id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
201538
|
Dewalt DCF885 slagtrekker - skremmende effektiv
Sliter du med skruer?
Denne fikser alt!
I begynnelsen var drillen, den var til å bore med og hadde en chuck til å feste bor i.
Senere kom batteridrillen som gikk langsommere og var lett å ta med seg rundt om kring.
Når bits ble vanlige kunne man feste disse i batteridrillen og bruke den til å skru med.
Siden kom det spesialmaskiner, gjerne små, som er fine til å skru små skruer ved montering og lignende.
De kalles skrumaskiner, siden de ikke har chuck til å feste bor i, men en 1/4-toms sekskanthylse man setter forskjellige bits i.
Men hva med de mange, lange og grove skruene?
Har kommer spesialmaskinen inn i bildet:
Slagtrekkeren - den fikser alt!
Hvordan virker slagtrekkeren?
En slagtrekker er en skrumaskin, den kan ikke brukes til å bore med.
Den har hylse med lås for bits/bitsholder med innsving.
Det spesielle med slagtrekkeren er at den slår, men ikke innover slik som slagboremaskinen som skal dunke et bor gjennom murveggen.
Slagtrekkeren slår i skruens rotasjonsretning, på samme måte som muttertrekkeren de har på bilverksted som fester hjulboltene.
Slagtrekkeren går begge veier, den kan derfor også løsne skruer som sitter dønn fast.
Den er også automatisk, den begynner å slå når den møter en viss motstand, du kan også regulere hastigheten med avtrekkeren.
Den foretrukne skruetypen har Torx spor eller sekskant/Unbraco, disse sporvariantene har størst kontaktflate mellom bits og skruehode og skruene tåler hardere behandling fra verktøyet.
Med egne adaptere og piper kan du også skru bolter eller franske treskruer.
Dewalt DCF885
Denne er den kraftigste slagtrekkeren i XR-serien, med 18 volts Li-ion batteri.
Den roterer med opptil 2800 omdreininger og har et vrimoment på opptil 155 Nm (en kraftig drill klarer 35 Nm).
Vekten er 1,6 kg, lengden 141 mm, høyden 236 mm - den oppleves som lett og velbalansert.
Batteriet er på 3 Ah og lades på 60 minutter.
I bruk
Vi har brukt maskinen til forskjellige oppgaver, og vi ble fra første stund imponert over kraften og hastigheten.
Til å begynne med må man passe på så ikke skruen går tvers gjennom materialene...
Maskinen klarer alle normale skruejobber og vel så det.
Den store fordelen er at du ikke blir sliten i hånden, siden den aldri vrir mot deg når den må begynne å slå for å få skruen rundt.
En vanlig drill klarer du knapt å holde imot hvis det er store og lange skruer som skal skrus inn i tykke materialer.
Slagtrekkeren holder du lett med en hånd - uansett belastning!
For å sette den på alvorlige prøver kjøpte vi et utvalg velvoksne franske treskruer, opptil 20 cm lange og 12 mm i diameter.
I videoen under kan du se hvordan det gikk.
Først en vanlig 6 mm skrue 120 mm lang, deretter en 10 cm lang variant av fransk treskrue, så den lengste og groveste.
Etter at vi hadde skrudd inn og ut den lange skruen, forsøkte vi å skru skruen inn igjen i det samme hullet med DeWalt-drillen vi har testet tidligere.
Konklusjon
DCF885 er en kraftig, velbalansert og bruksvennlig slagtrekker som gjør en hver skrue til en lek.
Selv de største utfordringer kommer i mål uten at du blir utsatt for ødeleggende krefter i hånd og albue/skulder.
| 1
|
201539
|
TEST:Masse Mini-moro
Få evner å lage like morsomme biler som Mini.
Kabrioleten gir en ekstra dimensjon til opplevelsen.
Den moderne utgaven av Mini er inne i sin andre generasjon og kabrioletutgaven har vært på markedet et drøyt år.
Det finnes i dag tre varianter av kabrioleten på markedet, eller Cabrio som Mini selv kaller den:
One, Cooper og Cooper S.
I tillegg finnes det også en spesialvariant ved navn John Cooper Works med hele 211 hestekrefter.
Vi har imidlertid kjørt vanlige Cooper med en 1,6-liter på 122 hestekrefter.
Den starter på 265.000 kroner.
En mindre ansiktsløftning er forøvrig på vei med noen justeringer både på estetikken og den tekniske siden, men denne kommer først til høsten.
Du ser at det er noe spesielt med denne bilen umiddelbart når du setter deg inn.
Interiøret ligner rett og slett ikke noe annet du finner i andre bilmerker.
Den store midtstilte fartsmåleren, de runde formene og alle vippebryterne gir et morsomt inntrykk.
Med en del ekstrautstyr som vår testbil hadde, er i tillegg kvalitetsinntrykket meget godt.
Dette virker klart mer eksklusivt enn prislappen tilsier.
Kjøreglede
Det er nok likevel kjøreopplevelsen som står sterkest for oss etter noen dager i denne bilen.
Kjøreegenskapene i Mini er særegne og svært imponerende.
Dette har ikke forandret seg nevneverdig selv om det faste taket er borte.
Tvert i mot gjør det åpne taket kjøreopplevelsen vel så morsom.
Sportslig
Styringen er svært direkte og du har god følelse med forhjulene gjennom det tykke rattet.
I svingene kjenner du hvordan bilen lener seg mot bakhjulene slik at disse hjelper til å styre bilen rundt svingene.
Den vanlige understyringsfølelsen hvor bilen lener seg oppå fremhjulene og ploger gjennom svingen, er det ikke mye av her.
I tillegg ligger bilen svært stabilt og det er lite krengning selv i harde svinger.
Grepet er svært godt og du skal gjøre usedvanlig mye dumt for å havne i problemer med denne bilen.
Pedalene står rimelig rett opp og ned og krever en del kraft fra føreren.
Det samme gjelder den tettstegete sekstrinnskassen.
Girkula er stor, men etter litt tilvenning går den rimelig kontant mellom du ulike trinnene.
At man må bruke såpass med krefter på betjening av gir og pedaler, er med på å underbygge den sportslige følelsen i denne bilen.
Passe sprek
Dersom du bruker de ulike girene, er 1,6-literen i denne bilen sprek nok.
Med litt turtall går den absolutt akseptabelt, noe 0-100-tiden på 9,8 sekunder vitner om.
Men på lavere turtall, er det ikke all verdens med drag.
Forbruket er imidlertid ganske behagelig om du tar det med ro. 0,57 liter per mil er fasiten på blandet kjøring.
Det gir et CO2-utslipp på 133 gram.
Brukbar komfort
Litt ekstra risting i karosseriet er det naturligvis i denne bilen, som i de fleste andre kabrioleter.
Slik blir det fort når man fjerner taket og i tillegg har et så stivt fjæringsoppsett som denne bilen har.
Spesielt plagsomt er det likevel ikke og fjæringskomforten er tross alt ganske grei, spesielt litt oppe i fart.
Dette er ingen typisk småbil som ikke takler motorvei.
Selv om dette ikke er noen utpreget stillegående bil, er totalkomforten ganske grei for bilstørrelsen.
Bakseter ikke til pynt
Det gjelder i alle fall for de som sitter foran.
Her er det ganske god plass og du skal være relativt storvokst før det blir problemer å få plass til hele kroppen.
Baksetene er det naturligvis verre med, men de er langt i fra håpløse for barn og mindre voksne bak noen som gir fra seg litt plass foran.
Dette er bakseter som kan brukes til mer enn bagasjeoppbevaring.
Bagasjerommet på 160 liter er nok mindre imponerende, men et par middels store bagger går inn.
Mini Cooper kabriolet er dermed ikke så upraktisk som man kanskje kunne tro, noe som jo er ganske uvanlig blant så små takløse biler.
Konkurrenter
Mini kabriolet er en såpass særegen bil at konkurrentene ikke står i kø.
Men noen alternativer finnes det.
Nærmest ligger kanskje Peugeot 207 CC som med samme motor som Mini Cooper starter på 278.000 kroner.
Dette er også en koselig bil, men til tross for at den er noe større, har den ikke bedre praktiske egenskaper.
Den er heller ikke like morsom å kjøre.
Ståltaket er dens største fortrinn.
Når det gjelder kjøreglede, er det nok Mazda MX-5 som er den tøffeste rivalen.
Denne roadsteren med bakhjulsdrift koster fra 304.000 kroner med en 1,8-liters motor på 126 hestekrefter.
Denne har ikke noe baksete, men enda litt høyere kjøreglede enn Mini.
Er det praktiske egenskaper som veier tyngst, er Audi A3 kabriolet det beste valget.
Med en dieselmotor på 105 hestekrefter starter denne på relativt sett lave 315.000 kroner.
Unik kombinasjon
Selv om det finnes konkurrenter som kan hevde seg på enkeltområder, er det ingen som slår Mini kabriolet på kombinasjonen av kjøreglede, stil, anvendelighet og pris.
Derfor er dette rett og slett et svært godt kabriolet-kjøp.
| 1
|
201541
|
Nikon D90
TEST:
Nikon sikter skyhøyt, men D90 er ikke alt den lover å være.
Nikon er virkelig i siget på speilrefleksmarkedet om dagen, og med lanseringen av D3, D700 og D300 det siste året, har Nikon bygget opp en svært solid rekke med kamerahus i det øvre markedssegmentet.
I forbrukersegmentet har Nikon også flere produkter; deriblant D90, som er dagens testprodukt.
Vi var svært begeistrede for forgjengeren, D80, og da Nikon annonserte en arvtaker med langt bedre spesifikasjoner og filming i 720p, fikk vi umiddelbart vann i munnen.
Og for all del - det er ingen tvil om at dette er et meget godt kamera.
Dog må vi si oss litt skuffet over én ting.
Mer om det senere.
Gode spesifikasjoner
Sammenlignet med D80, er D90 blitt vesentlig oppgradert.
Mye er nemlig arvet fra storebror D300, og kameraet er derfor mer avansert enn sine typiske konkurrenter i dette markedet, men så er også prislappen noe høyere.
Her er noen nøkkelspesifikasjoner (D80 i parentes):
Oppløsning: 12,3Mp (10,0Mp) Sensor: CMOS, 1,5x crop (CCD, 1,5x crop) Skjerm: 3 tommer, 920.000 piksler (2,5 tommer, 230.000 piksler)
Seriefoto: 4,5 bilder pr sekund (3 bilder pr sekund) Maks ISO: 3200, 6400 ukalibrert (1600, 3200 ukalibrert) Søker:
Pentaprisme, 96% dekning, 0,96x forstørrelse (Pentaprisme, 95%, 0,95x) Batterilevetid (CIPA):
850 bilder (600 bilder) Ekstra:
Live view (ikke på D80), Filmopptak i 720p (ikke på D80), Støvfjerning (ikke på D80), Ansiktsgjenkjenning og 3D-tracking (ikke på D80), Korrigering av vignettering, fortegning og kromatisk feilbrytning (ikke på D80), innebygd RAW-konvertering (ikke på D80)
Med andre ord har kameraet fått solide oppgraderinger i nesten alle ledd.
Kameraet veier også 35 gram mer, selv om det utseendemessig er mer eller mindre helt likt.
Tukter D300?
Faktisk er D90 blitt såpass bra at Nikon med dette risikerer at det kaprer markedsandeler fra D300.
D300 har riktignok noen ess i ermet, som raskere seriefotografi (6.5, men opp til 8 i sekundet med batterigrep), et mer solid kamerahus (som også veier mer), mer avansert autofokus, 14-bit prosessering og flere knapper, som gir raskere betjening for mer avanserte brukere.
Dog har D90 også enkelte sider ved seg som overgår D300; for eksempel HD-filming, mulighet for å redigere bilder (inkludert RAW-filer) i kameraet og mer til.
Solid førsteinntrykk
Som med forgjengeren gir D90 et solid førsteinntrykk når du holder det i hånda.
Grepet (og kameraet i seg selv) er større enn de fleste andre i denne klassen, og når du slår på kameraet og tar det første bildet, er wow-faktoren høy dersom du ikke har sett denne type skjermer før (den samme som sitter i D300 og oppover hos Nikon, A700/A900 fra Sony og 50D/5D mkII fra Canon).
Hvis du er vant med søkere fra Sony, Canon, Pentax og Olympus i denne klassen, vil du sannsynligvis også bli begeistret fra hvor stor søkeren i D90 er.
Her får du også godt med informasjon, inkludert hvilken ISO-verdi kameraet står innstilt på.
Utseendemessig er det lite som skiller D90 fra D80.
De fysiske ytre målene er identiske, og foruten små justeringer av knappeformer og -plassering, er det to ting som er forandret; nye utganger og nye knapper.
Siden kameraet nå kan filme i HD er det en HDMI-utgang på siden, og live view har fått en egen knapp på baksiden, som seg hør og bør.
I tillegg har Nikon plassert en ny «info»-knapp nederst i midten, som viser deg innstillingene for bildet som skal tas, samt gir deg mulighet til å endre enkelte.
Denne informasjonen er også tilgjengelig i LCD-displayet på toppen av kameraet.
Som vanlig er betjeningen basert på å holde en knapp inne og vri på et hjul for å endre innstillingen; en tilnærming som gjør at du blir veldig effektiv når du lærer deg å betjene kameraet, men som for nybegynnere kanskje er litt vanskelig i forhold til et menybasert grensesnitt, slik vi f.eks. finner i Canon EOS 450D.
Ved å trykke på live view-knappen får du se et levende bilde på skjermen, men den kontrastbaserte autofokusen er, som på de fleste andre speilreflekskameraer, veldig treg.
Her er det kun Sony Alpha A350 som virkelig duger.
Menyer, menyer og menyer
Selv om de fleste funksjonene du bruker er tilgjengelig via knapper utenpå kameraet, må du av og til inn i menysystemet, og her er det veldig mye å velge i.
Faktisk så mye at vi synes oppbyggingen av menyene blir i overkant knotete, og at Nikon bør kunne løse dette på en bedre måte med såpass stor oppløsning tilgjengelig på skjermen (menysystemer er for øvrig det samme som på Nikon D300).
Hva med ikoner?
Alle menyene består kun av tekst, og hovedkategoriene er strukturert vertikalt i venstre marg, som gjør at det blir litt uoversiktlig å finne tilbake til hvor funksjonene er.
Tilgjengelig er en avspillingsmeny, en opptaksmeny, en meny for retusjering og en for oppsett.
Så langt er alt veldig bra.
Men - i tillegg finnes det en meny for egendefinerte innstillinger, med menyvalg som går litt på tvers av de andre.
Denne menyen består igjen av seks undermenyer, som hver består av en god håndfull innstillinger, og da blir det omtrent like rotete som dette avsnittet.
Heldigvis er dine siste endringer lagret i en egen meny, så for å finne tilbake til det du nettopp stilte på, er veien veldig snar.
Nikon får også plusspoeng for å ha et solid hjelpesystem innebygd i kameraet, og til tross for at D90 er Nikons første kamera med norske menyer, er det svært få språklige feil å finne.
Her ser du noen eksempler på hvordan menyene ser ut på kameraet:
Vi må også trekke frem avspillingsmodusen som et stort pluss.
Her kan du vise opp til 72 miniatyrbilder på én gang, samt kalendervisning av ulike dager, der du kan bla igjennom bildene i et eget felt til høyre.
Det hele er i tillegg svært raskt i bruk.
D90 er spekket med små finesser som du vil sette pris på når du lærer deg kameraet å kjenne.
Eksempelvis kan du tilegne knappen foran på kameraet til én av mange funksjoner; deriblant den siste innstillingen du endret, som kan være svært praktisk når du vil eksperimentere.
Du kan også lage en egen meny med valgene du pleier å endre på, definere grensene for hvor fritt den automatiske ISO-en skal få lov å operere, samt korrigere fortegning, vignettering, kromatisk feilbrytning, røde øyne og lysne mørke partier direkte i kameraet.
Mer avanserte fotografer vil også sette pris på at kameraet også kan styre to grupper av eksterne blitser trådløst (infrarødt).
Dette er det kun Olympus og Nikon som tilbyr i dette segmentet.
Solid ytelse
I våre målinger yter D90 fra Nikon svært godt.
Det fokuserer raskt og presist, og seriefotoytelsen er fremragende i denne klassen; marginelt bak det D200 hadde i sin tid da det ble sluppet på markedet.
Oppstarten når du slår på kameraet er umiddelbar, og kameraet er jevnt over meget raskt i alle tenkelige situasjoner.
Som nevnt lenger opp, er også batterilevetiden svært god med 850 bilder etter CIPA-standarden, der halvparten tas med og halvparten uten blits.
Dette er 40% lengre enn D80 og mer enn noe annet kamera til under titusenlappen.
Skuffende videofunksjon
Vi ble ikke «blown away» da vi var på pressekonferanse og fikk se D90-filmene på kinolerretet, og etter å ha hatt kameraet på test, kan vi ikke si oss annet enn litt skuffet av det som hørtes svært lovende ut på papiret.
Det er det flere grunner til.
For det første kan du ikke bruke autofokus mens du filmer.
Det synes vi er litt rart, siden du tross alt kan bruke autofokus når du bruker live view ellers (live view er nødvendig når du filmer).
Du må også bestemme deg for blenderåpning før du begynner å filme, men på den positive siden, kan du også knipse stillbilder mens du filmer.
Videre er det veldig vanskelig å treffe ordentlig med fokus når du bruker live view; spesielt når du filmer i mørket, men også i sterk sol.
Vi prøvde for eksempel å filme en gatemusikant i Köln, men gjenskinnet fra skjermen gjorde det vanskelig å kontrollere om han egentlig var i fokus; noe vi smertelig fikk bekreftet da vi kom tilbake på hotellrommet.
Videre er videoene av begrenset kvalitet, med noe hakking ved panorering, tydelig kompresjon og ullen lyd (i mono, 11kHz).
Det er heller ikke mulig å koble til noen ekstern mikrofon (vind høres ikke bra ut), og det er vanskelig å holde et såpass stort kamera stødig når du vrir på objektivets zoomring.
Selv om det selvsagt er gjevt å kunne filme med et bredt utvalg objektiver og stor kontroll over dybdeskarphet, er det ikke til å stikke under en stol at videofunksjonen blir svært begrenset på dette kameraet.
Det skal imidlertid sies at dette er en funksjon ingen andre kameraer i denne prisklassen kan skilte med uansett.
Svært god bildekvalitet
Når vi så legger sutringen over videofunksjonen til side, skinner det som vanlig ekstra av Nikon når vi begynner å snakke om bildekvalitet.
D90 leverer i følge Nikon de samme bildene som storebror D300, og det er ikke småtterier.
Støynivået er betydelig bedre enn på D80 - ja, faktisk går det helt fint å ta bilder ved ISO 1600 der det er nødvendig, uten at det går veldig ut over bildekvaliteten, og D90 fremstår som det beste kameraet av de vi har testet med tanke på støy på høye ISO-verdier (støyreduksjonen kan også stilles mellom av, lav, middels og høy).
Her er et eksempel fra innsiden av Kölnerdomen, tatt håndholdt med ISO 1600:
Det Nikon i tillegg er spesielt gode på, er lysmålingen.
Det betyr at du i de aller fleste tilfeller får veldig godt eksponerte bilder når du overlater lysmålingen til kameraet, og kameraet er en fryd å bruke de fleste situasjoner; kanskje med unntak av innendørsbilder under vanlig lampelys, der den automatiske hvitbalansen ofte gir et gulstikk i bildene, men der vi ble overrasket over at den automatiske hvitbalansen faktisk gav mindre gulstikk enn innstillingen for lampelys.
Enkelte ganger har vi også sett det nødvendig å kompensere ned eksponeringen.
Standardinnstillingen med tanke på skarphet er litt i det mykeste laget etter vår smak (3 av 9), men dette lar seg justere i menyen.
Dynamikken er også god, spesielt i høylysene, men mørke partier har en tendens til å bli klippet sorte.
Vi har brukt kameraet med det nye kit-objektivet; et Nikkor 18-105mm f/3,5-5,6 VR-objektiv med innebygd bildestabilisering.
Denne stabiliseringen fungerer meget godt.
Vi gjorde en test håndholdt med brennvidde tilsvarende 60mm (40mm på dette kameraet) og tok 20 bilder på henholdsvis 1/60s, 1/30s, 1/15s, 1/10s og 1/5s.
For hver lukkertid noterte vi så hvor skarpe eller uskarpe bildene var, som vi rangere fra 1-3 der 3 betyr at bildet var helt skarpt, 1 betyr at det var tydelig uskarpt og 2 der det hadde uskarpe tendenser.
Her er resultatene vi fikk:
Dette antyder at objektivet stabiliserer rundt 3 trinn, som også er den oppgitte verdien fra Nikon.
Ellers holder objektivet høy kvalitet byggmessig, selv om vi gjerne skulle hatt en indikator på fokusområdet, som hadde vært spesielt nyttig ved filming.
Størrelsen gjør at du kan ha solskjermen satt på «feil vei», men allikevel ha god mulighet til å zoome, og den manuelle fokusringen føles akkurat passe tykk og responsiv.
Objektivet presterer relativt godt bildemessig - kromatisk feilbrytning er så godt som fraværende på JPEG-bildene, men det er på grunn av at kameraet har innebygd fjerning av kromatisk feilbrytning - faktisk er den langt mer tydelig i RAW-bildene.
Fortegningen er også tydelig på vidvinkel, og på tele ser vi en moderat puteforvrengning.
Vignettering er også begrenset, men som sagt er dette også noe kameraet korrigerer for.
Konklusjon, Nikon D90
Nikon D90 er et svært godt kamera.
Det er det liten tvil om.
Det har meget god byggekvalitet og føles solid.
En STOR søker og høytoppløselig skjerm er prikken over i’en som gir et svært godt førsteinntrykk, og D90 er også spekket med funksjoner og finesser, deriblant filming i HD-oppløsning.
HD-filming er imidlertid et hypet salgspoeng etter vår mening.
Videokvaliteten er ikke veldig god, lyden er ullen, og det er vanskelig å fokusere riktig både i svakt lys og sollys.
D90 blir derfor på ingen måte en erstatning for et konsument-videokamera, og siden dette er noe du naturligvis betaler ekstra for (prislappen er over 2.000 kroner høyere enn D80 og omtrent på par med f.eks. Pentax K20D), er det med en viss tvil vi triller en sekser til Nikon D90.
Sitter du på en D40 eller D40X, eller er over middels fotointeressert på jakt etter et nytt speilreflekskamera som byr på litt mer enn de billigste, er D90 uansett en klokkeklar anbefaling fra vår side.
Forvent imidlertid ikke at du kan pakke bort videokameraet.
| 1
|
201542
|
AC Ryan Playon!HD mini
Dette er den første mediespilleren vi har testet som ikke har hatt noen problemer med å spille av noen av testfilene våre.
Markedet oversvømmes av små, rimelige mediespillere som kobles til TV-en, og spiller alt du har lastet ned av musikk, videoer og bilder fra nettet.
Noen av dem har innebygd harddisk, mens andre krever at du kobler til eksterne harddisker og minneplugger, eller kobler dem til nettet.
Det siste året har vi testet mange av dem, du finner lenker til dem nederst i denne artikkelen.
AC Ryan PlayOn!
HD Mini er av typen som ikke har innebygd harddisk.
Fordelen med slike er at de som oftest er rimeligere, stillere og billigere.
Denne modellen har også en storebror med innebygd harddisk, som vi har testet tidligere.
Storebroren viste seg å være blant de aller beste på formatstøtte og utvalg av funksjoner, men fikk trekk for litt knotete menynavigasjon og svak musikkfunksjonalitet.
Likhetene med storebroren er mange, og her er en liste over de viktigste egenskapene til AC Ryan PlayOn!
HD Mini:
* Multimediespiller for video, bilder, musikk, tar så og si alt av formater
* Media kan ligge på USB-disker, USB-minneplugger eller på nettverket
* Streaming via uPnP både til og fra enheten
* Bla i nettverksstasjoner via SAMBA-klient
* Nettradio-støtte med opptaksfunksjon * RSS feed-støtte * 2 USB 2.0-porter
* Ethernet-port
* Mulighet for trådløs tilkobling (ekstrautstyr) * HDMI, kompositt A/V, komponent + optisk lydutgang (TOSLINK/SPDIF)
* Støtter Stereo, Dolby Digital AC3 5.1, Dolby Digital Plus, DTS, DTS-HD Master Audio og FLAC 7.1 (Alt kan downmixes til stereo ved behov).
* Vekt 600 gram, mål 151 x 102 x 42 mm.
Listen over funksjoner kan imidlertid utvides, avhengig av hva som kommer av nye firmware-oppdateringer.
Blant annet planlegges muligheten til å laste ned bittorrent-filer til en tilkoblet harddisk/minneplugg.
Etter at vi installerte siste firmware på vårt testeksemplar, fikk menyene nytt utseende og støtte for opptak fra nettradio ble lagt til som ny funksjonalitet.
Så her gjelder det å følge med på produsentens hjemmeside!
I esken følger det med både HDMI- og komposittkabler, førstnevnte anbefales dersom du har en TV med slik inngang.
Da får du også fullt utbytte av HD-materiale, hvis du har slikt liggende.
Støyer ingenting
Oppstarten er ikke blant de aller kjappeste, det tar rundt 20 sekunder før vi kan begynne å bla med fjernkontrollen.
Menyene kjenner vi igjen fra en rekke andre mediespillere som er bygd rundt samme lest, med noen få unntak.
Det hele er enkelt og funksjonelt, men grensesnittet vinner neppe noen designpriser.
Og hvis du lurte, AC.
Ryan PlayOn!
HD mini har ingen vifter, og er derfor helt musestille.
Den enkleste tilgangen til multimedieinnhold får du via menyvalget Browse.
Da vil du kunne bla deg gjennom tilkoblede USB-disker og minneplugger som i en vanlig filbehandler.
Du finner også et Library-valg som lar deg indeksere innholdet og presentere det på bakgrunn av tagger, men funksjonen virker prematur.
For eksempel ble ikke biblioteket oppdatert med nye bildefiler da vi byttet disker, og listen over videoer viste fortsatt innhold fra den frakoblede disken.
Tilkobling til uPnP-servere i nettverket fungerte fint, men SAMBA-tilkobling til en Windows 7-maskin på nettverket gikk ikke så bra, da brukernavn og passord ikke ble godtatt.
Vi har dessverre ikke rukket å komme i land med noen løsning her.
RSS-funksjonen er morsom.
Her kan du koble deg til Flickr, Picasa, Weather.com og diverse nyhetskilder som CNN og BBC, og du kan også legge inn dine egne RSS-feeder.
Streaming av nettradio har fungert bra, helt til vi skulle avfotografere tjenesten.
Når den fungerer får du tilgang til rundt 10.000 live radiostrømmer verden over, og kan også ta opp fra sendingene.
Det lagres da i en egen mappe på tilkoblet harddisk eller minneplugg, i MP3-format.
Her har vi samlet en rekke bilder fra menyene og fra avspilling av mediefiler:
Suveren på formatstøtte
Det er imidlertid på formatstøtte PlayOn!
HD mini virkelig står fram i forhold til konkurrentene.
Denne gang er det kun filer med etternavn 3GP som ikke blir listet.
Ved å endre filetternavn til AAC ble de derimot listet og avspilt uten problemer.
I praksis er det altså snakk om nær 100% formatstøtte, og det er ny DinSide-rekord!
Lyd- og bildekvaliteten er også meget bra, men avhenger naturligvis av hva som spilles av.
Her spiller vi av en video i 720P:
Det betyr ikke at det ikke finnes forbedringspotensiale likevel.
For eksempel synes vi spolingen er litt upolert.
Du kan velge flere trinn, opptil 16x, men spolingen går i rykk og napp.
Plutselig hoppes det ett minutt fram, osv.
Sortering og presentasjon av mediefiler er et annet ankepunkt.
Vi har allerede nevnt mediebiblioteket.
Både der og når man bruker Browse-funksjonen sorteres for eksempel musikkfiler kun på filnavn, og det blir ugreit i tilfeller som illustrert under:
Men når alt kommer til alt er dette en av de bedre mediespillerne vi har testet, og den redder et anbefalt produktstempel takket være den formidable formatstøtten, stillegående operasjonen og relativt lave prisen.
| 1
|
201544
|
TEST:Peugeot 5008, et funn for familien
Heldigvis er ikke tyskerne og japanerne alene om å kunne lage gode biler.
Her er et lysende eksempel.
Vi har allerede skrytt mye av Peugeots konkurrent til Nissan Qashqai - 3008.
Allerede den er en bil en familie på fire med bagasje fint kan legge ut på langtur med.
Vinter- og sommertestet
Med ytterligere et familiemedlem vil de fleste se seg om etter noe større, og Peugeot har tenkt på dem også.
Dermed lanserte de for et snaut år siden storebror 5008 som både fem- og syvseter.
I likhet med 3008 deler den plattform med kompaktkombien 308 og den romslige stasjonsvognutgaven 308 SW - som for øvrig også kan leveres med syv seter.
Vårt førsteinntrykk da vi prøvekjørte 5008 i de franske alpene i november i fjor var svært godt, men vi fikk ikke anledning til å kjøre den med motoren som i Norge står for den største delen av salget, nemlig 1.6 HDi, dieselmotoren som fungerte svært godt i 3008 da vi testet den.
Og selv om vi kom ut for snøvær og delvis snødekte veier der oppe i fjellet var ikke kjøringen - på sommerdekk - konkluderende for bilens vinteregenskaper.
Siden har vi altså kjørt 5008 i Norge, både med "riktig" motor og på både sommer- og vinterveier.
Starter under 300.000
Peugeot 5008 koster fra rett under 300.000 kroner med 120-hesters bensinmotor, mens aller dyreste versjon med toliters dieselmotor på 163 hester, automatgir og full utstyrspakke havner på 420.000 kroner.
Vi kjørte altså 1.6 HDi, og den starter på 303.500 kroner.
Med utstyrsnivå Premium Pack, som vi hadde på testbilen, får du det meste med unntak av integrert navigasjon og skinninteriør.
Panoramatak, to-soners automatisk klimaanlegg og syv seter samt en god del komfortutstyr er derimot inkludert i testbilens grunnpris på 335.000 kroner.
(Som vanlig må man i tillegg regne frakt og leveringsomkostninger).
1.6
HDi har nå 270 Nm
Etter at vi testet Peugeot 5008, er denne - allerede da utmerkede - motoren blitt oppgradert.
Det er den samme som vi nylig prøvekjørte i helt nye Citroën C4 (også den et eksempel på hvor bra bilene fra PSA Peugeot Citroën er blitt).
Effekten er øket fra 109 til 112 hestekrefter og dreiemomentet fra 240 Nm (260 med overboost) til 270 (285 med overboost).
Det er versjonen på 109 hester vi hadde i testbilene, og motoriseringen er altså i etterkant blitt enda litt bedre.
Det fratar ikke denne testen dens generelle gyldighet.
Kompakt, men likevel stor
Egenskapen å tilby mye plass uten å ta mye plass på veien er det som har gjort flerbruks- og fleksibiler attraktive siden Renault og Chrysler, hver på sin måte, gjenoppfant konseptet i moderne utførelse tidlig på 80-tallet.
(De fleste har glemt at Fiat med sin seks-seters 600 Multipla introduserte konseptet, om enn i miniformat, allerede på 50-tallet).
Fullt så god plassutnyttelse som for 50 år siden er ikke lenger mulig grunnet (heldigvis), krav til sikkerhet og komfort, som også har gjort bilene svært mye tyngre.
Og nettopp her har Peugeot fått til det vi mener er litt av et kunststykke:
De har greid å kombinere, bedre enn de fleste av sine konkurrenter, kompakt ytre, romslig interiør, kvalitetsfølelse og god kjøreopplevelse - det hele uten at bilen er blitt uforholdsmessig tung.
I forhold til en Ford Mondeo stasjonsvogn er denne bilen nesten 30 centimeter kortere, men byr på så å si like mye plass.
Den veier heller ikke mer, og den kan altså fås med syv seter.
5008 har en egenvekt som starter på litt over 1.400 kilo.
Testbilen veide vel 1.500.
5008 er en romslig familiebil.
Eksteriørbilder:
Høyverdig førermiljø
Ratt, dashbord, midtkonsoll - alt flatterer føreren med god materialkvalitet, polstring og fin finish.
I testbilen, som har utstyrsnivået "Premium Pack" - som vi vil anbefale - forbedres ytterligere kvalitetsinntrykket med solid virkende vippebrytere med metalldekor oppe på konsollen for enkelte funksjoner.
Vi opplevde totalt sett ergonomien som upåklagelig.
Den høye sitteposisjonen kombinert med et ratt som takket være en treleddet rattstang faller fint og komfortabelt i hånden medfører kombinert et lite aber for de som er fra noe under 190 cm og oppover:
Med rattet i den mest bekvemme posisjonen dekker rattringen den øvre delen av instrumentene hvilket vanskeliggjør avlesingen av disse uten å bøye hodet.
Generelt god ergonomi, altså, men - "Hva?
Ikke multifunksjonsratt?" vil noen forundre seg.
Men, joda - testbilen er utstyrt med betjening fra rattet - men med hendler på baksiden av dette, noe vi finner mer behagelig i bruk - når man har lært seg hva som er hvor, naturligvis, men vi fant raskt denne formen for betjening intuitiv nok og det begrenser antallet synlige knapper og brytere, noe som gir bedre, raskere og dermed mer trafikksikker oversikt.
Allergi mot koppholdere
Derimot er det noe en detalj en del vil ha å utsette på denne bilen, og det er den unike koppholderen - plassert langt bak på konsollen.
PSA Peugeot Citroën mener nok det er trafikkfarlig uansett å innta flytende føde mens man kjører, men hva med å tillate at man drikker kaffe eller brus mens bilen står stille eller man står i kø - og for øvrig overlate ansvaret til sjåføren?
For øvrig er det oppbevaringsrom både her og der; midtkonsollen er dyp og romslig (hele ti liter), med en egen "hylle for telefon eller iPod.
På førersiden er det oppbevaringsmulighet nedenfor rattet.
Det er selvsagt oppbevaringsrom med lokk i gulvet foran andre seterad.
Det er oppbevaringsrom i sidestøttene på tredje rad.
Allikevel kunne det vært lagt opp til et par, tre rom til, til alle de småtingene for hvilke man ofte leter etter et sted man kan legge dem fra seg.
Plass og fleksibilitet
Peugeot 5008 er tilgjengelig som femseter eller syvseter.
Setene er individuelt juster- og flyttbare og alle, bortsett fra førersetet, kan foldes ned.
Disse operasjonene er enkle å utføre, og i det hele tatt preges denne bilen av en høy grad av brukervennlighet.
Setene på annen rad kan hver for seg skyves frem og tilbake (13 centimeter).
De kan også legges ned eller skyves helt frem med sitteputen hevet for bedre tilgang til tredje seterad.
(Se for øvrig interiørbildene).
Det er som nevnt tidligere god plass ombord og plassfølelsen forsterkes av de store glassflatene - sånn sett er det bare Citroën med sin Grand C4 Picasso som gjør det bedre.
Velger man "Premium Pack"-utgaven.
som ikke er avskrekkende dyr i forhold til Premium (som er standardversjonen), får man et panoramatak som gjør at kupéen oppleves ekstremt lys og luftig.
Bagasjeplassen er begrenset i syvseterskonfigurasjon (194 liter ifølge Peugeot), men er meget god i femseterskonfigurasjon.
5008 kan brukes til flyttelass (over to kubikkmeter), hvis det behøves og om alle passasjerseter legges ned.
Da er lastegulvet også tilnærmet flatt.
Peugeot 5008 - interiøret:
1.6
HDi - en av verdens beste dieselmotorer
På papiret imponerer ikke denne motoren synderlig med tallene 12,3 sekunder fra 0 til 100 og toppfart på 185 kilometer i timen.
Men ute i virkeligheten forholder det seg annerledes.
Vi har tidligere omtalt 1.6 HDi og skrytt av den.
Den er blitt oppgradert jevnlig, og senest etter at vi testet bilen, som vi nevnte ovenfor.
I praksis er denne motoren akkurat det man behøver i en slik bil.
Den har en fyldig momentkurve, den gir rask respons og den har et uvanlig bredt arbeidsregister for en dieselmotor; fra 1.500 til rett over 5.000 omdreininger ga den oss effektiv fremdrift.
Vi kjørte den i kombinasjon med en tettsteget sekstrinns manuell girkasse som er mye bedre enn det vi har vært vant til fra den kanten tidligere.
Kjapp, direkte, kontant og med en utveksling som utnytter det beste fra motoren - vi kunne ikke ønsket noe bedre.
Vi kjørte bilen fullastet med bagasje og familie og hadde ingen problemer med fremdriften.
Forbikjøringsegenskapene er også overraskende gode selv med nevnte oppakning.
Automat
Den som vil ha en klassisk automatkasse blir nødt til å gå for en dyrere versjon, enten med den ypperlige BMW/PSA-bensinmotoren 1.6 turbo med 156 hester, eller den kraftige toliters 163-hesters dieselmotoren.
Men det finnes en snedig løsning for de med mer begrenset budsjett og i kombinasjon med 1.6 HDi-motoren, nemlig EMG-girkassen, en halvautomatisk girkasse, også den med seks trinn.
I praksis kan bilen kjøres som en vanlig automat da kløtsjen er elektronisk styrt og det altså ikke finnes noen kløtsjpedal.
For myk fremdrift må man bare venne seg til å lette på gassen ved girskift, som også kan foretas manuelt.
Men venstrefoten får altså hvile.
Tillegget i pris for denne automat-løsningen begrenser seg til 8.000 kroner.
Attpå til går forbruket noe ned uten at ytelsene reduseres nevneverdig.
Vi prøvekjørte i fjor denne bilen med et par andre motorer:
Den utmerkede BMW/PSA-bensinturbomotoren på 156 hester og den kraftfulle tolitersdieselen 2.0 HDi med 150 hester.
Det kan du lese om her.
Vinterbilder:
God å kjøre, sommer som vinter
Vi kjørte to eksemplarer med litt forskjellig utstyrsnivå, men med den samme 1.6 HDi-motoren fra før oppgraderingen.
Kjøreegenskapene er forbilledlig betryggende både på vinterføre og sommerføre takket være både fin balanse, et kompetent understell og velkalibrert elektronikk (i hovedsak antiskrens-kontroll), som hjelper til å unngå farlige situasjoner.
Vi opplevde under alle forhold bilen som velkjørende, selv om den ikke kan måle seg med den nylig introduserte Ford Grand C-Max når det kommer til dynamiske egenskaper.
Uansett ligger den også i dette kapitelet foran de fleste andre konkurrentene.
For å få de nevnte gode kjøreegenskapene har Peugeot valgt et noe strammere oppsett på understellet enn det søstermerket Citroën har gjort på Grand C4 Picasso.
Dette medfører en anelse mer stump oppførsel over korte ujevnheter uten at det blir ukomfortabelt av den grunn.
Men man merker det.
Andre og jevnere veiforhold takler 5008-chassiet suverent og generelt er komfortnivået riktig bra.
Dette gjelder også støynivået som vi fant meget behagelig til å være en såpass romslig bil.
Det er også mulig, mot 5.000 kroner ekstra, å få støydempende sidevinduer.
Da blir bilen uvanlig stillegående, noe vi fikk testet under den første prøvekjøringen.
Her kan du lese det nyeste vi har skrevet om konkurrentene til Peugeot 5008:
Vi kan anbefale
Kombinasjonen av alle faktorer tatt i betraktning er bilen vi har testet her utvilsomt en leder i sin klasse i dag, særlig tatt i betraktning forholdet pris/ytelser.
Med Peugeot 5008 får du svært mye familiebil for pengene, spesielt syvseteren med den oppgraderte 1.6-dieselen og utstyrsnivå Premium Pack som inkluderer det flotte panoramataket og det meste av det man trenger av utstyr.
Til 335.000 kroner er dette et godt kjøp og et vi absolutt kan anbefale.
| 1
|
201545
|
TEST:Nye VW Passat
Nye Volkswagen Passat kan neppe kalles helt ny.
Men er den likevel god nok?
Det har skapt debatt at Volkswagen har valgt å betegne den nyeste utgaven av Passat som en helt ny generasjon.
For de fleste, oss inkludert, fremstår dette som en ganske vanlig ansiktsløftning av utgaven som kom i 2005.
Litt kjedelig syns mange, også her er vi inkludert, men det er ikke dermed sagt at bilen ikke er bra.
Forrige utgave av Passat var nemlig blant klassens beste biler helt til slutten.
Men den begynte å føles litt gammel og satt.
Dessverre klarer ikke den nye utgaven å endre det inntrykket fullt ut.
Justert design
Men en del endringer har da skjedd, ikke minst designmessig.
Spesielt fronten er oppdatert i tråd med Volkswagens nyeste designspråk og minner dessuten ikke så rent lite om storebror Phaeton.
Bak er endringene kanskje ikke like iøynefallende, men likevel store nok til å skille den fra forgjengeren.
Små endringer innvendig
Da er det verre på innsiden.
Her skal man være over middels interessert for å se forskjellen, uten å kunne sammenligne direkte.
Midtkonsoll og dashbord er i store trekk det samme, med unntak av det analoge uret plassert på toppen av midtkonsollen i den nye utgaven.
Dørpanelene er også litt endret.
Kvalitetsfølelsen er ganske god, men det hele føles ikke supermoderne lenger.
Designen er ganske enkel, men materialkvaliteten stort sett tilfredsstillende.
Aluminiumspanelene i midtkonsollen og dashbordet er fortsatt med.
Plassforholdene er de samme som i forgjengeren, men det er for så vidt ikke noe problem ettersom den forrige utgaven var blant de romsligste bilene i klassen.
Både baksete og bagasjerom er i øvre delen av klassen.
Fra 305.000 kroner
Nye passat starter på 305.000 kroner.
Da får du en 1,4-liters bensinturbo med 122 hestekrefter.
Dette er en meget fin og småsprek innstegsmotor.
Minste diesel, 1.6 TDI med 105 hestekrefter, begynner på 308.000 kroner.
Denne slipper bare ut 116 gram CO2.
Vi kjørte 2.0 TDI med 140 hestekrefter.
Denne starter på 356.000 kroner.
Vår testbil var en Highline-utgave med dobbelkløtsjkassen DSG.
Denne starter på 404.000 kroner.
Alle priser oppgitt i artikkelen er for stasjonsvogn-utgaven.
Sedanen er noen få tusenlapper billigere.
Liten forskjell på veien
Bak rattet ute på veien virker denne bilen kjent for de som har kjørt forrige Passat.
På grunn av kraftig snøfall under testperioden, er bilen i hovedsak kjørt på snøføre.
Her opptrer bilen som ventet; stabilt, forutsigbart og spenstig nok til å ha det litt morsomt.
Balansen i bilen er fortsatt mildt understyrt, men ikke så mye at bilen lener seg bare på forhjulene i harde svinger.
Balansen er god nok til at man kjenner at bakhjulene også jobber gjennom svingen når den presses.
Styringen er helt OK.
Presis, men ikke voldsomt følsom.
Den fungerer greit for vanlig bruk, også på glatta hvor det er viktig å kjenne når forhjulene når slippgrensen mot underlaget.
Alt i alt finnes det likevel biler i klassen som imponerer mer på kjøreglede enn Passat, ikke minst Ford Mondeo.
Komfort
Komfortmessig hevder Volkswagen å ha forbedret nye Passat.
Det er nok også riktig, uten at vi kan si vi merket så veldig stor forskjell uten å kunne sammenligne direkte.
Men støynivået med denne motoren er tilfredsstillende og fjæringskomforten omtrent som man forventer av en bil som denne.
Her finnes det imidlertid biler i klassen som er bedre, ikke minst Citroën C5.
Et aktiv understell er tilgjengelig for snaut 10.000 kroner, og ut i fra vårt bekjentskap med dette fra forrige Passat, kan vi anbefale det for de som vil ha mulighet til veksle mellom et fast og mykt oppsett.
Dette gagner komforten betydelig, samtidig som den sportsligste innstillingen gir gode egenskaper på svingete veier.
Fin motor
Motoren er i smidig, fleksibel og går mykt.
Den har et forholdsvis bredt turtallsregister og godt med krefter.
Få vil savne noe mer trykk enn man får her.
DSG-kassen girer lynkjapt og sørger for at man fort kommer opp i hastigheter.
Utvekslingene er i tillegg god tilpasset norske forhold.
0-100 går på 10,0 sekunder både med og uten DSG.
Forbruket ligger på 0,52 liter per mil.
Greit nok, men med manuell girkasse er tilsvarende tall lave 0,46 liter.
CO2-utslippet er tilsvarende 135 gram med DSG mot 119 gram med manuell girkasse.
Sistnevnte tall er meget godt med en såpass sterk motor.
Det er kanskje litt skuffende at DSG-kassen legger på såpass i forbruk, men vi tipper forskjellen blir noe mindre i praksis, ettersom DSG-kassen gjør det langt enklere å kjøre med et rett girmønster.
Mye utstyr
Det er i grunn på utstyrssiden at den største forbedringen fra forgjengeren har skjedd.
Standardutstyret er mer omfattende og ting som automatisk parkeringsassistent, vinglevarsler, tretthetsvarsler, aktiv fartsholder med antikollisjonsradar og byfunksjon, samt panoramasoltak og aktive xenonlys er noe av det du kan få kjøpt.
Les mer om utstyr i vår lanseringssak her.
Litt skuffet
Hva skal vi så si om den nye utgaven av Passat?
I likhet med når vi nylig testet fleksibilen Touran, er vi skuffet over den beskjedne fornyingen og forbedringen.
Denne bilen oppleves ikke som vesentlig forskjellig fra forgjengeren, i alle fall med mindre du har tenkt å krysse mye av i den lange utstyrslisten.
Forbruk og utslipp er jevnt over senket, men motorutvalget er stort sett det samme som på slutten av forrige generasjon Passat.
Eiere av forrige Passat trenger med andre ord ikke å løpe til butikken for å bytte bil, slik vi ser det.
Men summen av utgangspunktet og de forbedringene som tross alt er gjort, er at dette fortsatt er en god og konkurransedyktig bil.
En av fordelene med den er valgmulighetene både hva gjelder utstyr og ikke minst motorvarianter.
Motorene holder jevnt over et meget høyt nivå.
Heldigvis er innstegsmodellene også ganske bra, slik at selv de billigste variantene tilbyr gode egenskaper på de fleste områder.
Konkurrenter
De nærmeste konkurrentene er heller ikke sprell ferske lenger, men ettersom nye Passat ikke er radikalt forbedret, er den ikke noen opplagt klasseleder.
Ford Mondeo holder fortsatt stand med en lokkende kombinasjon av kjøreglede, komfort og plass.
Toyota Avensis, Mazda 6, Citroën C5, Opel Insignia og Subaru Legacy er blant andre konkurrenter som bør nevnes.
Det er nok kanskje likevel fra fetter Skoda Superb at konkurransen er hardest.
Dette er en meget god bil med stort sett de samme motorene og girkassene som Passat.
Og plassen er enda et hakk bedre enn i Passat.
Til tross for oppdateringen av Passat, holder vi en liten knapp på Superb.
Også Mondeo og Insignia bør vurderes spesielt nøye dersom du er interessert i Passat.
Konklusjon
Karakteren blir en svak 5’er.
Svak fordi forbedringen er såpass moderat, og fordi den neppe kommer til å føles veldig ny om et par-tre år.
Men likevel en ganske sterk karakter fordi den fortsatt presterer godt på mange områder.
| 1
|
201546
|
Olympus Mju 750
TEST:
Det snertne lille kameraet fra Olympus byr på hele 5x optisk zoom, og de som er glade å fotografere i regnet kan glede seg over at det tåler en skyllebøtte.
Olympus var veldig tidlig ute på digitalkameramarkedet, og var i mange år blant de aller fremste med tanke på salgstall.
Også Mju-serien har en god tradisjon her i Norge - en designmessig lekker serie, som i tillegg har vært brukervennlig og tatt fine bilder.
Dessuten tåler kameraene litt ekstra og kan brukes i regn, eller spyles av i dusjen hvis de har fått litt sand på seg.
På testbenken denne gangen har vi Mju 750 - en videreføring av Mju 700, som vi testet i vinter.
Denne gangen har kameraet blant annet fått et annet objektiv, og 5x optisk zoom er slett ikke til å kimse av i et så lite kamera.
Vidvinkelen er imidlertid ikke spesielt god, med brennvidde tilsvarende 36mm, og objektivet er noe lyssvakt både på vid og tele, med f/3,3-f/5 som største blendertall.
Makronærgrensen er for øvrig 3cm.
Konstruksjonen er ganske solid - kamerahuset er i metall (med unntak av plastlokk foran batteri og strøminntak) og tåler, som nevnt, regn og snø.
Skal du bade, derimot, blir du nødt til å kjøpe Mju 725 SW, som er vanntett ned til fem meter.
En svakhet, imidlertid, er at kameraet lett får riper.
CCD-brikken er, noe utradisjonelt, 1/2,3" stor og har en oppløsning på 7,1 megapiksler.
ISO-verdien kan settes manuelt opp til 1600, og kameraet har en innebygget anti shake-funksjon, der gyroskoper registrerer skjelvingen og flytter CCD-brikken deretter.
Vi sitter imidlertid igjen med inntrykket av at Olympus' anti-shake ikke er like effektiv som hos enkelte av konkurrentene, og det kommer av at optisk stabilisering (der linseglass flyttes) er mer effektiv enn å flytte på brikka.
Laber LCD
LCD-skjermen er 2,5" stor og har en god oppløsning på 215.000 piksler.
Dessverre har den et markant etterslep - dårligere enn noe annet kamera vi har testet det siste halvåret.
Innsynsvinkelen er heller ikke spesielt god - skjermen er spesielt følsom for fingeravtrykk, og i sterkt lys er det vanskelig å se søkerbildet.
På den positive siden er Olympus-skjermene gode i mørket, og trenger svært lite lys for å kunne vise hva du er i ferd med å ta bilde av.
Mju 750 er godt å betjene - menystrukturen er godt bygget opp, og tekst og konstraster byr ikke på noen problemer i forhold til lesbarhet.
Den litt vinklede konstruksjonen gjør at kameraet er godt å holde i, og betjeningskomforten er god, med godt merkede knapper og et funksjonshjul som føles akkurat passe.
Et negativt punkt er imidlertid plasseringen av blitsen, som har veldig lett for å bli liggende bak langfingeren på høyre hånd hvis du ikke er forsiktig.
Hjelp til nybegynnere
Funksjonshjulet lar deg bytte mellom avspilling, opptak, SCN-modus (motivtyper, med et solid utvalg av ulike situasjoner), guide (med hjelp til å ta bilder) og filminnspilling.
Spesielt guide-funksjonen er veldig fin for nybegynnere - velg fra menyen at du ønsker å ta bilde mot sola, så foreslår kameraet at du bruker fyllblits, spotfokusering eller eksponeringskompensasjon og utfører det når du trykker OK.
Du kan også få hjelp til å skape en uskarp bakgrunn eller redusere uskarphet.
Når kameraet står i innspillingsmodus, fungerer også piltastene som hurtigtaster til blitsstyring, selvutløser , makro og eksponeringskompensasjon.
Disp-knappen lar deg styre informasjonsnivået på skjermen (levende histogram og hjelpelinjer er mulig), og meny-knappen trenger vel ingen egen forklaring.
I tillegg finnes knapper for sletting av bilder og direkteutskrift av valgt bilde.
På toppen finner vi av/på-knapp, utløserknapp og en egen knapp for aktivering av anti shake-funksjonen; spesielt nyttig når det ikke er allverden med lys og du ønsker å ta bilde uten blits.
Kameraet bruker for øvrig xD-kort, i likhet med kameraene fra Fujifilm.
Både strøm, USB og A/V bruker den samme pluggen, og batteriet er skjermet bak et plastlokk i bunnen med en liten pinne som i tillegg holder det på plass.
Batterilevetiden er for øvrig oppgitt til 190 bilder, som er noe i svakeste laget (spesielt nå som vinteren er rett rundt hjørnet, og de oppgitt batterilevetid er i overkant).
Mju 750 er først og fremst et kamera for den mindre avanserte brukeren.
Kameraet har hverken mulighet for blender- eller lukkerprioriterte bilder; ei heller for manuell fokus, men har mye funksjonalitet knyttet til bildevisning, blant annet kalenderfunksjon.
Ytelse
Det lille kameraet fra Olympus er ingen racer, og scorer relativt middelmådig på alle våre tester.
Spesielt er oppstartsiden svært treg, og autofokusen er ikke like rask som på de fremste i denne klassen.
Her er den vanlige tabellen:
Bildekvalitet
Vi var ikke veldig importe over bildekvaliteten sist gang vi testet et kamera fra Olympus, og også denne gangen kan vi styre vår begeistring.
For å ta det positive først, har kameraet nå fått bildestabilisering i form av flytting av CCD-brikken, som gjør at det er litt lettere å ta skarpe håndholdte bilder.
Bildene har imidlertid begrenset skarphet.
Det kommer i hovedsak av støyreduksjonen i kameraet, som visker ut detaljene i bildet selv på moderate ISO-verdier.
Riktignok er nivået av støy er forholdsvis moderat på ISO 400, men tapet av detaljer er stort.
Under ser du et eksempel på hvordan detaljer er visket ut på bildene fra Olympuskameraet sammenlignet med bildene fra Nikon - bildene er tatt med få sekunders mellomrom og er ikke nedskalert.
ISO-verdien er 80 og lukkertiden 1/320s.
Objektivet byr på 5x optisk zoom, som er en utfordring i et så lite kamera.
Spesielt legger vi merke til at hjørnene på bildene blir veldig uskarpe på vidvinkel, og den kromatiske feilbrytningen er i overkant høy ut mot kanten, noe du ser eksempel på i bildet til høyre.
Innendørsbilder får også ofte et gulstikk.
Som vanlig har vi lagt ut et knippe bilder vi har tatt med kameraet, så du har mulighet til å vurdere bildekvaliteten selv.
Konklusjon
For fem-seks år siden lagde Olympus kameraer som var noe av det absolutt beste som var å få tak i, men i løpet av de siste par årene har flere av konkurrentene dratt fra.
Mju 750, som er den nest øverste modellen, og sannsynligvis den modellen som tar de beste bildene, er et utseendemessig attraktivt kamera med funksjoner som i utgangspunktet som virker forlokkende, men det blir allikevel et middelmådig inntrykk vi sitter igjen med etter å ha testet kameraet den siste uka.
Spesielt er det bildekvaliteten og ytelsen det faller på.
Bildene mangler detaljer, autofokusen er ikke spesielt rask i våre tester og en oppstartstid på tre sekunder er for mye når konkurrentene starter på halvannet.
I tillegg er ikke LCD-skjermen spesielt god, avanserte funksjoner er en mangelvare og batterilevetiden i knappeste laget.
En ting skal Olympus ha - å bruke Mju 750 går som en lek.
Menyene er lette å lese, kameraet har innebygget hjelp som sikkert er nyttig for mange, og de mange motivprogrammene gjør at det er lett å stille inn kameraet riktig til ulike bildesituasjoner.
Kameraet er også det eneste av de vi har testet i denne omgangen som faktisk tåler en runde i regnværet eller i skibakken, så har du slike behov kan det være verdt å ta en titt i retning Olympus, som tilbyr en ganske rimelig løsning i så måte.
| 0
|
201547
|
Panzer Dragoon Orta
Klar for litt heftig skyting?
Segas meget underholdende actionspill er nå i butikkene, og vi anbefaler det på det varmeste.
Det er for tiden populært å oppdatere klassiske spillserier med dagens teknologi og spillbarhet.
Metroid Prime på GameCube er et eksempel på dette, og viser hvor vellykket en slik evolusjon kan være.
Panzer Dragoon er et annet kjent navn som nå oppdateres, selv om forskjellen er ikke så dramatisk som fra gamle Metroid til dagens mesterverk.
LES OGSÅ:
Panzer Dragoon-spillene dukket opprinnelig opp på Sega Saturn
to av dem var actionspill, og Panzer Dragoon Saga var et rollespill.
Panzer Dragoon Orta på XBox tar oss tilbake til action-røttene.
Spillet er en såkalt
rail shooter, og det betyr at det hele foregår langs forhåndsdefinerte ruter, med kun begrenset kontroll over bevegelsene.
Vi vet at det høres egentlig ganske kjedelig ut, men tro oss
Orta er et av årets hittil heftigste opplevelser, på skinner eller ikke.
Med plott også
Faktisk så er det en helt kurant bakgrunnshistorie som utvikler seg i bakgrunnen.
Vi blir oppdatert via flotte filmklipp mellom oppdragene, men det vi egentlig vil er selvsagt ut og skyte.
Panzer Dragoon Orta handler om en tenåringsjente ved navn Orta, som blir befridd fra et fengsel av en enorm drage.
Hun rømmer fra det onde imperiet som holdt henne fanget, og oppdager etter hvert, til sin store overraskelse, at det også finnes snille mennesker i den ganske så forskrudde verden hun lever i.
Orta tilbringer spillet sittende på den nevnte dragen, og der er dette enorme monsteret du har kontroll over.
Frihet på skinner
Selv om spillet følger en bestemt rute, har du fremdeles mange muligheter for å styre Orta og hennes drage.
Mye stammer fra gamle Panzer Dragoon-spill, men flere av elementene er helt nye.
Den venstre analoge stikken brukes til å styre selve dragen.
Selv om den blir dratt av et usynlig tau, kan du fremdeles sveve opp og ned, til venstre og til høyre.
Den høyre analoge stikken bruker du til å sikte deg inn på de mange fiendene.
Ved å trykke på riktig knapp låser dragen seg inn på opptil flere motstandere, og slipper dødelige raketter som følger målene.
Du kan også skyte på fiendene uten å låse deg inn på dem, men slikt angrep er som regel svakere.
Dragen kan også gli fremover eller bremse ned og fly bakover.
Flere ganger er dette nødvendig, for eksempel hvis fiendens svake punkt er på dens bakside, og du må fly rundt den for å nå dette punktet.
Det er også smart å gli hvis du blir overveldet av fiendens prosjektiler.
En viktig nyhet er at dragen kan nå skifte form.
Grunnformen er den mest balanserte, den kan låse seg inn på flest mål og gli frem og tilbake.
Den andre formet er tyngst og kraftigst.
Den kan låse seg inn på kun noen få mål samtidig, men rakettene den skyter ut er de desidert mest ødeleggende.
Den kan heller ikke gli, så den egner seg best til kamper mot store og trege bosser.
Den tredje formen er minst og lettest å manøvrere.
Den kan gli bedre enn noen av de andre formene, men kan ikke låse seg inn på mål.
Panzer Dragoon Orta handler om én ting skyte ned all slags merkelige skapninger.
Du vil bli angrepet av bølger etter bølger med fiender, store kampskip og enda større bosser.
Det som er interessant er at angrepene kommer fra alle retninger.
Du vil ikke bare bli angrepet forfra, men også bakfra og fra sidene.
Du må altså konstant passe på radaren og bevege kameraet rundt for å sjekke om ikke noen sniker seg bak deg.
For å skifte synsvinkel bruker du skulderknappene.
Et bitte lite rollespillelement er også lagt til du kan til tider plukke opp powerups, som gjør dragen din kraftigere.
Briljant design
Som sagt er alle brettene helt lineære, med ett unntak
du får alltid én mulighet til å velge hvilken rute du vil ta, noe som gjør det mer attraktivt å spille gjennom brettene en gang til ved et senere tidspunkt bare for å prøve den andre ruten.
Vi skal likevel ikke kritisere mangelen på interaktivitet i brettene
det er slik spillet er, her skal det skytes, ikke utforskes.
Når det er sagt er brettene i spillet helt herlige.
Orta farer gjennom all slags omgivelser: i skoger, under jorden, gjennom ørkener, langs fosser og langt opp i himmelen.
Det hele er blendende vakkert, intenst og spesielt.
Verdenen Orta lever i er ytterst merkelig og befolket av noen virkelig spesielle skapninger.
Selv om Orta ser menneskelig ut, er hun omtrent den eneste i spillet som gjør det.
Alle andre, både venner og fiender, er eksempler på nesten kunstnerisk kreativitet hos utviklerne.
Det at alle snakker et sært språk som er utviklet spesielt for spillet, forsterker bare inntrykket av at dette foregår i en helt fremmed verden.
Boxen viser muskler
Grafisk sett er Panzer Dragoon Orta en herlig opplevelse, rett og slett noe av det peneste på XBox akkurat nå.
Alle brettene oser av detaljrikdom, farger, levende elementer og storslåtte spesialeffekter.
Det er nesten synd at spillet er så hektisk, vi hadde likt å se en modus der du kan fly gjennom brettene i fred og ro bare for å sette pris på alle de grafiske detaljene.
De tilgjengelige skjermbildene er nesten overhodet ikke representative hvor flott spillet ser ut i bevegelse.
Vi kunne faktisk anbefalt
Orta for XBox-eiere som kun trenger en demo for å vise de grafiske mulighetene til konsollen
men heldigvis er spillet vanvittig gøy i tillegg.
Kom tilbake
Et annet sterkt punkt er at det finnes drøssevis med hemmeligheter du kan låse opp hvis du prøver hardt nok.
Den aller hyggeligste er at hele det originale Panzer Dragoon-spillet er tilgjengelig for alle som spiller gjennom hele XBox-versjonen.
I tillegg finnes det en god del ekstra brett du kan låse opp, pluss bilder, filmklipp og massevis av annet bonusmateriale.
Sett bort fra ting man kan låse opp, er det uansett svært morsomt å spille gjennom spillet på nytt bare for å få bedre tider og rangeringer.
Det er faktisk først når du har spilt gjennom spillet en gang og perfeksjonert kontrollsystemet, at du bør gå tilbake og virkelig nyte alt Panzer Dragoon Orta har å by på.
Konklusjon
Panzer Dragoon Orta er et arkadespill av den gamle skolen, der alt dreier seg om å skyte, uten å tenke på strategi eller planlegging.
Det er intenst, heftig, eksplosivt og veldig, veldig bra.
Selvsagt, hvis du absolutt må tenke før du skyter, er ikke dette spillet for deg.
Men for alle som er glad i skikkelig action, kombinert med fantastisk grafikk og nyskapende design, er Panzer Dragoon Orta perfekt, og det beste du får innen sjangeren akkurat nå.
Dessuten vil du garantert komme tilbake til Orta selv om du har rundet det en gang, og det gjør at spillet virkelig er verdt pengene.
| 1
|
201549
|
Harry Potter 2
Et år er gått, og Harry Potter er tilbake både på kino og på dataskjermen.
Vi tar et titt på noen av de mange Harry Potter-spillene som lanseres av Electronic Arts for tiden.
Det er ikke spesielt overraskende at det spillselskapet som har dypeste lommer sitter med noen av verdens største filmlisenser Harry Potter og Ringenes Herre.
Akkurat som i fjor blir også årets høst dominert av disse to navnene, og spillinteresserte slipper heller ikke unna.
LES OGSÅ:
Harry Potter selger, og det er Electronic Arts klare over.
Derfor lanserer de spillet på alle tenkelige plattformer, til og med utdaterte maskiner som PlayStation og GameBoy Color.
Faktisk får hele syv forskjellige plattformer en variant av spillet.
Spillene er heller ingen uinspirerte kopier av hverandre, de utnytter faktisk alle plattformers styrker.
I fjor testet vi PC-versjonen av Harry Potter og De Vises Stein, og var temmelig fornøyd med spillet.
Anmeldelsen kan du lese i denne artikkelen.
I år har vi også brukt mye tid på PC-versjonen, men tittet også på XBox- og PS2-versjonene, som er helt forskjellige fra PC-utgaven.
Fargerik underholdning
La oss først se på PC-utgaven av Harry Potter og Mysteriekammeret.
Spillet følger stort sett samme konsept som fjorårets utgave, men med flere hyggelige forbedringer.
Det meste foregår i og rundt Harrys skole, Galtvort, og poenget er å utføre oppdrag som er relatert til forskjellige personer på skolen.
I løpet av spillet vil du få opplæring i flere forskjellige trylleformler, og etter timen må du ut i feltet og øve deg i praktisk bruk av formelen.
En stor del av spillet går med til dette, men det er ikke alt.
Du må også løse gåten rundt det såkalte mysteriekammeret, samle ingredienser til diverse magiske drikker, og en gang i blant spille litt Rumpeldunk eller duellere mot andre elever på skolen.
Mellom oppdragene får du muligheten til å utforske den store skolebygningen, som er full av hemmeligheter.
Etter hvert som du behersker flere magiske formler, åpnes flere dører og skjulte områder.
Selve oppdragene er varierte når det gjelder tematikk og omgivelser, men i bunn og i grunn gjelder det å hoppe fra plattform til plattform, få opp dører og fjerne diverse sperrer.
Det er også en god del slemme dyrearter som befolker områdene rundt Galtvort, og disse må elimineres.
Spillbarheten er egentlig ikke så veldig forskjellig fra det første spillet, men heldigvis er det kommet en del nye elementer.
For eksempel må du ofte bruke de stygge dyrene som prøver å hindre deg i å nå dine mål, til å låse opp nye områder.
Det er blitt lagt mer vekt på å samle Allsmaksbønner, og nå kan du bytte disse mot andre, mer verdifulle gjenstander.
Trollmenn-kortene er også tilbake, og nå er de faktisk ganske nyttige.
Spillbarheten i PC-versjonen er tilpasset barn, og følgelig er spillet ganske enkelt, alle oppgavene blir grundig forklart og det virker også som om vanskelighetsgraden er blitt jekket noe ned.
Oppdragene går som sagt stort sett ut på det samme, men er likevel såpass varierte at det ikke blir kjedelig.
Vi synes at spillet, i år som i fjor, er god underholdning for de yngste, og er et av de bedre filmbaserte spill vi har sett på lenge.
Grafikken henger etter
Med unntak av noen forbedringer, har ikke grafikken i PC-versjonen endret seg nevneverdig.
Det er fremdeles den samme grafikkmotoren som brukes, og det begynner å se ganske så firkantet ut.
Teksturene er ikke spesielt skarpe, animasjonene er begrenset og det hele etterlater et middels inntrykk.
Vi skjønner imidlertid at spillet ikke er rettet mot hardcore-gamere som krever den ferskeste teknologien.
Barn som spiller Harry Potter tenker nok ikke så mye på den grafiske kvaliteten, og dessuten så fungerer spillet også på mindre krevende PCer.
Glimrende konsollutgave
I tillegg til å teste spillet på PC, prøvde vi også XBox- og PS2-versjonen av Harry Potter.
Det viser seg nemlig at konsollversjonen av Harry Potter er helt forskjellig fra PC-utgaven (men XBox, PS2 og GameCube-versjonene er imidlertid ganske like).
Mens PC-versjonen er i hovedsak et plattformspill, er konsollversjonene mer eventyrpreget, med mer vekt på interaksjon mellom personene i spillet og bakgrunnshistorien.
Vi rakk dessverre aldri å sette oss ordentlig inn i konsollutgavene av Harry Potter, men det vi rakk å spille på XBox synes vi var meget imponerende.
Grafikken er flott, og bringer Harrys verden mer til live enn tilfellet er med PC-versjonen.
Du får mer frihet til å utforske, spillet er mindre lineært og oppgavene er av helt annen karakter enn i PC-utgaven.
Her gjelder det å utføre mer logiske oppgaver som har større forankring i Harry Potter-universet.
Spillet er svært godt tilpasset konsollene, med flott og enkel kontroll og høy grad av brukervennlighet.
Vi synes definitivt at konsollversjonen av Harry Potter er et flott spill, og på mange måter bedre enn PC-versjonen.
Det er synd at vi ikke rakk å tilbringe mer tid med Harry Potter på XBox!
Et viktig poeng er hvorvidt de forskjellige spillene har norsk tale det er tross alt snakk om barnespill.
Av versjonene vi har testet, støtter PC-utgaven både norsk og engelsk tale, PS2 er kun å få tak i norsk versjon, mens XBox-eiere må nøye seg med kun engelsk tale.
Litt sært egentlig, men det er klart at Harry Potter-purister med sans for original tale må kjøpe seg XBox- eller PC-utgaven.
Konklusjon
Vi liker alle Harry Potter-spillene godt.
Det er god underholdning, mest for barn, men passer også for de eldre.
Med tanke på hvor ofte filmbaserte spill ender opp som kun en skygge av filmen, er det svært hyggelig å se at utviklerne til EA virkelig har klart å utnytte lisensen og faktisk lage underholdende spilltitler.
Vi liker nok konsollutgavene bedre, selv om vi brukte mer tid sammen med PC-versjonen.
Harry Potter på XBox er en ny opplevelse, mens Harry Potter ligner litt for mye på fjorårets spill
selv om det fremdeles er bra.
Konklusjonen er klar:
Kjøp deg et Harry Potter-spill hvis du og/eller dine barn er glad i bøkene og filmene.
Helst en konsollversjon, men gjerne PC-utgaven også.
Det er god underholdning.
| 1
|
201550
|
Sony Ericsson W550i
Sony Ericsson kjører hardt på de nye Walkman-mobilene om dagen og nå har det kommet en ny modell.
Vi har testet Sony Ericsson W550i.
Som vi har snakket om i noen måneder nå er musikkmobilene på full fart til å ta over, og de som har tatt strupegrep på markedet er Sony Ericsson.
Etter sin W800i-suksess har nå den litt billigere W550i kommet.
Men er den like bra som storebroren?
For det er ingen tvil om at W800i har tatt markedet med storm.
Sony Ericsson har i lange perioder slitt med å kunne levere nok til norske butikker.
Mye på grunn av kult design, suverene tekniske spesifikasjoner og en ganske god pris.
MP3-spilleren innfrir
Derfor har man jo ganske store forventninger til lillebroren W550i, og når det gjelder det viktigste punktet, nemlig MP3-spilleren, innfrir den til fulle.
Lyden i denne mobilen er helt enorm og overgår faktisk det man får i dagens iPod-spillere.
De interne høyttalerne er overraskende bra og kan brukes i nødstilfeller, men det er først når man får koblet til hodetelefoner at MP3-funksjonaliteten kommer til sin rett.
Selv om det følger med et ganske bra sett er det heldigvis mulig å bruke sine egne hodetelefoner med jack-plugg sammen med W550i.
Mobilen har også de viktigste snarveiknappene for å operere MP3-spilleren, lett tilgjengelig.
Den har også innebygd FM-radio med RDS og kan spille musikk i opptil 30 timer uten å måtte lade (da uten bruk av telefonfunksjonene).
Selve MP3-spilleren fungerer meget godt, med et oppsett som minner om Apples iPod, med enkel kategorisering av artister, album og sanger.
Man finner lett frem til de riktige låtene.
Overføring av sanger fra PC-en går også smertefritt med det medfølgende Disc2Phone-programmet.
Mangler minne
Et punkt MP3-funksjonaliteten Sony Ericsson W550i skuffer på er minnet.
Det er riktignok 256 MB internminne i denne mobilen, noe som er langt mer enn hos de fleste andre mobiler på markedet, men den støtter ikke minnekort.
En av de viktigste funksjonene for en MP3-mobil er tross alt lagringskapasitet og det at man ikke kan bygge ut kapasiteten er utvilsomt en ulempe.
Spesielt når man må bruke det samme internminnet til lagring av kontakter, meldinger, spill, videoer og bilder.
Skuffende kamera
For denne mobilen er selvsagt utstyrt med et kamera.
Men det er ikke snakk om det fantastiske to megapikselkameraet som er på W800i.
Her har vi kun 1,3 megapiksler til rådighet, og selv om kvaliteten på disse bildene er bra, blir det litt skuffende.
Spesielt når vi også legger merke til at Sony Ericsson også har klart å hoppe over linsedeksel på W550i.
Vi må innrømme at vi vel ikke kan forvente at det er like bra kamera på W550i som på W800i, men problemet er prisen.
Litt for dyr?
For Sony Ericsson W550i koster litt i overkant.
Den ligger nemlig på 2 900 kroner, uten abonnement.
I seg selv ikke så ille for en mobil med alt det W550i kan by på, men når man kan få storebroren for kun syv hundre kroner mer kan det bli vanskelig å overbevise ungdommen om at de skal satse på denne i stedet.
For det er ungdommen Sony Ericsson går etter med denne mobilen.
Det følger blant annet med nye deksler slik at man kan velge mellom oransje eller hvitt design på denne spreke mobiltelefonen med roterbar skjerm.
Menyene har også blitt forbedret med tanke på ungdommen.
Ikke bare det at menyene har blitt mer fornuftige, men de har blitt mye kulere rent designmessig.
På noen av de forskjellige motivene har de nemlig gått fra det tradisjonelle rutenettet til et sprekere menyoppsett.
Hvorvidt det er noen fordel for selve navigasjonen skal være usagt, men det ser i hvert fall kult ut.
Vi skulle faktisk likt å se Sony Ericsson ta hånd om Nokias Series 60-system, slik at vi kunne fått en kombinasjon av det åpne gode systemet til Nokia og det utrolig stilige systemet til Sony Ericsson.
Vil se og trykke
Når det gjelder programmer er denne mobilen utstyrt med noen utrolig bra spill.
Et kult snowboard-spill er sportsalibiet.
I tillegg har W550i fått en mobilversjon av den gamle arkadeklassikeren Gauntlet, samt en versjon av det populære Worms.
Disse spillene er med på å gjøre denne mobilen utrolig morsom i bruk.
For som med flere av de andre modellene til Sony Ericsson har man hele tiden lyst til å ta W550i opp av lomma bare for å se på og trykke på den.
Kulere enn storebroren?
W550i er ment som en billigtelefon, og har således ikke 3G-funksjonalitet (da må man vente på den neste musikkmobilen, W900i).
Den har heller ikke EDGE-støtte, noe vi beklageligvis har begynt å bli vant til fra Sony Ericsson.
Derfor er ikke dette noen optimal telefon for deg som vil surfe via mobilen.
Men som musikk- og multimediemobil er W550i et meget godt alternativ.
Riktignok får du mer for pengene med storebroren W800i, men W550i er faktisk hakket kulere, noe som vel er det viktigste for de som vil ha denne mobilen.
Selv om vi godt kunne tenkt oss at W550i var noen hundrelapper billigere nøler vi ikke med å anbefale den, spesielt for dere som har noen ekstra kroner å blåse.
Men kjapp deg, for det blir nok stor etterspørsel og leveringsproblemer på W550i også.
| 1
|
201551
|
Anbefalt:Nikon D3000
Fra konklusjonen:
Nikon D3000 er et godt valg for nybegynneren, der mesteparten av betjeningen foregår via et svært brukervennlig grensesnitt på skjermen.
Kameraet viser deg eksempler dersom du vil angi manuell hvitbalanse, endre fokusmetode eller justere følsomheten, og hvert menyvalg er forklart dersom du trykker på hjelpeknappen; også på norsk.
I tillegg er kameraet godt utstyrt på funksjonsfronten, både i opptaksmodus og også med tanke på etterbehandling av bildene i kameraet.
Ytelsesmessig er kameraet kjapt nok for de fleste (selv om autofokusen ikke er like rask som de raskeste), og batterilevetiden er best blant de testede kameraene.
Vi skulle gjerne ha sett at bildekvaliteten hadde vært enda et hakk hvassere, men det er ingen tvil om at Nikon D3000 vil oppfylle de fleste krav i dette brukersegmentet, og med en av testens hyggeligste prislapper, ender vi derfor opp med å konkludere med at Nikon D3000 er mye kamera for pengene, og et anbefalt kjøp fra oss.
| 1
|
201552
|
Anbefalt:Olympus PEN E-PL1
Fra konklusjonen:
Det er vanskelig å anmelde kameraer basert på Micro FourThirds-standarden uten å være en smule subjektive - størrelsesaspektet er nemlig såpass relevant her at det nødvendigvis må telle med i totalkarakteren.
PEN-kameraet er bittelite sammenlignet med de andre, men har allikevel meget god bildekvalitet som du ikke vil være i nærheten av å oppnå med et kompaktkamera, og nettopp det er noe av det vi setter mest pris på ved denne kameraserien fra Olympus.
På tross av den lille størrelsen, fremstår PEN E-PL1 som ett av de to mest avanserte kameraene i denne gruppen, med finesser som styring av trådløs blits, et hav av innstillinger og funksjoner og også funksjonalitet myntet på nybegynneren.
Vi skulle helst ha sett at autofokusen var noe raskere, og i sterkt sollys savner vi den optiske søkeren, men det er ingen tvil om at Olympus PEN E-PL1 er et meget godt og lite kamera, og vi gir derfor også "Anbefalt produkt"-utmerkelsen til Olympus i denne runden.
| 1
|
201556
|
Apple MacBook Air 2012 13"
Hva er nytt på den nyeste MacBook Air?
Vi har testet.
Siden den første MacBook Air dukket opp i 2008 har det ytre vært rimelig uforandret.
Det viktigste har hele tiden vært minimal tykkelse og eksklusivt design, og først i det siste året har dette også blitt hovedtrenden i PC-verdene for mange maskiner i tilsvarende prisklasse - såkalte Ultrabooks.
At MacBook Air var stamfaren til Intels Ultrabook-konsept er ganske tydelig.
