id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
201889
|
Konklusjon & karakter
Pioneer 436 er definitivt et av de beste plasma-kjøpene i premiumklassen 2005.
De tøffeste konkurrentene til denne TVen er toppmodellene fra Hitachi og Panasonic.
Alle disse TVene er selvsagt HD-klare, har et godt detaljnivå og ikke minst lite støy i bildet.
I tillegg har de en dybde i bildet de billige alternativene ikke engang er i nærheten av.
Vi nevner også at dette er modeller som evner å gi gode bilder ved svake inngangssignaler, noe som er et spesielt viktig poeng for alle som ikke får TV-bildene via parabol eller kabelTV-tuner.
Rent bildemessig er det likevel Pioneeren og Panasonicen som har imponert oss mest, hovedsaklig fordi de har et bedre sortnivå enn Hitachien.
Vi synes også Pioneeren har det beste designet, ulempen er prisen - som er i drøyeste laget.
For dyr?
I skrivende stund er laveste pris på Pioneeren 37.000 kroner, noe som i seg selv er mellom 8-10.000 dyrere enn Panasonicen.
I tillegg må du som nevnt legge på 2.000 kroner ekstra for å få med høyttalere.
Dermed blir det opp til deg og størrelsen på din egen lommebok om du synes utseendet på Pioneeren er verdt forskjellen.
Trykk her for å se video fra selve testen
Minispesifikasjoner:
43-tommers plasma med oppløsning på 1024/768.
Kontrastnivået er 3000:1, lysstyrke er 1.100 cd/m2.
Tilkoplinger bak på medieboksen: 2 X HDMI, 3 X scart, 1 X komponent, optisk lyd ut, analog stereo ut, subwoofer-utgang.
Tilkoplinger foran på medieboksen: 1 X S-Video, 1 PC-inngang (VGA), hodetelefon og minnekortinngang.
Skjermens mål:
107,6 cm bred, 63,2 cm høy og 9,2 cm - cirka 26 kg.
Mediereceiveren: 42 cm bred, 9 cm høy og 30 cm dyp.
Cirka 4.5 kg.
| 1
|
201891
|
Volvo XC90
En innertier hos storfamilen med god råd, ikke fullt så populær hos oss som liker å kjøre bil.
Framkommeligheten er god, men det er vanskelig å skjule at dette er en gigantisk doning.
Likevel, vil du ha en sjuseter med god plass og høy sikkerhet, er det vanskelig å slå XC90.
Prøv også:
BMW X5, Volkswagen Sharan 4Motion
| 1
|
201893
|
PRØVEKJØRT:Mercedes CLS
Med priser fra 750.000 kroner er nå Mercedes' elegante nye CLS klar for veien.
TOSCANA (DinSide Motor):
Det var på bilutstillingen i Frankfurt Mercedes første gang viste frem noe så originalt som en sedan med kupé-utseende.
Det var en tidlig visning av første CLS og det var i 2003.
Mercedes gikk til og med så langt som til å kalle den en "firedørs kupé", noe som etter vår mening er en selvmotsigelse, så vi velger å fortsette å kalle det en kupélignende sedan.
Vi kjørte bilen første gang i Roma cirka et år senere.
(Det kan du lese om her)
Lekket
Fra bildene av produktbrosjyren lekket ut på nettet i sommer visste vi hvordan etterfølgeren ville se ut, og vi oppdaget den på bilutstillingen i Paris for tre uker siden.
Nå har vi altså kjørt den og det ble langt fra noen skuffelse.
Wow!
CLS plasserer seg produktmessig mellom E-klasse og S-klasse og tilhører med all tydelighet luksuskategorien.
Nettopp i forhold til E-klassen (les vår test av den her), som bilen er basert på, er dette en bil hvor form har prioritet foran funksjon.
De praktiske aspekter har måttet vike for kravene til en design som tilstreber en "Wow-faktor"
Mercedes ikke kan håpe på i sitt mer praktisk orienterte produktspekter.
Etter å ha kjørt bilen gjennom italienske landsbyer i området rundt Firenze, kan vi fastslå at Wow-faktoren er til stede i fullt monn.
Journalistene som deltok på lanseringen var enige i at den ser bedre ut enn studiobildene har gitt inntrykk av.
De fleste finner designen elegant og spennende; dette vil ingen forveksle med en taxi.
Designen, særlig i fronten, har tatt opp i seg noen elementer fra supersportsbilen SLS AMG.
Form foran funksjon
Tross at utseendet har vært, og er hovedmotivasjonen for å kjøpe Mercedes CLS er på langt nær de praktiske aspekter ofret, og særlig det faktum at man både har grei plass i interiøret, et helt OK bagasjerom og - ikke minst - fire dører, gjør at det er en bil som også kan gjøre tjeneste som familietransportmiddel - så lenge man ikke er fler enn fire.
Og storvokste personer kan få problemer med klaringen over hodet i baksetene.
Når det gjelder interiøret er det umiskjennelig Mercedes på godt og mindre godt.
Kvalitetsopplevelsen er naturligvis upåklagelig og enda et godt hakk opp i forhold til forgjengeren.
Instrumenter og betjening er av en klasse for seg og minner en på at det er klasseforskjell mellom premiummerkene og de mer folkelige bilene.
Man betaler ekstra, men man får virkelig noe ekstra også.
Mindre godt:
Vi lar oss aldri overbevise om at det evindelige fotbrekket, som nok en gang dukker opp på CLS, er noen god idé.
Lang liste med førerassistanse-systemer
Premium betyr som oftest avansert teknologi og CLS er nok en etappe for Mercedes i så måte.
Ikke mindre enn tolv ulike førerassistent-systemer er tilgjengelige.
Bilen sier fra hvis du er for trett, den varsler om at noen er på vei forbi deg - og hjelper deg til å unngå å treffe den andre bilen hvis du har vært uoppmerksom; den varsler om du krysser linjene i kjørebanen uten å bruke retningsviser og hjelper til å rette opp om nødvendig.
Den bremser for deg hvis det holder på å gå galt og varsler om fare for påkjørsel bakfra.
Videre tilpasser den automatisk lysene til kjøresituasjon og lysforhold.
Passer på deg
Den kan også, takket være kamerafunksjon kombinert med GPS, passe fartsgrensene på egenhånd og dermed forhindre fartsbøter.
Aktiv fartsholder og avstandskontroll til bilen foran er nå blitt en selvfølge.
Mercedes CLS kan også parkere på egen hånd etter å ha evaluert om plassen langs fortauet er lang nok.
Føreren behøver bare håndtere gass og brems selv.
Dette er for øvrig et system vi forsøkte første gang i anledning prøvekjøringen av nye VW Sharan i sommer.
Vi kjørte som vanlig svært velutstyrte testmodeller og det er selvsagt nødvendig å bruke listen over ekstrautstyr flittig hvis man vil ha en i nærheten av like fullspesifisert bil.
Hovedlys nærmere dagslys
Lyktene er et kapitel for seg.
Som tilvalg introduserer CLS hovedlys som er diodebasert og som inkluderer automatisk nedblending av fjernlysene.
Diodebaserte lykter skal ha en levetid på 10.000 timer, med andre ord hele bilens levetid for de flestes vedkommende.
Dette tilsvarer fem ganger levetiden til xenonlys.
Mercedes-ingeniørene forklarte oss at hovedlysene nærmer seg dagslyset når det gjelder såkalt "fargetemperatur; dagslys oppgis å være referansen med 6.500 kelvin.
Xenonlysene har til sammenligning en lystemperatur på 4.200 K. LED-lysene, altså diodene, skal gi 5.500 K, så vi nærmer oss dagslyset med et stort sprang i forhold til xenon - som jo allerede er et solid fremskritt i forhold til halogenlampene.
I praksis vil det si at man ser nær naturtro farger på vei og omgivelser selv når man kjører i mørket.
Frontlykten består i alt av 71 dioder som tar seg av funksjonene for hoved-nærlys, fjernlys, hjørnelys, kjørelys, tåkelys og retningsvisere!
I tillegg kommer sidelys og nattsyn-funksjonen.
Motorer
I denne omgang er fire forskjellige motoriseringer tilgjengelige.
Testmodellene vi kjørte var CLS 350 CDI og CLS 500, altså to kraftpakker med henholdsvis V6 dieselmotor og V8 bensinmotor.
Dessverre var ikke den versjonen som prismessig blir mest gunstig i Norge tilgjengelig - det dreier seg om CLS 250 CDI.
Uansett er over hele linjen forbruks- og utslippstall vesentlig bedre enn de var for bare få år siden.
(Se for øvrig tabell nedenfor).
Kraft-diesel
Vi kjørte CDI 350 CDI og den bød for så vidt ikke på noen overraskelse.
Det er masse krefter ute og går, akselerasjonen er heftig og kraftutviklingen starter tidlig og er imponerende.
Det som imponerer noe mindre når man vet hvor langt dieselteknologien er kommet, er et noe overraskende vibrasjonsnivå og en motorlyd som, for å sette det på spissen, bringer tankene hen på lastebil.
I rettferdighetens navn:
Dette gjelder hovedsaklig når bilen står og går på tomgang, men kan også merkes ved pådrag under kjøring.
Motoren kunne med andre ord med fordel hatt en anelse mykere og stillere gange.
Men ytelsene er det ikke noe å si på: 0-100 går unna på ganske forrykende 6,2 sekunder og forbikjøringsevnene er imponerende.
Råsterk og kultivert V8-motor
CLS 500 har fått den nye og kraftig forbedrede V8-motoren som nå har en biturboløsning som mer enn veier opp for reduksjonen i slagvolum fra forgjengerens 5,5 til 4,6 liter.
Effekten er opp fra 388 hk til 408 hk og dreiemomentet har steget fra 530 til 600 newtonmeter.
Vi lot oss begeistre av denne motoren som gir en overflod av kraftutvikling over et bredt register med sin fyldige og massive dreiemomentskurve i samarbeid med en myk og rask syvtrinns automatgirkasse.
Takket være denne motoren fikk vi også til en viss grad satt bilens chassis på prøve og ble overbevist om at ingeniørene i Stuttgart som vanlig har gjort gjennomført solid arbeide også på den fronten.
Kjøremaskinen
Selve kjøreopplevelsen var omtrent som forventet; vi prøvde ikke AMG-pakken som er tilgjengelig for å heve det sportslige nivået for de som ønsker det.
Men dette er i hovedsak en reisemaskin og en komfortmester.
Allikevel finnes det muligheten for å velge relativt sportslig oppsett både på fjæring og drivlinje dersom man velger Airmatic-luftfjæring.
Bilen er selvsagt en drøm å kjøre på motorveien og stabiliteten og bremseegenskapene forbilledlige.
Men også på svingete fjellveier i Toscana henger den store og tunge sedanen godt med - understellet takler aktiv kjøring på en særdeles effektiv måte og kjøreegenskapene er svært betryggende.
Men:
Selv om Mercedes gjør et nummer av sin nye og forbedrede elektromekaniske styring, synes vi allikevel at styrefølelsen kunne vært hakket bedre.
Vi fant i hvertfall styringen en anelse vag i forhold til det beste på området og BMW i særdeleshet.
Konkurranse?
Når det gjelder konkurrenter vil vi tro at den argeste vil bli den fremtidige firedørs-utgaven av neste 6-serie dersom det bekreftes at den skal i produksjon.
I mellomtiden er nok det mest opplagte alternativet fra Audi.Les om vår prøvekjøring av Audi A7 Sportback her.
Det dreier seg imidlertid om en litt annen type bil selv om også den har design i høysetet.
A7 er nemlig en kombikupé, mens CLS er en sedan.
Når det gjelder andre biler som har latt seg inspirere av "firedørs-kupé"-idéen, er de ikke direkte konkurrenter segmentmessig enten man ser på VW Passat CC (den spennende Passaten), eller luksusbiler som Porsche Panamera eller Aston Martin Rapide.
Mercedes CLS kommer på markedet rundt årsskiftet og om et års tid kommer den også med firehjulsdrift.
Prisene starter på 749.000 kroner, som nevnt for CLS 250 CDI.
| 1
|
201897
|
Nikon D5000
TEST:
Brukervennlig og avansert, men litt for dyrt?
Nikon D5000 ble testet i duell med Canon EOS 500D.
Duelltesten finner du her:
Her er et utdrag fra konklusjonen:
Canon EOS 500D og Nikon D5000 er begge to gode kameraer; ingen tvil om det.
Den store gulroten ved begge kameraene sammenlignet med henholdsvis 450D og D60 er muligheten for å filme i HD, men foreløpig synes vi ikke dette er implementert godt nok til å være et slående salgsargument.
Støtten for autofokusering ved filming er fraværende på D5000 og ikke spesielt god på 500D, og den som tror at disse kameraene kan gjøre et kjøp av et HD-videokamera overflødig må tro om igjen.
Store brennvidder kombinert med manuell fokusering gir også et grunt fokusområde og byr på vanskeligheter for de fleste, selv om det også gir en del kreative muligheter du ikke får fra et vanlig konsument-HD-kamera.
Nikon D5000 er vår knappe favoritt av disse to, men vi synes prispunktet ligger for tett opp til storebror D90, der du for 1200 kroner ekstra blant annet får større søker, raskere seriefoto, vesentlig skarpere skjerm, flere funksjoner som trådløs styring av blits, innebygd fokusmotor, mulighet for batterigrep etc. i bytte mot flippskjerm og ekstra god brukervennlighet.
Hadde kameraet ligget enda en tusenlapp lavere i pris, ville D5000 vært et anbefalt kjøp.
| 1
|
201901
|
Karakter:Dell W3202MC
Vi har sammenliknet Dells 32-tommer med en litt rimeligere modell fra Samsung.
Hva er det egentlig som skiller - og er Dellen verdt prisforskjellen?
For å lese hele duellen må du klikke på lenkene til høyre.
| 1
|
201902
|
Asus G75VW
Flott gaming-maskin fra Asus, som til alt overmål er oppsiktsvekkende stillegående.
Asus er verdens tredje største PC-produsent, og satser i alle segmenter av markedet - fra lette netbooks til svære beist av noen gaming-maskiner.
G75VW havner i sistnevnte kategori, definitivt med positivt fortegn.
Vi snakker her om en stor og tung maskin med 17" skjerm, med full HD-oppløsning og nok krutt under panseret til å ekspedere de siste spilltitlene med alle detaljer aktivert.
Mer om det senere i denne anmeldelsen, men først skal vi se litt mer på de tekniske egenskapene:
Fullt navn:
Asus G75VW-T1031V 17,3" matt LED-baklyst LCD-skjerm, 1920 x 1080 piksler (full HD)
Intel Core i7 3610QM-prosessor (Ivy Bridge) 8 GB RAM (maks 16) 750 GB harddisk, 7200 rpm Nvidia GeForce GTX 670M dedikert grafikkort, 3 GB HDMI, DisplayPort og VGA-utganger 4 x USB 3.0-porter Trådløst nett (b/g/n) Gigabit LAN Bluetooth 4.0 Webkamera Minnekortleser for MS/SD-kort (ikke SDXC)
DVD-brenner Windows 7 Home Premium 64-bit Mål: 415 × 52 × 320 mm Vekt:
4,2 kg + 180W strømforsyning på 1 kg
Dette er den andre gamer-PC-en vi tester som er basert på tredje-generasjon Core i-prosessor fra Intel, også kalt Ivy Bridge.
Det er en firekjernet Core i7-prosessor, klokket litt lavere enn i7 3720QM som sitter i Multicom Kunshan P150E.
Med GTX 670M-grafikkortet fra Nvidia er det duket for høy ytelse.
Den minner mye utseendemessig om fjorårsmodellen G73SW, men mangler 3D-støtte i skjermen.
Overflaten er av plast.
Den er matt, men du kan oppleve å se fingeravtrykk hvis du har fettete fingre:
Meget oppdatert maskinvare
Dette er for øvrig den første PC-en vi har på testbenken som bare har USB 3.0-porter.
Alle tilkoblingene sitter på sidene:
Det gir lett tilgang til dem alle.
Baksiden domineres av store luftehull som blåser varm luft ut av kabinettet:
På undersiden sitter det lokk som du enkelt kan åpne for å få renset viftene, dersom behovet melder seg.
Slikt setter vi pris på.
Her sitter også en bass-høyttaler (subwoofer) som skal sørge for ordentlig dybde i lydbildet.
Mer om dette senere i denne testen.
PC-en er utstyrt med harddisk, en rask som sådan, men hvis du er ute etter å tyne ytelsen til det maksimale bytter du den ut med en SSD, og setter harddisken inn som disk nr 2.
Ja, her er det nemlig plass til en ekstra harddisk/SSD.
Vi tipperat mange i målgruppen vil sette pris på romslig lagringsplass til spill og videoer.
Skjermen er stor og kontrastrik.
Flere og flere gaming-PC-er kommer med matte skjermer nå, fordelene med hensyn til gjenskinn er formidable.
OK, du mister kanskje litt kontrast, men rett forfra er dette ikke noe vi savner.
Skjermen oppleves som skarp, med god lysstyrke og kontrast mellom mørke og lyse partier.
En prima skjerm, i våre øyne - med en fin oppløsning til en 17,3-tommer.
Tastaturet er av chicklet-typen der hver tast er isolert fra de andre.
Det er svært fast og responsivt, og baklyset er prikken over i-en:
Dette er et glimrende tastatur.
Under tastaturet sitter en pekeplate som er multiberøringsfølsom, stor og presis.
Nok en gang:
Excellent.
Maskinen er utstyrt med stereo-høyttalere og en basshøyttaler under.
Vi synes imidlertid at lyden blir litt hul, det er rett og slett litt lite diskant.
Nok en gang foretrekker vi hodetelefoner eller eksterne høyttalere.
Nest-best på ytelse
Windows og programvaren virker meget godt konfigurert, og maskinen er kjapp til nær sagt alle formål - naturlig nok.
Windows Opplevelsesindeks gir oss følgende indikasjon på ytelsen, sammenlignet mot den aktuelle Kunshan-modellen fra Multicom.
Vi minner om at skalaen går fra 1.0 (tregest) til 7.9 (raskest):
Ikke store forskjellene altså, med unntak av harddisken, da.
Kunshan P150E var utstyrt med en lynrask SSD.
Passmark PerformanceTest gir oss mer kjøtt på benet, og i tabellen under har vi sammenlignet noen av de viktigste målingene mot Kunshan P150E + monstermaskinen fra Alienware til 50.000 kroner som vi testet i vinter:
Generelt litt lavere ytelse på Asus-en, altså - men det behøver ikke å bety at dette er noe dårlig valg for de av oss som krever høy ytelse og er godt over middels spillinteresserte, tvert imot.
Denne maskinen har overhodet ikke noe problem med å spille de seneste spillene, med dypt detaljnivå og høye oppløsninger, og gjør jobben uten at støyen blir sjenerende.
Men hvis du er interessert i en PC med lang batteritid, må du se andre veier.
Denne PC-en har ikke svitsjbar grafikk, noe som kan være litt av forklaringen på at vi aldri fikk batteriet til å holde ut i mer enn 3 timer - og da med minimal belastning.
Under videoavspilling var det tomt på 2 timer.
Vi har ikke målt batteritid under spilling, men det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg at det ikke vil bli lange gleden.
Konklusjon
Dette er absolutt en høypotent spill-bærbar som imponerer på flere plan; God ytelse, glimrende skjerm og tastatur, samt meget lav støy.
Det finnes så klart modeller med mer krutt under panseret, men da stiger gjerne prisen betraktelig.
Merk imidlertid at den både er stor og tung, og batteritiden er ikke noe særlig å skryte av.
Hvis du ikke bryr deg om det, har vi ikke noe problem med å anbefale denne maskinen.
Asus ROG G75VW-T1031V
| 1
|
201903
|
Apple iPod (4. generasjon)
Den fjerde generasjonen av Apples legendariske iPod er nå ute i butikkene, og produsenten fikser på feilene uten å forandre dramatisk på formelen.
Er dette fremdeles kongen av MP3-verden?
Det finnes bare én iPod.
Mange prøver å etterligne, men Apple har klart å skape ikke bare et teknologisk vidunder, men også mote- og livsstils-ikon.
Med den fjerde utgaven av denne superpopulære spilleren velger utviklerne å ikke legge til noen nye funksjoner, her er det mest kosmetiske endringer som gjelder.
Og så er jo prisen blitt noe hyggeligere.
Diskrete nyheter
Ved første øyekast ser vi noen nye elementer på overflaten av spilleren.
Eller rettere sagt, vi ser mangler.
Borte er de fire funksjonsknappene som befant seg nedenfor skjermen, og borte er også ca. én millimeter av tykkelsen.
Den nye iPoden har nemlig kun et trykkfølsomt hjul som navigasjonsmetode, og meny-, pause og skippeknappene er integrert i denne, akkurat som i iPod Mini.
Som sagt er også den nye modellen litt tynnere enn den forrige versjonen, noe som selvsagt er et postitvt trekk.
Ellers er utseendet på iPoden temmelig likt forgjengeren.
Spilleren er fremdeles hvit, med deilig avrundede former og speiloverflate på baksiden.
Først og fremst er den fremdeles utrolig sexy, og det er ikke rart den er blitt en såpass stor hit i de trendy miljøene.
Enkel navigering
iPod har alltid vært herlig å navigere seg rundt i.
Du trykker på menyknappen og spilleren skrur seg på, og tar deg rett til hovedmenyen.
Og det er fremdeles en av de ytterst få spillerne som har menysystemet på norsk (og mange andre språk, om du ønsker det).
Ett trykk på knappen i midten av hjulet tar oss til oversikten over alle låtene, fordelt etter sjanger, artist eller album.
Det er ingen problem å finne frem til ønsket sang, og du kan selvsagt også sette opp spillelister.
Om du vil, kan du til og med sette opp listene på sparket, ved å velge ønskede sanger mens du spiller de.
I Ekstra-menyen finner du funksjoner som klokke, spill, notater og kalender, som uten tvil er praktisk å ha med seg i lommen - selv om de ikke akkurat erstatter en PDA eller en gang en mobiltelefon.
Så er det selvsagt innstillingmenyen, som lar deg justere på alle mulige aspekter ved spilleren.
Det viktigste er nok muligheten for å tilpasse lyden til forskjellige sjangere, og utvalget er svært godt.
Vi savner imidlertid å kunne justere bass- og diskantnivåer manuelt.
Lyd og overføring
Dessverre er de medfølgende øreproppene relativt svake, spesielt når det gjelder bassgjengivelse.
Etter å ha prøvd andre hodetelefoner oppdaget vi også at lyden iPoden sender ut er ganske lav, du må skru volumet ordentlig høyt for å høre musikken mens du går langs en trafikkert gate.
Vi har prøvd flere MP3-spillere som uten tvil gir fra seg mye kraftigere og klarere lyd.
Navigasjonshjulet er deilig å bruke, selv om det krever noe tålmodighet til tider, da det ikke alltid er like lett å treffe riktige valg med en gang.
Som før krever Apple at du installerer iTunes eller MusicMatch-programvare for å kommunisere med iPoden.
Det er en prakisk vi ikke helt støtter, vi skulle gjerne sett at det hold med å plugge inn spilleren og overføre filer via Windows Explorer.
iTunes-programmet er svært ryddig og pent, men krever litt justering før den oppfører seg som vi vil at den skal gjøre.
Vi liker blant annet ikke at den skal oppdatere innholdet i iPoden automatisk hver gang spilleren settes i, men det går heldigvis an å skru av denne funksjonen.
Det følger for øvrig med både FireWire- og USB 2.0-kabler i pakken.
Den nye iPoden lader også batteriet mens den er tilkoblet en datamaskin.
Batterilevetiden er for øvrig også forbedret - nå varer det i omtrent 12 timer.
Det er fremdeles et stykke unna Creatives 24 timers spiller, men 12 timer er jo ikke verst i det hele tatt.
Mer for pengene
Det kanskje aller mest attraktive med den nyeste iPoden er faktisk ikke de fysiske nyhetene, men det at den er blitt en god del rimeligere.
Tidligere fikk du spillere med like stor kapasitet og mer funksjonalitet til halvparten av prisen på en iPod - det er ikke tilfellet lenger.
2.900 er en ganske konkurransedyktig pris for 20 GB-utgaven, og 40 GB-versjonen får du til 3.690 kroner.
Selv om iPod ikke har spesielt mange tilleggsfunksjoner innebygd i utgangspunktet, har den en unik mulighet til å bygges ut med all slags tilleggsutstyr.
Radio, taleopptaker, kortleser og fjernkontroll er bare noen av funksjonene du kan legge til.
Men vi hadde selvsagt likt om noen av disse var inkludert i enheten fra før.
Det er ingen tvil om at iPoden fremdeles er den lekreste MP3-spilleren, og den vil fremdeles ligge på topp av manges ønskelister.
Nå er den billigete, slankere og mer praktisk å bruke enn før, men for eiere av den forrige generasjonen er det kanske ikke nok grunn til å oppgradere.
Skal du kjøpe din første iPod, er det imidlertid denne modellen du bør se på.
Men skal du ha en spiller pakket full av funksjoner og muligheter, bør du se på andre produsenter, for eksempel iRiver.
| 1
|
201904
|
The Kick - fotolys i lommeformat
Nå har den kommet, en helt ny type lys til foto og video.
Sommeren 2012 skrev vi om The Kick, et nytt hovedsakelig norskutviklet produkt som var på trappene.
Ja, det var praktisk talt ferdig utviklet og produksjonen var i ferd med å bli finansiert med Kickstarter.
Prosjektet ble finansiert på kort tid og de 115.000 USD som var målet ble overopnådd til gangs, over 210 000 USD kom inn i form av støtte og forhåndsbetalinger.
Å få satt i gang serieproduksjon av et fysisk produkt er likevel ikke så enkelt.
Som så mange ganger tidligere var det problemer med mange potensielle produsenter som ikke holdt det de lovet, i tillegg til flere andre skjær i sjøen.
Men nå er produktet endelig ferdig, og alle som støttet og forhåndsbestilte det har mottatt enhetene sine.
Nå legges også en liten serie ut for salg i nettbutikken til RiftLabs.
Hva er The Kick?
The Kick er et fotolys som består av en matrise med 40-RGB lysdioder som drives av et oppladbart batteri og styres av en mikroprosessor.
En annen prosessor tar seg av kommunikasjon med en iPhone via WiFi, og med en app fra AppStore kan du fjernstyre lyset på mange forskjellige måter.
Du kan også styre lyset direkte fra The Kick, men da bare intensitet og temperatur.
Noe av det smarteste med The Kick er at den kan plukke opp farger fra skjermen på iPhone.
Når du plasserer fingeren på et sted på skjermen vil den lyse med den fargen du har satt fingeren på.
Dermed kan du få The Kick til å bidra med mer av det lyset som allerede er tilstede, enklere blir det ikke.
Du kan også velge forskjellige hvitt lys i forskjellige fargetemperaturer, eller velge fritt i fargespekteret som dukker opp.
I tillegg kan du plukke opp lyseffekter fra film slik at du kan bruke disse effektene når du filmer selv.
I bruk
Den enkleste måten å bruke The Kick på er å slå den på, trykke på +/- knappene for ønsket lysstyrke og justere temperaturen med de andre to +/- knappene.
Du kan så holde den i hånda eller sette den på et stativ.
Den har standard stativgjenger.
For å styre den fra iPhone trykker du inn WiFi-knappen og velger RiftNet på iPhone i oversikten over trådløse nettverk.
Så starter du Appen du har lastet ned fra Appstore og kan styre lyset fra denne, som beskrevet ovenfor.
Det hele er svært enkelt og intuitivt.
Hva med lysstyrken?
En liten enhet som The Kick kan ikke erstatte et stort oppsett med fotolamper eller seriekoblede blitzer.
Men den gir imponerende mye lys!
Vi testet i vår egen stue i mørket, midt på natten og fikk langt bedre resultat med The Kick sammenlignet med iPhone 4 sin innebygde blitz.
Men vi ble skikkelig imponert da vi tok bilde i samme lys med vårt Nikon D600!
Vi lekte oss også i det samme mørket med forskjellige farger på lyset, og det er et stort spekter av farger man kan boltre seg i.
Skal du ta bilde av gjenstander som gir mye gjenskinn er det svært praktisk med The Kick i den ene hånden og et godt kamera i den andre.
Da kan du svært enkelt styre lyset både i vinkel, farge og intensitet, og unngå reflekser fra annen belysning.
Med blitz og reflektorer får du ikke den samme interaktive kontrollen.
Konklusjon
The Kick er mer enn bare et lys, den er også et digitalt malerskrin og effektstudio og åpner for alt fra kompensasjon for motlys til helt sprø effekter.
At den er så enkel i bruk gjør at alle kan ha glede av den uten å måtte være ekspert.
Og ekspertene har fått et nytt og allsidig spesialverktøy.
Lysstyrken var imponerende, og er det ikke nok med én er det bare å kjøpe fler.
Prisen er på nivå med en kurant blits, men samtidig får du også et videolys, pluss en fleksibilitet som ingen andre produkter kan matche.
Det eneste lille ankepunktet vi har er at det oppretter et WLAN hotspot til å kommunisere med iPhone.
Dermed kan du ikke bruke The Kick samtidig med andre fotorelaterte apper som for eksempel Nikons fjernstyring av kameraer, som også oppretter et annet hotspot.
Men dette er jo et problem som bunner i begrensninger fra Apple i iOS og iPhone.
| 1
|
201907
|
Sony KDL-46HX900
En av Sonys beste TV-er i år.
Kan den hamle opp med vår favoritt 9705 fra Philips?
Selv om vi ble positivt overrasket over de billigste TV-ene i vår store sammenligningstest tidligere i desember, så skal vi ikke legge skjul på at det er toppmodellene som briljerer og virkelig gleder oss entusiaster:
Bildebehandlingen som følger med jobber raskere og mer uanstrengt, sortnivået er bedre uten at det ødelegger for detaljene, samtidig som dybden i bildet er i en annen klasse.
Med på kjøpet følger også langt flere finesser, bedre byggekvalitet og et renere design.
Det siste er i praksis et ikke uvesentlig poeng for de som skal rettferdiggjøre innkjøpet for sin bedre halvdel.
Og det er altså i dette segmentet HX900 befinner seg.
Som toppmodellen i Sonys Cinematic-klasse er den nemlig Sonys sterkeste kort når det gjelder bildekvalitet denne høsten.
Den litt dyrere og slankere LX-serien er til sammenligning mer designorientert.
For å finne ut hvor bra den egentlig er har vi sammenlignet med 9705 som er flaggskipet til Philips, og det er godt å konstatere at Sonyen gjør en god figur i så måte.
Likheter
Begge er LCD TV-er, men har LED-bakgrunnsbelysning og lokal dimming.
Bildemessig er dette en stor fordel kontra kant-LED, som du blant annet får på LX-serien og Philips 8605
Begge er raske.
400Hz er spesielt en fordel på 3D, mens lav responstid er en fordel når det gjelder spill.
De er også gode på bevegelseskompensasjon, her kan du altså enkelt kvitte deg med hakking i bildet om du ønsker det.
Begge er 3D-klare.
Det vil altså si at de kan vise 3D-signaler fra Viasats nye 3D-kanal eller fra 3D-klare Blu-ray spillere.
På begge modellene må du imidlertid kjøpe og koble til en ekstern 3D-sender og kjøpe 3D-briller i tillegg - de følger altså ikke med TV-en.
Veiledende pris på 3D-senderen er 2.500, mens brillene ligger på 1.100 kroner.
Dette er dyrt sammenlignet med Philips, der får du to briller og sender til cirka 2.500.
Begge TV-ene er også svært godt utstyrt, både når det gjelder innganger og utstyr:
TV-en er godkjent for RiksTV, du får fire HDMI-innganger og begge har nettverksinngang som gir deg tilgang til selskapenes nettportaler.
9705 har imidlertid innebygget wlan, på HX900 må du kjøpe en wifi-dongel til USB-inngangen hvis du vil gjøre TV-en trådløs
De ligger på omtrent samme pris i 46-tommers størrelse: 9705 fås i dag til 21.000 kroner, mens HX900 starter på 22.000 kroner.
I motsetning til 9705, kan du også få HX900 i 52-tommers størrelse.
Prisen starter da på fra 33.000 per dags dato.
Design og TV-en i bruk
HX900 har Sonys Monolithic Design, og materialkvaliteten både ser og kjennes svært solid ut, noe du også føler på vekten - som er på over 36 kilo.
Vi liker likevel det vi ser og synes den ser bra ut med sin rene flater.
Med en dybde på 6,8 cm er den riktignok ikke like tynn som den kantbelyste LX-serien, men det kan i hvert fall vi leve godt med.
Den medfølgende TV-foten er imidlertid en av de største vi har sett hittil, og tar alene omtrent et halvt TV-bord alene...
Her er altså rådet klart:
Kjøp Sonys designfot, eller heng den på veggen.
Det første som slår oss når vi skrur på TV-en er de fine menyene i PS3-stil.
Vi har også stor sans for at Sony (i likhet med Philips 9705) gir deg hele bruksanvisningen som et valg i skjermmenyen.
Ulempen med Sonys lekre menysystem er imidlertid at det oppleves som litt tregt.
På enkelte undermenyer kan du risikere å måtte vente nesten tre sekunder fra du trykker til menyen er tilgjengelig.
Dette bør definitivt rettes via en softwareoppdatering.
På pluss-siden noterer vi bakgrunnsbelysning på fjernkontrollen, siden det gjør det lettere å styre TV-en under mørke filmkvelder.
Fjernkontrollen til Sony er forøvrig massiv, og har uendelig mange knapper som krever litt tilvenning før de sitter.
Bildekvalitet
At dette er en toppmodell er heldigvis lett å se.
I likhet med Philips 9705 er det ingen lysgjennomtrenging fra LED-diodene, og dette er en stor fordel kontra flere kantbelyste LED TV-er idag.
Hvis du har en TV-stue med mange vinduer bør du også være klar over at mange TV-er i dag er plaget med mye gjenskinn fra sitt speilblanke panel.
LG LX950 og Philips 8605 er gode eksempler på det.
Her gjør heldigvis HX900 en langt bedre jobb, og er nesten like fri for refleksjoner som 9705.
Dette vil altså ikke oppleves som noe problem i praksis.
På vår Blu-ray testplate konstaterer vi at sortnivået er svært, svært godt, samtidig som detaljer i skyggepartier ikke forsvinner.
Akkurat denne kombinasjonen er gull verdt under filmkvelder.
Vi er også svært begeistret for Sonys fargegjengivelse, som evner å gi naturlige hudfarger samtidig som det fortsatt er trykk i fargene.
Innstillingsmulighetene er forøvrig også gode, og i motsetning til på mange rimeligere modeller får du her også god effekt når du foretar justeringer.
Dette er med andre ord slik vi forventer i denne prisklassen.
HD-bilder, enten det nå er Blu-ray eller HDTV-signaler er altså fremragende.
Etter vår oppfatning er imidlertid Philips 9705 hakket bedre når det gjelder detaljer på vanlige SD-sendinger og DVD-filmer.
Vi presiserer likevel at marginene her er små, og noe de færreste vil legge merke til fra sofakroken.
Sonys Motionflow-funksjon skal sikre jevne bevegelser og panoreringer, og gjør også en svært god jobb; enten du nå ser på film eller sport på TV-en.
Her kan du altså enkelt få silkemyke overganger om du ønsker det, og synes du det blir kunstig - ja, da kan du redusere effekten eller slå av finessen helt.
Vi opplever Sonyen som litt kresen når det gjelder innsynsvinkel, ingen stor sak egentlig, men for best bilde bør du også på denne LED TV-en sitte i riktig høyde rett foran TV-en.
På dette punktet er altså plasma TV-ene fortsatt overlegne.
Hva med 3D-funksjonen?
I denne prisklassen synes vi det er en uting at du må kjøpe en ekstern 3D-sender og briller.
For det første blir det dyrt, for det andre ser det litt teit ut å plassere 3D-senderen på toppen av en ellers så pen TV.
Dette gjelder imidlertid også på Philips 9705, så vi har ikke trukket for det i denne runden.
Sonys bildekvalitet på 3D er derimot overbevisende.
I utgangspunktet plasserer vi den foran LG og Samsung
Et annet pluss i margen for Sony er at HX900 også fås i 52-tommers størrelse, for når det gjelder 3D er mantraet enkelt:
Jo større, jo bedre.
Philips 9705 stopper derimot på 46-tommer, og da blir alternativet 58-tommeren 21:9.
Av LED TV-ene der ute synes vi altså at Sonyen og Philips 9705 er omtrent like.
Når det gjelder 3D er det imidlertid fortsatt Panasonic VT20 som er kongen på haugen.
Det er tydelig at Panasonic har plukket opp noen gode tips via sitt samarbeid med James Cameron.
Konklusjon
Til rundt 22.000 kroner er dette en dyr TV i dagens marked.
Det er derfor godt å se at den lever opp til forventningene.
Det store spørsmålet blir likevel om du skal velge denne modellen eller Philips 9705?
I bunn og grunn spiller det strengt tatt liten rolle:
Dette er to av de desidert beste TV-ene du får kjøpt akkurat nå, og vil gi deg svært gode TV-opplevelser i lang, lang tid.
Vår dom er likevel at 9705 fortsatt er ørlite mer imponerende totalt sett, men at HX900 er den TV-en som per dags dato kommer nærmest.
Hvorvidt du vil være enig vil nok avhenge av personlige preferanser, og ikke minst hva du har av utstyr fra før.
Et soleklart anbefalt kjøp.
Sony Bravia KDL-46HX900
| 1
|
201908
|
Sony Vaio F-serie
Ytelse som en stasjonær i en lekker bærbar pakke?
Vi har testet Sony Vaio F
En PC med Intel Core i7, 8 GB minne, nVIDIA grafikk, 500GB disk og Blu-ray brenner samt full HD skjerm - det høres ut som en ganske kapabel stasjonær PC.
Men Sony har pakket den inn i et slankt, elegant chassis og gjort den til en bærbar.
Dette har sin pris, det blir ikke en maskin i lavprissjiktet, men maskinen er beregnet på de som trenger en kraftig og produktiv maskin som i tillegg er portabel.
En sideeffekt er at maskinen blir en høyst kapabel underholdningsmaskin, som dekker det meste - inkludert 3D spill og Blu-ray avspilling.
Sony satser med andre ord på å slå to fluer i en smekk med sin F-serie.
VPCF12S1E/B er den første modellen vi tester, etter at Sony annonserte sin nye Vaio-satsning i Norge tidligere i år.
Elegant?
Sony Vaio var opprinnelig navnet på stasjonære PC-er som hadde sin styrke på multimedia, og betegnelsen stod for Video Audio Integrated Operation.
Senere ble Vaio først og fremst forbundet med små og elegante, men likevel kraftige bærbare PC-er, mens konkuirrentene sin bærbare PC-er var store, klumpete og i blant direkte stygge.
I de senere årene har bildet endret seg, det er de bærbare som dominerer markedet.
De fleste leverandørene har derfor lagt stor vekt på design og Sony skiller seg ikke lenger ut i samme grad som tidligere.
Men Vaio F-modellen vi har hatt på testbenken er likevel en ganske stilig sak.
Den kommer i koksgrå plast med logo i krom på lokket.
Overflatene er silkematt og skjemmes ikke umiddelbart av fingermerker, verken innvendig eller utvendig.
Også skjermen er matt, etter denne testerens mening en udiskutabel fordel.
Men klistremerkene er på plass, som på alle andre bærbare PC-er.
Betjening
Maskinen er fast i konstruksjonen, og har god balanse.
Tastaturet har numerisk del og styreflaten er derfor plassert mot venstre.
Tastaturet er fast uten svikt, har god separasjon med gode og lydsvake taster.
Layouten er ryddig, spesielt plasseringen av piltastene likte vi.
Det er egne taster for medieavspilling pluss tre dedikerte taster:
"Assist" bringer fram Vaio Care for systemvedlikehold på maskinen, "SI" får fram et eget kontrollpanel og "Vaio" starter styreprogrammet for mediehåndtering.
Pekeplaten er behagelig og presis.
Skjermen
Skjermen har en behagelig matt overflate og med 1920 x 1080 full HD-oppløsning på 16,4 tommer burde de fleste være fornøyd.
De som har problemer med synet kan uansett velge en lavere oppløsning, eller mer nærliggende, en helt annen maskin.
Den høye skjermoppløsningen er jo et av hovedargumentene for å kjøpe maskin som denne.
Betraktningsvinkelen er ikke bedre enn på de aller fleste andre bærbare, må skjermen stilles opp i rett vinkel på bordet foran deg på et fly ser du ikke mye fornuftig på skjermen hvis innholdet presenteres i svart/hvitt, som nettlesere, tekst, regneark osv.
Men avspilling av Blu-ray fungerte utmerket, det er langt mer tilgivelig materiale for alle vinkler på skjermen.
Øverst på skjermen er det innebygget webkamera.
Tilkoblinger
Her er det ikke mye å klage på!
Maskinen har det du trenger til de fleste typer medieproduksjon, uansett hva du holder på med.
Mangler du noe finnes det tilleggskort.
På venstre side finner vi strømtilkobling, nettverk, VGA, HDMI, kombinert eSATA/USB, ExpressCard og FireWire/iLink 400.
På høyre side finner vi tilkoblinger for hodeltelefon og mikofon, 2 USB-kontakter og Blu-ray brenner.
I front finner vi bryter for trådløst og to spalter for henholdsvis MemoryStick og SD-kort.
Ytelse
Maskinen er rask og responsiv, alle oppgaver håndteres uten problemer.
Vi sjekket også responsen på lavnivå med DPC Latency Checker, og selv med alle tjenester aktivert var det ingen av disse som påvirket responstiden.
Batteritiden var derimot ikke spesielt imponerende, uten sparefunksjoner går den tom bare ved å stå påslått etter 1 time og 50 minutter.
Med kontinuerlig avspilling av video fra harddisk ga den opp etter 74 minutter.
Støy og varme
Med en gang maskinen får noe å tygge på tar det ikke lang tid før viften begynner å jobbe.
Dette skjer også ved avspilling av Blu-ray.
Selve maskinen blir ikke spesielt varm, men luften som kommer ut fra åpningene i øvre venstre hjørne av maskinen er fin til å tine kalde fingre på en vinterdag.
Konklusjon
Sony Vaio F byr både på gode kreative muligheter og er samtidig en utmerket underholdningsmaskin.
Den er ikke blant de billigste, men sammenligner vi med andre ledende merker kommer den likevel godt ut.
Prosessoren Core i7-720QM som sitter i denne maskinen er rimelig og ikke like rask som utgaver som sitter i andre bærbare.
Den har en standard klokkefrekvens på 1,6 GHz, men kan i turbo-mode gå opp i 2,8 GHz.
Likevel kan den gi opptil 20% høyere ytelse enn maskiner med Core i5 prosessor.
Praktisk ved tygging av større datamengder som videokonvertering og rendring, og miksing av musikk.
Test av Lenovo-maskinen finner du her
| 1
|
201909
|
Best batteri
Stor og tung maskin med vanlig chuck og ladetiden er 1-2 timer.
Modellen har et tiltalende utseende, og er lett å betjene.
Kvalitetsfølelsen er noe bedre enn det som er vanlig for billigere modeller, men lydnivået er høyt.
Håndtaket er godt å holde i, noe som er en fordel, med tanke på det store formatet.
Vi hadde kanskje ventet oss litt mer av denne modellen, med tanke på pris, og 18 volt gjør ingen betydelig forskjell om vi sammenligner med 14,4-voltsbatteriet under, selv om batteriet på Clas Ohlson's modell varer litt lenger enn andre.
Batteri:
18v NiMh, 1.800 mAh Vekt 1.820 gram Lav/høyveksel:
Ja Oppbevaring:
Hard boks Forhandler:
Clas Ohlson
| 0
|
201911
|
Philips 190G6
Med integrerte høyttalere som på ingen måte er diskret plassert, og med en stor subwoofer inkludert, da snakker vi om en gutteskjerm.
Eller bedrar skinnet?
De fleste skjermer har et diskret design, med smale rammer og slank fot.
Men 190G6 fra Philips er en helt annen historie.
Den har et utseende som krever oppmerksomhet, med glinsende svart ramme, glansbelegg på skjermflaten og store sølvfargede sidepaneler med fire innfelte høyttalere med svart deksel.
LES OGSÅ:
Foten har en stor og blank søyle, og det er store knapper og blå lys.
Baksiden er sort, blank og skinnende, med et deksel som skjuler kontakter og kabler.
De fire høyttalerbrønnene stikker tydelig ut - her er det ikke snakk om å gjemme noe.
Skjermen er helt klart visuelt utfordrende, noen vil synes den er overharry, andre vil bli begeistret.
Likegyldig er det uansett vanskelig å være.
God betjening
Uansett hva man måtte mene om utseendet, så er knappene plassert på en utmerket måte, og hele oppsettet gir god kontroll - langt mer behagelig i bruk enn de vanlige tryknappene som vi finner på de aller fleste skjermer.
I midten finner vi volumknappen, som roterer fritt.
Nivået leser du av på skjermen, det dukker opp en skala så snart du skrur på knappen.
Til venstre finner vi en inngangsvelger, som bestemmer om skjermen skal vise sginal fra VGA, DVI, Scart, S-video, coaks eller komponentinngangene, som alle er plassert på baksiden av skjermen, under det sorte dekselet.
En mer allsidig og tilkoblingsvennlig skjerm har vi knapt sett.
Til høyre finner vi forhåndsinnstillinger for lyden.
På hver side av foten er det tilkoblinger for henholdsvis USB og hodetelefon/mikrofon, og på baksiden er det tilkoblinger for USB til lyddelen, strøm og utsignal til subwooferen.
Skjermen kan bare vippes, ikke heves/senkes eller dreies.
Bildekvalitet
Vi ble positivt overrasket over bildekvaliteten.
Spesielt fargedynamikken var klart over gjennomsnittet.
Det er flere faste fargeprofiler med forskjellige temperaturer å velge mellom, i tillegg til manuell innstilling.
Justeringsområdet er stort, så det er svært gode tilpasningsmuligheter til forskjellige omgivelser.
Den blanke overflaten er ikke vår favoritt, men refleksene vil sannsynligvis ikke være så sjenerende i de sammenhengene en slik skjerm vil bli brukt.
Responstiden var ikke av de aller raskeste, det var etterslep å se på testmaterialet.
Men i praktisk spillsammenheng var det helt uproblematisk.
Betraktningsvinkelen fra sidene var meget bra, du kan godt invitere 4 venn(inn)er til å sitte ved siden av deg og se på skjermen uten at noen på sidene vil få dårligere bilde.
Vertikalt er det derimot ikke spesielt imponerende, her forsvant rødt med det samme vi reiste oss opp og så ned på skjermen.
Lydkvalitet
190G6 kan kobles til et eksisterende lydkort med vanlig stereo minikack, men det er også en innebygd USB-lydenhet.
En driver må installeres, så er det bare å velge denne USB-lydenheten i stedet for den som sitter integrert eller montert i PCen.
Vi ble ikke imponert over lydstyrken.
Ut fra størrelsen på subwooferen og de fire høyttalerene i skjermen hadde vi ventet oss en noe kraftigere lydstyrke.
Lydbildet er ok, men det vrenger fort når du skrur volumet over 90 (det går til 100).
Det er egen volumkontroll på sub-wooferen, og den settes typisk i nærheten av midtstilling, avhengig av rom og plassering.
Til spill og bakgrunnsmusikk er lyden ok, men vi hadde ønsket at den var kraftigere, og dermed jobbet lettere på moderat høye nivåer.
Den sliter litt også før den kommer opp i nærheten av maksområdet.
Konkluskjon
Skjermen er spesiell, men den er god å betjene og har bildekvalitet godt over gjennommsnittet.
Lyden er ikke like imponerende, men den holder på gutteværelset.
I hvert fall når man ikke er alene hjemme...
| 1
|
201914
|
WD Black² SSD og harddisk i ett
Kanskje den mest effektive løsningen for å oppgradere en bærbar.
Dette er ikke en hybriddisk, som vi har testet tidligere ved flere anledninger.
Dette er en 120 GB SSD og en 1000 GB harddisk som er pakket i samme enhet, men fungerer som to helt selvstendige enheter.
Dette gir helt andre muligheter.
WD Black² kommer som en pakkeløsning, og inneholder i tillegg til selve lagringsenheten et par ting som er helt nødvendige for å oppgradere en bærbar eller annen kompakt PC.
Det første du støter på i pakken er en USB-stikk med nøkkel til programvare for kloning av den eksisterende systemdisken og lenke til driver for å åpne for tilgang til harddisk-delen.
For å koble til en ekstern disk finner du en USB 3.0-til-SATA kabel som tar seg av dette.
Selve enheten har en stilig utførelse og kombinerer altså både 120 GB SSD og 1 TB harddisk i samme fysiske enhet.
Perfekt for å oppgradere bærbare PC-er.
Oppdatert:
Tykkelsen er 9,5 mm og den passer derfor ikke i de aller slankeste Ultrabooks.
To forskjellige installasjoner
Pakken inneholder instruksjoner og støtte for to typer oppgradering.
Den ene er ny installasjon av operativsystem på SSD-delen og manuell kopiering av data.
Den andre er kloning av den eksisterende harddisken ved hjelp av programmet Acronis True Image.
Dette må lastes ned, installasjonsnøkkel ligger på USB-stikken som følger med i pakken, som faktisk er formet som en nøkkel.
Siden vi ikke hadde noen oppgraderingsklar maskin for hånden installerte vi WD Black² på vår ordinære test-PC for å kjøre ytelsestestene og sammenligne med andre disker og SSD-enheter vi har testet de senere årene.
SDD først
Når man kobler til enheten til en av SATA-portene i PC-en og starter opp, blir bare SSD-delen registrert av maskinen.
Dette gjør det enkelt og idiotsikkert å oppgradere en bærbar, siden det er bare denne som er synlig som mål for nyinstallasjon eller kloning.
Først når den oppgraderte maskinen har fått operativsystemet installert er du klar for neste trinn, som er å hente fram harddiskdelen i WD Black².
Dette gjøres ved å laste ned og installere partisjonsprogramvaren fra menyen hos WD.
Dit kommer du automatisk når du setter inn USB-nøkkelen, og det tar bare noen få strakser, så er også harddisk-delen på 1 terabyte tilgjengelig.
Sjekker du under diskbehandling ser du at WD Black² opptrer som én fysisk disk med to partisjoner.
Disse er da henholdsvis SSD og HDD.
Ytelse og pris/alternativer
Vi kjørte våre standard ytelsestester og fikk disse resultatene:
Målingene viser at SSD-delen har en ytelse som tilsvarer de rimelige SSD-enhetene i prisklassen under tusen kroner.
Harddisken har en ytelse som ikke skiller seg vesentlig fra andre harddisker med samme kapasitet.
Kombinasjonen WD Black² koster altså 2300 kroner, mens to separate enheter med tilsvarende kapasitet og ytelse koster 600 kroner mindre.
Trekker vi fra et par hundre kroner for kabelen så er vi nede i en forskjell på rundt 400 kroner.
Men sammenligningen sprekker, siden kombinasjonen er helt unik.
Har du en bærbar med plass til bare én 2,5-tommers lagringsenhet har du ikke noe annet valg hvis du skal ha SSD for system og programmer og HDD til datalagring.
I bærbare med utløsbart optisk drev kan man fjerne dette og sette inn et eget adapter til en harddisk i stedet.
Men et slikt adapter koster også penger, ikke så langt unna prisforskjellen vi nevner over.
Konklusjon
I motsetning til hybrid-drev som har litt flashminne i tillegg til roterende harddisk, har WD Black² en fysisk kombinasjon av SSD og harddisk som opererer som to fullverdige enheter.
Ytelsen er tilfredsstillende for SSD-delen og utmerket for harddisk-delen.
Pakken er både stilig og pedagogisk lagt opp, og tilbyr kurante alternative løsninger for oppgradering.
DinSides ferske SSD-tester finner du her
WD Black² WD1001X06XDTL 120GB+1TB
| 1
|
201915
|
Nesten 9 av 10 velger denne med firehjulstrekk
Dette er bilen som gjør Mercedes og Audi grønne av misunnelse.
Med en fra-pris på 545.700 kroner for en BMW 520d Touring med automatgir - og firehjulstrekk på kampanjetilbud til bare 9.900 kroner ekstra - sier det seg egentlig selv:
BMW har hatt et fortrinn ingen av de store konkurrentene har kunnet matche.
Mercedes-Benz har prøvd å møte konkurransen med å tilby en kampanjepris på 612.500 kroner for E250 T CDI 4Matic (204 hk).
Audi A6 tilbys med Quattro først i kombinasjon med en 3,0 TDI V6 (211 hk) til en startpris på hele 695 000 kroner.
Da sier det seg selv:
En relativt liten og mager dieselmotor er tiltstrekkelig for folk flest.
Og pakker du det med effektiv automatkasse og firehjulstrekk inn i solid stasjonsvognluksus – er dette en sikker vinnertrippel du kan kjøre hest med til Bjerke.
En 2-liters dieselmotor på 163 hester er fleksibel nok.
Og 0-100 på 9,1 sekunder og en toppfart på 211 km/t ER tilstrekkelig.
Spesielt når man tar med at oppgitt forbruk ligger så lavt som 0,51 l/mil og CO2-utslippet er 133 g/km.
Imponerende tall når det tross alt er 1840 kilo som skal dras rundt.
Legger du på bare 14 000 kroner, får du den samme motoren med 190 hester.
Forbrukstallene er de samme, men 0-100 går da unna på 8,2 sekunder og den topper på 220 km/t.
Mange gode pakkeløsninger
BMW har samtidig lansert utstyrspakken Advantage Edition på de fleste modellene sine.
Pakken inneholder det meste av det kresne nordmenn ønsker seg av tilleggsutstyr.
Vår testbil er en Advantage Edition med M Sportspakke.
Den inneholder: M sportsratt i skinn, sportsseter i skinn, BMW Individual antrasitt taktrekk, justerbar interiørbelysning, interiørlister i aluminium, innstigningslister og fotstøtte med M emblem, M aerodynamikkpakke, LED-tåkelys, M sportsunderstell (kan velges bort), SPORT+ kjøremodus, BMW nyregrill i sort høyglans, BMW Individual Shadow Line, M emblem på begge sider av bilen, enderør i mørk krom og 18” M lettmetallfelger, oppvarmbart ratt, automatisk avblendbare speil, takreling, gjennomlastingssystem, Park Distance Control (PDC), automatisk klimaanlegg, Bluetooth Professional og DAB+ radio.
Kampanjeprisen er 33.900,-, mens kundefordelen er hele 50.480,-.
BMW priser aggressivt for å kjempe seg til topps.
Er du litt mer enn snittet opptatt av komfort, må du ikke glemme å legge til 9.750 kroner (i kombinasjon med M Sport-pakken) for å få med Dynamic Damper Control.
Den sikrer justerbare dempere og landeveisflyt på nivå med det beste Mercedes kan levere.
«Alle» vil ha xDrive
Av 1272 solgte 5-Serie i 2014, ble hele 1062 levert med firehjulstrekk!
Det sier litt om kampanjen og kombinasjonen som har løftet BMW opp som den virkelig store salgsvinneren i fjor.
Firehjulsdriftssystemet er satt opp med en 40:60-fordeling.
Det gir en bakhjulsdrevet karakter.
Systemet kan variere kraftfordelingen mellom for- og bakhjul, men med denne faste forrdelingen gir den også svært forutsigbare svingegenskaper på hålka.
Facelift i fjor
Sommeren 2013 fikk den en facelift som ikke bare besto av flere mindre og magrere motorkombinasjoner.
Xenon-lys ble standard på alle modeller (alternativt Adaptive LED hovedlys).
Baklyktene ble også noe modifisert, blinklysene innfelt i speilhusene og de nye fangerne fikk trekk vi kjenner fra den nye 3-serien.
Det er også gjort noen endringer i designet på fronten for å minske luftmotstanden.
Av større oppgraderinger innvendig finner vi i det BMW kaller ConnectedDrive som gir internett, nettradio og tilgang til 12 millioner sanger.
Kommandohjulet har nå har fått en berøringsplate som brukes til å navigere i iDrive-menyen.
iTouch-kalles det nye systemet.
Det betyr at du kan skrive telefonnummer eller annet med fingeren - i stedet for å bla og ta oppmerksomheten vekk fra veien.
Dette er imidlertid ekstrautstyr.
Nytt er også en tjenerfunksjon hvor du kan ringe opp en Concierge Service og be om hjelp til generelle spørsmål.
På mange måter er en Google-tjeneste i levende live, som du kan snakke med og be om spesifikke opplysninger.
Det gjelder alt fra telefonnummer, til åpningstider på spisesteder langs reiseruten.
Satser effektivt
Under BMW EfficientDynamics-banneret har BMW virkelig satt opp tempoet når det gjelder å bekjempe utslipp, sikre god drivstofføkonomi og samtidig ivareta kjøregleden.
Det består i hovedsak av fire ting:
BMW Twinpower Turbo-teknologi, 8-trinns Steptronic automat, elektrisk servostyring og Brake Energy Regeneration, som betyr at dynamoen bare produserer strøm når føreren slipper gassen eller bremser og samtidig blir ubenyttet kinetisk energi lagret i batteriet.
Men det er spesielt den nydelige 8-trinns Steptronic-kassa som gjør BMWene så effektive.
Den er faktisk noe så sjeldent som en automatkasse som gir deg lavere forbruk enn om du skulle ha giret selv.
Utslippet på en standard 520d Touring er 122 g/km med manuelt gir.
Med automat: 118 g/km.
Automatkassa gjør også 0-100-sprinten 0,1 sekund raskere.
Lavt utslipp er gunstig for norske avgifter.
Og når du får firehjulstrekk på tilbud i det som er en av de mest kjøreglade stasjonsvognene på markedet, er det lett å skjønne hvorfor 5-Serie slår an.
| 1
|
201917
|
CDBurnerXP Pro 4.2
Det brenner alt fra CD til Blu-ray, og er helt gratis.
Det er samtidig kanskje det beste programmet for alle brenne-behov.
Hver gang et populært program kommer i ny versjon, forventes det at alle de gamle funksjonene er på plass, i tillegg til en rekke nye og nyttige som skal friste deg og meg til å oppgradere.
For programutviklerne er det nærmest å betrakte som en forbannelse som er umulig å komme seg unna.
Blir for tungt til slutt
På et eller annet punkt etter versjon 5 er nemlig problemene nærmest uunngåelige.
Ofte materialisert gjennom det som kalles "bloatware", som først og fremst er betegnelsen på programmer som er blitt så overfylt av funksjoner og så tunge å kjøre at det blir mer fristende å la være.
Det finnes flere eksempler på CD-brenneprogrammer som har gått i denne fellen, og uten å gå i detalj kan vi konkludere med at det heldigvis står noen alternativer klare den dagen programmene rett og slett blir for slitsomme å bruke.
CDBurnerXP
Pro er et eksempel på et program som står langt framme i køen, og som nå er blitt en DinSide-favoritt - uansett hva vi ønsker å bruke brennerne våre til, enten det er snakk å brenne eller kopiere CD-er, DVD-er, ja - endogtil brenning av Blu-ray-plater håndterer dette programmet med bravur.
Enkelt i bruk
Grensesnittet er rent og enkelt, og veldig klassisk for brenneprogrammer.
Du velger først enkelt hva du ønsker å utføre, og deretter er det bare å dra og slippe filer fra det øverste vinduet til det nederste, og avslutte med brenneknappen.
Og i motsetning til de fleste andre brenneprogrammene som tilbys gratis, kan du kopiere plater og lage video-DVDer ved hjelp av CDBurnerXP Pro.
Det er heller ingen begrensninger knyttet til bruken, og det eksisterer ikke noen betalversjon av programmet.
Det er heller ikke befengt med annonser eller annet som kan trekke inntrykket ned.
Men best av alt:
Programmet er noe av det mest stabile vi har vært borti av brenneprogrammer, enten de har kostet penger eller vært gratis.
Vi har nå kjørt versjon 4.2 en god stund, og har ennå ikke opplevd problemer av noe slag.
Anbefales
La deg ikke lure av bokstavene "XP", CDBurnerXP Pro fungerer i alt fra Windows 2000 til Windows 7, men det kan hende du må installere .
NET-rammeverket dersom du ikke allerede har gjort det gjennom Windows Update.
Og glemte vi å nevne at programmet kommer i norsk språkdrakt?
For mer informasjon og for nedlasting av programmet (kun 3 MB), besøk cdburnerxp.se.
| 1
|
201918
|
Kill.Switch
I kill.switch gjør du to ting - skyter og dukker.
Tilsynelatende meget ensformig, er spillet såpass vellaget at det blir moro.
Men er det ikke litt for kort?
Dette må være et av de minst kompliserte spillene vi har spilt på lenge.
Ikke bare er det kun skyting det handler om, men bakgrunnshistorien er i tillegg lite involverende, så du bryr deg ikke spesielt mye om hovedkaraterens motiver.
Likevel er det en hel del god underholdning å hente i kill.switch, men ikke forvent deg noe særlig varighet.
LES OGSÅ:
Vi ser tydelig at Namco har latt seg inspirere av snikeklassikere som Metal Gear Solid og Splinter Cell, da vi ser mye av den samme militære tematikken, en mystisk hovedperson på hemmelig oppdrag og ansiktsløse terrorister som skal utryddes.
Men her slutter likhetene, for kill.switch er, hva spillbarhet angår, fullstendig motsatt av de nevnte snikspillene.
Her er det nemlig bare skyting som gjelder.
Faktisk gjør spillet et par ganger tydelig narr av Metal Gear Solid.
Drep alle sammen!
Vår helt, Bishop, skal komme seg gjennom fem områder, og hver av disse består av en rekke brett.
Det er to ting han skal gjøre i løpet av spillet, og det er å skyte på alt som rører seg, og en gang i blant trykke på en knapp for å åpne en dør.
Det som imidlertid skiller spillet fra mange andre lignende titler, er at du skal bruke objekter som kasser, vegger eller søyler til å gjemme deg bak dem.
Derfra kan du observere fiendenes bevegelser takket være kameraet som kan beveges relativt fritt, og stikke hodet frem for å avfyre skudd.
Det er faktisk to måter å skyte på mens du er skjult.
Du kan lene deg frem og skyte mer presist, men det er naturligvis mer farlig, eller så kan du kun stikke frem munningen på geværet og fyre løs, noe som er tryggere, men du vil mest sannsynlig bomme.
Det er i grunn dette hele spillet går ut på - gå inn i et rom, finn noen kasser å gjemme deg bak og skyt på soldatene som nærmer seg.
Av og til kan du kaste noen granater, og har du flaks, finner du et kraftig, stasjonært maskingevær du kan skyte litt med.
Men til tross for at det høres ekstremt ensformig ut, har spillet et uforklarlig driv som får deg til å ville komme videre.
Det er rett og slett spennende å løpe fra kasse til kasse og gjemme seg, og være lykkelig over at du klarte å komme deg et par meter videre.
Det blir nemlig riktig så hektisk utover i spillet, og hvert sted du kan gjemme deg blir en redning.
Utfordringer
Den kunstige intelligensen til motstanderne er passe bra, i og med at de klarer å utnytte omgivelsene til sin fordel ganske ofte.
Men samtidig er det lett å forstå deres oppførsel o lære seg hvilken rute de kommer til å ta.
Utfordringen i spillet kommer egentlig ikke fra hvor smarte soldatene er, men heller hvor mange av dem som skyter på deg samtidig.
Det er noen elementer med kameraføringen og spesielt lagringsystemet som gjør spillet mer utfordrende enn det burde være - det er for eksempel ingen lagring underveis i brettene, så dør du, må du begynne på nytt.
Dessuten er kill.switch meget kort og det er lite å hente når du har rundet det en gang.
Men det er uten tvil ren, underholdende moro så lenge det varer.
Grafisk står spillet ganske sterkt, med noen stilige utendørsområder, selv om samtidig er mange av interiørene svært enkle.
De fleste av brettene er kledd i grå og blå farger, så ikke forvent deg noe enorm variasjon, men det hele ser temmelig bra ut.
Kill.switch er et kort, intens, bråkete og morsom opplevelse.
Få intelektuelle utfordringer og en historie som egentlig ikke er så spennende gjør det til et hjernedødt, men kult spill.
Konklusjonen vår er altså at det er verdt en titt hvis du har et stort behov for et nytt skytespill, men noe essensielt kjøp er det ikke.
Mer nyttig fra DinSide Data:
| 1
|
201919
|
Asus G73SW
Vi lover deg - denne PC-en gir deg kraft i bøtter og spann.
Det skulle egentlig bare mangle; når du legger 15.000 kroner på bordet til ny PC bør du få vesentlig mye mer av det meste, i forhold til de av oss som alltid sverger til volumsegmentet (4-6000 kroner).
Og vi har sagt det mange ganger; er du for eksempel interessert i seriøs spilling MÅ du opp i prisklasse, det er ingen vits i å spørre en gang hvis du har stramt budsjett.
Råtass
Og det er nettopp den kjøpesterke gruppen Asus vil nå med sin G73S-serie.
PC-ene i denne serien har et litt brutalt utseende, omtrent så langt fra en rosa mini-PC som det går an å komme.
Og modellen vi har sett på er definitivt ingen mini, verken fysisk eller funksjonelt.
Her er noen av de viktigste egenskapene:
Fullt navn:
Asus G73SW 17,3" LED-baklyst, matt skjerm, 1920 x 1080 piksler (full HD)
Skjermen støtter 120 Hz og 3D-visning Intel Core i7-2630QM prosessor (4-kjernet Sandy Bridge) Nvidia Geforce GTX 460 grafikkort, 1,5 GB GDDR5 8 GB DDR3-minne 2 x 500 GB harddisker, hybrid SSD/HDD DVD-brenner for alle formater Minnekortleser HDMI/VGA-utganger 4x USB-porter, hvorav én USB 3.0 Gigabit LAN Webkamera (2 megapiksler) Innebygde 2.1-høyttalere 8-cellers li-ion-batteri, 5200 mAh Windows Home Premium 64 bits Størrelse: 41,5 x 32 x 5,7 cm Vekt: 3,9 kg Ca-pris:
14.995 kroner inkl mva
Spesifikasjonsmessig er dette noe av det råeste vi har vært borti, det eneste vi savner er en Blu-ray-spiller.
Merk at Sandy Bridge-baserte maskiner nå endelig er på vei tilbake i butikkene etter at Intel tidligere i år kalte alle hovedkort tilbake på grunn av en feil i brikkesettet.
Det er ingen tvil om hvem Asus ønsker å nå her.
Designen har et rått og kraftfull uttrykk, den formelig oser av testosteron.
Maskinen er likevel mer anonym i utformingen enn maskinene fra Alienware som har spesialisert seg på PC-er for gamere.
Overflaten er svart og gumiert, og tåler således fingeravtrykk langt bedre enn sine blanke artsfrender.
Alle tilkoblingspunktene sitter på sidene.
Kanskje en stor maskin som denne, som stort sett vil bli brukt stasjonært, burde hatt lyd- og strømuttak i bakkant?
Vi tror flere enn oss synes at det ville vært enda mer ryddig.
God ergonomi
Men ingen spiller hele tiden, og da er det jo greit å vite at maskinen har et stort, godt og responsivt tastatur av typen der hver tast omkranses av tastaturplaten.
Tastene er faste og avgir svært lite støy under skriving.
Det er en liten svikt i platen når du trykker hardt på midten, men ikke nok til at det svekker tilliten til kvaliteten.
Det numeriske tastaturet har litt mindre taster, selv om det er flere centimetre med plass på sidene.
Litt rart kanskje, men hvilken gamer bryr seg?
Pekeplaten har en matt overflate og to separate knapper helt adskilt fra denne.
Totalen er etter vår mening nær perfekt.
Asus har rett og slett hatt et hav av plass å ta av, og det har ført til langt bedre ergonomi enn på mange mindre maskiner.
Magnifique 3D-skjerm
17" og full HD, 1920 x 1080 piksler, og matt overflate.
Etter vår mening en ideell oppløsning for denne skjermstørrelsen, og matt overflate oppleves under mange lysforhold som en befrielse i forhold til de blank som råder markedet.
