id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
202571
|
C&C:Generals
Endelig har Command & Conquer gjennomgått en skikkelig fornyelse, og vi er meget fornøyd med resultatet.
Command & Conquer-spillene har vært med oss i mange år, og regnes, sammen med WarCraft-serien, for å være ansvarlige for populariteten til sanntidsstrategisjangeren.
Kvaliteten på C&C-spillene; har likevel vært noe ujevn, med noen meget gode og noen skuffende titler, for å ikke snakke om det meget skuffende forsøket på et førstepersonsspill, Renegade.
LES OGSÅ:
Electronic Arts har tydeligvis bestemt seg for at det siste spillet i serien ikke kommer til å være en gjentagelse av gamle ideer her skulle det tenkes nytt.
Derfor er det et helt nytt team som har laget dette spillet Westwood har ingenting med Generals å gjøre.
Det synes:
Generals omhandler nemlig ikke det velkjente C&C-universet;, her er det ingen GDI, ingen NOD, ingen Kane og ingen Tesla-våpen.
Egentlig virker det som om EA kaller spillet for Command & Conquer bare fordi navnet selger men det gjør ingenting, fordi spillet er veldig bra.
Tre sider av samme sak
Det er tre fraksjoner i Generals, og disse er mye mer realistiske enn tidligere.
Du kan spille som USA, Kina, eller den Midtøstenbaserte GLA.
Det var nok ikke meningen, men det er skremmende hvor godt spillet stemmer med dagens politiske situasjon
i et av brettene iverksetter USA et angrep på Baghdad, og GLA-styrkene inkluderer blant annet selvmordsbombere.
Det hele er såpass humoristisk fremstilt at ingen bør bli støtt, men vi har allerede sett at Generals-diskusjoner på nettet utvikler seg til politiske debatter.
De tre sidene er temmelig forskjellige, og krever varierende strategier.
USA er den mest avanserte teknisk, har stort utvalg av våpen og mange luftbaserte enheter.
Kinas styrke ligger i antall, og deres brakker spyr ut soldater to og to.
Kinas tanks er svære og tunge, og de har i tillegg hackere som kan overta fiendens bygninger, stjele penger og slå ut deres tanks.
GLAs utstyr er stort sett enkle kjøretøy, satt sammen av deler kjøpt på svartemarkedet.
De kan også samle sammen deler av fiendens ødelagte utstyr og bruke dem til å oppgradere sine enheter.
Mange av deres våpen er utstyrt med dødelig kjemisk gass, som like gjerne kan ramme deres egne soldater.
Forskjellene til tross, vi ser at utviklerne har lagt mye arbeid i å holde de tre sidene balansert, og samtlige har styrker og svakheter som utfyller hverandre.
Det er også gode muligheter for å oppgradere kjøretøy, installere nye våpensystemer og utvikle nye teknologier.
Alle de tre sidene har også supervåpen til disposisjon.
Disse rangerer fra Scud-raketter til stråler fra satellitter eller atomvåpen.
I tillegg til å være svært destruerende, byr de også på flotte fyrverkerieffekter.
Den største nyheten i spillet er general-systemet.
Jo mer kamperfaring dine soldater får, desto flere poeng får du.
Disse poengene byttes mot nye teknologier og oppgraderinger.
Ideen er ikke ny i seg selv, men det er første gang noe slikt er tatt med i et Command & Conquer-spill.
Masse variasjon
Du kan velge selv hvilken rekkefølge du vil spille i.
Alle de tre sidene er tilgjengelige fra begynnelsen av, så det er bare å kaste seg rett ut i konflikten.
Det er ikke noe særlig bakgrunnshistorie å skryte av her, det eneste du trenger å vite er at både Kina og USA ønsker å stoppe GLA-terroristene, som på sin side prøver å knuse det imperialistiske herredømmet.
Oppdragene er både originale og varierte.
Noen er tradisjonelle (ødelegg fiendens base og deres styrker), men de fleste er fulle av gode ideer.
Noen av GLA-oppdragene, for eksempel, handler om å stjele bistandsmidlene til FN eller lage opptøyer i kinesiske byer.
Den taktiske tankegangen er blitt noe endret i forhold til tidligere C&C-spill.;
Det er lagt mindre vekt på ressurssamling
det finnes alltid et svært lager av ressurser i nærheten, og disse blir hentet av helikoptre, lastebiler eller arbeidere, avhengig av hvilken side du spiller.
Det er samtidig mer fokus på sniking og undercover-angrep, som for eksempel de kinesiske hackerne, eller diverse hemmelige agenter som usett sniker seg inn i fiendens baser.
Det eneste som er litt synd er at hver av sidene har kun syv-åtte oppdrag, og mange av disse er relativt enkle å vinne.
Enkeltspillerdelen varer ikke så lenge, men er i hvert fall over gjennomsnittet morsom.
Dette er rett og slett sanntidsstrategi av høyeste kvalitet.
Heldigvis er det langt fra over selv om du er ferdig med enkeltspillerdelen.
Det solide flerspillerelementet er, som alltid, på plass, og det er fullt mulig å øve seg mot datamaskinen i skirmish-kamper.
Disse mulighetene forlenger spillets levetid betraktelig og byr på vanvittige mengder underholdning.
Grafisk fornyelse
Generals er det første C&C-spillet; med fullstendig tredimensjonal terreng.
Alle enheter og bygninger er nå polygonale, og du kan bevege kameraet fritt i alle retninger samt zoome inn for å få med deg alle detaljene.
Da ser dessverre enkeltpersoner som soldater eller sivile ganske stygge ut.
Men alt i alt er Generals et av de peneste strategispillene noensinne, med flotte animasjoner, detaljert terreng og noen vanvittig kule spesialeffekter.
En ting vi savner litt er filmklippene fra de gamle C&C-spillene.;
Selv om de riktignok var litt harry, ble de synonymt med Command & Conquer, og spillet er ikke det samme uten dem.
Filklippene i Generals bruker grafikkmotoren, og selv om de absolutt er godt laget, er ikke stemningen helt den samme.
Musikken er godt tilpasset spillet, med pompøse stykker som varierer avhengig av hvilken side du spiller.
Konklusjon
C&C; Generals er blitt et meget vellykket spill, med nok nye elementer, perfekt spillbalanse, flott grafikk og humor.
Dette er Command & Conquer slik vi har ønsket å se det i lang tid, og spillet kan trygt ta opp konkurransen med WarCraft III eller Age of Mythology.
Både C&C-veteraner; og strategispillentusiaster generelt bør definitivt skaffe seg Generals det er verdt det.
| 1
|
202572
|
AMD Phenom II X4 905e
TEST:
Strømgjerrig og rimelig prosessor med fire kjerner fra AMD.
Er du usikker på hvilken betydning PC-prosessoren har i datamaskinen din, og hvilke modeller som er aktuelle?
I så fall bør du lese vår lille nybegynnerguide.
AMD har i øyeblikket ingen prosessorer på markedet som kan matche de raskeste i7-modellene fra Intel, men selskapet satser imidlertid tungt i den store mellomklassen.
Her har de i øyeblikket mange modeller, og en av de mest interessante er den strømgjerrige Phenom II X4 905e.
Dette er en firekjernet 45nm-prosessor som passer både i AM2+ og AM3-sokler på nyere hovedkort, og støtter både DDR2 og DDR3-minne.
Klokkehastigheten er 4 x 2,5 GHz.
Høy ytelse, tross beskjedent forbruk
I motsetning til andre firekjernede prosessorer, som vanligvis trekker rundt 95W eller mer, trekker ikke 905e mer enn 65W.
Det merkes først og fremst med mindre varmeutvikling, noe som igjen betyr mindre kjølebehov og lavere støynivå.
Det er imidlertid på det rene at slike e-utgaver ofte har en tendens til å yte litt mindre enn sine mer strømkrevende søsken på samme klokkefrekvens, men vi tror ikke eiere av 905e behøver å bekymre seg særlig for det, med mindre man har svært krevende behov.
Opplevelsesindeksen i Windows 7 viser nemlig 7,1 av 7,9 på prosessorytelse på vår test-PC.
Denne PC-en er for øvrig utstyrt med 2 GB DDR2-minne (PC6400), og hovedkortet er av typen ASUS M4N78-AM (Socket AM2+)
Hvis du lurer på hvor bra det er, har vi lagt ved tall fra tre andre, populære prosessorer, med tilsvarende maskinvare for øvrig:
En indikasjon på at 905e er kjappere enn de andre, fikk vi allerede under installasjonen av Windows 7.
Hele prosessen var unnagjort på 14 minutter på PC-en med denne prosessoren, noe som er mer enn ett minutt kjappere enn nestemann, Intels E8400.
En direkte sammenligning mellom prosessorer med 2 og 4 kjerner blir aldri helt rettferdig, men siden disse to prosessorene skal ha et like høyt strømforbruk og koster omtrent det samme, har vi valgt å gjøre det likevel for å vise hva du kan forvente for pengene dine.
Store forskjeller i viftehastighet
Først ønsket vi å se nærmere på temperatur og kjøling, naturligvis med vifteregulering aktivert i BIOS:
Tabellen over er interessant på flere måter.
For det første viser den at AMD-prosessoren er vestentlig kjøligere enn Intel-prosessoren, for det andre viser den at viften på førstnevnte roterer nesten dobbelt så raskt under belastning.
Der ligger nok også mesteparten av forklaringen på den relativt store temperaturforskjellen.
Det er helt på det rene at rotasjonshastigheten kunne vært langt lavere på AMD-viften, uten at overoppheting hadde vært et problem.
Dermed kunne også støynivået under belastning vært enda lavere.
Under normal bruk var viften knapt hørbar, men Intel-viften var hakket stillere, og flere hakk stillere under hard belastning.
Fordeler med 4 kjerner
Hva sier så mer dyptgående ytelsestester?
Vi kjørte testene til Passmark, hvilket gav oss følgende resultater fra de to prosessorene:
Her sammenligner vi den mot andre, populære 4/6-kjerners prosessorer, tallene er hentet fra Passmarks egne CPU-rangeringer 19.9.2009:
Intel Core2 Quad 8200 er helt klart den mest aktuelle konkurrenten fra Intel.
Den koster omtrent det samme, og byr på generelt noe høyere ytelse enn 905e.
Det er imidlertid verdt å nevne at Intel-prosessoren trekker vesentlig mer strøm (95W mot 65W).
Konklusjon
Det er ingen tvil om at en firekjernet prosessor har noe for seg, og vil i stadig flere operasjoner ha klare fordeler kontra dobbelkjernede prosessorer.
Spesielt gjelder dette moderne operativsystemer som Vista og Windows 7, som er optimalisert for flere kjerner.
AMD har ganske enkelt laget en meget strømgjerrig 4-kjernet prosessor med god ytelse, og den lave temperaturen gjør den velegnet til bruk i små kabinetter.
Det er imidlertid verdt å nevne at viftehastigheten (ved bruk av standardkjøleren) er relativt høy, og at dette kan merkes under hard belastning.
| 1
|
202573
|
Zepto Znote 6214W
Søt for jentene og lekker for gutta, med ytelse som ikke står tilbake for mye annet bærbart til under ti lapper.
En virkelig bra bærbar, eller får den det tvilsomme stempelet "god til å være norsk"?
Det er siste PC ut her i vår fysiske test av de bærbare vi nettopp har sammenlignet.
Vi har spart den "lille" Zeptoen til slutt, og strengt tatt er det en maskin som det er lett å like.
Når til og med en ihuga Mac-bruker kom over og mente den så bra ut skjønte vi at Zepto nå har tatt et steg i rett retning med designen.
LES OGSÅ:
Sort og rund i kantene.
Den hadde kanskje passet fint inn i Knight Rider!
Fulle spesifikasjoner:
Intel Core Duo T2400 @ 1,83 GHz 14" skjerm i bredformat (1280 x 768 piksler) 1x 512 MB DDR2-minne 60 GB harddisk (5400 rpm) 8x DVD dual-layer DVD/CD-brenner (slot in) nVidia GeForce Go 7600 (512 MB minne) 54 Mbps WLAN (a/b/g) GB LAN + modem Blåtann og IR 4 x USB, lyd inn/ut, intern mic 1 ExpressCard kortplass 3-in-1 kortleser: MMC, MS, SD VGA og TV-ut Operativsystem:
Windows XP Home Dimensjoner (B/D/H):
34,0 x 24,5 x 3,5 cm Vekt 2,5 kilo Pris: 9.990,- kr inkl. mva.
Alle tekniske data finner du her!
Som vi ser er det en velutstyrt PC vi har med å gjøre her.
Noe er det likevel spart på for å pressen denne saken under ti tusenlapper.
Harddisken er ikke av de største, og 512 MB minne er heller ikke noe å skryte av.
Maskinen kommer også kun med en modul, så det er klart at denne er ment å ha 1 GB installert.
Oppgradering av minnet vil derfor være en smal sak for de som mener de trenger mer.
14 tommeren på denne maskinen har ikke det blanke kontrastbelegget som vi finner på de fleste nye skjermer, så hvis du er litt "old school" så har du sjansen her.
Oppløsningen er på noe 1280 x 768 piksler.
Uten kontrastbelegg er skjermen naturlig nok ikke like raus i fargespekteret som sine blankere slektninger, men alt i alt er det et helt kurant eksemplar som er på Zeptoen.
Konstruksjon
Lokket er perfekt hengslet slik at du elegant kan åpne den med en hånd.
Generelt virker maskinen solid konstruert med unntak av ett punkt, og det er baksiden av skjermen.
Der er plasten ganske enkelt for myk, noe som gjør at det er forholdsvis lett å presse den inn i selve LCD-panelet fra baksiden.
Tastaturet har samme type layout som vi fant på Tundra 1032X, med Fn-tasten rett under venstre shift i stedet for ctrl.
Det er altså mye en vanesak dette, men nå som bærbare er såpass utbredt og folk bytter oftere hadde det klart vært fint med en standardisering av plasseringen til de vanligste tastaturknappene.
Ellers er det stille, kontant og behagelig å skrive på.
Med touchpaden har Zepto valgt stil over funksjonalitet.
Og den ser unektelig stilig ut, for den ligger i plan med håndleddstøtten og har en tilsvarende småruglete overflate.
Men dette fører til at den ikke har samme følsomheten som vi finner på de fleste andre bærbare PCer.
Men når det er sagt fungerer den som den skal, du må bare være beredt på å bruke litt mer trykk enn det du vil være vant til.
Det er også usynlige skrollefelt både horisontalt og vertikalt på denne touchpaden.
De to tilhørende knappene er helt kurante til sitt bruk.
Tilkoblingene på Znote finnes bak og på begge sider.
Foran er kun IR-porten diskret plassert.
2 x USB, VGA- og TV-ut, samt LAN er plassert bak.
Venstre side:
Strømminntak, modem, WLAN av/på-knapp, USB, firewire, minnekortleser og ExpressCard/54-slot.
Og grillen for varmluft.
På høyre side finner vi lyd inn/ut og den siste USBen.
I tillegg slot-in DVD-brenneren.
Mye kraft for pengene
Vi må naturligvis sammenligne Zeptoen med Aspire 5600, Tundra 1032X, og Dell Inspiron 6400.
Vi minner også om at Dellen vi har testet her kun hadde internt grafikkort.
Prosessorytelse i sekunder, lavere er bedre.
Selv om den har en raskere prosessor enn den vi finner i Aspire 5600 og Inspiron 6400, ser vi ikke store forskjellen her.
Problemet ligger nok på minnesiden, for ettersom Zeptoen kun har EN minnemodul innstallert får den ikke nyte godt av doble minnekanaler slik som de andre maskinene.
3DMarks og PCMarks: høyere er bedre.
GeForce
Go 7600 gjør denne maskinen til det klart beste valget når det kommer til spilling!
Batteritid i minutter.
To timer, akkurat som Aceren.
Det holder ikke til en dag i parken, men er nok til et par-tre forelesninger.
Vi vil ikke kalle Zepto Znote 6214W for en spesielt støyende bærbar.
Men når den først blir varm kjøles den naturligvis av en vifte som høres (pluss litt harddisksus dersom du er i et stille rom).
Noe annet ville jo også vært uvanlig med en såpass kraftig maskin, så vil du ha en som er helt tyst må du nok lete etter en som ikke har fullt så kraft under panseret.
Men vifta er jevn, med rolig lydsignatur og holder maskinen forholdsvis kjølig.
Konklusjon
Zepto Znote 6214W er en snerten sak, og holder ikke ytelsen under det lekre utseendet for deg må du nok opp i versting-klassen for virkelig å bli lykkelig.
Den er også velutstyrt: IR, blåtann, a/b/g WLAN, ExpressCard/54, firewire, TV-ut... du vil ikke føle at du mangler noe særlig med denne PCen.
I kombinasjon med ytelsen og prisen gjør dette Znote 6214W vanskelig å ikke like.
Men perfekt er den nå ikke.
Detaljer som bedre touchpad og tastatur-layout, samt det myke lokket gir oss litt å sette på ønskelisten vår for fremtidige modeller.
Batteritiden skulle vi også gjerne sett var litt lengre.
Klasker de på en skjerm med litt mer sprut også sier vi heller ikke nei takk.
Men slik maskinen er nå er den likevel en fin kraftpakke.
Den karrer derfor såvidt til seg en femmer på vår terning-skala.
Tilbudet på 9.990,- finner du hos Netshop.
| 1
|
202574
|
Medion MD96223
En ny Medion-bærbar med anstendige spesifikasjoner til under 8.000 kroner.
Et røverkjøp eller katta i sekken?
Vi har testet.
Coop og Medion har virkelig vært på hugget i det siste med sine tidsbegrensede tilbud.
Først ble vi servert den gode og meget spesielle Swarovski-modellen, og så var det duket for en stue-PC som også gjorde god figur.
LES OGSÅ:
Denne gangen skal vi nok en gang se på en bærbar, men her er det dårlig med krystaller i lokket eller annet som skal lokke deg til til å ta denne med deg hjem.
Her er det snarere lagt vekt på funksjonalitet og pris - MD96223 er hovedsaklig lagd for å brukes, ikke beskues.
Fulle spesifikasjoner:
Intel Core Duo T2300E @ 1,67 GHz 15,4" skjerm i bredformat (1280 x 800 piksler) 1 GB DDR2-minne (512 + 512 MB) 160 GB harddisk (5400 rpm)
DVD-brenner nVidia GeForce Go 7400, 64 MB minne (opp til 320 MB delt) 54 Mbps WLAN (a/b/g) 10/100 LAN + modem 3 x USB, lyd inn/ut 1 ExpressCard/54 kortplass 4-i-1 kortleser: SD, MMC, MS/PRO VGA og S-Video ut Windows Vista Home Premium Dimensjoner (B/D/H): 35,8 x 25,7 x 4,5 cm Vekt: ca. 3 kilo Pris: 7.990 inkl. mva.
Konstruksjon
Det kommer vel ikke som noen overraskelse at Medion MD96223 kommer i sort og sølvgrå plast - det er noe som går igjen på mange bærbare PCer.
Både hoveddelen og lokket er solid og fast i fisken, med unntak av nederste delen av skjermen som er litt for lett å bøye på midten etter vår smak.
Snarveier for Media Center-appliksjonen og WLAN av/på er plassert til venstre for av/på-knappen, mens to programmerbare snarveistaster er plassert til høyre.
Tastaturet, som ligger midt på støyskalaen når det gjelder bruk, er kontant og behagelig å skrive på.
Layoutmessig har vi heller ikke noe spesielt å sette fingeren på.
Touchpaden er av en er god og følsom, og er som skjermen i bredformat.
Den har også et tydelig og godt felt for vertikal skrolling.
De to knappene under touchpaden er store og fine.
Tilkoblingsmuligheter
Hovedsaklig er det på sidene vi finner kontakter og tilkoblinger på denne bærbare PCen.
Fronten er naken og på baksiden er det kun plass til kensingtonlås og utlufting for varmen.
Høyre side er kun bestykket med modem, 2 x USB og strøminntak.
I tillegg kommer DVD-brenneren.
På venstre side finner vi S-Video og VGA ut, inn- og utganger for lyd, LAN, en USB, FireWire, minnekortleser og slot for ExpressCard/54.
Ytelse og batterilevetid
Vårt testeksemplar har en Intel Core Duo (ikke Core 2 Duo) på 1,67 GHz, altså ikke av de ferskeste prosessorene, men den holder seg likevel bra.
Likevel kan ikke T2300E sies å være noe fartsmonster.
Det samme gjelder for så vidt om nVidia GeForce Go 7400, som er et grafikkort i nedre mellomklasse.
Sist vi hadde en stor test av 15-tommere var før juletider, og som sammelingningsgrunnlag har vi tatt med en av våre favoritter fra den gang:
Multinote Compal HEL80.
Denne hadde en pris på ca.
10.000 i desember 2006.
I tillegg har vi sammenlignet med den årsgamle Dell Insprion 6400, men merk at eksemplaret vi brukte denne gang hadde et bedre grafikkort: ATI X1400.
Ytelse i følge PCMark05:
Høyere poengsum er bedre.
MD96223 yter som forventet.
HEL80 har bedre prosessor og grafikkort, mens Dell-maskinen har omtrent det samme å rutte med styrkemessig.
Kun den store og raske harddisken på Medionen gjør den lille/store forskjellen.
Når det gjelder batteritid klokket vi inn Medionen på nesten to og en halv time, som er et kurant resultat.
Den ligger da på høyde med normen blant 15-tommere, men mot HEL80 og Inspiron 6400 er den ingen match, da de klarer henholdsvis en og to timer mer i vårt testprogram BatteryMark.
Støymessig ligger også Medionen på linje med det de flere maskiner i denne klassen.
Vifta spinner opp under belastning og intervallvis når PCen ikke jobber med noe spesielt.
Lydvivået er ikke spesielt lavt - det forsvinner riktignok ved mye bakgrunnsstøy men er fremtrendende i roligere omgivelser.
Ekstrautstyr
For å lokke med litt søtt har Medion også lagt med litt ekstrautstyr i pakka.
Først og fremst snakker vi om en sort bæreveske du kan ha den bærbare ++ i, og av "++" er det ment at du skal ta med deg en liten mus (kanskje ingen dum ide), et headsett og ekstra ledninger for S-Video-kontakten.
I tillegg må du jo dra med deg den halv kilo tunge strømforsyningen.
De ekstra ledningene synes vi er fine, for de er overganger fra S-Video til kompositt og komponent.
Dersom du har planer om å koble datamaskinen til TVen din kan dette gjøre ting enklere.
Når det gjelder headsettet er det verken elegant, behagelig eller noe å skryte av kvalitetsmessig.
Men ikke kast det i søpla, levér det inn til en butikk for kassering i stedet.
Miljøvern, folkens!
Konklusjon
Medion MD96223 er en bærbar som egner seg til det aller meste... surfing, epost, kontorapplikasjoner, skolearbeid, medieavspilling og litt spilling er ikke noe problem på denne PCen.
Den har stor harddisk og i forhold til spesifikasjonene en fin pris, om enn ikke sensasjonelt god.
Bæreveske og litt ekstrautstyr følger med, og Vista Home Premium gjør at den også er fin som mediesenter.
Likevel vil vi ikke si at dette er noe "løp og kjøp"-tilbud.
Dette virker kanskje litt merkelig, ettersom vi for hvert punkt i denne testen har vært nokså positive.
Men til sist blir det uansett totalen som teller, og her har vi en følelse av at den blir mindre enn summen av alle delene.
For det første er dette en av de kjedeligste bærbare undertegnede har testet så langt, uten noen som helst spor etter ynde, sjarm eller forsøk på stil.
MD96223 fremstår som en planke av grå og sølvfarget plast, ute av stand til å vekke en antydning til "må ha"-følelse.
Men nå er uansett ikke vår jobb å dømme en PC etter utseendet, men etter funksjon.
Problemet er at den heller ikke her imponerer på noen spesiell måte.
Den har middels ytelse, skjermen er blass og den har for eksempel ikke blåtann eller webkamera og mikrofon, noe vi er blitt vant til på nye bærbare PCer.
I tillegg kommer små og store problemer med vår testmaskin.
Skjermen hadde en lysende død piksel, touchpadens venstreklikking hang seg opp etter en dag (mus måtte til), og den ene bokstaven i logoen løsnet da vi fjernet beskyttelsesplasten.
Dette er normalt sett ting vi avfeier som tilfeldigheter, for mange slike trekker ned på totalopplevelsen.
Det føles som at det er brukt litt mange billige komponenter for å gjøre maskinen rimelig.
I slike tilfeller kan det noen ganger være bedre å spytte i en ekstra tusenlapp for å få en bedre bærbar, og vi vet at det sånn sett er bedre tilbud å finne.
Totalt vipper Medion MD96223 mellom en tre og fire på terningen, og ender opp en svak firer.
| 0
|
202575
|
Vi har testet budsjettutgaven Tesla Model S 60
Etter en uke med den rimeligste Tesla Model S har vi flere erfaringer, skuffelser og noen imponerende høydepunkter i bagasjen.
Det skal stort sett ikke mer til enn å nevne merkenavnet «Tesla» for å fyre i gang en skikkelig debatt med to steile fronter.
De som er for elbilen vi kåret til årets bil i fjor, og de som er imot.
Uansett så forbløffes hele bilbransjen over hvor raskt det amerikanske bilmerket har etablert seg i det norske markedet.
For to år siden hadde de færreste hørt om dem, men i dag har rundt 5.500 nordmenn gravd dypt i lommene for å sikre seg den grommeste elbilen penger kan kjøpe.
De første kjøperne
Først var det de bemidlete, risikovillige og såkalte «first movers», som kjøpte bilen for å snike forbi køen i kollektivfeltet.
Samtidig kunne de glise rått ved tanken av å ha snytt staten for avgiftskroner.
Men etter hvert har langt mer alminnelige og sympatiske kunder funnet ut at de kan strekke seg opp til å kjøpe en Tesla Model S.
Blant annet siktes det mot familiebilkunder av typen påkostet Passat til rundt 500 000 kroner.
Vil kapre Passat- og Mondeo-kunder
Dette sier mest av alt noe om hvor mye penger vi nordmenn har, men også mye om hvor mye tillit bilen har oppnådd på rekordkort tid.
Personlig kjører jeg til daglig en Ford Mondeo stasjonsvogn.
Jeg har samboer og to små barn, og er sånn sett midt i målgruppa for dem Tesla nå skal selge bil til.
Men hvordan fungerer den noe mer prisgunstige utgaven med 60-kilowatt batteri som familiebil?
Vi har lånt bilen i en uke.
Den er brukt til og fra jobb, på langtur med familien, til og fra butikken, ja, stort sett slik en familiebil brukes.
Har du sett Youtube-videoer av Tesla som akselererer fra BMW M5, så vil du bli skuffet her.
Med den lille batteripakken er nemlig også ytelsene svakere.
Likevel presterer den bedre enn de fleste familiebiler med sine 0–100 km/t på 6,2 sekunder.
Momentet på 430
Nm er også rimelig kontant med elbil kontra bil med ordinær forbrenningsmotor.
En test viser at Tesla faktisk gir mer enn de lover!
Enormt med bagasjeplass
Rekkevidden på 60-utgaven er oppgitt til 38,6 mil.
Det er langt bedre enn de fleste elbiler som i dag pøses ut på markedet.
Kulde og kjørestil påvirker rekkevidden, men vi opplevde det i hvert fall som uproblematisk å kjøre 30 mil ved å tilpasse kjørestilen.
Som familiebil er Model S helt prima hva angår plass.
Bilen er stor, bred og har enormt med bagasjeplass.
Bagasjerommet foran alene rommer 150 liter, hvilket er større enn på Porsche 911.
Bak har du 745 liter og 1645 liter med nedlagt baksete.
Totalt med rommet foran blir det da 1795 liter.
Forsetene mangler stadig litt lengre sittepute og sidestøtte, men det er lite å si på plassforholdene.
Siden bilen ikke har noen transmisjonstunnel (akseltunnelen) i gulvet, er det plass til flere sixpack med mineralvann mellom fører og passasjer.
Men etter noen dagers bruk, merker vi oss også noen negative sider.
Å ta inn og ut barnesete er krevende ettersom døråpningen bak er for liten.
ISOFIX-festene er også vanskelig å treffe.
Resultatet ble at jeg presterte å lage snitt i det tynne skinnet med ISOFIX-festene.
Skuffende materialkvalitet
Mercedes er inne med en liten eierandel i Tesla, og du vil kjenne igjen elementer som girhendel, blinkerhendel og vindusheis-panel fra dem.
Men ellers er det ikke alt som vitner om spitzenklasse-byggekvalitet.
Til det er det for simpel materialkvalitet i deler av interiøret.
I en tysk premiumbil ville det for eksempel være uhørt at du kan bevege på huset rundt instrumentpanelet, slik du kan her.
Har bilen flere brukere er det også en fordel å kunne regulere høyden på setebeltene foran.
Det er ikke mulig her.
Enkelte savner også håndtak i taket ved dørene, og det er litt beskjedent med interiørbelysning i bilen.
Den enorme touchscreen-skjermen i midtkonsollen er utrolig praktisk og lettbetjent.
Men vi erfarte at auto-funksjonen på skjermbelysningen ikke fungerte i det vi entret tunnel, slik at skjermen ikke gikk over i mørkere belysning.
Retningslinjer å manøvrere etter på ryggekameraet hadde også vært en stor fordel med en bil på 4,97 meter lengde og 1,96 meter bredde.
Heller gå for dieselbil?
Den lille batteripakken har tilstrekkelig rekkevidde for folk flest sin alminnelige bruk.
For langturer popper det stadig opp nye superladere du kan benytte deg av, slik at du nå kan kjøre helt ned til Sør-Frankrike uten å betale for det.
Nå er det riktignok ikke helt gratis.
For på Tesla med stor batteripakke er tilgang til superlader inkludert, men på denne bilen koster det 13.800 kroner ekstra.
Du kommer ganske langt med en dieselbil for den summen …
Den store utfordringen for Tesla, og elbiler generelt, er kapasitetsproblemene de nå møter.
For under ett år siden kunne vi tilbakelegge etappen Drammen-Oslo midt i morgenrushet på 35 minutter, men i dag er det så mange elbiler at det er fullt opp i kollektivfeltet.
Kapasitetsproblemer
Dette skyldes i stor grad de klønete løsningene for av- og påkjøring til motorveien, så Sandvika, Blommenholm og Høvik er blitt reine flaskehalsene.
Med flere elbiler vil det etter hvert også bli kapasitetsproblemer ved Teslas hurtigladere og ved offentlige parkeringsplasser.
Vi har forresten merket oss at hurtigladere for andre elbiler som tidligere var gratis, i dag er blitt rene betalingstjenester.
Som regel koster det rundt 90 kroner å «fylle opp tanken».
Se bilder av interiør og detaljer
Penga flyr
Pengene løper også fort fra du har bestilt budsjettmodellen til 461.000 kroner.
For selv om bilen er fritatt for moms må du betale friskt for mye ekstrautstyr.
Testbilen har blant annet Tech-pakke (inkludert blant annet elektrisk bakluke, belyste dørhåndtak, navigasjon med 7-års oppdateringer) til 24.500 kroner, luftfjæring til 14.200 kroner, premium interiørbelysning til 6.300 kroner og 21-tommers hjul til 28.300 kroner.
Totalt snakker vi utstyr for 143.700 kroner.
Totalt ender gildet på 607.500 kroner, takk!
Slik sett ligner Tesla i hvert fall på de tyske premiummerkene.
Likevel savner vi tilgang på utstyr som adaptiv cruise control og sikkerhetsutstyr som autobrems.
Teslas kjørefølelse er upåklagelig.
Understellet er svært godt satt opp, og du kan regulere fastheten på luftfjæring og styring.
Er veien dårlig kan du også heve karosseriet, noe som er veldig bra.
Men hengerfeste-glade nordmenn må nok i overskuelig fremtid se langt etter muligheten for å trekke noe som helst med en elbil.
Selv om rekkeviddeangsten er beskjedent til stede i Tesla, kan lading være en utfordring på andre plasser enn hurtiglading.
24 timer å lade
Hjemme har jeg en vanlig 16-ampere-kurs, og det betyr kjapt 24 timer lading fra tomt til fullt batteri.
Det er innlysende at du da må oppgradere strømforsyningen, slik at det går hurtigere.
Avslutningsvis kan vi legge til at vi også opplevde støy av typen GSM-forstyrrelser som kom ut av høyttalerne.
Tesla sier det kjenner til problemet og jobber for å løse det.
Vår bil hadde ikke oppgradert lydpakke med DAB-radio og den slet en del med å finne godt nok signal straks bilen befant seg utenfor det sentrale Østlandet.
Når det er sagt er det lett å skjønne forelskelsen mange av kundene opplever i det bilen er pen å se på, god å kjøre og byr på massevis av krefter.
Og så er det fritt for avgifter.
Enn så lenge …
| 1
|
202576
|
LocoRoco
SPILLTEST:
Håndholdt spilling er ofte best forenelig med minimalistiske spillopplevelser, som er skreddersydd til å nytes på farten.
LocoRoco er et perfekt eksempel.
Med PSPens inntog i den håndholdte spillverden ble det plutselig mulig å levere opplevelser som tidligere var forbeholdt stasjonære konsoller.
Det ble plutselig mulig å designe episke, storslåtte spill på en håndholdt konsoll.
Problemet ble, med noen unntak, at vi fikk altfor mange uinspirerte blåkopier av PS2-spill, titler som vi egentlig hadde foretrukket å spille i stua.
LES OGSÅ:
LocoRoco har imidlertid en puristisk innfallsvinkel.
Dette er et håndholdt spill av den gamle skolen, som forkaster historiefortelling, spektakulær grafikk, og fokuserer på enkle gåter og innsamling av poeng.
Derfor passer det ypperlig til små økter.
Men håndholdt eller ikke, selve konseptet bak LocoRoco, og gjennomføringen av det, er temmelig unikt (selv om ja, det finnes visse inspirasjonskilder).
En flat verden
Det visuelle er uten tvil det første vi legger merke til, spillet bruker nemlig en herlig estetikk med tydelige farger og store overflater.
Det virker sjarmerende barnslig ved første øyekast, forfriskende japansk og akkurat annerledes nok til at vi blir fascinert, men ikke avskrekket.
Tematikken er jo i hvert fall merkelig nok til å få oss til å riste på hodet.
Trodde du Katamari var rart?
LocoRoco handler om en familie med fargerike blobber som hopper frem og tilbake, spiser frukt for å vokse, og prøver å ikke bli stukket av dyr med pigger som vokser i verdenens vegger.
OK, vi prøver å forklare det så enkelt som mulig:
Først og fremst, du styrer ikke disse blobbene direkte.
Du styrer verden rundt dem.
Ved å trykke på PSPens to skulderknapper, tiltes hele området, som består av uttallige tunneller, store hull og åpne landskap, til venstre og høyre.
Dermed ruller LocoRocoene i angitt retning.
Du kan imidlertid få dem til å hoppe ved å holde inne begge knappene, noe som er essensielt for å nå nødvendige plasser.
I og med at disse blobbene er sirkelformet, og tydeligvis laget av mykt materiale, har de en fysikk som gjør at de spretter av vegger og andre objekter.
Følgelig blir utfordringen å planlegge hoppene korrekt for å nå høyere nivåer.
Det kan til tider bli ganske vanskelig.
Dessuten kan du ved å trykke inn sirkelknappen splitte blobben du styrer til mange små (hvor mange det blir, avhenger av hvor mange frukt du har spist), noe som er nødvendig for å forsere trangere ganger.
Rull videre
Vi vet at alt dette høres eksepsjonelt merkelig ut og det er det også.
Men samtidig er LocoRoco et lite komplisert spill, som krever at du har kontroll på tre knapper, og er observant nok til å finne veien gjennom de surrealistiske verdenene.
Det er lett å komme seg gjennom brettene i utgangspunktet, men utfordringen øker betraktelig hvis du skal oppdage de mange hemmelighetene spillet har å by på.
Dermed blir LocoRoco akkurat så vanskelig som du gjør det selv, en innstilling vi liker veldig godt.
Det er ikke bare miljøet som er utfordringen i spillet, men også diverse flytende monstre som truer med å rive enkeltblobber ut av den store blobben du styrer.
Disse er imidlertid stort sett veldig enkle å unngå.
Så vi hopper, spretter og sklir gjennom et uttall nydelig tegnede, fargerike og varierte verdener.
Det er herlig forfriskende spillbarhet, det er ukomplisert, men krevende når du selv ønsker det.
Spillet har massevis av hemmelige rom (skjult bak vegger, for eksempel), og hele konseptet handler om innsamling av diverse objekter (frukt, små dyr som er innelåst i huler).
Følgelig er gjenspillingsverdien høy, det er utrolig fristende å komme tilbake til brett du allerede har klart, bare for å lete etter flere hemmeligheter.
Brettene i spillet begynner tilsynelatende å gjenta seg selv etter hvert, men vi legger fort merke til små endringer og nye utfordringer som legges inn i de eksisterende rammene.
Pastell-overdose
Det er lett å se fra skjermbildene at LocoRoco er en visuell fest uten like.
Rent kunstnerisk er spillet noe av det flotteste vi har sett på lenge, med herlig bruk av farger og former.
Og i tillegg når de glade blobbene er så nydelig animert, er det vanskelig å ikke falle for deres sjarm.
De smiler, de ser forvirret ut, de blir redd når de slemme monstrene nærmer seg.
Er det mulig at et så enkelt spill vekker mer emosjoner i oss enn de mest episke, storslåtte historiene?
Ikke nok med det, om ikke grafikken får deg til å smelte, så vil musikken klare det.
Soundtracket består av en vanvittig blanding av merkelige og fengende sanger, med sukkersøte smurfestemmer og følg med, de små locorocoene synger med, de også!
Only in Japan!
Men blir det ikke i overkant søtt for oss hardbarkede macho-gamere?
Nei.
Dette er et perfekt eksempel på alternativ spilling, der det ikke er våpen og polygoner som er fokuset, men ren spillglede, ren underholdning.
LocoRoco treffer midt i blinken.
Men sine ukompliserte, korte brett, en spillbarhet som maksimalt utnytter det visuelle, og sin eksklusivitet til en håndholdt plattform, blir LocoRoco det ultimate sommerspillet, et spill som passer helt ypperlig til å leke seg med i parken eller andre utendørsområder.
En sjarmbombe av de sjeldne, dette.
Vi digger LocoRoco.
| 1
|
202577
|
TEST:Sony Bravia KD-55X8505B
For de aller fleste holder lillebroren i Sonys 4K-stall i massevis.
Når du i tillegg sparer 10.000 kroner bør valget være lett.
Slippet av årets TV-er med «superoppløsning» er i full gang, og hittil i år har vi allerede testet toppmodellene til Samsung og Sony.
Det er glimrende TV-er, men de er også dyre.
For oss vanlige lønnsslaver er det derfor vel så interessant å se på de litt rimeligere alternativene i 4K-klassen.
Og det er akkurat her Sonys X8505B plasserer seg.
Som du ser av modellbetegnelsen var vårt testeksemplar på 55-tommer, men i likhet med storebroren X9005B fås den også i 65-tommers størrelse - og det er rett og slett en svært behagelig størrelse å ha i stua forutsatt at du har plass.
Det interessante her er også prisnivået.
For mens storebroren i 65-tommer ender på rundt 40.000, får du X8505B til rundt 30.000 kroner, altså 10.000 kroner mindre.
Synes du 55-tommer er stort nok, gjelder det samme der:
X9005B ligger på 30.000, mens X8505B ligger på rundt 20.000 kroner.
Her er det altså penger å spare hvis dagens testmodell holder mål, og det er derfor det vi har fokusert på i denne runden.
Hva får du?
Vel, siden vi nettopp har testet storebror velger vi å ta noen snarveier her.
På de aller fleste områdene er nemlig X9005B og X8505B helt identiske.
Hør bare her:
Begge leveres med de 4K-mulighetene du trenger:
Det vil si at TV-en (i motsetning til fjorårsmodellen) nå har fått HDMI-innganger av typen HDMI 2.0 (som blant annet gir 4K også i 60p), samt at TV-en har innebygget HEVC 2.0-dekoding.
Du trenger forøvrig ikke å la deg forvirre av begrepene, alt du trenger å vite er nemlig at dette betyr at årets modeller gir deg tilgang til Netflix i 4K via TV-appen.
Finesser og funksjoner:
Begge leveres med to fjernkontroller, hvorav en standardkontroll og en enkel touchkontroll kalt «One Flick-Remote».
Det er den siste vi bruker i det daglige, men til mer avansert bruk er det godt å ha standardkontrollen tilgjengelig på grunn av dens mange hurtigtaster.
Også menysystem og smart-TV-muligheter er så godt som identisk.
Begge modellene har selvsagt innebygget wifi, og det du trenger av tilkoplingsmuligheter.
Storebroren gir deg riktignok også mulighet til å skjule tilkoplingene i skapet dersom du skulle ønske det.
Løsningen virker imidlertid ikke like elegant og smidig som Samsungs «One-connect-løsning», og fremstår i hvert fall ikke som noen nødvendighet for undertegnede.
Som om ikke det er nok:
Også smart-TV-mulighetene på de to modellene er tilnærmet identiske, både når det gjelder utvalg, respons og brukervennlighet.
Vil du flere detaljer om menysystem, smartTV-muligheter og brukervennlighet?
Da får du detaljene i testen av X9005B.
Hva er det som skiller storebror og lillebror?
Den mest opplagte forskjellen ser du tydelig på bildet under:
Storebror har nemlig et gedigent TV-kabinett, og det skyldes ganske enkelt at den har tre store høyttalere og dedikerte forsterkere til disse plassert på høyre og venstre side.
Dette er altså et tydelig eksempel på hvor hardt Sony satser på god TV-lyd i år.
Og det er ikke bare noe du ser, det er også noe legger merke til i praksis:
X9005B gir deg ganske enkelt en helt glimrende TV-lyd, og på dette punktet er ikke X8505 i nærheten en gang.
Spørsmålet er likevel om du trenger å bruke 10.000 kroner på å få god TV-lyd, og her er det bare du som har svaret.
Kanskje har du det du trenger i stua allerede.
Tilhører du den gruppen som allerede har et velfungerende stereo- eller surround-oppsett er det mye som tyder på at svaret er nei.
Da kobler du i stedet bare X8505B rett til forsterkeren eller receiveren i stedet, og vil antagelig smile fra øre til øre.
Med på kjøpet får du også en TV som har en tynn og elegant TV-ramme, og som heller ikke krever så stor fysisk plass i stua.
Akkurat det, er et ikke uvesentlig poeng i svært mange ekteskap stuer.
Men TV-lyden er ikke det eneste som skiller.
Bildemessig er den store forskjellen at X8505 har et IPS-panel i stedet for et VA-panel.
Generelt sier vi ofte at IPS-panelenes store styrke er innsynsvinkel, og det ser vi også her.
X8505B har altså litt bedre innsynsvinkel enn storebroren.
Og det vil si at du her kan sitte litt lenger ut på siden i TV-stua, og fortsatt ha et bra bilde.
IPS-panelene har dog ofte et litt svakere sortnivå enn VA-panelene.
Men det var ikke like opplagt her.
Til vanlig TV-titting i dagslys er det faktisk nesten umulig å skille dem fra hverandre:
Sortnivået på X8505 oppleves altså som godt, både av oss TV-testere og av våre nysgjerrige kolleger som stakk hodet innom TV-labben.
Det var faktisk først når vi skrudde av lyset i testrommet, fant fram våre testplater, og studerte X9505B og lillebroren ved siden av hverandre, at vi klarte å se at storebroren både er litt mørkere, og også klarer å gjengi litt flere detaljer i mørke skyggepartier.
Forskjellen er der altså, men den er etter vår oppfatning liten.
Det gir pluss i margen for X8505B i vår bok.
Blar vi gjennom bildemenyene på de to modellene er også de tilnærmet identiske, med et lite unntak.
Det er nemlig bare storebror X9005B som har justeringen «LED Dynamisk kontroll» som trigger det Sony så fint kaller «X-tended Dynamic Range»
I følge skrytebrosjyren til Sony skal funksjonen gi høyere maksimal lysstyrke, dypere svartfarger og bedre gradering.
Det høres voldsomt ut, men i praksis er forskjellen liten.
Etter å ha studert de to modellene side om side på vanlige TV-signaler, Blu-ray og 4K-innhold, ender vi ganske enkelt opp med følgende dom:
I dagslys og i lyse scener er det nesten umulig å se forskjell.
Der X9005B gjør det hakket bedre er på sortnivået i et mørklagt rom der også detaljene i skyggepartiene kommer hakket bedre fram.
En annen konsekvens av IPS-panelet på X8505B er at det her er passiv 3D-teknologi som er i bruk.
Nøyaktig hvor bra den fungerer fikk vi imidlertid ikke sjekket, da det ikke fulgte med 3D-briller på vårt testeksemplar (det skal ligge to stykk i esken).
Vi ser likevel ikke på det som noe stort poeng:
Dagens 3D-funksjon har nemlig luket bort de aller fleste barnesykdommene.
Til slutt kan vi nevne at også X8505B har innebygget webkamera.
Det er imidlertid ikke skjult øverst i i kabinettets venstre side slik som på storebror, her må du altså vippe kameraet fram fra toppen av TV-en når du for eksempel skal bruke TV-en til videotelefoni via Skype.
Vi rakk dessverre ikke å teste denne funksjonene i denne runden.
Konklusjon
Trenger du god TV-lyd og er fryktelig opptatt av å ha den aller beste bildekvaliteten?
Da er det bare å bla opp og kjøpe storebror X9005B.
Men hvis ikke TV-lyden er så viktig for deg synes vi X8505B er et bedre kjøp:
Bildekvaliteten oppleves ganske enkelt som god nok.
Den gjør en like god jobb på skalering av dagens inngangssignaler som storebror, og ikke minst:
Netflix i 4K er på plass også her.
At du i tillegg sparer 10.000 kroner er heller ikke å forakte, og kan være godt å ha i bakhånd når Blu-ray i 4K lanseres til neste år.
Det er nemlig først da du vil få fullt utbytte av 4K-mulighetene årets 4K-TVer gir.
Sony Bravia KD-55X8505B
| 1
|
202578
|
BMW 3-serie Touring prøvekjørt
MÜNCHEN (DinSide Motor):
BMW har funnet sin vinnerformel, og finpusser den fra generasjon til generasjon.
Det er blitt september og denne måneden lanseres en av mange etterlengtet nyhet:
BMW 3-serie Touring (det vil si stasjonsvogn på BMW-språket).
Til glede for de mange leserne som ikke fikk det med seg første gang, publiserer vi derfor i dag vår første test av bilen.
Denne fant sted i juli som, i motsetning til hva som er tilfelle nedover i Europa, jo er fellesferietid her i landet.
Toppkarakter!
Mens vi vurderte sedanen til et, riktignok sterkt, terningkast fem, er stasjonsvognutgaven så gjennomført og gjennomtenkt når tilleggskriteriet praktiske aspekter tas i betraktning, at vi belønner denne, enda mer komplette bilen, med toppkarakter.
Mer voksen
Når vi ser den nye 3-serie Touring i virkeligheten, slår det oss at bilen designmessig virker større, mer "moden".
Designmessig finner vi den enda mer velproporsjonert og elegant enn sedanen.
Da vi etter test-økten skulle kjøres tilbake til flyplassen i den adskillig større 5-serie Touring, hadde vi en stakket stund inntrykket av at det var en av de nye 3-seriene som nærmet seg parkeringsplassen.
Det er likevel ingen tvil om at BMW skal fortsette å tilfredsstille den samme kundegruppen som tidligere, de som ønsker en familiebil som samtidig skal være litt over middels sporty for de med behov for ekstra plass.
Touring gir både i pose og sekk
Og det er på det sistnevnte punktet nye 3-serie Touring skårer best:
Samtidig som bilen er mer velkjørende enn noensinne, er den nå også fullt dugelig som familiebil, etter vår mening for første gang.
Plassen i baksetet er nå god nok til at voksne på rundt 190 cm kan sitte der - bak like store personer i forsetene.
I tillegg er bagasjerommet fullt godkjent med bortimot 500 liter og alle de praktiske anordninger for festning og beskyttelse av bagasjen som kan forventes er tilgjengelige.
Det gjør etter vår mening bilen så komplett og gjennomført på alle måter at den fortjener den beste karakteren i klassen.
For bedre å se utviklingen i historisk perspektiv, kan du her lese vår test av den tidens 3-serie Touring fra 1999!
Sedan - "pluss"
I det følgende vil de som leste vår testkjøring av sedanen finne mange gjentagelser; ganske enkelt fordi det utover det praktiske og plassmessige i hovedsak dreier seg om samme bil - med unntak av et relativt moderat tillegg i vekt, som BMW-ingeniørene har kompensert for gjennom en viss forsterking av understellet.
Touring er om mulig enda mer velbalansert enn sedanen, og kjørekomforten sett opp mot de dynamiske egenskapene ganske enestående med en svært effektiv avdemping.
(Velger man lavere dekkprofil enn standard, forringes dette inntrykket naturlig nok noe).
Større, men lettere
Som vi konstaterte etter å ha testkjørt 3-serie sedan:
Den nye 3-serien er nå vokst ut av kompaktnisjen i mellomklassen, selv om den fortsatt er eksempelvis 20 centimeter kortere enn en Ford Mondeo.
Men med 462,4 centimeter er den 9,3 centimeter lengre enn forgjengeren.
Sammen med en akselavstand på 281 centimeter betyr det også merkbart mer innvendig plass - og plassfølelse.
Den nye BMW-stasjonsvognen er nå blitt mer praktisk i bruk, da baksetet nå er delt etter forholdet 40/20/40.
Det betyr at midtre del kan felles ned, og fortsatt er det god plass til en passasjer på hver side.
Dette vil i mange tilfeller kunne bety at man kan ta farvel med skiboksen.
Alle med TwinPower turbo
Som sedan-versjonen kommer BMW 3-serie Touring i første omgang med fire ulike motoralternativer.
Felles for dem alle er - som man i våre dager forventer - lavere forbruk og utslipp, samtidig som motorytelsen har økt.
Alle versjonene tilbys i tre ulike utførelser, kalt Sport Line, Luxury Line og Modern Line, men forskjellene er ikke større på det stilmessige plan enn at den uinnvidde vil se nye 3-serien som én modell.
Det må plusses på cirka 20.000 kroner i forhold til grunnprisen for hver av pakkene - en politikk som for så vidt gjør at man ikke lenger får en totalt ribbet innstegsversjon, men som gjør at den såkalte grunnprisen fremstår som noe kunstig.
I tillegg kan man velge M-Sport-pakke, med eget og mer sporty utseende og oppsett.
Alle modellene er nå utstyrt med BMWs TwinPower Turbo-teknologi, og kombinert med at konstruksjon nå er lettere enn tidligere gir dette både forbedrede ytelser og lavere utslipp.
Mer effektiv
Som nevnt er nye 3-serie blitt både mer drivstoffeffektiv og har fått bedre ytelser.
Under lanseringen fikk vi anledning til å teste bensinversjonen 328i, men ikke denne gangen dieselversjonen 320d.
Den kjørte vi imidlertid i sedanen i fjor høst, og det er utvilsomt sistnevnte - tilgjengelig i to varianter (163 og 184 hestekrefter) - som vil bli solgt mest i Norge i første omgang.
Allikevel var vi mest spent på bensinversjonen.
På papiret fremstår den som en teknologisk lekkerbisken.
Men det var med denne vi pådro oss den lille (og høyst relative) skuffelsen - det skal vi komme tilbake til.
Heldigvis vil det utover høsten komme mer tilgjengelige versjoner av 3-serie Touring - både en 316d og en 318d.
Det vil få innstegsprisen ned mot 360.000 kroner - testbilen uten ekstrautstyr starter på 600.000.
Dyrt med seks sylindre
Vil man ha seks sylindre er det i Touring-versjonen 330d som gjelder.
Den har i overkant av 680.000 kroner som grunnpris, hvilket i praksis innebærer at man må bla opp mer enn 700.000.
Da har man til gjengjeld litt av en kraftpakke på 258 hestekrefter fra tre liter sylindervolum og 0-100 på 5,6 sekunder.
I tillegg til de nevnte motorene tilbyr BMW i sedanen.
men ikke foreløpig i Touring, en toppversjon ved navn 335i.
Det betyr at "inngangsbilletten" for å nyte en bensindrevet BMW-rekkesekser nå er på minimum 763.000 kroner.
Sekseren 335i er utstyrt med har et slagvolum på tre liter og produserer 306 hestekrefter.
Det er ikke lenger en biturbomotor; også den er utstyrt med twin scroll turbo, som alle de andre tréerne.
Dreiemomentet er 400 newtonmeter og 335i har veritable sportsbil-ytelser.
0-100 går unna på 5,5 sekunder.
Blandet forbruk er 0,72 liter per mil hvilket gir 169 gram CO2 per kilometer.
Alle tallene er målt med åttetrinns automat.
Men nå over til de motorene vi faktisk har prøvd i denne bilen.
Verdens beste med fire sylindre?
Her kan vi bare gjenta det vi skrev da vi testet 328i sedan, og for å ta den - relative - skuffelsen først:
Den har ikke med selve motorens karakteristikk å gjøre, men rett og slett med at det ikke lenger er en sekssylindret BMW-motor som ligger under panseret på 328i anno 2012.
Og den har tross alt lenge vært et av symbolene på BMWs egenart i bilverdenen.
Når det er sagt kunne det vanskelig gjøres å få til en bedre erstatning enn den vi nok en gang har fått prøvekjøre.
Rekkefireren med to liter slagvolum får hjelp fra en såkalt twin scroll-turbo, for øvrig i likhet med de andre BMW-motorene, og maksimal effekt er 245 hestekrefter, tilgjengelige fra 5.000 til 6.500 omdreininger.
Uvanlig velfylt momentkurve
Det som ytterligere forbedrer denne motorens karakteristikk er dreiemomentet på 350 newtonmeter som kan utnyttes hele veien fra 1.250 til 4.800 omdreininger.
Dette er imponerende tall på papiret og 328i imponerte også ute på veien.
Fartsøkningen kommer kontant og raskt, og mellomakselerasjonene som er godt hjulpet av en effektiv og rask åttetrinns automat, er ultra-kjappe.
Forbikjøringene blir rene formaliteter.
Med andre ord - når det gjelder ytelser og motorkarakteristikk kunne dette godt vært en sekser på tre liter fra for bare få år siden.
Men to elementer sladrer likevel om at det ikke er det.
Verken lydbilde eller gange er like raffinert som det man opplever med BMWs seksere, og her er altså årsaken til vår aldri så lille skuffelse...
Men 0-100 på 6,0 sekunder er et tall det står respekt av.
Med sekstrinns manuell girkasse skal denne tiden være identisk.
Toppfarten på 250 km/t er stort sett av liten interesse - selv på de bitene av Autobahn hvor det fortsatt er fri fart er trafikken det meste av tiden såpass tett at det ikke er forsvarlig å nærme seg slike tall, noe vi selv konstaterte under prøvekjøringen.
Men at det fortsatt er godt med krefter og frisk fartsøkning godt over 200 km/t kan vi skrive under på.
Sport, komfort eller økonomi
Driving Experience Control gir muligheten til å stille inn oppsett etter ønsket kjørestil.
Ved siden av de vanlige modusene Comfort, Sport og Sport+, får du nå også en Eco Pro modus, som skal muliggjøre reduksjon av drivstofforbruket opp mot 20 prosent.
Vi prøvde det noen kilometer, og det er besnærende å se diagrammet og det lille blå tallet i instrumentpanelet som viser når du kjører økonomisk og hvor mange ekstra kilometer du får ut av gjenværende drivstoff når du kjører effektivt.
Også Touring er en hurra-bil
Uansett motor er kjøreopplevelsen i BMW 3-serie like bra, nei bedre, enn noensinne.
Kompromisset sportslighet/komfort er ytterligere bearbeidet med, som man forventer, en ekstra innsats på det sportslige.
Veigrepet, styringen, balansen, den følbare iboende dynamikken - alt gjør BMWen til en kjøremaskin av de sjeldne.
Enten det dreier seg om sedanen eller stasjonsvognen lever ikke den nye tréeren opp til forventningene - den overgår dem.
"Uendelig" utstyrsliste
Man kjøper jo ikke en BMW uten å plusse på en del ekstrautstyr.
Når det gjelder utstyr er som vanlig listen over tilgjengelige tilvalg meget lang.
Av nyhetene kan nevnes at HUD (Head-up-display) - nå er i farger, og tilgjengelig på alle versjoner.
Her kan du lese mer om BMWs farge-HUD.
Alle modeller med Auto Start Stop funksjonen kan oppgradere til en åttetrinns girkasse, noe som senker drivstoff-forbruk og avgassutslipp ytterligere.
BMWs ConnectedDrive har også fått en oppgradering, både når det gjelder infotainment (informasjons- og underholdningssystem), og sikkerhet.
Blant annet kan du nå få aktiv fartsholder (cruise control) med stop&go-funksjon.;
En kamerabasert surround-view-funksjon lar deg nå se hva som befinner seg rundt hele bilen.
Bilen kan naturligvis også leveres med automatisk varsling ved fare for kollisjon under filskifte, i tillegg til parkeringsassistent.
En sekser på terningen
Nye BMW 3-serie var bilen som mest nærmet seg terningkast seks av bilene vi hadde kjørt i denne klassen da den kom som sedan og vi trillet en meget sterk femmer.
Utstyrspolicyen og de to "manglende" sylindrene var omtrent det eneste som trakk ned etter det første bekjentskapet.
Når stasjonsvognen følger opp med å gi en mer komplett og velfungerende totalpakke, blir det denne gangen en logisk sekser.
Til Norge kommer bilen først i september, og da med de kraftigste motorene.
Noe senere dukker de mer demokratiske modellene opp, i både diesel og bensinversjoner.
Den norske importøren håper å få solgt 500 stasjonsvogner - og til sammen 1.400 eksemplarer av nye 3-serie - innen utgangen av 2012.
Denne artikkelen ble første gang publisert den 10. juli 2012.
Dimensjoner:
| 1
|
202580
|
Pressy - den ekstra knappen
«Almighty» og «Almighty», fru Blom.
Pressy – The Almighty Button er et produkt som så dagens lys etter at det ble finansiert via Kickstarter; en folkefinansieringstjeneste som lar folk med en idé få finansiering fra Kickstarter-brukerne slik at ideen kan utvikles til et produkt.
Kort fortalt er dette en knapp du stikker inn i hodetelefonutgangen på en Android-telefon, og via en tilhørende app kan du så definere snarveier til hva som skal skje når du trykker på denne knappen, enten du trykker kort, lenge eller flere ganger.
Målet var å få inn 40.000 dollar til finansieringen, men da Kickstarter-kampanjen var over, klarte Pressy-skaperne å få inn nesten 700.000 dollar, eller cirka 4,3 millioner kroner.
Enkelt å komme i gang
Pressy-knappen kommer i en liten pappeske der alt av instruksjoner er trykket på esken.
Knappen har et hylster med en nøkkelknippe-ring, slik at du har et sted å putte den når du ikke har den i telefonen – den opptar jo tross alt hodetelefonutgangen, så hvis du vil høre musikk uten å sjenere andre, må den tas ut.
Alt du trenger å gjøre er å laste ned Pressy-appen, starte den og aktivere den med koden som følger med i esken.
Til slutt stikker du den inn, svarer at det er Pressy (og ikke andre hodetelefoner) som er plugget inn, og så er du klar (dette må du svare på hver gang du putter noe i denne inngangen når Pressy-appen er installert).
Appen har også en liten veiledning som viser deg hvordan du lager ulike snarveier basert på hvordan du trykker.
Dessverre for kollega Kirsti, som hadde bestilt enheten, spurte hun om jeg ville teste den.
Det har seg nemlig slik at aktiveringskoden kun gjelder én gang, så nå er det bare jeg som får brukt den.
Ikke at hun ble fryktelig lei seg, dog.
Pressy er nemlig et produkt du fint kan la være å bestille.
Flere snarveier
Du kan altså lage flere typer snarveier her.
Alle er definert på forhånd i Pressy-appen, som for eksempel å starte lommelykt-funksjon, ringe en kontakt direkte, starte en app, ta et bilde med kameraet, slå av Bluetooth, hoppe til neste sang eller lignende.
Hver snarvei kan kobles til en kombinasjon av knappetrykk.
Knappen skiller på korte og lange trykk, slik at du for eksempel kan lage én snarvei som aktiveres om du holder knappen inne, en som fungerer når du trykker to korte trykk etter hverandre eller ett langt og ett kort.
Totalt er det ni ulike knappekombinasjoner du kan lage snarveier til (1-2-3 korte, 1-2-3 lange og 1-2 lange etterfulgt av 1-2 korte).
For å kunne bruke lange trykk (og dermed ha flere enn tre snarveier) må du igjennom noen skjermbilder for å deaktivere apper som kan krasje med Pressy (f.eks. S Voice på Samsung Galaxy S5), men der er alt forklart og går ganske greit å sette opp.
Når du har installert Pressy-appen kan du også bruke hodetelefoner med knapp på ledningen på samme måte som Pressy-knappen.
Når du plugger i noe i inngangen, blir du spurt om det er Pressy, hodetelefoner eller hodetelefoner med egen knapp.
Problemet er bare at det ikke virker som det burde.
Ikke i nærheten.
Noen trykk er allerede reservert
Vi begynte med å definere ett kort trykk som hopp til neste sang.
Da vi prøvde, ble imidlertid musikken pauset.
Etter litt fikling innså vi plutselig at både ett og to korte trykk tilsynelatende er reservert til henholdsvis play/pause og neste sang av operativsystemet (dette er snarveier du allerede kan trykke om du har et par ørepropper med knapp på ledningen).
Vi har heller ikke lykkes å lage en snarvei til tre korte trykk – da oppfattes bare de to første (altså neste sang), og vi har prøvd mange ganger.
Igjen står vi altså igjen med snarveier som begynner med et langt trykk; totalt seks snarveier.
Dårlig funksjonalitet om telefonen er låst
På vår testtelefon, en Galaxy S5, er det mulig både å starte kameraet og Google-søket direkte fra låseskjermen, uten å måtte låse opp telefonen først.
Velger du å starte kameraet fra Pressy-knappen, er du dessverre nødt til å låse opp telefonen først.
Dermed får du ingen rask tilgang til kameraet når skjermen er avslått, selv om man har huket av at snarveien også skal gjelde om skjermen er sort.
Du kan imidlertid velge å ta et umiddelbart bilde der du aldri får et søkerbilde.
Dette fungerer selv om skjermen er slukket, men «umiddelbart» er brått 3-4 sekunder fra du trykker, og du får heller ingen tilbakemelding om at bildet er tatt før du slår på skjermen og så vidt får et glimt av det.
Enkelte ting fungerer uten å låse opp først, blant annet å ringe en kontakt direkte, bruke blitsen som lommelykt eller slå av og på stillemodus.
Konklusjon
Vi lar oss på ingen måte imponere av Pressy, som rett og slett føles ut som et betaprodukt.
Vi klarer ikke å lage egne snarveier til korte trykk, og funksjonaliteten er begrenset dersom skjermen er låst.
Forhåpentligvis er dette noe utviklerne klarer å rette på i fremtidige oppdateringer av appen, men spør du oss, er det i hvert fall foreløpig liten vits å bruke to hundre kroner på å bestille den fra Pressybutton.com.
Vi kunne fint ha gitt den bort til en av våre lesere, hadde det ikke vært for at den kun kan aktiveres med én Google-konto, så det ville heller ikke være noe stort poeng.
| 0
|
202581
|
D-Link DIR-645
En ruter som peiler ut hvor signalet skal sendes!
Tidligere var rutere flate bokser med én eller flere antenner som sprikte mer eller mindre tilfeldig i alle retninger, siden de bare var skrudd på bak på boksen av brukeren selv.
Men synlige antenner er ikke lenger vanlig på de nyeste ruterne.
Både Linksys/Cisco, Netgear, Belkin, Asus og andre har bygget inn antennene i flate kabinetter, og det er ikke lenger noen mulighet for at brukeren roter til antenneplasseringene og retningene på disse.
De nyeste modellene har også flere antenner inne i kabinettene.
Den trådløse teknikken utnytter plasseringen av disse i forhold til hverandre og til antennene i mottakeren for å bedre tolke signalene og oppnå bedre signalkvalitet.
Her brukes både direktesignalet og refleksjoner i prosessen.
DIR-645
D-Link DIR-645 skiller seg umiddelbart ut ved å være nesten rund, den har et dråpeformet tverrsnitt.
Den kunne nesten bli tatt for en vannkoker eller annet kjøkkenutstyr ved første øyekast.
Utførelsen er i blank plast, av den populære typen som gir fin bakgrunn til fingermerker.
På fronten har vi to lys som viser nettstatus og aktivitet, WPS-knapp og av/på knapp.
På den smale baksiden finner vi internettport, 4 gigabit-porter og en USB-port.
Ruteren må stå oppreist, og kablene stikker rett ut på baksiden og ledningsbunten krever sin plass hvis du kobler til alle portene.
DIR-645 støtter 802.11g/n på 2,4 GHz og er utstyrt med 6 interne antenner.
Disse er satt opp i det D-Link kaller SmartBeam, som skal fordele signalstyrken i de retningene det befinner seg utstyr som kommuniserer med ruteren.
Installasjon
Installasjonen var enkel, den følger D-Links tradisjonelle standard hvor du starter en installasjonsveiviser fra CD. Underveis får du beskjed om å legge inn relevant informasjon og etter litt venting mellom de forskjellige trinnene i prosessen havnet vi på nett.
Du må selv velge hva slags oppkobling du har fått fra nettleverandøren, brukernavnet og passordet.
For å få tilgang til de mer avanserte egenskapene til ruteren setter du opp brukernavn og passord.
Man kan som vanlig også gå rett inn i oppsettet fra nettleseren og taste inn IP-adressen til ruteren i adressefeltet.
Egenskaper
Ruteren har bred støtte for det meste, som QoS med automatisk eller manuelt oppsett, filter, brannmur, iTunes-støtte, DLNA, trådløst gjestenett, IPV6, gratis DDNS for tilgang til hjemmenettet fra web, tidsinnstilling, variabel senderstyrke og mye annet.
