id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
202384
|
Konklusjon & karakter
Tilhører du riktig kundegruppe, kan dette være et meget godt valg.
Det positive med denne TVen er det gode bildet fra TV-sendinger og ved DVD-avspilling.
Den gjør også en utmerket jobb ved konsollspill, og med 2000-siders tekst-TV-minne går zappingen over fotballresultatene langt kjappere enn hos de fleste konkurrentene.
Det er også enkelt å bla i undermenyer om du skulle bli tvunget til det.
Vi setter også pris på de norske skjermmenyene som er med på lette den daglige bruken.
Fjernkontrollen må også nevnes.
Den gjør nemlig jobben godt, og kan i tillegg styre VHS/DVD-spillere fra Panasonic.
Dessverre gir den litt plastikkfølelse, og står ikke helt i stil med resten av pakken.
Som du ser i bildespesialen er jo TVen en nytelse å se på.
Ulempen er at den er litt for enkel for mange kunder.
Er du på jakt etter en TV med mange finesser, kan du hoppe over denne:
Her får du automatisk avslag etter bestemte intervaller, og kan fryse bildet
noe særlig mer er det altså ikke å få.
Vi savner
Det er imidlertid ikke til å legge skjul på at vi savner PC-inngang og minnekortinngang.
Tatt i betraktning at dette var tilgjengelig på forrige generasjon er dette en irriterende begrensning.
Vi mener også at Panasonics veiledende pris på 30.000 kroner er alt for høy.
Sett ut fra spesifikasjonene og dagens prisnivå tipper vi den kommer til å havne på rundt 23.000 kroner i butikken, dermed vil den også havne i direkte konkurranse med Sonys KE-P42M1.
Begge TVene vil gi deg godt bilde på TV og DVD, men i motsetning til Sonyen kan altså Panasonicen friste med at den takler HD-signaler i 720p og 1080i via komponentinngangen.
For mange kan dette være det avgjørende momentet.
Minispesifikasjoner:
42-tommers plasma-TV, oppløsning på 852x480 piksler.
Kontrast = 4000:1, Innganger:
Komponent, 3 scart (2 = RGB), 2 S-video
Mål: B = 107 cm, Høyde = 70,1 cm og dybde = 9,7 cm. Vekt = cirka 33 kg.
| 1
|
202386
|
Konklusjon & karakter
Utviklingen på flatTVene har vært formidabel det siste året.
Hadde denne modellen kommet for ett år siden hadde karakteren antagelig blitt en firer.
I dag faller den imidlertid igjennom målt mot konkurrentene i samme prisklasse.
Veiledende pris er hele 26.995 kroner for denne Myrica-modellen, noe som plasserer den i en klasse med mange gode konkurrenter.
Den er faktisk noe dyrere enn Sharps nye 32-tommer, og sammenlignet med denne modellen virker den dessverre gammeldags.
Oppsummering
Den har problemer med raske bevegelser på TV-sendinger og har få finesser til prisen.
Den skulle blant annet hatt bedre tekst-TV, og flere innganger.
To scart-kontakter er i minste laget når det ikke finnes komponentinngang for progressive signaler fra DVD-spilleren.
Designet er heller ikke spesielt spennende etter dagens standard, og fjernkontrollen ser utrolig billig ut.
Myrica-modellens beste kort er at den er god til PC og spillbruk.
Minispesifikasjoner:
LCD-TV på 30-tommer, anbefalt oppløsning 1280/768 i 60 Hz.
To tunere, og tekst-TV med 100 siders minne.
Innganger:
VGA og DVI-inngang og audio-in for PC.
To scart-kontakter, S-video, video inn og audio inn, video ut og audio ut.
Oppgitt betraktningsvinkel på 170 grader.
Lysstyrke = 500 cd/m2, kontrastnivå = 500:1.
| 0
|
202392
|
Nokia N90
Den rykende ferske N-serien til Nokia har imponert mange med sine spesifikasjoner.
Den første mobilen i serien er nå tilgjengelig, og her får du se om N90 lever opp til forventningene!
Da Nokia lanserte sin N-serie i Amsterdam tidligere i år, ble mange imponert.
Endelig gjorde selskapet noen skikkelige grep for å øke populariteten til produktene sine.
En av telefonene det har knyttet seg størst spenning til, var N90.
Mobilen kan nemlig skilte med et innebygd kamera som ikke bare har 2 megapiksels oppløsning, men en optikk utviklet av velkjente Carl Zeiss.
Med andre ord skal bildekvaliteten på telefonen være bedre enn noen andre mobilkameraer på markedet i dag.
Videre har N90 så godt som alle tenkelige tilleggsfunksjoner.
Her er det plass til 3G, EDGE, Bluetooth, Symbian-operativsystem, den beste skjermen vi har sett, og mye mer.
En tung sak
Men vi kan ikke nekte for at førsteinntrykket er litt blandet, rett og slett fordi telefonen er stor.
Selv om den har klapputforming, er den gigantisk også i lukket modus.
Mye av grunnen er at kameramodulen er plassert i en egen, bevegelig del som sitter på toppen av enheten.
Kameramodulen kan vris uavhengig av resten av telefonen, noe som åpner for diverse kreative måter å ta bilder på.
Du kan bruke kameraet selv om telefonen er lukket, og den utvendige skjermen brukes da som søker.
I åpen tilstand kan du også vri på selve skjermen, og bruker da den store, interne skjermen som søker.
Selv om telefonen er stor, føles den veldig solid og vellaget.
Det er strengt tatt ikke så mye spennende på utsiden av/på-knapp, kamerautløser og en joystick som lar deg betjene menyene fra utsiden er det vi finner langs sidene til N90.
Den eksterne skjermen er et temmelig bra display med oppløsning på 128x128 piksler, altså samme typen Nokia tidligere brukte på de fleste av sine mindre mobiler.
På utsiden er det også plass til minnekort, og langs venstresiden er det plassert en pop-port-tilkobling, dekket av et gummilokk.
Vi merker også at Nokia har bestemt seg for å bytte laderpluggen til en mindre utgave
men det følger med en overgang i pakken som lar deg bruke den nye laderen med eldre Nokia-mobiler.
Skjerm fra en annen verden
Mest spennende er mobilen imidlertid på innsiden der har nemlig Nokia montert en skjerm som slår omtrent alt annet vi har sett.
Selv om den fysiske størrelsen ikke er annerledes fra de tidligere Symbian-telefonene fra Nokia, er oppløsningen dramatisk forbedret.
Den nye skjermen viser 352x416 piksler og 262.000 farger, og resultatet er sjokkerende bra.
Bildet er nesten perfekt, det er knapt mulig å se enkeltpiksler, og menyene er vanvittig skarpe.
Bilder og videoklipp ser helt nydelige ut, og det kommer til å gjøre vondt å gå tilbake til mer tradisjonelle telefoner etter denne testen.
Vi legger imidlertid merke til at noen av applikasjonene som er installert på telefonen ikke støtter den nye oppløsningen, hvilket resulterer i at bildet ser noe utvasket ut når vi kjører disse programmene.
Telefonens tastatur er meget behagelig, med store knapper som er helt uproblematiske å trykke på.
Operativsystemet er fremdeles Symbian-basert, som betyr at grensesnittet er velkjent for alle som har brukt Nokias mer profesjonelle mobiler tidligere.
Det er imidlertid blitt gjort diverse kosmetiske endringer, og det hele ser jo selvfølgelig mye penere ut på den nydelige skjermen.
Hovedskjermen inneholder nå også snarveier til funksjoner som meldinger, kontakter, kalender og media, samt viser kommende avtaler.
For å aktivere hovedmenyen trykker du på den blå knappen nedenfor joysticken, og derfra kan du raskt navigere oss til alle telefonens funksjoner.
Én stor nyhet i operativsystemet er et nyutviklet galleri, som gir oss raskere tilgang til bilder og videoklipp tatt med telefonen.
Problemet er at med all denne funksjonaliteten blir operativsystemet merkbart tregt.
Galleriet, for eksempel, blar gjennom bildene med en viss forsinkelse, det tar tid å åpne programmer, og vi får ofte beskjed at det mangler minne, for eksempel når vi skal avspille videoklipp.
I tillegg krever telefonen mye strøm, og batterikapasiteten imponerer ikke.
Ideelt bør man lade denne telefonen hver natt, da batteriet tømmes ekstremt raskt ved tung bruk.
Da er turen kommet til den desidert mest spennende delen av N90, kameraet.
Nokia lover oss fantastisk bildekvalitet
men er det virkelig så bra?
Kamerakvalitet
Kameraet kan som sagt brukes både mens telefonen er klappet igjen og åpen.
I lukket modus holder det bare å flytte på kameramodulen for å aktivere funksjonen.
I åpen modus aktiveres kameraet når vi vrir på skjermen.
Du kan zoome inn og ut med den lille joysticken på siden, og det er også mulighet for å endre innstillinger som hvitbalanse, fargetoner og eksponering mens du knipser bilder.
Kameraet er også utstyrt med blitz og autofokus.
Autofokusen bruker litt tid på å justere seg inn, så sørg for at motivet du skal ta bilde av sitter stille.
Den maksimale oppløsningen til kameraet er 1600x1200 piksler, og du kan også ta bilder i 800x600 eller 640x480-oppløsning.
På full oppløsningen synes vi bildene blir riktig så flotte, selv når omgivelsene er mørke klarer blitzen å lyse opp såpass at motivet blir synlig.
Vi har hatt det mye moro med kameraet, og tatt mange flotte bilder med klare farger
men alt i alt er ikke kvaliteten dramatisk bedre enn det Sony Ericsson presterer med sin K750, utstyrt med et tilsvarende kamera.
Kvaliteten ligner, Sony Ericsson tar bedre bilder på noen områder, mens Nokia stiller sterkere andre steder, blant annet i mørke.
Totalt sett er disse bildene blant de aller beste du kan få tatt med en mobiltelefon i skrivende stund, og bruksområdene blir stadig flere ettersom kvaliteten nå virkelig begynner å bli bra.
Stillbildene er en ting, men Nokia N90 utmerker seg med kvaliteten på sine videoopptak.
Så å si alle nye kameratelefoner kan ta opp video i tillegg, men kvaliteten har alltid vært temmelig dårlig.
Det er ikke lenger tilfellet, N90 tar nemlig opp skarpe videoklipp der du faktisk kan se hva som foregår.
Vi er imponert over videomulighetene denne telefonen byr på, og N90 er dermed virkelig blitt en skikkelig multimediemaskin.
Arbeidsjern
Vi må ikke glemme at telefonen kan gjøre mye mer enn å ta bilder og spille inn videoklipp.
N90 er fullt utstyrt for 3G, og støtter videotelefoni og meget rask dataoverføring
og er du utenfor UMTS-dekning er det fremdeles støtte for både EDGE og GPRS.
Med det fleksible operativsystemet, støtte for alle former for dataoverføring og plass for minnekort, er N90 også en skikkelig heftig businessmaskin.
N90 har faktisk omtrent alt av funksjoner som kan dyttes inn i en telefon per i dag.
Noen unntak er det
det er ikke plass til FM-radio, og faktisk har denne telefonen heller ikke vibrasjon.
Det er ganske merkelig, i og med at alle verdens telefoner har kunnet vibrere i en årrekke nå, men vi regner med at designerne til N90 hadde en god grunn til at de droppet denne funksjonen.
Imidlertid spiller N90 ringetonene sine temmelig høyt.
N90 er definitivt blitt en av de feteste telefonene vi har sett på lenge.
Den har glimrende multimediefunksjoner, kamera, fabelaktig skjerm, fullt med kontormuligheter, støtte for alle tenkelige teknologier, og er rett og slett utrolig morsom å bruke.
Den setter en ny standard for mobilteknologien fremover, det er det ingen tvil om.
Samtidig er det fortsatt en ganske stor og tung telefon, som plages av tregt operativsystem og svakt batteri
så den er ikke perfekt.
Følgelig får den heller ikke full pott, men vi nøler ikke med å gi den en sterk femmer.
Vi håper at Nokia videreutvikler dette konseptet, og er veldig spent på nye modeller i N-serien!
| 1
|
202393
|
MacPro - en stilstudie
Antagelig en av de kraftigste datamaskinene du får tak i.
Men er den verdt det?
Apple sin linje av stasjonære maskiner består av tre maskintyper:
Mac mini, iMac og MacPro.
Disse tre linjene spriker godt, forskjellen mellom en mini og en pro er ekstrem.
Det som er felles er at de har et industrielt design som skiller dem fra de andre i sin klasse.
Og det er spesielt tydelig i en MacPro.
Uvirkelig
På bilder ser den uvirkelig ut, som en rendret 3D tegning, helt i aluminium.
Når du trekker den opp av esken i de to solide bøylene på toppen er det helt tydelig at den er virkelig, de litt skarpe kantene forteller at dette er ekte saker.
De er bare akkurat for lite skarpe til å skjære deg i fingrene, men du ser ikke at de er avrundet.
Alle som har sans for mekanikk og konstruksjon, og som har skrudd noen bokser i sitt liv, kan ikke unngå å nikke anerkjennende til denne maskinen.
Den oser av kvalitet i utførelsen, vi snakker om nær-sveitsisk-mekanisk opplevelse.
Og da er det ikke gjøkur vi har i tankene.
Alt sitter tight, plasseringen av kontakter osv. er symmentrisk, til og med nettkabelen er spesialdesignet slik at kontakten går nærmest i ett med baksiden når den er tilkoblet.
Altså baksiden, den som ingen ser...
På innsiden er det like elegant, med fire uttrekkbare braketter for disker, to plasser for optiske drev, tre ledige plasser for tilleggskort, prosessormodulene med sine kjøleribber og minneplassene.
Det er ikke en kabel som er på avveie, det aller meste er plugget rett inn.
Eksemplarisk.
MacPro har hatt denne typen design i en årrekke.
Den er praktisk både i bruk og ved oppgradering/service.
Samtidig er den et design-ikon, som alle Apple-produkter.
Det er en del av pakka som du betaler for.
En kraftpakke
Komponentene er blant de kraftigste du får i dag, men her snakker vi ikke om kraft i forbindelse med spill-ytelse.
Prosessorene - vårt testeksemplar var utstyrt med 2 stk 2,93 GHZ Xeon X5570 - finner du hos andre produsenter bare i arbeidsstasjoner og servere.
Og en MacPro er en arbeidsstasjon, det er ikke noen vanlig PC.
Prosessorene er de kraftigste som leveres av Intel, men de har også egenskaper som svært smidig og responsiv dynamisk ytelse og forbruk.
Dette gir seg store utslag i mindre strømforbruk for selve maskinen og dermed også i kjøleanleggene i serverrommet der de aller fleste av maskiner med denne prosessortypen vil være installert.
Bare dette kan spares inn oppgraderingsbeløpet i løpet av de første par driftsårene hvis man går over til maskiner med disse prosessorene.
For en arbeidsstasjon gir ikke disse egenskapene en like dramatisk gevinst, men det innebærer at maskinen gir et svært behagelig arbeidsmiljø med minimalt med støy og varme i forhold til ytelsen.
Hvem kjøper en MacPro?
Det er tre typiske kundegrupper som er MacPro-brukere.
Det er de som kjører Apples egne programvareprodukter Final Cut Studio (videoredigering), Logic Studio (lydopptak, redigering) og Aperture (bildebehandling) - pluss tilleggsprogrammer etter behov, og selvsagt også noen alternative hovedprogrammer i de forskjellige fagområdene.
De får en maskin som har de mest avanserte løsningene som er å få, for noen blir det kanskje i overkant, men det spiller liten rolle.
Det er likevel langt mindre jålete enn at man bruker Mercedes E-klasse til taxi eller kjører dokumentmappa i en Audi A8.
For det er ikke tvil om at du betaler mye for all denne elegante mekanikken og overdådige komponentvalget.
Spesielt om du bestiller alt hos Apple.
Friske priser?
MacPro kommer i to utgaver, og velger du den minste med én prosessor starter du på drøyt 20 000 for en relativt beskjeden konfigurasjon med 3 GB minne, 640 GB disk, moderat grafikkort og vanlig DVD-brenner.
Velger du en PC-løsning får du for den samme prisen en praktisk talt like kraftig maskin med en vanlig Core i7 920 prosessor, 6 GB minne og større diskplass - pluss en stor og god skjerm.
Snakker vi derimot om maskin med to prosessorer blir saken en annen, og det er først da at Xeon-prosessorene begynner å komme til sin rett.
Men da starter vi på nesten 28 000, og det er bare en illusorisk pris.
Man velger ikke en minstekonfigurasjon når man først har valgt en to-prosessorsløsning.
Går du for to av de svakeste prosessorene, 12 GB minne, 2 harddisker på 1 TB hver og et moderat grafikkort er du tett oppunder 34 000.
Velger du prosessortypen midt på ytelsesskalaen spretter prisen opp i over 45 000.
Vår testmaskin var høyt specket, med de to raskeste prosessorene, 6 GB minne, to TB disker og ATI HD 4870 grafikkort.
Da er vi oppe i 57 480 kroner, og med Apples flotte 24-tommer skjerm med LED bakgrunnsbelysning er vi oppe i 65 270 kroner.
Det er friskt for en datamaskin, men for en som lever av å bruke Mac'en sin er det kanskje en god investering hvis man får gjort unna mer arbeide?
Maskinen jobber uansett til de grader lettbent.
Det er ikke antydning til motstand uansett hva du kaster på den.
Vi testet rendring av et våre HD videoprosjekter i Final Cut på 22 GB, og med denne utgaven av MacPro tok jobben bare en fjerdedel av tiden sammenlignet med den gamle MacPro-maskinen på huset (med dual G5 prosessorer) som ellers tar seg av slike jobber.
Om det er mulig å kjøre denne maskinen i senk på en musikkproduksjon, så snakker vi om helt ekstreme produksjoner med full virtuell orkestersats, sanntideffekter og tresifrede antall lydspor.
Hva med maskinen som PC med Windows?
For moro skyld installerte vi Vista på maskinen, dessverre er det bare 32-bits utgaven som er støttet av Apples BootCamp løsning.
Det gjør at resultatene yter maskinen svært liten rettferdighet.
Da MacPro ble lansert var vi ikke klar over at det ikke var driverstøtte i BootCamp for 64-bits Vista.
Da hadde vi neppe vært like entusiastiske i vår forhåndsomtale som omtalte MacPro som den kraftigste PC-en
Vi kjørte så noen av våre standard ytelsestester, med blandet resultat.
Geekbench viste 8014, til sammenligning klarte den siste MacBook Pro 3038 under Vista.
Under MacOS X var resultatet derimot 15 363!
Vistas Windows Experience viste selvsagt 5,9 på alt, som er det beste som er mulig å oppnå.
Det skulle bare mangle.
PCMark05 viste 11426 med CPU 10431 Memory 7566, Graphics 18839 og HDD 6011
Men i 3DMark 06 klarte den bare 15838 og i PCMark Vantage klarte den 6425.
Dette er tall er svært nær de vi oppnådde i vår test av en maskin med Core i7-965 Quad Extreme i november 2008.
Testing 1-2-3 - konklusjon
Å teste en MacPro med PC-tester i 32-bits beregnet på ordinære PC-er og gamer-PCer blir altså lite meningsfylt.
Derfor er konklusjonen egentlig svært enkel:
De som har behov for den kraftigste Mac'en og har budsjett til det - eller rett og slett bare har lyst på den - de kjøper den.
Den er uten konkurranse på sitt område.
Som alternativ til en 64-bits arbeidsstasjon under Windows vil den ikke kunne levere, siden det i dag rett og slett ikke finnes støtte for 64 bits Windows.
Da er det bortkastede penger.
| 1
|
202394
|
Pentax K-x
Et krutpaket til 5.000 kroner.
Til 5.000 kroner har Pentax K-x svært mye å by på.
Det kan filme med HD-oppløsning, det har testens største søker og fanger omtrent dobbelt så mange bilder i sekundet som det tregeste kameraet.
I tillegg har K-x noen finesser ingen av de andre kameraene kan skilte med og er rikt utstyrt også med funksjonalitet knyttet til redigering av bildene.
Vi liker også at Pentax virker å ha tenkt noen ekstra steg i forhold til en del ting.
Blant annet kan du selv velge hvilke innstillinger kameraet skal huske til neste gang du slår det på.
Med riktig batteritype får du også 1100 bilder på én ladning.
Her er de tekniske spesifikasjonene:
Konstruksjon
Kameraet fra Pentax føles solid, og har et godt utformet grep der høyre langfinger har fått et ekstra søkk i grepet, som gjør at kameraet ligger trygt og godt i hånda - faktisk opplever vi det som det beste kameraet å holde i denne gruppen.
Søkeren er også den største av de testede kameraene, og viser også ISO-verdi, noe ikke alle kameraene gjør.
Imidlertid synes vi det er rart at Pentax ikke har noe som helst indikasjon i søkeren på hvilket fokuspunkt som er aktivt (typisk et lite rødt blink).
Knappeutvalget er godt.
En dedikert knapp lar deg aktivere blitsen (gjøres automatisk i automodus dersom det trengs), og funksjonshjulet på toppen gir akkurat passe med motstand uten at det er noen risiko for å endre modus uten hensikt.
Vi liker også at samtlige knapper fungerer som snarveier til funksjoner, og at disse også vises på skjermen - kjekt dersom det er mørkt.
Pentax
K-x er det eneste av disse kameraene som bruker AA-batterier, og de spretter ut så snart du åpner luka i bunnen av kameraet.
Fordelen er selvsagt at du får kjøpt nye batterier hvor enn du måtte befinne deg i verden, og kjøper du noen Lithium-baserte FR6-batterier, kan du knipse 1100 bilder på én ladning (450 med vanlige oppladbare NiMH-batterier).
Kamerahuset har også bildestabilisering på brikken, som gjør at det fungerer med alle objektiver.
Brukervennlighet
Selve grafikken ser innrømmelig ikke helt state-of-the-art ut på Pentax K-x, men faktum er at kameraet gjør det meget godt på betjeningsvennligheten.
Som nevnt vises piltastsnarveiene også på skjermen, og trykker du på infoknappen får du opp en rekke innstillinger du kjapt kan endre på enten via innstillingshjulet eller ved å trykke på dem for flere valgmuligheter.
Vi liker også måten Pentax løser f.eks. ISO-innstillingene på, der et trykk på ISO-knappen lar deg velge en konkret ISO-verdi eller automatisk ISO der du kjapt kan sette hva du maksimalt tillater.
Hvitbalansen er løst like elegant - du kan stille på fargene og få en forhåndsvisning, eller sette den manuelt der du tar bildet, styrer en firkant til det fargenøytrale elementet og trykker OK.
Det virker som om Pentax virkelig har tenkt når det gjelder brukeropplevelsen her.
Hovedmenyen er strukturert i faner, på samme måte som Sony og Canon.
Også her er K-x spekket med finesser.
Blant annet kan du programmere den grønne knappen på toppen til ønsket funksjon (f.eks. aktivering av RAW, forhåndsvisning av eksponeringen, fokusere på senterpunktet etc.), og Pentax lar deg som vanlig også velge hvilke innstillinger som skal huskes dersom du slår av og på kameraet.
Da kan du for eksempel angi at du ikke vil at kameraet skal huske ISO-innstillingene, så slipper din bedre halvdel å ergre seg over at alle 17. mai-bildene ble tatt med ISO 1600 fordi du satt og lekte med kameraet kvelden i forveien.
Funksjoner
Med ett ord:
wow.
Pentax-kameraet er i særklasse det beste kameraet i denne testen hva funksjonalitet angår.
For det første er det kun Pentax og Olympus som byr på filming i HD, og kameraet er spekket med små finesser som både er praktiske og også underholdende.
Noe vi setter ekstra pris på er at kameraet er lett å bruke for nybegynnere, samtidig som det finnes en del kraftigere funksjoner under panseret for de som vil ha et kamera å vokse med.
Snedige funksjoner som programmerbar knapp og valgmulighet i forhold til hva kameraet skal huske når du slår det av og på er allerede nevnt.
Kameraet har også bracketing (±3EV) og kan også sette sammen HDR-bilder direkte i kameraet, noe som riktignok forutsetter at kameraet står på stativ.
Pentax K-x har også innebygd funksjonalitet for å rette opp fortegning og kromatisk feilbrytning, det kan korrigere både skyggepartier og høylys i bildet og har i tillegg et godt utvalg av morsomme funksjoner som kan appliseres på bildet som tas, eller i etterkant etter at bildet er tatt.
Eksempler er muligheten for å bevare kun én farge i bildet mens resten blir sort/hvitt, star burst som lager stjerner av små lyse punkter i bildet etc.
Kameraet kan også ta bilder i 2 ulike RAW-formater (DNG og PEF), og det finnes mange muligheter til å tilpasse kameraet, for eksempel ved å styre EV-trinnenen når du EV-kompenserer eller justerer ISO.
Pentax K-x kan også styre blitser trådløst.
Ytelse
Vi setter pris på et raskt og presist 11-punkts fokussystem, men savner som nevnt en indikasjon på hvilke fokuspunkter som brukes; en litt merkelig implementasjon.
Seriefoto går unna som bare det, og kameraet klokker inn 43 bilder på 10 sekunder, over 50% flere enn det nest raskeste kameraet.
Batteriene som følger med er av typen Lithium FR6, og med fire slike klarer kameraet hele 1100 bilder etter CIPA-standarden, der halvparten tas med og halvparten uten blits.
Fire slike batterier koster typisk en hundrelapp.
Vanlige oppladbare NiMH-batterier rekker til 450 bilder, men må i så fall regnes som en ekstrakostnad om du ikke har slike fra før.
Bildekvalitet
Jevnt over er bildene fra Pentax meget gode.
Kameraet gjør det best med tanke på støy på høye ISO-verdier, der støynivået er lavt, men der det allikevel er godt med detaljer i bildet.
Her er et eksempelbilde tatt med ISO 1600:
Kit-objektivet tegner også ganske skarpt i midten, men skarpheten avtar mot kantene; også på mindre blendere.
I høykontrastscener eksponerer Pentax-kameraet svært godt, og dynamikken er god med lite detaljtap både i de lyse og mørke partiene av bildet.
Vi synes også den automatiske hvitbalansen fungerer godt i innendørsbelysning, og K-x fremstår som best i gruppen også her.
Videokvalitet
Sammenlignet med Olympus PEN E-PL1, er videokvaliteten fra K-x markant bedre, der bildene er mer detaljrike.
Dog skal det sies at kameraet ikke kan bruke autofokus mens du filmer, og du er derfor nødt til å gjøre denne jobben manuelt.
I tillegg bråker bildestabilisatoren såpass at det høres som kontinuerlig støy på filmen.
Under kan du se et eksempel på video tatt med Pentax K-x:
Konklusjon
Vi lar oss overraske av Pentax denne gangen, som virkelig har skrudd sammen et svært godt kamera i K-x.
Pentax
K-x er et deilig kamera å holde i hånda, det scorer svært godt på brukskomfort og har også den største søkeren i denne gruppen.
I tillegg er det svært funksjonsrikt, noe som gjør at dette virkelig er et kamera du kan vokse med underveis, og K-x har flere unike funksjoner du ikke finner hos de andre.
Brukervennligheten er også meget god - riktignok uten "inn-med-teskje"-funksjonaliteten du finner hos Olympus og Nikon, men etter hvert som man bruker kameraet setter man pris på de små finessene Pentax har bakt inn i programvaren.
Ytelsesmessig er kameraet svært raskt på seriefoto, og både autofokus og blitslading er blant de raskeste i denne testen.
Legg så til at kameraet har meget god bildekvalitet og kan filme med HD-oppløsning, så sitter du igjen med et kamera med få svakheter i forhold til prisen.
Best i test-medaljen går derfor til Pentax denne gangen.
| 1
|
202395
|
Vi har kjørt nye VW Golf stasjonsvogn
AMSTERDAM (DinSide Motor):
Golf som stasjonsvogn er en enda bedre Golf.
Sjuende generasjon Golf ble presentert i november i fjor.
Den etablerte etter vår mening en ny standard i klassen, og den ble da også belønnet med terningkast seks i vår første test.
Nå har vi kjørt den splitter nye Golf stasjonsvogn.
Den er også blitt større, sikrere og - som vi forventet - mer komfortabel enn den utgående versjonen.
Passat-alternativ for mange?
Golf stasjonsvogn er større enn forgjengeren, og det merkes først og fremst ved at bagasjerommet har vokst med 100 liter - til 605 liter.
Det er faktisk like mye som i VW Passat!
Det må imidlertid presiseres at konsernfetteren, helt nye Skoda Octavia, riktignok en noe større bil selv om den er basert på Golf, har et lastevolum på hele 610 liter.
Bilder av nye Golf stasjonsvogn:
Litt av en lastehest
Ikke nok med det, men bagasjerommet er praktisk og lett å utnytte.
med rette kanter, som gjør det meget praktisk å utnytte.
Hekkluken kan åpnes høyt og innlastingsbredden er på over en meter.
Lastelengden er minimum 105,5 centimeter og blir 183 centimeter når baksetene felles ned.
Det er mulig på enkelte versjoner å legge ned ryggen på passasjersetet foran, og da kan til og med gjenstander på hele 260 centimeter i lengden få plass.
Kjøreopplevelsen
Uten mer last enn et par kabinkofferter og en ryggsekk merket vi ikke forskjeller på kjøreegenskaper i forhold til kombi-Golf.
Vi kjente igjen det vi satte pris på med den:
Presis styring, gjennomgående gode dynamiske egenskaper og samtidig et meget godt komfortnivå.
Fullt lastet vil selvsagt bildet endre seg noe - men det gjelder alle biler som kan laste tungt.
Bilen vi testkjørte, en 1.4 TSI på 140 hestekrefter, har multilenke-bakaksel, altså et noe mer sofistikert hjuloppheng enn variantene med svakere motorer, som har torsjonsbakaksel.
Det forklares med at høyere ytelser fordrer mulighet for bedre veigrep nær grensene.
Dette er som hos hovedkonkurrenten, Toyota Auris Touring Sports.
VW Golf er forbilledlig godt støyisolert i utgangspunktet og det gjelder også stasjonsvognen.
Til stasjonsvogn i denne klassen å være er den altså behagelig stillegående, men selvsagt blir det mer resonansstøy - hovedsaklig lyd fra hjulene - enn i kombiversjonen.
Men det er prisen man betaler for å kjøre en mer praktisk bil.
Oppjustert utstyr
I tillegg lanseres den nye generasjon radio og navigasjonssystemer som i femdørs Golf.
Dette innebærer at samtlige nye Golf stasjonsvogn som selges i Norge vil få den mest avanserte radioen "Composition Media" som standard.
Denne radioen er utstyrt med stor touch-screen fargeskjerm, DAB+, blue-tooth integrasjon og 8 høyttalere.
På Comfortline finner vi blant annet Climatronic, 2-soners klimaanlegg og skinnratt.
Highline er nå utstyrt med parkeringssensorer foran og bak, lys & siktpakke, elektrisk innklappbare speil, ambientebelysning og takreling i krom for å nevne noe.
Nedjustert forbruk
Som den "vanlige" og av en eller annen grunn hittil foretrukne Golfen i kombiversjon, er Golf stasjonsvogn også blitt lettere - dette til tross for større innvendig plass, og at den har vokst noen centimeter i lengde og bredde.
Vektreduksjonen er også på denne versjonen på opptil 105 kg, noe som skal bidra til lavere drivstoff forbruk og bedre ytelser med raskere akselerasjon og høyere toppfart.
Samtidig er forbruket ifølge produsenten redusert, og BlueMotion versjonen med 110 hestekrefter skal oppnå et blandet forbruk på bare 0,33 liter pr. mil og 87 gram per kilometer i C02 utslipp.
Kjente motorer
Golf stasjonsvogn leveres selvsagt med kjente motorer, både TSI bensin og TDI diesel.
Innstegsmodellen med bensin er en 105-hesters TSI-motor og den foreløpige toppversjonen er en 140-hesters TSI-motor.
Med diesel kan den leveres med en 105-hesters TDI dieselmotor eller i en versjon med 150 hestekrefter.
Golf stasjonsvogn kommer i tre utstyrsversjoner: Trendline, Comfortline og Highline.
Senere kommer også en såkalt Eco-fuel modell med CNG gassdrift som også er forberedt for Biogass.
Mer i detalj om selve drivlinjene og det dynamiske for øvrig kan du lese i vår artikkel om lanseringen av nye VW Golf:
Pristillegget for stasjonsvognen sammenlignet med en 5-dørs Golf er 10.000 kroner for Trendline og Comfortline.
For Highline er tillegget 12.000 kroner.
Mer utstyr
Prisene inkluderer utstyr som Front-Assist med City-nødbremsfunksjon som standard på alle versjonene, likeledes stor kjørecomputer på Trendline og multifunksjonsratt på Comfortline.
Av nytt standardutstyr kan nevnes både tretthetsvarsling, Pre-crash kollisjonsbeskyttelse, multikollisjonsbrems, elektronisk parkeringsbrems med bakkestartassistent og et system som forhindrer tanking av feil drivstoff.
Kommer til høsten
Nye Golf stasjonsvogn blir levert til kunder fra september.
Ytterligere to motorer lanseres i løpet av høsten – 1.6 TDI med 90 hestekrefter og 1.4 TSI med 140 hestekrefter - den vi kjørte, og var svært tilfreds med.
Sistnevnte, som på kombiversjonenkutter ut to sylindre når belastningen for motoren er lav, kommer ikke med denne funksjonen på stasjonsvognen.
Firehjulsdrift
Mot slutten av inneværende år lanseres også stasjonsvognen med 4Motion firehjulsdrift - denne blir tilgjengelig på versjonene 1.6 TDI Comfortline og Highline samt på 2.0 TDI Highline.
I og med at mange i Norge etterspør firehjulsdrift, vil dette medføre at diesel-andelen holder seg på et relativt anselig nivå selv om også Volkswagen merker en generell dreining i etterspørselen mot bensin.
En nedtur opplevde vi tross alt:
Så langt har ikke Volkswagen noen planer om å lansere stasjonsvognen i versjonene GTI eller GTD.
Det til tross for at Ford har fått det fint til med Focus ST.
Salgsmålet for VW-importøren i Norge er 900 biler i 2013 og 2.000 biler i 2014.
Den mest fullendte
Det fortjener de etter vår mening å oppnå.
Dette er nemlig helt klart det mest fullendte produktet vi har kjørt i denne kategorien og en kompakt stasjonsvogn som fint kan konkurrere med større stasjonsvogner.
Ikke bare har den et digert bagasjerom - også plassen i baksetene er meget bra i klassen.
Når også resten av bilen er så gjennomført bra gjenstår det bare å gi den nok en toppscore.
Dette er målestokken konkurrentene har å tøye seg etter.
| 1
|
202397
|
MPIO FL100
Hvis du er ute etter en ny musikkspiller til jogge- eller togturen, kan akkurat denne være et alternativ.
Prisen er menneskelig og funksjonene er mange.
Markedet for små MP3-spillere er meget trangt, med mange middelmådige og noen interessante produkter.
Heldigvis kommer det en gang i blant spillere som skiller seg ut, og DigitalWays MPIO FL100 er en slik en.
Først og fremst er spilleren meget stilig (selv om noen kanskje vil synes den er litt harry), med sølvfarget finish og speilaktig overflate.
Dessuten er den meget funksjonell.
Avspilling av MP3- og WMA-filer er en selvfølge, men FL100 har også muligheter for opptak i WAV-format og innebygd radio.
Men det er heller ikke så nytt - så utviklerne stappet like så godt inn en SD/MMC-kortplass som lar deg utvide minnet ytterligere.
Alt dette i en bitteliten boks som ikke veier mer enn 50 gram (inkludert batteri).
Spilleren har 128 MB minne, og finnes også i en 256 MB versjon.
Gjør en god jobb
For å overføre musikkfiler til spilleren, kan du enten installere et medfølgende program, eller bare en liten plug-in til Windows Media Player.
Uansett går det relativt kjapt og smertefritt å få filene over, og det tok ikke lange tiden før vi kunne begynne å høre på musikk.
For å betjene spilleren brukes en menyknapp og et scrollehjul.
Menyikonene vises på en LCD-skjerm, og systemet er ganske oversiktlig og enkelt å bruke.
Du kan velge avspillingsmodi, justere lydkvaliteten og diverse andre innstillinger.
Spilleren har fem forhåndsdefinerte EQ-valg, og du kan også justere bass- og diskantnivåene selv.
Radiofunksjonaliteten er faktisk også temmelig bra.
Spesielt er mottaket bedre enn på andre lignende spillere, selv om den av og til sliter med å finne nok kanaler.
Lydkvaliteten er god, selv om vi savner litt mer trøkk i bassen.
De medfølgende øreproppene leverer grei lyd - ikke den beste vi har hørt, men samtidig et par hakk bedre enn hos mange konkurrenter.
Vårt totale inntrykk er at FL100 er en svært god spiller.
Den ser bra ut, spiller radio og musikk, kan ta opp lyd og bygges ut med minnekort.
Alt dette for 1999 kroner - en ganske lav pris for såpass mye funksjonalitet.
Norsk importør er ITnordic (www.itnordic.com), og produktet selges til forbrukermarkedet gjennom blant annet Xenses.no (www.xenses.no).
| 1
|
202400
|
Viasat PlusHD HD-PVR testet
Opptaksdekoderen som kommer til å glede kundene.
Innholdsfortegnelse:
Viasat PlusHD, med ny softwareProgrammerbar fjernkontrollMenysystemSyv døgns EPG, og opptak i praksisFilmleie og Viaplay:
Mye innholdHva mangler egentlig?
Konklusjon
DinSide har fulgt denne utviklingen i flere år, og har flere saker på problemdekodere både fra RiksTV og Canal Digital.
Viasat har vi imidlertid savnet, men nå har vi endelig fått en full dag med deres siste alternativ i Viasats lokaler.
Viasat PlusHD, med ny software
Dekoderen er av merket Pace, og har allerede begynt å bli levert til nye kunder.
Vår testutgave var imidlertid utstyrt med en splitter ny software, som først blir tilgjengelig for kundene i midten av september.
Prisen for HD-PVRen er 995 kroner for nye kunder, mens eksisterende kunder må betale 1.495 for å oppgradere.
Men først litt detaljer:
Pace-dekoderen er utstyrt med en 320 GB-stor harddisk.
Det er også verdt å nevne at den mangler vifter, og i vårt testlokale (som riktignok ikke var helt ideelt) hørtes det ut som om den var svært stillegående.
Det er noe undertegnede setter stor pris på.
På forsiden av dekoderen dytter du inn programkortet på høyre side, mens du på venstre side har menyknapper.
I motsetning til Motorola-dekoderen til Altibox kan du her altså styre dekoderen selv om fjernkontrollen skulle gå tom for batterier.
Dekoderen har også de inngangene du trenger:
Det vil si HDMI-inngang, og nettverksinngang.
Vi liker også at den både har optisk og coaxial-inngang for digitallyd, noe som er en fordel for deg som har en litt eldre surroundreceiver uten HDMI-innganger i stua.
For deg som fortsatt sitter på litt eldre utstyr er det greit å vite at dekoderen fortsatt har scart (selv om vi selvsagt ikke anbefaler at du bruker den, du får jo desidert best lyd og bilde via HDMI...) og analoge lydkoblinger.
En HD-PVR lar deg altså ta opp fra to ulike programmer samtidig, men for at dette skal fungere må HD-PVRen ha to antennekabler fra parabolen.
Og her har Viasat valgt en smart løsning for deg som i dag bare har en ledning fra antennehodet.
I pakken følger det nemlig med en splitter med fire uttak som kan plasseres inne i huset.
Her kan du altså klare deg med en kabel fra selve satelittantennen og inn i huset.
Det er en praktisk løsning, spesielt for deg som vil ha en fullt utstyrt HD-PVR både i stua og i kjellerstua.
Det skal forøvrig være enkelt å utvide med flere splittere om du vil ha flere dekodere i huset, noe som kan være praktisk å ha i bakhodet for landets hybelverter.
Programmerbar fjernkontroll
Fjernkontrollen er også ny, og ikke minst langt mindre enn Viasat-kundene tidligere har vært vant til.
Fjernkontrollen er programmerbar slik at du kan legge inn din TV-modell og styre basisfunksjonene på denne.
Skiftet mellom hvilken enhet du styrer utføres enkelt ved å trykke på TV- eller Viasat-knappen helt øverst.
Som vanlig får du også hurtigtaster til mye brukte funksjoner, som for eksempel meny og VOD =(video-on-demand).
Menysystem
Et kanalskifte går på mellom to og tre sekunder, som er omtrent det samme som hos konkurrentene.
Det å aktivere og manøvrere i menyene går imidlertid langt kjappere, og i vanlig bruk oppleves dekoderen som smidig og rask.
Skjermmenyene er selvsagt på norsk, og ser så bra ut som vi bør forvente i 2011.
De er logisk oppbygd, og her er det så enkelt å bla seg gjennom og justere at selv de med teknofobi vil klare seg bra.
Tilhører du den typen som ønsker å sortere kanalene i den rekkefølgen du vil, er også det en prosess som er enkel å gjennomføre.
Favorittlisten fungerer fint, og aktiveres ved å dobbeltklikke på menyknappen, slik at du kan bla deg opp og ned i kanallisten via + og - tastene.
Syv døgns EPG, og opptak i praksis
Den elektroniske programguiden (=EPG) skal ha fått en kraftig oppdatering, og inneholder nå programinformasjon syv døgn fram i tid.
Verdt å nevne er at du til enhver tid har et live-miniatyrbilde av den kanalen du ser på i venstre hjørne, når du bruker den elektroniske programguiden
Også her liker vi menyutseendet.
Du får logiske fargeknapper som enkelt regulerer opptak, og der serieopptak er tilgjengelig kan du også enkelt markere dette.
Dekoderen gir deg også en oversiktsside over alle planlagte opptak, enten de er gjort via EPG-en, den manuelle timeren, eller er et hurtigopptak.
Det er faktisk en praktisk funksjon, spesielt for de av dere som pleier å fylle opp harddisken med mye innhold.
Se bildespesial for eksempler:
Hurtigopptak fungerer også som forventet, et trykk på Rec-knappen og du er i gang.
For deg som liker å spole mens du ser å bildet er forøvrig intervallene 4x, 8x, 16x og 30x hastigheten.
Du kan ta opp fra to TV-programmer samtidig, men kan da ikke skifte bort fra de to kanalene uten å stoppe et av dem.
Dette får du heldigvis varsel om i skjermmenyen.
Merk deg at du fint kan se på dine eksisterende opptak, samtidig som du tar opp fra de to andre kanalene.
I likhet med på Canal Digitals nye ADB-dekoder (som lanseres nå 1. september, full test kommer) tar dekoderen automatisk ta opp fra den kanalen du ser på, slik at du enkelt kan spole tilbake om du har gått glipp av noe.
Som standard er tidsbufferen her 30 minutter, men den kan enkelt økes til 90 minutter vi innstillingsmenyen - noe i hvert fall jeg ville ha endret til.
Det gjør det nemlig enkelt å spole tilbake til begynnelsen av filmen, eller nyhetene, om du ikke fikk med deg starten.
Tidsbufferen har også en annen praktisk funksjon:
Har dekoderen stått på, og du ønsker å få med deg starten på filmen som allerede har begynt; men gjerne vil spare den til et tidspunkt som passer bedre, så er det bare å trykke på opptaksknappen.
Da lagres nemlig også alt som ligger i selve tidsbufferen.
Det er god brukervennlighet i praksis.
Filmleie og Viaplay:
Mye innhold
Videobutikk:
Som forventet har dekoderen en filmleie-funksjon (video-on-demand), som lar deg leie filmer ved å betale via dekoderen.
Filmleieprisen er 39 kroner for filmer i SD-kvalitet, mens HD-filmer ligger på 45 kroner.
Viasat har faktisk også en del 3D-materiale, ca 15 filmer, som koster 59 kroner per film.
Du får også tilgang til et knippe gratis 3D-trailere og demoer her.
Betingelsen for at 3D-innholdet skal vises korrekt er imidlertid at du har en 3D-klar TV og tar på deg 3D-brillene dine.
For de seriegale tilbyr Viasat også en seriepakke til 39 kroner per måned - som gir deg tilgang til alle serier og episoder fra Warner i 30 dager.
Vi gir også pluss i margen for at det er enkelt å finne det utvalget du har lyst til på de ulike Play-kanalene.
Blant annet kan du søke etter tittel, og liste ut hvilke serier som er tilgjengelig.
Hva mangler egentlig?
Strengt tatt er det kun muligheten til å kunne starte og stoppe opptak på dekoderen via eksterne enheter som mangler på Viasats nye HD-PVR.
Altibox har f.eks. lenge latt deg gjøre dette via nettet, i tillegg til at du har dedikerte iPhone og iPad-apper for jobben.
Vi vet også at en slik fjernopptaksmulighet er på vei til Canal Digitals nye HD-PVR som lanseres nå i september.
Viasat tenker altså litt annerledes enn konkurrentene på dette punktet, og det er faktisk lett å skjønne tankegangen.
Behovet for å kunne fjernstyre dekoderen er jo ikke like akutt, så lenge innholdet allikevel vil være tilgjengelig for kundene via Play-konseptet.
Dermed er altså deres førsteprioritet å øke innholdet som ligger tilgjengelig der.
Konklusjon
Siden jeg kun hadde tilgang til dekoderen en dag, kan vi naturlig nok ikke være for bombastiske når det gjelder stabilitet over tid.
At lærekurven i bransjen har vært bratt de siste årene taler imidlertid til Viasats fordel.
Min oppfatning er derfor at PlusHD-dekoderen med denne softwaren ikke står tilbake for hva konkurrentene leverer akkurat nå:
Den er støysvak, enkel i bruk, og har fine menyer som reagerer raskt.
Dette er ganske enkelt en HD-PVR jeg fint kunne hatt hjemme.
| 1
|
202402
|
Huawei Mobile WiFi E5776
4G miniruter - kan være en smart løsning.
En miniruter er en liten enhet som kobler seg opp mot det mobilnettet som er tilgjengelig, enten det er 2G, 3G eller 4G og videresender forbindelsen via vanlig trådløst nett (WiFi/WLAN).
Minruteren går på batteri, og er en utmerket løsning for den som er mye på farten og trenger netttilgang over alt på flere enheter - uten å måtte ha eget mobilabonnement og mottaker på hver enhet.
Vi har tidligere testet løsningen med 4G miniruter fra Telenor, hvor selve ruteren var en MF91D fra ZTE.
Den har i Telenor-variant visse begrensninger, som maks nedlastingshastighet på 40 Mbit og opptil fem WiFi-brukere/enheter samtidig.
Telenor ikke tilbyr høyere 4G-hastighet enn 40 Mbit.
Men det finnes en alternativ miniruter:
Huawei Mobile WiFi E5776
De to miniruterne har mange felles trekk.
Størrelsen er omtrent den samme, og den er mindre, men tykkere enn en smartmobil.
Det er én knapp for betjening og et lite display som viser status på forbindelsen, batterinivå og hvor mye data som er brukt siden sist man slo på miniruteren.
Tilkobling for lading skjer med micro-USB og det er kortplass for microSD-kort.
Men Huawei E5776 støtter nedlastningshastigheter opp til 150 Mbit, og kan håndtere opptil ti WiFi-brukere eller enheter samtidig.
ZTE-ruteren har et uttakbart batteri på 2300 mAh, mens Huawei-ruteren har et fast batteri på 3000 mAh.
Begge oppgir en brukstid på opptil fire timer.
Huawei-ruteren har også en app for iOS hvor du kan se forbruk, batteritid, håndtere data på micro SD-kortet og endre innstillinger.
Installasjon
Vårt testeksemplar kom uten SIM-kort, så vi testet med det samme SIM-kortet som fulgte med Telenor sin ZTE-ruter.
For å komme i gang må du koble ruteren til en PC med USB-kabelen.
Driveren installeres automatisk, og et konfigurasjonsprogram ligger også i flashminnet til ruteren.
Deretter starter du programmet, og må så taste inn PIN-koden for å få tilgang til oppsettet.
Her velges standardparametre som passord, navn på trådløst nett og så videre.
Deretter er det bare å logge seg på miniruteren og ta i bruk 4G-nett eller andre mobilnett som måtte være tilgjengelig.
Ytelse
I bruk på Telenors nett var målt ytelse og dekning i praksis den samme med Huawei som med Telenors pakkeløsning med ZTE-ruteren.
Begrensningene ligger med andre ord ikke i maskinvaren, men i infrastrukturen og tilbyderens begrensninger.
Men hastigheter på 35 Mbit ned og 30 Mbit opp er ikke noe å klage over.
Dette var det raskeste vi målte, på trikken rett nedenfor Sinsenkrysset i hovedstaden.
Tar du T-banen derimot, eller beveger deg ned i bykjernen, eller langt inne i kontorbygninger som dekker et helt kvartal, faller hastigheten merkbart.
Du mister 4G og kan i verste fall måtte ta til takke med 2G-forbindelse (også kjent som "Edge").
Det samme gjelder utover landet, når du befinner deg i grisgrendte strøk.
Da er det ikke mye å hente.
iOS App
Har du iPhone eller iPad kan du kan også laste ned en gratis app fra Huawei.
Med denne kan du sjekke status, databruk, batteristatus og endre innstillinger.
På minnekortet kan du lagre bilder, musikk eller video som vil være tilgjengelige for alle brukerne på nettverket.
Har du et 32 GB minnekort får du plass til mye underholdning hvis familien skal på hytta eller på tur, uten å måtte være avhengig av tjenester på mobilnettet.
Alternativt er det plass til mange presentasjoner og andre data hvis det er snakk om jobb-bruk.
Konklusjon
Denne miniruteren er en ypperlig løsning, og den fungerer på alle mobilnett og bærbare nettverksløsninger.
Netcom leverer den med forskjellige abonnementer til forskjellige priser, avhengig av datakvoten du velger.
Du får også kjøpt den separat, slik at du kan velge tjenesteleverandør selv.
Vi gjentar vår anbefaling:
At en miniruter gir en stor forbedring i surfeopplevelsen sammenlignet med 3G når du beveger deg på overflaten i en by med utbygd 4G-nett er det ingen tvil om.
Samtidig fungerer den utmerket som eneste ruter i en husholdning med én person, men er det snakk om flere som skal dele datakvoten kan det fort bli tomt hvis man er en aktiv bruker.
Generelt er kvoter en uting, spesielt når ingen av 4G-tilbyderne har løsninger som presenterer bruk og restkvote på en enkel og brukervennlig måte.
Huawei E5776
| 1
|
202405
|
Archos XS100
MP3-TEST:
Denne lille og lette MP3-spilleren kan skilte med 3 GB lagringskapasitet og ingen ekstrafunksjoner.
Betyr det at den er en verdig konkurrent til de mer etablerte merkene?
Archos har hittil gjort stor suksess med sine bærbare videoavspillingsmaskiner, som for eksempel den solide Gmini.
Vi har imidlertid ikke fått muligheten til å prøve spesielt mange dedikerte musikkspillere fra selskapet, men nå lanserer de en hendig, liten spiller som retter seg mot det samme markedet som iPod mini og Creative Zen Micro.
Med andre ord en harddiskbasert spiller med kapasitet på noen få GB - nok til å lagre ganske mye musikk, men fremdeles fysisk liten.
XS100 har imidlertid kun 3 GB lagringsplass - en god del mindre enn Creative- og Apple-spillere som har harddisker på 5 og 6 GB.
Dessuten har den ingen ekstrafunksjoner som radio eller opptak - men det hindret jo ikke iPod fra å bli en megasuksess.
Minimalistisk
Det er ingen tvil om at spilleren er fin og lett å bære med seg.
Den har en avlang form, med funksjonsknapper i midten og en ganske liten, monokrom skjerm.
Tilkoblingsmulighetene er svært minimalistiske - på oversiden av spilleren finner vi kun en USB-port, strøminngang og hodetelefonuttak.
Interessant nok følger ikke strømadapter med i pakken, og all oppladningen skjer i utgangspunktet via USB-porten.
Spilleren krever ikke installasjon av egen programvare, og musikken overføres via Windows Explorer.
Spilleren støtter MP3-, WMA- og WAV-filer.
Mangelen på ekstrafunksjoner har et positivt resultat, og det er høy grad av brukervennlighet.
I og med at XS100 kun gjør en ting, og det er å spille musikk, er alle menyvalgene umiddelbart relatert til dette.
Hovedmenyen gir oss fire valg - musikk, browser, resume og oppsett.
Disse valgene er så logiske de kan bli.
Musikk-menyen lar deg søke gjennom disken og sortere innholdet etter artist, album, sjanger og så videre.
Via browser-valget kan du gå gjennom alle filene som befinner seg på disken, og resume lar deg gå tilbake til den siste låten du hørte på.
Innstillingene lar deg endre på lyden, stille inn klokken, spillemodus og diverse systeminnstillinger.
Brukervennlighet
Hele navigasjonen styres gjennom et hjul som lar deg skippe sanger og justere volumet når du hører på musikk, eller bla gjennom menyvalg.
Menyen kan også raskt aksesseres når du hører på musikk takket være en dedikert menyknapp.
Det hele er virkelig ukomplisert og lett å lære seg, og XS100 er en gjennomført minimalistisk spiller som rett og slett gjør jobben sin.
Lyden er slettes ikke dårlig, de medfølgene øreproppene leverer grei nok kvalitet, og med ordentlige hodetelefoner blir det hele merkbart forbedret.
Du kan selv justere nivåer på diskant og bass, eller velge fra forhåndsdefinerte innstillinger.
De medfølgende øreproppene har for øvrig et praktisk volumhjul på kabelen.
Batterikapasiteten er på rundt 14 timer, noe som er middels bra.
Det finnes tross alt MP3-spillere som varer mye lenger.
Alt i alt er Archos XS100 en MP3-spiller som rett og slett bare fungerer, den er lett å bruke og har en tiltalende design.
Dessverre gir den ikke imponerende mye valuta for pengene - den koster rundt 1.500 kroner, og for den samme prisen får du en Creative Zen Micro som gir deg mer lagringsplass og flere funksjoner.
Hvis Archos setter ned prisen til nærmere en tusenlapp, kan vi begynne å snakke om et godt kjøp - men foreløpig hadde vi foretrukket å gå til innkjøp av et annet alternativ som gav oss litt mer moro for pengene.
| 0
|
202406
|
Toshiba U920T-10H
Hybrid ultrabook/nettbrett på en ny måte.
Fungerer den bedre enn de andre?
Toshiba har lang fartstid med tynne og lette PC-er, mange av dem har blitt testet av oss i DinSide de siste årene - ofte med godt resultat.
Nå er de på banen med en hybrid-PC spesielt tilpasset Windows 8 og berøring - U920T.
I likhet med de mange andre hybridene vi har testet det siste halvåret, dreier det seg om en PC som med enkle håndgrep blir til et nettbrett.
Men her er det ikke noen skjerm som vris rundt, den bøyes bare helt ned og skyves over tastaturet:
De fleste av PC-ens tekniske egenskaper kjenner vi godt fra "vanlige" ultrabooker:
Skjerm: 12,5" berøringsfølsom IPS-skjerm, 1366 x 768 piksler Prosessor:
Intel Core i5-3317M RAM:
4 GB (maks 8) Grafikkort:
Intel HD 4000 Lagring: 128 GB SSD Optisk drev:
Nei Skjermutganger:
HDMI USB-porter: 2 stk USB 3.0 Webkamera:
Ja Kortleser:
SD/SDHC/SDXC Trådløst nett: b/g/n Kablet nett:
Nei Annet:
Bluetooth 4.0, hovedkamera 3 Mpix
OS:
Windows 8 Størrelse:
339,7 × 20,9 × 238 mm Vekt: 1,46 kg Pris:
Fra 8.995 kr (jf Prisjakt 30.4.2013
Konstruksjonsmessig er den temmelig annerledes enn de andre hybridene, både når den er PC og når den er nettbrett.
For å ta PC-modus først, så forsvinner rundt 20 prosent av tastaturplaten bak skjermen.
Tastaturet er i full størrelse, noe som dermed har gått ut over pekeplaten, som er vesentlig smalere enn hva som er vanlig på ultrabooker.
Den har i tillegg integrerte venstre- og høyreknapper.
Det er trangt, og det slår negativt ut på brukeropplevelsen.
Det er nemlig ikke uten grunn at multiberøringsplater som regel er mye større.
Selve tastaturplaten er imidlertid fast og oppleves som grei å skrive på, og avgir nesten ikke noe støy under bruk.
Vi liker også hurtigtastene øverst, som kan brukes uten at du behøver holde nede «FN»-tasten.
Baksiden av skjermen domineres av metallstenger, spor, tannhjul og annen mekanikk, så denne delen har Toshiba ikke brukt ressurser på å "gjemme bort".
Vi synes det gir litt prototype-preg.
Flere spørsmålstegn
På baksiden sitter også frontlinse til kameraet, men det underlige er at denne er skjult når skjermen er skjøvet inn over tastaturet, og PC-en er i nettbrettmodus.
Du må rett og slett skyve litt på konstruksjonen for å få den fram.
Vi godtar den, men noen hundreprosentløsning er dette etter vår mening ikke.
Og sist, men ikke minst:
Mekanikken, med stenger, spor og tannhjul klarer ikke å holde skjermen "fast" over tastaturet når man jobber i nettbrettmodus, som du ser i videoen lenger oppe i saken.
I det hele tatt setter vi noen spørsmålstegn ved konstruksjonen.
Har det rett og slett gått litt for fort her, Toshiba?
Tilkoblingspunktene sitter på siden og bak.
HDMI på baksiden er smart, men USB-porten kunne for enklere tilgang ha sittet på siden sammen med, eller på motsatt side av, den andre.
På venstre side sitter av/på-knapp, lydjustering og knapp for å låse retningssensoren.
Alle er temmelig dårlig merket.
Spesielt savner vi at av/på-knappen er lett synlig.
Skjermen er helt OK, men mye gjenskinn kan oppleves som et problem.
Oppløsningen er dessuten dårligere enn hva vi forventer av PC-er i 9.000-kronersklassen.
Lysstyrken opplevde vi også som dårligere enn på ultrabooker fra Samsung og Asus i samme klasse, og den avtar også mye raskere fra sidene enn på disse modellene.
Slik er den i bruk
Til all vanlig bruk oppleves maskinen som kjapp og fin.
Den er svært støysvak, men viftene starter en gang i mellom når belastningen blir for stor - uten at vi noen gang kan påstå at den er slitsom.
Windows Opplevelseindeks gir oss følgende indikasjoner på ytelsen.
Her går skalaen fra 1,0 (tregest) til 9,9 (raskest):
Prosessor: 6,9 Minne: 5,9 Grafikk:
4,8 Spillgrafikk:
6,2 Primær harddisk:
8,1
Ytelsen er helt i tråd med tilsvarende ultrabooker, foruten SSD-en, som absolutt ligger i øvre sjikt med lesehastighet på 465 MB per sekund, og skrivehastighet på 373 MB per sekund (sekvensiell les/skriv av store filer).
Dette er flere ganger raskere enn en vanlig harddisk, og bidrar til en god totalopplevelse av ytelsen.
Batteritiden er imidlertid et ankepunkt.
Toshiba anslår fire timer med variert bruk.
Med svært lav belastning klarte vi å tyne levetiden til fem timer og ti minutter, så anslaget fra Toshiba er nok temmelig riktig under variert bruk.
Det er mange ultrabooker som er vesentlig mer seiglivet, fire timer er godt under snittet sett i forhold til andre modeller i samme prisklasse vi har testet.
Konklusjon
Selve tanken bak denne skyveløsningen er god, men gjennomføringen er vi ikke like fornøyd med denne gangen.
Vi synes U920T-10H virker uferdig rent konstruksjonsmessig, og med middels skjerm og batteritid på godt under hva vi hadde forventet, har vi ikke noen tro på at dette blir en suksess for Toshiba.
Toshiba Satellite U920t-10H
| 0
|
202409
|
Zepto Nox A15
TEST:
Nox har et stilrent ytre og og god ytelse, men er den verd prisen?
"Less is more" er ideologien bak mange vellykkede design, og Zepto har vel ikke med Nox akkurat vært redde for å gå for det mer rendyrkede og minimalistiske.
Også når det gjelder fargen - her er det matt sort over hele linja.
LES OGSÅ:
Chassiset er behandlet med et stoff som gir en slags litt myk "gummiert" overflate.
Konstruksjonen føles i det hele tatt svært solid, selv om lokket ikke akkurat viser seg upåvirket overfor trykk.
Vårt testeksemplar kom med en god og blank skjerm på 1680 x 1050, en glimrende oppløsning på en 15,4-tommer - i det minste så lenge du ikke har dårlig syn.
I så fall har du også muligheten til å gå for en løsning med 1280 x 800 punkter.
Over skjermen sitter, som på de fleste bærbare i dag, webkamera og mikrofon integrert.
Tastaturet på Nox A15 er kontant, behagelig å skrive på og støyer ikke.
Vi har heller ikke noe spesielt å utsette på layouten.
Når vi kommer til pekeplaten (touchpaden) er vi derimot ikke like lykkelige.
Zepto har nemlig gitt pekeplaten den samme overflatebehandlingen som lokk og chassis, noe som resulterer i dårligere følsomhet.
Selv med trykkesensitivitet og pekehastighet skrudd på maksimum er vi ikke fornøyd her - joda, det fungerer - men vi vet også at det kunne vært mye bedre, og forventer deretter av en dyr bærbar PC.
Bortsett fra av/på-knapp og fingeravtrykksleser er det ellers ikke noe som skal få lov til å bryte Zeptos rendyrkede stil.
For kjapt å bytte mellom strømstyringsplaner, slå av og på webkamera eller blåtann og så videre bruker du Fn-tasten i kombinasjon med en annen tast.
Tilkoblingsmuligheter
Nox A15 har kun kontakter på sidene, men har plass til en kensingtonlås i bakkant.
Venstre side har HDMI ut, 2 x USB, lyd inn og ut, volumhjul, minnekortleser og en ExpressCard/34-plass.
Varmluften kommer også ut lengst bak.
På høyre side finner vi det optiske drevet, USB, LAN og inngang for strøm.
I tillegg er det en bryter som slår av og på det trådløse nettverket.
Ytelse
15-tommere kan være anstendige spillmaskiner, og allerede i sommer så vi på en noenlunde likt bestykket maskin:
Multicom Compal JHL90+.
Men også blant PC-tilbudene for september - til 7000 kroner - var det en bærbar med et GeForce 9600M GT grafikkort, nemlig Acer Aspire 5930G.
Høyere poengsum er bedre
De helt store utslagene ser vi ikke her.
Når det gjelder prosessorene tilhører alle siste generasjon fra Intel, om enn litt forskjellige modeller.
Aceren tikker av gårde på 2,0 GHz og er naturligvis svakere enn Zepto og Multicom på henholdsvis 2,4 og 2,53 GHz.
Høyere poengsum er bedre
På grafikkfronten skal disse tre stille nokså likt, ettersom alle på papiret har GeForce 9600M GT fra Nvidia (med 512 MB RAM).
Likevel ser vi at JHL90+ ligger litt bak de to andre, og det på tross av at den har den sterkeste prosessoren.
Vi har ikke denne tilgjengelig for videre testing, men det skulle ikke forundre oss om grafikkløsningen på denne modellen er litt underklokket.
Det er noe vi har opplevd på et par andre Compal-modeller også:
JFT02 og HEL80.
Tid i sekunder, lavere er bedre
Ingen store overraskelser når det gjelder oppgaver som krever mye av prosessoren.
Batteri:
Du kan få to batterier til Nox A15 - det ene et 6-cellers på 4,4 Ah, det andre på 7,2 Ah (9 celler).
Det sistnevnte stikker et par centimeter ut i bakkant og veier 500 gram mot 6-cellerens 350.
Levetid i minutter, konstant på
Med det største batteriet holder Nox i fire timer, omtrent det samme som både Acer og Multicoms maskin - men på Aceren stikker altså ikke batteriet ut bak.
Klarer du deg med 2,5 timers batterilevetid kan du gå for det minste batteriet og spare litt vekt og noen hundrelapper.
Støy og varme
En bærbar med såpass muskler genererer naturligvis en del varme, og det merkes på Nox A15 - eller mer presist høres.
Vifta går relativt ofte og er ikke spesielt stillegående - det virker nesten som den bare har to hastigheter.
Vi snakker riktignok kun om susing, men det høres godt selv i kontorlandskapet.
På den annen side har vi ikke merket noe problem med spesielt varme overflater.
Konklusjon
Zepto Nox A15 er en bærbar vi stort sett er fornøyd med.
Vi klager på ingen måte på designen, og følelsen av kvalitet i chassiset står bra til skjermen og det gode tastaturet.
Det er også fint at du i stor grad selv kan bestemme hvor utstyrsnivået og hvor god ytelse din bærbare skal ha.
Men det er også visse irritasjonsmomenter, som at vifta er av det mer støyende slaget, og ikke minst pekeplata som med det myke overflatebelegget ikke er følsom nok etter vår smak.
Som vi ser det er det likevel prisen som er det store ankepunktet mot Zeptoen.
Vi skal ikke gå inn på noen større utredning om du får mindre enn det du betaler for - for Nox A15 har noen fine detaljer - men faktum er at du med en litt hissig konfigurasjon (med mindre du passer på å få en tungt rabattert Nox) bør undersøke markedet nøye.
Du kan nemlig spare flere tusenlapper ved å lempe litt på kravene og/eller velge en annen datamaskin - for eksempel vil en likt spesifisert Multicom JHL90+ være langt billigere (eventuelt kan du gå for den bedre Kunshan M860).
Eller, om du ikke bryr deg spesielt om skjemoppløsning, har vi altså modeller som Acer Aspire 5930G som ligger på betydelig lavere pris.
Og hvis det er ytelsen som teller for deg, ikke vekt og størrelse, kan du også se nærmere på hva du kan få av 17-tommere i den aktuelle prisklassen.
Om Zepto Nox A15 totalt sett vil være en god PC til prisen kommer derfor i stor grad an på hvilket utstyrs-/ytelsesnivå du legger deg på, og hvor begeistret du er for størrelse og utseende.
Sett for seg selv er den likevel ikke noen dårlig PC, og fortjener en svak femmer på terningen.
| 1
|
202412
|
PRØVEKJØRT:Nye Honda CR-V
MÜNCHEN (DinSide Motor):
Honda er en folke-SUV-pionér.
Det forplikter.
Honda var med å grunnlegge det vi i dag kaller folke-SUV-klassen på 90-tallet.
På den tiden var det i hovedsak første generasjon Honda CR-V og Toyota RAV4, også første generasjon, det sto om hvis man ville ha en mer personbilaktig "terrengbil".
Og de tre første CR-V-generasjonene har vært blant de mest solgte SUV-ene - over fem millioner av dem er blitt solgt siden starten.
Mange konkurrenter
Tiden går, og folke-SUV-ene er blitt en omfangsrik bilkategori og en av de mest populære her i landet, hvor stadig fler har valgt en SUV heller enn en vanlig familiebil i mellomklassen.
Med flere konkurrenter har livet blitt vanskeligere for Honda CR-V og tredje generasjon skled gradvis stadig lenger ned på salgsstatistikken.
Dette ikke fordi bilens egenskaper ikke lenger holder mål, men det er blitt mer å velge i og flere mer økonomiske alternativer - hos Honda har det manglet en mer kompakt og avgiftsvennlig kraftkilde.
Nå skal det også sies at CR-V i størrelse er nærmere en Mitsubishi Outlander (Les forrige test av den her, med diesel og automat), enn de typiske kompakte SUV-ene som for de fleste måler fra 430 til 445 centimeter (Mitsubishi ASX, VW Tiguan, Toyota RAV4, Ford Kuga, Subaru XV)...
Generasjon 4
Og her er altså en helt ny Honda CR-V.
Selv om linjeføringen er beslektet med forgjengerens, er dette en bil som er ny fra innerst til ytterst.
Den starter riktignok med oppgraderte motorer fra forrige generasjon, men det vil komme mer moderne og økonomiske alternativ.
Det trengs, for Honda har slitt i motbakke en tid nå, med stadig fallende markedsandeler både i Europa og i Norge.
Nå er det grunn til en forsiktig optimisme - produktene fornyes og etter hvert kommer også motorene som kan utfylle dagens program.
Vi likte eksempelvis godt nye Honda Civic da den ble lansert på senhøsten i fjor.
Vokser inni - ikke utenpå
Nye CR-V går litt motstrøms når det gjelder dimensjoner; i motsetning til de fleste andre nye modeller som kommer på markedet, er ikke denne større enn forgjengeren - faktisk en halv centimeter kortere.
CR-V er 457 centimeter lang, og med 168,5 centimeter i høyden er den også tre centimeter lavere enn tredje generasjon CR-V.
Den er likevel fortsatt en av de største folke-SUV-ene, og Honda har i tillegg vært gode på å tilpasse innpakningen slik at nykommeren ikke bare føles, men faktisk er, romsligere enn forgjengeren.
Honda sier dette er resultatet av en underliggende filosofi de har kalt "mest mulig menneske, minst mulig maskin".
God plassutnyttelse
Blant annet er frontruten trukket seks centimeter fremover på bekostning av motorrom og panser.
Dette gir, i tillegg til bedre plassutnyttelse, bedre oversikt utover.
Dette gjør manøvre i trafikken og parkering enklere.
Plassfølelsen er god både foran og bak, og tross redusert høyde har nye CR-V fått bedre takhøyde bak.
Man har nemlig greid å senke det såkalte hoftepunktet med 3,8 centimeter og har dermed tatt tak i et av ankepunktene mot forrige generasjon, nemlig manglende klaring over hodet i baksetet.
Bagasjerommet er stort.
Det er faktisk klasseledende med sine 589 liter etter VDA-normen, som (på en enkel måte, skal vi se), kan økes til maksimalt 1.669 liter.
Det betyr, som Honda kunne demonstrere, at to 29" terrengsykler får plass.
Romslig følelse
For øvrig er den mer moderne designen av interiøret med på ytterligere å øke plassfølelsen gjennom en strukturering av førermiljøet i horisontale "lag".
Ergonomi og oversiktlighet finner vi forbilledlig og nye CR-V er en bil det er lett å finne seg til rette i.
Til tross for relativt utstrakt bruk av mykere materialer og polstring er fortsatt ikke kvalitetsfølelsen når det gjelder valg av materialer Hondas sterkeste side.
Når det er sagt er det "knirkefritt", og sammenføyningene inngir tillit.
God sittestilling
Også sittekomforten i testbilene var vi fornøyde med; verken for myke eller for faste, er vår dom.