Asus har imidlertid justert opp skriftsstørrelsen til 125%, noe som etter vår mening er en unødvendig tilpasning for de fleste.
Dette er imidlertid enkelt å justere.
Dette er altså en bærbar PC med 3D-skjerm.
Det betyr ikke at bildet kun fungerer med 3D-visning, men den har muligheten for det - takket være et 120 Hz-panel og medfølgende aktive briller.
3D-funksjonen aktiveres ved hjelp av en egen hurtigknapp øverst til venstre for tastaturet, og krever i tillegg spill og programmer som er forberedt for 3D.
CinePlayer fra Roxio følger med, og denne har muligheten til å spille av filmer i 3D. 3D Vision Photo Viewer byr på en funksjon for å gjøre vanlige 2D-bilder om til 3D, men den virkelig gode opplevelsen får du først når materialet er tilpasset.
Da får du ikke bare følelsen av en dybde i bildet, men også at elementer stikker ut av skjermen.
Absolutt fascinerende, og kanskje aller mest spennende for spillentusiaster.
God spillytelse
Vi testet med Call of Duty Black Ops, Left 4 Dead 2 og Half-LIfe 2 Episode 2, og kan melde om at den generelle spillytelsen er meget bra (ingen overraskelse, egentlig).
Selv i full HD-oppløsning og med alle detaljer skrudd på gikk alt silkemykt og fint 95% av tiden, men vi opplevde litt hakking i de aller mest krevende scenene i Black Ops.
Og det tar oss over i neste del av denne testen, der vi går ytelsen nærmere i sømmene.
Først en titt på Windows 7 sin innebygde ytelsesinformasjon, Windows Opplevelsesindeks, skalaen går fra 1 til 7,9:
Asus G73S slår alle tidligere maskiner vi har testet her.
I tabellen har vi sammenlignet med det nærmeste vi har vært så langt, en annen sylfersk Sandy Bridge-maskin, Multicom Compal PBL21 - som med en prislapp som ligger langt under faktisk byr på ganske sammenlignbar ytelse, ifølge Windows.
Grafikken ser imidlertid ut til å ligge et hestehode foran.
PCMark Vantage går imidlertid dypere til verks, og her er forskjellene langt mer synlige - både på gaming og diskytelse.
Asus-en har som vi allerede har nevnt hybride SSD/HDD-disker, og det merkes:
Dette gir et ganske så annerledes bilde enn Windows interne målinger, spesielt ser vi dette på gaming- og harddisk-ytelsen, som taler til Asus sin fordel.
Hvordan er så prosessor- og grafikkytelsen sammenlignet mot hva du ellers finner i 10-15.000-klassen?
Vi har brukt ytelsesmålingene til Passmark Performance Test som grunnlag:
Dette illustrerer først og fremst at siste generasjon prossorer ligger langt over hva angår ytelse sammenlignet med forrige generasjon - uten at prisen nødvendigvi er høyere.
Nvidia Geforce GTX 460 er dessuten en meget potent grafikkløsning.
Her er hva du får på andre maskiner i samme prisklasse:
Støyer ikke
Uansett hvordan man vrir og vender på det er det ingen tvil om at PC-en ytelsesmessig ligger helt i toppskiktet i denne prisklassen.
Betyr det at den bråker?
Nei.
Asus har laget et meget effektivt system som leder varme fra prosessor, harddisker og grafikkort bort fra maskinen.
Det er vifter som går kontinuerlig, men de er meget støysvake, også under ganske tung belastning.
Støy og varmeutvikling er definitivt ikke et problem, så langt vi har kunnet måle.
Hva så med batterilevetiden?
Et 8-cellers batteri sørger for 2 timer kontinuerlig videoavspilling (720P i Windows Media Player).
Med minimal belastning holdt batteriet i vårt testeksemplar ut i nesten 3 timer.
Det er ikke imponerende, men dette er ikke maskinen du kjøper dersom det først og fremst er lang batterilevetid du ønsker deg.
Konklusjon
Denne PC-en imponerte oss på flere plan.
Ikke bare byr den på knallsterk ytelse, den har god ergonomi og avgir forbausende lite støy uten å bli særlig varm.
Skjermen er svært god, med akkurat passe oppløsning, og totalt sett egner maskinen seg like godt som produksjonsverktøy som spillmaskin.
Kompromissene du må inngå går først og fremst på portabilitet og batterilevetid, men det tror vi målgruppen bryr seg lite om.
Men det er klart:
15.000 kroner er mye penger for en PC i 2011.
Men har du råd, er det ingen tvil om at du får en råtass du vil ha glede av lenge for pengene.
Takk til Komplett.no for utlån av PC-en.
Asus ROG G73SW-91208V
| 1
|
201920
|
Microsoft Wedge Mobile - smart tastatur
Er dette den smarteste tastaturløsningen for nettbrett?
Nettbrett og multi-berøringsskjermer som reagerer både på plassering og trykk har gjort at man kan klare seg uten tastatur og mus.
Men "å klare seg" er én ting, vi har ingen tro på at tastatur og mus står i fare for å bli utryddet med det første.
Det er noe med opplevelsen av å gjøre noe fysisk, å flytte på noe for å skape en forandring, som er helt grunnleggende for oss som lever i fire dimensjoner.
Derfor er undertegnede alltid utrustet med et ekstra tastatur til iPaden når jeg står i fare for å måtte taste noe særlig mer enn korte beskjeder, og ikke har med meg bærbar PC.
Noe herk
Men å ha med noe ekstra er alltid noe herk.
Det veier mer, tar mer plass, og er ikke alltid så funksjonelt som man skulle kunne ønske.
Vi har sett på løsninger som veier mer enn selve iPad-en, og er dobbelt så tykk.
Vi har sett på løsninger som fungerer bra, men tar stor plass, og vi har sett på løsninger som får preg av byggesett.
Det optimale ville vært et kompakt tastatur og fleksibel støtte i ett, og Wedge Mobile er rimelig nær dette.
Microsoft Wedge Mobile
Vi snakker om et svært kompakt Bluetooth-tastatur, men med alle de viktige tastene i tilnærmet full størrelse.
Øverst er det en rad med taster som både kan være funksjonstaster og spesialtaster, i kombinasjon med Fn-tasten.
Vi legger merke til at alle de nye symbolene i Windows 8 er på plass, inkludert vindustasten ved siden av Alt til venstre for mellomrom.
Tastaturet ligger i en flat aluminiumsramme som har en oppbygning på undersiden slik at du får en behagelig skrivevinkel.
Denne oppbygningen huser batteriene, og i hver ende er det en knapp.
Den ene knappen har Bluetooth-symbol og aktiverer oppdagelsesmodus.
Den andre løser ut lokket over batteribrønnen.
Men det er enda en del i pakken.
Vi snakker om en kombinasjon av støtte og lokk, som er i aluminium med et gummibelegg utenpå.
På midten er det et søkk, og du kan brette lokket i denne slik at den står i vinkel og fungerer som støtte for iPad - eller for et hvilket som helst annet nettbrett eller en smarttelefon.
Når du bretter det ut fungerer det som lokk til tastaturet, og beskytter tastene mot det meste.
Selve tastaturet veier 250 gram og lokket veier 200 - tilsammen 450 gram.
Det er kanskje litt tungt, omtrent to tredjedeler av en iPad med smartdeksel, men til å leve med.
I bruk
Når det gjelder bruk kan det ikke være enklere.
Av med lokket, brett det i vinkel, sett nettbrettet på plass og sjekk at Bluetooth er aktivert.
Et kjapt knappetrykk på siden av batteribrønnen sørger for at nettbrettet oppdager tastaturet og oppretter forbindelse.
Tastaturet var overraskende godt å skrive på, med passe motstand og dybde i anslaget.
Den store Enter-tasten er også utmerket.
Piltastene er gode å ha når man skal rette opp alle morsomhetene som skriving på iPad produserer, men Home og End fungerer ikke på iPad.
Vi sjekket også på vår bærbare med Windows 8, og de nye funksjonene her er langt lettere å få fram enn å flytte muspekeren bort i hjørnene.
Det er tydelig at Microsoft har en plan med dette tastaturet, som går langt utover iPad-bruk.
Konklusjon
Tastaturet er kompakt og godt å skrive på, løsningen med lokk og støtte fungerer utmerket og er svært fleksibel, og hele konstruksjonen er både solid og elegant.
Alt i alt en utmerket løsning til en rimelig pris.
Microsoft Wedge Mobile Keyboard (Nordisk)
| 1
|
201921
|
Nissan X-Trail
Du vet hva du får når du kjøper X-Trail:
Gode kjøreegenskaper, god komfort og gir generelt mye for pengene.
Problemet er at det ikke har skjedd stort med X-Trail siden den kom i 2001.
Motormessig fikk den en oppdatering i 2008, men på utsiden ser den omtrent identisk ut.
Prøv også:
Kia Sportage, Toyota RAV4
| 1
|
201922
|
Canon Pixma MG6650
Scorer jevnt over godt på omtrent alle testpunktene.
Canon-skrivere har utmerket seg med gode testresultater i tester både her på Dinside og hos andre testpublikasjoner gjennom mange år.
Det er derfor ikke tilfeldig at hele tre av de fire mest populære skriverne hos Prisjakt.no er levert av Canon akkurat nå.
Modellen vi har sett nærmere på er en ekte fotoskriver med seks blekktanker, i likhet med Epson XP-760.
Det burde derfor være duket for god fotokvalitet.
Skriveren er den klart mest ruvende av de tre, men all arkmating foregår nå i fronten, så du slipper å gjøre plass i bakkant slik du måtte tidligere.
Her er en rask oversikt over de tekniske egenskapene, sammenlignet med de to andre modellene (du finner lenke til dem nederst i denne artikkelen):
Merk at Canon er den eneste som har NFC-støtte.
Det gjør det mulig å opprette forbindelse mellom mobilen (eller andre NFC-produkter) og skriveren bare ved at de berører hverandre.
Brukervennlighet
Canon er gode på brukervennlighet, og det ser vi også denne gangen.
Skriveren settes raskt opp, og installeres automatisk i Windows 8.1 slik at du får full skriverfunksjonalitet.
For å få full skannerfunksjonalitet må du imidlertid installere Scangear-programvaren, enten fra nettet eller fra den medfølgende CD-en.
Skjermen er berøringsfølsom, og til tider litt for berøringsfølsom.
Det har mange ganger ført til at sveip har blitt oppfattet som trykk, og man havner inn i undermenyer uten at man har ønsket det.
Bortsett fra det har vi ikke noe å utsette på brukervennligheten.
Funksjonalitet
Funksjonsmessig er skriveren midt på treet i dette selskapet, med NFC-støtte som selve spydspissen.
Vi må også trekke fram at skriveren er godt knyttet mot nettskyen, og du kan enkelt skanne dokumenter og bilder direkte til populære nettskytjenester som Dropbox, Google Drive og OneDrive.
Merk også at dette er eneste skriver som har kortleser til MemoryStick-minnekort.
De to andre har kun støtte for SD-kort.
Via menyen kan du skrive ut forskjellige spesialpapirer, alt fra noteark til månedsplaner.
AirPlay-støtte er på plass, og lar deg skrive ut direkte fra iPhone/iPad - men vi skulle ønske denne funksjonaliteten bød på flere tilpasningsmuligheter.
Google Cloud Print støttes også, hvis du har Android-basert mobil.
Hastighet
Hvis du er opptatt av at utskrifter skal ekspederes raskt, enten det er snakk om dokumenter med sort tekst, fargebrosjyrer med enkel grafikk eller fotoutskrifter, er dette et supert valg.
Her er den nemlig til dels vesentlig raskere enn de to andre skriverne i testen.
Skanneren er litt tregere enn de to andre, men det merkes ikke på kopiering i særlig grad.
Skannerkvalitet
Skanneren er ikke den raskeste, men er til gjengeld best på detaljnivå i høylys og skygger av de tre.
Den eneste lille innvendingen vi har er at standardinnstillingene kan noen ganger føre til at fargene blir noe varmere enn på originalen.
Dette er imidlertid mulig å justere i innstillingene.
Om du vil, kan du laste ned denne .zip-filen (40MB), som inneholder en innskanning i full størrelse fra hver av skriverne.
Dokumentutskriftskvalitet
Canon er ikke bare raskest, de byr også på en kvaltiet på tekst i svart/hvitt og enkel grafikk i farger som er helt i toppen.
Selv kladdemodus er ofte mer enn godt nok for normal bruk, noe som ikke er tilfelle med Epson-utskriftene.
Dette er definitivt en skriver vi vil anbefale til denne typen utskrifter.
Fotokvalitet
Vi er godt vant når det gjelder fotokvalitet hos Canon, og denne modellen har altså seks separate blekktanker.
De fire vanlige CMYK-fargene, i tillegg til lys magenta og lys cyan.
Disse sørger for fine overganger og raster, og naturlige hudfarger.
Når vi forstørrer utsnitt av bildeutskriftene ser vi tilløp til korn i enkelte detaljer, noe som gjør at vi vurderer fotoutskriftene fra Epson som et lite hårstrå bedre.
Merk imidlertid at korn ikke er synlige på normal betraktningsavstand, og avtar ytterligere når du velger aller beste kvalitet.
Men bruk (Canon-) fotopapir som er kalibrert mot skriveren, kvaliteten på bildeutskrifter på vanlig papir er best hos denne konkurrenten.
Konklusjon
Canon Pixma MG6650 er den største av disse tre skriverne, men byr på god kvalitet på alle utskrifter, også i utkast-modus.
Den er også brukervennlig og enkel å komme i gang med, og løser utskriftsjobbene kjapt og greit.
Skanneren er testens beste, og du kan enkelt skanne bilder og dokumenter direkte til nettskytjenester som Dropbox, Google Drive og OneDrive.
Alt kan styres direkte fra skriveren, men Canon kunne godt ha jobbet litt mer med berøringsskjermen.
Uansett - et fortjent terningkast fem og Best i test-stempel.
Les også om de to andre skriverne i testen: HP Envy 5530 Epson XP-760
Canon Pixma MG6650
| 1
|
201924
|
Canon PowerShot A710 IS
TEST:
For deg med store lommer byr Canon på 6x optisk zoom og bildestabilisator i et relativt kompakt format.
Canon er verdens største leverandør av kameraer og har noe for en hver smak i sitt sortiment.
Mens Ixus-kameraene frir til den designbevisste som ikke trenger all verden av manuelle funksjoner eller zoomegenskaper, er A-serien myntet på den litt mer avanserte brukeren.
PowerShot A710 IS, som erstatter A700, har fortsatt et relativt kompakt format, men innehar også mye av funksjonaliteten fra Canons mer avanserte G-serie.
Den økte størrelsen gjør blant annet at du får et vassere objektiv enn det som sitter i Ixus-kameraene; 6x optisk zoom (35-210mm) med bildestabilisator er slett ikke til å kimse av.
I tillegg er objektivet relativt lyssterkt med f/2,8 som største blender på vidvinkel og f/4,8 på tele.
Makronærgrensen er 1cm, som gir rom for kreativitet på svært nært hold.
CCD-sensoren er av den lille typen, 1/2,5", og kameraet tar bilder med 7,1 megapikslers oppløsning.
Kameraet kan filme i 640x480-oppløsning, 30 bilder pr sekund, eller 320x240@60fps, som gjør at du kan spille av film i halv fart uten at den lugger.
Ekstrautstyr
En av kameraets store fordeler er muligheten for å koble på ekstrautstyr.
Både vidvinkel- og telekonverter er å få kjøpt, som henholdsvis utvider vidvinkelen til 27mm eller tele til 367mm.
I tillegg finnes en ekstern blits, undervannshus og 58mm "close-up lens", som lar deg fotografere på 25cm avstand uten å bruke makro (vanlig nærgrense er her 55cm).
A710 IS er rikelig utstyrt med knapper.
Zoomkontrollen er plassert foran utløserknappen, og på toppen av kameraet finnes et funksjonshjul som lar deg skifte mellom ulike bildemodi, P/A/S/M og filminspillingsmodus.
A710 IS har også panorama-funksjon, der du får hjelp til å ta panoramabilder ved at f.eks. høyrekanten av det forrige bildet vises til venstre i bildet du er i ferd med å ta.
Kameraet har også optisk søker, som først og fremst er grei å bruke dersom du vil spare på batterikapasiteten.
For øvrig benyttes to AA-batterier i kameraet, og alkaliske (som følger med) gir bare 100 bilder etter CIPA-standarden (med skjermen slått på).
Bytter du til NiMH-batterier, derimot, vil du kunne knipse 360 bilder med skjermen slått på eller hele 900 bilder dersom du kun bruker den optiske søkeren.
LCD-skjermen er 2,5" stor, men er ikke utflippbar som den er på A640, som vi vil komme med en test av i nær fremtid.
Oppløsningen er på 115.000 piksler - helt greit, men litt for lite til å kunne kalles knivskarp.
For øvrig har skjermen god innsynsvinkel i begge retninger.
Som vanlig for Canon-kameraer er det også en egen bryter som bytter mellom innspilling og avspilling.
Vi synes ikke dette er en spesielt god løsning, og mener at Canon snart bør lære av andre slik at et lett trykk på utløserknappen automatisk bytter om fra innspilling til avspilling.
Resten av knappeutvalget byr på det meste av det en trenger av funksjoner - piltaster med snarvei til blits og makrofotografering, meny- og display-knapp, en egen knapp for eksponeringskompensasjon og sletting av bilder og en for direkteutskrift.
I midten av piltastene finner vi også func-knappen kjent fra andre Canon-kameraer som gir rask tilgang til bildeinnstillinger etc.
Hyppig klokkestilling
Kameraet har også et godt grep, og det er ingen problem å betjene kameraet med bare høyre hånd.
En konstruksjonsmessig svakhet, derimot, er at kameraet ikke har noen intern klokke, og tar du ut batteriene, må du derfor stille klokka på nytt.
I tillegg er det ikke mulig å ta ut minnekortet uten at batteriene også faller ut, som betyr at du blir nødt til å stille klokka igjen - irriterende!
Oppdatering:
Etter at en leser gjorde oss oppmerksom på at han ikke hadde det samme problemet, tok vi kontakt med Canon.
Kameraet har et lite batteri som tar vare på dato og klokkeslett, men det har sannsynligvis vært defekt på vår testmodell.
A710 IS byr ikke på noen store overraskelser i menyene - her har Canon lenge vært blant de ledende produsentene.
Menyknappen gir deg hovedmenyen, som er delt opp i tre med fornuftige grupperinger av menyvalgene, og func-knappen gir deg kontroll over bildet som skal tas; det være seg hvitbalanse, ISO-verdi, bildekvalitet, selvutløser etc.
For øvrig kan selvutløseren konfigureres helt fritt; både med tanke på antall sekunders forsinkelse og antall bilder som skal tas.
Kameraet har også støtte for manuell fokusering, som gjøres via et forstørret sentrum i bildet, og har også fargeinnstillinger og den morsomme funksjonen "fargevariasjon" der du beholder én farge i bildet mens resten blir sort/hvitt.
Ytelse
Canon PowerShot A710 IS yter varierende.
I seriefotografimodus er kameraet ganske raskt, men ved vanlig bruk, oppleves kameraet som noe tregt når det gjelder lagring av bilder.
Autofokusen er det lite å utsette på - nipunkts-AiAF som også finnes i f.eks. 800 IS er lynrask og presis, selv i dårlig lys.
Den fullstendige tabellen ser du under:
Bildekvalitet
Canon har lenge hatt for tradisjon å levere bilder som er lette å like, og det gjelder selvsagt også for A710 IS.
Kameraet egner seg godt til allround-bruk; det være seg så vel utendørs som innendørs, men ikke uten svakheter.
For det første brennes himmelen ofte ut på utendørsbilder, noe som har vært et "varemerke" for Canon lenge.
Å få med detaljer i himmelen krever at du enten bruker eksponeringskompensasjonen eller foretar lysmåling mot himmelen, men sistnevnte er ikke alltid mulig siden fokus og lysmåling ikke gjøres separat.
Ellers øyner vi også litt kromatisk feilbrytning i bildekantene, men objektivet gir god skarphet på bildene.
På vidvinkel er det også merkbar fortegning.
Innendørsbildene liker vi godt - blitsen har riktignok en tendens til å gi røde øyne, men spres godt i rommet.
Velger du å ta bilder uten blits, vil du sette pris på bildestabilisatoren som gir deg 2-3 trinn lenger lukkertid å gå på.
Merk imidlertid at du må slå av bildestabilisatoren dersom kameraet står stille, ellers vil den forårsake at bildet blir uskarpt, ironisk nok.
Med tanke på ISO-støy gjør kameraet det rimelig godt - støy er ikke spesielt synlig før på ISO 400, og selv på dette nivået er det ganske akseptabelt uten å viske ut for mye detaljer.
På ISO 800 er tilstanden en del verre, men ikke så ille at det ikke kan brukes til nød dersom du er avhengig av at bildet blir så skarpt som mulig og bare har tenkt til å skrive ut i 10x15 eller tilsvarende.
Det hadde for øvrig vært interessant å se hvor godt kameraet hadde gjort det på dette punktet med en 1/1,8" CCD-brikke i stedet for 1/2,5".
Konklusjon
Canon har god tradisjon for å lage gode kameraer, og A710 IS er intet unntak.
Med god bildekvalitet, 6x optisk zoom, bildestabilisator og det du trenger av manuelle funksjoner (ikke RAW, dog), har vi lite å utsette på dette kameraet, selv om vi gjerne skulle hatt en videre vidvinkel for å bli ordentlig fornøyde.
Et par småting trekker også ned - for eksempel skulle vi gjerne ha sett at kameraet hadde hatt litt bedre batterilevetid enn 100 bilder med alkaliske batterier.
Vær også klar over at PowerShot A710 IS er noe større enn det tradisjonelle lommekameraet.
| 1
|
201926
|
Konklusjon & karakter
For deg som er spill- eller data-entusiast er valget enkelt om flatTV står på ønskelisten:
Du bør velge en LCD-modell.
Klarer du deg med 32-tommer bør denne modellen tas med i vurderingen.
Vi har hatt gode erfaringer med AQUOS-modellene til Sharp, og spesielt bakgrunnsbelysningen viser at mye har skjedd siden forrige generasjon.
Det er likevel tydelig at de fleste forbedringene hovedsaklig har kommet innvendig.
Utseendemessig er de ikke lenger blant de mest spennende modellene.
Pris
Displaynet tar 26.474 kroner for denne helt nye modellen.
Selv om du får større flatTVer til en lavere pris (spesielt i plasmasegmentet), har vi lite å utsette på prisen.
Bortsett fra litt lite tekst-TV-minne er det nemlig tydelig at dette er en ny modell:
TVen er enkel i bruk, den har godt med innganger, praktiske finesser, og fungerer godt som spillskjerm.
Sharp oppgir forøvrig at bakgrunnsbelysningen skal ha en levetid på hele 60.000 timer, det tilsvarer - grovt regnet - over 12 timers daglig bruk i nesten 14 år, og skulle holde for selv de største TV-fanatikerne.
Minispesifikasjoner:
32-tommers widescreen.
Oppløsning 1366 x 768.
170 graders betraktningsvinkel Kontrast 800:1, og 450 cd/m2 lysstyrke 3D-Y/C filter for mindre forstyrrelser og bedre fargegjengivelse Tekst-TV med 252 siders minne En TV-tuner gir bilde i bilde funksjon fra to ulike kilder.
Splitscreen gir bilde og tekst-TV samtidig Nicam stereo 2 x10W, 1-Bit audio, Dolby Virtual Avtagbare høyttalere DVI-inngang, tre scart-kontakter, komponentinngang og S-VHS
| 1
|
201927
|
Intel SSD 335
Nyeste generasjon SSD for folket har kommet.
Intel fortsetter å levere stadig rimeligere SSD-løsninger for generell bruk.
De bruker den samme kontrolleren fra SandForce, med sitt eget flashminne.
I denne nyeste serien ser vi for første gang bruk av flashminne med 20 nanometer-teknikk.
Forskjellen mellom de to foregående seriene - fra 520 til 330 - var overgang til en rimeligere flashminnetype med færre skrivesykluser.
Når man nå går over til et flashminne med enda mindre celler vil antallet skrivesykluser bli enda færre.
Likevel skal minnecellene i en slik SSD tåle å bli skrevet til 3000 ganger, og med den aktive disposisjonen av ledige celler betyr dette at du kan skrive langt mer enn 10 GB hver eneste dag i flere år.
Innholdet i pakken
I likhet med 330-serien leveres 335 bare som oppgraderingssett, med festebrakett, skruer, kabler og en liten CD.
Du kan også laste ned programvare for overføring fra harddisk eller annen SSD til den nye SSD-en.
335-serien leveres foreløpig bare i 240 GB kapasitet.
Enheten er 9,5mm tykk, og skallet er helt i metall.
Ytelse
330-serien var overlegen 320-serien, men forskjellen mellom 330 og 335 er varierende.
På sekvensiell skriving ligger resultatene temmelig likt, med 515 899/555 405 skrive/lese for 330 og 531 348/551 550 skrive/lese på 335-serien:
Vårt eget testprogram viser tilsvarende resultater:
Den største forskjellen er i rask skriving og lesing av småfiler.
I AS-SSD oppnår 335-serien en total score på 793 mot 493 på 330-serien.
I praktisk bruk for operativsystem og programmer vil denne forskjellen være merkbar.
Konklusjon
335-serien tar ett skritt videre, med god forbedring av viktige ytelsesparametre.
Prisnivået er foreløpig ikke spesielt mye lavere, men den generelle prisutviklingen på SSD er fallende.
Konkurransen er hard og det varer neppe lenge før 1000-kronersmerket passeres for godt for 240/256 GB SSD også for de nyeste og raskeste modellene for konsumentmarkedet.
Intel 335 Series 2.5" SSD 240GB
| 1
|
201928
|
Splinter Cell (PC)
Hvis du trodde Splinter Cell på XBox var bra, bare vent til du ser PC-versjonen.
Det er noe av det mest involverende vi har spilt på en god stund.
Splinter Cell fra UbiSoft ble sluppet med brask og bram i fjor høst, og toppet raskt salgslistene for XBox-spill.
Velfortjent
Splinter Cell levde virkelig opp til forventningene.
Nå har UbiSoft konvertert spillet til PC, og selv om det i grunn er samme spill, er versjonen så bra at den er verdt en egen omtale.
LES OGSÅ:
En kort oppsummering for deg som ikke har fått med deg hva Splinter Cell handler om:
Forholdet mellom USA og den tidligere Sovjet-republikken Georgia er tilspisset etter at to amerikanske agenter som infiltrerte systemet til den nye presidenten i landet, forsvant.
USA vil gjerne vite hva som skjedde med dem, men på en mest mulig diskret måte.
Derfor sender de inn deg, Sam Fischer.
Sam er en topptrent og erfaren spesialagent, og utstyrt med en mengde høyteknologiske gadgets må han finne ut hvor agentene er blitt av.
Naturligvis kommer du på sporet av en mye større intrige, og plutselig må en krig avverges.
Det er ikke uten grunn at Tom Clancys navn figurerer på omslaget til spillet, for historien er som hentet rett fra en av hans noveller.
Spionasje, storpolitikk, terrorisme og diplomatiske kriser er stikkordene.
Hva er nytt?
Når det gjelder innholdet er det egentlig ingen forskjell mellom XBox- og PC-versjonene.
Historien, oppdragene, grafikken og spillbarheten er identiske.
Likevel er det visse endringer som gjør det hele mye mer fornøyelig på PC-plattformen.
For det første er kontrollsystemet, naturlig nok, annerledes.
Vi trodde at Splinter Cell fungerte bra med XBoxens kontroller, men det var i gamle dager.
Den klassiske tastatur og mus-kombinasjonen som PC-versjonen bruker er nemlig helt perfekt til denne typen spill, som krever total presisjon.
Vi husker alle de gangene vi slet med å skyte i stykker et lite lys i XBox-versjonen, eller ikke klarte å snike lydløst rundt, bare fordi kontrolleren ikke var nøyaktig nok.
Slike problemer eksisterer ikke lenger
når du sikter med musen, treffer du alltid.
UbiSoft har lagt inn en genial måte å justere ganghastigheten på.
Du bruker rett og slett musens scrollehjul
beveger du hjulet et par hakk fremover, beveger Sam seg fortere.
Noen hakk tilbake, og Sam lister seg sakte og lydløst frem.
Det fungerer utmerket.
En annen, hyggelig nyhet, er at du kan mellomlagre hvor som helst i spillet.
XBox-versjonen hadde kontrollpunkt underveis som lagret for deg, men nå kan du lagre så mye du vil.
Ja, denne muligheten dreper kanskje litt av spillets spenning, men vi synes av Splinter Cell på XBox rett og slett var litt for vanskelig til tider, og det å måtte gå helt tilbake til siste kontrollpunkt hver gang du døde kunne fort bli irriterende.
Nå som du kan mellomlagre når som helst, blir spillet litt enklere men fremdeles mer enn krevende nok.
Grensesnittet er også blitt enklere å ha med å gjøre.
Du bruker musepekeren for å velge våpen eller gadgets du vil bruke, og det fungerer selvsagt mye bedre enn den noe upraktiske løsningen XBox-utgaven hadde.
Disse forbedringene gjør at PC-utgaven rett og slett er mindre frustrerende, mer strømlinjeformet og mer gøy å spille.
Litt om spillbarheten
Som de fleste sikkert har fått med seg, handler Splinter Cell om sniking, infiltrasjon og være mest mulig usynlig.
Det dynamiske lyssystemet gjør at du kan utnytte skygger for å holde deg skjult, og en synlighetsmåler viser deg til enhver tid hvor synlig du er.
Er det for lyst i et rom, er det bare å skyte lysene i stykker.
De fleste oppdragene foregår rundt eller på innsiden av diverse kontorbygg.
Uansett hvor du befinner deg, kan du være sikker på én ting det er alltid bevæpnede vakter i nærheten.
Du kan gjerne forsøke å komme deg uhørt forbi dem, men da må du selvsagt sørge for å holde deg musestille og unngå lys.
Ofte er den beste løsningen å rett og slett fjerne vaktene for godt, men også dette må gjøres forsiktig.
Du kan snike deg bak fiendene, ta tak i dem, dra dem til et mørkt sted og slå dem bevisstløse.
Av og til kan du også avhøre dem, og en smart taktikk, hvis det er flere fiender i nærheten, er å bruke dem som menneskelige skjold.
Du har selvsagt skytevåpen på deg, og til tider er du bare nødt til å skyte for å drepe.
Men dette skal unngås så langt det er mulig.
Den mest fryktede lyden i Splinter Cell er den umistenkelige bassnoten som advarer deg om at noen har lagt merke til deg.
Det er denne lyden du skal unngå å høre ved å skyte vekk lys, overvåkningskameraer, fjerne plagsomme vakter og generelt være ytterst forsiktig.
Det er det spillet handler om, og det er det som gjør spillet så vanvittig spennende.
Riktignok må du smøre deg med en del tålmodighet, da det kreves noe venting i skygger, mens vaktene kikker rundt og ser etter deg.
Men det er desto mer givende når du endelig klarer å liste deg ubemerket forbi tre leiesoldater med AK-47.
Den kunstige intelligensen til fiendene er relativt god.
Vi fant likevel noen feil, da lik vi etterlot midt i veien likevel ikke ble oppdaget selv om vaktene så rett på dem, eller da vi ble sett selv om vi var i fullstendig mørke.
Feilene er imidlertid ikke plagsomme, og generelt fungerer motstandere meget bra.
I gadget-himmelen
Sam Fischer er utstyrt med dingser som ville gjort James Bond misunnelig.
Hans høyteknologiske drakt har innebygd nattsikte, som er helt essensielt i mørke områder, samt en temperaturfølsom modus, som vi ikke brukte så ofte, men som likevel er nødvendig noen ganger.
Litt lenger ut i spillet finner vi et gevær som i tillegg til å drepe kan skyte ut prosjektiler som ikke skader målene, bare uskadeliggjør dem.
Du kan også benytte deg av et lite kamera som kan snikes inn under dørene, små kameraer du kan klistre på vegger og som overvåker området for deg, langdistansemikrofon for å ta opp mistenkelige samtaler, miner, granater og gassbomber.
Noe for enhver anledning, altså.
Utenom mengder av kult utstyr har Sam også imponerende mange bevegelser.
Vi har allerede nevnt at han kan dra med seg fiender og slå dem ut, eller bruke dem som skjold.
Sam kan også klatre nedover stiger og piper, klatre over gjerder, rappellere ned fra vegger, dobbelthoppe for å nå høyt plasserte mål, og kanskje den mest imponerende bevegelsen: splitthoppet.
Du kan selvsagt trekke ditt våpen uansett hvilken stilling du er i.
Enda penere grafikk
Splinter Cell på XBox var et meget vakkert spill.
På en god PC ser det hele enda bedre ut, takket være PC-skjermens høye oppløsning og skarphet.
Det er rett og slett noe av det vakreste vi har sett, først og fremst takket være de utrolige lys- og skygge effektene, som ikke bare er der for pynt, men også har en funksjon i spillet.
Selv om Splinter Cell ikke viser oss storslåtte utendørsarealer av typen Unreal II, er det likevel vanskelig å ikke bli imponert.
Det meste foregår på innsiden av tilsynelatende hverdagslige kontorbygninger, men det blir likevel aldri kjedelig.
Kanskje nettopp fordi interiørene er så realistiske og så detaljerte at vi glemmer av og til at det er et dataspill vi snakker om her.
Det er i detaljene spillets styrke ligger, bare legg merke til tikkende veggklokker, den delikate surringen til datamaskiner eller brukte arbeidsklær som drypper vann.
Det samme gjelder lyden, som virkelig bidrar til opplevelsen.
Det er essensielt å lytte etter skrittene til vaktene, lyden av overvåkningskameraer og ikke minst lydene du lager selv.
Konklusjon
Vi har spilt Splinter Cell på XBox, men likevel føltes det som en helt ny opplevelse å prøve spillet på PC.
Først nå føler vi at vi virkelig fikk oppleve Splinter Cell-verdenen slik den er ment å være.
Derfor kan vi ikke annet enn å anbefale spillet til absolutt alle som liker snikespill, og også deg som ikke har prøvd slikt før bør gi Splinter Cell en sjanse.
Det krever en del tålmodighet, ja, men resultatet er virkelig givende.
Vi har nesten lyst å si at selv om du har XBox og Splinter Cell fra før, bør du prøve det på PC også.
| 1
|
201929
|
Samsung Series 7 700Z
Nær perfekt PC fra Samsung.
Samsung har de siste årene blitt oftere og oftere forbundet med produkter med meget god design, ikke minst på TV-fronten.
Da de tidligere i år lanserte Series 9-PC-en, var det klart at også selskapets datadivisjon virkelig hadde satt design på dagsordenen.
Maskinen gav klare assosiasjoner til MacBook Air, med sin syltynne design - uten verken harddisk eller optisk drev innabords.
Ingen tvil om at Intel hentet inspirasjon fra begge da de definerte den nye PC-kategorien ultrabook i sommer.
Apple-assosiasjoner
Series 7 hører derimot ikke til ultrabook-segmentet, men også denne gangen har Samsung laget en PC som designmessig minner om en Mac - nærmere bestemt Macbook Pro.
Det er altså snakk om en fullblods PC med Intel Core i-prosessor, med både harddisk og optisk drev, men med noen smarte detaljer som gjør at den skiller seg ut fra den store hurven.
Og vi sier det med én gang, 700Z har vært en av de mest spennende PC-ene vi har lagt våre klamme hender på denne testsesongen.
Forskjellen ligger i detaljene, og her har Samsung truffet spikeren på flere områder:
Stilren design – slank og glatt utforming uten utstikkende detaljer og nesten uten klistremerker.
Børstet metall i lokk og rundt tastaturet, bunnen er i plast, men med samme metalliske preg.
Kun ett lokk på undersiden, tydelig merket "Memory" for deg som vil oppgradere fra 6 til 8 GB RAM.
Tynn ramme – vår test-PC har 14-tommer skjerm, men kabinettet tilsvarer egentlig en 13,3-tommer.
I likhet med siste generasjon Samsung-TV-er, har nemlig Series 7 en svært tynn ramme rundt skjermen.
Lekkert!
Høyoppløst, matt skjerm – 1600 x 900 piksler på 14-tommer skjerm gir vesentlig bedre skarphet - og mulighet for flere programvinduer - enn sedvanlige 1366 x 768.
Skjermen er dessuten lyssterk, og har gode innsynsvinkler.
Lysstyrken dempes automatisk når det er mørkt i rommet.
SSD integrert på hovedkortet.
8 GB integrert SSD sørger for rask oppstart og oppvåkning fra dvale, samt at programmene du bruker mye starter raskere.
Dette vil fungere selv om du skulle velge å bytte ut harddisken i maskinen med en annen disk/SSD.
Godt utrustet
På innsiden i vår testmodell sitter en Intel Core i5-2430M-prosessor.
Når det gjelder best mulig kombinasjon mellom ytelse/pris er dette kanskje det klokeste prosessorvalget i dag.
I tillegg har den blant annet en romslig harddisk på 750 GB (7200rpm), hybrid Intel/AMD-grafikkløsning, USB 3.0-port og Bluetooth 3.0-støtte.
For full oversikt over spesifikasjonene, klikk her.
Slik er den i bruk
Fra du skrur på maskinen til Windows 7 Home Premium er lastet og klar til bruk, tar det ikke mer enn 18 sekunder.
Det er ekstremt raskt, vi har knapt sett raskere i våre tester.
Dette skyldes i stor grad at PC-en har en hybrid SSD/harddisk-løsning, som tidligere beskrevet.
Også når maskinen er i dvalemodus går det relativt kjapt før maskinen er klar til bruk igjen, normalt mellom 3-5 sekunder.
Chicklet-tastatur med baklys gjør det enkelt å bruke maskinen i mørke.
Refleksjoner i skjermen fra baklyste taster er ikke noe problem, siden denne er matt.
Tastene er dessuten fast, støysvake og tastaturet som helhet er eksemplarisk utformet - med ett lite unntak:
Enter-tasten burde gått over to rader, det hadde eliminert denne typen tastefeil:
Pekeplaten er stor og multberøringsfølsom.
De helintegrerte knappene krever muligens litt tilvenning.
Personlig har jeg for vane å bruke to hender på pekeplaten, og oppdaget for eksempel at man ikke kan berøre venstre museknapp når man skal høyreklikke.
I de fleste tilfellene handler det om (u)vaner, og etter noe bruk hadde vi ikke problemer med løsningen.
Bra lyd, lite støy
I skjermleddet sitter et par stereohøyttalere, og disse avgir en lyd som er fyldigere enn hva en normalt opplever fra denne typen PC-er.
Til lav bakgrunnsmusikk til arbeidet er dette absolutt akseptabelt, men forvent ikke så mye mer.
På baksiden av skjermleddet sitter en vifte.
Denne summer på svært lave hastigheter i de aller fleste situasjoner, og er dermed knapt hørbar, det er faktisk vanskelig å avgjøre om det er viften eller suset fra harddisken vi hører.
Under tung belastning kan du risikere at den spinner opp, men den blir aldri sjenerende - og gir seg så snart belastningen er over.
Nok en gang et eksempel til etterfølgelse.
Maskinen kommer med en del programmer installert, blant annet prøveversjoner av Norton Internet Security og Norton Online Backup.
Disse "nag-er" deg litt og ber deg registrere deg for å fortsatt få tilgang etter prøveperioden.
Utover dette er utvalget relativt fornuftig - og viktigst av alt - det degraderer ikke bruksopplevelsen som vi dessverre har opplevd på en del av konkurrentene de siste årene.
Maskinen oppleves som rask og responsiv.
God generell ytelse
Og det leder oss over på ytelsestestene.
Først tar vi en titt på Windows' egen opplevelsesindeks:
Prosessor: 6,9 Minne (RAM):
5,9 Grafikk:
3,5 Spillgrafikk:
6,5 Primær harddisk:
5,9
Grafikk-tall på 3,5 er lavt, og lavere enn hva som er vanlig for Intel HD Graphics 3000.
Det er imidlertid ikke noen grunn til å bekymre seg, maskinen takler alt av vårt utvalg av HD-filmer, uten å bli det minste svett.
Starter du et spill eller andre grafikkintensive applikasjoner, tar AMD Radeon 6490-grafikkbrikken over, og dette skjer sømløst i motsetning til første generasjon hybride grafikkløsninger.
Grafikkytelsen er uansett ganske midt på treet, i diagrammet under har vi sammenlignet tall vi fikk i Passmark Performance Test, og sammenlignet mot grafikkløsningen i andre PC-er til rundt 8000 kroner:
Prosessorytelsen er mer enn nok til det aller, aller meste, men slett ikke enestående sett i forhold til andre maskiner til omtrent samme pris:
God batterilevetid
Batterilevetiden er imidlertid svært god.
Merk imidlertid at maskinen kommer satt opp til å slutte å lade ved 80% kapasitet.
Dette er gjort bevisst for å øke antall ladesykluser (maskinen skal klare mer enn 1000, ifølge Samsung), og kan skrus av hvis ønskelig.
Hvis du gjør det, viser våre målinger at du kan forvente en batterilevetid på mellom 7 og 8 timer, eller mellom 5 og 6 dersom du stopper på 80%.
Dette er meget bra tall, selv om vi har sett bedre tidligere denne sesongen.
Konklusjon
Samsung Series 7 er den første PC-en vi har hatt inne denne sesongen der vi stort sett er fornøyd med alle aspekter.
De få ankepunktene vi har skissert i oppsummeringen under er langt fra nok til å fravriste maskinen en sekser på terningen.
Det er bare å gratulere Samsung med en av årets beste PC-er.
7 Series dukker opp i butikkene i november, både som 14-tommer og 15,6-tommer.
Prisen på vår konfigurasjon ligger på rundt 8000 kroner på lanseringstidspunktet.
Les også vår test av en åpenbar konkurrent:
Dell XPS 15Z.
Hele testoversikten finner du her.
Samsung 700Z3A-S01SE
| 1
|
201931
|
Brukervennlighet, bildekvalitet, karakterer og konklusjon
Canon Powershot G5 er et avansert kamera, men vi synes likevel brukervennligheten er godt ivaretatt, med enkel tilgang til vanlige innstillinger, og svært gode automatiske innstillinger.
Meny på norsk hjelper selvsagt også.
Andre ting som også påvirker brukervennligheten, er blant annet oppstartstid og batterilevetid.
Oppstartstiden er den samme som på G3, rundt 4,5 sekunder, som er bra for denne typen kamera.
Batterilevetiden er eksepsjonelt bra.
Det proprietære oppladbare Lithium Ion-batteriet holder til flere hundre bilder, selv med blits og LCD aktivert.
Her finner du knapt kraftigere løsninger på markedet.
Kollega Kai Thon i digit.no tok for eksempel 450 bilder før batteriet trengte lading.
Vi likte at du slipper å ta ut batteriet når det skal lades, du putter bare inn pluggen fra den medfølgende batterieliminatoren/laderen direkte i kameraet.
Vi kunne ønsket at du hadde hatt muligheten til å få kameraet til å dukke opp som en ekstern harddisk i Windows Utforsker, noe som dessverre ikke er mulig.
Men i Windows XP startes automatisk en veiviser for overføring og navngivning av bilder, og det er tross alt en brukervennlig løsning.
Den vridbare LCD-skjermen er også med på å heve brukervennligheten.
Skjermen er skjult og beskyttet når kameraet ikke er i bruk, og vippes enkelt ut og vris i ønsket posisjon når du skal ta bilder.
Løsningen er perfekt for eksempel når du tar bilder over høye gjerder, folkemengder, også langs bakken, eller i den såkalte "bergenserposisjonen", altså når du tar bilder av deg selv.
LCD-skjermen kan også vris helt rundt og klappes inn i kameraet dersom du skulle foretrekke dette når du fotograferer.
Bildekvalitet som holder
Du trenger ikke å være en god fotograf for å ta gode bilder med G5.
Sett kameraet i autoposisjon og la den kontinuerlige autofokusen sørge for at motivet er skarpt, og trykk på utløseren.
Avanserte brukere vil sette pris på hele ni forhåndsinnstilte hvitbalanse-innstillinger, og de fem blitz-innstillingene.
Blitz-spredningen er god og sørger for riktig eksponering på innebildene dine.
Det lyssterke objektivet gjør at du også kan forvente skarpe innendørsbilder uten at du nødvendigvis trenger god rombelysning eller blits.
Generelt svært er lite bildestøy og god skarphet, samt fin fargegjengivelse gjennomgangstonen på bildene vi tok under testperioden.
Skulle vi trekke noe som helst når det gjelder bildekvalitet, måtte det være at vi erfarte enkelte problemer med eksponeringen i vanskelige lysforhold.
For eksempel har vi opplevd at detaljer i en lys bakgrunn (for eksempel himmel) er blitt utvisket til fordel for et riktig eksponert hovedmotiv.
Du vil derimot neppe oppleve dette som et stort problem.
Konklusjon
Selv om forbedringene fra G3 er minimale (bortsett fra høyere oppløsning), ble vi ikke skuffet etter å ha testet G5.
G3 er tross alt vår testvinner i 4-megapikselsklassen.
Både konstruksjon, betjening og bildekvalitet er blant de beste på markedet, etter vår mening.
Men siden det er få nyheter og forbedringer fra forgjengeren, vil G3 til redusert pris være et lurere kjøp for mange.
Pr i dag er det kun de færreste som vil dra nytte av den ekstra megapikselen, mener vi.
Kameraet er en klar kandidat til å bli ny testvinner i 5 megapikselsklassen, men vi venter med avgjørelsen til vi har testet blant annet Nikon Coolpix 5400 og et par andre spennende nykommere.
| 1
|
201933
|
Multicom Kunshan P150
Snakk om ulv i fåreklær!
Nettbutikken Multicom ligger på Åmli utenfor Arendal, og har 22 ansatte.
I skrivende stund er Multicom Norges eneste produsent av bærbare PC-er.
Det vil si, de skrus sammen og tilpasses her, under eget merkenavn.
For få år siden var det mange her til lands som gjorde det samme, hvem husker ikke Cinet, Zepto og Tundra, for eksempel.
Nå er alle borte, men Multicom har funnet sin nisje, og kjører på for fullt med sine spillmaskiner.
Råtass i dress og slips
Og det er i sannhet en spillmaskin vi har hatt på testbenken, selv om man ved første, andre og tredje øyekast på maskinen tenker mer bedrift, dress og slips.
Men dette er i sannhet en ulv i fåreklær, noe vi merker så snart vi starter maskinen.
Men først tar vi en kjapp titt på noen av de viktigste egenskapene:
15,6" matt skjerm med full HD-oppløsning (1920 x 1080 piksler) Intel Core i7-2720QM firekjernet prosessor (Sandy Bridge) Nvidia GeForce GTX560M grafikkort med 1,5 GB minne 8 GB minne 500 GB harddisk, 7200 rpm DVI Dual Link og HDMI 1.4 skjermutganger Trådløst nettverk (a/b/g/n) Bluetooth Gigabit nettverk DVD-brenner for alle formater Fingeravtrykkleser4 stk USB-porter (2x 2.0 og 2x 3.0) 1 stk Firewire-kontakt 1 stk eSata-kontakt S/PDIF digital lydutgang 2 megapiksels webkamera Minnekortleser (MMC/MS/SD)
Levert med Windows 7 Home Premium 64 bits 376 x 256 x 35~43mm (BxDxH) 3,1 kg Pris denne konfigurasjonen 13.382 kroner Pris starter på 11.869 kroner (uten OS)
Dette er uten tvil blant de best utstyrte bærbare vi har hatt på testbenken, ikke minst hører skjerm med full HD-oppløsning, Dual Link DVI (muliggjør høyere oppløsning enn full HD på ekstern skjerm) og fingeravtrykkleser til sjeldenhetene.
Legger vi til den kraftige prosessoren og grafikkortet, er det ingen tvil om at det er gamerne Multicom først og fremst henvender seg til.
Rent designmessig er maskinen temmelig anonym.
Innpakning i mørkt grå, matt plast - uten fartsstriper, symboler og lys, gjør dette til en ulv i fåreklær, som appellerer til langt flere enn til hardbarka gamermiljøer.
Maskinen har en slags gumiert overflate som er svært motstandsdyktig mot fingeravtrykk, og det setter vi pris på.
En annen ting vi liker er at strømkontakt, skjermutganger og eSata-tilkobling sitter i bakkant.
Å slippe disse (tykke) kablene på siden, ser vi på en som stor fordel.
Skjermen er lyssterk og fin, og det er en sann befrielse å jobbe (og spille) mot en matt skjerm som ikke reflekterer alt og alle.
Spesielt når du sitter med ryggen mot vinduet, og når skjermbildet er mørkt, kan blanke skjermer være et stort problem.
Tastaturet er av chicklet-typen, der hver tast er isolert fra de andre.
Tastaturplaten er fast og fin, og tastene responsive.
De avgir litt lyd under skriving, men ikke noe i nærheten av hva som kan kategoriseres som støy eller skrangel.
Tasteplasseringene er fornftige, returtasten bred og høy - i det hele tatt er dette et godt tastatur å skrive på.
Og nevnte vi at ÆØÅ-tastene er markert med KUN ÆØÅ?
Ett av veldig får helnorske tastaturer akkurat nå.
Windows som opsjon
Vårt testeksemplar kom med ferdig installert og konfigurert Windows 7.
Men i motsetning til 9 av 10 PC-er som selges, kommer den uten "crapware", det vil si prøveversjoner av programvare fra tredjepartsleverandører som fungerer som rene reklamekampanjer, gjerne med tilhørende sprettoppvinduer i hytt og vær.
Det kan hende du sparer noen kroner på at maskinen kommer med dette, men vi foretrekker defintivt et "rent" oppsett som på denne maskinen.
Og hvis du har Windows-lisens fra før kan du få maskinen levert uten - og spare 500 kroner.
Oh-la-la for en ytelse
Windows er ferdig lastet på 30 sekunder.
Det er raskt, men vi tør vedde på at det ville gått dobbelt så raskt med en potent SSD innabords.
Maskinen kan leveres med inntil 600 GB SSD i stedet for harddisk, så mulighetene er definitivt til stede for den som vil ha enda raskere maskin.
Men rask - det er den uansett.
Windows egen opplevelsesindeks gir oss følgende pekepinn, og i tabellen under har vi sammenlignet mot MSI GT680R - som er den raskeste maskinen vi har testet før vi fikk Kunshan P150 på testbenken:
Multicom bedre på tre av fem punkter, altså, men ytelsestestene til Passmark gir mer kjøtt på benet, og hvis vi holder oss til de to maskinene fortsatt, får vi følgende forskjeller:
MSI knuser Multicom på diskytelse takket være at den har to disker i RAID, men har også vesentlig raskere minne.
Men prosessoren er ganske mye raskere på Multicom-maskinen.
Ytelsen under praktisk bruk behøver derfor totalt sett ikke være særlig stor mellom de to maskinene.
Det er i hvertfall ikke noe vi var i stand til å oppdage.
Hvis vi sammenligner prosessoren i denne PC-en med andre PC-er i prisklassen rundt 12.000 kroner, ser vi at ytelsen ligger helt i toppklassen:
Også grafikkløsningen biter godt fra seg, og understreker at dette er en PC som definitivt bør tas med i betraktningen hvis spilling er i din interesse.
Nok en gang har vi sammenlignet med andre PC-er til rundt 12.000 kroner:
Batterilevetiden er imidlertid ikke allverden, men det hadde vi heller ikke forventet.
Høyytelsesmaskiner er sjelden veldig strømgjerrig, naturlig nok.
I diagrammet under har vi sammenlignet levetiden mot de to naturlige konkurrentene MSI GT680R og Asus G73S:
Konklusjon
Kunshan P150 framstår som en solid maskin med høyt utstyrsnivå og ytelse som ligger helt i toppen i denne prisklassen.
Vi har funnet få ting å sette fingeren på, det måtte være at viftene opptrer litt nervøst, noe som kan oppleves som forstyrrende om du sitter i svært stille omgivelser, og at batterilevetiden ikke er dens sterkeste side.
Det tror vi imidlertid ikke betyr allverdens for målgruppen, og derfor kroner vi maskinen ganske enkelt med terningkast 6.
Ytelse i toppen altså, men for hvor lenge?
Senere i sommer skal vi blant annet se nærmere på toppmodellen fra Alienware - som ifølge Dell skal være den raskeste maskinen på planeten.
Følg med!
Husk også å få med deg de andre PC-ene vi har testet i det siste.
Takk til Multicom for utlån av maskinen.
| 1
|
201934
|
Apple iPod Mini
iPod Mini er lillebroren til den vanlige, 20 GB-utstyrte spilleren vi kjenner så godt.
Og den vekker garantert oppsikt, tross alt er den enda lekrere enn storebroren.
Men er den noe bra?
Det er to iPod-modeller på markedet akkurat nå:
Den ordentlige utgaven, med 20- eller 40 GB-kapasitet, hvit farge og større fysiske mål, samt iPod Mini, den lille versjonen med 4 GB lagringsplass.
Vi har nylig testet 20 GB-versjonen (les testen her), og nå er turen kommet til minstemann i familien.
Det er en kjent sak at design og utseende er et personlig spørsmål, og det som faller i smak hos noen behøver ikke å være likt av andre.
Men vi vil likevel påstå at iPod Mini er enda lekrere og stiligere enn den store varianten.
Den er rett og slett så stilren og gjennomført at det blir nesten vakkert.
I tillegg er den også virkelig liten, og passer i en hvilken som helst lomme.
Den veier heller ikke mer enn 102 gram, og det følger også med beltefeste, om du ikke ønsker å ha den liggende i lommen.
Like muligheter
iPod Mini benytter mange av de samme teknologiene som den store iPod-utgaven.
Den har samme type trykkfølsomt navigasjonshjul og identisk menysystem.
Den kan kobles til PCen via USB eller FireWire, og batteriet blir også ladet opp mens den er tilkoblet.
Du må installere iTunes-programvaren for å flytte filer over til iPoden, og selv om programmet er brukervennlig og raskt, kunne vi selvsagt ønske at man kun trengte å plugge inn spilleren uten å måtte legge inn noen programmer.
Brukeropplevelsen er, som forventet, helt herlig.
Navigasjonshjulet responderer bra, og du bruker det til å styre menyene, velge sanger fra spillelister, justere volumet og andre funksjoner.
Det er fire knapper integrert i hjulet:
En Meny-knapp, en play/pause-knapp og to knapper for å skippe låtene.
Og for å akseptere valg trykker du inn midten av hjulet.
Det hele fungerer logisk og selv lite tekniske brukere bør ikke frykte iPoden.
Menysystemet er også svært enkelt, med tydelige kategorier som Naviger, Ekstra og Innstillinger.
Det er lett å finne frem til sanger og tilleggsfunksjoner, og det er essensielt i denne typen musikkspillere.
Lyd og varighet
De innsigelsene vi hadde mot den store versjonen av iPod må vi imidlertid gjenta her også.
Lyden er svak, selv om det finnes muligheter for å forsterke denne.
Kvaliteten på lyden er bra, men vi heller fremdeles noe mot Creative- og iRiver-spillere når det gjelder bassgjengivelse og klarhet i lyden.
Og de medfølgende øreproppene er ikke verdens beste.
Vi hadde også likt flere tilleggsfunksjoner som radio og opptak, men det er fullt mulig å bygge ut iPoden til å støtte disse.
Du får også kjøpt tilleggsutstyr som fjernkontroll og dokkestasjon, men iPoden du tar ut av pakken kan ikke stort mer enn å spille musikk.
Dessuten er batterilevetiden på kun 8 timer.
Det er lite.
Den store iPoden spiller i 12 timer, Creative Zen Touch i 24.
Det som kanskje er aller mest tvilsomt er den relativt høye prisen på iPod Mini.
Selv om 2.290 kroner kanskje ikke er så avskrekkende, husk at det er bare 4 GB lagringsplass du får.
Du trenger ikke å legge til mange hundrelapper før du har råd til den betraktelig mer romslige 20 GB-versjonen, og sånn sett gir ikke iPod Mini spesielt god valuta for pengene.
Resultatet blir at iPod Mini blir enda mer image-preget enn storebroren.
Dette er en spiller for de som ønsker en smykke å vise frem, og er ikke spesielt opptatt av de tekniske spesifikasjonene.
Den er nydelig, liten og deilig å bruke, men ønsker du mer for pengene, anbefaler vi at du går for den store versjonen.
| 1
|
201935
|
Fujitsu-Siemens Amilo L7320
Amilo L7320 fra FS er en rimelig og nokså enkel bærbar PC.
I tillegg er den i grunn helt blottet for overraskelser - både på godt og vondt.
I julen hadde vi den gleden å se på en billigmodell fra Asus, som til en pris av fem høvdinger viste seg å være et helt akseptabelt kjøp.
Men det finnes selvsagt flere alternativer i denne klassen, og et av dem kommer fra Fujitsu-Siemens.
LES OGSÅ:
Minimalistisk design i sort og sølv.
Fujitsu-Siemens kunne holdt prisen nede ved enten å ofre byggekvaliteten eller lempe på maskinvare, og det er hovedsakelig det siste som har vært aktuelt.
Dette gjenspeiles tydelig i spesifikasjonene:
Intel Celeron M 380 @ 1,60 GHz 15,4" skjerm i bredformat (1280 x 800 piksler) 512 MB DDR2-minne (1 x 512 MB) 40 GB harddisk (5400 rpm)
Dual-layer DVD/CD-brenner S3 Unichrome Pro (64 MB delt minne) 54 Mbps WLAN (b/g) 10/100 LAN + modem 3 x USB, lyd inn/ut VGA-utgang Dimensjoner (B/D/H): 35,8 x 27,8 x 4,4 cm Vekt ca. 2,6 kilo Windows XP Home Pris: ca. 5000 inkl. mva.
Selv hovedkomponentene er nokså beskjedne.
Det integrerte grafikkortet er av en type vi kun finner i de billigste maskinene, med 64 MB grafikkminne den stjeler fra systemminnet.
Harddisken er på kun 40 GB, ikke all verden av plass til bilder, musikk og filmer, men du har jo alltids mulighet til å bytte den ut eller supplere med en ekstern disk når behovet melder seg.
Når vi er inne på oppgradering må vi forresten også nevne at siden PCen kommer med kun en minnemodul så er det enkelt å oppgradere til en gigabyte RAM.
Bredskjermen på 15,4 tommer er faktisk ganske god.
Oppløsningen er som forventet på 1280 x 800 piksler, og skjermen er av den blanke typen, med god kontrast og klare farger.
Noe mer kan vi ikke forvente av en bærbar skjerm i denne prisklassen.
Konstruksjon
I motsetning til visse andre billigmaskiner er ikke L7320 bygd som en murstein, men holder Amilo-stilen med en relativt slank linje.
Chassiset er stivt og kvaliteten føles generell god, men lokket gir litt for lett etter for press og bøying.
Vekten på 2,6 kilo burde heller ikke skremme noen.
Touchpaden er som skjermen i bredformat, men mangler skrollefelt.
Tastaturet er stille og greit i bruk, men selv om layouten i stor grad er fin liker vi ikke taster til høyre for Enter og Backspace.
Det gjør det nemlig litt for lett å taste feil når vi hamrer løs på neste artikkel.
Ellers har maskinen absolutt ingen snarveisknapper, noe som egentlig er helt ok, og det forsterker inntrykket av en enkel og minimalistisk bærbar.
Men det skal innrømmes at slikt tar seg mye bedre ut på en Mac.
Manskinens tilkoblinger, som det altså ikke er så veldig mange av, er plassert bak og på sidene.
Venstre side er nokså spartansk.
Her har vi kun plugg for modem og DVD-brenneren.
PCens høyre side er mer tettpakket med lyd ut og inn, USB, inntak for strøm og LAN-kontakten.
Varmluften blåses også ut her.
Bak er det batteriet som tar det meste av plassen, men vi finner også de to restrerende USB-portene og VGA-utgangen.
På høyre side av batteriet er det også plass til en kensingtonlås.
Kontor- og surfemaskin
Ytelsesmessig er Amilo L7320 en helt, helt basic PC.
Den vil fungere tilfredsstillende til de fleste vanlige oppgaver som surfing, epost, avspilling av musikk og film, vanlige kontorapplikasjoner og kabal.
Og for mange vil dette være mer enn nok.
Kaster du inn en ekstra 512 MB minne vil du også fint kjøre Vista på denne PCen (kun Home Basic riktignok, men likevel).
Har du derimot krav til ytelse, vil kjøre tyngre eller mange programmer, eller har et ønske om å spille så bør du nok se etter en litt mer spenstig PC.
Når det gjelder batterilevetid er det et annet punkt der du ikke kan ha høye håp når det gjelder denne PCen.
Med Batterymark klemte vi ut knappe fem kvarter, eller 73 minutter for å være nøyaktig, noe som ikke akkurat betyr at den holder en lang dag med forelesninger.
Siden denne billigPCen er såpass beskjedent bestykket utvikler den heller ikke så mye varme, og kan fint plasseres på fanget uten større fare for fremtidige generasjoner.
Men dette kommer med en pris, nemlig at vifta går av og på med mer eller mindre jevne mellomrom for å holde temperaturen nede.
Maskinen er tilnærmet lydløs når denne er i ro, men er lett å legge merke til når vifta setter i gang.
Konklusjon
Fujitsu-Siemens Amilo L7320 er som nevnt en enkel PC, og det den ikke har i spesifikasjoner tar den igjen i lav pris og et solid ytre.
Problemet er at prissegmentet rundt 5.000 kroner begynner å ta seg opp, både i volum og kvalitet.
Og vi kan ikke si noe annet at ASUS A6RP, som vi altså også har testet, er langt mer attraktiv.
Den koster riktignok noen hundrelapper ekstra, men for de får du en bærbar med bedre batterilevetid, bedre prosessor og grafikkløsning, dobbelt så stor harddisk og en enda mer solid maskin med flere muligheter.
Asusen støyer også mindre.
Det betyr ikke at denne bærbare fra Fujitsu-Siemens er noe direkte dårlig produkt dersom du er ute etter en helt enkel PC.
Men i denne prisklassen er det så avgjort mulig å gjøre bedre kjøp.
| 0
|
201936
|
Nikon CoolpixS70
Med stor, trykkfølsom OLED-skjerm klarer du deg her helt uten fysiske knapper.
Kameraet er også enkelt å bruke, og menysystemet er på norsk.
Skjermkvaliteten er også helt i toppklasse, men fingeravtrykkene vises svært fort.
Objektivet stikker aldri ut fra kamerahuset, og det gjør at optikken alltid er godt beskyttet.
Lysstyrken er imidlertid svak, og derfor får du klart best resultat når du tar bilder eller filmer i godt lys.
Kameraet har også testens svakeste batterilevetid, sannsynligivs henger dette sammen med den store skjermen.
Videokvaliteten får absolutt godkjent, men støy i form av grove korn og fargespill blir raskt framtredende når lysmengden avtar.
Lydkvaliteten er også litt under middels i dette selskapet, og når kameraet i tillegg er testens dyreste, havner vi til slutt på en sterk treer på terningen - midt på treet altså.
Bilder og video lagres til minnekort av typen SD(HC) (Secure Digital), og ett minutts HD-opptak beslaglegger rundt 180 MB med standard innstillinger.
| 0
|
201939
|
Canon Digital IXUS 200IS
Dette kameraet har vi også testet tidligere, og omtalte det blant annet som tidenes lekreste IXUS.
Baksiden av kameraet domineres av en stor, trykkfølsom bredskjerm av god kvalitet, og brukervennligheten er helt i toppklasse.
Kameraet byr på testens beste vidvinkel, tilsvarende 24 mm, sammen med Sony DSC-WX1.
Lysstyrken er middels god.
Middels god har vi også omtalt bildekvaliteten som, i vår fulle test.
Videofunksjonen imponerte oss imidlertid mer.
Uteopptakene blir meget bra i dagslys, og innendørs ligger de også helt i toppklasse.
Lydkvaliteten er også meget bra.
I dårlig lys holder støynivået seg på et moderat nivå, mens kveldsopptakene i rundkjøringen viser en del vertikale forstyrrelser forårsaket av vei- og skiltlys.
Du kan zoome under opptak, men det forringer kvaliteten og bør unngås.
Batterilevetiden er testens nest svakeste (240 bilder mellom hver lading), men totalinntrykket av videofunksjonaliteten er så god at vi lander på en femmer på terningen.
Bilder og video lagres til minnekort av typen SD(HC) (Secure Digital), og ett minutts HD-opptak beslaglegger rundt 172 MB med standard innstillinger.
| 1
|
201940
|
Sony DSC-WX1
Testens minste kamera kommer fra Sony, og skiller seg fra de andre på et par områder.
For det første benytter det Sonys egne minnekort (MS Pro Duo).
Disse kortene er en del dyrere enn standard SD(HC)-kort, men til gjengjeld komprimerer kameraet videoene mye bedre enn konkurrentene.
Du klarer deg dermed med kort med mindre kapasitet sammenlignet med de andre, hvis du skal bruke kameraet til videoopptak.
Ett minutts HD-videoopptak beslaglegger 64 MB med standard innstillinger.
Betjeningsmessig er det ikke noe å utsette på Sony, det måtte eventuelt være at symbolene og teksten til tider kan være litt smått.
Menyene er lettfattelig oppbygd, og på norsk.
Objektivet utmerker seg med den beste vidvinkelen i testen, sammen med Canon, men like viktig - det er testens mest lyssterke.
Det viste seg også i praksis på flere av bildene våre, her trengs det nemlig ikke mye lys for å få skarpe bilder med relativt lite støy.
Og det gjenspeiler seg også på videoopptakene, der Sony parérer all motstand.
Under alle forhold leverer Sony like bra, eller bedre enn de fire andre kameraene.
Og med mulighet for 5x optisk zoom er Sony det eneste av disse fem som aspirerer som en seriøs utfordrer for spesialvideokameraer, mener vi.
Batterilevetiden er dessuten også i toppklasse, med 350 bilder mellom hver lading.
Det eneste vi har å trekke for hva videofunksjonen angår, er at vi opplevde ved et par anledninger at autofokusen stresset litt under dårlige lysforhold, og brukt litt tid på å stille filmen helt skarpt.
Det er uansett ikke nok til å frarøve Sony den fullt fortjente utmerkelsen "Beste HD-video", og terningkast 6.
| 1
|
201941
|
DCD732 - Børsteløs drill fra DeWalt
Børsteløs på 14,4 volt - erstatter den en 18-volts tradisjonell?
Elektrisk håndverktøy har det ikke skjedd så forferdelig mye med, fram til nå.
Produsentene er nemlig i ferd med å ta i bruk børsteløse motorer, noe som har mange fordeler, først og fremst i form av bedre effektivitet, enklere kjøling og færre slitedeler.
Vi har skrevet mer om dette i denne artikkelen.
DCD732
DCD732 fra DeWalt er en 14,4 volts børsteløs drill.
Den har ikke slagfunksjon til boring i mur, men har varierende moment i 15 trinn for skruing, i tillegg til fullt pådrag for boring.
Det er også to mekaniske utvekslinger fra null til 550 omdreininger, og null til 2.000.
Selve drillen er i velkjent DeWalt-kvalitet, med godt grep, god balanse og flere smarte løsninger som gjør bruken enklere både for proffer og amatører.
Lysdioden begynner å lyse opp arbeidsstedet før drillen begynner å rotere, og slukker ikke før etter noen sekunder.
Praktisk beltekrok er en selvfølge.
Magneten på siden er fin til å holde et par skruer, bits, forsats eller annet man trenger som er kjekt å slippe å finne fram, spesielt når man står på stige oppunder taket.
I bruk
Vi testet settet DCD732D2 som består av en solid koffert som inneholder drillen, lader og to batterier.
Dermed går du i praksis aldri tom for strøm med normale arbeidsoppgaver, hvis du starter med fulle batterier og setter det brukte batteriet rett i laderen når det er tomt.
Vanlig boring med spiralbor opp til 13 millimeter er helt uproblematisk, det er overflod av kraft både i aluminium og stålplater.
For å teste kraften i drillen måtte vi over på tøffere oppgaver.
Eller hva med å bruke drillen til noe helt annet?
