id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
202060
|
Nikon 1 V1
Nikons første systemkamera uten speil.
Flere av de store kameraprodusentene har de siste årene lansert systemkameraer uten speil, men til nå har kjempene Nikon og Canon sittet på gjerdet og tviholdt på speilet i sine modeller.
Nå er Nikon først ut av de to store, med lanseringen av Nikon 1 J1 og Nikon 1 V1; sistnevnte et kamera som i større grad er myntet på entusiasten, og som også er dagens testmodell.
Fordelen med å fjerne speilet er først og fremst at kamera og objektiver kan lages mindre, siden objektivet kommer nærmere sensoren.
Ulempen er at du mister den optiske søkeren slik at du enten må ta til takke med LCD-skjermen, eller med en elektronisk søker; altså en liten skjerm som du ser på i okularet, og som kan være av varierende kvalitet og størrelse.
Liten sensor
Til nå har det vært to sensortyper som har vært vanlig på de speilløse systemkameraene.
Den "tradisjonelle" APS-C-sensoren (som du også finner i de fleste speilreflekskameraer) og Micro FourThirds-sensoren (litt mindre, og i 4:3-format).
I V1 har Nikon introdusert en annen type sensor i såkalt CX-format, som er mindre enn disse, men fortsatt større enn de som er vanlige for et kompaktkamera.
Sensoren måler 13,2mm x 8,8mm, og i figuren under ser du hvor stor den er sammenlignet med øvrige sensorer:
Som du ser er sensoren så vidt mer enn 1/4 av en typisk APS-C-sensor.
Beskjæringsfaktoren er 2,7, mens tallene her henholdsvis 1,5 og 2 for APS-C og Micro FourThirds-sensorer.
Det betyr at et objektiv med fysisk brennvidde på 20mm effektivt vil ha en brennvidde tilsvarende 54mm (i 35mm-format) på Nikon 1 V1.
Med andre ord kan spesielt teleobjektiver lages mer kompakt, men ulempen er også at en mindre sensor gjør at det slipper inn mindre lys til hver piksel og at det dermed fort kan introduseres mer støy i bildene når følsomheten økes.
Nikon har derfor begrenset oppløsningen til 10 megapiksler på dette kameraet, men det bør være mer enn nok for de fleste.
Med 10 megapiksler kan du skrive ut bildet i A2-størrelse og fortsatt få en skarphet på 150dpi, som er vanlig i magasiner.
Tekniske spesifikasjoner, Nikon 1 V1
Oppløsning: 10,1MpBilledbrikke: CMOS, CX-format (2,7x beskjæring)LCD-skjerm: 3", 921.000 punkterSøker: elektronisk, 1.4M punkter, 0.47"Autofokus: Hybrid (kontrast/fase)Video: 1080p (30bps)Maks ISO: 3200 (~6400 med boost)Batteri (CIPA):
400 bilderVekt:
383g med batteri/minnekortMål: 113 × 76 × 43,5 mmPris m/ kit-objektiv: ca 7200 kroner
Konstruksjon
Førsteinntrykket av kamerahuset er positivt.
Det lille kameraet vekker oppmerksomhet med sin matte, sorte overflate, og størrelsen er definitivt beskjeden.
Nikon 1 V1 er i skrivende stund nemlig det minste systemkameraet med elektronisk søker, men det er ikke veldig mye mindre enn sine speilløse konkurrenter.
Eksempelvis er V1 7mm smalere enn Sonys kommende NEX-7, men omtrent 1cm høyere og en millimeter tykkere enn Sony-kameraet, som da altså har en vesentlig større (APS-C) sensor.
Dog finnes det ikke noe grep å snakke om på Nikon 1 V1, og avrundede kanter kombinert med glatte overflater over det hele gjør at kameraet ikke akkurat ligger som støpt i hånda.
God søker Den elektroniske søkeren er god på Nikon 1 V1; av samme kaliber som på Panasonic GH2.
Oppløsningen er på 1,4 millioner punkter og motivdekningen er 100%, som betyr at bildet du ender opp med blir identisk med det du ser i søkeren når du trykker inn utløserknappen.
Dette er mer vanlig på speilløse kameraer enn på de med speil, der den optiske søkeren ofte dekker 95-96% av det ferdige utsnittet.
I tillegg opererer søkeren på 60 bilder i sekundet, som gir et bilde med meget god flyt.
Nikon 1 V1 har også en sensor ved øyet som gjør at bildet bytter fra LCD-skjermen (3", 921.000 punkter) til søkeren når du legger øyet inntil.
Akkurat denne funksjonen er imidlertid litt i overkant sensitiv slik at bildet noen ganger skifter dersom du holder kameraet litt for tett inntil kroppen når du skal ta bilde.
Merk også at skjermen ikke er mulig å vippe.
Interessant er muligheten for å velge mellom mekanisk eller elektronisk lukker.
Ved bruk av mekanisk lukker blir blitssynkroniseringshastigheten høyere (1/250s vs 1/60s), men kameraet klarer ikke å ta like rask seriefoto.
Ved bruk av elektronisk lukker er kameraet fullstendig lydløst når du tar bilde (kjekt for naturfotografer), lukkertiden kan settes ned til så lite som 1/16000s, og i høy-modus kan du fyre av med en skuddtakt på 60 bilder i sekundet med full oppløsning (!); riktignok uten autofokus (maks 10b/s med fokus).
Kameraet fra Nikon har også en kontakt der du enten kan sette på en ekstern blits (spesialtilpasset for 1-systemet) eller en GPS-enhet slik at bilder du tar blir tagget med GPS-koordinater (dog ikke begge).
Nikon 1 V1 er ikke kompatibel med øvrige blitser fra Nikon, og har heller ingen blits innebygd.
Knapper og brytere
På toppen av kameraet finnes tre knapper med god avstand mellom seg; av/på-knapp, utløserknapp og en dedikert knapp for videoopptak som alltid kan trykkes på hvis du vil filme.
Den kompakte utformingen (og 3"-skjerm) gjør at baksiden er litt trangere, uten at vi for så vidt ser på det som et stort problem.
Piltastene er plassert på en ringformet kontroll, som også har et hjul som kan dreies rundt for å bla i bilder og menyer og stille manuell fokus, men ikke til å stille blender og lukkertid, noe den absolutt burde.
Knappene fungerer også som snarveier til eksponeringskompensasjon, selvutløser, autofokus og fokuserings-/eksponeringslås, mens du må inn i menyene for å endre f.eks. hvitbalanse eller følsomhet (ISO).
Bryteren for å zoome ut og inn i avspillingsmodus (eller endre blenderåpning/lukkertid) skyves opp og ned, for deretter å bruke piltastene til å flytte utsnittet.
Det er imidlertid ikke mulig å hoppe fra bilde til bilde uten å zoome helt ut igjen (igjen, noe ringen hadde passet fint til).
En egen funksjonstast endrer også funksjon ut fra hvilken modus kameraet står i, men lar seg ikke programmere til en egendefinert innstilling.
Den største svakheten i våre øyne er imidlertid funksjonshjulet og dets manglende innstillinger.
Dette lille hjulet bytter mellom hovedfunksjonene videopptak, "vanlig" fotografering (grønn), smart bildevalg og bevegelsesbilde (vi tar de to siste under funksjonsavsnittet).
Først og fremst noterer vi oss at under halvparten av hjulet er brukt, og at P/S/A/M må velges via menysystemet.
På en såpass høyt priset modell for entusiaster (i hvert fall i følge pressemeldingen) er det en avgjørelse vi virkelig stusser over.
Funksjonshjulet er i tillegg noe løst slik at det er veldig lett å få skøvet på når man tar opp kameraet, noe vi opplevde mange ganger i testperioden.
Det mest irriterende er når du klarer å skru hjulet til filmmodus uten å legge merke til det og knipser i vei, for så å oppdage når du kommer hjem at du har tatt bilder med 1280x720-oppløsning.
Luker og lokk
Som seg hør og bør på et systemkamera i 2011, har også Nikon 1 V1 HDMI-utgang (normal størrelse) skjult bak lokket på venstre side av kamerahuset, sammen med USB-tilkobling og mikrofoninngang.
Minnekortet ligger gjemt bak et lokk (med ekstra lås) på undersiden av kameraet, sammen med batteriet, som også er sikret med en ekstra liten tapp.
Verdt å sette pris på er også at stativfestet er plassert midt under objektivet; dog blir du nødt til å skru det av stativfestet dersom du vil skifte minnekort.
Kit-objektiv
Vi liker i utgangspunktet konstruksjonen på kit-objektivene (testet med 10-30mm f/3,5-5,6 og 30-110mm f/3,5-5,6).
Motstanden i zoomringen er fast og god, og objektivet tar ekstra liten plass når det ikke er i bruk på grunn av en ekstra låseposisjon, slik Olympus blant annet hadde på sitt første PEN-kamera.
Dog har ingen av objektivene mulighet for å fokusere manuelt via en ring, og på teleobjektivet må solblenderen settes på riktig vei (eller fjernes) for i det hele tatt å bruke objektivet.
Den er såpass stor at den dekker hele zoomringen når den er tredd på feil vei.
Merk også at du via en adapter kan bruke øvrig Nikon-optikk på V1-kameraet.
Brukervennlighet
Med tanke på hvor brukervennlige Nikon har laget sine innstegsmodeller med speil, er det nesten forbausende hvor dårlig brukervennligheten er i den nye V1-modellen.
La oss illustrere med noen eksempler:
Grønt ikon er ikke nødvendigvis auto.
Du kan gå inn i menyen og velge P/S/A/M(/Auto) når kameraet står i grønn posisjon, noe som gir en mindre rask tilgang til å sette kameraet på helautomatikk.
Den som bruker kameraet minst i familien kan derfor heller ikke stole på at grønn auto overlater vurderingene til kameraet.Funksjonshjulet hadde hatt god plass til P/S/A/M.
Dermed hadde Nikon oppnådd to ting: a) Raskere tilgang til disse modiene og b) en grønn modus som faktisk er "grønn".
Du kan knipse som vanlig selv om kameraet står i videomodus (du må uansett bruke videoknappen for å starte videoopptak), men oppløsningen på bildene blir den samme som videoen.
Altså vil du ende opp med bilder i 1280x720 hvis videomodusen er 720p.
Bare hvis du filmer i 1080i (altså ikke 1080p), vil du få 3840x2160-bilde (ca 8Mp), men positivt er det i hvert fall at du kan ta bilde mens du filmer.
Vel å merke hvis kameraet står i filmmodus – starter du videooptak med videoknappen der funksjonshjulet står i grønn modus, avsluttes opptaket når du tar bilde.
Noe inkonsistent der, altså.
Vi savner snarveier til hvitbalanse og ISO, for å nevne noe.
Dette må justeres via menyene og tar unødig lang tid å endre, spesielt siden ringen rundt piltastene kunne ha endret verdiene direkte, mens piltastene byttet mellom ulike verdier.
Hjul og piltaster har imidlertid samme funksjon.Funksjonsknappen er ikke programmerbar.
I vanlig fotomodus bytter du mellom de ulike lukkertypene, mens du i videomodus bytter mellom HD- og sakte film.
Merkelig nok kan du ikke gjøre dette i selve menyen, noe som gjorde at vi lenge klødde oss i hodet for å finne ut hvordan vi kunne endre fra sakte til HD-videopptak; spesielt siden den aktuelle HD-innstillingen bare er grået ut i menyen.
I de fleste menyvalg bruker du ok-knappen for å velge en av innstillingene, men noen steder er du nødt til å bruke høyre pil, da OK-knappen hopper et steg tilbake uten å endre verdien.Generelt synes vi også at menyene er noe svakt oppdelt, til tider vanskelig å forstå med litt for overfladiske feilmeldinger om du prøver å endre noe du ikke får lov til i gjeldende modus.
Funksjoner
Nikon fremhever spesielt to funskjoner i V1-kameraet; bevegelsesbilde og smart bildevalg, og de er ikke mindre enn banebrytende, i følge selskapet.
Aktiverer du bevegelesbilde, fanger kameraet video fra du holder utløserknappen nede halvveis og tar vare på de siste tidelene rett før og rett etter du trykket utløserknappen helt i bunnen.
Viser du dette på kameraet, får du da en liten videosnutt (med musikk) i sakte film, før selve stillbildet (midt i filmen) vises etterpå.
På minnekortet ligger bildefila og videofila separert.
Her er en videosnutt som viser hvordan det fungerer.
Banebrytende?
Nuvel.
Smart bildevalg kan imidlertid være kjekkere.
Her tar kameraet 20 bilder i rask serie når du trykker ned utløserknappen, hvorpå de fem "beste" beholdes.
Her skal teknologien være ganske avansert og plukke de med blant annet best fokus (minst uskarphet), best komposisjon og finest ansiktsuttrykk.
Dumt er det imidlertid at man ikke kan bruke selvutløser i denne modusen – det skjer i hvert fall ingenting når vi trykker på knappen.
Du kan heller ikke stille ting som blenderåpning, lukkertid, hvitbalanse, ISO, eksponeringskompensasjon etc.
Det begrenser nytten en smule.
Så mye mer unikt er det ikke.
Du kan velge blant flere fargeprofiler (monokrom, friskhet etc.), begrense auto-ISOen (f.eks. 100-800), se bilder du har tatt som en kalender der du kan velge aktuell dag og annet småtteri som de fleste andre også har, men ingen mer avanserte funskjoner, som trådløs blitsstyring, innbakt GPS, panoramafunksjon, RAW-fremkalling, bildefiltre etc.
Ytelse
Dette er grenen Nikon 1 V1 er best på, for det lille kameraet er en råtass på flere punkter.
For det første er autofokusen veldig rask, der Nikon har kombinert fase- og kontrastbasert fokus slik at den best egnede velges automatisk.
Vi opplever svært sjelden at kameraet ikke klarer å fokusere, selv i svak belysning.
Det skal dog sies at de nærmeste objektene i litt for stor grad prioriteres hvis du bruker automatikken, og at vi enkelte ganger savner muligheten til å fokusere manuelt med en ring på objektivet.
Autofokusen er imidlertid også rask på video, noe som ikke er tilfelle for de fleste kameraer med speil.
Seriefoto går også unna - med autofokus på hvert bilde kan du ta 10 bilder i sekundet dersom du velger elektronisk lukker (maks 5 med mekanisk lukker), og du kan også sette opp hastigheten til 30 eller 60 bilder i sekundet uten fokus; sistnevnte da over et halvt sekund (altså 30 bilder på 0,5s – med full oppløsning).
Oppstartsiden så vidt over sekundet går også fint å leve med, og batteritid på 400 bilder er et godt tall til å være et kamera uten optisk søker, selv om tradisjonelle speilreflekskameraer ofte har bortimot det dobbelte.
Utløserforsinkelsen praktisk talt lik null (målt uten blits, som er ekstrautstyr).
Bildekvalitet
Mens vi stort sett vet hva vi kan forvente av kameraer med APS-C/mFT-sensorer, var det spennende å se hva Nikon hadde klart å få til med sin nye CX-sensor, som altså er betraktelig mindre enn det konkurrentene har i sine tilsvarende kameraer.
Og det vi var aller mest spent på, var hvordan kameraet presterte med tanke på støy ved høye ISO-verdier.
Der overrasket kameraet oss positivt – helt opp til ISO 1600 kan fint brukes til utskrifter, med ganske finkornet og lav kromatisk støy.
Under ser du et eksempelbilde tatt med ISO 3200 der støyen (og detaljtapet) er mer synlig, men slett ikke verst allikevel:
På lavere ISO-verdier, f.eks. ISO 400, ser vi imidlertid også tegn fra støyprosesseringen, som ikke er like vanlig på kameraer med større sensor.
Her er et 100%-utsnitt:
Nikon-sensoren har noe begrensninger i dynamisk omfang, og som regel går det ut over høylysene, som ofte blir blåst ut i kontrastsituasjoner, men der det samtidig mangler detaljer i de mørkeste partiene.
Nikon-kameraet scorer imidlertid godt på automatisk hvitbalanse, og leverer jevnt over bilder med gode og nøytrale farger.
Kit-objektivet oppleves som meget godt, med unntak av kromatisk feilbrytning som fort melder seg på vidvinkelbilder med konstraster.
Noe vignettering er å spore, men alt i alt er dette en god kit-pakke.
Imidlertid kunne vi gjerne ha sett litt mer oppskarping på JPEG-bildene fra kameraet.
Konklusjon
Det er spennende å se at en av de store endelig kaster seg inn i det speilløse systemkameramarkedet, men vi sitter igjen med en følelse av at Nikon 1 V1 havner litt mellom to stoler.
For selv om sensoren er vesentlig mindre enn konkurrerende modeller, utnyttes det ikke veldig i forhold til størrelse på kamerahus og objektiver.
Dermed sitter man igjen med et kamera som ikke helt kan måle seg med de beste hva gjelder bildekvalitet, og som heller ikke har hentet ut noen vesentlig størrelsesfordel.
Vi har også mye å utsette på brukervennlighet og betjening, der for mange av funksjonene er gjemt i menyene; ikke minst siden mulighetene er der, f.eks. ved at over halve funksjonshjulet er ledig.
I tillegg er det flere irritasjonsmomenter relatert til innstillingene, og mye som er unødig tungvint.
Dermed får vi igjen en to-stolers-situasjon, hvor hverken nybegynneren eller den mer erfarne fotografen blir tilfredsstilt.
Med tanke på funksjonalitet er det lite unikt som tilbys i Nikon 1 V1, og to av funksjonene som trekkes frem (og tar opp to av fire hovedvalg på funksjonshjulet), har begge begrenset nytte.
Dermed ender vi opp med et kamera som ikke klarer å skille seg ut i særlig positiv grad i forhold til konkurrentene, og det med en relativt høy prislapp på 7000 kroner (med kit-objektiv).
Det yter riktignok godt, men i et tøft kameramarked er det rett og slett ikke nok.
Nikon 1 V1 + 10-30/3,5-5,6 VR
| 0
|
202062
|
Ground Control II
Det er en stund siden vi ble skikkelig glade av å spille et strategispill.
Men svenskene i Massive Entertainment har levert et av de beste titlene i denne sjangeren på lang tid.
Strategisjangeren er ikke nødvendigvis utdøende, men det tar likevel tid mellom hver gang det kommer ordentlig spennende titler.
Ground Control II er blant spillene vi har ventet på en god stund, og det viser seg at det uten tvil var verdt det.
Spesielt fordi utviklerne har valgt å være nyskapende og legge til nye elementer til den noe slitne sjangeren.
LES OGSÅ:
Involverende
I GC II følger vi en ganske så spennende historie om striden mellom tre fraksjoner langt ut i verdensrommet.
Spillets manual inneholder all nødvendig bakgrunnsinformasjon om universet, og utviklingen som foregår mens du spiller er faktisk blant de mest spennende vi har sett i et strategispill.
Denne type spill er vanligvis ikke spesielt godt egnet til skikkelig historiefortelling, men GC II klarer det bra.
GC II er på mange måter svært forskjellig fra andre RTS-spill.
Selve fundamentet for disse
ressurssamling og bygging av baser, er helt borte, mens fokuset er på strategiske løsninger og taktisk tenkning.
Her får du ikke bygge mange titalls tunge tanks som overvelder stridssonen, du må i stedet være subtil og tålmodig.
Ingen ressurser
Du har ingen baser i GC II.
På ethvert brett finnes det en eller flere såkalte Landing Zones, og i tillegg er det mulig å finne victory locations som gir deg nødvendige poeng.
Når du har en LZ under din kontroll, kan du til enhver tid tilkalle forsterkninger, som blir flydd inn i et transportskip.
For å få råd til disse forsterkningene, trenger du penger, som du tjener på å kontrollere så mange victory locations som mulig.
Transportskipet har begrenset med plasser, men du kan oppgradere det slik at du kan bestille flere soldater.
Utviklerne har også sørget for å kontrollere spillflyten ved å redusere mengden penger du tjener hvis hæren din er for stor.
Det er altså mye bedre å operere med mindre antall soldater.
Denne løsningen synes vi er helt glimrende, det er deilig å slippe å tenke på å samle ressurser og passe på basen, og i stedet konsentrere seg om krigføringen.
Og denne er også ekstremt finpusset.
Selv om ingen av de to spillbare sidene (de menneskelige NSA-styrkene og romvesener kjent som Virons) har spesielt mange enheter å velge mellom, har de veldig klare fordeler og ulemper.
Terrenget spiller også en stor rolle, for eksempel er enheter som befinner seg høyere enn fienden mye mer treffsikre.
Hvis du skal gjennom et skogsområde, må kjøretøyene ta omveien rundt det er nemlig kun soldater som klarer å komme seg gjennom vegetasjon.
De to spillbare rasene er på samme side i konflikten, og det er veldig synd at vi ikke får muligheten til å spille som det onde imperiet (i utvidelsespakken, kanskje?).
NSA er ganske stereotypiske marinesoldater med noen transportkjøretøy, tanks og helikoptre, mens Virons er stilige aliens med spesiell, organisk teknologi.
Det som er interessant er at Virons-enhetene kan smelte sammen for å skape en nye og kraftigere kampmaskiner.
Det gjelder bare for enheter av samme type, riktignok.
Dumhet
Dessverre er det en del problemer som hindrer opplevelsen fra å være perfekt.
Dine enheter har blant annet tendenser til å rote seg bort, ikke komme forbi hverandre og ikke reagere på ordre.
Dessuten er den kunstige intelligensen til motstanderne ofre ganske lav.
Men totalt sett er enkeltspillerdelen av spillet meget bra
takket være solid historie og mange veldig gode brett.
Det er faktisk sjeldent vi ser et strategispill som er såpass stemningsfylt, men GC II klarer å gjøre mange av brettene til virkelig uforglemmelige opplevelser.
Vi må heller ikke glemme flerspillermodusen, men denne er ikke like finpusset som singleplayer.
Det er få brett, og ikke alle av disse er spesielt bra
men konseptet med å ta kontroll over strategiske punkter på brettet ligner litt på Battlefield, så hvis det er en RTS-versjon av BF du er ute etter, er dette et godt alternativ.
Vakkert
Blant de mest imponerende aspektene av spillet er uten tvil grafikken.
GC II er det lekreste strategispillet noensinne, det er det ingen tvil om.
Brettene er helt nydelige, med detaljerte landskaper og dynamiske væreffekter som regn og sandstormer.
Du har full kontroll over kameraet, og kan zoome inn eller rotere kameraet rundt for perfekte vinkler
og da får du sjansen til å beundre hvor detaljert det hele ser ut.
Spillet ser faktisk nesten ut som et førstepersonsspill fra noen år tilbake, og samtidig er det kodet godt nok til at selv litt eldre maskiner klarer å kjøre det tilfredsstillende.
Musikken er for øvrig også meget bra, og det samme gjelder stemmeskuespillerne.
Massive Entertainment har virkelig gjort leksa si når det gjelder det tekniske.
GC II er sterkest i enkeltspillermodus, og er en frisk pust i en noe stagnert sjanger.
Hadde flerspillermulighetene vært litt bedre utbygd, ville det vært det perfekte strategispillet, men det er likevel ikke langt unna.
Vi anbefaler det til de aller fleste som er glad i god strategi, og håper på en utvidelsespakke snarest!
| 1
|
202067
|
TEST:Samsung Multiroom
De trådløse Multiroom-høyttalere M3, M5 og M7 gir Samsung godt med ammunisjon i kampen mot Sonos.
De største aktørene har vært trege til å melde seg på når det gjelder strømmetjenester i flere rom.
Men denne høsten er fredningstiden over, og Samsung er bare en av svært mange produsenter som nå tar opp kampen mot Sonos.
Da gjelder det å skille seg ut, og Samsung gjør dette på tre punkter.
#1:
Styr direkte på enheten
Selv om hovedtanken er at du skal styre musikkvalg og volum fra mobilen eller nettbrettet ditt, har Samsung likevel lagt til betjeningsknapper som volumkontroll, mute og kildevelger på toppen av alle høyttalerne.
Det er praktisk hvis du for eksempel vil overstyre musikkvalget til resten av huset når du befinner deg i kjelleren.
#2:
Bluetooth
I tillegg har alle modellene Bluetooth direkte, og når NFC-støtte er på plass blir tilkoplingen svært enkel for de med en mobiltelefon som støtter det.
Det betyr blant annet at du eller gjestene dine enkelt kan spille av musikk direkte fra mobilen, samtidig som du også kan ta med deg en av høyttalerne og bruke den til å spille musikk på hytta eller i garasjen.
Det øker faktisk bruksområdet kraftig og gir et pluss i margen.
#3:
Surroundmulighet
Har du ikke lyst til å ha en stor surroundreceiver i stua?
Da er det verdt å vite at du også kan bruke de trådløse høyttalerne i et ganske så fleksibelt surroundoppsett.
Betingelsen her er at du har et kompatibelt Samsung-produkt, og vi kommer tilbake til hvordan dette fungerer lenger ned.
Grunnprinsippet på alle høyttalerne er forøvrig likt:
Høyttalerne kan motta musikk via husets trådløse nettverk, og styres dermed enkelt via en gratis app (til Android og iOS-enheter).
En fotstøtte i esken gjør at alle de tre høyttalerne kan både ligge eller stå rett ut av esken, de oppleves derfor som svært plasseringsvennlige (veggfeste er dog ekstrautstyr).
En innebygd sensor justerer ellers lyden avhengig av om de står eller ligger.
Oppsett:
Enklere enn du tror
Via appen kan du koble én og én høyttaler til din trådløse ruter, men hvis du får svetteperler i pannen av ordet «ruterinnstillinger», anbefaler vi at du legger til Samsungs HUB i bestillingen.
WAM 250 gjør nemlig tilkoblingen tilnærmet idiotsikker, og forsvarer dermed lett prisen på rundt 450 kroner.
Her var det bare å koble HUBen til ditt trådløse nettverk med medfølgende kabel, for så å trykke på connect-knappen på baksiden av høyttalerne og HUBen for at de skal finne hverandre.
Dette fungerte problemfritt hos oss, og maksgrensen på rundt 15 høyttalere per HUB bør holde for de aller fleste.
(I et surroundoppsett bør du imidlertid klare deg uten, og forklaringen får du lenger ned.)
Styr via mobilen eller nettbrettet
Selv om du kan styre basisfunksjonene direkte på høyttaleren, er grunntanken med en multiromsløsning at du skal styre alt fra mobilen eller nettbrettet ditt.
Samsungs Multiroom-app er gratis, og finnes både til Android og Apple-enheter .
Så langt vi kunne konstatere er appene like, og vi brukte derfor hovedsaklig vår Galaxy Note 3 som fjernkontroll under denne testen.
Førsteinntrykket av appen var likevel ikke det beste, vi syntes rett og slett den var litt rotete.
Underveis i testen har imidlertid appen blitt forbedret løpende, og vi liker spesielt den innebygde app-veiledningen, som gir deg råd og tips om styringen.
Etter litt tilvenning mener vi derfor at appen fint bør kunne brukes av hele familien.
Appen viser hvilke enheter som er koblet til via hubben, ved at høyttalerne dukker opp som faner i appen.
Høyttalerne kan selvsagt navngis, enten i form av stue, kjøkken, eller egendefinerte navn, noe som er praktisk hvis du har flere.Det aller enkleste er å trykke deg inn på den høyttaleren du har lyst til å bruke, bestemme hva den skal spille, og ikke minst hvilket volum den skal stå på.
Har du flere høyttalere kan du selvsagt pare dem slik at det samme innholdet spilles i alle rom, eller koble dem i et stereo-modus (høyre og venstre), og dermed få kun én volumkontroll å forholde deg til.
Slik spiller du musikk
Appen gir deg flere musikkilder å velge mellom, inkludert nettradiokanaler (TuneIn), samt musikk du har lagret på mobilen/nettbrettet ditt.
Når det gjelder det siste er det like enkelt som vi forventer i dag:
Trykk på høyttaleren, velg låt eller spilleliste, lytt.
Siden antallet nettkanaler er tilnærmet ubegrenset, kan du selvsagt lagre dine favoritter direkte i appen - eller direkte på høyttaleren.
For de aller fleste vil nok likevel appens innebygde støtte for Spotify (samt Deezer og Napster) bli den mest brukte musikkilden, og siden høyttalerne støtter Spotify Connect kan du også velge den høyttaleren du ønsker å bruke direkte fra Spotify-appen.
Så langt så bra.
Den store ulempen for mange nordmenn, er dessverre at det per dags dato ikke er noen WiMP-støtte.
Skal du spille av musikk fra WiMP må du altså koble til mobilen eller nettbrettet direkte mot høyttaleren via Bluetooth.
Men hva med lydkvaliteten?
Svaret på hvor god lyd du får, vil selvsagt avhenge av hva du sammenligner med og ikke minst hva du er vant til.
Samsung har nemlig ikke prøvd å lage hifi for audiofile, i stedet har de prøvd å lage produkter som gir bedre lyd for folk flest, og da gjelder det å vite hvilken gruppe du selv tilhører.
Det du får er altså plasseringsvennlige høyttalere, som etter vår mening er helt på nivå med konkurrentenes alternativer i samme størrelse og prisklasse.
At M7-modellen er vår lydmessige favoritt kommer neppe som en bombe:
Større kabinett gir ganske enkelt plass til større elementer, og lydmessig er den i en egen divisjon mot de to lillebrødrene - spesielt når det gjelder bassen.
M7 har ganske enkelt såpass pondus at den evner å gi musikken et bassfundament, samtidig som den trykker presist til der den skal.
Musikk fra en eller to høyttaler i stereo låter sammenhengende og fint - i hvert fall så lenge du ikke går amok med volumet.
Den store forskjellen mellom M7 og M5 ligger ganske enkelt i at M7 har mer dynamikk å spille på.
Tilhører du den gruppen som alltid har volumet på 11, vil du på M5 og M3 oppleve at diskanten blir litt skringrende, og at bassen blir rotete.
Men da snakker vi også om et lydnivå som naboen ikke liker.
Vi hadde på forhånd trodd at nykommeren, altså minstemann M3, skulle falle dårligst ut.
Der tok vi imidlertid feil:
Vi syns nemlig at den spiller overraskende bra til å være såpass beskjeden i størrelse, mens M5 på mange måter faller mellom to stoler.
Skulle vi selv gått i butikken ville vi altså valgt den plasseringsvennlige M3 i de minste rommene, og M7 i de store rommene.
Hvordan fungerer surround-muligheten?
I løpet av vår testperiode prøvde vi dem også sammen med Samsungs nye superTV på 78-tommer, og som et surroundanlegg i en liten stue eller i en leilighet tror vi de aller fleste vil bli fornøyd.
Filmlyden låt overraskende bra med vårt favorittoppsett:
Med en M7 som senterhøyttaler kommer dialogen klart og tydelig fram, og med to M7er som fronthøyttalere holdes trykket og dynamikken oppe, mens de to plasseringsvennlige M3-modellene gir surroundeffekten vi ønsker fra bakhøyttalere når vi setter på en Blu-ray film.
Ja, når alt stemmer får vi ganske enkelt en fin surroundopplevelse, og tilhører du den gruppen som ikke har lyst på en diger surroundreceiver i stua er dette definitivt fristende.
Når det gjelder surroundmuligheten er det imidlertid et par ting som er verdt å ta i betraktning:
For det første må du ha kompatible Samsung-produkter, og per dags dato vil det si 2014-modellene av Blu-ray-spillerne i H-serien, Soundbar i H7-serien, eller SmartTVer i H-serien.
Med andre ord:
Har du eldre Samsung-produkter, eller produkter fra andre leverandører vil det ikke fungere.For det andre er det ikke anbefalt at du bruker den enkle HUBen her.
Surroundlyden forutsetter ganske enkelt at du har en rask og stabil ruter for at alt skal fungere optimalt.
Dette gjør også at du må bruke appen til å legge til en og en høyttaler.
Det er heldigvis ikke vanskelig, men en mer omstendelig prosess.
Framgangsmåten får du i bildespesialen:
Ideelt sett ville brukt 3 M7 og 2 M3 om vi skulle hatt dette hjemme, og da blir prisen såpass høy at det finnes mange aktuelle alternativer.
Fordelen med Samsungs løsning er imidlertid at du kan begynne med frontrekka, noe som alene vil gi deg langt bedre TV-lyd, og så er det enkelt å utvide med bakhøyttalerne etterhvert.
Og det er også nødvendig, for det er ingen tvil om at vi per dags dato savner flere dedikerte hurtigtaster på aktuelle lyttemodus i appen.
Til vanlige TV-sendinger ville vi kanskje bare brukt senter- og front-høyttalerne, mens vi ville ha aktivert bakhøyttalerne når vi satte på en Blu-ray film.
Appen er forøvrig ganske enkel her:
Du blar deg rett og slett fram til ønsket lytteoppsett, for så å dra de høyttalerne du vil bruke på plass i app-bildet.
Det er likevel ikke spesielt barne- eller kjærestevennlig at dette må gjøres manuelt hver gang:
Appen skulle altså hatt en knapp med ferdig oppsatte moduser, slik at det hadde vært enklere å svitsje mellom de ulike modusene.
Her er det altså et forbedringspotensiale, og vi har da også fått bekreftet fra Samsung Norge at de har meldt inn ønsker til teknikerne i Korea.
Konklusjon
Vi syns Samsungs alternativ fungerer bra som en ren multiromsløsning.
Lydmessig er det spesielt M7 som imponerer oss, og vi setter også pris på Bluetooth-mulighet og styring direkte på høyttalerne.
Vi gir også plusspoeng for surroundmulighetene, selv om det her fortsatt er mye å gå på.
Mulighetene er nemlig store, og det er synd at dette kun er kompatibelt med for de med nye Samsung-produkter.
Vi synes likevel at Samsungs app har forbedringspotensiale hva gjelder brukervennlighet, for på dette punktet føles Sonos-appen fortsatt mer intuitiv.
Her skal det dog sies at flere av irritasjonsmomentene vi hadde til å begynne med allerede har blitt forbedret:
Det ser altså ut til Samsung er bevisste på å forbedre brukeropplevelsen.
Og ja:
Vi savner også full WiMP-støtte.
Potensialet er uansett såpass stort at vi ender på en 5-er på terningen.
| 1
|
202068
|
iRiver IGP-100
En av de første 1.5-baserte MP3-spillerne på markedet er både liten og funksjonell.
Det er ikke mye vi misliker med denne flotte mini-jukeboxen.
Tidligere testet vi den flotte iHP-120-spilleren fra iRiver, en 20 GB-jukebox med omtrent alt av tenkelige funksjoner og glimrende lydkvalitet.
Nå er turen kommet til en annen spiller fra denne produsenten, som essensielt er den samme spilleren i mindre format.
Mindre plass
iGP-100 bygger på de nye Cornice-diskene med 1.5 GB-størrelse.
Den har altså betydelig mindre lagringsplass enn 20/40/60 GB-monstrene, men for de med moderat behov for lagring bør spillleren vare midt i blinken.
1.5 GB plass betyr omtrent 375 låter (antallet er selvsagt avhengig av størrelsen på filene), og det er jo faktisk en god del musikk.
Siden selve disken er mindre, er også den fysiske størrelsen på spilleren redusert.
Den veier behagelige 100 gram, og har en rund utforming.
Fronten domineres av et stort display, mens alle funksjonsknappene er plassert langs sidene.
Der er det er to scrollehjul som brukes til volum og låtnavigasjon, samt til å bytte mellom visse funksjoner.
I tillegg er det tre knapper som styrer EQ-funksjonalitet og avspilling.
Det er også plass til utgang for hodetelefoner og strøminngang.
Vi ser altså at de optiske inn- og utgangene er blitt tatt vekk i denne modellen.
Fortsatt mange muligheter
Spilleren bruker samme menysystem som iHP-120, og det kan være litt forvirrende å navigere seg gjennom spillelistene.
Det er ikke den beste menyen vi har sett, og du må nok bruke litt tid på å bli vant til det.
De aller fleste av funksjonene vi gikk gjennom i vår test av iHP-120, gjelder også her.
iGP-100 støtter både USB 2.0 og 1.1, og behøver ingen drivere eller egen programvare.
Spilleren dukker rett og slett opp som en egen disk, og det er svært enkelt å flytte og organisere filer.
Det er også støtte for andre filtyper som bilder, filmklipp eller tekst.
Dessuten kan iGP-120 spille OGG Vorbis-filer, noe som fremdeles er uvanlig.
Utover vanlig musikkavspilling er det også mulig å høre på radio, noe som fungerer meget bra.
Det er derimot ingen muligheter for stemmeopptak i denne modellen.
Nok en funksjon som er borte er den flotte fjernkontrollen fra iHP-120-modellen.
Det er ikke dramatisk, men vi hadde likt bedre om iRiver erstattet den avanserte fjernkontrollen med en enklere utgave, i stedet for å fjerne den helt.
Det viktigste med enhver musikkspiller er selvsagt lyden, og iRiver imponerer på dette området.
Lyden er fyldig og klar, med god bassgjengivelse.
Det er massevis av innstillinger som lar deg fikse på bass- og diskantnivået og aktivere SRS-effekter.
Og de medfølgende øreproppene er uten tvil meget bra - selv om det finnes alltids bedre og dyrere varianter du bør prøve for å få den optimale lyden.
Konklusjon
Vi har dessverre ikke prøvd så mange konkurrerende 1.5 GB-spillere foreløpig, så det blir vanskelig å sammenligne mulighetene.
Men i forhold til andre store MP3-spillere var iRivers iHD-120 overlegen, og vi mistenker at tilfellet er det samme når det gjelder iGP-100.
Det er tross alt så mange av de samme gode løsningene produsenten viderefører her.
iGP-100 er blitt en meget håndterlig spiller med flott lyd, driveløs installasjon, radio og støtte for mange lydformater.
Ikke overraskende koster den en god del penger: 3.100 kroner, men vi mener den er absolutt verdt det.
| 1
|
202069
|
Asus PCE-AC66 trådløst nettverkskort
Kan du like godt droppe nettverkskabelen?
Trådløst nett har utviklet seg enormt siden de første aksesspunktene dukket opp rundt årtusenskiftet.
Både pris, brukervennlighet, dekning og hastighet har gjort trådløst til den foretrukne nettverksforbindelsen for mange.
Men den harde kjerne av brukere sverger fremdeles til nettverkskabel og tilhørende utstyr i gigabit-klassen.
Hvor langt unna er de mest avanserte trådløse alternativene?
Tidligere har vi testet to av de mest avanserte Asus-ruterne som jobber med 802.11ac standarden.
Resultatet var imponerende, men var likevel bare halvparten av det nettverkskabelen tilbyr.
Skal du ofte kopiere mye data kan du dermed spare en del kjedelige venteminutter ved å bruke kablet nettverk.
Nå har Asus kommet med PCE-AC66 - en ny klient for 802.11ac.
Den er for innmontering i stasjonære PC, og plasseres i en PCI Ekspress kortplass.
Installasjon
Installasjonen er enkel, det er bare å sette i kortet og skru fast braketten.
Så kan du enten montere antennene direkte på skrukontaktene på braketten, eller bruke forlengeren som følger med.
Det er helt klart det riktige å gjøre, ellers vil PC-kabinettet være en hindring for signalene, spesielt hvis maskinen plasseres under et bord innerst i en krok.
Testmaskinen med Windows 7 klarte ikke å installere driver automatisk, men både driver og konfigureringsprogram kommer på CD som følger med.
Installasjonen var svært enkel og da den var ferdig var 802.11ac kortet klart til bruk og det innebygde nettverkskortet deaktivert.
Oppsettsprogrammet er svært enkelt, men inneholder det du trenger og litt til.
Testing
Vi testet først med testmaskinen en meter unna ruteren.
Resultatet var imponerende, praktisk talt like raskt som kablet gigabit nettverk!
På den vanlige testplassen to etasjer ned hvor vi tester alle nettverksløsninger, var ytelsen ikke like imponerende, men likevel meget god.
Men den var ikke like rask som da vi satte opp to rutere, med den ene i bridge-modus.
Konklusjon
Under gunstige forhold er ikke forskjellen mellom gigabit nettverk og trådløst 802.11ac særlig stor.
Problemet er at hvis det ikke ligger til rette for kabling på grunn av betongvegger eller store avstander, så blir gjerne den trådløse dekningen også dårlig.
Men for midlertidige arrangementer og andre installasjoner der man ikke ønsker kabler av praktiske/estetiske årsaker, da er denne løsningen ypperlig.
Asus PCE-AC66
| 1
|
202072
|
Nye Grand Cherokee
Det er ikke sikkert nordmenn igjen begynner å velge Jeeps premium-SUV, men på ett område er den nesten uslåelig: på dårlige veier.
Vi må dessverre innse at Grand Cherokee ikke er en like stor nyhet i Norge nå som det ville vært på 90-tallet.
Det er egentlig litt synd, for Grand Cherokee var blant de virkelig hete statussymbolene i Hafjell for 15 år siden.
Sterk konkurranse
Siden den gang har norske kunder siktet seg inn mot Tyskland når det gjelder premium-SUV-er, og de som ser utover Tysklands grenser har havnet hos Land Rover.
For hvorfor skal man kjøpe en tung og litt gammeldags SUV med kjøreegenskaper langt under det som fås i Mercedes-Benz ML og BMW X5?
Samtidig har motorteknologien vært såpass primitiv at CO2-utslippet har blitt altfor høyt, og det i et land hvor prisen i stor grad styres av nettopp dette utslippet.
Nå har de uansett laget det som er blitt fjerde generasjon av bilen.
Har de lykkes?
Overraskende fast i fisken
Nye Grand Cherokee er vesentlig oppgradert, og leveres med fire motoralternativer:
Tre-liters diesel V6, bensin V6, samt 5,7-liter V8 bensin og den mektige 6,4-liters Hemi.
I Norge handler det meste om diesel-utgaven, som fås med enten 252 eller 190 hestekrefter.
Denne motoren settes sammen hos VM Motori i Cento i Italia.
Grand Cherokee har blitt overraskende fast i fisken, og trenger slettes ikke å skjemmes kontra de tyske konkurrentene.
Rundt en racerbane vil fortsatt en BMW X5 være raskest, men til gjengjeld matcher Jeepen den på langturskomfort, godt hjulpet av sin luftfjæring.
I terrenget blir det ren knockout-seier til Grand Cherokee.
Det er rett og slett ikke mange biler som kan matche Jeepen på virkelig dårlig vei.
Fire ulike kjøresystem
Selec-Terrain heter kjøresystemet som får den opp dit ingen skulle tru nokon kunne bu.
Systemet står til vanlig satt til "Auto", men via en bryter på midtkonsollen kan du velge ”Snow”, ”Sand”, ”Rock” eller ”Mud” (snø, sand, stein eller sørpe).
Kombinert med reduksjonsgir, nedstigningsassistenten HDC og en Quadra-Lift luftfjæringen med fem forskjellige nivåer, får du en av markedets absolutt råeste SUVer når det gjelder fremkommelighet.
På det høyeste har du en bakkeklaring på 28,7 cm, noe som gjør at du aldri trenger å bekymre deg for om veien hjem er brøytet eller ikke.
Selv kjørte jeg opp en bratt skogsbilvei, hvor jeg fikk bruk for programmet ”Snow”.
Det gikk fullstendig problemfritt, men jeg vet at mange konkurrenter ville blitt stående fast på denne veien.
Det eneste som taler litt mot bilen er den store bredden, men det gjelder også for mange av konkurrentene.
Nydelig automatgir
Selve girspaken tar litt tid å venne seg til, da man lett kommer til "P" i stedet for "R".
Selve girkassen er imidlertid eksemplarisk, en nydelig 8-trinns automat som er både rask og særdeles smidig.
Motoren i testbilen er 252-hesteren.
De fleste kundene vil naturlig nok gå for 190-hesteren, da den gjør prisen perfekt for norske forhold.
Dieselmotoren trekker bra, med solide 570
Nm ved 2.000 omdreininger.
I tillegg er den stillegående, og vibrerer omtrent ikke i det hele tatt.
Slik sett må dette være en av markedets beste dieselmotorer på denne størrelsen.
For de mer pengesterke finnes også amerikanske V8-motorer, som mange nok vil føle er det riktigste for en bil som dette.
Hemi-motoren i Grand Cherokee SRT er på 468 hestekrefter, og vil være entusiasten med dyp lommebok sitt førstevalg.
Grand Cherokee har imidlertid mer å by på enn et bra drivverk og fremragende terrengegenskaper.
Designet er nemlig blitt særdeles lekkert, med elegante detaljer i krom, tøffe LED-lys og nydelige felger.
Sluttresultatet er en av markedets aller vakreste og barskeste SUVer.
Automatisk rattvarme
Interiøret har også fått seg et lite løft, og byr på en stor 8,4-tommers berøringsfølsom skjerm med det meste du trenger - unntatt CD-spiller.
Den er av alle ting plassert i oppbevaringsrommet på midtkonsollen, og er det en ting jeg kan garantere, så er det at det ikke er spesielt trafikksikkert å skifte CD-plate mens du må ha blikket vendt ned og mot høyre.
Setene er svært gode, og hvis man stiller inn at man vil ha varme i rattet, så slår bilen det på automatisk når det er kaldt ute.
Smart.
Materialkvaliteten er også langt bedre enn hva vi er vant til på mange andre amerikanske biler, om enn ikke helt på Audi-nivå.
Bagasjerommet er på solide 782 liter, og gigantiske 1554 liter med baksetene nedslått.
Bakseteplassen er romslig, og gjør Grand Cherokee til en både praktisk og fornuftig familiebil.
Prisene for Grand Cherokee begynner på 849.900 kroner for 190-hesteren med utstyrsnivå Limited.
Men forhandleren satser mest på toppmodellen Summit.
Da har du egentlig alt du trenger, og behøver ikke koste på bilen flere hundre tusen fra ekstrautstyrslisten.
I Summit-utgave koster 190-hesteren 929.900 kroner, mens 252-hesteren koster 1.029.900 kroner.
Vil du ha den med bensin koster V6 Summit 1.190.000 kroner.
5,7-liters V8 koster 1.490.000 kroner, mens SRT Hemi koster 1.820.900 kroner.
Få grunner til ikke å kjøpe
Av standardutstyr i Summit-utgaven nevnes Harman Kardon 7.3 Surround System med 825 watt og 19 høyttalere, DAB radio, takrails med kromdesign, skinnseter, panorama-glasstak, adaptiv cruise control, keyless, LED-kjørelys, oppvarmet ratt, parkeringsassistanse, ryggekamera, luftfjæring, kollisjonsvarsler, blindsonevarsler og nedstigningsassistent.
Sluttfasiten blir derfor at Grand Cherokee i Summit-utgave og med treliters V6 egentlig er ganske mye bil for pengene, og den er helt på høyde med sine tyske premium-konkurrenter på de aller fleste områder.
Kort fortalt er det få grunner til ikke å kjøpe Grand Cherokee hvis du leter etter en velutstyrt SUV til rundt millionen.
| 1
|
202073
|
Nokia 6680
Endelig kan du utnytte 3G for fullt.
Nokias nye 6680 er i butikkene, og er klart den beste UMTS-telefonen du får tak i per i dag les hvorfor!
Selv om 6680 rent teknisk ikke er den aller første videotelefonen i Norge (Samsung har blant annet sin Z107), er det den mest komplette 3G-mobilen du får tak i.
Telefonen følger opp 6630, som ble lansert før jul samtidig som Telenors 3G-nett åpnet.
6630 var en veldig bra mobiltelefon (les vår test), men manglet doble kameraer som gjorde det mulig å benytte videotelefoni.
6680 løser dette problemer, og er ellers en forbedret utgave av den eldre modellen på nært sagt alle områder.
Ikke akkurat stygg
La oss ta førsteinntrykk først.
Selv om Nokia 6680 ikke er så umiddelbart stilig som noen andre mobiler på markedet, er det likevel liten tvil om at det er en pen telefon, med et proft utseende og solid følelse.
Det viktigste elementet på telefonens front er selvfølgelig kameralinsen som vender mot brukeren og er plassert overfor skjermen.
Det er dette kameraet som brukes til videotelefoni.
Det andre kameraet, med høyere oppløsning, er plassert på utsiden og brukes på tradisjonell måte, til å knipse bilder av omgivelsene.
Det beskyttes også av et nedskyvbart lokk.
Tastaturet er meget behagelig, med store, tydelige knapper som har bra respons.
Knappene for å besvare og legge på samtalen, gå inn på menyen og utføre andre funksjoner er plassert langs de vanlige tastene.
På høyre side av telefonen er det av/på-knapp og minnekortplass.
Telefonen er jo noe stor, men det er forventet med alle den teknologien som ligger på innsiden.
Vekten er på 135 gram, ganske mye altså, men enhver ekte mann bør kunne klare å ha denne mobilen i lomma.
Et lite problem med telefonens utforming er at lokket som dekker kameralinsen på baksiden er noe lett å få opp ved en feiltagelse.
Skjermen skiller seg ikke nevneverdig fra de fleste Symbian-telefonene til Nokia når det gjelder størrelse (oppløsningen er på 176x208 piksler), men støtter 262.000 farger.
Den er definitivt lyssterk nok for de aller fleste bruksområdene, og fungerer bra også i direkte sollys.
Ny menystruktur
Symbian-grensesnittet på telefonen har imidlertid gjennomgått noen meget hyggelige forbedringer.
På hovedskjermen får vi nå flere snarveier til de mest bruke funksjonene meldinger, kontakter, kalender, galleri og bildeutskrift.
En tekstlinje nedenfor ikonene viser om du har noen kalenderoppføringer, noe som minner oss om hovedskjermen på Windows-baserte telefoner.
Inne i selve menysystemet er ikonene også blitt gruppert sammen mer logisk.
Mange av de litt mindre brukte funksjonene er nå dyttet sammen i mapper som for eksempel kontor, mine egne eller
verktøy.
Funksjoner som galleri, kamera eller Internett har imidlertid egne ikoner.
Bruken av operativsystemet ellers er identisk med øvrige Symbian-mobiler fra Nokia, og vi synes fremdeles det er et praktisk og brukervennlig system.
Det er heller ingen større problemer med hastigheten her.
Som 3G-telefon kan 6680 overføre data med dramatisk høyere hastighet enn det som har vært vanlig i GSM-nettet, og det åpner for funksjoner som mobil-TV og lynrask nedlastning av data og ikke minst videotelefoni.
Vi har allerede skrever en del om de tilgjengelige 3G-tjenestene her.
Videotelefoni har vi imidlertid ikke fått mulighet til å prøve tidligere, så det var veldig spennende.
Ansikt til ansikt
Hvis du vil initiere en videosamtale, behøver du bare taste inn et nummer eller velge en kontakt, og trykke på ring-valget i menyen.
Du får da mulighet å velge mellom vanlig taleoppringning eller videosamtale.
Når du mottar en videosamtale får du først forespørsel om du faktisk vil svare med bilde.
Om du ikke føler for å vise ansiktet ditt, kan samtalen gå over i vanlig stemmemodus.
Vi prøvde videotelefoni mot en annen 6680-telefon.
Og ja, det fungerer helt fint!
Riktignok er bildet veldig kornete og har synlig etterslep når den du snakker med rører på seg, men ansiktstrekkene er likevel godt synlige.
Det er uten tvil en morsom funksjon som fungerer tilfredsstillende, men vi vet ikke hvorvidt vi ville brukt det i praksis.
Om ikke annet er det alt for få slike telefoner tilgjengelige, men vi håper på en større spredning i en ikke alt for fjern fremtid.
Kameraet som brukes i videotelefoni har VGA-oppløsning, og kan også brukes til å ta vanlige selvportrettbilder med ganske dårlig kvalitet.
Når du skyver ned lokket på baksiden aktiveres det ordentlige megapikselkameraet som tar bilder med kvalitet tilsvarende de andre megapikselmobilene fra Nokia.
Altså, fine og skarpe bilder og blant de beste du får tatt med mobiltelefoner i dag.
Men som vi har sagt flere ganger, de kan ikke måle seg med et ordentlig digitalkamera.
Telefonens kamera har for øvrig en kraftig blitz, som lyser fint opp mørke omgivelser.
Når det gjelder 3G-funksjonalitet ellers, gjør jo 6680 det samme som 6630.
Vi surfet på Internett, både WAP-sider og vanlige HTML-sider, og det går raskt unna.
HTML-sidene blir naturligvis vanskelige å lese på grunn av den relativt lille skjermen, men nettsider tilpasset mobilskjermer, mobil-TV og andre 3G-funksjoner fungerer som en drøm.
Superfunksjonell
Utover støtte for 3G og videotelefoni er 6680 også fullt utstyrt på andre områder.
Det er støtte for EDGE, som sørger for relativt rask dataoverføring også utenfor UMTS-dekningen.
Det er selvsagt plass til Bluetooth, minnekort (RS-MMC), mediespiller, e-post-støtte, og mulighet for å lese Word- Excel-, Powerpoint- og PDF-dokumenter.
Telefonen har bare 10 MB minne innebygd, men et 64 MB minnekort følger med i pakken.
Alt i alt er 6680 en fullt utstyrt, proff toppmobil, som virkelig er stappet med siste teknologi.
Det er lite som mangler her, hadde vi vært veldig kresne kunne vi ønsket WLAN-støtte, men det kan vi godt vente med.
Det er med andre ord liten tvil om at Nokia har laget en av de beste smarttelefonene på markedet akkurat nå, såfremt du ikke er ute etter en telefon utstyrt med trykkfølsom skjerm.
6680 har virkelig det aller meste til å passe de fleste behov, og fungerer glimrende med Telenors 3G-nett.
Det er Nokias beste telefon på en stund og vår anbefaling til alle som har lyst å kaste seg på 3G-bølgen.
| 1
|
202075
|
Testet:Porsche Cayenne S E-Hybrid
Ladbar hybrid er suksessoppskriften som gir svært mange hestekrefter til redusert pris.
Og hvis du lurer:
Den kjører fortsatt som en drøm.
Denne difre SUVen yter 416 hestekrefter på det meste.
Samtidig er den en miljøsnill doning med et CO2-utslipp på bare 71 gram per kilometer, dersom den kjøres riktig.
Dette er altså oppskriften på hvordan Porsche klarer å gi deg en råsterk bil, til en sum som ligger langt nærmere prisen på dagens 211-hesters versjon enn man skulle tro.
Løsningen ligger i at Porsche nå har laget sin tredje ladbare hybrid i modellrekken, Cayenne S E-Hybrid.
De to andre ladbare hybridene fra Porsche er Panamera S E-Hybrid, som kom først, mens den andre er supersportsbilen Porsche 918 Spyder.
Vinn-vinn:
Bedre ytelser, og lavere utslipp og priser
Det er ikke det minste rart at merker som Porsche leder an når det gjelder å ta i bruk tilgjengelig teknologi for å redusere utslippet.
Sportsbilprodusenter generelt sliter mest med å holde tritt med utslippskravene, og er derfor den gruppen som er mest avhengig av ny teknologi som holder utslippet nede.
At teknologien i tillegg øker ytelsene er bare en ren bonus, som gir vinn-vinn.
Faktisk mener Porsche at supersportsbiler som 918 Spyder i fremtiden ikke bare kan være ladbare hybrider, men må være det.
Dette fordi det ikke er mulig å oppnå så heftige ytelser med en forbrenningsmotor alene.
E-Hybriden vil stjele kunder fra dagens storselger
I Norge er det en spesialtunet 211-hesters diesel som har solgt mest, men fra nå av tror vi at E-Hybriden vil stjele mye av salget.
Cayenne S E-Hybrid har en startpris på 1.130.000 kroner, mens en diesel-versjon med 211 hk har 959.000 kroner som startpris.
Korrigert for noe mer utstyr i hybridutgaven, så skiller det rundt 150.000 kroner i rene penger på disse to, noe som burde være med å gjøre valget enkelt.
Det kan også legges til at det ikke er uvanlig at kundene legger på opp mot 250.000 kroner i utstyr på slike biler.
Da er ikke lenger mellomlegget på 150.000 kroner for hybriden som et stort sprang å regne.
Det hører med til historien at nå som Porsche gir Cayenne en ansiktsløfting, er det en gylden anledning å lansere E-Hybrid samtidig.
Dersom du ikke skulle ønske E-Hybrid, så har du fortsatt ytterligere fem alternativer å velge mellom, i form av tre diesel og to bensinutgaver.
Fra passiv til ladbar
Til nå har Cayenne vært å få som ordinær hybrid, men at den nå blir ladbar i tillegg gir den mange fordeler.
Ikke bare er elmotorens effekt økt fra 46 hk til 95 hk, men den nye modellen kan blant annet kjøres på strøm alene i hastigheter opp til 125 km/t.
I så høye hastigheter forsvinner rekkevidden raskt, men med en vennlig gassfot skal du kunne flytte deg opp mot 3,6 mil på ren strøm alene.
Dette er som regel langt nok til at du kan velge elektrisk drift for ikke å bidra til ytterligere dårlig luft når du beveger deg inn i sentrale bystrøk.
Skal du bare ut på en kortere lokaltur i nærmiljøet er det også nok.
Deretter kan du lade opp igjen så snart du parkerer ved en stikkontakt igjen.
Du velger
Underveis lagres strømmen i et lithium-ion batteri.
Selve batterikassen er identisk med det som sitter i Panamera S E-Hybrid, men energitettheten er større.
Derfor er kapasiteten i Cayenne på 10,8 kWh, i motsetning til 9,4 kWh i Panamera S E-Hybrid.
Under kjøring kan du selv velge hvordan du skal utnytte ressursene.
Ettersom du har to forskjellige energikilder som kan drives hver for seg, eller i kombinasjon, så får du tre alternativer:
E-drive:
Du kan velge ren eldrift, noe som allerede er en nødvendighet i enkelte europeiske storbymiljøer, for i det hele tatt kunne kjøre lovlig.Hybrid: Alternativt kan du bruke bilens hybridmulighet for å komme deg avsted over lengre distanser på en så miljøvennlig måte som mulig.
I denne posisjonen lader og bruker bilen strøm etter et optimalt mønster i forhold til forbruket.Sport: Det tredje alternativet er å bruke bilen som en sportsbil.
Da utnytter bilen energien fra både forbrenningsmotoren og elmotoren til å gi deg så mye energi som mulig for friskest mulig fraspark.
Svært heftige kjøreopplevelser
På veien vil de fleste bli overrasket over SUV’ens kapasiteter.
I ren eldrift kan nye Cayenne kjøres som en hvilken som helst annen elbil, og forbrenningsmotoren glimrer med sitt fravær.
Faktisk er det fullt mulig å be om gode akselerasjoner uten at bensinmotoren slår til.
I gasspedalen ligger det likevel et eget trinn som fungerer som kick-down:
Passerer du dette punktet får du krefter i bøtter og spann.
Da tenner forbrenningsmotoren som et suplement til elmotoren, og den 3-liter store V6-maskinen, som alene byr på 333 hestekrefter, øser på fra et dreiemoment på 440 Nm.
Det er antagelig unødvendig å si at den ladbare Cayenne er råsterk.
Ja, når alle virkemidler benyttes er faktisk brutalt mye sterkere enn det som i dag er den mest solgte utgaven av Cayenne i Norge, nemlig dieselversjonen på 211 hestekrefter.
Når 0-100 km/t går unna på 5,9 sekunder, og det føles særdeles raskt i en såpass stor og tung bil.
Toppfarten er oppgitt å være 243 km/t.
Fjellstøtt
At understellet er kapabelt kommer heller ikke som noen bombe.
Dens nære slektning Cayenne Turbo beviser hvor mye sportsbil det faktisk er mulig å pakke inn i en SUVs fysiske form, og det er utrolig hva den er i stand til.
Med Sport Plus-knappen inne blir alt omformet til å passe til langt over middels entusiastisk kjøring, og dette er faktisk en bil du kan ta med deg ut på bane, uten å bli forhåndsdefinert som frakjørt.
Grepet er også ivaretatt gjennom et fullverdig firehjulsdrift system.
Det er lett å tro at det med en hybridpakke ombord er elmotoren som driver det ene hjulsettet, men ikke her.
Firehjulsdriften er det samme som på de øvrige Cayenne-modellene, og er et lynraskt aktivt system som kan pendle fra full bakhjulsdrift til nær full forhjulsdrift.
Et instrument i displayet forteller deg med lynets hastighet hvilket hjul som får hvor mye krefter, uten at det er noe poeng i å følge med på dette.
Innen du rekker å reagere har dette endret seg mange ganger allerede.
Se flere store bilder:
Forventer endringer
Det var knyttet stor spenning til forslaget for nasjonalbudsjettet som ble lagt frem 8. oktober i år.
Flere bilimportører ventet en endring rundt avgiftene for ladbare hybrider.
Men slik gikk det ikke.
Regjeringen bekreftet likevel at de vil gjøre større endringer i forbindelse med revidert nasjonalbudjsett til våren.
De trengte rett og slett mer tid for å bake en kake hvor alle ingredienser er nøye vurdert, deriblant også situasjonen rundt ladbare hybrider.
Hva dette får å si for biler som Porsche cayenne S E-Hybrid vil tiden vise.
| 1
|
202077
|
Vi tester Intels egen cacheløsning
Intel Intelligent respons-teknologi – det høres kjedelig ut, men gir deg dobbelt så rask PC
Intel har mange løsninger som de fleste av oss verken har hørt om eller har behov for.
De hører derimot hjemme i driftsmiljøer og andre steder hvor det er mange og store maskiner som håndterer mye data.
Men teknologien bak slike løsninger kan også brukes i mer folkelige PC-er.
En slik løsning er Intel Rapid Storage, som håndterer grupper av harddisker i RAID.
Har du en ny stasjonær PC med det nyeste brikkesettet Z68 og en Core i5 eller i7 prosessor kan du utnytte denne teknologien på en spesiell måte.
Den krever også en SSD.
Intelligent respons-teknologi
Smart Response Technology – på norsk har den blitt døpt "Intelligent respons-teknologi" – er en programvare som oppretter en cache-løsning (rask mellomlagring) som Intel introduserte med brikkesettet for de nye Core i3/5/7-prosessorene som kom i 2011.
Du kobler både harddisken med operativsystemet og SSD-en til SATA 6 GByte-portene på hovedkortet.
Disse kontrolleres av programvaren fra Intel og du får både SSD-ens raske respons og harddiskens kapasitet.
Dette gjøres ved at hyppig brukte datablokker på lagringsmediene blir skrevet til og lest fra SSD-en, mens harddisken jobber i bakgrunnen.
Men det er ett viktig grep som må gjøres aller først.
Før installasjonen
Hvis du har kjøpt deg et nytt hovedkort og skal oppgradere PC-en eller bygge en ny, med ny installasjon av operativsystem, programmer og data, da ligger du godt an i utgangspunktet.
Har du allerede en kjørende PC hvor alt er installert på harddisken eller SSD blir det en langt mer omfattende oppgave.
For at Intel Rapid Storage og Intelligent respons-teknologi skal fungere må SATA-innstillingen på hovedkortet settes til RAID Mode.
Hvis PC-en allerede er satt opp er SATA normalt satt i AHCI Mode.
Men det er ikke bare å endre denne innstillingen, Intel anbefaler at du må installere alt på nytt.
(Intel har faktisk instruert PC-produsentene til å konfigurere maskinene i RAID-modus og ikke i AHCI, slik at brukerne enkelt kan ta i bruk Intel Rapid Storage, men det er ikke alltid fulgt opp).
I manualen til vårt P8 Z68-V hovedkort fra Asus kommer ikke dette fram spesielt tydelig, og AHCI blir automatisk valgt (default) i SATA-oppsettet.
Det er likevel mulig å endre innstillinger i Windows' Registry slik at du slipper å reinstallere, det finnes en artikkel her som beskriver hvordan dette gjøres.
Vi har ikke testet dette, og kan derfor verken anbefale eller fraråde metoden.
Installasjon
Hvis du ikke har anskaffet eller installert SSD kommer du ikke videre, naturlig nok.
Du kan fritt velge hva slags SSD du vil bruke, men denne løsningen støtter ikke mer enn 64 GB.
Har du en større SSD kan du sette av resten av kapasiteten til annet bruk.
TRIM er heller ikke støttet, så opprydding i flashminnet overlates til SSD-ens egen firmware.
Når harddisk er koblet til, SATA er i RAID modus og operativsystemet er installert og oppe og kjører er installasjonen av Intels programvare ren plankekjøring.
Når du så kjører Intelligent respons-teknologi får du opp dette skjermbildet:
Det neste du gjør er å klikke på knappen "Akselerer"
Da får du opp disse valgmulighetene:
Etter at du har trykket OK får du ny status:
Da er systemet klart til bruk!
Vi måler ytelsen
Vi har målt ytelsen og sammenlignet med de to andre cache-løsningene vi har testet tidligere, Synapse fra OCZ og HighPoint Rocket Hybrid.
Vi brukte samme Corsair Force 60 GB SSD som da vi testet Rocket Hybrid
Konklusjon
Ytelsen mer Intel sin løsning er altså et hakk raskere enn OCZ Synapse, og et par hakk raskere enn Rocket Hybrid.
Du får enda ett hakk bedre ytelse på visse bruksområder med SSD som ren systemdisk, men da må du opp i størrelse, til 120/128 GB eller mer.
Og det koster ihvertfall noen hundrelapper mer.
Er du i ferd med å kjøpe eller bygge ny PC, eller oppgradere er det ingen tvil om at dette er den løsningen som gir mest ytelse for pengene.
| 1
|
202079
|
Philips 46PFL9704 er en vinner
En ny standard er satt.
Etter å ha sett 9704 TV-en på IFA-messen tidligere i høst gledet vi oss til å teste den hjemme.
