoriseringer.
Valget blir langt enklere når vi trekker vekk bensinversjonen xDrive 35i med 306 hk.
Den får en prislapp på 541.000 bare i avgifter, og er dermed sortert vekk.
Med xDrive 20d er situasjonen en helt annen.
Her har du dieselkrefter fra en turboladet 2-liter, og du kan til og med velge blant to forskjellige utgaver.
Begge byr på 380
Nm dreiemoment, men antallet hestekrefter er henholdsvis 163 og 184.
Både manuell og automatversjonene vil leveres med start/stopp system, og er godt med på å bidra til det reduserte forbruket.
Klar forskjell
Den største forskjellen er likevel å finne innvendig.
Her er det nå et dashbord i myke materialer og myke linjer.
Ingen ting ser ut til å være et kompromiss med tanke på for liten plass.
Det hele henger godt sammen, samtidig som du ikke mangler det spøtt.
Alle har god plass, og er man fire så sitter man veldig godt.
Ergonomi har ikke vært et tema fra BMW på lenge, og du har full oversikt over det meste.
Den nye 8,8-tommer store skjermen gir deg den informasjonen du trenger.
Mye av denne kan du også få projisert opp på frontruten med det såkalte head-up displayet, og du velger selv hvilken informasjon som skal være synlig.
Så mye har BMW X3 vokst:
Akselavstand +15 mm til 2.810 mmSporvidde +92 mm til 1.616/1.632 mmLengde +83 mm til 4.648 mmBredde + 28 mm til 1.881 mm Høyde +12 mm til 1.661 mm
6- eller 8
Kjøper du bilen med automatkasse, noe så godt som alle kommer til å gjøre, så byr X3 på en ny 8-trinns automatkasse.
Denne kjørte vi kun i kombinasjon med bensinmotoren, men det er ingen grunn til å tro at den ikke gjør jobben sammen med dieselmotoren også.
Etter hvert som girene renner på er det så godt som sømløs utveksling.
Dette er selvfølgelig en av hemmelighetene bak effektiviteten, og det lave forbruket.
Er du derimot en tro tilhenger av manuelt gir, så kommer denne i en 6-trinns versjon, som også fungerer flott i kombinasjon med rekkefireren på 2 liter.
Sistnevnte kasse har for øvrig girskiftindikator, og du blir fortalt når du bør gire dersom du ikke merker det selv.
I pose og sekk
- Over 90 prosent av kundene vil velge 163-hesteren, forteller salgsdirektør Øystein Sponheim i BMW Norge.
Han legger til at det først er når hestevogna eller båten blir koblet bakpå at du vil merke den store forskjellen.
Med under 30.000 kroner i forskjell er vi ikke like sikker.
Disse 2-literene er også blitt snillere med tanke på utslippet, med en reduksjon av forbruket på hele 14 prosent.
Mye av dette kan vi takke den lavere vekten for.
Det gjør bilen til en av de virkelig snille i klassen, og forbruket er nå oppgitt til 0,56 l/mil.
Det bør kunne betegnes som gevinst i både pose og sekk, og er et lavt forbruk på en såpass stor bil.
Nytt på nytt
Uanvhengig av hva du velger av ekstrautstyr, så får du et nyutviklet chassis, også det som sitter på som standard.
Både frem- og bakvogn er ny.
Velger du DDC systemet (Dynamic Damper Controll), så kan du velge ønsket oppsett selv, mellom Comfort, Sport og Sport+.
Etter hvert som du går mot det mer sporty oppsettet, så hekter systemet bort mer og mer av de elektroniske hjelpemidlene.
Dette påvirker samtidig både styring, motorrespons, og girkassen dersom du har automat.
På amerikanske veier der vi har prøvekjørt bilen, er det ikke like lett å analysere stort.
Men inntil det motsatte er bevist, så vet vi at det fungerer.
Dette er for øvrig den første X-modellen som får mulighet for DDC.
Alle på alle fire
For å gjøre alle spekulasjoner til skamme, i X3 er xDrive kommet for å bli.
Den er ikke planlagt med ren bakhjulsdrift.
Den slags tanker er forbeholdt X1.
Vi skal likevel ikke gå like langt som et par tyske magasiner og gi X3 tittelen "Årets Off-Roader".
xDrive systemet har vært noe av det mest lekne systemet for firehjulstrekk på markedet, og vi tviler ikke på at nye X3 kommer til å videreføre dette.
Det blir en oppgave for det kommende vinterføret å finne ut.
Prisverdig
I utgangspunktet er den nye X3 rimeligere enn den forrige, men BMW i Norge har valgt å legge en utstyrspakke verdt 30.000 kroner inn i prisen.
Likevel har utgangspunktet steget med bare 10.000 kroner.
Du får altså langt mer for pengene her enn ved forrige modell.
At en bil som dette likevel starter på 532.000 kroner kan vi i hovedsak laste avgiftspotten for.
Til tross for dette regner BMW med at kundene av nye X3 vil handle utstyr for ytterligere 50.000 kroner i gjennomsnitt.
Hvor langt du vil strekke strikken må du finne ut av selv, men det er svært lite som ikke er å få.
Du kan i grunnen bygge opp bilen din akkurat som du vil, men det kan være en tanke å se på den sammensatte Comfortpakken.
Ekstrautstyret som nå er gjort om til standard:
RegnsensorKlimaautomatikkMultifunksjons skinnrattRadio BMW ProfessionalTakrelling i matt aluminiumBagasjeromnett, inkl. bagasjeromskjulerAutomatisk avblendbart innvendig speilDeaktiverbar kollisjonspute på passasjersiden foranGjennomlastingssystem, inkludert 40/20/40 nedfellbare bakseterOppbevaringspakke inkl. koppeholdere, strømuttak, midtarmlene og festekroker
Førsteinttrykket
Etter å ha rattet X3 på amerikanske veier er det ikke enkelt å gi et fasitsvar på resultatet av de hvitkledde doktorenes arbeid.
Likevel er X3 blitt enda mer premium, og den er blitt større.
Den har fått lavere forbruk, og utslippet er dermed sunket med god margin.
Den er blitt mer prisgunstig, og har fått mer utstyr.
At den i tillegg har fått bedre komfort, og er blitt stillere burde sette en pen siste spiker i kista for diskusjonen.
Nye BMW
X3 er absolutt å foretrekke fremfor sin forgjenger, og styrker dermed sin posisjon i kampen mot konkurrentene.
Nå også med en heftig god automat.
| 1
|
201452
|
Sony CD WalkmanD-NE511
Navnet Atrac3plus klinger ikke like godt i ørene som MP3, og vil nok heller aldri gjøre det.
Men at Sony har peiling på lydkomprimering, er hevet over en hver tvil etter vår test av D-NE511.
Atrac er navnet på et komprimert lydformat utviklet av Sony, som har vært benyttet på minidiscer i over 10 år.
Formatet er senere videreutviklet flere ganger, og Atrac3plus er siste versjon.
Atrac3plus tåler ekstremt kraftig komprimering, faktisk inntil tre ganger mer enn MP3 uten vesentlige kvalitetstap, i følge Sony selv.
Dermed skulle formatet være perfekt for bruk i flashminnebaserte spillere, mobiltelefoner, PDAer etc med begrenset lagringsplass.
Minst 30 plater
I vår lanserte Sony en serie bærbare CD-spillere som støtter Atrac3plus i tillegg til vanlig CD audio og MP3.
Spillerne ble levert med programmet SonicStage Simple Burner, som kunne konvertere MP3-filer og audio CDer til Atrac3plus-format, for deretter å brenne Atrac3plus-musikken direkte til CDR/CDRW.
Hvis hver musikk-CD i samlingen din har 60 minutters spilletid i snitt, betyr det at du får plass til hele 30 fulle plater på én 700 MB CDR, dersom du velger kraftigste komprimering (48 kbit pr sek).
Den brente Atrac3plus-CDen vil da bare være spillbar på en CD-spiller som støtter formatet.
Filene kan ikke kopieres tilbake, og CDen kan heller ikke spilles av på PCen.
Den billigste av dem alle
CD Walkman
D-NE511 er den billigste av spillerne i serien.
Den har display som viser artist, sangtittel, mapper, spilletid etc.
Den er grei, men dessverre ikke baklyst, noe som gjør den ubrukelig i dunkel belysning.
All betjening foregår i fronten av spilleren.
Til venstre fro LCDen finner du knapper for enkelt å navigere deg fra mappe til mappe på CDen, du kan bytte mellom forskjellige visninger i LCDen, og velge avspillingsmetode (spille alle, repetere, tilfeldig rekkefølge).
Du kan dessverre ikke programmere avspillingsrekkefølgen.
I tillegg finner du knapper for volumstyring og bass på sidene.
Vi skulle gjerne også hatt muligheten til å justere diskanten, men det kan du ikke på D-NE511
Til høyre for LCDen finner du et navigasjonshjul for rask navigeringn mellom mapper og spor, og til høyre for denne igjen er en rund knapp med akser for de vanlige valgene (start, stopp, pause, forrige, neste, spoling).
Betjeningsmessig er dette den største svakheten, synes vi.
Har du store fingre blir det alt for lett å treffe feil akse på knappen.
Pip-pip til besvær
Og hvorfor i all verden skal det komme skjærende pipelyder hver gang du trykker på en knapp?
Trykker du på pause-knappen piper det i ett sett!
Direkte molbo, synes vi.
OPPDATERT:
Pipelyden kan fjernes ved å ta ut batteriene og trykke stopp-knappen samtidig som du setter inn netadapterpluggen i spilleren.
Takk til Bjørn Elias Hesthamar for opplysningen!
I motsetning til de dyrere spillerne i serien leveres D-NE511 uten oppladbare batterier.
Men fortvil ikke; to vanlige AA-batterier holder til flere døgn med uavbrutt avspilling.
Spilleren har dessuten et mer traust og tradisjonelt design enn storebrødrene, og ser litt mer "plastic" ut.
For øvrig er både funksjonalitet og lydkvaliteten tilnærmet lik, får vi opplyst på et av utsalgsstedene.
Problemfri men tidkrevende konvertering
SonicStage Simple Burner viste seg å være svært enkelt å bruke.
Programmet har to vinduer, et hvor du velger MP3-filer eller audio CD, og et som viser hva som blir brent til CDen.
Over dette vinduet vises hele tiden hvor mye plass som gjenstår på en tom CD-plate.
Når du har valgt ut all musikken du ønsker å brenne, starter konverteringen til Atrac3plus.
Vi fikk plass til 32 CD-plater i vår test, til sammen 542 spor!
Konverteringen tok halvannen time på vår PC med Athlon XP2500+ prosessor, så har du en tregere PC kan det kanskje være en ide å starte prosessen før du går til sengs om kvelden.
Hvis du synes at 10-12 CDer er greit nok, kan du like gjerne bruke et hvilket som helst CD-brenneprogram og fylle en CDR/CDRW med MP3-filer.
D-NE511 spiller nemlig også MP3-plater.
Slett ikke verst
Vi var i utgangspunktet svært skeptiske til å konvertere MP3-filer til et nytt komprimert lydformat.
Vi har tidligere gjort forsøk med konvertering til ogg vorbis og MP3pro, og lyden har blitt tydelig degradert, spesielt på bitrater under 64 kbps.
Derfor ble vi oppriktig overrasket over hvor mye Atrac3plus-formatet klarte å bevare av lydinformasjon, helt ned i 48 kbps.
Vår oppfatning er at formatet er utrolig mye snillere mot vokal, piano og akustiske gitarer enn både ogg vorbis og mp3pro ved så kraftig komprimering.
I våre ører gir WMA så skjærende diskant i bitrater under 96 kbps, at vi ikke trekker det frem i denne sammenligningen i det hele tatt.
Har du ekstra fine ører kan du velge en lavere komprimeringsgrad.
Atrac3plus benytter enten 48 eller 64 kbps.
For lavere komprimering kan du gjennom SonicStage Simple Burner velge minidiscformatet Atrac3, som spilleren også leser uten problemer.
Øreproppene som følger med gir faktisk meget fyldig lyd, blant de bedre vi har prøvd, faktisk.
Det er veldig hyggelig med tanke på at dette er en spiller som koster under 1.000 kroner.
Konklusjon
Sony CD Walkman
D-NE511 skiller seg først og fremst ut fra andre CD-baserte MP3-spillere gjennom støtten for Atrac3plus.
Og det er etter vår mening en betydelig forskjell, all den tid at lydkvaliteten er så god.
Nå får du riktig nok CDR-plater nesten gratis i butikkene, men det er uansett mer bekvemt å ha én plate med deg på tur enn tre.
Vi gir også pluss for god lyd i øreproppene, enkel navigering og god batterilevetid.
Det blir en solid femmer til D-NE511.
Hadde LCDen hatt baklys hadde vi vært faretruende nær en sekser.
| 1
|
201454
|
PRØVEKJØRT:Peugeot 508
Tenker du på å kjøpe en Volvo V70?
Du kan faktisk også vurdere Peugeots nye 508.
ALICANTE (DinSide Motor):
Peugeot har hatt et godt år i 2010 og de håper selsagt det kommer til å fortsette i 2011.
Det burde det etter vår mening være gode muligheter for; modellrekken forsterkes nå ytterligere, og det med et produkt som burde treffe midt i blinken for det norske bilpublikum - vi snakker om nye Peugeot 508.
De har fått det til
Vi så frem til å kjøre denne, den virkelige etterfølgeren etter den forrige Peugeoten som virkelig hadde suksess i den svært konkurranseutsatte mellomklassen, nemlig 406.
Og nå kan vi konstatere:
Løven er omsider tilbake med en konkurransedyktig utfordrer i mellomklassen.
VW Passat, Ford Mondeo & Co:
Se opp!
Vårt førsteinntrykk er nemlig av en meget velkjørende, romslig kvalitetsbil til en hyggelig pris - stasjonsvognen med en meget god dieselmotor starter på 287.000 kroner.
Og det er like mange suksessfaktorer i denne klassen.
Dette er også en klar utfordrer til Volvo V70, som på sin side har hatt suksess i kampen mot Toyota Avensis og de ovennevnte brødrene takket være en økonomisk dieselmotor - for øvrig i slekt med den som sitter i 508.
Mer forsiktig
Designen til nye 508 kan, i motsetning til hva tilfellet var med forgjengeren, utgående 407, kalles konsensuell.
Bilen er velproporsjonert, men uttrykker en mindre markant personlighet.
Den fremstår som mindre ”sær”, noe som for øvrig er en generell tendens hos de franske produsentene - det gjelder både Citroën C5 og Renault Laguna.
Peugeot er generelt blitt mer forsiktig i designen – noe som også kan ses i fornyelsen av kompaktbilen og Golf-konkurrenten 308.
Peugeot 508 plasserer seg i den ”nye” mellomklassen, som har overtatt rollen de såkalte storbilene eller den øvre mellomklassen hadde til begynnelsen av vårt århundre, biler som Opel Omega, Ford Scorpio, Volvo 940 og Saab 9000/9-5.
Vi anser i denne sammenheng premium-merkene for å være utenfor denne konkurransen, med unntak av de aller rimeligste innstegsmodellene.
Realistiske ambisjoner
508 er ingen etterfølger etter 607, som markerer slutten for Peugeot på forsøkene på å konkurrere med Mercedes og dess like.
De har innsett at med unntak av visse franske kundekategorier var det fåfengt.
På spørsmål fra en journalist under lanseringen, om hvorfor bilen ikke kommer med en stor bensinmotor – V6 eller V8, var svaret utvetydig:
Peugeot har ikke noe å gjøre i konkurranse med den typen biler.
Dette passer godt med den generelt mer nøkterne og forsiktige fremtoningen:
Her skal det hovedsakelig satses på å skape seriøse alternativ til det beste i klassen.
Dette er altså en bil som erstatter, og tilbyr en god del mer enn, den utgående 407.
Større, men lettere
For det første gjelder dette dimensjonene.
508 er en stor bil – noe større enn Passat og omtrent på nivå med Mondeo.
Stasjonsvognen er 481 centimeter lang, 185 centimeter bred og den har en høyde på 149 centimeter.
Samtidig - og her er det nyttige i å ha et nyutviklet produkt ut i 2011; teknikkene for å kunne produsere lettere biler uten å svekke strukturen eller renonsere på forventet sikkerhet og komfort er nå kommet mye lenger enn for få år siden.
Dermed er faktisk 508 lettere enn forgjengeren 407, og også lettere enn en god del konkurrenter.
Egenvekt fra 1.410 kilo er relativt moderat i denne klassen i dag.
Forventninger bekreftet
Har de så lykkes med det med sin nye modell Peugeot 508?
Vårt svar er i all hovedsak, og som vi indikerte ovenfor, et klart ja.
Våre førsteinntrykk bekreftet de forventningene vi hadde før lanseringen og vi har fått kjøre et utvalg av motorer, både som stasjonsvogn og sedan.
Noen annen karosseriform er ikke planlagt på dette tidspunkt.
Nisjeproduktene RCZ, 308 CC samt pseudo-SUVen 3008 og familiefrakteren 5008 kan tilfredsstille Peugeot-kunder med andre behov.
Høyverdig interiør
Interiøret bekrefter at Peugeot satser på å menge seg med de beste når det kommer til kvalitet, noe vi har kunnet konstatere både med de ovennevnte 3008 og 5008.
Det hele virker mer solid og velbygget enn før, materialvalg og sammenføyninger inngir tillit og stilen finner i hvertfall vi nøkternt (igjen) elegant.
Instrumentpanelet er oversiktlig, men i de mer velutstyrte versjonene virker det som om planleggerne er blitt litt tatt på sengen når det gjelder plassering av knapper og kommandoer; i alle fall har de måttet ty til "Lexus-løsningen" med en ekstra skuff til venstre for rattet for å få plass til alle knappene.
(Som Head-up-displayet eller projisering av essensiell informasjon i synsfeltet).
God plass til folk og bagasje
Plassforholdene er meget gode.
Også storvokste personer finner seg til rette i baksetet.
Klaringen over hodet på stasjonsvognen er hakket bedre da den ikke har en like fallende taklinje som sedanen, men også i sistnevnte kan personer på opptil litt over 190 centimeter sitte greit.
Bagasjerommet er stort - på stasjonsvognen snakker vi om 560 liter i henhold til VDA.
Det er større enn i Mondeo, men ikke riktig like stort som i Passat og uslåelige Skoda Superb Det burde duge for de fleste.
Fornuftig motorisering - bensin
Når det gjelder gangkultur og lydkomfort er det ingen tvil om at de moderne bensinmotorene er blitt best igjen.
Disse har dessuten lavere utslipp av skadelig nitrogenoksid (som er en faktor ved dannelse av smog) og skadelige bittesmå sotpartikler enn det dieselmotorene har.
508 kommer med to varianter av den utmerkede 1.6-motoren utviklet i samarbeid med BMW.
Vi kjørte THP-versjonen på 156 hestekrefter og fikk bekreftet våre tidligere gode inntrykk av denne.
(Les mer om det her).
Motoren er siden blitt ytterligere forbedret og glir greit inn i 508.
Draget er sterkt og vedvarende; de 240 newtonmeterne stiller tidlig opp (1.400 omdreininger), og mange av dem holder det gående til langt opp i registeret.
Den kombinerer på mange måter fordelene med dieselmotoren (kraftutvikling i mellomregisteret) og bensinmotoren (utholdenhet til høye turtall - i dette tilfellet ikke langt fra 7.000 omdreininger, fikk vi oppleve.
8,8 sekunder fra 0-100 er sprekt nok, men forteller bare en liten del av historien.
Forbruk ved blandet kjøring: 0,65 liter per mil.
Motoren finnes også i en rimeligere VTi-versjon på 120 hester som kombineres med den halvautomatiske EMG-girkassen (robotisert kløtsj - altså ingen pedal - og mulighet for manuell eller automatisk giring).
Fornuftig motorisering - diesel
Prisvinneren blant 508-versjonene er naturlig nok den med liten dieselmotor.
Men motoren er sterk nok den, opplevde vi, og drivlinjen i denne bilen gjør at den unngår å føles på grensen til undermotorisert - i motsetning til eksempelvis Volvo V70 1.6 DRIVe.
Motoren er kultivert og har godt skyv gjennom et bredt register.
Dette er en videreutviklet versjon av 109-hesteren og dreiemomentet er nå 270 newtonmeter og 285 med overboost i versjonen med EMG-girkasse.
Denne girkassen er for øvrig blitt merkbart forbedret i forhold til utgaver vi har testet tidligere, og kjøringen blir nå en del mindre rykkete når man kjører den i automatmodus.
Uansett er det bedre å bruke hendlene på rattet utenom køer og bykjøring.
Vi kjørte også versjonen med 2.0 HDi og 140 hk/320 newtonmeter og det er en utmerket konkurrent til Volkswagens 2.0 TDI med 140 hk, seig og råsterk og med utmerket gangkultur - men vi synes ikke økningen den gir i ytelser er verdt de 50.000 kroner ekstra utløst hovedsaklig av tilleggsavgifter på vekt og effekt.
GT
Vi kjørte også 2.2
HDi GT med 204 hestekrefter og 450 newtonmeter.
Det er en bjørnesterk motor og kombinert med automatkassen på seks trinn greier den 0-100 på 8,4 sekunder, men oppleves som en virkelig racer takket være mye krefter og bredt effektivt arbeidsregister.
Når man engang måtte erstatte en ypperlig V6 som i denne omgangen utgår, kunne man gjort det adskillig dårligere enn dette.
Kjøring:
Det beste siden Mondeo
Vi ble riktignok bortskjemt under prøvekjøringen da vi fikk starte med toppversjonen - i det minste inntil videre - GT med 2.2
HDi dieselmotor på 204 hestekrefter (denne erstatter den tidligere V6-motoren som et ledd i tendensen mot mindre volum i forhold til effekt og ytelser).
Denne versjonen har en forsterket forstilling i forhold til de andre versjonene og vi opplevde den da også som svært velkjørende med utmerket kursstabilitet, fin styrepresisjon og agil svingvillighet.
Meget begrenset understyring, men gode tilbakemeldinger gjennom styringen, kompletterer bildet av en riktig så kompetent kjøremaskin.
Versjonene med mindre motorer skuffet ikke de heller, selv om vi ante en noe lettere og hakket mindre presis respons på styreimpulsene.
Allikevel, også disse variantene bekrefter at Peugeot har jobbet med å få til en kombinasjon av presise, gode og dynamiske kjøreegenskaper som man skal være temmelig kresen for ikke å være fornøyd med i denne klassen.
Vi er av den oppfatningen at 508 er svært nær de klasseledende kjøreegenskapene til Ford Mondeo.
Mer "tysk" komfort
Det slo oss ganske raskt at denne bilen også når det gjelder komfort bekrefter tendensen fra 3008 og 5008 - stivere oppsett enn tidligere og mindre av den utpregede "franske" komforten.
Ganske så fast i fisken, altså, uten at dette i stor grad går ut over kjørekomforten, selv om vi med to av versjonene vi kjørte mente å merke en viss grad av stumphet i forstillingen over korte ujevnheter.
Setene var gode å sitte i i de ulike utgavene og det generelle inntrykket var uansett et godt komfortnivå, om enn av en mer "tysk" type.
Lydnivået var behagelig uansett hvilken versjon vi kjørte, men i særdeleshet i bensin-utgaven 1.6 THP.
Hyggelig startpris
Den gode nyheten er at den kraftig forbedrede Peugeoten er konkurransedyktig i pris.
Innstegsprisen på 276.000 kroner gjør den rimeligere enn tilsvarende Passat – samtidig som den med sin utmerkede og nylig ytterligere forbedrede 1.6
Hdi på 112 hester har en gjennomgående sterkere motor.
Også de mer påkostede versjonene er hyggelig priset i forhold til hva du får for pengene.
For de som er ute etter noe som virkelig sparker fra er GT-modellen med 2.2 Hdi-motor på 204 hestekrefter og sekstrinns automatgir et dugelig alternativ.
Selvsagt er de 570.000 kroner den koster (for stasjonsvognen – sedanen kommer på 540.000) mye penger, men her får man altså en både velutstyrt og velkjørende bil med en overflod av ytelser.
Konkurransedyktig
Kaster vi et kjapt blikk over konkurrentenes innstegsversjoner ser vi at Peugeot 508 plasserer seg het i tet og er priset riktig gunstig.
Vi tar utgangspunkt i stasjonsvognutgaven 508 SW 1.6 HDi med 112 hestekrefter (0-100 på 11,6 sek.) som koster 287.000 kroner i utstyrsnivå Access (alle priser her er veiledende utsalgspriser uten de "sure ekstrautgiftene").
Den er bra utstyrt til billigste versjon å være.
Eksempler på direkte konkurrenter - stasjonsvogner, selvsagt:
- NY:
Ford Mondeo 1.6 TDCi Trend 115 hk ECOnetic (0-100 ennå ikke kjent) pris:
294.000 kr - Opel Insignia 2.0 CDTi 110 hk (0-100 på 12,6 sek.) - pris: fra 300.000 kr
- Skoda Superb 1.6 TDI 105 hk (0-100 på 12,6 sek.) - pris: fra 300.000 kr
- VW Passat
1.6 TDI BMT 105 hk Trendline, (0-100 på 12,5 sek.) - pris: 303.000 kr - Citroën C5 1.6 HDi Seduction 110 hk (0-100 på 11,9 sek.) - pris: 312.000 kr - Toyota Avensis 2.0 D-4D 126 hk (0-100 på 10,0 sek) - pris:
320.000 kr - Volvo V70 1.6d DRIVe base 109 hk (0-100 på 12,8 sek.) - pris:
339.000 kr - Audi A4 2.0 TDI 120 hk (0-100 på 11,2 sek) - pris:
352.000 kr
Utstyrsnivåene:
Alle 508 har alt man idag forventer av sikkerhetsutstyr som seks kollisjonsputer og ESP (elektronisk antiskrens), bryter for utkobling av kollisjonspute på passasjersiden og kutt av drivstofftilførsel i tilfelle kollisjon.
- Innstegsnivået i Norge, Access inkluderer blant annet fartsholder, automatisk tenning av varselblink ved bråbrems, kjørecomputer, lydsystem med MP3, USB- og AUX-inngang, automatisk, to-soners klimaanlegg og - for dieselversjonene bortsett fra spareversjonen e-HDi - tilleggsvarmer med tidsur, noe som er svært nyttig i vårt klima.
- Det neste nivået, Active, inkluderer i tillegg blant annet panorama-glasstak, oppgradert lydsystem, regnsensor, automatisk nedblending av speil, parkeringsassistent bak, elektrisk korsryggstøtte på førersiden med massasjefunksjon samt aluminiumsfelger (16 tommers).
- Utstyrsnivå Allure plusser på med elektrisk parkeringsbrems, nøkkelfri start, bluetooth og streaming-radio, LED-interiørlys, elektrisk innfellbare sidespeil, delskinn interiør, mørkere sidebakvinduer og 17-toms alufelger.
- GT-versjonen, som per idag kun angår den sterkeste motorvarianten 2.2 HDi 204 hk, har som standard utover det tidligere nevnte både bi-xenon, svingbare hovedlykter, "LED-kanon" - eller ytre kjørelys bestående av dioder, automatisk nedblendbare fjernlys, dekktrykksensor, navigasjon med fargeskjerm, head-up display i farger, eget delskinn-interiør med elektrisk betjente seter og forlengelse av sitteputen samt dekor i børstet aluminium.
Denne versjonen har også en mer sofistikert forstilling med doble triangelarmer.
Den har også 18-tommers alufelger som standard.
I tillegg kan selvsagt velges en hel del ekstrautstyr som 19-toms lettmetallfelger, fire soners klimaanlegg, motorisert bakluke, parkeringsassistanse med oppmåling av parkeringsplass og nappa skinninteriør.
Konklusjon
Alt i alt har vi, som leseren vil ha forstått, opplevd Peugeot 508 som en vellykket nykommer i mellomklassen, og en som fint kan vurderes mot samtlige andre modeller i klassen.
Peugeot 508 lanseres i Norge den 7. april.
Prisene er som følger:
| 1
|
201455
|
TEST:Microsoft ARC tastatur
Du trenger ikke et digert tastatur?
Da er ARC et alternativ.
Et fullt tastatur tar plass og inneholder mange taster som de fleste sjelden bruker.
Det var en periode hvor produsentene kom med nye tastaturer på løpende bånd der det stadig var lagt til mange nye taster rundt omkring.
Disse var stort sett snarveier til standardprogrammer eller styring av medieavspilling – dessuten var det mange varianter av spaker og hjul som kunne styre både det ene og det andre.
Men dette slo liksom aldri an.
Gevinsten med en knapp for hver funksjon forutsetter at hendene faktisk er på tastaturet, men det er de jo ikke alltid.
Høyrehendte foretrekker å bruke høyre hånd, som gjerne befinner seg på musen.
Da er det mer tungvint å flytte hånden til en snarvei på tastaturet.
Hvis man er vant til å bruke en bærbar, men gjerne vil ha en mer tilbakelent arbeidsstil enn man får ved å bruke tastaturet på selve maskinen, er det gunstig med et kompakt tastatur.
Et som kan følge med på tur eller bare ligger hjemme, og som ikke tar mye plass.
Microsoft ARC-tastatur
I 2008 kom det første Arc-produktet fra Microsoft, det var en mus med en svært karakteristisk form.
For en tid siden skrev vi om Microsoft sitt Bluetooth Mobile Keyboard 6000 - som er et kompakt tastatur med en buet, ergonomisk fasong.
ARC er et alternativ både når det gjelder tilkobling og bruk.
Det bruker radiobasert trådløs kommunikasjon og har en annen, men også ergonomisk utforming.
Tastaturet er drevet at to AAA batterier og mottakeren er av den nye micro-typen som vi har sett fra flere produsenter.
Fordelen med radio i stedet for Bluetooth er at det ikke er noe oppsett man må styre med; det fungerer like enkelt som en kabel.
Dessuten bruker radio mindre strøm og gir dermed lengre batteritid.
Størrelsen på de vanlige tastene er normal, men de andre tastene er enten borte eller mindre.
Funksjonstastene fra 7 til 12 er borte, funksjonene får du ved å taste Fn + funksjonstast 1 til 6.
I stedet for plasskrevende piltaster er det én tast med fire piler nede i venstre hjørne, som kan trykkes ned på alle sider.
De eneste funksjonene som ikke har med skriving å gjøre styrer lydvolum/mute.
I bruk
Tastene er tydelig definerte, med god trykkfølelse og tilbakemelding.
Det er også støysvakt, hvis du da ikke har en skriveteknikk inspirert av Denrocopus major.
Plasseringen av tastene er god, litt tilvenning må man regne med, men ikke mer enn når man går fra et vanlig tastatur til en bærbar PC.
Rekkevidden er mer enn bra nok, vi møtte bokstavelig talt veggen etter 8 meter, men tastaturet fungerte fremdeles.
Designet er lekkert, litt fingeravtrykk må man regne med på de blanke områdene.
Et konvoluttaktig futteral følger med, praktisk på reise.
Prisen ligger på rundt 400 kroner pluss minus en 50-lapp avhengig av hvor du handler.
| 1
|
201458
|
HP Pavilion X360
Fleksibel hybrid mellom PC og nettbrett, med flere smarte bruksmodi.
Her er våre meninger om HP sin nyvinning.
Hybrid-markedet har på ingen måte tatt av, og det er mange årsaker til det.
En av dem er at kompromissene ofte blir litt mange; maskinene er for eksempel som regel mye tyngre enn rene nettbrett, koster ofte mye mer, og så finnes det ikke noen hybrid med et navn som starter på en liten i.
Det er kanskje det denne produktkategorien trenger hvis interessen skal få en boost.
Ser lovende ut
På papiret ser imidlertid HP sin knallferske hybridsatsing X360 spennende ut, ikke minst takket være den knallrøde innpakningen, lav pris, og det faktum at skjermen kan snus rundt 360 grader.
Mer om det senere, først skal vi ta en kjapp titt på de viktigste spesifikasjonene:
Skjerm: 11,6" berøringsskjerm, blank, TN-panel, 1366 x 768 piksler Prosessor:
Invel Celeron N2820 (2,13 GHz) RAM:
4 GB (som også er maks) Grafikkort:
Intel HD Graphics Lagring: 500 GB harddisk, 5400 rpm Optisk drev:
Nei Skjermutganger:
HDMI USB-porter: 2 x USB 2.0 + 1 x USB 3.0 Webkamera:
Ja Kortleser:
Ja, for SD-kort Trådløst nett:
802.11n Kablet nett: 10/100 Mbit Annet:
Bluetooth 4.0 OS:
Windows 8.1 64-bit Størrelse: 30,8 x 21,5 x 2,19 cm Vekt:
1,4 kg Pris:
Fra 3.790 kr (jf Prisjakt 28.4.2014)
Det er flere ting som bør vekke en viss interesse hos mange.
Først at maskinen har en lav pris.
Dernest at den veier såpass lite som 1,4 kg.
At den har stor lagringsplass vil også være et pluss for mange, og vi merker oss også at den er mulig å koble til kablet nett, men dessverre bare med 100 Mbps, noe en god trådløs N-forbindelse er i stand til å matche.
Friske farger
Selve innpakningen er i knallrød plast, (en grå utgave finnes også).
Overflaten er matt, og fingeravtrykk vises knapt.
På innsiden har HP benyttet aluminium rundt tastaturet, noe som ikke bare gir et litt mer robust uttrykk, det er også kledelig i våre øyne.
Tastaturet er av chicklet/island-typen, der alle tastene er isolert fra hverandre.
Dette er nærmest blitt malen i dag.
Platen er overraskende godt avstivet, og tastene er faste og responsive.
Det avgir også lite støy under bruk.
På venstre side sitter av/på-bryteren nærmest skjermen, en USB 2.0-port, mic/lyd ut, samt volumkrontroller.
På motsatt side sitter minnekortleser, en USB 3.0-port, en USB 2.0-port, HDMI-utgang og ethernet-kontakten.
Ikke noen superskjerm
Skjermen har 10 berøringspunkter, og er temmelig blank, selv om vi har sett blankere.
Oppløsningen er ganske lav, noe som er med på å holde prisen nede.
Det er også benyttet TN-panel, som ikke gir den beste innsynsvinkelen.
Skjermopplevelsen blir av den grunn ganske mye dårligere enn for eksempel på en iPad, men rett forfra fungerer den greit.
En stor fordel er det imidlertid at skjermen kan snus helt rundt, og dermed åpner det seg flere bruksmåter, som vi har illustrert her:
KINOMODUS:
Du kommer tett inn på skjermen og behøver ikke å forholde deg til tastaturet.