Drill pilsen kald på 30 sekunder
Derfor tok vi fram 22 og 32 millimeter Bosch Self Cut Speed, et trebor som både borer seg inn i og skjærer seg gjennom treverket, ved hjelp av gjenget senterspiss og bølgeformete skjæreegger.
I tillegg brukte vi et vanlig flatbor på 38 millimeter.
Alle borene håndterte drillen helt uproblematisk, uten antydning til å klage i form av redusert turtall.
Også den store hullsaga på 120 millimeter, gjennom Fibo Trespo baderomspanel, gikk strålende.
Les også våre tester av børsteløs 10,8 volt drill fra Bosch og 18 volts tradisjonell drill fra Bosch og DeWalt.
Konklusjon
Børsteløs motor gir mer kraft, det er det ingen tvil om.
Topphastigheten på 2.000 omdreininger er ypperlig når du skal gå løs på grovarbeide med store hull i mye treverk, bare pass på når den bryter gjennom før du aner.
Med 14,4 volt og børsteløs motor tar den opp konkurransen med 18-volts driller med tradisjonelle børstemotorer når det gjelder kraft.
Samtidig er den lettere, mer strømeffektiv og fysisk lettere i bruk.
Samtidig er den rimeligere enn tilsvarende 18-volts verktøy.
| 1
|
201942
|
Konklusjon & karakter
Dette er en meget god TV, og kunne fort blitt vårt valg om vi skulle ha gått i butikken i morgen.
Selv om vi er imponert over Hitachien, kårer vi ingen endelig vinner i 42- og 43-tommers klassen i dag.
Først må vi nemlig få testet Panasonics nye toppmodell som kommer i juni en gang, og vi bør også se nærmere på LGs prisgunstige HD-klare alternativer.
Det er imidlertid ingen tvil om at konkurrentene, med Hitachi i spissen, er nærmere Pioneer enn noen gang.
Som trofaste lesere vet ga vi FDE-versjonen av Pioneers-TV en sterk femmer.
I hovedsak røk sekseren fordi FDE-modellen er en ribbet versjon, og skal du matche Hitachien bør du definitivt opp i HDE-utgaven.
I følge ryktebørsen har Pioneers forhandlere allerede bestemt seg for å sette ned prisen for å møte konkurransen fra Hitachi og Panasonics nykommere.
Har du bestemt deg for å kjøpe flatTV i disse dager, bør du altså sjekke prisene svært nøye akkurat nå.
Mye for pengene
Det er spesielt når det gjelder design, tilkoplinger, bildekvalitet og finesser at Hitachien imponerer.
For deg som bare skal se på TV eller DVD, og vil kjøpe en HD-klar TV er derfor dette et godt valg.
Det eneste virkelige minuset er at oppløsningen ikke er optimal til PC-bruk.
Tilhører du den gruppen som vil koble PCen din til TVen, fins det altså andre og bedre alternativer.
Den veiledende startprisen for Hitachien er 40.000 kroner, det er mer enn dyrt nok, men dette er altså prisnivået du må regne med i denne klassen.
Normalt faller forøvrig butikkprisen ned med 2 - 3.000 kroner i løpet av kort tid.
| 1
|
201944
|
Brothers in Arms:Road to Hill 30
Vi trodde vi begynte å bli skikkelig lei krigsspill, men plutselig kommer det en tittel som gir oss ny tro på sjangeren.
Realisme, drama og lagspill er stikkordene.
Les vår anmeldelse!
Krigsspill som forsøker å være realistiske og fortelle hvordan det virkelig var, gi oss et usminket bilde av krigens grusomheter, er ikke noe nytt.
Fra Medal of Honor og Call of Duty, til de mindre vellykede Vietnam-historiene Men of Valor og Shellshock, vi har sett vår andel av forvirrede, skrikende soldater som lengter hjem.
Er det plass til enda et krigsspill i våre hyller?
Brothers in Arms forsøker i alle fall seg på en ny vri, og resultatet liker vi faktisk veldig godt.
LES OGSÅ:
Nok en gang står realismen høyt i fokus her.
Utviklerne Gearbox har reist til Normandie, tatt tusenvis av bilder, skutt med autentiske rifler og maskinpistoler, snakket med veteraner og historikere, og har snekret sammen et temmelig historisk korrekt bilde av hvordan Normandie så ut dagene etter den skjebnesvangre D-dagen.
Ærlig og ekte
Spillet forteller historien til en gjeng med soldater, ledet av serjsant Matt Baker, som bruker en hver anledning på å klage på at han egentlig ikke er ment til å bestemme over disse guttenes liv og død.
Spillet gir de unge, vettskremte soldatene tydelige personligheter, de snakker om hverdagslige ting mellom oppdragene, eller lurer på hva tyskerne spiser til frokost.
Forskjellen mellom lignende krigsspill, der du som regel spiller en ensom ulv, og Brothers in Arms, er fokuset på lagspill.
Du er nødt til å beordre dine soldater rundt, og takket være et godt laget grensesnitt byr ikke det på noen store problemer.
Ved å trykke på venstre skulderknapp på kontrolleren får du opp en markør som du bruker til å peke hvor du vil laget ditt skal gå.
Du kan også kommandere dem til å angripe mål, og det som skjer da er at du ser en sirkelformet indikator som er rød så lenge fienden er aktiv og treffsikker.
Under kraftig ild fra dine soldater blir indikatoren grå, noe som betyr at tyskerne er overveldet og tør ikke skyte tilbake.
Det er da det lønner seg å benytte anledningen til å snike seg frem til fiendenes posisjon og ta de ut en etter en.
Det interessante er at for å øke realismen, kan du også skru av disse indikatorene av, og til og med fjerne mål-siktet.
Spillet blir naturligvis mer krevende da.
Den kunstige intelligensen til soldatene er temmelig imponerende.
Dine kolleger er flinke til å finne skjulesteder, og nekter å angripe for vanskelige mål, som for eksempel maskingeværposter.
Motstanderne er også flinke, vi merker at de ikke alltid følger det samme mønsteret for bevegelse, men overrasker gjerne med uventede taktikker.
Planlegging er svaret
Taktikk er nøkkelen for å komme seg gjennom spillets verden helskinnet, og du må hele tiden planlegge hvor laget ditt trengs mest og hvilke oppgaver du kan gi dem, samt hva du bør gjøre selv.
For å få bedre oversikt kan du rask få opp et tredimensjonelt kart over området, som viser deg de taktiske mulighetene som ligger i terrenget, samt hvor motstanderne er plassert.
Det er imidlertid ikke mulig å bruke dette kartet til å jukse, da du får bare se de motstanderne som du allerede har oppdaget i vanlig førstepersonsmodus.
Oppdragene tar oss gjennom landsbyene i Normandie, og foregår både om dagen og om natten.
Det er en flott variasjon innenfor den 20 oppdrag lange kampanjen, som riktignok ikke er verdens lengste, men inneholder massevis av spenning og action som også krever hjerneceller.
Det eneste som plager oss litt er at oppdragene er utrolig lineære.
Selv om vi befinner oss utendørs, er alle veiene utenom den du skal ta sperret av, og hvis du må gjennom et hus, får du tilgang til bare de rommene som leder rett gjennom.
Her er det null muligheter for utforskning eller alternative ruter, og vi føler oss veldig begrenset av og til.
Genialt multiplayer
Enkeltspillerdelen av Brothers in Arms er vel og bra, men vi anbefaler virkelig at du prøver spillet over Xbox Live.
I stedet for tradisjonelle spillmodi, får vi nemlig et utvalg av brett, og hver av disse gir spillerne et sett med oppgaver (for eksempel spreng en bro eller forsvar en forsyningstransport).
Du kan enten spille en mot en eller to mot to, og kontrollere enten tyskere eller amerikanere.
Hver av spillerne har et lag, og du kommanderer dem akkurat som i enkeltspillerdelen, men må i tillegg samarbeide med den andre spilleren for å klare oppdraget.
Online-modusen er en ny vri på lagspill, og vi synes det faktisk er fantastisk underholdende
men er du ute etter vanlig deathmatch eller lignende, må du nok prøve andre spill.
Brothers in Arms er utrolig godt gjennomarbeidet grafisk, selv om detaljnivået imponerer ikke alltid like mye.
Omgivelsene er blendende vakre
som sagt har utviklerne selv besøkt stedene i spillet, og påstår at de fleste husene du ser på skjermen står der faktisk i virkeligheten.
Uansett om det stemmer ser det hele nydelig ut, med frodige gressletter, tykk vegetasjon og vakre, små hus.
Noen av oppdragene finner sted om natten eller tidlig morgen, og selv krigen kan se vakker ut når bomber eksploderer i det fjerne samtidig som solen står opp.
Dessverre er selve soldatene middels detaljerte, og har ganske begrensede animasjoner.
Vi liker også de små elementene, som blodsprut som tilsmusser perspektivet når du blir skadet, eller jord som spruter rundt hvis fiendenes kuler treffer for nærme.
Spillet må nesten oppleves med et fullverdig 5.1-anlegg, da lyden av krigen virkelig kommer mot deg fra alle kanter, med eksplosjoner, kuleregn og skrik.
Vi merker også at det ikke er noe musikk under oppdragene, som faktisk øker den dramatiske følelsen.
Vi blir derimot litt plaget av ropene til våre medsoldater, som har tendenser til å skrike de samme kommentarene om og om igjen.
Brothers in Arms er faktisk et av de mest spennende krigsspillene vi har prøvd.
Det er utrolig intenst, realistisk og krever like mye taktisk tenkning som rask avtrekker.
Uten tvil er dette et voksent og brutalt spill, med mye grovt språk og ubehagelige scener, men alt dette skal gi oss et realistisk innblikk i krigens helvete.
Et stort pluss for en nyskapende online-modus, og alt i alt må vi bare anbefale Brothers in Arms til alle som elsker krigshistorie og taktiske skytespill.
| 1
|
201946
|
Kolonial.no - ukemeny
Navnet er gammelmodig, men Kolonial.nos nettbutikk og middagsabonnement kan være akkurat det vi har lett etter.
Nytt år, nye muligheter - og nye aktører vil hjelpe oss med å bestemme hva vi skal ha til middag.
Kolonial.no er en av dem.
Kolonial.no er i utgangspunktet en nettbasert dagligvarebutikk, men som også kommer med forslag til oppskrifter eller ukemenyer, og du kan enkelt bestille en ukemeny, slik som med andre middagsabonnementer.
I fjor testet vi fem ulike middagsabonnementer, og det var store variasjoner.
Hvilke vi likte og hvilke vi ikke var fullt så begeistret for kan du se her:
Test av middagsabonnement.
Dette er Kolonial.no
Konseptet er enkelt:
På Kolonial.no bestiller du varene du vil ha.
Du velger om du vil hente dem selv på et avtalt tidspunkt, eller om du vil ha varene levert på døren.
Per i dag er det kun ett utleveringssted (Fornebu i Oslo), og det leveres kun til utvalgte postnummer i Oslo og Bærum.
Firmaet leter imidlertid etter nye utleveringsstasjoner, og har allerede utvidet leveringsområdet én gang siden de lanserte i fjor høst.
I tillegg til at du kan handle etter egen handleliste, legger Kolonial.no hver uke ut ukemenyer.
Her kan du enkelt velge antall personer du ønsker å lage mat til (en til ti), og med et lite museklikk putter du alle ingrediensene i handlekurven.
Tidligere ukemenyer ligger også tilgjengelig, og du kan også velge mellom en rekke enkeltoppskrifter.
Slik testet vi
Vi har bestilt, tilberedt og spist oss igjennom den foreslåtte ukemenyen.
Oppskriftene er stort sett levert av offentlige opplysningskontor (både frukt og grønt og matprat), samt matblogger Trine.
Her er ukemenyen vi bestilte:
Bestilling og levering
Selve bestillingen og registreringen var rett frem.
Vi registrerte oss, valgte en ukemeny til to personer.
Før vi betalte, fant vi ut at programmet den uken bare tillot fire dager middagslaging hjemme, så da kuttet vi ut den siste middagen (tacofredag).
Vi bestemte oss å gå for menyforslaget, men ønsker du å bytte ut en av rettene med en annen oppskrift, er dette også relativt enkelt.
Når du har bestilt én gang, har du favorittene dine lett tilgjengelig: de mest bestilte matvarene popper opp på fronten, og under fanen som er illustrert med en liten kokk og navnet vårt (Elisabeth) får vi opp de mest brukte oppskriftene.
Da vi hadde lagt hele menyen i handlevognen, gikk vi inn for å se hva det var vi faktisk hadde bestilt.
Ny favoritt
Og så kommer det som gjør at Kolonial.no seiler opp som en av våre favoritter:
I handlekurven ble varene gruppert etter rett, og det var enkelt å gjøre endringer eller kutte ut matvarer vi allerede hadde i skapet.
For eksempel: vi er ikke overbegeistret for kyllingkjøttdeig, så til suppen mandag byttet vi ut kjøttdeig med filet.
Flere av matvarene hadde vi allerede, blant annet melk, fersk ingefær og karri, så disse avbestilte vi.
Og for dem som er opptatt av at melken eller rømmen skal ha lite eller mye fett, er det også enkelt å bytte ut.
Og ikke minst er det perfekt i familier med en eller flere ulike matallergier eller intoleranser.
Vi valgte levering på døren, og som en bonus leverer Kolonial.no alle ukedager, ikke bare mandager, så vi slapp å droppe ukens morsomste treningstime for å sitte hjemme og vente på middagsabonnementlevering.
I stedet for den sedvanlige mandagsleveringen, fikk vi varene på en tirsdag.
Det var også kjapp responstid.
Her var det ikke noe første levering om to uker-begrensning:
Første levering var dagen etter.
Derfor var vi fornøyd med leveringen
En liten hake er at leveringstidspunktet er fra tre til seks, noe som ikke nødvendigvis kan kombineres med alle jobber, men man kan altså kjøre og hente varene selv, helt til syv på kvelden.
Selve leveringen gikk som en drøm.
Etter å ha ventet "i blinde" på en rekke andre aktører, som ga oss et vindu på fire timer uten forvarsel om når i løpet av perioden de kom, ble vi positivt overrasket over tekstmelding rett før tre som minnet oss på at de skulle komme mellom tre og seks (avtalt tidspunkt).
Vi var like fornøyd med tekstmeldingen som tikket inn en timestimes tid senere, som sa at jeg var neste på listen, og kunne vente dem om et kvarter.
(For dem som velger å hente selv, bærer Kolonial.no varene ut i bilen.
Men enn så lenge, er ikke utleveringssted spesielt praktisk, og vi betalte gladelig 99 kroner for å slippe å stå i kø hjem fra Fornebulandet en ettermiddag.)
Slik så maten ut etter at vi tok den ut av posene:
Hvordan var maten?
De som har lest våre tidligere tester av middagsabonnementer vet at vi liker å klemme og lukte på maten før vi kjøper.
Og vi ble stort sett positivt overrasket her.
En ørliten skjønnhetsflekk på en hvitløk kan vi leve med, men vi ble likevel skuffet av én ting: frossentorsken.
Datoen var fin, men den var helt på grensen av hva vi har lyst til å spise og servere.
Oppskriftene var enkle å følge, og det var ingen store avvik i fremgangsmåte eller tidsbeskrivelser på de oppskriftene vi laget.
Nå gjorde vi med vilje ingen enorme forandringer i menyen, men to dager kylling på én uke ble litt i overkant for mye for oss.
Og i stedet for serveringsforslaget med svinekjøtt til bulgursalaten, valgte vi å steke et stykke laks.
Middagsrettene var ikke de mest avanserte når det kom til smak heller, og grønnsakssuppen på mandagen måtte sprites opp litt (vi gikk amok i urtehagen på kjøkkenet).
Både grynsalaten og den indiske suppen kommer vi imidlertid til å lage igjen.
Torsken skulle vi også gjerne sett litt mer grønnsaker til.
Tilpass oppskriften!
Oppskriftene er stort sett beregnet på fire personer, men noen på to-tre, så husk å sjekke dette og tilpass oppskriftene deretter.
Vi endte opp med en litt for stor suppe den ene dagen, og gikk i minus på kylling en annen dag, men det var ikke verre enn at vi frøs ned et par porsjoner suppe - og kjøpte en ny kyllingpakke.
Prisen var det heller ikke noe å si på.
Handleliste for fem middager til både en og to personer kom på 837,76 kroner, og til tre eller fire porsjoner ble prisen 941,08 kroner.
I tillegg kommer 99 kroner for frakt.
I motsetning til de fleste middagsabonnementene ble vi her sittende igjen med relativt stort overskudd av matvarer.
Disse vil vi jo spise opp, så hvis vi skal bestille neste ukes meny må det nok mye triksing og bytting til.
Men om man velger en pakke til fire vil nok mengdene være bedre tilpasset.
Har du ofte ferskvare til overs?
Med en vakuumpakker holder maten fem ganger lenger
Men som en ekstra bonus kunne vi også bestille opp noen varer vi holdt på å gå tomme for, og som vi trengte uansett:
Ekstra brød og melk, pålegg, juice og liknende.
Konklusjon
Dette fungerte over all forventning.
Vi må trekke litt for fisken som var litt på grensen (men så måtte den også være med på fotoshoot for denne testens skyld og fikk seg ti minutter ekstra tid på benken), men den var ikke uspiselig.
Ja, det er hakket mer jobb enn å passivt få en pose på døren hver mandag kveld, men at det er så mye mer fleksibelt veier opp for det - og vel så det.
Foreløpig dekker ikke Kolonial.no store området, men de ser mot å utvide.
Det bør du håpe på, om de ikke leverer til deg i dag.
Vi kommer garantert til å bruke Kolonial.no igjen, og vil anbefale det til alle som ønsker litt hjelp og inspirasjon til middagene, men samtidig har lyst til å kunne tilpasse egne behov.
| 1
|
201949
|
Full Auto
SPILLTEST:
En kombinasjon av Burnout og Twisted Metal høres vel ideell ut på papiret?
Full Auto har likevel for mange feil til å tilfredsstille fullstendig.
Les hvorfor!
Sulten etter nye Xbox 360-spill er stor, og vi kaster oss med stor iver over alt som kan spilles med de hvite, trådløse kontrollerne.
Men betyr vi at vi mister alt som heter distanse og fornuft i vår entusiasme for ny generasjon?
Overhodet ikke, og de aller beste spillopplevelsene i disse dager kommer faktisk på veteranen PlayStation 2 (tenk på Katamari, Psychonauts eller Shadow of the Colossus).
360-spillene vi har sett på denne siden av 2006 har foreløpig vært blandet drops, og Full Auto bidrar ikke til å øke gjennomsnittet.
LES OGSÅ:
Premissen er kanskje noe av det mest testosteronfylte på år og dag.
Raske biler og store våpen
det er strengt tatt det det handler om.
Spillet tar seg ikke tiden til å kjede oss med noe som heter historie eller bakgrunnsinformasjon, det handler rett og slett om kjøre raskt på baner som fordeler seg over bylandskap, containerhavn og utmark.
Kjøre raskt, og skyte på motstandere.
Prinsen av Persia på hjul?
Full Auto skryter imidlertid på seg én unik mulighet å spole tilbake tiden.
Slik fungerer det:
Jo mer ødeleggelse du forårsaker (ikke bare andre biler, men også bygninger og andre elementer i miljøet er knusbare), desto raskere lades opp spolemeteren.
Er den på fullt, trenger du bare å holde inne en av knappene for å få muligheten til å rette på dine feil om du har kastet bort tiden på å kjøre inn i veggen, blitt beskutt av andre biler og dødd, eller hva som helst annet du er misfornøyd med du kan når som helst bare gå noen sekunder bak i tid og prøve igjen, komplett med en stilig visuell effekt.
Ideen er definitivt interessant, godt implementert, og bidrar til å gi spillet en noe nyskapende følelse.
Du kan imidlertid ikke bruke tidsspolingen når du spiller over Xbox Live, av den logiske grunnen at funksjonen ville mest sannsynlig ødelagt balansen.
Du kan derimot benytte deg av boost, som lades opp ved å trikse (hoppe og sladde, først og fremst).
Men hvordan føles det å kjøre bilene?
Spillet gir oss valget mellom en kampanje og enkeltløp, der kampanjen består av tematisk inndelte løp som setter visse begrensninger:
Noen handler bare om å komme først i mål, andre krever at du ødelegger flest mulig tilfeldige biler i løpet av en viss tid, mens andre igjen gir deg et bestemt antall mål du må ta ut.
Variasjonen er der, det er et bredt spekter av oppdrag, og inspirasjonen til å prøve om og om igjen kommer fra de tre forskjellige medaljene du kan oppnå, der det stilles spesielle krav til å få den gjeveste Full Auto-trofeen.
Spol tilbake, gjenta
Men til tross for varierte oppdrag og en viss gjenspillingsverdi, småkjeder vi oss gjennom det meste.
I bunn og i grunn går løpene ut på det samme, og det er å benytte seg av de påmonterte våpnene.
Du kan kose deg med maskingevær, rakettutskytere, granatkastere, miner, røykteppe og lignende, og angrepene kan rettes både forover og bakover.
Betjeningen er lett, men det blir likevel vrient å konsentrere seg på skytingen på grunn av bilenes ujevne håndtering.
Kjøretøyene har nemlig en lei tendens til å flyte når du svinger, og kontrollen føles ikke tett nok til at du til enhver tid er trygg på bilene.
Og når du legger til de vedværende framerate-problemene, er det nok til å øke frustrasjonsnivået.
Hvor mange kjerner brukes det?
Det er også merkelig at spillet hakker såpass mye, når grafikken ikke ser ut til å utnytte utpreget mye av det 360-maskinvaren har å by på.
Selvsagt, spillet er for det meste pent, byen detaljert og spesialeffektene eksplosive
men som med etter hvert ganske mange av førstegenerasjons 360-spillene, får vi ikke hakeslepp av Full Auto.
Og når frameraten raser nedover med en gang det skjer ekstra mye på skjermen, får vi lyst til å trekke i tvil utviklernes tekniske kompetanse
men skjønner at spillet muligens er rett og slett forhastet, og kunne brukt en ekstra måned med testing.
Vi sier altså ikke at Full Auto ikke er gøy, da det tilfredsstiller våre primære behov for bilbasert action, uten et snev av pretensiøshet, der alt handler om å kjøre fort og skyte.
Men oppbygningen og progresjonen får oss ikke til å ville fortsette, det er rett og slett for mye repetisjon og gjentakelse, og alt for mye hakking i samme slengen.
Den enkle og begrensede Live-modusen føles heller ikke som noe stor utvidelse av spillets levetid.
Store våpen på fete biler er ikke alltid løsningen, selv når du kan spole tilbake tiden.
Vi tror at det lønner seg å vente på den kommende 360-versjonen av Burnout Revenge, som til tross for manglende våpen på bilene bør gi oss en langt større dose med ren, hjernedød underholdning.
| 0
|
201951
|
Adidas Response TR9
Spenstig, sporty, røff i terrenget.
Dette er stikkordene her.
Denne skoen er en Land Rover Freelander.
LES OGSÅ:
Dette er terrengmodellen i Adidas Response-serie, og vi er imponert over hvor lettløpt skoen er.
Response TR9 er både lett, fleksibel og tilpasset mykt underlag som sti og våt grus.
Også på asfalt fungerte skoen bedre enn ventet.
Hovedinntrykket kan oppsummeres med ett ord:
Lettløpt.
Skoens hoveddeler:
Mellomsåle av videreutviklet EVA.
Støtdemping av adiPRENE i hæl og forfot.
3D Torsion gir en viss stabilitet.
Overdel av vannavstøtende mesh/kunststoff.
Støtdemping bak/foran:
Terrengsko kan ikke ha like solid støtdemping som asfaltsko.
Terrengunderlag gir nemlig demping i seg selv.
For mye demping i skoene fører til dobbel støtdemping.
Det gir dårlig fraspark og fare for ankelvrikk.
For mye demping reduserer følsomheten med underlaget, som er nødvendig på knudrete stier og grusveier.
Adidas har utvilsomt truffet med støtdempingen.
Testløperne testet skoene i terrenget, spesielt på større stier og traktorveier.
Konklusjonen var at skoene har god balanse mellom demping og effektivitet.
For mellomtunge løpere er de blant de få skoene på markedet som gir begge deler.
I andre Adidas-sko gir AdiPRENE-dempingen en noe treg løpsopplevelse.
Det er ikke tilfelle her.
Du får en myk tur, men ikke så myk at du føler at du løper i en sacco-sekk.
Mellomsåle og lest er fleksibel, og foten ruller naturlig gjennom hele løpssteget.
Forstyrrende elementer finnes knapt.
Effektivitet/fartsfølelse:
Testløperne var unisont begeistret.
- Det er fart i disse, sa testløper A. - Overraskende lettløpt, sa testløper C.
Tungvekterne vil antagelig tråkke disse ned i bakken.
For dem kan skoene fungere som fartssko, men ikke som mengdetreningssko.
Response TR9 passer derfor best til lette og mellomtunge løpere; rolig løping for lettvekterne, både fart og mengde for de middels tunge.
Stabilitet/passform:
Stabiliserende 3D Torsion føles knapt.
Folk med fotfeil bør derfor ikke kjøpe disse skoene.
Ellers har Adidas gitt skoene terrengvennlige elementer:
Skoene er relativt smale og sitter godt på foten, noe som gir deg god kontroll.
De er fleksible og smidige, noe som passer til ulendt underlag.
Overdel er holdbar, og tåler røff behandling.
Og de har yttersåle som tar godt tak i røtter og gress, med en egen gripekant utover skoenes bredde.
På vei?
Skoene er like raske der, men er tyngre enn andre støtdempingssko med fartsegenskaper, for eksempel Reebok Premier Lite.
Testløperne merket dessuten godt at mellomsålen er tilpasset terrengløping.
- Vi kan ikke forvente at denne terrengskoen funker like godt på asfalt, sa en av dem.
Sålegrep asfalt/grus:
Som nevnt sitter de godt i terrenget, selv med regn i lufta.
Også på asfalt er gripeevnen god.
Vekt:
Skoene er middels lette, viser vekta.
De føles faktisk lettere, noe som alltid er et tegn på fartsegenskaper.
Utseende:
Som terrengsko flest kommer skoene ikke i hvitt, men i blått og grått, som er bedre tilpasset grus og gjørme.
Konklusjon/løpsfølelse:
Disse skoene er svært vellykkede, og er i dag blant de beste terrengskoene du får kjøpt.
Gore Tex-membran som beskyttelse mot søle og regn ville gjort dem enda bedre.
| 1
|
201957
|
24: The Game
Få serier passer like godt som spillmateriale som intense 24.
Vi sjekker om det klarer å gjenskape stemningen!
Med sine biljakter, skyting og andre nervepirrende episoder er 24-serien drømmemateriale for spilldesignere, og det var følgelig ikke noe stort sjokk da det i fjor ble annonsert at et 24-spill var på vei.
LES OGSÅ:
Det ferdige produktet har uten tvil beholdt seriens følelse.
Utviklerne har sikret seg stemmene til så godt som samtlige skuespillerne fra serien, og disse har gjort en profesjonell og god jobb.
Filmklippene som oppdaterer oss mellom oppdragene er filmet, klippet og presentert akkurat som en episode fra serien, med de samme, heftige kameravinklene og forrykende tempo.
Skriptet står heller ikke tilbake for en hvilken som helst sesong av serien.
Fullt utviklet historie
Sånn sett er spillet en gavepakke for fansen.
Det finner sted mellom sesong 2 og 3, og forteller forhistorien til flere av nøkkelpersonene (for eksempel hvordan Chase Edmunds kom inn i bildet).
Vi har sett nok av sesonger av serien til å trygt kunne si at når det gjelder historien står ikke spillet tilbake for noe vi kan se på TV.
Det hadde ikke gjort oss noe å faktisk se gjennom alle filmklippene i spillet sammenhengende og betrakte det som en egen minisesong.
Men så var det selve spillelementene.
24 prøver å dekke nesten alt som finnes av spillsjangere i dag:
Vi har masse skytesekvenser, bilkjøring, sniking, avhør og enkle gåter.
De forskjellige sekvensene varierer veldig i lengden, og skal forestille små deler av de 24 timene spillet foregår over (bare så det er klart, det tar ikke 24 timer å spille gjennom spillet!).
Fra tid til annen innfører spillet tidsbegrensning, noen ganger begynner klokken å tikke ned mot slutten av visse brett
men som oftest kan du ta deg god tid til å gjøre det som trengs.
Rett frem
Størstedelen av brettene er relativt standard tredjepersons action.
Et meget behjelpelig siktesystem låser seg inn på motstanderne, og det er stort sett bare å pepre de med skudd.
Om du ønsker, kan du benytte omgivelsene til å gjemme deg, men vi følte strengt tatt sjelden behov for det.
Du får spille som flere av personlighetene i serien Jack Bauer, Chase, Tony og til og med Jacks datter Kim.
Hennes manglende våpentrening gjør for øvrig at hun er grusomt dårlig til å treffe mål.
Noen av brettene viser tegn til ekte kreativitet:
En sekvens der du jakter på en løpende butikkeier som velter ting i veien for deg, og en annen der du skal følge med en turistgruppe for å infiltrere et kontorbygg, er genuint underholdende og morsomme å spille gjennom.
Men stort sett er det ganske standard og uinspirert skyting vi snakker om her.
Bilkjøringsbrettene er kanskje spillets svakeste ledd, med kjip håndtering og manglende fartsfølelse.
Til slutt har vi diverse avbrekk som krever at du hacker deg inn i datamaskiner eller passordbeskyttede dører, og disse består av logiske gåter der symboler må flyttes på og lignende.
Disse er enkle og lite krevende, og plager oss for så vidt ikke.
Noen ganger må Jack Bauer også gjennomføre avhør av diverse mistenkte, og der kreves det at du trykker på forskjellige knapper på kontrolleren for å bytte mellom diverse forhørsteknikker.
Du har begrenset tid på dette, og må rekke å få ut informasjonen fort nok.
Disse sekvensene er morsomme nok, selv om måten du gjennomfører avhørene på har ingen reell innvirkning på resultatet.
Ingen klassiker
Så alt i alt er 24 et middels godt spill som ikke utfordrer nevneverdig, og er over på noe under ti timer.
Spillet gjør masse på en gang, men ingen av de elementene er eksepsjonelt bra, alle er bare helt OK.
Det grafiske er også blandet under spilling er ikke det visuelle spesielt bra, men tilfredsstillende, med passelig detaljerte omgivelser og figurer.
24 bruker sine vekjente triks som å vise bilde-i-bilde kameravinkler, og de benyttes også mens du spiller, uten at det nødvendigvis har spesielt mye nytte for seg.
Filmklippene er derimot meget bra laget, med flotte likheter av alle de kjente skuespillerne og solide animasjoner.
Derfor er 24 mest å anbefale for fansen av TV-serien, som absolutt må få med seg historiedelen av spillet.
Der er det mye spennende å hente.
Men som spill
det finnes bedre titler der ute, som helst tar for seg én sjanger og gjør det riktig.
| 0
|
201960
|
Apple iPad 4
Den vil ligge under mange juletrær, men hvor mye bedre er egentlig den nye iPad-en?
Her er våre inntrykk.
Den fjerde iPad-en med 9,7" skjerm heter egentlig iPad with Retina Display, og er sannsynligvis det mestselgende nettbrettet i verden i disse dager.
Og selv om den er til forveksling lik forgjengeren som kom så sent som i mars i år, er det noen forskjeller likevel.
Det meste er imidlertid likt, og derfor er denne testen i stor grad basert på testen vår av iPad 3.
Dette har skjedd
Men før vi går i gang skal vi se litt på iPad-utviklingen.
Det har til sammen vært fem iPad-modeller på markedet.
Per 11. desember 2012 er det kun tre av dem som er i salg; iPad 2, Mini og 4.
Så selv om iPad 3 bare er ni måneder gammel, er den altså allerede pensjonert.
iPad 2 tilbys fortsatt som et rimelig alternativ, og det er først og fremst den vi drar sammenligninger mot i testen.
Tabellen under viser noen av de viktigste forskjellene mellom iPad 1, 2, 3, mini og 4:
Foruten ny prosessor har iPad 4 også fått ny og mindre ladekontakt:
Lightning-kabelen har noen fordeler, ikke minst at den kan plugges i begge veier, er mindre, og ikke fullt så sårbar som den brede kontakten Apple har hatt på sine foregående i-enheter.
Ulempen er at du trenger en overgang dersom du har dokker og annet tilleggsutstyr som er tilpasset eldre modeller.
I tillegg har den nye iPad-en fått et nytt og bedre frontkamera, som nå tar bilder i full HD-oppløsning.
Hvor mye raskere?
Geekbench-testene levner ingen tvil om at iPad 4 parkerer sine forgjengere når det kommer til ytelse:
Forbedringene merkes først og fremst på tyngre jobber, for eksempel spill.
Og akkurat dette med spill er en "big deal" for Apple, nylig ble det kjent at nesten halvparten av de 300 mest kjøpte appene er spill.
Til vanlig bruk er imidlertid forskjellene vesentlig mindre.
Surfing på nett, avspilling av musikk og video - alt glir raskt og greit, enten du bruker iPad 2, 3, 4 eller mini.
Men forskjellene til første generasjon iPad begynner å bli store, og vi sitter igjen med en følelse av at den har blitt tregere og tregere med de siste iOS-oppdateringene (5.1.1 er siste oppdatering for første generasjon iPad).
Sylskarp skjerm
Skjermen på iPad 4 er vanvittig skarp, noe som merkes godt på tekst og høyoppløste bilder.
Det er det største salgsargumentet dersom du har en iPad 2 fra før og teller litt på knappene hvorvidt du skal oppgradere.
Kameraet tar også ganske habile bilder, noe som ikke var tilfellet for iPad 2.
Om du kommer til å knipse noe særlig bilder med iPad er selvsagt et annet spørsmål.
Vi blir derimot ikke like bergtatt av 1080p-filmer leid gjennom iTunes.
Her spiller kompresjonen selvsagt også en rolle, for skarpheten oppleves på langt nær så ekstrem som når man ser på stillbilder tatt med et godt kamera.
Mer minne, flere fordeler
En annen nyhet i forhold til iPad 2 er at arbeidsminnet nå er økt fra 512MB til 1GB.
Igjen er dette sannsynligvis en nødvendighet i forhold til økt grafikkoppløsning, men gir også enkelte fordeler andre steder, som for eksempel ved nettsurfing, der vi prøver så godt vi kan å fremprovosere "sjakkruter" (altså der data først må skrives til minnet), men uten å lykkes.
Det er positivt, altså.
iPad 4 er imidlertid litt tyngre (60 gram) enn iPad 2, og er også en halv millimeter tykkere på grunn av hvassere maskinvare og tilhørende batteri.
Batteritiden er imidlertid omtrent den samme, altså rundt ti timer med variert bruk.
Godt kamera
Som nevnt over stiller vi oss noe tvilende til hvorvidt kamera er en vital funksjon på et nettbrett, men 5Mp-kameraet i iPad 4 tar gode bilder.
De er sammenlignbare med gode telefoner i dagens marked, men ikke helt på høyde med de beste.
Spesielt i mørke skorter det litt.
Kameraet på iPad 4 har ingen LED-blits.
Hadde den hatt det, ville det ha hjulpet betraktelig.
Videokvaliteten er imidlertid meget god, i full HD-oppløsning og med god lyd.
Under ser du noen eksempelbilder tatt med nye iPad:
Frontkameraet er også vesentlig forbedret fra iPad 2 (og også 3), til glede for alle som bruker Facetime- og Photo Booth, eller rett og slett bare ønsker å ta et selvportrett i "speilet":
Brukervennlig, men...
Fordelen med iPad kontra konkurrentene er at det er en særdeles brukervennlig enhet.
Gi en iPad til en toåring, og i løpet av minutter skjønner de konseptet:
Hvert ikon er et program.
Man kan trykke på det for å starte programmet, og den ene knappen på forsiden tar deg alltid tilbake til menyen.
Det finnes også et rikt utvalg av apps, både fra Apple selv og fra tredjeparter.
Og det aller meste ser veldig pent ut, mye takket være at utviklerne har få enheter å forholde seg til, med kjente skjermstørrelser, -oppløsninger og versjoner av operativsystemet.
Apples retningslinjer for app-design hjelper også å få et nokså konsistent brukergrensesnitt over hele fjøla.
Og Apple har vært flinke i utformingen av App Store slik at det hersker liten tvil om hvorvidt en app er laget for iPad eller ei.
Men selv om iPad er særdeles brukervennlig, er det heller ikke til å stikke under stol at iOS har vært noenlunde likt helt siden iPhone ble lansert for snart fem år siden; selvsagt med en rekke små og litt større forbedringer.
For når det gjelder selve operativsystemet, er iPad til syvende og sist en forstørret utgave av iPhone.
Og selv med fire ganger så høy oppløsning som tidligere, sitter man fortsatt igjen med 26 mulige ikoner på ett skjermbilde.
Her er ingen widgets eller andre utvidede muligheter for informasjon på hjemmeskjermen, slik tilfellet er både på Android-konkurrentene og de nye Windows 8/RT-modellene.
Om flere Apple-produkter har vi ofte tenkt at "nei, de gjør ikke alt, men det de gjør gjør de til gjengjeld svært godt".
Apple har en tradisjon for at alt bare virker, og det er noe kundene vet å sette pris på.
Men det er ikke alt som er like elegant (les: Apple Maps), og iOS' enkelhet kan til tider gå på bekostning av funksjonaliteten.
I Windows 8/RT lanserte for eksempel Microsoft flere brukerkonti.
Det vil si at du kan logge på enheten, og dermed kan mor ha sin epost tilgjengelig, mens far logger på sin Facebook-konto når han er logget inn på nettbrettet.
Ungene har sine barnespill tilgjengelig, men ikke nødvendigvis tilgang til Spotify-kontoen.
På iOS er det derimot bare én bruker som har tilgang til alt, og selv om det er mulig å sperre enkelte ting basert på aldersgrense, er mulighetene noe begrenset.
På Android lar dette seg løse med tredjepartsprogramvare, som f.eks. Sandbox, og i den siste Android-versjonen finnes det også innbakt støtte for flere brukere på samme nettbrett.
Microsoft-nettbrettene kommer også med mulighet for å kjøre flere apper i samme skjermbilde, noe som også hadde vært fullt mulig på den nye iPaden med såpass høy oppløsning.
Med andre ord – nettbrettene har blitt mer funksjonsrike, og summen av deres styrker er høyere enn den var for ett år siden.
Det gjør også at Apples operativsystem begynner å virke noe umoderne, der den svært enkle tilnærmingen også kommer i veien for effektiv bruk, og vi håper dette er noe Apple adresserer i neste iterasjon av iOS.
4G ikke tilgjengelig i Norge
For ordens skyld nevner vi det nok en gang – selv om iPad 4 selges i en utgave med 4G-støtte, gjelder det de amerikanske frekvensene.
Derfor vil du ikke kunne huke deg på 4G-mobilnett her til lands, i hvert fall ikke ennå.
I områder med god dekning vil du imidlertid kunne bruke HSPA+ her til lands, som gir hastigheter på opptil 21Mbps.
Konklusjon
Apple iPad 4 er et særdeles lekkert nettbrett, som først og fremst løftes på grunn av den avsindig gode skjermen.
Det er rett og slett en fryd å se på bilder og lese tekst på iPad 4, og stadig flere app-utviklere får på plass støtte for den høytoppløselige skjermen.
Gledelig er det også å se at apper laget for iPhone ser vesentlig bedre ut i oppblåst tilstand på denne iPad-utgaven enn på iPad 2 og mini.
Som før er iPad lekende lett i bruk – både nettsurfing og øvrig betjening er silkemykt og app-utvalget er gigantisk, med mange eksklusive titler og kvalitetsapplikasjoner sammenlignet med konkurrerende produkter.
Det i seg selv bør veie tungt – selv om for eksempel Android-baserte nettbrett ofte har mer avanserte bruksområder, er det foreløpig Apples nettbrett som har det gjeveste utvalget av apper og innhold.
Det gjelder også sett i forhold til det gryende markedet for Windows-baserte nettbrett.
iPad er etter vår mening fortsatt det beste valget for folk flest.
Vi trekker litt for at iOS begynner å dra på årene, og det merkes.
Vi ønsker oss større fleksibilitet i forhold til å kunne skreddersy opplevelsen.
Men bevares - brettet får en soleklar anbefaling fra oss.
Og glem ikke at operativsystemet kan oppgraderes.
Det er selvfølgelig et håp om at Apple gjør noe med våre innvendinger i den neste store oppgraderingen - iOS 7.
Apple iPad 16GB (4th Generation)
| 1
|
201961
|
Creative Live!Cam Notebook Ultra
Navnet er langt, men kameraet er lite.
Det skiltes med HD-video - leverer det?
En ny bølge av webkameraer skyller innover oss, men den er ikke større enn at vi lett står han av.
Det er jo ikke så mange produsenter å velge mellom, hvis vi styrer unna de ukjente merkenavnene.
Logitech har imponert oss med sitt nye webkamera for bærbare, mens Microsoft ikke akkurat levde opp til skrytet på pakken.
Creative kniver alltid med Logitech på de fleste typer lyd og bilde-løsninger til PCer, og har nettopp lansert flere nye kameraer.
her har vi sett på Live!
Cam Notebook Ultra som er toppmodellen for bærbare.
Gode spesifikasjoner
Som vi har skrevet om mange ganger tidligere, er det flere flaskehalser for webkameraer.
De skal være små, noe som begrenser optiske ytelsen.
De skal være billige, dermed er det ingen aktiv elektronikk som sørger for bildekompresjon og det må snyltes på vertsmaskinen.
Utstyr til profesjonelle videokonferanser er i en helt annen klasse, både når det gjelder kvalitet og pris, så en sammenligning ville være dypt urettferdig.
Et kurant rimelig webkamera med en video-oppløsning på 1,3 Megapiksler (1280x960)og en optikk som gir deg en god vidvinkel - det er i grunnen det optimale av det man kan forvente.
Høyere oppløsning er bortkastet, det kommer uansett aldri helskinnet fram til mottakeren.
Vidvinkel på 80 grader er et fornuftig kompromiss, man vil gjerne ha mer enn nesa i bildet mens eventuelt rot i bakgrunnen ikke avsløres i full bredde.
Creative Notebook Ultra har disse egenskapene, da får vi heller se gjennom fingrene med at de i det hele tatt oppgir 5 megapiksler interpolert som oppløsning for stillbilder når den reelle oppløsningen hos sensoren er på 1,3 Megapiksler.
Installasjon
Creative er kjent/beryktet for lange og omstendelige installasjoner av driverprogrammer med en del attåt.
Her er det ikke noe unntak, bortsett fra at de fleste valgmulighetene avklares tidlig i prosessen slik at man kan la installasjonen gå sin gang mens man gjør noe annet.
Tidligere var det satt opp mange ekstraprogrammer som hade lite med webkamera å gjøre som du måtte inn og krysse bort før installasjonen, heldigvis er det ikke noe igjen av disse.
Det eneste vi valgte bort var et bildeprogram, slike har vi nok av allerede.
Styreprogrammet er i prinsippet det samme som Creative har brukt tidligere, med støtte for stillbilde, video, bevegelses-sensor, overvåkning, tidskomprimerte opptak (stillbilder som blir til film) - mye moro og litt nyttig.
I bruk
F estet er en klemme i gjennomsiktig plast, som er stram og solid.
Den er ganske trang, og passer bare på tynne skjermer på bærbare.
Ønsker du en annen plassering må du bruke fantasien, det følger ikke med et separat frittstående stativ slik som på Logitech sitt notebook-kamera.
Kameraet oppfører seg som forventet i alle chatteprogrammene vi testet.
Men noen HD-opplevelse kan vi ikke akurat si det er.
Her kommer flaskehalsene inn i bildet, med prosessering/komprimering, nettverkstrafikk osv.
Bildebehandlingsdelen, som korrigerer lystemperatur og eksponering, var heller ikke helt topp, men er godt innenfor det akseptable - i dene sammenhengen.
Vi ser av krummingen i bildet at det er tydelig vidvinkel-fortegning, hvitbalanse og eksponering er heller ikke patent.
Skal du ha et godt bilde må fortsatt du jobbe litt selv, med å finne en belysning som fungerer og en bakgrunn som ikke setter automatikken på for vanskelige oppgaver.
Konklusjon
Kameraet er kurant, programvaren har en god del å by på og prisen er ikke avskrekkende.
| 1
|
201962
|
Lager fantastisk pizza!
Men det er én STOR hake med ovnen.
Hvor skal vi gjøre av den?
Den spås å bli en av årets julegavefavoritter.
Er det grunn til det?
Vi har testet OBH Nordicas pizzaovn Pizza Dragon, og fra å være ganske reservert i forhold til mer skapfyll, må vi innrømme først som sist at vi er veldig begeistret.
Overbegeistret, faktisk.
For mer «ekte italiensk» i Norge blir det ikke!
Mye av svaret ligger i stekingen
Vi har forsøkt mye i jakten på den samme konsistensen og smaken som vi ble servert på den italienske rivieraen i sommer.
Mye av dette ligger i melet:
Du må ha pizzamel.
Lager du pizza med vanlig siktet hvetemel, vil du aldri få den samme sprøheten og smaken som du får ved å bruke pizzamel, uansett stekemetode.
Likevel, veldig mye av svaret ligger også i stekingen.
Og vi synes av resultatet ved å steke våre italienske, tynnbunnede pizzaer i OBHs pizzaovn, blir intet mindre enn perfekt!
Og ja, selv frossenpizzaen blir en fest!
Så enkel er den i bruk
En av tingene vi liker veldig godt med pizzaovnen, er at den er veldig enkel i bruk.
Det er ikke mye du trenger å passe på eller å lese deg opp på:
Du er i praksis i gang i løpet av tre minutter.
Det er kun to knapper du må forholde deg til:
Temperaturinnstillingen og timeren.
Du kan velge temperatur fra 1 til 4.
Du må ha den på 4 under oppvarming, og ellers må du prøve deg frem og justere, men det anbefales fra 3 til 4 til steking av hjemmebakt eller frossenpizza.
Timeren kan hjelpe deg med å passe tiden:
Den kan stilles inn på opptil 20 minutter.
Og så må du huske å pluge den inn for oppvarming ti minutter før du har tenkt å starte stekingen.
Dette er mye kortere oppvarmingstid enn det som anbefales for bruk av pizzastein i stekeovnen, som er minst 30 minutter.
Ferdig på sy minutter
Pizzaovnen er også svært effektiv, ikke bare når det gjelder oppvarming, men også når den skal steke:
Vi stekte vår tynne italienske pizza med temperaturinnstilling på mellom 3,5 til 4, som var helt passe.
Da var pizzaen ferdigstekt og supersprø etter syv minutter.
Vi har også stekt frossenpizza, og det tok cirka 15 minutter å steke en Grandiosa.
Vi begynte på 3 og beveget oss opp mot 4 mot slutten av steketiden.
Da var den også supersprø.
Den smarte spaden
Noe av det vi plundrer mest med når vi skal steke pizza på pizzastein i stekeovnen, er å få pizzaen over på steinen, som er glovarm og befinner seg inne i ovnen.
Og ja, vi har sett videoer og prøvd alskens triks for å få dette til å, bokstavelig talt, skli lettere.
Nå skal ikke dette handle om pizzastekingens kronglete veier, så vi vil fokusere på det som er veldig smart med denne pizzaovnen:
Den todelte pizzaspaden som følger med.
Du baker ut deigen som vanlig, og legger den på pizzaspaden før du har på fyllet.
Når du så skal legge pizzaen over på pizzasteinen, gjør du dette ganske enkelt ved at du løfter den todelte pizzaspaden, legger den nedpå i knekkpunktet og lirker enkelt den ene halvdelen ut - og så den andre.
Enkelt og greit uten noen som helst problemer.
Et hjelpemiddel som gjør hele prosessen veldig mye enklere!
Liten pizza
Stekeflaten på pizzaovnen er 31 centimeter.
Til sammenlikning er diameteren på middagstallerknene våre 27 centimeter, mens pizzasteinen vår for bruk i stekeovnn er 33 centimeter.
Som du kan se av bildene, er dette akkurat passe størrelse for en porsjonspizza.
Og det går akurat å steke en frossenpizza på størrelse med en Grandiosa - eller mindre, selvsagt.
Men ikke større.
Er dere en familie på fire, som spiser en porsjonspizza hver, må dere altså steke fire pizzaer.
Det høres kanskje litt omstendelig ut, men ovnen er såpass kjapp at det egentlig ikke er noe problem.
Men det er klart:
Med en større pizza, får flere varm mat samtidig!
Men tar stor plass
Stekeflaten er altså litt liten, eller i alle fall ikke mer enn en porsjonspizza stor.
Likevel er størrelsen et problem, også med motsatt fortegn.
Ovnen bygger ganske mye både i høyden og i omkrets, så hvor skal vi plassere den?
Vi synes den stjeler altfor mye benkeplass til at vi ville hatt den stående på kjøkkenbenken til enhver tid, i alle fall med tanke på hvor ofte (eller egentlig relativt sjeldent) vi bruker den.
Og inne i skapene har vi i alle fall ikke plass til den.
Og det er synd.
For den lager enormt god pizza.
Selv Grandis blir en fest!
Okei, vi har allerede uttrykt det.
Men vi sier det igjen:
Det blir skikkelig god pizza i denne pizzaovnen.
Den blir knasende sprø, så sprø at du kan balansere den på en finger og den holder seg rak og rett som ukokt spaghetti.
Og så sprø at den knaser herlig forlokkende når pizzahjulet rulles over.
Av en eller annen grunn, synes vi også at pizzaovnen evner å få frem den typiske litt steinovnsbakte smaken, som vi husker fra de beste pizzabakerne i Italia.
Og bare så det er sagt, Hellstrøm.
Den får selv Grandiosa til å virke som en «fest».
Så kanskje det er et godt alternativ til take-away-pizza?
Se så sprø:
You need a browser that can handle Iframes to be able to view this page.
Konklusjon:
Den gjør absolutt jobben!
Konklusjonen er egentlig veldig enkel:
Dette er et produkt som absolutt gjør den jobben det er ment å gjøre.
Pizzaovnen er veldig enkel i bruk, den er effektiv, og har en smart pizzaspade som gjør det mye lettere å legge pizzaen på den varme steinen.
Dermed er et moment vi vet mange med oss synes kan være veldig vanskelig og stressende å få til vekke.
Resultatet etter steking er rett og slett supert:
Du får en skikkelig sprø pizza med veldig god og autentisk smak av italiensk pizza - om det er det du vil ha.
(Du kan selvsagt også steke tykkere pizza i pizzaovnen.)
Eneste ulempen er er altså størrelsen i forhold til plassering og oppbevaring.
Har du ubegrenset lagringsplass og spiser jevnlig pizza, vil den ikke skuffe.
Få også med deg Dinside-lesernes aller beste pizza-tips
Alternativet er pizzastein eller pizzastål.
Du kan få pizzastein for rundt 150 kroner, mens pizzastål koster rundt tusenlappen.
Det finnes også innsatser til ovner, som er beregnet til formålet, og som blir fortere varme enn ordinære pizzasteiner.
Og du får sprø pizza med disse løsningene også - selv om det krever litt mer jobbing med teknikken for å få pizzaen over på det varme underlaget.
OBH Nordica Pizza Dragon 7131 (Rød)
| 1
|
201963
|
Test:Philips 55PFS6609
I år blir det gøy å kjøpe ny TV.
Skal du kjøpe ny TV har du mye å glede deg til:
Årets nye modeller ser nemlig ut til å gi bedre bilde og ha litt flere funksjoner enn i fjor, samtidig som de starter på et lavere prisnivå.
Et godt eksempel på det er Sony W805B, som vi likte svært godt da vi testet den.
Spørsmålet er selvsagt om alternativet fra Philips gjør det like bra, for de to ligger ganske så likt både når det gjelder pris og funksjonsnivå.
Vår testmodell var på 55-tommer og ligger nå på rundt 12.000 kroner i butikken.
Men modellen fås også i 42- og 48-tommers størrelse, og spesielt sistnevnte er spennende med en prislapp på rundt 9.000.
Nydelig førsteinntrykk
Vi ga fjorårets 6008-serie fra Philips skryt for design og materialvalg da vi testet den for ett år siden, og noen store endringer er det strengt tatt ikke:
Dette er rett og slett en slank og elegant TV, med smal ramme.
Vi liker imidlertid at både TV-ens bakside og den nye fjernkontrollen er hvit.
Også når det gjelder utstyr og finesser er TV-en så godt utstyrt som vi forventer idag.
Du får blant annet innebygget Wi-Fi, SmartTV, fire HDMI-innganger, 3D-funksjon og to USB-innganger.
TV-en er også klargjort for Skype, men det forutsetter at du kjøper et webkamera i tillegg.
Som vanlig er også Philips Ambilight-funksjon på plass, og LED-diodene er her plassert på TV-ens sider.
Kort fortalt lyser finessen opp veggen bak TV-en i takt med hva som vises på skjermen.
Selv liker jeg funksjonen godt, og da spesielt når jeg ser på film.
Er du uenig er det uansett bare å slå den av.
Ambilight-funksjonen har forøvrig 10-års jubileum i år, noe som blir markert på ulike måter.
Under fotball-VM vil du for eksempel kunne få Ambiligthen til å blinke i ditt favorittlags farger når de scorer mål.
Dette kan styres via appen «Wave your flag», som fås både til iOS og Android-enheter.
Kanskjer mer matnyttig er det at TV-en nå kan kobles direkte sammen med lyssystemet Hue
Så hva er forskjellene fra i fjor?
Det mest opplagte er at Philips nå har byttet fra et IPS-panel på 100 Hz, til et VA-panel på 50 Hz.
Vi må innrømme at vi på forhånd var spent på om et 50 Hz-panel ville holde mål, og det er godt å kunne bekrefte at vår skepsis ble gjort til skamme.
Dette skyldes ganske enkelt at Philips har pøst på med alt de kan av bildebandling for å kompensere, og jevnt over må vi bare si at de har gjort en god jobb.
Litt av grunnen til det er nemlig at prosessorene i TV-ene nå begynner å bli så raske at bildebehandlingen kan være aktivert uten at de ulike funksjonene gir krøll i bildet.
Bildekvalitet
PFS6609 er likevel en klassisk kant-LED-modell med de fordelene og ulempene det gir.
Fordelen er at kant-LED gjør det enkelt å lage tynne TV-er, men samtidig mister man også litt av kontrollen over sortnivået fordi man ikke har lokal dimming av diodene der det trengs.
Men her gjør likevel 6609 en god jobb, og forklaringen skyldes funksjonen «Micro Dimming Pro».
Finessen justerer nemlig kantlyset aktivt i forhold til både lysnivået i rommet og innholdet på TV-en, og denne tilpasningen gir altså en viss grad av lokal dimming.
Funksjonen ble lansert allerede i fjor, men var da kun tilgjengelig på toppmodellen med 4K-oppløsning.
At den nå blir tilgjengelig på TV-ene som koster langt mindre er et langt skritt i riktig retning.
Som nevnt er det nå et VA-panel som blir brukt, og det har generelt litt svakere innsynsvinkel inn IPS-panelet som var på fjorårsmodellen 6008.
Til gjengjeld får du et bedre sortnivå når du sitter rett foran TV-en, og når dette kombineres med «Micro Dimming Pro-funksjonen» er det bare å innrømme at vi ble ganske så imponert:
Vi hadde nemlig 6609 stående ved siden av Samsungs 4KTV, en TV som altså koster godt over tre ganger så mye, og Philipsen hadde ganske enkelt ikke noe å skamme seg over.
Som nevnt har Philips pøst på med svært mye bildebehandling.
Dette er gjort både for å forbedre sortnivået, og for å kompensere for at det strengt tatt er et 50 Hz-panel de har brukt.
Og jevnt over gjør «Perfect Motion Rate»-funksjonen på 400
Hz en glimrende jobb med å gjengi jevne bilder i bevegelse.
Ja, hvis du bare har denne TV-en foran deg, er det nesten ikke mulig å avsløre at det er et 50 Hz-panel, og det er faktisk ganske godt gjort.
Her gjør altså Philips en langt bedre jobb enn det forrige 50Hz-panelet vi testet fra Samsung, så her har utviklingen definitivt gått videre.
Det skarpeste bildet i klassen.
Liker du å se så mange detaljer som mulig er antagelig Philips et TV-merke for deg.
De har nemlig lenge vært kjent for å skvise ut detaljer på en slik måte at det gir bildet en økt dybde, og det ser vi også her.
I praksis synes vi kanskje at bildet nesten blir litt for skarpt, så her er det en god idè å dempe skarpheten i bildeinnstillingene helt uavhengig av hvilken bildemodus du bestemmer deg for.
SmartTV:
Begynner å bli bra, men…
Den gode nyheten er at Netflix er på plass, og at du kan leie filmer via blant annet SF Anytime og Headweb.
Vi liker også du har tilgang til dine Dropbox-filer via Cloud Explorer, dermed er det en smal sak å plage vennene dine med de siste bildene fra årets ferie når du vil avslutte besøket.
Musikkinteresserte vil sikkert også sette pris på Deezer, men dette er en betalingstjeneste, og frister neppe alle.
Da er det mer interessant at Spotify er på plass, men vær oppmerksom på at du må ha Premium-abonnement for å bruke tjenesten via TV-en.
Philips har altså tatt store grep på Smart-TV-fronten, men siden også konkurrentene har forbedret seg, er det ikke nok til at de virkelig skiller seg ut.
Denne modellen mangler i tillegg pek og klikk-funksjonen du får på storebrødrene.
Det er synd, fordi manøvreringen, for eksempel på nettsider, blir litt mer tungvint enn vi liker.
Selv om det er en tokjernes-prosessor på plass, merker vi at meny- og app-styringen ikke er så rask som på toppmodellene.
Dette er riktignok ingen overraskelse, og noe vi også ser på konkurrenten fra Sony.
Konklusjon
Philips PFS6609 gjør rett og slett en god jobb til en helt overkommelig pris, og er du på jakt etter en TV som også ser bra ut kan den være et meget godt alternativ.
Men konkurransen i denne prisklassen er knallhard, og spesielt Sony W805B er en sterk utfordrer.
Philips 55PFS6609
Den store fordelen med Sonyen er at den gir et glimrende bilde rett ut av esken.
På Philipsen bør du nemlig bruke litt mer tid på å stille deg inn, selv om du også her kommer langt med å dempe skarphet og aktivere film-modus.
Gullkornet til Philipsen er imidlertid Ambilight-funksjonen, som de altså er alene om.
| 1
|
201964
|
BMW M4 Cabriolet kurerer høstdepresjon
BMWs nye cabriolet er blitt raskere, tøffere og mer avansert enn sin forgjenger, samtidig som prisen er gått ned.
Kan det egentlig bli bedre?
Vindstøyen begynner å bli noe plagsom i det jeg gløtter ned på head-up-displayet for å sjekke farten.
266-267-268 km/t.
Skånsomt kjenner jeg at fartssperren på 250 km/t trer inn.
Med litt feilvisning rimer det bra med hva speedometeret nå viser.
Aldri har jeg kjørt så fort på Autobahn fra München i Tyskland mot Tyrol i Østerrike.
Vi har tidligere kjørt nye M3 og M4, men nå er det toppløse M4 sin tur.
Nykommeren er kort og godt styggrask, og byr på et vanvittig lydbilde du kan nyte til det fulle med taket nede.
For der forgjengeren hadde en 4-liters V8-motor på 420 hester, har etterfølgeren fått den sekssylindrete motoren på 3-liter med twin power-turbo og 431 hester.
Tre ulike moduser
Den avanserte teknologien betyr at du kan glemme alt som på gamle turbomotorer ble kalt «turbolag» (ventetid), før kreftene kommer.
Her får du maksimalt dreiemoment på 550
Nm helt fra 1850 til 5500 omdreininger.
Et par trykk på M2-knappen på rattet forvandler den komfortable fireseteren om til et villdyr med en høypotent metallisk lyd.
En lyd som spesielt i tunneler er velegnet til å blåse bort enhver gryende høstdepresjon.
4,4 sekunder
I samme slengen endres styring, dempere og gassrespons fra Efficient-modus, via Sport til Sport Plus.
Med dobbeltclutch-girkasse (DKG) spurter M4 Cab til 100 km/t på utrolige 4,4 sekunder.
Det er 0,3 sekunder treigere enn M4 med fast tak.
Den økte tiden skyldes at den toppløse varianten veier rundt 250 kilo mer, til tross for BMWs bestrebelser på vektsparing med utstrakt bruk av karbon og aluminium.
Videre er det også noen ulemper du ikke kommer bort fra med en cabriolet, og det er tapet av stivheten i karosseriet.
Se eksteriørbilder her
Vobling
Utviklingen på dette området er heldigvis blitt bedre enn hva tilfellet var med gamle, åpne biler, for eksempel førstegenerasjon VW Golf Cabriolet.
Likevel er det umulig ikke å kjenne vobling (torsjonsvridning) og fleksing i karosseriet idet vi passerer større ujevnheter i veibanen.
En annen ulempe er også at bagasjerommet er betydelig mindre enn på Coupé-utgaven, særlig om du legger taket ned.
Da reduseres volumet fra 370 til 220 liter.
Heldigvis kan bakseteryggen legges ned i tilfelle du har bruk for ekstra bagasjeplass.
Men bryr du deg om slike detaljer, er neppe noen toppløs bil noe for deg uansett.
Aller minst en M-bil.
Nei, de ytterst få kjøperne av M4 Cabriolet setter heller pris på ytelsene, lyden og imponerende kjøreegenskaper sett i forhold til de fleste andre åpne biler.
173 000 kr billigere
Dessuten vil de sette stor pris på at bilen er blitt billigere.
Faktisk hele 173.000 kroner i forhold til gamle M3 Cabriolet.
Årsaken til det er at nykommeren veier 60 kilo mindre og har redusert CO2-utslippet fra 297 g/km til 213 g/km.
Snittforbruket har falt fra 1,27 l/mil til 0,87 l/mil.
Samtidig må du naturligvis være klar over at det er mye godsaker på ekstrautstyrslisten å bruke penger på.
Nakkevarmer i nakkestøtten (slik Mercedes har hatt lenge), head-up-display, DKG-girkasse, keramiske bremser og førerassistanse-systemer er bare noen av dem.
Se forvandlingen fra coupé til cabriolet
Hissigere enn noensinne
Det er 26 år siden første vi først stiftet bekjentskap med M3 Cabriolet.
Den ble datidens raskeste fireseters cabriolet med toppfart på 239 km/t. 0–100 km/t presterte den på oppsiktsvekkende lave 7,3 sekunder.
Siden fulgte tre generasjoner M3 Cabriolet med stadig sterkere motor, bedre prestasjoner og skarpere kjøreegenskaper, før tre dørs 3-serie ble omdøpt til 4-serie i fjor.
Det er nok ingen som synes det er dumt i dag, spesielt ikke om de får kjørt bilen, men heller ikke om de skal dømme etter utseendet.
M4 Cab ser hissigere ut enn noen av M3 Cab-ene gjorde med sin sinte front, de svulmende hjulbuene og fire rake rør stikkende ut av stussen.
Genial løsning
Ståltak-løsningen er genial på den måten at bilen kan være enten en coupé eller en cabriolet.
Med taket på er støynivået behagelig lavt ettersom polstringen er tykk og solid.
Prosessen med å ta taket ned tar 20 sekunder og du må holde deg under 18 km/t.
Rart den ikke klarer operasjonen i opptil rundt 40 km/t.
BMW M4 Cabriolet er uten reelle konkurrenter ettersom verken Audi RS5 eller Mercedes C-klasse Coupé er å oppdrive i åpen versting-utgave.
BMW M4 Cabriolet kommer til Norge i oktober.
| 1
|
201966
|
TEST:Lexus CT 200h
2011 blir for Lexus terskelen til en ny tid.
CT 200h er både oppnåelig og fornuftig.
I fjor ble det solgt 179 biler av merket Lexus i Norge.
Alt tyder nå på at slike tall er en saga blott og dette er bilen som skal sørge for at det heretter blir mange fler.
Denne testen er avslutningen på en historie, og begynnelsen på en ny.
Det som avsluttes er en føljetong som startet da konseptet LF-CH med ganske så heftig design ble avslørt i september 2009.
Neste avsnitt kom da en messebrosjyre for produksjonsversjonen ble kopiert og lekket ut på nettet rett før bilutstillingen i Genève i 2010.
Så omsider, på Parismessen i fjor høst kunne vi beskue den ferdige bilen, som så ble lansert - nå helt nylig her i Norge.
Lexus blir å regne med
Bilens suksess er allerede annonsert; den er forhåndsbestilt i 200 eksemplarer idet den kommer i salg her i landet.
Det virker dermed som om målet på 450 biler solgt i løpet av året er godt innenfor rekkevidde.
Forhandlernettverket er da også i utvikling; Etter åpningene av forretninger i Oslo i 2007, Tromsø i 2008 og Trondheim i fjor sommer, åpnes nå ny forretning i Bergen og Stavanger står for tur til neste år.
En del av strategien til Lexus er nettopp å fremstå som eksklusive og å yte en spesielt kundeorientert og oppfølgende service, og da er spesialiserte forhandlere veien å gå ifølge de ansvarlige for Toyotas premium-merke.
Fokus på hybrid
Lexus CT 200h er en bil som bekrefter Lexus' økende fokus på hybridløsningen.
Allerede idet denne bilen kommer på markedet står hybrider for 62 prosent av Lexus-salget globalt og enda mer her hos oss.
I motsetning til de større modellene fra Lexus er dette en modell som er blitt utviklet med tanke på det europeiske markedet, og den baserer seg på Toyotas velprøvde hybridløsning fra Prius og fra Auris HSD med en 1.8 VVTi bensinmotor som samarbeider med elmotorer og overfører krefter fra den ene og/eller de andre til forhjulene.
Eksteriørbilder:
Dynamisk design
Når det gjelder bilens design, har vi nevnt før at det rett som det er hender at ikke-kjennere forveksler personbiler av merket Lexus med de nyeste Mazda-modellene - det gjelder Lexus IS/Mazda 6 og nå denne CT 200h med Mazda 3 - sistnevnte særlig fra siden/skrått bakfra da Lexusens oppsyn forfra er en god del strengere og barskere.
Uansett:
Denne moderne japanske designen liker vi.
Den skiller seg fra europeiske konkurrenter og den har en viss type iboende dynamikk og markant personlighet.
Om man så synes den er pen blir et spørsmål om smak.
"Premium-kompakt"
Dette er ikke bare den første forhjulsdrevne Lexus vi får her hos oss, det er også den første kompaktbilen, som altså henvender seg til premium-sjiktet i "Golf-klassen".
Lexus CT 200h er 432 centimeter lang, 176,5 centimeter bred og 143 centimeter høy.
Akselavstanden er 260 centimeter.
Dette er typiske kompaktklasse-mål og bilen er omtrent på størrelse med rivalene i dette segmentet, nemlig Audi A3 og BMW 1-serie.
Kvalitetsfølelse
Lexus er kjent for å ha god kvalitet - både når det gjelder driftssikkerhet (det er jo Toyota-konsernet vi snakker om her), og når det kommer til opplevd kvalitet, det vil si den litt subjektive følelsen av at dette er solid og høyverdig.
På sistnevnte punkt opplevde vi bilen som helt på høyde med sine konkurrenter og Lexus-stilen er gjenkjennelig, hvilket er bra.
Bilen har sin egen og høyverdige stil både utenpå og innvendig.
Vi skylder imidlertid å gjøre oppmerksom på at vi hadde en testbil med utstyrsnivå Luxury - til over 400.000 kroner.
Interiørbilder:
Trivelig inni
Interiøret er oversiktlig og oppleves som romslig foran.
I baksetet er det trangere og det anbefales ikke å prøve å transportere fullvoksne nordmenn over særlige avstander både foran og bak.
Bagasjerommet er overraskende romslig derimot, når man husker at det ligger en voluminøs batteripakke i forkant.
Her har man pakket lurt.
De 375 litrene som oppgis forutsetter imidlertid at man regner med hulrommet under gulvet, som kan løftes opp og som ikke skjuler noe reservehjul, bare et reparasjonssett - noe som blir stadig vanligere.