Vi kjørte ruteren med opptil 10 klienter med varierende trafikktyper og datamengde, og hadde aldri noen problemer.
Ytelse
Vi testet i våre to standardposisjoner og fikk glimrende ytelse både med 2 og 3 antenner på klientene.
Med den bærbare med 3 antenner fikk vi praktisk talt identiske resultater som med toppmodellen Belkin N750.
Med den bærbare med 2 antenner fikk vi faktisk bedre resultat enn med Belkin-ruteren, spesielt ned i kjelleren.
Vi forsøkte også å teste SmartBeam ved å sette i gang heftig samtidig opp og nedlastning i forskjellige plasseringer rundt i huset i forhold til maskinen vi målte på, for å "forstyrre" denne fra forskjellige retninger.
Men vi fikk ikke noen fornuftige måleresultater av dette, ytelsen ble lavere med ekstra trafikk, men det var ikke noe entydig mønster, det varierte like mye uansett over tid.
Konklusjon
D-Link DIR-645 er en svært kompetent ruter, med et stort repertoar av tjenester og en ytelse og rekkevidde i toppklasse.
Den dekker de fleste behov, har et interessant design og har et oversiktlig og greit oppsett.
Men det litt ufleksible fysiske formatet og at den ikke støtter 5 GHz gjør at den ikke får toppkarakter.
| 1
|
202582
|
Stanley FatMax 18 volt drill
FatMax-serien sikter seg inn mellom hjemmebruk og proffbruk, vi tester drillen.
Stanley er et gammelt merke, og mest kjent for håndverktøy av alle slag, pluss tilbehør og oppbevaring.
Det startet i 1843 i Connecticut med produksjon av bolter, hengsler og andre beslag og har utviklet seg til å bli et verdenskjent merkenavn.
Black & Decker startet opp i 1910 i Maryland, og allerede i 1916 tok de verdens første patent på et portabelt elektrisk verktøy.
I 2010 slo disse to firmaene seg sammen og dannet Stanley Black & Decker.
Firmaet har en rekke andre merkevarer under sin paraply, med DeWalt og MacTools som de mest kjente.
Stanley FatMax
FatMax-serien er ikke ny, her i landet finnes det allerede håndverktøy og tilbehør i fleng.
Men nå kommer det også elektriske verktøy under dette navnet.
De dukket først opp i Canada i 2012, men like etter ble de også introdusert i USA og så i Europa.
Fargene er litt annerledes på denne siden av Atlanterhavet, i stedet for sølv, sort og gull der borte kommer de her i gult og sort, med små innslag av sølv.
Likheten med DeWalt er absolutt tilstede, men gulfargen er mer mot sitron hos Stanley og mot appelsin hos DeWalt.
Verktøyserien inneholder både batteridrevede på 10,8 volt, 14,4 volt og 18 volt maskiner samt 230 volt med ledning for strømnett.
Bredt utvalg
FatMax serien inneholder et stort utvalg maskiner for forskjellige bruksområder.
Vi teller hele 9 forskjellige driller/skru/boreverktøy, fire sagtyper, tre slipeverktøy og fem andre verktøy.
Du finner oversikten på denne nettsiden.
Produsenten sier at denne serien har et kvalitets og ytelsesnivå som skal tilfredsstille den krevende bruker som ikke vil ta steget opp i proffverktøyets prissjikt.
Fra før av har de som nevnt DeWalt blant merkenavnene samt Black & Decker.
Stanley FatMax er da ment å ligge mellom disse tolker vi det som.
18 volts slagdrill, FMC620LB
Drillen har tradisjonell børstemotor og kommer i solid koffert med lader og to batterier.
Det følger også med en bøyle som lar deg henge drillen i beltet, den kan festes på den siden av drillen du foretrekker.
Det er også med en kombi-bits som passer perfekt i magnetholderen som sitter på toppen av drillen.
Slagdrillen har to gir og hele 22 momentinnstillinger for skruing, pluss bor- og slag-innstilling.
Grepet er meget godt, og balansen er utmerket.
Selve huset, med motor, gir og chuck, er 230 millmeter langt og chucken er 35 millimeter dyp.
Dette er ikke det korteste vi har sett, men heller ikke blant de lengste.
For skruing og boring på trange steder må man uansett ha mindre verktøy eller spesialløsninger.
Vekten er 1840 gram for drill med batteri, men uten bor.
Batteriet er kompakt, med en kapasitet på 1,5 Ah.
Det er ikke veldig mye, men ved å sjonglere med to batterier mellom lader og drill skal det godt gjøres å måtte ta en ladepause.
Det er for tiden ikke batterier med større kapasitet tilgjengelig, i følge Stanley.
En fin detalj er fjæren som løser ut batteriet når du trykker ned låseknappen.
Da spretter batteriet litt ut fra kontakten og blir lettere å ta ut.
Enkelt og smart.
I bruk
Drillen har en trigger som først tenner arbeidslyset, som er en diode på undersiden av gearkassa.
Dette skjer med et lite rykk, og chucken roterer noen millimeter før den stopper.
Så kan du holde triggeren i samme posisjon mens lyset er på.
Trykker du videre innover øker hastigheten på en kontrollert og jevn måte fra svært langsomt til turtallet begynner å stige bratt.
På de siste millimeterne av triggeren skjer det ingen forandring.
Maskinens drivverk har god balanse, det er ikke mer vibrasjoner og støy enn i tilsvarende og dyrere produkter.
Chucken er helt av metall, det er ikke noe plastbelegg rundt, men grepet er godt på grunn av den riflete overflaten.
Det var akkurat plass til 13,5 millimeters bor, så de oppgitte 13 millimeter byr ikke på noen problemer.
Det minste boret vi fikk til å sitte i chucken var 1,3 millimeter.
Vi satte drillen på våre harde prøver, som den besto.
Boring i tre med spiralbor er helt uproblematisk.
En utfordring er 32mm Bosch Self Cut Speed, et trebor som både borer seg inn i og skjærer seg gjennom treverket, ved hjelp av gjenget senterspiss og bølgeformete skjæreegger.
Dette håndterte FatMax-drillen uten problemer gjennom 48mm treverk.
Også vanlig flatbor på 38 millimeter gikk helt fint, og vi kunne lene oss på maskinen mens den boret, uten at den stoppet.
120 millimeter hullsag gjennom baderomspanel er alltid en utfordring, men maskinen klarte dette greit, bare vi ikke presset for hardt.
Beskyttelseskretsen slo inn og da stoppet den opp.
Da var det bare å slippe triggeren for å løse ut beskyttelsen, og fortsette med mindre press.
Vi boret også med 10 millimeter i mur med slag aktivert.
Det gikk også uten problemer, selv om vi foretrekker borhammer på alt over 6 millimeter hvis det er snakk om mer enn halvannen centimeter dypt hull.
Konklusjon
Stanley FatMax FMC620LB er ganske enkelt en fin drill i en fin pakkeløsning, og prisen er ikke avskrekkende.
Den er kraftig, og klarer de tøffeste jobbene for hjemmemekkeren, med en ørliten dose tålmodighet på de aller tyngste utfordringene.
Stanley FatMax serien vil være i salg hos Clas Ohlson både i butikk og på nett fra midten av mars 2014.
Maskinene kan også kjøpes i en del byggevarehus.
| 1
|
202583
|
Multicom Xishan W350S
Gamer-PC i budsjettklassen, med ny generasjon prosessor og grafikkort.
Her får du mye for pengene!
Norske Multicom har for vane å være tidlig ute med PC-er basert på ny Intel-teknologi, så også etter lanseringen av fjerde generasjon Core i-prosessorer.
Allerede samme dag som Intel-lanseringen var Multicom klare med flere nye modeller basert på Haswell-generasjonen.
I den anledning har vi sett nærmere på modellen Xishan W350S, som er en relativt kraftig PC myntet på kunder som ønsker en PC som det går an å spille de nye spillene på - uten å tømme sparekontoen helt.
Ikke bare har den fått Haswell-prosessor, men også et helt fersk og temmelig kraftig grafikkort fra Nvidia.
Her er en kjapp oversikt over de viktigste egenskapene:
Skjerm: 15,6" blank TN-skjerm, full HD-oppløsning (1920 x 1080 piksler, ikke berøringsfølsom) Prosessor:
Intel Core i7-4700MQ (firekjernet på 2,4 GHz, max 47W) RAM:
8 GB (2 x 4 GB. 1 ledig slot) Grafikkort:
Intel HD 4600 + Nvidia GeForce GTX 765M Lagring: 750 GB harddisk, 5400 rpm.
Ledig 2,5" plass til harddisk nr 2 + mSATA-plass for eventuell SSD som systemdisk Optisk drev:
DVD-leser/brenner Skjermutganger: HDMI, VGA USB-porter: 3 x USB 3.0 + 1 x USB 2.0 Webkamera:
2 megapiksler Kortleser:
SD/SDHC/SDXC/MS Trådløst nett:
Intel Centrino Advanced-N 6235 (a/b/g/n) Kablet nett: 10/100/1000 Mbit Annet:
Bluetooth, eSATA OS:
Leveres uten til denne prisen Størrelse: 374 x 250 x 16.3~42.7mm Vekt:
2,7 kg Pris: 7.495 kroner (hos Multicom.no 6.6.2013)
Nok av muligheter
Ingen tvil om at dette er en meget godt utstyrt PC.
Vi merker oss spesielt muligheten til å bygge vesentlig ut med tanke på lagring.
Ikke nok med at du har plass til to harddisker eller SSD-er i 2,5"-format, du kan i tillegg sette inn en fysisk mindre SSD i mSATA-sporet, som for eksempel kan brukes som rask systemdisk.
For øvrig er det verdt å merke seg at Multicom har utstyrt PC-en med et meget godt trådløst nettverkskort med støtte for både 2,4- og 5 GHz-båndene.
PC-en er i det hele tatt godt utstyrt, prisen tatt i betraktning.
At den også har full HD-skjerm er jo heller ikke vanlig i denne prisklassen:
Merk imidlertid at den har et PN-panel, noe som blant annet betyr at kontrast og farger ikke blir optimale fra sidene og topp/bunn.
Men ser du på skjermen rett forfra (og det gjør man jo som regel) er dette ikke noe problem.
Innpakningen er i plast, og her har produsenten hatt mer fokus på funksjon enn design.
Den virker rett og slett litt retro (les: 3-4 år gammel) rent designmessig.
Litt traust, kanskje, med tanke på målgruppen.
Den er heller ikke veldig slank, men det hadde vi heller ikke forventet av en PC som er såpass utbyggingsvennlig.
Alle tilkoblingene sitter på sidene, med unntak av strøminntak og VGA-utgang som begge sitter på baksiden.
Tastaturet er av island-typen, der hver tast er isolert fra de andre.
En stor fordel ved slike er at de er enkle å rengjøre.
Tastene er relativt faste, og det er godt å skrive på.
Det er bittelitt klirrelyd fra tastene, men ikke noe veldig sjenerende.
Pekeplaten fungerer bra, den er multiberøringsfølsom (bruk for eksempel to fingre for å skrolle opp og ned), og under den sitter en knapp med to trykkpunkter for venstre- og høyreklikk.
Den fungerer også tilfredsstillende.
Med eller uten Windows?
Du bestemmer
Vi fikk PC-en ferdig satt opp med Windows 8 64 bits-utgaven.
Dette må du betale 750 kroner ekstra for hos Multicom, og ytterligere 349 kroner dersom du ikke ønsker å gjøre installasjonsjobben selv.
Du kan til og med få den levert med Windows 7, hvis du er skeptisk til åtteren.
En stor fordel ved å velge en slik løsning er at du får en ren Windows-opplevelse, uten en haug med demoer og tilleggsprogrammer du ikke har bedt om - noe som er mer malen enn unntaket når du kjøper PC-er fra andre produsenter.
Slik er den i bruk
Og det er ingen tvil om at PC-en er av den raske sorten.
Oppstart av tunge programmer, flere side om side - og veksling mellom dem skjer uten særlig forsinkelse.
Kun en SSD ville kunne korte tiden ytterligere, og det er nok en løsning vi ville ha valgt hvis du har fokus på best mulig ytelse, men da blir dette fort en mye dyrere PC.
Windows Opplevelseindeks gir oss følgende indikasjoner på ytelsen.
Her går skalaen fra 1,0 (tregest) til 9,9 (raskest):
Prosessor: 7,9 Minne: 7,9 Grafikk: 6,8 Spillgrafikk:
6,8 Primær harddisk:
5,9
Støy er definitivt ikke noe tema så lenge maskinen ikke kjører tunge programmer og spill, men når belastningen blir stor blir også viften meget hørbar.
Ikke bare hørbar, men også merkbar i form av vibrasjon i kabinettet.
Det merkes spesielt godt dersom du lar venstre håndbak hvile ved siden av pekeplaten.
Passmark PerformanceTest 8.0 ble brukt til mer inngående ytelstester.
Siden vi også er interessert i ytelsen du får rett fra prosessoren (med Intel HD 4600-grafikken), har vi også målt dette.
I diagrammene under har vi sammenlignet tallene vi fikk mot noen eksisterende, populære prosessorer og grafikkløsninger.
Prosessoren har en ytelse som definitivt ligger på øvre del av skalaen, i det Intel kaller Performance segment.
I diagrammet over har vi sammenlignet ytelsestall med andre populære, eksisterende prosessorer fra Ivy Bridge-generasjonen, inkludert toppmodellen - som er å finne på langt dyrere PC-er enn denne.
Som du ser er ikke forskjellen ekstremt stor, ingen tvil om at prosessoren i denne PC-en gir en god balanse mellom ytelse og pris.
Her har vi sammenlignet med kort som sitter i andre PC-er i prisklassen 7.500-10.000 kroner.
Som du ser er grafikken nesten fire ganger raskere når du bruker det dedikerte grafikkortet enn den du får rett fra prosessoren.
I praksis er dette mer enn nok til god ytelse i de aller fleste nye spillene.
Det som imidlertid også er interessant er å se at den integrerte HD 4600-grafikken sørger for vesentlig bedre ytelse enn hva som er typisk for forgjenger HD 4000 (40-50% forbedring, ifølge våre målinger).
Selv om ytelsen fortsatt ikke er tilstrekkelig til å gi en flytende opplevelse i de mest krevende spillene, kan det være tilstrekkelig for spilltitler som er 3-4 år gamle, og til alt annet 2D- og 3D-arbeid.
Den store fordelen er at man da samtidig sparer strøm dersom man jobber mobilt.
Harddisk/SSD
Med en lese/skrivehastighet på rundt 95 MB pr sekund er harddiskytelsen her ganske midt på treet.
Med en rask SSD kunne hastigheten vært tre til fem ganger høyere.
Er du entusiast og ønsker best mulig ytelse, helt uten venting av noe slag, bør en slik investering absolutt vurderes, ikke minst med tanke på at du i denne PC-en kan ha både SSD og harddisk samtidig.
Batteri
PC-en har en egen "strømspareknapp" som man bør trykke hvis man er langt fra stikkontakten:
Denne tvinger PC-en til å bruke den integrerte grafikkprosessoren, noe som betyr vesentlig strømsparing.
Med minimal belastning klarte vi å få batteriet til å vare i fem timer og 12 minutter.
Ved variert bruk vil nok rundt fire timer være sannsynlig.
Multicom selv anslår 375 minutter, eller 6,25 timer.
Det er vel optimistisk, i så fall må i hvert fall lysstyrken senkes betraktelig.
Fire-fem timer er uansett brukbart, sett i lys av at dette er en kraftig maskin.
Konklusjon
Dette er den første PC-en vi tester med fjerde generasjon Intel Core i-prosessor.
En av de store fordelene med denne i forhold til tidligere generasjoner er mindre strømbruk og dermed bedre batteritid.
Akkurat på det området er det nok helt andre modeller som kommer til å imponere oss langt mer enn Xishan W350S.
For dette er en PC for deg som er opptatt av spilling, og det fikser maskinen meget bra - til en pris som bør være overkommelig.
Merk imidlertid at dette ikke er noen designperle (ikke i våre øyne i hvert fall), skjermen er høyoppløst, men er ikke av den beste typen, og påregn også noe støy under tung bruk.
Alt i alt er vi likevel godt fornøyd med PC-en, som redder i land en femmer på terningen takket være ytelse, utbyggingsvennlighet og, ikke minst, en fin pris.
Det bør være viktige faktorer for målgruppen.
Se for øvrig oppsummeringsboksen under for plusser og minuser.
Takk til Multicom for lån av PC til test.
| 1
|
202584
|
USB:Waitec Frisby II
Eksterne brennere kan ha flere fasonger, Waitec liker løsningen med lokk på toppen.
Vi har testet USB 2.0 versjonen
Hvis du først skal ha en ekstern brenner, er topp-mating praktisk i mange sammenhenger.
Du slipper å passe på at det ikke står noe i veien for skuffen når den åpner seg, som for eksempel et halvfullt pappkrus med kaffe....
LES OGSÅ:
Dessuten tar denne typen brenner mindre plass generelt.
Den er nesten nøyaktig like stor som en intern brenner, som vil bli større når den monteres i et kabinett.
De små og slanke brennerne av typen slim-line er selvsagt enda mindre, men ligger et stykke under i ytelse.
Waitec Frisby II er spesifisert til å brenne CD-R med 40x, CD-RW med 12x og leser med 40x.
Det er ytelse i samme sjikt som de beste standard 5,25-tommers enhetene.
Utseendet er ukonvensjonelt, fargene går i grått og sølv, og navnet tyder på at den kan brukes til annet enn å brenne CD.
Så frustrerte ble vi ikke under testen, Frisby II oppførte seg rimelig pent på de fleste områdene.
Tilkobling
I likhet med andre portable enheter, bruker Waitec en stor multikontakt og en spesialkabel for tilkobling av USB 2.0.
Denne store kontakten på kabelen inneholder elektronikken og gjør at selve drevet kan kobles til USB eller FireWire bare ved å bytte kabel.
Problemet er hvis kabelen blir borte eller ødelagt, da hadde det vært mer praktisk med en standard kabel og elektronikken innebygget i brenneren.
Strømforsyningen er ekstern og den bruker en stor nettledning med jordet kontakt av samme type som vi kjenner fra en del bærbare PCer og LCD-skjermer.
Men det er ikke den vanlige typen som sitter alle PCer og skjermer.
Ta godt vare på kablene, med andre ord.
For øvrig var tilkoblingen såre enkel under Windows XP, plug & play helt etter boka.
Brenneren leveres med Nero, som vi allerede hadde installert på vår testPC.
Ytelse
Brenning av CD-R tok 2 minutter og 56 sekunder, som er svært bra, bare 4 sekunder mer enn Plextor sin 48x brenner.
CD-RW klarte den på 6 minutter og 45 sekunder, som er likt med skjema for 12x brennere.
Her oppdaget vi imidlertid at den ikke ville brenne våre 24x sertifiserte plater med høyere hastighet enn 2x!
Vi måtte ty til våre uspesifiserte, billige CD-RW for å oppnå 12x.
Det innebærer at det er ingen grunn til å betale ekstra for god margin når det gjelder media.
Leseytelsen kom opp i maks 5900 KB/sekund og aksesstiden målte vi til 80 ms i gjennomsnitt.
Ripping av vår musikk-CD ble unnagjort på 2 minutter og 31 skunder, som også er en god prestasjon.
Den er altså en ganske rask leser, men den er ikke av de mest stillegående når den jobber på det mest intense.
Konklusjon
Waitec har laget en brenner som høre hjemme blant vinnerne, selv om den ikke får plassering på pallen.
Foretrekker du en kompakt løsning med lokk på toppen i stedet for skuff, så er Frisby II midt i blinken.
Norsk distributør Multimedia Express AS
Pris 1 590 kroner.
| 1
|
202586
|
Creative Zen NX
Creative kan det med MP3-spillere, og deres nye Zen NX er nok en vinner.
Ingen revolusjon her, rett og slett et solid og rimelig produkt.
Creative var selskapet som startet trenden med harddiskbaserte MP3-spillere.
En gang i tiden hadde jukeboxene en latterlig kapasitet på noen få gigabytes
i dag er det vanlig med opptil 60 GB, og de nye Zen NX-jukeboxene til Creative tilfredsstiller omtrent alle krav du måtte ha til lagringsplass og funksjoner.
Den originale Zen-jukeboxen ble en stor suksess for Creative, og oppfølgeren Zen NX er enda bedre.
Den finnes i tre varianter: med 20, 30 og 60 GB disk.
Den er også noe mindre og mer funksjonell og forgjengeren.
Formen på Zen NX er ikke spesielt forskjellig fra de fleste andre MP3-jukeboxer
den er kantete, med display foran og funksjonsknapper på sidene.
Størrelsen er middels
vi har sett jukeboxer som er mindre, og det finnes også større modeller.
Zen NX veier 228 gram og er absolutt en håndterlig dings.
Enklere å bruke
Blant nyhetene i denne utgaven av Zen-spilleren er muligheten for å ta av dekselet og bytte batteri.
Utbyttbare batterier er alltid et pluss, da du kan for eksempel ta med deg flere batterier på en lang reise, eller kjøpe nytt batteri hvis det gamle takker for seg.
Alle kontrollknappene sitter på sidene av spilleren.
Til venstre ser vi volum og av/på-knappene, og back-knappen, som rett og slett tar oss tilbake til forrige menyvalg.
På høyresiden finner vi menyknappen og skippeknappene, samt et scrollehjul som styrer menyene.
Forsiden har et rent utseende, med kun logo og display.
Selve displayet er kanskje den delen av spilleren som skuffer mest.
Det er rett og slett en god del mindre enn hos andre produsenter, som fører til at du ikke får så mye informasjon på skjermen samtidig.
Vi ser også at Creative har forkastet firewire-tilkoblingen, men til gjengjeld har den USB 2.0-støtte for skikkelig rask overføring av data.
Og fort går det.
Fungerer bra
Når det gjelder øvrige funksjoner, introduserer ikke Creative noen revolusjonerende nyheter.
Den kan spille MP3, WAV og WMA-filer og har en batterilevetid på ca. 14 timer.
Det er dessverre ingen opptaksmuligheter eller radio, noe som begynner å bli ganske standard hos andre produsenter.
Menysystemet er det ikke mye å utsette på, alt er oversiktlig og lett å finne frem.
Som mange andre Creative-enheter, støtter også denne EAX-effektene hvis du ønsker deg en litt kulere lydopplevelse.
Lyden forøvrig er bra - men som vanlig anbefaler vi at du går til innkjøp av litt bedre hodetelefoner enn de som følger med i pakken.
Et minus er at du må installere de medfølgende drivere og programvaren for å kunne bruke spilleren (det er riktignok mulig å bruke tredjeparts-programmer for å overføre musikk - sjekk den flotte Notmad).
Selv om Zen NX kan fungere som en ekstern harddisk, dukker den ikke opp som en egen bokstav i Windows Explorer.
Mange andre spillere gjør det, og det er litt dumt at Creative insisterer på sitt proprietære programvare.
Konklusjon
Totalinntrykket av nye Zen NX er meget positivt.
Spilleren har nok kapasitet, god lydkvalitet, er ganske liten og ser bra ut.
Den kan ikke måle seg helt med Apples nydelige iPod når det gjelder stil og design, men vi har også sett mer klumpete og styggere jukeboxer.
Den store fordelen med Zen NX er at den koster mindre enn konkurrentene.
30 GB utgave fås til ca. 2.700 kroner, mens en 20 GB iPod koster en tusenlapp mer.
Du får mye valuta for pengene, selv om Zen NX ikke har det samme luksuspreget som iPod eller Philips sin HDD100.
| 1
|
202587
|
27"Samsung 275T
Enda en ny størrelse, men oppløsningen er kjent.
Gir 27 tommer en bedre balanse mellom størrelse og oppløsning?
Utvalget av LCD-skjermer har økt voldsomt, og i løpet av det siste året har det også dukket opp en rekke nye størrelser.
Tidligere var det 24-tommere som hadde oppløsning på 1920 x 1200, men siden har Nec kommet med sin 26-tommer og nå er altså 27-tommerne ute fra flere leverandører:
Dell, ViewSonic og Samsung er først ute, her med sistnevnte sin 275T.
LES OGSÅ:
Hvorfor større skjerm med samme oppløsning?
Hva som er det riktige forholdet mellom størrelse og oppløsning er avhengig av den som ser.
Sitter du svært nær skjermen og har godt syn kan du ha glede av høy oppløsning.
Fortetrekker du å sitte lenger unna blir det ikke like viktig, da får du ikke med deg detaljene likevel.
Men hvis du vil sitte et stykke unna skjermen og likevel ha høy oppløsning, da trenger du rett og slett en større skjerm.
Og det er her 27-tommerne kommer inn i bildet.
Bruker selv en 24-tommer med oppløsning på 1920x1200, med skjermflaten i underkant av 45 cm fra øyet i vanlig arbeidsstilling.
Dette fungerer utmerket siden jeg praktisk talt aldri betrakter skjermen fra lenger avstand: bruker jeg skjermen sitter jeg ved tastaturet.
Men i andre sammenhenger vil brukeren kanskje sitte tilbakelent i stolen og snakke i telefon, samtidig som skjermen brukes til å vise informasjon.
Selgere og meglere er typiske brukere i et slikt scenario.
Da kan en 24-tommer bli i minste laget, og man ønsker seg en større skjerm.
Her kommer da de nye 27-tommerne inn i bildet.
Allsidig skjerm
Samsung 275T har et enkelt og funksjonelt design.
Her er det ikke noen blank pianolakk eller skinnende kontrastbelegg.
Foten er rund med dreieskive, og du kan heve og senke skjermen vertikalt.
Det er ikke mulighet for å dreie den til vertikal posisjon.
Betjeningen er behagelig, med tydelig merkede knapper.
Menysystemet byr på de mest vanlige innstillingene, pluss et par spesialteter som MagicBright som tilpasser lysstyrke og MagicColor som justerer fargebalansen til bruksområdet, bilde-i-bilde og 6-fargers fininnstilling (RGB + CMY).
Tilkoblingene dekker de fleste bruksområder, med VGA og DVI med HDCP for PCbruk, og komposit/S-video og RGB for andre videokilder og spillkonsoller.
Det er også en innebygd USB hub med 4 porter.
Strømforsyningen er intern med separat bryter på baksiden ved inntaket.
Intens skjerm
Førsteinntrykket var svært intenst.
Denne skjermen har en lysstyrke som må dempes ned i normale omgivelser, ellers blir det rett og slett for mye.
Intensiteten blir rett og slett for voldsom.
Når den er satt opp og tilpasset omgivelsene åpenbarer det seg en dynamisk og fargesterk skjerm som leverer bildekvaliteter helt i toppklasse.
Den høye kontrasten gir en fargedynamikk som er imponerende over hele fargeområdet, som her er stort (97% Wide Color Gamut).
Betraktningsvinkelen er oppgitt til 178 grader, og her har vi svært lite å utsette.
Når vi er svært strenge vil vi påpeke at den er litt kilen for endringer i områdene like over og under normal betraktningsvinkel, men svært stabil videre utover mot ytterpunktene.
Det kan man leve med.
Responstiden er oppgitt til 6ms, og det er ikke noen ting å bemerke her.
Det lille som kan registreres av etterslep faller bare naturlig inn i bevegelsen.
Konklusjon
Samsung 275T er en skjerm som henvender seg til profesjonelle brukere og entusiaster med dype lommer.
Prisen ligger et par tusenlapper over 24-tommers utgaven fra Samsung, men det finnes både rimeligere og dyrere varianter i det formatet.
Sammenlignet med Dells 27-tommer ligger den vesentlig under i pris.
Både de praktiske egenskapene og bildekvaliteten ligger i toppklasse.
Den får en meget sterk 5'er.
| 1
|
202588
|
Test: Zoom R24 - komplett hjemmestudio
I tillegg til å være komplett er R24 også godvenn med PC-en, som lydkort og styring.
PC og Mac står helt sentralt i musikk- og lydproduksjon, men de klarer ikke jobben uten ekstrautstyr.
Det finnes det masse av til forskjellig bruk, fra kjellerstua til konsertsalen.
Før i tiden måtte man montere et lydkort i maskinen for i det hele tatt å få lyd ut eller inn.
I dag har alle Mac-er og PC-er integrert lyd som vanligvis fungerer utmerket til avspilling, gjerne i surround.
Men skal du gjøre litt mer avanserte lydopptak med flere mikrofoner må du over på noe annet enn standard PC-lydutstyr.
Da trenger du en lydenhet som inneholder mikrofonforsterkere med nivåkontroll og fantommating til kondensatormikrofoner, A/D-konvertere for å digitalisere signalene og USB eller FireWire for å koble til PC/Mac.
(Det høres mer komplisert ut enn det er).
Det finnes også frittstående lydopptakere med flere innganger, som lagrer data fra hvert spor som lydfiler på disk, optisk plate eller minnekort.
De er praktiske i felten, både å transportere og bruke.
Er da valget enten PC/Mac eller frittstående opptaker?
Zoom R24 - i pose og sekk
Zoom R24 og lillesøster R16 er blant de svært få frittstående opptakerne som kan ta opp 8 spor samtidig fra innebygde mikrofoninnganger.
Opptakene lagres som lydfiler på SD-minnekort, én fil for hvert spor (du kan også koble sammen 2 spor og lagre opptaket fra disse som én stereo-fil).
Så kan du legge på flere spor etter hvert og spille av og mikse tilsammen 24 spor på R24 og 16 på R16.
Har du to maskiner kan du koble dem sammen med en USB-kabel og ta opp 16 spor samtidig.
Det er også innebygd DSP med EQ og effekter som kan brukes under mix, men denne støtter bare materiale tatt opp med 44,1 kHz samplerate.
Men R24 er ikke bare en opptaker.
Kobler du den til PC/Mac med USB fungerer den som en ekstern lydenhet, hvor du kan ta opp fra alle 8 sporene samtidig og lagre dem på datamaskinen.
Da kan du også ta opp med 96 kHz samplerate og 24 bits.
Du kan også bruke R24 som USB-kontrollenhet, hvor spakene, knotene og dreiehjulet kan styre de virtuelle spakene, knappene etc. i programvaren.
Den opptrer som en Mackie kontroller, som har blitt en etablert standard.
Altså fungerer R24 som et kinderegg, frittstående opptaker, lydkort og styringsenhet.
I felten
R24 leveres med en liten ekstern strømforsying, 1 GB minnekort, USB-kabel og DVD med Cubase LE.
Den er helt i plast og svært lett.
Byggekvaliteten er helt ok, knapper og spaker er faste i fisken og kjennes solide nok.
For å gjøre et opptak uten å dra med deg noen datamaskin er det bare å finne kontakt til det eksterne adapteret (eller bruke den på batterier) og slå den på.
Hvis minnekortet er nytt lages det automatisk et opptaksprosjekt som får sin egen mappe på minnekortet.
Det tar noen få sekunder.
Du kan ha flere prosjekter på samme minnekort, og velge et annet prosjekt når som helst.
Du kan bruke de innebygde mikrofonene på kanal 7 og 8 og gå rett i opptak med det samme.
Med statusknappen på hver kanalstripe velger du om du skal ta opp, spille av eller koble ut kanalen.
Opptaksnivået stilles med knappene, lyttenivået gjøres med spaken.
Opptak med de innebygde mikrofonene fungerte faktisk bedre enn vi hadde forventet.
Lydbildet er åpent og klart og det er praktisk talt ingen støy.
Mikrofonene tåler også svært høye lydnivåer.
Skal du gjøre mer avanserte opptak kan du koble til opptil 8 mikrofoner, 6 av disse kan være kondensatormikrofoner som krever 48V spenning (fantommating) for å fungere.
På kanal 1 finner du en egen instrumentvelger, der kan du koble inn el.bass eller annet elektrisk instrument som ikke har aktiv elektronikk.
De andre kanalene håndterer mikrofonnivå når du plugger inn en XLR-kabel, eller linjenivå når du bruker jack.
Den smarte kombinasjonskontakten tar i mot begge deler, men bare én av gangen.
Når opptaket er ferdig slår du av maskinen, den avslutter og lagrer automatisk før den slår seg av.
Som opptaker er den akkurat så enkel som vi forventer.
Ingen vandring i menyer, men direkte kontakt med akkurat det nødvendige av knapper og spaker.
Hvis du vil jobbe videre med opptak og redigering internt på R24 har du mange muligheter.
Du har avansert tonekontroll, nivåprosessering og mange typer effekter, som fungerer høyst brukbart.
Betjeningen er slik den blir i et hierarkisk menysystem med lite display, det blir en god del manøvrering.
Med øvelse blir det stadig lettere, men aldri like oversiktlig som på en stor PC-skjerm med god programvare.
Kvaliteten på prosessering og effektene er helt kurant, men det finnes selvsagt mange flere muligheter i programvare på PC/Mac.
I hjemmestudio
Vil du heller jobbe vidre på PC/Mac overfør du bare dataene fra minnekortet til harddisken.
Hvis ikke maskinen din har kortleser kan du bruke R24 som kortleser hvis du kobler den til med en vanlig USB-kabel.
Så starter du enten Cubase LE som følger med R24, eller det som måtte være ditt favorittprogram.
Da er det bare å dra over lydfilene og gå i gang med redigering og miksing.
R24 fungerer også som et USB-lydkort med 8 innganger (gir deg 8 samtidige spor) og 2 utganger, derfor kan du bruke den til å gjøre pålegg med flere mikrofoner i hjemmestudio og til lytting.
Det er separate utganger til høyttaleranlegg og hodetelefoner, med hver sin volumkontroll.
R24 kan du også bruke du som styringsenhet når du kobler den til med USB.
Den opptrer som en Mackie kontroller, som er en veletablert standard i studiosammenheng.
Da kan du bruke spakene til å styre f.eks. nivåene når du mikser.
Trommemaskin og sampler
Den skarpsynte leser vil ha lagt merke til pads nederst på hver kanalstripe.
Disse er anslagsfølsomme og brukes til å trigge trommelyder eller andre samples.
Du kan programmere takter og sekvenser som på en trommemaskin, hvor slagene plasseres i et rutemønster som representerer en takt med underdelinger.
Du kan programmere inn rytmene ved å spille etter metronomen eller ved å legge dem direkte inn i rutemønsteret via kontrollbetjeningen.
I tillegg til et lydbibilotek på 1,5 GB kan du legge inn egne samples som du tilknytter padene.
Hvordan låter det?
Vi har tidligere brukt stereo-opptakeren Q3 og forgjengeren til R24, R16, fra Zoom og vært svært fornøyd med resultatet.
Varierende prosjekter fra band med elektriske instrumenter, til solo piano, pålegg av Hammond
+ Leslie og opptak av kammerorkester i en gammel marmorsal har opptakeren håndtert svært tilfredsstillende.
Mikrofonforsterkere og A/D-konvertering er ikke lenger noen heksekunst hvis man skal ha en rimelig nøytral signalkjede.
Det er tross alt hva som kommer inn i mikrofonene, selve mikrofonene og plasseringen av disse pluss selve rommet, som virkelig teller.
I forhold blir kvaliteter i mikroforsterkere og konvertere bare små nyanser.
I tillegg til musikkopptak er R24 utmerket som opptaker til film, til konferanser og andre situasjoner hvor det er aktuelt å bruke flere mikrofoner for å få med seg det som skjer.
Konklusjon
R24 er en utmerket kombinasjon av opptaker og lydkort/styringsenet.
Du slipper å ta med og rigge opp PC/Mac bare for å gjøre opptak i øverom eller på konsert, og du slipper å ha både opptaker og ekstern lydenhet for å gjøre pålegg i hjemmestudioet.
Lydkvaliteten er ypperlig og den er lett å betjene der dette er viktigst.
På pris i forhold til egenskaper og bruksmuligheter er det ingen som kan matche denne.
Du får 8-kanals lydkort med mikrofonforsterkere til samme pris, men da trenger du Mac/PC etc. for å kunne ta opp og redigere osv.
Zoom R24
| 1
|
202591
|
Har den klassens beste batteri?
Nokia N79 er kanskje ikke den telefonen som vekker størst oppsikt i butikkhyllene, med sin veldig klassiske størrelse og utforming, men telefonen byr på noen godbiter for den som tar seg tid til å titte bak skallet.
Dette er nemlig en meget velutstyrt telefon, med WLAN, super-3G, retningssensor, 5 megapiksels kamera med autofokus og VGA-videoopptak uten hakking, musikk- og videospiller med bred formatstøtte, RDS-radio og mye mer.
N79 byr for øvrig på GSM-assistert GPS, og Nokia Maps forteller deg hvor du befinner deg akkurat nå.
Løsningen fungerer tilfredsstillende, men ønsker du full navigasjonsfunksjonalitet, koster dette deg et par hundrelapper i året.
Nokia på godt og vondt
Nokia-brukere vil kjenne seg raskt igjen, for menyene og S60-systemet har vært å finne på avanserte telefoner fra finnene i flere år.
Her kan du dessuten kjøre flere applikasjoner samtidig, og disse vil du enkelt kunne veksle mellom fra hovedskjermbildet.
Skjermen er klar og relativt stor, og oppløsningen er høy nok til å vise bilder uten hakkete kanter.
Tastaturet er derimot en helt annen historie.
De er helt flate, med unntak av spesialtastene.
Det gjør at vi etter å ha brukt telefonen i to uker, fortsatt ikke er helt fortrolige med å taste sms-er.
Slette-tasten ligger dypt mellom to spesialtaster, og her er det rett og slett alt for lett å taste feil.
Responsen er derimot bedre enn på mange andre smarttelefoner vi har lagt våre klamme fingre på, og de få hengene vi har opplevd har først og fremst vært knyttet til at vi har kjørt mange funksjoner samtidig.
Elendig nettleser
Vi kan derimot ikke skryte av responsen i den innebygde nettleseren.
Selv via turbo-3G og WLAN opplevde vi surfing på vanlige nettsider som dinside.no og vg.no som en så treg opplevelse at vi helle lot være.
Synd at ikke Nokia ikke er helt på høyden ennå når det gjelder mobilsurfing.
Inntil de er der anbefaler vi Opera mini, som byr på en helt annen respons og brukeropplevelse.
God musikkløsning
N79 byr imidlertid på flere ting vi setter pris på.
For eksempel har den en vanlig 3,5 mm minijack-tilkobling, slik at du kan koble til vanlige øretelefoner når du skal lytte til musikk.
Når du putter dem inn får du spørsmål på skjermen om hva du har koblet til, slik at mikrofon etc kan tilpasses deretter.
Holder du deg til MP3-filer får du plass til rundt 1000 på det medfølgende 4 GB microSD-kortet.
Prøver du deg på AACPlus, kan du få plass til langt flere, og likevel opprettholde en brukbar lytteopplevelse.
Vi synes dekoderen i denne telefonen gjør det beste ut av formatet, og helt ned i 28 kbps var kvaliteten kurant i de medfølgende ørepluggene.
Kjøper du eller har du kjøpt denne telefonen, bør det absolutt prøves!
Konverter og krymp MP3-filene dine enkelt til AACPlus (.3gp-filer) med Easy CD-DA Extractor fra Poikosoft.
Langt bedre på video enn bilder
Kameraet tar bilder med høy oppløsning, hele 2592x1944 piksler.
Optikken er merket Carl Zeiss, uten at det behøver å bety at kvaliteten er utmerket, for det er den nemlig ikke.
De optiske svakhetene er fremtredende på mange bilder, og lampen som lyser opp motivene innendørs fører så ofte til misfarging at vi heller velger å skru den av.
Utendørsbildene blir bedre, men betrakter du dem i full størrelse kommer svakhetene tydelig fram også her.
Vi liker imidlertid den relativt raske autofokusen, som vitner om at det skjer ting også på denne fronten.
Her ser du noen eksempelbilder tatt med telefonen:
Videoopptakene derimot, imponerte oss stort.
Ingen hakkende bevegelser å spore (30 bilder pr sekund), og oppløsning på 640 x 480 er supert.
Det er dessuten morsomt at Nokia her byr på god lydkvalitet på opptakene også.
Vel smurt!
Vi har konvertert et opptak fil Flash her:
Ekstrem-batteri
Det viste det seg at batteriet er blant de aller mest seiglivede vi har vært borti fra noen mobiltelefon.
Spesifikasjonene antyder rundt 17 dager i standby-modus, noe som i hvert fall ikke er noen overdrivelse.
Vi passerer i skrivende stund 13 dager, og har både hatt samtaler, surfet og brukt telefonen til fotografering, filming, mms-ing og teksting.
Fortsatt er det to prikker igjen på indikatoren.
Det er som å komme til himmelen for oss som daglig må lade batteriet på iPhone.
Mikro-USB
Det vi ikke liker fullt så godt er at telefonen, i motsetning til hva enkelte andre testmagasiner i Norge har hevdet, ikke har standard mini-USB-plugg, men mikro-USB som foreløpig er mindre utbredt.
Dermed bør du passe godt på kabelen som følger med telefonen, eller ta ut minnekortet og bruke en kortleser når du skal overføre filer fra og til kortet.
Lading må uansett skje via nettstrøm, dessverre.
Nå har imidlertid mobilprodusentene bestemt at mikro-USB er fremtiden for mobil-til-PC-tilkobling, så snart vil kanskje disse kablene bli like vanlige i skuffer og skap som dagens mini-USB-kabler.
Konklusjon
Er du ute etter en telefon med lassevis av funksjoner og ekstremt godt batteri, bør definitivt N79 vurderes.
Tastaturet er kanskje det svakeste punktet, og SMS-jäklar bør derfor se andre veier.
For øvrig er det mindre ting å sette fingeren på, og svakhetene vi har omtalt i testen er ikke mer fremtredende på N79 enn på de fleste konkurrentene.
| 1
|
202593
|
Samsung SGH-F330
Dette kunne vært en kanonbra mobil...
Dingz.no har testet Samsung SGH-F330, som har klart sterke og klart svake sider...
Konklusjon:
Når det gjelder design og lydkvalitet, både når du ringer og hører på musikk, er dette en klar femmer i vår bok.
Dessverre har Samsung slurvet med alt annet, og den kjipe brukeropplevelsen drar ned totalkarakteren til en middelmådig treer.
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 0
|
202595
|
Beats by Dre Studio Wireless
Dr.
Dres nye hodetelefoner gjør mindre av seg i bybildet, men tar det igjen i lydbildet.
For en musikklytter med begrenset sans for overdreven basslyd har ikke Beats-hodetelefonene til Dr. Dre og kompani vært noe seriøst alternativ til nå.
Men det mangeårige samarbeidet med kabelprodusenten Monster er avviklet, og Beats skryter av «redesignet» lyd på sine nyeste modeller.
Studio Wireless er, som den oppegående leser utvilsomt vil gjette, den trådløse utgaven av siste generasjon klokker i Beats-serien.
Jeg var nysgjerrig på om resultatet var godt nok til å forsvare det noe gjøkete preget det unektelig gir å gå rundt med et par kjendisklokker på ørene.
Beats er tradisjonelt kjent for et noe hengekøyeaktig lydbilde, der diskant og bass virker å være framhevet på bekostning av den viktige mellomtonen, der det meste av vokal- og instrumentlyd befinner seg.
Særlig bass har det tradisjonelt vært meget rikelig av, slik Dr. Dre og mange med ham kanskje mener det bør være i en «hip hop-hodetelefon».
Men på Studio-modellen er lydbildet mer balansert.
Det er fortsatt i overkant mye bass, men den dominerer ikke lenger i like plagsom grad.
Man får definitivt kjøpt hodetelefoner med en mer detaljert og frekvensnøytral gjengivelse, også i denne prisklassen, men lydkvaliteten er meget solid.
Sammenliknet med mine nåværende jobbklokker fra Bose er det større detaljering og oppløsthet, og et helt annet lydtrykk fra de mer lettdrevne Beats-klokkene.
Fordi de omslutter øret i stedet for å hvile på det, blir lydbildet dessuten mer fokusert enn på tidligere Beats-modeller, som hadde noe mindre, sirkelrunde øreklokker.
En viktig bieffekt er at lyder fra omgivelsene reduseres.
Studio Wireless har også aktiv støydemping.
Små mikrofoner i hodetelefonene fanger opp lyd i omgivelsene, og elektronikken produserer et signal i motfase som skal kansellere ut støyen.
Det virker i teorien spesielt bra på jevn, permanent støy fra for eksempel fly, tog eller bil, brukbart på jevnt stemmesurr, og mindre bra på mer plutselige lyder i omgivelsene.
Støydempingen i Studio og Studio Wireless dempes automatisk når det spilles musikk, for ikke å påvirke musikkgjengivelsen negativt, og økes igjen når det ikke spilles musikk.
Når det er stille rundt deg, oppdager du at støydempingen også har en viss egenstøy, i form av en svak suselyd.
Følelsen av trykk mot ørene fra støydempingen, som er ganske markant fra Bose QuietComfort 3, er imidlertid mindre tydelig med Beats-hodetelefonene.
Det virker rett og slett som om støydempingen er mindre effektiv enn hos Bose.
Den aktive støydempingen er ellers årsaken til det som er disse hodetelefonenes største svakhet.
Den drives med oppladbare batterier, som lades via den medfølgende usb-kabelen.
De skal ifølge produsenten gi tolv timer spilletid mellom ladinger i strømslukende trådløst modus, og tyve timer med fysisk kabling.
Men akkurat som Quiet Comfort 3 mangler de et passivt modus.
Det er ikke mulig å høre musikk uten elektronikken påslått.
Det betyr at du går tom.
Når batteriene går tomme, mister du ikke bare støydempingen, men også musikken.
Det er surt når du er langt fra nærmeste lader.
Der Bose hadde et utbyttbart ekstrabatteri, er det ingen slik mulighet med Studio Wireless.
I kablet modus slår hodetelefonene seg automatisk av når du kobler fra ledningen – i trådløst modus må du huske det selv.
Men det er fort gjort å glemme, blant annet fordi lyset som markerer at hodetelefonene er på, er så svakt at det er fort gjort å overse det.
Designet på de sammenleggbare Studio-modellene er mer nedtonet sammenliknet med forgjengere.
Formene er mykere.
Blank plast er erstattet av en mattere overflate, på mitt testeksemplar med en grå metallfinish.
Den røde og hvite Beats-b-en er erstattet med en mer diskret logo i sølv og grått.
Klokkene er større og mer ovale i formen enn på tidligere modeller jeg har vært borte i, men fordi de hviler rundt øret, i stedet for på, stikker de noe mindre ut og gir derfor en noe mer diskret fremtoning.
Komforten er god, med puter i mykt skinn, selv om den postrede bærebøylen presser mer enn jeg liker ned på hodet om den justeres slik at klokkene sitter godt fast på hodet.
Litt mykere polstring av bøylen hadde hjulpet.
Se også test av lillebror Monster Purity Pro
Trådløs tilkobling til lydkilder skjer via blåtann, mens de som foretrekker fysisk kobling bruker den medfølgende signaturrøde kabelen med minijack-plugg i begge ender, samt mikrofon og knapper for styring av telefonsamtaler og musikkavspilling.
I trådløst modus styrer man volum og avspilling med trykk på venstre klokke.
Det er fin funksjonalitet, slik at du ikke trenger plukke telefonen opp av lomma når du vil skippe et spor.
Bluetooth har fortsatt visse lydmessige begrensninger.
Hører man veldig nøye etter, er det nok mulig å plukke opp en liten kvalitetsforskjell i favør av den fysiske tilkoblingen.
Men i et bråkete bybilde hører du neppe forskjell, og uavhengig av tilkoplingsmåte er dette de beste Beats-klokkene jeg har hørt.
Studio Wireless koster ca. 3000 kroner.
Lydmessig finner det nok enda bedre hodetelefoner i prisklassen, men aktiv støydemping og trådløs lyd er funksjonalitet som trekker opp.
Vil du ha et par hodetelefoner med den karakterisktiske b-logoen, er Studio Wireless de jeg ville valgt.
Beats by Dr. Dre Studio Wireless
| 1
|
202597
|
TEST:Panasonic Viera TX-P65VT60
En av de siste kjempene i en utdøende rase.
Heldigvis avslutter den med stil.
Tidligere i år bekreftet Panasonic at de ikke lenger vil videreutvikle plasmateknologien.
Selv om de nok kommer til å selge plasma-modeller et par år til, er det altså mye som tyder på at bildekvaliteten ikke vil bli bedre enn på årets toppmodeller.
Det er altså her Panasonic VT60 befinner seg, den er nemlig helt i toppsjiktet når det gjelder bildekvalitet.
I år blir den riktignok forbigått av spesialmodellen ZT60, en modell som kun fås i et begrenset opplag, bare kommer i 60-tommers størrelse, og har en prislapp på hele 40.000 kroner.
Det er en svært høy prislapp i et marked hvor du også kan velge mellom Oled og 4K-teknologi.
Samtidig er det også det som gjør VT60 så interessent:
Den er nemlig nesten like god, fås i flere størrelser (50", 55" og 65"), og ikke minst så er den langt billigere.
Vår testmodell på 65-tommer koster for eksempel 25.000 kroner i skrivende stund, og fremstår derfor som et svært spennende alternativ for deg som drømmer om en stor og god TV i stua.
Men hva får du?
VT60 er en plasma-TV med 1080p-oppløsning som er proppet med det aller beste Panasonic klarer å tilby av bildebehandling, funksjoner og finesser.
Pen er den også, og spesielt liker vi den nye TV-foten.
Alle kablene er for øvrig vinklet nedover og ut på siden, noe som gjør at du får den lettere inntil veggen om du vil henge den opp.
Det er ett unntak, og det er strømkabelen, som riktignok leveres med en knekk.
Den markerer også den avstanden du bør ha til veggen, slik at ikke TV-en blir for varm.
Forøvrig er ikke veggmontering av en 65-tommers plasma noe du gjør alene.
En ting er at veggen skal tåle vekten, men størrelsen gjør den også nærmest uhåndterlig.
Med i esken får du blant annet med en vanlig fjernkontroll i plast, samt en mer eksklusiv minikontroll.
Den fungerer til daglig styring, men har sin styrke når det gjelder scrolling på nettsider via TV-ens innebygde nettleser.
Denne kontrollen har også mikrofon for å gi kommandoer til TV-en ved hjelp av stemmestyring.
Selv synes vi fortsatt det er best å bruke fjernkontrollen.
VT60 er naturligvis 3D-klar, og det følger med to aktive briller i esken.
Kvaliteten på 3D kommer vi tilbake til lenger ned.
Sammenlignet med ZT60 er det i hovedsak noen designdetaljer som er annerledes, men den store forskjellen ligger i at panelstrukturen er ulik.
ZT60 har for eksempel ikke luft mellom glasset og panelet, og skal således ha et noe bedre sortnivå i opplyste rom.
Å si at VT60 har noe å skamme seg over på dette punktet er likevel en overdrivelse.
Her snakker vi altså om detaljer for til dels svært kresne TV-tittere.
På innsiden er VT60 utstyrt med den raskeste prosessoren Panasonic tilbyr, som gjør at menyene og ikke minst SmartTV-delen her starter langt raskere enn på de rimeligere modellene til Panasonic.
Det er bra, men også noe vi forventer i denne prisklassen.
SmartTV-funksjone har ellers blitt langt bedre enn de var i fjor.
De har vi imidlertid gått igjennom under testene av DT60 og ST60, så vi gjentar ikke dette her.
Vi nevner likevel at VT60 selvsagt har alt det ST60 mangler, nemlig innebygget webkamera for videosamtaler, USB-opptak og flere innebygde TV-tunere.
En ting som skiller VT60 fra ST60 og DT60 er imidlertid at du kan finjustere TV-bildet fra mobilappen (Viera Remote2 til iPhone og Android.)
Dette er faktisk ganske snedig, for her kan du via mobilappens grafikk justere kontrast, lysstyrke og mer avansert kalibrering, samtidig som endringene vises direkte på 65-tommeren rett foran deg.
Dette er kanskje ikke så interessant for menigmann, men for de største TV-nerdene der ute vil dette gi grunnlag for flere timer med moro.
Du vet selv hvilken gruppe du tilhører.
I denne runden konsenterer vi oss derfor om bildekvaliteten, og det er ingen grunn til å gå rundt grøten.
Den er nemlig strålende, og her er begrunnelsen.
Bildekvalitet
Vi har i årevis gitt Panasonic skryt for relativt edruelige bildemoduser, og det gjentar seg heldigvis her også.
Selv liker vi standardmodusen til TV-sendinger, for her er mange av bildeforbedringskretsene skrudd på.
Puristene der ute vil nok heller foretrekke THX
Cinema-profilen, der det meste er skrudd av.
Selv bruker jeg denne modusen på film (altså på Blu-ray-inngangen), men jeg aktiverer blant annet Intelligent Frame Creation for å få mer glidende panoreringer.
Dette er selvsagt en smakssak, og når både TV-menyene og ikke minst den allerede nevnte mobilapp-justeringen er så enkel å bruke, er det bare å prøve seg fram.
Kort forklart vil ikke en plasma-TV gi deg et like skarpt bilde som en LED-TV, men til gjengjeld vil svært mange synes at bildet virker mer naturlig.
Selv liker jeg begge typene, men innrømmer glatt at jeg synes hudtoner ser fantastiske ut på plasma, så også her.
Det er også et svært godt tegn at VT60 evner å holde på detaljene, selv langt bak i bildet, også under raske bevegelser.
Her er det heller ikke mye å klage på fargegjengivelsen:
Fargene er intense når de skal være det, samtidig som du slipper å få en CSI-følelse når du ser naturprogrammene til BBC.
Sammenligner vi med LED-modellen DT60 kommer også plasma-TVens styrke tydelig fram.
For der DT60 imponerer i dagslys, blir den redusert til en lilleputt når vi demper lyset i stua:
VT60 har rett og slett et sortnivå i en helt annen liga, og evner også å få fram flere detaljer i skyggepartiene.
Mer interessant er det likevel å sammenligne med lillebror, den langt rimeligere ST60.
Her ble vi faktisk litt overrasket, for selv om VT60 er hakket bedre, så er ikke forskjellene så store som vi kanskje hadde trodd på forhånd.
Dette er nok en bekreftelse på hvor bra sortnivået på ST60 er.
VT60 har imidlertid noen ess i ermet, blant annet er den bedre på detaljer i skyggepartiene, og ikke minst det å holde på detaljene i bakgrunnen under raske bevegelser.
Dette øker dybdefølelsen når du ser på film, og for deg som har en stor Blu-ray-samling er det altså bare å glede seg.
3D er glimrende
Panasonic har alltid vært gode på 3D, så det er ingen overraskelse at de leverer her.
Noen revolusjon kontra forgjengeren VT50 er det imidlertid ikke, bortsett fra at de to aktive 3D-brillene nå er enda litt mindre.
Vi liker også at TV-en sier ifra hvor mye batteri du har igjen i de aktive 3D-brillene når du skrur dem på.
Det er en fin løsning som gjør at du slipper å lure på om batteriene vil holde koken ut filmen du er i ferd med å sette på.
3D-brillene stjeler imidlertid litt lys, så i et mørkt rom kan det lønne seg å øke lysstyrken et knepp.
VT60 har her en ny funksjon kalt Panel Luminans setting, som da kan justeres.
Litt sutring blir det likevel her også:
Personlig synes vi det er litt skuffende at Panasonic kun legger med to 3D-briller, spesielt når konkurrenter som Sony har begynte å legge med fire aktive briller på sine toppmodeller.
En familie på fire får dermed en ekstrautgift på minimum 1.000 kroner om alle skal se 3D-film.
Dette burde vært bedre
Panasonic har jobbet med å unngå refleksjoner fra frontglasset, men det er faktisk ikke så mye mindre enn på lillebror ST60, her er det altså fortsatt noe å jobbe med.Vi stusser også over at VT60 kun har tre HDMI-innganger, når konkurrentene har fire.
Samtidig vil nok de fleste som har mye utstyr tilkoplet TV-en uansett ha en surroundreceiver, og da er ikke dette noe problem.Plasma-TV-er avgir normalt mye varme, og er derfor utstyrt med vifter på baksiden av kabinettet.
Vårt testeksemplar var godt brukt da vi pakket det opp, og vi la raskt merke til en summing fra panelet da vi koblet den til.
Noe stort problem er det neppe, ettersom vi ikke la merke til det fra sofaen.
Men er du vár på støy og pleier å ha lyden lavt på, bør du ha dette i bakhodet.
Sist, men ikke minst nevner vi også innbrenningsfaren på plasma-paneler.
Er du en ivrig gamer som tilbringer svært mange timer foran TV-en med spillkonsollen er fortsatt vårt utgangspunkt at en LED-TV er bedre egnet (stikkordene her er skarphet og innbrenning).
For deg som bare spiller litt innimellom bør likevel ikke dette være noe problem siden TVen har innebygd funksjoner for å redusere innbrenningen.
På VT60 finner du for eksempel Piksel Orbiter i bildemenyen under skjerminnstillinger, og skulle du få en midlertid innbrenning av for eksempel en logo, skal du aktivere «Rullefelt»-funksjonen.
Konklusjon
Det er ingen hemmelighet at vi liker VT60, og i 65-tommers størrelse er den rett og slett en imponerende TV.
Med tanke på størrelse og bildekvalitet er heller ikke dagens prisnivå på rundt 25.000 noe å klage over, og dette er en TV selv kresne TV-testere vil plassere i egen stue.
Panasonic Viera TX-P65VT60Y
PS:
Blir den for dyr kan du få 55-tommeren til rundt 20.000 kroner.
I dette prissjiktet dukker imidlertid lillebror ST60 i 65-tommer også opp som et svært spennende alternativ for de som klarer seg uten den raske prosessoren og mangelen på spesialfunksjoner.
Det valget er det imidlertid du som må ta.
| 1
|
202599
|
Mercedes Benz A-klasse
A-klassen er en av de bilene det knyttes størst forventninger til i år.
Og her snakker vi en helt ny bil.
Ikke bare i teknikken, men også i typebetegnelse og utseende - den plasserer seg faktisk i VW Polo/ Opel Corsa-segmentet.
Inntil videre får vi ta til takke med gamle A-klasse.
Prøv også:
Volkswagen Golf Plus, Hyundai ix25
| 1
|
202600
|
Samsung Galaxy Tab 10.1
Det er ikke Samsungs skyld at alle har hyllet dette nettbrettet som den første skikkelige iPad-konkurrenten.
Det er derimot mest Samsungs skyld at vi ikke jubler uhemmet etter å ha brukt den.
Å ta opp konkurransen mot Apples nettbrettdominans i dag er bortimot det samme som å forsøke å velte Rolf Wesenlund ned fra tronen som den mest suverene Fleksnes-fortolkeren dette landet har sett (slapp av - det lar seg ikke gjøre).
Ifølge enkelte amerikanske analytikere vil 74 prosent av alle nettbrett som selges i 2011 være en iPad, og ettersom iPaden allerede har vært på markedet en god stund, kan ikke konkurrerende nettbrett akkurat stå med lua å hånda og kremte forsiktig hvis de ønsker å gjøre inntrykk.
Samsung kremter ikke forsiktig.
Samsung er schwære, og selv om de allerede har hatt et nettbrett på markedet i et helt år - utmerkede Galaxy Tab P1000 - er det først med Galaxy Tab 10.1 at de virkelig håper å sette standarden.
Svært tynn - svært lett
Brettet kommer med aller siste versjon (3.1) av Honeycomb, Googles Android-operativsystem spesialtilpasset nettbrett.
Det kommer også med påstanden om at Samsung har laget "verdens tynneste nettbrett", og med en tykkelse på bare 8.64 millimeter kan det sikkert stemme.
Hvorvidt det har betydning for brukeren at Galaxy Tab er 0.16 millimeter tynnere enn iPad 2 er mer usikkert.
Da er nok viktigere at den kutter rundt 40 gram på iPad 2 sine 604 gram, men de 40 grammene utgjør ikke noen markant forskjell.
Innholdsfortegnelse:
Svært tynn - svært lettLandskap eller portrett?
Ørlite tregLitt nettleser-krøllUjevn batteritidMedfølgende programvareHvor er nettbrett-appene?
Og hva skjedde med videostøtten?
Kjøpe eller ikke kjøpe
Galaxy Tab 10.1 kommer i prinsippet i tre ulike modeller med henholdsvis 16, 32 og 64GB lagringskapasitet, der hver modell enten leveres med bare WiFi, eller med både WiFi og 3G-tilkobling (krever SIM-kort).
Landskap eller portrett?
En annen forskjell fra iPad, som ikke virker så vesentlig på papiret, er skjermformatet.
Her er, som på andre Honeycomb-nettbrett, bredden gitt prioritet, og vi snakker om et vaskeekte 16:9-format.
Det betyr at Galaxy Tab 10.1 er snill mot filmer og tv-serier (det vil si, ikke helt - mer om det seinere), nettopp fordi de ofte fyller 16:9-formatet helt ut i kantene.
Men i og med at såkalt landsskapsmodus er foretrukket fører det blant annet til en del inkonsekvens, som for eksempel at en del programmer (inkludert Android Market) kun fungerer i denne modusen.
Det fører også til at brettet ikke ligger like godt i hendene når en bruker portrettmodus.
Mange, inkludert han som skriver dette, foretrekker høydeformatet til ting som epost, Twitter, Facebook og surfing - tjenester der informasjonen i hovedsak distribueres i høyden heller enn i bredden.
Dette vil nok være en smakssak, og vi snakker virkelig om livsfjern industrilandsproblematikk når en klager over at det blir litt for mye fysisk vriing og vending av brettet fra portrett til landskap til portrett igjen.
Men nå har vi ihvertfall nevnt det.
Ørlite treg
Mer alvorlig er det at Galaxy Tab 10.1 ikke oppleves som spesielt kjapp ved vanlig navigering.
Oppstart av apper, installering av småprogrammer og veksling mellom de fem hjemskjermene er strengt tatt ikke trege, men det føles litt for ofte som om det ligger et etterslep og vaker mellom fingerbevegelsene dine og det som skjer på skjermen.
Det er ikke dermed sagt den er treg - det er den ikke - den føles bare ikke så rask som en kanskje hadde håpet når en leser at den har en tokjerneprosessor på 1GHz på innsiden.
Et annet irritasjonsmoment er lyssensoren som skal regulere lysstyrken på skjermen i forhold til hvor mye lys det er i rommet.
Den er åpenbart ikke finjustert, for til tross for at en sitter med brettet i hånda i omtrent samme stilling og under samme lysforhold, kan lysstyrken finne på plutselig å forsterkes, for så å bli svak igjen, før den - du gjettet det - blir sterk igjen.
Den automatiske lyssensoren kan heldigvis skrus av.
Det gjorde jeg.
(Så får vi heller se om dette fikses i en oppdatering senere, slik tilfellet har vært på Galaxy S II)
Litt nettleser-krøll
Samsungs nettleser er stappfull av funksjoner, men er, som det meste annet på Android, utskiftbar.
Liker du den ikke kan laste ned en annen.
Visse ting virker likevel å være spikret fast, som for eksempel at nettleseren ikke viser noe særlig av innholdet før etter at rundt 70-80 prosent av innholdet er lastet inn.
Det betyr at du blir sittende og vente litt for lenge før du kan begynne å lese for eksempel overskrifter og ingresser, i motsetning til andre nettlesere, der innholdet lastes i henhold til en prioritert rekkefølge og vises fortløpende.
Også zoomingen når en vil nærmere en tekstkolonne har til tider vist seg upålitelig.
Noen ganger zoomer nettleseren simpelthen for langt inn, og da må en vente til teksten brekkes om før en kan begynne å lese.
Andre ganger zoomer den ikke så langt inn som den burde, hvilket forsåvidt er et mindre problem.
Nettleseren er heller ikke ekstremt rask.
En uhøytidelig test på britiske Guardian viser at en iPhone 4 for eksempel brukte rundt 13-14 sekunder på innlasting av sida, mens Galaxy Tab 10.1 lå på rundt 16 sekunder.
Dette er uten lasting av Flash-innhold.
Når det gjelder sistnevnte gjør derimot Galaxy Tab en god jobb, og naturligvis langt bedre enn iPad - som ikke spiller av Flash i det hele tatt.
Ujevn batteritid
Batteritiden er grei, men ikke helt på høyde med iPad 1 og 2, spesielt ikke på video.
Der holder Galaxy Tab merkbart kortere enn sin Apple-konkurrent, rundt 7 timer på én lading.
Brettet tåler heller ikke å ligge påskrudd, men ubrukt, i lengre perioder, det går med endel batterikraft selv i dvalemodus.
Dette skyldes sannsynligvis at brettet er tilknyttet mobilnettet, og vi tipper at Wlan-utgaven vil gjøre en betydelig bedre jobb med å holde på batterikapasiteten når brettet ikke er i bruk.
Oppladingen av batteriet er også, som på iPad, langsom.
Android blir gjerne hva du selv gjør det til, men det skjer også på eget ansvar.
Vi har deaktivert endel funksjonalitet for å bedre på batterilevetiden, og du vil garantert merke at batteriet sliter hvis du slår på automatisk henting av epost, automatisk oppdatering av sosiale strømmer, og i det hele tatt lar det trådløse livet seile sin egen sjø.
Kamerakvaliteten er helt på det jevne.
Bildene blir akseptable under gode lysforhold, men bildestøyen blir veldig tydelig under svakere lysforhold.
Å ta bilder med nettbrett er uansett en kuriositet.
De fleste foretrekker sannsynligvis litt mindre oppmerksomhet rundt egen person enn det medfører å ta bilder med et ti tommer stort brett foran øynene.
Medfølgende programvare
Som seg hør og bør i Android-verden har Samsung lagt ved en del programvare som skal gjøre det enklere å bruke brettet i, eh, bredden allerede fra første dag.
Den mest umiddelbart synlige vrien er snarveien til seks apper som ligger nederst på menylinja på hjemskjermen.
Her finner du oppgavebehandling (administrasjon av kjørende apper), kalender, verdensklokke, "Pen memo" (notater-app), kalkulator og musikkspiller.
Kjekt å ha, men det er ikke fullt så kjekt at du ikke kan bytte ut appene med andre apper.
Social Hub er forsåvidt ikke ny, men samler en del sosiale tjenester under samme paraply.
Den fungerer både som miniprogram ("widget") og app, og er en grei måte å raskt sjekke om det har skjedd noe nytt på for eksempel Twitter eller Facebook.
Den støtter også epost og meldingstjenesten (SMS og MMS).