Dessuten gir sidevangene på rygglenet god støtte, mens vi på minussiden vil bemerke at sitteputen, som har en grei lengde, av undertegnede oppleves som i flateste laget.
Justeringsmulighetene, både på sete og ratt, er blitt forbedret siden forrige generasjon og de forekom oss bedre enn på mange japanske konkurrenter.
Vi hadde i hvert fall ingen vanskeligheter med å finne en god sittestilling.
Fleksi-SUV
Nye Honda CR-V har også blitt mer praktisk og har introdusert fleksiløsninger som gjør at den er blant de beste på dette feltet.
Eksempelvis holder det nå, i en håndbevegelse, å dra i en stropp for at sitteputen på baksetet foldes opp, hodestøtten felles inn og seteryggen felles ned, slik at man ender opp med et flatt lastegulv.
Fin kjørebil
Hvordan er så den nye Hondaen å kjøre?
Det korte svaret er:
Veldig bra.
I enda større grad enn tidligere kjøres Honda CR-V som en personbil, kjøredynamikken er mer enn tilfredsstillende (Honda er gode på kjøreegenskaper), og samtidig er komfortnivået bedret i forhold til forgjengeren.
Dette gjelder både fjæringskomforten og lydnivået.
Avdempingen er effektiv og behagelig, og takler ujevnhetene bedre samtidig som kjøreegenskapene er både mer stabile og mer presise ved svingkjøring.
Her synes vi også at den elektriske servoen er blant de bedre innen "sjangeren".
4x4
Vi kjørte bilen på landevei, i by, på tysk Autobahn helt opp i toppfart - og til og med på noe som kunne ligne på en norsk hyttevei med grus, søle og dumper.
Nye CR-V taklet alle disse forholdene på en utmerket måte.
Vi kjørte bilen med firehjulsdrift, og denne er selvsagt av "softroader"-typen og ikke ment for terrengkjøring.
Altså et system som skal hjelpe på fremkommeligheten under vanskelige forhold.
Det vil også bli tilbudt en rimeligere CR-V med forhjulsdrift etter hvert.
Raskere og lettere system
(Her følger en mer teknisk detaljert forklaring for dere som er spesielt interesserte - dere andre kan hoppe rett ned til kapitelet om motorer):
Det dreier seg faktisk ikke om samme system som på forgjengeren, og det tror vi bare er en fordel.
Det hydraulisk aktiverte dobbeltpumpesystemet som finnes i tredjegenerasjons CR-V, er erstattet med et elektronisk aktivert system som gir raskere respons når tap av veigrep oppdages.
Dette elektronisk aktiverte systemet veier 17 prosent mindre (reduserer vekten på det totale systemet med ca. 16,3 kg), og reduserer ifølge Honda intern friksjon med 59 prosent.
Honda forteller at disse forbedringene bidrar til å redusere den negative innvirkningen på drivstofforbruket som er vanlig for praktisk talt alle firehjulsdriftssystemer.
Før...
Den forrige generasjonen Real Time-firehjulstrekksystem ble aktivert mekanisk ved hjelp av et par hydrauliske pumper (én drevet av forhjulene, og én av bakhjulene) sammen med en såkalt kulekam-mekanisme som styrte kløtsjen og overførte moment til bakhjulene.
Hvis forhjulene begynte å rotere raskere enn bakhjulene, ville trykkforskjellen i de to pumpene føre til at kløtsjen ble aktivert, og overføre kraft til bakhjulene.
Systemet var utformet for å reagere raskt når forhjulene begynte å spinne.
...og etter
Det nye Real Time-firehjulstrekksystemet bruker fortsatt en flerplateclutch, som ligner på clutchene som brukes i Hondas automatgirkasser, for å koble mellomakselen til den bakre differensialen.
Men i stedet for de to hydrauliske pumpene og kulekam-mekanismen som ble brukt i tidligere systemer, brukes nå en elektrisk motor som driver en enkelt hydraulisk pumpe som styrer clutchen.
Den elektriske motoren styres av Intelligent Control System som gjør at systemet kan fordele dreiemoment etter forholdene.
Det nye systemet registrerer ifølge Honda turtallsendringer mye raskere enn det gamle systemet og bidrar til å forhindre at hjulene spinner.
Dette kan være spesielt nyttig på underlag med dårlig grep, for eksempel snø.
Assistent opp...
Systemet kan også registrere når den nye CR-Ven kjører opp en bakke, og sende ekstra dreiemoment til bakhjulene i samarbeid med den nye funksjonen bakkestartassistent.
Bakkestartassistenten opprettholder bremsetrykket en kort stund etter at bremsepedalen slippes opp, slik at føreren får tid til å akselerere og kjøre rolig av sted.
Intelligent Control System vurderer umiddelbart veiens hellingsvinkel ved hjelp av en sensor, bruker VSA-systemet til å vurdere tilgjengelig veigrep og gir ekstra dreiemoment bak når det er nødvendig for å sikre en rolig start.
...og ned
Utforbakkekjørekontroll (HDC) finnes også på CR-Ven for første gang.
Den er tilgjengelig på automatiske modeller, aktiveres ved opptil 8-20 km/t, og hjelper CR-Ven med å kjøre trygt og jevnt ned i vanskelig terreng.
Ny motor annonsert
Ingen store overraskelser inntil videre når det gjelder motorisering.
Vi kjørte både 2.0 bensin- og 2.2 dieselutgaven og begge yter bilen rettferdighet, selv om vi vet at det norske markedet vil etterspørre en mer økonomisk og avgiftsvennlig versjon i tillegg.
Denne er annonsert og skal komme i løpet av neste år i form av en dieselmotor på 1,6 liter.
Den vil utvilsomt gjøre nye CR-V enda bedre rustet i forhold til konkurrentene, ikke minst i det norske markedet.
Kjent, men forbedret
Begge de motorene vi kjørte er oppgradert i den nye bilen, og forbruk og utslipp er redusert.
Bensinmotoren har nå 155 hestekrefter; dieselmaskinen stiller fortsatt med 150, men fremstår som sterk nok i massevis med sitt dreiemoment på 350 newtonmeter ved 2.000 omdreininger.
Se for øvrig oversikt over tekniske data i tabellen nederst i artikkelen.
Manuell og automat
Dieselmotoren prøvde vi i kombinasjon med en sekstrinns manuell girkasse som vi syntes fungerer forbilledlig bra med presis og passe rask sjalting og godt tilpasset utveksling.
Bensinversjonen kjørte vi med automatgir, og her er vi noe mindre begeistret; selv om fremdriften er relativt grei, hadde vi her følelsen av at vel mye energi forsvant i transmisjonsprosessen.
Dette kan man da også konstatere når man sjekker ytelses- og forbrukstallene (se nederst).
Femtrinnsautomaten er ikke dårlig og girskiftene foregikk behagelig og rimelig raskt, men faktum er at konkurrentene har kommet med stadig bedre - og oftest sekstrinns- girkasser de siste årene).
Grønn pedagogikk
Nye Honda CR-V er, i tråd med den generelle utviklingen mot mer miljøbevissthet, utstyrt med systemer som, i tillegg til bilens egne egenskaper, skal bedre miljøregnskapet ved å lære bilføreren å kjøre mer økonomisk.
Instrumentpanelet lyser grønt når man kjører "riktig" og endrer farge mot hvitt jo mindre effektivt man kjører.
Man kan få ytterligere hjelp ved å trykke på den grønne "Econ"-knappen, som gir en snillere utporsjonering av krefter og dermed etterspørsel etter drivstoff.
A jour på sikkerhet
Generasjon 4 av CR-V har selvsagt en lang liste med sikkerhetssystemer, som skal gjøre den konkurransedyktig for det krevende publikum når vi nærmer oss 2013.
Mye av det skulle forresten bare mangle...
Listen ser slik ut:
•
Stabilitetssystem - antiskrens eller ESP (som Honda kaller VSA), med antispinn •
Tilhengerstabilitetssystem (TSA) •
Blokkeringsfrie bremser med nødstoppsystem •
Avansert førerassistansesystem (ADAS):
- Kollisjonsdempende bremsesystem (CMBS)
- Kjørefeltkontrollsystem (LKAS)
- Adaptiv cruisekontroll (ACC) •
ACE-karosseristruktur (Advanced Compatibility Engineering) •
Design for begrensning av fotgjengerskader •
Fremre kollisjonsputer, sidekollisjonsputer og sidekollisjonsgardiner •
System for nakkeslengbegrensning •
ISOFIX-monteringspunkter for barnesete
Kommer i november
Nye Honda CR-V skal lanseres med brask og bram i Norge den 1. November.
Hondas importør i Norge håper å få solgt 2.000 biler i løpet av de 12 månedene etter lansering.
Den antar at det faktisk er versjonen med bensinmotor og automatgir som kommer til å bli mest etterspurt her i landet.
Deretter følger diesel og manuell girkasse.
Når det gjelder priser er forhandlingene fortsatt i gang og det forventes at disse vil være klare til Paris-utstillingen åpner for pressen den 27. september.
Vi kommer tilbake til dem når den tid kommer.
Vi har imidlertid fått vite at de gjennomgående ikke kommer til å bli høyere enn for utgående modell, og at de for bensinutgavens del endog kan komme til å bli lavere.
Vellykket folke-SUV
Vi kan dermed inntil videre konkludere med at nye Honda CR-V er et trivelig bekjentskap; en bil som nesten nådde opp er erstattet med en som når helt opp.
Vi avventer de endelige prisene, og vi ser likeledes frem til å få muligheten til å kjøre CR-V med en ny og mer avgiftsvennlig motor (i løpet av 2013) samt en utgave med forhjulsdrift.
Men her og nå triller vi et terningkast fem for et gjennomgående tilfredsstillende produkt på de fleste områder, og en bil som gjør at Honda igjen fortjener å stå på mange SUV-kjøperes handleliste.
| 1
|
202413
|
Panasonic VDR-D150
Med 30x optisk zoom er det Panasonic som tar zoomprisen i denne testen, og kameraet er faktisk også det billigste.
Om billig derfor er best, ville være å ta litt hardt i.
30x optisk zoom gjør at du kommer svært "nærme" det du filmer, men det har egentlig liten hensikt dersom du filmer håndholdt - med mindre kameraet har en rasende god bildestabilisator.
Det har ikke Panasonic VDR-D150 - ikke at den er spesielt dårligere enn på de andre kameraene i denne testen (selv om det også finnes bedre), men til så høy zoom blir det mye skjelving når du holder det i hånda.
Det gjelder de fleste av kameraene, og så fort en beveger seg noe særlig over 5x optisk zoom begynner normal skjelving å gjøre større utslag på filmingen.
Et tips er derfor å komme seg så nært motivet du klarer, og kun bruke zoom til de tilfellene der du ikke klarer å komme nærmere - det gjør naturligvis også at lyden vil bli bedre.
Panasonic VDR-D150 er testens billigste kamera og lagrer innspilt materiale på DVD-plater.
Det er komfortabelt å betjene, med en spak på baksiden som du bruker til å navigere i menyene, mye likt GS180.
Det har ingen quickstart-modus og bruker drøye seks sekunder på å gjøre seg klart.
Det er litt i tregeste laget.
LCD-skjermen er i 4:3-format, og skal du filme i 16:9 mister du derfor plass på topp og bunn.
Skjermen er litt kald i fargene og har et lite etterslep vi gjerne skulle ha vært foruten - dessuten har den litt dårlig innsynsvinkel og "mister" konstrastfylte områder ved ca. 35-40 graders vinkling.
De beste skjermene klarer nesten død vinkel - 5-10 grader.
En interessant detalj er for øvrig det lille søkket som gjør at fingerneglen kan vippe den ut, og det finnes også en knapp du kan trykke inn slik at skjermen spretter ut.
Menyene er ganske like de du finner hosNV-GS180.
En "basic" og en "advanced"-meny som tar seg av opptaksoppsettet, og en egen setup-meny som går mer på selve kameraet, som tid og dato etc.
Kameraet har også en nattmodus som gjør at du kan få noe ut av svært mørke scener, på bekostning av enormt lang lukkertid og dertil bare et par bilder i sekundet.
Her er det Sony som er kongen på haugen.
Zoomkontrollen er av den typen som du skyver - det er selvsagt litt smak og behag hva en liker best, men vi synes at typen Sony har, der du heller "bikker" på en kontroll er mer presis å bruke enn en du skyver på.
Som med de andre kameraene der batteriet er festet på baksiden kan du også her trekke ut okularet dersom du ønsker å bruke det.
Ellers tar kameraet bilder i 640x480 - en lav oppløsning som kun er egnet til webbruk, men med positive egenskaper i forhold til fargemetning og -korrekthet - bedre enn mange av de andre kameraene i denne testen.
Lydmessig er vi godt fornøyde med D150.
Det har bra stereoseparasjon og veldig klar og fin lyd i mellomtone og diskant, men lider litt av støy fra drivverket med tilfeldige "dyyt"-lyder.
I tillegg høres det støy fra zoomen på kameraet.
Bildet er dessverre blant de dårligere i testen, med et spesielt dårlig detaljnivå.
I en av testene filmet vi noen biler på kveldstid og sjekket hvor godt vi kunne lese nummerskiltet på den ene av dem - der var D150 det kameraet som gav oss de største vanskelighetene med å tyde tallene.
Støynivået er også litt i overkant, selv om fargenivået er ganske godt og fargespillet i dårlig lys ikke er blant de verste.
Sanyo Xacti HD1 >> Best i test
Tilbake til testforsiden
| 0
|
202414
|
TEST:Jaguar F-Type
Den fikk oss til å sikle da vi så den på bilutstillingen i Paris.
Nå har vi kjørt den - og vi sikler fortsatt!
Jaguar har brukt ganske lang tid fra den ene bokstaven i alfabetet til den neste.
Nærmere bestemt 50 år har det tatt dem å komme seg fra E til F.
Her på DinSide annonserte vi for nesten 13 år siden at det endelig var klart at arvtakeren etter den ekte og ærlige sportsbilen E-Type fra tidlig sekstitall skulle komme i produksjon.
Først i år kom F-Type på markedet, og omsider har vi fått kjørt den.
Var det verdt ventetiden?
Det var på tide!
Som endel lesere vil ha forstått har ikke Jaguar, den britiske produsenten av eksklusive sportbiler og luksusbiler, hatt noen kompakt sportsvogn på programmet på svært lenge.
Det var altså på tide å bøte på det, ettersom denne biltypen utgjør kjernen i merkets historikk.
Gjennom Jaguars stolte historie har nemlig biler som SS 90 og SS 100 før krigen, XK 120, XK 140 / 150 og den udødelige klassikeren Jaguar E-type etter den, sørget for at merket vil forbli et av de virkelig markante i bilens historie.
Flammen er tent igjen
Nå er de altså tilbake med intet ringere enn denne F-type, en bil som så å si umiddelbart etter lansering er blitt opphøyet til en fremtidig design-klassiker - og det uten å fremstå som noen nostalgisk retro-mimrer.
Bilen er resolutt moderne i sitt formspråk, samtidig som en rekke elementer gjør den identifiserbar som en Jaguar.
Det er bare å ta av seg hatten.
Kan åpnes i fart
I denne omgang er F-type laget utelukkende som to-seters roadster, altså toppløs i utgangspunktet, men selvsagt utstyrt med en kalesje.
Det dreier seg om et stofftak med såkalt «Tinsulate»-foring, som kan heves og senkes på knappe 12 sekunder, og det i hastigheter på oppntil 50 kilometer i timen.
Tre F-typer
Den snertne roadsteren tilbys i dag i tre versjoner: F-type, F-type S og F-type V8 S.
De to førstnevnte er utstyrt med V6-motorer på tre liter og kompressor med effektuttak på henholdsvis 340 og 380 hestekrefter.
V8 S får for sin del den likeledes kompressor-matede 5-literen hentet på produsentens øverste hylle, som yter 495 hestekrefter.
Fort, fortere, fortest
Fordi bilen er temmelig kompakt og lett (den veier ikke mer enn 1.600 kilo), gir dette ganske så heftige ytelser:
* 3.0 V6: 340 hk, 450 Nm, 0-100 på 5,3 sekunder, toppfart 260 km/t
* 3.0 V6: 380 hk, 460 Nm, 0-100 på 4,9 sekunder, toppfart 275 km/t
* 5.0 V8: 495 hk, 626 Nm, 0-100 på 4,3 sekunder, toppfart 300 km/t
Vi hadde den mellomste versjonen til test og vi våger å påstå, uten å ha prøvd de andre, at den utgjør en meget anbefalelsesverdig balansekunst mellom chassis, drivlinje og pris.
Fra 1.250.000 kroner
Billig er den naturligvis ikke.
Men vi snakker om en bil som går direkte i konkurranse med selveste Porsche 911, og som kan gjøre krav på en klart høyere grad av eksklusivitet.
Er da en og en kvart million kroner (minimum for F-Type V6 S), for mye forlangt?
For de aller fleste er det selvsagt det, men her snakker vi altså om en bil utenom det vanlige.
Dessuten koster Porsche 911 i sammenlignbare versjoner (toppløs og med automat) henholdsvis 1.336.000 kroner for Carrera med 350 hestekrefter og 1.551.000 kroner for Carrera S med 400 hestekrefter.
Ytelsesmessig befinner vår testbil seg et sted mellom disse.
Mot Porsche
Helt sammenlignbare er de ikke, da Porsche sverger til hekkmotor mens Jaguaren har sin kraftkilde på klassisk vis under det lange panseret foran.
Det er også grunnen til at Jaguar ser på sitt produkt som en konkurrent til 911 og Boxster, eller muligens en virtuell kombinasjon av de to.
Tøff - og elegant
Bilens design er tidløst elegant og vellykket.
Dette gjelder både interiøret og eksteriøret.
Proporsjonene stemmer, bilen ser både tøff og sporty ut - vi synes for vår del den er spesielt vellykket skrått bakfra.
Detaljene er gjennomførte, fra plasseringen av logoene via de elegante dørhåndtakene som feller seg inn når man har gått ut eller satt seg inn.
De to sentralt plasserte enderørene er med å gi hekken en markant personlighet.
Sånn sett foretrekker vi faktisk V6-versjonen fremfor V8-utgaven, som har fire eksospotter.
Instrumenteringen har vi heller ikke noe å utsette på, den er oversiktlig og lett å betjene.
Detaljene er velpleide og gjennomtenkte også innvendig.
Eksempler på det er den bronsefarge startknappen og ditto girhendler bak rattet.
Hendler, knapper og instrumenter gir generelt et meget godt kvalitetsinntrykk.
Motoren passer bilen
Kraftpakken med V6 med kompressor og tre liter slagvolum kler F-Type sitter som hånd i hanske, og den sekunderes godt av den meget gode og ikke minst raske 8-trinns "QuickShift"-automatgirkassen fra ZF.
I utgangspunktet en klassisk automat, som faktisk oppleves som like kjapp som Porsches PDK.
Det sier en del.
Lydbildet fra eksospottene er rått og vakkert.
Det knurrer, snerrer og knatrer potent, en fantastisk lyd-illustrasjon til motorens ytelser.
0-100 går unna på 4,9 sekunder, og toppfarten, som vi ikke testet, er oppgitt til 275 kilometer i timen.
Tilstrekkelig for de fleste.
Kjøreopplevelsen
Jaguar F-Type er en morsom bil å kjøre.
Dette er ingen Grand Tourer som storebror XK, men en vaskeekte sportsbil, velbalansert og heftig.
I forhold til nevnte XK er bilen adskillig fastere i oppsettet, men også kortere og adskillig mer livlig.
Men den er også relativt lettkjørt og slett ikke rebelsk å håndtere.
Understyring er ikke noe tema - bilen har et imponerende veigrep, og lar seg lett kaste gjennom svingene, godt hjulpet av den effektive drivlinjen.
Det hele akkompagneres av den berusende motorlyden og helst, når været tillater det, luftstrømmene utenfra.
Imponerende nok er bilen relativt sett ganske komfortabel, tross det faste oppsettet.
Det hjelper selvsagt med den utmerkede støtten fra de gode sportssetene.
Testbilen var for øvrig utstyrt med et førersete av typen "Performance Seat" - ekstrautstyr til 28.000 kroner.
En utmerket sportsbil
Jaguar har virkelig lykkes med F-Type.
Selv når vi leter med lys og lykte finner vi ikke noe som er direkte feil med den.
Fremtidig driftssikkerhet kan vi selvsagt ikke vite noe om, men kvalitetsundersøkelser har vist en ganske konstant forbedring på det området de siste årene.
Bilen er underholdende, rask, estetisk sett en nytelse, og med et lydbilde som, uansett om man benytter seg av sportslyd-bryteren eller ikke, gir et hav av godfølelse.
Fullt så rask rundt en bane som Porsche 911 er den antakelig ikke, men den gir noe mer i form av barsk kjøreglede og ren og skjær utstråling.
Derfor tangerer den Porsches score med en sekser på terningen.
Den fortjener det utvilsomt.
| 1
|
202416
|
PRØVEKJØRT:Hyundai i30
SEVILLA (DinSide Motor):
Vi har fått bekreftet våre mistanker om at nye i30 ville bli en meget god bil.
La det være sagt med én gang, med fare for at vi gjentar oss selv:
Koreanerne har virkelig fått dreisen på kunsten å bygge gode biler.
Nå har vi fått det bekreftet etter å ha testkjørt den nye kompaktbilen til Hyundai, i30 av annen generasjon.
Bilen skal konkurrere med storselgere i det såkalte C-segmentet som VW Golf og Ford Focus – det vil si at konkurransen blir tøff.
Men i30 har det meste som skal til for å true de beste i klassen.
Så presenterer da også den koreanske bilprodusenten Hyundai i30 - som er utviklet og produseres i Europa - som ambassadør for merket på lik linje med den vellykkede Hyundai i40.
Vist i Frankfurt
Det er lenge siden vi fikk se bilen første gang, under en før-première rett før Frankfurt-utstillingen i fjor.
Vi ble slått dengang av bilens designmessig markante personlighet, og dette inntrykket ble nå forsterket da vi fikk se bilen ute på veien.
Hyundai kaller sin designretning - som vi også har fått smake med ix35 og i40 - for "Fluidic Sculpture" hvilket er litt vanskelig å oversette; begrepet "flytende skulptur" blir ikke helt riktig...
Personlighet
Uansett dreier det seg om et designspråk mange vil synes virker beslektet med Fords "Kinetic Design" som skal stå for energi i bevegelse og idéen med at designen skal uttrykke bevegelse og dynamikk også når bilen står stille, deles av de to produsentene selv om vi synes Hyundai har greid å finne sin egne, gjenkjennelige tolkning av dette designkonseptet.
For vår del synes vi formspråket både på i30 og på storebror i40 er karaktersterkt, originalt og vellykket.
Vellykket interiør
Interiøret er mer tradisjonelt, men langt fra så traust som Volkswagens interiør i Golf.
Vi fant ergonomien upåklagelig og instrumentenes plassering intuitiv og logisk.
Dette er helt klart godt gjennomtenkt.
Samtidig er kvalitetsfølelsen gjennomgående høy med gode materialvalg og visuelt harmonisk helhet - noe vi tidligere har klandret Ford for ikke helt å ha fått til i Focus.
Når så plassforholdene viser seg å være gode og setene gode å sitte i, med god sidestøtte, kan vi konkludere at dette er noe av det beste man finner i klassen.
I forhold til utgående i30 er det bedre plass både foran, bak og i bagasjerommet.
En voksen person på 190 cm finner greit plass i baksetet - med hodestøtten i riktig posisjon, hvilket er meget bra.
Interiør:
Motorer
Når det gjelder motorutvalg, leveres nye Hyundai i30 med tre bensin- og tre dieselmotorer med effekt fra 90 til 135 hestekrefter.
Det ble stilt spørsmål under lanseringen om Hyundai tenker på å lansere en sportsligere, "GTI"-type versjon av bilen.
Til dette ble det svart at det ikke kan utelukkes, og for vår del regner vi det som rimelig sikkert at en høy-ytelsesversjon vil komme i fremtiden.
Under 100 gram CO2
Her i landet tror vi trekkplasteret fremfor alt vil bli 1.6 diesel på 128 hestekrefter som, i Blue Drive-versjon med blant annet start&stopp-system; (ISG), og dekk med lav rullemotstand, oppgis å ha bare 97 gram CO2-utslipp per kilometer, hvilket er klart klasseledende med en så sterk motor.
Alternativene på dieselsiden er en 1.6/110 hester og en 1.4/90hester.
Bensinmotorene er en 1,4-liter på 100 hester og to 1.6-varianter på 120 og 135 hester.
Alle 1,6-litersmotorene er tilgjengelige med sekstrinns manuell girkasse eller sekstrinns automat.
Eksteriør:
128 hester testet
Det var den sterke dieselmotoren testbilen "vår" var utstyrt med og at den leverer varene, er det ingen tvil om.
128 hestekrefter er et solid tall i klassen mens dreiemomentet på 260 newtonmeter er mer standard i våre dager.
Dette momentet er tilgjengelig fra 1.900 til 2.750 omdreininger.
For øvrig er momentet det samme i 110-hestersutgaven, og tilgjengelig over det samme registeret.
Forskjellen ligger i at det daler tidligere - 128-hesteren vil først oppleves sprekere når man utnytter turtallsregisteret i større grad.
Økonomi fremfor spenst
0 til 100 km/t går unna på 10,9 sekunder og toppfarten er 197 km/t.
Dette er gode tall i klassen.
Velger man automatgir blir de tilsvarende tallene 11,7 sekunder og 190 km/t.
Vår bil var utstyrt med en sekstrinns manuell girkasse som fungerte upåklagelig, med en godt plassert girspak og korte og presise sjalteveier.
I praksis opplevde vi bilen som tilstrekkelig sprek - men heller ikke særlig mer.
Dette har å gjøre med den høye girutvekslingen man selvsagt har valgt for å få lave normforbrukstall og for kjøreopplevelsens skyld kunne vi ønsket oss en kortere utveksling.
Derimot er seigdraget godt og solid og kompromisset mellom drivstofføkonomi og utnyttelse av kreftene er i det store og hele akseptabelt.
Så er da også motoren meget nøysom:
De oppgitte tallene fikk vi ikke verifisert, men de er lave: 0,4 liter per mil og 104 gram CO2 per kilometer.
Som nevnt kommer denne i en BlueDrive-versjon som er enda gjerrigere.
Med automat derimot, blir bilen vesentlig tørstere: 0,55 l/mil og 145 gram CO2.
Volkswagens toppsjef lot seg imponere av Hyundai i30 i Frankfurt.
God på veien
Kompromiss er også et stikkord i forholdet mellom komfort og kjøreegenskaper, og som de fleste konkurrentene greier også Hyundai å kombinere de teoretisk sett motstridende kravene fra de to aspektene på en stadig bedre måte.
Vi opplevde bilen som både velkjørende og komfortabel og begge deler er klart forbedret i forhold til forrige generasjon.
Dempingen fungerer meget bra og svelger komfortabelt både store og små ujevnheter.
Kjøreegenskapene er ikke like skarpe og sporty som de en Ford Focus kan vise til, men ligger mer på nivå med VW Golf - forutsigbare med lett understyringstendens på grensen, med en styring som er tilstrekkelig både presis og direkte.
Motor og vind høres - litt
I det hele tatt en bil det er behagelig å kjøre, både på små svingete veier og på motorveien.
Når det gjelder støynivå er det lavt i de fleste situasjoner selv om man hører dieselmotoren - som ikke er klassens mest stillegående - ved pådrag fra lave hastigheter og det blir en del vindsus - særlig på passasjersiden - ved høyere hastigheter (uansett ulovlige i Norge, så ikke noe problem av dimensujoner).
Totalt sett er bilen av de bedre i klassen også på dette området.
Godt utstyrt
Hyundai vil tilby en velutstyrt bil i kompaktklassen, selv om den ikke vil kunne slå ledende Ford Focus på tilgjengelig aktivt sikkerhetsutstyr i denne omgang.
Men man finner altså utstyr som panoramatak og en stor trykkfølsom TFT-skjerm som informasjonsdisplay, navigasjon med syv-tommers skjerm og styring som kan innstilles i tre forskjellige oppsett etter førerens preferanse: Sport, Normal og Komfort.
Xenon lyskastere og LED-kjørelys kombineres med adaptive hovedlys.
Bakkestartassistent og nødbremsutløst blinking med bremselysene er standard.
Testbilen var utstyrt med et velfungerende ryggekamera som har en smart beskyttelse av linsen under bilens logo på hekken.
Alt i alt har nye Hyundai i30 vært et meget tiltalende bekjentskap og et vi meget godt kunne vurdert opp mot de beste i klassen med Ford Focus og VW Golf i spissen.
Dette med forbehold om prisen, som ikke er kjent i skrivende stund, men som vil bli offentliggjort i mars.
Hyundai i30 vil ha Norges-lansering i mars/april og den norske importøren satser på å selge 1.200 biler i 2012 hvorav cirka 40 prosent med bensinmotor og 60 prosent diesel.
| 1
|
202418
|
Jawbone Jambox:Stor lyd fra liten boks
Denne mini-høyttaleren kan være akkurat det du har ventet på.
Jambox er en liten høyttaler som ga oss en god start på teståret 2011.
Tross den beskjedne størrelsen har nemlig den lille rakkaren overraskende god lyd, samtidig som den er svært enkel å ta med seg.
Når Jambox i tillegg kommer i flere ulike farger, har god batteritid (10 timer oppgitt), og en innebygget bluetooth-mottager, er det lett å la seg friste.
Jambox i bruk
Jamboxen er svært enkel i bruk:
På siden finner du av/på bryteren, og holder du knappen opp går den automatisk i søkemodus for Bluetooth/blåtann.
Tilkobling til vår iPhone gikk raskt og smertefritt, og den kan altså brukes av alle blåtann-kompatible enheter.
Du får også en 3,5mm jack er inngang slik at du også kan koble til MP3 spillere uten blåtann.
Jambox kan lades opp fra enhver PC via mikro-USB inngangen.
Det følger også med en vanlig strømlader i pakken.
På toppen får du i tillegg volum-taster og en talk-knapp.
Den siste er praktisk hvis du får innkomne samtaler når mobilen er tilkoblet.
Et trykk på talk-knappen, og du får lyden ut via høyttalerne.
Konklusjon
Jamboxen gir deg ingen hifi-opplevelse, men størrelsen tatt i betraktning er det bare å la seg imponere.
At en så liten enhet faktisk evner å gi en viss følelse av bass var faktisk en stor overraskelse, og er du lei av pinglete lyd fra laptopen din kan dette være svaret.
På kontoret, på stranda eller på hotellrommet vil dette faktisk holde for de aller, aller fleste.
Prisen er likevel Jamboxens største ulempe.
Vårt eksemplar kostet 200 dollar i USA, og når Jamboxen er ventet for salg i Norge fra februar måned antas den å ligge på rundt 1.600 kroner.
Det gjør den faktisk dyrere enn vår favoritt Philips Fidelio DS7550, og sammenligningen blir derfor interessant:
Fidelioen har minst like god batteritid, og enda bedre lyd.
Ulempen er at den er låst til iPhone, mens Jambox fungerer like godt på alle mobiler og i tillegg er enda lettere å ta med seg.
Her gjelder det altså å finne ut hva du prioriterer høyest før du trykker på bestill-knappen.
Oppdatert 5/1: EET Norge AS er distributør av Jawbone Jambox og venter dem inn til lager kommende uke, antatt utsalgssted er bl.a Eplehuset & Humac.
| 1
|
202419
|
Apple MacBook Air 13" (2013-utgaven)
Den la grunnlaget for en ny tidsregning for bærbare PC-er.
Nå har den kommet i ny utgave med fantastisk batteritid.
Vi har testet.
Den første Macbook Air rystet markedet for bærbare datamaskiner da den entret arenaen i 2008, med sin utrolig slanke og robuste innpakning.
På den tiden var ultrabook-segmentet fortsatt ikke påtenkt, et segment der MacBook Air i praksis definerte selve malen.
I 2013 er ikke det like oppsiktsvekkende å se slike tynne, lette og robuste datamaskiner som MacBook Air.
Og i likhet med mobilmarkedet har konkurrentene lansert produkter som spesifikasjonsmessig langt overgår Apple.
Men så var det dette med helheten og bruksfølelsen da, og der bruker Apple ofte å være i førersetet.
Mye nytt på innsiden
Den nye MacBook Air har noen åpenbare fordeler i forhold til forrige generasjon.
For det første er den basert på siste generasjon Intel-prosessor og tilhørende brikkesett, kodenavn Haswell.
Den store fordelen med den er svært mye mindre strømbruk, spesielt når belastningen er lav.
Den integrerte grafikken (Intel HD 5000) har også inntil 40% bedre 3D-ytelse enn forrige generasjon.
For det andre har Apple byttet ut batteriet med et langt kraftigere eksemplar, uten at det har påvirket vekten på maskinen - den er fortsatt behagelige 1,3 kg (gjelder 13-tommeren, 11-tommeren er lettere).
Det skal ifølge Apple selv ha forbedret batteritiden fra 7 timer til hele 12(!) timer med variert bruk, og 10 timer med kontinuerlig videoavspilling gjennom iTunes.
Det vil i såfall parkere alt av ultrabooks på markedet, men det er ikke sikkert det varer så lenge.
MacBook Air er nemlig blant de første på markedet som er basert på Haswell-teknologi.
For det tredje er maskinen utstyrt med et 802.11ac-nettverkskort.
Det åpner for svært mye høyere hastighet via trådløst nett, hvis du har en trådløs AC-ruter, riktignok.
Det har du neppe hvis du ikke ikke nettopp har gått til anskaffelse av ny ruter og har valgt en i høyere prisklasse.
Les mer om AC-teknologien her.
I tillegg har maskinen fått raskere SSD (fortsatt mSATA, ble vi fortalt av Apple under en demo nylig, ikke PCIe som enkelte medier har påstått)
Også mye likt
Det er altså på innsiden de store forbedringene er gjort denne gangen, på utsiden ser maskinen mer eller mindre identisk ut med forgjengeren.
Her får du to USB 3.0-porter, en minijack med kombinert lyd ut/inn, kortleser for SD-kort, samt en kombinert mini-DisplayPort/Thunderbolt-utgang.
Sistnevnte er en høyhastighets kommunikasjonsport mot eksternt utstyr, deriblant lagringsenheter og skjerm.
Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol at vi savner en HDMI-utgang, eller i det minste en overgang fra DisplayPort til HDMI.
Dette må du eventuelt gå til innkjøp av selv.
Selve kabinettet er fortsatt av børstet metall fra innerst til ytterst, av typen som ikke viser fingeravtrykk eller fettflekker.
Alle tilkoblingene sitter på sidene.
Vi har stor sans for at strøminntaket holder pluggen på plass ved hjelp av en magnet.
Skulle noen være så uheldig å snuble i kabelen, er sjansen minimal for at noe blir ødelagt, og det vil eventuelt alltid skje i kabelen og ikke inni maskinen.
Tastaturet er blant de aller fasteste og beste vi har testet.
Det avgir litt lyd under tasting, men ikke mye.
Det er forresten baklyst, som seg hør og bør i denne klassen.
Ikke HD-oppløsning
Skjermen har god innsikt fra sidene, overflaten er blank og panelet har en oppløsning på 1440 x 900 piksler.
Det er den samme skjermen som i fjorårets modell, og det vil nok skuffe mange.
I denne prisklassen er det lov å forvente skjermer med full HD-oppløsning nå, mener vi.
Merk imidlertid en ting:
Skjermen på 13" har et høyde-breddeforhold som er litt annerledes enn på de fleste konkurrentene.
Det finnes knapt PC-skjermer med 1440 piksler i bredden, det vanligste er 1366 x 768 piksler, altså 74 færre piksler i bredden, og 132 færre piksler i høyden.
De fleste programmer, nettsider og dokumenter er laget for vertikal skrolling, og da kommer de ekstra pikslene i høyden til sin rett.
Men uansett ville full HD gitt ytterligere 180 piksler til i høyden, og ville definitivt vært å foretrekke.
Rask og musestille
Fra du skrur på maskinen til du er inne i OSX tar det 12 sekunder.
Det er raskt, selv om vi har testet PC-er som har vært et par sekunder raskere.
De har imidlertid hatt lite å stille opp med mot MacBook Air når det gjelder å våkne opp fra dvale.
Du lukker lokket, og neste gang du åpner det igjen er maskinen klar på ett sekund, det vil si umiddelbart.
Maskinen oppleves som rask og fin i nær sagt alle sammenhenger, også med flere programmer kjørende samtidig.
Med mindre du har ekstreme krav hva angår rå datakraft (som høyoppløst 3D-spill, tung konstruksjon og modellering), er dette en maskin som dekker alle behov.
Viftestøy er et ikke-tema, maskinen er i 95% av tilfellene fullstendig lydløs.
Ja, med mindre du spiller musikk eller film, da.
Et par enkle høyttalere er det her, lyden er helt grei til enkel bruk, men ikke forvent allverdens av bass og dynamikk.
Her er det flere som er bedre enn Apple akkurat nå.
OSX eller Windows?
Eller begge deler?
Merk også at MacBook Air kan utstyres med Windows 7/8, hvis det skulle være ønskelig.
For mange er det som å banne i kjerka, men for andre (skribenten inkludert) er denne muligheten både ønskelig og nødvendig.
OSX er både brukervennlig og lekker, men det passer ikke for alle, ei heller kan OSX skilte med samme utvalg av gratisprogrammer som Windows, selv om man får det aller, aller meste hvis man tar seg tid til å lete litt (les:
Ikke noe voldsomt problem).
Det er heller ikke feilfritt, om du skulle tro det.
I løpet av testperioden har vi opplevd at nedlasting av filer ikke fullføres gjennom Safari, midlertidige filer som har fått årstallstempel 1984, og da vi ved et uhell tastet feil passord i nettverkskoblingen fikk vi ikke noe spørsmål om nytt passord eller noen åpenbar mulighet til å nullstille.
Og lager du en ZIP-fil med noen dokumenter, inkluderes en skjult mappe med småfiler og mapper, uten at du har bedt om det.
Det er slike småting man som primær Windows-bruker kan undre seg over, på samme måte som Mac-brukere undrer seg over mye rart i Windows.
En stor fordel med MacBook Air og OSX er uansett at den kommer levert med utelukkende Apple-programvare, alt er optimalisert med tanke på den øvrige funksjonaliteten - og du slipper å forholde deg til demoer og antivirusprogrammer som i mange tilfeller drar ned totalopplevelsen på nye Windows PC-er.
OSX er fortsatt også langt mindre utsatt for virus enn Windows, selv om en del andre trusler eksisterer i begge leire.
Her utgjør ofte det som sitter mellom skjermen og stolen den aller største av dem.
Uansett:
Hvis du har et behov for å bruke Windows men ønsker å gå for en MacBook Air neste gang, ville vi vurdert å kjøre Windows i en virtuell PC, for eksempel ved hjelp av Vmware eller Parallells.
Det gir ikke den beste ytelsen, men den klart mest fleksible løsningen.
Og så var det denne batteritiden, da.
Vi kjørte vår sedvanlige 720p-testvideo som vi har kjørt i hundrevis av PC-tester, om og om igjen i iTunes, til batteriet gikk tomt.
Det var ikke gjort i løpet av arbeidsdagen.
Hele 11 timer og 53 minutter tok det før maskinen omsider sluknet.
Det er nesten to timer mer enn hva Apple selv oppgir, og den desidert beste batteritiden vi har målt ved videoavspilling noensinne.
Vi gjør oppmerksom på at vi brukte standardinnstillingene i denne testen.
Ved å gå ned på lysstyrken ser vi ikke bort fra at du kan få sett enda en Dexter-episode.
Ved blandet bruk har vi absolutt ingen grunn til å tvile på enkelte medier som har rapportert om bortimot 15 timer batteritid.
Konklusjon
MacBook Air er ikke lenger unik verken når det kommer til utforming, vekt, lyd eller ytelse.
Når det kommer til helheten framstår den likevel fortsatt som en av de mest gjennomtenkte og gjennomarbeide modeller på markedet.
Vi finner veldig lite å sette fingeren på når det kommer til konstruksjon og brukeropplevelse, og med en fantastisk batteritid på kjøpet er sekseren på terningen aldri truet.
Det som imidlertid er en kjensgjerning er at konkurrentene ikke lenger ligger og strever langt der bak.
Acer S7 og Samsungs 9-serie er åpenbare eksemler på gode alternativer, og ikke minst Sonys nye og kilotunge Vaio Pro forventer vi kommer til å bli et meget godt alternativ for mange til den nye generasjonen MacBook Air.
Se våre plusser og minuser i boksen under "eller våre tester av ultrabooks før du eventuelt kjøper en MacBook Air.
Apple MacBook Air - 1,3GHz DC 4GB 128GB 13"
| 1
|
202421
|
Vi har testet Kärchers nye vindusvasker
De fleste andre oppgaver i hjemmet har fått sitt apparat som letter jobben, og nå er det vindusvaskingens tur.
Vi har fått støvsuger, vaskemaskin, elektrisk drill og et hav av andre apparater som hvert fall hevder at de letter husarbeidet.
Men på noen felter lever vi fortsatt i middelalderen.
Vindusvask er et av dem.
Vi vasker vinduene våre slik vi har gjort siden, ja, hvem vet.
Klut, vaskemiddel og nal (håndtaket med gummilist) og en god porsjon banning over striper og søl.
Så skepsisen min var stor når Kärcher mener de skal forenkle en jobb vi har gjort i så mange år på samme måte.
Vil dette virkelig fungere?
Veive et oppladbart plastapparat rundt på vinduet?
Veldig skeptisk.
Liten vannsuger
Med det litt kryptiske navnet "WV 50 Plus" har Kärcher lansert det de kaller en vindusvasker.
Det høres ut som en slags robot, men det er i praksis en liten vannsuger (tenk støvsuger som suger vann).
Pakken er lett inspirert av Ikea - liten boks og mange plastdeler som skal settes sammen riktig, men de to enhetene er enkle å sette sammen.
For pakken inneholder egentlig to ting - en vannsuger og en sprutflaske med en mopp foran.
Kärcher er et tysk kvalitetsmerker og det merkes faktisk fort selv på et såpass enkelt produkt.
Delene passer godt sammen og både vannsugeren og spruteflasken lar seg lett demontere så man får renholdt delene.
Slik virker den
Spruteflasken med moppen fungerer faktisk godt til å spre såpevann og gjør den nødvendige vaskingen.
Vi kjører på, først litt såpe og vann, og så pøser vi på, så det renner.
Frem med sugeren - og til vår egentlig store forbauselse fungerer "vindusvaskeren" helt strålende.
Vannsugeren slurper i seg den tynne hinnen av såpe og vann på glasset, enten man drar opp, ned eller sidelengs.
Og - viktigst - den etterlater seg ikke striper.
Fordi man kan bruke den alle veier, kommer heller ikke motorenheten i veien når man skal inntil vinduskantene.
Det er selvfølgelig mulig at jeg er en kløne, men til tross for at jeg faktisk synes vindusvasking er ganske tilfredsstillende og gjør meg flid, blir det vanligvis langt fra perfekt.
Det blir alltid litt striper.
For vannet fordeler seg langs nalen og til tross for nitidige forsøk på å skrape i et overlappende mønster fra topp til bunn materialiserer stripene seg på nesten magisk vis - og utløser stadige aarrgg-lyder fra nal-føreren.
Men Kärcher-vaskeren suger inn vannet i stedet for å skyver det rundt.
Etter hvert som jeg ble modigere begynte jeg å veie sugeren rundt på vinduet etter full sjømann-metoden for å provosere frem striper.
To trinn bakover og en inspeksjon av vinduet - nei, faktisk, ganske så stripefritt.
En bonus er at Kärcher-sugeren ikke lager den vanlige irriterende hvine-lyden små støvsugere gjør - lydnivået er fullt til å leve med.
Se flere bilder i karusellen under, og video av en demonstrasjon fra IFA-messen lenger ned i artikkelen
Kärcher-vaskeren løser også et annet problem for alle som har litt eldre vinduer med tendenser til sprekker mellom glass, fuge og treramme.
Fordi vannet blir sugd opp slipper du alt sølet på bunnen av vinduet og å tenke om det siger inn i vindusrammen.
Jeg har dessuten vinduer som man snur rundt så de står opp ned når jeg skal vaske utsiden.
Og tørker man da ikke veldig nøye, renner det vann nedover i striper når man slår vinduet rundt og på plass igjen.
Jeg testet til slutt å helle ut en del vann på gulvet.
En runde med vannsugeren og det ble egentlig helt tørt på gulvet.
Etter å ha vasket tre vinduer ser man - lett overrasket - at tanken på vannsugeren er halvfull av noe som ser ut som litt tynn kaffe.
Ja, man har vasket vinduene.
Tømmehullet på tanken kunne vært litt større, men dette er pirk.
Det eneste som trekker ned for enkelte kunder vil være mangelen på et smalere frontstykke.
Det som følger med er 28,2 cm bredt, og det begrenser bruken på smale vinduer.
Jeg er dog litt gammeldags - vindusvaskeren er nok en dings som må være oppladet når man skal gjøre jobben, men Litium-batteriet er et pluss.
Kärcher hevder at en lading holder til 25 kvadratmeter glass, noe vi ikke fikk testet fullt ut denne gangen.
Konklusjon
Om alle andre synes Kärcher er verd 700 kroner er et åpent spørsmål.
Men har du mye vinduer og er glad i at de er rene, kan du slippe mye striper og søl for 700 kroner.
Da takker i hvert fall jeg ja til å pensjonere nalen.
| 1
|
202422
|
LG Optimus Black P970
Det er ikke tvil om at skjermen på denne Android-mobilen er rå, men en mobil er som kjent mer enn skjermen.
Nå som det føles som det kommer rundt ti nye Android-mobiler i uka begynner det å bli vanskelig å skille seg ut.
Du har råtasser som Samsung Galaxy S II, som blåser alle andre mobiler av banen både på fart, vekt og skjermkvalitet, og så har du gjerne budsjettmobiler som ZTE Blade, som gjør det bra på pris, veldig bra på skjerm, og - så vidt - greit nok på alt det andre.
Mellom disse to ytterpunktene finnes det veldig mange bra mobiltelefoner, men de er ikke nødvendigvis oppsiktsvekkende.
De er forretten i et bryllup, men ikke hovedretten på Bølgen & Moi.
Så hva kan en gjøre for å skille seg ut?
LGs Optimus Black har et så tøft navn at den ikke ville hatt problemer med å bli assosiert medlem av AC/DC eller Satyricon, og det er derfor passende at den skrur skjermen på full guffe for å vise seg fram.
Dette skal være den mest lyssterke skjermen på en mobiltelefon noensinne, som ved hjelp av ny skjermteknologi og med sine 700 nits (måleenhet for lysstyrke) blant annet overgår iPhone 4 (571 nits) og allerede nevnte Galaxy S II (rundt 300 nits) med solid margin - ihvertfall på papiret.
For betyr det noe i praksis, når vi står ute i sollyset og forsøker å finne ut hva det står i den siste tekstmeldingen vi fikk?
Først litt om innsiden
Vi skal komme tilbake til den lysende og fire tommer store skjermen etterhvert, men det er nyttig å ta en kikk på resten av telefonen først.
Skuffende nok finner vi ikke aller siste versjon av Android på innsiden.
Det er med andre ord versjon 2.2 som trekker i trådene i vårt testeksemplar, men vi har fått bekreftelser fra LG om at versjon 2.3 skal være på vei "i løpet av sommereren/høsten".
Vi stusser uansett litt over at LG ikke klarer tilpasse Android raskt nok på sine mobiler.
Heller ikke LG Optimus 2X, den aller første såkalte tokjerneprosessor-mobilen som vi testet i mars i år, er klar med Android 2.3 - der sies det ifølge LGs danske nettsider at oppdateringen blir klar "i løpet av sommeren".
De mest åpenbare manglene i versjon 2.2 er blant annet den oppussa klipp-og-lim-funksjonen, den fin-fine oversikten over hva som bruker hvor mye batteri (versjon 2.3 er også bedre optimalisert for å spare batteri), og snarveien til oversikten over hvilke applikasjoner som er aktive akkurat nå, og hvor mye minne de eventuelt spiser opp.
I tillegg mangler norske bokstaver på LG-tastaturet, men dette kan du løse ved å bytte ut Android-tastaturet.
Vi liker derimot utseendet til Optimus Black godt.
Den er slank, relativt lett, og den nesten polerte for- og baksiden klarer mer eller mindre å overdøve plastfølelsen.
Og så: skjermen
For å ta det mest åpenbare først:
Skjermen er knallbra.
Oppløsningen på 800x480 fordelt på fire tommer gir ikke helt samme pikseltettheten som på iPhone 4 (960x640 fordelt på 3.5 tommer), men det blir flisespikking i denne sammenheng.
Lysstyrken skal altså være rekordsterk, og skrur du den på maks i et mørkt rom har du en fin lommelykt i hånda.
Det er likevel i direkte sollys de fleste vil ha bruk for mer lysstyrke.
Alle som har ligget på stranda med mobilen vet at det er en sikker måte å gjøre den nesten ubrukelig.
Digitale skjermer er ikke uten videre laget for ekstreme solforhold, og det er altså det LG har ønsket å gjøre noe med med denne mobilen.
Vi er likevel ikke overbevist.
Joda, det er en liten forskjell fra andre mobiler med mindre lyssterke skjermer, men det er ikke den revolusjonen vi hadde håpet på.
Det er strengt tatt litt deprimerende, for det demonstrerer hvor utrolig mye lys som er nødvendig for å forvandle en mobil fra bare å være stuevennlig til å være dugelig også i sterk sol.
Et annet irriterende moment er den automatiske lysstyrkereguleringen.
Der har noen tatt i litt for mye da de stramte de siste skruene, den er nemlig altfor følsom.
Vi har flere ganger opplevd at lysstyrken justeres kontinuerlig (og merkbart) selv når mobilen holdes i samme stilling på samme sted, men også i vanlig bruk er justeringen påtakelig.
Det endte med at vi skrudde den av, noe som naturlig nok gjør at strømsparingen blir hakket dårligere.
Her er alt det andre du får med
LG har, som mange andre Android-mobilprodusenter, laget egne varianter av grensesnittet, selv om kjernen selvfølgelig er Android.
Én av disse vriene er de fire ikonene nederst på hjemskjermen.
De er, som vanlig, synlig uansett hvilken av de sju hjemskjermene du befinner deg på.
Det likner veldig på iPhone og iPads hjemskjermer, men det skal vi ikke henge oss opp i.
Poenget er at det funker.
Ikonene kan også byttes ut med egne favoritter.
LG har tidligere fått kritikk for å være litt kjedelig i menyuttrykket, og sammenlikner du med HTCs Sense-teknologi er dette - kanskje med unntak av for eksempel vær-appen - langt fra like flashy.
Vi synes derimot sakligheten kler mobilen godt.
Lite lagringsplass
Har du planer om å lagre mye musikk, bilder og/eller video må du sørge for å få med et ekstra minnekort samtidig som du kjøper mobilen.
Med 2GB er lagringskapasiteten beskjeden (1,1GB kan brukes til interne apps).
Heldigvis koster ikke et 16GB micro-SD-kort mer enn et par hundre kroner, så ekstrainvesteringen vil ikke knekke økonomien.
LGs medfølgende tastatur er noe av det trangeste vi har sett, til tross for at det har fire tommer skjermplass å boltre seg på.
Den nederste raden er så full av taster at både mellomrom og punktum har blitt mindre enn vi liker, og spesielt sistnevnte vil nok by på utfordringer for de som sliter med håndtverkerfingre.
Som vi allerede har nevnt mangler også tastaturet umiddelbar tilgang til norske bokstaver, men du kan selvfølgelig laste ned andre tastatur fra Android Market.
Fortsatt epost-trøbbel
Vi har også merket oss enkelte pussige feil i LGs nettleser.
NRKs nettsider bød på de største problemene, der vi blant annet ikke kom oss videre fra mobilversjonen til den fullverdige nettutgaven.
Det var heller ikke mulig å besøke sidene for direktesendinger av NRK-kanalene, også her ble vi stoppet av en feilmelding.
Nå er ikke det siste noen katastrofe, ettersom heller ikke Android-plattformen støtter Microsofts Silverlight-teknologi - som NRK bruker i sin streamingløsning.
Det er likevel underlig at vi blir stoppet på nettsteder der både iPhone 4 og andre Android-mobiler klarer seg fint.
Problemene med Exchange-epost som vi skrev om da vi testet LG Optimus 2X i mars i år er heller ikke rettet opp, men ifølge LG vil dette skje i løpet av måneden.
Det består enkelt og greit i at førstegangssynkronisering fungerer fint, men etter det er det slutt, og brukeren får ikke lenger ny epost inn på Exchange-kontoen.
Dette skjer angivelig ikke med alle Exchange-brukere, men DinSide.no har opplevd det på begge de to siste LG-mobilene vi har testet.
Samtalekvaliteten er derimot utmerket, men vi har lagt merke til at høyttaleren er litt for følsom for hvor du plasserer øret.
Lar du mobilen gli bare litt lenger opp eller ned under en samtale vil du raskt merke at volumet blir betydelig lavere.
Levetiden på batteriet er heller ikke av de beste, men er du en moderat bruker vil den sannsynligvis holde fra morgen til kveld før du må lade - avhengig av bruk.
Rask nok - stort sett
Sammenliknet med de aller råeste Android-mobilene (LG Optimus 2X, Samsung Galaxy S II og HTC Sensation) kan du ikke forvente mirakler av en, relativt sett, beskjedent utstyrt enkjernemobil som Optimus Black.
Det betyr ikke at den er en sinke.
I daglig bruk får du mer enn nok kraft til at du ikke merker særlig motstand mens du blar deg gjennom menyer, åpner apper, twitrer eller sjekker epost.
Dette er tross alt oppgaver som ikke bør belaste mobilen i særlig grad, og LGs Android-modifiseringer framstår heller ikke like utfordrende for prosessoren som for eksempel HTCs Sense-system.
Har du Flash aktivert vil du naturligvis merke at nettleseren blir tregere både ved innlasting og navigering opp og ned nettsider, men det blir aldri plagsomt.
Videoer er derimot en annen historie, der har Optimus Black en lenger vei å gå.
Testvideoene våre består av en rekke vanlige og litt mer uvanlige formater, og du må forberede deg på å konvertere de tyngste videoene før de eventuelt overføres til mobilen.
Black sliter med overraskende mange formater og oppløsninger, og er ikke i nærheten av hva for eksempel Samsung støtter av video med sin Galaxy-serie.
Kamerakvalitet
Optimus Black gjør en helt grei jobb med å ta bilder, og ligger over gjennomsnittet for kamerakvaliteten for smartmobiler.
Støynivået er akseptabelt, også innendørs, og fargebalansen er stort sett overraskende bra.
Autofokusen er også ganske rask, men ikke rask nok til at barn og andre gjenstander som beveger seg bare noen få hakk tregere enn lyset lar seg fange uten å bli veldig uskarpe.
Det er som forventet på et mobilkamera.
Videokvaliteten holder ikke samme nivå som resten av kameraet.
Videoene er riktignok i HD (720p), men komprimeringen er tidvis litt for synlig, og vi opplevde også hakking i avspillingen som åpenbart har oppstått under innspilling.
Formatet på videoen er pussig nok også feil.
Det skal være 1280x720, men ifølge QuickTime spilles videoene av med en oppløsning på 1676x650.
Videoene er rett og slett for brede, eller for lave om du vil.
Du kan se bilder i full størrelse fra Optimus Blacks kamera her: 1, 2, 3, 4, 5.
Konklusjon
Den korte oppsummeringen er at det blir litt for mye pirk med Optimus Black.
Selv om den i løpet av "sommeren eller høsten" vil bli oppgradert til siste versjon av Android, kjører den per akkurat nå versjon 2.2.
Den har dessuten for dårlig videokvalitet, og den er heller ikke flink til å håndtere eksterne videofiler.
Skjermen er altså ikke så lyssterk at den revolusjonerer utebruken av mobiltelefoner.
Dette er bare noen av tingene vi har å innvende mot Optimus Black, som til tross for sylskarp skjerm ikke klarer innfri potensialet på litt for mange områder.
Vi betrakter for eksempel HTC Desire S som et bedre kjøp i samme prisklasse, den kan du lese test av her.
Klarer LG levere oppdatering til siste versjon av Android, og dessuten fikse epost-problemene, lukter Optimus Black på fireren, men slik mobilen står i dag er den rett og slett ikke fristende nok.
LG Optimus Black P970
| 0
|
202425
|
Kan taket måke seg selv?
Helt av seg selv går det ikke, men mye tryggere og lettere.
Når snøen laver ned og vinden uler kan det bygge seg opp store snømengder på taket.
Skjer det en gang går det bra, men når snøen får lov til å ligge og pakke seg og nye snøfall kommer kan det bli for mye.
Å komme seg opp på taket og måke er noe de færreste gjør med glede.
For noen ender det med tragiske utfall, de faller ned og brekker armer og/eller bein.
Skal man jobbe på tak må man ha sikringsutstyr, noe de færreste har for hånden.
En bedre løsning
En av de gamle toppsjefene i IBM er kjent for slagordet "Work smarter, not harder".
Det er en god innfallsvinkel til alle problemstillinger.
Når det gjelder tak med for mye snø på, så er årsaken til dette at taket ikke er glatt og bratt nok til at snøen sklir av etter hvert som det snør.
Finnes det et smart alternativ til den harde og farlige jobben det er å komme seg opp med spade og måke?
Det viser det seg at det gjør.
Produktet heter Avalanche, som de fleste sikkert vet betyr snøskred.
Navnet er svært dekkende, for prinsippet det fungerer etter er omtrent det samme som når det oppstår et snøskred.
Prinsippet er latterlig enkelt:
Du plasserer hjulene på bøylen på kanten av taket, dytter oppover, skjærer løs biter av snøen, som så sklir nedover plastduken og ned fra taket.
Enkel montering
Avalanche kommer i en lang pappeske, og inneholder fire lange rør i glasfiber, skjøtestykker og håndtak, deler til bøylen og aksling med hjul og rull med plastduk.
Bøylearmene trykkes ned i holderne innenfor hjulene og en låsemkanisme spretter på plass.
De andre endene av bøylearmene settes inn i hovedfestet og klikker på plass.
Her fester du også det første glassfiberrøret som blir en del av selve styrearmen.
Du setter sammen så mange rør du trenger (monterer du alle blir totallengden ca 5 meter) og ytterst på det siste røret setter du fast håndtaket.
Så er det bare å komme seg ut i snøen og begynne å jobbe.
Hvor bra fungerer det?
Snå kan ha mange forskjellige konsistenser, fra løs og luftig til kompakt og hard.
På et tak som har lagt på seg en del snø over tid vil du finne flere lag med forskjellig konsistens.
På vårt garasjetak har det ikke vært måkt i vinter (det er ikke mulig å komme til), og det underste snølaget var middels til ganske hardt i konsistensen.
Men Avalanche gikk greit igjennom etter å ha brutt gjennom det ytterste laget.
Deretter var det bare å dytte på og snøen kom deisene ned.
Hvis taket er bratt og har takstein er det normalt ikke mulig å gå oppå det uten å falle ned og/eller ødelegge taksteinene.
Derfor er det ingen lett måte å fjerne snø fra slike tak.
Hvis taket er slakere og har takpapp er det lettere å komme til, og du ødelegger ikke taket ved å gå og jobbe på det.
Men på begge typer tak kan Avalanche gjøre jobben både enklere og raskere.
Du slipper å løfte snøen og du sparer både rygg og armer.
Ingen problemer?
Det er noen situasjoner hvor det blir vanskelig eller umulig å bruke en Avalanche:
Er snøen for kompakt klarer du ikke å bryte gjennom.
Hvis det er for høyt opp til taket kommer du rett og slett ikke til.
Er taket for langt fra kant til møne rekker du ikke over hele taket
Men med fantasi og hjepemidler kan også noen av disse problemene løses.
Det finnes ekstra glassfiberrør å få kjøpt, så lengden bestemmer du selv.
Det er også mulig å jobbe ovenfra, på mønet, med Avalanche.
Da trekker du den mot deg mens plastduken selvfølgelig legges fra deg, nedover taket.
Prisen er 1395 kroner for standardmodellen Avalanche! 500, mens Avalanche!
DriftBuster koster 1495 kroner.
Der følger det med et skjær som kan monteres på.
Med dette kan du også trekke snøen nedover.
Mer info finner du på Avalanche sitt nettsted.
| 1
|
202426
|
Asus USB-N66 trådløs adapter
Innebygd antenne og nettverkskort er ikke alltid den beste løsningen.
En interessant, men ikke spesielt gunstig utvikling, er at rutere med trådløst nettverk har utviklet seg voldsomt de siste årene og byr på hastigheter som vi knapt trodde var mulig.
Problemet er at det som skal motta signaler fra disse ruterne ikke på langt nær har utviklet seg tilsvarende.
Det ser heller ikke ut til at det står spesielt langt opp på prioriteringslista hos produsentene.
For at du skal få best kommunikasjon med en ruter må klienten matche ruterens egenskaper, det er jo på alle mulige måter en toveis kommunikasjon det er snakk om.
Men når så du sist at egenskapene hos antenner og trådløst nettverkskort ble trukket fram i annonser eller spesifikasjoner for bærbare PC-er eller annet trådløst utstyr?
Nettopp.
Det er fortrinnsvis dyrere bærbare PC-er beregnet på bedrifter som har gode antenne- og nettverksløsninger, med tre antenner og nettverkskort som støtter dette.
Ja, du kan faktisk bytte nettverkskort i en del bærbare, og det koster ikke mer enn noen hundrelapper.
Men du kan ikke montere flere antenner, hvis du ikke er brutalt fingernem.
Så den enkleste og beste løsningen for å få optimalt mottak er en ekstern trådløs klient, som kan plasseres uavhengig av selve PC-en.
Asus USB-N66
Utseendet på denne er praktisk talt identisk med EA-N66 som vi har testet tidligere.
Den ser futuristisk og karakteristisk ut, og ligner ikke på noe annet vi har sett.
Forskjellen er at denne er en USB-enhet, som det tydelig framgår av navnet.
Den har en USB-kontakt og en bryter, og får strøm fra USB-tilkoblingen.
Bryteren velger senderstyrke og kan i følge Asus gi 3 ganger så stor effekt og 150% større rekkevidde.
Installasjon
I motsetning til nettverks-utgaven EA-N66 som installeres fra nettleseren, må du installere driver og styreprogram fra CD som følger med for Windows, MacOS og Linux.
Du kan velge om du skal bruke den innebygde støtten i operativsystemet eller Asus sitt eget styreprogram for å velge nettverk og tilkobling.
Installasjonen var rett fram og i boks, uten problemer.
Ytelse
Vi testet denne mot Asus sin nyeste ruter, som også støtter 802.11ac - som kan gi omtrent halvparten av kablet Gigabit nettverk!
En slik ytelse får du bare med klienter som støtter 802.11ac, men også ytelsen hos 802.11n vil bli forbedret med disse ruterne.
Og ytelsen var rett og slett det raskeste vi har målt med 802.11n.
Sammenligner vi med Linksys AE3000 som klient er den litt under i målepunktet i stua (her gir den vesentlig bedre ytelse enn med en 802.11n ruter).
Men Asus er overlegen på dekning i målepunktet i kjelleren.
Konklusjon
Har du problemer med dårlig trådløst mottak på din bærbare er Asus USB-N66 en strålende løsning!
Asus USB-N66
| 1
|
202428
|
Zelda:Four Swords Adventures
Vi blir aldri lei av Zelda-spill, og derfor er det ekstra hyggelig å starte det nye året med et såpass flott gjensyn med vår grønnkledde helt.
Eller heltene?
Flerspiller har aldri vært så moro
les hvorfor!
Nintendo har snakket mye om mulighetene for å koble sammen de bærbare GameBoy Advance-maskinene og den stasjonære GameCube-konsollen.
Et konsept vi aldri helt klarte å svelge før nå.
Selv om ideen om å la opptil fire spillere bruke GameBoyene sine som kontrollere, med tilleggsinformasjon på de små skjermene ikke er ny (Final Fantasy:
Crystal Chronicles handlet jo om akkurat det), er det første gang vi virkelig koser oss med ideen.
LES OGSÅ:
Firedobbelt
The Legend of Zelda:
Four Swords Adventures er altså et GameCube-spill, som du fint kan spille alene, med en vanlig GC-kontroller, eller med opptil fire GameBoy Advance-maskiner koblet i (og helst tre venner som kan styre disse).
Det er et klassisk Zelda-eventyr, kanskje litt for klassisk for mange.
Spillet har nemlig en tradisjonell, todimensjonell grafikk, og ser strengt tatt ut som et GameBoy Advance-spill overført til stort format.
Vi synes ikke det er noe negativt
dette spillet er et bevis på at grafikken ikke alltid er det viktigste, så lenge spillbarheten er så bra.
Men vi kan likevel tenke oss at mange potensielle kjøpere vil bli skremt av den enkle grafikken.
Four Swords handler om samarbeid og litt konkurranse.
Hoveddelen av spillet er et fullstendig (og temmelig langt) eventyr, der den onde Vaati som kidnapper prinsesse Zelda, og tar med seg også de seks kvinnelige vokterne som passet på hans fengsel.
Vår helt Link er selvsagt klar for en redningsaksjon, men denne gangen deler han seg i fire, takket være et magisk sverd.
Vi har altså fire Linker, i forskjellige farger, og disse skal du holde styr på.
Må jobbe sammen
De fire Linkene vil altså løse gåter og slåss sammen, og det er din oppgave å skape samarbeid.
De fire kan innta foskjellige formasjoner, eller splittes opp for å utføre oppgaver hver for seg.
Noen ganger må alle fire løfte på en stein eller dytte inn en dør sammen, andre ganger må én av gutta hives over et hull for å hente noe viktig.
Det samme gjelder de mange kampene, her gjelder det også å samarbeide og banke motstanderen sammen.
Det morsomste er imidlertid når Linkene entrer de mange underjordiske korridorene, for da flytter altså hele skjermbildet seg fra TVen til GameBoy Advance-skjermene, og samarbeidet blir plutselig mye mer vrient, da du ikke kan se bevegelsene til kameratene dine.
På slutten av hvert brett er det duket for rivalisering, da det er mulig å stemme på de Linkene man mener har gjort den beste, og den dårligste jobben.
Resultatet er at den mest populære Linken får litt ekstra penger (såkalte Force Gems, som er valutaen i spillet).
Ingen skam å være alene
Men hva hvis du ikke har tre venner med hver sin GameBoy Advance som er tilgjengelig til enhver tid?
Det går fint å spille gjennom eventyret alene, og da kontrollerer du alle fire Linkene selv.
For det meste styrer du den grønne Linken, og de andre følger tett etter deg, og det er også mulig å splitte opp og sende enkelt-Linkene avgårde alene.
Innendørsområder, som normalt ville blitt vist på GBA-skjermen, dukker opp på TVen.
Selv om spillet mister en del av sin sjarm på denne måten, er det fremdeles et veldig kompetent Zelda-eventyr.
Det vi liker er at du på begynnelsen av hvert brett kan velge antallet spillere, så hvis dine venner blir lei og går hjem, kan du fortsette alene.
Spillet har også en konkurransemodus ved siden av hovedkampanjen, der formålet er å slåss mot dine kompiser over en rekke hasardiøse brett.
Morsomt nok, men vi holder oss til hovedeventyret.
Som sagt, spillet er noe utdatert grafisk, selv om det ikke plager oss i det hele tatt, og omtrent alle lydeffektene er resirkulert fra gamle Zelda-spill, men vi ser forbi det.
Four Swords Adventures er nemlig et fullkomment Zelda-eventyr i den gamle stilen, med geniale samarbeidsmuligheter i tillegg.
Og selv om du ikke har sjans til å prøve flerspillermulighetene, synes vi at spillet er bra nok til å investere i uansett.
Vi koste oss enormt i alle fall, og alle Zelda-fans kommer også til å gjøre det.
Vi avsluttet fjoråret med Minish Cap, og starter 2005 med Four Swords.
Kan det bli bedre?
| 1
|
202430
|
Mario Kart DS
SPILLTEST:
Nintendo DS fortsetter sin seiersgang med en bærbar versjon av verdens mest vanvittige bilspill.
Men fungerer det på håndholdt?
Vi er ikke helt sikre på hvorvidt det egentlig er nødvendig å forklare hva Nintendos klassiske Mario Kart går ut på dette er en serie som har vært innom omtrent alle av Nintendos plattformer, selv om suksessen har ikke alltid vært garantert (flere ble blant annet skuffet over GameCube-versjonen).
LES OGSÅ:
Men i korte trekk:
Du kjører små biler, med førere hentet fra Nintendos berømte persongalleri, og poenget er å bruke våpen som bananer, bomber eller skilpadder for å slå ut motstanderne.
Alt innpakket i fantastiske farger og humor hentet rett fra Mario-spillene.
Mario Kart DS tar den kjente suksessoppskriften og dytter den inn på DSens to skjermer.
Rammen er utrolig enkel:
Løp foregår innen tre kategorier, 50 cc, 100 cc og 150 cc, som representerer vanskelighetsgrad.
Du kan velge hvilken personlighet du vil være (Mario, Wario, Peach, Bowser, osv), og hver av disse har to biler å velge mellom (etter hvert flere), med forskjellige karakteristikker.
Så er det bare å kjøre.
Ville baner
Banene spillet foregår på er imidlertid en historie for seg selv.
De forkaster ethvert forsøk på realisme, og plasserer deg i stedet midt i et gigantisk bordtennisbord, bare for å nevne et av de mer fantasifulle alternativene.
Eller en rekke andre, utrolige og kreative omgivelser.
Fellestrekket er at samtlige byr på en eller annen form for utfordring, og du må gjerne lære deg å mestre banens hemmeligheter for å komme seirende ut av det hele.
Ved siden av baner skapt spesielt for DS-versjonen av spillet, finner vi et bonus som garantert vil vekke minner hos de fleste Nintendo-entusiastene.
Du skal nemlig også kjøre på et fint utvalg av klassiske Mario Kart-baner, fra eldre utgaver av spillet.
Det er en interessant opplevelse å gjenoppdage de enkle og sjarmerende løpene fra SNES-versjonen av spillet, for eksempel.
Selve spillbarheten vil jo selvfølgelig være velkjent for alle som har spilt Mario Kart tidligere.
Langs alle banene ligger det terninger som gir deg en eller annen form for våpen eller
powerup når du plukker dem opp.
