id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
002306
|
Midtlivskrisa
Det er hyggelig å stifte nye reggae-bekjentskaper, men Snoop Lion-prosjektet tåkelegges og blir stående som en kuriøs fotnote i rapperens karriere.
I år er det tjue år siden den lange stilken slapp Doggystyle, et av tidenes rapalbum, med Snoops ekstremt distinkte stemme over sløye vestkystrap-klassikere signert produsentlegenden Dr. Dre.
P-funkens sønner, bevæpnet med gin- og jazztobakkmarinerte sutresynther og bedagelige grooves, tok oss med inn i en ny alder.
Med kontinuerlig pisspreik oppå de nevnte produksjonene ble gangstarap noe av det mest lystbetonte man kunne høre på.
Og sånn gikk det i ganske mange år før midtlivskrisen(e).
Snoop Dogg - for anledningen nyfrelste Snoop Lion - har gjennomgått flere identitetsforandringer, men rastafari-retningen er den mest, ehm, voldsomme ”switchen” 41-åringen har begitt seg ut på - i det minste hittil.
“I feel like I’ve always been Rastafari, I just didn’t have my third eye open”, sier han til MTV.
Jeg tviler ikke.
Men det gjør ikke dette mindre gjøglete - spesielt med tanke på at synging ikke er den sympatiske kisens sterkeste kort.
På Reincarnated har klubbprodusenthelten Diplo fra Los Angeles overordnet ansvar - han er mannen som skal styre reggaeskuta i riktig retning.
Og det får han til.
Tolv spor er pent dandert utover utgivelsen, med popsensibiliteten intakt.
Eksempelvis er singelen med Disney-produktet Miley Cyrus på "Ashtrays and Heartbreaks” mer enn anstendig - den er regelrett bra.
En lett touch av calypso, gnidd inn med mye bassete ekko og et radiovennlig refreng, er tidvis uimotståelig for popøret.
Men Snoop har også passet på å ha med dancehall- og reggaetungvektere for å gi albumet dybde og - viktigst av alt - troverdighet.
Mavado-gjestede “Lighters Up”, som løftes av tunge trommer og horn på refrenget, og den klubbsvette bangeren “Fruit Juice” med Mr. Vegas er ålreite bidrag.
Det må nevnes at langfingeren til lovens lange arm og påfølgende slitasje på kjærligheten på det ettertenksomme slow-jam-sporet “Tired of Running” med Akon (!) er en lekker sak som reiser seg som et av albumets høydepunkter.
Men likevel merker man at dette først og fremst er en behagelig lekestund for den “konverterte” og halvslitne bikkja.
Etter tre, fire gjennomlyttinger blir det imidlertid tydelig at Snoop ikke nødvendigvis har dykket dypt i rastafari-tankesettet.
Han har heller valgt å omfavne kjærligheten til marijuana, plassert i en dyp sofa med påfølgende konturer av peacetegn gjennom røyken og formaninger om å værra snill.
Endimensjonalt er bare fornavnet.
Det er en stor kontrast fra gangstarap-tiden - nesten bipolart.
Men så var det å være ettergivende til helter som har levert varene i over to tiår.
Det er hyggelig å stifte nye bekjentskaper, men prosjektet tåkelegges og blir stående som en kuriøs fotnote i Snoops karriere.
| 0
|
002307
|
Evne foran smak
will.i.am er en produsent med bøttevis av kvaliteter, men han har for lengst valgt å være forutsigbar og kalkulerende.
Først og fremst ofte smakløs hitliste-generator, dernest høyst habil hiphop-produsent:
I 2013 kan det være lett å glemme at will.i.am leverte melodiøse og solide bidrag til sistnevnte sjanger.
Han er mannen bak alt Black Eyed Peas foretar seg og var dermed leverandøren bak - tro det eller ei - to gode plater fra gjengen (pre-Fergie).
I dag er Black Eyed Peas nådeløst kalde, skrudd til for nå høyest mulig listeplasseringer ved hjelp av popdance-elementer smittsomme som aggressiv hjernehinnebetennelse.
Derfor er det ikke overraskende at will.i.ams fjerde soloalbum består av akkurat det dagens BEP er bygd på:
Kommersielle ambisjoner tredd utenpå kontemporære popelementer.
Alt fra trap-inspirerte spor - altså snedig hi hat-programmering og artige bassmønstre (“Freshy” med Juicy J) - til stadionpop med oppbyggende synth og drivende basslinje i samarbeid med verdens største popfenomen akkurat nå ("#thatPOWER").
"Scream & Shout" ft. Britney Spears:
Men når will.i.am treffer, som han gjør med den spretne elektro-saken “Scream & Shout” med den rehabiliterte popprinsessen Britney Spears, må det applauderes.
Produsenten, låtskriveren, sangeren og rapperen viser glimt av kvaliteter som vi vet han har i seg.
Ta breiale “Geekin’”, som deler DNA med Jay-Zs “Dirt off Your Shoulder” og skriker etter en rap-remiks - her hører vi en will.i.am som er tro mot sin fortid, da han leverte betydelig materiale til rappere som The Game og Nas.
Ankepunktet - et digert et som sådan - er at det blir for kalkulerende.
Det skrider titt og ofte ut i en corny smørje og gjør will.i.am til en parodi på seg selv (“Let’s Go”, “Gettin’ Dumb”).
Eksempel:
“This Is Love”, en utpreget hook-refreng-hook-låt med gjenkjennelig synth klorer seg fast som et dårlig minne og gjør at man går og nynner på noe man ikke vil nynne på.
Forutsigbart - som brorparten av #willpower forøvrig.
| 0
|
002309
|
Søvndyssende klagesang
Lana Del Rey leverer nok en halvgod låt - denne gangen som en del av soundtracket til storfilmen The Great Gatsby.
Når The Great Gatsby har premiere om ganske nøyaktig en måned, er det med et stjernelag av både skuespillere og musikere involvert.
Jay-Z, Beyoncé og Florence Welch er, i tillegg til Lana Del Rey, blant artistene som har vært med å lydlegge filmen.
Dette har naturligvis vært god promo for filmen, og interessen for musikken fra filmen har vært stor.
Den første hele låten fra filmen som er sluppet er Lana Del Reys "Young And Beautiful".
Den stiller det legitime spørsmålet om hvorvidt jeg-personen kan regne med å fremdeles være elsket når hun ikke lenger er ung og vakker, og kun har en plaget sjel å by på.
Bekymringen og sårbarheten i Lana Del Reys stemme er troverdig, men som så ofte ellers høres hun i overkant valiumsruset ut.
Den særegne stemmen har passert det magiske punktet hvor den ikke lengre høres sjarmerende slørete ut.
På "Young And Beautiful" fremstår Lana, som heller ikke imponerte sist hun var i Norge, søvndyssende og uinspirert.
Som seg hør og bør er låten smakfullt dramatisk produsert.
Filmatiske strykere, tunge trommer og storslått oppbygging mot slutten, som lar det sentrale spørsmålet henge ubesvart i luften, løfter låta.
Den skildrer usikkerhet, og er med god hjelp fra de nevnte virkemidlene delvis overbevisende i formidlingen av vonde følelser - men vil nok stå sterkere sammen med scenene fra The Great Gatsby enn som frittstående låt.
Med denne låta føyer nemlig Lana Del Rey seg inn i rekken av artister der formen og innpakningen er viktigere enn selve låtskrivingen.
"Young And Beautiful" er langt ifra 26-åringens beste øyeblikk.
Den er snarere nok en middels utgivelse fra artisten som i begynnelsen av karrieren fremsto som myteomspunnet og eksklusiv, men som senere fylte litt for mye av både debutalbumet og (spesielt) den utvidete utgaven av dette med anonyme, halvgode låter.
Den vil nok bidra til å underbygge stemningen i The Great Gatsby, men egenverdien "Young And Beautiful" har som låt vil ikke ta den lenger enn til glemmeboken.
Se traileren til The Great Gatsby:
| 0
|
002311
|
Gruppeterapeuten
Indie-r&b-sangeren Arthur Ashin forsikrer oss om at det er lov til å føle på sorgen og kjærligheten samtidig.
I kjølvannet av Drake fulgte en flokk med artister med hel- og halvhjertede forsøk på å lage emosjonell, elektro-basert r&b med mye klang.
Autre Ne Veut, eller Arthur Ashin, som han egentlig heter, har talentet og kapasiteten til å begi seg ut på et såpass ambisiøst prosjekt.
Albumet Anxiety droppet i februar og viste seg å være et hyggelig bekjentskap hvor indiepop/r&b-fusjonen kler Brooklyn-mannens betryggende falsett.
Nå turnerer han med macen full av lo-fi-elegante kutt, og nesten knirkefritt overfører han det solide albumet til scenen.
De i overkant hundre oppmøtte fikk denne kalde vårdagen oppleve en sanger med kunstneriske ambisjoner som ønsker å integrere dansing i introverte låter.
Akkurat som emosangere med hjerte for klubbfibre skal oppføre seg, med andre ord.
Blå, Oslos beste konsertlokale hvis man ser bort ifra stolpene som kan stå i veien for det man faktisk ser på scenen, er skreddersydd Ashins opptreden - smalt, intimt og mørkt.
Han akker seg, lukker igjen øya og synger lidenskapelig.
Det er på grensen til kleint, men så minnes man på at følelsesregistret er Ashins fremste våpen.
Faktene kler scenepersonaen, og det kjennes som en selvfølge at han skal slentre rundt og fremheve coolnessen når han fremfører albumet.
Han scanner publikum med en et sinnsykt blikk til åpningstonene til “Play By Play”.
Harpeaktig synth fyller det mørket lokalet, før vår mann krummer ryggen og synger med raspete falsett til blodårene i panna stikker ut, minst like distinkt som blikket han sendte ut minuttet før.
Tilstedeværelse er nøkkelordet.
Han snur ryggen til publikum, men jeg fikk sett ansiktet i profil siden jeg sto på siden:
Ikke en eneste gang var det noe som minnet om vanlig oppførsel eller oppsyn.
Ashins scenepersona er like spesiell som Anxiety.
I samspill med en habil trommeslager, korist og mac gir Ashin oss et lite innblikk i sin verden.
Elektrobasert indie-r&b kan føles ekskluderende og vel hipt til tider, men med durabelige spor som “Counting” og “Ego Free Sex Free” kan få de mest kritiske til å la seg rive med.
Når han plasserer seg foran synthen og spiller opp “World War”, albumets lekreste ballade, oppleves det grundig og trygt.
Den følelsen følger oss de snaue tre kvarterene han står på scenekanten og på sett og vis vrenger litt av sjela si til Oslo-folket.
Autre Ne Veut forsikrer oss om at det er greit å være litt emosjonell, føle litt på sorgen og kjærligheten.
Gjerne samtidig.
| 1
|
002312
|
Muggen årgangsvin
Hvil nå, Iggy, og ta med deg resten av The Stooges inn i pensjonisttilværelsen.
Gleden over gjenoppstandelsen av The Stooges fikk seg en solid trøkk av comeback-albumet The Weirdness i 2007.
Totalt blottet for inspirasjon forsøkte det høyst legendariske bandet seg på en ny generasjon.
Nå prøver de seg - trist nok - en gang til, under navnet Iggy & The Stooges, etter gitarist Ron Ashetons død i 2009.
Altså samme navn som de tok på strålende Raw Power i 1973.
Det kunne gått bra, og alle rockehjerter ville svømt over av glede.
I stedet det går samme veien som Detroit, et av bandets tilholdssteder i gamle dager:
Ad undas.
Åpningslåten "Burn" deiser inn i stereoen med lovnad om et levende band som ønsker å lage god rock for den moderne mann og kvinne, og smilet sitter i starten løst.
Resten av ferden mot albumets ende er gjennom ulendt terreng.
Fest sikkerhetsbeltet over ørene og øynene.
Ready To Die er simpelthen uvirkelig svak på alle nivå.
Bandet høres - med noen få små unntak - både uinspirert og amatørmessig ut.
"Job" minner om tusen rockeband på Ungdommens Kulturmønstring som akkurat nesten faller sammen instrumentalt.
All ære til de bandene, men de heter ikke Stooges og er heller ikke gudfedre av punken.
Rytmeseksjonen jobber så enkelt de kan, og tilbakevendende James Williamson produserer bare unntaksvis noe som minner om magi med gitaren.
De få gangene dreier det seg om skingrende gitarer som Velvet Underground gjorde tusen ganger bedre.
Eventuelt handler det om gitarsoloen på "Beat That Guy", som høres ut som en ruset Slash.
Iggy Pop har aldri vært noen stor vokalist, men trengte seg tidligere på deg - enten du ville eller ikke - med sin intense stemme og påståelige levering av sangene.
En formidabel spytt og hersk-teknikk.
Nå virker det ofte som om han gjør sitt aller ytterste for å virke totalt uinteressert, og det høres ikke sjeldent ut som om han med vilje prøver å synge falskt og treffe feil på inngangen til linjene sine.
Vel.
Det er en dårlig idé.
La oss gå over på tekstene.
Der er det mye snop, og "DD's" tar hjem førstepremien.
En sang om store kvinnebryst over en halvslapp Motown-beat.
"I'm on my knees for those double d's, why tell a lie I'm mystified".
Gratulerer.
En til?
La oss dra refrenget på "Job".
"I got a job but it don't pay shit, I got a job and I'm sick of it".
Gratulerer igjen.
Så var det balladene da.
Tre i tallet.
Der høres Iggy ut som en Lou Reed som har vært på fylla i fire dager i strekk, uten en eneste pust i bakken eller hvil på øyet.
Så falskt.
Så redselsfullt.
Tre følelsesladde ballader som får meg til å føle nøyaktig ingenting.
De frysningene som dukker opp er et direkte resultat av den intetsigende vokalen.
Jøye meg.
Åpningskuttet, "Gun" og tittellåten får passere som helt streite sanger.
Resten av albumet stoppes på grensen og settes prompte i arresten.
Det hele er så svakt at jeg blir trist.
Stooges var (og er historisk sett fremdeles) tross alt et av rockens aller viktigste band.
Smilet som dukket opp i ansiktet helt i starten blir raskt til en rumpehull-lignende leppepositur, før jeg bare blir sittende og måpe over at noen har latt dette passere som en Stooges-plate.
Det høres mer ut som en skikkelig dårlig Iggy Pop-plate.
Iggy Pop er druen som ble en rosin, og som nå er overmoden for komposthaugen.
Resten av Stooges kan han godt ta med seg i samme slengen.
Ready To Die, har de kalt platen.
La det skje.
| 0
|
002313
|
Nonchalant nonsens
Lars Vaular sjarmerer og imponerer med årets beste refreng.
Og alle bare “namamamananaschamanananana”.
Lars Vaular, landets mest interessante rapper de siste årene, pløyer stien til lekenhet og lystbetonte toner i samarbeid med kumpanen og produsenten Thomas Eriksen.
“Nonsens” viser en langt mer sangvillig artist.
Med stort hell.
Eriksens hypnotiserende synthfremføring, marsjaktige trommer og strykerarrangement spiller sammen med en betagende tekst og et merkelig smittsomt refreng og driver deg langt ut i drømmeland - gjerne sånn at du glemmer å gå av banen og ender opp på Ensjø.
28 år gamle Vaular har mye materiale å vise til, deriblant fire fullengdere.
Du betyr meg fra 2011 skisserte en artist med voksende ambisjoner.
Mystikk- og post-rap-aktig tilnærming på albumet viste et behov for å bryte med vante mønstre.
Den nyeste singelen er en forlengelse av nettopp dét.
"Nonsens" viser oss en rapper som definitivt har kapasitet til å fortsette å lage musikk utenfor velkjente rammer.
Vaular og Eriksen har jobbet tett over en lang periode og har gitt ut flere schlägere (“Rett opp og ned”, “Gi meg noe bass”).
Like fullt føles det ferske kuttet som det tydeligste startsskuddet for en mer, kremt, voksen utgave av bergenseren - til tross for låtens markante og nonchalante joviale vesen.
“Nonsens” er et perfekt lydspor til lyden av bratwurst-pølser som sprekker på grillen og bekymringsfrie dager.
Forretten smaker.
| 1
|
002315
|
Massiv mandag
Bruce & co. skapte en fullverdig festaften for flere enn fanatikerne i Telenor Arena.
Da Queens Of The Stone Age var på sitt mest hardtfestende, måtte de visstnok innføre en todagers uke for å kunne holde det gående.
Annenhver dag i QOTSA-kalenderen var lørdag (fullt party!) og annenhver dag var mandag (puh, bakpå... reparere forsiktig).
Det virket ikke som om Bruce Springsteen og hans E Street Band var klar over at det var mandag i Telenor Arena, for makan til lørdagsunderholdning er det lenge siden Bærum har sett på en ukedag.
Det åpner med at Little Steven får fjolle seg til med "My Kind Of Town", Frank Sinatra-låten han sang i femte episode av "Lillyhammer", og stemningen er satt.
Dette er ikke en konsert for setlistefanatikerne som samler på sjeldne Bruce Springsteen-låter, for i løpet av de tre første ordinære låtene svir Bruce & co. seg gjennom "Two Hearts", "No Surrender" og "Badlands".
Lyden er massiv, bandmedlemmene (flere dusin!) er ivrige og Bruce spiller tyngre enn jeg har hørt ham på lenge.
Kanskje han har latt seg inspirere av å ha med Rage Against The Machine-gitarist Tom Morello som erstatning for Little Steven på Australia-turneen?
Eller kanskje han bare er sugen på å vise Oslo at han kan mer enn å lage sommerfest på Valle Hovin.
Massivt låter det hvert fall, og støtt og stadig glemmer man at man er i en trist og overdimensjonert gymsal på en nedlagt flystripe.
Bruce Springsteen har den evnen at han kan gjøre den minste konsertsted storslagent, samtidig som han får de mest anonyme konserthaller til å svinge som en intim låvedans.
Det kanskje beste eksempelet på det var den første Seeger Sessions-konserten i Oslo Spektrum, og i Telenor Arena gjentar han trikset med "Pay Me My Money Down".
Salen gynger, og føles stadig mindre for hver takt som dunkes ned i golvet fra bootsene til Bruce.
Ikke like hakesleppende magisk som i Oslo Spektrum for noen år siden, men uansett et av mange høydepunkter på kveldens konsert.
Andre høydepunkter?
Nevnte "Badlands" er kveldens første gåsehudøyeblikk, "Born In The USA" er så tung og brautende at man skulle tro Swedish House Mafia hadde glemt igjen noen basselementer etter julekonserten, Max Weinberg trommer merker i gulvet på "She’s The One", allsangen på "Hungry Heart" kunne knapt vært gjort bedre av hjemmepublikummet i Madison Square Garden, og "Thunder Road" viser at man kan by publikum på både kneipp og bløtkake.
Først rolig, nedpå, ikke ulikt den legendariske Hammersmith-versjonen fra 1975, før band og The Boss mot slutten samles i et tight crescendo som kulminerer i den bombastiske linjen "...and I’m pulling out of here to win".
Av og til er det enkle nok, og av og til må du frem med alle ingrediensene.
Bruce og hans E Street Band gjør begge deler i samme sang.
Av låtene fra sisteplaten Wrecking Ball fungerer "We Take Care Of Our Own" best, men også tittelsporet får seg et fint løft i liveversjon.
The Rising-trioen "Waiting For A Sunny Day", "Lonesome Day" og tittelsporet er fine transportetapper, men de mister noe nerve når de blir tatt ut av 9/11-konteksten til albumet, og settes inn i en festsammenheng som dette.
Avslutningsvis kommer "For You", et av de få virkelige balladeøyeblikkene kvelden byr på, før "Born In The USA", "Born To Run", "Dancing In The Dark" (hvor det originale OLLG-øyeblikket med Courtney selvsagt gjentas med opptil flere lokale jenter) og "Tenth Avenue Freeze Out" klokker konserten inn på 2 timer og 50 minutter og sender folket lett dansende ut i endeløse køer.
Om noen på veien ut begynte å planlegge morgendagens tur i Marka eller lang, deilig frokost på en fridag, er de unnskyldt.
Det må da være søndag etter en slik konsert?
Selv kan jeg ikke huske å ha hatt så lite mandagsfølelse på årevis - jeg tror jommen meg det var da Queens Of The Stone Age lagde fest på Rockefeller en novembermandag i 2002.
| 1
|
002316
|
Kutt av meg ørene
Hvorfor har ingen fortalt Departure at det skal mye mer til enn bare lyst for å lage musikk?
Har du noensinne drømt om å være en vaskekte rockestjerne?
Å kunne vifte majestetisk med mikrofonen foran 20.000 rabiate fans, og holde dem klamt i din hule hånd idet de raller med på refrenget?
Det er jo først og fremst en drøm - en fryktelig søt en.
Men de fleste av oss har nok likevel kjent på den en eller annen gang, på samme måte som man kan forestille seg å være førstemann på Mars eller å redde en fager møy ut av et brennende hus.
I beste fall innser man ganske tidlig i oppveksten at "jaggu, dette er jeg virkelig ikke flink nok til.
Jeg får heller finne på noe annet å drive med".
Jeg skal være forsiktig med å spekulere altfor mye i ambisjonene deres, men det er åpenbart at kompisgjengen som utgjør Departure (ikke ulikt de like elendige samtrønderne The Airborne Highfives) gjør alt de kan for å lage rock strømlinjeformet for radio- og stadionformatet:
Bløtkakemektige refrenger, glattpolerte overflater og upretensiøs instrumentering som krever akkurat fem mann - synth, trommer, bass, gitar og vokal.
Og det er jo for så vidt greit nok.
Det behøver bare ikke være så gjennomført bedritent som på albumdebuten Razorblades & Lemonade.
Riktignok har singlene "Half/Split", "Gravity" og "Smoke Signals" vært med på å fylle P3-frekvensen med jevne mellomrom de to siste årene.
Og trønderne fikk stemplet "lovende" på håndflatene bare ved å bli kuratert til årets by:Larm.
Hvis den udødelige unnskyldningen "det er jo godt til å være norsk" ligger bak disse valgene, er det rart at ikke andre norske musikere har hyttet med nevene og bedt om rettferdighet.
For selv sammenlignet med 30 Seconds To Mars og The Killers' høyst mediokre album av fjoråret har Departure minimalt til ingenting å by på - verken av sjarm eller virkningsfulle melodier.
Verst av alt er prestasjonene til vokalisten.
Selv i hans bedre øyeblikk, som på "Pioneers", låter han som en spak og tonedøv Brandon Flowers.
De lyriske flosklene hans vil heller ingen ende ta:
"City lights, neon signs/light the streets you leave behind" ("Smoke Signal"), "aiming at stars at the speed of light/holding our breath passing satellites" ("Pioneers"), og "just leave these streets, I'm not coming back/the August rain felt like snow" ("Last Days of August").
For å nevne noen få.
Han er også i stand til å få formuleringen "eternal sunshine of the spotless mind" (knabbet fra den ypperlige filmen med samme navn) til å låte uendelig plumpt.
Selv om debutsingelen "Half/Split" fortsatt låter som en billig MIDI-demo, vitner produksjonen på Razorblades & Lemonade stort sett om et band som har tatt seg god tid i studio.
Eksempelvis åpner svisken "Quiet Eyes" med patossvøpte tangenter og - teit nok - den sentimentale pipelyden fra en hjerterytmemaskin, mens første halvdel av avsluttende (jøss?) "Last Song" drives frem av typiske The Edge-gitarer, før vocodere og tykke technobeats faser ut det som så vidt kan kalles en låt.
"Velsmurt" eller ei, Departure låter likevel først og fremst som et maskineri.
Iskaldt, metallisk og hjerteløst - uansett hvor mye lyst til å spille i band som måtte ligge bak.
| 0
|
002317
|
Først som andremann
Mikal Cronin har brukt mykje tid bak fuzz-torpedoen Ty Segall.
Når han no gir ut sitt andre album på eigenhand, er det han som fortener å stå i front.
Debutalbumet, Mikal Cronin, er ein av platene som har fått mest speletid i mi samling det siste halvåret, etter at eg oppdaga han og makker/bestevenn Ty Segall på slutten av fjoråret.
Eg falt umiddelbart for råskapen til den litt meir kjende Ty Segall, men seinare falt eg kanskje endå meir for Mikal Cronin sin litt mjukare tolkning av fuzzete garage-pop.
Sjelden meloditeft og breial fuzz står som to grunnstøtter i musikken til Mikal Cronin, slik som det gjorde på den første plata.
No har han i tillegg nytta meir tid og kapital på albumet, og det har enda med ein merkbar kvalitetsskilnad.
MCII klarar på elegant vis å få debutalbumet, Mikal Cronin, til å verka puslete og lite gjennomført.
MCII varierer mellom det intense og harde, til det skjøre og rolege.
MCII er rett og slett ei råfin plate, frå start til slutt.
Når Mikal Cronin i tillegg leiker seg med feler i same gata som Bob Dylan gjorde på Desire på ei låt, og hoppar over i "Baba
O' Reilly"-landskap på neste, beviser Mikal Cronin at han er ein fullverdig og variert låtsnekker på eigne bein.
Høgdepunkta er mange.
Pop-bomba og singelen "Shout It Out", galskapen i "Change", heilt nedstrippa piano og mektig oppbygging i "Piano Mantra".
Eit par av låtene vert kanskje smått anonyme i den store samanhengen, men både tid og tankar flyt vekk medan musikken går, og det er deilig.
Når gåsehuden i tillegg melder seg sterkt i avslutninga, har eg kanskje funne ein av mine nye favorittplater.
PS:
Mikal Cronin speler på Øyanatt i Oslo
9. august
| 1
|
002320
|
Freidighetens time
Deerhunters glimrende sjettealbum er også deres mest rufsete, rå og nakne.
Bradford Cox, denne intense og pinnedyrliknende karakteren som utgjør Deerhunters primus motor, gjør akkurat som han vil.
Og takk og lov for det.
Slik har han siden albumdebuten Turn It Up Faggot i 2005 bestandig peilet Georgia-bandet inn i et gyllent og eksentrisk sidespor av indierockscenen.
Én del av regnestykket er så klart Cox' skrudde hjerne, men med i summen er også bandets rike musikalske beitemark - bestående av sjangeruttrykk som postpunk, kunstrock og støypop.
Noen kommer sikkert til å skyte meg for dette, men forrige album, Halcyon Digest - om enn lekkert produsert og bestående av flere sterke låter - strøk kanskje lytteren vel mye med hårene?
Punkidealet, som for Cox først og fremst handler om å gjøre det uforventede, havnet nemlig litt på avveie.
Uansett:
I tiden etter utgivelsen - og videre gjennom innspillingen av soloalbumet Parallax (2011) - skal frontmannen ha surret rundt i New York, svøpt i en tåke av depresjoner og store kvanta brun rom.
En periode som nå er over, heldigvis.
Én av grunnene kan være at samholdet i Deerhunter visstnok er bedre enn på lang tid.
Og det høres:
Monomania kan på sett og vis kalles Deerhunters "store punkskive".
I hermetegn, altså.
For selv om lydlandskapet er mer skranglete enn noensinne og albumet er spilt inn på gamlemåten, med hele bandet sammen i studio, drives Deerhunter fortsatt frem av Cox' ekstraordinære evner som låtskriver.
Hvilket enkelt understrekes av ordinære kutt som "The Missing" og "Blue Agent", men også bluespunkerne "Pensacola" og "Neon Junkyard", samt ypperlige "Sleepwalker".
Selv om Cox stadig insisterer på at tekstene hans ikke er så mye å dvele med - de er jo kun et produkt av den maniske tankestrømmen hans - er de ikke mindre verdt å merke seg.
Store deler av tematikken på Monomania later nemlig til å ta et oppgjør med den tunge tiden siden forrige utgivelse, ofte med et ørlite glis i munnviken.
Ikke bare dreier det seg om kjærlighetssorg ("Back To The Middle") og medikamenter ("T.H.M."), men også det å treffe bunnen med hodet først ("Nitebike").
Samtidig finnes det flere humørfylte øyeblikk, som i surrealistiske "Dream Captain":
"Dream captain/take me on your ship/I have a feeling I'm gonna be sick/I've been landlocked for too many weeks".
Monomania er heldigvis alt annet enn et resultat av monomani.
Bradford Cox og resten av Deerhunter gjør nemlig hva enn som føles riktig i øyeblikket.
Og som regel er det også det.
Tolk det gjerne som en selvsikker finger til alle musikere som gjentar seg selv.
Det gjør i hvert fall jeg.
| 1
|
002321
|
Riktig retning
One Direction gir låtene nytt liv fra scenen.
På grunn av rigide fotoavtaler som bryter med - og undergraver - NRKs redaksjonelle integritet ble vi forhindret fra å bruke fotografer med profesjonelt utstyr på konserten med One Direction.
Vi dekker derfor konserten med mobilkamerabilder tatt av NRKs utsendte og publikum.
Kun drøyt to år er gått siden fem britiske gutter ble satt sammen av talentkonkurranse-dommer Simon Cowell, og boybandet deres til slutt havnet på tredjeplass i engelske X-Factor.
Siden den gang har One Direction blitt ekstremt populære.
De fem guttene på 19 år har klart å blåse liv i boyband-fenomenet igjen, som har ligget mer eller mindre i dvale siden Backstrees Boys, a1 og Westlife herjet på hitlistene rundt milleniumsskiftet.
One Direction solgte over 18.000 billetter til konserten i Bærum på fem minutter, og når de står på scenen blir det fort klart hvorfor.
For selv om låtmaterialet ofte er platt og forutsigbart, makter Harry Styles, Liam Payne, Niall Horan, Zayn Malik og Louis Tomlinson å gi det nytt liv fra scenen.
Deres fremste kvalitet er at de later til å være overlykkelige for å ha kommet så langt som de har.
Gjennom hele konserten i Telenor Arena utstråler de en spilleglede Justin Bieber, som besøkte samme scene for tre uker siden, aldri var i nærheten av.
De fem guttene er hele veien tilstede i det de formidler, og fremstår både sjarmerende og uhøytidelige.
Dynamikken mellom dem er god, og de kappes aldri om oppmerksomheten.
Innimellom ser de til og med ut til å bli smått brydd over at nesten tjue tusen jenter hyler mot dem med stjerner i øynene.
Konserten åpnes av "Up All Night" og beveger seg raskt gjennom et knippe mer eller mindre kjente låter fra de to albumene gruppa har i bagasjen.
Mellom låtene er de på sjarmoffensiven; de takker publikum for støtten de har fått siden første dag og roser Oslo og Norge.
Spenningen og stemningen er i taket når de fem guttene fires fremover i salen på en bro.
Hovedpersonene vinker og smiler til fansen på gulvet og tribunen mens "Change My Mind" - en av mange ballader vi får høre denne kvelden - fremkaller både tårer og hyling hos publikum.
Ferden ender ved miksebordet, hvor 19-åringene gjør en energisk versjon av den i utgangspunktet kjedelige Blondie/Undertones-mashupen "One Way Or Another (Teenage Kicks)".
Grepet med å flytte seg ut i salen er effektivt - plutselig får også de som sitter plassert langt bak på gulvet og tribunen sitt.
To ballader senere, tilbake på scenen, forløses den intense stemningen og energien flyturen over publikum bygde opp med "Back To You".
Stemningen når en foreløpig topp, og det føles uforståelig og dårlig timet at One Direction deretter tar en flere minutter lang pause.
Greit nok at pausevideoen vi får se er nokså morsom - men det er ikke derfor vi er her.
Sangprestasjonene kommer til kort et par ganger under konserten.
Særlig Niall sliter på noen dype partier, men jevnt over klarer kvintetten seg godt vokalmessig.
Zayn, Harry og Louis er de beste vokalistene, men alle fem får skinne på scenen.
Låtmaterialet er konsertens største ankepunkt.
En god tredjedel av setlisten er ballader.
Få av dem er sterke - og det blir fort for mange.
Når det er sagt - de aller fleste låtene til One Direction får nytt liv og er langt bedre live enn på plate.
Det skyldes uten unntak entusiasmen de fremføres med.
Stemningen bygges gradvis op gjennom hele konserten, og gullrekka "Kiss You", "Live While We're Young" og "What Makes You Beautiful" brytes kun opp av kommentarer om hvor fantastisk bandet har hatt det under konserten, hvor varmt det er i salen og fraser fra "Hot In Here".
Publikum viser gang på gang at de kan gruppas tekster til fingerspissene, og mens konfetti, ballonger og pyro fyller arenaen setter de fem guttene to streker under svaret alle Directioners har kommet for å få denne kvelden:
Selv om Bieber har de beste låtene, er One Direction flere hakk bedre live.
| 1
|
002324
|
Store ord, himmelsk innpakning
På sitt beste album så langt tar Vampire Weekend det gigantiske steget fra tidsriktig til tidløst.
Det er ikke nybrottsarbeid å avfeie Vampire Weekend som trendfølsomme fyrer som digger seilermoten og liker andre, mer småvokste artister som også liker afrikansk musikk.
Dette er ellers en kritikk som burde ha forstummet allerede halvveis uti debutalbumet, og som nå, på deres tredje album, er like grunnløs som "de var bedre før":
Modern Vampires
Of The City ruver over alle tidligere utgivelser med en detaljrikdom og idébredde man må grave dypt i den pophistoriske materien for å finne maken til.
Religion og tro er et sentralt tema her, noe som også viser hvordan Ezra Koenig som tekstforfatter har gått vekk fra å være Wallpaper-vittig ("Oxford Comma", "Mansard Roof") og å skrive Lonely Planet-tekster ("California English", "Horchata") til å bryne sitt tunge referansegrunnlag på større spørsmål.
På "Ya Hey" synges "The motherland don't love you, the fatherland don't love you, so why love anything?" over gyngende kor og klimprende piano, og toppes med et refreng som enten kan være en Outkast-referanse eller lyden av brennende magnetbånd som hveser "Jahve", alt etter din tilbøyelighet.
Musikalsk er det ellers et mer nedpå og mindre anmassende band som møter en.