TELTMODUS:
Nyttig blant annet når du ønsker at minst mulig av maskinen skal berøre bordplaten, på kjøkkenbenken med oppskrifter på skjermen, for eksempel.
Denne 360-graders-løsningen er imidlertid ikke noen ny oppfinnelse, Lenovo sine Yoga-maskiner har hatt tilsvarende løsning lenge, men da snakker vi om maskiner i en helt annen, og mye høyere prisklasse.
Brukeropplevelsen
Så hvordan er den egentlig i bruk?
Vel, man skjønner tidlig at dette ikke er noe råskinn av en maskin.
Den er utstyrt med en strømgjerrig Intel Celeron-prosessor som krever at en del programmer og funksjoner må installeres og konfigureres med omhu, for ellers blir det vel mye venting.
Vi er jo vant med svært lite venting i nettbrett-verdenen, ikke sant?
En titt på listen over installerte programmer avslører at HP ikke har differensiert oppsettet fra langt kraftigere maskiner og PC-serier, og det merkes.
Ta for eksempel sikkerhetspakken fra McAfee, den har en tendens til å stresse den enkle maskinvaren, noe som resulterer i at andre prosesser blir forsinket.
Konstant vifte
Ikke nok med det, når den belaster prosessoren med over 60 prosent uten noen spesiell grunn, kreves det kjøling.
Og kjøling er det ingen tvil om at HP har tenkt på, for her går viften mer eller mindre konstant, også etter at vi avinstallerte McAfee og overlot ansvaret for sikkerheten til den innebygde Microsoft Defender-pakken.
Men selv etter dette grepet er det ingen tvil om at HP med fordel kunne ha laget en noe lettere programvarekonfigurasjon til denne hybriden, for her går det ofte litt tregt.
Et iOS/Android-nettbrett til samme prisen vil gi en mye bedre brukeropplevelse i så måte, gjerne parret med et Bluetooth-tastatur hvis du skulle ha behov for det.
Fordelen med X360 er selvfølgelig at her kan du kjøre alle Windows-programmene dine, men vær forberedt på både venting og en vifte som til tider kan være litt hissig, spesielt på klassiske skrivebordsprogrammer.
Fjern bremseklosser
Flyten er mye bedre i Modern UI-sfæren, hvor også de fleste appene er mindre krevende enn vanlige Windows-programmer.
Også videoavspilling i alle oppløsninger inntil 1080P går greit, i hvert fall gjennom Modern UI-videoappen.
Ideelt sett skulle maskinen hatt SSD og en renere Windows-installasjon.
Har man kompetanse kommer man også et godt stykke på vei ved å gå gjennom listen over kjørende prosesser og programmer, og fjerne unødige bremseklosser fra oppstarten.
Batteritiden kunne også vært bedre, vi målte 4 timer og 10 minutter kontinuerlig videoavspilling, noe som indikerer mellom 5 og 6 timer ved variert bruk.
Vi gir likevel godkjent karakter her, produktprisen tatt i betraktning.
Konklusjon
Så hva er det vi egentlig har med å gjøre her?
Jo, en lavspesifisert PC kombinert med nettbrettfunksjonalitet, riktignok smart konstruert, til en pris som ligger omtrent på nivå med en iPad Air med et rimelig eksternt tastatur.
iPad Air er overlegen på batteritid, skjerm og veier det halve.
Middelmådig + middelmådig blir sjelden veldig bra, og det som er synd er at HP faktisk kunne ha gjort produktet langt mer attraktivt ved å:
1.
Byttet ut harddisken med en rimelig 128 GB SSD, og hevet prisen til 3.990 kroner.
2. Laget en program- og applikasjonspakke som er tilpasset den relativt enkle maskinvaren.
Det som kommer med PC-en oppleves som overveldende, og du må stadig forholde deg til varsler og popups.
Slikt lukter det lite 2014 av, dessverre.
HP Pavilion x360 11-N000eo
| 0
|
201459
|
Oppsummering, konklusjon & karakter
Sony-TVen overbeviser stort når det gjelder bildekvalitet og brukervennlighet, og vil være et godt valg for de fleste kjøpegrupper.
Sammenlignet med de andre to:
Både QPVisions SDL-modell og Panasonic-en har den samme oppløsningen som Sony-TVen.
Begge konkurrentene er imidlertid utstyrt med PC-inngang, og savnet av dette er Sony-TVens største minus.
De største plussene er derimot bildekvaliteten og brukervennligheten, der Sonyen overbeviser kraftig.
At bildekvaliteten er god, er et tegn på at bildebehandlingssystemet WEGA Engine fungerer etter hensikten.
Vi setter spesielt pris på at TVen fungerer såpass godt uten en ekstern parabol- eller kabelTV-tuner til å forsterke signalene.
Det gjør nemlig denne 42-tommeren til et spennende alternativ også for deg som får signalene rett fra veggkontakten.
TVen har også gjort en god figur når vi har koblet til vår Xbox-konsoll, for deg som er spillfreak eller har barn i huset er det et viktig poeng.
Kulhetsfaktor?
Som alltid er det vanskelig å kåre en vinner når det gjelder TVens utseende.
Vi synes imidlertid Sonys design er lekkert, mye fordi det er litt annerledes og dermed er med på å skille TVen tydelig fra konkurrentene.
Hvilken brukertype er du?
Først den dagen det blir vanlig med HD-materiale, for eksempel fra et digitalt bakkenett i 2009 - vil oppløsningen på 852/480 være noe problem.
Da må nemlig HD-materialet skaleres ned for å kunne vises på skjermen.
Mangelen på PC-inngang gjør imidlertid at du kan glemme surfing på nettet fra sofakroken, samt å laste ned dagens tilgjengelige HD-materiale på PCen for så å vise det på TVen.
Dette er et minus for oss, men behøver ikke å være det for deg.
Det vil nemlig være avhengig av hvilken brukertype du er:
Tilhører du gruppen som uansett ikke vil koble til en PC?
Ja, da gjør bildekvaliteten at vi anser denne TVen som et godt kjøp.
| 1
|
201460
|
Kuvings Whole Slow Juicer
Juicer som kombinerer det beste fra presser og sentrifuger, står likevel ikke til mer enn terningkast to.
Kuvings whole slow juicer har lenge vært en snakkis blant ihuga juicere.
Det skjønner vi godt.
Juiceren kombinerer det lettvinte fra sentrifugene (ikke noe hakking og kutting) med det gode resultatet fra juicepressene:
Mindre luftbobler, og en juice som ikke skiller seg så fort.
Nå er den tilgjengelig i Norge, og vi har testet.
Dessverre kom den litt til kort.
Her kan du lese mer om forskjellen på juicesentrifuger og juicepresser.
Slik testet vi
Vi har gått igjennom vårt faste repertoir av frukt- og grønnsaksjuicer, samt brukt juiceren jevnlig over et par uker.
Vi har juicet det meste, alt fra gulrøtter og ingefær til appelsiner, epler, grønnkål og mynte.
Dette er Kuvings Whole Slow Juicer
Innholdsfortegnelse:
Slik testet viDette er Kuvings Whole Slow JuicerI brukLitt for mange detaljerKonklusjon:
Den består av litt flere smådeler enn vi er vant til, men den er enkel å montere.
Små røde og hvite prikker indikerer hvor delene skal settes.
I selve røret der frukten skal presses ned er det et par små og store plastskiller, styrepinner om du vil, som skal hjelpe til for at støteren vi bruker for å presse frukten nedover, skal havne i spor.
Vi skjønner ikke helt hvorfor.
Dette er mer til sjenanse enn hjelp.
Som du kan se på bildet over:
På tuten er det en smart åpne og lukkefunksjon, som gjør at du kan bestemme når du vil tappe juice i glasset.
I tillegg følger det med smarte spesialbørster som skal gjøre rengjøringen enklere.
I bruk
Juiceren består av ganske så mange deler, men når vi først har gjort det én gang, er den enkel å montere og demontere.
Den har to trinn:
Fremover og bakover, noe som kan være greit om den skulle finne på å kjøre seg fast, eller for å få løs småbiter.
Dette opplevde forøvrig ikke vi da vi vi testet.
Juiceren er også relativt stillegående, og kan fint brukes grytidlig om morgenen, selv i små byleiligheter, uten at man vekker resten av husstanden.
Som flere av de forrige juicerne vi har testet skal denne ta hele frukter.
Med trykk på skal.
Det gjorde den ikke.
Dessverre måtte selv helt vanlige store grønne epler gi tapt.
Ikke bare måtte de trimmes ganske kraftig på siden for å få plass fordi de var for store, men eplene satt seg fast på de små «styrepinnene».
Resultatet?
Vi måtte frem med kniv og skjærebrett likevel.
Det holder med grovkutting, men vi må fortsatt dele opp det aller meste.
Mykere frukter og grønnsaker, som agurker, appelsiner (uten skall) og store ananasbiter klarte vi fint å presse rundt styrepinnene.
Juicen som kommer ut, har vi imidlertid ingen ting å utsette på.
Det er en god juicer, selv om den bommer på salgsargumentet om at den skal kunne håndtere hele frukter.
Litt for mange detaljer
Det er viktig med detaljer, og Kuvings mange små og store detaljer er med på å gjøre den til en knakende god juicer.
Dessverre blir det da ekstra komplisert og klønete og vaske.
Det følger forøvrig med to smarte spesialkoster for å komme til i små kriker og kroker, og en smart spesialvasker for filteret.
Vi ville likevel foretrukket å kunne skylle godt av og ha alt i oppvaskmaskinen, men vi skjønner at dette vil slite på delene, og følger følgelig bruksanvisningen som angir at alt skal vaskes for hånd.
Det blir rett og slett litt som Angel Slow Juiceren vi testet tidligere.
Den presser væske ut av alt, til og med mandler, men likevel vil vi ikke ha den i hus, fordi det går med like mye tid til å vaske og tørke som til å lage selve juicen.
I tillegg må man vaske opp med én gang, for fruktrester har som kjent en tendens til å lime seg fast.
Det kan bli problematisk inne i alle krikene og krokene.
Det blir litt i overkant mye for oss på morgenen, så her kan vi garantere at juiceren hadde endt opp som skapfyll.
Konklusjon:
Kuvings Whole Slow Juicer leverer absolutt en god og velsmakende juice, slik vi personlig foretrekker det fra en juicepresse.
Likevel kommer den litt til kort
Når den i tillegg til å være klønete og tidkrevende å vaske, ikke leverer på det området som må sies å være selve salgsargumentet - juice hele frukter og grønt- kan vi ikke gi den mer enn terningkast to.
Til fire ganger prisen av for eksempel Wilfas JuiceMaster må man kunne forvente mer.
Denne er hakket mer effektiv, men det er og blir fortsatt en maskin for spesielt interesserte.
Takk til Sunnere.no for lån av juicer
| 0
|
201463
|
Toyota Auris Touring Sports prøvekjørt
OSLO (DinSide Motor):
Vi har vært tidlig ute med å kjøre våre første mil i Toyotas nye stasjonsvogn, og gjett hva:
Nå har hybriden endelig fått mulighet for hengerfeste.
De første bilene var faktisk på plass i Oslo allerede før den internasjonale lanseringen i Spania, og vi var storfornøde med for en gangs skyld å slippe å reise langt av sted for en første prøvekjøring av denne viktige nyheten.
Toyota Auris Touring Sports er det relativt omstendelige navnet på bilen.
Auris stasjonsvogn, på godt norsk.
Det betyr at vi her har en mer praktisk utgave av kompaktbilen som etterfulgte Corolla kombikupé.
Første generasjon Auris kom aldri som stasjonsvogn, så denne har Toyota gledet seg til å få inkludert i sitt produktspekter.
Erkekonkurrenten blir naturligvis nye VW Golf stasjonsvogn.
Den skal vi testkjøre om bare et par uker.
Større bagasjerom og hengerfeste på hybriden!
Sammenlignet med kombikupeen er Auris Touring Sports 28,8 cm lengre totalt.
Denne ekstra lengden er hovedsaklig brukt til å skaffe bilen et romslig bagasjerom.
Dette har et ganske anselig volum på 530 liter ifølge produsenten.
Baksetene kan dessuten felles svært enkelt ned ved å trykke på en knapp.
Det er den meget praktiske metoden kjent fra andre Toyota-modeller, som de kaller EasyFlat.
Totalvolumet blir da 1.658 liter.
Hybridutgaven av nye Auris stasjonsvogn har et like stort bagasjerom som de ordinære utgavene, da batteripakken nå befinner seg under baksetet.
Samtidig har Toyota laget en lavere lasteterskel på stasjonsvognen, som er 8 centimeter lavere enn på kombikupeen.
En viktig nyhet er imidlertid at hybriden nå kan dra tilhenger!
Riktignok er det begrenset til 345 kilo, men det gjør likevel at man kan trekke et par vaskemaskiner eller et skap eller to fra IKEA på en vanlig, lett tilhenger, så det burde duge for mange som har savnet den egenskapen på Toyotas hybrider hittil.
De som trenger mer, får bare kjøpe noe annet...
Ikke det ryddigste
Vi har kommentert førermiljøet i Auris i anledning av at kombikupéen ble lansert.
Det slår oss fortsatt at det virker lite helhetlig gjennomtenkt hva designen angår - vinkler og linjer følger på en måte ikke noe sammenhengende mønster eller logikk.
Når det er sagt opplevde vi ergonomien i bruk som helt grei - og materialkvaliteten er utvilsomt forbedret på enkelte plan, selv om den billig virkende plasten henger igjen her og der.
Det skal sies at dette er noe vi ofte får kritikk for å kritisere, men vår rolle er nå engang å uttrykke oss om det vi opplever som mer eller mindre bra i forhold til konkurrentene.
Og når Toyota hevder at dette er tatt på alvor og at det forbedres fra en generasjon til den neste, kan vi heldigvis bekrefte at det stemmer.
Men for å avslutte:
Enkelte konkurrenter har mer helhetlig og gjennomtenkt design på førermiljøet.
Men Toyota får pluss i margen for lett lesbare instrumenter og knapper.
Sitter bra
Vi satt også godt i førersetene, særlig i sportssetene som følger med utstyrsnivået Style, som ga god støtte, også i forkant av lårene.
Bakseteplassen er ikke all verden - selv om takhøyden er bedre i stasjonsvognen og helt OK, er det trangt med benplass hvis to voksne skal sitte bak hverandre.
Diesel, bensin og hybrid
Vi kjørte tre versjoner:
Den som sannsynligvis kommer til å selge best, nemlig hybriden, samt en 1,4-liters diesel (90 hestekrefter) og en 1,6 liters bensin (132 hestekrefter).
Hybridutgaven oppleves ikke annerledes enn kombiversjonen, som vi tidligere har publisert en test av.
Selv om det åpenbart er den mest økonomiske, ville vi for vår del foretrekke den meget gode dieselvarianten som familiebil for langtur, særlig i kupert terreng, takket være den ekstra trekkraften den tilbyr i mellomlavt turtall.
Til bruk i urbane strøk har derimot hybriden åpenbare fordeler.
Godt kjørekompromiss
Kjøreegenskapene er gjenkjennelige i forhold til kombien.
Det betyr at Toyota har funnet et godt kompromiss mellom komfort og fasthet i fjæringen.
Bilen er dermed lettkjørt og samtidig komfortabel, med betryggende begrenset tendens til understyring på grensen.
Ingenting overraskende der altså, og man merker knapt noen forskjell grunnet det adskillig lengre overhenget bak.
Dette forklarer Toyota med at men har forsterket avstivningen av karosseriet på Touring Sports.
Modellen kommer i fire utstyrsnivåer, Sense, Active, Style og Executive.
Takreling og lasteromsnett er standard på alle versjonene.
Her er prisene
Toyota oppgir CO 2-utslipp på meget lave 85 gram per kilometer med standard utstyrsnivå (Active) - 92 gram hvis man legger på med pakken navigasjon, xenonlys og 17-toms aluminiumsfelger eller oppgraderer til utstyrsnivået Executive.
Med hybridløsningen på plass er det blitt rom for avgiftslette, og vi anser denne som en virkelig godt priset stasjonsvogn i denne klassen:
Hybridversjonen av Auris Touring Sports koster fra 266.000 kroner, selv om de fleste nok vil plusse på med utstyr som gjør at den kommer nærmere 300.000.
I salg nå
Forsalget av den nye Toyota-stasjonsvognen i Norge er i gang, og prisene følger nedenfor.
Husk at frakt og levering kommer i tillegg - dette er en variabel kostnad.
Bilen vil rulle ut på veiene i august.
Skulle du ønske en annen hybrid med god plass, så er Toyotas egen Prius +, 7-seteren, et godt alternativ.
Toyota Auris Touring Sports - prisene:
| 1
|
201467
|
hp dvd530i
hp fornyer sitt utvalg av DVD-brennere, vi har testet 8x utgaven.
hp var først ute med å levere DVD-brennere i +RW formatet, med dvd100i.
Dette var en 2x brenner som vi testet i oktober 2001.
I mars 2003 kom modellen dvd300i som støttet DVD+R i 4X, og ble godt mottatt i vår test.
LES OGSÅ:
Senere kom modellen dvd420i med støtte for 8x DVD±R og 4x DVD±RW, og endelig nå dvd530i som i tillegg støtter Dual Layer.
8,5 GB - et skrikende behov?
8,5 GB på en plate er mye, men ikke svimlende.
For backup av digitale bilder med høy oppløsning i RAW-format er det ikke så mange fotosesjoner vi snakker om.
Flerspors musikkopptak i 24-bit/96 KHz fyller også godt opp.
Sikkerhetskopier av spillefilmer er en annen historie, her kan man ikke si at bransjen legger forholdene til rette for brukerne.
Dessuten er platene dyrere enn filmen, i mange tilfeller...
Prisnivået på Dual Layer plater er stadig høyt, og du finner dem heller ikke over alt.
Men det er bare et spørsmål om tid.
Hastigheten på brenning av Dual Layer venter vi med å teste til vi får bedre tilgang på brennere og media, i løpet av kort tid.
Da vil vi sammenligne både brennere og media.
Normale prosjekter
I denne omgang testet vi brenning av de vanlige, lett tilgjengelige mediatypene.
Brenneren leverte gode resultater, men det er et stykke opp til de råeste 16X brennerne, naturlig nok.
På 2 GB fil brukte dvd530i 5 minutter og 35 sekunder, som er greit.
Sony, Nec, MSI og Lite-on befinner seg i samme området, men BenQ og Plextor er vesentlig raskere med sine 12x og 16 x brennere.
Vi snakker om et par minutter spart.
4 GB ble brent på 8:53, og her legger den seg igjen i samme gruppering blant konkurrentene.
BenQ på 16x er over 3 minutter raskere.
På DVD-R er hp-brenneren nest tregest av konkurrentene, men vi snakker om tidsforskjeller innenfor 20 sekunder, med 7:31 for hp og 7:32 for MSI.
Vinneren er Plextor med 4:15.
CD-brenning klarte den på 2:58 som er svært bra, bare 4 sekunder over Plextor.
Det samme gjelder ripping av musikk, som ble unnagjort på 2:36, fattige 5 sekunder lenger enn BenQ DW800A.
Programvare
Her følger det med en ny versjon av den gamle kjenningen ArcSoft ShowBiz DVD 2, samt PowerDVD, smat RecordNow.
Dette er blant de bedre pakkene, og dekker de fleste behov for "vanlige brukere".
Konklusjon
hp dvd530i er en god all-round brenner, med grei ytelse, god kompatibilitet og en fin programvarepakke.
Ønsker du en enda raskere brenner, kommer det en 16x utgave i oktober...
Pris og levering
Listeprisen har vi fått oppgitt til 1290 kroner, men vi er rimelig sikre på at du vil finne den til vesentlig lavere pris.
Sjekk din favorittforhandler, eller kontakt hp for informasjon om salgssteder.
Brenneren er på vei ut i markedet i løpet av kort tid.
| 1
|
201469
|
HP Photosmart C6180
TEST:
Vi innrømmer at vi ikke først og fremst tenkte "foto" da vi så Photosmart C6180 første gangen.
Listen over funksjoner er imidlertid imponerende.
Utvalget av multifunksjonsskrivere er stort, det er her produsentene opplever den største veksten både i antall solgte enheter og inntjening.
Det er imidlertid hevet over en hver tvil at det er først og fremst på blekk og papir de tjener penger, for produktene er blitt svært billige.
LES OGSÅ:
I så måte er faktisk Photosmart C6180 i det øvre prisskiktet, med en prislapp på rundt 2.500 kroner.
Tar vi en titt på funksjonslista, får vi imidlertid forklaringen:
Skanner, kopimaskin, faks og skriver Egen papirmater for skanning/kopiering/fax
Seks fargers fotoblekk, separate blekktanker Automatisk papirgjenkjenning Minnekortleser for alle aktuelle korttyper + USB-minneplugger Utskrift direkte fra kamera 2,4" LCD-skjerm muliggjør redigering og utskrift uten datamaskin Trådløs tilkobling (WLAN) i tillegg til Ethernet og USB 2.0
Se flere tekniske data
Det du må klare deg uten, er skanning av dias/negativer samt utskrift direkte på CD/DVD.
For å bøte på sistnevnte har HP bakt inn et eget menyvalg for utskrift på HPs egne CD-etiketter, som klistres på brente plater.
Stor, men plasseringsvennlig
Maskinen kan som sagt fungere helt fint frittstående, dersom du kobler til kameraet eller putter inn minnekort.
Den er ikke blant de minste skriverne, men bygger kun 38 cm i dybden.
Med papirmating i fronten blir det derfor ikke så vanskelig å plassere den i en hylle.
Den har også en papirmater nr. 2, en egen skuff for fotopapir over A4-skuffen.
Skriveren har et utpreget kontor-look, med papirmater til skanneren på toppen og de mange knappene i fronten.
Ved nærmere øyesyn er knappene langt mindre "farlige" enn man kan få inntrykk av først, med både symboler og tekster på norsk er det hele faktisk meget brukervennlig.
Vi synes kanskje knappene for å starte jobbene var større enn de andre, men dette var kun et savn i starten.
Mulighetene til å gjøre endringer i bilder, endre formater og navigering i menyene satt i fingrene etter få minutter.
Dette har HP brukt mye tid på å gjøre så brukervennlig som mulig.
Det eneste vi skulle ønske oss annerledes, måtte være en skarpere skjerm med bredere innsynsvinkler.
Installasjon
Før bruk må du sette inn hele 6 blekktanker, de fire vanlige cyan, magenta, gul og svart + lys cyan og lys magenta for optimal kvalitet på fotoutskriftene.
Dette er relativt enkelt, her er det godt merket hva som skal hvor.
Deretter følger en prosess med justering av skrivehode og rensing av dyser, dette tok nesten fem minutter.
Deretter er det bare å sette i gang å bruke skriveren frittstående, eller fortsette med installasjon av drivere og programvare.
Denne delen av installasjonen er temmelig omfattende og tidkrevende, og full installasjon legger beslag på over 800 MB (Windows-installasjon).
Da får du til gjengjeld en rekke programmer som er velegnet til å katalogisere store bildesamlinger, gjøre enkle redigeringer og skreddersy utskriftsjobber.
Ønsker du å bruke egne programmer, slipper du med minimuminstallasjon på 205 MB.
Lurvete styreprogram
En av de store fordelene ved HP sine skrivere, er at du som regel kan trykke på "skriv ut" og bli godt fornøyd med resultatet, uten å velge verken papirtype eller utskriftskvalitet.
Hvis du derimot lager bilder for fotoalbumet, eller vil skrive ut i formater som krever spesialinnstillinger, er vi langt mindre imponert.
Styreprogrammet til C6180-driveren viste seg rett og slett å være lurvete.
Valgte vi for eksempel en kladdeprofil, ble papirtypen satt til "Letter".
Valgte vi fotoutskrift uten kanter, ble kvaliteten satt til "Automatisk", og papirtypen til "Premium".
Valgte vi foto med kanter, endret kvaliteten seg til "Best" og papirtypen til "automatisk", bare for å nevne noen eksempler.
Legger vi til et par skrivefeil, er dette helt klart med på å trekke helhetsinntrykket ned, og førte flere ganger til at utskriften ble annerledes enn vi hadde forestilt oss.
Sparer blekk
Skriveren bruker noe tid på å komme i gang med utskriftene dersom det er en stund siden sist du brukte den.
Dersom dyser må renses ved å kjøre blekk gjennom dem, samles imidlertid dette og tilbakeføres til patronene.
Det gjør at minimalt med blekk går til spille.
Selv om C6180 ikke har de fyldigste tankene, gjør dette at skriverøkonomien er god.
Av alle skriverne vi har testet så langt i høst, er dette skriveren som har prosentvis mest blekk igjen etter at vi har kjørt dem gjennom alle våre testutskrifter.
Alt avhengig av innstillinger og utskriftsoppdrag, er skriveren alt fra treg til meget rask.
Tregest er den på fotoutskrifter i beste kvalitet, ca 5 minutter på A4-foto uten kanter.
Det er imidlertid få grunner til å velge denne innstillingen.
Automatiske innstillinger gjør at fotoutskrifter går vesentlig raskere, ca 3 minutter på Premium Plus fotopapir.
Raskest er den naturligvis på kladdeutskrifter, og i likhet med Canon MP810 blir kvaliteten på tekstutskrifter i raskeste modus så bra kvalitetsmessig at de i mange tilfeller kan betraktes som normalutskrifter.
Med standardinnstillingene plasserer C6180 seg slik i forhold til de andre modellene vi har testet i høst:
Utskrift av blandet tekst/grafikk er den altså best på, og har i tillegg en uhyre rask kortleser, noe som slett ikke er å forakte i disse 10 megapikselstider.
På foto er den imidlertid bak både Epson og Canons representanter i samme prisklasse.
Kvalitetsvurderinger
Som ventet er kvaliteten på utskriftene generelt meget bra på alle typer utskrifter.
Fotokvaliteten er også god, men havner litt bak Epson på dynamikk og "glød".
Isolert sett ville vi uansett satt bildene inn i fotoalbumet uten betenkeligheter.
Vi er imidlertid ikke imponert over skannerens evne til å fange detaljer i de lyse partiene.
Med standardinnstillingene klarte den ikke å gjengi verken 5% eller 10% grått i vår avanserte testplansje.
Vi klarte imidlertid å manipulere lys/kontrast slik at det ble fanget opp, men da ble alle hvite partier i plansjen grå.
Ikke helt optimalt altså, her gjorde både Canon Pixma MP810 og Epson Stylus Photo RX560 en god del bedre jobb.
Konklusjon (oppdatert 25.1.2007>
Skannekvaliteten ligger altså litt bak de beste.
Der hadde vi forventet litt mer av en multifunksjonsskriver i denne prisklassen.
Hastigheten på fotoutskriftene er også bak de raskeste på de beste kvalitetene.
Produktet ligger derfor og vipper mellom en sterk firer og en svak femmer på terningen.
Etter en ny vurdering og sammenligning med andre aktuelle modeller januar 2007 har vi til slutt landet på en svak femmer.
For Photosmart C6180 imponerer med et vell av funksjoner, høy grad av brukervennlighet og den scorer samtidig godt på kvalitetstestene våre.
Programpakken som følger med er omfattende og god.
Hastighetsmessig ligger den et stykke bak de raskeste på fotoutskrifter, men er til gjengjeld blant de raskeste på blandet tekst/grafikk, som utgjør kanskje den største andelen av utskriftene for stadig flere av oss.
Og har du i tillegg fortsatt bruk for en fax, ja - så er C6180 et meget godt valg.
| 1
|
201470
|
24"Dell 2407WFP
Det er snart halvannet år siden vi testet Dells 24-tommer LCD.
Den har nå kommet i en ny utgave, men har det samme grunnkonseptet.
Det er ikke bare panelet som er nytt, chassiet og foten er også nye, så vi snakker om en helt ny modell.
Rammen rundt er litt mer kantete, det er en sølvfarget list øverst og underst, og knappene er også annerledes.
Foten er ikke lenger en halv kringle, men har fått to "tær" i stedet.
LES OGSÅ:
Fleksibilitet i høysetet
Reguleringen i høyden er utmerket, skjermen kan nå plasseres enda lavere - undersiden kan senkes til knappe 5 cm over bordplaten.
Dette gir en svært behagelig plassering.
Skjermen kan dreies, vris på høykant og vippes - full fleksibilitet med andre ord.
Du kan også bruke et standard VESA-feste i stedet for foten, hvis du skulle ha behov for dette f.eks. i en flerskjermsløsning.
Også når det gjelder tilkoblingene finner vi den samme fleksibiliteten som tidligere, her dekkes de fleste tenkelige bruksområder.
I tillegg til DVI og VGA finner vi komposit (koaks), S-Video og komponent (RGB).
Du kan også velge bilde-i bilde eller side-ved-side, med kontroll over plassering og størrelse samt separat justering av parmetre for videobildet.
I tillegg er det en USB Hub med 2 porter på baksiden og 2 på venstre side, og toppen på kransekaka er en minnekortleser med 2 spalter.
Den dekker SmartMedia,SD/MemoryStick og MMC pluss CompactFlash, med varianter blir det støtte for 9 formater i 2 spalter.
USB-HUB og kortleser henger på samme USB-tilkobling til PCen.
Mer fleksibel skjerm skal du altså lete lenge etter.
Betjening
Betjeningen er grei, men det blir mye knotting med denne type betjening hvor manøvrering og justering gjøres med de samme + og - knappene.
Innganger og bilde-i-bilde velges med dedikerte knapper, heldigvis.
Bildekvalitet
Den forrige modellen var vi ikke så imponert over.
Etter at vi hadde testet 20-tommeren 2005 FPW hadde vi store forventninger til storebror, men disse ble ikke oppfylt.
Spesielt betraktningsvinkelen og sortnivået trakk ned, til kontorbruk var det uproblematisk, men bilder og video led under dette.
Men med 2407WFP har Dell tatt tak i disse problemene, og den er nå like bra som 20-tommeren på disse områdene.
Faktisk er sortnivået enda bedre enn hos 2005, som i kombinasjon med en litt annerledes matrise også resulterer i klart "fetere" tekst der 20-tommeren tegner svært slankt.
Først trodde vi 24-tommeren var uskarp, men testene viste 100% stabilitet i alle mønstre.
Digitalfoto fra alle typer kameraer, fra vårt gamle Canon G1 til våre nye Ixus 800 og Nikon D200, fremstår med stort trøkk i fargene, uten at det blir kunstig.
Her er vi ikke langt unna samme nivå som toppskjermene fra Nec, som hittil har vært uslåelige.
Etterslepet er nå redusert til 6ms, men her oppførte skjermen seg annerledes enn noen annen LCD-skjerm vi har sett.
Skyggen som oppstår når objekter i kontrastfarger beveger seg over skjermen var svært liten.
Men i tillegg var det en klart synlig lysere "etterglød" som vi ikke har sett tidligere.
I andre mer normale sammenhenger var det ikke mulig å legge merke til denne effekten.
Men noen spillskjerm er det likevel ikke snakk om, til det er oppløsningen litt i største laget.
Vi koblet også skjermen til vår HDTV-tuner med DVI-utgang, og fikk etter en del plunder et riktig bilde på skjermen.
Her var ikke resultatet like overbevisende.
Sammenlignet med en Philips 32-tommer var den vesentlig blassere i fargene.
Så koblet vi til RGB i stedet, og det ble langt bedre!
Her kommer tydeligvis DCDi Faroudja prosesseringen som skjermen har innebygd inn i bildet, bokstavelig talt.
Det var likevel noe flimring, spesielt tydelig på logoer og lignende høykontrast-materiale, men med normal avstand for TV/video-kikking var det knapt merkbart.
Vi koblet også vår satelittuner til composit-inngangen, og fikk et kurant TV-bilde.
Skjermen kan derfor fungere som et utmerket alternativ til en liten flatskjerm, hvis man allerede har signalkildene som trengs.
Den er uansett langt bedre som TV/Videoskjerm enn små TVer er som dataskjerm!
Bruksområder
Vi har alltid vært en forkjemper både for flerskjermsløsninger og for bredskjermer, og har vært strålende fornøyd med disse både på vår egen stasjonære - i kombinasjon med en 17" - og på vår bærbare.
Da vi koblet opp 24" ved siden av 20" fikk vi bekreftet våre undertrykte lyster, dette er den optimale flerskjermsløsningen for middels store budsjetter.
To 30-tommere er vanvittig, to 24-tommere er råflått, mens 24" og 20" er innen rekkevidde.
Da snakker vi selvsagt om profesjonelt bruk, for media, finans, design osv.
Men jobber du mye med bilder og video gir en 24-tommer alene en helt herlig arbeidsflate (så kan du bruke den gamle 17-tommeren ved siden av).
Også for de som jobber vertikalt med tekst er en 24-tommer på høkant en åpenbaring.
Konklusjon
Det nye panelet har vesentlig bedre fargegjengivelse og betraktningsvinkel, håndteringen av analoge videosignaler er langt bedre enn på den tidligere modellen, og prisen er i skrivende stund nesten halvert i forhold til det den forrige modellen kostet ved lansering.
Skjermen har en listepris på over 10 275 kroner, men ut måneden selges den med 25% rabatt og prisen blir da 7 725,31(!).
| 1
|
201471
|
Sanyo Xacti HD1
Testens dyreste kamera er også det eneste som filmer i HD-oppløsning.
Filmkvaliteten er allikevel ikke god nok til å forsvare en så stiv pris.
På papiret er Sanyo Xacti HD1 er meget spennende kamera.
Det er ganske lite (selv om det er betydelig kraftigere enn lillebroren, C6), det er det eneste kameraet med OLED-skjerm, det kan filme i HD-kvalitet (720p) og det tar stillbilder med fem megapikslers oppløsning.
Et allsidig kamera, med andre ord.
Både film og bilder lagres rett på minnekort.
Filmene blir komprimert med MPEG4, og den høyeste oppløsningen har en bitrate på 9 Mbps.
Det høres kanskje mye ut med en drøy megabyte i sekundet, men når det er HD-oppløsning det er snakk om, er dette faktisk ganske lite.
God betjening
Betjeningsmessig fungerer kameraet greit.
Det har to store knapper for henholdsvis video og stillbilde, der videoknappen starter og stopper video og stillbildeknappen brukes for å knipse bilder.
Menyen nås med en egen knapp, og med en navigasjonsspak som trykkes inn for å bekrefte kan du bla i menyvalgene.
Den har en tendens til ikke å være så veldig presis når du forsøker å trykke den inn, og det er lett at du heller skyver den i en av retningene.