Men om det ytre har vært tilnærmet likt har det skjedd mye på innsiden.
Den opprinnelige modellen hadde en egen variant av Intels strømgjerrige Core 2 Duo, 2 GB minne og en 80 GB harddisk.
Selv om alle var begeistret over det ytre formatet, var ytelsen ikke noe å rope hurra for, bortsett fra hos de som hadde råd til å spandere noen tusen ekstra for en 64 GB SSD.
I 2011 kom det største spranget, da ble maskinene utstyrt med Core i5 som standard og ble nesten like kraftige som MacBook Pro, men uten samme tilkoblings- og utvidelsesmuligheter.
2012-utgaven tilbyr en ytterligere oppgradering av maskinvaren, i det ytre er maskinene så like at ingen legger merke til at du har siste modell.
Nytt i 2012
Maskinene kommer nå med Ivy Bridge utgavene av Core i5, (1,8 GHz 3427U) eller Core i7 (2 GHz 3427U).
Disse prosessorene har HD4000 grafikk som er vesentlig raskere enn fjorårets HD3000.
Standard minne er nå på 4 GB, med mulighet for 8 GB.
Den maksimale SSD-størrelsen er nå jekket opp til 512 GB, men standard er fremdeles 128 eller 256 GB.
Tilkoblingene er de samme på begge sider som på 2011 modellen, med 1 USB på hver side, og Thunderbolt og SD-kortleser på den ene siden og lydutgang og ny og mer solid MagSafe 2 strømtilkobling på den andre siden.
Men nå er det USB 3.0 på begge sider, det er kanskje den mest dramatiske endringen for mange.
Forøvrig er det fremdeles en blank TN-skjerm med begrenset betraktningsvinkel, og oppløsning på 1440 x 900.
Skjermen er meget lyssterk og er brukbar også i bortimot direkte sollys (de få gangene man måtte bli utsatt for slikt for tide ...), men helt på høyde med de nye, og beste Ultrabookene fra Samsung og Asus, er den ikke.
Forskjellige komponenter
Sjekker man på nettet hos entusiastene som plukker fra hverandre nye Mac'er, finner vi at det er flere leverandører av viktige komponenter til MacBook Air.
Først og fremst er det skjerm (Samsung og LG) og SSD som kan variere, med merkbare, men ikke alltid dramatiske forskjeller.
Det er lite du kan gjøre med skjermvalget, du må ta det du får, og forskjellene er små og godt innenfor hva Apple mener du kan forlange.
Når det gjelder SSD er det derimot muligheter for større forskjeller mellom enhetene fra Samsung og Toshiba, og det er kontrolleren som er nøkkelen.
SSD fra Toshiba bruker en SandForce kontroller som komprimerer data før de skrives til selve flashminnet.
Dermed blir skriveytelsen vesentlig dårligere når du skal skrive komprimerte mediedata som musikk og video til SSD.
I en bærbar hvor SSD er den eneste lagringsenheten spiller dette en større rolle enn i stasjonære hvor du kan ha en egen SSD som systemdisk hvor du i svært liten grad skriver og lagrer ikke-komprimerbare data.
Uansett er SSD en av de få tingene hos MacBook Air som du kan oppgradere selv.
Det er fremdeles et eget design, helt ulikt standard SSD-format, men det finnes flere leverandører av kompatible SSD-enheter.
I bruk
MacBook Air er en kjapp maskin, alle programmer starter i løpet av få sekunder, og det er ingen tendenser til hakking når man bruker lokale data.
At nettet kan være tregt er jo en annen sak, men med en rask linje sitter alt rett i skjermen.
Videohåndteringen er også uproblematisk, vi kjørte 12 YouTube-videoer samtidig uten hakking eller andre tegn til anstrengelser.
Det som har gjort størst inntrykk de dagene vi har brukt maskinen er at den er helt påtagelig stille.
Vi har ennå ikke hørt viftesus verken under vanlig bruk eller i tester.
Geekbenchresultatet på 6738 ligger rundt 1000 poeng høyere enn fjorårets MacBook Air, det er en vesentlig forbedring.
Mye av dette ligger i mediehåndtering, som er det mest resurskrevende i hverdagsbruk.
SSD-ytelsen målte vi til 195,2 MB/sek på skriving og 388,3 MB/sek på lesing.
Dette er en "Apple SSD TS128E" som er Toshiba-enheten med SandForce kontrolleren.
Dette er helt på høyde med de raskeste Ultrabookene.
Strømforbruket er lavt, men vi har ikke fått gjort noen egne tester denne gangen.
Andre rapporterer om 7 timers bruk, noe som samsvarer bra med snittet av Ultrabooker vi har testet, med tilsvarende maskinvare.
Vårt erfaring er at den holder fint i to dager når den ligger framme, man setter seg ned og sjekker ting, surfer, spiller noen videoer, jobber litt - typisk bærbar hjemmebruk hvor man bare klapper den sammen og aldri slår den helt av.
Priser
Den rimeligste 13-tommeren koster 9 990 kroner, med 1,8 GHz Core i5, 4 GB minne og 128 GB SSD.
Med alle ekstra utvidelser som 2.0 GHz Core i7, 8 GB minne og 512 GB SSD kommer du opp på 18 090 kroner.
Konklusjon
Den nye MacBook Air 13"er klart raskere og mer stillegående enn fjorårets modell, og en enorm forbedring fra 2010-modellen.
Dette skyldes både prosessor og arkitekturen rundt, og i minst like stor grad nye raskere SSD-løsninger.
Utformingen er velkjent og har dannet skole, den er stilren og elegant selv om det er noen detaljer vi for vår del ikke er helt begeistret over.
De skarpe kantene, av/på-bryteren som er en vanlig tast, og topphengslingen av styreflaten som gjør det vanskeligere å klikke hvis fingeren er nær toppen.
Skjermen er heller ikke i samme klasse som resten av maskinen, en eIPS-skjerm hadde definitivt gjort seg.
Vertikal betraktningsvinkel er rett og slett kritisk på en maskin som er beregnet på portabel bruk.
Det hadde heller ikke vært dumt med en WLAN-løsning med 3 innebygde antenner.
Men MacBook Air 13" er langt mer enn en surfe- og skrivemaskin, mange som har sverget til MacBook Pro vil finne den som et relevant alternativ.
Hadde skjermen vært bedre hadde enda flere vurdert Air som portabel arbeidsmaskin.
| 1
|
201557
|
LG IPS225V
Bra bilde til folket?
Nå er de virkelig billige IPS-skjermene her, LG er tidlig ute.
De som har fulgt med på våre tester og artikler om LCD-skjermer til PC har fått med seg at det er skjermer med IPS-paneler som gir det beste bildet.
De billige skjermene bruker en annen paneltype - TN - som har flere svakheter i daglig bruk.
Mer om dette kan du lese i denne artikkelen.
Men skjermer med IPS-paneler har vært vesentlig dyrere, inntil nylig.
Grunnen til prisfallet er nye produksjonsmåter som har gitt bedre lysgjennomgang, og mindre krav til bakbelysningen med bruk av LED.
Hvis man så kombinerer et rimelig IPS-panel med en enkel skjermkonstruksjon?
Det er dette LG har gjort i modellen vi har hatt på testbenken.
LG IPS225V
Skjermen kommer med et kalibreringsskjema som viser avviket i forskjellige måleparametre.
Konstruksjon
Dette er en enkel skjerm, foten er i blank plast, har ingen justeringsmuligheter i høyden og heller ikke i noen andre retninger.
Det gjør at den fungerer fint på en vanlig kontorpult eller skrivebord, men i andre sammenhenger kan plassering by på utfordringer.
Du kan alltids montere den på et 100 mm VESA-oppheng hvis det skulle knipe.
Konstruksjonen ellers er i sort plast, rammen ser ut som børstet metall og skjermoverflaten er matt, slik vi liker det.
Blankt kontrastbelegg kan fungere i mørket til å se film, men ellers gir det som regel plagsomme reflekser.
Det slipper du med denne skjermen.
Tilkoblingene er de tradisjonelle VGA, DVI og HDMI, strømforsyningen er intern, og det er en hodetelefonutgang som fungerer når du kobler skjermen til med HDMI til en kilde som også sender lyd.
Betjeningen skjer med knapper under høyre skjermkant, og med en gang du trykker kommer menyen opp med gode manøvreringsmuligheter.
Selv om funksjonen til knappene ikke er merket på fronten, dukker de opp i menyen, noe som fungerer utmerket.
Bildekvalitet
Bildekvaliteten er utmerket, det er påtagelig å koble opp en IPS-skjerm som erstatter en TN-skjerm, det gir en helt annen brukeropplevelse.
Fargene er dypere, teksten er klarere og bildet forandrer seg minimalt når du flytter hodet eller reiser deg opp.
Det eneste vi har å bemerke er at det "går" et horisontalt bånd over skjermen når du reiser deg langsomt rett opp fra ideell sitteposisjon til stående, mens du ser ned på skjermen.
Responstiden er det heller ingen ting å si på.
Det lille etterslepet som kan fremprovoseres er helt ubetydelig, og blander seg med den naturlige fartsfølelsen når man følger et objekt som beveger seg raskt over skjermflaten.
Konklusjon
Vil du ha tydelig bedre bildekvalitet enn de vanlige TN-skjermene, men ikke trenger avanserte fysiske justeringsmuligheter er skjermen et utmerket valg.
Skal du redigere video og jobbe med bildebehandling er denne skjermen langt mer tilfredsstillende enn de billigere alternativene med annen panelteknologi.
Samtidig er skjermen mer behagelig til vanlig PC-bruk med tekst og blandet informasjon.
Skjermen kommer i salg i september - prisen i Norge er enda ikke fastsatt.
Vi har sett den til 24000 Yen i Japan og 143 Euro i vår del av verden (antagelig uten avgifter).
Vi kommer tilbake med nærmere prisinfo når dette foreligger.
Vi kan jo nevne at forgjengeren LG IPS226V på 22 tommer selges her i landet til under 1400 kroner.
OPPDATERT:
Prisen på denne skjermen vil ligge rundt 1690 svenske kroner ( Rundt regnet 1442 norske)
| 1
|
201559
|
Sony Ericsson K750
Glem 1.3 megapiksel, nå er det skikkelig bildekvalitet som gjelder.
Nye K750 er nå i butikkene, og her er vår dom over denne supermobilen.
Den magiske to megapiksel-grensen på mobiltelefonen er nå offisielt brutt.
Sist sommer så vi de første megapiksel-telefonene, som leverte meget bra bildekvalitet til å være mobiltelefon, men det er først nå vi kan sakte begynne å sammenligne bildekvaliteten fra en mobil med bilder tatt med et ordentlig kamera.
Den første to megapiksel-telefonen er nemlig nå i norske butikker, og vi er imponert over hvor bra bilder den tar.
Men K750 er jo en mobiltelefon også, så la oss først se hvilke muligheter den gir oss.
Mobilen stammer fra den samme familien som suksesstelefonene T610, T630 og K700 kommer fra, altså små og hendige mobiler fullpakket med gode funksjoner.
Rent utseendemessig skiller den seg litt fra den direkte forgjengeren, K700, som var sølvfarget og hadde noen avrundede elementer.
K750 minner oss litt om T630, en telefon vi fremdeles synes er meget stilig
og det gjelder også denne utgaven.
Den er sortfarget, med rette kanter og et rent, behagelig utseende.
Vi liker måten den fremstår på.
På utsiden
Det er temmelig rikt med knapper på K750.
Vi legger blant annet merke til en ny knapp rett nedenfor skjermen, plassert mellom de vanlige menyknappene man finner på alle Sony Ericsson-telefoner.
Denne tasten åpner en snarveimeny som tar oss til en del mye brukte funksjoner, samt åpner våre internett-bokmerker.
Langs sidene er det plassert volumkontrollere, kamerasnarvei og en egen medieknapp, som brukes til å aktivere radio eller MP3-spiller.
Kameralinsen er plassert logisk nok på baksiden av telefonen, dekket av et sølvfarget lokk som kan skyves til siden.
Rett ovenfor lokket sitter det kraftige fotolyset som gjør det ganske enkelt å fotografere i mørket.
På bunnen av telefonen sitter tilkoblingsporten, og her har Sony Ericsson gjort en liten endring.
For første gang på mange år har selskapet byttet tilkoblingsstandarden, så din gamle SE-lader vil ikke passe med denne modellen.
USB-kabelen settes også inn der, og en kabel følger med i pakken.
Tastaturet har en utforming ikke ulik K700 og T630-modellene, og for det meste er veldig godt å bruke.
Tastene er store og tydelig, og vi gir et stort pluss for joysticken, som ser skikkelig puslete ut, men er faktisk overraskende god å bruke.
Gjennomført grensesnitt
Når vi går inn i menysystemet, oppdager vi ingen umiddelbare nyheter.
Menysystemet er omtrent identisk med de tidligere telefonene i serien, med tydelige og fargerike ikoner for meldinger, mediespiller, underholdning, kamera, filbehandling, anrop, innstillinger og så videre.
Vi merker imidlertid at hastigheten på menyene virker til å være noe forbedret i forhold til K700- og S700-telefonene.
Telefonen er veldig responsiv, både når det gjelder navigering rundt i menyene og inntasting av tekst.
Telefonens skjerm er fysisk noe større enn K700, mens oppløsningen er den samme - 176x220 piksler.
Skjermen støtter 262.000 farger.
Vår opplevelse av telefonens skjerm er ikke noe overveldende, den er skarp og tydelig, men kvaliteten er ikke dramatisk bra.
Vi er nok bortskjemt etter å ha brukt S700 en god stund, og det skal mye til for å overgå den store og flotte skjermen den telefonen har.
En liten ting som irriterer oss et at skjermen har tendenser til å bli veldig tilsmusset av fingeravtrykk.
K750 har selvsagt alt det nyeste av teknologi, selv sett bort fra det flotte kameraet.
Alt av tilkoblingsstandarder støttes (Bluetooth og IR er på plass og du kan enkelt koble telefonen til data over USB), du kan høre på FM-radio med RDS-teknologi og det er en innebygd medieavspiller som tar seg av musikk- og videoklipp.
Mediespilleren lar deg til og med justere bass- og diskantnivåene for optimal lyd.
Telefonen støtter full synkronisering med PC, e-post-funksjonalitet, internettsurfing over GPRS og minnekort (Memory Stick Duo).
Minnekapasiteten er litt over 30 MB på selve telefonen, altså svært lite om man utnytter MP3-mulighetene og tar bilder i full oppløsning.
Men et 64 MB minnekort følger med på kjøpet, så du er effektivt sikret for en stund fremover med tilstrekkelig lagringsplass.
Det er en ting som etter vår mening trekker inntrykket en del ned mangelen på EDGE.
En såpass avansert telefon bør absolutt støtte denne teknologien som gir mye raskere overføringshastighet på data.
Vi kan leve uten 3G på K750, vi skjønner at tiden ikke er helt moden for at en hver ny telefon skal støtte UMTS
men EDGE bør det være plass til.
De beste bildene?
Det vi er mest spent på er selvfølgelig kameramulighetene.
K750 tar bilder i maksimalt 1632x1224-oppløsning, og kameraet har nå også fått autofokus og makro-funksjonalitet.
Kameraet aktiveres enkelt ved å skyve lokket opp, og telefonen er øyeblikkelig klar til å knipse bilder.
Som med S700, skal også K750 holdes horisontalt når du fotograferer, akkurat som et ekte kamera.
Bildekvaliteten er helt klart den beste vi har sett på en telefon hittil.
Bildene er meget skarpe og fargegjengivelsen er overraskende bra.
Nei, det kan fortsatt ikke måle seg med et ordentlig digitalkamera, men det begynner å nærme seg.
Bildene blir best når du tar dem utendørs og i godt lys.
Selv om telefonen har en kraftig blitz innebygd, blir det fremdeles en del støy og uklarheter når du tar bilder i mørket, så her trengs det nok litt mer utvikling til.
Dessuten er kameraet relativt tregt, og det tar en liten stund fra du trykker på utløseren til bildet er tatt, så det er nok ingen god ide å prøve å knipse objekter som beveger seg veldig fort.
Makrofunksjonen sørger også for at nærbilder blir vellykket, noe ingen telefoner har klart tidligere.
Altså, så lenge du holder deg utendørs og tar bilder av stillestående objekter blir det ikke bedre enn dette.
Og selv i mørke omgivelser tar K750 bedre bilder enn noen av konkurrentene.
Vi er selvsagt spent på hvordan Nokias N90, med samme oppløsning, men bedre linser, vil klare seg i forhold, men den telefonen er ikke tilgjengelig i dag.
Så vil du ha det aller beste mobilkameraet som er å oppdrive akkurat nå, er K750 et obligatorisk kjøp.
Så for å oppsummere:
K750 er en kjempevellykket telefon.
Uten tvil noe av det aller beste du får tak i for tiden, hvis du er ute etter en allround, funksjonell og liten modell.
Den konkurrerer så klart ikke med avanserte Symbian- eller Windows-mobiler, men likevel gjør den det aller meste en moderne mobilbruker vil behøve, og samtidig har den en svært hyggelig pris (ca. 3.500 kroner).
Den er pen, brukervennlig og har et kamera som ingen kan måle seg med foreløpig.
| 1
|
201560
|
Magnetic Air
Kanskje den beste tastaturløsningen vi har testet til iPad Air
De fleste som skal jobbe med tekst på et nettbrett sliter.
Skal du skrive mer enn noen få setninger, og i tillegg redigere og flytte på tekst, er det for mange klønete å bruke berøring.
Altså trengs det et tastatur.
Mange løsninger
Vi har testet mange forskjellige løsninger til iPad og andre nettbrett.
Felles for de fleste er at de kommuniserer trådløst via Bluetooth, som er helt standardisert på tvers av plattformer og apparater.
iPad og andre iOS enheter har ikke støtte for mus, så du er fremdeles henvist til å bruke fingrene til å manøvrere i operativsystemet, mens nettbrett med Android eller Windows har støtte for mus, og du får en PC-aktig brukeropplevelse.
Denne løsningen fra A-WAY er det nærmeste vi har sett hvor kombinasjonen iPad og tastatur blir som en svært lett og liten bærbar PC.
Magnetic Air
Her har vi et tastatur som er skreddersydd til iPad Air, det passer ikke til andre nettbrett.
Men det smarte er hvordan iPad passer inn i den hengslede dokken.
Du skyver ganske enkelt iPaden inn, og det er akkurat passe trangt.
Magnetene holder den på plass, og et mykt belegg gjør at det ikke blir riper i glass eller bakstykke.
Du kan justere vinkelen etter behag, og vektfordelingen i tastaturdelen gjør at den ikke kommer ut av balanse og bikker bakover.
Fire små gummiføtter holder den på plass på underlaget.
Tilkoblingen er trådløs via Bluetooth 3.0, og dette fungerte helt uten problemer.
Tastaturet går automatisk i dvale etter 15 minutter uten aktivitet.
Når du klapper sammen kombinasjonen går den i dvale umiddelbart, og våkner igjen så snart du trykker en tast.
Tastaturet er litt smalere enn et standard tastatur, nødvendigvis på grunn av bredden på en iPad Air.
Tastene er gode, med passe anslagsdybde og definert treffpunkt.
Det er ikke av de helt lydløse, men dette kan du i stor grad kontrollere selv.
Nede i venstre hjørne finner du Fn-tasten, akkurat som på et MacBook-tastatur.
Det eneste vi ikke liker er at slettetasten (backspace) er i minste laget.
Du finner et godt utvalg av funksjonstaster på tastaturet, som gir deg mange snarveier.
Styring av lys- og lydstyrke, hjemskjerm, søkefelt, og helt til høyre en slettetast som sletter tegnet mot høyre.
Den eneste hurtigtasten vi ikke fikk til å virke var snarveien til nettleseren.
Ingen lading
Tastaturet lades med en micro USB-kabel, og varer i lang tid, mange ganger lenger enn iPad Air-en det er tilknyttet.
Det er ikke mulig å lade iPad Air fra batteriet i tastaturet, slik som med andre tastaturløsninger for eldre iPad-modeller fra samme produsent.
Vi antar dette er gjort for å spare vekt og for å gjøre hele konstruksjonen så tynn at den matcher iPad Air i tykkelse.
Tastaturet veier 527 gram alene, og altså 996 gram sammen med iPaden.
Konklusjon
Dette er den beste tastaturløsningen vi har sett til iPad Air.
Konstruksjonen gjør at du kan behandle nettbrettet som en liten bærbar.
Det hele sitter solid sammen, er lett å åpne og lukke, og funksjonene er på plass.
Det er likevel fortsatt svært lett å ta ut selve iPaden når du ikke ønsker å bruke tastaturet.
Skal du bare surfe på tog eller bane er det ikke mange ekstra manøvrer som må til, det er bare å dra den ut.
Det er ikke like enkelt som å ta den ut av vesken på egenhånd, men enklere enn å åpne et futteral eller ta av et tastatur formet som et lokk.
Prisen er 799 kroner.
Mer info hos distributør A-way.
Sjekk også disse tastaturene som vi har omtalt tidligere:
Takk til A-Way for utlån av produktet.
| 1
|
201561
|
Samsung NV10
TEST:
Med et revolusjonerende menysystem og oppsiktsvekkende retro-design, er NV10 fra Samsung noe av det lekreste vi har hatt i lomma på en stund.
Hva så med bildekvaliteten?
Samsung er en av produsentene som er i ferd med å markere seg på digitalkameramarkedet.
De har riktignok laget lommekameraer noen når nå, men med nytt speilrefleks på trappene og tre nye kameraer denne høsten, er det ingen tvil om at sør-koreanerne mener alvor i kampen om forbrukerne.
Av de nye lommekameraene er det dette som er toppmodellen.
NV10 tar bilder med 10 megapikslers oppløsning, men er først og fremst oppsiktsvekkende på grunn av meny- og knappesystemet.
Til å begynne med kan det kanskje se overveldende ut.
Rundt skjermen er det nemlig plassert sju knapper på undersiden som det ikke står noe på og seks knapper på høyre side.
Annet enn det, finnes bare en knapp for visning av bilder og zoomkontrollen.
Men - etter å ha brukt det i noen minutter, finner du raskt ut at dette designet faktisk var både morsomt og lett å bruke, og det blir spennende å se om flere følger etter med slik tankegang fremover.
Cluet er som følger:
Menyen er delt opp som en matrise (en tabell).
Når kameraet står i "vanlig" modus - med søkerbildet, er det et lite ikon knyttet til hver av tastene rundt.
Når du så trykker på knappen for f.eks. blits, bruker du knappene langs den andre aksen for å velge blitsinnstilling.
Selv om ikke alle ikonene er like intuitive, er også knappene følsomme for berøring (forskjellig fra trykk), som gir utvidet informasjon om menyvalget.
Vi savner imidlertid at følsomheten hadde vært noe mer presis, og det er ikke alltid at kameraet registrerer berøringer skikkelig.
Vi har snekret sammen en liten video som viser hvordan menysystemet fungerer:
Det er imidlertid flere detaljer ved designet som fanger oppmerksomhet.
Blitsen, for eksempel, som i ekte retro-hånd spretter opp ved behov, og som ellers ligger skjult på toppen av kameraet.
I tillegg er kamerahuset i sort, børstet aluminium, som kjennes tungt og solid ut i hånda.
Grepet er behagelig - utformet på en slik måte at langfingeren får sin naturlige posisjon og gjør at kameraet er lett å holde med én hånd.
På høyre side finnes også et funksjonshjul, som lar deg bytte mellom følgende modi:
Auto
- Gir deg begrenset kontroll:
Farge/lysstyrke, oppløsning, blits av/på og makro.P
- Her kan du stille på det meste:
Flere valg i forhold til blits, lysmåling, seriefoto, skarphet, ISO, hvitbalanse, eksponeringskompensasjon etc.
Kameraet mangler dog noen av de mer avanserte funksjonene, som histogramvisning og manuell fokusering.M
- Gir deg også kontroll over blender- og lukkertid.
Styringen av blenderåpning er ikke helt fri, men lar deg velge mellom to ulike verdier.Advanced shake reduction
- Fungerer som auto, men slår av blitsen og bruker høyere ISO-verdier for å begrense uskarpheten.E
- Effekter.
Lar deg velge rammer, lage animerte GIFer etter stop motion-prinsippet, fargefiltre etc.Scene - Motivtyper - fyrverkeri, portrett, soldnedgang etc.Film - Lar deg spille inn videooptakFotoalbum
- Visning av bilder, katalogisering i ulike album etc.
Objektivet er laget av Scnheider-Kreuznach og har en brennvidde tilsvarende 35-105mm, som er helt OK for denne typen kamera.
Lysstyrken er gode f/2,8 på vidvinkel, mens vi i teleenden gjerne skulle ha ønsket oss litt bedre tall enn f/5,1.
Makronærgrensen er fire centimeter.
ISO kan justeres manuelt opp til ISO 1000, og lukkertiden kan settes så høyt som 15 sekunder.
Batterilevetiden er oppgitt til 180 bilder etter CIPA-standarden, som er litt tynt, men et plusspoeng får Samsung fordi lademekanismen er noe av det mer elegante vi har sett.
Enten kan du lade det via USB-porten, eller så plugger du USB-enden (den lange flate) rett i en overgang til stikkontakt og videre i veggen.
LCD-skjermen er svært god på dette kameraet.
Den har en høy oppdateringsfrekvens selv i dårlig lys, som riktignok gir et mørkere bilde, men med mindre grums.
Den er 2,5" stor, høytoppløselig og veldig lyssterk.
Vi har imidlertid grunn til å tro at den kunne ha vært bedre i sollys, siden belegget er veldig blankt og vi lett ser refleksjoner fra glasset.
Informasjonen i displayet er upåklagelig, og det nevnte berøringssensitive knappesystemet gir utvidet informasjon om de ulike ikonene.
Som nevnt kan du også filme med kameraet, og filmene lagres i DivX-format med 328kb/s bitrate, som gir god kompresjon og relativt god kvalitet, noe du kan se ekempel på her:
Ytelse
Ytelsen blir ikke noe spesielt salgsargument for NV10.
Oppstarten går på drøye to og et halvt sekund, og det er et godt stykke bak de beste kameraene i denne klassen, og den nevnte batterilevetiden, som er tre ganger så kort som enkelte av konkurrentene, trekker naturligvis ned.
Seriefotograferingen er heller ikke spesielt rask, og ved bruk av stabilisatoren blir kameraet enda tregere i bruk.
Ved bruk av rammer etc. tar det også ganske lang tid frem til bildet er prosessert og kameraet er klart for nytt bilde, og autofokusen presterer ikke spesielt godt i forhold til konkurrentene.
Her er vår vanlige ytelsestabell:
Bildekvalitet
Frem til vi hentet bildene inn på PCen, var vi godt fornøyde med kameraet fra Samsung.
Dessverre skulle det inntrykket få en liten knekk.
Bildene fra NV10 er nemlig et godt stykke under par.
Støy melder seg markant allerede på ISO 200 (og er faktisk godt synlig på ISO 100).
400 kan til nød gå til 10x13cm-utskrifter, men over det er det lite å spare på.
Det dynamiske omfanget er heller ikke godt nok, og veldig ofte mister vi detaljer i de mørke partiene av bildet.
Detaljene blir også redusert ved økt ISO-verdi, noe du ser under:
Positivt er det imidlertid at lysmåleren som regel gjør en god jobb - i hvert fall når du ikke bruker blits.
Den undereksponerer riktignok ofte en smule, men sørger samtidig for at detaljer i høylysene beholdes i de fleste tilfeller.
Kameraet har heller ingen problemer med vignettering.
Kromatisk feilbrytning er noenlunde moderat - synlig her og der, men på ingen måte verst i klassen.
Innendørs med blits er vi passe fornøyde.
Eksponeringen varierer litt - noen blekansikter her og der, mens kameraet i de fleste tilfellene har kontroll.
De fleste av bildene, både med og uten blits, er svært fargesterke; spesielt når det gjelder røde farger som noen ganger fremkommer som blødende.
Konklusjon
Delte følelser for Samsung, med andre ord.
NV10 er unektelig et lekkert skue, og det nye menysystemet synes vi er en veldig god idé: så og si alt av funksjoner tilgjengelig med to tastetrykk.
I teorien er kameraet veldig brukervennlig, men dessverre er ikke implementasjonen av trykkfølsomme knapper helt 100%, som gjør at kameraet ikke alltid er like "smooth" å betjene.
Det er litt dumt, siden det i stor grad ødelegger hovedargumentet for å kjøpe kameraet.
Ankepunktet blir imidlertid bildekvaliteten - spesielt med tanke på støy, som er synlig selv på ISO 100.
Det gjør at bildene ikke bør blåses opp til noe særlig mer enn A4 med mindre det er utendørsbilder i godt lys, og da setter vi spørsmålstegn ved om det egentlig er så nødvendig med ti megapiksler på dette kameraet.
I tillegg er prislappen på tre og et halvt tusen en av de stivere på kompaktmarkedet.
For den designbevisste som er ute etter et kult kamera, derimot, og som ikke ser for seg å skrive ut bilder mer enn i 10x13cm, kan Samsung NV10 være verdt en titt.
| 0
|
201562
|
Et alternativ vi tør anbefale
Peugeot har endelig fått en skikkelig automatkasse.
Er dermed siste rest av fransk særhet borte?
Det foregår en beintøff kamp om kundene i kompaktklassen.
Markedsleder VW Golf, som i disse dager kommer som ladbar hybrid, har solgt utrolige 9.000 biler så langt i år, og neste år er det ventet at den vil selges i mer enn 12.000 eksemplarer.
Det er ekstremt, og skyldes selvsagt mange eksemplarer e-Golf!
På samme tid har det også vært en pen vekst for kompaktbilene fra premium-merkene.
Samtidig er det blitt tøffere for alle de andre bilmodellene i mellomsjiktet.
De som verken har premiumstempel eller er tyske.
Fri for nykker
Dette kan være en av grunnene til at Peugeot har laget 308 nærmest fri for franske nykker.
Du må nemlig lete lenge etter særhetene som tidligere kunne være i stand til å plage livet av en stakkar uten frankofil legning.
Selv den svært omdiskuterte halvautomatiske girkassen “EMG”, er nå skiftet ut til fordel for en ordentlig automatkasse.
Kassen er tilgjengelig i 1,2-liters bensinturbo, eller i 2-liters diesel på 150 hk, som vi har testet her.
Motoren er virkelig sterk med et dreiemoment på hele 370
Nm ved 2000 omdreininger.
Girskiftene kan være litt treige under vanlig kjøring, men trykk inn S-knappen (Sport), og responsen blir med ett rappere.
I en tid hvor flere kommer med automatkasser med både 7- 8- og 9-trinn, er det snodig at Peugeot ikke tilbyr mer enn seks trinn på sin nye kasse.
Se bilder av interiøret her:
Men det fungerer uten særlige problemer, så det er lite å henge seg mer opp i.
Prestasjonene er det lite å si på.
Med 150 hester under panseret ligger Peugeoten tett på de arge konkurrentene når det gjelder både ytelser og utslipp.
0-100 km/t skjer på 8,6 sekunder (identisk med bla.
BMW 118d aut. og VW Golf 2,0 TDI 150 hk DSG), og toppfarten er 214 km/t.
CO2-utslippet ligger på 104 g/km og snittforbruk er oppgitt til 0,4 l/mil.
På 45 mil med blandet kjøring registrerte vi et snitt på 0,62 l/mil.
Tysk oppsett
Selve kjørefølelsen på 308 minner også mye om en tysk bil.
Oppsettet er blitt fastere uten at det er blitt stumpt, så komforten er ivaretatt.
Styrefølelsen kunne vært noe kvassere, men det kan også skyldes at testbilen står på vinterhjul.
Peugeot 308 ser bra ut på utsiden, og designet er kanskje noe av grunnen til at bilen har solgt såpass godt som den har gjort.
På innsiden er det igjen lett å innbille seg at du kjører en tysk bil.
Det er ryddet kraftig opp i midtkonsollen, nesten for mye, må vi si.
For alt av knapper til navigasjon, radio, telefon osv.
er nå lagt inn under touch-screen-skjermen.
Det er plassbesparende.
Problemet er bare at det blir litt for mange tastetrykk.
For eksempel hadde det vært en stor fordel å kunne regulere temperaturen uten å måtte taste seg fram til riktig meny og undermeny.
Det blir for tungvint.
Samme opplevelse erfarer vi med å betjene radioen via skjermen.
BMW lærte av dette da de lanserte iDrive på sin 7-serie.
Kanskje Peugeot også fikser det på senere 308-utgaver?
Kamera uten lys
Testbilen er også utstyrt med ryggekamera, men det har ikke noe lys, slik at hele innretningen fremstår som meningsløs i mørket.
Ettersom sikten bakover fra før er begrenset, grunnet den smale bakruten og de store C-stolpene, må du stole på at du reddes av ryggesensoren.
Men bør du egentlig stole blindt på bilenes hjelpesystemer?
Peugeot 308 er blitt en veldig bra bil på mange måter.
Designet, kjøreegenskaper, ytelser og komfort imponerer.
Samtidig spørs det om ikke de typiske Golf-kundene vil savne noe utstyr Peugeot ikke kan levere.
Adaptive lys og automatisk fjernlysbetjent er et par eksempler vi savner på ekstrautstyrslisten.
Videre er også Peugeots variant av adaptiv cruise control ikke like god som konkurrentenes.
Det er nemlig ikke alltid den bremser ned bilen, men i stedet tyr til varsling om fare forut.
Alt i alt tør vi likevel anbefale 308 2,0 HDi automat som et godt alternativ!
| 1
|
201563
|
Black & Decker Gyro Driver skrutrekker
Denne skrutrekkeren styrer du ved å vri på hånden.
Hadde det ikke vært bra med et elektronisk verktøy du kunne kontrollere bare ved en enkel håndbevegelse?
Slik at du kan bruke venstre hånd til å holde, mens høyre hånd kontrollerer jobben.
Det er nettopp dette Black & Deckers nye skrutrekker med gyroskop lover å gjøre.
Vi har testet.
Gyroskop?
Et gyroskop (alternativt en gyro) er kort fortalt en enkel innretning som lar deg beregne en gjenstands plassering i rommet, og lar deg vippe eller vri på en gjenstand for å kontrollere den.
De aller fleste har brukt det, uten å tenke over hvordan det fungerer.
Innholdsfortegnelse:Gyroskop?
Slik er skrutrekkerenSlik testet viI brukKonklusjon
Slik er skrutrekkeren
Ikke nødvendigvis venstrehåndsarbeid, men absolutt enhåndsarbeid, med andre ord.
Det er altså denne teknologien Black & Decker har brukt i sin nye skrutrekker, som du kan styre med en hånd.
Vi synes den var intuitiv i bruk, selv uten bruksanvisning, mens fotografen vår sablet den nord og ned etter å ha lekt litt med den for å ta bilder.
Kraftglosene ble imidlertid raskt trukket tilbake, da vi fikk forklart hvordan den faktisk virker.
Heldigvis er det enkelt beskrevet på pakken, om du er av den utålmodige sorten.
Med andre ord:
Se først, prøv etterpå.
Det følger med en lader og ti bits, hvorav syv av dem er ekstra lange.
Den kan selvfølgelig også brukes med de standardbitsene du allerede har.
Ikke bare skru inn og ut:
Er drillen sterk nok, er det ikke grenser for hva du kan bruke den til
Slik testet vi
Vi ga skrutrekkeren hardtesten, og hjalp til med å skru sammen et flatpakket kjøkken.
I tillegg har vi luftskrudd ganske mye, for å venne oss til følelsen og lære å kontrollere den, til kollegaer og andre som måtte befinne seg i vår umiddelbare nærhets frustrasjon.
Vi har skrudd mest inn - men vi har også demontert (og remontert) enkle møbler.
I bruk
Med Black & Deckers Gyro Driver er det gøy å skru.
I hvert fall en stund.
Det er absolutt en måte å få hjelp til å montere på, litt luftdrilling, og eventuelle handy mennesker vil stå i kø, for å vise hvordan de ville gjort det, og prøve hvordan det fungerer i praksis.
Det vi var mest spent på var hvor lett det var å kontrollere at man ikke skrur for langt.
Dette kan som flere flatpakkeentusiaster sikkert vet få noe uheldige følger.
Vi har noen krater i en Billybokhylle eller to, og tør tippe at vi ikke er alene om det.
Dette gikk forbausende greit.
Det tok et par pysete forsøk, der vi måtte skru opp og ned dampen tre-fire ganger per skrue, men etter hvert ble vi rasende gode på å tilpasse bevegelsene.
Klarer vi, klarer du.
Batterilevetiden er det heller ingen ting å si på.
I nyladet tilstand holdt batteriet gjennom en femtimers økt.
Vi skrudde selvsagt ikke kontinuerlig - men når det er sagt, ville vi nok ha ladet den i pausene, om vi ikke skulle sjekke hvor langt den holdt.
Se hvordan den virker her:
Isoporbiten er kun brukt rent visuelt, for at det skal være lettere å se endringer i tempo og retning.
Konklusjon
Når du blir vant til den, gjør Gyro Driver-trekkeren jobben den skal.
Den nye funksjonen er morsom, og det gjør, om ikke annet, at du sannsynligvis får mer hjelp med å montere flatpakkene enn om du hadde hatt en helt ordinær variant.
Men når nyhetens interesse gir seg?
Skrutrekkeren er fin til småjobber, men på større prosjekter blir vi sliten i hånden.
Det er faktisk litt slitsomt for hånden at du må holde den fast for at den skal skru, når du skal montere ørten kjøkkenmoduler.
Etter tre-fire, har vi lyst til å bytte.
Nå kom ikke vi over noen situasjoner der vi ikke kunne bruke skrutrekkeren, men du vil nok kunne støte på situasjoner der det ikke er mulig å vri på hånden i den ene eller andre retningen.
Dette er derfor en klar nummer to-skrutrekker, for deg som vil ha flere.
Som gave til den som har alt og er mer enn gjennomsnittlig interessert i verktøy og elektronikk med det lille ekstra - ja.
Og vi tar oss i å gripe etter den når vi skal gjøre småjobber.
Dette er en supplementskrutrekker.
Men skal du bare ha én skrutrekker, som du skal bruke en sjelden gang, men da gjerne over lenger tid, ville vi heller valgt en gammel klassiker, Bosch' IXO.
Og til den seriøse hjemmefikseren, Bosch GSR Mx2Drive, som vi ga terningkast seks.
Vi har valgt å gi denne terningkast fem, under forutsetningen at du allerede har en.
Black & Decker BDCS36G (1x1,3Ah)
| 1
|
201564
|
Age of Mythology
Teamet bak de populære Age of Empires-spillene vender tilbake med nok et vellykket strategispill.
Age of Mythology er ikke spesielt revolusjonerende, men vanvittig vellaget.
De to Age of Empires-spillene, som kom ut i henholdsvis 1997 og 1999, var solide og underholdende sanntidsstrategispill, og vi hadde spesielt sansen for det andre spillet i serien, som vi anmeldte her.
LES OGSÅ:
Utviklerne Ensemble har nå i lengre tid jobbet med en oppfølger, og denne er endelig klar.
Age of Mythology tar AoE-konseptet et steg videre.
Det er ikke et tredje Age of Empires-spill, for mens de tidligere titlene hadde mer forankring i realiteten, får vi nå omgås guder, mirakler og mystiske skapninger.
Kort tid etter installasjonen kjente vi oss igjen i menyene, valgmulighetene og grensesnittet
her er det ikke mye som har endret seg siden forrige spill.
Det er fortsatt like brukervennlig som før, samtidig som grensesnittet er meget omfattende, med et stort utvalg av tastaturkommandoer og menyer.
Gudene spiller Age of Mythology
Age of Empires hadde et stort utvalg av sivilisasjoner å spille som, men Age of Mythology har bare tre.
Det gjør likevel ingenting, da de tre sidene har fått mye mer dybde enn før.
De tre folkeslagene er basert i Norden, Egypt og Hellas, og hvert av dem har naturligvis sine egne enheter, krigere og bygninger.
Men forskjellene slutter ikke der:
Hver sivilisasjon har sine guder, og disse er avgjørende for hvor bra du klarer deg i kampens hete.
For det første må gudene tilfredstilles
grekerne gjør det ved å be, egypterne setter opp statuer, mens nordmennene må ut i kamp.
Fornøyde guder gir deg
favors, som i essensen er den fjerde ressursen, etter gull, ved og kjøtt.
For det andre gir gudene deg ekstra krefter, som bare kan brukes en gang.
Disse kreftene kan midlertidig fryse ned motstandere, drepe utvalgte enheter, forsterke dine soldater, og mye mer.
Når du begynner å spille som en av sidene, må du velge en gud som passer deg best.
Hver sivilisasjon har tre hovedguder, og hver av dem gir deg forskjellige oppgraderingsmuligheter og favors.
Videre må du velge en mindre gud for hver gang din sivilisasjon avanserer til neste utviklingssteg.
Det gir deg ytterligere muligheter for å oppgradere dine enheter og bygninger.
Du kan altså styre i hvilken retning dine underståtte vil utvikle seg mens du spiller, en ide vi liker meget godt.
Det er mange mindre forskjeller mellom de tre sivilisasjonene, som måten de samler ressurser på eller bygger nye bygninger.
Det geniale er hvordan utviklerne har klart å opprettholde balansen mellom de tre sidene, og ofte føles spillet som en helt ny opplevelse når du begynner på en ny sivilisasjon.
Ensemble har nå også tatt med mange helt nye enheter.
For det første er det mange overnaturlige soldater du kan skape, her kalt myth units.
Dessuten inkluderer spillet individuelle helter som har spesielle egenskaper.
Spillets kjerne er én massiv kampanje, som tar deg gjennom alle sivilisasjonene, gudene og heltene i rekkefølge.
Vi begynner med å følge kjente mytologiske skikkelser som Odysseus gjennom uttalige eventyr, mange av dem basert på legender vi kjenner fra barndommen.
Videre fortsetter det med den egyptiske og den nordiske delen, og etter at du er ferdig kan du med trygghet si at du kjenner spillets finesser inn og ut.
Da er det bare å begi seg ut i internettverdenen, for det er da dine kunnskaper kommer best til syne.
Men som alltid med strategispill, lønner det seg å trene på forhånd, og det er nok av brett du kan gjøre det på.
Lekker presentasjon
Ensemble beviser nok en gang at de har en utrolig estetisk sans, og har laget et av de mest attraktive strategispillene vi har sett.
Alle enhetene er naturligvis i 3D, og er nydelig animert.
Det flotteste er imidlertid rett og slett hvor fargerike og detaljerte brettene er, og det hele ligner ofte mer en tegnefilm enn et spill.
I tillegg er det noen vanvittig flotte spesialeffekter med, spesielt når gudene viser sin kraft.
Grafikkmotoren brukes også i filmsekvensene mellom oppdragene, og selv om personene ser litt mer firkantet ut på kloss hold er det likevel svært imponerende at en strategispillmotor kan brukes så effektivt.
Beste siden Warcraft III
Age of Mythology er et svært imponerende spill.
Det viker ikke nevneverdig mye fra standardkonseptet for sanntidsstrategi
det er fortsatt snakk om å samle ressurser, bygge bygninger og skape en hære kraftig nok til å overvelde motstanderen.
De nye elementene som mytologiske figurer og gudenes krefter tar imidlertid spillbarheten til nye nivåer.
Dessuten har spillet så mye personlighet og sjel at det er vanskelig å ikke like det.
Det er massevis av spillbarhet med du har en kampanje som varer i evigheter (men blir aldri kjedelig), og det er bare toppen av isfjellet, da det er i flerspillerdelen at det ligger mest moro.
Tidligere i år kom Warcraft III, som vi likte svært godt.
Nå tar Age of Mythology over tronen, og vi venter spent på Command & Conquer:
Generals, som ser virkelig fantastisk ut.
Det er gode tider for fansen av sanntidsstrategi.
| 1
|
201567
|
Konklusjon og karakter
Flatskjerm-TVenes slanke kropper gir deg en helt ny stue.
Men utseendet er ikke alt, og heldigvis gjør ikke Philips skam på sitt rykte.
Vår påstand er at dette er en TV du vil bli fornøyd med.
Skal vi trekke for noe må det være at det er tungvint å nå inngangene og utgangene på baksiden av TVen.
I tillegg har Philips vært litt for rause med plast som materialvalg på selve TV-chassiet.
Dette gjør at konkurrenten fra Sony gir et noe mer eksklusivt utseende.
Trikset er imidlertid å montere den på veggen.
Der kommer Philips-modellen virkelig til sin rett.
Oppsummering
I tillegg til bildekvaliteten er det brukervennligheten og tekst-TV-løsningen som gir pluss i margen.
Philips har også vært smarte når de har prissatt modellen.
Den veiledende prisen er 32.995 kroner, men vi har allerede sett den i butikken til rundt 29.995 kroner, inkludert veggoppheng og to plastføtter.
Har du lyst kan du også få kjøpt en stiligere fot til rundt 3.000 kroner.
Uansett vil prisen på denne modellen være rundt 12 13.000 kroner billigere enn Sonys alternativ.
Det tilsvarer mange DVD-filmer, eller en ganske god hjemmekinoforsterker.
Prisen og billedkvaliteten gjør derfor denne modellen til et godt valg.
Spesifikasjoner
Mål (B x H x D):
89,1 x 48,9 x 11 cm
I midten bak: 4 scartkontakter hvorav 2 har RGB, Komponent, og VGA inn for PC-tilkopling.
Bak på siden:
S-Video, kompositt, og hodetelefon.
Progressiv scan.
| 1
|
201569
|
Renault Grand Scénic:En drøm for familien
Renault har gått gjennom traurige tider i Norge.
Det er ufortjent, og her er et av bevisene.
OPPDATERT:
Vi har i etterkant av denne testen kjørt Grand Scénic med en mindre dieselmotor (1.5 dCi, 110 hk) kombinert med dobbeltkløtsj automatgirkasse.
Denne utgjør et utmerket og mer økonomisk alternativ til den testede modellen, uten å straffe føreren nevneverdig når det kommer til ytelser og kjøreopplevelse.
Den første bilen i kategorien fleksibiler, altså det vi kategoriserer som kompakte flerbruksbiler, var Renault Scénic, som første gang ble lansert i 1996.
Opel fulgte raskt opp suksessen, og introduserte Zafira, som i tillegg kunne tilby en tredje seterad.
Med årene er fleksibilklassen blitt mer moden, bilene har vokst og tilbys oftest i femseters- og syvsetersversjoner.
Bestselgeren i Norge er, og har svært lenge vært Volkswagens effektive, men trauste Volkswagen Touran.
Vi tester en ukjent
Så til objektet for dagens test.
Bilen som på det norske markedet er blitt mest urettferdig behandlet i salgsstatistikken er tredje generasjon Scénic/Grand Scénic.
Det er nemlig blitt en svært god bil på de fleste måter, med praktiske løsninger, mye høyere kvalitetsfølelse enn før og med svært effektive og sterke dieselmotorer - inntil nylig også supplert av en meget effektiv bensinmotorisering - omsider et brukbart alternativ for de som er opptatt av lokalmiljøet.
Grand Scénic fra 313.000 kr
Scénic starter på 258.000 kroner med den gode 1.5 dCi-motoren og er med det et romslig alternativ til bilene i C-segmentet ("Golf-klassen").
Helt greit utstyrt koster den fra 288.000.
Syvseteren, den større Grand Scénic, starter på 313.000 kroner med samme motor.
Bilene er godt utstyrt i utgangspunktet.
Kraftfull og velutstyrt
Bilen vi tar for oss i denne testen er toppnivået i dag, nemlig versjonen 1.9 dCi med 131 hestekrefter i øverste utstyrsnivå kalt Dynamique.
Vi gjør oppmerksom på at de fleste fint vil klare seg med den mer kompakte, men overraskende spreke 1.5 dCi dieselmotoren.
For øvrig kommer motoren i testbilen til å bli erstattet til neste år, men det skal vi komme tilbake til.
Eksteriørbilder:
Design=funksjon først
Mange synes bilen ser litt snodig ut, og designmessig skal vi si oss enige i at Renault har vært mer inspirert ved tidligere anledninger.
Særlig sett på skrå forfra virker den litt fortung, som om den henger litt med nebbet (ikke rart, med det været vi hadde under testperioden)...
Men så er det dette med form og funksjon, og som vi skal se favoriserer bilens formgivning de praktiske aspektene - det er jo utvilsomt de viktigste med denne typen bil.
Og der scorer Grand Scénic høyt.
Relativt stor
Bilens dimensjoner plasserer den blant de større fleksibilene med sine 456 centimeter i lengden, 184 centimeter i bredden og 164 centimeter i høyden.
For å sammenligne med noen av konkurrentene:
Den er en del større enn VW Touran og Toyota Verso, men ørlite grann mindre enn Citroën Grand Picasso og Mazda 5.
Interiøret:
Helt familiesjef
Som tidligere nevnt scorer Grand Scénic høyt på punkter som er vesentlige for en ekte familiebil og den når klassetoppen på flere kriterier.
Den er romslig, og plassen er organisert på en bortimot forbilledlig måte.
Blant de store pluss er de mange oppbevaringsrommene av varierende størrelse.
Det meste av det man kan tenkes å ta med seg i bilen av små og noe større gjenstander, finner plass et eller annet sted i kabinen - fire rom under gulvet, stort hanskerom med to avdelinger, bevegelig boks under armlenet mellom forsetene og flere små rom og ryddeplasser.
Variable løsninger
Seteløsningene er ikke klassens ledende på enkel betjening, men gir til gjengjeld svært stor fleksibilitet med mange variasjonsmuligheter etter behov.
Det er bare den bakre avdelingen som får helt flatt lastegulv, når siste seterad felles ned.
(Alle setene kan for øvrig håndteres separat, og forseteryggen på passasjersiden kan foldes ned for transport av svært lange gjenstander).
Annen seterad kan foldes ned - og om ønskelig videre og opp mot forseteryggene der de holdes på plass automatisk.
I siste instans kan disse setene også fjernes helt om det er store lass man behøver å frakte.
De tre setene på annen seterad er ikke av samme bredde, i motsetning til det som er tilfelle i Peugeot 5008 og Citroën Grand C4 Picasso; det i mitten er hakket trangere.
Dette gjør at det eksempelvis blir en utfordring å få plass til tre barneseter, noe som dog er mulig litt avhengig av typen seter.
Ganske brukbare nødseter
Når det gjelder tredje seterad gjelder det samme som for de fleste konkurrentene:
For voksne dreier det seg om rene nødseter av typen "bedre enn taxi-kø når man skal hjem nyttårsaften", men de kan være nyttige til å frakte barnas kamerater etter trening eller lignende.
De er ikke trangest i klassen, og tilgangen er ikke ekstremt vanskelig, men biler som Citroën Grand C4 Picasso Mazda 5 og Peugeot 5008 har en bedre siste seterad.
Positivt er at det finnes et ekstra rom under gulvet når de to bakre setene er i bruk, der bagasjeromsskjuleren finner plass.
Det gjør det (lille) gjenværende bagasjerommet mer anvendelig.
Førermiljø:
Mye bra...
I Grand Scénic kjenner man igjen den "nye" Renault-stilen, det vil si stilrent, relativt sobert og elegant samt med en høy grad av kvalitetsfølelse.
Både materialvalg og presisjonen på sammenføyninger overbeviser og bekrefter helhetsgjennomgangen av kvalitet - i det minste opplevelsen av kvalitet - merket har foretatt på flere områder og som vi har kunnet konstatere både i Laguna III og i Mégane-familien
Det er for øvrig ikke mange nordmenn som har fått anledning til å stifte bekjentskap med dagens attraktive Renault-produkter, for svært få har kjøpt noen de siste fire årene siden dagens Laguna ble lansert.
Det har vært en turbulent tid med blant annet to importørskifter og en mengde dårlige kvalitetsundersøkelser basert på den forrige generasjonen Renault-modeller.
...men ikke bare fryd
Imidlertid kan vi styre oss for måten Renault har tenkt ut ergonomien.
Det virket nok som en god idé i utgangspunktet, men digitaldisplayet øverst midt på dashbordet er ikke optimalt, og nå ser det ikke lenger moderne ut heller.
Det er ikke bare vi som mener det - undersøkelser (blant annet gjennomført av SINTEF her i Norge), viser at det er suboptimalt sikkerhetsmessig og trekker oppmerksomheten vekk fra veien.
Og det hjelper ikke at man kan skifte farge på informasjonsskjermene.
Da er eksempelvis Peugeots løsning i konkurrenten 5008, med en rimelig head-up display med vesentlig informasjon projisert nederst i det naturlige synsfeltet, et skritt i en riktigere retning.
Kraftfull og sprek motor
Under panseret på testbilen finner vi en motor som i sin grunnutførelse har hengt med noen år.
Allikevel kjennes den overraskende moderne ut og den er kraftfull og kultivert.
Det er 1.9 dCi-motoren vi snakker om, og her yter den 131 hestekrefter og 300 newtonmeter.
Fremdriften hjelpes godt av den gode sekstrinns manuelle girkassen som, også den, er et klart fremskritt i forhold til hva Renault hadde å by på tidligere.
Men som nevnt er altså maskinen tilårskommen - noe som vises på forbrukstallene.
Disse er ingen skandale, men vi vet at det går an å gjøre bedre enn 0,56 liter per mil og 149 gram CO2 per kilometer i dag.
Bedre alternativ på vei
Den gode nyheten er at forbruket om kort skal reduseres med hele 20 prosent uten at det blir mindre krefter.
Den nye 1.6-liters dieselmotoren med tilnavnet Energy, skal nemlig erstatte dagens 1.9 dCi.
Kolleger i Belgia, som har kjørt den, forteller at den er like sterk og god å kjøre, men kan skilte med CO2-utslipp på bare 117 gram.
Dermed blir den også klasseledende - enn så lenge.
(Oppdatert):
For øvrig kan vi minne om at 1.5 dCi - som også kan tilbys med en dobbeltkløtsj-automat (altså med dobbel kløtsj i stedet for momentomformer slik som Volkswagens DSG), for de fleste vil gi tilstrekkelig med krefter.
Og da snakker vi ned mot 124 gram CO2.
En av de bedre å kjøre i klassen
Kjøremessig virker de fleste biler i denne klassen litt "baljete", sammenlignet med de lavere stasjonsvognene i mellomklassen.
Grand Scénic er ikke noe unntak, men den gynger og krenger allikevel mindre enn snittet i klassen uten å nå kjøreegenskapene til VW Touran og særlig Ford Grand C-Max, som er klasseledende i dette kapitelet.
Den takler imidlertid krappe svinger i fint driv overraskende bra, og dette har sammenheng med en såkalt "aktiv" bakaksel, som bidrar til å gi et lite skyv innover når man svinger, hvilket bidrar til å begrense understyringen.
Grand Scénic understyrer da også mindre enn de fleste av konkurrentene når man nærmer seg slippgrensen.
Forserer man litt, og ujevnhetene er merkbare nok, kan man kjenne at dempingen svikter noe - her aner man at det kunne blitt enda hakket bedre.
Konklusjon
Konklusjonen vår er grei:
Dette er en av de beste familiebilene på markedet i dag og den tilbys til en grei pris.
Til neste år tilbys den i tillegg med en mer tidsriktig motor miljømessig.
| 1
|
201570
|
HTC Titan
Windows Phone 7-kjempen med 4,7 tommers skjerm.
For ikke mange ukene sine kom den svært etterlengtede oppdateringen Windows Phone-eiere har ventet på; Mango, eller versjon 7.5 om man bruker sifre.
Det er først med denne oppdateringen at Microsofts mobile operativsystem kan regnes som ordentlig lansert her til lands, med norsk tastatur, tilgang på Marketplace (app-butikk) og mer til.
Mango-oppdateringen har faktisk over 500 nyheter i forhold til den første utgaven av Windows Phone 7.
Derfor kommer det også et nytt inntog av Windows Phone-modeller utover høsten.
Eksempelvis har Samsung annonsert Omnia W, og det er også ventet at Nokias første Windows Phone 7-modell formelt annonseres i løpet av uka.
I mens har vi kost oss med HTCs nye Windows Phone 7-beist – HTC Titan.
Stor skjerm
Det mest oppsiktsvekkende med denne telefonen er utvilsomt skjermstørrelsen, som måler 4,7 tommer over diagonalen.
Diagonalt er skjermen dermed ganske nøyaktig 1cm lengre enn Samusung Galaxy S II og marginelt større enn den kommende Nexus-telefonen.
Allikevel har HTC knappet inn på det som befinner seg rundt skjermen, og fotavtrykket er faktisk ikke veldig mye større enn nevnte S II.
Selv om skjermen er stor, er oppløsningen fortsatt den samme som for de fleste andre smarttelefoner nå til dags; 480x800.
Til sammenligning har den nye Nexus-telefonen, med praktisk talt samme skjermstørrelse, 720x1280 piksler; altså 2,4 ganger så mange piksler.
I våre øyne er det allikevel på ingen måte skjemmende at ikke oppløsningen er høyere, og selv den minste skriften vises med god skarphet på HTC Titan.
Unntaket er når man ser fulle nettsider i nettleseren og har zoomet litt ut, men heldigvis er Titan god på å vise forventet innhold når man dobbelttrykker på et avsnitt.
Skjermen er også ellers meget god, med svært god innsynsvinkel, god fargemetning og et mer nøytralt hvitpunkt enn mange av konkurrentene.
Sortnivået er også meget godt, selv om Super LCD-skjermen ikke kan matche de beste AMOLED-skjermene på dette punktet.
Størrelsen gjør også at det er lettere å treffe riktig når du skriver på tastaturet, som vi for øvrig synes har blitt svært godt i den "norske" Mango-oppdateringen.
Føles solid
Konstruksjonen ellers bærer preg av kvalitet.
Titan føles akkurat passe tung (160g), den er relativt tynn (9,9mm) og kvaliteten og feedbacken når du trykker på de fysiske knappene er meget god.
En liten detalj er at kameraknappen kan holdes nede selv om telefonen er avslått, og du får også lov til å ta bilder uten å låse opp telefonen, akkurat på samme måte som i den siste versjonen av iOS.
Tar vi turen rundt telefonen, finner vi hodetelefonuttak på toppen, ved siden av av/på-knappen.
Volumbrytere og kameraknapp ligger på høyre side, mens micro USB-porten ligger på motsatt side.
Dette har HTC valgt å begynne med på alle sine telefoner, for lettest å kunne støtte ulike dock-løsninger.
I bunnen finnes en knapp som kan trykkes inn for løsne bakdekslet (som strekker seg over hele telefonen), og HTC har også valgt å gi Titan to LED-pærer ved siden av kameraet.
Det gir godt med lys både til fokusering og eksponering, i tillegg til at telefonen da faktisk fungerer utmerket som lommelykt.
Mangler støtte for minnekort
Et lite skår i gleden er at HTC Titan ikke støtter micro SD-minnekort, som gjør at du ikke kan utvide de 16GB med internminne som følger med telefonen.
Med en såpass filmvennlig skjerm synes vi dette er litt synd, siden videofiler tross alt opptar stor plass.
For deg som ikke ser mye film på telefonen (eller er villig til bare å kunne ha med en liten håndfull til en hver tid), bør 16GB holde fint, selv om Spotify/Wimp fortsatt ikke er på plass, som gjør at du foreløpig også er nødt til å ha med deg musikken også.
På bunnen av telefonen finnes tilbake-, søk- og windowsknapp.
Vi synes fortsatt det er synd at søkeknappen på Windows Phone 7 ikke virker ut fra kontekst (den gjorde det tidligere), men alltid åpner Bing-søkemotoren.
Åpner du f.eks. kontaktene og vil søke, må du bruke ikonet på skjermen.
Små tilpasninger
Der telefonprodusentene gjør ganske store tilpasninger på sine Android-modeller, er det langt fra like gode muligheter på WP7-plattformen.
I bunn og grunn er de fleste WP7-modeller helt like programvaremessig, selv om HTC har lagt ved noen apps.
Bak "HTC Hub" skjuler seg en ganske pen værmeldingsapp, aksjer og enkel RSS-leser.
Videre får du også en fotoforbedringsapp (lar deg påføre ulike filtre på bilder du har tatt) og HTC-tjenesten Locations, som også følger med på selskapets Android-telefoner.
Dette er en tjeneste som blant annet viser deg interessepunkter i nærheten av der du befinner deg.
Locations bruker imidlertid Bing-kartene, som har svært dårlig støtte for norske forhold.
For eksempel får vi ikke opp noen severdigheter i Oslo, og det er heller ikke mulig å be om kjøreruten til Colosseum i Roma; noe som er mulig på Android med Google Maps.
Filmtjenesten HTC Watch er også på plass i Titan, og da vi snakket med HTC i forrige uke, er den forsatt planlagt lansert i løpet av måneden; utsatt helt fra juni.
Sverige og Danmark har i hvert fall fått sine versjoner, så vi får håpe det snart dukker opp noe annet enn de samme åtte trailerne som har ligget der siden i sommer.
Du kan også laste ned gratis HTC-apps fra Marketplace, blant annet en konverteringskalkulator for vekt, temperatur, lengdemål etc. og et par ganske pene apps for å lage lister (sveip for å stryke ut, kjekt på butikken) og notater.
Og så appen Elsker, da, som lar deg plukke blader fra en blomst for å se om din kjære elsker deg.
Meget god ytelse
Med en 1,5GHz prosessor innabords er alt duket for en god brukeropplevelse hva hastigheter angår, og Titan innfrir som bare det.
Alt av animasjoner og overganger glir fint, og telefonen egner seg også meget godt til nettsurfing med glatt skrolling og meget god tilpasning av utsnittet dersom du dobbeltklikker på et avsnitt.
I Sunspider-testen, som måler hvor rask telefonen/nettleseren er til å håndtere javascript, får vi imidlertid litt over 6000ms, som er dobbelt så lang tid som de beste.
Når det gjelder surfing har vi imidlertid aldri reagert på at telefonen er noe tregere enn andre – snarere tvert om.
Side om side med iPhone opplevde vi Titan å være så og si nøyaktig like rask med å tegne opp nettsidene, og noen ganger så rask fra nettavisforside til en gitt artikkel at vi mistenker at nettleseren forhåndshenter nettsider det lenkes til.
Verdt å merke seg er at det ikke er støtte for hverken Flash eller Silverlight i Windows Phone 7, selv om sistnevnte er en Microsoft-teknologi.
Når det gjelder spill, ser også Titan ut til å klare seg bra.
Jet car stunts glir fint i sin tredimensjonale (dog noe minimalistiske) prakt, selv om Angry birds ser ut til å ha høyere bilderate både på iPhone og de beste Android-telefonene.
Batteriet på 1600mAh holder i praksis en dag med ganske aktiv bruk.
Multimedia
For å overføre musikk og film til HTC Titan (og øvrige WP7-telefoner), må du bruke Zune-programvaren som er tilgjengelig både for Windows og Mac; sistnevnte i form av Windows Phone 7 connector, som hentes gratis fra Mac App Store.
Løsningen integrerer seg da både med iPhoto og iTunes, slik at bilder og musikk/film kan overføres til og fra disse programmene.
Programmet konverterer også ikke-avspillbare filer til egnet format, med variert suksess.
Eksempelvis er én av testfilene vi bruker en MP4-fil kodet med H.264/AAC, og da vi prøvde å spille den på telefonen, endte vi opp med et hvitt bilde, selv om lyden fungerte fint.
Andre filer lot seg spille av som forventet.
På Mac er kompatibiliteten imidlertid begrenset også av iTunes, og det er kun filmer som kan importes til iTunes som kan flyttes videre til telefonen.
Man kan altså ikke bare dra en fil direkte fra Finder.
Dette er selvsagt ikke unikt for HTC Titan, men gjelder alle WP7-telefoner.
Ellers gikk det smertefritt å overføre musikkfiler og bilder fra iTunes og iPhoto, og du kan også velge å bruke smarte spillelister, f.eks. ved å synkronisere de 25 mest spilte sangene eller alle sanger gitt ut på 90-tallet.
Windows-støtten er bedre, og her kan du også leie film fra Zune Marketplace.
Merk at dette må gjøres via PC-en og er ikke tilgjengelig direkte på mobiltelefonen.
Vi fikk også overført flere av testfilene via Windows - Divx HD, Xvid og wmv/HD ble overført (og enkelte konvertert) uten problemer.
Avspillingen er jevnt over god, selv om bildet hakker noe på de med høyest oppløsning; spesielt det første sekundet etter åpning.
Kamera
Mens muligheten til å ta bilder tidligere var å regne som en kjekk ekstrafunksjon, er det faktisk blitt ett av de viktigste kriteriene for de som går til anskaffelse av en ny mobiltelefon – det er jo tross alt blitt kameraet du alltid har med deg.
Bildene fra HTC Titan ser jevnt over meget bra ut, spesielt utendørs, der detaljnivået er meget godt til mobilkamera å være.
Kameraet eksponerer stort sett godt, selv om motlyssituasjoner har en tendens til å bli i overkant undereksponert, og bildene mister en del detaljer når lystilgangen ikke er like god – i kveldslys eller innendørs belysning.
Under ser du noen bildeeksempler:
Titan kan også filme med 720p-oppløsning, og gjør det helt greit.
Vi har definitivt sett bedre; spesielt med tanke på detaljnivå i bildene, men først og fremst lydmessig, der lyden på videoopptak er noe ullen.
Tale og lyd
Det er sjelden vi reagerer på det nå til dags, men det skal sies at lydkvaliteten under samtaler er noe under par, der motparten høres med en viss forvrengning og ikke like godt som på de beste telefonene.
Lyden i den innebygde høyttaleren, derimot, er imponerende høy om du skrur opp volumet – antakeligvis den høyeste vi har hørt noen gang, uten at vi måler dette vitenskapelig.
Vær imidlertid oppmerksom på at den laveste voluminnstillingen (1 av 30) faktisk også er ganske høy, og at du derfor kanskje er nødt til å smugspille Angry Birds på do uten lyd.
Konklusjon
Vi er godt fornøyde med HTC Titan, og selv om vi fortsatt ikke helt føler at Windows Phone 7 er ordentlig tilpasset norske forhold (gjelder spesielt Bing/kart), holder det så vidt til en femmer på terningen.
Titan har en stor og flott 4,7"-skjerm, med god innsynsvinkel og nøytral hvitbalanse.
Den er også rask i bruk og godt egnet enten du vil se film, spille spill eller surfe på nettet.
Vi liker også konstruksjonen med gode knapper og fornuftig plassering både av knapper og utganger.
I tillegg skal det nevnes at Titan ikke er spesielt mye større enn enheter med 4,3"-skjerm.
Vær imidlertid oppmerksom på at de 16GB med intermninne ikke lar seg bygge ut med minnekort, så er du blant de som konsumerer mye musikk og video på telefonen, er det kanskje en liten showstopper.
Det kan også prislappen være – HTC Titan ligger i skrivende stund på rundt 5000 kroner i de billigste nettbutikkene.
Vurderer du å hoppe over til Windows Phone 7, er uansett HTC Titan et meget godt valg.
Vi håper imidlertid at forholdene snart ligger enda litt mer til rette for norske brukere; da spesielt med tanke på karttjenesten og muligheten for å laste ned film/musikk direkte til telefonen, i stedet for å måtte koble den til en PC og administrere den slags derfra.
Det gjelder imidlertid også øvrige WP7-telefoner.
| 1
|
201571
|
Testens taper
Mellomstor lett skrutrekker med vanlig chuck
På mange måter er Ryobi-drillen middelmådig i både størrelse, pris og presentasjon.
Formatet på selve maskinen er ikke så stort, men batteriets form tar plass og batteriet sitter litt dårlig.
Det lave omdreiningstallet gjør at det går langsomt å bore.
Derimot er ergonomi og arbeidslyd bra og vekten holder seg også på et bra nivå.
Ryobi kan imidlertid ikke måle seg mot dyrere modeller når det gjelder kvalitet og kapasitet, samtidig som den er betydelig dyrere enn budsjettmodellene.
Batteriet holder ikke lenge, og laderen har en jevn pipelyd.
Batteri:
12v litium-ion, 1.300 mAh Vekt 1.030 gram Lav/høyveksel:
Nei Oppbevaring:
Mykt etui Forhandler:
Clas Ohlson
| 0
|
201574
|
PRØVEKJØRT:VW Passat, 7. generasjon
Fornyelsen består for en stor del av masse tilgjengelig premium-utstyr.
Men det koster...
BARCELONA (DinSide Motor):
VW Passat er, med så langt 15 millioner eksemplarer, blitt en av verdens store selgere siden den første, basert på datidens Audi 80, kom i 1973.
Generasjon 2 kom i 1980.
I 1988 fulgte generasjon nr. 3 som hevet bilen klart fra kompaktbil til mellomklasse (og sedan), og var et klart sprang fremover.
Og det ble en svært tung bil.
Fjerde generasjon som ble lansert i 1993 var en videreutvikling av 88-generasjonen og forbedret dennes svakheter.
Det var i virkeligheten en kraftig oppgradering.
Femte generasjon holdt det gående fra 1996 til 2004 med en kraftig oppdatering midtveis.
Vi ser mange slike fortsatt på veien i Norge og i Europa.
6. generasjon:
Passaten som nå går av med pensjon ble, som stasjonsvogn, lansert så sent som i 2005.
(Vår rapport fra den prøvekjøringen finner du her).
På Paris-utstillingen for noen uker siden viste de frem det de kaller generasjon 7 (vår omtale her).
Syvende generasjon
VW presenterer i dag syvende generasjon Passat som en helt ny bil.
Dem om det; etter å ha kjørt nykommeren på spanske veier har vi en relativt klar mening om hvor ny den egentlig er.
Kortfattet:
En svært bra familiebil er blitt noe bedre.
Om den ser bedre ut med ny front og hekk får være opp til den enkelte å bedømme, men den er i hvert fall på linje med de fleste andre modellene i Volkswagens produktrekke.
Bilen har uansett temmelig nøyaktig samme størrelse som forgjengeren med 477 centimeter i lengden (stasjonsvogn) og 182 centimeter i bredden.
Plassforholdene er også de samme - og de er gode.
Prismessig starter nye Passat på rett under 300.000 kroner, standardutstyrt.
Prislisten er foreløpig ikke klar; den kommer vi tilbake til når det blir tilfellet.
Alt likt
Designmessig er det uniformisering som gjelder.
Nå gjenstår bare Tiguan, Passat CC og kabriokupéen VW Eos – sistnevnte for øvrig en bil vi antakelig ikke kommer til å høre mye mer om i fremtiden da det i løpet av neste år vil komme en flunkende ny Golf kabriolet som vil overta sommerbilrollen hos Volkswagen.
God bil, men...
Men tilbake til nye Passat.
Vi visste i stor grad hva vi kunne forvente etter å ha sett den på bilutstillingen i Paris, men ærlig talt trodde vi det kom til å bli et større sprang fremover enn det vi nå har kunnet konstatere.
OK, Passat har lenge vært en av våre familiebilfavoritter og det er en meget god bil på mange områder.
Den nye generasjonen har bygget videre på et godt grunnlag.
Men i forhold til generasjonsskiftet av Golf, som jo også i bunn og grunn besto i å bygge videre på en vellykket basis, synes vi Volkswagen med nye Passat har hatt et overraskende lavt ambisjonsnivå.
At en viss tysk presse skryter den opp i skyene som en ”nær premium”-bil stiller vi oss uforstående til (med unntak av utstyrslisten som er blitt ganske imponerende).
Uansett:
Premiumrollen har Phaëton og Touareg fortsatt enerett på innen VW-merket.
Miljø-oppgradering
Vi skal ikke være urettferdige:
Nyheter har Passat 2011 å by på.
Det er bare ikke de umiddelbart synlige.
Miljømessig hevder
VW at de har sørget for at det såkalte karbonavtrykket "fra brønn til hjul", altså hvor mye utslipp produksjon og bruk av bilen helt frem til skroting avstedkommer, er blitt klart lavere enn for forrige generasjon.
Forbruk og utslipp fra de moderne motorene nye Passat er utstyrt med, er redusert med opp til 18%.
Utstyrs-oppgradering
Når det gjelder utstyr har vi her forklaringen på "premium"-omtaler her og der.
Premium betyr som kjent det man betaler ekstra for, men rett skal være rett:
Standardutstyret er også blitt jevnt over noe forbedret.
Passat leveres i grunnivå, Trendline, mellomnivå, Comfortline og øvre nivå, Highline.
Når det gjelder pakker og ekstrautstyr, er listen blitt lang og impponerer ved å ligne en god del på det man finner på biler av en høyere prisklasse.
Som Mercedes, for eksempel, har nå Passat introdusert varsel for utilsiktet filskifte med automatisk oppretting i siste instans, tretthetsvarsler (med kaffekoppsymbol som i Mercedes E-klasse), antikollisjonsradar samt en "City Emergency" som i lave hastigheter griper inn for å hindre påkjørsel av bil foran - også om den står stille (Vi fikk prøve denne og det fungerte bra).
Fotgjengergjenkjennelse slik Volvo har er imidlertid ikke inkludert.
Også helautomatisk parkeringsassistent, slik vi fikk den introdusert med storebror Sharan for noen måneder siden, står på listen.
En snedig løsning som er praktisk når bagasjeluken skal åpnes mens man har armene fulle er at man kan åpne den med foten fra undersiden på bilen.
Selve bilen: Ny?
Tja.
Interiøret er ”helt greit” fortsatt.
Det er rikelig med plass både foran og bak.
Bagasjerommet er fortsatt blant de aller største i klassen med sine 603 liter (etter VDA-normen).
Da vi satte oss bak rattet hadde vi problemer med å identifisere denne bilen som ”ny”, selv om midtkonsollen har ny layout og en analog klokke har dukket opp midt på dashbordet.
(Denne var for øvrig belemret med reflekser som vanskeliggjorde avlesning det meste av tiden).
God ergonomi
Greit nok at man ikke skal bytte ut et lag som vinner, men allikevel – vi forventet noe nyere enn dette.
Men det fungerer jo, dette trauste og seriøse interiøret og ergonomien og betjeningen er upåklagelig selv om vi hadde mye å utsette på navigasjonssystemet testbilene var utstyrt med.
Det var mye upresis veihjelp i de tre forskjellige bilene vi prøvde og alle tre sendte oss ut på villspor ved et par, tre anledninger.
Andre biljournalister som var med på lanseringen gjorde tilsvarende erfaringer.
Vi skal til en viss grad godta som unnskyldning at det spanske veinettet er i kontinuerlig forandring, men det forklarer ikke alt.
Når det gjelder det øvrige av medbragte systemer virket alt helt greit.
Flere bilder:
Ikke premium
Kvalitetsopplevelsen ligger på det jevne i klassen, ikke mer.
Verken materialkvalitet eller byggekvalitet/finish opplevde vi som bedre enn snittet i klassen og noen premium-følelse fikk i hvertfall ikke vi.
Vi konstaterte både visse billig virkende plastmaterialer og enkelte uregelmessige sammenføyninger i grunnmodellen vi kjørte.
At det skal ha dreid seg om såkalte "førproduksjons"-biler skal vi midlertidig godta som delvis forklaring, men vi kommer til å kikke bilene som kommer til Norge mot slutten av året nøye "etter i sømmene" når den tid kommer!
Forbedret komfort
Komfortmessig kan vi si VW har gjort fremskritt med nye Passat, men heller ikke her får vi inntrykk av noen radikalt fornyet bil.
Støynivået er noe redusert – her hjelper mer støydempende materiale og lydisolerende vindusglass.
Allikevel:
1.6 TDI-motoren høres godt under belastning, og det er en motor som ofte trenger å tynes litt for å få god fremdrift.
Rullestøy og vindstøy ble vi i liten grad belemret med; førstnevnte kan det bli mer av på norsk, grov asfalt.
Kjørekomforten er i utgangspunktet god.
Det er unødvendig og lite ønskelig å utstyre en utpreget familiebil som dette med sportsunderstell og lavprofildekk; for vår del synes vi standarddekk og understellsoppsettet som leveres på innstegsmodellen gir den beste komforten uten at kjøreegenskapene lider av det.
Kjører godt
Når det kommer til kjøreopplevelse er denne Passaten fortsatt meget god, og antagelig hakket bedre enn forgjengeren, uten at vi hadde mulighet til å konstatere dette ved å presse bilen til grensene.
Det betyr lett understyrt til nøytral, betryggende og forutsigbar oppførsel på veien.
Altså akkurat slik en moderne familiebil bør være – og selvsagt med elektronikken som stabiliserer og hjelper til hvis føreren har feilbedømt situasjoner i trafikken.
Noe spe innstegsdiesel
På papiret er Passat med 1.6TDI på 105 hester et relativt attraktivt tilbud og greier å havne såvidt under 300.000 kroner i fra-pris.
Uten å påstå at det dreier seg om undermotorisering, er dette etter vår mening litt traurige saker, særlig hvis bilen skal lastes opp med familie og bagasje.
På papiret ser det bra ut med et dreiemoment på 250 newtonmeter mellom 1.500 og 2.500 omdreininger, men vi opplevde likevel motoren som temmelig tom i det lavere turtallsregisteret og krypkjøring er ikke en øvelse Passat setter pris på med denne motoren.