Alt fra muligheten til å legge bananskall bak deg, som motstanderne kan skli på, skyte ut skilpaddeskjell som slår ut de som er foran deg, spise sopp som gir deg ekstra fart (!), til de mer utspekulerte variantene som for eksempel spruter motstanderen ned med blekk, slik at veien blir vanskeligere å se, eller forvandler deg til en enorm, flyvende patron som dytter alle av veien.
Hele essensen av Mario Kart er å beherske disse våpnene.
Små justeringer som muligheten for turbofart hvis du utfører en spesiell knappekombinasjon kan også hjelpe deg med å vinne, men for å bli en dyktig Mario Kart-sjåfør trenger du først og fremst lynraske reflekser og en liten porsjon flaks.
Og hvis ikke det er det spill tross alt handler om, så vet ikke vi.
Ved siden av Grand Prix-modusen finner vi også et par andre måter å spille på, og den mest interessante av dem er en oppdragsbasert variant (missions) som handler om å utføre oppgaver som å samle stjerner, gjøre visse triks, kjøre i riktig rekkefølge og så videre.
Disse øker raskt dramatisk i vanskelighetsgrad, og er en ideell utfordring for de erfarne Mario Kart-spillere.
Dessuten er det plass til en Battle-modus (med unik bruk av mikrofonen!) og de sedvanlige Time Trial- og VS-variantene.
Nå på nett
Men rosinen i pølsa er mulighetene for internettspilling.
Mario Kart er det første spillet på DS med full støtte for WLAN-basert spilling.
Har du trådløst aksesspunkt hjemme, er det bare å koble seg opp og spille mot andre på nett.
Så enkelt er det.
Selv om du ikke har Wi-Fi-tilgang i nærheten, kan du kjøpe en separat USB-plugg som du setter inn i en PC, og vips har du et lite, lokalt nettverk.
Genialt.
Så her får vi en virkelig komplett pakke ikke bare omfattende enkeltspillermodus som passer for absolutt alle: nybegynnere, erfarne, retroentusiastene som har lyst å leke med de gamle banene, men også flotte muligheter for spilling mot ekte mennesker i andre verdensdeler.
Og med massevis av hemmelig materiale har spillet en levetid som er over gjennomsnittet.
Dessuten ser det hele utrolig flott og fargerikt ut, med nydelige animasjoner og tiltalende presentasjon.
Konsollens to skjermer brukes til å vise både banen og et oversiktsbilde som viser motstandere, feller og våpen, så det lønner seg å fordele oppmerksomheten på begge.
Mario Kart DS gjør det aller meste riktig, og gir oss timesvis med underholdning.
Til tross for at spillbarheten er velkjent og ikke bringer så utrolig mye nytt, er det fabelaktig gjennomført, vanedannende og givende.
Kanskje den beste grunnen til å skaffe seg en Nintendo DS til nå.
| 1
|
202432
|
Sony Smartband SWR10
Kjekt armbånd, kjekk app og kjekk pris.
Markedet for kroppsnær teknologi har skutt fart den siste tiden; særlig med inntoget av smartklokker fra flere av de største mobilprodusentene.
Treningsarmbånd har derimot vært på markedet en stund, og blant de mest kjente finner vi blant annet Jawbone Up, Fitbit Flex og Nike Fuelband.
Faktisk skrev Dinside om den første Fitbit-enheten allerede i 2008.
Det er dette segmentet Sony nå prøver å kapre andeler av med sitt nye armbånd, Sony Smartband.
I motsetning til Samsung-klokkene, som kun fungerer med Samsung-telefoner, kan du imidlertid bruke Smartband med alle Android-telefoner, så lenge de kjører siste utgave av Android (v4.4) og har støtte for Bluetooth LE (low energy).
Enkelt oppsett med NFC
Med i pakken får du to armbånd med ulik lengde, samt selve kjernen, som du setter inn i det armbåndet som passer deg best.
En knapp med to tapper trykkes inn i ønskede hull, og så er du klar til dyst.
Med mine langt under middels tykke håndledd valgte jeg det minste armbåndet (minus fem machopoeng), og i testperioden har det sittet godt på armen og fungert problemfritt.
Paring skjer enkelt via NFC, noe vi nesten kan påstå at alle telefoner som oppfyller kravene nevnt over også har støtte for.
Alt du gjør er å holde armbåndet inntil telefonens bakside, og så pares enhetene via Bluetooth (NFC må være aktivert på telefonen).
Da vises et skjermbilde med lenker til to apper du kan laste ned – en Smartband-app, som du bruker for å redigere innstillingene for armbåndet, og en Lifelog-app, som vi skal komme tilbake til senere.
En liten ulempe er at begge disse appene opptar hvert sitt permanente varsel på varslingsmenyen når du bruker armbåndet, og at ingen av dem har en valgmulighet for å skjule den.
Kan vekke deg når du sover lettest
Via den tilhørende Smartband-appen kan du styre hvordan enheten skal fungere.
Utangspunktet er en dag- og en nattmodus der førstnevnte teller skritt, vibrerer for å varsle deg og så videre, mens nattmodusen logger søvnmønster og kan vekke deg på det tidspunktet du sover lettest, innenfor perioden du har definert.
Eksempelvis kan du angi at du vil bli vekket mellom halv sju og sju, for så å bli vekket 06:41 fordi det da vil være lettest å våkne.
Vekkingen skjer ved at båndet vibrerer, og du stopper «alarmen» ved å trykke på knappen på Smartband-båndet.
Selv om det er mulig å definere hvilke dager du vil bli vekket på, skulle vi gjerne ha hatt en mulighet til å sette flere alarmer, f.eks. med et annet tidspunkt i helgene.
Vi savner også en slumrefunksjon.
Du bytter mellom dag- og nattmodus ved å holde knappen på armbåndet inne til det vibrerer, men via Smartband-appen kan du også definere når på døgnet telefonen automatisk skal settes i nattmodus.
Der kan du også se gjenstående batteritid – Smartband har cirka fem døgns varighet på én ladning, og den tar bare 30 minutter via USB, så her er scorer Sony svært godt på brukstid/lading-regnestykket.
Og – kjernen har en helt normal micro USB-inngang, slik at den lades direkte; uten å måtte sette den i en medfølgende dokk (20 centimeter kabel følger med).
I Smartband-appen kan du også definere hvilke appers varsler du vil ha gjengitt som vibrering rundt håndleddet.
Her får du opp en liste over alle appene som er installert på telefonen, og så er det bare å krysse av ved siden av de du vil ha varsler fra (dette skjer kun når enheten er i dagmodus).
Akkurat dette synes vi faktisk er en svært kjekk funksjon, siden det ikke er alltid man merker at telefonen vibrerer i lomma.
Om du vil, kan Smartband også vibrere når den mister kontakt med telefonen din – kjekt om du har en tendens til å legge den fra deg her og der.
Må ikke være tilkoblet hele tiden
Armbåndet er uansett smart nok til å logge aktivitet om den ikke er i nærheten av telefonen, som automatisk synkroniseres når de to har kontakt igjen.
I testperioden har vi fra tid til annen opplevd at båndet har mistet kontakt med telefonen (der begge parter kan ha skylden), men et kjapt stryk over baksiden av telefonen parer dem igjen.
Med én knapp på armbåndet er det begrenset med øvrig funksjonalitet, men du kan bruke det til å styre en app – standardvalget er musikkspilleren.
Ved å trykke på knappen på armbåndet og deretter prikke på det med fingeren, kan du pause avspillingen eller bytte sang.
Dette fungerer med appen som spiller musikk, så om du liker å bruke Wimp eller Spotify lar de seg også styre fra armbåndet.
Ett prikk pauser avspillingen, to prikk hopper til neste og tre til forrige.
Kontinuerlig logging
Via den tilhørende Lifelog-appen (som lastes ned fra Google Play) logger Sony «alt» du foretar deg.
På dagtid teller den antall skritt (appen kan skille mellom gange og jogging) og logger også hvor mye tid du bruker med forskjellige apper, bilder du tar, telefonsamtaler og lignende.
Appen skal også vise hva slags type aktivitet du har gjort når du blar igjennom tidslinjen, enten du har kjørt bil eller sittet på kontoret.
Akkurat her har ikke Lifelog fungert som det burde for vår del, der både sitting på kontorplassen og på toget blir oppfattet som at man står.
For hver av kategoriene kan du også sette deg mål, f.eks. X antall skritt hver dag eller et gitt antall forbrente kalorier.
Smartband har imidlertid ingen pulsmåler, så forbrenning beregnes ut fra kjønn, alder, høyde og vekt.
Appen kan også beregne hvor langt du har gått eller jogget basert på skrittlengden, som du enten kan angi nøyaktig selv eller få beregnet ut fra alder og høyde (standardinnstilling).
Lifelog kan dessuten vise deg hvor du har befunnet deg på et kart, og du kan også spille igjennom en gitt dag i etterkant for å se hvordan dagen fortonet seg, både med tanke på dine bevegelser, telefonaktivitet, vær etc.
I tillegg finnes muligheten for å sette et «bokmerke», enten i appen eller ved å dobbelttrykke på Smartband-knappen.
Da samler appen inn informasjon om hvor du befant deg, hvilken sang du spilte, bilder du har tatt, været der du var etc. slik at du kan hente frem minnene senere.
Kanskje ikke det største salgsargumentet i våre øyne, men …
Vanntett
Sony Smartband er IP58-sertifisert, og det er verdt å bite seg merke i.
Det første sifferet (5) angir graden av tetthet mot støv og smuss, og det andre (8) mot vann.
De fleste vanntette elektroniske enheter har syv som siste siffer (altså at de tåler 15-100 centimeter under vann i 30 minutter), men 8 betegner at enheten faktisk tåler varig neddykking og derfor også kan tas med også i svømmehallen.
Hva mangler den?
Flere armbånd av denne typen har innbakt funksjonalitet i appen for å logge hva man spiser og drikker, men det støttes ikke av Lifelog-appen.
For min del anser jeg dette som mindre viktig, spesielt siden det også finnes andre apper som kan brukes for å logge hva man spiser – en funksjon som uansett ikke er spesielt relatert til et armbånd.
Dog vil nok flere etterlyse flere motiverende funksjoner.
Mens andre slike treningarmbånd har lysdioder som viser deg progresjonen i forhold til målene du har satt deg eller lar deg konkurrere med venner om hvem som har gått lengst, er slike ting praktisk talt fraværende på Sonys løsning.
Riktignok finnes tre lysdioder også på Smartband, men de har ikke noe mer funksjonalitet enn å vise deg om enheten er i dag- eller nattmodus når du trykker på knappen én gang.
I appen kan du også se hvorvidt du har oppfylt dagens mål med tanke på antall skritt etc.
Det er heller ikke mulig å definere aktiviteter man har utført i Lifelog-appen, så for de mest aktive blir ikke Smartband den beste treningskompisen.
Konklusjon
Vi liker rett og slett Sony Smartband svært godt.
Med to medfølgende armbånd og flere hull i hvert, vil det være et armbånd de fleste vil finne komfortabelt å ha på seg, og vi setter også pris på at det lar seg lade opp med en helt vanlig micro USB-lader – uten behov for proprietære ladeløsninger.
I tillegg er det verdt å sette pris på at du kan bruke Smartband ikke bare med Sonys egne telefoner, men også med andre Android-telefoner som kjører på versjon 4.4 og oppover.
Kjekk er også muligheten for å bli vekket diskret i riktig søvnfase (uten å bråke for den ved siden av deg i dobbeltsenga), og at telefonvarsler kan utløse vibrering rundt armen for appene du selv plukker ut.
I tillegg fungerer det fint å styre musikkavspillingen slik at du slipper å fikle frem telefonen under joggeturen.
Smartband er vanntett (med IP58-sertifisering) og har en batteritid på fem dager etter 30 minutters lading.
Prislappen er også svært hyggelig sammenlignet med konkurrerende armbånd – godt under 600 kroner i de rimeligste nettbutikkene.
Er det noe vi savner er det først og fremst motiverende funksjoner fra den tilhørende appen, i tillegg til at Smartband har begrenset funksjonalitet, med tanke på selv å definere ulike treningstyper og så videre.
Sony SmartBand SWR10
| 1
|
202433
|
Linksys E4200
Enkel og avansert trådløs ruter - er det mulig?
Trådløst nett er teknisk sett svært kompliserte greier, men alt er heldigvis pakket inn slik at det fremstår som ganske enkelt i bruk.
De fleste har ingen problemer med å koble seg til, bare man vet hva det trådløse nettverket heter og hva passordet er.
Men for å sette opp et trådløst nett må man installere en trådløs ruter, og det har ikke alltid vært like enkelt.
Samtidig har ruterne blitt mer avanserte og byr på mange muligheter for de som vil skreddersy hvordan ruteren skal behandle forskjellige tjenester.
I tillegg har det mange steder blitt en utfordring å få dekning og rekkevidde, siden "alle" skal ha trådløst nett og konkurrerer om tilgjengelig spektrum.
På toppen av det hele skal ruteren ha et utseende som gjør at den ikke må gjemmes bort.
Linksys - som nå eies av Cisco - har flere løsninger på alle disse utfordringene og vi har testet toppmodellen.
Linksys E4200
Dette er toppmodellen til Linksys, den opererer både på 2,4 og 5 GHz, støtter både hovednett og gjestenett, har tilkoblinger for gigabit kablet nettverk og USB-kontakt som støtter felles lagring eller skriver.
Ser man den fra forsiden har den et diskret utseende i matt, koksgrå plast delt med et sølvfarget midtfelt.
Kanskje ikke noe å ha på stuebordet, men den burde tåle selv et strengt innredningsblikk, sammenlignet med andre rutere som ser mer ut som et "teknisk apparat".
På baksiden har vi de vanlige tilkoblingene, med 4 gigabit-porter, port til Internettilkoblingen WPS-knapp, USB-kontakt, strømkontakt og av/på bryter.
Den er laget for å ligge flatt, det følger ikke med noen form for bein, det er heller ikke noen "nøkkelhull" til å tre over skruer på en vegg slik at den kan henge.
Installasjon og oppsett
De som behersker TCP/IP både skriftlig og muntlig kan lese den ordentlige brukerveiledningen som ligger på CD-ROMen som følger med, taste inn 192.168.1.1 i nettleseren, taste inn brukernavn og passord og ta det derfra.
Men Linksys har også et eget Setup-program som guider deg gjennom installasjonen på en utmerket måte.
Her har vi tatt skjermdumper av hele prosessen, som var svært brukervennlig og foregikk helt smertefritt.
Ytelse
Ytelsen på trådløst nett er lett å måle, samtidig gir det ikke nødvendigvis et resultat som vil gjelde i andre sammenhenger.
Det er omtrent som å måle hvor godt leselys man får av en stålampe - alt avhenger av plassering, andre gjenstander og annen belysning.
Det er så mange forskjellige boliger, konstruksjoner, materialer og innredninger i tillegg til konkurrerende trådløse nett at måleresultatene ikke lar seg overføre mellom forskjellige steder.
Men man kan sammenligne rutere, plassert på samme sted og distribuert til samme bærbare PC andre steder i boligen.
Vi har her sammenlignet med en Apple TimeCapsule som er en av de ruterne vi har hatt best erfaring med når det gjelder rekkevidde og hastighet.
Som bærbar maskin har vi brukt en splitter ny Dell Vostro.
Målingen er gjort på 2.4 GHz båndet, som er det mest kompatible og med lengst rekkevidde.
Hastigheten under normale avstander og betingelser, som etasjen under i et trehus, viser i praksis samme ytelse mellom de to trådløse ruterne.
Men da vi målte med den bærbare plassert nede i kjelleren viste det seg at Linksys E4200 hadde påtagelig bedre rekkevidde enn Apple-ruteren, med større signalstyrke og dermed høyere hastighet på overføringen.
Vi målte også utendørs og fikk 6dB kraftigere signal på vår iPhone med E4200 enn med TimeCapsule i samme posisjon som vi testet Linksys Range Extender.
Egenskaper
E4200 har alle de vanlige egenskapene som vi forventer på en ruter, og er forberedt for enda raskere overføring når det dukker opp flere klienter som har antenner og sender/mottakerkort som håndterer 450 Mbps.
Dette krever at kombinasjonen håndterer tre datastrømmer, hver på 150 Mbps.
I skrivende stund er det ytterst få av disse.
Deling av harddisk eller minneplugg på USB ser vi ikke som noen stor sak, dette er en veldig treg løsning sammenlignet med dedikert hjemmeserver, NAS eller å dele interne harddisker mellom PC-er på hjemmenettverket.
Trådløse skrivere har også etter hvert blitt så vanlig og billig at å koble en skriver til en ruter ikke er spesielt attraktivt.
Også fordi plasseringen av en ruter og plasseringen av en skriver ikke passer overens.
En ruter bør stå høyt for å få best dekning, mens en skriver skal være lett tilgjengelig.
Konklusjon
Linksys E4200 er en stilig, brukervennlig og kraftig trådløs ruter, med egenskaper som matcher de fleste konkurrenter.
Vi liker spesielt godt det brukervennlige oppsettet, men hastigheten var også overbevisende.
Det vi satte enda mer pris på var den gode rekkevidden.
Om du er svært nettverkskyndig eller bare vil at det skal virke og ha spesielt god rekkevidde, så er Linksys 4200 en glimrende ruter.
Linksys E4200
| 1
|
202436
|
Lettest
Kompakt skrutrekker med fast bitsholder og led-lampe
Bosch GSR veier minst men presterer bra, selv om den ikke har høy/lavveksel.
Omdreiningstallet holder for å bore i de fleste materialer.
Det gummikledde håndtaket ligger bra i hånden, og maskinen er balansert.
Forbilledlig lett å veksle mellom forover/bakoverdrift.
Det er ikke den mest stillegående maskinen, men er likevel i den rette enden av støyskalaen.
Trivelig og robust modell, men ikke like velutrustet som Makita, til tross for at de koster omtrent det samme.
Batteri:
Doble 10,8v litium-ion, 1.300 mAh Vekt:
830 gram Lav/høyveksel:
Nei Oppbevaring:
Myk veske
| 1
|
202437
|
Mest stillegående
Kompakt modell med fast bitshòlder, led-lampe og indikator for batteristatus
Testens dyreste maskin har utmerket ergonomi og er i et passe stort format.
Vekten på knapt et kilo gjør den letthåndterlig.
Batteriet er enkelt å ta ut for ladning, og indikator for batteristatus er en smart detalj.
Led-lampen har bra fokus.
Høy kapasitet og meget lav arbeidslyd gjør Milwaukee C12D til en skrutrekker som vinner i lengden.
Vi savner høy/lavveksel, og dobbeltsidige bits passer ikke i den faste holderen.
Batteri:
Doble 12v litium-ion, 1.500 mAh Vekt: 960 gram Lav/høyveksel:
Nei Oppbevaring:
Myk veske
| 1
|
202439
|
Prøvekjørt:Audi A7 Sportback
SARDINIA:
En ny Audi, ikke akkurat helt A4.
En ny firedørs kupè er født, og det er Audi som har båret frem den nykomne.
Bilen åpner dørene i en helt ny klasse for Audi.
Velkommen til prøvekjøringen av Audi A7 Sportback.
Sportback?
Navnet Sportback arver den fra lillebror A5, og likhetene bunner først og fremst ut i karosserifasongen.
Tilsvarende design finner vi i mange biler opp gjennom årene, og det er ikke første gang Audi har en bil med lutende bagasjeluke.
Audi A7 har en forgjenger helt tilbake fra 70-tallet, med Audi 100 Coupè.
Heller ikke i dag er A7 Sportback alene om å ha denne typen design.
De finnes i flere forskjellige størrelser og fasonger.
Både A5 Sportback, Mercedes CLS, VW Passat CC, Porsche Panamera, med flere bygger på samme lest.
Dog i forskjellige klasser.
Mercedes med ny A7 konkurrent rett rundt hjørnet.
Et vakkert konsept
Vårt første møte med A7 fant sted i Detroit, under bilutstillingen i januar 2009.
Den gang stod den vakker og ven på plass som konseptbil, og designen er i grove trekk den samme.
Særlig interiøret skapte store våte øyne i Detroit.
Eksteriøret ble også hyllet, men ville Audi tørre å lansere den sånn?
Vel, da sier vi det igjen, velkommen til Audi A7 Sportback.
Alternativ til stasjonsvogn
Det er fristende å spørre seg hvorfor det er blitt populært med slike kupèkarosserier, uten at det finnes et ens svar på den slags.
Norge er et land med særdeles overvekt av stasjonsvogner.
Vi trenger plass, og er et hytte- og friluftsfolk av rang.
Vi lemper inn ski om vinteren, og golfvesker om sommeren.
Takhøyden er derimot ikke like mye i bruk.
Mange klarer seg med seterygger som kan legges ned, og får dermed plass nok.
Maksimal bagasjeplass med seteryggene nede er oppgitt til 1390 liter, og med ryggene oppe har du 535 liter til rådighet.
Da er drømmen om en bil med sportslig preg fortsatt ivaretatt.
Fem kraftverk
Bilen lanseres i november/desember, og blir først å få med fire alternative motorer.
To bensin, og to dieselversjoner.
Alle er V6ere, og kreftene spenner seg fra 204 til 300 hk på besninfronten, og fra 204 til 245 hk på dieselversjonene.
Deretter kommer en 3,0 TDI, en råsterk diesel i september 2011, med 300 hk.
A7 Sportback leveres kun med automatgir, men hvilken type automat beror på hvilken motor du velger (se tabell nedenfor).
Dersom du ønsker å spare en slant blir minste diesel- og bensinmotor å få med forhjulsdrift, om ønskelig.
Audi regner derimot med å selge de fleste bilene med Quattro firehjulsdrift.
Se eksteriørbildene her:
Lettvekter
Ved både første og andre øyekast er A7 en stor bil.
Med en lengde på 497 cm, bredde på 191 cm, og høyde på 142 cm blir den en massiv, men lav klump.
Likevel har Audi klart å holde vekten nede på et respektabelt nivå, mye på grunn av utstrakt bruk av aluminium.
Mer enn 20 % av bilens karosseri er av aluminium, hvilket gjør at den totale vekten av karosseriet er 15 % lettere enn om hele karosseriet hadde vært laget i stål.
Dette gjør godt for både forbruk av drivstoff og kjøreegenskaper.
Hører til på veien
Det er nemlig på veien A7 Sportback overrasker aller mest.
Lanseringen av A7 fant sted på Sardinia, en italiensk øy med stort sett alt for smale og svingete veier.
I utgangspunktet burde ikke veiene egnet seg for en slik bil i det hele tatt, men A7 beviser det motsatte.
Balansen i bilen er nær sagt perfekt, både i versjonene med to og firehjulsdrift.
Vi har prøvekjørt alle motoralternativene som kommer ved lansering, og det er rett og slett krefter nok i de alle.
Det er riktig nok ikke like fristende med en Multitronic girkasse etter å ha kjørt S-tronic, men uten å ha den som sammenligning ville det vært fint lite galt med Multitronic kassen også.
Disse leveres som sagt kun i kombinasjon med forhjulsdrift.
Se interiørbildene her:
Ingen sparebøsse, men
Skal vi trekke frem en motor spesielt, så er det vanskelig å komme utenom den råsterke 3-literen som går på bensin, 3,0 TFSI.
300 hk er fristende, men prislappen er ikke like behagelig.
Dieseldrankeren på 245 hk gjør også en suveren jobb, og sparer deg for en slant, men det utrolige er at de minste motorene fungerer utmerket.
De passer bilen godt, og innstegsmodellen 2,8 FSI Quattro med S-tronic overbeviste mest med tanke på valuta for pengene.
Dette kan bli en av norgesmodellene, og vil lette deg for 300.000 kroner mindre enn 3,0 TFSI.
Ekte kjøreglede
Balansen i bilen er nær optimal, og den er som skapt for en som vil ha kjøreglede i fleng.
Bilen har fått det samme Quattro-systemet som først ble lansert i RS5, med selvlåsende midtdifferensial.
I utgangspunktet er driften fordelt 40:60, men dette kan pendle begge veier i et spenn mellom 15:85 til 70:30 kraftfordeling foran/bak.
Skulle du ha behov for ytterligere gledesverktøy, så er det bare å bestille sportsdifferensial som ekstrautstyr.
Denne styres gjennom Drive Select, og du kan velge posisjoner for Comfort, Auto, og Sport, avhengig av kjørestil.
Tilleggsutstyret Drive Select gir seg først og fremst utslag på motorrespons, gir og styring.
Dette er først og fremst utstyr for den lekne sjåføren, men det er ingen hemmelighet at det er de godt utstyrte bilene som omsettes først den dagen du skal selge igjen.
Et nytt designspråk
A7 har noe som få Audier har hatt på mange år, nemlig kanter.
Panseret har fått to skarpe kanter i lengderetning, det samme har skulderlinjene.
Disse går helt bakover til vi kommer til Audi sitt nye hekkdesign.
Du vil se det på flere av bilene deres fremover.
For legg merke til den skarpe avslutningen øverst på bagasjeluken.
Denne går tvers over hele hekken, ned langs sidene, og ender opp rett bak bakhjulene.
Den gjør unektelig susen i å gi bilen et sporty særpreg.
Likvel er det ingen tvil om at bilen kommer fra Audi, for de fleste signaturene er fortsatt på plass.
Innvendig glede
Også innvendig er det skapt en ny tid, og den er unektelig bedre.
Ergonomi er minst like bra som før, og de fleste av de valgfrie interiørfargene er mildt sagt delikate.
Det er noe for enhver smak, og her benyttes det ikke noe som helst av look-a-like.
Treverket er tre.
Aluminiumen er aluminium, og skinnet er skinn.
En 7 skjerm er plassert høyt i midtkonsollen, så høyt at den dessverre ser litt påmontert ut, men også dette er en smaksak.
Det er lett å la seg lede til at takhøyden i baksetet kan bli for lav, men selv høyreiste mannfolk har nok plass.
Det er rett og slett bare å lene seg tilbake, og nyte turen.
Utstyr i fleng
Utstyrlisten til A7 er lang.
Veldig lang.
Det er lite som ikke kan fåes, om noe.
Standardlisten er heller ikke ueffen, men Audi vet å hente penger fra kundene sine.
I en A7 kalkulerer importøren med at det vil bli bestilt ekstrautstyr for et sted rundt 250.000 kroner, men så er det også pengesterke mennesker som er kundegruppen.
Årlig vil det omsettes rundt 250 biler etter at alle motoriseringer er på plass.
Hvorvidt det kommer noen enklere eller rimeligere versjoner på sikt har vi ikke fått bekreftet.
Det ville likevel ikke forundre.
En S7 derimot, den kan ikke fornektes.
Vi vet bare ikke når.
| 1
|
202441
|
Creative Live!Cam Optia AF
Nesten alle kameraer har det, bortsett fra webkameraer - autofokus.
Men nå har Creative gjort noe med det.
Vi har testet.
I desember testet vi første Optia-modell fra Creative, som bød på bedre optikk, bedre bildeprosessering og raskere overføring.
I tillegg hadde selve konstruksjonen en del fikse detaljer.
Testen kan du lese her.
Den nye utgaven ser svært lik ut, den påfallende forskjellen er at den er sort mens den forrige var hvit.
Ellers er det samme design og fysiske egenskaper.
Fremdeles er det ikke mulig å benytte klemmen på de fleste LCD-skjermer, den må stå oppå.
Klemmen fungerer bare på tynne laptop-skjermer.
Stort sett fungerer dette bra, hvis skjermen din ellers står støtt.
Hvis du pleier å dreie skjermen for å vise fram skjermbildet til andre er det altså ikke noen spesielt gunstig løsning.
Da er en kraftig dobbeltsidig tape påkrevet.
Den forrige Optia-utgaven hadde ikke innebygd mic, men det har denne.
Den har dessuten stereo mikrofoner med samme system for støykansellering som vi har testet her
Installasjon
Som vanlig med produkter fra Creative er det en omfattende installasjon som ligger på CDen.
Har du installert et webkamera fra Creative fra før må du dessuten selv avinstallere hele bunken med gamle programmer først.
Den nye installasjonen fungerer ikke ellers, erfarte vi på vår bærbare.
Andre produsenter pleier å håndtere slikt automatisk under installasjonen.
Flere av programmene som du kan installere er tilleggsprogrammer som egentlig har lite med webkamera å gjøre.
Kalenderprogram for å skrive ut kalendrere med eget bildemotiv er typisk.
Ellers finner vi nytte/lekprogrammer for video og bildehåndtering, men det viktigste er selve kontrollpanelet som styrer egenskapene for webkameraet.
Det er alltid tilgjengelig når du f.eks. åpner webkameraet i et chatteprogram.
Webkameraet fungerer forøvrig også uten at du installerer noe som helst i nyeste versjoner av XP eller Vista, men du får da ikke justert alle parametre, som f.eks. autofokus.
Ellers finner du Creatives WebCam Center for frittstående bruk av webkameraet, til stillbilder, video, forskjellig type overvåking og tids-komprimert video fra stillbilder.
I bruk
Det første vi la merke til da vi så bildet fra kameraet første gang, var at det håndterte belysningen bedre enn de fleste andre webkameraer.
Speselt motlyskompensasjonen i vårt vanskelige rom, med hvitt skråtak og sparepærer som vender nedover.
Andre webkameraer får det lett travelt når det hvite feltet i taket endrer seg hvis vi flytter på hodet.
Her skjedde dette i svært liten grad.
(Sammenlignet med et "ordentlig" digitalkamera selv av middelmådig kvalitet, faller alle webkameraer fremdeles gjennom.
)
Men den automatiske autofokusen med standardinnstillinger var rett og slett slitsom.
I motsetning til lyshåndteringen var automatikken svært travel og satte i gang justeringer stadig vekk, tilsynelatende helt umotivert.
Det er heldigvis mulig å justere både modus, følsomhet og område for autofokusen, slik at det ikke blir så plagsomt.
Det er dessuten mulig å slå den helt av, og fokusere manuelt i styreprogrammet.
Det er mange artige tilleggsmuligheter, med ganske heftige videoeffekter.
Ikke alle er llike kledelige, men det er sikkert ikke meningen heller.
Hvor moro det er i lengden er en annen sak.
Konklusjon
Med litt jobbing med instillingene leverer Creative Live!
Cam Optia AF et bilde som hevder seg i toppen blant webkameraer.
Som vi har påpekt tidligere er det selve konseptet og nettforbindelsen som er flaskehalsene når det gjelder videokvalitet over nett i chatteprogrammer.
Det er enda en stund før teknikken bak videokonferansene til Tandberg får noen konkurranse herfra.
| 1
|
202442
|
PRØVEKJØRT:VW Golf Sportsvan
Husker du Golf Plus?
Vel dette er samtidig mer av det samme, men også noe helt nytt.
«Den praktiske Golfen» ?
Nei, så enkelt er det ikke.
VW Golf Sportsvan ser ut som en Golf og har mange av dens gode egenskaper, men er faktisk en ganske annen bil.
Og en bil vi vil anbefale mange å vurdere fremfor Golf.
Golf + +
Hvorfor?
Jo, fordi den byr på mer plass, mer fleksibilitet, og i det hele tatt en mer praktisk billøsning for de fleste enn en standard kompaktbil - enten vi snakker om VW Golf, Peugeot 308, Ford Focus, Toyota Auris, Opel Astra eller Kia cee d...
Og i tillegg kjører den så å si like bra.
Det kompenseres for den økte høyden med lengre akselavstand og kjøreegenskaper og stabilitet er helt utmerkede.
Oversikt
Dessuten:
Dette er en bilklasse for dem som liker å kunne sette seg rett inn i bilen, snarere enn å «klatre ned i den».
Og så har men bedre oversikt i trafikken når man sitter litt høyere.
Noen bil for racing-entusiaster er selvsagt ikke dette - men er det noen som ville trodd det?
Når det er sagt, blir man overrasket over hvor gode bilens dynamiske egenskaper er.
Ford tilbyr noe tilsvarende med sin C- Max.
Den er også et høyere og romsligere alternativ til merkets kompaktbil Focus.
Men i likhet med VW Golf Plus, som er forgjengeren til bilen vi testet her, Sportsvan, er den langt fra noen storselger i Norge.
Vi anser for øvrig at med unntak av de gode kjøreegenskapene, er den underlegen den nyeste fra VW på de fleste punkter.
Navnet skjemmer ...
Vi stusset for så vidt over navnet VW har valgt å gi denne bilen – Sportsvan.
Det forekommer oss atdet er noe av en selvmotsigelse, men, greit nok – vi har gitt opp å skjønne logikken bak navnevalgene som treffes i marketing-avdelingenes obskure tenkehjørner.
Toyota Auris Touring Sports, for eksempel?
Eller Opel Astra Sports Tourer?
Ikke et vondt ord om de nevnte bilene, men det dreier seg altså om trauste stasjonsvogner og langt fra noen sportsbiler.
Og her har man altså klart å sammenkoble «sports» med «van» - sistnevnte bringer jo assosiasjoner med varebil ...
Velproporsjonert
Men, greit nok.
Selve bilen er en atskillig mer høyreist utgave av Golf og plasserer seg i forhold til VWs storselger som Ford C-Max gjør i forhold til Focus.
Men sammenligner man med forgjengeren, Golf Plus, har designerne greid å få den til å se mer dynamisk ut enn høyden skulle tilsi – dette ved å strekke bilen noe, med en velintegrert taklinje – og særlig ved hjelp av en akselavstand som er strukket fem centimeter i forhold til vanlig Golf, noe som nå er mulig takket være den modulære plattformen.
Dette hjelper til å gi bilen en relativt velproporsjonert profil.
Dessuten har den en etter vår mening mer vellykket design tvers igjennom, med skarpere linjer, bedre integrerte lykter og et noe mer dynamisk oppsyn.
Golf Sportsvan er altså både høyere (hele 12,6 centimeter - 14,6 med takreling) og lengre (+ 8,3 centimeter) enn bilen den er basert på.
Den er dessuten en anelse bredere.
Sportsvan er dermed 434 centimeter lang, 181 bred, 160 høy med takrelinger, og akselavstanden er 268,5 centimeter.
Suveren plassutnyttelse
Alt dette har som naturlig resultat at Golf Sportsvan både er og oppleves som en god del romsligere enn både Golf og Golf stasjonsvogn inne i kupéen.
Plassutnyttelsen er rett og slett imponerende.
Vi godt voksne kunne sitte komfortabelt bak hverandre med både god benplass og god klaring over hodet.
I tillegg kommer det praktiske, med oppbevaringsrom både her og der, og et baksete som kan skyves 18 centimeter i lengderetningen.
Små, sterke motorer
Når det gjelder motorer er det ingen store overraskelser ute og går.
Men VW benytter anledningen til å introdusere noen oppgraderinger av kjente motorer – selvsagt med det formål å redusere utslippene for å møte de stadig strengeren kravene fra myndighetene i Europa.
Så har de da også etter eget sigende fått til en reduksjon på forbruket opp mot 20 prosent.
Ved introduksjonen finner vi dermed to bensinmotorer- en 1,2-liter i to varianter på henholdsvis 85 og 110 hestekrefter, og en 1,4-liter på 150 hester (VW velger å ikke ta inn til Norge 125-hestersvarianten - det oppdaget vi etter å ha kjørt den noen kilometer, og byttet den mot en mer relevant dieselversjon).
Manuell eller DSG
På dieselsiden er det for så vidt kjente saker:
1.6 TDI på 110 hestekrefter og den største av alle motorene:
2.0 TDI på 150 hestekrefter.
Med unntak av innstegsversjonen, kan alle kombineres med automat
- Volkswagens dobbeltkløtsj-girkasse DSG, med syv trinn på alle utgaver unntatt 2.0 TDI hvor det er seks trinn som gjelder - dreiemomentet på 340 newtonmeter er nemlig i høyeste laget for den syvstegede kassen.
Vi kjørte den store dieselmotoren med sekstrinns manuell girkasse, og 1.4 TSI med DSG-girkasse.
Begge gir bilen helt OK ytelser.
Selvsagt er det mer punch i dieselversjonen i det oftest brukte registeret, men bensinmotoren er heller ingen sinke og gir hakket bedre gangkultur, mindre rå, og er selvsagt mer utholdende i turtall.
Vi vil anbefale valget av DSG for den mer avstressende kjøreopplevelsen det gir, noe som passer best til denne typen bil.
4x4?
Kommer Sportsvan så med firehjulsdrift?
Vel, akkurat det er ikke bekreftet ennå - der vil Volkswagen obervere hva konkurrentene gjør videre.
Men det er teknisk sett fullt mulig, og Golf tilbys jo med 4Motion (VW-ordet for firehjulsdrift), allerede.
Svært god å kjøre
Kjøreopplevelsen for øvrig var helt utmerket.
Man finner lett en god sittestilling - skulle vi pirke ved noe måtte det være en anelse korte sitteputer uten mulighet for å forlenge disse.
Ingen av versjonene hadde noe ubehagelig støynivå - tvert imot, med unntak av noe lyd fra hjulene som muligens høres et lite hakk bedre enn i vanlig Golf, er lydnivået like komfortabelt som den øvrige kjøreopplevelsen.
Kjøreegenskapene er stabile, betryggende og forutsigbare og akkurat passe dynamiske - som nevnt overraskende dynamiske i forhold til typen bil.
Det skal sies at begge versjonene var utstyrt med multilink-bakakselen, mens de svakeste utgavene nøyer seg med torsjonsaksel bak.
Vi vet av erfaring at også sistnevnte duger helt bra i forhold til konkurrentene, og egentlig ikke trenger noe mer sofistikert, hensyntatt ytelsespotensialet.
Godt utstyrt
Utstyrsnivåene er som vanlig Trendline, Comfortline og Highline.
DAB+ radio er standard på alle.
Det er også el-vinduer foran og bak, regulerbart midtarmlene foran, stor berøringsskjerm i farger, Bluetooth håndfri-system, variabelt guv i bagasjerommet og omfattende kjørecomputer.
Svært sikker
Allerede første utstyrsnivå har i Norge dessuten fått et veldig bra nivå på standardutstyret som gjør kjøreturen sikrere.
Det dreier seg om følgende, som altså er standard på alle versjoner:
•
Tretthetsvarsling (Norge) •
Kollisjonsputer foran inklusive knekollisjonspute på førersiden •
Sidekollisjonsputer foran og hodekollisjonsputer foran og bak •
Siste generasjon ABS, ASR, MSR og ESP med bremseassistent •
Pre-crash kollisjonsbeskyttelse (Norge) •
Frontassist med City Nødbrems funksjon (Norge) •
Multikollisjonsbrems •
WOKS – aktive sikkerhetshodestøtter foran •
Elektronisk parkeringsbrems med Auto-hold bakkestartassistent •
Dekktrykkontroll •
Feiltankebeskyttelse •
Reservehjul (Norge)
Et godt kjøp
Vår konklusjon er at dette på svært mange måter er kompaktklassens mest attraktive bil i dag, den som best kombinerer det praktiske og god plass med høyt komfortnivå, effektive motorer og utmerkede kjøreegenskaper.
Den har nye Golfs mange gode egenskaper, og legger til noen fler.
Og det uten at det koster mer ekstra enn det man betaler i tillegg for stasjonsvognen - som med unntak av et større bagasjerom på langt nær kan skilte med lignende interiørplass og praktiske egenskaper.
Hodet, ikke hjertet
Så mye ros og så mye positivt vi har skrevet om Volkswagens kompakte modellrekke etter at 7. generasjon Golf kom på markedet, er det kanskje lett å mistenke at vi er hodestups, ja kanskje hodeløst, forelsket i merket.
Det er langt fra sannheten.
De autofile vibbene uteblir når vi betrakter og kjører Golf, Golf stasjonsvogn, den kommende suksessmodellen -- elbilen e-Golf, eller Golf Sportsvan.
Vi synes ikke det er spennende eller spesielt morsomme biler.
Designmessig kan de karakteriseres som fornuftig utformet på grensen til det sterile.
Men rasjonelt sett, ut fra både objektive og subjektive vurderinger, kan vi ikke annet enn å konstatere at de er best i klassen.
Og med Sportsvan har de etter vår mening utviklet et enda glupere produkt.
En innertier fra Volkswagen, kort sagt.
| 1
|
202443
|
Asus EEE Pad Transformer
Nettbrettet med et ess i ermet – medfølgende tastatur.
Det er først nå vi får inntoget av nettbrettene som kjører Honeycomb-utgaven av Android; en versjon av Googles operativsystem tilpasset store skjermer og oppløsninger.
Vi har tidligere sett på Motorola Xoom, forleden dag var Acer Iconia A500 med i DinSides test av nettbrett og senere i sommer står blant andre Samsung og LG klare med sine Honeycomb-nettbrett; henholdsvis i juli og juni.
Felles for de Honeycomb-nettbrettene vi har sett til nå, er at de alle kjører "ren" Android med svært små modifikasjoner, i motsetning til Android 2.x-telefonene, der nesten alle produsenter fikser på grensesnittet som ligger på toppen, og noen ganger også under overflaten.
I tillegg er de maskinvaremessig ganske like – stort sett har de samme prosessor, minnestørrelse, skjermstørrelse/-oppløsning etc., som i utgangspunktet gjør det litt vanskelig å skille seg ut.
Men – er det ett brett som skiller seg ut, så er det Asus EEE Pad Transformer, som kan kjøpes med et tilhørende tastatur som ikke bare gjør nettbrettet til et bedre arbeidsverktøy, men som også har et solid batteri innabords, samt USB-porter, styreflate og SD-kortleser.
Vi drar som vanlig igjennom de tekniske spesifikasjonene:
Tekniske spesifikasjoner, Asus EEE Pad Transformer
Skjermstørrelse: 10,1"Skjermtype:
LED-bakbelyst IPS-panelSkjermoppløsning:
1280x800 (16:10)Android-versjon: v3.0 (Honeycomb), 3.1 i juniProsessor: NVIDIA Tegra 2 (1GHz, dobbeltkjerne)Minne (RAM): 1GBMinne (internt):
16GB/32GBMinnekort:
Micro SD (+ SDHC på tastatur-delen)Tilkoblinger: 3,5mm (til hodetelefoner og/eller mikrofon), mini HDMI, strøm/dock – på tastatur: 2x USB, SDHC, strømTrådløst: WLAN 802.11b/g/n, Bluetooth v2.1+EDR, GPS (ikke 3G)Kamera: 5Mp (bak) + 1,3Mp (front)Mål: 27x17x1,3cmVekt: 680 gram (drøye 1,3kg med tastatur)Batteri:
3300mAh (kun brettet)Pris: 32GB ca 4.000,- / 16GB og tastatur ca 4500,-
Pen design
Vi liker godt designen på Transformer, som med sin bronsefarge skiller seg litt ut fra resten av markedet.
Baksiden har en ru overflate som gjør at den aldri sklir ut av hånda, og kurveformen på baksiden har mye til felles med iPad, selv om materialet i all hovedsak er i plast.
Til tross for at hjemmeskjermen i Honeycomb lar seg rotere hvis du snur nettbrettet 90 grader, er det ingen tvil om at Transformer i utgangspunktet er designet for landskapsmodus.
Volumknappene (og av/på-knappen) ligger på en av kortsidene, og strømkabel/dock er plassert midt på langsiden, med to ekstra åpninger slik at kontakten mellom nettbrett og tastaturdock blir mer solid.
På motsatt kortside finner du uttak til hodetelefon, mini HDMI-port og en åpning for micro SD-minnekort.
Skjermen har god skarphet (1280x800 piksler) og tekst på nettsider fremstår svært skarp og lettlest.
Side-om-side med andre nettbrett, ser vi også at hvitt fremstår svært fargenøytralt, der for eksempel iPad har et langt mer markant gulstikk enn nettbrettet fra Asus.
Innsynsvinkelen er dog ikke like god sammenlignet med iPad, og Transformer er derfor ikke like godt egnet når flere skal se film samtidig.
Meget god tastaturløsning
Som nevnt er det tastaturet som gjør Transformer unik, for docket i det tilhørende tastaturet (kan kjøpes separat eller i pakkeløsning med 16GB-utgaven) blir enheten plutselig til en "bærbar PC" med svært god batterilevetid (16t oppgitt).
Måten dette fungerer på er at du setter nettbrettet i et spor, hvorpå en lås automatisk flippes til siden.
Denne må du så skyve til motsatt side dersom du vil løsne det fra tastaturet igjen.
Det skal sies at vi finner denne mekanismen noe tung - det krever både presisjon og litt kraft for å få den til å sitte som den skal, noe som er lettere når tastaturet står på et skrivebord enn når du har det på fanget.
Positivt er det imidlertid at tastaturet, i hvert fall til en viss grad, er tilpasset Android.
Her får du dedikerte knapper for hjem, søk, wifi av/på, volum, innstillinger, lysstyrke etc., slik at du i utgangspunktet slipper å trykke på skjermen.
Og ikke bare det – tastaturet har også en styreflate og musknapper, og når du kobler det til får du derfor også en muspeker på skjermen som fungerer akkurat som forventet.
Legg til at styreflaten også støtter multitouch der du f.eks. kan dra to fingre til siden for å bytte hjemmeskjerm, så er dette faktisk en utmerket løsning.
Det skal sies at visse ting henger igjen fra Windows-verdenen, der blant annet krøllalfategnet stadig befinner seg bak alt gr+2 etc.
– i dagens epost- og Twitter-verden synes vi godt @ kunne ha vært en egen knapp.
At tastaturet har f.eks. ctrl-knapp finner vi også litt snodig i Android-verden, men her virker det som om Asus har tenkt på Windows-brukerne, der ctrl+t åpner en ny fane i nettleseren, ctrl+a merker all tekst osv.
Helt 100% er det ikke – for eksempel kan du ikke bruke piltaster for å skrolle en nettside, men for undertegendes del skjer det med to fingre på styreflaten uansett.
Vår testmodell har ikke nordisk tastatur, men Android lar seg uansett tilpasse softwaremessig slik at norske bokstaver kan skrives også med det fysiske tastaturet.
Når du kobler brettet til eller fra tastaturet, dukker det opp en dialogboks der du velger hvilken tastaturlayout du vil bruke.
Tilkoblingen til tastaturet gjør også at enheten slår seg av og på når du henholdsvis klapper og åpner lokket; litt på samme måte som smartcoveret på iPad 2, altså.
Brukskomforten til tastaturet er helt OK, men gir et visst "minibærbar"-preg, der både bredden og knappene er noe mindre enn et vanlig bærbar-PC-tastatur, og storfingrede vil muligens synes det blir litt for smått.
USB og minnekortleser
Kjøper du utgaven med tastaturet får du også 2 USB-porter, samt SD-kortleser.
Fremover vil Android få bred USB-støtte, slik at du f.eks. kan bruke Xbox 360-kontrolleren for å spille spill, eller koble på en ekstern mus om du vil.
Da vi koblet til en kortleser med SD-kort (strengt tatt ikke nødvendig siden den har SD-kortleser, men bare for å prøve), dukket enheten sporenstreks opp og var klar til dyst på få sekunder.
Så er det bare å navigere i filstrukturen, merke filer og kopiere dem rett inn på det interne lagringsminnet.
Det tok ca ett minutt å kopiere rundt 1GB med videofiler, som gir en hastighet på rundt 15MB/s.
Riktignok tok det litt tid før vi fant et sted i filstrukturen der vi faktisk hadde skriverettigheter (mappen heter SDCARD selv om vi ikke hadde satt i noe micro SD-kort), og akkurat her kunne Asus gjerne ha laget en egen applikasjon slik at det blir litt enklere for den jevne forbruker å gjøre slike ting.
Se bilder av Asus EEE Pad Transformer:
Små modifikasjoner
Til tross for at EEE Transformer kjører en ganske uendret versjon av Android 3.0, er det noen småting Asus har gjort med operativsystemet.
Blant annet er ikonene for tilbake, hjem, meny etc (nederste linje) endret til det bedre i våre øyne, fargene er noe annerledes og Asus har også laget noen pene, tekstbaserte widgets både med tanke på vær, ulest epost etc.
I tillegg får vi med noen apps:
MyLibrary - Applikasjon for å lese ebøker/aviser.
Du kan sette bokmerker i ebøker for å finne tilbake lettere (boka åpner seg også på samme sted som der du var sist), og det er mulig å søke, samt få teksten lest opp.
Avisene leses via PressReader, som også har en håndfull norske aviser å by på, og de 1280 pikslene i høyden kommer godt med når du vil lese papiraviser i stort format (og til nettsurfing, selvsagt).
MittNett
- Litt norsk og engelsk om hverandre her, altså – MittNett er en norsktilpasset DLNA-app som lar deg dele eller spille av musikk, bilder og film til og fra andre DLNA-kompatible enheter i samme trådløse nettverk.
Det fungerte aldeles strålende da vi testet.
MyCloud
- Tilbake til engelsk igjen – med MyCloud får du tre tjenester i én:
MyContent gir deg ubegrenset lagringsplass hos Asus (gratis det første året) slik at innholdet er tilgjengelig fra flere enheter, enten via Windows-programvare eller direkte fra web. MyDesktop lar deg installere tilhørende programvare på Windows eller OSX slik at PC-en din kan fjernstyres direkte fra nettbrettet (bruker løsningen SplashTop Remote, som også er tilgjengelig i Android Market) og @Vibe; en nettradio/musikktjeneste som leveres fra Aupeo; litt a la Last.fm der du velger en artist eller sang som utgangspunkt for deretter å streame "relatert" musikk.
I tillegg følger fullversjonen av Polaris Office med, der du både kan lese eller opprette Word, Excel og Powerpoint-filer.
For de som er interessert, kan vi også nevne at hele 12,5GB er tilgjengelig til intern lagring av apps på 16GB-utgaven.
Snart Android v3.1
Vi går ikke veldig i detalj rundt Android 3.0 denne gangen, men må allikevel trekke frem at Honeycomb foreløpig er litt ruskete, der vi litt oftere enn ønskelig opplever at applikasjoner avslutter av seg selv (eksempelvis slet vi lenge med å få kameraapplikasjonen til å starte), og det er selvsagt med på å trekke ned helhetsinntrykket.
I kontakt med Asus får vi midlertid beskjed om at 3.1-oppdateringen blir å finne på EEE Transformer allerede i juni, og ut fra våre erfaringer med v3.1 på Xoom-brettet er det gjort en rekke forbedringer både med tanke på ytelse, funksjonalitet og stabilitet der.
Vi håper også at Google snart får tilpasset Android Market slik at det blir lettere å se hvilke apps som er tilpasset nettbrett, og foreløpig må man lese artikler som de 10 beste Honeycomb-appene for å finne frem til godbitene.
Mens noen apps skalerer bra til den økte skjermstørrelsen/-oppløsningen, gjelder det slett ikke alle.
2 kameraer, men ...
Ja, EEE Transformer har to kameraer.
Nei, de er ikke gode.
Vi kunne ha satt punktum der, men la oss legge ved et 100%-utsnitt fra et bilde tatt på et lyst møterom med bakkameraet, så skjønner du hva du har å regne med.
Samtidig skal det nevnes at nettbrett neppe er førstevalget når du skal knipse bilder?
En ting vi dog savner, er muligheten til å stikke i et SIM-kort og bruke 3G-nettet.
Transformer selges ikke i 3G-versjon, så her må du i så fall bruke mobiltelefonen som en trådløs hotspot hvis du er på farten; noe som blant annet støttes i siste utgave av iOS, samt Android v2.2 (Froyo) og høyere.
Ellers er vi godt fornøyde med hastigheten på Transformer – de første Honeycomb-brettene har ganske lik maskinvare, og selv om hjemmeskjermen ikke går helt flytende når du legger på for mange widgets, starter applikasjoner kjapt og oppleves generelt som responsiv.
Surfeopplevelsen er også helt OK, selv om nettsider med flash hikker litt mer enn de gjør på f.eks. Samsung Galaxy S II, og i likhet med andre Android-brett viser foreløpig de fleste nettsider mobilversjonen når du åpner dem.
Fyrer vi opp Angry Birds Rio går alt imidlertid så flytende og fint – som forventet.
Videostøtten ut av boksen er imidlertid ikke spesielt god.
Med en spiller som Rockplayer eller Moboplayer får du spilt av filer i en del formater, men nesten samtlige går hakkete uten synk på bilde og lyd, og skal du se film er det H.264/MP4-formatet som gjelder.
Vi klarte imidlertid ikke å få vårt testklipp i 1080p til å gå 100% flytende, så 720p er heller å anbefale (også fordi du da slipper nedskalering av bildet).
Konklusjon
Vi liker EEE Pad Transformer.
Tastaturløsningen gjør denne enheten unik i et tett marked, for ikke bare får du mulighet til å skrive på et fysisk tastatur; det gjør også at du får SD-kortleser, 2x USB-porter, styreflate og dobbelt batterilevetid.
En lang dag (ti timer) på konferanse med relativt mye (men lett) bruk (og push-epost aktivert) gjorde at batteriet i selve brettet så vidt var påbegynt etter endt dag, og det gjør EEE Transformer godt egnet også som arbeidsverktøy; spesielt med tanke på at det, som andre nettbrett, er klar til dyst umiddelbart.
Transformer har i tillegg en skarp og fin skjerm med god fargebalanse og nøytralt hvitnivå, og bronsefinishen skiller seg positivt ut utseendemessig.
Det vi først og fremst savner er 3G-støtte, i tillegg til at Honeycomb-utgaven av Android fortsatt ikke er helt 100%, der det blant annet er vanskelig å finne hvilke apps som er tilpasset nettbrett, og der vi litt for ofte opplever at programmer må startes på ny o.l.
Det regner vi uansett med at blir mer stabilt i versjon 3.1.
Drepte Asus akkurat den minibærbare PC-en?
Asus Eee Pad Transformer TF101 with Keyboard Dock 16GB
| 1
|
202444
|
TEST: WD Green harddisk
Stille og beskjeden er jo ikke nok ...
Grønne produkter har noe for seg, det er ikke noe poeng i å sløse.
Derfor valgte vi å anskaffe en ny disk til den nye, lydløse hjemmeserveren, som følger opp det beskjedne strømforbruket og lave støyen.
Vi fant en god pris på en 1,5 TB Caviar Green disk fra Western Digital og slo til.
De gamle diskene i den forrige serveren på henholdsvis 400 og 500 GB har surret og gått i noen år, og får et nytt liv legges i skuffen som backup.
Gammel nyhet
Disse grønne diskene har vært på markedet en tid, men har blitt oppdatert etter hvert.
Vårt eksemplar er av den nyeste EARS-typen, som skiller seg fra de foregående EADS-typene ved at den har 64 MB hurtigbuffer.
De nye modellene støtter også det nye Advanced Format som opererer med 4kB sektorer i stedet for 512B.
Dette skal kunne gi bedre utnyttelse av kapasiteten ved å redusere den delen av diskplassen som brukes til datastruktur, men er ikke uten videre kompatibelt med alle operativsystemer.
Vi valgte derfor å formatere disken i NTFS med standardverdier siden den skal kjøre i en PC med Windows XP SP3.
Ingen grunn til å være moderne bare for å være moderne.
Caviar Green roterer med 5400 RPM, minst.
Det er ikke oppgitt noen fast rotasjonshastighet, WD kaller det IntelliPower.
Men i følge bokstavkoden er den klassifisert som en 5400 RPM disk.
Faktisk rotasjonshastighet vil variere etter behov, men ikke overstige 7200 RPM.
Disken har også IntelliSeek, som sørger for å bevege lesearm og -hode minst mulig ved å slå sammen og regne ut den mest effektive søkeruten.
Forøvrig er lavt strømforbruk en av de viktigste parameterene når det gjelder styring av alle mekanismer.
1,5 TB-disken bruker maks 4,73 W ved lesing/skriving, 2,75 W på tomgang og 0,72 W i standby/dvale.
De andre modellene ligger litt over eller under, avhengig av kapasitet.
Ytelse - teori og praksis
Vi testet disken med HD Tach og den rå ytelsen ved sekvensiell skriving og lesing var som forventet.
Den lå oppunder 100 MB/sekund for lesing og ca halvparten på skriving - en høyst akseptabel ytelse.
Men hva med praksis?
Hva skal disken brukes til og hva forventer vi at den skal klare, helt konkret?
Vår disk skal bo i den nye hjemmeserveren og brukes til felles lagring av filer.
Da snakker vi først og fremst om eget materiale som bilder og video, musikk og annet mediestoff.
I tillegg kommer selvsagt alle typer hverdagslige og festlige dokumenter, men dette er ikke noen krevende oppgave.
For å teste ut det verst tenkelig scenariet for vårt huslige bruk kopierte vi først over en liten samling HD-filmer i 1080p til den nye serveren med den grønne disken.
Deretter startet vi samtidig avspilling av 4 forskjellige HD-filmer over vårt gigabit-nettverk, til 3 PC-er og en AC Ryan nettbasert mediespiller koblet til TV-en nede.
Samtidig satte vi igang kopiering av alle bildene vi har liggende på den gamle serveren over til den grønne disken på den nye serveren.
Det fungerte fullstendig smertefritt, ingen hakking eller nykker noe sted.
Konklusjon
Caviar Green-serien fra Western Digital fungerer utmerket for datalagring og mediebruk.
Vi har brukt flere i redaksjonen, med utmerket resultat.
Det eneste problemet er ved bruk i noen Linux-baserte NAS-disker som har problemer med den nye kontrolleren som mapper om 4k sektorer til 512Byte sektorer.
Men til PC-baserte systemer med Windows har vi ikke hatt noen slike problemer.
Disken blir knapt håndvarm og høres knapt, selv når den ikke er montert i kabinett (som vi fremdeles ventet på da vi skrev artikkelen).
| 1
|
202445
|
Lenovo Yoga Tablet 10
Etter en drøy uke med jevnlig bruk har vi gjort oss opp en mening om dette nettbrettet.
Hele poenget med Yoga Tablet er å tilby noe mer enn et vanlig flatt nettbrett.
Derfor ble designet også rettet mot både bruk som håndholdt enhet og som frittstående maskin på bord.
Batteripakken og plasseringen av denne skulle bidra til bedre ergonomi på begge områder.
Vi har tidligere beskrevet maskinen, i vår artikkel etter lanseringen.
Denne artikkelen finner du her.
Vi har etter dette brukt maskinen i mange situasjoner, både på toget, i sofaen og på bordet.
Vi har også brukt den sammen med tastaturet og mus, tilkoblet med Bluetooth, som en mini-PC.
Brukervennligheten
Den spesielle utformingen gjør at du holder den tunge delen i hånden, mens den lette delen stikker ut.
Det gjør belastningen mindre, og maskinen oppleves også som lett, om enn på en litt spesiell måte.
Det visuelle spiller inn her og totalvekten er høyere enn mange andre nettbrett, og langt tyngre enn den nye iPad Air (610 gram mot 469 gram).
Men grepet er godt når du holder den på høykant.
Holder du den derimot i bredformat blir den ikke spesielt god å holde.
Som bordmodell, både liggende og stående, er det bare breddeformat som støttes.
Du kan ikke stille den på høykant uten å lene den mot et eller annet eller støtte den på annen måte.
Disse begrensningene er i og for seg ikke så viktige, men på grunn av 16:9 skjermformatet synes vi det blir litt problematisk i blant.
Skjerm og maskinvare
Det beste med skjermen er betraktningsvinkelen, den er like god fra alle sider.
Det er en IPS-skjerm, så det er som man bør forvente.
Bildekvaliteten er ikke fantastisk, men heller ikke spesielt dårlig, den er akkurat midt på treet.
Dette er jo en rimelig maskin, og skjermen er en god kandidat for innsparing.
Det som trekker mest ned er nok den beskjedne oppløsningen, på 1280 x 800 punkter.
Det gjør at ikoner og grensesnitt ser mer grovkornet ut enn på mange av konkurrentene.
Samtidig er det en positiv side ved dette, det gjør grafikken langt mer lettdreven, slik at maskinen virker gjennomgående kjapp på det meste.
Likevel fungerer HD-video i 720P utmerket når nettforbindelsen er god, det samme med browsing som går lynkjapt på raske nettforbindelser.
Grensesnittet
Lenovo har endret litt på Android-grensesnittet, slik at overgangen fra PC/Mac/iOS-brukere blir enklere.
Hjem-skjermen har flere sider, på samme måte som på iOS, hvor alle apper er plassert.
Holder du en finger nede en liten stund dukker hele oversikten opp:
Kontrollpanelet har også fått et fint utseende:
Alt i alt er maskinen svært lett både å komme i gang med og å bruke.
Med ekstra tastatur
Det finnes også et ekstra tastatur til 10-tommeren, som også fungerer som beskyttelseslokk.
Det kobler seg til med Bluetooth med det samme du trykker en tast etter at du har slått det på.
Da har du faktisk en liten mini-PC, med muspeker og fysisk tastatur.
Det fungerer definitivt best når det er plassert på et bord.
På fanget eller i sofaen blir det ikke noe særlig, siden tastatur og skjerm ikke henger sammen.
Tastene fungerer utmerket, med god tastefølelse selv om selve bevegelsen ikke er særlig dyp.
Tastaturet har også en pekeplate, men denne har ingen egne knapper.
Du klikker ved å tap'e på selve platen.
Et lite, uthevet skille nederst viser hvor grensen går mellom høyre og venstre museknapp.
Pekeplaten fungerer også fint, men den beskjedne størrelsen gjør at den blir ganske følsom.
Vi koblet også til en Bluetooth-mus fra Microsoft.
Den fungerte for så vidt utmerket, men var noe lunefull når den og maskinen skulle vekkes opp av dvale.
Da forsov musa seg til stadighet.
Spesifikasjoner
Prosessoren er en firekjerners MT8125 på 1,2 GHz Arbeidsminnet (RAM) er på 1 Gbyte, lagring på 16/32 GB eMMC og støtte for 64 GB microSD.
Skjermoppløsningen er på 1280 x 800 med 178 graders betraktningsvinkel.
Kommer med WiFi og også med 3G.
Batterikapasitet 9000/6000 mAh for 10/8-tommers modellene.
Vekt 610/404 gram for 10/8-tommerene.
Operativsystemet er Android 4.2 Jelly Bean
Batteritid og ytelse
Lenovo har oppgitt opptil 18 timers batteritid, men ikke hvordan dette er målt.
Vi målte med kontinuerlig aktiv bruk av nettleser og fikk en batteritid på 786 minutter, også kjent som13 timer og 6 minutter.
Det er meget bra.
Med vår daglige bruk med epost og nyheter på tog til og fra jobb samt sofasurfing, YouTube-kikking og lignende, gikk det flere dager mellom hver lading.
Ytelsen målte vi til 326/1093 (enkeltkjerne/flerkjerne)med Geekbench 3 og Sunspider (test av Javascript) ga 1385.
Epic Citadel test av grafikken ga 57,5 fps (1280 x 752 oppløsning).
Konklusjon
Som surfenettbrett og til enkel nyttebruk er dette en helt utmerket løsning.
Også til mange spill og video fungerer den utmerket.
Det er spesielt ergonomien som gjør at maskinen utmerker seg, både som håndholdt og bordmodell, samt som nesten-bærbar.
Lav skjermoppløsning sammenlignet med konkurrentenes super-skjermer kompenserer ytelsesmessig for noe svakere maskinvare og grafikkytelse.
Maskinen virker derfor mye raskere enn spesifikasjonene skulle tilsi.
Men de som krever høy oppløsning vil neppe falle for denne, og er herved advart.
| 1
|
202446
|
Sony KDL-55HX923
Sonys toppmodell har et glitrende bilde, og sortnivået er nesten magisk.
Selv om designet på Sonys modeller er ganske likt, skiller HX923 seg ut med en liten metallist rundt rammen.
Fjernkontrollen ser også helt lik ut som på den langt rimeligere 55EX720, men er utstyrt med metall på baksiden.
Responsen fra fjernkontrollen er god, men vi synes fortsatt at fjernkontrollen har litt for mange knapper, og på en toppmodell savner vi også bakgrunnsbelysning.
Som en toppmodell er naturlig nok EX923 bedre utstyrt enn lillebror EX720, og det viktigste er intregrert WiFi (TV-en kan også kobles til nett via kabel), og ikke minst at det følger med to aktive 3D-briller i esken.
TV-en har i tillegg også innebygde TV-tunere, samt mulighet for TV-opptak via USB-inngangene om du plugger i en ekstern harddisk eller minnepenn via USB-inngangen.
Også mulighet for videosamtale via Skype (NB:
Webkamera med innebygd mikrofon skal følge med i Norge, men gjorde ikke det på vår testmodell som ble levert fra Sverige).
Men det er hovedsaklig når det gjelder bildekvaliteten at Sony har flesket til.
HX923 er nemlig proppet med tekniske godbiter, og TV-kjennere dere ute vil vite å sette pris på at LED-diodene her er plassert direkte bak panelet.
Det er nemlig ikke til å legge skjul på at vi i redaksjonen var skuffet over Sonys rimeligste 3D-TV 55EX720, så spørsmålet var selvsagt om HX923 kunne gjenopprette æren.
Det korte svaret er ja, men også her var det det noen skjær i sjøen.
Vi starter med det negative.
Dette må Sony forbedre
Innholdsfortegnelse:
Dette må Sony forbedreJada, Sony kan hvis de vilHva med 3D-kvaliteten?
KonklusjonHer får du alle våre TV-tester!
Generelt henger menysystemet til Sony bak det du i dag finner hos konkurrentene.
Det går rett og slett litt tregere enn vi forventer i 2011.
Det største minuset er imidlertid den svært begrensede formatstøtten via USB-inngangen.
Sony lar deg nemlig ikke spille av videofiler i MKV- eller Divx1080p, og også når det gjelder musikk- og bildeformater ble vi skuffet.
For detaljene om den svake formatstøtten bør du lese testen av 55EX720, de to Sony-modellene er dessverre like svake på dette punktet.
Også når det gjelder nettfunksjoner ligger Sony bak konkurrentene,.
Spesielt savner vi en video-on-demand løsning, noe de fleste konkurrentene tilbyr i dag.
Også dette kan du lese mer om i testen av 55EX720.
Ok, ikke den beste starten altså.
Men nå går vi over til det som virkelig betyr noe.
Bildekvalitet.
Jada, Sony kan hvis de vil
I motsetning til sine lillebrødre har HX923 ekte bakgrunnsbelyst LED-teknologi.
I motsetning til på kant-LED-modellene vil det si at LED-diodene befinner seg direkte bak panelet.
Dette kjenner vi igjen fra den glimrende 9705 fra Philips, og her får du det på en TV som fortsatt er slank og fin (3,8 cm i dybde).
Det liker vi.
At TV-en har bakgrunnsbelyst LED gir nemlig klare fordeler når det gjelder sortnivå:
Denne TV-skjermen er rett og slett helt sort, og har altså ikke det blålige skjæret i bildet som lillebroren er plaget av.
Motionflow-funksjonen til Sony har vi likt lenge, og kort fortalt minimerer den hakking i bildet ved horisontale og vertikale panoreringer.
På HX923 heter den Motionflow XR800 (400Hz), og gjør etter vår oppfatning en utmerket jobb.
Mens bildemodusene på EX720 var stilt inn så kraftig at vi måtte finstille en god del i bildemenyen for å få et bra bilde, er det langt enklere på HX923.
Den ser rett og slett langt bedre ut selv rett ut av esken.
Et forslag er å velge modusen "egentilpasset" og sette det dynamiske baklyset til standard, noe som fungerte svært bra i vårt demorom.
Også de to filmmodusene gjør en god jobb, og siden vi personlig liker myke overganger også på film, fungerte det ypperlig å her sette Motionflow-funksjonen på Myk.
Det ga tilnærmet sømløse overganger i praksis.
På HX923 får du forøvrig svært mange bildeinnstillingsvalg, som gjør at du i praksis kan få TV-en til minne om en plasma, eller lar deg øke skarphet og detaljnivå slik bare LED-TVer klarer i dag.
Liker du å finstille er altså dette en perfekt modell å leke seg med.
Selv på DVD og vanlige TV-sendinger i SD-format gjør HX923 en god jobb, og vi er strengt tatt ikke så veldig overrasket.
God bildebehandling koster fortsatt penger, og vi ser her at TV-en også er utstyrt med en såpass kraftig prosessor at den skalerer bildet bra.
Og vi blir heldigvis ikke skuffet på HD-sendinger eller Blu-ray heller:
HX923 leverer rett og slett fabelaktige bilder.
Sortnivået er allerede nevnt, og TV-en skviser også ut langt flere detaljer i mørke partier enn lillebror.
Vi må også skryte av dybden i bildet, som rett og slett imponerte alle som tok turen innom TV-labben.
På dette punktet truer nå Sony med å ta tronen fra våre referansemodeller fra Philips (9705 og 21:9), og det blir spennende å se om de nye Philips-modellene som kommer senere i år tar utfordringen.
Hva med 3D-kvaliteten?
Som nevnt følger det med to stykk aktive 3D-briller i pakken, og det er noe vi liker.
Med en 3D-film i Blu-ray spilleren satte vi oss på plass i sofaen og trykket play.
Det første vi la merke til var at vi brukte rundt 20/30 sekunder på å komme i 3D-modus med Sonyen, men etter det falt alt på plass.
Crosstalk (doble konturer rundt objekter) var en svakhet på første generasjon LED-TVer, og vi har også sett at selv denne modellen har fått kritikk for det i utenlandske medier.
Vi så derfor spesielt etter dette i denne runden.
Og heldigvis:
Her har Sony blitt mye, mye bedre enn de var.
Vi holder nok fortsatt en knapp på Panasonic VT30 når det gjelder 3D, blant annet fordi Sony mister 3D-fokuset om du legger hodet på skakke i sofaen.
Med hodet i riktig posisjon mot TV-en, har likevel HX923 ingenting å skamme seg over, og oppleves blant annet som fullt på høyde med Samsung D8005 på 3D.
NB:
Legg merke til at vi hadde Sonys nyeste software installert.
Det lønner seg altså å ha TV-en tilkoblet nettet, slik at du har de siste forbedringene installert.
Vi presiserer også at HX923 er merkbart bedre enn 720EX på 3D, ikke så rart kanskje, men en nyttig påminnelse om at det ikke bare nytter å pøse på med finesser i en TV.
TV-en må også ha nok prosessorkraft til å takle det, og det er heldigvis tilfellet på HX923.
PS;
Det er også mulig å la TV-en gi vanlige TV-sendinger en 3D-effekt, men vi har ikke sett nøyere på det.
Konklusjon
Bildemessig er HX923 noe av det beste vi har sett, og vi har altså hatt den ved siden av Panasonic VT30 (test i neste uke) og Samsung D8005.
Her får du fine detaljer, rykkfrie overganger om du ønsker det, et meget godt sortnivå og fin dybde i bildet.
Vi liker også innsynsvinkelen på Sonyen, som er bedre enn du får på Samsung D8005.
På HX923 kan du dermed sitte et stykke ut på siden av TV-en og fortsatt få et bra bilde.