Pulse er en pen RSS-leser (som på den annen side ikke er eksklusiv for Samsung, den er tilgjengelig for alle Android og iOS-brukere), Music Hub er en tjeneste for kjøp av musikk i mp3-format (levert av 7Digital), mens Polaris Office er nyttig for deg som både leser og redigerer Office-dokumenter med ujevne mellomrom.
Hvor er nettbrett-appene?
På programvaresiden er Android Market fortsatt en ganske stor skuffelse for nettbrettbrukere.
Det finnes så langt ingen måte å liste opp dedikerte Honeycomb-apper, og utvalget er ikke i nærheten av det som finnes for iPad i App Store.
Er du smart besøker du Android Central, der denne lange tråden har en veldig bra oppsummering av hva som finnes av Honeycomb-vennlige apper.
Når det er sagt, kan en naturligvis bruke vanlige Android-apper på et Honeycomb-nettbrett.
Ofte ser det helt greit ut, andre ganger ser det ikke ut i det hele tatt.
Og hva skjedde med videostøtten?
En av tingene som virkelig imponerte med Samsungs aller første nettbrett, som altså også het Galaxy Tab, men hadde mindre skjerm (sju tommer), var hvor enkelt den taklet avspiling av så å si alle videofilene i testsuiten vår.
Selv HD-filer med 1080p-oppløsning og høy bitrate sklei gjennom systemet uten å gi brettet hikke.
Det var også én av grunnene til at den scoret høyt i vår store nettbrettest tidligere i år, til tross for at den var testens desidert eldste deltaker.
Hva Samsung har gjort med Galaxy Tab 10.1 vites ikke, men brettet presterer dessverre ikke like bra som sin ett år eldre slektning.
Flere 1080p-filer er rett og slett ikke mulig å spille av uten store forsinkelser, og blant annet støtten for såkalte mkv-filer er svak.
Heller ville heller ikke testfilen vår i 720p spille av uten hakking.
Vi har forsøkt med tre ulike video-apper uten at det hjalp nevneverdig.
Dette er naturligvis skuffende, uten å være noen katastrofe.
Det finnes en rekke konverteringsprogrammer som gjør videofiler nettbrettvennlige på relativt kort tid, og flere er også gratis.
Kjøpe eller ikke kjøpe
Vi er ikke overveldet av Samsung Galaxy Tab 10.1, selv om vi håpet å bli det.
Avstanden til andre Android-nettbrett, som for eksempel Motorola Xoom, Acer Iconia Tab A500 og Asus EEE Pad Transformer, er på ingen måte betydelig, selv om vekta og formfaktoren (først og fremst tynnheten) ikke skal bagatelliseres.
Det er litt for mye småpirk til at vi klarer trekke fram superlativene, men ihuga Android-brukere vil helt sikkert finne mye å like, til tross for at Honeycomb fortsatt føles litt for uferdig til at vi kan snakke om det optimale nettbrett-operativsystemet.
Femmeren vi triller i denne testen er med andre ord litt lunken, og vi synes fortsatt at iPad 2 - til tross for Flash-mangelen - tilbyr en mer komplett nettbrettopplevelse enn for eksempel Galaxy Tab 10.1.
Samsung GT-P7500 Galaxy Tab 10.1 16GB
| 1
|
202601
|
Samsung Wave II S8530
Bada-mobilen er "oppgradert", men spørsmålet er om Samsungs eget operativsystem vil bli en suksess.
Det er et halvt år siden vi testet Samsung Wave S8500; en telefon vi var ganske godt fornøyde med
Selv om Wave II er større enn forgjengeren, er lite forandret ved selve designen, og telefonen fremstår fortsatt som en delikat sak, med stor skjerm og fine knappeløsninger, selv om den føles noen millimeter unødig høy.
Wave II er heller ikke veldig forskjellig fra den første Wave-telefonen når det gjelder innmat.
Det er først og fremst skjermen som er blitt større, der størrelsen er økt fra 3,3" til 3,7".
Det gjør også at telefonen har blitt større enn tidligere (5mm lengre, 4mm bredere og 1mm tykkere) og også veier mer (135g vs 116g).
Forgjengeren hadde også en Super AMOLED-skjerm som vi var svært fornøyde med, med svært god fargemetning og høy kontrast, men denne har blitt erstattet med en såkalt Super LCD-skjerm, som gjør at Wave II ikke stikker seg like mye ut i mengden som forgjengeren, men som vi allikevel opplever som meget god.
Sortnivået er imidlertid ikke like mørkt som Super AMOLED-skjermen på f.eks. Samsung Omnia 7 (test rett rundt hjørnet), og side om side ser vi en klar kvalitetsforskjell på det punktet.
Presis skjerm
Samsung-skjermen oppleves uansett som presis med tanke på berøringsfølsomhet, og det er svært sjelden vi opplever å trykke feil.
På baksiden liker vi godt hvordan Samsung har løst låsemekanismen for batteriluken, der du må skyve på en bryter for å få lokket til å åpne seg, men der bryteren er solid nok til at du ikke gjør det ved et uhell; faktisk mer solid enn hva tilfellet er på selskapets Omnia 7-telefon.
Minnekortet ligger gjemt bak batteriet og kan derfor ikke byttes med mindre telefonen slås helt av.
Ellers er lite forandret fra den første telefonen - de har like rask prosessor, de samme kameramulighetene (5Mp stillbilder, 720p video) og like mye internminne etc.
Faktisk er også oppløsningen på skjermen den samme (480x800), selv om størrelsen har økt.
Dedikert kameraknapp
Vi setter spesielt pris på den dedikerte kameraknappen, som riktignok har vært vanlig på mobiltelefoner i lang tid, men som faktisk ikke veldig mange smarttelefoner kan by på.
Holder du denne inne noen tideler, startes kameraapplikasjonen uansett hvor du måtte befinne deg, og den brukes også som utløserknapp for å ta bilder.
Bildeeksempler får du se lenger ned i testen.
Kameraapplikasjonen er også meget godt utført, der ikoner på sidene gir deg mulighet til å stille på hvitbalanse, eksponeringskompensasjon, blitsbruk etc.
- alt veldig lettvint og kjapt å endre.
Fremdeles setter liker vi også løsningen Samsung har laget på micro USB-uttaket, der et ekstra lokk beskytter USB-porten når denne ikke er i bruk.
Etter å ha gått med en smartmobil (og alltid bare det) i venstre bukselomme i noen år nå, kan jeg skrive under på at det etter hvert kan samles litt lo i en slik port.
Av og på-bryteren er også plassert på siden av telefonen i likhet med flere andre Samsung-telefoner, noe som er litt uvant, siden de aller fleste konkurrentene har den plassert på toppen.
Underveis innså vi at dette faktisk var en ganske god plassering når du holder telefonen i én hånd, siden knappen da er plassert direkte på fingeren uten at du trenger å endre grep.
Nederst på forsiden finnes tre knapper; en som legger på eller lukker aktivt program, en som åpner app-menyen og en som viser aktivitetsloggen, men som tilsynelatende kun fungerer når du ser hjemmeskjermen.
Etter å ha prøvd en del Android-telefoner synes vi godt at denne knappen kunne ha vært en universell tilbake-knapp.
I bruk
Undertegnede hadde ikke prøvd en Bada-telefon før denne modellen, men opplever Bada-systemet som lett å sette seg inn i om du har litt erfaring med smarttelefoner fra før (også denne telefonen har Samsungs Touchwiz-grensesnitt som de også har på Android-telefonene).
Grensesnittet er pent utført med god fargebruk, tydelig skrift og gjennomgående store ikoner slik at du slipper å sikte.
Hjemmeskjermen er delt opp på samme måte som på Android, der bakgrunnsbildet beveger seg bittelitt når du sveiper til sidene.
Det er også lett å organisere hjemmeskjermene, legge til og fjerne etc. ved å legge telefonen i landskapsmodus.
Stort sett er applikasjonene også standardiserte slik at du nederst til venstre finner en knapp for "ok", "søk", "neste" etc, mens nederst til høyre har "tilbake", "avbryt" og så videre.
Dog strider det litt med hva som føles naturlig, der de i hvert fall i våre øyne burde ha vært byttet om, og så finnes det enkelte uregelmessigheter slik at en send-knapp blir til slett-knapp på neste skjermbilde, så det gjelder å følge med.
Den presise skjermen går at Bada-tastaturet er godt å skrive på, og det har også Swype-lignende funksjonalitet (Nuance T9 Trace) der du bare kan dra fingeren over bokstavene i ordet uten å slippe dem, selv om vi har inntrykk av at Swype (Android-applikasjon) er flinkere til å finne de riktige ordene i ordlista.
Som med en del Android-telefoner får du også såkalt tactile feedback, slik at telefonen vibrerer litt hver gang du trykker på en knapp.
Vibreringen fra Samsung Wave II er også, i mangel på et bedre ord, tight og kjennes i hånda uten at telefonen bråker.
Dog har den også sin ulempe ved at den ikke er like merkbar når telefonen ligger i lomma og du får en tekstmelding e.l.
Gode applikasjoner følger med
Applikasjonene Samsung har laget selv ser også veldig pene ut og gir en innbydende opplevelse av telefonen.
Rett ut av esken får du også godt med funksjonalitet, som aksesspunkt-mulighet der telefonen fungerer som en WiFi-ruter og bruker mobilnettet for nettilgang for opp til tre andre enheter, noe som for øvrig er tilgjengelig på Android (fra v2.2 og oppover), samt den kommende utgaven av iOS.
Videospilleren fungerer meget godt og støtter både Divx og .mkv-filer rett ut av boksen; også med støtte for undertekster.
Musikkspilleren er også pent utført, og en praktisk ting er at låseskjermen inneholder avspillingskontrollere dersom du spiller musikk og låser telefonen, slik at f.eks. kan hoppe til neste sang direkte fra låseskjermen.
I tillegg får du med musikkgjenkjenning, muligheter for spillelister, favoritter etc., men ingen mulighet for å hente cover-grafikk på nettet.
Fra musikkspilleren kan du også sette en sang direkte som ringetone (gjerne på én kontakt om du vil), alarmlyd, sms-tone etc.
Positivt er det også at telefonen kan kobles til datamaskinen som en masslagringsenhet, slik at du bare kan kopiere over filmer, musikk og bilder som om den var en vanlig minneplugg.
Dog er det litt knotete at du må huske å aktivere dette før du kobler telefonen til PC-en.
En del irritasjoner
Dog er det to ting ved Bada som er problematisk:
*
En god del irritasjonsmomenter i programvaren
* Dårlig støtte fra tredjeparter
Tar vi irritasjonsmomentene først, er det flere av dem.
Her er noen eksempler (og det finnes flere):
Stadig mas om WiFi-oppkobling
- Nesten hver gang vi tar i bruk datanettet, får vi spørsmål om å koble oss på et WLAN dersom det er noe tilgjengelig, selv om vi har fin 3G-dekning.
Å starte Samsung Apps (Samsungs app store) gjør at vi får spørsmål om vi vil koble oss på et WLAN (faktisk to ganger), og det samme gjelder når man starter nettleseren, Facebook eller andre ting (trykk på "refresh" og du får spørsmålet enda en gang).
Til tross for dypdykk i menyene har vi ikke klart å finne noe som forhindrer dette, utover å slå av WiFi.Sikkerhetsmekanismen har ingen timer
- Både på Android og iOS "husker" telefonen at du er logget inn i X antall minutter selv om skjermen slukker.
På Bada-plattformen må du taste inn sikkerhetskoden hver gang skjermen har slukket.Nettleseren (Dolfin Browser [sic]) komprimerer bilder
- Dette gjør selvsagt at den ikke trenger å laste ned like mye data, men vi finner ingen mulighet for å slå det av; ei heller om du er koblet på WiFi.
Det gjør at nettsider ikke ser like innbydende ut som på andre plattformer, som du ser eksempel på under:
I tillegg er Bada-støtten dårlig på nettsteder.
På de fleste av de store norske nettstedene får du fullversjonen, og ikke mobilversjonen av nettstedet.
Det er selvsagt ikke noe Samsung og Bada skal klandres for, men illustrerer allikevel manglende støtte fra tredjeparter.
Nettleseren skalerer heller ikke sidene godt dersom du dobbeltklikker på et avsnitt, og skrolling til sidene blir derfor nødvendig.
Dette klagde vi også på da vi testet Samsung Wave, uten at det er blitt fikset i versjon 1.2 av operativsystemet (som Wave II gis ut med).
Uheldigvis for Samsung virker det ikke som om Bada har fått noe fotfeste blant utviklere ennå.
Deres App
Store teller fortsatt bare et firesifret antall apps, og det er mye som mangler.
Glem de hotte lokasjonsbaserte tjenestene som Gowalla og Foursquare (og Facebook Places for den saks skyld), fotodelingstjenester som Instagr.am og PicPlz, musikktjenester som Spotify, meldingstjenester a la Kik eller superhiten Angry Birds.
Det var greit i fjor sommer da plattformen var relativt ny, men det er ikke like greit nå, selv om i hvert fall sistnevnte (fuglene, ja) skal være under utvikling.
I tillegg er f.eks. Facebook-appen et par hakk bak konkurrentene, der det ikke er mulig å like andres oppdateringer; ei heller mulighet for å sjekke inn via Facebook Places.
Det er også synd for Samsung at de ikke har større brukermasse på Bada-plattformen, for etter å ha gått igjennom ganske mange elementer i topplisten over apps, har vi ikke klart å finne én kommentar fra en bruker, selv om mange apper har rating på mer enn fire av fem stjerner (det finnes heller ikke informasjon om hvor mange som har stemt).
Risikoen for et bomkjøp er med andre ord godt til stede, og appene vi har testet har varierende kvalitet.
Kamera
Kameraet, derimot, er vi godt fornøyde med på Samsung Wave II.
Det er godt over gjennomsnittet på bildekvalitet, med relativt god skarphet.
Lysmåleren lar seg ofte lure i motlys, så eksponeringskompensasjon er svært kjekk å ha.
Men typisk - utendørsbilder blir vesentlig bedre enn innendørs, og med begrenset lysstyrke på optikken er det ofte vanskelig å få skarpe innendørsbilder, selv om blitsen hjelper noe.
Under ser du eksempler på bilder tatt med Wave II:
Og her et par eksempler på video, der Wave II også er blant de beste på markedet med meget god videokvalitet, og ikke minst - klar og fin lyd sammenlignet med mange andre:
En funksjon vi må trekke frem er muligheten til å filme med et høyt antall bilder pr sekund, slik at sluttresultatet blir i sakte film; riktignok med redusert oppløsning (320x240).
Lydkvalitet
Under testingen opplevde vi Wave II å ha god kvalitet under samtaler, og det medfølgende øreproppsettet er bedre enn hos mange andre, med støyisolerende gummi på tuppen.
Dog er det i overkant mye diskant og lite bass i dem, som til dels kan kompenseres for i telefonens innebygde equalizer.
De medfølgende proppene er også lettdrevne og gjør at det er mulig å spille ganske høyt - noe vi vet mange er opptatt av.
Verre er det med den eksterne høyttaleren, som ikke er spesielt god, og som heller ikke spiller så høyt.
Ringetonen er derfor vanskelig å høre utendørs med telefonen i lomma; spesielt når vibreringen heller ikke er like markert som på andre telefoner.
Batterilevetiden oppleves som god, og batterimåleren virker å være meget presis slik at du slipper ubehagelige overraskelser.
Under testingen ladet vi telefonen cirka annenhver dag, men det er selvsagt også en av fordelene med at telefonen ikke multitasker skikkelig.
Konklusjon
Det er vanskelig å trille terning Samsung Wave II.
Det er en telefon med god og presis skjerm, rask og fin respons, god ergonomi og et kamera som er blant de bedre i dagens marked.
Applikasjonene som følger med holder også god kvalitet, og både musikkspiller og videospiller er meget gode.
I tillegg er prislappen ganske fin, der telefonen i skrivende stund ligger et par hundrelapper under tilsvarende Android-telefoner maskinvaremessig.
I utgangspunktet er Samsung Wave II derfor mye telefon for pengene.
Dog har operativsystemet sine svakheter, som riktignok kan rettes opp i neste utgave, som forventes lansert til sommeren.
Det store spørsmålet er imidlertid om Bada vil være en aktuell plattform i fremtiden, eller om Android, iOS, Symbian og muligens Windows Phone 7 blir for store for Samsung å håndtere som eneste Bada-produsent (Bada er et foreløpig et lukket system, på samme måte som Apples iOS).
Det er ikke noe man bør trekke for når en plattform er splitter ny, men det begynner å bli et race mot klokka for Samsung på dette punktet dersom Bada skal overleve dagens smartmobilmarked.
Mangelen på apps i applikasjonsbutikken og generell støtte for tredjeparter er åpenbar, og når Samsung satser både i Android- og Windows Phone 7-markedet (og blant annet leverer sine beste skjermer til disse plattformene), føles det som om Bada står litt på sidelinjen.
Vi ville derfor ha ventet med et eventuelt kjøp
- Bada-plattformen har et potensiale, men om det skal bli en suksess, må Samsung gire opp et par hakk.
Og det ganske snart.
Samsung Wave 2 GT-S8530
| 0
|
202602
|
BlackBerry Bold
Business-mobilene til Blackberry er lite kjent i Norge, men de er likevel veldig, veldig bra.
Det er viktig å holde tunga rett i munnen når en står overfor abonnementsmodellene som ledsager BlackBerry-mobilene.
Ha likevel i bakhodet at dette først og fremst er en telefon som er laget for bedriftsmarkedet, for hvor mange privatpersoner kjenner du som vil betale nesten 9000 kroner for en telefon uten bindingstid?
Når det er sagt kan du binde til et abonnement og betale rundt 7500 kroner, men det inkluderer fortsatt ikke et eneste ringeminutt (med unntak av samtaler til andre Trigcom-abonnenter, som er gratis), en eneste SMS, eller en eneste kilobyte til surfing.
Og, nei, det er ikke noe poeng i å låse opp telefonen slik at du kan bruke den sammen med andre operatører.
Nitti prosent av poenget med BlackBerry er nettopp at du skal knytte deg til den spesielle BlackBerry-løsningen for behandling og kryptering av data, det er tross alt den som skiller RIM fra de fleste andre mobilprodusenter.
Batterikapasitet er forøvrig overraskende bra, selv når telefonen pusher jobb-e-post i et heseblesende tempo, og vi kan ikke huske at Bold krasjet en eneste gang, selv med seks, sju og åtte programmer kjørende i bakgrunnen.
Imponerende.
Til tross for noen svakheter (kamerakvalitet, nettleser-formatering) er de positive tingene ved Bold likevel så mange at vi sitter igjen med et svært godt helhetsinntrykk.
Dette er en knalltelefon, og når det kommer til stabilitet, driftssikkerhet, epost-håndtering, grensesnitt, skjerm, tastatur, og byggekvalitet, er den et lysende eksempel på hva som menes med brukervennlighet.
Så får det bli opp til deg og dine foresatte på jobben hvordan dere krangler dere fram til en bedriftsavtale.
Dette var kun et utdrag fra vår test.
For å lese hele testen, klikk her.
| 1
|
202606
|
Asus Padfone 2
Telefonen som også er et nettbrett.
Asus leverer et unikt konsept med Padfone 2.
Ikke bare kan den brukes som en helt vanlig Android-telefon, men stikker du telefonen inn i det medfølgende nettbrettet, sitter du plutselig med et titommers nettbrett i hånda om du heller foretrekker det (telefonen fås også kjøpt uten nettbrett).
I tillegg har nettbrettet et stort batteri som lader telefonen mens den står i.
Men det stopper ikke der
For Padfone 2 er også en særdeles godt spesifisert Android-telefon.
Blant annet får du kjøpt den med 64GB internminne, den har et ganske romslig batteri, dobbelt så mye arbeidsminne som mange andre toppmodeller og et kamera med 13Mp oppløsning.
Her er de tekniske spesifikasjonene:
Tekniske spesifikasjoner, Asus Padfone 2
Skjermstørrelse: 4,7 tommerSkjermoppløsning:
1280x720 (312 ppi)
Skjermtype:
Super IPS+Prosessor: Qualcomm Snapdragon S4 Pro (Krait)Klokkefrekvens: 1,5GHz (fire kjerner)Grafikk:
Adreno 320Interminne: 32/64GB (ikke minnekortstøtte, 50GB lagringsplass i Asus' nettsky)Arbeidsminne: 2GBKamera:
13Mp + 1,2Mp (front), f/2.4Video: 1080p (30bps) / 720p (60bps)Android-versjon: 4.0 (Oppgradering forventes i januar)Kommunikasjon: NFC, LTE/4G (støtter også norske frekvenser), Bluetooth v4.0, 802.11 a/b/g/n WiFiMål: 138 x 69 x 9 mmVekt:
135g
Padfone Station (nettbrettet):
Skjermstørrelse: 10,1 tommerSkjermoppløsning:
1280x800Vekt:
514g (649g totalt)Batteri: 5000 mAhKamera:
1Mp (front), bruker telefonens kamera bak.
Konstruksjon
Padfone 2 gir oss et svært godt kvalitetsinntrykk.
På baksiden er den tydelig inspirert av selskapets Zenbook-serie, med sirkulært mønster som gir en ru overflate slik at telefonen får en viss friksjon i hånda.
Kameraet er også plassert på midten horisontalt, og mot sidene buer baksiden slik at telefonen ikke har noen skarpe kanter.
Sett fra siden er også Zenbook en tydelig designinspirasjon.
Aluminiumskanten spisser seg mot bunnen av telefonen akkurat som PC-serien, og det gir en slags optisk illusjon om at telefonen er tynnere enn den er, for i takt med redusert aluminium økes også mengden plast, før den til slutt ebber ut i en 3mm tynn kant helt nederst.
Skjermen er meget god.
Super IPS+-panelet byr på gode farger med svært god innsynsvinkel, og Padfone 2 har også høy lysstyrke, spesielt i en egen utendørsmodus der man drar på enda litt ekstra, som selvsagt også trekker ekstra mye strøm.
Med pikseltetthet på 312 pr tomme kan du i praksis ikke skille pikslene fra hverandre.
3,5mm-utgangen er, noe utradisjonelt, plassert på midten oppå telefonen, og ved siden av sitter luken for SIM-kort.
Av/på- og volumknapper ligger på høyre side, og i bunnen finnes ladekontakten; en proprietær utgang som fungerer som en slags «utvidet» micro USB-port.
Denne er laget slik for å gjøre den kompatibel med docking-nettbrettet, men det er i hvert fall mulig å lade Padfone 2 med en vanlig micro USB-kabel; dog må det nevnes at kabelen sitter veldig løst.
Padfone 2 har også berøringssensitive knapper på undersiden av skjermen for tilbake-, hjem- og programbyttingsknapper.
Selv om de rene Nexus-telefonene har disse knappene som en del av skjermbildet, må vi innrømme at vi foretrekker å ha dem på utsiden, så slipper man å bruke opp noe av skjermbildet på dem.
Som vanlig lyser de også opp når du bruker telefonen.
Padfone station
Padfone station er altså navnet på nettbrett-delen.
Verdt å merke seg er altså at dette ikke har noe funksjon før du putter i telefonen, utover at du da også har med deg batteri nok til å lade telefonen drøye to ganger fra null til hundre.
Vi testet aldri den første Padfone-utgaven på DinSide (imidlertid satt vi i salen da Padfone ble vist frem for første gang i Barcelona tidligere i år), men at docking-løsningen nå er blitt langt mer elegant er det ingen tvil om.
Der låsemekanismen i første versjon var noe tungvint, kan du nå bare trykke telefonen ned i sporet sitt.
Brettet bekrefter så oppkoblingen med en liten vibrasjon, og i løpet av et sekund eller to tennes bildet på den store skjermen.
Telefonen sitter også som støpt i sporet.
Du kan snu nettbrettet på hodet og riste som bare det uten at den faller ut, og med en litt fast håndføring, trekker du telefonen ut av sporet sitt igjen.
Den store skjermen er ikke like imponerende som den lille.
De to har praktisk talt samme oppløsing (!), og 1280x800 på en titommers skjerm er det ingen som lar seg imponere av i dag.
Vi må også innrømme at vi gjerne skulle ha sett flere fordeler med nettbrettet annet enn større skjerm og bedre batteritid, som for eksempel muligheten til å stikke inn et SD-kort for overføring av bilder.
Høyttaleren sitter, som på de fleste andre nettbrett, på baksiden og er i stand til å spille relativt høyt, men da med ganske skarp diskant og ikke noe særlig til bass, naturligvis.
Det er fortsatt begrenset hva man får ut av såpass små høyttalere.
Nettbrettet har for øvrig samme ladekontakt som telefonen.
Du kan se flere bilder av Padfone 2 her:
DynamicDisplay
Se hvordan dette fungerer i videoen på toppen av artikkelen
Litt av poenget med denne løsningen er at du skal kunne holde på med noe på telefonen og så putte den i dockingstasjonen for å fortsette i større format.
For å få til dette har Asus laget noe de kaller DynamicDisplay.
Dersom en app støtter dette (Asus har tilgjengeliggjort et SDK for utviklere) vil den automatisk bytte fra «mobilmodus» til «nettbrettmodus».
Hvis ikke, kan du selv velge:
Enten kan nettbrettet gjøre et forsøk på å kjøre mobilappen, eller så kan du velge at den automatisk avsluttes når du putter telefonen oppi.
Dessverre er ikke dette spesielt elegant.
På forhånd er nettbrettet satt opp slik at alle apps åpnes, men det er mye som ikke ser pent ut.
Et eksempel er Swiftkey-tastaturet, der vi opplevde at ca 1/4 av tastaturet ble blåst opp i hele tastaturfeltet.
Da må man inn og fjerne krysset på Swiftkey, slik at det heller avsluttes og startes på nytt når du docker telefonen.
Med andre ord må du selv lete opp appene som ikke funker så godt, slik at du får huket dem vekk fra listen.
Andre veien også – har du startet en app i nettbrett-modus og tar ut telefonen, hender det at den fortsatt er i nettbrettmodus slik at den blir veldig tettpakket på mobiltelefonen.
Men mye fungerer bra også.
Forsinkelsen fra du putter telefonen i hakket sitt til du kan begynne å bruke nettbrettet er typisk et par sekunder, og vi liker at telefonen vibrerer for å bekrefte at de to enhetene har opprettet kontakt, så slipper det å være noe tvil om det.
Når telefonen er docket i brettet, opptrer det også som et nettbrett i Google Play-butikken, slik at du får opp anbefalinger for nettbrett og kan laste ned apper som kun er tilgjengelig for nettbrett.
Disse sorterer under «bare pad» i programskuffen og kan da ikke brukes kun fra mobiltelefonen.
Egne Android-tilpasninger
I motsetning til for eksempel HTC og Samsung, har ikke Asus gjort veldig store endringer av Android.
Kanskje med unntak av at den øverste delen av nedtrekksmenyen er laget litt småglorete lilla.
Men den er til gjengjeld ganske praktisk.
Dessuten kan du deaktivere den hvis ikke du liker den, så får du den vanlige utgaven av varslingsmenyen (bra, Asus!).
Som du ser av skjermbildet til høyre, kan du slå av og på wifi, mobildata etc.
«Smart saving»-valget lar deg spare på strømmen, f.eks. ved å redusere skjermstyrken når du leser en bok eller kutte pushvarslinger når skjermen er avslått.
Dette kan du skreddersy i innstillinger-menyen.
Fra varslingsmenyen kan du også justere lysstyrken direkte, sette den i automodus (som justerer lysstyrken ut fra lys fra omgivelsene), samt en egen modus beregnet til utendørsbruk, med 550 nits lysstyrke – blant de kraftigere i markedet.
En egen oversettelsesfunksjon kan også aktiveres, som da gir deg en knapp på venstre side av skjermen i enkelte apper.
Trykker du på den, kan du deretter merke et ord eller en setning og få opp oversettelsen, men det ser ut til at den kun kan oversette til engelsk selv om vi vitterlig har valgt norsk.
Den fungerer heller ikke i Chrome, men i nettleseren som heter «nettleser» dukker knappen opp.
Akkurat det er noe pussig, da Asus har begge disse nettleserne med som standardinstallerte apper.
Ellers har Asus også lagt et nokså konservativt skall utenpå ringe- og SMS-programmet; det hele er pent og rent.
Vi liker veldig godt hva Asus har gjort med kameraappen, blant annet ved at du kan ta seriefoto ved å holde utløserknappen nede, og at du både har en stillbilde- og videoknapp på samme skjermbilde.
Den er effektiv i bruk, for eksempel ved at du bare kan trykke blitsen mellom av, på og auto enn at du alltid må trykke to ganger (først for å åpne "menyen" og så for å velge innstilling).
Medfølgende apps
Asus har også lagt ved en god håndfull apps med telefonen.
Her er høydepunktene:
Asus studio – En galleriapp som har flere måter å sortere bildene på, både gruppert på dager og basert på stedet der bildene er tatt, for eksempel.
Inneholder også redigeringsmuligheter med bildeeffekter, mulighet for å gjøre hudtoner mer brune, merke bilder med stikkord for raskere gjenfinning senere etc.
Faktisk en ganske fin app.
Audiowizard – Også tilgjengelig via varslingsmenyen; en equalizer som lar deg velge mellom ulike lydbilder, f.eks. film eller tale.
Blokkeringsliste
– Kjekt dersom du blir plaget av noen og vil sperre telefonen for innkomne samtaler eller SMS-er.
Dictionary – Ordliste på engelsk, med forklaring, mulighet for å høre hvordan ordet uttales og direktelenke til Wikipedia.
Filbehandling – Lar deg utforske den interne lagringsplassen, flytte, kopiere, slette og gi filer et annet navn.
Supernote – Notatprogram som i stor grad minner om S Note som følger med Galaxy Note-produktene, med mulighet for tekstgjenkjenning, lagring i nettskyen, deling av notater med venner etc.
Dog er det ikke like avansert som Samsungs utgave.
Webstorage – Gir deg 50GB lagringsplass i Asus' nettsky i to år.
Du kan også få telefonen til automatisk å laste opp nye bilder til nettskyen og dele filer med andre.
Ytelse
Med 2GB arbeidsminne og firekjerners prosessor på 1,5GHz er det duket for fartsfest med Padfone 2.
For det første kan kameraet spytte ut seks bilder i sekundet inntil 100 bilder bare ved å holde utløserknappen inne.
Det er formidabelt.
Opplevd hastighet er også meget god.
Alt reagerer raskt, og det er ingen lugging i menyene.
Skrolling i nettleseren går også glattere enn på de fleste andre Android-telefoner.
Også på ytelsestester får vi meget gode tall.
1280ms på Sunspider-testen (med den "vanlige" nettleseren, over 1800 med Chrome) og 7366 på Quadrant Standard (6013 på Galaxy Note II som har vært den raskeste der til nå), blant annet.
Padfone 2 er med andre ord blant de aller raskeste Android-telefonene i markedet.
Kamera
Bildene fra Asus-kameraet er jevnt over gode, men la deg for all del ikke blende av 13 megapiksler:
De er nemlig ikke et mål på kvalitet, kanskje snarere tvert om.
Vi opplever at Padfone 2 har en tendens til å undereksponere bildene ganske kraftig utendørs i motlyssituasjoner, og det gjør at bildene blir ganske mørke.
Den medfølgende kameraappen gir også et markant gulskjær i normal innendørsbelysning når du tar bilder med automatiske innstillinger, men dette kan du overstyre ved manuelt å sette hvitbalansen.
Det er også en del støy i innendørsbildene, noe som ikke er så rart når man presser 13 megapiksler inn på en såpass liten sensor.
Vi tror altså Asus ville fått bedre bildekvalitet om de hadde gått for færre megapiksler.
Under ser du noen testbilder tatt med kameraet:
Video
Mer imponerende er videokvaliteten, og spesielt i 720p med 60 bilder pr sekund.
Da flyter bildet svært godt, og vi er også godt fornøyde med bildekvaliteten, selv om lyden ikke er på høyde med de beste telefonene.
Under kan du hente et uredigert klipp rett fra kameraet:
Samtalekvalitet
OPPDATERT:
Den første testmodellen vi fikk hadde dårlig samtalekvalitet, men etter å ha fått en ny testmodell fra Asus, er det bare å konstatere at den første hadde en feil.
Det nye eksemplaret hadde langt bedre samtalekvalitet.
Lyden har en liten tendens til å vrenge seg når motparten snakker høyt kombinert med høyt volum i høyttaleren, men ellers er vi godt fornøyde med samtalekvaliteten på Padfone 2.
Konklusjonen er derfor oppdatert.
Konklusjon
Det er mye å like med Padfone 2.
Løsningen med å docke den i et nettbrett fungerer langt bedre enn det gjorde sist, selv om det (som du så i videoen over) ikke er helt strømlinjeformet.
Spørsmålet er selvsagt også hvorvidt du synes denne løsningen er hensiktsmessig kontra det å ha to separate enheter – du kan tross alt ikke bruke nettbrettet med mindre telefonen er plugget i.
Plusspoeng får i hvert fall Asus fordi du da kan ha med deg batteri tilsvarende drøye to fulle runder med lading, selv om vi gjerne skulle ha sett at nettbrettet også hadde hatt en SD-kortleser.
Som ren telefon er Padfone 2 en av de aller ypperste og raskeste i dagens marked, og så vidt vi vet den eneste Android-telefonen som du får kjøpt med 64GB internminne ved siden av HTC One X+.
Asus PadFone2 A68 2-in-1 32GB
| 1
|
202608
|
Sony Ericsson Xperia Play
Dessverre imponerer den ikke som spillmobil.
Sony Ericsson er på hugget, og spesielt Xperia
Neo har imponert oss stort (NB; testen publisereres 17:00).
Dessverre gikk det ikke like bra med Xperia Play, en blanding av mobiltelefon og bærbar PlayStation.
En kombinasjon vi har ventet på i årevis, for med Sonys spillkompetanse og Sony Ericssons mobildesign burde dette være en soleklar vinner.
Slik gikk det ikke.
Dette likte vi
Xperia Play har fullverdige knapper for styring av spill og responsen er god.
Knappene speiler den tradisjonelle PlayStation-layouten, med ett styrekors og fire knapper merket med sirkel, firkant, trekant og X-symbolene.
I tillegg kommer det to skulderknapper og to flater som skal emulere analoge stikker.
Det meste skjuler seg bak det utskyvbare dekselet.
Mobilen har forøvrig Android 2.3, den nyeste, raskeste og mest stabile versjonen av operativsystemet.
1 GHz prosessor gir også en flott brukeropplevelse, og menyresponsen, navigasjonen og ytelsen er veldig bra.
Nettleseren, Googles egne applikasjoner, fleksibiliteten til Android, alt dette gjør at telefonen stiller veldig sterkt.
Dette likte vi ikke
Mobilen er stor.
Bakdekselet er lett knirkete plast, skulderknappene er litt løse, og de runde formene er rett og slett ikke det peneste vi har sett.
Skjermen er i tillegg dårlig, og lider spesielt av alt for svak lysstyrke, noe som gjør den håpløs å bruke i direkte sollys.
Heller ikke kameraet lever opp til forventningene, sine 5 megapiksler til tross.
Den kan heller ikke filme i 720p.
Den største skuffelsen er likevel på spillområdet, noe som altså er hovedområdet til denne mobilen:
- Det er klønete å kjøpe spill, blant annet må du forholde deg til to ulike nettbutikker.
- Det er få nye og gode spill.
De gamle spillene fungerer, men utnytter ikke telefonens muligheter.
Joda, det er et visst nostalgielement her, men er det nok?
Neppe, mener vår anmelder.
Resten av testen får du hos vår søsterpublikasjon itavisen
Sony Ericsson Xperia Play
| 0
|
202609
|
Asus EEE 1005PE
Bedre batteritid har vi aldri sett!
Minibærbare var høstens store slager, og er fortsatt det segmentet innenfor PC-markedet som vokser raskest.
Disse små maskinene har gjerne skjermer på rundt 10 tommer, og veier rundt kiloen.
Prisene er også behagelig, de starter på rundt 2000 kroner.
Nå er det nettopp begynt å dukke opp en ny generasjon minibærbare.
Disse bruker Windows 7, og har gjerne mer minne og større harddisker enn foregående generasjon.
Og minst like viktig:
De nyter også godt av nye prosessorer fra Intel, som gir bedre ytelse og lavere strømforbruk.
I tillegg til nye prosessorer for stasjonære og vanlige bærbare har Intel også en ny generasjon Atom-prosessorer og tilhørende brikkesett til minæbærbare.
Forskjellen er ganske omfattende, brikkene produseres med 45 nm teknikk, og oppsettet består bare av prosessoren og én brikke.
Tidligere var grafikkprosessoren og minnekontrolleren i en separat brikke, mens inn/ut huserte i en annen.
Med den nye konstruksjonen oppnås mindre effektforbruk og høyere ytelse, med størst vekt på det første.
Den nye platform-arkitekturen ble først kalt Pine Trail, prosessoren i denne testmaskinen heter N450.
Den kjører på 1,66 GHz, samme hastighet som den tidligere N270, men med integrert grafikk og minnekontroller blir den vesentlig mer effektiv enn tidligere.
Dette gir ytelsesgevinst.
Flere designmodeller - samme spesifikasjoner
Maskinen kommer i flere varianter, noen med et utseende som blir lagt merke til i friske farger.
Vårt testeksemplar var av den mer alminnelige sorten, i blank pianolakk.
Skjermen har matt overflate og er på 10,1 tommer og har den klassiske miniPC-oppløsningen 1024x600 og har god betraktningsvinkel for en maskin i denne klassen.
Tastaturet er akkurat passe romslig og har gode taster.
Pekeplaten skiller seg fra den øvrige flaten med mange små "nupper".
Det fungerer relativt greit, man venner seg til det.
Vi har uansett med oss mus når vi reiser med bærbar.
Maskinen kommer med 1 GB DDR2 minne, 250 GB harddisk, 802.11n trådløst, Bluetooth, webkamera og 6-cellers batteri.
Tilkoblinger
På venstre side finner vi strømtilkobling, VGA ut, USB og hull for Kensington-lås.
På høyre side finner vi nettverkskontakt, 2 USB-porter, lyd inn og ut og en kortleser for SD-kort.
I bruk
Maskinen kommer med Windows 7 Starter og førstegangs oppsett var ganske raskt å komme i gang med.
Win7 er langt bedre her enn tidligere operativsystemer fra Microsoft.
Maskinen er fast i fisken, stødig og gir inntrykk av god byggekvalitet.
Betraktningsvinkelen hos skjermen er som nevnt bedre enn vi er vant til på denne type maskiner, noe som gjør den langt mer fleksibel på f.eks. fly hvor du kan risikere å måtte ha skjermvinkelen ganske rett opp og ned.
Plasseringen av tilkoblinger er det ingen ting å si på, tastaturet er bra og pekeplaten akseptabel.
At det ikke er separate musknapper, men at den vipper på midten med en dødsone på ca en cm er ikke optimalt etter vårt syn.
Maskinen er ikke av de aller letteste minibærbare, med en vekt på 1,3 kg.
Den er også litt baktung, men ikke så mye at den tipper bakover.
Ytelsen
Den nye Atom-platformen hadde ingen problemer med å spille av HD-video i 1920 x 1080, noe som tidligere maskiner ikke var i stand til.
Bildet skaleres selvsagt ned til det skjermen kan vise, men det flyter nå jevnt og fint, uten hakking.
Ved typisk bruk, som åpning av standardprogrammer, nettleser osv.
er derimot ikke påtagelig raskere enn med forrige prosessorgenerasjon.
Med mer minne og en SSD-disk ville ytelsen ha blitt merkbart bedre på disse områdene.
Men prisen ville da blitt nesten dobbelt så høy.
Windows opplevelsesindeks viser 2.4 og det er prosessoren som står for det laveste resultatet.
Minne ligger på 4.5 og disk på 5.7.
Både grafikk og spillgrafikk slår ut på 3.0.
Dette ligger litt over andre mini-bærbare, men er ikke en spesielt merkbar forskjell.
PCMark 05 ga følgende resultater i de kjørbare testene:
Enorm batterilevetid
Men der maskinen scoret på topp var i batterilevetid.
Med kontinuerlig kjøring av HD-video i loop, uten noen form for strømsparing og med skjermen justert litt ned i lysstyrke klarte den å kjøre i 6 timer og 55 minutter kontinuerlig!
Med variert bruk og aktive strømsparingsfunksjoner skal du kunne få opptil 14 timers batteritid.
Maskinen blir heller ikke varm, og støyen er helt minimal.
Konklusjon
Den nye Intel Atom prosessorplatformen er langt mer effektiv enn tidligere versjoner, noe som først og fremst har kommet batterilevetiden til gode.
Maskinen forøvrig er velbygd og funksjonell.
| 1
|
202611
|
Olympus PEN E-P1
Rett og slett et herlig unikt kamera.
La det være sagt med en gang - Olympus PEN E-P1 er et fantastisk morsomt kamera som garantert vil få kjennere til å snu seg to ganger.
Inspirert av det 50 år gamle PEN-kameraet er dette verdens minste systemkamera; kameraer der optikken kan byttes ut.
Skjønt – PEN er ikke et speilreflekskamera, for her finnes det ingen speil.
Det gjør at avstanden mellom objektivet og sensoren kan gjøres mindre, og dermed kan både kamerahus og objektiver lages mer kompakte enn hva tilfellet er for tradisjonelle speilreflekskameraer.
Dog gjør også dette at kameraet mangler optisk søker, og at du derfor må ta til takke med å bruke LCD-skjermen på baksiden når du skal komponere bildene.
Olympus PEN E-P1 er Olympus’ første kamera som implementerer Micro FourThirds-standarden, som de har utviklet sammen med Panasonic.
Den nye standarden er kompatibel med den gamle FourThirds-standarden, på den måten at du kan bruke FourThirds-objektiver på de nye kameraene hvis du har en adapter (modellnavn MMF-1, ca 1000 kroner).
Foreløpig er objektivutvalget i Micro FourThirds-serien noe begrenset, men vi har fått klare indikasjoner på at dette er et område der de to produsentene vil satse fremover.
Solid kamerahus
Selv om kameraet kanskje ser noe puslete ut på bildene, gir det umiddelbart et meget godt inntrykk når du holder det.
Kameraet er tyngre enn det ser ut til og føles solid og godt i hånda, og selv om E-P1 ikke har noe skikkelig grep, er fremsiden påført et lærbelegg, som kombinert med et søkk til tommelen gjør at kameraet sitter godt i høyre hånd.
Kvaliteten understrekes når man vrir på funksjonshjulet på toppen - hjulet er presist og gir passe med motstand.
Utløserknappen føles like presis, med tydelig markering av at du har trykket den halvveis ned.
På baksiden er det altså ingen optisk søker, men med LCD-skjermen på 3 tommer er det for så vidt ikke noe stort savn, siden autofokusen her er normalt rask og ikke like treg som live view på de fleste speilreflekskameraer pr. i dag.
Dog er det litt vanskelig å se innholdet på skjermen dersom du får sterkt sollys inn fra siden.
En fordel denne løsningen, er at du ser direkte på LCD-skjermen hvordan bildet vil bli seende ut om du endrer hvitbalanse eller eksponering, og det går også an å se flere små bilder av gangen som viser ulike innstillinger slik at du raskt kan velge det som passer best.
Skulle du allikevel ønske en optisk søker, finnes også dette som ekstrautstyr (modellnavn VF-1), dog tilpasset 17mm pancake-objektivet.
Med tanke på knapper, har Olympus-kameraet de fleste av de du trenger – piltastene fungerer som hurtigtaster til hvitbalanse, ISO, seriefoto etc.
Innstillingshjulet øverst til høyre brukes for å stille blender- og lukkertid, eksponeringskompensasjon etc., samt til å zoome når du ser på bilder du har tatt.
I tillegg finnes det en ring rundt piltastene som brukes for å skru opp og ned volumet når du spiller av filmklipp.
Mangler blits
En ting som imidlertid er et savn på PEN E-P1, er mangelen på innebygd blits, spesielt i motlyssituasjoner.
Dette får du riktignok tak i som ekstrautstyr, modellnavn FL-14, men det koster deg 1600 kroner ekstra.
Det finnes to ulike objektiver du kan få med i en kit-køsning når du kjøper PEN E-P1.
Vi har testet kameraet med et 14-42mm f/3,5-5,6 (beskjæringsfaktor er 2, så «effektiv» brennvidde blir 28-84mm), og Olympus har i tillegg et 17mm f/2,8 pancake-objektiv for deg som virkelig vil ha en kompakt løsning.
Konstruksjonsmessig synes vi også objektivet holder høy standard, selv om det er litt uvant å måtte sette det i en låst posisjon når det skal oppta så liten plass som mulig (må «låses opp» når du skal ta bilder).
Kameraet er for øvrig tilgjengelig i hvit og sølv finish og objektivene i sølv og sort.
Se video av Olympus PEN E-P1:
Kunstfiltre og andre funksjoner
Av funksjonene i PEN-kameraet er kunstfilterne de mest morsomme.
Her kan du velge blant seks ulike filtre, deriblant «nøkkelhull» (som gir vignettering og litt «retro» farger), «kornet film» som lager sort/hvitt-bilder med høy kontrast og røff støy, «popkunst» med sterke farger etc.
Disse er morsomme å leke seg med, og heldigvis går det an å ta bilder i RAW+JPEG der kun sistnevnte blir påført det aktuelle filteret.
Filtrene kan også brukes når du filmer (E-P1 kan filme med 720p oppløsning), men da blir bildefrekvensen redusert.
Det gjør den for øvrig også på skjermen når du komponerer bildet hvis du bruker filterne.
I tillegg har kameraet 19 sceneinnstillinger for ulike motivtyper.
Kameret gjenkjenner også ansikter, og dersom du zoomer inn på et bilde der kameret har oppdaget ansikt, sentreres zoomingen mot ett av ansiktene.
I tillegg roteres bildet du ser på 90 grader dersom du holder kameraet på høykant, slik at det fyller hele skjermen.
E-P1 har også bildestabilisering på bildebrikken som fungerer med alle objektiver, samt innebygd rensing av bildebrikken.
Velger du å fokusere manuelt, kan skjermen zoomes 7x og 10x slik at det blir rettere å treffe riktig, og kameraet kan dobbelteksponere slik at det første bildet legges oppå det andre.
Bracketing kan gjøres både med tanke på eksponering (±1EV, 3 bilder), hvitbalanse og ISO.
Det finnes også redigeringsmuligheter i kameraet, blant annet fjerning av røde øyne, oppjustering av skyggepartier etc.
Under ser du et eksempel på bruk av sistnevnte:
Filming i 720p
Som nevnt har Olympus-kameraet også mulighet for å filme med 720p-oppløsning (1280x720), 30 bilder pr sekund i Motion JPEG-format.
Denne funksjonen har ingen dedikert knapp, men er et eget valg på funksjonshjulet på toppen av kameraet.
Du kan ta stillbilder mens du filmer, og det er også mulig å ha kameraet på kontinuerlig fokusering; dog går dette vesentlig tregere enn ved vanlig autofokus.
Når du beveger kameraet fra lys til mørke endres eksponeringen deretter, men det tar flere sekunder, og derfor blir filmingen også på dette kameraet en ekstrafunksjon som på ingen måte kan erstatte videokameraet ditt.
Maksimal lengde på filmklipp er 7 minutter (= 2GB) og lyden tas opp i stereo (16-bit PCM Wav, 44,1KHz), og kameraet har også HDMI-utgang for direkte visning på HDTV.
Brukervennlighet
Normalt pleier vi å rose Olympus for å ha brukervennlige kameraer - PEN-kameraet er jevnt over greit å bruke, selv om mangelen på optisk søker gjør at skjermen både må vise det levende bildet og alle innstillingene.
Det gjør at det kreves noen ekstra tastetrykk her og der - noen av menyvalgene er lett tilgjengelig i en kolonne til høyre dersom du trykker på OK-knappen, andre fra hurtigtaster, mens noen igjen (f.eks. lysmåling) må stilles på i menysystemet.
Det velkjente rutenettet som gir deg rask til de aller fleste funksjoner er imidlertid implementert, men litt skjult der du først må trykke på OK-knappen (for å få frem høyre kolonne) og deretter info-knappen, noe du neppe finner ut av med mindre du leser manualen fra perm til perm.
Her savner vi en dedikert knapp, eller at rutenettet i det minste er en del av de ulike visningsmodiene på info-knappen.
Menyvalgene er også forklart med i overkant korte stikkord, f.eks. B. Innst., PRI.INNST. med verdi «nei» etc.
Vi savner en innebygd hjelpefunksjon for å skjønne hva sistnevnte er, for eksempel.
I tillegg er det ikke så lett å se at ett av hovedvalgene har 9 undervalg når bare seks av dem vises i venstre kolonne.
Andre småting vi stusser over, er for eksempel at det sirkulære hjulet rundt piltastene ikke brukes for å bla i bilder i avspillingsmodus, men til å justere lyden opp og ned med tanke på avspilling av filmklipp.
Ytelse
Jevnt over er PEN E-P1 greit å bruke ytelsesmessig.
Autofokusen er normalt rask i godt lys, men sliter litt med å finne fokus i innendørs kveldsbelysning.
Oppstarten, der kameraet bruker et drøyt sekund før det er klart til dyst, er en forsinkelse du neppe vil irritere deg over.
Seriefotografering går imidlertid ikke like kjapt unna - kameraet klarer unna 3 bilder i sekundet de første 12 bildene, men deretter avtar farten, og kameraet klokket inn på 23 bilder på 10 sekunder.
I tillegg er batterilevetiden kun på 300 bilder (og dette uten blits), som for så vidt er forståelig siden kameraet mangler optisk søker.
Men - det gjør kameraet mindre reisevennlig, som jo akkurat er det store fortrinnet til et kamera med denne størrelsen.
Riktignok kan du kjøpe et batteri eller to ekstra, men dog ...
Bildekvalitet
Selv om mye er endret fra FourThirds til Micro FourThirds, er bildebrikken den samme som før.
Denne er i 4:3-format (derav navnet), den er litt mindre enn APS-C-sensorene som sitter i andre speilreflekskamera i denne prisklassen, som tidligere har gitt Olympus litt mer støy på høye ISO-verdier og litt mindre dynamisk omfang.
Fordelen med FourThirds-systemet er imidlertid at skarpheten er god ut i hjørnene, at kromatisk feilbrytning praktisk talt er fraværende og at vignetteringen er svært lav.
Vi ble imponerte over støynivået på Olympus PEN.
Bildene holder høy kvalitet til og med ISO 1600, mens ISO 3200 ikke blir fullt så fint, selv om vi også her har sett verre.
Positivt er det også at det er lite støy i fargenkanalene.
Bildene fra kameraet har også god skarphet, og de nevnte optiske fordelene blir understreket der vi knapt kan finne kromatisk feilbrytning (dog ser vi at den forhåndsinstilte oppskarpingen er litt i overkant) eller vignettering.
En ting som dog ikke er optimalt, er den automatiske hvitbalansen i vanlig innendørsbelysning.
Der blir bildene i overkant gule, men heldigvis er det lett å bytte til riktig hvitbalanse og se allerede i forhåndsvisningen hvilken av dem som er rett.
Det er også mulig å tilegne funksjonsknappen ett-trykks-hvitbalansering, der du holder knappen inne, sikter på noe fargenøytralt og trykker ned utløserknappen.
Konklusjon
På mange måter er Olympus PEN E-P1 ett av det morsomste kameraene vi har testet på lenge.
Sjelden har et kamera fått mer oppmerksomhet av folk som har vært på besøk eller som man har møtt på på knipsetur, og sjelden har vi gruet oss mer til å returnere et kamera.
Den kompakte designen gjør kameraet godt egnet for deg som skal på tur (det kan dog være kjekt å kjøpe et ekstra batteri) og kamerahuset er solid konstruert, noe som også gjenspeiles i knapper og brytere.
På tross av størrelsen er kameraet godt å holde, og savnet av en optisk søker er ikke så veldig stort på grunn av en god skjerm, selv om den ikke er tilstrekkelig i sterkt sollys.
Vi skulle også helst ha sett at kameraet hadde innebygd blits.
Visse andre kompromisser er gjort - autofokusen er ikke blant de raskeste (spesielt i dårlig lys, der også mangel på blits er et savn), seriefotograferingen holder bare koken i 4 sekunder med 3 bilder pr sekund og batterilevetid på bare 300 bilder er i minste laget.
I tillegg er det enkelte ting ved menystruktur og brukervennlighet vi setter fingeren på, men ikke så graverende at du ikke venner deg til det.
At kameraet kan filme i 720p er en kjekk bonus, men som på så mange andre systemkameraer med denne funksjonaliteten, er det noe begrenset hva automatikken klarer å få til med tanke på fokusering og lysmåling, som begrenser bruksområdet noe.
Bildekvaliteten er på høyde med andre kameraer i dette segmentet, og kvaliteten på det medfølgende kit-objektivet er høy.
Vi synes prislappen på rundt 7.000 kroner i de billigste nettbutikkene er i overkant, men vil allikevel anbefale kameraet til deg som er ute etter et kamera som er kompakt, morsomt og som gir litt ekstra fotoglede enn de fleste andre kameraer.
For det skal Olympus ha – dette er noe av det mest spennende på kamerafronten på lang tid.
| 1
|
202615
|
Sony Ericsson K530i
Litt knotete, litt liten - og litt for lite.
Vårt søsternettsted Dingz.no har testet Sony Ericsson K530i og er ikke helt fornøyd.
Summa summarum:
Noen vil kanskje synes en treer er vel strengt for K530i.
Den er tross alt pen og billig, to egenskaper som alle vet å verdsette, og den lokker også med både skarp og fin skjerm, og en slank midje.
Hvis en derimot sammenlikner spesifikasjonslista med andre, tilsvarende modeller, ser en plutselig at den har en del mangler.
Legg så til at kameraet ikke er mer enn greit, kjipe snarveier, dårlige høyttalere, og, verst av alt, et tidvis svært trangt og knotete tastatur, så er ikke dette en mobiltelefon som vil gå inn i historien som et høydepunkt fra Sony Ericsson.
Har du derimot tynne fingre, sans for design, ikke er så opptatt av Edge og trådløstilknytning, og dessuten sliter med lommepenge-situasjonen, kan du plusse på en ekstra stjerne på totalkarakteren.
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 0
|
202616
|
Vi har kjørt Peugeot RCZ R
1,6 liters bensinmotor og 270 hestekrefter!
Det er oppskriften på Peugeots kjøreglade minirakett.
VENCE, Frankrike.
På utfordrende og til tider isete veier i Sør-Frankrike fikk vi oss en underholdende bilopplevelse med nykommeren fra Peugeot: RCZ R.
For dette er en bil som flytter grenser.
Ut av den etterhvert velkjente 1,6-liters motorblokken har ingeniørene hentet 270 viltre hester, og dermed har bilen omsider fått de kreftene den fortjener.
Raskest noensinne
Det betyr samtidig at dette faktisk er Peugeots raskeste serieproduserte bil noensinne.
Onde tunger vil kanskje ymte frempå med at det sier litt om tidligere tiders Peugeoters beskjedne ytelser, men uansett:
Dette er bra.
Bilen blir også enda litt sprekere enn vi trodde da vi annonserte nykommeren, med bilder av en konseptbil, tidligere i år.
RCZ R er en ny toppversjon av den morsomme lille sportsbilen RCZ, som vi satte stor pris på da vi kjørte den.
1.6 - 270
Peugeot RCZ
R ble første gang vist på det årlige megatreffet i England, som går under navnet Goodwood Festival of Speed, og der vakte RCZ R berettiget oppsikt.
Med 270 hestekrefter er RCZ R den kraftigste produksjonsbilen fra Peugeot til nå.
0 til 100 går unna på 5,9 sekunder.
Toppfarten er elektronisk begrenset til 250 kilometer i timen.
Med en litereffekt på 169 hestekrefter per liter slagvolum befinner vi oss i det øvre sjikt av hva som i dag finnes blant produksjonsmodeller - Mercedes slo i så måte nylig alle rekorder med sin A 45 AMG som henter 360 hester fra to liter slagvolum.
Dreiemomentet på 330 newtonmeter er tilgjengelig hele veien fra 1.900 til 5.500 omdreininger.
Og det merket vi godt - dette begrenser nødvendigheten av å gire ned ut av krappe svinger, for eksempel.
Bilen klarer seg ifølge produsenten likevel med et CO2-utslipp på 145 gram per kilometer ved blandet kjøring.
(Forbruk: 0,63 liter per mil).
Men vi kan skrive under på at vårt forbruk under testen var langt høyere enn som så...
Rigget for ytelser
RCZ R har en ny spoiler som gir økt marktrykk på bakhjulene, og vekten er redusert med 17 kilo i forhold til den hittil sterkeste RCZ, som yter 200 hestekrefter.
RCZ R veier ikke mer enn 1.280 kilo, noe som tilsvarer drøyt 4,7 kilo per hestekraft.
Bilen er også en centimeter lavere enn de andre versjonene og er utstyrt med 19-tommers felger.
Ett eksosrør på hver side understreker denne bilens sportsbil-ambisjoner.
Felgene er en halv tomme bredere enn standard 19-tommer, og sammen med det lavere tyngdepunktet og dekk av typen Goodyear Eagle F1 Asymmetric 235/40-19, er dette med på å forklare at veigrepet er blitt så bra.
Har grep til tusen
RCZ R sitter godt på veien og er overraskende lite understyrt.
Den har også fått et nytt chassis tilpasset den økte effekten.
En Torsen differensialbrems sørger for effektiv utnyttelse av motorkraften, noe de oppgitte ytelsene kan tyde på lykkes i fullt monn.
Imponerer
Stivere fjærer, dempere tilpasset en høyere grad av sportslighet, en anelse mer negativ cambervinkel på hjulene - og altså i tillegg den tidligere nevnte TorSen-differensialen, har som kombinert oppgave å sørge for at bilen klarer å takle tilleggsdosen av krefter.
Vi ble rett og slett imponert over jobben som er gjort.
Nytt innsug og eksosanlegg er designet med tanke på å løfte kjøreopplevelsen også lydmessig.
Vi synes da også at lyden er adskillig mer sportslig enn det man ellers ville forvente fra en rekkefirer på 1,6 liter.
Oppgradert utstyr
Generelt på utstyrssiden har RCZ R gjennomgått en rekke oppgraderinger.
Interiøret er nytt og setene er trukket i nappaskinn og Alcantara.
Røde sømmer går igjen i både seter, dashbord og dører, rattet er mindre og girstangen er kort.
RCZ R kan for øvrig leveres med blankt, sort tak som på vår testbil, eller med tak i karbon.
Salget begynner i januar 2014.
Da får vi også vite prisen.
Dagens toppmodell, RCZ med 200 hestekrefter, koster 458.000 kroner.
Hvis vi tar høyde for økt effektavgift samt noe redusert vektavgift, i tillegg til at bilen er heftigere rigget og bedre utstyrt, tipper vi at den vil ligge på rundt 600.000 kroner.
Men til sammenligning koster en Audi TTS med 272 hestekrefter fra litt over 800.000 kroner - riktignok med firehjulsdrift.
| 1
|
202618
|
Ytelse og konklusjon
JHL90+ er en skikkelig allrounder med jevnt over god ytelse.
Velmenende mennesker sier alltid at det er det indre som teller, og når det gjelder datamaskiner stemmer det faktisk - uten dugelig innmat blir det det lett en kjip brukeropplevelse uansett hvor flott en datamaskin er å se på.
LES OGSÅ:
Som vi nevnte tidligere i artikkelen kjører denne modellen den blodferske Centrino 2-plattformen fra Intel, som betyr nytt brikkesett og oppgradert prosessor.
I tillegg kommer også en relativt ny grafikkløsning fra Nvidia:
GeForce 9600M GT der grafikkprosessoren er skapt med 65 nanometers produksjonsprosess.
I teorien betyr dette en mer effektiv grafikkløsning med tanke på ytelse, varme og strømforbruk.
Siden det er såpass mye ny teknologi i JHL90+ har vi ikke noe å sammenligne med direkte (ennå).
Men for å få et visst grunnlag kan vi se den i forhold til forgjengeren IFL90+.
I tillegg har vi målt ytelsen mot den større Acer Aspire 8920G, en sværing på 18,4 tommer som har en prislapp på omtrent 15000,-.
Høyere poengsum er bedre
Det er altså den øverste (grønne) søylen som er "vår" PC, og som vi ser holder den godt følge med den store Acerwn.
JHL90+ henger riktignok litt bak på grafikkfronten, men det er ikke allverden det er snakk om.
Forgjengeren IFL90+ ligger på sin side et godt stykke bak, spesielt når vi snakker grafikkytelse.
Levetid i minutter, konstant på.
JHL90+ kan leveres med 6 eller 9-cellers batteri (som koster omtrent det samme), og vårt testeksemplar kom med sistnevnte.
I motsetning til 6-celleren stikker dette dog litt ut bak, så du må selv velge mellom det estetiske eller så lang levetid som mulig.
Eller kjøpe flere batterier.
Uansett, 9-celleren holdt i ganske nøyaktig fire timer med våre testrutiner, noen få minutter bedre enn forgjengeren.
At ytelsen er forbedret mens batterilevetiden holder seg på samme nivå kan nok tilskrives at grafikkløsning, prosessor og brikkesett er blitt mer effektive.
Støy og varme
Som på de fleste bærbare med god ytelse vil vifta lage en del lyd når maskinen jobber hardt, men ved lav belastning er JHL90+ relativt støysvak.
Den har et jevnt sus og er uten sjenerende piping eller andre ulyder.
Vifta spinner litt opp av og til selv når PC-en er uvirksom, men det er nesten ikke til å unngå på såpass kraftige maskiner.
I kontorlandskapet er det uansett noe vi ikke tenker på, det må nokså støysvake omgivelser til for å merkes dette.
Når det gjelder temperatur blir håndleddsstøttene litt varme.
Ikke så varme at vi kan kalle det hotspots, men vi vet også at noen er veldig følsomme på akkurat dette.
Er du en av dem kan dette være et lite problem.
Konklusjon
Multicom Compal JHL90+ fortsetter i samme bane som vi er kjent med fra forgjengeren IFL90+.
Løsningen gir deg en rekke valgmuligheter ut i fra hva du er ute etter av ytelse, og med den rette sammensetningen får du en god allrounder til en fin pris.
Ytelsen er det altså ikke noe å si på, men er du en hardbarka gamer bør du være obs på at maskinen ikke kan måle seg med mer dedikerte (og dyrere) spillmaskiner som Dell XPS M1730 (eller Multicoms egen Kunshan-serie) på grafikksiden.
Men JHL90+ vil likevel fint kunne dra de aller, aller fleste spill, og da med god detaljgjengivelse - hva vi mener er en fornuftig balanse mellom pris og ytelse.
Av konkurrenter her nevner vi i farten den oppgraderte Acer Aspire 5920G og 8920Gs lillebror 6920, som begge har GeForce 9500M GS grafikk.
Denne ligger litt bak 9600 GT som vi finner i JHL90+, men ikke så mye at de ikke kan være interessante.
Og flere aktuelle modeller vil så avgjort komme i dette markedet.
Ytelse, støy og batterilevetid fungerer på JHL90+, men den er som sine forgjengere ikke perfekt.
Vi ønsker oss blant annet et bedre tastatur og vi liker ikke varme på håndleddstøttene - selv om de færreste vil finne det direkte plagsomt.
I tillegg kunne vi jo kanskje ønsket oss et litt mer spennende utseende bærbar, men her er jo uansett smaken forskjellig...
Med forbehold om at de blanke skjermene holder mål er vi likevel totalt sett fornøyd med Multicom Compal JHL90+.
Den ender opp på en svak femmer på vår terning.
| 1
|
202619
|
Counter-Strike (XBox)
CS på PC vil for alltid bli husket som et av de mest populære, nettbaserte actionspillene.
Men vi lurer på om det er noe særlig på XBox?
Counter-Strike på PC er i løpet av de siste årene blitt mer enn et spill.
Det er en livsstil for mange, og det er ikke uvanlig å tjene godt med penger på dette tross alt relativt ukompliserte skytespillet.
Opprinnelig en Half-Life-modifikasjon, har CS skapt et miljø ulikt noen andre spill.
Dessverre er det mange som også synes at CS-opplevelsen er blitt ødelagt av juks og mange useriøse spillere - og muligens er XBox-utgaven løsningen for disse?
LES OGSÅ:
Er dette noe bra?
Vi innrømmer at vi har hatt våre tvil når det gjelder en konsollport av et spill som CS. Men med glimrende støtte for XBox Live, muligheten for å laste ned oppgraderinger og nye brett og stemmekommunikasjon passer Counter-Strike faktisk perfekt til XBox.
Det første du må huske på, er å ikke behandle CS som et singleplayer-spill.
Du kan riktignok spille alene, men enkeltspillermodusen består kun av kamper mot datastyrte motstandere.
Her er det ingen historie eller muligheter for utforskning - meningen med enkeltspillerdelen er kun å trene deg opp til online-kampene.
Altså:
Har du ikke XBox Live, kandu egentlig bare glemme CS.
Det er ikke noe vits.
Når dette er sagt, den kunstige intelligensen til botene er glimrende, og du vil virkelig få gjennomgå på høyere vanskelighetsgrader.
Perfekt på Live
Greit nok, men vi vil på nett.
Fordelen med å spille et slikt spill på en konsoll, er at alle har i utgangspunktet like sjanser.
Enhver person du spiller i mot har samme XBox, samme kontroller og samme headsett.
Dermed er alt lagt til rette for rettferdige kamper, med minimale muligheter for juks.
Kontrollsystemet sitter godt, selvsagt er ikke XBox-paden like responsiv som tastatur og mus, men sammenlignet med andre konsolltitler fungerer det meget bra.
Utviklerne har virkelig sørget for å finjustere kontrollsystemet, og det er vel omtrent så bra som det kan bli på en konsoll.
Det er to hovedmoduser i CS.
I begge to kan du enten spille som terrorister eller antiterrorstyrker.
I den ene modusen må du som terrorist sprenge visse lokasjoner på brettet, mens antiterroristene må finne og uskadeliggjøre disse bombene.
Den andre modusen handler om gisler, den ene siden skal forsøke å redde de uskyldige og eskortere dem til hentepunktet, mens den andre laget må hindre dem fra å gjøre det.