Vi synes også oppbyggingen av menyen er noe dårlig, med en todeling i utgangspunktet, men der den ene av de to delene er delt opp enda en gang.
Du har gode muligheter til å regulere kvaliteten på det som tas opp, og en egen knapp under OLED-displayet bytter mellom HD og normal filming.
For øvrig er det kun 4:3-oppløsning som er tilgjengelig dersom du ikke benytter HD.
Ellers finnes det greit med kontroll her.
Hvitbalansen kan du selv definere ved å fortelle kameraet hva som er hvitt, og du kan både aktivere manuell fokus, makro og blender/lukkerprioritet.
HD1 byr også på seks ulike forhåndsprogrammer til ulike motivtyper, og makrofunksjonen har faktisk en nærgrense på 1cm.
Vi liker også at det finnes snarveier på navigasjonsspaken til f.eks. makromodus, manuell fokus og eksponeringskompensasjon.
Fancy skjerm
Vi blir langt på vei imponerte av skjermen.
Her har Sanyo benyttet OLED-teknologi som blir sett på som LCD-skjermenes arvtaker fordi den ikke krever baklys og dermed trekker langt mindre strøm.
Den opererer på 60 bilder pr sekund når den ikke filmer, og da går den så flytende at man nesten får hakeslipp, men er noe lyssvak når sola står på for fullt.
Den kutter forresten ned til 30fps dersom man filmer med dette (60fps er mulig i 640x480).
En gimmick som var litt morsom til å begynne med er at en damestemme hele tiden bekrefter det du gjør.
"Camera mode" sier hun med typisk science fiction-datamaskinstemme når du velger å ta stillbilder.
Litt slitsomt er det at hun også skal fortelle deg at du er i ferd med å slå av kameraet, og det tok ikke lang tid før hun fikk en velfortjent sommerferie.
Gode stillbilder, men alt er relativt
HD1 har en blits på toppen som spretter opp via en egen knapp, og stillbildene er i en klasse for seg selv i denne testen, sammen med lillebror C6. Allikevel blir vi ikke imponert over bildekvaliteten, og sammenlignet med stillbildekameraer til et par tusenlapper er det ikke bra.
Spesielt er støynivået høyt, og med f/3.5 som største blenderåpning har kameraet problemer i mørket.
Bildet under er et utsnitt i 100% størrelse der vi ser at S3 IS-kameraet fra Canon (kanskje ikke motstanderen du helst vil møte i ringen) har langt bedre dynamikk og detaljrikdom, i tillegg til at kameraet fra Sanyo har et tydelig gulstikk.
Problemet i mørket gjelder også filmingen, og det er her de største problemene melder seg.
For mens konkurrentene normalt har blenderåpninger som typisk ligger på f/1.8, slipper f/3.5 inn alt for lite lys til at kameraet kan brukes noe særlig innendørs eller i mørke omgivelser, og dynamikken i det mørkeste områdene blir særdeles dårlig.
Heller ikke utendørs blir det spesielt bra, og selv om lyset er godt, ser vi at autofokusen bruker lang tid på å hente seg inn, spesielt når man zoomer.
I de lyse partiene mister kameraet også detaljene, og noe blooming kan synes ved panorering.
Vi skulle også gjerne ha sett en bedre bildestabilisator.
Siden kameraet er såpass lite og designet for å holdes med én hånd er det vanskelig å holde det ordentlig stødig, og bildet blir derfor ganske hakkete.
Vi skulle også gjerne ha sett at hastigheten på zoomen hadde vært noe raskere, og å zoome fra 1-10x tar nesten tre sekunder.
Lite tilfredsstillende HD-kvalitet
Kvaliteten i HD er selvsagt bedre enn i vanlig modus, men sammenlignet med andre HD-kameraer som for eksempel Sony HDR-HC3 er det som natt og dag med tydelige kompresjonsforstyrrelser og dårlig dynamikk for Sanyokameraet (en litt ufair sammenligning siden både prislapp og størrelse er vidt forskjellig, men allikevel).
Dersom du har HDTV og er på jakt etter et kamera som filmer i HD, vil dette kameraet på ingen måte leve opp til det du potensielt kan få ut av apparatet ditt.
Lydkvaliteten er heller ikke all verden, og bærer, som bildet, preg av å være komprimert.
I likhet med de fleste andre kameraene har modellen en innebygd vindreduksjonsfunksjon som ikke er noe særlig å skrive hjem om, og plasseringen av mikrofonen på baksiden av OLED-skjermen gjør at den har "feil" retning dersom du vinkler den ut fra utgangsposisjonen.
Drivverket støyer selvsagt ikke i det hele tatt, men fokuseringen tikker og går og høres i lydbildet.
Det skal nevnes at den medfølgende programvaren virker å være den beste i denne testen.
Ulead DVD MovieFactory og MotionDirector er å finne på CD-platene, og siden kameraet støtter HD-format er det komponentutgang fra krybba med medfølgende kabel, men ingen HDMI-utgang.
Sanyo HD1 er dyrt, og selv om det kombinerer to verdner i et lite format, er det lite som gjør at vi kan anbefale det.
Kvaliteten på stillbilder er uansett ganske dårlig og kan på ingen måte hevde seg mot et godt digitalkamera til et par tusenlapper, og videokvaliteten er dårligere enn for kameraer i firetusenkronersklassen som de vi har testet her; spesielt i mørket der objektivet blir alt for lyssvakt.
| 0
|
201476
|
Multicom Kunshan W860
Nå er nyeste generasjon prosessorer klare for bærbare, og vi har testet!
Intels "superprosessor" Core i7 har vært tilgjengelig for stasjonære PC-er i et års tid, men den bærbare utgaven har latt vente på seg.
Det er flere grunner til dette, og de er ikke bare av teknisk art.
En viktig faktor er mangel på konkurranse fra AMD, Intel har kunnet levere sine to-kjerners prosessorer til alle produsentene uten å frykte konkurranse verken på pris, ytelse eller batteriforbruk.
Men nå leverer Intel de rimeligere og raskere utgaver av Core-serien for stasjonære, og følger opp med de bærbare variantene.
Nå snakker vi om fire kjerner!
Vi har hatt en maskin fra Multicom på test, her er våre erfaringer.
Multicom Kunshan W860
Multicom er blant dem som gir deg stor valgfrihet når du skal kjøpe bærbar PC.
I stedet for å gå seg vill i mange kryptiske modellbetegnelser velger du en grunnmodell som består av et chassis og hovedkort.
Så kan du velge selv hvilke komponenter som skal monteres inn.
Dermed kan du velge den kraftigste prosessoren og relativt svak grafikk hvis du skal jobbe med tunge digitale media.
Vil du heller ha en spillmaskin velger du det kraftigste skjermkortet og går heller ned på prosessorytelse.
Diskstørrelse, disktype og minne står deg også fritt.
Du kan velge roterende eller flashbasert harddisk, vanlig DVD eller Blu-ray.
Liker du blank skjerm for å se på film og bilder i halvmørket kan du velge en blank skjerm med HD-ready (1366x768) eller full HD-oppløsning (1920x1080).
Jobber du profesjonelt hvor det er takbelysning har du muligheten til å velge en matt skjerm med oppløsning på 1600x900.
Vårt testeksemplar inneholdt:
Maskinen har i skrivende stund en pris på 13 840 kroner inkl mva.
Men det er ikke noe problem å doble prisen hvis du velger det største, raskeste og beste av alt.
Maskinen er ikke av de letteste og mest kompakte, den veier 3,38 kilo og måler 364 x 269 x 41mm.
Når deg gjelder porter og tilkoblinger er det meste på plass:
På venstre side sitter modem-port, USB, FireWire, kortleser (SD/MS) og optisk drev.
På høyre side finner vi fire lydtilkoblinger for hodetelefoner, mikrofon, linje inn og SPDIF ut, USB (vi glemte visst å ta ut den lille mottakeren til Microsoft-musa...), ExpressCard 54 kortplass, eSATA og DVI.
På baksiden sitter hull til Kensington lås, HDMI, stømtilkobling, to USB-porter og nettverkskontakten.
I bruk
Dette er en tung maskin, den har et solid chassis og er meget solid bygget.
Den har karakter av arbeidsredskap, og er ikke noe man putter i veska uten videre.
Vi vil heller tro at den som regel vil være en del av et større lass, enten det er foto/musikk/video/dokumenter eller annet som står på agendaen.
Til musikkproduksjon håndterer den både profesjonelle lydenheter med FireWire samtidig som den har eSATA til lagring og ExpressCard til DSP-kort for ekstra prosessering eller lynrask lagring med flash-disk.
Til video håndterer den både eldre utstyr med FireWire, lagring på eSATA og ExpressCard til minnekort rett fra HD-kamera.
For profesjonelt bruk ville vi definitivt valgt en skjerm uten kontrastbelegg, på grunn av gjenskinnet som kan være plagsomt.
Tastaturet er det ingen ting å si på, det har god bredde og har nummertaster på høyre side.
Det er god plass, knappene er definerte og det er støysvakt.
En mønstret overflate der man hviler håndflatene er et pluss.
Pekeplaten er ordinær, knappen er ikke delt på midten og har en liten dødsone.
Man merker med det samme at dette er en kraftigere maskin enn den typiske bærbare i 6000-kroners klassen.
Dette skyldes både prosessor og grafikkort, som leverer ytelse man gjerne ser på stasjonære maskiner.
Støy og varme
Maskinen er ikke lydløs og kald, denne ytelsen fra både prosessor og grafikkprosessor krever sitt.
I et kontormiljø vil man ikke merke noe hvis man ikke sitter alene, eller er alene om å bruke PC og de andre holder pusten.
Vi opplevde heller ingen plutselige økninger i viftehastigheten, når den jobbet skjedde det jevnt og behagelig.
Det var ingen hørbare toner i støyen, dette gjør den langt mindre irriterende.
Maskinen ble heller ikke plagsomt varm.
Målinger
I PCMark Vantage fikk vi gode tall, som ventet vesentlig høyere enn vinneren i vår test av 6000-kroners PCer.
I PCMark05 fikk vi også gode tall der maskinen kom gjennom øvelsene.
Denne testen er gammel og Multicom-maskinen hadde dessuten 64-bits Vista installert.
Den klarte også en score på 12757 3DMarks06
Batteritid
Bærbare med Core i7 er ikke av den typen som er gjerrige på strømmen.
Prosessoren i vårt testeksemplar er designet for et strømforbruk på maksimalt 45 watt.
Med et batteri som kan levere denne effekten i en times tid blir det ikke lenge mellom ladingene.
Vi fikk maskinen til å kjøre i 68 minutter uten å kjøre noen programmer, men uten noen form for strømsparing.
Ved kontinuerlig avspilling av HD-video varte batteriet i 53 minutter før maskinen slo seg av.
Bruker du maskinen mer normalt, med strømsparingsfunksjoner slått på kan du kanskje få en time lenger brukstid, avhengig av type bruk.
Men noen transatlantisk ytelse kan du ikke regne med.
Det er heller ikke den type bruk denne maskinplatformen er konstruert for.
Konklusjon
Multicom Kunshan W860 er en kraftig maskin for krevende oppgaver.
Den er litt industriell i snittet, ikke så preget av designtrendene som andre PCer beregnet på større brukergrupper.
Maskinen er veldig allsidig på grunn av antall porter og tilkoblingsmuligheter.
Dessuten tilbyr Multicom om ikke skreddersøm så i hvertfall målsøm, slik at din bærbare kan tilpasses dine krav til ytelse innenfor de midlene du har til rådighet.
Konfigurerings-siden hos Multicom finner du her
| 1
|
201479
|
Stanley 18V bajonettsag FMC670LB
Den er kraftig og lett, men batterikapasiteten er noe lav.
I gamle dager da man hadde sløyd på skolen, var det en spesiell sag man noen ganger fikk bruk for, som hadde et festlig navn.
Den ble kalt rotterumpe på grunn av fasongen på bladet, som var langt og tynt.
Rotterumpa brukte man til å sage ut hull og åpninger med, og til andre oppgaver der det var for trangt for den vanlige snekkersaga.
Den elektriske varianten kalles bajonettsag, og det kommer både av måten man fester bladet på og fasongen.
Vi har testet Stanlyeys modell FMC670LB.
Stikksag, dykksag, bajonettsag, sirkelsag ...
Forvirret?
Her er en oversikt over de vanligste sagtypene og hva du bruker dem til.
Bruksområder
Innholdsfortegnelse:
BruksområderStanley FatMax FMC670LBI brukKonklusjon
Innendørs snakker vi om å kappe og tilpasse i byggekonstruksjoner som reisverk og rammeverk, å sage åpninger i plater og ikke minst å sage i filler konstruksjoner når noe skal rives.
Utendørs brukes den både til å kappe i materialer når det skal bygges eller rives, men saga er også utmerket når du skal sage av mindre greiner.
Der hvor motorsaga blir for grov og greinsaksa blir for spinkel er bajonettsaga ypperlig.
Skal du fjerne busker og mindre trær, og grave opp og fjerne stubber og røtter er også bajonettsaga et ypperlig verktøy.
Men her må du selvsagt passe på så det ikke kommer for mye jord og sand inn i maskinen.
Stanley FatMax FMC670LB
Sagen har tradisjonell børstemotor og kommer i solid koffert med lader og to batterier, pluss et universelt sagblad.
Fatningen hvor bladet festes opereres uten verktøy.
Du løfter opp en klemme, setter bladet inn og slipper klemma, da låses bladet.
Festet er standard, og du kan i tillegg til Stanley sitt store utvalg også bruke blader fra alle andre produsenter, som Bosch og DeWalt samt rimelige blader fra varehusene.
Bladet kan festes med tennene opp eller ned, det er ikke et ekstra spor til sidelengs montering av bladet slik som på vår bajonettsag fra DeWalt.
Det er jo stort sett tilstrekkelig å rotere hele saga 90 grader, bortsett fra i helt spesielle tilfeller.
Anlegget kan vinkles, men ikke trekkes ut eller vris rundt
Grepet er meget godt, og det samme med balansen.
Batteret er ikke så tungt og selve saga er også ganske slank og forholdsvis lett.
Med batteri og blad veier den så vidt over to kilo, og det er en svært behagelig vekt.
Triggeren gir god kontroll over hastigheten, og det er også en låsemekanisme øverst på håndtaket som sperrer for aktivering av triggeren.
Dette er for sikkerhets skyld, har man kommet borti triggeren når man holder saga mellom bena og skal skifte blad skjønner man poenget svært fort ...
Batteriet løser ut med hjelp av en låsehendel og får hjelp av en liten fjær til å komme ut av sporet.
En praktisk liten detalj som går igjen i FatMax-serien.
I bruk
Saga føles som nevnt ganske lett, men samtidig solid og tung nok til å ligge godt i hendene.
En bajonettsag brukes gjerne i mange forskjellige vinkler hele tiden, og mange arbeidsstillinger kan være ubehagelige.
Derfor er lav vekt en stor fordel.
Den har rikelig med kraft til å håndtere materialer som 48 x 98 (2"x4"), og til alle typer byggeplater.
Dette er også det største bruksområdet for målgruppen.
Skal man rive grove konstruksjoner eller sage store røtter finnes det enda kraftigere verktøy, men disse blir fort ubehagelig store og tunge til annen bruk.
Denne type sager vibrerer en god del, noe som ikke er til å unngå når bladet fyker fram og tilbake opp til flere tusen ganger i minuttet.
Men vibrasjonene er ikke noe problem for kontrollen.
Bruker du saga riktig, og gjør bruk av anlegget til å presse og holde saga mot arbeidsstykket, så går energien ut i bladet og gjør noe mer produktivt enn å få brukerens armer til å riste.
Lydnivået er heller ikke sjenerende, men helt avhengig av hva du sager i og akustikken i rommet.
Konklusjon
Stanley FatMax FMC670LB er en utmerket bajonettsag både til byggearbeider og riving, samt til forskjellig bruk i hagen.
Vi likte spesielt godt vekt og format kombinert med mer enn tilstrekkelig kraft til aktuelle bruksområder.
Batterikapasiteten i denne serien er ikke veldig høy, men tilstrekkelig i kombinasjon med kort ladetid på 40 minutter.
| 1
|
201482
|
HTC Desire HD
TEST:
HTC Desire HD er en skikkelig imponerende mobil.
Desire HD gjør ingenting revolusjonerende, men gjør veldig mye meget bra.
Formen er allerede kjent, men fremdeles herlig for oss som liker store skjermer.
Forbedret
Programvaren og operativsystemet kjenner vi også godt, men det hele er enda mer brukervennlig, raskere og gjennomført.
Desire HD gjør så godt som alt.
Den er ikke perfekt, men er du ute etter en skikkelig heftig, kompromissløs monstermobil, er denne det beste du får per i dag.
HTC Desire HD
| 1
|
201483
|
Ja, vi er sjarmert
Fra å være ganske skeptisk, er vi nå veldig sjarmert!
Ja, vi skal innrømme det:
Vi humret ganske mye da vi først fikk se denne vannkokeren med wifi-oppkobling og smarttelefonstyring.
For hva i all verden skulle vi nå med det, tenkte vi?
Så sløve kan vi da vel heller ikke være at vi ikke greier å gå og sette på vannkokeren selv?
Men så ...
Til vi satt der.
I sofaen en sen kveld.
Og tenkte at hm, nå har jeg lyst på en kopp te.
Og hurra:
Med den smarte vannkokeren som står ferdigfylt på kjøkkenet, kan jeg jo bare beordre den til å varme vannet, uten å måtte reise meg fra sofaen.
For så å gå og trekke teen etter at vannet er klart.
Det var da vi først kjente følelsen av at dette var da faktisk ganske ålreit.
Og mye av det samme tenkte vi da vi kjente det lystige plinget i lomma da vi låste opp døra hjemme:
«Welcome home, Kristin, would you like me to pop the kettle on?»
Det var akkurat da det skjedde.
Det var da vi ble fullstendig sjarmert.
Det er nok en fullstendig unødvendig tjeneste, og kanskje noen vil si det er ganske teit.
Men dette satte oss rett og slett i et godt humør.
iKettle kryper rett og slett bare umerkelig under huden på deg!
Det finnes etterhvert en god del dingser i hjemmet du kan styre fra mobilen, for eksempel både belysning , alarm, steketermometer, hvitevarer, varmepumper og mye annet.
Enkel å sette opp
iKettle består av en base og en separat vannkoker.
Basen er koblet til strømnettet og wifi-nettet, og du kan betjene kjelen enten via knappene på baseenheten, eller via en app (både Android og AppStore).
Basen må settes opp mot wifi-nettet før bruk, og dette er enkelt og raskt gjort - selv for de mindre tekniske av oss.
Etter innlasting av app og oppkobling mot wifi, kan kjelen betjenes fra appen når du befinner deg innenfor wifi-nettet ditt.
Men den kan også betjenes rett fra basen, og det er veldig kjekt at du ikke MÅ innom en app for å få kokt deg litt vann.
Vi opplevde at appen ved noen tilfeller ikke kunne finne igjen nettverket, og måtte da koble til på nytt.
Dette gikk imidlertid ganske så kjapt.
Temperaturvalg hever opplevelsen
Både basen og appen er utstyrt med ulike temperaturinnstillinger, som lar deg velge perfekt temperatur for akkurat den drikken du har tenkt å konsumere.
iKettle har fire temperaturinnstillinger: 65, 80, 95 og 100 grader, og anbefaler 65 grader for grønn te, 80 grader for hvit te, 95 grader for svart te og 100 grader for urtete.
Dette er sånn omtrent det vi har lest oss til at andre lærde på området også anbefaler.
Så er spørsmålet selvsagt om temperaturinnstillingene holder det de lover.
Vi har testmålt, og funnet at den stort sett greier å levere de lovte temperaturene.
Hjelper deg å brygge og holder kjelen varm
iKettle har også et par kjekke ekstrafunksjoner:
Du kan instruere den om at den skal holde kjelen varm, og den kan hjelpe deg å holde rede på bryggetiden.
Det er en egen knapp både i appen og på baseenheten, som vil hjelpe deg med å holde vannet varm i en periode etter at vannet har nådd ønsket temperatur.
I utgangspunktet er denne innstilt på 20 minutter.
Når tiden er ute, piper det fra basen, og varmholdingsfunksjonen skrus automatisk av.
Dette kan være kjekt om du vil forsikre deg om at ikke vannet har blitt kaldt før du har kommet deg opp fra vaskekjelleren.
Eller om du får gjester.
I appen er det også en bryggeknapp, som kan hjelpe deg med å passe bryggetiden.
Denne kan programmeres etter ønsket bryggetid - og varsler deg når for eksempel teen er ferdigbrygget etter to-tre minutter.
Pass opp:
Den blir gloheit!
En ulempe med vannkokeren, som vi med barn ser det, er at kjelen rett og slett blir gloheit!
Her kan man komme til skade om man virkelig får lagt bredsida inntil kjelen.
Den er riktignok utstyrt med en advarsel, og det er vel og bra.
Men skulle vi hatt denne hjemme, ville vi investert i et tilpasset silikon-deksel som isolerer kjelen.
Disse kan fås i flere ulike farger, og for deg som liker at ting matcher, kan vi fortelle at appen kan personaliseres slik at den matcher fargen på trekket.
Trekket koster 14.99 pund hos Amazon.co.uk (153 norske kroner).
God morgen og velkommen hjem!
iKettle kan via appen programmeres til å tilby deg å sette på vannet når du våkner om morgenen, og når du kommer hjem.
Morgen-funksjonen kan stilles på et tidspunkt som passer deg, sammen med en alarm.
Hjem-funksjonen kan stilles til å gjelde innenfor et tidsrom som du selv velger, for eksempel mellom klokken 16 og 18, og så vil den tilby seg å sette å vannet når du returnerer inn i wifi-sonen igjen i dette tidsrommet.
Alt dette fungerer bra.
Når du for eksempel får velkommen hjem-meldingen, og du trykker på jatakk, sendes du inn i appen for å trykke på på-knappen der.
Konklusjon
Dette er en vannkoker som vokser seg litt på deg, men det vil vi si først er etter at du har prøvd den - det er jo ikke slik at den har vesentlig betydning for livskvaliteten.
Men ja, den virker, den er enkel å koble opp, og den er enkel i bruk.
Og stort pluss for de to siste punktene der!
Vi liker imidlertid ikke at den blir så steikende varm på utsiden.
Og så synes vi prisen er litt høy:
Du kan bestille den hos Amazon for 99,99 pund (1.021 kroner) pluss moms og forsendelse, eller kjøpe den i Norge.
Coolstuff tar 1.299 kroner.
Det skal også bemerkes at den ikke er supereffektiv:
Det tar kjelen 3 minutter og 39 sekunder å koke en liter vann.
Med plystrekjele i aluminium på induksjonstoppen, tar det oss 2 minutter og 55 sekunder å koke samme mengde vann.
Det er ingen tvil om at dette er en dyr vannkoker, dersom du kun trenger en eller annen vannkoker, kan du få dette ned i 200-300 kroner.
Det finnes også flere andre vannkokere på markedet med ulike temperaturinnstillinger, som koster fra rundt 500-1.000 kroner, altså ganske mye mindre enn det iKettle koster.
iKettle Smarter WiFi
Så må du bare spørre deg om muligheten til å styre vannkokingen fra telefonen er verdt de ekstra kronene.
| 1
|
201484
|
TEST:Pinell Go+
Fjorårets julegave har blitt oppdatert.
Resultatet er et enda bedre kjøp.
Da den første Pinell Go kom i mai 2013 ga vi den en soleklar sekser:
Den kombinerte DAB og FM-radioen var enkel å bruke og hadde en lydkvalitet som ikke sto tilbake for konkurrentene.
Kronen på verket var imidlertid den klasseledende batteritiden på opp mot 24 timer i bruk.
Det gjør rett og slett at den lille bærbare radioen kan tas med og brukes nær sagt overalt.
Og vi var ikke alene om å like den.
Pinell Go ble nemlig kåret til årets julegave 2013, og solgte i bøtter og spann.
Spørsmålet er selvsagt om den nye versjonen med navnet Go+ gjør en like god jobb.
Når kommer den?
Radioen får sin offisielle lansering på IFA-messen som starter denne uken, men vi har allerede hatt tilgang på en prøveproduksjonsmodell i tre uker, og den har vært i daglig bruk i hele perioden.
Selv om volumbryteren på toppen har blitt sort, er det ikke gjort noen store endringer på designet, og med tanke på at Pinell nettopp vant designprisen Red Dot Design Award for Go, er nok det like greit.
Det er altså på innsiden at endringene har skjedd.
Store bilder av Go+ får du her:
Bluetooth med aptX-støtte
For å spille av musikk på den forrige Go-radioen måtte du koble til mobilen via den medfølgende minijack-kabelen.
Det er helt greit så lenge du husker å ta med kabelen, men basert på egen erfaring:
Den er enkel å glemme igjen hjemme.
Bluetooth-støtte er derfor etterlengtet, fordi det gjør det svært enkelt å spille av din egen musikk.
(Aptx-støtte innebærer forøvrig at du får den beste lydkvaliteten Bluetooth kan gi deg, forutsatt at mobilen din støtter det.
)
I følge produsenten medførte forøvrig Bluetooth-muligheten en god del modifisering og forbedring av elektronikken, blant annet for å unngå elektromagnetisk støy som gir forstyrrelser i lyden.
Akkurat dét trenger imidlertid ikke du å bekymre deg for:
For oss kunder er det eneste som teller at det virker, og det gjør det her.
Selve tilkoblingen er forøvrig enkel, og en annen fordel er at du nå også får opp artist og låtvalg via displayet.
Klokke, alarm og favoritter
Go+ har også fått klokkevisning i displayet, og med den følger også alarm med slumrefunksjon som kan vekke deg med valgfri DAB- eller FM-stasjon.
Som forventet kan du her velge mellom hverdager, daglig, eller helg.
I tillegg er også lagring av favorittkanaler på plass.
Enklere i bruk?
En generell tendens er dessverre at jo flere finesser produsentene pøser på med, jo mer tungvinte blir produktene i bruk, og det var også en av grunnene til at vi likte originalen så godt:
Den betjenes for eksempel av faren min på over 85 år.
Heldigvis er det lite å bekymre seg over her.
Menyene er selvsagt på norsk, og du kommer inn i menysystemet ved å trykke på verktøyknappen helt til høyre under skjermen.
Deretter er det bare å bla fram og tilbake i menyene via piltastene, for så å aktivere ønsket funksjon ved å trykke på OK-knappen i midten.
Vår hvite modell har imidlertid en helt sort front, og her kan det være litt vanskelig for de aller eldste å se hva som står på knappene.
Nå er ikke dette noe stort problem da det bare er noen få knapper å forholde seg til, men ser du dårlig, eller skal kjøpe en i gave til dine foreldre, ville vi altså valgt en av modellene med lys front.
Vårt prøveeksemplar var som nevnt en tidlig prøveversjon, og vi la raskt merke til at displayet her lyste svakere enn på forgjengeren.
Dette skal imidlertid være luket bort på modellene som kommer til butikken, så vi har ikke trukket fra dette.
Men hva med lyden?
Hvis du tror at Go+ kan erstatte stereoanlegget ditt vil du selvsagt bli skuffet, men dette er tross alt en liten bærbar enhet som skal være enkel å flytte rundt.
Til sitt bruk mener vi derfor at den duger i massevis.
Noen lydmessig revolusjon fra forgjengeren er det likevel ikke:
Vi opplever lydkvaliteten som like god på de to, med ett lite unntak.
Den nye Go+ spiller en anelse høyere.
Konklusjon
Er du på jakt etter en kjøkken- eller reiseradio med god batteritid, er Pinell Go+ definitivt verdt å vurdere:
De nye funksjonene har ganske enkelt gjort en god radio enda litt bedre.
Merk deg at forgjengeren fortsatt vil være i salg, så skal du kjøpe en radio til de eldste i familien, vil den fortsatt gjøre jobben.
Har du derimot lyst på trådløs musikk via mobilen, klokke og alarm?
Ja, da er prisforskjellen på rundt 200 kroner definitivt verdt det, og det er Go+ du skal ha.
«Go+ kommer i norske butikker nå i løpet av september, og prisen er satt til 1995 kroner».
OPPDATERT 10/2-2015:
Pinell Go+ har blitt kraftig forsinket, og ser ikke ut til å komme før tidlig våren 2015.
Les mer her!
Pinell GO+
| 1
|
201486
|
Sony Walkman W202
Dette er egentlig øreplugger med innebygd MP3-spiller.
Og løsningen er nesten like god som den er kreativ!
Til og med undertegnede har prøvd seg på en og annen løpetur med musikk på øret.
Har du forsøkt det, vet du at utfordringene står i kø.
Ikke bare har du en ledning som henger og slenger, ofte detter pluggene ut av ørene allerede etter at joggeskoene har klasket i asfalten 20-30 ganger.
Sonys nye Walkman W202 forandrer dette i en fei.
Her er det ingen ledninger, for selve spilleren sitter i den ene ørepluggen, og ledningen som forbinder høyre og venstre del ligger i bøylen.
Sony kan formlene
Selve pluggene er av typen in-ear, dvs de plantes godt inni øregangene, noe som fører til at du ikke hører en døyt av hva som foregår "på utsiden" så snart du skrur volumet opp høyere enn 20%.
Til gjengjeld får du mye lyd.
God lyd.
Nok en gang overbeviser Sony stort på lydkvalitet.
Sony har funnet en bra formel på et balansert og behagelig lydbilde.
Det er bra, for du har minimalt med mulighet på å påvirke dette selv.
Bøylen går rundt nakken, og klemmer pluggene på plass i ørene slik at du må drive med fallskjermhopping eller tårnstup for at de skal falle ut.
Den merkes knapt, og er slett ikke ubehagelig.
Vi innrømmer imidlertid at vi balte litt de første par gangene vi skulle få den på plass, men trening gjør som kjent mester.
Det følger forresten med silikontrakter av forskjellig størrelse, det anbefales at du prøver deg litt fram her for å finne et par som sitter godt.
Bøylen er også praktisk når du fjerner ørepluggene fra øregangene.
Da kan du fortsatt ha den der, rundt nakken, med passe klemeffekt til at du ikke mister spilleren.
Enkel kontroll
På høyre "plugg" sitter kontrollorganene.
Et raskt trykk på hjulet starter avspilling, et nytt stopper den.
En rask rull på hjulet med tommelen skifter spor, og rett bak sitter knapper for å justere lyden.
På innsiden sitter en "shuffle"-knapp som du kommer lettest til før du sette spilleren på hodet.
Mer får du ikke, men det trenger du heller ikke til joggeturen.
Kapasiteten er 2 GB, og det er ikke mye i disse dager.
Men i vårt hode er det mer enn nok, all den tid at du ikke har noen bibliotek-ordning med forskjellige innfallsvinkler til musikksamlingen.
Her er det bare å trykke play og løpe av gårde, og vi snakker tross alt om 500 sanger i bra kvalitet.
Ladestasjon med klister
Tilkobling til datamaskin samt lading gjør du enklest ved å sette spilleren i den medfølgende ladestasjonen.
Den har en fiffig klisterløsning på undersiden, slik at den står støtt på bordet.
Vi merker oss for øvrig at spilleren bruker vanlig mini-USB-kontakt, noe som gjør det veldig enkelt å lade den og overføre musikk til den ved å bruke en helt standard USB-kabel.
Det burde bli et EU-påbud at alle dingser hadde denne kontakten.
Zappe-modus
Programvare trenger du egentlig ikke, spilleren dukker opp som en enhet i Utforsker, og så er det bare å dra og slippe til og fra.
Det følger imidlertid med et enkelt overføringsprogram, som samtidig analyserer musikken din, med ett formål:
Den markerer et spesielt melodiøst parti på mellom 4 og 15 sekunder fra hver låt.
Hvorfor?
Fordi du kan sette spilleren i "zappe-modus", hvor bare noen få sekunder spilles fra hver sang, og da er det jo greit at det som spilles er "representativt" for sangen.
Når det kommer en sang du liker, er det bare å trykke på hjulet for å gå tilbake til normalmodus.
Smart!
Batterilevetiden er forresten 12 timer.
Ikke perfekt, men sett i forhold til størrelsen er det likevel mer enn godkjent.
Konklusjon
Mye positivt ved denne spilleren, altså.
Er det da ikke noe vi ikke liker?
Vel, det måtte eventuelt være at den med fordel kunne hatt en litt annen form på ørene.
Nå mistenker vi at folk tror at vi går rundt med dobbelt sett trådløs håndfri til mobilen, som om ikke én var MER enn nok.
Men det er altså vår mening.
Summa sumarum er det uansett helt på sin plass med et "Anbefalt"-stempel på W202.
| 1
|
201487
|
Samsung Galaxy Tab P1000 er nesten en vinner
Samsungs nettbrett imponerer på nesten alle vis, men noe trekker likevel ned.
Du behøver ikke ha et tabloid hjerte for å akseptere at nettbrett-krigen endelig er i ferd med å intensiveres.
Apple blåste liv i den gamle tablet-idéen med iPad, og noen måneder etter lansering har flere millioner eksemplar for lengst forlatt Apples fabrikker i Asia.
I Norge lar den fortsatt vente på seg, og selv om det sannsynligvis finnes titusenvis av eksemplar på plass i landet allerede - Finn.no hevdet så seint som 5. oktober at de har målt 40.000 unike iPad-treff i løpet av juli, august og september -, er den ikke mulig å få tak i gjennom det offisielle Apple-apparatet.
Sniker seg foran iPad
Samsung tar dermed innersvingen på Apple i Norden gjennom sin overraskende raske lansering av Samsung Galaxy Tab, et sjutommer stort nettbrett med Googles Android-operativsystem i bunn.
Vi så først produktet under årets IFA-messe i Berlin i begynnelsen av september, og halvannen måned seinere er den allerede å finne i flere norske butikker.
Svaret er ja.
Og litt nei.
Her er nemlig veldig mye å like, men vi har - noen ganger bokstavelig talt - hengt oss opp i endel ting som vi ikke liker så godt.
Det ytre teller også
Utsiden er det lite å utsette på.
Galaxy Tab er kanskje ørlite tykk, men den er minimalistisk og elegant, og den ligger veldig godt i hånda.
I motsetning til med iPad kan du holde den med én hånd over lengre tid, mye takket være den nesten tre tommer mindre skjermen, og, ikke minst, at den veier hele 300 gram mindre enn Apples nettbrett.