Bildemessig leverer altså HX923 i toppklassen, og da er det synd at sekseren på terningen ryker på grunn av noe som vitner om at Sony har sovnet i timen:
Brukeropplevelsen lider under Sonys alt for strikte policy når det gjelder formatstøtte.
Vi synes også at Sony bør gi sine norske kunder mer relevant nettinnhold.
Menysystemet er modent for en overhaling.
Det går tregt, ser ikke så bra ut, og oppleves derfor som mer tungvint i bruk.
Her bør Sony nå ta en titt på Samsung, som ligger mange hakk foran.
| 1
|
202448
|
Cord Cruncher ørepropper
Øreproppene som ikke floker seg.
CordCruncher er ett sett enkle uttrekkbare ørepropper, og tanken bak er egentlig ikke så dum:
Når du skal bruke dem, holder du bare fast i hver ende og trekker dem ut til ønsket lengde.
Du slipper altså å irritere deg over en kabel som er for lang.
Når du er ferdig med å høre musikk kan så trekke dem sammen igjen.
Fordelen med dette er åpenbar:
Du slipper kabelsalat, altså at ledningen floker seg sammen når du har dem i lomma eller sekken.
De er altså klare til bruk med en gang du tar dem opp.
Det er også mulig å kveile dem sammen og snurre dem rundt håndleddet som et slags armbånd for de som ønsker det.
Dette er altså ørepropper som er svært enkle å ta med seg på tur.
Vårt testeksemplar var rosa, men de fås også i grønt, sort eller blått, og prisen ligger på rundt 250 kroner.
Men hvordan virker de?
Øreproppene kommer en i enkel liten plastpose, men vi liker at den inneholder to sett ekstra tupper, noe som gjør at de aller fleste vil finne en variant som passer.
Vi synes også uttrekket og det å få dem sammen igjen fungerer helt greit, men pass på at du gjør det slik de viser det i denne produktvideoen:
Vi har imidlertid et par ankepunkter.
Skal du bruke dem som armbånd når de ikke er i bruk, må du nemlig stikke minijack-pluggen inn i det samme hullet som de to øreproppledningene kommer ut av.
Med pluggen på plass kommer dermed de to øreproppkablene i skvis, og hvis dette er noe du gjør ofte frykter vi rett og slett at det kan ødelegge kablene over tid.
En annen ting som ikke er særlig tillitsvekkende er at de lukter som gamle oppvaskhansker.
Det er strengt tatt ikke så rart, siden de tross alt er lagd av latex, men vi syntes lukten var såpass sjenerende at det var plagsomt å bruke dem på kontoret.
Men hva med lyden?
Vi forventer selvsagt ikke underverker fra et par ørepropper til 250 kroner, men kan likevel ikke nekte for at vi er skuffet.
Når vi hørte på høyoppløst musikk direkte fra vår iPhone 5 fungerte diskanten helt greit, mens mellomtonen var litt vanskelig å få tak i.
Hovedsvakheten er imidlertid at det ikke finnes noe tilløp til bassfundament ved lavt og moderat volum, og dermed mister du mye dynamikk i lydbildet.
Ja det er ganske enkelt fint lite bass generelt, med unntak av når du har volumet så høyt at det er på grensen til ubehagelig.
Når vi koblet øreproppene til vår Pinell Dac Mini og PC-en ble det heldigvis mer futt i fundamentent, men spesielt imponerende var det heller ikke her.
Vi tviler vel også på om de som velger å kjøpe disse proppene bruker slikt utstyr, men det vet du best selv.
Lydmessig er altså ikke Cordcruncher så veldig imponerende, og bedre blir det heller ikke når vi merker tydelig ledningsstøy (altså gnissing) fra kablene under dagens spurt for å rekke toget.
Det gjør dem altså lite egnet til trening.
Konklusjon
Det er fortsatt slik at det er forskjell på teori og praksis, og selv om Cordcruncher definitivt skal få poeng for sine praktiske sider, synes vi ikke at de forsvarer prisen.
Lydkvaliteten er ikke god nok, gummilukten irriterer, og selv om 250 kroner ikke er så mye, hadde vi heller lagt på et par hundrelapper og kjøpt et par ørepropper som kun har fokus på lyden.
Da vil de også bli brukt.
CordCruncher In-Ear Earphones
som man kan bruke til mp3-spiller etc., og som når man ikke bruker dem kan snøres sammen til et ”armbånd” i en såkalt krympestrømpe.
Lyden er solid (mener i alle fall de som står bak produktet) og øreproppene er veldig enkle å ta med seg.
Produktet kommer i forskjellige farger.
Mer info får du på Cordcrunchers nettsider.
| 0
|
202449
|
Samsung Galaxy Y
Denne mobilen er billig, men du bør holde deg langt unna.
Samsung Galaxy Y var med i DinSides trippeltest av billige mobiler til under 1.000 kroner julen 2012.
Der kom den på en klar sisteplass, blant annet på grunn av dårlig ytelse og eldgammel Android-versjon.
Samsung Galaxy Y GT-S5360
| 0
|
202450
|
Dell XPS 13
Dell kom sent til bordet med sin første ultrabook, men kom de godt?
Det begynner etter hvert å bli et bra utvalg av ultrabooks på det norske markedet, altså svært tynne og lette bærbare PC-er som produsentene håper skal demme opp for den stadig tiltagende konkurransen fra nettbrett og smartmobiler.
PC-en har rett og slett havnet i en slags skvis:
Flere og flere oppgaver som tidligere var uløselig knyttet til PC-bruk kan nå gjøres lekende lett på andre dingser som er lettere å transportere.
Men det er fortsatt mange ting PC-en egner seg bedre til, ikke minst når det kommer til arbeid og produktivitet.
Men vi liker å være mobile, og da passer ultrabooken godt inn med sin lave vekt og gode batterilevetid.
Fin maskin
Og
Dell gjør et poeng av at XPS 13 har god batteritid.
Den er også robust og lett, noe vi kommer tilbake til senere i denne testen.
Men først skal vi se på de tekniske egenskapene på vårt testeksemplar:
13,3" blank LED-baklyst LCD, dekket av Gorilla-glass, 1366 x 768 piksler Intel Core i5-2467M prosessor Intel HD Graphics 3000 grafikk 4 GB RAM (som er maks) 120 GB SSD 1 stk USB 2.0-port 1 stk USB 3.0-port 1 stk mini-Displayport 1,3 megapiksels webkamera Trådløst nett (a/g/n) (Intel Centrino Advanced-N 6230) Bluetooth 3.0 Mål: 316 × 6~18 × 205 mm Vekt: 1,38 kg Veil pris:
9990,-
Vi gjør oppmerksom på at maskinen kan konfigureres hos Dell.no, og du kan for eksempel få den med både Core i7-prosessor og 256 GB SSD - hvis du har penger til det.
Noen begrensninger
Av alle ultrabookene vi har testet, er imidlertid Dell XPS blant dem som har færrest tilkoblingspunkter.
Her er for eksempel verken HDMI eller VGA-skjermutganger, da trenger du en eventuelt en overgang fra mini-Displayport, og dette er ekstrautstyr.
Det er heller ikke noen ethernet-kontakt, da trenger du overgang fra USB, som heller ikke er standardutstyr.
I tillegg mangler leser for minnekort, noe vi også setter et spørsmålstegn ved.
Men eksteriørmessig er den definitivt i toppskiktet.
Den formelig oser av high-end, og den er også mindre og tynnere enn mange av konkurrentene, blant annet takket være den smale rammen rundt skjermen.
Solide saker
Lokket er av aluminium og usedvanlig stivt.
Vi liker også det brede hengslet og bruken av karbonfiber i bunnplaten, som gir et solid inntrykk.
Karbonfiberet har dessuten den fordelen at det ikke blir varmt på samme måten som aluminium, og det er aldri ubehagelig å ha XPS 13 i fanget.
Tastaturet er av chicklet-typen, der hver tast er isolert fra de andre.
Slike tastaturer er enkle å rengjøre.
Det er også baklyst, noe som er en fordel i mørke omgivelser.
Tastene er avrundet, platen er fast og avgir lite støy under skriving.
Med unntak av en smal enter-tast er alle tastene passe store, og vi synes absolutt Dell XPS 13 er god å skrive på.
Under tastaturet sitter en multiberøringsfølsom pekeplate med integrert venstre og høyre museknapp.
Det er ikke noe vertikalt skrollefelt, her bruker du ganske enkelt to fingre for å skrolle vertikalt og horisontalt.
Bruken krever noe tilvenning, ikke minst fordi dobbelprikking på pekeplaten ikke gir noen reaksjon hvis den gjøres for raskt.
Vi liker godt det rene uttrykket, her er ingen glinsende klistremerker av noe slag, og et sølvfarget lokk på undersiden dekker Windows produkt-id-en og annen informasjon som er uvesentlig for de fleste av oss.
Like ren er ikke opplevelsen i Windows, mye takket være sikkerhetspakken fra McAfee, som popper opp med advarsler i hytt og vær, men også Dells egen programvare kommer med oppdateringsvarsler som kunne vært mindre prangende.
Det er ikke alltid like lett å finne lukk-knappen heller:
Slik er den i bruk
Fra den er helt avskrudd til Windows er lastet og du er klar for å begynne å jobbe, tar det 19 sekunder.
Det er omtrent så raskt som andre ultrabooks med samme prosessor og SSD.
Men i 2012 skrur man sjelden maskinen av, og i dvale (fra du åpner lokket til den er klar) tar det bare et par-tre sekunder.
Maskinen har en vifte som er godt hørbar, og den kan gå i lange perioder mellom hver pause - vel og merke når den går på nettstrøm.
Under belastning kan den faktisk bli på grensen til sjenerende, den er i hvert fall blant de ultrabookene vi har testet som avgir mest lyd.
På motsatt ende av skalaen finner vi Samsungs 5-serie, som til gjengjeld blir noe varmere under belastning.
MEN:
På batteridrift er den stort sett tyst, blant annet være temmelig nedjustert prosessorhastighet.
OPPDATERT:
Viftestøy-problemet ble løst med en BIOS-oppdatering.
Les mer om det her.
God ytelse
Maskinen oppleves uansett som godt konfigurert og rask til de fleste oppgaver, med unntak av til krevende spill.
Det bringer oss over i neste del av denne testen, ytelsesmålingene.
Windows' egen opplevelsesindeks gir oss følgende pekepinn, og her går skalaen fra 1,0 (tregest) til 7,9 (raskest):
Prosessor: 6,3 Minne (RAM):
5,9 Grafikk:
5,8 Spillgrafikk:
6,2 Primær harddisk: 7,9
Passmark PerformanceTest 7.0 gir en totalscore på 1124,3, og i tabellen under har vi sammenlignet tallet fra denne PC-en mot andre, aktuelle ultrabooks:
Prosessor-, grafikk- og minneytelsen er omtrent identisk på disse PC-ene, men på diskytelsen er det store forskjeller, spesielt mellom modeller med kombinert SSD/snurredisk og ren SSD.
Skrivehastigheten på SSD-en i Dell XPS 13 er faktisk den beste vi har sett i ultrabooks så langt, og bidrar sterkt til at PC-en totalt sett er den nest raskeste vi har testet:
Batterilevetiden er også meget god, med hele 9 timer med minimal belastning, kun tilknyttet trådløst nettverk.
Ved kontinuerlig videoavspilling holdt batteriet ut i 4 timer og 45 minutter.
Sammen med Asus UX31 er dette det beste vi har målt, og du kan forvente rundt 7-8 timer batteritid under normal, variert bruk.
Under har vi sammenlignet med aktuelle konkurrenter (alt her er DinSide-tall):
Den vanskelige konklusjonen
Dell XPS 13 er, med unntak av Apple MacBook Air, den mest elegante og robuste ultrabooken vi har testet.
Det er tydelig at Dell har brukt mye energi på å lage et godt, og ikke minst stilfullt produkt:
PC-en er kompakt, lett, har god ytelse og batterilevetid.
Lyden fra høyttalerne er også noe av det beste vi har sett i klassen.
Det er imidlertid ikke mulig å trille terning uten å ta hensyn til flere aspekter.
Det vi misliker er begrensningene knyttet til tilkoblinger, manglende kortleser, høy pris og litt mer viftestøy enn vi setter pris på.
Samsungs 5-serie Ultra er i så måte et bedre valg, mener vi.
Den er også billigere enn XPS 13, med tilsvarende stor SSD.
Vi testet modellen med harddisk, og med SSD ville den sannsynligvis snuset på sekseren på terningen.
Når det gjelder Dell XPS 13 har vi utvilsomt med et kvalitetsprodukt å gjøre, og maskinens mange gode egenskaper gjør at den får en femmer på terningen.
Men om du lurer på å kjøpe, les plussene og minusene i boksen under, og få også med deg testene av de mest åpenbare konkurrentene før du bestemmer deg:
Takk til Dell for utlån av maskinen
Dell XPS 13 L321x (321X-9735)
| 1
|
202451
|
TEST:Petzl Nao
En kraftig hodelykt som justerer styrken selv.
Faktisk er den så kraftig at hvis du setter den på maks effekt på 355 lumens og kikker på diodene, er det direkte farlig.
Vi gjorde det ved en feil, og fikk umiddelbart en rosa sky på netthinnen som ikke gikk bort på lang tid.
Så ikke gjør dét.
Og ikke lån den bort til ungene.
Dette er en kraftig hodelykt for voksne som vil trene eller gå tur når det er mørkt.
Vi har ikke all verdens erfaring med skikkelige hodelykter, og ble litt oppgitte da vi pakket ut Petzl Nao-lykten.
Dette så kronglete ut.
Og hvordan i all verden skulle vi lade den opp?
Bilder av Petzl Nao:
Kan også bruke vanlige batterier
Det tok litt tid å skjønne hvordan vi skulle hekte batterienheten av festet.
Du skal trykke ned et lite feste som er litt bortgjemt og som er litt kronglete å få av.
Vi ladet den opp for første gang, som tok rundt fem timer, og har nesten ikke ladet den siden.
Her snakker vi et batteri som varer lenge.
Og skulle du gå tom, kan du ta ut det oppladbare batteriet og sette inn to vanlige AAA-batterier (den du typen du har i fjernkontrollen til TV-en).
Du skal gå lange skiturer i stummende mørke før det blir aktuelt.
Justeringer
Da vi skulle ta den med på vår første løpetur, hadde vi litt vondt i hodet etterpå.
Enkelt og greit fordi vi hadde strammet den for hardt.
Det er det ingen grunn til å utsette seg for, den justeres lett i forkant av turen ut i mørket.
Lykten justerer selv styrken
Du kan velge mellom to hovedinnstillinger på Naoen:
Enten et konstant lys eller et såkalt tilbakevirkende («reactive») lys som justerer seg etter terrenget og hva du ser på.
Og dermed sparer den også batteriet ved å ikke lyse på full styrke når du ikke trenger det.
Sensoren i front, eller «det tredje øyet», måler lyset som kommer inn og justerer dermed det som kommer ut at lyktens dioder.
Holder du fingeren over sensoren over de to diodene, vil du oppleve at lysstyrken endrer seg.
Sensoren brukes altså kun i tilbakevirkende modus.
Vi gikk en skitur hvor vi oppdaget at dette fungerte utmerket:
Kikket vi til siden, lyste hele skogen opp, men kikket vi forover på skiløperen vi hadde dratt med, dempet lyset seg umiddelbart.
I bruk på skitur:
Vis hensyn
Når du bruker tilbakevirkende lys trykker du bare den lett tilgjengelige bryteren fremover en eller to ganger, mens du må holde samme bryter inne i to sekunder for å sette den i konstant lys-modus.
Skrur du bryteren bakover, vil du låse den innstillingen du er i.
Hver modus har så to innstillinger for styrke, hvorav maksstyrken på tilbakevirkende lys er så kraftig at du ikke kan løpe med den på vanlige turstier hvor du vil møte folk.
Vi opplevde at folk så ned i bakken når vi passerte dem.
Selv da hadde vi den ikke på maks styrke.
Og når vi snudde oss til siden mens vi løp, kunne vi se langt, langt inn i skogen.
Åtte timer
I konstant modus har nivå 1 lysstyrke på 315 lumens, og da skal den vare i rundt 1,5 time.
Det er mer sannsynlig du kommer til å bruke nivå 2 med en lysstyrke på 88 lumens og en batteritid på rundt åtte timer.
Her opererer produsenten med at den lyser opp avstander på pluss-minus hundre meter, og det skulle vel holde for de fleste.
Lag dine egne innstillinger
Det er også mulig å laste ned et program som lar deg finne dine favorittinnstillinger og så lagre dem.
Her kan du lagre opptil fem innstillinger hver på konstant og tilbakevirkende modus.
Vi har brukt Nao til løping, langrenn og tur, og har kun ladet den noen få ganger selv etter flere måneders bruk.
Nao veier 190 gram og koster rundt 1.300 kroner.
Petzl Nao 355LM
| 1
|
202457
|
Panasonic LumixDMC-FX35
Med 25mm vidvinkel er det lille kameraet fra Panasonic ganske oppsiktsvekkende.
Er det én ting Panasonic har skjønt, så er det at vidvinkel er hjertelig velkommen på lommekameraene.
Sjekk konklusjonen nederst i saken
Panasonic har lenge vært fremst når det gjelder vidvinkel - de fleste av deres kameraer har lenge hatt vidvinkel tilsvarende 28mm, mens dagens testobjekt, FX35, kan by på en vidvinkel tilsvarende 25mm.
Så vidt oss bekjent er det kun Ricoh GX100 av dagens modeller som kan by på bedre vidvinkel i et kompakt format (24mm), men kameraet fra Panasonic veier bare halvparten og koster langt mindre.
Med vidvinkel tilsvarende 25mm kan du fange motiver innenfor en vinkel på 94 grader, og det er svært velkomment innendørs, der du sjelden har mulighet til å rygge alt for mye tilbake for å knipse et bilde.
Snertent
Det lille kameraet fra Panasonic måler ikke mer enn 95x52x22mm og veier bare 160 gram med batteri.
Det betyr at kameraet er blant de mest kompakte på markedet, og den firkantede utformingen gjør kameraet til ett av de letteste å bruke for de som er tvunget til å bruke venstre hånd.
Det skorter allikevel ikke på finesser.
Ved siden av den omtalte 25mm-vidvinkelen, er kameraet også utstyrt med Panasonics "Mega O.I.S."-bildestabilisator, som er anerkjent som en av de beste stabilisatorene på markedet.
Den gjør at din ustøhet på hånda blir kompensert for, og at du derfor kan bruke lengre lukkertider uten at bildet blir uskarpt.
Kamerahuset er laget av plast og metall, og objektivet har en zoomfaktor på 4x (=25-100mm), med lysstyrke på f/2,8 på vidvinkel og noe svake f/5,6 i teleenden.
CCD-brikken er ganske liten av størrelse (1/2,33"), men har allikevel en høy oppløsning på 10 megapiksler.
Hvordan dette ser ut med tanke på støy, kommer vi tilbake til.
Minnekortet ligger beskyttet sammen med batteriet på undersiden av kameraet, mens et lokk på høyre side gir tilgang til USB-kontakt, strøm (batteriet kan lades rett i kameraet, men det følger også med krybbe) og komponentutgang.
"Intelligent" kamera
På toppen er zoomkontrollen plassert rundt utløserknappen, og et funksjonshjul lar deg bytte mellom modiene "intelligent auto", vanlig opptak, scene-modus, filmmodus og en egen utklipptavle-modus som lar deg kombinere lavtoppløselige bilder med stemmeopptak.
"Intelligent auto" er Panasonics smarte måte å styre ISO-verdien på.
Ved å analysere bevegelse i bildet, bruker kameraet så høy ISO-verdi som er nødvendig for å fryse bildet godt nok til at det ikke blir uskarpt.
I tillegg sørger modusen for å bytte til makro hvis du skal fokusere på veldig nært hold (ned til 5cm), eller ansiktsgjenkjenning dersom det befinner seg personer i bildet.
Vi opplever ansiktsgjenkjenningen på FX35 som rask og korrekt.
En nyvinning er den såkalte "intelligent exposure"-funksjonen, som sørger for å lysne mørke partier i bildet.
I følge Panasonic gjøres dette ved å bruke høyere følsomhet i deler av bildet; for eksempel av forgrunnen mot en lys himmel.
Filmopptak kan skje med 1280x720-oppløsning med 30 bilder pr sekund, men uten mulighet for å zoome.
Opptaket er også begrenset til 15 minutter sammenhengende.
En dedikert skyvebryter bytter mellom avspilling og opptak.
Den er lett tilgjengelig, men mangelen på en egen avspillingsknapp, gjør at du ikke bare kan trykke inn utløserknappen for å bytte fra avspilling til opptak, slik du kan på enkelte kompaktmodeller.
Den lille størrelsen gjør at kameraet blir noe knotete å betjene med bare høyre hånd - tastene er plassert relativt langt ut på høyre side bak som gir en ubalanse ved etthåndsbruk.
Brukervennlig
Ved siden av navigering i en logisk menystruktur, sørger også piltastene for å være hurtigstater til eksponeringskompensasjon, blits, makromodus (ikke nødvendig i intelligent-modus) og selvutløser (2 eller 10 sekunder).
En display-knapp skifter mellom ulike visninger, blant annet med 3x3-rutenett, og en egen menyknapp finnes også for hurtiginnstillinger som oppløsning, fokuseringsmetode, hvitbalanse etc.
Kameraet har dog ingen mulighet for manuell innstilling av blenderåpning og lukkertid.
Kameraene fra Panasonic har lenge hatt en rekke småfinesser.
Ved avspilling kan du zoome ut og se en kalender med beskrivende bilder på datoene du har tatt bilder, og hvis du legger inn fødselsdagen til barna eller bikkja, kan du sette kameraet i henholdsvis baby- eller hundemodus og få vedkommendes nøyaktige alder vist nede i hjørnet på bildene du tar.
Du kan også se på bildene som et lysbildeshow med tilhørende musikk og overgangseffekter (4 ulike temaer).
Ytelse
FX35 skårer godt på våre ytelsesmålinger.
Autofokusen er ganske rask (0,9 og 1,1 sekunder på vidvinkel og tele), og bilder på rappen går relativt raskt både med og uten blits, med 13 bilder på 10 sekunder i seriefotografimodus.
Batterilevetiden på 290 bilder er over middels godt, men oppstartstiden på 2,9 sekunder er i noe tregeste laget.
Bildekvalitet
Panasonic har utviklet bildeprosesseringen fra forgjengerne, og FX35 er utstyrt med en splitter ny versjon av deres Venus Engine; versjon 4.
Den nye prosessoren lover mindre støy og fargeblødninger, er mer strømeffektiv og mer avansert i forhold til bruk av bildestabilisator og intelligens-funksjonene.
Å vurdere bildekvaliteten er en delt opplevelse.
På den ene siden eksponerer kameraet stort sett meget godt, og med veldig få unntak er utendørsbildene eksponert korrekt med farge i himmelen.
Enkelte ganger blir det for mye undereksponering, og spesielt kveldsbilder utendørs får sorte partier uten noe særlig bildeinformasjon.
Innendørsbilder med blits er noe FX35 får til godt.
Til tross for at blitsen er plassert relativt nærme objektivet, har vi ikke hatt noen problemer med røde øyne - det eneste vi reagerer på er synlig vignettering på blitsbilder med vidvinkel og at hudtonene burde vært varmere.
Uten blits må ISO-verdien dyttes opp, og det er på dette området Panasonic-kameraet presterer dårligst.
Spesielt på høyere ISO-verdier (400 og oppover, som automatikken tenderer til å velge når det lirer mot kveld) blir det for mye støy og detaljtap til å kunne bruke bildene til noe særlig mer enn 10x13-utskrifter, selv om det er noe bedre enn tidligere kameraer i denne serien.
Ved 100% visning på skjerm ser det lite pent ut, og selv på ISO 100 er støyen mer synlig enn hos de fleste av konkurrentene.
Mon tro hvordan det kunne ha sett ut med oppløsning på f.eks. 6 megapiksler?
Vi stusser også over at automatikken ofte velger unødig korte lukkertider (og desto høyere ISO-verdier).
Når kameraet tross alt har bildestabilisator, kunne vidvinkelbilder uten motiver i bevegelse på 1/30@ISO 800 med fordel vært kuttet ned til 1/8@ISO 200.
For at du selv skal kunne gjøre deg opp en mening om bildekvaliteten, har vi samlet et lite knippe i dette fotoalbumet:
Kvalitet på video er middels god uten spesielt godt detaljnivå, og HD-støtten kan derfor tas med en klype salt.
Du kan se eksempel på HD-video tatt med kameraet her:
Konklusjon
Panasonic Lumix
FX35 er et snertent lite kamera og definitivt ett av de mest spennende kameraene på markedet i dag, takket være en vidvinkel tilsvarende 25mm og innebygd bildestabilisator.
Med unntak av en treg oppstartssekvens på snaue 3 sekunder oppleves kameraet også som hurtig i bruk.
Dessuten er kameraet, som vanlig fra Panasonic, lett å bruke.
Bildekvaliteten er god i godt lys med meget gode eksponeringer utendørs.
Kameraet gir også gode bilder innendørs med blits - med 25mm vidvinkel er det med andre ord et meget godt festkamera; forutsatt at du bruker blitsen.
Når du ikke gjør det, degraderes bildekvaliteten fort på ISO-verdier over 200, og bruksområdet blir begrenset til 10x13-bilder.
25mm vidvinkel gir kameraet det lille ekstrapoenget som skal til for å kapre en svak femmer.
| 1
|
202458
|
Intel SSD 320 120GB
Vi har testet Intels "folke-SSD" i vår gamer-PC.
Intel var tidlig ute med X25 SSD som hadde glimrende ytelse på relevante områder.
Lese og skriveytelsen på store filer var ikke det som imponerte, men det er heller ikke det som er viktig når man bruker SSD som systemdisk:
Der Intel regjerte var på rask skriving og lesing av små filer, og her tok det tid før konkurrentene kunne hamle opp.
Den nyeste serien fra Intel med SSD for "folk flest" er 320-serien, som er tredje generasjon.
Den kommer i mange forskjellige kapasiteter: 40/80/120/160/300 og 600 GB - vi har testet 120 GB som er akkurat passe for de fleste, og til en overkommelig pris.
Testmaskinen
For anledningen var testmaskinen basert på Intel Core i5 2500K prosessor, Asus P8 Z68V Pro hovedkort, 8 GB minne og Radeon HD5830 grafikkort.
Operativsystem var Windows 7 64-bits.
Mens vi ventet på SSD-en installerte vi Win7 på en WD Raptor 150 GB, for å bruke denne som sammenligningsgrunnlag.
PCMark Vantage viste at med SSD fikk vi en gedigen ytelsesgevinst.
Vi kjørte også ATTO for å teste skrive/leseytelsen:
AS SSD ga disse resultatene:
Konklusjon
Sammenlignet med Raptor-disken fikk vi en stor gevinst, maskinen er enda raskere i responsen både ved oppstart og veksling mellom programmer.
Støy og varme er det også påtagelig mindre av.
Ytelsen på Intel SSD-ene i denne serien er som nevnt ikke på høyden på alle målinger, men på de egenskapene som gjør den egnet til systemdisk gir den gode resultater.
Dessuten har Intel 5 års garanti på sine SSD-enheter til forbrukermarkedet.
Intel 320 Series 2.5" SSD 120GB
| 1
|
202459
|
Tron 2.0
Du trenger ikke være datanerd for å sette pris på dette spillet, som baserer seg på en klassisk film fra 1982.
Her snakker vi om en meget kreativ og flott filminspirert tittel.
Det var en ganske glimrende ide å konvertere Tron-universet til dataformat.
Filmen handler tross alt om mennesker som blir digitalisert og befinner seg på innsiden av en datamaskin, sammen med programmer som også har menneskeform.
Hva er det da som passer bedre til å gjenskape Tron 20 år etter, enn en datamaskin?
LES OGSÅ:
Spillet Tron 2.0 er på mange måter en offisiell oppfølger til filmen.
Helten er Jet Bradley, sønnen til Alan Bradley fra den originale filmen.
Du vil hele tiden møte på referanser til filmen, og det hele er naturligvis presentert i stil med filmens utseende.
Jet Bradley blir på begynnelsen av spillet digitalisert, og havner på innsiden av datamaskinen.
Han ser etter sin far, som etter all sannsynlighet er blitt skadet av representanter for et firma med skumle hensikter.
Dette firmaet heter fCon, og er ute etter Alans meget avanserte program, Ma3a.
Det er opp til deg å forsvare Ma3a, og komme deg levende gjennom det digitale universet.
Høyteknologisk mareritt?
Det aller første du legger merke til er den nydelige visuelle stilen.
Alle som har sett Tron-filmen vet hva vi snakker om: en mørk, virtuell virkelighet, full av rette linjer og sirkler, og med glødende kanter.
Menneskelignende programmer ikledd selvlysende kostymer, og merkelige, kantete kjøretøy som flyr langs datastrømmer.
Designerne av spillet har gjort en helt utrolig jobb med å gjenskape denne stilen, som var nødvendig de filmen ble laget (man kunne rett og slett ikke lage mer detaljerte spesialeffekter på denne tiden), men som i dag har en herlig retrofølelse.
Ut fra skjermbildene kan spillet faktisk se litt kjedelig ut, men det er absolutt ikke tilfellet.
Det er en fantastisk dataverden vi havner i, og det er masse variasjon i omgivelsene.
Vi besøker innsiden av en vanlig PC, en PDA, Internett, en stormaskin fra 80-tallet
Og alt dette ser originalt og vakkert ut.
Mye datasnakk
Det er klart at designerne har fått leke seg mens spillet ble utviklet.
Problemet er at det har gått lite grann utover spillbarheten
det er altfor mange unødvendige hoppegåter, og du kan stort sett klare det meste av spillet med ett våpen: disken.
Tron 2.0 er tross alt et ganske tradisjonelt førstepersonsspill, plassert i et meget utradisjonelt univers.
Det er mye ukomplisert skyting og noen smarte, men lette gåter.
Sjarmen ligger i de konstante referansene til dataterminologi, en god del humor og de spennende brettene.
Monolith, utviklerne av Tron 2.0, står også bak No One Lives Forever-spillene, og det er ganske mange likhetstrekk mellom NOLF 2 og Tron.
Personene i spillet har samtaler med hverandre, du finner stadig vekk e-poster og notater som informerer deg om utviklingene bak kulissene, og en god del av humoren er ganske lik.
I NOLF 2 tjente du poeng som du kunne distribuere videre til forskjellige egenskaper, og Tron 2.0 har en lignende løsning bare mer avansert.
Underveis i spillet samler du oppgraderingspoeng, og disse gir deg høyere versjonsnummer.
Hver gang du når et nytt nivå for eksempel fra versjon 3.9.9 til 4.0.0, får du muligheten til å forbedre dine egenskaper.
Videre kan du oppgradere våpen og annet utstyr.
Du får bedre beskyttelse, kan hoppe høyere, kan samle informasjon om motstandere og våpnene blir kraftigere.
Disse oppgraderingene finner du som regel i kasser som er spredt rundt på alle brett.
I disse kassene finner du også tilleggsinformasjon som e-poster eller videoopptak fra overvåkningskameraer.
I kassene finner du også tillatelser, som fungerer som nøkler til dører, heiser eller andre kasser som inneholder mer verdifullt innhold.
Tillatelsene er noe av det viktigste i spillet
du kommer ikke langt uten å finne de korrekte nøklene.
Racing
Noe av det kuleste i den originale filmen av lightcycle-kampene.
Dette er glimrende gjenskapt i Tron 2.0.
Du vil kjøre lyssykkel underveis i spillet, og det er fritt fram for å race med syklene som en egen modus, både alene og mot andre på Internett.
Kjøringen er svært ukomplisert
du svinger med tastaturet, kan justere hastigheten, og plukker opp power-ups som gir deg ekstra fart eller beskyttelse.
Det er ofte tøft å vinne mot de datastyrte motstanderne, da det hele går vanvittig fort, og reaksjonsevnen til datamaskinen er vanskelig å slå men alt i alt er denne snake på steroider meget underholdende.
Konklusjon
Selv om spillbarheten som sagt ikke akkurat revolusjonerer sjangeren, er Tron 2.0 så bra gjennomført, har så mange gode ideer og så nydelig grafikk, at det er vanskelig å ikke anbefale det for fans av førstepersonsspill.
Hvis du likte filmen, er det i alle fall et spill du må prøve, for her snakker vi om et av de beste filmbaserte titlene vi har sett på lenge.
Hvis du ikke klarer å vente på de virkelig store høstspillene som Half-Life 2, vil Tron 2.0 hjelpe deg å slå i hjel ventetiden.
Anbefales.
| 1
|
202460
|
Logitech Mini Boombox
Det trenger ikke å være vanskeligere enn dette.
Er du på jakt etter en bitteliten trådløs Bluetooth-høyttaler for å få lyd av mobilen eller nettbrettet ditt?
Da kan Logitechs Mini Boombox til rundt 650 kroner være verdt en titt.
Førsteinntrykk
Vårt eksemplar var sort med røde sider, noe vi synes den kler godt.
Vi merker selvsagt at den ikke har samme materialkvalitet som rålekre Geneva XS, men den er for det første større, og ikke minst langt dyrere.
Sortert etter pris faller det langt mer naturlig å sammenligne med Lingo Xtatic, og av de to synes vi Logitechen er klart å foretrekke utseendemessig.
Målt etter størrelse er det også fristende å trekke fram den kule, men litt dyre Jawbone Jambox, som vi nesten ble forelsket i da vi testet den.
All betjening av Boomboxen skjer ved å berøre den trykkfølsomme toppen, som også lyser opp når du trykker på den.
Her kan du justere volum, og på vår iPhone kunne vi også skifte spor, eller spole direkte i låtene.
Det skal også være mulig å bruke Boomboxen som en trådløs høyttaler når du prater i mobilen, praktisk hvis flere i rommet skal høre på samtalen.
På baksiden har du av/på-bryteren, USB-inngang for lading, samt en AUX-inngang for tilkopling av lydkilder.
Det er imidlertid Bluetooth som er hele nøkkelen med dette produktet:
Via Bluetooth kan du altså spille av musikk fra enhver Blutooth-kompatibel enhet, enten det er mobilen, PC-en eller nettbrettet ditt.
Selv brukte vi en iPhone 4, og sammenkoblingen mellom de to enhetene var helt uproblematisk.
Det er også greit å vite at sammenkoblingen bare gjøres en gang så lenge Bluetooth er aktivert på mobilen; etter dette vil de altså koble seg sammen automatisk.
Den fysiske størrelsen er så beskjeden at Boomboxen tar minimal plass på bordet, i tillegg til å gli ubemerket ned i en hvilken som helst veske.
Vi lar oss også friste av den oppgitte batteritiden, som i bruk er på hele seks timer.
Alt dette er faktorer som øker sjansen for at du faktisk gidder å ta den med på tur, og gir pluss i vår bok.
Det vi ikke liker så godt er at Logitech sier at den krever hele fire timer for full oppladning når batteriet har gått tomt.
Det er uvanlig lang tid.
Se video av Boomboxen i bruk her:
Konklusjon
Jeg liker Boomboxen fordi den ser bra ut, er enkel i bruk og låter bra nok til sitt bruk.
Den spiller kanskje ikke like høyt som Lingo Xtatic, men den låter til gjengjeld bedre.
Lydmessig synes jeg den minner mye om Jawbone Jambox, selv om den ikke klarer å spille så høyt før lyden begynner å vrenges.
Trøsten er imidlertid at Boomboxen er langt billigere, ettersom Jamboxen fortsatt koster rundt 1200 kroner.
Det gjør rett og slett Logitechs Mini Boombox til et godt kjøp.
| 1
|
202461
|
HTC Magic
TEST:
Android er en verdig utfordrer i mobilverdenen.
Det er lenge siden vi har hatt mulighet til å stifte bekjentskap med noe genuint nytt i mobilbransjen.
Alt for ofte ser vi de samme teknologiene om og om igjen, kanskje i nye innpakninger eller versjoner.
Men Googles ferske og mye omtalte operativsystem Android klarte definitivt å vekke vår oppmerksomhet.
Og når det anerkjente selskapet HTC nå bringer den første Android-telefonen til Norge, er det klart vi blir spent.
Pent ytre HTC Magic, som den første Android-telefonen i Norge heter, gjør umiddelbart godt inntrykk.
Den en slank, elegant og sexy.
HTC legger ikke skjul på at det ikke er en forretningstelefon, at den skal helst selges til yngre, mer motebevisste brukere, at den skal - tør vi si det - konkurrere mot iPhone.
Så den veier lite, den er hvit og stilig og ganske minimalistisk.
Det er en del knapper nedenfor skjermen, men de er aldri i veien, og er en integrert del av utseendet til mobilen.
Det som tiltrekker seg mest oppmerksomhet er den ganske store styrekula, som faktisk er nesten helt unødvendig.
Den berøringsfølsomme skjermen er nemlig såpass god at det blir aldri nødvendig å bla seg gjennom menyene ved bruk av denne.
Det eneste den trengs til er å knipse bilder - den fungerer da nemlig som en utløserknapp.
Vi merker imidlertid et par funksjonelle mangler ved designet.
For eksempel at telefonen ikke har 3.5 mm-utgang for hodetelefonene.
All tilkobling går gjennom mini-USB-porten nederst.
Telefonen har heller ikke kamera på forsiden for eventuelle videosamtaler, og kameraet på baksiden har hverken speil eller noe form for lys.
Noe som også gjør det ubrukelig i mørket.
Men nok prat om HTCs utseende.
Den er fin.
Ferdig med den saken.
Det er nemlig Android som gjelder her.
Hurra for Android
Og operativsystemet er forbløffende kult.
Hovedskjermen lar deg fritt plassere snarveier til dine yndlingsapplikasjoner, disse kan du rett og slett dra fra hovedmenyen og legge hvor du vil.
Det samme gjelder widgets og egentlig alt annet du ønsker å ha i front.
Hovedskjermen går egentlig over tre skjermer, og du drar fingeren sidelengs for å bytte mellom disse.
En stilig effekt er at bakgrunnsbildet går over alle de tre skjermene.
På skjermen til høyre finner vi for øvrig et Google-søkefelt, som tar deg rett til denne godt kjente søkemotoren.
En annen veldig kul ting er selve hovedmenyen der alle applikasjoner ligger.
Denne får du opp ved å dra et lite ikon fra nedsiden av skjermen oppover, som en gardin.
På samme måte kan du dra skjermens øverste felt nedover, der havner nemlig alle bekjeder om nye meldinger, ubesvarte anrop eller nedlastede applikasjoner, og ved å dra denne «gardinen» ned får du direkte tilgang til alle disse elementene.
Det er utrolig brukervennlig, elegant og rett og slett skikkelig kult.
Googlefisert Stikkordet hos Android er Google.
Integrasjonen med søkegigantens tjenester er betydelig.
Du får direkte tilgang til Gmail, til chatteprogrammet, kalenderen, naturligvis til Google Maps og til søkemotoren.
Når du først starter telefonen må du logge deg inn med din Google-konto, og tankegangen her er ikke ulik det Apple gjør på tvers av sine maskinvare- og programvareplattformer.
Du er på ingen måte fastbundet til for eksempel Gmail heller, det er fort gjort å sette opp en Exchange-konto, for eksempel, og epost-klienten er bra og oversiktlig.
En YouTube-applikasjon følger også med, denne er kanskje litt mer begrenset enn iPhone sin, men gjør likevel jobben.
Uansett hvor du er i menyene eller hvilken applikasjon du bruker, kan du når som helst trykke på en menyknapp og få opp en kontekstsensitiv meny der valgmulighetene for det gitte programmet er tilgjengelige.
Mye å laste ned Google skryter av sin applikasjonsbutikk, passende kalt Android Market.
Denne er nemlig allerede ganske fylt med programvare, og så langt er alt gratis.
Det er faktisk ganske mye nyttig her, fra nyhets- og værtjenester, spill og små, artige programmer, til applikasjoner som fikser flere feil med selve operativsystemet.
For eksempel gir deg enklere tilgang til visse funksjoner, som ellers krever mange trykk gjennom menyene for å finne.
Butikken er også oversiktlig og lett å navigere seg gjennom, applikasjonene blir kjapt lastet ned og plassert i hovedmenyen.
Vi opplevde imidlertid et par programmer som ikke fungerte spesielt bra, men det går kjapt å avinstallere ting du ikke liker.
Et minus med telefonen er lite minne:
Kun et 2 GB-minnekort følger med, noe som er lite i disse dager, spesielt når andre telefoner leveres gjerne med 32 GB.
Hva brukervennligheten angår er Android stort sett en fornøyelse.
Menyene er lette å forstå, men det tar som sagt ofte ganske mange trykk for å komme til visse innstillinger.
Ikke alt er 100% intuitivt.
Bra inntasting
For å taste inn tekst bruker vi et QWERTY-tastatur (det finnes også andre varianter du kan velge), og det fungerer ganske likt iPhone.
Du holder for eksempel inne O eller A for å nå de norske bokstavene.
Dessverre er de virtuelle tastene ganske små, så det er lett å trykke feil.
På den andre siden foreslår operativsystemet ordene automatisk, og selv om du bommer skikkelig på bokstavene er forslagene som regel riktige.
For å si det sånn, vi klarte å skrive meldinger veldig fint selv veldig sent på kvelden.
Ikke alle smarttelefoner består den testen like lett.
Vi liker også at telefonen gir en liten vibrasjon når du trykker inn bokstavene.
SMS-funksjonaliteten er for øvrig ikke ulik iPhone, der meldingsutvekslinger blir plassert i «samtaler» med de gitte kontaktene.
Det irriterer imidlertid at det ikke går an å slette enkeltbeskjeder.
Slapp på multimedia
Når det gjelder multimedia er vi ikke overveldet.
Kameraet er ganske dårlig:
3.2 megapiksler er helt greit for så vidt, men kvaliteten er likevel laber.
Mangelen på fotolys gjør at du kan glemme å ta bilder i mørket, og kvaliteten på video er midt på treet.
HTC Magic er definitivt ingen utpreget kameratelefon.
Avspilling av film og musikk fungerer helt fint, men igjen, mangelen på 3.5 mm-uttak er et minuspoeng.
Bra på nett Nettleseren til Android er helt klart blant de bedre vi har prøvd.
Ganske rask og god til å tegne opp nettsider.
Dessverre støtter ikke Android multitouch, så selv nettopplevlsen er definitivt bra, klarer den ikke å utkonkurrere Safari.
iPhone består som den helt klart beste surfetelefonen, men Android kommer som god nummer to.
Og vi trenger vel ikke å nevne at fullt utvalg av trådløse teknologier støttes her, fra HSDPA via WLAN til Bluetooth.
Bare husk at det å ha WLAN på hele tiden dreper batteriet ganske raskt.
Ved vanlig bruk vare batteriet som regel rundt to døgn, noe som er helt greit i dagens mobilmarked.
GPS-funksjonaliteten er selvfølgelig også på plass, og telefonen bruker naturligvis Google Maps.
Du kan velge mellom vanlig kart, satelittbilde eller Street View, men sistnevnte finnes fremdeles ikke i Oslo, så det var umulig å teste.
Vår nye favoritt For å oppsummere, Android er gøy.
Det er et stilig operativsystem som har et elegant, attraktivt utseende, fokuserer på åpenhet og fleksiblitet, og lar deg gjøre det aller meste.
Det har visse minuser, som sagt kunne den generelle brukervennligheten vært bitte litt høyere, men det blir pirk.
Faktum er at vi ble fort veldig glad i systemet, det har en kulhet ved seg som er vanskelig å beskrive, men som man øyeblikkelig innser i det man begynner å bruke det.
Og selve HTC Magic er en bra telefon, med unntak av dårlig kamera og kun USB-plugg.
Den ser bra ut, fungerer bra og vekker oppmerksomhet blant våre bekjente.
Det ser altså ut til at HTC har tenkt i riktige baner her, og lagde en telefon som appelerer til de unge og stilbevisste og som samtidig er en fornøyelse å bruke.
Vi kan ikke si annet enn at vi gleder oss stort til å se hva fremtiden bringer for Android.
Vi har en god følelse.
(Denne testen er publisert både på ITavisen og DinSide Data)
Flere ferske mobiltester
| 1
|
202462
|
iAudio X5
OMTALE:
Et komplett ukjent merke for oss, men denne spilleren er overraskende bra.
Hils på en ny 20 GB-spiller fra iAudio, som gjør det meste til en fin pris.
Selv om vi må fra første stund klage litt på det uoriginale navnet på produktet (har vi ikke sett nok MP3-spillere nå hvis navn begynner med en liten i?), er vi faktisk ganske overrasket hvor solid denne for oss hittil ukjente spilleren er.
iAudio X5 er en veldig allsidig 20 GB-spiller som vi ikke kan unngå å sammenligne litt med iRiver H320.
Den har nemlig mange av de samme funksjonene - fargeskjerm, radio, direkte enkoding til MP3, bildevisning og til og med mulighet til å vise MPEG-4-videoklipp.
Selve spilleren er definitivt blant de penere vi har sett i det siste.
For en gangs skyld prøver ikke utviklerne å kopiere Apple, men satser på sort design i stedet.
Spilleren er ikke spesielt stor og den er temmelig slank, vekten på den er ikke mer enn 150 gram.
Vi merker at skjermen dessverre er ganske liten, noe som gjør den dårlig egnet til å vise bilder og video.
Muligheten er der, men er du spesielt opptatt av å se på videoklipp på farten anbefaler vi en enhet med større skjerm.
Ingen drivere
X5 behøver ikke egne drivere eller programvare for å overføre filer.
Nederst på enhenten er den en port, til denne må du koble en liten overgang som har strøminngang, USB-port og linje ut- og innganger.
Vi går ut fra at alle disse ut- og inngangene ikke er plassert på selve enheten for å spare størrelsen.
Spilleren dukker opp som egen disk i Windows, og det eneste du trenger å gjøre er å flytte filer rett over og plassere dem i riktig folder.
Det er en meget brukervennlig og rask løsning.
Når det gjelder filstøtte kan X5 spille det aller meste, inkludert Ogg Vorbis-filer.
Betjeningen av selve spilleren er lite grann vrien, da grensesnittet kan virke ganske overveldende med mange symboler og ikoner.
Når du skrur på spilleren får du først opp avspillingskjermbilde med informasjon om den siste sangen du hørte på.
For å få tilgang til filsystemet trykkes det inn joysticken som er plassert rett nedenfor skjermen - og denne joysticken brukes også til å navigere gjennom filene og menyene.
Filene er logisk plassert i riktige mapper, så det bør ikke være noe stort problem å finne frem til sanger man har lyst å høre på.
Når du trykker inn den samme joysticken litt lenger, får du opp spillerens hovedmeny.
Der kan du bytte funksjonalitet - avspilling av audio og video, fm-radio, stemmeopptak, MP3-enkoding og bildevisning.
Disse menyene er også logisk lagt opp og vi opplevde ingen problemer med å finne frem til ønsket funksjonalitet.
Den siste menyen inneholder innstillinger, og der kan du stille inn alt som har med lyd, skjerm, spillemodus og opptak å gjøre.
Flott lyd
Lydkvaliteten er spillerens kanskje sterkeste side.
Det er gode muligheter for å justere bass og diskant, og du kan også aktivere en ekstra bass-forsterker som har flere nivåer.
X5 spiller forbløffende høyt og tydelig, spesielt bassen er veldig behagelig å høre på - selv på relativt vanlige hodetelefoner.
Vi opplevde ingen større problemer når det gjelder annen funksjonalitet enn musikkavspilling.
MPEG-4-filmklippene spiller uten hakking, og bildene vises raskt nok.
Men det finnes spillere som klarer bilde-og videovisning bedre, takket være større skjermer.
X5 er sterkest på musikkspilling og eventuelt radio, men det er hyggelig at mulighetene for å gjøre andre ting finnes.
Prisen på X5 er 3.390 kroner, som er ganske lite tatt i betraktning hvor mye funksjonalitet du får i boksen.
Selv om du bare skal høre på musikk, er X5 fremdeles et godt alternativ takket være den imponerende lydkvaliteten.
| 1
|
202464
|
TEST:Eye-Fi Mobi
Minnekort med WiFi gjør et gammelt kamera nymoderne.
På mange nye kameraer er det nå blitt mer og mer vanlig med støtte for trådløst nettverk.
Det gjør at du for eksempel har muligheten til å sende bildene over til telefonen din for deretter å dele dem på Facebook, slik at du slipper å vente til du kommer hjem til PC-en for å vise skrytebildene fra hotellbassenget.
Allerede i 2011 etterlyste jeg slik funksjonalitet i kameraene, der de kom på løpende bånd med flere megapiksler, sminkefunksjoner og annet, mens folket var mer enn villige til å ofre bildekvaliteten i et godt kamera for lettvintheten til et mobilkamera, samt muligheten til å dele bilder med andre der og da.
Eye-Fi mobi er et høst uvanlig minnekort.
Konseptet er at du putter det inn i kameraet på vanlig måte, men der minnekortet har mulighet til å opprette et trådløst nettverk rundt seg som du kan koble deg til med mobiltelefonen og dermed overføre bildene.
Kameraet og telefonen trenger ikke å være koblet til et trådløst nettverk, så dette kan du godt gjøre på telttur midt i skauen.
Medfølgende app
Alt som kreves er at du laster ned Eye-Fi-appen fra App Store eller Google Play; avhengig av om du har en iOS- eller Android-enhet.
På esken til minnekortet finner du en aktiveringskode du angir, som da er knyttet til minnekortet du har kjøpt slik at resten av oppsettet går automatisk.
På kameraet må du imidlertid aktivere Eye-Fi-funksjonen.
Siden minnekortet oppretter et trådløst nettverk vil dette selsvagt trekke sitt av batteriet, og kortet er smart nok til å slå av funksjonen igjen ved inaktivitet.
Men dette støttes vel ikke av alle kameraer?
Kanskje ikke alle, men flere enn du muligens tror.
Du kan selv sjekke om kameraet ditt støttes på denne siden.
Da vi testet første gang tok vi frem et Canon EOS 550D – et kamera vi testet for fire år siden, og det fungerte i hvert fall smertefritt.
Eye-fi-minnekortene har vært i markedet en god stund, selv om Mobi-utgavene (med støtte for å opprette trådløse nett) ble lansert i fjor.
Slik virker det
Vi testet først med en Android-telefon og lastet derfor ned appen fra Google Play-butikken.
Etter å ha angitt aktiveringskoden på baksiden av kortet var vi klare til dyst.
Når minnekortet er puttet inn i et kompatibelt kamera, dukker det opp et menyvalg kalt Eye-fi innstillinger.
Derfra kan du aktivere den trådløse funksjonaliteten.
Så er det bare å åpne appen.
Etter noen få strakser begynner kameraet å overføre bilder til mobiltelefonen.
Dette tar bare 2-3 sekunder pr bilde (typisk én megabyte i sekundet), før de deretter er lagret på telefonen.
Enkelte ganger opplevde vi imidlertid at det tok et halvt minutt før overføringen begynte.
Ikke så elegant
Det er imidlertid et par ting som ikke er så elegant:
Alle bilder på minnekortet overføres – du kan altså ikke utforske minnekortet fra telefonen og plukke ut de bildene du vil ha.
Bilder overføres også kun én gang, så hvis du har flere enheter tilkoblet det samme Eye-fi-kortet, får du kun lagret bildet på én av dem.Appen kunne også vært bedre.
På den nederste linja vises et miniatyrbilde når det er overført, men det kan man ikke trykke på.
På Android-appen fant vi ut at de dukket opp i den øverste oversikten først når vi holdt fingeren nede på et bilde (for å velge det) og deretter trykket på tilbakeknappen.
geotagge
Bedre iOS-app, men …
På iOS finnes en egen app for Eyefi Mobi-kortet (den på Android er kun for Eyefi-kort generelt).
Den er mer elegant og lar deg blant annet se bildene i et pent albumformat og tagge bildene med stikkord.
Appen er imidlertid kun tilgjengelig i den amerikanske versjonen av App Store og krever derfor en amerikansk konto om du vil bruke den.
Det skal også sies at bildeoverføring er litt mer tungvint på iPhone – mens Android bruker en WiFi Direct-forbindelse som bare opprettes automatisk, må du manuelt koble deg til Eye-Fi nettverket via innstillinger på iOS-enheter.
Til opplysning finnes ingen app til Windows Phone.
Konklusjon
Eye-Fi Mobi minnekortene er selvsagt dyrere enn vanlige minnekort, med en prislapp på 5-600 kroner i nettbutikkene for et 16GB-kort.
Til sammenligning koster et 16GB-minnekort fra Sandisk under 100 kroner i enkelte nettbutikker.
Og joda, det funker jo.
Bildene du har tatt på kameraet overføres til telefonen.
Løsningen er imidlertid langt fra elegant, særlig med tanke på at alle bilder overføres uten at du selv får velge hvilke.
At iOS-appen ikke er tilgjengelig i Norge og Android-appen virker ganske upolert er ikke akkurat med på å trekke opp helhetsinntrykket.
Eye-Fi Mobi SDHC Class 10 8GB
| 0
|
202470
|
Sony Ericsson K500
Ute etter masse telefon for pengene?
Den nye K500 kan godt være løsningen for deg, her får du nemlig rikt med funksjonalitet uten å betale skjorta.
Synes du at Sony Ericssons store suksess K700 virker fristende, men er for dyr?
Den nye K500 er en enklere og rimeligere utgave av denne, men den har fremdeles imponerende mye funksjonalitet til å være en såpass rimelig telefon.
K500 er en liten, lett telefon, som ikke skiller seg nevneverdig ut utseendemessig.
Den ligner faktisk en del på K700, men har kanskje et litt mer anonymt ytre.
Det er standard Sony Ericsson-design vi snakker om her, med samme type funksjonstaster og layout som vi forventer fra selskapets modeller.
Det er en svært god joystick plassert midt i mellom funksjonstastene, og på sidene er det plassert snarveier til kamera, internett og volumknapper.
På baksiden er det så klart en kameralinse, og denne gangen dekkes den av et lokk.
Veldig smart.
Forenklet toppmodell
K500 er rett og slett en K700 minus flere funksjoner.
K700 har det meste en standard mobilbruker kan ønske seg, som Bluetooth, VGA-kamera, godt med minne, MP3-avspilling, radio, bra skjerm og en god del mer.
K500 har lavere oppløsning på skjermen, mindre minne og mangler Bluetooth og radio.
Men det er fremdeles en svært solid telefon.
Skjermen har samme fysiske størrelse som K700, men oppløsningen er bare på 128x160 piksler mens K700 klarer 176x220 punkter.
Det betyr ikke at skjermen er dårlig, men bildene og menyene er noe mer kornete enn det flotte bildet du får i K700.
Oppløsningen på K500 tilsvarer faktisk skjermene til T630/Z600-modellene, så har du brukt disse, vet du hva du får.
Skjermen støtter for øvrig 65.000 farger.
Som sagt har ikke telefonen Bluetooth eller FM-radio, noe storebroren har.
Men en MP3-spiller er det fremdeles plass til, og infrarød port er også installert.
Mengden tilgjengelig minne er 12 MB, altså en del mindre enn K700, som har 40 MB lagringsplass.
12 MB er jo ikke akkurat ille, du får plass til mange bilder og videoklipp, men du kan nok glemme å bruke K500 som noe musikkmaskin
du klarer nok ikke å skvise inn spesielt mange låter inn i telefonen.
MP3-støtten egner seg nok mest til å bruke korte musikklipp som ringelyder.
Bra kamera for prisen
Kameraet tar bilder i VGA-kvalitet, og brukeropplevelsen er akkurat lik andre SE-telefoner.
Du må huske å åpne linselokket, og aktivere kameraet enten via snarveien på siden eller ikonen i menyen.
Det har etter hvert blitt vanlig med mulighet for videoopptak, og det er også på plass her som forventet er også kvaliteten ganske svak.
Kvaliteten på stillbildene er imidlertid temmelig godt til å være VGA, spesielt utendørs.
Bildene virker til å være skarpere og fargegjengivelsen er bedre enn på mange andre VGA-mobilkameraer.
Selvsagt er det megapikselkameraene som er det nye stikkordet i mobilbransjen, og K500 kan ikke måle seg med disse, men til å være en rimelig VGA-telefon tar den veldig gode bilder.
Vi må også nevne at lyset som er innebygd på K700 også er tatt vekk i denne modellen.
Brukeropplevelsen er også svært positiv.
Tastene er kanskje litt smale, men vi tror ikke noen vil være spesielt plaget av det.
Joysticken er glimrende, og responsen er det ingenting å si på.
Sony Ericsson har lenge slitt noe med hastigheten på menyene, og selv om det er blitt bedre med tiden, opplever vi fortsatt noe hakking på de dyrere modellene.
Men K500 er lynrask.
Det er den raskeste SE-mobilen vi har prøvd, og menynavigeringen går som en drøm.
Totalt sett
K500 er ikke noe profftelefon, og har følgelig ikke de mest avanserte funksjonene.
Men den ligger samtidig lavt på prisskalaen, og kan fåes enda billigere med subsidiering, og da får du svært mye for pengene.
Derfor har vi heller ikke mye å klage på du får en stilig, liten mobil med godt kamera, god skjerm, rask navigering, høy brukervennlighet og det meste av viktige funksjoner.
Det er faktisk en av de aller beste lavpristelefonene på markedet nå, så trenger du en rimelig mobil, gå for denne!
| 1
|
202472
|
Genialt fra Toyota
Etter å ha testet Toyota Prius Plug-in Hybrid oppleves "normale" biler som latterlig gammeldagse.
Vi er blant dem som har skrytt mye av tredje generasjon Toyota Prius, som ble lansert her i landet i fjor høst.
Takket være et svært avansert og meget velfungerende samarbeid mellom en spesiell bensinmotor, et stort batteri og en elektromotor, kan Prius III skilte med et forbruk på 0,39 liter bensin per mil.
Dette innebærer et CO2-utslipp på bare 89 gram per kilometer.
Globalt - og lokalt
Men Prius er ikke bare en god nyhet for det globale miljøet.
Fordi Prius har bensinmotor - og ikke en dieselmotor - er den også svært snill mot det lokale miljøet den ferdes i.
For det første inneholder ikke Prius-avgassene de skadelige PM-partiklene overhodet, for det andre er utslippene av nitrogenoksid (NOx) ekstremt lave, nærmere bestemt 0,0058 gram per kilometer.
Til sammenligning slipper en splitter ny dieselmotorisert Toyota Avensis sedan ut 0,14 gram NOx per kilometer - rundt 24 ganger så mye.
Og Avensis er overhodet ikke blant de verste NOx-forurenserne på markedet.
Elektrisk drift
Ikke nok med det.
Prius kan nemlig også skilte med en EV-knapp (Electric Vehicle).
Når føreren trykker på denne, vil Prius - avhengig av aktuell batterikapasitet - kunne kjøres på ren batteridrift inntil 2 kilometer, for eksempel i kø.
I elektrisk modus er Prius like lokalmiljøvennlig som en elbil.
Det betyr at den ikke belaster miljøet med lokal forurensing overhodet.
Kommer i 2012
Men Toyota har selvsagt ikke tenkt å gi seg med det.
Japanerne er allerede i full gang med utviklingen den neste Prius-utgaven; Prius Plug-in Hybrid.
Toyota har faktisk kommet så langt i prosessen at 600 førproduksjons-eksemplarer de siste ukene er sendt rundt omkring i verden.
Tre av dem er nå på plass i Norge, og DinSide har - som første norske medium - fått mulighet til å gjøre en fullverdig test av bilen.
Planen er at Prius Plug-in Hybrid skal lanseres for fullt i 2012.
Den vil imidlertid ikke erstatte Prius III, men skal i stedet selges parallelt med dagens utgave.
20 kilometer på strøm
Plug-in Hybrid kan oversettes med "ladbar hybrid" og innebærer at bilen kan lades via det ordinære strømnettet.
Takket være nye batterier med langt større kapasitet enn dagens, kan derfor Prius Plug-in Hybrid kjøres drøye 20 kilometer som en ren elbil.
20 kilometer innebærer at en stor andel av verdens urbane befolkning vil kunne kjøre både frem og tilbake til jobb på strøm - uten at bilen trenger å starte bensinmotoren.
Og har man lademuligheter på arbeidsplassen, blir det mulig å kjøre helelektrisk også for den som har inntil 20 kilometer å kjøre hver vei.
Avhengig av temperaturforhold og grad av utlading, tar det ifølge Toyota mellom 1 time og 1 time og 45 minutter å fullade batteriet.
Funker i praksis
Vår erfaring tilsier at Toyota ikke overdriver når de hevder at bilen har 2 mil rekkevidde på et fulladet batteri.
Vi oppnådde i hvert fall drøye 23 kilometer ved bykjøring med klimaanlegg aktivert.
Når batterikapasiteten er oppbrukt, fungerer bilen i praksis som en "ordinær" Prius.
Det vil si at bremseenergi løpende ledes til batteriet, som i neste omgang mater en elektromotor med energi.
Elektromotoren kobles så inn ved behov, noen ganger alene, andre ganger i kombinasjon med bensinmotoren.
Bensinmotoren vil vanligvis kuttes ved full stopp, for eksempel i lysskryss eller i stillestående kø.
Igangsetting foregår sømløst og mykt fordi batteriet og elektromotoren har så gode ytelser at de ikke er avhengige av å vente på at bensinmotoren skal starte.
Dobbel forbruksmåling
Før vi oppgir de imponerende forbrukstallene Prius Plug-in kan skilte med, bruker vi et par setninger på å forklare hvordan disse tallene er regnet ut.
I motsetning til normale biler, har nemlig Prius Plug-in vært gjennom EU-testsyklusen to ganger; én gang med fulladede batterier og én gang med tomme.
De oppgitte forbrukstallene reflekterer gjennomsnittet av de to målingene.
0,26 liter per mil
Hvilke tall endte så Prius Plug-in opp med?
Jo, et forbruk på latterlig lave 0,26 liter per mil.
Det betyr at vi nesten snakker om fire mil per liter bensin.
Oversatt i CO2-utslipp innebærer forbruket imponerende lave 59 gram.
Til sammenligning oppgir Toyota 0,39 liter og 89 gram for dagens Prius.
Her skal det selvsagt understrekes at forbrukstallene vil bli høyere på langtur, fordi effekten av det fulladede batteriet da vil bli relativt liten.
Samtidig vil bilen altså kunne skilte med et forbruk på 0,0 liter per mil forutsatt at kjøreturen er kortere enn 20 kilometer.
Og dermed forstår vi logikken bak den spesielle testsyklusen Prius Plug-in måles etter.
Ny batteriteknologi
Hvordan har Toyota klart å skape en bensinbil med et forbruk på bare 0,26 liter per mil?
Jo, for det første er nikkelmetallhydrid-batteriet (Ni-Mh) som sitter Prius III, er erstattet av tre litiumion-batterier (Li-ion); et hovedbatteri og to "sub-batterier".
Hvert enkelt batteri har en kapasitet 1,7 kilowatt-timer (kWh), til sammen 5,1 kWh.
Når den medfølgende kabelen plasseres i stikkontakten, som er lokalisert på høyre forskjerm, lades alle de tre batteriene helt opp.
Med utgangspunkt i en kraftpris på rundt 1 krone (leveranse + kraft) koster hver lading omkring en femkroning.
Enda mer effektiv regenerering
Dermed er det klart for rundt 20 kilometer i EV-modus (Electric Vehicle).
Når de to "sub-batteriene" er tømt, tar disse imidlertid "pause" til neste kabel-baserte lading.
Toyota har valgt å gjøre det slik at kun hovedbatteriet tar i mot lading fra bilens egen generator under marsj.
Likevel er evnen til å regenerere bremseenergi ytterligere forbedret.
Dette blant annet fordi hovedbatteriet har en kapasitet på 1,7 kWh, 0,4 kWh mer enn Ni-Mh-batteriet i Prius III.
Dermed har Prius Plug-in i hybrid-modus (HV) et enda større innslag av elektrisk drift enn Prius III.
Varmepumpe-teknologi
I tillegg ligger det haugevis av andre teknologiske endringer og forbedringer i Prius Plug-in.
Av plasshensyn har vi dessverre ingen mulighet til å gå nærmere inn på alle disse.
Vi må imidlertid nevne at Toyota har tatt i bruk varmepumpe-teknologi.
Varmepumpen produserer både kupévarme (ned til - 2 grader) og kupékjøling.
Varmepumper har den egenskapen at de produserer varme og kulde langt mer energieffektivt enn andre tilgjengelige teknologier.
Ved svært lave temperaturer (-2 til -15 grader) overtar imidlertid en PTC-varmer (Positive Temperature Coefficient).
Skulle det bli enda kaldere, så startes bensinmotoren.
Denne varmer opp kjølevæsken, som i neste omgang varmer kupeen.
50.000 kroner i påslag?
Prius III koster i dag mellom 264.000 og 339.000 kroner, avhengig av utstyrsnivå.
Hva vil egentlig Prius Plug-in komme til å koste når den kommer på markedet i 2012?
Dessverre vil den sannsynligvis bli betydelig dyrere enn en ordinær Prius.
Et grovt anslag fra importøren antyder et prispåslag på rundt 50.000 kroner.
Størsteparten av dette påslaget skyldes svært dyr batteriteknologi.
Men med et CO2-utslipp på bare 59 gram vil da vel Prius Plug-in få god hjelp av det norske avgiftssystemet?
Jo, en viss CO2-avgiftsfordel får den.
Men fordi den grunnet større batterier og mange nye komponenter veier 1.500 kilo, 130 kilo mer enn Prius III, stiger samtidig vektavgiften.
Netto ender Prius Plug-in i dag bare opp med en avgiftfordel på drøye 9.000 kroner, noe som altså er altfor lite til å veie opp for kostnadene knyttet til all den nye teknologien.
Gratis lade-parkering?
Nå er det imidlertid fullt mulig at bilavgiftssystemet vil bli revidert til Prius Plug-ins fordel innen den kommer på markedet.
Det er også mulig at bilen i likhet med elbiler vil få tilgang til gratis parkering på kommunale plasser med lademulighet, noe som i tilfelle vil bli et incitament for potensielle kunder.
Det er imidlertid ingen ting som tyder på at fremtidige Prius Plug-in-eiere vil nyte elbil-privilegier som generell fri kommunal parkering, fri passering av bomstasjoner og mulighet for å kjøre i kollektivfeltet.
Enda mindre lasterom
I tillegg til økt egenvekt er det også knyttet et par andre ulemper til Prius Plug-in.
Li-ion-batteriene tar nemlig mer plass enn dagens Ni-Mh-batteri, noe som gir et høyere lasteromsgulv.
Dette går i neste omgang selvsagt på bekostning av lasteromsplassen, som allerede i utgangspunktet er en Prius-svakhet.
Volumet reduseres ifølge Toyota fra 445 til 403 liter.
Samtidig målte vi en maksimal høyde - rett bak seteryggene - på beskjedne 59,5 centimeter.
Dette er synd; hadde Prius hatt et større lasterom ville den nemlig ha vært et mer aktuelt alternativ også for barnefamilier.
For benplassen i baksetene er meget god.
I tillegg øker 0-100-tiden fra 10,4 til 11,4 sekunder.
Når det er sagt, må det understrekes at Prius Plug-in i likhet med Prius III oppleves som en sprek bil både fra stillestående og ved akselerasjon i fart.
En mer tungtveiende ulempe er det imidlertid at det heller ikke for Prius Plug-ins vedkommende vil bli mulig å få hengerfeste.
Fremtiden
Vi er imidlertid villige til å se gjennom fingrene med disse og andre mindre svakheter når det gjelder Prius Plug-in.
Vårt totalinntrykk er nemlig at dette er en imponerende bil, både fra et teknologisk og et brukermessig synspunkt.
Prius Plug-in evner nemlig i enda større grad enn Prius III å få "normale" biler til å fremstå som steinalderske.
Når du kjører Prius kan du i likhet med skiløpere og syklister glede deg til nedoverbakkene.
Da ser du via det kule displayet at batteriet fylles opp, noe som gir deg mulighet til å kjøre på strøm når du kommer til bunnen av bakken.
Og dermed vil du klare å senke forbruket ytterligere.
Motiverende grafikk
I det hele tatt har Toyota vært særdeles dyktige i å lage grafiske grensesnitt som i så stor grad motiverer til å kjøre miljøvennlig, at det går sport i det.
I Prius Plug-in har det kommet til enda flere motiverende elementer, blant annet en graf som viser fordelingen mellom EV-drift (elektrisk) og HV-drift (hybrid).
Dermed motiveres man til å lade bilen via strømkabelen så ofte som mulig.
I tillegg har det kommet et skjermbilde inne i navigasjonen som viser den langsiktige Plug-in-effekten.
Bildet viser et landskap og hvis eieren kjører økonomisk over måneder og år, vil bildet sakte men sikkert fylles opp av blomster, trær, dyr og fugler.
Samtidig gir det en helt spesiell følelse å se en kjørecomputer som viser et snittforbruk på 0,15 liter per mil (etter rundt 32 kilometer med utgangspunkt i fulladet batteri).
Genialt
Alt dette bidrar til at vi nok en gang - etter å ha testet en Prius - sitter igjen med følgende tanker:
Dette er jo genialt.
Hvorfor er det bare Prius som virkelig utnytter all den overflødige energien som oppstår i alle nedoverbakker og ved alle nedbremsinger?
Hvorfor er det bare Honda som har klart å lage en Prius-konkurrent?
Hvorfor er ikke alle de andre bilprodusentene på banen for lenge siden?
Første generasjon Prius ble tross alt introdusert i 1997 - for 13 år siden.
Samtidig er bilen - all teknologien til tross - særdeles lettkjørt.
Den bittelille automatgirspaken er forbilledlig lettbetjent og det spesielle, todelte bakvinduet gjør bilen svært enkel å rygge.
Forbedringspotensial
Bilen vi har kjørt er altså en førproduksjonsbil, noe som innebærer at det godt kan hende vi vil se endringer i den endelige produksjonsbilen.
Og vi håper faktisk på et par endringer.
For eksempel ønsker vi den nevnte EV-knappen vi kjenner fra Prius III.
Denne knappen sørger for at Prius-eiere aktivt kan velge hel-elektrisk drift når de selv ønsker det, for eksempel i tett bytrafikk eller når man kommer hjem sent på kvelden.
Av ukjente årsaker har Toyota valgt å fjerne EV-knappen i Prius Plug-in.
Det betyr at føreren ikke selv kan velge fritt når vedkommende ønsker å disponere de "elektriske" kilometrene.