Vi likte nemlig forgjengeren 9803 svært godt, og siden Eisa-juryen allerede hadde kåret den til årets LCD TV 2009/10 var forventningene store.
Og det er ingen vits i å legge skjul på det:
Dette blir vår nye referanse-TV framover, og begrunnelsen følger her:
Er det LCD eller er det LED?
Det riktige er at 9704 er en LCD-TV med LED-bakgrunnsbelysning.
Dette er en klar fordel ettersom det gir deg langt bedre sortnivå og et lavere strømforbruk.
Sammenligner vi med f.eks. Samsungs LED-modeller ser vi raskt at Philipsen på langt nær ikke er like slank.
Grunnen til det er at Philips har plassert LED-diodene rett på baksiden av panelet - noe som bildemessig er en fordel, mens Samsung har dem i TV-rammmens ytterkant (ofte kalt Edge-LED).
For Philips har definitivt ikke spart på kruttet.
Panelet har hele 224 LED-segmenter (9803 hadde til sammenligning 128), alle med lokal dimming.
Denne individuelle lyskontrollen er spesielt viktig med tanke på sortnivået, ettersom TV-en her kan deaktivere LED-dioden når bildet skal være mørkt eller sort, samtidig som de aktiveres når farger og lys skal vises.
Kort fortalt får man altså raskere og mer direkte kontroll over hvordan bildet vises på skjermen.
Design og førsteinntrykk
Både TV-en og fjernkontrollen er i børstet aluminium, og selv om smak og behag alltid vil variere, er det ingen tvil om at kvalitetsfølelsen er svært god.
Det er rett og slett tydelig at dette er en toppmodell.
Nå skal det sies at Panasonics nydelige Z11 og Z1 scorer høyere på designfronten.
Men den koster da også over dobbelt så mye - og da blir i hvert fall valget enkelt for oss...
På innsiden er selvsagt TV-en proppet med alt Philips har å by på av finesser, vi nevner blant annet Ambilight-funksjonen som lyser opp veggene på hver side av TV-en i takt og med samme farger som det som vises på skjermen, NetTV-funksjonen (både kablet og trådløst, se mer her), DLNA-funksjon (overføring av video / musikk fra PC), og hele fem HDMI-innganger.
Og ja, dette er selvsagt en 1080p TV, med 200Hz-funksjon og antireflekterende belegg i panelet.
Selv har jeg vært en stor fan av Ambilight i lang tid:
En ting er effekten det gir, men kanskje like viktig for meg som brille- og linsebruker er at det er avslappende for øynene etter en lang dag foran PC-skjermen.
Er du uenig kan du selvsagt dempe intensiteten på Ambilighten, eller slå den av helt via fjernkontrollen.
Men nok prat, vi går over til bildekvaliteten.
Gnistrende
Philips oppgir hysteriske 5 millioner til 1 i dynamisk kontrast (9803 hadde forøvrig 2.000.000:1), men det viktige er jo hvordan det fungerer i praksis.
Og her skal du rett og slett være svært sær for ikke å bli imponert.
Uavhengig av hva du kan måle med testutstyr i labben er nemlig min oppfatning at dette er det beste sortnivået jeg har sett på en TV hittil.
Det er imidlertid flere TV-er som gir deg godt sortnivå, Z1 og Z11 er gode eksempler, men 9704 gir deg i tillegg LCD TV-enes skarphet med på kjøpet.
Og det er altså denne kombinasjonen mellom sortnivå og detaljer som virkelig får fram smilet hos meg.
Fakta er nemlig at du her får med deg detaljer i mørke partier som på rimeligere modeller (eller toppmodeller fra noen år tilbake) enten er utydelige og grøtete, eller ikke synlige i det hele tatt.
Det er ingen overraskelse at det er på høyoppløst innhold TV-en gir best bilde.
Blu-ray filmer i 1080p og HD-kanaler i 1080i er rett og slett en nytelse, her får du farger med smell i og en dybde i bildet svært få TV-er klarer å matche.
Men også på vanlige digitale TV-sendinger gjør TV-en en god jobb, og siden bilde-innstillingene selvsagt lagres individuelt per kilde-inngang kan du her aktivere TV-ens bildebehandling i større grad enn du trenger på Blu-ray.
En liten advarsel er likevel på plass:
Denne TV-en er ikke beregnet for analoge TV-signaler, så om du fortsatt har dette er det liten vits i å gå for 9704.
Joda, bildebehandlingen er god, men selv ikke 9704 kan trylle og du vil rett og slett ikke få ut potensialet i TV-en.
TV-spill og PC-bruk
TV-en har egen VGA-inngang, men selv brukte vi HDMI-inngangen når vi koblet til PC, og også her fikk vi 1:1 pixelmapping.
Til surfing, bildevisning og videoavspilling er det ingenting å trekke for her, og liker du å spille konsollspill via Xbox360 eller PS3 er det bare å glede seg.
Det fungerer rett og slett brillefint og 1 ms responstid er også blant det beste vi har sett.
Men alt er vel ikke like bra?
Nei, bare du leter lenge nok er det selvsagt noe å trekke for her også.
For selv om dette bildemessig er Philips toppmodell kan man fortsatt se antydninger til litt halo-effekt om du har Natural Motion-funksjonen på maks innstilling.
Målet med Natural Motion er kort fortalt å minimere hakkete bilder, f.eks ved store panoreringer.
Selv setter jeg normalt denne funksjonen på minimum og synes det er verdt det, men er dette noe som irriterer deg kan du altså slå finessen helt av.
Smak og behag altså, selv om vi nå skulle ønske at Philips kunne gitt oss i pose og sekk på dette området.
Menysystemet til Philips er svært enkelt og lettfattelig, og innstillingsveiviseren er fortsatt noe av det beste vi har sett.
Enkelte funksjoner i menyen kunne imidlertid reagert litt raskere, men når resten av pakken er så bra klarer ikke dette rusket å ødelegge totalinntrykket.
Den største svakheten
DLNA-funksjonen (versjon 1.0) lar deg overføre video, bilder og musikk fra såkalte DLNA-kompatible enheter, f.eks. Windows Media player på PC-en din.
Og det begynner bra, for Phillips oppgir at 9704 støtter både: MP3, WMA v2 opptil v9.2, Lysbildefiler (.alb), JPEG-stillbilder, MPEG1, MPEG2, MPEG4, AVI, H.264/MPEG-4 AVC, MPEG, programstream PAL, WMV9/VC1.
I praksis er det imidlertid ikke så lett.
Selv har jeg rippet alle mine CD-er i beste kvalitet, enten WMA / Apple lossless, og det fungerer ikke.
Heller ikke musikk jeg har lastet ned fra iTunes blir akseptert.
Bedre er det heller ikke når når det gjelder videoformater; med en gang du er utenom standarden Philips har låst TV-en til; ja blir ikke filen spilt av.
Her må det rett og slett tas grep.
Jeg kan ikke med min beste evne forstå hvorfor Philips nekter å godta flere formater, og på dette punktet er f.eks Samsung langt bedre (selv om også de har sine problemer).
Konklusjon
Bildemessig er PFL 9704 rett og slett vår nye referanse-modell i LCD/LED-klassen, og har så bra bilde at vi også tror kresne plasma-tilhengere vil bli imponert.
Nei, den er ikke billig og vil neppe bli en storselger, men skal du ha en toppmodell må du faktisk regne med at det lugger litt.
I praksis bør du regne med 20.000 for 40-tommeren, 25.000 for 46-tommeren (som var den vi testet) og 30.000 for 52-tommeren, så gratis er det ikke.
Sammenlignet med Panasonics toppmodell slipper du faktisk unna med under halve prisen (riktignok 52" vs 54"), og til tross for Z-seriens nydelige design ville i hvert fall jeg gått for Philipsen.
Det eneste som virkelig trekker ned er DLNA-funksjonen, der gjør andre TV-merker en bedre jobb.
Vi prioriterer imidlertid bildekvaliteten i våre TV-tester, og dette minuset klarer ikke å ødelegge moroa for oss:
Vi setter heller på nok en Blu-ray film og koser oss i stedet.
PS!
Mer info under konklusjonen:
Til slutt limer vi inn dette avsnittet; som er verdt å ta med seg uansett hvilken TV du velger:
Gode og brukervennlige menyer gir deg også mange innstillingsalternativer.
Nøkkelordet er altså at du må prøve deg fram på hver enkelt kilde.
Aktiver en og en bildeforbedringsfunksjon, for eksempel HD Natural Motion via HDMI 1.
Gir det effekt?
Hvis ja, la den stå på og juster heller styrke og intensitet.
Hvis nei:
Slå den av.
Gå deretter videre til de andre inngangene og gjør det samme helt til du har gått gjennom alle kildene dine.
Det tar tid, men vi tror du vil bli overrasket over resultatet.
Er du ekstra ivrig anbefaler vi også kalibrerings-platen DVE HD-Basics (som fås i DVD & Blu-ray versjon)
Flere spesifikasjoner får du på Philips nettsider
| 1
|
202080
|
Sony Ericsson K610i
K600i var en av fjorårets mest karakteristiske mobiltelefoner.
Nå har det kommet en ny mobil i den rimelige 3G-serien til Sony Ericsson.
Les testen av Sony Ericsson K610i her.
Sony Ericsson overrasket de fleste med 3G-mobilen K600i for nesten eksakt ett år siden.
Denne mobilen hadde et relativt utradisjonelt utseende til Sony Ericsson-mobil å være.
Noe som førte til at dette ble en populær mobiltelefon utover senhøsten i fjor, spesielt etter at prisen forsvant nedover.
Nå har oppfølgeren kommet, og dette ser ut til å bli en vel så spennende mobil, selv om denne har et langt fra så karakteristisk design som lillebroren.
Urban chic
For K610i er utstyrt med et ganske tradisjonelt mobildesign.
Allikevel blir den ikke spesielt mye kjedeligere av den grunn.
Den hjelpes nemlig godt av en helt suveren størrelse.
Med dimensjoner på 102 x 45 x 17 mm og en vekt på minimale 89 gram er dette en mobil som det er en fryd å bære med seg.
Man merker den knapt.
Materialet virker imidlertid ikke like eksklusivt som på K600i.
Der var det materialer og farger som tydet på en meget eksklusiv mobil, mens det her er snakk om et helt ordinært plastdeksel.
I forhold til K600i har Sony Ericsson-ingeniørene kommet med en kraftig forbedring av tastene.
Denne mobilen virker formelig spesiallaget for å skrive tekstmeldinger.
Den er også ustyrt med stort sett alle de snarveisknappene man kan trenge.
Hvis vi skal være en smule pirkete må vi si vi savner et par litt mer maskuline skjermmotiv.
Dette er noe Sony Ericsson er veldig flinke til, men den modellen vi testet var av typen Urban Silver og de feminine motivene passet ikke veldig godt til dette designet.
Får man imidlertid tak i modellen med fargen Evening Red passer disse langt bedre og kan lure de fleste til å tro at dette er en virkelig eksklusiv motemobil.
Skjermen skuffer
Når man ser på skjermen oppdager man imidlertid at det ikke er snakk om noen toppmodell.
Med 176 x 220 punkter og 262 144 farger er skjermbildet ganske bra, men allikevel et godt stykke unna den enorme skarpheten på brorparten av mobilene vi har testet i år.
Der har det tross alt vært snakk om QVGA-oppløsning, med 320 x 240 punkter.
Kameraet lider derfor litt.
De fleste andre mobiler med to megapikselkamerar har nemlig bedre skjerm enn dette, noe som er veldig nyttig når man skal sjekke kvaliteten på bildene.
Allikevel er dette kameraet på det jevne når det gjelder kvalitet.
Den er hverken blant de beste eller dårligste mobilene med denne oppløsningen.
Bildene kan godt brukes på web, men egner seg relativt dårlig til utskrift.
Det vi imidlertid er positivt overrasket over er responsen på kameraet.
Avtrekkeren er veldig bra, om enn litt liten.
Men det flotte er at bildene tas umiddelbart.
Dette står i skarp kontrast til de aller fleste andre mobiler på markedet, der man til tider må vente både to og tre sekunder på at bildene skal tas.
Lynrask respons
Vi har som vanlig med Sony Ericsson-mobiler veldig lite å utsette på menysystemet.
Nå er det ikke snakk om noen avansert mobiltelefon akkurat, men vi er særdeles godt fornøyd med responsen på menyene i denne mobilen.
I motsetning til flere av de flaggskipmodellene vi har testet i det siste er nemlig denne mobilen lynrask.
Navigering i menyene er blant det raskeste vi har sett fra en mobil og er således veldig kjærkomment.
Her har de fleste mobilprodusenter mye å lære.
Man har alle de vanlige mobilfunksjonene i K610i, i tillegg til at den har 3G-støtte, noe som gir rask dataoverføring i store deler av landet.
Allikevel kunne vi selvsagt ønsket oss EDGE-støtte, slik at man hadde alternativer i områder uten 3G-dekning.
Men andre teknologier, som Bluetooth, JAVA MIDP 2.0 og MP3-spilling støttes selvsagt.
Lyden er i så måte bra, med gode muligheter både når det gjelder tale og musikk, men K610i er ingen MP3-mobil.
Den har ikke de snarveisknappene som trengs i forhold til musikk og den mangler radio.
Har man lyst fungerer den riktignok som en meget habil MP3-spiller, bare ikke like bra som den kunne.
En helt vanlig mobil
Sony Ericsson har levert denne mobilen med relativt lite internminne.
16 megabyte imponerer ikke mange.
I stedet har selskapet lagt ved et minnekort av typen Memory Stick Micro (M2) med kapasitet på 64 megabyte.
Da har man faktisk mer enn nok til den bruken K610i er beregnet for, nemlig helt vanlig mobilbruk.
For tale- og tekstmulighetene er helt på topp.
I tillegg må vi skryte uhemmet av batterikapasiteten, som kanskje er den beste vi har opplevd i år.
Vi opplevde faktisk at batteriet varte i over tre døgn med stor aktivitet på mobilen.
Det er nesten uhørt av en mobiltelefon i dag, men nok en gang er dette noe som er kjærkomment.
Prisen er nok et positivt punkt, med omtrent 2 300 kroner uten abonnement.
Dette er meget bra ut fra hva man får med i K610i.
Med abonnement kan du imidlertid få den helt ned i én krone, noe som litt avhengig av abonnementet er et usedvanlig godt mobiltilbud.
Alle disse elementene gjør K610i til en av de aller beste mobilene du kan få tak i om dagen, med mindre du er ute etter en avansert smarttelefon.
Viderefører Sony Ericsson det de har begynt på her, med enorm batterikapasitet og lynrask respons, kan vi se frem mot en flott mobilhøst.
Tekniske data for Sony Ericsson K600i
| 1
|
202082
|
Nissan Pixo
Som resultat av finanskrisen dukket denne sparemodellen opp, og for et trist kapittel.
Motorisert utelukkende for flatmarkskjøring, design fra nittitallet og et gammeldags, grått interiør sikrer depresjon fra første meter.
Det eneste positive er prisen.
Men tenk deg godt om før du velger en Pixo foran en Kia Picanto.
Prøv også:
Kia Picanto, Toyota Aygo
| 0
|
202085
|
Pure Avanti
iPod-stereo, FM, DAB, nettradio - vet du ikke helt hva du vil ha?
Da bør du sjekke ut denne boksen.
Radiotilbudet har etter hvert blitt ganske omfattende, du kan velge mellom FM, DAB og nettradio etter humør og hvor du befinner deg.
Her ligger også litt av problemet - det er forskjellige apparat som håndterer disse, som regel.
Denne regelen gjelder ikke for Pure Avanti, som er en radio som kan behandle det meste av aktuelle signaler.
I tillegg til det som sendes over eteren støtter den også nettbaserte og tilkoblede lydkilder, så de fleste skulle kunne finne et knippe som passer.
Her er lydkildene du kan høre:
FM radio DAB radio Nettradio "The Lounge" (internett via WLAN 802.11b/g)
Mediespiller for lokalt nettverk (WLAN) iPod dokk Aux inn på stereo minijack
I tillegg har den automatisk klokke, alarmfunksjon med stor snooze-knapp og timer for å slå seg selv av.
Kraftig forsterker?
Det oppgis at radioen har 75 watt RMS totaleffekt, noe som høres svært mye ut.
Volumet er uansett tilstrekkelig for å spille noe over behagelig høyt i de fleste vanlige oppholdsrom, men noe overdøvende lydtrykk av typen umiddelbar utkastelse fra borettslag er det ikke snakk om.
Oppimot 90 dBA gir den på full rulle, da er det tendenser til litt vreng med alle tonekontroller (sub, bass og diskant) på fullt, men ikke noe egentlig krise.
Det leveres 2 x 20 watt til to 3-tommers høyttalere i front, som er vinklet svakt utover.
Sub'en i bunnen av kabinettet er på 5,25 tommer og kan forsyne seg av 35 watt og gir rimelig bra bånn i lydbildet.
Det er også utgang til hodetelefoner.
En USB-kontakt er på plass for å motta framtidige oppgraderinger.
Lett å betjene
Radioen er lett å betjene, den har et menysystem som er enkelt å manøvrere i, og noen bruksanvisning er det egentlig ikke behov for.
Alt finnes i menysystemet så det er bare å lete, man ser snart om man er på rett vei.
Det eneste vi ikke var helt fornøyd med var manøvrering på iPod, som var noe begrenset.
Spesielt å klatre tilbake i menytreet på iPoden var ikke helt på plass.
Sjekk vår store test av iPodanlegg og enda et par iPod-anlegg finner du test av her
Fjernkontrollen gir god respons selv om du går 5-6 meter unna.
Du kan lagre opptil 30 DAB-stasjoner og 10 FM-stasjoner i det lokale minnet.
Internettradioen er et kapittel for seg, der kan du lagre i praksis ubegrenset med stasjoner og favoritter, så snart du har registrert deg på TheLounge som er innholdsnettstedet til hele PURE-serien.
Et godt kjøp?
Boksen inneholder mye, så prisen er ikke blant de laveste.
Den er tvert i mot i det øvre sjiktet når det gjelder integrerte lydapparater.
I nettbutikkene ligger den priset til i overkant 4 000 kroner.
Dette er i det samme området som lydentusiastenes B&W; Zeppelin, men dette er jo to vidt forskjellige produkter.
Mens Zeppelin bare er en god forsterker/høyttaler er Pure Flow en svært allsidig mottaker som dekker alt som er aktuelt på radiofronten og gir mer enn kurant lyd til husbruk.
Mer info finner du hos www.pure.com
| 1
|
202086
|
Reebok Premier Lite
Mer tyngde enn en ren sportsmodell, men likevel luftig, lett i baken og kjapp i svingene.
Denne skoen er en Audi A4 kabriolet.
LES OGSÅ:
Reeboks Premier-kolleksjon har flere flotte modeller.
Sterkest skinner Premier Lite, en av disse ytterst få skoene som gir både fart og støtdemping.
Det herlige med denne skoen er dette:
Den føles ikke som et kompromiss.
Den er blant de mest vellykkede løpeskoene vi har testet.
En fartssko med god demping.
- Det er ikke mulig, sa en av testerne svett, men begeistret.
Skoens hoveddeler:
Mellomsåle i ett stykke av 3D Ultralite, en lettere variant av DMX Foam med luftkanaler.
Støtdemping av 3D Ultralite.
Overdel av syntetisk lær og mesh.
Støtdemping bak/foran:
Et kjapt blikk på skoene, og du tror de er støtdempingssko.
Såpass solid ser støtdempingen ut.
Å løpe med skoene gir et annet inntrykk.
Hældempingen begrenser støtet fra underlaget meget effektivt for de fleste.
Unntaket er muligens de aller tyngste tungvekterne.
Samtidig er Ultralite-dempingen og selve lesten myk nok til at du får kontakt med underlaget.
Effektivitet/fartsfølelse:
Frasparket blir overraskende freskt.
Skoene gir ikke et like effektivt fraspark som lettvektssko med mindre støtdemping i forfoten, deriblant fenomenale Asics DS Trainer.
Men de er i absolutt nærheten.
- Mine favorittsko, sa en av testløperne.
Ingenting forstyrrer fotens naturlige bevegelse.
Skoene merkes knapt - alltid et godt tegn.
Det automatiske skyvet lettvektssko ofte har fordi de ruller en tanke forover av seg selv, har dog ikke Premier Lite.
De aller letteste lettvekterne bør nok satse på andre lettvektssko.
Til dem har Premier Lite antagelig for mye demping til rask løping.
Stabilitet/passform:
Alle testløperne likte skoene meget godt.
En av dem hadde likevel én innvending:
Skoene har lite demping midt under foten.
Midt på skoenes såle finnes vanligvis et plastelement som binder dempingen i hæl og forfot sammen.
På Premier Lite er denne "broen" liten.
Derfor vil enkelte som har høy fotbue føle at noe "mangler" under foten.
Skoene er middels brede, og vil passe de fleste med standardføtter.
Hælgrepet er kurant, mens tåboksen er relativt stor.
Den lette sålen har lite støtte fra andre materialer, og er relativt eksponert for belastningen hver gang hælen treffer bakken.
Det kan gjøre levetida for skoene kort - som med andre lettvektssko.
Sålegrep asfalt/grus:
I likhet med mengdetreningsskoen Reebok Premier Road er dette en sko til gatebruk.
På asfalt og betong er grepet godt.
På grus og løst underlag sitter ikke skoene fullt så bra.
Vekt:
Reebok Premier
Lite er lettere enn andre sko med god demping, men noen gram tyngre enn de letteste lettvektsskoene på markedet.
Utseende:
Igjen:
Hvorfor må løpesko være så hvite?
Konklusjon/løpsfølelse:
Mokkasiner med demping.
Kjøp disse skoene.
| 1
|
202088
|
Patriot GearBox - miniserver for nettverket
Den lille boksen gjør USB-harddiskene dine til nettverksdisker - og mye mer.
Når hvert familiemedlem eier sin egen PC, kan det være veldig praktisk med et felleslager for musikk, filmer, bilder - for ikke å glemme sikkerhetskopier av verdifulle filer man har liggende lokalt.
Entusiaster setter gjerne opp en PC til formålet, for eksempel slik vi nylig gjorde i vår Ubuntu-guide.
NAS til folket
Den siste tiden har det imidlertid dukket opp et nytt og rimeligere alternativ, disker som man kobler rett på nettet - såkalte NAS-er (Network Attached Storage).
I sin enkleste form fungerer disse som filservere, der brukere kan gis lese- og skrivetilgang, men funksjonaliteten blir stadig utvidet til å inkludere langt mer enn som så.
Det er for eksempel slett ikke uvanlig at en NAS kan fungere både filserver, web/FTP-server og medieserver for UPnP-produkter som TV-er og Blu-ray-spillere tilkoblet nettverket.
Potent liten tass
Patriot GearBox er egentlig en slik NAS - men til forskjell fra de fleste andre NAS-er er den ikke utstyrt med noen disk.
Den har imidlertid to USB-porter der du kan koble til eksterne harddisker, USB-minneplugger og skrivere.
På den måten kan du gjøre utstyr du allerede har tilgjengelig på nettverket, selv om de i utgangspunktet ikke har nettverksstøtte.
Den lille boksen har en imponerende funksjonsliste:
Filserver (via SAMBA) med støtte for brukerkontoer og forskjellige rettigheter
UPnP medieserver (deling av musikk/filmer/video)
iTunes-server
Bittorrent nedlastingssystem (last opp .torrent-filer, og boksen laster ned innholdet)
DHCP-server (tildeling av IP-adresser i nettverket)
FTP-server (for tilgang via Internett)
Printer-server (for deling av USB-printere)
Svært enkelt
Oppsettet er svært enkelt.
Du kobler boksen til en ledig LAN-port i ruteren, setter i strømkontakten, og deretter kobler du til disken du ønsker å dele i en av boksens to USB-kontakter.
Vi koblet til en 2,5" mobil harddisk som allerede var formatert med NTFS-filsystem og innholdt en rekke mapper og filer, og denne fikk all strømmen den trengte via USB-porten.
Deretter kjører du Search Disk-programmet som ligger på den medfølgende CD-en, som straks oppdaget Gearbox-en i vårt tilfelle:
Herfra kan du enkelt koble deg til den via nettleseren, du får spørsmål om passord, og deretter får du fram denne siden:
Herfra kan du konfigurere alle funksjonene boksen har å by på, definere hvilke mapper som skal deles, hvilke brukere som skal ha tilgang, og så videre.
Det meste er veldig "rett fram", også for relativt uerfarne.
Det følger dessuten med en grei brukerveiledning på den medfølgende CD-en, dersom du skulle bli usikker.
Ifølge spesifikasjonene er kun filsystemene FAT32 samt EXT2 og EXT3 støttet, men vår NTFS-formaterte disk fungerte også helt utmerket.
Det er en stor fordel, siden FAT32 ikke støtter filer på mer enn 4 GB, og EXT2 og EXT3 ikke uten videre kan brukes av Windows-PC-er dersom du senere ønsker å koble disken direkte til datamaskinen igjen.
Her ser du bilder fra oppsett, tilkoblinger og bruk:
Rask nok for de fleste
GearBox støtter inntil 100 Mbit hastighet, og dette utnytter den nesten til fulle.
Ved overføring av store filer klarte vi fint hastigheter på inntil 8 MB pr sekund begge veier.
Det er ikke superraskt, men det holder fint til streaming av HD-video, og ligger også over det de fleste oppnår med trådløse tilkoblinger til nettet.
Vi streamet for eksempel en 2-timers HD-film på 25 GB uten problemer:
Vi legger til at vi fikk bedre hastighet etter å ha oppgradert boksen med siste firmware.
Den kan lastes ned fra produsentens hjemmeside.
Vi har ikke testet oppsett av printer gjennom boksen, men ser gjerne at du deler dine erfaringer med andre i debatten under, dersom du har gjort det.
Konklusjon
Den lille boksen fra Patriot imponerte oss med svært enkel administrasjon, mange nyttige funksjoner og ikke minst lav pris.
Har du en ruter med en ledig LAN-port får du her kraftig utvidet funksjonaliteten i nettverket ditt for noen få hundrelapper.
Takk til PS.no for utlån av produktet
| 1
|
202090
|
Panasonic LumixDMC-G1
TEST:
Et knøttlite systemkamera med et par ess i ermet.
Da Olympus og Kodak satte seg ned med tegneblokka for godt over fem år siden, ville de designe en ny standard for digitale speilreflekskameraer fra grunnen av.
Resultatet ble FourThirds; den første heldigitale standarden.
Systemet har en litt mindre sensor enn APS-C-sensoren som sitter i de fleste kameraer i dette segmentet, og det har både fordeler og ulemper.
Fordelen er at kamerahus og optikk kan lages mindre, men på minussiden introduserer en mindre brikke mer støy og har ikke like godt dynamisk omfang, i hvert fall i teorien.
Spesielt det siste så vi eksempel på da vi duelltestet Olympus E-510 og Sony Alpha A350 i fjor høst.
Du kan lese mer om FourThirds hos Wikipedia.
Nå er denne teknologien videreutviklet.
Da vi besøkte Photokina i høst, fikk vi se de første kameraene med Micro FourThirds; Olympus' og Panasonics nye system, der speilet er fjernet slik at fatningen kommer nærmere sensoren.
Selve fatningen er også mindre, og kamerahus og optikk kan lages enda mindre enn før.
Sensorstørrelsen er imidertid den samme.
Panasonic først ute
Dagens testprodukt, Panasonic Lumix
DMC-G1, er det første kameraet på markedet der Micro FourThirds-systemet er implementert.
Det er påfallende mindre enn de typiske "folke-speilrefleksene" vi testet før jul, og også en halv centimeter kortere enn Olympus E-420 både i bredden, høyden og dybden.
Kamerahuset veier bare 360 gram, som også er 80 gram lettere enn den minste bukkene bruse fra Olympus.
Dette er imidlertid fortsatt ikke noe kamera du kan putte i innerlomma, og selv om det er litt mindre enn andre kameraer i denne prisklassen, kjøper vi ikke helt ett av nøkkelargumentene om at kameraet er kompakt.
I tillegg er det heller ikke bare fordelaktig at kamerahuset er lite.
I våre hender blir ikke grepet så komfortabelt, og de med enda større hender vil sannsynligvis finne grepet enda mer upraktisk.
I skrivende stund er det bare kit-objektivet (14-45 f/3,5-5,6, tilsvarende 28-90mm) og ett teleobjektiv (45-200mm f/4-5,6, tilsvarende 90-400mm) som er å få kjøpt.
Når det gjelder det siste objektivet, er det "nærmeste" objektivet å sammeligne størrelsen med Canon EF-S 55-250mm f/4-5,6 IS (ekvivalent med 88-400mm).
Objektivene har akkurat samme diameter (7cm), men Panasonic er 0,8 cm kortere - 10cm mot 10,8 hos Canon.
Det overrasker oss at ikke Panasonic har laget de første objektivene enda mindre for å vise hvor kompakt dette kan gjøres, og foreløpig er derfor størrelsargumentet et tveegget sverd.
Det skal også legges til at Lumix-kameraet kan bruke vanlige FourThirds-objektiver, men kun dersom du kjøper en overgang som koster snaue 2.000 kroner, og på de fleste objektiver vil du heller ikke få autofokus.
Ser ut som ultrazoom
Nok klaging
- Panasonic Lumix
DMC-G1 er unektelig en snerten liten krabat som til forveksling kan minne om et ultrazoomkamera.
En av kameraets største styrker er den flippbare skjermen, som kan vinkles i alle tenkelige posisjoner, og som muliggjør skudd fra hofta, over hodet, eller som et godt hjelpemiddel for å ta selvportrett.
En annen fordel er at skjermen kan vendes inn mot kamerahuset når du ikke bruker kameraet for å beskytte skjermen, og i tillegg har kameraet da selvsagt "live view" med full fart på autofokusen.
Siden det ikke er noe speil i kamerahuset, har G1 en elektronisk søker som gjengir det bildebrikken "ser".
Denne er stor, har høy oppløsning og er milevis foran lignende søkere, som vi finner i flere ultrazoomkameraer.
I godt lys er det lite å utsette på den - oppfriskningsraten er 60 bilder i sekundet, og en slik søker gir også Panasonic langt bedre muligheter til å vise informasjon i søkeren enn hva tilfellet er for speilrefleskameraene, for eksempel levende histogram.
Kameraet har også en sensor som bytter mellom LCD-skjerm og elektronisk søker i forhold til om du har lagt øyet inntil eller ikke.
Plusspoeng får Panasonic også fordi bildet i den elektroniske søkeren forstørres når du bruker kameraet med manuell fokus.
Dermed er det mye lettere å treffe riktig enn hva tilfellet er for tradisjonelle speilreflekskamera.
Dog skal det sies at søkeren ikke er like imponerende når det blir mørkt.
Da blir det mye støy og hakking i bildet.
Og - selv om kameraet ikke har noe speil som må vippes, gir lukkeren godt med lyd fra seg.
Godt utvalg knapper
Det meste av funksjonalitet er tilgjengelig uten å gå veien om menyene, og en hendig "quick menu" gir deg også rask tilgang til ytterligere menyvalg.
Til venstre for blitsen kan du vri på et hjul for å bytte mellom autofokus, kontinuerlig fokus og manuell fokus, og blitsen flipper du opp ved å skyve på en bryter.
Automodusen flipper for øvrig ikke opp blitsen for deg - den er det du som er herre over.
Til høyre for blitsen finnes funksjonshjulet.
Her finner du de vanlige scenemodiene (portrett, sport, makro osv), samt P, A, S og M.
I tillegg finnes en egen scenevaltmodus der du blant annet kan ta bilder av barnet ditt, og i kameraet kan du definere når barnet er født.
Dermed blir bildene også merket med barnets nøyaktige alder.
Dette har Panasonic også hatt i lommekameraene sine en stund.
Den røde automodusen fungerer på samme måte som i lommekameraene - her velger kameraet riktig motivprogram automatisk (f.eks. makro dersom du tar bilde av noe på nært hold), og i tillegg justeres ISO-verdien i forhold til bevegelse i bildet, og ikke bare basert på lysforholdene.
Små smarte ting
Vi liker den lille bryteren til høyre for funksjonshjulet som veldig raskt lar deg bytte over til seriefotografi, bracketing og selvutløser, og Panasonic har også tenkt smart ved å implementere en hurtigmeny, som lar deg endre en rekke instillinger på direkten.
På forsiden har kameraet et innstillingshjul som du bruker for eksempel for å endre blenderåpning.
Dette hjulet kan også trykkes inn, som er nødvendig når for å bytte mellom blender- og lukkerinnstilling når kameraet står i M-modus.
Piltastene på baksiden fungerer også som hurtigtaster til for eksempel hvitbalanse og ISO-verdi, og en fordel med Panasonic Lumix
DMC-G1 kontra optiske søkere er at endringen av hvitbalanse vises direkte i søkeren - før du tar bildet.
Litt rusk i menyene
Alt i alt er det få ting vi har å utsette på brukervennligheten, men i menyene er det allikevel et par ting vi har å trekke for.
Greit nok at mange menyvalg forsvinner når du har kameraet i "Intelligent Auto", men å formatere burde vel være lov, Panasonic?
Som vanlig synes vi også at det er ulogisk at det er høyrepila som bekrefter valgene du gjør i menyen og ikke set-knappen, som lukker menyen igjen.
Kjapp autofokus
Panasonic Lumix
DMC-G1 starter bittelitt tregere enn sine speilrefleksmotstandere, men et snaut sekund til første bilde er tatt er uansett ikke en forskjell du vil legge spesielt merke til.
Autofokusen er lynrask, og også i dårlig lys imponerer det lille Panasonic-kameraet stort, med rask og presis fokusering både på vidvinkel og tele.
Vi klokket inn kameraet til 30 bilder på 10 sekunder (JPG), som er helt i tråd med de oppgitte 3 bildene pr sekund fra Panasonics side.
Det eneste vi har å sette fingeren på med tanke på ytelsen er batterilevetiden på 330 bilder; for så vidt naturlig siden søkeren er elektronisk, men et godt stykke bak speilreflekskameraene i samme prisklasse.
Vi trekker også litt fordi det å bla fra bilde til bilde i avspillingsmodus er blant de tregeste.
Bildestabilisering
Kit-objektivet som følger med har også Panasonics stabiliseringssystem, Mega O.I.S. (Optical Image Stabilization).
Når vi tester kameraer med stabilisering prøver vi å finne en indikasjon på hvor mange trinn det stabiliserer.
Dette er vanskelig å måle vitenskapelig, men fremgangsmåten vi bruker er slik:
Vi tar utgangspunkt i tommelfingerregelen om at lukkertiden bør være 1/(35mm-)brennvidden når du tar håndholdte bilder og begynner derfor på 1/50s og brennvidde tilsvarende 50mm (25mm på DMC-G1).
Deretter holder vi kameraet normalt med begge hender og knipser 20 seriebilder.
Vi gjentar prosessen og dobler lukkertiden hver gang (1/25s, 1/13s, 1/6s), og for hver lukkertid noterer vi antall bilder som ble skarpe, som har uskarp tendens eller som er direkte uskarpe.
Det gir oss en pekepinn på hvor mange trinn bildet stabiliseres.
Her er resultatene vi fikk for Panasonic Lumix
DMC-G1:
Vi lar oss imponere av resultatene - til og med på 1/3s håndholt er nesten halvparten av bildene godkjente, og selv på 1/6s er de fleste bildene gode.
Det betyr at Panasonic-objektivet stabiliserer rundt 3 trinn.
Bildekvalitet
Også med tanke på bildekvalitet lar vi oss imponere av Panasonic Lumix DMC-G1.
Kameraet leverer meget gode bilder i de fleste sitasjoner, selv om det har en tendens til å overeksponere i kontrastfylte scener, der brikken ikke har tilstrekkelig dynamisk omfang til å kunne hente inn nok i høylysene.
Bildene fra DMC-G1 er skarpe helt ut i hjørnene, og graden av kromatisk feilbrytning og fortegning svært beskjeden.
Det medfølgende 14-42mm f/3,5-5,6 Mega O.I.S.-objektivet er altså svært godt, på tross av den kompakte størrelsen; faktisk ett av de beste kit-objektivene på dagens marked.
Støymessig har vi ingen problemer med å bruke bilder til og med ISO 800 til det meste.
ISO 1600 har litt mer støy enn klasseledende Canon EOS 450D, men det er kun marginelt, til tross for at oppløsningen er økt til 12 megapiksler med samme sensorstørrelse som øvrige FourThirds-kameraer.
ISO 3200 er derimot ikke å anbefale der støyen blir i overkant og fargementningen svakere.
Under finner du et 100%-utsnitt av henholdsvis ISO 800, 1600 og 3200:
Vi har samlet et lite knippe bilder tatt med kameraet i bildegalleriet under:
Det skal sies at vi hadde forventet videofunksjonalitet på dette kameraet, som vi tror ville ha vært fullt mulig for Panasonic å implementere, siden det tross alt vises levende bilder på LCD-skjermen.
Dersom dette kommer på plass i en firmware-oppdatering, vil G1 fremstå som et svært attraktivt kamerakjøp.
Konklusjon, Panasonic Lumix
DMC-G1
Det lille kameraet fra Panasonic er ett av årets mest spennende kameraer - den nye Micro FourThirds-teknologien gjør at både kamerahus og optikk kan lages mindre og lettere, selv om utvalget av objektiver ikke taler for Panasonic i lanseringsfasen.
Kun to objektiver er tilgjengelige i skrivende stund, og teleobjektivet er bare marginelt mindre enn tilsvarende fra andre produsenter.
Er du på utkikk etter et bagasjevennlig kamera, kan G1 være midt i blinken.
Det er riktignok fortsatt ikke et kamera du kan putte på innerlomma, men det er lett å ha med seg på tur og har mange av de samme kvalitetene som et speilreflekskamera.
Da tenker vi først og fremst på bildekvaliteten, som er svært god på dette lille kameraet; faktisk helt på høyde med andre kameraer i dette prissegmentet, og det kompakte kit-objektivet er blant de beste vi har vært borti – særlig skarpheten er veldig god helt ut i kantene.
Vi synes også kameraet presterer godt ytelsesmessig, med kjapp autofokus og god takt på seriebildene (3 pr sekund).
Dog er batterilevetiden på 330 litt i minste laget, selv om det er forståelig at en elektronisk søker nødvendigvis trekker mer strøm.
Du bør imidlertid prøveholde kameraet før du eventuelt går til anskaffelse av det – grepet er defintivt ikke for alle, og selv i normalt store hender blir det litt anstrengende å holde G1 på en god måte.
Det er også småting å trekke for her og der - blant annet fungerer den elektroniske søkeren litt dårlig i svakt lys, selv om den er milevis foran lignende søkere med tanke på størrelse og oppløsning.
Den kreative vil også sette pris på at skjermen kan flippes, og den er også større og mer høytoppløselig enn tradisjonelle LCD-skjermer; ekskludert de vi finner i kameraer som Nikon D90, Sony A700 etc.
Vi synes introduksjonsprisen på 6700,- var i høyeste laget, men ser at de billigste nettbutikkene nå selger kameraet til 5.000 blank, som er en langt bedre pris.
Derfor får også Panasonic G1 vårt anbefalt produkt-stempel og en femmer på terningen.
| 1
|
202091
|
Terratec Aureon Dual USB
Misfornøyd med lydkortet i PC-en din?
Da bør du sjekke ut denne USB-løsningen.
Integrerte lydkort i PC-er blir stadig bedre, og med høyttalere på skrivebordet gjør de fleste nyere løsningene en god nok jobb.
Men det finnes situasjoner som setter større krav til lydutstyret, for eksempel i miljøer med større høyttalere og surroundanlegg.
I vårt tilfelle har vi en Mac Mini som er koblet TV-en og anlegget i stuen.
Lydkortet i minien har sine klare begrenseninger, blant annet hender det at vi kan høre forstyrrende artifakter, spesielt i lyse filmscener og med lydstyrken på kino-nivå.
Dette gjelder dersom vi bruker analog tilkobling til musikkanlegget.
Mange datamaskiner har heller ikke mulighet for surroundlyd uten videre, og erfaringsmessig har integrerte 5.1 og 7.1-løsninger også sine begrensninger, blant annet med ullen kanalseparasjon.
En ledig USB-port
I en vanlig stasjonær PC kan det i slike tilfeller være smart å investere noen hundrelapper i et dugandes lydkort som settes i et ledig PCI-spor, men verken Mac Mini eller bærbare PC-er og Mac-er har denne muligheten.
Da kan et USB-lydkort være en smart løsning, som for eksempel Aureon DualUSB fra Terratec.
Den er på størrelse med en minneplugg, og krever ingen spesielle drivere for å fungere rett ut av esken med Windows XP, Vista eller nyere versjoner av MacOS.
Sekunder etter at den er plugget i, har operativsystemet oppdaget den og satt den som standard lyd-enhet.
Optisk utgang
USB-lydkortet har to tilkoblingspunkter i enden, en 3,5 mm inngang for mikrofon og en 3,5 mm utgang for vanlig minijack.
Samme utgang kan imidlertid også brukes for digital optisk lyd (overgang følger med), noe som betyr at lyden er digital hele veien fram til forsterkeren, og dermed foregår all prosesseringen der, med de lydkvalitative fordelene det medfører.
I vårt tilfelle merket vi forbedringene først og fremst med tanke på at de forstyrrende digitale artifaktene ble så godt som borte, og det var det viktigste for oss.
Dette er rett og slett en billig og lynkjapp måte å få ren, klar lyd fra PC-en din.
Merk imidlertid at Aureon DualUSB ikke er i stand til å formidle full surround.
Hvis du trenger det, er det Aureon 5.1 USB MKII som gjelder:
Det er imidlertid en noe dyrere løsning enn DualUSB, som i skrivende stund koster rundt 200 kroner i nettbutikkene.
Og den kan trygt anbefales.
| 1
|
202094
|
TEST:Mac mini som mediesenter
Joda, den er en slags sjef i stua.
Men bare hvis du kommer deg over prissjokket, og videoproblemene.
Mac Mini har vært en av Apples mest beskjedne maskiner i en årrekke, og fremstilles gjerne som han fyren som gjerne blir sittende alene i et hjørne på julebordet, selv om han har vært i bedriften i årevis.
Forrige uka ga DinSide aller ferskeste mini en runde i tall-bingen, hvor den blant annet gjorde en habil jobb med å knuse tall i Geekbench.
Intet spektatulært, når alt kommer til alt, med unntak av utseendet (som er fantastisk) og prisen (som ikke er fullt så fantastisk).
I etterkant av tallknusingen har vi plassert minien i stua, i håp om å finne ut hvor bra den duger som mediesenter.
Innholdsfortegnelse:
HDMI-jomfruDVD-rotMediesenter to the rescueKonklusjon Mac mini som mediesenter
Slik er det dessverre ikke, for det er noe som skurrer her.
HDMI-jomfru
Apple er ikke kjent for å være først med flette inn nye standarder i sine produkter, og HDMI-utgang er ikke noe unntak.
Minien vi har hatt på besøk denne uka er første Mac noensinne med denne videotilkoblingen, noe som med all tydelighet viser at Apple er klar for å gjøre dette til et stuevennlig mediesenter.
Det gjør det atskillig enklere å koble maskinen til annet hjemmekinoutstyr, inkludert TVer og hjemmekinoreceivere.
Vi brukte ikke veldig lang tid på å tilpasse ut-signalet til TVen, selv om vi måtte justere overskanningen noen hakk i skjermer-kontrollpanelet for å fylle TV-flaten helt.
Det er først og fremst den fire år gamle Samsung TVen sin skyld, for på en ferskere Sony TV slapp vi å forholde oss til dette i det hele tatt.
Støynivået er imponerende, i den forstand at den ikke kan høres når en sitter i sofaen - selv med minien stående oppå TV-benken.
Vi har i tillegg presset maskinen til det ytterste, og blant annet konvertert store HD-video-filer i sanntid via den fabelaktige Air Video-serveren uten at vifta gikk raskere enn rundt 26-2700 omdreininger i minuttet (normalen er 1800 omdreininger per minutt) på det meste.
For de som ikke har noe forhold til slike tall holder det å si at det er imponerende, og selv ikke her blir viftestøyen irriterende eller sjenerende.
Men så blir ting litt trøblete.
DVD-rot
Til prisen synes vi det er en svakhet at Mac mini mangler Blu-ray spiller, her må du nemlig nøye deg med en DVD-rom, og den var vi heller ikke fornøyd med.
For etter å ha nistirret på noen videofiler, og dessuten spilt av DVDer via miniens interne DVD-spiller, ble det etter hvert klart at det er noe som skurrer.
Bittesmå hopp i avspillingen tyder på at avspillingsmekanismen ikke fungerer helt slik den skal, noe som blant annet ble tydelig på panoreringer.
Det er ikke alle som vil legge merke til disse små hakkene i avspillingen, men bruker du i overkant mye tid på film er vi helt sikre på at du vil se forskjellen på avspilling via minien og en vanlig DVD eller Blu-ray-spiller.
Vi spilte av en av problemfilmene i vår Blu-ray-spiller til 990 kroner, og der fantes det ikke tegn til hakking eller hopping eller andre ujevnheter.
At en såpass dyr maskin som mini ikke er i stand til å konkurrere med en budsjettspiller er overraskende.
Når en først har lagt merke til disse svakhetene er det vanskelig å ignorere dem, og de ser dessverre ikke ut til å være avgrenset til DVDer.
Flere HD-videofiler viste samme tendensene, i det minste når de ble spilt av via Apples egen programvare (Quicktime med Flip4Mac).
Vi fant løsningen på problemene i gratis mediesenter-programvare.
Mediesenter to the rescue
En av de virkelig fine tingene med å lage seg mediesenter er at det finnes mye veldig bra gratisprogramvare.
Og alle liker gratis.
Nettopp fordi vi tidlig mistenkte at Apples egen programvare ikke er så flink på videoavspilling som den burde være, i det minste ikke på denne mini-modellen, forsøkte vi å få bort den irriterende småhakkingen ved videoavspilling gjennom tre ulike varianter - Plex, XBMC og Boxee.
Sistnevnte er bygget på XBMC, og bød på den hyggeligste overraskelsen.
Boxee taklet absolutt alt vi prøvde av videoformater, inkludert hakkefri avspiling av noen av problem-DVDene (som vi konverterte til ISO-format), alt presentert i en meget pen pakke.
Vi har tidligere sett nærmere på Boxee i denne artikkelen, og skal derfor ikke gå i detalj her.
Vi nøyer oss med å fastslå at det er rart at vi må ty til tredjepartsprogramvare for å få bukt med videosamlinga, og vi synes det er enda rarere at en 2.4GHz Core2Duo maskin med oppgradert grafikkort og en prislapp på 6.590 kroner har problemer med å spille av visse DVDer uten hakking og hikking her og der.
Konklusjon
Mac mini som mediesenter
Vi har allerede gitt Mac mini en firer basert på en ren ytelsestest som du kan lese her.
I denne runden var det imidlertid mediesenter-funksjonen vi var ute etter, og der når den ikke helt opp.
Er du i stand til å overse problemene vi har nevnt, vil du etter all sannsynlighet bli særdeles fornøyd med Mac mini som mediesenter.
Den genererer ikke sjenerende støy, er relativt sett ganske kraftig, og er så elegant som stueelektronikk kan bli.
Prisen er derimot for høy.
Hadde Apple klart å presse den under 5.000 kroner ville den solgt omtrent like bra som iskald øl på festival, men når en må ut med nesten 7.000 kroner begynner det virkelig å svi i lommeboka, spesielt hvis du "bare" skal bruke den som mediesenter.
Nye Mac mini er med andre ord litt her og litt der.
| 0
|
202096
|
Prøvekjørt:En bedre Ford Focus
Forbedret interiør, ny frontdesign og mer sikkerhetsutstyr:
Ford Focus er blitt mer aktuell.
Ford Focus kommer med fornyet design og en god del andre forbedringer.
Vi har visst om det helt siden den ble observert på en mobil-messe i Barcelona i februar, og nå har vi kjørt den.
Fornyet Focus kommer til Norge i november, til priser fra 235.000 kroner.
Vi var spente på hvor mye Ford hadde endret på sin mestselgende og mest image-byggende modell siden vi kjørte forgjengeren for første gang for noe over tre år siden.
Ford Focus er for tiden verdens mest solgte bilmodell.
Toyota hevder det er Corolla, men Corolla er et navn, nesten en merkevare i sin egen rett, som faktisk anvendes på flere temmelig ulike modeller.
Fornyet interiør - bedre ergonomi
Vi synes Ford har fått til et fint løft her, tilstrekkelig til at den holder følge med en stadig skarpere konkurranse.
Førsteinntrykket er at den nye fronten passer bilen bedre, og smalere både front- og baklykter bidrar til et renere totalinntrykk og en linjeføring vi synes passer bedre til bilens dynamiske karakter.
(Nevnte karakter har vært spesielt fremtredende i ST-modellen - som foreløpig ikke fornyes).
Det er imidlertid særlig i interiøret vi er glade for endringene.
Her synes det med en gang at det er blitt ryddet opp.
Knappevirvaret fra før ansiktsløftningen har veket plassen for et mer ergonomisk førermiljø.
En finfin 8-tommers berøringsskjerm er nå tilgjengelig, og velger man full utstyrspakke, kan man boltre seg i assistansesystemer og velfungerende navigasjon.
Prat med bilen
Sync 2- systemet bidrar til å gjøre at man kan holde blikket på veien med et vokalgjenkjenningssystem som er det beste vi har prøvd i bil så langt - hvis vi skal tro førsteinntrykket.
Det ble selvsagt ikke tid til å teste det ut i detalj.
Man må snakke engelsk med det, men vi fikk demonstrert at det kjenner igjen kommandoer også med ganske dårlig uttale.
Man kan for eksempel styre klimaanlegget og navigasjonen på denne måten.
Si for eksempel «I'm hungry», og bilen kvitterer med å foreslå restauranter i nærheten...
God kjøreopplevelse
Vi har vært vant til at Ford Focus er referansen i klassen på kjøreegenskaper.
Og disse er ikke blitt dårligere, men Ford har tilført et komfort-element som demper den skarpe følelsen en anelse.
Det betyr ikke at bilen er mindre dynamisk, bare at dette aspektet er relativt sett mindre fremtredende enn før i totalopplevelsen av bilens oppførsel på veien.
Dette vil nok tilfredsstille flertallet av publikum og under aktiv kjøring på underholdende spanske fjellveier, opplevde vi bilen som sjeldent dynamisk og morsom å kjøre, stabil og skarp i svingene, retningssikker og med temmelig god styrefølelse.
Og altså - med en noe mer effektiv avfjæring og demping enn tidligere og en subjektiv følelse av lavere støynivå enn tidligere.
Dette stemmer overens med Ford-ingeniørenes uttalelser om at det er foretatt nye tiltak for å redusere vibrasjons- og støynivå generelt.
Våre bilder fra prøvekjøringen:
Fornyede motorer
Stjernemotoren i bilen er utvilsomt den lille, men spreke Ecoboost-motoren med bare tre sylindre og en snau liter slagvolum - men som er tilgjengelig både i en versjon med 100 hestekrefter og en med 125 hester.
Begge har 170 newtonmeter dreiemoment og en fyldig momentkurve.
Sistnevnte motor har imponert oss stort tidligere, og er blitt valgt til årets motor hele tre ganger - høyst fortjent.
Vi kjørte den denne gangen også og den passer utmerket til bilens dynamiske potensial.
Andre produsenter har for øvrig også kommet på banen med veldig gode 3-sylindrede bensinmotorer.
Senest ble vi imponert over den 1,2-literen på 130 hester som sitter i Peugeot 308 - også den en meget kompetent Golf-utfordrer.
Nok en liten, men sprek motor
Men Ford var tidligere ute og er tydeligvis blitt eksperter på downsizing-området.
De vil beholde ledelsen og denne gangen stilte de med en enda kraftigere bensindrevet maskin:
En ny 1,5-liter (denne med fire sylindre), yter 182 spreke hestekrefter med en trekkraft på 240 newtonmeter, og gjorde det mulig for oss å sette bilens egenskaper på prøve.
Hva angår karakter er den svært lik sin lillebror bortsett fra lyden som er mer rekkefirer - naturlig nok.
Men ellers oppleves den som en sterkere versjon av 1.0 Ecoboost og ga oss enda mer underholdende kjøring på den veldig fine ruten Ford hadde sendt oss ut på.
For dem som sogner til diesel:
1.6 TDCi-motorene på 95 og 115 hester får nå følge av en ny 1.5 TDCI på 120 hester.
I snitt skal utslipp og forbruk ha blitt redusert med noen prosent.
2.0 TDCi får på sin side 150 hestekrefter i stedet for 140, og skal også gi bedre drivstofføkonomi.
Vi prøvde denne med manuell girkasse - den kan også fås med automat.
Motoren er sprek og tilstrekkelig støysvak, men føles litt «tom» ved lave turtall.
Dette fikk oss til å tenke at automaten antakelig kler den bedre.
Utstyr og priser
Ford har lagt seg på en forenklet linje når det kommer til prissetting og i det store og hele er nykommeren litt billigere enn utgående modell - det er hyggelig nytt, særlig i og med at forbedringene er ganske omfattende.
Som nevnt:
Med Trend utstyrsnivå er fra-prisen 235.000 kroner, det er med 100-hesters Ecoboost-motor (altså bensin) og manuell girkasse.
Basis utstyrsnivå (Trend), inkluderer i hovedsak 16-tommers stålfelger, radio/CD med DAB-radio, bakkestartassistent, manuelt klimaanlegg.
Ingen luksus, altså, og langt de fleste (nær 8 av 10 etter Fords beregninger), vil velge de øvre nivåene Titanium og Titanium X, mens enkelte vil gå for Sport, som koster fra 250.000 og gir alufelger, lett senket og avstivet chassis, armlene for føreren, 12-volts strømuttak, tåkelys foran og sportsseter.
Titanium koster 10.000 kroner mer og innbefatter nøkkelfri start, fartsholder og -begrenser, automatisk klimaanlegg, varme i frontruten, regnsensor og autolys.
Titanium X koster fra 275.000 og her har man 17-tommers letmetallfelger, seter i delskinn, adaptive bi-xenon-lys og LED kjørelys foran og bak.
Anbefalelsesverdige utstyrspakker er Citypakke 2 til 10.000 kroner og Førerassistentpakke til 9.000 kroner.
Citypakke inkluderer automatisk parkering, både for lukeparkering og parallell (vinkelrett) parkering, parkeringssensorer foran og bak og navigasjon med 8-tommers skjerm og Sync 2.
Førerassistentpakke har Active City Stop (autobrems i bytrafikken), som nå virker opp til 50 kilometer i timen mot 30 tidligere.
Den har også systemer som nå brer om seg selv i de folkelige segmentene, som filskiftevarsler, tretthetsvarsler, trafikkskiltgjenkjennelse, automatiske fjernlys og mer avansert kjørecomputer.
Ford løfter seg
For å konkludere:
Med forbedringene Ford Focus har fått, finner vi den etter vår mening igjen som den nærmeste utfordreren til referansen Volkswagen Golf.
I forhold til referansen slår den til med hakket skarpere kjøreegenskaper, selv om disse nå oppleves en anelse mer sivilisert takket være forbedringer i chassiset, og bensinmotorene vi prøvde er nye referanser i klassen.
Totalt sett synes vi bilen har mer personlighet enn den klinisk korrekte Golf.
Med noe bedre plassutnyttelse og litt "tightere" kvalitetsfølelse, ville vi kunnet rangere den helt på toppen.
| 1
|
202097
|
Unreal Championship 2
Unreal-serien returnerer til Xboxen, og denne gangen med et helt nytt spill som ikke har noe til felles med PC-utgavene.
Er det en bra eller dårlig ting?
For et par år siden fikk vi spilt Unreal Championship på Xbox.
Spillet var en port av Unreal Tournament 2003, med noen endringer, og var ikke minst forut sin tid.
Det fokuserte nemlig på online-spilling over Xbox Live, før tjenesten i det hele tatt var tilgjengelig i Europa.
Så det er kanskje ikke så rart at spillet gikk etter hvert i glemselen.
LES OGSÅ:
De siste årene har utviklerne imidlertid jobbet med en oppfølger, og denne skulle ikke ligne på noen av PC-versjonene til Unreal Tournament.
Dette skulle være noe helt nytt, utviklet spesifikt for Xbox, med egne brett og ny spillestil.
Og det er helt klart at resultatet er ganske nyskapende men også noe forvirrende.
Ikke bare online
Som i forgjengeren er også her fokuset på internettspilling.
Men Unreal Championship 2 har også en historiemodus som gir deg god innføring i detaljene rundt spillets mekanikk, og tro oss, det kommer du til å trenge.
Enkeltspillerdelen omhandler en kriger ved navn Anubis som skal delta i den berømte Unreal-turneringen.
Historien fortelles ved hjelp av meget godt lagde, om noe klisjefylte filmklipp, og de første brettene består utelukkende av trening.
Poenget er at spillet ikke bare benytter seg av det klassiske førstepersonsperspektivet, som alle andre spill i Unreal-serien, her brukes også tredjepersonsperspektiv for nærkamp.
Alle karakterene er utstyrt med et begrenset antall våpen.
Tre av våpnene er projektilbaserte, og brukes i førstepersonsperspektivet.
Du har et standard sett med pistoler, pluss et våpen basert på energi og et som lager store eksplosjoner.
De to våpnene utenom pistolene velger du før kampen begynner, og det kan være sniperrifler, granatkastere, sjokkvåpen og lignende.
Utvalget er ikke ekstremt stort, men tilfredsstillende.
Måten du samler ammunisjon til disse på er også annerledes
det er ikke snakk om å plukke opp kuler som er spesielt tilpasset ett slags våpen, men i stedet henter vi rett og slett energipakker eller projektiler som lader opp det våpenet du måtte bruke for øyeblikket.
Nært og personlig
Men den mest spennende nyheten er selvsagt nærkampmodusen.
Du kan når som helst bytte til tredjepersonsperspektiv, og angripe motstanderne med sverd, staver eller klør (avhengig av hvilken karakter du spiller som).
I denne modusen kan du ikke skyte, bare slå, og det finnes to typer angrep du kan gjøre.
Ett som er standard, og et som er betydelig kraftigere.
I tillegg kan du bekytte deg med et skjold, og til og med reflektere motstandernes skudd.
Til slutt kan du også utføre spesielle finishing moves, akkurat som i mange klassiske slåssespill.
Vi liker ideen med nærkamp, fordi det åpner for en virkelig stor variasjon når det gjelder angrepsteknikker og kombinasjoner.
Det siste elementet som er viktig å huske på er adrenalin.
For hver gang du dreper en motstander, eller plukker opp
adrenalinpiller øker nivået, og når det er på hundre prosent kan du bruke en rekke spesialkrefter som økt hastighet eller mulighet til å flyte i luften.
Problemet med alle disse mulighetene er at de krever mange knappkombinasjoner å huske på.
Og Unreal Championship 2 er et spill der ting virkelig går unna, og det er selvmord å stå stille og prøve å huske hvilke knapper som gjør hva.
Sånn sett blir det hele litt for overveldende til tider, og vi anbefaler mye trening før du tar sjansen på å spille mot levende motstandere på Xbox Live.
Den nevnte enkeltspillermodusen består altså av en kampanje del med en ordentlig bakgrunnshistorie, pluss en rekke ekstraoppdrag for de mer erfarne krigerne.
I tillegg kan du også sette opp kamper mot datastyrte bots, og variasjonen er stor her.
Alt fra deathmatch, capture the flag til mer avanserte spillvarianter er på plass, og du kan også endre reglene gjennom de mange mutators.
Best på Live...
Og når du endelig føler deg trygg nok til å entre Xbox Live-verdenen, er det enorme mengder moro å hente der.
Alle de tilgjengelige spillvariantene kan selvsagt spilles mot levende motstandere, og det er jo mye mer givende og utfordrende enn å slåss mot maskiner.
UC2 fungerer glimrende på Live, og er i våre øyne et flott alternativ til alle som er litt lei av Halo 2 og trenger en ny utfordring.
Spillet har også meget bra grafikk, selv om den kanskje ikke helt når Doom 3-nivå, så ser det likevel veldig bra ut.
Brettene er kjempegodt designet, men vi synes at karakterene ser litt i overkant ensformige ut.
Vi hadde kanskje også likt litt flere store utendørs brett men alt i alt er vi svært fornøyd med det visuelle.
Så totalt sett synes vi utviklerne har gjort en god jobb her.
Først og fremst fordi spillet ikke er blåkopi av PC-titler, men har sin egen identitet.
Tredjepersonsperspektivet og nærkamp-mulighetene forandrer opplevelsen, og det hele blir mer strategisk og gjennomtenkt, samtidig som det er ekstremt hektisk.
Vi koser oss, og kan anbefale UC2 til de fleste actionentusiastene.
| 1
|
202098
|
TEST:Panasonic TX-P46G10
Akkurat når du trodde plasma var dødt slår Panasonic tilbake.
Men er det nok?
Ikke bare har Pioneer kastet inn håndkleet og sluttet med plasma-produksjonen, LED TV-enes inntog har også fått mange til å innse at plasma ikke er det eneste som gir ordentlig sortnivå i hjemmekinoen.
Når det gjelder store TV-modeller tviholder imidlertid Panasonic på plasma, og vi var derfor spent på hvor bra den var i praksis.
Design
Førsteinntrykket av Panasonicen er todelt:
Den er stor og kraftig, og vi får følelsen av å møte en gammel kjenning.
Hadde du drømt om en designrevolusjon vil du altså bli skuffet, for dette har både vi og du sett mange ganger tidligere.
Men alt dette er selvsagt detaljer, det er jo bildekvaliteten som er spennende, og på papiret ser det virkelig bra ut for G10-modellen.
Spenstige spesifikasjoner
At dette er en full HD TV på 1080p/24 er akkurat som vi forventer i dag, mer interessant er 600hz-teknologien til Panasonic
som altså lover spesielt myke og glidende overganger på HD-innhold.
Oppgitt kontrast er for øvrig på 40.000:1 (eller hysteriske 2.000.000:1 i dynamisk kontrast), og det er greit med innganger: 3 HDMI, 2 X scart (begge RGB), 1 X komponent, 1 S-video/kompositt, 1 VGA, og en SD-kort inngang.
Strengt tatt hadde vi faktisk forventet flere HDMI-innganger her, for på en TV i dette prisleiet (rundt 15.000 kroner) begynner fire, og til dels fem, nå å bli standard.
Bildekvalitet
Liker du måten plasma-teknologien vil du neppe bli skuffet, innsynsvinkelen er som forventet storartet, så her gjør det ingenting om du blir plassert ut på siden i TV-stua under filmkvelden.
Husk likevel at det på en så stor TV er lett å se om TV-bildene er i dårlig kvalitet:
"Shit in" blir definitivt "shit out" om så er tilfelle, og selv om Panasonics bildebehandlingsprogrammer gjør en god jobb, så kan heller ikke de trylle.
Jevnt over er vi godt fornøyd med bildekvaliteten.
Detaljene kommer godt fram i programledernes dresser, og hudtoner ser fine og naturlige ut.
Når vi sammenliger med Samsungs nye LED-modeller i samme størrelse (test kommer i neste uke!), er det likevel lett å avsløre et par svakheter:
Som forventet er det litt mer støy i bildet på plasma-modellen, og tiden da plasma var helt overlegen på panoreringer i bildet er definitivt over.
Både på TV-sendinger og DVD er det nemlig litt mer hakking i bildet enn vi ser på LED TV-ene.
Nå skal det presiseres at dette ikke er fordi Panasonics plasma-modell har blitt dårligere, poenget vårt er altså at LED TV-ene har blitt bedre.
Sortnivået skal også nevnes, det er nemlig svært bra selv om det ikke lenger kan sies å være revolusjonerende.
600Hz-teknologien til Panasonic er allerede nevnt, og kommer altså til sin rett ved HD-bilder.
I praksis går den ut på at TV-ens prosessor bearbeider signalet underveis og minimerer skyggeeffekter (du finner dette valget i en undermeny under Andre Instillinger:
Intelligent Frame Creation).
Panasonic skryter fælt av glidende overganger, og jada
når det gjelder HD-signaler som Blu-ray, har dette blitt bedre enn på tidligere modeller, men de nye LED-TV-modellene er altså etter vår oppfatning enda litt bedre på dette punktet.
Det som imidlertid imponerer oss er den raske overgangen mellom lyse og mørke scener.
NeoPDP & Real Black Drive prosesseringen får få æren for dette, for her gjør altså Panasonicen en glitrende jobb.
Overraskende god på PC
Generelt er LCD og LED TV-er best egnet til PC-bruk på grunn av innbrenningsfaren, og også Panasonic advarer mot at dette ikke omfattes av garantien i bruksanvisningen.
Så lenge du ikke lar samme statiske skjermbilde stå på kontinuerlig er det imidlertid lite å bekymre seg over, og denne TV-en har også egen VGA-inngang.
Selv kjørte vi PC-signalene via HDMI-kabelen, og gledet oss over 1:1 pixelmapping.
Det er det ikke mange andre plasma TV-er som har, og dette er ganske enkelt det beste PC-bildet vi har sett på en plasma-TV hittil!
Joda, det er ikke like gnistrende som PC-bildet fra en ny LED-skjerm, men likevel:
Dette holder i massevis for de aller fleste av oss.
Vi nevner også at Panasonicen er god på konsollspilling (legg dog merke til at den kun takler 1080i via komponentinngangen) og at den også har SD-kort inngang på siden, som lar deg spille av bilde og AVCHD-filer fra videokameraet ditt direkte fra minnekortet.