Mulig den relative hvilepulsen og det avrundede lydbildet kan tilskrives gjesteprodusent Ariel Rechtshaid (Haim, Usher), for det er langt mindre kant, diskant og trommer enn man eksempelvis fant på Contra, der gitarist Rostam Batmanglij fikk frie produksjonstøyler.
Naturlige unntak her er rockabillyautotune-førstesingelen "Diane Young" og "Unbelievers"; sistnevnte vil bli en favoritt blant de som satte ekstra pris på "Walcott" og "Bryn" fra debuten.
I helheten er det derimot de rolige, besynderlige låtene som beveger mest.
"Ya Hey" er soleklart albumbeste, jeg har nesten ikke sett vitsen i å høre annen musikk den siste uken, men her er det 37 minutter til som roper etter oppmerksomheten.
"Step" høres ut som en barokk r&b-låt med Koenig på sitt mest lyrisk selvbevisste, spisset ned til sitater i hvert vers - det er neppe tilfeldig at de fleste videoene som er sluppet til nå kommer med teksten rullende over skjermen.
I enda større grad enn tidligere ligger mye av innholdet i det som synges.
Han er en tekstforfatter å bli ordentlig glad i, og ikke bare fascinert av.
Moderne pop er jo full av folk med vekttall, men der interessen kan stoppe ved det rene ordkunstneriet (Andrew Bird), bitterheten (John Grant) eller de litterære ferdighetene (Colin Meloy), har Koenig en smittende lidenskap for sine egne tekster, mer underfundig enn jålete.
Kombinert med hans naturlig appellerende vokalknekk er det vanskelig å ikke sitte glisende igjen.
I tillegg føles Modern Vampires... mindre fragmentert enn debuten og mindre spastisk enn Contra - som i ettertid kanskje kan ses på som et litt for desperat forsøk på å etterape egen suksess.
Det er lite av denne desperasjonen å spore nå, og selv om den mest hitsensitive vil savne en "A-Punk" eller "Cousins", er det til syvende og sist et mer interessant band man har her, mye takket være Batmanglijs virtuositet og produksjonsøre.
Enten det er støysaksofonpartiet i "Worship You", tikkingen i "Hudson", kilt-duften av riffet mot slutten av "Unbelievers", den odde vokoderen i "Step" eller det faktum at "Diane Young" åpner med tekstlinjen "You torched a Saab like a pile of leaves".
Vampire Weekend har muligens fortsatt et navn som forbindes med det de minst fantasifulle vil kalle "hipt", men musikalsk har de utviklet seg eksponentielt i løpet av tre album.
Dette er en foreløpig kulminasjon av kjemien mellom fire musikere med velutviklet nysgjerrighet i alle fagfelt.
Modern Vampires
Of The City bygger lagvise melodier, pirrer og besnærer langt mer enn de aller fleste som gir ut musikk i 2013.
| 1
|
002325
|
Aldri lei seg
Sangeren August Alsina representerer en motreaksjon til overemosjonell r&b.
I den gjenoppblussende r&b-sjangeren har vi blitt tildelt en rekke sørgmodige artister.
De låter ofte tristvakkert og bestandig alvorstungt.
Sånn sett gir New Orleans-alfahannen August Alsina en sårt tiltrengt dose.
Her er det ikke overflod av melankoli som gjelder, men snarere en motreaksjon utarbeidet av breial fyr med en ganske fin stemme som leverer varene.
Nitten år gammel ga han ut The Product.
Et år senere fortsetter Alsina i samme spor på oppfølgeren.
Med støtte fra storselskapet Def Jam baserer The Product 2 seg på ren musikkglede og et sterkt ønske om å formidle et uanstrengt forhold til damer, samt hverdagen.
Og Alsina griner aldri.
Over snedige, men oppstemte produksjoner synger han med fårete glis og hodet hevet.
En hard bakgårdskar som crooner om damer, der altså.
Sammenligningsgrunnlaget er ikke all verden, men parallellene til Jeremih eller en ung Trey Songz er på plass.
Han imponerer stort, fra det spretne Jazze Pha-produserte tittelsporet til å være flåkjefta over en av årets bedre r&b-låter med synth-horn og skingrende gitar i “I Luv This Shit”.
Han boltrer seg over fjorten kutt på miksteipen, men kunne med hell ha skåret vekk vekk et par-tre sanger.
Men arbeidet han legger i de nevnte sangene, pluss “FGBP (Fuck Bitches Get Paid)", “Shoot or Die” - coverversjonen av Justin Timberlakes comeback-singel - eller klubbvennlige “Work”, er formidabelt.
Eller i det minste meget lytteverdig.
August Alsina har kanskje litt å gå på som låtskriver, men det føles sekundært:
Tjueåringen har x-faktoren intakt.
Den unge mannen styrker sin posisjon med miksteipen, og han beviser at han har mange gode år foran seg som en ekte r&b-thug.
Det gleder.
| 1
|
002327
|
Synthere i sommersol
Menneske trumfer maskin på årets hittil mest imøtesette album.
I så måte berører det underlig lite.
Man skal jo være takknemlig for at det fortsatt kommer plater som genererer interessen, entusiasmen og det generelle ståket Random Access Memories har skylt innover oss med de siste månedene.
Det lanseringsmessige momentumet knyttet til Daft Punks fjerdealbum må vi tilbake til tampen av nittitallet for å finne maken til.
I mellomtiden har platebransjen som kjent svaiet faretruende.
At den nå synes på bedringens vei, skyldes vel først og fremst at den stiller med internett i ryggen og ikke i skuddlinjen.
Random Access Memories’ betydelige suksess, i god tid før selve albumslippet, underbygger denne ikke akkurat banebrytende teorien.
Sammenlignet med noen av de siste årenes store album – Kanye Wests My Beautiful Dark Twisted Fantasy eller Frank Oceans Channel Orange, for å holde oss på den monumentale siden – er det i det imidlertid vanskelig å forstå all ståheien.
I det minste fra et rent musikalsk perspektiv.
Joda, franskmennene har i denne omgang tatt hørbare skritt i retning velspilt, striglet seinsyttitallsssessionpop – Chic-gitarist og produsenthelt Nile Rodgers er både gjest og ledestjerne her – med drypp av morodersk romdisko, fusion, funk og mjukrock attåt.
Men den drivende ideen i prosjektet – å herje med skillet mellom maskin og menneske – er knapt ny i Daft Punk-universet.
Og duoen har satt den ut i livet på langt giftigere vis tidligere.
Gjestelisten er omfattende, med bidrag som forutsigbart nok vaker mellom det inspirerte og det forglemmelige.
Verken Gonzales eller The Strokes’
Julian Casablancas setter de store avtrykkene etter seg på sine respektive innhopp på kitschy «Within» og daffe «Instant Crush».
Pharrell-gjestede «Get Lucky» fungerer jo, men er verken en veldig god eller spesielt slitesterk låt.
«Lose Yourself To Dance» er bedre, på tross av snarere enn på grunn av vokalen.
Ellers mangler det ikke fyllstoff.
Låter som «Give Life Back To Music», «Beyond» og «Motherboard» blir stående og stange.
Lenge.
Det peker mot et annet sentralt ankepunkt – altfor mange av disse 75 minuttene oppleves uttværede, gledeløse og utstuderte.
Lyspunkter finnes, og de fleste inntreffer på platens andre halvdel.
Den eksentriske og uvørne sjangerkarusellturen «Touch» er blant få låter som forsvarer spilletiden og Todd Ewards’ soldunstende «Fragments Of Time» er nydelig klippet og limt, mens «Contact» avslutter tøft og eksplosivt.
Jeg lar meg i tillegg røre av spøkelset i maskinen på den robotiske «The Game Of Love.
Og måten Giorgio Moroders spoken word-intro sparker i gang (den for øvrig altfor lange) «Giorgio By Moroder» på er sublim.
Det låter – naturligvis – gjennomgående påkostet, for ikke å si luksuriøst, dette her, og fiks ferdig formatert for den tilbakelente sommerfesten.
Men tross drøssevis av lekre detaljer å fortape seg i:
Fraværet av nødvendighet er slående.
Og konseptet fremstår til syvende og sist modigere enn selve musikken.
Til syvende og sist er kanskje Daft Punks største bragd at de har greid å overbevise verden om at dette er et essensielt album.
Det er det ikke.
Hør Random Access Memories her, og gi oss gjerne din mening om albumet i kommentarfeltet
| 0
|
002328
|
Sørgmod i brøstet
Fjorten år ut i karrieren har ikke livet akkurat blitt enklere for The National.
Men det blir bra musikk ut av det.
Enkelte band eldes med stil.
Særlig amerikanske undergrunnsbautaer som Low og Wilco - som fortsatt har vitale ting å melde idet de bikker tjue - slår meg som umiddelbare eksempler på band som vet å styre unna krampaktige løsninger for å henge med i tidsånden.
På en slik liste gjør også The National seg godt.
Fra og med den selvtitulerte albumdebuten for tolv år siden har Ohio-bandet rakrygget stått bak sørgmodig og elegant kammerrock - blant annet med det ypperlige 2010-albumet High Violet på merittlisten.
Selve kronjuvelen og bærebjelken i The National er riktignok vokalist Matt Berninger og baritonstemmen hans.
Det virker nemlig som det ikke finnes grenser for hvor mye livet er i stand til å tynge på skuldrene hans, slik han briljant skildrer hverdagene gjennom vemodige, sørgelige og skuffede øyne.
Og Trouble Will Find
Me er heldigvis ikke noe unntak.
"God loves everybody, don't remind me" ("Graceless"), "I do my crying underwater, I can't get down any farther" ("Demons") og "I was the television version of a person with a broken heart" ("Pink Rabbits") er bare et utvalg av et betydelig antall bitre one-liners fra sjettealbumet.
Musikalsk plukker kvintetten opp tråden fra forgjengeren High Violet:
Nøkterne, men fargerike produksjoner - ofte i et tempo som komplimenterer Behringers senkede hode - drevet fremover av trommeslager Bryan Devendorfs pulserende rytmer.
Samt en bukett av gjester i studio - St. Vincent, Sharon Van Etten og Sufjan Stevens er blant dem.
Men det har også kommet en ny kompleksitet over låtskrivingen til tvillingparet Aaron og Bryce Dessner, noe som gjør at Trouble Will Find Me kan fremstå som en umiddelbar skuffelse.
Flere av de beste låtene åpenbarer seg først ved tredje eller fjerde gjennomlytting.
Ta for eksempel "Fireproof", en illevarslende vise hvor Berninger henvender seg dypt såret til en iskald ekskjæreste, eller den avkledde balladen "Slipped", som også gjenspeiler frontmannens tungsinn.
Også verdt å nevne er den krautete mystikken over "Humilation" og de latterlig delikate akkordprogresjonene i "This Is The Last Time" - selv om den sfæriske vendingen det siste halvannet minuttet er mer i veien enn et tilskudd.
Likevel:
Tretten låter er kanskje ikke allverdens, men Trouble Will Find Me hadde nok blitt enda bedre med et par fileteringer i skinkene.
Særlig altfor alminnelige "Heavenfaced" og "I Need My Girl" låter mer som albumfyll enn noe annet.
Det er tvilsomt om Trouble Will Find Me vil stå igjen som The Nationals beste.
Til det kan den tidvis bli for tung å få tak på.
Men den er fortsatt mer enn bra nok.
Spesielt hvis man er på utkikk etter lydsporet til en av de dagene.
| 1
|
002329
|
Frydefull forandring
Gode Kylesa gir mer plass til sin kvinne og blir enda bedre.
Det amerikanske bandet Kylesa har de siste årene seilt opp som en av de mest interessante avsenderne av tung kvalitetsrock.
Sammen med band som Mastodon (som var de første Kylesa spilte med live) og Baroness blander Kylesa så mange sjangre at det er vanskelig å finne en dekkende beskrivelse for hva de egentlig holder på med.
I den ene enden har de sørstatenes rockearv i hele sjelen og uttrykket sitt, men dette blandes med progressive elementer, sludgens tyngde og skittenhet, stoner-riff, punkens pasjon, shoegazingens svevende lydbilde og metalens hoderistende stemning.
Kylesa blander alt sammen med en forrykende kraft og vilje.
Med seg fra den alternative rocken har Kylesa mantraet om at musikken er viktigere enn utøvernes personlighet.
I Kylesa finnes ingen stjerner eller rampelys-søkere, men denne gangen er det gitarist Laura Pleasants som skinner skarpest.
Tidligere har hun bidratt med litt vokal og mye gitar, men på Ultraviolet skyves hun lenger frem med hovedvokal og/eller koring på alle låtene.
Mer av Laura overalt.
Resultatet er et enda bedre band.
For det er når Laura Pleasants og Phillip Cope deler på vokaljobben i samme sang - og synger og skriker mot hverandre, eller korer på hverandres linjer - at Kylesa virkelig tar musikken sin til nye høyder.
Starten med "Exhale" og "Unspoken" er helt vilt tøff, og følges opp - og vel så det - utover albumet.
Med stadige overraskende elementer og løsninger i låtene, og god spredning i oppbygning av musikken, er det ytterst få steder der jeg som lytter faller av.
"Vulture's Landing" og "Quicksand" som dukker opp mot slutten er de eneste sangene som ikke føles som en umiddelbar seier med sin litt vel ivrige fortellerkunst.
Ellers er det nytelse på nytelse for de der ute som liker tung rock der ikke alt er standardisert og formelbasert.
Låter som lett kunne vært doblet i tid klokker inn på tre-fire minutter, noe som fører til at hele Ultraviolet føles som et konstant bombardement på sanser, følelser og tanker.
Det har sjelden vært enklere å forsvinne inn i musikk og bli der.
Totalt oppslukende.
Ultraviolet er så svevende, hard og vakker at jeg blir litt rørt, og er en fortjent tung triumf fra et av rockens mest undervurderte band.
| 1
|
002331
|
Høyst levende dinosaurer
Alice In Chains fortsetter oppturen etter det gode comebacket.
Alice In Chains har virkelig en av de mest tragiske og samtidig oppløftende historiene i rocken.
Etter å ha vært et av de mest toneangivende og tyngste bandene i grungebølgen falt gruppen fra hverandre på grunn av vokalist Layne Staleys enorme rusmisbruk midt på 90-tallet.
Staley døde i 2002 og Mike Starr - som var bassist frem til 1993 - røk til i 2011.
Mye død og fordervelse, men også snedig gjenoppstandelse.
For etter korte gjenforeninger i 2005 og 2006 med diverse kjente vokalister for gode formål ble Alice In Chains et band igjen med ukjente William DuVall på vokal, og platen Black Gives Way To Blue ble i 2009 en triumf både kommersielt og kunstnerisk.
Et comeback som meget lett kunne blitt pinlig ble en av rockens solskinnshistorier, og nå skal det hele følges opp med The Devil Put Dinosaurs Here.
Det er bare å fortelle med en gang at det mest overraskende med Alice In Chains anno 2013 er at Jerry Cantrell har klippet det lange lyse håret sitt.
Ellers er det meste ved det gode gamle.
Det vil si at du får høre en rekke seige låter med tunge gitarer, luftig koring og småmørke tekster.
Noe annet ville ikke vært Alice In Chains.
Selv om det meste låter veldig kjent, og definitivt som Alice In Chains, har Jerry Cantrell pyntet på det hele med litt akustiske gitarer og sekstitallspop her og der, noe som bidrar til å forsterke inntrykket av at bandet hans fremdeles er en kraft å regne med i rocken.
De som har plukket låter til å fronte utgivelsen har vært gode.
De to sangene som har dukket opp de siste månedene er albumets to beste.
"Hollow" er en eneste lang nytelse der bandet biter seg fast i det velkjente Chains-groovet og nekter å slippe taket i øret ditt før alt er over.
"Stone" er mer direkte med sitt deilige riff, en soundgardensk vri på koringen og gitarkrydderiet.
Herlig.
Meget herlig.
Andre høydepunkt finnes i den pop-aktige "Low Ceiling", det veldig Cantrellske tittelkuttet, og ikke minst den Foo Fighters-lignende "Breath On A Window" med sin himmelsk vakre og allsangvennlige avslutning.
The Devil Put Dinosaurs
Here er en fyldig utgivelse, med 12 låter som brettes ut over nesten 70 minutter.
I denne postmoderne musikkverdenen, der alle skriker etter sine 15 sekunder i rampelyset - med eller uten klær på - står Alice In Chains for noe trygt og stabilt, men The Devil Put Dinosaurs Here er nok noen låter baktung.
Formelen fungerer fint, og de popharmoniske overraskelsene varmer, men minuttmengden på albumet er i overkant.
Et par av låtene er definitivt mer beskjedne enn andre, og hindrer det andre albumet etter comebacket en umiddelbar klassikerstatus.
Alice In Chains er ikke veldig moderne i uttrykket, men det trygge og stabile føles godt her og nå med et Europa i dyp krise og Stockholms forsteder i brann.
Jeg kan ikke tenke meg at én eneste fan blir skuffet.
| 1
|
002333
|
Den perfekte plan
One Of Us Is The Killer er essensen av The Dillinger Escape Plan - en kjærlighetserklæring til deres trofaste følgere, en fullkommen introduksjon for nye lyttere og et perfekt album.
Helt siden deres sjangerdefinerende og kaotiske debutalbum Calculating Infinity (1999) har mathcore-pionerene i The Dillinger Escape Plan vært et av undergunnens mest kompromissløse og kontroversielle band.
Deres komplekse sjangersjonglering har fascinert de åpensinnede og forarget puristene.
Likevel:
Det finnes få band innenfor den harde delen av musikkverden som nyter så stor respekt som The Dillinger Escape Plan - på tross av at de fram til nå ikke har levert album i klasse med deres unike sceneopptredener.
Misforstå meg rett:
Option Paralysis (2010) var en maktdemonstrasjon av aggressiv eksperimentering.
Ire Works (2007) ga bandet velfortjent, om noe kortvarig oppmerksomhet på overflaten.
Og andrealbumet Miss Machine (2004) var nesten like banebrytende som debuten.
Problemet med alle utgivelsene til nå har - ironisk nok - vært mangelen på en helhetlig plan.
One Of Us Is The Killer er derimot så helhetlig og solid som et aggressivt album med intens sjangerforakt kan bli.
Høydepunktene kommer like tett som trommis Bill Rymers skarptrommeslag.
Og det er nettopp disse slagene og gitarist og eneste gjenværende orginalmedlem Ben Weinmans karateristisk spastiske riffing som blåser i gang førstelåten “Prancer”.
Låta presser i løpet av sine fire minutter ut essensen av det som til nå har blitt lyden av The Dillinger Escape Plan og fungerer godt som en introduksjon for nye tilhørere.
Tittelsporet og den Faith No More-ske “Nothing’s Funny” er platas mest meolodiske og umiddelbare spor.
Her overbeviser spesielt vokalist Greg Puciato med alt fra fra følsome falsettlinjer til intens melodiføring i Mike Patton-klasse.
Han er rett og slett den beste metalfrontmannen akkurat nå.
Det er ikke første gang The Dillinger Escape Plan flørter med de mer kommersielle sidene av rocken, men låtskrivingen er mer fullendt på de to ovennevnte låtene enn på spor som “Black Bublegum” fra Ire Works og “Gold Teeth On A Bum” fra Option Paralysis.
One Of Us Is The Killer er kanskje bandets tyngste plate til nå, mye fordi Steve Evetts’ (produsent på samtlige av The Dillinger Escape Plans offisielle utgivelser) produksjon nå endelig er helt og holdent på bølgelengde med bandets krakilske uttrykk.
De tilsynelatende tilfeldige utbruddene i “When I Lost My Bet” sitter som velplasserte knivstikk i solar plexus.
Og med de “The Deadly Rhythm”-inspirerte jazzbrekkene på samme låt demonstrerer både band og produsent hvordan luftig produksjon og dynamikk styrker sjokket når bandet skrur opp elektrisiteten.
The Dillinger Escape Plan har med One Of Us Is The Killer skapt sitt første karrieredefinerende album siden den forbausende debuten.
Og med mye av den samme skarpsindigheten og utnyttelsen av tulleruske ferdigheter som gjorde All We Love We Leave Behind av sjangerkollegaer Converge til fjorårets nest beste album har de skapt en plate som vil ta plass og høste anerkjennelse langt utenfor deres naturlige habitat.
| 1
|
002334
|
Gammel oppskrift, nytt blod
Disclosure revitaliserer den britiske klubbmusikken med en sterk popsensibilitet på et album som er like mye for radio som for dansegulvet.
Brødrene Guy og Howard Lawrence er unge, britiske og på alles lepper.
For selv om det bare er tre år siden eldstemann Guy ble gammel nok til å gå ut på byen og bli inspirert av elektronisk musikk, har de i løpet av disse årene pustet nytt liv i den britiske klubbmusikken.
Ut med dubstepen, inn med en elegant og sjelfull revitalisering av britisk house og garage med sterk popsensibilitet.
Det tok ikke langt tid fra Disclosure la henholdvis indierocken og J Dilla-besettelsen på hylla til fordel for å produsere bemerkelsesverdig musikk.
Med sterke remikser og spennende egenproduserte låter med et tydelig uttrykk applauderte flere og flere deres vri på den britiske elektroniske musikktradisjonen.
Og med singlene "Latch" og "White Noise" satte de spor på hitlistene i hjemlandet og ble plukket opp av radio og et bredere publikum utenfor England.
Debutalbumet Settle åpnes av klubbsporet "When A Fire Starts To Burn", som med sin funky housebeat og sample av en motivasjonstale viser at Disclosure byr på mer enn bare poplåter.
Sammen med "Grab Her" er dette det sporet som skiller seg mest ut på et album sterkt preget av Lawrence-brødrenes evne til å skape sterke melodier.
Likevel passer de utmerket inn, både i kraft av hvor mektige de er og som brytninger på albumet.
I tillegg viser disse låtene at Disclosure anerkjenner betydningen av en real dansegulv-banger.
Lillebror Howard viser seg også som en sterk vokalist - og synger selv på flere spor ("F For You", "Stimulation", "Second Chance").
Jessie Ware tropper opp som duettpartner på "Confess To Me", en låt som med kombinasjonen av pen vokal og skitten, nesten stygg synth byr på en deilig dose motstand.
Og der Howard ikke synger selv har Disclosure hanket inn et sterkt lag av London-baserte vokalister.
Der de aller fleste av disse låtene er smakfulle elektropop-perler med spretne basslinjer, ledet an av Aluna Francis sitt bidrag på "White Noise", Sam Smith på "Latch" og Eliza Doolittle på "You & Me", er Jamie Woon ("January") den eneste som ikke klarer å imponere.
Både låten i seg selv og Woons tilstedeværelse er kun et skuldertrekk og seks unødvendige minutter som burde vært skrelt bort fra et album som strekker seg over en time.
Sistesporet "Help Me Lose My Mind" er et desidert høydepunkt, og en av de vakreste låtene jeg har hørt i år.
London Grammar-vokalist Hannah Reid (forøvrig et band som garantert kommer til å utmerke seg på egenhånd i 2013) bidrar her til å skape pur magi på en dansegulvballade som både har gitt meg følelsen av komplett lykke og fått meg til å begynne å gråte i løpet av en helg med Settle på øret.
Det er mye som er fascinerende med Settle:
De sterke refrengene, sjangermiksen som oser av kjærlighet for britisk klubbmusikkhistorie, den ekstremt sofistikerte produksjonen og de elegante detaljene i det som allerede kan kalles Disclosures signaturlyd.
Det aller mest fascinerende er likevel at de som har skrevet og produsert disse låtene er to brødre på 21 og 19 år, som på tross av både alder og at de ikke begynte med dette før for tre år siden har endt opp med å bli best i klassen.
| 1
|
002335
|
Verdensdamedømme
Pop-maestroen Beyoncé leverer et glitrende show i Telenor Arena og befester posisjonen som en av klodens aller råeste artister.
I dokumentaren Life Is But a Dream, som strengt tatt er en polert videodagbok, får vi vite at Houston-artisten kjemper for å balansere det å fri til kommersielle krefter med viljen til å bevare sjelen i musikken.
Den "evige" kampen for å beholde integriteten får et par riper i lakken når det sklir ut i tung reklamerotasjon for megaselskaper som H&M og Pepsi, for all del.
Men disse ankepunktene blir sekundære når eks-Destiny’s Child-frontkvinnen har en sinnsykt solid stemme, forfekter god smak i form av klassespor spredd utover et halvt tiår, ser ut som en million kuwaitiske dollar og generelt sett virker som en sympatisk person - så lenge hun blir behandlet bra.
Se Beyoncé - et selvportrett i NRK nett-tv
Dronningen på pop-r&b-haugen er i alle tilfeller sjefen i en tilnærmet fullstappet Telenor Arena i kveld, med hennes Mrs. Carter Show World Tour.
Og det spares ikke på en eneste krone.
Det er svært og pompøst, på grensen til overkalkulert.
Men det er fabelaktig.
Alt fra de frenetiske danserne, timingen, kostymeskiftene, pyro- og sceneeffektene og vindmaskinen som er skrudd opp maks og blafrer opp håret til stjernen som synger med full intensitet og kontroll:
Beyoncé-konserten er injisert med dobbel dose steroider, og det er bare lene seg tilbake og nyte festen.
"A little sweat never hurt nobody!", synger hun i en arena klam som en badstue.
Iløpet av halvannen time disker hun opp med klimaks på klimaks.
Spor fra 4, hennes seneste album fra 2011, og utvalgte hits fra katalogen får muligheten til å skinne om kapp med 31-åringen, som mildt sagt er i form, både musikalsk og fysisk.
For måten den ekstremt hektiske koreografien aldri blir til hinder for verken diksjon eller fremføring, er ikke noe annet enn imponerende.
På slaget 20.52 pumpes åpningssangen ut.
Klubbifiserte feminist-flaggskipsporet “Run The World (Girl)” river ned sjappa.
Hun brekker det deilig ned med balladen "Flaws and All" etter en hyperaktiv start, rydder scenen for folk og går solo.
Her kommer stemmeprakten hennes til sin rett, og hun beviser at hun klarer seg uten staffasjen.
Og det må sies at det alltid er et vakkert syn å se 20.000 veive hender simultant.
Telenor Arena får en del medfart som konsertsted, men det er fullt mulig å touche det geniale i den forhenværende fotballarenaen.
Eksempelvis ga ektemannen og Kanye West oss fjorårets beste konsert.
Og arenaen er aldri en byrde for kveldens stjerne.
Uanstrengt, men behersket hypnotiserer hun publikum med både powerballader og opp-i-trynet-ditt-kutt som “Crazy In Love” og “Single Ladies”.
Det når helt vanvittige tendenser i salen når "Survivor" spilles, og det er ikke mindre stas når hun sitter på knærne på pianoet under "1+1", 4s åpningsspor og vrenger sjelen.
Og vips - plutselig blir hun heiset til midt i arenaen, hvor hun fremfører "Irreplaceble", produsert av norske Stargate.
Øynene blir tilbudt godteri av den avsindige produksjonen, men fokuset retter seg kjapt mot hovedpersonen.
Det føles som en tolv-retters middag med utvidet vinpakke.
Sporene spretter, maner til sittedansing (!) og synker inn i hodet kjappere enn dansebevegelsene til artisten.
Så og si alt klaffer, selv vi faktisk ble snytt for hennes kanskje aller beste sang, "Me, Myself & I".
Men det er greit.
Det er lite som overlates til tilfeldighetene, men også når hun beveger seg utenfor rammene, sitter fraseringene som et skudd.
Beyoncé har en gudbenådet stemme; hun kan danse, bergta og imponere.
Gåsehuden løfter skjorten min en halv centimeter.
20.000 publikummere - hvorav 90 % er jenter - føler det samme:
Queen B eier i kveld.
| 1
|
002336
|
Den store nedturen
Jared Leto & co. følger opp kioskvelteren This Is War med venstrehåndsarbeid som vaker mellom komikk og tristesse.
Jeg skal være den første til å innrømme at jeg tok feil da jeg etter noen gjennomlyttinger avfeide 30 Seconds To Mars sitt forrige album, This Is War, som en dårlig plate.
For bak den oppblåste fasaden av stormannsgalskap og selvopptatthet, lurte noe så enkelt som fengende, livsbekreftende og allsangvennlige låter i "Kings & Queens", "Night Of The Hunter" og "Closer To The Edge".
Låter som ikke er viktige i den store musikalske sammenhengen, men som i noen storslagne minutter gjør at man får lyst å stå på toppen av et fjell og rope utover kongeriket.
Også kjent som stadionrock.
Så når LOVE LUST FAITH + DREAMS (jepp, CAPS LOCK og plusstegn, pluss coverdesign av Damien Hirst - Jared Leto leker ikke innpakning) kom seilende min vei, hadde jeg store forventninger til Jared Leto og hans lille kompani av sårede oss-mot-verden emorockere.
Gi meg larger-than-life rock!
Server meg widescreen festivalanthems!
Legg guilty pleasures på et sølvfat!
Det begynner ikke så hakkende galt.
Etter introen med "Birth" går det rett i "Conquistador", en bombastisk stomper av en rockelåt, før "Up In The Air" baner vei for Los Angeles-hyllesten "City Of Angels".
Og Jared Leto overgår seg selv i tårevåt hyllest til sin hjemby.
For isolert sett er teksten ganske kul.
Vi får enkle referanser og tydelige bilder av et Hollywood i brann, både mentalt og fysisk, slik The Eagles gjorde til en egen øvelse på "Hotel California":
"Lost in the city of angels/Down in the comfort of strangers/I found myself in the fire burnt hills/In the land of a billion lights/I am home, home, home".
Problemet er bare at låten aldri får det løftet og monstertrøkket som gjorde "Kings & Queens" til en dynamisk perle av en radiohit.
Tenk bare skarptrommeslagene som åpner "Kings & Queens" når fankoret kommer inn, eller stille-før-stormen øyeblikkene før refrenget bretter seg ut i all sin prakt.
"City Of Angels" er ikke en gang i nærheten, og når man skriver en hyllest til en by som Los Angeles nytter det ikke med venstrehåndsarbeid.
Man konkurrerer tross alt med storheter som "California Love" og "L.A. Woman" om å bli lydsporet til Sunset Strip og Venice Beach og Hollywood Hills.
Og dermed mister 30 Seconds To Mars (eller heter de forresten Thirty Seconds To Mars nå?) grepet på lytteren.
Synthrocken på "The Race" er dørgende kjedelig, "End Of All Days" er en repeterende ballade om at "all we need is faith, faith, faith, faith is all we need", men når noen maser om at jeg må TRO, vil jeg heller danse som George Michael enn gråte som Jared Leto.
Selv om det er ufrivillig morsom avslutning når Jared myser ut av høyttalerne og hvisker i fullt alvor med trutmunnen sin at "I punish you with pleasure, I pleasure you with pain".
Knis.
Det blir både komisk og trist når mellomspillet "Pyres Of Varanasi" strømmer ut av høyttalerne.
Om man vil oppleve kultur knyttet til hinduenes aller helligste by, Varanasi, anbefaler jeg heller den norske fotografen Ken Opprann sine bilder fra byen enn Jared Letos arrogante og buldrende maltraktering av hinduchants.
På neste låt fortsetter Leto sine konstante tittelreferanser.
På forrige plate var blant annet "Stranger In A Strange Land" (Robert A. Heinlein-roman), "Night Of The Hunter" (film med Robert Mitchum), "Closer To The Edge" (Yes-album) og "Search & Destroy" (Iggy & The Stooges-låt) hentet fra andre viktige verk, og nå blir Jay McInerney-romanen Bright Lights, Big City til "Bright Lights", nok en fyllstofflåt fra Jared Letos nederste låtskuffe.
Enormt skuffende.
Så hva sitter vi igjen med?
Kanskje årets mest skuffende album:
Noen ok låter i starten av platen, mye uinteressant synthlefling, mangel på den frekke pompøsiteten som kan gjøre 30 Seconds To Mars til et fascinerende og interessant band, venstrehåndsarbeid, og alt i alt en plate som jeg tror til og med fansen vil innse er bandets store nedtur etter This Is War.
Og til dere fans:
Tro meg når jeg sier at jeg virkelig ønsket å elske denne platen.
| 0
|
002338
|
Solbad ved elven Styx
Deafheavens andrealbum er et blendende bevis på hvor vakkert metal kan låte når den dras ut av komfortsonen.
Å kalle det dette San Fransisco-bandet driver med outsider art er muligens å dra begrepet noe langt, men det er noe ekstra fascinerende med band som angriper musikalske sjangre og konvensjoner fra et uventet ståsted.
Muligens til irritasjon for puristene, spesielt siden Deafheaven deriverer sitt uttrykk fra black metal - en av de historisk sett minst inkluderende enklavene.
Likevel:
Det er flere og flere spennende band som på hver sin måte tar utgangspunkt derfra og bender det i ulike retninger - Shinings "blackjazz"-begrep er én, Liturgys åndelige tilnærming en annen, og The Bodys ville soniske eksperimentering en tredje.
Sunbather er definitivt også et slikt verk.
I krappe svinger bøyes og tvinges George Clarkes screamovokal og Daniel Tracys blastbeats inn i utradisjonelle utfordringer med voldsomt betagende resultat.
"Dream House" er en øyeåpner.
Ikke siden Explosions In The Skys The Earth Is Not A Cold Dead Place har man hørt dvelende postrockgitar bli spilt med såpass popteft som her, og mye av ekstasen man tar seg i å føle overfor Sunbather er den befriende tilgjengeligheten som skinner gjennom.
Musikalsk er da heller ikke dette en depressiv plate.
De dur- og oppstemte riffene ligger i delikat kontrast til aggresjonen i kauking og tromming, og når det klaffer, som det konstant gjør her, blir man slått i bakken.
Albumets grunnpilarer, som foruten "Dream House" er "Sunbather", "Vertigo" og "The Pecan Tree", er alle drøyt ti minutter lange, og de tøes opp av mindre, annerledeslydende intermezzi - enten det er preking fra Markusevangeliet akkompagnert av dype pianotoner ("Windows"), en enkel gitar/piano-instrumentalballade ("Irresistible") eller øredøvende støy som går over i kassegitar ("Please Remember").