Utsikten skrått bakover er selvsagt begrenset, men ikke så ille som man skulle tro når man ser den kraftige C-stolpen (som jo bidrar til å styrke den helhetlige karosseristrukturen).
Totalt sett er dette et interiør man kan trives i.
Hybrid drivlinje
Betegnelsen CT 200h betyr ikke at bilen er forsynt med en toliters-motor, men at den har ytelser tilsvarende en bil med motor med to liter slagvolum.
I virkeligheten består bilens fullhybrid-drivlinje av en 1,8-liters firesylindret VVT-i bensinmotor og i tillegg en elektromotor av magnetsynkron-typen.
Energilagring er det nikkel-metallhydridbatterier som sørger for.
Drivlinjen produserer totalt opptil 136 hestekrefter.
Bensinmotoren er god for 99 hestekrefter og 142 newtonmeter mens elmotoren kan bidra med opptil 82 hester og 207 newtonmeter.
Du kan imidlertid aldri kombinere maksimal ytelse fra begge samtidig.
Noe makstall for kombinert dreiemoment er ikke engang tilgjengelig, men vi merket under kjøring at det er ganske mye trekkraft ved svært lave turtall om man trenger det.
Velg kjørestil selv
Bilen har fire kjøreinnstillinger å velge mellom: EV, for ren elektrisk drift (maks.
45 km/t og to kilometer av gangen), ECO, hvor ytelsene strupes og utvekslinger prioriterer økonomisk kjøring, NORMAL og SPORT - hvor ytelsene favoriseres.
I Eco- og Normalmodus har instrumentene blå bakgrunnsbelysning; når man velger Sport blir belysningen rød.
Dessuten erstattes energiforbruksoversikten til venstre av en klassisk turteller.
Man blir dermed behørig minnet om at man har valgt bort den driftsøkonomien som jo er en del av poenget med bilen.
Forbruk:
Lavt, men ikke så lavt.
Forbruket er svært lavt på papiret: 0,38 liter per mil for den letteste utgaven (ikke vår testbil) med tilsvarende lave CO2-utslipp på kun 89 gram.
Den tyngre og fullt utstyrte versjonen vi kjørte vil uansett bruke en del mer.
I praksis, ved forsiktig kjøring, delvis i tettsteder og på landevei, kom vi ned mot 0,43 liter per mil, hvilket jo er svært bra i en luksuriøs og ganske kvikk bil.
Med litt tilvenning og tilpasning av kjørestil (det gjelder å holde øye med grafikken i instrumentpanelet), ville det nok vært mulig å presse forbruk og utslipp ytterligere ned.
Men 0,38 l/mil kan de fleste "normale" bilførere glemme å holde som standard.
Ved helt normal og tildels aktiv kjøring holdt vi forbruket på mellom 0,55 og 0,6 liter (ifølge kjørecomputeren), og også det er jo fullt godkjent.
Det er sammenlignbart med en tilsvarende dieselbil.
Renere med bensin
Og der har vi noe av poenget med denne bilen, og et av Lexus' sentrale salgsargumenter.
Dette er ikke en dieselbil, men en bensin-hybrid som avgir betydelig mindre av andre skadelige utslipp enn CO2, som man har en tendens til å overfokusere på.
Her snakker vi særlig lokalmiljø og det er utvilsomt en fordel for Lexus her at den avgir betydelig mindre sotpartikler enn dieselmotorer gjør.
I tillegg er utslippene av nitrogenoksid (NOx) såpass mye lavere at Lexus hevder at det må 50 CT 200h for å slippe ut like mye NOx som en eneste av konkurrentene med dieselmotor (Audi A3 2.0 TDI eller BMW 118d).
Dette er argumenter særlig astmatikere og allergikere er følsomme overfor, men som burde gå hjem hos alle som er interessert i bedre luftkvalitet i bymiljøene.
God nyhet...
Så over til selve kjøreopplevelsen.
Den er jo viktig, selv om motivasjonen for å anskaffe denne bilen antagelig ikke er at man søker "kjøreglede" av den sprelske og sportslige typen.
Når det er sagt, ble vi positivt overrasket i så måte.
Her har tydeligvis ingeniørene jobbet ganske intenst for å differensiere denne bilen fra fetterne fra Toyota - Prius og Auris.
Denne bilen er nemlig betydelig mer underholdende å kjøre enn de to nevnte og Lexus' sporty image lider ikke så mye som man skulle tro utfra ytelsene på papiret.
Ikke bare har man lykkes i å gjøre bilen kvikkere i akselerasjon enn de to nevnte, men kjøreegenskapene fremstår som mer balanserte og dynamiske tross en styring som er presis nok, men som gir begrenset med tilbakemeldinger.
...og mindre gode
Når det er sagt:
Sportslig kan man ikke kalle denne bilen selv om den er kvikk nok for de fleste.
Automatgirkassen er av typen CVT - altså trinnløs, og den blir fort masete og lar høre en symaskinaktig during fra bensinmotoren hvis man er litt tung på labben.
Med andre ord:
Man venner seg til en moderat dosering med gassfoten etterhvert.
Og det er jo også hensikten med denne typen bil.
Samtidig opplevde vi tidvis at understellet, som har en relativt stram avstemming, ikke filtrerte ujevnhetene som telehiv og andre korte ujevnheter godt nok.
Og det stemmer ikke helt med Lexus' tradisjonelle image hvor suveren komfort er en viktig ingrediens.
Det er da vi blir minnet om at dette er en mer Europa-orientert Lexus enn den øvrige modellrekken.
Når det gjelder lydnivået i kabinen er det akseptabelt, men heller ikke mer - premium tatt i betraktning.
Her høres både noe rullestøy og noe vindstøy - uten å regne med den masete, men tross alt relativt lavmælte, motorduren vi nevnte ovenfor.
Når det er sagt:
Bråkete er bilen ikke og kommer fra et mer "folkelig" bilmerke vil man oppleve CT 200h som stillegående.
Men ønsker man optimal kjøre- og lydkomfort anbefaler vi ikke at man velger 17-tommers felger.
Vår testbil var skodd med vinterdekk av typen Nokian Hakkapeliitta R 205/50-17.
Fra 290.000 kr
Lexus CT 200h starter på 290.000 kroner fra importør.
Levert Oslo blir det rett under 300.000 og de sure ekstrautgiftene er, som vi vet, variable.
Men dette gjelder alle biler på markedet.
Vi snakker da om Eco-utstyrsnivå.
I praksis er det Comfort-nivået som gjelder, og da får man tilgang til en hel del tilvalgspakker, Vår testbil hadde øverste utstyrsnivå og har en pris levert Oslo på 424.000 kroner.
Da har man full pakke, men hvis man for eksempel ikke ønsker skinninteriør, eller ikke LED-nærlys, er det bedre å velge Comfort med den pakken man eventuelt ønsker.
Konklusjon
Vi trivdes veldig godt med testbilen og Lexus CT 200h er etter vår mening en meget vellykket bil som premium-kompakt allrounder.
Man må bare vite hva man går til; dette er et utrolig velstemt kompromiss mellom luksus, sportslighet og miljøhensyn.
Det vil si:
Den er ikke suveren på noen av delene, men den greier å kombinere de tre på den mest optimale måten vi har opplevd til nå.
Dette er en type bil vi hittil ikke har hatt på markedet, men som mange - kanskje enn så lenge ubevisst - etterspør.
Vi tror på suksess for Lexus CT 200h.
| 1
|
201968
|
Lenovo ThinkPad X60
Den tradisjonsrike ThinkPad-familien har i sin X-serie en av de minste, letteste og mest solide bærbare på markedet.
Vi har testet råtassen X60.
ThinkPad-serien fra Lenovo (merket som IBM ThinkPad, selv om IBM strengt tatt ikke lenger har noe med disse PCene å gjøre) har hovedvekt på funksjonalitet og sikkerhet.
LES OGSÅ:
Mange har skrevet til oss og lurt på tester av en ThinkPad-PC, og selv om målgruppen hovedsaklig er forretningsfolk vil nok også mange privatpersoner finne ThinkPad X60 interessant.
Med etterfølgeren X61 lurende i buskene
- Lenovo kommer til å lansere denne om kort tid - har vi tatt en kikk på en kraftig utgave av X60.
ThinkPad X60 kan du få i forskjellige versjoner etter hvor kraftig bærbar du er ute etter.
Trenger du så lang batterilevetid som mulig er det også en "slim" utgave å få tak i med X60s, som har noe lavere vekt, samt en LV-prosessor (low-voltage) med mindre strømforbruk og tilsvarende lav ytelse.
Her i full prakt.
Merk den utvendige antennen på høyre side av lokket.
Fulle spesifikasjoner:
Intel Core 2 Duo T7200 @ 2,0 GHz 12,1" skjerm (1024 x 768 piksler) 1 GB DDR2-minne (512 + 512 MB) 100 GB harddisk (5400 rpm)
Intel GMA 950 grafikk (opp til 224 MB delt minne) 54 Mbps WLAN (a/b/g) Gigabit LAN + modem 3 x USB, blåtann, infrarød 1 CardBus kortplass Kortleser VGA ut, lyd inn/ut Dimensjoner (B/D/H):
26,8 x 21,3 x 3,9 cm Vekt 1,45 kilo Pris: ca. 20.000 inkl. mva.
Skjermen er - noe uvanlig i våre tider - i 4:3, da det fremdeles er en gruppe som sverger til dette formatet.
Her er det heller ikke noe blankt kontrastbelegg som kan gi deg problemer hvis du sitter med mye lys i ryggen, og innsynsvinkelen er hverken bedre eller dårligere enn den vi vanligvis finner på bærbare PCer.
Den 12,1 tommers skjermen har en oppløsning på 1024 x 768 punkter.
Konstruksjon
Dersom du har vært borti en av IBM/Lenovos ThinkPads før, vil du ikke ha noe problem med å gjennkjenne X60 som en i samme familie.
Her er det ingen fargede pyntelister eller annet dilldall, og hele maskinen er kledd i en matt, sort farge.
Med en matchvekt på litt under halvannen kilo er det meningen at ThinkPad X60 skal kunne dras med seg over alt - og det er den i høyeste grad også konstruert for.
Designen er funksjonell, men også stilrent, noe som gjør at den tar seg godt ut i de aller fleste miljøer.
Byggekvaliteten er også meget god, her får vi straks følelsen av at maskinen tåler litt mer hardhent behandling enn mange i samme vektklasse.
Av/på-knapp og snarveier lyd er plassert over tastaturet.
I tillegg er det en knapp merket "ThinkVantage" som åpner et "Produktivitessenter" - i praksis en slags meny som hjelper deg med slikt som vedlikehold og konfigurering av datamaskinen.
Når det gjelder touchpaden så glimrer denne med sitt fravær, her er du pent nødt til å bruke den røde styrepinnen som er plassert midt på tastaturet.
Hvorvidt en slik er et bedre eller dårligere alternativ enn touchpaden er i stor grad en smaks- og vanesak.
Knappene under tastaturet fungerer (selvfølglig) som en høyre og venstre museknapp, mens knappen i midten fungerer som "skrollefelt" når den trykkes ned, slik at du med styrepinnen kan skrolle både vertikalt og horisontalt.
Tastataturet er behagelig å skrive på, og selv om vi ikke skal påstå at det bråker - i det minste så lenge du ikke hamrer løs på det - er det ikke av de aller roligste heller.
Layouten er vi også stort sett fornøyd med, men vi har da også vår vante kjepphest:
Fn- og Ctrl burde ha byttet plass!
Tilkoblingsmuligheter
PCens kontakter er plassert på sidene, mens vi i fronten finner høyttaleren og en bryter som lar deg skru av og på blåtann og/eller trådløst nett.
På undersiden av PCen finner vi også en kontakt for dokking.
På venstre side finner vi en USB, VGA ut, GB LAN, CardBus-slot og minnekortleser (SD).
Varmluft blåses også ut her.
Høyre side har infrarød sender/mottaker, to USB-kontakter, lyd inn/ut, modem, inntak for strøm og plass til kensington-lås.
I tillegg har den en liten smart løsning som vi ikke har sett på andre PCer, nemlig "leselys".
Det er ganske enkelt en liten LED plassert over skjermen som lyser ned på tastaturet.
Dette gjør at du kan se tastene selv i stummmende mørke, noe som er kjekt om du av en eller annen grunn må jobbe helt uten lys.
Ytelse og batterilevetid
Lenovos ThinkPad X60 føyer seg ikke rett inn i rekken av de letteste ultraportable vi har sett på.
De vi har hatt inne med en vekt under 1,5 kilo har hatt ULV-prosessorer (ultra low-voltage).
Vår X60 kom med en solid Intel Core 2 Duo, noe som gir denne PCen mer enn nok av prosesseringskraft for de oppgaver som vil ligge i dens hovedbruksområde.
På grafikksiden er det internt med GMA950 fra Intel, ikke noe for spillere altså.
Siden den er litt atypisk for sin vektklasse har vi likevel noen aktuelle konkurrenter.
For eksempel 3G-modellen Fujitsu Siemens Lifebook P7230, som kun veier en halv hekto mindre.
Også den lille LG A1 Express Dual fortjente å være med her.
Men da disse to har ULV-prosessorer tar vi også med Acer Ferrari 1000 siden den har en kraftigere prosessor enn de to andre.
Ytelse i PCMark05:
Høyere poengsum er bedre.
X60 kommer ut som best i alle disipliner bortsett fra grafikken, og på prosessorsiden dominerer den fullstendig.
Batterilevetid i minutter - kontinuerlig drift.
Det tar selvfølgelig på å være tøff og ha lav vekt, og det betyr at batteritiden ikke alltid blir tipp topp.
Likevel, tre timer og tre kvarter i vår test er ikke noe å le av - faktisk er det ganske så bra ytelsen tatt i betraktning.
Den holder altså på langt nær ikke så lenge som for eksempel Lifebook P7230, men så gjør den det også mer enn dobbelt så bra i mange av ytelsestestene.
Når det gjelder støy og varme så er vi stort sett fornøyd med X60.
I områder med litt bakgrunnstøy gjør den ikke noe av seg, kun i rolige omgivelser merker vi det svake suset fra harddisken.
Vifta spinner også opp litt en gang i blant, og bråker da ikke spesielt mye, men har en litt "ulende" lydsignatur.
Heldigvis blir den ikke spesielt varm, slik at vi uten å svi familiejuvelene bokstavelig talt kan bruke den som en laptop - altså ha den på fanget.
Vurdering og konklusjon
Lenovo ThinkPad X60 er en gjennomført og solid bærbar lettvekter med sikkerhet, størrelse, vekt og prosessorkraft som gode argumenter.
Den virker kanskje litt gammeldags (mange vil si "klassisk") med en tvers gjennom funksjonell design og sin matte 4:3-skjerm, men det er ikke noe å si på ytelsen sammelignet med andre ultraportable fra samme generasjon.
I tillegg har vi altså dette med sikkerhet - det er ikke noe vi skal gå i dyben på her, men denne bærbare har altså blant annet fingeravtrykksleser slik at du slipper å huske passord, bevegelsessensor som ved rystelser parkerer lesehodet på harddisken - som også har sin egen krypterte del.
I tillegg er den altså som nevnt solid skrudd sammen og skal tåle en trøkk.
Men før springer til nærmeste butikk er det noen få ekstra parametre du må legge inn i beregningen.
For det første har ikke X60 noe optisk drev.
Er du avhengig av dette betyr det at du bør se etter en annen modell eller være forberedt på å gå til anskaffelse av en ekstern sak.
Det andre er prisen - tåler du litt dårligere kvalitet og/eller høyere vekt kan det være en del tusenlapper å spare.
Her må du ta i betraktning hva du trenger og hvordan du vanligvis behandler din bærbare.
Det aller siste punktet er det at den i skivende stund mer eller mindre er en utgående modell.
Etterfølgeren ThinkPad X61 skal som nevnt i innledningen lanseres allerede 31. mai - og er da bygd på den nye Centrino-plattformen Santa Rosa.
(Som vi så av vår test av Acer TravelMate 6292 kan det bety en klar forbedring.)
Det kan derfor kanskje være et sjakktrekk å vente noen uker for å se hvor god X61 er i forhold - eller om X60 går litt ned i pris når den tiden kommer.
Men uansett er X60 en maskin det er vanskelig å ikke like, og den ender også opp med en svak femmer på vår terning.
| 1
|
201969
|
AMD Athlon II X4 635
Vi har testet den kraftigste Athlon-prosessoren på markedet.
AMD har i skrivende stund lite å stille opp med mot de raskeste Intel-prosessorene på markedet, i hvert fall hva angår ytelse.
Det virker som om det viktigste for AMD nå er å posisjonere seg i markedet for prosessorer som gir mest ytelse for pengene.
Selv den kraftigste Phenom II-prosessoren på markedet, Phenom II X4 965, fås til rundt 1500 kroner i norske nettbutikker.
Og hvis du synes det er for mye, får du firekjerners Athlon II-prosessorer til 7-800 kroner.
Den største forskjellen mellom Athlon II- og Phenom II-prosessorene er mindre L2-hurtigminne, noe som kan påvirke ytelsen negativt i enkelte situasjoner.
Les også:
Tusen kroner for toppmodellen
Den dyreste Athlon II-prosessoren koster i skrivende stund rundt 1000 kroner i nettbutikker vi har sjekket.
Den heter Athlon II X4 635, og kjører på 4 kjerner x 2,9 GHz.
Strømforbruket er maks 95W.
Disse prosessorene passer i hovedkort med såkalt AM3-sokkel, men passer også i en del hovedkort med sokkel av typen AM2+.
Her er det brikkesettet og BIOS som eventuelt setter begrensningene.
Vi installerte Athlon-toppmodellen i et sylferskt hovedkort fra Gigabyte, 890GPA-UD3H, som både støtter USB 3.0 og er utstyrt med grafikkbrikken Radeon HD 4290, som skal duge til ganske krevende grafiske oppgaver.
Dette kortet koster også rundt 1000 kroner, og da har man altså et godt og fremtidsrettet utgangspunkt å bygge PC på for 2000 kroner.
Videre utstyrte vi hovedkortet med 4 GB DDRIII-minne og installerte 64-bits Windows 7 Ultimate.
Meget lav temperatur ved moderat belastning
Prosessorkjøleren som følger med har egen temperatursensor, og regulerer viftehastigheten ved behov.
Det viste seg at temperaturen under lav belastning lå på under 30 grader, og viften var knapt hørbar i vårt miditower testkabinett.
Kabinettet hadde én 12 cm vifte som trekker varme ut av kabinettet.
Vi kjørte deretter noen tester som medførte 100% prosessorbelastning, og nå økte både turtall og varmeutvikling relativt mye, men uten at vi følte at støyen ble sjenerende.
Vi har tidligere berømmet AMD for å lage svært kjølige prosessorer, ikke minst modellen AMD Phenom II 905e - som ifølge Windows 7 har en ytelse som ligger svært nært Athlon II 635:
Windows opplevelsesindeks strekker seg fra 1.0 til 7.9
I klartekst betyr dette at begge prosessorer byr på en ytelse i nær sagt alle situasjoner som innebærer svært lite venting - også når man kjører flere og tunge operasjoner samtidig.
Bedre enn storebror
Ved å kjøre ytelsestestene til Passmark viste deg seg imidlertid at Athlon II-prosessoren gjorde det skarpere på de fleste punkter, til tross for at den er noen hundrelapper billigere enn Phenom II-prosessoren:
Hvordan er så ytelsen på Athlon II i forhold til Intel-prosessorer i samme prisklasse?
Passmark-oversiktene sier oss følgende:
AMD henger med, og koster ca 100 kroner mindre enn Q8300 fra Intel, som byr på omtrent identisk ytelse.
Tokjerne-prosessoren E7500 er håpløst akterutseilt, mens nykommer Core i3, som representerer et nytt kapittel Intel-prosessorer, foreløpig ikke helt matcher ytelsen pr krone.
Ved å utstyre begge prosessorene med en billig kjøler fra Akasa som kjørte konstant på ca 900 omdreininger - uansett belastning, kunne vi se at Athlon II-prosessoren ble temmelig mye varmere enn den energigjerrige Phenom II 905e:
Ut fra dette forstår vi at avhengig av hvilken utlufting som sitter i kabinettet, kan det føre til noe mer variabel viftehastighet med Athlon II 635 med originalviften, enn Phenom II 905e, og dermed også støynivå - men vi tror ikke dette vil være særlig merkbart i et normalt kontor- eller hjemmemiljø.
Konklusjon
AMD Athlon II X4 635 byr på god ytelse i de fleste situasjoner, og bør absolutt vurderes dersom du er ute etter en stille allround-PC som ikke blir en sinke dersom du plutselig får lyst å rippe blu-ray-video, spille eller redigere HD-filmer.
Intel byr imidlertid på samme ytelse med sin Core 2 Quad Q8300, som koster nesten like lite.
Intel har et godt grep om markedet for tiden, og derfor tror vi at prisen på Athlon II 635 bør ned enda noen kroner for å overbevise det store publikum.
Her har muligens AMD mer å fare på blant de enda billigere prosessorene.
| 1
|
201971
|
TEST:Stor Volvo på billigsalg
Volvo V70 er blitt en storselger og en miljøvinner.
Vi har tatt en titt på hovedgrunnen til det.
Volvo er på banen med flere miljømodeller med tilnavnet Drive.
Ikke uventet er det stasjonsvognene V50 og V70 som har gjort det sterkeste inntrykket på norske bilkjøpere.
V50 og V70 selger rett og slett imponerende godt med tanke på at vi har snakker om modeller fra en premiumprodusent.
V70 og V50 ligger på en henholdsvis 3.- og 6.-plass på registreringsstatistikken etter årets fire første måneder.
Mye av forklaringen ligger naturligvis i at disse modellene er forholdsvis rimelige i forhold til sine premium-konkurrenter.
Dette gjelder ikke minst V70 Drive som faktisk koster mellom drøyt 110.000 og 170.000 kroner mindre enn biler som Audi A6, BMW 5-serie og Mercedes E-klasse.
V70 Drive begynner på lave 339.000 kroner.
Det er i et prisleie som hittil har vært forbeholdt ikke-premiumprodusenter som Volkswagen, Ford og Toyota.
Liten motor
Den lave pris skyldes nok først og fremst at Volvo har vært mer dristige enn henholdsvis Audi, BMW og Mercedes når det gjelder motorisering.
V70 Drive har nemlig en ganske beskjeden dieselmotor på 1,6 liter og 109 hestekrefter.
Audi og Mercedes starter til sammenligning på 136 hestekrefter og BMW går løs på 163 hester.
Spørsmålet blir dermed om 109 hestekrefter og 240 newtonmeter er nok i en diger stasjonsvogn som V70, med en egenvekt på drøyt 1.600 kilo.
På papiret ser det kun middels ut med en 0-100-tid på 12,8 sekunder.
Det er i underkant av hvilke ytelser vi vanligvis forbinder med en bil som V70.
Mangler et gir
Ute på veien er førsteinntrykket litt blandet.
Den manuelle girkassen har bare fem gir.
Seks gir gjør det lettere å finne en utveksling som til en hver tid passer motoren, noe som er en spesiell fordel når kraftressursene er såpass begrensede.
I tillegg er både girkasse og til en viss grad kløtsjen ganske lang i vandringen.
Men girskiftene glir likevel lett, og i en stor komfortbil som dette er det i grunn ikke så veldig farlig.
Stort sett tilstrekkelig
Under vanlig kjøring gir motoren et greit inntrykk.
Den er stillegående og forholdsvis smidig på lave turtall.
Man føler ikke at motoren er svak under vanlig småkjøring.
Også på landevei og motorvei går dette helt fint så lenge man tar det med ro.
Litt gassing for nysgjerrighetens skyld avslører imidlertid fort at kraftreservene ikke er veldig store.
Dette er ingen sprek bil og forsøk på kraftig akselerasjon er ikke noe man gjør for moro skyld.
Men så lenge bilen er tom, fungerer dette helt grei.
Du må ikke jobbe særlig for å holde farten oppe, selv når veien stiger en del.
Dersom du kjører mye med fullastet bil, eller tilhenger, vil nok saken stille seg litt annerledes.
Ikke så å forstå at hver passasjer medfører merkbare vansker, men 400-500 kilo ekstra vil gjøre kjøreopplevelsen til en ganske annen.
Klasseledende forbruk
Når det gjelder forbruk og utslipp har Volvo lykkes ganske godt med denne bilen.
V70 Drive er nå nede på 119 gram CO2, ned fra 129 gram som det står på vår testbil.
Det betyr et blandet forbruk på 0,45 liter.
Det er bra.
Vår testbil, som altså ikke er den aller nyeste utgaven, er oppgitt til 0,49 liter på blandet kjøring.
Vi opplevde at det gikk veldig greit å reprodusere dette tallet på kjørecomputeren med en grei miks av by, landevei og motorvei.
119 gram er klart best blant premium-bilene i dette segmentet.
V70 ligger her nærmere biler som Volkswagen Passat Bluemotion og Skoda Octavia som ligger på 114 gram.
Men det gjelder dessverre også i ytelser.
V70 Drive har merkbart mindre effekt enn sine premium-konkurrenter.
Spenstigere
Som et ledd i jakten på lavt forbruk og utslipp, har V70 Drive fått et senket sportsunderstell.
Det hjelper på luftmotstanden.
En bieffekt er at kjøreegenskapene blir hakket mer sportslige.
Faktisk er Drive kanskje den spenstigste versjonen av nye V70 vi har kjørt når det kommer til svingegenskaper.
Den lille og forholdsvis lette motoren bidrar til en lettere snute og bilen krenger forholdsvis lite.
Kjørefølelsen er lettfotet og smidig.
Balansen er mildt understyrt, men ikke mer enn man forventer i en bil som dette.
Styrefølelsen er imidlertid ikke så veldig imponerende.
Tross sportsunderstellet er den fine fjæringskomforten ivaretatt på en forholdsvis god måte.
Oppsettet føles fortsatt ganske mykt og behagelig under vanlig kjøring.
Rett og slett et bra kompromiss mellom kjøreegenskaper og komfort, med andre ord.
Men det forventer vi også i denne klassen hvor produsenter som Audi, BMW og Mercedes befinner seg.
Komfort og utstyr
Også det behagelige støynivået, setene og en forholdsvis høy kvalitetsfølelse bidrar til trivselen på tur.
Vi kjørte en Kinetic utstyrsvariant som koster fra 354.000 kroner.
Da er ting som aluminiumsfelger, fartsholder, oppvarmet baksete og skinn på ratt og girspak inkludert.
Det vi savnet mest var ryggesensor ettersom V70 er en ganske stor bil.
For øvrig gir denne forholdsvis rimelige versjonen et klart mer spartansk inntrykk innvendig enn dyrere versjoner av V70, men det fungerer likevel greit.
Kvalitetsfølelsen er OK, men materialkvaliteten er ikke nevneverdig bedre enn i biler som Volkswagen Passat og Skoda Superb i denne versjonen.
Konkurrenter
V70s sterkeste konkurrenter befinner seg i praksis nettopp blant denne gjengen fra ikke-premiumprodusenter som Volkswagen, Skoda, Toyota og Ford.
Fordelen med å velge en av disse bilene er at du får større motor for samme pris, eller like ytelser og enda lavere pris.
Sammenlignet med premium-konkurrentene er V70 Drive såpass mye billigere at den må vurderes.
Motoren er ikke sprek, men den er tilstrekkelig for de aller fleste under de aller fleste forhold.
Det skal heller ikke undervurderes at forbruket faktisk er klasseledende blant disse bilene.
V70 kan med andre ord by på et rimelig bilhold på flere måter.
På øvrige egenskaper klarer V70 seg også greit, selv om den ikke er best på så veldig mye annet enn pris og miljø sammenlignet med biler som Mercedes E-klasse og BMW 5-serie.
Konklusjon
V70 Drive er altså et reelt alternativ for deg som ikke er så opptatt av ytelser og som ikke laster bilen full og tung titt og ofte, men som likevel ønsker litt mer premium-følelse enn de mer folkelige merkene byr på.
Alt i alt er det dermed ikke så rart at V70 selger så godt som den gjør.
| 1
|
201972
|
Konklusjon & karakter
Apolloen imponerer på utseendet, og kan være et riktig valg for deg som har lyst på en stor HD-klar modell til lavest mulig pris.
Basert på tidligere erfaringer med Grundig ble vi likevel skuffet.
At Apolloen ikke matcher Pioneer-modellen når det gjelder bildekvalitet er ingen overraskelse, det er fortsatt forskjell på hva du får for 15.000 og 42.000 kroner.
Da er det et større problem at den heller ikke matcher 32-tommeren til Samsung som ligger på 10.000 kroner.
Vi synes likevel at Apolloen har flere sterke sider:
Den er tøff å se på og gir et solid inntrykk.
Bildekvaliteten er imidlertid modellens svakeste punkt, og gjør at terningkastet ikke blir høyere enn en treer.
Kort sagt:
Grundig kan langt bedre enn det her - noe de senest beviste med sin Tharus-modell.
Valgets kval
For deg som allerede har bestemt deg for at du skal kjøpe en HD-klar 42" i budsjettklassen blir derfor spørsmålet om det finnes noen reelle alternativer.
Vi har allerede testet den HD-klare konkurrenten fra SunTV
som nå er satt ned til 14.500 og dermed er i nøyaktig samme prisklasse.
Bildemessig synes vi den er et bedre valg, men heller ikke denne TVen er fri for mangler.
Blant annet er Grundigen klart enklere i bruk, og som nevnt - den ser bedre ut.
Personlig ville vi nok spart litt til og vurdert denne Samsungen som nå fås til rundt 23.000, men stopper lommeboka på 15.000 kroner bør du også vurdere en plasma som ikke er HD-klar.
Når det gjelder vanlig TV-signaler og DVD får du etter vår oppfatning fortsatt klart best bilde for pengene om du velger alternativene fra LG eller Panasonic.
Minispesifikasjoner:
42-tommers plasma-TV, med oppløsning på 1024/768 og 3000:1 i kontrast og lysstyrke på 1000 cd/m2 Oppgitte mål:
Bredde = 106.8 cm, Dybde = 10.5 cm, Høyde = 72.5 cm. Vekt, ca 35 kg.
Innganger: 2 x scart (1 m/RGB), 1 x
DVI med HDCP, 1 x VGA (+ omformer til komponent - se bilde i bildespesialen), 1 x
S-Video
| 0
|
201974
|
TEST:Klart forbedret Honda Civic
Selv om det ikke er så lett å se hva som er nytt med nye Civic, har den blitt en vesentlig bedre bil enn forgjengeren.
Niende generasjon Civic har kommet på banen og vi har kjørt bilen i Norge.
Under panseret i vår testbil satt den foreløpig eneste dieselmotoren som er tilgjengelig, nemlig en 2,2-liter med 150 hester og 350 newtonmeter.
Snart kommer det imidlertid også en mindre og mer avgiftsgunstig dieselmotor.
Bilen ser ved første øyekast mistenkelig lik ut som sin forgjenger.
Ved andre og tredje øyekast ser man at helheten gir et litt kraftigere og mer aggressivt uttrykk, men stilen er definitivt fortsatt gjenkjennelig.
Kanskje litt for lite endring for noen, men dette er en ny bil og ikke bare en ansiktsløftning.
Kompaktklasse
Civic måler 430 centimeter i lengden og plasserer seg med det ganske midt i kompaktklassen.
Derfor heter da også konkurrentene Volkswagen Golf, Ford Focus og Hyundai i30, for å nevne noen.
Det er med andre ord ikke noen enkel jobb Civic har foran seg.
Forbedret komfort
Ute på veien merkes det tydelig hva Honda har jobbet mest med å forbedre fra forgjengeren.
Komfortnivået har nå blitt riktig bra, både hva gjelder fjæring og støydemping.
Dieselutgaven har 17-tommers hjul som standard, men bilen ruller likevel mykt og smidig over ujevnheter, og dekkstøy var ikke noe stort tema i vår testbil, riktignok utstyrt med piggfri vinterdekk.
Sterk motor og høy utveksling
Med 150 hester er dette en sprek bil som akselererer overbevisende gjennom alle hastighetsområder som er aktuelle i Norge.
I tillegg oppleves motoren smidig og relativt stillegående.
Utvekslingene i den seksstegede manuelle girkassen er imidlertid en smule i høyeste laget for norske fartsgrenser.
Med 100 kilometer i timen på fartsmåleren ligger du på like over 1.500 omdreininger i minuttet i sjettegir.
Det gjør at sjettegiret stort sett bare er egnet i 90- og 100-soner.
Også i enkelte 80-soner med lav belastning kan det gå å lure inn sjettegiret.
Fordelen med dette er at det er lett å kjøre på lave turtall i alle hastigheter, som gir lavt forbruk.
Ulempen er at det også gir en litt seig følelse, og merforbruket hadde nok vært ubetydelig i praksis om utvekslingene bare var litte grann lavere.
For øvrig er dette en veldig fin girkasse som er presis og lettbrukt.
Lavt forbruk
0-100 kilometer i timen går på sterke 8,5 sekunder.
Forbruket er oppgitt til lave 0,44 liter og CO2-utslippet til 115 gram CO2 for de utstyrsvariantene som markedsføres i Norge.
En annen utgave med litt mindre hjul som ikke er oppført i norske prislister klarer seg med 0,42 liter og 110 gram CO2.
Uansett er tallene meget gode med tanke på de ytelsene som bor i bilen.
Gode kjøreegenskaper
Kjøreegenskapene er som i forgjengeren relativt kvikke.
Civic har god styrerespons og drar seg ganske kjapt inn i svingene når du dreier på rattet.
Balansen er litt på den understyrte siden, men ikke så mye at det plager en spesielt.
Det mest negative når det gjelder kjøreglede er kanskje at det mangler litt på følelse i styringen, slik at du ikke får veldig mye signaler fra forhjulene gjennom rattet.
Det er først og fremst de to sistnevnte tingene som gjør at Civic ligger hakket bak de aller beste i klassen på kjøreglede.
Praktisk
De litt kupéinspirerte formene kan forlede en til å tro at dette er en upraktisk bil, men sannheten er at dette er blant de romsligste og mest fleksible bilene i klassen.
Bagasjerommet måler hele 467 liter (477 i billigste utstyrsutgave) og det er et godt stykke over standarden i klassen.
Riktignok er gulvfasongen ikke optimal for å laste større gjenstander om du også tar i bruk den nederste "brønnen", men uansett er dette meget bra.
Baksete-triks
Vel så imponerende er det fleksible baksetet som kan foldes ned slik at gulvet blir helt flatt med et håndgrep.
Sitteputen glir automatisk frem og ned slik at setet ikke bygger unødvendig mye i høyden i nedlagt tilstand.
Et enda smartere triks er at sitteputene kan løftes opp mot seteryggene slik at du får et høyt og bredt lasterom bak forsetene.
Det er kjekt hvis du skal laste større ting.
Med baksetet i normal posisjon er det for øvrig relativt gode plassforhold for baksetepassasjerer.
Spesielt førermiljø
Førermiljøet er relativt likt det i forgjengeren hva angår design.
Det betyr at det todelte og lett futuriske instrumentpanelet fortsatt er der.
For øvrig er kvalitetsfølelsen hevet merkbart og nærmer seg nivået til Golf.
Materialene virker nå mer påkostede, og betjeningen er enkel.
Priser
Dieselutgaven begynner på 306.000 kroner i utstyrsutgaven Sport.
Den har da bra med utstyr, som eksempelvis 17-tommers aluminiumsfelger, multifunksjonsratt, to-soners klimaanlegg, stort infodisplay med ryggekamera, regnsensor og mulighet for USB-tilkobling.
Konkurransen i kompaktklassen er hard og selv om Civic har blitt vesentlig forbedret, er det ikke opplagt at du bør velge den fremfor mange av de andre i klassen.
Per i dag snakker vi da først og fremst om Volkswagen Golf og Ford Focus.
Civics største svakhet er et litt begrenset motorutvalg, og da spesielt fraværet av en mindre dieselmotor.
Den er på vei, og vi tipper Civic-salget får seg et kraftig løft da.
Verdt å titte nærmere på
Bilen for øvrig er god nok til at salget burde kunne øke kraftig sammenlignet med forgjengeren.
For deg som liker den litt spesielle designen og samtidig vektlegger praktiske egenskaper og komfort, er Civic absolutt verdt å undersøke grundig.
Men for de som ikke er spesielt opptatt av ytelser, anbefaler vi å vente på den mindre dieselmotoren.
| 1
|
201975
|
Sony Ericsson W910i
Lekker, stor skjerm, Walkman, radio og Super-3G.
Hva er det vel å ikke like ved denne telefonen?
Siste tilskudd til Sony Ericssons stadig økende familie av Walkman-mobiler har fått modellbetegnelsen W910i, og er uten tvil en av høstens mest etterlengtede telefoner.
Det er slett ikke uten grunn - denne smekre saken har en 2,4 tommers skjerm, og som skyvemobil får den plass til navigasjonstaster og skjerm på mindre enn ti centimeters høyde.
Ellers er den med sine fem centimeter også litt bredere enn hva vi er vant til, men den oppleves likevel som en slank og moderne mobil - ikke så merkelig, kanskje, siden tykkelsen kun er 1,25 cm.
Sony Ericsson W910i kommer i to farger: sort og rødt (Noble Black og Hearty Red).
Med telefonen følger lader, USB-kabel, M2 USB minnekortleser, handsfree og øreplugger.
Og selvfølgelig tilhørende programvare.
Viktige data:
Quad-band GSM/GPRS og 3G med HSDPA 2,4" skjerm med 262.144 farger og 240 x 320 piksler 35 MB internminne, Memory Stick Micro (M2) på 1 GB medfølger 2 Mp kamera (1600 x 1200 piksler)
Støtte for MP3, AAC, AAC+ m.fl. Overføring via blåtann og USB Tale/standbytid: opp til 9/350 timer Størrelse: 50 x 99,5 x 12,5 mm, 86 gram Ca. pris: 3.700,- inkl. mva.
(uten abonnement)
Oppslått - eller oppskjøvet - kommer tastaturet til syne.
Nummertastene er store, men glatte og ikke spesielt markerte.
Likevel er de slett ikke vrange i bruk, og taster er også strengt tatt en vanesak.
Men er du en ihuga SMSer bør du være klar over at det ikke er så mye telefon å holde i når telefonen er slått ut - og sånt kan det være smart å kjenne på i en butikk før du eventuelt punger ut for denne mobilen.
Selve skyvemekanismen føles forresten veldig riktig, gir passe motstand og er uten nevneverdig slark.
I tillegg til å bruke skyvebevegelsen for å motta/legge på en samtale fungerer den også som tastelås.
Skjermen er som nevnt stor og fin og gir et klart bilde, og oppløsningen på 240 x 320 piksler er det vi gjerne finner på de fleste skjermer rundt to tommer.
På toppen av telefonen finner vi av/på og Walkman-tasten.
Har du store fingre kan disse være litt vanskelige å komme til når telefonen er åpen, så spesielt Walkman-tasten kunne vi tenke oss å ha et annet sted ...
Høyre side har snarvei for kamera, plass til minnekortet og volumkontrollen.
Det er også to taster på hver side av frontkameraet - kalt spilleknapp A og B, og de har litt forskjellig funksjon ettersom hvilken modus telefonen er i.
Shake it!
W910i sitt grunnleggende grensesnitt har ikke gått gjennom spesielle forandringer fra tidligere Walkman-telefoner; har du brukt en Sony Ericsson tidligere vet du altså grovt sett hva du går til.
Responsen er også generelt god, med lite merkbar ventetid når du hopper mellom menyer.
Men det er også en nyhet som så avgjort må nevnes: bevegelsessensoren.
Dette er strengt tatt ikke noe revolusjonerende, blant annet kan Nokia 5500 Sport brukes som skritteller.
Det som er interessant i denne sammenhengen er hvordan denne er integrert i grensesnittet til W910i.
Sensoren registrerer tilting og telefonens orientering, noe som blant annet betyr at du kan tilte telefonen for å få bilder og film til å fylle skjermen.
Walkman-grensesnittet vippes frem og tilbake mellom høyde- og lengderetning på samme måte, uten at vi helt ser det store praktiske aspektet med akkurat den funksjonen.
Men sensoren brukes også til andre ting.
I ett av de medfølgende spillene skal du styre en kule ved å tilte telefonen, noe som unektelig er skikkelig artig - selv om mobilspill i seg selv ikke rangerer så høyt på undertegnedes liste over essensiell funksjonalitet.
En annen gimmick er den såkalte shake-kontrollen, der du kan "riste" deg frem og tilbake i spillelista.
Dette gjøres altså under musikkavspilling, der du holder inne Walkman-tasten og gir telefonen (et markant) kast til en av sidene for å hoppe frem eller tilbake.
Strengt tatt er det enklere å bruke navigeringstasten til å komme til neste låt, men ristemetoden virker på sin side selv om tastelåsen er påskrudd.
Du kan dessuten også riste telefonen kjapt begge veier for å hoppe til et tilfeldig sted i spillelista.
Meget musikalsk mobil
For å starte opp musikkspilleren er det enkleste å bruke snarveisknappen øverst på telefonen.
Walkman-playeren lar deg sortere på artister, album, spor, sjanger og årstall.
Du kan også lage spillelister, mens lydbøker og podcasts nå er egne kategorier.
I tillegg er det en funksjon som heter SensMe, som enkelt fortalt gjør at du kan høre musikk etter humøret.
Når du bruker Sony Ericssons medfølgende Media Manager vil musikk som importeres til telefonen bruke SensMe-teknologi for å finne "stemningen" på hver låt.
Du vil deretter kunne visuelt se om det er musikk som går raskt eller sakte, og om den er "glad eller trist".
SensMe er utvilsomt en stilig og alternativ måte å se musikken på, men uansett hva vi prøvde ville ikke låtene vi importerte til telefonen med Music Manager listes opp i SensMe-applikasjonen - noe som ikke bare kan komme av vår tvilsomme musikksmak, så hvor problemet ligger er vi ikke sikre på ennå.
SE W910i markedsføres først og fremst som en "Walkman-telefon", og mobilen gjør så avgjort ikke skam på den tittelen.
Selv de medfølgende ørepluggene gir lyden anstendig kvalitet, men du kan selvfølgelig også koble ditt eget favorittheadset til minijacken på handsfree-ledningen - eller kjøre lyden via blåtann (A2DP).
Liker du å leke med lydbildet har telefonen foruten ferdige lydprofiler også en fembånds equalizer.
Musikk kan selvfølgelig også rutes via telefonens innebyde høyttaler, men her er det ikke spesielt mye å skryte av med tanke på lyd.
I våre øyne egner den seg kun som en nødløsning.
Trenger du bedre lyd her bør du heller sjekke ut Nokia 5700 Xpress Music eller lignende.
Internminnet på skarve 35 megabyte holder selvfølgelig ikke så veldig lenge når du begynner å fylle opp med bilder, filmer og musikk, men det hjelper selvfølgelig det medfølgende 1 GB minnekortet på.
Overføringshastigheten via USB-kabelen er slett ikke mye å skryte av, men med i pakken følger en USB kortleser for M2-kort, slik at du kan overføre data til og fra dine minnekort med anstendig hastighet.
Du kan overføre musikk på den måten, men da får du altså ikke brukt Media Manager ...
Musikkdelen kompletteres med en RDS-Radio, noe vi savnet sårt på W880i.
Lydkvaliteten er god på sterke kanaler, og radioen gjør derfor en grei jobb i våre mer urbane strøk.
Vi har dessverre ikke hatt mulighet til å dra med oss telefonen ut av byen for å sjekke forholdene der.
Bilder og film
For foto har W910i et kamera på to megapiksler, altså er den ikke førstevalget for deg som alltid legger igjen kameraet hjemme.
Kameraet kan startes fra menyen eller tasten på telefonens høyre side - denne dobler som snarvei og naturlig utløser når kameraet brukes "liggende".
Mobilen har også flere greie manuelle funksjoner som nattmodus, selvutløser, effekter og hvitbalanse.
I tillegg kan du selvfølgelig stille på bildekvaliteten, men selv på høyeste innstilling er ikke dette noen erstating for et lommekamera.
I tillegg har telefonen et kamera i front, hovedsakelig tiltenkt videosamtaler.
Eksempler på bilder har du her:
Filme kan du også gjøre med W910i, i anstendige 240x320 pikslers oppløsning.
Resultater kan du se under.
Klippene er tatt direkte ut av telefonen og ikke konvertert på noen måte.
Får du ikke spilt av klippene, kan du for eksempel bruke GOM Player.
Kommunikasjon
Selv om denne mobilens absolutt sterkeste side er musikk, er den også fullvoksen som generell kommunikasjonsenhet.
Den har firebånds GSM, noe som gjør at du kan bruke den i de fleste deler av verden med et noenlunde utbygd mobilnett.
Talekvaliteten er helt grei, men den har ingen muligheter for ekstra "stemmeklarhet", som vi for eksempel fant på Nokia 6500 classic.
Batteriet er forresten oppgitt til å holde i hele 9(!) timer med babling.
Til datatrafikk stiller den også sterkt.
Enheten har 3G og HSDPA (Super-3G), GPRS og - utrolig nok - EDGE, noe Sony Ericsson ikke tidligere har hatt for vane å inkludere på 3G-telefoner.
Den har selvfølgelig muligheter for SMS, MMS, og e-post, har støtte for talemeldinger, kan ta in RSS-feeds og den innebygde nettleseren lar deg navigere rundt på Internett.
Altså så å si full pakke dersom du ikke er avhengig av WLAN eller trenger infrarød oppkobling.
Konklusjon
Det er svært mye å like ved Sony Ericsson W910i.
Den har en stor skjerm og fresh design - litt bredere enn de fleste vanlige mobiltelefoner, men også relativt tynn så den glir lett ned i lomma.
Walkman-telefonen har som navnet impliserer også en glimrende musikkspiller, og RDS-radioen kompletterer det musikalske.
Kameraet gir på sin side ikke spesielt gode bilder - men det forventer vi vel strengt tatt heller ikke av et mobilkamera på to megapiksler.
Liker du å være koblet opp mot nettet vil nå EDGE kunne gjøre jobben når ikke (Super-)3G er tilgjengelig.
Men vi har selvsagt også innvendinger mot visse aspekter ved denne telefonen.
Alle tilkoblinger går over samme kontakt, den såkalte Fast-Porten, noe som blant annet betyr at du ikke kan lade den og høre på musikk over det kablede hodesettet samtidig.
I tillegg er denne porten festet på telefonens side som på W880i.
Når kabelen er koblet til øker dette i praksis mobilens bredde, og det er noe du må ta i betraktning dersom du har små lommer.
Og når vi snakker om lommer - mangelen på fjernkontroll på handsfree-ledningen gjør at vi fremdeles fysisk må ned i lomma for å bytte sang eller øke volumet.
Shake-funksjonen for å bytte sang er et interessant konsept, men i praksis synes vi den er litt for lite følsom - du må altså riste ganske hardt.
Det er litt lite praktisk, men det kan jo være at en fremtidig oppdatering lar deg stille på følsomheten.
Men la for all del ikke dette skremme deg fra en Sony Ericsson W910i.
Totalt sett er dette en av årets bedre telefoner - og som musikkmobil ligger den helt der oppe i toppen.
Så har du lyst, lov og ikke minst råd til en slik gjør du ikke noe galt i å velge W910i som din neste telefon.
Billigere mobiler finner du i vår Mobilvelger.
Forvirret over ord og uttrykk?
Sjekk vår lille mobilguide.
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 1
|
201978
|
Samsung i320
Proffmobiler pleier som regel å være tunge, tykke og lite spennende å se på.
Men det var før Samsung presenterte sin proffmobil, i320.
Kan den innfri?
Les svaret her.
For lekker design har sjelden vært synonymt med proffmobilers teknologiske tyngde.
Skal man ha en telefon med fullt tastatur og mye radiokommunikasjon har man nemlig vært nødt til å leve med en telefon som veier tungt nede i lomma.
Samsung vil imidlertid slå et slag for proffbrukerne med sin nyeste mobiltelefon, som selskapet håper vil revolusjonere dette markedet.
Samsung lille lekkerbisken
i320 er en helt ny type proffmobil.
Samsung har nemlig fått designerne sine til å lage en proffmobil som er syltynn.
For med en tykkelse på 13 (12,9) mm er denne mobilen faktisk tynnere enn den originale syltynne mobilen, Motorola Razr V3.
Dimensjonen er på 111 x 16 x 13 med mer og vekten er på 95 gram, noe som gir denne mobilen en enormt behagelig størrelse.
Dekselet er laget av sort plast, men gir ikke et like eksklusivt inntrykk som vi kunne håpe.
Allikevel er telefonen ganske stilren, og man har også fått plass til de aller fleste snarveiknappene av betydning.
Vi kunne som alltid ønsket oss et linsedeksel til kameraet, men det har Samsung hoppet over.
Tastaturet på denne mobilen er en relativt merkelig affære.
For på den lille plassen har Samsung fått plass til et fullstendig QWERTY-tastatur (med Æ, Ø og Å), men størrelsen på tastene er forsvinnende liten.
Allikevel er de designet på en måte som gjør at man faktisk ikke har spesielt store problemer med å få kontroll over tastaturet.
Med litt øving kan man skrive raskere på denne enn de aller fleste andre mobiler.
Vi har også stor sans for måten Samsung har gitt snarveiknappene dobbel funksjonalitet, avhengighet av hvor lenge de holdes inne.
Hvor er funksjonaliteten?
Hvordan Samsung har klart å lage en såkalt proffmobil med et slikt design forstår man ganske raskt når man begynner å ta den i bruk.
For selv om i320 har støtte for EDGE, mangler den 3G-støtte.
Det betyr for så vidt ikke all verden her i landet, siden EDGE uansett gir mulighet for ganske rask dataoverføring over store deler av Norge.
Utenlands er det imidlertid ikke like bra stilt med EDGE-nettverkene og man kan derfor risikere treg nedlasting av e-post.
Ikke minst siden denne mobilen også mangler støtte for trådløst nett.
Dette er noe alle de siste proffmobilene fra andre selskaper har og dette bør være standard på slike mobiler.
Kanskje ikke så rart at i320 er så tynn allikevel
Vi har også et par ting å plukke på med skjermen.
Oppløsningen er på 240 x 320 punkter, som gir et godt bilde, selv om vi kanskje synes dette er litt i underkant på en proffmobil i 2006.
Skjermen kan imidlertid bare vise 65 536 farger, noe som er langt mindre enn de fleste andre mobiler på markedet.
Men dette byr egentlig ikke på noe stort problem, siden skjermen er i såpass liten at bildet er skarpt uansett.
Vi har sansen for at skjermen er i widescreen-format, men som sagt kunne den godt vært litt større, men da hadde det jo gått utover størrelsen på selve telefonen.
Kameraet er vi faktisk ganske imponert over.
Selv om 1,3 megapiksler ikke byr på de helt store opplevelsene er kvaliteten noe av det beste vi har sett fra kameraer i denne klassen.
Det kan nok ikke brukes til å skrive ut bilder akkurat, men det gir gode nok bilder til blant annet webbruk.
Videoopptak kan man imidlertid bare hoppe over.
Kvaliteten på dette er langt under pari.
Glitrende operativsystem
Der i320 imponerer stort er på operativsystemfronten.
Samsung har nemlig tatt i bruk Windows Mobile 5.0 i denne mobilen.
Her snakker vi proffmobil.
Dette operativsystemet virker spesiallaget for avanserte mobiler og gir Windows-brukere et lite fortrinn på mobilen.
I tillegg er det langt raskere enn det vi opplever både fra Nokias og Sony Ericssons mest avanserte mobiler.
Brukervennligheten er også meget bra, selv om noen kanskje vil trenge litt tilvenning, siden det ikke er snakk om helt tradisjonelle mobilmenyer i Windows Mobile.
Mange vil kanskje stusse på at Microsoft nå også skal dominere mobilen og det kan være med rette.
Allikevel er det hevet over enhver tvil at synkronisering mot Windows-programmer gjøres best via en Windows-mobil.
Enkelheten ved å synkronisere data mellom i320 og Outlook eller Media Player får en faktisk til å sperre opp øynene litt.
Nedlasting av e-post går også meget bra på denne mobilen, selv om vi har vært borti bedre e-postprogrammer på mobiltelefoner i 2006.
Av en eller annen merkelig grunn er det imidlertid ikke mulig å sende vanlige dokumenter som e-postvedlegg.
Kun bilder og musikk.
Ikke akkurat noe som får en til å tenke på i320 som en proffmobil.
God på underholdning
Et program som imidlertid fungerer meget godt er mediespilleren.
Både avspilling av lyd og bilde blir veldig bra.
Høyttalerne i telefonen er av god kvalitet, og gir bra lyd både når man snakker eller hører på musikk.
Det hjelper selvsagt litt at synkronisering mot Windows Media Player som nevnt er helt genial, men uansett er dette en av de funksjonene som fungerer best på Samsung i320.
Heldigvis er det en god del minne innebygd på denne mobilen.
For den kommer med 120 megabyte tilgjengelig minne.
I tillegg har den støtte for microSD-minnekort.
Det følger riktignok ikke med noe kort, men man har uansett plass nok til en rekke data, deriblant en CD eller to.
Men det aller meste av den andre funksjonaliteten på denne telefonen holder ikke mål ut fra kriteriene vi setter for avanserte mobiler.
Ikke minst er det helt uholdbart at man ikke kan redigere vanlige Office-dokumenter på denne mobilen.
Batterilevetiden på i320 er heller ikke holdbar.
Med aktiv bruk vil batteriet lades ut i løpet av et halvt døgn.
Samsung har imidlertid lagt ved et ekstra batteri (og batteriholder), noe som i hvert fall hjelper litt på problemet, men fjerner ikke helt inntrykket av at batteriet ikke holder mål.
Ingen proffmobil
Totalt sett er Samsung i320 langt fra noen proffmobil.
Det eneste som kan minne om dette er det gode tastaturet og prisen.
For denne telefonen koster faktisk over 4 100 kroner og da bør man kunne kreve mer enn en tynn telefon med et godt QWERTY-tastur og en bra mediespiller.
Samsung skal ha det for at de vil lage en proffmobil som er litt mer stilren og lekker enn de vanlige mobilene i denne klassen.
Men resultatet gjør en ikke særlig optimistisk, siden designet går så til de grader utover funksjonaliteten.
De aller fleste bør holde seg unna denne mobilen.
Proffbrukere får ikke den funksjonaliteten de trenger og vanlige bruker får både bedre og stiligere mobiler til en rimeligere penge enn i320.
Noen revolusjon er i320 helt klart ikke.
Tekniske data for Samsung i320
| 0
|
201979
|
TEST:Nye BMW X6 viser pondus
Den er fortsatt rar, men den er det ypperste X'en BMW kan tilby.
Året er 2008.
BMW har akkurat sluppet sin nye dinosaur.
En avart bilverdenen ikke har sett maken til.
En bil som kanskje kunne passet inn i en Steven Spielberg-film.
Et merkelig kompromiss: SUV utkledd som en sportscoupé?
Det er omtrent som å kle opp en sumobryter i tights.
Det funker nok, men det blir sjelden pent.
At bilen vakte oppsikt, var det ingen tvil om.
At den provoserte mange, er også sant.
Der ingen lar seg provosere
Nå er andre generasjon her – i det hele tatt før noen av de konkurrerende merkene har funnet på å lage noe tilsvarende.
Karakteristikkene har vært mange.
Men sør i Europa, i Kina – og her vi er nå for å teste den nye versjonen, i USA, har den solgt riktig så godt.
I land hvor ingen lar seg provosere av hvilken skyss du kjører.
Hele 260.000 X6-er er solgt siden den kom ut av egget.
Det må sies å være utrolig bra for en nisjemodell.
I Spartanburg i South Carolina bygges nesten hver femte BMW som selges rundt omkring i verden.
300.000 eksemplarer av X3, X4, X5 og X6 skrus sammen hvert år.
Nå investerer BMW en milliard kroner for å øke kapasiteten med 50 prosent - til 450.000 biler.
Det gjør denne fabrikken ikke bare til BMWs største, men samtidig blir BMW faktisk også USAs største bileksportør.
Og det med en modell-serie de ikke hadde før X5 startet i ringen i 1999.
Upraktisk X5
Så hva er nytt på X6?
Faktisk det meste, selv om det kan være vanskelig å se forskjell i forhold til den gamle modellen.
Linjene er de samme.
Coupéformen, de brede hoftene og den ekstremt høye stussen er kjennetegn som viser muskler.
Den er selvsagt bygd på X5-plattformen, men den er skarpere og kjøreegenskapene er bedre.
Kjører du en ordinær X5, forventer du ikke at det skal være sportsbiltakter over den.
Men når du setter deg inn i en frekk coupéform som oser av muskpondus, ja da SKAL den takle svinger.
Da skal den ha styrefølelse.
Da skal det være presisjon.
Og her har BMW gjort hjemmeleksa si.
Ikke bare i forhold til den gamle X6, men også i forhold til nye X5.
Forskjellen mellom disse søsknene er blitt mer betydelig.
Nå er de to brødre som ikke er brødre.
De har fått hver sin far.
Hvert sitt DNA.
To tonn med kjøreegenskaper
Idet jeg utfordrer noen gromme svinger rundt Greenville, nekter jeg tro at det er 2 tonn SUV – unnskyld, SAV (Sport Activity Vehicle), jeg holder i kringla.
Jeg tør påstå at det ikke finnes maken til kjøreegenskaper hos noen annen konkurrent i denne klassen.
Ikke om den begynner på P eller M, heller.
Grepet er oppsiktsvekkende.
Den understyrer svakt, og reagerer med en styrekarakteristikk som er så BMW-sk som det går an - uansett om du kjører batteribilen i3 eller denne tyrannosaurusen.
Tung, men alltid presis og spontan.
xDrive-systemet er satt opp med en 40/60-fordeling med 100 prosent til den akselen som måtte trenge det.
Bakkeklaringen er 21 centimeter, og det er heller ikke gærent om du skulle finne på å ta den med på en liten bærtur.
BMW har vært flinke til å vide ut kjørefølelsen i sine siste utgaver.
De har fått bygd inn mer komfort, uten at det har gått på bekostning av muligheter for stramt oppsett.
Her er X6 fullendt.
For kjører du på med full Dynamic-pakke, kan du spise en sving til frokost eller velge å rulle lettbeint selv på 315/35-20 ved hjelp av et par tastetrykk.
Seinere på dagen får jeg teste den på banen hos BMW Performance Center i Spartenburg.
Både på tørt og søkkvått føre.
Balansekunst er det første ordet jeg tenker på.
Nesten uansett hvor mye jeg prøver å vippe den av pinnen, holder den stø kurs.
Den vagger ikke som en annen SUV.
Og den føles vesentlig mindre ut enn sine 4,9 meter og nesten to meter i bredden.
Det er her sumobryteren viser sin sanne styrke.
Kompromissløs, men samtidig smidig.
Så var det avgiftene, da
BMWs TwinPower turbo bensin- og dieselmotorer har fått en reduksjon i forbruk på inntil 22 prosent siden forrige generasjon.
Den billigste varianten er en nedstrupet 3-liter diesel med 211 hestekrefter til 878.500 kroner.
Et eksempel som viser norsk avgiftssystem i praksis:
En 30d med 258 hester - altså samme motor, samme moment, samme utslipp, samme forbruk og samme vekt - koster 938.700 kroner.
Den har 60.200 kroner mer i avgift!
Bare på grunn av noe mer effekt.
Heldigvis er standardpakka ganske god: Skinn, 8-trinns sportsautomat, 19-toms hjul, bi-xenon, elektrisk bakluke og Driving Assistant Safety-pakke er inne før du begynner å spekke.
Men det er også et par andre ting du MÅ ha:
En slik bil fortjener M-Sportpakke til 48.600 kroner og Adaptive Suspension Dynamic-pakke til 36.500 kroner, som gir fulle justeringsmuligheter fra komfort til sharpness, og sørger for at X6 går på skinner.
Drivkraften fordeles mellom høyre og venstre bakhjul slik at bilen holder sporet - spesielt i svinger hvor momentet økes på det ytterste hjulet.
To råtasser
Skal du virkelig gasse deg, har du to råskinn å velge mellom inntil en ren M-versjon kommer:
50i med V8, 450 hk/650 Nm og 0-100 på 4,8 sekunder.
(Pris kr 1.509.900,-)Eller du kan velge trippel-turbo-dyret M50d (også 3-liter diesel) med 381 hk/740 Nm og 0-100 på 5,2 sekunder.(Pris kr 1.336.300,-).
Det som imponerer enda mer, er et blandet forbruk på 0,66 liter på mila.
Og går du for den siste sumobryteren - M50d som kan trøkke deg i ryggen med et lastebilmoment på 750 newtonmeter - kan du like godt sikre deg en bleie du også.
- Vi gleder oss til å slippe den nye X6 på markedet 6. desember, sier markeds- og kommunikasjonsdirektør Christian Gottschalk i BMW Norge.
| 1
|
201980
|
Nye Mercedes SL prøvekjørt
Så fikk vi omsider kjøre den helt nye SL fra Mercedes på norske veier.
For 60 år siden forberedte Mercedes lanseringen av det som skulle bli et ikon.
Det var modellen Sport Leicht, forkortet til SL, som nærmest var et bestillingsverk fra den amerikanske Mercedes-Benz-importøren på den tiden.
60 år med SL
Den legendariske SL het 300 SL og ble kalt "Gullwing" eller "måkevinge", da den hadde dører som åpnet seg oppover.
Den konfigurasjonen ble ganske nylig kupéversjonen av Mercedes SLS AMG til del, og den bilen er da også i større grad arvtageren etter den berømte klassikeren fra tidlig 50-tall.
Prototypen ble vist i 1952 og den ferdige 300 SL ble lansert i 1954.
Tre år senere kom roadsteren.
Den kom også i en mer demokratisk variant med firesylindret motor - 190 SL.
Lette materialer
En av nyhetene er at Mercedes har valgt å gå for en aluminiumsstruktur for den nyeste generasjon SL.
Det er ikke en space-frame som i SLS AMG; bilen er utstyrt med et mer klassisk, selvbærende karosseri.
Av bilens struktur opplyser Mercedes at 89 prosent er aluminium.
Også magnesium og stålforsterkede plastkompositter er tatt i bruk.
Resultatet er en kraftig vektbesparelse i forhold til forgjengeren - som var en mindre bil.
Billigere enn før
SL 350 er i skrivende stund innstegsmodellen i den nye SL-klassen.
Den plasserer den økonomiske terskelen for inntreden i denne eksklusive bilklassen på 1.237.000 kroner, hvilket er en reduksjon på hele 170.000 kroner i forhold til tidligere generasjon.
SL 350 har en V6 på 3,5 liter under panseret.
Nivået over er SL 500, med en V8 på 4,6 liter mens V8-motoren i SL 63 AMG har et slagvolum på 5,5 liter.
Flaggskipet SL 65 AMG er utstyrt med den fabelaktige V12 biturbo-motoren på seks liter som yter 630 hestekrefter og 1.000 newtonmeter!
Raskere
Men tilbake til bilen vi har fått prøvekjøre og som vil bli en god del mer utbredt enn sistnevnte fartsmonster.
SL 350 har ni færre hestekrefter enn forgjengeren (306 ned fra 315), men takket være effektiviseringsarbeidet er forbruket gått ned fra 0,97 liter per mil til 0,68 liter per mil.
Samtidig er ytelsene forbedret - bilen akselererer nå fra 0 til 100 km/t på 5,9 sekunder mot 6,2 tidligere.
Komfort i høysetet
At bilen er sprek, kan vi skrive under på.
Samtidig er komfortnivået så høyt at bilen ikke oppleves som sportslig.
Bilens oppsett favoriserer rask, stabil og behagelig kjøring.
For første gang introduserer Mercedes her styring med hastighetsavhengig elektromekanisk assistanse.
Den er mer direkte enn tidligere, synes vi, men likevel noe i letteste laget.
En fordel:
Parkeringsmanøvre går som en lek.
Til alt overmål kan bilen utstyres med automatisk parkeringsassistent.
Kjøreopplevelsen totalt er ingen overraskelse.
Dette er luksuriøs, rask og effektiv fremdrift og nye SL, enten den kjøres lukket eller åpen, er utvilsomt markedets mest komfortable kabriokupé.
Med taket oppe er bilen svært stillegående og oppleves som en luksuriøs Grand Tourer.
Det er mulig å velge et tak utstyrt med aktivt farget glass som altså kan gjøres mørkere ved behov for å stenge solstrålene ute.
Magic Sky Control, kaller Mercedes denne løsningen.
Utelivet uten ulempene
Åpen blir den en luksuskabriolet og den er utstyrt med alt som skal til for at den mest pysete føler seg komfortabel, inkludert selvfølgelig Mercedes' såkalte Air Scarf og Air Cap, altså luftstrømmer som motvirker kabrioletens naturlige turbulens og trekk slik at man befinner seg like lunt som i solveggen.
Ja, for selv om bilen i konseptet er en roadster, har den, som andre kabriokupéer, et elektrisk drevet tak som felles ned i bagasjerommet, der det nøyer seg med å "spise" cirka 120 liter av bagasjeplassen.
Det tar 20 sekunder å manøvrere taket opp eller ned.
Plasspluss - og minus
En praktisk detalj:
I likhet med for eksempel Audi på nye A6, har Mercedes innført løsningen med å kunne åpne bagasjerommet ved å bevege foten under hekken på bilen - meget praktisk når man har armene fulle av handleposer.
Mindre praktisk:
Plassen bak setene kan ikke brukes til stort av lagring, selv om man finner et oppbevaringsrom.
Konkusjon:
Nye SL er en fantastisk fin bil, også i sin innstegsversjon SL 350.
Det meste er blitt bedre enn før og som tilfellet er med andre nisjemodeller fra Mercedes:
Dette er en referanse i klassen.
Og så får man historiens sus fra SL-legenden på kjøpet.
| 1
|
201981
|
TEST: WD TV Live mediespiller
Western Digital overbeviste med WD TV.
Nå er oppfølgeren her, og det meste har blitt bedre.
Alle som har brukt en binders til å dirke opp kontorskuffen hjemme fordi nøkkelen er borte, vet at smått kan være veldig godt og veldig nyttig.
WD TV Live er slik:
Beskjeden når det kommer til dimensjoner, alt annet enn beskjeden når det kommer til prestasjoner.
Oppfølgeren til en av våre desiderte mediespillerfavoritter det siste året, WD TV, er altså her, og den gjør nesten alt riktig.
Boksen kan spille det aller meste du måtte ha liggende av digitale mediefiler, det være seg bilder, videoer, filmer og musikk.
Næmen, så uskyldig
De fysiske målene på WD TVs storebror er nøyaktig de samme som hos lillebror, og selv fjernkontrollene er identiske.
Forskjellene finner du først og fremst på baksiden, og på innsiden, selv om mange, deriblant oss, mener gråfargen kler boksen enda bedre enn den pianolakkaktige finishen til WD TV.
For det første får du nå enda flere tilkoblingsmuligheter.
HDMI-utgangen (v1.3) er fortsatt der, det samme er USB-porten og den optiske lydutgangen.
Western Digital har derimot forminsket kompositt og lyd-utgangene i form av en 3.5mm-kontakt, og like godt lagt til en komponent-utgang (også det en 3.5mm-plugg).
Alt dette har de nok først og fremst gjort for å plass til det WD TV Lives største nyhet, noe mange av være lesere og andre WD TV-brukere har etterspurt fra dag én:
Nettverkstilkobling.
Nå pryder nemlig en Ethernet-kontakt baksiden, og dermed skal det plutselig være en smal sak å hente bilder, film og musikk fra eksterne nettverksdisker, PCer og Macer.
(Mange lesere vet sikkert allerede at det i lang tid har vært mulig å installere såkalt tredjepartsprogramvare på gamle WD TV, som blant annet gjør det mulig å få den lille, svarte boksen på nett.
Nå er dette altså mulig uten å gå omveien rundt uoffisielle løsninger.)
Rett på nett
Etter å koblet til en Ethernet-kabel, var vi umiddelbart på nett.