Flere indikatorer
Vi ønsker oss også to batteri-indikatorer, én som viser situasjonen for alle de tre batteriene når disse er ladet via stikkontakten og en egen for hovedbatteriet som lades under drift.
I dag har Prius Plug-in i likhet med Prius III kun én indikator.
Resultatet er enkelte merkverdigheter.
Som at indikatorene viser 8 av 8 streker når batteri-rekkevidden er drøye 20 kilometer - og 4 av 8 streker, altså halvparten, når det bare er snaue 3 kilometer igjen.
Samtidig opplevde vi det som en frustrerende faktor at det under hybriddrift ikke er mulig å komme opp i mer enn 3 av 8 streker.
Med en egen "EV-indikator" kunne Toyota vist en lineær synkende trend for den totale batteripakken etter lading.
Så kunne en egen "HV-indikator" gitt føreren gleden av å se alle 8 strekene - etter å ha klart å fylle hoved-batteriet ved hjelp av supereffektiv kjøring og noen nedoverbakker.
Bremsene fungerer
Etter flere mer eller mindre troverdige historier basert på underlige opplevelser med Toyotaer, deriblant et par Priuser, benyttet vi selvsagt anledningen til å forske litt på dette feltet.
Blant annet gjorde vi en rekke forsøk der vi trykket gasspedalen i bunn, samtidig som vi bremset med venstrefoten.
Dette gjorde vi en rekke ulike hastigheter og med ulik tyngde på bremsefoten.
Det vi opplevde - uten unntak - var at bilen helt udramatisk bremset ned med den hastigheten vi indikerte med bremsepedalen.
Konklusjon
Det geniale med Prius Plug-in er at byborgere rundt omkring i verden i stor grad vil kunne bruke den som en ren elbil - uten å bidra med lokale utslipp overhodet.
Hvorfor da ikke kjøpe en elbil i stedet?
Jo, av to årsaker.
For det første fordi Prius Plug-in i motsetning til en elbil også kan brukes på langtur til Vestlandet, Nord-Norge eller Frankrike.
Og fordi Prius - i motsetning til elbilene på markedet i dag - kan frakte fem personer.
Samtidig som den altså er særdeles gjerrig og klimavennlig også i ordinær hybriddrift.
Vi venter med andre ord spent på at Prius Plug-in Hybrid settes i produksjon i 2012.
| 1
|
202475
|
Fritert Mars – en skotsk legende
Noen mener Skottlands spesialitet bare er en myte.
Men vi fant den.
Alle land har sine spesialiteter.
Klisjéene tilsier at du bør nyte en baguette i Frankrike, et glass sangria i Spania og en rød pølse i Danmark.
I Skottland er det frityrstekt Mars som gjelder.
En sjokolade dyppet i deig og kokt i olje, som etter sigende skal inneholde rundt 1.200 kalorier.
Det var i alle fall det vi hadde hørt.
Og da vi nylig befant oss i Glasgow, ville vi ikke la sjansen gå fra oss.
"En myte!"
–
En fritert Mars, takk!
sa vi til det første hurtigmatstedet vi gikk innom.
De tre ansatte kikket bare forvirret på oss, bak disken full av gule, uidentifiserte, friterte klumper.
– Deep.
Fried.
Mars.
Bar.
Kjenner dere konseptet?
– Nei, svarte frityrkokerne kort.
Vi gikk videre, fra søppelmatplass til søppelmatplass.
Ingen kunne hjelpe oss.
– Fritert Mars er bare en myte! svarte en baker, som lo hoderystende av de naive turistene.
Men det var vi som fikk den siste latteren.
Enkel oppskrift
Fish and chips-kjeden Blue Lagoon skulle vise seg å være fettlagunen vi hadde lett etter.
Vi stilte spørsmålet vi hadde stilt så mange ganger før, og fikk svaret vi nå tvilte på eksisterte:
–
Ja, vi har frityrstekt Mars!
Det å ha frityrstekt Mars krever strengt tatt ikke allverdens.
Men de hadde Mars til salgs, en gryte full av frityrdeig og noen liter kokende olje.
Alt man trenger for å lage Skottlands fettdryppende kaloribombe.
Her har du oppskriften, slik vi observerte den:
Åpne en Mars.
Dypp den i deig.
Friter den.
Men vi takket høflig nei til salte, friterte poteter ved siden av fritert sjokolade.
På vegne av blodårene våre.
Fordeler og ulemper
Her er vår anmeldelse av frityrstekt Mars:
Under ser du enda flere bilder av fritert Mars, om din apetitt ikke er mettet ennå:
Frityrolje-nasjonen Skottland
Retten, i mangel av et bedre ord, stammer visstnok fra fish and chips-stedet the Carron i byen Stonehaven i Skottland, som begynte å fritere Mars i 1995.
Andre fish and chips-steder rundt om i Skottland fulgte så etter, mens verden tittet på med en blanding av misunnelse og vemmelse.
Noen antok at det dreide seg om en slags urban legende, men i 2004 ble det gjort en undersøkelse for å finne ut nøyaktig hvor utbredt den mildt sagt usunne retten faktisk var i Skottland.
Det viste seg at omlag hvert fjerde fish and chips-sted solgte de friterte Mars-sjokoladene, noe Mars selv ikke ble overlykkelig for, da de hevder at (hold deg fast) friterte Mars ikke er spesielt sunt.
Og de fettdryppende klumpene har siden blitt selve symbolet på det verste i skottenes diett, som ikke bare består av fritert sjokolade, men også fritert pizza, egg, frukt, smør og selvfølgelig: Haggis.
Det er ikke slik at alle skotter vasser i smult opp til kilten.
Like lite som nordmenn kun spiser fårikål og smalahove.
Men likevel:
I 2011 meldte EU at Skottland hadde en av de laveste gjennomsnittlige levealderne i unionen.
Bare slått av land som Tsjekkia, Estland, Latvia, Litauen, Polen, Romania, Slovakia og Slovenia.
Og mat er som kjent en viktig faktor her.
I så måte var det kanskje friterte Mars skotten William Wallace tenkte på, da han i filmen Braveheart skrek det kjente sitatet:
– They may take our lives, but they'll never take our freedom!
Friterte sjokolader er da ingenting.
Her serverer de MARK!
Hva er det særeste du har spist i utlandet?
Fortell under artikkelen!
| 1
|
202476
|
CCleaner
Kunne du tenke deg en kjapp måte å fjerne temporære filer, feil i registeret og spor etter surfing på nettet?
Da bør du lese videre.
CCleaner (egentlig Crap Cleaner) fra Piriform er et gratisprogram som sletter ubrukte og temporære filer fra PCen din, og fjerner surfespor og historikk i programmene dine.
Dessuten kan programmet søke etter feil og etterlatenskaper fra avinstallerte programmer i registeret, og fjerne disse kjapt og greit.
Programmet har vært på markedet i flere år allerede, og er nærmest å regne som obligatorisk for alle som er opptatt av å holde Windows ren, stram og smidig.
CCleaner har i skrivende stund blitt nedlastet hele 210 millioner ganger fra Piriforms nettsider.
Det som skjer
Du gir i praksis Windows en rundvask, for å si det enkelt.
Resultatet?
CCleaner bidrar definitivt til å frigjøre plass på harddisken, fjerner surfespor og historikk.
Og i beste fall kan det også løse programfeil og bidra til at både Windows og programmene dine starter og jobber raskere.
I beste fall, altså.
Og i verste fall?
Vel, vi har ennå til gode å oppleve at CCleaner har gjort skade på noe som helst.
Men husk:
Temporære filer og historikk er en ting, registeroppføringer derimot kan ofte være kryptiske, og slettingen må derfor gjøres med omhu.
Etter at programmet har skannet registeret får du derfor opp en liste med oppføringer som regnes som overflødige, og så spør programmet om du vil lage en backup av registerregistreringene som slettes.
Gjør du det, kan endringene reverseres senere - hvis det skulle være behov for det.
Smart!
Selve sletteprosessen tok i vårt tilfelle et halvt minutt, men da var også godt over 1 GB med rusk og rask fjernet!
Mange programmer
Brukergrensesnittet er enkelt og oversiktlig, og CCleaner støtter en rekke vanlige Windows-programmer som Microsoft Office, Messenger, Windows Media Player, Nero Burning ROM, Firefox og Internet Explorer, Adobe Acrobat, bare for å nevne noen, og selvfølgelig tar den med seg Papirkurven i Windows i samme slengen.
Rundvask er rundvask.
Siste versjon har til og med fått støtte for Windows 7, Google Chrome og forbedret støtte for rensing i Opera.
Gratis
CCleaner er helt gratis, og det kan lastes ned fra denne siden.
Sjekk for øvrig også et annet program fra Piriform, Recuva, som faktisk gjenoppretter data du måtte ha slettet ved et uhell.
| 1
|
202477
|
Merida E-SPRESSO 410 EQ Gent
Vi tester en el-sykkel i premiumklassen.
Forsvarer den prislappen?
Vi har testet el-sykler i et moderat prisleie, vi har testet de rimeligste på markedet, og nå har vi beveget oss opp i det øverste prissjiktet.
Vi har fått låne en el-sykkel fra Merida til test noen uker, og her er våre erfaringer.
Sykkelen
Sykkelen heter E-SPRESSO 410 Gent og har en krankmotor fra Bosch.
Modellen har i tillegg fått EQ-behandling, som på Merida-språket betyr at den er utstyrt med alle praktiske detaljer for "sivilisert" sykling.
Det vil i praksis si skjermer og bagasjebrett, LED-lykt drevet av dynamo innebygd i fornavet, i tillegg til en svært praktisk sideveske.
Allerede ved første øyekast ser vi at dette er en over gjennomsnittet avansert sykkel.
I tillegg til mange avanserte detaljer har den en grunnkonstruksjon som er flere hakk over ordinære sykler.
Rammen består av spesialprofiler som gir stivhet og (relativt) lav vekt.
Vi legger også merke til at finishen er upåklagelig.
Spesifikasjoner og komponenter.
Meget god rekkevidde
Denne sykkelen er laget for å sykle både til jobb og på tur, men fortrinnsvis på asfalt og gode grusveier.
Vi la derfor ut på en middels lang tur fra Røa der leverandøren Stian Sport holder til, og videre rundt byen langs Ring 3 over Bryn og Godlia til Østensjøvannet.
Langs dette vannet og videre innover mot Østmarka går det en utmerket grusvei helt til Skullerud.
Derfra dro vi tilbake til Bryn og videre oppover Groruddalen over Alna opp ti Høybråten - en tur på tilsammen 33 kilometer.
Strekningen bød på forskjellige utfordringer, fra behagelige nyasfalterte sykkelveier til labyrinter ved Løren/Økern-området som er en travel byggeplass.
Det er både beskjedne stigninger, noen lengre slake oppoverbakker, noen kneiker og mange fortauskanter og andre småhindringer.
Vi startet med fulladet batteri, og etter turen var det fremdeles to av fem streker igjen på batterimåleren.
Og i likhet med batteriet hadde også vi mer å gå på, og trengte verken å skifte eller dusje etter turen.
Tidligere i år testet vi denne Bosch-motoren i E-Green B-sykkelen, forskjellen her er at denne sykkelen har 10 gir i stedet for 9 - en marginal forskjell i de aller fleste situasjoner.
Mer enn sykling
Vi fikk også med en utmerket sykkelveske, med meget god plass.
Har du glemt å kjøpe grillkull er el-sykkelen et utmerket transportmiddel for småhandel.
Bedre enn å fyre opp bilen og langt lettere og raskere enn å gå til fots.
Vi fikk faktisk plass til to fire-pakninger med 1,5-liters brus, med et skrik, og med el-motor merker du knapt den ekstra vekten, selv opp bratte bakker.
Testkneika vår opp mot Høybråten skole ble forsert uten antydninger til problemer, vi kom opp på alle de tre laveste girene.
Etter et par ukers variert bruk vil vi si at denne modellen ga oss en helt strålende el-sykkelopplevelse.
Verdt prisen?
Opplevelsen har dog sin pris.
Det er ikke feil å si at dette er en dyr sykkel.
Du får nemlig både mopeder og scootere for langt mindre penger, og du kan kjøpe både el-sykler og vanlige sykler til hele familien for samme pengesum hvis du velger rimeligere varianter.
Forskjellene som ligger bak prisen er flere.
Bosch-systemet er en dyrere og langt bedre motorløsning enn den du finner på billigmodellene.
Rammekonstruksjonen er vesentlig mer avansert og består av mange spesielt utformede deler som gir høy stivhet og stabilitet.
Komponentvalget er gjort på de øvre hyllene, og bearbeiding og lakkering er av ypperste klasse.
Bruker vi et bil-begrep er vi i premium-klassen.
Noen vil betale for ekstra kvalitet og finesser, andre velger å bruke penger på andre ting.
Om den er verdt pengene blir derfor en individuell vurdering, men mange har rett og slett ikke råd.
Svakhet i Bosch-systemet
Vi må likevel helle litt malurt i begeret.
For selv om Bosch har en av de aller beste el-sykkel-løsningene, har denne modellen en svakhet.
Og den kan være ganske ugrei å hanskes med, særlig hvis det er snakk om lengre turer.
Problemet er at kjedet kan kan hekte seg av i kranken, enten ved kraftige støt i fart eller ved ren uflaks ved girskift.
Da vil kjedet kunne kile seg fast ganske grundig, og du skal ha store problemer med å fikse dette uten verktøy, hansker, krefter og tålmodighet.
Vi opplevde dette da vi skulle sykle og levere tilbake sykkelen, men hadde heldigvis ikke kommet mer enn en drøy kilometer hjemmefra da det skjedde.
Da ble det nemlig en spasertur hjem i stedet...
De nyeste utgavene av drivsystemet til Bosch har en litt annen konstruksjon som reduserer problemet med at kjedet hopper av.
Vi har også sett en løsning for den eldre versjonen i form av en slags brakett som kan ettermonteres.
Den anbefaler vi derfor at du skaffer deg.
| 1
|
202478
|
Multicom Compal PBL21
Den ser kanskje anonym ut, men ikke la deg lure av maskinen med Intels nye og imponerende "Sandy Bridge"-prosessor.
Multicom er i skrivende stund den eneste norske PC-produsenten som har sin egen bærbare PC-serie.
I et stadig tøffere marked med til dels svært små marginer, har Multicom funnet sin nisje blant brukere som krever høy spillytelse og spesialegenskaper som ikke er så lett å finne i "mainstream"-segmentet.
Selskapet er også tidlig på banen med modeller basert på andre generasjon Intel Core-prosessor, og PBL21 er blant de første som blir tilgjengelig med en slik "Sandy Bridge"-prosessor, som både skal gi høyere ytelse og mindre strømbruk enn første generasjon.
Og det er ikke en hvilken som helst maskinkonfigurasjon vi snakker om, her har Multicom en meget god spekket maskin, der dette er noe av hva du kan boltre deg med:
15,6" LED-baklyst LCD-skjerm, 1920 x 1080 piksler (matt eller blank) Intel Core i7-2630QM "Sandy Bridge" prosessor, 4 x 2,0 GHz * 2 x 2 GB DDR3-RAM (maks 16 GB)
Nvidia Geforce GT 540M grafikkbrikke, 2 GB RAM 500 GB Hitachi harddisk, 7.200 rpm DVD-brenner for alle formater WLAN (b/g/n) 1,3 megapiksels webkamera 2 x USB 2.0 og 1 x USB 3.0 kontakter HDMI + VGA-tilkoblinger minnekortleser for SD/MMC/MS mic inn, linje ut lydutganger (minijack) 2-kanals HD-lyd Gigabit nettverk Multiberøringsfølsom pekeplate Kan leveres uten operativsystem med redusert pris 6-cellers batteri Størrelse: 37,6 x 24,9 x 3,49 (b x d x h) Vekt:
2,5 kg (* Erstattes av i7-2720QM 2,2 GHz i salg)
Det er flere ting som skiller denne PC-en fra den gemene hop.
Først og fremst har den en skjerm med full HD-oppløsning, noe som er høyst uvanlig i klassen for 15,6-tommere.
For det andre tilbyr Multicom deg å velge mellom matt eller blank skjerm.
For det tredje kan den leveres uten operativsystem.
I skrivende stund sparer du 600 kroner på å velge bort Windows 7 Home Premium, for eksempel.
Sylfersk vare
At PC-en også leveres med en USB 3.0-port, Nvidia Geforce GT 540M grafikkbrikke og siste generasjon i7-prosessor fra Intel, understreker at dette er noe av det ferskeste du kan få på PC-markedet akkurat nå - og noe av det kraftigste.
PC-en kan dessuten skreddersys i Multicoms egen PC-velger.
Der kan du for eksempel velge annen diskløsning, prosessor og minne, for å nevne noe.
Ulv i fåreklær
På utsiden er det imidlertid lite som minner om at dette i sannhet er en råtass.
Her er kun benyttet plast, oversiden er svart og helt blank (dessverre vises fingeravtrykk veldig lett), mens Multicom-merket under skjermen vises først når lokket er åpent.
Og i motsetning til nær sagt alt annet som kan krype og gå av modeller fra de store produsentene er PC-en kjemisk renset for klistremerker.
PC-en kan faktisk kjøpes helt uten operativsystem og programvare hvis du ber om det.
Det er en opsjon svært få av konkurrentene gir deg mulighet til.
Multicom satser dessuten kun på det norske markedet, så her får du norsk tastatur, uten de nordiske kombi-tastene med ÖØÆ og ÄÆØ som vi ser hos de fleste konkurrentene.
Tastaturet er av den klassiske typen der tastene ligger tett inntil hverandre.
Det er godt å skrive på, lager relativt lite lyd, og er akkompagnert av et numerisk tastatur til høyre.
Pekeplaten er sømløst integrert i chassiset, og under denne er en en vippeknapp for venstre- og høyreklikk.
Foruten av/på, bryter for WLAN i front og en strømbryter for USB-kontakter, er det ingen andre hurtigknapper eller andre spesialknapper.
Det hele er oversiktlig og greit.
I fronten sitter en minnekortleser og den nevnte WLAN-bryteren, mens alle tilkoblingspunktene sitter på siden, nærmest brukeren.
Slik Windows var tenkt å være
Vårt testeksemplar kom med Windows 7 Home Premium (64 bits) ferdig installert og konfigurert.
Vi må si at det var en sann befrielse å oppleve i praksis.
PC-en startet på 28 sekunder, og en mappe med drivere var det eneste som befant seg på skrivebordet.
Kjøper du en PC fra HP, Acer, Asus og de andre store produsentene, har du ikke noe valg - du får som regel med en haug med tilleggsprogrammer som du må forholde deg til, og som noen ganger kan være vrient å bli helt kvitt, mens du her står helt fritt til å installere kun det du trenger.
Flott med høyoppløst skjerm
Dette er den første 15,6-tommeren med full HD-oppløsning vi tester, og vi var svært spent på hvordan det ville være å jobbe med i praksis.
Normal oppløsning på denne størrelsen er 1366 x 768 piksler, mens denne altså har 1920 x 1080.
Det betyr at tekst og symboler blir mindre, men det opplevdes faktisk som midt i blinken for våre 39 år gamle øyne.
Fargene endrer seg når innsynsvinkelen passerer 50 cm den ene eller andre veien, men det er også helt vanlig.
Rett forfra er bildet sylskarpt, hvitt er hvitt og sort er sort, og alt i mellom ser bra ut.
Her er selvfølgelig mulighet å endre på skriftstørrelser og lignende dersom du synes det blir for smått, det kan du lese mer om i denne artikkelen.
Vårt eksemplar var utstyrt med blank skjerm, mens standardmodellen vil ha matt skjerm.
Det betyr langt mindre gjenskinn enn i vårt testeksemplar, noe som under mange lysforhold kan være en stor fordel.
Meget høy ytelse
Vi var spente på hva den nye i7-prosessoren kunne by på av ytelse, og vi ble ikke skuffet.
Til alle oppgaver knuste den alt av hva vi har testet tidligere.
Vi legger imidlertid til at de fleste modellene vi har testet før har ligget i lavere prisklasser.
Passmark gav oss resultatet 6713 på CPU-ytelse.
I tabellen under har vi sammenlignet med gjennomsnittsverdier fra prosessorer i andre PC-er som ligger i samme prisklasse (rundt 10.000 kroner):
Selv om klokkehastigheten pr kjerne er kun 2 GHz, er det snakk om et kraftig løft i forhold til hva du normalt finner i samme prisklasse.
Når det gjelder den nye GT 540M-grafikkbrikken fra Nvidia, er ytelsen mer "midt på treet" sett i forhold til grafikkbrikkene i andre PC-er i samme prisklasse:
Prosessoren er etter vårt skjønn mer enn kapabel til å løse alle oppgaver du gir den, raskt og effektivt, gjerne mange av dem samtidig.
Grafikkløsningen er rask nok til å dekke "casual gaming"-segmentet, og selvfølgelig mer enn kraftig nok til å drive HD-video og annet høyoppløst materiale.
PCMark Vantage gav oss resultatet 7634, og her har vi sammenlignet mot de to 6.500-kroners PC-ene vi testet rett før jul:
Stillegående og seiglivet
Selv om PC-en er utstyrt med en svært kraftig prosessor og rimelig kjapt grafikkort, blir PC-en verken særlig varm eller særlig støyende.
Under de tyngste ytelstestestene var viften godt hørbar, men den opplevdes aldri som plagsom.
Den nye Core-familien til Intel bruker mindre strøm enn første generasjon Core-prosessorer.
Den har også mer effektiv regulering av hastighet.
Dette merket vi i batterilevetid-testene våre.
Det er relativt imponerende å se at et 6-cellers batteri i en så kraftig PC holder koken i rett i underkant av 6 timer med minimal belastning, og 3 timer og 16 minutter med kontinuerlig HD-video-avspilling gjennom Windows Media Player.
Det betyr i praksis at du kan forvente en batterilevetid på mellom 4 og 5 timer under normal, variert belastning.
Konklusjon
Denne testen overrasket oss på flere måter.
Ikke først og fremst når det gjelder ytelse, vi visste at det var en kraftig sak, men bruksmessig.
Den har et bra, norsk tastatur, en høyoppløst og god skjerm, støyer lite og har et seiglivet batteri.
Når vi legger til at den i stor grad kan konfigureres og tilpasses, samt at den kommer uten alskens crapware innabords, er dette absolutt en maskin å seriøst vurdere hvis du er på utkikk etter en allround-maskin i klassen rundt 10.000 kroner.
Den har kanskje et litt traust ytre, alt av materialvalg er ikke like high-end, og du får PC-er med kraftigere grafikkort i samme prisklasse.
Hvis du ikke synes det gjør noe, er dette helt klart en meget god maskin som bør tilfredsstille de fleste behov.
Fra Multicom får vi opplyst av modellen blir tilgjengelig i slutten av måneden.
Den kan imidlertid bestilles nå.
Takk til Multicom for utlånet av maskinen.
| 1
|
202479
|
Macbook Pro Retina
Du må nesten se skjermen for å tro det – 2880x1800 piksler på en 15" er helt vanvittig skarpt.
Rett før sommerferien viste Apple frem dagens testprodukt, den nye Retina-utgaven av Macbook Pro.
Retina-begrepet bruker Apple om skjermer som er så skarpe at du på normal betraktningsavstand ikke vil være i stand til å skille punktene fra hverandre.
For – mens den "vanlige" 15"-utgaven av Macbook Pro har en oppløsning på 1680x1050 piksler, er antall piksler tredoblet på den nye utgaven, til 2880x1800.
Så høy oppløsning på en bærbar PC har verden aldri sett før.
Dette tilsvarer 220 punkter pr tomme; altså ikke like tette punkter som 326 punkter pr tomme på iPhone 4s, men med en atskillig større normal betraktningsavstand enn den på en mobiltelefon.
Og la det være sagt med en gang – jeg ble imponert da iPad 3 ble lansert med sin høye oppløsning, men jeg blir faktisk enda mer imponert over denne skjermen.
Å se bilder i fullskjermmodus gav oss fullstendig hakeslipp første gang.
Ja, jeg gikk faktisk rundt i kontorlokalene våre for å vise den til alle.
Spesifikasjoner
Før vi begynner på spesifikasjonene, kan det være greit å understreke følgende:
Om du kjøper Retina-Macbooken må du bestemme deg for spesifikasjonene med en gang, noe Apple lar deg gjøre i sin nettbutikk.
Hverken minne eller lagring kan oppgraderes i etterkant – det er medaljens bakside når Apple virkelig har krympet en såpass kraftig maskin til det minimale med tanke på mål og vekt.
Oppdatert 29/8:
Det finnes en tredjepartsløsning for å bytte ut SSD-disken, som foreløpig er dyrere enn oppgraderingen fra Apple, men som da kan gjøres i etterkant.
Med denne følger det også med spesialverktøy for å skru av hele baklokket, men Apple har ikke akkurat konstruert maskinen hensiktsmessig i forhold til å bytte ut SSD-disken.
Apple selger Macbook Pro Retina i to basisutgaver, der begge kan oppgraderes her og der mot tillegg i prisen.
Den billigste utgaven starter på kr 17.990 og ser slik ut spesifikasjonsmessig (testet modell i parentes der det er avvik):
Prosessor:
Intel Core i7, 2.3GHz (2.6GHz)Arbeidsminne:
8GB RAMLagring:
256GB flashminne (512GB)Skjerm:15,4" 2880x1800Skjermkort:
Intel HD Graphics 4000 + NVIDIA GeForce GT 650M 1GBTilkoblinger: 2x USB3, 2x Thunderbolt/mini DisplayPort, HDMI-ut, SD-kortleser, 3,5mm/optisk lydutgang, MagSafe 2-strømkontaktMål og vekt: 35,9x24,7x1,8cm / 2,02kgAnnet:
Bakbelyst tastatur, FaceTime HD camera (720p), styreflate med flerberøring (multitouch)Pris: 17.990 (testet modell:
22.490,-)
Prisjakt.no
Delikat konstruksjon
Apple overrasker ikke når det gjelder design og konstruksjon – her får du akkurat samme type maskin som øvrige Macbook-modeller, selv om denne er imponerende tynn og lett (25% tynnere).
Unibody-design i aluminium (frest ut av ett stykke aluminium), et svært komfortabelt tastatur (med bakbelyste, separerte knapper), en stor styreflate i glass som støtter flerberøring (markedets beste i våre øyne) og den geniale og patenterte MagSafe 2-porten; en magnetisk ladekonstruksjon som gjør at ledningen bare faller ut om du snubler i den, i stedet for at den knekker og blir sittende fast, eller kanskje enda verre – gjør at PC-en faller i gulvet.
Konstruksjonsmessig er det altså lite å utsette på Apples produktlinje.
Det er også gledelig å se at USB3 er på plass i den nye modellen, og at det nå også finnes HDMI-utgang slik at du slipper å bruke adaptere når du vil koble maskinen til en HDTV.
Merk imidlertid at det bare er to USB-porter (én på hver side), og at dette er den første Macbook Pro-maskinen uten optisk drev.
Har du behov for å lese DVD-plater, kan du kjøpe en ekstern spiller, og maskinen har heller ingen nettverksport, men dette kan løses via en USB-overgang.
Og altså den avsindig skarpe skjermen, men den har vi allerede nevnt.
Vi skal komme tilbake til den ved nok en anledning også.
Her ser du en 360-videopresentasjon av maskinen (video av Per Ervland):
OSX
Mountain Lion
Den nye Retina-Macbooken kommer med siste utgave av OSX, Mountain Lion, forhåndsinstallert.
I tillegg får du med Apples iLife '11-pakke, med iPhoto (bildeprogram), iMovie (videoredigering) og GarageBand (musikkprogram).
Disse programmene er brukervennlige og gode nok for Folk Flest™, men vi regner med at de står foran en oppgradering rundt juletider, siden iLife-pakken pleier å bli sluppet annethvert år.
Mountain Lion (OSX v10.8) har fått over 200 nyheter i forhold til forgjengeren (Lion, 10.7), og blant høydepunktene finner vi støtte for AirPlay-speiling (der hele skjermbildet kan sendes trådløst og kryptert til en Apple TV), full støtte for Apples nettlagringstjeneste iCloud, diktering (tale til tekst, ikke tilgjengelig på norsk), engangsinnlogging for Facebook og Twitter, varslingssenter, Game center (sosial spilltjeneste), iMessage (gratismeldinger mellom OSX/iOS-brukere), Power Nap (oppdaterer programmer, synker etc. når maskinen står i dvale) og påminnelser, samt en rekke oppgraderinger av kjerneprogrammer som Finder, Safari og Mail.
Ekstrem oppløsning – ikke uten ulemper
Mens de til nå beste bærbare PC-skjermene stort sett har hatt 1920x1080/1200-oppløsning, er altså oppløsningen på Macbook pro Retina hele 2880x1800.
2,5 ganger så mange piksler som full HD-oppløsning.
For at ikke alt skal fremstå bittelite, har Apple valgt å foreta en skalering.
Du må derfor velge en "simulert" oppløsning, som standard er 1440x900, altså halvparten av pikslene i hver retning.
Åpner du en nettside med standardinnstillingen på denne maskinen og en med 1440x900-oppløsning vil du altså se samme utsnitt i denne modusen, men der teksten er vesentlig skarpere, siden fonter (vektorbasert) lar seg blåse opp uten å bli pikslete.
Det gjør imidlertid ikke bildene.
Og dermed får man litt den samme følelsen som på iPad 3, der bildene rett og slett ikke ser pene ut ved siden av den vanvittig skarpe teksten – de ser faktisk mindre pene ut enn de gjør på skjermer med lavere oppløsning).
Det blir imidlertid langt penere om du velger å zoome litt ut (altså gjøre teksten mindre), og på de fleste nettsider har vi derfor valgt å zoome ut to "hakk".
I mange programmer som ikke ennå er optimalisert for Retina-skjermen vil det også bli en salig blanding av skarp tekst og uskarpe bilder.
Under ser du for eksempel hvordan Spotify ser ut, der strømmen på høyre side ikke har Retina-oppløsning, men der sangene i spillelisten har det.
Og her er Google-logoen, der "Norge" er skrevet med tekst, men der logoen er et bilde.
Merk at forskjellen er enda tydeligere på Retina-skjermen og at det nesten ser ut som om Google-logoen er utenfor fokusområdet:
Du kan også bruke skjermen i andre modi, f.eks. "føles som 1920x1200"-modus.
Da vil du i praksis se det samme som om skjermen hadde 1920x1200-oppløsning og derfor se mer innhold på en nettside av gangen.
Bildene blir da også mindre og forskjellen ikke like påtakelig mellom skarp tekst og mindre skarpe bilder.
Ulempen, dog – ser du på et bilde i fullskjermmodus føles også det som 1920x1200; dvs uten hakeslipp-faktoren.
Med andre ord er det altså ikke en ubetinget fordel med så høy skjermoppløsning foreløpig, men det finnes metoder for webutviklere der de kan levere bilder med høyere oppløsning slik at de fremstår like skarpe som teksten.
En surferunde hos flere av landets største nettsteder viser imidlertid at ingen foreløpig har implementert dette.
For ordens skyld har skjermens IPS-panel meget god innsynsvinkel både horisontalt og vertikalt og relativt god lysstyrke.
Maskinen kan også tilpasse lysstyrken på skjermen automatisk ut fra omgivelsene, og dette skjer ganske trinnløst og pent.
Meget god ytelse
Med flashminne over hele fjøla har vi lite å utsette på oppstartstid og generell respons.
OS X starter på snaue 10 sekunder fra du trykker på av og på-knappen, og på våre målinger fikk vi lese- og skrivehastighet på henholdsvis 450 og 400 MB/s, som også må anses som meget godt.
Med splitter ny Ivy Bridge-prosessor scorer retina-utgaven av Macbook pro også godt på ytelsestester.
Geekbench-resultat på 11812 (32-bit) er svært godt for en bærbar PC, og med et relativt godt skjermkort i 650M fra NVIDIA er dette en maskin med krefter nok til å redigere video, spille spill eller hva det måtte være.
Vi merker oss dog at det tar noen sekunder når man vekker maskinen fra dvale.
Skjermbildet er på plass umiddelbart, men det tar ca 5 sekunder før markøren i passordboksen blir aktivert.
Dette har vi ikke opplevd på øvrige Macbook-modeller de siste par årene.
WiFi-antennen opplever vi også som meget god.
I kjelleretasjen har vi fullt signal der øvrige enheter sliter – Xboxen rett ved siden av har én WiFi-bue (av fire); mobiltelefonen likeså.
Støymessig er det fint lite man hører ved normal bruk – med mindre man legger øret inntil.
Ved tyngre oppgaver, som spill eller ytelsestesting, fyres viftene opp og høres godt, men bare som en jevn sus som ikke er spesielt sjenerende.
Som med øvrige maskiner fra Apple blir maskinen ganske varm ved belastning (aluminium leder varme godt), og tyngre bruk med maskinen i fanget kan fort bli ubehagelig, mens lettere bruk (nettsurfing og den slags) derimot er uproblematisk med tanke på varme.
Batteritiden er oppgitt til 7 timer ved "trådløs produktivitet"; altså "normal" bruk der man surfer på nettet, hører på musikk og den slags.
Ved tyngre belastning, som å se HD-film, kan du regne med 4-5 timers batteritid.
Vår to timer lange film tømte batteriet for snaue halvparten av kapasiteten, da med lysstyrke på ca 2/3 av maksverdi.
Konklusjon, Macbook pro Retina
Med så til de grader markedsledende oppløsning på en bærbar PC er den nye Retina-Macbooken foreløpig unik i dagens marked.
Bildet er rett og slett så skarpt at du må se det for å tro det.
Foreløpig er det imidlertid være en noe blandet opplevelse.
Langt fra alle programmer og svært få nettsider er optimaliserte for denne skjermen, og det resulterer i varierende kvalitet på innholdet, der ren tekst er sylskarp, mens bilder er langt fra like skarpe.
Det gjør at det største salgsargumentet for å kjøpe denne maskinen ikke er helt uten ulemper.
Dog er det godt mulig at det vil bli bedre med tiden.
I bruk er maskinen svært rask, med siste generasjons Intel-prosessor og et meget habilt skjermkort.
Verdt å sette pris på er også den svært gode styreflaten, et behagelig tastatur og ikke minst – Apples smarte magnetiske lademekanisme som gjør at ledningen faller ut om du snubler i den, i stedet for å knekke eller dra maskinen med seg over bordkanten.
Vær imidlertid oppmerksom på at den tynne konstruksjonen heller ikke er uten ulemper.
Maskinen kan ikke oppgraderes i etterkant, og du finner hverken optisk drev eller nettverksport på Retina-Macbooken.
Oppdatert 29/8:
Se notis vedrørende SSD-oppgradering lenger opp i artikkelen.
Prisen er også høy, der innstegsmodellen koster 18.000 kroner.
Ser du bort i fra skjermen kan du få like godt spesifiserte PC-er til en langt billigere penge.
Men så var det den skjermen, da.
Driver du mye med foto- og videorelaterte ting på PC-en, skal du ikke se bort i fra at du synes prishoppet er verdt pengene – bare det å se bilder fra ferieturen er en opplevelse utenom det vanlige.
I hvert fall om du allerede har bestemt deg for å kjøpe en Mac.
Sammenlignet med "vanlige" Macbook Pro betaler du slett ingen upris for Retina-utgaven, for dersom du da bytter ut harddisken med 256GB SSD og dobler minnet fra 4 til 8GB, ender du opp på en relativt lik prislapp (gitt at du gjør det selv – den blir dyrere dersom du endrer ved bestiling), da riktignok med både nettverksport og optisk drev.
| 1
|
202480
|
Samsung NX20
Lite og brukervennlig systemkamera med WiFi-støtte.
Da Canon tidligere i sommer lanserte EOS M var ligningen komplett – alle de store kameraprodusentene tilbyr nå speilløse systemkameraer.
Olympus og Panasonic var først ute med sitt Micro FourThirds-system, Sony har lansert flere NEX-kameraer, Nikon har et par modeller i sitt 1-system og Samsung har også en del modeller i NX-serien.
Dette er altså systemkameraer der du kan bytte objektiver, sette på eksterne blitser etc., men der speilet i kamerahuset er tatt bort slik at konstruksjonen kan gjøres mer kompakt.
Dagens testmodell er det siste skuddet på Samsung-stammen og den nye toppmodellen.
NX20 faser ut NX11, som fikk en god firer på DinSide-terningen for et drøyt år siden.
Oppgradert på flere punkter
I forhold til NX11 er NX20 forbedret på en rekke punkter:
Oppløsningen er økt fra 14Mp til 20MpNX20 kan filme i 1080p (24/30 bilder pr sekund), mens NX11 stopper på 720p (kun 30bps)8 bilder pr sekund i seriefoto, mot 3 bilder pr sekund på NX11Skjermen kan vinkles i alle retninger (ikke mulig på NX11)Støtte for panorama- og 3D-bilderISO 12800 maksimalt (3200 på NX11)Kun 341g, over 30% lettere enn forgjengeren1/8000s min lukkertid (1/4000s på NX11)
Og, altså - støtte for WiFi.
Del bilder direkte på Facebook
Det er gledelig å se at et slikt kamera kommer med WiFi og mulighet for direkte å dele bilder på enkelte nettjenester, som Facebook, Skydrive, Picasa, YouTube (filmer) og Photobucket, noe vi tidligere har etterlyst.
Du kan også sende bilder pr epost direkte fra kameraet, eller aktivere automatisk opplasting til PC-en, slik at bildene overføres så fort du kommer hjem og kobler kameraet til det trådløse nettverket.
Riktignok finnes hverken Flickr eller Twitter innebygd, men på den positive siden støtter kameraet også WiFi Direct, som gjør at du kan sende bilder direkte til en mobiltelefon som støtter samme teknologi.
Dette er for eksempel støttet i Android fra versjon 4.0 og oppover og krever altså ikke at enhetene er koblet på et trådløst nett, men oppretter et trådløst nett dem i mellom.
Fra mobiltelefonen kan så bildene deles på vanlig måte.
Merk deg at denne funksjonen ikke støttes på dagens iPhone-modeller.
Har du en Android-mobil kan du altså dele fine feriebilder mens du er på ferie, og ikke etter at du har kommet hjem og lagt dem inn på PC-en.
Det er noe vi absolutt har sans for.
For øvrig støttes også Samsungs AllShare-teknologi slik at du kan dele bildene direkte til andre DLNA-enheter (f.eks. en moderne TV eller spillkonsoll) med noen få knappetrykk.
God konstruksjon
Konstruksjonsmessig er vi også meget godt fornøyde med NX20, som har et godt utvalg av knappesnarveier og ellers god betjening og brukskomfort.
En egen knapp gir deg muligheten til å starte og stoppe videoopptak uavhengig av hvilken modus kameraet er satt i, og en egen knapp for funksjonsmenyen lar deg endre de fleste innstillingene direkte på skjermen.
Samsung er også den eneste produsenten som lar deg betjene kameraet direkte fra objektivet, via den såkalte iFn-funksjonen.
En knapp lar deg bla igjennom ulike innstillinger, mens fokushjulet da endrer verdi på valgte innstilling.
Dermed kan du f.eks. justere eksponeringskompensasjonen uten å fjerne øyet fra søkeren.
Og, som med andre elektroniske søkere – endringer reflekteres da direkte mens du komponerer bildet.
Søkeren er altså elektronisk (noe den er på alle speilløse systemkamera dersom de har søker) og har en oppløsning på 800x600 piksler, altså 1,44 millioner punkter.
Av en eller annen grunn har produsentene alltid oppgitt punkter på kameraskjermer, der ett piksel er satt sammen av tre punkter (RGB).
Dette er med andre ord blant de skarpere elektroniske søkerne på markedet, selv om oppløsningen på søkeren i NEX-7 på 1024x768 piksler er hakket hvassere.
Søkeren i NX20 opererer uansett med 60 bilder i sekundet i godt lys og fremstår som meget god i våre øyne, selv om noe fargeetterslep er synlig ved panorering.
3"-skjermen på baksiden har en god oppløsning på 614.000 punkter og kan altså vinkles i alle retninger slik at det blir lettere å ta bilder over hodet eller fra hofta.
Bildet flyter også her med 60 bilder i sekundet.
Når det gjelder kit-objektivet fremstår det av relativt god kvalitet, selv om zoomringen har litt ujevn motstand, der den blir høyere på de siste millimeterne i teleenden, noe som gjør seg utslagsgivende ved filming der det er noe vanskelig å holde kameraet stødig dersom du zoomer helt inn.
Rent og pent
Et punkt NX20 også scorer høyt på, er brukervennligheten.
Samsung-menyene er svært forståelige, med hjelpetekster (på norsk) når man holder markøren over et menyvalg, og ikoner som er beskrivende og intuitive.
Et par steder har det skjedd en glipp i den norske oversettelsen –blant annet fant vi en tekst på spansk, og så heter selvutløser SelvutløserSelvutløser men det går an å leve med.
Ved siden av å ha knappesnarveier inn til de mest vanlige innstillingene, finnes det også en funksjonsknapp som lar deg endre en rekke parametere på skjermen.
Et par små detaljer trekker også opp helhetsinntrykket, som for eksempel der bilder du har tatt i seriefotomodus grupperes når du ser på bilder, slik at du slipper å bla igjennom alle med mindre du aktivt trykker deg inn i "mappen".
I hovedmenyen kan du så finjustere detaljene, som hvorvidt ISO-verdien skal endres med ±1EV eller ±0,3EV og den slags.
Godt med funksjoner
WiFi-funksjonen er allerede nevnt, men NX20 har også flere godbiter på lur.
Blant annet finner vi:
Elektronisk vater slik at du kan se i søkeren hvorvidt du holder kameraet rett.3D-funksjon som kan ta 3D-bilder du kan vise direkte på en 3D-TVEn rekke filtre som vignettering, miniatyrbilde, gammel film etc.
Kan også brukes på video.iFn – lar deg endre et utvalg parametere kun ved å trykke på en knapp på objektivet og dreie på fokushjulet.Panoramafunksjon - hold utløseren nede og panorer kameraet i vilkårlig retning.En rekke sceneprogrammer for ulike motivtyper, f.eks. solnedgang, snø eller mat.Bracketing både med hvitbalanse, eksponering (3 bilder, inntil ±3EV) og bildeeffekter.Selvutløser kan justeres fra 2-30 sekunder.Ansiktsgjenkjenning og egen selvportrett-modus8 bilder pr sekund i full oppløsningBehold én farge i bildet mens resten blir sort/hvitt
Ytelse
Oppstartstiden fra du slår på kameraet til det er klart til dyst, målte vi til drøye ett sekund, som er ganske vanlig på et kamera av denne typen.
Nevnt er 8 bilder pr sekund i seriefotomodus (11 bilder maksimum i JPEG-modus, 8 i RAW+JPEG), men kameraet bruker i overkant lang tid etterpå for å lagre bildene til minnekortet; ca ett sekund pr bilde i JPEG-modus og hele 40 sekunder for å lagre åtte RAW+JPEG-bilder.
Dette er med andre ord ikke et kamera som er veldig egnet for actionfotografi – da får du bare én sjanse til å fange øyeblikket før du må vente en stund.
I dagslys opplever vi autofokusen som kjapp og presis, men etter mørkets frembrudd tar det brått litt lenger tid, der kameraet også en gang i blant ikke klarer å finne fokus.
Batteritiden er oppgitt til 360 bilder etter CIPA-standarden, som er på par med andre kameraet i dette segmentet.
Bildekvalitet
Også på dette punktet synes vi Samsung har blitt bedre i forhold til tidligere modeller vi har testet.
Til å ha såpass høy oppløsning (20Mp) på en APS-C-sensor, håndteres støyen bra også på høye ISO-verdier.
Under et 100%-utsnitt av ISO 1600:
Lysmåleren har vist seg å være meget habil, selv om vi på gråværsdager av og til får visket ut fargen i himmelen, noe som slett ikke er uvanlig.
Dynamikkmessig har NX20 litt å gå på i forhold til de beste kameraene i dette segmentet; altså evnen til å gjengi detaljer i lyse og mørke partier på én gang.
Bildene fra kit-objektivet er vi godt fornøyde med – noe fortegning både på vidvinkel (tønneforvrengning) og i teleenden (puteforvrengning), men skarpheten er god, selv om den avtar i hjørnene på vidvinkelbilder.
Dog er det lite vignettering å spore og heller ingen kromatisk feilbrytning.
Under ser du noen eksempelbilder tatt med Samsung NX20:
Videokvaliteten er også godkjent uten å briljere.
Spesielt er lyden litt ullen, og autofokusen ikke særlig effektiv mens man filmer, så det er ikke noe vi ville ha brukt til de viktigste øyeblikkene, men til hverdagslig bruk burde de flest være godt fornøyde.
Konklusjon, Samsung NX20
I løpet av testperioden ble Samsung NX20 et svært hyggelig bekjentskap.
Kameraet er vesentlig lettere å bære med seg enn speilreflekskameraer av samme kaliber, og derfor ble det også til at flere hendelser ble dokumentert i sommerferien enn hva som er vanlig her i huset.
Nybegynnere vil sette pris på det lettfattelige menysystemet der i praksis hvert menyvalg er dokumentert med hjelpetekst.
Den mer avanserte får det meste av knapper og brytere, og kameraet oppleves også som kjapt og effektivt å betjene.
Ellers er vi godt fornøyde både med bildekvalitet og ytelse, selv om kameraet bruker i overkant lang tid på å lagre en serie med bilder dersom du har tatt mange på rappen.
Legg WiFi-støtte, som gjør at du kan sende bilder og film direkte til en WiFi Direct-kompatibel telefon eller poste bilder direkte på Facebook etc. dersom du er koblet på et trådløst nettverk, så synes vi Samsung her tilbyr en såpass fristende pakke at det absolutt bør vurderes om du er i markedet for et speilløst systemkamera.
I hvert fall om sistnevnte funksjon er noe som virker tiltalende.
Merk dog at Samsungs økosystem hva angår objektiver og annet tilleggsutstyr forstatt har et godt stykke å gå for å nå opp til f.eks. Canon og Nikon.
Prisjakt har oversikten over Samsung NX-objektiver, og som du ser er det ikke veldig stort utvalg foreløpig.
Samsung NX20 + 18-55/3,5-5,6 OIS
| 1
|
202482
|
Freecorder - tar opp det du hører
Hører du noe på PCen som du ønsker å lagre?
Her er kanskje den beste gratisløsningen.
Nettradio, musikk, intervjuer og portretter.
Mye av det som strømmer gjennom PC-høyttalerne dine kunne vært kjekt å ta med seg på MP3-spilleren eller mobiltelefonen, men det er ikke alltid så enkelt.
Det er her Freecorder fra Applian Software kommer inn i bildet.
Programmet legger seg som en egen verktøylinje i Firefox og Internet Explorer, og når du hører noe du gjerne vil lagre til harddisken i form av en MP3-fil, er det bare å trykke på "Record"-knappen.
Når sendingen eller sporet er ferdigspilt, kan du bare trykke på stopp-knappen.
Helt til høyre på verktøylinjen ligger til og med en mini nettradiospiller, der du kan legge inn dine favorittkanaler.
To kanaler som spiller musikk ligger der allerede.
Alt du kan høre
Programmet klarer å fange lyden uansett kilde, og bruker teknikker som fungerer bedre enn andre programmer som typisk bruker "Stereo Mix" fra lyddriveren når innspillingen pågår.
For det første stilles innspillingsvolumet korrekt uansett hvor høyt du spiller, du kan til og med skru av lyden helt.
For det andre spiller den kun inn fra den første lydkilden.
Det betyr at lyder som dukker opp i etterkant mens opptaket pågår, som klikk fra nettleseren og lyder fra windowsmiljøet, ikke forstyrrer opptaket.
Det er imidlertid mulig å overstyre dette dersom du skulle ønske det.
Automatiske spor
Programmet starter ikke opptaket før lyden dukker opp, og oppdager selv opphold mellom sanger, og lager separate MP3-filer av materialet.
Utviklerne understreker at programmet bruker en driverløs modell, og at systemet ditt ikke vil påvirkes negativt av å ha installert Freecorder.
Gratis
Applian har også noen langt mer sofistikerte løsninger i sin portefølje, som blant annet analyserer musikken og lager korrekte filnavn automatisk, men disse programmene koster penger.
Freecorder er som nevnt gratis, og fungerer i Windows XP og Vista.
Du finner mer informasjon og kan laste ned programmet (2 MB) fra denne siden.
| 1
|
202484
|
Nokia 6230i
Alle snakker om K750, men Nokia slapp nylig en telefon som nesten kan måle seg med Sony Ericssons kjempe.
Vi ble positivt overrasket over 6230i les hvorfor!
For litt over ett år siden kom 6230 en etterlengtet telefon, men som dessverre skuffet oss litt.
Selv om den kostet rundt 4.000 kroner da den kom, hadde den en fryktelig liten skjerm, kjedelig grensesnitt og lite spektakulært utseende men funksjonaliteten var god (les vår test).
Nå slipper Nokia en oppfølger, som har fått en liten
i etter modellbetegnelsen.
Vi synes likevel at oppgraderingene er såpass hyggelige at den kunne nesten fortjent litt mer enn en liten bokstav!
Ikke minst er lanseringsprisen mye hyggeligere i denne omgang: litt under 3.000 kroner er meget bra.
Utseendemessig har ikke telefonen forandret seg stort.
Designen er tilnærmet identisk med gamle 6230, men vårt testeksemplar har sølvfarget tastatur og sort bakside.
En ting vi ikke la merke til med en gang, men dobbeltsjekket med tekniske spesifikasjoner, er at skjermen er fysisk større enn forgjengeren.
Det er jo hyggelig, men vi gruet oss enormt til å skru på telefonen og bli nok en gang møtt med den grufulle 128x128-oppløsningen Nokia har brukt i sine modeller de siste 150 årene.
Så feil kan man ta.
Super skjerm
For første gang på evigheter har Nokia nemlig gjort noe med displayet på telefonene sine, og det ser meget bra ut!
Oppløsningen er jekket opp til respektable 208x208 piksler, noe som gir et betydelig skarpere bilde.
Forskjellen er virkelig merkbar, og skjermen er en fryd å se på.
Fargene ser så mye mer levende ut og ikonene er sylskarpe.
Skjermen er fremdeles mindre rent størrelsesmessig enn mange andre telefoner (for eksempel K750), men kvalitetsmessig kan den konkurrere med de beste.
Menysystemet som møtte oss når vi aktiverte mobilen er riktignok samme gamle Nokia når det gjelder struktur og navigering.
Ganske kjedelig altså
men funksjonene har fått nye og fine ikoner, og alt ser jo bare mye penere ut på den fine skjermen.
Så vi klarer å overleve å ble oss gjennom Series 40-grensesnittet nok en gang når det ser så stilig ut.
Når det gjelder funksjonalitet, er det ikke så dramatisk mye nytt under panseret.
6230i er likevel en telefon som kan det meste, i alle fall blant ikke-smartphones.
Godt med muligheter
Mobilen har blant annet støtte for rask dataoverføring over EDGE, noe som etter hvert begynner å bli et stort pluss.
Det er plass til MMC-minnekort, og det følger med et 32 MB kort i pakken.
Minnet på selve telefonen er på 32 MB, men bare ca. 25 MB av disse er tilgjengelig til brukeren.
Det største minnekortet som støttes av telefonen er på 512 MB, noe som gjør 6230i til en brukbar MP3-spiller, for eksempel, men kapasiteten blir ikke akkurat enorm.
Som enhver telefon med respekt for seg selv i dag, har også 6230i støtte for avspilling av musikk i MP3-format, og telefonen har enkelt og brukevennlig programvare for å spille av sanger, komplett med muligheter for å justere bass- og diskantnivåer og sette opp spillelister.
FM-radio er også innebygd, og hodetelefoner følger med i esken.
Blant andre funksjoner er Push-to-talk (trykk og snakk) som ikke støttes i Norge per i dag, e-post og selvfølgelig alle tenkelige meldingsmuligheter.
En liten funksjon som vi også setter pris på er at ved tilkobling til PC dukker minnekortet i telefonen opp som egen stasjon i Windows Explorer.
Det er ganske praktisk.
Lite nyttig kamera
6230i har også fått et forbedret kamera, som nå har 1.3 megapiksels oppløsning, i stedet for VGA.
Men dette kameraet er klart telefonens minuspoeng, da bildekvaliteten er svak i forhold til andre megapiksel-telefoner.
Det ser strengt tatt ut som VGA-bilder i større størrelser, og gode megapiksel-telefoner som Sony Ericsson S700 eller Nokias egne 6680 tar langt bedre bilder.
Dessuten har kameraet ingen ekstrafunksjoner som er verdt å nevne, som fotolys for eksempel.
Så kameraet bare er der og gjør jobben sin, men ikke forvent noe fremragende bildefunksjonalitet.
Når det gjelder ren brukervennlighet, stiller 6230i sterkt.
Tastene er for det meste veldig gode, store nok for de fleste og med bra respons.
Menysystemet reagerer også raskt, og mobilen ligger godt i hånden.
Det er ikke spesielt mye å utsette på her!
Vi kan konkludere med at denne telefonen er blant de aller beste små Nokia-mobilene akkurat nå, spesielt hvis du tar i betraktning prisen.
Den har ikke stilen og det fantastiske kameraet til Sony Ericsson K750, men derimot har den EDGE, og prisen er så klart noe lavere.
Den gjør jobben sin, har en meget bra skjerm og kan brukes som en liten underholdningsmaskin, og det er jo nok for mange av brukerne der ute.
Vi kan trygt anbefale den til alle som er ute etter en hyggelig priset, men funksjonell Nokia-mobil.
| 1
|
202485
|
TEST:VW Passat som toppmodell
Passat henger fortsatt med blant stasjonsvognene i mellomklassen.
Nå har vi sett nærmere på topputgaven med firehjulsdrift, automat og sterk dieselmotor.
Selv om vi ble litt skuffet over at Passat ikke var mer fornyet da den kom for et drøyt år siden, er den fortsatt svært aktuell blant stasjonsvognene i mellomklassen.
Det er det faktum at den var Norges nest mest solgte bil i fjor en tydelig indikasjon på.
Passat har fordelen av å komme i en lang rekke forskjellige utgaver hva gjelder motor og drivlinjer.
Nå har vi kjørt 2.0 TDI med 170 hester, DSG og 4Motion.
En skikkelig vinterbil, med andre ord.
Dette er toppmodellen av dieselutgavene som markedsføres i Norge.
Så ligger også prisen på 471.000 kroner, nesten 100.000 kroner mer enn en tilsvarende utstyrt (Highline) bil med 140 hester, manuelt gir og forhjulsdrift.
Firehjulsdrift
Det er firehjulsdriften som står for den største delen av prispåslaget, men så får du også mye igjen for det på skikkelige vinterveier.
Her får du nemlig kjapp akselerasjon og betydelig med ekstra kjøreglede når veiene er glatte.
Systemet kommer fra Haldex og fungerer upåklagelig i Passat.
Det virker kjapt og balanserer bilen godt når grepet er dårlig.
Den litt forhjulsdrevne følelsen som dette systemet ga for noen år tilbake er så godt som borte.
Her merker du omtrent ingenting til noen forsinkelse med å sende kreftene bakover.
Resultatet er en bil som spinner lite, og som gjerne sender hekken ut i en forsiktig drift om du likevel skulle gi for mye gass.
Fremkommeligheten er også noe helt annet enn i en forhjulsdrevet bil, men om du møter dyp snø eller dårlige veier, er Alltrack-varianten med ekstra bakkeklaring et bedre alternativ.
Sprek motor
Det ekstra grepet gjør også at du langt oftere får utnyttet kreftene i den fine motoren.
170 hester og 350 newtonmeter er nok til å gjøre bilen både sprek og sterk.
0-100 går på 8,7 sekunder og i praksis har du et merkbart kraftoverskudd i de aller fleste situasjoner.
DSG-girkassen hjelper også på med smidige og lynraske girskift.
I tillegg er motoren både stillegående, smidig og turtallsglad for å være en dieselmotor.
Forbruket ligger på 0,57 liter per mil på blandet kjøring, med et CO2-utslipp på 149 gram CO2.
Det er ikke vanskelig å finne biler i klassen med lavere tall, men ingen av disse har firehjulsdrift, automatisk gir og like mye krefter.
Kjøreegenskaper og komfort
Kjøreegenskapene for øvrig byr ikke på store overraskelser.
Passat har absolutt godkjente kjøreegenskaper for klassen.
Det finnes morsommere biler, men den er stabil, forutsigbar og ryddig i oppførselen med en OK styring og en svingføring som ikke lukter alt for mye understyring.
Vår bil var utstyrt med støtdempere som man kan endre hardhetsgrad på i tre nivåer ved å trykke på en knapp.
Disse koster snaut 10.000 kroner ekstra, men er en opsjon som gir mye tilbake.
Det er stor forskjell på komfort- og sportsinnstillingen, noe som gir muligheten til å kombinere kjøreglede og fjæringskomfort på en litt bedre måte.
Komforten støttes også av et behagelig støynivå.
Litt traust
Passats kanskje største svakhet er at den virker litt traust og satt, hovedsakelig fordi den er så lik forgjengeren.
Den føles ikke like fersk og frisk som en del av konkurrentene.
Dette merkes også innvendig.
Riktignok er materialkvaliteten god og funksjonaliteten absolutt godkjent, men her gjør mange av de nyere konkurrentene det også skarpt.
God plass
Plassforholdene i Passat er imidlertid fortsatt i klassetoppen.
Både baksetet og ikke minst bagasjerommet på solide 588 liter er bra.
Under bagasjeromsgulvet er det til og med plass til et stort reservehjul, og bakluka er relativt oppreist, noe som er en fordel om du laster i høyden.
Fullt så stor som Skoda Superb er den imidlertid ikke.
Totalt sett står Passat seg fortsatt ganske godt mot konkurrentene.
Ikke minst fordi den kan kjøpes med firehjulsdrift og en lang rekke motorer.
Ulempen er at den føles litt eldre enn mange av rivalene, noe den jo i virkeligheten også er.
Dersom du nøyer deg med forhjulsdrift, finnes det for eksempel meget sterke konkurrenter i to biler som Hyundai i40 og Peugeot 508.
Uten fortrinnet med firehjulsdriften, fremstår Passat noe mer på defensiven sammenlignet med disse.
| 1
|
202486
|
PRØVEKJØRT:Peugeot 508 RXH
PROVENCE, Frankrike (DinSide Motor):
Peugeot har utstyrt 508 med hybriddrivlinjen fra 3008 HYbrid4.
508 er modellen som igjen har plassert Peugeot på kartet når det gjelder romslige og gode mellomklassebiler.
Den erstatter en 407 som fortsatt ser spenstig og moderne ut, men som ikke hadde de praktiske egenskapene man forventer av en slik bil - som i Norge hovedsaklig selges som stasjonsvogner.
Allroad på Peugeotsk er RXH
Nå har Peugeot lansert en "allroad"-versjon, for å bruke Audis terminologi - og har døpt den 508 RXH.
Det vil si at stasjonsvognen er blitt hevet og har fått noen designmessige attributter som plasserer den på grensen av SUV-klassen.
Firehjulsdrift har den også fått, men av en ganske spesiell type.
Peugeot har nemlig benyttet anledningen til å utstyre 508 RXH med sin helt unike dieselhybrid-drivlinje.
200 hester
Den har vi vært borte i tidligere - da vi prøvekjørte 3008 HYbrid4.
Her er for øvrig spesifikasjonene de samme.
En toliters dieselmotor på 163 hestekrefter driver forhjulene.
Bak i bilen finner vi elektromotoren på 37 hester som driver bakakselen - etter ønske og/eller etter behov.
Total maksimal effekt er dermed 200 hestekrefter.
Mye å dra på
Dreiemomentet fra dieselmotoren er maksimalt 300 newtonmeter, mens elmotoren kan bidra med opptil 200 newtonmeter.
På det meste er kombinert dreiemoment 415 newtonmeter.
Det er ikke for mye når man tenker på at bilen med reisende og deres bagasje fort bikker to tonn - egenvekten er 1.770 kilo.
Flere fordeler
Hybridløsningen med dieselmotor foran og elektrisk motor bak gir ifølge Peugeot følgende fordeler:
- Det er ikke gjort noen store inngrep i motorrommet foran.
- Den elektriske motoren kan også brukes sammen med andre motorer.
- Vektfordelingen blir bedre.
- Den elektriske kraftkilden bak er en liten og kompakt enhet.
- Kostnaden på den elektriske enheten bak blir begrenset per bil siden systemet kan brukes på flere modeller og uavhengig av hvilken forbrenningsmotor som brukes.
Viser til lavt forbruk
Resultatet når det gjelder forbruk og utslipp er at bilen kan vise til meget flatterende tall.
Normert forbruk (EU-syklus) er lave 0,41 liter per mil, med enda lavere 0,4 liter per mil på bykjøring - der vil elmotoren slå inn oftere.
Det betyr at CO2-utslippet per kilometer er imponerende 107 gram.
Vi er likevel skeptiske til at disse tallene reflekterer realiteten.
På de forskjellige etappene under testkjøringen kom vi aldri under 0,7 liter per mil med relativt pen, "normal" kjøring, og vi lå rett som det var opp mot mellom 0,8 og 0,9.
Men igjen:
Da kjørte vi heller ikke spesielt økonomisk, så dette må vi komme tilbake.
Vi vil altså måle forbruket under en mer langvarig test under hjemlige forhold, og med en mer økonomisk kjørestil når bilen blir tilgjengelig.
Valg av kjøremodus
Vi har nevnt at det kan velges mellom fire forskjellige kjøreinnstillinger.
1) Auto-modus.
Her lar man bilens "hjerne" velge den optimale fremdriftsinstillingen til enhver tid, med hjelp fra elmotoren når det passer og effektiv bruk av dieselmotoren med lading av batteriene når det er lurest.
denne modus skal gi det laveste forbruket.
Det viser seg ved normal kjøring at elmotoren vil ha vært hoveddrivkilde mellom 1/3 og 1/2 av kjøretiden, hovedsaklig ved bykjøring.
2) ZEV-modus (ren eldrift).
Velges når man, for eksempel i bysentrum, ønsker å kjøre helt uten utslipp lokalt.
Kan brukes opptil fire kilometer av gangen i hastigheter opptil 60 kilometer i timen.
Altså ved bykjøring.
3) 4x4-modus.
Brukes når firehjulsdrift er nødvendig/ønsket.
Vi testet det under vanskeligere fremkommelighetsforhold enn det normale, og det viste seg rimelig effektivt.
Det er den strømdrevne bakakselen som sørger for skyvet som bistår forhjulene og får en ut av uføret.
Selv om batteriet er utladet fungerer systemet med kraft fra dieselmotoren via startmotor-generatoren som brukes i start&stopp-systemet.;
4) Sport-modus.
Gjør den samlede kraften fra el- og forbrenningsmotoren tilgjengelig samtidig for maksimal ytelse.
Vi prøvde selvsagt denne også, og kan skrive under på at bilen blir en god del sprekere enn standardversjonene er, noe som er nyttig for eksempel ved forbikjøringer, selv om disse aldri blir lynraske.
Mer sedat
Så til selve kjøreopplevelsen.
Vi har tidligere beskrevet 508 som en velkjørende og komfortabel bil.
Dette gjelder også for så vidt for 508 RXH, men man merker at bilen både er noe høyere og en god del tyngre.
Det har konsekvenser for svingvilligheten, og bilen krenger en del mer enn den vanlige 508 hvis man presser den i kurvene.
For øvrig opplevde vi ikke styringen som like presis.
Dette er med andre ord en bil som passer best til relativt sedat bruksmønster.
Selve drivlinjen setter også sitt preg på kjøreopplevelsen.
Elmotoren, som er integrert i bakakselen, kan brukes alene over kortere avstander (maksimalt tre til fire kilometer), noe som tross alt muliggjør utslippsfri kjøring inne i bysentrum, for eksempel.
Det er en meget behagelig form for fremdrift.
Auto=øko
For øvrig er det mulig å velge "sport" hvis man vil kjøre jevnt og få god respons fra gassen, men selv ikke da opplever vi det som om bilen har 200 hestekrefter til rådighet.
Dette har nok delvis med bilens vekt, og delvis med girkassen å gjøre.
Det er selvsagt ikke da man oppnår de beste forbrukstallene - det får man i "auto"-modus.
Da velger drivlinjens styringssystem den mest effektive fremdriftsmetoden.
I praksis syntes vi dette førte til en noe rykkete kjøreopplevelse, da den halvautomatiske girkassen velger å endre utveksling på uventede tidspunkter.
Denne girkassen er ellers bedre enn første generasjon av slike girkasser var, men er fortsatt ikke blant våre favoritter.
Til det "henger" den fortsatt litt for mye i skiftene.
Komfortabel og velutstyrt
Men 508 RXH er en komfortabel bil med et behagelig lavt støynivå, og den ligger godt og stabilt på veien.
Også når det gjelder utstyr har bilen mye å fare med - det meste av det man ønsker er standard, som panoramaglasstaket, delskinn-interiøret, tilleggsvarmeren fra Webasto, ekstra fagede sidebakvinduer, navigasjon med syvtoms fargeskjerm og el-justerbare seter.
Plass og kvalitetsopplevelse
Og interiøret har vi omtalt tidligere - også her er kvalitetsfølelsen upåklagelig og det meste virker solid og høyverdig.
I setene sitter man godt og det er god plass i baksetene - her kan også fem voksne reise komfortabelt.
Et aber, derimot:
Bagasjerommet blir ganske merkbart mindre enn den romslige kofferten man finner i standard 508.
400 liter rommer det, og det er ikke noe særlig å skryte av i mellomklassesegmentet i dag.
Blir kostbar
Prisen er ikke klar ennå, men under en halv million havner vi temmelig sikkert ikke.
Dette blir altså en kostbar bil for spesielt motiverte kjøpere.
Så regner da heller ikke Paugeot med å selge mer enn 10.000 eksemplarer i et fullt år totalt i alle markeder.
Konklusjon?
Vel, etter denne første prøvekjøringen er vi ikke sikre på om vi ville valgt denne fremfor en "standard" 508.
Originalens egenskaper blir til en viss grad forringet uten at man får så veldig mye igjen bortsett fra et miljøalibi - samt også selvsagt den prisverdige fordelen å kunne kjøre utslippsfritt inne i byene.
En ting er likevel sikkert:
Det er ingen annen bil i denne klassen, med unntak av lillebror 3008 HYbrid4, - som har en løsning som ligner den Peugeot har utviklet og som er første kapitel i dieselhybrid-historien.
Og det er jo slikt som får utviklingen til å gå fremover.
Litt egenartet betjening:
Dimensjoner:
| 1
|
202488
|
TEST:Forbedret Mitsubishi ASX
Mitsubishi oppdaterer storselgeren ASX.
Holder det til å tukte konkurrentene?
ASX var en stund Norges mest solgte SUV.
Det er den ikke lenger, men den kom med på topp 20-listen over de mest solgte bilene i 2012.
Siden ASX figurerte i toppen av salgslistene, har det imidlertid skjedd en god del på SUV-fronten, og konkurransen er hardere.
Også fra egne rekker trues ASX, for storebror Outlander har nettopp kommet i helt ny utgave.
Dessuten har Både Citroën og Peugeot lansert sine versjoner av ASX, henholdsvis C4 Aircross og 4008.
Endringene
I vår nyhetsartikkel beskrev vi mer i detalj hva som er nytt med ASX, men det handler om både designendringer utvendig, forbedringer i hjulopphenget og mindre endringer i interiøret.
I tillegg ble en del av prisene justert nedover.
Topputgave
Vi har kjørt topputgaven, dieselmodellen med firehjulsdrift og det høyeste utstyrsnivået.
Denne begynner på 355.000 kroner.
Da er en rekke ting på plass, som navigasjon, elektriske skinnseter, ryggekamera, stort glasstak og xenonlys, for å nevne noe.
God plassutnyttelse
Den kanskje største fordelen med ASX er ikke endret, nemlig at den har god plassutnyttelse.
Det betyr at den faktisk kan fungere som en fullverdig familiebil, om du ikke er alt for kravstor når det gjelder bagasjeplassen (442 liter).
Spesielt bakseteplassen er god, så i denne bilen er det ikke noe problem å frakte fire voksne.
Ikke best på kvalitetsfølelse
Ellers er det mindre endringer i interiøret som ikke endrer helhetsinntrykket veldig.
Det betyr at ASX har et helt greit førermiljø, men at det er litt å gå på når det gjelder materialkvalitet.
Det er et relativt enkelt preg over hele linja, selv om utstyrsnivået er høyt.
Funksjonaliteten er imidlertid grei nok, og det nye navigasjonsanlegget er helt OK i bruk.
Det litt enkle inntrykket understrekes til en viss grad av en støydemping som ikke er den beste vi har vært borti.
Dette er ingen stor sak, men det samlede inntrykket er at det finnes biler i klassen som gir en generelt høyere kvalitetsfølelse og fremstår litt mer raffinerte.
God komfort
Kjøremessig fremstår ASX som helt grei.
Komforten er på de fleste måter god, mye fordi man har valgt et mykt fjæringsoppsett som gir god flyt på landeveien.
Over de skarpeste ujevnhetene er likevel ikke der ASX er mest smidig, men i det store og hele er dette en fin langtursbil.
Ikke sportslig
Til tross for oppdatering er ikke ASX særlig sportslig av seg.
Det er en del bevegelse i karosseriet når du presser den hardt i svinger, og balansen heller i den understyrte retningen.
Dette er ikke veldig overraskende i denne klassen, men det finnes morsommere og spenstigere alternativer, som eksempelvis Opel Mokka.
Nok av krefter
Dieselmotoren har med sine 116 hester og 300 newtonmeter ytelser som matcher bilen bra.
0-100 går på 10,6 sekunder og det reflekterer at du har nok med krefter i de fleste situasjoner.
Hvis man skal si noe negativt om motoren er det at kraftutviklingen ikke er like jevn som i de beste.
Det betyr at det er litt lite drag på lave turtall, og at turboeffekten kommer vel brått når du bikker over 1.500 omdreininger.
Så fort har utviklingen gått, for dette ville vi neppe lagt merke til for bare få år siden.
Dette blir litt ekstra merkbart fordi Citroën C4 Aircross og Peugeot 4008 er tilgjengelig med en meget fin 1,6-liter med omtrent samme ytelsene.
Forbruket er også hakket lavere, men her skiller det lite.
ASX på sin side bruker 0,51 liter per mil og slipper ut 132 gram, hvilket er godkjent.
Fin girkasse
En meget god sekstrinns manuell girkasse veier imidlertid litt opp.