Sistnevnte er en av de låtene som legger seg nærmest opp mot nittitallsshoegazebandet Slowdive, en annen uttalt inspirasjonskilde for kvartetten.
Sunbather puster varme og liv inn i en metalsjanger som forakter begge deler.
Noen vil hate det, jeg mener at kombinasjonen gjør albumet til en av de mest interessante musikkopplevelsene jeg har hatt på lenge.
Deafheaven river og røsker i alle sanser, humøret svinger i takt med skiftene og man står igjen sliten, solbrent og blank i øynene.
Et monumentalt verk.
| 1
|
002343
|
Smidig pop fra kranglevoren førstekvinne
Eleanor Friedberger går fra alternativpopens mest krevende duo til befriende letthet i soloformatet.
Rundt midten av 2000-tallet var jeg på sittekonsert med New York-bandet The Fiery Furnaces i en relativt tilknappet og polstret konsertsal.
Duoen hadde akkurat gitt ut sitt magnum opus, Blueberry Boat, et album på 76 minutter der hver låt var en egen novelle - med temaer fra kapring på åpent hav til en forsvunnet hund som viste seg å ha funnet Gud.
På konserten spilte de gjennom dette albumet på rundt halvtimen, alt doblet i tempo og såpass utilgjengelig at to tredeler av salen hadde forduftet før Eleanor hadde rukket å synge "I shared a Woodpecker cider with a local fratricider".
Akkurat der og da var søsknene Friedberger på høyden - musikken var akkurat så catchy at man digget alle andre krumspring de kom med.
Etter 2004 gikk det derimot nedover med The Fiery Furnaces, for selv om de fulgte samme oppskrift ble platene mer glansløse, de eksentriske sidene mer påtvunget enn passende (for videre lytting her, gå for 2005s Rehearsing My Choir der søsknene tonesetter sin presenile, taletrengte bestemor og se om du kommer forbi spor tre).
Derfor er det en ekte glede å høre Eleanor Friedbergers soloalbum:
Fullstendig distansert fra moderbandets kranglevorenhet er det en ekte, potent poplåtskriver som sitter igjen.
Debuten Last Summer var finfin, men Personal Record er allikevel et steg opp.
Der førsteplaten var sekstitalls-girl group-inspirert, er det mer sammensatt låtskriving som møter en her.
Mesteparten ligger dog i bedagelig softrock-tempo, med fine avstikkere tilbake til sekstitallet ("Stare At The Sun") og oppover til Pavement-duftende alt-country ("My Own World").
Krisp produksjon fra Eric Broucek (Massive Attack, LCD Soundsystem, Goldfrapp) gir låtene et glamorøst ferniss, som lar dem tale et klarere språk.
Dette bør være albumet som løfter henne opp i bevisstheten til fans av Fleetwood Mac og alle nyere band som ligner (Best Coast, Haim).
"Tomorrow Tomorrow", "You'll Never Know Me" og "Singing Time" er ytterligere eksempler på hennes smartness, og for første gang føles hun som en artist man blir virkelig betatt av.
Da har jeg ikke kommet til tekstene ennå, og det er fordi de føles sekundære - til tross for at albumet altså heter Personal Record.
Hun er svært språkfør og referansesterk, men holder også dette til et fattbart nivå.
Likevel er det lett å feste seg ved lekre ordspill som albumtittelen og "If this is goodbye then I must be high" og delikate "today was perfection/the axis of bliss/I was calm in your arms/waiting for the kiss/that never came").
Det siste sitatet er hentet fra "Tomorrow Tomorrow", den beste låten Rilo Kiley aldri lagde.
Personal Record er smart, skarp og velspilt, med tidløst tilsnitt.
Den bør være karrieredefinerende for Eleanor og et lurt sommervalg for de som liker sin pop mer behagelig enn insisterende.
| 1
|
002344
|
Et stort øde landskap
Åtte år etter den familievennlige forgjengeren fremstår elektronikaduoen Boards of Canada mørkere til sinns enn noen gang.
I april, under årets Record Store Day - en slags internasjonal kampdag for uavhengige platesjapper - snublet en usedvanlig heldig amerikaner over en utgivelse av temmelig sensasjonelle proporsjoner.
Blant platehyllene på Other Music i New York fant nemlig vår amerikanske venn en trykkfersk tolvtommer av Boards of Canada - en mystisk, skotsk brødreduo det har stått helt stille rundt siden fullengderen The Campfire Headphase, gitt ut for snart åtte år siden.
Nå var ikke denne vinylskiva i seg selv noen sensasjon.
Den inneholdt kun en opplest tallrekke på seks siffer.
Men herfra begynte den beryktede ballen å rulle, og over de neste ukene skulle det sporadisk dukke opp nye nummerkombinasjoner som den nerdete tilhengerskaren til slutt klarte å sette sammen til avsløringen om at det fjerde Boards of Canada-albumet endelig var klart.
Å følge med på denne unormale promokampanjen har fått det til å krible i magen mer enn én gang; dette er første gang på litt for lenge at jeg virkelig har vært spent på en albumutgivelse.
Akkurat hva som gjør den skotske brødreduoen briljant handler vel så mye om estetikk som originalitet.
Eksempelvis henger Brian Enos pioneerarbeid for dronete elektronisk musikk høyt der oppe over dem, mens den mest åpenbare inspirasjonskilden er Aphex Twins eksperimentelle tilnærming til klubbmusikken - også kjent under den idiotiske sjangertermen IDM ("intelligent dance music", altså).
Har man imidlertid hørt den klassiske albumdebuten Music Has Right To Children (1998) eller EPen In A Beautiful Place Out In The Country (2000), forstår man at brødreparet Mike Sandison og Marcus Eoin besitter en enestående evne til å tilføre melodier, menneskelighet og helhetlighet til en sjanger som ikke nødvendigvis oser av disse elementene.
Og kanskje er det nettopp derfor Boards of Canada fortsatt inspirerer og holder seg relevante den dag i dag - på tross av at fryktelig mye annet har hendt på 15 år.
Sammenlignet med den hjemsøkende nostalgien på debuten, det mer finpussede uttrykket på oppfølgeren Geogaddi (2002) og den nærmest pensjonistvennlige tilgjengeligheten (ment i aller beste forstand) på The Campfire Headphase (2005), viser Tomorrow's Harvest duoen fra deres mest tungsindige sider.
Enkelte fans har kalt dem uinspirerte; jeg synes de heller virker desillusjonerte, noe som bekreftes av låttitlene "Cold Earth", "Sick Times" og "Reach For The Dead".
Du må forvente å tilbringe mye tid med albumet for å få det ordentlig under huden.
Men det er verdt det.
Man kan imidlertid spore flere lysglimt bak den vinterbleke og dystre fasaden.
Forsatt drives lydbildet stort sett fremover av deres varme og sjelfulle analogsynthakkorder, mens flere av høydepunktene er de som klarer å skimte lyset i enden av tunnelen, som organiske "New Seeds" og "Nothing Is Real" - som begge virker til å plukke opp en slags tråd fra debutskiva.
For Tomorrow's Harvest kan virke som en slags ond tvilling til uttrykket på debuten.
Den futuristiske syttitallsestetikken som på mange måter er Boards of Canadas signatur, skyves nemlig inn i noen tidvis ganske ubehagelige og horroraktige avkroker - blant annet på singelen "Reach For The Dead" og flere av småsporene ("Uritual", "Gemini" og "White Syclosa"), men særlig på det avsluttende dronestykket "Semena Mertvykh" (russisk for "de dødes frø").
Her slipper man ikke unna en fysisk fornemmelse av å speide utover et stort øde landskap, frembragt av en atomkrig eller en annen menneskeskapt grusomhet.
Det er utvilsomt et av de minst barmhjertige stykkene musikk du kommer til å høre på en stund.
Til tross for at synkoperte "Jacquard Causeway" klarer å holde interessen over drøye seks minutter, og at beattunge "Sick Times" og "Come To Dust" bærer symfoniske kvaliteter ved seg, daler interessen midtveis under Tomorrow's Harvests eneste dødpunkter.
Der "Palace Posy" er monoton på grensen til det irriterende, preges sci-fiaktige "Split Your Infinites" av det stikk motsatte, der den blir for flyktig til å klare å sette spor.
Dessverre.
For Boards of Canada forsøker tilsynelatende med Tomorrow's Harvest å sette musikk til en dystopisk men ikke utenkelig fremtid - jeg tolker i hvert fall albumtittelen som en bekymringsmelding.
Og dét er langt fra noe man opplever hver dag med en electronikaskive surrende i hodetelefonene.
Kanskje bare en gang hvert åttende år, til og med.
| 1
|
002345
|
Bekjennelseskunst
En John Grant i storform møtte menigheten med humor og alvor i sømløs og strålende sammenføyning.
Hvorfor i alle helvetes dager er ikke John Grant større?
Jeg spør for en venn jeg traff utenfor Parkteatret etter kveldens konsert, himmelfallen etter å ha ramlet innom konserten nærmest i vanvare.
Etter å ha bevitnet seansen med egne øyne, er det uproblematisk å stille seg bak den spontane forbløffelsen.
44-åringen har riktignok tilranet seg et berettiget momentum med et av årets beste album, Pale Green Ghosts, en plate der den vellydende søttitalls-FM-popen fra den fine forgjengeren Queen Of Denmark turneres med det kaldere og mer maskinelle uttrykket som først ble allemannseie tiåret etter.
Tekstene, ofte hysterisk morsomme og genuint rørende i ett og samme utpust, er i en klasse for seg akkurat nå.
I sum er han et av de mest særegne utskuddene i musikkfloraen i 2013.
Tenk deg Rufus Wainwright og Stephen Merritt som kliner i hjørnet på ABBA-fest i en nedlagt fabrikk i Berlin, og du vil fortsatt bare delvis være inne på noe.
Grunnarbeidet er med andre ord lagt.
Det store spørsmålet blir dermed om Grant makter å spleise disse ulike, tidvis motstridene impulsene sine sammen til en overbevisende helhet i levende live.
Spoiler alert:
Ja, det gjør han.
Konserten åpner med "You Don't Have To" - en av låtene jeg ville spilt aller først for en Grant-hungrig novise.
Den har de karakteristiske obskønitetene og den beske humoren som hele tiden krenger mot en desperat inderlighet.
Et forhold raser avgårde mot undergangen, og veien dit er uimotståelig - i det minste for lytteren.
Bandet, i all hovedsak bestående av islendinger, jobber godt gjennom hele konserten.
Og lyden er såpass suveren at jeg for en sjelden gangs skyld reflekterer over det.
Men hovedpersonen er selvsagt kveldens konge - eller var det dronning? - som synger fantastisk bra, enten han akkompagneres av freidig NY-disko á la Hercules & Love Affair ("Black Belt"), Carpenters-orientert croonermateriale ("Where Dreams Go To Die") eller mismodig synthpop ("Why Don't You Love Me Anymore").
Aller best fungerer slapstick-mørke "GMF" og nådeløst vakre "Glacier", som kaster lys på låtskriveren fra hver sin side av ringen.
Han sprudler også mellom låtene.
John Grant fremstår i det hele tatt som en vittig, intelligent og raus fyr, enten han snakker om HIV-diagnosen sin eller det lammende i å returnere til den vesle drittbyen man vokste opp i.
Kun to skår i gleden anføres:
Teknikken svikter i det voldsomme klimakset av en ellers strålende "Pale Green Ghosts".
Slik punkteres et tidlig høydepunkt.
Og den bajasaktige LCD Soundsystem-kopien "Sensitive New Age Guy" er småklam - også live.
Men vi trenger artister som John Grant.
Folk som gjør det nitriste morsomt, det private politisk, det opphøyde trukket ned til de jordiske sfærer (og vice versa).
I dette universet står det meste på spill, nesten hele tiden, og det er en sann glede å følge dramaet fra sidelinjen.
Måtte han selge ut Spektrum i neste runde.
| 1
|
002347
|
Vestkantsjarmører
Karpe Diem byr, som vanlig, på sofistikert poprap under gråværet i Frognerbadet.
De sporadiske hylene ved scenekanten starter rett etter at et middelmådig rockeband takker for seg.
Straks går hele landets kjæledeggeduo på scenen under Norwegian Woods åpningsdag.
Til tross for en noe doven setting rundt den familievennlige festivalen, har Magdi og Chirag oppdraget med å løfte stemningen.
De er fullt kapable til å skape magiske øyeblikk - for eksempel da de spilte for et utsolgt Oslo Spektrum og ikke minst konserten på fjorårets Øyafestival der de hadde publikum i sin hule hånd.
Karpe Diem har for lengst knekt crossoverkoden hvor de med hell fusjonerer rap med popelementer - en bragd i seg selv.
Sceneshowet til Karpe
Diem er av den grandiose arten: anført av duoen, spiller husbandet svært og stadionvennlig - selv om rammene rundt kveldens konsert ikke er av den mest forventningsfulle typen.
DJ-en spiller av snutter av Karpe Diems låter.
"Krølla femtilapp ya'll!" og publikum stemmer i.
"Skåler med blod" er første låt ut.
Den visuelle backdropen setter finfin spiss på konserten mens burger- og fastfoodosen brer seg med jevne mellomrom over stedet.
Like hyppig pumpes den imponerende katalogen ut - blant annet "Jens", "Tusen tegninger, "Toyotaen til Magdi" og "Helseguru" med singelaktuelle Truls - til de oppmøtte som fyller halvsirkelen, en skråning som leder publikums oppmerksomhet mot hovedpersonene, turnébandet Something Sally, strykerensemblet, og DJ
En som heter Marius.
"Disse barna betyr alt for meg".
På "Spis din syvende sans", drar Chirag opp en jente som kan teksten og fullfører låten på benken der Magdi og bandet sitter.
Fanbasen til Karpe
Diem gir alt og bevarer duoens heltestatus.
Dedikasjonen er beundringsverdig, noe duoen er klar over.
De koser seg med fansen, slår av vitser og mimrer om barndommen mellom sporene.
De bommer sjeldent eller aldri på en takt.
Også må det nevnes at verken Magdi og Chirag glemmer de musikalske røttene:
Rapferdighetene er definitivt tilstede.
Konserten i kveld bikker mot sedvanlig Karpe Diem-opptreden, men det gjør det ikke mindre proft og ikke minst sjarmerende.
| 1
|
002350
|
I mørkets makt
Nick Cave & The Bad Seeds risper opp sommerkvelden med autoritet og eleganse.
La det være nevnt:
16-åringen i meg er langt mer begistret for Nick Cave enn hans noe eldre stedfortreder er.
Dels skyldes det nok at jeg spilte platene hans ihjel i mine formative år, dels kan hans opphøyde, apokalyptiske messing bli monoton og slitsom i lengden.
Det er morsomst å baske i mørket som avstandsforelsket tenåring.
Likevel husker jeg Quart-konserten i kjølvannet av Murder Ballads med glede, og den nye platen Push The Sky Away høres umiddelbart meget solid ut.
Det er med "We No Who U R" og "Jubilee Street" fra denne at den bleke australske herren, som alltid elegant i oppsynet, sparker i gang konserten i Frognerbadet.
De sitter, særlig sistnevnte, men hovedvekten av kveldens materiale er hentet fra ymse blad i mannens omfattende katalog (vi slipper heldigvis Grinderman-materiale).
Nick Caves pondus som frontfigur er udiskutabel, og foran rundt 9000 mennesker styrer han uanstrengt showet dit han vil ha det.
Svovelpredikanten Cave er nede hos publikum under illevarslende "From Her To Eternity", mens "The Weeping Song" må startes på nytt på grunn av lydproblemer, og deretter kommer i en mektig tapning med keltiske overtoner - uten at det høres tacky ut, imponerende nok.
"Deanna" kommer i en uvøren og rå tapning, og "Mermaids" gir vokalisten Cave anledning til å skinne.
Slik går det slag i slag, med et Bad Seeds som spiller med den uanstrengte autoriteten forbeholdt band med et betydelig antall konserter sammen bak seg.
Alle som har fulgt Nick Cave & The Bad Seeds en stund vil kunne ta seg i å savne enkelte låter - hva, kun én fra det lavmælte mesterverket The Boatman's Call? - men det er vanskelig å krangle så voldsomt på et utvalg som inkluderer seige "Tupelo" (også den sunget fra bakkeplan), nydelige "Love Letter" og en oppjaget og mannevond "The Mercy Seat".
Tilløp til stillstand forekommer med "We Real Cool", og morder-svisken "Stagger Lee", en bagatell stilt opp mot mannens beste egne øyeblikk, hales ut i overkant lenge.
Og spesielt spennende er ikke denne musikken i mine ører.
Men under "Red Right Hand" formelig skjelver Frognerbadet i sine forføyninger.
En dose dommedag injisert rett inn i sommerkvelden er tilsynelatende det man trenger noen ganger, og stødigere dealere enn Cave og hans utskudd skal du lete godt for å finne.
| 1
|
002351
|
Halvnaken eleganse
Biffy Clyro har blitt hakket bedre enn da de var enormt gode.
Total seier på alle fronter på Bergenfest.
Forrige gang Biffy Clyro gjestet Bergen strålte de i klubbformat på Ole Bull Scene, men under fredagens festivalkonsert på Bergenfest klarte skottene å toppe seg selv.
Visuelt er mye det samme, men med større plass og bedre produksjon dras alt et hakk opp.
Den største forandringen ligger i to ekstra musikere på scenen som på keyboard og gitar gir orginal-trioen enda mer lyd.
Lyd er stikkordet.
For etter at Simon & Garfunkel hadde stått for introen med sin "The 59th Street Bridge Song (Feelin' Groovy)" ble Plenen bombardert med lyd.
Tung, massiv og deilig lyd i form av perfekt rock fra Biffy Clyro.
Foran et sceneteppe av det finurlige coveret på den meget gode og doble sisteplaten Opposites - laget av coverlegenden Storm Thorgerson som gikk bort i april - banket Biffy Clyro ut låt etter låt fra sin etter hvert rike katalog av musikk.
Hardere og tyngre enn i albumversjon, men minst like samspilt.
Det tok ikke mange minuttene før SimonNeil - i likhet med de to andre medlemmene - var i bar overkropp, og selv om publikum i starten viste tilbakeholdenhet var bandet på scenen alt annet enn beskjeden.
De øste ut sterke låter fra sine to kjente album, og spedde på med gammelt og godt fra de mer ukjente utgivelsene fra den gang før eventyret virkelig startet.
Dermed stod en superhard versjon av "That Golden Rule" side om side med "Living Is A Problem Because Everything Dies" fra Puzzle og "Glitter And Trauma" fra Infinity Land.
Publikum løsnet godt på "Biblical" fire låter ut i settet, og derfra og ut var alt en fest.
"Sounds Like Balloons" gledet med sin Gang Of Four-aktige start, "Bubbles" utløste hopping og allsang, mens "Opposite" og "Many Of Horror" dro tempoet ned og det ble ekstra synd på alle som ikke hadde noen å holde rundt.
Lyset på scenen kom til sin rett da mørket dro seg inn over himmelen, lyden ble om mulig enda bedre, og jeg ble andpusten av lykke.
Etter rivende versjoner av "Black Chandelier" og "The Captain" gjorde tidspress at Biffy Clyro kun hadde tid til ett ekstranummer.
Dermed gikk vi glipp av "Stingin' Belle", men plasteret med "Mountains" dekket hele såret.
For meg kunne de fem spilt til det var på tide med frokost.
Jeg trodde ikke Biffy Clyro kunne bli bedre.
Jeg tok fullstendig feil.
| 1
|
002354
|
Overvurderingsfellen
Lissie overvurderte seg selv og sitt publikum i Bergen i kveld.
Lissies poprock har funnet et stort publikum i Norge, og det manglet heller ikke på interesse da hun dro meg seg bandet sitt over havet for å gjøre konsert på Bergenfest.
Området foran Bastion-scenen var full av festglade mennesker som etter hvert falt av lasset.
For Lissie gikk i fellen som mange før henne har gjort.
Hun kom med gitarkassen fullastet med nye låter som skal komme på hennes neste album, og valgte å pepre settet sitt med musikk ingen har hørt før.
Slikt blir det svært sjelden suksess av på festival, eller på vanlig konsert for den saks skyld.
Jeg har ingen problemer med å skjønne en artists stolthet over fersk kunst og iver etter å presentere nye sanger, men det er vanskelig nok å dra med seg en festivalmasse der et fåtall er inngående kjent med musikken din, om en ikke skal forvirre de som faktisk er tilhengere også.
Rundt regnet halvparten av sangene Lissie fremførte i løpet av sin noe knappe konsert var hentet fra platen som er ventet til høsten, derav tre av de fire første, og dermed ble den noe forvirrende standarden satt meget kjapt.
Nå var det ikke slik at musikken fra neste plate var veldig dårlig, men pop handler i stor grad om gjenkjennelse - ikke minst på festival - og der bommet Lissie i dag.
Vel er Illinois-artisten god på scenen, sjarmerende i sin norgesvennlighet, og en flink låtskriver, men det var ikke før avslutningen med "Everywhere I Go", "In Sleep" og "Pursuit Of Happiness" at det virkelig løsnet for både band og de som hadde løst billett.
Det var i overkant sent, og de første drøye førti minuttene ble preget av et publikum som fant mer verdi i å prate med sidemannen enn å lytte til Lissie.
Aldri et godt tegn, og minst like mye Lissies feil som de fremmøtte.
Lissie fikk heller ikke veldig drahjelp av et ekstremt anonymt band, men klarte med gjenkjennelige låter som "When I'm Alone" og "Bully", og den nyeste singelen "Shameless", i det minste å avverge en flause.
Lissie er til vanlig en artist jeg har stor glede av, men på Bergenfest ble det litt for mye tro på eget uhørt matriale.
Når albumet er ute blir det nye sjanser for fansen og Elisabeth Corrin Maurus til å skape magi sammen.
På Bergenfest var ingen i nærheten
| 0
|
002355
|
Rett band, feil sted
My Bloody Valentines støyende drømmerier har elendige kår foran et slunkent og halvinteressert Norwegian Wood-publikum.
Sist My Bloody Valentine spilte konsert i Norge - på Øya i 2008 - sto opplevelsen til en soleklar sekser.
På Norwegian Wood er irene festivalens åpenbare feilbooking.
Det har blitt hevdet at rundt to tredjedeler av Frognerbadets kapasitet på 9000 publikummere var solgt ut på festivalens andre dag.
Det store mysteriet er hvor de tok veien - på det store området foran scenen befant nemlig kun et fåtall seg.
Det preger kveldens seanse mer enn det strengt tatt burde.
Det er nemlig lite å utsette på selve musikken.
Kevin Shields & co. spiller som om det skulle stå om livet, og tilstedeværelsen de formidler sine febrilske svermerier med er tidvis forbløffende.
Vokalen forsvinner riktignok med jevne mellomrom, og et par låter til fra årsferske m b v kunne de kostet på seg, ikke minst med tanke på hvor godt det tidlige høydepunktet "New You" derfra gjør seg live.
I stedet får vi en konsert med hovedvekt på materiale fra bautaen Loveless, og du skal være temmelig kald for ikke å la deg begistre av moderne klassikere som smellvakre "To Here Knows When", vindskeive "When You Sleep" og gedigne "Only Shallow", som alle kommer i bunnsolide tapninger.
Men magisk blir dette aldri.
Til det er den usynlige veggen mellom band og publikum for massiv og ugjennomtrengelig, og altfor mange ser trist nok sitt snitt til å forlate området idet bandet spiller seg varme i trøya.
Shields sier forøvrig - tradisjonen tro - ikke et kvekk mellom låtene, med unntak av et forsiktig "takk" etter et kvarter med ørevrenging under avsluttende "You Made Me Realise".
Ingenting å takke for, Kevin.
Virkelig ikke.
| 0
|
002356
|
Rystende englesang
Sigur Rós høres råere, hardere og bedre ut enn noen gang på Kveikur.
14 år er gått siden Sigur Rós slapp gjennombruddsalbumet Ágætis Byrjun.
Det skaffet kvartetten velfortjent oppmerksomhet langt utover hjemlandet, og slo mang en lytter i bakken med sine atmosfæriske og vakre låter.
Siden den gang har bandets musikalske utvikling ført til at nye fans har kommet til, mens andre har mistet interessen.
Bandet har hovedsakelig hørtes lysere og mindre søkende ut i tiden etter Ágætis Byrjun, hvilket toppet seg med Med Sud I Eyrum Vid Spilum Endalaust, som i islandsk sammenheng nærmest var for streit pop å regne.
På Kveikur låter Sigur Rós, som nå har blitt en trio, langt bedre enn på lenge.
Der fjorårets Valtari hadde fine arrangement og var en behagelig, men også nokså uinteressant, utgivelse, er Kveikur et sjumilssteg ut av oppkjørte spor.
Bandet later til å ha fokusert på sterke låter som bærer i seg større kraft enn å kle vakre naturbilder, og lykkes både i å berøre og ryste.
Albumcoveret er det første tegnet på at bandet har tatt et dykk ned i mørkere avgrunner.
Det viser to maskerte ansikt - tenk Ku Klux
Klan eller posene fangene i tortur-fengselet Abu Ghraib hadde trædd over hodet.
Den hvite tegningen mot svart bakgrunn er enkel, men urovekkende - akkurat som albumet også skal vise seg å være.
Allerede fra “Brennistein” kjører i gang blir det klart at Sigur Rós gjør ting annerledes nå.
De 30 sprakende åpningssekundene kunne like gjerne vært hentet fra en annen stor, nordisk eksportsjanger eller en bekmørk klubb i Sentral-Europa.
Forvandlingen er heldigvis ikke så stor, men selv om vi snart er på plass i det drømmefremkallende postrock-landskapet som er Sigur Rós’ hjem, er det aldri tvil om at varslene bandet har gitt om et mer aggresivt lydbilde stemmer.
Tunge trommer gir åpningslåta et dramatisk uttrykk, som understrekes av måten elektronisk ulyd i møte med Jonsís fremdeles englevakre vokal skaper en nærmest dystopisk stemning.
Den spilles også ut i industrielle "Kveikur" og rystende "Yfirborð" - men det er også plass til det vakre og lengtende, som "Stormur" og "Var".
Valget av et strammere lydbilde med større bruk av knitrende elektronikk og tunge rytmer, samt mindre utflytende harmonier, skal ha sin del av æren for den vellykkede fornyingen.
Jonsís særegne stemme er en annen viktig grunn.
Der den i stor grad tidligere har vært sklidd nærmest ubemerket inn som en del av helheten, tilfører den nå følelser og liv til låtene, som fortvilelsen som kan høres i den nesten dansbare singelen "Ísjaki" og livslysten i deler av "Rafrstraumur".
Sigur Rós anno 2013 er råere, hardere og mer direkte enn noen gang.
De holder riktignok på det utenomjordiske signaturuttrykket, men har gjennom vellykket eksperimentering funnet frem til nye og mer interessante sider ved seg selv.
De høres rett og slett mer levende og mindre passive ut - og dét kan fort sikre dem en god plassering når albumåret 2013 skal oppsummeres.
| 1
|
002357
|
Dyster Yessias
På Kanye Wests sjette album får lytteren et ettertrykkelig innsyn i rapperens evige estetiske egotripp.
Det er ikke mange artister som kan bruke seg selv som referanseramme uten å bli klassifisert som navlebeskuende og egoist.
Kanye West er for så vidt begge deler.
Men når produktet han legger frem viser seg å være langt over gjennomsnittet av det vi vanligvis får tildelt innenfor hiphop, er det egentlig bare å applaudere avkastningen.
West har en kvalitet mange rappere og hiphop-produsenter misunner:
Han ligger tre-fire hestehoder foran fordi han har evnen til å skape nytt og hipt fremfor å omfavne det etablerte.
Det er jo en ekstrem egenskap, spesielt når man i retrospekt hører på karrieren til West.
Rent kronologisk har han i over et tiår satt dagsorden.
Debutalbumet College Dropout ga oss høypitchet soulsamples og organisk rettet hiphop med mye humor, det samme gjelder de to oppfølgerne, før han forandret lydbildet fullstendig med den elektronisk anlagte og noe utilgjengelige 808s & Heartbreak.
My Dark Beautiful Twisted Fantasy fra 2010 er Wests magnum opus, egenhendig basert på Chicago-artistens megalomani.
Strålende musikk, likefullt.
Yeezus, den ydmyke tittelen på Wests sjette album, følger opp der MDBTF stanset.
Albumet er en forlengning av det dystre og eventyraktige universet til produsenten og rapperen, men tar seg også råd til trekke linjer bakover i tid (“Bound 2”).
Han tar utgangspunkt i egen katalog, og passer samtidig på at grensene for hiphoplydbildet blir dyttet fremover (“Blood On The Leaves”).
Yeezus er alvorstungt, men også - naturligvis - hyperaktivt malt av Kanye Wests sterke individualitet (“I Am A God”, “I`m In It”).
West er hissig albumet gjennom og gir lytteren få muligheter til å trekke pusten og la inntrykkene synke inn.
Han bruker Yeezus til å fortelle oss at han er både årsak og virkning, at det er nettopp han som er grunnen til hvordan hiphop høres ut i dag.
Det er ikke lystbetont og ydmykt materie, men heller ikke ukjent.
Hør og se Kanye West fremføre "Black Skinhead" på SNL:
Kanye Wests artistpersona er bajasen med et oppdrag, en tydelig karakter som har opparbeidet seg såpass mye pondus at han kan koste på seg å eksperimentere og nyskape.
Yeezus gjør nettopp det:
Dronete med åtti lag av sonarblipps, strykere, pianoklimpring (“Guilt Trip”) komponert som en symfoni med inspirasjon hentet fra hjembyens tradisjonsrike house-scene.
Derfor er det litt merkelig at han ikke har hentet inn Chicago-produsenter til forme utgivelsen, men heller har med seg Daft Punk på Yeezus’ tre første spor (“On Sight”, “Black Skinhead” og nevnte “I Am A God”).
Grandiost er det.
Han fristiller seg fra omverden og annonserer sin egen dagsorden over forknytte låter med en absolutt instruks om at han eier.
Bassen er massiv, trommene er massive, tekstene er stormannsgale og Kanye West selv er som en illsint og konsentrert dirigent med store mengder uforløste følelser han har lyst til å kanalisere (“Send It Up”).
“Helt ærlig kunne jeg ikke ha brydd meg mindre om å selge en million album så lenge jeg kan gi dere noe å rocke til i sommer”, sa Kanye West til britiske Guardian for en snau uke siden.
Yeezus, som teller ti spor og klokker inn på førti minutter, er et hardslående og sært album uten hitfrieri, men til gjengjeld et vidåpent innsyn i Wests vakre og vedvarende egotripp.
| 1
|
002358
|
Uforløst hjertesmerte
LidoLido er født til å være popartist.
Men Battle Poetry er ikke maktdemonstrasjonen debutplaten hintet om at den unge mannen har inne.
Battle Poetry har knapt kommet i gang før LidoLido lener seg tilbake i studiostolen og inviterer oss inn med ”It was all a dream, I used to read King Size Magazine”.
At rappere tyvlåner den legendariske åpningslinjen til Notorious B.I.G.-låten ”Juicy” er ikke noe nytt, og det føles da også helt naturlig at den tungt talentfulle haugalendingen Peder Losnegård aka LidoLido skal ta de vakre ordene i sin munn.
For ikke lenge etter han fikk et slagverk av sin inngiftede onkel Bjarte Tjøstheim (jepp, han Bjarte!) i barndommen, har LidoLido vært en av landets mest lovende musikere.
Han komponerer på piano, drar fete trommesoloer, produserer, rapper og styrer karrieren sin, og gjør det med en enkelthet og letthet som få norske artister kan vise til.
LidoLido er født til å bli popartist.
Spørsmålet er bare hvilken form karrieren skal ta.
Skal han bli en norsk Morten Abel, med hjemlig popsuksess og null oppmerksomhet på utsiden av taxfree-sonene, eller har han mulighet til å transformere popgenene sine til en internasjonale karriere - som en hvit, nordisk Kanye West?
Men etter den ganske så fine åpningen med ”Work (intro)”, åpenbarer det seg fort at Battle Poetry ikke er den maktdemonstrasjonen av hits, kvalitet og helhet som man forventet etter debuten Pretty Girls And Grey Sweaters.
Lydbildet i åpningen er forsøksvis stort, ikke ulikt det J.U.S.T.I.C.E. League gjør på sine mest breiale widescreen-produksjoner.
LidoLido leverer sin slentrende good guy-rap, men det låter overraskende uengasjerende.
”Make The World Go Round” går opp samme stier som Jay-Z-remiksen av MC Panjabis ”Beware”, men ligner mer på et irriterende Eurovision-bidrag vi er vant til fra land som er bedre feriemål enn popnasjoner.
”Heartbreak In The Club” har definitivt noe gående med store synther og trist-på-klubben stemning, men kommer ikke helt i mål på sine fem minutter.
Kanskje en nedklippet remix kan løfte låten inn på radiolistene?
Synthteppene fortsetter inn i ”Drums pt I” og Drums pt II”, og etter over ti minutter med synthangrep faller brikkene omsider noenlunde på plass på Battle Poetry.
Den Timbaland-aktige beaten på ”Drums pt. II” er lekkert arrangert med perkusjon og detaljer, LidoLidos mumlerapping kommer til sin fulle rett, og det kontante trøkket sikrer at låten blir en liveslager fremover.
Fra singlen ”Sleeping
On My Piano” og ut går albumet dypt ned i balladeland.
LidoLido er en begrenset vokalist sammenlignet med for eksempel Justin Timberlake, som er et åpenbart forbilde for låter som "She Cried Ice".
Det fungerer med enkeltlåter som dyrker tristessen, men den ene emosjonelle balladen etter den andre gjør siste del av albumet til en lang og kjedelig affære.
LidoLido kan jo dette med å synge om ungdommelig kjærlighet og/eller mangelen på det ("Different"-teksten er snerten, morsom og full av illustrerende bilder), men 16 låter med hjerte/smerte blir i meste laget.