Ikke akkurat komplisert, altså, men så innmari gøy.
Mellom slagene må du selv sørge for å utstyre soldaten din med våpen.
For hver motstander du dreper, tjener du penger.
Disse pengene bruker du på utstyr, både offensivt og defensivt.
Innkjøpene foregår via et enkelt, sirkelformet meny, og selv om nybegynnere kan trenge litt tid for å bli vant til systemet, fungerer det likevel meget bra.
Brettene er både hentet fra den originale CS, den kommende Condition Zero, samt noen eksklusive for XBox.
Og Microsoft har allerede gjort flere brett tilgjengelige for nedlastning.
Litt gammeldags
Selv om vi koser oss med CS, har vi et par småting å utsette på.
Først og fremst er grafikken langt fra det beste vi har sett.
Selv om det er blitt gjort forbedringer spesielt for XBox, er kjernen i CS-teknologien mange år gammel, og det synes.
Spillermodellene, animasjonene, omgivelsene og teksturene er ganske enkle.
Men det gjør egentlig ikke så fryktelig mye, siden CS handler ikke om å studere grafiske detaljer.
Lyden i spillet er heller ikke noe spesielt, det er rett og slett våpenlyder det dreier seg om.
Du kan imidlertid bruke dine egne låter selv når du spiller på XBox Live, noe vi synes er veldig kult.
Så hvordan skal man oppsummere Counter-Strike på XBox?
Det er liten tvil om at konverteringen er meget vellykket, og utnytter boxens muligheter.
Det er imidlertid ikke et spill for alle - som vi allerede har sagt er det omtrent bortkastede penger hvis du ikke kan spille det på XBox Live.
Og hvis du liker litt mer saktegående, dypere onlinespill som Rainbow Six 3, er CS muligens for hektisk og overfladisk.
Men til syvende og sist er CS ekstremt morsomt, og kanskje det beste nettbaserte actionspillet for XBox.
| 1
|
202620
|
TEST:BMW 114i
Ny teknologi åpner for små og effektive motorer.
Nye 114i har bare 102 hester, men det holder overraskende godt.
Nye 1-serie har utelukkende turbomotorer, også på bensinsiden.
Flere av motorene har vi allerede kjørt, men nå har det kommet en ny innstegsutgave på bensinsiden.
I likhet med 116i og 118i dreier dette seg om en 1,6-liters turbomotor, men effekten er senket helt ned til 102 hestekrefter.
Det er faktisk mindre enn en normal 1,6-liter uten turbo yter i dag.
Poenget med turboladingen er derfor i stedet å øke dreiemomentet.
Det ligger nemlig på 180 newtonmeter, hvilket er 20-30 newtonmeter høyere enn en typisk 1,6-liter uten turbo.
Lave turtall
Vel så viktig er det at både maks effekt og maks moment er flyttet et godt stykke nedover på turtallsskalaen, slik at kreftene er lettere tilgjengelig ved vanlig kjøring.
Maks effekt ligger på dieselaktige 4.000 omdreininger, og maksmoment er tilgjengelig allerede ved usedvanlig lave 1.100 omdreininger.
Sterk nok – men ikke sprek
I praksis snakker vi derfor om en motor som er rimelig seig og sterk på lave og mellomhøye turtall.
Men så veldig mye igjen for høye turtall får du ikke.
Spesielt sprek føles bilen derfor ikke om du prøver å gi på litt, men i vanlig kjøring er den absolutt sterk nok.
Vi tror de aller fleste i alle fall hadde tippet vesentlig mer enn 102 hester, om de skulle anslått effekttallet i en blindtest.
Vår testbil var i tillegg helt fersk, og vi regner med at motoren også kommer til å føles hakket sprekere og ledigere i gangen etter hvert.
0-100 går på 11,2 sekunder, og det er et tall som føles ganske representativt for hvordan bilen oppleves på veien.
Stram girkasse
Den manuelle girkassen har seks trinn og fungerer godt.
Den er ikke like lettjobbet som eksempelvis en typisk Volkswagen-girkasse, men er heller på BMW-vis litt på den strammere siden i sjaltefølelsen.
Seks gir gir alltid en eller flere utvekslinger som passer i norske fartsgrenser, spesielt med tanke på fleksibiliteten i motoren.
Forbruket er oppgitt til 0,55 liter per mil, og CO2-utslippet er 129 gram per kilometer.
Det er ikke voldsomt imponerende, men helt greit.
Vi opplevde at det var mulig å kjøre relativt rimelig i praksis, og antar dette blir enda enklere når motoren får noen flere kilometer på seg.
Herlige kjøreegenskaper
Den litt beskjedne motoren klarer ikke skjule kjøreegenskapene 1-serie besitter.
Selv med moderat motor og moderate hjul og dekk (205/55-16) er den meget underholdende på svingete veier.
Styringen er relativt tung og følsom, og meget direkte.
I tillegg er balansen svært god, med stort sett nøytral oppførsel når det går fort gjennom svingene.
Bakhjulsdrift gir fortsatt en litt egen kjørefølelse.
Forhjulsdrift er likevel på vei inn i BMW-huset, dog i andre modeller.
Vi ble kanskje litt mer overrasket over det fine komfortnivået enn selve kjøregleden.
For med de dekkene som stod på vår testbil, taklet bilen ujevnheter meget god.
Også støynivået var behagelig.
Ikke mest praktisk
Interiøret har vi skrevet en del om tidligere, men kort oppsummert er 1-serie et relativt trivelig bekjentskap innenfra.
Kvalitetsfølelsen er god, selv om den kanskje ikke egentlig er så veldig mye bedre enn i Volkswagen Golf.
Plassforholdene er også helt greie, men her finnes det ikke overraskende biler som er noe bedre enn 1-serie.
Vi kjørte en tredørsutgave.
Fem dører blir nok mest populært her i Norge.
Tredørsutgaven har naturligvis et litt kronglete innsteg til baksetene, men når man først sitter der, sitter man godt.
Det forutsetter imidlertid at de foran ikke er så veldig store.
Mange nye konkurrenter
Det har kommet mange nye konkurrenter i premiumsegmentet av kompaktklassen den siste tiden.
1-serie er ikke gammel, men både Mercedes A-klasse, Audi A3 og Volvo V40 har blitt fornyet etterpå.
Alle sammen er svært imponerende biler, og det er usedvanlig vanskelig å hevde seg i dette segmentet nå.
Vi tør derfor ikke utrope 1-serie til noen klasseleder, men én ting skiller den fra konkurrentene:
Den har en fordel i å være eneste bakhjulsdrevne bil i klassen.
Dersom du legger mest vekt på den klassiske BMW-følelsen på veien er dette nok viktig, men også de andre bilene er meget kjøreglade, så her er det tett.
Prismessig kommer 114i rimelig godt ut, med en startpris på 259.000 kroner (5-dørs fra 267.000), riktignok da med et spartansk utstyrsnivå.
Prisforskjellen er 32.000 kroner opp til 116i.
Så gir da også sistnevnte en litt annen følelse på veien.
Hver enkelt får nesten avgjøre hvor viktig akkurat det er.
114i oppleves i alle fall ikke undermotorisert, og fungerer helt greit til vanlig bruk.
| 1
|
202623
|
AutoVer - aldri mer tapte filer
Dette lille gratisprogrammet tar automatisk kopi av filene du jobber med, hver gang du trykker lagre-knappen.
Windows Vista har en smart funksjon som kalles Skyggekopier.
Hver gang en fil blir overskrevet, for eksempel når et dokument som blir redigert og lagret på ny, sørger funksjonen for at det lagres en skjult kopi av filen.
Ved å høyreklikke på filen kan du gjenopprette tidligere versjoner på et øyeblikk.
Les mer om hvordan du bruker Vistas skyggekopier her.
Men hva om du bruker Windows XP eller en tidligere versjon av Windows?
Det finnes heldigvis løsninger også for deg, noen av dem er til og med enda mer sofistikerte - og endogtil gratis, slik som AutoVer.
Bestem selv hvor
Det lille programmet overvåker kun de mappene du ønsker skal overvåkes, og i motsetning til Vistas skyggekopier kan kopiene legges hvor du skulle ønske, for eksempel på en ekstern harddisk, nettverksstasjon eller minneplugg.
Skulle harddisken i PCen ta kvelden, er du dermed trygg likevel.
Du kan også avgjøre om det på ett eller annet tidspunkt skal gjøres noe med revisjonene.
Skal de for eksempel slettes etter 90 dager?
Komprimeres til en ZIP-fil?
Ingenting?
Du bestemmer, programmet tar seg av resten.
Hver gang du trykker på lagre-knappen i programmet du jobber med, sørger AutoVer for at det lagres en kopi et annet sted.
Denne kopien heter det samme som originalen, men har i tillegg fått et "vedheng" av sifre, for eksempel mitt dokument.doc.080319132411.doc.
Sifrene indikerer år, måned, dag, time, minutter og sekunder.
Dermed sorteres revisjonene pent og pyntelig i Utforsker.
Konklusjon
Hvis du synes sikkerhetskopiering er en smart ting, ønsker full automatikk og samtidig ta vare på historikken, så er AutoVer et genialt verktøy.
Du finner mer informasjon og kan laste ned programmet på et øyeblikk fra denne siden.
| 1
|
202624
|
HTC ChaCha
En egen Facebook-mobil?
Tja, tja.
I gamledager (les: 15 år siden) hadde mobilene ofte én ting de gjorde bra.
En mobil hadde skjerm med tre farger.
En annen tålte vann.
En tredje kunne spille polyfoniske ringetoner.
Heldigvis har vi beveget oss bort fra denne gimmick-tankegangen.
Men nå ser vi tegn på at historien gjentar seg.
Nå kommer det mobiler med 3D-skjerm.
Noen som tåler vann.
Og én som skulle ønske den var den eneste som kunne brukes til Facebook.
Ikke den riktige knappen
HTC ChaCha markedsføres som en Facebook-mobil.
Bare sånn for å gjøre dette pinlig åpenbart, har det taiwanske selskapet like gjerne smelt en egen, fysisk Facebook-knapp på tastaturet.
"Den lar deg dele nesten alt med bare ett tastetrykk" påstår HTC, men det er selvfølgelig bare tull.
Et trykk på den fører deg til funksjoner for Facebook-deling avhengig av hva du ser på skjermen der og da, ja, men du må fortsatt gjennom den samme prosessen som alle andre.
Det skulle bare mangle, og prosessen er kort og enkel.
Men det er den for alle Android-brukere, Facebook-knapp eller ikke.
Det er en av styrkene til Android.
Ikke en av styrkene til ChaCha.
Her ser du flere bilder av telefonen:
Dermed er det vanskelig å se noen annen grunn til å ha en egen Facebook-knapp enn en gimmick som er lett å selge, og som skaffer ekstra penger i lomma til HTC.
Facebook bør nødvendigvis ha gitt en klekkelig sum for å bli markedsført på hver eneste Chacha-telefon verden over.
Om knappen skulle ha en ren praktisk funksjon, kunne den like gjerne ha blitt brukt til andre sosiale tjenester også, som Twitter.
Det kan den ikke.
Og Facebook-appen som følger med er prikk lik den som alle Android-brukere kan laste ned.
Det eneste unike er en egen chat-app, som fungerer svært bra, og noen egne løsninger for å laste opp bilder.
Men de skiller seg lite fra det som allerede er tilgjengelig for alle.
I rettferdighetens navn:
Unge jenter synes kanskje det er stas med en Facebook-knapp.
Til informasjon:
Vi er ikke unge jenter.
ÆØÅh nei..!
Heldigvis har ChaCha andre knapper enn Facebook-knappen.
Modellen blir markedsført som en telefon med fullt QWERTY-tastatur, men det har den slett ikke.
I god tradisjon har de norske bokstavene blitt glemt, og man må dermed holde funksjonsknappen inne for å få skrevet "æsj", "ødeleggende" og "åååh...", eller holde selve knappen inne noen ekstra tideler.
Tastaturet forøvrig er godt, og er langt morsommere å skrive på enn de virtuelle.
Snarvei til kameraet er også lagt inn, samt piltaster.
Men vi hadde gjerne ofret disse for en æ, en ø og en å.
Uten disse mister tastaturet mye av poenget.
Liten og liggende
Resten av plassen brukes på skjermen.
Og nå er det ikke mye igjen å gå på.
ChaChas skjerm måler derfor bare 2,6 tommer, rommer 480 ganger 320 punkter og som standard viser den kun skjermbilder i landskapsmodus.
Dermed er ikke surfing det du kommer til å gjøre mest av.
Ikke videospilling heller.
Eller spilling, for den saks skyld.
Du kan gjerne spille for eksempel Cut the Rope, som foregår i portrettmodus.
Det fungerer faktisk greit å holde telefonen horisontalt, og bildekvaliteten er helt fin.
Men når Spotify sliter med få plass til all informasjonen på skjermen, og enkelte apper nekter plent å vri seg riktig, er det vanskelig å ikke bli frustrert.
Samtidig skal HTC ha honnør for å tilpasse sitt Sense-grensesnitt på en pen måte.
De får plass til det man trenger, uten at det ser rart ut.
Her kan du se hvordan skjermen fungerer i praksis.
(Skjermbildene er kapret direkte fra Sense-grensesnittet, noe som nå tydeligvis endelig er mulig!)
Totalt latterlig
En annen grunn til at du ikke kommer til å spille mye spill, eller laste ned mange apper, er rett og slett at det skal godt gjøres.
HTC har utstyrt telefonen med et helt latterlig internminne, som overgår våre villeste fantasier når det kommer til dumme og meningsløse avgjørelser.
Hva som har foregått på møtene i HTC når de bestemte seg for å gi sin nye storsatsning 512 megabyte internminne er hinsides vår fatteevne.
"512 megabyte høres da ikke så galt ut?" tenker du kanskje, men la oss gjenta oss selv:
Jo, det er det så galt som det får blitt.
For du får slett ikke tilgang til hele dette minnet.
Etter å ha installert ti apper på tilsammen 70 megabyte, hadde vi 3,9 megabyte ledig.
3,9!
Tre.
Komma.
Ni.
Det betyr at man har rundt 75 megabyte å installere apper på.
I våre dager fortoner dette seg omtrent som en gammel floppy-diskett.
Og ChaCha hater å ha lite minne.
Hun nekter å vise frem bildene dine, avbryter apper og sliter med widgets på hjemskjermen.
Vi skjønner henne godt.
Stakar, å sitte med under fire megabyte ledig minne må være et levende mareritt for en datamaskin.
Kanskje nettopp derfor leverer HTC med en egen løsning for å frigjøre plass.
Jada.
Det bruker de penger på, å lage denne løsningen, i stedet for å bruke noen kroner på litt flere megabyte.
Løsningen lar deg blant annet enkelt flytte apper til minnekortet, som selvfølgelig løser mye av problemet.
Men det er ikke alle apper som kan flyttes, og ikke alle apper som bør flyttes, så problemer vil du få før eller siden uansett.
Det som faktisk fungerer
Meningsløs Facebook-knapp, manglende taster, liten skjerm og latterlig lite minne.
Alt dette river øyne vekk fra terningen så det suser.
Men ChaCha skal ha skryt, også.
Designet er pent, knappene deilige å trykke på og Sense-grensesnittet blir bare bedre og bedre.
Alt annet er også som det skal.
Prosessoren er rask nok til at ting flyter, kameraet er helt greit, samtalekvalitet og batteritid på det jevne.
Her kan du se bilder tatt med HTC ChaCha.
Merk at mange av bildene er tatt i skarpt sollys, noe den tydeligvis ikke er så veldig glad i.
Så bruker du først og fremst mobilen til epost, SMS og sosiale tjenester, er ikke dette et dårlig valg med tanke på den greie prislappen.
Men vil du ha mobil med tastatur, som ikke lider av de samme meningsløse manglene, finnes det langt bedre for 2.500 kroner.
Da kan du til og med få de berømte norske tastene.
Og det å kjøpe ChaCha for Facebook-knappen bør du bare glemme.
Android har Facebook-knapper så det holder selv.
ChaCha prøver å være en frekk nykommer.
Men det frekkeste er alt den kunne vært, men ikke er.
HTC ChaCha
| 0
|
202625
|
PRØVEKJØRT:Toyota GT86
BARCELONA (DinSide Motor):
Det er nå offisielt, Toyota skal ikke lenger være et kjedelig bilmerke.
Det er ikke til å komme forbi og selv Toyotas egne representanter innrømmer det når de blir presset:
Den største japanske bilprodusenten har ikke akkurat hatt bilverdenens mest spennende image de siste årene, for å si det mildt.
En etter en forsvant morobilene Toyota var kjent for, som Celica, MR2 og Supra.
De som går så langt som å kalle Toyota et kjedelig merke er det også ganske mange av.
Den gode nyheten er at dette har Toyota, ved sin toppsjef Akio Toyoda personlig, bestemt seg for å få en slutt på.
Glem kjedelig
Etter å ha kjørt Toyota GT86 er vi overbevist om at de kan lykkes med det.
Det sier sitt at Toyoda selv kjører racing i helgene og at han har innrømmet at Honda NSX er en av favorittbilene hans.
Han har altså vært motivert og har kommunisert denne motivasjonen nedover i Toyota-systemet.
Det første resultatet hos Toyota er altså denne sportsbilen "for folket" (Toyotas luksusmerke Lexus for sin del har jo sin fantastiske LFA), og vi er overbevist om at det ikke vil stoppe der.
Toyota har hentet frem den historiske referansen GT2000 fra 1967 og designen av GT86 er inspirert av den - etter vår mening imidlertid uten å være i nærheten av å bli like vellykket.
86-navnet henspiller for øvrig på en sportslig "GTI"-Corolla fra 80-tallet, Corolla AE86, som hadde en viss suksess i en del land.
Det er også antall millimeter slaglengde og boring på hver av sylindrene.
Tvilling
Verken når vi ser bilen utenfra eller når vi åpner døren som åpenbarer interiøret i GT86 blir vi overrumplet på noen måte - dette er jo tvillingen til Subaru BRZ, som vi tidligere har kjørt.
Bilene er med andre ord identiske, på noen detaljer nær.
Det betyr at den samme "magiske formelen" for kjøreglede er tatt i bruk:
Kompakte dimensjoner, bakhjulsdrift, nær ideell vektfordeling (53 prosent foran og 47 prosent bak) og et meget lavt tyngdepunkt.
Lavt i terrenget
Ifølge Toyotas egne tall, har GT86 et tyngdepunkt som ligger kun 46 centimeter over bakken, hvilket kan sammenlignes med 48,2 i Porsche Cayman og 49,5 centimeter i Nissan GT-R.
Lexus LFA skal ha tyngdepunktet på 44,5 centimeter og Porsche 911 GT3 på 44,6.
Dette er muliggjort ved flere grep, men fremfor alt motorkonfigurasjonen.
Det dreier seg jo om Subarus nylig utviklede firesylindrede boksermotor, altså med "liggende" og horisontalt motstilte sylindre, hvilket gjør motoren forholdsvis flat.
Turtall og atter turtall
Den selvpustende motoren har to liter slagvolum og yter opptil 200 hestekrefter.
Dreiemomentet er 205 newtonmeter.
Dette er en utpreget turtallsmotor - den er turtallsavhengig som bare det - men heldigvis også svært turtallsvillig.
Det illustreres ved at maksimal effekt oppnås ved 7.000 omdreininger, bare 400 før turtallssperren, som slår kontant inn hvis man ikke passer på å skifte gir i tide.
Dreiemomentet for sin del når sitt maksimum helt oppe ved 6.400 omdreininger.
I lavere turtallsregister er det svært tynt med krefter og det skjer faktisk ikke stort før nærmere 4.000 omdreininger.
Dette er altså en motor som trenger å "piskes".
Fine ytelser
Ytelsene på bane er identiske med Subaruens, naturlig nok og de er helt OK for denne kategorien.
0 til 100 tar 7,6 sekunder med manuell girkasse mens automatversjonen trenger 8,2 sekunder på samme øvelse.
Topphastigheten er henholdsvis 226 og 210 kilometer i timen.
Det hjelper at bilen er noe av en lettvekter, med en egenvekt på bare
Pris: 448.000 kroner
Når det gjelder forbruk er det imidlertid versjonen med automatgir som har overtaket, og det ganske markant.
Mens forbruk og CO2-utslipp for manuell versjon er henholdsvis 0,78 liter per mil og 181 gram per kilometer, er de for automatens del 0,71 liter per mil og 164 gram.
Dette gjør at den norske importøren kan tillate seg å prise de to versjonene likt - nemlig 448.000 kroner.
Da er engangsavgiften på automatversjonen 197.000 kroner og på den manuelle 175.000.
Automaten er en moderne og effektiv girkasse, nylig utviklet av Toyota og den passer meget godt til denne bilen.
For vår del foretrekker vi å gire manuelt i en slik bil, noe også automaten tillater via hendler på rattet.
Banekjørt
Til forskjell fra vår tidligere erfaring med Subaru BRZ, fikk vi denne gang kjøre Toyota GT86 ikke bare på fine veier rundt Barcelona, men også på bane; en morsom øvingsbane med mange til dels utfordrende svinger, ved navn Park Motor.
Etterhvert som vi ble varme i trøya og presset bilen mer, lot vi oss imponere i enda større grad enn på vei over den fine balansen, veigrepet og hekkens aktive medstyring som er forholdsvis lett å kontrollere.
GT86 sier heller ikke nei til å forsere kurvene sidelengs dersom man ber den om det, og det er da også meget fristende.
Vellykket totalpakke
Mye stemmer altså med denne bilen og i hovedsak selve kjøreopplevelsen, som akkompagneres av en akkurat passe sportslig motorlyd, ganske karakteristisk for bokseren.
De sportslige kjøreegenskapene kombineres ikke med noen høy grad av komfort - det går ganske stumpt for seg over ujevnhetene.
Det finner vi imidlertid ikke noe problem med å leve med i en slik bil.
Vi ser heller ingen grunn til å klage over prisen - for 448.000 kroner er for øvrig GT86 en velutstyrt bil og i Norge er det standard med blant annet seter i alcantara/delskinn og Toyota Touch&Go; Multimedia og navigasjon.
Vår konklusjon blir ganske enkelt at dette er bilen som for tiden gir markedets beste forhold mellom pris og kjøreglede.
| 1
|
202626
|
Medion MIM 2210
Du får denne i butikken til fem tusen kroner - nok et "PC-kupp på Coop"?
Dessverre, nei.
Coop stabler med ujevne mellomrom opp hyllene med bærbare PCer fra Medion, og det er nesten alltid like spennende å se hva de disker opp med.
For eksempel har vi blitt overrasket med en rosa jente-PC - som også var god nok til å få en femmer på vår terning.
LES OGSÅ:
På den annen side har vi også sett langt mer kjedelige og trauste modeller som på ingen måte har imponert oss - for eksempel MD96223.
Og nå er det altså på tide igjen.
Medion MIM 2210 kan friste med tja..
om ikke annet lav pris, og som en følge av dette får vi mange henvendelser på om dette er en god maskin, og for eksempel kan være et bedre kjøp enn vår testvinner fra juni.
Det er det ikke.
Du kan slå deg til ro med det svaret, eller du kan fortsette å lese dersom du trenger å vite hvorfor den ikke er det.
Ikke så veldig spennende å se på kanskje.
Spesifikasjoner:
Intel Celeron M 440 @ 1,86 GHz 15,4" skjerm i bredformat (1280 x 800 piksler) 1 GB DDR2-minne (en modul) 120 GB harddisk (5400 rpm)
DVD dual-layer DVD/CD-brenner VIA Chrome9 HC grafikkløsning 54 Mbps WLAN (b/g), 10/100 LAN 4 x USB, lyd inn/ut 1 ExpressCard/54 kortplass VGA ut Operativsystem:
Windows Vista Home Basic Dimensjoner (B/D/H): 35,9 x 25,5 x 4,1 cm Vekt 2,65 kilo Pris: 4.990,- kr inkl. mva.
her
Starter vi med selve konstruksjonen så er dette kanskje maskinens sterkeste punkt.
Chassiset er fast i fisken og lokket godt hengslet - det beskytter ikke skjermen spesielt bra, men det er også helt vanlig blant billigere bærbare.
Tastaturet har litt svikt, men er helt kurant å skrive på.
Fn-tasten er feilplassert i våre øyne, men vi er også klar over at tastaturer i stor grad er en vanesak.
Det er heller ikke bråkete, så totalt sett er vi fornøyd her.
Touchpaden er følsom og har skrollefelt i begge retninger - men vi hadde ønsket oss at den var i bredformat.
De to tastene under er små, men lette å klikke.
Over tastaturet finner vi av/på-knapp og snarveier for e-post og Internett + en knapp merket "P1" som ikke gjør noe som helst.
Her finner vi også statuslysene, noe som betyr at disse ikke synes dersom lokket ligger nede.
Skjermen er klar, lyssterk og (veldig) blank.
Men den har et noe blasst bilde, spesielt viskes finere linjer ut dersom du ser på skjermen rett forfra eller vinklet litt ovenfra.
Vipper vi skjermen litt ekstra bakover ser det bedre ut, men da blir toppen av skjermen litt for mørk.
Bak: 3 x USB, LAN, VGA ut og plass for Kensingtonlås.
Venstre side: strøm inn, 1 x USB, lyd inn/ut og ExpressCard/54-slot.
Høyre side: optisk drev.
Ytelse
Prosessoren er en Celeon M 440, bygd over samme lest som Core Solo-prosessorene.
Det er altså en enkeltkjerneprosessor, noe som kombinert med "kun" 1 GB minne også merkes på maskinen - i det minste med Vista.
Den er på langt nær så kjapp og responsiv som vi er vant til på noe dyrere laptoper, men med en klokkefrekvens på 1,86 MHz er det ingen katastrofe.
Sammenligner vi for eksempel med testvinneren Acer Aspire 5613ZWLMi så har denne også en billigprosessor basert på Core-arkitekturen, da med to kjerner - men kjører på en lavere klokkefrekvens (1,73 GHz).
Dette betyr at ytelsen kan være bedre på Medion MIM 2210, alt avhengig av hva slags applikasjoner som kjøres.
For eksempel:
Kjøretid i sekunder.
Lavere er bedre.
Vår gamle MP3-koder er mest glad i prosessoren med høyest klokkefrekvens, mens SuperPI kjører bedre på Pentium Dual Core-prosessoren.
Høyere poengsum er bedre.
PCMark05 sin måling av total systemytelse plasserer MIM 2210 langt bak den nevnte Aceren (som jo også koster 2.000 kroner mer), og det er ikke bare prosessoren som gjør forskjellen.
Grafikkløsningen på MIM 2210 er en av de svakeste du får kjøpt for penger, og siden den ikke har noe eget grafikkminne tar den fra systemminnet.
Og det gjør den ikke dynamisk som på de fleste andre moderne integrerte grafikkløsninger - her må du selv inn i BIOS og velge mellom 64, 128 og 256 MB.
Celeron M-prosessoren mangler SpeedStep, altså teknologien som gjør at prosessoren jobber hardere ved belastning og klokkes ned når det ikke er behov for så mye kraft.
Når dette kombineres med et lite batteri skjer dette:
Etter en times kontinuerlig bruk sa altså batteriet takk for seg, og på en 15,4-tommer må vel dette være det dårligste vi har målt.
Med denne bærbare bør du altså alltid sette deg i nærheten av en stikkontakt.
Og ta med laderen - enda godt den ikke veier mer enn 380 gram.
Viftebråk Medion MIM 2210 er relativt rolig i et par minutter etter at du har fyrt den opp, men når den da blir varm i trøya setter vifta i gang - og stopper ikke før PCen går i hvilemodus eller slås av.
I tillegg til å gå kontinuerlig bråker den dessuten ganske mye - den høres selv i vårt relativt støyende kontorlandskap.
Bruker du den i rolige omgivelser håper vi du liker å høre vifta suse, ellers har du noe her som kan drive den mest sindige personen over kanten.
Oppsummering/konklusjon
Medion MIM 2210 er en spartansk utstyrt bærbar som leveres med Windows Vista - men vi må innrømme den ikke er sterk nok til å drive det spesielt bra.
XP hadde i våre øyne vært et langt bedre valg av OS på denne maskinen.
I tillegg holder ikke batteriet mål, skjermen er ikke noe å skryte av og vifta har potensiale til å gå deg på nervene.
På den annen side: den er billig, og RAMen kan enkelt oppgraderes siden den kommer med en ledig plass for en ekstra minnemodul.
Det lille batteriet gjør den dessuten relativt lett, og den duger fint til enkel bruk som surfing, epost og kontorapplikasjoner.
Men det holder likevel ikke helt i våre øyne, av den enkle grunn at det finnes bedre produkter i samme prisklasse.
Kanskje vil du legge i en ekstra femhundre- eller tusenlapp, men til gjengjeld får du en med et anstendig batteri - slik at du faktisk kan bruke den som en bærbar, bedre ytelse (vi anbefaler dobbeltkjerneprosessor til Vista), bedre skjerm og en roligere vifte.
Kort sagt:
Medion MIM 2210 er billig og fungerer, men det alene er ikke nødvendigvis gode nok grunner til å skaffe seg en.
| 0
|
202627
|
Olympus E-500
Digitale SLR-kameraer blir stadig billigere.
Vi har tatt en titt på Olympus E-500, som koster under 7.000 inkludert objektiv, men som likevel byr på litt av hvert for entusiastene.
Dette kameraet ble også testet sammen med flere andre speilreflekser.
Du finner detaljene fra denne testen her.
Digitale speilreflekskameraer opplever nå kraftig oppgang på salgslistene.
Det skyldes at utvalget er blitt større, og at prisene har sunket kraftig den siste tiden.
For ikke lenge siden fantes det knapt modeller til under 20-30.000 kroner, nå finnes mer enn en håndfull til godt under 10.000 kroner på det norske markedet.
Dette har ført til at satsningen på avanserte kompaktkameraer med SLR-følelse er nedadgående hos flere produsenter.
Mange forventet for eksempel at Canon skulle lansere etterfølgeren til Powershot G6 i høst, en lansering som foreløpig lar vente på seg - nettopp fordi det ville skapt et posisjoneringsproblem, blant annet med hensyn til pris i forhold til suksess-speilrefleksen 350D.
Hva er egentlig et speilreflekskamera?
Lyset trenger inn i frontlinsen, gjennom objektivet og treffer et speil foran lukkeren, som reflekterer lyset direkte til søkeren.
Det betyr at når du ser i søkeren, ser du mer eller mindre nøyaktig det samme som blir fanget av CCD-brikken når du trykker ned utløseren og speiles vippes opp.
Det medfører samtidig at du ikke kan bruke LCD-skjermen som søker, noe mange blir overrasket over.
Men andre forskjeller er viktigere, og størst er muligheten til å bytte ut hele optikken.
Man kan altså ha forskjellige objektiver til forskjellige fotografiske situasjoner.
De rimelige speilreflekskameraene leveres gjerne med et enkelt "allround" objektiv.
Entusiastene vil imidlertid snart oppdage kameraets potensiale ved å anskaffe flere objektiver.
Derfor risikerer man ofte at innkjøp av digital speilrefleks kan bli dyrere enn man først hadde sett for seg.
Avanserte objektiver koster ofte mange tusen kroner...
Det finnes dessuten mye annet ekstrautstyr til digitale speilreflekskameraer, for eksempel kan du sette på ekstern blits, og diverse filtre på objektivet for å skape spesielle effekter.
Hvis slikt ekstrautstyr er interessant for deg, bør du sjekke hva som er tilgjengelig for det aktuelle kameraet du tenker å anskaffe deg.
Digitale speilreflekskameraer har dessuten ofte en lang rekke muligheter med hensyn til manuell kontroll, langt mer enn de fleste kompaktkameraene.
Folkemodeller har dessuten også helautomatikk og mange motivrelaterte forhåndsinnstillinger, og de fleste nybegynnerne starter med disse, og utforsker de manuelle mulighetene etter hvert - dersom entusiasmen får grobunn.
Rimeligste så langt
E-500 er Olympus' andre digitale speilrefleks i "folkeklassen".
Med en veiledende pris på 6.990 kroner inkludert et 14-45 mm objektiv (tilsv 28 - 90 mm), er dette det rimeligste speilreflekskameraet så langt - vel og merke på lanseringstidspunktet.
Det finnes riktig nok billigere modeller i markedet, men disse har vært tilgjengelig en stund allerede.
E-500 blir imidlertid tilgjengelig med tre andre, og dyrere utstyrspakker, tilpasset forskjellige behov.
E-500 er utstyrt med en 8 megapiksels Full Frame Transfer CCD som blant annet skal sørge for meget god dynamisk omfang.
Et spesielt ultralyd støvfilter eliminerer problemer med støv på CCDen.
Støvkorn på CCD-brikken oppstår gjerne ved objektivbytter, og kan føre til forstyrrelser på bildene.
For mange konkurrerende kameraer er det bare en tur innom verkstedet som kan hjelper i slike tilfeller.
Selve huset er relativt kompakt, 129.5 x 94.5 x 66mm, og veier 435g.
Det er bare litt større enn Canons populære 350D.
Med det oppladbare batteriet, minnekort og standardobjektivet kommer vekten imidlertid opp i 820 gram, så forskjellen er uansett stor i forhold til de fleste kameraene i kompaktklassen.
I tabellen under har vi sammenlignet de fysiske målene mot andre populære, sammenlignbare speilrefleksmodeller.
På baksiden av kameraet sitter en stor LCD-skjerm på 2,5 tommer, med meget høy oppløsning (215.000 piksler).
I motsetning til vanlige digitalkameraer, der man ser søkerbildet under fotografering, er skjermen her fylt med informasjon om innstillingene i kameraet: ISO, hvitbalanse, fargevalg, blitsinnstilling, lysmåling, eksponering, autofokus, oppløsning, lagringsmetode (xD eller CF minnekort; kameraet leser og skriver til begge), og antall bilder det er plass til.
Når du har knipset bildet, blir det synlig på LCDen i noen sekunder, eller til du trykker utløseren ned på nytt.
I bildet markeres også under- og overeksponerte detaljer med en kontraststerk blinking.
Enklere tilgang til avanserte funksjoner
Skal du gjøre endringer på innstillingene trykker du bare OK-knappen og navigerer deg til riktig felt.
Hvitbalanse, ISO, lysmåler og fokus har dessuten sine egne knapper for direkte valg.
Det har også seriefotografering, selvutløser og fjernkontrollering.
Det er med andre ord langt enklere å styre avanserte innstillinger i forhold til de aller fleste avanserte kompaktkameraene.
Brukervennligheten økes ytterligere med muligheten for hele 21 motivrelaterte innstillinger, såkalte "Scenes" fra funksjonshjulet på toppen.
Det kan virke voldsomt for uinnvidde, men sitter raskt i fingrene dersom man bruker kameraet aktivt.
Trestrukturen i menysystemet er imidlertid fortsatt uoversiktlig i forhold til mange av konkurrentene, men den slipper du heldigvis å bruke så ofte.
På toppen av kameraet sitter en nedfellbar blits som rager høyt når den brukes.
Den spretter opp ved behov når automatikken får styre.
Selv om du har skrudd av blitsen, risikerer du at den spretter opp.
Det er fordi den sender ut lys for å assistere autofokusen dersom det er behov for det.
Her er naturligvis også sko for ekstern blits.
Forskjellen på bilder tatt med ekstern og intern blits kan ofte være ekstremt stor.
Internblitser har ofte begrenset styrke, og sender lyset direkte mot motivet.
Det kan ofte gi et litt flatt bilde.
Det er imidlertid ikke noe stort problem med E-500.
Men med ekstern blits kan man for eksempel sende lyset i taket, og dermed belyses motivet fra alle sider, og det skaper ofte enda bedre eksponering av motivet.
I sentrum av søkerbildet ser du en ring, med tre prikker plassert horisontalt.
De tre markerer fokuspunkter, og et kjapt rødt blink viser hvor fokus er i det du trykker ned utløseren.
Til høyre for søkerbildet ser du diverse innstillinger, som blitsvalg, blender og lukkertid.
Raskt nok
Fra du skrur på kameraet til det er klart til å ta første bilde, går det bare 2,9 sekunder.
Det betyr at du er klar til å ta bilder omtrent i samme øyblikk som du har fått hevet det til øyet.
Undertegnede har testet et sted mellom 150 og 200 digitale kompaktkameraer de siste årene.
Samtlige, spesielt de mer avanserte kompaktmodellene, har en målbar forsinkelse fra pekefingeren berører utløseren til bildet blir tatt.
Dette skyldes dels autofokusen, samt alle beregningene som regnes ut i kameraet før bildet tas.
I godt lys er Olympus E-500 langt raskere enn nær sagt alt av kompaktkameraer jeg har testet.
Noen ganger, dersom kontrastene er uklare og lysforholdene er dårlige, trenger autofokusen støtte fra hjelpelampen, og da må du i blant holde utløseren nede en stund før bildet tas.
Med et mer lysfølsomt objektiv vil dette sannsynligvis gå langt raskere.
Du kan selvsagt fokusere manuelt, og da er det bare å fyre løs.
Det er nesten ingen ladetid på den interne blitsen, vi tok enkelt 8 bilder på 10 sekunder med blitsen aktivert!
Her kan naturligvis hastigheten på minnekortet også spille en viss rolle, for hvert bilde opptar rundt 5 MB plass i SHQ (Super High Quality).
I tillegg til denne innstillingen (JPG), kan du naturligvis også lagre i RAW-format, eller begge deler samtidig.
TIFF støttes også.
På seriefotografering klarte vi å ta 5 bilder på litt over 2 sekunder.
Da var det stopp, sannsynligvis knyttet til at bufferminnet var fullt.
Ved å gå ned på kvaliteten og velge HQ i stedet, skal du kunne ta 2,5 bilder pr sekund til minnekortet er fullt - riktig nok dersom du har et raskt nok kort.
Vi må også berømme avspillingshastigheten.
Her er det omtrent ingen venting i det hele tatt mellom bildene.
Ett trykk, og neste bilde popper opp i løpet av et par tideler.
Bildekvaliteten i forhold til kompaktklassen
Bildekvaliteten på et digitalt speilreflekskamera avhenger naturligvis i stor grad av valg av objektiv.
Men selv med det rimelige standardobjektivet ble vi stort sett meget godt fornøyd med kvaliteten.
Vi sammenlignet med en av våre favoritter i kompaktklassen, Canon Powershot G6 (7 megapiksler), og i de fleste tilfellene gjorde E-500 en bedre jobb.
Et eksempel er innendørsfotografering med blits.
Den høyreiste blitsen på E-500 sørger for bedre dybde, fordi blitslampen blant annet sørger for at motivet blir jevnere eksponert.
Den innebygde blitsen på G6 kommer litt for direkte på motivet, og faren for røde øyne blir dermed også langt større, se bildeeksemplet under.
Vi ble dessuten imponert over det lave støynivået i bildene.
Selv ved ISO 1600 er støynivået likt eller lavere enn på tilsvarende bilder tatt med G6 ved ISO 400!
ISO 800 er imidlertid langt bedre.
Objektivet på G6 er imidlertid langt mer lyssterkt.
Det muliggjør kortere lukkertid.
På eksemplet under var den automatiske lukkertiden 1/20 sekund på G6, og 1/10 sekund på E-500!
Nok et stikk til G6 altså.
Standardobjektivet er dessuten ikke optimalt for makrofotografering.
Her ble vi generelt også mer fornøyd med resultatene fra G6.
Men hva mot andre speilreflekser?
Vi går en spennende tid i møte med mange nye digitale speilreflekskameraer til overkommelige priser.
Vi kommer til å teste flere av dem.
Anerkjente Dpreview.com har gjort en del sammenligninger av E-500 mot konkurrerende modeller som allerede er på markedet, og vi anbefaler alle interesserte til å ta en titt.
Her finner du dessuten flere bildeeksempler fra de forskjellige modellene.
Konklusjon
Dersom du er opptatt av bildekvalitet, manuelle muligheter, mye ekstrautstyr og ikke minst høy hastighet, er det digital speilrefleks som er tingen nå.
E-500 bør være et meget attraktivt kamera i så måte.
Men ikke alle er fortrolig med å dra rundt på et kamera som veier bortimot kiloen.
Heldigvis stopper ikke utviklingen av digitale kompaktkameraer, selv om digitale speilreflekser stuper i pris.
De beste blir kjappere og kjappere, og tar bedre og bedre bilder.
Samtidig er det slutt på tiden da alle familier bare hadde ett kamera.
Fotografering er blitt en folkesport - og flere og flere "vanlige dødelige" vil velge å eie både digital speilrefleks som brukes til spesielle anledninger, og minst ett lommekamera til hverdagsbruk.
| 1
|
202630
|
Ghost Recon:Advanced Warfighter
SPILLTEST:
Den mest intense krigsopplevelsen finner sted nær fremtid.
Denne høyteknologiske thrilleren lever opp til nesten alle forventningene!
Ghost Recon:
Advanced Warfighter (GRAW) har hatt sine oppturer og nedturer.
Fra en imponerende introduksjon på fjorårets E3 til skuffende visning på X05, til ny optimisme da vi endelig fikk spille en nesten ferdig versjon for rundt en måned siden.
GRAW skulle hele tiden være et av de første killer app-spillene til Xbox 360, og vi kan rett ut si at det er så godt som blitt det også.
LES OGSÅ:
Egentlig litt spesielt, dette
Ghost Recon-serien er ikke akkurat ny, og spillene har aldri vært helt massemarkedsvennlige, grunnet sitt fokus på mer gjennomtenkt, taktisk spilling, fremfor meningsløs action.
UbiSoft har imidlertid tatt grep for å gjøre spillet mer nykommervennlig, og omfattende nok til å friste et bredere spekter av publikum.
Rammen er jo fortsatt den samme.
Et tungt politisk konflikt i nær fremtid krever at Ghost-spesialstyrkene settes inn, og du som lederen får ansvaret ikke bare for å skyte, men også styre dine menn og overvåke det taktiske.
Men denne gangen er enkeltspillerkampanjen skikkelig gjennomarbeidet, flerspillermulighetene meget omfattende og det visuelle imponerer mer enn bare litt.
I solsteken
Spillet plasseres oss midt i hete Mexico City, der trefninger er brutt ut mellom regjeringen og opprørssoldater.
I og med at amerikanske regjeringsmedlemmer også er involvert, settes Ghost-soldatene inn.
Vi blir sendt på en rekke oppdrag rundt om i byen, og kjemper oss frem gate etter gate, torg etter torg.
Det mest interessante er den innovative strukturen på oppdragene.
Vi blir flydd fra sted til sted i helikopter, og disse flyturene fungerer som debriefing, informasjon om neste oppdrag og en liten pustepause.
Riktignok blir helikopteret fra tid til annen angrepet, og vi må skyte ned opprørere som har plassert seg på hustak og lignende.
Ideen med å lage en sammenhengende spillverden, der alt utspiller seg innen én by, og vi blir bare flyttet til forskjellige steder i den byen, gir spillet en følelse av forbindelse og kontinuitet.
Og i og med at Mexico City er et såpass variert og stort sted, blir det aldri kjedelig eller ensformig.
I all enkelthet
GRAW har et grensesnitt som sjokkerer med sin enkelthet og eleganse.
Hele poenget med spillet er å sende de tre medsoldatene dine rundt, plassere dem på strategiske steder og ikke utsette seg seg for unødvendig fare.
Og det fungerer så utrolig bra:
Du behøver kun å trykke opp eller ned på kontrolleren, og lagkameratene beveger seg til det stedet du hat pekt ut, eller kommer tilbake til din lokasjon.
Du kan også sette deres oppførsel til aggressiv eller forsiktig.
Du får også flere verktøy til disposisjon enn bare de tre soldatene.
På noen brett kan du bruke en flyvende drone som kan finne og markere fiendtlige styrker.
Andre steder får du hjelp fra tanks og helikoptre, som har overlegen ildkraft og gir sårt trengt beskyttelse.
Du gir dem ordre akkurat på samme måte som soldatene.
Fiendtlige, vennlige og nøytrale enheter og soldater blir automatisk merket med passende fargekoding, så det er alltid enkelt å skille mellom venn og fiende.
Grensesnittet inneholder også plass til et lite videovindu, der du kan se fra synsvinkelen til medsoldatene eller kjøretøy du gir ordre til, en utrolig nyttig mulighet.
Til slutt kan du til enhver tid sjekke et 3D-kart som viser en flott oversikt over bygninger og enheter som befinner seg i umiddelbar nærhet.
Så selv om GRAW er et actionspill som krever en del tankearbeid, er grensesnittet løst så effektivt at du blir fort veldig vant til det, og kaster ikke bort tiden på å tenke på riktige knappekombinasjoner.
Det problematiske er at den kunstige intelligensen ikke nødvendigvis er av høyest nivå.
Medsoldatene står alt for ofte i veien for kulene uten å tenke på selvsikkerhet.
Det er ikke dramatisk dårlig, men kan være plagsomt til tider.
Heldigvis taper vi ikke oppdraget om noen av lagkameratene dør, og om noen av dem blir kritisk skadet kan de leges.
Men GRAW kan være et vanskelig spill, når det skal bare noen få skudd til for å drepe deg.
Derfor er det essensielt å tenke før man skyter, og det er nesten alltid foretrukket å krype langs bakken på leting etter et perfekt sted å snipe fiendene fra, fremfor å løpe rett på, uten planlegging.
Det er tross alt et taktisk skytespill, en sjanger som ikke passer for alle.
Men likevel er GRAW et spill som garantert kommer til å trekke til seg flere nykommere til sjangeren.
Online-himmelen
Den ca. 10 timer lange enkeltspillermodusen er nesten verdt inngangsbilletten i seg selv, men GRAW kan også by på fantastiske flerspillermuligheter.
Fleksibilitet er stikkordet her, takket være de imponerende mulighetene til å skreddersy spillet ned til minste behov.
Vedkommende som starter et spill kan velge mellom et uttall varianter, restriksjoner, utstyrspakker, tekniske hjelpemidler og så videre.
Det er godt med spillmodi, alt fra klassisk deathmatch til diverse varianter som krever at du tar over territorier, forsvarer baser, og mye, mye mer.
Og de aller fleste modiene kan spilles i lag, kooperativt eller hver spiller for seg.
Du kan til og med justere ditt utseende langt mer detaljert enn det vi er vant til fra actionspill flest.
De fleste rundene vi har spilt foregikk uten hakking, med god forbindelse og spillere som ikke skravlet unødvendig mye.
GRAW, med sitt utrolige utvalg av muligheter, varianter og modi, er uten tvil den nye kongen av Xbox Live.
Og den dagen du blir lei av å spille online, kan du kanskje starte en kooperativ kampanje med en kompis som faktisk sitter ved siden av deg i sofaen?
Dette spillet har virkelig nesten alt.
Nydelig grafikk
Og vi har jo ikke engang tatt oss tid til å snakke om grafikken.
På det området overgår GRAW alle forventningene.
Som sagt er spillet plassert i Mexico, og det betyr stekende sol, blendende lys og hetebølger.
Og takket være vidunderet kjent som HDR har vi for første gang opplevd et spill som faktisk ser varm ut.
Lyset er det dominerende element, det brenner seg i øyene og får oss til å svette der vi sitter.
Aldri i et spill har vi fått så behagelig følelse av å komme oss i skyggen, vekk fra den stekende hete asfalten.
Og bare se på den utrolige tegneavstanden, den detaljerte arkitekturen, de svaiende palmene og den tykke røyken fra eksplosjonene.
GRAW er ikke bare det peneste spillet på Xbox 360, men faktisk et av de mest gjennomførte spillene noensinne laget, når det gjelder det visuelle.
Og ja, den heftige grafikken forbedrer faktisk spillopplevelsen.
GRAW er et spill som virkelig gir oss følelsen av hva den nye generasjonen kan by på og det er fremdeles et spill som kommer tidlig i Xbox 360s levetid.
Det kan bare gå én vei herfra
Det skal sies at flerspillerbrettene lider av redusert grafisk kvalitet, i og med at utviklerne ville redusere fare for hakking på nett.
De fleste lyseffektene er borte og teksturene er mindre skarpe, men bevares, det ser fortsatt meget flott ut.
Så, GRAW er spillet som har nesten alt.
Involverende, spennende enkeltspiller, omfattende flerspiller, utrolig grafikk og masse underholdning å by på.
Så hvorfor ikke terningkast seks?
Fordi det er ingen revolusjon, bare et fordømt bra actionspill som gjør det meste riktig.
GRAW er på en måte ikke spillenes fremtid, men det gir oss et lite pekepinn på hva vi kan forvente oss fremover når det gjelder grafikk og spillbarhet.
Vi kan ikke si annet enn av vi gleder oss til hva fremtiden bringer, og i mellomtiden koser oss med et av de beste actionspillene for tiden.
| 1
|
202631
|
Vi har kjørt nye Nissan X-Trail
LISBOA:
Nissan ruster kraftig opp på crossover/SUV-fronten og står nå sterkt i Norge med nye X-Trail.
Da vi første gang så bildene av nykommeren, tenkte vi:
Glem Nissan X-Trail.
Dette er nemlig Nissan X-Trail!
Det er slik den egentlig skal se ut.
Og hva er så nye X-Trail?
Jo, en flunkende ny folke-SUV som kommer til å konkurrere med markedsledere som Mazda CX-5 og Toyota RAV4.
Men også med Mitsubishi Outlander - Nissan X-Trail kan nemlig nå fås med en tredje seterad, hvilket er en sjeldenhet i folkesuv-klassen.
Måtte fornye seg
Mange nordmenn har satt pris på X-trails over gjennomsnittet gode fremkommelighet og røffe stil.
Men den var de siste årene blitt forbikjørt av en rekke mer tidsriktige konkurrenter.
Nissan måtte komme med noe nytt for å hevde seg i denne klassen igjen.
Det har de nå gjort.
Og vi tror de har gode forutsetninger for å lykkes.
Nissan har som mål å være ledende på SUV/Crossover.
Dessverre importeres ikke den store Pathfinder hit, vi vet heller ikke om den nye Murano kommer.
Men Qashqai er allerede på plass, og Juke er blitt kraftig fornyet - denne fikk vi også anledning til å testkjøre i Portugal og vi kommer tilbake til dette i en egen artikkel.
Ny stil
Designen på nykommeren er et klart stilbrudd i forhold til forgjengeren.
Da forrige generasjon ble lansert fikk vi inntrykk at de hadde glemt designbiten og bare satt sammen en bil etter ingeniørenes spesifikasjoner.
Røff, men sivilisert
Men nå synes det at designteamet har vært i aktivitet og resultatet oppleves som både i tråd med dagens tidsånd og som et hint til bilens misjon:
Å kunne takle røffere underlag enn vanlige veier og bygater.
Fleksi-egenskaper
Også fleksibiliteten og allsidigheten er blitt utviklet videre i nye X-Trail.
Den har blant annet fått et dobbelt bagasjeromsgulv som gir fleksible oppbevaringsalternativer.
Bagasjeområdet kan deles inn i et øvre og nedre område med et håndgrep.
I øvre stilling kan gulvet holde inntil to 10-kilos kolli, og i nedre stilling 75 kilo.
Denne delte bagasjeløsningen gjør det mulig å oppbevare for eksempel en sportsbarnevogn på undersiden, og samtidig bruke bagasjeplass på oversiden til mindre, lettere gjenstander.
Nødseter
I seterad nummer to finner vi to adskilte deler på hver side av en midtseksjon.
Seteryggens helling kan varieres i åtte trinn bakover/forover og setene kan individuelt flyttes i lengderetningen.
Imidlertid er baksetene av typen 40/20/40, slik at midtpassasjeren har en lavere grad av komfort enn de to på siden.
Tredje seterad, som er tilleggsutstyr, kan felles forover for å øke bagasjeplassen bak.
Der sitter man for øvrig noe høyere, for bedre utsyn.
Det dreier seg om utpregede nødseter, eller for barn over barnesete-alder.
Effektiv motor
Vi kjørte X-Trail med 1,6-liters dieselmotor på 130 hestekrefter, hentet fra det fornyede lageret Nissan deler med alliansepartner Renault.
Det er kun denne som inntil videre er tilgjengelig, hvilket var litt skuffende - det hadde vært bra med i det minste et bensin-alternativ.
Dette er annonsert til neste år.
Det skal bli en 1.6-liters DIG-T bensinmotor på 160 hestekrefter.
Dette betyr sannsynligvis at 1,2-literen (115 hestekrefter), som tilbys i nye Qashqai, er blitt bedømt for snau.
De gamle 2.0- og 2.5-bensinmotorene som tilbys andre steder, også på den nye modellen, står ikke på programmet her - de er langt fra å tilfredsstille aktuelle utslippskrav.
Liten og sterk
Det gjør derimot de nye, moderne motorene, som 1,6-literen vi kjørte er et eksempel på.
Ved å redusere friksjon som stjeler effekt i bilens drivverk, får man minst like gode ytelser som tidligere med redusert størrelse på den nyeste generasjonen av motorer.
Altså:
En mindre motor som gir samme effekt som en større motor, men med bedre økonomi og mindre utslipp.
Oppskriften på downsizing, altså - en trend som har bredt stadig mer om seg de senere årene.
Motoren holder helt greit mål i denne bilen med sine 130 hestekrefter og 320 newtonmeter - et dreiemoment som gir god trekkraft i hele mellomregisteret.
0 til 100 kilometer i timen tar 11 sekunder i versjonen med firehjulsdrift, som vi kjørte.
Med bare drift på forhjulene blir den en anelse kvikkere.
Fornyet firehjulsdrift
X-Trail er tilgjengelig både i versjoner med kun forhjulsdrift, og med firehjulsdrift.
Ifølge Nissan er bilens 4x4-system ytterligere forbedret på nye X-Trail.
Vi fikk ikke satt det på de helt store prøvene under lanseringen i Portugal - det produsenten kalte «offroad-løype» var en helt utmerket og plan grusvei.
Men teknisk ser det bra ut og vi vet at Nissan har erfaring med effektiv firehjulsdrift.
Instillings-valg
Nissan kaller systemet All Mode 4x4i.
Med styring via et dreiehjul på midtkonsollen gir systemet deg valget mellom 2x4 (forhjulsdrift), Auto-modus, hvor systemet fordeler momentet etter behov, eller Lock, som gir permanent firehjulsdrift.
Noe en del, særlig nordmenn, vil savne, er per i dag muligheten for å kombinere dieselmotoren og firehjulsdrift, med automatgir.
Kjøreopplevelse
Først og fremst:
Nissan X-Trail er verken bråkete eller ukomfortabel, selv om Toyota RAV4 og Mazda CX-5 er enda bedre på begge disse områdene.
Man sitter bra i bilen og komfortnivået er ellers på det jevne, men særlig med godt dimensjonerte felger som på testbilen, merkes det relativt stive understellet over ujevnhetene.
MEN:
Vi synes dette er en av de mest velkjørende bilene i klassen.
Styringen er godt avpasset, mer følsom og gir bedre tilbakemeldinger enn mange av konkurrentene.
Svingvillighet og stabilitet er på godt nivå, krenging er så å si fraværende og Nissans chassiskontroll gjør en god jobb.
Kjøreegenskaper klart på pluss-siden, med andre ord.
Up-to-date teknologi
Teknologien ombord er hevet til et nivå man forventer i en nyutviklet bil i dag.
Fører og passasjerer skal kunne være fullstendig tilkoblet nettet gjennom det nye NissanConnect-systemet med en rekke finesser.
I sin nyeste form har NissanConnect utviklet seg til å tilby smarttelefontilkobling slik at eieren er på nett med omverdenen uansett hvor turen går.
Med dette hører tilgang til en planlagt serie med apper som dekker musikk, sosiale nettverk, underholdning og reise via en 7-tommers berøringsskjerm.
Turplanlegging
Den siste generasjonen satellittnavigasjon via Google introduserer en mengde informasjon, fra værmeldinger til lokalisering av bensinstasjoner, hoteller og restauranter.
«Send to Car»-funksjonen gir føreren mulighet til å planlegge turen hjemmefra og så sende den til bilens NissanConnect-system fra sin PC.
Systemet omfatter Bluetooth audio -streaming og mobiltelefonintegrasjon samt kontakter for AUX-in og USB.
I tillegg til mobiltelefonintegrasjon har systemet også Bluetooth audio-streaming.
Man får tilgang til meldinger som gjennomsnittlig og momentan hastighet, navigasjon med kjøreinstruksjoner, audio-innhold, gjenkjenning av trafikkskilt, «øko»-kjøremeldinger osv.
Aktivt skjold
Det er også gjort en innsats på sikkerhetsfronten:
Nye X-Trail blir således også utstyrt med Nissan Safety Shield med flere sikkerhetsfunksjoner enn det som ble introdusert på Nissan Note da den kom i fjor.
Autobrems
Det tilbys nå automatisk nødbremsfunksjon.
Det er en del av et integrert radarsystem som har tre nivåer for inngrep:
Først et lydvarsel hvis avstanden til bilen foran minsker raskt, deretter automatisk begynnende innbremsing hvis føreren ikke reagerer, og til slutt kraftig brems om nødvendig.
I tillegg kommer tretthetsvarsling, filskift- og blindsonevarsling, trafikkskiltgjenkjenning og fjernlysassistent.
Nissan introduserer også en mer avansert parkeringsassistent som ikke bare måler opp og parkerer bilen for deg samt viser deg omgivelsene på skjermen via 360-graders kamerafunksjon (Around View Monitor), den varsler deg også med lyd hvis objekter i bevegelse kommer nær bilen idet du manøvrerer.
Konklusjon
Nissan X-Trail av tredje generasjon er en klart bedre bil på de fleste områder enn forgjengerne.
Det skulle bare mangle.
Og i forhold til konkurrentene?
Det blir ikke lettere å velge i folkesuv-klassen etter hvert som utvalget vokser og bilene bare blir bedre.
Den nyest ankomne blant de større folke-SUV-ene har mye som taler for seg:
Tidsriktig design både utvendig og innvendig.
Praktisk og godt gjennomtenkt interiør med vesentlig høyere kvalitetsfølelse enn tidligere og god fleksibilitet.
Gode kjøreegenskaper.
Effektiv dieselmotor.
Fokus på sikkerhetsprogrammer med mulighet for å utstyre bilen med svært aktuelle og for mange nyttige systemer.
Vi vet at bilen starter på 304.000 kroner - 313.000 levert Oslo og for øvrig varierende leveringskostnader rundt om i landet - men de øvrige prisene og utstyrsnivåene har vi ikke ennå.
Så avhengig av hva du er på jakt etter, er det mulig avgjørelsen ikke kan tas før nærmere lansering, som finner sted i Norge i august.
Video:
| 1
|
202632
|
OCZ Agility 3 240 GB
Romslig og rimelig SSD på testbenken.
De SSD-ene vi har testet så langt har stort sett hatt det felles at størrelsen har ligget på 120 eller 128 GB.
Grunnen til dette er ganske enkelt forholdet mellom pris, ytelse og behov.
120 GB er akkurat passe for de fleste av oss, siden du får plass til operativsystem og en god del programmer, pluss en normal mengde data.
Trenger du mer plass bruker du en harddisk, internt på en stasjonær PC eller eksternt på en bærbar.
Men prisene faller, og nå er også SSD med dobbelt så stor kapasitet ikke lenger svimlende dyr, OCZ Agility 240 kostet 2 750 kroner da vi testet den.
Det finnes også enda rimeligere SSD med tilsvarende kapasitet.
Prisene har falt med nesten 1000 kroner på kort tid.
Hvorfor rimelig?
Det er to hovedkomponenter i en SSD i tillegg til innpakningen:
Kontrollbrikken og flashminnebrikkene.
Det er prisen på disse som er avgjørende for hvor rimelig produktet kan presses ned i pris.
Den viktigste grunnen til den lave prisen på Agility-serien er at den bruker asynkront flashminne.
Dette har noe lavere ytelse, men kontrolleren kan til en viss grad kompensere for dette.
SandForce kontrolleren som brukes i Agility reduserer komprimerer og dekomprimerer dataene i farta ved skriving og lesing, så datamengden som faktisk skrives til flashminnet ligger på rundt 60 prosent av rådata.
Men det er ikke alle datatyper som er komprimerbare, og de virkelig store datafilene som folk flest bruker finner vi bare i video.
Bilder og musikk kan også ta en del plass, men da snakker vi i hovedsak om proffer og entusiaster som opererer med RAW-filer og flerspors, ukomprimert lyd med høye bit- og samplerater - ikke noe folk flest bryr seg om.
Så i praksis vil en Agility-disk, og andre typer med asynkront flashminne, være tregere enn de dyre SSD-ene ved kopiering av store mengder mediefiler, men likevel vil de være raskere enn forrige generasjon SSD og langt raskere enn harddisker.
Til avspilling er forskjellen helt uinteressant, siden dette ikke krever på langt nær så mye båndbredde, faktisk bare en brøkdel av hva SSD-en er kapabel til.
På testbenken
Vi kjørte tre testprogrammer for sekvensiell skriving og lesing, og alle gir gode resultater.
Vårt eget testprogram viste en gjennomsnittlig skriveytelse på 207 443 KB/sekund og leseytelse på 251 431 KB/sekund, og de andre testprogrammene viste lignende verdier, med avvik i begge retninger.
Det viktigste med en SSD er hvordan den håndterer hyppig skriving og lesing av småfiler, noe som skjer hele tiden ved vanlig PC-bruk hvor man har mange programmer og nettsider oppe samtidig og veksler mellom disse.
Her leverer Agility 3 meget bra, med resultater som går langt over forrige generasjon SSD.
Konklusjon
Agility 3 240 GB er en relativt rimelig og svært rask SSD til generell bruk.
Den scorer høyt på de viktige parameterene, og svakhetene ved skriving/lesing av store, ukomprimerbare filer er knapt merkbare i praksis for de brukerne den er beregnet på.
OCZ Agility 3 Series SATA III 2.5" SSD 240GB
| 1
|
202636
|
Acer Aspire TimelineX3830T
Ikke kjøp ultrabook før du har lest denne testen.
I en tid der alle produsentene kaster seg på ultrabook-bølgen og setter sin lit til at de syltynne maskinene på maks 1,4 kg skal redde PC-salget i 2012, finnes det meget gode alternativer - til langt lavere priser.
Ultrabook-segmentet er sylferskt, og derfor er prisene fortsatt kunstig høye.
Du må imidlertid tåle at maskinen veier noen hundre gram mer, men fordelene ved en PC som Acer Aspire TimelineX
3830T er mange:
Den har for eksempel bedre batterilevetid, er kraftigere og har bedre lyd, og koster vesentlig mindre enn selv den billigste ultrabooken.
Kupp på utgående modell
En av grunnene til at du kan gjøre et kupp på denne modellen nå, er at den har vært på markedet en god stund allerede, og er å regne som utgående.
Den er imidlertid slett ikke utdatert.
Hør bare her:
13,3" blank LED-baklyst LCD, 1366 x 768 piksler Intel Core i5-2430M prosessor Intel HD 3000 grafikk med WiDi-støtte 4 GB RAM (Maks 8, ett spor ledig) 500 GB harddisk (5400 rpm)
Intel Centrino N 6205 trådløst nettverkskort for 2,4 og 5 GHz-bånd (a/b/g/n) Gigabit kablet nettverk 1 stk USB 3.0-port med støtte for lading av mobil selv når PC er avskrudd 2 stk USB 2.0-porter VGA og HDMI-utganger Webkamera, 1,3 megapiksler Kortleser for xD, SD og MMC-minnekort SPDIF optisk lydutgang 6-cellers batteri med inntil 9 timer levetid (ifølge produsenten) Windows 7 Home Premiun 64 Bit Størrelse: 321 × 29,25 × 228 mm Vekt: 1,85 kg Pris: 4390 kroner (CDON.no 8.3.2012)
Maskinen er altså ca 9 mm tykkere enn kravet for ultrabooks, men må fortsatt regnes som meget slank.
Vekten plasserer den godt innenfor ultraportabel-segmentet.
Og så merker vi oss at maskinen har WiDi-støtte, noe som betyr at du kan overføre skjermbildet trådløst til TV-er og mottakerbokser som støtter dette.
USB 3.0 og et kraftig trådløst nettverkskort er på plass, og maskinvaremessig får du utvilsomt mye for pengene.
Merk imidlertid at optisk drev ikke er på plass, noe det heller ikke er på ultrabooks.
Det er i det hele tatt sjeldnere og sjeldnere at optisk drev er innebygd på maskiner i lettvekter-segmentet.
Man kan uansett koble til et eksternt drev hvis man har behov, disse får man for noen få hundrelapper hos PC-forhandleren.
Designmessig skiller vårt testeksemplar seg litt ut i mengden, med sitt blå aluminiumslokk.
Det er kun lokket som er av metall, resten er av plast.
Kvalitetsfølelsen er imidlertid temmelig høyt, maskinen er tight og godt oppstivet.
En ulempe er at lokket viser fingeravtrykk forbausende lett:
Åpner du lokket ser du at den blå fargen går igjen nederst, mens tastaturet er omkranset av sølvfarget plast.
Tastaturet er av chicklet-typen, der hver tast er isolert fra de andre.
Det har flere fordeler, blant annet er det enklere å rengjøre enn tidligere Timeline-modeller, der det var åpning rundt hver tast.
Dermed kunne smuler og smuss ramle nedi og gjerne havne under tastene.
Bruksmessig er tastaturet middels bra.
Det er litt svikt på midten, men tasteplasseringer og bred enter-tast gjør det temmelig behagelig å skrive på.
Bra lyd, faktisk
Over tastaturet sitter et par høyttalere, samt teksten "Dolby Home Theater - Professionally Tuned".
Påstander som hinter om god lyd fra små PC-høyttalere skal man alltid ta med en klype salt, men vi må medgi at lyden av disse høyttalerne - sammen med den installerte Dolby Theater-programvaren for lydforbedring, er av de bedre vi har hørt på maskiner i denne størrelsesklassen.
Vi har ikke noe problem med å la høyttalerne sørge for bakgrunnsmusikk mens vi jobber, her er til og med et lite snev av bass å spore.
Alle tilkoblingene sitter på sidene, de fleste er trukket mot fronten, noe som gir lett tilgang, men kanskje ikke det mest ryddige inntrykket hvis du har flere enheter tilkoblet.
Dette er uansett en PC beregnet for mobile brukere, og da er enkel tilgang vel så viktig.