Mest aktuelle motorer i denne omgang:
Flott bensinalternativ
Nye VW Passat med den litt skuffende 1.6 TDI-motoren og BMT (BlueMotion Technology) klarer seg med 0,42 liter dieselsuppe per mil og slipper bare ut 109 gram CO2 per kilometer.
Prisen på denne bilen, som stasjonsvogn, starter som nevnt på rett under 300.000 kroner.
Da ville vi foretrukket bensinalternativet, som har en omtrent tilsvarende prislapp.
For selv om 1.4 TSI med 122 hester har noe høyere forbrukstall, har den en mer stillegående, kultivert og allikevel harmonisk og kraftfull motor som de fleste vil trives bedre med i hverdagen.
Flere gode motorer
Selvsagt kommer også nye Passat med velkjente motorløsninger med litt mer futt.
På dieselfronten er den nå godt innkjørte 2.0 TDI med sine 140 hester og fyldige momentkurve (320 Nm hvorav det meste tilgjengelig over et bredt register), tilgjengelig.
Vi kjørte den enda kraftigere 170 hesters-versjonen av denne med DSG (dobbeltkløtsjgirkasse) og et høyt utstyrsnivå.
Da blir Passat en meget kapabel og imponerende milsluker - men vi snakker ikke lenger folkelige priser.
Det samme gjelder den utmerkede 1.8 TSI-motoren som yter 160 hester og har en rund, myk og kraftfull karakter med sine 250 newtonmeter tilgjengelige fra 1.500 til 4.200 omdreininger.
Skuffelse til tross:
En god bil
Det var etter prøvekjøringen ikke opplagt at denne bilen skulle få terningkast fem.
En sterk firer var nærliggende grunnet en viss skuffelse når det gjelder graden av fornyelse.
Det blir en relativt svak femmer i stedet.
Det er det sterke utgangspunktet arvet fra forrige generasjon som redder helhetsvurderingen:
Romslighet, ergonomi og gode kjøreegenskaper.
I tillegg kommer forbedringer på komfortsiden og tidsriktig oppgraderte verdier på miljøsiden, muligheten til å velge svært gode motoriseringer og tilgjengelighet av mye nytt og avansert ekstrautstyr - noe nyttig, noe mindre nyttig.
Dermed havner vi til syvende og sist på fem på terningen, men det var altså på hengende håret.
Nye Passat lanseres samtidig som sedan og stasjonsvogn og de første leveringene vil skje i løpet av desember.
DinSide kommer tilbake med mer om versjonene som blir tilgjengelige i Norge med motorer, utstyr og priser.
| 1
|
201576
|
Oddworld:Stanger's Wrath
Et western-spill i Oddworld-universet?
Kan dette fungere?
Vi slår følge med Stranger på et av årets mest spesielle og originale eventyr.
Les hvorfor du bør prøve dette spillet!
Uvitende spillinteresserte har ofte tendenser til å avskrive utgivelsene til Electronic Arts fordi de appellerer til massene fremfor mer begrensede kundegrupper.
Oddworld:
Strangers Wrath er spillet som beviser at også EA kan satse på spill som er annerledes og kanskje ikke nødvendigvis potensielle salgsuksesser.
Ikke at Oddworld-spillene selger dårlig, serien har mange trofaste tilhengere som fremdeles husker hvor originale og nyskapende de første spillene på den originale PlayStation-maskinen var.
LES OGSÅ:
Oddworld dukket opp igjen på Xbox for noen år siden, men Microsoft har siden valgt å droppe Strangers Wrath, som ble raskt plukket opp av EA, og nå er klart i butikkene.
Herlig blanding
Og for en fornøyelse dette spillet er.
I korte trekk er det en kombinasjon av første- og tredjepersonsspilling, action og plattform, og alvor og humor.
Spillet har en western-tematikk, men er plassert i en verden befolket av monstre og andre merkelige skapninger.
Du spiller som Stranger, en Clint Eastwood-aktig skikkelse, som tygger tobakk og har alltid en tøff kommentar på lager.
Stranger ser ut som en slags katt i cowboy-boots, og jobber som dusørjeger for å tjene penger til en mystisk operasjon.
Vi følger Stranger fra by til by, og i hver av byene finner vi nye oppdrag og slemminger som skal tas døde eller levende.
Strangers Wrath har lite å kjøre med tidligere Oddworld-spill, som bestod mest av gåter og lot deg bruke et spesielt språkgrensesnitt for å kommunisere med andre.
Nå styrer du Stranger fra enten tredje- eller førstepersonsperspektiv, der tredjepersonsperspektivet egner seg best til plattformelementene, mens i kampøyeblikkene lønner deg seg å bytte til førstepersonsmodus.
Det er lite gåter her, det går mest i action
men det er langt fra et typisk FPS-skytespill.
Uvanlig
Først og fremst har du ikke det tradisjonelle utvalget av våpen i Oddworld.
I stedet bruker Stranger en armbrøst, som lades med forskjellige typer små dyr, som har diverse egenskaper.
Noen tiltrekker seg fiender, noen fungerer som miner, noen eksploderer og noen binder motstanderne fast.
Poenget er å ikke drepe motstanderne, men slå de ut og suge dem inn i armbrøstet.
Da er de fanget, og du kan kreve å få utbetalt penger.
Den samme strategien brukes på spillets bosser, som selvsagt betaler mest dusør når de fanges levende.
Dessverre er det temmelig vanskelig å få til, og ofte har vi vært nødt å ta til takke med mindre utbetaling og kun vise frem et lik.
For å samle inn ammunisjon til armbrøstet plukker du ikke opp typiske ammo-pakker, men må selv fange de små dyrene som utgjør ammunisjonen.
Disse finner du gjerne i huler, noen ganger i kasser, og du kan også kjøpe dem i butikker du finner i byene.
Det er heller ingen helsepakker i spillet.
Du har to separate målere, en for helse og en for styrke, og når du er skadet, slår du deg selv i brystet for å gjenvinne helsen
men mister styrken samtidig.
Styrkemåleren bygges imidlertid fort opp når du står stille.
Det betyr at spillbarheten fungerer helt annerledes enn du er vant til.
Stranger tåler lite, og mister helsen fort, derfor en det viktig å lure fiendene frem en og en og fange dem, fremfor å angripe alle samtidig.
Du kan ofte bruke omgivelsene til din fordel, for eksempel få kraner eller andre konstruksjoner til å dette ned og drepe de slemme.
I tredjepersonsmodus kan du også kjempe mot fiender, men da er du begrenset til slag, og det er ikke spesielt effektivt.
Vi merket at vi prøvde å unngå denne modusen for det meste, da kontrollen ikke sitter fullt så bra
men det er nyttig når du skal hoppe over murer eller kasser.
En fornøyelse hele veien gjennom
Designen på brettene er helt fantastisk
byene du kommer til er fulle av liv og fungerer som sentrum for dine oppdrag.
Når du skal ut å fange skurker beveger du deg gjennom fantasifulle daler og skoger og på veien tilbake etter endt oppdrag åpnes alltid nye ruter opp.
Og halvveis gjennom spillet kommer det et stort sjokk.
En plot-twist av stor betydning forandrer plutselig spillets dynamikk.
Vi skal ikke avsløre noe her, men det blir slutt på dusørjeger-tilværelsen og du får nye oppdrag i områder som ikke lenger er western-inspirerte, men har tungt, industrialisert preg.
Vakkert
Strangers Wrath imponerer med den helt nydelige grafikken.
Faktisk vil vi påstå at det er et av de aller peneste spillene på Xbox
det er bare å se på de fantastisk vakre, detaljerte og fantasifulle landskapene.
Spillet har lang tegneavstand og vanvittig detalj på vegetasjonen og omgivelsene, og karakterene har flott animasjon.
Utviklerne har virkelig stått på her og viser hva Xboxen kan prestere teknisk, og at toppen er ikke nådd.
Lyden er også veldig bra, med både flott musikk og stemmeskuespill.
Det eneste vi reagerer på er at innbyggerne i de foskjellige byene snakker veldig likt, noe som blir ensformig hvis du tilbringer mer tid der enn nødvendig.
Strangers Wrath er et gjennomført originalt, nyskapende og fascinerede spill som fortjener et stort publikum.
Det er fullt av humor, oppdragene er kjempekreative og grafikken flytter grenser.
I en tid der stadig flere klager over mangelen på kreativitet i spillbransjen beviser Oddworld det motsatte, og nå er det opp til deg å løpe og kjøpe og sørge for at denne perlen ikke blir oversett.
| 1
|
201577
|
Nokia E61
Et alternativ til Communicator-mobilene har vært proffbrukernes største ønske fra Nokia det siste året.
Spørsmålet er hvorvidt E61 tar ett skritt i riktig retning.
Les testen her.
Nokia E61 er en av de mest unike mobilene som finnene har kommet med de siste årene.
Riktignok har selskapet hatt de nevnte Communicator-mobilene i flere år.
Disse har som kjent også innebygd QWERTY-tastatur.
Allikevel er E61 den første modellen som kombinerer dette med et mer eller mindre klassisk candy bar-design.
Mindre enn ventet
Allikevel skal vi ikke begynne å påstå at designet på Nokia E61 er helt vanlig.
For man legger fort merke til at denne telefonen er en god del bredere enn andre mobiler.
Den minner faktisk mer om en PDA-mobil enn en helt vanlig mobiltelefon.
Nokia har imidlertid klart det kunststykket å få denne mobilen til å føles langt mindre enn ventet.
Grunnen er at designerne til Nokia har fått med seg siste trend i mobilverdenen, nemlig syltynne mobiler.
Nokia E61 er bare 14 mm tykk.
Mobilens dimensjoner er på 70 x 117 x 14 og vekten er på 144 gram.
Dette gjør at mobilen faktisk ligger relativt behagelig i lommen.
Telefonen har ikke overraskende fått en diger skjerm, med veldig gode spesifikasjoner (320 x 240 og 16 millioner farger).
Alt i alt er vi veldig fornøyde med skjermen, men til tider kan den faktisk føles litt lite skarp.
Det litt slørete bildet kan nok forklares med at skjermstørrelsen er på hele 2,8 tommer.
Et annet punkt vi selvsagt må kommentere er tastene, som tross alt vil være en av hovedgrunnene til at man går for denne mobilen.
Vi har imidlertid ikke den helt store sansen for løsningen til Nokia.
Tastene blir nemlig litt i minste laget for store herrehender, samtidig som responsen ikke er like bra som vi kunne ønske.
På tastaturfronten synes vi faktisk at Sony Ericsson M600i har en bedre løsning.
Nokia skal derimot ha skryt for at de har lagt til dedikerte Æ-, Ø- og Å-taster.
Gleder proffene
Fordelen med det brede designet på Nokia E61 er at den har fått plass til en masse teknologi som bringer et smil om munnen til proffbrukeren.
3G og EDGE er selvsagt innebygd.
Det samme er støtte for trådløst nett (Wi-Fi).
Disse tre kommunikasjonsteknologiene problemfrie virkemåte gjør dette til den nettmobilen det tross alt er.
For E61 har selvsagt den suverene nettleseren til Nokia, som raskt og enkelt nedskalerer vanlige nettsider slik at det blir en drøm å surfe på nettet.
I tillegg har den glimrende e-postfunksjonalitet.
Oppsett og bruk er usedvanlig enkelt.
Eneste ankepunktet går på tastene igjen, som gjør at man blir litt småirritert når man skriver veldig lange meldinger.
Telefonen har flere andre proff-funksjoner som vi ikke har hatt mulighet til å teste, på grunn av mangel på ekstrautstyr.
Som blant annet push e-post (siden dette ikke støttes i mobilnettet enda), fjernstyring av mobilen fra en sentral IT-avdeling og IP-telefoni.
Suverene Series 60
Vi har imidlertid testet operativsystemet til fulle.
I rak motsetning til hvordan situasjonen var for ett år siden, gleder vi oss nå til å teste Series 60-mobilene.
Hastigheten er en helt annen, samtidig som brukervennligheten er forbedret.
Siden E61 tross alt er en telefon for proffbrukerne følger det naturlig nok med en rekke programmer som faktisk gjør mobilen om til en liten lommedatamaskin.
Man har blant annet kontorprogrammer som gjør at man kan åpne og redigere de fleste Office-dokumentene.
Man har også en PDF-leser, Zip-klient og flere andre programmer.
Via tjenesten Nokia Business Software kan man også laste ned flere andre applikasjoner etter hvert som behovet melder seg.
Nokia E61 er utstyrt med omtrent 75 megabyte innebygd minne, men kommer i tillegg med et 64 megabyte miniSD-minnekort som standard.
Dette er faktisk veldig bra for funksjonene som allerede er nevnt.
Allikevel kan det være på sin plass å huske at det kan dukke opp et behov for mer minne etter hvert som mailen og dokumentene lagres.
Lite moro
Proff-funksjonene er som man skjønner godt ivaretatt i Nokia E61.
Underholdning er på sin side totalt fraværende i denne mobilen.
Kamera er fjernet, både for å spare plass og for å tilfredsstille bedriftseiere som ikke ønsker ansatte med kameramobiler.
For så vidt greit nok, men innimellom føles det som om mobilen mangler noe.
Etter hvert som man har blitt vant til at mobiltelefoner er utstyrt med kamera har man nemlig blitt vant til muligheten til å ta bilder når øyeblikkene er der.
Lyd er også et hjelpeløst tema i denne mobilen.
I hvert fall når vi snakker om MP3-mulighetene.
For selv om de riktige formatene støttes og kan spille av, har E61 kun et monoheadset og én innebygd høyttaler.
Da sier det seg selv at lyden ikke er satt i fokus.
Minnet er jo også altfor lite til at den skal brukes som MP3-spiller.
Når det gjelder lyden er det imidlertid mer enn god nok lyd når det er snakk om tale.
Kvaliteten på denne delen av telefonen er meget bra.
Synd med tastene
Alt i alt er Nokia E61 en meget god profftelefon med en masse funksjoner som vi setter pris på.
Selve prisen er heller ikke så avskrekkende.
3 500 kroner for en telefon med 3G, Wi-Fi og gode programmer er ganske gunstig.
Når vi også legger til at batterilevetiden og synkroniseringsmulighetene er langt over snittet ser Nokia E61 meget gunstig ut.
Problemet ligger imidlertid i tastene.
Vi mener dette er telefonens kanskje viktigste funksjon og er mektig skuffet over at dette ikke fungerer tilfredsstillende.
Det er faktisk flere andre mobiler i E-serien som gjør det samme som denne, så dersom fullstendig tastatur og stor skjerm ikke er livsviktig finnes det alternativer.
Men bevares, E61 er en verdig oppfølger til de populære Communicator-mobilene.
Tekniske data for Nokia E61
| 1
|
201579
|
The Outfit
SPILLTEST:
Uansett hvor mye vi digger meningsløs action og svære eksplosjoner, klarer ikke The Outfit å engasjere oss nevneverdig.
Hvorfor ikke?
Flere og flere spill tikker inn på Xbox 360, og kvaliteten er foreløpig meget varierende.
Den ferske The Outfit forsøker å plassere seg selv som et useriøst, litt tullete alternativ til Call of Duty 2 eller Ghost Recon:
Advanced Warfighter.
Og ingrediensene er der:
Fokus på masse action, enkle lagmekanikker, morsom flerspiller.
Men dessverre sitter ikke denne kombinasjonen helt som den skal.
LES OGSÅ:
Spillet er et av etter hvert ganske så mange titler basert på andre verdenskrig, men The Outfit tar faktisk en litt annen vri på konflikten.
I stedet for å gi oss en realistisk, dramatisk og brutal fremstilling av krigen, presenterer THQ en humoristisk fortelling om en gjeng knalltøffe, amerikanske soldater som jakter på noen nazislemminger gjennom halve Frankrike.
Her er det fullt av klisjeer, overdrivelser, og realismen er et fremmedord.
Fjorårets Mercenaries virker faktisk til å være en liten inspirasjon bak spillets tone, uten at vi sammenligner titlene for øvrig.
Du og gutta
The Outfit bentter seg av ukomplisert lagbasert funksjonalitet.
Før hvert oppdrag velger du en av de tre soldatene (der alle har sine styrker og svakheter innen treffsikkerhet, helsenivå, hastighet og lignende), og får med deg en liten tropp du kan beordre rundt.
Disse mulighetene er ikke spesielt avanserte, og vi benyttet oss strengt tatt ikke så mye av dem.
De datastyrte hjelperne er egentlig bare der for å dekke for oss, og det er ikke akkurat noe stort tap å miste dem i strid.
Det er fordi spillets mest unike mulighet er systemet for tilkalling av forsterkninger.
Omtrent når som helst kan du åpne en egen meny som lar deg hente inn flere soldater, utstyr og kjøretøy.
Disse slippes fra forsyningsfly omtrent øyeblikkelig, det eneste som kreves er at du har nok valuta (som tjenes inn ved å knuse motstandere), og har tatt over passende bygninger.
Flere soldater kan hentes inn når som helst, men for å få tak i tyngre skyts, som biler eller tanks, må du ta over tyskernes baser.
Det gjøres på få sekunder, bare ved å stå ved siden av en slik base.
Du har med andre ord omtrent uendelig tilgang til nye soldater, kjøretøy og andre hjelpemidler.
Hver gang noe blir ødelagt, er det bare å hente flere.
Dør du selv, blir du brakt tilbake til livet ved nærmeste holdepunkt, og det er bare å fortsette ødeleggelsen.
Alt dette innebærer at spillet har lite utfordring å by på.
Enkeltspillerdelen får oss riktignok til å trekke på smilebåndet en gang i blant, og gir oss mer en nok eksplosjoner og ødeleggelse, men vi innser fort at det hele er en uendelig rekke av baseovertakelser, innhenting av forsterkninger og frenetisk skyting på nazister som kommer i tusentalls.
Svak maskinpark
I tillegg til dette er håndteringen av de mange tanksene (du kan også ta over nazistenes kjøretøy), beltevognene og bilene ganske grusom.
De er trege, vanskelige å styre, og har tendenser til å kjøre i helt andre retninger enn vi vil.
Dessuten er våpnene våre helte bruker merkelig svake.
Selv mektige bazookaer klarer knapt å drepe mer en én soldat om gangen, og det føles midlt sagt surrealistisk å bruke et slikt eksplosivt våpen som sniperrifle.
Vi mistenker at grunnen til at enkeltvåpnene ikke gir deg noe særlig maktfølelse er at vi skal få lyst å benytte oss av de tilgjengelige forsterkninger mest mulig.
Men resultater blir egentlig bare en underveldende følelse.
Morsommere er det uten tvil på Xbox Live, fordi spillet har en rekke underholdende spillvarianter som lar deg foråsake massiv ødeleggelse og drepe alle vennene dine.
Men det er på en måte ingeting i The Outfit på Xbox Live som gir oss lyst å la være å spille de mer etablerte 360-spillene.
Passelig pent
Og ikke en gang grafikken imponerer nevneverdig, selv om vi på en måte forventer at et 360-eksklusivt spill skal vise oss hva neste generasjon er god for.
I Outfit er det lite som tilsier at dette er fremtidens spill, med unntak av høy oppløsning på en HDTV.
Riktignok kan Outfit by på imponerende grad av ødeleggelse av omgivelser, noe som uten tvil bruker en god del prosessorkraft, men detaljnivået på personene i spillet og bygningene rundt er ikke noe som får oss til å sperre opp øyene.
Det er helt greit, til tider pent, men ikke noe spektakulært.
The Outfit har selvsagt sine gode sider.
Spesielt for alle entusiaster av meningsløs underholdning, spill som bare handler om skyting og spregning og store våpen.
Slike spill har det foreløpig ikke vært mange av på 360, og alle liker jo titler som bare lar oss få utløp for aggresjon.
Men den repetitive spillbarheten, de klønete kjøretøyene og mange andre små og plagsomme momenter gjør at vi ikke klarer å bli engasjert, og Outfit blir et spill som rett og slett vil gå i glemmeboken.
Litt synd, for det hadde potensial.
| 0
|
201580
|
Apacer Audio Steno BP300
Det har skjedd mye siden ungdommene samlet seg på plenen og hygget seg med en sliten Kurér og en bunke singleplater.
Vi har sjekket ut Audio Steno fra Apacer.
Audio Steno er på størrelse med en lighter, og er både minneplugg, MP3-spiller og opptaker.
Kapasiteten er på 128 MB, den har en USB-kontakt i den ene enden, et grafisk, lite display med bakgrunnsbelysning, og 6 knapper.
Det følger med USB-skjøtekabel, hodetelefoner med bøyle til å henge oppå ørene, og tre forskjellige hetter til å dekke USB-kontakten.
Hettene er i gulgrønn, sølv og gjennomskinnelig plast, mens selve spilleren er metallisk grønn med et lite gullskjær.
I motsatt ende av USB-kontakten sitter minijacken til hodetelefonene.
Den bruker ett batteri av vanlig AAA-type.
Praktiske egenskaper
Det følger ikke med noen programvare annet enn et lite nytteprogram til formattering.
Det påstås at man skal bruke dette i stedet for å formattere den som en vanlig disk, men ikke hvorfor.
Uansett dukker Audio Steno opp som en vanlig disk i Windows XP og det er bare å overføre MP3 eller WMA filer som til en hvilken som helst disk.
Du kan legge filer i mapper, men i displayet på Stenoen vil du bare se filene inne i mappene, ikke selve mappene.
Manøvreringen mellom låtene er altså på ett nivå.
I displayet vises tittel-tag i MP3 filen.
Men hvis denne er tom, kutter den filnavnet til en alfabetsuppe som kan være uforståelig.
Opptak med den interne mikrofonen derimot, legges i en egen mappe kalt VOICE.
Filene her blir nummerert etter hvert.
Opptakene kan gjøres med 16KHz eller 44,1 KHz, og er beregnet på stemme.
Vi snakker altmed andre ord om en slags diktafon, ikke en musikkopptaker.
I bruk
Audio Steno er meget enkel å bruke, og med gode hodetelefoner låter det helt kurant.
Den liker ikke veldig lavohmige hodetelfoner, da vrenger den.
De som følger med låter ok, men bøylen bak hodet og over ørene var vanskelige å få til å sitte i riktig vinkel på vårt hode.
Derfor mistet vi en del bass.
Det er fire forskjeliige EQ-settinger: Jazz/ Classic/ Pop/ Rock/ Normal
Opptaksfunksjonen er veldig praktisk for intervjuer og møter, hvis det ikke er alt for mye støy i omgivelsene.
Vi glemte den i opptak, liggende på stuebordet en ettermiddag, og kunne glede oss over 2 timers opptak av familiesurr i glimrende kvalitet.
Overføring
Overføringen fra PC målte vi til mellom 680 og 710 KB/sek.
Det betyr i praksis at den bruker ca 7 sek på 5 MB, og 75 sek på 50 MB.
Prisen er ikke så verst, vi har sett den til 800 kroner på nettet.
Men prisene forandrer seg jo hele tiden...
Norsk importør er Multimedia Ekspress
| 1
|
201585
|
Canon EOS 550D
Speilrefleks for den avanserte amatøren.
Canon har hatt stor suksess de siste årene med kameraene i forbrukerklassen - både 300D, 350D, 400D, 450D og 500D har solgt i bøtter og spann (de to siste selges fortsatt), og vi ser ikke bort i fra at EOS 550D blir nok en hit fra det japanske selskapet.
Og Canon har ikke spart på kruttet spesifikasjonsmessig.
EOS 550D har en bildebrikke med 18 megapikslers oppløsning, det kan filme i 1080p og har en stor og skarp skjerm (3 tommer, 3:2-format, 1.040.000 punkter).
Videre klarer kameraet å skuffe unna 3,7 bilder i sekundet ved høyeste oppløsning, og fås også i kit-versjon med det nye 18-135mm f/3,5-5,6 IS-objektivet som vi også har brukt i testperioden.
EOS 550D faser ikke ut 500D, men plasserer seg i mellom nevnte kamera og EOS 7D, som ble presentert i fjor høst.
Sammenligner vi 550D med 500D får vi følgende tabell:
Konstruksjon
EOS 550D kjennes veldig likt som EOS 500D, og det er ikke så rart.
De fysiske målene er identiske, søkeren er den samme og grepet og konstruksjonskvaliteten er praktisk talt identisk som før.
Kort sagt er kameraet behagelig å holde for de fleste, selv om de med litt større fingre kan finne grepet noe ukomfortabelt.
Dette er fortsatt et kamera med plast-basert konstruksjon, og det er derfor ikke rustet mot vær og vind som for EOS 50D og oppover.
Dog er det noen forskjeller fra 500D med tanke på utforming av knapper, og skjermen er endret til 3:2-aspekt slik at hele skjermen fylles når du ser på bilder du har tatt.
Velkommen er den nye Q-knappen, som gir deg hurtig tilgang til funksjoner som kan stilles på skjermen (ikke veldig ulikt slik Olympus har implementert betjeningen de siste åra) slik at set-knappen kan tilpasses til å aktivere andre funksjoner.
De aller fleste innstillinger kan endres på via Q-knappen, som eksponeringskompensasjon, lysmåling, seriefoto og selvutløser, hvitbalansering etc.
Du navigerer mellom innstillingene med piltastene og endrer dem med innstillingshjulet, eller ved å trykke OK for å se selve menyen.
Noen av disse innstillingene er fortsatt tilgjengelige via snarveier på piltastene (når du ikke bruker Q-menyen).
Knappene ellers er responsive når du trykker på dem, men noen vil muligens finne dem litt flate (ikke så lett å kjenne seg frem i mørket) og mislike at de "klikker".
En ting vi synes er litt rart, er at Canon velger å implementere funksjonshjulet på toppen slik at ca 315 grader av hjulet brukes til ulike valg, men der man ikke kan rotere hjulet forbi det tomme området.
Skal man f.eks. hoppe fra filmfunksjonen til manuell eksponering, må man velge den lange veien, og det er ingen snarvei til å starte videofunksjonen uten at du må sette funksjonshjulet i videomodus først.
Skjermen er svært skarp, og har du fortsatt ikke sett de høytoppløselige skjermene i aksjon vil dette fortsatt være en umiddelbar "wow"-faktor når du ser på bildene du har tatt.
Ikke bare er det pent å se på - skarpe skjermer som denne er også et godt hjelpemiddel for å se om du har truffet rett med fokuseringen; også mens du filmer der du kan se et forstørret utsnitt dersom du vil fokusere manuelt.
Søkeren er som nevnt identisk med den på EOS 500D.
Under ser du størrelsen sammenlignet med noen aktuelle konkurrenter:
Som du ser på illustrasjonen - søkeren på EOS 550D er litt større enn Nikon D5000 og litt mindre enn vår lavbudsjettfavoritt Pentax K-x, mens søkeren på Nikon D90 er merkbart større enn de andre.
I søkeren ser du graden av eksponeringskompensasjon, blenderåpning, lukkertid, valgt ISO og antall gjenstående bilder i bufferet.
Brukervennlighet
Her vil de færreste møte på problemer - den nye Q-knappen er som sagt velkommen og gjør det raskt å kunne endre opptaksinnstillinger på skjermen.
EOS 550D har riktignok ikke en brukervennlighet myntet på den absolutte nybegynneren, med innebygde hjelpefunksjoner, visuelle illustrasjoner og den slags, slik du finner eksempelvis på eksempelvis Nikon D5000 og Olympus E-PL1.
Det finnes allikevel en creative auto-modus som lar deg dra i en skyvebryter ut fra hvor uskarp du vil ha bakgrunnen og hvor lys/mørkt bildet skal bli.
Hovedmenyen er delt opp i faner der hver fane stort sett er fylt fra topp til bunn med menyvalg (dog uten skrolling), men det er spesielt ett funksjonsvalg, brukerfunksjoner, der vi fortsatt ikke klarer å bli helt komfortable med menystrukturen.
De ulike valgene er bare nummerert horisontalt, og i eksempelet til høyre, er det umulig å få oversikten over hva jeg har aktivert under punkt 2 i bildet til høyre uten å bla bort.
For øvrig nevner vi at norsk språk er tilgjengelig i menyene, og at du selv kan lage en egen "min meny" med menyvalgene du bruker oftest.
Funksjoner
Foruten Q-knappen er det ikke så mye som er lagt til på denne fronten i forhold til 500D.
Dog har spesielt filmdelen blitt bedre.
Som nevnt innledningsvis er det nå mulig å filme med 1920x1080-oppløsning i 30 bilder pr sekund, og også 24 og 25 bilder pr sekund kan velges.
Det er et godt fortrinn for deg som har tenkt til å bruke kameraet til filmproduksjon.
I tillegg har du større kontroll over filmen, og du kan manuelt sette blenderåpning og lukkertid, samt velge lystoneprioritet.
Filmfunksjonen har også fått ansiktsgjenkjenning med tanke på autofokus, men den er fortsatt treg som bare det, så manuell fokus er å foretrekke.
Når du bruker manuell fokus, kan du trykke på en knapp for å få utsnittet forstørret 5x og 10x.
Selv om 550D har en dedikert start/stopp-knapp for filmopptak, kan du ikke ta stillbilder mens du filmer.
Trykker du på utløserlknappen tar du riktignok bilde, men samtidig stoppes filmopptaket.
Dette har sannsynligvis sammenheng med at bitraten på video er såpass høy på dette kameraet - vi opplevde faktisk at kameraet kun ville ta et par sekunder med video da vi testet med et litt billigere minnekort.
En annen funksjon som har kommet siden sist, er opphavsrettinformasjon, som lar deg angi navnet ditt og eventuell lisensiering slik at dette skrives direkte til EXIF-informasjonen i bildefilene.
Mye er arvet fra 500D.
Bildestiler gjør at du kan påvirke fargeuttrykket, hvitbalansen kan justeres ganske nøyaktig via et grid, eller settes basert på at du tar bilde av noe fargenøytralt (akkurat denne prosessen er fortsatt noe tungvint).
Kameraet har også innebygd automatisk korrigering av vignettering som fungerer med kompatible objektiver, der objektivet "forteller" kameraet hva slags type det er, brennvidde og blenderåpning og der kameraet deretter kompenserer slik at vignetteringen reduseres:
Det er kanskje litt vanskelig å se fra bildet, så her er det samme bildet der vi har justert opp eksponeringen for å avsløre forskjellen bedre:
Vil du lese mer om hvordan dette fungerer, har Canon en omfattende artikkel.
Ellers er det en del som kan justeres via brukerfunksjon-menyen.
Man kan velge mellom EV-inkrementer på 1/3 eller 1/2, angi blitssynkronisering, graden av støyreduksjon etc., samt tilordne set-knappen en tilpasset funksjon (5 ulike valg).
Mer avanserte brukere vil muligens savne innebygd trådløst blitsstyring, som finnes på Nikon D90 og Pentax K-x, og som også Olympus har implementert i sine kameraer i denne prisklassen.
Dette kan du imidlertid få til ved å kjøpe en sender ved siden av.
Det er heller ikke mulig å vise hjelpelinjer i søkeren (kun i live view).
Vi savner også noen ekstrafunksjoner i avspillingsmodus - her er det flere av konkurrentene som leverer alt fra RAW-konvertering til morsomme bildeeffekter.
Se produktbilder av Canon EOS 550D:
Ytelse
Som vanlig for denne EOS-serien fra Canon, er autofokusytelsen blant de beste i dette segmentet, og man opplever så og si aldri at kameraet ikke klarer å treffe fokus.
I tillegg går det kjapt, både i dagslys og i svakere belysning.
Dette er riktignok når du ser i søkeren - bruker du live view går fortsatt fokuseringen veldig sakte, og her har de tradisjonelle speilreflekskamerene (med unntak av enkelte av Sonys modeller) en del å gå på kontra kompaktkameraer og speilløse systemkameraer.
Kameraet oppleves generelt som raskt og effektivt i bruk.
Med tanke på seriefoto har Canon oppgitt at kameraet kan ta 3,7 bilder pr sekund opp til 34 bilder.
Det burde med andre ord ha gitt minst 34 bilder på 10 sekunder.
Vi prøvde med et raskt minnekort i Sandisk Extreme-serien, men klarte ikke mer enn 29 bilder på 10 sekunder.
Under følger en graf av den relative hastigheten pr bilde i løpet av disse 29 bildene.
Som du ser er prestasjonen noe ujevn (3,7 er markert med grønn stripe):
Batterilevetiden er for øvrig oppgitt til 440 bilder på én ladning, som er 10% bedre enn hva tilfellet er for 500D.
Bildekvalitet
Da vi først så på bildene vi fikk fra EOS 550D ble vi svært overrasket - bildene fremstod svært uskarpe, og det hjalp noe, men ikke veldig mye, å bytte til en 50mm f/1,4 (nedblendet med verdier fra f/5,6-f/8).
Ved nøyere inspeksjon viser det seg at standardinnstillingene i kameraet har skarphet satt på 0 (av 7), og hvis du går for dette kameraet anbefaler vi deg å skru denne opp noen hakk (i hvert fall hvis du stort sett knipser JPEG).
Her er det samme bilde tatt med sharpness 0 og sharpness 3.
Som du ser er forskjellen påfallende:
Da vi testet Canon EOS 500D mot Nikon D5000, viste det seg at Canon faktisk så vidt måtte gi tapt for Nikon med tanke på støy på høye ISO-verdier.
Nå er oppløsningen økt med ytterligere tre megapiksler, og vi var derfor spente på hvilke utslag dette ville gjøre, spesielt siden prosessoren (Digic 4) er den samme i begge kameraene.
Under følger 100%-utsnitt fra bilder med ISO 800, 1600, 3200, 6400 og 12800:
Som du ser er det tilnærmet støyfritt på ISO 800 og 1600, og det er egentlig kun på ISO 12800 det begynner å bli godt synlig med støy.
Uansett - dette er 100% utsnitt, og denne støyen blir neppe spesielt merkbar selv på A4-utskrifter.
EOS 550D er med andre ord svært godt med tanke på støy; spesielt når kameraet tross alt har 18 megapikslers oppløsning.
Hvorvidt du trenger 18 megapiksler er imidlertid en annen sak.
Med kit-objektivet virker ikke 550D å fange noe mer detaljer enn det f.eks. D90 gjør (vi tok noen testbilder side om side), og det er først med dyrere optikk dette kommer til sin rett.
Ulempen er selvsagt at bildefilene blir desto større, og under testingen opplevde vi JPEG-bildestørrelser helt opp i 14MB, men der majoriteten lå på 6-7MB.
Lysmåleren er oppgradert fra 500D, og det er en velkommen oppgradering.
Tidligere har "standarduttrykket" fra disse Canon-kameraet vært at himmelen lett blir utbrent og fremstår som kritthvit, men den nye lysmåleren ser ut til å være langt bedre på å eksponere himmelen riktig, som du ser eksempel på til høyre.
På standardinnstillingene har Canon som vanlig ganske mye smell i fargene, men det kan du tone ned i bildestilen om du foretrekker en mer nøytral fremstilling.
Vi har testet kameraet med 18-135mm f/3,5-5,6 IS kit-objektivet.
Dette objektivet fremstår av god kvalitet byggemessig, og har en jevnt og god motstand på zoomringen.
Vi er godt fornøyde med skarpheten selv om den avtar litt ut mot hjørnene, og kromatisk feilbrytning er også ganske moderat.
Mer synlig er fortegningen på vidvinkel.
Se eksempelbilder tatt med kameraet:
Videokvalitet
Videofunksjonen er som nevnt forbedret fra EOS 500D, og 550D kan nå filme med 1920x1080-oppløsning (30/25/24 bilder pr sekund), eller i 1280x720 (60/50 bilder pr sekund).
I tillegg har du nå mulighet til å tilpasse blenderåpning og lukkertid på videoopptakene, og 550D har inngang for ekstern mikrofon.
Fortsatt er du i hovedsak nødt til å stole på manuell fokus, siden autofokusen går veldig tregt i live view, men du får heldigvis hjelp siden utsnittet på skjermen kan forstørres opp til 10x.
Det skal også sies at det er vanskelig å holde kameraet stødig samtidig som du vrir på objektivet enten du zoomer eller fokuserer.
Uansett - kvaliteten blir svært god, og vi lot vår husfotograf Per Ervland leke seg litt med EOS 550D, makroobjektiv og ei marihøne:
Har du lyst til å se filmen i full oppløsning, har vi lagt ut en nedlastbar versjon til privat bruk her:
Canon EOS 550D 1928x1080
Konklusjon, Canon EOS 550D
Selv om nyhetene ikke har vært veldig mange kontra EOS 500D, er de velkomne på EOS 550D.
Spesielt vil vi trekke frem en forbedret lysmåler som gjør kameraet mer konsistent eksponeringsmessig, spesielt i høykontrastsituasjoner, der lystonene brennes ut langt sjeldnere.
I tillegg har forbedret støyprosessering gjort at 550D nå er enda bedre på støy ved høye ISO-verdier, og det selv om oppløsningen er økt til 18 megapiksler.
Den nye skjermen er også velkommen, siden aspektet på skjermen tilsvarer aspektet på bildene du tar slik at hele bildet fylles.
Videofunksjonen er også enda bedre enn før og gir større manuell kontroll over filmingen, og kvaliteten på opptakene er meget god.
Entusiaster vil også sette pris på muligheten til å koble til ekstern mikrofon.
Canon EOS 550D er lettvint i bruk for de fleste, men absolutte nybegynnere får ikke like mye ekstrahjelp som hva enkelte av konkurrentene kan tilby; dog er prislappen på 550D også såpass høy at absolutte nybegynnere ikke direkte er i målgruppen.
Uansett er dette også et kamera som kan brukes på full auto, og som jevnt over gir meget gode resultater.
Mer avanserte brukere vil muligens savne et par funksjoner (trådløs blitsstyring f.eks., men dette kan oppnås ved å kjøpe ekstrautstyr), men uansett vil EOS 550D være et godt valg for den avanserte amatøren, med god bildekvalitet, generelt kjapp respons og uten spesielle feil.
| 1
|
201586
|
Test:Nye VW Golf GTI
Golf 7 er hyllet over alt, og nå kommer den i GTI-utgave.
Vi har testet nykommeren.
For ikke lenge siden testet vi den syvende generasjonen av VW Golf, en bil som er blitt hyllet over det hele.
Den ble først kåret til Årets Bil 2013 i Europa, deretter til Årets Bil 2013 i World Car of the Year.
Av oss i DinSide fikk den terningkast 6, noe den stort sett har fått over alt.
Hva skjer så når en klasseledende bil som dette får ytelser i tillegg?
Vi har testet nye Golf GTI på deler av ruten for Monte Carlo rallyet.
Snart er den i Norge.
Godt på godt
Den nye Golf 7 er basert på en helt ny modulær plattform, og bilen har vokst i størrelse.
Den har fått plass som ingen andre i klassen, både utvendig og innvendig.
Når den nå får krefter i tillegg, så står det 169 kW i vognkortet.
Omregnet er dette 230 hk, et tall som i seg selv ikke skremmer mange, men det er i bruk ute på veien at nye Golf GTi får vist seg frem.
Kjent kraftverk
Kreftene blir levert fra Volkswagens 2,0 TSI motor, og 230 hk har du hele veien fra 4.700 omdreininger og opp til 6.200.
Effektiviteten er kraftig bedret, og forbruket fra denne er nå nede i 0,6 l/mil, om vi skal tro den nye målenormen.
Det skal vi selvfølgelig ikke for skal du spare drivstoff, så bør du ikke kjøpe en GTI i det hele tatt.
Her er det ren kjøreglede for pengene, og etter en dag med mye hygge, og passering av flere fjellpass hadde vi brukt 1,3 liter per mil.
Et løst problem
Å levere mye krefter ut på to forhjul er som regel aldri en gunstig løsning, men det er blitt gjort før med stort hell, blant annet i siste utgave av Ford Focus RS.
I denne bruker Ford en konstruksjon kalt Revo Knuckle for å hindre at kreftene forplanter seg videre opp i rattet, og i praksis virker det veldig bra.
Fordelen med denne løsningen er at den er mekanisk og passiv.
Mekaniske hjelpere
VW har valgt andre tekniske løsninger i nye Golf GTI, og har puttet på med aktive løsninger for å løse utfordringen.
Her er det torque vectoring i form av en XDS +, og en elektronisk styrt differensialbrems som gir full variasjon helt opp til full lås.
Denne virker på nesten samme måte som i et Haldex firehjulsdriftsystem, og det er nettopp Haldex som har levert diifferensialbremsen som sitter i Golf GTI.
Den består av en kløtsj som åpner eller lukker, avhengig av en mengde informasjon fra givere som sitter på alt fra strying, brems, gyro og lignende.
Dette skal sikre grep i de situasjoner hvor du slipper kreftene løs.
Resultatet er at bilen har flere hjelpesystemer som skal få grep mot underlaget, i tillegg til å få deg rundt svingene uten at det skyver nevneverdig rett frem i form av understyringer.
Og bare for å ha sagt det med en gang.
Det virker ufattelig bra.
Jo mer horn i panna du får, jo mer imponert vil du bli.
Det virker..
Under testen fremprovoserte vi understyringer, og normal løsning på problemet i en forhjulsdreven bil er å hente grepet tilbake ved å gå av gassen en smule, men her var det bare å gi på mer, og systemene ble aktivert.
Deretter var det bare å følge på med enda mer krefter, og bilen stakk inn i svingen med fronten på en måte som vi knapt trodde var mulig.
Aktive differensialer har lenge vært et yndet verktøy blant annet i rallysporten, og nå er det på vei inn i de normale bilene.
Flere biler har hatt dette i tidligere dager, men i nye Golf GTI har
VW strukket strikken helt ut.
Som Carwing
I praksis kan dette sammenlignes med carwing-ski i slalåmbakken.
Kjører du lite aktivt får du liten nytte av carwingskiens egenskaper, men jo mer du trår til, jo større blir effekten.
Også når det kommer til styringen har VW tatt grep, og Golf GTI har fått progressiv styring som monner.
Utvekslingen endrer seg med andre ord i forhold til hastigheten, og på det minste holder det med 2,1 runde fra ende til annen.
Til sammenligning tar det 2,75 runder på en normal Golf.
Forskjellen høres kanskje ikke stor ut på papiret, men i praksis er den enorm og gjør stor nytte for seg.
Et klart førstevalg
Vi valgte å teste bilen med DSG girkasse, ettersom ni av ti kunder kommer til å velge dette, forståelig nok.
DSG-kassen tilfører en bil som dette ytterligere en dimensjon, uavhengig av hvorvidt du ønsker å kontrollere den manuelt eller ikke.
Hvor kvass den skal være kan du selv sette opp i innstillingene for DCC-systemet.
Dette har fire ferdig programmerte innstillinger, i tillegg til det femte hvor du kan sette opp alt selv.
Elementene du kan justere er styring, gir, motorkarakteristikk og understell.
Det er med andre ord vanskelig å ikke finne en posisjon som kan passe til den enkelte.
Kjennetegnene
Utvendig har bilen en ny frontfanger med elementer som bare er å finne på GTI.
Innenfor de spesielle GTI-felgene sitter det ekstra store bremser med GTI-emblemer på ”Performance”-utgaven, mens den normale utgaven av GTI har rødlakkerte kalipere uten emblem.
Dette er i føle
VW den eneste visuelle forksjellen på de to utgavene.
Dette er det derimot ingen ting man trenger å bekymre seg for i Norge, ettersom det kun er heftigste versjon som tas inn i landet.
Som far, så sønn
Den første Golf GTI kom på markedet i 1976, og helt siden da har røde detaljer vært et kjennemerke, noe vi også ser igjen på den nye generasjonen.
Her har du til og med røde linjer trukket videre fra grillen og gjennom lykteglasset i frontlyktene.
Innvendig er det også tatt hensyn til sitt første opphav, og det skotskrutete stoffet i setene er på plass.
Velger du et skinninteriør, så fjerner du noe av det visuelle med en ekte GTi.
Konkurrentene
Hovedkonkurrenten må nok sies å komme fra Ford, i form av Focus ST.
Den har mer krefter på papiret, men det samme papiret forteller også om marginalt svakere ytelser.
Forbruket er derimot noe høyere på Focus ST, dermed også CO2-utslippet.
Prisen skiller rundt 10.000 kroner til fordel av Focus ST i pris, så de mest vesentlige tallene er med andre ord ganske så like.
Andre som kan kalles konkurrenter er Peugeot 308 GTI og Alfa Romeo Giulietta.
Når man må betale så mye som 465.000 for en VW Golf, så må det samtidig sies at konkurrentene er på samme nivå, i tillegg til at utstyrlisten er lang.
Veldig lang.
Alt i alt fremstår med andre ord Golf GTI som en referanse i denne klassen, og det er bare å smile og nikke.
Denne var de jammen meg heldige med.
| 1
|
201588
|
Donkey Kong:Jungle Beat
Her har vi noe helt nytt.
Husker du Donkey Konga med de medfølgende bongotrommene?
Nå kan du bruke de samme trommene i en helt forskjellig setting, nemlig klassisk 2D-plattforming.
Herlig!
I oktober i fjor slapp Nintendo et høyst uvanlig partyspill, som spilles ved hjelp av et par bongotrommer som kobles til din GameCube.
Konseptet gikk ut på å tromme og klappe til rytmen av foskjellige sanger, og spillet var kjempemorsomt, om noe kortvarig (les vår anmeldelse).
LES OGSÅ:
Nå får vi sjansen til å bruke de samme trommene til noe helt annet.
Jungle Beat er nemlig hverken et party- eller rytmespill, men god, gammeldags plattformer.
Det hele er fantastisk enkelt:
Du styrer Donkey Kong gjennom todimensjonale brett og samler bananer.
Det er en god del forskjellige verdener du må gjennom, og hver av disse består av to brett og en avsluttende kamp mot en boss.
På slutten telles opp hvor mange bananer du har samlet, og disse brukes til å låse opp nye oppgaver.
Jungelens rytme
Så hvordan henger det hele sammen med trommene?
Styringen er like genial som hele konseptet.
Ved å slå på høyre tromme, beveger du deg til høyre, og ved å slå på venstre beveger du deg logisk nok til venstre.
Slå du på begge samtidig, hopper du, og når du klapper, sender Donkey Kong lydbølger som brukes til å fange bananer eller slå ut fiender.
Spillet er ikke basert på rytmisk tromming til musikk, men det er likevel viktig å holde et visst tempo når du svinger deg gjennom de varierte og flotte områdene.
Noen ganger rir du på en eller annen form for okse og rømmer fra en gigantisk snøball, andre ganger må du bruke fugler som transportmiddel, men det er alltid viktig å holde takten.
Flere ganger hopper du fra plattform til plattform på en måte som krever veldig rytmiske bevegelser, og det er derfor spillet passer så bra med trommene.
På slutten av hvert brett må du slåss med en større boss, og hver av disse krever en spesiell taktikk.
Den første er enkel
du trenger bare å banke ham opp, men lenger ut i spillet blir det mer taktisk og krevende å avslutte brettet.
Problemet er at det er bare fire forskjellige bosser i spillet, og disse brukes om og om igjen, med høyere vanskelighetsgrad.
Når du er ferdig med hvert område, blir bananene du har klart å samle sammen telt opp, og du får medaljer ut fra hvor mange poeng du har fått.
For å låse opp senere brett kreves det et visst antall medaljer, så det er ikke uvanlig å måtte spille noen av de tidligere brettene på nytt for å få tak i de medaljene du trenger.
Og for å virkelig gjøre det godt, må du mestre kombinasjonssystemet.
Hver gang du hopper til et høyere nivå uten å røre bakken (altså ved hjelp av blomster, fugler og så videre), bygges kombinasjonen opp, og antallet bananer du har samlet i løpet av kombinasjonen blir til slutt ganget med hvor mange ganger du har klart å hoppe uten bakkekontakt.
Disse kombinasjonene er senere i spillet den eneste måten å samle nok bananer på for å komme videre.
Men spillets rytmikk setter seg etter hvert skikkelig inn i blodet, og selv de mest avanserte kombinasjonene blir relativt lette å få til.
Nydelige farger
Jungle Beat har en helt herlig presentasjon.
Selv om det hele er ganske standard 2D, er grafikken likevel forbløffende flott.
Figurene er kjempedetaljerte, og av og til zoomer kameraet inn og da ser du virkelig hvor bra det ser ut.
Det er massevis av kule spesialeffekter og verdenene er utrolig fargerike og gjennomførte.
Lyden derimot, er ikke spesielt fengende, det er diverse jungeleffekter i bakgrunnen, men ingenting vi legger utpreget merke til.
Donkey Kong:
Jungle Beat er et merkelig konsept som likevel fungerer overraskende bra.
Trommene gir oss full kontroll, det føles faktisk helt riktig å bruke de til et spill som i utgangspunktet baserer seg på mye nøyaktig presisjon.
Pluss at det ser kult ut!
Spillet i seg selv er også mye mer en bare et gimmick for å selge flere bongotrommer
det er et flott plattformspill som tar oss tilbake til gode, gamle Nintendo-spill av den opprinnelige skolen.
Samtidig er grafikken tidsriktig og fengende.
Og ja, du kan kjøpe Jungle Beat uten trommene og spille med vanlig GameCube-kontroller
men da forsvinner jo halve opplevelsen.
| 1
|
201590
|
Lynrask draft-n ruter fra SMC
Den nye standarden for trådøst nett er i ferd med å sette seg, men er fremdeles ikke stemplet av nemnda.
Vi har testet SMC sin nye ruter
Det har vært mange forskjellige kandidater ute for neste generasjon trådløst.
Resultatene har vært variable, og noe i næærheten av den oppgitte/oppskrytte hastigheten har vi aldri målt.
LES OGSÅ:
Likevel, hastigheten har blitt stadig høyere, og rekkevidden under vanskelige forhold har også blitt påtagelig bedre.
Da skulle man kunne anta at den siste ruteren vi har testet er den raskeste, og det er helt riktig, den knuser konkurrentene på de fleste områder.
Vi snakker om SMCWBR1-N.
Boksen
Selve ruteren og det matchende Cardbus-kortet som ble brukt i testen er det ikke noe bemerkelsesverdig med i det ytre.
Ruteren er en liten plastboks med tre antenner på, akkurat som alle de andre.
På baksiden er det heller ikke noen nyvinninger, vi finner WAN mot boksen fra internettleverandøren og 4 LAN-porter til PCer på lokalnettet.
Reset-knapp og strøminntak kompletterer det hele.
Installasjonen forklares i en liten guide på papir, det er ingen programvare på CDen.
Oppsettet var det ikke noe bemerkelsesverdig ved, ruteren fant ut at det allerede var en DHCP-server på nettverket og slo derfor av sin egen.
Installasjonen av Cardbus-kortet på den bærbare var tilsvarende likefrem, bortsett fra at her var det selvsagt snakk om å installere en driver.
Ytelse
Både i kontormiljø og hjemme viste SMC at den hadde både hastighet og rekkevidde å by på.
Rekkevidden var riktignok ikke spektakulært bedre enn konkurrentene, men den matchet disse helt fint.
På mindre avstander var den derimot overlegen.
I vårt eget hjemlige miljø var SMC sin draft-n ruter rett og slett overlegen over det hele.
Ytelseskurven var også svært jevn, noe som er viktig ved tidskritiske overføringer, som video.
Hva betyr dette i praksis?
Under vår test av D-Links ruter ble det tydlig at overføringen ikke var jevn, den kom i rykk og napp.
Dette ga seg tydlige utslag ved visning av bilder på en bærbar, med filene liggende på en annen PC i nettverket.
Det samme gjaldt i enda større grad video, selv Mjpeg fra vårt Ixus 800 var problematisk.
Med denne ruteren fra SMC var alt derimot helt uproblematisk.
10-megapikslers bilder ble lastet inn på typisk drøyt et halvt sekund, noe som virker raskt selv om det tar over dobbelt så lang tid som visning av lokale filer.
Video hadde vi heller ingen problemer med, har var det fin flyt uansett format.
Andre egenskaper
SMC tilbyr også støtte for gaming, VoIP og streaming med automatisk sensing av trafikktype.
I tillegg finner vi de vanlige støttefunksjonene for virtuel server, brannmur, tilgangskontroll etc.
Portene til LAN er 10/100, Gigabit nettverksstøtte er vel det eneste vi egentlig savner på denne boksen.
Konklusjon
En lynrask ruter som parkerer alt annet vi hittil har testet, med god støtte og funksjonalitet for alle bruksområder man støter på i typiske små nettverk.
Ruteren er på vei ut i butikkene og veldende priser er:
Router: SMCWBR14-N: 985,- kroner Adapterkort:
SMCWPCI-N:
475,- kroner (PCI kort)
SMCWCB-N: 475,- kroner (Cardbus)
| 1
|
201593
|
D-Link DAP-1320 Wireless Range Extender N300
Har du trådløst som bare rekker nesten hele området?
Her er en enkel løsning.
Hvor god dekning man får med en trådløs ruter vil variere.
Både ruteren selv, plasseringen og hindringer i rommene, samt påvirkning fra andre trådløse nett gjør det vanskelig å si på forhånd hvor god dekning man vil få.
Noen ganger får man ikke tilstrekkelig dekning, da må man enten flytte den trådløse ruteren eller koble til en enhet som sørger for å utvide dekningsområdet.
Dette kan gjøres på mange måter, med flere forskjellige typer enheter.
Den beste er å strekke kabel og sette opp en ny trådløs sender.
Det er også den dyreste og mest kompliserte.
Den enkleste er å sette opp en "Extender", altså en enhet som utvider dekningsområdet.
DAP-1320 Wireless Range Extender N300
Denne vesle enheten fra D-Link er laget for å plasseres i ytterkant av dekningsområdet til et eksisterende trådløst nett.
Her fanger det opp signalene og forsterker disse, og skaper dermed et større dekningsområde.
En liten hake ved dette må man være klar over:
Den kan ikke sende og motta samtidig, derfor blir båndbredden og i praksis overføringshastigheten redusert til halvparten.
Men du får dekning.
Selve enheten er på størrelse med en liten strømforsyning, og settes rett i stikkontakten.
Den støtter 802.11n N300-standarden med to antenner/strømmer.
Installasjon
Det er ingen nettverkskontakter eller USB på enheten, så du må sette den opp trådløst.
Vi gjorde det fra vår iPhone.
Det første du gjør er å laste ned en gratis app fra D-Link til din mobil (den finnes også til Android).
Du kan enten søke den opp i App-store, eller du kan skanne QR-koden som står i manualen og kommer rett til nedlasting.
Når du har satt DAP-1320 i en stikkkontakt som er godt innenfor dekningsområdet til ditt trådløse nett, logger du deg på det trådløse nettet fra enheten i stedet, og taster inn passordet - det ligger i esken.
Så starter du appen og velger det eksisterende trådløse nettet du vil utvide rekkevidden til.
Du må også legge inn passordet hvis nettet er beskyttet.
Her ser du noen skjermdumper av prosessen:
Så gjør enheten en omstart, det er det hele.
Nå kan du flytte DAP-1320 til utkanten av dekningsområdet og sjekke hvor mye større dekningsområdet har blitt.
Ytelse
Som vi nevnte innnledningsvis vil dekningen variere med mange faktorer.
Vi testet både hjemme (utendørs) og inne på kontoret, og fikk dekningsområdet ble vesentlig utvidet begge steder.
Dekningen hjemme rekker akkurat innenfor den innerste enden av garasjen, på den siden som ligger nærmest huset, en avstand på cirka seks meter fra husveggen.
Hovedaksesspunktet står midt i huset, fem meter videre innover, og drøyt seks meter opp, under mønet.
Utenfor forsiden av garasjen er det likevel ikke dekning.
Med DAP-1320 plassert i stikkontakten på garasjeveggen nærmest huset fikk vi nå dekning også foran garasjen.
Det betyr en utvidelse av dekningsområdet på 13-14 meter, med forskjellige hindringer som bil, vedstabler, vegger og så videre.
På kontoret, hvor det er et stort, åpent område, fikk vi utvidet dekningsområdet med rundt 20 meter i fri sikt.
Vi har tidligere testet to andre enheter som utvider dekningsområdet, fra produsenteneLinksys og Netgear.
Konklusjon
DAP-1320 er en meget enkel enhet å installere og sette opp.
Trenger du noen meter større rekkevidde på det trådløse nettet er dette en enkel og rimelig løsning.
D-Link DAP-1320
| 1
|
201594
|
Ned.IT VC8100Z
MINITEST:
Åtte megapiksler til snaue femten hundre kroner er sjelden vare.
Men er kameraet godt nok?
Vi har i det siste tatt en liten titt på kameraer i den nedre delen av prissiktet til rundt 1000-1500 kroner.
Vi har allerede testet ut Nikon CoolPix L4 og Fujifilm A500, men er kameraet fra Coop godt nok til å tukte de mer kjente merkene?
Kameraet fra Ned.IT er et OEM-kamera.
Det vil si at det lages av et opphavsfirma, men brandes av andre.
Ned.IT fra Coop er identisk med Advent-kameraet fra Elkjøp (Elkjøp er to hundrelapper billigere)
faktisk har kameraet rundt tjue forskjellige navn rundt om i Europa.
Så vidt vi kan se (etter litt Googling) er kameraet egentlig tysk og heter Praktica, men lages i Kina.
Utvendig virker kameraet for så vidt ganske robust, selv om detaljene hinter om at kameraet er billig.
Huset er laget av sort plast og er ganske tungt, med sølvfargede knapper som er litt tunge å trykke inn og har et litt billig preg.
På den positive siden finner vi alle knappene vi ønsker å finne piltaster for navigering i menyer, en velfungerende zoomkontroll, en knapp for å bytte mellom avspilling/opptak og knapper for både meny, display og bytte mellom film og lyd.
Positivt er det også at piltastene fungerer som hurtigtaster ved opptak, slik at det er lett å stille blits, selvutløser og makromodus.
Kameraet har i tillegg åtte forskjellige opptaksprogrammer, og det er også mulig å justere eksponeringskompensasjon, følsomhet og hvitbalanse.
Objektivet har et zoomområde på 38-108mm (35mm-format), altså snaue 3x optisk zoom.
På den videste vinkelen er kameraet relativt lyssterkt med maksimal blenderåpning på f/2.8, som dropper ned til f/5.1 ved full tele.
Ikke uvanlig for et kompaktkamera, men litt i svakeste laget i forhold til de beste.
Makromodusen har en nærgrense på 4cm, og kameraet støtter følsomhet opp til ISO 200.
CCD-brikken er 1/1,8 tommer, og det gir en sensortetthet på 210.000 pr. kvadratmillimeter, som selvsagt er i høyeste laget i forhold til støy.
LCD-skjermen er 2,4 tommer stor, og selv om oppløsningen ikke er oppgitt, tror vi ikke vi bommer veldig om vi gjetter på rundt 115.000 piksler.
Skjermen har ingen stor innsynsvinkel, men fungerer ellers helt greit, med ikoner for det meste av innstillinger og en generelt god oppfriskningsrate.
Menyene er noe enkle, men er til gjengjeld lette å navigere i, og det er også mulig å få frem et 3x3-rutenett for assistanse til å ta bilder med det gyldne snitt.
Ytelsen er et svakt punkt for Coop-kameraet.
Kameraet bruker fire og et halvt sekund fra det slås på til det er klart til å ta første bilde, og det er det tregeste vi har sett på lang tid.
Utløserforsinkelsen ligger på et par tideler, og autofokusen er middels rask
vel å merke når den virker.
I dårlig lys opplevde vi ofte at autofokusen ikke klarte å gjøre jobben, og uten hjelpelampe eller manuell fokus er det derfor vanskelig å få til å ta gode bilder i mørket.
Ved et par anledninger kjempet autofokusen en så hard kamp at kameraet hang seg opp
det eneste som hjalp var å ta ut batteriene og putte dem tilbake.
Det skal også nevnes at kameraet bruker lang tid på å lagre bilder, og at to blitsbilder tok opp mot ni sekunder.
Kameraet har forresten en seriemodus (uten blits) der fire bilder kan tas med ett sekunds mellomrom mellom hvert bilde.
Automatikken har også sine problemer; særlig lysmålingen, som vi flere ganger opplevde at bommet totalt.
Helt greie motiver i normalt dagslys ble plutselig overeksponert så til de grader, mens en lysstolpe mot en relativt grå himmel to minutter seinere ble alt for mørk.
Himmelen ble også i de fleste tilfeller helt kritthvit.
Selve bildekvaliteten er heller ikke imponerende.
Graden av kromatisk feilbrytning er stor, representert av blå kanter på bildet til høyre.
Automatikken bruker heller sjelden mer enn ISO 50, noen ganger ISO 100, men allikevel blir det mye støy i bildene.
Bildene har også dårlig dynamikk og mangler litt "punch" i konstrastene, særlig i mørke partier der det blir for lyst.
Det skal nevnes at videofunksjonen ikke er så ille litt støyfylte bilder blir det, men 640x480 i 30fps flyter bra, og filmen komprimeres med DivX.
Konklusjon
Det er riktignok mange megapiksler til en billig penge, men som vi har prøvd å sette fokus på i det siste, håper vi at antall megapiksler ikke blir hovedkriteriet for hvilket kamera du kjøper
det er kvaliteten på megapikslene som teller, og kan du ikke blåse opp bildene i mer enn A4-størrelse uten skjemmende støy og andre artifakter, er det ingen gevinst i forhold til et kamera med halvparten så mange piksler.
Ned.IT-kameraet er tregt i bruk, det er ustabilt i form av at det låser seg og automatikken (særlig lysmålingen) er spesielt dårlig, med en del rare resultater selv i normalt dagslys.
I tillegg er skjermen bare gjennomsnittlig bra, autofokusen har store problemer på tele
det er i det hele tatt mye å sette fingeren på ved dette kameraet, og vi kan derfor på ingen måte anbefale det.
| 0
|
201597
|
TEST:Peugeot RCZ
Denne Peugeoten har bokstaver istedet for tall som modellnavn.
Den skal skille seg ut, og gjør det til gangs.
Det forekom oss ikke så lenge siden vi hadde sett det oppsiktsvekkende konseptet av en lav sportsbil på Peugeot-standen på en bilutstilling.
Det var i Frankfurt i 2007 og vi trodde bilen var såpass ekstrem at den ikke ville komme i produksjon.
Vi tok feil.
Heldigvis.
Bli med på test av Peugeot RCZ.
Krydder i hverdagen
Det er godt å se at i våre dager hvor flere og flere innen industrien blir bortimot sykelig opptatt av politisk korrekthet (ofte på bekostning av en mer langsiktig miljøtenkning), er det noen produsenter også blant ”mainstream-merkene”, som tør å lansere de odde, litt sprelske kreasjonene.
Nissan har fått sin 370 Z og sin GTR, trauste Toyota har bestemt seg for å lansere en helt ny sportsbil og flere kommer til.
Deriblant altså Peugeot.
Designen passer her
Med utgangspunkt i merkets nyere og markante design, som var begynt å bli på grensen til det outrerte, var det nærliggende å ta den helt ut i form av en sportskupé og det er det Peugeot her har gjort.
Samtidig er det denne designretningens svanesang – de nyere og kommende produktene fra den kanten vil ha et mer nøkternt og konservativt uttrykk av tilbakeholden eleganse (se mellomklasse-508 og familiefrakter-5008).
Sett i profil aner vi at den vil bringe frem minner om VW Karmann-Ghia hos enkelte nostalgikere…
Lav, bred sporty
RCZ er basert på plattformen vi kjenner fra 308, 308 SW og 3008.
Det finnes også en ganske så spenstig utseende kabriokupé basert på denne, nemlig 308 CC.
Det er med andre ord blitt en ganske stor familie etter hvert.
Målene er typiske for kompakte sportsbil; den er kompakt i lengden (429 centimeter), lav (136 centimeter), men bred (185 centimeter).
I forhold til den kompakte familiebilen den slekter på har den dermed en god del lavere tyngdepunkt og den har i tillegg fått bredere sporvidde både foran (+ 4,4 cm) og bak (+ 6,3).
Akselavstanden på 261 centimeter er også lang i forhold til lengde/høyde og alt dette gir en bil som oppfører seg svært stabilt og som, via et effektivt om enn enkelt understell og godt dimensjonerte dekk, har et utmerket grep på veien.
Sikkerhetsmessig er RCZ utstyrt med det man forventer - antiskrens og kollisjonsputer foran og i siden, med unntak av hodebeskyttende kollisjonsgardiner langs sidene – dette har Peugeot rett og slett ikke greid å få plass til i denne strukturen.
Derimot er et "oppsprett-panser" som skal begrense skadene i tilfelle påkjørsel av fotgjengere, på plass.
Diesel-kraftpakke
Motoren er en dieseldrikkende toliters rekkefirer med turbolader og common rail innsprøytning under 2.000 bars trykk.
Den tilfredsstiller Euro 5-kravene for utslipp og er oppgitt med et forbruk på 0,53 liter per mil / utslipp av 139 gram CO2 per kilometer.
For denne typen bil er det ikke noe å si på det.
"Folkelige" ytelser
Ytelsene er akkurat tilstrekkelige til ikke å gjøre skam på bilens spenstige ytre, men vi er langt fra noen Porsche Cayman.
de 163 hestekreftene produseres allerede ved 3.750 omdreininger og med et dreiemoment på 340 newtonmeter rundt 2.000 omdreininger er dette tilstrekkelig til at den oppleves som ganske frisk, men heller ikke mer.
Den er her koblet til en sekstrinns manuell girkasse.
Disse er blitt mye bedre enn det Peugeot hadde å by på tidligere; sjaltingen er presis, kontant og rask nok.
Fordums "rørepinner" er en sage blott - i det minste de med seks trinn.
0-100 km/t går unna på 8,2 sekunder og hadde vi hatt lov til det kunne vi nådd 220 km/t i toppfart.
Dette er for så vidt greie "GTI-tall".
Vi skylder å gjøre oppmerksomme på at det finnes en sprekere versjon med 1.6 THP turbomotor som yter 200 hester og gjør 0-100 på 7,5 sekunder.
Men den starter på 475.000 kroner.
Om et års tid kommer den som hybrid med en elmotor i tillegg til testbilens diesel.
Det blir 200 hk, firehjulsdrift og lavt forbruk, men prisen blir nok stiv.
Stiv og lav
Man har ikke kjørt lenge før man merker at karosseristrukturen er svært stiv.
Samtidig har vi med et effektivt understell å gjøre; det er tilstrekkelig stivt til å gi en mer sportslig kjøreopplevelse enn sitt høyreiste søsken 308.
Denne forsterkes selvsagt av at man sitter mye nærmere veien enn i en vanlig bil.
Samtidig merker man intet ubehag i form av vibrasjoner og selv korte ujevnheter blir ganske så effektivt filtrert vekk.
Kjørekomforten er ikke ofret på sportslighetens alter.
Komfort:
Godkjent
I forhold til det spektakulære eksteriøret er interiøret i RCZ mer ”normalt”, mer nøkternt.
Men vi opplevde det som høyverdig, solid og relativt oversiktlig.
Man sitter selvsagt lavt, men vi fant en god sitteposisjon uten problemer.
De skinnkledde sportssetene med integrert hodestøtte ga utmerket støtte og tilstrekkelig med sittekomfort.
Tross det relativt stivt oppsatte understellet er det ingenting som vibrerer eller knirker.
Alt i alt et meget godt opplevd kvalitetsnivå.
I tillegg kommer et støynivå som er holdt forbilledlig lavt.
Det er lett å trives i kupéen i RCZ.
I tillegg har bilen svært godt utsyn til alle kanter i forhold til det man skulle tro, noe som er uvanlig i denne kategorien.
Når det er sagt – bilen er lav og bred og ryggesensorer har absolutt sin funksjon under parkeringsmanøvre.
Ikke så upraktisk likevel
Noe mer upraktisk enn en sportskupé skal en ellers lete lenge etter, men når det er sagt greier RCZ å tilby overraskende mye plass til annet enn fører og passasjer.
Adgangen kunne imidlertid vært gjort lettere med bedre hengslede dører for mer progressiv åpning og lukking; disse er nemlig lange og temmelig tunge å håndtere.
Ingen idéell bil for trange parkeringsplasser i P-hus, med andre ord.
Egentlig er dette en toseter, men den har da faktisk greid å presse inn et nødbaksete der bak.
Over kortere avstander fant vi at selv med en godt voksen sjåfør kan to unger på i overkant av 140 centimeter sitte der bak uten å bli martyrer.
Da blir det desto mer gledelig å oppdaget at det i tillegg er plass til weekend-bagasjen – bagasjelokket avdekker et forbausende langstrakt koffertrom som riktignok er ganske grunt, men som totalt rommer 320 liter, hvilket bare er 30 liter mindre enn i en Golf.
Trenger du ikke ”baksetet” er det bare å legge ned seteryggene og da kan to personer ta med seg bagasje for hele ferien.
Ingen Lotus-konkurrent
RCZ plasserer seg på grunn av sin arkitektur, konfigurasjon og kundemålgruppe blant de mer folkelige sportsbilene – der vi også finner de rimeligere versjonene av Audi TT.
Noen rendyrket sportsbil er RCZ imidlertid ikke, til det er det inngått for mange kompromisser mellom komfort og kjøredynamikk.
Dieselmotoren der fremme er tung; heldigvis har Peugeot forsterket forstillingen i forhold til bensinversjonen.
Styringen er tilstrekkelig presis og direkte, men gir ikke de tilbakemeldingene man ønsker i en sportsbil.
Likeledes gjør den lett understyrte og fortunge karakteristikken at de som virkelig skal ha sportsbil vil føle seg frustrerte.
(Vi er svært fjernt fra Lotus, på godt og vondt).
Alle de andre vil oppleve den som betryggende, men ganske morsom og uansett en god del mer underholdende enn en standard kompaktbil.
RCZ og konkurrentene
RCZ starter på 374.000 kroner for turbobensinversjonen med sekstrinns manuell girkasse (1.6 THP 156 hk).
Den har en ypperlig motor og har sammenlignbare ytelser men er mer kultivert enn dieselversjonen.
Den kan for øvrig også skaffes med automat og koster da det samme som dieselutgaven med manuell kasse.
Peugeot RCZ
2.0 HDi koster fra 399.000 kroner og testbilen, utstyrt med en del ”snacks” i tillegg slik som forseter med elektrisk regulering og minne, bi-xenon med svingbare lykter, navigasjon med integrert telefon (WIP Com 3D), 240-watts JBL HiFi-anlegg, skinninteriør og metallic lakk, havnet på den nette sum av 465.000 kroner.
Automat er ikke tilgjengelig i kombinasjon med 2.0 HDi.
Audi TT 2.0 TDI 170 hk quattro - som altså har firehjulsdrift - kan kjøpes fra litt over en halv million og blir dermed en god del dyrere.
Bilenes ytelser er relativt sammenlignbare - selv om Audien viser seg mer effektiv med en 0-100-tid på 7,5 sekunder.
Men man kan få billigere sportsbil her i landet og attpå til en som er morsommere å kjøre selv om den er langt fra å kunne tilby samme komfort eller plass - vi sikter til Mazda MX5 som koster fra 320.000 kroner som Roadsterkupé (altså kupékabriolet med nedfellbart ståltak).
En outsider, for de som hovedsaklig ser etter et sporty ytre, og vil fremstå som relativt grønne, er Hondas hybrid-sportskupé CR-Z.
(Ja, de samme bokstavene i en annen rekkefølge).
Den bruker ti sekunder fra 0 til 100, men her snakker vi folkelig pris - 280.000 kroner.
Konklusjon
Det er mange gode grunner til å kjøpe en Peugeot RCZ - og like mange til å la være.
De som huker av på de førstnevnte som prioritære vil ikke bli skuffet.
De andre - vel, de kan være enten av de hardbarkede sportsbilentusiastene, eller de som helst vil ha et praktisk transportmiddel uten å peke seg ut i trafikkbildet.
RCZ plasserer seg et sted mellom disse to kategoriene.
Og den er noe helt for seg selv.
For vår del liker vi den veldig godt, for det den er.
| 1
|
201598
|
PRØVEKJØRT:Splitter ny Toyota Yaris
Vi har testkjørt en ny og mer voksen Yaris, i alle tre motorvarianter.
KØBENHAVN (DinSide Motor):
Ny giv i småbilmarkedet!
Når Toyota nå lanserer tredje generasjon Yaris er det VW Polo som er hovedmotstanderen.
Toyota legger ikke skjul på at målet er å ta fra VW ledertrøya i B-segmentet, som består av småbilene som er en del større enn utpregede bybiler.
(Toyotas representant i A-segmentet er lille Aygo).
Andre tøffe konkurrenter er blant annet Ford Fiesta, Peugeot 207, Opel Corsa og Citroën C3.
Hva har så nye Yaris å stille opp med i denne kampen?
Faktisk mye bra, fant vi ut.
Toyota har her foretatt et kraftig løft som på mange måter bryter tvert med de to foregående generasjonene – som til sammen er solgt i to millioner eksemplarer - Yaris I, som ble lansert i 1999 og Yaris II som kom sent i 2005.
Total forvandling
Innholdsfortegnelse:
Total forvandlingInteriøretMer høyverdigRomsligTre motorerfem trinn, seks trinn eller trinnløstSprekest med dieselKjøreopplevelseSikker fra startKonklusjon
Interiøret
Interiøret er en ny verden i forhold til utgående Yaris.
I likhet med Citroën har Toyota funnet ut at kundene ikke var klare for den (den gang) futuristiske layout-en med digitale instrumentpanel og sentralt plasserte informasjonsdisplay.
Her er det altså tilbake til de ”gode gamle” klassiske løsningene som det har vist seg at flertallet av kundene fortsetter å foretrekke.
Akkurat det kan jo være et spørsmål om smak og behag, men utvilsomt har Toyota lykkes i sin snuoperasjon og i det store og hele liker vi det nye interiøret godt.
Ergonomien fant vi tilfredsstillende med instrumenter og betjening logisk og bra plassert.
Løsninger som allerede tidligere fungerte bra, som betjening av speilene, er som før.
Mer høyverdig
Toyota har jobbet bevisst med å forbedre materialaspekt og opplevd kvalitet, og også her er nye Yaris betydelig endret – til det bedre – i forhold til Yaris II.
Imidlertid gjenstår det en del på dette planet før Toyota kan true de ledende i klassen med VW Polo i spissen – en del detaljer virker litt spinkle og visse plastpaneler har et vel ”papp-aktig” preg.
Men helheten gir et helt akseptabelt inntrykk og når det gjelder setene er de blitt riktig så gode å sitte i – klart fremskritt her, altså.
Romslig
Generelt er plassforholdene fortsatt en av Yaris’ store styrker – her imponerte allerede forgjengeren oss og tredje generasjon er fortsatt glimrende på det planet.
Fortsatt er Yaris en av de mindre bilene i klassen med sine 388,5 centimeter (+ 13,5 i forhold til forrige modell), men innvendig oppleves den som enda litt romsligere.
Bagasjerommet er noe større, men fortsatt ganske begrenset.
Det har en beskyttet ekstra-avdeling under gulvet.
Tre motorer
Ved lanseringstidspunktet blir Yaris tilgjengelig med et utvalg på to bensinmotorer og én dieselmotor og Toyota-importøren forventer en aldri så liten overvekt av salg av bensinversjoner her i landet.
Disse er henholdsvis en tresylindret 1.0-motor med 68 hestekrefter og en 1.33 på 99 hestekrefter.
1.0 VVT
-i har et maksimalt dreiemoment på 93 newtonmeter ved 3.600 omdreininger.
Drivstofforbruket er redusert med 4 % til 0.48 liter per mil og CO2-utslippet er redusert med 7 % til 110 g/km.
1.33 Dual VVT-i kan for sin del by på 125 newtonmeter ved 4.000 omdreininger.
Kombinert med den nye Multidrive S-girkassen er drivstofforbruket 0,51 liter per mil og CO2-utslippet på 118 gram per kilometer.
(123 gram med manuell girkasse).
fem trinn, seks trinn eller trinnløst
Vi prøvekjørte begge disse motorene, og ingen utløser naturlig nok den store entusiasmen, men ingen utgjør heller noen utpreget undermotorisering.
De gjør en grei jobb, og 1.0 VVT-i-versjonen gjør selvsagt at lande- og motorveikjøring blir mer traurig enn med den sprekere 1,3-literen.
1.0 VVT-i kombineres med en femtrinns manuell girkasse, mens 1.33 Dual VVT-i kan leveres med en sektstrinns manuell girkasse eller en trinnløs CVT-kasse (tidligere nevnte ”Multidrive S”), med syv innprogrammerte trinn.
Vi fant drivlinjen med manuell giring ganske tiltalende takket være en fint avstemt, ganske tettsteget girkasse som likevel, takket være det sjette trinnet, gir en grei lydkomfort selv på motorvei med 2.500 omdreininger i 100 km/t.
Sprekest med diesel
Med dieselmotoren 1.4 D-4D blir Yaris ganske sprek takket være et spenstig dreiemoment.
Den har dieselpartikkelfilter som standard.
Med en 6-trinns manuell girkasse yter motoren 90 hestekrefter og den har et maksimalt dreiemoment på 205
Nm mellom 1.800 og 2.000 omdreininger.
Drivstofforbruket er redusert med 7 % til 0,39 liter per mil og CO2-utslippet er ned med 6 % til 104 gram per kilometer.