Når han mot slutten av Battle Poetry bruker fem minutter på å fortelle en selvmedlidende historie om å sitte og halvgråte på et hotellrom før et TV-show (Spellemann?) og avslutter med blødmen "I died a little when you dyed your hair" får jeg mest lyst å bryte meg inn på rommet til LidoLido, riste ham løs fra kjærlighetssorgen, be han plukke opp litt kanyewestsk selvtillit og komme seg på scenen.
Problemet med Battle Poetry - som har mye positivt med seg, sjekk for eksempel Bun B/Maria Mena-samarbeidet på "Colder" - er at LidoLido lener seg for mye på det gudsbenådede talentet han er utstyrt med.
Det fører til grandiose ambisjoner, men også en plate som savner låtene som skal transformere ham fra lovende norsk til internasjonal superstjerne.
Det blir spennende å se om han klarer det på neste plate, slik at han også kan tyvlåne linjen "now we sip champagne when we thirsty" med god samvittighet.
| 0
|
002359
|
Forglemmelige slag
Ambisiøs ekstremmetall uten den store eksplosiviteten.
Bak de mest profilerte skandinaviske ekstremmetal-bandene - Opeth, Meshuggah og Enslaved - finner du Extol, et band jeg har brukt mye mindre tid på enn de nevnte bandene.
Litt rart, siden deres spellemannnominerte The Blueprint Dives (2005) var et uhyre sterkt album, på tross av en litt tynn produksjon.
Men helt tilfeldig er det nok ikke, for 2005 var et rabiat metalår.
Jeg tar meg friheten til å friske opp metal-minnet ditt med et knippe av mastodont-utgivelsene som kom det året:
Opeth - Ghost Reveries, Strapping Young Lad - Alien, High On Fire - Blessed Black Wings, The Black Dahlia Murder - Miasma, Gojira
- From Mars To Sirius, Between The Buried And Me - Alaska og Behemoth - Demigod - ikke så rart at The Blueprint Dives forsvant i mengden, med andre ord.
De siste ukene har jeg uansett hatt fullt fokus på Oslobandets selvtitulerte album, som er gjengens første utgivelse etter bruddet/pausen i 2007.
Albumet, som er mikset og mastret av selveste Jens Bogren, åpner skarpt med “Betrayal” og singelen “Open The Gates”, hvor tett dødsmetal-riffing glir sømløst inn i melodiøse og syttitalls-progressive refreng.
Sistnevnte er bygd på samme lest som Enslaveds “Isa” - som i sin tid ble spillelistet på P3 - og er ikke langt unna å ha det samme crossover-potensialet.
Den mest markante forandringen ved Extols sound denne runden - med unntak av den krystallklare produksjonen - er vokalen til Peter Espevoll, som nå er blitt enda strengere og ofte direkte hvesende.
Noe som fører til at den stikker seg mer opp fra den tunge og voldsomme instrumenteringen resten av bandet leverer.
Det medfører også at overgangen fra Peters raspevokal til Ole Børuds glassklare vokal oppleves mer naturlig nå enn på bandets tidligere utgivelser.
Etter den positive åpningen som virkelig toppes av tredjesporet og albumhøydepunktet “Wasteland” skjer det noe med Extol.
Riffene høres plutselig resirkulerte ut (“A Gift Beyond Human Reach”) og meloditematikken mister den følelsesmessige brodden (“Faltering Moves”) de tre første sporene besatt.
Midtveis mister også Extol følelsen av storslagenhet som preger den mektige åpningstrioen, det dramatiske coveret og de pompøse låttitlene.
Der hvor refrenget på “Wasteland” tar meg nettopp dit, til en endeløs ødemark, makter ikke ikke “Behold The Sun” å ta meg lengre enn til et halvfullt Rockefeller, selv om den runder av med en (altfor kort) solo i real Fredrik Thordendal (Meshuggah)-stil.
Det er synd, for hver låt har noe ved seg som likevel ikke er nok til å heve helhetsinntrykket.
Være seg nevnte gitarsolo, et søt og flerstemt intro-kor (“Behold The Sun”), lekre akustisk gitar-detaljer (“Ministers”) og en fabelaktig outro-tematikk (“Faltering Moves”).
Det blir for lett å lese neste musikalske trekk, og med unntak av den repetitive, ja nærmest hyptnotiserende "Dawn Of Redemption", er det nærmest ingen overraskelser her.
Er du glad i ekstremmetall med elementer fra syttitallsprog og svartmetall, finner du nok en viss underholdningsverdi på Extols comeback.
Men tilbakekomsten er ikke av det slaget man mister pusten av - dessverre, for jeg vet at Peter, David og Ole har mye mer kraft i slagene enn dette.
| 0
|
002360
|
Kattemjuk landing
Elektrosoul-danskene i Quadron gir oss en polert, men lekker sommerplate.
På omslaget til Avalanche ser vi vokalist Coco Maja Hastrup Karshøj, den ene halvdelen av den danske duoen Quadron, posere med armene over hodet og blikket rettet ned.
Ved første øyekast trodde jeg at det var Jessie Ware på coveret.
Quadrons andreplate hinter med andre ord mot den sofistikerte britsoulen før man har fått satt på en eneste låt.
Sammen med produsent Robin Hannibal - som også har en finger med i spillet i soulpopalliansen Rhye - har Karshøj snekret sammen en svevende og krystallklar soulplate med elektroniske elementer, britenes popteft og amerikanerens urbane tilnærming i bunnen.
Karshøjs vokalharmonier passer det polerte lydbildet og funker dermed som en god venn i hyggelige lag når chevresalaten og hvitvinen blir servert på verandaen.
Ti spor flettes uanstrengt inn i hverandre.
Åpningskortet “LFT” og påfølgende “Favorite Star” er polstret med romantiske vibber.
Døsige "Crush", “Neverland” og "Sea Salt” og det nydelige tittelsporet er kattemjuke ballader og gir stort spillerom til Coco O, frontfigurens artistnavn, som marinerer øregangene.
Adele-produsent Fraser T. Smith og Derek "MixedByAli" Ali, den ledende lydmannen i samtidens viktigste rapkollektiv, Black Hippy, styrer og arrangerer lydbildet uten stress.
Meditative øyeblikk er det mange av på Avalanche, og her må platens vokalsjef, Kuk Harrell, få skryt for arbeidet han har lagt ned.
Se musikkvideoen til "Hey Love" fra Avalanche:
På “Better Off” akkompagneres Coco O av mannen bak fjorårets mest helstøpte rapalbum.
Kendrick Lamar leverer et sjarmerende vers hvor han nesten hvisker, som bundet av en streng intruks om albumets beherskede vesen.
De eneste “bruddene” på Avalanche er radiovennlige “Hey Love” og Stevie Wonder-homagen “It`s Gonna Get You”.
Sporene står alene når man veier mot resten av materialet: pianohouse og afrofunk-aktige trommer nikker meget tydelig mot et gjenkjennelig britisk popfrieri a lá Emeli Sandé eller nevnte Grammy-grossist Adele på førstnevnte kutt, mens sistnevnte sang brekker ned behageligheten med strykere og spretten keybord-spilling.
Albumet, som visstnok er spilt inn på syv forskjellige studioer rundt om i verden, er arbeidet frem av omtrent 50 mennesker.
Poleringsmaskinen er flittig brukt på Avalanche, men et lekkert album får vi tildelt uansett.
| 1
|
002361
|
Osean av samspill
Atlanter og deres fingernemme viddeblues gjør seg minst like godt på gressletta som på fjellet.
Hadde noen spurt meg om hva som er den mest spennende norske albumutgivelsen her vi står, halvveis ut i 2013, hadde jeg antageligvis trukket frem Atlanter og deres debutalbum Vidde.
Frontet av Jens Carelius og Arild Hammerø - begge på hver sin front mest kjent for akustiske folkskiver - har Atlanter støpt sin egen arktiske variant av ørkenblues importert fra saharastaten Mali.
Sånt innebærer knusktørre gitarer, dansende rytmeseksjoner og åpne, utforskende lydlandskaper.
Men det er langt fra den mest barmhjertige plassen i programposten, dette.
Å være første menn ut på festivalens største scene fører følgelig med seg mer vondt enn godt på oppmøtefronten - kun drøyt hundre festivalgjengere er finfordelt utover gressplenen som er ment å huse navn som Muse, Kings of Leon eller Skrillex.
Men Atlanter ser ut til å ta dét med knusende ro idet de slentrer inn på scenen.
Det er kanskje ikke så rart, for man forstår kjapt at dette er et band som ikke tar øvingslokalet for gitt.
Atlanter åpner lekent og presist med flotte "Tree Song", før det bærer videre i form av "Waking" - hvor det eksplosive instrumentalpartiet avslutningsvis er et tidlig høydepunkt.
For bandet briljerer først og fremst under øyeblikkene der de er i sin fulle rett til å spille som om det står om livet.
Nettopp derfor er kanskje den i overkant jamrende singelen "Kaktos" også en skuffelse i liveformatet.
Tiden flyr som kjent når man har det gøy, og det er ikke utenkelig at også Atlanters fire medlemmer tenker "Hæ, er vi ferdige allerede?" når det rundes av med en imponerende tapning av albumbeste "Aye".
Skal man tro albumtittelen, synes nok kvartetten at musikken deres gjør seg best på forblåste vidder, men jeg - og tilsynelatende flere andre blant publikum - nyter den nok helst her, sittende i den hete sørlandske ettermiddagssola.
| 1
|
002362
|
Solformørkelse
God musikk trenger ikke å være for alle.
Det beviste Okkultokrati i løpet en liten halvtime på årets første konsert i Hovefestivalens telt.
Undergunnsbandet Okkultokrati leverte i følge P3s musikkredaksjon fjorårets niende beste norske album, Snakereigns.
Osloguttas andrealbum tok nemlig den oppsiktsvekkende mørke stemningen fra deres lovende debut No Light For Mass (2010) til et helsvart nivå.
Til stor glede for ører med apetitt for hardkokt nihilisme.
På Hovefestivalens åpningsdag skulle derimot Okkultokrati servere sine svartstekte retter til et mer eller mindre uforberedt og livsberuset publikum.
Det er ikke spesielt mange som har tatt turen inn i Hoves teltscene - et telt som forøvrig er blitt større og mer bruksvennlig enn tidligere.
At et såpass smalt norsk band ikke trekker flere ører såpass tidlig er, dessverre ikke overraskende.
Heldigvis ser det ikke ut til å påvirke bandet noe i det de blåser i gang konserten.
Det første som slår meg er hvor bra lyden er.
Den fosser voldsomt og buldrende ned fra scnenenkanten, og i det åpningsporet fra Snakereigns, "No Oroborous" ebber ut i feedack er lyden så bra som den kan bli i et festivaltelt.
Ut fra feedbacken springer tittelsporet fra Snakereigns ut, og gitarist Boris Leaf begynner å dra fram en imponerende rekke rockeposeringer som han holder gående fram til konsertens siste slag.
Poseringene hans - i samspill med de spartanske gitarlinjene han samtidig leverer - løfter både Okkutokratis visuelle og musikalske framtoning som nå ("On Mouths Of Hell") høres og ser ut som et undergunnsband i verdensklasse.
Noe som gjør at de mest blomsterkledde festivaldeltagerene ser sitt snitt til å gå ut for å nyte solen.
Okkultokrati er ikke for alle, og det trenger ikke bra musikk å være.
Når den i tillegg framføres med en innstilling røsket rett opp i fra helvete får det bare være at de ivrigste publikumsbevegelsene kun oppstår blant de sprekeste (Honning)barna.
Og i det Haustvokalist Vebjørn Guttormsgaard Melberg dukker opp for å vese noen velplasserte linjer får jeg nesten følelsen av déjà vu, men bare nesten.
Okkutokrati overbeviste nemlig meg om at de er landets mest spennende rennesteinsband akkurat nå og tvert jeg går ut i sola til lyden av Felas oppstemte reggaerytmer kjenner jeg at sulten for mer mørke dirrer i kroppen.
| 1
|
002363
|
Den vonde samtalen
For mye tomprat kan ødelegge enhver fest.
Dét beviste Macklemore & Ryan Lewis på Hoves første dag.
Det har gått kjapt og bratt oppover for Macklemore & Ryan Lewis i kjølvannet av albumet The Heist fra i fjor høst.
Duoen har gått fra å være relativt ukjente til å erobre fester, hitlister og radiostasjoner med låter som "Thrift Shop" og "Cant Hold Us" - som begge har toppet den prestisjetunge amerikanske Billboard-lista.
Gjennom store deler av Hoves første dag har det vært summet om forventninger til rapperen og hans faste produsent.
Den sultne publikumsmassen løper, ruller og dytter seg ned mot bunnen av amfiet i forkant av konserten deres, og tar fullstendig av når Macklemore entrer scenen.
"This is our night", rapper Macklemore i åpningslåta "Ten Thousand Hours".
Men selv om han og produsent Ryan Lewis har godt grep om publikum og senere skal påstå at Hove-konserten er turnéens høydepunkt, gjør aldri duoen på scenen nok til å forsvare utsagnet.
Stemningen tar riktignok hinsides av når "Thrift Shop" dundrer ut av anlegget som andre låt, og duoen fortjener anerkjennelse for å piske den allerede intense partystemninga på Hove til nye høyder.
Men at de umiddelbart etter at det kraftigste kruttet er brent av velger å gli over i en flere minutter lang pratesekvens, er både uforståelig og irriterende.
Dette skal vise seg å bli mønsteret; konserten blir hele tiden stykket opp av lange, og ofte intetsigende, pratesekvenser og gjennomsiktig publikumsfrieri.
Macklemore fortjener absolutt ros for å fronte homokampen så massivt som han gjør i forkant av tapningen av "Same Love", men kraften i appellen blekner når publikum hoier like høyt til det han sier om stive, norske priser.
Folk har kommet for dansing og allsang - og jubler selv om de får det bare tidvis.
I løpet av den første halvtimen av konserten rekker Macklemore & Ryan Lewis kun gjennom fire-fem låter.
Låtene deres er ikke spesielt lange - så det betyr at det har vært mye prat.
Foruten nevnte tema benytter Macklemore de lange pausene til å snakke om nordmenns stil, namedroppe kjendisvenner og påpeke hvor fulle mange blant publikum er.
Med seg på scenen har Maklemore & Ryan Lewis Ouwur Arunga på trompet, samt Wanz som gjesteartist på "Thrift Shop" og et par andre låter.
Ellers holder de det enkelt - hvilket kan være bra, men som i dette tilfellet gjør det ekstra tydelig at Macklemore ikke er en spesielt sterk rapper live.
"Can't hold us" spilles også tidlig i settet.
Publikum er med på flere av de øvrige låtene også, selv om stemningen aldri er i nærheten av like intens som på de to store låtene.
Når kruttet svis av så tidlig, blir det kjedelig mot slutten.
Tidligere på turnéen har amerikanerne gjort reprise av "Thrift Shop" til slutt - men under konserten på Hove må daffe "And we danced" og "Irish Celebration" gjøre nytten som avslutning - selvsagt etterfulgt av nok en intetsigende og umotivert appell.
| 0
|
002365
|
Konger av snork
Hvordan er det mulig å ha det så kjedelig på konsert?
Det tar meg kun fire låter inn i Kings of Leons (etterlengtede) konsert på Hovefestivalen for å innse følgende:
Det er sjelden jeg har følt så lite om noe.
Kanskje er det bare en universell lov at der mange band stinker og mange andre band briljerer, så finnes det også enkelte band som ikke er noen av disse delene.
Band som befinner seg i et tomt og endeløst vakuum et plass mellom disse to ytterpunktene.
Kings of Leon er utvilsomt et av dem.
Nåvel:
Søskenflokken Oklahoma (pluss ett stykk fetter, må vite) har trykket, pakket og solgt sine millioner med skiver siden albumdebuten Youth & Young Manhood (2003).
Og det er ikke ufortjent, langt derifra, for enhver musikksjef for en publikumsvennlig radiokanal burde mistet hodet for å ikke liste "Radioactive", "Use Somebody" eller "Sex On Fire".
For Kings of Leons formel funker for de aller fleste i de aller fleste situasjoner.
Også kjent som stadionrock.
Tilbake til konserten.
Det har så langt gått fire låter, deriblant "Crawl" og "Molly's Chamber".
To låter som viser to ganske forskjellige sider av bandet.
Der førstnevnte bærer noe Muse-aktig og arenavennlig over seg, er sistnevnte fra den gangen Kings of Leon minte mer om The White Stripes enn U2.
Live spilles disse med den samme mangelen på lyst - en nødvendighet for musikk som skinner klart gjennom.
Kanskje er det nettopp derfor en påfallende stor andel av kuttene - da særlig de mer rufsete låtene - kuttes brått mot slutten.
"We're having so much fun up here we're playing really fast!".
Ja, særlig.
En altfor stor andel låter ingen bryr seg om (selv ikke Kings of Leon, tydeligvis) plasseres på rekke og rad.
Det er en underlig måtte å sy sammen en setliste på, som samtidig understreker verdiløsheten over det aller, aller meste Kings of Leon har gitt ut.
Lyspunktene i all fylltåken er få, men de finnes i form av de megalomane singlene, som i stor grad skyves helt mot tampen av Kings of Leons tilmålte halvannen time.
Som nevnt, "Radioactive" er en låt det er vanskelig å krangle på, mens "Use Somebody" låter som den er større enn livet selv, i så stor grad at man nesten lar seg lure - særlig fra scenen.
Kall det gjerne "Kings and Queens"-effekten.
Jeg forstår godt at sidemann skriker "One more time!"
Kvartetten forsøker seg på å runde seansen av med "Black Thumbnail".
Men da er allerede det siste kortet ("Sex on Fire") brent opp, og tilnærmet samtlige festivalgjengere har tatt beina fatt ut fra konsertområdet.
Jeg forstår dem godt, for Kings of Leon har ikke så mye mer enn Den Store Arenalåta.
Og selv den har de altfor få av.
| 0
|
002366
|
Aluna alene
Mye svikter når AlunaGeorge skal overføre låtene til scenen, bortsett fra Aluna.
Den britiske duoen AlunaGeorge har det siste året vært i sterk medvind for sin R&B-infuserte elektropop.
En liten måned før de slipper debutalbumet Body Music ga de Hovepublikummet en sniklytt på materialet og viste samtidig at en dyktig vokalist og spennende låter ikke alene er nok til å bære en konsert.
Fjorårets "Just A Touch" får æren av å åpne konserten, og allerede fra første strofe er det klart at Alunas karakteristiske, nesten barnslige stemme, er en stemme å regne med.
Det blir også tidlig tydelig at det er Aluna som er selve bærebjelken, og at turnébandet ikke er det.
For den resterende besetningen, som består av George, en bassist og en trommis, bruker lang tid på å markere og motivere seg på scenen.
Ikke før helt mot slutten av settet virker det som om det går opp for dem at de spiller foran et faktisk publikum.
Trommisen på sin side kommer aldri dit, og jeg tar meg i å bekymre meg for helsa hans.
Har han lavt blodsukker?
Har noen vært slemme med han?
Har han narkolepsi?
Og når han ramler ut av takt under "White Noise" begynner jeg å lure på om han egentlig er trommis i det hele tatt.
Men det er ikke bare trommisen sin skyld at det ikke går helt veien.
Og heller ikke lydmannen, selv om også han er delaktig.
For noe viktig har gått tapt i overgangen fra AlunaGeorges delikate studioproduksjoner til denne sceneopptredenen.
Vi vet fra før at både elektropop og R&B kan være vanskelig å oversette til et riktig liveuttrykk, men det gjør det også elementært å ta en ekstra runde på arrangement.
Spesielt når det er kombinasjonen av disse to sjangerne som skal formidles.
Lydbildet er skarpt og lite fyldig, og gir ikke Alunas stemmeprakt den innpakningen den fortjener.
Spesielt snakkesalig er ikke Aluna, men hun byr på seg selv på andre måter.
Med kroppen sin forteller hun oss masse.
Stemmen og bruken av den forteller at R&B-inspirasjonen kommer fra sent 90-tall og tidlig 2000-tall.
Hvordan hun beveger kroppen sin vitner om utallige timer med øvelse foran speilet.
Det er vågalt og det er deiete, men det er noe eksepsjonelt sjarmerende med kombinasjonen av løsslupne bevegelser og den sukkersøte vokalen som på et merkelig vis gjør det hele litt yndig.
Det er heller ikke mye å utsette på selve låtene.
P3-listede "Attracting Flies", "Your Drums Your Love" og nyutgitte "You Know You Like It" er alle tre knallsterke poplåter.
Og skal man anta at overgangen fra scene til studio er med større hell enn motsatt, kan vi vente oss en god del gull på det forestående albumet.
| 0
|
002367
|
Vorspiel ved låvedøra
En grå nedtur av en festivaldag kunne ikke starte bedre.
Takk Tønes for dét.
Han er en skrue, denne 41-årige familiefaren, elektrikeren og visesangeren fra Sokndal, Rogaland.
Alltid mildt nevrotisk, deltidsmisantropisk og undrende over dagliglivet og lokalsamfunnet, har han klart å skape seg en fanskare like bred som Atlanteren; Frank Tønnesen kan like gjerne opptre på grendehuset i Lom som, skal det vise seg, på Hovefestivalen en ellers kullgrå juliettermiddag.
I utgangspunktet hadde jeg den klassiske (og dørgende kjedelige) fireranmeldelsen klar i hodet:
Bandet spiller godt og stødig, men grunnet regn og dårlig oppmøte klarer det aldri bli noe mer enn forglemmelig hygge.
Heldigvis klarer Tønes og bandet hans - bestående av de musikerne som finnes i lokalmiljøet, kan man anta - å bringe lun varme, brede glis og samhold til det som raskt utvikler seg til den beste førfesten man kan tenke seg.
Mye av grunnen til at Tønes står så mange nordmenn nær er at hans distriktscountry består av like deler humor som hverdagsfilosofi.
Jubelen, klappingen og allsangen kommer tidlig på grunn av liveklassikeren"Yatzy", samt "Bjørnar Vigeland", som er blant sporene som lener seg mest mot Rorbu-vitsing (les: disse får Tønes-kritikerne til å vifte med knyttnevene).
Samtidig serveres flere musikalske høydepunkter som et delikat grillspyd:
Eksistensialistiske ballader som "Min venn", "Lyset" og "Mystisk liv", alle fra fjorårets råflotte Sån av sålve, burde få de samme Tønes-kritikerne til å tie.
Tønnesens urmorsomme dialog med hovepublikummet er heller ikke mulig å komme unna: 1. Da de evinnelige forespørslene om å spille "Sånn koga eg", signert den mest rallende og festglade fansen, avvises plent med "Jaja, eg ska spelle Kogesangen etterpå, eg må bare varme opp fyst.
Han er ei påkjenning for meg."
2. Da Frank Tønnesen roper ut etter en viss publikummer, kompisene hans begynner å rope ekstatisk, og Tønes sier "Eg skulle si at mor di har satt inn penger på konto, men at du må ta det med ro." 3. Da Tønes glemmer verset på "Eg går og legge meg" og publikum ler med ham, ikke av ham, idet han hopper rett til refrenget.
Kort fortalt:
Tønes skiller seg radikalt ut fra festivalprogrammet.
Én ting er at noe så lite ungdommelig som tradisjonell country trekker til seg en jevn strøm av publikum, en annen - og den viktigste grunnen - er at Tønes klarer å få en regntung nedtur av en festivalettermiddag til å ende opp som noe varmere, mer fintfølt og lattermildt enn hva 80 prosent av resten av artistene på festivalen vil være i stand til.
Selv på en god dag.
| 1
|
002368
|
Opplysningstid
The Lumineers lyste opp Hovefestivalen på en ellers regntung dag.
Noen minutter forsinket rusler medlemmene i folkrock-fenomenet The Lumineers ut på Hovefestivalens hovedscene.
Like tilbakelent rasler Denver, Colorado-bandet i gang den pianodrevne "Submarines" - det beste sporet fra bandets selvtitulerte suksessalbum fra 2012 - og blir møtt med et forventet jubelbrus fra et heltent og forventningsfullt publikum.
For er det noe 2013 har lært oss, så er det at folk elsker folk.
Og heldigvis for Hovefolket så sender The Lumineers umddelbart ut bøttevis av kjærlighet tilbake.
De klarer ikke engang å holde igjen megahiten "Ho Hey" lengre enn et lite kvarter ut i konserten.
Det er vågalt å spille ut sitt beste kort så tidlig ut i konserten, i hvert fall med tanke på hvor god stemningen var også før "Ho Hey".
Men til forskjell fra pratmakeren Macklemore har ikke The Lumineers noe problem med å følge opp sin mest eksplosive kruttsalve.
De to påfølgende låtene skaper nemlig alt fra energisk låvedans ("Classy Girls"), til hjertevarmende allsang og gynging ("Dead Sea").
Stemningen er nå så godslig at den nesten gir meg en følelse av å være med på Allsang
På Grensen, men The Lumineers har et godt tak på konsertdynamikken og roer det hele ned ved at vokalist Wesley Shcultz får noen minutter alene på scenen.
Konsertens roligste minutter avløses plutselig av et flåsete, men i aller høyeste grad velfungerende publikumsfrieri.
For i det trommis Jeremiah Fraites pakker med seg en bærbar xylofon og en liten stortromme og setter kursen ned mot publikum er konsertens høydepunkt et faktum.
Der nede får han selskap av Wesley og for anledningen trekkspill-spillende Stelth Ulvang.
Stuntet som ble akkompagnert av den sukkersøte "Darlene" vil nok vise seg å bli festivalens mest instagrammede øyeblikk.
Det skal nevnes at noen av låtene vi får servert underveis ikke engasjerer like mye og får festivaltimen til å virke litt for lang.
Men målt opp i mot alle de gåsehudfremkallende høydepunktene det amerikanske folkrockerne faktisk skapte i løpet av sin tilmålte tid på Tromøya er den følelsen bare en bagatell.
Les alle anmeldelsene fra Hove 2013 her: http://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/
| 1
|
002369
|
Sukkersjokk
Totalt blottet for skam leverer Cee-Lo Green en kaloribombe av en konsert.
Da Skrillex headlinet Hovefestivalen i fjor oppfant kollega Marius Asp verbet "å skrilleriste".
Grunnen:
25-åringen klarte å, vel, filleriste sletten foran Hovescenen med sitt infernalske klubbuttrykk.
Og det føles nesten på sin plass at Cee-Lo Green får sinn egen lille variant av "filleriste" etter kveldens konsert på Tromøya.
Den knøttlille pluggen av en mann entrer scenen med et bredt glis, mens studiomusikerne han har med seg hamrer løs på instrumentene sine - trommer som gitar.
Kjenner man katalogen til Atlanta-sangeren vet man at den roterer rundt soul og hiphop, om det er som soloartist, sammen med Danger Mouse i Gnarls Barkley, eller som rapper i gruppa Goodie Mob.
Men i akkurat dette øyeblikket låter det som en rockekonsert som har gått helt av skaftet.
Kjapt penser det riktignok inn på gjenkjennelig spor.
Åpningslåta "Bright Lights Bigger City" dundrer ut fra scenen, Cee-Lo Green skriker "Everybody scream!
It's alright!", og jommen vever de ikke også inn det umiskjennelige riffet fra INXS' klassiker "Need You Tonight" i kuttet.
Og følger rike greit opp med ei litta Bowie-låt også ("Let's Dance").
Cee-Lo Green har nemlig en misjon, og den er like klokkeklar som den er hemningsløs:
"I love all kinds of music!
And I love all kinds of people!
Do we have that in common?" skriker han på samme vis som baptistprestene man har sett på film.
Gledesparaden svirrer logrende videre til discoleflening i form av "Fool For You" og "Wildflower" (begge fra The Lady Killer), samt en ypperlig tapning av Pussycat Dolls-låten "Don't Cha" - som Cee-Lo, deilig uviss om norsk jantelov, skryter av å stå bak som låtskriver.
Og avslutter selvsagt med monsterhittene "Fuck You" (helt briljant pophåndverk, er den ikke?) og "Crazy".
Merk:
Samtidig kan han ikke få sagt nok om hvor høyt han elsker sterke kvinner og tequila.
Sjelden har jeg sett svettekjertler arbeide så over evne.
Riktignok er det den ørlille ripen i lakken ved dette showet:
Cee-Lo Green er nemlig den som har det gøyest av alle på Hovefestivalen under konserten.
For all del:
Hovefolket danser, synger med og gliser mer enn de sannsynligvis kommer til å gjøre den resterende delen av festivalen.
Samtidig skinner det klart gjennom at Cee-Lo blir støtt av øyeblikkene der publikum velger småprat over dansing.
Men det er kun en bagatell.
For med Kings of Leons umenneskelige døvhet på samme scene som et åpent sår på brystet, varmer det samtlige lemmer å se en mann være villig til å ofre både den høyre og venstre testikkelen i skamløshetens kammer for musikken han elsker - og forventer å få samme medisin tilbake.
| 1
|
002370
|
Vital tristesse
Programmets best skjulte skatt skriver Hove-historie ved å formidle følelsesmessig kaos og bunnløs sorg på uhøytidelig og gripende vis.
Tom Krell har i fire år utgitt musikk som How To Dress Well, og har vært en pionér i landskapet hvor lidenskapelig r&b møter svale, minimalistiske og basstunge produksjoner.
Gjennom to album har han vist seg som en enestående produsent, låtskriver og formidler, og på Hove beviser han at han i aller høyeste grad også behersker liveformatet.
Med en vokal som har i seg elementer som kan minne om Prince og Michael Jackson i sine mest fintfølende øyeblikk fanger han publikums oppmerksomhet og holder på den gjennom den timelange konserten.
How To Dress Well er en av bookingene som ikke er skreddersydd for Hoves publikum.
Ved konsertstart er det ikke flere enn femti fremmøtte i Teltet.
Publikumsmassen vokser riktignok utover i konserten, men følelsen av at verden er et urettferdig sted slipper aldri taket.
Konserten står ut som et soleklart "hvor var du.."-øyeblikk, og en av de skjellsettende konsertopplevelsene man aldri glemmer.
Med én mann på laptop og fiolin (!), to mikrofoner og sin egen krystallklare, utenomjordiske stemme skaper nemlig Krell magi fra første stund.
Konserten spenner fra å være lavmælt og intim til massive, overveldende øyeblikk som best beskrives med Krells egne ord: "loud ass bass".
Det er vanskelig å komme utenom tematikken og det lyriske når man snakker om How To Dress Well.
Albumtitlene Love Remains (2010) og Total Loss (2012) sier sitt om hvor lite lystig musikk dette er.
Tap, savn og eksistensiell villfarelse står i sentrum.
Krell forteller likefrem og uhøytidelig at én låt er skrevet til hans døde venn Ryan, mens en annen handler om indre konflikter.
Nettopp dette er essensen av det som gjør konsertopplevelsen så rørende: selv om materialet er bekmørkt, trist og vondt, blir det aldri sutrete.
Krell lokker frem både tårer og gåsehud uten noen gang å bli svulstig, og formidler sitt følelsesmessige kaos på en levende måte som når ut både til fans og førstegangsreisende.
Mot slutten av konserten gjør Krell en ny låt a capella.
Den skinner til tross for støy fra de andre scenene på festivalen, og utgjør sammen med "When I was in trouble" og R. Kelly-coveren "I wish" ikke bare konsertens høydepunkt - men også noe av det beste i Hoves historie.
| 1
|
002371
|
Harrytur til helvete
Dette er historien om hvordan Volbeat stod bak en av de mest ubehagelige timene i mitt liv.
"Det er en blanding av Elvis Presley og heavy metal, og de er jævlig bra live," forklarer en type bak meg til kompisen sin, kun sekunder før konsertstart.
Han ene er åpenbart kjempefan av Volbeat, han andre har til gode å høre på bandet.
Beskrivelsen er langt bedre enn noe jeg kunne klart å komme på.
Frem til nå har jeg forestilt meg København-bandet som en grufull parodi på Metallica i sine musikalskt minst dugelige år (les: Load (1996), Reload (1997) og St. Anger (2003)).
Men høres ikke en rockabilly-og-metall-fusjon ut som en vanskapning man ikke engang våger å pirke i med en pinne?
Scenen ser i hvert fall blodharry nok ut til å huse et band som dette, tenker jeg, der en festning av et trommeartilleri er plassert midt mellom en vegg av forsterkere.
Og der er danskene på scenen: alle i sort; vokalisten med en real brylkremsveis.
Først ut er "Hallelujah Goat".
Joda, det låter jo ålreit så langt, men dette er musikk så grå, håpløs og fæl at jeg kjenner på en rar lyst til å proppe meg full på anabole steroider og knuse et par-tre kneskåler.
Så hvorfor virker alle andre så blide over å se Volbeat?
"You want heavy metal!?
Rock!?
Country!?
Punk!?
Rihanna!?" spør vokalist Michael Poulsen.
Fansen svarer kun "No!" til det siste spørsmålet.
"Fuck Rihanna!" skriker han tilbake.
Kjære Gud, det siste jeg orker nå er å få bekreftet urklisjeen om at rockefolk legger alt annet enn rock for bunnløst hat.
Men det stopper dessverre ikke der.
Volbeat har tydeligvis bestemt seg for å bringe konserten, om mulig, desto lenger ned i avgrunnen.
Poulsen, nå med kassegitar, spiller en tåpelig korttapning av "Ring of Fire" (Johnny Cash), og stamper så igang en køntrileflende låt fra deres egen katalog ("Sad Man's Tongue")
Deretter:
Nok en ond kortlåt, denne av forlengst ihjelpulte "We Will Rock You".
Av ren og skjær medlidenhet advarer jeg to kolleger mot å nærme seg Amfiscenen.
"Hold dere langt unna," skriver jeg i en tekstmelding.
Til ingen nytte - med ett står de ved siden av meg.
Rockabillymetallvederstyggeligheten"16 Dollars" er godt i gang, og både kollegene mine og jeg vrenger ansiktene våre i avsky.
Og plutselig har de forlatt konserten like kjapt som de ankom.
Så treffer det som jeg har brygget på de siste 20 minuttene meg som en kule i magen.
Volbeat spiller et halvminutt av Rammstein ("Keine Lust"), og jeg blir kvalm, uvel, svimmel, sint, forvirra, trist, jeg vet ikke hva.