Sjaltingen går presist og lett, og utvekslingene passer godt til norske forhold med et sjettegir som egner seg på motorvei og raske landeveier.
Firehjulsdrift
Firehjulsdriftsystemet er konstruert slik at du kan velge mellom forhjulsdrift, automatisk fordeling og en "låst" fordeling (4wd lock).
Sistnevnte betyr ikke statisk låst 50/50-fordeling, men at mer av kreftene lettere sendes bakover, og at det ikke nødvendigvis kreves hjulspinn for at det skal skje.
Dette gjelder uavhengig av hastighet og gir dermed et mer permanent preg.
I praksis fungerer systemet som forventet.
Vi opplevde at bakhjulene fikk krefter nok og at man tar seg godt frem, ikke minst med systemet i "låst" modus.
Konkurrenter
Mistubishi ASX konkurrerer i et segment som blir stadig mer tettpakket.
Hovedkonkurrentene heter nå Opel Mokka, Nissan Qashqai, Hyundai ix35 og Kia Sportage, i tillegg til nevnte Peugeot 4008 og Citroën C4 Aircross.
ASX har først og fremst plassutnyttelsen som sitt sterkeste konkurransefortrinn.
I tillegg er den relativt gunstig priset, spesielt om du tar med utstyrsnivået til toppmodellen i betraktningen.
Dersom du ikke er så opptatt av utstyr, får du en dieselversjon med firehjulsdrift til 319.000 kroner.
Det er ikke så ille, spesielt siden den heller ikke er ribbet for utstyr.
Fornuftig
Dette gjør ASX til ett av de mest fornuftige kjøpene i segmentet for små og rimelige SUVer, og vi ruller derfor terningen slik at den akkurat vipper opp til en 5'er.
Men det finnes altså biler som gir et litt mer påkostet inntrykk, og som oppleves morsommere på veien.
Sjekk også de franske søsterbilene, for de har en hakket mer fleksibel motor, selv om Mitsubishi-versjonen på papiret er noe sprekere.
| 1
|
202491
|
Asus RT-AC66U
Dette er toppmodellen fra Asus, som vi har testet i en periode.
Den nye ruteren fra Asus ligner til forveksling den tidligere toppmodellen RT-N66U, som vi testet i slutten av februar 2012.
Forskjellen er at denne bruker AC-standarden, mens den forrige måtte klare seg med N-standarden.
Selve enheten er ganske liten sammenlignet med en del andre rutere, men antennene er eksterne og ganske store.
Tilkoblingene er de vanlige WAN pluss fire LAN, med Gigabit nettverksstøtte og 2 USB-porter for deling av skriver og lagring.
Installasjon
Installasjon av Asus sine rutere skjer uten CD. Kobler du til PC og åpner nettleseren kommer du rett inn i ruteroppsettet.
RT-AC66U har det samme brukervennlige grensesnittet som forgjengeren, RT-N66U, og hvis du ikke har helt spesielle behov er du på nett i løpet av 30 sekunder.
Typiske og anbefalte endringer som å endre navn på det trådløse nettet ditt eller aktivere gjestenett tar heller ikke mange sekundene.
Tre modi
RT-AC66U kan fungere i tre modi.
Enten som vanlig ruter, som media-nettverksbro eller som rent aksesspunkt.
Har du en nettverkstilbyder som bare leverer en IP-adresse ut av boksen, bruker du RT AC66U som ruter og utnytter alle dens egenskaper.
Har du en nettverkstilbyder som leverer en boks med ruterfunksjoner kan du likevel få en optimal trådløs-løsning ved å bruke RT AC66U i aksesspunkt-modus.
Vil du ha en optimal trådløs forbindelse til mediebruk bruker du to RT AC66U og setter den ene som nettverksbro, eller Mediabridge som Asus kaller det.
Denne funksjonen har vi testet tidligere, du kan lese om dette i denne artikkelen.
Andre funksjoner
Dette er en ruter i den øverste klassen, og har støtte for mange avanserte funksjoner.
Den støtter blant annet WDS (Wireless Distribution System) for å utvide dekningen ved bruk av flere RT-AC66U enheter som fungerer som ett stort system.
Du har også prioriteringskontroll, brannmursinnstillinger, VPN, IPv6, port-forwarding og kontroll over andre avanserte parametere.
Blant de mest interessante ekstrafunksjonene er USB-støtten.
Ruteren har to USB 2.0 porter og du kan dermed koble til eksterne diskløsninger som kan deles mellom maskinene i nettverket.
Du kan også dele filer og filområder på diskene på internett via AiDisk.
Det er også USB-støtte for skrivere, for eksterne modem for 3G/4G og WiMax.
Hvis hovedforbindelsen til internett via WAN-porten skulle falle ut vil ruteren automatisk koble til den trådløse internettforbindelsen.
Nedlasting til nettverksdisk kan også administreres fra ruteren, selv om PC-ene ikke står på.
Ytelse
Vi har som nevnt allerede skrevet om bruk av to RT AC66U som nettverksbro eller Media bridge som Asus kaller det.
Her fikk vi den klart raskeste trådløse overføringen vi noen gang har testet.
Artikkelen finner du her.
Vi har også testet RT AC66U med den eksterne USB-mottakeren USB-N66 fra Asus, som var en imponerende kombinasjon.
Testen kan du lese i denne artikkelen .
Da vi testet den lille USB-mottakeren fra ON networks sjekket vi også hvordan den fungerte sammen med RT AC66U, og resultatet finner du i denne testen.
Vi har nå også testet med to bærbare og interne nettverksløsninger med 3 og 2 antenner, på henholdsvis Intel Centrino N-6300 og Intel 4965AGN.
Konklusjon
Konklusjonen er ganske klar, denne ruteren overgår alt annet vi hittil har testet når det gjelder brukervennlighet, egenskaper og ytelse.
Den er lett å tilpasse til forskjellige bruksområder, gir overlegen trådløs ytelse uansett hva slags klienter du har med å gjøre, og du får NAS og nettskyfunksjoner nærmest på kjøpet ved å koble til en USB 2.0 disk.
Vi har også brukt den sammen med mange forskjellige gamle og nye trådløsenheter og aldri støtt på noen form for problemer.
Asus RT-AC66U
| 1
|
202492
|
Logitech Harmony 600 fjernkontroll
Kan du virkelig legge bort alle de andre fjernkontrollene?
For mange er svaret ja!
En haug med fjernkontroller som gjemmer seg bak puter, under stuebord og til og med kan ta veien inn i sofaen, det er ikke noe vi ser fram til når vi skal slenge oss nedpå og la oss underholde, opplyse eller irritere foran TV-en.
Noen av oss har kjøpt "universelle" fjernkontroller, som skal fungere på alle typer apparater, men å sette opp disse for bruk har som regel vært en prøvelse.
Når antallet tastetrykk for å konfigurere universalfjernkontrollen tilsvarer det antall knappetrykk man bruker på 4 fjernkontroller i flere år - da daler motivasjonen fort.
Løsning på nett
Den beste løsningen vi har sett for å konfigurere universelle fjernkontroller er Logitechs nettbaserte variant.
Her går du til Logitechs nettside og laster ned et program til PC-en.
Herfra velger du rett og slett fra lister hvilke apparater du har, og deretter hva slags aktiviteter du vil bruke dem til.
Vil du se TV, oppretter du en aktivitet som heter akkurat det.
Da blir du spurt om noen detaljer, som hvordan du vil skifte kanal, om dette gjøres på TV-en eller på dekoderen, om du vil styre volum fra TV-apparatet eller på receiveren din osv.
Vil du se Blu-ray velger du den som signalkilde, vil du spille spill velger du den konsollen du har koblet til osv.
Når du har definert og lagret de forskjellige aktivitetene kobler du til fjernkontrollen med USB-kabelen og overfører hele oppsettet i løpet av et lite minutt.
Da kan du trykke 1 - en - knapp på fjernkontrollen for aktiviteten du har valgt, så slås apparatene på i en fornuftig rekkefølge og du er i gang.
For å slå av apparatene trykker du på "All off" knappen, så slås alle av.
Og det viktigste av alt:
Det fungerer!
Logitech har lagret oppsett for tusenvis av apparater, og denne databasen blir oppdatert kontinuerlig.
Hva med selve fjernkontrollen?
Databasen og oppsettsprogrammet er felles for alle Harmony-fjernkontrollene til Logitech.
Forskjellene ligger i hvor mange aktiviteter og apparater som kan styres, samt design og utførelse.
Vi har tidligere testet andre modeller, både dyrere og billigere, men Harmony 600 ligger i det lavere sjiktet, selv om den ikke er blant de aller billigste.
Den har et ganske diskret design, og en behagelig utforming med en tykkere og rundere nedre del som passer godt i hånden.
Alle knapper har bakgrunnsbelysning, noe som er nødvendig i mange brukssituasjoner.
Det er også en liten LCD-skjerm øverst med styreknapper under og på sidene.
Her kan du gå inn og detaljstyre apparater og aktiviteter hvis du ønsker.
Oppfører et av apparatene seg ikke som forventet kan du bruke den innebygde hjelpefunksjonen som prøver ut alternative kombinasjoner og kommandoer og spør deg om problemet blir løst underveis.
Vi har sjelden hatt bruk for dette, men de gangene det har skjedd har hjelpefunksjonen fungert imponerende bra.
Men de viktigste og mest brukte knappene sitter øverst.
Her velger du aktivitet, og de vanligste av disse har fått en egen knapp med symbol:
Høre musikk, se TV, se film og "flere aktiviteter" som tar deg videre til aktiviteter som da vises på den lille skjermen.
Hva er nytt i denne modellen?
Sammenlignet med tidligere Harmony-modeller vi har testet, er Harmony 600 mer oversiktlig, har fått nye knapper og et nytt design.
Nå er alle knappene tydelig adskilt, det gir en langt bedre betjeningskomfort enn på tidligere vi har brukt.
Spesielt på den dyrere modellen 885 som vi hittil har brukt, har vi aldri blitt fortrolig med knappene som sitter tett ved hverandre og gir svært liten fysisk tilbakemelding.
På Harmony 600 er det god avstand mellom knappene, og de gir veldig tydelig tilbakemelding til fingertuppen.
At alle knappene som nevnt har belysning er en stor fordel, og selvfølgelig mest nyttig når du har dempet lyset og ser film.
Belysningen slås automatisk på når du beveger fjernkontrollen og slås av igjen etter at du har lagt den fra deg.
Grupperingen er også mer logisk, slik som Menu/Exit/Info/Guide-knappene nå er plassert og utformet er det langt mer behagelig å bla og manøvrere i programoversikten på Get HD PVR-boksen vår.
Vi trodde ikke ved første øyekast at forskjellen skulle være så stor, men fingrene fant raskt ut noe annet.
Konklusjon
Harmony 600 er en rimelig, men svært ergonomisk fjernkontroll som dekker behovet for de aller fleste.
Oppsettet - som er felles for alle Harmony-kontroller - er det beste vi har sett.
Betjeningen og oversikten har blitt langt bedre enn på de tidligere rimelige modellene, også sammenlignet med tidligere dyrere varianter.
En liten innvending er at på de rimelige fjernkontrollene brukes vanlige batterier, og at det ikke er noen ladestasjon.
Vil du bruke oppladbare batterier må du selv sørge for lader osv.
Men vi kan fint leve med dette.
| 1
|
202493
|
iriver E10
iriver E10 er testens dyreste spiller.
Den er også blant de største og tyngste, men til sitt forsvar er den på 6 GB, spekket med funksjonalitet, og lar brukeren leke med det meste av små og store innstillinger.
Akkurat sånn sett tiltaler E10 de som krever mye av spilleren, men det krever altså at du setter deg inn i alle finessene.
Sort, matt og ryddig, men kanskje ikke det mest spennende designet.
Den medfølgende programvaren fungerer greit med musikk og bilder, men vi savnet konverteringsprogram for video, ettersom E10 er nokså sær på videofilene den vil spille av.
Vi fant likevel et gratis program på Internett: iriverter, som for så vidt fungerte utmerket når vi opprettet en ekstra profil for spilleren.
Men litt mye knot for å fikse noe som strengt tatt burde vært mulig med medfølgende programvare.
Av annet som følger med er USB-kabel, hodetelefoner og et tettsittende futteral i grått stoff.
Mye ekstra og god kontroll
Å navigere seg rundt i E10 er egentlig ganske enkelt, på tross av at spilleren kun har fire piltaster og en "smart key" (egentlig bare en konfigurerbar tast) som er ment for det formålet.
Etter en kort tilvenningsperiode er det enkelt å finne fram, men det å bla ned og opp i lange lister er fremdeles et sted vi savner muligheten til å skrolle fort.
På utstyrssiden er iriver beriket.
Enheten har selvfølgelig radio, og kan også spille inn direkte fra denne.
Taleopptak er også en mulighet her.
Små javaspill (tre er allerede på spilleren) kan for øvrig lastes ned og legges inn på E10.
En annen fiffig detalj er at denne modellen også fungerer som en universalfjernkontroll med støtte for de fleste kjente merker.
Kvaliteter
Den 1,5 tommers store (eller lille, alt ettersom) LCD-skjermen er god til navigering, men bilder og film blir litt for mørke, og ikke uventet, ganske enkelt litt for lite i størrelse.
Lyden er helt i toppsjiktet, med litt høyere utgangseffekt enn Nano/Zen.
Fire forhåndsstilte klanginstillinger og equalizer hjelper deg dersom du ikke er happy med lyden.
I vår test oppnådde iriver 27 timer med kontinuerlig avspilling av musikk, kun en time kortere enn iPod nano.
Konklusjon
E10 er spilleren for ekspertbrukeren som vil ha det lille ekstra i funksjonalitet og kvalitet uten å bry seg nevneverdig om størrelse, vekt og design.
Det som kanskje vil være det største problemet er at spilleren er såpass dyr, og det skiller ikke mye for å komme opp i neste klasse harddiskbaserte spillere.
Mange vil nok foretrekke å betale et par hundrelapper ekstra og gå litt opp i vekt for å få en spiller med langt større kapasitet.
| 1
|
202497
|
Test:Komplett Gamer i20
Får du en bra gamer-PC til under 10 lapper?
Rett før sommerferien testet vi en gamer-PC med AMD-prosessor og ATI-grafikk, nå er tiden inne for å teste et alternativ.
Da faller valget på Intel og samarbeidspartner nVidia.
Hva som skal sitte i en kapabel gamer-PC bestemmes av budsjett og ytelseskrav.
Hvis begge deler er i den øvre del av skalaen er det nesten ikke grenser for hvor mye du kan brenne av.
Men hva er strengt tatt nødvendig for å få en god spillopplevelse?
Komplett Gamer i20 har lagt seg midt på treet, med en konfigurasjon som ikke er helt hinsides prismessig, men som gir en god spillopplevelse nesten uansett hvilke spill det er snakk om.
Noen kompromisser må man gjøre, men det kommer vi tilbake til.
Spesifikasjoner
Her er listen over komponentene i maskinen:
Kabinett og montering
Kabinettet i vårt testeksemplar kommer fra anerkjente Coolermaster og tilbyr god plass og fleksible kjøleløsninger.
Både lagringsenheter og tilleggskort festes uten skruer, og med plass til 5 3,5-tommers og 5 5,25-tommers enheter holder det lenge for de fleste.
Det er plass til vifter både i bakkant og foran diskene, pluss på siden og eventuelt i bunnen.
Der sitter det allerede et støvfilter, noe som kommer godt med.
Maskinen var utstyrt med kabinettvifter i bakkant og på siden.
Prosessorviften var den orignale som følger med prosessoren.
Kabllingen og buntingen er grei.
Fronten har allsidig kortleser over DVD-brenneren og et praktisk tilkoblingspanel på toppen, spesielt hvis maskinen står på gulvet.
Her er det både FireWire, lyd inn/ut, 2 x USB og eSATA.
Prosessor og grafikkort
Maskinen kommer med Core i5-750 på 2,66 GHz, denne er midt på treet blant Intels prosessorer.
Den regnes for å være tilstrekkelig for de aller fleste bruksområder hvor ikke ren, rå prosessorkraft er helt sentralt.
Grafikkortet er et GeForce GTX 460 fra nVidia, som er et rimelig potent kort, et hakk over HD 5830 som det satt to av i AMD-maskinen.
I bruk
Maskinen er kjapp og har god respons, selv om det er brukt en tradisjonell harddisk, og ingen SSD.
Vi brukte den på vår to-skjermsløsning og det var ingen problemer med tilkoblingene.
Maskinen starter fra påslag til desktop på et lite minutt, de første 16 sekundene er POST (Power On Self Test).
Den avslutter fra desktop på 14,6.
Til all vanlig bruk er maskinen ytelsesmessig godt dimensjonert, du skal være svært kravstor for å ha noe å utsette på dette.
Det er rikelig med tilkoblinger, 10 USB i tillegg til de på toppen, Gigabit nett og surroundlyd.
Det eneste som mangler er digitallyd ut, men det finnes tilgjengelig på hovedkortet.
Der finner du også mulighet for tilkobling av braketter med serie og parallellport, skulle det være aktuelt.
Testing
Vi brukte maskinen til mange typer spill i tillegg til generell bruk.
Maskinen håndterer det meste av spill uten problemer, det eneste er de få ekstremt krevende variantene som Crysis med alle innstillinger på fullt.
Alt annet gir fin flyt
VI har også kjørt våre vanlige tester: PCMark Vantage, 3DMark, Passmark og Geekbench.
Støy
Maskinen kommer med standard CPU-vifte og et par ekstra vifter i tillegg til de som sitter i grafikkortet og strømforsyningen.
Det var en tydelig tone fra en av viftene og ved nærmere inspeksjon viste det seg å være viften i sidepanelet som var sangeren.
Det var en god del slark i denne, spesielt i akselretningen.
Med denne viften ute av spill var maskinen rimelig støysvak, selv om det under intens aktivitet ble mer aktivitet fra viften på skjermkortet.
For en spillmaskin er dette akseptabelt.
Konklusjon
Gamer i20 er en velbalansert maskin, ytelsen på de forskjellige komponentene står godt i forhold til hverandre.
En SSD til systemet hadde gjort den til noe ekstra, men her er det prisen som begrenser.
Maskinen håndterer alt med god margin, bortsett fra det helt ekstreme.
OBS:
Du kan bytte ut komponenter og tilpasse maskinen til dine egne behov.
Komplett sin pakke på nettsidene kan variere etter hvert som priser og komponenter utvikler seg.
| 1
|
202498
|
Testet:Porsche 911 Targa 4S
Nye 911 Targa er det nærmeste du kommer en retro fra Porsche.
I 2011 kom nye Porsche 911 på markedet.
Tradisjonen tro er det også planlagt en rekke spesialmodeller, og nå har vi testet en av dem, denne gangen nye 911 Targa.
Targa er basert på den ordinære 911, men kommer nå kun med firehjulsdrift.
De to modellene som kommer heter derfor 911 Targa 4 og 911 Targa 4S.
Disse deler det aller meste med kupé-modellene Carrera 4 og Carrera 4S, bortsett fra takløsningen.
Også baksetene er på plass i Targa-modellene.
Kjente kraftverk
I hekken sitter det med andre ord en boxermotor i begge modellene.
3,4-literen på 350 hk sitter i Targa 4 og den etter hvert velkjente 3,8-literen som yter 400 hk er plassert i Targa 4S - akkurat som i Carrera 4S.
I Norge vil disse motorene i så godt som i alle tilfeller være hektet sammen med Porsches egen 7-trinns PDK-automatkasse.
Taklegging
Det er rene Transformers på gang når du skal senke eller heve taket.
Det tar raske 19 sekunder å legge det ned.
Trykk på knappen, og showet er i gang.
Først heves hele bakruten og øvre del av motorlokket vekk fra bilen og bakover.
Deretter heves kanvastaket vekk fra over førerstolene, og legges ned der det ble åpning etter bakruten.
Til slutt legges bakruten tilbake, og du har fått en Porsche 911 Targa uten tak.
Det er aldri feil å trille rundt en solfyllt sommerdag med en åpen 911 Targa, men om det er vind i håret du er ute etter, så har du fortsatt to løsninger.
Enten denne nye 911 Targa, eller den ordinære kabrioletversjonen av samme bil.
Porsche forteller at rundt 10 prosent av alle 911 som selges er en Targa.
Det er finske Walmet som lager hele takkonstruksjonen for Porsche.
Produksjonen foregår på deres fabrikk i Tyskland, før den pakkes ferdig sammensatt i en trekasse og transporteres videre til produksjonslinjen hos Porsche, der resten av bilen settes sammen.
Se hele åpenbaringen:
Ren solskinnshistorie?
Et av de mest spennende elementene ved å kappe taket av en bil er å kjenne hvor stiv den er.
Normalt blir torsjonsstivheten på en kabriolet naturlig nok langt dårligere enn på en bil med tak.
Vi har tidligere kjørt nye 911 kabriolet, og funnet den høyst akseptabel på dette punktet.
Porsche 911 Targa skal ha rundt 10 prosent bedre torsjonsstivhet enn kabrioleten igjen, noe som stemmer overens med våre oppfatninger etter å ha testet begge.
Spørsmålet blir hva du ønsker med tanke på design, for alle utgavene er i høyeste grad en sportsbil med heftige ytelser og gode egenskaper.
De mest garvede sportsbilentusiastene vil aldri finne på å kjøpe en kabriolet eller Targa uansett, så kundegruppen befinner seg hos de som vil ha en herlig sportsbil med heftige ytelser, men som i tillegg ønsker å trille rundt i en godværsracer.
For disse er designen vel så viktig, uten at det gjør alt for store utslag med tanke på ytelsene.
Ønsket og uønsket lyd
Vindstøy er et tema det er vanskelig å komme utenom når det gjelder både 911 Cabriolet og 911 Targa.
De hvitkledde ingeniører fra Stuttgart hevder at støynivået spesielt fra vind i en Targa er like lavt (eller høyt) som i en 911 Cabriolet.
Det kan så være, men vår erfaring er at kilden til vindstøyen i en Targa sitter nærmere ørene, og således høres bedre.
Se mer av 911 Targa:
Det er ikke uvanlig å ha sidevinduene hevet under kjøring uten taket.
Det som så skjer er at det genereres vindstøy i øvre hjørne der sideruten i døren møter Targa-bøylen.
Vi opplevde derimot at det hjalp å senke sidevinduene bare noen få centimeter.
Dermed forsvant vindstøyen.
Vindstøy er likevel ikke noe problem i verken 911 Targa eller 911 Cabriolet, men den som leter kan altså finne det.
Da er gleden du opplever over å fjerne taket og høre boxermotoren jobbe, langt større.
Med Sport-chrono-pakke får du også en knapp merket Sport Plus i midtkonsollen.
Trykk inn den, og det er som om hele orkesteret der bak kun jobber med en ting for øyet - å glede ditt øre.
Konklusjon
Vi har skrevet det aller meste om nye 911 etter hvert som vi har testet modellene.
Enkelte av modellene har vi sagt er den beste sportsbilen du kan få for den summen penger bilene koster.
Det gjelder spesielt Carrera S, som er den rimeligste nye bilen på markedet som runder 300 km/t, og som i tillegg har et chassis som håndterer det, og som bare går og går.
Targa viderefører flere av disse kvalitetene, men gir noen tilleggselementer til den som vil ha luft i håret, og som interesserer seg for tekniske løsninger, design, og historie.
Nye 911 Targa kombinerer alt dette, og vi skal ha i minnet at det i stor grad kommer til å være amerikanere som kjøper den.
Fåtallet av disse kommer til å bli kjørt så hardt at forskjellen i ytelse mellom en Targa og en Coupé utgjør en forskjell.
For bare så det er sagt, Targa 4S har 400 hk i hekken, den leverer kjøreegenskaper som håndterer det, og det krever sin sjåfør for å utnytte bilen til fulle.
HISTORIEN Den aller første 911 Targa ble vist frem på bilutstillingen i Frankfurt i 1965.
Budskapet var dengang at bilen skulle være den første kabrioleten på markedet som også tok hensyn til sikkerhet.
Produksjonen startet likevel ikke før på slutten av året i 1966, og først på begynnelsen av 1967 ble de første bilene levert til kunde.
I 27 år fortsatte Porsche å lage 911 Targa basert på så godt som den samme gamle oppskriften, helt frem til 1994.
Da Porsche lanserte Porsche 911 i 993-versjon var den gode gamle Targa-løsningen med bøyle og softtop byttet ut med glassvarianten vi har sett siden 1996.
I år er det 20 år siden sist Porsche laget Targa på den gamle oppskriften, men nå er den altså tilbake på 991-versjonen av 911 Targa.
Navnet Targa stammer fra det elleville gateløpet Targa Florio, og Targa er nå et registrert navn, beskyttet av Porsche.
| 1
|
202499
|
Mitsubishi Outlander:Ladbar avgiftsvinner
Fra nyttår blir Mitsubishi Outlander PHEV over 40.000 kr billigere.
Sånt lukter det braksalg av.
Mitsubishi Outlander er en populær modell i Norge.
Den kan imidlertid fort eksplodere i popularitet, for fra nyttår blir den ene versjonen en skikkelig prisvinner, takket være avgiftsomleggingen fra nyttår.
Vi snakker om en prislapp med 40.000 kroner i avslag i forhold til årets pris!
For å finne ut mer prøvekjørte vi to versjoner av Outlander, den vanlige versjonen og den ladbare hybridversjonen.
Mitsubishi Outlander er en røslig SUV.
Den er 4,66 meter lang, 1,80 meter bred og 1,68 meter høy.
Akselavstanden er 2,67 meter, og i kategorien folke-SUV'er her i Norge er Outlander blant de aller største.
Oversiktlig og romslig
Det betyr ikke at bilen føles stor på veien.
Tvert imot.
Med sitt kantete design er den lett å plassere, man sitter høyt er særdeles oversiktlig fra førerplass.
Så bilens mål er egentlig bare et pluss.
Det betyr også at man har god plass i baksetet, og god plass i bagasjerommet, (477 liter med baksetene oppe, 1.741 liter med baksetene nedslått).
Her får jeg lurt med meg golfbagen og trallen, uten å slå ned baksetet på det som viser seg å være den siste golfrunden for sesongen.
Som terrengbil har Outlander lite å stille opp med mot storebror Pajero, men sistnevnte er også helt i toppklassen hva gjelder terrengegenskaper.
Outlander har absolutt ingenting å skjemmes over når det gjelder kjøring på dårlig vei, og selv om vi ikke har testet det direkte, tror vi den ville banket konkurrenter som f.eks Mazda CX-5 og Honda CR-V, når det gjelder å komme seg lengst mulig opp en virkelig dårlig hyttevei.
Outlander kan låse midtdiffen, og med et kjempelavt førstegir som trekker virkelig langt, får du i prinsippet nesten et lavgir.
Bakkeklaringen på 19 centimeter er også bra.
Er diesel et alternativ?
De fleste potensielle kunder vil nok vurdere 2,2-liters dieselversjonen på 150 hk idet de ankommer Mitsubishis salgslokaler.
Det er en behagelig kombinasjon.
Common-Rail dieselen med turbo trekker godt og seigt, og med sine 360 Nm fra 1.500 til 2.750 omdreininger kan den trekke en tilhengervekt på 2.000 kilo.
Det behagelige inntrykket bekreftes av gode og komfortable seter, en mykt satt opp fjæring, god oversikt og lite støy fra både dekk, vind og motor.
Toppversjon med mye utstyr
For Instyle+ utgaven med automatgir som testbilen er utstyrt med, betaler du 444.500 kroner.
Det er toppversjonen som de fleste velger, og da får du skinnseter, sju seter og alt av det andre utstyret som de billigere modellene har.
Dette inkluderer blant annet:
Xenon-lysAdaptiv fartsholderFilskiftevarslerDAB+ radioBluetooth7-tommers monitor og ryggekameraRegnsensorNavigasjonssystemRockford Fosgate premium lydanlegg (inkludert 9 høyttalere)
Kort fortalt får du veldig mye til en hyggelig pris.
For versjoner med diesel og automatgir kan man i Instyle+ nivået velge fem seter hvis man helst vil ha det.
Bilen jeg lånte hadde i tillegg Sport pedalsett, dørterskellister, beskyttelsesplate bak og bagasjeromsboks, ferdig montert for 15.214 kroner.
Dette bringer totalsummen til 459.714 kroner.
Jeg vil påstå at det er vanskelig å gjøre noe stort bedre SUV-kjøp i Norge til under en halv million kroner enn dette.
Med et lite unntak som vi kommer til snart...
Outlander PHEV ladbar hybrid
For mens du er hos Mitsubishi-forhandleren bør du ta en titt på den ladbare hybrid-versjonen av Outlander.
En versjon som med siste statsbudsjett har blitt en avgiftsvinner.
Den går nemlig ned med 34.000 kroner fra nyttår!
- Vi er tilfreds med at regjeringen ytterligere styrker stimuleringen av miljøvennlige biler.
I og med at vår Outlander Plug In Hybrid da får en beregnet avgift på kun 12.597 takket være lettelser i vektavgiftskomponenten, forteller en fornøyd Vegard Werner, produktsjef for Mitsubishi i Norge.
I tillegg kommer også justeringer i CO2-satsene for biler med utslipp under 105 g/km, slik at den totale nedgangen i avgift for Outlander Plug In Hybrid blir 34.401 kroner.
Outlander PHV blir derfor en avgiftsvinner i 2015.
- Vi har kontrakter på mer enn 1.600 biler allerede, og mener at det er godt potensial for å øke dette tallet i 2015, avslutter Werner.
Outlander PHEV kjennetegnes fra vanlig Outlander gjennom en annerledes grill med kromspiler, LED-lys bak og PHEV logoer.
Teknisk imponerende
PHEV står for Plug-in Hybrid Electric Vehicle.
Bilen har en 2-liters bensinmotor på 121 hk.
Den driver en generator som gir strøm til batteripakken, som igjen forsyner to elmotorer med strøm.
Til sammen gir det 202 hk, noe som er nok til at 0-100 går unna på 11 sekunder blank.
Den oppmerksomme leser har kanskje skjønt tegningen, Outlander PHEV er nemlig verdens første 4WD SUV som genererer strøm ved hjelp av sin egen motor.
Her ligger den store forskjellen i forhold til andre ladbare hybrider som for eksempel Toyota Prius (som jo selvsagt ikke er en direkte konkurrent til Outlander, men den er den mest kjente ladbare hybriden for folk flest).
For når batteriet på en vanlig ladbar hybrid er tomt, må den bruke bensinmotoren resten av turen.
I Outlander PHEV kan bilen fortsette turen som elbil etter at batteriet er tomt, ved at bensinmotoren produserer strøm til batteriet.
Kort og enkelt forklart:
En vanlig ladbar hybrid kan ikke lade opp batteriet sitt uten et ladepunkt.
Outlander PHEV trenger ikke lading ved et ladepunkt, fordi bensinmotoren kan produsere strøm selv til batteriet.
Dette gjør Outlander PHEV unik i sitt segment, uten at teknologien er ny.
Bilen som skulle redde GM i sin tid, Chevrolet Volt opererer etter det samme prinsippet, selv om det er noen tekniske forskjeller på systemene fra Chevrolet og Mitsubishi.
Ingen forskjell
Bak rattet merker man ikke mye til at man kjører en ladbar hybrid.
Det er bare å trykke inn startknappen og kjøre av gårde.
Det er ingen mekanisk forbindelse mellom bensinmotoren og bakhjulene, i stedet har man en elmotor som driver hver sin aksel.
Ved vanlig kjøring er det forreste aksel som gjør jobben, men hvis man trår på våkner den bakre elmotoren opp og gjør at bilen får firehjulstrekk.
Dette kan selvsagt låses ved å trykke på en knapp hvis man så ønsker.
Batteripakken er litium-ion pakket i moduler på vanlig vis, som er plassert under gulvet i bilen.
De nye funksjonene
Ved girspaken står det to knapper merket Charge og Save.
Førstnevnte aktiverer bensinmotoren for å lade batteripakken, mens sistnevnte er for deg som vil imponere med å ha litt strøm igjen når du kommer cruisende hjem til gaten din, ved å kjøre kun på bensinmotor slik at du har litt strøm igjen.
Hendlene bak rattet har en interessant funksjon.
Her velger du nemlig nivå for regenerering i seks trinn.
Spakene går fra 1 til 6, og i det roligste modus merker du ingenting når du går av gassen.
Men går du den andre veien med spakene blir motorbremsen veldig kraftig (lik opplevelsen i en Tesla eller BMW i3).
Slik går driften
På informasjonsskjermen kan man følge med hvordan energiflyten endrer seg etter behov, gjennom elbil, seriehybrid og parallell hybrid.
Det høres kanskje komplisert ut, men seriehybrid betyr at bilen drives fram av de to elmotorene, mens bensinmotoren er generator og lader batteripakken, og hjelper til ved behov.
Parallell hybrid vil si at det er bensinmotoren som hovedsakelig driver bilen, med hjelp av elmotorene ved behov.
Elbil vil si ren elektrisk drift, men i motsetning til hos Toyota kan man ikke fremtvinge det ved en egen knapp.
Toppfart som ren elbil er 120 km/t, mens vanlig toppfart er 170 km/t.
Lading og forbruk
I likhet med andre hybrider er det også her en elektronisk styrt trinnløs girkasse.
Som vanlig praksis er, fungerer det fint til vanlig kjøring, men ved fullt gasspådrag for eksempel opp en bakke, får man den karakteristiske hviningen som slike girkasser dessverre har.
Jeg brukte en helt vanlig veggkontakt for å lade bilen, og det tok fem og en halv time på vanlig 10a kurs.
Bruker du hurtiglading blir batteriet 80 prosent fullt på en halvtime.
Litt vel optimistisk
Når det gjelder forbruk kan man få helt ulike tall etter hvilket kjøremønster man har.
Det oppgitte blandede forbruket er 0,19 l/mil, noe de fleste skjønner blir rimelig urealistisk.
Jeg kjørte en fem mil lang pendlevei inn til hovedstaden, og da står jeg med 0,40 l/mil i forbruk.
Men hadde jeg stoppet etter tre mil ville det ikke vært noe forbruk, fordi jeg kjørte bilen rundt tre mil på ren strøm da den var fulladet.
Her hører det med til historien at kolleger med bedre sparemønster enn meg har klart nærmere fem mil på ren strøm.
Etter 3,5 mil kom jeg fram til et forbruk på 0,21 l/mil, noe som er ganske det samme som Mitsubishi oppgir.
Etter en lengre tur ble imidlertid forbruket 0,62 l/mil, så forbruket vil totalt avhenge av hvor langt du kjører.
Men for de fleste vil dette bli hyggelige tall.
Mange har rundt 3-4 mil til jobben, og kan dermed regne med et forbruk på rundt 0,20-0,25 l/mil hvis de kjører pent.
Kan trekke tilhenger
Adaptiv Cruisecontrol holder farten og avstanden til bilen foran på ypperlig vis, mens filskiftevarsleren er i overkant ivrig.
I likhet med vanlig Outlander er bilen mykt satt opp, noe som er et pluss ved lengre turer.
Det betyr også at den fint takler dårlig underlag og hullete veibaner.
Men det betyr også at den ikke besitter dynamiske kvaliteter av den typen BMW er kjent for.
I bagasjerommet er det imidlertid en forskjell i forhold til vanlig Outlander.
Det er nemlig bittelitt mindre på hybrid-versjonen (463 mot 477 liter), og PHEV kan ikke leveres som sjuseter, bare som femseter.
Et solid plusspoeng med PHEV er at den faktisk kan trekke tilhenger, noe hybrid-biler ofte sliter med.
Hengervekten er 1.500 kilo, og det er imponerende.
Gode argumenter for kjøp
Det er dermed gode argumenter for å kjøpe PHEV-versjonen av Outlander hvis du skal handle.
I likhet med vanlig Outlander tilbyr den veldig mye utstyr for en hyggelig pris, men med enda bedre ytelser.
Og aller best:
I det nye forslaget til statsbudsjett kommer de store og tunge ladbare hybridene ekstremt godt ut.
Dette fordi vektkomponenten i engangsavgiften får et fradrag på 26 prosent (mot 15 prosent i dag).
Outlander PHEV kommer i to utstyrsnivåer:
Intense og Instyle+.
Førstnevnte har utstyr som skinntrukket multifunksjonsratt, adaptaiv Cruise Control, 18-toms felger, elektrisk åpning av bakluke, to-sone automatisk klimaanlegg, regnsensor, ryggekamera, nødbremseassistent, keyless, Dab+ Radio, 6,1-tommers skjerm med ryggekamera, xenon hovedlys, takrails, frontkollisjonsassistent og filskiftevarsler.
Det betyr at du i grunnen har det du trenger.
Instyle+ gir deg i tillegg 7-toms skjerm, Rockford Fosgate lydanlegg med ni høyttalere, Mitsubishi multikommunikasjonssystem og skinnseter.
I dag koster Intense 434.900 kroner, mens Instyle+ er 459.900 kroner.
Fra nyttår får altså bilen 34.000 kroner mindre i avgifter, som gjør at Instyle+ vil koste 425.000 kroner.
På Intense-utgaven leker Mitsubishi gavmild nyttårsnisse, og senker prisen med over 40.000 kroner.
Noe som gjør at Outlander PHEV Intense starter på 399.900 kroner!
Det må sies å være litt av en gavepakke på SUV-markedet, og gjør Outlander PHEV til det hyggeligste priskuppet du kan gjøre i 2015.
Rådet er derfor:
Ikke kjøp deg en Oulander PHV før etter nyttår.
| 1
|
202501
|
Sony Ericsson W760i
Er denne Walkman-telefonen en av de beste Sony Ericsson noen sinne har lansert?
Ja, mener vårt testpanel.
Da W760i ble annonsert i januar ble det først og fremst lagt vekt på telefonens egenskaper på underhold-ningssiden, men også det høye utstyrsnivået, som blant annet inkluderer GPS-mottaker og støtte for nær sagt alt av nettverksløsninger (med unntak av WLAN).
Nå er ikke noe av dette i seg selv så veldig enestående lenger, det som gjør at W760i skiller seg ut er først og fremst den tøffe designen - og ikke minst størrelsen.
Skyvetelefonen W760i er nemlig meget kompakt og ikke minst tynn.
Kort fortalt:
Du får altså en musikkmobil med GPS, 3,2 megapiksels kamera, samt gode spillmuligheter (Need For Speed Pro Street ligger allerede installert) som kan brukes over alt, og som ikke tar særlig stor plass i lomma.
Her er litt flere fakta, riktig nok av den litt mer kjølige sorten:
Størrelse: 103 x 48 x 15 mm Vekt: 103 gram Farger:
Rocky Silver, Fancy Red og Intense Black Skjerm:
262,144 farge TFT Oppløsning: 240 x 320 piksler Størrelse:
2.2 tommer Telefonminne: 40 MB Minnekort:
Memory Stick Micro (M2) - 1 GB følger med (maks 8 GB)
Taletid GSM:
Inntil 9 timer Standbytid GSM:
Inntil 400 timer Taletid UMTS:
Inntil 4 timer Standbytid UMTS:
Inntil 350 timer Videosamtale:
Inntil 3 timer Musikkavspilling:
Inntil 20 timer
Tastaturet er helt flatt, men tastene er gode og responsive.
Det er langt enklere å taste meldinger på denne telefonen enn C702, den andre GPS-mobilen fra Sony Ericsson vi har testet i sommer.
Og så har den noen designmessige detaljer som vi liker.
Gul stripe på baksiden med lysende Sony Ericsson-logo, samt gult speilblankt felt rundt kameralinsen - som først dukker opp når telefonen er skjøvet ut, er noe av det som gjør at telefonen skiller seg ut i mengden - med positivt fortegn.
Musikk og multimedia
Med Walkman-stempelet følger umiddelbart store forventninger til musikkfunksjonaliteten.
Som allerede nevnt ligger styreknapper sentralt i fronten, og på venstre side sitter knappen som aktiverer musikkspilleren.
Men tror du Sony Ericsson har utstyrt telefonen med minijack-plugg, slik at du kan koble til favoritt-ørepluggene dine?
Ikke helt.
Du kan imidlertid koble dem til via en adapter, men hvorfor?
Vi antar at det er flere enn oss produkttesterne som irriterer oss over denne detaljen.
Ørepluggene som følger med er kurante nok, men gromlyd får du ikke - men det er heller regelen enn unntakene i denne klassen.
Selve multimediestyringen minner om andre Sony-løsninger, for eksempel den du finner på Playstation 3, bare at her ligger ikonene vertikalt, ikke horisontalt.
Til musikksamlingen har du flere forskjellige innfallsvinkler, for eksempel pr artist, genre, album, årstall etc.
Skjermen snus automatisk
Og så må vi jo trekke fram den innebygde retningssensoren, som snur bildet og menyene etter hvordan du holder telefonen, og muligheten til å riste på telefonen for å skifte spor.
Du holder inne Walkman-tasten og gjør bestemte håndbevegelser mot høyre eller venstre, og det funker faktisk ganske bra!
Den største innvendingen vi har er egentlig minnekapasiteten.
1 GB tilsvarer kapasiteten på MP3-spillerne som ligger i rusk & rask-avdelingen i dagligvarebutikken.
Heldigvis koster det bare rundt 400 kroner å oppgradere M2-minnekortet til 8 GB (hvis du handler på riktig sted), og da begynner vi å snakke.
Telefonen har ellers en brukbar radio (som kun fungerer dersom du kobler til håndsettet), og innebygde stereo(!)-høyttalere med lydkvalitet som er akkurat så dårlig som man kan forvente av en slik liten dings.
Bedre lyd
Vi nevner for øvrig at samtidig at 760i kan leveres sammen med en meget spesiell høyttalerløsning, MAS-100.
Dette er i praksis en blanding av veske til mobilen og høyttaler.
Mobilen legges inni vesken, kobles til med kontakten.
Deretter er det bare å starte avspillingen og dra igjen glidelåsen.
Vesken har stropp på baksiden som gjør det mulig å feste den rundt håndleddet, eller rett og slett bare for å holde i.
Lyden er mange ganger bedre enn de innebygde høyttalerne er i stand til å produsere.
Det er faktisk også litt bass å spore, så vi antar at dette fort kan bli en hit blant kidsa.
Spill i vei
Og skulle du ikke bli underholdt av musikk- og videofunksjonen, har W760i også kraftig nok prosessor til å kjøre en del spill som regnes som meget avanserte i mobilsammenheng.
Ferdig installert ligger blant annet spillene Need For Speed ProStreet (bilspill) og Rollercoaster Rush.
Kvaliteten ligger vel omtrent på nivå med spillkonsoller som var regjerende for 10-15 år siden, i liten utgave kan det definitivt være underholdende - men i forhold til Nintendo DS og PSP blir dette rett og slett veldig primitivt.
God GPS-funksjonalitet
Sony Ericsson gir deg kun en 3-måneders versjon av WayFinder, men den fungerer til gjengjeld faktisk meget bra.
Her får du full GPS-funksjonalitet, med stemme som ber deg ta til høyre etter hundre meter, kjøre rett fram i rundkjøringen, og så videre.
Men etter tre måneder koster det altså penger, noe du slipper på "vanlige" GPS-mottakere.
GPSen regner raskt ut alternative ruter dersom du av forskjellige grunner skulle velge en annen vei enn den anviste.
Treningsassistent lar deg blant annet legge opp ruter, konkurrere mot virtuell partner, regne ut energiforbruk og føre statistikk over din egen utvikling.
Vi synes totalt sett GPS-miksen på W760i (og 702 for den saks skyld) er meget bra, men vær obs på kostnader knyttet til forlengelse av Wayfinder-abonnementet.
Enkelt kamera
Dette er en Walkman-telefon, og ingen Cyber-shot.
Det merkes på kameraløsningen, som, til tross for høy oppløsning på 3,2 megapiksler, er av den enkle sorten.
Kameraet har fast fokus, kun digital zoom, og det finnes ikke noen egen utløserknapp.
Fargegjengivelsen er bra, men skarphet og detaljnivå er ikke noe å skrive hjem om.
Under presenterer vi et utvalg av bilder tatt med W760.
Og så er det noe befriende også - med fast fokus.
Det går nemlig ikke så lang tid fra du trykker ned knappen til bildet blir tatt - i motsetning til C702 som brukte vinter og votter på å stille fokus skarpt - og som slett ikke produserte noe særlig bedre bilder.
Vi nevner også at du kan filme - i relativt høy oppløsning (320x240 piksler).
Kvaliteten holder akkurat til visning på mobiltelefonen, noe som også er formålet.
Bra batterilevetid
Og så var det batterilevetiden da.
Vi ble meget positivt overrasket over den, etter at vi for kort tid siden ble temmelig skuffet over å ha testet en annen GPS-modell fra Sony Ericsson, C702.
Med litt blandet bruk med GPS, musikk, fotografering, tale, SMSer osv, var batteriet på C702 tomt i løpet av en dag - mens på W760 var fortsatt nok batteri igjen til å holde ut langt ut på dag to.
Senere i testperioden, etter at den verste trykketrangen hadde lagt seg, holdt batteriet i flere dager.
Og som du ser i tabellen lenger oppe i denne artikkelen er det i tillegg mye batterilevetid å spare dersom du skrur av UMTS-støtten.
Konklusjon
Når alt kommer til alt er det totalinntrykket vi skal trille terningkast på, og det er liten tvil om at dette er en av de mest vellykkede mobiltelefonene vi har testet fra Sony Ericsson.
Den er definitivt blitt en av våre favoritter, mye takket være at den både er liten, byr på massevis av funksjoner, er enkel å bruke og har relativt god batterlivetid som bonus.
Så får det heller våge seg at kameraet er så som så, og at Sony Ericsson ikke forstår at en musikkmobil ikke er fullverdig med mindre man kan koble øretelefoner direkte til.
Men det har de kanskje innsett til neste gang?
Prisen er rundt 3.000 kroner uten abonnement.
| 1
|
202503
|
Logitech K400
Tastatur og smart pekeplate for PC og smart-TV
Fjernbetjening er ikke så enkelt som mange tror, det er mye som skal klaffe for at det skal bli en god brukeropplevelse.
Når det du skal styre befinner seg noen meter unna er det mange måter å gripe det an på.
Med den tradisjonelle fjernkontrollen velger man funksjon og endring med samme knapp, og det er ingen ting på skjermen du må forholde deg til.
Dette er nesten like forbilledlig enkelt som å trykke på etasjeknappen i en heis.
Men så snart du må forholde deg til at det skjer ting på TV-skjermen, og det er snakk om å manøvrere i menyer blir det hele mer komplisert.
Da har vi meny-taster, piltaster, ok og enter-taster, tilbake-taster, hjem-taster og mye annet.
Det blir straks mer komplisert.
Når du skal styre en PC koblet til TV eller tilsvarende funksjoner i en smart-TV blir det enda noen utfordringer.
Avstanden gjør at du må koordinere øye og håndbevegelser ut fra en muspeker på skjermen.
Da må man treffe det man skal klikke på og kravet til presisjonsnivå hos brukeren øker.
Logitech K400
Trådløse tastaturer i kombinasjon med forskjellige pekeløsninger har vi sett i mange år, både i todelt eller integrert utgave.
Flere av disse har fungert bra.
Men Logitech K400 støtter riktig nok bruk av mer enn én finger, faktisk dobbelt så mange, og da snakker vi om skrolling.
Avanserte gester med tre eller flere fingre som på pekeplater på bærbare og smarttelefoner er ikke støttet.
Tastaturet er like bredt som bokstavdelen på et vanlig tastatur, men numerisk tastatur finnes ikke.
Piltaster og andre spesialtaster er også plassert innenfor det rektangulære tasteområdet, bortsett fra musknappen helt øverst til venstre, volumkontrollene og hjem-knappen.
Du kan også laste ned Logitechs SetPoint programvare, som lar deg definere mange forskjellige kombinasjoner av Fn og funksjonstastene til praktiske snarveier.
Pekeplaten er behagelig glatt og de to musknappene er helt separate fra hverandre, ingen vippeløsning her.
For kommunikasjon brukes Logitechs Unifying-løsning, som består av en bitteliten USB-mottaker som kan håndtere opptil 6 trådløse enheter.
Du laster ned og installerer programvaren, kjører den og slår tastaturet av og på, så har du opprettet kontakt med mottakeren.
Og kontakten opprettholdes, du slipper å måtte installere på nytt innimellom, noe som ofte skjer med Bluetooth
Tastaturet bruker 2 AA-batterier og det er plass til USB-mottakeren i lokket til batterikammeret når tastaturet ikke skal være i bruk.
I bruk
Vi koblet tastaturet til en av våre test-TVer, en Panasonic VT30 (2011-modell) ved å plugge den lille senderen i USB-kontakten på TV-en.
TV-en responderte med å spørre hvilket språk det var snakk om på tastaturet, om det skulle endres fra norsk.
Etter å ha bekreftet dette fungerte tastaturet helt utmerket.
Volumknappene styrte volum og vi kunne bla kjapt og greit i EPG-en med piltastene.
I TV-ens smarte del var det også full funksjonalitet med tastene, men støtte for mus var det ikke i denne TV-en.
Derfor hadde vi ingen glede av pekeplaten.
Men ved tilkobling til forskjellige PC-varianter, både den under skrivebordet og stuePC-en, fikk vi også glede av pekeplaten.
Responsen er utmerket, og bruker du to fingre skroller du både vertikalt og horisontalt.
Men du kan ikke knipe eller sprike med fingrene for å zoome inn og ut, eller sveipe med flere fingre for å bla frem og tilbake i dokumenter eller i nettleseren.
En liten detalj som er mer praktisk enn man skulle tro ved første øyekast er den ekstra venstre musknappen som er plassert for seg selv øverst til venstre på tastaturet.
Den gjør det langt enklere å gjøre klikk-og-dra, som når du skal flytte et kart i vinduet.
Forøvrig er tastaturet helt ok å skrive på, selv om vi ikke ville brukt det som vårt daglige arbeidsverktøy.
Men det er like bra som de fleste tastaturer på bærbre PC-er.
Vinkelen er behagelig, og det er også en svak kurve over nedre del av tastaturet.
Til det bruksområdet det er tiltenkt fungerer det utmerket.
Konklusjon
Logitech K400 er et utmerket tastatur til fjernbetjening av stue-PC, smart-TV, spillkonsoller og annet utstyr som trenger både mus og tastatur.
Det er såpass stort at det går an å skrive "normalt" på, samtidig som det er ganske kompakt.
K400 blir derfor i praksis minst like god i bruk som tastatur og pekeplate på en bærbar PC.
| 1
|
202505
|
Samsung YP-T8
TEST:
Det har kanskje ikke skjedd så mye spennende i de flashbaserte MP3-spillernes verden i det siste, men nå gjør Samsung noe med det.
YP-T8 er overraskende kul.
De flashbaserte musikkspillerne har levd et stille liv ved siden av de mest omtalte 20 GB-store monstrene.
I det siste har det begynt å skje ting kanskje fordi iPod nano igjen gjorde flashminne hipt.
For eksempel den nye YP-T8 fra Samsung, som er blant de aller mest funksjonelle spillerne i denne klassen.
Interessant utseende
Utseendemessig er den designet til å passe sammen med Samsungs mobiltelefoner.
Formen ligner en kamskjellmobil, og fronten domineres av en stor og klar fargeskjerm.
Spilleren er fremdeles svært liten og lett, og bør virkelig passe til enhver lomme.
Riktignok må vi innrømme at knappeoppsettet er middels brukervennlig, bare fordi knappene er spredt over tre sider av spilleren.
Navigeringen betjenes fra knappene nedenfor skjermen, menyaktivering og avspillingsknappen ligger på høyre side av spilleren, mens opptak- og hold-knappene er plassert langs venstre side.
Det innebærer mye flytting av fingrene, og er ikke den mest optimale løsningen vi har sett.
Det er den store og fine skjermen som tiltrekker seg mest oppmerksomhet her.
Den er 1.8 tommer stor, og ikke bare viser den menyene i flotte farger.
Den egner seg også fint (spillerens størrelse tatt i betraktning) til avspilling av videoklipp og fremvisning av bilder.
Rik på muligheter
Spilleren gjør nemlig mye mer enn bare å spille musikk.
Den kan virkelig konkurrere med de store når det gjelder funksjonalitet:
Den takler de fleste musikkformater, kan vise stillbilder, spille av video, har FM-radio, opptaksfunksjoner og støtter til og med den samme bevegelsesfølsomheten som E760-telefonen fra Samsung (les vår test).
Det innebærer at to av de fire medfølgende spillene styres ved å bevege spilleren i lufta, noe som faktisk fungerer forbløffende bra (selv om det ikke kan karakteriseres som mer enn en gimmick).
For overføring av musikk og bilder trenger du ikke noe ekstra programvare.
Det holder bare å koble spilleren til USB-porten å flytte filene over i riktig mappe.
Det er litt verre med video klippene må konverteres med et eget program.
Selv om den overhodet ikke kan konkurrere med dedikerte bærbare videospillere, er altså skjermen YP-T8 godt egnet til jobben den gjør.
Både videoklipp og bilder ser veldig skarpe ut, til tross for størrelsen.
God lyd
Som musikkspiller leverer den også varene.
Lyden er varm og tydelig, med god bass og klar diskant.
Du kan justere EQ-nivåene selv, velge blant forhåndsdefinerte lydvarianter og aktivere ekstra bassforsterkning og 3D-effekter.
Det største problemet er at vår testeksemplar bare har 512 MB minne.
Det innebærer begrensninger på hvor mye musikk, bilder og video du faktisk kan legge inn, og derfor blir herrer ikke denne spilleren noe aktuelt alternativ til harddiskbaserte mediespillere med flere titalls GB med plass.
Du får riktignok en 1 GB-utgave av YP-T8, men det er heller ikke all verden.
Men et interessant konsept er det, med morsomme muligheter, god lyd og batterikapasitet på rundt 20 timer.
Er du ute etter en liten, flashbasert spiller er denne verdt å titte på.
| 1
|
202507
|
Splinter Cell (XBox)
Skal vi tro forhåndsomtalen, er Splinter Cell et spill som ingen har sett maken til.
Det er kanskje en liten overdrivelse, men det er like fullt noe av det beste vi har spilt på lenge.
Vi stiftet bekjentskap med Splinter Cell på årets E3-messe, og vi ble allerede da svært imponert.
Faktisk var det et av de spillene som gjorde størst inntrykk på oss, og nå, et halvt år etter, får vi endelig spille det.
LES OGSÅ:
Splinter Cell er utviklet av Ubi Soft, og er en del av Tom Clancy-lisensen, som allerede har brakt oss flotte spill som Rainbow Six og Ghost Recon.
Det er ikke forfatteren Tom Clancy selv som står bak spillets bakgrunnshistorie, men han har gitt utviklerne sin velsignelse.
Det synes, ettersom spillets handling hadde passet ypperlig i en av Tom Clancys bøker du spiller som Sam Fisher, en topphemmelig agent som jobber for organisasjonen Third Echelon.
Du blir sendt til den tidligere sovjetrepublikken Georgia, der to agenter er sporløst forsvunnet.
Din jobb er å infiltrere, samle informasjon og forsvinne sporløst.
Vær stille
Det er med rette Splinter Cell ofte blir sammenlignet med Metal Gear Solid-spillene.
Premissen er ikke ulike
en ensom agent skal snike seg rundt i fiendens installasjoner, helst unngå blodbad, ikke bli sett av overvåkningskameraer og ikke tiltrekke oppmerksomhet.
Våpen skal kun trekkes når alle andre alternativene er oppbrukt.
Splinter Cell tar imidlertid ideen et par skritt lenger.
Sam Fisher, den veltrente agenten som han er, har en god del imponerende bevegelser på lager.
Han kan selvfølgelig hoppe, klatre og henge fra taket, men i tillegg kan han også utføre et dobbelthopp, som tar ham til nye høyder.
Det kanskje kuleste hoppet er muligheten for å utføre en slags spagat i stor høyde, for så å hoppe ned på en forbipasserende vakt og slå ham bevisstløs.
Sam har også en god del utstyr med seg
et lite fiberoptisk kamera som kan skyves under en dør for å få oversikt over hva som skjer på andre siden, nattbriller som lar deg se til og med i fullstendig mørke, temperaturfølsomme briller som markerer om det er noen levende vesener i nærheten, fjernstyrt kamera, pluss noen andre gadgets.
Det Sam ikke har så stort utvalg av, er våpen.
Fokuset er nemlig ikke på å drepe, men å unngå derfor er våpenutvalget lite, og ekstra magasiner er vanskelige å finne.
De få kulene du har bør heller brukes på å skyte i stykker overvåkningskameraer eller lys, ikke mennesker.
Utrolig intenst
Splinter Cell har fått svært mye oppmerksomhet på grunn av den vanvittig flotte grafikken.
Derfor har det også vært mye skepsis angående selve spillbarheten blir selve spillet noe gøy, eller blir det bare en oppskrytt teknologidemonstrasjon?
Noe av det samme opplevde vi for eksempel med Max Payne
følelsen av at spillet faktisk er enda bedre enn det vi håpet på, er meget tilfredsstillende.
Splinter Cell er blitt et spill som oser av stemning, intensitet og atmosfære.
Du kan nesten kjenne pulsen til Sam Fisher og svettedråpene på pannen hans når han akkurat klarer å unnvike de to tungt bevæpnede vaktene som passerer ham med noen centimeters avstand.
De viktigste elementene i Splinter Cell er lys og lyd.
Skyggene er dine venner, så du må sørge for at det er minst mulig lys i nærheten.
Derfor er det smart å skyte i stykker alle lamper eller lykter du ser
men sørg for at det ikke er vakter i nærheten, ettersom de kjapt vil reagere på lyden av knust lyspære.
Lysene og skyggene er fullstendig dynamiske:
Fjerner du alle lyskildene i et rom, blir det helt mørkt, og din eneste redning er nattbrillene.
Fordelen er at jo mørkere det er, desto mindre er sjansen for å bli oppdaget.
Du blir nødt til å alltid manipulere belysningen til din fordel, noe som er ganske så nyskapende.
Lyden du lager er også avgjørende for hvor stor sjanse du har til å bli oppdaget.
Beveger du deg for fort, lager du lyder.
Beveger du deg på metalliske overflater, lager du lyder.
Og lager du lyder, blir du oppdaget.
Derfor: pass hvor du går.
Siden spillet er såpass realistisk, blir det virkelig tøffe tak de gangene du havner i skuddveksling.
Sam tåler ikke mye, og det er fort over og ut hvis du blir truffet mer enn et par ganger.
Samtidig er han eksepsjonelt treg mens våpenet hans er trukket, noe som gjør raske bevegelser nærmest umulige.
Dette resulterer i at Splinter Cell er et vanskelig spill, det er allerede tøft å unngå å bli oppdaget, og blir du det, blir det enda verre.
Gjennomført til siste detalj
Det er imponerende å se hvor mye arbeid som er lagt i spillet.
Det er ni massive brett i Splinter Cell, og samtlige er perfekt designet.
Ingenting virker tilfeldig plassert, arkitekturen er svært realistisk og interiøret er helt gjennomført.
Spillflyten er det heller ingenting å si på, men det er dumt at utviklerne ikke lar oss lagre når vi selv vil.
Lagringen foregår automatisk på visse punkter, men vi kunne i det minste ønske disse punktene dukket opp litt oftere
spillet er som sagt vanskelig, og du blir ofte nødt til å gå tilbake til siste lagringspunkt
noe som kan føre til frustrasjoner.
Historien i spillet er, ikke overraskende, full av storpolitiske intriger, terrorisme og ulovlig forskning.
Vi liker måten den blir fortalt på filmklippene innholder fiktive nyhetssendinger som oppdaterer oss om situasjonen i Georgia.
Alt i alt har likevel ikke bakgrunnshistorien høyeste prioritet i spillet, vi brydde oss i alle fall ikke så mye om det, så oppslukt var vi i den intense stemningen som dominerer brettene.
Utrolig grafikk
Mye har blitt sagt om de grafiske egenskapene til Splinter Cell, og alt du har hørt er sant.
Grafikken er bare helt utrolig bra, og spesielt lys og skyggeeffektene fortjener å bli nevnt.
Alt lyssettingen foregår i sanntid, alle skyggene stammer fra virkelige objekter, med korrekt perspektiv og retning.
Går du forbi et gjerde med en lyskilde bak, reflekteres både gjerdet og du på veggen.
Solen slipper inn gjennom vinduene, og mønsteret på gardinene synes også på veggen, samtidig som lyset skifter farge etter fargen på gardinen.
TV- og dataskjermer opplyser rommet med delikat lys selv etter at du har slått av alle de andre lysene.
Vi har aldri sett noe lignende før.
Og det beste av alt:
Disse flotte effektene blir brukt med måte, slik at det ikke bare blir en gimmick, men en virkelig nyttig funksjon.
Den øvrige grafikken er også helt topp.
Spillermodellene er svært bra, det eneste vi er litt misfornøyd med er ansiktsanimasjonene.
Detaljnivået, teksturene og spesielt eksplosjons- og flammeeffektene er av meget høy standard.
Lydkvaliteten er også på høyt nivå.
Vi fikk dessverre ikke mulighet til å prøve spillet på et 5.1-anlegg, men selv med vanlig stereo hører du alle detaljene rundt deg.
Musikken er noe tonet ned, det er lydspor som følger deg i de mest spente situasjonene, men uten at det virker forstyrrende.
Noen innvendinger
Vi har allerede sagt at spillet er svært vanskelig, og kan være noe frustrerende for uerfarne spillere.
Dette er naturligvis ikke et negativt trekk i seg selv, men hvis du ikke klarte å komme deg gjennom Metal Gear Solid, tror vi at Splinter Cell vil by på enda flere problemer.
Det som er litt irriterende, er menysystemet, som er ganske klønete og lite intuitivt.
Heller ikke spillets grensesnitt er helt perfekt, og vi savner muligheten for å skifte våpen og gadgets litt raskere.
Konklusjon
Splinter Cell er det klart beste singleplayer-spillet på XBox siden Halo.
Det er spennende, utfordrende, innovativt og har helt utrolig grafikk.
Ubi Soft har virkelig klart å levere varene, og har skapt et milepæl innenfor snikesjangeren, og vi håper bare på en like solid oppfølger en gang i fremtiden.
Legg også merke til at du vil etter hvert kunne laste ned nye brett og oppdrag gjennom XBox Live-tjenesten, så levetiden til spillet bør være ganske lang.
Vi anbefaler Splinter Cell til absolutt alle XBox-eiere, med mindre du er helt allergisk mot spill som går litt saktere enn Unreal Tournament.
| 1
|
202510
|
19"W ViewSonic VA1912w
Rimelige 19-tommere i bredformat er på full fart inn, vi har testet ViewSonics bidrag.
Uansett om du trenger en skjerm til kontorarbeide, surfing, spill eller annet - bredformatet er på vei til å overta.
Det er litt uvant til å begynne med, men så snart man har vent seg til å fordele programvinduer på skjermer i stedet for å bare maksimere dem, så faller brikkene på plass.
LES OGSÅ:
I det siste har det dukket opp stadig flere skjermer i 19-tommers bredformat.
Først ut på det norske markedet var Fujitsu-Siemens, siden har det dukket opp modeller fra Asus, Acer og Videoseven - og flere dukker sannsynligvis opp etter hvert.
Disse skjermene har mye til felles når det gjelder bildekvalitet, men Asus skiller seg ut med det blanke kontrastbelegget.
Dette gir nærmest samme effekt som glanset fotopapir, og er ikke like populært hos alle.
Utførelse
ViewSonic har gitt skjermen en rimelig smal ramme, bortsett fra undersiden som inneholder høyttalere.
Betjeningen skjer midt på fronten, med velfungerende knapper med tydelige symboler.
Menysystemet er oversiktelig og behagelig i bruk.
Foten er svært enkel, men stødig og har bare vippefunksjon, ingen dreiing eller høyderegulering.
Fargen er sølv og gir en behagelig kontrast til skjermbildet.
Tilkoblingene sitter bak et avtagbart deksel, og du finner kontakter både for VGA og DVI, pluss minijack til høyttalerne.
Strømforsyningen er intern med standard jordet nettledning.
Bildekvalitet
Som nevnt over er de 19-tommers bredskjermene vi har sett svært like med hensyn til bildekvalitet.
Det brukes LCD-paneler som er raske, men som har en begrenset vertikal betraktningsvinkel.
Denne paneltypen er heller ikke den som gir de aller mest intense og livaktige fargene.
ViewSonic byr på et sylskarpt og behagelig bilde, til web, kontor og all annen generell bruk er den glimrende.
Også på spill er den rask og klar, og fungerer overbevisende både i mørke og lyse scener.
Etterslep er ikke noe problem.
Video fungerer også fint, betraktningsvinkelen til sidene er vesentlig bedre enn vertikalt.
Bildebehandling krever at man er mer påpasselig med arbeidsstillingen, slik at man jobber innenfor det området hvor hele fargespekteret er i balanse.
Konklusjon
ViewSonic VA1912w er en utmerket skjerm til allsidig bruk, med et kompakt bredformat som gir en behagelig oppløsning for alle typer bruk.
Det vi ikke er så fornøyd med er mangel på justeringsmuligheter i høyde og til sidene.
Høyttalerne gir ikke mye lyd fra seg, de er omtrent på nivå med det en enkel bærbar presterer.
Til en behagelig pris er dette en skjerm vi mener mange vil kunne ha stor glede av.
| 1
|
202514
|
Fight Night round 3
SPILLTEST:
Store sterke sluggere slår så svetten spruter.
Vi har testet Fight Night round 3.
Det ser skremmende realistisk ut der man denger løs på hverandre i ringen.
EA Sports tredje spill i Fight Night-rekken er enda et hakk bedre enn sine forgjengere; særlig for den som eier en Xbox 360 og HDTV.
For deg som ikke har vært borti Fight Night-spillene før, er dette EA Sports bokseserie, som skiftet navn fra Knockout Kings for noen år tilbake.
LES OGSÅ:
Som vanlig er det først og fremst karrieremodusen som gjelder, selv om spillet også kan by på enkeltkamper og store kamper fra boksingens historie.
Nytt av året er at også vi europeere får anledning til å banke opp kompiser over Xbox Live, noe som bare var forbeholdt våre venner over Atlanteren i fjor.
I karrieremodusen skal du lage din egen helt, og han skal du bringe til toppen av rankinglistene.
Som kjent fra tidligere Fight Night- og Tiger Woods-spill, er det et hav av muligheter til å designe din egen bokser, der alt fra høyden på kinnbena til vinkelen ørene står ut fra hodet med kan justeres trinnløst.
I tillegg får du mulighet til å velge hva slags boksestil han skal ha (sorry jenter, ingen kvinneboksing ennå), om spesialiteten skal være dødelige uppercuts eller raske kombinasjoner, eller om han foretrekker å blokkere med kryssede armer.
Til slutt fordeler du poeng på attributter som slagkraft, spenst, utholdenhet, restitusjon og en liten håndfull til.
Så er det bare å sette i gang for hver kamp kan du velge mellom en til tre motstandere, som som regel er av litt forskjellig kaliber og med litt forskjellig belønning.
Pengene du tjener kan du bruke på å hyre inn en trener, eller kjøpe utstyr som kan påvirke dine egenskaper for eksempel et par støvler som gjør deg litt raskere til bens.
Og når du har slått nok motstandere til at blir populær nok, venter tittelkampene.
I forkant av hver kamp blir det tid til en treningsøkt.
Her velger du mellom å trene med sandsekk, på en kombinasjonsdukke eller med vekter, og de forskjellige treningsøktene påvirker naturligvis ulike attributter.
Gjennom trening kan du derfor tilpasse bokseren din egen stil
er du en røver på tunge uppercuts, vil du kanskje fokusere på slagstyrke fremfor spenst.
Selve kampen gjengis med noe av det ypperste vi har sett av grafikk til nå, og på Xbox 360 er spillet godt egnet til å vise kompisene hva den hvite boksen er kapabel til.
Flotte lyseffekter, detaljerte og troverdige modeller og en sakte film som gir hakeslipp er ingrediensene, der sistnevnte i detalj viser hvordan kinnet blafrer og blodet forlater munnen i det du smeller til med storslegga og sier god natt, akkompagnert av en deilig knaselyd.
Av nye ting i denne utgaven er det først og fremst en ting (i tillegg til grafikken) vi legger merke til det er ingen helseindikatorer av noe slag.
I stedet må du stole på dine egne observasjoner (i tillegg til kommentatorens) - motstanderen skjærer nemlig grimaser når han begynner å få nok, han henger mer med skuldrene når han er sliten etc.
Ikke ser du hvor lang tid det er igjen av runden heller, bortsett fra at treneren kakker litt for å hinte om at det er ti sekunder igjen.
I tillegg er det som nevnt støtte for spilling over nett via Xbox live (PS2-versjonen kan ikke spilles over nettet her i Europa).
Det skal sies at Fight Night round 3 ikke er enkelt, og selv om du er aldri så god i Tekken eller Dead or Alive, er dette noe helt annet.
Med det såkalte Total punch control-systemet, brukes høyre stikke på kontrolleren til å styre hanskene, og det skal mye trening til før både blokkering, unnamanøvrering, uppercuts og et kne i tissen når dommeren ikke ser det sitter i fingrene.
Det er heller ikke spillet du setter på hvis du har ti minutter til overs, da kampene som regel kan gå over ganske mange treminutters runder før en vinner blir kåret.
Når det gjelder svakheter, er det ikke mange av dem i dette spillet.
Vi retter imidlertid en liten pekefinger mot den forholdsvis lange ventingen på at diverse menyer og kamper skal lastes.
I tillegg synes vi spillet mangler det lille ekstra i limingen for at det skal kunne få toppkarakter noe litt mer enn å velge motstander, trene og slåss gang på gang hadde vært å foretrekke.
Men for all del
er du glad i boksing er det ingen vei utenom; spesielt hvis du ikke kjøpte forrige utgave.
Hvis du gjorde det vet du hvordan det er med EA Sports-spillene
det er de små tingene som gjør at det blir litt og litt bedre for hver gang.
| 1
|
202515
|
Philips Fidelio AW9000
Trådløse høyttalere som kan brukes enten du sverger til iPhone eller Android-universet.
Det er gull på papiret, hvordan fungerer det i praksis?
Etter at AW9000 ble kåret til årets trådløse høyttaler av EISA-juryen, var dette en test vi gledet oss til.
Og det begynner godt, for Philips har nemlig gjort mye riktig.
Dette liker vi
Lekker.
For selv om høyttalerne ser ganske tradisjonelle ut rett forfra så skiller de seg ut fra den gemene hop på flere områder.
En ting er at de er vinklet, en annen er at det er børstet aluminium på toppen, og en slags trefinish (laminert riktignok) på baksiden.