SIM og micro-SD-kortplassene er diskret plassert på høyre side, sammen med av/på-knapp (som også fungerer som låsetast) og volumjustering.
Micro-SD-kortet som følger med er på 16GB.
Skjermen er knallbra.
Samsung har med mobiltelefoner som Galaxy og Wave vist at de liker skarpe kanter med nesten i overkant kraftig fargemetning, og Galaxy Tab er ikke noe unntak.
Fargene slår deg nesten i bakken, og selv om 1024 x 600 piksler ikke er helt på nivå med iPhone 4s såkalte "retina"-skjerm hva pikseltetthet angår er det mer enn bra nok til de fleste nettbrettaktiviteter.
Merk deg at forskjellen på Tabens sju og iPadens 9.7 tommer er stor.
Veldig stor.
Vi ble faktisk grundig overrasket over hvor mye de 2.7 ekstra tommene har å si da vi sammenliknet de to brettene, noe bildet under bør forklare uten nærmere forklaring.
Batteritid med forbehold
Batteritiden oppgis til sju timer kontinuerlig filmavspilling.
Akkurat det har vi ikke testet, men de samme kjørereglene gjelder på Samsungs nettbrett som for mange andre smartmobiler:
Du må ha kontroll over prosessene dine.
Sagt litt mer folkelig så bør du blant annet la være å skru på push-e-post, og du bør la være å for eksempel ha på kontinuerlig oppdatering av alt fra Twitter-feeder til nyhetsoppdateringer via småprogrammer.
Vi lot både push og andre oppdatering kjøre fritt første døgnet, og da raste batteriindikatoren fra full til nesten tom på imponerende kort tid.
Versjon 2.2 ("Froyo") av Android har heldigvis enkel programstyring tilgjengelig, slik at du til enhver tid kan se hvilke applikasjoner som stjeler både minne og prosessorkraft.
Økt fleksibilitet stiller større krav til brukeren, men det tar til gjengjeld ikke mange sekundene å sjekke hva som stjeler hvor mye - for deretter å avslutte de prosessene som tapper batteriet unødvendig.
Den er også en vanlig mobil
I motsetning til iPad, men på lik måte som Huawei-brettet vi har testet tidligere, fungerer Galaxy Tab også som en vanlig mobiltelefon.
Du kan ringe og sende meldinger like smertefritt som du gjør ellers, men det er heldigvis ikke meningen du skal holde den store klumpen mot hodet som om du var programleder i et dårlig, fransk skjult kamera-program.
Ringefunksjonen fungerer helt greit med både internhøyttalerne og med de medfølgende øretelefonene, selv om førstnevnte ikke akkurat har hi-fi-lyd.
De fleste vil kanskje styre unna utstrakt mobilbruk på grunn av størrelsen på enheten, men det er ikke tvil om at det kan være behagelig å for eksempel besvare meldinger fra sofakroken uten å gå de lange, lange fire meterne til kontorpulten der mobilen ligger.
Klarer du finne et stort og kraftig nok stativ som kan feste Galaxy Tab i bilruta kan nettbrettet også brukes som GPS.
Surfing og epost og app-butikk
Vi har tidligere skrevet omtale av Android 2.2, eller "Froyo" blant kjente, så ønsker du mer detaljert informasjon kan du klikke deg inn der.
Det du behøver vite er at du med Googles mobile operativsystem blir utstyrt med særdeles omfattende og avanserte muligheter, som blant annet betyr at du kan spesialtilpasse enheten din i langt større grad enn det som er tilfellet med iOS-systemet du finner på blant annet iPad.
Nettleseren er bra, men ikke så bra som Safari-nettleseren på iPad.
Det er ikke nødvendigvis hastigheten det går på - noen få uhøytidelige tester viser at lastetiden ikke spriker særlig mye mellom de to nettbrettene -, men mer hva som skjer når kompliserte nettsider er ferdiglastet.
Et særdeles grelt eksempel er fullversjonen av den britiske nettavisen The Guardian.
Her sliter Galaxy Tab så mye med innholdselementene at du nærmest må dra deg nedover sida, mens iPaden behandler samme nettsted med en letthet og eleganse som er slående.
Det er nesten som forskjellen på å blåse luft gjennom et sugerør ned i en tykk milkshake, og å gjøre det ut i lufta.
Enklere, mobiltilpassede sider er derimot plankekjøring, selv om rulling oppover og nedover skjermbildet fortsatt ikke er like smidig som på iPad.
I praksis ser vi også at Taben konsekvent velger mobilsider der de er tilgjengelige.
Det betyr at de fleste, store nettsteder ender opp med å servere oss mobilutgaven, selv om vi med sju tommer nok kunne taklet fullversjonen uten problemer.
Det er altså ørlite irriterende.
I motsetning til iPad har Android Flash-støtte, men det ser ut til å ha skjedd ut fra prinsippet om at det er viktigere å kunne si at noe støttes, enn at det støttes skikkelig.
Flash-opplevelsen er ikke optimal, men kan, hvis oppløsningen på Flash-spilleren er lav nok, gjøre en grei jobb med å vise innholdet.
Vær oppmerksom på at Flash-avspilling ikke er nådig mot batterikapasiteten.
Trykk på bildespesialen under for skjermbilder fra Galaxy Tab:
Epost-oppsettet går på skinner, spesielt hvis du har Gmail-konto.
Exchange er heller ikke vanskelig å konfigurere, og du kan naturligvis velge å se all innkommende e-post i én og samme mappe, eller sjekke hver konto individuelt.
Android Market er fortsatt ikke uten voksesmerter, og elegansen til Apples App Store er mer eller mindre fraværende.
Nå kan derimot alle som har registrert seg via Google Checkout også få tilgang til applikasjoner som koster penger, og tatt i betraktning at utvalget rundet 100.000 applikasjoner denne uka er det ikke tvil om at det vokser.
Det er en svært enkel sak å kjøpe når en først er Google-registrert, selv om vi ble litt skremt av at Market ikke ber om passord hver gang vi trykker "Kjøp"-knappen.
Alle som for eksempel har barn eller kjøper apper i påvirket tilstand vet hvor morsomt akkurat det kan bli på lang sikt.
Imponerende videomuligheter
Apples iOS-enheter har aldri vært kjent for å være tolerante når det kommer til verken video- eller musikkavspilling, og selv om apper som VLC har gjort livet hakket enklere den siste tiden, er de fortsatt ikke så bra som Android, og Galaxy Tab.
Vi har testet en haug med formater med den medfølgende videospilleren, og selv om HD-filer med 1080p-oppløsning ikke er noe å satse på, går 720p-filer overraskende greit.
Vi spilte av både wmv, divx og mkv-filer med denne oppløsningen, og det gikk på skinner.
Musikkspilleren er også tolerant, om enn ikke så veldig elegant.
Her kan du forsåvidt også slå deg løs i Android Market, og laste ned alternative avspillere.
Det følger også med en ebok-leser, men har ingen butikk, og er bare ment for lesing av dokumenter du selv har lastet ned.
Heldigvis er Amazons fabelaktige Kindle tilgjengelig for Android, og den spiller fint på lag med Galaxy Tab.
Ja, den tar bilder
Det er ikke fritt for at du føler deg noe framhevet i bybildet når du står med en sjutommer og knipser bilder og tar opp video, men det fungerer overraskende bra.
Bildekvaliteten er varierende, og du kan fort ende opp med uskarpe bilder.
Når bildene sitter er de derimot helt kurante, spesielt utendørs.
LED-flashen får du garantert bruk for innendørs, hvis ikke blir bildene i overkant fulle av støy.
Videoopptak skjer med en oppløsning på 720x480 piksler, og har samme karakteristikk som bildene:
Bra utendørs, sånn passe innendørs.
Legg uansett video- og ringemulighetene på minnet hvis du for eksempel driver med videokonferanser.
Ingenting av det som står i disse avsnittene er mulig med iPad, og selv om ingen vil utsette seg selv for ydmykelsen det er å ta bilder med en 9.7 tommer skjerm rettet mot omverden, har Galaxy Tab utvilsomt overtaket på konferansedelen.
Du kan se bilder tatt med Galaxy Tab her: 1, 2, 3, 4, 5.
Video tatt med Samsungs nettbrett laster du ned her:
Galaxy-video.
Pris:
Her blir det komplisert
Da vi først snakket med Samsung under årets IFA-messe ble vi fortalt at Galaxy Tab kun ville bli solgt med mobilabonnement, men det har de tydeligvis gått bort fra.
Flere norske nettbutikker har allerede nettbrettet til salgs for godt under 7.000 kroner uten abonnement, men, som vi har skrevet om tidligere, har de store norske operatørene forlengst bakt Galaxy Tab inn i abonnementene sine.
iPad har fortsatt ikke kommet til Norge offisielt sett, men hvis en bruker de britiske prisene som utgangspunkt og ganger dem med ti (noe som fungerer fint for andre Apple-produkter som selges både i Norge og England akkurat nå), er det ikke urimelig å anta at rimeligste iPad med 16GB lagringskapasitet vil ligge på snaue 4.400 kroner når de sannsynligvis lanseres her til lands i november.
3G-versjonen (også med 16GB) vil sannsynligvis bli en tusenlapp dyrere, men selv da blir differansen mellom iPad og Galaxy Tab betydelig.
Det som bokstavelig talt blir tusenkronersspørsmålet er om Samsungs nettbrett kan forsvare å være minst tusen kroner dyrere enn markedslederen.
For å få noe svar på det må du spørre deg selv hvordan du kommer til å bruke nettbrettet.
For min egen del tenker jeg slik:
Vet en at en blir sittende mest i sofaen med brettet er iPadens store skjerm og betraktelig lavere pris å foretrekke.
Galaxy Tab er ikke tilgjengelig med bare Wlan, og du kan derfor ende opp med å betale for et abonnement eller en funksjon du ikke bruker.
Er du derimot mye på farten, som mine besteforeldre sa, er Samsungs nettbrett betydelig enklere å håndtere på alle vis.
Står du på bussen eller t-banen kan du bare glemme å holde en iPad i én hånd over selv kortere perioder.
Det er ikke noe problem med Galaxy Tab.
I tillegg kan du altså bruke den som mobil, noe som ikke er mulig med 3G-versjonen av iPad.
Konklusjon:
Kjøpe eller ikke kjøpe?
Det er ikke tvil om at Samsung imponerer med Galaxy Tab.
Til tross for at selveste Google har uttalt at Android-operativsystemet foreløpig ikke er tilpasset nettbrett, har den koreanske elektronikkgiganten likevel klart å gjøre nettbrett-opplevelsen så sømløs at det ikke uten videre er mulig å oppdage at dette i utgangspunktet er en mobiltelefonversjon.
De fortjener også skryt for hastigheten og skjermen, og designet er lekkert uten å bli snobbete.
Vi er derimot ikke kjempefornøyd med nettleseren, og selv om det finnes alternative nettlesere i Android Market, er surfeopplevelsen fortsatt noen hakk bedre på iPad.
Ettersom nettleseren garantert er et sted nettbrett-brukere kommer til å tilbringe mye tid er ikke dette noe som kan ignoreres.
Prisen er også for høy.
Samsung har ifølge Wall Street Journal ambisjoner om å selge hele ti millioner eksemplar ved utgangen av neste år, men spørsmålet er hva som skjer når forbrukerne sammenlikner prislappene på iPad med Galaxy Tab.
Akkurat nå er svaret på det helt åpent.
Galaxy Tab er i alle tilfelle et svært lovende produkt som både imponerer og begeistrer, og som i neste versjon kan bli helt strålende.
Stor takk til MPX.no for utlån av Samsung Galaxy Tab!
Samsung Galaxy Tab GT-P1000 16GB
| 1
|
201488
|
Nikon D50
Når det samtidig er klart lavest i pris blir valget enkelt - Nikon D50 blir vinneren.
| 1
|
201489
|
Canon 350D
Canon er svært nær, men klarte ikke helt å matche utfordringene.
Bildekvaliteten er i de aller fleste tilfeller i toppklasse, i blant gjør elektronikken litt rare valg med hvitbalanse og eksponering.
Brukervennligheten er heller ikke helt gjennomført.
Plasseringen av betjeningsknapper og hjul er topp, det er menysystemet i en ikke helt heldig kombinasjon med direkte kontroll som trekker ned.
| 1
|
201490
|
Pentax *ist DL
Pentax har mange gode kvaliteter, og tar nydelige bilder.
Her er det brukervennligheten som trekker ned, manøvrering i menyer kommer i konflikt med den direkte kontrollen som er speilrefleksens styrke.
| 1
|
201491
|
Olympus E-500
Olympus er treg i oppstart på grunn av renserutinen og har et søkerbilde som ikke er like godt som hos konkurrentene.
Det er heller ikke alltid like samarbeidsvillig, med en autofokus som til tider måtte jobbe hardt der de andre ikke hadde problemer.
| 1
|
201495
|
Vellykket elbil fra Kia:Soul EV
Kia kommer sent, men de kommer godt.
Soul EV er et gjennomarbeidet produkt.
Kia Soul EV er klar for det norske elbil-publikummet og nå har vi omsider testkjørt den.
Den entrer markedet i to versjoner og er temmelig velutstyrt i utgangspunktet.
Prisene er 199.900 kroner for «Classic»-utgaven og 229.900 for «Exclusive».
Og best garantiforhold blant elbilene: 7 år på både batteriene og resten av bilen.
(Priser er oppgitt «levert Drammen»).
Mer om utstyrspakkene lenger ned i artikkelen.
Kia Soul EV utfordrer helt klart både VW e-Golf og Nissan Leaf.
Også vinterkjørt
Denne bilen kjørte vi faktisk første gang før den var avduket for publikum - ja, faktisk før den var helt ferdigutviklet.
Det som imponerte oss var at Kia tok sjansen på å la oss prøve den kommende elbilen første gang under svært vinterlige forhold - med temperaturer under 20 minusgrader.
Vi kunne konstatere at bilen taklet forholdene riktig så bra - egentlig ingen overraskelse i og med at produsenten ellers nok ikke ville ha invitert oss opp til Nord-Sverige for den uvanlige førpremièren.
Norsk innflytelse
Det er for øvrig verdt å merke seg at det sørkoreanske hovedkontoret til Kia hadde fått med seg den usedvanlig sterke posisjonen til elbiler i Norge, dermed har de også aktivt dratt den norske avdelingen med inn i utviklingsarbeidet av bilen.
Et av de mest synlige resultatene er at bilen ikke bare er tilgjengelig i de typiske «elbil-fargene» som elektrisk blått eller isgrønt/hvitt, men også for eksempel i sort/rødt og grått.
Så har det gått både votter og sommer - og vi begynte å se utålmodig frem til å prøve den ferdige bilen.
Nå er det alvor
Soul EV er Kias første elektriske bil for eksportmarkedet, og Soul EV er ikke bare en konkurrent til Volkswagen e-Golf og Nissan Leaf, den er en SVÆRT seriøs konkurrent.
Den er for øvrig basert på den gode og europeisk-utviklede plattformen til nyeste generasjon Kia cee'd.
Bilen har en svært slående design, egnet til å skape diskusjoner.
Vi for vår del synes den ser tøff ut, med et litt SUV-inspirert oppsyn og det er ingen tvil om at den er praktisk.
Til tross for at bilen er en god del kortere enn Nissan Leaf, har den faktisk hakket bedre plass i kupéen.
Bagasjerommet er imidlertid mindre - derimot har det stor lastebredde og er praktisk utformet.
Ikke kjipt likevel
Interiøret ellers er oversiktlig og luftig, man har godt utsyn til alle kanter og sittestillingen er relativt høy.
Betjeningsfunksjonene fremstår ryddig og ergonomisk plassert.
Det er litt snodig at interiøret ved første øyekast kan se litt billig/kjipt ut, for i praksis virker materialkvaliteten helt på det jevne og generelt kvalitetsinntrykk bra med presise sammenføyninger og fravær av ulyder - vi kjørte et eksemplar som allerede hadde gått relativt langt med ganske intensiv kjøring av Kias folk.
Materialene i interiøret er for øvrig i stor grad såkalte bio-materialer - altså fremstilt uten bruk av petroleumsprodukter.
God å kjøre
Kia Soul EV er blitt utviklet som elbil fra start, samtidig med sitt fossilmotoriserte søsken, Soul (vår test her).
Den har i forhold til denne et lavere tyngdepunkt, som gir den enda mer betryggende kjøreegenskaper.
I det hele tatt ble vi positivt overrasket over hvor velkjørende denne bilen er; lett understyrende, forutsigbare kjøreegenskaper og god stabilitet kombinert med en frisk svingvillighet og ganske så presis styring.
Komfortabel
Samtidig er komfortnivået mer enn kurant og lydnivået gjennomgående lavt.
Som sagt:
Bilen bærer preg av å være et grundig forberedt og gjennomarbeidet produkt.
Ytelsesmessig ligger den svært nær sine konkurrenter VW e-Golf og Nissan Leaf.
Det betyr at den er særs kvikk fra start og har gjennomgående bra med drakraft.
0 - 100 på 11,4 sekunder er bra nok og på det jevne i klassen.
111 hester
Soul EV er motorisert med en 81,4 kw elektrisk motor (tilsvarer 111 hestekrefter).
Batteripakken har en kapasitet på 27 kWt, det er mer enn både Leaf og e-Golf og har gjort det mulig å få 212 kilometer rekkevidde i europeisk kjøresyklus (NEDC),
To ladeporter i fronten gjør det enkelt å lade både med 240-volts stikkontakt og CHAdeMo hurtiglader, sistnevnte vil ha ladetid på cirka 33 minutter opp til 80 prosent, en time på semi-hurtiglader.
Soul EV leveres i starten med Type 1-kontakt - man trenger altså en overgang for å lade fra Type 2-ladere.
Ulike nivåer
Batteripakken, som er en 360-volts litiumion polymer-pakke, består av 96 celler.
Den er, som hos de fleste konkurrentene, plassert under gulvet og stjeler ikke plass fra kupéen.
For å maksimere effektivitet og rekkevidde kan man velge ulike kjøremodus; «Drive» eller «Brake» i Eco-modus «Off» eller «On», hvor «Brake» i såkalt Eco-modus «On» regenererer mest energi (B'en på girspaken).
Som seg hør og bør for en moderne elbil er Soul EV utstyrt med en virtuell motorlyd under 40 km/t og ved rygging.
Dette selvsagt med tanke på fotgjengernes sikkerhet, da en elbil nesten ikke høres ved lave hastigheter.
Energieffektiv
Standard utstyr på Soul EV inkluderer navigasjon, ryggekamera, Bluetooth håndfri-system, elektriske vinduer, fartsholder, 6.6 kilowatts lader og et spesielt såkalt HVAC system som trekker minimalt med energi.
Dette systemet testet vi i Sverige, og kan skrive under på at det er effektivt.
Det gir raskt varm kupé om vinteren.
Blant annet benyttes varmepumpe (Exclusive-versjonen), og - om man ønsker det - individuell styring av varme kun mot fører.
Den kalles «Driver only»-funksjonen, og stenger luftstrøm til passasjersiden.
Man kan også tidsinnstille forhånds-oppvarming av bilen mens den lader.
Mye informasjon tilgjengelig
Soul EV får også en spesialversjon av Kias infotainment-system.
Den gir informasjon som er nyttig for føreren om rekkevidde, batteristatus og nærliggende ladestasjoner.
En av de beste
Alt i alt anser vi at Kia Soul EV har mye for å lykkes i Norge.
Prisene og utstyret er konkurransedyktige og bilen har like gode ytelser som de beste i klassen - vi holder naturligvis Tesla utenfor i denne sammenligningen.
Vi har startet en lengre testperiode for å evaluere rekkevidden og inntrykket vårt så langt er at Soul EV ligger helt i tetsjiktet på det området.
På seneste week-end tur i helt normale hastigheter både på motorvei og andre veier, en relativt god og varm septemberdag, gjensto 44 kilometer beregnet rekkevidde etter 130 tilbakelagte kilometer - det er faktisk riktig så bra når man ikke har gjort den minste innsats for å kjøre økonomisk.
Kia har ambisjoner om å selge 550 biler ut 2014 og 2.000 i løpet av 2015.
Hvis det ikke skjer noen dramatiske endringer i rammebetingelsene for elbiler - og det ligger det ikke an til - burde de ikke ha problemer med å nå målene sine.
| 1
|
201498
|
Lenovo Yoga 2 Pro
Kanskje den aller beste hybriden akkurat nå.
PC-produsentene fortsetter sine forsøk på å lage den perfekte hybrid mellom PC og nettbrett.
Men selv om vi har testet en hel haug av dem, har så langt ingen av dem vært noen ren innertier.
Et hybridprodukt vil nemlig innebære en del kompromisser, og salgstallene kan tyde på at kompromisser ikke er noe norske kunder ønsker seg.
En PC med noe mer
Lenovo har derfor tenkt litt annerledes enn mange av produsentene.
Slik vi vurderer den er nemlig Lenovo Yoga 2 Pro i utgangspunktet en Ultrabook, en svært lekker som sådan.
Du kan bruke den nøyaktig som en vanlig, velytende og velfungerende PC, uten begrensningene som ofte preger hybridene.
Den byr imidlertid på mer dersom du skulle være interessert, og det er en idé vi har tro på.
I stedet for en løsning som er 50% PC og 50% nettbrett får du her en maskin som er 100% PC, der nettbrett og andre bruksmåter kommer som en slags bonus.
Hva vi legger i det skal du få vite om litt.
Først tar vi en kjapp gjennomgang av de viktigste tekniske egenskapene til vårt testeksemplar:
Skjerm: 13,3" LED-baklyst 10-punkts IPS berøringsskjerm, 3200 x 1800 piksler Prosessor:
Intel Core i5 4200U RAM:
8 GB (som også er maks) Grafikkort:
Intel HD 4400 Lagring: 256 GB SSD Optisk drev:
Nei Skjermutganger:
Micro-HDMI USB-porter: 1x USB 3.0 1x USB 2.0 Webkamera: 720P Kortleser:
SD/MMC Trådløst nett:
Intel Wireless-N 7260 Kablet nett:
Nei Annet:
Bluetooth 4.0 OS:
Windows 8.1 Størrelse: 33 x 22 x 1,55 cm Vekt:
1,4 kg Pris:
Fra 10.345 kr inkl mva (jf Prisjakt 25. mars 2014)
Høyoppløst så det holder
Det mest oppsiktsvekkende i spesifikasjonene er den ekstremt høyoppløste skjermen.
3200 x 1800 piksler er pr i dag markedets høyeste på en 13,3" skjerm, og det betyr sylskarpe bilder, overganger og detaljdybde.
Modern UI-apper ("Metro") drar nytte av dette til fulle, mens for klassiske Windows-programmer er det nærmeste tvingende nødvendig å justere opp størrelsen på tekst og grafiske elementer, ellers blir alt veldig smått.
Lenovo har doblet størrelsen ved leveranse, som vi anser som det beste valget.
Dessverre håndterer ikke alle programmene dette like bra, men nye versjoner løser oftere og oftere problemene.
Du får også bra med minne og en romslig SSD, spesifikasjonene for øvrig er mer av den vanlige sorten.
Men det er først når du tar maskinen i øyesyn at du skjønner at dette er noe helt spesielt.
Lekkerbisken
Maskinen er nemlig usedvanlig slank og lekker i utformingingen, og med det signal-oransje-metallic-fargede lokket som prikken over i-en.
Under lakken er det aluminium, på innsiden er det benyttet et ru plastbelegg rundt tastaturet som både er behagelig å hvile håndleddene på, og som sørger for at fingeravtrykk ikke vises.
Og tastaturet har klassisk Lenovo-design.
Alle tastaene er isolert fra hverandre, og det er en fryd å skrive på.
Det avgir minimalt med lyd under bruk, og vi liker også at du har direktetilgang til hurtigvalg som lyd- og lysjustering uten behov for å holde nede FN-tasten.
Vi liker også at det er enkelt å skru av og på baklyset, via FN + space-tasten.
Nok en gang er Lenovo blant de beste i klassen på disse punktene.
Det er i det hele tatt lite som er overlatt til tilfeldighetene.
Foran skjermen sitter et sterkt Gorilla-glass, lysstyrken og berøringsfølsomheten er helt i toppklassen.
Gjenskinn må du imidlertid leve med, som på de aller fleste berøringsskjermer er skjermen også her veldig blank.
Hvis du ønsker å jobbe på "gamlemåten" er det greit å vite at pekeplaten også støtter flerberøring og fungerer tilfredsstillende.
Den er ikke så stor som på en del konkurrenter, men det er ingen stor innvending.
Flere bruksmodi
Men det er mer.
For skjermen kan ikke bare legges flatt, som her...
...den kan bøyes helt rundt, 360 grader!
Og i den posisjonen deaktiveres tastaturet, og det hele forvandles til et nettbrett.
Noen erstatning for en iPad er det imidlertid ikke, med sin tre ganger høyere vekt og app-utvalg som fortsatt ikke helt kan måle seg, men i hybrid-klassen er dette helt klart av de bedre løsningene vi har sett.
Yoga 2 Pro kan også brukes i et par andre modi, for du behøver jo strengt tatt ikke å snu skjermen helt rundt.
Du kan for eksempel stoppe rundt 270 grader og bruke den i stativmodus, med bunnplaten vendt bort som her:
Eller snu den på hodet som her, nyttig hvis du setter den på et underlag du vil at maskinen skal være minst mulig i kontakt med:
Smart, ikke sant?
Dermed har du forklaringen på vår påstand om at dette er en 100% PC som kan brukes til flere ting, men noen optimal erstatter for et dedikert nettbrett vil vi ikke si den er.
Til det er den for tung og tykk, og app-utvalg i Windows Store er fortsatt en begrensende faktor for mange nettbrettentusiaster.
Dette kan du forvente av ytelsen
Yoga 2 Pro kommer i flere konfigurasjoner.
Inngangsmodellen kommer med Intel Core i3-prosessor og koster fra rundt 9000 kroner.
Vårt testeksemplar er mellomkonfigurasjonen, men du får den også med Core i7-prosessor hvis du vil betale en tusenlapp ekstra, mer hvis du trenger større SSD.
Vår konfigurasjon bør være mer enn tilstrekkelig for de fleste behov, mener vi.
Prosessoren, relativt godt med minne og SSD under panseret gjør at alle normale PC-oppgaver blir raskt ekspedert.
Vi målte SSD-en til å lese inntil 361 MB pr sekund, mens skrivehastigheten er mer moderate 127 MB pr sekund.
Det er med andre ord langt fra den raskeste lagringsløsningen vi har testet, men akseptabelt - og uansett langt raskere enn om det hadde sittet en harddisk her.
På tide å skrote McAfee?
Og selv om det meste går raskt og smertefritt, lar vi oss fortsatt irritere over de mange sikkerhetsvarslene fra prøveversjonen av McAfee.
Sikkerhetsprogrammer som skriker etter oppmerksomhet er etter vår mening failure by design.
Og i dette tilfellet dreier varslene først og fremst om å skremme deg til å betale for beskyttelse etter prøveperioden.
Et premium-produkt som Yoga 2 Pro bør ikke inneholde denslags skremselvare, mener vi.
Her ser du noen skjermbilder som møtte oss noen minutter etter å ha skrudd på PC-en, samt et bevis på hvor høy ressursbruken til McAfee kan være:
Topp til video
Over til noe langt hyggeligere:
Grafikkytelsen er god nok til å takle "alt" av video, inkludert våre krevende 4K-klipp (fire ganger full HD).
Og vi lover deg at hakeslepp-faktoren var stor i redaksjonen under avspilling.
Detaljrikdommen kan ikke beskrives, den må oppleves!
OPPDATERT:
Skjermen har imidlertid problemer med at en del gultoner kan få et grønnstikk - en kjent feil som Lenovo tidligere har uttalt skal være fikset.
Problemet er imidlertid fortsatt til stede på vårt testeksemplar.
Vi har bedt om en tilbakemelding fra Lenovo på dette.
Det er imidlertid greit å gjøre oppmerksom på at dette ikke er en PC du velger dersom du har lyst å spille de siste 3D-spillene på markedet.
Der henger rett og slett ikke den integrerte grafikken med i svingene, bokstavelig talt, med hakking og framedrops som resultat.
Støy er ikke noe problem, spesielt ikke etter å ha avinstallert McAfee og lagt ansvaret til allerede innebygde Microsoft Defender, som etter vår erfaring krever langt mindre prosessorkraft - i tillegg til å ha en langt hyggeligere og mindre prangende framtoning.
Bra batteritid
Hva så med batteritiden?
Lenovo sier 9 timer ved variert bruk.
Det er et relativt høyt tall.
Ifølge våre egne målinger rekker batteriet i nøyaktig 9 timer, men da med minimal belastning.
Under videoavspilling var det stopp etter 5 timer og 40 minutter.
Dermed vil en batteritid på 7-8 timer blandet bruk være mer korrekt, fortsatt absolutt akseptabelt.
Konklusjon
Selv uten de utvidede mulighetene er Yoga 2 en meget god PC.
Som hybrid er den også blant de aller mest fleksible vi har sett, og totalt sett snuser den på en sekser på terningen.
At vi likevel lander på en (svært solid) femmer skyldes noen små ankepunkter her og der, detaljene finner du i oppsummeringsboksen under.
Sjekk også det oppdaterte avsnittet vedrørende skjermens evne til å gjengi ren gulfarge.
Vi vil oppdatere testen etter at vi har fått en kommentar fra Lenovo.
Lenovo IdeaPad Yoga 2 Pro 13 (59386605)
| 1
|
201501
|
19" ViewSonic VX1940W
En 19-tommers 20-tommer, på en måte.
I oktober lanserte ViewSonic denne 19-tommers skjermen i bredformat, som har samme oppløsning som 20 og 22-tommere - 1680 x 1050 piksler.
Fordelen er at den blir skarpere, mer detaljert og tar mindre plass.
LES OGSÅ:
Den vanlige oppløsningen på brede 19-tommere er 1440 x 900, så forskjellen er ikke enorm.
Vi vil etter å ha testet skjermen si at forskjellen er behagelig.
Skjermen er ikke så høyoppløselig at det kreves spesielt skarpt syn.
Det kreves heller ikke inngrep i innstillingene for fontstørrelse og DPI på PCen for å få et tilfredsstillene brukeroppsett.
Det finnes jo mange bærbare med enda høyere oppløsning i forhold til størrelse, men det er ikke så enkelt å ta slike paneler i bruk til frittstående skjermer, med større avstand til brukeren.
Det største problemet er at alle de grafiske elementene i selve Windows-grensesnittet ikke kan skaleres fritt.
De er bygget opp som faste bitmaps og størrelsen kan ikke endres uten at hele grensesnittet blir nærmest ødelagt, og elementer havner utenfor der de skal.
I hvor stor grad varierer med forskjellige programmer.
Skal et fritt skalerbart grensesnitt fungere må det designes fra bunnen av for dette, og skjermene bør ha mye høyere oppløsning enn vi har i dag, 5120 x 3200 kan f.eks. være en god start.
Da begynner alle synlige tegn til pikselering generelt å forsvinne.
Med små og ikke for hyppige skritt
Mens vi venter på de store forandringene kan vi glede oss over de mindre.
ViewSonic har utvidet 19-tommers-formatet med 36% flere bildepunkter, du får både skarpere bilder og plass til flere og større programvinduer på skjermen.
Det er et skritt på veien mot den optimale skjerm.
ViewSonic VX1940W er en skjerm myntet på gamere og multimediaentusiaster.
For å holde prisen nede finner vi ingen avanserte ergonomiske løsninger som muligheter til å heve, senke eller dreie skjermen.
Utførelsen er i svart plast, og det er bare på foten det er noen områder med svart pianolakk.
Alle øvrige flater er matte, inkludert overflaten på selve skjermpanelet.
På undersiden av fronten er det en sølvfarget list, hvor knappene er plassert.
De er tydelig merket og gjør det lett å manøvrere i menysystemet.
I motsetning til en del andre rimelige skjermer er det et menyvalg for standard sRGB fargerom og ikke bare kallenavn som "movie, internet, game" osv. som byr på forskjellige frie og festlige tolkninger.
Tilkoblingene er VGA og DVI.
Bildekvalitet
Som praktisk talt alle rimelige LCD-skjermer har også denne et TN-panel.
Denne paneltypen er rask, men har noe begrenset fargedynamikk og betraktningsvinkel i forhold til dyrere paneltyper.
Men mye har skjedde med driverkretsene, slik at mange skjermer likevel presenterer et absolutt godkjent bilde.
Den eneste svakheten som alle og enhver legger merke til er at fargene forandrer seg mer eller mindre med vinkelen på skjermen.
For å øke fargedynamikken operer ViewSonic med dynamisk kontrast, som oppgis til 3000:1.
Likevel er betraktningsvinkelen overordnet dette, hvis du ikke har vinklet skjermen optimalt får du problemer også i de mørke områdene.
Etterslep er ikke noe problem, og responstiden oppgis til 2 ms.
Konklusjon
ViewSonic VX1940W er en stilig skjerm, den gir en behagelig arbeidsflate til en kurant pris uten å ta mye plass på skrivebordet.
Selv om den har gamere og multimedia som målgruppe er den minst like velegnet til generell bruk, med plass til flere dokumenter og programvinduer ved siden av hverandre.
Er man observant på den begrensede betraktningsvinkelen er fargespekteret også utmerket, med naturlige og klare farger.
| 1
|
201502
|
Packard Bell Vibe 300
MP3-TEST:
Stadig flere MP3-spillere dukker opp på markedet, og i disse dager prøver vi et alternativ fra Packard Bell.
Er det noe bra?
Etter iPods suksess vil de aller fleste data- og elektronikkprodusenter forsøke seg med sine MP3-alternativer, noen med hell, noen uten.
Packard Bell er kanskje ikke det selskapet vi forbinder med MP3-spillere, men produsenten har likevel en del modeller i sin portefølje.
Blant de nyeste produktene i klassen er Vibe 300, en 6 GB spiller, med fargeskjerm og støtte for visning av både video og bilder.
Spørsmålet er selvsagt om den klarer å konkurrere mot de mer etablerte merkene.
Billig følelse
Vi må innrømme at førsteinntrykket ikke er spesielt imponerende.
Ikke bare er spilleren stor (til å være en 6 GB-modell), den er også preget av billig plastikk, som ikke akkurat gir noe særlig kvalitetsfølelse.
Vi synes ikke designen er spesielt estetisk heller.
Utviklerne har plassert en trykkfølsom overflate nedenfor skjermen, en løsning som ligner litt på de nyere Creative-spillerne.