Vi kjørte denne versjonen med sekstrinns manuell girkasse, men 1,4 D-4D motoren kan også kombineres med en såkalt MultiMode girkasse, som er en manuell girkasse med robotisert kløtsj – altså uten kløtsjpedal - som kan kjøres i automatisk modus eller manuelt via rattbetjening.
Kjøreopplevelse
Veiene vi fikk kjøre på i København-området ga ikke de store utfordringene når det gjelder å sette kjøreegenskapene på prøve, men vi merket oss at også her er bilen blitt mer voksen.
Samspillet fungerer bra mellom en grei om enn noe ufølsom styring og et understell hvor komfort og spenstighet har inngått et kompromiss som burde passe de fleste.
Vi opplevde bilen som komfortabel med et akseptabelt - om enn til tider merkbart – støynivå for kategorien.
Her er det altså fortsatt potensial for forbedring.
Sikker fra start
Yaris introduseres med utstyrsnivåene Sense, Active og Style, hvorav den midterste antas å bli dominerende på salgsstatistikken.
Allerede grunnivået inkluderer alt det tilgjengelige sikkerhetsutstyret som antiskrens og syv kollisjonsputer.
Imidlertid er det fra nivået Active man får manuelt klimaanlegg, høydejusterbart førersete, skinntrukket ratt, styring av telefon og lydanlegg fra rattet og berøringsskjerm (”Toyota Touch”) som inkluderer USB/Aux-tilkobling og ryggekamera.
Toppnivået Style inkluderer i tillegg 16-tommers alufelger, takspoiler og armstøtte.
Prisene blir ikke endelig klare før i midten av september, men vi har fått indikasjoner på at det ikke blir store endringer i forhold til dagens nivå, hvilket i så fall betyr at man utvilsomt vil få mer bil for pengene med nye Yaris.
Salget kommer i gang utpå høsten med medialansering rundt midten av november.
Hybridversjonen Yaris HSD skal lanseres sommeren 2012.
Konklusjon
Totalt sett synes vi nye Yaris er et trivelig bekjentskap og et klart sprang fremover på de fleste områder.
Den er blitt mer "voksen", er fortsatt romslig og praktisk i forhold til størrelsen og gir en god del mer bil for pengene.
Bilen står godt rustet til å ta markedsandeler fra erkerival VW Polo, men også - og kanskje i større grad - fra andre konkurrenter.
En ting er klart:
Nivået fortsetter å heves i den stadig mer voksne småbilklassen.
| 1
|
201600
|
Nokia E65
Her er telefonen som trives med mye å gjøre.
Nokias Symbian-baserte E-serie er i hovedsak en eneste stor flørt med business-mobil-markedet, ikke minst for å få huket tak i menn og damer i dress før de hopper på BlackBerry-karusellen.
Den skal visst nok være veldig vanskelig å hoppe av når den først har kommet opp i en viss fart.
Selv har jeg etter hvert blitt i overkant hekta på E61, den største og angivelig mestselgende telefonen i serien (og som kommer i oppdatert utgave om litt).
E65, derimot, er en atskillig mer diskret mobiltelefon, men den pakker bra med pønsj under panseret likevel.
Ordinært utseende
Utseendet er ikke så mye å skryte av.
Fronten på skyvetelefonen er omtrent like saklig knusktørt som et referat fra et kommunestyremøte, og selv om brunfargen ikke er på langt nær så ille som vi først trodde da de første bildene av E65 dukket opp forrige måned, er dette ingen looker.
Den er derimot tynnere (15.5mm) og lettere (115 gram) enn mange andre businessmodeller, og ligger godt i både hånda og lommen.
Formfaktoren er utmerket, og kroppen gjør bedre inntrykk enn ansiktet.
Selv om det ikke er så mye pent å se på, finner en mye nyttig på framsida.
Nokia har pakket sammen hele ti funksjonsknapper nederst på mobilen, på en flate som ikke er større enn rundt halvannen ganger fire centimeter.
Midt i klyngen med knapper finner en også navigeringsknappen, eller bla-tasten på nokiask, og du kan ved hjelp av dette området gjøre det meste - selv om telefonen er lukket.
Litt knoting
En av de mest omtalte nyvinningene er pussig nok den såkalte "My Own"-tasten, som kan defineres til å utføre akkurat den tjenesten du vil.
En har lenge kunnet programmere funksjonstaster til å gjøre det samme, både på Nokias og andre produsenters mobiler, så i prinsippet er dette bare enda en brukerprogrammerbar tast.
Det takker og bukker vi for, men det er ikke dynamitt v2.0 som har blitt funnet opp.
I tillegg ligger det nå en mute-knapp på framsida, slik at du kan skru av mikrofonlyden når hostekula fra h*lvete er på vei midt i en viktig konferansesamtale.
Den samme konferansen kan administreres via konferanseknappen, enda en nyvinning i regi E65.
Knappeklynga fungerer bra, men hvis fingrene dine glir raskt kan vi nesten garantere at du får en ganske høy feiltrykksprosent i begynnelsen.
Vi sliter fortsatt litt med navigeringstasten etter en ukes bruk, og trykker for eksempel av og til ned valg-knappen mens vi egentlig bare skulle bevege oss til venstre eller høyre i en tekstmelding.
(An)tasting
Telefonen glir opp ved hjelp av minimalt med muskelkraft, og avslører et relativt lite tastatur.
Vi har ved slutten av testperioden fortsatt ikke blitt helt vant med den lille avstanden mellom knappene, og vi ser for oss at personer med solide byggmesternever ikke vil trives så veldig godt med E65.
For de av oss som er vant med fullt QWERTY-tastatur er det også noe uvant å gå tilbake til ordbokskriving og knoting med tegnsøkingen.
E65 sliter i tillegg med å få med seg alle tegnene hvis en skriver raskt nok, eller med to fingre samtidig.
Dette skjer ikke hele tiden, men ofte nok til at det blir en liten rød strek i margen.
Tastaturet på nylig testa Nokia 7390 fungerte til sammenlikning bedre.
Programvare
Som forventet får du med en rekke mer eller mindre laserpeker og powerpoint-orienterte programmer, inkludert PDF-leser, QuickOffice (for behandling av blant annet Word og Excel-dokumenter) og svært smarte og nyttige Teamsuite.
Sistnevnte er perfekt for de som ønsker å sette opp grupper bestående av medlemmer fra kontaktlista, slik at en enkelt kan kommunisere med flere personer (og grupper) samtidig, enten gjennom tekstmeldinger eller telefonsamtaler.
Et annet smart grep av Nokia er at de har lagt søkefunksjonen etter trådløse nettverk på startskjermen.
Ett klikk er alt som skal til, og mobilen vil sjekke om det finnes både åpne og lukkede forbindelser i nærheten.
Kombinert med at det er mulig å koble E65 sammen med de aller fleste bedriftsløsninger for epost som finnes, inkludert BlackBerry, vil epost-junkiene få sin minuttlige fiks nesten uansett hvor de måtte befinne seg, og nesten uansett hvilket epost- og servermiljø bedriften kjører.
Schnæppy og skarp
Noe av det første vi merket oss med E65 var at den er merkbart raskere enn E61.
Programmene åpnes kjappere, det tar kortere tid å navigere seg nedover i menyhierarkiet, og ventetiden mellom operasjoner er i det hele tatt redusert.
Det andre vi merket oss var skjermen.
Den er skarp og lyssterk, og like behagelig for øynene som en sandstrand i Brasil.
Skjermarealet blir dessuten enda bedre utnyttet hvis du vrir på telefonen, noe for eksempel videoavspilleren, Real Player, utnytter.
Bredformatsfilm og -serier vil for eksempel trives veldig godt i "liggende" format.
Men dette er ikke så bra.
E65 har alle tilkoblingsmuligheter du måtte ønske, og i teorien skal det være en sømløs øvelse å veksle mellom 3G, Edge og Wlan.
Slik er det ikke alltid.
På min allerede nevnte E61 opplever jeg stadig at nettforbindelsen henger, og det eneste en kan gjøre er å avslutte og omstarte nettleseren.
Det tvinger nettkoblingen til å koble seg opp mot nettet på ny, men hadde det ikke vært enklere om Nokia lot dette skje automatisk?
E65 er offer for den samme tankegangen.
Det blir rett og slett for primitivt å måtte vente, vente og, riktig, vente, når signalet har vært dødt eller inaktivt en god stund.
Også Wlan-forbindelsen har sine mangler.
Vi har prøvd E65 mot både jobb og hjemme-ruteren, og felles for dem begge er at vanlige nettsider fortsatt ikke er klar for rampelyset på en liten mobilleser.
Nokia gjør et godt forsøk på å brette sammen for eksempel VG eller Dagbladets nettaviser på en bitteliten flate, men det hjelper ikke når nedlastingen stopper opp etter 500K fordi nettforbindelsen henger.
Av og til går det greit, av og til ikke.
Vi er tilhengere av en verden uten for mange "ikke".
Etter vår mening gjør forøvrig fortsatt kombinasjonen av Opera Mobile og Opera Mini en minst like god jobb som Nokias alternativ, så seriøse nettsurfere med binære bølger i håret bør vurdere begge, enten som supplement eller som erstatning.
Telefonen har heller ikke radio, og som vi allerede har vært inne på kan tastene oppleves som litt for knotete, ikke minst for store fingre.
Et annet savn er at kameraet mangler blitz, og at mange av bildene (og videoene) ender opp med mer enn et snev av grønnstikk.
Konklusjon
Til tross for innvendingene har vi ingen problemer med å anbefale Nokia E65 - ikke minst overfor mobilbrukere som vanker på børsen eller andre steder der det lukter gull og grønne skoger, og som har behov for et lite kontor som ligger i lomma enten de er på jobb, ferie eller hjemme.
Nå er ikke diskresjon det som først og fremst karakteriserer forretningsmenn- og damer - unntaket er de som fyller ut selvangivelsen i smug - men ettersom dette sannsynligvis er en av de mest kompakte businesstelefonene som finnes akkurat nå, vil de som trives best i skyggen trives veldig godt sammen med E65.
Den har også blitt merkbart raskere enn eldre telefoner i E-serien, så gamle E-ntusiaster (sorry, vi klarte ikke dy oss) som har blitt utålmodige bør ta hastighetsforbedringen med i vurderingen hvis de overveier å oppgradere.
Også i overkant entusiastiske mobilbrukere vil sette pris på den utvidede funksjonaliteten, fleksibiliteten og minimale størrelsen.
Her finner du nemlig det aller meste du måtte ha bruk for i en mobiltelefon.
Bare ikke prøv å imponér daten med å lirke opp telefonen i akkurat rette øyeblikk.
Til det er den ikke pen nok.
Riktig mobil for deg finner du i vår Mobilvelger.
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 1
|
201609
|
Sony Xperia Z2 Tablet
Først og fremst en veldig god underholdningsmaskin.
Sony har hatt en enorm opptur de siste par årene.
De har lansert en rekke kritikerroste mobiltelefoner, og viser også at de har skyts til å være med i nettbrett-krigen.
Xperia Tablet Z var et av de beste nettbrettene i fjor, så forventningene til oppfølgeren var dermed skyhøye.
Syltynt på godt og vondt
Med en tykkelse på 6,4 millimeter er Xperia Z2 Tablet markedets tynneste med ti tommers skjerm.
Vekten er 439 gram, noe som er 43 gram lettere enn iPad Air.
Sony har tydeligvis satt seg fore å vinne markedsandeler hos de som mener størrelse og vekt er viktigst, men denne gangen blir det kanskje i tynneste laget.
Baksiden er av plast, og det skal ikke mye til for å bøye hele brettet.
Vi tør ikke tenke på hva som skjer hvis minstemann i huset setter seg på den.
Utenpå er Z2 Tablet ellers svært lik forgjengeren.
Designet er rent og minimalistisk, men Sony har ikke hengt helt med på trendene som sier at det nå skal være så lite ramme som mulig rundt skjermen.
Nettbrettet er utstyrt med en to centimeter tykk svart ramme.
Det gir et litt billig preg, i tillegg til at den totale flaten blir unødvendig stor.
Det beste med designet er imidlertid de vanntette egenskapene.
Akkurat som forgjengeren kan du ha med Z2 Tablet i badekaret bare du husker å skalke lukene.
God skjerm
Den 10,1-tommer store skjermen har en oppløsning på 1920 x 1200 piksler.
Den er ikke like høyoppløselig som for eksempel iPad Air eller Samsung Galaxy Note 10.1 2014-utgaven, men er mer enn skarp nok.
Fargegjengivelsen og kontrasten er dessuten så god at helhetsinntrykket er at dette er en meget god skjerm.
Skjermformatet er 16:10, noe som egner seg spesielt godt til film, siden innholdet strekker seg ut over hele skjermflaten.
Til mer generelle oppgaver som surfing, lese epost og bøker kan det imidlertid bli for bredt (i landskapsmodus) eller smalt (i portrettmodus).
Her synes vi fremdeles 4:3 er det beste alternativet, selv om dette nok vil være en smakssak.
Svært god ytelse
På innsiden av Z2 Tablet sitter en av de raskeste prosessorene på markedet nå, en Snapdragon 801 på 2,3GHz, sammen med 3GB RAM.
Ytelsen er det derfor ingenting å si på.
Alt sklir raskt og glatt, uansett om vi blar i menyer, skroller i nettsider eller spiller avanserte 3D-spill.
Nettbrettet leveres med 16 GB lagringsminne.
I minste laget om du ønsker å fylle opp med masse multimedia, men det er heldigvis mulig å utvide kapasiteten med mikro-SD-kort på opptil 128 GB.
Batteritid på 10 timer
Batterikapasiteten er 6.000mAh, og Sony oppgir en brukstid på ti timer.
Vi hadde litt blandede erfaringer, for mens den med moderat bruk kunne holde det gående i flere dager, gikk det ikke mer enn 7,5 timer før det sa stopp i en test som måler kontinuerlig surfing på nettet.
Samsung Galaxy Note 10.1 endte opp på 10 timer og 27 minutter i samme test, men så er også batteriet større (8.220 mAh).
Om det virkelig kniper, kan du heldigvis dra nytte av Sonys «Stamina»-modus, som skrur av datatrafikk når skjermen ikke er i bruk.
Det gir en ganske god standbytid, selv om det innebærer at du går glipp av visse varsler eller oppdateringer.
Underholdningsmaskinen
Operativsystemet er nyeste versjon av Android, 4.4, med de sedvanlige justeringene fra Sony.
Brukergrensesnittet er pent og intuitivt, og du kan tilpasse hjemskjermen så mye du vil med både temaer og widgets.
Sony vil gjerne at du bruker deres egne apper for musikk, film og bilder, men det er ingen sak å laste ned alternativer fra Google Play.
Fjernkontroll
For det er liten tvil om at Z2 Tablet er best som underholdningsmaskin.
Ved hjelp av den innebygde IR-porten kan du for eksempel bruke nettbrettet som fjernkontroll til TV-en, pvr-boksen eller hjemmekinoanlegget.
Spill kan styres med en Playstation 3-kontroller, og så er fm-radio også innebygd.
Det eneste minuset i så måte er høyttalerne.
Sony har flyttet dem fra baksiden til fremsiden slik at lyden alltid skal sendes i din retning, noe som er bra, men lydkvaliteten er overraskende dårlig.
Flat og kjedelig, og bassen nesten fraværende.
Hvis du kobler til et sett gode hodetelefoner, får pipa bokstavelig talt en annen lyd.
Greit kamera
Øverst til høyre på baksiden finner vi et 8,1 megapiksler kamera.
Bildekvaliteten er som med nettbrett flest, helt middels.
På fremsiden er det et 2,2 megapiksler kamera, som ikke egner seg til så mye annet enn videosamtaler.
Konklusjon
Hvis du er ute etter et Android-nettbrett du først og fremst skal bruke til film, spill og annen moro, kan vi varmt anbefale Sony Xperia Z2 Tablet.
Men ikke kjøp det om du er kresen på høyttaler-lyd.
Tenk deg også godt om hvis du har planer om å lese eller skrive mye med det, for skjermformatet byr på noen utfordringer.
At det er tynt og lett gjør det behagelig å holde over lengre tid.
Så er det jo også vanntett, og for noen er det kanskje et kjøpsargument alene.
Dog er det ikke enormt mange forskjeller sammenlignet med forrige utgave.
Nykommeren er raskere og tynnere med en med lyssterk skjerm, men ikke nok til at det er verdt å oppgradere.
Med en pris på 4.500 kroner for 16 GB-modellen med kun WiFi, og 6.000 kroner for 16GB-modellen med LTE, er Z2 Tablet langt i fra det billigste på markedet akkurat nå.
Prisforskjellene mellom de mest aktuelle alternativene likevel ikke enorme.
iPad Air koster i skrivende stund 400 kroner mindre i tilsvarende konfigurasjoner.
Samsung Galaxy Note 10.1 2014-utgaven fås kjøpt til 4.000 for WiFi-utgaven, og 5.000 kroner for LTE-utgaven.
Sony Xperia Tablet Z2 SGP511
| 1
|
201610
|
TEST:Benq CRW 4816A/P
48x brenner
Stadig flere CD-brennerne kjører på 48x hastighet, denne gangen tester vi om brenneren fra Benq lever opp til spesifikasjonene.
48x er nå blitt vanlig blant brennerne, noe som ganske enkelt skyldes at komponentene som gjør dette mulig er bredt tilgjengelig som standardkomponenter for industrien.
Vi snakker om lasere med høyere ytelse og raskere styringskretser for drevmotor og lasermekanisme.
Da er det ikke lenger noe hokus-pokus for kompetente produsenter å lage et "state-of-the-art" produkt.
LES OGSÅ:
Benq CRW 4816A/P
Brenneren vi testet er en "retail" utgave, dvs. med fargerik emballasje, programvare og nødvendig tilbehør til montering og installasjon.
Brennerprogrammet som følger med er Nero, som også er vårt standardprogram ved testing av CD-brennere.
Brenneren har 2 MB hurtigbuffer og bruker en teknikk kalt Seamless Link III for å unngå fatale feil hvis det oppstår brudd i datastrømmen under brenning.
Den er spesifisert til 48x CD-R brenning, 16x CD-RW overskriving og 48x lesing, og aksesstiden er oppgitt til typisk 100 ms.
Våre målinger
Lesehastigheten steg jevnt fra rundt 20x i starten til i undekant av 48x helt på slutten, 7 126 KB/sekund eller 47,73x.
Aksesstiden i gjennomsnitt lå på 87 ms, noe bedre enn oppgitt.
Ripping av musikkCD raste unna på 2 minutter og 12 sekunder, som er svært bra, bare ett sekund etter testvinneren!
Brenning av testfilen ble unnagjort på 2 minutter og 37 sekunder, som er nest best i vår test!
Det er bedre enn både Plextor og Freecom, bare slått av LaCie på 52x.
Brenning av CD-RW var derimot mer problematisk.
Den registrerte våre Ultra Speed CD-RW plater som max 4x, og våre uspesifiserte som 12x.
Det resulterte i en brennetid på 7 minutter og 8 sekunder på "12x" platene.
CD-RW har ikke slått helt an, det er bare å innse.
Det virker som om brukerne foretrekker billige og raske ordinære CD-R, derfor har det alltid vært langt vanskeligere å få tak i CD-RW plater med høy ytelse.
Konklusjon
Benq CRW 4816A/P er en meget rask brenner, leser og ripper - helt i toppklasse.
Håndteringen av CD-RW er ikke like imponerende, her er det Plextor og Yamaha som leder stort.
Men bruker du ikke CD-RW er dette absolutt en av de beste brennerne i dag.
| 1
|
201611
|
Dell Alienware M18x
Er dette verdens raskeste bærbare PC?
Vi har testet.
Ikke alle bryr seg om budsjetter når det skal kjøpes inn ny PC, men skal ha det beste, koste hva det koste vil.
Man kan - og bør - stille spørsmålstegn ved en slik holdning, men at det fortsatt er et marked for dyre PC-er er hevet over en hver tvil.
De fleste av de riktig kostbare PC-ene befinner seg i gamer-segmentet.
Dell Alienware M18x hører definitivt til her, og byr på en helt absurd PC-kraft.
Maskinen får samtidig stryk på portabilitet, men det er naturligvis ikke de mest mobile brukerne Dell har hatt i tankene da de utformet maskinen.
Den er nemlig et beist.
Vekten vår går ikke lenger enn til 5 kg, men denne maskinen veier langt mer; 5,41 kg, for å være nøyaktig.
Den er mer enn 5 cm tykk, 32,2 cm dyp og 43,6 cm bred.
I tillegg kommer en 240 Watts strømforsyning på 1,6 kg. 7 kg i sekken anbefales ikke.
Dette er rett og slett en PC som trives best i ro.
Og med strømpluggen tilkoblet.
Mer om det senere.
Fra 20.000 til 60.000 kroner
Med unntak av størrelse og vekt kan maskinen skreddersys etter behov - og lommebok.
Den billigste utgaven koster like under 20.000 kroner.
Da må du nøye deg med en Core i7 2670QM-prosessor, Geforce GTX 560M grafikkort, 4 GB RAM og en harddisk på 750 GB.
Alle som har fulgt med i timen vet at selv med den mest beskjedne utrustningen er dette potente saker.
Skjermen er i alle tilfelle blank, hele 18,4 tommer stor, av meget tilfredsstillende kvalitet og oppløsningen er selvfølgelig 1920 x 1080 piksler, bedre kjent som full HD.
Ikke 3D-støtte, men det bryr i hvert fall ikke vi oss om.
Men dersom man tar gaming på alvor er det ikke noe problem å pumpe maskinen full av det beste på markedet, og det er nettopp det Dell har gjort med vårt testeksemplar.
Dette er en PC på steroider - for å si det mildt, ifølge Dell selv snakker vi om verdens kraftigste bærbare PC.
Hør bare her:
Intel Core i7 2960XM prosessor, 8 MB hurtigbuffer 2 stk Nvidia Geforce GTX 580M grafikkort i SLI, hvert med 2 GB RAM 18,4" (47 cm diagonalt) blank skjerm, full HD-oppløsning 16 GB RAM, 4 x 4 GB 2 stk SSD-disker, hver på 256 GB Integrert 3 megapiksels webkamera Integrert 5.1-lydsystem fra Klipsch Windows 7 Home Premium 64 bit Pris:
48 260 kroner
her
Her er det ikke spart på noe, med unntak av minnemengden, som riktig nok kan oppgraderes til 32 GB - og dermed gjør PC-en noen tusenlapper dyrere - uten at vi tror det ville gjort store utslag på ytelsestestene.
Og så kan man kanskje innvende at maskinen bare har slot-in DVD-drev og ikke Blu-ray, men også dette er en opsjon for den som ønsker seg "alt".
Eksteriøret
PC-en fås i svart eller rødt, og lokket og sidene er dekket av metall.
Undersiden er i plast, og her finner du også fire luftinntak med tilhørende vifter, i tillegg til en basshøyttaler.
Luften blåses ut i bakkant.
Maskinen har et rikholdig utvalg av tilkoblinger på sidene, som inkluderer både VGA, HDMI inngang (1.3), HDMI utgang (1.4), Mini Display-port, 2 stk USB 3.0-porter, 2 stk USB 2.0-porter, PC card-spalte, minnekortleser for de fleste aktuelle kort, to øretelefonutganger (minijack), egen optisk S/PDIF-utgang, og Gigabit kablet nettverkskontakt.
Midt bak sitter strøminntaket, absolutt en smart plassering, den kommer aldri i veien.
Det baklyste tastaturet oser av gaming, og du kan velge mellom flere forskjellige farger på forskjellige soner, selvsagt myntet på gamere som ønsker å skreddersy oversikt over kontrollene.
Tastaturet er slett ikke ille å skrive på heller, for den som ønsker å bruke PC-en til å skrive skoleoppgaven sin, for eksempel.
Litt svikt på midten er det, og vi kunne ønsket oss et tastatur med dedikerte norske Ø og Æ-taster - spesielt i denne prisklassen.
Men igjen - det er neppe noe fanesak for gamere.
Ytelse av en annen verden
Det er imidlertid neste punkt på agendaen, som er ytelse.
La oss ta det fra starten:
Det tar 19 sekunder fra du trykker på power-knappen, til maskinen er klar til dyst.
Av disse er 6 sekunder fra før Windows starter å laste.
Det tar altså 13 sekunder å laste Windows 7, noe som er raskere enn alt annet vi har testet, både stasjonært og bærbart.
Windows egen Opplevelsesindeks gir oss en indikasjon på hva vi har med å gjøre.
For ordens skyld nevner vi at målingen går fra 1,0 (svakest) til 7,9 (sterkest).
Alle målepunktene ligger altså og dupper helt oppunder topp-score:
Prosessor: 7,6 Minne (RAM):
7,7 Grafikk:
7,8 Spillgrafikk:
7,8 Primær harddisk: 7,9
Vi kjørte de vanlige ytelsesmålingene våre i Passmark PerformanceTest 7.0, og i diagrammet under har vi sammenlignet totalytelsen mot tall fra de raskeste PC-ene vi har testet tidligere.
Det er nesten til å gråte av.
Alle andre gaming-PC-er vi har testet blir grundig parkert.
Totalscore ble forresten 2816.7:
Vi finner følgende del-ytelser, og her har vi nok en gang sammenlignet med tall fra de raskeste PC-ene vi har testet tidligere:
Prosessorytelsen levner ingen som helst tvil.
Dette er toppklasse:
Grafikkytelse
(Vi tror ikke Passmark måler SLI-effekten godt nok, så Grafikkytelses-tallene må tas med en klype salt.
Sannsynligvis skal tallet være langt høyere på denne PC):
SSD-ytelsen sammenlignet med en gjennomsnittlig rask harddisk.
Hvem sa at SSD ikke er fremtiden?:
3D Mark og PCMark
Vi kjørte også de meget utbredte og anerkjente ytelsestestene fra Futuremark, henholdsvis 3DMark 2011 og PCMark 7, og fikk henholdsvis resultatene P5736 og 5000.
De av dere som er interessert i detaljene, for eksempel for å sammenligne dem mot egne PC-er, kan laste ned detaljerte ytelsestall ved å klikke lenkene under.
Det finnes ikke et eneste spill på markedet som ikke vil gå silkeglatt på denne PC-en - i full HD og med alle detaljer aktivert.
Ikke i dag, heller ikke i morgen.
Dette er det råeste vi har sett noen gang hva angår ytelse og tilkoblingsmuligheter, og sånn sett får du ikke noe mer fremtidsrettet akkurat nå.
Men noen PC til å ha ute i felten er det ikke.
Vekten er en ting, batterilevetiden er en annen.
Du kan riktig nok skru ned ytelsen for å vinne tid, for eksempel kan du skru av de dedikerte grafikkortene og bruke den integrerte Intel-grafikken, men våre målinger tyder ikke på at du kan bruke maskinen særlig lenger enn 2-3 timer på batteri, med variert bruk, uansett hvor forsiktig du er.
Spiller du tunge spill, bør stikkontakten alltid være innen rekkevidde.
Merk også at PC-en suser en del under belastning, og selv om lyden i de innebygde høyttalerne er blant de aller beste vi har hørt på bærbar PC, er eksterne høyttalere nesten alltid å foretrekke.
Selv enkle 5.1-sett som regel langt bedre lyd enn de interne høyttalerne, dette har mye med størrelse å gjøre.
Det handler om dynamikk, dybde og bass, og at de fysiske lover er vanskelig å bryte.
Konklusjon
Dette er sannsynligvis noe av det mest ufornuftige produktet vi har testet på lang tid, men heldigvis skal ikke alt på denne kloden være like fornuftig.
Du verden så morsomt det har vært å leke seg med denne råskapen den siste uken.
Og vi må legge til at det ikke er veldig mye du skal gå ned på spesifikasjonene før prisen blir en helt annen.
Klarer du deg med en harddisk istedet for to SSD-er, og velger du nest-raskeste prosessor, ja, så kan du kutte bortimot 20.000 kroner.
Men selv da er dette en maskin for de aller minst gjerrige blant oss.
Og til dere rike, kjøpekåte gamere:
Dere trenger ikke lete lenger.
Det blir ikke fetere enn dette.
Sekseren på terningen er umulig å komme utenom.
Ble du fristet?
Du kan skreddersy PC-en hos Dell.
Takk til Dell som lot DinSide være blant de første magasinene i verden som fikk teste en toppspekket M18x.
| 1
|
201612
|
BenQ DW1640
BenQ har også plassert seg i det laveste prissjiktet, med en brenner som støtter det meste med topp spesifikasjoner.
BenQ som er sprunget ut av Acer, har klart å etablere seg svært godt i løpet av den korte tiden de har eksistert.
De tilbyr nå både lagring, skjermer, digitalkamera og mobiltelefoner, bærbare PCer og medieenheter ++
LES OGSÅ:
Alle brennerne fra BenQ som vi har testet har plassert seg høyt oppe på skalaen.
Noen modeller har også vartet opp med ekstra finesser, som LightScribe.
DW1640 er ikke den nyeste brenneren, det har kommet en etterfølger som heter 1650.
Den eneste forskjellen i følge BenQs nettsted er at 1650 støtter SolidBurn, som er en teknikk som automatisk tilpasser brenningen optimalt ut fra platens fysiske egenskaper.
Derfor stusset vi over at det faktisk står SolidBurn på skuffen på vårt 1640 testeksemplar.
Rask og rimelig
BenQ leverer bra ytelse, på +R er den praktisk talt helt i toppsjiktet.
Det samme gjelder overskriving av -RW og brenning av Double Layer, hvor den er klart raskest.
Også ripping av MusikkCD er superraskt.
Pussig nok er CD-brenningen en god del langsommere enn konkurrentene.
| 1
|
201614
|
Netgear Netgear Nighthawk X4 R7500
Et meget godt valg hvis du verdsetter god trådløs rekkevidde.
Mange lever i den villfarelsen at en ruter er en ruter.
Det var kanskje sant en gang, men en ny ruter i 2014 er i praksis en multifunksjonsenhet som kan mye mer enn å få deg på nett.
Den er blant annet et effektivt skjold mot inntrengere, den er filserver, medieserver og skriverserver - i tillegg til at den sørger for høyere hastigheter og større dekningsområde mellom dingsene i nettet ditt, og mot Internett.
For har du investert i fiber eller en annen høyhastighets bredbåndsløsning, kan fort ruteren bli en real propp og flaskehals som gjør at du ikke får utnyttet hastigheten du betaler for.
Da kan det være lurt å investere i en ny ruter, og velger du fra øverste hylle nå, skal ruteren støtte standarden 802.11AC.
Netgear Nighthawk X4 AC2350 er en slik ruter, og den har fire antenner og et såkalt 4x4 MU-MIMO-brikkesett (Multi-User Multiple Input Multiple Output).
Dette er i skrivende stund det hotteste på rutermarkedet.
Ikke helt ferdig
I teorien skal du kunne oppnå en trådløs hastighet på 1,73Gbps med denne ruteren.
Det er 73 prosent raskere enn hva som er normal makshastighet via kabel, men i praksis vil hastigheten være langt lavere.
For det første er det få enheter som foreløpig støtter AC2400-implementasjonen, for det andre venter vi fortsatt på at Quantenna (som har laget brikkesettet i ruteren) skal komme med en ny firmware som muliggjør full utnyttelse av potensialet.
Denne er ifølge Netgear ventet i desember, og eiere av ruteren kan enkelt oppgradere selv.
Stealth-inspirert design
Designmessig kan den minne om et høytsvevende fly som ikke kan oppdages på radar.
Den er relativt stor, og med de fire antennene stikkende ut, er det kanskje ikke alle som vil ha den stående på et godt synlig sted i stua.
Heldigvis kan du enkelt skru av de blinkende lysene i fronten via en knapp på baksiden, noe som kan gjøre den litt mer uanselig.
Den har to USB 3.0-porter på venstre side, og en eSATA-kontakt på høyre.
Alle tre kan brukes til minneplugger og eksterne harddisker, USB-portene kan dessuten brukes til skrivere som skal deles i nettet.
En morsom detalj er at ruteren er AirPrint-kompatibel.
Det betyr at du kan skrive ut fra iPhone og iPad, selv om ikke skriveren i seg selv har slik støtte.
Smart!
På baksiden sitter fire gigabit ethernet-kontakter, modemtilkobling, samt knapper for å skru av og på ruteren og skru av lysene i fronten.
Ved siden av lysene, til høyre i fronten, sitter to knapper.
Den ene aktiverer/deaktiverer trådløst nett, mens den andre brukes for enkel oppkobling av kompatibelt utstyr, uten å måtte taste passord.
Svært enkelt å komme i gang
Når du pakker opp ruteren vil du se at produsenten har tatt seg bryet med å klistre på standardnavnet og passordet på det trådløse nettet, samt hvor du skal koble til antennene.
Spesielt førstnevnte er nyttig, for i praksis er det bare å koble ruteren mot modemet, skru den på, logge seg på og vips - så er du på nett.
Det opprettes to nett, ett for utstyr som kun støtter 2,4GHz-båndet, og ett for nyere utstyr som støtter 5GHz-båndet.
Det er sistnevnte som byr på høyeste hastighet.
Det er også mulig å lage to gjestenettverk, ett for hvert av båndene.
Disse kan du legge diverse restriksjoner på, avhengig av hvilke ressurser du ønsker skal være tilgjengelig.
Første gang du åpner nettleseren blir du møtt av en veiviser som tar deg gjennom videre konfigurasjon, og heldigvis foregår alt på (god) norsk.
Prosessen er veldig enkel og rett fram.
Her viser vi deg et utdrag av stegene du tas gjennom:
Frittstående programmer
Under oppsettet får du også spørsmål om du har lyst å laste ned et program som lar deg styre ruteren uten å gå via nettleseren, og et program som automatisk sikkerhetskopierer brukerfilene dine din med jevne mellomrom.
Sistnevnte krever at du kobler en ekstern harddisk eller minneplugg til en av de to USB 3.0-portene på ruteren, eventuelt til eSATA-kontakten hvis du har en slik disk.
Programmet kjører umerkbart i bakgrunnen, og kan være smart å bruke hvis du konstant har dårlig samvittighet for bilder og dokumenter du vet du burde ha sikkerhetskopiert.
Men også Netgear Genie, programmet som lar deg administrere ruteren uten å åpne nettleseren, anbefales.
Her får du full kontroll over alle aspekter ved ruteren, ofte med bedre grensesnitt enn i nettleseren.
Se bare på dette nettverkskartet, det er noe av det bedre vi har sett:
Enhetene kan også døpes om for enklere identifikasjon:
Du kan også laste ned en app til iOS- og Android-mobiler og nettbrett, som også lar deg foreta enkelte konfigurasjoner:
Deling på en-to-tre
Å dele en ekstern harddisk i nettet er svært enkelt.
Du kobler den til ruteren og åpner konfigurasjonssiden i nettleseren eller Netgear Genie.
Her kan du administrere delte mapper, brukere og styre tilgangskontroll.
Du kan også bestemme om disken skal fungere som medieserver (for eksempel for streaming på tilkoblede TV-er og Bluray-spillere), og om den skal være tilgjengelig fra
Internett på forskjellig vis:
Målinger av hastighet og rekkevidde
Vi målte hastigheten til rundt 35 MB i sekundet under optimal, trådløs tilkobling med samme PC som vi brukte under testen av en annen AC2400-ruter, ASUS RT-AC87U.
Denne har et Intel AC 7260-nettverkskort som ikke er i stand til å ta ut hele potensialet, men er blant de beste kortene for bærbare PC-er i skrivende stund.
Hastigheten ligger noe under det vi klarte med den nevnte ASUS-ruteren, men dette tar Netgear igjen på bedre rekkevidde.
Tabellen under viser målt hastighet fra forskjellige avstander:
Vi opplevde altså rekkevidden som bedre enn konkurrenten fra ASUS, vel og merke med standardinnstillinger.
Vi ble faktisk meget imponert over både rekkevidde og det faktum at hastigheten holdt seg relativt godt også på ganske store avstander.
Kanskje litt overraskende, da enkelte andre tester har kritisert hastigheten for å være svak (riktignok med eldre firmware).
I våre målinger var Netgear kun tregere enn ASUS på de korteste avstandene.
Vi opplevde også Netgear-ruteren som mer stabil, men legger til at den hadde en nyere firmware enn den aktuelle ASUS-en.
Husk dessuten på at det er mye som kan skape forstyrrelser over så store avstander, og at rekkevidden kan variere mye med hvilket utstyr du bruker og miljø du befinner deg i.
Konklusjon
Netgear Nighthawk X4 R7500 imponerte oss med enkelt grunnoppsett, god funksjonalitet og stabilitet - samt god hastighet over store avstander.
Det største ankepunktet er prisen, som i skrivende stund starter på 1990 kr inkl mva.
Den er høy, slik den alltid er når den nyeste teknologien kommer i butikkene.
Merk også at du foreløpig ikke får utnyttet potensialet til fulle, men ny firmware og kompatibelt utstyr er ventet i tiden som kommer.
Netgear Nighthawk X4 R7500
| 1
|
201616
|
TEST:Sony KDL-40HX800
3D-klar TV som passer de fleste.
3D-TV racet kommer til å starte for alvor denne høsten, så skal du kjøpe deg en ny TV nå, bør du vite om du skal være med på løpet eller ikke.
Fortsatt usikker?
Da kan det være et smart alternativ å gå for en 3D-klar modell.
Det vil nemlig si TV-en fungerer som en helt vanlig flat-TV, men at du enkelt kan oppgradere den til 3D hvis du vil.
Og det er altså her HX800 har plassert seg.
Fordelen er selvsagt at du får en lavere pris på selve TV-en, ved at du slipper å betale for finesser du er usikker på om du trenger.
Førsteinntrykk
HX800 er altså en LCD-TV med LED-kantbelysning, og det er med på å gjøre den slank og elegant.
Designmessig er TV-en stilren, og det første som slår oss er at den ser mindre ut enn den egentlig er.
Side om side med en eldre, men like stor Sony TV (V4000) ser den faktisk mye mindre ut – selv forfra.
Dette har blant annet Sony klart ved å plassere høyttalerne på baksiden slik at de ikke er synlige.
Innholdsfortegnelse:
FørsteinntrykkBildekvalitetHva med 3D-funksjonen?
Pris og sliktKonklusjonAlle våre TV-tester får du her!
Plasseringen av inngangene kunne likevel vært bedre:
To av HDMI-inngangene er nemlig plassert på siden, noe det fort blir kabelsalat av.
Bildekvalitet
HX800 gjør en helt grei jobb på vanlige TV-signaler, selv om vi ser at vår referanse- TV har mer å gå på.
De dyrere modellene har tross alt mer avansert bildebehandling, og nyter spesielt godt av det på dette området.
Selve panelet gir forøvrig litt refleksjoner, men det er på langt nær like tydelig som hos Samsung og LG.
På HD-innhold er det derimot fint lite å klage over.
Detaljene kommer klart og tydelig fram, og beholdes selv ved raske bevegelser.
Selv liker jeg å ha Motionflow-funksjonen på standard, og synes den gjør en fin jobb med å hindre hakkete bevegelser uten at det tilføres støy i bildet.
På dette punktet er Sony en av mine favoritter.
Også fargeovergangene får fram smilet hos oss, dette smeller slik det skal – uten at det flyter ut slik at det oppleves som kunstig.
Vi nevner også kontrastnivået, som oppleves som minst like bra som på Samsungs langt dyrere 3D-TV.
HX800 er enkel å justere og er det noe du lurer på får du opp bruksanvisningen på skjermen ved å trykke på iManual-knappen på fjernkontrollen.
Praktisk og brukervennlig altså.
I tillegg til vår vanlige kalibreringsplate, brukte vi denne gang også monitor-testen til Flatpanels.dk.
Vi kan si mye positivt om LCD TV-er med LED-kantbelysning, men den store svakheten er ofte lysgjennomtrenging når skjermen er helt mørk.
Dette er også tilfelle på HX800, og har du et helt sort bilde vil du se litt lysgjennomtrenging nederst i venste og høyre hjørne.
For de største filmfantastene er dette et minus, men hvis du ikke tilhører denne gruppen er det til å leve med.
Hva med 3D-funksjonen?
Siden dette er en 3D-klar TV, må du altså kjøpe og koble til en liten adapter for å aktivere 3D-funksjonen.
Dette er helt ok spør du meg, fordi det (om nå teorien slår til) bør gjøre TV-en billigere for de som ikke er så opptatt av 3D akkurat nå, men som likevel vil ha muligheten ved en senere anledning.
3D-sender og 3D-briller vil kunne kjøpes enkeltvis, men er i praksis rimeligst når du kjøper dem samlet.
Det første som slår oss når vi ser på 3D-film er som vanlig den imponerende dybdeeffekten.
Du mister rett nok litt kontrast og lysstyrke, men resultatet er uansett lett å like for deg som er glad i filmeffekter.
Vi konstaterer også at Sonys 3D-briller er mye bedre enn de som fulgte med Panasonic VT20, som ikke bare var klumpete, men også er åpne for lysgjennomtrenging på sidene.
Når du ser på 3D-film er likevel fortsatt mantraet at rommet bør være så mørkt som mulig, siden lyskilder vil redusere opplevelsen.
Merk deg at du her bør holde hodet helt oppreist foran TV-en når du ser på film.
Legger du hodet på skakke vil nemlig bildet bli lysere og 3D-effekten forsvinne.
På dette punktet er plasma TV-en Panasonics VT20 helt overlegen LCD-modellene til både Samsung og Sony.
Vi la også merke til at HX800 har mindre skyggetegninger enn Samsungs 3D-TV, og det er svært positivt.
På dette punktet er det likevel ingen som matcher Panasonic, og det ser ut til at plasma TV-ene her har en fordel.
Hvorvidt dette stemmer vet vi først når vi har fått testet flere TV-er med 3D-funksjon.
En svakhet med HX800 er at den ikke er like lyssterk som Samsungs alternativ.
Dette er ikke noe du legger merke til ved vanlig bruk, men siden 3D-brillene stjeler mye lys blir det ganske tydelig når du skal se på film i et mørkt rom.
Løsningen vår ble rett og slett å øke lysstyrken et par knepp når vi så på 3D-film.
Her må du nesten prøve deg fram selv, men pass på:
For øker du for mye vil hele bildet bli blasst.
I likhet med Samsung gir Sony deg mulighet til å simulere en 3D-effekt på vanlige 2D-bilder.
I praksis ser vi liten vits i dette på vanlige TV-sendinger, DVD- og Blu-ray filmer, men til konsollspill er vi definitivt villig til å gi det en sjanse.
Pris og slikt
Veiledende pris for selve TV-en er satt til 16.000 kroner, men vi har allerede sett den hos Lefdal til 14.000 kroner.
Vi har også sett TV-en inkludert et 3D-kit (dvs. en 3D-signal sender + en brille) til 15.000 kroner (Elkjøp).
Skal du kjøpe utstyret i etterkant bør du regne med rundt 500 for selve 3D-senderen, og rundt 800 kroner per 3D-brille.
Konklusjon
Jeg liker HX800.
Den er stilren, enkel i bruk og har jevnt over god bildekvalitet, også når det gjelder 3D.
TV-en kan dermed være et bra valg, spesielt om du får en god pakkepris med 3D-sett inkludert.
3D-funksjonen er som sagt valgfri, men med 3D-funksjonen på plass vil den økte dybdefølelsen gi deg en ekstra dimensjon når du ser på film.
Valget er uansett ditt, men skal du ha 3D bør du også ta en titt på Samsung UE40C7000 som ligger i omtrent samme prisklasse før du bestemmer deg.
Hva testet vi med?
TV-signaler fra RiksTV, DVD og Blu-ray-spillere, PC via HDMI, og Xbox360.
For å teste 3D-funksjonen lånte vi også en Blu-ray spiller med 3D-funksjon fra Sony.
| 1
|
201617
|
Nissan Leaf:Terningkast seks
Etter dette blir bilismen aldri mer den samme.
LISBOA (DinSide Motor):
Det er sjelden vi er på billanseringer hvor vi sitter igjen med følelsen av at vi har vært med på noe riktig epokegjørende.
Det gjør vi denne gangen.
Nissan presenterte faktisk sin første elbil allerede i 1947 - den het Tama, men den førte ikke til noen ny æra innen bilismen.
Det gjorde heller ikke de diverse konsepter og prototyper som fulgte opp gjennom årene.
Men dette er noe helt annet.
Om vi behøvde å bli overbevist om at en ny æra er akkurat det vi står overfor, ville denne opplevelsen sørget for det.
Nå i produksjon
Som DinSide har nevnt utallige ganger de siste årene:
Året 2011 blir for alvor starten på en ny æra innen bilismen.
Vi kan nå bekrefte dette.
Nissan Leaf ble vist første gang 2. august 2009 og da var spesifikasjonene allerede ganske godt kjent.
De var blitt definert gjennom utprøving i prototypene EV 01 til EV 12, basert på eksisterende modeller Cube og Tiida.
Nå har produksjonen av Leaf kommet i gang, 24.000 biler er allerede bestilt og levering til kunder, i første omgang i USA og i Japan, starter i desember i år.
Første femseter som 100% elbil
Nissan Leaf er den første femseters familiebilen som er utviklet fra start som ren elbil.
Den befinner seg i segmentet over Mitsubishi i-MiEV og dens trillinger Peogeot iOn og Citroën C-Zero.
Disse er utpregede bybiler selv om de også kan brukes ganske greit på hovedveien, og de har plass til fire og noe bagasje.
Her kan du for øvrig lese om vår testkjøring av Citroën C-Zero.
Interiørbilder:
Tidlig på'n
Vi i DinSide var av de heldige som på et relativt tidlig stadium fikk prate personlig med Carlos Ghosn, toppsjefen for Renault-Nissan-alliansen og mannen bak den spektakulære snuoperasjonen som fikk Nissan på beina igjen, om hans syn på fremtidens bærekraftige mobilitet.
Det var i mai 2008, og prosjektet vi i dag har kjørt det første resultatet av, var allerede da langt fremskredet.
Nissan - og alliansepartneren Renault - har ikke satset på rene hybridløsninger, som Ghosn ser på som en relativt uinteressant intermediær etappe, selv om de for en tid kan avhjelpe behovene for lav-utslippsmobilitet med akseptabel rekkevidde - for familier på ferie, for eksempel.
"Null-utslipps"-strategi
De fleste i verdens bilindustri vil være enige om at Ghosn er en av de siste mennene i bransjen man skal undervurdere.
Vi hadde derfor høye forventninger til denne nyheten - som ble presentert første gang i Yokohama 2. august 2009 og som vi nå har kjørt.
Bilen er, omtrent samtidig som Renault forbereder lanseringen av sin Fluence Z.E., basert på en Mégane-basert sedan, første byggesten i "null-utslipps"-markedsstrategien til Renault-Nissan.
Null utslipp betyr i denne omgang at selve bilen under kjøring ikke slipper ut skadelige avgasser, hvilket gagner lokalmiljøet.
Mer globalt er det enighet om at elektrisk drift uansett er mer energieffektivt enn tradisjonell bilkjøring på bensin eller diesel.
Videre er de mekaniske bestanddelene i bilen vesentlig enklere enn i en bil med forbrenningsmotor og i hvertfall enn i de temmelig komplekse hybridene.
Kompakt familiekombi
Men tilbake til Nissan Leaf.
Dette er en bil som vil konkurrere i "Golf-klassen" eller C-segmentet.
Når det kommer til ytre dimensjoner er den nærmere Mazda 3 og Ford Focus.
Den er 445 centimeter lang, 177 centimeter bred og 155 centimeter høy.
Akselavstanden på 270 centimeter er 12 centimeter enn på en Golf.
Vi kunne konstatere at det faktisk er plass til fem voksne mennesker inne i bilen.
Baksetet tilbyr selvsagt ikke hav av plass, men bilen kan altså helt greit transportere fem.
Bagasjerommet er bare litt snauere enn snittet i klassen med et volum oppgitt til 330 liter.
Med en egenvekt på 1.525 kilo er Nissan Leaf en god del tyngre enn normen i klassen.
Dette har selvfølgelig hovedsaklig med batteriene å gjøre.
Imidlertid byr ikke dette på noe problem i praksis, som vi skal se lenger ned.
Et snev av romskipsfølelse
Førermiljøet er relativt futuristisk med en rekke digitale instrumenter og en skjerm som viser et vell av informasjon om bilens drift, gjenværende rekkevidde, batteristatus, kjørestilens effektivitet og lignende.
Selve layouten fant vi ergonomisk og praktisk, men skal vi være pirkete (og det skal vi jo), fant vi at Nissan kunne ha hevet nivået på førsteinntrykket ytterligere et hakk ved å velge noe mer høyverdige plastmaterialer og polstring på dashbordet.
For øvrig fant vi det lyst og trivelig i kupéen med helt OK seter.
Ting nummer to vi har å utsette på bilen er den relativt dårlige oversikten bakover grunnet bilens noe spesielle fasong.
Når det er sagt er Nissan Leaf utstyrt med ryggekamera med styringslinjer, hvilket hjelper godt på under ryggemanøvre.
Allt utstyr er standard
Utstyrsmessig kommer Nissan Leaf bare i ett nivå:
Full utstyrspakke.
Det synes vi er en god idé og det gjør prisen enda lettere å forsvare; denne vil ligge på med en svært velutstyrt konkurrent i samme segment.
Her finner vi selvfølgeligheter som stabilitetskontroll/antiskrens - som griper raskt inn, fant vi ut, men også godsaker som ryggekamera og især navigasjons- og informasjonssystem med en mengde tilleggsinformasjon.
Her kan man se hvor effektivt man kjører, hvor stor andel av kraften som dras av de forskjellige funksjonene ombord, hvor langt det er til nærmeste ladestasjon og generelt hvor disse befinner seg - og en god del mer.
Informasjonsdisplayet i dashbordet holder føreren godt orientert om gjenværende rekkevidde til enhver tid.
Går man over til å kjøre penere og ved bremsing i nedoverbakker, kan man se den angitte avstanden øke på en hyggelig måte.
Kjører man økonomisk blir man "belønnet" med et tre som vokser i et eget display oppe til venstre...
Det finnes funksjoner for igangsetting av kjøling eller oppvarming av bilen fra mobil eller PC mens bilen lades.
Ett gir
Girspaken er et kapitel for seg - det er for så vidt ingen spak i det hele tatt men en dings som minner mer om en PC-mus.
Den fungerte imidlertid upåklagelig mellom de få valgene man har:
D for normal kjøring rett frem (ett trinn og maksimalt turtall på 10.390 omdreininger, ECO for spare-kjøring som gir begrenset effekt, Nøytral (fri) og revers.
Teoretisk skal en slik bil kunne gå like fort bakover som rett frem, men dette testet vi ikke.
(Vi går ut fra at produsenten har lagt inn en begrensning her...)
Eksteriørbilder:
Elektrisk drift
Så over til det som virkelig er det interessante med denne bilen, nemlig drivlinjen og energibæreren.
Drivkraften kommer fra en AC synkron elmotor som har en maksimal ytelse på 80 kW eller 109 hestekrefter.
Det i seg selv er en ganske grei verdi i segmentet - litt snaut sett i forhold til vekten.
Men der kommer dreiemomentet inn som kompenserende faktor.
Det er nemlig på solide 280 newtonmeter hvilket tilsvarer en kraftig dieselmotor i segmentet og det er tilgjengelig fra start og opp til 2.730 omdreininger.
Gode ytelser
Dermed får bilen riktig så hyggelige ytelser i realiteten.
Vi opplevde den som kvikk i byen, akselerasjoner i rundkjøringer og lyskryss er imponerende og akselerasjonstiden på 11,9 sekunder fra 0-100, i seg selv en helt OK verdi, forteller ikke hele historien.
Til 60 er den raskere enn de fleste andre bilene i trafikken og skyvet fortsetter å være solid til rundt 80 km/t, hvor det begynner å avta.
Uansett har vi, med det opplagte unntak av Tesla Roadster, aldri kjørt en elbil som har vært i nærheten av å kjennes så sprek.
På motorveien fant vi også at Leaf-en har kraftreserver så det holder og 120 km/t på motorveien rundt Lisboa var intet problem.
Toppfarten er for øvrig oppgitt til 144 km/t og vi kan gå gode for at det er reelt.
Velkjørende
Når vi da kan legge til at Nissan Leaf, som de fleste elbiler, er svært stillegående (fraværet av motorstøy blir bare gradvis - og delvis - kompensert av noe rullestøy og vindsus ved høyere hastigheter), blir totalopplevelsen faktisk både morsom og underholdende.
Dette takket være gode kjøreegenskaper.
Understellet er velkonstruert og tyngdepunktet er både lavt og sentrert takket være de flate batteripakkene som ligger i bunnen av bilen.
Ellers er hjuloppheng både foran og bak moderne og effektive.
Bare styringen kan sies å være noe ufølsom men den er presis nok, og bilen er for øvrig lettkjørt, den ligger godt på veien og understyrer svært lite.
Stillhet og komfort
Samtidig er komforten generelt svært god, vi merket bare i begrenset monn de korte ujevnhetene i veibanen og som nevnt er lydnivået uvanlig behagelig.
Nissan har ikke nøyd seg med fraværet av motorlyd; de har også arbeidet med reduksjon av de andre støykildene.
Dette er en av årsakene til frontlyktenes svært spesielle fasong der de står opp fra panseret; de leder luftstrømmene utenom bilens øvre front.
Rullestøyen er også godt isolert.
Altså en meget tiltalende totalpakke.
I og med at bilen er tilnærmet lydløs i lav hastighet, er den utstyrt med et fotgjengervarslingssystem.
Vi konstaterte selv, med dette avslått, at man ikke hører bilen komme hvis man har ryggen til.
Den lett pipende lyden høres utvendig (men ikke inne i bilen), opp til 30 km/t.
Over det skal lyd fra hjulene være tilstrekkelig.
Spesielt morsomt er det at Nissan har klart det kunststykket å redusere kraftig støyen fra vinduspusserne når disse er i funksjon.
Disse ville nemlig ellers blitt opplevd som spesielt påtrengende i denne bilen.
Rekkevidde-utfordringen
Kort tid før denne lanseringen ble det kjent at Nissan Leaf har fått godkjent som offisiell rekkevidde 175 kilometer av europeiske myndigheter.
I USA blir tallet oppgitt til 160 kilometer.
Disse tallene har for så vidt akademisk interesse og testene utført i USA har vist at rekkevidden kan variere på det mest ekstreme fra 76 kilometer til 222 kilometer.
Våre uhøytidelige målinger viste at du fint kan klare ti mil selv ved svært aktiv kjøring med akseleratoren i bånn mye av tiden.
Ved penere kjøring lå det an til at vi fint ville klare 14 til 15 mil.
Dette er helt greie tall og bilen er da heller ikke beregnet å skulle være familiens nummer én-bil til ferier og hytteturer.
Den holder fint til de aller flestes daglige gjøremål.
Lading:
Klassisk og hurtig
Lading kan foregå over natten på hjemmets stikkontakt med 16 ampère kurs eller under arbeidsdagen hvis man har lademulighet på jobben.
Når hurtiglading er tilgjengelig på utplasserte ladestasjoner på 50 kW, lades batteripakken til 80% på en halv time.
Mens vi spiste lunsj (ca. en time), ble batteriet (kapasitet: 24 kWh), fulladet på den måten.
Batteripakken består for øvrig av flatpakkede litiumion-celler (48 stykker, utviklet i samarbeid mellom Nissan og NEC), som, godt isolert, er plassert i bilens gulv.
Leaf har også et klassisk startbatteri som ivaretar bilens klassiske funksjoner.
Dette lades fra et solpanel som befinner seg bakerst på bilens tak.
Kommer til sommeren
Nissan Leaf kommer i salg i Europa i løpet av 2011.
Det skandinaviske markedet skal bli tilgodesett fra sommeren av.
Prisen er ikke helt klar ennå, men vårt tips, basert på informasjon fra andre land, er at den ikke burde overskride 280.000 kroner.
Da er som nevnt alt av utstyr på plass.
Deretter kommer driftsøkonomien på det jevne til å være en god del bedre enn for en klassisk bil, særlig her i landet.
Les om de fantastiske elbil-fordelene i Norge her!
Etter denne gjennomgangen bør det ikke forbause noen at vi ruller terningen til seks, og vi minner om at karakteren gjelder på det tidspunktet den gis.
Bilen er nemlig suverent best blant elbilene til nå og utvilsomt den beste allrounderen vi har kjørt.
| 1
|
201619
|
Fujifilm FinePix F200EXR
Med den nye superbrikken tar F200EXR knallbra bilder, men ikke helt uten videre.
F-serien til Fujifilm har lenge vært populær, og det har spesielt vært de eldre kameraene F30 og F31fd som blant kompaktkameraene har vært anerkjent for å ta de beste bildene.
Faktisk har begge disse modellene vært til salgs på eBay lenge etter at produksjonen stoppet; til en pris høyere enn de opprinnelig kostet.
Deretter kom F40fd, som vi også var veldig fornøyde med, men så fikk serien en liten knekk i F50fd, der antall megapiksler var doblet og resultatene ikke lenger like gode som før.
Vi var mer begeistret for F100fd da vi testet det mot tre andre kameraer i fjor, og nå er den nye toppmodellen her F200EXR, med splitter ny bildebrikke.
Redusert oppløsning gir gevinst
Den nye SuperCCD EXR-brikken, som vi tittet på da vi besøkte Photokina i høst, er en liten revolusjon i seg selv.
Du kan nemlig selv velge hvordan du ønsker å bruke brikken - enten ved å ta 12Mp-bilder i full oppløsning, eller redusere oppløsningen til 6Mp.
Velger du å knipse med halve oppløsningen kan du velge én av følgende godbiter:
Mindre støy
- Her fanges bildet slik at nabopiksler sammenlignes med hverandre.
Dermed får du mindre avvik mellom pikslene i det ferdige bildet, og dermed mindre støy i bildene.
Dette er spesielt praktisk i situasjoner med lite lys, der du må øke ISO-verdien for å få et skarpt bilde.
Større dynamisk omfang
- Kanskje enda mer spennende er denne modusen, der halvparten av sensorene eksponeres litt lengre enn de andre, og dermed fanger kameraet flere detaljer i de lyse og mørke delene.
Kjappa fakta
12Mp SuperCCD EXR-sensor, 1/1,6"5x zoom, tilsvarende 28-140mm f/3,3-5,13" LCD, 230.000 punkterMaks ISO: 3200 (12800 med redusert oppløsning)Blenderprioritet og manuell eksponeringVideoopptak i 640x480 med 30 bilder pr sekund15 scenemodi
Blant de tyngre
F200EXR er et kamera som er litt tyngre enn det typiske lommekameraet og bikker så vidt 200 gram med batteri og minnekort.
Kamerahuset er bygget i aluminium og gir et godt førsteinntrykk.
På toppen av kameraet ligger av og på-knappen, utløserknappen, samt en zoombryter som er plassert slik at den nås med høyre pekefinger.
Utløserknappen gir presis feedback når du trykker, med tydelig tilbakemelding når du trykker knappen halvveis ned.
På baksiden dominerer den tre tommer store skjermen, men vi synes det er litt rart at Fujifilm ikke har laget piltastene litt større, når det er god plass mellom skjerm og knapper.
Funksjonshjulet øverst lar deg bytte mellom ulike opptaksmodi, men kunne godt hatt litt mer motstand i våre øyne - i testperioden hendte det ved flere anledninger at vi fikk rotert hjulet et hakk uten å gjøre det med vilje.
Fujifilm er blant de produsentene som har en dedikert knapp til bildevisning på kameraet, og et lett trykk på utløserknappen tar kameraet tilbake i opptaksmodus, noe vi liker, siden man da slipper å skyve på en bryter for å komme tilbake til opptaksmodus.
8 funksjonsvalg
EXR
- En automatisk modus som lar deg velge mellom høy oppløsning, lavere støy eller høyere dynamisk omfang, i tillegg til en EXR auto-modus som velger dette for deg.
Du kan ikke styre ISO-verdien i denne modusen.Auto - "Vanlig" automodus - i praksis EXR med høy oppløsning.
Her kan du også velge Auto(400), Auto(800), Auto(1600) og Auto(3200) med høyeste mulige ISO-verdi i parentes.P - lar deg bestemme blenderen, og du kan i tillegg velge nøyaktig ISO-verdi (1EV-trinn) i tillegg til forrige punkts automodier.
Det er også mulig å velge ISO 6400 og ISO 12800 med redusert oppløsning.M - manuell eksponering der du styrer ISO, blenderåpning og lukkertid manueltVideoopptak
- Du kan velge mellom oppløsningene 640x480 eller 320x240.
Lengden på videoopptaket bestemmes av ledig minnekortplass.SP - Scenemodus.
Velg blant 15 ulike scenetyper, der du for enkelte også kan velge lukkertid, f.eks. i fyrverkerimodus.
En egen portrettfunksjon gjør også at hudtoner glattes ut.N
- Naturlig lys.
Hindrer bruk av blits, men bruker ekstra høy ISO-verdi.Nf - Tar to kjappe bilder på rappen; ett med og ett uten blits
Vi hadde helst sett at EXR-autofunksjonen også hadde latt deg sette maksimal ISO, for Fujifilm har som vanlig laget et kamera som er veldig glad i å velge høye ISO-verdier når du bruker automatikken, og selv enkelte bilder utendørs på en solfylt dag ble tatt med ISO 400, som er helt unødvendig i våre øyne.
Du kan riktignok øke det dynamiske omfanget i P-modus, men du er da nødt til først å sette ned oppløsningen manuelt, og du får ikke den samme økningen som du får i EXR-modus.
Hvis du ikke har satt ned oppløsningen på forhånd er menyvalget for økt dynamisk omfang grået ut, uten noe beskjed om hva du må gjøre for å aktivere den, som i våre øyne er lite brukervennlig.
På bunnen finnes det knapper for ulik visningsinformasjon og regulering av ansiktsgjenkjenning.
Den siste knappen kan også brukes når du ser på bilder for å zoome inn på alle ansikter som ble funnet i bildet da du tok det.
Bak en luke på høyre side av kameraet finnes det også et proprietært uttak for tilkobling til TV og USB.
Det hadde selvsagt vært å foretrekke om kameraet hadde hatt en standardisert USB-utgang slik at du slipper å ha med deg Fujifilms kabel dersom du skal overføre bilder, men siden kortlesere nærmest er standardutstyr på nye PC-er vil ikke dette være et veldig stort problem for de fleste.
Vi må også nevne at vi faktisk måtte gi opp å feste stroppen i kameraet - en helt merkelig innretning (se bildet) gav oss flashback til å tre tråd i trange synåler fra tekstiltimen.
I tillegg er den lille plastbiten som holder batteriet på plass til liten hjelp - batteriet sitter løst og trenger bare et lite dytt for å falle ut.
Heldigvis er selve lokket mer solid, og åpnet seg ikke under vår "oops"-testing.
Noe inkonsistens
Det finnes også to knapper for å gjøre innstillinger; F-knappen, som lar deg styre ISO, hvitbalanse, bildestørrelse etc., og meny-knappen der du foruten å endre oppsettet i selve kameraet også må inn for å aktivere seriefotografering, bytte mellom de ulike EXR-modiene etc.
Som vi har påpekt i tidligere Fujifilm-omtaler, synes vi grupperingen av disse er noe tilfeldig og at F-knappen i så fall burde inneholde alle menyvalg knyttet til eksponeringen; derunder også seriefoto og bytting av EXR-modier.
Brukervennligheten ellers er grei, og vi liker spesielt at kameraet byr på litt infotekst her og der, for eksempel når du bytter mellom ulike blitsmodi eller mellom ulike scener.
Noe vi imidlertid brenner oss på hver gang vi tester et Fujifilm-kamera, er at knappen merket Meny/OK bare halvveis fungerer som en OK-knapp.
I menyene er det som regel høyre piltast som brukes for å ekspandere et menyelement, men OK-knappen bekrefter valget og hopper ut av menyen - skal du gjøre flere innstillinger må du bruke venstre pil.
Andre steder, som for eksempel ved scenevalg, er det imidlertid OK-knappen som brukes for å bekrefte.
Igjen - inkonsistens som i våre øyne senker brukervennligheten og kan skape litt småirritasjon.
Ytelse
Ytelsesmessig får vi litt blandede resultater med F200EXR.
For å ta det positive først, er autofokusen meget rask; også i dårlig lys takket være hjelpelampen.
Seriefoto går ikke så raskt - med kontinuerlig opptak klokket vi inn 9 bilder på 10 sekunder (riktignok veldig nærme 10), som er en god del tregere enn de beste på markedet i dag.
Dersom du er villig til å ta bilder med ISO 400 og 3Mp oppløsning, kan du imidlertid glede deg over superfart på seriefotograferingen.
Du velger på forhånd om du vil beholde de 12 siste eller 12 "beste" bildene (sannsynligvis de 12 største bildefilene), og så skyter kameraet 5 bilder pr sekund helt til du slipper utløserknappen.
Perfekt når du skal ta bilder av barna på hoppkanten, for eksempel.
I tillegg går det veldig raskt å bla i bilder - holder du piltasten inne, blar kameraet rundt 8 bilder i sekundet, som er svært raskt.
Ikke fullt så bra er oppstartsiden, der F200EXR bruker to og et halvt sekund på å være klar til dyst.
I tillegg er den generelle ytelsen noe under middels, med nesten 3 sekunder mellom to blitsbilder og en sletterutine som, i likhet med tidligere kameraer, er unødvendig treg.
Batterilevetiden er også kun på 230 bilder som er under gjennomsnittet i dagens marked; langt under halvparten av de 580 bildene F30 kunne by på i sin tid.
Bildekvalitet
Med ett ord: Wow.
Jeg tror vi kan si at dette er de beste testbildene vi har sett av et kompaktkamera noen gang, vel å merke dersom du bruker kameraet med redusert oppløsning.
På 12 megapiksler virker det som om forskjellene til F100fd er ganske små, men vær klar over at 6 megapiksler holder i lange baner til utskrifter i A3-størrelse.
Spesielt er det innstillingen for økt dynamisk omfang som imponerer.
Med denne modusen aktivert, er kameraet i stand til å gjengi scener på en måte der andre kompaktkameraer kommer til kort, noe du kan se eksempel på under der detaljer er beholdt både i himmelen og i de mørke partiene:
Vi gir deg også et eksempel der vi har tatt bilde av Oslo Plaza med henholdsvis full oppløsning og økt dynamisk omfang.
En krympet versjon av det store bildet vises til venstre, samt tre utsnitt til høyre.
Legg merke til hvordan det mangler detaljer i de lyse partiene i det første bildet, mens de er på plass i det siste, selv om det ikke mangler noe i det mørke partiet i forhold til det første bildet (henger du med?):
6Mp, EXR dynamic range:
I følgende montasje har vi har tatt bilder på ISO 400, 800 og 1600, både med full oppløsning og EXR-modus for prioritering av lavere støy.
I tillegg har vi nedskalert bildene tatt med full oppløsning for å undersøke om EXR-modusen har noe for seg.
Som du ser, gjør F200EXR det langt bedre på støy når du velger nevnte EXR-modus.
Detaljgjengivelsen er bedre på høye ISO-verdier enn om du skalerer ned det store bildet, og støyen mindre fremtredende.
På vidvinkel ser vi en moderat tønneforvrengning, og også kromatisk feilbrytning er synlig i kantene uten å være fremtredende.
Lysmålingen i F200EXR er veldig god, men vi opplever småfeil i hvitbalansen her og der uten at det er veldig markant.
Se bilder tatt med kameraet:
For pikselavhengige ligger alle bildene i denne zipfila.
Konklusjon, Fujifilm FinePix F200EXR
Vi har ikke sett bedre bilder fra et lommekamera.
Det burde selvsagt være et killer-argument det lyste en sekser av, men det må legges til at ikke alle bilder blir fantastiske om du har alt på auto og knipser i vei.
For i likhet med andre kameraer fra Fujifilm, synes vi automatikken i mange situasjoner tyr til unødvendig høye ISO-verdier.
Dermed kreves det en viss kunnskap for å få det beste ut av dette kameraet.
Den delen av kamerakjøperne som besitter denne kunnskapen vil savne enkelte ting.
Det er for eksempel ikke mulig å ta bilder med lukkerprioritet, og du kan ikke velge ISO manuelt om du vil bruke modusen vi ble mest imponert av, der det dynamiske omfanget økes mot lavere oppløsning på bildene.
I tillegg mangler kameraet mer avanserte ting som manuell fokusering og støtte for RAW-format, som for eksempel Panasonic Lumix
DMC-LX3 kan by på, og som også kan friste med vidvinkel tilsvarende 24mm.
I tillegg finnes det flere småting å trekke for - batterilevetiden er beskjeden med 230 bilder pr ladning, seriefotografering og oppstart er tregt, og vi har også enkelte innsigelser både på brukeropplevelse og konstruksjon.
Vi savner også muligheten til å filme med HD-oppløsning, noe flere av konkurrentene tilbyr på tilsvarende modeller i dag.
Men som sagt - er dette småplukk du ikke bryr deg om, er det bare å kjøpe Fujifilm FinePix F200EXR.
Bedre bilder får du neppe fra et lommekamera pr i dag.
| 1
|
201621
|
Philips Airfryer
Luftfriterte pommes frites?
Vi har testet den sunne frityrkokeren.
Det høres nesten for godt ut til å være sant.
Philips Airfryer friterer ikke i olje, den friterer maten i luft.
Vi har testet, og konklusjonen er klar:
Vi kan hverken kalle maten frityrkokt eller frityrstekt.
Restultatet minner mer om grillet, ovnsbakt eller tørket, litt avhengig av hva vi laget.
Vi har også prøvesmakt en skotsk legende:
Fritert Mars-sjokolade
Når det er sagt:
Maten blir kjempegod.
Vi har faktisk ikke spist så mange pommes frites på én gang siden 90-tallet.
Dette er Philips Airfryer
Philips Airfryer skal lage fritert mat ved hjelp av varmluft og grillelementer, og kun en teskje olje eller to.
Maskinen er liten og nett og ruver relativt lite på kjøkkenbenken.
Skroget er i høyglanset plastikk, men den gir likevel et relativt solid inntrykk.
Ledningen kveiles automatisk inni, slik at det bare er støpselet som stikker ut, og du slipper å bale med løse ledninger når du skal rydde den på plass.
Ledningen er dog noe kort.
Du styrer temperaturen med hjulet øverst, tiden med bryteren foran.
Den teller ned tiden underveis, slik at du kan se hvor lang tid som er igjen, og skrur seg automatisk av når den er ferdig.
I bruk
Aifryer er enkel og intuitiv å ta i bruk, men bruksanvisningen med oppskriftsheftet er fin å ha for å sjekke anbefalt temperatur og steketid på ulike matvarer.
Dette er ekstra viktig de første gangene vi bruker den, før vi blir vant til hvordan den fungerer.
Før man har maten i skal frityrkokeren varmes opp.
Vi stiller inn grader øverst, og setter tiden til fire-fem minutter.
Et lys i front av maskinen indikerer når den er varm nok.
Det er den stort sett på under tre minutter, du rekker hverken å ta en joggetur eller dusj før den er klar til bruk.
Vi ble som alltid lykkelige over at de løse delene, skuffen og kurven, skal vaskes i oppvaskmaskin.
Ikke kan, men skal.
Det står faktisk spesifikt at de ikke skal vaskes for hånd, de skal vaskes i maskin.
En velkommen egenskap vi gjerne ser oftere!
Slik gikk det:
Med et lite, åpent kjøkken er frirtyrsteking i utgangspunktet uaktuelt hjemme hos oss, i hovedsak fordi det lukter, men også fordi fettet synes å sette seg over alt.
I tillegg må vi innrømme at det er svært sjelden vi har smakt frityrstekt mat vi har vært spesielt begeistret over.
Og maten vi laget her smaker ikke frityrstekt.
I vår verden er det et pluss, men om du ikke kan få nok frityrolje, er dette et absolutt bomkjøp.
Årsaken til at vi liker resultatet er at Airfryer gjenskaper mye av det vi setter pris på når vi får ordentlig god, frityrstekt mat.
Det skal være sprøtt ikke soggy.
Ser tallerkenen ut som om den er smurt inn med formfett, er noe feil.
Her kan du se hvordan det gikk da vi laget pommes frites, grønnkålchips, betechips og vårruller i Airfryeren:
Forventninger
Om man liker Airfry eller ikke, er nok avhengig av hvilke forventninger du har til den.
Vil du ha mat som drypper i olje, er det bare å fortsette å fritere på komfyren, eller investere i en ordinær frityrkoker.
Ønsker du deg det sprø fra frityrstekingen, men kutter gjerne på mengden olje uten å bli skuffet, vil du kunne bli positivt overrasket.
Men uansett hvordan du vrir og vender på det:
Maten blir ikke frityrkokt.
Den blir stekt.
For selv om den lille maskinen kaller seg en frityrkoker, er det mer nærliggende å sammenligne resultatet med det du kan få til i stekeovnen.
Forskjellen på å tilberede råvarer i Airfry og i en stekeovn, gjerne med varmluft, er todelt.
For det første tar det lenger tid i ovnen.
Både å varme ovnen opp, og å steke maten.
Hovedforskjellen ligger imidlertid i skuffen med den lille risten, som lar luften sirkulere og treffe råvarene fra alle kanter som gjør at det blir ekstra sprøtt.
Det fungerer ikke like bra med vanlige ovnsrister (vi brukte dessuten bakepapir under for å unngå søl).
I stekeovnen måtte vi inn og snu og fikle med maten underveis, og det ble langt fra like sprøtt og godt.
Nå er stekeovnen vår noe gammel, har du en splitter ny varmluftsovn med ekstra sirkulasjon, vil du kunne få noe av det samme resultatet her.
Konklusjon:
Vi vil tro løsningen for deg som har god tid og dårlig plass i skapet, kan være en innretning med en mer finmasket rist eller kurv som kan hvile på risten i ovnen.
For eksempel en grillkurv, men dette har vi ikke prøvd.
Philips Viva Collection Airfryer HD9220 2,2L
| 1
|
201623
|
Motorola Defy
Dette er årets strandmobil.
Mister du en iPhone 4 i gulvet, kan den knuse.
Mister du en HTC Desire S i sanden, kan korn snike seg inn og skape alvorlig trøbbel.
Mister du en Samsung Galaxy S II i vannet, kan du bare begynne å gråte.
Men slenger du en Motorola Defy i gulvet, før du graver ned den i sanden og så hiver den til sjøs, kan du bare glise.
Innholdsfortegnelse:
Sort klumpTøff amerikaner på strandaDet innvendige som tellerOpp og nedturerDårlig kamera, bra batteriIkke for alle
Sort klump
Defy er også den første Motorola-telefonen på det norske markedet på mange år.
Selskapet har kommet og gått, og var sist i Norge i 2008.
Defy blir den første i rekken av mange nylanseringer her til lands, og for en start.
Her får du en Android-telefon for skarve 2.500 kroner som er helt unik i dagens marked.
For jo smartere telefonene blir, jo mer pinglete blir de.
Akkurat som oss mennesker.
Defys oppdrag er å endre dette.
Designet er enkelt.
Du får en sort, firkantet klump, med de obligatoriske knappene man kjenner fra andre Android-telefoner.
Defy er dermed ikke den kjekkeste karen på markedet, selv om han er den sterkeste.
USB-inngangen og inngangen til høretelefonene er beskyttet av gummikorker, og de fysiske knappene er også godt innpakket.
Dette betyr at den blir litt knotete å bruke, men det er et nødvendig onde om man vil ha en kraftplugg som denne.
Tøff amerikaner på stranda
Defy er IP67-sertifisert.
Tallet indikerer at den skal være helt støvtett og vanntett ned til én meter.
I tillegg skal den være støtsikker, og med Gorilla Glass lar den seg ikke ripe opp uten videre.
Selv sier Motorola at den kun er "water-resistant".
Men vi tok med telefonen til Huk i Oslo for å selv teste hvordan den takler skikkelig strandutfordringer.
Vi holdt den blant annet under vann mens vi spilte Fruit Ninja, og fruktene fortsatte å fly.
Men skjermen hørte ikke på fingrene våre, så det ble lite reell undervannsspilling.
Også kameraet fungerer under vann.
Det er ikke lett å ta undervannsbilder når skjermen nekter å adlyde, så det hadde vært gunstig med en fysisk kameraknapp.
Men det var ikke noe problem å filme havlivet om man startet opptaket over vannflaten.
Da Defy poserte for fotografen, gravde vi den ned i sanden.
Også dette taklet den amerikanske råtassen.
Da vi åpnet den opp etter den strabasiøse strandturen fant vi både vann og sand under batteridekselet, men ikke mer enn hva vi raskt kunne vaske vekk.
Amerikaneren slet litt på grunn av kulden, men i løpet av bussturen tilbake til sentrum var han i full form igjen, som om ingenting hadde skjedd.
Samtidig bør vi påpeke at Motorola ikke oppfordrer brukerne til å være like tøffe mot tøffingen som vi var.
Den skal tåle en vannsprut og litt sand, men dette er ikke en "undervannsmobil".
Selv amerikanske plugger har sine grenser.
Her kan du se alle de tøffe prøvelsene.
Vi advarer teknofile nordmenn mot sterke scener.
Det innvendige som teller
Defy imponerer når det gjelder fysikk.