Også vekten gir et tillitsvekkende inntrykk:
Dette føles rett og slett skikkelig, og basert på tilbakemeldingene vi fikk da vi satte dem opp på kontoret var det ikke bare vi som likte designet.Se bilder av høyttalerne her:
Ser vi bort fra spesialløsningene til konkurrentene Sonos og (nylige avsluttede) Squeezebox, er det nemlig i stor grad Apples AirPlay eller Bluetooth som brukes til trådløs overføring av musikk i dag.
De to sistnevnte har dog et par begrensninger du bør være klar over:
Apples AirPlay er forbeholdt iOS-universet (tenk iPod Touch, iPhone og iPad), mens Bluetooth-løsningenes svakhet er at avspillerenheten og mottakeren må være innen kort avstand av hverandre for at signalet ikke skal bli brutt.
Og det er altså her Philips har tenkt nytt.
De har nemlig valgt den åpne DLNA-standarden som bruker vanlig trådløst nett på Fidelio AW9000.
Det betyr at den både kan brukes fra din PC eller Mac via programmet Twonkys MediaManager, men også direkte fra din iPhone/iPad, eller fra en hvilken som helst Android-mobil/nettbrett via gratis-appen Philips AirStudio.
At høyttalerne dermed ikke låser deg til en bestemt leverandør er altså i utgangspunktet svært positivt.
Fysiske knapper og innganger.
Selv om høyttalerne omtales som trådløse er det en liten overdrivelse:
Den ene høyttaleren er hjernen, mens den andre er en slags slave og disse to kobles sammen med en medfølgende høyttalerkabel.
Hovedhøyttaleren kobles så til strømnettet, og det er i utgangspunktet alt du trenger.
Den har imidlertid også innganger både for kablet nettverk, samt analoge og digitale tilkoplinger.
Dermed kan du altså koble høyttalerne til TV-en, eller CD-spilleren din om du fortsatt har det.
Her finner du også fysiske volumknapper, kildevalg, og ikke minst 5 minneplasser.
Det siste er praktisk, fordi du da kan lagre de 5 mest brukte nettradio-kanalene.
Du kan altså høre på radioen uten å lete etter mobilen, nettbrettet eller PC-en til å styre enheten, og dette er faktisk ganske praktisk om morgenen.
Dette gir pluss i margen.
Enkelt oppsett.
Selve tilkoplingen til nettverket er svært enkelt, og gjøres via iPhone eller Android-appen:
Framgangsmåten blir her nøye forklart på mobilen, og har du en WPS-kompatibel ruter vil du ha høyttalerne på nettet i løpet av 2-3 minutter.
Hele prosessen ser du i denne bildespesialen, og den er altså identisk for både iOS og Android-enheter:
Og ja, vi liker lyden også
AW9000 har seks høyttalerdrivere (to mellomtoner + fire diskanter), og i følge Philips er ikke det vinklede designet tilfeldig:
Tanken er kort fortalt at det skal gi et bredere lydbilde enn tradisjonelle høyttalerkasser.
Det stemmer forsåvidt bra med vår erfaring også, vi opplever høyttalerne som plasseringsvennlige:
Enkelte konkurrenter bør for eksempel stå inni et hjørne for å gi bass, men det slipper du her.
Bassen holder også trykket ganske så høyt opp på volumnivået, men når du presser den mot maks-nivået faller det hele litt sammen.
Størrelsen tatt i betraktning er vi faktisk ganske imponert over både bass og dynamikken i lydbildet, og med tanke på prisen synes vi dette låter riktig så bra; også målt mot konkurrenter som B&W; Zeppelin Air og Libratone Live.
At høyttalerne enkelt kan flyttes et godt stykke fra hverandre gjør naturligvis også underverker for stereoperspektivet, og vi synes ganske enkelt at lyden er god.
Så langt så bra altså, og på dette stadiet var vi faktisk ved svært godt mot.
Dette liker vi ikke ikke
Man kan like det eller ikke, men hovedforklaringen til at Apples AirPlay, eller de dedikerte musikk-systemene Sonos og Squeezebox, har blitt så populære, er at de bare virker:
Lydkvaliteten er god, og enhetene snakker sømløst sammen uten at du trenger å irritere deg over unødvendig treghet.
Og det er her det svikter for Philips, for programvaren som bygger på den åpne DLNA-standarden har dessverre åpenbare svakheter.
Se bilder av menyene her:
Hovedproblemet til Philips er at de tvinger deg til å bruke deres egen AirStudio-app når du skal skal styre musikken.
Du kan altså ikke bruke den vanlige musikkspilleren, eller de originale musikk-appene du allerede har på mobilen eller nettbrett ditt.
Det hadde selvsagt vært vel og bra hvis AirStudio-appen hadde vært minst like god som de avspillerne du bruker til daglig.
Men det er den ikke.
I løpet av denne testen har vi hovedsaklig brukt appene på vår Samsung Galaxy S3, iPhone 5 og iPad, og her er noen eksempler på problemer og irritasjonsmomenter vi har opplevd underveis.
Det går tregt.
Bare det å skifte fra en låt til en annen tar tre sekunder, og siden også volumjustering tar tid blir det vanskelig å finjustere lyden opp eller ned.
I stedet for at du får en sømløs volmumjustering går det altså i rykk og napp.
Slik skal det ikke være i 2012.
Som om ikke det er nok, lar ikke Android-appen deg justere volumet på høyttalerne via mobilens volumknapper.
Med andre ord:
Hvis mobilen (eller nettbrettet ditt) har gått i dvale, må du her først låse opp enheten med PIN-kode, åpne AirStudio-appen og så finne volum-slideren.
Dette høres kanskje banalt ut, men dette er noe vi ikke har blitt tvunget til å gjøre på noen annen musikkapp på flere år, og da blir det et irritasjonsmoment i det daglige.
Og heller ikke iPhone og iPad-appen er stort bedre her:
Volumjusteringen via enhetenes fysiske knapper forutsetter nemlig at du holder knappene inn svært lenge før det skjer noe.
Også her blir det altså tungvint å justere lyden.
En annen pussighet er at iPhone-appen viser coverbilder fra musikk på mobilen, mens dette ikke er tilgjengelig på Android-versjonen.
Fungerer ikke med WiMP.
En annen ulempe ved å tvinge deg til å bruke AirStudio-appen, er at du blir låst til innholdsleverandørene Philips har en avtale med, og her er det foreløpig kun Spotify og Deezer som er på plass (nettradioene kommer riktignok i tillegg).
Med andre ord:
WiMP-kunder kan ikke bruke Philips Fidelio AW9000, og det er rett og slett ikke bra nok i dag.
På dette punktet slår de rene AirPlay- eller Bluetooth-anleggene rett og slett knockout på Philips.
Mister forbindelsen.
Når du åpner mobil/nettbrett-appene skal AW9000 dukke opp som høyttaler øverst i skjermbildet, mens dine avspillerenheter dukker opp nederst.
Sammenkoblingen mellom de to skal så skje ved at du tar tak i avspillerenheten, og så drar den opp til høyttaleren.
Altfor ofte opplevde vi imidlertid at verken iPhone eller S3 ble funnet.
Her kan du selvsagt oppfriske forbindelsen ved å trykke i appen, men når dette må gjøres gjentatte ganger i løpet av kvelden forsvinner brukervennligheten for resten av familien.
Enkelte ganger opplevde vi også at musikken rett og slett stoppet opp, og at vi måtte starte albumet, Spotify-listen eller nettradioen på nytt.
Slik skal det selvsagt ikke være.
Konklusjon
Det som redder treeren på terningen denne gang er at Philips har laget noen flotte høyttalere med god lyd, og det til en fornuftig pris.
Det er imidlertid synd å konstatere at programvaren som ligger i bunn ikke holder mål.
Når vi også vet at forgjengeren med ren AirPlay-teknologi fungerte så mye bedre i praksis er det ganske enkelt noe som ikke stemmer.
Per dags dato blir derfor vår dom at Philips Fidelio AW9000 blir for spesielt interesserte:
Et Sonos-anlegg har for eksempel langt bedre brukervennlighet, selv om du her bør kjøpe egne høyttalere.
Har du i tillegg iOS-enheter hjemme vil også AirPlay-alternativene være mye bedre valg.
Dermed gjenstår kun Android-folket som ikke vil bruke Bluetooth-alternativene som finnes, og med de begrensningene som finnes tror jeg det vil holde hardt.
Nå kan selvsagt mye av dette løses ved at programvaren får seg en kraftig oppdatering, og ikke minst at WiMP legges til.
Vi håper det skjer, men hvorvidt det er en sjanse du vil ta, må bli opp til deg.
Philips Fidelio AW9000
| 0
|
202516
|
23"Apple Cinema HD
Dette er ikke bare en av de stiligste, men også en av de klart beste LCD-skjermene vi har testet.
Og den er ikke bare forbeholdt Mac-maskiner.
Den forrige generasjon LCD-skjermer fra Apple var typisk Apple på sitt mest spesielle.
De var innbakt i en bred og tykk ramme av klar plast, hadde marginalt med justeringsmuligheter og spesialpluggen gjorde det umulig å koble den direkte til annet enn visse Mac-maskiner.
Du finner et bilde av skjermen i denne artikkelen.
LES OGSÅ:
Ved hjelp av et adapter var det også mulig å koble disse skjermen til PCer, og dette var også påkrevet hvis man skulle bruke den som skjerm#2 på Mac'en.
Bildet på skjermen var derimot helt i toppklasse.
Men "Apple Cinema HD Display 23-inch widescreen" som vår testskjerm heter, viser Apple fra sin aller beste side.
Her er det både lekkert design, gjennomført funksjonalitet og topp bildekvalitet.
Og så er den fullt kompatibel med moderne PCer.
Elegant aluminium
Plastmaskinene fra Apple finner vi nå bare i de rimeligste prisklassene, med iBook og iMac i spissen.
PowerBook og PowerMac G5 kommer nå i elegante aluminiumskabinetter, og de nye skjermene matcher disse 100%.
Rammen rundt LCD-panelet er smal, selv om vi har sett den smalere på andre skjermer.
Foten er også i massiv aluminium, og sitter solid hengslet på baksiden.
Det er bare mulig å vippe skjermen rundt dette hengselet, den kan ikke justeres i høyde eller dreies.
Men dene skjermen er så diger, at det faktisk er unødvendig å kunne heve/senke den - den dekker hele synsfeltet uansett.
I tillegg er bildekvaliteten glimrende også sett fra sidene, så behovet for å dreie skjermen er ikke spesielt stort.
Baksiden er like elegant som forsiden, den er velsignet fri for profiler og krimskrams.
Den enslige kabelen er fast, de eneste kontaktene er 2 USB og 2 FireWire nede i høyre kant, når man ser skjermen forfra.
Sidepanelene er derimot i plast, av samme type og farge som vi kjenner igjen fra en rekke Apple-produkter, iPod f.eks.
Her finner vi av/på knappen og +/- for lysstyrken på høyre side, det er alt som er av betjening.
Kabelen går gjennom en spesielt utformet åpning, bak denne finner vi også et feste for å låse skjermen med en Kensington sikkerhetsmekanisme.
Det finnes også et VESA-kit til skjermen, som gjør det mulig å feste den på en standard VESA-arm, men dette er ekstrautstyr.
Tilkobling
Tidligere LCD-skjermer fra Apple hadde en eneste kabel med spesialkontakt som bare passet til visse typer Mac'er.
I denne kabelen gikk alle signalene pluss strøm, som ble levert av selve Mac'en via det spesielle skjermkortet.
Ikke spesielt PC-kompatibelt, selv om det kom overganger etter hvert.
De var dessuten nødvendige ved bruk av flere skjermer på Mac'ene, siden skjermkortene bare var utstyrt med 1 spesialkontakt.
På de nye LCD-skjermene er det fremdeles bare en kabel fra skjermen, men den ender opp i flere løse ender.
Her finner vi standard DVI kontakt, USB og FireWire og strømkontakt til den matchende strømforsyningen.
Her er det brukt en spesialplugg, men fra selve strømforsyningen til nettet er er det en standard nettledning.
De nye Apple-skjermene er dermed helt kompatible med moderne skjermkort med DVI-ugang, noe som er svært vanlig på dagens skjermkort.
Bildekvalitet
Skjermen er som nevnt diger, breddeformatet gir virkelig et overdådig inntrykk.
Det finnes likevel en 30-tommer i samme serie, for de som bare må ha Det Aller Beste og Største, og en "liten" 20-tommer for de "beskjedne".
Oppløsningen på 23-tommeren er på 1920 x 1200 og dette er mye skjermplass!
Vi har sett den samme oppløsningen på bærbare, som f.eks. Dell Inspiron 8600.
Men totalinntrykket på en 23-tommer er ganske annerledes enn på en 15-tommer.
Her er det ingen problemer med å lese menytekster og liten skrift på nettsteder.
Bildekvaliteten er helt i toppklasse, med stor dynamikk, glimrende fargedybde, sylskarp og konsistent over det hele.
Her er det ingen klipping av intense partier, eller "grøt" og mangel på definisjon og detaljer i mørke omgivelser.
Skjermen tåler fint sammenligning med de beste modellene fra Nec, Eizo og ViewSonic.
Responsen på 16 ms gjør at skjermen er lynrask, video og spill håndteres uten nykker av noe slag.
Betraktningsvinkelen er oppgitt til 170 grader i høyde og bredde, men dette er et forsiktig anslag.
Vi fant den like overbevisende som skjermer med 176 grader oppgitt betraktningsvinkel.
Konklusjon
Dette er en av de stiligste skjermene som finnes, med en bildekvalitet som matcher.
Den fungerer like godt på PC som på Mac, og vil gi deg både en svært behagelig arbeidsplass og mange imponerte blikk.
Det eneste som er bedre er to ved siden av hverandre...
Prismessig ligger den mellom konkurrerende skjermer i tilsvarende format fra Sony - som er priset høyere - og Samsung og BenQ som har lavere listepriser.
| 1
|
202517
|
Surroundlyd for bærbar
TEST:
Bare utgang for hodetelefon?
No problemo!
Du har fått deg en fin flat-TV og surround-anlegg, og vil spille av video fra din bærbare.
Eller du har fått deg en 24-tommers ekstra skjerm til din bærbare og ser fram til å kunne legge deg tilbake i godstolen og se film.
Bildet blir fint, men hva med lyden?
Surroundlyd er en veldig viktig del av den store filmopplevelsen, med stereo blir det ikke på langt nær samme romfølelse.
Men det er ikke alle bærbare som byr på flerkanals lyd, eller kan brukes med alle typer surroundanlegg.
Hvis den i det hele tatt har surroundlyd ut, så er det etter all sannsynlighet digitalt på SPDIF, ofte med en overgangskabel til optisk eller phono for tilkobling til anlegget.
Det hjelper ikke stort hvis du skal koble til et surroundanlegg som har to eller tre minijacker for kanalparene.
Men det finnes løsninger.
USB Sound Box 7.1
Sandberg har mange forskjellige bokser i rimelige prisklasser, som løser store og små problemer.
For lydproblemene vi har beskrevet over har de en USB-boks som har det du trenger for å koble til det aller meste av aktuelle surroundanlegg til din bærbare.
Boksen er liten og hendig i matt sort utførelse og har minijack-kontakter på to av sidene.
Mikrofoninngangene sitter på den ene kortenden, mens utgangene og linje inn sitter på den ene langsiden.
På den andre langsiden sitter det optisk SPDIF inn og utgang og USB-kontakt.
Fire blanke knapper på toppen styrer volum opp og ned og mute av høyttalere og mikrofon.
Driver og kontrollpaneler ligger på CD og ble greit installert på vår test-PC med Windows 7.
De kjører også på Vista og XP.
(Det er ingen støtte eller kontrollpanel for Mac, men vi koblet den til, og boksen blir registrert som en USB-lydenhet og gir helt ok lyd i stereo.)
Kontrollpanelet har fem faner med forskjellige grupper av funksjoner samlet.
Hovedsiden velger arbeidsmodus, om du skal bruke boksen som ekte eller virtuell surround.
I virtuell surround kan du flytte om på "plasseringen" av høyttalerne.
Det er først og fremst balansen som blir påvirket, men det er artig å la lydbildet spinne rundt deg, også i hodetelefoner.
Mixeren styrer nivået på de forskjellige inn og utgangene.
Effektene er romklang og EQ, her kan du velge mellom mange forhåndsinnstilte rom og omgivelser, det er ingen muligheter for å justere klangen manuelt.
EQ kan gjøres manuelt eller med (mange merkelig) ferdige innstillinger.
Du kan også lagre egne innstillinger.
Karaoke-innstillingene byr på effekter på mikrofonen og justerbar fjerning av vokal på playback av hvilken som helst lydfil.
Helt borte blir den riktignok ikke, det avhenger av den opprinnelige miksen av musikk/vokal og ikke minst klang.
Informasjonsfanen viser informasjon om programvareversjonene etc. som er installert og har lenke til brikkeprodusenten C-Media.
Hvordan låter det?
Boksen ga bare fra seg vellyd, den er helt fri for sus og brum, det eneste vi merket var et lite knepp når vi brukte hovedvolumkontrollen i Windows og justerte mellom verdiene 9 og 12!
Bortsett fra dette var det ingen nykker eller ulyder ved annen aktivitet på maskinen.
Det eneste vi savnet var at Mute-funksjonen også slo av hodetelefonutgangen.
Vi hadde foretrukket at vi kunne la den være aktiv og bare mute utgangen til høyttalerne, siden det er separate tilkoblinger for hodetelefon.
Nå må man slå av anlegget for å bare bruke hodetelefoner.
Nivået ut var også kraftig nok til å styre ut både anlegg og forskjellige hodetelefoner.
Boksen fungerte også fint med nyeste versjon av ASIO4ALL drivere for bruk sammen med proffe musikkprogrammer, med 8 separate kanaler ut.
Konklusjon
Boksen leverer god lyd i stereo og surround opptil 7.1.
Det er en del artige effekter, men det viktigste er at den fungerer bra uten dikkedarier.
Ønsker du surround til den bærbare, eller har problemer med sus, brum og knitring i den interne lyden på PC-en (bærbar eller stasjonær) - så kan denne lille boksen få deg ut av uføret.
Og prisen er det jo ikke noe å si på - selv med frakt kommer den på under 500 kroner.
| 1
|
202518
|
Philips GC4491 strykejern
Et strøkent strykejern er manges drøm til 17. mai.
Her er et av dem.
Det sies at klær skaper mennesker, og de må selvfølgelig være strøkne og strøket.
17. mai er for mange selveste generalprøven, når bunadsskjorten skal strykes og jernets funksjonalitet settes på prøve.
Det samme gjør eierens evner til å bruke verktøyet.
Et godt jern trenger nødvendigvis ikke være lykken i seg selv, men det er et godt utgangspunkt.
Tungt og solid
Philips GC4491 er et dampjern som selv en mann kan bli glad i, om vi skal tro propagandaen.
Vi så jernet første gang under IFA-messen i Berlin, og klarte ikke unngå en omtale.
Jernet skal inneha alle de egenskaper som er nødvendig for et godt jern, og kommer i en boks som i seg selv skal være nok til å vekke mannens interesse.
Selve boksen ser ut som en verktøykasse, solid sådan.
Så solid er den at den til og med skal takle å ta imot et glodvarmt jern, dersom brukeren har det travelt.
Men selv om jernet kommer i en boks med håndtak, så er det viktig å påpeke at dette ikke er et reisestrykejern.
Tvert imot.
Jernet er til dels både stort og klumpete, og veier mer enn vi hadde håpet på, selv når det er tomt for vann.
Vekten går rett og slett utover håndterbarheten.
Smarte funksjoner
Jernet har godt med funksjoner, og vi er forelsket i flere av dem.
Blant annet har det en tupp som tar imot store fliker og snipper.
I tillegg har tuppen dampfunksjon i selve tuppen, ikke bare under.
Selv om det går utover vekten, så er det også å se som en fordel at vannbeholderen kan ta mye vann.
Man må jo ikke fylle jernet fullt hver gang.
Selve påfyllingstrakten er også god, med stor åpning som det er lett å treffe.
Så langt, så bra.
Ikke fullt så smart
Forelskelsen var ikke til å unngå da jernet første gang ble dratt opp av boksen.
Kuleleddet der kabelen går inn i jernet er et ”må ha”.
Hvem har vel ikke stått og tvinnet opp en tvinnet kabel ved å la jernet henge etter kabelen en stund.
Med dette kuleleddet burde kabeltvinning være en saga blott, men den gang ei.
Det samme skjer her også, og når kabelen i seg selv er både tykk og relativt stiv, så kommer floka raskere enn du aner.
Som gammel gardist, og 17. mais selvskrevne strykejernsfører har jeg lagt til meg en teknikk som burde være bombesikker med tanke på kabeltvinning.
Selv den fungerte ikke her.
Krevende
Et jern i svart utførelse er bare tøft, men når varmeregulatoren har fått mørkerøde tall og bokstaver på sort bakgrunn, så er det ikke like tøft lenger.
Det blir nesten umulig å se innstillingene, og drømmen om et hvitt jern med sorte tall og bokstaver kommer raskt tilbake.
For øvrig, jernet trekker 2400 watt på det meste, noe som tilsier at det krever en 10 amperes kurs helt alene, eller så går sikringene dine.
En ulempe med mange dampjern er at de oppfører seg ofte som eldre menn.
Det hender det lekker litt.
Da er det godt at drip-stop funksjonen fungerte prikkfritt, og vi var aldri utsatt for at jernet slapp vann på noe tidspunkt.
Til og med den delen av dampen som var ønskelig var lett å kontrollere.
En skyvekontroll foran håndtaket sitter ergonomisk til, og er lett å betjene.
I tillegg har jernet en sprutefunksjon som sprer vannet fint og jevnt, så fuktkontrollen må totalt sett sies å være svært god.
Tommelen sier..
Når vi legger sammen fordeler og ulemper, så er hovedfunksjonen for jernet blant egenskapene som står klart på plussiden.
Deretter er det den nevnte merkingen, vekten, og kabelen som dessverre faller inn under det mer negative.
Når prisen er i aller øverste sjikt blant håndholdte jern, så lever det ikke helt opp til forventningene.
At det kommer i en flott boks er i utgangspunktet spennende.
Spørsmålet er om den kommer til å bli brukt, eller om jernet tas ut og boksen forlates i en eller annen bod.
Da har den heller ingen verdi.
Prisen på Philps GC4491 er oppgitt til 699 kroner, men et strykejern er nå engang et enkelt produkt, og skal gjøre en enkel jobb.
Vår mening er at du får et rimeligere jern som gjør en like god jobb til en langt rimeligere penge.
Lei av å stryke skjorter?
Siemens' Iron Man gjør jobben for deg.
Philips Azur GC4491
| 0
|
202519
|
Minitest: glif for iPhone 4
Som vi håpet:
Den virker!
Tidligere i vinter skrev vi om et smart produkt for iPhone, som ikke bare gjør det enklere, men i det hele tatt mulig å bruke den i flere sammenhenger.
Selve produktet er svært enkelt, men idéen bak og funksjonaliteten er større enn man skulle tro ved første øyekast.
Problemet
Problemet med smarttelefoner generelt er at de er laget for å holdes i hånden.
Men på mange av bruksområdene er det en fordel eller til og med en forutsetning at de kan stå alene.
Men bortsett fra noen få varianter som har et innebygget støttebein, er dette vrient å få til.
iPhone som videokamera er høyst brukbar i mange situasjoner, men da bare som håndholdt kamera.
Stativfeste finnes ikke og man må ty til forskjellige fantasifulle løsninger (gaffa, tyggegummi, binders, skrustikke, kraftige klyper ...)
Når man skal lese på iPhone må man holde den, det fungerer ofte dårlig å legge den ned på bordet, på grunn av gjennskinn og betraktningsvinkel.
Løsningen - fungerer den?
Løsningen på disse problemene er altså glif, som er en enkel holder som kombinerer flere funksjoner.
Materialet er en solid og myk plast, som er fleksibel, men ikke for ettergivende.
Derfor sitter glif'en godt rundt hjørnet på en iPhone 4 når du bruker den som holder for kamerastativ.
På undersiden sitter det en gjengeinnsats av messing, med 3/8" gjenger som passer på alle kamerastativer, fra de minste bordmodellene til de store beregnet på store speilrefleks og videokameraer.
Som støttebein har den en klemme ved siden av gjengeinnsatsen, som du kan feste på toppen eller siden av iPhone.
Da kan du lese i høyde- eller breddeformat uten problemer.
Fungerer det?
Da vi leste om denne på nettet tok det ikke lang tid før vi bestilte et par stykker.
Da var den fremdeles i tidlig produksjonsfase, og enhetene ble sendt ut siste uka før jul.
Dermed dukket de opp i romjula.
Innpakningen er svært politisk korrekt, det er ingen innpakning i det hele tatt, glif'en er bare plassert i en utskjæring på en liten papplate (sannsynligvis resirkulert) som samtidig fungerer som brukerveiledning med illustrasjoner.
Montert som holder for kamerastativ er den såpass stram at det går helt greit å holde den opp ned.
Slik den er tenkt, festet på undersiden, sitter den stabilt og godt.
Som støttebein er den glimrende.
Festegrepet er svært godt, det siger ikke i det hele tatt og stivheten er mer enn tilstrekkelig.
Konklusjon
The glif svarte absolutt til forventningene.
Den gjør at vi kan bruke iPhone 4 som videokamera på stativ, og hvis vi skal se en videosnutt eller lese mens vi spiser frokostblandingen trenger vi ikke holde iPhone 4 i hånden for å få en brukbar betraktningsvinkel.
Den kan kjøpes direkte fra produsenten og prisen er 20 US dollar.
Da havner den rett i postkassa uten toll og mva.
| 1
|
202520
|
Subaru Forester
Etter en oppgradering i fjor fikk Forester 10% lavere forbruk og et visuelt løft.
Ikke akkurat spenstige kjøreegenskaper, men generelt har den mye bra å by på.
Et enkelt og stilrent design, gode terrengegenskaper og relativt snill prislapp.
Den kunne derimot gjerne hatt litt mer krutt under panseret til forbikjøringer.
Prøv også:
Mitsubishi Outlander, BMW X3
| 1
|
202524
|
Multicom Arya MS-1771
Tynnere 17,3 tommer skal du slite med å finne, i tillegg får du meget god ytelse.
Det er mange gode grunner til å ha en PC med stor skjerm.
Driver du med bilde- og videoredigering og liker å ha mange vinduer åpne samtidig, er det nærmest en nødvendighet med en viss arbeidsflate.
Og liker du å spille, får du en helt annen opplevelse når skjermen fyller en stor del av synsfeltet ditt.
Multicom er en av svært få norske aktører som fortsatt selger PC-er under eget merkenavn.
De har funnet sin nisje innen gaming, og har etter hvert blitt en ettertraktet aktør innenfor dette feltet.
Nylig lanserte de sin nye Arya-serie, ultratynne gaming-maskiner med 17,3 tommer skjerm.
Som tidligere er det snakk om maskiner som kommer fra en asiatisk OEM-produsent, som Multicom konfiugerer med blant annet minne, lagring og operativsystem.
Vår test-PC kom for eksempel med Windows 7 Home Premium, som fortsatt er foretrukket av mange gamere.
Veldig tynn
Ifølge produsenten skal dette være en av verdens tynneste 17,3-tommere på markedet, med sine 21,8 mm.
Det har vi ingen problemer med å tro på, vi har i hvert fall aldri hatt tynnere på testbenken.
Og til tross for den tynne utformingen er PC-en meget godt utstyrt.
Hør bare her:
Skjerm: 17,3" full HD 1920 x 1080 piksler LED-baklyst LCD, TN-panel, matt Prosessor:
Intel Core i7-4700HQ RAM:
8 GB (2 x 4 GB - maks 2 x 8 GB)
Grafikkort:
Nvidia GeForce GTX 765M 2 GB Lagring: 128 GB SSD (mSATA) + 750 GB 7200 rpm harddisk Optisk drev:
Nei Skjermutganger:
HDMI + 2 x mini DisplayPort USB-porter: 4 x USB 3.0 Webkamera: ja, 1280 x 720 piksler Kortleser:
SD/SDHC/MMC Trådløst nett:
Intel Dual Band Wirelss AC-7260 Kablet nett: 10/100/1000 Mbit Annet:
Ledig mSATA-spor til enda en SSD OS:
Ingen, kan leveres med Win7 eller Win8 Størrelse:
41,8 x 28,7 x 21,8 cm Vekt: 2,66 kg Pris:
10.995 kr inkl mva (6.11.2013)
Meget oppdatert
Som vanlig er Multicom meget oppdatert på maskinvarefronten, her er siste generasjon firekjernet i7-prosessor fra Intel, godt med minne og et kraftig grafikkort fra Nvidia.
Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid at maskinen har tre skjermutganger og mulighet for inntil tre interne lagringsenheter, to SSD-er i mSATA-spor samt en SSD eller harddisk i standard 2,5" utforming.
Løsningen som er valgt i vår test-PC er uansett gunstig nok for de fleste, med en rask SSD som systemdisk og 750 GB harddisk til data.
Det er også verdt å merke seg at maskinen er utstyrt med et nettverkskort som støtter den nye AC-standarden.
Det betyr trådløshastigheter som mange ganger kan måle seg med kablet forbindelse, hvis ruteren din også støtter standarden.
Nøytralt og solid ytre
Maskinen har et meget nøytralt ytre i matt, svart lakkert metall - ja, her er det brukt metall rund baut, kun rundt skjermen er det en plastramme.
Dessverre vises fettflekker litt lett på den matte overflaten.
Alle tilkoblingene sitter på venstre og høyre side.
Det mest uvanlige her er kanskje at strømtilførselen er trukket ned mot midten til høyre.
Kontakten har heldigvis en 90-graders knekk, så plasseringen utgjør ikke noe problem i så måte.
Skjermen kan bøyes temmelig langt bakover før det sier stopp, og hengslet er bredt og virker solid.
Rammen rundt skjermen er større enn på mange mindre PC-er, men her må vi ta i betraktning at de også har færre utvidelsesmuligheter og/eller er tykkere.
Skjermen er høyoppløst og fin når du betrakter den rett forfra.
Farger og kontrast avtar så snart den betraktes fra siden, noe som er typisk for skjermer av TN-paneler.
Disse er vesentlig rimeligere enn mer avanserte skjermer med IPS og PLS-paneler.
Tastaturet sitter ca midt på platen, og er baklyst med blålige LED-lys.
Tastene har typiske "gaming-fonter", og er fast og meget behagelig å skrive på.
Merk imidlertid at enter-tasten er smal, og Windows-tasten har flyttet seg til høyre for mellomromstasten.
Den store pekeplaten under fungerer også meget bra.
Den har integrerte felter for venstre/høyre-klikk, med god respons og akkurat passe høy klikkelyd.
Meget høy ytelse
Vi fikk maskinen levert med Windows 7 Home Premium, og Windows Opplevelsesindeks gir oss her følgende ytelsestall.
Merk at skalaen går fra 1,0 til 7,9 i Windows 7:
Prosessor: 7,6 Minne: 7,6 Grafikk:
5,2 Spillgrafikk:
7,2 Primær harddisk: 7,9
Dette er generelt gode tall, selv om Grafikk-tallet ikke gir et helt korrekt bilde.
GeForce GTX 765M er i følge Futuremark det 9. raskeste grafikkortet for bærbare PC-er i skrivende stund, og den nest mest populære i spill-PC-er, fordi det gir mye ytelse for hver krone.
I praksis vil det ikke ha noe problemer med å kjøre de nyeste spillene i full HD med tilfredsstillende flyt, selv med dyp detaljrikdom og i de mest krevende scenene.
Det er også verdt å merke seg at PC-en har vifter som går kontiunerlig.
Dette er altså ikke av de mest stillegående PC-ene, men støyen øker ikke nødvendigvis mye selv når prosessor og grafikk belastes kraftig.
Under våre ytelsestester i Passmark økte faktisk ikke frekvensen i det hele tatt.
Prosessoren blir heller neppe noen flaskehals i PC-ens levetid.
Den har fire kjerner og ekspederer alle jobber kjapt og greit, også når du kjører flere tyngre jobber samtidig.
SSD-en fra Toshiba er også av den raske typen, med les/skrive-hastigheter på mellom 450 og 500 MB pr sekund på store filer:
Ikke for folk på farten
Dette er imidlertid ikke noen PC som er laget for deg som ofte sitter med PC-en på fanget på toget eller på hytta uten strøm.
Batteritiden oppgir Multicom til rundt 3 timer ved variert bruk, og dette er også inntrykket vi sitter igjen med.
Under gaming vil den mest sannsynlig være vesentlig kortere.
Konklusjon
Totalt sett er Arya velegnet til mer enn bare gaming.
Den fungerer faktisk meget bra som en skrivebordserstatter, hvis du ikke plages av viftene som surrer konstant, vel og merke.
Maskinvaremessig er den på høyden i flere år fremover, og du har også gode utvidelses- og tilkoblingsmuligheter.
De største ulempene er noe viftestøy, kort batteritid og at skjermen ikke har samme gode farge- og kontrastegenskaper som IPS- og PLS-skjermer, men det vil neppe være noe ankepunkt for målgruppen.
Terningkastet må altså ses i lys av at dette er en PC myntet på gaming.
Mer informasjon hos Multicom.
Multicom Arya MS-1771-MFB1
| 1
|
202525
|
Netgear N600
Ett hakk under toppmodellen - hva skiller?
For to år siden testet vi WNDR3700 som er forgjengeren til N600/WNDR3800.
Det var også en ruter som sendte på begge frekvenser.
Dagens N600 er svært lik av utseende, og bygger videre med disse funksjoner:
Spesifikasjoner:
802.11n Dual band 2,4 GHz og 5 GHz4 Gbit nettverksporter - 1 WAN portIPv6 støtte300+300 MbpsQoSDLNA media streamingUSB lagring eller printingTilgang til USB-lagringsenhet via apper på iPhone eller AndroidBrytere for av/på av trådløst og strøm
Ruteren er i svart, blank plast og er svært monteringsvennlig.
Den kan ligge flatt, henges på veggen i begge retninger med kryssåpninger på undersiden eller stå på en fot.
Tilkobling
I motsetning til andre rutere kommer ikke Netgears nyeste rutere med noen CD med programvare som sørger for å sette i gang installasjon.
Du skal bare slå av modemet, koble til ruteren, koble den til PC med nettverkskabel og starte en nettleser.
Så venter du litt og så skal ruteren og nettleseren begynne å snakke sammen.
Hvis dette ikke skjer av seg selv, eller man blir for utålmodig, kan man skrive "routerlogin.net" i adressefeltet på nettleseren, så skal det etableres kontakt.
Og det gjorde det.
Du kan så velge assistert oppsett med Netgear Genie - den nesten automatiske konfiguratoren - eller mauell innstilling.
Genie fant ikke ut av Telenor sin ADSL bruker PPPoE, så vi måtte inn og velge de riktige parameterne "for hånd".
Når det var gjort gikk alt videre i den skjønneste orden.
Netgear Genie har både Grunnleggende og Avansert modus, og du kan også få den i norsk språkdrakt.
Standardinnstillingene er utmerkede, du trenger egentlig bare bytte passord så er du i gang.
Men mulighetene for å tilpasse ruteren er omfattende.
Noe vi la merke til er at topphastigheten til 2,4 GHz var satt ned til 130 Mbps som standard.
Har du en moderne PC med tilsvarende trådløst nettverkskort og gode antenner får du ikke full hastighet før du setter denne opp til 300.
På den annen side legger du mindre beslag på båndbredde i dekningsområdet hvis du justerer den ned.
Har du ikke trådløse klienter som klarer 300 Mbps er det bortkastet.
Forøvrig byr N600 på gjestenett både på 2,4 GHz og 5 GHz, som i utgangspunktet ikke gir adgang til annet enn Internett.
Du kan imidlertid åpne for dette, og også for at flere gjester kan dele filer seg i mellom uavhengig av ditt eget nettverk.
Ruteren har også en omfattende foreldrekontroll hvor du kan filtrere netttjenester og nettsteder basert på en lang rekke elementer.
Du kan også selv velge blant nøkkelord som "nakenhet", "sex", "våpen" osv.
Du kan også slå av og på det trådløse nettverket til faste tider, i tillegg til den manuelle knappen på forsiden.
USB-tilkoblingen støttes i Netgears ReadySHARE, og kan brukes til deling av lagring på USB-disk eller minneplugg, du kan også dele en skriver.
Du kan også få tilgang til denne lagringen via Internett, det finnes også apper til iOS og Andoid.
Ytelse
Netgear N600 støtter som navnet sier 2 trådløse datastrømmer på tilsammen 600 Mbps.
Dette innebærer 4 strømmer på 150 Mbps, 2 i 2,4 GHz området og 2 i 5 GHz området.
Dette gir meget gode hastigheter, både med 2 og 3 antenner hos klientene, både på 2,4 GHz og 5 GHz.
Ikke minst rekkevidden er god, begge de nyeste Netgear-ruterne vi har testet er overlegne på rekkevidde, og de eneste som klarte å gi dekning på 5 GHz fra mønet til kjelleren i vår bolig på 2-etasjer pluss hems.
Sammenligner vi med toppmodellen N900 som har totalt 6 strømmer mot N600 sine 4 strømmer, ser vi at N600 ligger noen hakk under, spesielt når du har en klient med støtte for 3 antenner.
Konklusjon
Netgear N600 er en svært avansert, men likevel brukervennlig ruter med et omfattende repertoar av tjenester.
Både hastighet og dekning er utmerket, helt i toppklasse for rutere i denne prisklassen.
| 1
|
202528
|
TEST:Qnap SS-439 nettverksdisk (NAS)
Enda en flott kandidat til de med i overkant store lagringsbehov.
Det er fristende å diskutere årsaken til at fenomenet med nettverksdisker har vokst seg stort og mektig de siste par åra.
Har folk faktisk begynt å konvertere de gamle CDene og DVDene sine til digitalt filformat?
Eller har mengden med usett film og uhørt musikk som Pirate Bay og deres slektninger har lempet over på millioner av harddisker nå blitt så stor at det tyter ut nullere og enere som jo må lagres et eller annet sted?
Snasent med NAS
SS-439 fra Qnap føyer seg inn i rekken av nettverksdisker, såkalt NAS, med utvidet funksjonalitet som både kan bidra til å avlaste den interne harddisken i laptopen eller den stasjonære PCen (eller Macen).
Den tilbyr dessuten en del tilleggstjenester som gjør det enklere å bruke både filmene, bildene og musikken du måtte ha liggende.
Den er dessuten et utmerket hjelpemiddel til sikkerhetskopiering, og med plass til hele fire harddisker kan den også skilte med de aller fleste RAID-variantene.
Hvis du tvinger oss til å liste opp alle alternativene vil svaret være "RAID 0/ 1/ 5/ 6/ 5, hot spare, single, JBOD, Online RAID Capacity Expansion, og Online RAID Level Migration".
Praktisk og upraktisk med små disker
Denne nettverksdisken skiller seg ut på ett viktig punkt:
Den benytter 2.5" disker, det vil si en mindre type harddisker enn 3.5-tommers diskene som blant annet står i stasjonære datamaskiner og i flere typer vanlige, eksterne harddisker.
2.5-tommers disker finner du vanligvis i bærbare PCer og Macer, og de har flere svakheter sammenliknet 3.5-tommerne:
De største diskene er bare 1TB, sammenliknet med 2TB for 3.5", de er i hovedsak betraktelig dyrere per megabyte enn 3.5-tommers disker, og de leveres ikke i store størrelser med større rotasjonshastighet enn 7200RPM (3.5" er relativt enkle å få tak i i hastighet på opptil 10.000RPM).
Fordelene er likevel vesentlige for de som er opptatt av areal og strømforbruk:
De tar liten plass, og de bruker lite strøm.
Derfor tar ikke SS-439 spesielt stor plass, til tross for at den altså kan romme fire 2.5" harddisker (merk at det ikke følger med noen harddisker på kjøpet, disse må kjøpes utenom).
Strømgjerrig er den også.
Qnap hevder NASen kun forbruker 15W når den står i standby, og usle 18W med fire disker installert.
Oppkobling og tilkobling
SS-439 kobles rett i ruteren din ved hjelp av en Ethernet-kabel, og gir Gigabit-hastighet så lenge ruteren (og PCen) støtter denne standarden.
Boksen har også tilkoblingsmuligheter for USB (to porter) og eSata (to porter), i tillegg til de to Gigabit-punktene.
Vi har tidligere testet en enklere NAS-disk fra Qnap, TS-119, som bare har plass til én intern, 3.5" disk.
Den var vi veldig godt fornøyd med.
SS-439 tilbyr alle funksjoene fra TS-119, men har i tillegg den allerede nevnte RAID-funksjonaliteten, raskere prosessor (1.6GHz Intel Atom mot en 1.2GHz Marvel-prosessor i TS-119), og dobbelt så mye flash- og internminne (henholdsvis 128MB mot 16MB, og 1GB mot 512MB i TS-119).
Det gjør SS-439 til en aldri så liten kraftpakke.
Legg til 256 bits AES datakryptering av hele diskvolum, så kan selv de paranoide føle seg trygge på at dataintegriteten er godt ivaretatt.
Et passord beskytter harddisken, og ingen som ikke kjenner passordet får tilgang til innholdet.
Vifte - men støysvak likevel
Monteringen av interndiskene er lekende lett.
De små lukene fjernes først fra chassiset, før du skrur fast 2.5"-disken på metallplata med fire skruer.
Sett deretter inn luka igjen, kjør installasjonsprogrammet, og du er oppe og går i løpet av kort tid.
Til forskjell fra TS-119 har SS-439 en vifte på baksiden, men den er heldigvis særdeles beskjeden når NASen er aktiv.
Vi har hatt SS-439 stående i en skjenk, og det skal godt gjøres å høre susingen
Brukergrensesnittet på Qnap gikk gjennom en aldri så liten forvandling med versjon 3.0 (SS-439 har kommet til versjon 3.2), og er stort sett akkurat så brukervennlig som en hobbybruker kan forvente seg.
Det finnes et utall valgmuligheter, og du kan konfigurere de fleste funksjoner ned til den minste detalj - men du må skru på alle tilgjengelige parametre for å utnytte SS-439s muligheter.
All funksjonaliteten du finner i TS-119 finnes altså i SS-439, og vi skal ikke gjenta det vi skrev i TS-119-testen.
Det kan du selv lese her.
Vi kan derimot se på noen av forskjellene.
Her blir det liv RAI(D) RAI(D)
Den kanskje viktigste for avanserte brukere er RAID.
For de som ikke kjenner disse fire bokstavene fra før, er dette en sofistikert måte å få flere harddisker til å opptre som en enhet.
Dette kan blant annet utnyttes i form av økt overføringshastighet og/eller økt datasikkerhet.
Det gir deg for eksempel muligheten til å automatisk duplisere filer i samme øyeblikk som de lagres på én av diskene, slik at du til enhver tid har minst ett ekstra eksemplar tilgjengelig hvis én av diskene skulle feile.
Samtidig kan slik speiling bidra til økt lesehastighet av filer, ettersom enheten kan lese én fil fra flere steder samtidig.
Ulempen er naturligvis at slik speiling gjør at selv om du har installert fire harddisker som tilsammen gir 4TB, vil den totale kapasiteten bli langt mindre, avhengig av hvilket RAID-oppsett du har valgt.
Eksempelvis så gir RAID 0, som er én av RAID-teknikkene SS-439 støtter, muligheten for å "stripe" disken, slik at alle data distribueres på flere disker for økt overføringshastighet.
Krasjer derimot én av diskene, mister du alle data, ettersom det ikke finnes noen sikkerhetsmekanismer i bunn.
Brukervennlig
RAID 1 speiler alt innhold som lagres på NASen, slik at du kan være sikker på å ha to kopier av alt du lagrer.
Harddisker krasjer med større regelmessighet enn mange tror, så verdifulle familiealbum og CD-samlinger kan ha godt av en runde med RAID.
Konfigureringen av RAID er ikke noen heksekunst, og Qnap har laget et enkelt, solid rammeverk for de ikke-innvidde.
Ved hjelp av såkalt "Online RAID Capacity Expansion" (det er ikke vi som finner opp disse begrepene) er det også ganske enkelt å oppgradere kapasiteteten på SS-439 ved hjelp av nye harddisker, selv når du allerede har fylt opp et annet sett med disker med innhold.
Det betyr at du mer eller mindre sømløst kan flytte det gamle innholdet over på de nye diskene uten å miste verken data eller hodet.
Det siste er som kjent en vanlig foreteelse i situasjoner som involverer datamigrering.
Liten og rask
Hastigheten på SS-439 er bra, til tross for at 2.5"-disken vi har brukt i testeksemplaret ikke ville vunnet så mange Formel 1-løp.
Det tok to minutter og 13 sekunder å overføre en 4.7GB stor fil til NASen, mens samme fil brukte ett minutt og 57 sekunder fra SS-439 til en MacBook Pro via kablet Gigabit-nettverk.
Det gir en gjennomsnittshastighet på cirka 36MB per sekund ved skriving til disken, og over 40MB per sekund ved lesing.
Til sammenlikning tok det 13 sekunder mer å overføre samme fil til TS-119, mens den brukte 20 sekunder mer fra TS-119 og tilbake til Macen.
Det kan skyldes at TS-119 har tregere prosessor og mindre RAM, i tillegg til at den interne disken var halvfull da vi målte hastigheten.
Konklusjon
I utgangspunktet er SS-439 laget for små bedrifter og hjemmefirma som har behov for en robust, kompakt og fleksibel lagringsløsning.
Det betyr ikke at privatpersoner ikke kan ha bruk for den, tvertimot, men med en prislapp på rundt 5000 kroner uten harddisk(er) vil nok mange tenke at en enkel, brukt, stasjonær PC kan gjøre samme nytten hvis den bare konfigureres riktig.
Det er selvfølgelig et godt poeng.
PCer tar uansett større plass, og hvis de er gamle nok støyer viftene mer enn en barnehage på tur med t-banen.
Har du derimot lite plass og behov for noe som støyer minimalt, er også denne Qnap-løsningen verdt å ta en kikk på.
| 1
|
202530
|
Creative ZEN X-Fi
Denne modellen har ikke bare godt med lagringsplass, den har dessuten en kortspalte som gjør det mulig å utvide den ytterligere.
Toppmodellen kan dessuten spille av musikk du har liggende på PCen din - trådløst.
Av alle modellene vi har testet, er dette blant dem som byr på best lydkvalitet.
Les testen vår her.
| 1
|
202531
|
Sony Walkman NWZ-S730F
En annen modell som definitivt bør være med i betraktningen dersom du er ute etter best mulig lydkvalitet, er Sony Walkman NWZ-S730F.
Modellen oppnådde nesten en sekser på terningen vår da vi testet den i høst, og er den første vi har testet som byr på aktiv støydemping.
OPPDATERT:
Denne spilleren ser ut til å være utsolgt over alt.
Fra Sony får vi opplyst at de mottar et nytt parti spillere førstkommende fredag, og at første nettbutikk som mottar enheter er netshop.no.
Les vår test her.
| 1
|
202532
|
iPod Touch 2G
Andre generasjons iPod Touch blir en garantert suksess under et hvert juletre.
Utrolig enkelt grensesnitt, berøringsskjerm, trådløst nettverk, Internett, YouTube med mer, er bare noe av hva denne multimediedingsen kan by på.
Les vår test her.
| 1
|
202534
|
Hitachi BX-35E
Dette kameraet fra Hitachi byr på hele 25x optisk zoom, men skuffer på et par essensielle punkter.
BX-35E fra Hitachi er bra spekket på papiret.
25x optisk zoom lar deg komme veldig nærme det du filmer, og med en quickstart-modus på ett sekund burde det være store muligheter til å fange øyeblikket når du har dårlig tid.
Det er imidlertid en sannhet med modifikasjoner.
Ujevnt oppstartstid
For vi opplevde nemlig opp til flere ganger at kameraet brukte veldig lang tid på å aksessere DVD-plata, til tross for at kameraet kunne stå fjellstøtt på et stativ med en finger som bare lirket over bryteren.
Når dette skjedde, måtte vi stå i femten sekunder og vente, og det kan ofte være kritiske sekunder som man ikke har råd til å miste.
Andre ganger startet det på 3-4 sekunder uten at vi helt klarer å finne noe system på når det går raskt og når det går tregt.
Kameraet støtter en del forskjellige DVD-formater; både DVD-RAM, DVD-RW, DVD-R og DVD+RW.
Stillbildene lagres på SD-kort, men med en oppløsning på 640x480 og en ikke alt for god bildekvalitet begrenser det seg kun til webbruk.
Kameraet har også støtte for S-video ut, og kommer dessuten med norsk manual som ikke er tilfelle for så veldig mange andre.
Lading av batteriet skjer i en egen batterilader, og det følger med et "ekstrabatteri" tilkoblet en ledning som kan settes inn for å bruke kameraet via strømnettet.
Lett å være uheldig
Kameraet har et hjul ved tommelen som fungerer som av/på-knapp og bytting mellom ulike modi.
Den har et lite definerte "hakk", og det er derfor lett å være uheldig ved å få dratt den til stillbilder i stedet for til filming.
Batteriet sitter på baksiden likt de fleste av de andre kameraene, og okularet kan trekkes ut slik at det ikke er i veien.
På toppen finner vi en zoomkontroll som vi gjerne skulle sett var plassert litt lenger frem, og en avtrekkerknapp for å ta stillbilder.
Hurtigstartsfunksjoner finner vi også her, og en hurtigoppstart på ett sekund er veldig bra.
Navigasjonsmessig er det litt knotete å bruke kameraet, fordi det har knappene plassert på siden og ikke bak.
Navigasjonspilene er organisert rundt et hjul, der vi også finner knapper som brukes i forbindelse med avspilling.
Fokus og eksponeringsfunksjon finner vi bak LCD-skjermen, på knapper som er "flate", og det er vanskelig å bruke dem samtidig som kameraet holdes rett når du filmer.
LCD-skjermen er for øvrig i 16:9-format, og har en liten ulempe siden "grepet", når du skal åpne den, sitter på undersiden av kameraet, noe som ikke er så enkelt når kameraet er plassert på stativ.
Mye støy og fargespill
Når vi filmer, legger vi merke til at bildekvaliteten er ganske laber.
Spesielt i dårlig lys får vi fryktelig mye støy og fargespill, og autofokusen er ganske treg, også i dagslys.
I svakt lys får den store problemer, og på et par av testene vi kjørte sent på kvelden ble det strykkarakter.
Kameraet er riktignok ganske raskt på omstillingen fra lys til mørke, men her er forskjellene såpass små at det ikke spiller noen vesentlig rolle.
Heller ikke lyden er noe å rope hurra for.
Til å være et DVD-kamera er det ganske mye støy fra drivverket, og støy av typen "yyyyt-yyyyt" (disc-aksessering) er nesten mer irriterende enn den jevne duren fra miniDV-kameraene.
Det ble med andre ord en heller dårlig opptreden for BX35E sammenlignet med de andre kameraene i denne testen, og selv om prisen er blant de laveste, finnes det bedre kjøp som koster omtrent det samme.
Heldigvis for Hitachi gikk det bedre for det andre kameraet de hadde med i denne testen.
Hitachi GX3100E >> Best i test
Tilbake til testforsiden
| 0
|
202536
|
Roxio Easy Media Creator 10
Er det lurt å kjøpe en samlepakke i stedet for bare et videoredigeringsprogram?
Vi har testet.
Det er et par alternativer som peker seg ut når du er på utkikk etter et verktøy til å redigere videoopptak, det er Nero 8 og Roxio Easy Media Creator 10 (EMC 10).
Dette gjelder for de som ikke føler trang til å grave seg ned i dybden med spesialverktøy, men heller vil ha en verktøykasse med løsninger for et bredt utvalg av oppgaver.
LES OGSÅ:
Omfattende bredde
Omfanget av programmer er stort, velger du å liste opp alle programmene Roxio EMC 10 tilbyr får du opp ikke mindre enn 11 fulle programmer og 11 programverktøy.
Utvalget spenner over det meste fra sikkerhetskopiering til et verktøy for å sette sammen panoramabilder - men hovedvekten ligger på å håndtere mediamateriale som lyd, bilder og ikke minst - video.
I denne omgang tar vi for oss videoredigeringen i samlingen.
Videoverktøy
De 10 verktøyene dekker mange forskjellige oppgaver.
Her presenteres de som selvstendige programmer, i de fleste videoredigeringsprogrammer finner vi de samme verktøyene inne i selve programmet.
Hva som er mest praktisk vil variere med bruksmønsteret.
I listen er det ett verktøy - VideoWave 8 - som tar for seg videoredigering, mens de andre dreier seg om konvertering av formater, overføring fra apparat til PC etc.
Dette programmer finnes også som et frittstående produkt, ikke bare i EMC-pakken.
VideoWave
Dette programmet har vi testet i flere versjoner tidligere, første gang i 2002.
Dagens utgave har et annet utseende, men grunnfunksjonene er i hovedsak de samme.
En svakhet med programmet er at det ikke håndterer AVCHD, derimot støttes andre HD-formater som HDV, DivXHD, MPEG-2 HD og Windows Media Center Edition HDTV opptak.
Men import av kompatible filformater fungerer utmerket, redigering kan gjøres i storyboard eller på tidslinje - ingen overraskelser her.
Overganger kan legges inn enkeltvis eller for hele prosjektet.
Du kan f.eks. bestemme at alle overganger skal være like, med en enkel kryssfade.
Praktisk.
Alle overganger rendres raskt, men redigeringsmullighetene for de forskjellige er begrenset til varighet.
Generelt er det ikke spesielt dyptgripende muligheter i denne versjonen.
Den passer derfor utmerket for de som foretrekker et enkelt og ryddig program med hovedvekt på klipp og rekkefølge.
Det finnes selvsagt et utvalg mer eler minre dramatiske effekter, men kontrollen over parametre i disse er fraværende.
Tekst og musikkspor pluss tale er tilgjengelig, og det er i grunnen det hele.
Konklusjon
VideoWave er et enkelt program som egner seg for de som ønsker seg litt mer enn det som følger med i Windows, men ikke legger listen spesielt høyt når det gjelder kreativ utfoldelse i redigering og bearbeidelse av videomaterialet.
Det er lett å lære og lett å bruke, vi hadde heller ikke noen problemer med stabiliteten.
Hele samlepakken kan du kjøpe på nett hos Roxio, der finner du også den frittstående versjonen av VideoWave.
| 0
|
202538
|
Brain Training
SPILLTEST:
Dette unike "spillet" hevder å kunne gjøre deg smartere.
Vi vet ikke hvorvidt det stemmer, men som et puzzlespill er Brain Training uansett god underholdning.
Vi liker ikke når spill forteller oss at vi er dumme.
Spesielt når de ler av oss i samme slengen.
Men Brain Trainings genistrek er at du blir genuint inspirert til å fortsette, bare for å bevise til deg selv og den teite doktoren at du kan gjøre det bedre.
Synd vi må vente en hel dag til neste gang.
LES OGSÅ:
OK, så hva er konseptet her egentlig?
Brain Training baserer seg på forskningen til en anerkjent, japansk hjerneekspert, som mener at med et par minutters trening om dagen vil hodet ditt fungere bedre.
Greit, vi tror på deg.
Brain Training bygger altså rundt disse teoriene.
Hoveddelen av spillet er nettopp daglige øvelser, som ikke tar mer enn noen minutter å fullføre, og ved siden av disse kan du også sjekke din mentale alder.
Både øvelsene og alderssjekken kan bare utføres en gang om dagen.
Eller, poengsummene blir bare lagret en gang om dagen, du kan spille øvelsene flere ganger men du får ikke slått din egen resultat før neste dag.
Tenk fort
Matte, assosiasjoner og rask tenkning er det Brain Training krever av deg.
De daglige øvelsene består blant annet av en rekke enkle matematiske problemstillinger.
Så enkle som 3+5, altså.
Videre blir du bedt om å huske tallrekker, huske hvor mange små mennesker går inn og ut av hus, lese komplekse setninger høyt, telle sylaber, og så videre.
Flere og flere oppgaver blir låst opp etter hvert, og den gode doktoren gir deg et stempel i kalenderen for hver dag du har trent på.
Dine resultater tegnes så inn på et graf, slik at du kan følge med på den (forhåpentligvis) positive utviklingen.
Nintendo-sjarmen preger hele spillet, og du kan derfor forvente deg en rekke festlige kommentarer fra doktorens hode.
Det er også fint mulig å la venner eller familie ha egne profiler, og sammenligne grafene mot hverandre.
Spillet benytter seg kun av stylusen og mikrofonen til datainnmatning.
Det vil si at de aller fleste av matte-relaterte oppgavene krever at du skriver inn tall for hånd.
Skriftgjenkjenningen fungerer 95% av tiden, så vi måtte, med andre ord, finne oss i en del misforståelser.
De gangene mikrofonen skal brukes, spør spillet høflig om du befinner deg på et sted der du kan snakke i fred.
Kan du ikke, eller vil ikke snakke høyt, får du alternative oppgaver.
Det er vel rimelig greit å slippe å rope ut navn på forskjellige farger mens du sitter på toget.
Dement?
Ved siden av selve treningen, kan du altså sjekke din hjernes alder, noe som rett og slett tilsvarer et slags poengresultat.
Du begynner gjerne i 60-års alderen, og det beste du kan oppnå er 20 år.
Er det seriøst og vitenskapelig?
Egentlig ikke, men det er klart at etter noen dager med Brain Training klarte vi å løse visse oppgaver raskere.
Det virker faktisk til at man blir mer observant og tenker raskere etter å ha spilt Brain Training, og vi er fremdeles langt unna 20-årsalderen (men vi sier ikke hvor langt).
Europeiske og amerikanske spillere får på toppen av det hele muligheten til å spille Sudoku.
Det frister ikke oss, men valuta for pengene er jo der.
Brain Training kan behandles toveis.
Som en nesten legitim måte å øve hjernen din på, eller som et faktisk spill, der treningsoppgavene er små puzzlespill, og hjernealdreren er poengsummen.
De med større konkurranseinstinkt kan, som sagt til og med sammenligne seg med sine venner.
Så er Brain Training vellyket?
Det er et umiddelbart vennlig spill, som til tross for den småfrekke doktoren får oss til å føle oss velkomne.
Bare dette er umiskjennelig Nintendo.
Det er også et unikt produkt, som er vanskelig å bedømme på samme måte vi gjør med tradisjonelle spill.
Men det er gøy, det er interessant og det er spesielt.
Derfor fortjener det vår anbefaling, som et alternativ til tradisjonelle spill, og som nok et bevis på hvor flinke Nintendo er til å utnytte potensialen i sin DS-maskin.
Men vi liker fremdeles ikke at det forteller oss at vi er dumme.
Bare vent og se, Kawashima-san!
| 1
|
202540
|
Singstar Pop
Sony fortsetter suksessen med den enormt populære Singstar-serien, og slipper i disse dager en ny disk med flere sanger.
Vi tar en titt på nyhetene!
Singstar-spillene er jo nesten legendariske på mang en fest rundt om i landet.
Dette ukompliserte karaoke-aktige spillet er uten tvil en sikker vinner på ethvert vorspiel og fest, takket være det enkle brukergrensesnittet og et morsomt utvalg av låter.
Hittil har vi sett to Singstar-spill
den originale utgaven fra i fjor sommer, og Singstar Party, som kom i fjor høst.
LES OGSÅ:
Vi innrømmer i etterkant at det aller første spillet hadde nok litt lengre levetid enn Singstar Party, der vi synes låtutvalget var litt svakere.
Den ferskeste versjonen av spillet står imidlertid mye sterkere.
Mer av det samme?
Ikke uventet inneholder Singstar Pop (også kjent som Popworld i Storbritannia) 30 nye sanger og en del nye måter å spille på.
Den tredje disken følger altså det samme konseptet og legger til et par nyheter, men er ingen dramatisk utvikling av spillet.
Vi liker imidlertid utvalget av sanger temmelig godt i denne omgang.
Så klart er smaken subjektiv og vil nok ikke tiltale hvem som helst, men likevel
det er mer spennende variasjon i Singstar Pop enn i den forrige utgaven.
Vi merker blant annet at det interessant nok er flere raplåter med i denne omgang, for eksempel klassikeren Paid in Full med Eric B & Rakim.
Disse henger sammen med en ny funksjon som måler dine rappekunnskaper.
Ellers er jo utvalget av låter tilpasset både guttefest (Born to be Wild eller Marilyn Mansons versjon av Personal Jesus) og jentevorspiel (Beyonce og Kylie Minogue er klare vinnere)
og ikke minst gjør duettmulighetene det mulig å slå en romantisk tone, med Robbie og Kylie-duetten The Kids.
Hele poenget med Singstar er jo at det ikke nødvendigvis trenger å være kvalitetsmusikk som tas med i spillet, ideen er at sangene skal fungere bra i sosiale sammenhenger.
Låter du egentlig hater kan raskt fungere glimrende når feststemte mennesker krangler over mikrofonene.
Minst like morsomt
En av nyhetene i Singstar Pop er medley-modusen, som tar biter fra forskjellige låter som har tilnærmet lik tematikk og spiller dem etter hverandre i tilfeldig rekkefølge.
Akkurat denne delen virker ikke spesielt godt gjennomført, vi hadde likt om sangene ble kombinert på en bedre måte enn å bare bli spilt av en etter en.
Ellers er mange av partymodusene tilbake, som pass the mic-varianten og andre konkurranseorienterte spilltyper.
Du kan også synge alene eller øve deg med freestyle-modus der du ikke får poeng for syngingen.
Utover dette er opplegget helt likt de forrige Singstar-spillene.
Mens du synger vises videoen til den aktuelle sangen i bakgrunnen, og du kan også bruke EyeToy-kamera for å se deg selv på skjermen.
På slutten av hver sang får du poeng, men disse gis ikke hvor flink du faktisk er til å synge, men hvor bra du holder tonene.
Du kan altså mumle eller synge noe helt annet, bare stemmen din treffer tonen der den skal.
I vår erfaring har Singstar Pop et morsommere låtutvalg enn både det forrige spillet, og til dels også det første spillet i serien.
Derfor synes vi denne utgaven er en klar festvinner, og ser selvfølgelig frem til flere fuktige Singstar-fester utover sommeren.
Når dette er sagt håper vi fremdeles på nye Singstar-disker som fokuserer mer direkte på spesifikke tidsperioder eller sjangere.
Men om ikke annet får vi jo snart sjansen til å kose oss med den norske Singstar-versjonen, som vil inneholde 20 norske og 10 internasjonale sanger.
| 1
|
202541
|
TEST:Philips 65PFL9708S
Alt er ikke perfekt, men dette er vår favoritt blant de fire 4K-modellene vi har testet.
I likhet med Sonyen er altså denne testmodellen på 65-tommer, og prisen ligger på 40.000 kroner.
Den kommer riktignok også i en 84-tommers versjon, men med mindre du vinner i lotto er den neppe aktuell med en prislapp på hele 100.000 kroner.
Førsteinntrykk
Det første som slår deg når du sette de to modellene ved siden av hverandre, er hvor liten og nett Philipsen ser ut.
Forstå oss rett:
Med sine 65-tommer er den fortsatt STOR, men siden den ikke har enorme høyttalere på sidene tar den rett og slett opp mindre rom enn konkurrenten fra Sony.
Vi syns designet på Philipsen er helt fint, og materialkvaliteten er høy.
Utseendemessig er den likevel ikke like linjelekker som alternativene fra Samsung og LG.
Philipsen leveres med en fjernkontroll som ser helt vanlig ut på forsiden, men den har et tastatur på baksiden som gjør det enklere å skrive inn tekst.
Vi liker også at den har en pek og klikk-funksjon, som gjør bruk av SmartTV-appene litt enklere, i denne runden har imidlertid ikke det vært noe fokus.
Som vanlig på toppmodellene til Philips får du her Ambilight-funksjonen på sidene og over TV-en.
Kort fortalt vil Ambilight lyse opp veggen bak TV-en i takt og farge med det innholdet som vises på skjermen, noe som etter vår oppfatning gir en svært god effekt.
Vil du vite mer om finessen henviser vi imidlertid til vår fulle sak om ambilight-funksjonen.
Bildekvalitet
I likhet med Samsung og Sony er også denne TV-en en ren kant-LED-modell.
Philips har altså valgt å gå bort fra bakgrunnsbelyst LED på årets toppmodell.
Vi synes det er synd.
Forgjengeren 9707 hadde nemlig det beste sortnivået i klassen, og var i tillegg utstyrt med et eget filter som gjorde at panelet ikke avga refleksjoner overhodet.
Det er altså ikke tilfellet her, og begrunnelsen er antagelig at det ville gjort TVen for dyr.
Vi opplever likevel sortnivået som svært godt, noe som er et tegn på at Philips mikrodimmingsteknikk fungerer bra.
For å gi et så godt sortnivå som mulig, blir nemlig kantlyset hele tiden justert automatisk i forhold til lysnivået i rommet slik at det opplevde sortnivået virker svært bra.
Det største minuset for oss er imidlertid at panelet nå avgir like mye gjenskinn som konkurrentene, ja – til og med litt mer enn på Sonyen, så her er det altså noe å gå på.
Bildekvaliteten er derimot av ypperste klasse, både når det gjelder skalert innhold og 4K-materiale.
Philips har nemlig lenge vært kjent for sin gode bildemotor og evne til å lage svært detaljrike bilder, og det er tydelig at årets generasjon har fått mye mer krutt under panseret.
Her får du altså ikke bare mer detaljer på rolige bilder, den klarer også å holde detaljgraden ved raske bevegelser uten at det blir noe som skurrer.
Akkurat det er en kunst, og noe vi tipper vil tiltale de aller fleste, men for de ivrigste bildepuristene kan nok all bildeprosesseringen bli litt mye.
Faller du i denne gruppen er altså et Sonyen et bedre valg.
Det var likevel unison enighet blant våre testere om at Philipsen var best når det gjaldt detaljnivå og skalering.
Resultatet er at det innholdet du har tilgang på i dag, altså vanlige TV-sendinger, Blu-ray-filmer og Netflix ser svært imponerende ut.
Ja, vi hadde faktisk flere innom som trodde at oppskalert Blu-ray var ekte 4K-materiale.
Det er en fjær i hatten.
4K-innholdet er det heller ikke noe å si på:
Det er fantastisk, i likhet med hos konkurrentene.
På Philips har du imidlertid alle justeringsmulighetene på plass også på 4K.
Det gir en fordel kontra alternativet til Sonyen.
Lydkvalitet?
Det er ingen tvil om at det er Sony som er storebror når det gjelder lydkvalitet i denne runden, men Philips tar en klar annenplass.
Det skyldes ganske enkelt en stor basshøyttaler på baksiden som løfter lyden til et høyere nivå enn både LG og ikke minst Samsung klarer.
Konklusjon
Vi kårer Philipsen til det beste kjøpet i denne runden.
Her er både skarphet, dybde i bildet og det fargetrykket vi ønsker på plass, og vi syns den gjør en bedre jobb enn konkurrentene når det gjelder å skalere TV-bildet.
Selv om prisen er stiv også på denne modellen, er den også 8.000 kroner rimeligere enn Sonys og LGs svært gode alternativer i samme størrelse.
Det er verdt å ta med seg synes vi.
Vi synes imidlertid det er et stort minus at den i likhet med Sonyen ikke klarte å spille av 4K-innhold via USB-inngangen.
Det burde være unødvendig på en TV i denne prisklassen.
Philips 65PFL9708S
| 1
|
202542
|
B&W Zeppelin Air er en drøm
Så mye god lyd i en såpass liten gavepakke.
Det har utrolig nok gått tre år siden vi testet britiske B&Ws; lille musikkmirakel for første gang.
Den gang var Zeppelins design det første som gjorde at pupillene ble noen millimeter større, før lydkvaliteten i den tross alt ganske beskjedne innpakningen gjorde pupillene så store at dopingkontrollører umiddelbart ville stilt kontrollspørsmål hadde vi tilfeldigvis deltatt i VM i Kollen den dagen.
Nå er oppfølgeren her, og selv om den ytre sett byr på svært lite nytt, og selv om prisen fortsatt ligger på rett under 5.000 kroner, har det skjedd ganske mye på innsida.
Dette er nytt
De som husker luftskipet Zeppelin ser umiddelbart hvor B&Ws; Zeppelin Air fått navnet fra.
Designet føles fortsatt like friskt og anderledes, selv om første Zeppelin altså allerede har vært på markedet i flere år.
Fjernkontrollen har det ikke skjedd noe nytt med, og det var helle ikke nødvendig.
Vi brukte den ikke forrige gang vi testet Zeppelin, og denne gang føltes behovet enda mindre - først og fremst på grunn av AirPlay.
For de som ikke kjenner teknologien fra før, er AirPlay navnet på Apples trådløsteknologi som enkelt kan sende lyd/musikk fra én AirPlay-kompatibel enhet til en annen.
Zeppelin Air er med andre ord utstyrt med trådløsnett, slik at du med et tastetrykk på din (nyere) iPhone, iPod Touch eller iPad kan spille av musikk, radio eller til og med filmlyd til den svarte boksen.
Det fine med denne funksjonen er at den opererer på systemnivå, slik at de veldig mange apper som produserer lyd i utgangspunktet også vil fungere med AirPlay.
Vi har blant annet brukt NRKs radio-app, Wimp og et par Squeezebox-apper med stort hell.
Vær likevel sikker på at du har et trådløsnett med solid forbindelse.
Da vi testet Zeppelin Air med en bare passe god trådløsforbindelse, fikk vi problemer med avspilling av blant annet "lossless"-filer, det vil si lydfiler som er større enn vanlige mp3-filer.
Tungvint oppsett først - så bedre
AirPlay-enheter må av naturlige årsaker befinne seg på samme lokalnett for å finne hverandre, men ettersom Zeppelin Air ikke har noen skjerm viste det seg å være en ganske plundrete affære å få den koblet til trådløsruteren.
Først må du koble sammen Zeppelin Air med en Mac eller PC ved hjelp av Ethernet-kabel, deretter må du vente til nettverksforbindelsen mellom de to er opprettet, og har du passordbeskyttet trådløsnettet må du dessuten skrive inn passordet uten å se et eneste av tegnene underveis (vises kun som "*").
Deretter lagrer du informasjonen, kobler fra Zeppelinen og PCen, og håper du skrev inn alle tegnene riktig.
Gjør du ikke det, slik vi ikke gjorde første gang, må Zeppelin resettes (liten knapp på baksiden), og hele prosessen må gjentas.
Ganske knotete, og ikke spesielt elegant.