Alle disse grusomme følelsene skyller over meg samtidig.
I dette øyeblikket må jeg kjempe om å holde meg oppreist, men får halt kroppen min ut av Amfiet, over jordhaugen som omkranser den, og får kommet meg på trygg avstand fra scenen.
Jeg har ærlig talt aldri opplevd lignende.
Hva slags intens og altoppslukende form for ubehag er egentlig dette - og hvordan er alle rundt meg i stand til å overse det?
Etter enda et halvminutt med Judas Priest ("Breaking The Law"), gir Volbeat en hyllest (de kaller det i hvert fall det) til nylig avdøde Jeff Hannemann i Slayer, og spiller 30 sekunder av "Raining Blood".
Jeg kan ikke håpe annet enn at Slayer-gitaristen snur seg i den velkjente grava.
Etter nok en håndfull med like mannevonde låter, deriblant "A Warrior's Call" og "The Garden's Tale", har jeg klart å tvinge meg tilbake nedi amfigryta.
"Feels pretty good up there?" spør Poulsen.
Samtlige rundt meg jubler.
Men jeg føler for å skrike av all kraft at "Nei, jeg har det forjævlig!
Det eneste jeg vil er å komme meg bort herfra, så langt bort som overhodet mulig!"
"Still Counting"!
Hvis det finnes en Volbeat-hit er det denne.
Hvilket betyr at min lille snartur til dette musikalske helvetet straks er over.
Likevel møter jeg min siste utfordring i form av at en Volbeat-tilhenger skriker "Kebab!
Kebab!
Kebab!" aggressivt etter meg.
Sånn slår det meg endelig:
Man er nødt til å være like full som ham og de fleste rundt meg for å kunne takle denne djevelskapen.
Det eneste naturlige er å drikke; helle nedpå med øl, vin, hjemmebrent, hva som helst - jeg tar det - alt som er i stand til å dempe dette ubehaget jeg fortsatt bærer på.
"Welcome to the Volbeat family," proklamerer frontmannen.
Ellers takk.
| 0
|
002372
|
Vekkelsesmøte
The Script klarer å knuser alle fordommer, treffe deg midt i hjerterota og gjøre halve Hovefestivalen åndelig.
Sånt blir det minneverdige konserter av.
La meg bare få det ut av verden:
Jeg synes den hjelp-til-selvhjelps-greia til The Script er ekstremt keitete.
Klamme tekstlinjer som "You can move a mountain" ("Hall of Fame") er svært representative for det irske boybandet, mens albumproduksjonene deres (først og fremst på #3) låter ikke som musikk skapt ut av verken blod, svette eller tårer.
Disse karakteristikkene er såpass fremtredende at vi satt på kontoret, godtet oss, og flirte i skjegget den lille timen før konsertstart.
Forutinntatthet betyr imidlertid lite når man får fordommene totalt radbrekket.
For en god gjeng, gitt:
Danny O'Donoghue og resten av bandet nærmest strutter inn på scenen og drar ganske umiddelbart på med "We Cry".
Med ett er praktisk talt tusenvis med i allsangen.
Jeg forsøker, og forsøker, og forsøker - så mye stoltheten min makter - men jeg er ikke i stand til å hate The Script; det skal tydeligvis ikke mer til å for å myke opp et hardnet anmelderhjerte.
Er det noe det går inflasjon i, så er det prekener som "You're making us feel that is our home" og "I want to experience what you experience in Norway".
Men The Script mener det når de støtt og stadig - rørte og smilende som så mange andre - forteller publikum ulike varianter av disse smøresetningene.
Hold deg fast:
Kjærligheten på Hovefestivalen er så intens og åndelig at det virker som The Script har forflyttet oss noen mil nordover - til Risør og kristenfestivalen Skjærgårds.
Man kan altså si hva man vil om The Script på plate, men live (sam)spiller irene fordømt bra (hvem er han trommisen?), som følgelig fører med seg at kutt som "The Man Who Can't Be Moved", "Breakeven" og "Nothing" også skjenker kvelden med flere minneverdige musikalske øyeblikk.
Under sistnevnte ringer frontmannen likesågodt en av fansens ekskjærester og synger til ham om hva slags rasshøl han er for å dumpe jenta.
Når det tar helt av på den avsluttende monstersingelen "Hall of Fame", blir det eneste rette å klemme på vennene rundt meg (og ser jeg ikke gitaristen i Honningbarna syngende med i øyekroken?).
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men:
Hadde The Script vært en menighet, tror jeg jaggu at jeg hadde blitt religiøs på dagen.
| 1
|
002375
|
Rått og flott
Silence Yourself har satt fart på ryktebørsen om Savages storhet.
Roskilde-konserten torsdag får nok ropene til å gjalle enda høyere.
London-kvartetten kom nærmest fra intet da de i vinter albumdebuterte med Silence Yourself, en plate som naturlig fører tankene hen til post-punk, Siouxie & The Banshees og til en viss grad også Patti Smith.
Hypen har gitt de fire Savages-jentene klippekort på mange av sommerens store festivaler, med jobber både på Glastonbury og Roskilde - og seinere i sommer også på Pstereo i Trondheim.
Inspirasjonen fra Siouxie og Patti kan til en viss grad høres også på scenen, men den råe energien gir dem likevel et eget, forfriskende uttrykk som det er lett å forføres av.
Trommene (Fay Milton) og bassen (Ayse Hassan) smeller som mitralljøser og pumper musikken effektivt framover, mens Gemma Thompsons gitarer flerrer lufta med bitende soli og mye støyende fuzz.
Og foran dem igjen, franske Jehnny Beth som med autoritet styrer vokalen dit hun vil.
Ofte i den aggresive retningen, slik som i åpningskuttet "Shut Up", "Fuckers" og sistelåten "Hit Me", men også i mer atmosfærisk artrock-stemningbyggende låter som "Strife" og "Waiting For A Sign".
Og egentlig snublet hun vel bare da hun måtte be om omstart til "I Am Here", fordi hun glemte teksten.
- Slikt skjer, forklarte hun avvæpnet sjarmerende, og ble tilgitt.
Men med bare et album bak seg, som naturlig nok preget settet totalt, er det selvsagt lov å lure på hvordan det blir den gang Savages eventuellt har en stor katalog å hente stoff fra?
Vi velger å tro at det går bra, og håper bandet bygger videre på den fine starten de har fått.
Det er i hvert fall ingen grunn til å si "Shut up, motherfuckers", for å leke litt med et par av Savages låttitler.
Tvertimot.
Flere bilder fra Savages-konserten på Roskilde:
| 1
|
002376
|
Raff rølp
Trash Talk tok oppgaven som partyfiksere for OFWGKTA på alvor og fikk seg noen nye festkamerater.
Klokken er 16.00 og det er bare en time til det krakilske hiphop-kollektivet OFWGKTA går på scenen på Hovefestivalens teltscene.
Sist de besøkte Tromøya var det så festlig at vår anmelder klinte til med en soleklar sekser, og som alle gode fester trenger også de et ordentlig vorspiel.
Det virker kanskje rart at det er hardcorebandet Trash Talk som skal stå for feståpningen om du ikke har kjennskap til den (åpenbare) linken:
Sacramento-bandet er nemlig signet på OFWGKTA-sjefen Tyler, The Creators plateselskap Odd Future.
De aller fleste frammøtte er kledd i Odd Future-merch, men ser likevel ut til å være sprengklare for en kjapp runde med moshvennlig hardcore.
Taktfast ropes det "Trash Talk, Trash Talk!" fra de hundre mest ivrige festdeltakerne og i løpet av de neste tjuefem minuttene skal de få valuta for tilropene.
For Trash Talk sin blanding av under minutt-korte utblåsninger og Black Sabbath-infiserte dommedags-riff, krydret med vokalist Lee Spielmans humørfylte søppelprat mellom låtene er rett og slett uimotståelig.
Og når supertrommisen Thomas Pridgen (tidligere The Mars Volta) dæljer i gang den oppfarende "Awake", nikker også de mest skvetne og anspente festivaldeltagerene anerkjennende.
Før de forsiktig trekker seg unna de som adlyder Lee sine ordre om å klatre opp på hverandre.
Lee selv er høyt og lavt under hele konserten og står på et tidspunkt på håndflatene til de på første rad før han med en jesus-lignende posering faller bakover og ned til sine nye festkamerater.
| 1
|
002378
|
Kom, ble, vant
Frank Ocean innfrir på alle punkter når han endelig gjennomfører en hel konsert på norsk jord.
Frank Ocean er artisten som for alvor har revitalisert r&b-sjangeren og i fjor havnet på de aller fleste av årets topplister med albumet Channel Orange, et album som huser intet mindre enn fire radiohits.
Han er også mannen som avbrøt sin enormt imøtesette konsert på Øyafestivalen etter fire låter, angivelig fordi han ble syk - og som via sosiale medier har fremstått både plaget og delt kryptiske meldinger.
Med andre ord; det er ikke lett å vite hva man skal forvente før 25-åringen går på scenen på Hovefestivalen torsdag kveld.
En knapp halvtime etter varslet tid har stjernen fremdeles ikke vist seg, og uroen sprer seg.
Men så er han der; hyllet inn i blå røyk, med et blikk som er både mystisk og dystert.
Ikke et ord blir sagt, og en ny låt får æren av å åpne konserten som har sørget for et hopp i gjennomsnittsalder hos Hove-publikumet - som ikke tør å puste lettet ut før låt nummer to, "Novacane" fra miksteipen Nostalgia, Ultra (2011), er godt i gang.
Låten sitter bra, Ocean høres råere og mørkere til sinns ut enn sist, men bak den noe blaserte og likegyldige holdningen kan vi også skimte en artist full av følelser, som sammen med backingbandet klarer å gjøre låta stemningsfull, om enn på annet vis enn i studioformat.
Det hardbarkede sitter i gjennom noen låter, selv om vi får kveldens første smil og takk allerede i låt nummer tre ut, "Songs for women".
Flere av låtene gjøres i enklere, tøffere versjoner enn vi er vant til, med autotune og uten detaljrikdommen fra de innspilte versjonene.
Det fungerer overraskende godt, og føles mektig - særlig når mørket samtidig senker seg over Tromøya.
Etterhvert som låtene går, erstattes det tøffe av det det vakre.
Blåserpartiet i "Sierra Leone", den lavmælte versjonen av "Bad Religion", seksmannsbandets direkte smakfulle fremføring av "Monks" og den myke vokalen på "Forest Gump" er bare noen av bevisene på at Ocean fortjener genierklæringene det de siste årene har gått inflasjon i.
Mannen er utvilsomt et av nåtidens dyktigste, mest innovative og rørende låtskrivere og musikere.
Det storslåtte eposet "Pyramids" låter villt bra live, og følges av a cappella og allsang på den korte versjonen av "Swim Good".
Hovedpersonen veksler i uttrykk og stemninger med den største selvfølge og full kontroll.
Vokalen er hele veien fantastisk; de lyse partiene av "Thinkin' bout you" er intet mindre enn vidunderlige.
Underveis både smiler, takker og slengkysser Ocean publikum.
Han er langt fra et fyrverkeri - men langt mer utadvendt enn det har vært nærliggende å forvente.
Jo lengre ut i konserten vi kommer, jo mer lyser gleden gjennom hos hovedpersonen.
Med en katalog som overgår mange langvarige karrierer etter kun to utgivelser er det kanskje ikke så rart, men desto tydeligere:
Frank Ocean hører hjemme på de store scenene, og fortjener all oppmerksomhet og lovprising han kan få.
| 1
|
002379
|
Bassmisjonen
Chvrches overbeviste et halvfullt telt og fylte det med bass, synth og sjarm.
I september i fjor ga Chvrches ut sin første single.
Ti måneder etter avslutter den skotske elektropoptrioen torsdagskvelden i Teltscenen.
Det er ikke lett å forutse hva man skal få servert av et band med så kort felles fartstid - og som befinner seg i en sjanger som mang en gang har vist seg vanskelig å oversette til liveformatet.
Det hele sparkes i gang av "Lies", og de viser fra første stund at Chvrches sin vri på elektropoppen er kombinasjonen av ambisiøs synth, kraftig bass og tilgjengelig popsensibilitet.
Refrengene er allsangvennlige, versene er dansbare og arrangementene er akkurat passe utfordrende.
Store deler av repertoaret er like radiovennlig som det føles skreddersydd for fest.
Og overføringen til liveformatet er svært overbevisende.
Trikset:
Skru opp bassen.
Vokalist Lauren Mayberry har en karakteristisk og kraftfull stemme, som hun ikke har noen problemer med å kontrollere.
Lyden på stemmen er dog skrudd hakket for høyt, og tidvis føles stemmen som kommer ut av den veve jenta nærmest voldsom.
Hun må også være noe av det søteste og mest yndige som har stått på Teltscenen.
Med norske gloser skriblet oppover armen har hun ammunisjon for sjarmerende smalltalk mellom låtene, som gjør henne enda lettere å forelske seg i for publikum.
Det er også en herlig kontrast mot tekstene, som ikke er i nærheten så sukkersøte som vokalisten.
Uttrykket spenner fra partylåter med skitten bass til mektig 80-tallsnostalgi.
Tenk M.I.A møter Robyn møter Björk som gjør Depeche Mode.
I teorien ganske så rotete, men i praksis velfungerende og forfriskene uforutsigbart for elektropopsjangeren.
De allerede utgitte låtene "Gun" og "The Mother We Share" sitter som kuler, og "Gun" fungerer enda bedre for meg i liveversjon.
Det hele startet med et relativt glissent publikum, men Chvrches avslutter med et folksomt telt og et smilende publikum.
Og av dem har nok en del funnet seg et nytt favorittband.
| 1
|
002380
|
Seier for ereksjonen
Det var en erigert utgave av Turboneger som gikk av scenen etter halvannen time i sola på Roskilde.
Å kjempe mot sola er blitt Turbonegers tilbakevendende bane på Roskilde.
Denne gangen hadde sola passert sitt høyeste punkt med tre timer da bandet gikk på, og varmen var på sitt høyeste så langt under festivalen.
På akkurat samme tidspunkt, på akkurat samme scene, gikk bandet også på i 2005.
Den store forskjellen på de to konsertene er vokalisten og energinivået.
Euroboy, for anledningen i et Jahn-Teigen-tidlig-80-talls-aktig kostyme river uten problemer i stykker den varme sommerluften og Tony Sylvester gjør det han kan for å skape en mørkest mulig stemning.
Han og resten av gjengen makter også til tider å mentalt skru av sola og skape den lett hedonistiske verdenen de står for musikalsk.
For det er ikke til å komme fra at sollyset ikke er dette bandets beste venn.
Bandet gjør seg trolig aller best i en mørk kjeller.
Men musikken innbyr likevel til stadionformatet og er selvsagt godt egna for allsang.
Gjennom halvannen time får vi en god blanding av eldre og nyere materiale.
Nyere låter som "I got a knife", "Mister Sister", "Dude without a Face" og "You Give Me Worms", alle fra sisteskiva Sexual Harassment, sklir alle godt inn i blandinga, uten å skape nevneverdige dødperioder.
Blant de mest ivrige i publikum er det som sedvanlig en god porsjon Turbojugend, som også som vanlig er mer enn bare til stede.
Men Thomas Seltzer & co makter å engasjere flere enn kun den innerste menigheten.
Det gjør de stort sett hele settet gjennom.
Det var en periode midt i hvor varmen er i ferd med å legge en demper på stemninga.
Men låter som "Ass", "Prince Of The Rodeo" og spesielt avsluttende "I Got Errection" tar det hele til nye høyder.
Å dele publikum i to er det eldste trikset i allsangboka, og The Duke Of Nothing brukte det til perfeksjon før Turboneger gikk av scenen uten tegn på ereksjonssvikt.
Flere bilder fra Turboneger-konserten på Roskilde:
| 1
|
002381
|
Begrensningens kunst
De har det i hvert fall moro sjæl, ungfolene i Oslo Faenskap.
Oslo Faenskap.
Tygg litt på det bandnavnet, mens du lar alle smakene bre seg utover tunga.
Det høres jo ut som noe man døper bandet sitt hvis det eneste målet er å ha en problemfylt tid i gode venners lag, gjør det ikke?
For sånn er nettopp Oslo Faenskap:
En gjeng '94-modeller som kun har lyst til å dundre løs sammen med den tyngste favorittmusikken deres.
Såpass beinhardt har det godt for seg i løpet av det siste døgnet at vokalist Lars Daniel Vestli angivelig har "vært douchebag og fåkka opp" (bandets egne ord), slik at ikke bare én, men to kompiser har måttet stille opp på rekordtid som vikarvokalister.
Visstnok har de måttet oppholde seg i en van fra syttitallet, i mangel på et bedre øvingslokale.
"Så jævla nekro," spøker bandmedlemmene.
Etter kun få låter åpenbarer det seg at den ene vikaren (se bildet over) gjør en betydelig bedre innsats enn den andre.
Ikke bare som vokalist - for den gutten vet å growle - men også som frontmann.
En så sterk figur er han for Oslo Faenskap at låtene løftes et lite hakk opp fra det pregløse utgangspunktet.
Det deilige stikket til den inaktive brorparten av publikum, i form av "Dere er på fest, og så sitter dere i sofaen.", burde være grunn nok til å vippe originalsangeren av vokalistronen.
Oslo Faenskap ligger imidlertid totalt utslått på sykesenga av flammende barnesykdommer.
Bandet har nemlig altfor mye av alt.
Referansene - ta hva du vil av metall: metalcore, doom, groove, death - gjennomsyrer ethvert kutt, slik at eksempelvis "Let's Celebrate That We Don't Give A Fuck" og "Taste of Tears" først og fremst er en ufokusert rekke med blytunge elementer, fremfor låter (har Oslo Faenskap i det hele tatt et eneste hook?).
Det eneste minneverdige øyeblikket fra setlisten blir dermed dommedagsåpningen på "Justin Flesh/Playing Sane".
Natt til idag spilte technometalcoremonsteret Enter Shikari på samme scene, hvorpå frontmannen skrøt av å ha "misbrukt sjangre siden 2003".
Jeg feller en liten tåre over at oslogutta også har latt seg inspirere av dette drittbandet.
Uten forvarsel tvinger de på oss deres lille coverversjon av - hold deg godt fast - Madagaskar-temaet "I Like To Move It".
Virkelig ikke greit gjort, Oslo Faenskap.
Når elendige ideer settes til livs, etc.
Man kan jo forestille seg hvor latterlig moro det må være å spille på landets største festival som attenåring (og på samme dag som debutskiva slippes, gitt!).
Oslo Faenskap blekner imidlertid imot den like unge rapperen Adam Kanyama, som bare et lite kvarter tidligere stod bak en av de mest inspirerte og fokuserte hiphopkonsertene jeg har sett på lenge.
Tross alt:
Metalcoredisiplene fra Groruddalen skal få enda en sjanse av meg - så fort også de har klart å finne seg selv.
| 0
|
002382
|
Muggel
Miguel tyr til tabloide grep i mangel på selvtillit og tiltro til sitt enestående talent.
Nesten et år etter at Frank Ocean forlot Øyafestivalens Engascene etter kun fire låter, overbeviste den nye neo-soulkongen på alle tenkelige måter under gårsdagens Hovekonsert.
Frank er dog ikke den eneste r&b-ridderen på årets Hoveplakat som hadde noe å bevise foran det norske konsertpublikummet.
I februar i år spilte neo-soulprinsen Miguel en utsolgt konsert i Kulturkirken Jacob i Oslo - en konsert som led av opprivende dårlig lyd, et usympatisk band og et i overkant stort fokus på California-guttens veltrente kropp.
Om du ikke har kjennskap til Miguel, kan jeg melde at han er en fabelaktig sanger og låtskriver, som slo ut i full blomst på fjorårets Kaleidoscope Dream.
På amerikanerens andrealbum balanserte han nemlig myk og synthbasert soul med effektfulle drypp av klassisk rock.
Hva som skjer med balansenerven hans i det han entrer en scene er likevel et bunnløst mysterium.
Med unntak av den godt skrudde lyden er det et håpløst ubalansert konsertsett kjekkasen og hans gyselige bandkollegaer leverer på Hovefestivalens siste dag.
Miguel som for anledningen ser ut som en afroamerikansk Axl Rose - komplett med en skjorte med bandana-mønster festet til bukselinningen - ser dog ut til å være i et påfallende showhumør.
Han bruker konsertens første kvarter på å få publikum med på veiving og "oh-ah"-roping, akkompagnert av hans løsslupne falsetthyl.
Det kunne forsåvidt vært festlig nok å hoie med henda i været den neste halvtimen, men jeg forventer strengt tatt at en sjelfull låtskriver som Miguel har mer tiltro til sitt originale uttrykk enn som så.
Så og si alle låtene omarrangeres til rotete revy-innslag som dras ut til det kjedsommelige.
Det er faktisk så ille at jeg har problemer med å gjenkjenne en makeløs låt som "Do You...", som forøvrig plutselig vrir seg inn Bob Marey & The Wailers' "Stir it up".
Og det er da får jeg det, et spagatspark i ballene fra den uhyre atletiske sangeren:
Det går opp for meg nå hvor ekstraordinært delikat, velprodusert og ikke minst sexy gårsdagens Frank Ocean-konsert var.
Miguel på sin side framstår som en brautende og smakløs entertainer når han avslutter nevnte "Do You..." ved å stønne "yeah, yeah, yeah!" før han kollapser skrattende ned på scenekanten.
Endelig tenker jeg, i det han annonserer "Sexual Healing"-pastisjen og Bjørn Eidsvåg-favoritten "Adorn".
Han kan vel ikke evne å søle bort den med støy og ablegøyer?
Joda, nå løper han ned i publikum og blir der i tre-fire minutter.
Samtidig spiller nå det grufulle bandet - som nå ser ut som de kjeder seg igjennom en runde på en av danskebåtens scener - en heismusikkversjon av "Adorn".
Nå kan det da ikke bli verre sier jeg til sidemannen, som trøster meg med at hovedpersonen og hans grufulle backingband går av scenen.
Lettet tusler jeg bort fra scenen før det likevel blir verre, mye verre.
Miguel er nå tilbake for å servere en fuzz-infisert tolkning av vaginahyllesten "Pussy Is Mine" og jeg kjenner meg nå like fysisk uvel som min kollega gjorde det på Volbeats harrytur i det smukkasen presser armen ned i buksa, holder seg rundt pikken samtidig som han hånler av de som klapper han av scenen.
| 0
|
002383
|
Etterlengtet avbrekk
Bullet For My Valentines karismatiske frontmann Matthew Tuck ga alt og skapte metallfest på Hovesfestivalens Amfiscene.
Til lyden av at trommis Michael "Moose" Thomas' intense virveloppvarming fra bak sceneteppet tramper jeg nedover et nokså glissent Amfiområde.
Sist Waliserne besøkte Hovefestivalen og Amfiscenen i 2008 var oppmøtet betydelig større og ikke minst så var andelen av de søte, svartmalte emobarna den gang fascinerende stor.
Men stemningen foran scenen - det klappes og ropes - er likevel smittende god og jeg kjenner selv at er sulten på en solid metallopplevelse etter fire festivaldager uten alt for mye fuzztrøkk.
Men jeg slenger ikke rundt på nakken for enhver pris og blir straks skeptisk når Queens rockehymne "We Will Rock You" dunker ut av festivalens beste anlegg.
Pussig nok ikke første gang den aldrende klassikeren treffer øregangene mine på årets Hovefestival.
Den er likevel opptakt nok til at Matthew "Matt" Tuck og resten av bandet dukker opp på scenen, for de ankommer ikke før det buldrer i pauker og taktfaste strykere (Carl Orffs pompøse symfoni "O' Fortuna").
Nå begynner jeg straks å tvile på at det vil komme til å rykke i nakkemuskulaturen min den kommende timen.
Heldigvis er Bullet For My Valentine heltente og pumper ut en tung blanding av eldre hits, samt de beste sporene fra det ellers trasige albumet Temper Temper som de slapp tidligere i år.
Maskinriff-låta "Your Betreyal" fra Fever (2010), setter i gang kveldens første runde med allsang, og matten foran scenen begynner endelig å bli folksom.
Frontmann Matt Tuck har en sjarmerende scenepersonlighet - et resultat av at han låner triks og mimikk fra en sjangerens mest erfarne og suksessfulle frontmen, Metallicas James Hetfield.
Midtveis i den storslagne "Waking The Demon" bruker han sin gode energi på å engasjere også de som har valgt å overvære konserten sittende, og det med stort hell.
Han lykkes nesten med alt under kveldens konsert, men har dessverre ikke like god kontroll på stemmen.
Det ødelegger likevel ikke det stadionvennlige refrenget på "Riot" eller det umiddelbare hooket i "Temper Temper".
Og når han breialt spør de frammøtte, "Can I hear you screeeaaam?" svarer folk med å rive opp stemmebåndene sine før de får servert festivalens mest etterlengtede breakdown ("Scream").
I stor kontrast til konsertens tarvelige åpning er avsluttingen så bra som den kan bli.
Bullet For My Valentine skrev nemlig et av den moderne metallens beste refreng i 1999 ("Tears Don't Fall") og gir det hardtarbeidende publikumet akkurat det de vil ha.
Også mange av de nølende stormer nå ned amfiveggene for å bidra på kveldens siste allsang.
Bass, trommer og gitar, tre enkle ingredienser som ga meg og et par tusen andre festivalgjengere et etterlengtet avbrekk.
| 1
|
002386
|
Mørk hygge
Melankoli kler The National godt, men aller best funker bandet når desperasjonen melder seg.
Brooklyn-bandet har gjennom seks album på dusinet år klatret stadig høyere på stjernehimmelen.
Med Boxer (2007) som det store gjennombruddet og årets Trouble Will Find Me som inngangsbillett til Roskildefestivalens Orange Scene.
Begge platene var godt representert på konserten lørdag kveld, med naturlig hovedfokus på årets utgivelse.
Men Trouble Will Find
Me har også skapt noe trøbbel for The National, i den forstand at den har fått en mer blandet mottakelse enn gruppas tidligere utgivelser.
For monotont mørk og med for få kanter i melankolien, har enkelte kritikere hevdet.
Rett eller urett, så preget det uansett konserten i startfasen.
Vokalist Matt Berninger virket noe fjern, og bandets melodiøse melankoli opplevdes som innbydende og stemningsfull, uten den store intensiteten.
Detaljene og nerven som kunne løfte helheten fra det trygt vakre til det glimrende manglet.
Men heldigvis bare i starten.
For i låter som Joy Divison-inspirerte "Mistaken for Strangers" og nye "Sea of Love" viste de to brødreparene i bandet mer tenner, mens Berninger i front viste mer temperament.
Og det trengs, siden verken han eller de to brødreparene Dessner og Devendorf har så voldsom sceneutstråling å skryte av.
Til gjengjeld har bandet etterhvert fått en god katalog melodiøs melankoli som inviterer publikum til å synge med.
Noe en syngeglad gjeng rett bak oss da også gjorde, fra åpningen med "Fake Empire" til avslutningen med "Terrible Love" halvannen time seinere.
Samtidig virket det som om bandet giret og Berninger løsnet opp etterhvert som minuttene tikket unna.
Og da de et godt stykke ut i konserten spilte den gamle Alligator-låten "Abel" kom desperasjonen og ikke bare depresjonen i musikken godt fram.
Med godt driv og god intensitet som de effektivt tok vare på i siste halvdel av konserten.
Helt mot slutten søkte også den tidligere litt reserverte Matt Berninger nærkontakt med publikum, da han vandret langt ut i folkehavet og klatret både på kravallgjerder og pubilkum, mens han med frenetisk nerve bygget opp stemningen ytterligere.
Som bonus fikk publikum dessuten overta vokalistrollen helt i "Mr. November", da Matt Berninger hadde beveget seg så langt fra scenen at den stramme mikrofonledningen ikke tålte mer og vokalen plutselig ble helt stum.
Han lot fansen vise at de ikke bare kunne tekstene, men med glede også overtok vokalistrollen.
Som en utvidet og internasjonal versjon av The National.
| 1
|
002387
|
Glad visevert
Deilig popleksjon i landets vakreste bygd.
Håkan Hellström satte standarden for konserten sin på årets Bygdalarm med en eneste gang.
Iført flosshatt, grønt skjerf og svart Rolling Stones t-skjorte danset han seg elegant inn på en scene pyntet med en benk, en skjev lyktestolpe og figurer av Elvis til venstre og Chaplin til høyre.
At han umiddelbart pøste på med "Det Kommer Aldrig Va Över För Mig" og den gamle favoritten "Ramlar" på en måte som oste av spilleglede og overskudd gjorde sitt til at publikum allerede etter de første fem minuttene var i Håkans generøse hender.Vel har Håkan Hellström lånt det meste av sitt musikalske uttrykk fra Bruce Springsteen, men han spiller sine vakre poprock-låter på en så overbevisende måte at jeg saktens ikke er sikker på om jeg ville valgt Håkan eller Bruce i liveformat om jeg fikk valget.
Hjertelig skryt av den usedvanlig vakre bygden Øystese virket ektefølt, og det skulle bare mangle når Hellström fra scenen hadde utsikt over en stille blå fjord og den hvite Folgefonnen på toppen av fjellene i bakgrunnen.
Tydeligvis den vakreste plassen Håkan har besøkt på sine mange år som trubadur.
"Bor ni så här?", spurte han før det syv mann sterke, og svært gode, bandet med sin vokalist hiver seg videre inn i kvelden med James Brown-moves, brede glis og et utsøkt utvalgt låter.
Det mest overraskende var ikke at gamle kjenninger som "Klubbland", "2 Steg Från Paradise" og "Kom Igjen Lena!" fikk et solstekt publikum til å danse og synge, men heller at mer ukjente låter som "Man Måsta Dö Nogra Gonger Innan Man Kan Leva" og "Nu Kan Du Få Mig Så Lätt" ga akkurat samme lyst til å smile, elske livet og å synge med på tekster som jeg strengt tatt ikke kan på rams.
Det ble rett og slett produsert ekstremt mye glede på den drøye timen Håkan Hellström spilte på Bygdalarm.
Bandet smilte, Håkan Hellström smilte, og publikum smeltet.
13 år med 3 akkorder, spøkte Håkan.
Det er helt tydelig mer enn nok akkorder til å være best i klassen.
Med første avslutning i "Känn Ingen Sorg För Mig Göteborg" fikk vi konfetti i håret og glasset, og det eneste som trekker ned er at Håkan og bandet ikke durte på med sterkere låter enn "En Midtsommarnattsdröm" og "Du
Är Snart Där" som ekstranumre.
Sistnevnte inneholder tekstlinjen "Håkan du var bättra förr".
Det er usant.
Håkon Hellström er i storform, og spiller på Stavernfestivalen, Vinjerock og Verketfestivalen i Mo i Rana senere i sommer.
Opplevelsen kan trygt anbefales av hele mitt popglade hjerte.
| 1
|
002388
|
Stolt over å være norsk
Kvelertak er et gourmetmåltid av metal som på Roskilde ble servert på en måte vi kan være stolte over.
Kvelertak begynner etter hvert å bli et svært erfarent mannskap når det gjelder å spille live.
Både hjemme og ute.
I sommer er de ute på en omfattende europeisk festivalturné som lørdag kveld, til glede for mange norske fans, kulminerte med konsert i Arena-teltet på Roskilde.
Når Asbjørn Slettemark annonserer dem som «verdens beste liveband» er det en svært vanskelig størrelse å måle, men det skal vise seg at Kvelertak gjør alt for å leve opp til beskrivelsen.
Undertegnede liker Kvelertak aller best når de er på sitt mest melodiske.
Men det er ikke til å komme unna at den rifftunge hardcore-metal-punken sitter uansett.
På scenen er de musikkens svar på en femåring på sukker-kick.
Spesielt vokalist Hjelviks innlevelse og evne til også å gi de andre rom på scenen minner om en Bruce Dickinson på sitt aller beste.
Han og de andre har en energi og intensitet i sitt nærvær som man skal lete lenge etter andre steder.
Det er få pustehull når vestlandets metalsønner leverer sitt metalliske gourmetmåltid.
Låter som "Fossegrim", "Offernatt" og "Bruane Brenn" kommer med en soliditet og trygghet som gjør meg stolt av å være norsk i Danmark.
Det var ikke fylt opp til trengsel i Arena denne kvelden.
Det var god plass til å lage seg moshpits.
Men det kan godt ha vært et sted mellom 10 og 15.000 under teltduken.
Det eneste jeg måtte ha å innvende på det tekniske rundt konserten er at Erlend Hjelviks vokal kan være litt vanskelig å skjelne under alt gitarøset.
Kvelertak festivaldebuterte på Roskilde, før de slapp sitt debutalbum.
Jeg vil tro at de frammøtte i Arena ikke vil ha noe imot å se dem tilbake igjen, på en enda større scene.
(Anmeldelsen er basert på den første timen av konserten).
| 1
|
002390
|
Onkel Carter
Tolv album og ett pikebarn ut i karierren sliter Jay-Z for alvor med å henge med i tiden han lever i.
Er det bare meg, eller holder stormannsgalskapen innen hiphopsegmentet på å bikke over i det parodiske?
Altså:
Magna Carta er tross alt et dokument datert helt tilbake til 1215 som har vært essensielt for både rettstaten og frigjøringen av USA.
Og på "Crown" fra dette albumet åpner Shawn Carter (43) med "You're in the presence of a king/Scratch that, you're in the presence of a God".
Det er ikke rart de to stormannsgale bestekompisene Kanye West og Jay-Z så seg nødt til å treffe megalomaniblinken rett på med Watch The Throne.
Og selv om man kan velge å hate dem begge så mye man orker for å være giganter (selv om hat kun blir flåsete i både et musikkhistorisk og hitmessig perspektiv), så er det klart at Kanye har langt mer å fare med når det gjelder uforutsigbarhet, vanvidd og ikke minst moro.
Jeg anser nemlig ikke Shawn Carter som en spesielt interessant rapper.