Ingen konfigurering, ingen transfigurering (det siste er ikke en gang et ord, men du forstår hva vi mener).
WD TV Live har riktignok ikke trådløs tilkobling, men en godkjent USB-plugg med Wlan tar seg av den saken om du vil ha det trådløst.
Neste steg besto i å koble seg til vår lokale nettverksdisk, eller NAS hvis du ikke liker å sløse med bokstavene.
Det gikk også smertefritt, selv om vi først måtte finne ut at WD TV Live ikke vil koble seg til NAS-enheter som bare har aktivert Apples såkalte "afp"-protokoll.
Skrur du derimot på "smb", den vanligste standarden for å koble seg til andre Windows-enheter, er det grei skuring.
Legg inn brukernavn og passord, så kan du fritt navigere rundt på NASen.
Innloggingsinformasjonen lagres lokalt, slik at du slipper å legge det inn på ny hver gang du skrur på WD TV Live (fjernkontrollen er heller ikke spesielt gunstig å skrive med, så dette vil du uansett helst unngå).
Vi aktiverte også fildelingsfunksjonen på Macen vår, og, sannelig, etter noen sekunder dukket også den opp i listen over tilgjengelige nettverksenheter på WD TV Live.
Regla er den samme her:
Skriv inn brukernavn og passord, logg på.
Du kan også streame musikk, video og annet medieinnhold fra såkalte streamingservere.
Vår NAS-disk kjører en variant kalt Twonkymedia, og etter å ha aktivert denne blir alt indeksert innhold tilgjengelig for WD TV Live.
Hvis du allerede har satt opp en streamingserver, for eksempel til bruk med Xbox 360 eller PlayStation 3, ser vi derimot ingen grunn til å anbefale det sammen med WD TV Live - da er det enklere å forholde seg til ett nettverksvolum.
På toppen av det hele kan du koble til en USB-disk eller to til WD TV Live, og deretter dele disse både på det interne og det eksterne nettet.
Det er nemlig mulig å logge seg på WD TV Live, slik at du kan se, og bruke, alle enheter som er knyttet til den vesle boksen.
Enheten støtter ikke såkalt gigabit-Ethernet, men vi opplevde aldri nettverkshastigheten som noe problem i løpet av testperioden.
Takler det meste - uten hakking
Et av de beste argumentene for å kjøpe WD TV ga vi i allerede mars, da vi altså testet forgjengeren:
Den takler så å si alle formater, enten det gjelder lyd, bilde eller video.
Det har naturligvis ikke forandret seg med Live-versjonen, som tvertimot har forbedret formatlista på et vesentlig punkt.
WD TV taklet ikke DTS digitallyd, noe som gjorde at du måtte bruke en ekstern receiver for å få spilt av filmer med digitalt lydspor.
Koblet du WD TV rett i TVen hørte du ikke et pip.
Nå er altså det rettet opp, og alle filmene med digitale lydspor som vi har spilt av gjennom WD TV Live fungerte utmerket.
Faktisk er det bare ett format vi har vært borti i løpet av testperioden som Live ikke liker, og det er Apples Lossless-format.
Flac, et annet nerdelydformat, fungerer derimot bra, det samme gjør filer kjøpt gjennom iTunes som ikke har kopibeskyttelse (DRM).
Har de derimot DRM, vil WD TV Live like lite vite av slike filer som du eller jeg vil.
Vi hadde heller ingen problemer med å spille av filmer over nettverket, uansett hvilken kvalitet det var snakk om.
En 1080p-fil på 7-8 gigabyte i mkv-format ble spilt av fra en Mac koblet til et trådløst nettverk uten hakking, og alt vi kastet mot den grå boksen ble tatt i mot med åpne hender.
Kapitler og menyer
Hvis du tilhører dem som ripper DVDene dine over i VOB-format eller som ISO-fil, bør du derimot være oppmerksom på at WD TV Live, som sin forgjenger, ikke viser DVD-menyen, og heller ikke støtter kapittelinndeling.
Det betyr ikke at du ikke kan veksle mellom lydformater eller ulike undertekster - det gjør du fra "options"-menyen når filmen er i gang -, men du kan altså ikke uten videre velge for eksempel ekstramateriale fra filmene dine.
Kapittelinndeling fungerer fint hvis du koder filmene dine i mkv-format.
Den eneste tingen vi er direkte misfornøyd med, er måten WD TV Live håndterer bildevisning på.
Det er rett og slett ikke mulig å manuelt bla seg gjennom bilder du har liggende på harddisker eller på PCen:
Her MÅ du bruke avspillingsknappen.
Den tar deg gjennom bildene i et forhåndsdefinert tempo (som du heldigvis kan justere), men det er uansett ikke en optimal måte å gjøre det på.
Ting som ikke fikk plass andre steder
Med nettverksfunksjonaliteten har du nå også muligheten til å foreta lettere filbehandling direkte på WD TV-boksen.
Du kan kopiere, flytte og slette filer fra (og mellom) alle enheter som er koblet til boksen, så sant du har tilstrekkelige tilgangsrettigheter.
Menysystemet er ikke veldig ulikt det er på forgjengeren, men orienteringen er ørlite forandret.
Hastigheten på menynavigeringen virker å være som før, og det går stort sett kjapt å flytte seg rundt i meny- og filhierarkiet.
Av en eller annen grunn - vi tipper den lave prisen på snaue 1000 kroner kan være forklaringen - følger det ikke med verken Ethernet og HDMI-kabel, så sørg for å ha liggende et ekstra eksemplar hvis du ønsker å bruke boksen samme dag som du får den.
Vi savner forøvrig en bokmerkefunksjon, der det er mulig å legge til kataloger fra nettverksvolum som er knyttet til disken.
Hvis du har organisert musikken eller filmene med dype kataloghierarkier, må du kanskje gjennom en to-tre-fire kataloger før du er framme ved filmen eller serien du var på jakt etter.
Et bokmerke kunne ha gjort denne operasjonen atskillig enklere.
Du kan nå se videoer fra YouTube rett fra WD TV.
Vanligvis er knøttsmå videoer i det som kun kan karakteriseres som VHS-kvalitet ikke noe særlig å se på en stor flat-TV, men videokvaliteten på YouTube har generelt sett blitt bedre, og en del av materialet vi fant holdt overraskende høy kvalitet.
Det er riktignok ingen fryd å søke seg fram til videoer, ene og alene fordi fjernkontrollen er så liten at den ikke har plass til noen form for tastatur, men hvis du har lyst til å bla deg gjennom populære videoer, temavideoer eller annet YouTube-innhold som ligger inne som ferdige kategorier, kan det fungere som tidsfordriv i ny og ne.
Fototjenesten Flickr er derimot ingen suksess.
Bildene er altfor små, og hvis du velger å blåse dem opp via zoom-funksjonen forringes bildekvaliteten naturlig nok betraktelig.
Konklusjon
Så, jada, WD TV Live har noen små svakheter, men dette er først og fremst en boks laget for musikk og video, og den oppgaven løser den mesterlig.
Det er enkelt å koble seg til andre enheter på lokalnettet, den spiller av det aller meste uten å bevege seg over hvilepuls, den har ikke vifter og er derfor musestille i bruk, og den tar ikke større plass enn en pocketutgave av, tja, Bibelen.
På toppen av det hele kommer prislappen.
WD TV Live koster ganske nøyaktig det samme som WD TV kostet da den kom tidligere i år, samtidig som du får langt mer for pengene.
Har du liggende en haug med musikk og film på en harddisk eller fire, er dette en boks du absolutt bør sjekke ut.
Takk til Komplett.no for utlån av produktet!
| 1
|
201983
|
TEST:Philips A5-PRO hodetelefoner
Som å bli invitert på fest med de kuleste gutta.
Hører du stort sett på klassisk musikk og sølvguttene kan du like godt stoppe å lese her, for da finnes det desidert bedre alternativer.
Dette er nemlig et par hodetelefoner som gir deg lyst til å rocke eller leke DJ-hero for en kveld eller ti.
Vårt første møte med A5-PRO var på IFA-messen i slutten av april, og allerede der gjorde de et solid førsteinntrykk:
Dette er nemlig et sett hodetelefoner hvor det meste virker overdimensjonert, og er du blant dem som kun har brukt rimelige alternativer vil siklefaktoren fort bli høy.
Dette er nemlig i en helt annen liga.
Hel ved
Det første du merker er naturlig nok den solide konstruksjonen, som er en blanding av stål og aluminium, kledd i skinn og lær.
Solide saker altså.
Men solide materialer gir også en vekt på 405 gram, 100 gram mer enn Pioneer SE-MX9.
Det kan kanskje være et minus for noen, men etter å ha brukt dem begge kan jeg ikke si at jeg ble plaget av det.
Det skyldes antagelig at bærekomforten oppleves som så god:
Øreputene er nemlig behagelige, og selv om hodebøylen er så fast i fisken at den holder klokkene godt fast på hodet, så opplever i hvert fall ikke jeg noe ubehagelig press.
Her kan det likevel være snakk om personlige preferanser, så moralen er enkel:
Prøv i butikken.
De medfølgende øreputene er forøvrig 93 millimeter store, og dekker dermed hele øret.
Som vi kommer nærmere inn på lenger ned, kan du imidlertid også få andre størrelser om du ønsker det.
Vi liker også at hodetelefonene, til tross for sin størrelse, ikke skriker etter oppmerksomhet.
Med unntak av det hvite Philips-navnet som er sydd inn på den ene siden av hodebøylen, er de nemlig i klassisk sort.
A5-PRO er designet i samarbeid med den DJ-en og musikkprodusenten Armin Van Buuren, og slike kjendisposeringer er definitivt ikke noe nytt når det gjelder hodetelefoner.
Siden vi aldri kommer til å bruke dem ved et miksebord, er imidlertid det rimelig uinteressant for oss.
Vi har i stedet brukt dem på vår Galaxy Note 3, iPhone 5, og tilkoblet PC-en via Pinells Dac Mini.
Hodetelefonene har forøvrig vært i daglig bruk, både til og fra jobb, og på selve arbeidsplassen og hjemme via receiveren.
Vi fikk dem dessverre ikke inn før etter at vi hadde sendt tilbake Pioneer SE-MX9, men siden den opplevelsen sitter svært godt i minnet har vi naturligvis sammenlignet med dem underveis.
Hva får du?
I likhet med Pioneers alternativ starter den veiledende prisen på rundt 3.000 kroner.
A5-PRO skiller seg imidlertid ut ved at de kun leveres med en spiralledning, på 1,3 meter, som kan strekkes til 4,7 meter.
Med i esken følger det også en overgang fra minijack til jack, og en bærepose.
I praksis vil det si at du her ikke får med en kabel med mikrofon og fjernkontroll.
I stedet har altså Philips valgt å tilby dette som ekstrautstyr (cirka 200 kroner).
Og det stopper ikke der heller.
Du kan nemlig kjøpe både større og mindre øreputer etter behov.
Valgene er 110 millimeter i velur for studiobruk til (cirka 299 kroner), og 80 millimeter (som da vil ligge oppå ørene) til rundt 249 kroner.
At det er mulig å kjøpe ekstrautstyr, eventuelt skifte de øreputene du allerede har hvis du har klart å ødelegge dem, er helt greit fordi det åpner for flere muligheter, men det gjør jo også at prisen fort blir høy.
I bruk
I likhet med Pioneerene er også A5-PRO utstyrt med 50 mm drivere, og er ment å friste de som er (eller skulle ønske de var) DJ-er.
Det er derfor lett å anta at det kun er bass og diskant å høre.
Slik er det heldigvis ikke.
Førsteinntrykket av lydbildet er nemlig at det er ganske så balansert og fokusert.
Men alt er relativt, og det er selvsagt ikke så åpent og luftig som på Philips Fidelio X1.
Noen stor overraskelse er likevel ikke det:
For mens X1 er den flinke fyren som gjør alt helt riktig, er målet med A5-PRO å være den kule kisen som holder de feteste nachspielene.
Som vi opplevde med Pioneer SE-MX9 synes vi at A5-PRO gjør en god jobb på de aller fleste musikktyper, men det er selvsagt når du setter på Fatboy Slim, Prodigy, eller det nye samarbeidet mellom Røyksopp og Robyn på høyt volum at du skjønner hva du har på hodet:
Bassen evner både å gi musikken det sårt tiltrengte bassfundamentet vi liker så godt, samtidig som den oppleves som stam og konsis selv når du øker volumet mer enn du pleier.
Vi noterer også i margen at de spiller høyere enn Pioneerene via mobilen.
Men noe stort poeng er det likevel ikke:
Begge de to alternativene spiller etter vår oppfatning mer enn høyt nok, og det fine er at de begge gjør det uten at dynamikken sprekker opp.
Liker du for eksempel å høre på Kvelertak og gammel Metallica på full guffe?
Ja, da er altså dette noe for deg.
I motsetning til Monster-settene får du heller ikke den klassiske Dr.Dre-fargingen av lyden:
Det låter rett og slett som en kul fest, der du er æresgjest.
Gjør jobben på kontoret også
Har du lest flere av våre hodetelefontester er det ingen overraskelse at vi liker aktiv støydemping.
Det får du ikke her, men de store klokkene gir deg likevel en god passiv demping:
De demper mye av støyen utenfra, i tillegg til at du kan spille urovekkende høyt uten å plage de som sitter ved siden av deg på kontoret eller toget.
Konklusjon
A5-PRO har en no-nonsense-holdning vi liker godt:
Her har de brukt alle pengene på gode elementer og solide materialer for å gi deg deg rockefot og et smil om munnen.
Morofaktoren er altså definitivt til stede, og selv om vi likte Pioneer SE-MX9 svært godt da vi testet dem, ville det blitt A5-PRO som ville blitt vårt valg om vi skulle gått i butikken nå.
Vi anbefaler uansett at du prøver dem begge i butikken før du bestemmer deg.
Smak og behag varierer alltid, og har du prøvd dem begge finner du raskt ut hvilken som blir din favoritt.
Philips A5PRO
| 1
|
201984
|
Daxter
SPILLTEST:
Den frekke, lille gnageren kommer ut av skyggen til Jak, og leverer en av de mest underholdende plattformeventyrene på lenge.
Jak & Daxter har vært et radarpar i ganske mange år nå.
Deres varierte eventyr på PlayStation 2 har fenget mange, selv om nylige Jak X føltes mindre gjennomført enn det burde.
LES OGSÅ:
Daxter tar det tilbake til røttene.
Dette er klassisk plattforming, ikke mer, ikke mindre.
Absurde verdener, logiske utfordringer, urealistiske våpen og komplekse bosser er på plattformsjangerens naturlige sjekkliste, og Daxter krysser av på samtlige.
Med andre ord gjør ikke spillet noe særlig for å forandre sjangeren, men leverer underholdning som sitter, som gir oss passe mange timer med kos.
Det bemerkelsesverdige med Daxter er at dette spinoff-produktet, som havnet på PSP-plattformen, kunne fort blitt nok en billig og uinspirert lett-utgave av sine PS2-baserte storebrødre.
Men utviklerne har forbløffende nok klart å gjøre Daxter til et spill som står fullstendig på egne bein.
Så hva slags trøbbel er det det plagsomme, lille dyret har havnet nå?
Spillet finner sted mens Jak sitter i fengsel, og Daxter vandrer rundt i Haven City på jakt etter jobb.
Og jobb får han hans nye oppgave er å utrydde insekter.
Insektrydding
Mye av spillet handler om akkurat dette:
Du får oppdrag av diverse personligheter i byen om å rydde deres forretninger for plagsomme udyr.
Disse lokasjonene er naturligvis fulle av feller, utfordringer og de merkeligste skapninger.
Gjennom en naturlig progresjon, som seg hør og bør i et plattformspill, får Daxter jevnlig tilgang til nye våpen, og det er ikke sjelden vi også får suse av gårde på forskjellige kjøretøy.
To innretninger Daxter er helt avhengig av er en høyteknologisk fluesmekker og en spray som slår ut insektene.
Denne sprayen blir etter hvert oppgradert til blant annet å spytte flammer, og kan også brukes til å holde deg flytende i luften i korte perioder.
For samlemaniske er spillet fullt av hemmelige og skjulte objekter, og spillbarheten varieres også med mildt frustrerende drømmesekvenser, der Daxter havner i verdener inspirert av kjente filmer, og vi må rytmisk trykke på komplekse knappesekvenser.
Spillet går unna relativt fort, og hjulpet av fornuftige lagringspunkter hopper vi og spretter gjennom brett etter brett, selv om vanskelighetsgraden stiger utover.
Daxter gir oss ingen nyskapninger og revolusjonerende spillbarhet, men byr på ren og skjær moro.
Vi klager ikke.
Du får til og med en morsom flerspillervariant, der to insekter settes opp mot hverandre, og angriper hverandre i en etterligning av stein, saks og papir.
Solid kontroll
Ikke minst er kontrollsystemet solid nok til å avverge frustrasjoner.
Selve styringen sitter som den skal, men kameraet byr på mindre problemer en sjelden gang.
Synsvikelen kan manuelt styres med skulderknappene, og du kan bytte til førstepersonsperspektiv hvis det er nødvendig med bedre oversikt.
Det fungerer glatt for det meste, men kan altså være vrient en sjelden gang men det går som regel ikke utover spillbarheten.
Spillet er også overraskende pent til å være på PSP.
Det står faktisk ikke så mye tilbake for sine PS2-slektninger, med flotte, fargerike omgivelser som byr på masse visuell variasjon.
Selve
Daxter er herlig animert, med den nydeligste pelsen vi har noensinne sett
på en håndholdt.
Det er definitivt et av de spillene som virkelig viser hva PSPen kan gjøre når programmererne virkelig bruker sine triks riktig.
Daxter er faktisk det nærmeste du kommer en killer app til PSP akkurat nå.
Det er sånne spill vi har etterlyst til maskinen, ikke bare kjedelige porter av konsolltitler.
Daxter er full av humor, sjarmerende, utfordrende, og ikke minst, gir oss solide doser ren spillunderholdning.
Vi ber ikke om mer.
Kjøp deg Daxter hvis PSPen din er sulten etter nye spill!
| 1
|
201986
|
LG 29EA93 ultrabred skjerm
Trodde du en HD-skjerm var bred?
Ha!
Men her snakker vi bredde ...
Bare for å ha det helt klart:
Dette er altså en skjerm som har et bredde:høyde-forhold på 21:9.
Det vil si at skjermens bredde delt på 21 er det samme som høyden delt på 9.
Den er dermed veldig bred.
Måler vi tvers over selve skjermpanelet er det 67,5 cm bredt og høyden er 28,5 cm. Skjermen er altså godt over dobbelt så bred som den er høy, 2,35 ganger faktisk.
Skjermen kalles en 29-tommer, men den er faktisk like bred som en 30-tommer i 16:10 format.
Man kan dermed se på den som en lav 30-tommer.
Måler vi høyden på panelet er det tilsvarende en 22-tommer HD-skjerm.
Men hva er fordelene med en slik ultrabred skjerm?
LG 29EA93
Skjermen har en ganske enkel utførelse, men framstår som slank og elegant med slank ramme i matt sort plast.
Foten er rund og nett, men skjermen står støtt og akkurat passe høyt over bordflaten - 8 cm.
Skjermen kan vippes, men ikke heves, senkes eller dreies.
Skjermen er også slank sett fra siden, og alle tilkoblingene gjøres rett i bakplaten, ikke på undersiden i en brønn.
Dette gjør det langt enklere å koble utstyr til og fra.
Det er to HDMI-innganger, en DisplayPort og en DVI-kontakt.
Det er også en USB 3.0 hub med 3 tilkoblinger.
Skjermen støtter tilkobling av to enheter samtidig, som deler skjermen mellom seg.
En av inngangene som brukes må da være DisplayPort.
Det følger også med en MHL-kabel (Mobile High Definition Link) som lar deg koble en smartmobil (ikke iPhone/iPad) til skjermen.
Det følger også med Windows-programvare som deler skjermen i forskjellige faste vindusområder ved siden av og over/under hverandre.
Spesifikasjoner
Skjermen har følgende egenskaper:
Panelet:
29 tommer 21:9 format2560 x 1080 punkters oppløsningIPS-panel med LED bakgrunnsbelysningsRGB fargepalett300 cd/m2 maks lysstyrke1000:1 kontrast178 graders betraktningsvinkel vertikalt og horisontalt8-bits faredybde5ms grå-til-grå responstidKan vise bilde-i bilde eller dele skjermen i to med forskjellig signal fra to innganger.
I bruk
Hva slags bruk er denne skjermen laget for?
Det er liten tvil om at den er laget for å se film i kinobredde og for gaming.
Samtidig erstatter den langt på vei to vanlige skjermer, slik at man uten problemer kan ha to programvinduer ved siden av hverandre samtidig.
Til PC-bruk er det etter litt tilvenning en svært god løsning.
Få programmer bruker hele bredden, men de som gjør det får virkelig strukket seg.
Videoredigering, lyd- og musikkproduksjon trives utmerket i bredden.
For å holde orden på vinduene finnes det flere løsninger.
Den medfølgende programvaren fikk vi ikke testet, den lå ikke ved vårt testeksemplar.
Men det finnes andre løsninger, som for eksempel NiftySplit, eller du kan plassere og justere vinduene manuelt.
Til film er skjermen også en svært behagelig opplevelse, fordi du kan slippe å få sorte felt over og under spillefilmen.
Avhengig av bildekilde må du imidlertid justere bredden slik at du får hele formatet.
Noen blu-ray spillere kjenner igjen 21:9-formatet og støtter dette direkte, på andre må du stille inn dette i menyene på skjermen.
Det eneste vi reagerte på er at det ikke er noen form for bildebehandling som gjør panorering og andre bakgrunnsbevegelser jevnere.
Sammenligner man med de beste TV-apparatene er det forskjell her, og her er film-TVen Philips Cinema 21-9 et veldig godt eksempel.
Menyene oppleves ellers som oversiktlige og fine.
Betjeningen er grei, men plasseringen og følsomheten på knappene gjør at det er litt for lett å komme borti dem og slå av skjermen eller havne inn i menyene om du beveger hendene under skjermen.
Bildekvalitet
Bildekvaliteten er imidlertid glimrende.
Fargebalanse, betraktningsvinkel, lysstyrke og kontrast samt respons - alt er ganske enkelt helt utmerket.
Dynamikken både i de lyse og mørke områdene er svært god, skarpheten på tekst er også svært god, du må opp et par hakk i pris og over i proffe, finkalibrerte skjermer for å få noe som er bedre enn dette.
Konklusjon
Hvis du ikke har plass til to skjermer, driver med video eller lydredigering, eller er en ihuga filmkikker uten mulighet for stor skjerm eller en gamer med vidsyn - da er denne skjermen helt utmerket.
Den kan også være en super kombinasjon med en vanlig HD skjerm på høykant, da får du det beste av begge verdener.
LG 29EA93
| 1
|
201987
|
Nikon Wu-1b trådløst nett for kameraer
Hva kan den og hvordan virker det?
Som regel er et kamera noe du har i hendene og foran ansiktet når du bruker det.
Da er fjernbetjening ikke akkurat noe nærliggende problemstilling.
Men det kan være situasjoner hvor det er svært gunstig å ikke befinne seg bak kamera.
Da tenker vi ikke på paparazzivirksomhet, men heller på situasjoner hvor man ønsker å justere motivet av forskjellige grunner.
Da er det kjekt å slippe å løpe fram og tilbake mellom kamera og motiv.
Nikon Wu-1b
Nikon har hatt flere trådløse moduler for sine proffe kameraer, men de nyere utgavene er både langt mindre i omfang og ikke minst dramatisk rimeligere i pris.
En trådløs senderenhet WT-3 til Nikons (og vår) gamle D200 koster 5 590 kroner, mens Wu-1b bare koster rundt 400!
Modulen Nikon Wu-1a som fungerte med D3200 ser nesten lik ut og har samme lave pris, men da Nikon slapp D600 lanserte de også Wu-1b.
Den fungerer også med Nikon 1-modellene S1, J3 og V2.
Selve enheten er en liten USB-sak som plugges inn i porten på siden av kameraet.
Den stikker ut, men er ikke i veien for betjening.
Den dekker over HDMI-utgangen, men den brukes jo ikke under fotografering uansett.
Den leveres i en eske full av brukerveiledninger på mange språk, og det følger også med en praktisk holder med lokk, som kan tres på kamerastroppen.
En meget smart løsning.
For å komme i gang
Wu-1b fungerer som en trådløst WiFi sender, og du knytter deg opp til den fra iPhone eller Android-mobil ved å velge dette nettverket i listen.
For å kunne kommunisere med kameraet fra mobilen må du laste ned og installere en gratis app fra Appstore/GooglePlay.
Du slår på kameraet, logger deg på nettverket og starter appen.
Så er du i gang.
I bruk
Det løsningen kan gjøre er begrenset av hva selve kameraet er i stand til.
Verken D600 eller Nikon 1 har motordrevet zoom, så utsnittet må du velge manuelt ved å dreie på zoomringen.
Men fokusering er motordrevet, så du velger hva som skal være i fokus fra mobilen ved ganske enkelt å peke i søkerbildet som overføres fra kameraet til skjermen på mobilen.
Der dukker det opp en grønn firkant som markerer hva som er i fokus.
Så trykker du på utløsersymbolet og bildet tas.
Søkerbildet overføres i nær sanntid, forsinkelsen er vanskelig å måle, men den er under et sekund.
Du kan velge om bildene som tas skal overføres til mobilen med det samme eller om du vil gjøre det senere.
Skal du ta flere bilder etter hverandre er det en fordel å utsette overføringen, den tar jo noen sekunder hvis du opererer med full oppløsning og kvalitet.
Det er bare JPG-bilder som overføres, ikke råformat (NEF).
Alle bilder blir uansett lagret på minnekortet i kameraet.
Her ser du noen skjermdumper fra programmet og hvilke muligheter som finnes.
Konklusjon
Denne løsningen har ikke så stort repertoar.
Du kan velge fokus, fjernutløse og overføre bilder til mobilen.
Men det er i grunnen akkurat det man trenger.
Ved å overlate redigeringsfunksjoner og opplastning til nettjenester til mobilen blir løsningen langt enklere for kameraet.
Disse funksjonene finnes jo allerede i en mengde varianter på mobilene og det er ingen grunn til å bruke ressurser på å lage varianter som bare virker på visse kameramodeller.
Kombinert med skytjenester slipper du å overføre bildene med kabel eller kortleser.
Bruker du iPhone og har aktivert Bildestrøm på dine andre datamaskiner vil alle bildene du nettopp har tatt lastes ned med en gang maskinene er på nett.
Og de kreative bruksområdene er jo omfattende.
Du kan plassere kameraet på steder hvor du selv ikke kommer til for å se i søker eller på kameraskjermen.
Skal du ta bilder av fugler eller dyr kan du selv være helt ute av syne og få spennende nærbilder.
Selvportretter og gruppebilder er også situasjoner som kan løses på en enklere måte.
Og så videre, det er bare å bruke fantasien.
| 1
|
201989
|
LG Optimus L7 II
Billig, brukbar, men kjedelig Android-telefon.
Vi lot oss nylig imponere av LGs Optimus G, en telefon til rundt 3.500 kroner som har både bra ytelse og god batteritid.
Dessverre sitter vi noe skuffet tilbake etter å ha hatt nye Optimus L7 II til test.
Telefonen er den «største» utgaven i LGs mellomklasseserie Optimus L, og har en prislapp på 2.000 kroner.
Den er imidlertid også noe av det kjedeligere vi har prøvd fra koreanerne, ikke bare på grunn av middelmådige spesifikasjoner, men også en dørgende kjedelig design.
Gørrkjedelig design
LG omtaler selv modellene i Optimus L-serien som designtelefoner, men vi kan ikke si vi synes det er så mye imponerende ved L7 II.
Den har et uinspirert, generisk utseende som vi har sett mange ganger nå.
Hvor er særpreget?
Både i form og utseende ligner Optimus L7 II en del på Samsung Galaxy S2, men den er litt kortere, litt tykkere og litt lettere.
Med unntak av skjermen er hele telefonen laget av et plastmateriale som tiltrekker seg i overkant mange fingermerker og smuss.
Det tok ikke lange tiden før den så udelikat ut, selv om det bare er å tørke over skjermen og baksiden for å få den like pen igjen.
Hendig skjermstørrelse
At telefonen har en 4,3-tommer stor skjerm gjør imidlertid at den ligger behagelig i hånden.
Skjermoppløsningen er på 800 x 480 punkter, noe som ikke er altfor imponerende, men skjermen er lys- og fargesterk nok til denne prisklassen å være.
Vi kan også skimte pikslene på den, men det er ikke et irriterende uskarpt bilde.
Merkelig nok er det ingen automatisk justering av lysstyrken på skjermen.
Lysstyrken kan bare justeres via varslingsmenyen fra toppen av skjermen.
Ingen spilltelefon
Optimus L7 II har en tokjerners 1GHz prosessor og 768MB RAM og kjører Android 4.1.
Det flyter ganske greit, men du kan ikke forvente ytelsen til det toppmodellene leverer.
Telefonen sliter aller mest i de grafikktunge spillene, men også det å åpne og svitsje mellom apper og laste inn data og nettsider lugger litt.
Det er bare 4 GB med intern lagringsplass på Optimus L7 II, hvorav rundt 1,8 GB er tilgjengelig for bruk, noe vi synes er lite.
Det er heldigvis mulig å utvide med minnekort.
Optimus L7 II har et batteri på 2.460mAh, noe som er bra til en telefon i denne klassen, og våre erfaringer er at du med middels bruk kan ha den gående i 1,5 dag før du må lade opp på nytt.
Vi opplevde ingen store problemer med å surfe eller ringe.
Samtalekvaliteten var det ingenting å utsette på, mens den innebygde høyttaleren er av det svakere slaget uten spesielt merkbar basslyd.
Kameraet på 8MP fungerer bra nok, og byr på ganske god bildekvalitet i godt lys, selv om det har en tendens til å blåse ut høylysene i kontrastfylte lyssituasjoner.
Så fort det er mye bevegelse i et bilde, blir det imidlertid uskarpt.
Artig Android
LG har puttet sitt eget Android-skall på toppen av Android-installasjonen som gir et lyst og nesten tegneserieaktig preg på brukergrensesnittet.
Vi skulle ønske det var mer moderne, men det er brukervennlig og har en del artige muligheter.
LG lar deg gjøre en rekke forskjellige tilpasninger, som å legge fire app-snarveier på låseskjermen og velge mellom fire forskjellige temaer.
Den smarte Qslide-funksjonen, som lar deg bruke to apper samtidig, er også tilstede.
QuickMemo er en annen ny funksjon som gjør det mulig å enkelt lage skjermdumper og dele håndskrevne notater.
Konklusjon
Det finnes en haug med telefoner å velge mellom i 2.000-kronersklassen for smartmobiler.
LG Optimus
L7 II utmerker seg ikke spesielt på noen områder, den har en kjedelig design og middels ytelse.
Du kan ikke surfe over det raskere 4G-nettet med den, men den har til gjengjeld NFC om du trenger det.
På plussiden kan vi også notere ganske god batteritid og et etter forholdene bra kamera.
Det finnes derfor flere grunner til å velge denne telefonen, om du klarer å leve med egenskapene vi synes trekker ned.
Et omtrent like bra alternativ, som koster 500 kroner mindre, kan være Samsung Galaxy S3 Mini.
For en tusenlapp ekstra, kan du få den antagelig mer kapable Google Nexus 4, som for øvrig er fra LG – og er aldri så lekker.
LG Optimus L7 II P710
| 0
|
201990
|
NY:Nike Air Skylon 3
Løpsfølelse og støtdemping i en og samme sko?
Det får du her - hvis du er en erfaren løper.
Denne skoen er en Mercedes CLK.
LES OGSÅ:
Nike Skylon er en sko du enten elsker eller hater.
Erfarne løpere som veier lite elsker den gjerne, mens mosjonister ikke vil ha den.
DinSides testteam består av en aktiv racer, en avdanket racer og en mosjonist.
Vi var derfor spente på hva vi ville synes.
Det gikk som vi trodde.
Raceren elsker skoen, mosjonisten hater den og den avdankete syntes den fungerer middels godt.
Skoens hoveddeler:
Mellomsåle:
Phylite (videreutviklet EVA).
Støtdemping:
Nikes Air-pute i 3/4-lengde.
Tynn overdel av lett mesh/nylon.
Støtdemping bak/foran:
Det som i første rekke gjør denne skoen så populær, er at den gir overraskende mye støtdemping til tross for at den bare veier 275 gram.
Det skyldes i hovedsak Air-enheten i skoen, som gir en fin, men svært myk, demping.
Raceren satte pris på dette, og følte at skoen kan brukes både til rolig trening, rask trening og konkurranser.
Den avdankede kunne bare bruke skoen til rask løping, og følte at skoen ikke dempet sjokket hans drøyt 70 kilo ga beina når han løp langt.
Mosjonisten tråkket skoene helt ned i asfalten, og var for tung til å bruke skoene.
Siden dette er en sko som åpenbart er designet for aktive løpere, har vi vektet ned mosjonistens syn i denne testen.
Nike Skylon er ikke laget for tunge mosjonister.
Raceren var begeistret.
- Disse skoene gir både fart og støtdemping, sa han.
Effektivitet/fartsfølelse:
Det er ikke tvil:
Skylon har en heftig løpsfølelse.
Ikke mye energi går tapt i frasparket her.
- Flott, sa raceren.
Den avdankede synes det ble i meste laget.
- Det gjør litt vondt.
Men løper du intervall eller konkurranser, spiller det ingen rolle om det gjør vondt, sa han.
Gjør det ikke vondt, kan du løpe både intervall, tempotrening og konkurranser i de samme skoene som du løper lengre turer med.
Testløperne prøvde Skylon mot andre lettvektssko, og fant ut at de ikke har helt de samme fartsegenskapene som Asics DS Trainer og Mizuno Wave Precision.
Rene konkurransesko er Skylon altså ikke.
Stabilitet/passform:
Skoene er relativt smale.
Det gjør at de sitter godt rundt hælen og har ikke mer plass til tærne enn de bør ha.
Som lettvektssko flest har ikke disse skoene stabiliserende elementer, og passer derfor best for effektive løpere med nøytralt løpesett.
Den avdankete overpronerer littegrann, og liker ikke å løpe helt nede på asfalten.
Han synes den noe mer stabile Mizuno Wave Rider passer bedre til ham enn Skylon.
Sålegrep asfalt/grus:
Yttersålen er integrert med mellomsålen av Phylite, som har vist seg å være en holdbar løsning på asfalt.
Skoene sitter meget godt på asfalt, og middels godt på grus.
Vekt:
Vekta lyver ikke:
Skoene både er og føles lette å løpe med uansett dagsform og underlag.
Og deri ligger noe av hemmeligheten.
Utseende:
Denne utgaven av Skylon er rød og grå, som gjør at skoene ikke får Blenda-utseendet som er vanlig på løpesko.
Konklusjon/løpsfølelse:
Skoene er blant de sjeldne modellene på markedet som gir både i pose og sekk.
Men de er kresne på løpere.
| 1
|
201994
|
Nokia 6110 Navigator
Du trodde kanskje at N95 var den eneste skyvetelefonen fra Nokia med super-3G og GPS?
Vel, det er det ikke nå lenger.
Dersom du har vært med noen år vil kanskje "Nokia 6110" høres merkelig kjent ut.
Og det er det for så vidt ikke noe rart med, for 6110 var opprinnelig en modell som kom på tampen av forrige årtusen, og var hovedsaklig rettet mot business-markedet.
Nokia 6110 Navigator er på sin side et helt annet dyr.
Som Navigator-benevnelsen også tilsier er dette en av Nokias nye mobiltelefoner med integrert GPS, en egenskap som deles med E90 og N95.
Sistnevnte husker du kanskje som den fullstappede supermobilen du hadde lyst på men ikke hadde råd til.
I så henseende så kan det hende at 6110 Navigator er Nokias gave til akkurat deg.
Den har nemlig mange av de samme egenskapene som vi finner i N95.
Den er for all del ikke like raffinert og påkostet, men den ligger også i en litt annen prisklasse - her kan du spare et par tusenlapper dersom du synes toppmodellen blir litt ja...
"over the top".
Viktige data:
Quad-band GSM/GPRS/EDGE og UMTS med HSDPA (3.5 G) 2,2" skjerm med 16 millioner farger og 320 x 240 piksler 40 MB internminne, plass til microSD-kort opp til 2 GB (kort på 256 eller 512 MB medfølger) 2 Mp kamera (1600 x 1200 piksler)
Innebygget GPS med kart og navigasjon Støtte for MP3, MP4, AAC, eAAC+, WMA Brukergrensesnitt:
Symbian Series 60 versjon 3.1 Overføring via blåtann og USB 2.0 Tale/standbytid: opp til 3,5/265 timer Størrelse: 49 x 101 x 20 mm, vekt 125 gram Ca. pris: 3.800,- inkl. mva.
Samsung SGH-U600
Men der den nevnte Samsung-modellen hovedsakelig er en mobil som har et tiltalende ytre, er 6110 Navigator en adskillig mer praktisk telefon med hovedvekt på funksjonalitet.
Siden det er få GPS-telefoner blant konkurrentene blir det derfor mest naturlig å sammenligne med nettopp Nokias egen toppmodell N95.
Fysisk sett er det nemlig ikke all verden av forskjell på de to nevnte mobilene:
N95 (til høyre) har som vi ser en litt større skjerm, men de to holder den samme oppløsningen på 320 x 240 punkter.
Ellers er det bare snakk om mindre forskjeller i fysisk størrelse.
Som på N95 finner vi forresten også en sensor som måler lyset, og gjør at skjermens lysstyrke forandrer seg dynamisk etter lysforholdene.
Direkte sollys byr derfor heller ikke på noe stort problem.
Det er altså helt andre kriterier enn de rent fysiske (med mindre du da finner 6110 stygg og N95 pen) vi må se på når vi skal finne de faktiske forskjellene på de to modellene.
Tastaturet, som kommer til syne når telefonen skyves åpen, er velkjent i både form og utseende, men merk at plasten som brukes er nokså glatt.
Er du en av dem som ikke kan fordra småglatte taster anbefaler vi deg å sjekke ut dette nærmere for å se om det kan bli et problem for deg.
Skyvedelen virker for så vidt solid og behagelig.
Litt slark er det ikke til å komme utenom, men det er et stykke igjen til det vi merket på Samsung SGH-U600.
Over tastaturet sitter navigasjonstastene.
Og i tillegg til å la deg navigere deg rundt i S60-grensesnittet - noe som for øvrig går kjapt og fint - er det også en dedikert "Navigator"-tast som lar deg starte opp GPS-applikasjonen med et enkelt tastetrykk.
6110 Navigator har også noe såpass sjelden som av/på-tasten sittende på forsiden av telefonen.
På høyre side av telefonen er miniUSB-porten og plassen til minnekortet skjult bak små plastdeksler.
Kameralinsen bak er dekket til med et metalldeksel som manuelt må skyves til side.
Kontakt for lader og minijack (2,5 mm) for hodesett er plassert på toppen av telefonen.
Musikk og lyd
Nokias nye GPS-mobil er så avgjort ikke en utpreget musikkmobil, men gjør likevel en akseptabel jobb.
Den har radio og støtte for de vanligste musikkformatene, men for best mulig lyd må du forkaste de medfølgende ørepluggene og spandere på deg en overgang fra 2,5 til 3,5mm minijack slik at du får brukt et bedre hodesett.
Men det er altså et stykke unna perfeksjon, blant annet har den det samme problemet med sus i bakgrunnen som vi fant på (nettopp) Nokia N95.
Men det er altså bare merkbart i rolige partier.
Merk for øvrig at internminnet på 40 MB selvfølgelig ikke holder lenge, og minnekortet (vårt testeksemplar kom med et på 512 MB) fort fylles opp av kartdata for GPSen dersom du liker å være alltid beredt.
Så skal du ha mye musikk på telefonen er et ekstra eller større minnekort en nødvendighet.
Telefonen har også utvendige høyttalere, disse sitter på telefonens rygg.
Kanskje ikke det mest logiske sted sånn umiddelbart, men diskantnivået er tilpasset dette og det fungerer utmerket til å spre lyden - en fordel for eksempel når mobilen brukes som GPS i bilen.
Gull-GPS
Etter å ha testet GPS-funksjonen i storebror N95 var vi spente på hvordan 6110 ville klare seg.
Og til tross for et par irritasjonsmomenter er det ikke til å legge skjul på at vi er fornøyd.
Kart over Norden følger med, mens europakart må kjøpes.
I motsetning til N95 slipper du imidlertid å abonnere på selve navigeringsfunksjonen, den er altså inkludert i prisen her og dette gir pluss i margen.
Legg for øvrig merke til at mens N95 bruker kart fra TeleAtlas, så får 6110 kartdataene fra Route66.
Antennen som sitter øverst på telefonen sørger for godt mottak, og 6110 brukte ca et minutt på å lokalisere satelittene og gjøre seg klar til bruk.
Det er faktisk kjappere enn vi opplevde på N95.
Det er også lett å søke etter ankomststed og selve beregningen av ruta går kjapt.
Siden skjermstørrelsen ikke kan måle seg med dagens GPSer er stemmeguidingen spesielt viktig, og i likhet med N95 fungerer dette bra.
Lydnivået er mer enn høyt nok, og de manuelle volumknappene på siden av mobilen gjør det også enkelt å øke eller senke volumet når du trenger det.
Ute på veien gir 6110 beskjed i god tid om hvor du skal kjøre, og kjører du utenom den opplagte ruten er den også ganske kjapp til å finne ut at du har kjørt feil, og beregne ny rute for deg.
Vær likevel klar over at stemmeguidingen og kartendringen ikke alltid er i synk når du stresser den litt i rushtrafikken.
Under rekalibrering av rute oppdaterer nemlig 6110 kartet først, mens stemmen kommer etterpå.
Dette er altså et punkt hvor dagens dedikerte GPSer fortsatt har et forsprang.
Kamera og bilder
Sammenligner vi Nokia 6110 Navigator med Nokia N95 og dens fem megapiksels kamera kommer naturligvis 6110 til kort.
Men når det er sagt må vi også nevne at N95 på sin side heller ikke kan måle seg med et dedikert lommekamera.
Navigatoren har to kameraer.
Et er plassert i front for videosamtaler (eller nødspeil), mens hovedkameraet på to megapiksler er gjemt bak et deksel på ryggen av telefonen.
Metalldekselet må manuelt skyves til side, og dette setter også telefonen i kameramodus.
Mobilen har også en utløserknapp plassert på siden, slik at det er enkelt å bruke kameraet med telefonen i liggende posisjon.
Under kan du se eksempler på bilder tatt med telefonen:
Er du av typen som liker å filme litt er dette også mulig i 320 x 240 pikslers oppløsning.
Eksempel kan du se her:
Kommunikasjon
Dersom du prioriterer tilkoblingsmuligheter og kontakt med alt og alle vil nok 6110 Navigator kun skuffe deg på ett punkt: mangel på WLAN.
Den har for så vidt heller ikke infrarød tilkobling, men det er noe som blir mindre og mindre viktig.
Bortsett fra dette stiller ikke 6110 noe dårligere enn N95.
Firebånds GSM er på plass, det samme er GPRS og EDGE.
I tillegg kommer 3G (UMTS) med HSDPA - også kalt 3.5G eller super-3G.
Dette er enn så lenge helt på bleiestadiet her på berget, men her vil ting skje raskt utover året.
Telefonen kobles til datamaskinen og andre enheter med blåtann eller via miniUSB.
I tillegg kommer selvfølgeligheter som surfemuligheter, e-post, SMS, MMS og lydmeldinger (AMS).
Kort oppsummering
Batterilevetiden, som var vårt store ankepunkt med Nokia N95, er bedre på 6110 Navigator - noe som også kan være et tegn på at vår N95 hadde en litt for tidlig softwareversjon.
GPS-delen er fremdeles glad i strøm, og for fullt utbytte av navigeringsfunksjonen til 6110 er det likevel ingen tvil om du bør kjøpe en kombinert billader og mobilholder uansett.
Ser vi bort fra tung GPS-bruk vil du lett klare deg i dagevis uten lading med "vanlig" bruk av mobilen.
Men det er altså vanskelig å gi noe fasitsvar her, det kommer altså helt og holdent an på bruksmønster.
Det er fristende å kalle Nokia 6110 Navigator for en slags fattigmanns-N95, da disse to telefonene stort sett har lik funksjonalitet.
Men mens Nokia i N95 uten større tanke på kostnader har forsøkt å putte inn det meste av det beste, er 6110 Navigator mer å se på som et slags kompromiss mellom funksjonalitet og pris - og samtidig spisset til å være en navigasjonsenhet.
For mens vi på en måte kan vi si at N95 er den tøffeste sveitsiske armekniven som har absolutt alt, er 6110 er den litt mindre kule lillebroren.
I praksis vil likevel 6110 klare seg fint i 95% av tiden.
Så gjenstår det bare for hver enkelt å avgjøre om det ekstra Nokia N95 kan tilby er verd de ekstra tusenlappene.
Men 6110 Navigator skinner altså sterkere på ett punkt, nemlig GPS-delen, og selv om den ikke kan måle seg med de beste dedikerte GPSene i hurtighet og brukervennlighet er vi imponert.
GPS i mobilen har kommet for å bli, og per dags dato er dette den beste utgaven vi har prøvd.
Totalt sett gjør dette at telefonen fortjener en femmer.
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 1
|
201995
|
LG BH10LS30
Prisene på Blu-ray-brennere og media er endelig blitt spiselige.
Vi har testet en høyaktuell brenner fra LG.
Mye tyder på at optisk lagring synger på siste verset, i hvert fall som løsning for forbrukermarkedet.
En klar indikasjon på dette er at det blir vanligere og vanligere at nye bærbare PC-er kommer uten optisk drev i det hele tatt.
Og i en tid der vi begynner å bli vant til harddisker i terabyte-klassen, lynraske minneplugger og SSD-er, er det noe forhistorisk over disse roterende og til dels støyende løsningene.
Men optiske drev har sine fordeler, og vil leve med oss en stund ennå, takket være at det aller meste som distribueres av programvare og filmer fortsatt kommer på plate.
Halverte priser
Det er imidlertid kun de færreste (og dyreste) PC-ene som kommer med Blu-ray-leser eller brenner.
Dette kan imidlertid forandre seg i tiden som kommer, takket være at prisene endelig er på vei nedover.
Det finnes nå flere brennere i markedet som koster godt under tusenlappen i nettbutikkene, og vår testmodell BH10 fra LG er av de aller rimeligste.
Her er en rask oversikt over hva denne brenneren er i stand til:
Intern BD-brenner for montering i stasjonær PC 5,25" størrelse SATA-tilkobling Skrivekapasiteter: Blu-ray 25/50 GB, DVD 4,7/8,5 GB, CD inntil 700 MB Støtter LTH-plater (rimelige Blu-ray) Støtter LightScribe Maks skrivehastighet: Blu-ray 10x, DVD 16x, CD 48x Maks lesehastighet: Blu-ray 8x, DVD 16x, CD 48x Pris: rundt 700 kr
Selve installasjonen er grei skuring, både formatet og tilkoblingene er identisk med de aller fleste DVD-drev som er levert med stasjonære PC-er de siste årene.
Når drevet er på plass, er det bare å starte PC-en og ta den i bruk med det samme.
Har PC-en din Windows 7, har operativsystemet allerede støtte for brenning av plater, inkludert Blu-ray.
Du kan faktisk "formatere" en tom plate og bruke den som om det var en ekstern harddisk eller minneplugg, ved å dra og slippe filer til den, eller lagre direkte fra programmene du bruker.
Støtter billig-plater
En stor fordel med denne brenneren er at den støtter såkalte LTH-plater.
Hvis du tar en titt i butikkene er det ikke uvanlig å finne plater som koster rundt 100-lappen pr stk, men LTH-platene, som produseres på eksisterende DVD-produksjonutstyr med noen små modifikasjoner, er langt rimeligere.
Leter du litt, får du dem gjerne til rundt 30 kroner pr stk.
Dette er plater med 25 GB kapasitet som kun kan brennes til én gang, og gjerne på lav hastighet, eksempelvis 2x, men skal du distribuere relativt store mengder data eller HD-filmer, er dette rimelig og enkelt, uansett hvordan man snur og vender på det.
Men hva betyr så disse X-ene?
Maks brennehastighet på Blu-ray med BH10 er 10x.
Hver x utgjør 4,5 MB.
Det betyr at det maksimale denne brenneren klarer, er lagring av 45 MB pr sekund, eller 2,7 GB pr minutt.
I praksis vil ikke denne hastigheten oppnås før mot slutten av platen, så det vil normalt ta minst 10 minutter å fylle en 10x BD-R-plate med data.
Er platen din en billig 2X-variant av LTH-typen går det fort minst 40 minutter å fylle den.
BH10 støtter også såkalt LightScribe-brenning.
Det betyr at den kan "gravere" inn tekst og logoer på oversiden av plater som er klargjort for dette.
Fyldig programpakke
Det følger med en rekke programmer fra Cyberlink til forskjellige multimedia- og brenneformål, deriblant den velkjente videoavspilleren PowerDVD.
For å spille Blu-ray-filmer er du helt nødt til å installere dette programmet, Windows har ikke innebygd støtte for avspilling av Blu-ray-filmer ennå, forstå det den som kan.
Forøvrig er dette en fyldig pakke med programmer, og du fritt velge hva du ønsker å installere.
Merk at en del av programmene er lett-utgaver og ikke siste versjon av programmene, og du blir stadig påminnet om at du kan oppgradere mot betaling.
Dette kan være litt småirriterende, synes vi.
I bildeserien undre har vi samlet bilder av en del av dem:
Blu-ray-avspilling
Dette er en sentral funksjonalitet for den som kjøper BD-leser eller brenner, og mange bygger i disse dager inn BD-funksjonalitet i mediesenteret, for eksempel.
Da er det ekstremt viktig at avspillingen kan starte uten mange klikk og tidkrevende operasjoner, samt at drevet avgir lite støy.
Til dette formålet er BH10 meget bra.
Den bråker så lite under avspilling at det glatt overdøves av lyden i musikkanlegget.
På vår PC med en relativt rask 4-kjerners prosessor og 4 GB minne tok det 22 sekunder fra vi satte inn platen til menyen dukket opp i PowerDVD.
Det er akseptabelt.
Merk at du kan stille programvaren inn til å starte i fullskjermmodus hver gang du setter inn plate, noe som mange vil foretrekke til mediesenter-formål.
Konklusjon
Går du rundt og vurderer en Blu-ray-brenner, kan det være tid å handle nå.
BH10 er rimelig, funksjonsrik, relativt rask og støyer lite ved filmavspilling.
Det eneste ankepunktet vi har er at programvaren som følger med stadig oppfordrer oss til å oppgradere.
LG BH10LS30
| 1
|
201996
|
Pinnacle Studio HD 15
Etter halvannet år har Pinnacle sluppet versjon 15.
Vi har testet.
Noen klager over at programmer stadig blir oppdatert, blir forandret til det ugjenkjennelige og mister gammel funksjonalitet.
Dette gjelder ikke Pinnacle Studio.
Selv om firmaet ble kjøpt opp av Avid, som er en tung produsent av videoredigeringsprogrammer og tilhørende utstyr, så har Studio beholdt profilen.
Under overflaten har det derimot skjedd mye nytt, i tråd med utviklingen på kamerasiden og ikke minst på visningssiden.
I dag tar selv de kjipeste dingser opp video i HD-format (selv om vi ikke nødvendigvis snakker om HD-kvalitet) og alle har skjermer eller TV-er med HD-oppløsning.
Dessuten har distribusjon av video i stor grad forlatt de optiske mediene og lastes nå rett på nett.
Hva er nytt i Studio 15?
Sammenligner vi med versjon 14 som vi testet for halvannet år siden, er det bare detaljer i selve brukerflaten som er endret.
Endring av størrelsen på visningsvinduet har blitt flyttet til topplinja, ellers er alt som før.
Men det er to svært viktige ting som er endret:
Ytelse og arkivering.
Under overflaten har det skjedd en del, det merkes fort.
Programmet er raskere, brukeropplevelsen er mer komfortabel, responsen er bedre.
Har du to skjermer fungerer nå fullskjermsvisning på høyre skjerm helt utmerket.
Til og med bedre enn med Sony Vegas.
Men fremdeles kan rendring av kompliserte overganger ta lang tid, siden rendringen stadig skjer i fullkvalitet.
Jobber du i 720p går det betraktelig raskere.
Blander du formater blir også klippene som ikke matcher med prosjektformatet rendret i bakgrunnen.
Dette tar også resurser og gjør at alle kjerner i prosessoren får det travelt hele tiden.
Prioriteringen av selve redigeringen er imidlertid på topp, slik at du ikke merker noe til bakgrunnsprosessene når du plasserer og justerer klippene.
Arkiveringsfunksjonen er ny, og gjør at du kan legge hele prosjekter på andre lagringsmedier og så åpne dem direkte for å gjøre mindre endringer eller nye versjoner.
Tidligere har det ikke vært noen enkel måte å samle alt av data som hører til et prosjekt i en arkivmappe.
Du har måttet kopiere ut prosjektfilen og selve klippene for hånd, og så hjelpe programmet med å finne klippene når du skulle åpne prosjektet på nytt.
Nå går dette automatisk, slik at du både sparer diskplass og masse tid hvis du bare skal rette opp en viktig detalj, f.eks. et navn eller telefonnummer i en tekst...
Formatstøtte
Det er nå enklere å importere video fra forskjellige apparater, enten det er HD-kameraer med harddisk eller innebygd flashminne, eller kortbaserte kameraer eller kortlesere som kobles til med USB.
Alle filene i enheten dukker opp direkte i filbehandlingsvinduet og du legger dem inn med ett klikk.
Samtidig er alle de gamle rutinene på plass, så du kan fremdeles grabbe analog video med dertil egnede bokser eller overføre fra HDV/DV-kameraer med FireWire.
Eksportformatene dekker nå det meste som er aktuelt for målgruppen av brukerne:
AVCHD, AVCHD Lite, BD Blu-ray, HD-DVD, DVD (DVD-R, DVD-RW, DVD+R, or DVD+RW, dual layer), S-VCD, Video CD (VCD)Apple® iPod®, Sony® PSP/PS3, Nintendo® Wii, Microsoft® Xbox kompatible formaterYouTube HDDV, HDV, AVI, DivX, RealVideo® 8, WMV, MPEG-1, MPEG-2, MPEG-4, Flash, 3GP, WAV, MP3, QuickTime® MOV, DivX Plus MKVDolby® Digital 2-kanal og 5.1-kanal lyd
Vår dom
Vi kunne godt tenkt oss flere lydspor, slik at man kan mikse flere lydkilder inne i programmet.
Men ellers fungerer programmet utmerket for de aller fleste formål, fra enkel klipping til mer avanserte prosjekter.
Programmet kommer i tre utgaver, forskjellen ligger i hvor mange plugins, effekter og ekstramateriale som følger med.
Priser
549 kroner Pinnacle Studio HD 15 799 kroner Pinnacle Studio HD 15 Ultimate 999 kroner Pinnacle Studio HD 15 Ultimate Collection 549 kroner Oppgradering fra Studio 9 eller nyere til Pinnacle Studio HD 15 699 kroner Oppgradering fra Studio 9 eller nyere til Pinnacle Studio HD 15 Ultimate Collection
| 1
|
201998
|
Windows Phone 7 Mango
Norsk språk, norsk tastatur og norsk app-butikk.
Men noe mangler fortsatt.
- Vent med Windows Phone 7, sa Microsoft til nordmenn tidligere i år.
Med god grunn.
Operativsystemet har nemlig aldri blitt offisielt lansert her til lands, og dermed har telefoner på norsk jord med Windows Phone 7 (WP7) kjørt en slags halvveisversjon.
Uten norsk tastatur, uten norske menyer og uten tilgang til hele app-butikken Marketplace har WP7 vært uaktuelt for mange nordmenn.
Inntil nå.
Mango, eller Windows Phone 7.5, er den versjonen som skal opp på norske reklameplakater og åpne norske øynene for noe annet enn iPhone og Android.
Versjonen er nå tilgjengelig for LG Optimus 7, og vil komme til flere telefoner, både gamle og nye, utover høsten.
Nå bør norske forbrukere kjenne sin besøkelsestid.
WP7 har blitt en moden frukt alle bør smake.
Vil du ha Mango med én gang?
Våre kolleger i Itavisen har oppskriften!
Pent som alltid
DinSide har tilbrakt over en uke med en Mango-fisert LG Optimus 7.
Maskinvaren skal vi la ligge.
Det er de myke pakkene som er interessante.
Vi har allerede testet telefonen:
HTC 7 Trophy vs. LG Optimus 7
Om du har vært borte i WP7 tidligere blir du ikke blåst av stolen når du fyrer opp Mango-versjonen.
Men er dette ditt første møte med Microsofts mobilsatsning, bør du bør gripe et ekstra godt tak rundt armlenene.
For WP7 er annerledes, og pent.
Det er fristende å si at dette er det peneste mobile operativsystemet på markedet.
Nei, vet du hva, jeg sier det: WP7 er penest.
Operativsystemet flyter nå enda glattere enn tidligere og de store bokstavene, ensfargede boksene og minimalistiske menyene er en fryd å jobbe med.
Microsofts Metro-design får alt til å se lekkert ut, alt fra innstillinger til epost.
Og snarveiene på hjemskjermen, "flisene", er både pene og tidvis kjekke.
I så måte blir det en nedtur å levere fra seg denne telefonen og gå tilbake til Android.
Mer om det senere.
Først:
En tur gjennom noen av nyhetene!
Dette har de fikset
Da vi testet WP7 for første gang i november i fjor, listet vi opp en rekke ting vi savnet i systemet.
Mange av disse har nå blitt ordnet opp i.
Blant annet:
Full tilgang til Marketplace
At det tok omlag et år er latterlig, men nå er det her.
Du kan nå både kjøpe og prøve apper.
Er du glad i spill, er WP7 overraskende innfriende, med Xbox Live-støtte og mange kvalitetsspill med pen grafikk.
Mange av appene er også lekre.
Mange norske apper er allerede på plass, som løsninger for Yr og Trafikanten.
Men fortsatt mangler det mye.
Apper andre kan laste ned, som IMDB og den offisielle Twitter-appen, er ikke tilgjengelige for nordmenn ennå.
Dette skal komme.
Og fortsatt mangler det blant annet apper for populære tjenester som Spotify, Wimp, NRK og Springpad.
Dette skal også komme.
Spørsmålet er bare når.
For Wimps vedkommende gikk det fort:
Wimp er klar for WP7 allerede nå!
Forøvrig har Microsoft i likhet med Apple strenge regler for hva utviklere kan tukle med og ikke.
Blant annet kan du bare glemme å installere alternative tastaturer, slik man kan på Android.
Norsk tastatur og ordbok Tastaturet på WP7 er strålende, og har nå Æ, Ø og Å.
Man har også norsk ordliste.
Den er et tveegget sverd som på alle andre telefoner, og retter til tider ting som ikke er feil i det hele tatt.
En irriterende detalj er også at "feilstavede ord" (les: ord WP7 ikke har hørt før) får en rød strek under seg som i Word.
Fordelen er at disse raskt kan legges til i ordlisten din.
Klipp og lim
Det skulle bare mangle, men WP7 har nå en utklippstavle.
Ord markeres ved å trykke på dem, og man kan markere setninger ved å dra markeringen.
Dette er noen ganger en prøvelse, da markeringen ikke alltid følger dine ordre, men går som regel greit.
Bakgrunnskjøring
En av de store nyhetene i Mango er multitasking.
Ved å holde inne bakover-knappen får du oversikt over de fem siste appene du har brukt, og bytting mellom disse er både glatt og pen.
For å lukke en app trykker du på tilbakeknappen mens du er inne i appen, helt til du kommer til hjemskjermen.
Dessverre virker det ikke som alle apper er tilpasset denne nye muligheten, og blant annet Facebook-appen starter seg selv på nytt hver du går inn i den.
Enhetlig innboks Mango lar deg snekre sammen egne innbokser med så mange epost-kontoer du ønsker.
Disse kan så legges på hjemskjermen.
Selv bruker jeg en innboks til privat epost (to Gmail- og én Hotmail-adresse), en innboks til all jobb-epost (Outlook) og en innboks til jobb-epost som kun er sendt til meg (en Outlook-mappe).
En annen gledelig nyhet er at epost-samtaler vises som tråder, slik man kjenner det fra blant annet Gmail.
Her er en gjennomgang av det pene grensesnittet i WP7:
Dette har de ikke fikset
Men slett ikke alle ankepunktene våre er rettet opp.
Blant annet består fortsatt disse problemene:
Ikke Flash eller Silverlight-støtte i nettleser Microsoft vil ikke støtte sin egen standard Silverlight, og heller ikke Flash.
HTML5, derimot, støttes til gangs.
Faktisk kan du for eksempel spille musikk fra nettsiden Beat.no, og styre musikken på låsskjermen, via HTML5-standarer.
Og nettleseren er så glatt og rask at det er vanskelig å ikke bli glad i den.
Ikke full støtte for Google Calendar Dette er fullstendig uforstålig.
Du kan kun bruke hovedkalenderen fra Google-kontoen din.
Har du flere kalendere, noe mange jo har, kan du bare glemme å se dem alle på telefonen.
Noen hevder dette er Googles feil, og det finnes metoder for å rette på dette, men det oppleves likevel som en stor og irriterende mangel.
Selv måtte vi slå sammen våre kalendre i én for å komme rundt problemet.
Ingen god løsning.
Til gjengjeld kan du få Facebook-arrangementer inn i kalenderen, noe vi liker.
Ikke andre søkemotorer enn Bing Søkeknappen på WP7 er nå ubrukelig.
Rett og slett.
Tidligere gjorde den ulike ting ut fra hvor du befant deg på telefonen, for eksempel søkte den opp kontakter om du trykket på den i kontaktlisten din.
Slik Android-telefoner gjør.
Ifølge Microsoft var dette forvirrende, så nå gjør knappen kun én ting:
Åpner Bing-appen.
Og dette kan ikke endres.
Dermed får du en knapp på telefonen din som i våre øyne er ubrukelig, om du foretrekker for eksempel Googles søk fremfor Microsoft sitt.
Vi savner også et skikkelig varslingssystem.
Får du en ny tekstmelding dukker det opp et varsel øverst, som du kan trykke på der og da.
Men senere må du selv legge merke til at meldingsflisen din har oppdatert seg.
Nå som også iPhone får et varslingssystem, som likner urovekkende mye på Android sitt, er det rart ikke også WP7 har kastet seg på ballen.
Sosial telefon
Det er ikke bare mangler vi tidligere har påpeket som er rettet opp.
Andre, nye funksjoner har også kommet.
Blant annet er WP7-telefonene nå gjennomsyret av sosiale medier.
Du kan legge til Twitter-, Facebook- og LinkedIn-kontoer, og bruke telefonens egne apper for å holde deg oppdatert.
Ved å koble sammen kontaktene dine med deres sosiale kontoer, kan du for eksempel holde deg oppdatert fra samme sted hvor du går inn for å ringe dem.
Ved å lage kontaktgrupper, for eksempel en for kameratene eller veninnene dine, og legge denne som en flis på hjemskjermen, kan du enkelt finne ut hva som skjer i gjengen ved å få oppdateringer fra bare dem, på ett sted.
Du kan også bruke disse gruppene for å raskt finne telefonnummeret deres, eller sende en tekstmelding til alle på likt.
Det sosiale aspektet kan dog gå begge veier.
For eksempel:
Om du vil være tilgjengelig for chat på MSN og Facebook, dukker chat-meldingene du skriver opp sammen med vanlige tekstmeldinger.
Dette kan ikke endres på, ifølge Microsoft.
Du kan også få vel mange kontakter plutselig, som du ikke har noen interesse av å gjøre noe telefonisk med.
Det hele kan rett og slett bli rotete.
Blant annet derfor foretrekker vi å bruke egne Facebook- og Twitter-apper for å holde oss oppdaterte, og heller bruke den sosiale integrasjonen til enkle ting som å få bilder i kontaktlisten vår eller dele bilder direkte fra album.
Office-telefon
En annen nyhet er Office-tilgangen.
Gjennom Microsofts gratis lagringstjeneste SkyDrive, nettløsningen Office 365, Sharepoint eller ved å bare jobbe lokalt, kan du lese, redigere og lage Office-dokumenter på telefonen.
Du kan lage helt nye Word- og Excel-dokumenter, samt OneNote-notater.
I tillegg kan du vise og redigere PowerPoint-presentasjoner.
At du skal sitte på telefonen og utforme infløkte regneark er selvfølgelig heller urealistisk, men Microsoft legger ved blant annet maler for å oppføre golfresultater, og ved å feste OneNote-notater på hjemskjermen har man plutselig et greit alternativ til apper som Springpad og Evernote.
Grensesnittet er, som det alltid er på WP7, både pent og enkelt.
Her er noen av appene som er tilgjengelige for nordmenn nå:
WP7 + PC = Trøbbel
WP7 er annerledes enn resten av gjengen.
Det er operativsystemet mange vil enten hate eller elske.
Selv elsker vi deler av det, og hater andre.
Vi hater blant annet hvordan WP7 legger seg tett inntil iPhone når det gjelder innlåsing.
Dette har ikke endret seg med oppdateringen.
Vil du overføre musikk, bilder og video til eller fra datamaskinen din, noe man jo gjerne vil, må du gjøre dette via Zune-programvaren.
Dette tilsvarer Apples iTunes, og det er også Zune du må registrere deg hos om du vil kjøpe apper.
Forvirrende til tider, og ekstremt irriterende til andre tider.
Bruker du Mac, må du bruke iPhoto for bilder og iTunes for musikk, men gjennom en Zune-løsning.
Jada.
Og neida:
Du får ikke opp telefonen som en stasjon, slik til og med iPhone gjør, for å overføre bilder og filmer.
Microsoft er tydeligvis enig med Apple om at filer er gammeldags.
Selv hevder de dette dreier seg om sikkerhet.
Vi hevder dette er meningsløst.
En fordel med Zune er at alle videoer du får overført garantert fungerer på telefonen.
De fungerer forresten veldig bra, også.
Bildene du tar med telefonen kan automatisk lastes opp til Microsofts gratis lagringstjeneste Skydrive.
Men de blir kraftig forminsket, og dermed blir ikke dette noe alternativ til Zune.
Ikke helt klar for Norge
Mye av poenget med Mango er å ha en splitter ny versjon når nordmenn nå endelig får ta del i moroa.
Men for at nordmenn skal være klare for WP7, må WP7 være helt klar for nordmenn.
Og det er den ikke.
Microsoft vil ha deg til å tro det, men det er løgn.
Det er fortsatt ting som er stengt for oss i nord.
Leser du for eksempel om en fin WP7-app på nettet, er det slett ikke sikkert du får lastet det ned.
Rett og slett fordi du bor i Norge.
"Vi har dette på radaren, og spurt IMDB og andre pent om å slippe dette utenfor USA.
Men vi kan ikke presse dem så lenge de ikke er klare" svarer Microsoft Norge når DinSide spør.
Et annet problem er kartet som følger med.
Dette baserer seg på Microsofts Bing-tjeneste; en tjeneste som ikke er helt klar for vårt moderland riktig ennå.
Dermed får du kun én funksjon i kartet:
Se hvor du befinner deg.
Du kan ikke engang søke opp en adresse.
"Bing er ikke lansert på norsk, og derfor begrenset så lenge man bruker norsk som søke- og nettleserspråk.
Inntil Bing lanseres i Norge vil dette være slikt" sier Microsoft.
Dette er selvfølgelig problemer som forhåpentligvis vil forsvinne ganske snart.
Men vær klar over prisen man betaler ved å være tidlig ute.
Slik er det alltid.
Gledelig er det at WindowsPhone.com fungerer utmerket i Norge.
Tjenesten lar deg blant annet se hvor telefonen din befinner seg på et kart, eller få den til å ule om du har mistet den bak sofaen.
For som kjent er det ikke alltid så lett å ringe telefonen når du har mistet telefonen du skulle bruke til å ringe telefonen.