For å betjene spilleren trykker du altså på de riktige symbolene, og all menynavigeringen og avspillingsstyringen foretas via disse.
Selve skjermen er relativt liten, men viser i det minste menysystemet i fine farger.
Oppløsningen er imidlertid ikke dramatisk høy (128x160 piksler, 65.000 farger), så bildet blir ganske kornete.
Vi merker fort at brukeropplevelsen blir ødelagt på grunn av den trege responsen på den trykksensitive overflaten.
Til tross for at menysystemet er enkelt og lettfattelig, reagerer spilleren tregt eller ikke i det hele tatt, og vi må ofte trykke flere ganger og havner gjerne på helt feil menyvalg.
En egen tilbake-knapp kan også holdes inne i et par sekunder for å åpne en kontekstsensitiv meny, der du kan stille inn ytterligere parametre.
For å justere lydkvaliteten, for eksempel, må du åpne denne menyen mens du spiller av musikk, da vil du få muligheten til å endre EQ-innstillinger og øke basstyrken.
Lett å overføre
Én ting vi er opptatt av når vi prøver en ny MP3-spiller, er hvorvidt det er nødvendig å installere eget programvare for å overføre filer.
Det var derfor gledelig å oppdage at Vibe 300 plugges bare rett inn i USB-porten, og det er bare å overføre filene til riktige mapper.
Vi kan altså flytte både musikk (MP3 eller WMA), JPEG-bilder og videoklipp.
Dessverre er det ikke spesielt nyttig å se på verken bilder eller video på den lille skjermen.
Oppløsningen er lav, og det hele ser kornete og uklart ut.
Det er faktisk også mulighet for å sette inn minnekort rett inn i spilleren kort av SD/MMC-typen støttes, og du kan overføre filer fra kortet direkte til harddisken.
Du kan også koble et kamera rett inn i spilleren via USB, og overføre bilder.
Det er også mulighet for FM-radio, men denne funksjonen krever at du kjøper tilleggsutstyr.
Mulighetene er der, men...
Spilleren har med andre ord godt med funksjoner den kan spille diverse multimediefiler, ta i mot minnekort, utvides med radiostøtte, den har også stemmeopptak og andre muligheter.
Problemet er at selve brukeropplevelsen ikke lever opp til forventningene i det hele tatt.
En ting at spilleren ikke er spesielt pen, men det at den trykksensitive overflaten er lite responsiv er verre.
Skjermen er heller ikke så imponerende, som vi allerede har nevnt.
Lydkvaliteten på de medfølgende øreproppene er også elendig, det er strengt tatt nødvendig å investere i bedre hodetelefoner om du ønsker å få noe nytte ut av Vibe 300.
Men selv med våre yndlingsørepropper fra Creative, som leverer fabelaktig lyd, var bassen noe skurrete og svak.
Til slutt er ikke batterilevetiden noe å skryte av bare 10 timer holder generelt ikke.
Så kan vi anbefale denne spilleren?
Det finnes mange alternativer, og mange av de er mye bedre.
Det eneste som skiller Vibe 300 ut av mengden er minnekortstøtten, men det i seg selv er ikke nok.
Vi hadde heller brukt noen ekstra kroner, og kjøpt en Creative Zen Micro Photo, for eksempel.
| 0
|
201503
|
Test: B-speech Rx2 Bluetooth-mottaker.
Trådløs lyd, enkelt og billig
Å distribuere musikk i boligen er noe mange er opptatt av.
Det finnes avanserte løsninger med dedikerte servere hvor all musikken er lagret, og kostbart trådløst utstyr for å sende og ta i mot.
Det finnes også musikkanlegg med innebygd mottaker for trådløs lyd.
For å betjene det hele finnes det app'er for mobiler eller nettbrett, eller egne styringsenheter.
Er man entusiast er det ikke grenser for hvor mye penger man kan bruke eller hvor omfattende systemer man kan sette sammen.
Men det går også an å gjøre det enkelt og billig.
Kjøkkenløsningen
Først og fremst ser vi bort fra den hardeste indre kjerne av lyd- og musikkentusiaster, og konsentrerer oss om de som ganske enkelt vil høre spillelister de har på Spotify, iTunes, Wimp eller en annen løsning på mobilen sin.
Men de vil høre det over kjøkkenanlegget, eller på anlegget i stua eller arbeidsværelset, og styre det med mobilen.
De kan gjøre følgende:
Kjøp en liten Bluetooth-mottaker med lydutgang og koble den til musikkanlegget.
Så er det bare å slå på dette og styre avspillingen fra mobilen, som om du brukte hodetelefoner.
Vi har testet den rimeligste løsningen vi fant, B-speech Rx2 fra Clas Ohlson til 299 kroner.
Småtteri
Bluetooth finnes som kjent i det meste av telefonutstyr, og elektronikken som tar seg av dette er bitteliten.
Det samme gjelder brikken som konverterer lydsignalet til analogt format.
Strømforbruket er også svært lavt og det lille oppladbare lithiumbatteriet tar heller ikke mye plass.
Resultatet av dette er at hele mottakeren er bitteliten, på størrelse med en pakke Fox.
På den ene siden finner vi en stereo minijack.
På den andre siden sitter det en USB-kontakt for ladekabelen.
På toppen er det en enslig bryter, som brukes til å slå av og på enheten.
Når du holder den nede i 7 sekunder blinker den og sender ut informasjon slik at du kan opprette kontakt med mobilen din.
Bryteren lyser også, og veksler mellom orange signal når den lades, og blått når den mottar signal.
Tilkobling
Den trådløse tilkoblingen, også kjent som Bluetooths parringsrituale (pairing) gikk helt uten problemer.
Bluetooth kan etter vår erfaring være temperamentsfull, men det slapp vi her.
For å koble til et lydanlegg følger det med 2 kabler.
Den ene har stereo minijack i begge ender, den andre har to phono-kontakter.
Dermed kan du enkelt koble den til PC-høyttalere eller vanlig analogt utstyr.
Lydkvalitet
Det er verdt å merke seg at denne og andre Bluetooth-enheter for musikk ikke bruker den samme 64 kbit/sek protokollen som brukes til de enkleste formene for Bluetooth handsfree.
Her brukes A2DP (Advanced Audio Distribution Profile) som støtter høykvalitets lyd og EDR (Enhanced Data Rate) som er opptil 3 Mbit, typisk 2,1 Mbit.
Dermed er overføringskapasiteten mer enn god nok til å overføre stereo lyd med svært god kvalitet.
Vi testet først på kontoret med hodetelefoner fram til en avstand av godt over de oppgitte maksimale 10 meter og hadde ingen problemer med overføringen.
Hjemme var det ikke like gode mottaksforhold, men så lenge vi holdt oss innenfor 10 meter og ikke så mange meterne unna fri sikt så fungerte det smertefritt.
Vi testet også på et par anlegg hjemme, både minianlegget på kjøkkenet og på våre M-Audio nærfelt studiomonitorer.
Med avspilling av komprimert musikk fra iPhone, både fra internt minne og fra Wimp, var den eneste forskjellen at Bluetooth-mottakeren leverte et lavere signalnivå enn direkteutgangen på iPhone.
Noen hakk opp med volumkontrollen på anlegget løser det "problemet".
Noen forskjell i lydkvaliteten som sådan var det ikke, og heller ingen sus eller andre ulyder.
Når enheten slår seg av høres det en dempet impuls, men det er ikke noen dramatisk lyd.
Hva skjer hvis telefonen ringer?
Hvis det kommer inn en samtale dempes lyden på iPhone akkurat som vanlig, og du kan svare på anropet i telefonen.
Så snart du avslutter kommer musikken tilbake igjen i høyttalerne.
Konklusjon
Denne lille enheten fungerer utmerket til vanlig musikklytting, den er både praktisk og rimelig.
Hvis det du ønsker rett og slett er å spille av musikken på mobilen, fra minne eller fra en nettbasert tjeneste, over høyttalerne dine uten å måtte koble den til med kabel, er dette en løsning som fungerer.
Det eneste ankepunktet er at utgangsnivået er litt lavt.
| 1
|
201506
|
LOTR:Kampen om Midgard
Har du noen gang drømt om å delta i de fantastiske Ringenes Herre-kampene?
Nå har du sjansen, takket være dette relativt enkle, men likevel flotte strategispillet.
Ingen vinter uten en dose Ringenes Herre?
Mens den nye, fem timer lengre ekstrautgaven av den siste filmen i serien markedsføres på TV, slipper Electronic Arts flere spill basert på serien.
Nylig fikk vi rollespillet The Third Age, og nå er turen kommet til sanntids-strategi.
Og det viser seg at Kampen om Midgard (eller Battle for Middle Earth) er kanskje det beste Ringenes Herre-baserte spillet hittil.
LES OGSÅ:
Tilsynelatende er dette bare et helt vanlig strategispill, men Kampen om Midgard har faktisk en del muligheter som skiller spillet fra andre titler i sjangeren.
Det store salgspunktet er selvfølgelig muligheten til å gjenskape de fantastisk storslåtte kampene fra filmene, og være en del av historien.
Og til og med påvirke denne - i spillet redder du for eksempel helter som dør i filmene/bøkene, og med dette blir jo utfallet litt forskjellig.
Det interessante er at du faktisk kan spille som to sider - den snille og den slemme.
Det er fire tilgjengelige fraksjoner, med sine klare styrker og svakheter.
Du kan styre armeene til Gondor og Rohan, samt Jarnagard og Mordor.
Alle disse har sine unike enheter og bygninger, og visse fordeler og ulemper i kampene.
Flott kampanje
Enkeltspillerdelen av Kampen om Midgard består av to lange kampanjer, én for den gode og én for den onde siden.
Velger du de gode heltene, får du både styre de velkjente Hobbitene, Gandalf, Boromir, Aragorn og deres venner i oppdrag der du må geleide disse gjennom vanskelige forhold, samt delta i mer tradisjonelle kamper der du må bygge opp dine styrker og knuse motstanderne.
Selv om kampanjen følger historien i filmene, har som sagt utviklerne tatt seg noen friheter med hovedpersonenes skjebner, og er du dyktig nok vil ingen av deltakerne miste livet, slik de gjør i den opprinnelige trilogien.
Spillet foregår i utgangspunktet som et tradisjonelt strategispill, og består altså av å samle ressurser, bygge baser og produsere kampdyktige enheter.
Men det er en god del som skiller Kampen om Midgard fra lignende titler.
Du kan for eksempel ikke bygge din base hvor som helst i terrenget.
Du får en forhåndsdefinert område der du kun har et begrenset antall plasser å bygge på, og når du klikker på en av disse plassene, informerer spillet deg på en elegant måte om hvilke bygninger du kan sette opp der for øyeblikket.
Ressurshåndteringen er mye enklere her enn i lignende spill, du trenger faktisk ikke å finne ressurser selv, alt som behøves er at du setter opp en bygning som sørger for tilgang på mat.
Derfra går det av seg selv, og du kan konsentrere deg om å skape en mektig hær.
Hvis du har brukt opp alle byggeplasser i din base, kan du fint ta over andre områder på kartet der du kan bygge enda mer.
Mengder av soldater
Enheter spys ut på løpende bånd, i tilsvarende spill får du jo normalt én soldat om gangen, her får du faktisk fem stykker hver gang (med unntak av noen enheter som kommer enkeltvis).
Det sørger for at kampene alltid er massive opplevelser med store mengder deltakere.
Og det ser jo bra ut!
Erfaring er et viktig moment i spillet, da både dine soldater og bygninger blir sterkere jo mer de brukes.
Og det lønner seg, da du tar med deg de samme soldatene videre til neste brett, komplett med erfaringspoeng.
Du kan til og med gi legionene dine egne navn, som gir de mange soldatene litt personlighet.
Du vil også bruke helter i kampene, som har unike muligheter og spesialstyrker.
Ettersom du får mer erfaring, vil du også kunne benytte deg av diverse spesialegeskaper som å spionere på motstanderen eller tilkalle forsterkninger.
De to kampanjene er omfattende og spennende, og i tillegg til den historiebaserte delen kan du raskt sette sammen egne slag ved hjelp av skirmish-modusen, eller spille mot levende mennesker over internett.
Et godt kjøp
Kampen om Midgard leverer en slags strategi-light spillbarhet, da mange av elementene er ganske forenklet i forhold til klassiske titler i sjangeren.
Men til gjengjeld er dette utrolig underholdende og storslått, og vi ser ingen grunn til å ikke anbefale spillet til både strategi- og LOTR-entusiaster.
Vårt gode inntrykk styrkes av den nydelige grafikken og et majestetisk lydspor hentet rett fra filmene.
Stemmene til flere av skuespillerne i filmen dukker også opp i spillet, og totalresultatet er at spillet er svært godt gjennomført og gir god valuta for pengene.
Ringenes Herre svikter heller ikke årets julesesong.
| 1
|
201507
|
Canon Digital IXUS 750
TEST:
Forgjengeren ble testvinner her på DinSide.
Klarer Canon å følge opp med Digital IXUS 750?
Dette er tredje kamera i den nye Digital IXUS-serien vi tester i høst, tidligere har vi testet Digital IXUS 55 og minstemann Digital IXUS i Zoom.
Størst og best
Digital IXUS 750 er storebror i familien, og har både høyest oppløsning (7,2 megapiksler) og er noe mer avansert enn sine mindre søsken.
Bildeoppløsningen er høy nok til utskrifter i A3 og større, og kameraet kan kan også ta opp video i full VGA-oppløsning, med lyd og uten hakkende bevegelser.
Det er fortsatt snakk om et ganske kompakt kamera, de ytre målene er 90 x 57 x 27 mm, og vekta stopper på 197 gram klart til bruk.
Utformingen skiller seg imidlertid noe fra de fleste andre i serien, det buler litt på midten, men er absolutt lommevennlig - uten utstikkende detaljer.
Funksjonsmessig er det ikke blant de mest avanserte på markedet, du kan velge mellom forhåndsdefinerte, motivrelaterte innstillinger, og du kan stille hvitbalanse, ISO og eksponering.
Du kan imidlertid ikke justere lukkerhastigheter og blender manuelt, her må du stole på automatikken eller ty til en av forhåndsinnstillingene.
Større skjerm, like brukervennlig
Den mest åpenbare forskjellen fra 700 er den større skjermen, men i motsetning til på lillebror 55 synes vi ikke det har gått ut over betjeningsvennligheten.
Symbolene som tidligere lå rundt navigasjonsknappen, har riktig nok havnet på selve knappen, men er langt mer synlige enn på 55.
Skjermen på 2,5 tommer er så stor som man kan forvente i denne klassen nå.
Den fungerer bra både innendørs og utendørs, men kunne hatt høyere oppløsning.
Den har dessuten ikke beskyttende plastbelegg, så vær forsiktig med å legge kameraet sammen med andre gjenstander i lommen.
Her har vi sett mer robuste løsninger på andre modeller.
Det er også gjort en del mindre forandringer i programvaren.
Blant annet kan du nå få myke overganger ved avspilling av bilder (slideshow), verdensur, animasjoner i menyene og advarsler ved ustødige opptak.
Kameraet har som tidligere et 3x optisk zoomobjektiv, og er utstyrt med den kraftige Digic II-prosessoren som blant annet sørger for relativt rask utløserhastighet, bilde/videolagring og overføringshastighet (USB 2.0 HiSpeed).
Flere tekniske data
"Norsk" kamera
Canon-kameraer har norske menyer, og Digital IXUS 750 er intet unntak.
Det øker brukervennligheten betraktelig for svært mange av oss.
Func-menyen er også svært oversiktlig, og det er aldri mange trykk på knappene før du har gjort den innstillingen du ønsker.
I auto-modus får du ikke gjort annet enn å zoome og trykke på utløseren, resten tar kameraet seg av, og det gjør det uten problemer.
Kameraet er det klart raskeste i Digital IXUS-serien, men i forhold til konkurrentene er det ikke lenger mer enn middels raskt.
Det er ikke skjedd noen fremskritt siden forgjengeren kom for snart et år siden.
Tabellen under viser forskjellige hastigheter sammenlignet med Digital IXUS 55:
De beste bildene
Høyere oppløsning er én ting, men større fysisk CCD-brikke enn de andre Digital IXUS-kameraer er vel så viktig.
Legger vi til at kameraet har et litt mer avansert objektiv, mye bedre blitsrekkevidde og flere programmer, sitter vi igjen med de beste bildene - totalt sett.
Etter vår mening er det få eller ingen som matcher Canon Digital IXUS 750 i denne størrelsesklassen når det gjelder generell bildekvalitet.
Klikk her for å se eksempelbilder
Også videokvaliteten er imponerende god, kameraets størrelse tatt i betraktning.
Det som imidlertid skuffer oss, er at Canon ikke har gjort noe med batterilevetiden.
De fleste konkurrentene byr på bedre levetid enn de 160 bildene dette kameraet klarer (CIPA-målinger).
Konklusjon
Canon Digital IXUS 750 er et meget godt kamera.
Det er brukervennlig, tar gode bilder, og har en god og lommevennlig design.
Forbedringene i forhold til forgjengeren er imidlertid få, bortsett fra den større skjermen.
Bedre batterilevetid bør absolutt stå på agendaen foran neste oppgradering, men alt i alt forsvarer Digital IXUS 750 fint femmeren på terningen fra forgjengeren.
| 1
|
201509
|
Peugeot 308 får hyggelige priser
Nå har vi fått prislisten på fornyede Peugeot 308.
Peugeot lanserer nå den fornyede versjonen av Peugeot 308, en bil vi prøvekjørte svært nylig (les om det her).
Nå er prisene kjent og de er forholdsvis hyggelig lesning.
98 gram kommer
Fornyelsen av modellen går hovedsaklig på design i fronten og på motorisering og da især den oppgraderte 1.6
HDi som er blitt mer effektiv.
Den mest økonomiske versjonen av denne vil, kombinert med den forbedrede sekstrinns halvautomaten EMG, komme ned på et utslipp på 98 gram CO2 per kilometer.
Fra 212.000 kr
Forbedret bil behøver ikke bety dyrere bil, noe Peugeot beviser med denne prislisten.
I forhold til utgående versjon reduseres prislappen på innstegsversjoner (nå "Access") med dieselmotor betraktelig.
Med en startpris på 212.000 kroner må 1.6 HDi med 93 hestekrefter kunne sies å være et interessant kjøp selv om de fleste nok vil ønske å plusse på når det gjelder utstyr.
Med nivået Active, som inkluderer lettmetallfelger (16"), to-soners automatisk klimaanlegg, elvinduer bak, skiluke, skinnratt samt tåkelamper og LED-kjørelys, koster denne bilen 232.000 kroner.
Også det må kunne sies å være konkurransedyktig.
Diesel med ekstra varme
Peugeot presiserer at alle versjoner med dieselmotor som standard er utstyrt med Webasto tilleggsvarmer, hvilket er viktig utstyr på denne typen bil i den norske vinterkulden.
Stasjonsvognen starter for sin del på 232.000 kroner.
| 1
|
201510
|
Dell Inspiron XPS Gen 2
Dell sin siste desktoperstatter har blålys over alt, det hittil raskeste grafikkortet i noen bærbar, og det meste andre du kan tenkte deg.
Men det koster å være kar.
Da vi testet desktoperstattere før sommeren skulle vi gjerne hatt med Dell sin supermaskin, men den ble forsinket i overfarten.
Nå får vi imidlertid sett om den holder det den lover - maskinen som er den bærbare versjonen av spillmaskinene i XPS-serien.
LES OGSÅ:
Den fremste egenskapen til Inspiron XPS Gen 2 er nemlig grafikkortet fra Nvidia.
Dette er den første maskinen vi tester med GeForce 6800 Ultra på PCI Express, et kort som er langt raskere enn kortene uten "Ultra"-suffiksen.
Ellers er maskinen akkurat så stor og tung og rask som vi kan vente oss av en stasjonær PC i bærbar-forkledning.
Eller?
Spesifikasjoner
Intel Pentium M 770-prosessor 2,13 GHz, 2 MB L2 cache, 533 FSB2 GB DDR2-minne, 533 MHz 17-tommers skjerm, 1920 x 1200 (kontrastbelegg) 60 GB harddsik (5400 rpm)
DVD-brenner Gigabit ethernet, a/b/g WLAN (54 mbps), modem 6x USB 2, 1x FireWire SD-kortleser Vekt: 4,02 kilo Dimensjoner (H/B/D):
42,2/394/288 mm Pris:
27.944 kr. inkl.mva.
Prisen her er omtrent som spesifikasjonene - imponerende.
Dell har sendt oss en fullt utstyrt maskin til nesten tretti kalde lakser, mens den i basiskonfigurasjon koster nesten ti tusen kroner mindre - mer nøyaktig 18.999 kroner.
Utseendemessig er det tydelig at Dell har lagt vekt på at XPS Gen 2 skal snu hoder, men det er ikke sikkert alle vil like måten den gjør det på like godt.
I motsetning til den generelle trenden som går mot stilrene og diskrete uttrykk, har nemlig Dell lagt på massevis av blålys og skinnende, børstet aluminium.
Det er lys på sidene, på fronten, og ikke minst på baksiden, der XPS-logoen annonserer at dette slett ikke er et leketøy.
Eller kanskje det motsatte.
Det går visstnok an å skru av lysene, men vi fant ingen enkel måte å gjøre dette på.
Skjerm i toppklassen
Baksiden består ellers av bølgende børstet aluminium som gjør at flaten endrer seg når du snur på hodet.
Men det er ikke baksiden du sitter og ser på når du jobber:
På den riktige siden av maskinen har du nemlig en skjerm som bokstavelig talt skinner - med kontrastbelegg - og som ellers har ekstremt god kvalitet.
Oppløsningen er som for en 24-tommers CRT-skjerm, og på 17-tommeren i XPS Gen 2 føler vi heller ikke at det blir for små elementer på skjermen med 1920 x 1200 bildepunkter.
Da vi fikk maskinen, hadde Dell også skrudd på store skrifttegn for å hjelpe på, men med den kraftige lysstyrken og gode kontrasten ble ikke dette nødvendig.
Men problemene med kontrastbelegg er kjent; de blir til speil i friluft eller situasjoner med takbelysning.
Skuffende tastatur, flott lyd
Selve baseenheten ser ikke like brautende ut som resten.
Her er det et stort (og godt) tastatur i full størrelse som faktisk ser litt lite ut med all den tomme plassen rundt seg.
Det hadde også vært en fordel med et numerisk tastatur her - det er i hvert fall plass nok.
Ved siden av tastaturet er det ellers viftegriller som ligner på høyttalere.
Sistnevnte ligger i stedet i fronten, sammen med en subwoofer på bunnen, og lager forbausende god lyd - kanskje ikke den aller beste vi har hørt på en bærbar, men klart i klasse med Harman Kardon-høyttalerne i Qosmio-modellen til Toshiba.
Den har dessuten blålys, her også.
Grei skrivebordsytelse
Det er imidlertid ikke bare utseendet og design som skal selge XPS Gen 2-maskinene til Dell.
Dette er bare til for å fortelle omverdenen om kraften på innsiden, som er formidabel - spesielt hvis vi sammenligner med "vanlige" bærbare.
Etter å ha kvernet seg gjennom PCMark 04 fikk vi for eksempel nesten 4500 poeng, vel 1000 poeng mer enn normalen.
Sammenligner vi med de andre desktoperstatterne vi testet før sommeren, er imidlertid summen omtrent på linje.
Grafikken er juvelen
Det var ikke før vi testet 3D-ytelsen at bakoversveisen kom for fullt.
Det er lett å gå seg vill i diverse bokstavkombinasjoner som grafikkortprousentene setter på baksiden av modellnavnene sine, men når det kommer til Nvidia er Ultra betegnelsen på det beste kortet i klassen.
Det vil si bedre enn GT-kortene til over tre tusenlapper som mange sitter med i de stasjonære PCene sine, og langt bedre enn "vanilla"-versjonen uten noen bokstaver bak i det hele tatt.
Vi registrerte 11.139 poeng i 3DMark 03; en poengsum som du kanskje ikke får på PCen du leser denne testen på.
Såpass god 3D-grafikk i en bærbar er virkelig en sjeldenhet - og det er også maskiner som kan spille Doom 3 i høyeste oppløsning med fulle effekter.
Det eneste problemet er dessverre batterilevetiden, som er i underkant av halvannen time - til tross for at det bruker et 9-cellers li-ion-batteri.
Skulle du bruke grafikkortet for alt det er verd, tipper vi at du får under halvparten.
Dette er en maskin som spiser strøm til frokost, lunsj og middag.
Vanligvis hadde vi også sagt noe negativt om støy og varmeproduksjonen her, som ofte trekker like mye ned i maskiner som dette som batterilevetiden gjør.
Men det er ikke mer støy å hente i XPS Gen 2 enn i andre normale bærbare - bortsett fra at denne aldri blir helt stille.
Den har en grunnstøy som du såvidt vil høre hele tiden, men som ikke vil være plagsom med mindre du bor i en lydisolert kokong.
Siste inntrykk
Så XPS Gen 2 er absolutt en av de bedre bærbare PCene vi har testet.
Skulle vi bruke normale kriterier på en maskin som dette, hadde den fått veldig lav poengsum på mobilitet; selv om det følger med en ryggsekk, blir det tungt å drasse på en maskin som veier fem kilo med strømforsyning.
Og det er ikke denne maskinen som passer best i et flysete.
Til gjengjeld er dette en PC som du kan ta med deg på LAN-festen, eller til spillkonkurranser, vel vitende om at denne "lille" pakken antakelig er kraftigere enn det de svære supermaskinene er.
Så lenge du passer deg for takbelysning og har et strømuttak i nærheten.
Klart det er noe å kritisere den for også, og prisen er hovedproblemet.
Med Bluetooth, DVD-brenner og 2 GB minne kommer du opp i over 27.000 kroner, og da får du bare med Windows XP Home.
En desktoperstatter som dette kunne godt hatt numerisk tastatur, TV-kort og kanskje også en minnekortleser for flere enn ett format - og den trenger ikke lyse opp som et juletre hver gang du skrur den på, selv om mange vil synes at det er en fordel.
Men ytelsen er uansett helt rå; og ingen kan anklage deg for å ha en kjedelig grå Dell-boks mer...
| 1
|
201512
|
Canon MVX450
Lett å bruke, ergonomisk utformet og en del artige funksjoner.
Allikevel har dette kameraet fra Canon en akilleshæl som det ikke er så lett å overse.
MVX450 fra Canon er et av testens billigste kameraer, og sniker seg så vidt under 4000 kroners-grensen i de aller billigste nettbutikkene.
Kameraet benytter seg av miniDV-kassetter og har en optisk zoom på 20x.
Kameraet har et godt grep med avrundede former, og alt av funksjonalitet er tilgjengelig med høyre hånd, selv om vi helst skulle sett at navigasjonsspaken hadde vært noe mer presis og plassert litt nærmere tommelen.
Menyen fås frem ved å trykke på "func"-knappen, og kameraet har et godt utvalg av funksjoner - blant annet kan du velge mellom åtte ulike forhåndsprogrammer, du kan styre hvitbalansen og også sette den selv ved å fortelle kameraet hva som er hvitt i bildet.
Du har også mulighet til å justere lukkertiden (selv om du da må et par hakk inn i menyhierarkiet), bruke eksponeringskompensasjon og manuell fokus.
På den manuelle fokusen finnes det imidlertid ingen indikasjon på "hvor" du befinner deg og den kan derfor være litt vanskelig å bruke.
Artige effekter
I tillegg finner vi en del artige effekter, blant annet speil (halve bildet er speilbilde av den andre halvdelen) og en god del effekter, som for eksempel at bildet blir puslet på plass eller at det kommer hoppende inn fra siden.
Fint for den som vil gjøre litt ekstra ut av opptakene sine uten å gå veien om PCen.
Kameraet har også en "Easy" modus som gjør at du mister kontrollen og så og si alt av manuelle innstillinger.
Det kan være greit for den uerfarne som har tuklet litt for mye med et par av innstillingene og vil la kameraet ta over kontrollen igjen.
På toppen av kameraet finner vi en velfungerende zoomkontroll og knapper for lys og stillbilder.
Lyset er to små pærer plassert i fronten av kameraet, og de fungerer greit på personer og andre nære objekter i mørket, men skal du lyse opp et helt rom strekker det ikke til.
Til side for objektivet sitter det også en bryter som lar deg trekke et beskyttelsesdeksel opp og ned foran objektivet - det er noe vi liker, siden vi da slipper å ha det hengene og slenge ned fra kameraet når vi filmer.
Et lite minus er at kameraet bare har ett hull på undersiden, noe som er dumt i forhold til stabilitet når det er montert på et stativ.
Grei stillbildekvalitet
Stillbildene lagres på SD-kort og har en oppløsning på 1152X864 piksler, som betyr at de er på én megapiksel.
Bildekvaliteten er faktisk ikke så verst, og kameraet treffer bedre på fargene enn mange andre i denne testen, men det er allikevel langt unna kvaliteten du får selv fra et billig digitalkamera, og for de fleste av kameraene blir det derfor mer en artig funksjon å ha snarere enn et godt alternativ.
Bak skjermen finner vi batteriet, og det passer som hånd i hanske.
Det betyr at det ikke er plass til et større batteri der, og det kan være litt dumt dersom du skal på langtur.
Vi finner også tilkoblinger for DV og USB.
På toppen av kameraet finner vi dessuten utganger for AV (til TV-kobling) og mikrofoninngang.
Det siste er et godt pluss da egentlig ingen av mikrofonene i denne testen gjør det spesielt godt når det blåser.
Bråkete
Når kameraet slås på, er det klart til opptak etter rundt fire sekunder.
Kvaliteten på skjermen er midt på treet, med en litt dårlig innsynsvinkel og litt blasse farger.
Det er imidlertid i det kameraet slås på at man også skjønner hva som er den store akilleshælen:
Kameraet bråker nemlig veldig mye.
Drivverket durer og går i bakgrunnen, og er såpass fremtredende at det blir et irritasjonsmoment når vi ser på film, og det er nesten et must med en ekstern mikrofon for å få akseptabel lyd.
Ellers er lydkvaliteten også på det jevne sammenlignet med de andre kameraene, med en vindreduksjon som vi opplevde som noe svak.
Bildemessig presterer kameraet varierende.
Autofokusen fungerer OK når lystilgangen er god, og også på natten klarte det fokustesten mot en gatelykt, selv om den generelle hastigheten på fokusen er noe treg i dårlig lys.
En ting vi biter oss merke i, både med dette kameraet og det andre Canon-kameraet i denne testen, er at de har en funksjon som gjør lukkertiden ekstra lang i dårlig lys, og det gjør at det plutselig hoppes over bilder her og der slik at filmen hakker.
Vi ser fordelen (det blir lysere), men synes det er et lite irritasjonsmoment.
Selvsagt kan dette skrus av.
Spesielt testen vår innendørs om kvelden avslørte store forskjeller.
Her var MVX450 blant de dårligste på fargespill, og også støynivået var ganske høyt.
Det klarte imidlertid å holde bedre på fargene enn mange andre.
Bråkingen fra drivverket er en liten "killer" på dette kameraet, og det er nesten obligatorisk å bruke ekstern mikrofon dersom du vil unngå det.
Ellers er de fleste av kvalitetene på det jevne i denne testen, men kameraet utmerker seg ikke på noen spesiell måte og havner derfor midt på treet.
Hitachi BX-35E >> Best i test
Tilbake til testforsiden
| 0
|
201514
|
Samsung i300
Endelig har den første musikkmobilen med harddisk blitt sluppet på det norske markedet.
Men er Samsung i300 den trusselen for MP3-spilleren som vi har mistenkt?
Lagringskapasitet er noe av det aller viktigste når det gjelder musikkmobiler.
Vi har hittil måttet nøye oss med noen hundre megabyte med minne i telefonene, noe som gjør at de kun konkurrerer med de aller minste MP3-spillerne på markedet.
Nå har det derimot endelig kommet en musikkmobil på markedet som har tatt lagringskapasitet på alvor.
Samsung i300 er nemlig utstyrt med en egen harddisk.
Hele tre gigabyte har man tilgjengelig, noe som faktisk kan gjøre den til en iPod nano-rival.
Flott design
Størrelsen blir imidlertid noe helt annet.
For der iPod nano er liten og tynn, blir i300 både stor og tykk (48 x 113 x 20 mm).
Allikevel er vi veldig fornøyd med designet på telefonen.
Den ser veldig godt ut til å være en såpass stor mobiltelefon.
I tillegg ligger den utrolig godt i hånden og har bra taster.
Vi må også si oss meget fornøyd med alle snarveisknappene på denne mobilen.
Vi snakker blant annet tastelås, flymodus, kamerautløser, diktafon og musikkstyring.
Sistnevnte er nok imidlertid det beste i så måte.
For i tillegg til en snarvei til musikkprogrammet er den utstyrt med et scrollhjul som minner om det man kjenner fra iPod-verdenen.
Dette fungerer helt utmerket og her har Samsung vist resten av bransjen hvordan navigering bør fungere.
Lyd er viktig
Selv om lagringskapasiteten er enorm og snarveisknappene gode, er nok lyden det som er aller viktigst for en musikkmobil.
Her innfrir virkelig Samsung i300.
Lyden er like god eller bedre enn det vi har sett på andre musikkmobiler på markedet, både via høyttalerne og de medfølgende hodetelefonene.
Man får også med et adapter som gjør at man kan koble inn alle normale hodetelefoner med vanlig 3,5 mm jack-plugg.
Dette adapteret er også utstyrt med mikrofon slik at man kan bruke det som håndfrisett.
Akkurat slik det skal være på musikkmobiler.
Vi må også skryte av operativsystemet på telefonen.
Windows Mobile har lenge vært det systemet vi liker best, på grunn av alle mulighetene.
Allikevel har det som regel vært øremerket store PDA-lignende mobiler.
Her vises det imidlertid at det også takler musikkmobiler på en god måte.
Batterikapasiteten på i300 er derimot ikke like imponerende, for hvis man bruker denne mobilen aktivt, med litt musikkspilling her og der blir det fort tomt.
Men Samsung har faktisk slengt med to batterier og en batterilader, slik at hvis man er litt føre var har man faktisk muligheten til å takle et svakt batteri.
Briljant trekk fra Samsung.
Allikevel noen mangler
Samsung i300 er imidlertid et lite stykke unna å være en perfekt telefon.
For den har flere mangler som gjør at helhetsinntrykket faller litt.
I forhold til overføring av musikk er den kun utstyrt med USB 1.1, noe som gjør at overføring av musikk mellom PC og telefon går altfor tregt for vår smak.