Flyten, leveransen og teknikken hans er så som så, og det går altfor langt mellom vers man kan anse som provoserende og morsomme - eller minneverdige, for den saks skyld.
Dette har riktignok gått bratt nedover med årene; jeg forstår godt at Notorious B.I.G. var med på å løfte han frem i lyset omkring debuten Reasonable Doubt i 1996.
I mine ører ligner Carter dermed mer og mer på en sympatisk - men ganske kjedelig - familiefar og forretningsmann, og mindre og mindre på en rapper.
Akkurat det gjenspeiles i hva som funker og hva som ikke funker på tolvteskiva.
Det høres kanskje keitete ut på papiret, men Carter har mye troverdig og fornuftig å lette fra hjertet når han avslutningsvis ("Jay Z Blue" og "La Familia") legger ut om hvordan livet har blitt etter han fikk jentungen Blue Ivy sammen med ektefellen Beyoncé - inkludert frykten for å bli en reinkarnasjon av hans udugelige far.
Først og fremst konas fortjeneste, men:
Duetten "Part II (On The Run)", som er oppfølgeren til "'03 Bonnie & Clyde", er det nærmeste skiva kommer en briljant poplåt.
For Jay-Z sliter i påfallende stor skala med å finne de umiddelbare og minneverdige refrengene.
Sånn sett må skuffelsen være størst for musikkprodusenter ved radiokanaler kloden over, som nå river seg i håret over ikke å ha noen åpenbare låter å plukke av.
Særlig når både Frank Ocean- og Justin Timberlake-samarbeidene - henholdsvis "Oceans" og "Holy Grail" - inneholder noen svært tafatte forsøk på å finne det uforglemmelige Hooket.
43-åringen er imidlertid inne på mye godt stoff iløpet av timen albumet løper.
For å nevne det viktigste:
1. Den Jay-Z-gjestede Rick Ross-bangeren "Fuckwithmeyouknowigotit" har tilstrekkelig med pondus, men ser likevel anemisk ut satt opp mot sjarmidiotien ved Ace Hood-hitten "Bugatti".
2. Det vanskelig å holde gliset tilbake av den stakkato MF Doom-refererende enminutteren "Versus".
3.
Flerfoldige ekstatiske klapp på skuldra må utdeles til produsentkremparet J-Roc og Timbaland for beatsene de har lagd til Magna Carta...
Holy Grail, der kronjuvelene finnes på "Somewhereinamerica" og "Part II (On The Run").
Sånt gjør albumet verdt et skumlytt alene.
Likevel oppstår et oppgitthetens sukk støtt og stadig mens man er lutter øre.
Grimaser fremkalles når både Jay-Z og Justin Timberlake raller med til Nirvana-evergreenen "Smells Like Teen Spirit" på på albumåpneren, mens den ekstremt gjenkjennelige linjen "That's me in the corner/that's me in the spotlight/losing my religion" lånes bort på ellers godkjente "Crown".
Det som svir aller mest på hjernelappen er den jevne strømmen av fenomener som, øh, ungdommen nå til dags må forholde seg til.
Eksempelvis:
"Fuck hashtags and retweets" ("Tom Ford").
Også Instagram og twerkingen til Miley Cirus får gjennomgå (begge fra "Somewhereinamerica").
Samlet sett sitter man igjen med et av årets mest famlende forsøk på å holde seg relevant.
Og slik blir arven etter Jay-Z anno 2013 nedtegnet:
En god mann - med enda bedre venner - har sviktende selvinnsikt på grunn av all triumfen han bærer med seg i den pophistoriske ryggsekken.
Derfor sliter han ikke bare med å støpe hooks som sitter som plantet i jordsmonnet, men også å henge med i samtiden.
Da laster jeg heller ned to-tre brokete miksteiper fra noen langt yngre hiphopnavn.
| 0
|
002391
|
Tristesse under solen
De skjøre låtene til det britiske drømmepopbandet får en strevsom oppgave med å nå ordentlig ut på Slottsfjell.
I vår slapp drømmepopbandet Daughter det kritikerroste albumet If You Leave.
Slippet på ti spor skildret noe av det vanskeligste livet har å by på: kjærlighetssorg.
Det er ikke en lett oppgave å belyse samlivsbrudd, men over sfæriske produksjoner jamrer vokalist Elena Tonra lekkert om den uvelkomne kalde skulderen som levner metale arr med stort hell.
Det er likefullt anstrengende å skyve vekk den snikende følelsen av hvor paradoksalt det er å være på Daughter-konsert midt på dagen på en av årets varmeste dager.
Er det nå vi skal være reflektere over eks-kjærester og irritere oss over bøker og CD-er som gikk tapt da bruddet var uungåelig?
Lydbildet til bandet fordrer omgivelser som akkompagnerer melankolien og Tonras skjøre stemme.
Det er de små detaljene - lagene av hviskende ekko og "attrået" for tristessen - som utgjør britenes univers.
Ettertenksomme spor, som "Still", "Youth" og "Winter", er behagelig å lytte til der de blir fremført på Baglerscenen, men det er vanskelig å få ordentlig tak på konserten i virvaret av feststemte publikummere.
Lydnivået på drømmepopen skrus veldig høyt opp for å få oppmerksomheten til de oppmøtte, men de høflige britene drunker i startskuddet til festivalen - ikke minst for vokalist Tonra som får en strevsom jobb med uttrykke seg ordentlig.
| 0
|
002392
|
Valiumsvalsen
Kunstpopperne i Alt-J mangler like deler låter og humør til å kunne spre særlig annet enn søvnighet på Slottsfjellet.
Man kan bli ør i hodet av indieband med åpenbart artsy ambisjoner - kun en sjelden gang har kunsten noe for seg utover å være nettopp et transparent slør av kunst.
Personlig stiller jeg meg dermed forvirret til hvordan et band som Alt-J - en så utvilsom dråpe i et hav av eterisk popmusikk - har karret til seg både en og to musikkpriser og radiosingler.
Man skal ikke se lengre enn til bandvennene og sambritene Wild Beasts, før melodiene til Cambridge-kvartetten blir pinlig nakne.
Nåvel:
I den grad Alt-J låter er uengasjerende i albumuniverset, var jeg forventningsfull til at de smått selvironiske tendensene skulle slå ut i full gledesblomst på scene.
Og sant nok, Alt-J starter godfjasete ved å entre scenen til Tyga-bangeren "Rack City", etterfulgt av deres lekre introspor fra An Awesome Wave.
Særlig takket være trommis Thom Green - og hans merkbare tilstedeværelse i lydbildet - låter det lekkert.
Men Alt-J daler kjapt ned i ren og skjær søvndyssing.
Verken "Tesselate" eller "Something Good" er særlig mye til låter, mens det store problemet er den overanonyme frontmannen Joe Newman.
Det krever sin kar og dertilhørende strupe for å få den beryktede a capellaen til å gli under hudfoldene.
Jeg tviler ikke et sekund på at soulnytenker How To Dress Well var i stand til dét under Hovefestivalen, men Newmans begrensede evner som sanger gir de nedstrippede vokalpartiene motsatt effekt.
Det irriterer langt mer enn det rører.
Midtveis stiger imidlertid kvartetten ut av den smittende likegyldigheten, når de drar frem sin gøyale Dr. Dre/Kylie Minogue-mashup "Slow Dre".
Den står imidlertid påfallende nok igjen som konserthøydepunktet; a capella-partier og overdrevent flyktig låtmateriell følger igjen tett etter.
Hadde det ikke vært for at den umiddelbare festsirkelen sluttes med "Higher Ground" av TNGHT, tror jeg nesten at jeg hadde vært nødt til å tatt meg en liten halvtime på øyet.
| 0
|
002393
|
Klassens tapere
Et av klodens mest sjarmerende klubband gjør alt de kan for å mane frem festivaldansen.
Men Hot Chip klaffer eksepsjonelt dårlig med sitt publikum.
...
Og helt ute av det dypeste blå står Hot Chip på scenen.
Jeg har kun sett meg rundt noen små øyeblikk, men altså ikke hørt en eneste reaksjon fra publikum idet det britiske klubbandet har krøpet frem fra gardinene.
Har jeg levd i min egen boble?
Er Hot Chip langt fra å være så kjent som jeg har innbilt meg?
Tydeligvis.
Appellen ved det Weezer-aktige uttrykket til sekstetten - tjukke, kortvokste, gamle og/eller nørdete gutter som leker seg med house, disco og annen gøyal klubbmusikk i bandform - burde egentlig være ganske bred, særlig når det stort sett mer enn gjerne kan lees hofter og føtter til.
Ikke minst også når bandet tilsynelatende gambler om tommeltottene - livefremførelsen er det ingenting å utsette på, der de smørblidt keitedanser og sømløst mikser katalogen sammen.
(En spesiell honnør må rettes til den fordømt ivrige trommeslageren Sarah Jones.)
Men, greit nok, kanskje blir de for store utskudd blant det påfallende selvbevisste festivalpublikummet.
Kanskje er det ikke så rart heller:
Frontmann Alexis Taylor subber rundt i en snodig jumpsuit, mens gitarist Al Doyles hjertemilde spøk om at konserten føles som å være på en cricketkamp, blir både veldig britisk og veldig gubbete.
Slik blir altså denne musikalske og referansemessige glassveggen mellom Hot Chip og publikum hva som får et godt utgangspunkt til å briste i smertefullt stor grad.
Sånt er fordømt synd når livetapningen av kutt som "Night & Day", "One Life Stand" og "Over & Over" kunne slått sprekker i gulvet under andre omstendigheter.
Det merkes følgelig også at både vuggingen og glisene til bandmedlemmene krymper mer og mer sammen underveis.
Med andre ord:
Ingen - verken du, meg, eller Hot Chip - har noen nevneverdige grunner til å være spesielt tilfreds med seg selv når konserten omsider ebber ut i pinlig stillhet.
| 0
|
002394
|
Stormfulle høyder
Kvelertak pløyer ned både stive skuldre og vindskeiv lyd under en sedvanlig livsbejaende konserttime.
Begynner det ikke å gå et tragikomisk knusktørke i norsk rockesfære?
Det virker jo tross alt som det ikke eksisterer ambisjoner om å ikke gjenta noe som er gjort bedre hundretalls ganger tidligere.
Uten å ha hørt særlig på det fortsatt ferske andrealbumet til Kvelertak:
Førsteinntrykket er at den er bredere, mer melodisk og mer klassiskrockorientert, men av samme grunn også hakket kjedeligere enn den allerede klassiske debuten - som er det foreløpig beste og siste manifestet på at det er fullt mulig for norske rockeband å skille seg ut, også internasjonalt.
Men den ellers ganske dystre situasjonen glemmes lett når livebandet Kvelertak benytter samtlige triks - både de billigste og de mer fjonge - for å myke opp steinhjertet til publikum.
For å nevne noe:
Den mildt eksentriske vokalisten Erlend Hjelvik entrer scenen med uglemaske, inviterer alle til etterfesten deres, spiller luftgitar og headbanger om hverandre - og kaster seg ut blant den blodtørste fansen aller fremst når enn det passer ham, mens resten av siddisbandet følger like intenst etter.
Det er som om krampa ikke er i stand til å ta dem.
Innledningsvis er konserten imidlertid ikke mer enn "god nok".
Noe som riktignok først og fremst skyldes Kastellscenen, og ikke gjennomsvette Kvelertak.
Selv om utsikten over Tønsberg og omegn er mildt sagt nydelig, sørger hyppige vindkast for at lyden velger andre veier enn ut fra scenen.
Sånt får man bare leve med, særlig når trykket litt etter litt faller på plass.
Men først og fremst blir slikt bagateller fordi Kvelertak spiller både gammelt og nytt som om de ikke er i stand til annet - med "Bruane Brenn", "Sjøhyenar (Havets Herrer)" og The Darkness-aktige "Kvelertak" som noen av høydepunktene.
Hvis jeg likevel må plukke ut ett "Kvelertak på Slottsfjell"-øyeblikk:
Når vinden blafrer majestetisk i bandmedlemmenes, øh, nekrolugger akkurat idet solnedgangen med ett lyser opp hele sceneområdet under briljante "Offernatt".
"Det er mulig jeg er inhabil, men Kvelertak er det beste livebandet i Norge," lirer en kollega fra seg midtveis i nevnte låt.
Det er det siste jeg gidder å krangle på akkurat nå.
| 1
|
002397
|
Skumringstime
Jazzmetallhodene i Shining kaster et forfriskende mørke over den lune festivalkosen.
Shining er sannsynligvis det lengste man kommer fra et musikalsk publikumsfrieri av alt som står trykket på årets Slottsfjellsfestivalplakat.
Selv om Jørgen Munkeby & Co. har beveget seg over mot låtformatet på deres ferskeste utgivelse, One One One, holder de fortsatt fast ved et lydbilde så iskaldt og intenst at Onkel ville slitt med hjerteflimmeren.
På en annen side:
Kun et par-tre av sporene fra bandets ferskeste utgivelse fungerer på egenhånd - resten er lite annet enn gørrkjedelig gjenbruksmateriale av jazz-vs-industrimetall-fusjonen de briljerte med på forløperen Blackjazz.
Timen på toppen av Slottsfjellet åpner riktignok med lunt småprat fra den sympatiske frontmannen - unntatt de sorte klærne gis det lite hint om de krakilske saksofonsoloene og tungmetallriffingen som oppstår fra og med "I Won't Forget".
Sist jeg så kvintetten var volumet imidlertid skrudd opp til det imaginære 11-hakket; innledningsvis er dog lydnivået på Kastellscenen for humant.
Eksemplariske "Fisheye" er et tidlig høydepunkt (den innehar tross alt alle aspektene som gjør Shining like frastøtende som fengende), der Shining får vist at de er et liveband med stålkontroll inn til fingerspissene.
Slik krenger skuta styrbord og babord om hverandre:
"The Red Room" er det nærmeste de kommer fiendtlig improjazz, mens eksempelvis "Blackjazz Rebels" er lettere kost.
Munkeby fremstår i imidlertid ikke helt i sitt ess:
Vokalstykkene der han faktisk synger fremfor å skrike som en ekstremmentalpasient på rømmen er så som så, mens det er vanskelig å skjønne om han spøker eller ei når han proklamerer at "Nå får det faen meg være nok billig publikumsfrieri!".
Og gjesper han ikke første gang han klatrer opp på monitoren?
Men det er kun bagateller.
For når de siste tyve minuttene vies til infernalske "The Madness & The Damage Done" og King Crimson-coveren "21st Century Schizoid Man" - sistnevnte brånekter bandet å gi slipp på før timeglasset deres er helt tømt - er det umulig å ikke ville takke gutta for å ha blåst eksotisk mørke og kulde over festivalhyggen.
| 1
|
002398
|
Kongen av fjellet
Den dyktige 26-åringen bekrefter posisjonen som en av de aller viktigste vi har i rapspillet.
Mye har skjedd på et år for Compton-rapper Kendrick Lamar.
Den svorne fanskaren, som møtte opp på Hove-konserten og lagde liv i fjor, har vokst seg mektig.
Fra et par, tre hundre publikummere på sørlandsfestivalen til å fylle ut hele Kongescenen-området på Slottsfjell:
Det føles litt surrealistisk, men når man tenker seg om så henger det på greip.
Kendrick Lamars Good Kid, m.A.A.d City var fjorårets aller sterkeste hiphopalbum, en vanntett utgivelse som tåler tidens raptann.
Etter et kvarter med tekniske problemer og tendenser til russetreff levert av DJ-en til Lamar - Mixed by Ali, som for øvrig har formet lydbildet til nåtidens viktigste rapkollektiv Black Hippy - smeller i gang noen begredelige firkantpulsbass-låter for å fyre i gang publikum.
Etter den merkelige forretten kommer hovedattraksjonen på og de kommende 45 minuttene blir en meget lytteverdig seanse.
Spede Lamar, sammen med keyboardist, bassist, gitarist, trommeslager og nevnte DJ, vinner publikums gunst før du kan si Los Angeles.
Vi er heldige nok til å få tildelt en slags utvidet versjon av svale “Pussy & Patron”, et nydelig kutt hentet fra en EP som ble sluppet i forkant av den ordentlige internasjonale anerkjennelsen, før hitparaden (ja, faktisk) starter opp.
Spor fra Good Kid, m.A.A.d City blir håndtert med finesse og kontroll.
Stemningen står i taket under “Backseat Freestyle”, “Bitch Don`t Kill My Vibe”, “Money Trees” og en bemerkelsesverdig situasjon oppstår når det entusiastiske publikummet crowd surfer under et av albumets aller roligste sanger, “Poetic Justice”.
Fansen elsker Kendrick.
Det snodige øyeblikket får en oppfølger under fremføringen av hardtslående “m.A.A.d city”:
Støvet reiser seg midt foran scenen.
Hva skjer?
Jo, en moshpit er i full effekt på en rapkonsert.
Snodig, men for all del, veldig moro.
Lamar runder av konserten med platens største låtsuksess, “Swimming Pool (Drank)” til de oppmøttes fornøyelse før han kjører et par vers acapella for å sette et fint punktum.
Tre kvarter med nesten topp underholdning er et snaut utgangspunkt til å trille seks øyne på terningen, men til gjengjeld stadfester og bekrefter den dyktige 26-åringen posisjonen som en av de aller viktigste vi har i rapspillet.
| 1
|
002399
|
Hver gang vi lolles
Bonde do Role er rare greier.
Veldig rare greier.
Og gøyere enn det meste annet.
"Are you ready for some crazy South American fun?!"
Det er lengstemann i Bonde do Role som spør.
Han er kledd i en Pikachu-onepiece.
Sammen med ham på den knøttlille Tårnlunden-scenen har han to av sine beste venner.
Mer skal ikke til:
Med heiaropet "I love boys, boys" ("Brazilian Boys") er en av de gøyeste festene på lenge i gang - med den brasilianske trioens internasjonale cocktail av gjøglete dansemusikk som lydspor.
De tre danser, publikum danser, og maskoten deres - en papegøye med ståpikk - danser, til låter som omhandler chillipepper, at James Bond er homofil, og - selvsagt - ekstrem danselyst.
Ikke rart at congalinjen til Laura Taylor, gruppens kvinnelige tredjedel, aldri egentlig helt rekker å dø hen før konserten etter tre små kvarter er over.
All honnør for sceneplasseringen, for øvrig.
Noen titalls meter lenger ned har nemlig headlineren Biffy Clyro karret til seg nesten hele Slottsfjell-publikummet.
For i denne lille kroken finnes det akkurat nok plass til at den brokete gjengen som av forskjellige grunner heller er her kan få svinge seg sammen med Bonde do Role-medlemmene i en slags LOL-moshpit.
"I'm having a fucking good time!" gliser Pikachu, mens hans korpulente kamerat - også kledd i en lodden heldress - tørker av seg pannesvette fra bak DJ-pulten.
Så latterlig god er den såkalte stemningen at når siste låt pumpes utover lunden - en remiks av surfrock- og Family Guy-klassikeren "Surfin' Bird" - fylles det lille skuret av en scene med tyve-tredve spretne publikummere, mens Taylor svinger seg i den ene høyttalerstolpen.
Så gøy har samtlige det at selv festfiksere som Sirkus Eliassen (ser jeg jommen ikke storebror Magnus foran scenen?) sannsynligvis er villige til å selge venstre testikkel til høystbydende for å like enkelt kunne spre rundt seg med hemningsløs og deilig idioti.
| 1
|
002400
|
Iskald idyll
Immortal svøpte inn Slottsfjellet med sin iskalde black metal og ga noen hundre festivalgjengere et sommerminne for livet.
Slottsfjellfestivalens Kastellscene bader i kveldssol og mengder av scenerøyk i det Immortal-trommis Horgh denger i gang den iskalde "Sons Of Nothern Darkness".
Kontrasten mellom det glødende været og Immortals kjølige uttrykk er åpenbar og fra første stund med på å gjøre bergensernes sjeldne festivalopptreden til noe helt spesielt.
Samtidig som kontrastene er store så finnes det ikke et black metal-band i verden (om vi luker blendende Deafheaven ut av sjangeren) som gjør seg bedre i slike majestetiske og varme omgivelser.
Immortal er på ingen måte som andre sortmetall-band.
For og i tillegg til å ha sjangerens vittigste og luneste frontfigur i Abbath, finnes det ingen spor av selvhøytidelighet eller tabloid satanist propaganda.
Bandet som er kjent for sin ikoniske ansiktsmaling leverer heller et reinspikka rockeshow - fullbyrdet med eksplosive doser pyro - med sine fengende og dødstunge låter som våpen.
Og Immortals første konsert i solnedgang ble nok en bekreftelse på hvor godt tak den voldsomme trioen har på liveformatet.
Etter en forrykende åpning setter de bokstavelig talt fyr på scenen ("Norden On Fire) før de så forsøker å rive den ned med blytunge "In My Kingdom Cold", låta har nemlig et midtparti som gynger heftigere enn selveste Kongen av fjellet.
Også har du lyden da, som er så kompakt og snerrende at den tilfører klassikeren "Withstand The Fall Of Time" en tyngde den ikke er i nærheten av å ha på plate.
Det er ikke bare lyden og pyrokanonene som er i fyr og flamme på toppen av Slottsfjellet denne fagre sommerkvelden.
Abbath kjører på med sine velkjente (og nærmest forførende) hoftebevegelser og hans hysteriske krabbegange.
I tillegg legger han inn spøkefulle bemerkninger i mellom slagene, noe publikum setter stor pris på.
Men den spissfindige frontmannen føler ikke han har gitt nok av seg selv før han selv tar over som flammeblåser.
Hvem skulle tro at en av sommerens beste minner skulle bli da Immortal svøpte inn Slottsfjellet med sin iskalde black metal?
Jeg skal ikke i lyve på meg en så sterk i tro, men i det sistelåta "One By One" jamret utover det spektakulære festivalområdet hadde jeg mest lyst til å legge meg ned i gresset å myse mot den fallende solen.
I går kom jeg til å påstå at Kvelertak er norges beste liveband.
En påstand jeg fortsatt står ved, men om jeg måtte velge kun ett band å se på en solrik dag neste år hadde Immortal vært et soleklart førstevalg
| 1
|
002402
|
En følsom slugger
Britiske Chad Valley forfører oss med meget stødig falsett og teft for synthmelodier.
Det første som slår meg et par minutter uti synthpopmaestroen Chad Valleys konsert på Tårnåsen er at faktene hans minner forstyrrende mye om bryllupssangeren i komifilmen Old School.
Iført en knall rosa t-skjorte smådanser den feminine sluggeren og virkelig føler musikken.
Det tar ikke heller lange tiden før man skjønner hvor talentfull denne mannen er:
Med en synth tilgjengelig forfører han publikum med meget stødig falsett og teft for melodier.
Kall det chillwave, kall det stemningsmusikk, sannheten er at dansepop-tilnærmingen til Chad Valley er noe av det beste jeg har hørt på årets Slottsfjellfestival.
Kanskje hadde man vunnet mer på å sette konserten til Baglerscenen, men en ting som er sikkert er at han hadde vunnet veldig på å droppe å ta med koristen som han ikke engang gadd å introdusere.
Chad Valley leverer juveler fra katalogen og gir et inntrykk av at det er dette som er hans kall.
Hans kollega derimot, som for øvrig ikke er noe særlig dyktigere enn en gjennomsnittlig sangkonkurranse-deltaker, virker avmålt og lite interessert i det magiske øyeblikket.
Jeg prøver iherdig å ignorere dama, men den ubudne gjesten står tross alt rett ved siden av den begavende mannen.
Uansett får vi deilige kutt fra utgivelsene Equatorial Ultravox og fjorårets Young Hunger.
Luftige "Reach Lines", søte "My Girl", stilige "Shell Suite" og meget dansbare "Up & Down" er blant sporene som står på setlisten til min store glede og det virker som om de joviale festivalgjengerne setter pris på Chad Valleys meny.
Jeg krysser fingrene for at sympatiske Chad Valley, eller Hugo Manuel som han egentlig heter, skjønner at det ikke duger å ha med seg en vokalist som ikke bryr seg noe særlig og at han får tildelt en større scene når han blir booket til festivaler i Norge neste år (vær så snill?).
Ellers er dette et strålende punktum, servert av denne høyst evnerike artisten, på årets Slottsfjell for undertegnede.
| 1
|
002404
|
Siste kveld med gutta
Punkheltene i Bad Religion er sprekere og har det mer moro sammen enn de aller fleste pappaband.
Sånt smitter, naturligvis.
Jeg må innrømme at jeg - i motsetning til den trofaste fansen som har flokket til Kastellscenen - ikke har noe særlig forhold til Bad Religion.
Utover å, selvsagt, kjenne til deres status som et av de aller viktigste bandene fra den melodiske og politisk bevisste California-punkscenen.
Men nå har også gått femten skiver siden debuten How Could Hell Be Any Worse?, mens det er snart to tiår siden LA-bandet har vært av nevneverdig musikalsk relevans.
Med dette i bakhodet faller det seg nesten naturlig å kalle dem for dadpunk.
Altså:
Bare se på dem.
Særlig den gråmussede vokalisten Greg Gaffin har blitt innhentet av familielivet, der han på keitete vis svinger seg mer med fingrene enn med kroppen.
Det er som å se ens egen far danse.
Men der fysikken til Gaffin får Bad Religion til å fremstå utdaterte, har du hans makker og Don Draper-lookalike Jay Bentley.
På skive løper rytmeseksjonen til Bad Religion løpsk, hvilket er enda tydeligere live.
Yngstemann Brooks Wackermann dundrer kontrollert av gårde på trommesettet, mens Gurewitz er den av de fem som korer høyest, kaster seg mest rundt - og er bandets løse kanon.
For der Gaffins vennskapelige småprat med publikum er gøyalt nok, inntar Bentley slags rolle som hans hemningsløse sidekick.
Påpeker frontmannen noe om omgivelsene, eksempelvis et butikkskilt med teksten "Pretty Smooth", kan du banne på at Bentley preller av seg en punchline om analbleking eller brasiliansk voksing.
All moroen til tross:
Settet må riktignok passere første tredjedel før bandet og publikum blir klamme nok i festivalskjorta til at det virkelig tar av - tross i at gutta fra starten av spiller kjapt og gæli gjennom tominutterslåtene sine, plukket fra hele katalogen.
Takket være at punkbangere som "21st Century (Digital Boy)", "Sinister Rouge" og "Fuck You" serveres på rappen, forstår jeg kompisen min godt når han ser på meg og sier:
"Jeg må gå litt lenger frem, kjenner jeg".
Det er forfriskende åpenbart at gamlingene ikke bare fortsatt nyter (og behersker) å spille sammen (noe som også høres på sistealbumet True North), men de koser seg også over å henge ut med fansen - gammel som ny.
Sånt, tro det eller ei, gjelder virkelig ikke de aller fleste band som har passert 30-årsdagen.
| 1
|
002405
|
Midtsommernattsdrøm
Vi skal være takknemlige for at vi har Susanne Sundfør.
Få er nemlig i stand til å gjøre det utilgjengelige så fordømt likandes.
Les anmeldelsen fra Slottsfjell her.
Siste og første gang jeg så Susanne Sundfør stå på en scene var under hennes ekstremt lekre konsert i Operahuset tidligere i år.
Man behøver ikke mange hjernecellene for å forstå at dét var en setting så perfekt som man kommer for å kunne fingerspissfølt mane frem haugesundingens høystemte, elektroniske og sfæriske kammerpop.
Man kan likevel umulig sutre over omgivelsene ved hennes Midnattskonsert, den avsluttende under årets Slottsfjellsfestival:
Himmelen er skyfri, panoramasynet av smellvakre Tønsberg utgjør utsikten, mens dagslyset holder akkurat på å kveles av horisonten idet Susanne rusler inn på scenen - ifølge programmet nærmere 15 minutter på overtid.
Like preget av perfeksjonsjaget som musikken, er både lys og lyd upåklagelig allerede fra åpningsøyeblikket, der illevarslende bass buldrer ut fra den neongrønne tåken som kun viser oss silhuettene av Sundfør og band.
Denne mystikken er svært kledelig, særlig når hun velger å holde seg til tredjelåta "The Silicone Veil" før hun tar kontakt med publikum:
"Vi spilte den verste konserten noen sinne på Moldejazz i går, så vi er hypp på å gjøre det bra i kveld," flirer hun.
Og om det blir bra.
Særlig verdt å nevne er en nylåt hun presenterer for publikum.
Og selv om det er et komplekst todelt stykke, drives den taktvennlig fremover av en, heh, Muse-aktig basslinje.
Bare at den inneholder noen latterlig lekre akkordprogresjoner, må vite.
Den store høydaren er imidlertid "It's All Gone Tomorrow" - som stadig er min personlige Sundfør-favoritt.
Her trer hun for første gang ordentlig ut av tåken - hoppedansende, sådan.
Ikke så rart:
Livetapningen av låta, og det gjelder flere av dem, klarer å gripe en enestående klubbnerve som er mer utydelig på skive.
Susanne er utvilsomt inne på noe fornuftig i at hun skulle hatt mulighet til å spille enda litt til.
For både jeg og samtlige rundt meg er tilsynelatende skrubbsultne på mer når det rundes av ved slaget midnatt.
Gi oss to, gi oss tre, nei, gi oss fire låter til, i det minste.
For det skjellsettende klimakset føles ikke nådd helt ennå.
| 1
|
002409
|
Fremtiden i sine hender
Ikke alt stemmer med albumdebuten til AlunaGeorge.
Men det stanser ikke Body Music fra å være en av årets beste popplater.
Å ikke nevne Disclosure i samme åndedrag som AlunaGeorge kan bli vanskelig.
For å få det mest åpenbare ut av verden:
Begge er duoer (her: Aluna Francis og George Reid), begge er fra Storbritannia, og begge har albumdebutert i år med skiver som, hvis man i rett tidsånd oppdager dem gjennom Spotify, fremstår minst fem spor for lange (her: overveldende 19 i tallet).
Begge disse duoene markerer seg først og fremst som en del av en viss tendens.
Engelskmennene har nemlig - i motsetning til sine nemesiser over den store dammen, med få unntak - gjort det ljomende klart at det går an å leke seg med popmusikken og likevel ha ambisjoner om å score nummer én-hits.
For både Disclosure og AlunaGeorge ønsker å flytte klubbmusikken inn i radioapparatet, og vice versa.
Men der brødreparet Lawrence tar utgangspunkt i å tilgjengeliggjøre sin house, angriper AlunaGeorge dette popprosjektet fra en annen side.
Deres referanseføtter er nemlig stødig plantet i FM-vennlig R&B à la Destiny's Child, Mariah Carey og Aaliyah, mens produksjonene til Reid preges av en frisk sirup av grime, dubstep og UK garage.
Man hører at det er langt fra utenkelig at Reid har hatt mange lyttekvelder sammen med sin suverene, skotske produsentkompis Rustie.
Når duoen er på sitt aller beste - da særlig "Bad Idea" og "Best Believing" - fører det med seg hooks så lekre og solide at plateselskapene til nevnte inspirasjonskilder burde ta noen desperate telefoner.
Samtidig er det mye lekkert å bryne seg over når popalarmen ikke blinker like frenetisk.
For også når AlunaGeorge begir seg utpå mer rødvinssjattert og lengtende soulterreng, som "Outlines" og "Friends To Lovers", treffer de blink - og den beryktede gåsehuden er overhengende.
Men som nevnt:
Body Music inneholder for mange låter.
Tilsynelatende, i hvert fall.
Skal man tro Wikipedia-artikkelen til Body Music - og dermed også CD-utgivelsen - har albumet en mer fattet albumlengde på 14 kutt, mens de fem siste er digitale bonusspor (der kun "Indestructible" skiller seg ut).
Symptomene på at strømmetjenestene eksisterer i enkeltlåtenes tjeneste kan vel ikke bli klarere.
Men selv med albumversjonen i hendene finnes det enkelte bagateller:
1. Francis gjør seg godt som en usedvanlig søt frontfigur, men det er lett å sette sukkerspinnet i halsen når hennes lyriske univers blir i overkant naivt.
Linjer som "He's a super star in his own home" ("Superstar") og "Your body is like music, baby/I wanna play it again" ("Body Music") hemmer to ellers flotte låter.
2. Forsøket på gangster-R&B under avsluttende "This Is How We Do It" er mildt sagt famlende.
3. Litt mange av låtene har den mest ihuga fansen allerede fått bryne seg med over det siste året.
Riktignok er en albumdebut sjelden fri for visse barnesykdommer.
Body Music er tross alt et strålende - og tidvis latterlig bra - eksempel på hvor forfriskende det dufter av det britiske poplandskapet akkurat nå.
| 1
|
002410
|
Komplisert og moshvennlig
Fra Lamb of God og Mastodon til banjo og teknisk thrash metal.
Revocation fortsetter veien mot metaltoppen.
På overflaten er Revocation kanskje nok et teknisk thrash-band som surfer på bølgen sammen med andre amerikanske flinkiser og arbeidsledige metalmusikere.
Men neida: her snakker vi om et av scenens mest interessante band.
Dette fjerde albumet deres holder seg til formelen fra sine forgjengere, det vil si enormt velspilt thrash metal, blandet med små doser metalcore (sjekk "Frackened"), progflørting á la Mastodon ("Archfiend" kunne vært på "Crack The Skye"), riffing av frekkeste sort og soloer få gjør etter bandsjef David Davidson.
Sjekk for eksempel hvordan "Scattering The Flock" åpner med et death metal-aktig riff, før Davidsons fingre danser ballett over strengene og sender bandet inn i et Lamb of God-riff som får kyllingvingene til å riste på på hver eneste metalbar i de amerikanske sørstatene.
Eller hvordan de siste minuttene på "The Gift You Gave" tangerer Gojira i komplisert, men akk så mosh-vennlig riffing.
Mye har blitt sagt på internetten (i hvert fall på de sidene jeg sjekker daglig) om bildet som Revocation la ut av en banjo i studio.
Skulle de gå seg helt vill i eksperimenteringens livsfarlige dal?
Tullet de med oss selvhøytidelige metalfans?
Ingen fare, det lille mellomspillet på Deliverance-strengeinstrumentet bidrar bare til at albumhøydepunktet "Invidious" blir enda litt bedre.