Slik er den i bruk
Første gangen du starter PC-en må du gjennom en relativt tidkrevende installasjonsprosess.
Denne innebærer blant annet to omstarter, og dette er uvanlig i 2012.
Hele prosessen tar rundt en halvtime, men så er alt på plass.
Maskinen virker relativt godt konfigurert, men personlig kan vi spare oss for begeistring for prøveversjonen av sikkerhetspakken fra McAfee, som vi synes er i overkant masete.
Her finnes langt mer høflige alternativer, personlig velger vi å installere Microsoft Security Essentials 2.0.
Listen over relativt uinteressante programmer er videre ganske lang, men de påvirker heldigvis ikke brukeropplevelsen, som vi mener er meget bra på denne maskinen.
God ytelse
Det trådløse nettverkskortet er blant de sterkeste vi har testet, i hvert fall på PC-er i denne prisklassen.
Hele 16 trådløse nett fanget det opp i vårt hus, mens en annen PC med Atheros-kort får inn 6.
Her leverer Intel varene, som de har for vane å gjøre når det gjelder trådløs teknologi.
Windows Opplevelsesindeks gir oss følgende indikasjoner på ytelsen, og her går skalaen fra 1,0 (svakest) til 7,9 (sterkest):
Prosessor: 7,0 Minne (RAM):
5,9 Grafikk:
4,7 Spillgrafikk:
4,7 Primær harddisk:
5,9
Passmark PerformanceTest 7.0 gir oss en totalscore på 1105, og i diagrammet under har vi sammenlignet gjennomsnittlig prosessorytelse fra de tre aktuelle ULV-prosessorene som benyttes i disse PC-ene.
Som du ser er det ingen ultrabooks som kan måle seg med prosessorytelsen på denne PC-en.
Grafikkytelsen er imidlertid veldig lik, alle har den samme Intel HD 3000-brikken som er integrert i prosessoren, og det er bare små forskjeller.
Felles for alle er at de sluker alt av HD-materiale uten problemer, og det er gjerne de tøffeste jobbene denne typen PC-er utsettes for.
Noen spillytelse må du imidlertid se langt etter, i hvert fall hvis du tenker nye, krevende 3D-utgivelser.
Da må du se etter PC i et helt annet segment.
Diskytelsen er imidlertid ikke den beste på TimelineX 3830T, sammenlignet med ultrabook-ene.
Dette skyldes naturlig nok at disse enten har SSD eller harddisk med SSD-del.
Denne PC-en har en helt vanlig 500 GB mekanisk harddisk:
Å bytte ut harddisken med en ren SSD vil være en meget smart oppgradering av denne PC-en, hvis du er opptatt av høyest mulig ytelse.
Det vil også senke temperaturen i kabinettet, og føre til mindre vifteaktivitet.
Når det er sagt:
Denne PC-en er allerede meget stillegående.
Det er en vifte som surrer og går, men den er knapt hørbar før maskinen utsettes for tung belastning.
Den holdt seg dessuten kjølig og fin under hele testperioden, noe som vitner om en effektiv transport av varmen ut av PC-en.
Batterilevetiden er et kjempeargument for denne PC-en.
Hele 11 timer holdt batteriet ut med minimal belastning av maskinen, og rundt 6 timer med kontinuerlig videoavspilling av HD-video i Windows Media Player.
Det skulle bety at med normal bruk skal batteriet holde mellom 8 og 9 timer før det må lades.
Det er imponerende.
Til sammenligning har de fleste ultrabookene en levetid på rundt 6 timer med variert bruk.
Konklusjon
Acer Aspire TimelineX
3830T ble lansert i fjor, er utgående, men bør absolutt vurderes, ikke minst for prisen som er vesentlig lavere nå enn ved lanseringen.
Har du rundt 4500 kroner til ny PC, er dette et av de aller beste kjøpene i ultraportabel-klassen, og for mange vil det være et langt mer fornuftig valg enn å kjøpe en 400g lettere og flere tusenlapper dyrere ultrabook, mener vi.
Kompakt og lett, god generell ytelse, svært godt trådløs-dekning og lang batterilevetid - for 4.395 kroner?
Det gir en soleklar terningkast 5 og Anbefalt produkt-stempel fra DinSide.
Vi regner imidlertid med at den blir borte fra hyllene ganske snart.
OPPDATERT:
Den aktuelle konfigurasjonen med i5-prosessor er ikke lenger tilgjengelig.
To andre utgaver, med i3-prosessor og større lagringsplass, skal være tilgjengelig hos flere forhandlere til omtrent samme pris.
Forskjellen i ytelse mellom disse vil ikke være større enn at vårt anbefalt produkt-stempel også kan omfatte disse.
Acer Aspire TimelineX
3830T-2434G50ibb (LX.RFN02.127)
| 1
|
202638
|
Pinell DAC mini
Nå kommer det en ny DAC mini fra Pinell.
For de som ikke kjenner alle 3-bokstavsforkortelsene så er en DAC en Digital til Analog Converter.
Den tar i mot lyd-data, i de fleste tilfeller fra datamaskines USB-kontakt, og leverer analog lyd ut på to phonokontakter.
Egentlig er en DAC en liten elektronisk komponent som finnes i det aller meste av moderne lydavspillingsutstyr som leser lydfiler og leverer lyd til hodetelefoner eller musikkanlegg.
Men for feinschmeckere finnes den altså som en separat enhet - for å gi best mulig lyd.
Når en slik DAC skal konstrueres er det mange forskjellige løsninger som velges, avhengig av hvilken vei produsenten velger å gå.
Det finnes ganske store apparater med ganske avanserte strømforsyninger og ditto analoge kretser som driver utgangene.
Designet er gjerne i massive metaller med kunstferdig og forseggjort utforming.
Prisen er gjerne skyhøy.
Men man kan også velge en langt enklere løsning, som å bruke USB-både som signalinngang og strømforsyning, og lage et kabinett som ikke er større enn helt nødvendig og samtidig tar seg godt ut.
Det er dette Pinell har gjort med sine DAC'er.
Den nye utgaven
Den første utgaven som vi testet i juni 2012 har et design som er helt lik dagens utgave, bortsett fra lengden.
Den nye er 3 centimeter kortere.
Utførelsen er i aluminium, overflaten er børstet og er uimottakelig for fingermerker.
Den ene enden har en mini-USB-kontakt og den andre enden har to phonokontakter merket med henholdsvis rød og sort ring.
Men den viktigste forskjellen er at den nye modellen støtter opptil 96 kHz samplerate og 24-bits oppløsning.
Installasjon og bruk
Installasjon er i prinsippet helt uproblematisk.
Den er Class Compliant, det vil si at den følger standarden for USB Audio som er innebygget i de fleste kurante operativsystemer.
Du kan plugge den i en Mac, PC eller Linux-maskin og driveren blir installert automatisk.
Den forrige utgaven kunne også kobles til iPad med USB-kontakten i Camera Connection Kit, men den nye utgaven trekker for mye strøm til å kunne kobles til direkte.
Du må da koble den til via en USB-hub med strømforsyning, som kan være litt upraktisk.
Men vi fikk heller ikke den nye til åvirke med en USB-hub koblet til PC-en.
Koblet vi den direkte til en USB-kontakt bak på PC-en fungerte den utmerket.
Det er ingen volumkontroll, så all styring av volum må skje enten i PC-en (da påvirkes selve datastrømmen) eller i enheten du kobler DAC-en til - da justerer du bare den videre forsterkningen av det analoge signalet fra DAC-en gjennom signalkjeden.
Hvordan låter den?
Pinell påstår at du vil glede deg over enorm forbedring av lydkvaliteten når du bruker denne DAC-en.
Det kommer selvsagt an på hva du har brukt tidligere og hva slags utstyr du kobler den til.
Vi sammenlignet med den forrige DAC-modellen, og med andre kvalitetsenheter for musikkproduksjon fra M-Audio, PreSonus og Native Instruments.
Vi har lyttet på forskjellige høyttalersystermer og hodetelefoner.
Lydmaterialet var alt fra tett, elektriske lydbilder til egne akustiske opptak av strykekvartett i 96 kHz/24-bit.
Heller ikke denne gangen har vi noe å utsette på lyden.
Den er både krystallklar og behagelig, uten noen særegenheter eller preg.
Den legger ikke noe til og trekker ikke noe fra - akkurat slik en DAC skal være.
Det er selvsagt ikke antydning til sus eller andre unoter.
Konklusjon
Pinell DAC mini - 2013 utgaven - leverer glimrende lyd med høy oppløsning.
Med ekte støtte for høye samplerater og bitdybde får den et større bruksområde enn forgjengeren.
(Windows re-sampler ned lydfiler til 44,1/16-bit hvis du ikke har maskinvare som håndterer disse parameterne.)
De eneste innvendingene vi har er at den rapporterer om for høyt strømforbruk til iOS enheter, noe vi tviler på egentlig er tilfellet, men heller en innstilling i USB-firmwaren.
At vår hub også hadde problemer kan også ha med dette å gjøre.
Pris og leveringstid har vi foreløpig ikke mottatt, artikkelen oppdateres så snart vi får info om dette.
Prisinfo om den forrige modellen finner du hos Prisjakt.
| 1
|
202639
|
HP Photosmart D7360
TEST:
HPs toppmodell har trykkfølsom skjerm, mange utskriftsmuligheter og er svært brukervennlig - en favoritt for nybegynneren?
Mens Canon og Epson har brukt mørke farger på sine skrivere, holder HP seg til det lette og lyse, og spør du oss, er toppmodellen D7360 den peneste av de tre testede skriverne i denne omgangen.
Den har også papirlageret i front slik at den kan stå helt inntil veggen, i tillegg til at (opp til 100) A4-ark og 10x15-ark plasseres i hver sin skuff.
På den måten kan du alltid ha noen små fotoark på lur dersom du skal skrive ut bilder.
HP lager også 10x30cm-ark som gir deg mulighet til å skrive ut panoramabilder.
LES OGSÅ:
D7360 skiller seg også ut med trykkfølsom skjerm, som hverken Canon eller Epson byr på.
Det gjør at skriveren ikke har så mange knapper, og vår opplevelse er at løsningen er svært brukervennlig.
Via menyene kan du både vise bilder på minnekort, tilpasse utskrifter med rammer etc., og du kan også lagre bilder som ligger på minnekortet rett på harddisken på PCen ved kun å bruke skriveren, som er ganske snedig.
Når skriveren er slått på, men har tatt det lungt i et par minutter, går LCD-skjermen over i strømsparemodus, der belysningen er mørkere.
Innebygget hjelpemodus
Plusspoeng får HP også for å ha integrert hjelp i skriveren - du kan blant annet få se animasjoner som viser hvordan du bytter blekkpatroner eller hvordan du løser problemet dersom papiret skulle sette seg fast; noe vi for øvrig aldri opplevde (på noen av skriverene).
På høyre side finner vi en kortleser, og HP har ikke spart på kruttet når det gjelder kortplasser - her finner du fire sprekker å dytte minnekort i, og skriveren støtter alle kjente formater, der CF (II), MemoryStick (Pro) (Duo), SD/MMC og xD er de viktigste.
I likhet med de andre skriverene, kan du bruke kortleseren som en hvilken som helst annen kortleser, der minnekortet du putter inn dukker opp på egen stasjon i Windows etc.
En ting vi savner på denne skriveren er direkteutskrift på CD-plater, der HP i stedet byr på såkalte "CD tattoos" - klistremerker som skrives på og klistres på plata.
Høyeste oppgitte oppløsning er på 4800dpi, og blekkdråpestørrelsen er 5 pikoliter.
Skriveren har seks separate blekkpatroner som er veldig lette å sette i - en sort patron som er litt større enn de andre og fem farger - gul, cyan og magenta + foto-cyan og foto-magenta.
Apropos blekkpatroner koster det ca. 770 kroner for et helt sett med nye blekkpatroner (inkl. stor sort).
Med totalvolum på 41ml, blir det 18.780 pr. liter.
Størrelsesmessig er skriveren den tyngste av de vi har testet i denne omgangen med sine 8kg, og de vitale målene er 46x50x23,5cm (bredde, dybde, høyde).
Vi setter et lite spørsmålstegn ved hvorfor HP på død og liv må legge ved en proprietær strømforskyning - de andre skriverene bruker kabler som finnes på 90% av all hjemmeelektronikk, og som de fleste vil ha på lager dersom en kabel plutselig skulle forsvinne under flytting e.l.
Det følger også programvare med i pakka, og her er HPs produkt vesentlig bedre enn de andre.
Programmet fra HP fungerer også som bildearkiv, der du kan sortere bilder i album, få dem gruppert på dato etc.
Programmet lar deg også foreta justeringer i form av rotering, beskjæring, fjerning av røde øyne etc.
Skal du skrive ut flere bilder i ulike størrelser, har også programvaren gode algoritmer for å utnytte plassen på fotoarkene så godt som mulig; en fordel siden de koster noen kroner.
Du kan også lage kalender, invitasjonskort og den slags, og du kan dele bilder med andre.
Den eneste svakheten med den medfølgende programvaren var den lange installasjonen - det fantes nemlig oppdatert programvare på nettet, men nedlastingen og installasjonen av denne tok en del minutter.
Vente må du også første gang du setter i nye blekkpatroner - faktisk brukte skriveren fire og et halvt minutt på å klargjøre patronene, pluss to minutter for å justere skriverhodet.
Raskest på tekst
HP Photosmart D7360 var den raskeste skriveren når det gjaldt tekst og kombinasjonen tekst/bilde, både på kladdeutskrift og normal kvalitet - samtlige av våre testutskrifter ble vunnet av HP på den fronten.
På fotoutskrifter, derimot, var ikke skriveren fra HP like rask, og ble (i likhet med Epson) parkert av Canon med tanke på hastighet.
HP og Epson byttet på å ta andreplassen på hvert enkelt bilde, men snittverdien som vises i grafen under, viser at HP er raskere enn Epson på fotoutskrifter.
Det skal også nevnes at utskriften avbrytes umiddelbart dersom du trykker på knappen for å avbryte, noe som også er positivt.
Utskriftskvalitet
Begynner vi med kladdeutskriften, som HP var desidert raskest på, blir vi også imponerte av kvaliteten.
Den er riktignok så vidt litt lysere enn utskriften fra Canon er, og enkelte steder synes det at det har gått litt fort i svingene med glipper.
På fargene, derimot, ser det ut til at skriveren fra HP har vært litt mer spandabel med blekket.
Også på normalutskrift av tekst/bilde ser vi at sortnivået på HP-utskriftene er lysere enn både Canon og Epson, men samtidig er det HPs blekkpatroner som best har klart å unngå blekkflyt rundt bokstavene på vårt nøytrale lavkvalitetsark (typ 2500 ark til kopimaskin).
Uansett - på tekst- og kombinert tekst/grafikkutskrifter er HP-skriveren vinneren, med rå ytelse som ikke går ut over kvaliteten på utskriften.
Fotoutskriftene gikk så vidt raskere enn Epson, men vesentlig tregere enn Canon-skriveren.
Allikvel synes vi HP gjør det svært godt kvalitetsmessig.
På en av våre testutskrifter der vi tester fargedefinisjon, fontenefyll, sortnivå, skarphet etc., er det HP-skriveren som har de mest presise fargedefinisjonene.
10x15-utskriftene holder også svært god kvalitet; spesielt på fotopapiret vi brukte i denne testen - et såkalt Premium Plus Photo Paper med satengmatt finish.
Bildene har et godt detalj- og kontrastnivå, selv om blekkdråpene så vidt kan skimtes når du virkelig studerer.
Vi er også godt fornøyde med A4-utskriftene fra HP-skriveren.
Også her synes vi detaljene kommer godt frem, og generelt er fargene noe mindre mettet enn på de andre skriverene.
På sort/hvitt-testbildet har utskriften fra D7360 et lite grønnskjær, men ikke så markant fargestikk som Epsonskriveren.
En interessant liten feature med denne skriveren er også at den gjenkjenner arket den skal skrive på automatisk uten at du selv trenger å spesifisere medietypen.
En ulempe med vårt testeksemplar var at den ikke klarte å trekke frem arkene godt nok, som resulterte i at våre kantløse utskrifter fikk et par millimeter med hvitt på den ene siden av arket, til tross for at vi vi var påpasselige med å legge arket inn på riktig måte.
Etter en telefon med produktsjef i HP Norge, Amund Hamre, fikk vi bekreftet vår mistanke om at dette selvsagt ikke skulle være tilfelle, og skulle du oppleve noe slikt er det bare å bytte til et nytt eksemplar.
Konklusjon
HP Photosmart D7360 er en minimalistisk og lekker blekkskriver med god kvalitet på utskrifter; det være seg foto, tekst eller kombinasjonen av tekst og grafikk.
På ikke-fotoutskrifter (dvs. tekst og grafikk) er den raskest av de skriverne vi har testet - faktisk marant raskere enn sine motstandere uten at det går ut over kvaliteten.
Meget bra.
På fotosiden går et noe tregere - skal du skrive ut en "filmrull" med 24 10x15-bilder, bruker skriveren nesten tre kvarter, men kvaliteten er god - faktisk var det 10x15-utskriften fra HP vi rangerte øverst kvalitetsmessig i de fleste tilfellene, som også kan ha sammenheng med arket som ble brukt.
Vi setter også pris på en egen skuff til 10x15 (eller 10x30)-arkene.
Brukervennligheten er et stort pluss for HP - ved siden av at skjermen er trykkfølsom, har den også innebygget hjelp med illustrative animasjoner, og du kan skrive ut bilder i en veivisermodus der du blant annet kan legge på rammer.
Medfølgende programvare er også veldig god, selv om vi synes det blir litt vel mye mikkmakk i skriverdriveren.
Et par småting savnes - direkte utskrift på CD-plater (HP bruker i stedet klistremerker/"tattoos") og duplex (utskrift på begge sider av arket).
Allikevel har vi ingen problemer med å anbefale skriveren fra HP, som i stor grad er den skriveren av de testede som gir best allround-ytelse og som vi derfor kåret til "Best i test" denne runden.
| 1
|
202642
|
VW Passat Alltrack prøvekjørt
ELLMAU, Østerrike (DinSide Motor):
Nå er VW på markedet med sin Alltrack – en krysning mellom SUV og familiestasjonsvogn.
I nyere tid var Subaru først ute med sin Outback basert på Legacy, i 1995.
Men også Volvo, Audi og Skoda kom VW i forkjøpet med sine ”Allroad”-versjoner av familiestasjonsvogner som XC70, A6 Allroad, Octavia Scout og A4 Allroad.
Ja til og med Peugeot har kommet med denne typen bil om enn av en meget spesiell type, 508 RXH som vi nylig har prøvekjørt.
Men nå er tilsvaret fra Volkswagen kommet, kontant - og ganske så overbevisende.
Vi har vært i Østerrike og hilst på nye VW Passat Alltrack.
For tøffere kjøreforhold
For å oppsummere syntes vi dette var et trivelig bekjentskap, men i forhold til den vanlige Passaten vil vi ikke anbefale å anskaffe denne hvis man ikke har et reellt behov for å kjøre på veier med vanskelig fremkommelighet.
Bilen er tross alt dyrere, har hakket mindre dynamiske kjøreegenskaper, veier mer og har et noe høyere forbruk.
Men har man behovet, kan vi se Alltrack som et meget interessant - ofte et mer interessant - alternativ til en SUV, da den kombinerer familiestasjonsvognens fordeler med utmerket fremkommelighet - mer enn nok for de fleste som vurderer en SUV.
Bilen kommer i tre motorversjoner og koster fra 441.800 kroner (2.0 TDI 140 hk) til 578.200 kroner (2.0 TSI med 210 hester).
Bilen er da velutstyrt - basert på Comfortline - men mange vil nok plusse på litt ekstra "snacks"som panoramatak og/eller bagasjeroms-inndelere, for eksempel.
Et eget produkt
I denne artikkelen går vi mer inn på det som er spesifikt for Alltrack-versjonen.
Det kan være nyttig først å lese denne testen vi utførte nylig av "vanlig" Passat med firehjulsdrift og DSG-girkasse.
I praksis oppleves Alltrack bare som en mer høyreist Passat når man setter seg inn i den.
Mellom Passat og Tiguan
VW Passat Alltrack fyller på en måte mellomrommet mellom Tiguan og Passat i modellrekken.
For øvrig er firehjulsdriftssystemet i Passat Alltrack hentet over fra Tiguan.
Alltrack kan riktignok leveres også med forhjulsdrift på de minst motorsterke versjonene i Europa, men den norske importøren tar bare inn versjonene med firehjulsdrift.
Hevet tre centimeter
Hva er så forskjellene mellom vanlig Passat og Alltrack?
Når det gjelder dimensjoner er de bortimot identiske – som Passat er Alltrack 477 centimeter lang og 182 centimeter bred.
Høyden er derimot øket gjennom høyere bakkeklaring – mens Passat har en klaring på 13,5 centimeter, har Alltrack-versjonen 16,5 centimeters avstand ned til bakken.
Angrepsvinkelen er også en god del bedre.
Dessuten er hjuldiameteren ifølge VW øket med 26 millimeter i forhold til vanlig Passat og bilen er utstyrt med 17-tommers spesialdesignede felger som standard - 18-tommere er tilgjengelige som tilvalg.
Røffere
Designmessig ser man tydelig forskjell; Alltrack-versjonen av Passat har fått ekstra hjulbuebeskyttere og skliplate foran og bak som gir et røffere utseende.
For øvrig er motoren tilleggsbeskyttet med en ekstra bunnplate.
Naturlig nok er Alltrack en del tyngre enn Passat; egenvekten starter på 1.630 kilo.
Kraftpakker
Volkswagen har valgt bare å lansere Passat Alltrack med momentsterke motorer.
Det betyr to turboladede TSI-bensinmotorer, på 1,8 og 2,0 liter og henholdsvis 160 og 210 hestekrefter, og to velkjente TDI-dieselmotorer, 2,0-literen i to utførelser – 140 og 170 hestekrefter.
Interessant bensinversjon
1,8-literen blir ikke tilbudt i Norge, og dermed er bensinutvalget begrenset til 2.0 TSI med 210 hestekrefter, som har et dreiemoment på 280 newtonmeter fra 1.700 til 5.200 omdreininger i minuttet.
Denne versjonen har DSG dobbeltkløtsjkasse som standard.
Toppfarten er 212 kilometer i timen og 0-100 km/t går unna på 7,8 sekunder.
Denne topputgaven er relativt tørst – den får et normert forbruk på 0,85 liter per mil hvilket gir 199 gram CO2 per kilometer.
Rask, men kultivert
Ikke desto mindre
- VW har tro på denne bilen som bærer av budskapet om den moderne bensinmotorens fortreffelighet, og det skjønner vi godt etter å ha prøvekjørt den.
Motoren er jo velkjent fra blant annet Golf GTI der den gjør en meget god figur.
De 210 hestene sparker godt fra, men på en lineær og kultivert måte - den flate momentkurven sørger for det.
I den relativt tunge Alltrack får man riktignok ingen "GTI-følelse", men bilen gjør god figur på Autobahn.
Diesel
Det vesentlige av salget i Norge vil nok bli dieselversjonene selv om diesel etter hvert har fått dårligere rykte.
Det starter med 2.0 TDI på 140 hester.
Denne har et dreiemoment på 320 newtonmeter fra 1.750 til 2.500 omdreininger.
Med firehjulsdrift, som bilen får i Norge, er toppfarten 198 km/t og 0-100 tar 10,2 sekunder (VER).
Forbruk: 0,57 liter per mil; CO2-utslipp: 150 gram per kilometer.
170-hestersversjonen av 2.0 TDI-motoren tilbyr mer moment: 350 newtonmeter fra 1.750 til 2.500 omdreininger.
0 til 100 tar 8,9 sekunder og toppfarten er 211 km/t.
Diesel med BMT
Blue Motion-teknologi er standard på de to dieselversjonene.
Det inkluderer Start/Stopp – etter hvert et utbredt system som bidrar til redusert normforbruk, men som også kan være en irritasjonsfaktor – for eksempel når man ønsker å smette ut i en luke i rundkjøringen og man mister plassen sin på grunn av tiden det tar for motoren å starte opp.
Batteriregenerering hjelper til å holde forbruket i sjakk.
Så snart føreren slipper opp gassen eller bremser, økes spenningen i dynamoen og batteriet lades.
Dette gjør det igjen mulig å redusere spenningen ved akselerasjon eller når man etterstreber konstant hastighet.
På denne måten reduseres belastningen på motoren.
4Motion
4Motion firehjulsdrift er som nevnt det samme på Alltrack som på kompakt-SUV-en Tiguan.
Det vil si at bilen i de fleste kjøresituasjoner hovedsakelig er forhjulsdrevet med bare 10 prosent trekkraft på bakhjulene.
Bakakselen trer i aksjon bare når behovet melder seg, og bidrar da med en varierende andel av den totale trekkraften.
Dette håndteres av en elektrohydraulisk kobling.
I bakdifferensialen sitter en flerplatekløtsj.
En elektronisk kontrollenhet avgjør hvilken fordeling av moment som er ideell, og regulerer via en ventil hvor mye oljetrykk som skal overføres til flerplatekløtsjens stempel.
Systemet griper inn allerede før forhjulene mister grepet og opptil nesten 100 prosent av momentet kan om nødvendig overføres bakover på denne måten.
Sidelengs momentforflytning
I tillegg til firehjulsdriften kan Alltrack utstyres med såkalt XDS eller elektronisk differensialbrems på forakselen.
Dens oppgave er å forhindre hjulspinn og forbedre svingvilligheten ved å overføre moment til det hjulet som til enhver tid har best grep.
Vi opplevde bilens kjøreegenskaper som bare hakket mer sedate enn standard-Passatens på vei, men selvsagt mer effektive på sleipt underlag.
På veien gir selvsagt de lengre fjæringsveiene noe mer karosseribevegelser og bilen føles tyngre (hvilket den jo også er), men etter en stund tenker man i grunnen ikke lenger over at det ikke er en alminnelig Passat stasjonsvogn man kjører.
Terreng-program
Passat Alltrack har en egen knapp på konsollen som muliggjør aktivering av et såkalt offroad-program.
Offroad-kontrollprogrammet fungerer opp til 30 km/t og aktiveres via en knapp.
Når det er aktivert, vil det fortsette å gripe inn så snart hastigheten er under de nevnte 30.
Det er standard på alle versjoner.
Programmet modifiserer innstillingene på ABS og antispinn, nedoverbakkeassistenten aktiveres og gassresponsen modereres (gasspedalen plasserer seg nærmere gulvet).
Vi prøvde det, riktignok ikke under de mest utfordrende forhold, men det oppførte seg slik VW-folkene hadde varslet og vil utvilsomt hjelpe hvis man trenger å komme seg ut av gjørme eller snø.
Av praktisk ekstrautstyr kan nevnes det variable lastegulvet, som har en kapasitet på 100 kilo, og det elektrisk utfellbare hengerfestet, med maksimallast på 2,2 tonn.
ALle versjonene som tas inn til Norge kan trekke to tonn.
Passat Alltrack kan også utstyres med panoramatak, samt alle de assistansesystemene som dukket opp på siste generasjon Passat, og som du kan lese om her.
Konklusjon
Konklusjonen har vi i grunnen allerede delt med dere:
Denne bilen tilfredsstiller mange behov for de som har utfordrende hytteveier eller på annen måte trenger å begi seg utenfor de vanligste typene veier.
Svært mange som vurderer en kompakt SUV burde også ta en titt på denne.
VW-importøren i Norge har da også ambisjoner om å få avsetning for 2.000 eksemplarer i et fullt år.
Slett ikke umulig at de lykkes med det, etter vår mening.
VW Passat Alltrack kan leveres i Norge fra slutten av mars.
Prisene er:
- 2.0 TDI 140 hk: 441.800 kroner - 2.0 TDI 170 hk: 487.500 kroner - 2.0 TSI 210 hk: 578.200 kroner
Dimensjoner:
| 1
|
202643
|
I-mate K-Jam
MOBILTEST:
Et relativt nytt mobilmerke i norske butikker satser nå tungt på proffmarkedet med sine Windows-baserte mobiler.
Vi prøvekjører denne råtøffe telefonen!
Først og fremst er det essensielt å slå fast at I-mate-telefonene faktisk tilsvarer de godt kjente Qtek-mobilene, som har vært tilgjengelige i Norge en god stund.
Det er samme produsent (HTC) som står bak maskinvaren, og de selges under forskjellig branding.
I-mate K-Jam er altså omtrent identisk med Qtek 9100, som også skal være tilgjengelig i butikk om kort tid.
Telefonen er blant de første som bygger på Windows Mobile 5-operativsystemet, som byr på bedre multimediefunksjoner, bedre Office-støtte, forbedret synkronisering og sikkerhet.
Mobilen kan ved første øyekast minne noe om Qteks S100, i og med at den er relativt liten og håndterlig til en Windows-basert smarttelefon å være.
Med fullt tastatur
Vi merker likevel raskt at den er noe tykkere enn den burde.
Grunnen til dette er at et fullstendig QWERTY-tastatur er gjemt på undersiden, og skyves enkelt ut.
Uten at tastaturet er i bruk har skjermen vanlig portrettmodus, men skyver du tastaturet ut, skiftes det automatisk til landskapsmodus.
Skjermen i seg selv har en oppløsning på 240x320 piksler, og viser 65.000 farger.
Den er tydelig og lyssterk, men skiller seg ikke dramatisk fra de fleste Windows Mobile-baserte maskinene.
Nedenfor skjermen finner vi en rekke taster som kan brukes når tastaturet ikke benyttes, først og fremst tastene som svarer og legger på samtaler.
Snarveier til Internet Explorer og meldinger er plassert øverst på telefonen, og vi finner også knapper som aktiverer kameraet, stemmestyring og trådløse funksjoner rundt omkring på mobilens ytre.
Det mest imponerende er imidlertid hva telefonen har under panseret.
Her er virkelig de aller fleste behov tilfredsstilt, og K-Jam er et skikkelig arbeidsjern som bør være midt i blinken for businessorienterte brukere.
I tillegg til mobilfunksjonalitet med støtte for GPRS, MMS, Bluetooth og minnekort, får vi også EDGE, og ikke minst WLAN i pakken.
Dermed er alle tilkoblingsmuligheter inkludert, med unntak av 3G
som er reservert for telefonens storebror, JasJar (les vår test).
Alt uten en tråd
For å styre tilkoblingene kan du enten trykke på den dedikerte knappen på utsiden, eller en snarvei som ligger i et hjørne av skjermen.
Vi får da opp en egen skjerm med tydelige ikoner for WLAN og Bluetooth, samt synkronisering og stille modus.
De trådløse tjenestene aktiveres ved å trykke på disse ikonene, og etter enkel konfigurering skal alt være i orden.
Vi satte telefonen opp mot WLAN både hjemme og på jobb, og det hele gikk knirkefritt og kjapt.
Som telefon fungerer K-Jam også temmelig bra.
De mest grunnleggende funksjonene, som å bla gjennom telefonlisten eller skrive SMS-meldinger er meget gjennomført, selv om grensesnittet kan være litt uvant hvis du går over til K-Jam fra en tradisjonell telefon.
Meldingene organiseres for eksempel i et mappesystem som er ikke ulikt Outlook
men vi synes at det er både brukervennlig og praktisk.
For det aller meste fungerer maskinen akkurat som en Windows-utstyrt håndholdt skal.
Den er stappet med programvare som Internet Explorer, MSN Messenger og Office-pakken, synkroniserer som en drøm og har fullt med trådløse muligheter.
Selv om prosessoren er på relativt lave 200 MHz, er også telefonen tilfredsstillende rask og responsiv.
Det mest interessante er det innebygde tastaturet.
Vi har nemlig prøvd en lang rekke smartphones med diverse tastaturløsninger gjennom tidene, og løsningen til K-Jam er blant de mest elegante og brukervennlige til nå (i alle fall innen denne størrelsen).
Tastene er store nok og plassert langt nok fra hverandre at det er lett å trykke på dem.
Etter litt trening gikk SMS-tastingen som en drøm, selv om arbeid med lengre og mer kompliserte dokumenter kanskje ikke er det optimale.
For å få norske bokstaver må vi først taste inn A eller O, for så å trykke inn en funksjonstast og mellomrom og taste oss frem til det riktige tegnet.
Det er imidlertid veldig viktig å merke seg at i løpet av en måneds tid kommer den samme mobilen (og Qtek-varianten) med både operativsystem på norsk og dedikerte norske tegn på tastaturet.
Bildekvalitet
K-Jam er også utstyrt med et 1.3 megapikselkamera, som seg hør og bør i disse dager.
Kameraet er deilig å bruke, da hele skjermen benyttes som søker.
Men kvaliteten er ikke noe spesielt imponerende, bildene er store og tydelige, men skarpheten er langt fra det beste vi har sett.
K-Jam er imidlertid ikke noe utpreget kameratelefon, og vi er for så vidt fornøyd med at det er et kamera der i det hele tatt.
Telefonen er selvsagt noe klumpete, og passer kanskje ikke alle lommene.
Med vekt på 168 gram er den heller ikke verdens letteste, men slik er det nå gjerne med de mest funksjonelle og profesjonelle telefonene.
Her får vi tross alt en meget velutstyrt maskin som gjør det aller meste, med unntak av 3G-telefoni.
Alt dette har selvfølgelig sin pris også, og du må raskt ut med rundt 6.200 kroner for herligheten, og denne prisen er naturligvis for høy for mange.
Men tar du deg (eller jobben) råd til det, vil du få en av de mest komplette profftelefonene på markedet.
I-mate-telefonene distribueres i Norge av one2com/Telefast.
| 1
|
202644
|
God of War
SPILLTEST:
Vi har såvidt rukket å runde God of War, og fingrene klør allerede etter å begynne på nytt.
Gjør deg klar for et av årets mest uforglemmelige spillopplevelser, men vær klar over at her må det sterke nerver til.
En god stund vurderte vi faktisk å gi God of War terningkast fem.
I motsetning til mange våre spilljournalist-kolleger ble vi nemlig ikke forelsket i spillet fra første sekund.
De første tre timene virket egentlig som en mer voldelig utgave av Onimusha eller Devil May Cry, som i tillegg foregikk i omgivelser dominert av litt kjipe brunfarger.
Ikke misforstå, spillet virket veldig solid, men ikke akkurat som en klassiker.
LES OGSÅ:
Men etter å ha kjempet oss gjennom hele spillet sitter vi med øyene vidt åpne, nesten i sjokk over at det går an å lage en så involverende og komplett spillopplevelse i dag - når man nesten daglig hører klager fra frustrerte retroentusiaster om at alt var bedre før.
Vi skjønner ikke hva de spiller, for de kan ikke ha spilt God of War.
God of War handler om en likbleik, muskuløs kar ved navn Kratos, som helt på begynnelsen av spillet kaster seg utfor et stup.
Hvorfor det?
Det er det spiller handler om.
Alt vi vet er at Kratos virker skikkelig usympatisk, har et stygt skjegg og amerikansk aksent - i Hellas.
Mytisk kamp
Det viser seg fort at hovedstaden Athen er under angrep fra selveste krigsguden, enorme Ares som river byen i stykker og slakter innbyggerne en etter en.
Vi forstår fort at Kratos har et anspent forhold til denne guden, og de resterende greske gudene ber han stanse Ares.
Kratos vil bli den første dødelige som dreper en gud, men for å oppnå dette må han få tak i Pandoras eske - det eneste våpenet som kan stanse en gud, og som er skjult dypt i et enormt tempel.
I løpet av spillets utvikling lærer vi mye om Kratos, og hans forvandling fra en mektig kriger til dette desperate vraket av en mann, og tro oss - selv om historien virker ekstremt klisjefylt på begynnelsen, viser den seg til å være mye dypere enn vi trodde.
Som sagt, de første delene av spillet, som tar oss gjennom Athen, henter mye av inspirasjonen fra japanske actionspill.
Vi beveger Kratos i tredjeperson, bruker heftige våpenkombinasjoner til å drepe motstandere, som dropper krystaller i forskjellige farger.
De røde krystallene brukes til å oppdgradere våpen og magiske formler, de grønne gir helse og de blå magi.
De første timene fokuserer på action og krever ikke spesielt mye fra hjernen, men allerede da innser vi hvor utrolig bra gjennomført dette er.
En vakker krig
Kampsystemet er noe for seg selv.
Det lar deg utføre helt vanvittige kombinasjoner med bare noen få tastetrykk.
En knapp på kontrolleren styrer korte angrep, en knapp tar seg av de lange angrepene, det er en knapp til å blokkere og en til å utføre spesialbevegelser.
Det er ekstremt enkelt å venne seg til å bruke dette systemet, og lenger ut i spillet, når du får tilgang til nye muligheter, forandrer du deg til en sinnsyk dødsmaskin.
Noe som også skiller kampsystemet her fra andre spill er den ubeskrivelige brutaliteten.
Kratos river bokstavelig talt monstrene i stykker, kapper av hoder, armer og bein, og alt er komplett med blodsprut som står metervis til værs.
Kratos er så brutal og hensynsløs at han ikke står tilbake fra å ofre uskyldige om de står i hans vei.
Og bare prøv deg på noen av de utrolig kule avslutningsbevegelsene som utføres med sirkelknappen - da får du nærbilde av Kratos som stapper sverdet inn i kjeften på en Minotaur - eller noe tilsvarende.
Det interessante er at volden (og ikke minst seksualiteten, som også finnes i spillet) overhodet ikke føles spekulativ.
Verden Kratos lever i er brutal, det er sverdet som regjerer her.
Kratos selv er en desperat og såret kriger, som har sett det meste.
Utviklerne av spillet prøver ikke å sjokkere oss med mengder blod, de vil bare vise oss den mindre behagelige siden av gresk mytologi.
Bruk hodet
Etter hvert forlater vi Athen, og entrer Pandoras tempel.
Her skifter spillet tempo, og fokuset blir mer rettet mot gåter og feller enn slåssing (ikke at slåssingen blir nedprioritert - du får fremdeles svinge sverdene!).
Gåtene er ikke akkurat avanserte, og består for det meste av å skyve blokker eller trekke i spaker.
Men de er et fint avbrudd fra blodet og volden.
Spillet får også en ganske betydelig plattformelement, med massevis av akrobatisk hopping, spikerfeller, tidsinnstilte dører og klatring.
Det geniale er hvordan alt dette er avhengig av dine egne ferdigheter - hvis du ikke klarer en plattformdel, er det fordi du gjør noe feil, ikke fordi spillet er for vanskelig.
Vanskelighetsgraden stiger jevnlig oppover, men blir aldri umulig.
Til slutt ender vi opp med en fabelaktig blanding av action, gåter, plattform og rollespill, med noen glimrende og enorme bosser imellom.
En ting som i hvert fall gjør spillet uforglemmelig er den utrolige brettdesignen.
Når vi nærmet oss Pandoras tempel, opplevde vi noen av de mest fantastiske og storslåtte brettene vi har noensinne sett.
Spillet har en fantastisk art direction og settinger som bare må sees med egne øyne.
Det er i sånne øyeblikk vi savnet å kunne styre kameraet fritt, bare for å kunne se oss rundt og nyte omgivelsene.
I det minste pleier kameraet automatisk å trekke seg litt tilbake når vi entrer de mest majestetiske områdene, samtidig som den flotte musikken sørger for riktig stemning.
Nesten et kunstverk
Selve grafikken er også noe av det flotteste vi har sett på PlayStation 2.
Det er God of War vi kommer til å huske som et av de visuelt beste spillene på konsollen, kanskje ved siden av Gran Turismo 4 og Metal Gear Solid 3.
Det er et levende bevis på hvor mye kraft man kan presse ut av en såpass gammel konsoll.
De ytterst få minuspoengene vi kan påpeke med God of War er den nevnte mangelen på fri kamera, noe som gjør det umulig å se mer enn det utviklerne lar oss se.
Men vi føler at det var slik Sonys studio i Santa Monica ville ha det.
Vi føler også at noen av monstrene er litt uinspirerte.
God of War er ikke verdens lengste spill, 11-12 timer er omtrent tiden en gjennomsnittsspiller vil bruke på det.
Det er imidlertid masse opplåsbart materiale og nye moduser tilgjengelig etter at du har rundet det.
Sjekk blant annet den interessante "deleted levels"-videoen, som forteller en del om filosofien til utviklerne.
PlayStation 2 er en konsoll som nærmer seg slutten på sin levetid.
Og enhver maskin fortjener en skikkelig avslutning, som vil bli husket lenge etter at konsollen har sluttet å fungere.
God of War er et slikt spill, en voksen, fascinerende og vakker opplevelse, som enhver spillelsker bør ta seg tid til.
Vi gleder oss allerede til å begynne på nytt!
| 1
|
202646
|
Unreal II
Etter fire år er oppfølgeren til Unreal i butikkene, men de som trodde at dette vil bli årets spill, må belage seg på en liten skuffelse.
Vi skal ikke legge skjul på at Unreal II er et av de spillene vi har gledet oss aller mest til den siste tiden.
Kombinasjonen av en skikkelig historie, futuristisk setting og revolusjonerende spillbarhet hørtes meget lovende ut.
Selv da utviklerne annonserte at det ikke skulle følge med noen flerspillermuligheter var vi ubekymret - enkeltspillerdelen skulle jo være så bra
LES OGSÅ:
Og det er klart høye forventninger gjør at det er lett å bli skuffet.
Dette er delvis problemet med Unreal II det er et solid spill, men ikke så bra som vi håpet.
Men la oss begynne fra starten:
Det første Unreal-spillet (1998) var et meget suksessrikt førstepersonsspill, som imponerte med utrolig grafikk, mange spennende øyeblikk og god historie.
Spesielt begynnelsen på spillet var ekstremt bra, med flere skriptede sekvenser som for alltid vil bli husket som noe av det mest spennende i spillhistorien.
Unreal ble etterfulgt av det ekstremt gode multiplayerspillet Unreal Tournament, som også fikk en noe mindre spektakulær oppfølger i fjor.
Og nå er altså tiden kommet for den virkelige etterfølgeren, Unreal II.
På utkanten av universet
Det hele begynner med en introduksjon av vår hovedperson, John Dalton.
Dalton er en tøff ex-marinesoldat, som er blitt degradert til å patruljere et avsidesliggende område av rommet, noe han selvsagt ikke er helt fornøyd med.
På hans trofaste skip, Atlantis, får han selskap av vakre Aida, teknikeren Isaak og NeBan, en dyktig, utenomjordisk pilot, hvis merkelige tolkning av det engelske språk tilfører spillet en humoristisk vri.
Mellom hvert oppdrag får du tid til å bevege deg fritt rundt Atlantis, ta en prat med besetningsmedlemmene og bli briefet om kommende oppdrag.
Interiøret på Atlantis er ikke spesielt interessant, men det er i hvert fall en fin avveksling fra de voldsomme kampene på bakken.
Vi skal ikke avsløre for mye av plottet i spillet, men det hele dreier seg om en rekke mystiske artefakter som er blitt funnet på diverse planeter rundt om i universet.
Flere jordiske fraksjoner, samt fremmede raser, er ute etter disse, og det er ditt oppdrag å finne dem alle og finne ut hva de skal brukes til.
Historien er ikke akkurat revolusjonerende, men involverende nok til å holde deg interessert.
I tillegg dukker det opp en del overraskelser, og avslutningen er definitivt ganske storslått og dramatisk.
Det meste av informasjonen om hva som foregår får du gjennom samtaler med dine venner på Atlantis selve oppdragene begrenser seg til action, med lite rom for utforsking.
Selve oppdragene tar deg fra planet til planet, og her er det rom for en del variasjon, men også uutnyttede muligheter.
De fleste oppdragene starter utendørs og gir deg en vakker oversikt over den aktuelle planeten.
De har også en tendens til å ende opp i trange, og ganske kjedelige korridorer.
Ensformig?
Det største problemet med Unreal II er nettopp det at spillbarheten ikke skiller seg nevneverdig fra ting vi har sett tusen ganger før.
I følge diverse forhåndsomtaler og intervjuer med utviklerne skulle spillet by på en virkelig revolusjonerende opplevelse, men det er ikke tilfellet.
I bunn og i grunn er det vanlig
skyt alt som rører seg, finn artefakt, løp av gårde-mentalitet som gjelder.
Det er variasjoner, ja, men ikke nok til å revolusjonere sjangeren.
Blant elementene som faktisk er litt utenom det vanlige, er økt interaksjon med dine allierte
du kan gi ordre til medsoldater og ha diskusjoner med besetningsmedlemmer.
Dette er selvsagt ikke noe nytt, men i alle fall ikke noe vi finner i alle førstepersonsspill.
En annen ting som er interessant er at du flere ganger blir plassert i defensive situasjoner.
Du må sette opp sperringer, utplassere soldater og forsvare for eksempel skipet ditt mens det utføres reparasjoner.
Dette fungerer temmelig bra.
Vi ser at utviklerne flere ganger prøver virkelig å variere spillbarheten og innholdet i oppdragene, men bortsett fra noen unntak er Unreal II bare et godt, men standard førstepersonsspill.
Brettene er generelt ganske gode, men ender som sagt alt for ofte i noe kjedelige innendørsarealer.
Det er likevel mye godt brettdesign i spillet, spesielt mot slutten, da du får noen virkelig gode oppdrag.
Begynnelsen er også stilig, med flere skriptede sekvenser som minner mye om det første Unreal-spillet.
Planetene vi besøker varierer fra snø-, ørken og jungellandskap, til heftige byer konstruert av en mystisk rase og en planet som egentlig er en enorm, levende organisme, og som du får oppleve både fra ut- og innsiden.
For mye våpen
I de første brettene kjemper du først og fremst mot aliens, blant annet vender de alltid hyggelige Skaarj-krigerne fra det første spillet tilbake.
Disse er i grunn ganske dumme, og det er ikke spesielt problematisk å bli kvitt dem.
Senere møter du på noe mer intelligente menneskelige soldater, som gjør forsøk på å utnytte dine svakheter.
I tillegg må du hanskes med noen bosser, men disse krever ikke noen spesielle strategier.
For å kunne motstå disse tøffingene, får du et ganske overveldende utvalg av våpen, både av den mer tradisjonelle sorten (granatkaster, maskinpistol, sniperrifle og lignende), og noen mer spesielle skytere du stjeler fra de forskjellige rasene.
Vi synes det etter hvert ble litt mange våpen å velge mellom, særlig når du egentlig kommer ganske langt bare med den vanlige maskinpistolen.
Men for de som er glad i firepower har Unreal II mye å by på.
Spillbarheten oppsummert
Selv om vi stort sett hadde det gøy da vi spilte gjennom Unreal II, er spillet som nevnt ikke mye så mer enn et vanlig førstepersonsspill.
Det er mange bra elementer der, en del gode ideer og spennende øyeblikk, men alt i alt ikke så mye vi ikke har sett før.
Det største problemet med Unreal II er at det er for kort.
Det tok oss ikke mange timer før vi var ferdig med spillet, og da er det ikke mye igjen å hente.
Du kan kanskje spille gjennom det på nytt på høyere vanskelighetsgrad, men det er det.
Men grafikken da?
Et element av Unreal II som vi har bare godord å si om, er den nydelige grafikken.
Motoren spillet bygger på, er den samme som fjorårets Unreal Tournament 2003, men nå er det hele enda mer detaljert, fargerikt og fullt av effekter.
Spillet er uten tvil det vakreste på markedet akkurat nå, selv om bildet vil nok endre seg den dagen Doom III kommer ut.
Spesielt utendørsarealene, de fantastiske flammekastereffektene, eksplosjonene og røykeffektene imponerer.
Som teknisk demo er Unreal II perfekt.
Alt dette har imidlertid sin pris, og spillet krever virkelig en skikkelig maskin.
Vi anbefaler noe i overkant av 2 GHz-prosessor, 512 MB RAM og et dyrt grafikkort hvis du vil se Unreal II fra sin beste side.
Verdt pengene?
Unreal II er ingen revolusjon, og det er ikke den nyskapende førstepersonsopplevelsen vi trodde vi kom til å få.
Spillet er imidlertid solid, spennende underholdning som varer alt for kort.
Vi skulle virkelig gjerne sett flere brett og muligheter til å spille videre på nettet.
Slik som det er nå, er 500 kroner ganske mye penger for et spill du nyter i 10 timer, og deretter setter på hylla for godt.
Vil du ha et førstepersonsspill med virkelig god historie og bedre spillbarhet, anbefaler vi for eksempel No One Lives Forever 2.
Vil du holde deg innenfor science-fiction-sjangeren, er Halo på XBox definitivt bedre og snart kommer den på PC også.
Hvis du har spilt alle disse, og absolutt må ha et nytt førstepersonsspill, kan du for all del satse på Unreal II men det finnes bedre titler der ute.
| 1
|
202647
|
Test:Sony 32W5500K
Et smart TV-kjøp.
Tro det eller ei, det er faktisk ikke alle som drømmer om en gigantisk 50 eller 60-tommers TV i stua, og faller du i denne gruppen kan du nesten ikke trå feil ved å kjøpe en 32-tommer i denne prisklassen.
For kvalitetsmessig har disse TV-ene ingenting å skamme seg over.
Men vi får starte fra begynnelsen.
Førsteinntrykk
Utseendemessig ser W5500-serien dessverre litt kjedelig ut, dette er altså ingen TV som kommer til å blende gjestene dine med sitt spektakulære design.
Det samme gjelder for øvrig fjernkontrollen, for selv med de praktiske rillene på baksiden (ligger godt i hånda), så er det litt for mye plastikkfølelse til at vi blir imponert.
Dreibart bordstativ er et imidlertid et pluss.
Men design er heldigvis ikke alt, og når det gjelder tilkoplinger og finesser får du her det aller meste:
1080p, 24p Cinemam 4 HDMI-innganger (2 bak, 2 på siden), 1 X komponent, 2 X scart (RGB), 1 X
VGA-inngang, digitallyd ut, USB- (mp3 & jpeg) og nettverks-inngang for widgets (mer om det lenger ned), vanlige videoinnganger (f.eks for gammelt videokamera), samt inngang for camkort fra RiksTV.
Dette er med andre ord bra.
Godt bilde
Vi prøvde TV-en med Blu-ray, HD DVD, DVD-spiller, TV-signaler og Xbox360, og dette kapittelet skal gjøres kort:
Bildet er bra, og sammenligner du med de billige 32-tommerne på markedet er forskjellen svært stor, det er altså fortsatt slik at du får det du betaler for.
Dette liker vi:
W5500 har 100 Hz Motionflow som hindrer, eller i hvert fall demper, hakking i bildet ved store panoreringer i bildet.
Finessen kan slås helt av, eller stå på standard eller høy, og vår erfaring er at du bør prøve deg fram på de ulike inngangene, og justere intensiteten etter behov.
Jevnt over er det bare å konstatere at Motionflow-finessen gjør en god jobb.
Plassert side om side med Philips nye 32-tommer (PFL 9604)ser vi imidlertid at Philipsen jobber enda bedre på dette punktet, og vi kommer med en mer direkte sammenligning på dette punktet når vi publiserer Philips-testen; følg med altså.
Sortnivået er det heller ingenting å klage over, her vises selv de mørkeste scenene i American Gangster i full bravur, og det er også godt å se at skillet mellom mørke og lyse scener går smertefritt
selv i kjappe kryssklipp.
Vi nevner også hudtonene, som alltid er vanskelig å gjengi riktig; her ser det heldigvis naturlig ut.
Vi noterer også at denne TV-en gir deg svært mange innstillingsmuligheter i bildemenyen, liker du å tweake på innstillingene i sene nattetimer kan du altså slå i hjel mange timer her.
Dette burde vært bedre:
Vi setter pris på at W5500 har flere økonomi-funksjoner (sensor som justerer bakgrunnslyset etter rommet ditt, automatisk avslag osv.
Likevel ser vi ikke helt poenget med å ha øko-funksjonen på maksimal innstilling.
Kall oss gjerne noen miljøsvin, men siden det reduserer trykket i TV-bildet orker vi rett og slett ikke å ha den funksjonen påslått
Betraktningsvinkelen er heller ikke av de beste, og også her ser vi at den nevnte Philips-modellen har langt bedre innsynsvinkel når du står på siden av TV-en.
Verdt å merke seg altså, men sitter du rett foran TV-en er det jo lite å bry seg om.
Det dreibare bordstativet hjelper selvsagt til her.
Nettverksinngangen gir deg tilgang til innhold på PC-en din, samt Sonys AppliCast-tjeneste.
Dessverre er ikke denne åpen for alle tilbydere, i praksis fikk vi Sony-nyheter, en verdensklokke og en kalkulator, og vi klarte f.eks ikke å legge til DinSide i RSS-feeden.
Per dags dato er altså dette lite verdt, men her er det jo lov å håpe på mer innhold etter hvert, og vi kommer tilbake til dette.
Konklusjon
Du får hva du betaler for, og når det gjelder bildekvalitet er dette noe av det beste vi har sett på en 32-tommer.
Prisen er imidlertid en trussel, for når du må betale 9.000 kroner for 32-tommeren er det lett å la seg friste av 40-tommerne til samme pris.
Heldigvis kan vi overlate akkurat den diskusjonen til deg og din kjæreste...
En klar femmer.
| 1
|
202649
|
TEST:Asrock Vision 3D
Mac mini er liten og lekker, men mangler Blu-ray og 3D-støtte.
Det får du derimot her, og vi har testet hvordan det fungerer.
Asrock har flere miniPC-er som er beregnet på stuebruk, med et design som gjør at den skal tåle å bli sett.
Vision 3D tar et par skritt lenger enn den forrige varianten Core 100 som vi testet tidligere, med et langt mer elegant kabinett.
Utseendet er ikke helt uten et skråblikk til Mac mini, men den er en del større, både i fotavtrykk og høyde.
Utførelsen er matt bortsett fra den litt skålformede topplaten som er skinnende blank.
Maskinen finnes i sort eller sølv.
Bygg eller bestill
Maskinen er en barebone, som vil si at den fås kjøpt uten prosessor, minne og lagringsmedier.
Disse kan du velge blant kompatible komponenter og montere selv eller få forhandleren til å gjøre jobben.
Vårt testeksemplar har vi lånt fra Multicom.
Maskinen er basert på Intel-teknologi, og du kan velge en prosessor i Core i-serien med 1156 sokkel.
Det er to minneplasser for DDR3 1066 MHz, maks kapasitet er 8 Gb.
Det er plass til en 2,5-tommers harddisk (eller SSD) og et optisk drev.
Enda er det en ledig SATA-kontakt på hovedkortet, men egentlig ingen plass i kabinettet til noe å koble den til.
Med litt egenmekking kan man antagelig få plass til både en SSD og en harddisk der hvor disken sitter.
Den leveres med Blu-ray drev eller DVD super-muliti, og det er bare mulig å bruke en slot-in utgave (uten skuff).
Foran og bak
I fronten er det tilkoblinger for hodetelefoner og mikrofon, to USB 3.0-kontakter, kortleser for MMC/SD/MS/PRO og av/på bryter.
På baksiden er det kontakt for den eksterne strømforsyningen, optisk og analoge lydutganger, gigabit nettverkskontakt, USB 2.0 og USB 3.0-kontakter, DVI, eSATA, HDMI og fire USB 2.0 kontakter.
En åpning for Kensingtonlås finner vi også, ved siden av knappen som løser ut lokket.
Godt med tilkoblinger til de fleste behov, altså.
Testresultater
Maskinen vi fikk på testbenken var utstyrt med en Core i3-370M prosessor, 4 GB DDR3 1066MHz RAM, NVIDIA GeForce GT425 3-D kapabel grafikk, 500 GB harddisk og Blu-ray optisk drev.
Vi målte ytelsen med Geekbench:
Windows opplevelsesindeks viste 5,9, restultatet ble trukket ned av disk- og minneytelse.
PCMark Vantage ga 5998 PCMarks, en god og typisk score for denne konfigurasjonen.
Vi sjekket også sanntidsresponsen med DPC, en test den passerte med glans.
I bruk
Maskinen utmerker seg med å være svært kjapp i oppstart, den kan startes med fjernkontrollen som også tar seg av all styring av MediaCenter funksjonene.
Både kald oppstart og oppvåkning fra dvale er rask, fra dvale snakker vi om ca 8 sekunder til du har kontroll på desktoppen.
Asrock har en spesiell dvale/oppstartsrutine, som hopper over en del av prosessene som vanligvis skjer i Windows.
Den gjør at du kommer rett til desktoppen i løpet av sekunder når maskinen vekkes opp, forutsatt at det ikke er satt opp passord og flere brukeroppsett på maskinen.
Generelt er maskinen støysvak, men ikke helt lydløs, det er prosessorviften og det optiske drevet som høres.
Men om dette vil sjenere under filmavspilling med litt volum på lydanlegget er heller tvilsomt.
Avspilling av Blu-ray var helt utmerket, det følger med en egen versjon av PowerDVD som støtter dette.
Med både optisk og analoge utganger får du surroundlyd enten du har PC-anlegg eller kobler maskinen til TV og surround i stua.
Du kan koble til og bruke to skjermer samtidig, f.eks. TV på HDMI og en vanlig PC-skjerm på DVI-kontakten, eller to PC-skjermer.
Maskinen har HDMI 1.4a og støtter 3D hvis du har en TV som håndterer dette.
Du kan velge styringsenhet med aktive briller (ekstrautstyr) eller bruke rød/grønne briller som følger med.
Vi fikk ikke testet dette.
Til vanlig PC-bruk er maskinen utmerket, til de aller heftigste skytespillene i full oppløsning er den ikke helt på høyden, men stilt inn med litt lavere oppløsning er den svært brukbar for de fleste.
Også til mer krevende oppgaver kommer man langt, inkludert videoredigering av AVCHD.
Konklusjon
Maskinen er kompakt og elegant og håndterer det meste for de fleste.
Med både eSATA og USB 3.0 kan du koble til mye ekstern lagring uten å skape flaskehalser.
Det eneste du ikke kan bruke er utstyr som krever FireWire, der er det ingen muligheter.
For å få en optimal stue-PC opplevelse kreves det at man tilpasser bruken med sine favorittprogrammer.
Her er det mange muligheter, og ingen produsenter har noe som tilfredsstiller alle.
Men maskinvaren fra Asrock vil uansett kunne spille sammen med dette, den har ytelse på alle områder som teller.
Takk til Multicom for utlånet av PC-en!
ASRock Vision 3D 137B
| 1
|
202651
|
TV-TEST:Samsung 46C8705
Vi har endelig testet vår første 3D-TV, og vi liker det vi ser.
Førsteinntrykket er strålende.
Det er rett og slett sjelden en TV vekker slik oppsikt i redaksjonslokalet som det denne Samsungen gjorde.
Og hvis du fortsatt lurer på hva som er hovedforklaringen til Samsungs enorme salgssuksess de siste årene – ja så er det bare å åpne øynene og ta inn over seg detaljene.
For det første er TV-en råslank, og det er helt tydelig at Samsungs bruk av kant-LED (også kalt Edge-LED) er en fryd for designbevisste kunder.
Ikke bare får den vår tre år gamle Sony LCD til å se helt antikvarisk ut, den får også de splitter nye 50-tommerne fra Panasonic (X20 og G20) til å se ut som overlevninger fra begynnelsen av 2000-tallet.
Så hva er hemmeligheten?
Det er nemlig ikke bare slankheten som frister oss.
Selve TV-chassiet er i lekkert børstet aluminium, med en kledelig glassramme helt ytterst.
Vi ser også hvordan Samsung helt tydelig har latt seg inspirere av Loewes TV-modeller.
Her får du nemlig en dreibar TV-fot med fire ben som ikke bare ser bra ut - den øker også kvalitetsfølelsen.
Bilder av TV-en og fjernkontrollen får du her:
Og det stopper ikke der heller.
For selv om fjernkontrollen har plast på baksiden, så har den en ramme i metall, og med bakgrunnsbelysning for sene filmkvelder er den definitivt et steg opp fra de plastkontrollene vi vanligvis ser.
Vi har sagt det før, og vi sier det igjen:
Når det gjelder design og finish har de fleste produsentene mye å lære av Samsung.
Endelig 3D-TV
Men utseendet er heldigvis ikke alt C8700 har å rutte med.
Den mest opplagte nyheten er selvsagt at TV-en har 3D-funksjon, ja - forutsatt at du også har 3D-briller, og en 3D-klar Blu-ray spiller da.
Det siste er faktisk en overdrivelse her, for Samsung er såvidt vi husker den eneste TV-produsenten som også konverterer vanlige TV-sendinger, filmer og spill-konsoller til 3D.
Dette er svært spennende for oss TV-geeker, og vi kommer selvsagt tilbake til dette lenger ned.
Harddisk-opptak og andre finesser
TV-en har de inngangene vi forventer i denne prisklassen; blant annet fire HDMI-, en komponent, to USB-innganger og ikke minst nettverksinngang.
Nettverksinngangen gjør oppdatering av programvaren til en lek, samt at du også får tilgang til Samsungs Internet@tv- funksjoner.
Om de er det bare å si at de fungerer, men noen revolusjon er det fortsatt ikke:
Som hos de andre produsentene går det for tregt til at det er noen reell utfordrer til en stue-PC, eller en surfeplate a là iPad.
Innebygget digital TV-tuner er selvsagt på plass, og vi fikk også prøvd Samsungs USB-opptaksfunksjon, som altså lar deg ta opp direkte på en ekstern harddisk.
Dette har vi nå sett både på Grundig og Panasonic, og selv om de alle fungerer opplever vi Samsungs løsning som hakket mest elegant.
Opptak via den elektroniske programguiden fungerer for eksempel smertefritt, og alle opptakene dine listes fint opp i menyen med miniatyrbilder slik at det er lett å finne fram.
Noen fullgod erstatning for HDPVR-en din er det likevel ikke, og de store minusene er at du bare kan se og ta opp fra en kanal samtidig, og at det ikke er støtte for serieopptak.
Bildekvalitet TV, DVD & Blu-ray
Det er liten vits å forandre en suksess, så til tross for at direkte LED-baklys forsatt gir det aller beste sortnivået, har altså Samsung valgt å forbedre sin kant-LED teknologi med LED-diodene plassert i TV-ens ytterramme.
Nytt av året er blant annet Precision Dimming, som skal gi enda bedre lyskontroll enn det fjorårsmodellene hadde.
Vår konklusjon er at det faktisk hjelper ganske bra.
Likevel er det ikke noen tvil hos oss i at TV-ene med lokal dimming (se blant annet vår favoritt her) fortsatt er å foretrekke i helt mørke scener.
I helt mørke scener er det altså litt å gå på, men for den store gruppen TV-tittere vil nok dette være for bagateller å regne.
Når det gjelder lysstyrke og smell i fargene lar vi oss imidlertid begeistre, for her gjør TV-en en svært god jobb.
Også her må vi trekke inn 3D-funksjonen, for med 3D-briller på hodet blir nemlig bildet mørkere, og da trenger rett og slett TV-en mer futt i lysstyrken for å gi et bra bilde.
Dette er altså på plass.
Siden dette er en 3D-TV har den selvsagt 200Hz bildebehandling fordi det er nødvendig for å unngå flimring med de aktive lukkerbrillene.
Dette har imidlertid også fordeler på vanlige TV-sendinger:
Bildet oppleves som knivskarpt - selv ved raske bevegelser, og prosessoren i TV-en har også blitt såpass rask at de aller fleste barnesykdommene som første generasjons TV-ene med 200Hz slet med - nå er borte.
(F.eks. er det nå mindre hakking i bildet og ikke minst har det blitt mindre sløreffekter rundt enkelte detaljer i bildet).
Eksempler på Samsungs bildemenyer får du her:
På et punkt har imidlertid Samsung fortsatt et klart forbedringspotensiale.
Sammenlignet med Panasonic G20 og VT20 (test kommer) er det nemlig betydelig mer gjenskinn fra panelet.
Det vil ikke si at den er like ille som X20, eller de fleste andre rimelige TV-ene på markedet, men vi skulle altså ønske at skjermen hadde vært litt mattere.
3D i praksis - slik fungerer det
Til testen fikk vi også levert Samsungs Blu-ray spiller med 3D-funksjon kalt BD-C6900.
Vi lånte også en startpakke med to 3D-briller og den animerte 3D-filmen Monsters VS Aliens fra Siba.
De aktive 3D-brillene krever hvert sitt batteri for å fungere, og slås ganske enkelt på ved å trykke på en bryter øverst til høyre på brillen.
Oppgitt levetid på batteriene er forøvrig 50-timer, så her kan det være greit å ha et lager med batterier...
Via Blu-ray spilleren:
Den store fordelen med 3D er at du får en kraftig rom og dybdefølelse i bildet, og det er ikke til å legge skjul på at vi ble imponert:
Følelsen av å bli sugd inn i filmen må rett og slett oppleves.
I enkelte scener er det riktignok en tendens til at objektene i filmene får et ekstra omriss, men dette er så sjelden at vi ikke orket å irritere oss over det.
Bilder av 3D i praksis får du her:
Men, for det er alltid et men:
Det største minuset er selvsagt at du må venne deg til å bruke 3D-brillene.
Dette vil nok gå greit for de fleste.
Er du derimot vant til å synke sammen i kjærestens armkrok når du ser på film vil du få deg en overraskelse for da forsvinner nemlig bildet.
Det samme ser vi hvis du setter deg langt til siden for TV-en; da beholdes riktignok 3D-effekten, men bildet strekkes.
Med andre ord:
3D-effekt på denne TV-en forutsetter at du sitter foran TV-en, med hodet i riktig vinkel.
Du er herved advart...
Et annet poeng er størrelsen på TV-en.
Personlig tror jeg nok 46-tommer er et minimum for å få dra nytte av 3D-funksjonen.
I praksis vil du oppleve at du helst vil sitte så nærme TV-en som mulig for å få størst utbytte av effektene.
3D på TV-sendinger, filmer og spill
Ved å trykke på fjernkontrollens 3D-knapp kan du også få Samsung TV-en til å gi alle videokilder en 3D-effekt.
Det er altså TV-ens prosessor som analyserer bildet og justerer deretter.
Og joda; du får definitivt en ekstra dybdeeffekt også her.
Men siden TV-en hele tiden justerer signalet er det alltid noe i bildet, f.eks. bildeteksten, som ikke henger helt med.
Dette gjorde faktisk at jeg for første gang opplevde litt tilvenningsproblemet, spesielt det første minuttet med funksjonen aktivert.