Men det hjelper ikke med muskelmasse om man ikke har noe i hodet, når man er på utkikk etter et lengere forhold.
Og som muskelbunter flest imponerer ikke Defy på det intellektuelle planet.
Dessuten kom modellen på det amerikanske markedet allerede 1. oktober i fjor.
Men med tanke på prisen blir vi slett ikke skuffet heller.
Tekniske spesifikasjoner, Motorola Defy
Skjermstørrelse: 3,7" Skjermoppløsning:
480x854 piksler Skjermtype:
S-TFT LCD med Gorilla Glass Prosessor: 800 Mhz TI OMAP3630-800 Grafikk:
PowerVR SGX 530 Innebygd minne: 2 gigabyte (rundt 1,2 ledig) Minnekort: microSDHC opptil 32 gigabyte (2 gigabyte inkludert) Android-versjon:
2.2.2 (Froyo) Kamera: 5 megapiksler med LED-blitz Videoopptak:
VGA (640x480 piksler) FM-radio:
Ja, med høretelefoner som antenne Utganger:
MicroUSB for lading og dataoverføring og 3.5 mm for høretelefoner WiFi:
802.11 b/g/n 3G:
HSDPA 7.2 Mbps Bluetooth:
Stereo Bluetooth Class 2, Version 2.1 + EDR Mål: 59 x 107 x 13,4 mm Vekt: 118 gram Batteri:
1.540 mAh Pris: ca 2.600 kroner
Opp og nedturer
Innmaten er ingenting å rope hurra for, men holder i massevis for en mobil i en såpass lav prisklasse.
Og den biter ikke over mer enn den kan svelge.
Android 2.2 med Motorolas Blur-skall glir overraskende pent avgårde.
På toppen av Android har de lagt til flere kjekke funksjoner, som egne widgets, nettradio i musikk-appen og DLNA-støtte.
Det betyr at man kan se bilder og video samt høre på musikk fra telefonen på dingser som Xbox 360 eller den nye TV-en din.
Det fungerer strålende når du først får det opp å gå, men videoformatet støttes ikke på Xbox.
Man får også med diverse programvare, som blant annet Swype-tastatur med norsk språk.
Her skriver man ved å sveipe fingeren over bokstavene i stedet for å trykke, og det krever øvelse før man blir en skikkelig sveiper.
I løpet av vår tid med Swype fikk vi det ikke til å føles naturlig og tidsbesparende, men artig var det.
Prosessoren er ikke superrask, men har taklet alle utfordringer vi har hevet på den.
Grafisk krevende spill som Reckless Racing kjører glatt, og Youtube-filmer i høy oppløsning fungerer strålende.
Det som derimot er langt fra strålende er tilkoblingsmulighetene, selv om det er mange av dem.
Vi har hatt store problemer med å bare få ut bilder og video fra minnekortet, og får ikke Motorolas eget synkroniseringsprogram Motorola Media Link til å fungere.
Heller ikke Phone Portal, som skal la deg administrere telefonen via wifi i nettleseren, får vi kjørt.
Tross mange forsøk på flere maskiner, nettlesere og nettverk.
Vi har også opplevd flere krasj med vår modell.
Noen ganger nekter kameraet å åpne seg, andre ganger starter telefonen seg selv på nytt.
Dette bør være unødvendig på nye telefoner, men skjer heldigvis ikke ofte.
Bilder av Android-versjonen på Motorola Defy:
Dårlig kamera, bra batteri
Du bør ikke belage deg på å ta årets feriebilder med denne doningen.
Å få fokus innendørs er knotete, og det er til tider ren gambling om bildene blir skarpe eller ikke.
LED-blitzen kan slå begge veier; den lyser opp mørke omgivelser inne, men kan også vaske ut bleke fjes.
Utendørs i godt lys blir bildene helt greie, men ofte mørke, og plasserer seg så midt på treet som mulig.
Videokvaliteten er også vanskelig å beskrive som annet enn "helt grei".
Men det at man faktisk kan filme litt under vann – eller kanskje mer aktuelt; i vannskorpen – kan være en morsom mulighet sommerstid.
Selv om telefonen altså ikke skal tåle dette over lengre tid.
I skibakken på vinteren kan det også være fint å ha video- og fotomuligheter som tåler fukt.
For ikke å snakke om i høstregnet.
Til gjengjeld kan du ta mange bilder før batteriet går tomt.
Batteriet på 1.540 mAh varer godt over en dag med hyppig bruk, og Motorolas Blur har funksjoner for å spare inn enda mer batteritid om du ikke har laderen tilgjengelig.
Under kan du se noen bilder vi har tatt med kameraet.
Og her er ett i fullformat.
Ikke for alle
Motorola Defy er billig å regne i dagens marked.
Dermed har ikke modellen de råeste spesifikasjonene, og er dessuten heller ikke splitter ny.
Det betyr at du ikke kan vente deg ytelse og funksjoner som du for eksempel får av Samsung Galaxy S II.
Men denne koster også 4.500 kroner; nesten den dobbelte av Motorola Defy.
Til gjengjeld kommer Defy til å vare mye lenger.
De tekniske spesifikasjonene blir mer og mer utdatert for hver dag som går, men når kameraten din med Galaxy S II får riper i glasset og fukt etter en strandtur, vil du med din Defy le rått hele veien til banken, med god råd til en is på veien.
Er du ute etter det nyeste og heftigste, er altså ikke Defy noe for deg.
Men er du ute etter noe som vil vare, en telefon du ikke trenger å behandle med silkehansker, som samtidig duger til det aller meste uten å ødelegge feriebudsjettet, er Defy helt unik.
Og det i seg selv skal den ha honnør for.
Motorola Defy Plus
| 1
|
201624
|
Hitman:Contracts
PS2-SPILLTEST:
For tredje gang møter vi vår kjære leiemorder, den skallede mannen med strekkode tatovert i nakken.
Det tredje Hitman-spillet forandrer ikke på oppskriften, men er fortsatt uhyre spennende.
Les vår anmeldelse!
Danske IO Interactive har virkelig skapt et ikon med Hitman-serien, spesielt ble det andre spillet en skikkelig storselger.
Det var da selvsagt ingen stor overraskelse når vi fant ut at et tredje spill var under utvikling.
LES OGSÅ:
Hitman:
Contracts beveger seg ikke spesielt langt fra det velkjente konseptet.
Det første spillet i serien introduserte karakteren og spillmekanikken, men led av et par store designfeil.
Det andre spillet var et stort steg fremover, som fikset på mange av disse problemene.
Contracts er en evolusjon, spillestilen er så å si uforandret, men det er likevel nok av nyheter.
Stille og dødelig
La oss se på hva det er som er så spennende med Hitman.
For det første har han en utrolig kul personlighet, alltid ikledd mørk dress, taus og mystisk - og ytterst profesjonell.
For det andre har han et arsenal av gadgets og våpen, og de er uttalige måter du kan ta knekken på fiender på.
Ofte må du drepe i stillhet, og da kommer en sprøyte fylt med beroligende middel godt med, eller kanskje den gode gamle pianostrengen du kan kvele med.
Men Hitman går ikke av veien for å dra frem tyngre verktøy, og du får muligheten til å plukke opp alle slags våpen, fra maskinpistoler og hagler til sniperrifler.
Fleksibiliteten er stor, du kan ofte drepe dine mål med hjelp av ting du finner liggende underveis (for eksempel avføringsmiddel, som sender offeret ditt på toalettet!).
Akkurat som i tidligere spill er fokuset i de fleste brett å komme seg usett inn i bygninger, hoteller, fabrikker og andre, gjerne noe slitne og ukomfortable lokasjoner.
Det er klart at spillet har en langt mer dystrere og mørkere tone enn de forrige titlene, og bakgrunnshistorien er også dramatisk.
Agent 47 er dødelig såret, og du gjennoplever hans fortid ved å spille gjennom de 12 brettene.
Noen av disse er faktisk hentet fra de forrige spillene, men arrangert på en annen måte.
Contracts er en reise i Agent 47s mørke sinn, og det er blodigere og ubehagligere enn noensinne.
Det virker som om snikeaspektet er litt viktigere i dette spillet og designerne vil at vi skal bli flinkere til å drepe usett fremfor å konfrontere fiendene med tunge våpen.
Derfor fokuseres det mer på å skifte klær, slik at du ikke blir oppdaget av vakter eller rabiate motorsykkelgjenger.
Design er konge
Brettene er den store stjernen i spillet - det er alltid flere veier til målet, og disse avhenger av din spillemåte.
Det er viktig å ta seg tid til å studere det detaljerte kartet, og etter noe prøving og feiling vil du finne den ultimate ruten og kan bevege deg mot personen som skal tas av dage, stille, usett og dødelig.
Designen er ofte glimrende, og i tillegg er den kunstige intelligensen temmelig solid.
Vaktene er meget mistenksomme, selv om til tider oppfører de seg helt idiotisk.
Hvis du er så uheldig og startet en ildutveksling, strømmer vaktene inn fra alle kanter og du kan lett meie dem ned bare du finner et passende sted å skyte fra.
Men så lenge du holder deg til snikemetoden, oppfører motstanderne seg veldig realistisk.
Den er ingen nyhet at Hitman krever en god porsjon tålmodighet, og de spillerne som bare skyter rundt seg, misforstår poenget.
For å virkelig oppleve det spillet har å by på, må du tenke som en leiemorder, ikke Rambo.
Grafikken
Vi spilte PlayStation 2-versjonen av spillet, og grafikkmessig er Contracts uten tvil vellaget.
Vi må klage litt på de lite detaljerte teksturene og litt hakkete animasjon (Agent 47 ser ikke så stilig ut når han løper), men til gjengjeld er det noen virkelig flotte spesialeffekter, refleksjoner og andre små detaljer med i spillet.
Alt i alt er ikke den grafiske siden så veldig forskjellig fra Hitman 2, men oppjustert nok til at vi ikke er misfornøyd.
Som vanlig er det Jesper Kyd som har levert den flotte musikken til spillet, og hans spesielle, industrielle beats og surrealistiske komposisjoner slår ikke feil denne gangen heller.
Vi har tro på at Hitman:
Contracts vil bli nok en storselger, selv om det ikke er så veldig forskjellig fra Silent Assassin.
Spillbarheten er tross alt fremdeles bunnsolid, og alle de tålmodige og kreative spillerne der ute vil virkelig få valuta for pengene.
Vi håper bare IO Interactive kommer på noe nytt til neste gang.
| 1
|
201625
|
HP WiFi Mobile Mouse
Den er ikke som andre trådløse, den kobler seg på WiFi!
Bærbare PC-er har ikke alltid Bluetooth, og ledige USB-porter er ikke alltid tilgjengelig.
Men trådløst nett støtter alle bærbare PC-er, i hvert fall de som kan kjøre Windows 7.
For det er altså forutsetningen for at HP sin nye mus skal fungere - trådløst nett og Windows 7, og ikke minst at den trådløse modulen i PC-en har en Microsoft-sertifisert Windows 7 driver.
Selve musen
Det er ikke noe revolusjonerende ved selve musen, den er ganske kompakt, sitter godt i hånden, har tiltbart skrollehjul og to ekstra knapper på sidene.
På undersiden finner vi to store glideskinner på hver side, lysdioder for sensoren, av/på-knapp og en Connect-knapp.
Musa er passe tung og glir og fungerer godt på de fleste underlag.
Oppsett
Vi prøvde først å koble opp en D-Link DWA-160trådløs USB-klient på vår stasjonære PC, koblet oss opp på det trådløse nettet og kjørte installasjonsprogrammet.
Men det ble ikke funnet noen mus.
Den trådløse enheten var ikke kompatibel.
Vi forsøkte så på en annen maskin, en splitter ny bærbar, og her fungerte alt knirkefritt fra begynnelse til slutt.
For å endre innstillingene installeres det et kontrollpanel som kan åpnes fra et ikon nede på høyre side av oppgavelinja.
I bruk
Hvordan fungerer dette i praksis når maskinen er koblet til forskjellige nett, eller ikke er på nett, eller brukes med kablet nett?
Vi flyttet den bærbare rundt i bygningen og koblet oss på forskjellige trådløse nett.
Musa fungerte uansett om vi var koblet til det ene eller det andre nettverket, og også når vi ikke var koblet til noe nett i det hele tatt.
Også når maskinen var koblet til kablet nett fungerte musa like strøkent.
Det som kreves er rett og slett at maskinens WiFi står på, ikke at du nødvendigvis har nettilgang.
| 1
|
201628
|
TEST:Apple iPhone 4
Noen epler faller lengre fra stammen enn andre.
Apple-sjef Steve Jobs kan umulig ha forstått hva som traff ham.
Journalister har vanligvis vært ganske så høflige i omgangen med den etterhvert så famøse eplelogoen, men etter lanseringen av iPhone 4, en mobiltelefon Jobs kalte den beste de noensinne har laget, eksploderte blogosfæren.
Den ene kritiske artikkelen etter den andre dokumenterte problemer med Apples nye antenneløsning.
I motsetning til tidligere iPhone-modeller er antennen nå plassert på utsiden av mobilen, en løsning som Jobs hevdet skulle gi bedre signalstyrke enn noensinne, men holdt på riktig måte, eller det som viste seg å være feil måte, kortsluttet fingrene til brukeren mottakeren, og signalstyrken stupte - langsomt - mot null.
Innholdsfortegnelse:
Skarpere kanterOverveldende skjermBra kamera - strålende HD-videoMen kan du ringe med den?
Et slikk på fingreneTo ting tilKonklusjon
Vi har allerede hatt iPhone 4 inne til test en stund.
Lyktes vi med å ringe?
Ble vi stadig avbrutt?
Kan en i det hele tatt holde mobilen i venstrehånda mens en forsøker å nå ens kjære for å fortelle at den siste ølen varte atskillig lenger enn den første, men nå, nå, er en på vei hjem?
Mer om det snart.
Først skal vi være litt, bokstavelig talt, overflatiske.
Skarpere kanter
Designavdelingen til Apple har fått en slags mystisk aura rundt seg, der mye av det de tar i blir til gull.
iPhone 4 skiller seg kraftig fra både iPhone 3G og 3GS, og er også ganske anderledes enn den aller første iPhonen som ble lansert i 2007.
Stikkordet er kanter.
De runde formene til forgjengerne er nesten helt borte, og er nå erstattet av tydeligere, skarpere linjer og, ikke minst, bedre knapper.
Både volumknappene, mute-svitsjen og skjermlåsen på toppen yter mindre motstand tidligere, og er en åpenbar forbedring.
iPhone 4 er også markant tynnere enn sine småsøsken, og med en bakside like flat som forsiden har Apple ikledd mobilen glassplate på begge sider.
De som vet med seg selv at de fomler mer med mobilen sin enn en tenåring på første date bør ha akkurat det i bakhodet før de eventuelt gir pengene sine til kjøpmannen.
Selv med beskyttelsesramme er den ikke uknuselig.
Ellers finnes det en rekke små forbedringer på maskinvaresiden.
Kameraet har spist seg opp til fem megapiksler og fått såkalt LED-blitz, videokvaliteten har nådd HD-nivå (1280 x 720 piksler), mikrofonen har fått støyreduksjon slik at ulyder i bakgrunnen dempes under samtaler, mens den mye omtalte antennen altså er plassert på utsiden, bygget inn i et bånd av rustfritt stål som omslutter hele mobilramma.
Overveldende skjerm
Alle disse forandringene til tross:
Det du først vil legge merke til er uansett skjermen.
Den er simpelthen strålende.
Apple har firedoblet antall piksler fra forgjengerne, og med så mange som 960 x 640 piksler tilgjengelig på en 3.5 tommer stor skjerm er det rett og slett ikke mulig å se tegn til piksler i bildet.
Det gjør at selv svært liten tekst nå er mulig å lese uten å tilkalle optiker, mens ikoner, bilder og video framstår som glassklare.
Skjermen på 3G og 3GS blir en helt annen opplevelse etter å ha lekt med iPhone 4 en stund, og det blir enkelt å sette pris også på de andre forbedringene, som den økte kontrasten og den kraftig forbedrete innsynsvinkelen.
Operativsystemet er det samme som du finner i 3GS, det vil si iOS 4, som vi blant annet har skrevet mye om i denne artikkelen.
Det betyr med andre ord at du, som før, må være bekvem med Apples strenge blikk i nakken for å ha glede av iPhone.
Det er de som i stor grad styrer hva som kan gjøres og ikke gjøres med telefonen, i den forstand at de har full kontroll over hvilke applikasjoner som selges på App Store - på samme måte som Norli, Tanum og andre bokhandlere har full kontroll over hva som selges i deres butikker.
For de fleste er sannsynligvis ikke dette noe som kommer til å prege hverdagen, men for de som liker å tukle, skru og justere på både betydelige og ubetydelige deler av telefonen kommer dette til å være en større utfordring.
Tilhører du sistnevnte kategori kan du for eksempel ta en kikk på de mange de mange Android-mobilene som finnes på markedet.
Når det er sagt så er utvalget applikasjoner på App Store overveldende, og mulighetene de tilbyr enorme.
Det er med andre ord opp til deg, brukeren, å kjenne etter hvor du føler deg mest hjemme:
Med Apples kontrollfilosofi, eller bak de mer slentrende og i prinsippet kontrollfrie alternativene til for eksempel Nokia, HTC og Sony Ericsson - for å nevne noen.
Bra kamera - strålende HD-video
Glem alt maset om megapiksler.
Det har blitt sagt hundre ganger før, men det kan være verdt å nevne en gang til.
Hvis ikke sensoren er stor eller god nok, ender du bare opp med store, men støyete bilder.
Gjør du derimot de riktige valgene hva megapiksler, sensor og optikk angår, kan resultatet bli så bra som de blir på iPhone 4s beskjedne fem megapiksler.
Det er en økning på to megapiksler, men det er åpenbart gjort forbedringer over hele linja.
LED-blitzen gjør dessuten at bilder tatt i dunkle eller mørke omgivelser får seg et ekstra oppsving, ihvertfall så lenge en befinner deg tett nok opptil motivet.
Bildekvaliteten ved bra belysning er veldig bra, og selv om du ser åpenbar bildestøy ved innendørsfotografering, spesielt i dårlig lys, er det fortsatt bedre enn kameraene du finner på mange andre smartmobiler.
Videoen er i en klasse for seg.
HD-opptakene gjort utendørs er kanskje de beste vi har sett på noen mobil, og med 1280x720 piksler har du imponerende mye å arbeid med hvis du for eksempel flytter videoene over på en Mac eller PC for videre redigering.
Har du enkle redigeringsbehov og blar opp 29 kroner, kan du kutte ut eksternt maskineri.
På iMovie for iPhone kan du gjøre hele redigeringen, og det er en særs enkel operasjon.
(Vi kommer tilbake med egen artikkel om denne appen senere.)
Med så høy oppløsning skal det ikke mye skjelving til på hendene før opptakene blir ustø, men vår husfotograf Per demonstrerte at med litt tålmodighet og riktig teknikk kan resultatet bli riktig så bra.
Filmer du innendørs må du ta til takke med samme støyen i bildet som ved stillbilder, men det er på ingen måte noen katastrofe.
Nytt er også frontkameraet, som først og fremst skal brukes til videotelefoni i form av Apples Facetime-funksjon.
Mer om det under.
Du kan se en rekke bilder tatt med iPhone 4 i fullformat her: 1, 2, 3, 4, 5, 6.
Bilde med og uten LED-blitz under dårlige lysforhold
Du kan se HD-video i full oppløsning her.
Forskjellen på video med og uten LED-blitz.
Men kan du ringe med den?
Ettersom det snart er skrevet mer om iPhone 4 og antenneproblemene enn 11. september-angrepene, skal vi gå rett på sak:
Ja, du kan ringe med den.
Vi har benyttet to testeksemplar av iPhone 4, og verken jeg eller dataredaktør Loftås har klart å bryte en eneste samtale ved hjelp av det nå famøse dødsgrepet.
Tatt i betraktning at vi er kunder hos en mobiloperatør som ikke uten videre kan sies å ha Norges beste dekning, burde alt ligge til rette for samtalebrudd.
Så har ikke skjedd.
Det følsomme området ligger nederst til venstre på telefonen, og selv om vi allerede etter få minutters bruk klarte å framprovosere signaltap ved å holde deler av venstrehånda over den lille sprekken i stålramma, har vi ikke klart å rote bort en eneste samtale.
De vi har snakket med har heller ikke lagt merke til noe spesielt ved samtalekvaliteten, selv når vi befinner oss i områder med middelmådig dekning.
Et slikk på fingrene
Det betyr naturligvis ikke at vi avfeier hele problemstillingen.
Andre har gjort tester under helt bestemte forhold som viser at det nye antennedesignet har en innebygget svakhet.
Utfordringen for vår del blir å vurdere et produkt som vi ikke har hatt problemer med, selv når vi har anstrengt oss for å framprovosere feilen.
Samtalekvaliteten er ellers mer enn god nok.
Støyreduksjon gjør at bråk blir litt mindre påtrengende for personen i andre enden av samtalen, og med nye Facetime-videotelefoni kan du se og snakke med andre iPhone 4-brukere som befinner seg i nærheten av en Wlan-forbindelse.
Facetime, ja.
Apple har framstilt det som i prinsippet er oppgradert videotelefoni som en liten nyvinning, men det er nok en sannhet med ganske store modifikasjoner.
Det som er bra er at det er særdeles enkelt å bruke.
Det er også bra at Apple har tenkt å gi bort teknologien til de som vil ha den, enten de heter Nokia eller HTC.
For det som ikke er bra er at jeg per i dag bare kan ringe til de ytterst få iPhone 4-brukerne som finnes i Norge.
Du må nemlig bruke en iPhone 4, og du må ha tilgang til Wlan.
På 3G-nettet fungerer FaceTime foreløpig ikke.
Slik er iOS 4 (artikkelen fortsetter under bildespesialen):
To ting til
Batterikapasiteten til iPhone 4 skal ifølge Apple ha blitt forbedret sammenliknet med foregående modeller, men i praksis er det vanskelig å merke forskjell i forhold til for eksempel 3G eller 3GS.
Når det er sagt så er tommelfingerregelen som før:
Bruker du den mye må du regne med en lading til dagen.
En annen ting som derimot er merkbart forbedret er hastigheten.
Det skyldes oppgraderingen av prosessor, og som gjør at absolutt alt går raskere.
Det er så å si ingen operasjoner som gir deg tid til å fundere over at tiden går, og vi har heller ikke merket noe til forsinkelser eller irriterende rykk-og-napp mens en skifter fra en applikasjon til en annen.
Konklusjon
Vi er ikke i tvil om at dette er den beste iPhone-mobilen noensinne.
Vi er heller ikke i tvil om at de som allerede er dypt skeptiske til Apple-imperiets firkanta styring av operativsystemet og App Store ikke vil omvendes av iPhone 4.
Her finnes nemlig ikke noe prinsipielt forskjellig fra verken iPhone 3G eller 3GS.
Alle tre mobilene kjører samme operativsystem, og slik sett kan du ikke gjøre noe mer med iPhone 4 enn du kunne før.
Men alt du kan gjøre kan du gjøre bedre.
Kamera, HD-videokvaliteten, den imponerende hastigheten og den fantastiske skjermen er fire veldig gode grunner til at dette kan bli din neste iPhone hvis dine personlige finanser tillater det.
Uansett hva en måtte mene om Apple er det nesten umulig å ikke la seg imponere av iPhone 4.
Derfor får den da også en sekser.
iPhone 4 16GB koster 4.890 kroner hos Apple Store Norge.
iPhone 4 32GB koster 5.790 kroner hos Apple Store Norge.
Begge modellene selges ulåst og uten abonnement.
| 1
|
201629
|
Audio Pro WF100:Trådløs lyd – helt enkelt
Fra jeg åpnet esken og til jeg spilte trådløs musikk i stua tok det to minutter.
Det er mye fint man kan si om kabler:
De kommer i alle størrelser og prisklasser, og kan også fås i flere farger.
Dessverre er ikke alle like imponert, og har du en bedre halvdel som har fått nok av kabelrotet ditt kan Audio Pros WF100-løsning være akkurat det du har ventet på:
Den kan nemlig gjøre alle dine eksisterende produkter trådløse.
Hva er det egentlig?
I WF100-pakken ligger det to USB-dongler.
Den ene er en sender, som du for eksempel plasserer i laptopen eller iPhonen din, mens den andre er en mottaker som du kan koble til stereoanlegget ditt eller TV-en.
Det følger også med en strømadapter, samt overgangskabler som passer til TV-er, stereo-anlegg, mobiltelefoner og andre enheter som ikke har USB-inngang.
På min laptop (Windows 7, men fungerer også med OSX) var det ingen programvare som måtte installeres, så alt jeg trengte for å få lyd fra stereoanlegget var å trykke på play i for eksempel Windows Media Player eller i WiMP-applikasjonen, og vips - så strømmet lyden ut.
Hele prosessen tok to minutter, og er så enkel at alle kan klare det.
Via WF100-settet hadde vi også stor glede av å gjøre vår iPhone-dokkingstasjon trådløs.
De fleste dokkingstasjoner er jo koblet til stereoanlegget via kabel, og står derfor et godt stykke unna sofakroken.
Med senderen koblet til dokkingstasjonen og mottakeren koblet til receiveren i TV-benken kunne vi imidlertid ha den rett ved siden av sofaen.
Det er praktisk for alle som er like bedagelig anlagt som oss.
Se forøvrig videoen som viser prosessen:
Funksjoner og lydkvalitet
Det som imponerte meg mest med WF100-settet var lydkvaliteten og hvor stabilt det var.
Sammenlignet med alternativene som bruker Bluetooth som overføringsteknologi er dette en annen verden.
I følge importør Neby sendes lydsignalene via 2,4 GHz-båndet, og skal tilsvare CD-kvalitet.
USB-senderen har også innebygd digital til analog-konverter (fra Burr-Brown) som overstyrer lydkortet du har i datamaskinen din, og vi konstaterer at våre audiofile kollegaer i bladene Hjemmekino og Lyd & Bilde har testet konseptet ved flere anledninger uten å la seg irritere over kvaliteten.
For oss mer dødelige er det et bra tegn.
Heller ikke avspilling av såkalte lossless-filer var noe problem, og etter over en ukes ganske intens bruk har jeg enda til gode å høre forstyrrelser eller at lyden forsvinner i kortere eller lengre perioder.
Responsen er det heller ikke noe å klage på:
Enhver volum- eller spor-endring fra PC-en eller iPhonen registreres omtrent umiddelbart.
Også rekkevidden fortjener noen ord.
Den er oppgitt til cirka 50 meter, og i min enebolig gikk signalene fint fra kontoret og inn i stua.
De to USB-donglene har forøvrig hver sin lysdiode som lyser blått når kontakten er etablert, så du ser umiddelbart om signalet er på plass.
Enkelt å utvide
Merk deg at det kun følger med én USB-strømforsyning i pakken.
Har du en iPod eller iPhone kan du imidlertid bruke adapteren som følger med der ( eller kjøpe en billig Clas Ohlson variant), noe som er praktisk om både avspiller- og mottaker-enheten din mangler USB-inngang.
Donglene trenger nemlig strøm for å fungere.
På siden av USB-donglene finner du en vippebryter, som lar deg velge mellom tre ulike soner.
Du kan i tillegg kjøpe flere USB-mottakere om du vil utvide etterhvert, og spesielt for deg som sitter med en ny flat-TV bør dette være høyaktuelt:
Alt du da trenger er å koble en USB-sender til TV-ens hodetelefonutgang via overgangskabelen som følger med, og så kjøpe et par aktive høyttalere som kan plasseres ved siden av TV-en.
Resultatet blir altså trådløs TV-lyd som langt overstiger den syltynne lyden du ellers får fra TV-en din, samtidig som du fortsatt vil kunne bruke TV-ens fjernkontroll til å styre volumet.
Audio Pro selger forøvrig også aktive høyttalere med innebygget USB-mottaker, blant annet LV2 (flere alternativer her).
Har du lyst til å bruke aktive høyttalere fra andre leverandører kan du selvsagt det, men da må du koble til en USB-mottaker i tillegg.
Se forøvrig videoen for å se hvordan det gjøres i praksis:
Konklusjon
Audio Pro WF100
Er du på jakt etter å gjøre dine eksisterende produkter trådløse er det bare å slå til, dette virker - og det virker bra.
Det eneste negative jeg kan si om WF100-settet er at prisen er litt for høy, og at det fort kan bli dyrt å bli bitt av basillen ettersom utvidelsesmulighetene er så mange.
| 1
|
201630
|
TEST:Ford S-Max i rimeligste utgave
Ford S-Max er en flott familiebil.
Spørsmålet er om den minste dieselmotoren holder i en så stor bil.
Ford S-Max er en bil vi har stiftet bekjentskap med mange ganger, og den byr fortsatt på litt ekstra godfølelse i klassen for fleksi/flerbruksbiler.
Her er det ikke bare praktiske egenskaper som er prioritert, for også kjøreopplevelsen holder et høyt nivå.
Spørsmålet er hva som skjer når man putter en liten 1,6-liters dieselmotor inn i en så stor bil.
Tidligere i år ble nemlig innstegsmotoren ny.
Ut forsvant en 2,0-liter og inn kom en 1,6-liter.
Men begge hadde samme effekt – 115 hestekrefter.
Stor oppgave
Mange er kanskje skeptiske til om en så liten motor klarer brasene i denne digre bilen.
Skepsisen er ikke helt uten grunn, for denne bilen veier tross alt over 1.600 kilo.
På papiret ser imidlertid ikke ytelsene så ille ut.
0-100 kilometer i timen går på 12,2 sekunder, og maksimalt dreiemoment er 270 newtonmeter mellom 1.750 og 2.500 omdreininger.
Førsteinntrykket harmonerer med dette.
Denne bilen oppleves ikke unormalt treg, snarere tvert i mot ganske ordinær hva fartsressurser angår.
Godkjent
Med lite last og ekstra vekt i bilen har man absolutt brukbar akselerasjon gjennom girene, spesielt i mellomregisteret på motoren.
I tillegg er motoren rimelig smidig, selv om du bør unngå de laveste turtallene om du trenger litt krefter, eksempelvis ved kjapp igangsetting.
Girkassen er godt tilpasset kreftene og norske fartsgrenser.
I 100 kilometer i timen ligger du på snaut 2.000 omdreininger i sjettegiret.
Ikke noe stort overskudd
Det er først og fremst når du fyller opp bilen litt og prøver deg i tyngre terreng at du kjenner at motoren tross alt ikke orker all verdens.
Her forsvinner den følelsen av overskudd som mange dieselmotorer i dag har.
Men noe stort problem oppleves det ikke som.
Du må bare regne med litt mer planlegging av kjøringen og litt hyppigere girskift, som i og for seg ikke er så ille med den fine girkassen.
Dersom du kjører mye og langt med full bil, bør du imidlertid vurdere å ta skrittet opp til 2,0-literen med 140 hestekrefter.
Den har en annen punch når de tyngre jobbene skal gjøres.
Imponerer på kjøreegenskaper
Uansett motor, den fine kjørefølelsen i S-Max er i god behold.
Her får du merkbart mindre understyring enn hos det meste av konkurrenter når du presser en smule på i svingene.
I stedet styrer bilen fint rundt svingene, og gir deg litt av den følelsen mindre Ford-modeller har utmerket seg på de senere årene.
Skjønt, S-Max kjennes både tyngre og høyere enn «lillebror» Mondeo i svingene.
Styrefølelsen er også langt skarpere enn det som er vanlig i denne typen biler.
Her kjenner man mer av hva forhjulene driver med.
På den negative siden opplevde vi litt sporing, men dette kan være dekkrelatert.
God komfort
Selv om S-Max er den bilen i klassen som gir mest kjøreglede, har den også meget god komfort.
Fjæringsoppsettet er ikke spesielt stramt, tvert imot ganske smidig.
I tillegg er S-Max en stor bil med lang akselavstand, noe som merkes i positiv retning i litt høyere hastigheter.
Støynivået er også absolutt godkjent, i alle fall på vinterdekkene vi kjørte den på.
Plass og interiør
Plassforholdene har vi omtalt flere ganger tidligere, men kort oppsummert er dette en bil som burde ha plass til det meste.
Om du bare er ute etter en femseter, har du god bakseteplass og svært god lasteplass.
Den tredje seteraden er definitivt best egnet for barn, men det er ikke umulig for litt mindre og smidige voksne å klemme seg inn.
Men forutsetningen er uansett at de på midtre seterad gir litt plass.
Bagasjeplassen med alle seter i bruk er snau, men ikke helt ubrukelig.
Men skal du på ferie med syv personer, bør du gå opp på storebror Galaxy, eller eventuelt Volkswagen Sharan.
Helt foran i bilen er førermiljøet trivelig og kvalitetsfølelsen god.
Sittestillingen er litt preget av hva slags biltype vi snakker om, men man sitter uansett behagelig og tett nok på de viktigste instrumentene.
Pris og konkurrenter
Billigste utgave av S-Max
1.6 TDCi koster fra 355.000 kroner.
Spranget opp til 2.0 TDCi er på 34.000 kroner, og det er en såpass stor sum at behovet for mer motor i alle fall bør vurderes.
I forhold til konkurrentene er S-Max jevnt over uansett hakket dyrere, men også hakket større.
Spesielt biler som Volkswagen Touran, Opel Zafira og Peugeot 5008 er likevel verdt å titte nærmere på.
Disse er i tillegg til å starte mellom 55.000 og 25.000 kroner lavere i pris også plasseffektive og jevnt over gode biler.
Dersom du er ute etter en bil som matcher disse bedre på pris, er Ford C-Max en mer direkte konkurrent.
S-Max på sin side stiller med en svært god kombinasjon av kjøreegenskaper og komfort.
Og det er nok til at den fortsatt er interessant, og god nok til en 5'er på terningen.
| 1
|
201633
|
Acer TravelMate 803LCI
Spenningen var stor foran møtet med den første PCen basert på Intels nye Centrino-teknologi.
Ville forventningene om ekstrem ytelse og batterilevetid bli innfridd?
Centrino-platformen lanseres i dag, på CeBit-messen i Hanover.
Intel selv er ikke uten lovord om teknologien, og hevder at den vil revolusjonere markedet for mobile datamaskiner.
LES OGSÅ:
Ny strømgjerrig prosessor
I praksis består platformen av en ny prosessor og brikkesett med innebygd WLAN (802.11a/b) - trådløst nettverk.
Prosessoren, som er døpt Pentium M, bruker mindre strøm og utvikler mindre varme enn dagens Pentium 4M-prosessorer.
Den er også klokket langt lavere enn Pentium 4M, men yter likevel mye mer pr MHz.
Mindre strømbruk betyr dessuten lengre batterilevetid, mindre batterier og dermed også lettere PCer.
Les mer om Centrino-platformen i denne artikkelen.
Acer tidlig ute
Acer er blant de aller første PC-merkene som er på banen med en Centrino-basert PC.
Vi fikk en såkalt "engineering sample" av TravelMate i hende allerede for tre uker siden, og har stiftet nærmere bekjentskap med både PCen og teknologien.
Og la det være sagt med en gang; denne PCen flytter grensene på flere områder.
1,6 GHz yter som 2,4
TravelMate 800 er en ny serie PCer, foreløpig bestående av modellene 800LCI og 803LCI.
Modellen vi har testet, 803LCI, er den kraftigste av de to, og er utstyrt med en 1,6 GHz Pentium M-prosessor, 512 MB DDR-minne (maks 2 GB) og 40 GB harddisk.
Den nye prosessoren kjører på 400 MHz FSB, og har hele 1 MB annetnivås hurtigminne.
Våre målinger viser at den yter omtrent som den raskeste 4M-prosessoren som er tilgjengelig i skrivende stund (2,4 GHz).
Det er oppsiktsvekkende, og bør få Intel til å revurdere sin strategi i GHz-galoppen.
Uferdige drivere
Grafikken besørges av den raskeste brikken på markedet, ATIs Mobility Radeon 9000 med 64 MB minne.
Driverne som var installert på vårt testeksemplar ga ikke optimal ytelse.
Ytelsesstallene fra 3DMark og Quake III Arena som du finner under "Tekniske data" er derfor ikke representative for potensialet som ligger i denne brikken.
Vi forsøkte å oppgradere med nye drivere fra ATI, men fikk feilmelding om at brikken ikke ble gjenkjent.
Vi går ut fra at Acer har ordnet problemet når du leser dette.
Skjermen er en relativt lyssterk 15" med SXGA+ oppløsning (1400x1050 punkter).
Det er etter vår mening optimalt for denne skjermstørrelsen.
Solid funkis
Selve PCen har en funksjonell utforming og "ren" innpakning uten dilldall , og kabinettet er solid.
Her er det for eksempel benyttet kraftig aluminiumslokk, og i følge Acer har PCen gjennomgått en rekke kvalitetstester med hensyn til ytre påkjenninger fra trykk og fall.
Betryggende.
PCen er stor (33 x 27,2 cm), men svært tynn (2,7 cm).
Den veier dessuten ikke mer enn 2,6 kg.
Tastaturet kjenner vi igjen fra tidligere TravelMate-PCer.
Det står i en svak, ergonomisk kurve, og er meget behagelig å bruke.
Etter vår mening et av de aller beste tastaturene på markedet.
Her finner du også seks hurtigknapper; 4 faste (Internet, epost etc), og 2 programmerbare knapper.
Kan kobles til "alt"
Lav vekt har ikke gått på bekostning av de øvrige spesifikasjonene - her flytter Acer grenser.
Hør bare her:
Kombinert DVD-leser/CD-brenner
4 x USB 2.0-porter
Kortleser for fire typer minnekort (PCMCIA-adapter)
Bluetooth-støtte
Firewire-port
WLAN innebygd (802.11a/b)
10/100 MBit nettverksport
Infrarød port
56K modem
SmartCard-leser (mulig å låse tilgang til PCen)
I tillegg har PCen VGA-utgang, TV-utgang, parallellport, lydinnganger/utganger, 1 x PCMCIA-plass samt kontakt for kobling til portreplikator.
Tilhengere av den gamle disketten må belage seg på å skaffe en ekstern diskettstasjon i USB-utgave, som er er ekstrautstyr.
Da skulle vel de fleste behov være dekket.
PCen leveres med Windows XP preinstallert, sammen med blant annet Norton Antivirus og programvare for CD-brenning og DVD-avspilling.
En hel arbeidsdag
Vi var spesielt interessert i hvordan batteriet ville klare seg i testene våre.
Vi ble ikke skuffet.
Standardbatteriet holdt ut i hele 4 timer og 39 minutter, som er ny rekord!
Hvis du synes det blir for lite, kan du erstatte den kombinerte DVD-leseren/CD-brenneren med et tilleggsbatteri, og dermed skulle du klare deg uten ekstern strøm en hel arbeidsdag.
Det er fantastisk, sett med 2003-øyne (selv om vi sikkert ler av det om fem år).
Du kan for øvrig sette inn en ekstra harddisk eller DVD-brenner i denne brønnen, eller la den stå tom hvis du vil gjøre PCen enda lettere.
For flere detaljer omkring ytelse, klikk "Tekniske data" i oppsummeringsboksen til høyre.
Oppsummering og konklusjon
Generelt vil vi si at PCen er meget behagelig å bruke.
Den er lett å bære med seg, og den solide innpakningen, svært gode batterilevetiden og alle tilkoblingsmulighetene gjør den til særlig egnet for deg som er mye på farten.
Prosessor og grafikkløsningen på TravelMate 803LCI er blant de raskeste mobile løsningene vi har testet, og derfor er det både overraskende og ikke minst gledelig at varmeutviklingen ser ut til å være meget lav.
Det betyr i praksis at støy knyttet til viftesus er fraværende i 99% av tiden du vil tilbringe foran PCen.
Vi er helt klart vitne til et generasjonsskifte innen mobil datateknologi, og Acer TravelMate 803LCI fremstår som en flott representant for den nye generasjonen.
Ny teknologi koster, og hvis du synes 28.500 kroner er for mye for en bærbar PC, kan kanskje 800LCI være mer aktuell.
Den har 1,3 GHz prosessor, og er for øvrig identisk med 803LCI.
Denne koster ca 21.700 kroner (priser inkluderer mva).
OPPDATERT 10.7.2003:
Prisen er nedjustert til 21.198 kroner inkl mva.
| 1
|
201634
|
Nokia N73 Music Edition
En av Nokias beste mobiltelefoner er farget sort, fått plass til mer minne og gitt merkelappen "Music Edition".
Vi har nok en gang sett på kameramobilen N73.
For omtrent et halvt år siden slapp Nokia sin N73, en meget vellykket modell som til dels ble markedsført som en mobil som skulle ta opp kampen mot digitalkameraet.
Det holdt nok ikke helt stikk, men likevel fikk telefonen på den tiden en sekser fra vår anmelder.
I ettertid har Nokias markedføringsavdeling funnet det for godt å slippe "musikkversjoner" av noen av sine modeller.
Det er et ledd i kampen mot blant annet Sony Ericssons Walkman-telefoner, som retter seg mer direkte mot storforbrukere av digital musikk.
Altså i praksis en haug mobilbrukere under 35 år, og helt sikkert noen over.
N73 har som "Music Edition" funnet sin plass i denne strategien, sammen med blant annet N70 og 5500 Sport.
Forskjellen fra vaniljeutgaven av N73 er ikke stor.
Mengden internminne er senket med 2 MB, men telefonen støtter altså minnekort på hele 2 GB, og et slikt mini-SD-kort følger faktisk også nå med i pakken.
Og fargen er også annerledes:
N73 ME har den evig trendy "fargen" sort over det hele, noe som gir den et utseende som ikke burde skremme bort noen.
Viktige data:
Quad-band GSM/EDGE og UMTS 2,4" skjerm med 262.000 farger og 240 x 320 piksler 40 MB internminne, plass til miniSD-kort opp til 2 GB (medfølger) 3,2 Mp kamera med autofokus og Carl Zeiss-optikk Støtte for MP3, AAC, AAC+, eAAC+ og WMA Brukergrensesnitt:
S60 3rd edition (v3.0) Overføring via blåtann, infrarød og USB 2.0 Tale/standbytid: opp til 4/370 timer Størrelse: 49 x 110 x 19 mm, 116 gram Ca. pris:
4300,- inkl. mva.
For flere bilder kan du kikke innom testen av "vanlige" N73 og ikke minst det tilhørende bildegalleriet.
Den eksterne fysiske forskjellen er altså kun fargen, N73 ME er som nevnt sort - se bildene over.
I denne omgangen har vi hovedsakelig sett nærmere på musikkfunksjonene, siden det er den funksjonen som nå er satt i sentrum.
Likevel, vi skal heller ikke glemme foto- og filmdelen.
Kamerafunksjoner som selvutløser, eksponeringskompensasjon, lysfølsomhet (ISO) og hvitbalanse skiller det fra det gjengse mobilkamera.
I tillegg har den "scenemodi" - for sport eller nærbilder for eksempel, selvutløser, blits med anti-røde-øyne-funksjon, instilling av fargetone og muligheter for å ta flere bilder etter hverandre i sekvens.
Selv om det også skal nevnes at sistnevnte funksjon ikke akkurat kan måle seg med med det samme i et dedikert lommekamera.
For øvrig kan du også la kameraet styre alle innstillingene selv, og det er kanskje like greit i de fleste tilfellene.
Under finner du bilder tatt med telefonen.
Et par ekstra bilder i fullt format finner du forøvrig i den "gamle" testen.
Der kan du også lese om andre aspekter ved N73.
En 15 sekunders lang/kort filmsnutt av Oslos eminente transportsystem kan også sees under.
Klippet er tatt direkte ut av telefonen og ikke konvertert på noen måte.
Får du ikke spilt av klippet, kan du for eksempel bruke GOM Player.
Upåklagelig musikkdel
N73 (ME) har samme musikkspiller som vi finner på musikkmobilen N91, og ved siden av tastaturet er det en snarveisknapp som tar deg rett til spilleren.
Her kan du sortere etter sanger, album, artister og så videre, og det en fem-bånds equalizer du kan lage forhåndsstillinger til for forskjellig typer musikk.
Overføring av musikk fra PCen er greiest med Nokia PC Suite, som også kan konvertere musikken til det langt mer plassbesparende AAC-formatet (MP3 og WMA støttes også) dersom du vil ha mest mulig musikk inn på mobilen.
Mobilen kan kobles til PCen via blåtann, infrarød eller den medfølgende USB-kabelen.
Holder du deg unna lydinnstillinger som "stereoutvidelse" og "lydstyrke" (ikke å forveksle med volum) er lyden faktisk også slett ikke dum.
Den spiller ikke like høyt som for eksempel N91 - men vil i de fleste tilfeller gi nok trøkk.
Når det gjelder lyden i det medfølgende musikk-headsettet (HS-28) er ikke akkurat det noe som rocker så veldig, akkurat som tilfellet pleier å være for slikt medfølgende utstyr.
Heldigvis kan du også bruke andre øreplugger/-klokker dersom du ønsker det.
Den interne høyttaleren er ikke av de beste vi har hørt, men holder i nødsituasjoner.
FM-radioen er langt mer dugelig, og dersom du skulle slippe opp for interessant musikk har du et alternativ der.
Vurdering
Nokia N73 Music Edition er en liten, men ikke ubetydelig oppgradering fra standard N73.
Om den gjennomførte sorte stilen er nok til å få de på utkikk etter en ny telefon til å kaste seg over den vet vi ikke, men dersom det er noe som teller her må det være støtten for miniSD-kort på 2 GB, mot (i følge spesifikasjonene) kun 1 GB for den "gamle" modellen.
Det at faktisk også Nokia har vært spandable nok til å legge ved et minnekort på denne størrelsen teller også positivt.
Plutselig fikk vi plass til over to og et halvt tusen bilder i beste kvalitet på telefonen vår!
Men dersom du vil fylle opp minnekortet med musikk i stedet (jada, du kan selvfølgelig ha flere kort også...), kan N73 med sin 2 GB kapasitet og radiodel ikke hamle opp med en harddiskbasert MP3-spiller med langt større lagringsplass.
Men men den kan være et godt alternativ til de mindre, flashbaserte spillerne.
Du slipper i så fall å ha med deg to enheter, og for en gangs skyld hører du at mobilen ringer.
Bare pass på batterikapasiteten.
Føler du at du trenger å lese mer om Nokia N73 finner du altså den originale testen her!
Konklusjon
Med støtte for 3G og EDGE har du i N73 ME en fin følgesvenn til din bærbare datamaskin, musikkdelen er meget god med akseptabel kapasitet, radiodelen holder mål, og så er det kameraet da: ingen erstatning for de dedikerte lommekameraene, men gjør N73 så avgjort en av de beste kameramobilene på markedet.
Men i fotomodus opplevde vi også ved et par anledninger at telefonen hang seg og krevde omstart, noe som ganske enkelt ikke bør skje - spesielt med en telefon som i realiteten har vært på markedet et halvt år.
Men nå hadde heller ikke vårt testeksemplar den aller siste telefonprogramvaren, så det er jo en mulighet for at det har blitt fikset.
Alt i alt er N73 fremdeles en flott telefon, og på tross av våre små problemer har vi ingen betenkeligheter ved å anbefale denne Nokia-modellen.
Men har du det ikke så veldig travelt så kan det kanskje lønne seg å ha litt is i magen - forhåpentligvis er det ikke så lenge til vi får noen av de nye Sony Ericsson-modellene inn til test - og der finner vi også noe for både foto- og musikkentusiastene.
Eller let opp en annen mobiltelefon med vår Mobilvelger!
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 1
|
201635
|
TEST:Hyundai i30 – imponerer igjen
Nye i30 bekrefter fremskrittene Hyundai har gjort de siste årene.
Dette er en bil å se opp for i kompaktklassen.
Hyundai er ikke lenger bare en lovende bilprodusent.
De er etablert og leverer produkter vel på høyde med andre store produsenter fra både Europa og Asia.
Derfor hadde vi også forventet at nye i30 skulle bli en god bil, og det har den blitt.
Forrige generasjon i30 var på mange måter starten på en ny epoke for Hyundai.
Siden har de fulgt opp med en rekke modeller på et høyt nivå.
Her kan spesielt i40 og ix35 nevnes.
Nå er sirkelen sluttet i og med at andre generasjon i30 er på plass.
Tre motorer
Totalt seks motorer er tilgjengelig i nye i30, men importøren har i første omgang valgt å konsentrere seg om tre varianter.
Det betyr at to bensinmodeller med henholdsvis 100 og 120 hester og én dieselmodell med 110 hester er tilgjengelig.
Det er sistnevnte vi har kjørt.
Dersom du ønsker å lese om andre varianter, bør du få med deg lanseringssaken fra tidligere i år.
Fra 197.000
Dieselmodellen starter på 197.000 kroner, og for den meget velutstyrte Premium-modellen som vi kjørte, må du gi 257.000 kroner.
Men også modellen i midten til 221.000 har bra med utstyr.
Utstyrsnivået tatt i betraktning er dette gunstige priser.
i30 er 430 centimeter lang og plasserer seg med det ganske midt i kompaktklassen.
De innvendige plassforholdene er også ganske typiske for det man kan forvente i denne klassen, selv om det finnes biler med litt større bagasjerom.
I baksetet sitter også voksne fint.
Bra kvalitetsfølelse og komfort
Kvalitetsfølelsen er god, og i30 holder et absolutt godkjent nivå, uten å utmerke seg veldig verken på den ene eller andre måten.
Glasstaket som følger med den dyreste utstyrsvarianten trekker opp inntrykket, ikke minst siden fremre del kan åpnes.
Komfortnivået er stort sett bra.
Spesielt fjæringskomforten overbeviser, og her har i30 gjort klare fremskritt fra forrige generasjon.
Den største komfortsvakheten er litt vindstøy i motorveihastigheter.
Ellers opplever vi bilen som forholdsvis stillegående.
Bedre kjøreegenskaper
Kjøreegenskapene er også løftet sammenlignet med forgjengeren og i30 oppleves som relativt velkjørende og voksen på veien.
Den morsomste og mest sportslige bilen i klassen er den likevel ikke.
Til det er den ikke direkte nok i svingene.
Understyringen er relativt mildt, men det finnes biler med en litt morsommere balanse i harde svinger, samtidig som styringen mangler litt følelse, spesielt i lavere hastigheter.
Da skal det også nevnes at det finnes mulighet for å endre på styremotstanden i tre nivåer.
Passe sterk
Dieselmotoren passer bilen bra og gir kurante ytelser.
0-100 kilometer i timen går på 11,5 sekunder og det er helt tilstrekkelig i en bil som dette.
Ellers er motoren rimelig stillegående og fleksibel, selv om det finnes motorer som er sterkere på lave turtall enn denne.
Maks moment, 260 newtonmeter, dukker først opp ved 1.900 omdreininger.
Kombinert med en relativt høy girutveksling, gjør det at man må gire litt for å holde dampen oppe, men noe stort problem oppleves det ikke som.
For øvrig oppleves den manuelle girkassen som lettarbeidet og presis, og den høye utvekslingen kommer til sin rett i 90- og 100-soner, hvor motoren jobber uanstrengt.
Forbruket ligger på mellom 0,37 og 0,41 liter, avhengig av utstyrsnivå.
Den gjerrigste varianten slipper ut bare 97 gram CO2, mens den topputstyrte modellen slipper ut 108.
Heller ikke det er dårlig.
Mot Focus og Golf
i30 tåler sammenligning med de beste i klassen.
Ser man på salgsstatistikken, er det først og fremst Volkswagen Golf og Ford Focus som blir de viktigste konkurrentene.
I30 er en rimelig komplett bil uten større svakheter.
Det gjelder imidlertid også konkurrentene, og spesielt sammenlignet med Focus mangler den litt på sportslig kjøreglede, om det er viktig for deg.
Golf har også et større antall motor – og drivverkalternativer, men dieselmotoren i i30 er uansett et godt valg.
Med i toppen
Dessuten blir søsterbilen Kia cee'd en hard nøtt når den kommer.
Vi kan derfor ikke utrope i30 til noen ubestridt klasseleder, men den er i alle fall med helt oppe i toppen av klassen.
Til det bidrar også garantien på fem år med ubegrenset kjørelengde og de gunstige prisene.
| 1
|
201636
|
TEST:Sony Vaio Z 13,1" Core i7 HD 256GB SSD
Lettere og kraftigere PC skal du lete lenge etter.
Sony kan dette med å pakke sammen elektronikk til utrolig små formater, og ofte med svært tiltalende design.
Tidligere var de i en helt egen klasse på dette området, og vi i Norge skulte med misunnelse mot de land hvor Sony hadde funnet det for godt å selge disse lekre maskinene.
Her i Norge måtte vi klare oss med de langt mer trauste utgavene fra andre produsenter.
I mellomtiden har også andre produsenter klart å lage nett og stilige apparater fullstappet med kraftig elektronikk, og omsider kom også Sony på banen også her i landet.
I høst (2010) testet vi en annen bærbar fra Sony, med spesifikasjoner på linje med en kraftig stasjonær maskin.
Maskinen - en Vaio F - var ikke av de minste, med skjerm på 16,4 tommer blir det en del å dra rundt på.
Vaio Z-serien
Denne serien er av et annet kaliber, her snakker vi om svært lette og portable maskiner, men spesifikasjonene er fremdeles helt i toppsjiktet.
Vi snakker om 13,1-tommers skjerm i full HD, Core i7 prosessor, hybrid grafikk og SSD i Raid 0.
Vekten er bare 1,43 kg.
Dette er maskiner som er laget for krevende brukere som gjerne spanderer mange ganger så mye som mannen i gata.
Prisnivået er fra 20 000 og opp.
Design og løsninger
Sony Vaio skiller seg fremdels fordelaktig ut sammenlignet med mange andre bærbare.
Hadde det ikke vært for klistremerkene hadde maskinen vært lekker rett ut av esken.
Utførelsen er i karbonfiber, med overflate som minner om børstet metall.
Fargene er metallisk grønn og koksgrå, som gir et diskret utseende.
Konstruksjonen er lett og virker fast i fisken.
Skjermen er svært tynn og fleksibel, og kan legges ganske langt bakover.
Betjening
Det er standard avstand mellom tastene, med god separasjon og skrivekomfort, numerisk tastatur er det ikke plass til.
Skrivekomforten er meget bra, og det er ingen svikt i tastaturet.
Spesialtaster finner vi for bytte av grafikkløsning, som kan settes til Auto og bli styrt av programinnstillinger eller manuelt i utholdenhets- eller ytelsesmodus.
Til høyre finner vi fire dedikerte knapper:
"Assist" bringer fram Vaio Care for systemvedlikehold på maskinen, neste knapp får fram et eget kontrollpanel og "Vaio" starter styreprogrammet for mediehåndtering.
Ytterst er det utløserknapp for det optiske drevet.
Området rundt pekeplatener er bygd opp til en slags håndleddstøtte, selve pekeplaten er så vidt nedsenket og knappene er separert med en fingeravtrykksleser.
Pekeplaten støtter gester med flere fingre, du kan knipe og sprike med fingrene for å zoome inn og ut.
Skrolling og manøvrering med fingerbevegelser fungerer sånn passe, har man vant til responsen på moderne smarttelefoner og nettbrett faller det helt igjennom.
Dette er jo egentlig Windows' feil, det er vanskelig å få en flodhest til å gjøre baklengs salto.
Skjermen
Full HD på en 13,1-tommers skjerm blir smått for mange, men den høye oppløsningen gjør at alt, og spesielt bilder og film ser ekstrasylskarpt ut.
Overflaten er blank, men ikke av de aller blankeste.
Reflekser er likevel et problem.
Betraktningsvinkelen er ikke spesielt god, den er ikke noe bedre enn på de billigste bærbare.
Dessverre er dette vanlig også på andre dyre bærbare.
Sitter du trangt på fly kan du risikere at skjermen blir bortimot uleselig.
Men med skjermen brettet ned i riktig vinkel ser det flott ut, spesielt film i HD ser utmerket ut.
Skjermen har en litt mørk valør som gjør den egnet til film.
Tilkoblinger
På venstre side finner vi strømtilkobling, åpning til Kensington-lås, nettverksjontakt, HDMI, USB, ExpressCard og enda en USB.
På høyre side finner vi USB, optisk drev og VGA-utgang.
I front sitter spalter for MemoryStick og SD-kort til venstre og bryter til trådløst nett og hodetelefoner/mikrofon til høyre.
Ytelse
Som forventet er maskinen kjapp, med Core i7 og SSD skulle det bare mangle.
Sammenligner vi med Vaio F maskinen vi nevnte tidligere i artikkelen, så knuser denne lettvekteren sin storebror.
Dette skyldes rett og slett SSD'en, og viser nok en gang hvor flaskehalsen i dagens PC-er ligger.
Geekbench, som bare måler prosessor- og minnerelatert ytelse, ga et litt svakere resultat, med 4940 mot F-seriens 5352.
Vi testet også med DPC Latency Checker, og der var resultatet svært blandet.
Til tider slet maskinen med sanntidsrespons, det hadde vi ikke ventet.
Men da vi satte maskinen i utholdenhetsmodus "stamina" (alternativene er Speed/Stamina/Auto) var sanntidsresponsen jevnest.
Støy og varme
I motsetning til maskinen i F-serien var Z-modellen nærmest lydløs og ble bare så vidt varm etter intens bruk.
Her er flere bilder av maskinen:
Batteritid
Til å være så kraftig er batteritiden imponerende.
Den kjørte HD-video kontinuerlig i 2 timer og 45 minutter, og varte i 5 timer og 15 minutter påslått med et par Geekbench-tester og minimalt med aktivitet en gang i blant.
Grafikken i bruk var internløsningen, ikke nVidia-brikken.
Konklusjon
Maskinen er både stilig og potent, men det er en liten hake ved den.
Det er selvsagt prisen, som ligger et eller annet sted rundt 27 500 kroner.
Hva du får av alternative løsninger til den summen kan bli en lang liste.
Er det snakk om bærbarhet kan du kjøpe en MacBook Air og to iPads, eller PC-er til hele familien, f.eks. to stasjonære, inkludert en gamer-maskin, og to ordinære bærbare til allsidig bruk.
Men hvis du har mye penger og vil ha det ypperste på PC-fronten, så er det ingen som tilbyr tilsvarende format, vekt og ytelse til lavere pris.
Du får også maskinen med svakere prosessor, mindre SSD og skjerm med lavere oppløsning.
Da nærmer prisen seg halvparten.
Vi har fått flere tilbakemeldinger både i debatten og pr epost om at det har skjedd endringer i tilgjengelighet, modeller og betegnelser.
Sjekk derfor priser og spesifikasjoner hos din forhandler.
Hele Vaio Z-serien i alle varianter finner du mer informasjon om hos Sony.
Sony Vaio VPC-Z12Z9E
| 1
|
201639
|
Table Tennis
SPILLTEST:
Bordtennis-simulator er akkurat det verden trenger.
Ja, faktisk, når det er såpass godt gjennomført.
Er det én ting Rockstar kan, så er det å overraske.
Se på Warriors-spillet fra i fjor, for eksempel, hvem var det som kom på å lage et spill rundt akkurat denne lisensen?
LES OGSÅ:
Og nå, når Rockstar skal entre den neste generasjonens høyoppløselige arena, velger de å lansere et stilisert voldsspill som garantert genererer moralske debatter for de neste årene?
Nei, de sparer dette til GTA IV, og i mellomtiden slipper de Table Tennis.
En virkelighetsbasert simulasjon av en sport de fleste har et forhold til, men som generelt ikke vekker de mest spektakulære reaksjonene.
Og i samme slengen klarer de faktisk å skape nesten like mye debatt i spillmiljøene som et neste GTA-kapittel.
Konsentrasjon
Table Tennis er et merkelig spill.
Bevisst minimalistisk, fokuserer det kun på å plassere to personer på hver sin side av et bord, gi dem to racketer og en ball.
Her er det lite av EAs sportsglamour, null lisenser eller spektakulære kameravinkler.
To mennesker og en ping pong-ball.
Følgelig er innholdet begrenset.
Enkeltspillervarianten består av en slags karrieremodus, som tar oss gjennom fire vanskelighetsgrader.
Du kan også spille enkeltkamper, men det er i hovedsak det.
Flerspillermodusen bygger på de samme mulighetene, men la oss med en gang stadfeste at det er der spillets hjerte ligger.
Table Tennis er på sitt beste mot levende mennesker.
Hele spillet oser av Rockstars kvalitetskontroll og sans for det visuelle.
Elegante menyer, brukervennlighet, stilig housemusikk, alt dette setter dagsordenen for et spill som er litt utenom det vanlige.
En naturlig utvikling
Spillmekanikken er i utgangspunktet også forbløffende enkelt.
I utgangspunktet bruker vi den ene analoge stikken til å bevege spilleren, og den andre (eller de fire fargekodede knappene) til å slå ballen, som skrus i den retningen stikken peker.
Det finnes flere nyanser imidlertid, og det er en god ide å gå gjennom opplæringsmodusen først.
Du vil lære å bruke
fokus-funksjonene, effektiv serving, hvordan du skal reagere på de forskjellige fargene ballene får, og hvordan du skal kontre korrekt.
Selv om det er en del informasjon som må fordøyes før du kan kalle deg selv en kompetent spiller, blir det hele likevel helt naturlig på veldig kort tid.
Det ligger i spillets sjarm at det skal være enkelt å komme i gang med, men vanskelig å mestre.
Når du er kommet et stykke ut i enkeltspillermodusen, får du følgelig en del motstand fra de datastyrte motstandere.
Det kreves godt med reflekser, og det er nettopp denne kontrollen over timingen som avgjør slagene.
Som vi nevnte tidligere, er ikke enkeltspillerdelen særlig omfattende, og en erfaren spiller vil ikke bruke lang tid på den.
Motivasjonen for å fortsette synes å være det relativt store antallet hemmelige spillere, arenaer og kostymer, men i det store og det hele mangler det litt substans her.
Ta det online
Men igjen, spillet fungerer best mot levende mennesker.
Det er kanskje den manglende forutsigbarheten over Xbox Live som er grunnen til det, men det er klart at hvis du vil skvise ut mest mulig moro ut av Table Tennis, må du forsøke deg online.
Table Tennis er et spill som fungerer best i små doser.
Mangelen på episk følelse er faktisk spillets største styrke.
Det er et sosialt spill, som bevisst holder tilbake nettopp fordi det er såpass engasjerende å spille det mot andre.
Rockstar har også vært utrolig dyktige med å utnytte det audiovisuelle.
Spillet har nydelig grafikk på spillerne, med flotte bevegelser, og nydelig detaljerte tøyanimasjoner.
Spillerne blir tydelig svette og ansiktsuttrykkene forteller litt om deres reaksjoner på kampens utvikling.
Omgivelsene i bakgunnen er imidlertid mer sparsommelig tegnet, men på ingen måte stygge.
Det lydmessige er desto mer interessant.
Rockstar fokuserer på rekasjonene til publikum, og du hører deres rop og klapping forbløffende tydelig.
Det ropes på navnene til spillerne, det jubles ved hektiske situasjoner og det hersker pinlig stillhet blant dine fans hvis du gjør det eksepsjonelt dårlig.
Et litt merkelig valg er inklusjonen av housemusikk ved de mer hissige utvekslingene, men det høres egentlig bare kult ut uansett.
Så vi gjentar oss:
Table Tennis er helt herlig i små doser.
Det er et fabelaktig, lite spill, en avveksling fra din typiske stortittel, sport eller ikke.
Det grafiske står ikke tilbake for noe som helst annet på 360 i dag, men spillbarheten har den hypnotiske egenskapen som kunne fint passet i et nedlastbart Xbox Live Arcade-spill.
Tør vi hevde at Table Tennis er det nærmeste du kommer Pong i 2006?
| 1
|
201641
|
TEST:Vorwerk Kobold VR200
Modellen som går rett i strupen på iRobots toppmodell.
En robotstøvsuger i toppklassen, men da øker også kravene vi stiller.
Holder VR200 helt inn?
Tyske Vorwerk samarbeider tett med Neato som vi har anbefalt før, så når Vorwerk ubeskjedent nok påstår at deres versjoner er «bedre» utgaver, gikk vi til oppgaven med en viss forventning.
Og på papiret ser det riktig så bra ut:
På VR200 er nemlig sidebørste er på plass, den skal ha et lavere støynivå, filterne skal være bedre, mens batteriet både skal være kraftigere og ikke minst ha dobbelt så lang levetid.
Hva får du?
I tillegg til den hvite støvsugere, som i likhet med Neato-modellene er flat på den ene siden, består esken av en matchende dokkingstasjon, ett filter, en sidebørste, en fjernkontroll, samt en rull med magnetbånd.
Magnetbåndene kjenner vi igjen fra Neato, og fungerer ganske enkelt ved at du legger dem på gulvet der du vil hindre støvsugeren i å jobbe på bestemte områder.
En litt annen vri på iRobots virtuelle vegger her altså.
Små detaljer vitner om et gjennomtenkt konsept:
Et praktisk bærehåndtak er på plass, mens baksiden av dokkingstasjonen lar deg skjule overskytende strømkabel dersom du har stikkontakten rett i nærheten.
Men den medfølgende fjernkontrollen ble lite brukt:
Rekkevidden var ikke spesielt god, og styringen såpass ullen at vi heller valgte å programmere VR200 direkte, og la den gjøre jobben selv.
Dette er forøvrig den samme erfaringen vi hadde med iRobot Roomba 880, og i denne prisklassen ville ganske enkelt foretrukket en brukervennlig app, slik at alt kunne fjernstyres direkte fra mobilen eller nettbrettet.
Det pussige er at det på nettet faktisk ligger bilder av VR200, der det ser ut som om den har en app-funksjon.
På vår testmodell var det imidlertid ikke nevnt et ord om dette, så hvorvidt appstyring vil bli tilgjengelig via en framtidig softwareoppdatering blir derfor kun spekulasjoner.
Oppdateringsmuligheten er uansett et poeng hvor Voerwerk og Neato skiller seg fra Miele og iRobot.
For der de to sistnenvte må oppdateres hos forhandler/service-senter, kan både Voerwerk og Neato oppdateres direkte av kunden.
Voerwerk har for eksempel lovet at norsk språk blir tilgjengelig i menyen innen 12 måneder, og dette vil altså kundene kunne fikse selv.
Det gir pluss i margen hos oss.
Fargeskjerm og sensorbonanza
Informasjonsdisplayet er i farger, og selv om du foreløpig ikke får norsk språk, er det enkelt å komme igang også her.
Merk deg likevel at skjermen ikke er trykkfølsom, styringen skjer altså via små piltaster og en OK-knapp under skjermen.
De fungerer helt greit, selv om de ikke er de mest responsive tastene vi har vært innom.
Den grønne knappen nederst i venstre hjørne slår forøvrig roboten av og på, eller starter et manuelt støvsugerprogram.
Alle produsentene skryter i dag av hvor avanserte deres robotstøvsugere er, og Vorwerk skryter blant annet av hele 14 sensorer.
For oss er egentlig ikke det så viktig.
Det eneste vi bryr oss om strengt tatt hvor bra den støvsuger, og hvorvidt den kjører seg fast eller ikke.
Som på alle andre støvsugerroboter anbefaler vi uansett at du fjerner hindringer før du drar på jobben, og som du ser på bildet er ungenes hårstrikker et godt eksempel på hva som skjer hvis du slurver her.
Se hvordan VR200 jobber her:
You need a browser that can handle Iframes to be able to view this page.
Vorwerk skryter av at hjulene skal ha en slags klatrefunksjon, uten at vi helt har sett behovet for det:
VR200 takler uansett overgangene mellom flis, høye og lave tepper, samt dørlister på 1,8 centimeter inn til andre rom uten problemer.
Dette er likevel ikke mer enn vi forventer på en modell i denne prisklassen.
Den er også bedre til å unngå, eller komme seg løs fra hindringer (i dette tilfellet våre barkrakker), enn det Mieles alternativ var.
Vår dom er likevel at den ikke er like flink til å komme seg løs fra hindringer eller kjøre seg ut av trange områder som Roomba 880.
Husk likevel at dette er de to beste robotene vi har testet så langt, så forskjellene er små.
Hvor bra støvsuger VR200?
I likhet med hovedkonkurrenten iRobot Roomba 880 gjør VR200 en utmerket jobb på harde overflater som fliser og parkett, til tross for at de jobber veldig ulikt.
For der Roombaen går i et tilsynelatende vilkårlig sikksakk-mønster, går VR200 langt mer systematisk til verks.
I praksis skanner den rommet med alle sine utallige sensorer og skannere, slik at den følger den traseen den har målt opp.
Dette ser du også om den skulle gå tom for batteri underveis:
Da går den nemlig til ladestasjonen, for så å returnere akkurat der den stoppet og fortsette jobben når batteriet er ferdigladet.
Men har det noe å si i praksis?
Svaret er strengt tatt nei.
For selv om de har ulik innfallsvinkel til jobben, er vår dom at begge de to konkurrentene gjør en så god jobb når de støvsuger på harde overflater at det er vanskelig å skille dem.
Men VR200 er bedre på tepper og hundehår:
I vår nylige test av iRobot Roomba 880, konstaterte vi at vår private Neato XV15 fortsatt gjør en bedre jobb på hundehår, og hovedforklaringen er nok at Neatoen suger kraftigere.
For selv om VR200 ikke bråker like mye som Neatoen, virker det som om sugeeffekten er minst like god på tepper, og også her forsvant det derfor mer hundehår enn Roombaen klarte å trylle vekk.
Konklusjon
VR200 gjør en god jobb både på harde og myke flater, og er også bedre enn Roomba 880 på hundehår.
Har du dyr i huset er det et viktig punkt.
Men noen ren storeslem blir det ikke.
For tross alle sine sensorer kjører den seg oftere fast enn erkekonkurrenten Roomba 880.
Her er du altså nødt til å rydde gulvet helt før du lar den gjøre jobben, og da synes vi prisen på 7.500 blir vel stiv.
Vi har likevel stor sans for oppdateringsmuligetene du får på VR200:
En ting er at navigeringen kan bli endre bedre med fintuning av softwaren, men i det fjerne ligger også en mulig app-styringsfunksjon.
Vi ender derfor på en litt svak femmer i denne runden.
| 1
|
201642
|
LG G Pad 8.3
Et 8-tommer Android-nettbrett som er veldig bra og ikke altfor dyrt heller.
LG har vært fraværende på nettbrettmarkedet siden 2011, med gjør nå et realt comeback med G Pad 8.3.
Lekker design, flott skjerm i Full HD og god ytelse er tre egenskaper som gjør at den går rett i strupen på sterke konkurrenter som Nexus 7 og iPad mini.
God å holde i
Til å koste 2.400 kroner opplever vi G Pad 8.3 som svært velkonstruert.
Baksiden består for det meste av børstet aluminium, hvilket gjør at den har en premium-følelse ikke mange andre nettbrett i denne klassen kan matche.
Det eneste vi har å utsette er at den ser ut til å være en magnet for fingeravtrykk og fettmerker, i hvert fall den svarte utgaven.
På metallet er ikke det nødvendigvis så enkelt å tørke bort.
G Pad 8.3 har en litt større skjerm enn iPad mini - 8,3 tommer mot 7,9 tommer, men er likevel noe smalere.
Det gjør at det er lettere å holde den med én hånd, selv om du fremdeles må styre den med den andre.
Alle porter og knapper er plassert på ganske tradisjonelt vis.
Øverst finner vi en hodetelefon-kontakt, IR-port og inngang for microSD-kort, på høyre side volumknapper og av/på-knapp, og i bunnen microUSB-kontakt og mikrofon.
Skuffende høyttalere
G Pad har et sett med stereohøyttalere plassert vertikalt bak på venstre side.
Hva slags høyttalerplassering som gir best lyd på et nettbrett er det delte meninger om.
I dette tilfellet virker de å være først og fremst myntet på bruk i landskapsmodus.
Viktigst å vite om lydkvaliteten er imidlertid at den ikke er spesielt bra, det høres blikkboks-aktig ut og bassen er nærmest ikke-eksisterende.
Dermed er det ikke fristende å bruke til noe annet enn når man absolutt må.
Du vil heldigvis få en langt bedre lydopplevelse ved å koble til noen gode hodetelefoner eller ørepropper.
8 tommer er supert!
G Pad er pen å se på mer enn bare hva gjelder utseendet.
Skjermen er nydelig.
Den har en oppløsning på 1920 x 1200 piksler med 273 ppi, hvilket er så skarpt at førstegenerasjons iPad mini både ser og føles gammeldags ut.
Oppløsningen er like høy som på Nexus 7. Fordi skjermen er større - 8,3 tommer mot 7 tommer - er imidlertid pikseltettheten lavere enn hos Googles nettbrett.
Du skal imidlertid ha ekstremt godt syn om du klarer å se noen forskjell.
Skjermformatet på 16:10 gjør den som skapt for filmvisning, men ikke like godt egnet som en 4:3-skjerm når det kommer til å lese.
Det blir langt og smalt, eller kort og bredt.
Når det er sagt opplever vi det ikke like problematisk som på Nexus 7, ettersom skjermflaten er så mye større.
Åtte tommer føles på mange måte som den optimale størrelsen for nettbrett som først og fremst skal brukes i underholdningsøyemed.
Kjapp, men...
At G Pad 8.3 ikke kommer med Qualcomms nyeste og råeste Snapdragon 800-prosessor er en liten skuffelse, men med en firekjerners Snapdragon 600-prosessor på 1,7 GHz og 2 GB RAM er LG-brettet kraftig nok for de fleste.
I Geekbench 3 kommer den faktisk ørlitt bedre ut enn Nexus 7.
I daglig bruk opplever vi ytelsen som god, men vi blir ikke blåst av banen.
Det hakker litt her og der.
Mest irriterende er det at ikonene på hjemskjermen forsvinner i et par sekunder når man bytter fra portrett- til landskapsmodus.
(Se denne Vine-snutten for å se hva vi mener)
Ikke spesielt elegant, selv om det ikke er et enormt problem.
I apper og spill glir det fint.
Batteritiden er relativt god.
Vi målte med kontinuerlig aktiv bruk av nettleser for fikk en batteritid på 427 minutter, det vil si 7 timer og 12 minutter.
Med moderat bruk med med epost og nyheter på jobb samt sofasurfing, Netflix-kikking og lignende, gikk det et par dager mellom hver lading.
Kun 16 GB lagringsplass
G Pad kommer med kun 16 GB lagringskapasitet, som kan utvides med minnekort opp til 64GB.
Operativsystemet tar opp en del av plassen, så kun 11,04 GB er tilgjengelig for brukeren.
For noen kan det bli i minste laget.
Å kunne sette i et minnekort løser lagringsutfordringene delvis, men det er kun mulig å lagre filer som bilder, musikk og filmer, og ikke apper.
Det skal ikke mange høykvalitets spill til før det er fullt.
For helt vanlig innholdskonsumering vil det kanskje ikke by på noen problemer, men det er i hvert fall greit å være klar over.
G Pad er også utstyrt med et kamera både foran og bak på henholdsvis 1,3 og 5 megapiksler.
Det leverer som nettbrett-kameraer flest, og tar fine bilder i god belysning, og mindre fine bilder i dårlig belysning.
Helt kurant med tanke på hvor mye det trolig kommer til å bli brukt.
Ekstra funksjoner
LGs versjon av Android fungerer stort sett godt, selv om vi støter på noen dårlige norskoversettelser rundt omkring i menyene.
Det finnes en fjernkontroll-app som ber oss om å trykke på "Kraft-knappen", altså "Power".
Det er mye ekstrafunksjoner å bryne seg på i operativsystemet, og for å gjøre det litt lettere å komme i gang med dem, har LG satt opp en veilednings-hjemskjerm hvor du kan bli kjent med de aller viktigste.
LG har lagt ved et utvalg egne apper, flere av dem er kjent fra tidligere.
KnockOn-funksjonen lar deg skru av og på skjermen bare ved at du banker to ganger på den.
QSlide er en funksjon som lar deg kjøre to apper samtidig.
Fra nedtrekksmenyen finner du en rad med QSlide-programmer du kan aktivere, og som legger seg på toppen av den appen du allerede har åpen.
QPair er en helt ny funksjon som lar deg koble nettbrettet til mobilen din, og så vil du bli varslet når noen ringer deg eller sender en melding.
Du kan ikke ta imot anrop, men du kan avvise de, og så kan du i tillegg svare på SMS-er.
Kjekt nok, men vi mistenker de fleste vil synes det er lettere å gjøre disse tingene fra mobilen heller.
Hvor nyttige de øvrige LG-funksjonene er stiller vi også spørsmål til, i hvert fall for vanlige forbrukere.
Sett fra et brukervennlighetsperspektiv skulle vi heller ønske det var lagt mer fokus på å gjøre operativsystemet mer gjennomført og lett å bruke, fremfor å pøse på med funksjoner, som ofte ikke fungerer bra, bare fordi man kan.
Konklusjon
LG G Pad 8.3 er et veldig bra nettbrett, og som vi nevnte innledningsvis er det designen, skjermen og ytelsen som er de viktigste årsakene til det.
Selv om vi har noen innvendinger mot LGs programvaretilpasninger, har den også en del unike funksjoner som vil være nyttige for noen, spesielt for de som også har en telefon fra samme produsent.