Selve overføringen er enkel, med gode synkroniseringsmuligheter mot Windows Media Player 10, men skal man fylle opp tre gigabyte vil man bli sittende en god stund.
Når det gjelder dataoverføring over mobilnettet er også dette et heller svakt kapittel.
Den er verken utstyrt med EDGE eller 3G, derfor kan man glemme eventuelle kommende musikknedlastingstjenester på mobilen.
Den har heller ikke støtte for trådløst nett, som Nokias kommende musikkmobil med harddisk, N91, vil ha.
Vi kunne også ønsket oss et litt bedre kamera i Samsung i300.
For selv om kvaliteten på 1,3 megapikselkameraet er ganske bra, har toppmobiler hos andre produsenter lagt lista langt høyere.
Både Nokias og Sony Ericssons toppmobiler har 2-megapikselkameraer som er langt bedre enn det i300 er utstyrt med.
Hvilken anbefaler vi?
For øyeblikket vil vi nok anbefale Sony Ericsson W900i som den aller beste musikkmobilen på markedet, selv om Samsung i300 kommer ganske nærme.
Totalt sett er imidlertid W900i en bedre pakke, med både 3G og 2-megapikselkamera innebygd, selv om lagringskapasiteten ikke er like bra.
Samsung i300 er allikevel en meget god musikkmobil, med enorm lagringskapasitet og meget bra lyd.
Prisen er imidlertid ganske drøy.
Man må tross alt ut med over 5 500 kroner (uten subsidier) for en musikkmobil som kun imponerer på musikk.
Men hvis man er opptatt av at man trenger flere gigabyte er denne mobilen et veldig godt alternativ.
| 1
|
201515
|
TEST:Sony Bravia KD-65X9005B
Sony skiller seg fra mengden med et beist av en TV.
Ser vi bort fra den rådyre X95 som kun kommer i 85-tommers størrelse, er det X9005B-serien som er Sonys toppmodell på TV-fronten i år.
Og det merkes.
Her er nemlig lite overlatt til tilfeldighetene:
En TV-lyd som gruser konkurrentene, 4K-oppløsning, og en bildekvalitet som virkelig får fram smilet.
Som du ser av navnet er vår testmodell på 65-tommer og prisen i butikk ligger på rundt 40.000 kroner.
Ja, det er dyrt, men det er også det samme nivået konkurrentene i denne klassen ligger på, deriblant Samsungs buede 4K-modell som vi nettopp har testet.
Blir prisen alt for høy bør du merke deg at X9005 også fås i 55-tommer til rundt 30.000.
Er derimot pris uviktig og du virkelig har lyst til å ha større TV enn naboen, kommer det også en 79-tommer i løpet av sommeren.
Hva får du?
Den nye X9005B har nesten det samme navnet som fjorårsmodellen X9005A, men ikke la deg lure av det.
Det har nemlig skjedd svært mye på innsiden som er verdt å vite.
Det viktigste er at alle de fire HDMI-inngangene nå er av typen HDMI 2.0 (som blant annet gir 4K også i 60p), samt at TV-en har innebygget HEVC 2.0-dekoding.
Det gjør ganske enkelt at årets modell også gir deg tilgang til Netflix i 4K via TV-appen.
Rådet her er altså klart:
Ikke kjøp fjorårsmodellen, det er X9005B du skal ha av de to.
Design og førsteinntrykk
Hvis du leste vår sak om Sonys TV-høyttalere tidligere i år, er det ingen overraskelse at de satser tungt på god TV-lyd, og som i fjor er det spesielt X9-serien som er det beste eksempelet på dette.
I likhet med fjorårsmodellen er nemlig X9005B utstyrt med store høyttalerelementer på hver side av panelet.
Den er også klargjort for bruk med Sonys nye trådløse subwoofer, og er du av dem som ikke vil ha et surroundanlegg i stua er det bare å smile bredt og sette på popcornet:
Lydkvaliteten fra de innebygde høyttalerne gir nemlig den beste TV-lyden vi har opplevd.
På dette punktet er ganske enkelt ingen av konkurrentene i nærheten.
Den gode lyden har imidlertid et par konsekvenser, og det viktigste er at denne TV-en virker langt større enn konkurrentens TV-er i samme størrelse:
Dypere:
For det første tar store høyttalerelementer større plass, og Sony har derfor et kilefomet design nederst der de største elementene ligger.
TV-en er altså langt dypere enn sine konkurrenter.Bredere: I tillegg bygger TV-en cirka 13 centimeter ut på hver side.
TV-en er altså nesten 30 centimeter bredere enn andre 65-tommere, og det gjør at den ser ganske så massiv ut i stua.
Men det som er bra for noen, er også unødvendig for andre:
Er du som meg og allerede sitter med komplett lydanlegg, er det liten vits å betale ekstra for den gode TV-lyden.
På dette punktet gjelder det altså å kjenne sine egne behov.
Funksjoner og brukervennlighet
TV-en er utstyrt slik vi forventer i denne prisklassen:
Du får med en standard fjernkontroll og en enkel touchkontroll kalt «One Flick-Remote».
Det er den siste vi bruker i det daglige, men til mer avansert bruk er det godt å ha standardkontrollen tilgjengelig på grunn av dens mange hurtigtaster.
Bruker du Skype vil du også sette pris på at webkameraet nå er bygget inn i TV-kabinettet øverst på venstre side.
En elegant løsning her altså.
3D er selvsagt på plass, og her er det aktiv 3D som gjelder.
Bildekvaliteten på dette punktet oppleves forøvrig som mer enn god nok, ganske enkelt fordi de fleste barnesykdommene på 3D nå er luket bort.
Merk deg imidlertid at TV-en ikke viser 3D i 4K, men det er det heller ingen av konkurrentene som gjør per dags dato.
Med i esken følger det forøvrig to stykk aktive 3D-briller.
Brukervennligheten er typisk Sony på godt og vondt.
Menyene oppleves som relativt oversiktlige så snart du har blitt vant til dem, men lærekurven er etter vår oppfatning brattere enn hos både Samsung, Philips, LG og Panasonic.
Hovedproblemet er at Sony litt for ofte tvinger deg inn i flere undermenyer som det tar litt tid å finne.
Setter du en USB-plugg i TV-en, dukker den for eksempel ikke opp automatisk i kildelisten.
I stedet må du først trykke på Home-knappen, og så velge Medieserver for å få den til å dukke opp.
Ingen heksekunst når du vet hvordan, men unødvendig tungvint - spesielt for de yngre og eldste medlemmene i familien.
SmartTV-muligheter:
Litt det samme ser vi når det gjelder innholdet av TV-apper.
Utvalget har blitt langt større enn før, og den store rosinen i pølsa er selvsagt at Netlix i 4K her er på plass (mer om bildekvaliteten på den lenger ned).
Når du skal finne andre TV-apper og legge dem til, tvinges du imidlertid til å bla deg gjennom absolutt alle appene.
Det er altså ingen kategorisering eller søkefunksjon.
Enkelte ikoner ser også ut som TV-apper, uten å være det.
For eksempel kommer du ofte bare rett inn til en trailer til en film du kan leie i Sonys videobutikk, og ikke til en film eller app i seg selv.
Det er greit at Sony vil skryte av sin egen videobutikk, men da syns vi heller at de bør gi deg to filmer gratis sånn at du kan prøve tjenesten.
Det ser også ut som om Sony har slurvet litt med oppløsningen på sine egne TV-apper:
Sonys egen Music Unlimited (=Spotify/WiMP-alternativ) viser for eksempel opp lavoppløste bilder av platecoverne, i stedet for å utnytte 4K-oppløsningen TV-en har.
Nå skal det sies at vårt trådløse jobbnett ikke er så bra som vi skulle ønske, og at det kan tenkes at TV-en nedprioriterer platecoverne.
Men med det forbeholdet i boks, virker det i hvert fall ut som om Sony har kastet bort en mulighet til å vise hvor mye TV-en faktisk kan skinne.
Her er det altså litt å gå på, men humøret kom heldigvis raskt tilbake igjen.
Bildemessig er det bare å smile
I likhet med fjorårsmodellen er også dette en klassisk kant-LED-modell.
Det blir altså kun X95-modellen som får bakgrunnsbelyst LED i år, og den vil dessverre få en prislapp som gjør den lite aktuell for privatpersoner.
Sony har imidlertid pøst på med alt de kan av bildebehandling, og du skal ganske enkelt være rimelig kravstor for å ikke bli imponert.
Vi gir også pluss i margen for de ulike bildemodusene, som oppleves som mer edruelige enn på Samsungs 4K-modell.
Vi la allerede i fjor merke til at Sony har piffet opp standardmodusen sin, og tendensen er der i år også.
Rødt og blått er for eksempel litt kraftigere enn vanlig, og selv om det kanskje ikke er helt riktig, er nok dette noe mange vil like.
Kontrast og sortnivået oppleves som svært bra, men det er også noe vi forventer i denne prisklassen.
Også detaljgraden imponerer, selv om det er tydelig at Sony ikke har prioritert å gi et like skarpt bilde som Philips.
Du får uansett en imponerende detaljgrad i mørke partier, og det øker ganske enkelt filmfølelsen.
Hva som er «mest riktig» av bildetilnærmingen til Sony og Philips er selvsagt en smakssak:
Høy detaljgrad øker dybden i bildet, men har du vært en plasma-entusiast vil du antagelig foretrekke hvordan Sonyen bearbeider signalet, fordi bildet oppleves som hakket mer naturlig.
Det er likevel ikke til å legge skjul på at vi også her kan legge merke til kant-LEDenes svakhet, altså litt lysgjennomtrenging i hjørnene (venstre hjørne hos oss).
Det skjer imidlertid når vi setter på våre testplater og aktivt leter etter svakheter, og ikke i daglig bruk.
Glimrende skalering.
Siden det per dags dato ikke finnes noe 4K-innhold bortsett fra små trailere på nettet og Netflixs utvalgte TV-serier, er det viktig at TV-en klarer å skalere dagens TV-sendinger og Blu-ray-filmer på en god måte.
Og her leverer virkelig Sony varene:
Blu-ray filmer ser strålende ut, og TV-sendinger med Fotball-VM og naturprogrammer tar seg også svært godt ut.
Gamle SD-sendinger er riktignok ikke så veldig imponerende, men oppleves likevel som greit nok.
Noen stor overraskelse er det likevel ikke, for også fjorårsmodellen KD-65X9005A fikk skryt av oss på dette punktet.
Vi ser imidlertid at utviklingen har gått videre, og sammenlignet med forgjengeren synes vi årets modell er bedre på bevegelse.
Netflix i 4K:
Fram til Blu-ray i 4K blir lansert i løpet av 2015 er paradegrenen naturlig nok «House of Cards» og «Breaking Bad» i 4K.
På sitt beste er nemlig bildekvaliteten helt strålende, og det jevnt over rolige tempoet i produksjonen gjør at hovedrolleinnehavernes utallige poseringer vises i all sin prakt.
Nok en gang konstaterer vi imidlertid at det blir litt småhakking i de raskeste scenene, men det skyldes ganske enkelt at den komprimerte videoen fra Netflix ikke henger helt med i svingene.
Konklusjon
Sony Bravia KD-65X9005B styrer unna jippoer som buet skjerm og fokuserer på to ting:
Å gi deg best mulig bildekvalitet og best mulig TV-lyd, og i så måte leverer den på begge områder.
Er du på jakt etter godt bilde og svært god TV-lyd får den altså en klar kjøpsanbefaling om du takler prisen.
Vi gir den likevel ikke vår Anbefalt produkt-logo, fordi den ikke passer for alle.
Minuset er nemlig at den gode TV-lyden krever sin plass og koster penger.
Har du ikke behov for de innebygde høyttalerne finnes det altså bedre alternativer.
Konkurrentens toppmodeller er selvsagt aktuelle her, men vi skal heller ikke glemme lillebror Sony Bravia KD-X8505B som kan fås til 10.000 kroner mindre i samme størrelse.
Hvordan lillebroren gjør det bildemessig får du heldigvis snart svaret på:
Vi har den nemlig inne til test, nå og sammenligner dem begge.
Her er det altså bare å følge med.
Sony Bravia KD-65X9005B
| 1
|
201517
|
Brukervennlighet, bildekvalitet og konklusjon
TEST:
Verdens mest solgte digitalkamera har fått en oppfølger.
Vi har testet ut Canons store publikumsfrieri.
Ser vi på menyene, har de mye til felles med kameraet fra Sony; både når det gjelder informasjonsvisningen ved opptak, farger i hovedmenyen og oppbyggingen generelt.
Hovedmenyen er delt opp i fem deler, hver med sin egen flipp.
To av dem går på innstillinger i forhold til opptak, én er rettet mot avspilling og to lar deg stille på mer generelle ting ved kameraet - språk, dato/tid, formattering av minnekort etc.
Som nevnt har du hurtig tilgang til flere innstillinger - ISO, hvitbalanse, bildestiler, fokusering og lysmåling er alle tilgjengelig via piltastene, i tillegg til en egen knapp for eksponeringskompensasjon (som brukes i kombinasjon med tannhjulet).
Skjermens høye oppløsning gjør at skrift og ikoner fremstår som klare og tydelige, og fargene har god kontrast uten å være for harde.
En annen ting å like er automatisk rotering av bildene du har tatt, der du selv har kontroll over om de skal lagres og/eller vises rotert eller ikke.
Inkonsekvent og unødig tungvint
Vi har imidlertid et par ting å utsette på brukervennligheten:
For det første er det merkelig at det i flere menyer kun er mulig å bruke piltastene opp og ned, mens det i andre menyer også er mulig å velge ved å bruke piltastene til høyre og venstre.
For å konkretisere kan du hoppe rett fra ISO 100 til 800 i ISO-menyen med høyre piltast, men skal du velge bildestil, derimot, fungerer ikke høyre og venstre piltast, selv om valgene står oppført i to kolonner.
Et annet problem er at det i menyene mangler noen snarveier som definitivt burde ha vært der.
Eksempel:
Bildestiler.
Når du trykker bildestiler kan du velge mellom de ulike, men det finnes ingen snarvei for å justere dem.
Dette må du gjøre ved å gå inn på side to i hovedmenyen, og det medfører en del unødvendige trykk.
Det samme gjelder den manuelle hvitbalansesettingen der vi ønsker oss en mer smidig løsning enn først å ta bilde, for deretter å gå inn i menyen og finne frem til egendefinert WB, velge bildet vi tok, gå ut av menyen, inn i hvitbalansemenyen og velge manuell hvitbalanse.
Kameraet tipser til og med om at vi må sette på manuell hvitbalanse - hvorfor i all verden ikke bare gjøre det?
Vi savner også større kontroll over selvutløseren, som kun kan brukes ved at den tar ett bilde etter ti sekunder.
God ytelse
Vi har testet kameraet med kit-objektivet, og ytelsesmessig synes vi Canonkameraet gjør en meget god jobb.
Seriebilder på 3 bilder pr sekund er på høyde med de beste kameraene i denne klassen, og autofokusen er rask og presis.
Vi lar oss spesielt imponere av at den klarer å finne frem når den ikke får noe hjelp fra blitsen, som er greit dersom du befinner deg et sted der de ikke er så begeistret for blitslamper.
I tillegg starter kameraet opp vanvittig fort, og du kan potensielt ta bilde et snaut halvsekund etter at du har slått på kameraet, selv om du nok i praksis vil bruke lenger tid bare på å løfte det til øyet.
Bildekvalitet
Vi må berømme Canon når det gjelder bildekvaliteten - bildene fra 400D er jevnt over av meget høy kvalitet; det være seg innendørs som utendørs, med blits som uten.
Spesielt imponerte er vi av prestasjonene på høye ISO-verdier; et punkt der Canon-kameraene til nå har vært overlegne, men der Nikon etter sigende nesten har utlignet med D80.
Uansett - vi har faktisk ingen skrupler med å ta bilder på ISO 1600 og skrive ut i A4-format:
Riktignok skulle vi gjerne hatt litt mindre kromatisk støy (fargespill), men allikevel.
Sett i forhold til Alpha-kameraet fra Sony, er det et hav av forskjell.
Bildet under viser støy i LAB-fargekanal A ved ISO 100 og 1600:
Det hadde sikkert ikke vært noe i veien for å la 400D også støtte ISO 3200 (til 10x15-utskrifter) også, men 1600 er maksimalt denne gangen.
Helt opp til 800 er støyen knapt merkbar, og nedskalerer vi et ISO 1600-bilde til A4-utskrift eller mindre, vil den ikke være noe problem.
En annen ting vi setter pris på er evnen kameraet har til å balansere bildene godt ved bruk av blits innendørs.
Med Alpha-kameraet fra Sony opplevde vi litt problemer i så måte, med lyse ansikter og mørke bakgrunner - dette er ikke noe problem med 400D.
Er du av dem som neppe kommer til å kjøpe en ekstern blits, er dette en egenskap du vil sette pris på:
Hudtoner blir behagelig korrekte uten å bli overeksponerte.
Fortsatt er det noen hvitbalanseproblemer når du lar automatikken bestemme; spesielt i innendørslys fra lyspærer, der gulstikket blir ganske påfallende.
Nå vil det riktignok ikke være helt riktig at hvitt blir hvitt under en gul lyspære, men en mellomting hadde vært å foretrekke.
Den manuelle hvitbalansen fungerer godt - sikt på noe fargenøytralt og velg deretter å justere hvitbalansen etter dette bildet, så justeres den korrekt (dog burde den som nevnt ha vært litt lettere å bruke).
Et annet lite problem er at kameraet har en tendens til å undereksponere bildene, men dynamikken er svært god.
Fargene er også godt gjengitt, og muligheten kameraet gir til å påvirke fargene, kontrasten og skarpheten er velkomne for den mer avanserte fotografen.
Vil du ha mindre mettede farger, kan du med et par tastetrykk få til det ved å velge for eksempel "Nøytral"-bildestilen, mens du kan jazze opp fargene på himmel og skog ved å velge "Landskap"-bildestilen.
Som vanlig har vi lagt ut en del bilder tatt med kameraet.
Klikk på bildet under for å se noen av bildene vi har tatt:
Konklusjon
Dette er grei skuring for Canon - å lage en oppfølger til verdens mest solgte kamera høres vanskelig ut på papiret, men det skal jo egentlig ikke så mye til når man allerede har en vinneroppskrift for hånden.
400D byr ikke på noe revolusjonerende nytt, men er forbedret i flere ledd - bildeoppløsningen har økt, skjermen har blitt større og høytoppløselig, bildestilene fra EOS 30D er implementert, kameraet er blitt litt mer brukervennlig, og så videre.
Med disse forbedringene er det allikevel tvilsomt om Canon frir til eksisterende 350D-brukere, for så store er de ikke - 400D er først og fremst for deg som ikke har et speilrefleks fra før.
At kameraet er lite har sine fordeler i forhold til plass og vekt når du pakker sekken, men de med fingerstørrelse over gjennomsnittet vil få litt problemer med å holde kameraet bekvemt, og du er nesten nødt til å kjenne litt på det før du kjøper kameraet (eller være forberedt på å bruke angreretten).
Et par småting trekker også ned helhetsinntrykket - noen av menyoperasjonene er i overkant tungvinte, hvitbalanseringen kunne vært bedre i enkelte tilfeller, i tillegg til at temperaturstyring mangler, vi savner spotmåling og søkeren kunne godt ha gitt bedre forstørrelse.
Vi skjønner selvsagt dilemmaet i forhold til å gjøre kameraet for bra (som vil gå ut over salget av 30D), og semiproffe brukere bør nok vurdere å hoppe på sistnevnte.
For deg som er førstegangskjøper, gjør du neppe noen feil ved å kjøpe 400D.
Kameraet byr på svært gode bilder rett ut av boksen - innendørsbilder balanseres godt, og velger du å droppe blitsen, kan du pushe ISO-verdien opp til 800 uten merkbar reduksjon av bildekvalitet, i tillegg til at du fint overlever med ISO 1600 hvis du er avhengig av kort lukkertid.
Kameraet er lett å bruke, og når det i tillegg har en såpass fin prislapp, har vi ingen betenkeligheter med å anbefale kameraet til deg som skal ha speilrefleks første gang.
Å velge et digitalt speilreflekskamera blir nesten som å velge religion eller favorittlag i engelsk fotball.
Du kjøper en del av et system, der komponentene byttes ut (akkurat som spillerne på et fotballag byttes ut etter hvert, hvis du ikke tok den) - det er også viktig å vurdere utvalget av optikk, blitser og annet tilleggsutstyr (i tillegg til hvor bekvemt kameraet er å bruke, naturligvis); også sett i forhold til hvor mye du er villig på å bruke på oppgraderinger.
Hvis du har tenkt til å investere mye tid og penger i fotografi, bør du også tenke på hvilke andre modeller du har å oppgradere til.
På det punktet er det i hvert fall ikke noe problem å velge Canon.
| 1
|
201520
|
TEST:Mazda 6 - utmerket alternativ
Vi ante allerede at Mazda 6 var blitt et attraktivt alternativ i mellomklassen.
Nå kan vi bekrefte.
Dagens Mazda 6, annen generasjon siden forgjengeren 626 døde ut i 2003, kom på markedet i 2008.
Allerede første Mazda 6 markerte en adskillig spenstigere design enn forgjengeren, og nykommeren tok den helt ut.
Sjefsdesigneren, Youichi Sato, har med formgivningen av annen generasjon Mazda 6 villet utkrystallisere en rendyrket japansk design.
Ikke som alle andre
Kjører man Mazda 6, skiller man seg ut - og det er ikke bare på grunn av utseendet.
Bilen er også blant de mindre solgte i mellomklassen, av en eller annen grunn.
Mens Volvo V70, Toyota Avensis, VW Passat og Ford Mondeo ifølge statistikken fra Opplysningsrådet for Veitrafikken var registrert i mellom 2.000 og 2.500 eksemplarer hver fra begynnelsen av året til tidlig i august, hadde ikke Mazda fått avsetning for mer enn 626 eksemplarer av Mazda 6.
Det er en del færre enn Opel Insignia (741) men fler enn Subaru Legacy (525 eksemplarer).
Positivt inntrykk
I vår fikk allerede Mazda 6 sin midtlivs-oppdatering, som avstedkom en rekke positive forbedringer, både når det gjelder interiør og kvalitetsfølelse og på området understell og kjøreegenskaper.
Vi gikk igjennom en hel del av dette da vi skrev om vårt møte med bilen under lanseringen, og vi håpet å kunne bekrefte vårt positive inntrykk med en grundigere test på norske veier.
Det kan vi nå.
2.2 DE Advance Plus
Etter en uke med den fornyede Mazda 6 kan vi si oss fornøyde med opplevelsen, og vi anser bilen som et godt alternativ til bestselgerne i klassen.
Testbilen var den versjonen vi antar vil være mest etterspurt i Norge, nemlig en 2.2 DE stasjonsvogn med 129 hesters dieselmotor og utførelsen Advance Plus.
Prisen for den versjonen er 329.000 kroner.
Testbilen hadde skinninteriør og metallic lakk og hadde dermed en prislapp på 350.000 kroner.
Design
Bilens forsiktig endrede utvendige design synes vi nå er enda mer strøken enn tidligere, enda renere i formene.
Frontlyktene er skarpere og mer harmonisk integrerte, den oppgraderte øvre grillen gir fronten et mer høyverdig uttrykk og tåkelyktene har fått en ny og bedre integrert fasong.
Baklyktene, som nå er diodebasert, er også lett modifisert, det samme er bakre støtfanger.
Interiør
Førermiljøet er fortsatt ikke best i klassen etter vår mening, men det oppleves som mer høyverdig enn tidligere både når det gjelder det visuelle inntrykk og materialkvaliteten.
Absolutt godkjent, med andre ord.
Det er ikke noe å si på oversiktlighet og ergonomi.
Vi satt godt i bilens forseter, men kunne ønsket muligheten til å kunne få en enda lavere sitteposisjon, uten at det vil utgjøre noe problem for de aller fleste.
Plassforhold
Mazda 6 er en stor stasjonsvogn, og den er romslig.
Særlig bakseteplassen er god - det er mye plass både i bredden og til bena.
Bagasjerommet er stort det også, uten å nå helt opp til klasselederne Ford Mondeo og Skoda Superb.
Derimot er det lett å utnytte, og åpningen er stor og bred, og gjør det lett å laste inn store gjenstander.
Mazda 6 er en av de mest praktiske bilene i klassen med svært enkel betjening for å felle ned bakseter og utnytte plassen best mulig.
God dieselmotor
2.2 DE-dieselmotoren kommer i to versjoner til Norge; "vår" 129-hester og en adskillig mer potent 180-hester som imponerte oss med sine krefter da vi prøvekjørte den tidligere i år.
De færreste vil vurdere denne, som bringer prisen på Mazda 6 ut av rimelighetens rammer.
Dessuten er 129-hesteren god nok i massevis, synes vi.
Det er en oppgradering som har medført fire hestekrefter mer enn tidligere mens dreiemomentet har økt fra 310 til 340 newtonmeter, hvilket gir en anselig trekkraft også med fullastet bil.
Økonomisk drivlinje
Girkassen er en velfungerende sekstrinns manuell kasse.
Automat er ikke tilgjengelig.
En relativt høy utveksling er muliggjort av den gode momentkarakteristikken, men gjør at man ikke får full føling med kraftfullheten som bor i motoren.
Sjettegiret er i praksis et krusegir som hovedsaklig har sin nytte ved motorveikjøring.
Dette har bidratt til at normforbruket ligger på fullt akseptable 0,52 liter per mil med dertil hørende CO2-utslipp på 139 gram per kilometer.
Under testkjøringen kom vi rett som det var ned mot disse tallene, som altså virker realistiske.
God kjøreopplevelse
Kjøremessig var Mazda 6 allerede blant de mest kjøreglade bilene i segmentet.
Det er den fortsatt, og samtidig har den blitt bedre både når det gjelder komfort og når det gjelder støynivå.
Dessuten har Mazda tatt grep for å bedre kjøreegenskapene og gjøre dem sikrere.
Blant disse grepene kan nevnes:
Forbedret innfesting av støttelager, forbedret programvare til styreservo samt forbedrede foringer til styrestag-oppheng.
Totalt sett opplevde vi bilen som kjøreglad med god retningsstabilitet, presis styring og kvikk respons ved svingkjøring.
Også under aktiv svingkjøring, ved unnamanøvre og under panikkbrems viste bilen god stabilitet og betryggende egenskaper.
God også på komfort
Når da også de komfortrelaterte ankepunktene vi tidligere hadde mot bilen er blitt forbedret, er Mazda 6 blitt en riktig så trivelig kompanjong på veien.
Lydnivået er fullt ut akseptabelt, også når det kommer til rullestøy.
Vi ville imidlertid ikke anbefale å anskaffe lavere profil/større felger enn de 17-tommerne som satt på vår testbil.
For øvrig er kjørekomforten bedret gjennom endret støtdemperoppsett både bak og foran, nye foringer til langsgående lenkearmer bak, mykere foringer til både bakhjuls- og forhjulsoppheng samt mykere foringer til stabilisatorstag, støtdempertårn og motorramme foran...
Pris og konkurrenter
Som vi nevnte ovenfor, er prisen på den fullt utstyrte testbilen 350.000 kroner.
Det er en veldig grei pris for en så velkjørende, romslig, praktisk og velutstyrt familiebil.
Av standardutstyr kan nevnes 17-tommers aluminiumsfelger i ny design, automatisk fartsholder (Cruise Control), kjørecomputer, bi-xenon hovedlys med adaptive, svingbare kurvelys, tåkelys foran, CD-veksler (6 plater)/MP3, bakkestartassistent, regnsensor og elektrisk innfellbare speil.
Dermed blir forholdet pris/ytelser/utstyr riktig så bra i forhold til konkurrentene vi nevnte tidlig i artikkelen.
Konklusjon
Som vi fikk inntrykk av under lanseringen, har Mazda 6 med forbedringer på akkurat de riktige områdene utviklet seg til å bli en av de mest konkurransedyktige familiebilene i mellomklassen, og den fremstår etter vår mening som et godt kjøp.
| 1
|
201521
|
24" Asus VK246H
Først fikk vi bredskjermer, nå har de blitt enda bredere.
Bredskjermer er nå standard i de aller fleste sammenhenger.
Arven fra bilderøret er over, LCD kan i prinsippet lages så bredt som man ønsker.
LES OGSÅ:
Inntil nylig var det 16:10 formatet som gjaldt, og 1440 x 900, 1650 x 1080 og 1920 x 1200 har blitt vidt utbredt.
På bærbare har vi sett de samme parameterne, men på de billigste er det 1280x800 som gjelder.
Nå er imidlertid også det i ferd med å endre seg, og 1366x768 dukker opp på mange nye bærbare, også i den rimelige enden av skalaen.
Bredere eller lavere?
Asus VK246H er en 24-tommer som har en oppløsning på 1920x1080, med andre ord det samme som på en full HD TV-skjerm.
Da har den bredden (1920) felles med de typiske 24-tommerne, mens høyden (1080) er den samme som på 20 og 22-tommerne.
Da kan man begynne å diskutere om skjermen egentlig er en bred 22-tommer eller en lav 24-tommer.
Noen vil mene at man får mer, andre at man får mindre.
Det blir en variant av diskusjonen om glasset er halvfullt eller halvtomt.
Uansett, sammenlignet side om side med en 20-tommer på 1650x1080 framstår den som svært bred - uten tvil.
Og faktisk litt høyere også.
For hvem?
Bredden og spesifikasjonene gjør at de fleste umiddelbart tenker film.
Det er selvsagt en del av bruksområdet, skjermen er utstyrt med HDMI i tillegg til andre tilkoblinger, og kan kobles rett til forskjellige signalkilder som Blu-ray spiller, TV-dekoder, spillkonsoll osv.
For hybelboeren eller gutte/jenteværelset slipper du altså å kjøpe TV, du klarer deg med dekoder og skjerm.
I tillegg har du en flott skjerm til datamaskinen din.
For bredde er fint.
Du får fint plass til to nettleservinduer i god lesbar størrelse ved siden av hverandre, eller to fritt valgte dokumenter etter fritt valg.
Regneark blir en fryd for den lille revisoren som bor i oss alle, og i bildebehandling får du plass til både bildet og verktøymenyer.
Men det er for de brede programmene, som videoredigering og musikkinnspilling og redigering at dette skjermformatet virkelig kommer til sin rett.
Vi skal heller ikke glemme spill, hvor mange titler absolutt kommer til sin rett på en bred skjerm.
Praktiske egenskaper
Skjermen er en enkel konstruksjon med få fysiske justeringsmuligheter, dette er ingen proffskjerm med muligheter for ergonomisk tilpassing i enhver situasjon.
Men plassert på et alminnelig skrivebord har den en behagelig høyde over bordplaten og du kan enkelt vippe den til bildet faller på plass.
Den er heller ikke tung, så det går an å vri den uten store anstrengelser, selv om foten ikke er roterende.
Tilkoblingene er VGA, DVI og HDMI og det er en stereo minijack inngang til de små innebygde høyttalerne.
Skjermen har også webkamera innebygd, det er dette USB-kontakten bak på skjermen er koblet til.
Skjermen har innebygd strømforsying.
HDMI-problemer
Vi koblet skjermen til to forskjellige bærbare med HDMI, en Samsung Blu-ray spiller og en Grundig RiksTV-dekoder.
Bare den ene bærbare ble venner med skjermen, Samsung-spilleren fungerte fint inntil vi vekslet mellom forskjellige innganger og innstillinger, etter det ble det bare snø på skjermen.
Den fikk vi verken måkt eller frest vekk.
Skifte av inngangssignal kan med andre ord være problematisk.
Vi fikk det stort sett til de gangene vi slo på først skjerm og så signalkilde.
Bare å plugge HDMI-ledningen ut fra en og inn i en annen signalkilde fungerte ikke.
Da registrerte skjermen ikke at det var et gyldig signal.
Om dette skyldes signalkildene eller skjermen eller en kombinasjon skal vi ikke uttale oss skråsikkert om.
Men helt bra er det ikke og HDMI har vi registrert som en sær og vaklende standard på mange apparater etter hvert, uansett hvilken ende av kabelen de sitter i.
Og enda diskuterer enkelte bildekvalitet på kabler som overfører digitale signaler!
Bildekvalitet
Panelet er ikke av den påkostede avanserte typen, noe som gir seg utslag i at bildekvaliteten er optimal bare under ganske snevre betingelser.
Dette gjelder alle rimelige LCD-skjermer - konstruksjonen og panelene er enkle og det er nettop derfor de er billige.
Når skjermen er plassert slik at du ser på den i ganske rett vinkel er den utmerket.
Sitter du litt for nærme og litt høyt glir tekst og bakgrunn lett i hverandre på nedre del av skjermen når blikket kommer i feil vinkel.
Fargene endres også dramatisk ved små endringer i betraktningsvinkelen, denne type skjermer er derfor ikke egnet til profesjonell, fargekritisk bruk.
Men som vanlig jobbskjerm og til personlig underholdning er den utmerket.
Hvilket prisområde?
Om denne skjermen kan vurderes som en lav 24-tommer eller bred 20/22-tommer i stor grad an på prisene på skjermene du sammenligner med.
Prisnivået på LCD-skjermer faller hele tiden, og du får nå skjermer under tusenlappen.
22-tommere på samme kvalitetsnivå ligger rundt 2000 kroner, mens 24-tommere med 1920x1200 oppløsning ligger i samme prisområde som denne.
Skjermen har vært på markedet noen måneder, og prisen ligger i skrivende stund på under 2500 kroner i flere nettbutikker.
Konklusjon
Dette er en utmerket skjerm til både hjemmebruk og kontor, og ikke minst som allround-skjerm til både databruk og underholdning.
Svakhetene ligger i få fysiske justeringsmuligheter og den generelt dårlige betraktningsvinklene som alle rimelige skjermer har.
I sin klasse er den derimot helt utmerket.
| 1
|
201522
|
Asus MeMO Pad 7 (2015-utgaven)
Kompakt nettbrett med flott skjerm og god byggekvalitet.
Men ikke alt er perfekt i paradis.
Apple og Samsung dominerer stort på nettbrettfronten, men det betyr ikke at konkurrentene ligger på latsiden.
Til tross for at toppen ser ut til å være nådd, er dette et gigantisk marked - og det er mange som ønsker å ta sin bit av kaka.
Asus er en av verdens ledende PC-produsenter, men har også en ikke ubetydelig nettbrett-satsing på gang.
Så langt har de gjort seg best bemerket i økonomisegmentet, blant annet med deres MemoPad.