Konklusjon
P46G10 er en stor og ny TV som garantert vil tiltale tidligere og nye plasma-kunder.
Vi liker godt hvordan TV-en håndterer vanlige TV-sendinger, og den er også et naturlig midtpunkt til lange filmkvelder med Blu-ray signaler.
Designmessig er den imidlertid litt kjedelig, og den gir heller ikke den wow-følelsen du får når du ser på en LED-TV for første gang.
Heldigvis er den da også et langt billigere alternativ.
Akkurat nå koster nemlig LED-modellene i samme størrelse omtrent 5.000 kroner mer, og selv om både de og denne plasmaen sikkert vil falle i pris etterhvert, tror vi prisavstanden vil bestå.
Vi tror det vil være et avgjørende argument for mange.
| 1
|
202099
|
TEST:Schedalls
Slik får mor bursdagsmelding fra deg hvert eneste år.
"Jeg skulle akkurat til å ringe deg!"
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har dratt denne.
Bursdager, morsdager, bryllupsdager og farsdager man absolutt ikke må glemme, har en tendens til å bli nettopp det.
Og man husker det ofte akkurat når det er for sent.
For eksempel når vedkommende ringer selv.
"Jo, jo, selvsagt har jeg husket bursdagen din!
Jeg skulle jo akkurat til å ringe deg!"
Mange muligheter
Min mor har en kalender på kjøleskapet som tilsynelatende oppdaterer seg i sanntid, og en hukommelse en gammel elefent bare kan drømme om.
Dermed ringer hun alltid etter et jobbintervju, alltid på bursdager, alltid til alle.
Min løsning er en Android-app.
Med gratis-appen Schedalls kan du forhåndsprogrammere tekstmeldinger, som blir sendt ut på de riktige dagene.
Samme om du husker dem eller ikke.
Schedalls gir deg muligheten til å:
Skrive meldingen, velge mottaker og bestemme når den skal bli sendtSende meldingen bare på en bestemt dato, hver dag, hver uke, hver måned eller hvert årBli minnet på at du faktisk har sendt meldingen når de tikker ut av telefonenLage maler for hvordan for eksempel en bursdagsmelding skal se utHente bursdagsdatoer fra kontaktlisten din, og lage en forhåndsprogrammert melding for bursdagen ved bare et par trykkSjekke alle forhåndsbestemte meldingerSjekke alle meldinger som har blitt sendt ut av appen
Enkelt i bruk
Appen er veldig enkel å bruke.
Startskjermen gir deg én stor knapp, som lar deg programmere en melding.
Her skriver man inn hvem som skal motta meldingen, hva meldingen skal inneholde, når den skal bli sendt og hvor ofte den skal sendes.
Skal du for eksempel spørre søsteren din hvordan jobbintervjuet gikk, kan du legge inn meldingen til å bli sendt en time etter intervjuet, og naturligvis bare én gang.
Bursdagen til moren din kan du programmere så den blir sendt ut hvert år på den bestemte datoen.
Vil du gi livstegn fra deg til foreldrene dine hver uke, kan man også gjøre det.
Men det tar nok ikke mange ukene før far stusser over å få en nøyaktig lik melding på det samme tidspunktet hver bidige søndag.
Kjører alltid
Etter at meldingen er programmert, er det bare å lagre den og vente.
Når bursdagen, morsdagen, bryllupsdagen eller hva det måtte være kommer, vil meldingen sendes og appen si fra at den har gjort jobben sin.
Man trenger ikke å kjøre programmet; meldingen sendes uansett, og kvitteringen legger seg i Androids varslingsfelt.
Slår du av og på telefonen vil appen likevel utføre sine plikter.
Om telefonen er avslått når meldingen skal ut, eller dekningen mangler, blir meldingen sendt når muligheten kommer.
Prikken over i-en er funksjonen for å ta sikkerhetskopi av alle de forhåndsprogrammerte meldingene dine til minnekortet.
Dermed kan du bytte telefon eller formattere den du har uten å gjøre hele jobben på nytt.
Senere skal appen også få muligheten til å sende eposter, Facebook-meldinger og Twitter-beskjeder.
Rar tekstboks
Appen fungerer som lovet.
Forhåndsprogrammeringen går som en drøm, og telefonen din spytter ut meldingene slik den blir fortalt.
Det eneste problemet vi har, er at tekstfeltet hvor meldingene skrives inn ikke fungerer slik tekstfelt gjør andre steder.
For eksempel blir ikke forbokstavene i nye setninger store, og ord blir ikke rettet slik de vanligvis gjør.
Rart.
Det andre problemet er som nevnt observante mottakere.
Om man hver bursdag får en prikk lik melding, kan man fort bli mistenksom.
Samtidig er et år en lang tid, så om du skriver relativt nøytrale meldinger som "Gratulerer så mye med dagen, vi snakkes senere!" bør ikke dette være noe problem.
Ettersom du blir minnet på at meldingen er sendt, kan du jo faktisk gjøre alvor av lovnaden også.
Problemet blir større om du programmerer natta-meldinger til kjæresten din hver kveld når du er på reise.
Personlig liker jeg spesielt godt muligheten til å forhåndsprogrammere én og én melding som kun skal bli sendt én gang.
Får jeg høre når min søster skal på ultralyd, kan jeg skrive meldingen der og da i stedet for å satse på å huske det.
Ettersom man blir varslet når meldingen sendes, kan dette til og med erstatte kalenderoppføringer.
Etikken rundt en slik app vil mange ærlige sjeler stille spørsmåltegn ved.
Men jeg mener å ha mitt på det rene:
Det er tanken som teller.
Ikke når man tenkte det.
(PS: iPhone-folket har ikke like gode muligheter for slike apper, da Apple ikke godtar at apper sender sms direkte fra telefonen.
Har du derimot en jailbreak-et iPhone kan du blant annet prøve BiteSMS)
| 1
|
202100
|
Konklusjon & karakter
Så lenge du ikke skal bruke din nye flatTV som PC-monitor, er denne Sony-modellen et godt valg.
Kvalitetsmessig holder den til en klar femmer.
Billedmessig er dette veldig bra, men med en pris på 50.000 kroner savner vi finesser som egen PC-inngang, dreibar TV-fot, og bilde-i-bilde mulighet.
Vi må også nevne brukervennligheten som er i en klasse for seg.
Dette gir et ubetinget pluss i vår bok.
Sony skryter også av at denne modellen er klar for high definition sendinger.
Det er verdt å få med seg.
Hard konkurranse i 37-tommers klassen
Vår test-TV fra Sharp har en pris på 54.990, mens Philips-modellen kan fås til under 40.000 kroner.
LCD-TVen til Sharp er altså dyrest i klassen, men også det naturlige valget for deg som vil koble PCen til TVen.
Ser vi på Philips-modellen er den altså 10.000 kroner billigere enn Sonyen, og er i tillegg utstyrt med PC-inngang.
Pris- og finessemessig kommer den altså mye bedre ut, men Sonyen føles likevel hakket vassere på billedfronten.
Nok en gang vil altså dine preferanser, samt størrelsen på lommeboka bli avgjørende.
Minispesifikasjoner:
37-tommers WEGA-skjerm med oppløsning på 1024 * 1024, to tunere og 2000 siders tekst-TV-minne
Tilkoplinger på høyre side: Memory Stick inngang (for JPEG/MPEG1), samt standardknapper:
AV/PÅ, kanal, volum osv.
Tilkoplinger på venstre side: S-Video, videoinngang + lydinngang, hodetelefon.
Tilkoplinger bak:
RCA-lydutgang + RCA AV-inngang, tre scartkontakter hvorav to har RGB, komponentinngang for progressive signaler, strøm & antenne
Mål (kun skjerm):
Dybde = 11 cm, høyde =61,5 cm, bredde = 113,5 cm. Vekt = 37,5 kg.
| 1
|
202101
|
iFusion - smart dokk til iPhone
Konseptet kan virke bakvendt, men har sine gode sider.
I dag er en stasjonær fasttelefon noe som mange bare har hørt om, eller sett hos bestemor og på teknisk museum.
"Telefon" er i dag bare en av app'ene på en mobil kommunikasjonsenhet som mesteparten av tiden brukes til noe helt annet.
Så hva er da vitsen med å lage en dokk-stasjon for iPhone med gammeldags telefonrør med snurreledning og det hele?
Det er faktisk ikke så dumt når det kommer til stykket.
Mer enn bare rør
iFusion ser altså ut som en fasttelefon, den er i blank sort plast (kan også fåes i hvitt) og dokken der du kan plassere iPhone befinner seg der hvor talltastaturet ville ha vært.
Alle iPhone-modeller fra og med 3G kan brukes.
Men du trenger ikke sette iPhonen i iFusion-dokken for at den skal fungere - snarere tvert i mot.
Dokken fungerer som lader og USB-viderekobling til PC/Mac for synkronisering.
Men all lyd går via Bluetooth A2DP (Advanced Audio Distribution Profile) og EDR (Enhanced Data Rate)
Derfor fungerer iFusion faktisk som en fasttelefon uansett hvor iPhone befinner seg, så lenge den er inne rekkevidde av Bluetooth-signalene.
Slik fungerer det
Når du slår på iFusion blinker den venstre knappen med Bluetooth-symbolet hvis iFusion ikke er i kontakt med en iPhone.
For å opprette kontakt går du til Innstillinger, Generelt og Bluetooth på iPhone og slår på Bluetooth hvis dette står avslått.
På iFusion holder du inne den blinkende knappen i 3-5 sekunder, så etableres koblingen til iPhone, på samme måte som ved bruk av Bluetooth-handsfree.
Når noen ringer vil både iPhone og iFusion ringe.
Du kan da ta av røret på iFusion og snakke som i en stasjonær telefon, selv om iPhone ligger i jakkelomma på jakka som henger i skapet.
Hvis du selv skal ringe til noen må du gjøre det fra iPhone, men kan når som helst ta av røret på iFusion for å snakke videre.
Du kan også bruke høyttaler-funksjonen under telefonsamtale, hvis du vil at flere skal delta eller vil ha hendene fri.
Også for musikk
Som en bonus har iFusion en stereo minijack utgang som kan kobles til musikkanlegget.
Da styrer du alt fra iPod-delen på iPhone, men lyden kommer ut fra anlegget.
Hvis det ringer, vil musikken dempes, akkurat som når du bruker iPhone med øreplugger eller headset.
Vår erfaring
Apparatet er svært enkelt å koble opp, strømforsyningen er ekstern og de andre tilkoblingene skjer med vanlige USB- og minijack-kabler.
Disse fulgte ikke med.
Utførelsen virker solid, det står stødig på bordet og røret er akkurat passe tungt i hånden.
Den blanke svarte overflaten er som vanlig en magnet på fingermerker og de synes godt.
Bluetooth-oppkoblingen gikk helt uproblematisk, og alt fungerte som beskrevet i den korte Quick Start Guiden.
Lydkvaliteten var utmerket, det er ikke tvil om at et telefonrør gir bedre ergonomi enn en liten flat mobil som skal være så portabel som mulig.
Også lyden i den interne høyttaleren fungerte fint til høyttalende samtaler.
Lydutgangen til musikkanlegget testet vi på to av våre musikkanlegg, og lydkvaliteten var det ikke noe å si på, verken over det store surroundanlegget eller det lille 2.1 PC lyd-anlegget fra Logitech, ingen forskjell på direkte kobling fra iPhone og via iFusion.
Som jobb-telefon
Svært mange som bruker mobil som jobb-telefon savner ergonomien til de gamle fast-telefonene.
Noen bruker forskjellige typer hodetelefoner, men disse kan være noe herk å ta av og på.
Det er enklere bare å løfte av røret.
Hvis bedriften bruker iPhone som standard mobil kan iFusion fungere praktisk talt like praktisk som den gamle fasttelefonen, samtidig som det bare er å ta tak i og ta med seg mobilen hvis man vil forlate kontorpulten.
Det finnes mange bedriftløsninger for å administrere mobiler, fra teleselskapenes egne tjenester til løsninger fra Cisco, Avaya, AltiGen osv.
Konklusjon
iFusion er et spesielt produkt, som kombinerer gamle og nye telefonkonsepter.
At du slipper å lete etter mobilen når det ringer og at du kan dokke, lade eller spille musikk trådløst fra iPhone via iFusion, kan være en utmerket løsning for mange.
Importør er iTing AS og Telefast og 20:20 Mobile vil distribuere iFusion i Norge.
| 1
|
202102
|
Er BMW X4 bedre enn X3?
BMW X4 er mer enn en upraktisk og dyrere X3.
BMW tok en stor sjanse da de lanserte sin gigantiske og vulgære X6 for noen år siden, og den fikk mye pepper for sin design og sin upraktiske bruk.
Men til alles overraskelse har bilen solgt godt (250.000 eksemplarer siden fødselen), så godt at konsernet har funnet ut at man kan prøve å gjenskape suksessen med en mindre modell.
Voila: BMW X4!
Den er er en såkalt SAC (Sports Activity Coupe), med den samme upraktiske coupe-formen som X6.
X4 er kledd oppå et høyreist chassis (20,4 cm bakkeklaring).
I dette tilfellet X3-chassiet.
Selv om BMW X4 og X3 deler chassis, er X4 1,4 centimeter lengre, og "voldsomme" 3,6 centimeter lavere, takket være den omdiskuterte taklinjen.
Du må se godt etter for å se det, men X4 deler faktisk panser, grill og frontfanger med X3.
Forutsigbart interiør
Innvendig merker man tydelige forskjeller fra X3.
Sittestillingen er langt mer sportslig, ikke så rart siden man sitter to centimeter lavere enn i X3, mens de i baksetet sitter hele 2,8 cm lavere.
Det gir en litt sportsligere følelse enn i X3.
Dette for å prøve å presse dem inn uten at de behøver å sitte med hodet lent til siden som hos en kiropraktor.
Plass til hodet har jeg, men når man har senket baksetet så mye, har man også gjort støtten til lår mindre.
Det blir derfor en slitsom langtur for voksne.
For barn går det greit.
Ellers er interiøret temmelig forutsigbart, noe som er både trist og flott.
Ta en titt i elbilen BMW i3 eller hybridsportsbilen i8, hvor interiørdesignerne har fått fritt spillerom og skapt fantastiske visuelle løsninger.
Hvorfor kan ikke disse folkene få fritt spillerom i de vanlige BMW-modellene også?
Når det er sagt er selvsagt finish og materialkvalitet særdeles bra, så ikke misforstå oss.
Interiøret er flott det, vi skulle bare ønske at det var litt mer av den dristige tankegangen som ligger bak interiørene i i-modellene.
Tross alt har man jo tatt store sjanser med eksteriøret, hvorfor ikke fortsette den tankegangen på innsiden?
Taklinjen gjør at man får mindre plass enn i en X3, og sikten bak er også dårligere.
I tillegg er bagasjerommet gått ned med 50 liter til 500 liter, mens det med baksetene nedslått har krympet fra 1600 til 1400 liter.
Attpåtil er innlasting vanskeligere, takket være bakrutens utforming.
Som du skjønner er X4 en mindre bagasjevennlig og mer upraktisk utgave av X3.
Så hvorfor i all verden skal noen vurdere den nye bilen?
Senking har sine fordeler
Vel, å senke ting ned har sine fordeler.
For X3 er en høyreist bil, og ved å senke tyngdepunktet såpass mye som man har gjort med X4, har BMW skapt en seriøs kjøremaskin som er klar til å ta opp kampen mot Porsche Macan.
Firehjulstrekksystemet xDrive gjør en fabelaktig jobb med å skaffe traksjon og grep, og bilen har et veigrep en sportsbil verdig.
Styringen er presis og skarp, mens bremsene tar godt tak, og hjelper til med å stoppe de ganske så røslige 1815 kiloene med bil det tross alt handler om.
Testbilen vi prøvde på spanske veier var en X4 35i xDrive med 3-liters bensinturbomotoren på 305 hestekrefter.
En herlig motor som de fleste vil trives med, men fryktelig irrelevant for norske forhold.
Girkassen er den utmerkede 8-trinns automatkassen, som det ikke er noenting å utsette på.
Den skifter lynraskt og silkemykt, og leveres i standardform eller oppsatt med litt mer sportslige girskifter (Sportsautomat).
Bilen trives best i et av de to Sport-programmene, og du kan også skifte gir med hendlene bak rattet hvis du så vil.
Testbilen var utrustet med fullt M sport-oppsett, som er fint for sportslig kjøring på spanske landeveier, men kanskje ikke det oppsettet som passer best til norske veier?
Med 3-liters motoren er X4 en rask maskin, 0-100 går på 5,5 sekunder.
Men du må ha litt turtall, under 3000 omdreininger er det ikke det helt store skyvet.
Priser for Norge
Apropos motorer er selvsagt 20d mest relevant for Norge.
En X4 xDrive20d med 163 hk starter på 582.700 kroner.
Det virker som unødvendig mye penger i forhold til en X3 xDrive20d som starter på 553.400.
Spesielt siden det ikke er noen teknisk forskjell på X3 og X4, annet enn at variabel sportsstyring (i prinsippet den samme som M3, men ikke fullt så sporty) og Performance Control (som sørger for at hjulopphenget hele tiden jobber maks med å gi de hjulene som trenger det, mest mulig grep i svinger) er standard på X4.
Men det tallene ikke helt viser er at X4 har mer utstyr.
Xenon-lys koster 7850 kroner i X3, i X4 er det standard.
Variabel sportsstyring koster 4.980 kr i X3, men er standard i X4.
Performance Control koster 1.660 kr i X3 - standard i X4.
Sportsratt koster 940 kr i X3, standard i X4.
Automatisk bakluke koster 5.450 i X3, 0 i X4.
Totalsummen for dette er 20.880 kroner i en X3, 0 i en X4.
Den utstyrsjusterte prisen blir derfor 574.280 kr, mens X4 som sagt koster 582.700 kr, altså en differanse på høyst levelige 8.420 kr.
Nå vil nok noen fortsatt påpeke at X3 er mer praktisk og har bedre plass, og at du dermed bare betaler ekstra for å få et design som du tror vil imponere naboene dine.
Det er for så vidt sant det, men folk får bruke pengene sine som de vil.
For de som er interessert i flere priser, får du her en rask gjennomgang på de ulike modellene.
Bensin får du som 20i, 28i og 35i, til henholdsvis 613.800, 747.400 og 914.200 kroner.
Da skjønner den observante leser hvorfor sistnevnte er temmelig irrelevant for norske forhold som vi nevnte tidligere.
Diesel får du som 20d (i to versjoner), 30d (i to versjoner) og 35d.
Disse koster henholdsvis 582.700 kr, 596.600 kr, 751.600 kr, 811.800 kr og 900.300 kroner.
Verdt å merke seg er det at 8-trinns automat er standard i alle bilene, unntatt 20d som har 6-trinns manuell.
Vil du ha 6-trinns kassen, kan ikke bilen trekke mer enn 2.000 kg i hengervekt, kontra 2.400 kg med automatkassen.
Hvor er BMW på vei?
Så hvilken konklusjon skal man trekke av alt dette?
Vi tror BMW er på vei dit Porsche er på vei.
Nemlig til å bli et konsern som selger mest SUVer, og så lager de sportsbiler attåt.
Bare at i BMW sitt tilfelle vil de være et konsern som lager mest SUVer, men som lager sportslige personbiler på si.
Når det gjelder nye X4 vil de fire største markedene være USA, Kina, Tyskland og Italia.
Italia?
Landet som liksom mer enn noe annet land skal være representanten for den gode smak og utsøkte eleganse.
Da betyr vel det at X4 ikke er så vulgær allikevel, eller så er vulgær allerede godtatt i de motebevisste kretser.
Statusen i dag er at BMWs X-modeller står for 30 prosent av det globale salget til merket.
Man trenger ikke være spåmann for å se at det vil øke enda mer, etter hvert som BMW satser mer og mer på det.
Det er neppe mange år til X-modellene utgjør over 50 prosent av salget.
Men hva gjør vel det?
Gi kunden det kunden vil ha.
| 1
|
202104
|
Prøvekjørt VW Passat
Den nye Passaten setter nok en gang ny standard i klassen.
Helt siden Volkswagen viste nye Passat i sommer har forventningene vært enorme.
Nylig var vi og kjørte nye Ford Mondeo, og nå har vi endelig også fått kjøre det som vil bli en av Norges mest solgte biler neste år.
Og hvilken bil det er blitt!
Setter ny standard i klassen Større, lettere og mer elegant Kommer som ladbar hybridNytt komfort- og sikkerhetsutstyr
Plassen er blitt bedre til tross for at bilen er blitt en centimeter kortere.
For ettersom hjulavstanden er økt fra 271 til 279 centimeter, så har kupeen blitt strukket fire centimeter.
Plassforholdene er dermed bedret også fordi bredden er økt med fire centimeter.
Stasjonsvogn-elskende nordmenn som aldri ser ut til å få nok plass, vil videre verdsette at bagasjerommet nå sluker 47 liter mer bagasje (fra 603 til 650 liter).
Design som gror
Men mange er kanskje skuffet over at tyskerne ikke har endret mer på utseendet.
For du kan ha våknet fra en sju år lang koma, og likevel skjønne at dette er en Passat.
Samtidig er det flere detaljer enn det du først ser, og de gror på deg.
De horisontale linjene understreker bredden.
Hoftelinjen er som de fleste andre linjene blitt vesentlig kvassere, samtidig som det har kommet til en skarp skjørtelinje over kanalen.
Totalt sett har nye Passat fått tilført en god dose sporty eleganse.
Spørsmålet de fleste stiller er selvsagt hvordan den er å kjøre.
Det er bare å konstatere at åttende generasjon av familiebilen er blitt enda bedre.
Den økte akselavstanden sørger for enda bedre komfort, og motoren er tiltet bakover for å bedre vektfordelingen.
Bilen oppleves som lettkjørt, presis og støysvak.
Både motor-, vei- og vindstøy er temmelig dempet.
Understellet er godt avstemt, det svelger ujevnheter bra og sørger for at Passat drar godt fra konkurrentene når det kommer til kjøreegenskaper.
Faktisk tør jeg påstå at den er like komfortabel som forrige generasjon Mercedes E-klasse.
Med adaptivt understell kan du stive av demperne, men bilen ligger klart på den komfortable siden.
Mange utstyrsmuligheter
Det er mange valgmuligheter på nye Passat.
Innstegsmodellen er bedre utstyrt enn noensinne, likevel kan du spekke opp bilen med alskens utstyr.
Nytt er blant annet at du kan få digitalt instrumentpanel (som på Audi TT), hvor du blant annet kan få opp navigasjonen om du ønsker det.
Du kan selv velge hvilket skjermbilde du vil ha framme om du er inne på kjørecomputeren, navigasjonen eller bare vil ha speedometer og turteller oppe.
Avhengig av hvor mye penger du vil bruke, kan du legge til utstyr som elektriske seter med massasje, headup-display (kommer neste år), ryggekamera, filskifte/blindsone-varsler, stor navigasjon og Mirror Link (speiler mobiltelefonen din og lar deg bruke dens apper i bilen), adaptivt understell, adaptiv cruise control, integrerte barneseter, tilhengerassistent, skinnpakke osv.
De fleste kundene vil nok velge å legge til noen utstyrspakker, sånn som Transportpakke (bla. parkeringsvarmer, tilhengerfeste og nettingvegg) og Businesspakke (bla. navigasjon, ryggekamera og wi-fi).
I Norge er Trendline droppet og innstegsmodellen blir Comfortline.
Den er ganske godt utstyrt med blant annet Pre-crash kollisjonsbeskyttelse, parkeringssensorer, cruise control, aluminiums-dekorlister osv.
Standard er også 17-tommers felger, mens det på Highline faktisk er standard med 18-tommer.
Det er ventet at 55 prosent vil velge det høyeste utstyrsnivået.
500 kr billigere enn Mondeo
En pussig ting er at Passat stasjonsvogn er tilgjengelig fra 327.500 kroner, hvilket er kun 500 kroner under hva innstegspris på nye Ford Mondeo.
Det hører med at innstegsmodellen er en BlueMotion, en bil som ikke vil bli noen volummodell.
Den har kun femtrinns girkasse og begrensede utstyrsmuligheter.
I stedet vil norske kunder velge 1,6-liters dieselmotor med 120 hester.
Importøren har også tro på at så mange som halvparten vil velge den langt dyrere 2,0 TDI 4Motion DSG med 190 hester.
Den koster fra 520.600 kroner.
Pluss på litt utstyr, så snakker vi relativt kostbare Passater som vil rulle rundt på norske veier.
Volkswagen sikter nøkternt inn mot et salg på 4.000 Passat i Norge neste år.
Det betyr at du fortsatt vil se dusinvis av dem på parkeringsplassen utenfor Ikea.
Faktisk er markedet for denne typen stasjonsvogner nesten halvert i Norge siden 2007, da mange av kundene har valgt å kjøpe SUV i stedet.
Foruten nye Ford Mondeo er det også stusselig med ferske konkurrenter.
Citroën C5, Honda Accord, Opel Insignia og Toyota Avensis er alle eksempler på biler som skriker etter en oppdatering.
Sånn sett ligger alt til rette for at Volkswagen kan nå sine mål og kanskje litt til.
Mange valgmuligheter
Den store styrken til Passat er alle valgmulighetene.
En ting er utstyr, men du får også bilen med mange ulike motoralternativer.
På bensinsiden er det flere som ikke kommer til Norge, blant annet topputgaven på 2-liter med 280 hester.
Men 1,4 TSI med 125 eller 150 hester, eventuelt i kombinasjon med DSG-girkasse, vil tilfredsstille bensinetterspørselen, ifølge importøren.
Firehjulstrekk er tilgjengelig på 1,4 TSI 150 hk, 2,0 TDI 150 hk, 2,0 TDI 190 hk eller 2,0 Bi-TDI 240 hk.
Begge 150-hesters motorene er å få i kombinasjonen med DSG.
Med firehjulstrekk må du med den motoren fortsatt velge manuell girkasse.
Neste høst kommer Passat Alltrack og Passat GTE, som er den ladbare hybriden.
Den får tilsammen 211 hk, et snittforbruk på 0,15 l/mil, CO2-utslipp på 35 g/km, rekkevidde på 5 mil og kan kjøre opptil 130 km/t på strøm.
De som vil få det tøffest fremover er konkurrentene til Passat.
Det vil bli kniving mot Ford Mondeo om norske familiebil-kunder, mens resten av konkurrentene – det være seg fra Sverige, Frankrike, Tyskland, Sør-Korea eller Japan – ja, de går en svært tøff tid i møte.
| 1
|
202105
|
Microsoft Touch Mouse
Er ikke hjulet lenger aktuelt?
Kan berøring erstatte?
Skrollehjulet var en genial oppfinnelse, og det var Microsoft som var først ute med det, allerede i 1993 ble det oppfunnet, men først med IntelliMouse i 1996 og Office 97 året etter ble det en populær standard.
Men det har dukket opp nye måter å styre bevegelse på, og berøringsflater har vi hatt i lang tid, helt siden 90-tallet i forskjellige varianter.
Tidligere var disse flatene følsomme for trykk, og mange fant dem ubehagelige å bruke i lengden.
Men etter at de kapasitive styreflatene kom har ergonomien blitt akseptabel for de aller fleste.
Apple var først ute med berøringsflate på sin Magic Mouse i 2009.
Vi testet den i november og den vakte bare måtelig begeistring hos vår testjournalist.
Andre har funnet den utmerket i daglig bruk, og den er fremdeles standard med alle stasjonære Mac-er som selges.
Nå har Microsoft kommet med sin utgave, og den bærer det klingende navnet Touch Mouse.
Egenskaper
Touch Mouse har en fasong som ligger godt i hånden.
Du hviler håndflaten på den og styrer med fingertuppene.
Bare ganske små bevegelser er nødvendige for å ta kommando, og repertoaret er ganske omfattende.
Musa er ikke kresen på overflater, den fungerer like godt på musmatter som på skrivebord, buksebeinet eller til å med på den speilblanke svarte foten på den ene skjermen vår.
Det er to glideflater på undersiden, lokk over batteriene og en "garasje" til den lille USB-mottakeren (som ikke er Bluetooth).
Tyngden er akkurat passe, men vi synes fjæra i klikkemekanismen er litt i strammeste laget, og at slaglengden også er en anelse lenger enn vi umiddelbart setter pris på.
Men dette er typiske vanesaker, og helt avhengig av hvilke mus man er vant med.
Responsen på pekeren er svært presis, og aksellerasjonen over større skjermflater, eller to skjermer, er også ypperlig med standardinnstillingene.
Instillinger
Betjening
Det er bare en felles klikkemekanisme, men berøringsfølsomheten kjenner av hvilken side av musen du klikket på.
Hjulet er erstattet av en strek på midten, og skroller jevnt og fint gjennom alle programvinduer ved en lett berøring med pekefingeren.
Tommelen kan også brukes til å styre fram og tilbake f.eks. i en nettleser, i PDF-filer osv.
Men den støtter også bruk av flere fingre, og bruker du to fingre kan du minimere/maksimere programvinduer når du beveger dem opp og ned.
To fingre sidelengs styrer snap og unsnap av vinduer plassert ved siden av/inntil hverandre.
Tre fingre opp og ned veksler mellom Instant Viewer, (oversikt over alle programvinduer som er startet) og skrivebordet.
Det tar litt tid å venne seg til disse gestene, avhengig av hvordan man bruker maskinen og hva slags arbeidsrutiner og vindushåndtering man er vant med.
Det er også mulig å bruke disse gestene til spesifikke kommandoer i brukerprogrammer
Konklusjon
Microsoft Touch Mouse er en behagelig mus med egenskaper som kan gjøre den daglige bruk mer behagelig når man har fått de nye mulighetene inn i fingrene.
Den er svært presis, rask og fast i fisken.
Microsoft Touch Mouse
| 1
|
202106
|
Plextor M3 Pro 128 GB
Første SSD fra Plextor var ingen sinke, hva med etterfølgeren?
Plextor er nå klar med neste utgave av sine SSD-er, som i første omgang er beregnet på et litt mer krevende publikum enn den vanlige hjemmebruker.
Komponentvalget følger samme tradisjon, med en robust kontroller fra Marvell, raskt flashminne og ingen datakompresjon.
Stabil ytelse uansett hva slags data som håndteres, og ikke minst stabilt høy ytelse selv etter lang tids bruk er viktige parametre.
Derfor blir prisnivået noe høyere enn de rimeligste, men vi snakker uansett ikke om enorme totalbeløp.
Likevel ser vi at det er et påtagelig relativt sprik mellom de rimeligste SSD-ene og de dyreste.
De rimeligste på 120 GB koster nå under tusenlappen, mens de mer avanserte - som Plextor - ligger noen hundrelapper over.
Egenskaper hos M3 Pro serien
2,5” Internal Solid State Drive (SSD)Tilgjengelig i kapasiteter på 128 GB, 256 GB og 512 GBTrue Speed-teknologi for vedvarende ytelse over tidTilfeldig lese- og skrivehastighet på 70 000 / 69 000 IOPS7 mm supertynn formfaktorBruker Marvell 88SS9174-kontrollbrikker av server-gradeStøtter SATA III 6 Gb/s-grensesnitt og japansk NAND-flash av høyeste kvalitetFem års garanti på stedet og brukerstøtte.
Innholdet i pakken
M3 Pro serien leveres med festebrakett og passende skruer for bruk i 3,5-tommers brønner.
I tillegg følger det med programvaren Acronis True Image for kloning og kopiering av data fra eksisterende systemdisk over til SSD-en.
Selve SSD-enheten er altså bare 7mm tynn, og vil derfor kunne bli liggende mer eller mindre løst hvis du installerer den i en maskin som er designet for 9mm lagringsenheter.
Sandisk leverte med en selvklebende "pakning" for å bøte på dette problemet i sin tynne SSD-utgave, men Plextor overlater til brukeren selv å finne en passende løsning.
Utførelsen er som forgjengeren i børstet aluminium, men nå i en mye lysere farge.
Ytelse
Det er ingen tvil om at dette er en av de raskeste SSD-ene.
Men sammenlignet med forgjengeren snakker vi ikke om påtagelige forskjeller.
I bruk merker du knapt forskjell.
Oppgraderer du derimot fra en tidlig SSD eller fra en tradisjonell harddisk, så er forskjellen henholdsvis påtagelig og enorm.
Konklusjon
Den nye serien fra Plextor byr på noe bedre leseytelse enn hos forgjengeren, men vi snakker om en beskjeden forbedring.
Men selve enhten er ikke beskjeden, det er absolutt en av de raskeste SSD-ene.
Trenger du full ytelse også på data som ikke er komprimerbare, så er denne blant de aller mest aktuelle kjøpene.
Plextor PX-128M3P 128GB
| 1
|
202111
|
Hitachi Deskstar 500 GB
Hitachi var tidlig ute med sin 500 GB harddisk og vi testet den første gang i august 2005.
Nå har det dukket opp nye utgaver.
Hitachi lanserte sin 500 GB disk på CES i januar 2005, du kan lese vår omtale her.
Dermed fikk de et forsprang på 100 GB i forhold til konkurrentene.
Vi testet den første utgaven i august 2005, det tar som kjent noe tid fra produkter blir lansert på messer til de er å få i butikkene.
Disken leverte den gang en utmerket ytelse, og var behagelig både med hensyn til støy og varme.
I dag er den samme disken fremdeles tilgjengelig, men har som de fleste teknologiprodukter blitt oppdatert underveis, uten at basisspesifikasjonene har blitt endret.
Det har også kommet en nyere utgave, hvor den største forskjellen er dobbelt så stort hurtigminne - 16 MB.
Denne er på vei inn til test.
Men den opprinnelige utgaven er fremdeles tilgjengelig, og vi har testet den om igjen, på oppdatert maskinplatform for å få en oppdatert sammenligning.
Det har jo skjedd en del på PC-siden, med nye brikkesett og diskkontrollere siden vi gjorde den opprinnelige testen.
Den første testen finner du her.
Ny disk - nye resultater
Ytelsen var ikke dramatisk forskjellig fra det vi målte for drøyt et år siden.
Det som er mest påtagelig er hvor mye jevnere skriveytelsen er.
Ved den første testen var det svært hyppige og store utsving, mens dagens test viser en kurve som er like jevn som kurven for lesehastigheten.
Dette henger sammen med håndteringen av hurtigminnet på disken, hvordan kontrolleren i PCen kommuniserer med dette.
Her har det tydeligvis skjedd en del, siden de dramatiske utsvingene er borte.
Sammenligner vi med Samsung SpinPoint 500GB,så er det en tydelig forskjell i ytelse.
Når det gjelder støy og varme er Hitachi sin disk beskjeden.
Den blir godt håndvarm som vil si ca 42 grader.
Støyen er så lav at den ikke er mulig å måle i normale omgivelser, som har en bakgrunnsstøy som er mange ganger høyere enn det disken melder.
Legger du øret til, så hører du det surrer svakt når du er ca 10 cm unna.
| 1
|
202112
|
Dell XPS 27 All-in-one
Her snakker vi om en stor berørings-PC, ikke noe å ha i fanget!
Den nye bølgen av stasjonære PC-er med berøringsskjerm og Windows 8 ruller videre.
Dell sin utgave stiller i klassen for de mest gedigne.
Dette formatet har sine praktiske fordeler for de som ikke er spesielt opptatt av å fikle med maskinvare.
Her er det bare en eneste ledning som skal kobles til - strømledningen.
Resten er trådløst, både tastatur, mus og nettverk.
Det er bare å slå den på og ta maskinen i bruk, som en hvilken som helst husholdningsmaskin.
Dell leverer flere utgaver av disse maskinene, vi har sett på den aller største.
Dell XPS 27 All-in-one
Skjermen er altså 27 tommer diagonalt og har en oppløsning på 2560 x 1440 punkter.
Det er god skjermplass å boltre seg på for de aller fleste behov.
Dette er for øvrig samme oppløsning som Apples 27 tommer iMac.
Skjermen er berøringsfølsom med 10 punkter, som er standard for Windows 8-sertifiserte maskiner.
Overflaten er av skinnende blankt glass, som på alle berøringsskjermer.
Dette gir utfordringer når maskinen skal plasseres, gjenskinnet ligger ikke langt tilbake fra et alminnelig speil.
Forøvrig er skjermen utmerket, med klare farger og stor betraktningsvinkel.
All maskinvare er bygget inn i skjermdelen, og her finner vi en Core i7-3770S prosessor på 3,10 GHz, 8 GB minne, 2 TB harddisk og en DVD-brenner.
Grafikkortet i maskinen er et GForce GT640M.
Ellers har maskinen Bluetooth, trådløst 802.11n nettverk, kablet Gbit nett og seks USB 3.0 porter, hvor 2 sitter på venstre side av skjermen sammen med leser for SD-kort og tilkobling for mikrofon og hodetelefoner/høyttalere.
Bak på skjermen finner vi de resterende fire USB 3.0 portene, nettverksporten og 2 HDMI kontakter.
Den ene av disse er en inngang for tilkobling fra spillkonsoller eller annet utstyr som trenger en skjerm.
Det er også en S/PDIF utgang og en åpning for en standard Kensington lås.
I bruk
Maskinen kan enten brukes som vanlig stasjonær PC med skjermen plassert i oppreist posisjon.
Dette er ikke spesielt egnet til bruk av berøringsskjermen, da det krever mye armbevegelser som fort blir slitsomt.
En og annen sveip med fingrene kan fungere, men det blir mest for avvekslingens skyld.
Skjermen kan også legges ned, til en viss grad.
Det er langt fra flatt, mer som et tegnebord.
Likevel er høyden over bordflaten på et normalt skrivebord litt i meste laget for å gi en helt komfortabel arbeidsstilling.
Det fungerer for å lese og å flytte på ting på skjermen, men det blir mye armbevegelser også i denne posisjonen.
Skjermen kan ikke legges flatt, for å spille brett-type spill med flere deltakere.
Foten er gedigen og sitter fast i skjermdelen.
Hele maskinen er både solid og tung.
Dette er ikke noe man kan ha på fanget.
Ytelse
Windows egen ytelsesmåling gir verdien 5,7.
Her er det grafikken som er det laveste tallet.
Prosessor og minne gir begge 7,9 mens spillgrafikk gir 6,8 og harddisken 5,9.
Geekbench gir 15 459 som er en god score på selve regnekraften i maskinen.
I praksis er maskinen rask til det aller meste, der vi merker motstand er ved flytting av store objekter på skjermen, hvor det er en "usynlig strikk" mellom fingertupp og objektet på skjermen når man gjør raske bevegelser.
Men opptegning av nettsider og andre dokumenter går lynraskt.
Det hadde også vært en fordel med SSD, men maskinen starter raskt fra dvale, som Windows 8 maskiner er laget for å gjøre.
Det er ikke nødvendig å slå av maskinen hvis man ikke er strøm-nazi.
I Norge er jo alt som bidrar til oppvarmingen egentlig velkomment størstedelen av året, og det er ikke mange wattene som brukes når maskinen er i dvale.
Maskinen kan også bestilles med SSD og Intel Smart Response cache-løsning.
Denne teknologien kan du lese mer om i denne artikkelen.
Konklusjon
Det er interessant at alle alt-i-ett-maskinene med Windows 8 som har vært innom til test både har mye felles og svært forskjellige utforming.
Der hvor forskjellen er størst er der hvor både produsentene og brukerne fremdeles er usikre, og det er ergonomien i berøringsfølsomheten.
Det har ikke vært noe folkekrav om berøringsskjerm på alle maskiner, det fungerer utmerket med tastatur og mus for alle.
Men erfaringen fra bruk av smartmobiler og nettbrett skal tas med inn i en uviss framtid, og det er her vi befinner oss nå.
Utformingen og bruksmulighetene henger tett sammen, og det er er det kræsjer i blant.
Skal en moderne berørings-PC være fast eller portabel?
Hvor praktisk er størrelsen?
Hvordan skal den kunne plasseres og hva kreves av foten?
Det er for tidlig å trekke noen konklusjon på dette, vi tror det vil være plass for mange forskjellige utforminger en stund framover til hele bildet modnes.
Her er de andre stasjonære PC-ene med berøringsskjerm som vi har testet:
Dell sin maskin er helt klar stasjonær og skuler til tradisjonell bruk med innslag av berøring.
Den er gedigen og tung, men likevel slank og elegant.
Ytelsen med den raskeste prosessoren er glimrende, spanderer du en SSD i tillegg får du en virkelig kraftpakke.
Prisen oppgitt under er for en litt svakere konfigurasjon enn den vi har testet.
Bruk Dells nettsider for å konfigurere en maskin til ditt formål og budsjett.
| 1
|
202115
|
Metroid Prime
Er Metroid i 3D like bra som i 2D?
Har den lite kjente utvikleren gjort en god jobb?
Er spillet like spennende som alle skal ha det til?
Disse spørsmålene får du svar på her.
Metroid er blant Nintendos mest kjente og kjære navn.
De tidligere Metroid-spillene var 2D-baserte plattformspill, og det har faktisk ikke kommet noen oppdateringer siden Super Metroid i 1994.
Nå tar serien skrittet over til full 3D, noe som selvsagt har fått visse purister til å tvile.
Tvile gjør de nok ikke lenger, etter å ha sett spillet.
LES OGSÅ:
Metroid Prime er fullt av referanser til de gamle spillene.
Du styrer naturligvis den kvinnelige dusørjegeren Samus Aran, og underveis vil du benytte deg av mye av det samme utstyret som i tidligere titler.
Men viktigst av alt stemningen og spillbarheten er bevart, og det bør glede både gamle og nye fans.
Uvant i starten
Metroid Prime begynner om bord en forlatt romstasjon som sirkler rundt planeten Tallon IV.
Dette brettet er ment som en introduksjon og trening i spillets kontrollsystem.
Det fungerer utmerket når du er ferdig med brettet har du stiftet bekjentskap med alle kontrollmulighetene spillet har å by på, og er klar til å begynne det virkelige eventyret.
Vi har tidligere spilt førstepersonsbaserte spill på GameCube, og har alltid syntes at konsollens kontroller fungerer utmerket til denne typen spill.
Det er også tilfellet med Metroid Prime, med ett lite unntak.
Av en eller annen grunn er det ikke mulig å bevege føttene og hodet samtidig.
Vanligvis, når man spiller førstepersonsspill på konsoller, brukes den ene analoge stikken til å bevege hele kroppen, mens den andre stikken styrer hodet.
I Metroid Prime kan vi bare bruke den ene stikken til å bevege oss, og vil du se rundt uten å røre på deg, må du holde inne en av skulderknappene.
Uvant, selv om vi ble vant til dette kontrollsystemet etter hvert.
Full kontroll
Samus er ikledd en meget avansert, rustningsaktig drakt mens hun er på eventyr.
Denne drakten er full av funksjoner som hjelper henne med å overleve, og det som gjør Metroid Prime så gøy er nettopp denne fleksibiliteten.
For det første har drakten en rekke visors du kan bytte mellom.
Vanligvis bruker du Combat Visor, som assisterer deg i kampene, med automatisk siktesystem og informasjon om helse og våpen.
Den andre modusen du kommer til å bruke mye, er Scan Visor, som lar deg skanne omgivelsene for informasjon og gir deg forslag til fremgangsmåte.
Denne modusen er essensiell, noe vi kommer tilbake til.
Underveis vil også Samus finne flere visirer:
En som er temperaturfølsom og en med en slags røntgen-funksjonalitet.
For det andre kan Samus forandre seg til en ball.
Absurd som det høres ut, er dette en essensiell del av spillet.
I ballform får du tilgang til passasjer som ellers ville vært for trange, og flere av fiendene du møter må også angripes rullende.
Dessuten er det rett og slett vanvittig morsomt å hoppe rundt sammenrullet og la seg imponere over den flotte fysikkmotoren som får ballen til å oppføre seg meget realistisk.
Til slutt får du også tilgang til en god del våpen, og disse vil du i løpet av spillet få oppgradert, utvide funksjonaliteten på og gjøre kraftigere.
Spillbarhet
Nå som vi har lært oss å kontrollere Samus og er blitt kjent med hennes utstyr, er det på tide å komme til det viktigste spillfølelsen.
Det er nemlig her spillets hjerte og sjarm ligger den geniale spillbarheten som egentlig ikke ligner noe du er vant til.
Selv om Metroid Prime er et førstepersonsspill, kan det overhodet ikke sammenlignes med andre spill i denne sjangeren.
Fokuset er nemlig ikke på action og skyting, selv om det er nok av det i spillet.
Dette er først og fremst et eventyrspill med stor vekt på utforsking og gåter.
Det er et plattformspill som har tatt steget over til 3D, en slags avansert Mario for voksne, kan man si.
Som Samus Aran kommer du til å utforske planeten Tallon IV, og kjempe deg gjennom noen helt utrolig fantastiske verdener, fulle av sære og farlige skapninger.
Underveis vil du finne nye våpen, nytt utstyr, løse noen meget intelligente gåter og slåss mot enorme bosser.
Designmessig er Metroid Prime til tider mer likt et kunstverk enn et spill, så flott er samspillet mellom de forskjellige elementene.
Vi nevnte tidligere skanner-visiret, og det er noe du kommer til å bruke ofte.
Alle levende skapninger og veldig mange andre elementer kan skannes, noe som gir deg informasjon om hvordan de kan brukes eller bekjempes.
Dessuten får du ofte vite deler av bakgrunnshistorien og hvordan det hele henger sammen.
Riktignok er ikke spillets plott så veldig relevant
det er der, men det er ikke det som driver deg fremover.
Du vil bekjempe fiender titt og ofte, men det er stort sett en ganske ukomplisert affære.
Din drakt har et siktesystem som låser seg på den nærmeste fienden, og da er det bare å skyte til han sprekker.
Det krever vanligvis ikke stort med strategi.
Bossene er imidlertid en helt annen historie.
For å vinne over dem kreves det vanligvis en god del tenking og strategi, og disse kampene minner virkelig om spillfølelsen i gamle dager.
Plattformhopping er en viktig del av Metroid Prime.
Vi er i utgangspunktet skeptiske til hoppegåter i førstepersonsspill, men Metroid får det til.
Kontrollen er akkurat passe responsiv, og det er faktisk gøy å hoppe rundt.
Når vi legger til gåtene som baserer seg på din evne til å rulle deg sammen til en ball, er det klart at spillet domineres av fysiske oppgaver.
Utfordringen ligger ikke i å skyte fiender, men å komme deg frem til steder du først trodde var umulig å nå.
Mye av poenget med spillet er å samle sammen utstyret ditt, som du mister i løpet av treningsbrettet.
Ballegenskapen, for eksempel, finner du først et lite stykke ut i spillet.
Videre får du de andre visirene og større og bedre våpen.
Når du finner nye utstyrsdeler, blir du ofte nødt til å returnere til steder du allerede har besøkt
der finnes det kanskje et lite område du ikke klarte å nå sist.
Det gjør at spillet ikke er spesielt lineært
du har stor frihet til å gå hvor du vil og komme tilbake senere.
Det eneste som irriterer litt er at fiendene du utslettet i et rom alltid dukker opp igjen når du kommer tilbake til rommet.
Noe for sansene
Metroid Primes store styrke er hvor vanvittig stemningsfylt det er.
Designen på brettene er rett og slett utrolig, og det hele gjøres levende takket være en meget solid grafikkmotor.
Du vil utforske mange vakre og flotte steder, både innendørs og utendørs, og hvert område har sitt spesielle preg.
Riktignok har vi merket at motoren ikke er helt perfekt, og noen av bakgrunnene er ganske firkantete og grove.
Alt i alt ser det hele likevel virkelig vakkert ut, og vi er imponert over detaljnivået og spesialeffektene.
Musikken er også svært stemningsskapende, selv om det av og til blir litt repetitivt.
Konklusjon
Metroid Prime er uten tvil blitt en skikkelig
killer app for GameCube, tilsvarende Halo for XBox eller Grand Theft Auto-spillene for PS2.
Det er likevel viktig å merke at det ikke nødvendigvis er alle som vil nyte spillet like mye.
Er du kun ute etter action, er ikke Metroid Prime noe for deg.
Er du ute etter en skikkelig historie, kan Metroid Prime være litt overfladisk.
Og vil du ha realisme, er Metroid Prime i hvert fall feil for deg.
Designerne av Metroid Prime har skapt en magisk, sær og spesiell verden.
Spillet er fullt av utfordringer både for avtrekkerfingeren og hjernen, og er en virkelig opplevelse fra begynnelse til slutt.
Sett bort fra noen mindre problemer som uvant kontroll og fiender som dukker opp på nytt, er Metroid Prime noe for seg selv.
Sett alle fordommene til side, fordi dette spillet er annerledes og verdt pengene.
| 1
|
202117
|
Multinote Compal HEL80
Denne PCen testet vi i forbindelse med november-tilbudene og artikkelen er begrenser seg derfor til konstruksjon, bilder, konklusjon og tekniske data.
Lenke til ytelse, batteri og støy finner du i teksten.
LES OGSÅ:
Spesifikasjoner:
Intel Core 2 Duo T5600 @ 1,83 GHz 15,4" skjerm i bredformat (1280 x 800 piksler) 1 GB DDR-minne (en pinne) 100 GB harddisk (7200 rpm)
Dual-layer DVD/CD-brenner nVidia GeForce Go 7600 (256 MB minne) 54 Mbps WLAN (a/b/g) GB LAN + modem 3x USB, 1x FireWire (4-pin), lyd inn/ut 1 CardBus kortplass 1 ExpressCard/54 kortplass 3-i-1 kortleser: SD, MMC, Memory Stick VGA og S-Video-utgang TV-kort (analog og digital) Fingeravtrykksleser Integrert 1,3 Mp webkamera Dimensjoner (ink. batt.) B/D/H: 36,4 x 28,5 x 4,2 cm Vekt 3,2 kilo Pris: 10.295,- inkl. mva.
Skjermen med sin oppløsning på 1280 x 800 piksler har blankt kontrastbelegg, og er veldig god med klarer farger og fin kontrast.
Betraktningsvinkelen er som standard for bærbare datamaskiner, så vi har hverken grunn til å skryte eller kjefte på noen for dette.
Konstruksjon
PCen virker god og solid selv om skjermen er litt vel fleksibel, og designet er slett ikke galt når du åpner maskinen.
Den er rund og fin i fronten og en kledelig bronsekant rundt tastaturet som liver litt opp i trenden med sort og sølv.
En ting vi derimot ikke har sansen for er at batteriet stikker ut bak.
Riktignok gjør dette at det er mulig å feste på større batterier om ønskelig, men bortsett fra dette er det verken praktisk eller spesielt elegant.
Touchpaden er i bredformat og har vertikalt skrollefelt.
Tastaturet har fin svikt og er behagelig å skrive på, men vi ville helst sett at ctrl- og Fn-tasten på venstre side hadde byttet plass (ctrl bør være ytterst, lik standarden på vanlige tastatur).
Datamaskinen har forøvrig flere snarveisknapper, i tillegg til e-post og Internett ved av/på-knappen har den snarveier for medieavspilling på venstre side.
Compal HEL80 har tilkoblinger på alle sider av maskinen:
Bak har vi som nettopp nevnt batteriet.
I tillegg finner vi S-Videokontakt for TV-ut, kensingtonlås, modem og strøminntakt langst til høyre.
På venstre side finner vi en video inn og antenneinngang dersom du velger versjonen med TV-kort.
Det følger naturligvis overgang til analog antenne og en antenne for digitale sendinger.
Videre har vi USB, firewire, LAN, CardBus og ExpressCard/54 slot.
Varmluften kommer også ut her.
Foran er det ikke så mye: høyttalergrill, minnekortleser, og en bryter som skrur WLAN av/på.
DVD-spilleren har vi på høyre side.
Lyd ut og inn, 2 x USB, samt VGA ut er også plassert her.
Ytelse, batteri og støy
Dette har vi tatt for oss i sammenligningen av november-tilbudene.
Klikk her for å komme dit!
Konklusjon
Multinote Compal HEL80 er meget velutstyrt og kommer med det som vanligvis trengs.
Den er heller ikke gal å se på, hvis vi overser batteriet som stikker ut bak.
Den har god ytelse, fin skjerm, bråker ikke mer enn sine konkurrenter i samme klasse og batterilevetiden er upåklagelig.
Maskinen yter ikke maksimalt ved egen hjelp, men et lite ekstraprogram fikser den biffen.
Likevel ville vi helst sett at dette fungerte 100% fra fabrikken!
| 1
|
202118
|
Sony HD-5
Sony oppdaterer sin harddiskbaserte Walkman-serie med HD-5 - en redesignet variant av de eksisterende spillerne.
Den byr på ekstrem batterikapasitet, men er den noe bra ellers?
Vi skjønner at Sony ikke er så veldig fornøyd med at de har mista status som kongene av bærbar lyd, og følgelig prøver å snike inn det velkjente Walkman-navnet på alle slags produkter (MP3-spillere, mobiltelefoner, spillkonsoller).
Det er nok spesielt MP3-spiller-markedet som er det viktigste å ta over for selskapet, da det er på det området de sliter mest.
Deres tidligere digitale musikkspillere hadde ett stort problem - de støttet ikke den mest populære av alle formatene, MP3.
Tidligere i år kom imidlertid HD-3, den første harddiskbaserte spilleren til Sony som lot deg spille MP3-filer uten plagsom konvertering.
Nå følges den opp av HD-5, en redesignet variant som kanskje ikke introduserer noen dramatiske nyheter, men ser annerledes ut og er definitivt lettere å bruke.
Ansiktsløftning
HD-1 og HD-3-spillerne hadde en ting til felles:
De var ekstremt slanke og pene.
HD-5 har fått et helt annet utseende, og selv om den er noe mindre, må vi innrømme at den mistet noe av det eksklusive og lekre preget til forgjengerne.
Derimot har den fått en større skjerm og tydeligere knapper, så selv om den ikke er fullt så stilig, er den definitivt mer brukervennlig.
Det er også klart at designerne til Sony er blitt flinkere til å stappe ting tettere sammen.
Den første HD-1-spilleren tvang oss til å bruke en kjip dokkestasjon når vi skulle koble den til PCen.
HD-3 løste det litt bedre, ved å inkludere en liten overgang som hadde strøm og USB-inngangene innebygd.
Fortsatt litt klønete, men bedre.
Nå, med tredje generasjon spillere, fant Sonys ingeniører endelig ut at det går an å rett og slett plassere USB-inngangen og strøminntaket direkte på selve spilleren!
I tillegg kan batteriet byttes ut, noe som også er en smart løsning.
Og på toppen av alt dette lover Sony oss en spilletid på rundt 40 timer, noe som jo er helt fantastisk i forhold til de ca. 18 timene de fleste andre MP3-spillerne klarer å skilte med.
Betjeningen har som sagt gjennomgått store forbedringer.
Borte er navigeringshjulet, i stedet styrer vi gjennom klare, store og responsive knapper.
Det er to dedikerte knapper for volumkontroll, en for avspilling, fire retningsknapper, en som åpner menyene (hvis du trykker på den en gang, går du til biblioteket, hvis du holder den inne, kommer du til innstillingsmenyene), samt en stopp- og tilbakeknapp.
Bedre skjerm
Skjermen er også blitt større - selv om den er fremdeles monokrom, mens flere og flere konkurrerende produsenter legger fargeskjermer inn i spillerne sine.
Hovedskjermen viser oss forventet informasjon - album, artist, spor og sjanger, samt filtype og kvalitet.
Når vi går inn i biblioteket, kan vi sortere etter artist, album, spor og sjanger, samt søke etter bokstaver og sette opp spillelister.
I innstillingsmenyen kan vi fikse på det aller meste: spillemodus, lydkvalitet, bakgrunnslys, språk og så videre.
Du kan også invertere fargene i displayet, eller snu det slik at det er lesbart sidelengs.
Dette skal visstnok også skje automatisk når du vrir på spilleren, men vi fikk det ikke til å fungere.
HD-5 er blant spillerne som tvinger deg til å bruke medfølgende programvare for å overføre filer.
Sonys SonicStage er ikke den optimale løsningen, og hvis du forsøker å flytte musikk gjennom Windows Explorer eller Media Player, får du ikke spilt av musikken.
Lydmessig klarer spilleren seg fint - men én ting vi ikke liker er at hvis du spiller av MP3-filer, får du bare tilgang til noen av EQ-innstillingene.
For å få leke med et fullt spekter av muligheter, må du spille ATRAC-musikk.
Men selv med de medfølgende hodetelefonene høres det for det meste bra ut, bassen har sine mangler, men vi har hørt langt dårligere.
Samtidig når ikke spilleren til det fyldige nivået vi kjenner fra iRiver sine spillere.
Som med de aller fleste andre MP3-spillere, anbefaler vi uansett å gå til innkjøp av mer solide hodetelefoner.
Null ekstramulighteter
Akkurat som tilfellet var med de tidligere harddiskspillerne fra Sony, har heller ikke denne noen form for ekstrafunksjonalitet.
Ingen radio, stemmeopptak, opptak fra eksterne kilder eller bildevisning - her er det kun musikkavspilling som gjelder.
Det betyr at HD-5 ikke er den spilleren som gir deg mest for pengene - selv om prisen har nå gått ned til 2.700 kroner.
Det største plusset med denne spilleren er selvsagt batteriet.
Er det ekstra lang levetid du er ute etter, i tillegg til enkelt bruk og lav vekt, er HD-5 et godt valg.
Men vi ville personlig gått for en spiller med litt flere muligheter og tilleggsfunksjoner.
| 1
|
202119
|
Philips Fidelio AS851
Den nye Fidelio-modellen kan dokke både Android og Windows Phone 7.
Du kan si hva du vil om iPhone, men én fordel har den:
Det er bare Apple som lager den.
Apple sørger blant annet for at telefonene deres er så enkle som mulig å bruke sammen med ekstrautstyr, og dette har blitt big business.
Spesielt høyttaler-dokker, som gjør iPhone til en reiseradio eller stereoanlegg.
Dermed blir det et mareritt for dokk-produsenter å lage noe som passer de fleste, ettersom alle Android-telefoner er forskjellige, og det mangler standarder for hvordan de skal se ut og oppføre seg.
Vi ble derfor glade for at Philips ville forsøke likevel, med sin nye Fidelio AS851.
Har de virkelig knekt koden?
En skikkelig klump
Fidelio AS851 har et trygt og greit design.
Og et forferdelig kjedelig navn.
Hele fremsiden ser ut som en eneste stor høytaler.
Her finner du selve dokking-pluggen, av- og på-knapp og volumkontroll.
Baksiden er blank og glatt, og gir deg strømuttak, AUX-inn for lyd og USB-ut for lading.
Totalt fortoner dokken seg som en stor, rund og tung klump.
Her ser du hvordan AS851 ser ut:
Skal takle det meste
Rent teknisk er ikke AS851 noe mer enn en Bluetooth-høytaler med en mikro-USB-lader.
Det vil si at en dings du dokker inn i Fidelio i virkeligheten strømmer lyden trådløst gjennom Bluetooth, mens den får strøm fra mikro-USB-pluggen.
I motsetning til iPhone-dokker, hvor både strøm og lyd går gjennom den samme pluggen.
Dette har med virkemåten til Android å gjøre.
Tanken er å plugge telefonen i dokken, at den gjennom Philips egen Android-app parer seg med AS851 automatisk via Bluetooth og at dokken lader telefonen gjennom USB-pluggen.
Fordelen med denne løsningen, er at AS851 kan kobles til det aller meste.
Og Philips har tenkt på problemer vi ærlig talt ikke så komme.
USB-pluggen kan snus.
Alle telefoner har nemlig ikke denne USB-inngangen samme vei.
Tilkoblingen kan justeres fra høyre til venstre.
Alle telefoner har nemlig ikke USB-inngangen nederst, og dermed må noen ligge.
Ved å justere pluggen får man telefonen til å ligge på midten likevel.
Tilkoblingen tilter ut og inn, for å tilpasse seg telefoner med ulik tykkelse.En dimp under tilkoblingen kan justeres opp og ned.
For eksempel vil et nettbrett lene seg til den ene siden på grunn av vekten, om USB-inngangen ikke ligger på midten av brettet.
Dimpen fikser dette.
Når alt annet feiler, kan du bruke den som en hvilken som helst annen Bluetooth-dings, eller koble til lyd gjennom AUX-inngangen.
Du kan også lade opp telefonen din med en USB-kabel via USB-ut på baksiden.
Fungerer i praksis
DinSide har testet dokken med en rekke forskjellige enheter, for å se om dette faktisk fungerer.
Slik gikk det.
HTC Desire Klassikeren Desire har USB-inngangen nederst på telefonen.
Dermed passer den perfekt sammen med AS851.
Og ved å først installere Fidelio-appen til Philips går alt automatisk når du plugger telefonen i dokken.
Bluetooth slår seg på, telefonen parer seg med høyttaleren og strømmen strømmer inn.
Motorola Atrix
Den nyeste Motorola-modellen i Norge har USB-inngangen på siden av telefonen, så vi må dokke den liggende.
Med Fidelio-appen går alt som smurt, men å ha telefonen liggende i dokken er langt fra ideelt.
Fidelio, og den medfølgende musikkspilleren Songbird, fungerer i landskapsmodus, men det gjør ikke for eksempel Spotify og Wimp.
Dermed må du holde hodet på skakke når du vil skifte låt, og resultatet blir ikke særlig brukervennlig.
Motorola Xoom Også nettbrett kan være fine å dokke, og Xoom-en fungerer greit i AS851.
Ettersom den har flere innganger enn kun USB, kan det være vanskelig å finne riktig hull.
Og når hullet først er funnet finner du ut at det hele var noe meningsløst, i og med at Xoom ikke støtter lading gjennom USB.
Fidelio-appen gjør heller ikke jobben i Honeycomb, så man må pare seg med dokken manuelt.
Men når dette er gjort blir resultatet fint, takket være den justerbare dimpen ved siden av USB-pluggen.
Uten denne hadde brettet fått vansker med å holde balansen.
Sony Ericsson Xperia Active
Denne mistenkte vi skulle bli en nøtt, og det ble den også.
Active er en robust klump, og har så mye plast rundt seg at USB-pluggen til AS851 ikke klarer å skvise seg inn.
Men ved å bruke Bluetooth kan man selvfølgelig fortsatt spille av musikk på den.
Ved å plugge en USB-kabel i utgangen på baksiden kan man også lade telefonen mens den spiller.
Men løsningen blir langt fra så elegant som hos de andre telefonene, og skal man først bruke dokken på denne måten er det kanskje like greit å velge andre løsninger som ikke er en dokk i det hele tatt.
HTC Titan AS851 markedsføres som en Android-dokk, men ettersom den baserer seg på åpne løsninger fungerer den utmerket også med andre telefoner.
For eksempel en Windows Phone 7-modell, som giganten Titan.
Philips har ikke noen app til Windows Phone 7 for automatisk paring, men gjør du det manuelt, kan du strømme lyd ut av Bluetooth-en og få strøm inn i USB-inngangen, akkurat som med Android-telefonene.
Dermed blir Fidelio-dokken også et godt valg for Windows Phone 7-folket, dog ikke like enkelt som for Android-brukere.
Vrien USB-standard
Generelt var det ofte vanskelig å få telefonen på plass.
USB-inngangene på Android-telefoner og andre dingser er ikke laget med tanke på dokking, og det merkes.
Men det blir nok forhåpentligvis en treningssak.
Det er også rart at telefonen ikke automatisk kobles fra dokken når du fjerner den, i og med at den automatisk kobler den til når du setter den i.
Det betyr at musikken fortsetter å spille via Bluetooth, helt til du kobler deg av dokkens Bluetooth, for eksempel via Fidelio-appen.
Samtidig kan dette selvfølgelig også være en fordel, spesielt med tanke på at mange telefoner blir vanskelige å manøvrere mens de er dokket.
God og mye lyd
Kort fortalt:
Fidelio AS851 har imponerende god lyd.
AS851-modellen ser prikk lik ut DS8550 til Apple-produkter, og vi skrøt av lyden til denne da vi testet dokken i fjor.
Heldigvis er det ikke bare på utsiden disse produktene likner.
Bassen er dyp og kraftig, både på høyt og lavt volum.
Alt fra tradisjonell pop til bass-fokusert elektronisk musikk og tung post-rock setter luften i bevegelse.
Så er du av typen som liker at det dirrer litt i mellomgulvet har du ingenting å bekymre deg over.
Volumet kan dessuten være langt høyere enn hva de fleste vil oppleve som behagelig, og dokken skal ikke ha noe problem med å fylle en fest med gromlyd.
Bassen vil de få med seg både i stuen og på kjøkkenfesten.
Begrenset fjernkontroll
AS851 leveres med en fjernkontroll.
Den har flere knapper vi egentlig ikke aner hva brukes til, og som heller ikke beskrives i bruksanvisningen, men hovedsaklig skal den la deg styre volum og avspilling.
Selv har vi kun brukt den til volumkontroll, da de andre knappene bare fungerer så som så, og noen ganger ikke i det hele tatt.
For eksempel opplevde vi at knappene for å styre avspillingen styrte Androids standard-musikkspiller i stedet for Philips egen Songbird.
Trykket vi på Play/Pause var det dermed Androids spiller som satte i gang, når vi egentlig ville pause musikken vi spilte fra Songbird.
Samme skjer i Wimp.
Resultatet blir kaos.
Dette kan være vårt Android-oppsetts feil, men her er vi tilbake på hovedproblemet med Android-dokker:
Det finnes for få standarder.
Hyggelig er det dog at fjernkontrollen fungerer utmerket i Windows Phone 7 med operativsystemets egen musikk-avspiller.