Derfor bør du vurdere WP7
Listen over ting vi savnet i WP7, men som nå er på plass, er langt lenger enn listen over det som fortsatt mangler.
Vi likte godt systemet da det først så dagens lys, og vi liker det enda bedre nå.
Forhåpentligvis vil de nye Mango-mobilene få luft under vingene i løpet av høsten, spesielt Nokia sine, og dermed vil for eksempel utvalget av apper eksplodere.
Dessuten er apper langt fra det viktigste for alle.
Det er noe med følelsen man får av å bruke noe splitter nytt som appellerer voldsomt i WP7.
Borte er de lange listene med apper, de "fotorealistiske" ikonene og følelsen av å se noe man har sett hundre ganger tidligere.
Igjen sitter du med smarte løsninger, stilsikker design og følelsen av å se fremtiden i hvitøyet.
Så vil du ha et operativsystem som føles like bra som det virker, som er så pent at det blir gøy å lese kjedelige jobb-eposter og som hviler på skuldrene til en gigant som garantert ikke vil skuffe sine mobilkunder fremover, må du unne deg selv en tur innom nærmeste mobilbutikk i høst for en skikkelig munnfull Mango.
Det er tross alt ikke alle som elsker epler.
| 1
|
201999
|
InovixIPocket
TEST:
Den er nesten prikk lik en iPod Nano, men mye billigere.
Den har dessuten innebygd både radio, videospiller, stemmeopptaker og Tetris.
Hva i all verden er dette for noe?
IPocket heter spilleren fra Inovix, og den har nøyaktig samme mål som en iPod Nano.
I tillegg deler navnet de tre første bokstavene fra "iPod", og er ellers til forveksling lik sitt forbilde, med hvit front og speilblank sølvfarget bakside.
Kun det patenterte hjulet mangler.
Til og med esken den kommer i, ligner på originalen.
Dette er kinesisk kopiering på sitt beste - eller verste, og neppe langt unna noen runder i rettssystemet.
Billigere
Inovix Technology Scandinavian importerer spilleren til Norge, og antyder en gatepris på 2 GB-utgaven på rundt 1.500 kroner inkl mva.
Det er litt billigere enn iPod Nano, som med samme kapasitet koster 1.790 kroner (oppdatert).
Billigere utgaver av IPocket, med kapasitet så langt ned som til 256 MB, finnes også.
Til tross for lavere pris, er spilleren fullstappet med funksjoner som iPod Mini ikke har, som radio (med opptaksfunksjon), WMA-støtte, vidoestøtte, stemmeopptaker, tekster til musikkfiler, bare for å nevne noe.
Lik langt fra, men langt fra lik
På avstand skal du være ekspert for å skille den fra en iPod Nano.
På nært hold derimot, er det tydelig at kineserne ikke har gjort seg like god flid som Apples dyktige designere.
For det første er skruene på sidene godt synlig, men mer alvorlig: de stikker en halv millimeter utenfor kabinettet, og vi ser med ett faren for at de dermed kan hekte seg i hår eller i lodne gensere.
Minijack-kontakten sitter dessuten også på siden, noe som ikke akkurat er praktisk når spilleren skal gli ned i en lomme.
Skjermen ble også en nedtur.
Den har lav oppløsning, dårlig innsyn fra sidene, og tydelige etterslep ved bevegelse.
Knappene er harde og lager en ganske høy klikkelyd.
M-knappen øverst brukes mest, og et kort trykk har en annen funksjon enn når den holdes nede.
Menyene er fargerike (for ikke å si glorete), og den lille skjermen er stappfull av informasjon.
Navigering, start, stopp osv tar tid å bli vant til, her har vi sett langt mer intuitive løsninger.
Du kan for eksempel ikke hoppe fra et album (mappe) til et annet uten først å stoppe avspillingen.
Deretter følger en rekke tasteklikk før du kan starte avspillingen igjen - av filer i en annen mappe.
Enkel men treg overføring
Spilleren har ikke støtte for ID3-tagger, den viser kun mappe- og filnavn.
Så er da også overføringen basert på bruk av Windows Utforsker, og det spiller ingen rolle hvordan du ønsker å legge opp filstrukturen, bare dra & slipp.
Av alle ting ved denne spilleren, er dette det enkleste.
Men det tar tid, her støttes nemlig kun USB 2.0 FullSpeed, som i praksis er det samme som USB 1.1, med maks 11 Mbps overføringshastighet (1/40 av USB 2.0 HiSpeed).
Vi brukte for eksempel 45 sekunder på å overføre 36 MB til spilleren.
Kvalitetsvurderinger
Hva så med kvaliteten?
De medfølgende ørepluggene er under middels gode, og lyden blir noe boksaktig.
Du har riktig nok en del forvalg (rock, pop, jazz etc) å velge mellom, men det gjør det ikke særlig mye bedre.
Videofiler må først konverteres til et format (AMV) som spilleren takler.
Programvare til formålet følger med.
Vårt halvannet minutts videofil i MPG-format ble krympet betraktelig, både i piksler og megabytes.
3 MB stoppet den på til slutt, og den dekket bare ca 50% av den lille og lavoppløselige skjermen.
Avspillingen skjedde uten hakking og andre forstyrrelser, men de fleste detaljene var naturligvis borte vekk.
Radiodelen er faktisk det beste ved denne spilleren, den er klar og fin i stereo, riktig nok midt i Oslo sentrum med optimale mottakerforhold.
Stemmeopptak fungerer, men kvaliteten på opptakene blir ikke mye å skryte av.
Dersom du stopper avspilling av en mediefil, slår spilleren seg av etter 30 sekunder.
Du kan justere dette opp til 1 minutt.
Før den tid slår skjermbeskytteren inn, det skjer etter bare noen få sekunder.
Ja, til og med midt i en omgang Tetris slo den seg av, fordi vi hadde nølt med å trykke.
Her har det tydeligvis gått litt fort i svingene under utviklingen.
Konklusjon
Så hva sitter vi egentlig igjen med til slutt?
Siste setning fra forrige avsnitt sier det meste.
Kineserne i Inovix skal ha honnør for at de har fått plass til så mye i en så liten spiller.
Men der stopper da også vår positivitet denne gangen.
Fra den norske distributøren Inovix Technology Scandinavian får vi imidlertid opplyst at butikk-klare modeller vil ha en del forbedringer i forhold til vårt testeksemplar, uten å gå i klare detaljer.
Skjermen skal imidlertid være den samme.
Funksjonsmessig imponerende, men vi er redd spilleren trenger mer enn en finpuss for å bli en reell iPod-utfordrer.
Sluttkarakteren vipper mellom en sterk toer og svak treer, vi lander til slutt på førstnevnte.
| 0
|
202000
|
TEST: iRobot Roomba 880
Er iRobots robotstøvsuger like god som ryktene sier?
Selv om vi jevnlig tester robotstøvsugere, er det lenge siden vi testet en av iRobots modeller.
Vi var derfor spent på hvor bra den nye toppmodellen egentlig har blitt, og den gode nyheten er at den fortsatt er blant de beste.
Også den har imidlertid sine svakheter.
Hva får du?
Roomba 880 er svært enkel å sette sammen, så det at bruksanvisningen bare er på dansk eller engelsk trenger du ikke å bekymre deg over.
Med i pakken ligger dockingstasjonen med strømkabel, et batteri, to romstoppere, to HEPA-filtre og en fjernkontroll.
Her er de fleste igang på få minutter, ja rent bortsett fra at iRobot anbefaler at du lader den minst åtte timer før du bruker den for første gang.
Fjernkontrollen kan vi likevel styre vår begeistring for:
Hurtigtastene til Clean og Spot-funksjonene fungerer riktignok bra, men selve styringen via piltastene er såpass lite intuitiv at vi brukte den lite i praksis.
I denne prisklassen ville vi heller hatt en mobil/nettbrett-app i stedet for den medfølgende fjernkontrollen, så her er det fortsatt forbedringspotensiale.
Som vanlig endte vi derfor opp med å programmere Roombaen direkte på enheten, og det første trinnet er selvsagt å stille inn timeren slik at den støvsuger når vi er på jobb.
Enkel programmering:
Du har egne taster for docking, klokke, timeplan, og spot-funksjon.
Trykker du på klokke får du stilt inn dag, time og minutter, mens spot-funksjonen brukes når du vil at den skal konsentrere seg om å støvsuge et bestemt område.
Roomba 880 kan også skilte med ulike varsellys når noe er galt:
Rødt betyr at batteriet er flatt, og blinkende lys kommer om den for eksempel har satt noe fast mellom gummivalsene.
Mer praktisk i det daglige:
Den sier også i fra når det er på tide å tømme skuffen.
Men dette får du jo stort sett hos konkurrentene også, så det første spørsmålet er på hvilke områder iRobot Roomba 880 skiller seg ut:
De små tingene:
Bærehåndtaket på toppen er praktisk hvis du for eksempel skal flytte den mellom etasjene.
Fargen er forøvrig sort, i motsetning til sine mer fargerike lillebrødre.
De store tingene:
I motsetning til de rimeligere iRobot-modellene har 880 en såkalt «AeroForce-teknologi».
Det høres fancy ut, men betyr lite annet enn at du får en kraftigere motor, samt at børstene er erstattet med gummivalser.
Målet er å gi mer vakuum mot gulvet, og dermed enda bedre effekt.
Roomba skryter også av at batteriet har god varighet (120 minutter på en ladning), men her må vi nesten ta dem på ordet:
Vi har ganske enkelt latt Roombaen støvsuge mens vi er på jobben, og om den har tatt noen pauser til ladning underveis eller ikke, blir dermed lite relevant så lenge jobben har blitt gjort.
Kjører seg nesten aldri fast
Det første vi legger merke er at Roombaen er kjapp, ja den er den desidert raskeste støvsugeren vi hittil har testet.
Hvorvidt den gjør seg ferdig noe raskere enn konkurrentene er imidlertid en annen sak: iRoboten følger nemlig ingen konkret plan, men går i stedet i kryss til den selv bestemmer den har dekket gulvet godt nok.
Og bare et hint:
Å prøve å se hvordan den jobber er ganske så slitsomt, siden den farer hit og dit.
I praksis tipper vi de aller fleste vil gjøre som oss:
La den gå mens dere er på jobb, og så er jobben gjort når dere kommer hjem.
Men de innebygde sensorene virker bra:
Roombaen styrer altså unna trappen av seg selv, og de eksterne stopperne hindrer den i gå inn på rom, eller krysse visse soner.
Dette er problemfritt.
Roombaen kræsjer i tillegg sjelden inni noe, den kjører først helt inntil eventuelle hindre, stopper så opp, snur og prøver igjen.
Det beste av alt er likevel at den ikke kjører seg så mye fast som konkurrenten Miele Scout RX1, og det er et bra tegn.
Det gjør nemlig at Roombaen støvsuger til den trenger å lade, lader seg opp, og fullfører resten av jobben før den igjen returnerer til dokkingstasjonen.
Nå skal det likevel sies at også iRoboten kan sette seg fast, men da er det i hovedsak vi som har slurvet med ryddingen.
Som ved bruk av alle andre robotstøvsugere er du nemlig nødt til å fjerne kabler, skolisser, og ikke minst ungenes lekearmbånd fra gulvet før du drar på jobb.
Dette høres kanskje litt slitsomt ut, men det tar uansett ikke lang tid før du blir vant til det
Hvor bra støvsuger den?
iRobot 880 har sin store styrke på harde overflater, som for eksempel fliser og parkett.
Et godt eksempel er pakken med havregryn som datt i gulvet:
Den plukket omtrent opp smitt og smule når den gikk automatisk, og ett trykk på spot-knappen tok med seg de få kornene som hadde sneket seg unna.
Dette er forsåvidt ikke overraskende, også vår private Neato og Kobold VR200 (test kommer) gjør en god jobb her.
Det er likevel et poeng at Roombaen jobber godt, selv om den kjører raskere over gulvet enn konkurrentene.
Et raskt glimt av hvordan den jobber får du her:
You need a browser that can handle Iframes to be able to view this page.
I motsetning til Mieles alternativ har Roomba 880 kun én roterende fangarm, men i praksis har dette ingen innvirkning på sluttresultatet:
Roombaen farer fort over gulvet i et tilsynelatende forvirrende sikksakkmønster, for så å dempe farten slik at den ikke skumper inni veggen.
Det som ser ut som en svakhet er det likevel ikke, for Roombaen returnerer ganske enkelt til hjørnene og kantene etterhvert.
Da jobber den i tillegg litt saktere og er nøye, slik at den i det minste får med seg det samme som Mielen.
Ja, vi synes faktisk at den får med seg mer.
Det samme gjentar seg på lave tepper:
Her gjør iRobot 880 en god jobb med å få bort smulene, eller for å være helt ærlig, tacorestene fra fredagskvelden.
Her gjør den det til og med hakket bedre enn Neato.
Men har du husdyr bør du følge med nå.
Ikke like imponerende på hundehår
For i selskap med en 65-kilo, konstant røytende hund, som gjerne liker å trone på det ganske langhårete teppet under stuebordet, får alle robotstøvsugere en solid utfordring.
Roombaen gjør defintivt en helt grei jobb her, det er bare det at teppet har mindre dyrehår igjen etter at Neatoen har gjort jobben.
Litt av forklaringen er nok at sistnevnte suger kraftigere (og dermed også bråker mer) enn iRoboten, og det er antagelig resepten på tepper.
På harde underlag var det derimot omtrent umulig å skille de to når det gjaldt hundehår.
Vi har allerede nevnt de nye gummivalsene på Roomba 880, og i følge iRobot skal de kreve mindre vedlikehold enn de tradisjonelle børstene.
Som du ser på bildet til høyre er vi ikke like enig i det, i hvert fall ikke hvis du som oss også har hund/katt og flere tepper.
I praksis opplever vi likevel ikke dette som noe problem:
Det å fjerne hår (samt strikker) fra endene er nemlig en prosess som ikke tar mer enn et minutt eller to.
Konklusjon
iRobot Roomba 880 jobber både kjapt og effektivt, og virker solid bygget.
Men det forventer vi også når den koster rundt 7.000 kroner.
Prismessig er den dermed på samme nivå som Mieles alternativ, og skal du velge mellom de to er valget lett:
Roombaen gjør jevnt over en bedre jobb, og kjører seg heller ikke like ofte fast i hindringer underveis.
Det er likevel ett unntak, og det gjelder for de av dere som både har tepper og husdyr.
Der mener vi nemlig at Neato gjør enda bedre jobb, og det til en langt lavere pris.
iRobot Roomba 880
| 1
|
202002
|
Plextor Premium
Plextor Premium representerer sannsynligvis det siste stadiet av CD-brennere, vi tror ikke de kommer til å utvikle seg mer etter dette.
Derfor er nok dette den siste CD-brenneren vi kommer til å teste på DinSide.
Plextor er på ingen måte først ute med 52x brennere, vi testet den første allerede i desember 2002.
Men Plextor er først ute med 32x brenning av CD-RW, og i tillegg er det flere andre spesielle finesser som Premium-modellen har å by på.
LES OGSÅ:
Tøye grensene
Det som er mest spesielt av de nye finessene, er GigaRec.
Det innebører at du kan redusere lengden på fordypningene som brennes, slik at det blir plass til mere data på en helt vanlig plate!
På en 80-minutters plate får du da plass til hele 1 GB eller 112 minutter, og på en 99 minutters CD får du plass til hele 1,2 GB eller 140 minutter.
Problemet med dette er at avspillingsmulighetene blir problematiske, siden man beveger seg i ytterkanten av toleransene for å kunne lese platen.
På den mest aggressive settingen var det faktisk *ingen* av husets 8 optiske spillere (CD/CD-RW/DVD/Discman) som klarte å lese alle 25 sporene på Musikk-Cden vi brant.
Enten stoppet de foran et av de siste 4 sporene, ellers så hoppet de til et tidligere spor.
Det var dessuten ikke alle avspillere som klarte å spille av sporene på Plextor Premium-drevet heller.
WinAmp 2.9 klarte det ikke, mens Windows MediaPlayer hadde ingen problemer.
Så du bør ikke regne med å kunne distribuere GigaRec-prosjektene til alle venner og bekjente...
Du bør også ha god tid, GigaRec fungerer bare ved 4x hastighet, og vår 25-låters musikk-CD tok over 29 minutter å brenne...
Sikkerhet
En annen finesse er SecuRec, som lar deg passordbeskytte lesing av dataene på Cden.
PowerRec har vi sett hos tidligere Plextor-brennere, det betyr at brenneren sjekker platen før brenning, for å sikre optimal hastighet for feilfritt resultat.
VariRec er det motsatte av GigaRec, her økes lengden på fordypningene som brennes, for at man skal være sikker på at dataene leses korrekt, og unngå at feilkorrigeringen slår til.
Denne finessen ser vi på som en ren gimmik, og Plextor skriver da også om VariRec på esken:
Make Audio CD with a personal touch.
Lesing
Som kjent øker lesehastigheten utover platen på alle CD-lesere, og det er over dobbelt så høy lesehastighet på slutten som på begynnelsen.
Dermed blir kapasiteten på CD-en også en parameter, jo større kapasitet, jo høyere lesehastighet.
Vi tester konsekvent med 74-minutters ur-standard CD-format, og lesehastigheten kom ikke opp i mer enn 50,59x helt på slutten.
Starthastigheten var 22,42x og gjennomsnittet blir da 38,44x.
Ripping av musikkCD gikk unna på 2:04, som er 2 sekunder bak vinneren i vår test.
Aksesstiden lå derimot på 97 msec, som er noe høyere enn forventet, langt over de 60 ms som 48x-brenneren fra Plextor klarte.
Skriving
Det raskeste brenneren klarte å prestere var 2 minutter og 35 sekunder på vår test-image.
Det er 12 sekunder bak den raskeste brenneren i vår test, men 2 sekunder foran 3dje plass.
Plextor Premium trenger seg dermed inn på 2. plass i testen.
Brenning av CD-RW er oppgitt til 32x, men det finnes ikke plater som støtter denne hastigheten.
Den medfølgende platen var bare i stand til brenning på 24x, og dette ble unnagjort på 3:29, som også er 2. plass, beskjedne 8 sekunder etter vinneren.
Konklusjon
Plextor Premium er en klar nummer to på nesten alle våre målinger, og har noen spesielle finesser i tillegg.
Den har også den mest behagelige skuffemekanismen vi har vært borti.
Den er både rask, stillegående og myk, med en elegant nedbremsing mot inne og ute-posisjonene.
Selv om den ikke vinner de enkelte testene, er avstanden til vinneren både mindre og jevnere enn hos noen annen brenner vi har testet.
| 1
|
202004
|
Fantastic Four
SPILLTEST:
Superheltspill har jo potensial til å bli vanvittig kule, men likevel lever de gjerne ikke opp til forventningene.
Et spill om de fantastiske fire bør i hvert fall være underholdende, men er det det?
Filmer basert på tegneserier fortsetter å dukke opp på våre kinoer, selv om kvaliteten varierer.
Nå er det tid for Fantastic Four, basert på en serie vi har et nært forhold til - så det er klart at vi har ikke lyst å bli skuffet.
LES OGSÅ:
Men dessverre - nesten fra første øyeblikk ser vi at spillet basert på filmen er først og fremst hastverksarbeid, designet til å følge filmen og selge i bøttevis og ikke bryte grenser i spillmediet.
Vi har riktignok ikke sett filmen enda, men forstår det slik at spillet for det meste følger filmens handling.
Ikke minst er figurenes utseende hentet fra filmen og i mindre grad fra tegneserien, samtidig som filmens skuespillere leverer replikker til spillet.
Flame on!
Og utganspunktet er jo utrolig morsomt.
Vi får lov å styre The Human Torch, Mr. Fantastic, Invisible Woman og The Thing, benytte oss av deres superkrefter og oppleve hektiske kampsituasjoner og eventyr fra superheltgruppens hverdag.
Det kunne vært så bra, men ender opp som et uinspirert A4-spill.
Så godt som det eneste spillet handler om er kamp.
Hjernecellene får ikke spesielt mye utfordringer, selv om det er noen gåter underveis.
Hele poenget er å slåss med mengder av motstandere, som kommer i bølger, og for å gjøre det hele litt mer variert kan du bruke diverse kombinasjoner og spesialgrep, som til tider kan være ganske stilige.
Hver av de fire karakterene har naturligvis sine styrker og svakheter.
Den elastiske Mr. Fantastic og sterke The Thing er de mest brukbare i kampsituasjoner: Mr. Fantastic kan strekke ut armene sine og angripe motstandere på avstand, mens The Thing har rå styrke, kan løfte objekter og slenge dem på fiendene eller hoppe i luften og kaste seg over dem.
Å slåss med The Thing er faktisk ganske underholdende for det meste.
Invisible Woman kan gjøre seg usynlig og er nyttig til sniking, mens Human Torch er i fyr og flamme og kan skyte ildkuler mot de slemme.
De to er stort sett nyttige bare i oppdrag som absolutt krever at du bruker dem.
Har du muligheten til å bruke The Thing eller Mr. Fantastic, er de nesten uten unntak et bedre valg.
I de fleste oppdragene er det to av de fire som er med, og du kan fritt bytte mellom dem.
Hele teamet samles gjerne ved større anledninger, som bosskamper.
It's clobbering time!
Den ustanselige slåssingen er ispedd noen minispill som kanskje skal gjøre det hele mer variert, for eksempel kan Mr. Fantastic hacke seg inn i terminaler for å låse opp dører, noe som innebærer at du må sette sammen sekvenser av ringer, og det er som regel ganske fort gjort.
Og vi føler ikke at disse minispillene faktisk gjør spillet noe særlig mer spennende.
Essensen i Fantastic Four er altså kontinuerlig slåssing, og det blir virkelig repetitivt etter hvert.
Joda, karakterene har noen kule kombinasjoner, de kan oppgraderes for å bli sterkere, og det har en viss sjarm å styre de fire for tegneserieentusiaster som oss.
Men hva så når det hele rett og slett er ganske kjedelig?
Det hjelper heller ikke at kontrollene er utvilsomt lite responsive og det var ikke få ganger vi slet med å få heltene våre til å reagere.
Det er mulig å låse seg inn på fiendene, men dette låsesystemet har faktisk tendenser til å ikke fungere i det hele tatt.
Grafikken er heller ikke noe vi hopper i taket for.
Vi testet PlayStation 2-versjonen, og det hele så ut som et standard, tidlig PS2-spill med ganske utvaskede teksturer og ukompliserte animasjoner.
Superheltspill kunne vært utrolig gøy, det er bare synd at de fleste av dem kommer i forbindelse med filmer og føles kun som billige etterligninger.
Det har vært unntak, for eksempel Spider-Man 2, men akkurat Fantastic Four er en tittel som rask vil gå i glemmeboken, og vi kan egentlig bare anbefale den til de mest dedikerte enusiastene.
| 0
|
202007
|
Philips SoupMaker
Nå kan du lage suppe med et par tastetrykk (og litt kutting).
I en ideell verden hadde alle stått over gryten og laget hjemmelaget mat av kortreist og økologisk mat dyrket av alver og lykketroll.
Det lar seg ikke alltid gjennomføre.
For noen er det å lage mat fra bunnen like enkelt som det er selvsagt.
Andre sliter litt mer, spesielt når det kommer til hverdagsmat som helst skulle vært servert for en halvtime siden.
Kjøkkenmaskinene som lager middagen mens du er på jobb:
Er slow-cookeren årets kjøkkendings?
Enda smartere suppeblender
Wilfa og Cuisinart har tidligere lansert blendere som skal gjøre det enklere å lage suppe fra bunnen.
Du har i ingredienser, stiller inn tid og temperatur, og når suppen er ferdig kokt er den allerede i blenderen, og du kan enkelt mikse og mose til ønsket tekstur.
Innholdsfortegnelse:
Enda smartere suppeblenderSlik testet viSlik gikk detKonklusjon
Suppeblenderen ser litt ut som en vannkoker, og selve skroget er i børstet metall med detaljer i plast.
I motsetning til vanlige blendere sitter knivene fast i lokket.
Du må lage en suppe som er minimum 950 milliliter, maksimum 1,2 liter.
Dette er for mye til én person, men kan være litt knapt til en hel familie.
Slik testet vi
Vi har laget oss igjennom suppe-repertoiret vårt, det vil si noen av suppene vi lager oftest og kjenner best:
Thaisuppe med kylling, gulrotsuppe med ingefær og appelsin, og maissuppe.
I tillegg prøvde vi oss på kompottfunksjonen og laget en porsjon kvedekompott, og vi lot oss inspirere av oppskriftsheftet og laget jordbær- og yoghurtis.
Slik gikk det
Suppefunksjonen og -programmene fungerer perfekt, og det er så lett at alle kan klare det.
Grønnsakene, eventuelt kjøtt, må kuttes i små terninger (to til tre centimeter), og has i blenderen med væsken.
Velg program, trykk på knappen, og så gjør maskinen jobben.
Den står stort sett bare og koker litt for seg selv.
Mot slutten av programmene når blenderen kjører støyer det noe, men absolutt ikke plagsomt, og man kan fint prate sammen.
Vanligvis når vi lager suppe lar vi ingrediensene surre lett i smør eller olje før vi heller på væsken.
Dette får mer av den gode smaken ut av grønnsakene.
Det er ikke mulig her.
På den annen side:
Fordi vi har alt oppi blenderen med én gang, trenger vi ikke så mye fett, så suppene blir automatisk litt lettere.
Kompottprosjektet vårt var ikke like vellykket - men det skal sies at vi valgte en vanskelig frukt:
Kvede.
Denne frukten ligner utseendemessig på et eple, men trenger mye lenger koketid.
Det løste vi ved å kjøre programmet to ganger: og voilà: fiks ferdig kvedekompott.
Det fulgte et oppskriftshefte med blenderen, og vi lot oss inspirere til å lage yoghurtis av like deler frosne jordbær og yoghurt, med litt honning.
Det ble rett og slett direkte mislykket.
Noe var kanskje vår feil, vi hev oppi frosne jordbær som hadde ligget på benken i et par minutter, slik at de skulle løsne fra hverandre, og yoghurt.
Da vi fylte opp til minimumsgrensen var det nesten umulig få satt lokket på plass, for knivbladene kom ikke ned i jordbærene.
Da vi prøvde å lage et rom til knivene fikk vi ikke mikset noe.
Vi tok ut bærene, delte dem i små biter, og prøvde på nytt, men det var heller ikke spesielt vellykket.
Blenderen var rett og slett ikke god nok på frossen mat, og vi måtte til slutt ta vår antikvariske stavmikser til hjelp.
Den gjorde en bedre jobb.
Det er forholdsvis enkelt å rengjøre blenderen, men det er mye å passe på: ingen av delene kan legges i vann på grunn av strøm og elektronikk, og det er litt klønete å beskytte strømuttakene når vi skal vaske.
Pass på hvor du setter varmblenderne:
Slik gikk det med kjøkkenskapene våre
Konklusjon
Philips SoupMaker gjør akkurat det den sier:
Lager suppe, og det nesten uten at du trenger å tenke.
Automatikken i programmene gjør den mye enklere å bruke enn suppeblenderne fra Wilfa og Cuisinart vi tidligere har testet.
Vi må imidlertid legge inn litt mer arbeid i forkant, da programinstillingene er laget for to-tre centimeter store terninger.
Dette kan imidlertid klargjøres på forhånd, og det vil da være perfekt for dem som har litt større barn som skal ha litt mat før de skal på trening, eller når du har annet å tenke på enn å stå over grytene og røre.
Begrensningene er åpenbar: det er lite spillerom på porsjonsstørrelser.
Som varmlunchmaskin på kontorkjøkkenet eller lesesalen er det gjerne suppe for én som gjelder.
Og yoghurtisen lager vi heller med en juicepresse, stavmikser eller i en ordinær blender.
Til denne bruken var for øvrig de to andre suppeblenderne bedre.
Du kan selvsagt også lage suppen selv på komfyren, og mose den i en ordinær blender, eller med en stavmikser rett i gryten.
Dette er ikke maskinen for deg som allerede lager suppe fra bunnen av, men det er et supert verktøy for deg som gjerne vil spise hjemmelaget mat av friske råvarer, men synes terskelen er litt høy.
Noen vil kanskje stusse over at vi gir den terningkast fem.
Det er fordi den gjør det den sier, det er tross alt en SoupMaker, ikke en blender, og den gjør mye mer for deg enn de andre suppeblenderne på markedet.
Ønsker du en god blender, bør du gå for en av de andre variantene.
Men ønsker du hjelp til å lage suppe, er dette den perfekte maskinen for deg.
Philips Viva Collection HR2200
| 1
|
202008
|
Nec ND-3550A
Den første DVD-brenneren fra Nec som støttet begge formater kom i mai 2003.
Dagens testobjekt er flere ganger raskere og minst like mange ganger billigere.
Nec ND-3550A er en meget populær brenner.
Den er kjent for å være stabil og rask, samtidig som den er blant de billligste du får tak i.
Det finnes et par nyere modeller med et par tilleggsfunksjoner, men selve de grunnleggende egenskapene får du også i denne rimeligste modellen.
LES OGSÅ:
Den forrige vi Nec-brenneren vi testet var 3520A, som ble testet i januar 2005.
På det tidspunktet var ikke 16x plater tilgjengelige i begge formater, og overskrivbare plater var heller ikke tilgjengelige i de hastighetene brenneren støttet.
Double Layer var også bare tilgjengelig i 2,4x hastighet.
Nå er 16x plater standard, og overskrivbare plater samt Double Layer er også tilgjengelig i raskere utgaver enn den gang.
Siden vi fremdeles har en 3250A i en av våre tesPCer, testet vi derfor både 3550A og 3520A med de samme platene.
Og vi fikk interessante resultater - de beste tidene er uthevet:
Vi ser at 16x gir langt mindre gevinst i forhold til 8x enn den indikerte hastigheten, når vi brenner 2 GB eller 4 GB.
Det er først og fremst ved brenning av Double Layer at det er stor forskjell på de to modellene, med nesten 8 minutters gevinst, eller 2/3 av tiden.
Interessant var det også at brenning av CD samt ripping av musikk-CD var langt raskere på den siste modellen.
Sammenligner vi Nec ND-3550A med de andre rimelige brennerne fra Samsung og BenQ som koster det samme, og Plextor som koster to og en halv gang mer, så er det enda mer interessant:
Som vi ser er det ikke store avvikene mellom noen av brennerne, bortsett fra ved Double Layer.
Konklusjon
Nec ND-3550A er en rimelig og kapabel brenner som hevder seg godt blant de andre på markedet.
Den plasserer seg ikke på topp i noen av disiplinene, men det er bare noen få sekunder om å gjøre på de fleste.
Nec er heller ikke kjent for å være kresen på plater, men her får man selv avveie om man skal kaste bort tid på å spare noen få kroner på billige plater.
Vi tester alltid med kvalitetsplater fra Verbatim når vi tester brennere.
Det er fordi dette er en test av brennere, og ikke av plater.
| 1
|
202010
|
Linksys EA6900 AC1900-ruter
Flere produsenter kaster seg på AC1900 - også Linksys er med i klubben.
Linksys' nye AC-ruter er bygd på samme lest som de andre ruterne som skilter med samme hastighet, og betegnelsen AC1900 står for den raskeste 802.11ac-spesifikasjonen.
Design og installasjon
I motsetning til flere av de andre AC-ruterne som er stående med interne antenner, har Linksys EA6900 et liggende design med løse antenner som kan dreies i alle retninger.
På undersiden er det også festehull for å henge ruteren over to skruer på en vegg.
Tilkoblingene er på baksiden når ruteren plasseres liggende, henger man den på veggen vil ledningene stikke ut fra siden.
Det er fire nettverksporter for lokalnett, en for internettforbindelsen og to USB-porter for deling av tilleggsutstyr.
Den ene av disse er USB 3.0, den andre er USB 2.0.
Installasjon gjøres via nettleser eller ved hjelp av CD-en som følger med.
Vi valgte å starte nettleseren, og konfigurasjonssiden i ruteren dukker da opp siden det ikke er noen internettforbindelse før ruteren er satt opp.
I bildespesialen under ser du skjermdumper fra hele prosessen.
Denne er en av de mest brukervennlige og oversiktlige vi har sett.
Ytelse
Som nevnt over forventer vi ikke dramatisk forskjell i ytelse når man sammenligner utstyr bygget på samme eller svært like brikkesett.
Målingene sammenlignet med to andre rutere vi nylig har testet bekrefter dette.
Det som var litt interessant var at ytelsen på 2,4 GHz lå noe over ytelsen på 5 GHz på denne ruteren.
Dette kan jo være en fordel i mange situasjoner, siden svært mye utstyr fremdeles bare fungerer på 2,4 GHz.
Hva er forskjellen kontra andre rutere?
Rutere av forskjellige merker som er bygget på det samme brikkesettet, slik AC-ruterne gjerne er, vil i utgangspunktet være svært like både når det gjelder egenskaper og ytelse.
Det som skiller mest mellom produsentene vil derfor ligge i designet på enheten og i hvordan oppsettet presenterer seg for brukeren.
Etter hvert vil det også kunne komme oppgraderinger fra de forskjellige produsentene som byr på forbedringer og justeringer.
Men selve grunnytelsen vil være svært lik, og det vil typisk kunne være større forskjeller mellom to plasseringer enn mellom to rutere basert på samme brikkesett.
Etter hvert som teknikken modnes ser vi også stadig mindre forskjell i ytelse mellom produktene fra forskjellige produsenter.
Konklusjon
Linksys EA6900 AC1900 er en utmerket ruter, basert på de aller nyeste tekniske løsningene.
Fremdeles er det få klienter som matcher det ruterne kan levere, men det er bare å smøre seg med tålmodighet.
Ytelsen er i klasse med de beste.
Vi likte designet, en liggende ruter er mer stabil enn en stående, spesielt når du kobler til mange kabler.
Utformingen av oppsett og konfigurering er også svært funksjonell og brukervennlig, blant det beste vi har sett på noen ruter.
Tilleggstjenestene er også brukervennlig, og styres via en nettjeneste.
Her får du først og fremst fjernadministrasjon av ruteren, men også tilgang til nettverksinnhold fra lagringsenhet tilkoblet USB-porten via FTP.
Du kan også sette opp gjestenett til fem, ti, 20 eller flere brukere, som ikke får tilgang til lokalnettet, bare til internett.
Kontroll av tilkoblede enheter kan også kobles ut til faste tider, eller fjernstyres, hvis man vil gjøre seg mektig upopulær hos andre familiemedlemmer.
Linksys EA6900
| 1
|
202011
|
Dell XPS M1710
Med en matchvekt på fire kilo og lyssetting som en påkostet gatebil klarer denne bærbare fra Dell å gruse de fleste PCer i både ytelse og styling.
Vi har sett nærmere på råtassen.
Med XPS M1710 har Dell kommet med en datamaskin som skal kunne takle de siste og hotteste spillene.
Som vanlig er det mulig å konfigurere maskinen sin selv, og en XPS kommer da fra omtrent 19 tusenlapper og oppover.
Vår konfigurasjon er av de mest aggressive, og har noe av det råeste av prosessor og grafikkort som kan klemmes inn i en bærbar i dag.
Den er naturligvis priset deretter.
LES OGSÅ:
Det mest fremtredende ved første øyekast er kanskje lysene.
Men under dette ikke akkurat diskré ytre har du en alvorlig rå datamaskin.
Fulle spesifikasjoner:
Intel Core Duo T2600 @ 2,16 GHz 17" skjerm i bredformat (1920 x 1200 piksler) 2 GB DDR-minne (2 x 1024 MB) 100 GB harddisk (7200 rpm) 8x DVD dual-layer DVD/CD-brenner nVidia GeForce Go 7900GTX
(512 MB minne) 54 Mbps WLAN (a/b/g) Blåtann Gigabit LAN + modem 6x USB, 1x FireWire (4-pin), lyd inn/ut 1 ExpressCard/54 plass 5-in-1 kortleser: SD, MMC, Memory Stick, Memory Stick Pro, xD DVI, VGA og S-Video-utgang (7-pins) Dimensjoner (B/D/H):
39,5 x 28,7 x 4,7 cm Vekt 4,0 kilo Operativsystem: Windows XP Media Center Edition Pris:
27.000 inkl. mva.
Konstruksjon
Enten du eller folk rundt deg synes designet er harry eller råkult, så er det så avgjort noe som skiller seg ut i mengden.
Med lys i høyttaler- og luftgrillene, og "XPS" i rødt både i lokket og på touchpaden er dette så avgjort ingen simpel grå Dell-boks.
(Fargene kan forøvrig forandres eller slåes av over alt bortsett fra på touchpaden.)
Byggekvaliteten er meget god, noe vi også forventer i denne prisklassen.
Når skjermen åpnes gir den akkurat passe motstand, og det stilige baklokket tåler også press meget godt.
Touchpaden er som skjermen i bredformat og har skrollfelt både vertikalt og horisontalt.
Som nevnt har den altså innlagt lysende skrift.
Vi har heller ingenting å si negativt om kvaliteten på tastaturet; støynivået er lavt og følelsen er solid.
Over tastaturet har vi foruten av/på-knappen kun en snarveisknapp, akkurat som på Inspiron 6400, som starter Windows Media Center.
Fronten av maskinen er også lik den nevnte Inspiron 6400, med snarveisknapper for medieavspilling som er tilgjengelige når lokket er lukket.
Alle andre snarveier styres med det vanlige tastaturet og Fn-tasten.
Tilkoblingene på maskinen er plassert bak og på begge sider.
På høyre side er det altså en slot for ExpressCard/54, firewire, lyd inn/ut og kortleser.
Venstre side har kun det optiske drevet pluss 2 x USB.
Bak finner vi uttak for modem og LAN, 4 x USB, DVI, VGA og TV-ut.
Strøminntaket ligger til høyre for VGA-porten.
Varmluften kommer forøvrig ut på begge sider.
Foran har vi som nevnt medieknapper: lydløs-tast(mute), volum opp/ned, play/pause, forrige/neste og stopp.
Fronten har også griller for de innebygde høyttalerne.
Med lys!
Rå ytelse!
Prosessoren, en Intel Core Duo på 2,16 GHz er den mest potente vi har testet så langt og bortsett fra Acer TravelMate 8200 har vi ikke noe som kommer i nærheten.
Vi sjekket likevel også ytelsen mot vårt siste testeksemplar, Acer Aspire 5672WLMi, pluss Dells forrige generasjon bærbare for spilling:
Inspiron XPS Gen 2.
PCMark og 3DMark.
Høyere score her vil si bedre maskin.
Dessverre ble ikke TravelMate 8200 og Inspiron XPS Gen 2 testet med 05-versjonene, men vi skjønner jo tegninga...
Takket være et 9-cellers batteri er heller ikke M1710 noen katastrofe når det gjelder tiden den klarer seg på strøm.
Batterymark målte litt over to og en halv time, noe som er nok for mange.
BatteryEater Pro tygde seg gjennom på en time og 39 minutter.
Vekten er jo også en god kilo over det som er normalt for bærbare på denne størrelsen, så generelt sett må vi si at dette ikke er maskinen vi tar med på langtur.
Batteritid i minutter.
M1710 er slett ikke dårligst i klassen.
I motsetning til Acer Aspire 5672WLMi så har ikke XPS M1710 det samme varmeproblemet.
Bevares, med et så rått grafikkort og prosessor skulle det bare mangle at den ble varm, men kjølingen virker mye mer effektiv og støynivået er langt mindre enn vi hadde fryktet.
For å få bekreftet at ytelsen måtte vi jo også uformelt prøve et par spill.
Half-Life 2 i 1920 x 1200 er en visuell nytelse, og denne maskinen lar deg selvfølgelig spille på denne oppløsningen uten problemer.
F.E.A.R., som er et notorisk "tungt" spill å kjøre, skapte heller ingen problemer på høy oppløsning og høye detaljinstillinger.
Konklusjon
Dell XPS M1710 er en råtass av en maskin, og for gameren er den kanskje det ultimate valget.
Med noe av det råeste du får innen prosessorer og grafikkort for bærbare PCer feier den banen med både andre bærbare og en god del stasjonære datamaskiner.
Men det koster!
Likevel, har du mye penger og prioriterer ytelse kan dette være maskinen akkurat for deg.
| 1
|
202013
|
Minitest:Pinnacle Studio 14
Enkel videoredigering har blitt bedre.
Studio fra Pinnacle klatrer videre på versjonsstigen, og den siste versjonen vi testet var versjon 11 i 2007.
Etter den kom versjon 12 som ikke var helt uproblematisk, deretter hoppet Pinnacle glatt over versjon 13.
Nå sitter vi med Studio 14 Ultimate, som er kraftig opprustet på flere områder.
Mer eller bedre?
De fleste videoredigeringsprogrammer inneholder en lang rekke effekter, prosesseringsverktøy og overganger, og hver nye versjon byr på enda flere.
Vi kan ikke huske at vi har hørt om mange som har klaget over at det er for få slike effekter, snarere tvert i mot.
Det de fleste setter mest pris på er at programmet virker logisk å bruke, at det har god respons og at man slipper å sitte og vente i stadige småpauser mens programmet jobber.
Samtidig dukker det opp nye formater både hos opptaksutstyr og for avspillingsmuligheter, enten vi snakker om kodek'er, filformater, distribusjonsløsninger og nettjenester.
I Studio 14 har Pinnacle både forenklet brukerflaten og byttet ut de underliggende mekanismene, slik at de er enklere, mer effektive og åpner for flere utviklingsmuligheter.
Siden Pinnacle er en del av Avid-gruppen som er sentrert rundt profesjonell videoredigering, har tekniske ressurser derfra blitt tilgjengelige for utviklingen av Studio.
Sammenlignet med tidligere versjoner av Studio virker versjon 14 både mer responsiv, raskere og mer stabil.
Støtten for inn og ut-standarder har også blitt utvidet.
Installasjon og bruk
Programmet kommer på en DVD og var rett fram å installere.
Det krever 3,6 GB ledig plass på disken (med alle tillegg), i tillegg kommer plass til videofilene.
Vi testet med materiale i AVCHD-format fra vårt Sony-kamera, dette gikk helt uten probler.
Filene ble registrert og dukket opp i importvinduet klart for avkryssing og kopiering fra disken i kameraet til arbeidsdisken på PC-en.
Stop motion, hvor du setter sammen enkeltbilder fra f.eks. webcam eller annen videokilde til animasjoner er en ny mulighet, og du ser de forrige bildene som gjennomsiktige lag slik at du lettere kan plassere objekter som skal bevege seg.
Studio bruker fremdeles sine klassiske alternative redigeringsoppsett, hvor du kan velge mellom storyboard, timeline og listeformat, men programmet har nå fått en mørkere bakgrunn som er lettere for øyet.
Vinduet for forhåndsvisning kan strekkes ut eller forminskes, og størrelsen på de andre elementene i programmet justeres automatisk.
Plassering av klipp og justering av start og slutt foregår direkte på tidslinjen eller i et eget vindu, akkurat som i tidligere utgaver.
Det som er nytt finner du når du går inn i undermenyene for bearbeiding av klippene.
Her finner du overgangene, bilde i bilde, justering av farger, titler, menyer osv.
Alt er enkelt i bruk, men de mer omfattende prosesseringene på klipp av særlig lengde tar tid å rendre, mange ganger avspillingstiden.
Dette skyldes at det rendres i full kvalitet i stedet for bare for forhåndsvisning.
Du kan heldigvis fortsette å redigere og gjøre andre ting mens det rendres i bakgrunnen, men er det helt spesielle effekter du er ute etter, så tar det forferdelig lang tid å justere, rendre, justere og rendre osv. fram til ønsket resultat.
Studio 14 har nå mange muligheter for bilde-i bilde, keying-effekter (opptak av en person gjort foran grønn bakgrunnsduk kan plasseres foran en annen bakgrunn) og et utall av andre mer eller mindre spennende og fantasifulle effekter.
Vi vil imidlertid fremheve stabilisator-prosesseringen som fungerer svært bra!
Den blir ikke like bra som om du hadde brukt stativ i utgangspunktet.
Men sjøsyke opptak med håndholdt kamera gjort med full zoom blir omtrent like bra som håndholdte næropptak.
Menyer for brenning av plater har også blitt utvidet med et stort antall maler.
Hva er dommen?
Sammenlignet med tidligere versjoner er Studio blitt smidigere, mer brukervennlig og har enda flere fancy effekter.
Noen av disse kan løfte ellers kjedelige sekvenser til interessante hendelser, men brukt kritikkløst kan de også ødelegge det meste.
Håndtering av import og eksport til avspillingsformater har blitt utvidet og oppdatert, og dekker nå både YouTube, bærbare enheter, AVCHD, DVD og Blu-ray plater, tape og filformater i mange varianter.
Studio er tilbake på banen med versjon 14, både for nybegynnere og viderekomne.
Programmet kommer i flere varianter: grunnversjonen koster 495 kroner, Ultimate 795 kroner og Ultimate Collection 995 kroner.
| 1
|
202014
|
250 GB Western Digital WD2500JB OPPDATERT
OPPDATERT:
Får du aldri plass nok, og hater å vente?
Hvis dette også gjelder ditt forhold til harddisker kan du løse problemet med en WD2500 - den største og raskeste.
Vi har sett på årets utgave som både er bedre og billigere.
Mutasjonen av PCbruker og hamster, som laster ned mengder med data de aldri bruker, og heller aldri sletter, blir det stadig flere av.
De sitter på tusenvis av MP3-filer og hundrevis av filmer, kopier av flere generasjoner harddisker fra tidligere PCer, shareware og piratkopier av programmer man aldri får testet.
Samtidig er det stadig flere som faktisk trenger stor plass til video, lyd og høyoppløselige bilder.
Fabrikantene setter selvsagt pris på dette, og lanserer stadig større og raskere disker.
Vi har hatt årets nyeste utgave av Western Digitals WD2500JB på benken, som har en kapasitet på 250 GB med den nyeste lagertypen, Fluid Bearings.
Ikke for stor
Dagens PCer og oppdaterte versjoner av Windows XP (eller andre operativsystemer) har ikke noen problemer med å håndtere disker på denne størrelsen.
Men hvis du har et eldre hovedkort, bør du sjekke om hovedkortet ditt håndterer så store disker, laste ned en oppdatering av BIOS, eller kjøpe en separat PCI-diskkontroller.
Eventuelt laste ned den siste Service Pack til Windows.
Topp ytelse
HD Tach målte på de første utgaven av testen en leseytelse som startet på 59 943 KB/sekund ytterst på disken, og reduserte gradvis til 25 657 innerst.
Gjennomsnittet lå på 49 021 KB/sekund
På dagens JB-utgave målte vi en leseytelse på 59 471 KB/sekund ytterst, så falt den jevnt nedover til 29 220 KB/sekund.
Snittet lå på 49 132 KB/sekund.
Skriveytelsen i fjor lå på 44 440 KB/sekund ytterst og 15 310 KB/sekund innerst, med et gjennomsnitt på 27 288 KB/sekund.
På dagens JB-utgave målte vi 50 569 KB/sekund ytterst som falt ned til 17 817 KB/sekund.
Snittet lå på 28 650 KB/sekund.
Aksesstiden målte vi litt høyere, den lp på 13,6 millisekunder i fjor, men målingen lå nå på 13,9.
Vårt eget testprogram målte i fjor en skriveytelse på henholdsvis 55 701 starten, 50 172 på midten og 38 871 KB/sekund på slutten av disken, målt på hver av de tre partisjonene.
På dagens versjon fikk vi 57 479, 53 717 og 39 793 KB/sekund
Leseytelsen målte vi tilsvarende til henholdsvis 56 665, 50 933 og 40 262 KB/sekund i fjor, og i år var tallene 57 975, 51 848 og 41 332 KB/sekund.
Støy og varme
Det er ikke mye av noen av delene, disken ble ikke mer enn håndvarm og støyer like lite som de andre senere diskene fra Western Digital.
Den nye modellen er enda mer støysvak, nesten helt fri for vibrasjoner og knapt hørbar selv under aktiv bruk.
Konklusjon
Disken er størst og raskest i klassen, og har glimrende egenskaper.
Trenger du plassen og har i underkant av 2000 kroner å avse, så er det bare å handle.
Prisfallet siden disken kom på markedet er dramatisk - den kostet opprinnelig 3700 kroner!.
Sjekk på etiketten at du får den riktige utgaven, med 8 MB hurtigminne og Fluid Bearings.
Alt i alt - fremdeles en testvinner!
| 1
|
202018
|
Nokia 9500
Den nye Communicator er nå i butikkene, og den har ikke akkurat blitt slankere med tiden.
Er dette den ultimate proffmobilen?
Vi har testet supertelefonen.
Communicator-telefonene fra Nokia har alltid vært store og tunge, men samtidig ofte forut sin tid.
Det var tross alt snakk om de første skikkelig proffe mobilene som i tillegg hadde fullt QWERTY-tastatur.
Men det er nå en del år siden forrige Communicator-modell, og i mellomtiden har de fleste mobilselskapene lansert mindre og mer håndterlige proffmobiler, gjerne også med tastatur.
Har den ferske 9500 fremdeles noe å stille opp med?
Som de tidligere modellene, har 9500 to måter å brukes på i lukket tilstand ligner den en vanlig mobil (bare mye større) med standard mobiltastatur og en liten fargeskjerm som viser vanlige Nokia-menyer.
For å få fullt nytte av mobilen må du åpne den, og da får du opp et stort og behagelig QWERTY-tastatur og en flott skjerm med oppløsning på hele 640x200 piksler og 65.000 farger.
Kraftig maskin
9500 er fullstappet av teknologi, og en klar forbedring fra den forrige Communicator-modellen, 9210.
Først og fremst støtter telefonen WLAN, i tillegg til EDGE og GPRS.
Det er med andre ord gode muligheter for dataoverføring (Bluetooth støttes også for enkel tilkobling til andre enheter).
Telefonen har nå også fått et VGA-kamera innebygd, minnestørrelsen er økt til 80 MB (det er også plass til minnekort), det er gode muligheter for multimedieavspilling og massevis av kontorapplikasjoner for tekstebehandling og presentasjoner.
Dette er først og fremst et mobilt kontor for brukere som trenger et behagelig tastatur for mye tekstredigering, e-post og andre forretningsrelaterte funksjoner.
La oss se på hvordan 9500 fungerer i praksis.
Først er vi nysgjerrige på telefondelen og de utvendige tastene.
Nokia har plassert en 128x128 skjerm på utsiden av telefonen, og den er helt lik de skjermene selskapet bruker på de aller fleste av sine mindre telefoner.
Det er relativt begrenset hva du kan gjøre fra utsiden av 9500 du kan ringe, sende tekstmeldinger, redigere noen innstillinger, bytte profiler og bruke kameraet.
Vi legger merke til at det ikke er mulig å bruke T9-ordbok når du taster meldinger på utsiden, noe vi finner ganske merkelig.
Tastaturet er heller ikke verdens beste, spesielt er navigeringstasten ganske ubehagelig og har dårlig respons.
Enkel i bruk
Det er selvsagt først når vi åpner telefonen at dennes fulle muligheter åpenbarer seg.
Og førsteinntrykket er uten tvil positivt.
9500 i åpen tilstand ser ut som en fullblods minidatamaskin, skjermen lyser behagelig mot oss med store ikoner og klare farger og tastaturet ber om å bli trykket på.
Den første skjermen du får se når du åpner mobilen er en skrivebordsskjerm, som består av en rekke ikoner.
Det er fire mapper tilgjengelig:
Personlig (inneholder telefon- og meldingsfunksjoner, kontakter og kalender), Kontor (der jobber du med dokumenter, filer, regneark og presentasjoner), Media (med snarveier til internett, bilder, musikkavspilling og taleopptak) samt Verktøy (der redigerer du innstillinger, synkroniserer, og jobber med dataoverføring og tilkoblinger).
Du beveger deg gjennom menysystemet via en navigeringstast, og langs høyre side av skjermen er det plassert fire funksjonstaster som gir deg ekstra valgmuligheter som er tilpasset det du jobber med for øyeblikket.
I tillegg er det en rekke snarveistaster ovenfor tastaturet som tar deg til meldinger, nettleseren, kontakter, dokumenter og lignende.
En av disse snarveistastene kan du definere selv.
En egen menyknapp nederst til høyre åpner i tillegg ekstramenyer som gir deg enda flere funksjoner.
Det er temmelig enkelt å navigere seg gjennom systemet og finne frem til funksjoner.
Det er ikke stort å utsette på det logiske oppsettet til telefonen, vi lærte oss å bruke den på få minutter.
Tastaturet er deilig å bruke, vi har faktisk aldri prøvd et QWERTY-tastatur på en mobiltelefon som var like behagelig og responsivt.
Og den største fordelen er kanskje at norske ekstrategn har fått egne taster, noe som er ganske uvanlig.
9500 er ment til å være et verktøy for å jobbe med e-post, tekstbehandling og dokumenter.
Og den gjør jobben sin godt, takket være den nydelige skjermen og det store tastaturet.
Du får faktisk gjort mye fornuftig jobb på denne mobilen, og sånn sett er den vellykket.
I tillegg får du gode muligheter for musikk- og videoavspilling (MP3, AAC, WAV, MIDI, MPEG-4, 3GPP og Real Video støttes), og et helt standard VGA-kamera som fungerer akkurat som forventet.
Symbian-operativsystemet åpner også for godt utvalg av nye programmer og applikasjoner som utvider telefonens funksjonalitet.
Sirup
Men 9500 har en del store problemer.
Først og fremst er WLAN-funksjonaliteten nærmest ubrukelig.
Trådløst nettverk er telefonens store fordel på papiret, og du skal kunne surfe på nettet med bredbåndshastigheter.
Det er dessverre absolutt ikke tilfellet, det tar gjerne evigheter å laste inn nettsider.
På vårt stabile og velfungerende hjemmenettverk, som fungerer glimrende med andre trådløse enheter, brukte 9500 ufattelig lang tid.
Vi hadde en WLAN-utstyrt PDA ved siden av, og rakk å klikke oss gjennom og lese flere av DinSides artikler, mens 9500 fremdeles jobbet med å laste ned hovedforsiden.
Det er for dårlig.
Det går faktisk ofte raskere å gå på nettet med GPRS eller EDGE enn med WLAN på denne telefonen.
Dessuten er menyene og grensesnittet til telefonen vanvittig trege.
Både når du blar deg gjennom de utvendige telefonfunksjonene, og bruker full funksjonalitet på innsiden, må du ofte vente flere sekunder på respons.
Selv trivielle ting som å bla gjennom telefonboken eller åpne meldinger tar tid, programmer avslutter tregt og i det hele tatt er bruken av 9500 ofte en prøvelse for tålmodigheten.
Til tross for at 9500 har masse flotte funksjoner, et behagelig grensesnitt og god kapasitet, er den så treg at det ødelegger totalinntrykket fullstendig.
Noe for deg?
Forutsatt at du ikke har tenkt å benytte deg av WLAN-basert surfing for mye, og generelt er utstyrt med en god porsjon tålmodighet, kan 9500 være løsningen for deg.
Det er tross alt ingen andre på markedet som er like godt egnet til tekstinnmating og behandling av dokumenter
det er den største styrken til 9500.
Hvis du er mye på farten og vil redigere, notere eller skrive e-poster mens du er på flyplassen, i møte eller i andre forretningssammenhenger, gjør den jobben sin.
Men hvis du trenger en profftelefon som ikke fokuserer så mye på skriving, men heller på generell businessfunksjonalitet, gå heller for en P910, for eksempel.
Husk at det også finnes en rimeligere utgave av denne mobilen, som heter 9300.
Den har lik funksjonalitet, men mangler WLAN og kamera.
Og når WLAN uansett ikke fungerer spesielt bra her, kan det være like greit å spare noen kroner og gå for 9300.
| 0
|
202019
|
Zone Box
Imponerende lyd med tanke på prislappen.
For et par uker siden testet vi den første høyttaleren fra det norske selskapet Zone of Norway.
Zone fikk en firer på Dinsides terning og tilbød ganske mye til 300 kroner - blant annet trådløs lading, støtte for Bluetooth/NFC og håndfri-støtte.
I tillegg spilte den ganske høyt til å være såpass liten, selv om vi skulle ha ønsket at den låt bedre.
Produkt nummer to er en litt større enhet og byr derfor på mer lyd.
I tillegg rendyrkes lydopplevelsen, der magnetisk lading, nødbatterifunksjon og NFC er fraværende, mens det fortsatt finnes støtte for Bluetooth, i tillegg til at du kan spille med en vanlig 3,5mm-kabel.
Knapper på toppen
Som med lillebror Zone finnes berøringsfølsomme felter på toppen for å styre enheten.
Her finner du knapper for å hoppe til neste og forrige sang og pause/starte avspillingen.
Sistnevnte fungerer også som en knapp for å besvare innkommende anrop - en mikrofon gjør at du også kan bruke Zone Box som håndfrienhet.
Volumet styrer du ved å dra fingeren i en runding på toppen - med klokka for å øke det og motsatt.
Mode-knappen lar deg bytte mellom Bluetooth og minijackinngangen i bakkant, som er av den «vanlige» 3,5mm-typen og ikke 2,5mm slik den første Zone-spilleren hadde.
Logoen og ringen lyser blått når enheten bruker Bluetooth, mens den er grønn når du bruker kabel.
Lettfattelig og greit.
På baksiden finnes av og på-knapp, AUX-inngang og inngang til lader - Zone Box bruker en helt vanlig micro USB-lader, noe vi i hvert fall setter pris på.
Høyttaler på én side
Mens den første Zone-høyttaleren hadde høyttalergriller på begge sider slik at lyden hørtes lik ut foran og bak, er de to driverne plassert på den ene siden på storebror - som gjør at den bør plasseres deretter.
Bunnen av høyttaleren er belagt med gummi slik at enheten sitter godt plantet selv om bassen brummer.
Men drar vi på med nok volum, flytter den litt på seg på vårt spisestuebord.
Spiller svært høyt
Vi lot oss imponere over volumet på den lille Zone-krabaten vi testet sist, men Zone Box byr på enda mer lyd, og når produktet bare koster en hundrelapp ekstra, synes vi dette fremstår som et bedre kjøp enn minstemann.
Det er rett og slett imponerende hvor høyt Zone Box klarer å spille.
Det er spesielt diskant og bass som fremheves i denne høyttaleren, som for noen vil oppleves som litt skjærende på enkelte sanger, men jevnt over er vi meget godt fornøyd også med lydkvaliteten på denne høyttaleren.
En skal tross alt ikke glemme at den koster 400 kroner.
Bassen er definitivt til stede, men vrenges noe med høyt volum på basstunge sanger, som Linda Piras Knäpper mina fingrar.
Tradisjonell teknomusikk som Third Partys Everyday of my life med en stram basslinje er imidlertid nærmest en paradegren og låter imponerende fra en så liten enhet.
Vi hentet frem en Jawbone Jambox for å sammenligne; en høyttaler som per i dag koster rundt 600 kroner i de billigste nettbutikkene, og som har vært svært populær siden den ble lansert i 2011 til dobbel pris.
Og dette er rått parti.
Jambox når ikke Zone-spilleren til lårene en gang; hverken hva gjelder lydkvalitet eller -volum.
Mens Jamboxen for undertegnede har vært en god følgesvenn på teltturer og hotellrom rundtom, er Zone Box en høyttaler som faktisk kan gjøre en helt ålreit jobb også på fest, med et fyldigere lydbilde og langt høyere volum.
Batteritiden er oppgitt til 4 til 6 timer avhengig av lydstyrke, og det samsvarer godt med våre erfaringer.
Som med andre slike trådløse høyttalere, avhenger batteritiden av hvor høyt man spiller.
Det kan være akkurat for lite til å holde en hel festaften, så her skulle vi ønsket oss 8-10 timer.
Konklusjon
Av de to første Zone-høyttalerne er det definitivt Zone Box som er godbiten.
Her er det lyden som står i sentrum, og med en prislapp på 399 kroner er dette et meget godt kjøp.
Vi kunne ha ønsket oss litt bedre mellomtone og litt mer batteritid på én ladning, men det er få produsenter som klarer å levere så mye lyd for så lite penger.
Zone Box er rett og slett en svært god sommerhøyttaler for deg med begrenset budsjett.
Zone Box er foreløpig kun tilgjengelig hos Multicom og finnes i rød, hvit, svart, blå og grå.
PS!
Er du i markedet for en litt dyrere modell, henter vi i disse dager inn en gruppe enheter i 1500-kronersklassen til testing.
Zone of Norway Box BT Speaker
| 1
|
202020
|
Samsung Innov8
Samsung hevder av at Innov8 er kongen av multimedia.
Innov8 er ikke nevneverdig nyskapende, den bare gjør det aller meste.
Og den gjør det bra.
Topp kamera, alle nødvendige nettfunksjoner, glimrende multimediastøtte, bra operativsystem, fint utseende og en masse tilleggsmuligheter gjør Innov8 til et anbefalt kjøp.
Men det koster sitt: rundt 6.000 kroner uten abonnement er fremdeles mye penger, og det kan være en ide å bruke en slik sum på noe enda mer moderne, med trykkskjerm og det hele.
Totalt sett er dette uansett en strålende mobilpakke.
Mobiltester på DinSide Data er gjort i samarbeid med ITavisen og Dingz
| 1
|
202021
|
Renault Clio:Fjerde generasjon
TOSCANA (DinSide Motor):
Nykommeren bygger bro mellom småbilene og Golf-klassen.
Ofte, når det kommer en ny generasjon av en modell tar vi til floskelen "evolusjon mer enn revolusjon".
Et erkeeksempel er dagens generasjon VW Passat i forhold til forgjengeren.
Men i dag kan vi ikke bruke den frasen.
Her snakker vi, tross en plattform som i utgangspunktet er kjent fra tidligere, om en helt flunkende ny-ny generasjon.
Overrasker
Med 300 liter bagasjeplass, helt grei plass for en mann på 195 centimeter i baksetet, en ultramoderne og knøttliten, men sprek bensinmotor samt et av de spenstigste chassis i klassen - hvem skulle trodd det?
Trodd hva?
At det dreier seg om nyeste generasjon Renault Clio, selvfølgelig.
Det dreier seg om den fjerde generasjonen i rekken som ble innviet i 1990 og vi kunne visuelt måle utviklingen da hver av de fire generasjonene sto utstilt langs prøvekjøringsløypa vår i det nordlige Toscana i Italia.
Tilsammen er de til nå blitt solgt i 12 millioner eksemplarer.
Overlegent bedre
Både første og tredje generasjon Clio ble i sin tid valgt til "Årets Bil" i Europa, noe vi ikke i noen av tilfellene hadde spesielt stor forståelse for.
Den bilen vi nå har vært og testkjørt, derimot, ville vi ikke ha noe å si på om den fikk minst pallplass ved neste kåring.
Leser man bare tall og spesifikasjoner, kan det se ut som om dette må være en overdrivelse, men det er totalopplevelsen som teller, og med den i bakhånd står vi ved at dette er et stort sprang fremover.
Mer spenstig look
Det første som slår oss når vi beveger oss mot testbilen er at den designmessig ser enda mer dynamisk ut enn da vi få dager før så den på Renault-standen på bilutstillingen i Paris.
Det er den første store forskjellen i forhold til forgjengeren - "Årets Bil 2006".
Og det er ikke bare på grunn av mer ungdommelige og frekke fargevalg inn- og uttvendig på testbilene.
Nye Clio ser rett og slett en god del mer spenstig og tøff ut.
(i Frankrike kaller de ikke bilen "Clio 4" i forhold til forgjengeren, som ble kalt "Clio 3", men "Nouvelle Clio" - altså "Nye Clio").
Et blunk til Apple og "nye iPad" snarere enn iPad3...?
Legg især merke til den muskuløse linjeføringen og kupé-fasongen.
Tilpasning
For øvrig legger Renault vekt på muligheten til individuell tilpasning av bilene både innvendig og utvendig.
Faktisk kan kjøperen selv påvirke valg av en rekke karosseridetaljer, som speilhusene og beskyttelsen i nedkant av dørene.
Noe man ikke kan påvirke, er imidlertid antall dører.
Clio kommer i første omgang bare i femdørs utgave, hvilket jo er like greit her i Norge hvor svært få bryr seg om tredørsutgavene.
Men bilens sporty kupé-linjer som vi nevnte ovenfor, blir forsterket av den "skjulte" bakdøren med "usynlig" dørhåndtak - et grep som fikk sin første suksess i moderne tid med Alfa Romeo på modellen 156.
Designen skal for øvrig gjenspeile både de reelle dynamiske ambisjonene, samt ønsket om å posisjonere bilen helt i toppen av B-segmentet.
Avmagringskur
Dette bekreftes av de økte dimensjonene.
Clio fortsetter å vokse - men som vi skal se går dette ikke ut over bilens kjøredynamikk på noen måte - tvert imot!
Bilen er nemlig blitt hele 100 kilo lettere enn sin forgjenger.
I tillegg er den bredere, men lavere, har fått en anelse lengre akselavstand og bredere sporvidder.
Det er oppskrift på spenstigere kjøreegenskaper, og slår ikke feil i dette tilfellet heller.
Ingen ren småbil lenger
For tallfetisjistene er lengden på Clio nå 406,2 centimeter.
Det er 3,5 mer enn forgjengeren - som var en av de største i klassen.
Mer tankevekkende:
Det er omtrent midt mellom dagens Toyota Yaris (bestselger i småbilklassen), og nye VW Golf.
Bredden har for sin del økt med 2,5 centimeter og er nå 173,2.
Imidlertid har bilen som nevnt blitt lavere - en god del, faktisk - ned 4,5 til 144,8 centimeter.
Det har imidlertid ikke gått utover klaringen til taket - her har man tenkt plassutnyttelse mer intelligent ganske enkelt.
God plass
For det neste som slår oss er nettopp plassforholdene og, i motsetning til hva vi av og til skriver er det ikke forholdende i førersetet vi først stifter bekjentskap med, men bagasjerommet, da man jo selvsagt må laste sine bag-er og kofferter et sted før ferden går videre.
Og i Clio fikk vi plass til en god del mer enn forventet i det vi jo i utgangspunktet anser for å være en "småbil".
Så er da også plassen relativt god - 300 liter etter VDA-normen, og i tillegg lett å utnytte.
Hyggelig oppdatert
Så var det selve kupéen, da.
Ikke noe å utsette på den, verken når det gjelder kvalitetsopplevelse eller romslighet.
Det verste man kan si er kanskje at den i likhet med bilens eksteriørdesign bærer preg av en designmessig "vingling" - hver generasjon får en helt ny type utseende.
Men når man har landet på dette, synes vi resultatet er riktig vellykket, med en ørliten minus i margen for setene foran, som kunne gitt bedre støtte, men som vi for øvrig fant ga et godt komprromiss mellom fasthet og sittekomfort.
Interiørbilder
Soveplass bak
Bakseteplassene er tilgodesett med en like god romfølelse, selv om det kan føles som om det mangler noe lys, da sidevinduene skråner bratt oppover (kupé-fasongen).
Plassfølelsen er for øvrig høyst reell - på en av våre test-etapper falt faktisk en velvoksen mann på godt over 190 i søvn sittende i baksetet og fikk seg en velfortjent middagslur der bak.
Tidsriktig yngre
Førermiljøet fant vi tiltalende i utseende og kvalitetsfølelse og om ergonomien i det store og det hele er grei, fant vi noen detaljer litt plundrete, med plassering av knapper på midtkonsoll og ved seter (setevarme).
I den røde versjonen vi kjørte hadde vi høyeste utstyrsnivå med et såkalt "flammerødt" interiør.
Dette er spreke og ungdommelige takter og bilen oppleves adskillig mindre traust enn forgjengeren.
I den gule bilen, med midterste utstyrsnivå, ser vi et eksempel på et mer tilbakeholdent interiør, men med såkalt individualiserte detaljer, som det spesielt designede rattet, for eksempel, samt detaljer i dørene, rundt girspaken og luftdysene.
Stor skjerm
Renault lanserer også et nytt multimediasystem med nye Clio - R-link.
Renault omtaler det selv som et slags integrert nettbrett, og det har på øvre utstyrsnivå både internett og navigasjon.
Skjermen er syv tommer stor og det er muligens ikke fritt for at Renault har latt seg inspirere av Peugeot som har en lignende løsning i nye 208.