Vi glemmer heller ikke Padfone og Fonepad, som er hybride nettbrett/mobiler som vi har testet og omtalt her på DinSide tidligere.
Googles Nexus 7 er for øvrig også produsert av Asus.
Fin oppgradering
MeMO Pad HD 7 har vært på markedet en stund, og 16 GB-utgaven får du nå for under tusenlappen i mange nettbutikker.
Vi har ikke testet den, men tilbakemeldingene fra kundene hos Prisjakt kan tyde på at dette er et kurant kjøp i billigsegmentet.
Under årets IFA-messe i Berlin i begynnelsen av september, lanserte Asus etterfølgeren - som har fått ny prosessor, mye skarpere skjerm og et materialvalg som umiddelbart øker kvalitetsfølelsen.
Det er tydelig at selskapet ønsker å treffe et segment som stiller litt større krav denne gangen.
Før vi går videre tar vi en kjapp titt på de viktigste egenskapene, forrige utgave er i parantes.
Skjermtype:
7" IPS (samme) Skjermoppløsning: 1920x1200, 323 ppi (1280x800, 216ppi)
Operativsystem:
Android 4.4 (Android 4.2) Prosessor:
Intel 1,83 GHz, fire kjerner, (ARM 1,2GHz, fire kjerner) Internminne: 16/32GB (samme)
Arbeidsminne: 2GB (1GB)
Utvidbart: microSD inntil 64 GB Mål: 114,4 x 200 x 8,3mm (120,6 x 196,8 x 10,8mm)
Vekt:
279g (302g) Kamera bak: 5MP (samme) Kamera foran: 2MP (1,2MP) Batteri: 15 Wh (samme)
Alle spesifikasjoner
Ganske store forbedringer på mange felt, men også høyere pris.
Det blir mer naturlig å sammenligne brettet mot nettopp Nexus 7, som fikk strålende omtale hos oss da vi testet det i september i fjor.
Og her er det egentlig mye som er likt, men Asus-brettet har et ess i ermet:
Mulighet for å utvide minnet med minnekort.
Det er en fordel som ikke er til å kimse av.
Merk for øvrig at MeMO Pad HD 7 også kommer i en utgave med 4G-støtte mot et pristillegg.
Alternativt kan du selvfølgelig bruke delt internett på smartmobilen.
Pen design
Designmessig liker vi brettet godt.
Kvalitetsfølelsen er god, bedre enn på Nexus 7, vil vi påstå - takket være bakside i metall.
Vårt testeksemplar har fargen Rose Champagne, og du får også i Gentle Black og Burgundy Red.
Holder du det i landskapsmodus sitter hodetelefonutgangen til venstre, lydjustering og av/på-knapp på toppen, microUSB til høyre, og kortspalte til microSD-kort på undersiden.
Dårlig kamera
Brettet har to kameraer, et foran og et bak.
Kameraet bak kan ta bilder på inntel fem megapiksler, og kan også filme i inntil HD-ready-oppløsning (1280 x 720 piksler).
Frontkameraet er helt greit til videokonferanser og Skype, men ikke forvent allverdens kvalitet.
Det samme gjelder hovedkameraet, som ikke akkurat imponerte oss.
Detaljer er utvasket, kontrastene harde, og oppskarpingen er overtydelig.
Dette innbyr ikke akkurat til omfattende fotografering, og det er litt synd.
Skarp skjerm
Sjutommer skjerm er imidlertid et meget hendig format, og med så høy oppløsning blir tekst og bilder herlig skarpe og behagelig for øynene.
IPS-skjermen har også meget god lysstyrke og tåler vide betraktningsvinkler.
Merk at oppløsningen gir et 16:10-forhold på høyde/bredde.
I Android går det imidlertid ofte bort en del plass til statuslinje øverst og navigasjonsknapper nederst, noe som fortsatt gir et litt smalt bilde når du bruker brettet liggende.
Brukeropplevelse og ytelse
Brettet kommer med en god del apper som Asus står bak, i tillegg til standardappene i Android.
Dessuten har de sitt eget ZenUI-grensesnitt som skal forenkle brukeropplevelsen, noe vi synes fungerer greit.
Brukervennligheten vil vi generelt betegne som bra.
I tillegg finnes det tusenvis av apper å laste ned fra Play Store, men utvalget og kvaliteten henger fortsatt litt etter det iPad-brukerne kan boltre seg med i Apple Store.
Du finner likevel noe til de aller fleste behov, men det er greit å være klar over at denne forskjellen fortsatt er gjeldende.
Berøringsfølsomheten er god, og støtter inntil 10 fingre.
Navigasjon, start og veksling mellom apper går kjapt og greit.
Spillytelsestesten i Epic Citadel gir oss et snitt på 59,3 bilder i sekundet.
Det er faktisk noe av det beste vi har målt i denne oppløsningen, og betyr at du kan forvente brukbar ytelse i ganske grafikkintensive spill.
På webytelse er det kun enkelte av de nyere Galaxy Note/Tab-brettene fra Samsung som kan skilte med bedre tall.
Verken 3DMark Ice Storm Unlimited eller Geekbench 3 virker å være Intel-kompatible, da begge måleverktøyene nektet å la seg installere.
Batteritesten vår viste 10 timer og 9 minutter med kontinuerlig nettsurfing.
Det er 51 minutter under det Asus angir som hva du kan forvente, men absolutt godkjent.
Merk at små justeringer i lysstyrke fort kan utgjøre mange minutter i brukstid.
Konklusjon
2015-utgaven av Asus MeMO Pad 7 er en vesentlig oppgradering fra forrige utgave, og har etterlatt seg et positivt inntrykk.
Er du på utkikk etter et godt Android-brett i kompaktklassen er dette et brett vi definitivt ville ha vurdert opp mot Google Nexus 7.
Det største ankepunktet er kamerakvaliteten, men hvis dette ikke er viktig for deg, er MeMO Pad 7 et klokt valg.
Brettet kommer i butikkene i midten av oktober, og prisen starter på rundt 2000 kroner for 16 GB-utgaven, altså i samme prisleie som nevnte Nexus 7. 4G-utgaven vil koste tusenlappen mer.
Nexus ble kronet med en terningkast 6, men konkurransen og forventningene våre ett år senere er noe høyere.
Vi lander uansett på en sterk femmer for Asus MeMO Pad 7.
| 1
|
201524
|
HTC One X+ (vs. One X)
For 1.500 kroner ekstra kan du legge til et "+" bak HTC One X.
Men er plusset stort nok?
Da vi testet HTC One X i april kåret vi den til en av markedets aller beste telefoner.
Den var rask og pen, men slet dessverre med batteriet.
Nå har HTC gitt ut oppfølgeren:
HTC One X+.
Likningen 1X+ skal ifølge HTC gi løsningen "mer hastighet, mer lagring og mer batteritid".
Men One X+ kommer også med noen nye minus.
Aller først vil vi anbefale deg å se videoen øverst i saken.
Der setter vi One X+ opp mot One X, for å se hva, om noe, som er nytt!
HTC One X+ vs. One X
Spesifikasjonsmessig er One X+ hakket kvassere enn One X.
Du får 64 GB minne i stedet for 32 GB, batteriet er på 2.100 mAh i stedet for 1.800 mAh og selv om prosessoren er lik, er den klokket opp fra 1,5 GHz til 1,7 GHz.
I tillegg kjører One X+ Android 4.1, mens vår One X etter siste oppdatering fortsatt kjører 4.0.
Og med bedre spesifikasjoner og nyere utgivelsesdato kommer også en høyere pris.
One X kan du nå få så billig som 3.500 kroner, mens One X+ begynner på 5.000 kroner.
Det kan altså ligge så mye som 1.500 kroner mellom One X og One X+, og i så måte har den nye pluss-modellen også et nytt minus.
Hvorvidt plussen er verdt det nye minuset skal vi nå finne ut av.
Det første hintet får du i videoen øverst i saken.
Pen og ren
Utseendemessig er One X+ nærmest identisk med One X.
Den sorte utgaven vi har testet er sortere enn forgjengeren, og har også fått flere røde detaljer.
Blant annet er Android-knappene nederst nå blitt røde.
Noen i redaksjonen rynker litt på nesen, mens andre synes det ser tøft ut.
Kort fortalt er One X+ en pen og stilren mobil.
Den er rund i kantene, silkeglatt på fremsiden og ru på baksiden.
Skjermen bues ned på sidene, som gjør at fingrene dine vil stortrives, og telefonen ligger den godt i hånden tross størrelsen.
For One X+ er en romslig mobil, med sin 4,7 tommer store skjerm.
Skjermen er også lik som forgjengeren sin, noe som betyr et klart og fint vindu inn mot Android-systemet, som får 1280 ganger 720 piksler å boltre seg på.
720p-skjermer som dette begynner å bli standard på toppmodeller i disse dager, men selv ser vi ikke noe særlig behov for enda flere bildepunkter.
Du ser dem ikke uansett.
Mobilen preges ellers av sparsomme funksjoner, på godt og vondt.
Du har en USB-inngang, en låseknapp og en volumkontroll, i tillegg til de tre Android-knappene nederst.
Og alt fungerer og plasseres akkurat som det skal.
Men telefonen har et unibody-skall, så man slipper ikke inn til batteriet, og man får ikke satt inn minnekort.
Men telefonen har hele 64 GB minne, og vi har til gode å bytte batterier på moderne mobiler, så personlig savner vi ikke et løst bakdeksel.
Utformingen gir dessuten telefonen et mer robust preg.
Under ser du hvordan HTC One X+ ser ut, og hvordan den sammenlikner seg med HTC One X:
Android + Sense = Sant
HTC One X+ kjører den aller siste Android-versjonen; 4.1 "Jelly Bean".
I praksis betyr ikke det så mye mer enn at man får den nye tjenesten Google Nå, som vi ærlig talt ikke helt har forstått oss på riktig ennå.
Ting skal dessuten gli glattere, noe vi kommer tilbake til.
Også Sense har blitt oppgradert, fra Sense 4.0 på One X til 4+ på One X+.
Men igjen:
I praksis er operativsystemet på de to ganske så like.
Ikke at det er oss i mot.
Det betyr pene løsningen for standardfunksjoner som telefoni, SMS og klokker, informasjon fra Facebook i kontaktene dine samt smarte løsninger for å blant annet se Dropbox-bildene dine i galleriappen.
Sistnevnte har fått en ny boost i Sense 4+.
Blant andre smarte nyheter finner vi muligheten til å sette opp telefonen via nettet, på HTCSense.com.
På noen områder virker One X+ sin Android hakket kvassere enn på forgjengeren.
Vi sliter ikke med de samme småfeilene vi opplevde under vår test av One X, som at moduler må lastes på nytt når vi går til hjemskjermen.
Heller ikke små grafiske feil.
Faktisk opplevde vi ingen feil i det hele tatt, selv om vi under brorparten av testen vår kjørte en versjon som ikke var 100 prosent ferdig.
De har også fjernet den irriterende meny-knappen som dukket opp nederst i mange apper, vel og merke om du fikser en innstilling først.
Men naturlig nok har de fleste av disse problemene blitt løst i ettertid på One X, gjennom oppdateringer.
All skryt til tross:
Det er fortsatt ting vi savner i Sense.
Det virker som om HTC har slått seg til ro med det de har, uten å gå så mye videre.
For eksempel:
Kunne det ikke vært fint å få inn noen hurtiginnstillinger i varslingsmenyen?
Kunne man ikke gjort det enda enklere å få på plass modulene?
Hvorfor støtter ikke låseskjermen forhåndsvisning av Gmail?
Og kan dere være så snille å kvitte dere med multitasking-løsningen deres?
Den har vi aldri likt.
Her ser du hvordan Sense 4+ og Android 4.1 ser ut på HTC One X+:
Ytelse – litt bedre enn One X
Lillebror One X taklet alt vi hev på han.
Storebror One X+ takler også alt vi hiver på han.
Om det er Android 4.1 eller de få megahertzene ekstra som gjør det vet vi ikke, men vi synes One X+ går et lite hakk glattere enn One X.
Det betyr at du kan surfe store nettsider uten problemer, du kan spille hvilket som helst spill uten å måtte bekymre deg for om mobilen er sterk nok og du opplever liten til ingen hakking i apper og hjemskjermer.
Men da må det nevnes at også One X har svært god ytelse, og forskjellen er absolutt ikke stor.
I videoen øverst i denne saken kjører vi en rekke småtester for å se hvordan de to står opp mot hverandre i praksis.
Småting som å laste ned en nettside og åpne en app går som oftest like raskt.
Noen ganger er lillebror raskere, andre ganger er storebror raskere.
Bare på større oppgaver som å la et spill generere en tilfeldig spillverden er One X+ merkbart raskere.
Men igjen så snakker vi om maks et par sekunders forskjell.
Med mindre du tilfeldigvis skulle sitte med begge to foran deg er ikke ytelsen i One X+ så mye bedre at det rettferdiggjør en såpass mye høyere prislapp.
Batteri, lyd, lagring
HTC hevder at One X+ har deres "hittil lengste batteritid".
Det sier litt om hvor lite HTC har å være stolt over på batterifronten, for One X+ imponerer oss ikke.
Joda, den har fått 300 mAh ekstra og nyere programvare, men også en prosessor som snurrer raskere og dermed krever enda mer.
Når disse ordene skrives ligger testmodellen på pulten vår med 51 prosent batteri.
Den var nyladet i dag tidlig, og vi har brukt den mye siden den gang, men klokken er bare 15.00.
Samtidig hadde vi 48 prosent igjen da vi la oss i går, uten å ha brukt den noe særlig.
Poenget er:
Du kan ikke regne med å bruke den intensivt hele dagen.
Batteriet vil ikke strekke til.
Samtidig har vi ved normalt bruk mindre problemer med å komme gjennom dagen nå, enn vi hadde med One X.
I tillegg har HTC lagt inn en egen funksjon for å spare batteri når det begynner å gå tomt, likt det vi finner hos Windows Phone.
Så batteriet er bedre, men fortsatt ikke så godt som vi hadde håpet.
Dekningen har vi ikke hatt problemer med.
Heller ikke samtalekvaliteten.
Lydkvaliteten er blant det beste vi noen sinne har hørt.
One X+ har enda mer lyd enn forgjengeren, og et helt sinnssykt volum.
Du kan slå av og på Beats-forbedringen via en snarvei i varslingsmenyen, noe som virker ganske gimmick-aktig.
Men det er interessant å slå den av og på på One X+, for så å gjøre det samme på One X.
Forskjellen er nemlig langt høyere (bokstavelig talt) på One X+.
I tillegg får du hele 64 GB minne å lagre musikk på.
Eller apper.
Eller bilder.
Eller filmer.
Med såpass mye minne er det bare å pøse på med hva det skulle være.
I disse dager, hvor det virker som en paradoksal trend å gi telefonene stadig mindre minne, er dette noe vi tar i mot med åpne armer og store glis.
Et malende kamera
HTC lover "et enda mer fantastisk kamera" med One X+.
Men her kommer testens største skuffelse.
Da vi testet One X var vi stort sett veldig fornøyd med bildene vi tok.
Med One X+ har det vært mer gambling.
Mange av resultatene virker som å ha vært gjennom et "oljemaleri"-filter.
Det er tydelig at HTC One X+ er livredd for støy i bildene, og for å fjerne støyen velger telefonen å smøre alt utover.
Støy blir fjernet, men det blir også alle detaljer.
Dermed sitter man igjen med bilder som helt seriøst virker malt.
Problemet er større jo dårligere lys det er, naturlig nok, og med tanke på årstiden vi er i er problemet i skrivende stund nokså stort.
Malingseffekten viser seg dessuten både med og uten blits.
Kameraet vil nemlig helst blitse opp mørke motiver, og klarer å tilpasse lysstyrken så ikke fjes blir blåst ut.
Men dessverre er ikke lyset alltid sterkt nok til å gjøre bilder på for eksempel et utested klare nok.
Og noen ganger er det motsatte problemet; at blitsen lyser opp det nærmeste, og stjeler all eksponering fra det som ligger lenger bort.
For eksempel et problem om du skal ta bilde av noen som sitter og spiser på restaurant, hvor maten blir opplyst, mens matens spiser forsvinner i mørket.
Under ser du et knippe bilder tatt med HTC One X+.
For å se bilder i full oppløsning, trykker du her, her eller her.
Når du først har godt lys, helst dagslys, kan resultatene bli riktig fine, med proff bokeh-effekt og det hele.
For kameraet kan når det først vil.
Og er du flink til å velge riktig fokuspunkt manuelt for riktig eksponering og fokus, kan du komponere riktig så fine bilder.
Bare synd kameraet ikke produserer enda flere fine bilder.
Alle effektene og funksjonene i selve kameraappen trekker også opp, som diverse filtre, serieopptak med 99 bilder i sekundet, filming i sakte film, HDR, ansiktsgjenkjenning og diverse andre underfundigheter.
Full test av Nokia PureView 808 – verdens råeste kameramobil Test av kameraet på Nokia PureView 808 vs. HTC One X vs. Nokia Lumia 900 vs. Samsung Galaxy Beam
Under ser du et eksempel på en video filmet med HTC One X+ i 1080p, nedskalert til 720p.
For å se den i full oppløsning kan du klikke her.
Oppsummert synes vi ikke kameraet til HTC One X+ er bedre enn hva One X hadde.
Til tider synes vi faktisk det er verre.
Nydelig mobil, men...
HTC One X var en av de aller beste Android-mobilene da den kom.
HTC One X+ er på mange områder enda bedre enn One X, og dermed en av de aller beste mobilene akkurat nå.
Men, og her er det et stort men:
Selv om HTC One X+ har litt større batteri, mer lagring og bedre lyd enn One X, synes vi One X+ har et dårligere kamera og en for høy pris.
En pris som ikke rettferdiggjøres av de relativt små forskjellene mellom de to modellene.
Derfor fremstår One X+ som et forsøk fra HTC til å blåse nytt liv i en modell som egentlig ikke trenger noe nytt liv i det hele tatt.
One X lever nemlig i beste velgående, og er fortsatt en av de beste mobilene der ute.
Hadde vi vært på utkikk etter ny telefon, uten ubegrenset økonomi, hadde vi derfor hoppet glatt over One X+ og heller kjøpt oss en One X.
Du kan få den til kun 3.500 kroner om du er heldig, og Android 4.1 og Sense 4+ er allerede på vei.
Dermed lar vi "Anbefalt produkt"-stempelet fortsatt stå klistret på One X, mens One X+ må nøye seg med skryt og et høyt terningkast.
Det er nemlig ikke slik at One X er utdatert bare fordi HTC har gitt ut en oppfølger.
Og som vi skrev i One X-testen, og nå har fått bekreftet:
Den vil neppe bli det med det første, heller.
HTC One X+ 64GB
| 1
|
201526
|
Rainbow Six 3 (XBox)
Trå forsiktig, det kan være terrorister rundt hjørnet.
Liker du realistisk og taktisk action, er Rainbow Six det perfekte spillet for deg, og i tillegg er det nok en god grunn til å skaffe seg XBox Live.
UbiSofts Rainbow Six-serie er godt kjent for PC-spillere for sin realistiske og tøffe gameplay.
Vi har mange ganger funnet det fascinerende å delta i den samme type hektiske antiterror-operasjoner som vi så mange ganger har sett på film.
LES OGSÅ:
Sist gang Rainbow Six-gjengen gjestet vår PC, var i mars.
Det er dette spillet som nå blir konvertert til XBox-format, men det er ikke en direkte port vi snakker om.
Spillet er blitt noe forandret, og ja, gjort litt enklere.
Et par elementer som gjør spillet såpass spesielt er nemlig borte som planleggingsfasen før du begynner et oppdrag.
Men det betyr ikke at det er et dårligere spill, det er bare bedre tilpasset de enklere konsollkontrollene.
Som kjent handler Rainbow Six om en elitestyrke av antiterror-soldater, som blir sendt til diverse steder jorden rundt for å løse delikate situasjoner.
Spillet har et svært realistisk preg over seg, der det skal få skudd til før du er ute av bildet og det er ingen helsepakker eller ekstraammunisjon som ligger rundt omkring i brettene.
Rainbow Six har også et sterkt lagelement, og suksessen avhenger av ditt evne til å styre medsoldater og gi dem korrekte ordre.
På XBox har du to måter å gjøre det på med kontrolleren eller med din egen stemme, akkurat som i PlayStation 2-spillet SOCOM.
Du bestemmer
Å gi ordre fungerer slik:
Objekter du kan påvirke (dører, bomber, gisler) markeres med et ikon, og hvis du selv er veldig nærme dette objektet utfører du selv det som må gjøres (frigjøre gislet eller desarmere bomber, for eksempel).
Men står du litt lenger unna, kan du beordre laget til å gjøre det samme, og du har som regel flere valgmuligheter.
Hvis du for eksempel står ved en dør, kan du ved å trykke inn en knapp sende laget til å lukke opp døren og rense rommet for terrorister, lukke opp og kaste inn en flashbang-granat som forvirrer, men ikke dreper terrorister (nyttig hvis det for eksempel er gisler på andre siden), eller sette en sprengladning som dreper alle i rommet (dumt hvis det er uskylige der).
Dette systemet er svært enkelt og fungerer bra.
Ved å bruke Zulu-kommandoen kan du få laget til å ta oppstilling for å entre ett rom, men vente på ny ordre før de faktisk gjør det.
På den måten kan du og resten av laget gå inn samtidig fra hver sin side.
Det er som sagt også mulig å skrike ut ordre via headsettet.
Stemmegjenkjenningen fungerer bra, men husk å snakke tydelig (og helst engelsk).
Akkurat som i SOCOM får du bekreftelsene i headsettet, og selv om funksjonaliteten ikke lenger er så nyskapende, er det likevel meget praktisk.
Noe som skiller Rainbow Six fra andre spill på PC, er den detaljerte planleggingen du kan utføre før du går i gang med oppdraget.
Det er tatt vekk i XBox-versjonen, og du går mer eller mindre rett i ilden etter briefingen.
Laget som følger deg er vanligvis på tre personer, men noen ganger er det færre som er med.
Du kan heller ikke bytte mellom de forskjellige soldatene slik du kan i PC-versjonen
du er alltid Ding Chavez.
Bra singleplayer, men best Live
Enkeltspillerdelen er faktisk blitt noe bygd ut i forhold til PC, i den forstand at historien er faktisk klarere og vi har fått noen nye filmklipp å se på mellom oppdragene.
Rekkefølgen på brettene er litt annerledes, og selve brettene er gjerne noe mer begrenset i forhold til de mindre lineære PC-originalene.
Når det er sagt er singleplayerdelen spennende og involverende, og krever at du går forsiktig frem, lener deg rundt hjørner og ikke kaster bort ammunisjon på unødvendig skyting.
Dette er et spill som går relativt sakte og krever tålmodighet, men til gjengjeld er det til de grader intenst spesielt når du tenker på at du kun kan lagre tre ganger i løpet av brettet på letteste vanskelighetsgrad.
Men det er Live-funksjonaliteten som i våre øyne er beste grunn til å satse på Rainbow Six på XBox.
Nettspillingsaspektet var glimrende på PC, og er faktisk enda bedre på XBox takket være stemmemulighetene.
Det er flere måter å spille på, det finnes både kooperative moduser og ren deathmatch.
Forskjellen fra de fleste actionspill er selvsagt at Rainbow Six krever mer tålmodighet enn ditt vanlige deathmatch-skyteorgie, og du må også ta visse taktiske beslutninger.
Og det skal ikke mer enn ett skudd til, så er du død.
I survival-modusen må du vente helt til slutten av runden i tilfellet du blir drept, det er ingen mulighet for respawning.
Sharpshooter-modusen lar deg imidlertid respawne, og ligner litt mer på klassisk deathmatch.
Uansett, Rainbow Six er ikke spesielt nybegynnervennlig, men med litt trening blir spillet til et av de mest givende skytespillene på XBox Live (i alle fall til Counter Strike kommer ut).
Grafikk og lyd
Innpakningen til Rainbow Six er Unreal Warfare-motoren, og vi innrømmer at det er ikke det peneste spillet vi har sett på XBox.
Omgivelsene er ikke verdens mest detaljerte og animasjonene er nokså enkle, men det hele får godkjent karakter.
Det som er kult er at utvilerne har brukt lys- og skyggeeffektene fra Splinter Cell, så disse er i alle fall stilige.
Vi må for øvrig skryte av den flotte 5.1-lyden, det er lenge siden vi fikk så god bruk for vårt surroundanlegg som i Rainbow Six.
Konklusjon
Spillet er blitt en meget god port av et spennende PC-spill.
Planleggingsfanatikerne blir kanskje skuffet at det ikke er mulig å tilpasse laget bedre, men vi synes at Rainbow Six faktisk er blitt en mer strømlinjeformet og fornøyelig opplevelse.
Enkeltspillerdelen er spennende og lang, og spillet blir enda bedre på nett.
Det er mulig å kun nyte singleplayerdelen, men vi anbefaler sterkt å gå til anskaffelse av Live-abbonement også, for det gir Rainbow Six virkelig en ny dimensjon.
| 1
|
201527
|
Test:Air Display
iPad som ekstra skjerm, fungerer det bra?
Man kan si - og det har blitt sagt - at en iPad er noe man egentlig ikke trenger.
Nettopp derfor kan den brukes til så mye, siden den ikke fyller et forhåndsbestemt behov.
Vi som har levd med PC-er siden de dukket opp og vel så det husker at det var samme sak den gang PC-ene kom på markedet.
Det var mange fantasifulle begrunnelser for anskaffelse av "hjemmedatamaskin", men mange kjøpte rett og slett fordi de hadde lyst til å kjøpe og eie denne fliken av "fremtiden".
Når man så har skaffet seg iPad er tiden inne til å finne noe lurt å bruke den til når man ikke ligger i sofaen og surfer.
Og mulighetene er mange.
Ekstra skjerm
AirDisplay er et program som lar deg bruke iPad som ekstra skjerm.
Dermed kan du bruke den på jobb i stedet for å la den ligge ubrukt i vesken.
Du laster ned Air Display som er et lite program fra AppStore.
I tillegg laster du ned og installerer du et program på Mac eller PC.
Viktig:
Du må også være på samme trådløse nett med både iPad og Mac/PC som skal bruke iPadsom skjerm.
På oppgavelinjen på maskinen dukker det opp et lite programikon.
Her velger du å koble til eller fra, samt plassering av iPod i forhold til de andre skjermene.
For å få AirDisplay i gang må du først starte programmene på begge maskinene.
Så velger du enheten du vil bruke - og etter et par blaff over skjermflatene er bildet på iPad forandret til bakgrunnsbildet på PC-en/Mac-en.
Så er det bare å plassere hva du vil på den nye ekstra skjermen.
Hvordan fungerer det?
Vi testet AirDisplay både som ekstra skjerm til vår MacBook Pro og som skjerm #3 på vår PC med Windows 7.
På MacBook Pro som i utgangspunktet var koblet opp mot vårt trådløse nett fungerte alt uten videre.
Vi startet først opp App'en på iPad, så dukket den opp som valg i kontrollprogrammet på Mac'en.
Dermed var det bare å velge iPad og alt var på stell.
Vi startet for moro skyld Air Display både på iPhone 4 og iPad, men begge kan ikke brukes samtidig som ekstra skjerm.
På jobbPC-en var det litt verre.
Den er koblet til et raskt kablet nett, og vi ville ikke degradere nettforbindelsen.
Demed måtte vi sette opp et eget lite trådløst nett for anledningen, også kjent som Ad Hoc nett.
Vi hadde en USB-dongle for trådløst nett liggende, som vi installerte på PC-en.
Under nettverksinnstillingene i Windows 7 er det et valg for å koble maskinen til et nettverk.
I listen som dukker opp finner du Ad
Hoc som et av valgene.
Her setter du opp nettverksnavn og passord og etter noen sekunder er PC-en klar til å kommunisere.
Du velger så å koble til dette trådløse nettverket på iPoden, så starter du Air Display.
Før vi fikk noen kontakt mellom PC-en og iPad måtte vi slå av Brannmuren i Windows.
Deretter fungerte det som det skulle.
Ytelse
Man merker fort at dette ikke er noen løsning som egner seg for aktiv bruk.
Responsen er rett og slett ganske treg, så bruksområdet blir i første rekke "parkeringsplass" for noe man vil ha stående oppe for å se på.
Epost eller Facebook fungerer greit når man skal holde et øye med hva som skjer uten å la det være hovedaktivitet.
Men å flytte på ting og generell interaktivitet er t-r-e-g-t.
Vi prøvde også å bruke iPad som styringsdel for andre programmer som kjørte på Mac'en, men det fungerte dårlig.
Oppløsningen var rett og slett for dårlig, slik at responsen kom i rykk og napp.
Konklusjon
Air Display fungerer som parkeringsplass for programmer som fortrinnsvis skal stå stille og vise fram tekst eller bilde til brukeren.
Responsen er ellers rett og slett for dårlig til å gi en positiv brukeropplevelse.
| 0
|
201529
|
PRØVEKJØRT:Audi RS5
Audi quattro fyller 30 år i år og feirer det med å lansere RS5 som tar pusten fra selv hardbarkete sportsbilentusiaster.
I München:
Tekst:
Knut Arne Marcussen Foto: Audi
240-250-260-270 km/t og det bare fortsetter…
Hvor skal dette ende?
Ja, der ja.
Først når speedometeret viser 290 km/t trer fartsperren inn på Audis siste leketøy – RS5.
Vi dundrer på sørover for München i Tyskland på utmerkete Autobahn, og jafser i oss mil etter mil mot den østerriske grensen i høyt tempo.
Testbilen har fartsperre forhøyet til 280 km/t, noe som er ekstrautstyr utover den normale 250 km/t-sperren.
Gåsehud
Noe lærer vi da også når vi tukter Audien på denne måten – den har enormt med krefter.
V8-motor på 450 hester jobber opp mot turtallsperren på 8500 omdreininger.
Lyden er rett og slett gåsehud-god! 0-100 km/t går på uanstrengte 4,6 sekunder med sjutrinns S tronic-kasse (sekvensiell girkasse) som standard.
Quattro-minner
Selv i høy fart er RS5 stabil som bare det og når vi nærmer oss svingete fjellveier før alpene, kommer nyvinninger i firehjulstrekksystemet quattro frem.
For det er nå 30 år siden Audi lanserte quattro som igjen revolusjonerte rally gruppe B.
Blant annet oppnådde Walter Röhrl stor suksess med Audi Quattro S1 da har kjørte fra alt og alle.
Audi liker å trekke frem historikken og viser til at RS5 er en verdig arvtager til den gamle rallybilen.
Ikke det at bilene har mye til felles utover å være coupé da.
Men quattro-systemet er blitt bedre på flere måter.
På bakakselen sitter en sportsdifferensial som jobber for å motvirke understyring.
Via elektronikken både bremses det og sendes krefter til de hjulene som behøver det.
Kjenner kreftene jobber
Midtdifferensialen er ny og fordeler nå mer krefter mellom for- og bakhjul.
I utgangspunktet er fordelingen 60 bak og 40 foran.
Den nye differensialen tillater inntil 70 prosent krefter på forhjulene og hele 85 prosent bak.
I praksis kjenner vi dette når ESP er avslått og du gir flatt jern svingen igjennom.
Du kjenner kreftene formelig jobber frem og tilbake mellom for- og bakhjul der det i øyeblikket er mest hensiktsmessig.
De som har prøvd dette på glatt underlag har kun godt å melde av erfaring.
Audi A5 kom for tre år siden og er merkets vakreste modell.
Med RS-styling, som betyr store fangere, gittergrill, alu-plast, diffusor og justerbar hekkspoiler, er den blitt enda tøffere.
Den er rett og slett sint!
Herlig er det da å tenke på at RS5’en også kan være snill som et lam og kjøres av selv bestemoren din.
Med Audis ”drive select”-system kan du nemlig individuelt tilpasse fasthet og sportslighet etter førerens ønsker.
Programmet går fra comfort, auto og til dynamic som det mest sportslige.
100 000 over konkurrenten
Senere i år blir bilen tilgjengelig med såkalt Dynamic Ride Control som justerer stivheten i demperne.
Kobler du ut S-knappen er heller ikke motorlyden fullt så potent og alt utenom utseendet tas noen hakk ned.
Prisen går ikke ned av den grunn og den kan gi hodepine for de fleste Audi-fans.
Rundt 1,6 millioner kroner i startpris antyder importør Harald A. Møller.
Det er cirka 100 000 kroner over hovedkonkurrent BMW M3 og det er før du har begynt å se på ekstrautstyrslista.
For selv i denne klassen vil det dra seg til med ekstrautstyr.
De virkelig gromme sportsstolene vil for eksempel koste rundt 70 000 kroner ekstra.
Ingen tvil om at det koster å være kar!
| 1
|
201531
|
Samsung EX1
Markedets mest lyssterke kompaktkamera.
Samsung EX1 er et kamera myntet på kameraentusiasten; et avansert kompaktkamera spekket med funksjoner, og med en spesifikasjonsliste der det finnes opptil flere høydepunkter.
Mest oppsiktsvekkende er objektivet, som har en lysstyrke på f/1,8 på vidvinkel; altså enda litt mer lyssterkt enn Panasonic LX5, som vi skrev om forleden dag.
Vidvinkelen tilsvarer også 24mm, og med 3x optisk zoom er objektivet også lyssterkt i teleenden, med f/2,4 som største blender.
Hva betyr dette i praksis?
Blendertallet angir forholdet mellom brennvidden og blenderåpningens diameter, og jo lavere tallet under brøkstreken er, desto større er åpningen (f/1,8 leses som fokallengde dividert på 1,8).
Jo større denne åpningen er, desto mer lys slipper igjennom, og derfor vil et objektiv med lysstyrke på f/1,8 for eksempel slippe igjennom (2,8/1,8)² = 2,4x så mye lys som et objektiv med lysstyrke på f/2,8.
Det betyr med andre ord at du kan bruke 2,4x så kort lukkertid for å få inn like mye lys (og dermed kunne få skarpere bilder i dårlig lys), eller halvere følsomheten (og dermed få mindre støy i bildet) og fortsatt kunne bruke litt kortere lukkertid.
Samsung-kameraet har imidlertid mer å by på - bare se på de tekniske spesifikasjonene:
Konstruksjon
Entusiastmodeller er ofte større fysisk enn de mer enkle kompaktkameraene, og Samsung EX1 er intet unntak.
Lyssterk optikk krever sitt, og EX1 har også et vell av knapper og hjul, samt en stor skjerm med høy oppløsning som også kan vippes ut og roteres alle veier.