Med en pris på cirka 2.400 kroner er det mest aktuelle alternativet Nexus 7. Det Googles nettbrett kan by på er en mindre skjerm, Android i sin reneste form og en lavere pris, cirka 1.900 kroner.
Den kommer også i en 4G-utgave, i motsetning til G Pad 8.3 som bare finnes i WiFi-versjon.
Den viktigste grunnen til å velge LGs alternativ blant disse to er den større 8-tommers skjermen - og muligheten til å sette i minnekort.
G Pad 8.3 er drøye tusenlappen billigere enn iPad mini, men i valget mellom disse to spiller også operativsystemet en avgjørende rolle.
Android gir deg nok større frihet til å tilpasse nettbrettet som du vil, men mangler det enorme apputvalget iPad kan by på.
LG G Pad 8.3 V500 16GB
| 1
|
201645
|
Acer Iconia Tab W500
Windows 7 er bra.
Windows 7 på nettbrett?
Ikke fullt så bra.
Barn liker å få ting til å høre sammen som gjerne ikke hører sammen.
Det er derfor du av og til kan høre lekehammeren smelle mot ting den absolutt ikke skal smelle mot, for eksempel for å få puslespillbiten til å innrette seg, selv om den egentlig hører hjemme et helt annet sted.
Det tar oss til dette nettbrettet.
Acer Iconia Tab W500 er kun ikonisk i den forstand at den blir et godt eksempel på hvorfor ett operativsystem gjerne hører hjemme på en PC, mens et annet operativsystem trives best i et nettbrett.
W500 kommer med Windows 7, og da mener vi ikke en ufullstendig eller nedstrippet versjon:
Den kommer med Windows 7. Acer har forsøkt å gjøre overgangen fra PC til brett så smertefri som mulig, blant annet gjennom et skjermtastatur og noen ekstra snarveier, men på samme måte som Ibux eller Paracet bare fjerner symptomer, og ikke det som faktisk forårsaker symptomene, klarer ikke disse små grepene redde nettbrettet fra et liv som bastard.
For tung - for tykk
Av og til kan utseendet skjule at innsiden ikke tåler dagens lys (tror du neandertalerne i Paradise Hotel hadde kunnet slippe ut den ene ordprompen mer stinkende enn den andre på TV hvis de hadde vært støgge?), men dessverre:
Iconia Tab W500 gir oss ikke mye å jobbe med.
For det første er den tung.
Nesten ett kilo veier det sorte beistet, noe som er rundt 400 gram tyngre enn for eksempel Apples iPad 2 og nye Samsung Galaxy Tab 10.1, selv om også disse to har skjermer på rundt ti tommer.
For det andre er den tykk, rundt halvannen centimeter for å være presis.
Det merkes, og kombinert med vekta er den ikke spesielt komfortabel å manøvrere i sofaen.
Tar du den med deg ut merkes vekta og den klønete størrelsen enda bedre.
De 400 ekstra grammene og den tykke formfaktoren er faktisk betydelig i nettbrettsammenheng.
Plastfølelsen like så, og det hjelper heller ikke på helhetsinntrykket.
Gode spesfikasjoner, men hvor ble harddiskplassen av?
Spesifikasjonene er derimot hyggelig lesning.
Den har en såkalt tokjerneprosessor fra AMD på innsiden, i tillegg til to gigabyte internminne, SSD-disk på 32 gigabyte, to USB-porter (hvor du blant annet kan koble til vanlige USB-enheter som mus, tastatur, skriver og liknende), SD-kort-plass, én HDMI-port for tilkobling til for eksempel TV, og altså en 32-bits versjon Windows 7.
Fint er det også at en får med en light-versjon av blant annet Microsoft Office.
Fullt så hyggelig er det dog ikke at McAfees virus- og styggedomsprogramvare maser og maser de første timene vi bruker brettet.
Harddiskplassen er likevel mindre enn du tror.
Rundt halvparten av lagringskapasiteten går med til operativsystemet, som betyr at brukeren fritt kan disponere rundt 16 gigabyte.
Med minnekortplass der du kan sette inn kort på inntil 32 gigabyte er dette likevel ikke noen katastrofe.
Batteriet svikter
Oppløsningen liker vi.
W500 har 1280x800 punkter fordelt på det som ser ut til å være et 16:10-format.
Som på de fleste nettbrett er kontrastplata til skjermen ansvarlig for at du ser mer av deg selv enn du kanskje liker når innholdet på skjermen blir mørkt, og lesbarheten ute i sola er som forventet heller dårlig.
Batteritiden er en stor skuffelse.
Den oppgis til mellom "fire og seks timer", men utfører du oppgaver som krever litt ressurser, som avspilling av video, er du raskt nede på firetallet.
Et nettbrett som er stort, veier et helt kilo, og som bare holder i fire timer når en skrur på filmen står i skarp kontrast til for eksempel betydelig lettere og tynnere iPad 2, som også kan skilte med blant annet ti timer videoavspilling.
Derfor går det skeis
Tanken er jo god, og det er selvfølgelig derfor Acer gjør et forsøk:
Tenk om du kan flytte alle programmene du kjører på din vanlige PC over på et nettbrett.
Tenk så praktisk - og det ville det jo vært.
Problemet er bare at en berøringsfølsom skjerm ikke er en PC med mus og tastatur, og det gir visse utfordringer for et nettbrett som W500.
Brettet mislykkes blant annet på noe så banalt, men likevel fundamentalt, som tastaturet.
Når en klikker i et adressefelt på en nettleser, da forventer en umiddelbar tilgang til et tastatur.
Det finnes ikke så mye annet en ønsker å gjøre i et tekstfelt enn å skrive tekst (med unntak av å kopiere teksten, naturligvis, men det bryter ikke med det vi påstår her).
På W500 kommer det kanskje, men ikke alltid, opp et tastatur-ikon idet en velger et tekstfelt.
Så må du trykke en ekstra gang på ikonet for å få opp tastaturet i full størrelse.
Så kan du skrive.
Men tastaturet forsvinner ikke selv om du trykker "retur", slik du gjerne forventer at det gjør i en nettleser på et nettbrett.
Dermed må du lukke tastaturet manuelt, før du kanskje igjen må hente det opp neste gang du skal skrive inn en URL.
Og så videre.
Rett som det er markeres dessuten ikke tastetrykket på skjermen, og en må bare håpe en traff riktig tegn.
Dette er rett og slett dårlig grensesnitt, og et symptom på at forskjellen på berøringsfølsomme skjermer og en vanlig PC ikke har sunket inn hos produsenten.
På et nettbrett veksler man stadig vekk mellom tekstskriving og andre aktiviteter, og flyt er derfor alfa og omega for brukerglede.
En slik flyt finner vi ikke her.
Litt morsomt - men bare i begynnelsen
For all del, det er morsomt å kunne kjøre Photoshop på et nettbrett, men det er bare morsomt de første gangene - fordi det er mulig.
Pekeren er ofte ikke presis nok til de ganske små ikonene som finnes i endel Windows-programmer, og dermed bommer en gjerne på ens opprinnelige valg.
Likevel treffer en overraskende ofte riktig, så presisjonsnivået på skjermen er åpenbart høyt.
Skjermbildet er låst til enten landsskaps- eller portrettmodus, og ønsker du å variere mellom de to må du inn i skjerminnstillingsmenyen til Windows.
Det finnes ingen automatisk måte å veksle mellom landskap og portrett.
De evinnelige Windows-oppdateringene slipper du heller ikke unna, og når det er gjort må nettbrettet gjerne gjennom en omstart.
Dagen da denne artikkelen ble skrevet ferdig var vi igjennom hele to runder med systemoppdateringer, og det tar tid å både starte og omstarte W500 - vi målte oppstartstiden til et drøyt minutt.
Det er ikke ille til å være en PC, men på et nettbrett er det dessverre en evighet.
Videotrøbbel
Du kan naturligvis koble til både mus og tastatur til brettet, men det høres kjent ut, ikke sant?
Det er fordi det gjerne er slik en bærbar PC ser ut.
Spørsmålet blir da hvorfor en skal gjøre dette til et prosjekt i det hele tatt?
Google og Apple har etter vår mening tenkt helt riktig når de har laget sine operativsystemer til nettbrett (nesten) fra grunnen av.
Ulike oppgaver krever ofte ulike verktøy.
Det finnes svært små og relativt slanke laptoper som vil prestere minst like bra som dette brettet, og som, ikke minst, gjør bruken av Windows 7 betydelig mindre slitsom.
Når batteritiden i tillegg lider så kraftig som den gjør i dette tilfellet, ser vi rett og slett ikke noe poeng i å gjøre et komplett PC-operativsystem nettbrettvennlig.
Overraskende nok sliter Iconia Tab W500 kraftig med å spille selv de mest beskjedne HD-videoene (720p).
De blir møtt med hakking og hikke, og den ene av videoene vi kastet W500s vei truet nesten med å fryse vår foretrukne videoavspiller (VLC).
Det er for dårlig.
Når en beskjeden Samsung Galaxy Tab takler HD-videoer i 1080p-oppløsning på strak arm virker det veldig rart at ikke W500 tåler 720p.
Konklusjon
Til syvende sist blir spørsmålet om hva som definerer et bra nettbrett et spørsmål om hva en subjektivt mener et nettbrett skal være.
Nesten et ideologisk spørsmål, altså, som med så mye annet der personlige preferanser er involvert.
Hvis en mener, slik jeg gjør, at et nettbrett skal være enkelt i bruk, lett å ta med, ha (over gjennomsnittet) bra batteritid og i det hele tatt skille seg ut fra bærbare PCer på en måte som gir dem markante fortrinn, så er dette et mislykket forsøk på å lage et nettbrett.
Iconia Tab W500 er et forsøk på å forene to verdener som ikke uten videre lar seg forene, da må en i så fall bake nettbrett-tankegangen inn i Windows 7 med betydelig større overbevisning enn tilfellet er her, kanskje med hjelp fra Microsoft selv.
På den annen side: hva er oddsene for at Microsoft utvikler sitt eget nettbrett-operativsystem basert på Windows Phone 7, et allerede mobilt OS?
Problemet er altså ikke Windows 7 som sådan, eller at programmer ikke framstår i best mulig lys på en såpass liten skjerm.
Problemet er heller at basisen sitter så dårlig, det vil si de dagligdagse tingene som til tross for at de gjør så lite av seg, likevel er så viktig.
W500 er ikke spesielt tregt når en manøvrerer seg gjennom Windows-menyene, men oppstartstiden er altfor lang, batteritiden altfor dårlig, og teksthåndteringen altfor irriterende.
Legg til dårlig videohåndtering, tyngden og at noe så enkelt som å scrolle opp og ned en nettside ikke er i nærheten like uanstrengt som på et bra Android eller Apple-nettbrett, så blir dette ganske traurig.
Det betyr ikke nødvendigvis at ikke W500 vil få sine tilhengere.
Det finnes helt sikkert noen der ute som ønsker å ta med seg Windows-programvaren ut i verden, og som er villig til å innfinne seg med kompromissene W500 krever av brukeren.
Vi, derimot, foretrekker litt mindre motstand fra nettbrettene.
Acer Iconia W500-C52G03iss (LE.RHC02.029)
| 0
|
201646
|
Keo - smart grensag
Å sage grener kan være utfordrende, Keo har en ny løsning.
Grener må sages, av mange forskjellige årsaker.
Hvilket verktøy som egner seg best varierer med mange parametre, ikke minst tykkelsen på grenen, men også hvor på treet det skal sages.
I vår tidligere artikkel tar vi for oss forskjellige redskaper for beskjæring, men til grener av middels tykkelse hadde vi ikke noe spesialredskap på listen.
Keo kommer inn mellom elektrisk redskap for tynne grener og redskap for tykke grener, med sin kapasitet på grener opp til 80 mm i diameter.
Bajonettsag med noe ekstra
Keo er en bajonettsag, en sag hvor bladet går fram og tilbake i konstruksjonens lengderetning.
Fordelen med dette er at man lett kommer til på trange steder, noe som er svært viktig ved beskjæring.
Vanligvis er bajonettsager en god del større enn Keo, og er beregnet på å brukes med to hender, en i håndtaket bakerst og en som holder rundt "halsen" på verktøyet.
En annen vri på måten å bruke bajonettsag på er å vippe saga opp og ned mens man sager, ved hjelp av motanlegget på hver side av bladet.
Noen holder emnet man sager i med den ene hånden, og bruker den andre til å holde saga.
Dette er ikke helt ufarlig, spesielt hvis du står på stige oppi trekronen ...
Men Keio er mer enn en bajonettsag, den kommer med en grenholder, som gjør at du kan betjene saga trygt med én hånd.
Bøylen har en taggete åpning, og er dessuten fjærbelastet.
Dermed vil den holde et godt grep om grenen og du kan bruke all kraft til å styre saga.
Den andre hånden kan du holde deg fast med, hvis du er oppe i en stige.
Sagbladene er av samme type som går til de fleste bajonettsager, fra Bosch og andre fabrikater.
De er 15 cm lange og festes med en enkel låsemekanisme uten bruk av annet verktøy.
Du bare vrir den fjærbelastede kragen rundt festet, setter bladet inn og mekanismen går tilbake og låser bladet.
I bruk
Keo er lett, og har et godt og komfortabelt grep.
Vekten er 900 gram uten grenholder, 1,1 kilo med.
Den er kraftig nok og har ingen problemer med å sage av grener av den størrelsen den er dimensjonert for.
Uten grenholderen kommer du fint til på trange steder, dette er særlig praktisk nederst mellom grener og tynne stammer som vokser tett.
Med grenholderen blir all kraft overført til sagbladet, uten at saga fungerer som en ristemaskin hvor greina følger sagbladets bevegelser og tennene ikke kommer videre.
Alle som har erfaring med bajonettsag kjenner til dette fenomenet.
Keo løser dette på en svært enkel og praktisk måte, uten at mekanismen blir komplisert eller tar stor plass.
Du løsner holderen med et enkelt håndgrep, og fester den like enkelt.
For å starte saga må du holde inne sikkerhetsbryteren (den er gjennomgående og passer også for venstrehendte) før du trykker inn selve bryteren.
Hastigheten på saga varierer med trykket på denne.
Det er ikke utskiftbart batteri på Keo, men et innebygget lithium-ion på 10,8 Volt.
Det følger med en lader og kontakten sitter under et gummilokk på batteriet.
Ladetiden er ca tre timer.
Konklusjon
Keo fyller gapet mellom den store saga og grensaksa, og gjør det enklere og tryggere å sage grener, spesielt oppe i trærne.
Den er slank og kompakt og du kommer til stort sett over alt.
Grenholderen er smart og gjør det langt lettere å sage av grener som ellers bare vibrerer med saga.
Vi ble litt skuffet over at batteriet var fast, det er alltid mer praktisk å ha et par batterier man kan skifte mellom.
Bosch Keo
| 1
|
201650
|
Multicom Z37S
Z37S er en blank og fin 13,3-tommer.
Og den duger til langt mer enn bare å pynte skrivebordet med.
En bærbar datamaskin med en skjerm på 13,3 tommer var en stund ensbetydende med en MacBook fra Apple, men det er ikke lenger tilfelle.
Flere produsenter tilbyr nå alternativer i nettopp denne størrelsen, hvorav en av de mest spennende - eller hypede, alt ettersom - kanskje er Dell XPS M1330.
LES OGSÅ:
Men det er som sagt også andre aktuelle bærbare i denne klassen.
Santa Rosa-maskinen ASUS Multicom Z37S en en av disse.
(Altså, maskinen er produsert av ASUSTeK, men det er kun Multicom som har den - så vi kan visst ikke kalle det en ASUS.
Sånn er reglene.)
Som vi har sett på flere nye bærbare - og er tilfelle med datamaskiner fra for eksempel nettopp Dell og Apple - er maskinen en grunnplattform hvor kunden etter behov og budsjett bestemmer prosessor, RAM, størrelse på harddisk og så videre.
Spesifikasjoner:
Intel Core 2 Duo fra 1,8 til 2,4 GHz 13,3" skjerm på 1280 x 800 punkter Fra 1 til 4 GB DDR2-minne 100 - 250 GB harddisk nVidia GeForce 8400M G (256 MB minne) WLAN (a/b/g/n), gigabit LAN, modem, Blåtann 3 x USB, 1 x eSATA, FireWire 1 ExpressCard/54 kortplass Kortleser for SD, MMC, MS, MSPRO VGA ut, lyd inn, analog/digital lyd ut Intel Turbo Memory og SSD (ExpressCard/34) kan velges 6-cellers batteri Fingeravtrykksleser, 2.0 Mp webkamera og integrert mikrofon Dimensjoner (B/D/H):
32,0 x 25,2 x 3,4 cm (inkl. batteri) Vekt ca 2,2 kilo
Vi har her ikke testet toppmodellen, men i stedet valgt en konfigurasjon vi mener er en fornuftig balanse mellom pris og ytelse:
Core 2 Duo T7300 (2,0 GHz), 2 GB RAM (en minnemodul), 120 GB harddisk og Intel Turbo Memory.
Alt i alt kommer dette på ca. 11.500 kroner - vel å merke ute operativsystem.
Prisen på toppmodellen med 2,4 GHz Core 2 Duo, 4 GB RAM og 250 GB harddisk ligger på anstendige 15.500,-.
Bredskjermen er på de sedvanlige 1280 x 800 punkter og er av den blanke typen med kontrastbelegg.
Den er fin og relativt lyssterk, og som normalt er innsynsvinkelen begrenset.
Kontrast og farger har vi heller ingenting å si på - skjermen er rett og slett god.
Konstruksjon
Rett ut fra esken ser Z37S utvilsom lekker ut - lokket har til og med et subtilt mønster - men er så blankt at det alvorlig talt er vanskelig å ta bilde av det.
Ikke uventet blir det også fort fullt av fingeravtrykk.
Maskinen virker også en tanke høy, men det kan være fordi vi har sett den side om side med Apple MacBook.
Og batteriet stikker ut bak, noe som ikke er spesielt elegant.
(Både mindre og større batteri skal visstnok bli tilgjengelig etter hvert.)
Apple MacBook til venstre.
Merk refleksjonene i lokket til Z37S.
Men bortsett fra dette er det svært lite produsenten har gjort galt.
Byggekvaliteten virker meget god uten slark i chassis, fester eller knapper.
Til sammen står vi igjen med et solid inntrykk av kvalitet.
Tastaturet er kontant og godt å skive på, men kan være litt støyende dersom du har en tendens til å skrive hardt.
Layouten kunne vært bedre - observer plasseringen av Fn-tasten til venstre for Ctrl.
Til høyre for Enter er det også plassert en rekke med taster.
Av/på-knappen er plassert mot høyre over tastaturet, og på venstre side finner vi en knapp som skrur blåtann/trådløst nett av og på, pluss en som lar deg kjapt bytte mellom forskjellige strømoppsett.
Mer om dette senere.
Touchpaden er i bredformat lar deg også skrolle vertikalt og horisontalt.
Følsomheten til både denne og de to knappene under er god, og i linje med kvalitetsfølelsen vi allerede har nevnt.
Tilkoblingsmuligheter
Datamaskinens kontakter finner vi bak og på sidene.
Høyttalerne er plassert i fronten.
På venstre side har vi VGA, en USB-port, lyd inn/ut, ExpressCard/54-slot og minnekortleser.
Varmluft blåses også ut her.
Høyre side har plass til det optiske drevet, eSATA (ekstern SATA-kontakt), FireWire og 2 x USB.
Bak har vi altså batteriet.
I tillegg finner vi plass for Kensingtonlås, inntak for strøm, modem og nettverk.
Ytelse og batterilevetid
Multicom Z37S er den tredje Santa Rosa-maskinen vi tester, og de to andre vi har sett på har imponert oss med god ytelse.
Det var derfor med store forventninger vi startet ytelsestestene.
Vi har naturligvis sammenlignet med 12,1-tommeren Acer TravelMate 6292 og Compal IFL90+, selv om sistnevnte er en 15,4-tommer.
Som eneste med lik skjermstørrelse så vi også på MacBook, men merk at denne har et eldre brikkesett.
Ytelse i PCMark05:
Høyere poengsum er bedre.
Z37S gjør det - som forventet - godt.
Litt bak på prosessoren, men dette er naturlig siden de to andre Santa Rosa-maskinene har litt raskere prosessor.
En ny MacBook ville også hatt raskere prosessor og gjort det litt bedre på akkurat den delen.
Når det gjelder minne har vi altså konfigurert Z37S med kun en minnemodul.
Dette gir litt dårligere målbar ytelse, men i praksis vil vi ikke merke noe til dette.
Fordelen er at den blir enklere å oppgradere senere dersom vi skulle ønske det.
De store forskjellene finner vi ikke uventet på grafikksiden.
Dette er også grunnen til at IFL90+ ligger såpass langt foran totalt.
Til slutt harddisken - her utmerker Z37S seg ettersom det er den eneste som her er målt med Intels turbominne.
Ytelse i 3DMark05:
Høyere poengsum er bedre.
Grafikkortet vi finner i denne maskinen er et nVidia GeForce 8400M G (nei, ikke GS eller GT), som i skrivende stund er det svakeste kortet for bærbare med støtte for Direct3D 10 (DirectX 10).
Den kan betegnes som arvtageren til Go 7400 og har omtrent samme ytelse, noe som betyr at maskinen altså ikke er for de mest seriøse spillerne.
Men er du villig til å lempe litt på detaljene vil den holde fint til de fleste nyere spill.
Batteri:
Batterilevetid i minutter - kontinuerlig drift.
Batteriet på Z37S skuffer dessverre litt.
I vår test med BatteryMark holder den i knappe to timer, tre kvarter mindre enn Acer TravelMate 6292 mens MacBook ligger foran med over en time.
Når det gjelder viftestøy er denne til stede hele tiden, men du må være i et relativt stille rom for å høre den på lav hastighet.
Under under hard jobbing følger vifta belastningen på grafikk og prosessor, og selv når PCen er uvirksom spinner den opp og ned av og til.
Når vifta først får opp farten kan den ikke akkurat betegnes som støysvak.
Heldigvis kommer datamaskinen med en fire ferdigdefinerte strømoppsett, herunder batterisparing, høy ytelse, spilling og "quiet office".
Med sistnevte senkes maskinens ytelse slik at vifta går lavere og jevnere.
Vurdering og konklusjon
Multicom Z37S har gjort en ganske så fin figur i denne testen, men den er ikke perfekt.
Vi har nevnt tastaturet, som godt kunne hatt en bedre layout.
Kvalitetsfølelsen skjemmes også en smule av at maskinen blir litt varm på venstre håndleddstøtte (vær obs dersom du er var for slikt).
Støynivået er dessuten litt høyere enn hva vi foretrekker, men den har altså en egen knapp for kjapt å forandre strømoppsett - det gjør susen.
Og så er det dette med batterilevetiden, men her skal det nevnes av BatteryMark, som er programmet vi bruker, begynner å dra på åra.
Målingene den gjør er beregnet på kontinuerlig drift, og den tar ingen hensyn til batteriforlengende teknologier eller strømoppsett.
Det vil derfor være mulig å klemme langt mer ut av batteriet enn skarve to timer, det kommer altså helt an på bruken.
Men når det er sagt kunne vi likevel godt ha ønsket oss et litt sterkere batteri når det først skal stikke ut av maskinen.
Totalt sett ender likevel Z37S opp på en femmer, det er ingen tvil om at dette er en god bærbar PC, og i forhold til størrelse og pris kan du ende opp med mye for pengene dersom du plukker den rette konfigurasjonen.
Men tenk også over dine egne behov - har du mer bruk for lang batterilevetid og ikke bryr deg så mye om ytelse vil en billigere bærbar PC eller kanskje en Apple MacBook være mer fornuftig.
Ellers venter vi altså spent på Dell XPS M1330, som vi også har store forventninger til.
En liste over maskiner vi har testet finner du her!
| 1
|
201651
|
O&O Migration Kit
Det er egentlig ikke mulig, men det finnes en løsning.
Sitter du med en PC som kjører Windows XP, så kan du ikke sette inn en Windows 7 DVD og oppgradere XP-installasjonen.
Du må gjøre en "ren" installasjon.
Ofte er det mulig å oppgradere, slik at du får med deg programmer og data som allerede er installert og lagret over i det nye operativsystemet.
Men dette gjelder altså ikke hvis du har hoppet over forrige generasjon, den ikke helt vellykkede Windows Vista...
Problemet
Moderne operativsystemer er så viselig innrettet at det er helt umulig å forstå noe som helst hva som skjer bak kulissene for vanlige brukere.
Du kan starte programmer og flytte filer hit og dit, du kan også installere programmer og drivere til maskinvare som er koblet til.
Men utover disse enkle tingene er det stort sett håpløst.
Det ligger et virvar av filer i Windows-mappa og de andre mappene øverst i innholdsoversikten, men disse er forbudt område.
De fleste gir blaffen, og bryr seg ikke om det.
Det virker jo likevel, stort sett.
Men hvis du trenger større harddisk til system og programmer, eller kjøper en ny PC og gjerne vil flytte over data og prgogrammer fra den gamle, så er vegge gjerne det første du møter.
Det er ikke nødvendig at det skal være slik, men gamle tradisjoner i utviklermiljøene og kravet til kontinuitet i fagmiljøene som drifter millioner av Windows-PC-er hver dag gjør at det er slik.
(Bytter du derimot disk på en Mac er det uproblematisk å overføre både data og programmer fra en gammel disk eller maskin over til den nye.)
Men også på Windows-PC finnes det muligheter.
O&O; Migration Kit for Windows 7
Dette programmet består egentlig av to programmer.
Det ene er et klone/backup-program som lager et speilbilde av harddisken din.
Det andre programmet tar seg av selve overføringen.
Disse programmene kan brukes på flere måter.
Siden vi skulle bytte til en større disk og ville ha den gamle til arkivet, klonet vi den gamle 120 GB 5400 PRM disken til den nye 320 GB 7200 RPM disken med Sandbergs klone-dokk som vi har testet tidligere.
Så koblet vi dokken med den nye disken til en annen av våre PC-er med Windows 7 og utvidet den klonede 120 GB-partisjonen til å omfatte hele disken.
Så testet vi den nye disken i PC-en og sjekket at alt virket som det skulle.
Det gjorde det.
Så startet vi PCMOVER-programmet, som samler sammen all informasjon om programmer og data på den gamle disken og lagrer dette i en "flytte-konteiner".
Du kan velge hvor du vil lagre denne, det kan i prinsippet være hvor som helst: på nettverket, på et lagringsmedium eller på den samme disken.
Vi valgte å lagre den på hus-serveren.
Her ser du alle trinn for å samle inn dataene:
Etter at PCMOVER har samlet inn alle dataene installerte vi Windows 7 uten å reformatere disken.
Dataene som skal brukes til å reinstallere programer etc. blir nemlig liggende i WINDOWS.OLD mappen som Windows 7 oppretter under installasjonen.
Så installerte vi PCMOVER i Windows 7 og hentet flytte-kontaineren på hus-serveren.
Programmet jobbet en stund og etter en omstart var alt på plass.
Noen tillegg og småprogrammer fra XP var ikke kjørbare og det dukket opp en liste over disse til orientering.
Hva med epost?
Det hadde blitt brukt Outlook Express som epostprogram på XP-maskinen, og i Windows 7 er det ikke noe standard epostprogram.
Derfor måtte vi laste ned Windows Live Mail og hente epostdataene derfra som egen operasjon.
Live Mail har sin egen automatiske importrutine for å hente epost fra Outlook Express, så det var uproblematisk.
Konklusjon
Vi må si oss fornøyd med denne løsningen, den gjorde det som var mulig, og av den totale tiden det tok å åpne PC-en, klone disker, montere ny disk, installere Windows 7 - så var det ikke mer enn en fjerdedel av tiden som gikk med til kloningen.
Uten denne hadde vi fort blitt sittende utover ettermiddagen og kvelden også.
Så programmet er absolutt verdt de 30 dollarne det koster.
Programmet kan du kjøpe fra denne siden.
Du er også mulig å hente en gratisversjon ved å hente en promotionkode her
Du kan så laste ned programmet fra denne siden i engelsk versjon da trykker du på Try Now knappen.
| 1
|
201653
|
Elite Force II
Kombinasjonen av action og Star Trek har fungert før, men klarer en ny utvikler å gjenta suksessen med det første Elite Force-spillet?
Vi tror det.
Star Trek-spillene har vært mange, og de aller fleste av dem har skuffet stort.
For noen år siden kom imidlertid Elite Force, som handlet om et spesialtrent team om tok seg av de ekstra farlige oppdragene om bord på skipet Voyager.
Dette spillet, utviklet av Raven Software, overrasket med sin solide spillbarhet.
Nå er oppfølgeren her, denne gangen utviklet av de erfarne designerne i Ritual Entertainment.
LES OGSÅ:
I det nye spillet møter vi igjen medlemmer av Hazard Team, ledet av Alex Munro.
Det hele starter inne i en Borg-kube, der Voyager-skipet er fanget.
Du styrer Alex, og får hjelp av trofaste medlemmer av Hazard Team-styrken.
Etter noen hektiske brett som samtlige foregår inne i Borg-skipet, og også fungerer som en slags opplæring, frigjøres Voyager.
Skipet ønskes velkommen hjem av hele Starfleet, og Voyager-besetningen tar seg en velfortjent ferie etter mange år i Delta-kvadranten.
Men dessverre blir Hazard Team lagt ned og medlemmene overført til andre, mindre interessante oppdrag
Det er klart at det er blitt lagt mye vekt på historien i Elite Force II, og følelsen av å være en del av en Star Trek-episode er ivaretatt.
Filmklippene mellom brettene er godt laget, og stemmene leveres av blant andre selveste Patrick Stewart som kaptein Picard.
Make it so
Etter et avbrekk i stjerneflåtens akademi, blir Hazard Team satt sammen igjen, og plassert på selveste Enterprise, under Jean Luc Picards kommando.
Det tar ikke lang tid før skipet må svare på et nødanrop, og spillet virkelig kommer i gang.
Det starter spennende
et ødelagt skip fra stjerneflåten driver rundt i rommet og spenningen stiger hver gang vi ser noe røre seg i skyggene.
Elite Force II låner virkemidler fra spill som Unreal, og viser oss små biter av fiendene lenge før vi møter dem ansikt til ansikt.
Disse tidlige brettene er noe av det beste spillet har å by på, både design- og fortellermessig.
Plottet er spennende og brettene meget godt laget.
Det betyr ikke at resten av spillet er mye dårligere, men mye av spenningen blir etter hvert ofret til fordel for mer direkte action.
Vi møter etter hvert to nye raser, Attrexians og Idryll.
Disse to har et anstrengt forhold til hverandre, og spenningene de i mellom danner grunnlaget for spillets konflikter.
I tillegg til de to nye rasene dukker det naturligvis opp representanter for alle kjente og kjære Star Trek-folkegrupper: Klingon, Ferengi og Romulanere
Et ekstra bonus for elskere av Star Trek er de mange brettene som foregår om bord på Enterprise, og lar deg rusle fritt rundt på broen eller utforske andre deler av skipet.
Disse brettene foregår naturligvis innenfor et begrenset område (det ville vært umulig å gjøre hele det enorme skipet tilgjengelig), men gir deg likevel et godt innblikk i stjerneflåtens daglige liv.
Du kan snakke med diverse offiserer og gå inn på rom og kontorer.
Det er tydelig at utviklerne har jobbet mye med å gjenskape Star Trek-stemningen, og alle som har et forhold til TV-serien vil elske det.
Når dette er sagt oppdaget vi noen ganske grove feil for eksempel kommer Enterprise på et tidspunkt under angrep, og mottar flere direkte treff som nesten ødelegger skipet.
Det er helt uforståelig for oss som har sett en del på Star Trek at ingen finner på å aktivere skjoldene umiddelbart.
Spillbarhet
Historien er god, men er selve spillet noe gøy å spille?
Det er klart at det ikke er noe nytt Half-Life vi snakker om her, Elite Force II følger egentlig en ganske konvensjonell rute innen førstepersons-sjangeren.
Actionsekvensene er ukompliserte, med motstandere som må skytes med et ganske standard utvalg av våpen.
Du får ofte hjelp av dine lagkamerater, uten at deres kunstige intelligens er noe å rope hurra for.
Mange av brettene krever at du beskytter noen, og det er en god del gåter og muligheter for å utforske området.
Kort fortalt, Elite Force II byr på klassisk førstepersonsaction, som absolutt ikke revolusjonerer sjangeren eller tar den videre, men som likevel er vellaget og solid nok til å underholde de fleste som har sansen for førstepersonsspill.
Brettene er som sagt godt designet og flyter bra, og heldigvis dukker det også opp variasjoner som de nevnte Enterprise-brettene eller et intenst oppdrag ute på skroget til skipet.
Den kunstige intelligensen til fiendene er ikke noe å skryte av, og den dominerende taktikken er enten å stå stille og bli skutt på, eller å løpe rett på deg.
Heldigvis skjuler spillet disse svakhetene godt, ved å fokusere mer på gåter og utforsking.
Det er også en god del hemmeligheter skjult i Elite Force II, med flere brett som kan låses opp, samt mange skjulte områder, noen av dem meget underholdende.
Et flerspillermodus er det også plass til, men her er det ikke mye nytt.
Vanlige deatchmatch eller CTF-kamper er det plass til, med noen gode brett og noen helt greie.
Flere brett hadde i alle fall ikke skadet.
Gammel motor holder mål
Noe som er ganske overraskende er at spillet bruker den ærverdige Quake III-motoren, som tross alt har vært i omløp siden 1999.
Alderen synes, og Elite Force II er ikke det peneste spillet i klassen, sammenlignet med perler som Unreal II.
Men bevares, det ser fremdeles bra ut, og det er klart at utviklerne har presset teknologien til det ytterste.
En fordel er at den aldrende teknologien gjør at maskinkravene ikke er så høye.
Når det gjelder musikken er kvaliteten også høy, med et lydspor som passer godt til Star Trek-stemningen.
Stemmene er som sagt også av god kvalitet, med noen Star Trek-skuespillere (Patrick Stewart, Tim Russ), og flere ukjente stemmer som likevel leverer linjene sine med riktig innlevelse.
Konklusjon
Elite Force II er ikke noe må ha-spill for de fleste, og kommer til å bli satt fullstendig i skyggen den dagen Half-Life 2 og Doom III kommer i butikkene.
Men er du sulten etter litt førstepersonsaction mens du venter på de nevnte spillene, er Elite Force II er godt valg.
Det er rett og slett solid action vi snakker om her, ikke nyskapende eller revolusjonerende, men likevel god underholdning.
Men for Star Trek-fansen er det garantert det beste spillet som går an å få kjøpt, for actionelskere er det et tilfredsstillende lite spill, men hvis du ikke har sansen for noen av delene bør du ligge unna.
| 1
|
201655
|
Asus PCE-AC68
Trådløst nett kan også brukes i stasjonære PC-er.
Naturlig nok er trådløst nett først og fremst en løsning beregnet på bærbare og mobile enheter.
Men også for utstyr som alltid står på sin faste plass kan trådløst nett være en praktisk løsning.
Årsaken til å bruke trådløst er i de aller fleste tilfeller at man slipper å trekke nettverkskabel gjennom flere rom og etasjer, eller til og med utendørs i noen tilfeller.
Noen vil ha trådløst nett i furtebua eller garasjen, det er jo forståelig.
Mange løsninger
For å koble seg på trådløst nett finnes det flere løsninger.
Små USB-enheter er de vanligste, men det finnes også nettverksbroer, som er overgangsenheter mellom trådløst og kablet nett.
For enheter uten USB, men bare kablet nett, da er nettverksbroer tingen, men slike enheter blir det stadig færre av.
Men hvis det er snakk om å få en stasjonær PC på nett, i et rom der det ikke er aktuelt å legge opp nettverkskabel, da finnes det en ny og moderne løsning som vi har testet:
Asus PCE-AC68
Dette er et lite PCIe kort som kan plasseres i hvilken som helst kortplass, den krever bare én linje men kan godt stå i en 4x eller 16x kortplass.
Hele løsningen ligner til forveksling forgjengeren PCE-AC66 som vi har testet tidligere, men elektronikkene er oppgradert for enda høyere ytelse.
Hele oversiden av kortet er dekket av en stor kjøleribbe, og tilkoblingen til tre antenner er på braketten på utsiden av kortet.
Det følger med en holder med kabler slik at du ikke må feste antennene rett på baksiden av PC-en.
Det er selvsagt mulig, men gir ofte dårligere mottak siden en PC gjerne blir plassert under et bord inn mot en vegg.
Med holderen kan du ha antennene på bordet eller på veggen om det passer bedre.
Jo færre hindringer jo bedre resultat får du.
Installasjon og bruk
Installasjonen var enkel og grei fra driver-CD-en som fulgte med.
I tillegg lastes et styreprogram som gir deg oversikt over bruken av kortet, som lister over nettverk, tilkobling, passord osv.
Opplevd bruk var både rask og stabil, men ikke like kvikk og lettbent i responsen som en rask kablet gigabit-linje.
Målingen sammen med ruteren Asus RT-AC66U viser at den rå UDP-hastigheten lå på over 500 Mbit.
For mer komplisert trafikk som TCP, som har stålkontroll over hver eneste bit som blir sendt lå hastigheten på 115 Mbit i snitt.
Dette er enda et hakk over forgjengeren, som ikke kom over 100 Mbit i snitt.
I praksis betyr dette at for internettbruk er hastigheten glimrende og godt over det de fleste har tilgjengelig fra sin nettleverandør.
For krevende nettbruk på lokalnettet hjemme, som overføring av mange og store filer, for eksempel video og høyoppløselige bilder, så er likevel fortsatt den tradisjonelle nettverkskabelen en god del raskere.
Men blant trådløse løsninger er den blant de beste vi har testet.
Asus PCE-AC68
| 1
|
201658
|
Nødladeren Powerocks Super Magicstick
Det hjelper ikke med en god smartmobil hvis den er tom for strøm.
Dette kan være hjelperen du har ventet på.
Selv om smartmobilene blir bedre og bedre, er den bitre sannhet at batteriutviklingen ikke har vært like god:
Med aktiv bruk i løpet av en lang arbeidsdag må du derfor være i nærheten av strøm for å lade den opp.
Et godt alternativ er derfor å kjøpe en nødlader, altså en ekstra enhet som lader mobilen din når du trenger det.
Og når det gjelder nødladere har det blitt mye å velge i, både i ulike prisklasser og ikke minst i ulike styrker.
Hittil har imidlertid ingen av de ovennevnte alternativene fristet undertegnede:
De er rett og slett litt for store til at jeg gidder å ta dem med meg.
Liten, søt og sterk nok
Den beskjedne størrelsen (cirka 80 gram, ni centimeter lang og to centimeter i diameter) gjør nemlig Powerocks Magicstick så liten at den lett sklir ned i en hvilken som helst bukselomme.
Det gjør også at den vil bli brukt, fordi du alltid har den med deg.
Vi liker også at den virker svært solid.
Magicsticken er ganske enkelt en aluminiumssylinder med en LED-diode i den ene enden, og to USB-innganger i den andre.
Materialvalget gir en naturlig tyngde som gjør at den kjennes solid ut, og selv om det ikke er å anbefale, må vi innrømme at den fint tåler å mistes opptil flere ganger i bakken uten å gå i stykker...
Som dere ser på bildene var vårt eksemplar i sølv, men den kommer også i flere andre fargealternativer.
Men hvor effektivt lader den egentlig?
Den beskjedne størrelsen går selvsagt litt på bekostning av hvor kraftig ladekapasiteten er, men med et batteri på 2.800 mAh har Magicsticken likevel mer å by på enn du kanskje skulle tro.
Batterikapasiteten kunne selvsagt vært enda høyere, men når du er på farten er det som regel det du trenger inntil du kommer deg tilbake til sivilisasjonens strømnett.
Styrken bør uansett være nok til å dekke de aller fleste mobiler på markedet akkurat nå.
Under vår testperiode har vi hovedsaklig brukt Magicsticken på vår iPhone 5, og der har den i hvert fall gjort en god jobb:
Vår helt tomme iPhone 5 ble for eksempel ladet opp 1,5 gang (altså fra null til 100 den første gangen, og fra null til 76 den andre gangen) før Magicsticken selv måtte lades.
Det er også verdt å nevne at Magicsticken lader raskt:
I praksis synes vi den ladet like raskt som iPhonens medfølgende strømlader, i hvert fall opp til rundt 90 prosent.
De siste ti prosentene tok litt lenger tid, men spør du oss er det til å leve med.
Vi liker også at Magicsticken har nok krutt under panseret til å gi nødstrøm til nettbrett.
Som du ser i videoen øverst har vi ladet både vår iPad (3) og Galaxy Tab-nettbrett.
Vær likevel klar over at et tomt nettbrett ikke vil bli fylt opp ved hjelp av Magicstick, ettersom de har større batterier.
Her er det altså kun snakk om å gi pustehjelp til du kommer deg i nærheten av en stikkontakt.
Dette burde vært bedre
Etter å ha brukt Magicsticken daglig i omtrent en måned har egentlig det eneste minuset vært at den bruker litt for lang tid på å lade opp seg selv.
Regn med rundt fem timer fra den er tom til den er full igjen.
Slik bruker du den
I esken ligger det en minimal bruksanvisning, en enkel bærepose i tøy og en USB-til-mikro-USB-kabel.
Som du ser av bildet har Magicsticken to USB-innganger, men det vil ikke si at du kan lade to enheter samtidig:
Mikro-USB-inngangen brukes til å lade Magicsticken, enten via en PC eller strømadapteren du har til mobilen eller nettbrettet ditt.
Mens den vanlige USB-inngangen er den du skal bruke når du skal lade opp mobilen eller de andre enhetene dine.
Trykker du på toppen av enheten lyser den opp med ulike fargekoder:
Rødt: null til 30 prosent ladekapasitet.Grønt: 30 til 70 prosent ladekapasitet.Blått: 70 til 100 prosent ladekapasitet.
Konklusjon
Det finnes langt kraftigere nødladere, men Magicsticken vinner solide bonuspoeng på at den er så liten og nett at du alltid har den med deg.
At det er flere fargevalg er sikkert også noe mange vil sette pris på, selv om vi ikke har vektlagt det.
Når det gjelder kapasitet kan den strengt tatt aldri bli stor nok, men med 2.800 mAh vil den gjøre jobben fint til de fleste mobilene på markedet (svært mange mobiler har en batterikapasitet på mellom 1.400 og 2.000 mAh), og iPhone 5 er et godt eksempel med sine 1.440 mAh.
Vær likevel klar over at enkelte mobiler krever mer.
Det gjelder blant annet nye Sony Xperia Z1 som har et batteri på 3.000 mAh.
Er dette mobilen for deg, kan det altså bli litt knapt.
Ifølge importøren Capable er Magicsticken på vei ut til forhandlerne nå (Komplett er den vi vet om foreløpig) og skal ha en veiledende pris på 329 kroner.
Det synes vi den er verdt.
| 1
|
201659
|
Philips SPC900NC
Philips lager det meste som drives med elektrisk strøm, også webkameraer.
Dette er toppmodellen til Philips.
Kameraet har høy oppløsning og skal også håndtere svært svakt lys, ned til ca 1 lux.
Designet er lekkert, med sylinderformet kamera og en stilig støttebøyle.
Programvaren støtter de grunnleggende opptaksfunksjoner for stillbilder og video, men det er ingen ekstrafinesser utover dette.
Montering
Under linsen er det en kant på tvers av det sylinderformete huset, med gummibelegg inne i kroken, for at kameraet skal kunne sitte over kanten.
Støttebøylen bøyes til ønsket posisjon, og selve kameraet kan justeres opp og ned til ønsket vinkel.
Løsningen er helt kurant, men i likhet med de lignende mekanismene hos Logitech og Creative ikke helt stødig.
Det skal ikke store dytten til på skjermen før det faller ned.
Bildekvalitet
Kameraet bruker en spesielt følsom CCD-brikke, som gjør at det kan gjengi gode farger selv i svært svakt lys.
Dette assisteres av programvare som justerer opp signalene, og det fungerer.
Selv i mørke, med bare PC-skjermen, stjernene og lys fra nabohusene gjennom vinduene, klarte kameraet å presentere et etter forholdene imponerende bilde.
Det er ikke unaturlig å innvende at man uhyre sjelden bruker webkamera i mørket, men poenget er at selv med svak belysning vil dette kameraet kunne levere et bedre bilde enn noen av de andre kameraene vi har testet.
Under gode lysforhold presterte kameraet utmerket, men kom ikke opp i samme kvalitet som Creative med lysrør som belysningskilde.
Der var fargene igjen kalde og rød/blå, som er typisk for de fleste webkameraer under slike betingelser.
| 1
|
201660
|
Sony Ericsson W660i
Nye W660i er lett å like.
Les DinSides dom.
Akkurat som så mange av de nyere Nokia-modellene er Sony Ericsson W660i ikke akkurat noen revolusjonerende mobil.
Nyvinninger innen teknologien går ikke raskt nok for mobilfabrikantene, som har et visst press på seg for å stadig slippe nye modeller.
Resultatet er altså at mange "nye" mobiltelefoner i realiteten kun er små variasjoner over samme tema, og det er også tilfelle med W660i.
Telefonen kommer i to fargevarianter: rød og sort - som går under navnene Rose Red og Record Black.
Det er en grunn til akkurat disse navnene, for i tillegg til å matche sine repektive farger er bakdekslene mønstret.
Rose Red har et slags rose(malings)mønster, mens Record Black har riller som i en LP-plate (artig for de som er gamle nok til å huske hva en LP-plate er).
Vårt testeksemplar var Record Black, og foruten å være sort har mobilen detaljer i gull (gullfaget plast selvfølgelig), noe som får den til å se litt eksklusiv ut.
Skjermen er relativt stor og dekker omtrent halve telefonens høyde, så nummertastene er presset helt ned mot kanten for å få god plass til navigasjonstastene.
På tross av dette er tastene relativt store og gode i bruk - altså ikke slike små og tynne saker svenskejapanerne puttet inn i W880i.
Når vi først er inne på denne så kan vi vel si at de telefonene har en del til felles, selv om W880i riktignok er omtrent 20 gram lettere og en halv centimeter tynnere.
Viktige data:
Tri-band GSM/GPRS og UMTS 2" skjerm med 262.144 farger og 176 x 220 piksler 16 MB internminne, Memory Stick Micro på 512 MB medfølger 2 Mp kamera (1600 x 1200 piksler)
Støtte for MP3, AAC m/fl.
Overføring via blåtann og USB 2.0 Tale/standbytid: opp til 6/360 timer Størrelse: 46 x 102 x 14,5 mm, 93 gram Ca. pris:
2700,- inkl. mva.
(uten abonnement)
W660i har en gullfarget list som går rundt hele telefonen.
På denne er også knappene plassert: her ser vi play/stopp-knappen til venstre for plassen for minnekortet.
På den andre siden finner vi volum opp/ned og utløserknapp for kameraet.
Telefonen har et klart og fint display som på tross av "kun" sine 176 x 220 piksler gjør en god jobb - vi opplevde i det minste ikke at vi irriterte oss over lav oppløsning, men det setter selvfølgelig begrensninger på hvor god telefonen er til å for eksempel surfe med.
Menyer og grensesnittet vil være velkjent for de fleste som har brukt Sony Ericsson tidligere, og for nybegynnere vil det ikke ta lang tid å sette seg inn i navigeringen.
Musikk for penga
W'en i W660i står for Walkman, og det betyr at musikkdelen skal være påkostet.
Begynner vi med å se på det som følger med i pakken er det slett ikke så galt: de medfølgende ørepluggene duger og kommer med ekstra gummi slik at de skal passe til de fleste ører.
Selve telefonen har kun Fast-Port, men det meste du trenger følger med: lader, USB-kabel og 3,5 mm minijack hann slik at du kan koble den rett til et musikkanlegg.
I tillegg har du selvfølgelig minijack hunn på øreplugg-ledningen slik at du kan bruke den med ditt favorttheadsett dersom du ønsker det.
Mobilen støtter forresten også A2DP (Advanced Audio Distribution Profile) som gir deg dugelig lyd over blåtann.
Selve musikkspilleren er Walkman player 2.0 og har støtte for de vanligste musikkformatene.
Internminnet er selvfølgelig for lite for noe mer enn et par tre låter, og har du mye du skulle ha hørt på kan det være smart å spandere på seg et ekstra minnekort i tillegg til det medfølgende som er på 512 MB.
Det kablede headsettet som følger med holder altså mål, men fjernkontrollen vi også savnet på W880i glimrer fremdeles med sitt fravær - du må altså fikle med selve mobilen dersom du vil ha høyere lyd eller hoppe til neste sang.
Også når det gjelder lydkvalitet er vi på W880i-nivå, med fem-bånds equalizer og mega-bass (som faktisk er mega).
Telefonens innebygde høyttaler mangler ikke overraskende dybde i lydbildet og er ikke noe særlig å lytte på over lang tid.
Etter å virkelig ha savnet radio på W880i er vi glade for finne en slik på W660i.
RDS-radioen fungerer i det minste utmeket i urbane strøk, og vi kunne derfor kose oss med radio på vei hjem fra jobb.
Kamera på det jevne
Foto-delen er i følge oppgitte spesifiksjoner og i bruk identisk med det vi finner på nettopp W880i.
Oppløsningen er på 2,0 megapiksler, og tar relativt greie bilder i godt lys/ute.
Mobilen har også som nevnt en snarveis-/utløserknapp på siden for å enklere kunne ta "liggende" bilder.
Bryr du deg om slikt har også kameraet ekstrafunksjoner som kan stilles manuelt, blant annet effekter, hvitbalanse og eksponeringskompensasjon.
I tillegg har telefonen et kamera med lavere oppløsning i fronten slik at du kan vise deg frem ved videosamtaler dersom det er ønskelig.
Eksempler på bilder tatt med kameraet:
Filmer blir tatt opp med kun 176x144 pikslers oppløsning:
Får du ikke spilt av klippet, kan du for eksempel bruke GOM Player.
Vurdering og konklusjon
Sony Ericsson W660i er altså hovedsaklig en musikkmobil, men mobil betyr selvfølgelig også at det er et kommunikasjonsmiddel.
I tillegg til å ringe med den har du mulighet for å sende og motta SMS, MMS, talemeldinger og e-post.
Datatrafikk går fint over 3G, men i områder uten må du klare deg med GPRS siden EDGE (og HSDPA) mangler.
Vi har konsekvent sammenlignet med den litt tynnere W880i i denne testen, og det er ingen tilfeldighet.
De to mobilene har mye til felles: musikk, kamera og funksjoner - de har begge 3G og støtter de samme nettverkene.
De deler også mangelen på IR-port og ikke minst EDGE.
Men der W880i stiller med en slankere profil og høyere skjermoppløsning har W660i fått med seg RDS-radio og lavere pris.
Her er det altså ikke enorme forskjeller - som vi nevnte i innledningen er det variasjoner over samme tema - og i bunn og grunn en smakssak.
Når vi først er inne på det å sammenligne Sony Ericsson-mobiler har vi en til som så avgjort er verd å nevne i dette selskapet - nemlig W610i.
Den er fysisk på størrelse med W660i, har samme skjerm og oppløsning, musikkspiller og radio.
Men kameradelen har fått autofokus og fotolys, den den har firebånds GSM i stedet for tre, og dessuten EDGE.
I tillegg er den litt billigere enn W660i.
Men denne mangler på den annen side 3G, og har en litt enklere design.
Med W660i er det egentlig lite å sette fingeren på bortsett fra mangelen på EDGE, men vi nevner dårlige bilder i svakt lys og fjernkontroll på ledningen - det er fremdeles ikke gøy å måtte stikke hånda i lomma eller veska for å heve eller senke volumet.
Alt i alt er W660i altså et av flere gode alternativer dersom du er ute etter en Walkman-mobil - ta derfor gjerne også en titt på W610i og W880i dersom du er i kjøpemodus.
DinSides mobilvelger finner du her!
Forvirret over ord og uttrykk?
Sjekk vår lille mobilguide.
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 1
|
201661
|
TEST:Nye SsangYong Korando
Nye Korando viser at SsangYong kan lage gode, tidsriktige produkter for et krevende marked.
Denne testen ble en overraskelse.
Det meste vi har hørt om Ssangyong de siste årene har hatt å gjøre med at de var på randen av konkurs og produktene deres har som regel fortjent karakteristikken sær, for å si det mildt.
Ikke har de vært særlig velkjørende heller.
Merket dukket opp i 1954 og SsangYong var Koreas første bilprodusent.
Det første kjøretøyet het Dong-A og produsenten konsentrerte seg lenge om nyttekjøretøyer.
SUV-oppstarten
Så, i 1988 lanserte de en ganske rustikk Jeep-lignende bil med rammekonstruksjon og stiv bakaksel, og kalte den Korando.
Takket være samarbeid med Mercedes lanserte de deretter Musso, en ganske luksuriøs SUV som bidro til å gi SsangYong troverdighet på SUV-markedet.
Fra Rexton til Korando
SsangYong er blitt importert til Norge siden 1994 av DAF Norge AS.
Bilmerket er mest kjent for modellen Rexton, som har hatt en viss suksess i Norge, fortrinnsvis som varebil klasse 2.
Men nå er altså helt nye Korando her, og ved første øyekast går det klart frem at den ikke har noe særlig til felles med sin forgjenger.
Andre SsangYong-modeller i dag er:
Den store flerbruksbilen med sin underlige fremtoning Rodius (Les vår test her), og den mest særpregede pickupen på det norske markedet, Actyon Sports (testen av den finner du her).
SUVen Kyron med sine høyst tvilsomme kjøreegenskaper ble heldigvis et kortvarig kapitel.
Crossover
SsangYong Korando er en kompakt crossover-SUV.
Den ble lansert i Norge 12.april 2011 Bilen er, som de fleste av konkurrentene, tilgjengelig med forhjulsdrift eller drift på alle fire.
Den kan leveres med manuell eller automatisk girkasse, begge med seks trinn.
Alle varianter leveres med 2,0 liters dieselmotor med 149 eller 175HK.
Den kommer med 5 års garanti og 5 års veihjelp, og hører hjemme i segmentet med størst vekst i det norske bilmarkedet.
SsangYong beveger seg dermed over i et felt hvor det hersker sterk konkurranse og hvor vi kan ramse opp mange modeller som selger bra så langt i år:
Nissan Qashqai, Mitsubishi ASX, VW Tiguan, Peugeot 3008, Toyota RAV4, Ford Kuga, Hyundai ix35 og Kia Sportage, for å nevne de mest populære.
Italiensk design
Hva har så nye SsangYong Korando å stille opp med?
Jo, et tidsriktig om enn relativt uspennende ytre og greie dimensjoner (441 centimeter lang, 183 centimeter bred og 171 centimeter høy inkludert takrelingene).
Den moderne linjeføringen, som vi for øvrig tror kommer til å tåle tidens tann bra, er signert Giugiaro – ingen dårlig referanse.
Interiøret i Korando matcher eksteriøret.
Det er ryddig og oversiktlig, og om det ikke akkurat briljerer når det gjelder materialvalg – her er det mye hard plast, så virker helheten i det minste godt sammenskrudd med nøyaktige sammenføyninger og fravær av knaking og knirking, også på ujevn vei.
Interiørbilder:
Romslig og praktisk
Tatt i betraktning at bilen er kortere enn en Ford Focus, får plassforholdene innvendig mer enn godkjent.
Bakseteryggen kan vinkelreguleres og legges ned i to deler med et håndgrep, og da blir lastegulvet helt flatt.
Vi opplevde setene som gode å sitte i; testbilen hadde skinnseter som ga et OK kvalitetsinntrykk og helt grei støtte.
Hodestøttene foran er av den aktive typen og bilen holder generelt høy sikkerhetsstandard som sine konkurrenter, også med ESP med anti-veltfunksjon.
Korando er ennå ikke blitt testet av den uavhengige europeiske trafikksikkerhetsorganisasjonen Euro NCAP.
Sitter bra
Vi fant helt greit en god sitteposisjon uten å føle at vi ble sittende for høyt, hvilket er tilfelle i noen av konkurrentene.
Her hjelper dybdereguleringen av rattet som har godt med vandring og burde passe de fleste.
Instrumenteringen er tilstrekkelig ergonomisk – med ett unntak; den usedvanlig plundrete betjeningen av testbilens Kenwood lyd- og navigasjonsanlegg utgjorde et irritasjonsmoment under testen.
Det skal også nevnes at nøkkelen ikke er sammenleggbar, så se opp for hull i lommene!
Godt med trekkraft
Så over til drivlinjen.
Dette er moderne og velfungerende saker, med en toliters dieselmotor som vi opplevde som sprekest i klassen.
Med navnet e-xDi200 er det den samme som sitter i Actyon.
Motoren er utviklet av Ssangyong med hjelp av den østerrikske spesialisten AVL.
Med sin maksimaleffekt på 149 hestekrefter er det en nedtrimmet versjon av 175-hestersmotoren og den har beholdt det saftige dreiemomentet på 360 newtonmeter.
I testbilen jobbet denne motoren sammen med en sekstrinns manuell girkasse som vi opplevde som presis og velsjaltende, bare litt treg ved kald motor.
Eksteriørbilder:
Sprek!
Ytelsene fremstår som utmerkede.
SsangYong oppgir ikke noen 0-100-tid, men med våre uhøytidelige målinger konstaterer vi at den ligger i underkant av 11 sekunder.
Seigdraget er godt og motoren oppleves ikke bare som kraftfull, men som direkte sprek.
Her hjelper det at girkassen har en utveksling som henter det beste ut av kraftkilden.
Vi mistenker at ved å velge automatgir vil man miste en god del av kraftfølelsen – for ikke å snakke om den betydelige økningen i forbruk den medfører.
I overkant støyende
Men det er et par negative sider også.
Motoren er ikke stillegående.
Den avgir i tillegg en del vibrasjoner i lave hastigheter og ved stillstand.
Ved kaldstart høres den meget godt og dieselknatringen akkompagnerer lydbildet til et godt stykke ut i kjøreturen; heldigvis roer det seg etter hvert og når man kruser på veien på langtur med varm motor merker man ikke noe mer til det.
Godmodige kjøreegenskaper
For øvrig er kjøreopplevelsen god i denne bilen; koreanerne har valgt et nærmest "europeisk" oppsett på understellet - altså med god avstivning på demperne, uten at det har gått utover komforten.
De mest sportslig innstilte vil muligens beklage en aldri så liten tendens til krenging ved innbremsing i kurver eller kraftig sving, men vi opplevde ikke at dette gikk ut over tryggheten til kjøreegenskapene, forutsigbart understyrte og ellers stabile.
Korando er i utgangspunktet forhjulsdrevet også i den firehjulsdrevne versjonen vi kjørte, med overføring av krefter bakover via en viskositetskobling ved behov.
Vi kunne ha ønsket at nevnte overføring opptrådte hakket raskere; på sleipt føre rakk forhjulene å begynne å spinne før driften på bakhjulene trådte til.
Greit utstyrt
Korando leveres i utførelsene Classic, Comfort og Premium.
Allerede fra start er den utstyrt med stereo med rattbetjening, Bluetooth og USB, den har varmetråder for vindusviskerne, tåkelys foran, fartsholder (cruisekontroll).
Lettmetallfelgene er16-tommere på Classic, 17-tommere på Comfort og 18-tommere på Premium.
Innstegsprisen på 319.000 kroner er altså for en allerede greit utstyrt bil - med forhjulsdrift.
Rimeligste med firehjulsdrift koster 350.000 og med "full pakke" når vi 400.000 kroner.
Da er firehjulsdrift på plass, elektrisk justerbare og skinntrukne seter, samt navigasjon med berøringsskjerm.
Xenonlys kan vi i øyeblikket imidlertid skyte en hvit pinn etter.
Med automat øker prisen med hele 60.000 kroner - her spiller både vekt og særlig utslipp inn - og dyreste versjon, som da også har den sterkeste motoren på 175 hester, havner på 490.000.
Korando - priser:
Konklusjon
For å konkludere:
SsangYong Korando er et byks inn i vår tid for SsangYong og en kjørepartner de fleste vil trives med, så det er bare å føre den opp på listen over mulige valg i folke-SUV-segmentet.
Ikke glem å sjekke foretrukne versjon mot andre sterke koreanere og da tenker vi naturligvis på Hyundai ix35 og Kia Sportage, som vi anser som de mest direkte og farligste konkurrentene til denne trivelige Korandoen, som nok burde vært en del rimeligere for virkelig å gjøre det store innhogget i markedsandeler.
| 1
|
201664
|
PhoneLocator Pro sikrer mobilen mot tyveri
Android-applikasjon lar deg låse, spore og fjernslette telefonen.
Det er slett ingen drømmesituasjon, men skulle du miste eller bli frastjålet telefonen din, er det brått mye personlig data som kommer på avveie.
På Android finnes det flere sikkerhetsløsninger som kan hjelpe deg i en slik situasjon, men mens mange av dem er abonnementsbaserte, er PhoneLocator Pro en applikasjon du kun betaler for én gang, og når prisen bare er snaue 16 kroner, er dette en billig sikkerhetsløsning i våre øyne.
Dette får du
Appen har også godt med funksjonalitet, både om du har glemt igjen telefonen eller fått den frastjålet.
Her er noen høydepunkter:
Få den til å ringe høyt
- Dersom du ikke finner telefonen, kan du sende en melding til ditt eget nummer (fra en annen telefon) for å få den til å ringe på fullt volum, selv om den skulle stå på lydløs.
Du kan dessuten tvinge mobiltelefonen til ikke å stoppe ringingen selv om noen trykker på volumknappene på siden.
Motta samtaleinformasjon
- Har du glemt telefonen hjemme, kan telefonen sende deg epost (eller SMS til et annet nummer) med tapte anrop slik at du kan ringe dem opp igjen.
I tillegg får du beskjed om hvilke telefonnumre telefonen har ringt til og hvor telefonen befant seg akkurat da (kjekt hvis den nettopp har blitt stjålet).
Få beskjed dersom SIM-kortet byttes ut
- Denne kan være ekstra kjekk dersom telefonen din blir stjålet.
Uten å være veldig kjent med det miljøet, regner vi med at mange tyver vil sette sitt eget SIM-kort inn i telefonen, og da vil du få detaljene om det nye SIM-kortet, inkludert telefonnummer og andre identifikasjonsnumre.
Du får også en kartlenke som viser hvor telefonen befinner seg.
*Lås telefonen
- Du kan også sette opp PhoneLocator Pro slik at telefonen låser seg dersom SIM-kortet byttes, eller dersom du sender den et spesielt kodeord på SMS.
*Slett innholdet
- Begynner håpet om å få tilbake telefonen å ebbe ut, kan du sende et kodeord for å slette alt innholdet på telefonen.
Applikasjonsoppsettet er selvsagt beskyttet av et passord, og dette passordet er også påkrevd for å avinstallere PhoneLocator Pro*.
Punkter merket med * krever Android v2.2 eller høyere for å kunne fungere.
Du kan finne ut hvilken Android-versjon du kjører ved å gå til innstillinger=>om telefonen og se hva som står under Android-versjon.
I bruk
Første gang du laster ned og installerer programmet, kan du velge om du vil bruke det kjappe oppsettet (der nøkkelord for ulike funksjoner er standardverdiene fra programmet), eller om du vil gå igjennom hele oppsettet selv i en veiviser-modus.
I sistnevnte tilfelle kan du sette passord for applikasjonen, angi nøkkelord som skal utløse posisjonsrapport, for låsing av telefonen, sletting av data etc.
Du setter også opp hvilken epostadresse som skal sende deg eposter (kan bare være en Gmail-adresse), så her er det nok ikke dumt å sette opp en sekundær Gmail-konto.
Når alt er satt opp, ligger applikasjonen bare og snurrer i bakgrunnen.
Vi har testet flere av funksjonene (vi droppet å fjerne alt innholdet; det får være måte på hvor langt vi skal strekke oss), og alt ser ut til å fungere som lovet.
Alt i alt, altså – en forholdsvis betryggende sikkerhetsløsning å ha installert, og når prisen er en engangssum på snaue 16 kroner synes vi denne appen er et godt kjøp.
Lenke:
PhoneLocator Pro (Android Market, kr 16,-)
| 1
|
201665
|
AC Ryan Veolo
En mediespiller med Android - hva får man ut av det?
Blir det smart TV?
Tidligere var det gjengs oppfatning at TV var noe man satte seg ned og så på når man skulle koble av å se ting skje, i motsetning til PC hvor man koblet seg til og selv fikk ting til å skje.
Men slik er det ikke lenger.
Bruksområdene har endret seg for både TV og PC, og på flere områder har de smeltet sammen.
Mange får til dette ved å ganske enkelt koble en PC til TV-en, men TV-produsentene tilbyr nå "smarte" TV-er med innebygd nettverkstilkobling, nettleser og støtte for avspilling av innhold på minneplugger eller fra maskiner på nettverket.
Alle produsentene har sin egen vri på hvordan dette skal se ut, men ingen har vel egentlig pekt seg ut som noen klar vinner.
AC Ryan, som har laget flere utmerkede nettverksbaserte mediespillere, har nå lagt Smart TV-hjernen i en egen boks, som du kan koble til din egen TV, som kan være så dum den bare vil så lenge den har HDMI-inngang.
Veolo
Dette er en liten boks i plast med en ganske elegant design.
Den kommer med HDMI-kabel, strømforsyning, fjernkontroll og en liten bok med korte brukerveiledninger på mange språk.
I bruk
Oppkobling er såre enkelt, strøm, HDMI og nettverk så er man i gang.
Boksen starter ikke akkurat lynraskt opp, men det er til å leve med.
Den bruker svært lite strøm (maks ca 6W), og kan godt stå i standby mesteparten av året.
Det er heller ingen vifte.
Av en eller annen grunn kom boksen opp med 1280 x 720 oppløsning på vår 1920 x 1080 TV, men det var en smal sak å endre dette til full 1920 x 1080 50p.
Forbindelse med kablet nettverk var også på plass etter kort tid, til tross for en kjapp skjermmelding om det motsatte under oppstart.
Vi spilte av våre testfiler, og det eneste den ikke spilte var DVD-ISO og DVD-mappe med undermapper med VOB-filer.
DVD VOB-filer direkte spiller den imidlertid uten problemer.
HD-formater var heller intet problem, både kamerafiler og rippede filer spiller uten rykking.
Musikk og bilder går også som en drøm, selv om vi synes plassutnyttelsen i bildebrowseren var ganske dårlig.
Men hva med det Smarte?
I tillegg til mediespilling er det altså nettleser og apps som skiller Veolo fra andre mediespillere.
Her ble vi ikke like begeistret.
Grunnen til dette ligger i all hovedsak i grensesnittet, hvordan du manøvrerer rundt omkring.
Fjernkontrollen er både vanlig fjernkontroll og trådløst pekeverktøy som styrer en muspeker.
I tillegg har den et minitastatur på baksiden som skal gjøre det enklere å taste inn nettadresser osv.
Men dette ble vi ikke spesielt begeistret over.
Pekefunksjonen var omtrent som å peke på skjermen med en veldig tynn fiskestang, noen presis kontroll var vanskelig å få til uten å være svært forsiktig.
Dessuten fungerer ikke Enter og de fire manøvreringsknappene rundt slik man forventer og er vant til på alle andre apparater, det er en egen knapp for "Select" som sitter på raden over manøvreringsknappene.
Å skrive inn URL'er i nettleservinduet var heller ikke uten problemer:
Vinkelen på fjernkontrollen var viktig, og bokstavene dukket opp mer eller mindre som de selv ville.
Og enda verre:
Verken Enter-knappen eller Select-knappen aktiverte adressen man skriver inn i nettleseren.
I stedet må du klikke med musepekeren på en liten pil helt til høyre for adresselinjen...
Med andre ord falt den smarte delen i fisk allerede før den begynte...
Men vi ga oss ikke, vi måtte i det minste se om det var mulig å spille Angry Birds og kanskje noe annet.
Igjen slo tastaturfunksjonen seg vrang, og det var ikke mulig å taste seg inn på Google-kontoen.
Heldigvis støtter Veolo også et vanlig USB-tastatur og mus, så vi kom oss inn og fikk lastet ned.
Og Angry Birds fungerte greit, bortsett fra at muspekeren er rimelig upresis, så noen finstemt ballistikk blir mildt sagt vrient.
Internet TV nettleser, støter HTML5, Adobe Flash & Chrome V8 JavaScript Apps og Widgets via AndroidPITFull HD Network Media Streamer med støtte for de fleste formaterVEOLO 3-i-1 fjernkontroll med tastatur og trådløs pekerGigabit nettverk og trådløst 802.11 b/g/n1GHz ARM Cortex-A9 med Floating Point UnitJAVA maskinvareaksellerasjon3D grafikk med maskinvareaksellerasjon og støtte for OpenGL ES512MB DDR3 minne4GB NAND flashminne for OS og installasjon av Apps Android 2.2 (Froyo)Video utgang HDMI 1.32 x USB2.0 vertsfunksjon for minne og betjeningMinnekort SD/SDHC opptil 32GBNettverk:
SAMBA klient / SAMBA server / NFS klient / FTP klientLydkodek/formater:- Dolby Digital nedmix til stereo eller 5.1 surround- DTS nedmix til stereo eller 5.1 surround- AAC / FLAC / MKA / MP3 / OGG / WAV / WMA / MPEG 1/2/4 / MP2 / M4A RA-COOK / RA-Lossless / DRA / RealAudio 4/5/6/8/9/10 / TTA / AC3 / APEVideo kodek:
DivX3 / Xvid / H.263 / H.264 (MPEG4 P10, AVC, x264) / VC-1 (WMV9, WVC1) - VP6 / RealVideo 8/9/10 (RV30, RV40) / x264 / DIV2 / AVS / SVQ1 / SVQ3 - RV10 / RV20 / MPEG 1/2/4 (DivX 4/5/6, Xvid, MPEG4Visual) / MSMPEG4V1 - MSMPEG4V2 / WMV1(WMV7) / WMV2(WMV8)Videoformater- ASF / AVI / DAT / FLV / M2T / M2TS / MKV / MOV / MP4 / MPG / MPEG / RM RMVB / TP / TRP / TS / VOD / WMV /
Konklusjon
AC Ryan Veolo er en utmerket mediespiller, og viser det meste av videoformater, musikk og bilder.
Men Android versjon 2.2 (Froyo) med en fjernkontroll som er mer fjern enn kontroll var ingen god opplevelse.
Derfor ble de mer spennende sidene ved Veolo en lite tilfredsstillende opplevelse.
Disse funksjonene trekker også opp prisen til rundt 1.600 kroner, og når de ikke fungerer bra nok er poenget borte.
For å få kombinasjonen av TV og PC-bruk til å bli en Ny Stor Ting kreves det en mye bedre løsning med et helt annet nivå av kontroll og brukeropplevelse.
Veolo er dessverre ikke kvalifisert til å delta i den finalen.
| 0
|
201667
|
PRØVEKJØRT:Audi RS4
SPIELBERG, Østerrike (DinSide Motor):
På selveste Red Bull Ring viser nye Audi RS4 sin sanne karakter.
RS er en universell forkortelse og brukes av flere bilmerker.
Som enhver kjenner vet, står de to bokstavene for RåSkinn.
Stadig nye høyder
Og det gjelder selvsagt og ikke minst nyeste versjon Audi RS4.
Etter å ha kjørt den måtte vi bare stille oss følgende eksistensielle spørsmål:
Hvor skal det ende?
Vi finner ut at vi har misbrukt superlativer opp gjennom årene.
Vi burde holdt igjen så vi kunne brukt de sterke vi brukte den gangen nå.
Faren er at vi må finne opp nye i årene som kommer - eller er nærmer vi oss kanskje dagen der slike biler blir for politisk ukorrekte?
Racing-bakgrunn
Å presentere, å skryte av - og å selge, en råskinn-utgave av en for øvrig utbredt familiebil, med dundrende heftig V8-motor med 450 hester - er det fortsatt mulig i 2012?
Heldigvis er svaret ja!
Og prøvekjøringen finner sted på og ved banen der forrige runde av DTM fant sted.
(Det var for øvrig Edoardo Mortara i en Audi A5 DTM som stakk av med sin første seier her på Red Bull Ring den 3. juni).
Fra RS2...
Så til dagens stjerne:
Den råeste versjonen av A4-familien, altså RS4.
Her er det litt tilbake til røttene - vi snakker om Audi RS2, også utelukkende produsert som stasjonsvogn, som gjorde sensasjon da den ble presentert i 1994.
RS2, utstyrt med en femsylindret 2,2-litersmotor på 315 hestekrefter, var et samarbeidsprosjekt mellom Audi og Porsche og bilen ble bare produsert i et drøyt år i 1994/1995.
Den er blitt en kultbil blant kjennere også utenfor den engere krets av Audi-fans.
Den første RS4 dukket opp i 1999.
...
Til RS4
Dette er tredje generasjon RS4, og Audi har valgt å tydeliggjøre at bilen ikke er en hvilken som helst Audi A4 stasjonsvogn.
Kraftigere støtfangere med større luftinntak gjør at bilen faktisk blir to centimeter lengre og 2,4 cm bredere.
Bilen er i tillegg to centimeter lavere.
Det som skiller den mest fra de andre A4-versjonene er imidlertid de markerte skjermbredderne som hinter tilbake til "Ur-quattro" fra 80-tallet.
Det er åtte farger å velge mellom utvending, men innvendig er den kun å få i sort eller grått, med fargede detaljer.
Matt aluminium og karbon er også gjengangere i denne typen bil, som sladrer om de sportslige ambisjonene.
Tjoo-hoo - V8!
De som en tid tilbake fryktet at neste RS4 skulle bli belemret med en ynkelig V6-motor (biturbo?) eller, enda verre, en miserabel rekkefirer (trippelturbo?), kan ta det helt med ro.
Her er det en real V8-motor som avgir den lyden man håpet på.
Det kan faktisk virke som om Audi har tatt innover seg noe av den kritikken som er dukket opp den senere tiden - det blir nesten for klinisk, for perfekt - for mye grundig håndverk og ikke nok emosjonelt ladet ingeniørkunst.
S tronic som sportsautomat
V8-motoren er kjent fra tidligere og fra før briljerer den i RS5.
Det dreier seg tross likhetene på papiret ikke om motoren som sitter i R8.
Men RS4-motorer har også et slagvolum på 4,2 liter og her yter den som nevnt 450 hestekrefter, mens dreiemomentet er 430 newtonmeter.
Den driver alle fire hjul via en syvtrinns S tronic girkasse.
Det dreier seg naturligvis om den velkjente, effektive dobbeltkløtsj-teknologien (DSG hos VW), som VW- konsernet for anledningen har greid å gjøre om til en veritabel sportsautomat.
Girskiftene er så å si sømløse og hyperraske.
Selv om vi innimellom liker å gire manuelt via hendlene bak rattet, må vi bare innrømme at elektronikken greier brasene enda raskere på egen hånd.
Og fort går det unna:
Med Launch Control greier man 4,7 sekunder fra 0 til 100.
Sports-elektronikk
Det viktigste er selvsagt å greie å utnytte de voldsomme kreftene og de heftige ytelsene.
Her har også Audi gjort det nødvendige:
Et senket, ultra effektivt chassis og quattro (firehjulsdrift) er innstilt på å bidra til å optimisere ytelsene.
Senterdifferensialen har et kronhjul som låser ved behov, og alt jobber sammen med ESP-en, som kan settes i Sport-modus eller faktisk skrus helt av, dersom du skulle føle behov for, og ha evnene til, å bli leken i denne bilen.
85 prosent bakover ved behov
I utgangspunktet er fordelingen i Audi RS4 40/60 foran/bak.
Dette endres automatisk til så mye som 70 prosent forover, og helt opp til 85 prosent bak, ved behov.
Dette gir bilen en såpass bakhjulsdrevet karakter at selv BMW-fans ikke burde ha så mye å klage på.
Sportsdifferensialen som sitter i S4 og RS5 er også på plass - riktignok som ekstrautstyr.
Dette bør det imidlertid krysses av for hvis man vil ha den komplette opplevelsen av RS4 - og det vil man vel når man er motivert nok til å bla opp rundt halvannen million for en bil.
Sportsdifferensialen fordeler kreftene (dreiemomentet), mellom hjulene på bakakselen etter behov etter det såkalte "torque vectoring"-prinsippet og i sum gir alt dette meget underholdende og effektive kjøreegenskaper, som er ganske fjernt fra det vi erfarte med "sportslige" Audier for noen år tilbake.
Lydopplevelsen er rosinen i pølsen
Denne meget spesielle familiestasjonsvognen kan for øvrig stilles inn til å passe det kjøremønsteret du er ute etter med Audis “Drive Select“ eller kjørevelger.
Her velger du via... øh, ja - nettopp - velgeren, om du ønsker komfortabel - om enn rask - fremdrift, eller om du skal ut på en “dynamisk” kjøretur, gjerne uten passasjerer.
Velger du sistnevnte, får du også en pirrende lydopplevelse fra eksosanlegget som rosinen i pølsen.
Ingen motorkonfigurasjon låter bedre enn en V8-er på sitt beste og det har Audi sørget for å fremheve.