OPPDATERT:
B&W; har oppdatert Zeppelin Air-manualen med en trådløs konfigureringsmetode.
Dermed slipper du å bruke Ethernet-kabelen, noe som forenkler eventuelle trådløsjusteringer med mange hakk.
Alle mulig tilkoblinger
Det er selvfølgelig fortsatt mulig å "docke" iPhone eller iPod Touch i den distinkte dockingkontakten på forsiden.
Da omgår du hele nettverksoppsettet, i tillegg til at enheten lades mens du spiller.
Vil du koble PCen eller Macen til Zeppelin behøver du bare en USB-kabel, og har du en mp3-spiller eller mobiltelefon som ikke er laget av Apple kan du bruke en standard minijack-kabel ("Aux"-inngangen på baksiden av Zeppelin kan benyttes av alle lydkilder).
Vi ble ganske glad i å vandre rundt i huset med iPhonen og musikksamlingen i lomma, men merket at batteriet etterhvert begynte å trygle om nåde.
Bevegelsesfrihet kommer alltid med en viss risiko.
Enda et avspillingsalternativ finner du derfor i iTunes, som kan stilles inn til å sende lyden trådløst fra en PC eller Mac til Zeppelin Air.
Festdeltakere bør forøvrig være oppmerksom på at hvis flere iPhone-brukere forsøker å knytte seg til AirPlay samtidig, det kan det bli trøbbel.
Det ser ut til å være en fordel at den som allerede er knyttet til for eksempel en Zeppelin Air kobler seg av enheten før andre kobler seg på.
Forbedret lyd ...
På samme måte som da vi testet Zeppelin for første gang, føles det fortsatt smått uvirkelig at en så beskjeden boks kan produsere så mye og så bra lyd.
To mellomtone- og to diskantelementer i et tradisjonelt stereooppsett, i tillegg til en liten subwoofer, har B&W; fått plass til på innsiden, og de har, etter eget sigende, gjort store framskritt lydmessig.
Det skyldes blant annet at hvert høyttalerelement har fått dedikert klasse D-forsterker (til sammen fem stykker for de som er flinke med tall), og at forsterkerytelsen er forbedret.
Bassgjengivelsen skal også være forbedret, det samme med DA-konverteren.
Lydnerder vil like at Zeppelin nå støtter 24 bits signaler i 96KHz.
Ingen klarer huske tre år gammel lyd, og vi skal derfor ikke late som om vi har gjort en direkte sammenlikning mellom gamle og nye Zeppelin.
... og for en lyd
Faktum er at det lyder veldig, veldig bra.
Én ting er det massive basstrykket B&W; har klart å presse ut av det sortkledde luftskipet - det må rett og slett oppleves.
Det er ikke vanskelig å tenke seg at Zeppelin Air kan brukes i en enkel hjemmekino, selv om puristene sannsynligvis vil fnyse av en slik tanke.
Det kan av og til føles som om bassen tar over på bekostning av luftigheten i mellomtonen, men som så mange andre høyttalerprodukter vil Zeppelin Air ha godt av smart plassering.
Setter du den for nær veggen, eller i et hjørne, risikerer du i overkant mange bassfrekvenser.
Som vi var inne på også i den forrige testen er det ikke til å unngå at stereoperspektivet får seg en smell når høyttalerne plasseres så tett sammen som de gjør her.
Dette er ikke et anlegg som skal erstatte det tradisjonelle stereoppsettet til hifi-entusiastene, det er først og fremst et tilleggsprodukt.
Har du for eksempel hytte kan vi knapt tenke oss en enklere, eller for den saks skyld rimeligere, måte å få godlyd på.
Når det er sagt vil dette for mange garantert kunne fungere som hovedlydkilde.
Det er en myte at hele Norge sitter foran hifi-anlegget når de hører musikk, og de som mener seg frigjort fra den delen av samfunnet vil ha få problemer med å bruke dette som sin eneste musikkavspiller.
Selv om stereobildet ikke er vidåpent, er det for eksempel verdt å legge merke til hvor åpent lydbilde er på Zeppelin Air.
Saksofoner, trompeter, vokal og andre soloinstrumenter som gjerne krever sin plass slipper å kjempe om oppmerksomheten, og selv når du skrur opp lyden til et nivå som vil gjøre at enkelte lydkritiske naboer plutselig slipper alt de har i hendene for å formulere klagebrev til styret, sprekker den ikke opp.
Vi hørte enkelte tegn til forvrengninger i diskanten når vi virkelig tok i, men da snakker vi lydnivåer som selv enkelte festdeltakere vil finne plagsomt.
Zeppelin Air kan med andre ord spille høyt.
Konklusjon
Vi ble glad i første Zeppelin, vi har blitt enda gladere i oppfølgeren.
Den raffinerer et allerede solid produkt, og tilfører med trådløsteknologien AirPlay en nyvinning som garantert vil gjøre Apple-brukere fornøyd.
Gitt betingelsene er lyden strålende, og selv hvis en ser bort fra størrelsen og prisen er lydkvaliteten godt i overkant av hva en kan forvente.
Til tross for en heller kronglete konfigurering av trådløsnettet (som riktignok er forbedret i etterkant av vår test), er dette så lekker, så finslepent og så imponerende at vi triller sekseren.
PS!
Hvis du er i markedet for denne typen musikkanlegg skal du også vurdere Philips Fidelio DS9000.
Den har vi testet her.
B&W; Zeppelin Air
| 1
|
202547
|
Dacia Duster:Røff og billig SUV
Dacia Duster er nå tilgjengelig i Norge.
Den kan lokke med lave priser, firehjulsdrift og dieselmotor.
Er den et kupp eller blir den frakjørt?
Den folkelige SUV-klassen har etter hvert blitt full av alternativer fra en lang rekke produsenter.
Nå har vi sett nærmere på en du neppe har sett særlige mange av før, nemlig Dacia Duster.
Dacia er nemlig et merke som ikke har noen offisiell importør i Norge.
Men nå er Duster likevel tilgjengelig for de som tenker litt utradisjonelt.
Dacia er opprinnelige et rumensk bilmerke som tilhører Renault-Nissan-konsernet og som i Europa er posisjonert som et slags økonomialternativ.
Den norske Renault-importøren har valgt å ikke ta merket hit til Norge foreløpig, men opplyser at de er i dialog med Renault om dette og at det dermed kan være aktuelt i fremtiden.
Via Sverige
Enn så lenge er det Sandvika Bil i Bærum som gjør et forsøk og tar inn Duster via den svenske offisielle importøren, i tillegg til Logan som fleksibil og pick-up.
Dette gjør at bilene er utstyrt med skandinaviske spesifikasjoner og normal garanti på fem år/100.000 kilometer.
I tillegg har de opprettet en serviceavtale med Mekonomens verksteder.
I fjor solgte Sandvika bil 14 eksemplarer av Dacia og de regner med omtrent 60-70 biler i 2012.
Av disse er 25-30 av modellen Duster.
Med en 90-hesters dieselmotor starter prisen på 229.000 kroner, mens startprisen med firehjulsdrift og en dieselmotor på 109 hester er 279.000.
Det er sistnevnte versjon vi har kjørt.
Til sammenligning begynner billigste versjon av Skoda Yeti med tilsvarende sterk motor og firehjulsdrift på 317.000 kroner.
Det samme gjelder Mitsubishi ASX, da med 115 hester.
Kjent teknologi
Ettersom Dacia er nært beslektet med Renault og Nissan, er det ikke overraskende mye kjent teknologi under skallet.
Blant annet inkluderer dette firehjulsdriftsystemet og motoren.
110 hester er ikke veldig mye, men Duster er ikke veldig tung så den oppleves i praksis brukbart motorisert.
0-100 går på 12,5 sekunder, og dreiemomentet ligger dessuten på 240 newtonmeter.
Lavt giret
At den relativt beskjedne motoren gir krefter nok i praksis skyldes også den lave girutvekslingen.
Duster har en sekstrinns manuell girkasse, men førstegiret er beregnet for terrengkjøring og tunge bakkestarter og er derfor svært lavt.
I de fleste vanlige situasjoner er det best å starte i andregiret.
Dette forplanter seg oppover i girene, men sjettegiret er passe i landeveishastigheter.
Også på motorveien går det greit.
100 kilometer i timen gir rundt 2200-2300 omdreininger.
Girkassen er for øvrig rimelig enkel og grei i bruk.
Forbruket ligger på 0,56 liter og CO2-utslippet på 145 gram, hvilket er absolutt godkjente tall.
Tar seg frem
Kjøreopplevelsen er litt blandet.
På den positive siden kan man notere solid bakkeklaring og meget god fremkommelighet, blant annet fordi man kan låse kraftfordelingen 50/50 foran/bak i hastigheter opptil 80 kilometer i timen.
I tillegg er fjæringskomforten helt OK.
På den andre siden er styringen følelsesløs og ikke blant de mest presise.
Det gjelder til en viss grad også kjøreegenskapene som ikke helt når opp til de bedre i klassen.
Noe dramatisk er det ikke, men her er det litt å gå på.
Det merkes først og fremst når du presser bilen litt.
Under mer vanlig kjøring merker du mindre forskjell, noe som jo ikke er et uvanlig fenomen.
En ting som kan nevnes er at Duster har trommelbremser bak, som er sjeldent på så store biler, uten at vi opplevde dette negativt i testperioden.
For enkel
Den største svakheten til Duster er at den føles vel enkel, og tør vi si spinkel, i materialvalg og sammensetting.
Og dessverre gjelder det ikke bare noen små detaljer her og der, men snarere store deler av bilen.
Duster føles rett og slett litt for gammel og enkel i forhold til dagens standard.
Sviktende kvalitetsfølelse
Et eksempel er selve førermiljøet som preges av hard plast og en gammelmodig design.
Kvalitetsopplevelsen her er rett og slett et ganske godt stykke unna det du finner i andre biler i denne klassen.
I tillegg er detaljer som kan nevnes at bakruteviskeren ikke har intervallinnstilling, at blinklysindikatoren lyser på samme måte enten du blinker til høyre eller venstre og at stereoanlegget ikke er integrert/originalt.
Ikke verdens undergang, men det merkes at det er spart ganske hardt over hele fjøla.
I tillegg føles dørene tynne og spinkle og følelsen i hendler og brytere er rett og slett ikke på nivå med dagens biler.
Også støynivået inne i kupeen er høyere enn vi er vant med, men når motoren blir varm roer det seg en god del.
For motoren i seg selv er relativt kultivert og fin.
Litt hvining fra transmisjonen kan riktignok så vidt anes.
Ellers er det brukbar plass inne i bilen, ikke minst i baksetet.
Bagasjerommet er også helt OK.
Så de praktiske egenskapene er det ikke så mye å utsette på.
Dårlig Euro NCAP-resultat
En annen svakhet ved bilen virker å være sikkerheten.
Duster står oppført med bare 3 av 5 stjerner hos Euro NCAP.
De aller fleste konkurrentene har 5 stjerner.
Da skal vi også skynde oss å legge til at Duster får trekk for at ESP ikke er standard – noe det er i Norge.
Resultatet i testen viser at både voksenbeskyttelsen og spesielt fotgjengerbeskyttelsen er for dårlig.
Barnebeskyttelsen er mer på høyde med de andre.
4 kollisjonsputer er standard i Norge.
Konkurrentene har til sammenligning stort sett minst seks stykker.
For detaljene om kollisjonstesten, henviser vi til Euro NCAPs egen oversikt.
For blandet inntrykk
Det er morsomt at Dacia har funnet veien også til det norske markedet, selv om det ikke skjer via noen offisiell importør foreløpig.
Og vi ser ikke bort i fra at merket er til å regne med i årene som kommer.
Blant annet er en ny fleksibil ved navn Lodgy på vei og trolig klar i Norge til sommeren.
Duster gir imidlertid et litt for blandet inntrykk til at vi kan anbefale den for den jevne bilkjøper.
Den har flere gode egenskaper, blant annet fremkommelighet, firehjulsdrift og en passende motor – i tillegg til en lav pris.
Men på tross av dette henger ikke helheten med de andre bilene i klassen, hvor nivået har blitt svært høyt – og hvor utviklingen har vært betydelig bare de siste 4-5 årene.
Dette henger Duster ikke med på, og det handler først og fremst om kvalitetsfølelsen og utføringen av en lang rekke detaljer.
Dacia føles rett og slett betydelig enklere og eldre enn konkurrentene.
For de spesielt interesserte
Dersom du er spesielt interessert i Dacia og virkelig har lyst på Duster, for eksempel på grunn av det røffe SUV-utseendet og den lave prisen, skal vi ikke nødvendigvis fraråde deg å kjøpe Duster – med et lite unntak for sikkerheten.
Men for deg som bare er ute etter en best mulig bil, er dessverre ikke Duster per i dag noe godt alternativ.
Da er det ikke nok at prisen er såpass lav.
Med mindre du tenker å beholde bilen veldig lenge, er uansett annenhåndsverdien for en såpass sjelden bil usikker nok til at den ikke nødvendigvis er en budsjettvinner tross lav nypris.
Streng dom
Og da er det vanskelig å se noen særlige fornuftige argumenter for å velge denne fremfor eksempelvis Skoda Yeti eller Mitsubishi ASX.
Vi velger derfor å være litt strenge med terningkastet, men påpeker samtidig at vi ikke er langt unna å vippe opp til en 3'er.
Importøren Sandvika Bil kommenterer vår litt strenge dom med at deres kunder opplever at kvalitetsfølelsen ikke står tilbake for mange andre biler i klassen.
I tillegg sier de at de er åpne på at de selger en rimelig, men også enkel bil.
| 0
|
202550
|
Canon EOS 600D
Solid og jevnt over meget godt, men mangler det lille ekstra.
Canon EOS 600D er testet mot fem andre systemkameraer i samarbeid med TV2 Hjelper Deg.
Denne artikkelen er en utvidet oppsummering av våre vurderinger, men mer kompakt enn en tradisjonell kameratest på DinSide.
Canon EOS 600D er det siste skuddet på stammen i Canons populære EOS-serie, og blant nyhetene siden EOS 550D er at 600D er blitt større og har fått et bedre grep, skjermen kan nå vinkles i alle retninger og kameraet har også fått mulighet til å styre eksterne blitser trådløst.
I tillegg er det gjort endringer i programvaren, blant annet en mer intelligent auto-modus, muligheten for å gi stjerner til bildene (og dernest f.eks. bare bla i de med fem stjerner) og kreative filtre i avspillingsmodus.
Konstruksjon
Det er velkomment at 600D har blitt større, for grepskomforten har blitt bedre siden 550D, også takket være en buet bakside til tommelen og en ru overflate som gjør at kameraet sitter godt i hånda.
Knappene gir god respons ved trykking og fungerer også som snarveier for å justere innstillinger, og de er godt adskilt slik at du sjelden trykker feil.
At skjermen nå er vridbar synes vi er et pluss når du skal komponere bilder, men dessverre er autofokusen ganske treg ved bruk av live view, som gjør at nytten blir noe begrenset.
Skjermen har høy oppløsning på 1040000 punkter og gir deg derfor svært gode muligheter til å vurdere skarphet, fokus o.l. etter at bildet er tatt.
Brukervennlighet
Canon EOS 600D oppleves som et godt kamera i bruk, der du både kan endre innstillinger via knappene, men også på skjermen ved å trykke på en egen knapp.
Da kan du bruke piltastene for å bytte mellom de ulike innstillingene og justere dem enten ved å bruke innstillingshjulet eller trykke på valget for å bruke piltastene.
Kameraet har også norsk språk i menyene, og den høytoppløselige skjermen gjør at teksten er svært lettlest.
Hovedmenyen er gruppert i faner og fremstår som oversitktlig og grei, selv om den mer avanserte brukermenyen er rotete bygd opp.
Funksjoner
EOS-serien blir stadig mer avansert, og 600D kan nå også styre eksterne blitser trådløst.
I tillegg har du god kontroll på bildeparametere som oppskarping, fargemetning etc., og 600D har også fått kreative filtre som også kan påføres bildene etter at de er tatt.
Kameraet støtter også videopptak i full HD-oppløsning og kan vise deg et forstørret bilde om du fokuserer manuelt, noe som er høyst nødvendig for 600D, siden autofokusen ved videoopptak både bråker og er upresis.
En kjekk funksjon er også muligheten til å lagre enkeltbilder fra videooptak, som da får en oppløsning på 2 megapiksler.
Av andre funksjoner kan nevnes eksponeringskompensasjon helt opp til ±5EV, muligheten for belysningskorreksjon (korrigerer vignettering basert på hvilket objektiv som brukes), samt muligheten til å legge inn navnet ditt slik at bildefilene merkes med informasjon om opphavsrett.
Ytelse
Canon-kameraet fokuserer kjapt og presist når du bruker søkeren (og ikke live view), men lå noen små tideler bak de beste i dårlig belysning på dette punktet.
På seriefoto klarer kameraet 3,7 bilder i sekundet som er helt kurant, men fortsatt et stykke bak de beste.
Det kan selvsagt også forklares med at oppløsningen på bildesensoren er 18 megapiksler, som gjør at kameraet får mer data å tygge.
Utløserforsinkelsen er det imidlertid lite å si på, og Canon-kameraet er raskest i så måte der vi kun klarte å måle noen få hundredeler fra vi trykket ned knappen til bildet ble tatt.
Batterilevetiden er for øvrig oppgitt til 440 bilder etter CIPA-standarden, som er midt på treet i denne gruppen.
Ved bruk av live view (der du komponerer bildet ved å se på skjermen og ikke i søkeren) er imidlertid autofokusen svært treg.
Bildekvalitet
Canon har tradisjon for å være svært gode på signalprosesseringen, og også EOS 600D scorer veldig godt på høye ISO-verdier i dårlig belysning, der bildene holder seg detaljerte og relativt støyfrie helt opp til ISO 6400.
Lysmåleren er imidlertid ikke like pålitelig, og kameraet har ofte en tendens til å brenne ut høylysene i høykontrastsituasjoner, som det vil finnes mange av i sommerferien.
I tillegg opplever vi ofte fargestikk i innendørsbildene, og blitsen er noe hard og gir i større grad blekere ansikter og mørkere bakgrunner enn de beste i denne testen.
Det medfølgende objektivet har god skarphet, men har også ganske synlig kromatisk feilbrytning på vidvinkelbildene, samt noe mer fortegning enn de beste på dette punktet.
Video
Videokvaliteten på 600D er svært god og detaljrik, og kameraet henger kjapt med i svingene når man flytter kameraet fra lyst til mørkt område.
Dog blir funksjonaliteten noe begrenset av autofokusen, som bruker lang tid på å finne riktig fokus, og der kit-objektivet i tillegg bråker slik at det i høyeste grad skjemmer opptaket (manuell fokus eller kjappere/mer stillegående objektiv er derfor å foretrekke).
Konklusjon
Alt i alt leverer Canon nok en gang et godt kamera i 600D, med tidvis svært god bildekvalitet, godt brukergrensesnitt og bra med knapper og innstillingsmuligheter.
I tillegg er grepskomforten forbedret, og skjermen er svært god.
Vi savner imidlertid det lille ekstra, for i et stadig tightere kameramarked er det lite ved 600D som løfter det et hakk over resten.
Men et trygt og godt kjøp er det likefullt.
Canon EOS 600D + 18-55/3,5-5,6 IS
| 1
|
202556
|
TEST:Kia Carens
MONACO (DinSide Motor):
Kia lanserer ny familiefrakter og de skuffer ikke denne gangen heller.
Nye Kia Carens kommer til Norge før sommerferien, og vi har prøvekjørt den på varierte veier under vårlige forhold.
Vi kan ikke si vi ble overrasket, for vi har vent oss til at Kia leverer varene når de kommer med noe nytt.
Og våre høye forventninger ble innfridd.
Glem forgjengeren
Dette er en bil som skal kapre en helt ny kundegruppe, med helt nye argumenter.
For hvem har vel beholdt forrige Kia Carens i minnet - bortsett fra de som fortsatt eier en?
Under pressekonferansen ble vår kritikk av modellnavnet avfeid på en lett arrogant måte, men vi står på vårt:
Bilen burde fått et nytt navn som ville stått i stil til den totale fornyelsen.
For det er det det dreier seg om.
Les mer om dette her:
Kia Sportage - SÅ mye bedre!
Tukter europeerne
Kia tilhører det mektige Hyundai-konsernet.
Den koreanske industrigiganten er nå blitt verdens femte største bilprodusent, foran Ford, og produktutviklingen for begge merkene, Hyundai og Kia, har vært rivende de siste årene.
Kia fremstår som et ganske uavhengig bilmerke på markedsførings- og distribusjonssiden, og har slått seg opp til å bli en seriøs og attraktiv aktør i det europeiske markedet.
I Norge har Kia-salget formelig eksplodert.
I 2009 ble det solgt 631 biler av merket (markedsandel 0,6 prosent), mens i 2012 var tallet 5.026 biler!
Det betyr 3,9 prosent markedsandel, og Kia-sjef Jan Petersen har enda høyere ambisjoner:
Målsettingen for 2015 er å ha fem prosent av markedet, og være blant de åtte største merkene her i landet.
Eksteriør:
Et hull å tette
De var inntil nylig de eneste som tilbød syv års garanti (begrenset til 150.000 km), nylig tatt igjen av sin "konsernfetter" Hyundai, som nå også tilbyr syv år, men med maks kjørelengde på 200.000 km.
Det som virkelig har fått fart i sakene er den målbevisste merkevarebyggingen konstruert rundt den mye mer dynamiske designretningen innført av ex-Audi-designsjef Peter Schreyer.
Men etterhvert som modellspekteret er blitt mer fullstendig har én ting blitt klart:
Det manglet et troverdig tilbud i fleksibilklassen, det vil si de relativt kompakte familiefrakterne, hvor man i dag finner for eksempel Opel Zafira Tourer, Peugeot 5008, Ford Grand C-Max, Toyota Verso og selvsagt "udødelige" VW Touran.
Ingen "kasse på hjul"
Nye Kia Carens er designet etter retningslinjer fra Peter Schreye,r og det synes.
Likevel:
Selv de beste designere sliter med å gi en familiefrakter en fasong som kan fremkalle entusiasme hos bilelskere - det er tross alt det praktiske som er i fokus.
Hos Kia har de derimot gjort så godt de kunne, og vi må si resultatet ikke er så verst.
Sett forfra synes vi til og med bilen ser ganske dynamisk ut.
De merkevaredefinerende strukne lyktene og "tigersnute"-oppsynet med den sekskantede grillen er på plass, og den lagvise inndelingen gir et bredere inntrykk.
Lavere og strukket
Carens er blitt lavere enn før, og er også lavere enn de fleste konkurrentene, hvilket gjør at den gir et litt mer sporty inntrykk enn de mer kasseformede blant konkurrentene.
VW Touran er erke-eksempelet.
For allikevel å bevare gode innvendige plassforhold, er hoftehøyden senket, mens akselavstanden er strukket ved å trekke førerplassen så langt frem som mulig i en såkalt "cab forward"-konfigurasjon.
Dimensjonene er som følger:
Lengde:
452,5 centimeter, bredde: 180,5 centimeter, høyde: 161 centimeter (uten takreling) og akselavstand: 275 centimeter.
Forgjengeren var en anelse lengre og bredere og den var fire centimeter høyere.
Nykommeren med sin fem centimeter lengre akselavstand og endrede layout skal altså være minst like romslig.
Fleksibel og praktisk
Vi opplevde i hvert fall nye Carens som romslig og meget praktisk.
Til Norge kommer den standard som sjuseter, selvsagt med en tredje seterad som hovedsaklig kan tjene som nødseter, eller for barn rett over barnestol-alder.
Den består av to individuelle seter.
Annen seterad består av tre like seter.
Setene kan legges ned individuelt med et enkelt håndgrep og lastegulvet blir helt flatt.
Også seteryggen på passasjersetet foran kan legges ned slik at man kan laste svært lange gjenstander.
Greit utstyrt
Utstyrsnivået må betegnes som bra.
Carens kommer i utførelsene Classic, Comfort og Exclusive, og standard er eksempelvis syv seter, vidvinkelspeil for overvåking av baksetene, kjørecomputer, takrelinger, multifunksjonsratt og integrerte takrelinger.
Faktisk er også varme i både første og annen seterad også standard, mens varme i rattet må man opp på annet utstyrsnivå for å få med.
Aktive sikkerhetssystemer er imidlertid noe begrenset i 2013, men inkluderer dog blant annet filskiftvarsler (LDWS), smart parkeringsassistanse (SPAS) og ryggekamera.
Man kunne forventet at det også ble tilbudt en form for antikollisjonsvarsling eller -assistent slik stadig flere også blant de mer "folkelige" bilprodusentene tilbyr.
Se for øvrig utstyrsliste nederst i saken.
God å kjøre
Det at bilen er lavere enn de fleste konkurrentene gjør også sitt til at den føles mer personbilaktig å kjøre, langt fra den "buss-følelsen" man gjerne fikk i tidligere tiders flerbruksbiler.
Generelt fant vi at bilen var velkjørende, taklet svingene på veiene langs Côte d'Ázur riktig så selvsikkert og effektivt, mens den kunne vise til god stabilitet i kurver og på rettstrekningene.
Styringen forekom oss bedre enn mange av de vi har testet med elektrisk servo, men er likevel ganske ufølsom rundt midtpunktet.
Med litt tilvenning oppdager man likevel at den er presis nok, og bilen er lettkjørt.
Den litt kunstige styrefølelsen trekker altså likevel noe ned.
Carens leveres for øvrig med såkalt FlexSteer som standard - med tre modi: Normal, Sport og Comfort.
To diesel, en bensin
Om motorene i Carens er det ikke så mye å si.
De er relativt tidsriktige på denne siden av kommende EU6-krav, men vi vil nok se noen utvikling i fremtiden.
Vi kjørte den med 1.7 CRDi-motoren, i versjonen med 136 hestekrefter og det fungerer meget bra.
Den kan leveres både med manuell og automatisk girkasse, men dessverre sørger sistnevnte for en kraftig økning i forbruk og dermed utslipp, hvilket igjen vil utløse en god del sure avgiftskroner i tillegg.
Pris?
Den endelige prislisten for Carens-rekken er dessverre ikke ferdig fremforhandlet mellom importør og produsent, men Kia Norge hevder at den vil bli "konkurransedyktig" i pris og vi får oppgitt et anslag på cirka 300.000 kroner som innstegspris.
Konklusjon:
Med Kia Carens har vi fått en ny og interessant aktør i fleksibilsegmentet.
På betingelse av at prisene blir som vi er blitt forespeilet anser vi den som et av de beste kjøpene i klassen med den totalpakken som tilbys her - en velkjørende og praktisk familiebil som kombinerer gode egenskaper fra stasjonsvogn- og fleksibilsjangeren.
Utstyrsliste for Norge - Kia Carens
Classic 7-seter Individuelle justerbare seter på 2. seterad Radio/CD 4 El-vinduer Oppvarmede seter foran og bak Takrails Multifunksjonsratt Bluetooth Fjernstyrt sentrallås
Comfort (mest solgte)
Oppvarmet ratt 16” alufelger Regnsensor Radio med trykkskjerm og ryggekamera Parkeringssensorer F/B Kjørecomputer
Integrerte solgardiner bak
Exclusive Navigasjon Skinnseter Panoramasoltak El-justerbare seter Oppvarmede og avkjølte seter foran Oppvarmede seter bak LED lys F/B Nøkkelfritt start/stopp system Automatisk parkeringsassistent Adaptive Xenonlys Filskiftvarsler Elektrisk håndbrekk 4,2” TFT-instrumentpanel
| 1
|
202557
|
Revodrive 3 X2
Kan det bli raskere enn dette?
For snart et år siden testet vi forrige versjon av RevoDrive og ble nærmest blåst over ende.
Det parkerte alt vi tidligere hadde testet av lagringsmedier, på grunn av sin spesielle konstruksjon.
Nå har vi testet etterkommeren RevoDrive3, vårt testeksemplar har denne gangen dobbelt så stor kapasitet, enda høyere ytelse og de viktigste manglene ved forrige generasjon er rettet opp.
Alt på to kort
Den forrige utgaven vi testet hadde alt plassert på ett kort, denne gangen er det også et datterkort som huser flere minnebrikker for å oppnå kapasiteten.
Derfor har løsningen fått betegnelsen X2, siden datterkortet dobler antall gigabyte til 240.
Det er også 4 kontrollbrikker av typen SandForce SF-2281 og disse kommuniserer med en egen brikke som tar seg av RAID-funksjonen og kommunikasjonen med PCIe x4.
Denne løsningen er mer effektiv enn den foregående, spesielt siden TRIM-kommandoen i Windows 7 nå støttes, og gir mer effektiv sletting/opprydding og fordeling av data i flashminnekretsene.
RevoDrive x2 kommer også i større kapasiteter, helt opp til 960 GB.
Installasjon
Kortet krever en egen driver som må lastes ned fra OCZ sitt nettsted, dermed vil du alltid få den nyeste versjonen.
Skal du bruke RevoDrive som oppstartsmedium må du laste inn en driver før selve installasjonen av Windows starter, på same måte som når man har et RAID-oppsett med tradisjonelle disker.
Vi sjekket ut begge alternativer og hadde ingen problemer med disse.
Vår testmaskin har et Asus P8Z68-V LE hovedkort med Intel Core i7 2600 prosessor og 4 GB minne.
I bruk
Etter at vi testet første generasjon RevoDrive har vanlige SSD av nyeste generasjon kommet opp i tilsvarende hastigheter og vel så det med 6Gb/s SATA.
Derfor fikk vi ikke like stort hakeslepp denne gangen, siden vi har vent oss til lynrask respons.
Selv om hastigheten dobles og responstiden halveres, så er forskjellen fra "vanvittig" til "helt sinnsyk" i seg selv så liten at vi ikke registerer det som dramatisk.
Når halve tiden er 30 sekunder oppleves det ganske forskjellig fra 30 millisekunder, vi snakker om korte vs ultrakorte øyeblilkk.
Men over tid venner man seg til den raske responsen og vil da tydelig merke når den ikke er helt den samme lenger.
Målinger
PCMark Vantage hadde en HDD score på 58 870
Konklusjon
RevoDrive3 X2 er en ekstrem løsning, den er utmerket for de som lever av å levere tyngre innholdsproduksjon, utvikling av programvare eller rett og slett vil ha det beste og raskeste - uansett pris.
Ytelsen er ekstrem, men de nyeste SSD-ene har også blitt så raske at de aller fleste av oss vil klare oss med en av disse, til vesentlig lavere pris.
Skal man ut med såpass mye penger vil de fleste ha større glede av større kapasitet enn enda høyere ytelse.
OCZ RevoDrive 3 X2 PCI-Express SSD 240GB
| 1
|
202559
|
Quashqai og Qashqai+2:Oppgraderinger prøvekjørt
STOCKHOLM (DinSide Motor):
Qashqai og Qashqai+2 er fra nå av enda mer interessante kjøp enn tidligere.
Nissan er helt klart på vei ut av krisen.
Produksjonsnivået er nesten tilbake til nivået det lå på før finanskrisen slo inn for fullt, og flere spennende nye modeller er lansert eller skal lanseres.
I Genève nylig viste merket både nye Micra, den spennende mini-crossoveren Juke og det som virkelig viser merkets vei inn i fremtiden:
Den første hel-elektriske familiebilen, Nissan Leaf.
Og så har Nissan oppgradert og fornyet sin klart mest populære familiebil både i Europa og her i landet, nemlig Qashqai og Qashqai +2.
Vi fikk såvidt kjørt begge under et lanseringsarrangement i Stockholm.
Som varmt hvetebrød
Qashqai ble lansert i mars 2007 og fikk selskap av sin større bror, syvseteren Qashqai +2, året etter.
Bilene traff tydeligvis et følsomt punkt i den norske folkesjelen, for de har hatt en suksess her i landet som ikke Nissan selv engang hadde turt å håpe på.
De økte til og med sin markedsandel i 2009 og ble Norges sjette mest solgte bilmodell uansett kategori.
I Europa har bilen allerede solgt i en halv million eksemplarer.
Den har maktet å erobre et stort antall nye kunder for merket Nissan - faktisk er 80% av Qashqai-eierne førstegangs Nissan-eiere ifølge produsenten selv.
- i fjor lanserte Peugeot crossoveren 3008, som helt klart er inspirert av dette nye segmentets suksess.
(SUV-lignende, romslig og fleksibel, men kompakt personbil).
Qashqai+2:
Interiør
Tøffere design
Og nå er altså midtlivsoppdateringen et faktum.
Hva det er som er blitt endret?
Jo, først og fremst er fronten helt omdesignet.
Den fremstår som tøffere med et litt strengere og mer SUV-aktig oppsyn.
Lyktene har smalnet og har fått en skarpere fasong.
Panseret er nytt, deter også grillen, skjermene og de markante hjulbuene.
Vi synes de grepene som er blitt tatt forbedrer bilens design og gir den mer personlighet.
Når det gjelder hekken er endringene mindre omfattende og gjelder i hovedsak baklyktene, som nå har mer enhetlig design og dessuten nå har dioder som erstatning for lyspærene.
To nye farger og to nydesignede alufelger er dessuten lansert.
Det er de man kan se på bildene.
Dessverre rengjorde ikke arrangøren av prøvekjøringen bilene mellom øktene i motsetning til det som er vanlig, så fargene er kanskje ikke helt åpenbare for leserne...
Interiøret gir et godt inntrykk og er mer oversiktlig enn før.
Nye oppbevaringsrom er kommet til og lys i fotbrønnen er blitt introdusert.
En ny kjørecomputer er plassert mellom instrumentklokkene i displayet foran føreren.
Fortsatt attraktiv kjøreopplevelse
Den korte tiden vi hadde til rådighet for prøvekjøring er ikke tilstrekkelig til å anmelde bilens egenskaper på en grundig måte, men vi kjente igjen de egenskapene vi har satt pris på tidligere:
Bilen er god å kjøre, virker stabil og er mer som vanlig personbil enn som SUV når det kommer til kjøreegenskaper.
I og med at bilen selvsagt ikke er blitt noe dårligere med oppgraderingen er vi altså positive i dette kapitelet også.
Da vi kun fikk kjøre bensindrevne versjoner er det vanskelig å bedømme lydnivået i forhold til tidligere, men det forekom oss riktig bra.
Nissan hevder i hvert fall å ha senket støynivå og vibrasjoner ombord både gjennom grep som omfatter understellet, og ved bruk av nytt lydisolasjons-materiale.
I tillegg er frontruten av en mer støydempende type.
Qashqai og +2: Eksteriør:
CO2-fokus med negativ effekt
Motorutvalget er i store trekk det samme som tidligere, men Nissan introduserer en såkalt "Pure Drive"-variant av innstegsdieselen.
Denne versjonen av den Renault-utviklede 1.5 dCi, som yter 106 hk og et dreiemoment på 240 newtonmeter, skal i Qashqai slippe ut bare 129 gram CO2 per kilometer.
Dessverre må den klare seg uten partikkelfilter for å oppnå dette tallet.
Det er derfor ikke en versjon vi kan anbefale - velg heller en versjon med partikkelfilter tross de 137 grammene CO2 den slipper ut.
Her har CO2-fokuset gått på bekostning av seriøs miljøtilnærming.
Diverse drivlinjer
For øvrig er motorene 1.6 og 2.0 bensin (115 og 140 hestekrefter) og 1.5 og 2.0 diesel (103 og 150 hester).
Sekstrinns automat tilbys i kombinasjon med den store dieselmotoren.
Trinnløs automat (CVT) kan leveres sammen med toliters-bensinmotoren.
For øvrig er det standard med sekstrinns manuell girkasse bortsett fra på 1.6-bensinutgaven.
Den kunne for øvrig trengt et sjette trinn den også, for når hastigheten når 100 km/t er turtallet i femte og siste gir over 3.000 omdreininger allerede, og det oppleves litt masete.
Fornyede Qashqai og Qashqai +2 er i salg nå i mars 2010.
Prisene spenner fra 249.000 kroner (Qashqai 1.6 dCi 106 hk 4x2 Pure Drive) til 496.000 kroner (Qashqai+2 2.0 dCi 150 hk 4x4 Tekna Premium Pack).
Firehjulsdrift tilbys bare med de store motorene og starter dermed på 340.000 kroner for Qashqai
| 1
|
202560
|
Mozilla Firefox 4 for Android
Mobilsurfing til neste nivå?
I går ble den "offisielle" versjonen av Firefox lansert i Android Market.
Nettleseren har vært i betaversjon noen måneder nå, og Mozilla har fjernet feil og finpolert funksjonaliteten slik at Firefox i dag fremstår som en svært attraktiv mobil nettleser.
Det beror på flere ting.
For det første støtter også mobilutgaven av Firefox utvidelser, som nok var den største grunnen til at Firefox ble en suksess på PC i utgangspunktet.
Foreløpig er det riktignok ikke fryktelig mange utvidelser som er tilgjengelig (de fleste må oppdateres til versjon 4 først), men det finnes allerede noen godbiter.
Her er noen eksempler:
Tapsure
- En typisk utvidelse du ikke har tenkt på at du trengte før du begynner å bruke den.
Passordfelter har nemlig alltid vært en liten irritasjon på mobiltelefon, og i hvert fall for undertegnedes del, er det ofte det sniker seg inn en feil når man prøver å være litt rask.
Med Tapsure kan du lagre passordet i nettleseren, men i stedet for at det bare fylles ut automatisk når du skal logge inn, må du "tappe" et sikkerhetsmønster slik at passordet automatisk blir fylt inn.
Vi har laget en kjapp video for å illustrere:
Phony
- Lei av å bli tatt til mobilutgaven av et nettsted fordi du bruker mobiltelefon?
Med Phony kan du la Firefox imitere en annen enhet; det være seg Internet Explorer, eller iPad for den saks skyld.
Da kommer du stort sett til fullversjonen av nettstedet.
Readability
- Det blir brått mye forstyrrende bilder og flash-objekter på en nettside, men et trykk på Readability-knappen gjør at alt renskes og teksten gjøres større og tydeligere.
Readability kan du faktisk også bruke på nettleseren din, men koster nå penger (det var gratis før).
Reading list
- Snart på vei til utlandet?
Der koster det mye å surfe på nettet, og da er det kjekt med denne utvidelsen, som lar deg lagre nettsider til offline-visning.
Merk at den kun lagrer teksten (og ikke bildene).
Vil du ha hele siden, kan du lagre nettsiden i .pdf-format (støttet direkte i nettleseren).
Kjekk fanehåndtering
Vi opplever ellers Firefox som en rask og fin nettleser.
Ved å sveipe skjermbildet mot høyre, vises fanene du har åpne, og ved å sveipe det mot venstre, får du kjapp tilgang til å merke en nettside som en favoritt, navigere frem og tilbake etc.
Du kan også gjenåpne lukkede faner om du angrer deg.
På den velkjente Sunspider-testen, som måler javascript-ytelse i nettleseren, får vi særdeles gode 2696ms med Firefox på en HTC Incredible S (test i nær fremtid!).
Til sammenligning fikk vi 6166ms med den medfølgende nettleseren og Safari/iPhone 4 scorer så vidt i overkant av 4000ms.
Mobilutgaven har også en egen fane for nedlastinger, som for øvrig skjer i bakgrunnen mens du surfer videre.
Firefox' Awesomebar, som ble introdusert i versjon 3 for PC-varianten, er også på plass i mobilutgaven, som gjør at du sjelden trenger å skrive inn mye for å komme til nettsiden du ønsker.
Den indekserer både ord i sidetitler og URL-er, og som regel holder det med et par-tre knappetrykk for å få opp siden du ønsker.
For – det er nemlig en ting til som er ekstra smart med Firefox.
I hvert fall om du bruker Firefox på PC-en også.
Synkronisering
Firefox Sync, som er på plass i versjon 4 av Firefox er enkelt å sette opp og gjør at enhetene dine deler bokmerker, historikk, lagrede passord etc.
Har du noen nettsider åpne på PC-en for deretter å ta med mobiltelefonen ut, kan du få tilgang til nettsidene du har åpne på PC-en.
På samme måte kan du stjerne en artikkel på mobilen, og ved synkronisering vil da bokmerket også dukke opp på nettleseren på PC-en.
Se flere skjermbilder av Firefox 4 for Android:
Konklusjon
Firefox er faktisk så bra at det nå er mitt nye weapon of choice når det kommer til Android-nettleser.
Firefox er rask, funksjonsrik og brukervennlig.
Den hadde riktignok blitt enda bedre om Firefox var min primære nettleser til daglig, men det er definitivt et ekstra argument for å gå over til Firefox også på PC-en.
| 1
|
202561
|
Sony Ericsson F305
Den første modellen i F-serien, spillmobilen F305 er testet.
Her får du vår mening om nysatsningen!
For å gå rett på sak:
F305 er en spillmobil, i hvert fall i Sony Ericssons øyne.
Den har dedikerte spilltaster - X og O, og en egen knapp som aktiverer spill-menyen.
Dessuten har den innebygd bevegelsessensor og relativt kraftige høyttalere, i hvert fall i mobil-målestokk.
Det er til og med snakk om stereo-høyttalere.
Telefonen holdes liggende når du spiller (roterer også automisk ved behov), og det følger med tre JAVA-spill som utnytter bevegelsessensoren; Bowling, Bass fishing og Jockey.
Ytterligere 50 spill kan lastes ned fra PlayNow.
Samtlige av disse lå på minnekortet i vår test-telefon, og vi har prøvd en rekke av dem de siste dagene.
Kompakt og bra design
Men telefonen er også kapabel til andre ting.
For det første har den et lommevennlig, kompakt og stilig design, som helt sikkert vil ha appell langt utover gaming-miljøene, og den føles relativt robust, tatt i betraktning at det er snakk om en rimelig modell.
Knappene er responsive og godt merket, og selv om tall-tastene er helt flate hadde vi overhodet ikke noe problem å taste meldinger kjapt.
Hadde tastene stukket opp ser vi ikke bort fra at feiltastingsprosenten hadde økt, for de ligger rimelig tett på den lille platen.
Telefonen er dessuten utstyrt med et 2 megapiksels kamera (som også kan ta opp filmsnutter), MP3-spiller, stereo FM-radio og kan kommunisere trådløst med andre enheter via Bluetooth.
Noen 3G-telefon er det imidlertid ikke.
Den støtter de tre vanlige GSM-nettene og Edge, men er du opptatt av høyhastighets mobilt Internett må du se andre veier.
Det innebygde minnet er kun 10 MB.
Det følger imidlertid med minnekort av typen Memorystick Micro M2 på 512 MB, og det kan enkelt byttes ut med et større takket være direkte tilgang i toppen på telefonen.
Spillmobil?
Vel...
Skjermen er imidlertid ikke stor, og verre:
Oppløsningen er lav (176 x 220 punkter).
Dette må ta mye av skylden for at spillopplevelsen blir så som så.
De medfølgende spillene utnytter retningssensoren, men vi lot oss slett ikke imponere.
Og svært få av de andre 50 tilgjengelige spillene utnytter denne muligheten.
I praksis er de ikke annet enn helt standard mobil-spill som du kan få på nær sagt hvilken som helst modell.
Lyden fra høyttalerne gjorde imidlertid inntrykk.
Den er i stereo og du kan virkelig sku opp volumet.
Den mangler bass og skjærer selvfølgelig i ørene når den skrus tilstrekkelig opp, men som akkompagnement til de enkle spillene ser vi ikke bort fra at den gjør nytta si.
Musikkspilleren er av klassisk Sony-merke, men den spiller sangene i et album i alfabetisk rekkefølge, ikke pr spornummer.
Hva som er grunnen til dette kan man spekulere i, vi ser ikke bort fra at det er snakk om en bug som blir rettet opp i senere oppgraderinger.
Som vanlig kan du ikke putte vanlige headset rett i telefonen, du må bruke den medfølgende adapteren.
Lyden i de medfølgende proppene er så som så, lyd-entusiaster bør naturligvis velge noe annet.
Kameraet har heldigvis en dedikert knapp på siden, og tar bilder.
Ikke noe mer å si til det enn at det kan duge til mms og små formater.
Kvaliteten er, sett i kamerasammenheng, dårlig.
Her ser du noen eksempler, slik at du kan danne deg et inntrykk selv:
Konklusjon
Hvilket inntrykk sitter vi så igjen med?
For å ta det positive først:
Som telefon er dette slett ikke noe dumt produkt.
Den er enkel å bruke, ser bra ut og har en hyggelig prislapp.
Som spill-dings derimot faller den i våre øyne helt igjennom.
Så da kommer det til syvende og sist an på hvilke behov du har.
Til generell bruk får den en firer på terningen.
Som spillmobil får den maksimalt en toer.
Vi havner derfor totalt sett på en treer denne gangen.
Flere ferske mobiltester lengre ned
| 0
|
202562
|
TEST:Subaru Forester forbedret
Subaru Forester er blant bilene som har vært med lengst i den folkelige SUV-klassen.
Nå er den forsiktig oppdatert.
Forester har vært der lenge før de fleste andre skjønte at enhver produsent med respekt for seg selv må ha en bil i SUV-segmentet.
Nå er Subaru også i ferd med å lansere en lillebror til Forester, nemlig nye VX, som ble vist i Frankfurt.
Men Forester skal fortsatt henge med en stund til, og derfor er den også oppdatert.
I hovedsak handler endringene om noen mindre designjusteringer både innvendig og utvendig.
Viktigere er det kanskje at motoren er betydelig oppgradert, noe som ikke minst har ført til en merkbar reduksjon i forbruket.
Velg diesel
Vi kjørte bensinutgaven med automatgir.
Alternativet er dieselmodellen med manuelt gir.
Bensin med manuelt gir markedsføres ikke i Norge og dieselmodellen kan ikke fås med automatgir.
Dermed må du velge mellom automatgir og diesel.
Vi ville da valgt diesel.
Og valget er ganske enkelt.
Her er test av dieselutgaven fra da den kom i 2008.
Utdatert girkasse
Ikke at det er så veldig mye galt med bensinmotoren i seg selv, bortsett fra at en selvpustende 2,0-liter rett og slett ikke passer like godt som en momentsterk og gjerrig dieselmotor i biler som dette.
Men automatkassen har fortsatt bare fire gir.
Det er skuffende når vi nærmer oss 2012.
Nå forventer vi seks gir, og Volkswagen har syv.
Fire gir virker da veldig gammeldags.
Kjøreopplevelsen med automatkassen er riktignok noe bedre enn forventet.
Du må eksempelvis ikke regne med noe høyere turtall enn vanlig i motorveihastighet, og ytelsene blir ikke så redusert som vi hadde fryktet.
Men til gjengjeld må du leve med en påfallende ”slurefølelse”.
Litt overdrevet sagt er følelsen noe av den samme som du finner i en trinnløs automatkasse.
Årsaken er at for å kompensere for de store stegene mellom de fire lange girene, tillater girkassen at motoren øker turtallet ganske betydelig ved gasspådrag – uten at girkassen girer ned og før farten øker.
Dermed oppleves det nesten som girkassen girer ned, uten at den i realiteten gjør det.
Det hadde vært bedre med et par gir ekstra å velge mellom, og en mer direkte følelse, men mange vil nok bli ”lurt” av måten girkassen kompenserer på.
Ytelser på det jevne
Ytelsene er ikke all verdens, men det holder stort sett for normale situasjoner.
0-100 går på 12,4 sekunder, over to sekunder mer enn dieselutgaven bruker.
Det er forøvrig når du virkelig gir på at girkassens svakheter kommer tydeligst frem, så dette er ikke en bil for deg som er ute etter sportslige ytelser.
Der er dieselutgaven langt bedre.
Myk, men grei kjørefølelse
Men kjøreegenskapene er brukbare.
Fjæringen er ganske myk, noe som gir en del karosseribevegelse i harde svinger.
Men balansen er fin, Forester understyrer ikke så mye som en del i denne klassen, men lar hekken styre fint med rundt svingene.
Styringen er helt OK, men har ikke den helt store følelsen.
Det er heller ikke uvanlig i denne klassen.
Lavt forbruk
Forbruksmessig imponerer nye Forester.
Hvis man først går for bensin og automatgir, er ikke 0,75 liter og 174 gram CO2 ille.
Faktisk er det i klassetoppen for en slik kombinasjon.
I praksis opplevde vi at det ved blandet kjøring med overvekt av landevei var ganske lett å komme under 0,75 på kjørecomputeren.
Mangler litt på kvalitetsfølelse
Innvendig merkes det at Forester er hakket større enn de mer kompakte bilene i klassen.
Det betyr god plass i baksetet og et ganske romslig bagasjerom.
Kvalitetsfølelsen er imidlertid ikke på nivå med de beste i klassen.
Forester virker først og frem robust og litt enkel, fremfor veldig påkostet.
Riktignok har topputgaven masse utstyr som hever inntrykket, men spesielt materialkvaliteten i midtkonsollen og dashbordet gjøres bedre av andre.
God komfort
Komfortinntrykket er stort sett bra.
Spesielt fjæringen gjør en god jobb med å dempe ujevnheter, støynivået er mer på det jevne.
Solid bakkeklaring og permanent firehjulsdrift gjør at fremkommeligheten er meget god, og våre tidligere erfaringer fra glattere forhold med Forester er positive.
Dette er firehjulsdrift som det skal være.
Priser
Prisene for Forester starter på 407.000 kroner, da med dieselmotor.
Bensinutgaven med automat starter på 427.000 kroner.
Vår topputstyrte testbil koster 457.000 og har da det meste av utstyr som stor navigasjon, skinninteriør, xenonlys og soltak.
Det går an å få vesentlig rimeligere biler i klassen enn dette, men dersom du tar med i betraktningen at den har automatgir og et høyt utstyrsnivå, i tillegg til å være blant de større i klassen, er ikke prisen så ille likevel.
Men over 450.000 kroner er likevel ikke denne bilen fullt ut verdt i våre øyne.
Da kommer dieselutgaven langt bedre ut.
Både fordi den er litt rimeligere og fordi det er en vesentlig bedre bil.
Blant de viktigste konkurrentene er Volkswagen Tiguan som vi nylig testet.
Vippes ned
Totalt sett virker Forester litt satt og en smule gammeldags sammenlignet med en del av konkurrentene, spesielt i denne bensinutgaven.
Det gjør at vi er litt strenge og vipper terningkastet ned til en sterk treer, altså midt på treet.
Men dieselutgaven ville havnet minst én karakter høyere.
Og kommende lillebror VX blir trolig enda skumlere for konkurrentene.
| 0
|
202563
|
Acer Ferrari 3200
Den har 64-bits AMD-prosessor, er knallrød og bærer Ferrari-merket.
Dette må da være den tøffeste bærbare PCen på markedet?
Samarbeidet mellom Acer og Ferrari på bærbar-siden er slett ikke nytt.
Allerede i desember i fjor testet vi modellen Ferrari 3000 - som blir lillebroren til 3200, som vi har hatt gleden av å teste den siste uken.
Begge er offisielle Ferrari-produkter, og bærer Ferrari-logoen både på lokket og på innsiden.
Både Acer og AMD er store Ferrari-sponsorer.
LES OGSÅ:
Naturligvis er kabinettet belagt med knallrød skinnende blank lakk, og på innsiden har PCen en ru sølvfarget overflate i plast.
Ikke for de mest konservative kanskje, men denne maskinen vekker i hvert fall oppsikt, hvor enn du går!
Vesentlig oppgradering
Kort batterilevetid og støy var egentlig de største ankepunktene mot Ferrari 3000.
Den nye modellen er vesentlig oppgradert på nær sagt alle områder - her er de viktigste spesifikasjonene:
AMD Athlon 64 2800+ prosessor (mobilutgaven) VIA ProSavage K8T800 brikkesett 512MB (2x256) DDR333 SDRAM (maks 1024 MB x 2) 80 GB harddisk, 4200 rpm Multiformat slot-in DVD-brenner for alle formater inkl DVD-RAM (2,4x +R, 4x -R, og 2x -RAM) - men ikke dual layer ATI Mobility Radeon 9700 grafikk, 128 MB minne 15" TFT-skjerm, 1400 x 1050 punkter (SXGA+)
VGA og TV-utgang 4 stk USB2.0-porter Parallellport Firewire-port IR-port Bluetooth-adapter 54 Mbit trådløst nettverk, 802.11G 10/100 Mbit nettverk 56 Kbit modem PCMCIA-utvidelsesplass Smartkortleser (for adgangskontroll) Kortleser for SD/MMC/SM/MS i front line-in, mic og øretelefonutgang 330 (B) x 272 (D) x 31 (H) mm 3,1 kg
Flere tekniske data
Se mange flere bilder av Acer Ferrari
PCen leveres enten med Windows XP Home edition eller Professional edition (sistnevnte gjør PCen noen hundrelapper dyrere).
I tillegg følger det med et gjenopprettingsprogram, program for avspilling av DVD-filmer og brenning av DVD-plater, og en demoversjon av Norton Antivirus.
Best utstyrt
Spesifikasjonslisten er usedvanlig lang, og vitner om en meget velutstyrt PC.
Totalt sett er det utvilsomt den aller best utstyrte PCen vi har hatt hendene på i år.
Vi merker oss spesielt valget av prosessor, interessen rundt 64-bits prosessorene fra AMD er meget stor, og dette er den første PCen med mobilversjonen vi har testet.
Videre merker vi oss den spesielle DVD-brenneren som støtter brenning av alle formater, samt alle USB-portene, Bluetooth, linjeinngang, kraftig grafikk, minnekortleseren - PUH!
Her har Acer stort sett valgt fra øverste hylle!
Man kan selvsagt stille seg spørsmålet om hvorfor PCen er utstyrt med parallellport - men siden det ikke har gått på bekostning av andre tilkoblinger, kan vi ikke annet enn å gi Acer honnør for å sikre bakoverkompatibiliteten for dem som fortsatt har en skriver eller lignende som benytter den tilårskomne parallellporten.
DVD-brenneren er treg på brenning av DVD+R(W)-plater, og harddisken matcher ikke de raskeste - i hvert fall ikke på papiret.
Vi ser også at PCen er ca 200 gram tyngre enn forgjengeren, og for tung til at de mest mobile av oss blir fornøyd.
Foruten dette er det lite å sette fingeren på når det gjelder spesifikasjonene.
Gjennomtenkt
Utformingsmessig er dette en PC helt etter vår smak.
Tastaturet bøyer lett ergonomisk oppover på sidene, og er meget behagelig å skrive på, kanskje spesielt for alle som behersker touch-metoden.
Tilkoblingspunkter og lesere har stort sett en god og logisk plassering, men en USB-port eller to bak eller på høyresiden hadde ikke skadet - med tanke på tilkobling av mus eller tastatur (sistnevnte har som regel kabel på høyre side).
Her er alle fire portene plassert på venstre side.
Over tastaturet sitter av/på-knappen, samt fire hurtigknapper som programmeres ved hjelp av medfølgende programvare.
Heldigvis har PCen dedikerte knapper for å skru av/på bluetooth og WLAN-støtte.
En egen volumknapp hadde vært prikken over i'en, men den glimrer med sitt fravær.
Pekeplaten har integrert skrollefunksjonalitet, du kan også bruke den runde knappen med fire akser som er plassert mellom venstre og høyre museknapp.
Da hopper du noen cm vertikalt (eller horisontalt), ideelt for eksempel når du leser lange dokumenter.
Skuff-løs DVD
DVD-brenneren er en såkalt slot-in type, dvs den har ikke skuff, du dytter bare platen inn direkte.
Det har vi sansen for - en skuff kan være meget utsatt på bærbare PCer.
Dessuten er det lekkert!
Skjermen er middels lyssterk og har en høy oppløsning.
Noen synes SXGA+ er for høy, personlig synes vi det er perfekt for en 15" skjerm.
Lokket som beskytter den er av plast, og bildet blir raskt forstyrret når man trykker på det.
I følge Acer har PCen gjennomgått en rekke kvalitetstester som inkluderer både sjokk- og vekt/trykktester, men vi ville uansett ikke lagt tunge gjenstander på dette lokket, og også vært forsiktig med å presse PCen inn mellom skolebøkene i sekken.
Mye stillere
Ferrari 3000 støyet ganske mye, og ble i tillegg svært varm.
Det var derfor meget hyggelig å oppdage at 3200 - som er en mye kraftigere PC, hadde et langt lavere støynivå.
Under "normal" aktivitet, for eksempel surfing på nettet, tekstbehandling og lignende, vil viften knapt gå i det hele tatt.
Under heftigere oppgaver, som grafikkintensive og prosessorkrevende programmer og spill, starter viften temmelig fort.
Den har to rotasjonsnivåer - det laveste opplevde vi slett ikke som sjenerende.
Spiller du de siste 3D-spillene kommer den garantert til å gå på høyeste nivå, og da får du nok sikkert lyst til å skru opp volumet eller bruke øretelefoner.
Viftene stopper raskt når de tunge oppgavene er fullført, så totalt sett er vi godt fornøyd.
Av de PCene vi har testet så langt i år, er det kun Centrinoer som i noen tilfeller har støyet mindre enn denne PCen.
Men Ferrari 3200 blir temmelig varm, så vi foretrekker å ha den på bordet framfor i fanget.
Ytelse
Men hvordan yter PCen mot Pentium M/Centrino-PCer?
Dette var vi spesielt interreserte i, og vi måtte kjøre noen ytelsestester for å oppdage eventuelle forskjeller.
I PCMark 2004 fikk vi måltallet 3352 på CPU-testene.
Det er litt bedre enn Pentim M 1,7 GHz, og med tanke på at klokkehastigheten på AMD-prosessoren er 1,8 GHz, kan vi antyde at de yter temmelig likt pr MHz, og altså langt bedre enn Pentium 4 på samme klokkehastighet.
Det er samtidig viktig å understreke at testprogrammene utelukkende består av 32-bits kode.
Prosessoren i denne PCen er optimalisert for 64-bits kode, eller "neste generasjons" programmer - og har i så måte en fordel kontra Pentium M-prosessoren.
Når det gjelder grafikk- og minneytelse, er resultatene fra testene helt i toppen sammenlignet med selv de raskeste Pentium M-baserte PCene vi har testet.
Joda, vi har sett bærbare PCer med raskere harddisk, og hadde nok valgt en disk med 5.400 eller 7.200 rpm for å unngå at denne blir en flaskehals.
Tallene fra diskytelsestesten er derimot slett ikke verst med tanke på at dette er en 4.200 rpm-disk.
Mobilversjonen av AMD Athlon 64 inneholder avanserte strømspareinstruksjoner, men i forhold til Pentim M kan det virke som den har lite å stille opp med.
8-cellers batteriet på denne PCen holdt ut i 2 timer og 36 minutter i vår test - da hadde vi på forhånd sørget for at både WLAN og bluetooth var avskrudd.
De fleste Centrinoene vi har testet har holdt ut i minst en time lenger.
Men én ting er uansett positivt; batteriet holdt ut i 6 minutter lenger enn Acer antyder i sin markedsføring :-)
Konklusjon
All ære til Acer for en real oppgradering, og et vellykket produkt i nær sagt alle bauger og kanter.
Denne PCen har ikke bare et flott utseende, kjøpere kan også skryte av egenskapene uten å måtte lyve (men bør huske å ta med strømforsyningen, den kan de fort få bruk for).
Gode egenskaper skulle man uansett også kunne forvente; 21.000 kroner er tross alt mye penger.
Vi tror derimot at de fleste som velger denne PCen er mer opptatt av design enn at det alltid må være noe igjen i lommeboka.
Vi setter derimot et minus ved garantien - kun 1 år synes vi er alt for svakt.
Dette er tross alt en PC som har gjennomgått (og bestått?) en rekke påkjenningstester.
Til sammenligning har for eksempel Fujitsu-Siemens 3 års garanti på sine bærbare PC-modeller.
PCen ble lånt fra Acer Norge.
Flere bilder av Acer Ferrari
Du kan for øvrig sammenligne alle PCene vi har testet så langt i år ved å følge denne lenken.
Mer nyttig fra DinSide Data:
| 1
|
202565
|
Samsung Pico SP-H03
Projektor på størrelse med en smykkeeske, som spiller MKV og Divx-filmer direkte.
Er det denne vi har ventet på?
En liten boks som får plass i lomma, som kan spille av alle mulige multimediformater, som går på batteri og som kan projisere et bilde på veggen tilsvarende en flatskjerm på 80 tommer.
Det høres nesten for utrolig til å være sant, men Samsung hevder at de har fått det til.
SP-H03 ser nesten ut som et klassisk Polaroid-kamera, men er altså i praksis en projektor.
Ikke en hvilken som helst projektor, riktig nok.
Den er nemlig bitteliten - knappe 7 cm bred og like dyp.
Vekten er beskjedne 210 gram, og den er utstyrt med en LED-lampe som i praksis vil vare så lenge produktet lever (Samsung antyder 30.000 timers brukstid).
Den digitale oppløsningen er moderat, 854 x 480 piksler for å være nøyaktig.
Projektoren har innebygd flashminne på 1 GB, og dukker opp som en egen stasjonsbokstav når du kobler den til PC-en.
Den har også innebygd kortleser for microSD-kort, samt USB-port, VGA-inngang og inngang for komposittkabler - alt ved hjelp av medfølgende adaptere.
Den har dessverre ingen HDMI-inngang.
Utrolig liste over formater
Det finnes etter hvert flere pico-projektorer på markedet, men vi har ennå til gode å se noen med så god formatstøtte fra den innebygde mediespilleren.
Ifølge Samsung støtter den ikke bare AVI, MP4, ASF, MPG, RM, FLV, WMV, JPEG, PNG, BMP, GIF, MP3, MP2, WAV, WMA, FLACK, APE, og RA, den kan også vise Powerpoint-presentasjoner direkte uten konvertering.
Det viste seg å stemme ganske bra med virkeligheten.
Vi fylte en minneplugg med diverse multimedieformater, og de fleste lot seg avspille.
Det mest imponerende er at den taklet høyoppløst materiale - både DivX og MKV - i inntil 720P (1280 x 720 piksler).
Det er imponerende!
Vi fikk imidlertid problemer med materiale i 1080P.
Den viser dessuten også undertekster (.srt-filer), men viste verken Æ, Ø eller Å korrekt på våre testfiler.
Enkelt
Projektoren er utstyrt med berøringsfølsomme knapper på toppen, og er klar til bruk knappe 20 sekunder etter at du har skrudd den på.
Ved hjelp av pilene kan du navigere i menyer, velge kilde og filer som skal spilles av.
Grensesnittet er absolutt godkjent, og ikke ulikt det vi har sett på mange mediespillere den siste tiden:
Du finner ingen muligheter for å justere bildet annet enn fokusering (helt ned i 9-tommers størrelse), så her må du plassere projektoren på flatt underlag og i rett vinkel mot lerretet/veggen.
Du kan også bruke stativ, standard gjenget stativfeste som på kameraer, sitter på undersiden.
Begrenset lysstyrke
LED-lampen har en lysstyrke på 30 lumen.
Det er ikke veldig mye, men i et rom med relativt lite lys fikk vi et godt, kontrastrikt bilde på rundt 60 tommer på en hvit murvegg.
Da stod projektoren ca 2,5 meter fra veggen.
Bildet ble imidlertid svært utydelig så snart vi skrudde på taklampen, så da måtte vi bevege oss nærmere.
Og regelen er den samme som på andre projektorer; jo mindre lys det er i rommet, desto større bilde kan du lage.
Projektoren har innebygd høyttaler på 1 W som gir fra seg lyd i bærbar PC-klassen.
Hvis du synes det blir litt spedt, kan du koble den til eksterne høyttalere ved hjelp av minijack-utgangen.
Den har også en innebygd kjølevifte, som har et støynivå som også kan sammenlignes med en typisk bærbar PC - altså ikke særlig sjenerende.
Batteridrift
Hele bunnen av projektoren dekkes av et stort batteri.
Ifølge Samsung skal det holde til en totimers spillefilm, men vi har ikke etterprøvd dette.
Vi opplevde imidlertid problemer med å forsyne minneplugg og ekstern harddisk med nok strøm via denne porten på batteridrift, så da blir løsningen enten minnekort eller internminne dersom andre strømkilder ikke er mulig å oppdrive.
Konklusjon
Dette er kanskje den beste lommeprojektoren vi har testet så langt.
Den er ekstremt liten, virker solid, og sørger for å spille av de fleste multimediefilene dine OG powerpointpresentasjonene dine direkte.
Ulempen er naturligvis først og fremst lav lysstyrke, noe som begrenser bruksområdet noe.
Du kan alltid lage et lite bilde på veggen i møterommet, men uten å skru av taklyset blir du gjerne sittende igjen med et bilde på størrelse med en vanlig PC-skjerm - og da er er gjerne noe av vitsen borte.
Men det er en tøff gadget, og til å vise fram bilder og videoer på festen, på hytta eller i klubbhuset er den særdeles velegnet, så sant man har mulighet for å skru av lys og trekke for gardiner.
Prisen er heller ikke avskrekkende, vi har sett den i flere nettbutikker til rundt 2200-2300 kroner.
Ser du etter et alternativ, bør du også få med deg testen av denne pico-projektoren.
| 1
|
202567
|
TEST:Yeti med full pakke
Skoda Yeti kommer i mange forskjellige utgaver.
Vi har testet den kanskje mest komplette.
En SUV med sterk dieselmotor, kombinert med automatgir og firehjulsdrift er nok mange nordmenns drømmebil.
Og kanskje ikke så rart, i alle fall slik vintrene har artet seg mange steder i Norge de siste par årene.
Skoda Yeti er tilgjengelig i en slik utgave.
Motoren er da den velkjente 2.0 TDI på 140 hestekrefter, og girkassen er en sekstrinns dobbelkløtsjet DSG-kasse.
Firehjulsdriften er av typen Haldex generasjon fire.
Prisen for denne bilen starter på 385.000 kroner.
DSG-kassen koster da drøyt 21.000.
Vinterbil
Vi fikk gode muligheter til å prøve Yetis vinteregenskaper ettersom det tidvis lavet ned i testperioden.
Og det er unektelig deilig å ha både ekstra bakkeklaring, firehjulsdrift og automatisk gir (DSG) når brøytebilene jobber på spreng og nysnøen føyker rundt bilen.
Her skal det svært mye til å stå fast, og selv under ganske normal landeveiskjøring på glatta, merkes det godt at firehjulsdriften jobber og gjør fremdriften mer effektiv og stabil.
Firehjulsdriftsystemet fra Haldex gjør som vanlig en god jobb og bidrar med økt kjøreglede, i tillegg til fremkommelighet og stabilitet.
Fersk testbil
Vår testbil var rimelig fersk (ca 1.000 kilometer på telleren) og motoren kommer nok til å bli hakket sprekere etter hvert, men 2,0-literen gjør uansett en god jobb.
Bilen gjør 0-100 kilometer i timen på 10,2 sekunder, og det oppleves brukbart sprekt i en bil som dette.
Man får den lille følelsen av kraftoverskudd.
Motoren i seg selv er også ganske trivelig med god fleksibilitet og et ganske bredt register for å være en dieselmotor.
Forbruket ligger på 0,65 liter per mil, med et CO2-utslipp på 169 gram.
I seg selv ikke veldig imponerende tall lenger, men for en SUV med firehjulsdrift og automatisk girkasse, er dette godkjent i dag.
Røff nok
DSG-kassen fungerer som den alltid gjør, lynkjapt og relativt komfortabelt.
Med bakkestartfunksjon som følger med denne utgaven, går også start i bratte bakker smidig.
I tillegg har du en offroad-knapp som hjelper til under opp- og nedstigning i bratt og ulendt terreng.
Kun de spesielt interesserte vil trenge mer offroad-egenskaper enn dette.
Gode kjøreegenskaper
Da er nok egenskapene på vanlig vei langt viktigere.
Og her klarer Yeti seg bra.
Kjøreegenskapene er komfortable og spenstige nok for folkeSUV-klassen.
Det er ikke mye krenging og understyring som preger denne bilen, men den ligger nok likevel totalt sett hva gjelder veiegenskaper et lite hakk under sin lavere bror Octavia.
Man betaler fortsatt en liten pris for å kjøre høyt, men den blir stadig mindre og Yeti er god nok til å både tilby god kjøretrygghet og litt underholdning på krevende veier.
Kort
Yeti er ikke stor, faktisk måler den bare 422 centimeter i lengden (omtrent som Golf), men plassutnyttelsen er god.
Det er bagasjerommet det skorter mest på, men dersom du laster helt opp til taket, glir det ganske mye inn her også.
Yeti profiterer på et dypt gulv og en loddrett bakluke.
I tillegg er den også fleksibel.
Baksetene kan justeres individuelt og skyves frem og tilbake, slik at man kan velge mellom å prioritere bagasjeplass eller bakseteplass.
Med baksetene i bakerste posisjon, er dette et sted som egner seg også for godt voksne mennesker.
God kvalitetsfølelse
Kvalitetsfølelsen er for øvrig god innvendig i Yeti.
Materialene er mer høyverdige enn de tradisjonelt har vært i denne klassen, selv om de fleste konkurrentene nå har bedret seg.
Yetis interiør fremstår likevel som noe av det bedre i klassen.
FolkeSUV-klassen er større og tøffere enn noensinne før.
En lang rekke biler kjemper om å være best, og svært mange ligger på et jevnt høyt nivå.
Yeti hører utvilsomt til blant de beste, men den er ikke helt uten svakheter.
Først og fremst er den litt mindre enn en del av de nærmeste konkurrentene, spesielt hva gjelder lastekapasitet.
Det kan bli et problem for de som skal bruke denne som en familiebil.
Konkurrenter
Men i det store og hele er det likevel ingen tvil om at dette er en god pakke, og mye SUV for pengene.
Prisen er gunstig med firehjulsdrift og automatisk girkasse, sammenlignet med nærmeste konkurrentene.
Disse heter Volkswagen Tiguan, Nissan Qashqai, Hyundai ix35, Kia Sportage, Toyota RAV4 og Mitsubishi ASX.
Sistnevnte leveres ikke med automat.
Det er likevel ikke opplagt at Yeti er det beste kjøpet av disse.
Men Yeti har god komfort, kvalitetsopplevelse og en effektiv og velfungerende drivlinje.
Den er gjennomarbeidet og jevn på egenskaper, med et lite unntak av bagasjeplassen.
Nærmest ligger nok på mange måter Volkswagen Tiguan, som teknisk sett deler mange løsninger med Yeti.
Tiguan er imidlertid et lite hakk dyrere.
Yeti på sitt beste
Konklusjonen blir at du med fornuften i behold har mange valgalternativer i denne klassen.
For de som ikke trenger den aller største bagasjeplassen, er Yeti et av de aller sterkeste kortene.
Og med firehjulsdrift og DSG er den på sitt beste.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.