Her betjener man det som finnes av informasjons- og underholdningssystemer ombord.
For vår del fant vi betjeningen av navigasjonen noe omstendelig - her lønner det seg å lære seg hvordan det fungerer skikkelig, før man legger i vei.
Som i stadig flere biler, finner man en egen "Eco"-knapp, som har til hensikt å redusere forbruket ved å endre på gassresponsen og tilgjengelig effekt.
Flott bensinmotor
Vi kjørte Clio i de to versjonene som ventes å bli mest solgt i Norge - én bensin og én diesel - og vi skal ta dem i omvendt rekkefølge i forhold til den vi kjørte dem i.
Hvis bilen er blitt større, kan man trygt si at motoren er blitt mindre.
Det vil si - 0,9 liter har ikke helt ukjent i denne klassen tidligere, men en tresylindret motor med nevnte, mildt sagt beskjedne slagvolum, som gir så gode ytelser, har vi ikke mange eksempler på.
Ford har jo gått opp løypa her med sin imponerende 1.0-motor, som vi har testet i Ford Focus.
Overraskende skyv
90 hestekrefter og et dreiemoment på 135 newtonmeter høres ikke allverden ut, men gjør underverker i den lette Clio.
Vi likte motoren godt, og takket være turboen skyver den svært bra fra noe over 2.000 omdreininger og en stor del av dreiemomentet er tilgjengelig over et bredt register, noe vi merket godt på de svingete og underholdende veiene i Italia.
Bilen føles faktisk kjappere enn de oppgitte 12,2 sekundene fra 0-100 skulle tilsi.
Og motorlyden?
En fint avdempet versjon av en mindre karakteristisk trippelsylinderlyd enn forventet, som faktisk ga et ganske sportslig inntrykk.
I en spesielt forbruksoptimert utgave som kommer senere, bruker denne motoren bare 0,43 liter per mil og slipper ut 99 gram CO2, i følge de offisielle tallene.
Frisk og nøysom diesel
Den fornyede 1,5-litersdieselen er selvsagt mer forutsigbar.
Den har et mer kraftfullt skyv, og fra lavere turtall, så den passer bedre til rene transportetapper og i avslappet kjørestil i bakker og svinger.
Også den med 90 hestekrefter, men den varter opp med 85 flere newtonmeter dreiemoment - nærmere bestemt 220.
Men like morsom som 0.9 TCe - det syntes ikke vi den var.
0,32 liter
Også på dieselsiden finnes det en spesielt økonomisk variant.
Renaults 1,5-liter kommer i en ny 90-hesters utgave, og i en kommende forbruksoptimert versjon skal den klare seg med 0,32 liter og 83 gram CO2.
Det er svært lavt, om man ser litt bort fra hybriden Toyota Yaris.
Kjøreopplevelsen
Til fransk bil å være, overrasker det noe at vi ikke si at det som karakteriserer kjøreopplevelsen best er komfortnivået, selv om det kan kalles helt greit og på nivå med standardene i klassen.
Nei, det er selve kjøredynamikken, med det velbalanserte understellet og den presise og kvikke styringen, som fører tanken hen til den beste i klassen i så måte, nemlig Ford Fiesta.
I de ovenfor nevnte toscanske svingene imponerte bilen oss med sin retningssikkerhet og den finfine balansen ingeniørene har oppnådd takket være grep vi allerede har beskrevet - lettere bil, liten motor foran, bredere sporvidde og lavere tyngdepunkt.
En kjøremessig åpenbaring fra Renault, denne bilen, altså.
Og spesielt med bensinmotoren under panseret, tross dieselens høyere dreiemoment.
Mindre bra
Men alt er ikke rosenrødt, og skal vi plukke på noe blir det i hovedsak den dårlige - faktisk elendige - utsikten bakover, og særlig tre-kvart bakover.
Dessverre er dette noe som ofte karakteriserer nyere biler, og særlig de som har gitt prioritet til dynamikk i linjeføringen.
Vi har allerede nevnt en til tider plundrete betjening.
Noen småting ellers som den gammeldagse antennepisken på taket, at hanskerommet har et lokk av typen som detter ned på leggene dine og at de manuelle girkassene bare har fem trinn (selv om dette ikke egentlig viste seg å være noe handicap for kjøreopplevelsen.
Mellom to stoler?
Et mulig ankepunkt kan dessuten være at, siden denne bilen går "mot strømmen" som i dag vil at småbilene slutter å vokse og forblir småbiler, har nye Clio vokst seg oppover mot kompaktklassen.
Den kan dermed gjøret livet vanskeligere for Renault Mégane - som nok i sin tur bør øke sine dimensjoner i neste generasjon for å holde avstanden.
Dette vil i særlig grad gjelde i tilfellet Clio stasjonsvogn (kalt "Sport Tourer" i Norge), når denne lanseres i mars 2013, i tillegg til flere motorvarianter - hvorav ikke alle vil bli importert hit.
Nye Renault Clio lanseres her i Norge fra 21. november og importøren har en (beskjeden) ambisjon om å selge 500 biler i løpet av 2013.
Vi mener den fortjener en mye bedre skjebne enn det.
Av oss får den i hvertfall en solid femmer på terningen.
Flere bilder:
Tekniske data:
| 1
|
202023
|
19"Samsung Syncmaster 971p
Viktige egenskaper kommer til sin rett på mange forskjellige måter, ikke minst på Samsungs 971p litt spesielle skjerm
De mest utbredte skjermene er i dag i bredformat og bruker TN-paneler.
I kombinasjon med stort produksjonsvolum har dette gitt oss svært rimelige skjermer, som fungerer utmerket til spill, video i tillegg til alminnelig bruk som web, mail og kontorbruk.
LES OGSÅ:
For brukere som krever mer, som riktigere fargebalanse og bred betraktningsvinkel, må man over på en annen paneltype.
Disse er langt dyrere, men for disse brukerne er det ikke noe alternativ.
PVA-paneler har langt høyere kontrast, som gir synlig større fargedynamikk.
Dessuten har de en betraktningsvinkel som nærmer seg det optimale, slik at uansett vinkel man ser på skjermen i, så er fargebalansen praktisk talt den samme.
Når man kommer så langt ut på siden at den ikke lenger er riktig, ser man likevel ikke noe av det som står på skjermen...
Typiske brukere av denne type skjermer er de som jobber med bilder, spesielt de som jobber i grupper slik at flere må kunne se skjermbildet.
En annen viktig gruppe for denne type paneler er de som jobber med skjermen i forskjellige posisjoner, som bruker dreibare skjermer i høydeformat.
Da er det en forutsetning at skjermen har en betraktningsvinkel som er både høy og lik fra alle vinkler.
Kontorskjerm?
Dette er en 19-tommers skjerm i 5:4 format med oppløsning på 1280 x 1024.
Dette er i dag et klassisk kontorskjermformat.
De fleste hjemmebrukere foretrekker skjermer i bredformat, men også stadig flere kontorbrukere tar i bruk bredformat.
Skjermen finnes både i sort og hvit, begge er i blank utførelse med en ganske spesiell fot.
Foten er svært fleksibel og gir deg gode muligheter til justering vertikalt.
Skjermen kan også vris til høydeformat.
Det er derimot ingen muligheter for å dreie skjermen rundt på foten.
Foten har en innebygd liten USB-hub med to tilkoblinger.
Tilkobling til PC er med DVI på undersiden av foten, og det er en kabelkanal som krever e spesiell kabel for å passe.
Denne følger selvsagt med, og den skiller seg fra valige DVI-kabler ved at ferritringen som sitter ved kontakten er flyttet lenger inn på kabelen, slik at kabelen kan gå i kanalen.
Det følger også med en tilsvarende kabel med DVI og VGA-kontakter for PCer som ikke har DVI-kontakt.
Skjermen har ingen knapper for justering av parametre, det eneste er en av/på knapp og en knapp for autojustering.
Alle innstillinger skjer fra PCen med Magic-styrepogrammene.
I bruk
Skjermen har et elegant utseende og er lett å justere til ønsket posisjon.
Tilkoblingen er fiks, og både skjermkabelen og og USB-kabelen kommer praktisk ut på baksiden av foten nede ved bordplaten.
Bildekvaliteten er utmerket, den lever opp til spesifikasjonene, med høy dynamikk og klare farger.
Sortnivået er overbevisende og etterslepet - oppgitt til 6 ms - er marginalt synlig.
Betraktningsvinkelen er meget bra, men likevel ikke like bra som på de beste skjermene vi har testet.
For kontorbruk, som er denne skjermens hjemmeområde, er det likevel mer enn tilstrekkelig, både i normal posisjon og i høydeformat.
Skjermen fungerer dessuten også utmerket til spill og video, hvis man ikke krever bredformat.
Konklusjon
Dette er først og fremst en design-skjerm, med egenskaper som målgruppen setter pris på.
Den tar seg dessuten godt ut i de fleste miljøer, enten man foretrekker elegant svart lakk eller tilsvarende i hvitt.
Prismessig ligger mellom de billige folke-skjermene og de dyre profesjonelle skjermene.
| 1
|
202024
|
Merrell Chameleon XCR
Glimrende for barske karer i fjellet, litt i meste laget for damer på café.
Pustende Gore-Tex og solide fjellegenskaper gjør likevel dette til glimrende sko.
Materiale/konstruksjon:
Skoene gir et bunnsolid inntrykk.
De har lær, semsket skinn og mesh-netting på en kraftig såle.
Fokus her er utvilsomt lagt på bruk i i marka og til fjells.
LES OGSÅ:
Skoene har Gore-Tex av typen XCR, som er en videreutvikling av teknologien.
XCR skal puste bedre enn vanlig Gore-Tex.
Passform/stabilitet:
Skoen er støpt over en bred lest og har godt med plass til tærne.
Hælstøtten er så solid at skoene kan brukes selv i røft fjellterreng.
Skoene tar et fast tak i hæl og bakfot.
Dette gjør at også sidestabiliteten er glimrende.
Ulempen, hvis skoene ikke bare skal brukes over tregrensa, er at skoene ikke gir en like myk tur som sko med løpeskosåle.
Skoene er stivere enn mange andre sko.
Dette oppveies tildels ved at sålen er litt buet, slik at foten ruller forover.
Støtdemping:
Ingen løpeskosåle her.
Merrell bruker dog EtylenVinylAcetat (EVA), som ellers er å finne løpesko, i hele sålen.
Mellomsålen er av solide Air Cushion.
Dette gir god støtdemping, også i harde bygater.
Temperatur:
Ingen tvil - XCR-teknologien puster bedre enn vanlig Gore-Tex.
Selv i stekende sol føltes skoene mye svalere etter et par timers gange enn andre Gore-Tex-sko.
Føttene ble varme, men ikke overopphetet.
Vanntetthet:
Myrtraving og bekkevandring i flere ettermiddagstimer til tross - skoene holdt stand mot vannet.
Det eneste vannet som kom inn, entret gjennom den lave hælåpningen.
Og det var lite.
Skoene besto også dusjtesten med glans.
20 minutters direkte dusjing mot skoenes fremre overflate sendte heller ikke vann inn i skoene.
Dagen etter var skoene fortsatt tørre.
Såle-/sålegrep:
Vibram-sålen er stiv og hard nok til å avvise spisse steinblokker og ilsk steinur.
Legg til en rigid lest, og du har en såle som virkelig tåler en trøkk.
Stivheten gjør det enklere å holde seg på beina der det virkelig er bratt.
Gripeevnen er kurant i byen og i terrenget, men sålen grep ikke fullt så godt på sleipe trerøtter langs stiene.
Utseende:
Unison enighet i testpanelet:
Heftig utseende.
Barsk design med aerodynamisk inspirert såle som gir assosiasjoner til trekking i Kilimanjaro.
Gå-følelse:
Testpanelet er noe delt her.
Hun opplevde skoene som for stive til bybruk.
Han er begeistret, og stortrivdes med skoene både i marka og i byen.
Forklaringen kan være fysisk (fysiologisk).
Han veier 20 kilo mer enn henne, trener mye og har tyngde/kraft til å hanskes med den stive sålen.
Fjell-Kjell sier:
Blant de beste lave skoene jeg noen gang har prøvd.
De føltes bunnsolide ut, og ga en deilig tur også i bygatene.
(terningkast 6)
By-Gry sier:
Ingen tvil om at skoene er en innertier til fjells.
Men hva skal man med tresko i byen? (terningkast 4).
| 1
|
202025
|
Bang & Olufsen BeoPlay H6
Her har B&O gjort mye riktig.
I mai måned viste Bang & Olufsen frem vårens nyheter for pressen, og vi fikk karret til oss et testeksemplar av de nye hodetelefonene BeoPlay H6.
Vårt eksemplar er sort, men som du ser i bildespesialen fås de også i beige.
Prisen ligger på 2.990 kroner, en god slump penger for et par hodetelefoner, men omtrent for lommepenger å regne i Bang & Olufsen-sammenheng.
Prisen gjør imidlertid at H6 konkurrerer i en klasse hvor det finnes mange gode alternativer.
Spørsmålet er selvsagt hvordan de klarer seg.
Dette liker vi
Det første du merker når du tar opp esken er at H6 ser eksklusiv ut, og den gode følelsen fortsetter når du løfter dem opp:
Aluminium er brukt på alle bærende elementer, og gjør nemlig at de også kjennes solide ut.
Kort sagt:
Dette oppleves som hel ved.
Se bilder av hodetelefonene her:
Vi gir også tommelen opp for øreputene.
De er riktignok ikke like silkemyke som på Philips Fidelio X1, men de er uansett behagelige å ha på hodet i flere timer om gangen.
Ellers liker vi at B&O; har merket innsiden av klokkene med bokstaver, slik at det er enkelt å se hva som er den høyre og venstre klokken.
Begge klokkene er for øvrig utstyrt med minijack-inngang, slik at du kan velge om du vil ha kabelen på høyre eller venstre side.
Som vi forventer i dag har den medfølgende kabelen mikrofon og fjernkontroll for enkel styring av et i-produkt.
Lydkvalitet
Ifølge B&O; skal BeoPlay H6 ha en naturlig lydgjengivelse, med fokus på klar mellomtone og en balansert bass og diskant.
Det synes vi de har fått til.
Vår erfaring er at H6 er litt tørr i lyden.
Den har altså behersket bass, men en gjenommsiktig og luftig mellomtone.
Det betyr ikke at de er like godt egnet for de som er interessert i basstunge hodetelefoner med høy morofaktor.
Er du ute etter noe som minner om lyden til for eksempel Monsters hodetelefoner vil med andre ord ikke dette være noe for deg.
Underveis i denne testen hadde vi både Focal Spirit One, Philips Fidelio X1 og Sennheiser Momentum (test kommer) inne, og det gjør det lettere å beskrive lydinntrykket.
Det er ganske åpenbart at de alle har tatt sikte på å være nøytrale i lyden, men det er likevel tydelige forskjeller mellom disse modellene:
Sennheiserne har for eksempel bra definisjon på de dypeste tonene, men er ikke like presise som B&O; i diskanten.
Det er imidlertid kun Philips Fidelio X1 som klarer å gi musikken et ordentlig fundament.
For der B&O; gjengir området fra nedre mellomtone og et stykke ned i mellombassen helt greit, så savner vi det lille ekstra.
Dette var spesielt tydelig når du hører via mobiltelefon (vi brukte som vanlig iPhone 5 og Galaxy S3), for da vi brukte PCen koblet til vår Pinell Dac Mini kom mye av det vi savnet.
Konklusjon
Design og kvalitetsmessig er dette en innertier i vår bok.
Vi liker lydkvaliteten også, selv om vi personlig ville valgt et alternativ med enda mer morofaktor.
Vi ender derfor på en litt svak femmer totalt.
Prisen på 3.000 kroner plasserer uansett H6 i en klasse med svært mange gode konkurrenter.
Valget bør derfor bero på personlig preferanser, og her er det bare å anbefale en lyttetest før du bestemmer deg.
Er du heldig kan H6 gi deg akkurat det du ønsker deg.
Bang & Olufsen BeoPlay H6
| 1
|
202027
|
Ny Honda Civic prøvekjørt
MALAGA, Spania (DinSide Motor):
Ingen revolusjon denne gang - men en enda bedre Honda Civic.
Forrige gang Honda lanserte en ny Civic fikk vi bakoversveis:
Designmessig var den intet mindre enn en revolusjon i forhold til den kjedelige forgjengeren.
Når nå niende generasjon Civic lanseres, er det nok en gang en bil med dynamisk design som lanseres - men denne gang ingen revolusjon.
Det er nemlig en videreutvikling av forgjengerens fortsatt meget aktuelle linjeføring vi har med å gjøre.
Helt ny
På bilder kan det se ut som om det bare dreier seg om en ansiktsløftning av 2006-versjonen av Honda Civic, men nei - dette er en helt ny modell og det synes godt når man ser bilen i virkeligheten.
En bølgende linje som strekker seg fra fronten til øvre del av hekken gjør hjulbuene mer markante og linjeføringen litt mer spennende.
For øvrig er stilen altså meget gjenkjennelig, og gir Civic sin markante personlighet som nok vil være et viktig element for mange når valget skal tas.
Golf-konkurrent
Konkurrenter skorter det jo ikke på:
Vi befinner oss i den meget populære "Golf-klassen", eller C-segmentet, hvor Hondas nykommer vil måtte bryne seg på sterke aktører som VW Golf, Ford Focus, Peugeot 308, Hyundai i30 og Kia cee'd, Toyota Auris og Mazda 3 - for å nevne noen.
Størrelsesmessig er Civic kompakt med sine 428,5 centimeter i lengden.
Det er lengre enn Golf, men kortere enn Focus.
Bredden er 177 centimeter og høyden 147.
Romslig og smart
Men som tidligere blir man overrasket over hvor romslig Civic er når man stiger inn i bilen.
Her er god plass både foran og bak og bagasjerommet er imponerende stort - og meget dypt, da bensintanken ligger lengre fremme enn det som er vanlig.
Hele 477 liter rommer det, og det er cirka 100 liter mer enn konkurrentene - og nærmer seg bilene i klassen over.
I tillegg har Civic beholdt den geniale seteløsningen "Magic Seats" med sitteputer som kan løftes for å transportere høye gjenstander, og enkel nedfelling som gir helt flatt lastegulv - uten å måtte flytte forsetene selv fra bakerste posisjon.
Ingen tvil, det romslige og smarte interiøret er et av Honda Civics sterkeste salgsargumenter.
For øvrig liker vi førermiljøet med todelt instrumentpanel og lettleste og logisk plasserte instrumenter.
Nå er også kvalitetsfølelsen jekket opp et par hakk i forhold til forgjengeren.
To bensin, en diesel
Som tidligere leveres Civic med et begrenset utvalg motorer.
Vi hadde håpet på en bensinmotor som kunne fylle gapet mellom 1.4 og 1.8-motorene, men bensintilbudet begrenser seg fortsatt til disse to alternativene.
De som ønsker diesel blir fortsatt tilbudt den kjente 2,2-literen, men vi venter at det etterhvert skal komme en ny motor som skal gjøre dieselalternativet mer attraktivt.
Det skal dreie seg om en 1,6-liter.
De som ønsker automatgir får den kun i kombinasjon med 1,8-literen.
Sterk, men tøylet diesel
Vi kjørte nye Civic med 2,2-literen og kunne konstatere at dette er den overlegent sprekeste motoriseringen.
Med 150 hester (mot 140 tidligere) og et dreiemoment på solide 350 newtonmeter gir den Civic fartsressurser så det holder i lange baner.
Den kunne imidlertid ha blitt opplevd som sprekere med lavere utveksling på girkassen.
Som det er har Honda valgt en "langbeint" løsning som gir lavt forbruk og utslipp i EU-syklusen, men som gjør at fartsøkningen drøyer lenger.
Eksempelvis dras andregiret helt opp til 95 km/t - ganske uhørt for en dieselmotor.
Nøysom
Så er da også forbruket imponerende lavt for en såpass heftig motor:
Den skal greie seg med 0,42 liter per mil ved blandet kjøring, noe som gir 110 gram CO2 per kilometer.
Det er meget bra tall.
Dessverre blir dieselversjonen relativt dyr i Norge - fra 306.000 kroner i utførelsen sport, merk deg at denne prisen inkluderer avgiftsomleggingen fra nyttår.
Turtallsbensin
Vi kjørte også 1,8-liters bensinversjonen, 1.8 i-VTEC.
Den byr på 142 hestkekrefter - to mer enn tidligere.
Dreiemomentet er høyst ordinære 174 newtonmeter og man må langt opp i turtallsregisteret for å hente kreftene, hvilket er vanlig for Honda.
Når i tillegg girkassen også her har en lang utveksling medfører det en del giring hvis man vil holde tempoet oppe - og det igjen influerer på støynivået.
Motoren er for øvrig fin på mange måter og greier 0-100 på 9,1 sekunder (10,9 med automat), men her merkes det at konkurrentene ikke har sovet i timen og de tilbyr i dag mer anvendelige bensinalternativer.
Vi kjørte bilen med en sekstrinns manuell girkasse som fungerte helt greit.
Denne motoren er også som nevnt tilgjengelig med automat.
Rimeligst:
1.4 i-VTEC
Innstegsmodellen i Norge er 1.4 i-VTEC med 100 hestekrefter, 0-100 på 13,4 sekunder og et forbruk på 0,54 liter per mil.
Den leveres med sekstrinns manuell girkasse og koster fra 226.000 kroner i versjonen Comfort; med et mer tiltalende utstyrsnivå Sport havner den på 241.000 kroner.
Mye mer komfortabel
Heisann!
Civic er blitt en komfortabel bil.
Det er noe av det første vi la merke til da vi la i vei.
Bilen har fått merkbart bedre demping og kan nå altså regnes som en av de komfortable i klassen.
Også støynivået er holdt nede hvis man da ikke henter ut fartsressursene ved høye turtall - da høres motorene.
Samtidig har Civic beholdt de ganske inspirerende kjøreegenskapene og styringen er blitt mer direkte selv om vi opplevde den som litt "seig" i dieselversjonen.
Uansett takler den svingkjøring på en bra og effektiv måte og er betryggende understyrt.
Noen utpreget kjøremaskin à la Ford Focus er den imidlertid ikke.
Oppsummering
For å konkludere kan vi si at nye Honda Civic er blitt en mer moden bil som har beholdt de gode sider ved den utgående modellen samtidig som den er blitt forbedret når det gjelder opplevd kvalitet og komfort.
Særlig det romslige og praktiske interiøret trekker opp - her er bilen klasseledende.
Vi skule imidlertid gjerne sett et motoralternativ til eller to og velger man en større motor og høyt utstyrsnivå blir også prisen relativt høy.
Totalt sett er den en av de gode modellene i klassen - men ingen leder.
Men for den som trenger en god bil i kompaktkategorien og våger å være annerledes, kan Civic vise seg å være et godt valg.
Vi ser for øvrig frem til den nye dieselvarianten dukker opp.
NB!
Denne artikkelen ble for første gang publisert på DinSide november 2011.
| 1
|
202029
|
Canon EOS 450D
TEST:
Canon balanserer hårfint når den mest populære modellen nå er oppgradert.
Kameraprodusentene lanserer stadig nye modeller, og blant de mest ivrige er Canon, som opptil flere ganger i året avduker en god håndfull nye kameraer.
Deres mest populære serie på speilrefleksfronten har vært 300- og 400-serien, der seiersrekken 300D-350D-400D har vært de mest solgte speilreflekskameraene år etter år.
Dagens testprodukt, EOS 450D, er det siste skuddet på denne stammen, og Canon har en stor utfordring når de skal lage dette kameraet bedre enn 400D, men dårligere enn 40D, som er deres semiproffe modell i prisklassen over.
Vi kommer ikke til å gå dypt inn i alle aspekter ved 450D i denne testen, men konsentrerer oss om nyhetene fra 400D.
Rett før jul kåret vi EOS 400D til det beste kamerakjøpet i amatørsegmentet, og 450D har såpass mye til felles at 400D-testen gjerne kan leses som et supplement.
Hva er nytt?
450D har en rekke forbedringer fra 400D, og faktisk er enkelte av egenskapene såpass gode at kameraet på enkelte punkter har mer å fare med enn storebror 40D.
Oppløsningen er økt fra 10,1 til 12,2 megapiksler.
I motsetning til megapikselracet på lommekamerer, er dette slett ingen uting på speilreflekskamaerer med såpass store sensorer, og oppløsningen på 450D er også høyere enn 40D, som er modellen over.
Spotmåling var ikke tilgjengelig på tidligere kameraer i denne serien, men endelig har Canon fått på plass denne funksjonen, som gjør at du kan måle lyset på ett punkt i bildet.
Seriefoto er økt fra 3 bilder pr sekund til 3,5 bilder pr sekund.
Merk at lagringshastigheten da er økt fra 30 «megapikselbilder» pr sekund til 43.
Antall bilder som kan tas i serie er også økt - fra 27 til 53 bilder (RAW er senket fra 10 til 6).
Søkeren har endelig blitt større - dette kritiserte vi forgjengeren for, som hadde 95% dekning og 0,8x forstørrelse, men forstørrelsen er nå økt til 0,87x (40D har 0,95x).
Dette gjør at 450D så vidt har større søker enn Nikon D60, men noe mindre enn Sonys Alpha 100, 200 og 700 og Pentax K100D, K110D og K200D
LCD-skjermen har økt fra 2,5 tommer til 3 tommer diagonalt, men oppløsningen er den samme.
Minnekort - 450D bruker nå SD-kort, mens forgjengerne har bruke CompactFlash.
Dette gjør at de fleste kan bruke samme minnekort på speilreflekskameraet og lommekameraet og må betegnes som et pluss.
Batterikapasitet er økt, fra 720mAh til 1050 mAh, og kapasiteten etter CIPA-standarden er økt fra 400 til 500 bilder på én ladning, der 50% tas med blits.
Live view
- Kameraet har nå mulighet for live view, som betyr at du kan se et levende bilde på skjermen når du skal ta bilder.
I tillegg har 450D kontrastbasert autofokus, som gjør at speilet ikke trenger å flippes opp for at autofokusen skal virke, men denne type autofokus er veldig, veldig treg, så utbyttet er begrenset.
Skjermen kan fortsatt ikke flippes, noe som gjør at for eksempel Olympus E-3 etter vår mening har den beste implementasjonen av live view til nå.
My menu er også tilgjengelig på 40D - dette er en egen meny der du selv kan velge menyelemente; kjekt hvis du har spesielle ting du pleier å justere på som er tungvint å bla frem til gang etter gang.
Kit-objektivet er betydelig oppgradert og har nå fått innebygget bildestabilisator.
Brennvidde og lysstyrke er den samme, men de optiske kvalitetene er bedre enn på kit-objektivet på 400D.
14-bits RAW-modus - flere farger enn forgjengeren, som hadde 12-bits farger og igjen; det samme som 40D.
Med andre ord er det først og fremst seriefoto, størrelse (og kvalitet) på søkeren og robusthet i kamerahuset som skiller 40D fra 450D.
Konstruksjon
Utformingen er noenlunde lik som på det forrige kameraet, men den økte skjermstørrelsen har gjort at Canon har måttet flytte knappene som før satt på venstre side av skjermen.
To av dem (meny og display) ligger nå over skjermen, mens avspilling og sletteknapp ligger nederst til høyre.
Vi synes ikke dette hverken tilfører eller hemmer kameraet noe bruksmessig i forhold til forgjengeren.
En annen forskjell er at 450D nå har fått en dedikert ISO-knapp på toppen av kameraet.
Fortsatt sverger Canon til å bruke menyer på nært sagt alt av innstillinger, i motsetning til f.eks. Nikon, der du holder en knapp nede mens du roterer på et innstillingshjul.
Fortsatt er det bare ett slikt hjul tilgjengelig på 450D.
For øvrig visers også valgt ISO i søkeren, også når ISO står på auto, som ikke har vært tilfelle for de tidligere kameraene i denne serien.
Som før vil kameraet oppleves som noe lite for de med store hender - grepet er lavt og stikker ikke ut så mye.
Litt smak og behag blir det, men det bør prøves i butikk før du kjøper kameraet.
Brukervennlighet
450D er lett å bruke for en førstegangskjøper.
Så og si alle innstillinger foretas via lettfattelige menyer - det eneste vi synes er litt klønete (som vi også kritiserte 400D for) er at rutinen for å måle hvitbalansen manuelt er noe tungvint.
Det overrasker oss også litt at eksponeringskompensasjon faktisk er tilgjengelig på «Nikon-vis», der knappen holdes nede mens innstillingshjulet dreies.
Dette hjulet funger også i enkelte menyer, men ikke andre - en inkonsistens på 450D.
Ytelse
Mens de fleste andre kameraer i dette segmentet har 3 bilder pr sekund, har altså 450D 3,5 bilder pr sekund, som også merkes ved actionfotografering.
Fremdeles er kameraet lynraskt med tanke på autofokus, og oppleves i det store og det hele som et svært responsivt kamera.
Vi liker også at batterilevetiden er forbedret, og at sensorristing foretas når kameraet slås av, slik at oppstartstiden i praksis er mindre enn den tiden du bruker på å løfte kameraet til øyet.
Det er noe veldig umiddelbart ved dette kameraet som det ikke er så lett å sette fingeren på, men som på mystisk vis gjør at vi har tatt svært mange bilder i testperioden - godt over 1000, faktisk.
Bildekvalitet
Igjen er det bare å ta av seg hatten - det økte antallet megapiksler har praktisk talt ingenting å si for støynivået, og 450D leverer bilder med svært lav støy helt opp til ISO 1600, som du ser et eksempel på under.
I tillegg har bildene godt dynamisk omfang, og en varme og intensitet i fargene som de aller fleste vil sette pris på (men som andre igjen vil synes er litt over kanten, men da er det mulig å justere ned via my colors eller fotografere i RAW).
Lab-tester viser også at sensoren er kapabel til svært høy oppløsning; faktisk enda skarpere enn det 40D klarer å levere.
Som vanlig er det småplukk å trekke for - autohvitbalansen i vanlig innebelysning produserer noe gule bilder, og utendørssituasjoner med kontraster gjør ofte at kameraet overeksponerer og de lyseste tonene brennes ut, noe du ser eksempel på i bildet til høyre, der himmelen er helt visket ut (øvre kant av bildet tangerer "I tillegg"-linja).
Kitobjektivet har også tydelig kromatisk feilbrytning i kantene av bildet.
Hvis du lurer på hva slags utbytte du får av bildestabilisator på kit-objektivet, kan du se eksempelutsnittene under, med brennvidde tilsvarende 55mm og lukkertid på 1/10s.
Uten stabilisator blir bildet uskarpt, men stabilisatoren klarer strabasene.
Vi har lagt ut et knippe bilder fra ulike fotografiske situasjoner, som du kan se i fotoalbumet under:
>>
Se bilder tatt med kameraet:
Fotoalbum:
Canon EOS 450D
Konklusjon
Så - har du lest helt hit, skjønner du at vi liker EOS 450D svært godt.
Det er raskt i bruk, tar svært gode bilder og har fått større søker og flere av funksjonene vi savnet på forgjengeren, som allikevel fikk en sekser på terningen.
I tillegg er kit-objektivet forbedret fra tidligere - det tar skarpere bilder og har dessuten fått innebygget bildestabilisering, som gir deg bedre muligheter til å ta skarpe bilder i dårlig lys.
Prisen er dog noe høyere enn konkurrentene, og kitløsningen ligger nå på rundt 6.000 kroner i de billigste nettbutikkene i skrivende stund; drøye tusenlappen over 400D.
Allikevel synes vi ikke dette er noe upris for et såpass godt kamera som 450D er, og derfor triller vi nok en sekser på terningen til Canon for et utmerket kamera som fort kan vise seg å bli sommerens salgsvinner på speilrefleksfronten.
Sjekk dog først i en butikk at du er komfortabel med det relativt lille grepet.
Beste pris på kameraet i øyeblikket: (ikke tilgjengelig)
| 1
|
202030
|
Rainbow Six:Raven Shield
Hvis du finner antiterrorstyrker fascinerende og drømmer om å tjenestegjøre i beredskapstroppen, er dette spillet uten tvil perfekt for deg.
Rainbow Six-spillene har alltid vært det ypperste innen realistiske førstepersonsspill, der ett skudd dreper og du må ta hvert skritt med ytterst forsiktighet.
LES OGSÅ:
Raven Shield, det nyeste spillet i serien, lever definitivt opp til de klassiske forgjengerne, selv om det absolutt ikke er et spill for alle.
Her kreves det tålmodighet, presisjon og forsiktighet
Quake-strategier fungerer ikke i Rainbow Six-universet.
For de som ikke er kjent med hva spillene handler om:
Rainbow Six er de beste av de beste, en topptrent antiterrorstyrke hvis oppdrag går stort sett ut på å eliminere terrorister, frigjøre gisler og benytte seg av all slags tøff teknologi.
Selv om actionelementet er en viktig del av spillet, er Raven Shield ikke minst et strategispill.
Før hvert oppdrag må du nemlig planlegge hvilken rute lagene skal ta og hvilket utstyr du skal ha med deg.
Underveis har du kontroll over dine lagkamerater, og kan blant annet be dem åpne dører og rense rommet for terrorister, mens du selv venter i fred og ro på at de gjør seg ferdig.
Ikke nok Tom Clancy
I likhet med Splinter Cell og Ghost Recon er også Rainbow Six basert på Tom Clancys bøker.
I motsetning til de andre spillene er imidlertid bakgrunnshistorien mindre viktig her.
Det er noen slemme nynazister som skal ta over verden, men vi bryr oss ikke så mye om det, spillet fokuserer først og fremst på selve oppdragene fremfor historiefortelling.
Litt synd egentlig, Raven Shield ville nok vært enda mer komplett med en skikkelig historie man brydde seg om.
Spillbarhet er viktigst
Som vi allerede har sagt, er Raven Shield annerledes fra de aller fleste actionspillene på markedet.
Taktikk, strategi og planlegging er stikkordene, og skal du overleve oppdragene må du legge om tankegangen.
Før du starter oppdraget må det altså planlegges.
Du kan ha opptil tre lag med i kampen, og du har en viss grad av kontroll over samtlige.
Før du begynner kan du også velge hva slags beskyttelse soldatene skal bære (lett, middels eller tung), samt hvilke våpen og utstyr de skal ha med seg.
Det er mange våpen å velge mellom, og hver soldat får ha med seg ett tungt våpen (maskinpistol, rifle, hagle) og en pistol.
I tillegg kan soldatene bære på granater, tåregasspatroner, røykbomber og sprengstoff som kan festes til veggen, og de er også utstyrt med nattkikkert samt en innretning som signaliserer hjerteslag, slik at du kan sjekke om det befinner seg personer bak en vegg, for eksempel.
Neste steg er oversikten over brettet.
Du kan sette opp ruten lagene skal følge, om de skal være offensive eller snike seg forsiktig frem og bare skyte hvis de blir beskutt, og du kan til og med beordre lagene å bruke granater eller røykbomber på visse steder.
Planleggingsfasen er ganske komplisert, og krever tid å bli vant til.
Men det er denne planleggingen som er spillets hjerte, og velger du å forbigå den går du glipp av en stor del av helheten.
Du kan nemlig begynne oppdraget uten å sette opp rutene men det blir ikke fullt så gøy.
Mens du spiller, blir du hele tiden orientert om retningen du skal bevege deg i, takket være praktiske piler som viser veien.
Selve oppdragene foregår for det meste innendørs, og er stort sett meget utfordrende.
Det holder med ett velrettet skudd og du dør.
Det er heller ikke mulig å lagre underveis i brettene, så har du mistet halvparten av laget er det egentlig like greit å begynne oppdraget på nytt.
Du blir nødt til å hele tiden holde øyene og ørene åpne, fordi ett feilsteg kan bety døden for en eller flere lagkamerater
og det har du ikke råd til.
Du kan til enhver tid beordre laget ditt foran deg for å ta seg av eventuelle terrorister, og det gjøres ved hjelp av en enkel meny du får opp ved å trykke på en knapp.
Den kunstige intelligensen til både medsoldater og terrorister er tilfredsstillende, selv om vi har sett begge sidene gjøre noen skikkelig dumme tabber.
Alt i alt er de likevel smarte nok til å forsvare seg selv og reagere på mistenkelige lyder.
Enkeltspillerdelen av spillet er spennende, intenst og krevende.
Den er også ganske kort, men du kan alltids gå tilbake til oppdrag du allerede har klart og prøve igjen med annerledes strategier, annet utstyr eller høyere vanskelighetsgrad.
Morsomst på nett?
Raven Shield byr på, i tillegg til enkeltspillerdelen, på en meget solid og underholdende multiplayermodus.
Vi har faktisk tilbrakt langt mer tid på nett enn med de egentlige oppdragene, og det er lenge siden vi har hatt det så gøy.
Det er flere måter å spille på, fra alle mot alle eller to lag mot hverandre, til mer kompliserte eskorteringsoppdrag eller gisselfrigjøring.
Ett skudd-filosofien gjelder også på nett, og det gjør lagkampene til langt mer intense opplevelser enn det man er vant til fra de fleste andre deathmatch-baserte spill.
Teknisk flott
Rainbow Six-spillene har ofte blitt kritisert på å ligge litt etter utviklingen på grafikksiden.
Slik er det ikke lenger, for nå er Unreal-motoren blitt lisensiert, og det ser svært så flott ut.
Noen av interiørene er ganske enkle, men utendørsscenene er nydelige, spesialeffektene er imponerende, og spesielt animasjonene er av topp kvalitet.
Detaljnivået på dine lagkamerater er også meget bra.
Lydbildet er også viktig, da det ofte handler om å ikke bli oppdaget av terrorister.
Derfor skal du passe på å lage minst mulig lyd selv, samtidig som du hører etter lyder som eventuelt lages av fiendene.
Et surroundanlegg anbefales virkelig hvis du skal få full utbytte av Raven Shield.
Konklusjon
Raven Shield er ikke blitt noen enorm revolusjon i forhold til de eldre spillene i serien.
Det er rett og slett større, bedre og slemmere.
Noen nye elementer er blitt lagt til, naturligvis, men alt i alt er det snakk om mer av det samme.
Dette er jo selvsagt et kompliment, og fansen av serien vil nok elske Raven Shield.
Som vi allerede har sagt, dette spillet krever en god del tålmodighet
men ofrer du litt tid og krefter får du en gaming-opplevelse av ypperste kvalitet.
| 1
|
202031
|
Testet:Audi S3 sportsedan
Har alle sedanførere hatt?
Nei, sier Audi.
Sedan er blitt en utdøende karosseriform hva salg angår i Norge.
Så mye penger som bil koster, kombinert med endret livsstil gjør at folk flest krever en mer allsidig bil.
Den eneste kundegruppen som fortsatt ser ut til å kjøpe biler med sedan-form, er pensjonistene.
Mitsubishi Lancer, Skoda Rapid og VW Jetta er typiske eksempler.
Tidligere i år kom også Audi med samme variant til Norge, uten at salget vil gå i taket av den grunn.
Kompakt SUV er en av de få modellseriene med salgsvekst i Europa, så hvorfor velger Audi å satse på den trauste formen?
Svaret ligger i Kina, hvor sedan er hot.
Toyota Corolla (sedan) ble dessuten verdens mest solgte bil i fjor, ikke minst takket være eventyrlig stort salg i Asia.
Men her sitter altså vi i Monaco, Europa.
Lilleputtstaten viser seg ikke fra sin beste side med sildrende novemberregn og friske vindkast.
Audi har rullet ut verstingutgaven av A3 Sportsedan (spenstig navn for å bøte på imaget, muligens?) med 300 hester.
Den ildrøde bilen er tilgjengelig i to versjoner – med sekstrinns manuell kasse eller med sekvensiell S tronic-kasse.
Rally Monte Carlo
Vi velger førstnevnte for en mest mulig «mekanisk» kjøreopplevelse.
S3’en skiller seg fra den vanlige sedanen med sportsligere grill og støtfanger.
Luftinntakene er større, bagasjelokket har fått en liten spoiler, speilhusene har aluminiums-look og hekken preges av diffusor med fire potter.
Bilen ser kompakt og sint ut, ingen tvil om det.
Vi ruller i vei oppover fjellveiene.
Det er her kjøreruten går under Rally Monte Carlo, så det er ingen tvil om at veien innbyr til inspirerende kjøring.
Se flere bilder av Audi S3 Sportsedan:
-Vroooom-tschaaa!
Tett omsluttet i gode bøtteseter føles det helt naturlig å tømme et par gir på disse veiene.
Turboen suser og motorlyden fra fire sylindre er bra tunet for å bidra til en god kjøreopplevelse.
Flere vil nok savne en grommere lyd fra en større motor, men av hensyn til miljø- og utslippskrav, må også Audi kutte sylindre og motorvolum på sine motorer.
Men har det noe si for ytelsene?
Nei!
S3 Sportsedan skyter fart som ei kule, straks vi legger gassen i bånn ut av en skarp sving i andregir.
0–100 km/t er opplyst til 4,9 sekunder, og toppfarten er som seg hør og bør sperret ved politisk korrekte 250 km/t.
Miljøet vinner også ettersom CO2-utslippet begrenser seg til 159 g/km.
Lommeboken din vil også sette pris på et snittforbruk på 0,69 l/mil.
Drift på alle
Firehjulstrekket quattro er standard på S3-en, men ettersom A3 er blant Audi-modellene med tverrstilt motor, så sitter det her Haldex-løsningen og ikke Torsen-differensial.
Forskjellen er at førstnevnte ikke har permanent trekk på alle fire hjul.
I stedet flyttes kreftene gradvis bakover etter behov.
Men med mindre du har utallige laurbærkranser fra en drøss seire innen ulike rally hengende hjemme på veggen, så vil ikke dette oppta deg nevneverdig.
Forblir nummer to
Grepet er uansett godt og kjøreopplevelsen er god.
Det eneste vi etter noen mil tar oss i å savne er enda mer råskap.
Når du vet at det snart kommer en RS3-variant, vil du naturligvis kjøre rundt i den visshet om at du vil forbli nummer to.
Dessuten er Audi så klinisk korrekte i sin måte å lage slike biler på, at de helt store hjertebankene uteblir.
Det blir litt for streit, om du skjønner.
Når vi innledet med å snakke om pensjonistbiler, så er det innlysende at Audi ikke ser på disse som potensielle kunder.
Konkurrenter er heller ikke nevnte Mitsubishi Lancer eller Skoda Rapid.
I stedet er det Mercedes CLA.
Foreløpig får du riktignok ikke den med større motor enn 250 med 2-liter på 211 hester.
Senere kommer kanskje BMW 2-serie i en tilsvarende sedan-versjon?
Forblir en sjeldenhet
Prisen gjør at S3 Sportsedan uansett vil forbli et sjeldent syn på norske veier.
Estimert pris er 750 000 kroner med manuell kasse og 765 000 kroner med S tronic.
Verditapet etter tre år kan vi bare forestille oss.
Som ekstra salt i såret, kan vi legge til at det i USA snakkes om en pris rundt 240 000 kroner …
Se til side for det og du får en underholdende, rask og tøff Audi – likevel spørs det om ikke flesteparten enten vil gå for S3 Sportback eller vil vente på storebror RS3 når den en gang kommer neste år.
| 1
|
202032
|
Test:Pinell DAC mini
Bedre lyd eller problemløser?
Det er ikke lenger CD-spilleren som er den mest brukte lydkilden i musikkanlegget, stadig flere kobler PC-en til anlegget og benytter seg av streamingtjenester som Spotify, Wimp og andre.
For de som bruker musikk som kontrollert bakgrunnstøy er ikke lydkvalitet det viktigste, men for de som lytter til musikken på et godt anlegg eller hodetelefoner er dette et tema.
Men det er ikke all lyd fra PC-en som er like god.
Kvalitet eller problemer?
Mange PC-er, både stasjonære og bærbare, har svært god lydkvalitet med de innebygde løsningene.
Praktisk talt alle stasjonære har analoge utganger for flerkanals lyd, og gjerne en SPDIF digital utgang i tillegg.
Dermed kan du koble til et flerkanals lydanlegg fra Logitech, Creative og andre, som bruker mini-jackene bak på en stasjonær PC.
Du kan også koble en surround-receiver til den digitale utgangen, eller HDMI fra PC rett i TV eller receiver.
Men er det stereoanlegg det er snakk om, er alternativet nesten alltid enten den lysegrønne minijacken på den stasjonære PC-en, eller hodetelefonutgangen på siden av den bærbare.
Det finnes riktignok noen stereoreceivere/integrerte forsterkere med digital inngang, men det har fortsatt ikke blitt vanlig.
Det vanlige er phonokontakter eller minijack, selv om stadig flere integrerte forsterkere kommer med USB-kontakt og intern DAC for å koble seg helt utenom PC-ens lydkretser.
Mange opplever at det kommer støy fra PC-en når du kobler den til anlegget, uansett hvilken type tilkobling det er snakk om.
Hvordan du løser dette problemet kan du lese i denne artikkelen.
Pinell DAC mini
En løsning som har blitt svært populær blant seriøse lyttere er en ekstern DAC.
I utgangspunktet er det en liten boks med USB-kontakt og analoge utganger.
Mer avanserte utgaver har flere inn og utganger, som for eksempel optisk eller koaksial SPDIF inngang, og balanserte utganger.
Pinell DAC mini er som navnet antyder minimalistversjonen av en DAC.
Den er avlang og i børstet aluminium, med liten USB-kontakt i den ene enden og to phonokontakter i den andre.
Det er alt.
Konstruksjonen er solid og gir et inntrykk av god kvalitet.
DAC mini er Class Compliant, det vil si at den bruker standard USB lyd-driver uansett operativsystem.
Den kan kobles til alt mulig som støtter USB lyd, om det er PC eller iPad eller andre enheter.
Dermed er det bare å plugge den inn, koble til lydanlegget og spille av lyd.
Det følger med en liten stump av en rød USB-kabel, som kan være veldig praktisk eller helt ubrukelig alt etter plasseringen i forhold til resten av utstyret.
Vi har ikke mottatt noen andre spesifikasjoner enn at den støtter 16 bit/44,1/48 kHz samplerate, men vi fikk likevel spilt av både 24/96 og 24/192 FLAC-filer uten problemer med VLC.
Lydkvalitet
Å bedømme lydkvalitet når det ikke er noen former for forstyrrelser ute og går og heller ingen tydelige karakteristske tegn - er ikke bare vanskelig.
En DAC skal i utgangspunktet ikke bidra med annet enn en korrekt konvertering fra et digitalt til et analog signal, og ikke ha noe særpreg, da er det forvrenging.
At forvrenging kan være tiltalende er en helt annen sak, men da snakker vi om sjarmerende forvrenging i analogt utstyr.
Vi koblet DAC mini til forskjellige PC-er, høyttalere og hodetelefoner og registrerte ingen spesiell karakter, bare klar og ren lyd uten antydning til egnstøy.
Det er akkurat slik det skal være.
Sammenlignet med musikkutstyr for studiobruk var det heller ingen forskjeller å spore, den bare fungerer.
Vi koblet den også til den av våre PC-er som gir konstant støy på lydsignalet, som endrer seg når man for eksempel flytter vinduer på skjermen.
Men støyen forsvant ikke da vi koblet til DAC mini, den var akkurat som før.
Årsaken til dette er at støyen ligger i jordplanet, og der er det direkte forbindelse fra USB til phono-utgangene.
Den eneste måten å fjerne slik støy på er ved et galvanisk skille, og det er det ikke i DAC mini.
Da vi koblet inn en slik enhet forsvant all støyen.
Konklusjon
Pinell DAC mini er en utmerket DAC som på normale musikkanlegg og små studiomonitorer leverer et helt nøytralt lydsignal.
Vi har dog ikke testet på anlegg i flerehundretusenkronersklassen.
Konstruksjonen er solid og tiltalende, og prisen er også behagelig.
Pinell DAC Mini (200008)
| 1
|
202039
|
Samsung Galaxy S III (S3)
Et råskinn ytelsesmessig, med stor skjerm av svært god kvalitet.
Joda, Galaxy S III innfrir våre høye forventninger.
Såvidt.
Enkelt og greit – den beste telefonen vi har testet, konkluderte vi da vi testet Samsung Galaxy S II for et drøyt år siden.
Og telefonen holdt seg merkverdig godt – selv i dag er den fortsatt blant de aller beste.
Det var med andre ord vanskelig ikke å ha store forventninger da oppfølgeren, Samsung Galaxy S III, ankom testbenken forrige uke.
Den nye telefonen er forbedret på en rekke områder i forhold til forgjengeren, så la oss først ta en titt på spesifikasjonene (S II i parentes):
Tekniske spesifikasjoner, Samsung Galaxy S III
Skjermstørrelse: 4,8" (4,3")-oppløsning:
1280x720 (800x480)-type:
Super AMOLED HD (Super AMOLED Plus)Punkttetthet: 306ppi (218ppi)Prosessor: 1,4GHz, 4 kjerner (1,2GHz, 2 kjerner)Grafikk:
Mali-400MP (samme, men klokket høyere på S III)Kamera:
8Mp + 1,9Mp (samme, men raskere seriefoto og ansiktsgjenkjenning på S III)Arbeidsminne: 1GB (samme)Internminne, norsk versjon: 16GB (samme)Minnekort:
Ja, maks 64GB (Ja, maks 32GB)
GPS: A-GPS + GLONASS (A-GPS)Batteri:
2100mAh (1650mAh)Tilgjengelige farger:
Hvit ved lansering, senere blå (sort og hvit)NFC:
Ja (Nei)Mål: 136.6x70.6x8.6mm (125.3x66.1x8.5mm)Vekt:
133g (116g)
HTC One X
Stor og elegant
Med unntak av Samsungs egen Galaxy Note (5,3"), er S III den største telefonen i dagens marked og måler 4,8 tommer over diagonalen.
I størrelse er den tett fulgt av nevnte One X og Optimus 4X HD, HTC Titan, HTC Sensation XL (alle 4,7") og Samsung Galaxy Nexus (4,65").
Og selv om lokket på baksiden er laget av plast – Galaxy S III ser unektlig svært lekker ut der den ligger på bordet.
I hånda gir den ikke helt den samme kvalitetsfølelsen som de beste, med en ganske glatt bakside i blank plastutførelse.
Fordelen er imidlertidig at lokket bak kan tas av, og det betyr igjen at du kan sette i et ekstra minnekort og bytte batteriet – en mulighet du ikke har på for eksempel One X.
Vi opplever uansett telefonen solid konstruert, med bare bittelitt knirk når vi klemmer og "bøyer" på den.
Galaxy S III har også en skjerm med Corning gorilla glass 2 utenpå, som tåler en god støyt.
God knappeplassering
Som på Galaxy S II er av og på-knappen plassert litt oppe på den ene siden, med volumbrytere på motsatt side.
Personlig har jeg tidligere foretrukket plassering på toppen, men med en såpass stor telefon er det velkomment at den plassert nærmere fingrene.
Gledelig å se er det også at Samsung har fått på plass LED-varselpære på S III, noe vi savnet på S II.
Det kan lyse i flere ulike farger og gjør at ulike varslingstyper blir representert med forskjellige farger på lyset.
I våre øyne er det også positivt at Samsung har valgt å beholde menyknappen (i tillegg til back) ved siden av hjemknappen, selv om Ice Cream Sandwich-versjonen av Android egentlig vil ha programbytteknapp der, og menyknapp plassert et annet sted skjermen.
Holder du hjemmeknappen nede, vises vinduet med kjørende programmer uansett.
Som på iPhone kan du også vekke telefonen fra standby ved å trykke på hjem-knappen, noe som slett ikke gjelder for alle Android-telefoner.
Fantastisk skjerm
Som med de forrige modellene i S-serien er det også Super AMOLED som gjelder denne gangen.
Riktignok ikke plus-utgaven som finnes i S II, men en PenTile-basert skjerm.
Det betyr at hvert piksel består av to (i stedet for tre) underpiksler.
Med såpass høy oppløsning på en så liten skjerm skulle man tro dette var en ubetydelig forskjell, og for de fleste vil det sannsynligvis også være det, men side om side med HTC One X er det ikke tvil om at sistnevnte fremviser større skarphet.
Det er spesielt merkbart på tekst i en nettleser.
I praktisk bruk, derimot, er ikke dette noe vi har bitt oss merke i – Galaxy S III har en svært skarp skjerm.
I tillegg kan man med et trent øye se at Samsung skarper opp bildene ytterligere når du ser på bilder i for eksempel galleri-appen.
Det Samsung-skjermen fortsatt scorer særdeles bra på, er fargemetning og sortnivå.
Faktisk så ekstremt at noen synes det blir for mye av det gode, men nå er det også mulig selv å angi fargemetningen slik at det går an å tone det noe ned om man vil.
I sollys kommer imidlertid AMOLED-skjermen til kort.
Kombinasjonen svak lysstyrke og refleksjon fra skjermen gjør at S III synes dårligere i sollys enn konkurrentene.
Det skal dog sies at denne skjermen også trekker mindre strøm enn konkurrerende teknologier.
Fargemessig er hvitpunktet ganske blågrønt i forhold til LCD-skjermene som sitter i de fleste telefoner per i dag.
Ny Touchwiz
Med S III har Samsung også laget en ny versjon av sitt Android-grensesnitt, Touchwiz.
Utseendemessig er det ikke så veldig mye som er forandret på, men funksjonsmessig er det en del nye fiffigheter.
For det første får man større kontroll på hjemmeskjermene.
Ikke bare på hvor mange det skal være, men også hvilken skjerm som skal være standardskjermen (på S II var startskjermen den helt til venstre), og det går også an å rulle rundt uten at den stopper i endene (altså hoppe mellom første og siste skjerm).
Bryterne på nedtrekksmenyen har også blitt flere (kan skrolles til siden), blant annet med muligheten til å deaktivere all varsling (kjekt på natten), forhindre skjermrotasjon, og slå av bruk av mobildata.
Samsung har også lagt ved en strømsparemodus som blant annet begrenser prosessorytelsen, slår av vibrering, og bruker lav skjermstyrke.
Nytt er det også at Samsung har laget støtte for endel "gestures" rundt omkring.
Eksempelvis kan du pause musikkspilleren ved å legge håndflaten mot telefonen (gjelder bare standardspilleren og ikke for eksempel Spotify), ta skjermbilder ved å legge siden på hånden på én side av skjermen og dra den over til den andre siden (fungerer alltid), samt skrolle til toppen av en liste ved å kakke to ganger på toppen av telefonen (fungerer bare enkelte steder, som i epost og kontaktliste, men ikke i nettleseren eller SMS-applikasjonen.
Noen ganger må vi dobbeltkakke 3-4 ganger for å få respons).
Ser du på en kontakt i kontaktlista eller leser en SMS, kan du bare løfte telefonet til øret for å ringe vedkommende, men igjen – dette gjelder kun i Samsungs apper, og ikke i for eksempel Go SMS Pro eller andre konkurrerende varianter.
Vi er noe lunkne i forhold til disse nyvinningene, siden funksjonaliteten er begrenset, noe inkonsistent, og ikke 100% velsmurt.
Mer kjekke nyheter er smart alerts, som gjør at telefonen vibrerer når du plukker den opp fra bordet hvis det er har skjedd noe i mellomtiden, samt smart stay, som sørger for ikke å slå av skjermen hvis du ser på den.
Måten dette fungerer på er at telefonen tar et bilde med frontkameraet rett før den har tenkt til å slå av skjermen.
Ser den øynene dine, vises et øyeikon på topplinja og skjermen fortsetter å lyse.
Kjekt når du leser lange artikler, for eksempel.
La oss også nevne den nye låsskjermen, som nå har fått ikoner som kan starte programmer direkte.
Den kan også vise klokke og været, og har en kjekk mulighet til å starte kameraet direkte ved at du holder fingeren på skjermen samtidig som du vrir telefonen til landskapsmodus.
Dette er imidlertid ikke like elegant utført som i iOS, for dersom du har låst telefonen med et mønster, PIN eller passord, må du uansett låse opp enheten før du får tatt bilde.
Dermed blir nytten noe begrenset, ettersom vi sterkt vil oppfordre deg til å låse telefonen.
Heldigvis har låsskjermen en fin nyhet, og det er muligheten for å hoppe til neste og forrige sang uten å måtte låse opp telefonen.
Dette gjelder også på tvers av apper, inkludert Spotify.
Medfølgende apper
Her er et lite utvalg av apper som følger med Samsung Galaxy S III:
S Memo
- Fin notatapp (også sett på Galaxy Note) som både lar deg tegne og skrive notater.
Kan også eksportere til PDF og mer til.
S Planner
- Samsungs kalenderapp er tilpasset den høye skjermoppløsningen og byr på god funksjonalitet, med zooming inn og ut for dag/uke/måned, rask innlegging av nye avtaler og så videre.
S Voice
- Lar deg styre telefonen med stemmen og har mye til felles med Apples Siri-løsning.
Her kan du sjekke værmeldingen, sette alarmer, lage kalenderavtaler, søke etter noe på nettet etc.
Funksjonen har også noen flere muligheter enn Siri, for eksempel å starte apper, slå av wifi, eller oppdatere Facebook.
Også her er alt på engelsk.
AllShare Play
- Samsungs løsning for å dele media på tvers av enheter fra Samsung, altså se bilder på TV og så videre.
Denne løsningen har vi ambisjoner om å ta et dypere dykk i en senere artikkel.
Dropbox
- Kan selvsagt bare lastes ned gratis fra Google Play, men Galaxy S III-eiere får 50GB lagringsplass i to år uten å betale.
Musikkspiller
- Også i ny versjon siden sist.
En nyhet er music square, som lar deg trykke i en matrise for å lage en spilleliste basert på ulike karakteristikker (for eksempel rolig eller rask).
Første gang den brukes, scanner appen igjennom musikk du har lagret på telefonen.
Videospiller
- Denne har også fått en overhaling siden sist.
Med såpass mye krutt under panseret viser Samsung miniatyrvideoer av alle videoene du har på telefonen (seks til åtte samtidig, altså), noe vi lar oss imponere av.
I tillegg er det mulig å vise videoen i et lite vindu "over" resten av telefonen, slik at du for eksempel kan svare på en SMS uten å pause avspillingen.
Og til og med – du kan se video mens du spiller et spill.
Vi prøvde med Wind-up knight og en testvideo i 1080p-oppløsning, og det fungerte helt fint.
Som før kan Samsung-telefonen også spille av en rekke videoformater, også med god støtte for undertekster.
Imponerende.
Ytelse
For det er når det kommer til ytelse er Samsung nok en gang har laget et råskinn.
I en god håndfull ytelsestester setter telefonen rekord i de fleste av dem, selv om den i enkelte tester også blir slått på målstreken.
Vi er ikke veldig opptatt av disse tallene, både fordi de ikke nødvendigvis gjenspeiler opplevd ytelse på telefonen, men også fordi gjentatte gjennomkjøringer kan gi sprikende resultater.
Noen målinger vi gjorde, side om side med en annen kraftkar, HTC One X:
Quadrant Standard (Måler prosessor, skrive/lese-hastighet og 3D - høyere er bedre):
HTC One X: 4788 Samsung Galaxy S III:
5328
GL Benchmark (Ytelse i 3D-spill, bilder per sekund):
HTC One X: 49fps Samsung Galaxy S III:
59fps
Sunspider (Nettleserytelse, lavere er bedre) HTC One X: 1688ms Samsung Galaxy S III:
1347ms
Browsermark (Også en nettlesertest, høyere er bedre) HTC One X: 103622 Samsung Galaxy S III:
160173
Det betyr også at det meste glir som en lek, enten du sveiper på hjemmeskjermen, ser video med HD-oppløsning, surfer på nettet eller spiller tunge 3D-spill.
Som med S II er surfeopplevelsen svært god på Galaxy S III, der alt glir så lett som bare det, og der dobbelttrykk på et avsnitt zoomer inn akkurat som forventet, noe vi fortsatt har til gode å se én Android-konkurrent få til skikkelig.
En liten irritasjon, derimot, er at hjemmeskjermen litt for ofte ser ut til å starte på ny når man trykker på hjem-knappen.
Dermed får man et lite lugg på alt fra noen tideler til halvannet sekund.
Verdt å nevne er det også at Galaxy S III, i likhet med både Galaxy Note og iPhone 4s, også støtter det russiske GLONASS-systemet (alternativ til GPS), som gjør det raskere å finne gjeldende plassering enn hva tilfellet er for konkurrentene.
Via et testprogram for GPS-enheten oppdaget S III satelitter og posisjonerte seg langt raskere enn HTC One X (uten GLONASS-støtte) da vi testet dem side om side.
Batteri
Batterikapasiteten er oppgitt til 2100mAh.
Det er blant de høyeste i dagens marked (10-15% mer enn de fleste), selv om det fortsatt er et stykke til Motorolas Droid Razr Maxx, som kommer med hele 3300mAh.
Høy kapasitet gjør også at det tar lang tid å lade opp – cirka 2,5 timer fra tomt til fullt.
I testperioden har vi stort sett hatt nyladet telefon på morgenkvisten, WiFi og push-Gmail aktivert, og ellers brukt telefonen "normalt", altså sjekket innom epost og Facebook i ny og ne, surfet litt på nettet, sendt et par-fem meldinger, tatt et par telefonsamtaler, spilt litt Spotify-musikk, imponert venner og kjente med HD-avspilling og den slags, og batteriet har stort sett ligget på 20-30% ved leggetid.
Det bør med andre ord bety at de aller fleste vil klare å få skvist en hel dag og vel så det ut av en batteriladning, og at noen også vil klare seg med å lade annenhver dag.
Kjekt er det også, som nevnt, at det går an å bytte batteri, hvis man skulle ha behov for ekstra utholdenhet.
Kamera
Vi har ingenting i mot at Samsung har valgt å holde fast på 8Mp-oppløsningen i hovedkameraet, altså samme oppløsning som hos forgjengeren.
Flere megapiksler på såpass små sensorer gjør som regel mer skade enn nytte, der det blir mer støy og større bildefiler.
Og kameraet kan knipse raskt.
3,3 bilder pr sekund i inntil 6 sekunder gjør det lettere å få tatt et skikkelig blinkskudd når timingen er viktig, selv om HTC kan skilte med enda høyere skuddtakt i One X.
Begge telefoner kan også knipse stillbilder mens man filmer.
Hvis du vil, kan du også aktivere "beste bilde"-funksjonen.
Da tar kameraet åtte bilder på rappen, for så å foreslå hvilket av bildene som ble best.
Her tar vi oss i å overstyre oftere enn å godta, men algoritmen skal i følge Samsung vurdere smil, skarphet og liknende.
Uansett har vi endt opp med forslag der personen blunker og så videre, og det skal ikke mange slike til før man automatisk begynner å bla i bildene for å finne hvilket som ble best.
En ting vi liker med kameraappen på Galaxy S III, er at du selv kan velge hvilke menyvalg du vil ha liggende på snarveislinjen.
Dermed endret vi kjapt fokuseringsmetode til eksponeringskompensasjon, slik at den er lett tilgjengelig dersom man ser at bildet blir for lyst eller for mørkt.
Kamerafunksjonen har også ansiktsgjenkjenning, som gjør at du kan lære opp telefonen til hvem som er hvem.
Dermed kan du også lett dele bilder med de du har tatt bilde av.
Hva så med bildekvaliteten?
Vi tok den med på tur side om side med HTC One X og iPhone 4s som referanse.
Ingen av dem var konsistent best på alle bildene, og forskjellene er ikke veldig store, men – kjapt oppsummert:
* Samsung Galaxy S III scorer ganske likt som HTC One X, men svakere enn iPhone 4s på utendørsbildene når det gjelder detaljnivå:
* Samsung Galaxy S III har mest korrekt hvitbalanse på utendørsbildene.
HTC-kameraet får som regel et markant rosa fargestikk, mens iPhone-kameraet ofte byr på i overkant varme toner.
* S III og One X blåser ofte ut høylysene i høykontrastsituasjoner, altså der lyse partier blir helt kritthvite.
Denne øvelsen gjør iPhone 4s det best på.
* I svakt lys (med høy følsomhet) har Samsung-telefonen den beste støyprosesseringen, der bildene har flere detaljer enn de to andre.
Alt i alt vil vi holde en knapp på iPhone 4s som en bedre kameratelefon når vi ser på ren bildekvalitet, men Galaxy S III plasserer seg trygt foran HTC One X.
Det er riktignok når du ser bildene på PC-en i etterkant.
Det skal imidlertid sies at de aller fleste bilder tross alt sees på direkte på telefonskjermen, og der ser bildene på Samsung Galaxy S III aldeles strålende ut.
Her er noen bilder tatt med Samsung Galaxy S III:
Videokvaliteten er også meget god på Galaxy S III, med god detaljrikdom, lite hakking i panoreringer og klar og fin lyd.
Samtalekvalitet
Når det gjelder kvaliteten på samtaler var dette noe vi hadde en liten innsigelse mot ved forgjengeren, der vi aldri følte at vi klarte å skru lyden høyt nok i støyete omgivelser.
Dette har Samsung adressert i S III, for samtalekvaliteten er meget bra på denne telefonen.
Motparten høres høyt og tydelig, og vi får også beskjed om at vi selv høres veldig godt.
For S II-eiere som har krysset fingrene for at nettopp dette ble bedre (jeg kjenner personlig flere), er dette altså en gladnyhet.
Konklusjon, Samsung Galaxy S III
Det er liten tvil om at Samsung Galaxy S
III er en av de ypperste telefonene på markedet, kanskje til og med den aller ypperste.
Men der forgjengeren i våre øyne var i en klasse for seg selv blant Android-telefonene, er konkurransen nå tilspisset, og S III stikker seg ikke like markant ut fra mengden som S II gjorde i fjor.
Skjermen er stor, skarp og byr på særdeles gode farger og sortnivå.
S III er lynrask både til surfing og spill, den spiller et hav av videoformater og har i tillegg "alt" av teknologi, inkludert støtte for store minnekort, avansert GPS-funksjon og NFC.
I tillegg byr den på god samtalekvalitet når man prater i telefonen, og kameraet tar både gode bilder og har høy skuddtakt, som kan være med på å sikre blinkskuddet.
At du får med 50GB gratis Dropbox-lagring er også velkomment.
Litt smårusk er det å finne, men stort sett gjelder våre innvendinger funksjoner som uansett ikke finnes hos konkurrentene.
Vi kommer med andre ord ikke unna en sekser på terningen til Samsung denne gangen heller.
Samsung Galaxy S III GT-i9300 16GB
| 1
|
202040
|
Nå kan du rive ost uten å ta neglene
Men funker det?
Det er mange som har et elsk-hat forhold til rivjernet sitt, og det er egentlig ikke så rart.
På den ene siden er det genialt at en dings kan raspe opp både gulrøtter, ost og citrusfrukter, men på en annnen side er det ikke like kjekt når det er fingertuppene dine som bidrar til at maten får ekstra krydder og aroma...
Er du lei av å ofre både hud, negler og DNA hver gang du skal ha råkost eller ost på pizzaen?
Da er kanskje rivjernet "Rotary Slice/Grater" noe for deg.
Apparatet husker sikkert mange fra gamle dager, også kjent som tiden før 1980.
Gir et nostalgisk tilbakeblikk
Rivjern-maskineriet har tre føtter som det står på, fire avtagbare skjæreskiver som kan skiftes ut, og et håndtak.
I stedet for å raspe gulroten rett opp og ned, som du vanligvis gjør, bruker du altså håndtaket til å sveive skjæreskiven rundt.
Første møtet med dette rivjernet foregår ofte slik:
"Åh, sånn hadde vi da jeg var liten.
Er den virkelig tilbake?" med jubel i stemmen.
Men det er når du først setter alt sammen og bruker produktet, at du skjønner hvorfor den har vært borte fra markedet en stund.
Her er kjøkkendingsen vi ikke vil ha
Er du enig?
Ikke akkurat praktisk
Ulempene er nemlig flere enn fordelene.
Blant annet er utstyret ekstremt klønete å sette sammen, i tillegg til at du må skjære opp alt før du kan raspe det i små biter.
Vi testet ut hvordan rivjernet funket på hard ost (manchego), hvitost, gulrot og potet.
Dårligst jobb gjorde potetskive-kutteren, mens det fungerte best med hard ost.