Fjernkontrollen lar deg også blant annet sette i gang radioen som følger med i Fidelio-appen, men ettersom man ikke kan velge radiostasjoner med den, blir dette heller meningsløst.
Den baserer seg dessuten på IR-signaler, slik de fleste tradisjonelle fjernkontroller gjør, og fører i dette tilfelle til dårlig dekning.
Man bør ha fri sikt før man skyter inn en kommando.
Begrensede apper
For å få dokken til å automatisk koble seg på Android-telefonen din, trenger du Philips Fidelio-app.
De anbefaler også at du laster ned musikkspilleren Songbird.
Men utover det å automatisk koble på dokken, som selvfølgelig er til god hjelp, gjør de lite.
Man får en grei musikkspiller, en nettradio med blant annet norske kanaler, alarm og en equlizer for dem som liker det.
Vi hadde håpet vi kunne bruke dokken som klokkeradio, i og med at Philips har både radio og alarm på plass.
Dette fungerer også på Apple-versjonene av Fidelio, men her kan du skuffende nok bare glemme det.
Kanskje det er vi som er gammeldagse, men en skikkelig klokkeradio kunne vært en "killer-funksjon" i vår bok.
Du finner apper på Market som kan gjøre oppsettet ditt til en klokkeradio, men det hadde vært fint å fått det servert på sølvfat.
På samme måte klarer du sikkert til å få dokken til å koble seg automatisk til telefonen ved hjelp av andre apper, om du ikke liker Philips egne.
Dokken kan forøvrig ikke brukes med batterier, så du kan ikke ta med deg AS851 ut i parken.
Den har heller ingen mikrofon, så skal du prate i telefonen må du fjerne den fra dokken.
Google må skjerpe seg
En dokk skal hovedsaklig gjøre én ting:
Gjøre det enkelt å bruke telefonen din som stereoanlegg.
Philips prøver så godt de kan, men de har hatt en vanskelig jobb.
Android er rett og slett ikke skapt for slikt, og det merkes.
Google må få på plass flere standarder for Android-telefonene før det kan bli noe skikkelig sving over dette.
Men med tanke på materialet Philips har hatt å jobbe med, er vi likevel imponert over hvor enkelt de tross alt har gjort det.
Og at det ikke bare passer Android-telefoner.
Og ikke minst hvor bra det lyder.
Bare synd ikke appen og fjernkontrollen topper kransekaka.
Før du gjør klart bankkortet, husk å spørre betjeningen om å få prøve den selv, med din egen telefon.
Sjansen for at den passer er stor.
Er du uheldig, risikerer du å kjøpe et produkt du bare får halvveis glede av.
Men da er det neppe Philips sin feil.
Philips Fidelio AS851
| 1
|
202123
|
Onimusha 3
Den populære samuraiserien returnerer nok en gang, og nummer tre er blant de mest solide actionspillene på en god stund.
Vi koste oss skikkelig, og det vil du også gjøre.
Onimusha begynte som et slags spin off fra Resident Evil, men med fokus på ren action og hektisk slåssing.
Og det tredje spillet i serien beveger seg ikke spesielt langt fra dette konseptet, men introduserer likevel mange nye og kule elementer.
LES OGSÅ:
Det hele begynner med en dataanimert introfilm som er kanskje noe av det mest imponerende vi noensinne har sett i et spill.
Vi får en introduksjon av spillets hovedperson, Samanosuke, som bør allerede være kjent for de fleste som spilte det første spillet i serien.
Vi innser imidlertid fort at det ikke bare er Samanosuke spillet handler om vi stifter også bekjentskap med franske Jaques, spilt av selveste Jean Reno.
Jaques befinner seg i dagens Paris, mens Samanosuke holder til i Japan på 1500-tallet.
Det viser seg imidlertid at de japanske demonene, styrt av den onde Nobunaga, har bestemt seg for å reise 500 år frem i tid og angripe moderne Paris som en del av en større plan.
For å gjøre det hele komplisert, flyttes Jaques til historiske Japan, mens Samanosuke havner i Paris.
Forvirrende?
Ja, men spillet forklarer disse hendelsene på en forståelig måte.
Historien i spillet er faktisk meget interessant, og fikk oss til å spille en god del lenger hver kveld enn vi hadde opprinnelig planlagt.
Det er rett og slett spennende å følge franskmannen og japaneren som befinner seg på feil plass og i feil tid, og samtidig få innsyn i deres famileforhold og personligheter.
Det er god historiefortelling, det, selv om noen av filmsekvensene blir litt lange.
Parallelle verdener
Du styrer begge karakterene i spillet, men disse er temmelig forskjellige fra hverandre.
Selv om kontrollsystemet er likt for begge, er Samanosuke flinkere i nærkamp, med sine kraftige sverd, mens Jaques når fiender som er lenger unna takket være kjetting-baserte våpen.
Som i de tidligere spillene er det vesentlig å samle inn sjeler fra falne fiender.
Disse gir deg både poeng og helse, og poengene brukes ved lagrepunkter til å oppgradere dine våpen og rustninger.
Et nytt, viktig element er Ako, en liten, flyvende jente med tidsreise-egenskaper.
Hun fungerer som en forbindelse mellom Franrike- og Japan-tidsperiodene, og beveger seg fritt mellom disse.
Og hun kan også hjelpe til både i kamp og med gåter, samt ta med seg viktige gjenstander mellom tidsepokene.
Ako har også vester som gir henne forskjellige egenskaper, som å øke farten på sjelinnsamling eller gi deg helse når du står stille.
Blod og gørr
Det handler først og fremst om slåssing mot alle slags vanvittige monstre, og slåssemotoren fungerer helt glimrende.
Det er relativt enkelt å lære seg å beherske begge karakterene, men de har massevis av potensial takket være de forskjellige våpen og oppgraderingene de kan plukke opp.
Det er også plass til en del gåter og utforsking, med det er action som er fokuset her, ikke eventyr.
I denne utgaven av Onimusha er kontrollen analog, noe som er et viktig steg fremover.
Det fungerer så mye bedre å styre heltene våre med de analoge stikkene, og det henger godt sammen med at spillet nå foregår i full 3D, i stedet for forhåndstegnede bakgrunner.
Kameraet er imidlertid fremdeles statisk, men det er sjeldent det byr på problemer.
Kombinert gjør alle elementene at spillet er en fantastisk blanding av utrolig heftig slåssing med fete våpen, god historie og en liten dose med gåter som aktiverer de grå cellene.
Spillbarheten er rett og slett glimrende her, og som vanlig har Capcom lagt til masse hemmeligheter som gjør at du får lyst å begynne på nytt bare for å få med deg alt.
Det peneste som finns
Selv om de forhåndstegnede bakgrunnene er borte til fordel for mer moderne 3D arkitektur, noe som betyr litt mindre detalj, er vi skikkelig overrasket over hvor lekkert dette spillet ser ut.
Vi trodde at PlayStation 2 begynner å bli gammel og ikke lenger kan imponere oss grafisk, men plutselig kommer Onimusha 3 og viser oss hva maskinen kan.
Vi lurer på om ikke det rett og slett er det peneste spillet vi har sett på PS2 noensinne
spillermodellene er nydelig animert og detaljerte, vann- og ildeffektene er perfekte og bakgrunnene er skarpe og fargerike.
I tillegg er det nydelige lyseffekter som sørger for riktig stemning.
Art direction må vi også skryte av, alt fra monstrene til designen på omgivelsene oser av kreativitet.
Lydsiden er også solid, men til tider også skuffende.
For eksempel stemmeskuespillerne:
På begynnelsen av spillet prater Jaques fransk, og det er Jean Reno selv som leverer stemmen.
Etter hvert begynner karakterene å forstå hverandre, og snakker engelsk alle sammen, og Jean Reno erstattes med en anonym, amerikansk skuespiller.
Var ikke budsjettet stort nok til å betale Reno for å gjøre hele jobben?
Men dette er bare småpirk.
Alt i alt er Onimusha 3 et skikkelig bra actionspill som byr på noe for enhver.
Dette er obligatorisk kjøp for alle PS2-eiere med sansen for heftig slåssing og overnaturlige monstre, og vi anbefaler det på det varmeste.
| 1
|
202129
|
Nokia 6630
Den mye omtalte 3G-telefonen fra Nokia kan mer enn å bare laste ned data med høy hastighet.
Faktisk er det en av de aller beste telefonene fra Nokia på lenge, og vi forteller deg hvorfor.
6630 har vært uvanlig mye i mediene den siste uken, og grunnen til det er at Telenor valgte telefonen som deres introduksjon for UMTS-nettets muligheter.
Det er 6630 som er den viktigste 3G-telefonen i Norge i dag, selv om flere modeller fra andre produsenter er på vei.
Les for øvrig mer om våre 3G-inntrykk her.
Bare for å ha det klart, 6630 er ikke Nokias første 3G-mobil, men de tidligere variantene har ikke vært utpreget bra, og heller ikke spesielt prioritert av operatørene
på grunn av mangel på fungerende nett.
Men er 6630 en bra telefon sett bort fra at den støtter UMTS?
Svaret er uten tvil ja.
Det er en mobil du bør vurdere selv om du ikke nødvendigvis er så opptatt av 3G-hastighet.
Mange muligheter
Det er en profftelefon vi snakker om her, og som så mange andre Nokia-modeller i det siste, baserer den seg på Symbian-operativsystemet.
Det betyr at mange av spesifikasjonene er kjent for Nokia-brukere, skjermstørrelsen er blant annet identisk med modeller som 6600 eller 7610, og den fysiske utformingen har også likheter med disse.
Telefonen er blant de rikest utstyrte fra produsenten.
Den fungerer omtrent over hele verden, med støtte for GSM 900/1800/1900- og WCDMA (altså 3G)-nettverkene.
Den har støtte for RS-MMC-minnekort, Bluetooth, avspilling av MP3-filer og 1.3 megapiksel kamera.
Den egner seg altså godt til både profesjonell bruk og underholdning.
Formen kan ved første øyekast virke noe merkelig, i og med at den nedre delen av telefonen er avrundet.
Etter noen dagers bruk merker vi imidlertid at det gjør telefonen mer komfortabel å holde i. 6630 er en ganske stor telefon, men tatt i betraktning at det er den minste 3G-telefonen på markedet skal vi ikke klage på det.
Den er uansett ikke så stor at det gjør noe brukere av Nokias Symbian-telefoner er dessuten vant til å håndtere ganske klumpete mobiler.
Det er ikke noe uvanlig med plasseringen av taster på denne telefonen, tastaturet er faktisk veldig komfortabelt å bruke, med myke og responsive knapper.
En stor fordel er at du ikke lenger trenger å sette minnekortet under batteriet, som innebærer at telefonen må skrus av hvis du vil bytte kort minnekortplassen ligger på siden, dekket av et lokk.
Husk minnekort
Det er bare 10 MB ledig minne på telefonen, så det er nærmest en nødvendighet å sette inn minnekort med en gang, spesielt hvis du planlegger å bruke kameraet flittig, og ta bilder i den høyeste oppløsningen.
Det følger med et 64 MB kort, så med dette på plass har du nok lagringsplass for en stund.
Skjermen virker å være lysere og klarere enn de fleste andre Symbian-modellene fra Nokia, men oppløsningen (176x208) er den samme som før.
Den støtter 65.000 farger, noe som fremdeles er bra, selv om vi begynner sakte, men sikkert å forvente 262.000 farger fra de beste telefonene på markedet.
Menysystemet er strengt tatt det samme som i tidligere smarttelefoner fra Nokia, men ikonene er blitt noe redesignet, og det ser faktisk penere ut.
Det er også noen nye snarveier, og sist, men ikke minst, er hastigheten til menysystemet forbedret.
Det beste kameraet
Den spennende delen av telefonen er det innebygde kameraet.
Nokia har tidligere sluppet to telefoner med megapikselkamera, men 6630 er den første modellen fra produsenten som støtter hele 1.3 MP (eller, for å være nøyaktig, 1.23 MP).
Den konkurrerer altså med modeller som Sony Ericssons S700, og vi må si oss veldig imponert over bildekvalitetet (sett i forhold til andre mobiltelefoner, riktig nok).
Utendørs er det omtrent ingen kameratelefonen som kan måle seg med Nokia 6630.
S700 kommer nærme, men 6630 leverer overraskende skarpe bilder og bra fargegjengivelse.
Kvaliteten innendørs og i mørke er ikke fullt så bra, her sliter fremdeles de fleste mobiltelefonene.
Du kan ta bilder i to oppløsninger, 1280x960 og 640x480.
Det er altså slutt på minimale portrettbilder, den laveste oppløsningen er tross alt VGA.
Du kan zoome inn digitalt seks ganger, og ta opp videoklipp som er inntil en time lange (avhengig av lagringsplass).
Det er ellers lite tilleggsinnstillinger, du kan aktivere en nattmodus som forbedrer kvaliteten noe under dårlige lysforhold, og velge mellom tre varianter av bildekvalitet.
Vi kunne godt tenkt oss litt flere muligheter til å justere innstillinger, men ellers er 6630 imponerende når det gjelder kamerakvalitet.
Du kan selvsagt sende bilder som MMS-melding eller via Bluetooth direkte fra galleriet, og sender du store bilder som MMS blir de automatisk skalert ned til VGA-oppløsning.
Et minus ved telefonen er at den bare har kamera som vender utover, noe som gjør den dårlig egnet til videotelefoni.
Det er mulig å kjøpe et kamerastand med en linse som peker mot deg, men det er selvsagt bare tilleggsutstyr.
Nokia 6630 er en velutstyrt smarttelefon, faktisk en av de aller beste proffe mobilene på markedet.
Sony Ericssons P910 er mer avansert, men mangler megapikselkamera og 3G/EDGE-støtte.
Nokia 6630 har dette, selv om den ikke byr på en stor, trykkfølsom skjerm og QWERTY-tastatur.
Trenger du en 3G-telefon, men klarer deg uten videotelefoni, ser dette ut til å være et meget godt valg.
Det er etter vår mening Nokias klart beste modell til nå.
| 1
|
202130
|
Testet:Audi RS3
Dette er den beste A3 som er laget.
Artikkelen er oppdatert 21/03/2011 kl. 17:25.
MONACO (DinSide Motor):
Siste generasjon Audi A3 kom på markedet i 2003, med en ansiktsløftning i 2008.
I 2004 kom Sportback for første gang, men først nå lar Audi oss få se hva som bor i den.
Vi har prøvekjørt Audi RS3 på de morsomme fjellveiene ovenfor Monaco, og dommen er veldig enkel.
RS3 viser hva det er mulig å hente ut av en A3.
Jeg tenker da på motorisering, ytelser, dynamikk, chassis, pluss alt det visuelle.
Resultatet kan enkelt oppsummeres med at Audi RS3 er den ekte Audi A3.
Alle andre versjoner av bilen er bare et kompromiss og et avvik fra det optimale.
En halvbror
Drivlinjen i RS3 er ikke ukjent.
Sist vi testet en bil med denne drivlinjen stod det TT RS på bagasjelokket.
Dermed har alle som er innviet i Audis verden allerede forstått at det dreier seg om den 5-sylindrede 2,5-literen, hektet sammen med en 7-trinns S-tronic girkasse, og et Haldex firehjulsdriftsystem, som alltid omdøpt til quattro så lenge det står i en Audi.
quattro med liten ”q” må vite.
Se RS3 utvendig:
Basert på Sportback
At Audi velger å bruke Sportback-utgaven bunner ut i flere ting.
For det første har de TT RS fra før.
Deretter er den litt større Sportback mer anvendelig med tanke på mer plass enn en ordinær A3.
Opp på skalaen finner vi RS5.
Dermed faller Sportback bedre inn mellom TT RS og RS5 i størrelse, noe som passer bra med Audi sine ønsker om å omsette flest mulig biler.
Skjønt, i Norge er det ett og annet som fortsatt kan virke som en bremsekloss for salget av Audi RS3.
Prisen gjør at du naturligvis blir en av de få, dersom du skulle taste kode og klar for en RS3 på norske skilter.
Til det kjedelige
La meg ha det sagt med en gang, RS3 er en utrolig bil med tanke på kjøreegenskaper.
Faktisk er den så perfeksjonert at det grenser litt til det kjedelige.
Balansen i bilen er optimal, og firehjulstrekken er så fintunet at den ikke overlater et fnugg av utfordringer til sjåføren.
Tidligere kunne biler med firehjulsdrift være like så stor utfordring for en sjåfør som en tohjulsdreven bil.
Man måtte lære sin bil å kjenne.
Sånn er det nødvendigvis ikke lenger.
Haldex-systemet endrer fordelingen av krefter etter hva som skjer underveis, og det så raskt at man som sjåfør ikke aner det engang.
Det eneste man merker er at alt er optimalt, men du trenger likevel ikke kjede deg i RS3.
Den har alt for mye å by på til det.
Kunstig åndedrett
Med RS3 kan du antagelig kjøre raskere enn du kan med det aller meste til under en million kroner, så lenge vi snakker om en fullverdig bil.
Rekkefemmeren leverer de samme 340 hk som i TT RS, og den byr på samme dreiemoment, 450 Nm.
Dreiemomentet topper seg fra 1.600 omdreininger, og effekttoppen finner du til så langt opp som 6.500 omdreininger.
Dette gir RS3 et utrolig langt arbeidsområde, med flust av krefter.
På full spiker kan turboladeren komprimere så mye som 335 liter med luft, og gi et ladetrykk på 1,2 bar.
Da blir det et langt stykke tilbake til de selvaspirerende alternativene.
Raka rør rett ut
Dersom du ønsker raskere tilgang til kraftressursene, så er det bare å trykke inn Sport-knappen.
Da er det som om S-tronic kassa vekkes til et nytt liv, og lar deg ri på et høyere turtall generelt.
På den måten blir responstidene raskere, og det er mer attack til den som ønsker å kjøre mer aktivt.
Om ikke alltid, så er det vel dette de fleste potensielle kundene av en RS3 ønsker fra tid til annen.
Samtidig åpnes en slags ventil i venstre eksosutløp.
Dette gir et mer åpent og direkte utløp av luft.
Dette bidrar til den økte responsen, i tillegg til at det gir et lydbilde som vil hente frem gliset hos selv den bitreste olding.
Se bildene innvendig:
Bedre enn de beste
Etter at girkassene med dobbeltkløtsj kom på markedet har det knapt noen hensikt å gire selv.
I D kjører den mer silkemykt enn noen klarer på egenhånd.
I Sport vet den omtrent hva det neste du kommer til å gjøre er før du vet det selv.
Den legger seg så i riktig posisjon, og gjør det aller meste i rett tid.
Det er selvfølgelig mye morsommere å gire selv med hendlene bak rattet, men mer effektivt er det ikke.
Selv akselerasjonen får du hjelp til.
Som på TT RS har også RS3 ”launch-control”.
Dette systemet gir deg det beste utgangspunktet for å komme raskt i gang, og Audi oppgir at 0-100 km/t går unna på 4,6 sekunder.
Toppfarten er begrenset til 250 km/t, men vi skulle selvfølgelig likt å vite hvor det stoppet uten begrensning.
Den syns
Sammenlignet med en vanlig A3 er RS3 senket 25 millimeter, og strammet opp deretter.
Den leveres på 19” spesialfelger, med 235/35 foran.
Bak har Audi gått ned på bredden for å bedre kjørbarheten.
Rundt om ser du flust av detaljer som forteller enhver nysgjerrig spotter at du kjører noe spesielt.
Det er digre luftinntak i front, både til intercooleren og bremsene.
Helt nederst på frontfangeren stikker det frem en sølvlakkert leppe.
Bak har du en defuser i samme sølvfarge.
Ut av den stikker fløytene for gromlyden ut.
På toppen av bagasjeluken sitter det også en spoiler som leveres kun på RS3.
Alt i alt vil du ikke være i tvil om hva som kommer kjørende.
High-Tech
Bremsene forteller at dette ikke bare er et får i ulveklær, men at det er alvor.
Skivene i front er 370 mm, og bak er de 310 mm.
Skivene foran er både ventilert og drillet.
Fire stempler i hver kaliper sørger for optimalt skrubb.
Egentlig er det svært lite med RS3 som bare er der til pynt, og under lakken finner du også en og annen godbit.
Eksempelvis er forskjermene av et plastmateriale, med innblanding av karbonfibre.
Plasten er der for å gjøre forskjermene lettere, og innblandingen av karbon for å øke styrken.
Resultatet er en utrolig lett skjerm som knapt veier noe som helst.
Sett farge på tilværelsen
Innvendig har du fått et ratt i ren RS-stil, og farget som rundt om på det hele.
Setene er enten ordinære Audi sportsstoler, eller du kan bestille et sett mer racingpregede stoler, med blant annet hull til firepunktsseler, om det skulle være en vei å gå.
Sistnevnte stoler lopper deg derimot for over 34.000 kroner, og dersom du ønsker å skreddersy bilen ytterligere, så kan du bestille disse setene med bakside lakkert i bilens farge.
Godt betalt lakkjobb
En liten ting å merke seg er at denne lakkjobben koster deg 23.310 kroner til, utover de 34.000 du må betale for setene.
Ønsker du varme i setene også?
Vel, sleng på 2.640 kroner til da, så får du varme både foran og bak.
Når dette er sagt, så må jeg dessverre legge til at disse setene knirket som et sant mareritt i alle de tre forskjellige testbilene vi kjørte.
Forhåpentligvis er dette noe Audi allerede har fått så mye pepper for, at de er bedret til bilene kommer på veiene i april.
Disse setene er likevel noe du bør unne deg, om du er i markedet.
Interiøret er den delen av bilen som mest minner oss på at Audi A3 har vært på markedet en stund, og det er begrenset hvor mange elementer man får puttet på med for å få bilen til å se voldsomt fornyet ut.
Da er i det minste de fete setene et godt steg på veien.
NB: OPPDATERING - 21/03/2011 kl. 17:25.
Audi har i en uttalelse meddelt at de kjenner til problemene med setene som knirker, og at det ikke var tid til å utbedre dette før prøvkjøringen.
Imidlertid forsikrer Audi at problemet vil bli løst før leveranse til kunder finner sted.
En super totalpakke
Kjøremessig er det fint lite å sette fingeren på.
Den nevnte balanser er perfeksjonert nesten til det kjedelige.
Styringen treffer midt i grenseland mellom det komfortable og det sporty, som den bør gjøre.
Komforten er mer fraværende enn i en standard A3, men hei, skal du ha en RS3 eller ikke?
De to bokstavene forplikter, og ingen kjøper en RS av feiltagelse.
Kundene av disse bilene vet hva de har i vente, og de får som bestilt.
Også i RS3.
Da får det heller stå til at prislappen viser 1.041.000 kroner – pluss utstyr.
Likevel står jeg får hva jeg skrev tidligere.
Det er ikke mange biler for denne prisen det er lettere å kjøre fortere med.
Og bare så det er sagt, helt alene blir du ikke.
Det er nemlig bestilt biler i Norge allerede.
God tur!
| 1
|
202132
|
Plextor PX-755A
DVD-brennerne er i ferd med å nå sin endelige topp i ytelse og egenskaper, og nye standarder presser på for å overta.
Vi har testet Plextors nyeste - og kanskje siste?
- DVD-brenner.
DVD-brennere er en selvfølgelig komponent i en hver PC, det er ikke noe alternativ som er meningsfylt for privat bruk.
Prisene generelt er nå så lave at det er få som kniper en hundrelapp og klarer seg med en DVD-leser.
De aller gjerrigste klarer seg med en CD-brenner, da kan de knipe enda en hundrelapp.
LES OGSÅ:
Men noen vil betale litt mer for å få en DVD-brenner som hever seg over de rimeligste alternativene, og Plextor har som regel levert produkter i toppklasse.
Noen ganger har konkurrentene vært farlig nær, både BenQ og Nec har hatt bedre ytelse på enkelte områder og dessuten til lavere pris.
Nå som DVD-brennerne snart blir avløst av brennere for HD-DVD og BlueRay, som med til visshet grensende sannsynlighet også vil håndtere DVD og CD, vil vi ta en siste runde med tester av de meste populære DVD-brennere.
Vi starter da med Plextor som representerer toppen i pris og anerkjennelse, så vil det vise seg om de andre klarer å matche prestasjonene.
I Retail-pakken følger det også med sort frontpanel.
Brenneren leveres med vanlig parallell ATA tilkobling, det finnes også en utgave med S-ATA tilkobling, men ytelsen er den samme
Forbedringer?
Den forrige brenneren vi testet fra Plextor var PX-716A, mens etterfølgeren PX-740A aldri havnet på testbenken.
PX-716A var en svært kapabel brenner, men avstanden til konkurrentene var ikke stor.
Testen finner du her.
Den siste modellen PX-755A påstår Plextor er den raskeste DVD-brenneren hittil, og i tillegg kommer den med en rekke spesielle finesser og egenskaper.
Testingen viste at brenning på 16x av både DVD-R og DVD+R var rask, men ikke overlegent i forhold til brennere vi har testet tidligere.
På DVD+R og 2 GB data var den med sine 3:55 7 sekunder senere enn forgjengeren PX-716A, og 14 sekunder etter Nec ND-3520A.
På DVD-R og 2 GB data kom den ut på topp med sine 4:05 som er et helt minutt raskere enn forgjengeren PX-716A, men bare 12 sekunder foran Nec ND-3520A.
På 4 GB klarte den 6:58 for +R og 7:22 for -R, her havner den godt nede på lista og blir slått av både BenQ og Nec.
Også på overskriving av DVD+RW var den tregere enn de ande, med 7:17 som er over et halvt minutt tregere enn konkurrentene.
Men på Dual Layer var den lynrask!
Her brukte den 15:23 på 8000 MB, som er 11 minutter raskere enn tidligere brennere.
CD-brenning og ripping var også i toppklasse, med 2:39 for brenning og 2:31 for ripping.
Her var PX-716 5 sekunder raskere på brenning, mens rippingen var identisk.
Andre egenskaper
Tradisjonen tro byr Plextor på en rekke forskjellige løsninger for å gi bedre resultater i forhold til forskjellige typer media.
Her er et utvalg:
Autostrategy - egenskapene hos media analyseres og lagres i opptil 31 forskjellige settinger, for forskjellige media.
Dette gjøres både med kjente og uykjente media, for optimale resultater.
Plexeraser - her overskrives både Lead-in og datasporene på platen, slik at den blir uleselig.
Et alternativ til det gamle trikset med å knuse, brekke eller brenne (med flamme) platen...
SecureRecording - for passordbeskyttlse av platen.
Uten passord kan du verken se hva som ligger på platen eller lese innholdet.
Buffer underrun proof - sørger for at det alltid ligger data klare til brenning under prosessen
Silent mode - senker hastighet og støynivå for bruk i stille miljøer.
SpeedRead - for lesing av CD-R plater med full hastighet på brenneren.
Ikke for skrøpelige plater...
GigaRec - lar deg brenne opptil 130% av nominell kapasitet på en CD-R for de store prosjektene, eller ned til 70% på samme flate for bedre lesbarhet.
PlexTools Professional
- Plextor har alltid levert med en samling verktøy for entusiastene, som gir deg full kontroll over brenningen.
Denne finner du også på www.plextools.com
Distributør er EET.
| 1
|
202133
|
Test:Asus PA238Q
Her har vi en proffskjerm til budsjettpris.
Prisene på LCD-skjermer synker stadig, du får nå skjermer på over 20 tommer med HD-oppløsning fra en drøy hundrings over tusenlappen.
Og selv om du går flere hundre kroner opp i pris får du ikke så dramatisk mye bedre bilde.
Grunnen er at alle de billige LCD-skjermene har et TN-panel, som alle har de samme svakhetene.
Skal du ha et betydelig bedre bilde må du over på en annen paneltype.
Det er gjerne slik at du må betale mer for å få mer, og bildekvalitet er fremdeles ikke gratis.
Men også her er det konkurranse, og stadig flere produsenter tilbyr nå skjermer basert på IPS-paneler, til en pris som ikke ligger langt over de gode skjermene med TN-panel.
Fordelen med IPS
Panelet i de billige LCD-skjermene er alltid av den enkleste typen, som kalles TN.
Dette betyr Twisted Nematic, og er den minst kompliserte teknologien.
Grovt skissert så er de flytende krystallene plassert langs lysretningen, og vrir seg og blokerer for lyset når cellen får spenning.
Med varierende spenning varieres lysgjennomgangen.
At de avlange krystallene ligger i lysretningen gjør at betraktningsvinkelen blir begrenset, kommer du for langt ut på en side så ser du ned på siden av krystallet, og ikke lyset.
Selve matrisen som sperrer for bakgrunnslyset har altså en viss dybdeeffekt.
Dermed vil fargene og balansen mellom dem variere mye med hvilke kant du ser skjermen fra.
LCD-paneler som baserer seg på IPS-teknikken(In Plane Switching) har de avlange krystallene plassert på tvers av lysretningen.
Det gir mer lysgjennomgang og en vesentlig mindre dybdeeffekt.
Dermed vil betraktningsvinkelen bli nesten 180 grader, og du kan se på skjermen fra alle kanter uten at fargene forandres.
Asus PA238Q
Denne skjermen har IPS-panel og i tillegg flere nyttige egenskaper.
Den er beregnet på de som stiller større krav til bildekvalitet og fargegjengivelse enn den vanlige nettsurfer.
Har du interesser som dreier seg om foto, video, design og beslektede sysler, så vil du ha glede av denne.
Den kommer med et kalibreringsskjema og gir deg mange av proffskjermens egenskaper i en langt rimeligere utgave.
Grunnen til at det nå kommer rimeligere IPS-skjermer er at panelene er 6-bits i stedet for 8-bits på de vesentlig dyrere utgavene.
De har likevel langt bedre egenskaper enn TN-skjermene og er definitivt tilstrekkelige til entusiastbruk.
For profesjonelt bruk snakker vi uansett om helt annet utstyr i en helt annen prisklasse.
Konstruksjon
Skjermen har et matt sort kabinett, med en rød linje nederst på underste bilderamme.
Du får med andre ord aldri problemer med feite fingermerker på blank pianolakk.
Også selve skjermoverflaten er matt, så reflekser fra takbelysning er et langt mindre problem enn på de billige skjermene med speilblankt kontrastbelegg.
Foten og opphenget er allsidig, og skjermen kan dreies, heves, senkes og roteres til høydeformat.
Tilkoblingene er DisplayPort, HDMI, DVI og VGA, i tillegg er det en USB hub med fire porter, to sitter på siden og de to andre i tilkoblingspanelet.
Det er også hodetelefonutgang, som fungerer hvis du kobler til skjermen med HDMI eller DisplayPort til en maskin som også sender digital lyd.
Bildekvalitet
Det første du legger merke til er at fargegjengivelsen er bedre enn på de rimelige skjermene.
Fargedynamikken er større, hele spekteret er mer intenst.
Også sort er dypere, du merker det både på video, bilder og tekst.
Skjermen leveres med skjema etter kalibreringstest, og et hvert eksemplar kholder seg innenfor sRGB spesifikasjonene.
Som nevnt er betraktningsvinkelen og fargebalansen en helt annen, her ser du samme fargebalansen uansett fra hvilken vinkel du ser på skjermen.
Etterslep er ikke synlig under bruk, det lille som kan provoseres fram i tester er også helt marginalt.
Responstiden på 6 ms er rask nok i praksis til det aller meste, også spill, selv om dette ikke er målgruppen for denne skjermen.
Betjening
Menysystemet er oversiktlig, med godt merkede knapper og funksjoner.
Knappene sitter på høyre side og gir bedre betjeningskomfort.
Spesielle egenskaper
Den øverste av menyknappene har helt spesielle funksjoner.
Den gir deg forskjellige hjelpemønstre på skjermen, som hjelper når du trenger linjal, eller faste formater.
Alternativene er ruter i centimeter eller tommer, 2 horisontale og 2 vertikale hjelpelinjer, A4 liggende, Letter liggende, 4x6 3x4 og 2x2 pluss 8x10 og 5x7.
Bruker du tegneprogrammer eller skal rette opp eller dimensjonere elementer i bilder kan disse funksjonene være til god hjelp.
De styres på selve skjermen og er helt uavhengige av hva slags maskin skjermen er koblet til.
Konklusjon
PA238Q er en skjerm som skiller seg svært fordelaktig ut sammenlignet med de rimelige TN-baserte skjermene.
De fysiske egenskapene er glimrende og gir god brukerkomfort og stor fleksibilitet, både for plassering og tilkobling.
Vi synes likevel at den skulle kunne bli senket enda noen centimeter lavere for optimal komfort.
Bildekvaliteten er vesentlig bedre enn hos TN-skjermer, driver du med bilder og annet grafisk krevende får du en bedre og riktigere referanse enn med billigskjermene.
Vårt eksemplar hadde en liten lyslekkasje i toppkanten, og dette sammen med litt for høy laveste posisjon gjør at vi ikke gir den en sekser, men en svært solid femmer!
| 1
|
202136
|
Planet WMRT-414 og WML-3565 MIMO
Trådløst utstyr blir raskere og mer stabilt, vi har testet det siste fra Planet.
Trådløst nett har blitt allemannseie i Norge.
Om du bor på Grünerløkka, i Halden eller på Karmøy - ta deg en tur ut med den bærbare og du finner trådløse nett over alt der det bor folk.
LES OGSÅ:
Likevel er det noen som har problemer med dekning inne i sin egen bolig, kontor eller verksted.
Det skyldes bygningsmessige faktorer, materialer og forstyrrelser fra annet utstyr.
Resultatet er at signalene svekkes og kommunikasjonen bryter sammen.
MIMO-teknikken bruker flere antenner både hos sender og mottaker, og utnytter mønstre i refleksjonene som oppstår mellom signalene og omgivelsene.
Dette er en komplisert teknikk, men for oss brukere er den like enkel i bruk som annet trådløst utstyr.
Forskjellen er at MIMO-utstyr både har lengre rekkevidde og bedre dekning.
Tilkobling og installasjon
Planet WMRT-414 har en standard utførelse, det eneste som skiller den ut er de 3 antennene.
Baksiden har tilkobling for WAN og 4 LAN-porter - som praktisk talt alle andre trådløse rutere.
Alle tester ble gjort med WML-3565 som er et PCCard med MIMO.
Installasjonen blir sørget for av en norsk interaktiv installasjonsveiviser, som også kan vises som video.
Denne er tilrettelagt først og fremst for de som har ADSL eller kabelmodem uten pålogging eller ruterfunksjon.
De som har PPoE og rutermodem har det ikke like enkelt, men det er en norsk bruksanvisning i PDF på CD'en som forklarer det viktigste.
Avanserte fuksjoner
For mer avanserte oppsett må man ty til den engelske bruksanvisningen i PDF-format.
Her finner vi alle de kjente mulighetene, men heldigvis også oppsett for QoS som kan brukes både til å begrense og garantere båndbredde for tilknyttede brukere og forskjellige protokoller som er i bruk.
Likevel forskjell
Selv om grunnteknikken er den samme, viser våre målinger at det er forskjell mellom produkter baert på MIMO fra forskjellige leverandører.
Dette skyldes både komponentvalg og designet av enhetene.
I praksis oppleves forskjellene ikke så store som målingene viser, men dette er avhengig av bruksområdene.
Vi måler kontinuerlig overføring, som er viktig med nedlastning av større datamengder og avspilling av video.
For surfing og annen lett bruk merkes de målte forskjellene i langt mindre grad.
Den viktigste forskjellen er at med MIMO-utstyr er du nærmest garantert å få dekning i boligen, selv om den er på flere hundre kvadratmeter og i flere etasjer.
Unntak vil likevel kunne forekomme, men da er det snakk om tunge tilfeller...
Godkjent dekning
Vi testet Planet WMRT-414 og WML-3565 både i vårt test/kontormiljø og hjemme.
Dekningen fra testrommet ut i kontorlokalene, gjennom en 30 cm tykk betongvegg og en liten døråpning var uproblematisk.
Både innunder mesaninen av stål 30 meter borte fra åpningen og oppe på mesaninen bak perforerte stålplater fikk vi stabil kontakt.
Sammenlignet med vår testvinner fra Linksys var dekningen ikke like jevn i ytelse, men falt aldri ut,
på hjemmebane derimot, var ytelsen helt lik testvinneren, med utmerket dekning fra hemsen oppunder mønet til innerst i kjelleren.
Rekkevidden ut av huset var ikke like potent som Linksys SRX (rød sirkel), men likevel bedre enn ordinære trådløse rutere som typisk dekker innenfor blå sirkel.
Konklusjon
Planet WMRT-414 kombinert med WML-3565 er en god kombinasjon som matchet vår tesvinner på flere områder.
Det var bare i de ytterste områdene den ikke nådde helt opp.
Ønsker du å dele ut WLAN-signal langt utenfor egen bolig er dette et tema, ellers ikke.
Listepriser inkl. mva. er 1 250.- kroner for ruteren WMRT-414, PC-kortet WML-3565 ligger på 625.- kroner og et internt kort WML-8315 for stasjonære PCer er satt til 675.- kroner.
Priser ute i butikkene vil kunne avvike fra disse.
Forhandlere får du oppgitt ved å kontakte Telefonselskapet.
| 1
|
202137
|
USB Rechargeable Trendy Sport MP3 Player with TF Slot (Red)
Øreplugger med integrert MP3-spiller og radio - til 60 kroner?
Her er dagens Kina-test.
Å handle fra Dealextreme.com og andre kinesiske nettbutikker har tatt helt av for mange de siste årene, også for undertegnede.
Stadig detter det ned nye pakker i postkassen som jeg ikke aner hva inneholder.
Slik kan man ha en mini-julaften så ofte man vil.
Sist gang vi omtalte en egenimportert dings fra Kina, var i august.
Da hadde vi kjøpt en Anananda Google TV Stick, en mediespiller som kobles rett i HDMI-inngangen på TV.
Og den gangen ble vi faktisk positivt overrasket.
Smart og billig MP3-spiller?
Denne gangen har vi beveget oss over i det non-visuelle lydmarkedet, nærmere bestemt til en nakkebøyle med øreplugger og innebygd radio, MP3-spiller og minnekortleser, myntet på bruk under aktivitet - jogging for eksempel.
Bøylen koster 10 dollar og 70 cent på Dealextreme.com, og da er frakten til Norge inkludert i prisen.
61 kroner, altså.
Her er de viktigste spesifikasjonene:
Fullt navn:
USB Rechargeable Trendy Sport MP3 Player with TF Slot (Red)
Funksjoner: MP3-spiller og FM-radio
Formatstøtte:
MP3
Kapasitet:
Krever minnekort av typen MicroSD, støtter inntil 32 GB
Batteri:
Oppladbart Li-Po-batteri på 3,7V.
Skal holde til 3-6 timer avspilling
Grensesnitt:
USB.
Kabel medfølger.
Kun til lading, musikk på overføres til kortet på annen måte.
Vekt:76 gram
Du må altså ha et minnekort i tillegg til selve spilleren, med mindre du bare ønsker å lytte til radio, altså.
Men sjansen er stor for at du allerede har et microSD-kort i den gamle mobiltelefonen din.
Hvis ikke du har det, selger DealExtreme 4GB-kort fra Sandisk for 6 dollar (35 kroner).
Det gir plass til rundt 1.000 sanger i OK kvalitet.
Slik er den i bruk
Bøylen sitter faktisk ganske stødig, og vi kan hoppe opp og ned på gulvet uten at proppene faller ut av ørene.
Litt ubehagelig er det, men ikke uutholdelig.
Bakerst (i nakken, altså), sitter betjeningsorganene, som begrenser seg til tre knapper i tillegg til en bitteliten av/på-knapp som er så liten at det tok tid før vi oppdaget den.
Vi måtte bruke neglen for å skyve den til On-posisjon.
De tre knappene lar deg starte, stoppe, skifte spor, justere lyd og bytte mellom FM- og MP3-modus.
Det sier seg altså selv at hver knapp kan gjøre flere ting, avhengig av om trykker raskt eller holde den inne.
Men du kan ikke spille sanger i tilfeldig rekkefølge, og du kan heller ikke lagre FM-stasjoner.
Det tok imidlertid ikke lang tid før vi hadde skjønt betjeningen, men vi oppdaget raskt noen stygge haker.
For det første virket ikke volum-justeringen, noe som må sies å være en litt kjedelig fail.
Og "standardnivået" på lyden var nok litt i overkant høyt.
Lyden var dessuten ikke akkurat noe å juble over.
Hvis vi virkelig legger godviljen til kan vi strekke oss til å gi en svak godkjenningskarakter - vel og merke hvis vi befinner oss i et miljø med mye annet støy rundt oss.
FM-mottakeren var i tillegg veldig svak, så vi har måttet nøye oss med lytte til P1 og nyheter på samisk under testperioden, og nesten akkompagnert med en god dose sus.
Konklusjon
Det er vel egentlig ikke så mye mer å si om denne lydbøylen enn at basisfunksjonaliteten fungerer, men den er svak på nær sagt alle punkter.
Og selv om feilen med volumjusteringen sikkert ikke gjelder alle enhetene, vitner det om at produktet neppe har gjennomgått noen utførlig kvalitetskontroll.
Derfor vil vi anbefale deg å bruke 60 kroner på noe annet.
En trepakning med sokker vil sannsynligvis gi deg langt større og langvarig glede.
Hvis du likevel ble fristet, finner du mer informasjon Dealextreme.com.
| 0
|
202138
|
Renault Mégane
Etter forrige generasjons radikale og banebrytende design, var det litt nedtur å få levert den relativt anonyme oppfølgeren for fire år siden.
Det har Renault også forstått, så en faceliftet Mégane står på trappene i år.
Vi ønsker oss tilbake til galskapen fra tidlig 2000-tall.
Sprekere kjøreegenskaper skader heller ikke.
Prøv også:
Volkswagen Golf, Ford Focus
| 1
|
202139
|
Microsoft Surface Pro 2
Nå er den musestille og byr på langt bedre batteritid.
Microsoft lanserte nylig to nye nettbrett, Surface 2 og Surface Pro 2.
De to avløser modellene Surface RT og Surface Pro, og begge har blitt forbedret siden første generasjon.
Spørsmålet er om forbedringene er store nok til å lokke flere kjøpere denne gangen.
Like men ulike
De to brettene ligner hverandre på utsiden, men på innsiden er det noen vesentlige forskjeller:
Mens Surface 2 er basert på ARM-prosessor og kjører Windows 8.1 RT, har Surface Pro 2 en Intel Core i5-4200-prosessor og kjører full Windows 8.1 Professional.
I praksis betyr dette at Surface Pro 2 er en fullverdig PC i nettbrettformat, som kan kjøre alle de klassiske Windows-programmene dine uten problemer.
Og siden det kan være vanskelig å styre klassiske programmer med pekefingeren, kommer Surface Pro med en smart penn til formålet.
Men det er helt på det rene at den beste opplevelsen på Surface Pro får du gjennom Modern UI-apper, som samtlige først og fremst er laget med tanke på berøring.
Tekniske data
La oss ta en kjapp titt på de tekniske egenskapene ved Surface 2 Pro - her sammenlignet med forrige generasjon:
Den største forskjellen er ny Intel-generasjon på prosessor, grafikk og trådløst nett (men fortsatt ikke AC-støtte, dessverre), bedre kamera, samt mulighet for to vinkler (20 og 40 grader).
Sistnevnte gir en litt mer fleksibel løsning for dem som bruker brettet sammen med tastatur.
Microsoft har to nye deksler med integrert tastatur ute nå, Touch Cover 2 og Type Cover 2.
Vi fikk levert førstnevnte med vårt testeksemplar, og dette tataturet har trykkfølsomme felter på hver tast, mens sistnevnte har taster som trykkes ned som på et vanlig tastatur.
Skriver du mye vil vi definitivt anbefale sistnevnte, eller koble til et vanlig eksternt tastatur via Bluetooth eller USB-porten.
Trenger du egentlig mer enn 64 GB?
Nytt er også en 256 og 512 GB-utgave, som riktig nok blir meget kostbare.
Vi testet 64 GB-utgaven, som i praksis kun har 33 GB ledig ved leveransen.
I utgangspunktet høres nok dette litt snaut ut for mange, men her er det et par ting å ta i betraktning:
1.
Microsoft gir deg 200 GB gratis nettlagring i SkyDrive i to år.
Måten SkyDrive er integrert i Windows 8.1 gjør dette spesielt interessant, siden du selv kan velge hvilke mapper og filer som tilsynelatende ligger lokalt, men som i praksis bare ligger i skyen.
Dette kan du lese mer om i denne artikkelen.
2.
Du kan enkelt doble lagringsplassen med et MicroSDXC-kort.
64 GB får du fra 369 kroner, ifølge Prisjakt.no.
Mye bedre batteritid
Ny prosessor, grafikk og trådløst nett byr først og fremst på mindre strømbruk, for vår test viser at ytelsene for øvrig er ganske så lik som på forrige generasjon:
Mindre strømbruk materialiserer seg på to måter.
For det første er Surface Pro 2 så godt som lydløs i alle situasjoner, der forgjengeren var langt mer hørbar under tung belastning.
Begge brett er utstyrt med to kjølevifter.
Men mindre strømbruk merkes også selvsagt på batteritiden:
Vi klarte altså å tyne Surface Pro 2 til 485 minutter, altså like over 8 timer, men da med så godt som ingenting kjørende.
Med variert, lett bruk er en brukstid mellom 6 og 7 timer realistisk, der vi målte forgjengeren til 5.
Det er en vesentlig forbedring, men det er et stykke opp til de langt mer strømgjerrige ARM-baserte brettene som for eksempel iPad.
Kan den erstatte PC-en?
Surface Pro 2 har en flott og responsiv berøringsskjerm, og yter godt nok til "alt" av aktuelle programmer og apper, med unntak av de mest krevende spillene.
At alt skjer lydløst er også med på heve inntrykket.
Den er imidlertid vesentlig tyngre og tykkere enn de mest solgte nettbrettene i 10"-klassen, og batteritiden matcher fortsatt ikke helt.
Samtidig mangler brettet den fleksibiliteten en fullverdig PC har.
Selv med to vinkler på støtten blir den aldri særlig komfortabel å ha i fanget, for eksempel.
Konklusjon
Surface Pro er et gjennomført produkt, som sammen med Type Cover 2 fortsatt er en av de aller beste hybridene på markedet for deg som krever både støtte for "gamle" Windows-programmer og det stadig voksende (og stadig mer relevante) app-utvalget hos Microsoft.
Vi lander derfor på en femmer på terningen også denne gangen, om enn fortsatt noe svak.
For alle andre brukere er faren dessverre fortsatt stor for at produktet faller mellom to stoler.
Microsoft Surface Pro 2 64GB
| 1
|
202142
|
Test:Bosch PCM 7s
Ny kapp- og gjæringssag fra Bosch.
Hvis du skal kjøpe en elektrisk sag er det kapp- og gjæringssag som bør være førstevalget.
Det er den sagtypen de aller fleste vil ha mest glede og nytte av.
Grunnen til det er at alt treverk som skal settes sammen må være kappet rett, uansett vinkel.
Ellers passer det rett og slett ikke sammen og konstruksjonen blir både skjev og svak.
Boech har hatt flere kapp- og gjæringssager i sitt utvalg, det nyeste tilskuddet er PCM 7S som vi har testet.
PCM 7 - kompakt og lett
En kapp- og gjæringssag er i de aller fleste tilfeller ikke en stasjonær sag.
De færreste har en egen plass til saga, og man flytter gjerne verktøyet dit man holder på.
Da er det viktig at saga er rimelig lett og håndterbar, men samtidig må den være stødig og stabil nok til å fungere.
Hva annet kreves av en moderne kapp- og gjæringssag?
Den bør ha sleide og uttrekk slik at man kan sage brede materialer, som parkett og laminat.
Den bør også ha laser så man unngår å måtte streke over og sette bladet ned på materialene før man kapper.
I tillegg trenger man støtte for lengre materialer slik at disse holder seg i plan med saga.
Tidligere modeller fra Bosch har ikke dekket alle disse egenskapene i ett og samme produkt.
De lette har kommet til kort på grunn av mangler, mens de avanserte modellene har vært ganske tunge og uhåndterlige.
PCM 7S kombinerer alle egenskapene vi har nevn over.
Hvordan fungerte den i praksis?
Transportvennlig
Saga har to håndtak, det ene er det du betjener saga med, det andre sitter på baksiden, midt på der hvor du også justerer sagvinkelen med en hendel.
Du kan bære saga med én hånd ved å bruke håndtaket på baksiden, balansepunktet er tilpasset slik at saga ikke slår inn mot beina når du går.
Når du skal sette den på arbeidsbordet tar du tak i betjeningshåndtaket på motoren og har dermed et godt og kontrollert grep om saga.
Dette likte vi!
Vekten er også relativt beskjedne 11,8 kilo, noe som er passe tungt til at saga er bærbar selv over noe lengre avstander.
Den står dessuten stødig under bruk, uten å måtte festes på noen måte.
Det finnes i tillegg fire store hull for festebolter hvis du skal ha saga stående på fast plass.
Det eneste ankepunktet er at spaken for låsing av skråskjæring er litt i veien for det bakre bærehåndtaket.
Løsner du spaken får du bedre plass til hånden, men da er også låsemekanismen åpen.
I bruk
Det liggende betjeningshåndtaket gir saga god ergonomi.
Sikkerhetshendelen er godt plassert og kan ikke åpnes uten at du tar tydelig grep med tommelen.
Hjulet på beskyttelseskappen rundt sagbladet triller fint, du slipper å trikse med venstre hånd selv ved både brede og tykke materialer.
Sleiden med doble stenger er solid og føringen glir lett og presist over hele arbeidsområdet.
Du kan kappe materialer som er opptil 22 cm brede.
Kapphøyden er oppgitt til 40 mm, men det stemmer ikke.
Vi har kappet 48 x 98 uten problemer, og enda er det god plass inn til bladfestet.
Høyden fra anleggsflaten opp til tennene på bladet er 145 mm, men diameteren på bladet er bare 190 mm.
Sagbladet er ganske fintannet, og gir et pent snitt, også egnet til gjæring av fint listverk.
Motoren er på 1200 watt og roterer med 4800 omdreininger.
Vi hadde ingen problemer med gran og furu selv i de groveste dimensjoner saga håndterer.
Laseren er også et godt hjelpemiddel.
Mål og sett et lite strekmerke, laseren ordner resten når du skal plassere materialet.
I sollys er den riktignok ikke lett å se, men skygger du med hånden går det greit.
I kraftig innendørs arbeidslys er den uansett godt synlig.
Justering av gjæringsvinkel er presis og god, håndtaket er solid og gir godt grep.
Det er faste trinn i 15/22,5/30 og 45 grader i begge retninger, men du kan også stille gjæringsvinkelen fritt utenom de faste trinnene.
For skråskjæring er det ingen faste trinn, og du kan legge saga ned til 45 grader mot venstre.
Låsingen med spaken i bakkant er god.
For å utvide støtteflaten følger det med to plastklosser som kan tres i forskjellige spor i saga og i hverandre.
De kan også ligge løst.
En festeklemme følger også med.
Støvpose følger med, og åpningen passer også til de fleste støvsugerslanger.
Konklusjon
Vi brukte saga til reisverk og panel pluss andre detaljer med brede og tykke materialer.
Saga var behagelig i bruk, hadde et akseptabelt støynivå og var helt presis både ved kapp og gjæring.
Vekten og transportvennligheten var også en behagelig erfaring.
De to løse plastklossene var en mye smartere løsning enn de vanlige uttrekkene man finner på de fleste andre sager av denne typen.
Du kan få en bredere støtteflate ved å feste begge klossene på siden.
Hvis du har saga stående på gulvet kan du legge klossene hvor du vil for å støtte opp materialene ved kapping.
Saga starter også ganske mykt og er snill mot automatsikringer.
Andre og billigere sager vi har brukt har mer brutal oppstart og løser alt for ofte ut automatsikringene på eldre 10A kurser.
Det opplevde vi aldri med PCM 7S.
Bosch PCM 7 S
| 1
|
202144
|
LG KE500
Denne skyvemobilen fra LG er så dårlig at vi egentlig lurer på hvor det gikk galt...
Sør-koreanske LG har de siste årene lagd en rekke kvalitetsprodukter innen forbrukerelektronikk, blant annet har de vært på hugget med gode bærbare datamaskiner.
I det siste året har både W1 og A1 Express Dual har imponert oss stort.
Når det gjelder mobiltelefoner er derimot LG noe vi relativt sjelden ser på testbenken, så det var med en viss spenning at KE500 ble pakket opp og tatt i bruk.
Med 160.000 ansatte kunne vel ikke LG lage et direkte dårlig produkt?
Gjett om vi hadde litt av en overraskelse i vente.
Viktige data KE500:
Tri-band GSM/GPRS/EDGE 2" skjerm med 262.144 farger og 176 x 220 piksler 60 MB internminne, plass for microSD-kort (medfølger ikke) 2 Mp kamera (1600 x 1200 piksler)
Radio og støtte for MP3, AAC, AAC+ Overføring via blåtann og USB Tale/standbytid: opp til 4,5/200 timer Størrelse: 47,0 x 97,0 x 14,9 mm, 90 gram Ca. pris: 1.700,- inkl. mva.
(uten abonnement)
Ifølge LGs hjemmeside har KE500 "en sofistikert, minimalistisk look som trekker blikkene til det sølvglinsende kabinettet."
Og det stemmer for så vidt, KE500 ser unektelig fin ut på bilder.
Men la deg ikke narre - her er alt som glimrer kun plastikk.
La oss gå litt mer grundig til verks.
Telefonen er altså kledd i sølvblank plast og har et display som er så blankt at du kan bruke den som nødspeil når lyset på den to tommer store skjermen er slått av.
Under normal bruk er den lyssterk og klar, men oppløsningen på 176 x 220 piksler er litt mindre enn det som i dag er vanlig på en to tommers skjerm - noe som igjen går ut over skarphet og kontrast.
Grensesnittet er enkelt å sette seg inn i, om enn litt kjedelig - og navigering i menyene går relativt kjapt.
Ved å skyve telefonen åpen tar du imot samtaler og/eller låser opp tastelåsen.
I tillegg kommer selvfølgelig nummertastene til syne, og kameraet kan bare brukes når telefonen er åpnet.
Nummertastene er store, men også relativt glatte og litt opphøyde på midten - noe som lett gir oss følelsen at fingeren vil gli av tasten.
Navigasjonstastene rett under skjermen er greie nok, men sirkelen i midten litt liten.
Har du litt store fingre er det da lett å trykke på en av de utenforliggende tastene når du piler til høyre eller venstre.
Forresten, når det gjelder skyvemekanismen har den i praksis fungert upåklagelig, men har heller ikke brukt mange dagene på å bli litt slarkete.
Hvorvidt dette er en trend som med tiden kan bli et problem er vi ikke sikker på, men noe direkte godt tegn pleier det ikke å være.
Andre knapper og tilkoblinger finner du på telefonens sider: på venstre har vi taster som styrer volum opp og ned.
På høyre side er av/på-tasten og snarvei til kameraet plassert ved siden av hverandre, og er i tillegg like store og likt utformet.
Da kommer det kanskje ikke som noen overraskelse at vi ved et par anledninger skrudde av telefonen i stedet for å starte kameraet.
Med telefonen følger lader, USB-kabel, handsfree og øreplugger - som deler samme proprietære port, så nåde deg om du mister noen av kablene.
Mobilen lader seg også når den er tilkoblet datamaskinen over USB, men da virker ikke telefonen som telefon - den er kun en flyttbar disk i utforsker.
Og til slutt kan vi ikke unngå å nevne den medfølgende synkroniseringsprogramvaren - som interessant nok aldri fikk til å fungere - verken i XP eller Vista.
Filer fikk vi heldigvis flyttet over ettersom den jo fungerer som flyttbar disk, men noe forsøk på synkronisering var det bare å glemme.
Frem til nå altså er det mye nedslående ved KE500.
Musikk - ikke optimalt
Musikkspilleren er er selvfølgelig et kapittel for seg, og for denne telefonen er det heller ikke noe spesielt oppløftende kapittel.
For det første må musikkfilene ligge i Sounds-katalogen (selv om bruksanvisningen påstår noe annet).
Spilleren har ellers ingen oversikt og lar deg kun spille av det som ligger i en katalog eller etter egen spilleliste.
Lyden er verken fantastisk eller spesielt dårlig - men god nok såfremt du bytter ut de medfølgende ørepluggene som både er ubehagelige og virkelig gir telefonen et dytt nedover på den musikalske rangstigen.
Siden tilkoblingen kun passer med det tilhørende handsfree-settet vil det glede deg å høre at det er todelt, slik at du kan koble til en 3,5 mm minijack.
Noe vi altså anbefaler på det varmeste dersom du har tenkt å høre musikk - men merk at et blåtann-hodesett også kan være et alternativ.
KE500 har også radio, men denne er nokså svak og gir dårlige forhold selv midt i byen.
Å bruke med mer eller mindre konstant skurring er altså noe du ikke orker i lengden.
Du kan heller ikke navigere rundt i telefonen når du lytter til radio, noe du merkelig nok kan hvis du bruker musikkspilleren.
Hva som videre ikke er så bra på KE500 er at musikk/radiodelen kun har fem forskjellige volumnivåer.
Og under avspilling opplevde vi flere ganger at telefonens vibrator slo inn uten noen opplagt grunn.
Internminnet takler 60 megabyte med bilder, film og musikk, men har altså også plass til microSD-kort.
Noe du må kjøpe i tillegg.
Bilder og film
For foto har SE500 gir kameraet på to megapiksler en oppløsning på 1600 x 1200 piksler.
Kameraet har ikke autofokus, men en enslig LED gir deg muligheten til å skryte på deg "blits".
Trykker og holder du inne snarveien på telefonens høyre side (pass på at du ikke trykker av-tasten ved siden av) vil kameraet starte opp.
Snarveien dobler som utløser, men å ta bilder med telefonen "liggende" er ikke direkte problemfritt.
For det første er volumknappene plassert direkte på den motsatte siden, slik at det er lett å komme borti disse i stedet når du skal knipse et bilde.
For det andre vil dette mot normalt gi deg stående bilder, så for å ta normale liggende bilder må telefonen brukes stående...
Du kan også starte kameraet fra menyen.
Vil du ta opp video må du innom menyen, du kan nemlig ikke bytte mellom foto og video direkte.
Når det gjelder kvalitet har telefonen normal, skarp og superskarp - og det finnes ellers instillinger for oppløsning, eksponeriongskompensasjon, effekter, hvitbalanse og selvutløser.
Du kan også ta flere bilder i serie, men dette bare dersom du velger en av de laveste oppløsningene.
Kameraet er ikke noen erstatning for lommekameraet, og har spesielt problemer med lang lukkertid, å balansere lyset i scener med mye himmel, samt detaljer i mørke partier.
Eksempler på bilder har du her, alle tatt med superskarp og uten å kompensere for eksponeringen:
Filme kan du også gjøre (i beskjedne 177 x 144 piksler), og resultatet kan du se under.
Klippet er tatt direkte ut av telefonen og ikke konvertert på noen måte.
Får du ikke spilt av klippet kan du for eksempel bruke GOM Player.
Kommunikasjon
LG KE 500 har trebånds GSM, GPRS med EDGE, kan brukes til å ringe med (selv om talekvaliteten heller ikke er superduper), SMS, MMS og talemeldinger.
Noe også langt billigere telefoner gjør minst like bra.
Altså ingen 3G, som vi for eksempel finner på Nokia 6151, som ligger på omtrent samme pris.
Enheten har også nettleser for WAP og WWW, men lykke til dersom du forsøker deg på sistnevnte - vi hadde en tendens til enten ikke komme inn på sidene eller "klikke" på lenker vi slett ikke hadde intensjoner om å gå inn på.
Ellers har telefonen - som på de fleste andre nye mobiler - kalenderfunksjon og småapplikasjoner sol alarm, taleopptaker, stoppeklokke, kalkulator, enhetskonvertering og verdensur.
Konklusjon
Som moderne testjournalister har vi etter hvert innfunnet oss med at de aller fleste produsenter i dag ikke slipper et direkte dårlig produkt på markedet.
Det er også derfor du som regel ikke ser virkelig lave terningkast eller karakterer i pressen.
Men en sjelden gang iblant er det visse ting som glipper, og i våre øyne er KE500 en av de glippene.
Det er svært lite direkte positivt vi klarer å dra frem etter denne testen, men noe er det jo.
Den er relativt liten, har en småkul design og fungerer knirkefritt til telefoni og meldinger.
Musikkspilleren gjør også en anstendig jobb hvis vi bruker volumhjulet på handsfree-enheten (ellers har den jo bare fem trinn) og egne hodetelefoner.
Men når vi så kommer til listen over negative aspekter begynner det å balle på seg.
Knotete og dårlig plasserte taster, kjedelig oppløsning og dertil menyer, ikke-fungerende programvare, proprietær tilkoblingsport, tvilsom byggekvalitet, dårlig radiodel, ditto medfølgende øreplugger og et kamera som sliter i litt for mange situasjoner.
Batterilevetiden er heller ikke spesielt bra, men siden den praktiske funksjonaliteten begrenser seg kraftig blir det kanskje ikke så galt likevel?
Vår dom er uansett knallhard, og priset til over 1.600 kroner fortjener ikke denne telefonen mer enn en toer på vår terning.
Er du opptatt av design bør du heller sjekke ut Nokia 6300, som koster et par hundrelapper mer, om ikke spar en tusenlapp og plukk opp Chess X-ONE.
Den nevnte Nokia 6151 er også et alternativ.
Andre mobiler finner du i vår Mobilvelger.
Forvirret over ord og uttrykk?
Sjekk vår lille mobilguide.
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 0
|
202145
|
Linksys EA4500
Toppmodellen, med støtte for apps - nå på testbenken.
Vi skrev tidligere om den nye satsningen fra Cisco som gir nye Linksys-rutere både et helt nytt grensesnitt og muligheter for fjernbetjening via apps for iOS-enheter og Andoid.
Vi har nå hatt Linksys EA4500 på testbenken, gjort målinger og høstet erfaringer.
Linksys EA4500
Dette er altså toppmodellen, før nye og enda mer avanserte modeller kommer senere i år, når WLAN-standardene løftes enda et hakk opp.
Den har det samme elegante utseendet som de andre modellene i E-serien, med en grå overflate og tekstur som minner om svært tynn og fin fløyel, og et sølvfarget bånd over midten.
Det er ingen synlige antenner, og alle tilkoblinger er på baksiden.
Den kan altså stå framme og med litt velvilje tas for å være et moderne skrin eller etui av noe slag.
Tilkoblingene er helt standard, med 4 GBit porter, WAN-port og USB.
Videre finner vi bryter til WPS-tilkobling, strømbryter og kontakt til strømforsyningen, pluss den obligatoriske reset-knappen.
Installasjon og oppsett
Installasjonen foregår fra CD, og ruteren ble funnet og satt opp helt automatisk med standardverdier.
Men det stoppet ikke der.
For å kunne komme videre i prosessen og gjøre endringer både lokalt og via mobil enhet, oppretter man en konto i Cisco Connect Cloud.
Deretter kommer man inn i det nye grensesnittet, som er langt mer estetisk tiltalende enn de tradisjonelle oppsettene for rutere.
Og alt er faktisk på norsk, og vi hadde ikke noe å utsette på det språklige!
Men, det er stadig de samme parametre og deres verdier som må settes, så egentlig enklere blir det ikke, hvis man skal skreddersy ruteroppsettet.
Men de enkle tingene, som nettverksnavn, trafikkprioritering av enhter (QoS), foreldrekontroll osv.
blir i større grad presentert i egne grafiske områder.
Det kan gjøre det lettere å finne fram.
Men all denne stasen gjør også at grensesnittet går tregere enn på tidligere modeller, hvor man gjør endringer rett i web-grensesnittet til ruteren og ikke med noen sky-tjeneste inne i bildet.
Nå sitter de færreste og fikler med ruterinnstillinger flere timer om dagen, det er det stort sett bare vi som tester som gjør, men det er altså merkbart tregere å gjøre endringer.
Egenskapene er omfattende, det er tross alt toppmodellen.
Den sender både på 2,4 og 5 GHz og du kan ha flere alternative trådløse nett gående, inkludert gjestenett.
Og disse kan du altså styre fra iPhone-appen.
For teknisk info om alle egenskapene hos ruteren, som 3x3 MIMO, SpeedBoost, DLNA medieserverstøtte, IPv6 kan du sjekke Linksys nettsted.
Ytelse
Vi rigget først til vår hp EliteBook Core i5 med Intel Centrino Ultra N-6300 og tre antenner.
Av en eller annen grunn fant ikke denne maskinen 5 GHz nettverket.
Derfor måtte vi bruke en ekstern Linksys AE3000 til å teste på dette frekvensbåndet.
Og resultatet?
Kort og godt ekstremt bra!
Ytelsen og rekkevidden på begge frekvensbåndene er rett og slett de beste vi har testet.
Spesielt 5 GHz ytelsen var imponerende.
Det raskeste vi hittil har målt var oppunder 16 Mbyte/sek, men her var vi faktisk oppunder 21 Mbyte/sek.
Det er 1,68 ganger raskere enn en 100 Mbit nettverkskabel!
Konklusjon
Skal du ha topp ytelse er EA4500 fra Linksys en klar kandidat.
Med støtte for Connect Cloud åpner det seg dessuten for nye muligheter i tillegg til enklere tilgang for endringer via smartmobil.
Men topp ytelse får du bare når både ruter og klient spiller sammen.
Når dette ikke er på plass kan du risikere at det rett og slett ikke virker, slik vi opplevde med Intel N-6300 nettverkskortet som ellers er ett av de beste på 5 GHz. iPad 3 fungerte derimot utmerket på 5 GHz fra EA5400.