Turtallsmotorer er som regel en fryd å kjøre, særlig på bane.
Audi RS4 er intet unntak; turtellernålen fyker radig oppover i registeret mens den berusende V8-lyden fyller ørene og er man i manuell gir-modus, kreves det tilvenning å sjalte tidsnok før turtallssperren slår inn, relativt brutalt.
Og det skjer ikke før godt over 8.000 omdreininger!
Vi er imidlertid av de som, hvis det først skal pirkes - og det skal det jo - kunne tenkt oss en noe fyldigere momentkurve, altså litt mer punch i mellomregisteret.
Konkurrenter?
Hvilke alternativer finner man så til Audi RS4 ute i markedet?
Det er ikke så mye å velge i.
Men stasjonsvognen Mercedes C 63 T AMG er enda en anelse hvassere med sine 457 hester og 600 newtonmeter fra en 6,2 liters V8, og 4,6 sekunder fra 0 til 100.
Når det gjelder BMW M3 Touring av neste generasjon må vi smøre oss med tålmodighet før vi vil kunne uttale oss om hvordan den plasserer seg i dette selskapet.
Uansett:
Nye Audi RS4 er en fantastisk gjennomført kjøremaskin som vil gi en flott kjøreopplevelse hver gang - og det gjør ikke noe at man i tillegg kan bringe med seg både familie og bagasje når det trengs.
Utfordringen kan da gjerne bestå i å ha selvdisiplin nok til å tilpasse kjørestilen...
Audi RS4:
Dimensjoner:
| 1
|
201668
|
Peugeot iOn
En Mitsubishi i-MiEV-kloning, akkurat som Citroen C-Zero.
Har den bedre plass og rekkevidde enn Nissan Leaf?
Nei.
Har den ellers noen salgsargumenter, bortsett fra pris?
Vel, egentlig ikke.
Slenger du 40 000 kr mer på bordet, får du en Leaf med bedre plass, bedre rekkevidde og bedre kjøreegenskaper.
Gjør det.
Prøv også:
Nissan Leaf, Opel Ampera
| 0
|
201670
|
Canon Selphy DS700
TEST:
Denne kompakte fotoskriveren lar deg plukke ut bildene du vil skrive ut, via TVen!
Vi har testet.
Dette er den femte kompakte fotoskriveren vi ser på i år, og kanskje den mest spesielle.
Joda, du kan koble den til PCen og kjøre utskriftene derfra, du kan dessuten koble PictBridge-kompatible kameraer til direkte, og styre utskriften fra kameraet, og du kan skrive ut mobilbilder via iR-porten i fronten.
LES OGSÅ:
Kobles til TV
Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid muligheten til å koble skriveren til TVen.
Putter du samtidig inn minnekortet fra kameraet i en av leserne som sitter i fronten på skriveren, dukker bildene opp på TV-skjermen.
Deretter kan du blant annet vise bildene som slideshow, og finner du et bilde du ønsker å skrive ut, er det bare å trykke på print-knappen på fjernkontrollen.
Løsningen fungerer utmerket, og skriveren responderes kjapt på instruksene fra fjernkontrollen.
Her kan du se TV-bildene
I likhet med Canon Selphy CP500 har ikke skriveren noen intern skjerm.
Derfor er du avhengig av å benytte en av metodene som er beskrevet ovenfor, når du skal skrive ut bildene dine.
Men i motsetning til CP500, benytter DS700 blekk, ikke sublimeringstape.
Blekket i DS700 sitter i én kassett, og består av de tre fargene cyan, magenta og gul.
Oppløsningen er 4800 x 1200 dpi, og dråpestørrelsen på 2 pikoliter sørger for jevne overganger uten prikker.
Blekket er av en helt ny type, og skal i følge Canon sørge for enda bedre holdbarhet enn tidligere.
Har du brukt Canon Photo Paper Pro og satt bildet
I et fotoalbum eller bak glass, skal holdbarheten ligge på rundt 100 år, lover Canon.
Frontmater
Selve skriveren er litt større enn de andre vi har sett på så langt; 215 x 217 x 79 mm, og den veier 1,8 kg.
Den er likevel kompakt nok til at den for eksempel får plass i et skap eller hylle, for eksempel i et TV-møbel.
Fotoarkene måler 10 x 15 cm, og mates i fronten.
Pass på å ha ca 10 cm plass i bakkant, siden arkene skyves gjennom hele skriveren før utskriften starter.
Her finner viktige tekniske data
Best kvalitet
Vi koblet et Canon Digital IXUS 700-kamera til skriveren, og det tok nøyaktig 1 1/2 minutt fra vi trykket på print-knappen til bildet var ferdig skrevet ut.
Det er 50% tregere enn de raskeste sublimeringsskriverne, men litt raskere enn blekkskriveren HP Photosmart 375.
Kvaliteten er til gjengjeld noe bedre, både med hensyn til skarphet og dynamikk, enn samtlige av de kompakte fotoskriverne vi har testet tidligere.
Canon Selphy DS700 lager rett og slett bedre utskrifter, og vi ville ikke nøle med å putte disse bildene i fotoalbum.
Hvis skriveren har stått ubrukt noen dager, kan det hende den bruker ekstra lang tid på første utskrift.
Dette skyldes at dysene renses for å sikre best mulig utskriftskvalitet.
Dyrere
Ulempen er at Photo Paper Pro-papiret er kostbart, 20 ark i 10x15 cm størrelse koster for eksempel veil 75 kroner.
Det betyr at prisen pr bilde allerede har passert HP Photosmart 375, før blekket er påført.
Blekkassetten koster 229 kroner, og bør holde til 75 bilder (avhenger selvsagt av hva som skrives ut).
Det betyr en kostnad pr bilde på rundt 6 kroner og 80 øre.
Alternativt kan du velge papirtypen Photo Paper Plus, som koster 50 kroner for 20 ark.
Da kuttes prisen pr bilde ned til 5 kroner og 50 øre, uten at kvaliteten blir nevneverdig dårligere av den grunn.
Det er fortsatt litt dyrere enn de fleste sublimeringsskriverne vi har sett på, men gir deg altså bedre kvalitet på bildene.
De mest økonomiske vil nok uansett foretrekke fremkalling i fotobutikken, dersom man har tid til å vente på bildene et par dager.
Konklusjon
Den er litt dyrere i drift enn de andre kompakte fotoskriverne vi har testet, men er til gjengjeld den med best funksjonalitet og best utskriftskvalitet.
Hvis dette er det viktigste for deg, kan vi absolutt anbefale Selphy DS700.
| 1
|
201671
|
Microsoft Surface 2
Vesentlig forbedret og nå med full Office-pakke.
Holder det til suksess for Microsoft denne gangen?
La det være sagt med én gang:
Microsoft sitt nye Surface 2 er et særdeles bra Windows-basert nettbrett med full Office-pakke innabords.
Men ikke kjøp det hvis du ønsker å kjøre klassiske Windows-programmer, for det fikser nemlig ikke Surface 2.
I denne artikkelen forteller vi deg hvorfor vi likevel mener at dette er et av de beste nettbrettene på markedet akkurat nå.
To forskjellige brett
Microsofts Surface-brett kommer i to varianter, Surface 2 og Surface 2 Pro.
Førstnevnte er tynnere og lettere enn sistnevnte, og kjører Windows 8.1 RT, mens sistnevnte har "ekte" PC-innmat og kjører full Windows 8.1 Pro.
Den viktigste forskjellen mellom de to, rent funksjonsmessig, er at Surface 2 Pro kan kjøre klassiske Windows-programmer, mens Surface 2 kun kan kjøre Modern UI-apper som du laster ned fra Microsoft Store.
Det er naturligvis et stort ankepunkt for mange, men hvis du ikke er avhengige av "gamle" programmer skal du vite at app-utvalget er økende, og at Surface 2 har mange fordeler i forhold til noen av de argeste konkurrentene.
Teknisk helt på høyden
På innsiden sitter det 2 GB RAM, minst 32 GB flashminne til lagring, samt en kraftig firekjernet ARM-basert prossor, Nvidia Tegra 4.
Den sørger for god ytelse i de aller fleste situasjoner, for ikke å si alle som dette brettet er ment å håndtere.
Vi har for eksempel spilt av 4K-video (fire ganger full HD), uten at standardspilleren fikk hikke av den grunn.
Skjermen på 10,2 tommer har nå fått full HD-oppløsning, og gir et meget godt og klart og passe lyssterkt bilde fra alle vinkler.
Berøringsfølsomheten er også meget god, og registrerer inntil fem berøringer samtidig.
Storebror Surface 2 Pro registrerer riktignok inntil 10, men dette bør ikke være noe stort ankepunkt for de fleste av oss.
Her er to kameraer, ett til videokonferanser med 3,5 megapiksels oppløsning, og et hovedkamera med 5 megapiksels kamera.
Kvaliteten er å regne som på høyde med OK mobilkameraer, verken mer eller mindre.
Her ser du noen eksempelbilder:
For øvrig er det støtte for Bluetooth 4.0 og trådløst a/b/g/n-nett.
Surface 2 kommer ikke med støtte for mobilt bredbånd, så skal du bruke det utenfor trådløse nettverkssoner må du pare den med mobilen.
Ikke noe stort problem lenger i 2013.
Batteritiden er akkurat så god som den må være for å kunne konkurrere mot de beste brettene fra Apple, Sony, Samsung og de andre.
Vi kjørte en 720P-videosnutt i loop til batteriet var tomt, og det tok i underkant av 9 timer.
Ved variert og lettere bruk kan du regne med 10-11 timer, omtrent som en iPad.
Det må karakteriseres som meget bra.
Vinner mot iPad på mange punkter
Det er nærliggende å sammenligne mot iPad, som er markedsleder.
Surface 2 er tyngre enn nyeste iPad Air, med sine 650 gram mot iPad Air sine 469.
Det merkes godt når du holder det i hånden lenge.
Surface 2 slår imidlertid kraftig tilbake hvis vekten ikke er et stort ankepunkt:
Den har for eksempel en USB 3.0-port, minnekortleser, skjermutgang (mini-HDMI), integrert støtte med to posisjoner, større skjerm, brukerprofiler (ypperlig når flere deler på ett brett), 200 GB gratis nettlagring, lavere pris og en svært viktig programpakke for mange:
Full Microsoft Office 2013-suite, og nå følger også Outlook med.
Det er også vår mening at web-opplevelsen du får gjennom Internet Explorer 11 på Surface 2 er bedre enn hva de fleste konkurrentene byr på med sine nettlesere som er skreddersydd for nettbrett.
SunSpider-testen avslører blant annet at IE 11 på Surface 2 eksekverer Javascript raskere enn noe annen nettbrett-nettleser vi har testet så langt (474 ms).
Den taper imidlertid på ett viktig punkt:
App-utvalget.
Her henger dessverre Microsoft godt etter markedslederen, og det er ikke noe som tyder på at det er i snarlig endring.
De kuleste appene som alle snakker om kommer alltid først til Android- og iOS-brett, men dette kan selvfølgelig endre seg på sikt.
Det forvirrende skrivebordet
Og etter vår mening taper den også mot iPad på brukervennlighet.
Misforstå oss rett, Modern UI-sfæren er brukervennlig nok, men det klassiske og lite berøringsvennlige skrivebordet lurer alltid i bakgrunnen.
Skal du for eksempel bruke Utforsker, Notisblokk eller Kontrollpanelet er det ikke tilpasset Modern UI, og egner seg mye bedre for musepekeren enn pekefingeren.
Det samme gjelder Office-pakka som følger med.
Det er vår soleklare oppfatning at Microsoft hadde gjort meget lurt i å "RT-fisere" disse klassiske elementene eller ganske enkelt fjernet dem helt.
Det ville skapt en mye mer helhetlig og mindre forvirrende brukeropplevelse.
Konklusjon
Microsoft har med Surface 2 ikke bare laget et meget bra og solid nettbrett, de har også sydd sammen en solid pakke med blant annet full Office-suite og 200 GB gratis nettlagring i to år (sistnevnte verdt nesten 1200 kroner).
SkyDrive er tilgjengelig rett fra Utforsker, som om alt lå lokalt, og dermed trenger ikke behovet for lokal lagring være særlig stort.
Totalt sett er det derfor umulig å gi Surface noe annet enn en svært solid femmer på terningen.
Det er imidlertid et stort "men", og det er større nå enn det var da vi testet Surface RT tidligere i år:
Intel Bay Trail.
Den ferske teknikken gjør det mulig å lage like tynne, lette og seiglivede nettbrett basert på Intel-prosesorer som på ARM-baserte.
Det åpner for brett som kjører full Windows 8.1, uten begrensningene som ligger i RT-utgaven av operativsystemet, og vi har allerede sett et godt eksempel i Asus Transformer Book T100.
En rekke andre er dessuten på vei.
Da må du imidlertid belage deg på å betale for Microsoft Office, og du får heller ikke 200 GB gratis nettlagring, så dette slår litt begge veier.
Uansett:
Surface 2 er et brett med mange gode egenskaper, mange av dem overgår de argeste konkurrentene mener vi, og derfor gir vi et solid terningkast 5 og Anbefalt Produkt-stempel.
Men få med deg våre plusser og minuser i oppsummeringsboksen under før du bestemmer deg for å kjøpe.
Microsoft Surface 2 32GB
| 1
|
201672
|
Fujitsu-Siemens Amilo M7400
De fleste forbinder gjerne Amilo-PCene fra Fujitsu-Siemens med store og tunge skrivebordserstattere.
Men Amilo M er verken stor eller tung - og den er i tillegg både rimelig og god.
DinSide Data kunne tidligere i høst melde om at Intel hadde kuttet prisene kraftig på sin Centrino-plattform.
Nå kommer resultatene i form av billigere bærbare PCer bygd på teknologien.
Fujitsu-Siemens Amilo M7400 er et godt eksempel.
Den har en prislapp på folkelige 15.000 kroner, men er likevel meget velutstyrt:
LES OGSÅ:
Intel Pentium M 1,4 GHz (tilsvarer
P4 2,2 GHz)
256 MB minne
60 GB harddisk, 4.200 rpm
15" TFT LCD-skjerm, 1024 x 768 piksler
DVD-brenner (DVD+RW)
Intel Extreme grafikk, 64 MB integrert
TV-utgang
11 MBit trådløst nettverk - WLAN (802.11b)
ir-port
SD-kortleser
3 x USB 2.0-porter
56 Kbit modem
10/100 MBit nettverk
Firewire-port
parallellport
PCMCIA-plass
vekt 2,8 kg
326 mm x 270 mm x 30 mm
Det mest oppsiktsvekkende er kanskje DVD-brenneren, som slett ikke er vanlig kost i en PC til 15.000 kroner, spesielt ikke på en Centrino-basert PC.
I tillegg er det også en overraskende stor harddisk i forhold til andre modeller i prisklassen.
Det mest negative er egentlig minnestørrelsen.
Trekker du fra 64 MB til grafikken, blir det ikke veldig mye igjen - spesielt ikke hvis du har for vane å kjøre flere programmer samtidig - og forventer effektivitet.
Vi konstaterer for øvrig nok en gang at diskettstasjonens dager er talte, og i så måte er SD-kortleseren velkommen - som en verdig erstatter.
PCen leveres med Windows XP Home Edition og en god programpakke, som blant annet inkluderer MS Works Suite 2003 (norsk), Norman Antivirus og Adobe Photoshop Elements 2.0.
Dette er en av de beste programpakkene vi har sett til PCer i denne prisklassen.
Utforming og praktiske løsninger
PCen har en klassisk design, men temmelig ulikt fra Amilo D-PCene vi har testet tidligere.
Det er benyttet grå plast, mens tastaturet og rammen rundt er sort.
Så selv om vekt og størrelse innbyr til transport, kan det være en god idé å være forsiktig - spesielt bør du unngå å utsette lokket for trykk.
Et metallokk hadde gitt vesentlig bedre beskyttelse for skjermen.
Tilkoblingspunktene er i hovedsak lokalisert i bakkant, DVD-brenneren har åpning i front, og minnekort, pcmcia og ir-port er hensiktsmessig plassert til venstre.
Ingenting å utsette her, altså.
Tastaturet har en logisk utforming, og spesialtaster er store og logisk plassert.
Eneste unntaket er venstre skift-tast, som er l.
Tastaturplaten er noe myk på midten, men det er aldri noe problem med responsen på tastene - som er faste og avgir minimalt med lyd under skriving.
Også knappene som er knyttet til pekeplaten avgir lite støy.
Skroll-funksjonalitet er integrert i pekeplaten, men du kan godt bruke den runde knappen med fire akser som sitter mellom høyre og venstre museknapp for skrolling horisontalt og vertikalt.
Til venstre for tastaturet sitter fire hurtigknapper (to programmerbare) samt av/på-knapp for WLAN.
Hvis du ikke trenger trådløs kommunikasjon kan du slå av denne støtten, og dermed spare batterilevetid.
Det sitter en mikrofon under pekeplaten, og to høyttalere over tastaturet.
Disse sitter meget tett, noe som i og for seg ikke er bra for stereo-følelsen.
Faktum er uansett at lydkvaliteten fra disse høyttalerne er så spinkel at du garantert vil bruke eksterne høyttalere/øretelefoner dersom du har tenkt å lytte til musikk.
På baksiden finner du både mikrofon og linjeutgang.
Skjermen er middels lyssterk, og har bra innsyn fra sidene.
Den vertikale vinkelen er den derimot mer sårbar på, skjermen blir fort veldig lys dersom du kommer på den ovenfra eller har stilt vinkelen feil.
Dette er på den annen side ikke uvanlig for denne typen skjerm.
Rask oppstart, lydløst arbeid
Med fabrikkonfigurasjonen brukte PCen 37 sekunder på å laste Windows, og knappe 6 sekunder på å bli "vekket" fra ventemodus.
Det er meget bra!
Husk at dine programinstallasjoner og konfigurasjoner vil påvirke disse tallene.
Gledelig å oppdage at denne PCen, som en av de aller første vi har testet fra Fujitsu-Siemens, er så godt som lydløs.
Kun under meget tung belastning startet viften i noen få sekunder.
Ved tekstbehandling, surfing på nettet etc vil du i praksis aldri oppleve at den vil gi lyd fra seg i det hele tatt.
Deilig!
Når det gjelder ytelsestestene, bød disse på få overraskelser.
Grafikken tilfredsstiller alle som ikke har 3D-spill som hovedinteresse, og prosessoren yter omtrent som en Pentium 4 klokket til 2,2 GHz, men krever altså langt mindre kjøling.
Den krever også mindre strøm, noe batterilevetidstesten beviste.
4 timer og 11 sekunder er meget bra sammenlignet med de aller fleste PIII, P4 og Athlon-PCer, og over middels bra i forhold til andre Centrinoer vi har testet.
For detaljer omkring ytelse kan du klikke på Tekniske data i oppsummeringsboksen.
Konklusjon
Fujitsu-Siemens Amilo M7400 overrasket positivt på flere punkter.
Først og fremst selges PCen til en hyggelig pris, og med tanke på det høye utstyrsnivået, det lave støynivået, lav vekt og kompakt størrelse, er det hevet over en hver tvil at dette er et meget godt kjøp.
PCen bør være ideell for studenter og andre som trenger en mobil og utholdende kompanjong i felten, som samtidig har utstyr nok til å erstatte den stasjonære PCen.
De negative trekkene er i klart undertall, og summeres raskt med ordene middelmådig 3D grafikkytelse, dårlige høyttalere og litt lite minne.
Sistnevnte er enkelt å gjøre noe med, uten at det vil koste deg mange hundrelappene.
Til slutt vil vi legge til at en 15" skjerm gjerne kan ha høyere oppløsning enn 1024 x 768 piksler, men en slik skjerm ville sannsynligvis gjort denne PCen langt dyrere.
| 1
|
201673
|
HL2:Episode One
SPILLTEST:
Verdens beste FPS-spill fortsetter.
Episode One beviser at episodisk innhold har livets rett, når det er gjort såpass riktig.
Maken til cliffhanger-avslutning.
Bare Halo 2 kan måle seg med Half Life 2 når det gjelder å etterlate spillere måpende, og med ønske om en skikkelig konklusjon.
Men mens vi må vente i sikkert halvannet år til på fortsettelsen av Master Chiefs eventyr, bruker Valve sitt Steam-plattform til å distribuere neste episode av Half Life 2 til hyggelig pris, men med relativt kort spillbarhet.
LES OGSÅ:
Episode One er altså ikke en oppfølger, men en slags utvidelsespakke.
Den tar opp tråden rett etter at Half Life 2 sluttet.
Det er ingen sjokk at Gordon Freeman og Alyx Vance overlevde den dramatiske eksplosjonen av tårnet som dominerte landskapet over City 17.
Eller, dominerer for så vidt fremdeles, fordi vi går rett inn igjen, utstyrt kun med gravitasjonsvåpenet, og med Alyx på vår side til nesten enhver tid.
Ikke lenger alene
Episode One har altså en ganske annerledes spilldynamikk enn den originale Half Life 2.
Alyx er med deg mesteparten av tiden du tilbringer med spillet, og hjelper deg både med gåtene (spillets første del er i hovedsak gåtebasert, der du benytter gravitasjonsvåpenet til å komme deg gjennom citadellets trange rom og ganger), og kampene.
Hun er en dyktig skytter, og kommer ofte til genuin nytte.
Flere ganger er det rom for interessant samarbeid, som da du blir bedt om å skinne lommelykta på fiendene, slik at Alyx kan ta dem ut, eller når hun beskytter deg med treffende sniper-ild.
Valve har klart å plassere Alyx sammen med deg uten å gjøre hennes tilstedevarelse plagsom, noe som er så ofte tilfellet i andre spill.
Hun klarer å ta vare på seg selv, er treffsikker, og er aldri i veien.
Hun maser ikke og følger etter deg effektivt.
Den ideelle AI-kompanjongen.
Episode One tar ikke Half Life-universets historie nevneverdig videre.
Plottet er egentlig nokså begrenset
det handler om å stoppe citadellet fra å eksplodere ytterligere, slik at de gjenværende innbyggerne av City 17 kan rømme til sikkerthet utenfor byen.
Etter sekvensene inne i tårnet, kommer vi oss ut på gateplan og kjemper oss gjennom utbombede bygninger og gater.
Episode One introduserer ikke noen nye omgivelser, og mesteparten av spillet foregår innenfor ganske kjente miljøer.
Fullt fokus
Det fokuseres derimot på eksepsjonell spillbarhet.
Episode One tar alle de beste bitene av Half Life 2 og smelter dem sammen til en kort, men intens opplevelse.
Spillet er rett og slett stappet med spektakulære og imponerende øyeblikk, herlig intense kamper som hadde passet elegant inn i en hvilken som helst blockbuster-film.
De to bosskampene er uten tvil noe av det ypperste innen førstepersonssjangeren noensinne, og øyeblikkene mellom dem er ikke stort dårlilgere.
Akkurat som den originale Half Life 2, klarer også utvidelsen å presentere et par riktig så dramatiske momenter, og får oss til å virkelig bry oss om karakterene som befolker denne lidende verdenen.
Derfor er det desto vondere når det hele slutter etter tre-fire timer med nærmest perfekt førstepersonsunderholdning.
I det minste er det en interessant opplevelse å gå gjennom spillet på nytt med kommentarsporet på, og høre utviklerne fortelle om designprosessen.
Valve brukte denne funksjonen allerede i Lost Coast-minibrettet, og tidligere så vi også Riddick-utviklerne Starbreeze benytte seg av verktøyet.
Vi håper flere følger etter, forutsatt at de har noe interessant å si.
Enda penere
Half Life 2 var i sin tid det vakreste førstepersonsspillet noensinne, takket være den fabelaktig fleksible Source-motoren.
Dennes struktur gjør det mulig å enkelt legge til nye teknologier etter som grafikkortene utvikler seg, og Episode One bruker herlige HDR-lyseffekter, mer detaljert skyggelegging og andre belysningsmetoder for å gjøre City 17 enda mer realistisk, levende og i enda større grad et trist og forlatt sted.
Nok en gang er vi vitne til hvor lett Source håndterer overganger mellom drastisk forskjellige typer miljøer, og det er egentlig bare nok en grunn til å glede seg til ytterligere episoder i serien.
Og det er fortsatt ingen som klarer ansiktsanimasjoner bedre.
Så om du var i tvil før, håper vi at vi har fjernet det.
Episode One er defintivit verdt å laste ned over Steam, eller kjøpe over disk.
Til tross for den korte varigheten får du eksemplarisk Half Life-spillbarhet, faktisk noe av det beste i serien hittil.
Og siden det ikke introduseres nevneverdig med nye elementer, velger vi å behandle spillet som en innledning til hele konseptet med episodisk innhold (vi velger å se bort fra den grusomme SiN-episoden fra noen uker tilbake), som bare kommer til å tilta i styrke fremover.
Episode Two skal være tilgjengelig til høsten, og lover mer spennende spillbarhet.
Vi kan ikke si annet enn at vi gleder oss enormt.
| 1
|
201674
|
Mercedes-Benz R-klasse
Av alle marginale modeller Mercedes har laget, er dette kanskje den mest marginale.
Drømmebilen for storfamilier med særdeles god økonomi (en motsetning i seg selv), masse komfort og gode motorer.
Men det er ikke til å skjule at dette er en USA-bil som ikke smaker like godt her i nord.
Prøv også:
Audi Q7, Volvo XC90
| 1
|
201675
|
Logitech Wireless Touch Keyboard K400
Strålende tastatur for både fanget og stuebordet.
Hvis du har en PC eller spillkonsoll tilkoblet TV-en, kommer du ikke utenom å måtte bruke tastatur og mus.
Joda, det finnes både mediesenter-programvare og annet som kan styres med fjernkontroll, men så snart du skal taste inn informasjon, surfe på nettet og lignende, er det utrolig knotete å bare ha en fjernkontroll for hånden.
Vi har sett på mange forskjellige tastaturløsninger for stuebordet gjennom årene, men vi har ikke vært så fornøyd med noen av dem som med Logitech K400.
Dette tastaturet er ikke bare kompakt (uten at det har gått på bekostning av størrelsen på tastene), det har også integrert plate for musestyring til høyre.
Den er utrolig praktisk, og fungerer akkurat som på en bærbar PC.
Dermed kan du sitte med tastaturet i fanget og fortsatt ha full kontroll over navigering og tasting på TV-skjermen.
Tastaturet er tynt, men litt tykkere bak enn foran.
Dermed skråner det lett og ergonomisk mot brukeren.
Øverst til venstre sitter noen ekstraknapper, den første er en ekstra venstre museknapp, deretter knapper for å justere volum, samt en hjem-knapp som åpner nettleseren.
Det er alt, og det mener vi er akkurat passe.
Erfaringen er at altfor mange tastaturer er utstyrt med multimedietaster som aldri blir brukt.
Kan nesten ikke bli enklere
Selve installasjonen er uhyre enkel.
Du putter ganske enkelt inn en liten USB-mottaker i PC-en, og skrur på tastaturet (det er en av/på-bryter i bakkant).
Resten går av seg selv - alle nyere, aktuelle operativsystemer oppdager og installerer tastaturet automatisk.
På vår PC med Windows 7 tok det hele bare noen få sekunder.
Tastaturet drives av to AA-batterier, og bak batteriluken er det også plass for USB-mottakeren.
Praktisk når du vil ta med deg tastaturet på tur.
All kommunikasjon skjer i 2,4 GHz-området.
I vårt testrom sitter vi ca 4 meter fra PC-en, og har aldri hatt problemer med rekkevidden.
Tastaturet er meget godt å skrive på (også touch), og med unntak av en litt smal enter-tast har vi absolutt ikke noe å utsette på det.
Få også med deg testen av dette kompakte tastaturet
Logitech Wireless Touch Keyboard K400 (Nordisk)
| 1
|
201676
|
Samsung E900
Forrige Samsung-test var mobilen Z400, en telefon vi syntes hadde lite nytt å by på.
Heldigvis kom Samsung rett etterpå med E900 og her kom innertieren fra koreanerne.
For der designet på Z400 minner om flere andre Samsung-mobiler de siste årene står E900 frem som et skinnende lys på designhimmelen.
Riktignok kan den minne en del om LGs populære Chocolate-mobil, i tillegg til den nylig annonserte BenQ-Siemens SL91.
Allikevel nøler vi ikke med å kalle dette en av de desidert kuleste telefonene vi har sett de siste årene.
Lekkert, lekkert, lekkert
Der de fleste mobiltelefoner ser ut til å bli større og større, går nemlig Samsung motsatt vei med E900.
Denne mobilen veier kun 93 gram og dimensjonene er på behagelige 45 x 93 x 17 mm.
Langt under det man vanligvis ser i mobilbutikkene om dagen.
Allikevel er det ikke størrelsen som imponerer mest på denne mobilen.
For det er faktisk overflaten som er mest imponerende på E900.
Skyvemobilen har et glinsende sort deksel, med trykksensitive flater.
Disse lyser et lekkert hvitt lys når mobilen brukes og bruker som de vanlige navigasjonsknappene.
Nå skal det sies at det til å begynne med føles veldig uvant, siden man ikke får den vanlige feedbacken.
Litt må man imidlertid lide for skjønnheten, og det går faktisk ikke lang tid før man blir vant til dem.
De vanlige tastene på mobilen er imidlertid akkurat som vi kjenner fra ande Samsung-modeller.
Helt suveren.
Respons og størrelse er akkurat som vi forventer og gjør det såre enkelt å skrive lange tekstmeldinger med denne mobilen.
Dekselet bak på telefonen har faktisk litt plastikkfølelse, noe som kanskje ikke står så godt til fronten.
Samsung skal imidlertid ha det for at denne plastikken virker langt mer eksklusiv enn det man vanligvis opplever på mobiltelefoner.
Alt i alt er dette en utrolig lekker mobiltelefon, og en sikker vinner for stilsikre mobilbrukere i 2006.
Plass til teknologi
Til å være en såpass liten telefon har Samsung allikevel klart å få plass til en god del teknologi.
På lik linje med Z400 har også E900 en QVGA-skjerm (240 x 320 punkter) med 262 144 farger.
Vi snakker et flott kontrastrikt og sylskarpt bilde.
E900 har også et relativt godt to megapikselkamera innebygd.
Den er i så måte sammenlignbar med de aller fleste to megapikselmobiler der ute, selv om det finnes et par modeller som går den en høy gang.
For oss som har vært så heldig å få teste Sony Ericsson K800i, blekner uansett det aller meste.
Man har riktignok en masse innstillingsmuligheter, men totalkvaliteten, samt en litt trå utløserknapp trekker litt ned.
MP3-spilleren er for så vidt bra, med god lyd i telefonen, som på de fleste Samsung-mobiler.
Da mener vi både når det gjelder musikk og tale.
Men i likhet med de fleste mobiler som ikke er spesiallaget for musikk mangler også E900 en del MP3-funksjoner.
Ikke minst radio og muligheten til å koble på egne hodetelefoner.
Internminnet i Samsung E900 er ganske bra, med hele 80 megabyte tilgjengelig.
I tillegg støtter den minnekort av typen microSD.
Vi kunne ha ønsket at det fulgte med et minnekort i pakken, men det gjør det ikke.
Minnet som er tilgjengelig holder imidlertid til det aller meste.
Kun når man snakker om MP3-funksjonaliteten føler man at minnet blir litt i snaueste laget.
Er det MP3-spiller man er ute etter velger man uansett noe annet.
Mye moro
Menyene på Samsung E900 står i sterk kontrast til resten av designet på telefonen.
De er nemlig ikke i nærheten av så stilig som eksteriøret.
Samsung har tydelig forsøkt å lage nye menyer som passer ypperlig til denne mobilen, men vi føler at på det punktet har de bommet ettertrykkelig.
Mobilen har relativt få ekstraapplikasjoner å by på, men den har allikevel alle de programmene man forventer.
Når man snakker om spill ser det umiddelbart ut som Samsung har slått på storttromma.
Seks spill kommer nemlig forhåndsinstallert på E900, deriblant FIFA06, Asphalt Urban GT og Lemmings.
Men de tre nevnte spillene, i tillegg til ett til, er i såkalte T&B-versjoner; (Try and Buy).
Vi synes faktisk Samsung kunne spandert noen kroner på å legge inn fullversjonene av disse spillene.
Men neida.
E900 er en trebåndstelefon med EDGE-støtte.
Det betyr at man får rask dataoverføring over mesteparten av Norge, i tillegg til store deler av verden for øvrig.
Synkroniseringen av mobilen går smertefritt og selv om det ikke er snakk om at E900 er noen proffmobil fungerer den greit som mobil i tilknytning til den bærbare PC-en.
En sikker vinner
Basisfunksjonene på Samsung E900 er akkurat slik de skal være, med god lyd og flotte meldingsmuligheter.
Vi skulle imidlertid gjerne sett at batterilevetiden var en del bedre.
Den andre funksjonaliteten på mobilen er stort sett på et jevnt høyt 2006-nivå.
Når man da ser på designet, som kunne tydet på at denne telefonen kostet opp mot fem tusen kroner, er det en hyggelig overraskelse å se på den faktiske prisen.
E900 koster nemlig rundt 3 000 kroner og langt lavere enn det den eksklusive mobilen gir inntrykk av.
Alt dette gjør at vi ikke har noen betenkeligheter med å anbefale denne mobilen.
Det er ingen tvil om at Samsung har en sikker vinner i porteføljen med E900.
Tekniske data for Samsung E900
| 1
|
201678
|
Black Hawk Down
Klar for litt intens krigsaction?
Black Hawk Down viser oss hvordan urban krigføring foregår, og gjør det på en spennende måte.
I disse krigstider er Delta Force:
Black Hawk Down nesten dømt til å bli kontroversielt.
Det er selvsagt tilfeldig at spillet kommer ut akkurat nå, det har tross alt vært under utvikling i flere år, og skulle opprinnelig lanseres i fjor høst.
LES OGSÅ:
Black Hawk Down føyer seg inn i en lengre rekke spill som omhandler den amerikanske spesialstyrken Delta Force.
De tidligere spillene har alltid forsøkt å være realistiske og virkelighetstro, men har også vært plaget av mange problemer med spillbarheten og dårlig grafikk.
Black Hawk Down forsøker å oppdatere serien til dagens nivå, og lykkes i stor grad.
Som navnet tilsier, har spillet et slektskap til krigsfilmen Black Hawk Down.
Det er altså ikke direkte basert på filmens historie, men omhandler den samme konflikten i Somalia i 1993 og utviklerne Novalogic har fått lov til å bruke navnet.
Trang bykrig
Når vi snakket med utviklerne av spillet på fjorårets E3-messe, fortalte de oss om den store mengden av research som ble gjort i forkant.
Det synes.
Spillet foregår i hovedstaden Mogadishu, på landsbygda og ute i den somaliske ørkenen, og vi kan nesten føle den hete vinden blåse oss i ansiktet.
Oppdragene i Black Hawk Down begynner ofte om bord på Black Hawk-helikoptre, der du og dine lagkamerater befinner seg, klare til kamp.
Som sagt foregår mange av oppdragene i bymiljøer, og det fører med seg mange intense øyeblikk med snikskyttere som gjemmer seg på hustak og geriljakrigere som angriper fra alle hjørner.
Målene går ofte ut på å beskytte FN-patruljer, redde ut gisler eller rett og slett eliminere motstanden.
Det er viktig å huske at det er alltid mange sivile til stede, og disse skal ikke skades.
Det samme gjelder dine lagkamerater, som stort sett klarer å beskytte seg selv, men du må likevel passe på at de ikke blir skutt.
Ikke helt realistisk
Selv om Black Hawk Down blir markedsført som et realistisk spill, er det ikke helt tilfellet.
Realismen begrenser seg til at du og dine medsoldater er relativt sårbare, og det trengs ikke mange fulltreffere til før du er død.
Hvis du er ute etter taktiske elementer og nøyaktig planlegging av oppdrag, bør du heller satse på den nylige Raven Shield Black Hawk Down fokuserer på action.
Og action er det nok av.
Ofte blir du omringet av overveldende mange somaliske soldater, men heldigvis er de ganske lette å eliminere.
Du blir kontinuerlig oppdatert om oppdragets status, og det innebygde kompasset forteller deg til enhver tid hvilken vei du skal gå.
Så det eneste som gjenstår er å skyte og unngå å bli skutt
heldigvis er den delen av spillet meget underholdende og vellaget.
Noen av brettene er ikke stort mer enn skyting på skinner, der du sitter på en Humvee og meier ned motstandere med kraftig maskingevær.
Disse oppdragene er småkjedelige, og det virker som om de er blitt inkludert som en ettertanke.
Middels intelligens
Den kunstige intelligensen i spillet er dessverre kanskje det som skuffer mest.
De somaliske soldatene klarer ikke å yte nevneverdig motstand stort sett står de bare rundt og venter på å bli skutt.
Dine kolleger klarer seg som sagt greit nok på egen hånd, men briljerer ikke akkurat med taktiske beslutninger, og av og til oppfører seg direkte idiotisk.
Du har muligheter til å gi ordre til medsoldatene, men det fungerer så som så, og er lysår unna Raven Shield.
Vi blir fristet til å trekke paralleller til 2. verdenskrig-spillet Medal of Honor:
Allied Assault, fordi begge spillene har en god del til felles.
Også de negative sidene noen brett i Black Hawk Down er til de grader fylt med skjulte snikskyttere, at du er nødt til å bli drept flere ganger bare for å finne ut hvor fiendene befinner seg og hvordan du skal unngå dem.
Det er ganske irriterende.
God flerspiller
Multiplayerdelen av Black Hawk Down er meget underholdene, og en viktig del av opplevelsen.
Reglene er de samme som i enkeltspillerdelen
ett skudd er nok til å bli drept, og du kan kun bære to våpen samtidig
ett tungt og ett lett.
Det som er ganske særegent med spillet er at alle flerspillerbrettene er enorme, med masse muligheter for sniking.
I tillegg finnes det både Humveer og helikoptre som sirkler rundt av seg selv, og du kan når som helst hoppe inn og bruke de tunge våpnene om bord.
Vekk med voxel
En av de største nyhetene med Black Hawk Down er at Novalogic har kvittet seg med den fryktelige voxel-baserte grafikkmotoren fra de tidligere spillene.
Delta Force-serien fremstår i helt ny grafisk drakt, og selv om den ikke helt når til Unreal II-standarden, ser det meget bra ut.
Den somaliske ørkenen ser nesten ekte ut, vannet er realistisk og spillermodellene godkjente.
Eksplosjoner er også av meget høy kvalitet, legg bare merke til de stilige spesialeffektene mens du bruker nattkikkert.
Konklusjon
Hvis vi ser bort fra den ujevne kunstige intelligensen og noen småkjedelige oppdrag, fremstår Black Hawk Down som et spennende og intenst spill.
Vi skal ikke diskutere hvorvidt det er politisk korrekt å styre amerikanske soldater i ørkenkamp, men det er absolutt underholdende.
Spillet viser hvordan en konflikt i trange bygater utspiller seg, og lærer oss en liten historielekse i samme slengen.
Skal du ha knallhard realisme, sats heller på Raven Shield, men er du ute etter et krigspill i moderne omgivelser som byr på mye og god action, anbefaler vi Black Hawk Down.
| 1
|
201679
|
Vi har testet Toyota RAV4
BARCELONA (DinSide Motor):
Så fikk vi kjøre den, bilen som er Toyotas viktigste nyhet i år.
Vi har tidligere latt dere dele våre førsteinntrykk mens vi fortsatt hadde til gode å kjøre flere versjoner, og i dag kan vi bekrefte de positive uttalelsene vi kom med ved den anledningen.
Vi i har i denne omgang kjørt RAV4 med firehjulsdrift, og med både bensin- og dieselmotor.
Radikale grep
Dette er fjerde generasjon av Toyotas populære folke-SUV, og selvsagt skulle det bare mangle at den ble bedre enn forgjengeren.
Men vi må innrømme at vi ble overrasket over hvor stor forbedringen faktisk er.
Toyota har helt klart tatt inn over seg hvor tøff konkurransen er blitt i dette segmentet, og de har forstått at radikale grep måtte tas for å kunne gjøre seg forhåpninger om fortsatt henge med i svingene (til en viss grad bokstavlig talt) de nærmeste årene.
Også forhjulsdrift
Resultatet er en gjennomgripende fornyelse av hele RAV4-konseptet med en bil som både er større og romsligere, som kjører bedre, som har forbedret komfort og er bedre utstyrt samtidig som inntrykket av opplevd kvalitet også er bedre enn før selv om vi fortsatt her og der finner detaljer å sette fingeren på.
Vi liker nye RAV4 godt, og med den prissettingen Toyota har foretatt, er det ingen tvil om at dette er mye mer bil for pengene enn tidligere.
(Nå tilbys for øvrig en innstegsmodell, med forhjulsdrift, til 301.000 kroner pluss frakt og leveringsomkostninger (+ 9.500 kroner levert Oslo, eksempelvis).
Vi fikk ikke anledning til å prøvekjøre versjonen med tohjulsdrift under lanseringen.
En større bil
Vi konstaterte raskt at den fremste karakteristikken til nye RAV4 er at den er blitt en god del større enn forgjengeren.
Det ser ut til at dette blir den nye klasse-normen; det samme gjelder for Ford Kuga (som vi for øvrig testkjørte ganske nylig).
Med sine 457 centimeter vokser Toyotaen med 20 centimeter i lengden og tar dermed steget opp til Honda CR-V, Subaru Forester og lignende.
Selv den lengste i klassen, Mitsubishi Outlander, er nå bare ti centimeter lengre.
Romslig bak
RAV4 får, i tillegg til den utvendig lengden på 457 centimeter, en akselavstand på 266 centimeter.
Vi fant ut at dette øker innvendig plass betydelig og gir i praksis plassforhold som i større biler i mellomklassen (som Avensis for eksempel).
Særlig ble vi imponert over plassen i baksetet
- Toyota hevder den er klasseledende, og vi er tilbøyelige til å tro dem på det.
Med en fører på bortimot 190 centimeter er det i hvertfall rikelig med plass til en like stor person bak, både når det gjelder benplass og takhøyde.
Mer spenstig design
Designen er mer omdiskutert og ble nøye forklart for oss under lanseringspresentasjonene.
Det dreier seg om å fremheve at Toyota som merke ønsker å fremstå som noe mer spennende og dynamisk enn tidligere og særlig i fronten og når man betrakter silhuetten er det utvilsomt noe mer "ungdommelig" over formspråket.
For vår del har vi litt mer problemer med hekken, samt med helheten i linjeføringen, blant annet overgangene mellom designelementer (litt som om front, sider og hekk var blitt designet hver for seg og deretter satt sammen til en helhet som best det lot seg gjøre).
Dette gjelder eksteriøret og til en viss grad interiøret.
Opp- og nedturer
Siden vi er inne på relativt subjektive betraktninger, litt om nettopp interiøret.
I tillegg til at det er blitt mer romslig, er det også blitt mer praktisk og førermiljøet og finish generelt fremstår som mer høyverdig.
Men om de relativt store knappene og betjeningen generelt er praktiske og ergonomisk bra plassert (til en viss grad med unntak av den underliggende raden midt på), er fortsatt kvalitetsopplevelsen hakket under det de beste europeerne har å by på.
Toyota RAV4 behøver derimot slett ikke å rødme i forhold til sine japanske konkurrenter.
Og i det store og det hele kan man finne seg riktig så godt til rette i fører- og passasjersete.
Positivt:
Sittestilling, rattjustering og setepute- og støtte generelt har alle vært gjenstand for klare forbedringer.
18 års historie
Toyota lanserte den første “Recreational Active Vehicle with 4 Wheel-Drive” (RAV4) i 1994.
RAV4 ble introdusert som en kompakt (369 centimeter) 3-dørs modell, og var ifølge Toyota den første “urbane 4WD”.
Noen ville vel hevde at den tittelen tilhører Suzuki med sine små LJ- og SJ-serier fra 70- og 80-tallet, men RAV4 var utvilsomt forskjellig fra tradisjonelle firehjulstrekkere.
Den hadde en relativt liten 2,0 liters tverrmontert motor og et selvbærende karosseri med uavhengig hjuloppheng.
Omtrent på samme tid utviklet Honda sin første CR-V som kom kort tid etter RAV4, og kompakt-SUV markedet var født.
I dag finnes det over 20 forskjellige modeller i segmentet.
Modellen er tilgjengelig i over 150 land, og gjennom tre generasjoner har RAV4 solgt mer enn 4,5 millioner enheter siden 1994.
I det europeiske markedet har det blitt solgt over 1,2 millioner RAV4.
Ny og større
Nye RAV4 er altså lengre (+20,5 centimeter) og også bredere (+3 centimeter), men lavere (-2,5 centimeter) enn sin forgjenger.
Designen er helt fornyet, med en øvre grill som binder sammen hovedlyktene, og en større, trapesformet åpning nedentil (som Toyota kaller Under Priority).
Samtidig er profilen en videreføring av hovedelementene fra forgjengeren.
Bakdøren er nå topphengslet, med en integrert takspoiler.
Nytt av året er også muligheten for å heve og senke luken elektrisk.
(3.600 kroner ekstra).
Bedre plass
Avstanden mellom første og andre seterad skal ifølge produsenten være best i klassen med 97 centimeter, og et tynnere forsete skal gi økt benplass i baksetet.
Baksetet får en lengre sittepute og bedre støtte, og kan forsatt foldes ned med 60:40 splitt.
Det fleksible “Easy flat seating system”, som vi har skrytt av tidligere her på DinSide, er selvsagt på plass.
Seteryggene bak kan justeres, derimot kan setene ikke lenger flyttes i lengderetningen.
Men så er det da også uansett bedre plass på begge sider av annen seterad, så det gjør ikke så mye.
Lengden på lasterommet er økt, noe som gir et bagasjerom på 547 liter, som vi fant relativt lett å utnytte.
Rommet under gulvet er også økt, fra 51 til 100 liter.
Det er riktignok uten reservehjul, for markeder hvor man velger dekkreparasjonssett i stedet.
I Norge har man valgt å levere bilen med et reservehjul av den midlertidige typen - da gjenstår 30 liter under gulvet.
Motorutvalg
En 2,0-liters dieselmotor blir nå tilgjengelig i RAV4 for første gang, i kombinasjon med forhjulstrekk.
Utvalget består nå av en 2,0 liters bensinmotor på 151 hestekrefter, den nye 124-hesters dieselmotoren på 2,0 liter og en 2,2 dieselmotor med 150 hestekrefter.
Vi kjørte RAV4 med bensinmotoren samt med den sistnevnte, kraftfulle og dynamisk meget tilfredsstillende dieselmotoren.
Hvordan 2.0-dieselen oppleves i denne bilen vil vi måtte komme tilbake til, da den ikke var tilgjengelig for oss under denne lanseringen.
Alle motorene får redusert CO2-utslipp, som ifølge Toyota gjennomsnittlig går ned med 12 prosent på tvers av utvalget.
Den helt nye 2,0 liters dieselmotoren blir utstyrt med Toyotas Stop & Start teknologi, noe som reduserer CO2-utslippet til 127 g/km.
Allikevel ser vi frem til ytterligere fremskritt på denne fronten fra Toyotas side.
Snodig nok ble vi fortalt at det ikke foreligger noen planer om en hybrid versjon av denne bilen.
Kontrollsystem
Nye RAV4 utstyres med systemer som skal gi forbedrede kjøreegenskaper, som det såkalte Dynamic Drive System.
Systemets oppgave er å koordinere og kontrollere ulike systemer som firehjulstrekk (Dynamic Torque Control 4WD), Stabilitetskontroll (VSC) og elektrisk servostyring (EPS).
Det integrerte systemet forbedrer bilens ytelse, kjøreegenskaper og sikkerhet.
Nytt 4x4-system
Det nye firehjulstrekk-systemet (Dynamic Torque Control 4WD) overvåker og kontrollerer kontinuerlig kraften som går til forhjulene og bakhjulene gjennom en elektromagnetisk kobling plassert foran den bakre differensialen.
Fordeling av kreftene foran/bak kan varieres fra 100:0 til 50:50, med forhjulstrekk (100:0) automatisk innkoblet under normal kjøring for å redusere drivstofforbruket.
Dynamic Torque Control 4WD-systemet benytter informasjon som sendes fra flere forskjellige sensorer (fart, styrevinkel, gasspedalpådrag og retning) som benyttes til å overføre krefter til bakhjulene ved behov.
I normalmodus (når verken Sport- eller Lock-innstilling er valgt) vil overføring av krefter til bakhjulene skje når hjulslipp oppdages (slik som på tredje generasjon RAV4), men også når systemet oppdager understyring i en sving.
Dette har til hensikt å forbedre kjøreegenskapene under alle forhold.
Vi konstaterte at dette også er tilfellet.
Sedat fremdrift vil fortsatt foretrekkes, men bilen protesterer i mindre grad enn tidligere mot en aktiv kjørestil.
Sport-modus
Når den nye Sport-innstillingen velges (standard på 4x4-modeller), overføres krefter til bakhjulene så fort man dreier på rattet.
Det nye firehjulstrekksystemet, vil med tilbakemelding fra førerens styreimpuls automatisk fordele kreftene til 90:10 foran/bak for å redusere belastningen på fordekkene.
Hvis en virkelig understyring oppstår, fordeles kreftene til bakhjulene automatisk med opp til 50 prosent, for å redusere belastningen på forhjulene og for å gi bedre veigrep.
Mindre usportslig enn før
Vi kan skrive under på at RAV4 4x4 oppfører seg betydelig bedre under aktiv kjøring enn tidligere, særlig med sportsknappen inne.
Dynamikken i fint driv på svingende vei kan karakteriseres som tilfredsstillende med understyring holdt i sjakk selv om en relativt kontant DSC (antiskrens/ESP) griper litt vel kontant inn til tider.
Vi kan ikke kalle det direkte sportslig, men det er da heller ikke noe man i særlig grad trakter etter i denne klassen.
I tillegg til å aktiveres «dynamisk» ved å fordele krefter til bakhjulene, gir sportsinnstillingen også modifisert servostyring, skarpere gassrespons og høyere omdreininger på motoren.
De automatiske girkassene justeres for å gi en mer sportslig kjøreopplevelse.
Førerassistanse
Nye RAV4 kan utstyres med tre teknologier man forventer av en ny generasjon i dag – automatisk nedblending av hovedlys, vinglevarsling (Lane Departure Alert), og dødvinkelvarsling.
Denne vil hevde seg bra
Vår konklusjon er en klar femmer på terningen, altså et produkt som vil klare å hevde seg bra i forhold til sterke konkurrenter med et etter vår mening veltilpasset prisnivå.
Når det gjelder Norge, har medielansering av nye RAV4 nettopp startet og Toyota vil holde premièredager fra 7. til 16. mars.
Så vil kundebilene begynne å bli levert.
For vår del vil vi kjøre RAV4 på norske veier fra midten av mars for å teste den ut på andre underlag og fforhåpentligvis vinterføre.
Prisene på nye RAV4
Her er prislisten per i dag.
Nok en gang (og dette gjelder alle bilpriser vi oppgir på DinSide) gjør vi oppmerksom på at disse ikke vil tilsvare prisene forhandler vil operere med.
Hvorfor ikke?
Jo fordi disse vil variere fra sted til sted og frakt og leveringsomkostninger tilkommer.
Den fullstendige oversikten er det umulig for oss å ha.
Oslo er ikke hele Norge, derfor finner vi det heller ikke riktig å bare oppgi prisen "levert Oslo", som det ofte gjøres.
I nevnte tilfelle vil det i så fall dreie seg om cirka 9.500 kroner - som må legges til den oppgitte prisen.
Denne artikkelen ble første gang publisert 04/03-2013
| 1
|
201681
|
Logitech S715i høyttaler
Den kan brukes med det meste, men mest for iPod/iPhone.
En portabel høyttaler til iPhone er kjekt å ha.
At den går på oppladbare batterier er også praktisk, da blir bruksområdene flere.
Med trådløs fjernkontroll blir det enda mer praktisk.
Et slikt anlegg kan brukes på hytta, på reiser, på stranda, som ekstra anlegg på barneværelse og i mange andre sammenhenger.
Men hva kan den brukes sammen med, og hvordan låter det?
Logitech S715i - egenskaper
Dette er en ganske spesiell, men tiltalende høyttaler, med et kabinett som strekker seg godt ut til hver side.
Fasongen er ganske avrundet, men designet er først og fremst funksjonelt, en god ting.
Den har 8 høyttalerelementer: 4 stk 2-tommers basshøyttalere, 2 stk 3-tommers høyttalere med neodymmagneter til mellomtone og 2 stk halv-tommers diskanthøyttalere.
Dette gir både god spredning og et fyldig lydbilde.
Støtten som gjør at den kan stå på bordet er også deksel for tilkoblingen til iPod/iPhone.
Man vipper den bakover og gir den et ekstra trykk over en kneik, så sitter den stødig og godt.
Dokken til iPhone/iPod passer uten "innleggsåle" til alle nyere modeller.
Men den fungerer ikke hvis du har et beskyttende deksel rundt, da rekker ikke kontakten helt inn.
Skal du koble til en annen lydkilde enn en Apple-enhet bruker du stereo minijack-kontakten på baksiden.
Den sitter i samme brønn som kontakten for lader/strømforsyning.
Volum og spoling/skip styres fra fjernkontrollen og du kan også velge om du skal gjenta låta eller spillelista eller spille tilfeldige låter (shuffle).
Manøvrering i hele arkivet med låter må du derimot gjøre på selve spilleren, her er ikke fjernkontrollen til noen hjelp.
I bruk
Vi sjekket først ut høyttaleren drevet av batteriene.
Lydbildet var balansert, klar diskant og nærværende mellomtone, overraskende fyldig og tight bass og volumet var akseptabelt.
Så koblet vi inn strømforsyningen, og da var vi over i turbo-modus.
Volumet ble vesentlig høyere, og det var enda mer trøkk i bassen.
Alle som har hørt på har reagert på overraskende mye og god lyd i den vesle boksen.
Lydtrykket uten påtagelig forvrengning, med strømforsyningen tilkoblet ligger såvidt i overkant av 90 db målt med en meters avstand.
Kjører du på batteri faller nivået med ca 10 db - en påtagelig reduksjon i volumet.
Det oppfattes også som en reduksjon i bassen, men dette skyldes først og fremst at ørets følsomhet for bass minsker med lavere volum.
Vi lyttet på mange forskjellige typer musikk, og inntrykket holdt seg uansett sjanger.
Konklusjon
Denne portable høyttaleren fra Logitech leverer overraskende mye god lyd, størrelsen tatt i betraktning.
Den er praktisk i bruk, og tar ikke mye plass på reise.
Når den er klappet sammen og ligger i futteralet er den også rimelig godt beskyttet.
Prisen er 1499 kroner.
| 1
|
201682
|
Dette er nye Mercedes-Benz C-klasse
Bedre på absolutt alle områder.
En helt ny Mercedes-Benz C-klasse er snart leveringsklar for norske kunder, og dette er den fjerde generasjonen siden den første dukket opp i 1993.
Mercedes-Benz ønsker å sette en ny standard i klassen, men har de klart det?
Vi har testet den.
Vokst seg stor
Den nye C-klasse har vokst i stort sett alle retninger, og har endt opp på 4,69 meter – 95 millimeter lenger enn forgjengeren.
Den har også vokst 40 millimeter i bredden, men det mest interessante er at akselavstanden er strukket med 80 millimeter.
Det betyr nemlig bedre plass innvendig.
Bagasjerommet er likevel bare blitt fem liter større enn på forrige generasjon.
I tillegg gjør naturligvis den økte akselavstanden at bilen blir enda mer voksen på veien.
Det merkes, for bilen er blitt en bedre langtraver enn den tidligere utgaven.
Større, men lettere
Selv om bilen har vokst i størrelse, så er den lettet med cirka hundre kilo i forhold til forrige modell.
Dette til tross for at den også har fått mer utstyr.
Vekt er et av de viktigste elementene bilbransjen jobber med for tiden.
Det er vesentlig i forhold til redusert forbruk og utslipp, og lettere materialer tas i bruk i større grad.
I C-klasse har Mercedes-Benz i stor grad brukt aluminium som hjelpemiddel der det har vært mulig.
Bare kroppen i seg selv er lettet med 70 kilo, og plasseringen av de lettere materialene har også senket tyngdepunktet sammenliknet med tidligere.
Tre av flere motorer
Ved lansering er det tre mulige motoralternativer å velge blant:
To bensinversjoner på 156 og 184 hestekrefter (C180 og C200), og dieseldrankeren C220 BlueTEC med 170 hestekrefter.
Til høsten kommer det også en norgesvennlig 1,6-liters dieselmotor.
Den dukker opp i to konfigurasjoner på 115 og 136 hestekrefter.
I tillegg til disse vil det også komme flere motoralternativer basert på den 2,2-liter store dieselmotoren.
Disse vil ha en effekt på alt fra 115 til 204 hestekrefter.
Avhengig av motor vil du kunne velge mellom en sekstrinns manuell girkasse, eller den langt mer anvendelige sjutrinns automatkassen med girhendler bak rattet.
Myk eller stiv?
Nye C-klasse kan leveres med Airmatic luftfjærer.
Dette blir solgt inn som en svært brukervennlig pakke, fordi det med et slikt system er enkelt å heve eller senke, og myke opp eller stramme til hele fjæringsoppsettet.
Personlig er jeg absolutt ikke tilhenger av dette systemet.
Luftfjærer er kun godt egnet når man ønsker komfort, men selv da skinner luftfjæringens svakheter gjennom som ei morgensol.
Fra hjulene tar opp energi fra underlaget i form av en ujevnhet, til signalet har gått gjennom et fjærbein bestående av luftfjærer, så skapes det så stor forsinkelse i tid at signalene føles usynkronisert.
Kjører man over en dump, så ser man dumpen, hører dunket, og først rett etter merker man det fysisk.
Direkte signaler
Med stålfjærer er alt direkte, og du har mye bedre kontakt med underlaget.
Jeg trenger antagelig ikke si hva jeg anbefaler, men med tre alternative oppsett av stålfjærer burde du finne noe som passer deg blant disse.
I tillegg sparer du penger.
For øvrig kommer alle versjoner med elektromekanisk servostyring, som i tillegg endrer karakteristikk i henhold til hastighet.
Utvekslingen endrer seg med andre ord i forhold til bilens hastighet.
Dette er et system man nesten ikke kan klare seg uten når man først er blitt vandt med det.
Det gir faktisk en mer logisk styrefølelse, og sammen med de nevnte stålfjærene fungerer oppsettet av bilen fortreffelig.
Med luftfjærer er vi som sagt langt mer betenkt.
Nye trekk
Den utvendige designen er utvilsomt ny, og er langt mer tidspassende.
Det lange panseret passer godt sammen med den godt tilpassede kupéen.
Deretter kommer det en litt stutt og butt hekk, som faktisk ser for kort ut til resten av bilen.
Dette går på smak og behag, men vi tør nevne det ettersom vi har hørt flere påpekt det samme.
Avhengig av utstyrsgrad, så får du enten en sportslig front med stor stjerne midt i grillen, eller du kan få bilen med den tradisjonelle grillen og stjerneemblemet stående på panseret.
Se flere bilder innvendig:
Staselig interiør
Det er innvendig bilen virkelig har fått et løft.
Materialvalget er eksemplarisk, uavhengig av modell.
De mest eksklusive har skinninteriør, sømmer i dørtrekk, dashbord, og midtkonsoll, og du har treverk med blank eller matt overflate.
Dette kan du igjen velge om du vil ha i lyst eller mørkt treverk.
Over midtkonsollen får du en 7- eller 8-toms skjerm, avhengig av hvilket multimedia-system du velger.
I likhet med i S-klasse, så får du også her et anlegg fra Burmester, dersom du er villig til å bla opp.
Alle C-klasse kan leveres med DAB+ for et tillegg på 4.670 kroner.
Mercedes-Benz har derimot en formening om at nettradio er en mer fremtidsrettet løsning, og ønsker heller at kundene går for dette.
Det kan de gjøre ved å kjøpe løsningen Command-Online, som er det vi kan kalle internett-pakken til Mercedes-Benz.
Resten av interiøret sender også klare tanker til storebror S-klasse.
Mercedes-Benz har som mål at C-klasse ikke skal lide som liten, men ligne på stor.
Det klarer de til gangs i nye C-klasse, som må sies å trekke interiørdesign til et nytt nivå.
Stasjonsvogn til høsten
Foreløpig kommer nye C-klasse kun som sedan.
I stasjonsvognlandet Norge vil det derfor være mange som drøyer med å legge inn bestillingen til den er klar.
De første stasjonsvognene vil rulle inn i landet engang i løpet av september/oktober, forteller kommunikasjonsansvarlig i Mercedes-Benz, Christoffer Nøkleby.
Det er omtrent samtidig som den 1,6-liters dieselmotoren dukker opp.
Foreløpig vet vi svært lite om hvor stor den stasjonsvognen blir i forhold til bagasjerommet, men det er på langt nær sikkert at den blir størst i klassen.
Best på sikkerhet
Et område nye C-klasse garantert er best på er når det gjelder aktive og passive sikkerhetssystemer.
Der har de bestemt seg for virkelig å slå på stortromma, og har mye attraktivt utstyr som standard.
Det som ikke er standard er likevel bare å bestille.
Også på dette området var filosofien fra Mercedes-Benz at de ikke ville la C-klasse lide under storebroren S-klasse.
Samtidig skal vi ta med i betraktningen at utstyr av denne typen bare raser i pris.
Den gang C-klasse kom på markedet i 1993 fikk den klengenavnet Baby-Benz.
Dette er det snart på tide å endre til Baby-S-Class.
Så, hva skal en slik mini-S-klasse koste?
Takket være lavere forbruk, og mindre utslipp, så går faktisk prisen ned i forhold til utgående modell.
Samtidig har utstyrlisten økt betraktelig.
Store på sikkerhet
Som en slags mindre versjon av Mercedes S-klasse, skal C-klassen by på maksimalt med avanserte sikkerhetssystemer, og fra pressemeldingen sakser vi følgende:
Attention Assist:
Bilen merker om sjåfører blir trøtt, og varsler om at det er på tide med en pause (standardutstyr).
Adaptive Break Assist og Collision Prevention Assist:
Bilen oppdager farer i veibanen, for eksempel at bilen foran bråbremser, og bidrar til riktig bremsetrykk.
Om sjåføren ikke reagerer raskt nok bremser bilen selv.
Systemet er aktivt fra 7 km/t til hele 200 km/t (standardutstyr).
Distronic Plus med Steering Assist og integrert Stop&Go; Pilot:
Adaptiv cruisecontrol som virker fra 0 til 200 km/t.
Ved kø kan bilen følge bilen foran og delvis svinge selv.BAS Plus Brake Assist System med PRE SAFE:
Bilen kan gjenkjenne kryssende trafikk, fotgjengere og biler som står stille, og bremse på egenhånd dersom sjåføren ikke reagerer raskt nok.
Enhanced Active Lane Keeping Assist:
Systemet hjelper bilen å holde seg i veibanen, også på der veimerkingen er dårlig.
Active Parking Assist:
Bilen lukeparkerer på egenhånd.360 graders kamera:
Ryggekamera som gir et fugleperspektiv og dermed bedre oversikt.Traffic Sign Assist med Wrong Way Alert:
Bilen gjenkjenner skilter langs veien, inkludert Innkjøring Forbudt-skilter.Adaptive Highbeam Assist:
Adaptiv LED-lyktsystem som gjør det mulig å kjøre med fjernlysene på hele tiden:
Bilen blender selv ned for bilen foran og møtende trafikk.
Automatisk barnesetedeteksjon i fremre passasjersete.
Airbagen skrus automatisk av om man setter inn et barnesete.Flere nye kollisjonsputer, blant annet til sjåførens knær.
Konklusjon
Vi har blant annet kjørt C220 BlueTec i tillegg (diesel), og sammen med automatkassen var dette en veldig samstemt kombinasjon som passer Norge godt.
Minste dieselmotoren i C200 BlueTec synes vi imidlertid blir litt for slapp.
Nye C-klasse er først og fremst god å kjøre som en følge av den ekstra lengden på akselavstanden.
Dette gjør den mer stabil enn tidligere, i tillegg til at den har fått en såkalt firelenkers hjulgeometri foran.
Jeg råder alle til å gå for automat, ettersom dette blir en svært effektiv løsning.
Den finner hele tiden riktig utveksling i forhold til å utnytte tilgjengelig dreiemoment.
Mercedes-Benz peker mer mot det komfortable enn det sportslige, i forhold til konkurrentene fra Audi og BMW.
Det vises igjen på den elektromekaniske styringen, som fjerner mye av veibanens uregelmessigheter (humper, dumper, andre ujevnheter) i nesten for stor grad.
Chassisoppsettet foran består av en ny firelenkers løsning.
Bak er det en mer tradisjonell løsning med multilenker, men takket være luftfjærene er ikke bakvognen glad i traverser i veibanen.
Det oppleves som små korte sprett, og man merker at man et kort øyeblikk mister bakkekontakten.
Også på dette området er stålfjærer en bedre løsning.
Av utstyrsversjoner må du velge den pakken som passer deg, enten det er Avantgarde, Exclusive eller AMG-pakken.
Sett deg inn i hva de inneholder, og ta et valg.
Typiske konkurrenter blir først og fremst Audi A4 og BMW 3-serie.
Lexus IS 300h må også anses som en konkurrent.
Dette er grunnprisene:
* C 180: 360.000 kroner
* C 200:
400.000 kroner
* C 220 BlueTec:
410.000 kroner
| 1
|
201683
|
Linksys WRT160N
Rimelig 802.11n ruter med elegant design
Den forrige ruteren fra Linksys WRT-350N - hadde et svært "teknisk" utseende, med flere eksterne antenner som tiltrakk seg oppmerksomhet.
Fargevalget var også noe påtagelig, med frisk blå og matchende grå/sort - høy nerdefaktor med andre ord.
I tillegg hadde den en ytelse helt i toppen og mulighet for nettverkslagring ved å koble til en USB-disk rett i ruteren.
LES OGSÅ:
Den nye modellen med det klingende navnet WRT160N har et design som er totalt annerledes.
Den har en elegant, mer abstrakt form og ingen synlige antenner.
Den ser ut som et apparat, men det er bare så vidt.
Med sølvgrått kobinert med sort pianolakk kan den stå nesten hvor som helst, hadde det ikke vært for ledningene som jo avslører det hele...
Oppsett og tilkobling
Ruteren har standard tilkoblinger, med WAN-port for internett og LAN for det lokale nettverket.
Det er ingen USB for tilkobling til enheter som kan deles på nettverket.
Ruten kan settes opp ved å kjøre programmet på CDen som følger med, som guider deg trinn for trinn og legger inn de riktige parameterne, avhengig av hva slags internetttilkobling du har.
Den er også en UPnP-enhet som dukker opp under Nettverksenheter, og du kan komme deg inn i det web-baserte oppsettet derfra, eller du kan skrive inn adressen til ruteren i nettleseren og gå rett inn.
Selv om ruterens utseende er forenklet, er oppsettsmulighetene like avanserte som på tidligere modeller.
Standardoppsettet fungerer utmerket for de fleste, men har du kunnskaper og interesser og vil ha mer detaljert styrting er det gode muligheter for dette.
Her er noen eksempler fra oppsettet:
Ytelse - like elegant?
Sammenlignet med WRT350N, den forrige Linksys-ruteren vi testet kommer WRT160N ikke helt opp på samme nivå.
Men WRT350N er blant de aller raskeste vi noen gang har testet og koster nesten dobbelt så mye som WRT160.
Rekkevidden faller noe etter som vi flytte vår bærbare nedover i huset, men hastigheten nede i kjelleren 3 etasjer ned (ruteren står på hemsen oppunder mønet) er fremdeles utmerket.
Konklusjon
Ønsker du en elegant ruter med gode basisfunksjoner til under 800 kroner, er Linksys WRT160N en utmerket løsning.
Ønsker du mer avanserte rutingmuligheter finnes også disse tilgjengelig.
| 1
|
201684
|
GTA: Vice City (PS2)
Kontroversielt og etterlengtet:
Endelig er en ny Grand Theft Auto i butikkene, og ikke nok med det - det er sinnsykt bra også!
Etter at det tredje Grand Theft Auto-spillet kom i butikkene i fjor høst, ble vi vitne til en storm uten like.
Politianmeldelser, innslag i nyhetene, rop om forbud og generelle tegn til hysteri ble plutselig hverdagskost.
Heldigvis begrenset denne panikken seg til den mindre opplyste minoriteten, mens vi andre gledelig kjøpte og nøt et av de mest interessante og vellagede dataspillene på svært lenge.
Ikke overraskende slo GTA 3 alle salgsrekorder, men vi regnet likevel ikke med at et nytt kapittel i serien ville komme så raskt.
LES OGSÅ:
Da GTA:
Vice City ble annonsert, ble vi litt skeptiske.
Spillet virket som et forsøk på å tjene enda mer penger på GTA-navnet - men heldigvis tok vi så feil som det gikk an.
Mer av det samme er bra
Strukturen i Vice City er stort sett den samme som i det forrige spillet.
Du befinner deg i en svær, levende by, full av kjøretøy du kan stjele.
Du gjør oppdrag for diverse kriminelle personligheter, og i tillegg kan du naturligvis utforske hele byen og utføre uttalige sideoppdrag.
Mellom oppdragene er du fullstendig fri til å gjøre hva du vil og kjøre hvor du vil - akkurat som før.
Selv om konseptet er likt, er imidlertid det meste forbedret, utvidet og fornyet.
Byen Vice City, der spillet foregår, er en kopi av 80-tallets Miami, da pastelldresser var påkrevd dresscode, byens mektigste festet med pornostjerner og kokainet fløt fritt.
Spillet gjør en utmerket jobb når det gjelder å fange 80-tallets stemning, ikke minst takket være de fantastiske radiostasjonene.
Disse spiller selvsagt kun tidsriktig musikk i alle sjangere, komplett med reklame, samtaler med innringere og lignende, alt med enorme doser humor og selvironi.
Akkurat som i GTA 3 er radiostasjonene alene nesten verdt pengene spillet koster.
Ordentlig bakgrunnshistorie
I GTA 3 styrte vi en temmelig anonym hovedperson, mens i denne omgang er det blitt lagt mye mer vekt på historien.
Tommy Vercetti har sittet inne i 15 år, og nå vil hans arbeidsgivere at han skal starte business i Vice City.
Første steget er innkjøp av 20 kilo kokain, noe som går temmelig galt.
Det første Tommy nå må gjøre er å finne ut hvem som står bak sabotasjen, straffe vedkommende, og fortsette med å bygge opp et imperium i byen.
Historien er spennende, troverdig og glimrende fortalt ved hjelp av vellagede og humoristiske filmklipp.
Du kan naturligvis når som helst ta pause fra hovedoppdragene, og utføre sideoppdrag for andre arbeidsgivere, kjøre taxi, brannbil eller være pizzabud.
Alt dette bringer inn penger, som du nå får bruke til mer fornuftige ting enn i GTA 3.
Genial underholdning
Som vi tidligere har sagt:
GTA 3 var et fantastisk innovativt spill med sitt ikke-lineære konsept, og Vice City tar denne ideen og gjør den enda bedre.
La oss se på hva som er nytt i denne omgang:
Kjøretøyutvalget er dramatisk forbedret.
Det er selvsagt massevis av biler, lastebiler, busser og andre firehjulskjøretøy du kan stjele, men nå kan du også forsyne deg med motorsykler, helikoptre, fly og båter.
Spesielt motorsykler er gøy, da de går temmelig fort, men utsetter deg for større fare hvis du velter.
Det å kunne fly helikopter er også en helt ny og vanvittig morsom opplevelse, selv om kontrollen til og begynne med er ganske vrien.
Du kan nå også kjøpe flere skjulesteder, av varierende standard - alt fra en stakkarslig hytte til svære villaer og toppleiligheter med plass til flere biler i garasjene.
Det er svært praktisk og kunne gjemme seg og lagre spillet på så mange steder i byen.
Videre kan du også kjøpe diverse forretninger - butikker, verksteder, strippeklubber...
Og disse tjener penger for deg.
Eier du mange sånne, kan du virkelig si at du er på vei til å ta over byen.
Er du i pengenød, kan du nå også rane butikker, noe som selvsagt får lovens lange arm til å reagere.
Mens vi snakker om politi, er disse nå blitt mye mer aggressive og effektive enn før.
De legger ut spikermatter, hopper ut av helikoptre og generelt gjør livet mer surt enn nødvendig.
Oppdragene er mer varierte enn i GTA 3, og i gjennomsnittet også litt enklere å gjennomføre.
Henrettelser, beskyttelse av kontakter, tyveri og transport av varer er Tommys hverdag, og det er det du kommer til å gjøre mesteparten av tiden.
Det utviklerne av spillet er så vanvittig flinke til, er å få ethvert oppdrag til å føles som en essensiell del av historien, opplevelsen og miljøet.
Alt er perfekt sydd sammen, både når det gjelder ting du gjør og ting som foregår utenfor din innflytelse.
Byen lever sitt eget liv, biler kolliderer, gjengmedlemmer skyter på hverandre og politiet banker opp forbipasserende.
Du kan kjøre rundt og se på livet i gatene, og om du føler for det kan du ta del i det livet.
Ingen andre spill har klart å skape en så levende verden, og det er derfor GTA-serien er blitt en så stor suksess.
Pen grafikk - men alderen synes
Spillet bruker den samme grafikkmotoren som GTA 3, men med en god del forbedringer.
Tegnedistansen er lengre, animasjonene og 3D-modellene er bedre.
Likevel er det klart at PS2-maskinvaren har sine begrensninger, og teksturene er langt fra så skarpe som de kunne vært og polygonantallet er noe lavt.
Vi hadde virkelig likt å se et GTA-spill utviklet fra grunnen av på Xbox - det hadde nok sett mye bedre ut.
Uansett så er lyden i spillet helt fantastisk:
Stemmene leveres av en lang rekke kjente skuespillere, og de får filmklippene til å høres eksepsjonelt realistiske ut.
Kvaliteten på radiostasjonene har vi allerede nevnt, og det å høre all den 80-talls musikken vekker en del barndomsminner!
Anbefales på det varmeste
Er det egentlig noe vits i å fortelle våre lesere at dette spillet må de bare ha?
Vice City har allerede slått alle tenkelige salgsrekorder, og butikkene sliter med å dekke etterspørselen.
La oss likevel oppsummere:
Vice City tar alle elementer som gjorde GTA 3 til det beste spillet som kom ut i 2001, og gjør dem enda bedre.
Det er mer humor, bedre historie, en helt ny by å utforske, nye og langt flere kjøretøy, mer å gjøre, mer penger å tjene...
Alt i alt, kjøp Vice City i dag, for det er det beste du får til PS2 i år.
Som vanlig vil vi helst ikke kommentere den alltid tilstedeværende debatten om vold og forbud og lignende tematikk.
Vice City er et voksent spill laget av voksne utviklere for et voksent publikum.
Mediehysteriet er som vanlig fullstendig overdrevet, riktignok er Tommy Vercetti en kriminell person som gjør kriminelle handlinger, men det finnes spill som er langt mer voldelige enn Vice City.
Ingen av disse spillene er laget med barn som målgruppe uansett, og derfor finner vi hele diskusjonen ganske meningsløs.
| 1
|
201685
|
Corsair Force3 60GB
Er det nok med en liten SSD?
Er de like raske?
Hvor mye plass man trenger er et spørsmål som har mange svar.
Man pleier å si at ting alltid tar den plassen som er til rådighet, noe de fleste av oss kjenner igjen på ett eller flere områder.
Når det gjelder lagringsplass på PC er det heller ikke noe generelt svar, men mange har begynt å tenke seg om og revurdere hva de trenger når de vurderer å bytte fra harddisk til SSD.
Noen ting kommer man ikke utenom.
Windows 7 trenger 16 GB (32-bit) eller 20 GB (64-bit).
Microsoft Office 2003 krever bare 400 MB, Office 2007 krever 2 GB og Office 2010 har vokst til 3 GB.
Andre programmer krever også sitt, skal du for eksempel installere hele Adobe Creative Suite (den som inneholder alt og koster rundt 35 000 kroner) kreves det ca 24 GB diskplass.
Skal du installere musikkprogrammet Cubase krever det 8 GB.
Så selv programmer for svært tung PC-bruk får fint plass på en 60 GB systemdisk.
Men du trenger altså lagringsplass for data i tillegg.
Har du en bærbar som brukes til mer alminnelig bruk har du faktisk god plass til egne data selv på en 60 GB disk.
(Vi regner da med at du ikke er en digital hamster som laster ned musikk og film i mengder som overskrider det du noen gang får tid til å høre og se på.
Moderne mennesker streamer underholdningsdata og betaler sin slant for det.)
Hva med ytelse?
En av grunnene til at flashbasert SSD-lagring er så rask er at data skrives og leses parallelt både inne i hver enkelt brikke og mellom flere minnebrikker.
Konsekvensen av dette er at jo større kapasitet, jo flere parallelle brikker kan det skrives til og leses fra.
En 240 GB SSD vil derfor være raskere enn en 120 GB eller 60 GB SSD med samme, men færre lagringskomponenter.
Corsair Force 3 60 GB
Vi har tidligere testet 120 GB versjonen av denne, du finner testen her.