Etter denne perioden falt ting mer på plass, og spesielt under sportssendinger synes vi funksjonen er ganske så imponerende.
Det er imidlertid et område hvor 3D-funksjonen virkelig kommer til sin rett, og det er på konsollspill.
Med Call of Duty plassert i vår Xbox 360 var det nemlig duket for en ny opplevelse.
Også her var det svært uvant til å begynne med, og spesielt finsikting krevde litt ekstra tilvenning.
Her er det likevel bare å konstatere at spillopplevelsen fikk en ny dimensjon.
Med andre ord:
3D-funksjonen er ikke i nærheten av å fungere like godt som når du ser på ekte 3D, og ved vanlige TV-sendinger hadde vi ikke brukt den.
Likevel:
Ved sportssendinger, filmer og ikke minst til konsollspilling er det definitivt verdt et forsøk.
Konklusjon
Dette er rett og slett en imponerende TV.
Den er pen å se på, har flust av finesser og leverer jevnt over et svært godt bilde.
Men alt har sin pris, og 46-tommeren koster i skrivende stund rundt 22.000 kroner.
Skal du ha fullt utbytte av 3D-funksjonen må du i tillegg investere i en 3D-klar Blu-ray spiller og briller til hele familien, og dette er med på å plassere Samsungen i en svært hard klasse.
Rent bildemessig holder vi fortsatt en knapp på vår referanse-TV fra Philips.
Den er imidlertid ikke like pen og mangler også 3D-funksjonen alle prater om akkurat nå.
Vi gir uansett Samsung en solid femmer i denne runden, for så bra er den faktisk.
Nøyaktig hvor bra den gjør seg sammenlignet med 3D-konkurrentene må vi imidlertid komme tilbake til når vi har sett på dem.
Først ut er Panasonics 3D-TV VT20, følg med altså:-)
| 1
|
202653
|
Test:Philips Fidelio DS9000
Rett og slett en stor overraskelse.
Det er ikke mange år siden lyd fra små musikkanlegg ble møtt av hånflir og rå latter fra kresne audiofile, og på mange måter var det lett å forstå hvorfor:
Bass var enten fraværende eller totalt dominerende, mens mellomtone og stereoperspektiv stort sett bare var å glemme.
Men her har det heldigvis skjedd mye, og skal vi gi æren for dette til en bestemt modell må det nesten bli B&Ws; rålekre Zeppelin.
Den ga oss rett og slett en skikkelig a-ha opplevelse når vi testet den i 2008, og det er derfor helt fortjent at den fortsatt selger bra den dag i dag.
Med B&W; suksesshistorie i mente kommer selvsagt konkurrentene på banen, og Fidelio DS9000 er altså toppmodellen som Philips setter sin lit til.
Minimalistisk lekkerbisken
DS9000 ser ved første øyekast ut som en voksen center-høyttaler.
Baksiden er i mørkt treverk, fronten er dekket av et sort høyttalerdeksel, og i midten er det en åpning kledd i metall - samt selve dokkingen til iPhonen eller iPoden din.
Leter du etter betjeningsknapper?
Vel, her er det kun to, nemlig volumknappene - og de lyser først opp når hånden din nærmer seg.
Og vi må bare si det, det er lekkert.
Hele poenget med DS9000 er altså at den skal spille av musikk du har på din iPod eller iPhone.
Her er det altså ikke en gang en egen radio-del, så FM, DAB og nettradio-tilhengerne vil unektelig bli skuffet.
Nå skal det imidlertid presiseres at du selvsagt kan bruke radio-applikasjonene fra AppStore om du vil høre på radio, og selv brukte vi blant annet NRKs radio-apper uten problemer.
Betjeningen skjer enten direkte via iPhonen, eller via den medfølgende fjernkontrollen.
Vi gir forøvrig Philips et stort pluss i margen for at du her faktisk får full styring over all musikken din.
Alt for mange stasjonære og bærbare dokkingstasjoner lar deg nemlig kun regulere volumet, samt hoppe fram og tilbake til ulike musikkspor som du på forhånd har plassert i en spilleliste.
(Dette gjelder f.eks. B&W; Zeppelin, B&W; Mini-Zeppelin, Bose SoundDock Portable og Altex Lansing PS:
Test av de to sist er på vei)
Slik er det altså ikke her:
Via fjernkontrollen kan du her navigere fritt i hele musikkbiblioteket ditt, og det gir naturlig nok plusspoeng i margen.
Egen App med ekstrafunksjoner
Første gangen du setter iPhonen din (eller din iPod Touch) på plass, vil du få spørsmål om du har lyst til å laste ned gratisprogrammet Fidelio fra AppStore.
Dette anbefales, fordi du da får flere funksjoner, inkludert blant annet:
Equalizer, timer- og vekkerklokkefunksjon.
Vi går ikke nærmere inn på de her, men se bildespesialen for eksempler.
(PS:
Legg merke til at du bør restarte mobilen din etter å ha lastet ned applikasjonen.)
Panglyd
Med iPhonen på plass og equalizeren i nøytalt modus var det bare å sette seg ned et par meter unna og trykke på play via fjernkontrollen.
Og smilet kom umiddelbart:
Lyden er overraskende nøytral, og til tross for at det her faktisk er bass å få, så er også mellomtonen og diskanten på plass.
Og ja, i likhet med B&W; får du også et stereoperspektiv å forholde deg til, det er det slett ikke alle som klarer.
Vi liker også at Fidelioen låter bra når du spiller høyt, for her beholdes faktisk balansen i lydbildet selv når du slipper deg løs.
Konklusjon
Fidelio DS9000 ser ikke bare bra ut, den spiller også bra.
Vi har brukt den på lavt volum, spilt så høyt på kontoret at det har vært flaut, og endte til slutt opp med å bruke den som musikkanlegg på vår siste jobbfest.
Der fikk vi forøvrig bekreftet våre inntrykk:
Guttene likte den for lyden, mens jentene falt for designet.
Dette er med andre ord et møbel som virker.
Veiledende pris fra Philips Norge er oppgitt til 4.995, og det plasserer Fidelioen på samme nivå B&W; Zeppelin.
Et søk i nettbutikkenes prislister viser imidlertid at du her kan gjøre et kupp, vi har faktisk sett den helt nede i 3.800 kroner - og det er den definitivt verdt om du er på jakt etter en dokkingstasjon med god lyd.
| 1
|
202655
|
True Crime:Streets of LA
Som en krysning av Dirty Harry og John McClane får du boltre deg i 400 kvadratkilometer stor Los Angeles-kopi.
Spillet er bra, men har en god del mangler.
Det er lett å avskrive True Crime som en billig kopi av Grand Theft Auto, men sannheten er at med sin langt mer seriøse og brutale tone ligner spillet mer på fjorårets The Getaway til PlayStation 2.
Dessuten er spillbarheten på mange måter helt forskjellig - og det er klart at utviklerne Luxoflux har bruk mye tid og krefter på spillet.
GTA-kopi er det definitivt ikke, men det er heller ikke spillet som kommer til å vippe Rockstars mesterverk av tronen.
LES OGSÅ:
True Crime forteller historien om den harde politimannen Nick Kang.
Han har blitt suspendert fra LAPD, men får tilbake jobben og blir flyttet til EOD-avdelingen for å jobbe med en spesiell sak, som krever Nicks ferdigheter.
Usympatisk purk
Nick Kang har en garvet personlighet, ikke helt ulik Harry Callahan eller et uttall andre TV-politifolk.
Han er ikke akkurat lett å like, men siden historien i True Crime allerede er full av klisjeer, blir vi egentlig ikke plaget av hans frekke replikker.
Det meste av det som foregår i spillet er hentet rett fra typiske actionfilmer, så ikke forvent deg noen revolusjonerende historie.
Men på den annen side er det alltid hyggelig å spille spill med ordentlig, voksen tematikk, og selv om historien er uoriginal er den relativt fengende.
True Crime foregår, akkurat som GTA, Mafia og Getaway, både til fots og i biler.
Som de andre spillene foregår også denne i en by - store, slemme Los Angeles.
Det er LA som er spillets store stjerne, temmelig nøyaktig digitalisert av tålmodige utviklere.
For å være pirkete - det er ikke HELE byen som er med i spillet, da de østlige og sørlige bydelene er utelatt.
Men det er likevel et enormt område om er tatt med, langt større enn i noen andre spill.
Og det er virkelig nøyaktig:
Vi har kjørt mye i Los Angeles, og hadde absolutt ingen problemer med å finne frem og kjenne oss igjen.
Alle landemerker som Hollywood-området, Santa Monica-stranden, Convention Center og skyskraperne i sentrum er på plass.
Kjører du utenfor de mest kjente delene av byen, er kanskje ikke alle husene nøyaktig på plass, men totalt sett er det virkelig imponerende hva de har fått til.
En ting som ikke helt stemmer med virkeligheten er trafikken - de digitale gatene i spillet er realtivt tomme i forhold til ekte Los Angeles.
Dette forstår vi - ikke en gang XBox ville klart å tegne den enorme mengden biler som finnes på gatene i LA.
Slåssing og skyting
Strukturen i spillet består av lineære oppdrag, men noe frikjøring i mellom.
Det er fire forskjellige måter å spille på - du har naturligvis kjøredelen, og i tillegg er det skytesekvenser, slåssesekvenser og snikesekvenser.
Som regel må du kjøre fra oppdrag til oppdrag, og selve oppdragene består av de resterende modusene.
For eksempel må du entre en lobby i et kontorbygg og skyte alle terrorister som befinner seg der, mens andre brett krever ferdigheter i nevekamp.
I skytedelene bruker du to våpen - pistoler med uendelig amunisjon.
Du kan også plukke opp våpen dine fiender har mistet.
Spillet sikter inn automatisk, så det er egentlig bare å fyre løs.
Når du holder skyteknappen inn litt lenger, går spillet over til siktemodus, og du kan treffe langt mer nøyaktig.
Det er nyttig hvis du vil for eksempel skyte for å skade, men ikke drepe.
Slåssesekvensene er ikke akkurat like avanserte som Tekken, her har du muligheten til å utføre slag og spark, og noen spesialknep.
I virkeligheten begrenser slåssingen seg til å trykke på knappene raskest mulig, det er ikke spesielt store muligheter for taktikk og strategi.
Det som imidlertid gjør slåssingen (i likhet med kjøringen og skytingen) vanskeligere enn nødvendig er det ganske så dårlige kontrollsystemet.
Det er først og fremst alt for mye å holde styr på - du må lære deg å beherske biler, våpen og håndkamp, og det er mange ekstrabevegelser du kan bruke.
Responsen er ikke alltid like bra, og oppsettet av knappene er heller ikke optimalt (men du kan forandre på det).
Mellom oppdragene får du muligheten til å kjøre fritt rundt i byen.
Det er flere ting som skjer i denne modusen - du kan oppgradere dine våpen-, kjøre- og kampferdigheter, noe som blir ganske essensielt etter hvert.
Dessuten er Los Angeles som kjent en farlig by, og du får konstant beskjeder om diverse forbrytelser som finner sted i nærheten, og det er opp til deg å ta deg av dem.
Gjør du det, får du ekstra poeng.
Mange av disse forbrytelsene har en god dose humor i seg - du skal for eksempel jage en bil full av stjålne Activision-spill, eller en naskende skuespillerinne (en dårlig skjult referanse til Winona Ryder).
Good gop, bad cop
Et element som er svært viktig er snill purk/slem purk-måleren.
Det fungerer slik - når du løser forbrytelser uten å skade forbipasserende og uten å drepe de kriminelle (arrester dem eller skyt uten å drepe), går snill purk-nivået opp.
Dreper du de slemme, kjører på fotgjengere og oppfører deg generelt dårlig, blir du slem purk, og det påvirker retningen spillet går i.
True Crime har nemlig tre forskjellige slutter, og bare de snilleste for se den beste avslutningen.
Dessuten, hvis du er alt for kjip, for du både vanlige folk og resten av politiet etter deg.
True Crime er ikke et vanskelig spill, og du får ofte muligheten til å fortsette selv om du ikke klarte oppdraget.
Det eneste som skjer da, er at du ikke får med deg de gode avslutningene.
Det er heller ikke verdens lengste spill vi snakker om her.
Det er mer som skuffer:
Det er helt klart en god del bugs som ikke er blitt fjernet i tide - klippingproblemer dukker opp konstant og kameraet er til tider et mareritt å kontrollere.
Grafikk og musikk
Grafikken er absolutt godkjent.
Los Angeles er glimrende modellert, og det ser virkelig realistisk ut.
Bilene er også fine, men personene er noe mer begrenset.
Animasjonene til Nick Kang og andre er imidlertid ganske dårlige.
Sammenlignet med lignende spill (GTA og Getaway) er True Crime desidert det peneste, selv om vi har sett langt mer detaljerte spill.
Lyden derimot er helt utrolig bra.
For det første består soundtracket nesten utelukkende av vestkyst-hip-hop, noe undertegnede er veldig glad for.
Det er rett og slett det beste lydsporet vi noensinne har hørt i et spill, enkelt og greit.
I tillegg er det noen ordentlige storheter som leverer stemmene til karakterene - blant annet Michael Madsen, Christopher Walken og Michelle Rodriguez.
True Crime er til syvende og sist blitt et ganske spesielt spill.
De separate elementene som kjøring, slåssing og skyting er ikke noe særlig bra gjennomført.
Spillet har ikke sjarmen til GTA, og historien er ikke noe vi kommer til å huske.
Det varer ikke spesielt lenge og vi blir plaget av de mange bugsene.
Men likevel - det totale resultatet er tilfredstillende, og vi hadde det gøy når vi spilte spillet.
Det er rett og slett noe med å være purk i LA som appellerer til oss, og spillet har mye positivt i seg - det tar bare tid å finne det.
Vi kunne ønske Luxoflux tok seg litt mer tid til å fikse feilene, forbedret kontrollsystemet og skrevet en bedre historie, for da ville True Crime vært et fantastisk spill.
Det er det ikke i dag, men det er fremdeles ganske bra og vi anbefaler det til alle som trenger litt skikkelig action.
Så håper vi på en bedre oppfølger.
True Crime finnes også på PS2 og GameCube.
| 1
|
202657
|
PalmOne Treo 650
Palm vender tilbake til mobilverdenen med en betydelig oppgradert versjon av sin Treo-hybrid.
Klarer denne modellen å hevde seg mot de mer etablerte smarttelefonene?
Treo-telefonene fra Palm (og tidligere Handsspring) har eksistert en stund, men har ikke hatt noen ekstremt store salgsstall i Norge.
Den ferskeste utgaven, Treo 650, er imidlertid langt mer attraktiv for de profesjonelle brukerne enn tidligere, og har gått gjennom en rekke forbedringer.
Og er nå blitt en veldig kompetent proffmodell...
Utseendemessig ser Treo 650 noe uvanlig ut, med en ganske så stor skjerm og fullt QWERTY-tastatur klemt sammen i et relativt lite område.
Skjermen har for øvrig samme størrelse som forgjengeren, Treo 600, men har likevel betydelig bedre oppløsning: 320x320 piksler.
Det er ingen tvil om at det er en ganske stor enhet vi har med å gjøre her, og den passer ikke til enhver lomme.
En vekt på 174 gram er ikke akkurat lite heller.
Men som sagt, det hele er tilgitt når vi tenker på at det er både plass til en ganske stor, trykksensitiv skjerm og fullt tastatur på forsiden av telefonen.
Treo 650 er altså en profftelefon som bruker Palm-operativsystem, kjent fra blant annet Tungsten-PDAene.
Operativsystemet er versjon 5.4.
Den gir deg full PDA-funksjonalitet med muligheter for å installere programmer fra det store biblioteket til Palm, og er samtidig en fullt utstyrt firebånds mobil.
Det er uten tvil en teknologisk avansert maskin vi snakker om her.
Med støtte for Bluetooth, GPRS og EDGE bør de fleste behovene for dataoverføring være dekket, og i tillegg har den IR-port for kommunikasjon med nærliggende enheter og plass til minnekort som også støtter SDIO-standarden, og gjør det altså mulig å sette inn tilleggsutstyr.
På programvaresiden har Treo 650 forhåndsinstallert applikasjoner som kalkulator, kalender, notatblokk, Real Player for medieavspilling, nettleser og e-postklient.
Det følger også med en verdensklokke og program for bildevisning.
Telefonen har også et VGA-kamera innebygd.
På utsiden finner vi separate volumkontroller, samt en dedikert knapp for å aktivere stille modus, en meget smart løsning som gjør at du slipper å knote med innstillinger når du skal skru av lyden.
Ved siden av denne knappen finner vi plass til minnekortet og SIM-kortet.
SIM-kortet settes altså inn ovenfra, du trenger ikke å åpne telefonen og ta ut batteriet for å gjøre dette.
Tastaturet er telefonens store styrke.
Det finnes en del egne knapper for de mest brukte funksjonene, som meldinger og kalender, og to knapper som tar oss til hovedmenyen og åpner ekstra menyer som avhenger av hvilket program du bruker.
Bokstavtastene er små, men likevel enkle å trykke takket være den behagelige formen.
Tastaturet har ikke egne nummertaster, i stedet bruker man de blåfargede tastene for å skrive inn tall.
Det er også plass til to shift-knapper og en alt-tast, samt mellomrom.
Norske bokstaver skrives ved å trykke inn på alt-knappen etter å ha tastet inn a eller o, for så å velge mellom de aktuelle ekstrategnene.
Dessverre er operativsystemet kun på engelsk.
Hovedskjermen til Treo 650 er en telefonskjerm, som lar deg taste inn telefonnummer direkte på skjermen, samt har et par snarveier til kontakter, nett og telefonsvarer.
Derfra kan du klikke deg videre til selve hovedmenyen som har tydelige ikoner for alle applikasjoner som er installert på mobilen.
Grensesnittet er godt kjent for alle som har brukt Palm tidligere, og kan for de uinnvidde fremstå som litt kjedelig, med dårlige muligheter for å legge inn bakgrunnsbilder eller endre på utseendet.
Vi innbiller oss likevel at de seriøse brukerne som er hovedkundene for Palm ikke er så opptatt av slikt.
Selve skjermen er utrolig tydelig og lyssterk, og vi hadde ingen problemer med å lese den under diverse lysforhold.
Brukeropplevelsen er meget bra, takket være den godt optimaliserte programvaren og den kraftige prosessoren.
Det er sjelden vi opplever en telefon som er så rask, det er omtrent ingen ventetid på å aktivere programmer her.
Etter de ekstremt trege Communicator-telefonene fra Nokia, og til og med Windows-mobiler eller Sony Ericsson P910 som alltid krever litt tålmodighet fra brukeren, er det helt herlig å endelig holde en proffmobil som responderer lynkjapt.
Det største fokuset med Treo 650 er muligheter for å sende og motta e-post på farten.
Programmet Versamail, som følger med lar deg koble deg opp mot alle typer e-postkonti.
Du kan velge fra en lang liste over forhåndsdefinerte e-posttilbydere, noe som gjør prosessen med å sette opp en konto svært enkel.
På få minutter er du oppe og går, og kan hente ned e-post hvor som helst i verden.
Med det gode tastaturet er det også enkelt og effektivt å skrive inn e-poster.
Selv når det gjelder vanlige SMS-meldinger har Palm valgt en effektiv måte å håndtere dem på.
Utveksler du meldinger med en person, blir de presentert som en samtalestreng, der du kan tydelig se alle meldinger du og kontakten har sendt, i rekkefølge.
Det er også enkelt og praktisk å sette opp MMS-meldinger.
Treo 650 har som sagt innebygd kamera, men oppløsningen på bildene er begrenset til VGA (640x480 piksler), noe som er litt lite i disse megapikseltider.
På den annen side er kvaliteten på bildene tatt med telefonen svært høy, det er tydelig at utviklerne fokuserte på å optimalisere kvaliteten fremfor å øke megapiksel størrelsen.
Telefonen har kanskje litt lite minne innebygd
23 MB er ikke i det største laget, men kan jo heldigvis bygges ut med minnekort.
Dessuten tar ikke VGA-bildene så mye plass heller.
Treo 650 er blitt en svært vellykket telefon med e-post som fokus.
Det er deilig å skrive på den, enkelt å sette opp e-post konti, og det hele har et brukervennlig og lettforståelig grensesnitt.
Når vi legger til at telefonen er godt utstyrt med muligheter for dataoverføring, medieavspilling og nettlesning, blir det hele en svært komplett pakke.
Vi kunne riktignok godt tenkt oss WLAN-støtte, og kanskje også 3G, men vi blir ikke forundret om PalmOne lanserer slike versjoner av Treo om ikke så altfor lenge.
Treo 650 er ikke noe for møteløver eller mennesker med behov for små telefoner, men er du mye ute på reise og trenger kontinuerlig tilgang til e-post, kan vi anbefale den på det varmeste.
| 1
|
202665
|
Test:Jotun ColorMatch
Hvilken farge er veggen malt med?
Det finnes en app som hjelper deg, både for iPhone og Android.
Farger er ikke lett å identifisere uten videre, de kommer i så mange nyanser at man ikke har ord som kan beskrive verken fargene eller forskjellen mellom dem.
Dette kan bli vanskelig når det er snakk om maling, særlig hvis man skal fortsette med eller komplettere en farge som allerede befinner seg på en flate eller gjenstand.
Da må man ty til tekniske hjelpemidler.
Fargehandleren kan analysere fargen på gjenstander og finne fram til og blande en praktisk talt identisk maling.
Men det er verre hvis fargen bare finnes på en vegg eller i andre omgivelser enn dine egne.
Mobil og app til unnsetning
For å gjøre det lettere for den som skal male tilbyr Jotun ColourMatch.
Dette er et lite program, populært kalt en app, som kommer både for iPhone og mobiler med Android.
Den fungerer ved å analysere bilder tatt med mobilen, enten de ligger i ditt eksisterende arkiv eller at du tar et bilde inne fra app'en og velger det område du vil at programmet skal analysere og matche.
Ikke uproblematisk
Selve oppgaven er ikke så enkel, farger vil variere sterkt med lyskilde og lysstyrke.
Men ved hjelp av eksponeringsinfo og bildeprosesseringen i mobilen finner programmet ut de variantene som er nærmest.
Da kan du ved selvsyn matche forslagene som programmet gir deg og velge den fargen som matcher best.
Jotun har over 1400 farger i sitt sortiment, så sjansen for å komme svært nær er meget god.
En liten test
Vi hentet en bunke med fargeprøver hos nærmeste fargehandler, og la ut alle i vinduskarmen i overskyet dagslys.
Vi tok bilde både med iPhone og med vårt Nikon D200 speilrefleks.
Man ser med det samme at det ble påtagelig stor forskjell på bildene.
Vi sjekket så med Jotun ColorMatch hvordan programmet klarte å identifisere fargene på fargeprøvene i bildet tatt med iPhone.
Så hentet vi inn bildet fra Nikon-kameraet til bildebiblioteket i iPhone og sjekket fargegjenkjennelsen en gang til på alle de 15 fargene.
Resultatet var at Jotun ColorMatch ikke traff en eneste farge med bildet tatt på iPhone, men på bildet tatt med Nikon-kameraet traff programmet 6 av 15 ganger.
Kreative forslag
I tillegg til analyse og matching kan ColorMatch også foreslå kombinasjoner av farger som passer sammen med den du har valgt å analysere.
Her brukes både etablert fargelære og trendriktige innspill fra Jotuns fargekonsulenter til å generere forslagene.
Når du har valgt farge kan du også finne nærmeste fargehandler direkte i app'en, enten på kart eller i en liste med adresser.
I denne bildeserien ser du hvordan appen fungerer.
Brukbart?
Sjansen for å virkelig treffe en farge 100% er svært liten med iPhone, med en god del større hvis du tar utgangspunkt i et bilde med et kamera med manuelle innstillinger som tar hensyn til lysforhold og eksponering.
Men som forslag til lignende farger er det ok, også til å foreslå fargekombinasjoner.
Og det er jo gratis.
| 0
|
202667
|
Canon Pixma MG8150
Overbevisende fotokvalitet og lynrask skanner.
Joda, Canon leverer varene igjen, men ikke alt er perfekt.
Etter å ha testet toppmodellene HP Potosmart eStation AiO, HP Envy 100 AiO og Lexmark S815 Genesis, har turen kommet til en ny toppmodell blant multifunksjonsskrivere, denne gangen fra Canon.
MG8150 har et langt mindre oppsiktsvekkende design enn de tre ovennevnte, men har til gjengjeld et meget godt utvalg av funksjoner:
Her er de viktigste egenskapene:
Blekkbasert Skriver, skanner og kopimaskinSeks separate blekktanker, inkludert grått blekk for gråtoneutskrifter4" LCD-skjerm, norske menyer 4 800 dpi CCD-skanner Skanner også lysbilder og negativer
To arkmatere, i bakkant og skuff i front Skriver med inntil 9 600 dpi, 1 pl dråpestørrelse Automatisk tosidig utskrift USB, Ethernet og Wi-Fi-tilkobling utskrift direkte på CD/DVD/Blu-ray Størrelse: 470 × 392 × 199 mm Vekt: 10,7 kg Flere tekniske data
I motsetning til de andre tre vi har testet tidligere i vinter, kan denne altså skanne negativer og lysbilder, og kobles til nettet både med kabel og trådløst.
Utskrift direkte på CD og DVD ved hjelp av et adapter, er også Canon alene om blant de vi har sett på så langt.
Skriveren er stor og ruver på bordet, og er så tung og dyp at den passer bedre her enn i en hylle.
Midt på lokket sitter skjermen, som ikke er berøringsfølsom, men som styres relativt enkelt ved hjelp av berøringsfølsomme knapper og hjul i forkant.
Det spesielle ved disse er at kun de knappene som er aktuelle lyser opp, avhengig av hvor du befinner deg i innstillingene.
Enkelt og greit
Installasjon av blekkassetter er rimelig rett fram.
Først må du sette inn selve holderen der skrivehodene sitter, og deretter er det bare å smette kassettene på riktige plasser.
Vi merker oss at kassettene ikke lenger er gjennomiktige, og det er dermed ikke mulig å se om de er tomme, slik det var mulig på eldre Canon-modeller.
Det er imidlertid målere både i PC-programvaren og i kontrollpanelet på selve skriveren, som forteller deg når det er på tide å bytte ut kassettene.
Å koble seg til det trådløse nettet vårt var gjort på et lite minutt via dette panelet, intuitivt og greit.
Skriveren kommer med en rekke Canon-programmer for håndtering av utskrifter, skanning, bilde- og kalenderhåndtering, med mer, men kan også brukes frittstående.
Da kan du for eksempel koble kameraet direkte til skriveren, eller bruke minnekortleseren og velge aktuelle bilder på skjermen.
Hvis du ikke har behov for funksjonaliteten som ligger i programpakken, og ønsker å bruke egne programmer, er det bare å laste ned basisdrivere fra Windows Update (17 MB), hvis PC-en din har Windows 7.
Utskriftskvalitet av klasse
Første gang du bruker skriveren må den kalibreres og klargjøres.
Denne prosessen tar lengre tid enn på mange andre skrivere vi har testet, en plass mellom 5 og 10 minutter.
Prosessen gir imidlertid gode resultater, for utskriftskvaliteten på MG8150 er av de aller beste vi har sett noen gang.
På tekst- og enkel grafikk på vanlig kopipapir er det naturligvis vanskelig å skille modellene fra hverandre, men på fotoutskrifter ligger MG8150 helt i toppen hva kvalitet angår - riktig nok hvis du bruker riktig fotopapir - fra Canon.
Vi benyttet Photo Paper Plus Semigloss, og det kan trygt anbefales.
Ved et uhell satte vi inn et fotopapir beregnet på HP-skrivere, og da falt kvaliteten rett igjennom.
Hastighetsmålinger
Hastighetsmessig er den ikke like suveren - på utskrifter riktig nok, men likevel meget rask.
Et fotografi skrives ut i A4-størrelse på semigloss-papiret på 1 minutt og 29 sekunder i normal kvalitet, hvorav 10 sekunder gikk bort til forprosessering.
Ved å bruke Windows 7 sin innebygde fotoutskriftshåndterer skrev vi ut 4 fotografier i størrelse 9 x 13 cm på et et A4-fotoark på 1 minutt og 10 sekunder, eller ett minutts effektiv utskriftstid.
Også på sort tekst og websider med kombinert tekst/bilder i farger ekspederer skriveren jobbene relativt kjapt, 23 sekunder effektiv utskriftstid på 5 tettskrevne tekstsider og 24 sekunder på tre websider i farger.
I tillegg kommer da de 10 sekundene som alltid følger med til forprosesseringen.
Skjønt "alltid" er ikke helt korrekt.
En av de største ulempene med denne skriveren er at den fra tid til annen bruker lang tid på å gjøre seg klar.
Dette henger sammen med at de ørsmå dysene trenger å rengjøres for å sørge for topp kvalitet på utskriftene, og skjer oftest når den ikke har vært i bruk på en stund.
I videoen under ser du hvordan skriveren kverner og kverner mens det tar bortimot ett minutt før utskriftsjobben på én side omsider er på vei ut.
En annen ulempe knyttet til dette er at denne renseprosessen spiser en del blekk.
For å teste ut dette i praksis skrev vi ut én side hver dag den første uka.
Allerede etter sjette utskrift av blandet tekst/grafikk viste blekkmåleren at det var begynt å minke av fargene grå og cyan:
Like raskt nedover gikk det slett ikke da vi satte av en dag til å kjøre omfattende testing, og selv etter 15-20 A4-utskrifter der flere var helsides fotoutskrifter, var ikke nivåene sunket særlig mye mer:
Dette tyder rimelig klart på at MG8150 byr på vesentlig bedre skriverøkonomi dersom du bruker den hyppig.
Lynrask skanner
Vi har allerede trukket fram utskriftskvaliteten, der MG8150 befinner seg helt i toppskiktet.
Skanneren er også av meget høy kvalitet, og gjengir detaljer i høylys og mørke partier svært godt.
Skarpheten er også meget god, og styreprogrammet byr på en rekke avanserte muligheter som fjerning av støv, skanning av flere bilder samtidig med mer:
I eksemplet under har vi sammenlignet kvaliteten med Lexmark S815 Genesis.
Det burde tale for seg selv:
Minst like imponert er vi over skannehastigheten.
Selv første gang vi skulle bruke skanneren brukte den bare 3 sekunder på å bli klargjort, deretter 4 sekunder på å forhåndsvise en hel A4-side.
Selve innskanningen i 300 dpi tok beskjedne 9 sekunder.
Selv om dette er tre ganger så lang tid som Lexmark S815 Genesis, som avfotograferer sidene, er det så kjapt at det i praksis ikke på at "venting" ikke er ordet som faller inn i hodene våre.
Her er flere bilder av skriveren:
Konklusjon
For å gjøre en lang historie kort:
Canon Pixma MG8150 byr på den beste skanne- og utskriftskvaliteten vi har sett så langt.
Den er enkel å sette opp og bruke, og har et meget godt utvalg av nyttig funksjonalitet.
Skanneren er i tilllegg lynkjapp
Ulempen er først og fremst at den kan bruke lang tid på å bli klar dersom det er en stund siden den brukte den sist.
I denne prosessen renses dysene, og det krever en del blekk.
Foruten dette er dette en aldeles utmerket maskin.
Canon Pixma MG8150
| 1
|
202668
|
Vi har testet VW e-golf
Dette blir en storselger, og det skjønner vi godt.
Her får du begrunnelsen.
Etter ha å ventet siden i fjor høst er Volkswagen e-Golf endelig på veien, og her er våre førsteinntrykk av bilen det antagelig har knyttet seg størst forventninger til av alle nye bilmodeller i 2014.
Det er ikke rart i og med at det dreier seg om den elektriske versjonen av bilmodellen det finnes desidert flest av her i landet.
Hva med lading og varmeapparat?
Derfor har det også dukket opp kritiske spørsmål i etterkant av presentasjonen av e-Golf og i forbindelse med at bilen ble satt i salg i Norge- og ble bestilt i svimlende antall på kort tid, før mulighet til prøvekjøring.
For eksempel:
Har den et fullverdig varmeapparat som ikke sluker den gjenværende energien man trenger for rekkevidden?
Kan den lades på noe annet en "treg" hjemmelading og utplassert hurtiglader, så man kan lade raskere også hjemme?
Men nå går vi rett til selve bilen og hvordan den oppleves.
God på veien
Bilen er god å kjøre.
Det var i og for seg ingen overraskelse da opphavet (7. generasjon VW Golf), har både utmerkede og betryggende kjøreegenskaper.
Den lavtliggende batteripakken i e-Golf gjør likevel - som i Nissan Leaf og de andre rene elbilene - at tyngdepunktet havner lavere enn normalt, noe som ytterligere bedrer stabiliteten på veien.
Å kjøre bilen føles som en Golf, vel å merke som en ekstra tung Golf, hvis man presser den i svingene.
Og det er ikke så rart, for med en batteripakke på over 300 kilo drar bilen på seg en egenvekt på litt over halvannet tonn - en anelse over det en Nissan Leaf veier.
Bilens vekt oppleves likevel ikke som noe problem, og med den relativt kraftfulle drivlinjen spiller det i praksis ingen rolle under vanlig kjøring, og med 270 newtonmeter trekkraft fra stillestående er e-Golf kvikk i bytrafikken.
Svært kvikk, faktisk.
60 kilometer i timen når man etter bare 4,2 sekunder - det er nærmest GTI-tider.
0 - 100 på 10,4 sekunder er også mer enn godkjent.
For øvrig er bilen svært stillegående, i det minste var støynivået under våre kjøreforhold klart lavere enn på noen bil med forbrenningsmotor opp til 80 kilometer i timen.
Det skal sies at hjulene var 16-tommere ikledd dekk med lav rullemotstand, og vi kjørte for det meste på fin asfalt.
En test under norske forhold vil komplettere bildet vi har på et senere stadium, men at lydnivået er lavt, er utvilsomt.
Men husk:
Importøren opplyser dessverre at mange kunder ber om større felger og lavere dekkprofil.
Det er etter vår mening unyttig jåleri på denne typen bil, og forringer både generell kjørekomfort og støynivå.
Oppleves kvikk
Bilen klarer seg også helt utmerket når det kommer til ytelser, i og med at disse oppleves som minst like gode som Nissan Leaf.
Ja, Golfen føles hakket kvikkere og er det også ifølge de offisielle tallene, som vi ikke ser grunn til å trekke i tvil.
Fra 0 til 60 kilometer i timen trenger e-Golf bare 4, 2 sekunder hvilket betyr at bilen føles, og er, kvikk i bytrafikk og ved småkjøring generelt.
Men også på landeveien er det sprut så det holder, og 0 til 100 tar ikke mer enn 10,4 sekunder.
Ikke bygget for høy fart
At toppfarten ikke er på mer enn beskjedne 140 kilometer i timen, vil fremstå som irrelevant for de fleste norske kunder.
Dette er for øvrig en elektronisk begrensning som på de fleste elbiler og dette gjøres for å hindre uønsket varmgang og alt for raskt tap av gjenværende energipotensial.
"Trenger"/ønsker man å kjøre fortere, bør man velge noe annet en elbil uansett.
Rekkevidde:
VW spiller med åpne kort
Vi fikk ikke under vår kortvarige prøvekjøring anledning til å teste rekkevidden, som er oppgitt til 190 kilometer (maksimum).
På basis av våre erfaringer og tallmaterialet vi etter hvert har samlet, antar vi at de fleste kan regne med opp mot 14, muligens 15 mil om sommeren, og knapt 10 mil om vinteren - under vanlige kjøreforhold.
Det stemmer også overens med de estimater importøren selv er ærlige nok til å publisere: 100 til 130 kilometer vinterstid og 130 - 190 kilometer på sommeren.
Den norske importøren legger også til at man kan regne med opp mot en halvering av rekkevidden på kalde vinterdager.
Luksuriøst utstyrt
Som vi nevnte i vår innledende artikkel (...) er e-Golf svært godt utstyrt allerede som standard.
Ekstrautstyret utgjør en relativt kort liste og velger man absolutt alt, kommer ikke bilen på stort over 300.000 kroner.
Vi snakker da om blant annet skinninteriør, metallic lakk (bare 2.400 kroner), oppgradering til Dynaudio 400 watts lydsystem, skinninteriør som inkluderer sportsseter foran, fjernlysassistent (bare 1.100 kroner) og parkeringsassistent.
Dette ER altså mye bil for pengene.
Den neste elbil-stjernen
I motsetning til Ford Focus Electric er ikke VW e-Golf noe halvhjertet forsøk på å være med på elbil-leken.
e-Golf er et gjennomtenkt produkt, som selve konseptet bak MQB-plattformen med sin modulære byggesett-tankegang, viser.
Her får du nemlig plass til batteripakke under bilens gulv, hvilket er nødvendig for at en elbil skal kunne anses som fullverdig sådan.
Dette er altså en bil norske kunder kan omfavne uten at vi kan klandre dem for det.
Målsetningen til importøren er å selge 2.000 til 2.500 eksemplarer i løpet av året.
Vi mistenker at det kan bli en god del fler enn som så - hvis produksjonstakten tillater det.
God bil med et minimalt antall drawbacks:
Det blir dermed en sterk femmer på e-Golf.
| 1
|
202669
|
Sony Ericsson W580i
Musikkmobil for de trenings-narkomane.
Vårt søsternettsted Dingz.no har testet Sony Ericsson W580i og gir sportswalkmanmobilen en femmer på terningen.
Konklusjon:
SE W580i er en god Walkman-telefon med flere treningsfunksjoner, og sånn sett henvender den seg til deg som liker bakgrunnsmusikk til joggeturen.
Kameraet duger til kjappe bilder utendørs og under gode lysforhold, men har du planer om å forevige innendørs-aktiviteter på kveldstid bør du hente frem digitalkameraet fra skuffen.
Vi savner også 3G for raskere surfing på nettet og nedlasting av musikk.
Men alt i alt er dette en telefon å bli glad i.
Designet er lekkert med detaljer som lyseffekter på sidene.
Walkman-spilleren er god og ekstrautstyr som medfølgende minnekort og lydkabel trekker opp inntrykket.
Talekvaliteten er det heller ingenting å si på og synkroniseringen mot Outlook går problemfritt.
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 1
|
202671
|
Creative Zen Style 300
Billig spiller, men til hvilken pris?
Henger pris og kvalitet sammen?
Ja, det gjør dessverre gjerne det, og det merker vi ofte i markedet for MP3-spillere.
Det er fullt mulig å finne spillere med flere gigabytes kapasitet til noen få hundrelapper, men det er svært sjelden de har noen positive egenskaper som er verdt å skrive hjem om.
Creative var tidligere blant pionerene i dette markedet, og spesielt de første årene av dette årtusenet lot vi oss begeistre over innovative og spennende spillere som ofte tok kapasitet og brukervennlighet til nye høyder.
I dag er situasjonen dessverre en annen, Creative-spillerne vi har testet de siste årene har som oftest plassert seg i det kjedelige midtsjiktet.
Liten, funksjonsrik tass
Creative Zen Style 300 ser imidlertid spennende nok ut, ikke minst takket den kjekke størrelsen (den er liten), og funksjonslisten er heller ikke til å kimse av:
Musikk-, video og bildeviser
4, 8 og 16 GB kapasitet
1,8" skjerm
FM-radio
Stemmeopptaker
5-bånds equalizer med 8 forvalg + bassforsterker
Programmerbar snarveisknapp
Oppladbart batteri med 32 timers levetid (musikk)
Kan brukes som USB-minnelager
Klokke, alarm, kalender, PIM, kontakter
Mål: 79,5 x 40 x 13,6 mm
Vekt:
44 g
Det som ikke er fullt så hyggelig er at det er ganske begrenset formatstøtte.
På lydsiden støtter den MP3, WMA og Audible, på videosiden kun AVI-filer som er konvertert til et spesialformat (etternavnet .CMV tipper vi står for Creative Media Video).
Verdiløs funksjonalitet
Og vi kan jo fortsette med mindre hyggelige ting når vi først er i sutremodus:
De medfølgende ørepluggene er så dårlige at det nesten hadde vært bedre å ikke lagt ved noe i det hele tatt.
Dette trekker totalopplevelsen ned.
Bass boost-funksjonen er en fornærmende overdrivelse, det er som om verken diskant eller bass trenger inn forbi det ytre øret, og slikt blir man bare frustrert av, med mindre man lytter til fiskerimeldinger på NRK P1.
Merk at spilleren også har en innebygd høyttaler som formidler lyd i mobiltelefon-klassen.
Det trekker dessuten ned at navigering mellom, og visning av større bildefiler går svært tregt.
Når vi legger til at oppløsningen på skjermen er meget begrenset, mener vi at funksjonen like gjerne kunne vært luket bort.
Og da behøver vi vel ikke utbrodere hva vi mener om videokvaliteten?
Helt grei å bruke
Navigasjon på spilleren kjenner vi igjen fra andre spillere i ZEN-serien, menyer fremstår i norsk språkdrakt, og det hele er forsåvidt helt OK - selv om brukervennligheten ikke helt når opp til Sony- og Apple-nivå, synes vi.
Radio og stemmeopptaker fungerer greit, det samme gjør alarmen, som enten kan være et signal, radio, stemmeopptak eller musikk fra biblioteket.
Merk at du ikke kan redigere kalender, PIM og kontakter, bare vise informasjonen.
Overføring av filer er som nevnt tidligere enkel, hastigheten ligger på 3-4 MB i sekundet, noe som er helt midt på treet.
Vi gir et pluss for at du kan kopiere filer til og fra enheten helt fritt, og på måten som måtte passe deg best.
Men for all del - dette er en billig spiller, og sammen med noen fornuftige hodetelefoner eller in-ear-ørepropper blir det ikke så ille.
Langt derifra.
Som musikkspiller fortjener den en svak firer på terningen, men totalopplevelsen sier tre.
Prisen er lav, og du får det du betaler for.
Les også vår ferske test av Creative Zen X-fi Style
| 0
|
202672
|
Konklusjon & karakter
Bor du i en liten leilighet og trenger ny TV, PC-skjerm og radio bør denne TVen stå høyt på ønskelista.
Her får du nemlig alt i en lekker pakke.
23-tommer tilsvarer en synsflate på ca. 59 cm målt diagonalt fra øverste venstre til nederste høyre hjørne.
Det rekker godt i en liten stue, eller på kontoret slik at alle kollegaene blir misunnelige.
Plassert i en stor stue vil den nok likevel bli litt i minste laget.
Det er likevel ingen tvil om at du får kjøpt bedre TVer.
Du får også kjøpt bedre PC-skjermer, og du får definitivt tak i bedre radioer.
Genistreken til Philips er at de her gir deg alt på en gang, og at det hele er plassert i en meget lekker innpakning.
Det holder i lange baner for oss, og har du en liten stue bør den definitivt tas med i betraktningen.
Pris
Vår test-TV ble levert av NSE.no som tar 15.695 for herligheten.
Selv om dette langtfra er billig, betaler man som vanlig en del ekstra for godt design.
For deg som sitter på gjerdet og venter på lavere priser, noterer vi også at prisen på denne modellen er hele 3.300 kroner lavere enn hva du måtte betale for forgjengeren da den var ny.
Legg også merke til at prisen på forgjengeren har falt fra 18.995 til 14.995 kroner.
Når prisforskjellen mellom disse to bare er 700 kroner er det i hvert fall ingen tvil om hvilken modell vi ville valgt.
Den nye modellen er definitivt verdt prisforskjellen.
Minispesifikasjoner:
23-tommers LCD-skjerm, med oppløsning på 1280/768
Lysstyrke = 450, kontrast = 400:1
Sideinnganger: S-VHS, hodetelefon
Inn & utganger bak:
To scartinnganger, hvorav en med RGB inn.
Lyd ut/inn, VGA og DVI inn.
Mål (kun skjermen):
Bredde =69 cm, dybde = ca. 9 cm, høyde = 37 cm. Vekt = 11,2 kg.
| 1
|
202674
|
Asus Zenbook UX32VD
Sannsynligvis den beste ultrabooken med harddisk akkurat nå.
Det siste året har DinSide Data testet flere Ultrabooks enn noe annet datamagasin i Norge, og det er spesielt to produsenter som har imponert oss ekstra mye med sine modeller:
Samsung og Asus.
Mens Samsung fikk en sekser på terningen med sin nye 9-serie, var Asus farlig nær med sin Zenbook Prime UX31A.
Nå har vi hatt broder-modellen til sistnevnte på testbenken de siste ukene, og nok en gang har vi latt oss imponere over et godt stykke håndverk fra taiwaneserne.
Her er de viktigste egenskapene:
13,3" matt, LED-baklyst IPS-skjerm, full HD-oppløsning (1920 x 1080)Intel Core i7-3517U prosessor, 1,9 GHz
Bedre utstyrt
Det som skiller UX32VD fra UX31A er først og fremst at denne modellen har harddisk i stedet for ren SSD, dedikert grafikk, en ekstra USB 3.0-port samt HDMI-utgang som ikke krever overgang.
Den ene USB-porten kan brukes til å koble PC-en til kablet ethernet (maks 100 Mbit), via en medfølgende overgang.
Utseendemessig er den nesten identisk med UX31A, med sitt solide aluminiums-kabinett med sirkelformet mønster i lokket som skal symbolisere "de uendelige mulighetene som ligger i maskinen", som Asus selv har formulert det.
Men den er litt tykkere på det tynneste, og vekten er 50 gram høyere, mest sannsynlig på grunn av harddisken (som for øvrig er utskiftbar).
Fingeravtrykk vises nesten ikke, verken på inn- eller utsiden.
Designen er i våre øyne meget god, og utførelsen virker solid og gjennomtenkt.
Likhetstrekkene med MacBook Air er mange, ikke minst den lett skrånende designen fra siden.
Lett å bytte disk
Bunnplaten er beskyttet av en heltrukket aluminiumsplate, godt skrudd fast av 12 torx-skruer (T6):
Du må løsne dem alle for å få tilgang til innmaten, men da får du enkelt tilgang til minne- og harddisk.
Minnebrikken er på 2 GB, og skal kunne byttes ut med en 8 GB-brikke, slik at man får maks 10 GB.
Harddisken vil helt sikkert mange velge å bytte ut med en raskere SSD.
Merk også at det er en 32 GB SSD sitter fastloddet på hovedkortet.
Denne brukes til hurtigbufring av filer som brukes mye, og bidrar til bedre diskytelse.
For den som ikke er redd for å gjøre slike inngrep, vil de 2000 kronene du sparer ved å velge UX32VD foran UX31A, være nok til å kjøpe en SSD med minst 256 GB kapasitet.
Du kan også bytte ut WLAN-kortet, men det ser vi ikke noe poeng i.
Intel 6235-kortet er nemlig blant de beste to-antenne-løsningene på markedet, mener vi, med god rekkevidde og hastighet.
Her er flere bilder av innmaten:
Super skjerm
Skjermen er matt og benytter et IPS-panel med full HD-oppløsning, 1920 x 1080.
Bilder blir sylskarpe, tekst blir liten, men skarp, og du får plass til svært mye informasjon i skjermbildet.
Lysstyrken er ikke fullt så god som på Samsungs nye 9-serie, men er absolutt meget bra - blant annet med innsyn fra nesten død vinkel fra alle fire sider.
Tastaturet har fått et velkomment baklys.
Du kan selv velge om det skal tennes automatisk eller manuelt, og du kan også justere lysstyrken.
Tastaturet er ellers fast og fint, og avgir lite støy under skriving.
Pekeplaten er multifølsom, stor og har integrerte venstre- og høyreknapper.
Takket være oppdaterte drivere fra Asus er den langt mindre følsom enn den var på vårt testeksemplar av UX31A, og fungerer i det hele tatt fint nå.
Bra lyd
Høyttalerne er merket Bang & Olufsen ICEpower, og lyden er slett ikke verst for å komme fra en syltynn Ultrabook.
Den er etter vår oppfatning langt bedre enn 2.1-høyttalerne fra Beats Audio på konkurrenten HP Envy 6, som vi testet nylig, men har naturligvis sine begrensninger, spesielt på bass.
Greit nok til lett bakgrunnsmusikk, YouTube og nett-TV, og det er nok også hensikten.
Strømpluggen har en praktisk 90-graders knekk, noe vi liker bedre enn dem som stikker rett ut.
Slike er blant annet ofte mer utsatt for brudd.
Slik er den i bruk
Maskinen kommer med en del forhåndsinstallert programvare, inkludert nettsikkerhetspakke fra McAfee (prøveversjon).
Denne påvirker ikke bruksopplevelsen i særlig grad, PC-en responderer kjapt i nær sagt alle situasjoner, men kommer med temmelig mange irriterende advarsler, blant annet om å aktivere og betale for å fortsatt være sikret etter prøveversjonen.
At UX32VD ikke er utstyrt med ren SSD merkes spesielt godt i oppstarten.
Lasting av Windows 7 tar et helt minutt, og legg til 30 sekunder før alle elementene, inkludert ASUS sin suite med miniprogrammer (gadgets), er ferdig lastet.
Det er ikke veldig imponerende, med tanke på at SSD-utstyrte UX31A var klar på bare 24 sekunder.
Men også det er dobbelt så lang tid som Samsungs 9-serie, som faktisk har tregere prosessor.
Litt å gå på for Asus her, med andre ord - men merk at å fjerne programmer fra oppstarten som du ikke trenger, kan bedre dette betraktelig.
Det er imidlertid viktig å poengtere at maskinen slett ikke oppleves som treg under bruk.
Den responderer raskt i nær sagt alle sammenhenger, og som du snart skal se er harddisken i denne maskinen av den raskere sorten.
Støynivået på maskinen er generelt lavt, men de to viftene kan spinne opp fra tid til annen.
De er uansett temmelig stillegående, og vi opplevde dem ikke som sjenerende under vår test.
Maskinen holder seg fin og kjølig selv under tyngre belastninger.
Ytelsesmålinger
Windows Opplevelsesindeks gir oss følgende indikasjon på ytelsen (skalaen går fra 1,0 til 7,9), og her har vi sammenlignet mot UX31A:
Vi har brukt Passmark PerformanceTest 7.0 for å gi oss litt mer kjøtt på benet hva angår hva du kan forvente av ytelsen.
Når det gjelder harddisken er det klart at den ligger tilbake for rene SSD-er, men over 100 MB pr sekund både på lesing og skriving, er meget bra for en mekanisk disk:
Grafikkytelsen fra Geforce GT620M-brikken er akkurat god nok til at du kan spille nyere spill med moderate innstillinger og oppløsninger.
Til alt annet er grafikken mer enn rask nok - inkludert video i alle oppløsninger og formater.
Prosessoren yter som forventet av en Core i7 3517U, altså helt i toppen av hva du får på Ultrabook-fronten akkurat nå, og på høyde med en bra midtskikts-modell av den mer ordinære typen:
Batteriet holdt ut i nesten 7 timer med minimal belastning av maskinvaren, og 4 timer med kontinuerlig videoavspilling (med standardinnstillinger).
Det er gjennomsnittlig bra for en Ultrabook, men en god del dårligere enn UX31A:
Vi antar at synderen er harddisken.
Bytt til SSD, og du vil sannsynligvis oppleve langt bedre batteritid.
Konklusjon
Til tross for litt ekstra vekt og tregere lagringsløsning er vi ikke i tvil om at UX32VD vil være et bedre kjøp enn UX31A for de aller fleste av oss.
Ikke bare fordi ytelsen ellers er omtrent identisk, du får også en ekstra USB-port, fullstørrelses HDMI-utgang og langt større lagringsplass - for rundt 2000 kroner mindre.
Disse kan du eventuelt bruke til å kjøpe en 256 GB SSD ved et senere tidspunkt, og du har etter vår mening en bedre maskin enn UX31A - bedre utstyrt og med dobbel så stor SSD.
Uansett:
UX32VD er etter vår mening den beste harddisk-baserte Ultrabooken du får kjøpt i øyeblikket, med glimrende design, flott skjerm, lav støy - alt til en bra pris.
Og enere kroner vi som kjent med terningkast 6.
Det finnes også utgaver med i5- og i3-prosessor og lavere skjermoppløsning, men disse omfattes ikke av denne testen.
Vår favoritt blant ultrabookene med ren SSD er fortsatt Samsungs nye 9-serie
Til slutt:
Merk plussene og minusene i boksen under, og les de andre ferske Ultrabook-testene våre før du bestemmer deg.
Asus ZenBook UX32VD-R4002V
| 1
|
202675
|
Mac mini 2011
Her snakker vi om en kraftpakke.
Det har skjedd mye med Mac mini, det eneste som er felles med forgjengeren ligger i det ytre.
Gjør det det enklere å velge en Mac mini, eller vanskeligere?
Da mini-en først dukket opp var det først og fremst formatet man festet seg ved.
Det var imponerende at den var så liten, og samtidig elegant.
Den var ikke spesielt kraftig, men fungerte helt utmerket til hjemlige sysler.
Dette var i 2005, og den var utstyrt med G4-prosessor.
Siden den gang har det skjedd mye på maskinvarefronten, og dagens Mac mini stiller adskillig sterkere også sammenlignet med andre og større maskintyper.
Kraftpakke
Vårt testeksemplar var utstyrt med en dobbeltkjerne Core i5 2520M prosessor på 2,5 GHz, 4 GB DDR3 1333 GHz minne, 500 GB harddisk fra Toshiba på 5400 RPM og AMD Radeon HD 6630M grafikkprosessor.
Det som ikke lenger finnes er optisk drev.
Det er ikke lenger noen spalte og heller ikke mulighet for å bestille interne optiske drev som en opsjon.
Du henvises til Apples eksterne SuperDrive, som også går til MacBook Air.
Mac mini kan også leveres med to 2,5" lagringsenheter innebygd, den ene en SSD på 256 GB og den andre en roterende harddisk på 750 GB og 7200 RPM.
Og nei, du kan ikke bare sette i en SSD senere i en vanlig Mac mini, det mangler både festebrakett og spesialkabel for tilkobling (men vi blir ikke veldig overrasket hvis dette dukker opp fra andre tilbydere senere).
OPPDATERT:
Her finner du et oppgraderingssett med alt du trenger bortsett fra harddisk/SSD.
Det finnes også en Mac mini-modell med 2,3 GHz Core i5 og svakere HD 3000-grafikkort fra Intel.
Den dyrere serverversjonen av Mac mini har Core i7 med fire kjerner og to lagringsenheter, men leveres bare med Intel-grafikk.
Mac mini i 2011-utgave er som forgjengeren lett å åpne for å sette i mer minne, det er bare å dreie litt på platen under, så kan du ta den av og få tilgang til minnemodulene.
Ønsker du å fortsette å utforske de indre gemakker gjør du dette på eget ansvar.
Nettstedet ifixit har forøvrig allerede demontert det meste av maskinen, du finner hele artikkelen med bilder her.
Tilkoblinger
Baksiden har nå fått Thunderbolt-tilkobling med 2 x 10 Gbps-kanaler i stedet for mini DisplayPort, og kortleseren leser nå SDXC kort.
Ellers er tilkoblingene som på forrige modell, med 4 x USB 2.0, HDMI, FireWire 800, Gbit-nettverk og strømkabel til den innebygde strømforsyningen.
Dermed dekker Mac mini alle de typiske bruksområdene i Mac-miljøene, du kan koble til både eldre video, foto og lydutstyr med FireWire og USB, pluss nytt og raskere utstyr med Thunderbolt.
I bruk
Vi koblet opp
Mac mini til standard full-HD PC-skjerm med HDMI, og det eneste problemet vi hadde var å få kontakt med Bluetooth-tastaturet og styreflaten ved aller første oppstart.
Å sette Bluetooth-enhetene fra Apple i søkbar modus fungerte rett og slett ikke.
Etter å ha koblet til et USB-tastatur og USB-mus kunne vi gå videre med oppsettet av Mac-en, og fikk så kontakt med Bluetooth-enhetene på vanlig måte.
Etter dette har begge enhetene blitt gjenkjent og tilkoblet uten videre, helt uproblematisk.
Maskinen starter opp raskt, og er helt tydelig en kjapp liten sak.
For å bekrefte den påtagelige opplevde kraftige ytelsen kjørte vi Geekbench og fikk imponerende 7074 i Geekbench-resultat!
Det er over dobbelt så mye som de 3380 vi målte hos forgjengeren fra oktober i fjor.
Som mediesenter?
Vi koblet Mac mini til vår plasma-TV, siden den bare har oppløsning på 1024x768 kjørte vi den som 720p-skjerm over HDMI.
Litt justering av overskann fikk skjermbildet på plass uten problemer.
Det følger ikke med noen brukbar mediesenterprogramvare i OS X
Lion heller, så vi installerte den gratis programvarenBoxee og spilte av MKV-filer i 1080p fra vår hjemmeserver-PC med Windows XP over trådløst nett via en Apple TimeCapsule.
Og det fungerte helt utmerket.
Det var ingen tegn til rykking eller frysing, visningen var helt strøken både lyd- og bildemessig fra begynnelse til slutt.
Lydutgangen på Mac mini er både analog og digital, det avhenger av hvilken kabel du bruker.
Vi koblet også til vår Sony LCD-TV med full HD oppløsning.
Også her måtte vi justere overscan for å tilpasse skjermbildet, noe som ikke er nødvendig på vanlige PC-skjermer.
Konklusjon
Mac mini blir stadig bedre, og årets utgave har gjort et stort sprang når det gjelder ytelse.
Den også gått litt ned i pris, den minste utgaven ligger på 4.790 kroner, med 2,3 GHz-prosessor, 2 GB minne og Intel-grafikk.
Vårt testeksemplar ligger på 6.490 kroner, men du kan også få den med dobbeltkjerne Core i7-prosessor, 8 GB minne, og både 256 GB SSD og 750 GB harddisk - da blir prisen hele 15.100 kroner.
Til sammenligning koster en 27 tommers iMac med firekjerners Core i5 3,1 GHz,4 GB minne og 1 TB harddisk 15.490 kroner.
Server-utgaven med 4-kjerners Core i7, 8 GB minne, 256 GB SSD og 750 GB HD er faktisk litt rimeligere, du ender opp på 14.100 kroner.
Hva som er mest nyttig, grafikk eller CPU, er opp til bruksområdet.
Som mediemaskin først og fremst for avspilling og for vanlig husbruk er de rimeligste Mac mini-utgavene utmerket.
De er ikke billige sammenlignet med PC-er med tilsvarende ytelse, men så får du altså en Mac og en god del svært brukbar programvare inkludert i prisen.
| 1
|
202676
|
Apple iPod Nano - 6. generasjon
Nå med berøringsskjerm og praktisk klype.
Vi har testet.
Ingen andre medlemmer av iPod-familien har gjennomgått flere forvandlinger enn Nano, og vi ble ikke akkurat overrasket da vi fikk vite at den sjette generasjonen ville bli utstyrt med berøringsskjerm.
Overraskelen ligger først og fremst i størrelsen.
For nye iPod Nano er virkelig liten!
Hvis en 20-kroning hadde hatt fire kanter, hadde den vært omtrent like stor.
Skjermen måler ikke mer enn 1,54 tommer, og den dekker hele fronten.
Det er tre knapper på toppen, siden eller under, alt hvordan du ønsker å se det - for skjermen kan nemlig roteres ved å berøre den med to fingre og vri.
Knappene styrer volum og av/på.
Resten skjer via skjermen.
På baksiden sitter en klemme, som gjør det enkelt å feste denne 21 gram lette spilleren til jakkeslaget, buksa eller skjortelomma.
Men før vi går videre i denne testen skal vi se på hva dette egentlig er for en dings:
De som kjenner Nano fra før vil muligens huske at forrige generasjon hadde en del flere funksjoner, for eksempel videokamera og støtte for avspilling av videofiler.
Det er altså borte i denne utgaven, og nå er det kun storebror iPod Touch som har disse funksjonene.
Overraskende lettvint
Vi var litt skeptiske til hvordan det ville bli å betjene en så liten berøringsskjerm, men det tok nøyaktig to sekunder å overbevise oss om at Apple har greid det igjen.
For det første er oppløsningen hele 240 x 240 piksler (det er mye på en så liten skjerm), så tekst, symboler og bilder er skarpe og tydelige.
For det andre er skjermen like responsiv som på iPod Touch og iPhone, en lett berøring er alt som skal til - og spilleren reagerer momentant.
Vi har laget en liten video som viser hvordan dette fungerer i praksis:
Skritteller betyr at iPod Nano har innebygd gyrosensor.
Denne kommer også til nytte når du vil skifte spor uten å bruke skjermen.
Da rister du ganske enkelt på spilleren.
Sensoren opplevde vi som mindre følsom enn den som sitter i iPhone og iPod Touch (heldigvis).
Dermed er sjansen liten for at du får ufrivillige sporskifter i hytt og vær når du er ute på joggetur.
Funksjonen kan uansett skrus av.
Spilleren leveres med de sedvanlige Apple-øreproppene, og disse står ikke i stil med resten av opplevelsen.
Her gir både Sony og Creative ofte en bedre opplevelse "rett ut av esken", så er du mer enn middels opptatt av lydkvalitet velger du noen andre plugger, for eksempel disse.
Lynrask overføring
Musikk og bilder overføres via iTunes 10, og det er i skrivende stund få muligheter til å omgå dette.
Denne programvaren er en torn i øyet på mange, men vårt inntrykk er at de siste versjonene har fungert tilfredsstillende, også i Windows.
Overføringshastigheten er uansett rett og slett super, vi målte 13-14 MB i sekundet, altså 2-3 sanger pr sekund!
Det er flere ganger raskere enn de fleste konkurrentene.
Batterilevetiden er ca ett døgn med kontinuerlig avspilling, omtrent der vi forventer en slik spiller skal være.
Men husk at aktiv betjening og skjermlyset tapper batteriet mye raskere enn kontinuerlig avspilling med skjermen slukket.
Konklusjon
Det er bare å konstatere at Apple nok en gang har lansert et gjennomtenkt og gjennomprøvd produkt.
Til tross for at Nano har blitt spinklere på funksjonssiden, er størrelsen, klypen og den enkle og raske betjeningen langt på vei nok til å veie opp for disse manglene.
Er du ute etter en liten musikkspiller med god kapasitet til trening og fritid, som er enkel og rask å bruke, har vi til gode å se noen som har vært like gjennomførte som nye iPod Nano.
Trenger du video, stemmeopptak og spill, må du imidlertid se andre veier.
Apple iPod Nano 8GB (6th Generation)
| 1
|
202677
|
Test:VW up! i toppen
Volkswagen up! er primært en bybil.
Men den kan mer, og går direkte inn blant bilene i klassetoppen.
Up!
(Ja, det er navnet) er Volkswagens nye bybil, i klassen under småbilen Polo.
Med en totallengde på 354 centimeter er dette en skikkelig liten bil.
Og det gjør den naturligvis best egnet til bykjøring.
Med kvikke reaksjoner, liten svingradius og parkeringsvennlige dimensjoner, er det både lett og morsomt å manøvrere seg rundt i urbane strøk med denne.
De to motoralternativene, begge bensindrevne 1,0-litere, med henholdsvis 60 og 75 hester, egner seg også godt til denne typen kjøring.
Vi kjørte den svakeste varianten, og selv om dette naturlig nok ikke er noen rakett, har den krefter nok til det meste av vanlig kjøring i det daglige.
0-100 går på 14,4 sekunder, og bilen veier tross alt ikke mer enn 865 kilo.
75-hestersutgaven kan likevel være et godt alternativ for deg som kjører litt lengre og med litt last i bilen.
Prisforskjellen er også beskjeden, om lag 7.000 kroner med tilsvarende utstyrsnivå.
Riktignok må du da opp på et litt høyere utstyrsnivå, slik at billigste utgave med 75 hester starter på 152.000 kroner, mens billigste utgave med 60 hester starter på 123.000 kroner.
Tresylindret
Motoren er tresylindret og det gir en litt spesiell karakter og lyd som gjør at den virker å trives med å bli kjørt litt hardt, hvilket egentlig ikke skal så mye til med så få hestekrefter.
Den femstegede manuelle girkassen er også med på notene når man prøver å utnytte kreftene i den lille motoren.
Overraskende komfort
At up! klarer seg bra i bymiljø er egentlig ingen overraskelse.
Mer gledelig er det at den overasker med god komfort også i litt høyere hastigheter.
Riktignok snakker vi ikke om noen kontinentkrysser og en bil for langpendlerne, men både landevei og motorvei går helt fint i up!.
Fjæringskomforten er bedre enn man forventer av en bil i denne størrelsesklassen, og støynivået er også stort sett akseptabelt.
Litt ekstra motorstøy, spesielt i lavere hastigheter, må du likevel regne med, men det er langt i fra påfallende.
Og i høyere hastigheter sørger en fornuftig girutveksling for at både forbruk og støy holdes på et greit nivå.
I 100 kilometer i timen ligger turtallet på omlag 2700 omdreininger.
Ved blandet kjøring er forbruket oppgitt til 0,41 liter og utslippet til 96 gram CO2.
Ikke uten kjøreglede
I tillegg til et for klassen meget bra komfortnivå, har up! også en brukbar dose kjøreglede i seg.
Bilen er ganske livlig i reaksjonene og langt i fra så understyrt som man kunne fryktet.
Men vi har vært borti mer presise styringer.
Up! er likevel så liten og lett å lese ellers at den er lett å håndtere også i litt hardere svinger.
Sikkerheten er for øvrig ivaretatt med fem stjerner i Euro NCAPs kollisjonstest.
Det er mer enn mange andre av bilene i denne klassen.
Up! har i tillegg et automatisk nødbremssystem som fungerer ved typisk bykjøring.
Mer om det kan du lese her.
OK plassforhold og kvalitetsfølelse
Innvendig er plassforholdene helt greie.
To personer på 175 centimeter sitter greit bak hverandre.
Når man passerer 180 centimeter vil man imidlertid kunne oppleve at takhøyden i baksetet er noe begrenset, hvilket ikke er spesielt overraskende.
I forsetene vil de fleste sitte greit, og kvalitetsfølelsen i førermiljøet er i tillegg slett ikke verst.
Det mobile navigasjonsanlegget som satt i vår testbil, som også inneholder en avansert kjørecomputer, passer bra i bilen.
Vår utgave hadde også paneler lakkert i svart pianolakk som gir særpreg og litt retrostil.