Linksys EA4500
| 1
|
202146
|
Jawbone Up
En artig liten sak, men er treningsarmbåndet egentlig verdt pengene?
Jawbone Up selges inn som en treningskamerat du har med deg hele tiden.
Den er laget av gummi, og festes rundt håndleddet som et armbånd.
Up har skritteller og en innebygd tidteller, som gjør at du også kan bruke den som vekkerklokke, i tillegg til bevegelsessensor som gjør at den kan analysere søvnen din.
Men Up er ganske så verdiløs uten den tilhørende appen med samme navn.
Det er i appen du stiller klokka, logger mat og søvn, samt gjør andre justeringer.
Denne testen ser derfor på Up-merket en som helhet, med app og tilhørende funksjoner, men med ekstra vekt på selve armbåndet.
Utseende og komfort
Up ser pen ut.
Den er minimalistisk i designet, og er behagelig å ha på seg.
Den kommer i tre størrelser:
Liten, medium og stor.
På Jawbones nettsider finner du en størrelsesguide.
Den råder deg til å gå en størrelse opp dersom du befinner deg i grenseland.
Det gjorde vi.
Problemet er bare at du da ender opp med et armbånd som egentlig er litt for stort.
Armbåndet satt greit på håndleddet, men føltes litt løst.
Kanskje ikke så rart med tanke på at det skal passe personer med håndledd som er fra 15,5 til 18 cm i omkrets.
Det gir et spenn på 2,5 cm, og det merkes.
Når du skal ta av skjorte/genser/jakke henger armbåndet seg lett opp i ermet, noe som fort kan bli irriterende i lengden.
I tillegg er det anbefalt at du har armbåndet på den ikke-dominante armen, som i undertegndes tilfelle er venstre.
Der må det dele plass med klokka, noe vi kommer tilbake til i konklusjonen.
Up i bruk
Jawbones gummiarmbånd er laget for å være med deg hele tiden.
Og da mener de hele tiden - ikke bare på trening.
Du skal gå med det, sove med det, trene med det og dusje med det.
Svømming er vel det eneste de ber deg om å ligge unna mens du har armbåndet på.
Det fungerer fint i daglig bruk, men for å få noe ut av det kreves en viss innsats også fra din side.
Det eneste som egentlig overføres fra armbåndet er nemlig antall skritt og søvnstatistikken.
Sistnevnte er ikke helt problemfritt det heller - du må selv sette armbåndet i "sovemodus" for at det skal registrere søvnen.
Det glemte vi et par ganger, og da måtte vi også legge inn søvnen selv.
Batteriet holder cirka ti dager, og går kjapt å lade opp igjen.
Helt grei kostholdsdagbok
En annen funksjon er at du kan legge inn det du spiser, for å holde kontroll på kaloriene.
Du kan gjøre det så enkelt som å ta bilde av maten, eller du kan være mer avansert og legge inn hver minste kalori.
Her får du hjelp til å finne standardtall, eller du kan legge inn kaloriene selv.
Søkefunksjonen fungerte greit, men det finnes nok dem som vil ha full kontroll selv.
Du kan også scanne varenes strekkoder.
Vi testet det på dagligvarebutikken nede i gata, og inntrykket vårt er at det er en noe uferdig database.
Den kjente igjen strekkoden til for eksempel leverpostei, tunfisk, majones og magerost, men pølser, biff, bacon og cola ble for vanskelig.
Kanskje prøver appen å fortelle oss noe?
Vekket av vibrator
En praktisk funksjon er vekkerklokkefunksjonen i armbåndet.
Det vil si - klokka stiller du i appen, men det er armbåndet som vekker deg.
Litt tungvint, ettersom du da må koble armbåndet i hodetelefonutgangen for å synkronisere og lagre alarmen.
Stiller du alarmen til å gjentas på spesifikke dager trenger du ikke aktivere og synkronisere på nytt for hver dag.
Oppvåkningen skal være så myk som mulig, og armbåndet vekker deg når det merker at du ikke sover så dypt.
En vibrator går på, og sørger for å "riste" deg våken.
Det hele er både greit og praktisk, men vi hadde noen ekstra alarmer på mobiltelefonen som reserveløsning, og det trengte vi.
For vibreringen var ikke nok til å vekke oss helt, og resultatet ble at vi skrudde av alarmen nærmest i søvne, og sov videre.
Her hadde det kanskje vært praktisk med en upraktisk løsning?
Hva med for eksempel å lage et tilvalg hvor man kan velge å måtte synkronisere armbåndet for å stoppe vibreringen?
Da må man i alle fall være litt våken for å klare det.
Nå skal det sies at undertegnede ikke er noe utpreget a-menneske, så dette har vi ikke lagt mye vekt på i testen.
Tynn treningsdagbok
I appen kan du også velge å legge inn treningen din, og beskrive den som for eksempel "moderate", "in the zone" eller "gut buster", men dette føles likevel som en uferdig løsning.
Visst kan du legge inn løpeturer, aerobic og andre former for kondisjonstrening, men skal du løfte vekter blir det hele litt latterlig.
For det er ingen mulighet for å logge vektbelastning, repetisjoner og antall sett.
Det blir litt for dumt.
Løfter du vekter vil du nok finne mye motivasjon i hvor mange kilo mer du løfter i forhold til forrige økt.
Om du var "in the zone" når du trente har nok mindre å si.
Er det derimot jogging, eller andre typer trening hvor målet er å forbrenne flest mulig kalorier, er det sikkert helt fint.
Da kommer også skrittelleren godt med, og innarbeides i statistikken for økten.
Konklusjon
Up gir deg mange hendige funksjoner, men flere av dem kan du også få ved å laste ned en håndfull apper.
Sleep Cycle kan vekke deg, Runkeeper kan hjelpe deg å holde styr på løpingen, og hvis det er motivasjon som hindrer deg kan det kanskje hjelpe med noen zombier som jager deg opp i fart?
I Up får du imidlertid samlet disse funksjonene (med unntak av zombiene) i én app, om enn i mindre avansert form.
Vurderer du en Up, bør du nok tenke over hva slags trening du driver med, og hvor innstilt du er på å legge i en god del egeninnsats.
Dette er på ingen måte en selvgående tjeneste.
Samtidig bør du tenke på om det er verdt det.
I skrivende stund må du ut med minst en tusenlapp for armbåndet, noe vi synes er en litt drøy pris i forhold til hva du får.
Det er én ting som kunne gjort Up mye bedre, og samtidig gitt mer verdi for pengene.
En klokke.
Hadde armbåndet hatt en klokkefunksjon, så kunne du sløyfa klokka du har fra før, og du hadde fått mer plass på armen.
En annen ting som hadde vært praktisk, er trådløs synkronisering.
Bluetooth og NFC er teknologier som trolig kunne vært brukt, uten at vi skal være for bastante på akkurat dét.
Med trådløs synkronisering kunne man satt opp faste synkroniseringstider, og dermed fått en mer sømløs opplevelse.
Produktet slik det er i sin nåværende form virker lite gjennomtenkt, og man får en følelse av at det her har blitt tenkt mest på designet.
Og visst er det et lekkert armbånd.
Men slik produktet fremstår nå, føles det som at det hovedsaklig er dét det er.
Et armbånd.
Et veldig dyrt armbånd.
Helt i slutten av testperioden varslet Jawbone at det nå er mulig for andre treningsapper å "snakke med" Up.
Det vil i korte trekk si at du kan velge å gi Up tilgang til for eksempel data fra Runkeeper dersom du bruker det.
Denne funksjonen har vi ikke rukket å teste.
| 0
|
202147
|
Apple iMac 21,5-tommer (høst 2012)
Ny generasjon lynrask iMac har vært på testbenken.
Der har den overbevist!
Sammen med lanseringen av iPad mini i høst ble det også lansert tre nye maskiner i Mac-familien.
Mac mini kom i oppgradert utgave, 13" Macbook kom i Retina-utgave og iMac-serien ble oppgradert med både ny design og maskinvare.
Det har tatt lang tid før iMac-modellene kom i volumsalg, og i skrivende stund er det fremdeles noen ukers leveringstid.
Vi har nå endelig fått testet iMac i 21,5-tommers utgave.
Maskinen
Apple har som sedvanlig sørget for en god brukeropplevelse helt fra man begynner å pakke opp maskinen.
Emballasjen er lett å håndtere, det er enkelt å få maskinen ut av skumplasten.
Når man har fått maskinen på bordet er den lille esken med trådløst tastatur og mus også praktisk og elegant tilrettelagt.
Til og med den eneste ledningen er i en klasse for seg, Apple sine nettledninger er ikke stive, og de krøller seg heller ikke.
Designet er nå enda mer elegant, med baksiden avrundet i alle retninger og kanter som bare er noen få millimeter tykke.
Det gir inntrykk av at hele skjermen er svært tynn, men på det tykkeste er den faktisk like "tykk" som den forrige modellen.
Nå er det heller ingen optisk platestasjon å ta hensyn til.
Optiske plater på iMac har nå gått samme veien som disketter på den første iMac.
De er borte fra hovedstrømmen, men kan skaffes som ekstrautstyr mens man venter på at bruken dør ut.
Når man slår på maskinen er selve oppsettet helt likefram, med inntasting av brukerkonto og brukernavn, valg av nettverkstilkobling og Apple ID for bruk av Apples tjenester.
Så er maskinen klar til bruk, med de velkjente iLife-programmene ferdig installert.
Spesifikasjoner
Vårt testeksemplar har en Core i7 3770S på 3,1 GHz, 16GB 1600MHz DDR3 minne og nVidia GeForce GT 650M grafikk med 512 MB minne.
Lagringen tas hånd om av Apples Fusion Drive, som består av en SSD på 128 GB og en harddisk på 1 TB.
Dette oppsettet sørger for svært høy lese- og skriveytelse.
Mer om det senere i denne testen.
Skjermen har HD-oppløsning på 1920 x 1080 piksler.
Den er blank, men er refleksbehandlet, slik at den ikke er på langt nær så følsom for reflekser fra taklys og annet som andre maskiner.
Spesielt berøringsskjermer er ofte plaget av sterkt gjenskinn.
Alle tilkoblingene er på baksiden, der finner vi vanlig 3,5-millimeters minijack til hodetelefoner, SDXC-kortplass, 4 USB 3.0 kontakter, 2 Thunderbolt-kontakter og en Gigabit Ethernet-kontakt.
Strømbryteren sitter bak på andre siden.
Lyden kommer ut av spalter på undersiden.
Det er ingen stasjon for optiske plater på maskinen, det må kjøpes separat.
I bruk
Oppstart gikk på 16,5 sekunder, fra vi trykket strømbryteren til maskinen var operativ.
Det er svært raskt!
Denne maskinen har altså Fusion Drive, som lagrer det du bruker ofte på SSD, mens det du bruker sjelden blir lagret på harddisken.
Dette er altså ingen cache-løsning med litt flashminne for å ta toppene underveis i en arbeidsøkt, men en løsning som vurderer hele ditt bruksmønster og styrer lagringsresursene deretter.
Dette gjelder både programvare og data, noe som er mulig på grunn av SSD-kapasiteten på relativt romslige 128 GB.
Det er ingen brukerinnstillinger hvor du kan påvirke grensen for når hva skal lagres hvor.
Her må man bare stole på at Apple har valgt en fornuftig fordeling.
Mye kan tyde på det.
Med en Geekbench score på 13 659 mot den forrige iMac-en med Core i3 vi testet på 6010 snakker vi om en dramatisk forskjell.
Den rå prosessorytelsen er interessant å sammenligne med MacPro-modellen vi testet i 2009.
Den leverte 15 363, men var til gjengjeld utstyrt med to av de kraftigste Intel-prosessorene i Xeon-serien den gang.
Totalt sett er dette imidlertid den raskeste Mac-en vi har prøvd.
Den responderer umiddelbart, alt bare sitter i skjermen med det samme.
Ingen berøring?
Vi har hatt flere andre alt-i-ett-maskiner til test i det siste, med Windows 8 og berøringsskjerm.
Men Apple, som var først ute med et gjennomført operativsystem og brukergrensesnitt for berøring, og dessuten laget malen for alt-i-ett-maskiner, der er det ingen støtte for berøring.
Kan det være at Apple ikke ser noen fordeler med berøring på stajonære maskiner?
At berøring ikke er naturlig når man sitter ved maskinen, men bare når man allerede har maskinen (=skjermen) i hendene?
Apple uttaler seg konsekvent ikke om produkter som ikke er i salg, så dette blir bare spekulasjoner.
Men vår erfaring er at berøringsstyring har få og smale bruksområder på en stasjonær maskin, sammenlignet med langt mer effektiv styring med mus og tastatur når man arbeider vertikalt.
Og stasjonære maskiner, selv om de er alt-i-ett-maskiner, er jo laget for å kunne jobbes på, da er effektiviteten ganske vesentlig når man skal sitte en stund med for eksempel lange dokumenter, store bildefiler og video.
Konklusjon
Den nye iMac i 2013-utgave er en gjennomført elegant maskin, med imponerende ytelse når man velger en topp spesifisert utgave.
Vårt testeksemplar har i skrivende stund en pris på 17 690 kroner, men du kan også få den med Core i5, 8 GB minne og 1 TB roterende harddisk til 10 690.
27-tommeren ligger omtrent 4 000 kroner dyrere i alle varianter.
Oversikten over modeller i markedet kan du finne hos Prisjakt.no.
| 1
|
202148
|
Asus O!Play
Denne mediespilleren takler "alt" av formater.
Billig er den og.
Det begynner etter hvert å bli et svært godt utvalg av frittstående HD-mediespillere.
Har du fulgt med på DinSide, har du sikkert fått med deg testen vår av WDTV, for eksempel, som fikk terningkast 5.
Asus O!Play er et produkt i samme gate, men den støtter også avspilling - og kopiering - av mediefiler som du har liggende på nettverkdisker og PC-er i nettverket ditt.
I korte trekk sørger Linux-baserte Asus O!Play for å spille av digitalt lyd-, film- (inkl HD) og bildemateriale på TV-en din, enten fra eksterne harddisker, minneplugger eller fra nettverket.
Spiller "alt"
Formatstøtten er den mest imponerende vi har sett så langt, og inkluderer blant annet Quicktime og RealMedia, DivX, Xvid (inkl HD), WMV (inkl HD), alt som kan krype og gå av MPEG-varianter, MKV, H.264 osv osv.
På lydsiden støtter den både Ogg Vorbis, Flac, AAC, 3GP, M4A og WMA i tillegg til MP3.
På baksiden finner du tilkoblingspunkter for analog, kompositt tilkobling (bilde og lyd), og kabler til dette følger med.
Men for HD-film må du bruke HDMI-utgangen og en HDMI-kabel, noe som ikke følger med, noe vi synes er tullete.
Her er også nettverkkontakten, og en optisk lydutgang.
O!Play støtter naturligvis 5.1 surround.
Asus O!Play til venstre, WDTV til høyre
Mediedeling fra PC-er i nettverket fungerer etter mappedelingsprinsippet.
Trådløst nettverk er dessverre ikke støttet, men for HD-materiale er det en klar fordel å ha kablet forbindelse, for å sørge for jevn høy hastighet, og dermed unngå at bilde og lyd hakker.
Rask respons
For alle som har satt sin fot i en filbehandler, er det en lett sak å bla seg til riktige filer via grensesnittet på spilleren.
Det er kanskje ikke det mest fansy grensesnittet, men det fungerer.
Etter et par sekunder dukker det også opp en miniatyrvisning av fila i ruten til høyre.
Og det leder oss inn på et viktig punkt vedrørende denne spilleren; responsen.
Den er rett og slett meget god.
Det er svært lite venting fra du trykker på OK-knappen på fjernkontrollen, til spilleren reagerer.
Tro oss, her syndes det mye hos konkurrentene, og verdien av at det går kjapt skal ikke undervurderes.
Sitter du noen meter unna er det heller ikke noe problem at du må sikte spesielt direkte for at den skal reagere.
På siden sitter en eSATA-tilkobling samt en USB-port
Full støtte for norsk tekst
Mediestøtten er, som allerede nevnt, formidabel, absolutt alle klippene vi på forhånd hadde gjort klar, ble avspilt uten problemer.
Også teksting (.sub og .srt) ble lest, og bokstavene ÆØÅ ble gjengitt korrekt.
Det var heller ikke problemer knyttet til hakking i de mest krevende scenene av 1080P-klipp, et problem som er i ferd med å gå over i historien.
I motsetning til WDTV klarer O!Play å hoppe mellom kapitler i ISO-speilbilder av DVD-filmer, noe som er kjekt.
Vi reagerer litt på at plasseringen av teksten ikke kan justeres vertikalt.
Ved ett tilfelle viste kun øverste del av teksten.
Heldigvis kunne vi justere bildet horisontalt via TV-menyen, og klarte på den måten å omgå problemet.
Asus O!Play er vesentlig større enn WDTV, og kunne faktisk ha rommet en 3,5" harddisk.
Konklusjon
ASUS O!Play koster rundt tusenlappen, og det synes vi definitivt at den er verdt.
Det er mange mediespillere på markedet, men dette er absolutt blant de aller beste vi har testet.
Vi hadde faktisk ventet at den var noen hundrelapper dyrere.
Spilleren er på vei i butikkene i skrivende stund.
| 1
|
202149
|
Acer TravelMate 6492
Acer gjør mye riktig for tiden - og TravelMate 6492 er et av de mest solide bevisene vi har sett på det.
Skolestart nærmer seg, og ikke uventet har vi fått to køer her i redaksjonen: i den ene finner vi en lang rekke med bærbare PCer som bare venter på å bli testet, den andre køen finner du i undertegnedes e-postboks, der folk gjerne vil at vi skal teste den og den maskinen.
LES OGSÅ:
I underbemannet sommermodus har vi allerede fått unna 13,3-tommeren Multicom Z37S, og i dag er det Acer TravelMate 6492 som står for tur.
Dette er ikke uventet den litt større slektningen til TravelMate 6292 som vi testet sent i vår.
Spesifikasjoner testmaskin:
Intel Core 2 Duo T7100 (1,8 GHz) 14,1" skjerm på 1280 x 800 punkter 2 GB DDR2-minne 160 GB harddisk Intel GMA X3100 grafikk WLAN (a/b/g/n), gigabit LAN, modem, Blåtann 3 x USB, FireWire, infrarød CardBus kortplass RS-232 seriell port (COM-port) Kortleser for SD, xD, MMC, MS, MSPRO VGA ut, lyd inn, analog/digital lyd ut 6-cellers batteri Fingeravtrykksleser Acer Crystal Eye 0.3 Mp webkamera og integrert mikrofon Dimensjoner (B/D/H):
33,9 x 24,5 x 3,9 cm Vekt ca 2,5 kilo Pris: 9.990,-
Den matte bredskjermen er på 1280 x 800 punkter, men uten å direkte sammenligne med en skjerm med kontrastbelegg føler vi ikke at den mangler verken skarphet eller gode farger.
Konstruksjon
Siden TravelMate 6492 er rettet mot forretningsfolk i tillegg til de mer krevende privatbrukerne er kan den vel ikke akkurat anklages for å være dristig i fargevalget - her er det mørk grå over hele linja, med et noe lysere lokk.
Blanke overflater med fingeravtrykk er også fraværende, noe som er praktisk på en maskin som er beregnet for mye og krevende bruk.
Som nevnt er kvaliteten meget god, ekstra avstiving av chassiset gjør at vi ikke finner noen svake punkter, harddisken har fått litt ekstra beskyttelse (DASP), og slark i fester eller knapper er fraværende.
Går vi over til å se på tastatur og touchpad så er dette en gledens dag.
Acer har her produsert en av de beste løsningene vi har sett - for det første digger vi komboen med både styrepinne (kanskje best kjent fra Lenovo ThinkPad) og en god touchpad i bredformat som lar deg skrolle i alle retninger.
Her kan du ganske enkelt velge å holde deg til din favoritt eller veksle på det.
Av/på-knappen er plassert til høyre over tastaturet, og der er også snarveier for epost, Internett, Acers "Empowering Technology" og "Launch Manager".
Den andre gledelige saken her er selve tastaturet, som er svakt krummet for å gjøre det en tanke mer ergonomisk riktig.
Hvorvidt det er akkurat dette som gjør utslaget er vi ikke sikker på, men det er ikke til å komme bort i fra at det er meget behagelig å skrive på.
Layouten er vi også stort sett fornøyd med, selv om noen kanskje vil rynke litt på nesa av raden til høyre for linjeskift-tasten.
Men nevnte tast er såpass stor og bred at vi overhodet ikke opplevde dette som noe problem.
Tilkoblingsmuligheter
Datamaskinens kontakter er plassert rundt på maskinen.
I front finner vi foruten høyttalerne inn- og utganger for lyd, brytere for blåtann og WLAN av/på, minnekortleser og IR-port.
På venstre side er S-Video (TV ut) plassert, sammen med FireWire, modem, LAN, en USB-port og CardBus-slot.
Varmluften blåses også ut her.
Høyre side har en USB og seriell port (gjemt bak et lokk), samt en "MediaBay" der vi finner det optiske drevet.
Dette kan dog tas ut og erstattes med for eksempel en harddisk eller et ekstra batteri dersom du trenger dette (ekstrautstyr).
Bak har vi plass for Kensingtonlås, VGA ut, inngang for strøm og en USB-port.
Batteriet på 6 celler går i ett med bakre del av maskinen, men det er også mulig å oppgradere til et 9-cellers der det stikker noe ut bak.
Ytelse og batterilevetid
Acer TravelMate 6492 er nok en Santa Rosa-maskin, og vår erfaring med disse har enn så lenge vært god.
Det naturlige blir da å sammenligne denne maskinen med andre bærbare av denne typen.
Vi har derfor målt mot:
Compal IFL90+: 15,4 tommer, Core 2 Duo @ 2,2 GHz, GeForce 8600M GT grafikk.
Multicom Z37S: 13,3 tommer, Core 2 Duo @ 2,0 GHz, GeForce 8400M G grafikk.
Acer TravelMate 6292: 12,1 tommer, Core 2 Duo @ 2,2 GHz, Intel GMA X3100 grafikk.
Samtlige av disse har altså sterkere prosessor enn TravelMate 6492.
Ytelse i PCMark05:
Høyere poengsum er bedre.
I dette selskapet er det ingen overaskelse at 6492 kommer inn på siste plass, men det betyr slett ikke at maskinen er dårlig.
Til vanlig, enkel bruk vil du ikke merke store forskjellen mellom disse maskinene.
Ytelse i 3DMark05:
Høyere poengsum er bedre.
Er du ute etter en maskin for 3D-spill er det derimot viktig å plukke en PC med et godt grafikkort.
Intels nye GMA X3100 har litt bedre potensiale enn det vi ser her, men enn så lenge har det ikke blitt sluppet anstendige drivere til denne grafikkløsningen.
Men vi forventer oss på ingen måte at det vil kunne nå opp til GeForce 8400M G -løsningen som finnes i Multicom Z37S, og Compal IFL90+ er i en klasse for seg selv her.
Batterilevetid i minutter - kontinuerlig drift.
I vår test med BatteryMark TravelMate 6492 sitt 6-cellers batteri i tre timer, noe som vi synes er et anstendig resultat.
Holder ikke dette for deg har du muligheten til å oppgradere til et større batteri - eller sette et ekstra i plassen for det optiske drevet.
Støy og varme
Denne laptopen har ingen spesielt varme punkter og holder seg generelt ganske kjølig.
Dette har selvfølgelig litt med den relativt beskjedne grafikkløsningen å gjøre, men vifta gjør også en god del her.
Støymessig kan vi ikke påstå at vifta er av de stilleste vi har hørt, og den må dessuten være nokså aktiv for å holde PCen såpass kjølig - så den spinner opp og ned av og til selv når maskinen er uvirksom.
Når vifta setter fart høres godt i rolige omgivelser, men støyen forsvinner så å si i et vanlig kontorlandskap eller lingnende miljøer.
Personer som er sensitive for støy - og hovedsaklig har tenkt å bruke den i stille omgivelser - bør ta en liten lytteprøve før de kjøper.
Dokking
Med i testpakken vår fikk vi denne gang et eksemplar av Acers nye dokkingløsning: ezDock II.
Denne passer til en rekke bærbare fra Acer, og selvfølgelig TravelMate 6492 - som altså er utstyrt med dokkingkontakt på undersiden.
Hvorvidt selve stasjonen er spesielt pen skal vi ikke henge oss opp i her, vi skal kun konkludere med at fargene matcher med vår bærbare og at løsningen fungerer upåklagelig.
I tillegg til å servere strøm og koble maskinen mot dokkingstasjonens mange kontakter vinkles den bærbare svakt opp:
Selve stasjonen, som koster omtrent en tusenlapp, er velutstyrt og har det meste du kan får bruk for av kontakter.
Det som ikke synes her på bildet er 2 USB-kontakter, FireWire og ExpressCard/54 plassert på høyre side og en MediaBay (til optisk drev/harddisk/batteri) på venstre:
Vurdering og konklusjon
Acer TravelMate 6492 gjør det på ingen måte noe enklere å handle bærbar PC i dag.
Mange av de nyere bærbare vi har testet er av bedre kvalitet, har bedre ytelse og fåes til en lavere pris enn noengang før.
TravelMate 6492 føyer seg også pent inn i denne rekka.
Den er bunnsolid bygget, og er en fryd å bruke med en relativt fin skjerm, touchpad/pekepinne-komboen og et behagelig tastatur.
Den har anstendig batterilevetid og er dessuten relativt godt utstyrt med det meste du trenger av tilkoblingsmuligheter: gigabit LAN, WLAN (inkl.
802.11n), blåtann, IR, USB, FireWire og så videre.
Og vi må selvfølgelig også nevne MediaBay'en som gir deg ekstra utbyggingsmuligheter, fingeravtrykksleseren, TPM, webkamera og mikrofon.
Alt dette og mer til i en pakke på to og en halv kilo.
Kort sagt er det ikke så veldig mye å klage over når vi ser på denne laptopen, men vi kunne altså ønsket oss en litt stillere vifteløsning.
En annen ting vi nå savner er ExpressCard-slot, Acer er nå en av de siste som hovedsaklig kjører CardBus for ekspansjonskort.
Da kan vi for eksempel ikke bruke denne.
Prisen på ti tusenlapper gjør at den i stor grad også får konkurranse fra andre PC-produsenter som nå slipper ferske modeller - disse vil vi teste løpende de nærmeste ukene.
I tillegg har vi også MacBook.
Men i skrivende stund er det ingen tvil om at Acer TravelMate 6492 fortjener en god femmer på terningen, og kan være et meget godt valg for de som krever det lille ekstra i brukskvalitet.
Men tenk også over dine egne behov - skal du for eksempel bruke PCen til spill råder vi deg heller til å gå litt opp i pris og vekt til for eksempel Compal IFL90+.
Men den er altså tyngre og tåler kanskje til gjengjeld på langt nær så mye juling.
En liste over maskiner vi har testet finner du her!
| 1
|
202151
|
Mitsubishi Lancer
Den har ikke fått mye oppmerksomhet, men Lancer er en ålreit bil.
Vi likte spesielt godt Sportback-varianten, som ikke er mange hestehoder bak premiumbilen A3 Sportback når det kommer til kjøreegenskaper og design.
Det beste med Lancer er utvilsomt prisen, som er klart bedre enn konkurrentene.
Men den føles litt spinkel.
Prøv også:
Audi A3, Volkswagen Jetta
| 1
|
202152
|
Crimson Skies (XBox)
Microsoft pusser støvet fra et eldre PC-spill, og slipper det der det hører hjemme: på XBox.
Resultatet er helt glimrende, spesielt for de med XBox Live.
Vi befinner oss i 30-årene, men verden (eller i alle fall USA) ser ganske annerledes ut enn det historiebøkene forteller.
Det amerikanske kontinentet er splittet og består av diverse uavhengige områder som ofte er fiendtlig innstilt til hverandre.
Og bakkebasert transport er ganske ruinert, så det aller meste av aktiviteten foregår i luften.
Luften er absolutt ikke trygg for alle, og er dominert av pirater og diverse andre merkelige personligheter, men det er også plass til helter som vår Nathan Zachary.
Nathan er en eventyrer med sans for penger, fart og vakre kvinner, med en personlighet tydelig inspirert av Indiana Jones.
LES OGSÅ:
Til tross for at det er et flyspill, er Crimson Skies langt fra noen simulator.
Dette er et rent arcade-spill vi snakker om her, og det handler om raske reflekser og god koordinasjon.
Men heldigvis foregår det hele i et ganske godt utviklet univers og med en interessant bakgrunnshistorie, så spillet er ikke så overfladisk man kunne tro på forhånd.
Ukomplisert, men gøy
Enkeltspillerdelen er en middels lang kampanje som byr på store mengder god underholdning.
En venn av Nathan Zachary blir drept av en mystisk gjeng luftpirater, og vi prøver å finne ut hvem som står bak.
Historien tar oss innom flere foskjellige lokasjoner, og vi skyter og sprenger oss gjennom oppdragene med et smil om munnen.
Utviklerne har delvis latt seg inspirere av Grand Theft Auto-serien, og laget et spill med et ganske åpen struktur - det er en del sideoppdrag, og det er ofte flere måter å løse et problem på.
Oppdragene er i bunn og i grunn veldig enkle - det eneste du trenger å tenke på er å treffe dine mål med maskingevær eller raketter.
Det blir heldigvis aldri ensformig:
Svært ofte har du for eksempel mulighet til å bemanne et luftvernskanon og bruke denne til å skyte ned fiendtlige fly.
Målene er varierte og du må ofte eskortere luftskip, transportere pakker eller beskytte strategiske steder.
Som nevnt er det også muligheter for sideoppdrag som innbringer litt ekstra penger i lommen.
Flyene i spillet kan ofte se ut som tradisjonelle luftfarttøy fra 30-tallet, men de er faktisk en god del mer avanserte.
Samtlige har boost-muligheter og diverse ekstravåpen.
Du starter med en relativt enkelt fly, og vil i løpet av spillet få tak i langt flere modeller, som alle har sine fordeler og ulemper.
Du får også muligheter å oppgradere flyene dine, noe som koster både penger og såkalte upgrade tokens.
Flyene er ekstremt lette å kontrollere.
Den venstre analoge stikken brukes til å styre flyet, avtrekker-knappene fyrer av primære og sekundære våpen, og knappene brukes til boost, brems og til å gå inn i luftvernkanoner eller lande på verksteder der du kan fikse flyet ditt.
Den høyre analoge stikken har også en funksjon - du kan nemlig utføre ekstra triks som diverse loops eller å snu flyet ditt i luften øyeblikkelig.
Disse triksene, samt boost-funksjonen bruker opp energi, men denne fylles opp svært raskt.
Disse muligheten er spesielt nyttige på XBox Live!, der kampene ofte foregår i trange omgivelser og krever rask manøvrering.
Best mot andre
Og når vi snakker om XBox Live - det er her spillet virkelig skinner.
Joda, enkeltspilerdelen er underholdende og absolutt verdt å anbefale.
Men det er liten vits å kjøpe spillet hvis du ikke har tenkt å spille det mot levende personer.
Det er rett og slett den beste grunnen til å satse på et Live!-abbonement hittil.
Multiplayermodusene ikke spesielt revolusjonerende (vi har vanlig deathmatch, team deathmatch, king of the hill og CTF), men det er gjennomføringen som gjør det hele så gøy.
I stedet for enda et FPS-spill kan vi nå fly i alle retninger og skyte ned motstandere mellom Chicagos skyskrapere eller i mørke huler.
Det er riktignok ganske få brett, men de som er tilgjengelige er absolutt fantastiske.
Dessuten har programmerene gjort en glimrende jobb når det gjelder nettkoden, for vi har så å si ikke opplevd noe lag, selv når vi spilte mot amerikanske servere.
Det geniale med XBox Live-delen av Crimson Skies er hvor bra balansert det er.
Ingen av flyene er for kraftige, og det finnes ingen triks som lar deg vinne kampene raskt.
Dette er et av de få spillene hvor kunnskapene, ikke flaks, er avgjørende for dine resultater.
Vi har prøvd mange spill på XBox Live, men nesten ingen av de hittil utgitte kan måle seg med Crimson Skies når det gjelder ren undeholdningsverdi.
Vi må heller ikke glemme at Crimson Skies er utrolig solid grafisk, fullt av farger, skarpe teksturer og imponerende eksplosjoner.
Animasjonene, filmklippene og presentasjonen er upåklagelig, og totalt sett er hele pakken stapp full av underholdning.
Det er virkelig ikke mye negativt å si om Crimson Skies på XBox.
Noen av oppdragene er litt repetitive, og vi ble også litt lei av musikken etter hvert.
Men alt i alt er dette et unikt, stilig og underholdende actionspill fullt av sjarm og personlighet.
Svært morsomt alene, og enda morsommere mot andre - Crimson Skies er nok den beste grunnen til å skaffe seg XBox Live når tjenesten lanseres i Norge i morgen.
| 1
|
202153
|
LG E2290V
Stort tynnere bør det ikke være ...
Hvor tynn skal en skjerm være?
Det pågår en ganske heftig konkurranse om hvor tynt det er mulig å lage skjermer, noen ganger på bekostning av andre viktige egenskaper.
For flate TV-er som skal henge på veggen er det et poeng med minimal tykkelse, men så snart skjermen skal stå på en fot forsvinner mye av det poenget.
Da er det bare det rent visuelle som imponerer i seg selv.
Det er jo en konstruksjonsmessig utfordring å få til å masseprodusere svært tynne konstruksjoner.
LG E2290V
Denne skjermen er både tynn og lett.
Da vi løftet esken første gangen lurte vi på om de hadde glemt å legge noe i den.
Heldigvis var innholdet på plass, og skjermen var virkelig utrolig mye lettere enn alt annet vi har testet.
LG-skjermen er også svært elegant, med skinnende metallfinish, børstet sådan i rammen rundt skjermen, og gjennomsiktig pleksiglass i foten.
Og selve skjermflaten er herlig matt, uten det plagsomme gjenskinnet i kontrastbelegget som produsentene har dyttet på oss de senere årene.
I bruk
Skjermen er meget behagelig i bruk, sylskarp og med utmerket fargedynamikk.
Også på VGA tilkobling er skjermbildet fjellstøtt.
Bakgrunnsbelysningen er svært jevn, vi fant ingen lyslekkasjer noe sted.
Skjermen har også forhåndsinnstillinger til forskjellige bruksområder som kino, internett og normal.
Vi satte den til sRGB som vi alltid gjør når vi tester skjermer, og det fungerte utmerket til alle typer bruk.
Tilkoblingene er smart plassert på baksiden av foten, da er alle kabler minst synlige og ute av veien under bruk.
Det er to ting vi har å utsette på denne skjermen, og begge har med betraktningsvinkel å gjøre.
Horisontalt har skjermen utmerket betraktningsvinkel, selv om du ser på den fra ytterste kant og innover er fargene på plass hele veien.
Men vertikalt står det langt dårligere til.
Her er vinkelen oppgitt til 170 grader mot 176 for horisontalt.
Dermed blir fargene fort helt forvrengt, særlig rødt forsvinner og lyse hudtoner får blåskjær, hvis du ser på skjermen ovenfra og nedover, eller nedenfra og oppover.
Vanligvis sitter man ikke på gulvet eller står på stolen og ser ned på skjermen, men det er tydelige nyanseforskjeller allerede ved små endringer i sitteposisjonen.
Her kommer også den andre innvendingen inn i bildet, nemlig at skjermen ikke lar seg vippe bakover like langt som vi skulle ha ønsket.
Et par cm til lenger bakover i øvre skjermkant hadde blitt perfekt, men det går ikke på grunn av bevegelsesbegrensningen i opphenget til foten.
LG E2290V
| 1
|
202154
|
HP Spectre XT
Lekker Ultrabook fra HP.
Den har hatt en litt trang start, den nye PC-kategorien "Ultrabooks".
Vi har våre teorier om hvorfor, noe du kan lese mer om i denne kommentaren.
PC-produsentene ser imidlertid ikke ut til å gire ned tempoet i nye lanseringer, og den ene lekre modellen etter den andre havner på testlaben i DinSide.
Den siste uken har vi hatt gleden av å stifte bekjentskap med Spectre XT, en high-end Ultrabook fra HP.
Før vi går i gang med analysen, skal vi se på de tekniske egenskapene:
Skjerm: 13,3" HD BrightView WLED (blank, 1366 x 768 piksler) Prosessor:
Intel® Core i5-3317U, 1,7 GHz RAM:
4 GB DDR3, (1 x 4 GB)
Grafikkort:
Intel HD-graphics 4000 Lagring: 128 GB SSD Optisk drev:
Nei Skjermutganger:
HDMI USB-porter: 1 x USB 3.0 og 1 x USB 2.0 Webkamera:
TrueVision HD Kortleser:
SD/MMC Trådløst nett:
802.11a/b/g/n Kablet nett:
Gigabit Annet: Bluetooth, Widi, Beats Audio med 4 høyttalere, bakbelyst tastatur, leveres med Adobe Photoshop Elements og Adobe Premiere Elements versjon 10.
OS:
Windows® 7 Home Premium 64 Størrelse: 316 x 14,5 x 224 mm Vekt: 1,39 kg Ca pris:
8490 kroner
Maskinen er godt oppdatert på utstyrsfronten, men det mest oppsiktsvekkende er den imidlertid den oppgitte tykkelsen på beskjedne 1,45 cm. Nå viser våre målinger at den korrekte tykkelsen - på det tykkeste - er rundt 1,7 cm, men fortsatt er det snakk om en meget slank PC, om ikke fullt så oppsiktsvekkende lenger:
Vi gir også en pluss for foto- og videoredigeringsprogrammene fra Adobe som følger med - uten begrensninger.
Disse er blant de desidert beste på markedet innenfor sine områder:
Materialvalget i PC-en har vi også meget stor sans for.
Lokket er dekket av et lag lys, børstet aluminium, som ikke viser fingeravtrykk overhodet:
Det samme materialet går igjen på innsiden:
Alle tilkoblingene sitter på sidene, og vi merker oss at både nettverk- og HDMI-utganger er i full størrelse.
Det er ikke alle Ultrabooks som kan skryte av:
Det vi derimot ikke er så begeistret for, er strømpluggen, som stikker hele fem centimeter rett ut på siden, noe som gjør den svært utsatt for utilsiktet belastning - med fare for tilhørende kontaktbrudd.
Her hadde vi likt en 90-graders knekk:
Tastaturet er romslig og godt, og avgir nesten ikke lyd i det hele tatt under skriving.
Veldig behagelig!
Det har også baklys som kan skrus av og på via F5-tasten:
Fin lyd
Over tastaturet sitter det to høyttalere, og på sidene sitter det også to høyttale - totalt fire høyttalere, altså.
Og lyden fra Beats Audio-systemet er bra, vesentlig bedre enn hva tilfellet er på Ultrabookene fra HPs Envy-serie som vi har testet tidligere.
Med litt mer bass hadde vi gitt toppscore.
Under tastaturet sitter en trykkfølsom og multiberøringsfølsom pekeplate med integrert venstre/høyre-klikking.
Den er akkurat passe følsom.
Knappene avgir litt lyd, men aldri plagsomt.
Skjermen er passe lyssterk og har et blankt kontrastbelegg.
Belegget gir dessverre mye gjenskinn, og innsynsvinklene er ikke så bra som på de nye high end-modellene fra blant andre Asus og Samsung.
Oppløsningen er også ordinære 1366 x 768 piksler.
Rask maskin
Oppstart fra helt avskrudd til PC-en er klar for bruk, er knappe 20 sekunder.
Det er temmelig normalt for en SSD-basert Ultrabook, men vi har sett raskere.
Men sett i forhold til modeller med harddisk, er det selvfølgelig svært raskt.
Vekking fra dvaletilstand tar aldri mer enn et par sekunder.
Og som diagrammet under viser, er det ikke tvil om at HP har benyttet en SSD som virkelig leverer - både på lesing og skriving.
Merk:
Acer scorer veldig bra her på grunn av at de benytter to SSD-er i RAID-oppsett:
Lese- og skrivehastighet i MB pr sekund, SSD
Windows innebygde opplevelsesindeks gir oss følgende indikasjon på ytelsen, og her går skalaen fra 1,0 (tregest) til 7,9 (raskest):
Prosessor: 6,1 Minne: 5,9 Grafikk:
5,9 Spillgrafikk 6,4 Primær harddisk: 7,9
I diagrammene under har vi sammenlignet prosessor- og grafikkytelsen med andre ultrabooks vi har testet i det siste, basert på målinger foretatt med Passmark PerformanceTest 7.0.
Her er Spectre XT helt på linje med andre maskiner med samme prosessor:
Totalt sett er dette en Ultrabook som kan skilte med god ytelse over hele fjøla.
De aller fleste oppgaver vil løses kjapt og greit, hvis man ser bort fra spill av den mer avanserte sorten.
Den er i stand til å håndtere en del nyere spill, men du må forvente å gå ned på oppløsning og detaljrikdom.
Relativt stillegående, god batteritid
Merk også at maskinen også er stillegående i lange perioder, men vifta kan plutselig starte - uten at maskinen belastes i særlig grad.
Merk imidlertid at HP gjør et nummer av at maskinen holder seg kjølig nær sagt uansett, noe som også er vår erfaring.
Sånn sett er det egentlig godt gjort at ikke vifta starter oftere.
Batteritiden er blant de beste vi har sett på Ultrabooks.
Vi målte 8,5 timer med minimal belastning, med standard innstillinger.
Med kontinuerlig videoavspilling av 720P-video gjennom Windows Media Player, holdt batteriet ut i 4,5 timer.
Det vil si at du kan forvente 6-7 timer med variert.
lett bruk, noe vi må si er meget bra.
Her har vi sammenlignet batteritiden mot andre Ultrabooks i high end-segmentet:
Konklusjon
HP har skapt en meget solid, lekker og kraftig Ultrabook med Spectre XT.
Den holder mål på de aller fleste punkter.
Vi setter et lite spørsmålstegn ved skjermen, vi begynner nå å se toppmodeller med IPS-panel og høyere oppløsning fra konkurrenter som Asus og Samsung.
Utover det er dette absolutt en fin maskin som fortjener en femmer på terningen.
HP Spectre XT 13-2000eo
| 1
|
202155
|
Canon Pixma iP6700D
TEST:
Denne skriveren spyr ut fotoutskrifter langt raskere enn konkurrentene, men går det ut over kvaliteten?
Pixma-serien gjorde sitt inntog for drøye to år siden, og siden den gang har Canon sluppet opptil flere av dem hvert år.
I år er det modellen iP6700D som er den dyreste av dem, selv om andre skrivere i serien har enda raskere fotoutskrifter.
LES OGSÅ:
Om designet på de nye skriverne er et skritt frem eller tilbake er det mye debatt om.
Vår subjektive mening er at Pixma-skriverne var penest det første året de kom, der iP5000, med sin pianolakkfinish og helt firkantede design ble et blikkfang på mang et hjemmekontor i 2004.
Men - selvsagt er smaken som baken, og bildet under viser i hvert fall hvordan iP6700D ser ut.
Legg merke til at den ikke er flat oppå, så det er ikke mulig å ha noe stående på skriveren.
LCD-skjermen er den største av de vi har testet i denne omgangen og måler 3.5" i diameter.
Den er ikke trykkfølsom som den på HP Photosmart D7360, og navigasjonen gjøres via piltaster og OK-knapp rett foran skjermen.
Det finnes også en del andre knapper, både menyknapp, knapp for bytting av papirmagasin, oppsett, zoom og start-/stoppknapp for direkteutskrifter fra minnekort.
Når skriveren ikke blir brukt på noen minutter, går den over i strømsparemodus ved at skjermen blir sort.
Brukervennligheten er god, og det er ingen problem knyttet til å skrive ut bilder direkte fra minnekort, annet enn at vi legger merke til litt mismatch mellom begreper på skjermen og begreper/ikoner på skriveren.
(F.eks. at skriveren instruerer deg om å trykke på "settings"-knappen, mens det egentlig er en knapp merket med et ikon.)
Minnekortleseren finner vi bak et lokk på høyre side, og den har to porter der den ene er multifunksjonell.
Den støtter de fleste kjente formater (CF/II, SD, MemoryStick (Pro), SmartMedia), men ikke xD, som blant annet kameraer fra Fujifilm og Olympus benytter seg av.
Skjult papirmagasin
I bunnen finnes et eget papirmagasin som kan trekkes ut, der det er plass til både 10x15, A4 og andre formater.
Det er dog bare plass til ett format av gangen.
Ikke at det er noe stort problem - skriveren lar deg også mate ark i bakkant, men da kan du ikke sette skriveren helt inntil veggen.
CD-trykking løses på samme måte som Epson-skriveren - en egen enhet du legger CD-en på som du setter inn i fronten av skriveren.
Da trenger du også egen programvare, men dette følger med.
Ellers følger det med Easy Photo Print-programvare som lar deg velge bilder til utskrift og velge hva slags format du vil skrive ut i, i tillegg til at du får muligheten til å rotere, beskjære, fjerne røde øyne, foreta justering av skarphet etc.
Programvaren har dog ikke noe funksjonalitet i forbindelse med katalogisering, og mangler også avanserte utskriftsmuligheter som for eksempel utskrifter i flere størrelser på samme ark.
I tillegg til utskrifter direkte på CD-plate er Canon-skriveren den eneste som byr på duplex-utskrifter, dvs. at den kan skrive på begge sidene av arket.
Skriveren veier 7,5kg og har vitale mål på 43x30,5x18,5cm.
Maksimal oppløsning er 9600x2400dpi og dråpestørrelsen er én pikoliter; det desidert minste i dette selskapet.
Canon har også dyser som spytter ut både to og fem pikoliter for å sikre høy hastighet ved større uniforme flater.
De små blekkdråpene er nesten umulige å få øye på ved fotoutskrifter, mens dråpene fra de andre skriverne så vidt kan skimtes når du studerer nøye.
Uansett - det nok svært få som sitter og ser på bilder på den måten, så en veldig stor gevinst er det ikke.
Blekkpatronene er det seks av i tallet, og litt fancy er det at de er lyst opp av et rødt lys når du skal skifte dem.
For seks patroner må du ut med 750,-, og med volum på 78ml, blir det 9615,- pr liter; omtrent halv pris av HPs blekk.
Merk allikevel at Canon renser dysene oftere, og da forsvinner det en del blekk.
Avhengig av ditt bruksmønster vil derfor blekkprisene variere - skriver du ut et par sider en gang i blant vil dyserensingen hos Canon bruke ganske mye blekk, mens du vil komme billigere ut av det hvis du heller skriver ut mange sider på en gang.
Råskinn på foto
I forhold til de andre skriverne i denne testen, er Canon Pixma iP6700D et råskinn når det gjelder fotoutskrift, og med tanke på at denne ikke er i nærheten av å være den raskeste Pixma-skriveren i så måte, er det bare å ta av seg hatten for Canon.
På 10x15-utskriftene våre var den i snitt over dobbelt så rask som de andre skriverne, og på A4 var det like før den gjentok prestasjonen.
Er du en travel person som skriver ut mye bilder, er Canon i særklasse.
På tekst og tekst/bilde er ikke skriveren like rask.
Den er litt raskere enn Epson, men vesentlig tregere enn skriveren fra HP.
Selv om følgende graf tilsier at Canon-skriveren er den tregeste av de tre, er det en sannhet med modifikasjoner - kvalitetsmessig er Canon-utskriften nemlig langt foran Epson-utskriften.
Rask utskrift, men svakere detaljnivå
Utskriftene fra Canon holder høy kvalitet, og på sort/hvitt gav iP6700D den klart mest nøytrale gråfargen.
Vi legger allikevel merke til et litt dårligere detaljnivå på Canon-skriveren enn de to andre.
Det går riktignok ikke an å se blekkdråpene (noe som så vidt avsløres på de andre skriverne), men skarpheten er også noe svakere på Canon-utskriftene enn den er på de andre.
Oppdatert:
Selv om arkene vi fikk fra Canon ikke er deres dyreste, har vi undersøkt kvaliteten på Photo Paper Plus mot Photo Paper Pro, og forskjellene er minimale til tross for at sistnevnte er 63% dyrere.
På den annen side hevdes det fra Canons side at Photo Paper Pro vil holde på fargene lenger enn Photo Paper Plus.
Se utsnitt under:
For store utgaver av bildene, scannet med 300dpi:
Uansett - litt uskarphet er noe en først og fremst legger merke til når en sitter med flere testeksemplarer ved siden av hverandre, og det er ingen tvil om at utskriftskvaliteten er god nok til hjemmebruk.
Canon ser også ut til å ha de mest livlige fargene på testutskriftene av fargekart, selv om blåfargen har en tendens til å bevege seg mot lilla/rødt.
Tekst og tekst/bilde-kvaliteten er også meget god hos Canon, med det mørkeste sortnivået av de tre; noe som også gjelder på flere av fotoutskriftene.
Konklusjon
Skriveren fra Canon er et råskinn når det gjelder å skrive ut foto, selv om lillebroren, iP5300 faktisk er over dobbelt så rask på det punktet.
Utskriftene holder høy kvalitet, men detaljnivået kunne ha vært bedre - en trade-off mot den raske ytelsen?
Forskjellene er imidlertid såpass små at ytelsen må kunne sies å rettferdiggjøre litt svakere bildekvalitet, og på sort/hvitt-utskrifter er det dessuten skriveren fra Canon som best klarer å fremstille gråtonene nøytralt.
Pixma iP6700D har også flest funksjoner av de testede skriverene, med tosidig utskrift, utskrift direkte på CD-plater og den største LCD-skjermen.
I tillegg har den to arkmatere; både på baksiden og via et magasin som mates inn i bunnen av skriveren.
Medfølgende programvare er også god.
Er du av dem som skriver ut veldig mye bilder på hjemmebane vil du bli svært fornøyd med iP6700Ds raske fotoutskrifter som holder høy kvalitet, men ta i så fall også en titt på Pixma iP5300, som skriver dem ut dobbelt så fort.
| 1
|
202156
|
TDK 16XDVD
TDK er svært kjent for plater og andre lagringsmedia, men DVD-brennerne er ikke like utbredt.
Vi har testet toppmodellen som skal klare 16X i begge formater.
Det dukker opp nye 16X DVD-brennere hvar uke, kan det virke som.
Det som derimot ikke har dukket opp er plater som lar seg brenne med 16X hastighet.
Derfor må vi ta til takke med plater som er spesifisert til 8X eller 12X, for både DVD+R og -R-formatene.
LES OGSÅ:
Når en ny brenner i tillegg støtter 4X brenning av DVD+R DL (Dual Layer) og det bare finnes 2.4X plater, blir det vanskelig å være helt skråsikker på hvor skoen eventuelt trykker.
Den endelige dommen over 16X DVD-brennere vil derfor måtte komme litt senere i sesongen, men i mellomtiden er det interessant å teste hvordan brenneren takler det som er tilgjengelig av plater.
Installasjon
Brenneren var uten nykker ved installasjonen, og dukket opp som Master i Ultra DMA modus.
Vi testet retail-versjonen, hvor brenneren leveres med monteringsmateriell, kabel og programvaren Nero Express 6.
Vårt testeksemplar var utstyrt med svart front, i blank plast.
Den så svært stilig ut i vår svarte Shuttle Reflexion...
Ytelse
Vi fikk anledning til å teste med 8X TDK plater av begge formater, i tillegg til Verbatim 8X og 12X.
Det viste seg at +R plater fra Verbatim bare ble akseptert som 8X, mens TDKs egne 8X ble godkjent for brenning i 12X.
På DVD-R var rollene byttet om.
Der var det Verbatims 8X plater som ville brennes på 12X, mens TDK-platene bare ble godkjent til 8X.
Dette gjorde at den raskeste brenningen av DVD+R var med TDKs egne plater, med 4:15 på 2 GB og 6:30 på 4 GB.
Med Verbatim var tidene henholdsvis 5:56 og 9:17.
DVD-R ble brent raskest på Verbatim, med 4:58 på 2 GB og 6:46 på 4 GB.
Overskriving av 2 GB DVD+RW gikk på 6:40
Brenning av CD gikk unna på 3:17 med Verbatim 52X plater godkjent som 32X.
Ripping av musikkCD på 3:55.
Her lå det an til bedre tid, men på de siste to sporene sank hastigheten fra over 32X helt ned til 11-12X.
Dual Layer går langt tregere enn vanlig brenning, men her tar TDK solid innersving på sine konkurrenter!
Den brenner 2.4X plater med 4X, og det vil si 26:18 på 2 x 4000 MB.
Til sammenligning brukte Samsung 43:12 og BenQ 45:42 på de samme dataene.
Vi snakker altså om utklassing ved Dual Layer.
Konklusjon
TDK har laget en svært lovende brenner, som er blant de raskeste og mest fleksible.
TDK selges av bl.a. Telehuset, men prisen var ikke klar i skrivende stund.
Vi tipper 1250 kroner inntil videre...
| 1
|
202157
|
Velociraptor - drapsdisken
Den tar rotta på alle andre, men hvor lenge er den gangbar?
Harddisker er på vei mot historiens skraphaug, der finner vi allerede kassetter, disketter, båndstasjoner og brennbare optiske plater.
Noen ligger allerede langt nede i haugen, andre har så vidt begynt å finne plass i utkanten.
Men det er bare spørsmål om tid.
Det som kommer til å overta er flashdisker - SSD.
Priser og kapasitet har allerede falt betraktelig og vi nærmer oss smertegrensen selv for vanlige forbrukere.
Mellom framtid og nåtid befinner seg som kjent mellomtiden, og det er der vi stort sett befinner oss.
Så hva skal vi bruke til rask datalagring i mellomtiden?
Hva er flaskehalsen?
I dag er det ikke mye av det gjennomsnittsbrukeren gjør som krever spesielt høy ytelse av harddisken.
Det er først og fremst selve systemet som trenger rask tilgang ved skriving og lesing av vekslefilen.
Ellers er det ved indeksering at disken får kjørt seg.
En bruker trenger diskytelse når det skal kopieres mange og store filer.
Da snakker vi om bilder, spesielt i RAW-format, video og musikk.
Annen hverdagslig filkopiering tar uansett så kort tid at det egentlig ikke er noe tema.
Selv ved videoredigering er det ikke hastigheten på disken som gjør at det tar lang tid, det er prosesseringen av videodataene som er flaskehalsen her.
Lydopptak og avspilling på mange samtidige spor på hver sin fil krever litt mer av harddisken.
Men på en moderne disk er det fint kapasitet til over hundre samtidige lydspor.
Jobber du med flere spor enn dette er du enten fryktelig amatør eller svært proff.
Uansett havner du utenfor allfarvei og trenger spesialløsninger.
VelociRaptor - hva presterer den?
Western Digital er alene om å tilby noe raskere enn standarddisker som roterer med 7200 RPM.
Raptor-serien har hele tiden kjørt med 10 000 omdreininger, men tettheten på platene har utviklet seg veldig, i likhet med alle andre disker.
Hastigheten blir dermed langt høyere.
Det samme har det mekaniske, dagens VelociRaptor er svært stillegående, vibrerer minimalt og blir knapt håndvarm.
VelociRaptor ble lansert i april 2008 så det er ikke noen fersking vi har med å gjøre.
Om det var noen barnesykdommer - vi har ikke hørt om noen - så er det stadiet passert nå.
Disken er egentlig en 2,5-tommer, men den er montert i en kjøleribbe/cassis tilpasset 3,5-tommers standardformat.
Den lille diameteren gjør at aksesstiden blir kortere, denne løsningen er også i bruk i store lagringssystemer med andre enda raskere disktyper.
Kapasiteten er 300 GB etter produsentmål, eller 279 GB ferdig NTFS-formatert i Windows.
Tilkoblingen er SATA 3.0
Testingen viste at den er overlegent raskest av alle harddisker vi noen gang har testet.
For sammenligningens skyld har vi tatt med alle forgjengerne i grafen, det er en interessant utvikling hvor det siste spranget er det største.
I HD Tach ser vi en gjennomsnitts skrive/leseytelse for hele kapasiteten på rundt 104 MB/sek, det er ingen grunn til å klage over det.
Konklusjon
VelociRaptor er lynrask til harddisk å være, selv om den nok blir slått av de raskeste SSD-enhetene på lesing og aksess.
På skriving er VelociRaptor fremdeles konkurransedyktig.
Også er den fremdeles langt billigere.
| 1
|
202160
|
Testet:BMW M3 og M4
Nye M3 og M4 har skapt mye debatt.
Men er det grunn til panikk?
BMW M3 har gledet tusener siden den første E30 i 1986.
Den råtøffe muskelbunten ble en legende etter sine utallige triumfer på racerbanen.
Den herjet i alt som var av standardbilmesterskaper, og vant til og med et WRC-løp (Korsika 1987).
Slik har suksessen til M3 fortsatt, med gode ytelser og en voldsom seiersrekke i racing.
E36 var i produksjon fra 1992-1999, fulgt av nydelige E46 (2000-2006), og V8-monsteret E90/E92/E93 (2007-2013).
Nå er femte generasjon M3 klar, med internkodene F80 og F82.
F80 er heter M3 og har fire dører, mens F82 heter M4 og har to dører.
Forskjellene kommer vi selvsagt nærmere inn på her.
The sound of silence
Den store snakkisen, uansett om du velger M3 eller M4, er lyden.
Eller mangelen på lyd…
For enkelte beinharde M-fans liker ikke det de (ikke) hører.
Dette skyldes to ting.
For det første har M3 fått turbo (to turboer faktisk) for første gang i historien, og det er aldri noen vinner rent lydmessig.
For det andre har man for første gang i M3 sin historie gått NED både i kubikk, men også i antallet sylindre.
Forrige M3 hadde nemlig en 4,4-liters V8, mens nykommeren har fått en 3-liters rekkesekser.
Ikke uventet er forumtrollenes hylekor i harnisk…
De som gidder å sette seg litt inn i ting, vet at fremtiden betyr mindre turbomatede motorer.
Med en 10 kg lettere motor (og en 80 kg lettere bil totalt) er nye M3 nesten 20 prosent mer drivstoffgjerrig enn forgjengeren.
De to turboene opererer med 1.25 bar, og sørger for at motoren har mer effekt enn den gamle, nemlig 430 hk.
Men det som øker mest er momentet, nå er det nemlig hele 550 Nm, og det helt fra 1850 opp til 5500 omdreininger.
Sånt blir det ytelser av, og nye M3 går fra 0-100 på 4,1 sekunder med 7-trinns DKG-kasse.
Men det beste er hvor øyeblikkelig kreftene er.
Før måtte man alltid jage høye turtall i M3 for å hente ut den optimale effektkurven, nå kjenner man turboene jobbe fra 1500 omdreininger.
Altså mer moment på lave turtall, mer øyeblikkelig skyv.
Da lever jeg fint uten å kunne nå 8250 omdreininger som forrige M3 kunne.
Dessuten er ikke lyden så dårlig som folk skal ha det til.
På lave turtall er den litt lastebilaktig, men på høye turtall er den svært så sint.
Litt lydtuning må til for at det skal høres tøft ut i kupeen, men det driver jo alle med nå til dags, så det er vel ingen vits i å klage over det.
Mye hentet fra M5 Girkassen er lynrask og øyeblikkelig, og er den samme syvtrinns dobbel-clutch kassen som vi kjenner fra M5.
Det finnes også en manuell kasse (hentet fra 1-serie M).
Biler med denne kassen veier 40 kg mindre, men er 0,2 sekunder tregere fra 0 til 100.
BMW sier at de ikke regner med å selge mange biler med manuell kasse, men den fins for de som vil ha den.
Bak finner vi en M differensial, hvor låsing er elektronisk kontrollert som på M5.
Det betyr at den kan være alt fra en åpen diff til 100 prosent låst, for den som ønsker vill herjing.
Alt etter hva du har trykket inn av knapper, og hvordan du kjører, så vil diffen enten hjelpe deg til å opprettholde maksimum grep gjennom svingen, eller så vil den hjelpe deg til seriøs sladding.
Mellomakselen er nå i en del og av karbonfiber, og reduserer den roterende massen gjennom å være 5 kg lettere enn før.
Dens økte stivhet bidrar også til bedre akselerasjon.
Elektrisk styrefølelse
Styrefølelse er noe BMW kan, og M3 skuffer heller ikke her.
Det til tross for at bilen nå har et elektromekanisk styreoppsett, kontra hydraulisk-assistert tidligere.
Det nye systemet justerer automatisk balanse, intensitet, hvor hardt du fysisk jobber med styringen, presisjonen og selve flyten på rattutslagene.
Det høres fryktelig sjelløst ut, men fungerer fabelaktig.
Du kan også justere hvor mye assistanse du ønsker, gjennom å skifte fra komfort-modus til Sport Plus.
Det som teller er uansett hva slags tilbakemeldinger du får fra chassiset, og der er det rett og slett ingenting å klage over.
Du kjenner og føler hva bilen foretar seg, og rattet har akkurat den rette motstanden alt etter hvilke svinger og hvilke manøvrer du prøver deg på.
Personlig synes jeg BMW har for mye justeringer av ymse sort, og det gjelder også her.
Til venstre for girspaken er det noen knapper, og de justerer gassrespons, hardhet på dempere og hva slags motstand du ønsker deg i rattet.
Alt dette gjøres gjennom de tre modusene: Comfort, Sport og SportPlus.
Men det stopper ikke der.
Du kan lagre dine to favorittkombinasjoner på de to knappene merket M1 og M2 på rattet.
Har du valgt dobbel-clutch kassen kan du også justere girskiftene.
For mange ville det nok holdt med kun et sportslig oppsett uten noen form for knapper og justeringer.
De fleste som kjøper vil nok kun ha en sportslig bil med masse kjøreglede.
Verre er det ikke.
Men det er verre.
For verden i dag er ikke sånn.
Mens E30 M3 ble kjøpt av entusiaster som kun ville ha sport, er dagens kunder litt mere sofistikerte.
De vil kunne ta sin bil med på Ringen og kjøre fort der, men så vil de også kjøre litt mer komfortabelt hjem, uten å bli ristet til døde av fjæringen, eller få hørselsplager på grunn av at girkassen aldri skifter opp.
Og det skal sies:
Nye M3 skiller stort fra sine mest humane settinger til de mest sportslige.
Således kan man godt si at bilen egner seg for alt fra banebruk, til hverdagskjøring, langkjøring, køkjøring og småturer til butikken.
M3 fikser alt.
Uten problemer.
M3 eller M4?
Kundens valg består nå i å velge mellom fire eller to dører, altså M3 eller M4.
Som mange har sikkert fått med seg har BMW innført et nytt nummereringssystem, slik at M4 er todørsversjonen av M3, mens M6 er todørsversjonen av M5.
Så hva skal man velge?
Rent økonomisk kan man jo tenke på at M3 koster 40 000 kroner mindre enn M4, samtidig som den har to dører mer, har 35 liter mer bagasjeplass og ser tøffere ut (her må det nevnes at mindre motor gjør M3 rundt 300 000 kr billigere enn en Mercedes-Benz C63 AMG i Norge).
Til gjengjeld er M4 7 mm smalere, har et 1,5 kg lettere karbontak (takket være mindre lydisolering) og har et bagasjelokk av karbon.
Til sammen gjør det M4 23 kg lettere, og M4 er også stivere satt opp på støtdemperfronten.
Men til gjengjeld genererer M4 mindre marktrykk enn M3.
Så valget er ikke lett.
Høyest mulig klasse
Når det gjelder det sportslige holder selvsagt alt høyest mulig klasse.
Bremsene er førsteklasses (karbonkjeramiske bremser er ekstrautstyr) både hva angår stopplengde og følelse.
Dekkene (Michelin Pilot Super Sport på testbilene) gir fantastisk grep, i hvert fall på tørt føre.
Så har du som tidligere nevnt girkasse og styrefølelse, begge deler helt førsteklasses (manuell girkasse ble det ikke anledning til å prøve).
Chassiset er stivt oppsatt, men det er helt riktig til denne bilen (Jeg synes faktisk M4 er hakket mer underholdende på banen, takket være sitt ørlite mer sportslige oppsett, men forskjellen er minimal).
I tillegg er den nye motoren et mesterverk, og er både sterkere og langt mer fleksibel enn den gamle.
Kort oppsummert er nye F80 M3 og F82 M4 bedre på alle punkter enn gamle E80 M3.
Bortsett fra en ting.
Lyden.
En rekkesekser kan aldri høres like bra ut som en V8.
Men vet du hva?
Jeg bryr meg ikke.
Så lenge bilen er underholdende å kjøre, så lever jeg fint med en turbomatet rekkesekser med litt kjipere lyd.
| 1
|
202162
|
Multicom Compal IFL90+
Den nye Centrino-plattformen gir oss en ny generasjon bærbare, og vi har latt oss imponere av Compal IFL90+ - arvtageren til den populære HEL80 - som nå er i handelen.
Denne PCen har vi hatt på testbenken to ganger - en gang i en slags beta-utgave, den andre gangen (altså nå) i fiks ferdig stand.
LES OGSÅ:
En del av denne testen er resirkulert - det eksterne utseendet og byggekvaliteten er den samme - med unntak av skjermen.
Inni er det også noen forandringer, men det tar vi for oss senere i testen.
Den taiwanske PC-produsenten Compal er interessant nok en av verdens største, men samtidig også nokså ukjente da de hovedsaklig lager deler for andre merker (som for eksempel Dell).
Compal selger dog også et slags halvfabrikat, som er maskiner som bygges ferdig i mer hjemlige butikker.