Pakken og innholdet er identisk, bortsett fra kapasiteten.
Du får med brakett for montering i 3,5-tommers brønn, men ingen programvare for kloning av innhold fra harddisk til SSD.
Vi kjørte våre standard tester på vår testmaskin med følgende spesifikasjoner:
Asus P8Z68-V LE hovedkort med Z68 brikkesett Intel Core i7 2600K prosessor4 GB Crucial DDR3 BallistiX
1600MHz 4GB
CL8 minneIntern
Intel grafikk
Konklusjon
Corsair 60 GB gir en stor ytelsesgevinst når du sammenligner med en rask harddisk.
For vanlig bruk er kapasiteten også tilstrekkelig.
Men sammenligner du iops, altså hvor rask den er til å skrive og lese småfiler, så åpenbarer forskjellen til SSD med større kapasitet seg.
Med 60 GB sin score på 247 i AS SSD mot 120 GB sin score på 408 er forskjellen åpenbar.
Så spørsmålet er igjen hvor mange hundrelapper man har til rådighet.
| 1
|
201686
|
SWAT 4
Det mest macho spillet på lenge skal vise oss hvordan politiets spesialstyrker egentlig fungerer.
Og reglene er strenge i dette spennende, men litt ujevne, taktiske spillet.
Les vår dom.
Markedet for taktiske skytespill er tilsynelatende umettelig.
Vi har blant annet Ghost Recon-serien, som konsentrerer seg om utendørsområder og militære operasjoner, og Rainbow Six-spillene, som foregår innedørs i trange omgivelser.
Fellestrekket er mulighetene for å styre et lag av medsoldater, realistisk kampmekanikk og stor grad av troverdighet.
Det er også spill for de tålmodige, for her skal du ta det sakte og forsiktig.
LES OGSÅ:
SWAT 4 har nok mer til felles med Rainbow Six-spillene enn noen andre titler i sjangeren.
Forskjellen er at der hvor Rainbow Six håndterer terroristrelaterte kriser verden rundt, konsentrerer SWAT seg om mer hverdagslige dramaer som krever innsats fra det amerikanske politiets spesialstyrke.
I løpet av spillets 14 oppdrag blir SWAT-gutta sendt til situasjoner så varierte som pågripelse av en seriemorder i hans forfalne hus, gisseltakninger i nærbutikker og restauranter, bankran, pågripelse av kriminelle i boligblokker, kontorlandskap, sykehus og andre steder.
Det er ingen historie som binder disse sammen, det er rett og slett fjorten episoder fra spesialstyrkenes liv.
Det er et sett med regler som gjelder uansett situasjon.
Det skal ikke skytes unødvendig, og gislene eller uskyldige skal ikke settes i fare.
I hvert oppdrag styrer du en hovedperson, og samtidig gir ordre til fire lagkamerater.
Taktikken er i utgangspunktet å bevege seg fra rom til rom, eliminere motstand og sikre uskyldige - men det går selvsagt dypere enn som så.
Full kontroll
Du gir ordre via et elegant grensesnitt.
Hver gang siktet ditt peker på noe som kan aktiveres, er det bare å trykke på mellomrom og laget ditt vil gjøre det som er mest nødvendig.
For eksempel, når du peker på en dør, er det første tilgjengelige alternativet å be laget åpne døren og sjekke området bak den.
Men hvis du trykker på høyre museknapp får du en liste med andre muligheter - laget kan sprenge døren, åpne den og kaste inn tåregass, åpne den og kaste inn flashbang-granat, og så videre.
Det samme gjelder andre elementer.
En mistenkt som nekter å legge seg ned kan også gasses eller skytes på med strømpistol, og du kan enten be laget gjøre det, eller gjøre det selv.
Din rolle i laget er avhengig av utstyret du har valgt, du kan for eksempel fokusere på angrep og velge maskinpistoler og granater, eller bruke ikke-dødelig makt og velge strømpistol og et modifisert paintball-gevær som skyter gummikuler.
Det er disse mange alternativene og valgmulighetene som gjør spillet spennende, da du kan skreddersy din taktikk veldig nøyaktig.
Spør først
Det ideelle er som regel å ikke skyte noen.
SWAT-laget åpner ikke ild med mindre de blir beskutt, og poenget er å entre hvert rom med så mye skrik og bråk som mulig for å skremme vannet av alle potensielle kriminelle.
Det fordelaktige er om de overgir seg fredelig, og hvis de nøler, kan du tvinge dem til det med strømpistoler eller gass.
Og hvis de trekker våpen, er selvsagt den eneste utveien en velrettet salve fra maskinpistolen.
En lignende taktikk skal også brukes på gisler eller andre uskyldige som befinner seg i området.
I SWAT-verdenen er alle mistenkte inntil det motsatte er bevisst, og sivile som ikke legger seg ned øyeblikkelig må også trues med våpen.
Når de er under kontroll, må de også sikres med strips.
Heldigvis har mange av de uskyldige vett nok til å være frekke tilbake, selv om de er pent nødt til å finne seg i maktbruken til slutt.
Laget ditt består egentlig av to lag (blått og rødt) du kan kommandere separat.
Du kan sende det røde laget avgårde for å angripe fra en annen vinkel, og du kan se det samme som de ser via et lite vindu i høyre hjørnet av skjermen.
Det samme vinduet kan du bruke til å kommunisere med snikskytere som er plassert utenfor.
Pulsen stiger
SWAT 4-fungerer best når du tar det sakte og rolig, går du for fort frem ender det raskt i døden for dine lagkamerater.
De senere brettene er store, omfattende og inneholder et stort antall trusler, og du må virkelig tenke deg om før du entrer hvert rom.
Du vet aldri hva som venter deg, om det er tungt bevæpnede kriminelle eller forvirrede gisler.
Spenningen økes ved at plasseringen av de kriminelle og sivile er alltid tilfeldig, så du kan ikke lære deg brettet utenat.
Intelligensen til SWAT-laget er ikke alltid på topp.
De gjør for det meste en god jobb, men det er fryktelig irriterende å hele tiden få beskjed at du er i veien og må flytte deg.
Hvorfor kan de ikke bare gå rundt deg?
Spillet har en solid flerspillerdel, som også inneholder en flott kooperativ modus du kan spillet over nettet.
Du kan bruke både brettene fra enkeltspillerdelen og en automatisk brettgenerator som lager nye områder.
Fin å se på
Spillet bygger på en bra grafikkmotor og har øye for detaljer vi sjelden har sett maken til.
Alle omgivelsene, enten det er kontorer, nattklubber eller hus, er fullt dekortert med all slags dilldall.
Det ser virkelig ut som om det bor eller befinner seg folk der, du ser matrester, veltede møbler, klær slengt rundt omkring, alt dette er med på å skape en realistisk stemning.
Politimennene er meget bra animert, men alle de andre menneskene i spillet er ofte veldig kantete og lite detaljerte.
Det er også bra lyseffekter og delikat bumpmapping på teksturene, så det hele ser veldig bra ut - med unntak av personene som er plassert i brettene altså.
SWAT 4 er totalt sett et veldig tøft spill.
Det vi liker best er de nesten uendelige mulighetene til å bevege seg fremover i brettene, valg av utstyr du skal bruke og metodikken for å angripe problemer.
Det er den tenkende manns skytespill som krever litt erfaring og tålmodighet.
Vi skulle gjerne sett mer sammenheng mellom brettene, bedre kunstig intelligens og mindre masing fra laget ditt, men ellers er vi veldig fornøyd med spillet - selv om vi totalt mistrives i rollen som politifolk.
| 1
|
201687
|
Rio Karma
Endelig en MP3-jukebox som er litt annerledes.
Ikke nødvendigvis stappet med funksjonalitet, men brukervennligheten og mulighetene for organisering slår alle konkurrenter.
Les vår test av Rio Karma!
Det har etter hvert blitt mange harddiskbaserte MP3-jukeboxer å velge mellom, og det er desto hyggeligere å få teste en som ikke prøver å etterligne iPod, men velger å gå sine egne veier.
Førsteinntrykket er at Rio Karma ser annerledes ut:
Den er liten, men ganske tjukk, og har en form som ikke ligner noen andre spillere.
Den veier bare 169 gram.
Det er temmelig få knapper på spilleren, mesteparten av funksjonene utføres med en rød joystick som kontrollerer både menyene og avspillingen av musikk.
I tillegg er det et hjul overfor som blant annet brukes til å spole gjennom sangene.
Spilleren har også en stor, klar skjerm som viser all informasjonen om låten du spiller for øyeblikket.
For å kunne bruke spilleren må du faktisk installere den medfølgende programvaren, det er ingen mulighet til å bruke Karma som en egen harddisk der du kan lagre andre typer filer (eller, det er mulig, men det forutsetter at alle maskiner du har tenkt å koble den til har det samme programmet installert).
Heldigvis er Rio Music Manager et ganske brukervennlig og ukomplisert program, så vi var i gang med å overføre filer i løpet av få minutter.
Nettverkstilkobling
Når vi utforsket spillerens eske, fant vi noe interessant.
Rio har en dokkingsstasjon som først og fremst lyser blått, og dessuten har linjeutganger og nettverkstilkobling.
Du trenger ikke å dokke spilleren hvis du bare skal lade den opp eller overføre filer, men når du setter den i stasjonen, kan du plutselig bruke den som en MP3-server for ditt nettverk, for eksempel.
Eller bruke linjeutgangene til å koble den til stereoanlegget.
Til overføring bruker forresten Rio USB 2.0-standard, som sørger for solid hastighet.
Brukervennligheten er meget høy.
Menyene er satt opp slik at de viktigste funksjonene er lett tilgjengelige, men graver du dypere i systemet, oppdager du at du kan stille inne på omtrent hvert aspekt av spilleren.
Hovedmenyen lar deg velge avspillingsmodus
du kan søke etter artist, album, årstall og så videre, og du kan sette opp spennende spillelister med en funksjon kalt Rio DJ.
Rio DJ velger selv låter, for eksempel blant spor du ikke har hørt på i løpet av de siste månedene, blant de låtene du har spilt mest den siste tiden eller de låtene du sist har overført.
Det er en svært kul funksjon, med mange innstillingsmuligheter.
Du kan naturligvis justere lydinnstillinger, og velge mellom en del forhåndsdefinerte oppsett eller stille inn nivåene selv.
Kraftig sak
Lydkvaliteten i seg selv er svært god, og de medfølgende øreproppene leverer bra, selv om lyden fra disse ikke er helt perfekt.
En ting vi bemerket oss er at Rio Karma spiller høyt!
Vi har knapt hørt en bærbar musikkspiller med så mye kraft i seg.
Rio støtter alle de viktigste musikkformatene i dag: MP3, WMA, Ogg Vorbis og FLAC.
Enda en fordel er at batterilevetiden på Karma er imponerende i ca. 15 timer kan du høre på musikk, noe som er det dobbelte av hva iPod klarer å prestere.
Karmas styrker er den flotte lyden og de utrolig praktiske mulighetene for organisering og oppsett av spillelister.
Spilleren savner imidlertid ekstrafunksjoner som FM-radio og opptak, noe vi føler for eksempel iRiver stiller meget sterkt på.
Men hvis du klarer deg uten disse, får du en romslig, meget brukervennlig, solid og liten MP3-jukebox.
Som i tillegg har innebygd Ethernet-tilkobling.
Vi er imponert over Karma og dens muligheter, og anbefaler den på det sterkeste til alle som klarer seg uten radio og opptak.
For ellers er denne spilleren tilnærmet perfekt, og koster ikke så avskrekkende mye heller (3895 kroner hos Battery Store).
| 1
|
201688
|
Test:VW Polo GTI
VW Polo GTI er konseptet som Golf GTI en gang var.
Morsom bil for småpenger.
Polo GTI er ikke ny, men den har fått større motor, mer utstyr – og du sparer 33.800 kroner.
Det lar seg høre.
Etter noen timer bak rattet, blant annet med litt frisk banekjøring, kommer jeg med følgende anbefaling.
Kjøp den billigste.
Da får du mest moro for pengene.
Les mer så får du vite hvorfor.
Motor med potensial
Den store nyheten er at de har kastet ut den tidligere 1,4-literen på 180 hk som hadde både turbo og kompressor.
En ganske oppsiktsvekkende motor da den kom.
Inn kommer i stedet en turbomatet 1,8 liter med 192 hester.
Den er kjent fra flere Skoda- VW- og Audi-modeller.
Det gjør ingenting at den er drøyt fem kilo lettere heller.
Det er ikke gjort noe med karakteristikken før de puttet den i Polo GTI.
Det gjør i grunn ingen ting.
Motoren føles passe pigg til den lille bilen.
Den nye 1,8-literen deler blokk med 2-literne i Volkswagensystemet (Golf R har 300 hk fra samme blokk) og blir langt billigere å produsere.
Heldigvis kommer det kundene til gode.
Avansert
For å få den pigg er den utstyrt med to sett dyser.
Ett i innsugningsmanifolden som brukes ved vanlig last, og en dyse som sprøyter drivstoff rett i kammeret ved full gass.
Sammen med variabel kam på innsug, og eksoskam med høyere løft over 3.500 omdreininger, skal man oppnå både en ren og sprek motor.
Og det er den.
Sprek nok
Med 1,8-literen kom også mulighet for å velge 6-trinns manuell girkasse.
Før facelift kunne du kun velge 7-trinns DSG (dobbelclutch-automat).
Turboen begynner hjelpe til ved 1.700 omdreininger og tar i mer og mer opp til 4.000.
Der har VW valgt å flate ut effektkurven (på manuell versjon), og det merker vi i form av at vi savner den lille snerten på slutten.
Dreiemomentet er også kuttet brått ved 320 newtonmeter, så denne motoren har en del mer å gå på.
Det skulle vært gøy å kjent på den med frie tøyler.
Svakere med automat
DSG-kassa med sju trinn tåler ikke så høyt dreiemoment, så om du velger denne får du kun 250 newtonmeter, men ved noe lenger register.
Toppeffekten hentes også noe høyere oppe i turtallsregisteret, på drøyt 5.000 omdreininger.
Det har ikke noe å si på prestasjonene, for girkassa henter ut det beste i motoren.
Den er akkurat like kjapp til 100 km/t, den har samme toppfart, er gjerrigere på drivstoffet og den girer akkurat slik jeg ville gjort det selv, ihvertfall stort sett.
Sportsmodus er perfekt for banekjøring.
Den drar bilen opp i 6.200 omdreininger før den girer, holder godt igjen ved oppslipp og holder seg generelt høyt der oppe.
På veien blir det derimot masete.
Da er det bedre å kjøre den i normalmodus.
Da bruker du dreiemomentet i stedet.
Den girer raskt og rykkfritt, og leser nærmest tankene mine.
Den er uforskammet bra… stort sett.
Plutselige forbikjøringer forutser den naturlig nok ikke.
Bunn pedal kvitteres gjerne med to nedgiringer.
Da trenger dobbeltclutchkassene en liten tenkepause.
Heldigvis er det enkelt å forberede forbikjøringer og inngang av svinger manuelt med hendlene bak rattet.
Gøy er det også.
Skal – skal ikke
Til normal bruk er DSG-en perfekt, og siden den forurenser ti gram mindre per km, tar staten halvparten av regningen.
6.000 kroner ekstra er ikke ille.
Men jeg hadde gått for manuell kasse likevel.
Den er mer involverende og hakket mer rampete og gir ekstra krefter.
Det merker man godt med hjelpesystemene av.
Da spinner den ut av svinger og kryss.
Det er jo derfor du kjøper en GTI, er det ikke?
Forbedret ESP
ESP-systemet er utnyttet for å komme seg fort og morsomt frem og stilles i tre modus.
Normalt er den snill og griper fort inn.
Trykk en gang og den lar deg spinne.
Hold knappen inne i tre sekunder og du aktiverer ESC Sport.
Da vegrer ESP seg ennå mer for å gripe inn.
ESP-systemet brukes også til differensialbremsen XDS+.
Den bremser spinnende hjul og fører kraften over til hjulet med grep.
Den bremser også innerhjulet i sving for å unngå understyring og ustabilitet.
To i en – hvis du vil
Polo GTI har en sportsknapp.
Trykk på denne, og du får en banebil.
Støtdemperne har fått en klaff som sender oljen en annen vei og strammer opp understellet betraktelig.
Styring og gassrespons blir mer følsom.
Om du har DSG, stiller kassa seg automatisk i Sport og gir litt gromlyd ved giring.
I tillegg får du ekstra lyd i høyttalerne.
Dette koster latterlige 2.500 kroner, men du har egentlig ikke bruk for det.
Den blir for stiv, for bråkete og for rastløs i sportsmodus.
I normal-modus har den tilnærmet identisk oppsett som standarddemperne, så du går egentlig ikke glipp av noe om du ikke har det.
Dette er GTI
Forskjellene mot normal Polo er ikke store.
Se etter grill med bikubemønster og den karakteristiske røde pyntelista som går inn i lampene som på Golf.
Du får også mørke baklykter, dypere fangere med diffusorlook, blank-svart takspoiler, doble eksosrør, 17-tommere med 215 mm brede dekk og røde bremsekalipper.
En del endringer egentlig, men så anonymt utført at det er få som vil legge merke til det.
Standard leveres bilen med bi-xenon frontlykter med LED kjørelys.
For 9.900 ekstra får du full LED, men kun vanlig nær og fjernlys.
Min erfaring med LED- er blandet.
For vår del ville vi gått for Bi-xenon.
Uvisst av hvilken grunn, får man ikke Polo GTI med nødbremsefunksjonen Front Assist som bråbremser for deg om du er i ferd med å kjøre på noe.
Samtidig går du glipp av mulighet for automatisk nedblending av fjernlys og adaptiv cruisecontrol også.
Oppjålet cockpit
Polo GTI er godt utstyrt, men føles likevel enkel.
Myke flater på dashbordet, kule rutete stoler, multifunksjonsratt i skinn med flat bunn fra Golf GTI og alupedaler er noe av det som skal få deg til å føle deg hakket kulere.
Vi hadde følt oss ennå mer tilfreds om vi kunne jekke stolene ennå nærmere gulvet, for du sitter «oppå» i Polo, ikke «nedi».
Først ut med MirrorLink
Polo er første
VW ut med det såkalte systemet MirrorLink.
Passat vil også bli tilgjengelig med dette.
Legg telefonen din i en fastsatt plass i midtkonsollen så får den bedre signaler og du kan styre utvalgte apper via bilens skjerm.
Foreløpig fungerer det bare til utvalgte Androidsystemer, men om ikke lenge kan du velge massevis av artige apper til iPhone også.
DAB+ Bluethooth og 6,5-tommers skjerm er standard i Norge.
Greit utstyrt
Den har det du trenger standard.
Parkeringssensor foran og bak, automatisk klimaanlegg med en sone, regnsensor og multifunksjonsratt med cruisekontroll er å plass.
En liten lommerakett trenger egentlig ikke så mye mer.
Men for en gangs skyld er ikke den korte ekstrautstyslisten uoverkommelig dyr den heller.
Skinnseter koster ti lapper.
Det samme gjør panoramatak.
Ryggekamera koster 2.300.
Det er dermed vanskelig å komme over 350.000 kroner selv om du velger alt.
Trangt bak
Polo er ikke størst i sin klasse, kanskje heller minst.
Bagasjerommet er på sparsommelige 280 liter og voksne liker seg best i forsetet.
Men hvor stor skal egentlig en småbil være?
Den er langt større enn første generasjon Golf allerede.
Polo er den eneste av de nærmeste konkurrentene, Ford Fiesta ST og Peugeot 206 GTI
Reiseomkostningene til denne reportasjen er dekket av importøren.
Les mer her.
| 1
|
201691
|
Trust Mini Webcam WB-1200p
Er et bittelite og billig webkamera brukbart, hvis man bare vil spandere et par hundre kroner og litt til?
Trust har flere større og mer avanserte modeller, men vi plukket ut et av de aller minste og rimeligste.
Forventningene var derfor ikke spesielt høye, vi var mest nysgjerrige.
Det kan imidlertid ikke stå av seg selv...
Derimot har det en fiks klemme som passer på de aller fleste bærbare.
Den spenner over 7 - 15 mm og sitter godt, faktisk best av alle kameraene vi har testet.
Bildekvalitet
Dette er et kamera i den aller rimeligste klassen og det merkes på bildekvaliteten.
Den er ikke imponerende, det er mye støy i bildet og fargene er ganske fantasifulle, men i dagslys var det ikke helt ubrukelig.
Det er heller ikke lett å fokusere - bildet blir temmelig uskarpt uansett.
Vi vil rett og slett anbefale at man bruker noen flere hundrelapper hvis man først skal anskaffe seg et webkamera
Tilbake til testforsiden
| 0
|
201692
|
Panasonic TX-P50GT30
Dette bør blir en storselger, for så god er den.
Panasonic fikk mye skryt for sine 3D-TVer i fjor, hovedsaklig fordi de hadde langt mindre crosstalk i 3D-bildet enn sine konkurrenter.
De satte altså en standard som resten av bransjen har prøvd å hente inn i år, og spørsmålet er selvsagt om Panasonic har klart å beholde forspranget.
2011-modellene har stort sett beholdt bokstavkodene i navnet, men tallkodene har økt fra 20 til 30:
GT30 erstatter altså GT20, mens VT30 erstatter fjorårets toppmodell VT20.
Nytt av året er imidlertid at det også kommer en budsjettversjon i 3D, som får navnet ST30 (se her for Panasonics modellserier).
Design og førsteinntrykk
Selve TV-kabinettet på GT30 er både slankere og mer forseggjort enn på forgjengeren; og spør du oss var det sannelig på tide:
Bedre finish øker nemlig kvalitetsfølelsen, og vi synes GT30 har blitt tøff og elegant.
Heldigvis er det ikke bare designet som har fått seg et løft:
Panelet er nytt, og i tillegg til at fosforen i plasmapanelet jobber enda raskere, er også gjenskinnet redusert.
Spør du oss blir det siste punktet ofte undervurdert.
Det gjør nemlig at GT30 fungerer godt selv i rom med mange vinduer, noe vi har sett at blant annet Sharp og LG sliter med.
TV-en er for øvrig godt utstyrt, med fire HDMI-innganger, nett-TV funksjon via Panasonic VieiraCast, og mulighet til å ta opp TV-sendinger direkte på USB-penn eller tilkoblet harddisk.
Alt dette har vi vært gjennom på de forrige Panasonic-testene våre, så vil du vite mer om dette henviser vi til dem, og holder oss her kun til billedkvalitet og 3D-funksjon.
TV-en er også klargjort for videosamtaler via Skype, men siden vi ikke hadde webkamera tilgjengelig fikk vi ikke testet det.
Vurderer du å kjøpe 3DTV?
Se vår guide til 3DTV
Bildekvalitet
Vil du ha full tilgang til avanserte bildemenyer bør du vente på toppmodellen VT30, for på GT30 er det ikke fullt så mange valg tilgjengelig.
For de aller fleste TV-kunder er dette bare en fordel:
For det første slipper de da å rote seg bort i innstillingsmenyer de ikke skjønner noe av, og for det andre klarer de seg godt uten.
Panasonic har nemlig gjort en god jobb med forhåndsinnstillingen av TV-en, i praksis er faktisk mye gjort så lenge du holder deg langt unna bildemodusen som heter "Dynamisk".
Ikke uventet er sortnivået flott, og vi noterer at det også er godt med detaljer i de mørke partiene - dette er viktig fordi det øker dybden i bildet.
Til vanlige TV-sendinger likte vi godt Normal-modusen, som f.eks. gjør en utmerket jobb med å redusere hakking i bildet ved horisontale og vertikale panoreringer i bildet.
Panasonic kaller denne funksjonen for "Intelligent Frame Creation", og lar deg velge mellom av, middels eller maksimal effekt.
Selv foretrakk vi middels, og side om side med LGs 60-tommer får vi bekreftet at funksjonen virkelig fungerer.
For der LG-en tydelig sliter med hakking, glir bildet på Panasonicen tilnærmet sømløst.
Nå skal det sies at denne sammenligningen er litt urettferdig ettersom LGen er et langt billigere alternativ.
Vi tar det likevel med, fordi det er et godt eksempel på hva du faktisk får ved å betale litt mer.
Panasonic har også en egen Cinema-modus, som fungerer godt til film selv om bevegelseskompensasjonen er aktivert som standard.
Som på fjorårsmodellen GT20 får du også en egen THX-funksjon, som alle hardcore-filmfans vil like:
Her er nemlig omtrent alt som kan tenkes av bildebehandling skrudd av, i håp om å få fram den gode gamle kinofølelsen.
Selv holder jeg en knapp på Cinema-modusen, men dette munner i bunn og grunn ut i smak og behag.
Alt i alt er det ikke mye å trekke her, Panasonicen klarer kunststykket å gi naturlige bilder, samtidig som den smeller til i de scenene der det også skal være fullt trykk i bildet.
Dette er en kunst ikke alle behersker.
3D-kvalitet
Mens alle TV-konkurrentene har jobbet intenst med å forbedre crosstalken de slet med på fjorårsmodellene, har Panasonic startet på et annet nivå.
Og det syns.
Konklusjonen på dette punkt er enkel:
Vi er imponert, og det er ingen tvil om at både Samsung, Philips, LG og Sony her har mye å ta igjen.
På Panasonic GT30 er vår dom enkel:
Crosstalk er ikke lenger noe problem, og GT30 virker også langt mer lyssterk enn fjorårsmodellen GT20.
Et punkt bør du likevel merke deg.
På GT30 følger det ikke med en eneste 3D-brille i pakken, så dette må du altså betale ekstra for.
Og her er det viktig å holde tungen rett i munnen:
Du bør nemlig holde deg LANGT unna første generasjons 3D-brillene til Panasonic (les mer om dem her), som omtrent er ubrukelige uten at du bruker gaffateip på de åpne sidene.
Panasonic har heldigvis skjønt dette, og årets 3D-briller har i tillegg fått USB-lading, i tillegg til at de er tette på sidene.
Får Toshiba til det de vil, får du brilleløs 3DTV innen ett år
Konklusjon
GT30 er en svært spennende TV, den ser bra ut og har et svært bra bilde enten du nå ser på TV, film eller 3D-innhold.
Ja, den fungerer også godt til gaming via konsoll også, til tross for at vi fortsatt holder en knapp på LED-TVene hvis du er en ivrig gamer.
Vi setter også STOR pris på at panelet ikke reflekterer, bildene i denne saken er f.eks. tatt med blitz rett mot skjermen - noe som rett og slett ikke er mulig på de blankeste modellene.
Dette har også innvirkning på sortnivået i dagslys.
LGen vi hadde inne samtidig, så f.eks. blass ut ved siden av GT30 på dagtid med mye lys i rommet.
Når det var mørkt i rommet var imidlertid sortnivået omtrent på samme nivå, så her tror vi mange vil få seg en aha-opplevelse.
I praksis er den nåværende prisen på GT30 dens største problem.
Akkurat nå ligger den på rundt 18.000 kroner uten 3D-briller, noe som i dagens marked føles litt stivt.
Spesielt når vi ser at fjorårsmodellen av VT20 selges til rundt 13.000 over disk - inkludert et sett 3D-briller.
Faren for kannibalisering er altså til stede.
Likevel:
Fortsetter prisutviklingen slik den pleier vil GT30 raskt ligge på rundt 14.000 kroner.
Det er den etter min mening verdt.
Panasonic Viera TX-P50GT30Y
| 1
|
201694
|
Pentax Optio A10
TEST:
Åtte megapiksler og bildestabilisator pakket inn i børstet aluminium.
Den lille krabaten fra Pentax ser unektelig fristende ut der den ligger.
Faktisk er vi knallfornøyde også.
Antall megapiksler øker stadig på kompaktkameraene, men det virker som om stadig flere innser at det holder med seks av dem, mens noen også drister seg med åtte og ni.
Pentax er en av de sistnevnte, som med sin nye modell, A10, byr på åtte megapiksler på en 1/1,8" CCD-brikke.
Det mest interessante er imidlertid at kameraet også har en optisk bildestabilisator, som gjør at du kan få skarpe bilder selv om du er litt skjelven på hånda.
Objektivet lager Pentax selv, og det byr på 3x optisk zoom, med et zoomområde på 38-114mm.
Det er med andre ord som normalt for denne type kamera, og f-tallet er på gode f/2.8 ved vidvinkel og ikke fullt så gode f/5.4 på full tele.
Parkinsonvennlig
Utvendig er kameraet lite og nett.
Det måler bare 89 x 55 x 23mm og veier 145 gram med batterier.
På toppen av kameraet finner vi utløser- og av/på-knapp, i tillegg til en egen knapp for aktivering av bildestabilisatoren.
Når den knappen holdes inne, blir det som vises på LCD-skjermen plutselig mye mer stabilt.
Det fungerer på følgende måte:
- To gyroskopiske sensorer fanger opp ustøheter når du holder kameraet
- En egen prosessor regner ut nødvendig korreksjon ut fra ustøheter og fokus
- En mekanisme flytter på CCD-brikken ut fra det som er regnet ut.
Vi liker også at dette er tilgjengelig ved filming.
En annen liten detalj vi legger merke til er et lite søkk på venstre side (sett bakfra).
Det passer fint til pekefingeren på venstre hånd, og hinter om at Pentax vil at vi skal holde kameraet med begge hender.
230.000 piksler på en 2,5 tommers skjerm gir skarpt bilde, selv om bildeoppdateringsfrekvensen kunne ha vært noe høyere.
Utformingen på knappene bak er akkurat slik vi liker det.
Zoomfunksjonaliteten er lett tilgjengelig med høyre tommel, og navigasjonen foregår med fire piltaster og en OK-knapp i midten.
Tre av piltastene fungerer også som snarveier til blits, selvutløser og makro.
Den siste, merket mode, lar deg bytte mellom ulike motivtyper, legge på en ramme eller skifte mellom film, lyd og stillbilder.
Alt dette med fargerike ikoner og bra navigasjon.
På siden av kameraet finner vi dessuten USB/AV og strømkontakt, som begge er beskyttet av et plastlokk.
Konfigurerbar knapp
En egen menyknapp tar deg til hovedmenyen, mens en grønn knapp kan konfigureres til funskjonaliteten du måtte ønske; riktignok begrenset til noen få alternativer som aktivering av bildestabilisator, eksponeringskompensasjon og bildekvalitet.
Det eneste vi har å utsette på menyen er at vi gjerne vil trykke
ok når vi skal velge og ikke høyre piltast.
OK-knappen fungerer nemlig som en tilbake-knapp.
Ellers er brukervennligheten god og intuitiv.
Vi liker blant annet den gode løsningen rundt sletting av bilder, der ni og ni miniatyrbilder vises på skjermen med rask respons, og der vi kan huke av hvilke bilder vi ønsker å slette før vi trykker på søplekasseknappen.
Det finnes også en del funksjonalitet i kameraet som gjør at du ikke nødvendigvis må gå veien om PC-en før du fremkaller.
Det er riktignok ikke like godt utført som på HP Photosmart R927, men det finnes funksjonalitet for automatisk fjerning av røde øyne, beskjæring av bilder, et lite knippe digitale effekter, justering av kontrast etc.
Vi setter også pris på at kameraet har støtte for manuell fokus
det er en kjensgjerning at de fleste autofokuser ofte sliter i dårlig lys eller mot blanke overflater, og da er det fint å kunne hjelpe den litt.
En annen finesse er at du selv kan velge hvilke innstillinger kameraet skal huske når du slår det på igjen.
Dersom du for eksempel har slått av blitsen fordi du er i kirken, kan det være greit at den forblir avslått neste gang du slår på kameraet.
Det eneste vi savner er at vi gjerne vil kunne ta blender- og lukkerprioriterte bilder.
Det hadde satt prikken over ien.
En ting vi fant litt rart var at kameraet enkelte ganger ikke tok bilde når vi trykket ned utløserknappen.
Det var ikke verre enn at vi måtte slippe og prøve en gang til, og det skjedde ikke mer enn 3-4 ganger i løpet av de par hundre bildene vi knipset med kameraet, men det er naturligvis et lite irritasjonsmoment.
Bildekvalitet
Vi har langt på vei latt oss imponere av bildkvaliteten fra Pentax A10, da spesielt med tanke på støy, som slett ikke er så ille som vi hadde fryktet fra åtte millioner sensorer på så liten brikke.
Vår største innvending er at kameraet som oftest tar veldig mørke bilder med et sterkt blåskjær; særlig i ettermiddagslys.
Vi har illustrert dette med å bruke auto color i Photoshop på den delen av bildet som ligger øverst til høyre
det samsvarer mer med hvordan været var da vi tok bilder.
Som nevnt syntes vi støynivået var bra på dette kameraet, og bare på ISO 400 (som også er max) ble støynivået såpass høyt at det var skjemmende for bildekvaliteten.
Automatikken bruker sjelden ISO 400 - for det meste brukes 50 og 100 utendørs og 100 og 200 innendørs.
Utsnittet under er vist i 100% størrelse, og kameraet har her brukt ISO 200.
Vi synes støynivået er lavt nok til at det er akseptabelt.
La oss så ta en titt på hvilken effekt vi får av den optiske bildestabilisatoren.
De to bildene under er tatt uten blits, ISO 200 og lukkertid på 1/5 sekund.
Vi holdt kameraet med to hender på strak arm og knipset den ikke alt for ryddige bokhylla bak oss:
Vi kan ikke annet enn å bli imponerte.
Pentax bildestabilisator gjør at bildene blir ganske skarpe selv med såpass lang lukkertid og en skjelvende hånd!
Du kan se bilder vi har tatt med kameraet i bildegalleriet.
Ellers er det mange som også er opptatte av kvaliteten på videoopptak.
De får sin tilfredsstillelse her.
Legg merke til at opptaket er komprimert i DivX-format rett ut av kameraet:
Ytelse
Seriefotografi er ikke A10s sterkeste side.
Det klarer å ta fem bilder uten blits på 10 sekunder, og bruker drøye fem sekunder på å ta to blitsbilder etter hverandre.
I tillegg har det en utløserforsinkelse på cirka 0,20 sekunder, som vi gjerne skulle sett at var noe mindre.
Det er altså tiden det går fra du trykker utløserknappen helt ned (forfokusert) til bildet faktisk blir tatt.
Fra kameraet slås på tar det cirka 2,3 sekunder til det er klart til dyst
også det blant de tregere av de vi har testet den siste tiden.
Full ytelsestabell finner du under:
Konklusjon
Vi har ingen problemer med å anbefale Pentax A10.
På tross av åtte megapiksler på en liten brikke, synes vi støynivået er akseptabelt opp til ISO 200, og det er sjelden kameraet tyr til mer.
Den optiske bildestabilisatoren tillater bilder med lengre lukkertider, som gjør at også innendørsbilder uten blits blir skarpe.
Kameraet er i tillegg veldig brukervennlig, ikonene er fargerike og lette å forstå, og det finnes et par småfinesser som du kan lese mer om i omtalen.
Hadde ytelsen også vært på topp hadde det nesten ikke vært noe å utsette på dette kameraet, men femmeren på terningen er uansett fullt fortjent.
| 1
|
201696
|
Test:Mercedes GLA 45 AMG
Mercedes GLA er plassert i SUV-segmentet.
Ingenting kunne vært mer feil.
Heldigvis!!!
GLA er Mercedes minste SUV, og hører til under G-familien, der G-en står for Gelande, altså terreng.
Men terrenget denne modellen skal tråkke i er ferdig pløyd, planert og asfaltert.
Og det er en god ting.
AMG = Gøy
Alle tyske bilmerker har sine sportslige modeller, men hvem skulle tro at det er Mercedes som leverer de mest hysteriske modellene?
For nå har alle Mercedes-modeller fått sin AMG-versjon, og etter å ha prøvd en rekke av dem har ingen av dem har skuffet meg.
Tvert i mot:
De har imponert, alle som en.
Jeg skal ikke påstå at AMG er bedre enn sine motsvar hos Audi og BMW, men de har gått en annen retning.
Resepten er enkel.
V8 i alle modeller, med unntak av A-klassen.
Her har de i stedet gått for en spinnvill firesylindret motor.
AMG er altså rampete, bøllete og bråkete.
Ja, den er så langt fra det du forventer fra Mercedes, at du nesten rødmer litt når du ruller inn på steder der det er folk.
Misforstått
A45 AMG er lett å forstå.
Det er en bil som direkte konkurrerer mot etablerte råtasser som VW Golf R og tvillingen Audi S3.
Alle tre er utstyrt med tolitere, dobbeltclutchkasser og firehjulstrekk.
GLA er litt annerledes, og har i grunnen ingen konkurrenter.
Den nærmeste må være Audi RS Q3 med en femsylindret 2,5 liter på 310 hk.
Men den blir høy i forhold.
Resultatet er en hardkokt opplevelse
GLA er en smått forlenget og forsiktig oppklosset A45.
Det virker som om AMG har tenkt noe som dette:
«Hmmm, vi har jo allerede laget A45 AMG.
Hvorfor ikke selge GLA med samme pakka?»
Resultatet er en av verdens morsomste SAV – denne gang i ordets rette forstand.
Sport Activity Viecle.
Riktignok får du ikke med deg surfebrett, sykler, fullt dykkerutstyr og løpebarnevogn.
Her er det i stedet bilen som er selve sporten og aktiviteten.
Vi snakker om verdens sterkeste toliters motor på 360 hk, koblet til en svært direkte og involverende girkasse.
Bakhjulstrekket er av typen forhjulstrekk hele tiden, og bakhjulsdrift når den trenger hjelp.
Bakhjulene kan oppnå full innkobling takket være en elektronisk styrt clutch, men regelen er at mest effekt går forover.
En typisk akselerasjon gir deg 60 prosent til forhjulene og 40 bak.
Jeg har kjørt A45 på is, og det er helt rally.
Gi gass og ligg sidelengs.
Altså gøy.
Den erter deg – konstant
I dag er selv billige småbiler relativt raske, komfortable og enkle å kontrollere.
Når du klistrer på en M, RS, ST eller AMG må du derfor ha noe mer enn bare gode tall og by på.
Du må tilbys en opplevelse utenom det vanlige.
Det gjør denne…
til de grader.
Dette er en av få biler man må begynne litt rolig med.
Den er relativt stiv.
Setene er harde og de holder deg fast.
Styringen er direkte.
Gassresponsen er ivrig.
Girskiftene kommer nesten før du rekker å tenke deg om, selv i comfort-modus.
Men pass på:
Vi trenger litt alenetid sammen for å bli kjent.
Vi må vise litt tenner mot hverandre før vi blir helt kompiser.
Men når det er unnagjort, er vi verdens beste venner.
Rå motor
I dag virker det som om mange tilstreber en nærmest lineær effektleveranse.
Finnes det noe kjedeligere?
AMGs toliter har i stedet en mildt sagt levende effektkurve.
Den begynner litt spakt, for deretter å komme fra 2.000 omdreininger og oppover.
Den fortsetter enda råere fra 5.500 til turtallsperra.
Maks effekt hentes ved 6.000.
En titt i motorrommet forteller at de har jobbet med å holde temperaturer i sjakk.
Minimalt med plast rundt turboen, og alle ledninger i området er pakket inn i varmeavvisende materiale.
Etter hver tur går det en liten vifte og surrer i lang tid for å kjøle ting ned igjen.
Veien fra filter, via en vannkjølt ladeluftkjøler og turbo er svært kort for å redusere ketchup-effekten.
Rå girkasse
Girkassen er en egenutviklet dobbeltclutchkasse med 7 trinn, og selv om den ikke akkurat er fintfølende, gjør den definitivt jobben.
Den banker inn girene og selv under rolig kjøring eller i kø, hender det man hører et klunk og et lite napp når den skifter.
Man får rett og slett følelsen av at den alltid er klar.
Dobbelclutchkassen har tre innstillinger:
Comfort betyr «OK, jeg skal prøve å holde meg i skinnet».
Da går motoren i et økonomiprogram og stopper når du står i kø eller foran lyskryss.
Kjører du med den adaptive cruisekontrollen (som virker helt ned til stillestående) og ikke rører gassen selv, er det mulig å kjøre uten å miste lappen, og den blir faktisk gjerrig på 98 oktanen, som denne hardcoremotoren krever.
Sport, betyr «Gi meg mer juling» og girer akkurat som du tenker du ville gjort selv.
Kjører du hardt, girer den ned og er klar i akkurat det turtallet du ønsker.
Tar du det litt roligere til butikken, oppfører den seg ikke hysterisk, men trenger svært lite betenkningstid når du plutselig får et behov for litt action.
Med kassa i «Sport», er det vanskelig å holde seg i skinnet, for bilen logrer med bedende øyne for å finne på faenskap.
Men moro koster i form av bensinforbruk.
Manuell lar deg styre giringen helt og holdent selv, og blander seg ikke inn med giring med mindre du holder på å kvele motoren.
Med andre ord akkurat slik du ønsker at manuell skal være.
Den vesle girspaken i konsollen, er der kun for å velge drive, fri eller revers.
Det er uansett ingen grunn til å ta henda fra rattet å gire når sjalterne er så presise og gir så bra «klikk»-følelse som på denne.
«Girklumpen» er fantastisk til hverdagsbruk.
Du skifter fra revers til drive på rekordfart, og håndbrekket løser selvsagt ut når du setter den i gir.
Rått interiør
Interiøret skriker sport.
Matte karbonfelter, skinn og alcantara om hverandre, og noen skikkelig bøllete stoler – både foran og bak.
I menysystemet på kjørecomputeren ligger AMG som tilvalg.
Der finner man en rundetidstaker som aktiveres med OK-knappen på rattet.
Man finner også en oversikt over temperaturen på kjølevannet, oljen og girkassen, alt markert med blått før ting er blitt oppvarmet.
Selv om Mercedes har misbrukt systemet i sprengkulde fra kald motor, synes vi det er kjekt å vite at alt er driftsvarmt før man plager mekanikken.
Rå kjøreopplevelse
Bilen mangler aktive dempere, og er tradisjonelt og ganske hardt oppsatt med fjærer og dempere.
Men med A45 AMG i et svakt minne fra ett år tilbake, synes jeg det mangler en del på presisjon.
Nå skal det sies at vår bil sto på vinterhjul som ødelegger en hel del, men økt høyde og mikroskopisk lenger fjæringsvei har ikke positiv effekt på vanlig vei.
På dårlige fylkesveier og grusveier derimot, trenger man ikke ta riktig så mye hensyn.
Å si at den svelger dumper blir feil, men den takler dem uten at tenna skrangler og bilen slås i stykker.
Styringen er elektrisk og tight, men jeg kunne ønsket meg et litt mindre ratt Grepflatene i semsket skinn får deg kjapt i racemodus.
Bremsene er i størrelse giga, og responderer raskt på pedalbruk.
Ta deg råd til en
Ja vi vet den er svinaktig dyr.
Men vi vet også at det er en del folk som bruker én million kroner på andre SUV-er også.
Vi vet at mange av dem ikke kjøper dem fordi de trenger plassen.
Vår påstand er altså at dette er den morsomste SUVen du trolig vil oppleve.
Vi vet den er en lattermaskin på sommerføre.
Vi vet den er en rallybil på grus og is.
Vi vet at du sitter litt trangt i baksetene og at det kunne vært litt bedre plass i bagasjerommet.
Men vi vet at du kommer til å gi blaffen i det, fordi den får deg til å le hver dag du kjører den.
Men prøv lillebror A45 AMG før du bestemmer deg.
Den er litt billigere og sitter ennå bedre på veien.
| 1
|
201705
|
TEST:Philips Fidelio DS7550
Alle bærbare lydprodukter er fulle av kompromisser.
Men her ble vi forelsket.
Det finnes nå så mange dokkingstasjoner i iPod og iPhone-universet at selv de ivrigste mister oversikten.
Og det blir ikke lettere når kvalitetsforskjellene er så store:
Noen har ok lyd, men elendig brukervennlighet.
Andre igjen gjør det bra på begge de to, men mangler innebygget batteri.
Men hva hjelper det med batteri, hvis batteriet er så dårlig at det er tomt for strøm når du endelig kommer fram til stranden?
Nettopp...
Vel, hvis du også har irritert deg over dette, kan Fidelio DS7550 være produktet du har ventet på.
Hva får du?
DS7550 er altså den bærbare modellen i Fidelio-universet (test av storebror DS9000 er også på vei), og det er rett og slett en stor høyttaler pakket i et aluminiumskabinett.
På innsiden er det et oppladbart batteri, og i pakken følger det også med en vanlig strømlader, samt en bæreveske som holder den trygg når du slenger den i badesekken.
For å spille av musikk er du altså nødt til å koble til en iPod Touch, eller en iPhone som vi brukte under vår test.
Det er altså viktig å påpeke at Fidelio IKKE har innebygget radio.
Er det dedikert radio du ser etter kan du hoppe over denne, selv om det altså finnes løsninger også her (mer om det lenger ned).
I bruk
Første gangen du setter iPhonen din på plass i Fidelioen, kommer det opp en melding i mobildisplayet som anbefaler deg å laste ned programvaren fra AppStore.
Programmet er gratis, og anbefales fordi det gir oss flere ekstra funksjoner vi setter pris på:
Klokke, hvor du kan velge mellom analog/digital skjermVekkerklokke med snooze-funksjon, både enkeltvis og på gitte dager.
Du kan her velge mellom å våkne til fire naturlyder, eller bruke en av sangene du har på iPhonen din.
Du får også Sleep-timer, altså at musikken slås automatisk av etter gitte intervallerDu kan også velge om Fidelioen skal lade telefonen eller Touchen din når den er tilkoblet.
Dette vil du jo normalt ha aktivert, men skal du på en langtur kan det være greit å slå av ladingen for at Fidelioen skal holde koken enda lenger.
Som nevnt er det ingen radio-enhet på Fidelioen, men hvis du allerede har radio-applikasjoner på iPhonen din kan du selvsagt bruke disse.
Selv brukte vi blant annet gratis-applikasjonene til NRK som fungerte helt utmerket.
Husk dog at dette vil koste penger dersom du ikke er i nærheten av et gratis trådløst nettverk, så spesielt i utlandet bør du passe nøye på.
Lydkvalitet
Dette er en liten bærbar enhet og må bedømmes ut fra det.
Forventer du en audiofil opplevelse på samme nivå som du får fra stereoanlegget ditt vil du altså bli skuffet.
Det DS7750 gjør er å gi deg et klart og nøytralt lydbilde, og du får også et stereoperspektiv som var bedre enn vi hadde forventet.
Den spiller også mer enn høyt nok, om det er et mål for deg.
Konklusjonen
Ok, den mangler radio og det er et minus for de radiofrelste.
Bortsett fra det er dette et knallkjøp, som vi selv kommer til å bruke våre egne feriepenger på.
Den er så enkel i bruk at husets 6-åring bruker den, jeg bruker den som vekkerklokke om morgenen, og den er enkel å ta med seg overalt hvor du drar.
Den oppgitte batteritiden i bruk er 9 timer, og det stemmer svært bra med egne erfaringer:
Forrige helg hadde vi den først med oss på stranden, brukte den når vi vasket bil og scooter til naboens store irritasjon, før vi sovnet inn til musikken på verandaen etter endt arbeidsøkt.
Prisen er det heller ikke noe å si på.
Veiledende pris fra Philips er ca 1.200 kroner, men du får den allerede i AppStore fra 1.090.
| 1
|
201706
|
Lenovo IdeaPad Yoga 13
Er dette den perfekte hybrid?
PC-produsentene har forskjellige tilnærming til hybrid-konseptet, altså PC-er som også kan brukes som nettbrett.
Enkelte har avtagbare skjermer, andre har skjermer som vris og kneppes over tastaturet, mens Lenovo i tillegg har sin Yoga.
Er denne tilnærmingen den beste?
Yoga-serien kommer med to medlemmer i starten, én med 11,6" skjerm og Windows RT (Windows 8-variant som kun kan kjøre nye apper, ikke tradisjonelle Windows-programmer), samt en modell med fullblods Windows 8 og 13,3" IPS-skjerm med oppløsning på 1600 x 900 piksler.
Det er sistnevnte vi har hatt på testbenken siste uka.
Og det er først og fremst skjermen som er oppsiktsvekkende på disse PC-ene; den kan ikke bare bøyes langt bakover, den kan bøyes helt rundt, 360 grader!
Og i den posisjonen deaktiveres tastaturet, og det hele forvandles til et nettbrett.
Siste generasjon Intel
Yoga 13 kommer med typiske Ultrabook-spesifikasjoner, med Core i3/i5/i7 ULV-prosessor og 128 GB SSD.
Foreløpig ser det ut til at det bare er i3- og i7-utgavene som finnes i norske butikker, mens vi har fått tilsendt i5-utgaven til test fra Tyskland.
Vi har derfor lenket til priser på i7-utgaven som ligger rundt 10.000 kroner i oppsummeringen nederst.
Den vil ha noe bedre prosessorytelse enn vårt testeksemplar, men er ellers lik.
Her er de viktigste egenskapene kjapt oppsummert:
Skjerm: 13,3" blank berøringsskjerm, 1600 x 900 piksler Prosessor:
Intel Core i5-3317U RAM:
4 GB (maks 8) Grafikkort:
Intel HD 4000 Lagring: 128 GB SSD Optisk drev:
Nei Skjermutganger:
HDMI USB-porter: 1 x USB 3.0 + 1 x USB 2.0 Webkamera:
Ja Kortleser:
SD/SDHC/MMC Trådløst nett: b/g/n Kablet nett:
Nei Annet:
Bluetooth 4.0 OS:
Windows 8 Størrelse: 33 x 224 x 17 mm Vekt: 1,54 kg Pris: ca 10.000 kr (gjelder i7-utgaven, jf Prisjakt 11.2.2013)
Dette er veldig "midt på treet"-spesifikasjoner, og prisen er omtrent der vi forventer at den skal ligge for denne spesifikasjonen.
Men Lenovo har som ventet noen ess i ermet, først og fremst når det gjelder innpakning.
Kvalitetsfølelse
Designen er slank, uten utstikkende detaljer, materialvalget gir absolutt en kvalitetsfølelse.
Metallet i chassis og rundt tastaturet er dekket av en lett gumiert hinne, som blant annet forhindrer fingermerker.
Tastaturet har de karakteristiske, lett buede Lenovo-tastene, og representerer kort og godt noe av det beste du får i klassen.
Fast og fint med meget god respons, perfekt for lange skriveøkter.
Den store pekeplaten har integrerte venstre- og høyreknapper, og kan også brukes med såkalte "gestures" hvis du for eksempel vil bla gjennom åpne apper.
Da sveiper du bare fra venstre til høyre over pekeplaten, slik du ellers ville gjort på skjermen.
Knappene har litt høyere klikkelyd enn vi setter pris på, ellers fungerer dette helt supert.
Alle tilkoblingene sitter på sidene, her finner du også av/på-knapp og lydjustering, som blir lett tilgjengelig i nettbrettmodus.
God skjerm, men fortsatt ikke optimalt
Skjermen er av IPS-typen som gir svært god innsynsvinkel, uten at bildet blir invertert eller kontrastsvakt.
Oppløsningen er også perfekt på en 13,3-tommer, mener vi.
Men overflaten er veldig blank, noe som gir mye gjenskinn.
Berøringsfølsomheten er helt topp, og maskinen reagerer lynraskt på alle inputs.
Som nettbrett er imidlertid ikke Yoga mer optimalt enn de fleste andre hybridene;
De er for tunge til å bli noe førstevalg; Yoga er dobbelt så tung som iPad - og vel så det.
Det merkes godt under bruk, selv når brettet hviler i fanget.
Utvalget av berørings-apper er økende, men er langt spedere enn for Android- og iOS-brett.
Dette må bli bedre i tiden som kommer, pr i dag er det vanskelig å se de store fordelene med å bruke denne og tilsvarende maskiner i nettbrettmodus.
Hurtigtog
Fra vi skrur på PC-en til Windows er lastet og man kan begynne å jobbe, tar det i underkant av ti sekunder.
Det er meget raskt, faktisk blant de raskeste vi har testet.
Opplevelsen fortsetter når vi bruker PC-en, og med unntak av prøveversjonen av sikkerhetspakken fra McAfee som stadig popper opp med varsler på skjermen, er brukeropplevelsen absolutt god.
Men hvorfor går viften konstant, Lenovo?
Den er ikke særlig høylytt, men likevel:
Merk deg at viften går selv når maskinen ikke har noe spesielt å gjøre.
Dette har nesten alle konkurrentene fikset bedre.
La oss håpe fremtidige oppdateringer av drivere og firmware vil rette på dette.
Windows Opplevelseindeks gir oss følgende indikasjoner på ytelsen.
Her går skalaen fra 1,0 (tregest) til 9,9 (raskest):
Prosessor: 6,9 (sannsynligvis 7,2 på i7-utgaven) Minne: 5,9 Grafikk:
4,7 Spillgrafikk:
6,2 Primær harddisk:
7,8
Passmark PerformanceTest 8.0 gir oss mer kjøtt på benet, og i diagrammene under har vi sammenlignet ytelsestallene mot andre, relevante hybrid-modeller vi har testet den siste tiden:
Prosessoren yter omtrent nøyaktig med tilsvarende i5 i andre hybrider.
I praksis betyr det mer enn nok kraft til alle vanlige oppgaver
HD 4000 sitter i alle disse maskinene, og selv om ytelsen varierer noe (har blant annet med minnehastighet å gjøre), byr de på mer enn god nok ytelse til alt av 2D-oppgaver, inkludert video i alle mulige oppløsninger.
Til spilling (og da tenker vi ikke på typiske nettbrettspill), ville vil sett en annen vei
God lese og skriveytelse på SSD-en, bak de beste, men flere ganger raskere enn de fleste harddiskløsningene.
Det betyr at skriving/lesing av data normalt sett ikke vil utgjøre noen som helst flaskehals i denne maskinen.
Batteritid helt på snittet
Lenovo antyder rundt syv timer batteritid.
Vi klarte også syv timer, men da stod maskinen uten å gjøre noe spesielt, foruten å være tilkoblet det trådløse nettet.
Ved kontinuerlig videoavspilling holdt batteriet ut i tre timer og 40 minutter.
Batteritid på 5-6 timer med normal, variert bruk bør være realistisk.
Det er omtrent som forventet i denne klassen nå:
Konklusjon
Ingen tvil om at Lenovo har laget en robust og fin maskin i Yoga.
Vi vil huske den gode skjermen, tastaturet og innpakningen som spesielt positivt, og litt viftesus som det mest negative.
At en maskin på 1,5 kg og viftesus ikke er optimal som nettbrett bør vær åpenlyst, men som tradisjonell PC er dette slett ikke noe dårlig valg.
Vi skulle gjerne hatt muligheten for å gi halve karakterer.
Da hadde denne maskinen landet midt mellom fire og fem på terningen.
Vi lar tvilen komme den tiltalte til gode, og havner til slutt på en svak femmer.
Dette er nemlig en god PC, men sjekk våre plusser og minuser i boksen under før du bestemmer deg, og les også testene av andre, relevante hybrider.
Du finner oversikten ved å følge lenken under.
PS!
Yoga 11 vil dukke opp noe senere, og vi har her kun fått en EU-pris på 799 Euro, eller rundt kr 5900,-.
Lenovo IdeaPad Yoga 13 2191-2LG MAM2LMX
| 1
|
201707
|
Nye Opel Corsa overrasket oss
Med masse utstyr til en hyggelig pris, håper Opel at Corsa skal bli en suksess.
Men hvordan er den å kjøre?
VW Polo, Toyota Yaris og Ford Focus er beintøffe konkurrenter.
Så hva kan nye Opel Corsa gjøre for å få norske kunder til å vurdere den?
Jo, det eldste trikset i boka:
Aggressiv prising.
Mye av suksessen til Henry Fords legendariske Model T, var en så aggressiv prispolitikk at ingen konkurrenter kunne matche det.
Nå til dags er fenomenet ikke så fremtredende i bilbransjen, fordi fortjenesten på billige og små biler er små, mens fortjenesten på dyre og store biler er stor.
Derfor er det vanskelig å komme med priser som er merkbart lavere enn konkurrentene på et tilsvarende produkt.
Gunstige priser og et svært godt utstyrsnivå
Men her kjører Opel hardt ut med nye Corsa.
La oss ta noen eksempler.
Hovedmotoren er den nye 3-sylindrete 1-literen på 90 hk.
Med utstyrsnivå Edition starter den på 164.900 kroner.
Og tro ikke at du får en ribbet bil.
Edition har blant annet oppvarmede seter, oppvarmet ratt, cruise control, Dab+, fjernstyrt sentrallås, automatisk bakkestartassistent, elvinduer foran og isofix.
Til sammenligning koster en VW Polo Trendline med 1-liter på bare 60 hk 174.200, og en Toyota Yaris Sense med 1,33-liter på 99 hk 180.500 kroner.
Går du opp til utstyrsnivå Cosmo får du i tillegg oppgradert stoffinteriør, bluetooth, kjørecomputer og USB-kontakt.
Med 1-literen på 90 hk er prisen 179.900 kroner.
Mens VW Polo Comfortline 1,2-liter 90 hk koster 196.400 kroner, og Toyota Yaris Active 1,33 med 99 hk koster 183.100 kr.
Går du opp til toppnivået Premium får du Morrocana delskinnseter, elektronisk klimaanlegg, svingbare bi-xenon frontlys, LED kjørelys og IntelliLink infotainment system med 7-toms berøringsskjerm.
Med 1-literen på 90 hk er prisen 199.900 kroner.
Mens Yaris Style 1,33 99 hk er 210.400 og VW Polo Highline 1,2 90 hk er 209.000 kroner.
Pengemessig må Corsa derfor sies å være et attraktivt kjøp.
Jeg kan i hvert fall ikke komme på noen biler som har mer utstyr inkludert i prisen enn nye Corsa.
Så at Opel har kjørt en ganske aggressiv pris-policy er det ingen tvil om.
Det er vel bare Renault Clio av sammenlignbare konkurrenter som er billigere, men den har ikke like mye utstyr som Corsaen.
Hvordan er den på veien?
Den tresylindrete motoren er allerede nevnt.
Det er en helt nyutviklet motor som Opel lover er den mest stillegående og kultiverte motoren i klassen, og som jeg først stiftet bekjentskap med i nye Opel Adam Rocks under lanseringen i Latvia.
Takket være turbomating er den sterk og effektiv, og selv om den kommer i to varianter i utlandet (en med 115 hk), så er det bare 90-hesteren som kommer hit på berget.
Takket være markedsundersøkelser vet Opel at mange kunder er skeptiske til tre sylindre kontra fire, grunnet mer bråk.
Så derfor var det et uttrykt mål å lage den mest stillegående 3-sylindrete motoren.
Det har de klart.
Den er også fleksibel, med et dreiemoment på 170
Nm fra 1800-3700 omdreininger for 90-hesteren.
Interessant nok er momentet det samme for 115-hesteren, men holder seg da litt lenger (opp til 4500 omdreininger).
Opp bratte bakker dro motoren bra under prøvekjøring, og det var intet problem å ligge i fjerde gir i 70 km/t, for så å gi full gass og kjenne at bilen drar.
Apropos gir kommer 1-literen med en nyutviklet 6-trinns manuell girkasse som er 30 prosent lettere enn forrige girkasse.
Vil du ha automat tilbyr Opel en 1,4-liters bensin på 90 hk i utstyrsnivå Premium til 214.900 kroner, den dyreste modellen i Corsas prisliste.
Det finnes for øvrig også en 1,3-liters diesel på 95 hk i de to rimeligste utstyrsnivåene, sammen med en 5-trinss manuell girkasse.
En kombinasjon Opel selv ikke virker til å bry seg så mye om, den var ikke engang tilgjengelig under prøvekjøringen.
Store forandringer og forbedringer
Ellers har femte generasjon Corsa gjennomgått store forandringer og forbedringer.
Foran er det forsterket struktur, ny styringsgeometri og nytt oppsett for dempere.
Bak er det et helt nytt bakhjulsoppheng, samtidig som bilen har et 5 mm lavere tyngdepunkt enn før.
Det Opel fikk mest klager for på fjerde generasjon Corsa var den dårlige avtiningen fra varmeapparatet mot frontruten om vinteren.
Derfor lover man nå rask og effektiv avtining.
Corsa leveres også med varme i rattet, det er det ikke mange konkurrenter som har.
Corsa har også enormt mye sikkerhetsutstyr og førerstøttesystemer, og tilbyr blant annet filskiftevarsler, trafikkskiltgjenkjenning, blindsonevarsling, kollisjonsvarsling, avstandssensor, automatisk fjernlys, ryggekamera, parkeringsassistanse osv.
Det plasserer Corsa helt i toppen for slikt utstyr i en slik type bil.
Man har grei plass i bilen, og kupeen oppleves som relativt romslig og med god finish.
Bak sitter man også godt, og bagasjerommet har 285 liter med baksetet oppe, og 710 liter med baksetene nedfelt.
Dens styrke og dens svakhet
Alt av kontroller er lettfattelig og logisk, og Opel har ryddet opp i interiørene på sine biler for å gjøre de mer oversiktlige.
Navigasjon skjer gjennom BringGo-appen som man laster ned til sin Apple eller Android mobil.
Windows ble ikke nevnt under pressekonferansen.
BringGo fungerer helt fint, og må sies å være god valuta for pengene, da appen koster godt under tusenlappen.
Kjøreinntrykkene ellers vitner om en helt kurant småbil med lavt støynivå, generelt grei komfort og som oppleves veldig lettkjørt.
Det er kanskje både bilens styrke og svakhet.
For om Corsa gjør alt du ønsker på en grei og enkel måte, så er det liksom ikke den helt store spenningen.
Rent dynamisk, hva angår styrerespons og sportslig kjørefølelse er en Ford Fiesta ett langt mer underholdende valg.
Uansett, valget er ditt, som de ikke sier i Russland…
| 1
|
201708
|
TEST:Sonos multiromsystem
Er markedslederen fortsatt best?
Etter å ha testet flerromsanlegg fra Samsung, Denon og Philips var det på tide å se nærmere på markedslederen Sonos.
For kan de fortsatt konkurrere, eller har de andre tatt dem igjen når det gjelder pris, funksjoner og brukervennlighet?
For å gi deg svaret satte vi oss ned med åtte Sonos-enheter:
Seks Connect-enheter, den største høyttaleren Play :5 og minstemann Play :1.
I tillegg har vi tidligere testet Play:3, som er den mellomstore høyttaleren.
Best for viderekomne
La oss begynne med å fortelle hva Sonos ikke er.
Om du bare ønsker deg en høyttaler som kan spille mobilmusikken din eller Spotify i flere rom samtidig (og altså ikke bare spille musikk via Bluetooth eller AirPlay i én enkelt høyttaler), finnes det både rimeligere og bedre løsninger.
For eksempel Philips Spotify Multiroom, som gir bra lyd for lite penger (henholdsvis 1.000 og 1.500 kroner per høyttaler) om du synes det holder med bare Spotify.
For Sonos-enhetene både gjør, og koster mer.
Inngangsbilletten er høyttaleren Play:1, som ligger på rundt 1.700 kroner.
Deretter kan du bygge ut etter behov.
De to rimeligste produktene, Bridge og Boost, brukes bare til å forsterke det trådløse signalet og kan ikke spille musikk alene.
Sonos er best tilpasset to grupper:
De som har utstyr fra før, og de som har mye musikk liggende på disk.
Utseende er jo en smakssak, men om du liker minimalistisk design i Apple-løypa vil Sonos-utstyret framstå som pent.
Høyttalerne er praktiske å bruke og låter slett ikke dårlig, men akkurat her er nok konkurrentene sterkere.
Kan kobles til det meste
Sonos Connect-enhetene kan kobles for eksempel til en hjemmekinoforsterker, en DAC, eller rett og slett brukes som en forforsterker med et effekttrinn.
Denne egenskaper deler de med Denon HEOS Link-enhet.
De to konkurrentene har også felles en forsterker med innebygget effekttrinn.
Sonos kaller det Connect :Amp, mens Denon-utgaven heter HEOS Amp.
To kjemper om tronen
For øvrig mener Sonos at Denons HEOS-serie ligger for nær opptil deres produkter.
Derfor har de gått til søksmål.
De to kamphanene har utvilsomt lagt seg i samme felt, der folk som er opptatt av lyd og fleksibilitet er målgruppa.
Det er likevel ingen av Sonos-høyttalerne som kan konkurrere med HEOS 7 når det gjelder å fylle en stor stue med party-lyd.
Du har også konkurrenter som i enda større grad sikter seg inn på lydentusiastene som har dyre stereoanlegg fra før.
En av dem er Bluesound, som også støtter HD-lyd (24/96 og 24/192).
For akkurat det gjør verken Denon eller Sonos.
Begge stopper ved lyd i CD-kvalitet (16/44.1/48), men med mindre man tilhører de som mener det er en fordel at anlegget kan gjengi frekvenser som ligger over det hørbare området, har dette trolig liten praktisk betydning.
Sonos støtter ellers de aller fleste 16-bitsformatene lydformatene (se den komplette listen), men det finnes ett unntak:
Nemlig Microsofts WMA Lossless.
Her støtter nemlig Sonos bare vanlig WMA.
Sonos hører på kundene
Sonos-brukere kommer med mange innspill og forslag på brukerforumet, og her er også Sonos-ansatte innom med svar og nyhetsoppdateringer.
Denne tette kontakten med brukerne har medvirket til at produktene har blitt stadig mer stabile og enklere å bruke.
Samtidig har nye funksjoner og musikktjenester blitt lagt til.
I dag støtter Sonos både WiMP og Spotify direkte, i tillegg til en lang rekke andre musikktjenester.
Mens de fleste andre nå bruker Spotify Connect, er Spotify hos Sonos integrert i systemet.
Det betyr at du ikke trenger å gå ut av Sonos-appen og inn i Spotify-appen for å velge musikk.
Søk på tvers
Du kan også søke på tvers av musikktjeneste du abonnerer på.
Om du ikke finner sangen du leter etter ett sted, kan den dukke opp et annet sted.
For eksempel på en PC eller en nettverksdisk der du har lagret egen musikk.
Alt gjøres altså i én og samme operasjon, og Sonos ser alle musikk-kildene dine under ett.
Bruker du iTunes for å lagre og søke i musikken din, støtter også Sonos det.
Tidligere hadde Sonos-systemet egne fjernkontroller som lignet litt på de første iPod-ene, men den tiden er over.
I stedet er det gratisapper for mobil, nettbrett, PC og Mac som har overtatt helt, og vår erfaring er at de er blant de mest oversiktlige og brukervennlige på markedet.
Ja, rent utseendemessig har vi ikke sett noe som er like pent.
Høyttalerne kan for eksempel settes sammen både til tokanals stereoanlegg og flerkanals hjemmekinoanlegg
Bruker du fortsatt CD, kassettspiller eller andre kilder fra «oldtiden» kan du plugge inn hva som helst annet (også Blu-ray, DVD og TV) og strømme det rundt i huset på lik linje med musikk fra strømmere og disker.
Du har valget mellom å strømme i MP3-kvalitet eller i CD-kvalitet.
Velger du det siste, kan det lett bli opphold i musikken om du bruker mange høyttalere samtidig.
Stabile forbindelser
Sonos bruker et såkalt MESH-system for å gjøre forbindelsen mellom enhetene mer stabil.
Dette fungerer svært bra, for selv i rom der vi sliter med å bruke nettbrett eller mobil spiller Sonos-utstyret trøstig videre.
Kort fortalt lager MESH-systemet et eget nett uavhengig av WiFi-nettverket ditt, noe som gjør at musikksystemet ditt ikke påvirkes om andre familiemedlemmer for eksempel strømmer video eller laster ned store filer.
Forbindelsen til eksterne musikkstrømmere blir derimot påvirket av dette.
Så om Spotify-musikken stopper, så bør du nok vurdere å bestille mer båndbredde fra nettleverandøren din.
Både digitalt og analogt ut
Sonos kommer virkelig til sin rett når du kobler en Connect-enhet via digitalutgangen til en DAC og videre til et stereoanlegg eller hjemmekinoanlegg.
Med tapsløse filer (FLAC eller Apple Lossless) får du lyd i CD-kvalitet, og det skal godt gjøres å høre forskjell på en god CD-spiller og en Connect via en god DAC dersom utstyret ellers er av høy kvalitet.
Du kan også koble analogt ut fra Sonos Connect.
Da får du omtrent samme lyd som med en rimelig CD/DVD/Blu-ray-spiller som du kobler rett til en forsterker.
Trolig bra nok for et flertall, men kanskje ikke for den dedikerte hifi-fansen.
Holder med Connect
Om du vil spare penger, holder det faktisk med en effektforsterker og høyttalere i tillegg til Connect-enheten.
Volumet kan reguleres både via fjernkontroll og fra enheten direkte.
Graderingen er absolutt god nok til at dette fungerer i praksis.
Det finnes også en «mute»-knapp, slik at du kan skru av musikken om det ringer på døra.
Har du ikke altfor krevende høyttalere (sjekk virkningsgraden) holder det med en Connect:Amp.
De mest lydbevisste (eller overtroiske?) modifiserer Sonos-enheten, slik at den angivelig gir fra seg et digitalt signal uten klokkefeil (jitter).
Svært allsidig, men ikke nødvendigvis best
Om du bare er ute etter en enkel, trådløs høyttalerløsning for flere rom i hjemmet finnes det etterhvert mange alternativer som både er billigere og gir bedre lyd.
Men har du mye lydutstyr fra før, vil ha mange utvidelsesmuligheter, og ikke minst ha et system som er enkelt i bruk?
Ja da er Sonos forsatt det beste valget.
| 1
|
201709
|
Devil May Cry 3
Djevelen gråter igjen det tredje spillet i serien er noe av det hardeste, tøffeste og mest harry du får på noen spillplattform for øyeblikket.
Og for et hyggelig gjensyn det er!
Men dette er absolutt ikke et spill for alle, for her kreves det virkelig raske fingre.
Devil May Cry var på mange måter et banebrytende spill, der fokuset var kun på helt sinnsyk action, du spilte som en supertøff halvdemon
Dante som slaktet millioner av ville monstre med enorme gønnere og et glis om munnen.
Og jo mer stilfullt du fikk han til å gjøre det, desto mer poeng fikk du.
Spillet var et blodbad uten like, og vi koste oss enormt.
Oppfølgeren levde imidlertid ikke helt opp til standarden, det var for kort, for enkelt og manglet personligheten og sjarmen til det første spillet.
LES OGSÅ:
Nå er Dante tilbake for tredje gang, og han er i storform.
Esktremt
Spillet begynner med en intro som virkelig setter standard for resten av opplevelsen.
Dante er så ekstremt
over the top harry og tøff i trynet at vi nesten ikke helt vet om vi skal le eller gråte.
Men for det meste ler vi, utviklerne overdriver skikkelig og ironiserer over seg selv og de typiske spillfigurene.
Så slutter introen og spillet begynner, og du verden for en start.
Fra første sekund blir du angrepet av monstre etter monstre, de teleporterer inn og tar tilsynelatende ikke slutt.
I løpet av de første ti minuttene av spillet møter vi allerede på en boss, og han knuser oss øyeblikkelig.
Det var det.
For en start.
Vi velger å gjøre oss selv en tjeneste, og låser opp den letteste modusen.
Spillet begynner nemlig på normal vanskelighetsgrad, og denne er knalltøff og fullstendig utilgivelig.
Du blir overmannet av monstre og helsen forsvinner svært raskt, og vips så er du død.
Og blir du drept tre ganger, får du altså muligheten til å velge lettere modus.
Ikke at det er så enormt mye lettere, men noe mer pusterom får du.
DMC3 handler som sagt om enorme mengder monstre som angriper deg hele tiden.
Du må tenke litt annerledes enn du ville gjort i tilsvarende spill, her er det faktisk lurt å holde seg litt på avstand og forsøke å ta de ut en etter en i stedet for å løpe rett på og svinge sverdet.
Dante bruker to typer våpen sverdbaserte og prosjektilbaserte.
På begynnelsen starter vi med Ebony & Ivory-pistolene og et sverd, og etter hvert kommer det selvsagt mer og mer tyngre utstyr.
Du kan ha to våpen av hvert slag til enhver tid, og hvilke du vil bruke velger du mellom oppdragene, eller ved stasjoner som er lokalisert på diverse steder på brettene.
Nesten vakkert
Kampene i spillet er en stylisert voldsbalett.
Nøkkelen er å kombinere nærkamp og skyting, bruke de mest fantastiske bevegelser, hoppe, løpe oppover vegger, dukke og bruke fiendene som surfebrett.
Lenger ut i spillet, når Dante er blitt betydelig kraftigere, er det virkelig nesten ingen grenser for hva du kan gjøre med motstanderne dine.
Det er ubeskrivelig hektisk og ser helt fabelaktig ut, og på slutten av hvert brett får du poeng for godt utførte og stilige kombinasjoner.
Fiendene du har drept mister de velkjente røde krystallene, som brukes som valuta i spillet.
Disse kan du bruke til å oppgradere våpnene dine, lære nye teknikker og kjøpe andre krystaller som gir deg ekstra liv og magi.
Lenger ut i spillet vil du også kunne benytte deg av djevelmodusen, som gir deg ekstra krefter i en kort periode.
Valgmuligheter
Det interessante er at spillet lar deg velge mellom fire spillestiler, som innebærer at du er spesielt flink til å enten skyte, fekte, trikse eller være defensiv.
Vi fant ut at vi trivdes best med triksestilen, som gir Dante noen flere akrobatiske muligheter som gjør det lettere å unngå fiender, men du får gode muligheter til å prøve ut alle stilene, da du kan fritt bytte mellom dem før du begynner på et nytt brett (noen ganger også underveis).
Disse stilene blir også oppgradert etter hvert og du får nye krefter og bevegelser.
Dette rollespillelementet, med muligheter for å nå nye nivåer, lære seg nye bevegelser og oppgradere utstyr, synes vi faktisk er utrolig morsomt.
Du kan for eksempel til enhver tid lagre antallet krystaller du har på deg, og begynne brettet på nytt
og du beholder krystallene.
Med litt tålmodighet kan du bygge deg ganske kraftig opp på temmelig kort tid.
Selv om du kan lagre din status, kan du imidlertid ikke lagre din progresjon gjennom brettet, noe som er en del av utfordringen.
Heldigvis er brettene for det meste veldig korte, og det gjør ikke så utrolig mye å måtte begynne på nytt flere ganger.
Med mindre du møter på noen virkelig tøffe fiender.
Motstandernes oppførsel er mye mer utfordrende enn i tidligere DMC-spillene.
Det er ikke bare det at de er kraftige, de er også smarte og følger visse logiske mønstre.
Men den største utfordringen er bossene, som du vil møte på ofte, og som nesten uten unntak slipper løs dødelige angrep og krever smarte taktikker fra din side.
Det er virkelig krevende å slå dem, men samtidig så utrolig givende å faktisk klare det
det er ikke ofte vi skriker ut i gledesrus etter å ha knust en spesielt plagsom boss, men i DMC3 gjør vi det til stadighet.
Vi satt for det meste og gliste over den fullstendig urealistiske spillbarheten, harry replikker, overdrevne filmklipp og sinnsyke actionsekvenser.
Men det er en ting vi hater med spillet, og det er kameravinklene.
Halvparten av tiden har kameraet en fast plassering, akkurat som i gamle Resident Evil-spill.
Da er det ikke uvanlig at du overhodet ikke klarer å se fiendene.
Til tider får du faktisk kontroll over kameraet, men du får ingen beskjed at akkurat i det bestemte området kan du bevege på det, du må gjette deg frem til det.
Og når du først kan styre kameraet, beveger deg seg sakte og tregt.
Spillet har mange skjulte elementer, gjemte krystaller og hemmelige innganger, og mange av de er nesten umulig å få øye på, på grunn av det problematiske kameraet.
Fin å se på
Grafikken i spillet er kanskje ikke revolusjonerende bra, men holder veldig god standard.
Grafikkmotoren er betydelig forbedret fra de forrige spillene, men noen av omgivelsene er middels detaljerte.
Personene er derimot flott animert, og spesielt monstrene imponerer med sitt flotte utseende og design.
Det er designen på brettene og de kunstneriske uttrykkene som brukes som nok er mer spennende enn det rent teknologiske med spillet.
Alt i alt, det er ingen ny Metal Gear Solid 3 hva grafikken angår, men det ser slett ikke verst ut.
Musikksiden av DMC3 domineres av ultratung Goth-metal lydspor som kommer på hver gang det er slåssing på gang (altså ganske ofte), og passer faktisk helt perfekt.
Adrenalinet stiger og det er ren nytelse å slakte alle monstrene i takt med musikken.
Stemmeskuespillet er som forventet ganske tørt, slik tilfellet ofte er med spillene til CapCom.
Vi liker Devil May Cry 3 kjempegodt, til tross for den heftige vanskelighetsgraden.
Spillet er kanskje ikke passende for alle, vanskelighetsgraden overgår tross alt det aller meste ute på markedet i dag.
Men hvis du er lei av Ninja Gaiden og ønsker en skikkelig utfordring, superhektisk action og fullstendig urealistisk tematikk, bør du absolutt prøve Devil May Cry 3.
Det er skikkelig morsomt til tross for noen mangler.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.