Kameraet føles solid og har et gummibelagt grep med ru overflate som gjør at det kjennes godt å holde i.
Vi liker godt hvordan Samsung har gitt EX1 snarveier til det aller meste uten å måtte gå veien om menyene.
På toppen av kameraet finnes det to funksjonshjul - ett som bytter mellom ulike opptaksmodi (P/A/S/M/Auto + video og scenemodi), og ett som lar deg bytte kjapt til seriefoto, bracketing (der tre bilder tas med ulik eksponering slik at du senere kan sette dem sammen til et HDR-bilde) og selvutløser (2 eller 10 sekunder).
Blitsen spretter opp når du skyver på en bryter, og automatikken åpner den ikke for deg uten at du selv har aktivert den.
Kameraet har også et lite hjul på fremsiden som brukes for å endre enkelte innstillinger.
Det finnes ett på baksiden også, som gjør at du ved manuell eksponering kan justere både blender og lukker samtidig.
Skjermen er av typen AMOLED med høy oppløsning (614.000 punkter), og den fremstår som meget skarp og med svært god fargegjengivelse.
Skjermen kan også vippes ut og roteres både opp og ned som gjør at det blir lettere å ta bilder med hendene over hodet eller fra hofta, og en annen bonus er at du da kan vinkle skjermen inn mot kamerahuset for å beskytte den når du er på tur.
EX1 er også rikt utstyrt på knappefronten - her er piltastene også snarveier til blits, iso, makro og informasjonsvisning, i tillegg til hjulet rundt kan brukes for å bla kjapt i bilder og navigere i menyene.
Dog skulle vi gjerne hatt litt større piltaster for enda litt bedre komfort, men det ville naturligvis også ha medført et større kamerahus.
Siden dette er en entusiastmodell finnes det også knapper som ikke er så vanlig på et kompaktkamera, blant annet en dedikert knapp for å endre typen lysmåling, samt en knapp for å låse eksponeringen.
Du kan også starte videoopptak med en egen knapp, men det er verdt å merke seg at EX1 ikke kan filme med HD-oppløsning, som tross alt begynner å bli ganske vanlig blant dagens kompaktkameraer.
Bak et lokk på siden av kameraet, har EX1 utgang til micro-HDMI, samt en proprietær kontakt som kan brukes til å lade kameraet, eller koble det til en PC via en medfølgende USB-kabel.
Minnekort og batteri gjemmer seg bak et lokk i bunnen av kameraet, med en ekstra tapp over batteriet slik at det ikke faller ut når du åpner lokket.
Alt i alt - konstruksjonsmessig gir EX1 et solid inntrykk.
Det føles dyrt, har en knallbra skjerm og et godt utvalg av knapper for entusiasten.
Brukervennlighet
Menyene i de nye Samsung-kameraene er ganske oppsiktsvekkende i forhold til tradisjonelle kameraer.
Samsung smører på med blinkeeffekter og sterke farger, og det hele ser unektelig ganske lekkert ut.
EX1 er forholdsvis lett å betjene.
Vi sier forholdsvis fordi det er et par ting vi gjerne skulle ønske Samsung gjorde litt bedre.
Eksempelvis skulle vi prøve å bruke manuell fokus, men valget var grået ut.
Kameraet gir dog ingen beskjed om hvorfor.
Etter å ha tuklet litt rundt i menyene, finner vi ut at det er fordi ansiktsgjenkjenning er aktivert.
På samme måte fikk vi ikke til å slå av bildestabiliseringen da vi skulle bruke selvutløseren.
Heller ikke er finnes det noe varsling, og strengt tatt synes vi det er en litt snodig avgjørelse, siden bildestabilisatoren med fordel kan slås av når kameraet står på stativ.
I tillegg finner vi struktureringen av Fn-menyen (en hurtigmeny bak en egen knapp) noe vanskelig å få tak på, siden skrolling opp og ned bare bytter ut aktiv funksjon uten at det kommer helt tydelig frem hvor i listen man er (menyelementene gjentar seg bare nedover).
Enkelte ting oppleves altså som litt tungvint, men grensesnittet gjør det uansett lett å forstå det aller meste, og nederst på alle skjermbilder vises det hvilke knapper som gjør hva.
Det er også mye ved betjeningen som er verdt å trekke frem.
Vi liker godt hjulet på toppen som gir kjapp tilgang til seriefoto, selvutløser og bracketing, og med to hjul (ett foran og ett bak) er det lekende lett å bruke manuell eksponering der det også vises live på skjermen hva aktuell kombinasjon av lukkertid og blenderåpning vil gjøre med den endelige eksponeringen.
Funksjonalitet
Det er lite du vil savne med tanke på funksjoner i EX1.
Riktignok filmer ikke kameraet med HD-oppløsning, men det aller meste er ellers på plass.
Her er noen nøkkelpunkter:
Full manuell kontroll - mulighet til å fininnstille både blenderåpning og lukkertid, samt utføre manuell fokus.
Sistnevnte er dog ikke så elegant utført.
Bracketing
- Både med eksponering og hvitbalanse, samt mulighet til å ta bilde og deretter velge blant 9 bildeeffekter.RAW-støtte (RAW+JPEG er også mulig)Ansiktsgjenkjenning, smilefunksjon (tar bilde når motivet smiler), blunkefunksjon (tar et nytt bilde med en gang hvis motivet blunker)Spotmåling, punktfokus og fokustracking (følger motivet når beveger seg i bilderammen, men ikke dersom det kommer utenfor)Mulighet til å stille kontrast, skarphet og fargemetningManuell hvitbalanse og mulighet for å justere hvitbalansen basert på temperatur (Kelvin)Bildeeffekter som sketch (håndtegning), retro og negativMulighet for å lade via USB
Ytelse
Ytelsesmessig har Samung EX1 litt å gå på.
En gang i blant hender det at vi begynner å bruke fokusen for "tidlig" slik at man må trykke på knappen en gang til.
Det lugger også litt her og der - bytter du over til lukkerprioritet, må du først vente på at menyen skal forsvinne (3s) eller trykke utløseren halvveis ned før du kan begynne å stille på verdien, men dette er også tilfelle på mange andre kameraer som bruker denne typen hjelpevisning på skjerm.
Spørsmålet er dog hvorvidt målgruppen, entusiastene trenger denne typen hjelpeinformasjon.
Oppstartsiden målte vi til 2,1s for å se bildeinformasjon på skjermen (bildet vises etter et drøyt sekund, men kameraet er ikke klart til å ta bilder før all informasjonen er på skjermen og vel så det), og i seriefotomodus klokket vi inn 16 bilder i løpet av 10 sekunder, som er helt akseptabelt for denne type kamera.
Autofokusen er imidlertid meget kjapp og presis, både på vidvinkel og tele, og den røde hjelpelampa bistår når det blir mørkt.
Utløserforsinkelsen scorer Samsung-kameraet godt på - den er praktisk talt fraværende uten bruk av blits, og på relativt lave 0,25 sekunder ved blitsbruk.
Batterilevetiden er oppgitt til 240 bilder (men ikke etter CIPA-standarden), som er på det jevne i forhold til andre kompaktkameraer.
Bildekvalitet
Kvaliteten på EX1-bildene varierer med situasjonen.
I "normale" utendørssituasjoner synes vi lysmåleren fungerer meget bra og bevarer også en grå himmel der mange andre kameraer brenner den ut, noe du ser eksempel på i bildet til høyre.
Når kontrastene økes mer, derimot, ser vi samme tendens som hos så mange andre på JPEG-bildene; de lyseste tonene blåses ut og inneholder ingen fargeinformasjon.
Vi ser dog også at dette ikke bare skyldes overeksponering, men at også dynamisk omfang er noe begrenset siden også skyggepartiene har mistet informasjon.
Vi prøvde også med kameraets innebygde smart range-funksjon uten at det tilførte noe mer fra eller til.
Vi lar oss dog imponere av objektivet, som leverer meget god skarphet over det meste av bildeflaten (merkelig nok har vi bare uskarphet i ett av hjørnene på full blenderåpning), og bildene er praktisk talt frie for kromatisk feilbrytning.
I tillegg er det lite fortegning å spore i bildene fra Samsung EX1.
Støymessig vil de fleste leve fint med bildekvaliteten opp til og med ISO 800, og husk også at såpass lyssterk optikk mye sjeldnere vil kreve mer enn ISO 800 enn ett som er mindre lyssterkt.
På ISO 1600 blir det mer fargestøy i bildene, selv om de fortsatt duger til små utskrifter og webbruk hele veien opp til ISO 3200.
Under ser du et 100%-utsnitt tatt med ISO 800:
Ellers skulle vi helst ha sett at den innebygde blitsen var litt kraftigere, men vi minner også om at det er mulig å kjøpe ekstern blits som ekstrautstyr.
Under kan du se bildeeksempler tatt med Samsung EX1:
Last ned alle bildene i full oppløsning:
Videofunksjon Litt skuffende er det at EX1 ikke har støtte for videoopptak i HD, og kvaliteten på opptakene er helt OK uten å briljere.
Lydkvaliteten er imidlertid ganske god, og det er også mulig å pause et opptak for så å fortsette igjen uten at det blir laget flere filer av opptakene, i tillegg til at kameraet som nevnt har en dedikert knapp for å starte og stoppe opptak.
Med andre ord fungerer videoopptakene fint til hverdagsbruk, men den mer kresne vil nok helle mot et kamera som kan fange bilder i HD med enda høyere kvalitet enn EX1.
Konklusjon
Entusiaster har mye å glede seg over i Samsung EX1.
Vi snakker om et kamera med svært robust optikk, som imponerer oss med 24mm vidvinkel og f/1.8 uten noen store optiske svakheter.
Bildekvaliteten er jevnt over meget god, men lysmåleren er ikke helt konsistent i alle situasjoner og må overstyres i ny og ne.
EX1 er også rikt utstyrt med funksjoner, og alt fra manuell eksponering og fokus til bracketing og RAW-støtte er på plass.
Foruten noen små piltaster har vi også lite å utsette på konstruksjonen, der spesielt AMOLED-skjermen (som også kan vris i alle retninger) virkelig er en godbit, og der det finnes knapper og brytere for det meste.
Det blir imidlertid litt "too much" med tanke på brukergrensesnittet, og vi opplever kameraet som litt tungrådd innimellom, i tillegg til at vi f.eks. savner tilbakemelding om hvorfor enkelte menyvalg ikke er tilgjengelige, som det ofte kan ta sin tid å finne ut av.
Det er heller ikke til å stikke under stol at 24mm vidvinkel med 3x optisk zoom gir noe begrenset tele, og vi opplevde opptil flere ganger å savne de siste millimeterne i teleenden.
Er du mest opptatt av et lyssterkt kamera med god skjerm og godt med funksjoner er EX1 definitivt verdt å vurdere, men med mindre du trenger det akkurat nå, tipser vi også om at oppfølgeren til Panasonics kritikkeroste LX3, LX5, er rett rundt hjørnet.
EX1 er imidlertid billigere enn det LX5 vil koste (det koster allerede en drøy femhundrelapp mindre enn LX3) og er etter vår mening mye kamera for pengene; vel å merke hvis du kan leve med svak tele og enkelte småting i brukeropplevelsen.
Vi har allerede lekt oss med LX5 og det lovet svært godt.
Vi skal selvsagt kaste oss over det så fort vi får muligheten.
| 1
|
201532
|
NBA Live 2003
Basketsesongen er i full gang, og du kan nå påvirke resultatene med dette flotte spillet.
NBA Live-serien har eksistert lenge, og en gang i tiden var det også det mest nyskapende basketspillet.
De siste årene har imidlertid utviklerne mistet noe av fokuset, og mange konkurrenter unyttet dette ved å lansere mer avanserte og bedre spill.
LES OGSÅ:
Klarer NBA Live å følge etter?
Årets utgave har heldigvis gjennomgått en kraftig oppdatering, og igjen blitt et svært underholdende tittel som bør appellere til de fleste basket-entusiaster.
Mer fart
NBA Live 2003 har et stort utvalg av spillemodi, blant annet et ganske avansert Franchise-modus, som lar deg leke en mektig NBA-agent.
Du kan selge, kjøpe og bytte spillere, og generelt jobbe for at laget ditt skal nå høyest.
Ellers er det også mulig å spille tradisjonelle season- og playoff-modi, mulighet for å spille en mot en med valgfrie spillere, og naturligvis treningsmuligheter.
Det er ett viktig element som introduseres i denne utgaven av NBA Live 2003.
Den såkalte Freestyle-kontrollen, som styres med høyre analoge stikke, lar deg utføre bevegelser og triks du aldri trodde var mulig.
Det fungerer slik at du rett og slett utfører en spesiell bevegelse på den høyre stikken mens du for eksempel dribler ballen bortover, og dette resulterer i et spektakulært unnvik.
Det er uendelig mange kombinasjoner og bevegelser du kan utføre på denne måten, noe som tilfører spillet en helt ny dimensjon.
Det lønner seg selvsagt å øve litt på Freestyle før du kommer i gang med seriøse kamper
Det er klart at farten i NBA Live 2003 har økt betraktelig i forhold til tidligere utgaver.
Vi ser at utviklerne har satset på å gi spillet et mer arcade-preg, med kjappe pasninger og voldsomme dunker.
De som ønsker seg en skikkelig simulering av basketsporten bør vente på Segas NBA 2K3 NBA Live er nemlig ren underholdning; rask, voldsom og først og fremst meget morsom.
Spillbarhet
NBA
Live er ikke det vanskeligste basketspillet vi har prøvd, mye på grunn av den nevnte satsningen på action fremfor rendyrket realisme.
De fleste spillerne med noen dagers praksis bak seg vil klare å takle de fleste situasjoner.
Presise pasninger og skudd for tre poeng bør ikke by på problemer etter litt øvelse men likevel er ikke spillet fritt for problemer.
Ofte er det alt for vanskelig å forsvare din egen kurv, da motstanderne absolutt ikke vil gi fra seg ballen, uansett hvor mange ganger du trykker på riktig knapp.
Defensiv spilling resulterer mange ganger i kaotisk trykking på alle mulige knapper, uten noe planlegging eller strategi.
Generelt sett er likevel NBA Live 2003 meget underholdende, actionfylt og intens.
Det er enkelt å kontrollere spillerne, og Freestyle-triksene gjør det hele enda morsommere.
Som sagt
dette er ikke spillet for realismeentusiaster, men egner seg ypperlig for alle som vil ha det gøy med basketball på TV-skjermen.
Genialt presentert
Tradisjonen tro er NBA Live 2003 full av offisielle NBA-statistikker, med alle de riktige navnene og lagene.
Hele spillet skal ligne mest mulig på en TV-sending, med vittige kommentarer, kameravinkler og klipping.
Grafikken er av meget høy kvalitet, selv om spillermodellene ikke alltid ligner sine forbilder.
Utviklerne har også lagt til ganske underholdende klipp av trenerne og hvordan de kjefter på sine spillere.
Alle animasjonene er utrolig realistiske, ofte med små detaljer som er spesifikke for de enkelte spillerne.
Til og med Allen Iversons tatoveringer er på plass.
Lyden i spillet er et kapittel for seg selv.
NBA Live 2003 inkluderer flere låter spilt inn spesielt for spillet, blant annet Get Live med Snoop Dogg og Its In the Game med Fabolous, i tillegg til noen tidligere utgitte spor som If I Could Go med Angie Martinez.
Du kan til og med spille som flere rappere og produsenter, blant annet Busta Rhymes, Fabolous og Just Blaze.
Musikken er flott, og gir spillet den riktige, urbane stemningen.
Konklusjon
Vi koste oss virkelig med NBA Live 2003, som er et eksepsjonelt godt spill å ha når man trenger en rask dose litt urealistisk, men meget underholdende basket.
Med god spillbarhet, flott grafikk og musikk er dette spillet en vinner.
Det er en god del måneder til vi kan ta oss en tur på Kuba for å spille litt ordentlig basket og i mellomtiden er det dette spillet vi kommer til å slå i hjel tiden med.
| 1
|
201533
|
Nokia N70
Andre modell i den mye omtalte N-serien til Nokia er ute og vi har testet den.
Men har Nokia N70 det lille ekstra som gjorde storebroren så bra.
Nokia N70 er andremann ut i multimedieserien til Nokia.
Denne serien ble lansert med brask og bram tidligere i år og ble av mange sett på som redningen for Nokia, som hadde slitt med å imponere det siste året.
Videokameramobilen N90 har allerede blitt godt mottatt av oss og N91 (som kommer i løpet av første kvartal) ser også ut til å kunne bli en vinner, med sin innebygde harddisk på hele fire gigabyte.
Men hva har N70 å skilte med.
Det lille ekstra
Nokia N70 har faktisk en hel del å tilby.
Den er ikke utstyrt med det samme kameraet som i storebroren, men den har allikevel nesten like gode kameramuligheter.
Imponerende nok med denne størrelsen.
Den er også utstyrt med 3G og EDGE, men dette er jo nesten en selvfølge for en smartmobil i dag.
I tillegg er designet et viktig punkt Nokia N70 har å skryte av i forhold til andre mobiler.
For dette er en virkelig sprek telefon, som kombinerer fornuftige løsninger (som linsedeksel og gallerisnarvei) med kule linjer og farger.
Vi kunne ønsket oss lite grann større taster, men følelsen i tastene er i hvert fall meget bra.
Hvorfor så treg?
Et punkt Nokia N70 sliter på er hastigheten.
I likhet med stort sett 100 prosent av de andre smarte mobilene til Nokia er nemlig prosessoren på denne mobilen underdimensjonert.
Dette fører til at responstiden på mobilen er langt under pari.
Man skal slippe å vente i flere sekunder for å gå inn i meldingsmenyen eller til eventuelle andre funksjoner.
Riktignok venner man seg til det etter hvert, spesielt vi som har jobbet med Nokias trege mobiler i lang lang tid, men det er uansett uholdbart.
Vi skjønner at det er vanskelig å finne riktig prosessor som fikser problemene med hastigheten samtidig som den ikke drar for mye strøm, men dette er et utrolig viktig punkt for Nokia å fokusere på.
Skryt for datahastighet
Men Nokia skal ha skryt for at de fokuserer knallhardt på nye mobilteknologier.
Den siste tiden har de lansert flere modeller med både 3G og EDGE, noe som er utrolig viktig for å få utviklet nytt innhold til mobiltelefoner.
For disse gir mobilen en mye bedre overføringshastighet enn tidligere, og med hastighet opp mot et dårlig ADSL-abonnement får man tross alt helt nye multimediemuligheter enn tidligere.
Video og musikk kan relativt enkelt lastes ned på disse mobilene.
Enorm video
Det nevnte kameraet på denne mobilen har en oppløsning på to megapiksler, og i likhet med de fleste andre slike mobilkameraer er også kvaliteten her meget bra.
Videokvaliteten er også utrolig bra.
At denne har den samme videooppløsningen som N90 både overrasker og imponerer.
I forhold til kamera og sammenligningen med N90 er det imidlertid et område denne mobilen taper på.
Etter å ha brukt N90 i et par måneder er det nemlig en skuffelse å se skjermen på Nokia N70.
Oppløsningen er nemlig ikke i nærheten av det storebroren har, men det hadde vi ærlig talt ikke ventet.
Hyggelig bekjentskap
Vi må si at Nokia N70 er et utrolig hyggelig bekjentskap, med alt det man kan ønske seg av funksjonalitet.
I tillegg til det vi har nevnt er det selvsagt også god MP3-støtte, meget bra lyd, Bluetooth og mange gode applikasjoner for de proffe brukerne.
Batterilevetiden er ikke noe særlig å skryte av, men heller ikke noe dårligere enn det andre modeller har i 2005.
Igjen må vi si at det er like godt å lære seg å lade batteriet hver eneste natt én gang for alle.
Prisen på drøye fire tusen kroner er ingen ublu pris for en så velutstyrt mobiltelefon og hadde det ikke vært for tregheten i systemet hadde dette vært fulltreff fra Nokia.
Men som smartmobil er dette mobilen vi helt klart kommer til å anbefale i tiden fremover.
| 1
|
201534
|
SamsungP2
TEST:
Samsung
P2 har mange likhetstrekk med superspilleren iPod Touch fra Apple, men kan den måle seg?
Dingser med trykkfølsomme skjermer er i vinden for tiden, ikke minst på grunn av at det er et voksende ønske fra publikum om størst mulig skjermer.
Det finnes en rekke eksempler på slike produkter, mest oppmerksomhet har det vært rundt iPhone og iPod Touch fra Apple, men også HP har markert seg med sitt nye lommekamera med svær skjerm i sommer.
I august annonserte Samsung sin nye trykkfølsome mediespiller P2, og selv om tankene i dag umiddelbart ledes mot iPod Touch, ble faktisk Samsung-spilleren annonsert flere uker før nyheten om iPod Touch ble offentliggjort.
Det er på ingen måte noen kopi det her er snakk om altså, men likhetstrekkene er der.
Samme kvalitetsinntrykk
P2 er en del mindre og lettere enn Touch, og har også mindre lagringskapasitet.
Men den speilblanke, glatte, sorte overflaten og den store trykkfølsomme skjermen gir oss noenlunde samme kvalitetsinntrykk.
Hele fronten er av et glasslignende materiale, mens baksiden er av metall.
Her er en rask oversikt over egenskapene:
Samsung YP-P2
- Sort eller hvit utførelse - 16:9-skjerm på 3,1 tommer (480 x 272 piksler) - 2, 3 og 8 GB kapasitet
- Støtter musikkformatene MP3 og WMA (inkl DRM)
- Støtter videoformatene MPEG4 og WMV
- Støtter bildeformatet JPG - FM radio
- Diktafon* - Tekst-leser
- Bluetooth-støtte - Kalender, klokke, alarm - 35 timer batterilevetid (musikk) - 5 timer batterilevetid (film) - 100 x 52 x 9,9 (mm) - 79 gram
Som vi ser av listen har P2 flere egenskaper som mangler på Touch, viktigst er FM radio, diktafon* og bluetooth-støtte.
Touch på sin side har støtte for WLAN, Internett og streaming av video fra Youtube - blant annet.
Formatstøttene avviker også, iPod mangler støtte for WMA/WMV mens P2 mangler støtte for AAC/Quicktime.
Bluetooth-støtten kan brukes i forbindelse med trådløse øretelefoner samt overføring av filer mellom enheter.
Den enkleste overføringen av filer fra PC er imidlertid via USB, og da lades samtidig spilleren.
Fullt oppladet batteri etter 2,5 timer er ikke verst, og batterilevetiden er heller ikke til å kimse av.
Smartere lydjustering
På siden av spilleren finnes volumkontrollen, noe vi setter stor pris på.
Dermed kan du justere lydnivået uansett om du skulle befinne deg dypt inni menyene, noe som ikke er mulig på iPod Touch - der du må bruke den trykkfølsomme skjermen til justering av lydnivået.
På motsatt side sitter av/på-knapp og en play/pause-knapp.
For øvrig betjenes spilleren i sin helhet via den trykkfølsomme skjermen.
Da vi skrudde på spilleren første gangen viste bare noen av menyvalgene, og ved å dra pekefingeren lett over flaten vertikalt, dukket det opp flere valg - akkompagnert med digitale lydeffekter.
Stilig kanskje, men vi likte bedre den klassiske menyen som vi enkelt kunne bytte til fra innstillingsmenyen.
Enkelt og intuitivt
De norske undermenyene er særdeles enkle å navigere, og betjeningen sitter i fingrene nærmest umiddelbart.
Et klikk med pekefingeren på et menyvalg markerer, ett klikk til åpner.
Enkelt og intuitivt.
Returknappen ligger hele tiden nederst til venstre, og holder du fingeren på denne ett par sekunder, kommer du tilbake til hovedmenyen.
Under avspilling av media vil du ved å dra fingeren horisontalt over skjermen kunne skifte spor eller spole (kan konfigureres), men vi ser ikke den store verdiene av dette.
Du finner flere forskjellige innfallsvinkler til mediesamlingen din, og du kan også lage spillelister direkte på spilleren.
Vi gir ekstra pluss for at du i tillegg kan bla gjennom innholdet på mappe/filnivå, noe som blant annet er nyttig på samlinger som mangler tagger, for eksempel.
Bevegelsene er ikke så animerte, elegante og glidende som på iPod Touch, men betjeningen er minst like brukervennlig.
Svært god skjerm
Skjermkvaliteten er formidabel, med svært god kontrast, skarphet og fargegjengivelse - helt på høyde nok en gang med iPod Touch.
Det er en fryd å se filmer på denne skjermen.
Det eneste vi ikke liker er at konverteringsprogrammet som følger med er avhengig av spesielle kodeker for å konvertere videoer du har liggende på PCen, selv om du har installert støtte for avspilling/dekoding av disse fra før.
Det kan muligens skape problemer for enkelte, men fungerte greit i vårt tilfelle.
Et par ankepunkter
*Vi støtte imidlertid på en litt underlig sak under testingen - spilleren har mikrofon på undersiden, og det står også i spesifikasjonene at spilleren har støtte for lydopptak.
OK, men hvor er menyvalget for denne funksjonen?
Vi fant den i hvert fall ikke, og instruksjonsboken sier heller ikke noe om den.
En annen detalj å sette fingeren på(!) er at hovedmenyen er engelsk, selv om vi har valgt norsk språkdrakt.
Undermenyene er heldigvis norske.
Forhåpentligvis er dette ting som kan fikses med fremtidige firmware-oppdateringer.
Kan brukes uten ekstra programvare
P2 kobles til PCen via den medfølgende USB-kabelen, som dessverre er proprietær i enden som kobles i spilleren.
Derfor må du ta godt vare på den, ellers får du verken ladet eller overført musikk til spilleren.
Samsung Media Studio 5 som følger med kan brukes til organisering og overføring, men du kan også bruker Windows Media Player eller Windows Utforsker for den saks skyld.
P2 dukker nemlig opp som en enhet i Utforsker, og da er det bare å dra og slippe filer til de riktige mappene på spilleren, og vice versa.
Overføringshastigheten ligger på rundt 3 MB i sekundet.
Det er ikke oppsiktsvekkende raskt, tatt i betraktning at P2 støtter USB 2.0 HiSpeed, så her er det nok skrivehastigheten til flashminnet som er flaskehalsen.
Lyden i sentrum
Synes du ikke overføringen går raskt nok, kan det være en idé å krympe filene først.
Vi oppdaget nemlig ved en tilfeldighet at spilleren støtter WMA PRO-formatet, som gir akseptabel lyttekvalitet på svært små filer, 48-64 kbps.
Bruker du Windows Media Player 11 kan du enkelt konvertere CDene dine til dette formatet eller komprimere musikkfilene i det de overføres til spilleren.
Men den beste lyden får du naturligvis ikke med mindre du velger høyere bitrater, samt noen andre propper enn de medfølgende, eller aller helst øreklokker.
Når det er sagt er lydkvalitetene slett ikke verst i de medfølgende proppene.
11 forhåndsinnstilte equalizer-innstillinger og ikke minst DNSe-forbedringene som bare er et lite tastetrykk unna, gjør også at lytteopplevelsen kan bli meget bra uten behov for ekstra investeringer.
Radioen fungerte dessuten utmerket på steder med god dekning, men i vårt kontorlandskap på Mølleparken i Oslo var det mye sus, her har vi testet flere som har vært klarere, blant annet radioen på Sony S610.
Konklusjon
Vi liker P2 bedre og bedre jo lengre vi bruker den, og med unntak av småplukket vi har kommentert underveis, er dette en av de klart beste spillerne vi har testet i år.
Samsung har rett og slett gjort en flott jobb med P2, og for alle som ønsker et alternativ til iPod Touch som fungerer uten iTunes og andre spesialprogrammer: værsågod.
Det er imidlertid grunn til å sette spørsmålstegn ved lagringskapasiteten.
I disse dager dukker det opp flashbaserte spillere med både 16 og 32 GB kapasitet, mens P2 kun finnes i 2, 4 eller 8 GB-utgaver.
Det skal imidlertid ikke forundre oss mye om det dukker opp større kapasiteter etter hvert.
Prisen på 4 GB-utgaven ligger på rundt 1.600 kroner, mens 8 GB-utgaven har vi sett til rundt 2.000 kroner.
Du finner flere tester av spillere lengre nede på denne siden.
| 1
|
201536
|
Call of Duty 2
SPILLTEST:
Annen verdenskrig nok en gang.
Er vi ikke litt lei nå?
Call of Duty 2 beviser at den samme historien kan fortelles om igjen.
Call of Duty fra to år tilbake var uten tvil det mest cinematiske og kaotiske krigsspillet noensinne, i tillegg til å levere en solid flerspilleropplevelse.
Den naturlige oppfølgeren gir oss for så vidt mer av det samme
men ti ganger så spektakulært, og med noen hyggelige endringer i spillbarheten.
LES OGSÅ:
Krig i tre akter
Call of Duty 2 er igjen delt opp i tre kampanjer, der du spiller som en russisk, britisk og amerikansk soldat, på sine respektive fronter.
Det er ingen spesifikk sammenhengende historie her, eller noe særlig karakteroppbygning.
Spillets mål er å vise hvordan det er å være en relativt anonym del i en enorm krigsmaskin.
Den sovjetiske kampanjen, som foregår rundt Moskva og i Stalingrad, er først ute, og etter noen oppdrag der låses den britiske kampanjen opp
og du kan spille begge parallelt om du ønsker.
Den amerikanske kampanjen låses opp mot slutten.
De snødekte landskapene av en vinterlig Russland er altså noe av det første som møter oss i spillet.
Vi får en kort og konsis opplæring om hvordan behandle våpen, men alle førstepersonsveteraner vil finne seg umiddelbart til rette.
Call of Duty 2 introduserer ikke akkurat noen dramatiske endringer i førstepersonsdynamikken.
Innen kort tid blir vi vitne til noen ekstremt spektakulære og dramatiske slag.
Det er det som er Call of Dutys kjennetegn kuleregn, øredøvende eksplosjoner og mengder av soldater som blir meid ned eller sprengt av granater.
Som på film
Er det én ting utviklerne av Call of Duty er ekstremt dyktige på er det å skape cinematiske settinger.
I et av de tidlige brettene krabber vi gjennom et rustent rør, over en togstasjon som er tatt over av tyskere.
Røret er fullt av hull som vi kan titte ut av, og vi ser fly som passerer over hodene våre, tyskere som pakker ut utstyr eller peprer våre lagkamerater med skudd.
Den er en fantastisk flyt i brettene, med nydelig variasjon mellom åpne områder med angrep fra alle retninger, og mer systematiske, trangere omgivelser der vi beveger oss fra sperring til sperring.
Som i de aller fleste krigsspill er muligheten for utforskning begrenset til det minimale.
De utbombede bygningene fungerer kun som kulisser vi bruker som beskyttelse fra fiendtlig ild.
Det er så godt som ingen interaktivitet med omgivelsene, du kan ikke en gang skyte gjennom vinduer.
Men det er i og for seg greit, det vi imidlertid savner litt er en ordentlig fysikkmotor som kunne gjort omgivelsene litt mer virkelighetstro og levende.
Når det ikke eksisterer muligheter for utforskning i et skytespill, er det kun en ting som gjenstår: kamp.
CoD 2 fokuserer på aktivt bruk av gjemmesteder og beskyttelse, det er på ingen måte anbefalt å løpe rett på tyskerne og forsøke og ta ut så mange som mulig.
Treffsikkerheten er så godt som ikke eksisterende når du er i bevegelse, og det er meningen at du skal utnytte terrenget og bygninger til å dukke bak, for så å hoppe frem og fyre av et par skudd
eventuelt hive over en granat eller to.
Hvil deg for helse
Måten helsesystemet implementeres på henger også sammen med kampmekanikken.
Interessant nok er det ingen helsemåler i spillet, og ingen medikits.
Blir du skutt nok ganger, begynner karakteren å stønne av smerte, og løsningen på dette er rett og slett å ta en pustepause.
Etter noen sekunder regenereres helsen din, på en tilsvarende måte som i Halo-spillene.
Jo da, det er helt urealistisk
men ikke mindre realistisk enn å løpe rundt etter helsepakker.
Poenget er at dette systemet opprettholder en flyt i spillet som ikke blir brutt opp av at du har lite helse igjen og må begi deg ut på leting etter medikits.
Et annet moment er faktisk bruken av røyk som beskyttelse.
Du er til enhver tid utstyrt med røykgranater, som legger et tett teppe med grå røyk over kampsonen, noe som lar deg gå relativt usett til angrep.
Spillet gjør også en fremragende god jobb av å få deg til å føles som en del av en enorm krig.
Du er nemlig langt fra alene, og har hele tiden mengder av soldater i hælene.
Du har ingen kontroll over dem og kan ikke gi dem ordre, men det føles likevel ikke som om du er en enmannshær som egenhendig utraderer samtlige tyskere i Europa.
De tre kampanjene foregår over varierte geografiske landskap.
Sovjet-delen foregår som sagt i snødekte byområder.
Den britiske biten tar oss til Nord-Afrika, der det fokuseres noe mer på åpne ørkenlandskaper
og vi får også muligheten til å kjøre tanks.
Til slutt kommer den amerikanske kampanjen som begynner med d-dagen men for en gang skyld lander vi ikke på den langstrakte stranden på Omaha Beach, men får se en annen vinkling av invasjonen som blant annet omfatter dramatisk fjellklatring.
Videre fortsetter vi gjennom grønne og frodige franske landsbyer.
Enkeltspillerdelen byr på utrolig hektiske og dramatiske opplevelser, og leverer varene til de grader.
Vi blir underholdt hele veien gjennom, og den høye kvaliteten på oppdragene fortsetter også i flerspillerbiten.
Super presentasjon
Den audiovisuelle siden av CoD 2 er også meget imponerende.
Med et bra anlegg
eller gode hodetelefoner
opplever du en lydkvalitet uten like, med mektige eksplosjoner og kuler som hviner forbi i alle retninger.
Og grafikken er nesten upåklagelig, riktignok uten de ekstremt høye detaljene til Quake 4 eller nydelige lyseffektene til FEAR, men med vakre utendørsomgivelser og detaljerte medsoldater.
Det er likevel de herlige røykeffektene, partikkeleffektene og væreffektene som tar kaken her uten dem hadde ikke spillet vært det samme.
Så til tross for en noe lineær spillbarhet, mye skripede sekvenser, og en relativt kort varighet, er Call of Duty 2 et krigsspill av ypperste klasse.
Har du ikke fått nok av krigsspill generelt, bør dette i alle fall finne plass i din samling.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.