Dersom du har fulgt med vil du kanskje huske HEL80, en modell som blant annet har blitt solgt av både PS Data og Multicom.
I forbindelse med den o'store overgangen til Santa Rosa har Compal stablet en ny modell på beina, da selvfølgelig bygd på den nye Centrino-plattformen.
IFL90+ kommer i sort plast og er designmessig nokså ukomplisert.
Som det nå enn gjerne er med nyere bærbare har du et visst valg når du bestiller PCen - la lommeboka og behovene bestemme hvor god PC du ønsker.
Prisen starter på rett under den magiske grensen på 10.000 kroner (uten operativsystem), og derfra går det fort oppover dersom du vil ha det aller beste.
Spesifikasjoner:
Intel Core 2 Duo fra 1,8 til 2,4 GHz 15,4" skjerm på 1280 x 800 (glare) eller 1680 x 1050 (matt) punkter Fra 1 til 4 GB DDR2-minne 100 - 250 GB harddisk nVidia GeForce 8600M GT (512 MB minne) WLAN (a/b/g/n), gigabit LAN + modem 4 x USB, FireWire 1 ExpressCard/54 kortplass Kortleser for SD, MMC, MS VGA og S-Video ut, lyd inn, analog/digital lyd ut Blåtann og TV-tuner kan velges 6- eller 9-cellers batteri Fingeravtrykksleser, 2.0 Mp webkamera og integrert mikrofon Dimensjoner (B/D/H): 36,6 x 26,9 x 4,4 cm Vekt ca 3,0 kilo
Prisen på toppmodellen med 2,4 GHz Core 2 Duo, 4 GB RAM og 250 GB harddisk ligger på drøye 16.000 kronasjer - slett ikke avskrekkende.
En omtrent likt spesifisert MacBook Pro ville tross alt koste deg over 10.000(!) kroner mer.
(RAM står forøvrig for mesteparten her - det å gå fra 2 til 4 GB koster omtrent 1.500 på IFL90+ hos Multicom, mens Apple vil ha 6.000 for å gjøre det samme på en MacBook... vi forestiller oss at dette kan gjøres billigere ved å oppgradere selv.)
Vårt første testeksemplar (beta-utgaven) hadde en Core 2 Duo på 2,2 GHz (T7500), 2 GB RAM og vanlig harddisk.
Verstingen vi har sittet med de siste dagene er en Core 2 Duo T7700 (2,4 GHz), 2 GB RAM og 250 GB harddisk pluss Intel Turbo Memory.
Vi har testet dette litt i denne artikkelen.
Vårt nye eksemplar har en større skjerm (fremdeles på 15,4 tommer, men altså høyere oppløsning) enn den vi så på sist.
Den "nye" skjermen har ikke det blanke kontrastbelegget, men dette imponerte oss uansett ikke på beta-utgaven - dens bilde virket litt blasst og utvasket.
Matte skjermer har selvfølgelig også sine begrensninger på akkurat det med fargegjengivelse og kontrast, men vi er egentlig mer fornøyd med denne nye skjermen.
Den er relativt lyssterk, innsynsvinkelen er bedre og oppløsningen på 1680 x 1050 punkter gir en stor og arbeidsflate - i det minste dersom du ikke har dårlig syn.
Alt i alt er dette en fin oppgradering fra det "gamle" displayet på 1280 x 800 punkter.
Konstruksjon
Lokkets bakside er i sort lakk som glitrer svakt i godt lys.
Ikke så blankt som på mange "pianolakk"-modeller vi har vært borti, og du slipper på grunn av det også litt av problematikken med fingeravtrykk.
Resten av datamaskinen er i matt plast.
Selve maskinen virker solid nok, og lokket er godt henglset og passe stivt.
Vi kunne dog ønsket oss litt mer stivhet i selve chassiset - her gir den etter litt for fort for vår smak, men i praksis trenger dette ikke være noe problem.
Tastaturet har litt svikt men er behagelig å skrive på, og utmerker seg heller ikke som spesielt støyende så lenge du ikke hamrer løs på tastene.
Layouten kunne vært bedre - det at Fn-tasten ikke burde stå til venstre for Ctrl har vi nå gjentatt til det kjedsommelige.
Av/på-knapp og noen snarveier finner vi over tastaturet.
Til venstre for tastaturet har vi to knapper.
En er for å gi strøm til USB-portene dine når maskinen er avslått, for eksempel til opplading av MP3-spilleren din.
Den andre knappen er visstnok til en eller annen form for smart eller rask lading, men vi kan ikke si vi fikk noen synlig reaksjon når vi trykket på den.
IFL90+s touchpad er god, følsom og i likhet med skjermen i bredformat.
Den har ikke dedikerte skrollefelt men kan settes til å skrolle både vertikalt og horisontalt.
De to knappene under touchpaden er ikke av de største vi har vært borti, men er så avgjort av de mer responsive.
Tilkoblingsmuligheter
Datamaskinens kontakter er plassert på sidene, mens vi i fronten finner høyttalere og en liten bryter som skrur av og på blåtann og trådløst nett.
Bak finner vi batteriet, plass til kensingtonlås og utblåsing av varmluft.
På venstre side har vi VGA og S-Video ut, GB LAN, modem, 2 USB-porter, FireWire, ExpressCard-slot, minnekortleser og lyd inn/ut.
Høyre side har plass til det optiske drevet, 2 x USB, antenne/S-Video inn (ekstrautstyr) og inntak for strøm helt bakerst.
Ytelse og batterilevetid
Multicom Compal IFL90+ er ikke den første Santa Rosa-maskinen vi tester, vi var nemlig tidlig ute med TravelMate 6292 fra Acer.
Denne 12,1-tommeren imponerte med god ytelse, og da vårt eksemplar av den nye Compal-modellen kunne skilte med samme prosessor hadde vi også høye forventninger her.
Nytt for oss er derimot grafikkortet som sitter i IFL90+.
GeForce 8600M GT (finnes også i en noe dåligere GS-utgave) fra nVidia er det første grafikkortet for bærbare med støtte for Direct3D 10 (DirectX 10), og vi var naturligvis spent på om grafikkytelsen stod i stil til resten av PCen.
Som sammenligningsgrunnlag bruker vi den nevnte Acer TravelMate 6292, og i tillegg sammenligner vi med Dell XPS M1710.
Sistnevnte er en rå 17-tommers bærbar vi testet for nokså nøyaktig ett år siden, med en prislapp som da lå på 27.000 kroner.
Hvordan vil IFL90+, med pris pålydende mindre enn halve det beløpet, klare seg når vi ser på ren styrke?
NB!
Merk at det er ytelsen til beta-utgaven som er oppgitt her.
Den nye testmaskinen gjorde det litt bedre på prosessorsiden av naturlige grunner, ellers var det nokså likt.
Harddiskytelsen var forresten også litt bedre - og det hadde nok med turbominnet å gjøre.
Ytelse i PCMark05:
Høyere poengsum er bedre.
Intels nye Centrino-plattform fortsetter å imponere.
Totalt ligger Dells råskinn foran, men det ser vi hovedsaklig skyldes dennes grafikkort, som var kongen på haugen for bærbare for et år siden.
Når vi først er inne på grafikk ser vi at Aceren ligger langt bak, men så har også denne kun en integrert grafikkløsning.
Driverne var også umodne da vi hadde den inne til test.
Totalt sett ser vi at IFL90+ har jevnt over meget god ytelse.
Batterilevetid i minutter - kontinuerlig drift.
IFL90+ har et stort batteri på 9 celler som stikker ut bak - ikke noe vi er så veldig glad i, men noe vi vet mange gladelig aksepterer for å få god batterilevetid.
I vår vante test gjør denne datamaskinen en meget god figur ved å holde i hele fire timer, noe som må sies å være imponerende med tanke på ytelsen til både prosessor og grafikkløsning.
Når det gjelder viftestøy er denne til stede under hard jobbing, og virker nesten litt nervøs der den dynamisk følger belastningen på grafikk og prosessor.
Men den spinner altså fort ned, og når maskinen ikke er opptatt med noe krevende er det hovedsaklig suset fra harddisken du hører.
Vifta spinner riktignok litt opp av og til selv når den er uvirksom, men viftestøyen er meget svak,.
Du må i praksis være i et stille rom for at det kan klassifiseres som noe problem.
Vi er kort sagt fornøyd med støynivået.
Turbominne!
For den nette sum av ca. 300 kroner kan du få maskinen levert med 1 GB "Intel Turbo Memory", altså en liten ekstra brikke med flashminne som settes inn i datamaskinen.
I følge Intel skal dette turbominnet hjelpe for både batterilevetid og ytelse.
Vi har altså gjort noen små tester på denne nye teknologien, og det kan du lese om her.
I artikkelen kan du også lese litt om teknologien bak.
Vurdering og konklusjon
Etter denne testen av Multicom Compal IFL90+ sitter vi igjen med et inntrykk av en godt utstyrt og fleksibel bærbar 15,4-tommer med få svake punkter.
Når også skjermen er byttet ut fra den som fulgte med beta-utgaven er vi egentlig godt fornøyd.
Javel, det finnes ting å trekke for.
Tastaturlayouten er diskutabel og statuslysene i front av maskinen er for sterke dersom du for eksempel skal se film i et mørkt rom.
Vi fikk heller ikke hurtigladingen til å virke, eller i det minste sa den ikke fra om at den virket...
Dette er likevel småplukk som i stor grad oppveies av den relativt lave prisen på denne potensielle råtassen.
Når det gjelder pris og ytelse er det ingen tvil om at prisene vil fortsette å synke i takt med at maskinene blir bedre.
Som noen av dere sikkert husker er det ikke mange dagene siden Dell slapp sine nye modeller, og akkurat de nye fargeglade Inspiron-modellene (1520 og 1521) vil ligge i direkte konkurranse med IFL90+.
Markedet er stort i dette segmentet, og vi kan ikke annet enn å vente oss flere konkurrerende maskiner her.
Men det skal en del til for å gjøre det så veldig mye bedre enn IFL90+, som fortjener en god femmer på vår terning!
En liste over maskiner vi har testet i det siste finner du her!
| 1
|
202165
|
TEST:Komfort og eleganse i Volvo S80
Med liten dieselmotor konkurrerer Volvo S80 vel så mye med Volkswagen Passat og Ford Mondeo som BMW 5-serie og Audi A6.
Nesten alle Volvos biler fås som Drive-utgaver med fokus på ekstra lavt forbruk.
Bonusen er at prisen ofte blir lavere i samme slengen.
Dette gjelder også Volvo S80.
Takket være en liten 1,6-liters dieselmotor blir den store sedanen både gjerrig og forholdsvis rimelig.
Forbruk og CO2-utslipp ligger på henholdsvis 0,45 liter og 119 gram, hvilket er imponerende for en så stor bil som dette.
At prisen starter så lavt som på 343.000 kroner er nok kanskje vel så viktig for mange interessenter.
Dermed kan denne bilen på mange måter ses på som et alternativ til mer folkelige biler som nevnte Passat og Mondeo, og dessuten biler som Opel Insignia, Mazda 6 og Toyota Avensis.
De vanlige premiumkonkurrentene ligger rundt 100.000 kroner høyere i pris, mest på grunn av større motorer.
Tilstrekkelig
Spørsmålet blir da egentlig hvorvidt S80 fungerer med en så liten motor.
1,6-literen gir 109 hestekrefter og 240 newtonmeter.
Ikke mye i en bil som veier drøyt 1,5 tonn, men S80 er faktisk litt lettere enn V70 som også selges med denne motoren.
0-100 går på 12,4 sekunder, et tall som på papiret tilsier at dette akkurat er tilstrekkelig.
Slik oppleves også bilen ute på veien.
Den kjennes et lite hakk kvikkere enn V70 og er sterk nok, spesielt på landevei og motorvei.
Forbikjøringer og brattere bakker går fint, men under småkjøring vil du merke at motoren er litt svak under 1.500 omdreininger.
Det gjør at man må bruke girspaken litt mer enn man er vant med i kraftigere biler.
Også ved igangsetting virker 1,6-literen litt tynn i bunn.
Det er ganske lett å kvele denne motoren ved tung belastning, eksempelvis når du bakkestarter.
Rundt halvliteren
Ellers oppleves motoren ganske kurant.
Den er stillegående og smidig nok når den får litt turtall.
Også med tanke på drivstoffeffektivitet virker det som Volvo har lykkes godt.
119 gram er meget bra i denne klassen, selv om det går litt på bekostning av ytelsene.
I praksis opplevde vi å ligge rundt 0,5 på kjørecomputeren med en god blanding av småkjøring og langkjøring med en helt normal kjørestil.
At det skal være mulig å presse den et godt stykke under halvliteren ved optimale forhold, har vi derfor ikke vanskelig for å tro.
En oppgradert og noe sterkere motorversjon kommer forøvrig i løpet av 2011.
Denne vil også få en sekstrinns girkasse, og vil derfor representere en vesentlig forbedring.
Komfortvinner
Det er komforten som er denne bilens store styrke.
Det gir fortsatt en litt spesiell følelse å kjøre store sedaner, spesielt når fremtoningen er såpass elegant og totalkomforten så god som i denne bilen, spesielt på langkjøring.
Fjæringen er ganske myk og på motorveien er tenderer bilen nesten litt mot å duve bortover, uten at man blir sjøsyk av den grunn.
Også støynivået er behagelig.
Det er på landeveien og motorveien denne bilen gjør seg best.
Under småkjøring kan man irritere seg litt over den lange vandringen på girspaken og motorens manglende styrke på lave turtall.
Selv om komforten er meget god, er også kjøreegenskapene greie.
At motoren er liten, har en positiv innvirkning på kjøreegenskapene og balansen er ganske god, selv om S80 fortsatt understyrer forsiktig.
Sammenlignet med V70 Drive virker S80 noe mykere satt opp og dette er fortsatt ingen sportslig bil.
Innvendig er S80 ganske romslig, men sedankarosseriet setter naturlig nok visse begrensninger på lastekapasiteten sammenlignet med V70.
Mye for pengene
Vår testbil hadde Summum utstyrsnivå og koster fra 373.000 kroner.
Den er da rimelig velutstyrt med blant annet elektriske skinnstoler, aluminiumsdekor i interiøret, fartsholder, xenonlys og regnsensor.
I det hele tatt virker denne bilen klart mer luksuriøs enn prislappen tilsier.
I praksis betyr dette at du skal lete godt etter biler som tilbyr mer luksus og komfort i denne prisklassen.
En bil som Citroën C5 er kanskje det beste alternativet dersom det er maks komfort for pengene du er ute etter.
Hva skal den sammenlignes med?
Vurderingen av denne bilen kommer litt an på hvilken klasse du putter den i.
Sammenlignet med biler som BMW 5-serie, Audi A5 og Mercedes E-klasse, er denne så rimelig og velfungerende nok til at den bør tas med i betraktningen, selv om den er litt svakere.
Sammenligner vi med Passat, Mondeo og Avensis, er S80 noe dyrere, spesielt i forhold til ytelser.
Men den gir også bra komfort og kvalitetsfølelse.
S80 blir dermed en slags mellomting mellom premiumklassen og den vanlige mellomklassen.
For deg som er mer opptatt av komfort enn ytelser er det et bra kompromiss.
Bra nok til en svak 5'er på terningen.
| 1
|
202166
|
Nokia 5500 Sport
Med kaloriteller, skrittmåler og egne treningsprogram prøver Nokia å få folk i form med sin sportsmobil Nokia 5500 Sport.
Men øker denne mobilen treningslysten?
Nokia har flere ganger tidligere prøvd seg på mobiltelefoner for de med en såkalt aktiv livsstil.
Men målgruppen for disse mobilene har vært relativt snevert.
Det kan imidlertid se ut til å endres med Nokia 5500 Sport.
Denne sportsmobilen har nemlig egenskaper som kan appellere til ganske mange.
Tar tankene mot trening
Ikke minst er designet på denne mobilen langt sprekere enn det Nokia har vist tidligere.
Disse mobilene har alltid vært robuste, med egenskaper som gjør dem støv-, støt- og sprutsikre.
Dette har ført til klumpete design, med kjedelige plastelementer, som kun har appellert til spesielt interesserte.
Vi er riktignok overrasket over at løsningen for å dekke portene på 5500 Sport ikke er like bra som tidligere, men utseendet er uendelig mye bedre.
Telefonen er uansett ganske godt beskyttet, så man ikke planlegger timevis med dypdykk i sølevann.
Materialvalgene og formene på 5500 Sport er riktig så bra.
Rustfritt stål og langt flottere plastelementer gir denne mobilen et moderne og sprekt utseende.
Faktisk sender designet tankene litt mot treningsapparatene på det lokale treningsstudioet.
Størrelsen er også bra, med dimensjoner på 45 x 107 x 18 mm og en vekt på 103 gram.
Den er i så måte hverken liten eller stor.
Bare hendig.
Tastene er store nok og behagelige nok til at vi ikke har det minste problem med å skrive lange meldinger, til motsetning fra lignende mobiler tidligere.
Vi har også sans for fargebruken på navigasjonsknappen, som endrer farge ut fra hva man bruker mobilen til (telefon/hvit, trening/rød, musikk/grønn).
Man kan enkelt bytte mellom disse bruksområdene via en snarveisknapp på telefonen.
Ute i marka
Til vanlig er det ingen fysisk slitsom affære å teste mobiltelefoner.
Når Nokia 5500 Sport skal testes må man imidlertid ta på seg på både treningsklær og skikkelige joggesko.
For denne mobilen inneholder en rekke funksjoner som skal hjelpe menigmann med å holde seg i form.
Ikke minst har den innebygd pedometer, som lar brukeren måle sitt eget aktivitetsnivå.
Hvorvidt man er ute og går, løper, sykler eller ror kan man nemlig få en detaljert oversikt over treningsrutinene sine med denne mobilen.
Kombinert med programvaren på telefonen kan man sette seg mål i forhold til avstand, kaloriforbrenning, tid og antall øvelser.
Alt for å motivere brukeren til å holde treningen ved like.
Med Nokia Sports Manager (kan lastes ned her) kan man også overføre disse dataene til PC-en, slik at man får enda bedre oversikt.
Nokia 5500 Sport fungerer også overraskende bra som musikkmobil.
Med støtte for de aller vanligste musikkformatene, FM-radio, minnekortstøtte (64 megabyte microSD følger med) og mulighet for tilkobling av egne hodetelefoner er dette nesten å regne som en dedikert musikkmobil.
Men der musikkfunksjonen virkelig imponerer er via berøringssystemet som benytter pedometeret.
Ved å dobbeltklikke på siden av telefonen kan man nemlig bevege seg frem og tilbake mellom sanger.
Denne funksjonen kan man også bruke i kombinasjon med telefonens evne til å lese opp tekstmeldinger.
Det betyr at man har en genial mulighet hvis man er ute på lengre kjøreturer og ikke vil bryte loven ved å bruke meldingsfunksjonene.
Systemet støtter imidlertid ikke norsk språk som standard, men dette skal det bli mulig å laste ned etter hvert.
Oppgradert system
I forhold til tidligere ”sportsmobiler” fra Nokia har 5500 Sport fått oppgradert operativsystem.
Denne mobilen har nemlig blitt utstyrt med systemet Series 60, som er et system som kombinerer avansert funksjonalitet med god brukervennlighet.
Dette er også det samme systemet som er i de mest avanserte mobilene til Nokia og således har man mange muligheter med 5500 Sport.
En av fordelene med Series 60 er blant annet evnen til å ”multitaske” – det vil si muligheten til å ha flere programmer åpne samtidig.
Noe som igjen betyr at man kan kjøre MP3-spilleren samtidig som treningsfunksjonene går for fullt.
Kombinert med det nevnte berøringssystemet er dette kanskje den mest elegante trenings-gadgeten vi har sett i 2006.
Denne mobilen ser ut til å ta fullstendig luven fra Nike+iPod-settet som enda er i startgropa.
Derimot er en av ulempene med Series 60 at det på utvalgte telefoner virker en smule tregt.
Dette er også tilfelle på Nokia 5500 Sport.
Det er langt fra like ille som tilfellet var på S60-mobiler i fjor, men allikevel blir man innimellom sittende å vente noen sekunder på at telefonen skal bytte funksjoner.
Skuffende batteri
I tillegg til å ha de aller viktigste treningsfunksjonene, samt det avanserte Series 60-systemet og en god MP3-spiller er Nokia 5500 Sport også utstyrt med et ganske bra mobilkamera.
Med to megapiksler kan man faktisk skrive ut bildene man tar, selv om vi har sett bedre kvalitet på slike kameraer tidligere.
Allikevel fungerer det ganske bra til de aller viktigste øyeblikksbildene.
Skjermen på 5500 Sport er ganske gjennomsnittlig.
Den har riktignok en av de dårligste oppløsningene blant de mange Series 60-mobilene til Nokia, med kun 208 x 208 punkter.
Allikevel opplever vi at bildet er forholdsvis skarpt og lyssterkt i de aller fleste omgivelser, selv om den sliter litt i sterkt sollys.
Telefonen har EDGE-støtte, men mangler støtte for både 3G og WiFi.
Det savner vi imidlertid bare i mindre grad på denne mobilen.
Datafunksjoner og synkronisering fungerer uansett meget godt, selv om telefonen ikke åpner for de aller raskeste hastighetene.
Mest skuffet er vi over batterilevetiden på 5500 Sport.
Nokia opererer med mellom to til fire timer aktive taletid og en standbytid på opptil 270 timer.
I praksis opplevde vi at telefonen var utladet etter et døgn med relativt aktiv bruk.
Dette blir i snaueste laget.
Skal man ut på lengre treningsøkter med MP3-spilling bør man ikke ha laderen altfor langt unna når økten er over.
Komplett sportsmobil
Vi klager innimellom på at mobilprodusentene unnlater å legge ved viktige kabler i salgspakkene sine.
Dette er ikke tilfelle på Nokia 5500 Sport.
Her har man både datakabel og fjernkontroll med 3,5 mm-inngang.
I tillegg har Nokia slengt med et beltefeste slik at man enkelt kan sette fast mobilen når man skal ut på joggetur.
Kombinert med sitt spreke design og vell av funksjoner gjør dette sitt til at vi anbefaler denne telefonen på det sterkeste.
Prisen på 2 600 kroner uten abonnement er også langt fra avskrekkende.
Er man det minste interessert i å holde seg i form bør man absolutt vurdere Nokia 5500 Sport.
Dette er den desidert beste mobilen i sin klasse for øyeblikket og motiverte i hvert fall oss til å ta en løpetur eller to ekstra i forrige uke.
Tekniske data for Nokia 5500 Sport
| 1
|
202168
|
Fujifilm FinePix F40fd
TEST:
Fujifilms toppmodell denne sommeren er egentlig ikke en toppmodell.
NB!
Testen av Fujifilm F40fd ble gjort som en duelltest mot Canon IXUS 950 IS - testen kan du lese i denne artikkelen.
| 1
|
202170
|
Test: ZTE 4G USB-modem
Raskere trådløs surfing over alt?
4G mobilnett er ikke bare det raskeste mobilnettet, det er også vesentlig raskere enn de fleste kablete internettilkoblingene man kan velge.
Mye raskere enn ADSL og ofte raskere enn det du får hos kabel-TV og fiber-tilbyderne.
Spesielt gjelder dette opplasting, så hvis du jobber med å ta bilder i felten som skal videsendes er det uslåelig.
Ja, forutsatt at du har dekning og tilgjengelig datakvote da.
Og hvorfor kommer vi tilbake til lenger ned.
4G er kjappere enn du tror
For at 4G er et ypperlig alternativ når du befinner deg et sted med god dekning har vi selv erfart.
Bor man noen kilometer fra Telenor sin sentral, og det ikke er fiber eller moderne kabel-TV tilgjengelig i området, er trådløst faktisk det eneste alternativet.
Du kan lese vår test av 4G stasjonært rutermodem i denne artikkelen.
Men hvis du trenger rask internettilkobling på farten må du ha en annen løsning.
ZTE 4G USB-modem
Dette modemet er en god del større enn en minneplugg, og enda litt større enn selv en av de større trådløse USB-mottakerne.
På en måte er dette en fordel, siden den ikke så lett blir borte.
Samtidig blir den litt mer krevende å plassere.
Hvis USB-kontaktene på den bærbare er liggende og på baksiden av skjermen, går det helt fint.
Hvis USB-kontaktene sitter på siden blir den lett i veien, og en skjøteledning eller helst en fot, kan være en bedre løsning.
Installasjon
Det er ikke med noen CD, heldigvis, og installasjonprogramvaren ligger i flashminne i selve enheten.
Dermed der det bare å plugge den inn og starte installasjonsprogrammet - så er man oppe å kjøre.
Det er forøvrig en fordel å sette inn SIM-kortet før man plugger inn modemet første gang.
Du åpner lokket, og setter inn et vanlig SIM-kort inn fra siden.
Pass på når du bryter løs SIM-kortet fra det store plastkortet, slik at du ikke sitter igjen med et lite mikro-sim...
Etter at programvaren er installert er det bare å starte tjenesten, så er man på nett.
Hastighet og dekning
Vi har sjekket ut forbindelsen i flere sammenhenger, og som ventet er det svært varierende hvor god dekning og hastighet man får.
Hjemme på Høybråten i utkanten av Oslo har vi fått nedlastningshastigheter på over 60 megabit, mens vi får over 80 med det store rutermodemet.
Siden antenneløsningene er så forskjellige (store eksterne på rutermodem og små interne på modemet) er dette et meget bra resultat.
Opplastningshastigheten er derimot omtrent den samme, den ligger mellom 20 og 30 megabit på begge enhetene.
Du kan sjekke statistikk over opp og nedlastningshastigheten inne fra appen:
Men når man beveger seg i bykjernen, spesielt innendørs i bygninger som strekker seg langt inn i kvartalene, faller dekningen og hastigheten voldsomt, i noen tilfeller mister man den helt.
Merk deg at modemet alltid svitsjer over til 3G når det ikke er forbindelse på 4G, så man blir ikke uten dekning.
Konklusjon
Hvis du bor på eller reiser til steder med god 4G dekning er dette en lynrask løsning som gir deg glimrende internettforbindelse.
Problemet er abonnementene, som opererer med svært begrensede datakvoter.
Hva er vitsen med en superrask varebil hvis du bare får lov til å frakte 500 kilo i uka?
Netcom, som foreløpig er den eneste 4G leverandøren, jekket riktignok opp kvoten på rutermodemet sitt fra 30 til 100 Gbit i måneden i sommer.
Det er ganske enkelt ikke nok.
Det er på tide at de enten øker eller fjerner disse begrensningene på 4G.
Fremtiden blir ikke trådløs så lenge dette sperrer for nettopp de bruksområdene som er attraktive, både for jobb og fritid.
For maskinvaren og forbindelsene funger jo utmerket!
Prisen i Netcoms nettbutikk er 199 kroner for selve modemet.
Abonnement kommer i tillegg.
Mer info finner du hos Netcom.
| 1
|
202172
|
Kodak EasyShare V1253
TEST:
Kodak EasyShare V1253 er et helt vanlig lommekamera med en ganske uvanlig egenskap.
Det tar opp video i HD-oppløsning.
DinSide Data har gjennomført en test av seks 12 megapiksels lommekameraer for TV2 Hjelper deg.
Full testoversikt med karakterer og rangeringer finner du her.
Det tredje kameraet i testen er Kodak EasyShare V1253.
En smak av fremtiden
Det har lenge vært spekulert i om vi i fremtiden vil få en perfekt sammensmelting av egenskapene til fullblods fotoapparater og videokameraer.
Vi har sett en rekke eksempler den siste tiden på at dette er i ferd med å skje, men foreløpig har det vært få lommekameraer som har kunnet ta opp video i høyere oppløsning enn 640 x 480 piksler, og kvalitetsmessig har de ligget et stykke bak hva man kan forvente av selv de billigste DV-kameraene med hensyn til kvalitet på lyd og bilde.
Kodak EasyShare V1253 forandrer bildet (bokstavelig talt) med ekte HD-oppløsning.
Riktig nok ikke "full HD" 1080P, men 720P (1.280 x 720 piksler) og stereomikrofon, ganske så oppsiktsvekkende for et kamera som i praksis for øvrig er et ganske alminnelig kompaktkamera, både utformings- og spesifikasjonsmessig.
Når vi først er inne på egenskapene, her er noen viktige fakta om EasyShare V1253:
Testens største skjerm er skarp og er synlig fra nær sagt død vinkel.
Den fungerer ok i direkte sollys og i mørke omgivelser.
For øvrig merker vi oss at objektivet ikke verken er spesielt lyssterkt eller byr på imponerende vidvinkel - men at kameraet byr på ansiktsgjenkjenning, og stabilisator.
Sistnenvte ligger verken i optikken eller CCDen, men digitalt - og det gir ikke like god effekt som mer sofistikerte løsninger.
Ansiktsgjenkjenning vil si at kameraet sørger for at ansiktet/ansiktene fokuseres skarpt på portretter.
Kameraet kan ta bilder i en rekke forskjellige oppløsninger (inkludert full HD 1920 x 1080), utvalget av manuelle innstillinger er over middels, og du har også en rekke forskjellige motivrelaterte scener å velge mellom.
For øvrig betjenes kameraet greit, vanlige funksjoner er lett tilgjengelig, og resten styres enkelt med stryrespaken på baksiden.
Skjermen er klar og skarp, med ekstremt god innsynsvinkel, men det er litt etterslep når kameraet beveges raskt.
Hastighetsmålinger
Vi har gjennomført en rekke hastighetsmålinger, og i tabellen under ser du tallene for Kodak EasyShare V1253.
Merk at utløsermålingene er gjort innendørs, tre meter fra et motiv med sterke kontraster, og målt uten forfokusering, fra fingertuppen berører utløseren til bildet er tatt:
Fem stoppunkter er lite på 3x optisk zoom, og kan føre til at du ikke får det utsnittet du ønsker uten å bevege deg litt.
For øvrig merker vi oss at utløserhastigheten er treg på full tele, blant de allere tregeste i testen.
Det som ikke kommer fram i tabellen over, er at zoomen er svært treg, og kameraet er også det desidert tregeste til å skru seg av(!).
Det tar flere sekunder fra du har trykket på knappen til objektivet trekkes inn i huset.
Kvalitetsvurderinger
Bildekvaliteten står til godkjent under de fleste forhold, men ikke mer.
Detaljer på avstand blir ikke skarpe, det ser ut som de er "malt".
Om dette blir veldig synlig eller ikke avhenger naturligvis av hvor stort format bildene vises eller printes i, men sett i forhold til de andre kameraene i testen er Kodak svakest på dette punktet.
Kameraet har også en tendens til å overeksponere lyse partier i bildet.
Men alt er ikke elendighet, automatisk hvitbalanse er stort sett bra på alle testbildene, og det er ikke noen selvfølge i lommeklassen.
Vi merker oss også at kromatisk feilbrytning nærmest er fraværende.
Støynivået er lavt til moderat, selv ved høy ISO - men da er tilgjengjeld detaljene borte.
Det er definitivt ikke noen fordel for deg som ønsker å bearbeide bildene i etterkant.
Vi har lagt ut noen uredigerte testbilder, slik at du får dannet deg et inntrykk:
Over til video
Vi var spent på HD-video-egenskapene, og før vi går på kvalitetsinntrykket kan vi opplyse om at kameraet er i stand til å fange 30 bilder pr sekund i oppløsningen 1280x720p - og det klarer det i inntil 80 minutter.
Det er imponerende, tatt i betraktning de fysiske forutsetningene i det kompakte huset.
Formatet er Apple Quicktime (.mov).
I Mac-verdenen er støtten for formatet standard i operativsystemet, og redigeringsprogrammer som iMovie håndterer filene fra V1253 uten konvertering, mens utvalget av tilsvarende programmer til Windows er noe mer begrenset.
Plasskrevende
Ett minutts opptak i beste kvalitet legger beslag på rundt 90 MB plass på minnekortet.
Det betyr at de tregeste SD-kortene vil få problemer, en skrivehastighet på mer enn 2 MB pr sekund er absolutt å anbefale.
Du kan zoome mens du filmer, men motorduren høres svært godt på opptakene.
Kvaliteten på opptakene avhenger i stor grad av lysforholdene.
Er det lite lys får kameraet raskt problemer med støy, detaljer blir grøtete, og vi opplevde også at kameraet deler bildet inn i store blokker/firkanter ved raske bevegelser.
Sistnevnte er et velkjent digitalt knep som man blant annet kan oppleve under avspilling av sterkt komprimert videomateriale.
Utendørs i solskinn fikk vi gjort noen opptak som ble temmelig bra, men vi opplevde at autofokusen noen ganger fikk problemer - spesielt etter å zoomet litt fram og tilbake, og ved skiftende lysforhold.
Også her vaskes detaljene ut ved raske bevegelser, og detaljer langt unna forsvinner i litt større grad enn vi setter pris på.
Kvaliteten kan altså på ingen måte sammenlignes med den du kan forvente fra fullblods HD-videokameraer, men i rettferdighetens navn; i dagslys er dette uansett noe av det bedre vi har sett på lommekamerafronten.
Mye tyder dessuten på at mange av oss, i disse YouTube-tider, er mindre kresen når det gjelder videokvalitet enn hva tilfelle er med stillbilder.
Lyden er imidlertid klar og god, med lite støy og andre forstyrrelser.
Klikk på filmklippene under for å se og høre kvaliteten (krever iTunes 7 eller nyere)
Hvis du ønsker å vise klippene på TV - finnes en HDTV-dock med fjernkontroll til formålet, denne kan kjøpes som tilleggsutstyr.
Docken kommuniserer med TVen via RGB.
Det kan gi bra resultater, men vi kunne tenkt oss en digital HDMI/DVI-utgang i tillegg.
Kameraet kan for øvrig kobles direkte til TV via medfølgende kabel, men da kun via kompositt og med monolyd.
Overføring til PC skjer via en meget proprietær kabel, men når den samme kabelen kan brukes til å lade kameraet via USB, blir vi blide igjen.
Oppsummering
Etter full gjennomgang av Kodak EasyShare V1253 kan vi konkludere med at det er et helt greit kompaktkamera som tar greie bilder, men ikke noe mer.
Sammenlignet med de andre i testen havner nok Kodak nederst når det gjelder bildekvalitet.
Hastigheten er generelt ikke noe å skryte av.
Apparatet er imidlertid temmelig lett å bruke, og skjermen er det klasse over.
Når det gjelder videoopptakene er det verdt å merke seg følgende:
Du får HD-oppløsning, men det er fortsatt mye å gå på med tanke på videokvaliteten - spesielt på scener med mye bevegelse og ikke minst - lite lys.
Da er det kanskje grunn til å spørre hva du egentlig ønsker deg, er høyoppløselig video til din nye 42-tommer høyt på ønskelisten er dette kameraet ikke noe for deg.
I et vindu på PC-skjermen kan saken være en helt annen.
Full testoversikt med karakterer og rangeringer finner du her.
| 0
|
202174
|
Trådløs lader til iPhone
iPhone har ikke trådløs lading innebygd, men det betyr ikke at du ikke kan få det.
Men bør du?
Trådløs lading av smarttelefonen er svært praktisk.
I stedet for å måtte plugge i en liten kabel hver gang man skal fylle opp batteriet med strøm, trenger man bare å legge den på en ladeplate.
De siste årene har flere smarttelefoner kommet med innebygd støtte for trådløs lading.
Du finner det i flere av Nokias Lumia-modeller, som 920 og 1520 og Googles Nexus 5.
Tredjepart
Det finnes også tilbehør som gir funksjonaliteten.
Samsung tilbyr deksler til blant annet Galaxy S4 og Galaxy Note 3.
Apple har enn så lenge ikke kommet på banen med noe til iPhone, men det finnes faktisk tredjepartsutstyr.
Trådløst ladesett
Vi var veldig spente da vi nylig mottok en av dem til test, men gleden ble fort omgjort til skuffelse, for her var det mye å sette fingeren på.
Den trådløse laderen er fra den for oss ukjente tilbehørsprodusenten Linpow.
I pakken følger det med et deksel og en ladeplate som sammen gjør at du kan lade iPhone uten en tråd.
Det følger også med en strømadapter og en mikro-usb-kabel som gir strøm til ladeplaten igjen.
Dekselet er av svart plast.
Utseendemessig gjør det ikke så mye ut av seg.
Det er ikke stygt, men heller ikke kjempelekkert.
Det gjør dessverre også telefonen tykkere enn vi foretrekker.
På innsiden av dekselet sitter en liten Lightning-kontakt.
Å plugge telefonen til denne går helt greit.
Ladekontakten sitter imidlertid løst, og det hendte flere ganger at det ble stående helt skjevt etter at vi tok telefonen ut igjen.
Et annet problem er at det ikke er mulig å ha hodetelefoner plugget i mens dekselet sitter på.
Å måtte ta det av og på hver gang man skal høre på musikk, er i grunn like tungvint som å plugge i ladekabelen hver gang man skal lade.
Ikke helt uten problemer
Å «sette telefonen til lading» er riktignok enkelt.
Etter å ha festet på dekselet, er det bare å koble ladeplaten til strøm, og så legge telefonen på platen.
I løpet av kort tid vil ladeprosessen settes i gang.
Og det fungerer jo, men dessverre ikke like bra som vi skulle ønske.
Vi opplevde av og til at telefonen ikke ville lade.
Da måtte vi ta av og på dekselet for at det skulle virke igjen.
Et par ganger fikk vi dessuten opp en melding på telefonen om at «dette tilbehøret støttes kanskje ikke», noe som typisk dukker opp når man bruker utstyr som ikke er sertifisert av Apple.
Sperre mot tredjeparts Lightnings-utstyr
Det innebærer at tilbehøret bygges etter Apples spesifikasjoner, og at produsenten betaler en lisensavgift for å få godkjent-stempelet som gjør at man ikke får den feilmeldingen.
Ifølge 9to5Mac har Apple faktisk satt inn en sperre i iOS 7 mot tredjeparts Lightning-utstyr.
I dette tilfellet fikk vi riktignok ladet, men vi er likevel litt skeptiske med tanke på tidligere historier om bruk av uoffisielt ladeutstyr.
Bruk på eget ansvar
Ved flere anledninger ble telefonen dessuten varmere enn normalt, og det gjør oss litt skeptiske til at utstyret tåler belastningen.
Vi har ikke noe bevis på at akkurat denne trådløse laderen er farlig, men summen av problemer nevnt ovenfor gjør at vi ikke vil gå ut med en anbefaling heller, snarere tvert i mot.
For dette er noe du bruker på eget ansvar.
Laderen er dessuten ikke billig.
Prisen er 499 kroner.
Hvis trådløs lading er et must, kan det enn så lenge være lurere å velge en telefon fra en mobilprodusent som har skikkelige løsninger på plass selv.
Det er for øvrig A-way som distribuerer og selger laderne her til lands.
| 0
|
202175
|
HTC Legend
Denne telefonen byr på en herlig kombinasjon av utseende og funksjonalitet.
HTC har virkelig klart å få mobilverdens oppmerksomhet rettet mot seg, takket være stadig mer attraktive mobiler og et brukergrensesnitt som kombinerer det avanserte og det estetiske.
Og med Android-plattformens stadig større utbredelse blir selskapets nye Android-baserte modeller hele tiden mer interessante.
Nydelig berøringsfølsom smarttelefon
HTC Legend er definitivt blant de som fortjener oppmerksomheten aller mest.
Noe av det kuleste på en god stund.
Utrolig fin å se på og holde i.
Skikkelig godt laget.
Med nydelig, om litt liten skjerm.
Den er rask og responsiv, og det at Android pluss Sense sørger for omtrent alt av funksjonalitet vi kan forestille oss, trenger vi vel omtrent ikke å nevne.
Den er så lett å like at vi klarer å se forbi diverse bugs vi har oppdaget.
Det eneste problemet er egentlig posisjoneringen.
Hero var i sin tid en flaggskip-telefon, men Legend er i større grad et «midrange»-alternativ.
Og kraftigere Android-løsninger er rett rundt hjørnet.
Sony Ericssons meget etterlengtede Xperia X10 er bokstavelig talt dager unna, med 1 GHz-prosessor, mye større skjerm (4 tommer) og bedre kamera, men eldre versjon av Android.
Vi er veldig spent på den.
Etter påske kommer HTCs egne Desire, og for bare ca. 500 kroner mer enn Legend får du også 1 GHz-prosessor og 3.7 tommers skjerm, men du går glipp av det flotte unibody-designet.
Så vi anbefaler Legend veldig varmt per i dag, men venter til vi har prøvd både X10 og Desire til vi kan danne oss et fullstendig bilde av markedet per begynnelsen av 2010.
Vi kommer tilbake med tester av begge de kommende telefonene om ikke så veldig lenge.
Les hele testen av HTC Legend hos vårt søstermagasin ITavisen
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom DinSide Data og ITavisen
| 1
|
202176
|
Dell UP3214Q 4K skjerm
Nå kommer det flere skjermer med super oppløsning, denne gangen Dells toppmodell.
Høyoppløselige skjermer finnes det millioner av, men de er for det meste i lommeformat.
Mobiler og nettbrett har hatt høy oppløsning lenge, helt siden Apple lanserte retina-skjerm med iPhone 4 i 2010.
Nå har andre produsenter laget mobilskjermer med enda tettere punkter, og bærbare PC-er har også fått skjermer med et antall punkter som tidligere var forbeholdt skjermer på flere ganger størrelsen.
Måler man antallet punkter per tomme (inch), som er et standard målebegrep, får man tall som er interessante å sammenligne:
En iPad Air har 264 ppi, mens iPhone 5 har 326 ppi og Galaxy S4 hele 440 ppi.
Men skjermene til PC-bruk har langt lavere oppløsning, for ikke å snakke om TV.
En 65-tommers TV med 4K-oppløsning har beskjedne 68 ppi, som tilsvarer en 32-tommers HD-skjerm.
4K PC-skjermene kommer!
Men nå begynner det å skje ting for krevende PC-brukere.
I august testet vi en 4K-skjerm fra Asus på 31,5 tommer.
Det er altså samme antall punkter som på en 65-tommers 4K TV, men på en fjerdedel av arealet.
Nå har også Dell lansert tre 4K-skjermer, i størrelsene 32, 28 og 24 tommer.
Prisene har også falt, da vi testet skjermen fra Asus hadde den en prislapp på 29.990 kroner, mens den i skrivende stund ligger rett under 23.000 kroner.
Dell sine skjermer ble lansert med en listepris på 26.411 kroner for 32-tommeren, mens 24-tommeren som kommer over nyttår har en listepris på 12.249 kroner.
28-tommeren vet vi ennå ikke prisen på ennå.
Og allerede rett etter lansering ser vi Dell sin 32-tommer til under 20.000 kroner i nettbutikkene.
For dagsaktuell pris, se oppsummeringsboksen nederst.
Dell UP3214Q
I datautstyr finner man samme nøkkelkomponenter i mange forskjellige produkter under forskjellige merkenavn.
Det er ikke på langt nær så mange produsenter av LCD-paneler som det er skjermprodusenter, så svært mange skjermer bruker de samme LCD-panelene.
Selve skjermpanelet på Dell-skjermen er det samme som sitter i skjermen fra Asus, og er levert av Sharp som også bruker dette i sin egen 4K-skjerm.
Men elektronikken som driver displayet varierer, og den mekaniske konstruksjonen er ikke den samme.
Forskjellen ligger ellers i mangel på høyttalere på Dell-skjermen og andre kontrastverdier, samt at menyene og betjeningsknappene er annerledes utformet.
Spesifikasjoner
Skjermen har følgende egenskaper:
Panelet:
31,5 tommer 16:9 format3840 x 2160 punkters oppløsningIGZO-panel med LED bakgrunnsbelysning80% NTSC fargemetning350 cd/m2 maks lysstyrke1000:1 kontrast176 graders betraktningsvinkel vertikalt og horisontaltFargegamut (typisk):
Adobe RGB 99%, sRGB 100%10-bits fargedybde8ms grå-til-grå responstid
Tilkoblinger: 1 x HDMI 1.4 DisplayPort 1.2 mini SisdplayPort
Fullstendige spesifikasjoner finner du hos Dell.
Tilkobling og konstruksjon
Skjermen har tilkoblinger for DisplayPort, miniDisplayPort og HDMI.
Det er også en USB 3.0 HUB med 3 tilkoblinger pluss en fjerde kontakt på selve bakpanelet som også støtter lading av USB enheter selv om skjermen ikke er i bruk.
Det er ingen ekstra finesser som høyttalere eller kortleser.
Dette tror vi de fleste fint kan klare seg uten.
Foten er både solid og stabil, men er likevel enkel å montere/demontere uten behov for verktøy.
Skjermen kan justeres i høyden, vippes og stammen kan dreies rundt.
Bildekvalitet
Denne gangen hadde vi en Asus VivoPC tilgjengelig, som har innebygd Intel-grafikk som støtter 4K-oppløsning.
Dermed var det bare å koble til med egnet kabel og skjermbildet dukket opp i full oppløsning.
Men oppfriskningsfrekvensen var fremdeles 30 Hz.
Det er en helt egen opplevelse å se gode bilder på en slik skjerm.
Har du et virkelig godt kamera, for eksempel fullformat speilrefleks, så ser du her virkelig hva kameraet presterer, da bildet består av hele 8,3 millioner piksler.
Det samme med høyoppløselig video, det ligger en del demomateriale på YouTube som er høyst imponerende.
Skjermen blir nesten som en glassvegg mot virkeligheten...
Betraktningsvinkelen, dynamikken og fargedybden er i den øverste klassen, og kombinert med oppløsningen er opplevelsen nærmest i en klasse for seg.
Som vi påpekte i testen av 4K-skjermen fra Asus, er ikke alle de grafiske elementene i Windows helt klar for så høy oppløsning.
Selv om man justerer opp størrelsen henger ikke alt med.
Dette har blitt bedre i de aller siste versjonene av Windows, og det er vel visse muligheter for at det blir gjort enda bedre tilpasning etter hvert.
Modern UI-grensesnittet skalerer imidlertid perfekt, men appene er som regel laget for alt annet enn store skjermer.
Menyer og innstillinger på selve skjermen er oversiktlige og brukervennlige.
Knappeplasseringen på fronten er også langt mer brukervennlig enn de som sitter på kanten eller under skjermen.
Her ser du noen skjermbilder av menyoppsettet:
Høne eller egg?
Foreløpig er det lite å hente for de fleste brukere i forhold til pris, når vi snakker om 4K-skjermer.
Skal du ha høyere oppfrisking enn 30 Hz må du over på heftige grafikkløsninger, selv den verste gamer-maskinvaren sliter med dette.
Innhold i 4K i form av video er ikke bredt tilgjengelig ennå selv om det nettopp ble lansert at Netflix skal gå i gang med distribusjon av 4K innhold om kort tid.
Så foreløpig er denne og andre 4K-skjermer mest relevant for de som skal produsere høykvalitets innhold, og i mindre grad egnet for de som skal ha glede av å betrakte det.
Men det er ingen tvil om at folk kan glede seg til når 4K blir standard oppløsning.
Og det tar garantert ikke like lang tid som veien fra VGA på CRT-skjermer til HD på LCD.
Dell UltraSharp UP3214Q
| 1
|
202177
|
TEST:Panasonic TX-47AS650E
Et trygt valg, spesielt for deg som ikke liker å rote i bildemenyen.
Men konkurransen er hard.
Den gamle plasmakongen lager i dag kun LED-TVer, men Panasonic lovet på tro og ære at de skulle videreføre all kunnskapen plasmadivisjonen hadde ekspertise på.
Spørsmålet er selvsagt om de holder ord.
Panasonic AS650E er en mellomklassemodell som kommer i mange størrelser.
Som du ser av modellnavnet, er vårt testeksemplar på 47-tommer.
Den har en pris på rundt 8.000 kroner, noe som gjør den til en direkte konkurrent til 50-tommeren av Sony W805B som vi testet tidligere i år.
De øvrige størrelsene er 39-, 42-, 50-, 55- og 60-tommer; også de ganske aggressivt priset.
Spesielt er det verdt å merke seg 55-tommeren til 12.995, som dermed konkurerer med Philips PFS6609 og PFS7509 som vi nylig har testet.
Førsteinntrykk
Designet er det heldigvis lite å klage på.
Denne Panasonicen ser ganske enkelt ut som nesten alle konkurrentene, noe som betyr et slankt kabinett og en relativt smal ramme rundt panelet.
TV-en har blant annet pyntelister i metall på framsiden, men ellers er det her litt mer hardplast enn hos noen av konkurrentene.
Dette er likevel som forventet for prisklassen, og når du sitter i sofaen synes i hvert fall vi at den gjør seg bra.
Fjernkontrollen er dog en gammel kjenning, det er ganske enkelt den samme kontrollen som har fulgt Panasonic siden tidenes morgen.
Ikke noe galt i det, den fungerer helt greit, selv om den lider litt av å ha litt for mange knapper.
Oppdatert 9:55, 23/6:
AS650 skal også leveres med en touchkontroll, men den fulgte ikke med på vårt testeksemplar.
Den skal typisk gjøre det lettere å bruke smartTV-funksjonene, men den fikk vi altså ikke sett på i denne runden.
TV-en i bruk
Panasonic har utallige modeller på markedet i dag, og for å holde prisen nede leveres derfor AS650-serien uten en del finesser og funksjoner de dyrere modellene har.
Viktigst er at den mangler dobbel TV-tuner og innebygget webkamera.
Spør du oss er det til å leve med, spesielt om du allerede bruker en digitalTV-boks fra din innholdsleverandør.
TV-en har forøvrig innebygget dekoder for bakkenett (RiksTV) og kabel-TV, men ikke for satelitt.
Vi liker likevel ikke at Panasonic bare har tre HDMI-innganger.
Det vil i praksis si at du får koblet til Blu-ray-spiller, spillkonsoll og digital-dekoder, men det kan fort bli knapt for de største nerdene blant oss.
Vi skulle derfor gjerne hatt en til.
Har du TV-en koblet til en moderne receiver er riktignok ikke dette noe problem, men dette bør du altså tenke igjennom før du bestemmer deg.
Forøvrig er to USB-innganger, trådløst nett, 3D-funksjon med passive 3D-briller, og SmartTV på plass.
Som vanlig på Panasonic lar de deg velge en oppstartskjerm med det innholdet du liker eller bruker mest.
Det kan for eksempel være nettsider, værmelding eller andre TV-apper du bruker ofte.
I vårt tilfelle ville det for eksempel vært Netflix og Viaplay.
Vi ble imidlertid litt oppgitt da vi ikke fikk installert TV-appene uten å registrere oss hos Panasonic først.
Det var nemlig en tungvint prosess å gjennomføre via TV-ens fjernkontroll.
Du selvsagt gjøre det på nettet i stedet, men da skulle vi ønske Panasonic hadde klart å hoste opp en enklere nettadresse enn denne: https://csapl.pcpf.panasonic.com/account/top…
Vi irriterte oss også over at det tok 15 minutter før vi fikk bekreftelsen tilsendt på epost.
Ok, det er ingen krise å vente litt, men når du sitter med en ny TV i stua har du bare lyst til å komme igang; ikke å sitte og oppdatere innboksen utallige ganger mens du venter.
Vel-vel.
Etter at registreringen var på plass sluttet vi å sutre:
Appene vi ville ha kunne enkelt lastes ned, og vi fikk også satt opp vår startmeny slik vi ville.
Panasonic har forøvrig tatt syvmilssteg de siste årene når det gjelder SmartTV-innhold, det meste vi trenger er altså på plass.
Vi liker også at du også får full tilgang til videoarkivet på NRK.no via TV-ens innebygde nettleser.
Har du en Android eller iOS-enhet, kan du som vanlig speile innholdet på TV-en.
Nytt av året er også Panasonic «TV Anywhere» finesse, som lar deg streame TV-sendingene og TV-opptak direkte til mobilen eller nettbrettet.
Betingelsen er at du tar imot TV-signalene via via TVens innebygde TV-tunere, og at TV-en er koblet til nettet.
Dette er en funksjon vi har stor sans for - spesielt nå i disse VM-tider, men dessverre gjør jobbens strenge nettpolicy (ikke spør...) at vi ikke fikk testet funksjonen i praksis.
Har du erfaring på dette punktet, håper vi dermed at du deler det med oss i debatten under.
Bildekvalitet
Panasonic er kjent for å levere TV-er med edruelige standardinnstillinger, og det er godt å se at det fortsatt gjelder.
Dette er altså en TV du fint kan bruke rett ut av esken, mens spesielt Samsung og LG ofte krever et litt større dypdykk i bildemenyen.
Til TV-sendinger er mye gjort ved å velge bildemodus naturlig, mens film er et godt valg til inngangen der du har Blu-ray-spilleren din.
Som vanlig kan du selvsagt overstyre innstillingene i det vide og brede om du ønsker det, men vi tipper de fleste vil føle seg hjemme uten å gå bananas her.
Det gir altså plusspoeng hos oss.
Fargene framstår som flotte, uten å bli for prangende, og gir derfor et naturlig inntrykk.
Vi liker også at Panasonics bildebehandling «intelligent frame creation» gir jevne bevegelser i raske scener uten å tilføre unødig grums i bildet.
Det er noe i hvert fall undertegnede setter pris på når jeg ser actionfilmer og fotballsendinger.
Vi hadde TV-en ved siden av Philips PFS7509, en TV vi likte godt da vi testet den, og sortnivået på de to oppleves som noenlunde likt.
Akkurat det er ingen overraskelse, for det er her brukt et IPS-panel som har sin styrke når det gjelder innsynsvinkel.
De tradisjonelle VA-panelene er altså jevnt over hakket bedre på sortnivået, forutsatt at du sitter rett foran TV-en.
Panasonicen er imidlertid ikke like god på å gjengi lyse detaljer i sorte scener.
På dette punktet ser vi altså at mikrodimmingen gir Philips gir et lite overtak.
Når vi ser nøye på våre testplater kan vi også se at Panasonicens panel ikke er like unifomt som hos Philips:
Lysdiodene skinner altså litt igjennom i hjørnene.
Til vanlig bruk synes vi ikke det er noe stort problem, men er du var for slikt er du altså advart.
Heller ikke når det gjelder skarphet i bildet når den helt opp til Philips, men det er ingen overraskelse da dette er noe Philips prioriterer svært høyt.
Som du kanskje husker anbefaler vi der å senke skarpheten et knepp eller to, men selv da klarer den å vise flere detaljer i bidlet enn vi ser på Panasonicen.
Her kan det altså være på plass å øke skarpheten i stedet, bare ikke fall for fristelsen til å øke for mye:
Det ser kanskje skarpere ut, men du tilfører fort kunstige linjer.
Merk deg at dette er et bevisst bildevalg fra Panasonic, basert på erfaringene fra deres gamle plasmadivisjon.
De har ganske enkelt en litt annen filosofi enn Philips på dette punktet, og satser dermed på å blidgjøre sine gamle fans.
Er du en av dem, ser det altså til at Panasonic holder det de lover.
Konklusjon
Det beste med Panasonicen er at du slipper å ta et dypdykk i bildemenyene før du bruker TV-en.
Så fort du får koblet den til nettet, oppleves den altså som enkel i bruk.
Har du sans for Panasonic fra før, opplever vi den ganske enkelt som et trygt og godt valg.
Hvorvidt den er egnet til å gi Panasonic så mange nye kunder er vi likevel litt usikre på.
Den er nemlig ikke spesielt bedre enn konkurrentene på bildekvalitet, og skiller seg heller ikke så mye ut når det gjelder funksjoner og finesser.
Har du 8.000 kroner å bruke på TV vil spesielt 50-tommeren av Sony W805B være et høyaktuelt alternativ:
En ting er at den gir deg 3-tommer ekstra til samme pris, men den har også et bedre sortnivå om du sitter rett foran TV-en.
Går du opp til 55-tommer konkurrerer den i tillegg direkte med Philips PFS7109, som med få unntak er omtrent samme modell som vi testet, også det en svært spennende modell.
Panasonic Viera TX-47AS650E
| 1
|
202178
|
TEST:Apple MacBook Air 13" (2014-utgaven)
Holder stand som den beste bærbare Mac-en for folk flest.
Fjorårets MacBook Air ga oss bakoversveis.
Batteritiden på nesten 12 timer var det meste vi noensinne hadde målt ved en videoavspilling, og svært imponerende for en så tynn og lett bærbar.
Vi ga den en sekser på terningen.
Liten oppgradering
2014-utgaven av MacBook Air kommer med usedvanlig få nyheter sammenlignet med fjorårets modell.
Det eneste som er annerledes er en litt raskere Intel Core i5-prosessor, opp fra 1,3GHz til 1,4GHz.
Prisen har riktignok også gått 100 kroner ned for den billigste og dyreste standardkonfigurasjonen.
MacBook Air kommer nemlig i fire ulike standardversjoner, to med 11,6-tommers skjerm og to med 13,3-tommers skjerm.
Den koster fra 7.690 kroner, og det er etter vår kjennskap laveste pris på en bærbar Mac noensinne.
Med så få nyheter gjør vi ikke en fullstendig ny test i denne omgang, men vi har undersøkt hva slags forskjell den nye prosessoren utgjør.
Aller først tar vi en kjapp gjennomgang av de viktigste tekniske egenskapene til vårt testeksemplar:
Skjerm: 13,3" LED-bakbelyst, 1.440 x 900 piksler
Prosessor: tokjerners 1,4 GHz Intel Core i5
RAM:
4 GB (8 GM er maks)
Grafikkort:
Intel HD Graphics 5.000
Lagring: 256 GB SSD
Optisk drev:
Nei
Skjermutganger:
Thunderbolt
USB-porter: 2x USB 3.0
Webkamera:
720p
Kortleser:
SDXC
Trådløst nett:
802.11ac
Kablet nett:
Nei
Annet:
Bluetooth 4.0
OS:
Mac OS X
10.9.3
Størrelse: 32,5 x 22,7 x 0,3-1,7 cm
Vekt: 1,35 kg
Pris: 10.190 kroner
... men fortsatt like bra
Hvis det ikke er ødelagt, hvorfor fikse det?
Til tross for få endringer er nyeste MacBook Air fortsatt en av de aller beste bærbare datamaskinene du får kjøpt.
Ikke mange andre pc-produsenter tilbyr en like bra totalpakke.
Vi snakker flott design, solid byggkvalitet, god ytelse og topp brukervennlighet.
MacBook Air føyer seg inn i rekken av Apple-produkter som har blitt designklassikere.
Den er elegant som få.
Selve kabinettet er fortsatt av børstet metall fra innerst til ytterst, av typen som ikke viser fingeravtrykk eller fettflekker.
Den slanke formfaktoren gjør at maskinen er sparsommelig utstyrt med tilkoblinger.
Du har to USB 3.0-porter, en minijack med kombinert lyd ut/inn, kortleser for SD-kort, samt en kombinert Mini DisplayPort/Thunderbolt-utgang.
Sistnevnte er en høyhastighets kommunikasjonsport mot eksternt utstyr, deriblant lagringsenheter og skjerm.
Av praktiske årsaker skulle vi ønske maskinen også hadde en HDMI-utgang, eller i det minste en overgang fra Mini DisplayPort til HDMI.
Dette må du eventuelt gå til innkjøp av selv.
Husk imidlertid at det også er mulig å sende bildet trådløst til en Apple TV dersom du har en slik koblet til TV-en.
God design er mer enn bare utseendet.
Noe av det beste med en bærbar Mac er at strøminntaket holder pluggen på plass ved hjelp av en magnet.
Skulle noen være så uheldig å snuble i kabelen, er sjansen minimal for at noe blir ødelagt, og det vil eventuelt alltid skje i kabelen og ikke inni maskinen.
Styreflaten er i en klasse for seg selv.
Den er behagelig å bruke, utrolig responsiv og støtter en lang rekke fingerbevegelser som lar deg bruke maskina på en effektiv måte uten mus.
Er du ny på Mac, bør du gå inn i Systemvalg > Styreflate for å lære deg dem.
Det bakbelyste tastaturet er blant de aller fasteste og beste vi har testet.
Det avgir litt lyd under tasting, men ikke mye.
Fortsatt ikke full HD-skjerm
Apple har beholdt samme skjerm som hos forløperen.
Den er ganske lyssterk, har god fargegjengivelse og en helt grei innsynsvinkel.
Selv om skjermoverflaten er blank, er ikke refleksjoner et altfor stort problem.
For de fleste vil den være mer enn god nok.
Men oppløsningen er fremdeles 1.440 x 900 piksler.
Vi etterlyste HD-oppløsning forrige gang, og ønsket er ikke noe mindre nå, spesielt ikke siden konkurrentene er i ferd med å ta steget videre fra full HD, altså 1.920 x 1.080.
Samsung ATIV Book 9 kommer for eksempel med en skjermoppløsning på hele 3.200 x 1.800 piksler.
Så var det ytelsen ...
100 MHz raskere prosessor, merkes det?
I rene ytelsestester, ja.
Men i vanlig bruk vil du neppe merke forskjell.
Da vi sammenlignet den med fjorårets modell, oppdaget vi imidlertid noe interessant med SSD-ytelsen.
Til noen diskrelaterte oppgaver var den faktisk litt tregere.
For eksempel kopierte vi en 1,67 GB stor mappe med 2067 dokumenter fra en Thunderbolt-disk, og på 2013-utgaven tok det 12,96 sekunder, mens det på 2014-utgaven tok 13,65 sekunder.
Så komprimerte vi samme mappe til en zip-fil, noe som tok 50,67 sekunder på 2013-maskinen, og 59 sekunder på 2014-maskinen.
Vi er ikke alene om denne erfaringen.
Macworld USA har også gjort samme funn.
Ifølge MacRumors er problemet at Apple benytter seg av flere leverandører av SSD-er, og de leverer ulik ytelse.
Men hva med batteritiden?
Fjorårets MacBook Air hadde som nevnt ekstremt god batteritid.
De gode nyhetene er at årets modell er intet unntak.
Vi kjørte vår sedvanlige 720p-testvideo som vi har kjørt i hundrevis av PC-tester, om og om igjen i iTunes, til batteriet gikk tomt.
Det tok sin tid.
Hele 12 timer og 39 minutter tok det før maskinen omsider sluknet.
Det er nesten tre kvarter mer enn fjorårets modell, og rundt 40 minutter mer enn hva Apple selv oppgir.
Imponerende.
Ved variert bruk skal det være fullt mulig å skvise ut enda mer ...
Konklusjon
Med samme lekre, slanke design, gode ytelse og fantastiske batteritid, er årets MacBook Air fremdeles et svært godt kjøp.
Det eneste vi virkelig savner nå er en skjerm med HD-oppløsning.
Noen synes sikkert også at det er på tide at Apple frisker opp utseendet litt bare for forandringens skyld.
Ifølge ITavisen ryktes det at Apple har planer om å slippe en 12-tommer Air med høyoppløst Retina-skjerm og ny design senere i år, så da kan det være at begge disse ønskene blir oppfylt.
Da kan det også være grunn til å vente med å kjøpe.
Hvis du eier fjorårets MacBook Air, er det etter vår mening ingen grunn til å oppgradere nå.
Spesielt ikke med tanke på den varierende SSD-ytelsen.
Hvis du er ute etter en jevnt over god, portabel og ikke minst brukervennlig bærbar datamaskin, kan vi imidlertid varmt anbefale MacBook Air.
Det finnes imidlertid flere gode Windows-alternativer.
Blant de beste er Samsung ATIV Book 9, som også har svært bra batteritid, for å ikke snakke om en langt mer høyoppløselig skjerm.
HP Spectre 13 er også en god kandidat som scorer høyt på de fleste punkter.
Les også flere av våre tester av bærbare pc-er før du eventuelt gjør et kjøp.
Apple MacBook Air - 1,4GHz DC 4GB 256GB 13"
| 1
|
202179
|
BEST I TEST:Logitech Ultimate Ears Boom
Den lille sylinderen fra Logitech imponerer oss med svært god og velbalansert lyd i forhold til størrelsen.
Er du på jakt etter en enhet som ikke opptar så stor plass i veska (eller så mye vekt i bagasjen) er dette et knallkjøp.
Det er imponerende hvor mye lyd Logitech klarer å levere med denne lille boksen, som altså har høyttalerelementer plassert på en slik måte at det spiller liten rolle hvor du sitter i forhold til den.
Midt på bordet i et selskap vil derfor alle høre like godt.
Lyden er svært fyldig og balansert, med god dynamikk og imponerende bass i forhold til størrelsen.
Vi merker lite forvrengning av lyden når vi spiller høyt – riktignok er den godt merkbar på de aller høyeste lydstyrkene, men klarer du å ligge rett under, høres det fortsatt riktig så pent ut.
UE Boom er også den eneste av disse høyttalerne som er sprutsikker, som kan være fordelaktig om du har med deg en på båttur.
I likhet med Clint-høyttaleren kan du også pare den med en lik enhet, og via en app på telefonen kan du da velge om du vil sende den samme lyden ut av begge høyttalerne eller bruke dem som hver sin stereohøyttaler.
Dessuten har den 15 timers batteritid som gjør at den varer en lang dag, og vekten bare en drøy halvkilo, som gjør at det også er den letteste høyttaleren i denne gruppa.
| 1
|
202180
|
ANBEFALT:Jawbone Big Jambox
Om du ikke bryr deg om størrelse og vekt, er dette høyttaleren du bør gå for.
Big Jambox spiller klart høyest og er derfor den av høyttaleren som er best egnet til festbruk når det lirer ut i de sene nattetimer.
Ikke bare spiller den høyt – du kan også dra på veldig før lydkvaliteten forvrenges.