Retrofølelse gir også det litt store og tynne rattet.
Bagasjerommet er i tillegg overraskende stort, først og fremst fordi det er relativt dypt.
Den bakerste avdelingen er med andre langt i fra bare til pynt.
Bra debut
Alt i alt syns vi Volkswagen har lykkes bra med lille up!.
Den gjør det en liten bybil skal på en god måte, samtidig som den har egenskaper som går noe utover det biler i denne klassen tradisjonelt har hatt.
Vi syns med andre ord dette er blant de sterkeste bilene i kategorien.
Ja, kanskje den aller sterkeste.
| 1
|
202681
|
LG 47LW550W testet
TV-en som lar deg vise 3D til hele fotballaget.
LG er kjent for å være raskt ute med å ta i bruk ny teknologi, og LW550W er ikke noe unntak fra regelen.
Denne LCD modellen med kant-LED belysning er nemlig utstyrt med passiv 3D-teknologi, noe som er en stor fordel for deg med mange venner:
Brillene er nemlig svært billige i innkjøp, og vi var derfor spent på hvor bra dette fungerte i praksis.
I tillegg har TV-en en lang rekke nettfunksjoner, inkludert videobutikk (VideoOnDemand), mulighet for videotelefoni via Skype, og ikke minst opptaksfunksjon via USB-inngangen.
Og alt dette er altså pakket inn i en pakke som i dag kan kjøpes til rundt 13.500 kroner, inkludert 3D-briller til et helt fotballag.
Det er det fint lite å si på.
Alt du trenger å vite om 3DTV:
DinSides 3DTV-guide
Førsteinntrykk
Innholdsfortegnelse:
FørsteinntrykkMenyer og bildekvalitet
Det store spørsmålet:
Duger 3D med passive briller?
Konklusjon
D8005
LG-en har altså ingenting å skamme seg over, poenget vårt er bare at Samsung har satt en ny standard når det gjelder TV-design.
I tillegg til et dreibart bordstativ får du også omtrent alt du trenger av innganger og utganger, det eneste vi savnet var faktisk innebygget trådløs funksjon.
Skal du gjøre TV-en trådløs må du altså kjøpe en ekstern adapter.
Menyer og bildekvalitet
Som vanlig hos LG får du svært mange innstillingsmuligheter og nettfunksjoner, og de norske menyene og ikonene er enkle å forstå.
Vi kommer likevel ikke utenom at menyene verken er så pene, eller jobber like raskt som på Samsungs D8005.
Med tanke på prisforskjellen mellom de to er det likevel ingenting å klage over.
Vi har tidligere gitt LG mye skryt for deres fine innstillingsmeny når det gjelder bildekvalitet, og det gjelder her også.
Bruker du PictureWizard-menyen blir innstillingene lagret i Expertmodus 1 eller 2, noe som er praktisk for de som vil ha ulike innstillinger for dag- eller kvelds-bruk.
Som vanlig fra LG var standardinnstillingene stilt alt for høyt og kraftig.
Kontrasten bør for eksempel aldri stå på maks-nivåe...
Vi brukte derfor Kino-modusen som et utgangspunkt for videre innstilling.
Det positive er at LGen gir deg svært, svært mange innstillingsmuligheter, noe som er bra for de som har lyst til å finjustere.
Vi kan likevel ikke fri oss for at LG her burde lært litt av Panasonic, og gitt TV-en litt mer edruelige innstilinger som standard.
Vi tror det hadde lettet hverdagen for de aller fleste brukerne.
Sortnivået oppleves som bra og detaljene er på plass selv i raske partier – vår skjerm var heller ikke plaget med lysgjennomtrenging fra LED-diodene.
Vi konstaterer også at LG-en har en meget god innsynsvinkel til LED-TV å være.
Side om side med både Panasonic GT30 og Samsung D8005 ser vi likevel at de to har et TV-bilde som er hakket råere, LG har spesielt litt å hente på fargerommet og dybden i bildet.
Jevnt over er vi likevel fornøyd med bildet her, Samsungen er f.eks langt dyrere og Panasonic er blant de beste i klassen når det gjelder å gjengi naturlige hudtoner.
Det store spørsmålet:
Duger 3D med passive briller?
Skal du ha 3D i stua MÅ du ha 3D-briller.
Hittil har det vært aktive 3D-briller som har blitt brukt, men i år kommer altså både LG og Philips med passive 3D-briller.
Aktive briller gir deg full i HD-oppløsning også i 3D, men koster langt mer.
Regn med fra rundt 900 kroner og oppover per brille, noe som blir dyr moro for en familie på fem personer.
De går også på batteri som må byttes ved ujevne mellomrom, om de da ikke kan lades via USB-inngangen på TV-en.
Første generasjons 3D-TVer med aktive briller var også ofte plaget med crosstalk (skyggetegninger i bildet).
Passive briller koster derimot en brøkdel, jeg tror ikke vi lyver hvis vi sier at en 50-lapp per brille bør holde.
For deg med stor familie og mange venner er det altså gode penger å spare her.
De skal heller ikke være plaget med crosstalk.
Passive briller har imidlertid en ulempe som gjør at hjemmekino-nerder som meg selv har vært skeptiske:
Du mister halve oppløsningen når du ser på 3D (oppløsningen per øye er på 1920/540 vs 1920/1080).
Da Trusted Reviews sammenlignet passive og aktive 3D-briller tidligere i år, var deres konklusjon at den aktive 3D-løsningen fortsatt var best.
Kollega Håvard Holmedal fra bladet Hjemmekino var imidlertid uenig, og forklaringen er enkel:
En softwareoppdatering fra LG har nemlig justert oppløsningen slik at bildet nå er i tilnærmet full HD, i tillegg til annen feilretting.
Dette bekreftes også av LG:
- Vi har forandret algoritmen på softwaren i din testmodell, og dette har økt oppløsningen på 3D-bildet.
Denne softwaren er nå på vei ut til kundene, sier Susanne Persson – PR manager hos LG.
(Har du en slik TV, bør du altså sjekke at du har siste software installert!)
Med alt dette i bakhodet skred vi til verket, og sammenlignet LGen mot Samsung D8005 med aktive briller.
Undertegnede hanket inn fem kollegaer som ga sine vurderinger, og det er bare å si at vi ble overbevist:
Ingen av oss opplevde at LGen hadde lavere oppløsning i 3D enn SamsungenCrosstalk ble derimot ikke opplevd som noe problem på noen av TV-ene, her har 2. generasjons-modellene med aktive briller blitt vesentlig bedre.
Forspranget de passive 3D-brillene ga her, er altså borte.LGs passive løsning fungerer hakket bedre når det er litt lys i rommet, mye av dette skyldes nok at LG-en har et lyssterkt panel.
Er rommet helt mørklagt synes vi likevel at Samsungen med aktive briller gir hakket skarpere og mer intense 3D-bilder.Med passive briller bør du sitte litt lenger unna TV-en.
Sitter du for nærme vil du nemlig kunne legge merke til horisontale linjer i bildet.
Dette er ikke noe problem på de aktive.LG-en har også et par ting de bør forbedre via en softwareoppdatering:
For det første bør du slå av Tru Motion-funksjonen når du ser på 3D-materiale, det gjør også at du får litt mer hakking i bildet på 3D med LG-en.
Et annet minus er at du heller ikke kan justere bildet, for eksempel lysstyrke eller farger, når du ser på 3D.
Her må du faktisk stoppe Blu-ray spilleren før du får tilgang til bildemenyen.
Dette er helt unødvendig, og noe du ikke opplever verken hos Samsung eller Panasonic.
Konklusjon
LGs passive 3D-teknologi fungerer langt bedre enn fryktet.
Kvalitetsforskjellen opp til de aktive 3D-løsningene er ikke så stor, og i tillegg får du altså brillene til en brøkdel av prisen.
For mange er det det svært viktig, og vi spår at LG har vært smarte her.
TV-en er ellers LG på godt og vondt; bildet må justeres for å få det beste ut av TV-en, men du har altså innstillingsmuligheter i hopetall.
Vi gir også pluss i margen for at det heldigvis ikke er fullt så mye gjenskinn som LG har på sine rimeligere modeller, helt matt er den ikke, men dette går altså i riktig retning.
Vi tipper derfor at dette blir en storselger, og har du mange venner som liker å se på 3D, ja da er dette rett og slett et godt kjøp.
Legg også merke til at noen butikker selger denne TV-en for under 13.500 inkludert 12 3D-briller og en 3D-film.
LG 47LW550W
| 1
|
202682
|
TEST:Sony KDL-52Z5500
Liker du action og sport på TV-en?
Da vil du elske denne.
Er du opptatt av størrelse har du kommet på rett sted, for denne høsten er det de store TV-beistene som står i fokus.
Og vi starter selvsagt med en godbit:
Sonys 200 Hz-beist av en 52-tommer, Z5500 til hele 24.000 kroner i billigste nettbutikk.
Men ikke fortvil om du synes det er dyrt:
Allerede i neste uke kommer vi til å kaste oss over budsjettmodellene i klassen - og du vil finne alle testene på denne siden.
Denne TV-en er imidlertid viktig fordi den viser hva du får om du velger en dyrere modell, kontra priskuppene i samme størrelse.
Z5500 kommer i 40, 46 og 52-tommer, og det er altså den største vi har testet.
Z5500 er altså etterfølgeren til Z4500, og har naturligvis 1080p og Sonys Motionflow på 200 Hz.
Motionflow skal hindre, eller i hvert fall minimere, hakking i bildet, og Sony skryter fælt av hvor effektivt dette er på action- og sportssendinger – noe vi selvsagt gledet oss til å sjekke.
Så hva er nytt sammenlignet med Z4500?
Den viktigste bildemessige forbedringen er at du her får den siste bildebehandlingen, altså Bravia engine 3, i stedet for 2 som på lillebror, samt flere innstillingsmuligheter (gamma-kontroll og hvit-balanse) i bildemenyen.
I tillegg får du Sonys nettfunksjon Applicast, en ekstra HDMI-inngang (fra 3 til 4 altså), utvidet DLNA-støtte (overføring av musikk, bilder, AVCHD og MPEG2-filmer fra PC/Playstation 3 – merk deg at Sony ikke tillater DivX/MKV-filer), og ikke minst rundt 25% mindre strømforbruk enn 2008-modellene.
Det siste poenget blir stadig viktigere for TV-produsentene, mye på grunn av strengere miljøkrav.
Mange vil også lure på hvordan Z-serien er sammenlignet med W5500-serien, og her er det verdt å merke seg at Z5500 har et 10-bits (vs. 8 bits) panel med mer effektiv bakgrunnsbelysning.
Men nok prat, over til TV-en.
Ikke la deg lure
Design er alltid en smakssak, men utseendemessig kan vi ikke fri oss for å synes at Sonys design er litt vel traust.
Det er ikke noe problem for oss, men både Sony og Panasonic har garantert bitt seg merke i den enorme salgssuksessen Samsung har hatt på sine lekre TV-modeller.
Her har altså begge de japanske merkene mye å gå på.
Fjernkontrollen faller også i samme kategori.
Joda, den fungerer bra og har de fine rillene på baksiden som gjør at den ligger godt i hånden.
På en TV i denne prisklassen burde vi imidlertid sluppet plastikkfølelsen.
Men ikke la dette stoppe deg.
For når du skrur på herligheten ser du hvor Sony har plassert pengene.
Bravia TV-ene er jo kjent for å gi deg et nydelig fargespekter, og Z5500 er intet unntak.
Vi noterer også at TV-en, i likhet med Panasonic, gir et relativt bra bilde selv rett ut av boksen.
Til sammenligning må du f.eks stille langt mer på Philips-modellene for å bli fornøyd.
Sonys Xross Bar, eller menysystem, kjenner vi igjen fra tidligere, så vi bruker ikke noe tid på det her:
Det er både lett og forstå, og finner du fram kalibrerings Blu-rayen din kan du og nerdevennene dine sitte flere netter på rad og rote rundt i bildemenyene.
Bildekvalitet
Vi har allerede nevnt fargene som smeller mot deg (og som selvsagt kan justeres slik du vil), men det er faktisk detaljnivået vi liker best.
Spesielt i mørke partier imponerer Sonyen, og er her faktisk bedre enn Philipsen vi nettopp testet.
De detaljene du ikke ser her er antagelig ikke verdt å se.
Vi har alltid likt Motionflow-funksjonen til Sony, og var spent på 200 Hz-utgaven.
Her regner altså TV-en seg fram til tre nye bilder per sekund for at du skal få jevne fine bevegelser, noe som er spesielt viktig under fete actionsekvenser eller sportssendinger.
Valgene i menyen er av, standard eller høy og vi likte den best på standard ettersom den da ga det beste kompromisset.
Store panoreringer og raske bevegelser i bildet glir da like jevnt som på Philipsen (med Natural motion på minimum).
Og dette er verdt å merke seg folkens, for dette er et område hvor nesten alle flate TV-er, spesielt LCD, hadde store problemer for bare et par år siden.
I tillegg til TV, DVD, Blu-ray og spillkonsollen Xbox360, brukte vi også den gamle HD DVD-spilleren til Microsoft under denne testen.
Og her fikk vi virkelig bekreftet at Motionflow-funksjonen gjør en god jobb.
Denne spilleren er nemlig beryktet for å gi et litt hakkete bilde, men her viste Z5500 seg fra sin beste side og reduserte problemet så mye at vi ble imponert.
Men pass på:
Vi likte best å ha Motionflow-funksjonen på Standard, og grunnen er enkel:
For faller du for fristelsen til å sette på høy vil riktignok store panoreringer gli sømløst, men riset bak speilet blir litt aura-effekt (også dette kjenner vi igjen fra Philipsen) rundt detaljene i bildet.
På dette punktet er det altså fortsatt rom for forbedringer, selv om Sony her viser at de – i likhet med Philips, har kommet lengre enn de fleste.
Tilhører du puristene som vil se på filmene i 24 bilder i sekundet kan du selvsagt slå av Motionflow-funksjonen helt.
Der er imidlertid ikke vi…
Også når det gjelder TV-sendinger og DVD-filmer gjør TV-en en god jobb, selv om det er viktig å presisere at heller ikke Z5500 kan trylle:
Dårlig kvalitet på TV-sendingen blir lett avslørt på en 52-tommer stor skjerm, nesten uansett hvor bra TV-en skalerer bildet og hvor bra bildebehandlingen er.
Tilhører du de få som fortsatt har analoge TV-signaler er det altså ingen tvil hos oss; da bør du holde deg unna de største TV-ene.
Konklusjon
Sony KDL-Z5500 er på mange måter en imponerende TV, spesielt for action- og sports-fantastene der ute.
Siden TV-en ikke har LED-bakgrunnsbelysning er imidlertid prisen for 52-tommeren ganske stiv.
I skrivende stund må du ut med rundt 24.000 i nettbutikkene, så noen storselger blir den ikke.
Det er likevel noen minus her, og vi kan begynne med lyden.
De to spinkle 10-wattshøyttalerne på baksiden faller helt igjennom sammenlignet med de to subwooferne Philips lokker med på denne modellen.
I tillegg anser vi nett-finessen Applicast som tilnærmet meningsløs per dags dato.
Så lenge du kun kan se på RSS-feeder, trenger jeg ikke å gå på TV-en for å bruke kalkulator…
At TV-en har fått utvidet DLNA-støtte er imidlertid et skritt i riktig retning, selv om vi ikke forstår hvorfor Sony ikke har lagt inn Divx og MKV-støtte når de først var i gang.
Vi har imidlertid ikke lagt noe vekt på dette i denne runden, her har det vært bildekvalitet som har stått i fokus, og der har heldigvis ikke Sonyen noe å skamme seg over.
Bildemessig liker vi nemlig Sonyen godt, og har ingen betenkeligheter med å trille en femmer på terningen.
Hvorvidt den er det beste kjøpet i denne størrelsen må vi imidlertid komme tilbake til når vi har sett nærmere på konkurrentene.
| 1
|
202683
|
Test:Opel Astra Sports Tourer
Opels viktigste bil er akkurat lansert.
Vi har dommen.
Aldri før har Opel hatt en bedre portefølje enn nå.
De har Insignia, som ble kåret til årets bil.
De har Meriva, som antagelig er markedets smarteste mini-MPV, og nå får de stasjonsvognutgaven av Astra.
Sistnevnte blir deres absolutt viktigste bil, og er snart i en butikk nær deg.
Vi har kjørt bilen helt fra Europa til Asia.
Stasjonsvogn som gjelder
Hovedårsaken til at Astra Sports Tourer blir deres viktigste bil ligger rett og slett i forventet salg.
Av de 2.800 Astra som Opel skal selge i Norge i 2011 estimerer de at 2000 vil være av stasjonsvognutgaven.
Det betyr at Opel Astra Sports Tourer definitivt blir Opels mest solgte modell.
Av disse vil 70 % være bestykket med en dieselmotor, fordelt broderlig på en 1,3 CDTi EcoFlex, og 1,7 CDTi.
Bilene vil være på plass i Norge i midten av desember, og har offisiell lansering i uke 2.
Sporty design
De som har latt seg fasinere av storebror Insignia har noe godt i vente.
Eksteriørmessig videreføres designen til Astra Sports Tourer, og bilen kan på mange måter bære navnet Sports Tourer med rette.
At taklinjen går rett bakover, mens øvre del av sidevinduene trekkes litt ned jo lenger bakover du ser er med på å styrke det litt sporty utseendet.
Bakruten er trukket rundt bakre stolpe, og gir inntrykk av at den egentlig heller mer fremover enn den egentlig gjør er av samme årsak.
Resultatet blir en fullverdig stasjonsvogn med et sporty designuttrykk.
To motorer dominerer
Mye er derimot kjent.
Stasjonsvognen er selvfølgelig basert på samme lest som den nye Astra kombikupè vi har prøvekjørt og testet i flere omganger, og vil dele de samme motoriseringene.
Totalt blir det syv forskjellige motorer å velge blant, fire bensin og tre diesel.
Foreløpig har vi bare fått kjøre Sports Tourer med en 1,4 Turbo bensin som yter 140 hk, og en 2-liters diesel på 160 hk, men de andre har vi kjørt i den ordinære Astra.
I Norge vil det antagelig bli dieselutgavene 1,3 EcoFlex på 95 hk, og og 1,7-literen på 110 hk som kommer til å selge best.
I tillegg vil bilen bli å få med en 1,4-liters bensin uten turbo på 100 hk, og en 1,6 liters bensin som yter 115 hk.
Utslipp = pris
Flere av motorene blir å få i kombinasjon med automatgir, men dessverre er ikke disse kassene veldig effektive.
Dette gir seg utslag i forbruk og utslipp, med den bieffekten at prisen for automat lander et sted mellom 35-40.000 kroner.
I denne klassen biler er det rundt 15 % av bilens verdi, og helt uhørt.
Utslippet ved manuelt gir ligger mellom 119 g/km og 159 g/km.
Det er nettopp det lave utslippet på 119 g/km som gjør at dieselmotorene på 1,7 liter vil være de guntigste og mest solgte versjonene.
Utslippet er en direkte prisdrivende faktor.
3 xutstyrversjoner
I Norge har Opel valg å kutte ut den rimeligste utstyrsversjonen, så her vil det bli Enjoy, Cosmo og Sport som gjelder.
Hvilken du foretrekker handler ikke nødvendigvis om pris, for Cosmo og Sport koster det samme.
De er bare utstyrt i litt forskjellig retning, avhengig av om du sikter mot det komfortable eller sporty.
Enjoy blir uansett innstegsmodellen, og er noe rimeligere enn de to andre.
Opel har gjort som flere andre bilprodusenter, ved å tilby pakkeløsninger utover standardutstyret.
I praksis finnes det få grenser for tilgjengelig utstyr.
I dag trenger du ikke gå for de største bilene for å kunne pakke på med utstyr.
Mange av produsentene, inkludert Opel, leverer alskens rariteter også til de mer ordinære bilmodellene.
Aktuell motorisering
Av de to motoralternativene vi har prøvekjørt i stasjonsvognen er det i all hovedsak bensinmotoren 1,4T som er aktuell i Norge, mest på grunn av at 2-liters dieselen utkonkurrerer seg selv på grunn av prisen.
Bensinmotoren er derimot en helt fin sak som passer bilen greit i forhold til de pengene man må ut med for den.
Den er ikke noe å hekte foran hestehengeren, men gjør en akseptabel jobb til det daglige.
En ting er 140 hk, som i seg selv er et godt utgangspunkt, men det mangler litt i forhold til dreiemomentet.
Dette er oppgitt til 200 Nm, noe som er 60 Nm mindre enn den 1,7-liters dieselen, som forventes å selge best.
Høy trivselsfaktor
Interiøret i Astra er like ryddig og pent som det ytre.
De som har sett kombikupèen kjenner seg selvfølgelig igjen i all den tid det er likt fra bakseteryggen og frem.
Midtkonsollen er tippet 30 % frem for å få en luftig og fint utseende.
Dørpaneler og deler av dashbordet kan fås i en alternativ farge etter egen smak, fra det grelle røde til det mer duse mokkabrune.
Rammen rundt er hele tiden sort.
Avhengig av utstyrsversjonen, så kan du få stoler med solid sidestøtte i både sittepute og rygg.
Du vil oppleve at ergonomien er god, men du vil også kjenne deg igjen knapper og detaljer fra de aller rimeligste modellene fra Opel, uten at det nødvendigvis ser billig ut av den grunn.
Den viktige plassen
I en stasjonsvogn er som regel bagasjerommet et viktig element.
I Astra Sports Tourer har du 500 liter til rådighe,t før du legger ned seteryggene som kan splittes 40/60.
Du kan legge ned ryggene uten å slå opp sitteputene først, og du får da et nesten flatt bagasjeromsgulv.
Dersom du ønsker det helt flatt må sitteputene reises opp langs forstolene før du legger ned bakseteryggene.
Dette spiser litt av lastelengden, men gir altså det helt flate gulvet.
Når alle seterygger er lagt ned, så har du 1550 liters lastekapasitet.
Seteryggene kan for øvrig legges ned fra bakenden med hjelp av en bryter som løser ut låsen for seteryggen.
Dermed skvetter ryggene fremover.
De farlige konkurrentene
På bagasjeluken på de viktigste konkurrentene står det først og fremst Ford Focus, VW Golf og Skoda Octavia.
Focus kommer i fullstedig ny versjon om ikke lenge, Golf har ikke tradisjon for å klare å selge stasjonsvognene sine, men det gjør til gjengjeld Skoda med Octavia.
Hvordan kampen vil ende ser vi først når den er utkjempet.
Personlig tror jeg det skal bli spennende å se hva nye Focus kan by på.
Størrelsen på disse bilene er nå i ferd med å bli såpass bra at de utgjør en trussel for bilene i klassen over, der hvor Passat, Mondeo og Avensis råder.
Markedet tenderer mot nedksalering, ikke bare når det gjelder motorisering, men også på størrelse generelt.
Fin traver
På veien oppfører nye Astra seg fint.
Den tenderer ikke i noen spesiell retning i forhold til sporty eller sedat, men er lagt mer på det nøytrale.
Det er nok smart, med tanke på at denne skal treffe et bredt publikum.
De som derimot ønsker noe spesielt bør huke av for FlexRide understellet.
Her kan du selv velge blant tre posisjoner; Sport, Normal, eller Tour.
Da får du et chassisoppsett som bestilt, bare ved et tastetrykk.
Det koster deg den nette sum av 8.500 kroner, og kan fås på alle modeller.
Ikke bare Sport.
God totalpakke
Alt i alt er nye Astra Sports Tourer en knallfin pakke, ikke minst visuelt.
Dette handler likevel om smak, og må bedømmes av hver enkelt.
Kjøremessig er Astra Sports Tourer på høyde med det beste i denne klassen, og plassen er upåklagelig.
Det eneste Opel vil slite med i forhold til salget av bilen er tilliten fra kundene.
Opel er fortsatt besudlet med en historie fra det skadeskutte GM, en historikk det vil ta tid å riste av seg.
Dette kan, og jeg påpeker at det bare betyr kan, gi et litt negativt utslag på annenhåndsverdien.
Spørsmålet er hvor lenge Opel skal slite med gammel moro, for bilen er klar for så mye moro som helst.
Se bilen rulle på veien:
Tast kode og klar
De første bilene kommer til landet i midten av desember, men offisiell storlansering skjer først andre uke over nyåret.
Prisene?
Se tabell lenger ned, men de starter i praksis på 220.000 kroner.
Opel har riktig nok satt opp et par ribbede Essentia-modeller i prislisten, men det er i klar visshet om at ingen kommer til å kjøpe dem.
Disse har en utropspris på 210.000.
Glem dem!
En ting til...!
Vi må moderere oss selv med tanke på den påståtte kjøreturen fra Europa til Asia.
Den var ikke så lang som det høres ut til.
Selve prøvekjøringen fant sted i Tyrkia, hvor deler av ruten gikk over en av broene som forbinder den europeiske og den asiatiske delen av Tyrkia.
I rettferdighetens navn.
| 1
|
202684
|
Acer 5671AWLMi
Dette var den PCen som leserne stemte inn ut fra vår sammenligning av spesifikasjoner.
Den bød på et par positive overraskelser.
Også i sammenligningen før sommeren var det Acer som ble stemt inn, den gangen på første plass - denne gangen som nummer 2.
Denne interessen er jo hyggelig for Acer.
LES OGSÅ:
Fulle spesifikasjoner:
Centrino Duo T2050 15,4" WXGA skjerm i bredformat (1280 x 800) Crystal Bright Minne 1 GB (2x512 kan utvides til 2048 MB) 120GB (5400 rpm)
DVD-RW 8X ATI Mobility Radeon® X1600 128MB/ 512MB Hypermemory 54 Mbps WLAN a/b/g GB LAN + modem 4 USB 2.0, lyd inn/ut 1 PC Card type II kortplass 1 ExpressCard/34 kortplass 5-i-. kortleser for (SD/MMC/MS/MS PRO/xD S-Video, DVI, VGA skjerm Windows XP Home Dimensjoner 358 (W) x 265 (D) x 29.33/36 (H) mm 2,95 kg
Det har bare gått noen få måneder siden forrige modell var på testbenken, men oppfølgeren har et par ting ekstra å by på.
Selve chassiet, skjermen, prosessoren og minnet er det samme.
Grafikkløsningen er derimot ny, nå sitter det en X1600 brikke i maskinen og serverer video ut både på VGA, DVI og S-video.
Dette er en kraftig forbedring sammelignet med 5600-modellen.
FireWire er nå på plass, og det er både PC-Card og ExpressCard/34 tilgjengelig.
Sammen med 4 USBporter gir dette en maskin med stor fleksibilitet og tilpasningsmuligheter.
Harddisken er nå på 120 GB, opp fra 80 før sommeren.
Skjermen er på 15,4 tommer og har blankt kontrastbelegg.
Oppløsningen er den samme som på den tidligere modellen - 1280 x 800 pinkter.
Dette er litt lite på en 15,4-tommer etter vår smak, men her er det prisen som setter grenser.
Skjermen er også så stramt hengslet at man må holde på underdelen når man åpner maskinen.
Også her var ClearType slått på, noe som for vårt syn gir mer utydelig tekst selv om hensikten er det motatte.
Betraktningsvinkelen er ikke spesielt god verken horisontalt eller vertikalt, men det er ikke noe nytt på bærbare.
Det kan til og med være en fordel når man bruker maskinen på reise.
Forøvrig var skjermen godkjent, og er faktisk til forveksling lik de andre maskinene i denne testrunden, fra HP og Multicom.
Strømforsyningen og kablene må buntes sammen, det er ingen integrert gummistrikk eller annen festemetode som gjør det kjapt og enkelt å pakke denne.
Tastaturet og pekeplaten er godkjent, med knapper for direkte kontroll av multimediafunksjoner plassert til venstre.
Enterknappen er stor, derfor er det ikke så problematisk at manøvreringsknappene sitter til høyre for denne.
Dette er dessuten i høyeste grad en vane- og smakssak.
Om plasseringen av tilkoblinger og layout på tastatur og ekstraknapper er det generelt mange meninger.
Det samme gjelder hvor stram hengslingen er, og hvor enkelt det er å pakke sammen strømforsyning/nettledning.
Undertegnede foretrekker å ha tilkoblingene i størst mulig grad plassert på baksiden og lengst mulig bak på sidene.
Acer mener tydligvis det motsatte, her er bare DVI og nettverkskontakt plassert bak.
På sidene er tilkoblinger plassert både framme og bak, dessuten er både IR-vindu, kortleser og lydtilkobling plassert i front.
Bedre ytelse
Sammenlignet med forgjengeren er både grafikken og den generelle ytelsen jekket opp et lite hakk.
Det som er merkbart er nok grafikken, de andre disiplinene er først og fremst målbart bedre og vi i praksis ikke bety stort.
Men det går altså uansett fremover i små og ikke alt for hyppige skritt, som det heter.
Batteritiden var klart best blant de tre maskinen i denne runden.
Den holdt i 2:30 mens de andre ikke var i nærheten av 2-timersmerket.
Støymessig var maskinen verken spesielt støyende eller stillegående.
Du hører den i et stlille rom, men støyprofilen er ikke preget av toner slik at den fort drukner i generell bakgrunnstøy.
Konklusjon
Acer 5671AWLMi er en ganske stilig maskin, litt myk i lokket og med sine 3035 gram heller ingen direkte lettvekter.
Ytelsen er god, best blant de tre utvalgte i høstens første sammenligning, og maskinen er egnet til de fleste bruksområder.
| 1
|
202685
|
MGS:Twin Snakes
Metal Gear Solid er en ekte klassiker, og det var ingen dårlig ide å relansere spillet oppdatert med dagens teknologi.
Men klarer Solid Snake å konkurrere med mer aktuelle titler?
Her er svaret.
Mange har kjære minner fra første gang de stiftet bekjentskap med Solid Snake, den tøffe superspionen som alene infiltrerte en gammel militærbase i Alaska for å redde verden fra atomkrig.
Spillet ble en kjempesuksess på PlayStation i 1998, og ble fulgt opp av Metal Gear Solid 2 på PlayStation 2 for et par år siden.
Vi fulgte spent med når en remake av det første spillet ble vist frem på fjorårets E3-messe, spesielt med den flotte nytolkningen av den første Resident Evil ferskt i minne.
LES OGSÅ:
Jobben med å konvertere og oppgradere Metal Gear Solid ble gjort av Silicon Knights, det samme selskapet som blant annet utviklet Eternal Darkness for GameCube.
De har ikke tatt seg spesielt store friheter når det gjelder historien i spillet eller spillflyten.
Lokasjonene, brettene, motstanderne og bossene er helt identiske med det originale spillet - det som er nytt er grafikken, et par nye våpen og noen andre elementer.
Filmklippene er også blitt spilt inn på nytt, og er meget imponerende.
Alene mot alle
Ideen med Metal Gear Solid er altså sniking, du må forsøke å ikke bli oppdaget av de mange vaktene i det militære anlegget.
Og når det kommer til konfrontasjon er det også viktig å være så lydløs som mulig, derfor kan du slå ut motstanderne, knekke nakken på dem og fjerne lik slik at de ikke blir oppdaget av andre.
Det kan imidlertid alltids hende at en usynlig overordnede anroper personen du nettopp har drept, og logisk nok ikke får noe svar.
Det innebærer som regel at tungt bevæpnede styrker blir sendt inn for å jakte på deg, og da er det lurt å gjemme seg.
Men må du skyte med skarpt, har utviklerne lagt til et nyttig element: førstepersonsperspektiv.
Denne er hentet fra Metal Gear Solid 2, og gjør det en god del enklere å sikte og skyte.
Twin Snakes er fullt av intense øyeblikk som er like spennende i dag som for fem år siden, og det er massevis av små detaljer som minner oss på hvorfor Metal Gear-serien er så revolusjonerende.
Du kan for eksempel ta en sigarett og tenne den, fordi røyken avslører om det er usynlige laseralarmer i nærheten - men samtidig mister Solid Snake helsen, røyking er tross alt farlig.
Vaktene som patruljerer rundt er ganske smarte, og reagerer på lyder og andre mistenkelige detaljer, og henter raskt forsterkninger.
Det blir desto mer spennende hvis du har klart å gjemme deg, og observerer leiesoldatene lete forvirret rundt.
Et par minuser
Selv om Twin Snakes er generelt en intens og spennende opplevelse, er det et par plagsomme elementer som ikke er blitt fikset på.
Vi synes først og fremst at spillet er for kort, og filmklippene alt for lange.
Mange mener den noe rotete og melodramatiske bakgrunnshistorien er en del av spillets sjarm, men vi synes at ti minutter lange radiosamtaler som avbryter spillets flyt blir i det meste laget.
Vi hadde også virkelig likt et uavhengig kamerasystem.
I 2004 er det vanskelig å spille et spill der du ikke kan bevege kameraet fritt, det føles rett og slett som et langt tilbakesteg.
Grafikken er kanskje den mest merkbare forbedringen fra det originale MGS-spillet.
Riktignok er det langt fra så pent som dagens høyteknologiske titler, da teksturene ikke er blant de skarpeste og animasjonene er noen ganger litt hakkete, men det ser likevel stilig ut.
Vi er i alle fall meget imponert over de velregisserte og visuelt flotte filmklippene.
Vi hadde ønsket å få litt mer ut av MGS-remaken, og vi tror ikke de som har spilt det originale spillet mange ganger vil få så mye ut av Twin Snakes.
Vi kunne ønske Silicon Knights hadde fått friere hender til å fikse på spillbarheten og forandre litt på spillets layout, for det er ikke spesielt mange overraskelser her.
Men likevel
- Twin Snakes er fremdeles et flott spill, og et rørende gjensyn med en sann klassiker.
Selv om Splinter Cell har tatt sjangeren videre, er det fortsatt plass til Solid Snake i våre hjerter.
Mer nyttig fra DinSide Data:
| 1
|
202686
|
Panasonic NV-GS180
Med 3CCD-bildebrikke, blitssko og meget behagelig komfort til en veldig hyggelig pris, seiler dette kameraet opp som en av våre favoritter.
Panasonic NV-GS180 er det eneste kameraet i testen med 3CCD.
Det betyr, kort fortalt, at det har 3 CCD-brikker i stedet for én, og at de registrerer hver sin farge.
Det er en teknologi som ofte har vært forbundet med litt dyrere kameraer, og som gir ganske gode farger også i dårlig lys.
2,3 megapiksler
I tillegg er det det eneste kameraet, dersom vi ser bort fra hybridkameraene, som tar bilder med mer enn 2 megapikslers oppløsning; nærmere bestemt 2,3.
Kameraet har også en passiv blitssko for tilkobling av eksterne lysenheter, og mikrofoninngang som gjør at det er mer å hente på lydfronten for den som ønsker det.
Vi setter også pris på en dedikert S-Video-utgang på kameraet, men det følger dessverre ikke med en slik kabel.
Dessuten er det uttak til hodetelefoner.
Kameraet er for øvrig det mest komfortable å holde av alle i denne testen, og med unntak av bytting mellom automatisk og manuell fokus, er alt tilgjengelig med høyre hånd.
Etter å ha trykket på menyknappen, bruker du en godt ergonomisk utformet spak til å navigere, og trykker den inn for å si OK.
Hjulet som bytter mellom stillbilder, avspilling og filming er også presist med klart definerte steg, i motsetning til et par andre kameraer der det er lett å vri for langt.
Navigasjonsspaken fungerer dessuten som snarvei til funksjoner som makro og nattfilming.
Nattfilmingen imponerer oss ikke like mye som den gjør hos Sony-kameraene, men en artig vri er at LCD-skjermen lyser helt hvitt og at du derfor kan bruke den som ekstralys.
Batteriet sitter i bakkant, og ønsker du å bruke okularet, kan du trekke det ut slik at batteriet ikke er til hinder.
På toppen finner du en blitssko som er passiv, og du kan derfor koble på lyskilder som står for strømmen selv.
Hurtigstart
En annen interessant funksjon er den såkalte quickstart-funksjonen.
Den bruker minimalt med strøm, men sørger for at kameraet er klart til dyst på to sekunder, og det kan være kjekt på dager der du vet at du kommer til å filme en del.
Ellers starter kameraet på 4,5 sekunder, noe som uansett er blant de raskere i denne testen.
Optikken byr på 10x zoom, og bildestabilisatoren fungerer greit i 4:3-modus.
Det som imidlertid er et lite problem, er at måten den fungerer på gjør at du mister den i 16:9-format, som vil være det foretrukne formatet for de fleste.
Det er stort sett ikke noe problem når du filmer med vidvinkel, men håndholdt med full zoom blir det en del skjelving.
Nå skal det sies at ingen av kameraene i testen har optisk bildestabilisator, og at ingen av dem derfor er veldig stødige ved full innzooming.
Lagringen skjer på miniDV-kassetter og drivverket støyer moderat - ikke helt lydløst, men nærmere best enn dårligst.
Lyden er ellers god, med god mellomtone og diskant og god stereoseparasjon av lyden.
Gode farger
I mørket er også kameraet blant de som presterer best - autofokusen klarer biffen ganske raskt, og støynivået er blant de bedre.
3CCD-brikken gjør også kameraet har et bedre fargenivå enn de fleste andre - spesielt merkes det i dårlig lys der kameraet holder på fargene lenger.
Vi synes Panasonic NV-GS180 jevnt over var blant de beste kameraene, det er brukervennlig og ergonomisk og har finesser som blitssko og quick start som vi setter pris på.
Dessuten har det testens desidert mest velutstyrte fjernkontroll!
Alt dette til en svært fordelaktig pris gjør at vi kårer Panasonic NV-GS180 til det kameraet som gir mest for pengene.
Panasonic VDR-D150>> Best i test
Tilbake til testforsiden
| 1
|
202689
|
Samsung 9-serie (900X4C-A02SE)
Storebroren til en av de beste PC-ene vi har testet noen gang.
Lever 15-tommeren opp til forventningene?
Vi legger ikke skjul på at forventningene våre foran møtet med denne 15-tommers ultrabooken fra Samsung var skyhøye.
Ikke så rart kanskje, med tanke på at 13,3 tommer-utgaven vi testet i sommer landet på en ubestridt sekser på terningen.
Den er muligens den mest gjennomførte PC-en vi har testet noen gang.
Like bra?
På papiret ser det ikke ut til at 15-tommeren i 9-serien er noe dårligere.
Designmessig er den ganske lik, den er riktig nok noe tykkere - men fortsatt er det snakk om svært beskjedne 1,49 centimeter.
Samsung hevder at dette er verdens tynneste 15-tommer, og vi har i hvert fall ikke noen holdepunkter for å påstå noe annet.
Og vekten?
1,685 kg - like lett som mange 13,3-tommere i ultrabook-segmentet.
Før vi ser nærmere på eksteriøret kaster vi et raskt blikk på hva denne syltynne pakken har å by på av spesifikasjoner:
Skjerm: 15,0" LED-baklyst LCD, matt overflate, 1600 x 900 piksler Prosessor:
Intel Core i7-3517U (dobbelkjernet) RAM:
8 GB (2 x 4 GB)
Grafikkort:
Intel HD 4000 Lagring: 256 GB SSD Optisk drev:
Nei Skjermutganger:
HDMI og VGA (begge krever adapter) USB-porter: 2 x USB 3.0, 1 x USB 2.0 Webkamera:
1,3 Mpix Kortleser:
SD/SDHC/SDXC-kort Trådløst nett:
Intel Centrino Advanced-N 6235 (a/b/g/n)
Kablet nett: 10/100/1000 Mbit (krever adapter) Annet:
Bluetooth 4.0, Intel WiDi OS:
Windows 8 Størrelse: 35,7 x 23,7 x 1,49 cm Vekt:
1,685 kg (DinSides eget tall) Pris:
Fra 11.339 kr inkl mva (4.12.2012)
Maskinen er relativt godt utstyrt - størrelse og vekt tatt i betraktning, blant annet med romslig SSD og 8 GB RAM.
Det eneste vi har å utsette, er noen begrensinger i tilkoblingene; du kan for eksempel ikke bare koble til ekstern skjerm uten overgang eller spesialkabel.
Det samme gjelder nettverk, men her får du riktig nok overgangen med.
Dette er kompromisser Samsung tydeligvis mener man må inngå når vekt og ikke minst tykkelse skal holdes på et minimum.
Robust, tynn, lett og stilig
Og selv om dette kanskje er verdens tynneste 15-tommer for øyeblikket, er den definitivt ikke noen skjør kamerat.
Hele chassiset består av metall, både på inn- og utsiden.
Dette sørger for god oppstiving, og vi får aldri følelsen av at dette er noe annet enn en meget solid bygd maskin - og akkurat passe tung.
Overflaten er matt, fingeravtrykk vises, men er langt fra så sjenerende som på mange med blank overflate.
Alle tilkoblingene har fått plass på sidene, trukket lengst unna brukeren.
Skjermen måler 15 tommer, og er altså litt mindre enn det sedvanlige for klassen (som er 15,6 tommer).
Rammen rundt skjermen er også tynn, og bidrar til å gjøre denne PC-en relativt mye mindre enn konkurrerende modeller:
En typisk 15,6" ultrabook blir relativt mye større
Oppløsningen er 1600 x 900, noe som gir skarpe bilder og detaljer - men når vi ser hvor glimrende full HD kan fungerer på 15-tommere som for eksempel Asus U500VZ, stiller vi oss spørsmålet om ikke Samsung også burde fulgt etter her.
1600 x 900 er tross alt den samme som Samsung har på sin 13,3 tommer i 9-serien.
Overflaten er matt, noe som betyr at gjenskinn ikke er noe problem.
Den er også svært lyssterk, og har bra innsyn fra sidene, men har langt dårligere innsyn fra topp og bunn enn de beste IPS-skjermene, her sammenlignet mot den aktuelle Asus-modellen:
Dette er litt underlig, synes vi - skjermen på 13,3-tommeren hadde nemlig ikke denne svakheten.
Bra tastatur, ikke fullt så bra pekeplate denne gangen
Tastaturet er bra, fast og lydsvakt, og utformingen er etter vår mening perfekt.
Små funksjonstaster, resten er romslig, entertasten er bred og piltastene er skilt ut fra resten.
Det er også baklys, men for å hindre at det skal sluke batteri, tennes lyset først når det er mørkt i rommet du befinner deg i.
Du kan selvsagt også skru det av.
Pekeplaten er stor, multiberøringsfølsom og har integrerte knapper for venstre- og høyreklikk.
Vi har tidligere ofte vært litt kritiske til slike, spesielt dersom man er vant til å la venstre pekefinger hvile på venstre knapp mens man styrer med høyre.
Flere pekeplater kan da oppfatte det som om man skal zoome ut eller inn (på grunn av to berøringer).
Det fungerer imidlertid bra her.
Den er likevel ikke lytefri.
For det første har vi opplevd en del ganger at venstre museknapp ikke fungerer.
Det kan være ting som fikses ved hjelp av BIOS- eller driveroppdateringer.
De høye klikkelydene fra museknappene er derimot verre å få fikset.
Slikt tjener ingen misjon, mener vi.
På undersiden kan vi skimte to vifter bak små luftehull, som suger luften inn og blåser den ut bak.
I fronten sitter et par stereohøyttalere, som byr på bra lyd - men vi savner litt mer bass når vi lytter til favorittmusikken.
I bruk og ytelsesmålinger
Oppstart av PC-en tar kun 13 sekunder, noe av det raskeste vi har målt noensinne.
Maskinen er svært stillegående under normal bruk.
Under belastning kan viftene starte, men de stopper så snart belastningen avtar (les: uproblematisk).
Merk også at maskinen kommer med styreprogram for viftene som i praksis kan gi deg en helt støyfri opplevelse dersom du er villig til å gå litt ned på ytelsen:
Windows Opplevelseindeks gir oss følgende indikasjoner på ytelsen.
Her går skalaen fra 1,0 (tregest) til 9,9 (raskest):
Prosessor: 7,1 Minne: 5,7 Grafikk:
5,8 Spillgrafikk:
6,5 Primær harddisk:
8,1
Passmark PerformanceTest 8.0 gir oss følgende resultater på ytelsesmålingene, og her har vi sammenlignet med andre, relevante ultrabooks vi har testet den siste tiden:
Denne ULV-prosessoren er blant de aller kjappeste på markedet.
Sett i forhold til en firekjernet i7-prosessor med dobbelt strømforbruk ligger den imidlertid godt bak.
Hvor merkbart denne forskjellen er i praksis, kommer an på bruken din.
Tyngre oppgaver = større forskjeller.
Noen spill-PC er dette ikke, men med moderate innstillinger kan mange 3D-spill fungere tilfredsstillende.
Alt av 2D-spill, grafikk og video forløper helt uproblematisk.
Denne PC-en har en av de raskeste SSD-ene vi har testet.
Merk at de som ligger over i leseytelse er utstyrt med to SSD-er i et RAID-oppsett.
Det gir som regel vesentlig raskere dataoverføring enn kun én SSD.
Ytelsen er uansett flere ganger høyere enn selv de raskeste harddiskene for bærbare.
Holder hele dagen!
Batteritiden er rett og slett strålende.
Over seks timer med kontinuerlig videoavspilling, og 9,5 timer med minimal belastning savner nesten sidestykke i våre ultrabook-tester.
Batteritiden ved videoavspilling er faktisk den beste vi har målt noen sinne, en hel time mer enn andreplassen!
Og under minimal belastning er det kun Asus UX31A som har vært bedre, med nøyaktig ti timer.
Ved variert bruk vil 8-9 timer være oppnåelig - uten særlige problemer.
Konklusjon
Samsung har nok en gang levert en meget god PC, og vi tar av oss hatten for utformingen - og ikke minst batteritiden.
Noe terningkast seks blir det imidlertid ikke denne gangen, og det skyldes først og skjerm og pekeplate, samt en noe høy pris dette tatt i betraktning.
For bare litt mer får du en annen 15,6 tommer ultrabook med IPS full HD-skjerm og mye høyere ytelse i Asus Zenbook U500VZ.
Men hvis stil, lavest mulig vekt, lang batteritid og musestille operasjon er viktigst for deg, look no further.
Samsung 900X4C-A02SE
| 1
|
202691
|
30"Apple Cinema Display
Apple tilbyr også en helt enorm skjerm og den har i tillegg både et griselekkert design og et par småinteressante løsninger.
Vi har testet.
Apple har tilbudt til dels avanserte skjermer både av CRT og LCD-typen i årevis, men de har ikke altid vært mulige å bruke sammen med PCer.
Den nyeste generasjonen LCD-skjermer bruker derimot standard grensesnitt i form av DVI.
Derfor passer de like bra til PCer som til Mac'er - forskjellene hos maskinvareplatformen er jo dessuten nesten forsvunnet.
LES OGSÅ:
Modellserien som Apple tilbyr har vært på markedet siden 2004, men holder fremdeles stand.
Selv om spesifikasjoner i store trekk er de samme og designet uforandret, har det skjedd ting på panelsiden og på øvrig elektronikk i skjermene.
Derfor er dagens skjermer vesentlig bedre enn de var ved lansering, dessuten har prisene falt vesentlig.
Vi testet 23-tommeren i 2004, testen finner du her.
Gedigen
30-tommeren er nesten lattelig stor, andre skjermer blir dverger i forhold.
Oppløsningen er på hele 2560 x 1600 punkter.
Designet er det samme som hos de mindre skjermene på 20 og 23 tommer, med en børstet aluminiumsramme rundt panelet og Apple-hvit plast i endene.
Tilkoblingen skjer med en multikabel som er festet i skjermen og ender opp i en kvast med forskjellige kontakter.
Disse er dual-link DVI, FireWire 400 og USB 2.0 til til Mac eller PC for de to hub'ene bak på skjermen pluss tilkobling til den eksterne strømforsyningen.
Med en eneste kabel fra skjermen reduseres kabelspaghettien, dette er i god Apple-tradisjon.
Men her synes vi at det dukker opp en svakhet ved det rene og elegante designet.
Problemet er foten.
Den er bare en vinklet metallplate som er hengslet bak på skjermen.
Dermed er det bare mulig å variere vinkelen på skjermen, justering av høyde eller å dreie den til sidene er ikke mulig.
En så stor skjerm blir derfor litt for høy med denne foten, etter vår mening.
Det blir som å sitte på første benk på kino.
Dell-skjermen av samme format har en langt mer fleksibel fot, og kan senkes slik at nedre skjermkant ligger nesten helt nede på bordplaten.
Det er langt mer behagelig for nakken.
Betjening
Skjermen har tre knapper som styrer av/på og +/- for lysstyrken.
Justeringsområdet er beskjedent, ment for å kompensere for varierende mengde lys i arbeidsrommet.
Det er med andre ord ikke mulig å skru seg bort på denne skjermen.
Bildekvalitet
Apple har gjort en god jobb med dette panelet, det er ikke bare stort, skjermen leverer også en glimrende bildekvalitet.
Betraktningsvinkelen er oppgitt til 178 grader og det er ikke bare på papiret.
Overgangen fra betraktning fra topp til midt på er også uten graderinger.
Fargedynamikken er i den øverste klassen, bildene gjengis strøkent over hele skalaen.
Etterslepet er marginalt, og uten mørke skyggeefekter i kontrastfargen.
Video og bevegelig grafikk fungerer utmerket.
Det kreves selvsagt et skjermkort med kraft for å drive denne skjermen, vi brukte et 7900-basert kort for anledningen.
Konklusjon
Denne skjermen er Apples flaggskip og er beregnet på profesjonelle brukere til grafisk design, bilderedigering, video og musikk.
Den leverer topp ytelse til disse formålene, til en pris som ikke er avskrekkende i profesjonell sammenheng.
For privatbrukere er den i overkant prismessig og i størrelse, men for den sanne entusiast koster den ikke mer enn en liten del av det mange bilkjøpere spanderer på ekstrautstyr uten å blunke.
Og en skjerm overlever gjerne 3 generasjoner PC eller Mac.
Så har du plass og penger så kjøper du...
| 1
|
202692
|
D-Link DAP-1520 AC Range Extender
Trådløs rekkevidde kan oppnås på flere måter, vi har testet en liten enhet fra D-Link.
Rekkevidden på trådløst nett er ikke lett å beregne på forhånd i en bolig eller annet lokale.
Den avhenger av en rekke faktorer, fra selve ruteren/aksesspunktet, antennene, plassering, avstand, refleksjoner, bygningskonstruksjon, materialer og trafikk på andre nettverk i nærheten.
Hva som er «den beste løsningen» i en hver situasjon er derfor umulig å si før man har prøvd alt, og det er jo ikke mulig.
En moderne ruter fra en anerkjent leverandør er som regel et godt valg, deretter får man eksperimentere med plasseringen for å få best mulig dekning.
Slik utvider du rekkevidden
Men om det likevel skulle være vanskelig med dekning i visse områder finnes det en enkel løsning:
En extender – en enhet som rett og slett utvider dekningsområdet ved å ta i mot og videresende signalet.
Du plasserer den i utkanten av området der du har dekning, og i nærheten av det området der du ønsker dekning.
Den vil da kommunisere med ruteren og videresende all trafikk på et nytt nettverk til klientene i det nye dekningsområdet.
Enkel å sette opp
Selve enheten plugges i en stikkontakt og etter kort tid blinker den oransje og er klar til bruk.
Det er ingen av/på bryter.
Når DAP-1520 har startet opp begynner den å sende ut et nettverkssignal.
SSID og passord står i dokumentasjonen og på undersiden av enheten.
Dette nettverket må man logge seg på for å sette opp dekningsutvidelsen.
Du kan gjøre dette på flere måter:
Du trykker WPS-knappen på siden av DAP-1520 etter at du først har trykket WPS-knappen på ruteren din.
Etter et par minutter kan du logge deg på det forlengede trådløse nettverket som nå har fått samme SSID som det eksisterende, men med tilføyelsene -EXT og -EXT5 for henholdsvis 2,4 GHz og 5 GHz frekvensene.
Egen app for mobiler
Det finnes også en app for iOS og Android, hvor du kan logge deg på og sette opp nettverket fra en mobil enhet.
Den tredje, manuelle måten er å logge seg på nettverket til DAP-1520 med en bærbar PC, åpne en nettleser og følge veiviseren.
Du ser framgangsmåten i bildespesialen under.
I praksis
Oppsettet gikk helt uten problemer, og vi flyttet test-PCen fra stua ned i kjelleren for å sjekke forskjell i signalstyrke og ytelse.
Ruteren står på hemsen over annen etasje, DAP-1520 var plugget inn i første etasje, rett ved vår vanlige testposisjon.
Vi brukte Asus RT-AC68U som ruter, og den har så stor rekkevidde at den dekker hele huset fra møne til kjeller i alle kriker og kroker pluss størstedelen av tomten utenfor huset.
Men med DAP-1520 fikk vi stor forsterkning i signalene både i første etasje og i kjelleren.
Men hva med ytelsen?
Med mange enheter som utvider dekningsområdet vil man aldri oppnå den samme ytelsen som ved direkte oppkobling til ruteren.
Grunnen til det er at enhetene ikke kan motta og videresende signalet samtidig.
Men i DAP-1520 er det to radioenheter, en for hvert frekvensbånd, og disse kan samarbeide slik at den ene tar i mot, mens den andre sender videre.
Dermed blir ikke ytelsen redusert i like stor grad.
Dette gjelder imidlertid bare når det andre båndet ikke er i bruk.
Har du enheter både på 2,4 og 5 GHz som er i bruk samtidig faller du tilbake til lavere ytelse.
Konklusjon
DAP-1520 er meget enkel å sette opp og gir deg muligheten til å tøye rekkevidden på ditt trådløse nett.
Den støtter også den nyeste og raskeste WLAN-teknikken 802.11ac som er en fordel dersom du har moderne mobiler eller bærbare som også støtter dette.
D-Link DAP-1520
| 1
|
202696
|
TEST:Netgear Stora
Sikker og tilgjengelig lagring for alle
NAS - som betyr Network-attached storage - er en lagringsenhet som alle på nettverket kan ha tilgang til.
Fra å være noe man bare hadde bruk for i bedriftssammenheng har behovet for felles lagring blitt mer og mer påtagelig også i de tusen hjem.
Dette har resultert i at det har dukket opp NAS-bokser som er billige, har stor kapasitet og etter hvert også svært brukervennlige.
Netgear Stora er en god representant for denne type løsninger, vi har testet.
Boksen
Til tross for navnet er det ikke store boksen.
Den måler 175 x 150 x 146 mm og veier 1,36 kg uten harddisker.
På forsiden er det et par lysende og blinkende symboler og en USB-port.
Lokket er bare til å løfte opp og du har adkomst til begge harddiskplassene.
Den ene plassen var okkupert av en disk med 1 TB kapasitet, i den andre plassen er tanken at du kan plassere en til for automatisk kopiering av dataene, i tilfelle den første disken skulle svikte (RAID 1).
USB-porten kan brukes for kopiering til en USB-disk eller kobles til en skriver som så vil bli tilgjengelig for alle på nettverket.
På baksiden finner vi kontakt for strømforsyningen og nettverkskontakt med støtte for Gigabit nettverk.
Fronten og sidene på boksen er svarte og blanke, de elsker støv, og her er det snakk om gjengjeldt kjærlighet.
Toppen er matt med perforert plate, og den har ikke blitt antydning til varm i de to døgnene den har kjørt på testbenken.
Komme i gang
Det første man gjør er å koble til Stora til nettverket og slå den på.
Så må du klargjøre den fra PCen.
Det følger med en CD med oppstartsprogram, men vi fikk også tilgang til Stora direkte fra oversikten over nettverksenhetene i Vista.
Høyreklikk og valg av enhetens webside bringer deg inn i oppsettet direkte fra nettleseren.
Om du kjører PC, Mac eller Linux spiller ingen rolle.
Enhver Stora har sin egen produktkode som må registreres.
Når du har gjort dette og valgt ditt eget brukernavn og passord, får du en konto hos www.mystora.com.
For å kunne få tilgang til filene dine fra hvor som helst i verden, må ruteren din settes opp til å støtte dette.
Nye rutere kommer gjerne med UPNP aktivert, da går det stort sett av seg selv.
Hvis ikke er det spesialhjelp for de fleste ruterfabrikater i installasjonsoppsettet.
Vi fikk først ikke tilgang gjennom vår d-link DIR-655 ruter, men den viste seg å være riktig satt opp.
Etter et nytt forsøk kom vi gjennom.
Installasjonsprogrammet og den nettleserbaserte veiviseren ender opp med en administrasjonsside hvor du kan laste opp filer til Stora.
Strukturen er lagt opp på forhånd med filmapper som heter FamilyLibrary, MyComputers og MyLibrary.
Under disse ligger det flere mapper for bilder, dokumenter, musikk og video.
Man kan selvfølgelige opprette det man ønsker av mapper utover dette.
Optimistisk valgte vi drag & drop og dro over en 40 GB stor mappe med bilder fra vår egen server (som er en gammel PC med Athlon XP 2500+ som har kjørt Windows XP 24/7 de siste årene).
Det gikk ikke akkurat fort, vi oppdaget så at det sto med liten skrift at man burde velge andre opplastningsprogrammer hvis filstørrelsen eller totalen overskred 2 GB.
Vi valgte likevel å la den fortsette kopieringen for å se hva som skjedde.
Det tok hele ettermiddagen og kvelden, først i løpet av natten var den ferdig.
Dagen etter logget vi oss direkte på enheten fra utforskeren i Windows, og kopierte filer på vanlig måte.
Da kopierte vi over en 53 GB stor mappe på 45 minutter, altså rundt 20 MB i sekundet!
Husk at for å oppnå mer enn 12,5 MB pr sekund kreves at du har Gigabit-støtte i nettverket ditt.
I bruk - lokalt
Som filserver oppfører Stora seg som en hvilken som helst PC på hjemmenettet, etter at du har logget deg på kan du laste opp og ned filer som om de lå på din egen maskin.
Hastigheten er ikke like høy som hos vår gamle Athlon PC som står som server, men det merkes ikke når man blar i bilder, spiller video eller spiller av musikk.
I bruk - over internett
Du går til www.mystora.com og logger deg inn med maskinnavn, brukernavn og passord.
Så får du tilgang til din Stora via nettleseren.
Her er det et par ting som gjør brukeropplevelsen blandet.
For det første er hastigheten på opplasting fra hjemmenettverket og ut på internett helt avgjørende.
Har du ADSL med lav opplastningshastighet blir alt ganske tregt.
I tillegg er det en del data som skal tygges for å presentere innholdet før du kommer så langt som til å kunne vise det fram - bildene dine - eller spille det av.
Da snakker vi om musikk.
Video kan du glemme å spille av hvis du ikke har en svært rask ut-linje.
Med vår slappe ADSL-internettforbindelse fra Telenor, som skyldes både lang avstand fra sentralen og varierende kvalitet på kablingen, vil vi si at det bare er i spesielle tilfeller at man orker å laste ned filer, eller bla gjennom bilder.
Det som derimot fungerer ok er å logge seg på med iPhone, og se bilder og spille av musikk.
Det tar rikignok en del sekunder å få opp hvert bilde, avhengig av originalstørrelsen, men det er til å leve med hvis det er noe spesielt man gjerne vil vise fram.
Musikk fungerer stort sett ok, det hender det faller ut i blant, man er igjen prisgitt nettforbindelsen.
Konklusjon
Netgear Stora er den NAS-enheten vi har vært borti som er enklest å sette opp og ta i bruk.
På et raskt nettverk fungerer den utmerket til det aller meste, selv om ytelsen ligger målbart vesentlig under både den lokale disken i PCen eller en annen PC på nettverket.
Den støyer også en del, i form av ivrig knatring når den er i bruk.
Siden den knapt blir varm kan den med fordel plasseres i et skap med god lydisolering.
Sett den gjerne på en bit fast skumgummi eller tykke møbelknotter, så ikke vibrasjonene forplanter seg fra hylla.
Noe annet svært attraktivt med Stora er den lave prisen.
Du får den til 1645 kroner inkludert 1 Terabyte harddisk!
Det eneste som kan konkurrere med dette er at du allerede har en relativt kurant PC som ikke lenger er i bruk, som kan settes opp som filserver.
Så alt i alt vil vi anbefale Stora - spesielt hvis du har en rask internettforbindelse.
| 1
|
202698
|
Sony HD3
Sony fikser på sin harddiskbaserte musikkspiller, og den nyeste versjonen er en betydelig forbedring.
Klarer Sony å gjøre innhogg på dette vanskelige markedet?
Det er ikke så lenge siden Sony for første gang prøvde seg på harddiskbaserte musikkspillere med sin HD1 (les vår test).
Et lekkert produkt var det, men med en del hindringer
du måtte konvertere MP3-filene dine til ATRAC-format, koble spilleren til en upraktisk dokkestasjon, og ikke minst betale mye penger for den.
Sony har imidlertid hørt på kritikken, og oppfølgeren løser alle disse problemene.
Nok en gang beviser Sony at de kan designe stilige elektronikkprodukter, da HD3 er en svært pen, slank og lekker enhet.
Den veier bare 127 gram (riktignok litt mer enn den forrige utgaven, som veide 110 gram), og er liten nok til å passe i enhver lomme.
Utseendet er noe forandret i forhold til den første utgaven, da navigeringshjulet er større og følgelig lettere å betjene.
Du får for øvrig spilleren i et fint utvalg av farger.
Stil i fokus
Mesteparten av enheten er i kjølig, børstet stål, som gir HD3 et eksklusivt preg.
Fronten er laget i plast, og der finner vi navigeringshjulet og displayet.
På den gummibelagte oversiden finner vi meny- og modusknappene samt volumkontroll, og ved siden av disse setter vi inn hodetelefonene.
På undersiden er en tilkoblingsport plassert, sammen med hold-knappen og en egen knapp som skrur batteriet av og på.
HD1-utgaven hadde en dokkestasjon du måtte bruke for å koble spilleren til en PC.
Nå er denne borte, og i pakken følger det med en overgang til den universale tilkoblingsporten.
På overgangen er det en inngang for strømadapteren og USB 2.0-port, og du må altså sette inn denne overgangen når du skal lade eller overføre musikk til spilleren.
Det er bitte litt upraktisk med et ekstra komponent i pakken når de fleste andre spillerne på markedet ikke behøver noe sånt, men det er uansett en klar forbedring fra den store dokkestasjonen.
Uten konvertering
Den kanskje hyggeligste nyheten er at spilleren nå støtter MP3-formatet rett ut av boksen.
Du behøver ikke lenger konvertere musikkfilene dine til ATRAC3-formatet, noe som tar tid og er upraktisk.
Du må fremdeles installere Sonys SonicStage-programvare for å overføre filer.
Programmet fungerer relativt likt de fleste andre musikkavspillingsprogrammer, selv om det ikke akkurat er vår førsteprioritet når vi skal velge et program til å katalogisere og avspille musikken på vår datamaskin.
Programmet virker tungt og tregt til tider.
Men det tar i alle fall veldig kort tid å overføre musikk til HD3 via USB 2.0.
Filer som ikke støttes nativt av HD3 kan fremdeles konverteres til ATRAC3 via SonicStage.
Betjeningen av spilleren er svært enkel.
Mode-knappen bytter mellom sortering av spillelisten, etter artist, sjanger, album eller bokmerker.
Derfra er det bare å spille av de sangene eller artistene du ønsker.
Menu-knappen åpner hovedmenyen, der du kan aktivere repeat-modus samt andre avspillingsalternativer, justere EQ-nivåene eller velge blant forhåndsdefinerte oppsett, og endre på skjerm- og språkinnstillinger.
Det er lett å finne frem til alternativene, det eneste vi ikke er helt fornøyd med er at du må trykke på den samme menyknappen for å gå tilbake til forrige menyvalg.
En slags tilbake-knapp hadde gjort seg her.
Vi synes heller ikke selve displayet er noe å hoppe i taket for, da de mørke fargene gjør det vanskelig å lese.
Du kan bytte mellom to visningsvarianter lys bakgrunn og mørke bokstaver, eller omvendt
men ingen av disse er spesielt bra.
Evigvarende
Som tilfellet er med de aller fleste digitale musikkspillere, er også de medfølgende hodetelefonene her ganske dårlige.
Så vi oppfordrer selvsagt alle til å kjøpe seg bedre lytteutstyr.
Lydkvaliteten ellers virker til å være absolutt godkjent.
HD3 spiller høyt og klarer å gjengi både bass og diskant tydelig.
Vi synes også alltid at det er en fordel når du kan justere nivåene selv og ikke bare velge mellom forhåndsprogrammerte varianter.
Akkurat som HD1, har heller ikke HD3 noe form for ekstrafunksjonalitet.
Er du ute etter radio, opptaksmuligheter eller lignende, må du nok se etter andre alternativer.
Derimot stiller Sony meget sterkt når det gjelder batterilevetid, og skryter på seg hele 30 timer.
I tillegg er spilleren utstyrt med såkalt G-sensor som skal sørge for at HD3 tåler litt risting.
Til slutt
den første utgaven av spilleren kostet 4.000 kroner, denne koster langt mindre.
Prisen ligger på rundt 3.000, og HD3 blir fort langt mer konkurransedyktig.
Med tanke på pris og funksjonalitet blir det nok Apples 20 GB iPod som ligger nærmest HD3, og Sony stiller absolutt sterkt her.
Tiltalende design, lang batterilevetid og bra lyd er Sonys fordeler, mens Apple vinner på det store displayet og deilig navigeringshjul.
Alt i alt
HD3 er en stor forbedring og nå er Sony for alvor med i MP3-konkurransen.
Dette er en spiller du absolutt bør ta i betraktning når du skal shoppe.
PS:
Den gamle HD1-spilleren kan nå også oppgraderes med ny programvare som tillater nativ avspilling av MP3-filer!
| 1
|
202699
|
PRØVEKJØRT:Citroën C-Zero
Vi har kjørt en ny elbil - og det er den beste vi har kjørt per i dag.
MALMÖ (DinSide Motor):
Endelig en elbil en liten familie kan leve med.
Mitsubishi i-MiEV, Peugeot iOn og Citroën C-Zero er trillinger basert på Mitsubishi i, som ble lansert i 2006.
Elbilen er utviklet av Mitsubishi, vi kjørte prototypen første gang i 2008, og her er det den produksjonsklare Citroën-versjonen vi har hatt anledning til å prøvekjøre.
Anti-elbilfolk:
Toget har gått.