Boston-bandet har overbevist gjennom alle sine album, og denne fjerdeplaten drar videre inntrykket fra gratis-EP-en Teratogenesis EP som ble sluppet i fjor: akkurat nå er Revocation et av verdens kuleste metalband.
NB:
Revocation spiller sammen med The Black Dahlia Murder på john Dee søndag 29. september.
Det kan fort bli et av høstens metalhøydepunkt.
| 1
|
002412
|
Det store intet
Efterklang er mest av alt retningsløse på Øyafestivalen.
Da Efterklang dukket opp for ti års tid siden, ble de gjerne omtalt som Det Store Danske Postrockbandet.
De føyde seg etter periodens hunger etter dvelende, svære og stadig voksende lydlandskap - og har også gitt sjangeren noen fine bidrag, selv om de aldri har vært eksepsjonelle eller originale nok til å fortjene massiv oppmerksomhet.
Allikevel; med et par låter har de truffet blink, og enkelte konserter bandet har spilt gjennom karrieren skal også ha vært svært minneverdige opplevelser.
Når de seks danskene inntar Øyafestivalens teltscene Klubben onsdag ettermiddag, minner de dessverre mer om et ferskt band med live-nerver enn et band som fortjener kultstatusen de har spesielt i hjemlandet, men også i visse kretser utenfor vår tidligere unionspartner.
Efterklang virrer rett og slett mellom altfor mange uttrykk denne dagen.
Vi får impulser fra britisk indierock, psykedelisk 70-tallsrock, samtidsmusikk, storband og pop.
Selv bandets beste låt, "Modern Drift", blir forringet av en elektronikkbruk som både tar for mye plass og egentlig ikke er mer enn slitsom piping.
På toppen av alt er vokalist Casper Clausen slitsomt ekstrovert; han føles som den usikre fyren som overkompenserer ved å prate og gestikulere overdrevent mye i frykt for stillheten.
I sin lakserosa dressjakke og tversoversløyfe føles han noe parodisk - og kan til tider minnet om Janove Ottesens vesen på scenen.
Clausen skal riktignok ha ros for å jobbe for publikumskontakten.
Han tyr til mange grep - blant de mest originale er påfunnet om å ha med en pose med "gaver" fra publikum på gårsdagens konsert i Malmø, og å sende den samme posen rundt for å samle inn overraskelser til morgendagens danske publikum.
Det er jo søtt - men gjør ingenting med det faktum at selve konserten i det store og hele er nokså uinteressant.
Tidvis svært bra koring fra Katinka Fogh Vindelev, måten stemmen hennes spiller sammen med Clausens, et par svært treffende harmonier og overraskende god lyd klarer ikke å redde Efterklang denne onsdagen - og den badstuaktige varmen på Klubben er nok langt fra eneste grunn til at publikum forsvinner fra konserten i en jevn strøm den knappe timen danskene står på scenen i Middelalderparken.
| 0
|
002413
|
Steve, kuling
En tilbakelent Steve Mason strålte om kapp med ettermiddagssolen på en av årets første Øya-konserter.
Langt fra alle er klar over dette - trolig heller ikke majoriteten av de oppmøtte foran Sjøsiden på Øyafestivalens første dag - men skotske Steve Mason (44) står for et av årets hittil aller sterkeste album.
Monkey Minds In The Devil's Time, den tidligere Beta Band-vokalistens andre plate under eget navn, er nesten sjokkerende vellykket:
Tjue spor som vaker mellom fragmenter og regelrette anthems, rettferdig harme og hjerteskjærende interspeksjon, knallsterk melodiføring og tydelig vilje og evne til eksperimentelle grep.
Kall det gjerne pop, men Masons univers rommer i tillegg andre viktige ingredienser - deriblant dub, funk og hiphop.
På Øya har Steve Mason med seg fire jevnaldrende musikere - alle kledd i blått for anledningen, som for å visualisere musikkens og tekstenes grunntone.
Men det skal kjapt vise seg at det er liten grunn til å frykte noen fråtsing i tristesse denne ettermiddagen.
Det er snarere noe standhaftig og seigt oppløftende over låter som "Lost & Found", "Oh My Lord" og "Am I Just A Man", som alle kommer i velspilte og konsise tapninger.
Mason synger uaffektert og nydelig, ikke minst på dempede "Boys Outside" - et tidlig høydepunkt.
Han er i strålende humør, med ironiske henvisninger til (det foreløpig fiktive) albumet I'm So Fucking Happy.
Tidvis føles nesten mannens betydelige politiske slagside i overkant nedtonet.
Men når han takker av med to av de beste (og sinteste) øyeblikkene fra sitt nye album - de like deler funky og storslåtte knallperlene "Fire!" og "Fight Them Back" - kan og bør han ha fått et knippe nye venner her til lands.
| 1
|
002415
|
Dommedagen derpå
De tjalla doom metal-hodene i Electric Wizard står bak et av årets første Øya-høydepunkter.
Man kan peke på mange fakter som beviser at Øyafestivalens bookingriddere har suveren smak.
I år er en av de klareste forsvarsargumentene til dét at festivalen har maktet å huke inn Electric Wizard - undergrunnshelter og fanebærere for den basstunge og narkofrelste stoner doom-scenen, der temaene marihuana og heksebrenning går hånd i hånd.
Kort fortalt:
Disse britene, frontet av den korpulente slackeren Jus Oborn, er ikke verdens mest hardtarbeidende band.
Til gjengjeld er tydeligvis Electric Wizard briljante når de først er på jobb.
Det åpner seigt og gæli med "Satanic Rites of Drugula", og fortsetter osmiumtungt videre gjennom et lekkert utvalg av katalogen deres - med groovy "Witchcult Today" som et tidlig høydepunkt.
Akkurat hva Oborn proklamerer på sleivete sydengelsk mellom låtene er nærmest umulig å få tak på - sett bort fra at man må bruke to hender for å telle antall ganger ordene "get" og "high" ropes smørblidt fra scenekanten.
Riktignok er ikke dette musikk hvor det står tett mellom overraskelsene - en tempohalvvering der og et trommebrekk der er blant de største sjokkene - men fortjenesten er stor hvis man lar seg vugge med til den møysommelige riffingen.
Electric Wizard er imidlertid ikke for alle.
For da nok en doomlekkerbisken ("Legalize Drugs & Murder") er gjennomspilt, står hovedsaklig kun den trofaste og hårfine metalltroppen igjen i Klubben.
Og det er for så vidt greit nok.
Men det er enkelt å føle på at flyktningene går glipp av gullet i enden av den kullgrå regnbuen når en upåklagelig første halvdel av"Funeralopolis" avslutter den timeslange konserten.
Man skal være forsiktig med å juble for høyt om "høydepunkter" kun få timer inn i festivaluka, men ikke vær overrasket om Electric Wizard står igjen som et av dem fra årets Øyafestival.
| 1
|
002418
|
Stødig strandfest
Cashmere Cats fløyelsmyke klubbmusikk gjør seg også glimrende som en festivalopptreden.
Da Cashmere Cat, aka Magnus Høiberg, kom med EP-utgivelsen Mirror Maru i fjor høst fikk han mye skryt fra mange hold - inkludert fra undertegnede.
Og det er positiv oppmerksomhet som i stor grad er fortjent, takket være hans maksimalistiske beat-univers i samme ånd som skotten Rustie, dog med klarere referanser til R&Ben.
Men enkelte rundt meg har hatt rett i at nevnte minialbum mer er temaer enn låter.
Umiddelbart kan utsiktene se mørke ut for 25-åringen:
De aldrende raprølperne i Wu-Tang Clan pumpes naturlig skyhøyt en snau hundremeter unna.
Men "Kiss Kiss" lar seg likevel ikke overdøve - akkompagnert av delikat lyssetting og Høibergs smått Napoleon Dynamite-aktige dansing.
Heretter ruller miksballen dynamisk avgårde - med hans signatur av sengeknirkende fløyelstrap som eneste røde tråd.
Slik glimrer eksterne kutt, som "Southside Deep" av Trippy Turtle, side om side med Cashmere Cats egne remikser av eksempelvis Jeremih.
Også en dvelende James Blake-signert remiks skiller seg ut tidlig i settet.
"Hvorfor er det ingen som danser!?".
Spørsmålet kommer tidlig og besvares enkelt med typisk festivalgjenger-kodeks.
Men når Høiberg helt på tampen tømmer magasinene ved å skyte fra seg sine beste remikser - av Miguel-låta "Do You?" og "Sommerflørt" - med en tuttifruttisjattert solnedgang som bakteppe, er det nærmest innlysende at han like greit kan ta roret ved vannkanten som under fire vegger.
| 1
|
002419
|
Parkliv!
Damon Albarn & co. mer enn snuser på gammel storhet idet de avslutter Øya-onsdagen.
Nøyaktig hvor bra en britisk popgruppe som hadde sin storhetstid på nittitallet kan låte 15-20 år etter, demonstrerte et uforskammet vitalt Pulp på nettopp Engascenen i 2011.
Blurs forutsetninger for en lignende bragd er imidlertid ikke nødvendigvis like åpenbare.
Dette er tross alt en kvartett med veldokumentert ondt blod mellom enkelte av medlemmene, og kynikere skal være unnskyldt for å mistenke finansielle motiver for gjenforeningen.
Kveldens seanse med et av de få virkelig interessante og slitesterke britpopbandene parkerer imidlertid disse murrende reservasjonene.
Vel ser Damon Albarn ut som den 45-åringen han etterhvert har blitt, komplett med manglende tann og et oppsyn som knapt gjør skam på navnet til plateselskapet hans, Honest Jon.
Gitarist Graham Coxon fremstår "nøkternt interessert", som en venn av meg syrlig kommenterer, mens Alex James gliser som den aldrende fitteprinsen han trolig er bak bassen.
Musikalsk er det dog få aldringstegn å spore hos Blur.
Konserten åpner energisk med "Girls & Boys" og "Popscene" - to låter som befinner seg langt unna min personlige liste over bandets beste låter, men som i all sin potente (og lettere kørka) prakt like fullt forsvarer sin plassering på programmet.
"There's No Other Way" og "Beetlebum" forsterker inntrykket - Albarn er en ydmyk og blid, men langt fra mett frontfigur, og bandet spiller som om de har ett og annet poeng å hamre inn.
Konturene av en nedtur anes med "Out Of Time", "Trimm Trabb og "Caramel" - sterke melodier, for all del, men ikke nødvendigvis live-innertiere av den grunn.
Men med slentrende, Coxon-sungne "Coffee & TV" og majestetiske "Tender" snur konserten.
Derfra og ut peker pilene opp, opp, opp.
Blur er nå engang aller best når de roer ned noen hakk, og settlisten er full av disse vakre øyeblikkene som gjorde Albarn til det nærmeste nittitallet kom en Ray Davies.
Trekløveret "Country House", "End Of A Century" og svære "This Is A Low" er jo strengt tatt de beste låtene Davies ikke har skrevet de siste 20 årene, og Blur fremfører dem på fabelaktig vis.
Albarn sliter med å komme opp på de lyseste tonene på refrenget til "To The End", men innsatsen rører.
Det aller beste er klokelig nok spart til sist.
Dystopier kommer ikke i vakrere tapning enn "The Universal", ungdomssynder låter ikke bedre enn "For Tomorrow" og fjorårets "Under The Westway" er helt enkelt en av de flotteste comebacksinglene jeg i farten jeg kan komme på.
"Song 2" runder selvsagt av moroa, og et takknemlig publikum går like selvsagt bananas.
Bra jobbet, karer.
| 1
|
002420
|
Young for alltid
Neil Young & Crazy Horse er fremdeles høyst vitale, selv om de med alderen har pådratt seg et merkelig sceneshow.
Å si noe om Neil Young & Crazy Horse sine karrierer, sammen og hver for seg, krever mange ord.
Førstnevnte har 35 studioalbum bak seg som soloartist, og en rekke sammen med Crosby, Stills & Nash og Buffalo Springfield, blant andre - og backingbandet Crazy Horse, som han i flere perioder har jobbet med, er kjent for å være blant verdens beste.
Da Neil Young & Crazy Horse nylig bestemte seg for å samarbeide for første gang på flere år, nøyde de seg ikke med ett album.
Både Americana og Psychedelic Pill så dagens lys i fjor, og det er materiale fra sistnevnte som dominerer setlisten når konstellasjonen gjester Oslo Spektrum denne kvelden.
Etter et nokså pinlig "introduksjonsshow" (mer om det straks), kjører 67-åringen og hans følgesvenner i gang "Love and only love".
Den massive låta fra 1990 sitter vanvittig bra, og fremføres med akkurat den blandingen av råhet, skjørhet og skakk energi som utgjør noe av det mest magiske ved Neil Young & Crazy Horse.
Når de så spiller "Powderfinger" fra klassikeren Rust Never Sleeps føles det omtrent som tida har stått stille.
Låta sitter enormt bra, og etterlater ingen tvil om at disse musikerne er enormt samspilte etter mange, mange år sammen.
Før selve konserten startet dukket hvitkledde, professor-aktige menn opp på scenen.
De virret iscenesatt rundt med lommelykter og undrende blikk før de ble "jaget" av bygningsarbeidere og noen svære forsterker-lignende kasser åpenbarte seg som scenepryd og et norsk flagg ble rullet ned som backdrop til tonene av "Ja, vi elsker".
Mens den norske nasjonalsangen ble spilt sto hele gjengen - Young inkludert - stille på scenen, og fikk publikum til å reise seg.
Sikkert høflig ment, men veldig - spesielt etter det nevnte teater-stuntet, som rett og slett bare var pinlig og unødvendig - spesielt når det senere viste seg hvor høyt nivå konserten holdt allerede fra første låt.
De påtatte showelementene åpenbarer seg ved flere anledninger gjennom konserten - aller pinligst er det mens Young fremfører "Singer without a song" ved pianoet og en jente med gitarkasse kommer traskende inn på scenen for å spille figuren han synger om.
Hovedpersonen selv gjør en svært god figur på scenen.
Det som kunne vært en omreisende, aldrende mann uten selvinnsikt nok til å gå av med rockepensjon viser seg i stedet som en vital og fremdeles i stor grad relevant artist denne kvelden.
Han er, naturlig nok, ikke like nyskapende som for førti, snart femti, år siden, men konserten oppleves ikke som et nostalgisk show som surfer kun på gammel storhet.
Setlisten på den nesten to og en halv timer lange konserten domineres av låter fra nevnte Psychedelic Pill ("Psychedelic Pill", "Ramada Inn", "Walk Like A Giant") og Rust Never Sleeps ("Sedan Delievery", "Hey Hey My My (into the black)", "Powderfinger") i tillegg til et varierende utvalg fra Youngs enorme katalog.
En lang og rå versjon av Buffalo Springfield-låten "Mr Soul" er blant høydepunktende, sammen med "Powderfinger".
Neil Youngs politiske engasjement har vokst seg større med årene.
Det vitner den nye, helt greie låten "Hole in the sky", som tar for seg klimaendringene, om denne kvelden.
I tillegg gjør kanadieren en cover av Bob Dylans "Blowin' In The Wind".
Budskapet er den eneste legitime forklaringer på dét - for det føles feil at Young forbigår så mange av sine egne sterke låter, særlig fra de tidligere årene, for å spille en såpass oppbrukt coverlåt.
Lydkvaliteten i Spektrum kan være trøblete, men er denne kvelden upåklagelig.
Det er riktignok ingen overraskelse; Neil Young er såpass opptatt av lydkvalitet at temaet ble blant de mest omtalte i selvbiografien han ga ut i fjor.
Energinivået både hos Young og Crazy Horse er imponerende høyt gjennom hele konserten.
Det eneste stjernen selv sier fra scenen er "Crazy Horse!" etter siste låt - men det han holder igjen av prat, tar han igjen på bevegelse på scenen.
Mannen, med en ikke ubetydelig sykdomshistorie, både hopper og rocker seg gjennom store deler av kvelden - og ser ut til å like det minst like godt som det lojale publikumet som gjorde det trangt om plassen i Spektrum denne kvelden.
| 1
|
002421
|
Tok det lugnt
Svenskenes psykedeliske spydspiss surrer bort sine sjanser på Sjøsiden.
La det være nevnt:
Dungen er et av mine favorittband, uavhengig av tid, sted og sjanger.
På sitt beste besitter frontmann Gustav Ejstes og übergitarist Reine Fiske en såpass unik forståelse av prog, jazz, folkemusikk og psykedelisk rock at genierklærte tronarvinger som Tame Impala fremstår som bleiknebbede etterplaprere i forhold.
Dette gjelder også i livesammenheng; konserten på Parkteatret i kjølvannet av Skit i allt dunker fortsatt i tinningen når jeg tenker på den.
Som andre band ut på Sjøsiden under Øyafestivalens andre dag - kuriøst nok som erstatning for indie-r&b-chanteusen Solange, om jeg har forstått det riktig - er det imidlertid lite som stemmer for kvartetten.
"Mine damer och fasaner" kommer i en slurvete tapning, blottet for suget og tyngden jeg forbinder med den, og den skal dessverre sette en standard for de påfølgende 35 minuttene.
Ejstes vokalprestasjoner, som forøvrig aldri har vært gruppens sterkeste kort, er under enhver kritikk, men mer oppsiktsvekkende er det at bandet rett og slett ikke låter bra - verken på i utgangspunktet nydelige, dempede spor som "Marken låg stilla" og "Du e för fin för mig" eller et mer hektisk instrumentalspor som "Blandband".
Inntrykket av fire karer på en spontan, middels fruktbar seanse i øvingslokalet i Stockholm hefter ved store deler av opptrinnet.
Høydepunktene - de forekommer, tross alt - er i denne omgang "Festival" og "Panda", begge fra gjennombruddsplaten Ta det lugnt.
Det kan kanskje skyldes at disse låtene er blant bandets mest kontante, med færre muligheter for å surre dem bort.
Men med Dungens betydelige kapasitet i mente:
Dette holder ikke.
| 0
|
002422
|
På stedet hvil
Poprapperen prøver hardt på Øya.
Til tross merkbare kvaliteter:
Vi må nok vente til høstens debutalbum for å bli overbevist.
Han virker veldig takknemlig for å kunne spille på Øya, poprapperen Dreamon.
På en snau halvtime får vi flere ambisjonsmonologer forkledd som takketaler a la "følg drømmene dine, etc".
Og det er bra, det.
Det er til og med veldig sunt å ha et fokusert blikk på premien.
Mange slåss om oppmerksomhetsbeinet innenfor norsk rap om dagen - selv om Dreamon rapper på engelsk - og en sånn innstilling pleier som oftest å være lønnsomt.
Han spiller jo på Øyafestivalen før han har gitt ut et album.
Miksteipene for to, tre år siden tente et håpefullt bluss før han skamløst skiftet "retning" til eurodance-aktige låter ("Touch", "All Night").
Dreamon skal ha klapp på skulderen for å faktisk forsøke å lage låter, men til syvende og sist er det lønnsomt for radiospilling - ikke for de som hørte et rått raptalent for et par år siden som ønsker progresjon.
Ambisjonsnivået er skyhøyt på Vika-scenen:
Keybordist, som for øvrig fyrer opp talkboxen, blåserekke, gitarist, bassist og trommeslager flankerer artisten.
Vi får fremført nye låter fra det kommende debutalbumet og det lover på sett og vis godt.
Det er en en mer organisk tilnærming, assistert frem av den monumentale skyggen til Drake, den nye følsomme rapsangeren.
Det starter døvt, men konserten løfter seg når de nye sporene blir spilt, før det daler nedover igjen.
Han gaper over mye og treffer blink noen ganger, men de sporadiske fulltrefferne drukner.
Også er det ikke helt til hans fordel at Dreamons nærmeste konkurrent er en meget begavet norsk artist som gjør beveger seg i samme crossover-landskap: LidoLido, a.k.a Young Mozart.
Det skal presiseres at Dreamon ikke er en svak artist.
Han har flere merkbare kvaliteter som kommer til å dytte karrieren hans fremover, bevares.
Kanskje vi blir overbevist når vi får hørt høstens slipp, men i dag er det ikke det helt store vi er vitne til.
| 0
|
002423
|
Katt uten kraft
Cat Power mangler fokus og nærhet på Øya.
"I planned to put on my clown make-up, because I'm so happy to be here, but instead I out on my Marilyn Monroe-dead playdoll make up", proklamerte Chan Marshall, kjent som Cat Power, fra scenen halvveis ute i Øya-settet.
Omtrent dét nivået av fjernhet holdt hun seg på gjennom hele konserten på Øyas andre dag.
41-åringen skapte et av fjorårets sterkeste album med Sun, men makter ikke å overføre den gripende stemningen på albumet til liveformatet.
Åpningslåta, nydelige "The Greatest" fra det soul-inspirerte albumet med samme navn fra 2006, tar seg riktignok opp til et massivt nivå med buldrende trommer og en foruroligende stemning etter en slapp start, men både energi- og kvalitetsnivået daler kjapt etter den og "Cherokee".
Cat Power er kjent for uforutsigbar oppførsel under konsertene sine, og skal ha slitt med nervene i perioder.
Også denne kvelden fremstår hun nervøs (og langt fra edru), der hun konstant fikler med mikrofonledningen eller bukselomma si.
Samtidig er hun ydmyk, og virker helhjertet når hun takker folk for å komme.
Men den slående kraften mye av materialet hennes besitter, er langt borte.
Konserten forløper, med et par unntak, ganske kjedelig.
Alt flyter avgårde; bandet virker ufokusert og likegyldig, hovedpersonen sliter med å nå gjennom og står igjen som fraværende.
Hun sliter tydelig med lyden, og forsøkene på å kommunisere med lydmann og band går utover syngingen, som ofte blir utydelig og halvveis.
I utgangspunktet gode låter, som "Manhattan", "369" og coveren av The Birthday's Party dystre "Shivers" forsvinner alle i en lite givende grøt.
Cat Power synger godt innimellom, og når hun avslutter med nydelige (og i Middelalderparken selvskrevne) "Ruins", skjer det noe.
Her minner hun de som fremdeles henger foran Enga-scenen om hvilken fantastisk artist hun egentlig er.
Både stemmen, karismaen og energien er plutselig på plass - men da er det allerede for sent.
| 0
|
002424
|
Syltynne visjoner
Var det alt, Grimes?
Det er på ingen måte vanskelig å forstå hvorfor kanadiske Grimes trekker en anseelig publikumsmasse til sin konsert på Sjøsiden.
På sitt tredje og hittil beste album, Visions, fremstår hun - referansealarm! - som en tenkende kvinnes Lady Gaga, eller kanskje snarere en mer aggressiv og beleven Lykke Li, med Cocteau Twins, Zola Jesus og Gang Gang Dance i tung rotasjon på MP3-spilleren.
Men plate er nå engang plate og konsert er konsert, og Claire Boucher, som hun egentlig heter, faller totalt gjennom på Øyas nest største scene.
Det begynner riktignok pent med "Symponia IX (My Wait Is U)", som de fremmøtte gjør sitt ytterste for å skravle ihjel.
Grimes er alene på scenen, og det skal hun - med unntak av to robotiske dansere som bidrar med (ufrivillig) komikk - forbli gjennom hele konserten.
Et mystisk - og ikke så rent lite kørka - valg.
Grimes er nemlig i grov manko på scenepersonligheten og publikumskontrollen som er påkrevd for å holde 30 minutter interessante og minneverdige.
Det blir snarere noe amatørmessig og folkehøgskoleaktig over hele pakken hennes - tilløpene til klatring på synthstativet, overdosene av baklengsvokal-samples de gjentatte primalskrikene hun kverner gjennom delay-pedalen sin.
Enerverende?
Gjett, da vel.
Selv ikke perler som "Oblivion" og avsluttende "Genesis" makter å gjøre varig inntrykk.
Dels skyldes det nok et vanskelig spilletidspunkt, og et munndiaré-befengt publikum - jeg har blitt han som snur seg og ber deg klappe igjen - gjør knapt saken bedre.
Men hovedskylden har Grimes selv.
Mer interessant og mindre "interessant" neste gang, takk.
| 0
|
002425
|
Søkes:Tvangspensjonering
Selv det å spille musikk har en øvre aldersgrense.
Det illustrerer den eldresentermodne legenden Rodriguez med brask og bram.
For få dager siden møtte jeg noen som hadde sett dokumentarfilmen Searching For Sugar Man minst fire ganger - og måtte kjempe for å holde tårene tilbake.
Selv har jeg dessverre ikke hatt anledning til å se den prisbelønte Rodgriguez-dokuen, men selv i lest form gjør legenden knyttet rundt syttiénåringen fra Detroit et merkbart inntrykk.
Tross to sterke albumutgivelser på begynnelsen av 70-tallet, deriblant klassikeren Cold Fact, slo aldri musikken til "Jésus" Rodriguez an på noen fronter.
Med unntak av en kjempesuksess i Sør-Afrika - som han selv ikke ante noe om - har Rodriguez gått gjennom over halve livet som ufortjent mislykket musiker.
Siden Searching For Sugar Man har imidlertid arven etter Rodriguez blitt brakt frem i lyset - og tatt med videre til scenen.
Dessverre, skal det vise seg.
Det smertelig anonyme backingbandet hans fungerer også som hjelpepleiere:
De bidrar med å støtte ham inn på scenen, med å få av ham jakka når det trengs, og så videre.
Livetapningen av katalogen hans - inkludert "Only Good For Conversation", "Crucify Your Mind" og "I Wonder" - varierer mellom det akseptable til det amatørmessige.
Ofte mer det siste enn det første.
Ser man bort fra at Rodriguez' stemmebånd gjør en ålreit innsats særlig under en nedsakket versjon tittelsporet "Sugar Man", sliter amerikaneren i stor grad med at sangen hans er spak og metallisk - og grenser tidvis også over i det brekende.
Og hva er det han gjør med gitaren?
Når 71-åringen får anledning til å spille solopartier, resulterer det i en lyd som låter som den kommer fra et vaskebrett mer enn en gitar.
Særlig heldig er heller ikke utfallet når han støtt og stadig lirer av seg keitete livsdom og knusktørre one-liners.
Publikum ser imidlertid stort sett ut til å kose seg.
Men jeg mistenker at det ligger et par-tre lag med medfølelse for gamlingen bak den lune fasaden.
Jeg skriver ikke alt dette for å være slem.
Tvert imot:
Jeg får regelrett vondt på bestefar Rodriguez' vegne av å overvære ham dumme seg gang på gang til alles spott og spe på Øyafestivalen.
En rørende legende slår nemlig gjerne lekk om mystikken rundt den får mulighet til å rase sammen.
| 0
|
002426
|
Sikkel, svette og tårer
Kanadiske
Metz sørger for en sensasjonelt velplassert knyttneve i kjakene.
Er Metz det beste rockebandet i verden akkurat nå?
Tanken slår meg mens Toronto-trioen river i som om det står om universets siste talte sekunder under sistelåta "Wet Blanket" - der låtens støykjerne vokser seg til noe stadig større og forløses ut i gåsehud.
Når det er sagt:
Den selvtitulerte debutskiva av fjoråret burde fått langt mer oppmerksomhet.
Ikke bare av musikkpressen generelt, men av alle som fortvilt synes at rockemusikken har oppholdt seg i et traust vakuum de siste årene.
Med de mildt sagt håpløse titlene "Sad Pricks", "Negative Space" og "Rats" som noen av eksemplene, er ikke bare kanadierne i stand til å skrive låter, men de pakker også det rasende punkutgangspunktet inn i en deilig grøt av vindskeiv gitarstøy.
Hadde plateselskapet Sub Pop gitt dem ut to tiår tidligere kan du banne på at den bortglemte grunge-benevnelsen hadde blitt stemplet på bandlogoen.
Dissonans og misantropi til tross:
Det er sjelden man ser et band som tar imot publikum med såpass åpne armer.
Etter endt andrekutt, "Negative Space", introduserer frontmann Alex Edkins - en slags sympatisk gærningtvilling av Ginger Elvis - neste låt ("Knife In The Water") som er "the closest we get to a dance song".
Han er tilsynelatende over seg av takknemlighet for at kun ett menneske melder seg til å riste løs.
"One person is all we need to get started," repliserer bassist Chris Slorach.
Herfra vokser et allerede bunnsolid utgangspunkt (dette er et band som sannsynligvis spiser, sover og puler i øvingslokalet) seg stadig mektigere, med nevnte "Sad Pricks", "Headache", "Get Off" som noen av høydepunktene.
Noe må det vel bety at stillheten i teltet er slående mens bandmedlemmene tar seg vel fortjente ølslurker mellom slagene.
"Thank you for showing up!
We'll be back in November," gliser frontmannen før den kolossale sistelåta, og tilsvaret "Jo, bare hyggelig" kommer fra et sted bak meg.
Man kan gjøre seg selv fryktelig mye lurt i å stikke hodet innom John Dee når høsten har banket på for fullt.
| 1
|
002427
|
Midt i brunøyet
Gud, så fett det er med gjøglerrappere som kan levere et bra show.
Klart forventningene er relativt høye til Danny Brown-konserten.
Det surrealistiske surrehodet er mannen som får oralsex ved scenekanten under konsert:
En myteomspunnet og begavet kar fra Detroit som elsker å røyke seg skakk og drikke.
Danny Brown er tilnærmet dritings på Vika og buksene henger så vidt rundt livet når han sjangledanser ut på scenen til hissige trap-låter som DJ-en har fyrt opp.
Lik seg selv, og det skulle bare mangle.
Inntaket før konsertstarten legger dog ikke noe demper på opptredenen.
Han jobber dødshardt for honoraret, veier armene på et flott feminint vis og har en høypitchet stemme uansett hva som kommer ut av kjeften på ham.
Det settes pris på fordi Danny Browns rolle er gjøgleren med substans, kisen som leverer varene gang på gang, sist ved gratisalbumet XXX.
Vi ser en merkelig og unik figur på Øya og han går hardt inn på hver låt.
"I Will", "Kush Coma", "Terrorist Threats".
Mange feite kutt pumpes høyt, men høydepunktet for min del er når "Blueberry (Pills & Cocaine)" finner veien ut av høytalerne, et spor som for øvrig er covret av det mye omtalte rapkollektivet Yoguttene.
Det legges aldri noe i mellom når Brown jobber og de basstunge kuttene kiler neseborene til oss som står litt bak:
Glisene er brede - selv om Browns univers forståelig nok kan gå litt over hodet på noen nysgjerrige publikummere.
"Blunt after blunt, bitch gave me brain for the hell of it".
32-åringen klemmer ut siste rest av det han har av ork før han kaster inn håndkledet.
Sitter vi igjen med en merkelig konsert?
Ja.
Tidvis ujevnt?
Ja.
Bisarr moro akkompagnert av deilig bass?
Ja!
| 1
|
002429
|
Vildt dejlig
Fjærlett stålkontroll fra ny-soul-gjengen i Quadron er akkurat det vi trenger etter halvferdig løp på årets Øyafestival.
Vokalist Coco Maja Hastrup
Karshøj vimser rundt i den lille sorte i solskinnet:
Den bedårende stemmen til Coco gir drift under luftige og døsige ballade- og uptempo-låter, hun svaier og beveger seg kattemjukt, alt til vår fornøyelse.
Danske Karshøj flørter sammen med de sporadiske vindkastene som kjøler ned nakkene våre i det strålende været.
Distinkt Jessie Ware-estetikk, til tross, Karshøjs tilsynelatende imitasjon av den britiske britsoul-gallionsfiguren glir over i en overbevisende og naturlig sceneautoritet.
Dette er perfeksjonert blåøyd soul, bevist under lekre "Favorite Star", "LFT" og ikke minst Hawaii-vibbene vi får tildelt under "Sea Salt".
Med keyboardist som trakterer Moog-synthen, trommeslager og en bassist med et voldsomt drag om munnvikene, leker Karshøj med setlisten som baserer seg på sommerens deilige Avalanche-album.
Hun virker mest komfortabel når uptempo-kuttene blir fremført, da hun utfolder scenepersonligheten maks, men bevares:
Utover konserten blir hun gradvis mer bekvem til stor respons fra festivalgjengerne.
Sola skinner om kapp med vokalistens artisteri og den nervøse latteren mellom låtene er ikke noe annet enn søtt.
Frykten for at Quadrons tilgjengelige ny-soul kan bli sterilt på en scene er unødvendig.
Coco og co. har stålkontroll og sliper uanstrengt av eventuelle kanter, spesielt under Stevie Wonder-aktige "It Gonna Get You" og fjærlette "Crush".
Dette er akkurat det vi trenger etter halvferdig løp på årets Øyafestival.
Vildt dejlig, rett og slett.
| 1
|
002430
|
Cool Britannia
Strålende og sofistikert klubbmusikk fra Disclosure varmer både kropp og sjel på Sjøsiden.
Det er få, om ingen, som ivaretar omdømmet til sløy, britisk klubbtradisjon som duoen Disclosure.
Brødrene Howard og Guy Lawrences oppstykkede, men rammelagte beatdriv nikker anerkjennende til UK Garage og 2-step, urbritiske sjangre som definerte klubbsjangeren hele nitti-tallet på øyriket.
Det samme varme arrangementet, som er typisk for nevnte sjangre, viderefører Disclosure på sin egen herlige og arrogante måte.
Tjuveri eller stolt forlengelse av guttas klare referanser:
I krysningspunktet blasert og inkluderende, disker Disclosure opp gullkantede kutt fra mai-utgivelsen Settle på Sjøsiden.
De selv står - naturligvis statiske - til den durable dansemusikken, representert først ved "F
For You" før den sys sømløst til neste spor.
Den følsomme R&B-vokalen - yngstebror Howard gjør en anstendig jobb når han synger på Sjøsiden, forresten - er membranen som balsamerer skarptrommene og basslinjene:
Uskylden på spor som "You & Me" blir fargelagt av hjerteligheten til vokalen, en perfekt følgesvenn i Disclosures beatunivers.
To menn, to Mac-maskiner, to mikrofoner, én trommemaskin og en bassgitar.
Surrey-duoen fungerer som angstfordrivere på fredagskvelden, og det eneste som taler imot deres sak er dagslysets brutale vesen.