Den låter også bra på lavere volum, med en fin balanse av bass, mellomtone og diskant, selv om vi til enkelte musikktyper kunne ha tenkt oss enda litt mer av førstnevnte.
Det er høyttalere i dette selskapet som høres «renere» ut når du spiller på moderat volum med mye vokal, men som en allround-høyttaler synes vi Big Jambox fungerer svært godt, selv om den kanskje kan virke noe «skjærende» på enkelte musikktyper med mye diskant.
LiveAudio-effekten gir også en formidabel stereoillusjon på enkelte sanger.
Det er imponerende hvordan lyden virker å komme fra et helt annet sted om du lukker øynene, og Jawbone har egne spillelister på Spotify med sanger som er spesielt egnet for å oppleve LiveAudio.
Med batteritid på 15 timer (12 timer med Bluetooth) er det også en høyttaler som varer festen ut, og den kan også lades med en vanlig micro USB-lader som de fleste har tilgjengelig fra før, selv om det går raskere med den medfølgende laderen.
Selv to år etter at vi testet den første gang, fremstår Big Jambox som en svært god høyttaler i sin klasse, og nok en gang drar vi frem sekseren på terningen.
| 1
|
202181
|
TERNINGKAST 5: Denon Envaya
Denon-høyttaleren har et varmt og basstungt lydbilde og er den av høyttalerne som byr på mest hva gjelder de lave frekvensene.
Det er delte meninger om utseendet, men likefullt morsomt at det følger med fire forskjellige farger på grillen slik at du kan bruke den du synes ser best ut.
Det relativt basstunge lydbildet passer bra til festmusikk, men vi savner litt mer i diskanten på enkelte musikktyper.
Selv om Denon-høyttaleren er i stand til å levere sitt hva gjelder volum, må den se seg slått av Big Jambox på dette punktet, som er i en særklasse på det punktet i denne gruppa.
For de som lar seg begeistre av paring via NFC er dette også mulig på Denon-høyttaleren, selv om vi innrømmelig ikke synes det er veldig problematisk å pare høyttalere via Bluetooth på den vanlige måten.
Envaya støtter også AptX-teknologien som blant annet gir mindre forsinkelser i lyden, slik at den i større grad er egnet til for eksempel filmbruk.
Vi setter et lite spørsmålstegn i forhold til mekanismen som fungerer som fot for å holde Envaya oppe – er man uheldig, ser vi for oss at den kan knekke, og da kan ikke høyttaleren lenger stå oppreist av seg selv.
På Denon-høyttaleren opplevde vi dessuten mer hakking i lyden under avspilling enn på de andre høyttalerne.
| 1
|
202183
|
TERNINGKAST 3: Sony SRS-X5
Dette er også en høyttaler som er best egnet for lytting ved moderat volum, men låter noe spinkel sammenlignet med de beste høyttalerne i denne gruppen.
En merklig irriterende ting er imidlertid det som skjer med lyden når man skrur opp volumet.
Det virker som om Sony her er ute etter å levere et konstant lydvolum, som gjør at de høyeste partiene i sangen dempes – det føles som om noen vrir en volumbryter opp og ned hele tiden, og dette skjer uavhengig av om du har aktivert Sonys lydprosessering eller ikke; spesielt på sanger med mye bass.
I dette selskapet havner den også litt mellom to stoler hva gjelder ytelse kontra vekt.
Den veier over dobbelt så mye som Logitech-høyttaleren, men har ikke like mye å by på; hverken hva gjelder volum eller dynamikk.
Riktignok er den et par hundre kroner billigere, og ser også elegant ut.
Som kjøkkenhøyttaler eller på hytteterassen gjør den en helt grei jobb, men dette er ikke høyttaleren vi ville ha dratt med oss på fest.
| 0
|
202184
|
TERNINGKAST 3: Clint Freya
Det er når man setter Clint-høyttaleren ved siden av Logitech sin at man skjønner hvor imponerende lyden er i den langt mindre Logitech-høyttaleren, for man betaler nok mer for at designet er laget av Philip Bodum her, enn for den faktiske lydkvaliteten.
På den posititive siden formidler Clint-høyttaleren et nøytralt og delikat lydbilde på lavt volum, den kan pares med en lik høyttaler og kan også lade mobiltelefonen din om det er krise.
Det er imidlertid ikke mye krutt her – så fort man skrur opp volumet litt, låter det ikke pent, med tydelige forvrengninger i lyden.
Her får du med andre ord hverken mye lyd eller lav størrelse/vekt.
Batteritiden er også blant de svakeste, med oppgitt spilletid på seks timer, men enheten holdt lenger enn Bose-høyttaleren da vi testet.
| 0
|
202186
|
22" ViewSonic VX2262wm
Blank og bred, rimelig og rask...
LCD-skjermer er nå både billige og har bra bildekvalitet, nesten uansett hva du kjøper.
Det vil si, med visse begrensninger.
Som vi har påpekt siden vi begynte å teste LCD-skjermer er det en grunnleggende forskjell på de rimelige skjermene med TN-panel og de dyrere med IPS og lignende type paneler.
Mer om dette finner du i denne artikkelen.
LES OGSÅ:
Forskjellen er - noe forenklet at du ser "ned" i skjermen på et TN-panel, mens du ser "på" de andre typene.
Det er ikke snakk om mer enn brøkdeler av millimeter i forskjell, men resultatet er at TN ser bra ut rett forfra og ikke så verst til sidene, men ovenfra og nedenfra er det store fargeforskjeller selv med små endringer i betraktningsvinkelen.
IPS-paneler gir langt bedre innsyn og fargebalanse uansett vinkel, men prisen er gjerne det dobbelte av TN-skjermer.
Lure triks?
Men produsentene har noen triks i ermet for å få skjermer med TN-paneler til å se bra ut.
Da tyr man til elektronikken, for å tyne mest mulig ut av paneler, tilpasset hva brukeren er ute etter.
Man kan få enda raskere respons ved å styre drivspenningen til cellene mer aggressivt.
Dett gjør at etterslep i praksis blir helt borte, og det lille som måtte være igjen er ikke generende for oppfattelsen av bevegelse i bildet.
Dynamisk kontrast er en annen metode, som justerer belysningen etter innholdet i bildet.
Dermed kan den oppfattede kontrasten bli mange ganger større enn den egentlige kontrasten panelet presterer.
Resultatet er uansett at skjermen gir bilder som ser bra ut og en respons som ingen klager over.
Om det holder til profesjonelt bruk?
Nei, men det er heller ikke meningen.
De får heller betale mer, da får de det de ber om og kan lage fine bilder som andre kan ha glede av.
ViewSonic VX2262wm
Dagens testprodukt er et typisk eksempel på det vi har beskrevet over.
Skjermen har et stilig, trendy design, leverer et sprekt bilde og har rask respons.
Skjermen er en 22-tommer med oppløsning på 1680 x 1050, som gjør den lett å lese også for de som har passert den første ungdommen.
Foten er ikke justerbar, skjermen har heller ikke andre mekaniske justeringsmuligheter.
Vi liker å kunne sette den lavere, men de fleste vil ikke klage på dette.
Det som derimot vil vekke liten begeistring er betjeningsknappene.
De sitter på undersiden av skjermen, midt på, men merkingen av funksjonene er bortimot uleselig.
Tilkoblingene er bare de mest nødvendige, VGA, DVI, strøm og stereo minjack til de innebygde høyttalerne.
Konklusjon
Skjermen ser stilig ut og leverer et bilde som er utmerket.
Om det er vanlig kontor/mail og web eller spill og video som skal vises, så håndterer skjermen det hele med glans.
De eneste ankepunktene er betraktningsvinklen, som i praksis er langt lavere enn de oppgitte 170 grader før du ser tydelige fargeforandringer, mangelen på fysiske justeringsmuligheter og dårlig merking av betjeningsknappene.
| 1
|
202187
|
Panasonic LumixDMC-GH2
Lite, avansert og godt egnet til video.
Panasonic GH2 er testet mot fem andre systemkameraer i samarbeid med TV2 Hjelper Deg.
Denne artikkelen er en utvidet oppsummering av våre vurderinger, men mer kompakt enn en tradisjonell kameratest på DinSide.
GH2 er Panasonics foreløpige toppmodell innenfor Micro FourThirds-segmentet; kameraer uten speil som derfor er mer kompakte enn de tradisjonelle speilrefleksmodellene.
Konstruksjon
De fleste fotografer foretrekker en optisk søker, men allikevel er ikke Panasonics elektroniske søker i GH2 til å kimse av; den er stor og skarp og dekker dessuten 100% av motivet slik at bildeutsnittet er identisk med det du får på det ferdige bildet.
GH2 er et kompakt systemkamera og veier bare 392 gram.
Allikevel har kameraet fått et stort utvalg av knapper og brytere uten at det har gått ut over brukskomforten, og ikke bare kan skjermen vinkles i alle retninger; den er også berøringsfølsom, som gjør at du kan endre parametere ved å trykke på skjermen, eller bla i bilder på samme måte som på en smarttelefon.
Spesielt må vi også trekke frem autofokusen, som er rask og fullstendig lydløs.
Kombinert med den dreibare skjermen gjør det at GH2 er svært godt egnet til videopptak.
Brukervennlighet
En noe delt opplevelse på GH2 – det meste av funksjoner kan endres kjapt på og er også tilgjengelig ved å trykke på skjermen, men det er også mange brytere og knapper som du må bli kjent med.
I tillegg fremstår hovedmenyen noe uoversiktlig, og enkelte ganger savner vi litt hjelpetekst.
For eksempel er det vanskelig å forstå hva "mode 1", "mode 2" og "mode 3" er under bildestabiliseringsvalget uten å måtte ty til manualen.
Funksjoner
GH2 er et avansert kamera og har blant annet tre knapper som kan programmeres til ønsket funksjon slik at du kan bruke kameraet enda mer effektivt.
En øyesensor registrer også dersom du holder øyet inntil søkeren og flytter da bildet fra LCD-skjermen, og det er også mulig å filme ved å bruke den elektroniske søkeren, noe som gjør at du holder kameraet stødigere.
Flere funksjoner er også mer avanserte enn hos andre, der for eksempel bracketing kan gjøres med inntil 7 bilder og ±3EV fra lysest til mørkest (altså der flere bilder tas på rappen med ulik eksponering).
Autofokusen har også en tracking-funksjon slik at motivet kan gå ut og inn av bilderammen og der kameraet gjenopptar fokusen.
I tillegg gir berøringsfølsom skjerm flere muligheter, for eksempel at du kan trykke på skjermen for å sette fokuspunktet når du komponerer bildet.
Ytelse
Også her en noe delt opplevelse - autofokusen er meget kjapp på GH2; også når du bruker skjermen i stedet for søkeren, og generelt oppleves kameraet som raskt i bruk.
I en autofokustest gjort i mørket var det også GH2 som var kjappest blant de testede kameraene.
Med seriefoto aktivert tar kameraet ca 4,5 bilder i sekundet, men holdt bare koken i to sekunder i våre målinger (med raskt minnekort), før hastigheten avtok betraktelig.
320 bilder på én ladning målt etter CIPA-standarden er også svakest i denne gruppen.
Bildekvalitet
Jevnt over er vi fornøyde med bildene fra GH2, og kameraet er blant de mest konsistente hva eksponering angår, og treffer også godt på hvitbalanseringen i innendørsbelysning.
Imidlertid har bildebrikken litt mindre dynamisk omfang enn de beste (i tillegg er kontrastkurven noe hard med standardinnstillingene), og kameraet er også noe svakere på støy ved høye ISO-verdier.
Kit-objektivet har relativt gode optiske egenskaper, med lav fortegning og svært lite feilbrytning å spore.
På vidvinkel avtar imidlertid skarpheten en god del i hjørnene av bildet.
Video
Panasonic GH2 er det kameraet i gruppen som er best egnet til video, både fordi du kan bruke søkeren når du filmer (og dermed holder kameraet stødigere), og fordi autofokusen er svært rask og fullstendig lydløs slik at det ikke høres i videopptaket.
Bildekvaliteten er også blant de bedre, mye takket være 1:1-cropping som gir detaljerte bilder på bekostning av vidvinkelen, siden bare deler av sensoren brukes.
Konklusjon
For de med forkjærlighet for knapper og brytere er Panasonic GH2 et kamera med svært avanserte betjeningsmuligheter, men som også har innebygd automatikk som få andre kan matche.
Kameraet har en meget god elektronisk søker og fokuserer lynkjapt enten du bruker den eller skjermen.
I tillegg presterer det meget godt på videopptak og har generelt god bildekvalitet, selv om støynivået er noe høyt på de høyeste ISO-verdiene.
Panasonic Lumix
DMC-GH2 + 14-42/3,5-5,6 OIS
| 1
|
202188
|
Act of War:Direct Action
Har strategifansen som er sultne etter nytt Command & Conquer endelig fått et spill som gjør ventetiden kortere?
Eller er Act of War bare en uinspirert blåkopi?
Les anmeldelsen og finn det ut!
Sanntidsstrategispill er kanskje ikke helt det samme lenger som det var en gang i tiden.
Det kommer til stadighet gode spill i sjangeren, og flere er på vei, men det virker ikke som om de er like høyt profilert som på 90-tallet.
Vi synes likevel det alltid er en glede å få prøve et nytt og solid strategispill, sist vi følte det var når vi spillte Kampen om Midgard i fjor vinter, og nå føler vi det også med Act of War.
LES OGSÅ:
Vi har absolutt ingen tvil om at Command & Conquer-spillene har vært en stor inspirasjon her.
Act of War er et av de få nylige strategispillene som tar for seg en konflikt i nær fremtid fremfor WarCraft-inspirerte fantasiverdener.
Det er mye høyteknologi her, og vi styrer tungt utstyrte militære tropper i realistiske settinger.
Som i gamle dager
Noe av det første vi legger merke til er bruk av ekte skuespillere i filmklippene mellom brett.
Det var populært på 90-tallet, når CD-ROM-teknologien gjorde det mulig å plassere lange filmklipp på spilldiskene, men etter hvert som 3D-grafikken ble kraftig nok til å vise samme type filmsekvenser uten bruk av ekte skuespillere (som sjelden gjorde noe særlig imponerende jobb), gikk bransjen over til fullstendig datagenererte filmklipp
gjerne med mye bedre effekt.
Act of War tar oss tilbake til 90-tallsfølelsen, og benytter seg av scener tatt opp i ekte omgivelser, med ekte mennesker, og det er jo på mange måter en frisk pust som samtidig gir oss litt retrovibber.
Kvaliteten på klippene er ganske blandet, noen av skuespillerne gjør en god jobb, mens andre er elendige.
Oscar-materiale er dette ikke, men vi synes likevel at det er ganske sjarmerende med slike filmklipp, det minner oss om gode, gamle dager.
Historien bak spillet er ganske forutsigbar og forglemmelig
ubeskrivelig onde terrorister ødelegger oljeinstallasjoner og angriper storbyer, og amerikanske soldater og spesialstyrker slår tilbake.
Vi har sett og hørt dette før, men det vi liker er at bakgrunnshistorien knytter brettene tett sammen, og vi føler at vi er en del av dette.
Brettene er gjerne ganske korte, med mange filmklipp i mellom og hyppige oppdateringer underveis fra dine overordnede.
Det dukker også ofte opp et lite vindu mens du holder på med brettene, og der får du se klipp som gir deg informasjon om hva som skjer andre steder og nye oppdrag.
Storbykrigen
I enkeltspillerkampanjen spiller vi som den amerikanske hæren og en spesialstyrke, Task Force Talon.
De første episodene fokuserer på urban krigføring med et begrenset antall soldater og foregår i Londons parker og gater.
Det er ikke spesielt mye strategi involvert på begynnelsen, da det ikke er noe basebygging eller ressurssamling, bare ganske lineære brett som tar deg fra mål til mål.
Men ting tar seg kraftig opp etter hvert, og de senere brettene foregår i San Francisco, Egypt, Moskva og til slutt Washington DC.
Mye av spillet handler om kamper som foregår i bykjernene, og det er en spennende avveksling fra de åpne landskapene man er vant til fra tilsvarende titler.
Det åpner også for mange nye strategier, da du kan for eksempel innta de aller fleste bygninger med dine soldater, og bruke dem som kraftige, defensive posisjoner.
Ressurssamling, som er et så viktig element i strategispill, har fått en ny vri her.
For å bygge opp hæren din trenger du penger, og disse finner du ved å bygge oljeraffinerier eller innta banker og forsyne deg.
Når pengene fra disse kildene tar slutt, er det ett alternativ igjen, og det er å fange fiendtlige soldater.
Disse holdes i fengsel, og genererer penger over tid.
Det innebærer altså at det lønner seg å ikke drepe alt som rører seg, når du ser knelende motstanderne betyr det at de er klare til å bli fanget.
Noen ganger kan du også avhøre dem, og får avslørt deler av kartet som normalt er skjult for deg.
Selve strategien virker til å være viktigere her enn i mange andre spill.
Enhetene har veldig tydelige svakheter mot spesifikke typer angrep, og om du sender hundre tanks avgårde vil en godt forsvart base likevel klare seg.
Her er det virkelig essensiellt å ha riktig variasjon av enheter og kjøretøy.
Du kan også ofte ha med deg et medisinsk helikopter som leger sårede enheter, og det er svært viktig da de som er kritisk skadet beveger seg mye saktere eller nekter å røre på seg i det hele tatt.
Enkeltspillerkampanjen er som sagt relativt kort og lineær, men heldigvis har Act of War en meget godt skirmish- og online-modus.
Skirmish går som vanlig ut på kamper på valgfrie brett mot et visst antall datastyrte motstandere, og der kan du også spille som terroristene, hvis teknologi er tydelig russiskbasert.
Det er også i skrimish-modusen at forskjellene mellom de tre spillbare fraksjonene er mest tydelige.
Blant minusene hva spillbarheten angår er det noe rotete grensesnittet som rett og slett ikke alltid er like brukervennlig.
Ved flere anledninger er det vrient å få full kontroll over enhetene, og pekeren reagerer ikke alltid på dine klikk.
Superdetaljert
Act of War er svært imponerende grafisk.
Omgivelsene er utrolig detaljerte og skarpe, faktisk har vi aldri tidligere sett så mye detalj i et strategispill.
Det at veldig mye av spillet foregår i trange bygater har også en del av skylden for det gode inntrykket.
Du kan zoome inn på dine soldater, og en hel rekke kjente bygninger fra byene spillet foregår i er plassert i riktig persperktiv og forhold til omgivelsene.
Kjempeimponerende!
Selv om spillet ikke revolusjonerer strategisjangeren har utviklerne likevel klart å tilføre et par nye og spennende elementer, det hele er velpolert, ekstremt pent og godt underholdende.
Vi synes at enkeltspillerdelen kan til tider være i overkant simplistisk, og det varer heller ikke spesielt lenge, men skrimish- og flerspillermulighetene gjør det godt igjen.
Grensesnittet er ikke det beste, men det går an å venne seg til det, og resultatet er et bra strategispill som vi trygt kan anbefale.
| 1
|
202189
|
Asus PB298Q
Ultrabred 29-tommers skjerm i 21:9 format.
Hvor stor skjerm man trenger eller ønsker er svært varierende.
I lang tid var skjermene nesten kvadratiske, med forholdet 4:3 eller 5:4 mellom bredden og høyden.
I dag er det vanlig med brede skjermer, i forholdet 16:9 eller 16:10 .
Mange bruker også flere skjermer i bredden, både til jobb og til underholdning.
Alternativet er en superbred skjerm i forholdet 21:9, som i praksis kan fungere enten som to skjermer, eller som én der du virkelig trenger bredden.
Hvis skjermen også har en fot som kan dreies kan du også få en virkelig høy skjerm, dersom du ønsker det.
En oppløsning på 2560 x 1080 tilsvarer to 17-tommers LCD-skjermer ved siden av hverandre, som er meget godt egnet til kontorbruk.
21:9 formatet er også selve kinoformatet, det er utmerket til gaming og for alle som driver med redigeringsprogrammer med tidslinje, som videoredigering og musikkproduksjon er det helt supert.
Formatet og høyden gjør at tekst blir lett å lese.
Samtidig er pikselstørrelsen ikke for stor, slik at bildekvaliteten blir god.
Egentlig er 2560 punkter i bredden det vanlige på en kostbar 27-tommers skjerm, men 29 tommer på denne tilsvarer den fysiske bredden til en 30 tommer.
Noen vil derfor si at disse skjermene er avkutta 30-tommere med 27-tommers oppløsning i bredden ...
Asus PB298Q
Asus sin 29-tommer har mye til felles med den forrige 29-tommeren vi testet, fra LG.
Rammen rundt skjermen er svært smal, og selve skjermflaten går helt ut i kantene.
Først når skjermen er slått på ser man at det fremdeles er sorte rammer rundt bildet, men de er bare åtte millimeter brede.
Nedre skjermkant er vesentlig større, men den inneholder også knapper og logoer.
Foten er svært fleksibel.
Den kan heves og senkes, og i tillegg kan skjermen dreies slik at den står på høykant.
Det er ganske ekstremt første gangen du ser hvor høy den er, men så snart du begynner å bruke den oppdager du for eksempel at nesten alle websider først kommer til sin rett når du ser dobbelt så mye i høyden som på en vanlig skjerm.
Tekst er også lettest å lese i begrenset kolonnebredde, så både skriving, epost, og programmering fungerer ofte bedre i høydeformat.
Betjeningen og menyene er ikke spesielt sofistikerte, men oversiktlige og greie i bruk.
Plasseringen av knappene gjør dem tilgjengelige uten å være i veien, eller for lette å komme borti.
Tilkoblingene sitter på undersiden av oppbygningen bak på skjermen, og består av DisplayPort, DualLink DVI, HDMI og inn og utganger for lyd på minijack.
Utgangen byr bare på lyd fra DP og HDMI-kontaktene.
Det er ingen ekstra finesser som USB-hub, men det sitter to høyttalere som blir fôret av en forsterker på 2 x 3W RMS.
Spesifikasjoner
Panelet:
29 tommer 21:9 format2560 x 1080 punkters oppløsningAH-IPS-panel med LED bakgrunnsbelysningsRGB fargepalett300 cd/m2 maks lysstyrkeASUS Smart Contrast Ratio (ASCR) 80 000 000:1 178 graders betraktningsvinkel vertikalt og horisontalt8-bits faredybde5ms grå-til-grå responstidDimensjoner: 700x376x218mmVekt:
8,5 kg
Skjermen kan vippes +20 ~-5 grader, vris 90 grader, dreies +/- 60 grader og justeres opp og ned 0 ~15 cm.
I bruk
Foten må skrus fast på baksiden av skjermen, de samme skruefestene kan også brukes til et alternativt VESA-feste.
Vi koblet til med Dual Link DVI og fikk umiddelbart et strålende bilde.
Du kan veksle mellom forskjellige lys- og fargeprofiler tilpasset forskjellige bruksområder med et trykk på S-knappen.
Alternativene er Scenery, Standard, Theater, Game, Night View og sRGB.
Betraktningsvinkelen er utmerket, vi snakker bare om en liten skygge når man vipper skjermen helt mot ytterkantene.
Fargebalansen er god, med fine hudtoner og god dynamikk både i farger og gråtoner.
Lysstyrken er mer enn god nok, selv i svært lyse lokaler og rimelig sterkt sollys.
Responstiden er også helt uproblematisk, fem millisekunder gir et lite etterslep i form av en liten og lys skygge i ekstreme tilfeller.
Asus Multiframe-programmet lar deg plassere det aktive programvinduet på forskjellige måter, velgeren dukker opp når du plasserer muspekeren oppe i høyre hjørne ved siden av standardvinduskontrollene.
En fiffig og funksjonell løsning som fungerer i tillegg til standardkontrollene.
Konklusjon
Dette er en utmerket skjerm, som i mange tilfeller erstatter to skjermer.
Den er også et supert alternativ for de som jobber med medieproduksjon, programmering, webdesign og annet kreativt.
Det samme gjelder for bildebehandling, konstruksjon og annet hvor man trenger plass både til selve dokumentet pluss verktøy, side om side.
Bildekvaliteten er utmerket, fleksibiliteten er upåklagelig og tilkoblingene dekker de aktuelle valgmulighetene.
En slik skjerm, med en standard, rimelig HD-skjerm på høykant ved siden av, vil for mange være noe bortimot en optimal løsning for de fleste bruksområder.
Asus PB298Q
| 1
|
202190
|
Test:Logitech Wireless Gaming Headset G930
Trådløse hodetelefoner med mik og støyreduksjon, spesialsydd for gaming.
Gamere som ikke bor alene i et eget hus langt fra folk trenger hodetelefoner.
Intense skuddscener og dramatisk orkestral musikk blir fort i meste laget for omgivelsene.
Men det finnes et utall forskjellige hodetelefoner, hva er speselt nyttig for gamere?
Logitech Wireless Gaming Headset G930
Logitech har mange headset på samvittigheten, og G930 er et av de nyeste og mest avanserte.
Egenskaper som Logitech selv fremhever er disse:
Trådløst (2,4GHz) med rekkevidde på opptil 12 meterSurroundlyd (7.1) og mikrofon med opptil 26 dB kansellering av bakgrunnsstøyTett konstruksjon som slipper ut minimalt med lydMyke puter og justerbar bøyle/hodebåndTre programmerbare knapperDirekte justering av volum med hjul og mute for mikrofon direkte på øreklokkenMute-indikator med LED på mikrofonenLading med kabel mens det er i brukOpptil 10 timers batteritidLydeffekter og enkelt oppsett
Installasjon
Settet inneholder en liggende snelle hvor du kveiler opp USB-kablene.
Den ene enden går inn i PC-en, den andre kobles inn i den ene øreklokken når du skal lade hodetelefonene.
Midt i snella sitter det en USB-kontakt hvor du plugger inn senderen, som er en liten USB-dongle på størrelse med en minneplugg.
G930 er ikke bare hodetelefoner og mikrofon, det er også et eget USB "lydkort", så en driver må installeres for å få full funksjonalitet.
Uten driverinstallasjon fungerer både hodetelefoner og mikrofon, pluss volumkontrollen.
Installerer du driver og styreprogram får du Dolby 7.1 og støtte for G-knappene.
Du har individuell kontroll for alle de virtuelle kanalene, og alle går til 11 ("it's one louder").
Det er også en DSP-effekt med flere innstillinger for dramatisk fordreining av stemmen, både opp og ned i toneleie.
Trykker du knappen mellom Diskant og Bass får du opp en 10-bånds EQ.
Kontrollpanelet er stort sett selvforklarende, skulle det være noe uklart er det et utmerket hjelpeprogram, som er på norsk hvis du velger norsk under installasjonen.
På venstre klokke sitter alle kontrollene; de tre G-knappene, Dolby surround av/på, volumkontroll og av/på-bryter.
I bruk
G930 sitter behagelig og stabilt på hodet, det strammer på en naturlig måte, men man merker at man har det på.
Klokkene demper godt både for brukeren og omgivelsene, men ikke totalt.
Putene er godt polstret og man blir ikke svett i ørene.
Mikrofonen er både fleksibel og dreibar, og er svært praktisk i bruk.
Det er helt uproblematisk å plassere den der man vil ha den, uten at den glir ut av posisjon.
Kvaliteten er også bra, ifølge alle vi har snakket med både i multiplayer-spillsammenheng og Skype etc.
G-knappene er lett tilgjengelige, vi brukte dem til å aktivere stemmeforvregnin, som fungerer veldig bra.
Det er morsomt, men kan også virke irriterende på andre hvis man glemmer at effekten står på.
Lydkvalitet i spill
I spill er lydkvaliteten svært god, både dynamikk og omfang er på plass.
Det sparker hvis du vil, men lyden er alltid klar og ren.
Surroundeffekten virker overraskende naturlig, og gjør det lettere å orientere seg i spillene, romvirkningen gir en dybdefølelse som du ikke finner i andre hodetelefoner.
Lydkvalitet med musikk
Til musikk er G930 ikke like overbevisende, men likevel langt bedre enn gjennomsnittet.
Vi sammenlignet med studioheadset fra både M-Audio og AKG og lydbildet er ikke like godt balansert og krystallklart som hodetelefoner beregnet utelukkende på musikk.
Men vi vil likevel plassere lydkvaliteten i den øvre klassen.
Konklusjon
G930 overbeviser på mange områder, spesielt til spill og film.
Dybdeffekten gjør det lettere å orientere seg, spesielt i FPS-spill.
DolbySurround gir også et større lytterom, du opplever større, men naturlig avstand til lydkildene ved avspilling av vanlige stereofiler.
Flere ganger har vi trodd at vi hørte på våre M-Audio aktive studiomonitorer i stedet for hodetelefoner.
Også til film fungerer G930 svært bra.
At det er trådløst er en stor fordel, selv om batteritiden gir begrensninger.
Fordelen med USB-ladingen er at man kan bruke hodetelefonene mens de lades.
Rekkevidden er også overbevisende.
Vi kunne gå ned en etasje i vårt trehus, og fremdeles føre en Skype-samtale uten problemer.
Logitech G930
| 1
|
202191
|
Asus PQ321QE 4K PC-skjerm
En PC-skjerm med samme oppløsning som fire vanlige HD-skjermer!
Høy oppløsning på LCD-skjermer begynner å bli dagligdags, men det er først og fremst på små skjermer dette har blitt utbredt.
Men på store skjermer er det langt mindre å velge mellom.
En standard "folkeskjerm"på 22 tommer har en full HD oppløsning på 1920 x 1080.
Entusiaster og proffer koster på seg en 27-tommer med 2560 x 1440 punkter, men det finnes noen få som tar den enda lenger og velger det aller største:
31,5 tommer og 3840 x 2160 - også kjent som 4K.
Det er ikke mange slike skjermer på markedet, i skrivende stund er det to.
Vi har testet den rimeligste, Asus PQ321QE som har en prislapp på 29.990 kroner.
Konkurrenten fra Sharp ligger på 40.424 kroner.
Da er vi oppe på samme prisnivået som vesentlig større 4K TV-apparater.
En krevende skjerm
En skjerm på over 30 tommer er diger.
Den fyller det meste av synsfeltet når den er plassert på skrivebordet, og det byr på en del manøvrering å flytte musepekeren over hele arbeidsflaten.
Det er ikke så merkelig, i og med at den er like stor som fire vanlige HD-skjermer.
Alt dette krever også sin maskinvare.
Vi måtte installere et kraftigere skjermkort (EVGA Geforce GTX 760 4GB), oppdatere BIOS på vårt Intel-hovedkort med Core i5 prosessor, til slutt og laste ned beta-drivere fra fra skjermkortprodusenten nVidia.
Først da fikk vi skjermen opp å kjøre i full oppløsning, men oppfriskningsfrekvensen var bare på 30 Hz.
Full støtte for 4K skjermer er definitivt under utvikling, og representerer noe å strekke seg etter for flere komponenter i systemene.
Selve skjermen er rett og slett imponerende, på nesten alle områder.
Tilkobling og betjening
Foten og stammen er festet til skjermen med solide skruer, her er det ikke rom for noe slark.
Skjermen kan heves og senkes, og foten kan dreies rundt sin akse.
Tilkoblingen på vårt tidlige testeksemplar var bare DisplayPort, men når den kommer i salg vil den også ha to HDMI-porter.
Det er også inn- og utganger for lyd.
Betjeningen var vi derimot ikke imponert over.
Knappene og teksten står på siden, og du må bøye deg rundt kanten for å se hva du trykker på.
Oppløsning og bildekvalitet
Skjermen har et såkalt IGZD-panel (Indium gallium zinc oxide) utviklet av Sharp.
Dette er et halvledermateriale som gjør det mulig å produsere skjermer som både er vesentlig raskere og med høyere oppløsning enn silisium-baserte paneler.
Fargegjengivelsen og betraktningsvinkelen er på toppnivå, og responstiden på 8 ms var heller ikke noe problem da vi bare hadde 30 Hz oppfriskningsfrekvens ...
Et av de viktigste poengene med en 4K-skjerm er jo at den har høy oppløsning for å gjengi små detaljer.
Like viktig som oppløsning er størrelsen på panelet, og avstanden mellom øynene og skjermen.
Sitter du med en PC-skjerm kreves det ganske høy oppløsning for et høyt detaljnivå, sitter du i sofaen og ser på TV kreves det ikke like stor oppløsning for å oppnå samme inntrykket.
Men holder du en mobil 20 centimeter fra øyet kreves det enda høyere oppløsning for å gjengi alle detaljer.
Et enklere og mer sammenlignbart mål som gjelder uansett er piksler per tomme (PPI):
Pikseltettheten på denne skjermen er på 140 PPI (piksler per tomme), til sammenligning har en 27-tommer med 2560 x 1440 typisk 109 PPI, mens en standard 22-tommer med HD-oppløsning har en PPI på 100.
Jo høyere verdier, dess tettere står pikslene.
Til sammenligning har iPad 264 PPI, mens iPhone 5 har 326 PPI og Galaxy S4 hele 440 PPI.
På en 65-tommers TV med 4K oppløsning er vi nede i beskjedne 68 PPI, som tilsvarer en 32-tommers HD-skjerm.
Dette betyr kort og godt at denne skjermen framstår som ekstremt detaljrik, og rett og slett imponerende når man betrakter høyoppløselige bilder i god kvalitet.
Samtidig avsløres høyoppløselige bilder av dårlig kvalitet, som skyldes at fotografen ikke har hatt helt kontroll ...
Video i 4K oppløsning er rett og slett fantastisk.
Med et så høyt detaljnivå kommer dybden i bildene fram på en helt annen måte.
Vi snakker om en tredimensjonal opplevelse som faktisk er mye mer overbevisende - og langt mer behagelig - enn 3D med briller.
Spesifikasjoner
Skjermen har følgende egenskaper:
Panelet:
31,5 tommer 16:9 format3840 x 2160 punkters oppløsningIGZO-panel med LED bakgrunnsbelysning80% NTSC fargemetning350 cd/m2 maks lysstyrke800:1 kontrast178 graders betraktningsvinkel vertikalt og horisontalt10-bits fargedybde8ms grå-til-grå responstid
Tilkoblinger: 2 x HDMI 1.4 DisplayPort 1.2 3 x 3.5mm jack lyd ut/inn
Flere spesifikasjoner finner du hos Asus.
Hva med PC-bruk?
Men en så stor skjerm har også sine utfordringer.
Det har ikke først og fremst med oppløsningen å gjøre, men med avstandene på skjermflaten.
Det blir rett og slett så langt å bevege pekeren og så stort område å holde orden på, at det lett kan bli for mye av det gode.
Dessuten blir alle elementer i Windows veldig små, og mange må myse ekstra for å lese hva som står i menyer og liknende.
Man kan enkelt nok justere opp størrelsen på elementene i Windows, men det er ikke snakk om noen jevn skalering, og det ser rett og slett ikke pent ut i 150% av normal størrelse.
Det var en gang snakk om at hele grensesnittet i Windows skulle være fritt skalerbart, slik at det var tilrettelagt for høy oppløsning.
Det ble lagt på is, i stedet har Microsoft tullet seg bort med å lage et nytt pekegrensesnitt som ingen liker.
I nettlesere er det bare å holde «Ctrl» nede og trykke plusstegnet et par ganger for å zoome inn, men det er ikke alltid det klaffer helt.
Slik som Windows er i dag vil nok mange heller kjøpe to 27-tommere, det er generelt bedre til PC-bruk.
Konklusjon?
Skjermen er super, bildekvaliteten er enorm og det er plass til alt.
Prisen er også på topp, i den forstand at det er en av de aller dyreste skjermene som finnes.
En slik skjerm er bare funksjonell for spesielle, kreative bruksområder, som avansert videoproduksjon, profesjonell bilderedigering og musikk/lydproduksjon.
Muligens kan den fungere for finansanalytikere med ekstremt store regneark, for arkitekter, designere og andre profesjoner hvor detaljrikdom og oversikt skal kombineres.
Den er også en teknologidemonstrasjon, som viser hva produsenten er i stand til å levere av det ypperste basert på dagens og morgendagens teknologi.
Asus PQ321QE
| 1
|
202192
|
19" Neovo P-19
Hvis du er opptatt av design er det helt naturlig å velge en designer-skjerm.
P-19 fra Neovo appellerer til denne målgruppen, og har dessuten et par andre spennende kvaliteter.
For noen er en skjerm en del av innredningen, og den må derfor tilfredsstille estetiske krav.
Noen vil at skjermen skal være så diskret som mulig, andre vil gjerne at den har et visuelt uttrykk som fanger positiv oppmerksomhet.
LES OGSÅ:
For vår egen del er vi mest begeistret for rene og funksjonelle design.
Unødvendig materialbruk og former uten naturlig funksjon faller ikke i vår smak.
Førsteinntrykker av Neovo-skjermen var derfor umiddelbart posiitivt, fordi formen var både naturlig og funksjonell.
Skal man ha en plate til å stå på et bord, uten å bli støttet av et stativ eller tilsvarende, er det helt logisk å bøye platen framover nederst og så bakover.
Da står den støtt, og vipper ikke verken forover eller bakover.
Det eneste vi er litt mindre begeistret for er at rammen rundt selve panelet er såpass bred, siden vi er litt opphengt i at rammer skal være smale på LCD-skjermer.
Rammen er blank og selve skjermen har også et blankt kontrastbelegg.
Dette er jo perfekt for at fingeravtrykk skal synes i all sin prakt, men det følger med en mikrofiberklut til å fjerne dette med.
Slett ikke dumt!
Vinkelen på skjermen kan justeres, men det er også alt.
Høyden over bordplaten er utmerket for de fleste brukere.
Tilkoblinger
Dette er en allsidig skjerm, med innganger både for VGA og DVI pluss koaks og S-Video for direkte tilkobling til videokilder.
Neovo har f.eks. en separat TV-tuner som kan kobles til.
Det er også en USB-hub i skjermen, med PC-tilkobling bak og to tilkoblinger til USB-enheter på hver side.
Nede på høyre side er disse plassert sammen med tilkoblinger for lyd inn og ut - f.eks. hodetelefon med mikrofon.
På venstre side finner vi de andre USB-kontaktene.
Betjening
Det er ingen synlige knapper, de er skjult bak høyttalergrillen i bøylen.
Det eneste som normalt synes når skjermen er på er det grønne indikatorsymbolet i fronten.
Trykker du på dette dukker det opp to ting:
Skjermmenyen og blå lysdioder på knappene bak høyttalergrillen.
Både stilig og praktisk!
Skjermenyen er svært grafisk og meget lett å bruke.
Det er utstrakt bruk av fargerike illustrasjoner, kanskje på grensen til å være litt tegneserie-preget.
Men det fungerer svært bra.
God lyd!
Vi har alltid vært svært negative til lyden i LCD-skjermer.
De har uten unntak levert et lydbilde så vidt et par hakk bedre enn en telefon som ligger på bordet.
Men her ble vi gledelig overrasket!
Det er til og med bass!
Ikke akkurat noe du kjenner i magen, men vi hører faktisk noe annet enn kneppene fra bass og basstromme, og fylden i lydbildet er av en helt annen klasse enn på de andre LCD-skjermene vi har testet.
Og det er etter hvert ganske mange.
Godlyden skyldes at det er en liten subwoofer inne i buen.
Bildekvalitet
Bildekvaliteten er typisk for denne type skjermer.
Det blanke kontrastbelegget gjør at bilder ser flotte ut, men kan gi problemer med gjenskinn av rombelysningen i visse plasseringer.
Responstiden er svært lav, den oppgis til 3ms (grå til grå) og vi hadde ingen problemer med noen form for etterslep.
Kontrast på 700:1 og lysstyrke på 300 cd/m2 gir et lystterkt og sylskarpt bilde.
Betraktningsvinkelen er derimot ikke spesielt høy, den er oppgitt til horisontalt 160 grader og vertikalt 155 grader.
Dette gir synlige fargeforandringer bare du beveger deg litt ved skrivebordet.
Men dynamikk og fargedybde er godkjent for alle de bruksområder denne skjermen er laget for, inkludert spill og video.
Konklusjon
Neovo utmerker seg med lekkert design, bra bilde og glimrende lyd (til å være innebygd).
I tillegg er den svært fleksibel når det gjelder tilkoblinger.
Som hjemme- eller kontorskjerm er den et utmerket valg for de som krever litt ekstra.
| 1
|
202193
|
Konklusjon & karakter
Utseendemessig har LG gjort det meste riktig, og har du i tillegg digitale TV-signaler mener vi at dette er et godt kjøp.
For det første er denne LGen pen å se på - selv om den befinner seg i nedre del av prisskalaen.
Og med bordstativ, høyttalere og innebygget TV-tuner inkludert i prisen får du faktisk mye for pengene i dagens marked.
Husk også at denne modellen tilhører den siste generasjons plasma-TVer .
Det borger for at eventuelle barnesykdommer allerede er luket bort.
Det er nemlig ingen tvil om at utviklingen har vært stor.
I likhet med konkurrenten fra Samsung er for eksempel kontrastforholdet 3000:1, og lysstyrken på 1000Cd/m2.
Dette er skritt i riktig retning.
Målt mot konkurrentene?
De mest nærliggende konkurrentene blant våre test-TVer er Samsungs 42-tommer, og LGs andre 42-tommer som riktignok leveres uten TV-tuner.
Her har vi altså et godt eksempel på kannibalisme, for av de to LG-modellene ville vi uten tvil valgt denne, med mindre vi hadde fått et ekstremt godt tilbud på mai-TVen.
Samsung-modellen er en mer naturlig konkurrent for deg som vil ha innebygget TV-tuner og bordstativ med på kjøpet.
Dessverre fikk vi ikke testet disse modellene samtidig.
Magefølelsen vår hevder imidlertid at Samsungen er litt mindre kresen på kvaliteten på bildesignalene.
For deg som fremdeles har analoge signaler kan dette være et viktig poeng.
LGen er imidlertid utstyrt med en langt bedre fjernkontroll som gjør den daglige bruken enklere, og er etter vår oppfatning penere å se på.
I tillegg har LGen som nevnt VGA-inngang, i tillegg til DVI.
Valget er ditt.
Minispesifikasjoner:
Flatron Plasma 42-tommer (107cm).
Oppløsning på 852 x 480, lysstyrke 1000Cd/m2, Kontrast 3000:1, betraktningsvinkel (H/V) 160º/160º Progressive Scan og digitalt kamfilter Text-TV med 2400 siders minne.
Høyttalere, 2 x 15W.
NICAM stereo &Dolby; Viritual Surround Innganger bak: AV 1-3: Euro Scart (inn/ut), og Euro Scart (inn).
AV 4: Komponent (Y/Pb/Pr), Audio, S-video.
DVI-i og D-sub 15 pins
På siden: AV 5: S-video, Komposit, Audio.
| 1
|
202194
|
Olympus E-520
TEST:
Kompakt og lett i bruk med få svakheter.
Dette kameraet ble testet i duell mot Sony Alpha A350.
Denne testen finner du her.
| 1
|
202196
|
D-Link DI-634M
Nå er også D-Link klar med sin ruter med MIMO, antenneteknikken som gir bedre dekning og rekkevidde.
Vi har testet.
Som vi har skrevet i en tidligere artikkel står MIMO for Multiple In Mutiple Out, og teknikken generelt er ikke helt dagfersk.
Den ble omtalt allerede i 1996 i en artikkel fra Bell Labs.
LES OGSÅ:
Både Belkin og Linksys annonserte produkter med denne teknikken, basert på Airgo sin basisteknologi
TrueMIMO allerede i fjor, men det er først nå de begynner å bli tilgjengelige.
Linksys har dessuten skapt sin egen term "SRX" som står for "Speed and Range eXpansion"
Grovt skissert går teknikken ut på å sende flere signaler på samme frekvens på flere antenner.
Ved å bruke en signalering som utnytter refleksjonene som oppstår i dekningsområdet, får man bedre rekkevidde og høyere hastighet enn ved andre antenneløsninger.
Ordinært trådløst utstyr bruker enkle eller doble antenner, og med ordinære signaler vil refleksjonene i dekningsområdet ofte gi utfasinger og dermed mindre rekkevidde.
Nå er også D-Link klar med sin MIMO-ruter, som har fått navnet DI-634M og er en del av 2XR produktfamilien.
2XR står for Xtended Range og Xtended Rates.
Et annet medlem i familien er det trådløse PC-kortet DWL-G650M som vi også testet sammen med ruteren.
Installasjon
Installasjon og oppsett av utstyr fra D-Link har vi alltid hatt gode erfaringer med, og også denne gangen var det ingen problemer.
Responsen på menyvalg og aktivering av endringer var riktignok merkbart tregere enn hos andre rutere fra D-Link.
Funksjonaliteten er den samme som hos de fleste andre typiske 802.11g bredbåndsrutere, med 4 svitsjede porter, NAT, VPN, WPA, osv.
Det som er spesielt er antenneløsningen.
Rekkevidde
Sammenlignet med vårt basisutstyr som består av en DI-624 ruter og en Dell Inspiron med innebygd 802.11g (blå ring), var rekkevidden med MIMO-løsningen fra D-Lnik (gul ring) bare litt større.
Vi snakker om en økt avstand med dekning på rundt 3 meter.
Her var Linksys sin løsning (rød ring) langt bedre, vi snakker om å dekke neste nabo i veien...
Stabilitet
Men når det kommer til stabilitet innenfor det dekningsområdet som er relevant, nemlig innenfor husets vegger fra hems og ned i kjelleren, så var D-Lniks løsning klart bedre.
Med en gang vi hadde løsningen med PC-kortet installert i den bærbare, og kontakten med ruteren var etabliert, så kom meldingen om at forbindelsen var Excellent.
På det ordinære utstyret opererer vi med Very Good på samme sted.
Dekningen på alle fil typer var konsistent i hele huset, så små avvik og så jevn ytelse har vi aldri sett hos noen annen løsning vi har testet.
Linksys løsning hadde en god del større avvik og systemet måtte jobbe mer for å opprettholde forbindelsen.
Også med den innebygde 802.11g i Dell-PCen ga D-link meget bra, men ikke like jevn ytelse.
Konklusjon
DI-634M og DWL-650M ga den beste dekningen vi har målt innenfor vårt trehus.
Rekkevidden utendørs var ikke dramatisk mye bedre enn vårt ordinære referanseutstyr, men målbart.
Les også del 2 av denne testen!
| 1
|
202197
|
Trekker imponerende bra
NICE (Autofil/DinSide):
Volvo V60
D4 har bare fire sylindre, men det gjør ikke så mye.
Den er et utmerket valg for nordmenn uansett.
Solen skinner, det er 25 grader, og jeg kjører i vakker fransk natur.
Dessverre er ikke alt så bra som jeg skulle ønske.
Jeg synes blant annet at den nye Volvo D4-motoren, som enkelte har hyllet opp i skyene, kakler uventet mye på tomgang.
Men under selve kjøreturen imponerer motoren stort.
Girkassen med åtte trinn er fint harmonisert med motoren, men kunne kanskje vært enda et hakk kvikkere under virkelig frisk kjøring.
Et utmerket valg
Selve motoren trekker imponerende bra, og momentregisteret er jevnt og sterkt.
Det betyr at D4 vil være et utmerket valg for det norske folk, og kombinert med de særdeles lave tallene hva angår utslipp og forbruk er motoren nærmest skreddersydd for norske forhold.
Alle motorene er for øvrig utviklet i Sverige av Volvos folk, og vil bli bygget ved Volvos egen motorfabrikk i Skövde.
For en som synes ABBA er ti ganger bedre enn alt som Beatles, Rolling Stones, Led Zeppelin, U2, Pink Floyd og Bruce Springsteen noensinne har laget, er sånt trivelig å vite.
Alle de nye motorene er tilgjengelige i Norge, men vil du ha firehjulstrekk må du fortsatt ta til takke med den gamle motorfamilien.
Volvo V60 er en flott stasjonsvogn, og den nye motoren imponerer.
Men etter å ha prøvd både D4 og den 306-hesters sterke T6 (flott motor) konstaterer jeg at jeg fortsatt foretrekker min Plymouth Roadrunner med 8,2-liters V8.
Den er kanskje en dinosaur, men en Triceratops er kulere enn en sardin.
Gjerrig på drivstoff
Fire sylindre har helt siden bilens barndom vært regnet som puslete greier.
Lite kubikk, lite hestekrefter, lite moment og lite lyd har alltid vært fasiten.
Men, den har alltid hatt en stor fordel framfor sine større sylindersøsken:
Den bruker lite drivstoff.
I dag er man i stand til å trylle fram relativt stor effekt fra fire sylindre, samtidig som forbruket fortsatt er lite.
Ikke så rart, da, at de fleste bilprodusentene går for færre sylindre, inkludert Volvo, som er særdeles stolt over sine nye rekkefirere.
Antallet er ikke viktig
På pressekonferansen i Nice, Frankrike, var det for øvrig en offensiv innstilling vi møtte fra Duncan Forrester, Volvos visepresident for merkevare og PR.
-Antallet sylindre er ikke viktig, sier han.
Det er nok en kontroversiell påstand for mange i bilmiljøet, men samtidig er det bra at Volvo tenker offensivt på dette området.
-Vi slår de fra Bayern når det gjelder hestekrefter per CO2, fortsetter Forrester.
Det er i så fall imponerende, for blant annet BMW er ekstremt flinke når det gjelder effekt sett i forhold til CO2.
Men det kommer mer fra Volvo:
- Vår nye motorfamilie har så mye krefter at de vil få alle V8-motorer til å bli dinosaurer.
Se flere bilder av Volvo V60 D4:
D4 - diesel
Den nye Drive-e motorfamilien som Volvo er så stolte av er alle to-liters, firesylindrete motorer.
Mest populær blir den nye twin-turbo dieselen D4, som med 181 hestekrefter og solide 400
Nm kun slipper ut 99 gram CO2 per kilometer, og har et forbruk på 0,38 liter per mil med manuell kasse i S60 eller V60 (se faktaboksen for de samme tallene med automat).
Det er sensasjonelt bra når man tenker effekt kontra utslipp og forbruk, og jeg skjønner at Volvo er umåtelig stolte over å ha oppnådd slike tall.
I Norge vil en S60 med D4 koste 375.300 kroner, mens en V60 vil koste 390.300 kroner (begge med manuell kasse).
I XC60 vil prisen bli 481.300 kroner.
Formidabel jobb
Det finnes også en T5 bensin med turbo på 245 hestekrefter, og som kun leveres med automat.
I S60 har den et utslipp på 139 gram CO2/km, også det særdeles imponerende.
På toppen av haugen står helt nye T6 bensin, som varter opp med både kompressor og turbo.
Den stiller med 306 hestekrefter, men har bare 149 gram CO2 per kilometer, og et forbruk på 0,64 liter per mil i S60 med automat.
Sammenlign det med den gamle T6 rekkesekseren som hadde 304 hestekrefter, et utslipp på 231 gram CO2 per kilometer og et forbruk på 0,99 liter per mil i den samme bilen (riktignok med firehjulsdrift), så skjønner du at Volvo har gjort en formidabel jobb.
| 1
|
202198
|
Test:Mercedes-Maybach S
Den skal være verdens mest stillegående bil, hevder Mercedes.
Men den er ikke akkurat anonym.
Dagens S-klasse er en formidabel suksess for Mercedes.
Aldri har noe merke solgt flere luksusbiler; over 100 000 det første produksjonsåret.
I dag utgjør S-klasse sedan i to lengder, coupé og nå Maybach som er 22 cm lenger enn lengste S-klasse.
Med en total lengde på drøyt 5,4 meter, er det mange som ikke vil få den inn i garasjen.
Akselavstanden på 3,3 meter (20 cm lenger enn lang S-klasse), kommer utelukkende baksetepassasjerene til gode.
Optimal passasjerbil
En etter en kommer de rullende inn og henter oss.
Privatsjåfører med rynkefrie dresser, hvite hansker og pilotbriller later som de ikke har det gøy på jobb.
Døren åpnes.
Vi skal få en smak av den fine verdenen.
Det er en orgie i skinn, crome og hvite tykke lammeskinnstepper.
Klimaanlegget har ekstra filtrering samt duft fra en eksotisk tresort.
Bakfra har vi kontroll på stort sett alt, med unntak av gasspedalen.
Et lydanlegg fra Burmeister masserer øregangene og fjerner 70 liter fra bagasjerommet.
Vinkjøleren og champagneglassene i sølvplett krymper bagasjerommet ytterligere.
Begge deler er ekstrautstyr.
En runde gjennom menysystemet med fjernkontrollen setter gir meg tilgang til nett, navi, underholdning og flere massasjeprogram.
Genial stol
Et klikk på knappen med liggestolsymbolet sender passasjerstolen fremover, senker nakkestøtten fremover så jeg ser veien og skyver frem en skammel samtidig som stolen jeg sitter i transformeres til en liggestol.
Gardiner på alle vinduer kan rulles opp og det såkalte Magic Sky Control-soltaket stilles på mørkt med små tastetrykk.
Hysj
Mercedes hevder at Maybach er verdens stilleste bil i baksetet.
Det viktigste tiltaket for å få det til er å gjøre bakdøren kortere.
Store karosseriflater beveger seg, særlig ved forbikjøringer også videre.
Det gir vibrasjonsbølger i kupeen.
Med kortere dører blir dette bedre.
Trekantvinduer plassert i bakdørene ga også hodebry.
Plasseringen tillater ikke nok demping.
Ved å flytte dette inn i karosseriet har man kunnet gjøre jobben skikkelig.
Bakdørene er i tillegg utstyrt med bedre gummilister og hele bilen har doble glass.
Det er i tillegg brukt rikelig med isolasjonsmateriale i bakveggen mot bagasjerommet, og dekkene er skumbelagt inni for å redusere støy.
Snakker gjennom mikrofoner.
Prating i den lange bilen foregår med senket stemme.
Fremover bærer lyden godt, men for at de foran skal slippe å snu seg, brukes HD-mikrofonene til telefonen.
Pratingen sendes til høyttalerne i taket, samt i bakdørene, og justeres selvsagt etter farten.
Et par andre bieffekter av HD-mikrofoner er langt bedre telefonstemme og færre misforståelser med Siri dersom du bruker iPhone.
Dette er ikke aktuelt for Norge.
Skanner veien
Du flyter kledelig silkemykt avgårde på myke dempere.
Et kobbel med kameraer skanner veibanen foran deg og forbereder demperne på hvert eneste sandkorn de har i vente.
Det finnes en sportsknapp både til motoren og understellet, men den blir aldri noen racerbil.
Når det er sagt, så merker man egentlig ikke spesielt til den lange akselavstanden når man endelig kommer bak rattet å få kjøre selv.
Førermiljøet er nemlig copy-paste fra S-klasse og det er ingen dårlig attest.
Maybach er lett å kjøre alt for fort med, og det gjøres grasiøst med følelse av full kontroll.
Den nye 9-trinns tradisjonelle automatgirkassen girer silkemykt.
Store markeder
Det er ikke tilfeldig at vi befinner oss i California.
Her er Maybahs største marked, i tillegg til Kina, som elsker lange sedaner, samt nyrike russere og Saudi Arabia.
Og markedet vokser.
Maybach
Navnet dukket først opp hos Mercedes i 2001.
De kunne ikke sitte stille å se på at BMW og VW ville forsyne seg av ultra-luksusmarkedet med oppkjøpene Rolls Royce og Bentley.
Mercedes eide navnerettighetene på Maybach, som var et luksusbilmerke mellom 1921 og 1940.
Wilhelm Maybach var mannen som sammen med Gottlib Daimler bygget Mercedes første motor, og senere bygde biler til Rikingen Emil Jellinek, som var direkte årskak til bilmerket Mercedes Benz.
(Datteren hans het Mercedes).
Maybach kom i krangel med konsernet og dannet eget luksusbilmerke.
Senere skaffet Mercedes seg rettighetene til merkenavnet.
Maybach 57 og 62 ble lansert i 2001.
Med 3500 solgte til svimlende priser mellom 400 0000 og en million Euro, vil ikke Mercedes selv kalle den en fiasko, men faktum var at den var så dyr å produsere fordi den ikke delte noe med andre Mercedes-modeller, at de allikevel tapte penger på hver eneste modell.
Ny strategi
Nå har de valgt å trekke Maybach inn i det ordinære S-klasseprogrammet.
Med lik front og hekk og etter eget sigende verdens lengste sidestruktur presset i et stykke, blir bilen bygget på samme samlebånd ordinær S-klasse.
Det skal sikre klingende mynt i kassa.
Stor eller større
Glem Plug-in Hybrid og diesler.
Her skal du komme med stil, ikke med stikkontakt eller diesekakling.
At S600 kaster av seg 274 gram Co2 i den snille EU-syklusen får så være.
S500 er billigste modell.
Den leverer solide 455 hk og majestetiske 700
Nm fra en 4,7 liters twinturbo V8.
De som har hytte over tregrensa blir glad for at den kommer med 4-Matic til våren.
S500 klarer 0-100 km/t på fem blank og stoppes på 250 km/t.
Bilen vi kjører er imidlertid toppmodellen S600, en twinturbo 6-liters V12 på hele 530 hk og monumentale 830
Nm fra lave 1900 omdreininger.
Det høres ut som dynamitt, men den har akkurat samme fartsresurser som lillebror S500.
Du velger ikke V12 for å komme fortere frem.
Du kjøper den bare fordi du har lyst på og har råd.
Noen av teknikerne mener riktignok at den gir litt mindre vibrasjoner, men det klarte i hvert fall ikke vi å legge merke til....
Tar ALT på alvor
S-klasse er utstillingsvinduet til Mercedes.
Her presenteres det ypperste av hva de kan by på.
Alt finnes selvfølgelig også på sværingen.
Karosseriet inneholder en rekke aluminiums- og stålkvaliteter og nye sveiseteknikker for materialene er brukt for første gang i store skalaer.
En noe mindre bakdør gir bilen ekstra vridningsstiv og kollisjonssikker for bileieren, som naturligvis sitter bak.
Aktiv sikkerhet er også på plass.
S-klasse er ledende i dag, og Maybach er selvfølgelig utstyrt med alt.
Det som er nytt for limoen befinner seg baki.
De sinnssyke stresslessene i baksetet byr på utfordringer i kollisjon.
Vi tilbys ryggstøtte fra 19-43 graders helling, så det er konstruert beltefester som forandrer posisjon ved hjelp av små motorer avhengig av sittestilling for å gi optimal beskyttelse og komfort.
Vi merket ikke noe til de mykes setebeltene mens vi heiste og senket setene i allefall.
Setebeltene er forøvrig utstyrt med egne kollisjonsputer.
Ved en ulykke blir de nesten tre ganger så brede, noe som bidrar til sterkt redusert trykk på kroppen.
Mer luksus fra Mercedes
Maybach blir ett «sub-brand» på lik linje med AMG.
AMG-modeller finnes som kjent i samtlige modeller, bortsett fra B-klasse.
Det betyr at vi kan forvente Mybach-versjoner av andre modeller i fremtiden, selv om Mercedes selv sier de ikke har noen konkrete planer om det nå.
Samtidig antyder de at om det kommer en, vil det trolig bli en ultraluksuriøs SUV, og da går våre tanker til den store GLS.
Kineserne vil gjerne ha den.
Noen vil sikkert ha CLS og CLS Shoting Brake i Maybachversjon også.
Det vi imidlertid vet, er at det kommer en cabriolet-versjon, der bakerste halvdel av taket skrelles av, samt en Pullmannversjon med tre seterader.
Den blir ennå lenger enn forrige generasjon Maybach 62.
Den blir altså over 6,2 meter lang og får en ekstra seterad bak sjåføren.
Fremtiden ser med andre ord lys ut for de 250.000 ultrarike verden over.
Reiseomkostningene til denne reportasjen er dekket av importøren.
Les mer her
| 1
|
202200
|
Multicom Kunshan P651S
Glimrende gaming-maskin med 4K-skjerm og forrykende ytelse.
Denne PC-en inngår i en trippeltest av PC-er myntet på gaming og underholdning.
Du finner testoversikten her.
Multicom er en norsk PC-leverandør som setter sammen bærbare PC-er i Norge.
I praksis dreier det seg om halvfabrikatmodeller fra OEM-produsenter som Clevo, som Multicom setter opp med disker, minne og prosessor.
Selskapet er en av svært få leverandører som tilbyr deg å kjøpe PC uten operativsystem, og vi skynder oss å legge til at prisen i oppsummeringsboksen nederst IKKE inkluderer Windows.
Skal du ha den levert med Windows 8.1 må du ut med rundt 900 kroner - vel og merke hvis du fikser installasjonen selv.
Den klare fordelen med en slik løsning er at du står 100% fritt til å konfigurere Windows nøyaktig slik du selv ønsker, og slipper alle demo-programmene fra tredjepartsleverandører som ofte kommer med PC-er fra andre produsenter.
Før vi går videre skal vi ta en titt på noen av de viktigste spesifikasjonene (uthevet), sammenlignet mot de to andre PC-ene i testen:
Det er noen helt åpenbare forskjeller mellom Multicom-maskinen og de to andre.
For det første har den en UHD-skjerm, altså fire ganger høyere oppløsning enn full HD.
Det betyr sylskarpe bilder - tro oss!
Du må imidlertid skru opp skriftstørrelsen i Windows for at ikke alt skal bli altfor smått, og heldigvis begynner Windows (og programmene) å bli ganske flinke på dette området nå, men fortsatt forekommer det at programmer ikke er helt kompatible, slik at menyer forsvinner eller tekst blir uleselig, heldigvis skjer det sjeldnere og sjeldnere.
Den andre som må trekkes fram, er at maskinen har både en SSD og en harddisk.
Dette er pr i dag det optimale kompromiss mellom ytelse og kapasitet, i påvente av at SSD-er blir så billige at det ikke er noe poeng i å kjøpe harddisker lenger.
Kort sagt byr SSD på flere ganger høyere lese- og skriveytelse enn harddisker, noe som i stor grad påvirker følelsen av å ha en rask PC.
Mer om det senere.
Vi ser også at PC-en er oppgraderingsvennlig - det er tre ledige minnespor som lar deg utstyre den med inntil 32 GB RAM, og du kan også sette inn enda en SSD ved behov.
Grafikkortet er også det kraftigste i dette selskapet, og fingerprintleser og eSATA-tilkobling er også Multicom alene om å tilby.
Slik ser den ut
Overflaten er av metall og lakkert i matt, svart lakk.
Det er også brukt metall rundt tastaturet og på undersiden av PC-en, noe som bidrar til en temmelig høy kvalitetsfølelse.
Men i motsetning til de to andre PC-ene i testen er utseendet meget anonymt.
Mange vil nok sette pris på det, mens andre gamere kanskje foretrekker litt mer bling, farger og lys.
PC-en er relativt slank, med sine 2,5 cm. Alle tilkoblingene sitter på venstre og høyre side, med unntak av strøm og eSATA som sitter bak.
Tastaturet er helnorsk (hurra), og baklyst med hvitt lys.
Spilltastene W, A, S og D er merket med røde piler, og understreker at dette er en PC myntet på gaming.
På f-tastene øverst sitter det hurtigvalg for blant annet lys og lyd, disse aktiveres ved holde inne fn-tasten nederst.
Tastaturet er relativt fast, men ved harde trykk beveger platen seg litt på midten.
For øvrig lager det lite lyd under bruk.
Pekeplaten er multiberøringsfølsom og relativt stor, og akkompagnert med to adskilte knapper for venstre- og høyreklikking.
Dette ser vi på som udelt positivt.
Begge avgir lav lyd ved klikking.
Mellom de to sitter fingerprintleseren, som skal kunne kobles til pålogging og transaksjonsløsninger i kompatible programmer (vi har ikke testet dette).
Super skjerm
Skjermen er en åpenbaring, og sammen med HP Omen testens beste.
Den er imidlertid fire ganger skarpere enn HP-skjermen, og det er stor stas å nyte både svært høyoppløste bilder og video - begge med en detaljrikdom vi for kort tid siden ikke hadde drømt om ville bli mulig.
Kvalitetsforskjellen fra forrige Multicom-maskin vi testet, er stor.
Denne videoen yter naturlig nok ikke skjermen full rettferdighet, men du vil få et visst inntrykk - spesielt av farger og lys (og gjenskinn):
Mellom tastaturet og skjermen sitter et par Onkyo-høyttalere, og de produserer lyd med ganske så god fylde.
Vi har ikke noen problemer med å lytte til musikk mens vi jobber, men for ordentlig buldrebass i spill og film må du selvfølgelig bruke hodetelefoner eller eksterne høyttalere.
Slik er den i bruk
Vi fikk maskinen levert med Windows 8.1 ferdig installert, og det rene oppsettet er en fryd å bruke.
Her er det ingen irriterende sprettoppbokser fra tredjepart som ønsker å selge deg lisenser på programmer du aldri har etterspurt, og du står med blanke ark til å velge dine egne programløsninger.
Maskinen er stillegående når belastningen er lav, kun svak summing fra harddisken er hørbart.
Under belastning starter viftene, og de øker til et moderat nivå i de tyngste oppgavene - men roer seg raskt når belastningen avtar.
Generelt oppleves maskinen som svært rask, og det henger selvfølgelig sammen med den kraftige prosessoren og SSD-en.
Prosessoren er den samme som i de to andre, og ytelsen er helt på linje med Toshiba Qosmio X70, og litt bak HP Omen, uten at vi tror det vil være særlig merkbart i praksis:
SSD-en er tregere enn den som sitter i HP-en, men er samtidig flere ganger raskere enn harddisken i Toshibaen:
Det viktigste med en spill-PC er naturligvis grafikkytelsen, og her er Multicom i en særklasse raskest.
Sjekk bare denne videoen som viser ytelsestester foretatt med Catzilla (som samtidig illustrerer problemet med gjenskinn i blanke skjermoverflater).