Uansett hva vi puttet i rivjernet, klarte det ikke å rive opp alt.
Her blir det mye svinn.
Det kjedeligste med det hele er vel egentlig at du får en stor oppvask, med mindre du elsker den slags.
Produktet får like vel pluss for at du sannsynligvis vil gå fra kjøkkenet med fingertuppene i behold, i motsetning til standardvarianten.
Men det er likevel generelt mye slit for liten effekt.
Her kan du se hvordan det gikk da vi testet produktet:
| 0
|
202041
|
Kjør Linux-programmer i Windows
Det er faktisk fullt mulig ved hjelp av KDE on Windows.
Men vær forberedt på at de krasjer.
Ofte.
Før du leser videre er det greit å gjøre oppmerksom på at dette ikke er noen forsinket aprilspøk.
Det er nemlig mulig å kjøre programmer som egentlig er laget for Linux, i Windows, hvis man av en eller annen grunn skulle ønske det.
Man må bare ha de rette verktøyene for å gjøre det.
Linux-brukere har en løsning kalt Wine, som gjør at de kan kjøre Windows-programmer, så hvorfor ikke?
Vi skynder oss samtidig med å legge til at KDE on Windows ikke er en løsning fri for komplikasjoner.
Den er fortsatt på eksperiment-stadiet, vil vi hevde, og du må derfor regne med en god del ustabiliteter dersom du skulle få lyst til å prøve den.
Litt info om KDE
Men hva er så KDE on Windows?
Dersom du er bevandret i Linux-verden, vil du vite at KDE er et såkalt skrivebordsmiljø for Linux.
Det er altså snakk om det grafiske grensesnittet du møter med programvinduer, startmeny og ikoner, og med på lasset følger en rekke spesialsydde programmer og konfigurasjonsverktøy.
KDE er et av de mest populære skrivebordsmiljøene til Linux, en annen du muligens har hørt om er Gnome.
Det finnes mange andre også, men disse er de to mest utbredte.
KDE on Windows er rett og slett et side-prosjekt som ble startet for å gjøre det mulig å kjøre KDE-programmer i Windows.
Mye bra
Hvorfor skulle man det, vil du kanskje spørre, og da svarer vi at det finnes mange gode programmer for KDE, som for eksempel multimediespilleren Amarok, kontorpakken Koffice, en rekke pedagogiske programmer, spill og mye mer.
Foreløpig er det bare noen av programmene som er tilgjengelig i Windows gjennom denne løsningen, men det dukker stadig opp nye.
Slik gjør du det
For å komme i gang, må du først laste ned og kjøre det lille programmet KDE-Installer, og følge instruksjonene.
Underveis vil du få spørsmål om hvor du vil laste ned programmene fra, og da er et godt tips å velge ftp.sunet.se, som er en rask server lokalisert i Sverige.
Husk at det fort dreier seg om noen hundre megabytes som må lastes ned.
Dersom du ønsker å fjerne eller legge til programmer senere, kjører du bare KDE-Installer en gang til.
Våre inntrykk
Vi lastet ned og installerte en rekke KDE-programmer på vår test-PC med norsk Windows Vista, både programmer merket "Stable" og "Unstable".
De fleste programmene startet, og kunne i sin enkleste form brukes.
Problemer oppstod imidlertid ofte så snart vi trykket på åpne/lagre eller prøvde noen av spesialfunksjonene.
De enkleste spillene og programmene fungerte imidlertid stort sett greit, men vi ser ikke de store poengene ved å bruke enkle Linux-programmer der det finnes et utall bedre løsninger for Windows, mange av dem også gratis.
Konklusjon
KDE on Windows har en lang vei å gå før det blir en løsning som kan anbefales.
Programutvalget er begrenset, og stabiliteten er for dårlig pr i dag.
Dersom du er Windows-bruker og ønsker å bli kjent med Linux, anbefaler vi heller å installere Ubuntu eller Linux Mint i en virtuell PC.
Du finner mer informasjon om KDE on Windows-prosjektet på windows.kde.org.
| 0
|
202042
|
Acer Aspire V5-122P
Touch-PC til nettbrett-pris.
Å kjøpe en tynn og lett bærbar med god berøringsskjerm har så langt vært en relativt dyr affære.
Med lanseringen av AMDs nye mobile APU-er (prosessor og grafikk på én brikke) er dette i ferd med å endre seg.
Helt ny innmat
Acer Aspire V5-122P er første PC basert på den helt nye A6-1450 APU-en fra AMD.
Ytelsesmessig skal den ifølge AMD ligge på nivå med Intels Pentium-prosessorer, det vil si grei ytelse til vanlige PC-oppgaver, men langt fra noe råskinn.
Den integrerte Radeon 8280G-grafikken skal imidlertid sørge for bedre 3D-ytelse enn Intel HD 3000/4000, lover AMD.
Om det stemmer i praksis, vil du snart få se.
IPS-skjerm
Maskinen er uansett en kompakt sak, en såkalt "ultrathin" med 11,6" berøringsfølsom IPS-skjerm med oppløsning på 1366 x 768 piksler.
Det er ikke veldig mange piksler, men med en såpass liten skjerm vil bildet likevel oppfattes som skarpt.
IPS-skjermer har også gode egenskaper med hensyn til fargegjengivelse, kontrast og ikke minst innsyn fra sidene.
Og det er virkelig en bra skjerm dette - med god respons på berøringer.
Skjermen kan legges nesten horisontalt, noe vi ser på som en fordel ved berøringsstyring.
Maskinen leveres ellers med 6 GB RAM og 500 GB harddisk, og et trecellers batteri som ifølge produsenten skal holde til rundt fem timer med lett, variert bruk.
Slank og lett
Tykkelsen er 2,12 centimeter og vekten er behagelige 1,38 kilo.
Innpakningen er i plast med en lakk som minner om børstet metall.
Det ser "ekte" ut, og selv om det er plast får vi en bra kvalitetsfølelse når vi tar i den.
Tastaturet er baklyst og fast og fint, og tastene er i full størrelse.
Det er behagelig i bruk.:
Pekeplaten har integrerte felter for venstre og høyreklikking, og fungerer greit, men ikke optimalt.
En ting er at klikkelyden er høy, verre er det at vi flere ganger har opplevd at musepekeren har stoppet ved dra&slipp;, dette problemet er knyttet til at to fingre berører platen samtidig.
Den gode nyheten er at du alltids kan bruke skjermberøring i stedet, noe man fort blir glad i.
Og berøringsfølsomheten og responsen er meget bra, se video under:
Alle tilkoblingen sitter på sidene, utvalget er riktig nok begrenset, men her finner du to USB-porter (en 3.0 og en 2.0), en minnekortleser for SD/SDHC/SDXC-kort, en kombinert minijack for mic/lyd ut, samt en VGA-utgang som krever en overgang (medfølger).
Her savner vi åpenbart en HDMI-utgang.
Slik er den i bruk
Prosessoren er en såkalt ULV-variant (ultra low voltage), og vi hadde derfor forventet at behovet for viftekjøling ville være minimalt.
I praksis opplevde vi at viften gikk mesteparten av tiden, men på et relativt behagelig nivå - lydmessig sett.
Vi vil ikke betegne PC-en som bråkete, men noe viftesus må påregnes.
Til vanlig bruk virker den relativt responsiv og fin til det meste av "vanlige oppgaver", som surfing, tekstbehandling, Spotify og bildevisning, men ikke alt går like smertefritt.
Noe av det den kan slite litt med er høyoppløst video, blant annet fra YouTube.
Vi har opplevd flere ganger at avspillingen av 1080P-videoer (full HD) har hakket i scener med mye bevegelse.
Vi hadde ikke forventet at det skulle være et issue sommeren 2013.
En titt på Windows Opplevelsesindeks viser også at prosessorytelsen og 2D-ytelsen kan være noe av forklaringen, her går skalaen fra 1,0 (svakest) til 9,9 (sterkest):
Prosessor: 4,2 Minne: 5,3 Grafikk: 3,9 Spillgrafikk:
5,8 Primær harddisk:
5,9
Mens grafikkens 3D-ytelse (spillgrafikk) viser et respektabelt resultat, byr maskinen på relativt beskjeden 2D-ytelse.
Det er sannsynligvis dette, sammen med noe svak prosessorytelse, som byr på utfordringer på høyoppløst video.
Passmark PerformanceTest 8.0 ble brukt til mer inngående ytelstester, og her er tallene vi fikk - krydret med våre kommentarer:
Prosessor: 1329 poeng.
Vi tok en titt på andre PC-er i samme prisklasse, og her ser du hvordan den måler seg mot prosessorene som sitter i disse:
Som vi ser yter den langt svakere enn de fleste, med unntak av Pentium 987 - som bygger på to år gammel Intel-arkitektur.
Denne prosessoren sitter i blant annet Asus sin rimeligste Vivobook med berøringsskjerm, som du nå finner i samme prisklasse.
2D/3D-grafikk: 125/251 poeng.
Til sammenligning ligger som regel den integrerte grafikken i Pentium/Core i3/i5 ULV-prosessorer mellom 300 og 400 på begge, og da snakker vi om Ivy Bridge-generasjonen som har vært på markedet ett år.
Dette er ikke spesielt lystig lesning for deg som vurderer denne PC-en til å jobbe med grafikkintensive oppgaver.
Til lett arbeid, inkludert bildevisning og video i 720P og lavere, funger det absolutt greit nok.
Harddisk Lese-/Skrivehastighet: 114/106 MB pr sekund.
Dette er et temmelig bra tall for å være en "ren" harddisk uten SSD-del.
I praksis kan du få mye bedre ytelse ved å benytte en (dyrere) SSD, men det er nok ikke her de største flaskehalsene ligger på denne PC-en.
Batteritid
Vi kjørte to batteritester.
Først lot vi maskinen stå urørt, bare koblet til trådløst nett, og ellers med standardinnstillinger med hensyn til lysstyrke og ytelse.
Da holdt batteriet i nesten fem timer før maskinen sluknet.
Deretter ladet vi batteriet fullt igjen, og kjørte samme videoklippet (720P) om og om igjen til batteriet gikk tomt.
Det tok ganske nøyaktig tre timer.
Ved variert bruk kan du forvente at batteriet vil holde i rundt fire timer.
Det er ikke veldig imponerende, men godkjent - maskinens størrelse, vekt og ikke minst prislapp tatt i betraktning.
Konklusjon
Vi hadde store forhåpninger foran møtet med nyeste generasjon strømsparende APU fra AMD, men må dessverre konstatere at Intel fortsatt har et solid forsprang.
Det virker som om AMD er minst ett år på etterskudd, noe som blant annet merkes gjennom den relativt beskjedne ytelsen og kjølebehovet.
For 4.000 kroner får du riktignok ikke mange PC-er med berøringsskjerm.
Men du finner i hvert fall én, som etter vår mening vil være et bedre valg - til tross for at den kom på markedet i fjor høst:
Asus Vivobook S200 med Core i3-prosessor, som byr på vesentlig bedre ytelse, en times lengre batteritid, flere tilkoblingsmuligheter - og til en lavere pris akkurat nå.
Størrelse og vekt er omtrent identisk.
Totalt sett vipper Acer Aspire V5 mellom en treer og en firer på terningen, vi lander til slutt på en treer, først og fremst på grunn av den begrensede ytelsen, men problemer med pekeplaten, viftesus og tilkoblingsmulighetene trekker også ned.
Men denne testen er langt fra noen slakt - maskinen funger nemlig bra til enkle oppgaver, og til Metro-apper er den ypperlig - blant annet takket være den gode skjermen.
Fra Acer får vi opplyst at en enklere utgave med A4-1200-prosessor også vil bli tilgjengelig, og denne vil få en veiledende prislapp på 3.390 kroner.
Dermed er prisen på en PC med IPS-berøringsskjerm kommet ned på nettbrett-nivå.
Men velger du den skal du ha meget enkle behov, mener vi.
Den nye V5-seien vil også inkludere modeller med 14" og 15,6" skjermer, både med og uten berøringsskjermer, også i full HD, naturlig nok til høyere priser.
Acer Aspire V5-122P-61456G50nss (NX.M91ED.004)
| 0
|
202043
|
TEST:Huawei S7 mediebrett
iPad-konkurransen vil bli hardere og hardere, men Huawei S7 er ikke den største utfordreren.
Nettbrett-markedet ble strengt tatt erklært dødt og begravet for ganske mange år siden, først og fremst fordi teknologien ikke var moden nok til å flytte Windows over fra en kraftig PC til en altfor svak miniatyrversjon, men også fordi folk flest, de som skal finansiere herligheten, ikke fikk de såkalte tablet-PCene til å passe inn noe sted.
Hva skulle de egentlig bruke den til?
Så gikk det noen år.
Så lanserte Apple iPhone, en mobiltelefon med den inntil da beste berøringsfølsomme skjermen noensinne, og noen år etter at en anselig kundegruppe hadde
Innholdsfortegnelse:iPad er målestokkenIrriterende skjermIkke veldig elegantKresent batteriHurtig på visse områderKonklusjon
iPad er målestokken
Hvis vi maser mye om iPad i denne testen er det altså fordi den per nå er den suverene markedslederen, og strengt tatt det eneste mediebrettet som har vist hvor bra det kan gjøres.
Steve Jobs ser til å ha løst nettbrettkoden, og plutselig har både kjente og ukjente produsenter fått hastverk med å få ut en utfordrer til det som enn så lenge er mediebrettkongen.
En av disse er kinesiske Huawei, et blodferskt merke her til lands, men som med sine rundt 90.000 ansatte bør ha muskler nok til å gi Apple motstand.
S7 er en av de første mediebrettene med Googles Android-operativsystem i bunnen.
Den kommer med nestsiste offisielle versjon (2.1), og har akkurat samme fordel for de mange som allerede sitter med en Android-mobil som iPad hadde for iPhone-brukere:
Du vet umiddelbart hvor alt befinner seg.
På utsiden er forskjellen mellom S7 og iPad vesensforskjellig.
For det første er den sju tommer store skjermen langt mindre enn de 9.7 tommene du finner på Apples brett, mens designet er langt mer ordinært.
Wow-faktoren er med andre ord ikke helt den samme.
Du finner blant annet også minnekortplass (micro-SD), hodetelefonutgang, USB-kontakt, og seks knapper på fronten, tre på hver side av skjermen, hvorav en også fungerer som et mini-scrollhjul for de som ikke ønsker å bruke den trykkfølsomme skjermen.
Men hvorfor skulle du ikke ønske å bruke skjermen?
Irriterende skjerm
Da er vi allerede ved et av hovedankepunktene med Huawei S7:
Den bruker gammeldags skjermteknologi, som gjør at du må trykke på menyene eller tastene for at den skal registrere valgene dine, ikke bare berøre den slik som på iPad, eller mobiltelefoner som HTC Desire eller iPhone.
Det gjør brukeropplevelsen langt dårligere enn den burde vært.
Avstanden mellom trykk- og berøringsfølsomme skjermer føles bare lenger og lenger, og førstnevnte gjør blant annet at en stadig vekk kommer borti uønskede menyer eller lenker, og at en nærmest må føre fingeren tydelig fra topp til bunn hvis en ønsker å scrolle nedover en nettside.
Pussig nok kan du også ringe med S7.
Det er en bonus i form av at du, vel, kan ringe, men en svakhet fordi du ser ut som David med Goliat-mobil hvis du skulle finne på å bruke funksjonen i all offentlighet uten headset.
Det fungerer, men vi mistenker at de fleste vil styre unna ringefunksjonen.
Ikke veldig elegant
Oppløsningen på skjermen er respektabel (800 x 480 piksler), men bildekvaliteten framstår som altfor blass når en ser direkte på bildet.
Vrir en ørlite på skjermen øker kontrastnivået noe, men det er fortsatt ikke mulig å bli blendet av skjermen, verken i konkret eller overført betydning.
Videoavspilling, som garantert er noe brukere av mediebrett er opptatt av, tar seg derimot godt ut, selv om vi opplevde ørlite hakking på filer med høy oppløsning.
Android-operativsystemet er langt fra så ensartet som deler av Apples iOS4, systemet du finner i blant annet iPad og iPhone, noe som er både dets styrke og dets svakhet.
Vi lastet ned en alternativ spiller for å forsøke å spille av mkv-formatet, og selv om spilleren aksepterer formatet, blir oppløsningen for høy.
Dermed må videoen(e) uansett konverteres enten ned i oppløsning, eller over til et annet, mer spiselig format.
Mediehåndteringen er ikke fullt så elegant på Android enn på iOS 4, et ganske vesentlig poeng på det som i praksis blir et underholdningssenter i miniatyr, men en får stort sett jobben gjort.
Det er som nevnt enklere å få spilt av et bredere utvalg video- og musikkformater på Android enn på iOS4, uten at det betyr at du simpelthen kan dumpe over hva som helst på enheten.
Sjansen for at det faktisk funker uten konvertering er dog større her enn på iPad.
Kresent batteri
Batteritiden er en av tingene som virkelig har imponert med iPad.
Produsentløfter er ofte like mye verdt som gårsdagens nyheter og fisken du glemte å pakke inn kvelden før, men der iPaden faktisk ligger på rundt 10 timer per lading, og dessuten ikke mister kraft særlig raskere selv når en ser video eller spiller, leverer S7 langt dårligere levetid per lading.
Dette kan nok ha sammenheng med at Android er et operativsystem som, som vi allerede har nevnt, stiller krav til at brukeren holder oversikten over hvilke program som fortsetter å jobbe i bakgrunnen, men det skyldes også at den er knyttet til GSM-nettet.
Vi vet at 3G-versjonen av iPad også får redusert batterilevetid så lenge den jobber mot 3G-nettet, men likevel er de rundt 3-4 timene vi har fått ut av S7 til sammenlikning beskjedne.
Tatt i betraktning at skjermen og enheten som sådan er markant mindre enn hos den ene store konkurrenten som per i dag finnes på det norske mediebrettmarkedet, hadde vi kanskje forventet at det skulle gjenspeiles bedre på vektskåla.
Slik er det ikke helt.
Huawei S7 veier nøyaktig et halvt kilo, eller 180 gram mindre enn iPad.
Det er forsåvidt merkbart, men ikke så merkbart som vi hadde håpet.
Hurtig på visse områder
Likevel ligger den bedre i hånda enn iPad, først og fremst fordi den er smalere.
Det er betraktelig enklere å skrive på S7, ettersom bredden er såpass smal at grepet blir mer naturlig.
Det vil si, når jeg skriver betraktelig er det en liten overdrivelse, for det S7 vinner i smalhet, taper den på den allerede nevnte motstanden fra skjermen.
Her finnes ikke multitouch, og her finnes altså ikke berøringsfølsom skjerm, bare trykkfølsom.
Dermed merker du tidlig at hurtigskriving ikke er noe alternativ.
S7 klarer ikke henge med, og du må tvinge deg selv til å skrive langsommere.
På andre områder er S7 imponerende hurtig.
Websurfing viser at Huaweis mediebrett har potensiale, for her står den ikke mye tilbake for Apple-brettet.
Ulempen med den trykkfølsomme skjermen gir seg utslag også her, blant annet ved at du feilklikker på lenker når du skal scrolle (fordi du, igjen, må være tydelig når du scroller).
Et annet irriterende moment tilhører hjemmeskjermen, som det ikke er mulig å orientere til portrettformat.
Den fungerer bare i liggende modus.
Dette er sannsynligvis en Android-begrensning - vi så samme fenomenet da vi holdt Dells Streak mobiltablet i hånda for noen uker siden -, og vil forhåpentligvis være historie hvis/når S7 får neste versjon av operativsystemet.
Konklusjon
Har du lest testen så langt blir du ikke overrasket over konklusjonen:
Her er det for mange ting å sette fingeren på til at S7 kan anbefales som ditt første mediebrett.
Skjermen blekner kraftig sammenliknet med iPad, og når Huawei i tillegg har valgt trykkfølsom teknologi, og ikke berøringsfølsom, så blir navigasjonen knotete og irriterende.
Norsk pris på iPad er foreløpig ikke kjent, men hvis vi skal bruke differansen mellom norsk og britisk pris på iPhone 4, som i skrivende stund er null kroner, kan vi anta at rimeligste 3G-versjon havner på rundt 5000 kroner.
Da blir differansen mellom S7 og iPad cirka 1500 kroner, og med store innvendinger mot blant annet skjermkvalitet, touchteknologien og batterilevetiden er ikke en viss hurtighet, minnekortplass og Android alene nok til å forsvare prisen.
Mediebrettkonkurransen kommer til å bli hardere og hardere, men foreløpig behøver ikke Apple miste nattesøvnen.
| 0
|
202045
|
Test:Microsoft LifeCam Studio
Bedre oppløsning enn dette trenger du ikke!
Webkameraer blir stadig bedre, både Logitech og Microsoft flytter grensene hele tiden.
Dessuten blir båndbredden høyere for mange brukere, slik at det er mulig å sende mer data.
Resultatet er bedre videokvalitet og større bruksglede.
Maskinkraft er også veldig viktig, for å sende video må dataene komprimeres, og det gjøres ikke i kameraet.
Det er prosessoren som må ta seg av dette, og for å få fullt utbytte av et godt videokamera trenger du all den prosessorkraften du kan få.
Bildekvalitet
Men selv om du ikke har verdens raskeste internettforbindelse, og heller ikke en lynrask 6-kjerners prosessor, så har et godt webkamera kvaliteter som du likevel kan ha glede av.
Oppløsning er ikke alt, det som er vel så viktig er at webkameraet fanger lyset og leverer et balansert bilde.
Dette avgjøres både av optikken og bildeprosesseringen, og det er her det nye webkameraet fra Microsoft stiller sterkest.
Kameraet
Kameraet minner om forgjengeren Microsofts LifeCam Cinema, som vi testet i oktober 2009.
Det er flere viktige forskjeller:
- selve kamerahuset er større - ledningen kommer ikke ut av huset, men av foten - det er en gjengeinnsats i foten, så kameraet kan enkelt festes på vanlige kamerastativer
Ellers kobles kameraet til med USB, og det følger med installasjons-CD.
Programvaren ligger ikke på denne, men lastes ned fra nett.
Dermed er du garantert å få den nyeste versjonen.
Styreprogrammet er det samme, og effektene de samme som fulgte med LifeCam HD-5000 webkameraet vi testet i mai 2010.
Forskjellen
Forskjellen er at Lifecam Studio leverer et mye større utsnitt, her snakker vi om skikkelig vidvinkel!
HD og HD fru Ballmer ...
Styreprogrammet som følger med lar deg ikke ta opp video i høyere oppløsning enn 720p.
Du kan derimot ta stillbilder i full HD 1080p.
Med annen programvare kan du ta opp i full HD, men det krever en raskere maskin enn vår gamle Q6600 fire-kjerners.
Vi prøvde i Sony Vegas, men frameraten ble på beskjedne 7,5 fps med mange frames som ble droppet.
I chatteprogrammer får du heller ikke mer enn 720p, men du skal som nevnt innledningsvis ha både meget rask maskin og rask internettforbindelse for å kunne levere dette.
Konklusjon
HD eller ikke, kameraet leverer et meget bra bilde, med noe mer beskjeden oppløsning enn skryteversjonen.
Ønsker du vidvinkel leverer dette webkameraet meget bra!
Microsoft LifeCam Studio
| 1
|
202047
|
Vi har kjørt oppgraderte Nissan Leaf
OSLO (DinSide Motor):
Vi har vært på internasjonal presselansering av nye Leaf.
Nissan Leaf er bilen som virkelig har fått fart på elbilsalget globalt, selv om det i de aller fleste markeder fortsatt er høyst marginalt.
Modellen er blitt solgt i over 50.000 eksemplarer siden den ble lansert i 2011 og av disse har cirka 4.000 havnet på norske veier - da regner vi med parallell-importen, som ligger på cirka 10 prosent.
På bilutstillingen i Genève viste Nissan frem den forbedrede utgaven av Nissan Leaf.
Nå har vi kjørt den på norsk jord, og vi kan bekrefte at forbedringene er reelle.
Bilverdenen har endret seg bare på den korte tiden som har gått siden forrige generasjon Nissan Leaf ble lansert.
Her i Norge er elbilen i mye større grad blitt "normalisert", og har blitt en mye mer integrert del av trafikkbildet enn tidligere.
Kjempefordeler
Årsakene er kjent fra tidligere (les om elbilenes fantastiske fordeler her!), og mange av de tilreisende utenlandske journalistene som kom til Oslo for presentasjonen av oppgraderte Leaf, ble synlig imponert (De ble mindre imponert over all skitten som flyter over alt i byen).
Spesielt var det selvsagt attraktivt å feie forbi morgenrush-køene i kollektivfeltet - fullt lovlig.
Oslo, elbilhovedstad i Europa
Så mens presentasjonen av nyheten Nissan Leaf, den første femseters "Golf-klasse" fullelektriske bilen, i sin tid fant sted utenfor Lisboa i Portugal, er det i disse dager Oslo som har æren av å organisere europalanseringen av oppfølgeren.
Og det er mye å se på:
Det dreier seg nemlig om en til dels betydelig oppgradert bil, med bakgrunn i tilbakemeldinger fra eierne av første generasjon, samt analyser av dataene samlet inn om Leaf-førernes bruksmønster i praksis, gjennom det dedikerte telematikksystemet CarWings.
Det er dette systemet som gir brukeren mulighet til å fjernstyre oppvarming og lading av bilen via smarttelefon eller PC.
Det logger også informasjon om lading, bruksmønstre og hvor langt det kjøres.
Slik har over 100 forbedringer blitt tilført bilen, med stort og smått slik som forbedret varmeapparat, bedre sittestilling, større bagasjerom, opplyst ladeport for nattlading - og så videre.
Europeisk Nissan
En første nyhet med denne bilen er at produksjonen av versjonen som selges i Europa er blitt flyttet til Sunderland i Storbritannia.
Produksjonen der er allerede i gang og med den gjør også Nissan en rekke mindre, men i sum ganske betydelige forbedringer.
Variabelt utstyrsnivå
Nytt er også at Leaf nå vil kunne leveres i tre utstyrsnivåer.
Navnene vil Nissan-kjennere dra kjensel på: Visia, Acenta og Tekna.
Acenta tilsvarer sånn omtrent nivået på dagens Leaf, mens Visia er en litt mer spartansk utgave som blant annet har stålfelger (16-toms) med hjulkapsler.
Tekna er en mer luksuriøs versjon, og kan blant annet skilte med 17-toms aluminiumsfelger, skinninteriør, LED-hovedlys og Bose lydsystem.
Eksteriørbilder:
Lengre rekkevidde og bedre varmeapparat
Nissan gjennomfører mye av den samme oppgraderingen av motor og batteripakke som nylig ble gjort for modellene som produseres i Japan og USA.
Tidligere var offisiell rekkevidde 175 kilometer - den er nå økt til 199.
I praksis betyr dette at kjøpere av den nye vil kunne regne med å få oppimot et par mil mer ut av et fulladet bil i forhold til den utgående.
Det som antakelig vil ha størst innflytelse på rekkevidden under norske forhold, er det nye og forbedrede varmeapparatet.
Nissan har nemlig utstyrt nye Leaf med varmepumpe, noe som vil gi en merkbar reduksjon i strømforbruket til oppvarming.
Vi fikk til en viss grad testet ut dette selv i løpet av testdagen, med kjøring i april-vinterværet og rundt 0 grader.
Raskere lading og bedre garanti på batteriet
Den oppgraderte Leaf vil også kunne utstyres med en sterkere ombordlader, som vil muliggjøre lading på 6,6 kilowatt.
Den raskere ladingen betinger at man har tilgang til et 32-ampères ladepunkt.
Med dedikert ladeutstyr vil et nesten tomt batteri kunne bortimot fullades på cirka fire timer.
Nissan Europa vil nå også gi utvidet garanti på batteripakken.
Denne gjelder 5 år eller 100.000 kilometer og i tillegg gis en garanti mot svekket batterikapasitet under 70 prosent i garantiperioden.
Merk deg at Nissan visstnok vurderer å gi den utvidede garantien tilbakevirkende kraft for tidligere solgte biler i Europa, noe som eventuelt vil bekreftes i løpet av de neste månedene.
Mer praktisk
Endringene kommer også livet ombord til gode.
Ved å flytte lader/inverter fra hekken til motorrommet har man fjernet hinderet som tidligere lå i fremkant av bagasjerommet, hvilket gjør at bagasjerommet nå er på høyde med det man finner i andre biler i kompaktklassen (370 liter).
Spesielt praktisk i utformingen er den imidlertid fortsatt ikke.
Av andre endringer kan nevnes at setene foran har fått ny utforming og gir bedre støtte enn tidligere.
De gir også bedre benplass for passasjerer bak.
Denne er for øvrig helt OK for bilklassen.
Interiøret kan ellers fås i "normaliserte", mørke farger og setetrekket er endret som standard - ikke lenger basert på 30 prosent resirkulerte plastflasker, men på 100 prosent resirkulerte sukkerrør (!)
Overveiende god kjøreopplevelse
Så til kjøreopplevelsen.
Her er det ikke så mye å legge til, men det slo oss igjen i hvor stor grad dette er som en "normal" (i betydningen mer tradisjonell) bil å kjøre.
Enda mer enn tidligere, synes vi nå, med de noe skjerpede kjøreegenskapene kombinert med lavt støynivå og god fjæringskomfort.
Elmotoren gir nok krefter til utmerket og fra start ganske kvikk fremdrift - 0 til 100 tar 11,5 sekunder, tilsvarende en bil med forbrenningsmotor med tilsvarende maksimal effekt mens 0 til 50 går unna raskere enn for konkurrentene.
Å holde følge med trafikken på motorveien byr heller ikke på problemer og vi opplevde ikke at rekkevidden ble dramatisk forringet ved å holde 100 kilometer i timen.
Kjøring i rykk og napp er det uansett lurt å unngå.
For vår del, med variert kjøring, hadde vi ifølge displayet et forbruk på mellom 1,7 og 1,8 kilowatt per mil.
Et offer for sin egen suksess:
En femmer
Det vil nok overraske noen at Leaf i dag får terningkast fem, mens den mindre fullendte første generasjon fikk karakteren seks da den ble prøvekjørt.
Det er et valg vi selvsagt står inne for, men som også må forklares:
Da vi testet forrige generasjon var den nemlig i en nisjekategori.
Elbilene på den tiden var ikke spesielt modne, og selv om Mitsubishi i-MiEV og søskenbilene Peugeot i-On og Citroën C-Zero fremsto som det suverent beste produktet, kom Leaf som et brak og fornyet hele kategorien.
Ja, den slo faktisk konkurrentene ettertrykkelig og ble kåret til tidenes beste elbil beregnet på et bredt publikum.
Sekseren var altså fortjent.
Men nå har elbilene blitt voksne
I dag kan man imidlertid anse den som en direkte konkurrent mot de bensin- og dieseldrevne alternativene, ja den er faktisk en fullverdig kompaktbil i konkurranse med VW Golf, Ford Focus, og Hyundai i30 med flere.
Siden Leaf ble lansert første gang er standarden i klassen blitt ytterligere hevet.
Vårt terningkast reflekterer derfor den paradigme-endring som har funnet sted.
Noen langtursbil blir ikke Leaf før et nettverk med hurtigladestasjoner blir tilgjengelig, og sånn sett er terningkast fem en meget god score, for konkurransen i kompaktklassen er blitt markant tøffere bare de siste par årene.
Konklusjon:
Vellykket!
Totalt sett er det klart at den fornyede Leaf i enda større grad svarer til kundenes behov - og det uten å medføre noen vesentlig økt økonomisk belastning.
Kan man leve med begrensningene som har med avhengigheten av jevnlig opplading med fortsatt relativt sett kort rekkevidde mellom hver, vil man, mer enn tidligere, finne stort sett bare fordeler ved å kjøpe en Leaf.
En vellykket og velkommen midtlivsoppdatering, altså!
Fornyet Nissan Leaf kommer i salg i Norge i løpet av juni.
| 1
|
202049
|
D-Link DIR-865L
D-Links toppmodell på testbenken.
Vi har allerede testet et par andre rutere som støtter den nye 802.11ac standarden, som parkerer alt annet av trådløst utstyr.
Nå er det D-Link sin tur, med modellen DIR-865L.
Faktisk har vi allerede presentert den i en sammenligning med Asus og Buffalo sine rutere i samme klasse, hvor vi målte hva de klarer å prestere som nettverksbroer.
En slik test viser bare en side av ruteren, det er ikke vanlig at folk bruker to trådløse rutere for å etablere en forbindelse mellom to områder.
Men slik får man likevel testet toppytelsen.
Viktige forskjeller?
Vi tester ytelsen med overføring av en ikke-komprimerbar videofil på 100 MB.
I "gamle dager" tok det opptil flere minutter å overfør denne når man hadde dårlig dekning på det trådløse hjemmenettet med de gamle standardene 802.11b/g
Med kurant ruter og god dekning og dagens 802.11n tar en slik overføring vanligvis mellom 20 og 30 sekunder.
Med en topp ruter og tilsvarende topp trådløst med tre antenner på bærbar, er overføringen i mål på 8-9 sekunder.
Med 802.11ac er vi nede i 3-5 sekunder med de tre ruterne vi har testet.
Da blir forskjellen mellom den beste og den "dårligste" bare 2 sekunder.
Jo raskere utstyret blir, jo mindre blir forskjellene og dyrere blir løsningene.
D-Link DIR-865L
D-Link har valgt å lage sin ac-ruter som en høy, stående boks i blank, sort plast, uten eksterne antenner.
Den skal altså ikke legges ned, det er til og med merkelapper over skruene i foten, som sier at garantien ikke gjelder om disse fjernes og man tar av foten.
Utseende er nøytralt og trekker ikke til seg oppmerksomhet.
En ruter er jo ingen pyntegjenstand, den skal i utgangspunktet bare fungere.
Samtidig må den ikke gjemmes bort, da vil den fungere vesentlig dårligere.
Tilkoblingene er de vanlige, med 4 LAN-porter til kablet nettverk, 1 WAN-port til internett og 1 USB-port til lokal lagringsenhet.
I tillegg er det kontakt for strømforsyning, av/på bryter og åpning til reset-bryteren.
Installasjon
Som andre moderne rutere er det ikke nødvendig å installere eller kjøre programvare fra CD for å få en ruter opp å kjøre.
Du kobler den til, slår på strøm, så starter du nettleseren.
Etter en liten stund presenterer nettsiden til ruteren seg, og du kan starte veiviseren.
Hvis du bare skal ha nettilgang og trådløst nett er det bare tre vinduer du må forholde deg til.
Du skriver inn brukernavn og passord, og navn på det trådløse nettet.
Etter at denne informasjonen er på plass er ruteren klar til bruk.
Ruteren har også alle de avanserte egenskapene man kan komme til å trenge, hvis man er en entusiast eller krevende bruker som vil fintrimme nettverksløsningene.
Ytelse
Vi fikk meget god ytelse i stua to etasjer ned fra hemsen der ruteren står, både på 2,4 og 5 GHz.
I kjelleren var 2,4 GHz overlegen, her var 5 GHz på grensen av det brukbare.
Det er naturlig at 5 GHz har dårligere rekkevidde, men her har andre rutere prestert vesentlig bedre.
Men 2,4 GHz forbindelsen er god.
Sky-tjenester
D-Link har også tjenestetilbudene mydlink og SharePort Mobile som gir deg mulighet for blant annet å fjernbetjene ruteren over internett fra en mobil eller annen PC og få tilgang til lokal lagring via nettet.
Disse tjenestene fra D-Link og tilsvarende fra andre ruterprodusenter kommer vi tilbake til i en senere artikkel.
Konklusjon
D-link DIR-865L er en meget rask ruter, med et diskret utseende og god brukervennlighet.
Den gir svært god hastighet og rekkevidde på vanlig 802.11n på 2,4 GHz, men rekkevidden er ikke den beste på 5 GHz.
Ytelsen med 2 stk 802.11ac som nettverksbro kan du se i vår sammenligningstest her.
D-Link DIR-865L
| 1
|
202050
|
Live!Cam Connect HD
Webkamera med innebygd bildekomprimering - løser det problemet med lav båndbredde?
Webkamera kan være både moro, hyggelig og interessant, men et vanlig problem er hakking, pikselering og svært ujevn bildekvalitet.
Grunnen til dette er at videosignalet fra kameraet leverer en svært heftig datastrøm, og at PC-en derfor må håndtere mye data for å kunne sende ut et noenlunde transportabelt signal.
At de fleste sitter med asymmetriske linjer, hvor hastigheten ut bare er en brøkdel av hastigheten inn, gjør det ekstra vanskelig.
Hva er løsningen?
Live!
Cam Connect HD - med kompresjon i kameraet
Selve kameraet ser svært så uskyldig ut, det er lite og lett og har en svært enkel, men fleksibel festemekanisme.
Denne er nærmest bare et hengsel pluss at selve kameraet kan justeres litt opp og ned.
Det er enkelt, men tilstrekkelig.
Ved hjelp av litt tape kan du feste det skikkelig, hvis det skulle være nødvendig.
Linsen er spesiell, i følge Creative har den en flytende krystall-basert løsning som gir fullstendig støyfri autofokus.
Mekaniske løsninger gir ofte ulyder inn i mikrofonen som sitter like ved.
Oppløsningen er HD 720p og det smarteste av alt:
Den har H.264 komprimering i maskinvare i selve kameraet!
Installasjon
Selve kameraet er bare å plugge inn i en USB-port, det trengs ingen ekstra drivere i Windows 7 eller nyeste MacOS.
Så kan du starte Skype, Messenger eller annet chatteprogram, og kameraet blir oppdaget og kan tas i bruk med det samme.
Det følger også med en CD med programvare, og her finner vi den vanlige varianten med mulighet for å ta bilde og video, samt bruke avatarer som følger med ansiktsbevegelsene dine.
Bare tull og tøys, men moro for unga.
Vi hadde forøvrig problemer med å installere denne programvaren på to av våre testPC-er med Windows 7, på den eldste - vår hjemmePC - fungerte det helt uproblematisk.
På vår nyeste IvyBridge PC bare plugget vi inn kameraet uten å installere noe, og det fungerer utmerket.
På de to problemmaskinene fikk vi ikke en gang startet kameraet etter å ha installert programvaren.
I bruk
Vår internettlinje hjemme er lusne saker, med usle 401 Kbit/s opplasting og 3,77 Mbit nedlasting.
Derfor blir bildet fra vanlige webkamera tilsvarende elendig.
Men med dette kameraet ble det en helt annen verden.
Vi testet både mot DinSides redaksjonslokaler hvor vi har rundt 80 Mbit tilgjengelig i begge retninger og mot våre venner og familie som har varierende hastigheter, men langt høyere enn vår.
Vi svitsjet mellom et vanlig webkamera og Live!
Cam Connect HD og forskjellen var latterlig stor.
Fra lurvete, hakkete bilder med det vanlige webkameraet til klare, jevntflytende bilder med Live!
Cam Connect HD.
Konklusjon
Selve kameraet løser båndbreddeproblemet ytterst elegant og gir utmerket bildestrøm selv på en langsom nettlinje.
Men programvaren er i større grad et risikoprosjekt.
Heldigvis er den ikke nødvendig for å ha stor nytte og glede av kameraet.
| 1
|
202051
|
Nokia 5800 XpressMusic
TEST:
Svært mye mobil for pengene.
Vårt støstermagasin, ITavisen, har publisert en test av Nokia XpressMusic 5800.
Her er utdrag fra testen:
Sammenligningen med iPhone er ikke til å unngå - med 5800 XpressMusic prøver Nokia delvis å gjøre innhogg i det samme markedet som iPhone, der kundene både er musikkinteresserte og stilbevisste.
Forskjellen er at 5800 er en mer funksjonell mobil enn iPhone, at den koster mindre og at den følgelig føles litt billigere.
Nokia 5800 XpressMusic har nemlig nesten alt.
Det er en fullt utstyrt smarttelefon med flotte multimediafunksjoner, og den er samtidig rask, enkel å bruke og effektiv.
På papiret er det virkelig lite å utsette på den.
Konstruksjonsmessig er den nokså klumpete.
Den er laget utelukkende i plast, og selv om den føles fysisk solid, utstråler den ikke akkurat noe eksklusiv følelse.
Det er en ungdomstelefon, uten tvil, men uten at det går på bekostning av mulighetene.
Blant annet har telefonen fullverdig internett-tilgang, både via super-3G og WLAN, nettleseren støtter Flash, og du kan også laste ned tredjepartsprogrammer; deriblant støtte for Exchange.
Telefonen er videre utstyrt med GPS og 3,2Mp-kamera med blits og støtte for levende video.
Skjermen er riktignok ikke verdens største (3,2 tommer), men den har en oppløsning på superskarpe 640x360 piksler, noe som virkelig synes.
Det er fint nok når man blar gjennom vanlige ikoner og menyer, men skjermen kommer virkelig til sin rett når vi ser på bilder eller spesielt video.
Kvaliteten og fargegjengivelsen er meget god.
Betjeningen av telefonen foregår ved å trykke med fingeren direkte på skjermen, men visse operasjoner, som å klikke på internettlenker, for eksempel, kan kreve mer presisjon.
Derfor følger det også mer en pekepenn du kan trykke med (den skyves inn i telefonen på undersiden).
Nokia-brukere vil umiddelbart kjenne seg igjen i menyene, og telefonen bruker den nye versjonen av Symbian - S60.
Skrive kan gjøres på flere måter; både med et lite tastatur, som dukker opp nederst på skjermen, og som strengt tatt krever at du bruker pekepennen, et stort tastatur, som innebærer at du holder telefonen horisontalt, samt skriftgjenkjenning.
Vi lar oss imponerte av lydkvaliteten på den innebygde musikkspilleren; også når du bruker telefonens høyttaler.
XpressMusic 5800 har også "vanlig" 3,5mm-plugg slik at du kan bruke egne hodetelefoner.
Med på kjøpet får du også ett års tilgang på Nokias musikkbutikk der du kan høre så mye musikk du vil, men dette er foreløpig ikke tilgjengelig i Norge.
| 1
|
202052
|
Nokia 9300i
Nokia har endelig oppgradert Nokia 9300i med trådløst nett.
Men man kan lure på om de har testet mobilen før den ble sendt ut.
Det har i hvert fall vi gjort.
For et drøyt år siden testet vi Nokia 9300.
En telefon som i prinsippet var genial, med sine enorme muligheter og fine størrelse.
Men noen få svakheter gjorde at den ikke klarte å nå helt til topps i vår test.
Så annonserte Nokia for noen måneder tilbake at oppfølgeren skulle komme.
Nokia 9300i ville blant annet bli oppgradert med trådløst nett, noe vi savnet på den forrige versjonen.
Vi har derfor gått og gledet oss til denne mobilen skulle dukke opp på pulten, for vi hadde tro på at dette kunne bli en telefon vi hadde lyst til å bruke i noen måneder fremover.
Men igjen har Nokia skuffet.
For det kan virke som om Nokia ikke tester mobilene sine før de sendes ut.
Ubrukelig på nett
Den viktigste nye funksjonen i Nokia 9300i er nemlig mer eller mindre ubrukelig.
For selv om tilkoblingen til trådløst nett er både enkel og grei er selve nettopplevelsen ubrukelig.
Riktignok virker overføring av mail og enkle vedlegg ganske greit, men det er når man tester nettleseren at man virkelig skjønner hvilke problemer denne mobilen har.
Vi testet nemlig VG Nett via nettleseren på 9300i og det tar i overkant av fem minutter å laste ned forsiden.
Nå skal vi innrømme at forsiden til VG Nett ikke er blant de enkleste sidene der ute, med en samlet datamengde på over én megabyte.
Allikevel tok dette altfor lang tid og tanken om at man rekker å gå til nærmeste kiosk for å kjøpe VG før forsiden er lastet ned på 9300i var ganske dominerende.
For å sikre at dette ikke hadde noe med det aktuelle trådløse nettet å gjøre har vi testet dette på fem forskjellige trådløse nett, som samtidig er testet med bærbar PC (samme siden lastet ned omtrent ett sekund.
I alle fem tilfellene var resultatet det samme.
Noen mangler
Vi må også si at vi er litt skuffet over at Nokia 9300i ikke er utstyrt med 3G-støtte.
Denne modellen er tross alt giret inn mot datakommunikasjon.
Riktignok har den EDGE innebygd, men for en toppmodell burde 3G vært standard.
Men som vi har nevnt har den jo problem med nettopplevelsen, så hvorvidt det hadde vært noe vits med 3G kan jo diskuteres.
Når vi snakker om mangler må man vel også nevne at denne modellen heller ikke har kamera.
Dette er imidlertid ikke noe stort problem da denne mobilen ikke er noen multimediemobil.
Den er også først og fremst beregnet på forretningsbrukeren, som i mange tilfeller ikke er interessert i kamera, også av hensyn til industrispionasje.
Gamle problemer
Nokia 9300i sliter også med noen av de samme problemene som forløperen slet med.
Operativsystemet Series 80 er tregt, i likhet med de aller fleste av de avanserte mobiltelefonene til Nokia.
Vi hadde håpet at Nokia hadde tatt et grep eller to her, men nei da.
Man blir riktignok fort vant til å vente noen sekunder her og der, men nå bør virkelig finnene fikse opp i disse hastighetsproblemene.
Overraskende nok sliter den også med noen problemer med synkroniseringen.
Vi får opp uregelmessige og uforståelige feilmeldinger på telefonen ved synkronisering.
Disse feilmeldingene ser ikke ut til å påvirke telefonen i noen særlig grad, men man føler seg uansett litt utrygg på hvordan mobilen vil holde i lengden.
Ikke bare elendighet
Nå virker det som om Nokia 9300i er en helt elendig mobiltelefon, men det er det utvilsomt ikke.
Forløperen ble en av storselgerne blant forretningsfolkene i fjor, mye på grunn av den klarte å kombinere et stilig design, med imponerende funksjonalitet og et fullstendig QWERTY-tastatur.
Det samme gjelder enda.
Man har blant annet veldig gode Office-muligheter med denne mobilen, med regneark, tekstbehandler og presentasjonsverktøy.
I tillegg er den utstyrt med en rekke nyttige ekstraprogrammer, som Hotspot Finder (finner trådløse nettverk) og Mobile IP Controller (sikrer overføring via raskeste tilgjengelig nettverk).
Allikevel er det kanskje basisfunksjonene som e-post, kalender og kontakter som gjør denne mobilen så bra.
Nokia 9300i er også utstyrt med det man trenger av MP3-spiller og videospiller, slik at man får noe multimediebruk ut av den.
Den er også utstyrt med minnekort, i tillegg til 80 megabyte internminne.
Ikke oppgrader
Alle disse positive trekkene gjør at denne mobilen sikkert kommer til å bli en storselger på lik linje med forløperen.
Vi vil imidlertid ikke anbefale denne mobilen.
Noe av det eneste som er fordelen med denne modellen er støtten for trådløst nett, men vi har jo allerede gått i detalj på hvor elendig denne støtten er.
I prinsippet er som sagt Nokia 9300i en genial telefon, men den skuffer veldig på visse områder.
Derfor er det kanskje på tide at Nokia oppgraderer sin testavdeling, for de kan da ikke selv mene at brukeropplevelsen er bra.
Som forretningsbruker ville jeg helt klart ventet på at Nokia får sendt sin E-serie ut i butikkene.
Her kommer det nemlig tre nye mobiltelefoner som er optimalisert for slik bruk og som (ut fra den begrensede titten vi har fått) ser ut til å gjøre flere av oppgavene langt bedre enn det 9300i klarer.
| 0
|
202054
|
iRig MIDI
Kan iPhone bli ditt nye piano?
Eller annet instrument?
Vi har tidligere skrevet om iPhone som "ordentlig" musikkverktøy, som man faktisk kan spille på fra et MIDI-keyboard.
I den første artikkelen skrev vi generelt om to samplebaserte løsninger, SampleTank for iOS og bs-16i, artikkelen finner du her.
I den neste artikkelen testet vi SampleTank på iPad, med Apples Camera Connection Kit og et M-Audio MIDI interface koblet til forskjellige MIDI-instrumenter.
Artikkelen finner du her.
Men iPhone fikk vi ikke testet, fordi Camera Connection kit av en eller annen grunn ikke fungerer på iPhone, selv om det er samme støtte for MIDI i iOS - operativsystemet som brukes både i i iPhone og iPad.
Derfor må man ha et eget MIDI-interface til iPhone for å spille på den direkte fra et "ordentlig" instrument.
iRig MIDI
MIDI-interface til iPhone testet vi allerede sommeren 2010, men generell støtte i selve operativsystemet kom ikke før i november 2010, med iOS 4.2.
I dag finnes det flere MIDI-interfaces å velge mellom, vi har testet iRig MIDI fra IK Multimedia.
Dette støtter selvsagt CoreMIDI som nå er standarden alle følger på iOS-enheter.
iRig MIDI er naturlig nok ikke store sakene, siden det skal passe sammen med iPhone, men da er det ikke plass til MIDI-kontakter som er mye større enn tykkelsen på interfacet.
Problemet løses ganske enkelt ved at MIDI-kablene som følger med har en 2,5 millimeters stereo plugg i den enden som skal inn i iRig MIDI og en vanlig MIDI-plugg i den enden som skal inn i instrumentet som sender MIDI-signaler.
Det er tre standard MIDI-tilkoblinger: IN, OUT og THRU, men det følger bare med to kabler.
I praksis er dette tilstrekkelig og vel så det.
De fleste klarer seg med en kabel til iPhone fra MIDI-instrumentet.
Den andre kan brukes når man vil bruke iPhone som kontrollflate til å styre en annen lydmodul, et program på en PC/Mac eller annet MIDI-utstyr.
iRig MIDI kobles til dokkingporten, dermed blokkeres også muligheten for å bruke ladekabelen under bruk.
Men iRig har en mikro-USB-kontakt på siden som kobles til laderen med USB, så det problemet er tatt hånd om.
I praksis er det sjelden man trenger å bruke denne tilkoblingen under bruk.
Strømforbruket under lydavspilling er langt lavere enn når du ser video eller kjører spill på iPhone.
Programvare
Første gangen du kobler til iRig MIDI får du beskjed om at enheten trenger programvare for å kunne brukes.
Denne programvaren består av driver og et enkelt MIDI-opptaksprogram som lastes ned fra AppStore når du trykker OK.
Driveren gjør at iRig MIDI kommuniserer med CoreMIDI i iOS og dermed mot alle CoreMIDI musikkprogrammer.
Hvis du vil vite mer om CoreMIDI og hvilke utfordringer som ligger i programmering av apps kan du lese om dette i denne artikkelen.
Fordelen med et dedikert MIDI-interface
Mange har støtt på forskjellige problemer når de bruker Camera Connection Kit på en iPad 2 og kobler til utstyr som sender MIDI via USB.
Mye slikt utstyr er ikke kompatibelt, de krever drivere for å fungere, og driverne for iOS finnes ikke.
Annet utstyr trekker mer strøm fra USB-kontakten enn det som er tilgjengelig, og vil derfor ikke fungere.
Tilkobling via en USB
HUB med egen strømforsyning kan løse det problemet, men da blir det mye kabler, strømforsyninger og bokser.
MIDI er 30 år gammelt og en moden standard som alltid fungerer.
Et dedikert MIDI-interface vil alltid fungere med alle MIDI-instrumenter, det er ingen ting å sette opp og det bare virker.
iRig MIDI i praksis
Enklere kan det ikke gjøres.
Du plugger det i iPhone eller iPad - så virker det.
Du starter en musikk-App, hvis det er første gang må du antagelig velge i oppsettet at appen skal motta MIDI fra CoreMIDI, deretter vil appen huske dette i framtiden.
Så er det bare å begynne å spille.
SampleTank på iPhone
Da vi testet SampleTank på iPad ble vi positivt overrasket over både lydkvalitet og spillbarhet.
Også Apples GarageBand har en del gode lyder, men programmet er mer lagt opp som hjemmestudio, ikke som lydmodul med enkel betjening og raskt skifte mellom lyder.
Noe av det viktigste for spillbarheten er forsinkelsen mellom anslag og lyd, som skal være minimal.
Sansene våre tolererer fint 10 millisekunders forsinkelse, men blir det mye mer virker det seigt å spille.
iOS er designet for rask respons på alle måter, all betjening skal oppleves som fysisk, at vi berører noe som oppfører seg som noe virkelig.
Dette er spesielt viktig i spill og musikk, og vi har ikke blitt skuffet.
Men det er begrensninger i prosessorkraft, så det er ikke uendelig polyfoni - aom betyr antall toner som kan spilles samtidig.
På moderne Mac-er og PC-er er det ikke praktiske grenser for hvor mange samtidige toner man kan spille, vi snakker om hundrevis.
Men i GarageBand for iOS er f.eks. piano begrenset til 10 stemmer.
Spiller du mange toner med pedalen nede blir den første tonen avbrutt når du spiller den ellevte.
På SampleTank er det 16 stemmer som kan klinge samtidig, og det fungerer langt bedre, spesielt på piano med pedalbruk.
Siden iPad 2 har langt kraftigere A5 dobbeltkjerneprosessor var vi spent på hvorda iPhone 4 med sin A4 presterte.
Det skulle vise seg at det var ingen forskjell i praksis.
iPhone 4 var akkurat like spillbar som iPad!
Egner iPhone seg som musikkinstriment?
Hva som fungerer musikalsk er fullstendig avhengig av sammenhengen.
Lydene som ligger i programmene er derfor mer eller mindre forseggjort både ut fra forventninger og musikalsk funksjon.
Piano vet de fleste hvordan lyder, derfor nytter det ikke å "lure" folk med dårlige pianolyder.
Andre lyder er ikke så krevende, som trommer, bass, synther og etniske slaginstrumenter.
Blåse- og strykeinstrumenter låter uansett mer eller mindre komisk, siden det er mer enn vrient å kontrollere lyden slik som man kan gjøre med et ordentlig instrument.
Dette er fordi slike instrumenter har en tettere og mer kompleks kobling til kroppen sammenlignet med tangenter og fingertupper.
Med dette som bakgrunn er det naturlig å legge vekt på de lydene som faller mest naturlig å spille fra tangenter, og piano, orgel og andre tangentinstrumenter ligger derfor øverst på lista over de vellykkede instrumentlydene både i SampleTank og GarageBand.
Andre instrumenter er også høyst brukbare, som bass og trommer og noen av gitarlydene, hvis de blir spilt fornuftig.
Konklusjon
Med iRig MIDI åpner det seg enda flere muligheter for bruk av iPhone (og iPad) som musikalsk verktøy, både som lydmodul og hjemmestudio.
Det er like enkelt i bruk som alt annet MIDI-utstyr og i kombinasjon med lettbetjente og rimelige apper ser vi begynnelsen på en helt ny æra av musikkutstyr.
Vi har allerede brukt dette til pianolyder på et par spillejobber, og det ser skummelt ut for vår MacBook Pro som framtidig reisefølge når iPhone eller iPad gjør jobben like bra.
iRig MIDI får du kjøpt i de fleste musikkforretninger og Apple Store.
| 1
|
202058
|
Apple iPad 3
Nye iPad har knivskarp skjerm, men iOS begynner å bli modent for oppgradering.
Skjermen på nye iPad, den 3. i rekken, er vanvittig skarp.
Det er det største salgsargumentet dersom du har en iPad fra før og teller litt på knappene hvorvidt du skal oppgradere.
Lot du være å oppgradere den første iPaden da nummer to kom, har du definitivt også større grunn til å ta steget – begge de to siste iPadene oppleves merkbart kjappere enn eneren, og kameraet tar også ganske habile bilder denne gangen, noe tilfellet ikke var for iPad 2.
Om du kommer til å knipse noe særlig bilder med iPad er selvsagt et annet spørsmål, men vær oppmerksom på at enkelte apps krever at iPaden har kamera; deriblant også iPhoto (uten at vi helt forstår hvorfor – du kan nemlig ikke ta bilder i appen).
iPhone-apps ser bedre ut
Selv om den ikke er fullt så skarp som iPhone 4/4s, er punkttettheten praktisk talt like høy; i hvert fall om du tar normalt betraktningsavstand med i regnestykket.
Det betyr at spesielt tekst er blitt knivskarp, og gledelig å se er også at nye iPad skalerer opp iPhone-applikasjoner langt bedre enn sine forgjengere.
Både tekst og ikoner er betydelig mer synlige, så for deg som fortsatt irriterer deg over at Spotify ikke har kommet på iPad, er det greit å vite at den i hvert fall ser mye bedre ut på denne iPaden.
Også bilder med høy oppløsning er en fryd på iPad 3.
Skarpheten er nesten uvirkelig sammenlignet med tilsvarende produkter, med en oppløsning som tidligere har vært forbeholdt skjermer på langt over tjue tommer.
Den nye iPhoto-appen er definitivt en godbit med så mange piksler å boltre seg på.
Vi ble også begeistret da vi kjøpte den siste utgaven av bladet T3 gjennom Zinio-appen; ikke bare fordi det koster 1/3 av hva det gjør på Narvesen, men også fordi det rett og slett er så skarpt – en helt ny opplevelse på den nye iPaden.
Vi blir derimot ikke like bergtatt av 1080p-filmer leid gjennom iTunes.
Her spiller kompresjonen selvsagt også en rolle, for skarpheten oppleves på langt nær så ekstrem som når man ser på stillbilder tatt med et godt kamera.
Ytelsesmessig ganske lik iPad 2
Prosessoren i nye iPad, A5X, er en oppgradert variant av den som sitter i iPad 2 (A5).
Klokkefrekvensen på selve prosessoren er den samme (1GHz dobbeltkjerne), men den tredje iPad-utgaven har også fått en raskere grafikkprosessor med fire kjerner.
Det er en nødvendig oppgradering for å kunne drive grafikken med fire ganger så høy oppløsning som den forrige modellen.
Side om side merker vi ingen store forskjeller ytelsesmessig – apper starter relativt like raskt, noen ganger et tidel eller tre i favør en av dem, men uten at noen av dem er konsistent kjappere.
På kjente ytelsestester i nettleseren som Sunspider og Browsermark, er scoren også helt på par med iPad 2.
Men det ser altså bedre ut på iPad 3.
Og den forbedringen er slett ikke til å kimse av.
Fyrer man opp ett av de heftigste spillene, for eksempel Infinity Blade II, ser man fort at den nye iPaden flytter på en del flere piksler enn de forrige.
Spillet ser særdeles bra ut – billedraten er ikke 100% flytende, men gir allikevel en svært god spillopplevelse.
Etter en halvtime med såpass hard bruk, merket vi også at enheten ble "lunken pluss" på undersiden.
Den utvikler altså varme ved hard belastning, selv det ikke er snakk om varm som i "au, nå må jeg legge den fra meg"-varm.
En annen nyhet er at arbeidsminnet nå er økt fra 512MB til 1GB.
Igjen er dette sannsynligvis en nødvendighet i forhold til økt grafikkoppløsning, men gir også enkelte fordeler andre steder, som for eksempel ved nettsurfing, der vi prøver så godt vi kan å fremprovosere "sjakkruter" (altså der data først må skrives til minnet), men uten å lykkes.
Det er positivt, altså.
Som kjent for de fleste, veier nye iPad rundt 60 gram mer enn sin forgjenger, og er også en halv millimeter tykkere på grunn av hvassere maskinvare og tilhørende batteri.
Hva med batteriet?
Batterikapasiteten er også økt betraktelig siden forrige runde, men også her for å holde tritt med den nye skjermen og grafikkprosessoren.
Apple oppgir ti timers batteritid ved normal bruk, og det stemmer godt overens med våre erfaringer.
Imidlertid tar det vesentlig lenger tid å lade batteriet.
Plugget i strømkontakten snakker vi brått rundt seks timer, og via USB-porten på en Macbook Pro ser det ut til å gå omtrent i halve tempoet.
Med litt (men ikke veldig mye) bruk underveis, har batteriet i øyeblikket steget fra 57 til 66 prosent på de snaue to timene der den har vært koblet til USB-porten.
6 timers lading og 10 timers batteritid betyr derfor at iPad 3 må lades i 36 minutter pr time den er i bruk, og det er ganske mye.
Til sammenligning brukte vi cirka tre timer på å lade Asus Transformer Prime (og tastatur), med batteritid på 16 timer.
Det tilsvarer drøye 11 minutter lading pr times bruk.
Godt kamera
Som nevnt over stiller vi oss noe tvilende til hvorvidt kamera er en vital funksjon på et nettbrett, men det nye 5Mp-kameraet i iPad 3 tar gode bilder; sammenlignbare med gode telefoner i dagens marked (men ikke helt på høyde med de beste).
Også videokvaliteten er meget god, i full HD-oppløsning og med god lyd.
Kameraet på iPad 3 har dog ingen LED-blits, så i mørket er det ikke så mye å rope hurra for.
Under ser du et eksempelbilde tatt med nye iPad:
Frontkameraet er det samme som før og fanger kun VGA-oppløsning, altså 640x480.
Til Facetime- og Photo Booth-bruk er det med andre ord noe begrenset kvalitet – og kanskje var det heller her vi ville ha hatt en oppgradering.
Brukervennlig, men …
Fordelen med iPad kontra konkurrentene er at det er en særdeles brukervennlig enhet:
Gi en iPad til en toåring, og i løpet av minutter skjønner de konseptet:
Hvert ikon er et program.
Man kan trykke på det for å starte programmet, og den ene knappen på forsiden tar deg alltid tilbake til menyen.
Det finnes også et rikt utvalg av apps, både fra Apple selv og fra tredjeparter.
Og det aller meste ser veldig pent ut, mye takket være at utviklerne har 1-2 enheter å forholde seg til, med kjente skjermstørrelser, -oppløsninger og versjoner av operativsystemet.
Apples retningslinjer for app-design hjelper også å få et nokså konsistent brukergrensesnitt over hele fjøla.
Og Apple har vært flinke i utformingen av App Store slik at det hersker liten tvil om hvorvidt en app er laget for iPad eller ei.
Men selv om iPad er særdeles brukervennlig, er det heller ikke til å stikke under stol at iOS har vært noenlunde likt helt siden iPhone ble lansert for snart fem år siden; selvsagt med en rekke små og litt større forbedringer.
For når det gjelder selve operativsystemet, er iPad til syvende og sist en forstørret utgave av iPhone.
Og selv med fire ganger så høy oppløsning som tidligere, sitter man fortsatt igjen med 26 mulige ikoner på ett skjermbilde.
Her er ingen widgets eller andre utvidede muligheter for informasjon på hjemmeskjermen, slik tilfellet er både på Android-konkurrentene og de kommende Windows 8-modellene.
Om flere Apple-produkter har jeg ofte tenkt at "nei, de gjør ikke alt, men det de gjør gjør de til gjengjeld svært godt".
Apple har en tradisjon for at alt bare virker, og det er noe kundene vet å sette pris på.
(Det skal sies at vi har hatt litt trøbbel under testingen, blant annet der apps ikke ville lastes ned fra App Store, men plutselig var på plass neste morgen, før vi så møtte på de samme problemene.
Det viste seg at trikset til slutt ble å logge ut fra App Store, reboote enheten og deretter logge på App store igjen.)
Men det er ikke alt som er like elegant, og iOS' enkelhet kan til tider gå på bekostning av funksjonaliteten.
Eksempelvis har Apple nå gitt ut iPhoto for iPad – en app som lar deg se på bildene fra iPhoto-biblioteket i OSX, redigere dem, flagge favoritter etc.
Du synker iPaden via iTunes og kan da ha med deg hele eller deler av biblioteket (som før, men da også i den nye iPhoto-appen).
Når man så titter igjennom bilder og redigerer eller beskjærer ett (eller flagger eller merker som favoritt), ville det jo ha vært fiffig om disse endringene ble reflektert i iPhoto-biblioteket ved neste synkronisering.
Det skjer imidlertid ikke.
Vil du ha det endrede bildet inn i iPhoto, må du enten koble til iPaden og overføre de nye bildene manuelt, eller lagre bildet til kamerarullen på iPaden slik at det deretter overføres via iCloud, for så å flytte det til aktuelt album.
Dette bildet kommer da i tillegg til det du hadde originalt, og ikke som en endring til originalbildet slik det fungerer om du beskjærer det i OSX-versjonen av iPhoto.
Og videre:
Skal du lagre bildet i Dropbox eller Evernote, må du først lagre det til kamerarullen, for deretter å finne frem aktuell app og foreta opplastingen gjennom den.
Til sammenligning gjør du dette via en universell delingsmeny i Android, der tjenester legges til etter hvert som du installerer dem.
Se bilde, del, Evernote.
Eller Dropbox.
I iOS er det derimot opp til hver utvikler å implementere slike funksjoner i sine apper.
Og selv når dette er gjort, må du - i hver eneste app - manuelt logge deg på disse tjenestene og godkjenne nye tilganger til kontoen din.
Poenget er altså:
Når Apple nå flytter sitt fokus fra konsum og til produksjon (blant annet via de nye iLife-appene), kommer også manglene ved iOS tydeligere frem.
I Windows 8 lanserer også Microsoft flere brukerkonti.
Det vil si at du kan logge på enheten, og dermed kan mor ha sin epost tilgjengelig, mens far logger på sin Facebook-konto når han er logget inn på nettbrettet.
Ungene har sine barnespill tilgjengelig, men ikke nødvendigvis tilgang til Spotify-kontoen.
På iOS (og Android) er det derimot bare én bruker som har tilgang til alt, og selv om det er mulig å sperre enkelte ting basert på aldersgrense, er mulighetene noe begrenset.
På Android lar dette seg løse med tredjepartsprogramvare, som f.eks. Sandbox.
Microsoft-nettbrettene kommer også med mulighet for å kjøre flere apper i samme skjermbilde, noe som også hadde vært fullt mulig på den nye iPaden med såpass høy oppløsning.
Med andre ord – nettbrettene har blitt mer funksjonsrike, og summen av deres styrker er høyere enn den var for ett år siden.
Det gjør også at Apples operativsystem begynner å virke noe umoderne, der den svært enkle tilnærmingen også kommer i veien for effektiv bruk, og vi håper dette er noe Apple adresserer i neste iterasjon av iOS.
4G ikke tilgjengelig i Norge
For ordens skyld nevner vi det nok en gang – selv om en av de store nyhetene denne gangen er at iPad 3 har 4G-støtte, gjelder det de amerikanske frekvensene.
Derfor vil du ikke kunne huke deg på 4G-nett her til lands.
I områder med god dekning vil du imidlertid kunne bruke HSPA+ her til lands, som gir hastigheter på opptil 21Mbps.
Vi har heller ikke lykkes å dele nettforbindelsen fra iPad 3, noe som skal være mulig fra Apples side, men dette styres også av operatøren, og på vårt Netcom-abonnement får vi i hvert fall ikke muligheten – til tross for at det fungerer på iPhone.
Konklusjon, iPad 3
Det ble litt negativt fokus mot slutten, men la det uansett være sagt – iPad 3 er et særdeles lekkert nettbrett, som først og fremst løftes på grunn av den avsindig gode skjermen.
Det er rett og slett en fryd å se på bilder og lese tekst på iPad 3, og etter hvert som flere app-utviklere får på plass støtte for den høytoppløselige skjermen har vi garantert enda mer i vente.
Gledelig er det også å se at apps laget for iPhone ser vesentlig bedre ut i oppblåst tilstand på denne iPad-utgaven enn de to foregående.
Som før er iPad lekende lett i bruk – både nettsurfing og øvrig betjening er silkemykt og app-utvalget er gigantisk, med mange eksklusive titler og kvalitetsapplikasjoner sammenlignet med konkurrerende produkter.
Det i seg selv bør veie tungt – selv om for eksempel Android-baserte nettbrett ofte har mer avanserte bruksområder, er det foreløpig Apples nettbrett som har det gjeveste utvalget av apps og innhold.
Det er hovedsaklig to ting som gjør at vi ikke triller en sekser til Apple denne gangen.
For det første er ladetiden på 6 timer i overkant lang for 10 timers bruk – det store batteriet hadde definitivt hatt godt av en kraftigere lader.
Men også det faktum at iOS begynner å føles noe enkelt og ineffektivt sammenlignet med konkurrentene.
Det er noe vi håper Apple gjør noe med til den neste store oppgraderingen; iOS 6.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.