Likefullt:
"What's In Your Head" kribler øreganger og kropp, det samme gjør AlunaGeorge-gjestede "White Noise".
Det ligger mye kjærlighet bak Disclosures produksjoner, da den er like merkbar som den er sofistikert.
Karene runder av moroa med sporet som har slått best an i Norge, "Latch", til vår store begeistring.
Kveldens konsert er detaljerik og hygenisk uten at den mister personligheten:
Disclosure fascinerer med konsis popsensibilitet som titt og ofte er uimotståelig.
Strålende, innit?
| 1
|
002431
|
Mer enn geit nok
Goats hypnotiske heksebrygg tar et allerede svettedryppende klubbtelt til kokepunktet.
Køen inn til Klubben er faretruende lang noen minutter før Goat går på scenen.
Den starter omtrent ved Aftenposten-teltet på andre siden av broen, og later ikke til å ha noen hastverk med å bevege på seg.
Ikke verst for et band fra Nordbotten som bevisst basker seg i anonymitet og spiller musikk som var obskur allerede i sin samtid (les: 60- og 70-tallet).
Nå er det ikke et hvilket som helst album Goat debuterte med i fjor.
World Music lever opp til tittelen; psykedelisk rock og febrilsk funk lener seg mot hørbare impulser fra nigeriansk afrobeat, malisisk blues og haitisk voodoo-tradisjon.
Forestill deg Dungens slemmere, narkomane og internasjonalt orienterte fetter, og du vil være på riktig kontinent.
På
Øya er det naturlig nok låtene fra World Music som utgjør hovedvekten av materialet - i tillegg til låtene "Dreambuilding" og "Stone Goat", som ble sluppet tidligere i år.
Og det låter aldri annet enn fabelaktig - følt og levd, i motsetning til nevnte Dungens skuldertrekk av en konsert i går.
Sikten mot scenen, der et maskert band både spiller og beveger seg som om det skulle stå om livet, er minimal.
Det gjør ingen verdens ting - dette er musikk for hoftene og området under, ikke gluggene.
Fuzzlyden er grisete, rytmeseksjon maner fram mentale bilder av rituelle dyreofringer under en tenkt fullmåne og bandet røsker et takknemlig publikum inn i transen, uten å slippe taket
Goats uttrykk er mer groove- og jambasert enn de fleste andre innslagene i Øya-programmet.
Strengt tatt høres det ut som om de spiller én lang låt de tre kvarterene de holder på, selv om messende kvinnevokal gjør at "Run To Your Mama" og "Goatman" stikker seg ut underveis.
For min del kunne de holdt på dobbelt så lenge - da fortrinnsvis med åpne teltvegger og vannstasjon i umiddelbar nærhet.
| 1
|
002433
|
Bleke kommandanter
Selv fem år inn i karierren sliter bergenske Blood Command med å finne formelen som liveband.
Jeg fatter ikke helt hvorfor enkelte skal finne det så provoserende når noen velgere å bringe stadionambisjoner inn i helliggrøde som hardcore-sjangeren.
Riktignok:
Hele dette maset rundt bergensbandet Blood Command oppleves som noe som tilhører fortiden nå - to fullengdere inn i bandbiografien.
Det virker likevel ikke akkurat som om bergensbandet - tross et knippe radiosingler - noen sinne har vært i nærheten av suksessen som burde følge med poptilnærmingen deres.
Et faktum som gjenspeiles i det labre oppmøtet i Vika.
Kanskje finnes det flere som har tenkt at verden langt fra stilner om en tilfeldig Blood Command-låt spilles.
Noe den heller ikke gjør, skal det vise seg, når låtene bringes til scenen.
Det finnes riktignok enkelte hederlige unntak.
Eksempelvis når "On And On Chameleon" fremføres tidlig i settet snuser bergenserne på den kaprende, melodiske størrelsen de tilsynelatende drømmer om.
Men det blir egentlig med det.
Når det er sagt:
De spiller for så vidt anstendig, med trommeslager Sigur Haakaas som bandets klart sterkeste ledd.
Men både gitarene, koringene og stemmen til vokalist Silje Tombre låter flate og rustne, og den høyst nødvendige storheten i musikken holdes på en drøy armlengdes avstand.
Mer klønete enn mektige fremstår også kvintetten når den avsluttende niminutteren "Every Exception Has It's Rule" skal følge albumversjonens fotspor og fades ut i stillheten - og bandet blir plutselig stående og spille uten lyd (og dermed overdøvet av naboscenen) helt på tampen.
Samtidig er Tombre en stiv og faretruende breial bandleder.
Å påstå at det labre oppmøtet er å "stille opp som faen!", for så å senere snerre til de samme menneskene at de "kan drite i å dra på Kraftwerk!" er veldig arrogant - som kompisen ved min side uttrykker det - særlig når det finnes langt bedre liveband å bruke den ikke overflødige festivaltiden på.
| 0
|
002434
|
Sjøstjerner i sikte
Beach House skriver seg inn i Sjøsidens tradisjon for minneverdige kveldskonserter.
Hvert år blir noen av kveldskonsertene på Øyas Sjøsiden stående igjen som monumentale, minneverdige opplevelser.
The XX, Fever Ray, Susanne Sundfør og Lykke
Li er bare noen av artistene som har bidratt til tradisjonen, og fredag kveld skriver Baltimore-duoen i Beach House seg noe overraskende inn i rekken.
På plate er Beach House for all del fint, men også i relativt monotont og, vel - kjedelig.
Slik var også deres siste konsert i Oslo, i fjor høst på Sentrum Scene.
Når de går på scenen på Sjøsiden like før klokka ti denne kvelden er det mye som peker i retning av at også dette skal bli en midt på treet-opplevelse.
Oppmøtet er, antagelig takket være Kratwerks parallelle konsert, noe glissent, og lyden er kritikkverdig.
Gjennom de to første låtene forsvinner Victoria Legrands vokal i en utydelig grøt.
Låta "Norway" ble visstnok skrevet på en togtur mellom Bergen og Oslo for fire, fem år siden.
Når den spilles som tredje låt på Sjøsiden skjer det noe; lyden har bedret seg, bandet mykner opp og når gjennom i større grad.
Sola er på vei ned, og i skumringen kommer bandets backdrop med blinkende stjernehimmel og lys- og røykshow til sin rett.
Herfra og ut trollbinder Beach House, som live er en trio med Daniel Franz på trommer, sitt stadig voksende publikum på imponerende vis.
Låtene er langt mer massive og buldrende enn på fjorårets Bloom og dens tre forgjengere, og anført av Legrands kraftfulle, men kattemyke, vokal utgjør de et hypnotiserende sett med svært få dødpunkter.
Gjennom konserten fremkaller Beach House nøyaktig den nostalgiske, rørende følelsen de må ha jobbet mot i utviklingen av sitt duvende drømmepopsound.
Victoria Legrand gjør en fabelaktig innsats som frontfigur bak tangentene; ordene hun sier er velvalgte, men hyggelige, og tilstedeværelsen upåklagelig.
Når "Myth" avslutter settet klarer hun ikke å holde tilbake headbangingen - og beviser endelig at Beach House har potensiale til å være langt mer enn et hyggelig, men kjedelig band.
Nå gjestår det bare å videreføre kvalitetene til et eventuelt femte studioalbum.
| 1
|
002436
|
Sløvt i sola
Mona & Maria sliter med å omsette vakkert og sakralt materiale til liveformatet.
De har med seg 13 musikere på scenen lørdag formiddag, Oslo-duoen Mona & Maria.
Når musikere som Ådne Meisfjord, Martin Horntveth, Marcus Forsgren og Knut Schreiner står til deres disposisjon burde de to jentene ha fått langt mer ut av de tre kvarterne de sto på scenen på Øyafestivalen.
De dempede og smakfulle låtene på debutalbumet My Sun er vakre nettopp i sin enkelhet.
Det er befriende hvordan duoen får låtene til å skinne uten anmassende, store produksjoner.
Men fra en svær festivalscene funker det overhodet ikke like godt å holde låtene på minimalistisk nivå.
Det kunne kanskje fungert om vokalprestasjonene og -harmoniene satt perfekt; men det gjør de ikke denne dagen.
Å la så mange jobbe musikere så lite på scenen er et både uforståelig og kritikkverdig valg.
Tre perkusjonister, to gitarister, strykere og blåsere kunne løftet Mona & Marias låter til nytt nivå, men bidragsyterne blir stående arbeidsledige for mye av tiden.
Mona & Maria har tydelig lagt mye arbeid i det visuelle tilknyttet konserten.
Midt på scenen står et tre.
De 13 musikerne er alle kledd i hvitt.
Når Mona & Maria kommer på til "My Sun" er de kledd i side, vide, hvite kjoler med gullbroderi.
All staffasjen til tross; de to når kun ordentlig ut til publikum i korte øyeblikk - som under deres nydeligste låt, "Golden Mind" og "Silent Summer", som gjorde jobben som singel fra albumet og er deres mest utadvendte låt.
De to vokalistene ser tydelig nervøse ut på den store scenen - hvilket selvsagt er forståelig, men allikevel påvirker helhetsopplevelsen.
Å snu ryggen til publikum i de periodene du ikke synger er jo ikke et spesielt sjarmerende trekk.
Riktignok løsner de opp mot slutten og takker for oppmøtet - men allikevel virker de smått pretensiøse der de står i sine gudinneaktige antrekk.
De 70-tallsinspirerte folkpoplåtene til Mona & Maria er fylt av værreferanser.
Men selv med sola på deres side denne dagen, står konserten ikke igjen som mer enn en sløvende opplevelse
| 0
|
002437
|
Haimeseier!
Det lille Haim mangler på å overføre låtene til scenen, tar søstertrioen igjen på selvsikker sjarm og sprudlende tilstedeværelse.
Da jeg først hørte om Haim lot jeg meg styre blindt av fordommene mine.
Tre piker fra den amerikanske vestkysten som spiller i band?
"Hørt det før!" tenkte jeg.
Men fremfor å være enda et skranglete band med røttene festet i 60-tallets solskinnspop, plukker familiebedriften Haim opp arven etter Fleetwood Mac på sitt mest fordømt catchy.
Ikke overbevist?
Da har du ennå ikke hørt "Falling".
På singelutgivelsene deres - albumdebuten kommer først i september - låter produksjonene til Haim som minst en million dollar.
Det overrasket faktisk ikke at sammenligninger til trailertrashet Ke$ha fulgte med skamferske "The Wire".
Med slike krefter på studiosiden har imidlertid det store spørsmålet i forkant av Øya-konserten deres vært om de i det hele tatt vet å traktere instrumenter.
Kvartetten - inkludert trommis og "brother from another mother" Dash Hutton - spiller følgelig på det de er i stand til med åtte hender.
Og dét makter de svært godt - det være seg også med synther eller ekstra tamtrommer - mens de duellerende vokalene, som er et usedvanlig utpreget element hos Haim, fortsatt har litt å gå på i liveformatet.
Noen er virkelig nødt til å gi Haim et radioprogram.
Særlig basstrynet Este Haim lider av kronisk munndiaré, og skravla går spøkefullt mellom låtene om hvor lyst hun har til å bade, at hun blir nervøs av de heite folkene foran scenen, samt Zorro-maskene til enkelte av fansen.
"That's the longest talk I've ever had, so I'll shut up now," arresterer hun seg selv i, mens de mer sjenerte småsøstrene Danielle og Alana kun åpner kjeften hvis de har noe mer holdbart på hjertet.
Kortere fortalt:
Haim gir mye av seg selv.
Og da gjør det ingenting at de ikke treffer fullstendig blink før den mektige R&B-flørten "Go Slow" under konsertens siste halvdel - tross at både en nedstrippet "Falling" og den bluesete Fleetwood Mac-coveren "Oh Well" begge gjør seg godt i småregnet.
Heretter følger høydepunktene "Forever" og "Let Me Go" - begge på hvert sitt vis svært illustrerende for hvor Haim er på vei som (live)band.
Men var virkelig det alt, Haim?
Åtte låter på en raus halvtime føles spesielt kort når man først har det gøy.
Og greit - plateselskapet vil nok holde karamellene tilbake i forkant av den imøtesette debuten - men det burde ikke stoppe dem fra å spille briljante "Don't Save Me", som en venninne fortvilt savner fra setlisten.
Nåvel:
Skal man spå i tebladene, lover dette totalt sett likevel svært godt for L.A-bandet.
Hjertelig velkommen tilbake!
| 1
|
002439
|
Nesten så han smiler
John Olav Nilsen & Gjengen har blitt et betraktelig mer interessant band de siste årene, og på Øya gjør de det aller meste riktig.
Jeg har en kompis som er en kløpper på å parodiere John Olav Nilsen.
Det er ikke spesielt vanskelig, hevder han - rist sammen et knippe ord med urbane, gloomy konnotasjoner, syng dem så begrenset og småsurt du klarer og husk - for guds skyld! - å rime, koste hva det vil av bagateller som poetisk verdighet og setningsstruktur.
Det er lett å gjøre narr av bergenserens evinnelige glorifisering av "de vakre taperne" (sukk), og jeg skal langt fra skryte på meg å ha etablert noe nært forhold til John Olav Nilsen & Gjengens tredje plate, Den eneste veien ut, som kom i fjor.
Det burde jeg kanskje gjort - i det minste etter bandets dønn overbevisende innsats på Øyas siste dag å dømme.
Omtrent fire år har gått siden sist jeg så denne gjengen på en scene, og de er knapt til å kjenne igjen.
Én ting er bandet, som har tatt steget fra å være en temmelig uforutsigbar (og tidvis amatørmessig) samling musikanter til å bli en enhet med betydelige muskler og profesjonalitet.
Men viktigere er hovedpersonens egen utvikling:
I 2013 utstråler Nilsen en genuin trygghet på scenen, ikke bare attityd.
Den bruker han til å synge sikrere og bedre enn noensinne.
"Nesten som eg lever" åpner ballet, og den er en god indikasjon på at ting også har skjedd på låtskriverfronten.
Nærmere lykken har JON&G aldri turt nærme seg, og det smitter over på et raust antall oppmøtte.
"Kinesisk fyrverkeri" og "Lengsel i luften" befester bandets grep på henholdsvis stram postpunk og hellströmsk øsepop, men minst like morsomt er det å høre dem fra sin groovy (seriøst!) side - "Hundeår" og "Klokkene" er prakteksempler.
Da får det heller være at spoken word-partiene i "På et blunk" tynges ned av nødrim-o-rama også i levende live.
Høydepunktet er likevel avslutningslåten "Hull i himmelen", åpningssporet på debuten For sant til å være godt, der allsangen lokker fram noe som minner mistenkelig om et smil på John Olav Nilsens lepper (men ikke sitér meg på det).
Grunn til å være fornøyd med dagen har han uansett.
| 1
|
002440
|
Tåkens helter
Den narkomane kassettfunken til Unknown Mortal Orchestra fungerer langt bedre på en scene enn man skulle tro.
Lo-fi-sjangeren har rukket å bli temmelig utskjelt med årene.
Det er heller kanskje ikke så rart.
For band og artister virker ofte som de svøper låtene sine i skurrende voksplatelyd mer for å skjule at melodiene som ligger bak er så-som-så, fremfor å tilføre en allerede skrudd låt en ekstra dimensjon med koko.
Det amerikansk-newzealandske slackerpsykedeliaensemblet Unknown Mortal Orchestra fletter seg utvilsomt rundt siste kategori.
Over to album - det seneste, II, fra tidligere i år - har Ruban Nielson og hans to makkere leflet med både pottefjern funk og The Stooges' protopunk - for å nevne noe.
Oftere enn man skulle tro lusker det smakfullt pophåndverk under den syrlige fasaden.
Live er den største overraskelsen at det faktisk gjemmer seg slående dyktige musikere bak de de tykke solbrilleglassene.
Trommeslager Riley Geare og bassist Jake Portrait tviholder på den narkomane grooven, mens Nielsons trofaste gitar fyller det resterende rommet med bravur.
Støtt og stadig tøyes også låtene ut i seige instrumentalpartier, som under "So Good At Being In Trouble" og "Thought Ballune".
Det oser imidlertid ikke akkurat tilgjengelighet av lo-fi-sløret, tross sterke enkeltlåter som "FFunny FFriends" og "Swim and Sleep", og Unknown Mortal Orchestra sliter med å holde den mindre vuggeglade halvdelen av publikummet interessert.
Riktignok:
Når trioen runder av med det innholdsløse støyslabberaset "Boy Witch" har de kun seg selv å takke for at skvalderet overdøver scenelyden.
Som en kollega av meg formulerte enkelt, men presist i forgårs:
Man kan sjelden be om så mye mer enn at et band spiller gode låter bra.
Og sånn sett er Unknown Mortal Orchestra mer fornøyelig å se enn de fleste band - ikke minst innen sin egen sjanger.
| 1
|
002441
|
Fortreffelig forbindelse
Begavelse møter en sterk kommunikasjonsevne.
Vel blåst, Nosizwe.
Med fullt band og tre korister trer Nosizwe ut på scenen.
Et inkluderende hyl fra hovedpersonen - faktisk - er startsskuddet på Øya-konserten.
Oppmerksomheten er dermed, om man vil eller ei, rettet mot scenen.
Afrofunk-inspirerte spor samt hennes alternative tilnæring til soula låter er i en egen klasse i Norge, noe som - heldigvis - blir tydelig på Klubben, den bortstuede Øya-scenen.
Flankert av nevnte band og ikke minst blåserrekken, skinner artisten med den kraftfulle stemmen som en skyfri himmel i juli.
Talentet er på plass, og utstrålingen til artisten gjør det tøft for enhver bortskjemt festivalgjenger å motstå.
Hun kler groovepartiene og behersker sådan lavmælte sanger, som bryter med et ellers energisk show.
Spor om kjærlighetssorg i lag med tonene til en saksofon slår sjeldent feil og virker som et befriende element for halvslitne Øya-deltakere.
"Will you dance with me, Øya?".
Oslo-artisten byr mye på seg selv, og jeg merker jeg blir glad for at vi har fått en tydelig, beklager uttrykket, fanebærer for soulsegmentet i kongeriket:
Begavelse møter en sterk kommunikasjonsevne.
Vel blåst.
| 1
|
002442
|
Fortsatt frådende
Slayer avslutter Øyafestivalen 2013 med en sårt tiltrengt utblåsning.
De har hatt sitt å stri med det siste året, Slayer.
Gitarist Jeff Hannemann, som står bak flere av bandets sterkeste øyeblikk, døde av leversvikt i mai – etter lang tids sykeleie i kjølvannet av et edderkoppbitt, trist og absurd nok.
Noen måneder tidligere fikk trommis og medgrunnlegger Dave Lombardo (nok en gang) fyken på grunn av økonomiske stridigheter, med den ikke akkurat slående sympatiske Kerry King igjen som ensom kaptein på dekk.
Det er med andre ord ikke helt enkelt å vite hva man har grunn til å forvente når metallegendene runder av årets Øyafestival.
Én ting er i alle fall sikkert fra første sekund:
Slayer er ikke et band som bruker allverdens med tid på å dvele ved fortiden.
”World Painted Blood” og ”Disciple” er relativt nye tilskudd til katalogen, og verken den stadig mer permanente gitarvikaren Gary Holt eller trommis Paul Bostaph gjør skam på oppgavene sine.
Det skurrer riktignok her og der, særlig i starten.
Fra min posisjon er Kings gitar langt høyere enn Holts (og alle andre instrumenter også, for den saks skyld), noe som naturlig nok legger en demper på sistnevntes forøvrig inspirerte shredding.
Tom Arayas vokal truer rett som det er med å forsvinne under konsertens første halvdel, og Bostaph mønstrer ikke riktig samme rytmiske autoritet som Lombardo (en skjebne han kan trøste seg med å dele med majoriteten av verdens batterister).
Med det ryddet av veien:
Det er forbløffende hvor giftig og kompromissløst eldgamle numre som ”At Dawn They Sleep” og ”Hallowed Point” fortsatt låter i 2013.
I motsetning til de fleste av sine generasjonsfeller har Slayer aldri leflet særlig med melodiske elementer – det nærmeste vi kommer i kveld er det nifse clean-partiet på ”Seasons In The Abyss” – men de besitter til gjengjeld et stramt grep om både klassisk rock (”Mandatory Suicide”) og frådende punk (”War Ensemble”, ”Hate Worldwide”).
Araya er en lun og jovial frontmann med en rev bak øret – fantastiske ”Dead Skin Mask” introduseres for eksempel som en kjærlighetssang.
Når de illevarslende tonene av ”Raining Blood” gjaller utover Sjøsiden føles den mørke lykken fullkommen.
Jeff Hanneman får sin hyllest i form av et backdrop med etternavnet skrevet inn i Heineken-logoen (så kan man jo saktens diskutere hvor smakfullt dét er) under de spinnville ekstranumrene ”South Of Heaven” og ”Angel Of Death”.
Det er bare å konstatere:
Slayer lar seg ikke stoppe, uansett hva du kaster i fleisen på dem.
| 1
|
002443
|
Rave i vannmannens tegn
Mye skurrer ved Shaking The Habitual Show.
Det stopper imidlertid ikke The Knife fra å løfte klubbmusikken sin til forfriskende høyder.
Det kan umulig finnes mange som med hånda på hjertet kan påstå å elske den svenske søskenduoen The Knifes fjerde og foreløpig siste album, Shaking The Habitual.
Det ørlille jeg har orket å høre av den årsferske skiva låter som et bleknebbet, humørløst og ikke minst pretensiøst forsøk på finne eksperimentelle tilnærminger til klubbmusikken.
Alt tyder imidlertid på at albumet er ment å oppleves live – der den akkompagneres av et liveshow som i forkant enten har blitt lagt for hat eller kjærlighet.
Skjønt:
Det er en del som skurrer ved Shaking The Habitual Show.
Men det finnes også enda flere fakter ved opptredenen som bringer den fysiske opplevelsen av The Knife-katalogen til overraskende høyder.
Ti minutter før planlagt konsertstart med The Knife er imidlertid et uventet oppvarmingsshow i gang.
En brautende (og temmelig ufordragelig) new age-aktig type står på scenen og trygler publikum om å bjeffe «I am still alive and
I am not afraid to die» og riste på baller eller brød – alt ettersom.
Videre bærer den gjøglete aerobictimen – offisielt kjent som Death Electro Emo Protest Aerobics - hans inn på at man må si både nei og ja til ting for å kunne komme seg videre i livet.
Om man lar seg provosere av idiotien eller ei:
Det er likevel ikke en form for oppvarming som samsvarer med de dumpe, illevarslende beatsene som snart skal følge et okkult anntrukket The Knife inn på scenen.
At Olof og Karin Dreijer deltar i showet (noe jeg for deres del må anta at de gjør), er imidlertid ikke så relevant – danserne som flankerer dem tar like gjerne på seg oppdraget med å dubbe over vokalsporene.
Det varierer imidlertid i hvilken grad at dette showet kler den kjølige, fysiske og møysommelig utviklende technoen.
Allerede på andre låt, «Raging Lung», kastes munkekappene til fordel for gjøgleriet, der The Dreijers og dansere rister løs i blå jumpsuits som et slags Berlin-basert The Polyphonic Spree.
Det tar få minutter før det beveger seg mot det kjedsommelige.
Shaking The Habitual-showet forsterker imidlertid musikken og tilfører den et friskt pust når playback-illusjonen opprettholdes:
Som når svingende kjempeglowsticks følger lyden av vindrør, det hamres løs på tabla-trommer, triangler og jukseorgel, danses i silhuettene av det latterlig lekre lysshowet, eller når strobelysene blinker synkront med de frenetiske beatsene i «Full of Fire».
Særlig under konsertens siste tredjedel er det unektelig moro å ha øynene klistret til hva som foregår på scenen.
Akkurat hva The Knife forsøker å fortelle oss - hvis noe - med alt skrulleriet får bli en annen diskusjon.
For når Karin Dreijer takker for seg og sine etter responsen på avsluttende "Silent Shout" ved å hvine krakilsk - er det klart både showet og hennes sinn bør tas med en spiseskje salt.
| 1
|
002444
|
Ser seg selv i speilet - og jubler
Asking Alexandria prøver å være verdens største rockestjerner.
De lykkes av og til.
De engelske karene i Asking Alexandria har på underlig vis slått seg opp mot toppen av metalverden siden Ben Bruce startet bandet i Dubai for fem år siden.
Bandet satset umiddelbart på å erobre USA foran hjemlandet England, og det er ganske så tydelig at de har ambisjoner om å erobre hver lille radiokrok av det amerikanske rockemarkedet.
For mens bandets forrige plater skyldte mer til metalcore enn noe som helst annet, viser From Death To Destiny at EP-en Life Gone Wild og coverlåtene av Skid Row ikke var noen tilfeldighet.
Sjekk bare "White Line Fever" eller "Break Down The Walls" (albumets beste låt sammen med "The Death Of Me"), som er så skamløst hårrockflørt at man skulle tro grungen aldri skjedde.
Det låter stort og proft og velspilt, og vokalist Danny Worsnop kler larger-than-life holdningen han viste da han presenterte første kapittel fra selvbiografien sin.
Han er gjerne ikke noen rakettforsker, men han er rimelig suveren på å se seg selv i speilet og tenke "der står verdens største rockestjerne".
Men bak den store, flotte fasaden ligger det for mange svake låter som er preget av for stort ønske om suksess.
Akkurat som når Bullet For My Valentine gjør seg deilige for rockeradio med "Riot"-singlen, eller da Trivium prøvde å bli Mötley Crüe med "Anthem", så blir "Moving On" mer flaut enn den episke låten Asking Alexandria prøver på.
Og når eks-Killswitch Engage-vokalist Howard Jones ikke klarer å løfte "Until The End" på slutten, så blir det også en traust avslutning på en plate som prøver å være alt annet enn traust.
| 0
|
002445
|
Luksusgjøgleri
Madcon har en veldig klar agenda på albumet Icon og det er ikke nødvendigvis bra musikk.
“Yolo! You only live once.”
Rapbroileren Rick Ross sier sannheten på sporet “Bottles” fra norske Madcons ferske Icon.
En håndfull gjestende stjerner er å høre på fullengderen, som er duoens sjette.
En ting som er sikkert er at skamløsheten herved har slått ut i full blomst hos Tshawe Baqwa og Yosef Wolde-Mariam.
En porsjon eurotrance møter dance, reggae og fraksjoner av hiphop-elementer:
Madcon skal absolutt applauderes for gå all in hva freidighet angår.
Etter et par gjennomlyttinger av Icon blir det klart at det er ikke talentet det skorter på.
Begge karene kan rappe, ad det nevnte Ross-sporet hvor begge leverer fete vers.
Albumet i sin helhet derimot, handler om et djervt forhold til popfrieri uten hensyn til kvalitet.
"In My Head" fra Icon:
Jeg beundrer pågangsmotet, men når det gjelder Icon er resultatet dessverre langt dårligere enn innsatsen.
Solskinnsspor med helter som Snoop Lion (“Is You With Me”) samt "The Signal", forblir parenteser, mens søtladne “Drifting Apart”, Stratos-reklamelåta “In My Head” og den beklagelige “Where Nobody’s Gone Before”, setter en slags standard for hvor mange banale popelementer det er mulig å bake inn i låter som egentlig hører til i en annen sjanger.
Det er anstrengende å finne høydepunktene i samlingen av godt produserte, men harry spor.
Store deler av gladguttenes album fremstår som enkel og noen ganger simpel rånemusikk.
Mange av sporene er produsert med samme popliste-oppskrift og repetitive blåkopier er som oftest ganske lett å gjennomskue, uavhengig hvor mye glitter man strør på produktet.
Det er ingen grunn til å kritisere Madcons dagsorden.
De er ærlige på hva som er hensikten med Icon.
God musikk er det derimot ikke.
| 0
|
002446
|
Blodig karrierehøydepunkt
Det er like greit å gi Årabrot Spelemannprisen allerede nå for sin nye samling tung rock av høy internasjonal klasse.
Årabrot har helt fra starten i 2001 vært et band som gjør akkurat det de føler for.
Ofte har det resultert i glitrende utgivelser, men like ofte har det ført til oppfølgere som skuffer.
Den forrige ep-en Mæsscr ble for vanskelig for meg, men denne gangen briljerer Årabrot med en kanonade av dunstende, slimete og ekkel rock.
Akkurat slik jeg liker dem aller best, men mest sannsynlig for støyende og hard for folk flest.
Synd for folk flest.
Og for bandet.
Årabrot startet som et støy-band, men har gjennom årene beveget seg mer over i sludge-land der uttrykket handler om et litt skurrete lydbilde og enormt tunge riff.
Med inspirasjon fra Melvins har Årabrot raskt blitt et av de aller beste bandene i den stadig fullere sludge-klassen.
Denne gang presser Årabrot ut ti konsise, knallharde og ikke minst spennende låter.
Du vet aldri helt hvor sangene skal bevege seg de neste tredve sekundene, men du vil ane at bandet tar deg et skittent og mørkt sted der du - mot alle odds - vil trives.
Hvertfall om du liker tung rock som evner å overraske.
Det hele starter med en tung ekkel pust, fortsetter med ondskapsfull nynning, før Kjetil Nernes snerrer i vei som en liten superond ork som kan skremme livet av hvem som helst på høylys dag.
For ikke å snakke om hva han kan finne på ved nattestid.
Årabrot ble visstnok skrevet i en forlatt kirke i Dalarna i Sverige der Nernes nå bor, og det er noe dystert og djevelsk over hele albumet.
Og ikke minst blodig.
På den fortreffelige åpningen "Ha-Satan Dêofol" messer Nernes at "The blood on the floor is yours", mens Tom Waits-messige "Blood On The Poet" og smått kaotiske "Blood On Bunny" like godt har fått blod i tittelen.
Den rystende gode "Arrabal's Dream" inneholder selveste Laura Pleasants fra sludge-kompanjongene i Kylesa som bidrar med strålende vokal og en rekke linjer om det stadig tilbakevendende blodet.
Andre høydepunkt - uten blod - finnes i enkle og vuggende "Throwing Rocks At The Devil" (en radiohit i et parallellt univers der støyende rock er populært), illsinte og hissige "Dedication", og hysteriske "The Horns Of The Devil Grow" med et gigantisk parti der Deep Purples ikoniske stemme-onani fra "Child In Time" får kjørt seg.
Det er saktens ikke lett å finne musikk som ikke gjør meg lykkelig her.
Første smakebit som kom fra albumet mens det fremdeles var vår heter "Blood On Bunny", og er godt over middels god, men i dette sterke heatet klarer den ikke å kvalifisere seg.
Det samme gjelder støy-skingrende "The Bitter Tears Of Könt", men også den er helt akseptabel.
Årabrots nye album går ikke i den eksperimentelle fellen, men inneholder - samtidig som den er lett å få grep om - så mange orginale detaljer og vendinger at jeg bøyer meg i rockestøvet.
Der ligger jeg - støvete og fæl - en opplevelse rikere, med visshet om at et av landets ypperste rockeband igjen har overgått seg selv og levert en vinner.
Årabrot er ikke for alle, men om du liker det hardt og er på jakt etter noe som kan glede, kan dette norske bandet anbefales med hele mitt rockehjerte.
"Solar Anus" hentet hjem Spelemann i kategorien metal for noen år siden.
Årabrot bør kunne fylle peishyllen ytterligere.
Hvertfall om Kvelertak igjen havner i rock-kategorien.
| 1
|
002448
|
Troløse hymner
Zola Jesus er verken noen stor låtskriver eller sanger.
Sånt blir pinlig åpenbart når låtene hennes ikles nedstrippede, klassiske versjoner.
"Kraftfull", "dramatisk" og "hjemsøkende" er enkelte av de rosende adjektivene du kjapt vil se bli brukt om stemmen til Nika Roza Danilova, primært kjent under aliaset Zola Jesus.
Videre følger sammenligninger til Florence Welch, Kate Bush og Cocteau Twins' Elizabeth Frazer.
Men tross klassisk skolering
- Danilova har et nært personlig forhold til operaen - må man nærmest lure seg selv for å hevde at Zola Jesus er en vokalist utenom det vanlige.
Sannsynligvis skyldes hypemonsteret hennes pretensiøse tilnærming til musikken:
Det være seg titler som refererer til metafysisk filosofi (Conatus) eller Zola Jesus' røtter i blek, gotisk elektronisk musikk á la Dead Can Dance (mest hørbare på Stridulum II).
For å ta kortversjonen:
Versions er neoklassisistiske tapninger av den amerikanske 24-åringens ti personlige katalogfavoritter - inkludert den storslåtte nylåta "Fall Back" - fremført og spilt inn i samtidskunstmuseet Guggenheim i New York, med en hjelpende hånd fra komponist og produsent JG Thirwell.
Påfallende problemer oppstår imidlertid når det spartanske elektroniske paletten her blir strippet ned til en strykerkvartett, med et par unntak av dumpe beats (tydeligst på "Vessel" og "Seekir").
Følgelig tildeles Danilovas vokal en langt mer dominerende plass i lydbildet.
Det skal ikke mer enn 40 drøye minutter med ørene klistret til bestillingsverket at man kjenner seg ør i hodet og skrubbsulten på musikk som, ulikt dette, ikke låter som den er skissert med kullstifter.
Dét er imidlertid ikke strykernes feil.
Kvartetten klarer eksempelvis å bringe Danilovas minst pregløse låter, primært "Fall Back" og "Hikikomori", til størrelser som ville kledd sangere med fleksibiliteten, egenarten og mektigheten som mangler hos Zola Jesus' over tid enerverende strupe.
Det er imidlertid kun på den dempede åpneren "Avalanche (Slow)" at hun ikke tar seg vann over hodet.
Å bringe enkelte av ens tidligere innspilte låter til et format som dette er alltid modig gjort.
Og Versions er nok ment å oppleves i en høystemt konsertstue.
Men som et album er dette først og fremst et trettende vitnesbyrd om at Zola Jesus overhodet ikke bør sammenlignes med samtidens mer interessante stemmer innen det artsy popsjiktet.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.