Dette er svært krevende scener i full HD-oppløsning, som kortet har null og niks problemer med:
Brutt ned til tall i Passmark PerformanceTest ser vi at 3D-grafikkytelsen ligger solid i tet av de tre maskinene:
Når det gjelder batteritid plasserer Multicom seg mellom de to andre, og ut fra våre målinger skal du kunne forvente å bruke maskinen mellom 4 og 4,5 timer med normal, variert belastning før du må finne et støpsel.
Merk imidlertid at gaming normalt vi suge ut energien langt raskere:
Konklusjon
Multicom Kunshan P651S har den klart beste spillytelsen av de tre, og en sylskarp og meget god skjerm som har fire ganger høyere oppløsning enn de to andre.
Den er også den eneste som har både SSD og harddisk, og byr også på flere muligheter for oppgradering og tilkobling av ekstrautstyr.
Den er derfor en verdig testvinner i dette selskapet.
Sjekk plussene og minusene i boksen under før du bestemmer deg.
Tilbake til testforsiden eller les om de to andre PC-ene i testen, Toshiba Qosmio X70 og HP Omen
Multicom Kunshan P651SE-CFB2
| 1
|
202201
|
Seagate 2 TB Desktop SSHD
En hybridløsning med SSD og stor harddisk - er det en god idé?
Seagate har lenge jobbet med løsninger som kombinerer tradisjonelle harddisker, som er trege men gir mye lagring for pengene, og SSD-disker.
Sistnevnte er som kjent lynraske, men gir lite lagringsplass per krone.
Produsenten har allerede i flere år hatt Momentus XT-serien for bærbare.
Dette er en kombinasjon av harddisk og samme type flashminne som sitter i en SSD.
Dette minnet fungerer som en slags mellomlagring, det vil si en mellomstasjon mellom prosessoren og en tregere (vanlig) harddisk.
Løsningen forsøker altså å kombinere høy ytelse og kapasitet med lav pris, og kalles for SSHD.
Den første Momentus XT-disken testet vi allerede i 2010.
Den hadde en SSD-del på 4 GB.
Senere utgaver hadde raskere og større SSD-del, men 8 GB er ikke nok til å holde verken system eller programmer.
Mindre gevist enn ønsket
Denne disken har 2 TB lagringskapasitet på den roterende delen og fremdeles bare 8 GB flashminne av samme type som brukes på SSD.
Formatet er 3,5 tommer, og den er beregnet på bruk i alminnelige stasjonære PC-er med SATA-grensesnitt.
Arbeidsmåten hos slike hybriddisker er grovt sett at data som brukes ofte blir liggende i den raske SSD-delen, mens data som brukes sjelden blir liggende på de roterende platene i harddisken.
Dermed skal man kunne oppleve at det man gjør ofte går raskere, mens andre operasjoner blir som før.
Men når det ikke er plass til alt blir ikke gevinsten så stor som man kunne ønske.
Faller kraftig igjennom
I vår første test sammenlignet vi med harddiskytelse, og det var en tydelig forskjell, selv om den ikke var dramatisk.
Nå har vi brukt SSD på våre arbeidsPC-er både hjemme og på jobb de siste par årene, så det var naturlig å sammenligne med dette.
Og da faller SSHD ganske kraftig igjennom.
Som harddisk for lagring av data er den helt ypperlig, med gode testresultater.
Målingene fra Atto viser skrivehastigheter på opptil 175 MByte/sek og lesehastigheter på opptil 168 MByte/sek.
Men så snart man begynner å måle datatrafikk som er typisk for en systemdisk, er en ny SSD bortimot tre hundre ganger så rask.
Mange strømmer av små datablokker som skal leses og skrives gjør at harddisken nærmest kneler og klarer litt over 1 MByte/sek, mens en kjapp SSD leverer over 300 MByte/sek.
Hybriddisken klarer bare noen hundre i/o-operasjoner i sekundet, mens SSD ligger oppunder åtti tusen!
Alt om SSD finner du her
Vi klonet også vår SSD over til SSHD-en, og sjekket oppstart av Windows 7 og forskjellige brukerprogrammer.
Windows-oppstarten brukte hele ett minutt og førti sekunder på SSHD, selv etter ti gjentatte oppstarter ble det ikke noen forbedring.
Til sammenligning starter maskinen med SSD på rundt et halvt minutt, akkurat den tiden det tar å henge fra seg jakka og sette seg ned ...
Konklusjon
Er det verdt å spandere noen hundrelapper ekstra for å få med 8 GB SSD som raskt mellomlager?
Vi mener nei.
En hybriddisk med så liten SSD/flash-buffer gir rett og slett ikke noe særlig merkbar ytelsesfordel verken i bruk som systemdisk eller som lagringsdisk.
Til stasjonære er det bare én løsning som gjelder, og det er en ren SSD som systemdisk, harddisk til datalagring og sikkerhetskopiering på nettverksdisk eller i nettskyen.
Seagate Desktop SSHD ST2000DX001 2TB
| 0
|
202203
|
Norges beste boligsøk på mobil?
Vi har testet DnB NOR Eiendoms oppgraderte boligsøk på mobil.
Forrige uke oppgraderte DnB NOR Eiendom boligsøket sitt på mobil for iPhone og Android-mobiler.
- Vi våger påstå at DnB NOR Eiendom har utviklet landets desidert beste boligsøk for mobil.
Test den selv!, skriver DnB NOR i en pressemelding.
Vi tok dem på ordet.
Finn din bolig
Innledningsvis må vi si at Finn din bolig-applikasjonen også er det eneste norske søket som virker på både iPhone og Android-telefoner, og da er det jo ikke så rart at det er best.
Førsteinntrykket er uansett lovende.
Selve app-en laster vi gratis ned fra App Store.
Og så er det bare å sette i gang.
Som du ser, finner vi tre valg på forsiden:
Finn bolig i nærhetenAvansert søkVirtuelt kompass
Oppdatering:
Så, over til de ulike funksjonene:
Finn bolig i nærheten
Finn bolig i nærheten ga hele 2214 treff på boliger til salgs "i nærheten" av DinSides kontorer i Oslo sentrum.
Det stemmer selvfølgelig ikke.
Men man kan gå inn på kartet og se hvilke boliger som ligger i nærheten av der man selv befinner seg, og begrense søket ved å spesifisere boligtype, prisintervall, antall soverom, boligareal, når annonsen ble publisert, samt visningstidspunkt.
Sistnevnte vil kanskje være den nyttigste funksjonen, da det vil være nærliggende å sjekke om det er ledige boliger til salgs i et område man befinner seg i.
Når det er sagt - de resultatene vi fikk opp da vi brukte filtreringsfunksjonen var langt fra "i nærheten".
Vi fikk boligannonser i Bergen, Stavanger, Oslo og Lillehammer.
Blant annet.
Heldigvis var det enkelt å hoppe mellom søkeresultater og kart, at vi enkelt kunne finne hvilke boliger som var aktuelle på kartet.
Avansert søk
- Virker det ikke?
Vi stusset et par ganger, da vi ikke fikk noen hits da vi prøvde det avanserte søket.
Var det virkelig ingen boliger til salgs i Oslo i det aktuelle prisintervallet?
Vi visste jo om opptil flere boliger til salgs til denne prisen.
Det er her svakheten ved DnB NORs eiendomssøk ligger.
Det ser så proft og gjennomført ut at man forventer å finne alle boliger til salgs her, ikke bare de som selges av megleren.
Da vi økte intervallet fikk vi imidlertid flere hits.
Det avanserte søket lot oss heller ikke spesifisere mer nøyaktig enn til kommunenivå, noe som fungerer fint i store deler av landet, men gjør søket alt for bredt i de store byene.
Kombinasjonen med at man enkelt kunne hoppe over til kart, gjorde imidlertid at det var greit å sile ut relevante annonser når vi til slutt fikk opp noen resultater.
Selve annonsene
Når du så går inn på en bolig får du nøkkelinfo om boligen, en kort beskrivelse, opplysning om visning, samt meglers kontaktinformasjon lett tilgjengelig.
Øverst i høyre hjørne er det en liten stjerne.
Når du trykker på den, blir den fylt inn med farge, og boligannonsen blir lagt til i en egen favorittliste.
Denne er lett tilgjengelig fra boligsøkets forside under "favoritter".
Vi gir også pluss for at man på enkelt iPhone-vis kan bla gjennom bilder i bildekarusellen øverst i annonsen, uten at resten av siden laster på nytt.
Her har de andre boligsøkemotorene noe å lære!
Og så, over til det absolutte høydepunktet:
Virtuelt kompass
Så smart, tenkte vi, da vi så "virtuelt kompass", men dette er egentlig ikke noe nytt.
Gule Siders app bruker samme trikset til å vise deg hvilke butikker eller spisesteder som ligger i nærheten av der du befinner deg, mens DnB Nor altså viser deg de nærmeste boligene som er til salgs.
Genialt om du har litt tid å slå ihjel i beste visningstid, eller på vei fra den ene visningen til den andre!
Ved å kombinere kompasset i iPhone med geografiske data blir det mulig å simpelthen gå rundt i gatene med mobilen, og få opp på skjermen boliger som er til salgs - og hvor langt unna de er der du står:
Hjelper ikke at det er bra
Vårt store ankepunkt med DnB NORs boligapp er DnB NOR.
Ikke at det er noe feil med eiendomsmegleren, men fordi den kun viser DnB NORs boliger til salgs blir søket for begrenset.
Nå er ikke dette ment å være et alternativ til større boligsøk på nett som Finn.no og Tinde, men vi tar oss gang på gang å ønske at det var en av disse aktørene som hadde utviklet dette søket.
Det finnes for få relevante alternativer, og vi må jo innrømme at vi lurer på hva det er vi går glipp av i området fra andre eiendomsmeglere.
Boligsøket har potensiale, men slik det står nå er det, selv med svært åpne søkekriterier (vi fikk ikke lokalisert det nærmere enn "Oslo"), alt for få boliger.
Med en annonsebase fra en av de største aktørene ville nok dette blitt en stor hit.
Slik det står nå er det dessverre alt for tynt til å ha noe særlig verdi.
Selve søket er bra, men det hjelper ikke når det ikke er nok å søke i.
DnB NORs
Finn din bolig er et helt greit supplement i boligjakten, men vi må si at vi gleder oss til Finn og Tinde får bedre orden på sine mobilsøk.
De har mye å lære av DnB NOR.
Vi har testet boligsøket på en iPhone 4
Har du prøvd søket?
Hva synes du?
Si din mening i debatten.
| 0
|
202205
|
Max Payne 2
Regntunge netter, skyting i sakte film, en mørk historie og små doser humor er stikkordene når vi fyrer opp Max Payne 2.
Nok en gang lever Remedys antihelt opp til forventningnene.
Vi innrømmer at vi var litt skeptiske når det gjaldt utgivelsesdatoen for Max Payne 2.
Oktober virket litt vel optimistisk med tanke på at spillet ble annonsert ganske nylig.
Spesielt når vi tenker tilbake på det første Max Payne-spillet, som vi hørte om først i 1997, og ikke fikk spille før i 2001.
Men heldigvis klarte finske Remedy, med god hjelp fra Rockstar Games og 3DRealms, å bli ferdig i tide denne gangen, og vi har tilbrakt de siste kveldene sammen med Max, Mona Sax, Alfred Woden og de andre personlighetene fra detektiv Paynes mørke univers.
LES OGSÅ:
Mørkere enn før
Nok en gang er det en deprimerende Noir-historie vi blir servert av Remedy.
I det første spillet så vi Max' kone og barn bli brutalt myrdet, og det handlet om svik, dop og menneskets mørke sider.
Alt fortalt med en overdrevet tone som noen elsket og andre avskydde.
Max anno 2003 har ikke forandret seg mye.
Han bor nå i en sliten leilighet i et langt fra koselig område av New York, og er tilbake i sin gamle jobb som etterforsker.
Men selvfølgelig - en mistenkelig skyteepisode i et varehus er bare begynnelsen på nok et mørkt eventyr.
Mange av karakterene vi møtte i det første spillet dukker opp igjen, og den mest markante er selvsagt Mona Sax, som denne gangen spiller en stor rolle som Max' partner og store kjærlighet.
Vi skal ikke diskutere historien i spillet videre - det er tross alt opp til deg å oppleve.
Men en ting er klart, plottet er som før ganske fullt av klisjeer og nokså forvirrende, men likevel underholdende og spennende.
Max Payne er et typisk historiebasert spill, og det nytter ikke å bare skyte seg gjennom alle brettene, her gjelder det å følge med på de små detaljene og få med seg nyanser.
Mer av det samme?
Akkurat som i det første spillet blir historien også fortalt via tegneserieruter samt filmklipp.
Vi la også merke til at volden og språket i spillet er blitt en god del grovere siden sist, så om du har følsomme ører bør du nok finne deg et annet spill å spille.
Mekanikken i spillet er heller ikke dramatisk annerledes.
Det er fortsatt tredjepersonsperspektiv, det renner fremdeles motstandere fra alle retninger og Max har fortsatt et formidabelt arsenal av våpen (alt fra 9mm pistoler, Desert Eagle, hagler, AK47 og MP5 til sniper-rifler).
Og Max har fremdeles Bullet Time.
Bullet Time var blant mulighetene som gjorde originalspillet så genialt.
Med ett tastetrykk går tiden saktere men du beveger deg fremdeles i sanntid og får god tid på å skyte fiendene.
Det er imidlertid blitt gjort en del justeringer i den nye utgaven av Bullet Time, og nå går tiden saktere for hver motstander du dreper.
I tillegg kan du bytte magasin mens du er i Bullet Time, og det går lynraskt.
Og til slutt får skjermen en kul svart-hvit effekt.
I bunn og i grunn er spillbarheten veldig lik det forrige spillet.
Det er snakk om ren action, med masse stil, som foregår i mørke og dystre omgivelser.
Max Payne har alltid trives best i skitne bakgater og forfalne bygårder, og slike scener får vi mer av i oppfølgeren.
Men Remedy tok seg god tid til å designe noen helt glimrende brett - spesielt det smågeniale fornøyelsesparkbrettet, brett der fokuset er på snikskyting, og noen brett der du får hjelp av tredjepersoner.
Mange husker også de plagsomme dop-brettene fra det første spillet, disse er erstattet med surrealistiske drømmesekvenser, som faktisk er en interessant avveksling.
Skarp grafikk
En stor del av forandringer er av den kosmetiske sorten, men det betyr absolutt ikke at de ikke gjør inntrykk.
Først og fremst er grafikken svært bra, og Max Payne 2 er faktisk noe av det peneste på PC-fronten akkurat nå.
Motoren er fremdeles MaxFX som det første spillet bygde på, men den er blitt grundig omskrevet.
Spillermodellene er langt mer detaljerte enn i det første spillet, og spesielt ansiktene ser meget realistiske ut.
Remedy har alltid vært flinke med teksturer, og i Max Payne 2 er omgivelsene fantastisk fotorealistiske.
Alt er tydelig, skarpt og ser virkelig ut.
Et pluss er også at siden grunnsteinene i grafikkmotoren er relativt gamle, kjører spillet relativt bra selv på eldre PCer.
En nyhet som garantert vil få mye oppmerksomhet er at spillet bruker Havoc 2.0-fysikkmotoren.
Det betyr at objekter i spillet får en egen vekt, og kan flyttes på og veltes av deg.
I alle rommene du går inn i står det stoler, bokser, pappesker eller flasker som reagerer hvis de blir dyttet eller skutt.
Det øker realismen betraktelig, da spillet ikke lenger er fullt av statiske objekter limt på plass av utviklere, men dynamiske gjenstander.
Det endrer også spillbarheten noe, men ikke forvent at du kan utnytte omgivelsene til din fordel i noe særlig grad, dette er tross alt et rett-fram-skytespill.
Lyden i spillet er ikke spesielt ulik den forrige utgaven, vi har selvsagt de sedvanlige skytelydene og eksplosjonene, og skuespillerne leverer bra stemmeprestasjoner for alle karakterene.
Musikken er mørk og stemningsgivende, og det totale resultatet er et spill som både visuelt og lydmessig ligner mer på en spillefilm enn noen spill har gjort tidligere.
Det er vanskelig å finne noe negativt med Max Payne - ja, spillet er kort og lineært, men det er også på et vis nødvendig for å opprettholde filmfølelsen.
Men vi forstår at det er ikke er så ekstremt mye å hente hvis du har rundet spillet en gang - og det tar ikke mange kvelder å få det til.
Du kan begynne på nytt med høyere vanskelighetsgrad, men det er stort sett det eneste.
Konklusjonen er klar:
Max Payne 2 er noe av det mest intense du kan oppleve på din PC-skjerm per i dag, et voksent, seriøst spill med glimrende grafikk, heftig action og moden tematikk.
Vi kan uten forbehold anbefale det til alle som likte det første spillet og som liker actionspill generelt.
Og avslutningen leverer ingen tvil om at Max kommer tilbake, heldigvis!
Max Payne 2 kommer også til XBox og PlayStation 2 senere i vinter.
Du kan også lese vår test av det første Max Payne-spillet.
| 1
|
202207
|
Creative Zen Sleek
Ikke akkurat en revolusjonerende spiller, men svært så fin å se på - den nye Sleek er i butikkene, og vi prøvekjører den.
I fjor stiftet vi bekjentskap med Creative Zen Touch en harddiskbasert MP3-spiller som introduserte den ganske unike kontrollmetoden som bestod av en trykkfølsom stripe man brukte til å navigere seg gjennom menyene.
Nå følger selskapet opp denne modellen med en ny og forbedret utgave, som først og fremst har fått en imponerende ansiktsløftning.
Teknologisk sett byr ikke Zen Sleek på noe fascinerende nytt.
Det er en ganske standard MP3-spiller med 20 GB lagringskapasitet, som har fått et par nye funksjoner i forhold til forgjengeren
nå har den innebygd FM-radio, stemmeopptaksmuligheter og enkle kalenderfunksjoner.
Men i det store og det hele er det ingen ekstremt fancy funksjoner her, ingen fargeskjerm, videoavspilling eller bildevisning.
Flott å se på
Derimot må vi innrømme at designavdelingen har gjort en temmelig god jobb med utseendet til Zen Sleek.
Den er fysisk mindre og lettere enn Zen Touch, og veier 160 gram.
Det meste av spillerens ytre er i sølvarget børstet stål, og har en behagelig, kjølig følelse.
Knappene er laget av hvit og sølvfarget plast, og i midten er det det velkjente, trykkfølsomme feltet.
Ved siden av det finner vi avspillingsknapper, en tilbakeknapp og en knapp som aktiverer en hurtigmeny.
Skjermen er kanskje ikke spesielt fargerik, men i det minste er den stor og tydelig og viser det aller meste av nødvendig informasjon.
Menysystemet skiller seg ikke fra de tidligere Creative-spillerne, og gir deg tilgang til musikkbibliotek, spillemodus, FM-radio og andre tilleggsfunksjoner.
Menyene er svært lettfattelige og vi har ingen problemer med dem men vi skal innrømme at navigeringsfeltet ikke alltid er så responsivt som det burde være.
Det lønner seg nok å investere noen minutter i å lære seg å bruke den trykkfølsomme stripen.
Hurtigmenyknappen nederst til høyre gir deg rask tilgang til søk, bokmerker og andre muligheter, og gjør navigeringen enda enklere.
For å overføre musikk er det nødvendig at du legger inn drivere til spilleren på din PC, men du kan bruke programmer som Windows Media Player til å synkronisere data med Zen Sleek.
Du kan også legge inn filer med Windows Explorer, men da blir de bare lagret som rene datafiler.
Musikkformatene spilleren håndterer er MP3, WAV og WMA, dessverre er det ikke støtte for Ogg Vorbis her.
Klønete tilkobling
En løsning vi reagerer på er den merkelige måten spilleren kobles til en datamaskin på. Zen Sleek har en proprietær port på undersiden, og denne brukes til både lading og USB-tilkobling.
Du må sette inn USB-kabelen i porten, og så koble strømadapteren til denne hvis du vil lade opp batteriet.
En skikkelig klønete og unødvendig måte å gjøre det på.
Når det gjelder lyd, leverer Creative varene, som vanlig.
Innstillingsmulighetene er mange du kan velge mellom flere forhåndsdefinerte oppsett, eller stille equalizeren selv.
Videre kan du skru på ekstra bass, og med gode hodetelefoner sparker Zen Sleek skikkelig fra seg.
Spesielt bassen gir oss en god følelse.
Zen Touch kunne skilte med imponerende batterilevetid på 25 timer, men den nye utgaven varer kortere kun 18 timer, som fortsatt er ca 3 timer bedre enn siste generasjon hd-basert iPod.
Så, som sagt, Zen Sleek sjokkerer oss ikke med nyskapende funksjonalitet.
Men det er likevel en bra pakke: 20 GB harddisk, radio og stemmeopptak, i tillegg til det attraktive utseendet, og for en ikke alt for høy pris.
| 1
|
202209
|
TEST:Oppdatert VW Tiguan
Volkswagen er forsiktige når de fornyer den populære SUVen Tiguan.
Er det nok til å holde den i toppen?
Tiguan har vært blant de mer populære folke-SUVene i Norge de senere årene, men nå er det tid for en oppdatering.
Etter at konkurransen etterhvert har hardnet til, er nok ikke det dumt.
Endringene i forhold til forgjengeren handler mest om design og utstyr.
Det første du legger merke til er den nye fronten som er mer i tråd med Tiguans større søsken.
Også bak er det endringer, i form av nye lykter.
Det er også noen mindre utstyrsendringer, som du kan lese om i vår lanseringssak.
Der finner du også info om den nye innstegsversjonen og andre varianter.
Vi har kjørt 2.0 TDI på 140 hestekrefter i kombinasjon med en syvtrinns DSG-girkasse med dobbelkløtsj.
Effektiv girkasse
Forbruket er senket noe og ligger for denne varianten på 0,62 liter per mil, med et CO2-utslipp på 158 gram.
Det er bra tall med firehjulsdrift og automatisk girkasse.
Hemmeligheten ligger nok i stor grad i syvtrinnskassen.
Den nye fronten gjør at Tiguan ser friskere og mer moderne ut, men er det egentlig mulig å kjenne noen særlig forskjell på bilen?
Egentlig ikke så mye.
DSG-girkassen kom like før faceliften, men er uansett et kjærkomment bidrag, for girskiftene går svært kjapt og smidig og syv gir gjør det mulig å utnytte motoren enda bedre.
Forutsigbare kjøreegenskaper
I praksis er Tiguan fortsatt blant de bedre bilene i klassen hva gjelder kjøreegenskaper, men det blir feil å kalle den spesielt sportslig eller morsom.
Styringen er helt OK, bilen oppleves som stabil og forutsigbar og preges ikke alt for mye av høyden.
Balansen er mildt understyrt og det føles naturligvis som den krenger hakket mer enn de lavere søsknene Golf og Passat, selv om resten av kjøreopplevelsen ikke er helt ulik.
For klassen er dette absolutt godkjent fortsatt.
Bra komfort
Fjæringskomforten opplevde vi som ganske god, til tross for at vår testbil stod på 18-tommers hjul.
Også støynivået er relativt behagelig.
Når motoren også er stillegående og rimelig sterk, blir dette en fin langtursbil.
Overskudd
140 hestekrefter og 320 newtonmeter oppleves som veldig kurant i denne bilen.
Man har det lille overskuddet som gjør kjøringen hakket morsommere og mer behagelig ved forbikjøringer og tunge belastninger.
0-100 kilometer i timen går på 10,4 sekunder.
Firehjulsdrift
Firehjulsdriftssystemet er fortsatt Haldex-basert og vi har tidligere på vinterføre mange ganger konkludert med at dette fungerer fint for biler som dette.
På vanlig sommerføre som vi kjørte bilen på nå, merker man fint lite til det, bortsett fra på løst underlag utenfor vanlige veier.
Ok kvalitetsfølelse og plass
Det har heller ikke skjedd noen store endringer i interiøret.
Kvalitetsfølelsen er fortsatt relativt god, men her har ikke lenger Volkswagen noe særlig forsprang på en del andre i klassen.
Det er også et lite stykke opp til Passat på dette punktet.
Tiguan er ikke blant de største i klassen, men den har rimelig god plassutnyttelse.
Det gjør at spesielt bagasjerommet er ganske bra.
Baksetet er også helt OK.
Konkurrenter
Tar vi en titt på konkurrentene, blir det fort klart at også den fornyede versjonen av Tiguan får hard kamp om kundene.
Hittil i år er det faktisk Mitsubishi ASX som har solgt best i klassen.
Deretter kommer Nissan Qashqai.
Spesielt ASX er et godt alternativ, men Qashqai har et fortrinn i at den også kan kjøpes i en litt lengre utgave med mulighet for syv seter.
Videre bør også konsernsøsknene Kia Sportage og Hyundai ix35 nevnes.
Dette har også blitt meget gode biler som gir mye for pengene.
Også Tiguan sin fetter, Skoda Yeti, er blant de bedre bilene i klassen.
Ikke rimeligst
Sammenlignet med disse bilene, er ikke Tiguan den rimeligste, i alle fall ikke når man tar utstyrsnivå med i betraktningen.
Men til gjengjeld er den gjennomarbeidet, har en effektiv og kjapp girkasse og i det hele tatt få svake punkter.
Det gjør at den fortsatt er blant de aller beste bilene i klassen.
| 1
|
202210
|
OCZ Vertex4
Fjerde generasjon SSD fra OCZ på testbenken.
OCZ har vært på hugget i lang tid, og stadig kommet fram med SSD-løsninger som har vært imponerende.
Det siste skuddet på stammen for SSD for vanlige dødelige til en overkommelig pris er Vertex 4-serien.
Den ble lansert i april og bruker Infused Everest2-kontrolleren fra Indilinx, firmaet som OCZ kjøpte i 2011.
Denne kontrolleren skiller seg fra SandForce-kontrollerne som OCZ tidligere har brukt, ved at de fungerer uten å ta i bruk datakomprimering.
Dette har betydning ved håndtering av allerede komprimerte filer, som bildefiler, video, MP3, zip-filer og andre.
Hvordan det påvirker ytelsen i praksis er en annen sak, der hvor du vinner mest på å bruke en rask SSD har svært lite med håndtering av komprimerte filer å gjøre.
Uansett, ytelsen på denne kontrolleren, sammen med flashminnet og hurtigminnet (bufferminnet), ligger høyt opp på skalaen etter spesifikasjonene å dømme.
Prisen er også falt til et mer akseptabelt nivå.
OCZ Vertex 4 256 GB
Denne SSD-en har en kapasitet på 256 GB, er i 2,5-tommers format og kobles til med SATA III.
Festebrakett for 3,5-tommers brønn følger med, skruer er også inkludert.
Den finnes også med 64,128 og 512 GB kapasitet, og har en ytelse som er oppgitt til opptil 550MB/sek på sekvensiell lesing, opptil 95 000 IOPS vilkårlig og 120 000 IOPS maks.
Aksesstiden er oppgitt til 0,02 ms.
Enheten har et skall i plast og metall, og et kretskort som er svært tettpakket.
I midten sitter selve kontrolleren, som ligger an mot en varmeledende pute festet til metallokket.
Ytelse
Vi målte svært god ytelse med alle våre testprogrammer:
Både sekvensiell ytelse og IOPS er ganske enkelt i toppklasse, selv om tallene på vår Core i7 2600K testmaskin ikke ble like høye som toppverdiene OCZ annonserer med.
Til trøst gjelder dette også alle andre produsenter.
På alle viktige parametre scorer den helt på topp, selv om den langt mindre betydningsfulle sekvensielle ytelsen ligger litt under noen av konkurrentene.
Konklusjon
OCZ Vertex 4 er en svært rask SSD, som prismessig ligger noen hundrelapper over snittet i 256GB segmentet.
Blant de med topp ytelse ligger den derimot under både Crucial og Corsair sine modeller.
OCZ Vertex
4 Series SATA III 2.5" SSD 256GB
| 1
|
202213
|
Linksys WRT610N
Gir doble frekvenser bedre ytelse totalt?
Ikke hos oss...
En ruter med trådløst nett er omtrent like vanlig i de tusen hjem som brødrister og gassgrill.
Men som med de fleste produkttyper er det forskjell på ordinære og avanserte utgaver.
Ikke at de avanserte er vanskeligere å bruke, men de tilbyr flere bruksområder og gjør jobben bedre.
LES OGSÅ:
Ruterne utviklet seg først og fremst gjennom nye standarder som har gitt oss langt bedre dekning og høyere hastigheter.
Underveis har det også dukket opp produkter med ekstra finesser, med USB-port for støtte for skrivere og lagring som kan deles av alle på nettet.
Det nyeste trinn i utviklingen er rutere med trådløst som opptrer på to frekvensbånd samtidig, og fungerer uavhengig av hverandre.
Da brukes både 5GHz og 2,4GHz
Vi har testet en ruter fra D-Link tidligere med denne egenskapen, men hadde ingen PC-klient som kunne kjøre vårt testprogram.
Nå har Linksys kommet med sin Dual-N Band ruter, og samtidig har vi fått USB-klienten som hører med i systemet.
Dessuten støtter vår MacBook Pro 802.11n på 5 GHz, slik at vi kan belaste begge frekvensbåndene samtidig, for å teste begge både samtidig og hver for seg.
Lekker og funksjonsrik
Ruteren har det samme designet som den forrige Linksys-ruteren vi testet, modernistisk og elegant uten synlige antenner.
Den er laget for å stå fremme, og trenger besøk av støvkost/klut i blant.
Pianolakk-finish på midtpanelet krever stell.
På baksiden av ruteren finner vi 4 porter til kablet nett, en port til boksen fra Internet-leverandøren og en USB-port.
USB-porten støtter tilkobling av lagringsenheter, både harddisker og minneplugger.
Disken administreres fra ruteroppsettet, og fungerer på samme måte som dedikerte NAS-disker, hvor du kan gi tilgang til forskjellige grupper og brukere, med eller uten passord.
Hastigheten begrenses av USB, men det fungerer utmerket til mange bruksområder som ikke trenger ultrarask tilgang til store datamengder.
Omfattende oppsettsmuligheter
Linksys lar deg skreddersy og tilpasse de fleste parametre som er involvert i nettilgang, både lokalt og på Internett.
Du kan for eksempel sette opp prioritering av pakkedataene fra forskjellige programmer som MSN, Skype osv.
Om dette har noen merkbar funksjon i praksis er en annen sak, siden trafikkbildet ute på nettet er så komplisert.
Å sette opp trafikklys i borettslaget med grønt lys-knapp i bilen din bringer deg ikke raskere over på andre siden av byen i rushtida, for å si det slik.
Hastighet og stabilitet
Det viktigste med en ruter er etter vår mening at den er stabil og rask i filoverføring, enten det er bilder som skal vises på den bærbare i sofaen, nedlastninger og streaming av musikk/film.
Med to frekvenser blir det mulig å sette av den ene til dedikert og krevende datatrafikk, mens den andre kan være åpen for alt mulig, som bærbar, iPhone og andre trådløse enheter.
Siden 5GHz ikke er utbredt er det nærliggende å bruke dette til "tyngre" bruk, som streaming av mediadata.
2.4GHz og bakoverkompatibilitet med 802.11b/g blir da overlatt til alt annet.
Men i vår testing var ytelsen lavere på 5GHz enn på 2,4GHz.
Dessuten var plasseringen enda mer kritisk.
Ved å flytte klient-enheten noen få cm ble ytelsen forandret i til dels stor grad.
Ytelsen på standard-båndet 2,4 GHz var derimot i toppklasse og belastning på den andre kanalen gjorde ingen utslag på testingen
Og streaming av HD-video?
Vi har hittil ikke testet en eneste trådløs ruter som klarer dette helt uten problemer, selv om aksesspunktet og klient står 5 meter fra hverandre med fri sikt.
Konklusjon?
Dualband trådløst høres bra ut på papiret, men vi klarte ikke å finne noen fordeler med dette på grunn av manglende ytelse.
Det hjelper lite å ikke forstyrre forbindelsen som skal gjøre de krevende oppgavene, når forbindelse ikke klarer jobben i utgangspunktet.
Vår erfaring med trådløst og ytelse er ikke endret.
Vi vil fremdeles hevde at trådløst er ypperlig til "småbruk".
Trenger man høy hastighet og maks ytelse er det bare kabel som holder.
Prisen ligger på rundt 1300 kroner.
Mer info om Linksys Dual-N Band WRT610N finner du hos www.linksys.com
| 1
|
202214
|
Seagate Backup Plus Slim 1 TB
Liten, pen og rask ekstern harddisk.
De siste ukene har det blitt avslørt hvor enkelt det er å trå feil i den digitale sfæren og få hele livet sitt blottlagt på nett, bare fordi man trodde at alt bak bredbåndsruteren var utilgjengelig for andre enn seg selv.
Det har nok fått mange til å stoppe opp og tenke.
Men et sted må bilder, dokumenter, videoer og musikk lagres eller sikkerhetskopieres, og for mange er fortsatt den eksterne harddisken et klart førstevalg til formålet.
Og slike disker kommer i mange former og kapasiteter, vi har tatt en titt på Seagate Backup Plus Slim v2, som ikke bare er kompakt, slank og ser bra ut, den har også godt med plass: 1.000 GB for å være nøyaktig.
Den kommer også med 500 og 2.000 GB, uten at den tar verken mindre eller større fysisk plass av den grunn.
Tykkelsen er beskjedne 12 mm, vektnåla stopper på 140 gram.
Best med USB 3.0
Disken kommuniserer best med PC-en via en USB 3.0-port, der den også får nok strøm.
Ingen drivere er nødvendig.
Den kan også kobles til en USB 2.0-port, men da må du samtidig smøre deg med mye mer tålmodighet hver gang du skal overføre data til og fra den, kanskje så mye som 75 prosent reduksjon i hastigheten må du påregne.
Faktisk må du over på SSD for å finne noe særlig raskere, er vår erfaring - men da snakker vi om helt andre priser og størrelser.
For de fleste er harddisken langt smartere til dette formålet, selv om man må vente litt ekstra på at alt blir overført.
Disken er også stillegående, du må legge hodet helt inntil for å høre at den i det hele tatt snurrer.
Slikt liker vi.
Automatisk backup
På disken ligger det også et backup-program, som på enkelt vis kan sikkerhetskopiere dokumenter, bilder, videoer og annet som du ønsker å ta vare på, uten at du egentlig behøver å forholde deg til hvor de forskjellige tingene ligger.
Det finner programmet ut selv.
Det kan kjøres og konfigureres manuelt eller automatisk, og kan også konfigureres til å kopiere data til nettskyen:
Nå skynder vi oss å legge til at programmet ikke er av de beste vi har prøvd.
Det tar lang tid å installere, og låste seg ved et par anledninger under testen.
Oppdatert:
Fra Seagate får vi opplyst at programmet har kommet i ny, forbedret utgave som kan lastes ned fra denne siden.
Har du Windows 8 kan du like gjerne bruke den innebygde backup-løsningen som følger med der:
Utover dette har vi uansett bare gode erfaringer med denne disken, og har ingen betenkeligheter med å anbefale den til backup-formål.
Seagate Backup Plus Slim Portable V2 USB 3.0 1TB
| 1
|
202215
|
TEST:Microsoft LifeCam HD-5000
Vi har testet et nytt og billig HD-webkamera fra Microsoft.
For drøyt et halvt år siden testet vi LifeCam Cinema, det første webkameraet fra Microsoft som bød på HD-oppløsning, riktignok i 720-varianten og ikke i full 1080.
Vi ble imponert både av kameraet og programvaren, du kan lese testen her.
Nå har det dukket opp flere modeller, og vi har testet HD-5000.
Mindre og billigere
Førsteinntrykket av HD-5000 er at det ikke er like stilig i utførelsen som LifeCam Cinema, det er også mye mindre.
I stedet for en sylinder er HD-5000 nærmere en kube i fasongen.
Foten er ganske lik, med fleksible ledd innbakt i gummi.
Dette gjør kameraet lett å plassere og justere, både på toppen av en skjerm og på en bordplate.
Kameraet leveres med en generøs, nesten 2 meter lang USB-ledning festet i en fleksibel strekkavlastning.
Selv om du har en PC på gulvet bør ledningen rekke fra skjermtopp til baksiden av PC-en.
Det følger også med en liten kabelklemme, da slipper du å ha hele kabelen ligge og slenge, men kan bunte opp den lengden du ikke trenger.
Installasjon
Vi hadde allerede en versjon av LifeCam programvaren installert på vår test-PC, som (fremdeles) kjører Vista.
Da vi satte i program-CD-en og skulle installere fikk vi beskjed om at vi allerede hadde en oppdatert utgave av programmet på maskinen.
Dermed avsluttet vi installasjonen og plugget inn kameraet.
Det fungerte bare delvis, Live Messenger fant kameraet og vi fikk opp bildet, men LifeCam programmet fant ikke noe kamera.
Vi tok en omstart, og etter en ganske treg runde med oppdateringer fra Windows Update og enda en omstart var alt på plass.
Den allerede installerte programvaren var tydeligvis ikke så oppdatert som det nye installasjonsprogrammet mente likevel.
I bruk
Når alt er vel installert er webkameraet tilgjengelig i alle de vanlige chatteprogrammene, og også i videoredigeringsprogrammer.
Du kan altså jobbe direkte i et slikt program uten å ta opp først og så importere filer inn i programmet.
Hvordan programmene håndterer og styrer videokameraet vil variere.
I chatteprogrammer ligger begrensningen i kvalitet først og fremst i kapasiteten på internett-tilkoblingen, som vanligvis er langt lavere for å sende data enn å laste ned.
Dessuten kreves det maskinkraft for å håndtere HD i sanntid og sende det videre.
På vår 4-kjerners Core2 klarte ikke maskinen å håndtere 720x1280 i Sony Vegas Movie Studio, og Pinnacle Studio 14 ville bare bruke kameraet i VGA-oppløsning.
Men som chattekamera funger det aldeles utmerket, og til å ta bilder av gjenstander for å sende videre til andre på direkten var det også godt over godkjent.
Vi ble spesielt imponert over at kameraet og programvaren klarer å håndtere dynamikk og hvitbalanse såpass bra.
Ansiktsfarger og bakgrunn ser veldig riktig ut, nesten uansett lysforhold.
Selv om natten, med varierende og svakt lys fra 2 LCD-skjermer pluss sparepærer med både lysrør og LED, ble resultatet utmerket.
På dagtid med dagslys i et vindu i bakgrunnen, ble ikke forgrunnen for mørk, men beholdt et fornuftig lys og fargenivå.
Autofokus fungerer også bra, det tar ikke lang tid før ting faller på plass, og det skjer sjelden at automatikken drar på tur mot yttergrensene for å finne igjen seg selv.
Moro med effekter
Vil du leke deg med visuelle effekter har LifeCam-programvaren mye tull og tøys å by på.
Du kan få hodeplagg og ny hårprakt med et klikk, og bli transformert til et utenomjordisk vesen like enkelt.
Det morsomme er at det ikke er nødvendig med noen innstillinger eller kalibrering.
Programmet kjenner igjen hodet, ansiktet og øyne, munn etc. og modifiserer disse umiddelbart.
Det eneste er at du bør sitte omtrent midt i bildet som kameraet fanger.
Konklusjon
For noen få hundrelapper får du nå både et velfungerende chattekamera, du får et visuelt leketøy og et praktisk verktøy til å fange både stillbilder og videosnutter i nærheten av PC-en.
Bildekvaliteten med truecolor-automatikken er imponerende på flere områder, og er du ikke fornøyd med dette kan du alltids stille inn alle parametre manuelt.
Vi er i grunnen like fornøyd med dette kameraet som vi var med den første utgaven.
Prisen er nå halvert - vi blir ikke mindre fornøyd av den grunn!
| 1
|
202216
|
Bodum Bistro Peeler
Den skreller, rensker og deler - mens du dreier.
Bodum har nylig lansert Bodum Bistro Peeler - eller altså en skreller.
Ifølge bruksanvisningen, skal den i alle fall kunne benyttes til å skrelle epler, pærer og poteter.
Gjør den det, og hvordan blir resultatet?
Vi har testet.
Slik virker den
Skrelleren består av en dreiearm med spidd for å feste frukten eller grønnsaken, en kniv som skreller, en kniv som skjærer ut kjernehus og deler i skiver, og en stor sugekopp for å feste innretningen på bordet.
Stabiltet
Skrelleren skal festes til underlaget med en sugekopp.
Vi foretrekker å tilberede mat ved kjøkkenbenken, som vi antar de aller fleste gjør.
Men vi sliter med å få sugekoppen til å sitte skikkelig fast til benkeplaten gjennom hele skrelleprosessen.
Den sitter akurat idet vi fester den, og et lite stykke gjennom frukten eller grønnsaken, men så slipper den.
Vi ender med å måtte holde skrelleren fast i underlaget samtidig med at vi skal dreie på håndtaket og passe på at kniven faller riktig på frukten eller grønnsaken.
Muligens har problemet med å få sugekoppen til å sitte noe med materialet i undelaget å gjøre.
Vi har en benkeplate i oljet tre - som ikke er helt uvanlig i norske kjøkken.
Vi har også forøkt å feste skrelleren til en skjærefjel og til kjøkkenbordet i lakkert tre, for å se om det fungerer bedre - men det gjør det ikke.
Skrelleren løsner like fullt fra underlaget etter kort tid.
Knivene
Det er to (eller egentlig tre) kniver på skrelleren.
Én knivarm som skreller skallet av frukten eller grønnsaken, og en kombinert kniv som både fjerner kjernehuset og deler frukten i skiver.
Vi erfarer at knivarmen som skreller av skallet ikke er veldig presis.
Skrelleresultatet avhenger i stor grad av hvor jevn frukten eller grønnsaken er i formen, og i tillegg kvaliteten på skallet.
Det går an å stille bredden på kniven, som definerer hvor tykt skall den skreller av.
Dette reddet potetene med litt ujevn fasong, men med det resultat at svinnet blir mye større, fordi kniven må stilles inn slik at den skreller av uforholdsmessig mye av grønnsaken når man skreller av skallet.
På epler opplever vi at det ofte "pakker seg" med skrellerester i kniven, slik at det hele stopper opp og vi må inn og rense kniven.
Dette tar tid - og resultatet blir heller ikke veldig pent.
Mye ligger i skallet
Skallet pakker seg endel for oss i skrellekniven, selv om vi forsøker å justere knivbredden (og tykkelsen på skrellet).
Mye av svaret på hvor godt eller ikke denne skrelleren fungerer, ligger også i fastheten på skallet og frukten eller grønnsaken.
Du kan for eksempel bare glemme å skrelle et eple som har ligget en stund og er litt myk i skallet - det går rett og slett ikke.
Myke frukter - som pærer gjerne er - går heller ikke særlig bra.
Vi forsøkte flere ganger, på ulike måter, men pæren bare knakk sammen.
Dette var fullstendig mislykket.
Resultatene
Skrelleren skal, som tidligere nevnt, kunne brukes på epler, pærer og poteter.
Vi har testet den på alle disse, i tillegg til gulrøtter.
Hva gjelder poteter, har vi testet den på vanlige nypoteter, og på mandelpoteter - som er en større utfordring med tanke på fasongen.
Skrelleren fungerer etter vår mening best på poteter.
I alle fall på faste poteter med jevn fasong.
Ulempen er at skrellet er tykt, og svinnet dermed stort.
Mandelpoteter er imidlertid ingen innertier, og her blir det et heller dårlig resultat.
Epler?
Skrelles greit, men ikke forvent supert resultat hver gang, det er ofte litt av skallet som blir igjen på eplet.
I tillegg pakkes det ofte fullt i kniven.
Men for all del:
Skal du skrelle og dele ti epler til eplemos eller eplekake, og resultatet ikke trenger å være 100 prosent, så går det jo raskt!
Pærer?
Nei, det fungerte overhodet ikke for oss, i alle fall ikke med de pærene som selges i butikkene nå i november.
Mulig det fungerer bedre til andre tider på året, med andre pæresorter.
Gulrøtter?
Dette var outsideren, og egentlig kun gjort av nysgjerighet:
Kunne det kanskje fungre?
Nei, grønnsaken er for hard, og sprekker idet vi trer den å spiddet.
Konklusjon
Vi synes ideen er god, men produktet har ikke overbevist.
Vi irriterer oss over at skrelleren stadig løsner fra underlaget, og at vi dermed må holde den nede mens vi både dreier og passer på at kniven faller riktig mot skrelleobjektet.
Det er også ganske irriterende at det stadig vekk pakker seg i skrellekniven, og at vi da må stoppe opp for å rense den.
Et av argumentene for å ha en slik skreller, er vel at det skal gå raskere, og når du må stoppe opp for å rense knivene, tar det ekstra med tid.
Skrelleresultatet er heller ikke helt overbevisende, vi får et bedre resultat om vi skreller med vanlig håndskreller.
Dersom alt fungerer og rulla går uten stans, er det klart at det går fort unna å skrelle ti epler til søndagens eplekake - og med eplene ferdig delt og alt i orden - men da ser vi altså gjennom fingrene med at det kanskje sitter igjen skall litt hist og her.
Skrelleren koster 399 kroner.
Er den verdt det?
Har du bruk for det?
Vi synes ikke denne fungerer optimalt.
Terningkast:
3
Hvorvidt du skreller så mye epler og poteter at du synes en investering på 400 kroner er verdt det, blir opp til den enkelte å vurdere.
| 0
|
202217
|
PRØVEKJØRT:Audi A1
Er man ikke ung, urban og "livsstil-orientert" må man visstnok styre unna A1.
Synd det - jeg liker den godt, jeg...
BERLIN (DinSide Motor):
Da vi dro avsted for å prøvekjøre nye Audi A1 var vi på en måte allerede grundig lei den.
Audi har forhåndsorkestrert så mye hype, så mange teasing-kampanjer og generelt så mye virak omkring den lille nykommeren at vi hadde en følelse av overdose allerede da bilen ble vist på bilutstillingen i Genève og ytterligere promotert av Orlando Bloom eller Justin Timberlake eller hvem det nå var...
Fin i det virkelige liv
Så vi syntes egentlig det var på høy tid at vi fikk sette oss bak rattet i en A1.
Det var forfriskende å få se den ute i virkeligheten, på veien og ikke på bilder eller på en utstillingsstand.
Det første visuelle inntrykket er bra, enten vi ser den i blå metallic, signalrødt eller hvitt.
Men designen er relativt konservativ - dette er en Audi! - og mindre "annerledes enn konkurrentenes, enten vi snakker om erkerivalen Mini (Fra BMW-konsernet), Fiat 500, Alfa Romeo MiTo eller Citroën DS3.
A1 kan imidlertid sprites opp en del med ekstrautstyr; den kan blant annet leveres med takbue i kontrastfarge, på samme måte som konkurrenten Citroën DS3 (- som vi nylig har testkjørt), kan få kontrastfarget tak.
Dette er tredje gang Audi prøver seg i småbilklassen.
Første gang var det med den folkelige og enkle Audi 50, som ble til den første VW Polo i 1975.
Den neste var den nyskapende A2 med høy sideprofil, aluminiumskarosseri og en svært sparsommelig motor, i 1999.
Den var et svar på Mercedes' nylig introduserte A-klasse.
Og her har vi altså A1.
Flatterer eierens ego
PR-materialet, reklame og pressemelding ved lansering er alle klare på en ting:
Dette er en bil for de unge, urbane og "livsstil-orienterte".
(Beklager, men vi bare siterer...) OK, vi skal ikke gjøre oss dummere enn vi er - dette er en bil Audi ønsker skal treffe en trend-følsom nerve hos folk, en bil som skal fortelle omverdenen at eieren er med på notene i det postmoderne samfunnet.
Den flatterer førerens ego.
Kundetypologien går igjen i målgruppene til konkurrentene vi siterte ovenfor.
Det er tidsriktig, og vi tror det kan lykkes også for Audi.
For å komplettere konkurrent-oversikten ovenfor må vi nesten ta med den snodige lille pseudo-SUVen fra Nissan, Juke, som i stor grad henvender seg til den samme målgruppen.
(Les om vår prøvekjøring av den her).
Uansett:
Vi foretrekker den mer nøkterne måten den norske importøren beskriver bilens posisjonering på - sportslig, progressiv og sofistikert.
Eksteriørbilder:
Tidsriktig og premium
Det er, som leseren vil ha forstått, ingenting igjen som kan overraske når nå Audi A1 omsider er ute på veien.
Designen kan enhver ta stilling til selv; dette er en Audi i miniatyr både utvendig og innvendig - men innvendig design er mer moderne, eller i det minste litt mer spenstig, enn i de større Audiene.
Bilen inngir ubenektelig premiumfølelse, hvilket er sjelden i denne klassen.
For vår del synes vi Citroën DS3 kommer nærmest.
Vi kjørte et konservativt stylet eksemplar med mørkt skinninteriør og et annet med friske innslag av sennepsgult både på setetrekk og dashbord.
Sistnevnte er for øvrig inspirert av en flyvinge med luftedysene som skal påminne om flymotorer.
I føreravdelingen er sittestilling og - komfort og plassforhold upåklagelige.
Ergonomi og oversiktlighet likeså.
I baksetet er det trangt for voksne - trangere enn i Polo - og bagasjerommet er heller ikke noe å rope hurra for, men ikke unormalt lite i småbilklassen.
For øvrig er målene sammenlignbare med Polo, som den deler teknisk plattform, men ikke så mye annet med.
Audi A1 er 395 centimeter lang, 174 centimeter bred og 142 centimeter høy.
Det er ganske typiske småbilmål i dag.
Lettkjørt
Det første vi merker oss er hvor lettkjørt denne bilen er.
Som vanlig hos Audi er kjøreegenskapene siviliserte, men vi opplevde dem ikke som fullt så sportslige som produsenten hevder at de er og det er i hvertfall en bit igjen til Mini.
Dette er ikke til forkleinelse for vår helhetsvurdering; kompromisset mellom kontant respons fra understellet og høyst akseptabel komfort synes vi er løst på en fremragende måte - særlig tatt i betraktning at vi snakker om en småbil som veier inn under 1.200 kilo.
Kvikk nok ved svingkjøring er bilen i alle fall.
Her får bilen hjelp av en utvidet ESP (antiskrens og stabilitetskontroll-) med elektronisk differensialbremse på forakselen.
Ut over dette kan vi ikke bedømme kjøreegenskapene for bastant etter et slikt første bekjentskap uten de helt store utfordringene - vi ser frem til å ratte A1 på norske veier.
Nok en fin 1,2-liter
I denne omgang kommer nye A1 med et utvalg på fire motorer, alle turboladede.
Bensinmotorene er 1.2 TFSI og 1.4 TFSI, førstnevnte med maksimal ytelse på 86 hestekrefter og - hvilket forteller mer om motorens trekkvillighet - et dreiemoment på 160 newtonmeter som er tilgjengelige fra 1.500 til 3.500 omdreininger.
Vi prøvekjørte den lille Audien med denne motoren og syntes den passer fortreffelig i denne bilen.
Uten å gjøre
A1 til noen racer gir den god fremdrift i alle normale kjøresituasjoner.
Vi visste fra før at denne 1,2-litersmotoren var en utmerket maskin etter å ha kjørt den i 105-hestersversjon i VW Polo (og senere faktisk også i fleksi/familiebilen Touran), og fikk nå bekreftet hvor god motor dette er også i mer beskjeden utførelse.
I A1 gir dette 0-100 på 11,7 sekunder - men bilen oppleves som sprekere enn tallet skulle tilsi - og toppfarten er 180 km/t.
Oppgitt forbruk ved blandet kjøring er 0,51 liter per mil - utslipp av CO2 118 gram per kilometer.
Interiørbilder:
De sprekere versjonene
Har man sportsligere ambisjoner og kan plusse på 27.000 kroner, kan man få A1 med den likeledes utmerkede og en god del sprekere 1.4 TFSI-motoren.
den yter 122 hestekrefter og er særdeles kraftfull og fyldig med sine 200 newtonmeter dreiemoment hele veien fra 1.500 til 4.000 omdreininger.
Dette er noe av det ypperste som finnes blant de mindre bensinmotorene på markedet i dag.
Audi A1 kan fås med denne motoren kombinert med syvtrinns S-tronic-automat.
0-100 tar raske 8,9 sekunder, toppfarten er 203 km/t og A1 1.4 TFSI klarer seg ved blandet kjøring med 0, 53 liter bensin per mil og slipper ut 122 gram CO2 - ganske så pene tall.
På dieselsiden er det 1.6 TDI som gjelder, i første omgang i en versjon med 105 hestekrefter.
Dreiemomentet er anselige 250 newtonmeter mellom 1.500 og 2.500 omdreininger.
For den som ønsker kraftig skyv i det lavere turtallsregisteret passer den ypperlig.
Dette er den andre varianten vi prøvekjørte i tillegg til 1.2 TFSI og selv om vi liker bedre bensinmotorens mykhet og gangkultur er dieselmotoren mer av en kraftpakke samtidig som den også er kultivert og diskret.
Den har også et bredt arbeidsregister til dieselmotor å være og uttrykker seg godt mellom under 1.500 og over 4.000 omdreininger - ja den trekker faktisk merkbart helt opp til så å si 5.000.
I det hele tatt er det ingen tvil om at Audi A1 er høyst adekvat motorisert.
Bra pris i utgangspunktet
Nå regner vi med at få vil kjøpe Audi A1 i helt basis-utførelse.
Det finnes to utstyrsnivåer, Attraction og Ambition og en god del ekstrautstyr å få kjøpt ut over det.
Plusser man på 30.000 - 40.000 kroner over innstegsprisen får man en riktig greit utstyrt premium-småbil.
Innstegsprisene er som følger:
1.2 TFSI 86 hk:
Tilgengelig for bestilling nå.
Fra kr. 187.700
1.4 TFSI 122 hk koster fra 215.000 kroner med manuell girkasse og fra 226.000 med S-tronic dobbeltkløtsj girkasse (kjent som DSG på VW-modeller).
1.6 TDI 105 hk koster fra 208.000 kroner.
En mer prisgunstig dieselversjon som burde ha helt greie ytelser den også, 1.6 TDI med 90 hk, vil bli tilgjengelig for bestilling fra oktober.
Vi har ikke kjørt denne og kjenner heller ikke prisen på den foreløpig.
Audi A1 vil være ute hos forhandlerne mot slutten av august.
| 1
|
202218
|
Just Mobile Gum Max Duo
Stilig nødlader som gjør at mobilen holder i dagevis.
Men den koster.
Det var en sen fredagskveld på en hipp bar ved Youngstorget i Oslo sentrum da jeg fikk spørsmålet:
«Du har vel ikke tilfeldigvis en lader til iPhonen min?
Er snart tom serru!».
Jeg tok frem nødladeren avbildet øverst i artikkelen, og ble kveldens heltinne.
Plutselig var det én til med samme behov.
Og min telefon var også snart tom for strøm.
Et par-tre oppladinger og timer senere var alle klappet og klare for å legge ut retrofiserte blinkskudd på Instagram igjen.
Krise avverget!
Allsidig ladeløsning
På forhånd var min telefon ladet tre ganger med nødladeren, Just Mobile Gum Max Duo, så her har vi med en liten mobil kraftstasjon å gjøre.
Gum Max Duo kan skilte med et batteri på 11.600mAh, nok til å lade dagens smarttelefoner mellom 5-7 ganger avhengig av batteristørrelsen og om den er i bruk samtidig eller ei.
Gum Max Duo har også den egenskapen at den kan lade to enheter samtidig – den har en usb-port ment for enheter som iPhone og en usb-port for enheter som iPad.
Strømstyrken er på henholdsvis 1A og 2,4A.
Det finnes også en mikro-usb-port som skal brukes til oppladingen, noe som gjøres med den medfølgende kabelen.
Skal du lade Apple-dingsene dine eller enheter som bruker noe annet, må du bruke egen ladekabel.
Å lade en telefon går like raskt som med den vanlige laderen.
Nødladeren kan også forsyne iPaden eller et annet nedbrett med strøm.
Ikle like mange ganger som en mobil naturligvis.
Vi fikk iPad 4 opp på 70 prosent én gang før det sa stopp.
Men så har det er innebygd batteri på 11.560mAh også.
Det er uansett fint å ha muligheten.
Gummi-omslag
Både utseendemessig og kvalitetsmessig får Gum Max Duo tommel opp fra oss.
Det både ser og følges ut som et kvalitetsprodukt, noe som ikke er så vanlig i denne sjangeren.
Det følger også med et kjekt gummi-omslag i svart som kan brukes for ekstra beskyttelse, noe som kommer godt med når man skal frakte det rundt i sekken eller veska.
Du kan også kjøpe disse som tilleggsutstyr i friskere farger som gul, blå og rød.
På den ene siden av batteriet finnes det en av/på knapp og åtte ledlys som viser hvor mye kapasitet det er igjen på batteriet, både mens det lader seg opp selv og når det lader andre enheter.
Å fylle opp selve nødladeren er for øvrig det "kjedeligste" med Gum Max Duo.
Du må regne med å bruke mellom drøye 12 timer på å få full batterikapasitet igjen, i hvert fall med en vanlig iPad-strømadapter.
Konklusjon
Vi har ellers lite negativt å si om Gum Max Duo.
Det store minuset er prisen, som er på 120 euro, rundt 950 kroner.
Du kan få nødladere til langt mindre som også har mer batterikapasitet.
Vår erfaring er riktignok at du ofte ender opp med noe som ikke er av like god byggkvalitet.
Gum Max Duo er upåklagelig i så måte.
Er du mye på farten, enten på tur eller ute av huset, er Gum Max Duo derfor en super løsning når du skal forlenge batteritiden på dingsene dine.
| 1
|
202220
|
Dell Vostro V131
Syltynn, robust, glimrende tastatur og svært god batterilevetid.
Dell snuser på terningkast 6.
Vi går en spennende tid i møte på bærbar-fronten, og allerede om ett år vil en stor del av PC-ene som selges være såkalte "Ultrabooks", tror Intel.
Da snakker vi om syltynne, lette maskiner, uten harddisk og optisk drev, og med lang batterilevetid.
Dell Vostro V131 er ikke helt der, men den knallrøde PC-en er meget tynn i 2011-målestokk.
Den har dessuten et robust metallchassis, og utmerker seg positivt på flere områder.
Skreddersøm
Som alltid med Dell, kan du skreddersy modellen slik at den passer ditt behov.
Med den aller enkleste konfigurasjonen, som inneholder en Celeron ULV-prosessor og 2 GB minne, starter prisen på så lavt som 3737 kroner (2995 + mva).
Konfigurasjonen vi har testet er langt mer potent, med en prislapp i skrivende stund på 9825 kroner (7860 + mva).
For denne prisen får du følgende:
13,3" matt LCD-skjerm, 1366 x 768 piksler Metallchassis, enten rødt eller sølv Intel Core i5 2410M prosessor Intel HD Graphics 3000 integrert grafikk med WiDi-støtte 4 GB DDR3 minne (maks 8) 120 GB SSD Trådløst nett (b/g/n) Bluetooth 3.0 Gigabit ethernet 2 stk USB 3.0-porter, 1 stk USB 2.0-port Baklyst tastatur
Fingeravtrykkleser HDMI og VGA-skjermtilkoblinger 6-cellers batteri Leveres med Windows 7 Home Premium 64 bits versjon Mål: 329,3 × 21 × 237,65 mm Vekt:
1,9 kg Pris: 9825 kroner inkl mva og frakt
Som vi ser er PC-en godt oppdatert på maskinvarefronten, med siste generasjon Intel-prosessor, USB 3.0-porter, SSD og 6 cellers batteri, der forgjengeren V130 kun hadde 4-cellers.
Vi merker oss også at maskinen har matt skjerm, dermed slipper man irriterende gjenskinn.
SSD-en gjør imidlertid at PC-en blir vesentlig dyrere enn dersom man velger harddisk.
Bytter du den mot en rask 7200 RPM-harddisk i stedet, synker prisen til 7188 kroner, inkludert mva og frakt, får vi opplyst fra Dell.
Merk videre at modellen selges som såkalt business-modell, til tross for at den leveres med hjemme-utgaven av Windows 7, som for eksempel ikke støtter domene-pålogging.
Og optisk drev er, som oftere og oftere i denne klassen, fraværende.
Pent
V131 får du enten i matt sølvfarget eller rød utførelse, og som nevnt innledningsvis er chassiset av metall - både overflate og underside.
Det bidrar både til en eksklusiv følelse, samt god oppstiving og følelse av kvalitet.
På innsiden, rundt tastaturet, er det brukt plast, også denne matt, slik at fingeravtrykk ikke blir et problem.
Batteriet stikker litt ut på undersiden, og derfor skrår maskinen lett mot deg når den står på bordet.
Det er ikke mulig å bestille V131 med et mindre batteri, noe enkelte design-opptatte muligens ville foretrukket.
Til gjengjeld byr V131 på svært god batterilevetid, noe du kan lese mer om senere i denne artikkelen.
Alle tilkoblinger sitter på venstre og høyre side, med unntak av strømtilførselen, som sitter bak til venstre.
På undersiden sitter flere luftinntak, mens den varme luften blåses ut til venstre.
Under lett bruk går det imidlertid ofte lang tid mellom hver gang viftene starter.
Sannsynligvis fungerer chassiset i seg selv som en effektiv varmeavleder.
Vi må imidlertid understreke at viften, når den går, ikke er blant de stilleste vi har hørt.
Og har du maskinen i fanget og dekker til luftinntakene, kan den litt høyfrekvente lyden bli sjenerende i enkelte sammenhenger.
Men altså - plassert på stabilt underlag og med tekstbehandling og surfing på nettet, er PC-en som regel stille som en mus.
Glimrende tastatur og pekeplate
Tastaturet er bakbelyst, og av typen der hver tast er isolert fra hverandre (chicklet).
Det er blant de aller beste vi har testet - uansett modell.
Det er fast, responsivt, støysvakt, og tastene er brede og gode å trykke på.
Vi var rett og slett "dus" med tastaturet i samme sekund som vi tok det i bruk.
At det i tillegg er sølebestandig, er prikken over i-en.
Skulle du være så uheldig å søle kaffe på det, er det bare å tørke av og fortsette arbeidet.
Under tastaturet sitter en pekeplate som har to adskilte knapper.
Også disse er faste, men avgir ingen irriterende klikkelyd overhodet.
Se og lær, konkurrenter!
Over tastaturet til høyre sitter tre hurtigknapper.
Den første starter Windows Mobilitetssenter, der du kan skreddersy brukeropplevelsen i forhold til vanlige funksjoner, den andre setter deg i kontakt med Dell Support, mens den siste er programmerbar til hva du enn måtte ønske av funksjonalitet.
I fronten sitter et par stereohøyttalere, men lydopplevelsen er ikke den beste.
Den blir for metallisk, bassen er fraværende.
Men det er mer malen enn unntaket i klassen, dessverre.
Skjermen er som tidligere nevnt matt, og har god skarphet, kontrast og fargegjengivelse.
Oppløsningen er helt OK på en såpass liten skjerm.
God applikasjonsytelse
Vårt testeksemplar er utstyrt med den meget fornuftige allround-prosessoren Intel Core i5 2410M, som byr på meget god applikasjonsytelse til nær sagt alle oppgaver.
Grafikkløsningen er integrert i prosessoren, og sørger for å spille av alt av høyoppløst materiale uten å belaste verken batteri eller prosessor i særlig grad - også når ting skal vises på ekstern skjerm og i full HD.
Men til spilling av nyere, grafisk komplekse spill ville vi valgt en annen løsning.
Dette er ikke noen maskin for deg som har tenkt å bruke din nye PC til de ferskeste 3D-spillene, med andre ord.
Først:
Her er hva Windows Opplevelsesindeks sier om ytelsen, skalaen her går fra 1.0 (dårligst) til 7,9 (best):
Prosessor: 6,9 Minne (RAM):
5,9 Grafikk:
4,7 Spillgrafikk:
6,2 Primær harddisk:
7,6
Passmark Performancetest sier litt mer om prosessor- og grafikkytelse.
I diagrammene under har vi sammenlignet ytelsestall fra denne PC-en mot typiske konkurrerende løsninger på andre PC-er som er sammenlignbare.
Høyere er bedre:
Som du ser er prosessorytelsen midt på treet, og grafikkytelsen en del under, uten at det betyr at den er dårlig.
Den er bare ikke optimalisert for spilling.
Hel arbeidsdag på batteri
Men på batterilevetid er denne maskinen helt i toppen - sammenlignet med det meste av hva vi har testet tidligere i år.
Med minimal belastning holdt batteriet ut i 10 timer og 16 minutter før det gikk tomt, og under kontinuerlig videoavspilling (720P i Windows Media Player)
Holdt det ut i underkant av 6 timer.
Det betyr at du kan se spillefilmer kontinuerlig på flyturen mellom Oslo og New York, kun avbrutt av en time bespisning over Sør-Grønland.
Ved variert bruk kan du forvente en levetid på mellom 8 og 9 timer, og det er det beste vi har målt denne sesongen!
Konklusjon
Det er ikke ofte at PC-er snuser på sekseren på terningen, men Dell Vostro V131 gjør det.
Vi vil huske den for sin elegante, robuste og tynne utforming, for ikke å glemme det glimrende tastaturet og den overbevisende batterilevetiden.
Du får riktig nok langt rimeligere 13,3-tommere med samme prosessor og bedre grafikkytelse, men de færreste har SSD, og kun et fåtall kan matce byggekvalitet og batterilevetid på Vostro V131.
Til tross for litt høy pris;
Dell Vostro V131 får en solid femmer og klar anbefaling fra oss.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.