La det være sagt med en gang:
Vi lar oss begeistre av fete V8-bensinmotorer og hyperraske supersportsbiler.
Men vi aksepterer ikke lenger argumentene mot elbiler som bunner i grunnleggende uvitenhet; for eksempel "man flytter bare forurensningskilden til et annet sted"...
Det er sant til en viss grad, men tatt i betraktning den miljøbonusen man får i tettbygde strøk, samt det faktum at elektromotorer er mer energieffektive enn forbrenningsmotorer, faller argumentene til syvende og sist pladask.
Når man i tillegg vet at det arbeides hardt for i stadig større grad å forsyne disse kjøretøyene med strøm basert på fornybare energikilder og at ladingen i det vesentlige vil foregå når strømnettet er under lav belastning, mener vi det rett og slett ikke lenger går an å si at elbiler ikke er et interessant og nyttig bidrag til en mer bærekraftig individuell transportfremtid.
Man vil i så fall fremstå som en av de som rundt 1998 fortsatte å si at Internett bare ville være et "blaff"...
Administrativt begrenset
Men tilbake til bilen det her er snakk om.
Det dreier seg opprinnelig om en såkalt "Kei-bil", en bil som for å oppnå noen avgifts- og forsikringsmessige fordeler i Japan må respektere noen klare begrensninger når det gjelder dimensjoner og motorstørrelse/styrke.
Det betyr en maksimal lengde på 340 centimeter og en bredde som ikke må overstige 148 centimeter.
(Andre slike modeller som har vært solgt her i landet er Suzuki Wagon R og den artige kabrioleten Daihatsu Copen).
Motoren i bensinversjonen har et slagvolum på 660 ccm og en makseffekt på 64 hestekrefter.
Også den elektriske versjonen kan by på 64 hester.
Originalt, men praktisk
OK, den ser kanskje snurrig ut.
Men den prisvinnende designen signert daværende Mitsubishi-designer Olivier Boulay, som faktisk er fra 2003, gjør etter vår mening Citroën C-Zero til både et sjarmtroll og til en svært praktisk bil i forhold til størrelsen.
I bunn og grunn har vi både sett og kjørt denne bilen før - det dreier seg jo som nevnt om en Mitsubishi i-MiEV i Citroën-forkledning.
Her behøver ikke bilen forholde seg til Kei-bil-reglementet og den er noen centimeter lengre, men fortsatt under 350 centimeter i lengden.
For øvrig er dimensjonene de samme, og bilen er i stor grad "bygget i høyden" - den rager 161 centimeter over bakken - hvilket, sammen med den generøse akselavstanden på 255 cm - bare tre centimeter kortere enn VW Golf, bidrar til å gjøre den overraskende romslig.
Interiørbilder:
OK med plass
Har bilen plass til fire, som det hevdes?
Jada, her kan faktisk fire voksne menn på 190 cm sitte helt greit.
Det betyr også at to barnestoler kan monteres der bak.
En del bagasjeplass er det faktisk også - i det minste kan man stable inn to kabinkofferter og en velfylt ryggsekk uten å fjerne utsynet bakover.
Stort mer vil vanligvis ikke den jevne bruker av denne typen kjøretøy trenge.
Bra interiør
Opplevelsen av interiøret er generelt en positiv overraskelse.
Hittil hadde vi bare sett Mitsubishis prototyp, men i ferdig Citroën-utførelse med rattet på "riktig" side og det utstyret som er standard for vårt marked, er dette riktig så bra, segmentet tatt i betraktning.
C-Zero har standard sikkerhets- og komfortutstyr som blant annet servostyring, blokkeringsfrie bremser, antiskrens (ESP), nødbremsassistent, elektriske vindusheiser, 6 kollisjonsputer og klimaanlegg.
Videre leveres bilen med navigasjonssystem.
Kvalitetsopplevelsen ombord er helt OK og sitteposisjonen bedre enn vi forventet selv om det blir noe smalt når to røslige karer sitter ved siden av hverandre.
Eksteriørbilder:
Spenstig elmotor
Citroën C-Zero har en permanentmagnet synkronmotor som yter 47 kilowatt eller 64 hestekrefter fra 3 500 til 8 000 omdr/min.
Maksimalt dreiemoment på solide 180 newtonmeter er tilgjengelig fra 0 til 2 000 omdr/min - og det merker man!
Bilen sparker nemlig godt fra ved lave turtall og kommer seg svært kjapt ut fra lyskryss og rundkjøringer.
Draget reduseres over cirka 80 km/t og 0-100 tar over 15 sekunder.
Men tross alt, til de fleste brukeres behov er dette faktisk ganske sprekt.
Vi har kjørt bilen både i byen (hvor den er riktig kvikk), på landevei (hvor den problemfritt holder følge med trafikken) og på motorvei i Sverige og i Danmark holdt den fint følge med trafikken, men uten å ha noen ekstra kraftreserve.
(Skulle da også bare mangle; vi snakker om hastigheter mellom 110 og 130 km/t - sistnevnte er toppfart).
Bakhjulsdrift m.m
Bilens arkitektur er original, med drivkilde og drivhjul der bak.
(Mitsubishi i var første firedørs bil siden 60-tallet med en slik konfigurasjon).
Det gjør at Citroën C-Zero faktisk kan oppleves som ganske morsom å kjøre, særlig i og med at den lavt plasserte batteripakken gjør at bilen har et lavt tyngdepunkt og dermed er langt mer stabil i oppførselen og krenger langt mindre enn man skulle tro når man ser den.
Moderne sikkerhetssystemer holder uønskede skumle reaksjoner i sjakk - kreftene er tross alt begrenset selv om det er ganske generøst ved lave turtall.
Ett gir, men to trinn
Et viktig element er selvsagt transmisjonen.
En flertrinns girkasse er ikke bedømt nyttig for denne typen bil, og C-Zero er derfor utstyrt med et reduksjonsgir med én utveksling som er tilpasset en tradisjonell differensial.
Begge befinner seg på bakakselen i nærheten av den elektriske motoren.
I stedet for en "normal" og en "eco"-funksjon på giret som i i-MiEV- prototypen håndteres de to kjørestilene her via gasspedalen alene.
I "gass"pedalens første trinn nedover beveger bilen seg på normalt vis i trafikken og det legges vekt på økonomisk kjøring og begrenset bruk av elektrisitet.
I akseleratorens andre fase, altså fra midtstillingen til full gass, gir bilen maksimal ytelse og dreiemoment for rask kjøring, forbikjøring eller plutselige behov som for eksempel unnamanøvre.
Rekkevidde over 10 mil
C-Zero - og de to andre trillingene - er utstyrt med en litiumion-batteripakke som skal gi en rekkevidde ved normal kjøring opp mot 130 km. (150 km er offisiell rekkevidde basert på norm-syklus).
Vi finner det tilrådelig å anse at det er best å ha fullført dagens kjøring før man har tilbakelagt særlig mer enn 100 km, men det er nok mulig å trene seg opp til å øke denne distansen en del.
Undersøkelser viser at 90% av den daglige bilbruken i Europa er basert på avstander innenfor denne rekkevidden, så som bilen til daglig bruk (for mange bil nr. to), burde dette holde greit.
"Full tank":
10 til 15 kr
For de mer interesserte forteller Citroën oss at batteripakken er av av nyeste generasjon litiumion, plassert under gulvet sentralt i bilen og bygget opp av 88 celler på 50 A som gir 16 kW tilført ved 330 V.
Den kan lades fullt opp på seks timer på en normal 220 volts stikkontakt med 16 A kurs.
Et hurtigladingstilbud vil forhåpentligvis dukke opp i overskuelig fremtid; da vil man kunne lade batteripakken via en ekstern stasjon som gir enfaset strøm på 125 A med 400 V for ytelser opp til 50 kW. Hurtigoppladning til 80 % av batteriets kapasitet vil da kun ta 30 minutter.
Batteriene er laget for å tåle 1.500 omganger med oppladning-utladning, hvilket burde holde i en god del år for de fleste.
Redusere stress
Per i dag er fortsatt infrastrukturen for elbiler langt fra ideell - for å si det mildt.
Man må i grunnen inntil videre kunne stole på at man kan rekke dagens kjøring ut fra og tilbaket til hjemmet, eventuelt jobben, hvor man kan lade bilen med vanlig stikkontakt og 16 A kurs.
Med elbiler er altså fortsatt og inntil videre stressfaktoren den resterende kjørelengde når man har vært ute på veien en stund.
Dette er selvsagt noe elbilkjørere venner seg til, og disse bilene er da også fortsatt beregnet på folk som tilbakelegger relativt beskjedne avstander daglig.
Føreren varsles
Men produsenten har tatt noen grep for å hjelpe føreren til å mestre kjøremønster i forhold til tilgjengelig energireserve.
Den tradisjonelle drivstoffmåleren er erstattet med en indikator for batteriladning.
Når batteriet begynner å bli tomt, blir føreren først varslet.
Dersom oppladning deretter ikke skjer innen rimelig tid, vil muligheten for bruk av tilbehør først begrenses, deretter reduseres ytelsene - alt dette for å forlenge rekkevidden så mye som mulig.
Snart i butikken
Citroën C-Zero kommer på markedet i Norge i første kvartal 2011.
Prisen ved lansering vil være 240.000 kroner inkludert batterier og navigasjon (Citroën presiserer:
Med forbehold om endringer).
Garantitiden for bilen er 5 år og for batteriet 5 år / 50 000 km.
Vi kommer snart tilbake med mer om denne bilen;
Vi skal nemlig om ikke lenge kjøre både Mitsubishis egen produksjonsversjon av i-MiEV og Peugeots utgave: iOn.
Følg med - 2011 er år 0 i elbil-alderen!
| 1
|
202700
|
BenQ DC T700
TEST:
Syltynt med 3" berøringsvennlig skjerm - joda, kameraet fra BenQ frister ved første øyekast.
De fleste kjenner BenQ som en av de store produsentene på LCD-monitormarkedet.
BenQ har imidlertid også produsert digitale kameraer en stund, og for drøye to år siden, testet vi en BenQ-modell.
Dagens eksemplar er en av BenQs ypperste modeller; DC T700.
Vi gjetter at T står for "Touch screen" og at 7-tallet står for antall megapiksler; i hvert fall stemmer det overens med spesifikasjonene for dette kameraet.
Stor, berøringsvennlig skjerm
Det er nemlig den store skjermen som står i sentrum på dette kameraet - den måler 3" diagonalt og har en oppløsning på 230.000 piksler, men viktigst: den er berøringssensitiv.
Det betyr at det er svært få knapper på T700.
Det eneste du finner er av og på-knapp, utløserknapp, zoombryter, avspillingsknapp og menyknapp.
Resten bruker du skjermen for å stille inn.
Objektivet er laget av Pentax; et 3x zoomobjektiv med brennvidde tilsvarende 37,5mm-112,5mm; altså ingen god vidvinkel å snakke om.
På vidvinkel er objektivet blant de mest lyssterke, med f/2,7 som største blender, mens den er nede på f/5,2 fullt innzoomet, som ikke er et spesielt godt tall.
Makronærgrensen er lite å skryte av med sine 15cm.
Størrelsesmessig minner kameraet veldig om Casios Exilim S-serie (Test av EX-S770); bare 14,9mm tykt og dermed veldig lommevennlig.
Faktisk er kameraet det tynneste kameraet på markedet med berøringsvennlig skjerm.
CCD-sensoren er av den minste sorten, 1/2,5", og har en oppløsning på 7,2 megapiksler.
Kameraet tillater også ISO-verdier opp til 1200, og har i tillegg en nattmodus på filminnspillinger som bruker ISO 4000.
Filmingen skjer for øvrig med oppløsning opp til 640x480 og 30 bilder pr sekund, med MPEG4-kompresjon.
Du får en smakebit på filmkvaliteten her:
I bunnen av kameraet ligger batteri og minnekort gjemt bak et lokk, og batteriet har en ekstra sikkerhetspinne for å holde det på plass.
Brukervennlighet
Den berøringssensitive skjermen er ganske velkommen på denne type kamera.
Mens det nevnte Casio-kameraet fort ble knotete å betjene fordi det var så tynt, løses dette greit med den berøringsvennlige skjermen.
Menystrukturen tar litt tid å venne seg til, men føles logisk etter hvert.
Det vi imidlertid setter en finger på, er at menyene enkelte ganger krever unødig mange tommeltrykk.
Det føles unødvendig at vi først må trykke på kameraikonet, deretter på kameraikonet en gang til, deretter på filmikonet og deretter bli presentert med en ny side som forklarer filmikonet, der vi må trykke OK for å bekrefte.
Ellers synes vi betjeningen fungerer greit - menyene responderer raskt, men kunne gjerne ha sett litt penere ut (grå firkanter og fargeløse ikoner er ikke så spennende).
Funksjoner
Kameraet er ikke spesielt godt utrutstet på funksjonsfronten, og det har ingen manuelle innstillingsmuligheter utover at du kan justere ISO-verdien.
Kameraet har "bildestabilisering", som BenQ kaller S.S.F., men som ikke gjør annet enn å kjøre ISO-verdien i været.
Under avspilling er det et par tilleggsfunksjoner der du kan tegne med fingeren på bildet, sette på en av sju rammer, eller stemple bildet med et dusin små ikoner, men det er ikke noe vi jubler spesielt høyt for.
Ytelse
BenQ får ikke skryt for ytelsen på dette kameraet.
Oppstartsiden er på drøye fire sekunder, og det er lang venting; spesielt når objektivet bare bruker ett sekund på å komme ut av huset.
5 bilder på 10 sekunder er heller ikke spesielt imponerende.
I tillegg er autofokusen treg, og kameraet har også en utløserforsinkelse som er i tregeste laget.
Batterilevetiden på 200 bilder etter CIPA-standarden er også under middels.
Bildekvalitet
Tregt eller ikke - til syvende og sist havner bildene på PC eller papir, og da er det kvaliteten som teller mest.
Og, la oss kalle en spade for en spade: bildene fra BenQ
DC T700 er ikke spesielt gode, i hvert fall dersom du har tenkt til å se dem i på full skjerm eller skrive ut i A4-format eller høyere.
Det kommer først og fremst av at støyprosesseringen er ALT for aggressiv, og detaljer er vesentlig redusert allerede på ISO 80 (!), som du ser et eksempel på under:
En ting som overrasket noe, dog, var at lysmåleren i fleste tilfeller er ganske habil.
Det ser nemlig ikke slik ut på kameraskjermen, som viser et alt for overseksponert bilde.
Overraskelsen var ganske stor da vi så bildene på PCen og så at vi faktisk hadde fått ganske god himmel selv om den så hvit ut på kameraskjermen - forskjellen var i enkelte tilfeller enorm.
Kameraet har dog enkelte problemer med hvitbalansering - et par av utendørsbildene våre har fått et lite rosaskjær over seg som ikke burde ha vært der.
Objektivet scorer godt på kromatisk feilbrytning, som er ganske moderat på T700.
Derimot blir skarpheten ut mot kantene betydelig redusert ved vidåpen blender, og vignetteringen er tydelig ved blitsbruk.
Det samme gjelder tønneforvrengning på vidvinkel.
På høye ISO-verdier ser det slik ut ved 100%:
Bildene taler for seg selv - her er det særdeles dårlig med detaljer.
Med andre ord
- BenQ T700 har en bildekvalitet som vil være grei på 10x15-utskrifter, men på visning på skjerm eller utskrifter i større format, blir detaljnivået påfallende dårlig.
Konklusjon
BenQ T700 er et lite og lekkert kamera som er veldig tynt, og dermed praktisk å ha med i lomma.
Betjeningskomforten er allikevel god, mye takket være en stor, berøringssensitiv skjerm.
Men, det holder ikke når bildekvaliteten er laber.
Støyfjerningen fjerner alt for mange detaljer i bildet, og forstørrelser utover 10x13cm er ikke å anbefale.
I tillegg er kameraet tregt i bruk; både autofokus og oppstartstid er blant det dårligere på markedet i dag.
Kameraet har heller ingen avanserte funksjoner, og batterilevetiden på 200 bilder er noe beskjedent i dagens kameramarked.
Markedet er tøft, og i denne prisklassen finner vi mange kameraer som er langt bedre.
Det blir derfor med forsøket denne gangen for BenQ - her må det forbedringer til.
| 0
|
202701
|
Asus VivoPC VC60-B017K
En liten, stasjonær PC - kan det være noe?
Hva slags maskin man skal bruke til forskjellige formål er ikke alltid noen selvfølge.
At en PC skal være bærbar er ikke viktig for alle, mange klarer seg med mobil og nettbrett på farten.
Men en PC som håndterer alle de "ordentlige" tingene vil mange gjerne ha hjemme.
Da er det ikke nødvendigvis en diger stasjonær PC eller en stor bærbar som aldri blir flyttet på som er førstevalget.
Det finnes små PC-er, som komponentmessig er nære slektninger av de bærbare, og kombinert med en god skjerm har man en praktisk og ofte kraftigere løsning enn en bærbar til samme pris.
Asus VivoPC
Det er ikke til å komme fra at Apple satte en slags standard da de lanserte Mac mini i 2005.
Etter dette dukket det opp mange små PC-er med lignende design og størrelse.
Etter hvert har både Apple og andre produsenter endret designen, men størrelsen er omtrent den samme.
Asus VivoPC er en serie små PC-er med varierende priser og spesifikasjoner.
Vi har hatt toppmodellen VivoPC VC60-B017K til test.
Ut av esken
VivoPC kommer lekkert innpakket i en pent designet eske, med tilbehøret i siderommene.
Det var med glede vi oppdaget at maskinen ikke er i blank, sort plast.
Den er derimot i matt sort plast, med en struktur i overflaten som minner om skifer.
Fingeravtrykk og fettmerker er med andre ord ikke noe problem.
Maskinen kan enten stå på et bord, eller monteres bak på en skjerm.
Det følger med en brakett som kan festes på skjermens Vesa-feste, og VivoPC kan enkelt henges opp i denne braketten ved hjelp av to spesialskruer som festes i bunnen av maskinen.
Det er en liten vifte, men den er ekstremt stillegående og maskinen blir bare så vidt lunken enkelte steder.
Strømforsyningen på 65W er ekstern og har ikke noen vifte.
Vårt testeksemplar av VivoPC kom med Windows 8, men den kan visstnok også leveres med Windows 7.
Prosessor:
Intel® Core™ i5-3210M Minne:
8 GB Dual Channel, DDR3 1600MHz Grafikk:
Intel® HD Graphics 4000 Lagring: 128 GB SSD Trådløst:
802.11a/b/g/n/ac Kortleser:
SD-kort Tilkoblinger: 4 x USB 3.0 2 x USB 2.0 1 x HDMI 1 x mini DisplayPort 1 x RJ45 Gigabit nettverk 1 x COM Port (Serieport) 1 x Kensington Lås 1 x Strøm in 1 x
Optisk S/PDIF ut 2 x Audio jack-er (Mik inn/høyttaler ut)
Størrelse: 190 x 190 x 56,2 mm (BxDxH) Vekt: 0,97 kg
Maskinen leveres enten med Asus Vivo mus med en stor, rund pekeplate eller med mer tradisjonelt tastatur og mus.
I bruk
Med en Core i5 får man en kjapp maskin, selv om den varianten som sitter her bare har to kjerner.
Med 8 GB minne og en rask SSD gir maskinen umiddelbar respons på det meste.
Vi testet med Geekbench 2, for å kunne sammenligne med maskiner vi har testet tidligere, og fikk en score på 7986.
Det er kurant til vanlig hjemme- og kontorbruk, men ikke nok til å gå løs på tung videorendring og omfattende musikproduksjoner.
Windows ytelsesindeks ga 4,6 ut fra den svakeste komponenten:
Prosessor 7,1 Minne 7,2 Skrivebordsgrafikk 4,6 Spillgrafikk 6,2 Disk 8,1
Vi kjørte også en test på SSD-en og fikk gode resultater:
Konklusjon
Asus VivoPC er en utmerket maskin for hjemmekontor og annen allsidig hjemmebruk.
Den er ikke giret opp for de tyngste jobbene eller spillene, men til alt annet er den en kompakt og stillegående samt diskret og estetisk løsning.
Asus VivoPC VC60-B017K
| 1
|
202704
|
Fujifilm X100
Det eneste som kan gi sterkere nostalgifølelse enn dette digitalkameraet er å besøke ens gamle barneskole i voksen alder.
Først en liten innrømmelse:
Når vi sier at Fujifilm X100 er kameraet nesten alle snakker om, dreier det seg først og fremst om kjennerne og entusiastene:
De som puster, lukter og muligens også setter intravenøst det som på 70-tallet fortsatt het fotografering.
X100 har blitt en gjenganger på ymse fora, blogger og fotonettsteder, og i disse dager er
Innholdsfortegnelse:
Framtid og fortid i ettDreieskiver (nesten) over hele fjølaSolid byggekvalitetVerdens første hybridsøkerKnotete menyerSlik er X100 i brukTrøbbel på nært holdSvært lyssterkBildekvalitetBildeeksemplerKonklusjon
Framtid og fortid i ett
Fujifilm kaller selv produktet for "høyteknologisk nostalgi", og selv om reklamespråk kan være like irriterende som det er misvisende, er dette en ganske god beskrivelse.
Fronten på kamerahuset er vanskelig å skille fra 35 millimeter-filmkameraene som du fant i både amatørers og profesjonelles tjeneste for 40 år siden, og er så gjennomført pent på X100 at en nesten kan kjenne antydninger til opphisselse.
Dette er nesten et 35mm-kamera hva utseendet angår, men med en brennvidde på 35 millimeter der klassikerne opererte med 50 millimeter.
Optikken har riktignok en opprinnelig brennvidde på 23mm, men en APS-C-sensor beskjærer bildet med en faktor på 1.5X, som altså gir et utsnitt som er en del videre enn hva de som fotograferte for 40 år siden var vant med.
Medaljen har også en bakside, uten at det trekker ned førsteinntrykket.
Den 2.8 tommer store skjermen er, takket være oppløsningen på 460.000 punkter, sylskarp, og du kan velge å fylle den med en anseelig mengde tilleggsinformasjon både under og etter at bildet er tatt.
Dreieskiver (nesten) over hele fjøla
De fleste kameraer som kommer på markedet i disse dager har en eller annen form for videoinnspilling, så også med X100.
Du kan filme i laveste HD-oppløsning, som vil si 1280x720 piksler.
Som seg hør og bør på et retrokamera styres en rekke funksjoner fra dreieskiver.
På toppen av X100 finner du justering for både lukketid og eksponeringskompensasjon, i tillegg til en liten "funksjons"-knapp (Fn) helt til høyre.
Sistnevnte kan du selv bestemme innholdet til, for eksempel at den aktiverer video, ISO-styrke, bildestørrelse eller autofokusmodus (du har tilsammen elleve innstillinger å velge mellom).
Punktet for autofokus og lysmålingsmetoden kan svært raskt forandres ved hjelp av henholdsvis AF og AE-knappen til venstre for skjermen, samtidig som en dreier på menyhjulet til høyre.
Hjulet for eksponeringskompensasjon har vist seg hakket for enkelt å bevege, og det har stadig vekk skjedd at det, umerkelig, er justert opp eller ned fordi noen eller noe har kommet borti det.
Det kan med andre ord lønne seg å sjekke hjulet før du begynner å knipse.
Solid byggekvalitet
Blenderen justerer du fra en dreieskive montert på objektivet.
Brennvidden behøver du altså ikke justere i det hele tatt, den ligger som sagt fast på 35 millimeter.
Alle de tre viktigste bildeparameterne (blender, lukketid, ISO) kan naturligvis settes til "automatisk", slik at du i prinsippet får et helautomatisk kamera.
ISO-verdiene strekker seg forøvrig helt til 12800, og oppstartstiden ligger på rundt to sekunder.
Både vekta på nesten et halvt kilo (445 gram) og designet innbyr til høye forventninger om byggekvaliteten, og X100 innfrir.
Det virker bunnsolid, og vi har ikke hatt noen problemer underveis med løse deler, slark, batteriluka eller kontrollhjulene på toppen.
Verdens første hybridsøker
Én av de virkelig oppsiktsvekkende detaljene ved Fujifilm X100 er den såkalte hybridsøkeren.
Det skal være første gang noen har klart å kombinere en optisk og elektronisk søker, og det får endel morsomme konsekvenser for fotografen.
For det første har Fujifilm lagt inn en nærhetssensor som merker om øyet ditt nærmer seg den optiske søkeren øverst til venstre på kameraet.
Er den digitale skjermen aktiv vil skjerminnholdet automatisk flyttes over til den optiske søkeren, hvor du kan se nøyaktig det samme som på den store skjermen - inkludert forhåndsvisning av bilder etter at de er tatt.
En liten hendel på kamerafronten gjør at du hurtig kan veksle mellom denne elektroniske søkeren, og en tradisjonell optisk søker der alt er i fokus, og hvor du bare forholder deg til basisinformasjon som ISO, blender, lukketid og eksponeringskompensasjon.
Når du først har forstått hvordan innstillingene fungerer er dette en ypperlig hybridløsning, som kombinerer det klassiske med det nyskapende på en særs smart måte.
Den elektroniske søkeren kan dessuten gi deg så mye informasjon at selv børsrapportene i Dagens Næringsliv virker mer lesbare.
Et digitalt rutenett hjelper deg for eksempel med plasseringen av motivet, mens en "virtuell horisont" forteller om bildet er plant eller ei.
Histogram har Fujifilm også fått plass til, og en avstandsmåler som viser hvor langt unna linsa har fokusert tegnes opp som en blå linje nederst på skjermen.
Det elektroniske displayet kan spesialtilpasses av brukeren, og du kan selvfølgelig også vise fram kun den nødvendigste bilde- og knipseinformasjonen.
Knotete menyer
Vi har både brukt og eid Finepix-kamera fra Fujifilm tidligere, og er derfor kjent med de mer eller mindre labyrintiske kjennetegnene til menysystemet.
Det betyr ikke at vi føler oss hjemme i menyene til X100, snarerere tvertimot - dette er et salig kaos.
I motsetning til for eksempel Canon, som kategoriserer menyvalgene i større hovedkategorier, finnes det bare to hovedmenyer på X100.
Det er for lite, og det gjør menynavigeringen lite intuitiv og tidvis også frustrerende.
Et eksempel:
ISO-styrken kan justeres manuelt, og dette valget ligger under den øverste hovedmenyen.
Hvis du derimot ønsker å sette ISO til "automatisk" må du ned bevege deg ned et hakk, til den andre hovedmenyen.
Deretter scroller du deg gjennom altfor mange andre valg, før ISO.
Det virker for meg åpenbart at "auto" burde vært bakt sammen med de manuelle ISO-verdiene, slik at alt relatert til ISO styres fra samme sted.
For å gi deg et visst inntrykk av hvor kaotisk det er, så har første hovedmeny 19 menyvalg, mens andre hovedmeny har hele 32.
Det betyr mye rulling med scrollhjulet, og det tar lang tid før en blir kjent med hva som ligger hvor.
Her trengs det en opprydning, og en strengere sortering av hva som havner hvor.
Slik er X100 i bruk
Fujifilm X100 er, som du sikkert for lengst har forstått, ikke en speilrefleks.
Det betyr naturlig nok også at den heller ikke alltid oppfører seg som en speilrefleks.
Et tydelig eksempel på det er tiden det tar for autofokuseringen å låse seg på motivet (det tar ikke veldig lang tid, men merkbart lenger enn på en Canon 550D speilrefleks med et bra objektiv), og et annet godt eksempel er den manuelle fokuseringen.
Der du med et speilreflekskamera svært hurtig kan bevege deg fra det ene ytterpunktet til det andre ved å justere fokusringen tar det betydelig lenger tid på X100.
Nå er det riktignok mulig å "jukse" ved hjelp av AFL/AEL-knappen på baksiden.
Den gjør at objektivet autofokuserer selv i manuell modus, men det tar oss videre til et annet problem med X100: autofokusen.
Det skjer litt for ofte at kameraet sliter med å fokusere, selv når en er så mye som 20-30 centimeter unna motivet (nærgrensa for X100 er ti centimeter).
Ved stadig å flytte kameraet lenger bak (husk, her finnes ingen zoom) mens en kontinuerlig forsøker å finne fokus, for så å bevege seg nærmere objektivet igjen når fokus er nådd, kan en klare å komme seg nærmere.
Men dette er tungvint, og det bør være unødvendig.
Trøbbel på nært hold
Uten at vi har gjort vitenskapelige tester synes vi også det er enklere å fokusere riktig når kameraet er stilt inn på kontinuerlig autofokus, og ikke på enkelvis autofokusering.
Kontinuerlig autofokus vil si at objektivet hele tiden arbeider med å holde motivet i fokus, noe som er nyttig spesielt når en tar bilder av barn eller sport, eller andre områder der motivet inneholder mer bevegelse enn stillstand.
Hvorfor dette ser ut til å fungere bedre vet vi ikke, men det ble likevel en slags nødløsning underveis i testingen.
Alternativet er å skru på makro, men det betyr svært langsom fokusering, og er for eksempel helt uaktuelt hvis du ønsker å ta bilde av ting i bevegelse.
Makroen gjør forøvrig en habil jobb, selv om det av og til er vanskelig å vite nøyaktig hvor X100 fokuserer.
Det er som kjent viktig å vite hvor "blikket" til kameraet faller ved makrofotografering, først og fremst fordi avstanden er så liten at selv små bevegelser kan flytte fokus ørlite bort fra området du ønsker å fokusere på.
Det er derimot irriterende at makroen skrus av hvis en for eksempel blar seg gjennom bilder en allerede har tatt.
En åpenbar "bug", som Fujifilm forhåpentligvis ordner opp i gjennom en fastvareoppdatering.
Svært lyssterk
Vi liker derimot godt - som vi allerede har nevnt - at alle de viktigste parameterne kan settes til "automatisk" (veldig nyttig hvis du deler kameraet med andre som er mindre fotokyndige), og funksjonsknappen viste seg å være enda nyttigere enn vi først trodde.
Du kan også bruke tradisjonelle forhåndsinnstilte programmer som gir for eksempel lukker- eller blenderprioritet.
Skjermen kan umiddelbart reflektere endringer i lysmåling, hvitbalanse og liknende, slik at du får et veldig godt inntrykk av hvordan det ferdige bildet ser ut.
Den er dessuten, fordi den er så skarp, svært nyttig til å vurdere kvaliteten på bildene i etterkant.
X100 er som nevnt svært lyssterkt, og kombinasjonen høy ISO og blender som strekker seg helt til f2 gjør at vi knapt har brukt blitsen i løpet av testperioden.
Det er bare av det gode, ettersom interne blitser, selv på svært dyre speilreflekskamera, ofte kommer til kort både i forhold til spredningen av lyset og mengden lys de produserer.
X100 er i så måte ikke noe unntak.
Heldigvis kan du bruke ekstern blits sammen med Fujifilms retrotøffing, så helt fortapt er du uansett ikke hvis lyset blir (alt)for dårlig.
Bildekvalitet
Og her har vi kommet fram til den virkelig hyggelige delen av denne testen.
Kortversjonen er slik:
Fujifilm X100 tar bra bilder.
Veldig bra bilder.
Optikken er åpenbart én av grunnene til at du må betale rett over 10.000 kroner for et kamera som ser ut som det ble produsert i tiden rundt Woodstock-festivalen, og det ble ganske tidlig klart i testperioden at X100 kan være en svært kjekk sak for de som ønsker et kamera som slekter på både kompaktkamera og speilreflekser.
Vi har tatt en god del bilder inne og ute (ingen overraskelser der, altså), og det er først og fremst tre ting som imponerer:
Skarpheten, den automatiske hvitbalansen og lysfølsomheten.
Objektivet går som allerede nevnt helt til blenderåpning f2.
Det betyr at du selv under dunkle forhold kan la være å bruke blits.
Tro heller ikke at en helt åpen blender tar knekken på skarpheten.
Bilder tatt med både f2 og f2.8 ser imponerende ut, selv om du nok taper ørlite skarphet på førstnevnte.
Fargemetningen er også en liten fest.
Det kan synes som om Fujifilm X100 drar til litt ekstra når en knipser i jpeg, men de overdriver ikke.
Det ser særs pent ut selv om du lar være å gjøre noe som helst med bildene, og ønsker du virkelig full kontroll kan du selvfølgelig også ta bilder lagret uten noen som helst prosessering (RAW).
Bildeeksempler
Støynivået er også beundringsverdig.
X100 støtter riktignok ISO-verdier helt opp til 12800, men der behøver du sjelden bevege deg.
Så lenge du har en eller annen lyskilde foran kameraet vil det sjelden være behov for mer enn ISO 6400, og selv så høyt opp i registeret er X100 beskjeden.
Sammenliknet med en Canon 550D med det sylskarpe og superbillige 50mm f1.8-objektivet kommer riktignok X100 til kort, men så er dette heller ikke noen speilrefleks.
Du kan se et eksempel på X100 (til venstre) versus 550D her på ISO 6400 her.
Klikk på bildene for høyoppløselige versjoner:
Og her har du Fujifilm X100 i henholdsvis ISO 1600 og ISO 3200 (klikk på bildene for høyoppløselige versjoner)
Her er også et knippe bilder vi har tatt med X100 i testperioden.
Ingen av bildene er etterbehandlet.
Du kan klikke på nummerne under bildespesialen for å se bildene i original størrelse.
Konklusjon
Vi beklager at vi må vasse i klisjeer i selveste konklusjonen, men vi er rett og slett nødt til å hente metaforene våre fra sjølvaste kjærleiken for å forklare hvorfor vi ender opp på en femmer.
Alle har fått med seg at vi har en del innvendinger, og noen av dem er fundamentale.
En autofokus som tidvis krever at en befinner seg 30-40 centimeter unna er ikke akkurat optimalt for en fotograf, og uten at vi har nevnt det i testen er Fujifilms påstand om 300 bilder per batterilading en smule (eller to) overdrevet.
Menysystemet er også en liten katastrofe, og X100 er heller ikke like rask å knipse med når utløseren trykkes ned som selv rimelige speilreflekskamera.
Glem heller ikke at du i dag kan få svært bra speilreflekser fra for eksempel Nikon og Canon til rundt 5-6.000 kroner, og sammenliknet med de 10.500 kronene X100 koster sitter du fortsatt igjen med 5-6.000 kroner du kan bruke på alt fra ekstern blits til et nytt, veldig bra objektiv.
Men dette skal ikke uten videre være en konkurranse mellom X100 og speilrefleks.
For mange vil det være snakk om et både-og heller enn et enten-eller.
X100 er nemlig et fin-fint nummer to-kamera, et som du har med deg mer eller mindre over alt fordi det tar betraktelig mindre plass, samtidig som det likevel tar veldig bra bilder.
Prisen er naturlig nok diskutabel.
Den er til og med nesten kontroversiell.
Mange rynker på nesen, og forsåvidt også andre kroppsdeler, når vi sier at du må ut med over titusen kroner for å eie et X100.
Det kan vi forstå.
På den annen side finnes det i enhver respektabel fotobutikk fastoptikk som koster både ti og femten tusen kroner, og det vil utvilsomt mange mange betrakte som rein og skjær galskap.
Likevel, den ivrige amatøren eller entusiasten vil finne veldig mye å like ved X100.
Hvis nå bare Fujifilm kan ansette noen kompetente menydesignere og justere litt på autofokusen begynner vi virkelig å snakke.
Fujifilm FinePix X100
| 1
|
202708
|
TEST:NuForce uDAC-2 D/A-konverter
Er 1000 kroner nok til å gi PCen din ny lyd?
Det kommer veldig an på.
Å huske lyd er ingen enkel sak.
Det vil si, du kan huske visse åpenbare kvaliteter som at den varte omtrent så og så lenge, hadde lite eller mye bass, og ikke minst om lyden varierer over tid.
Det er enkelt.
Men å virkelig huske lyd?
Det er ikke fullt så enkelt.
Det er nemlig det en må gjøre når en skal sammenlikne en lydkilde med en annen, for så å bedømme hvilken som lyder best.
NuForce uDAC-2 er en såkalt D/A-konverter som også fungerer som hodetelefonforsterker, og som for under tusenlappen blant annet lover å "tilfredsstille behovene til selv de mest kritiske musikkelskere" (produsenten).
Er du i målgruppen?
Hvorvidt det er deg er vanskelig å si.
En D/A-konverter har uansett til hensikt å forbedre kvaliteten på overgangen fra digital lyd, slik den for eksempel ligger lagret i form av mp3 eller wav-filer på laptopen eller PCen din, til analog lyd, som er punktet der du kobler til hodetelefonene eller høyttalerne dine.
uDAC-2 har både hodetelefonutgang (3.5mm) og to phono-koblinger.
De siste kan du koble til en separat forsterker, eller en annen lydkilde.
Vi har testet den som ren hodetelefonforsterker, ettersom det er slik den markedsføres.
Den knøttlille boksen kan brukes sammen med både en såkalt koaksial digital-utgang, eller, slik vi har gjort, via USB-tilkobling.
Den behøver ikke mer strøm enn du får gjennom USB-porten.
Mac-brukere behøver heller ikke installere ekstra drivere, uDAC-2 dukker automatisk opp i lyd-kontrollpanelet.
Windows-brukere kan måtte optimalisere allerede eksisterende drivere i henhold til NuForces råd i manualen.
En tydelig volumkontroll på selve enheten justerer lydnivået uten at en behøver gå via PCen eller Macen.
Hvor er forskjellen?
Utgangspunktet for en ekstern D/A-konverter til 995 kroner bør være at den ihvertfall skal låte bedre enn den interne lydutgangen på en laptop.
En tusenlapp er tross alt en tusenlapp.
Etter nitid lytting med to ulike hodetelefoner (BeyerDynamic DT-770 Pro og Sennheiser HD-650) på en MacBook Pro er svaret både enkelt og ikke fullt så enkelt:
Det er svært vanskelig å høre forskjell mellom MacBookens interne lydkort og NuForce sin budsjettkonverter.
Det er muligens en kontroversiell ting å si, ettersom både forgjengeren, uDAC, og denne enheten har blitt til dels svært godt blant annet på Amazon.com og andre steder.
Gjensyn med gammel kjenning
Timer med veksling fram og tilbake mellom internlyd og uDAC-2 avslører likevel ingen åpenbare forskjeller.
Jeg har blant annet latt deler av Radioheads "Subterranean Homesick Alien" gå i loop i en halvtime, en sang jeg kjenner bedre enn min egen bukselomme, men konsentrert lytting til tross: forskjellen er for vår del ikke-eksisterende.
Det tar oss tilbake til lyd og hukommelse igjen.
Åpenbare forskjeller er enklere å legge merke til en svært små forskjeller.
Kanskje finnes det nyanser i uDAC-2s lydbilde som lar seg måle, kanskje er de så små at de to sekundene det tar å veksle mellom de to lydkildene er nok til at sammenlikning blir vanskelig.
Da gjenstår i så fall fortsatt spørsmålet om en forskjell som er så vanskelig å høre er verdt pengene.
Det er nemlig en atskillig enklere jobb å høre forskjell på for eksempel de to hodetelefonene vi har brukt under testingen enn det er å påpeke nyanser i lydbildet mellom MacBook-utgangen og uDac-2.
Hjelp for de tungdrevne
Støynivået går derimot så å si garantert i favør av uDAC-2 - vi har ikke målt -, men i praksis vil vi påstå at du ikke kommer til å få noen åpenbaring, med mindre du er i besittelse av et svært dårlig og/eller støyfullt lydkort.
Det som derimot kan være et fornuftig bruksområde for denne enheten er tungdrevne hodetelefoner.
Det finnes modeller som krever veldig mye av forsterkeren, og som ikke uten videre vil trives godt sammen med hodetelefonforsterkeren i en laptop eller PC.
Totalt sett er likevel dette ikke noen stor nok forbedring til at vi kan anbefale produkter.
Så lenge utgangspunktet ditt er bra vil for eksempel nye hodetelefoner eller nye høyttalere bety mer for lydbildet enn mange D/A-konvertere.
Takk til den norske importørten, Stilimento, for utlån av produktet.
| 0
|
202709
|
Toshiba Camileo H20
HD-video til en billig penge, men duger det?
Video er ikke det det en gang var - på bånd.
Nå er det stort sett kun minnekort som gjelder, og naturligvis er det modellene som filmer i HD-oppløsning som er mest aktuelle også i forbrukermarkedet.
Men dedikerte videokameraer er ikke lenger noe stort vekstområde, mye takket være stadig bedre videofunksjoner på vanlige fotoapparater.
Måten vi bruker videoene på har også endret seg radikalt de siste årene, nå dreier det seg mest om korte snutter som kan deles med omverdenen - for eksempel via MMS, blogger, Facebook ikke minst YouTube.
Før jul testet vi fem fotoapparater som alle kan filme i HD-oppløsning, såkalt 720P, og ble til dels meget overrasket over kvaliteten.
Vinneren i den testen, Sony DSC-WX1, kan i tillegg zoome inntil 5x under filmingen, og ta opp lyd i stereo.
Gode spesifikasjoner
5x optisk zoom kan også Toshiba Camilio H20 fikse.
Dette er imidlertid et dedikert HD-videokamera med tradisjonell videokamerautforming og utbrettbar LCD-skjerm.
Det kom på markedet allerede i fjor sommer, men den siste tiden har det sunket betydelig i pris, vi har sett det til godt under 1.500 kroner i flere norske nettbutikker.
Til tross for lav pris;
H20 nøyer seg ikke med 720P, det kan også filme i full HD - 1080P.
Det betyr i teorien svært god skarphet og detaljgjengivelse selv på TV-skjermer i 50-tommersklassen.
Videoformatet er H.264, filene får AVI-etternavn og kan spilles uten videre i Windows Media Player 12 Windows 7.
Men vil et billig, dedikert HD-videokamera duge bedre til filming enn et fotoapparat?
Det ville vi finne ut.
Enkelt og funksjonelt
Kameraet er vesentlig større enn det aktuelle Sony-fotoapparatet fra vår test, og har en tradisjonell liggende utforming.
På baksiden sitter en rund, fireakset funksjonsknapp med OK-knapp i midten, en tilbake-knapp, samt knapp for å starte og stoppe opptak.
På toppen sitter zoom-kontrollen, som er en vippebryter som skyves til venstre for å zoome ut, og til høyre for å zoome inn.
Rett bak denne sitter en dedikert knapp for å ta stillbilder, og disse får en oppløsning på 5 megapiskler.
HDMI og USB
Vipper du ut den 3-tommer store, vridbare skjermen ut starter også kameraet, og knepper du den tilbake slås det av.
Enkelt og greit.
På innsiden er også en av/på-knapp samt HDMI-kontakt, analog TV-utgang og standard USB-kontakt.
Kobler du kameraet til PC-en via USB, lades samtidig batteriet, og både internminnet og minnekort dukker opp som stasjonsbokstaver i Windows Utforsker.
Kontakt til ekstern mikrofon og lys må du klare deg uten.
Bak batterilokket på undersiden finner du også en kortspalte.
Kameraet har 100 MB internminne, som holder til halvannet minutt filming i full kvalitet.
Her trenger du med andre ord et minnekort.
Et SDHC-minnekort med kapasitet på 4 GB holder til en times opptak i 1080P.
Slik er det i bruk
Kameraet ligger stødig i hånden, zoomen kontrolleres med pekefinger, og opptak styres med tommelen.
Skjermen er av bra kvalitet, men blir fort mørk når lysmengden avtar.
Opptak starter og stopper momentant, men zoomen er ganske treg.
Det tar nesten fire sekunder fra full vidvinkel (tilsv 34mm) til full zoom.
Full zoom under 1080P-filming er imidlertid meget problematisk, nesten under alle lysforhold.
Først og fremst er det vanskelig å holde kameraet stødig.
Det har riktig nok innebygd digital stabilisator for å jevne ut ustødige bevegelser, men det fungerer kun ved filming i 720P eller lavere oppløsninger.
Nesten like problematisk er det at autofokus ofte sliter når zoomen benyttes, med grøtete opptak som resultat.
Men hvordan blir så den generelle kvaliteten?
For å ta det beste først:
Utendørs, i godt opplyste omgivelser, og aller best:
Sol og sommer, kan H20 definitivt fikse brasene, det vitner blant annet videoen under om:
Men etter å ha prøvd kameraet under typiske, norske by-vinterforhold, er det er derimot langt igjen til vi kan snakke om wow-faktor.
Dessuten:
Når lysmengden avtar, forsvinner først fargene, deretter detaljene, til striper og støy til slutt overskygger dem totalt.
Kameraets utforming og frontlinse kan gi inntrykk av helt andre optiske kvaliteter enn hva som viste seg i praksis.
Her er et par stillbilder fra innendørsopptakene våre, som tydelig illustrerer støy- og fargeproblemene:
Vi har også opplevd at opptak har blitt litt "geleaktige" og enkelte ganger også hakket, spesielt ved raske panoreringer og andre situasjoner der motivene har skiftet raskt.
Lydkvaliteten er grei, men vi savner litt mer fylde.
Her kan du laste ned et par eksempelvideoer fra vår egen test:
Konklusjon
Til det meste av innendørs bruk kan vi slett ikke anbefale H20.
Det er også bemerkelsesverdig at H20, til tross for høyere oppløsning og tilsynelatende videooptimalisert optikk, ikke scorer mer enn middels bra på utendørsopptak, sammenlignet med langt mer kompakte fotoapparater med HD-videoopptak.
Det i seg selv burde være en klar indikasjon på at de fleste av oss gjør lurt i å spare litt lenger før vi går til innkjøp av videokamera.
| 0
|
202710
|
24"BenQ FP241VW
Denne skjermen er enten helt riktig eller helt feil - det avhenger av brukeren.
Hva som er riktig skjerm, hva som er stilig og hva som er praktisk finnes det ikke noe fasitsvar på.
Noen vil ha en stor skjermflate, noen vil ha flere mindre, andre klarer seg fint med en.
Noen vil ha en skjerm med et spesielt utseende, andre vil at den skal være så diskret som mulig.
LES OGSÅ:
Hva som definerer de forskjellige brukergruppene er heller ikke gitt, derfor ser vi tildels svært forskjellige løsninger hos produsentene.
Den mest spesielle skjermdesignen vi hittil har sett er denne skjermen fra BenQ, som også byr på stort bredformat og svært gode spesifikasjoner - alt med tanke på å tilfredsstille gamere.
Det er snakk om en 24-tommers skjerm med 1920 x 1200 punkters oppløsning, ikke noe for kabal-spillerne...
I ramme
Praktisk talt alle andre skjermer står på en fot, men FP241VW henger i en ramme.
Fot og sidestolper er i ett stykke, skjermen kan vippes i opphengene på sidene, og i toppen er det en løs "bro" som settes på plass eller fjernes med et enkelt håndgrep.
Skjermen kan naturlig nok ikke dreies og det er heller ikke noen mulighet til å heve eller senke den.
Den eneste fysiske justeringsmuligheten er å vippe den frem eller tilbake rundt sidenopphengene, for å tilpasse betraktningsvinkelen.
Det er heller ikke mye du kan vippe skjermen, men det er tilstrekkelig.
Vi snakker om en begrensning på noen få centimeter utover i underkant, og bare en knapp centimeter utover i toppen
Hele konstruksjonen er gedigen, den er tung og stabil og gir et ganske spesielt vistuelt inntrykk.
Den tar også mer plass i bredden enn andre 24-tommere.
Sidestolpene og foten er i sølvfinish mens rammen rundt selve skjermen er i sort matt utførelse.
Toppbjelken kobinerer begge disse finishene, med et stort felt på toppen i sort.
Bjelken har flere funksjoner i tillegg til det rent visuelle.
På venstre side sett forfra er det en slisse hvor man kan plassere ledninger fra f.eks. et webcamera.
Dette sitter fint oppå bjelken, det er god plass i dybden.
På den andre siden er det en liten plastbit som kan vippes opp og ut.
Hvilken funksjon den egentlig skal ha er vi ikke sikre på (testeksemplaret hadde ikke noen bruksanvisning vedlagt), men den fungerer utmerket til å henge hodetelefoner på.
Betjeningen sitter på den venstre sidestolpen, og alle funksjonene er tydelig merket.
Her er det direkte tilgang til noen av nøkkelfunksjonene hos denne skjermen.
Du kan nemlig aktivere disse direkte, uten å måtte gå innom menysystemet.
Funksjonene er Game Mode som varierer lysstyrke, kontrast og fargebalanse for å tilpasse dette til typiske spillscener, og i tillegg finner vi Perfect Motion som reduserer blur ved å sette inn et sort skjermbilde i intervallene mellom bildene i selve oppdateringsfrekvensen.
Begge disse funksjonene fungerte påtagelig, med generelt klart synlige forbedringer.
Tilkoblinger
Skjermen har et rikt utvalg tilkoblinger.
I tillegg til vanlig VGA er det DVI og HDMI, komponentinngager, koaks og S-video pluss strømkontakt.
Det er også en liten USB-hub med to tilkoblinger på siden av skjermen.
Der finner vi også en kontakt til hodetelefon.
Skjermen kan med andre ord kobles til det meste, inkludert de nyeste spillkonsollene, DVD-spiller og dekoder/tuner eller annet som gir TV-signal.
Med oppløsningen på 1920 x 1200 støtter den full HD-oppløsning uten problemer.
Bildekvalitet
Med det spesielle designet og de fikse løsningene blir forventningen til bildekvaliteten ikke akkurat mindre.
Heldigvis ble vi ikke skuffet.
Skjermen er lyssterk, har meget stor fargedynamikkk og en betraktningsvinkel i toppklasse.
Både naturlige farger fra digitalfoto og kreative kunstige kombinasjoner håndteres svært overbevisende.
Etterslep og hakking er helt ubetydelig, med PerfectMotion aktiv er det bortimot perfekt.
Konklusjon
Dette er en svært spesiell skjerm, både når det gjelder utseende og funksjonalitet.
Den krever også kraftig maskinvare, i full oppløsning er det bare de meste avanserte skjermkortene som leverer en ytelse som matcher skjermen.
Prisen ligger i samme område som andre skjermer med samme format og oppløsning, så du får designet og funksjonalteten på kjøpet.
Vi hadde sans for skjermen, den er behagelig i bruk, betjeningen er direkte og har spennende finesser, og toppbjelken er både stilig og praktisk.
| 1
|
202711
|
Asus RT-AC68U
Antagelig verdens raskeste trådløse ruter akkurat nå.
Men ikke under alle forhold.
De raskeste trådløse løsningene hører til i avdelingen for de litt mer spesielle variantene.
Da snakker vi om to toppspekkede AC-rutere som snakker direkte med hverandre, eller mellom en ruter og en nettverks/mediebro.
Stiller du med en mobil enhet, enten det er en bærbar PC, nettbrett eller mobil, så er du alltid et godt stykke unna i ytelse.
Slike løsninger har sin misjon, de kan erstatte kabel mellom to bygninger eller mellom to etasjer, med et nettverk av maskiner på hver side av forbindelsen.
Men du kan altså ikke regne med å få samme ytelse mellom din bærbare og en ruter, selv om den er den raskeste på markedet.
Dette med standarder ...
Asus RT-AC68U er den raskeste ruteren fra Asus, og dette skyldes teknologien fra Broadcom.
Den er ikke Asus alene om, også Netgear har lansert en ruter bygget på de samme brikkene.
Men når vi snakker om topphastighet er det, som med det meste annet, ikke uten at visse forutsetninger er på plass.
For at topphastigheten skal kunne oppnås må både sender og mottaker støtte alle egenskapene og varianter av protokollene.
Det er det svært lite utstyr som gjør, og i skrivende stund er det bare mellom to slike rutere, med den ene satt opp som nettverksbro, at man får optimal teoretisk brutto hastighet på opptil 1300 Mbps.
Også på 2,4 GHz båndet har Asus noen ekstra triks i ermet.
Eller rettere sagt, Broadcom, som er produsenten av brikkesettet.
De har bygget inn støtte for det de kaller TurboQAM.
Dette er en teknikk for å få mer informasjon ut av hver svingning i signalet.
Du kan lese mer om dette i denne artikkelen.
Med TurboQAM moduleres 2,4 GHz signalet i 40 MHz båndbredde på samme måte som 5 GHz på 80 MHz båndbredde i 802.11ac-standarden.
Dermed får de tynt ut teoretisk 600 Mbps i stedet for 450 Mbps.
Men dette krever at både ruter og klient støtter alle disse parameterne.
Dermed er altså AC1900 ytelsesmessig forbeholdt rutere med dette brikkesettet.
I hvert fall foreløpig.
Design og tilkobling
Ruteren kommer i en utførelse vi kjenner igjen fra tidligere modeller, med sitt karakteristiske rutenettmønster i sort plast.
Den er laget for å stå, det er ingen andre alternativer.
Antennene stikker ut på topp, her er det ikke gjort noe for å skjule at dette er en trådløs ruter.
Tilkoblingene er de vanlige WAN pluss 4 x LAN alt med Gigabit ytelse, men nytt er både en USB 2.0 og en USB 3.0 på baksiden.
Her kan du koble til lagringsutsyr som deles av brukerne på nettverket.
En annen nyvinning er teknisk sett svært banal, men ikke desto mindre svært velkommen: en bryter på baksiden som slår av alle LED-lysene.
Det blinker jo ellers blått hele tiden, noe som er mer sjenerende enn praktisk når ruteren står på et sted hvor den er synlig.
På siden finnes knapper for kjapp tilkobling med WPS og for å slå av/på det trådløse nettet.
Installasjon
Er du tilfreds med standardinnstillingene er det bare å koble til ruteren og starte den opp.
Vil du endre på innstillingene går du gjennom en veiviser og setter passord, nettverksnavn og nye passord.
Vil du gå i dybden har du alle muligheter ved å velge manuell modus.
Grensesnittet er det samme som Asus har brukt det siste året og er oversiktlig og funksjonelt.
Ruteren er også rask til å oppdatere egne innstillinger.
Ytelse
Siden det fremdeles ikke finnes klienter som støtter hele repertoaret for denne ruteren, har vi testet med Intels 7260-nettverkskort med to antenner/strømmer (AC) og med Intels forrige toppmodell (ikke AC)
N-6300.
Ytelsen er definitivt i toppklasse, men likevel et godt stykke unna de optimale hastighetene som oppnås når ruter og klient med 100% støtte står rett ved siden av hverandre.
Da er det vel streng tatt heller ikke behov for noen trådløs forbindelse ....
Det kan altså fremdeles være mye å hente med en 3-antenners klient som Intel N-6300, spesielt på 2,4 Ghz.
Konklusjon
Asus RT-AC68U er antagelig den raskeste ruteren på markedet i skrivende stund.
Men foreløpig får man ikke særlig glede av dette før klientene kommer på banen.
Det ser ut til å ta lengre tid enn vi trodde tidligere i år.
Når en del av superytelsen i tillegg er forbeholdt utstyr som ennå ikke finnes og blir litt på siden av standardene kan man jo kanskje se det litt an.
Asus RT-AC68U
| 1
|
202716
|
Asus N55SF
Den har full HD-skjerm, høyttalere fra Bang og Olufsen - med subwoofer, og lokk i svart pianolakk.
Er vi vitne til en ny multimediekonge?
For ikke mange år siden var PC-en først og fremst et arbeidsverktøy.
I 2011 er situasjonen en helt annen, og for mange er PC-en selve navet for det meste av hva man foretar seg mellom måltidene og timene på puta.
Her står også underholdning sentralt for mange, og mange PC-produsenter skreddersyr datamaskiner som er myntet på den som ønsker at PC-en også skal være en underholdningssentral, for musikk, film og spill.
Velutstyrt
Asus er slett ikke noe unntak, og N55SF er kanskje det mest gjennomførte eksempelet på at PC-produsenten tar underholdning på alvor - i hvert fall på papiret.
Stikkord er HD-video, kraftig grafikkort, glansfullt design og ikke minst - høyttalere fra Bang & Olufsen med dedikert subwoofer på skrivebordet.
Men fungerer det bra i praksis?
Mer om det senere.
PC-en fås i en rekke forskjellige konfigurasjoner, de rimeligste har ikke skjerm med full HD-oppløsning.
Vårt testeksemplar er blant de bedre utrustede, og har blant annet følgende å by på:
15,6" full HD-skjerm, matt (1920 x 1080 piksler) Intel Core i7-2630QM-prosessor, fire kjerner x 2 GHz Hybrid grafikkløsning, Intel HD Graphics 3000 / Nvidia GeForce GT555M (2 GB)
8 GB RAM (2 x 4 GB) 750 GB harddisk, 5400 rpm DVD-brenner for alle formater 2 x USB 3.0-porter 2 x USB 2.0-porter VGA og HDMI-videoutganger Utgang til medfølgende subwoofer (2,5 mm)
Lysfølsomt webkamera med 720P-oppløsning Minnekortleser for SD/MMC-kort Trådløst nettverk (b/g/n) Gigabit kablet nettverk Leveres med Windows 7 Home Premium 64-bit Mål: 37.9 x 26.1 x 3.7~3.75 cm Vekt:
2,7 kg Pris: 7799 kroner (Dustin Home 28.10.11)
Ut fra spesifikasjonene er det slett ikke noe å si på denne prisen, ut fra våre erfaringer med tilsvarende spesifikasjoner.
Det vi imidlertid savner, er Blu-ray-spiller, all den tid at Asus retter seg mot underholdningssegmentet, og skjermen støtter full HD-oppløsning.
Modellen finnes heldigvis med dette innabords, men da må du belage deg på en pris i overkant av 9000 kroner.
Selve innpakningen er i plast, men sidene på skjermen har fått en metallist som stiver den opp noe.
Merk at det speilblanke lokket virkelig suger til seg finger- og fettmerker, så en mikrofiber-klut innen rekkevidde er en god idé.
Byggekvaliteten virker forøvrig OK.
Flott skjerm
Vi ser at matte skjermer igjen er på vei inn i varmen, og skjermen på N55SF er en drøm å bruke.
Den har god kontrast, fargegjengivelse - og ikke minst, null refleksjoner.
Den har også gode innsynsvinkler fra sidene og ovenfra, men nedenfra blir fargene raskt invertert.
Det betyr imidlertid ikke så mye.
Full HD-oppløsning betyr at tekst blir smått, men hvis du har normalt syn vil du neppe ha problemer med dette.
Høy oppløsning betyr først og fremst at du får plass til flere programvinduer og mer informasjon på skjermen samtidig, noe som ofte er et problem på lavoppløste skjermer.
Mellom skjerm og tastatur setter et stort, grått felt som inneholder Bang & Olufsen-høyttalere.
Lyden er ikke verst for å komme fra en bærbar PC, med relativt god dybde og bass - selv uten subwooferen koblet til.
Vi savner imidlertid litt diskant for å bli helt overbevist, noe vi svært sjelden blir på bærbare.
Og subwooferen?
Vel - den sørger for litt mer bass, men forvent ikke allverden av en bord-sub på størrelse med en boks med rømme.
Tastaturet er er stort, og dekker hele bredden på maskinen.
Hver tast er også større enn vi har blitt vant til med alle chicklet-tastaturene vi har testet i det siste.
Tastaturet på N55SF er mer i retning av et vanlig, stasjonært tastatur.
Merk at det ikke er like lett å rengjøre som chicklet-tastaturer, smuler kan ramle nedi og legge seg bak tastene, for eksempel.
Til venstre sitter hurtigknapper for medieavspilling, og til høyre sitter et noe krympet numerisk tastatur.
Til å jobbe på er tastaturet meget bra.
Det er en liten svikt på midten, men det påvirker ikke bruksopplevelsen negativt.
Tastene avgir heller ikke særlig støy under bruk.
Luftinntaket sitter under PC-ens fremre del, og utblåsning skjer på venstre side.
Strømplugg til besvær?
Alle tilkoblingene sitter på sidene, og med unntak av strøminntak og subwooferutgang, sitter alle i fremre del.
Merk at pluggen på strømforsyningen ikke kan stikkes helt inn, og at det er en viss "dødgang" i den.
Merk videre at pluggen stikker flere centimetre rett ut, i motsetning til vanlige plugger med 90-graders knekk.
Grunnen til at vi gjør spesielt oppmerksom på dette, er at det er lett å dulte borti denne, med mulig skade på pluggen og/eller strøminntaket som resultat.
Dersom dette skjer, dekkes en reparasjon ikke av garantien, og vi har fått opplyst fra Asus at reparasjon av kontaktbrudd i strøminntak kan beløpe seg til mellom 3000 og 4000 kroner...
Dette videoklippet illustrerer problemet:
Strømforsyningen er forøvrig på 120W, og er temmelig stor.
Vektnåla stopper på voksne 680 gram.
Slik er den i bruk
Det tar rundt 50 sekunder fra du skrur på PC-en til du er inne i Windows og klar til å begynne å jobbe.
Vi har sett tregere, men også mye raskere maskiner, rund 18 sekunder på de raskeste, og felles for de fleste er at de har SSD istedet for harddisk.
Merk at harddisken i denne PC-en heller ikke er blant de raskeste, med sine 5400 rotasjoner i minuttet.
Det følger med en del prøveversjoner og programmer du neppe kommer til å bruke så ofte, men det er ikke noe av dette som oppleves som plagsomt eller forstyrrende.
PC-en virker rett og slett temmelig fornuftig konfigurert, og oppleves som rask og responsiv til nær sagt alle oppgaver.
Det skulle da heller bare mangle, med firekjernet I7-prosessor og relativt potent grafikkort.
Dette er en PC som sørger for å avspille alt av HD-materiale uten den miste antydning til svetteperler i pannen, og kan også brukes til spilling, vi har kjørt flere relativt krevende 3D-spill med godt resultat, om enn ikke alltid med absolutt høyeste detaljnivå.
God ytelse, lite støy
Vi liker også meget godt at støynivået er meget lavt, selv under tung belastning.
Her har mange av konkurrentene noe å lære av Asus - som svært sjelden har fått trekk i våre tester for støynivået.
Hva sier så ytelsestestene?
Windows' egen opplevelsesindeks ville av en eller annen grunn ikke la seg oppdatere, men vi har tall fra Passmark Performance Test som gir gode indikasjoner på hva du kan forvente:
Passmark rating: 1601 CPU mark:
6898 2D Graphics mark: 379 Memory Mark:
1726 Disk Mark: 511 3D Graphics Mark:
684 Hvis vi ser nærmere på prosessorytelsen og sammenligner mot prosessorer som sitter i andre PC-er i prisklasse rundt 8000 kroner, får vi følgende utslag - og vi gjør oppmerksom på at dette er snakk om snittall:
Testene av grafikkytelsen viser at den er godt over middels, noe som bør tiltale deg som er over middels interessert i å bruke PC-en til spilling.
Alt annet av oppgaver er som tidligere nevnt null problem:
Vi tar også med harddiskytelsen, og sammenligner den mot tallene vi fikk for SSD-en som sitter i ultrabooken Asus Zenbook UX31 - som vi testet nylig.
Joda, SSD er fremtiden:
Hva så med batterilevetiden?
Litt lavere enn vi hadde håpet på, kanskje, men 5 timer med minimal belastning og 3 timer med kontinuerlig avspilling av HD-video er likevel godkjent.
Det skulle bety rundt 4 timer under normal, variert bruk.
Det er likevel greit å være klar over at det finnes langt mer batterigjerrige modeller i 2011, hvis du har behov som går i den retningen.
Du finner flere av dem her.
Konklusjon
Joda, denne PC-en er en fin multimediemaskin som vil bli husket for god, høyoppløst skjerm, bra lyd og meget god ytelse - til en fin pris tatt i betraktning hva du får.
At den har lavt støynivå og kommer med 24 måneders garanti, sikrer femmeren på terningen.
Det finnes mer robuste kabinetter, lokket skjemmes fort av fingeravtrykk, og vi skulle gjerne sett en litt mindre strømforsyning med 90-graders knekk i pluggen.
For øvrige plusser og minuser, se oppsummeringsboksen under.
Asus N55SF-S1109V
| 1
|
202717
|
Netgear Powerline AV500
Nettverk over strømnettet - har produktene blitt bedre?
Det er tre hovedalternativer når man skal legge opp en nettverksløsning i hjemmet.
Nettverkskabel gir den klart beste ytelsen, er billig, men ikke alltid så praktisk.
Trådløst nett er et innlysende alternativ, svært mange får løsningen på kjøpet når de kjøper PC og nettilgang med trådløs ruter.
Det siste alternativet er mindre utbredt, men kan være et kurant alternativ:
Nettverk over strømnettet.
Svært enkel løsning
De nyere utgavene av disse løsningene er svært enkle i bruk, omtrent som en skjøteledning.
Du plugger først den ene enheten i en stikkontakt, og kobler en nettverkskabel fra enheten til ruteren din.
Den andre enheten plugger du du i en stikkontakt der du skal bruke PC-en, og kobler en nettverkskabel mellom disse.
Etter få sekunder er du på nett.
Hastigheten er et kapittel for seg.
Den avhenger av mange faktorer, de viktigste er kvaliteten på det elektriske ledningsnettet i boligen, sikringsskapet og støy fra andre apparater koblet til strømnettet.
Og ikke minst hva slags strømnett som finnes i boligen.
Sær norsk strøm
Norsk strømnett er annerledes enn i de fleste andre europeiske land, bortsett fra Albania(!).
I Norge er IT-nett (Insulated Terra) det vanlige, med 230 volt mellom fasene, og hvor alle strømførende deler flyter i forhold til jord (spenningsforskjellen mellom en fase og jord kan og vil variere).
Dette er på en måte en fordel, fordi strømnettet kan fungere selv om det oppstår jordfeil.
Ulempen er elektrisk støy, som kan bli problematisk når man skal sende andre signaler over nettkablene.
Dessuten er det mer sårbart og farligere ved f.eks. lynnedslag.
I alle andre land brukes et TN-nett (Terra neutral) med 400 volt mellom fasene og 230 volt mellom fas og null-leder, hvor jord og null-leder forbindes ved transformatoren.
Dette gir færre elektriske støyproblemer siden spenningsreferansen blir mer stabil.
I praktisk talt alle nyere installasjoner i Norge blir det nå installert TN-nett.
Alt dette innebærer at apparater som sender data over strømnettet kan få en tøffere jobb i Norge enn i andre land.
Ytelsen vil derfor variere sterkt i forskjelige hus, avhengig av hva slags type strømnett det er koblet til.
Vi testet utstyret i et hus fra 60-tallet ned IT-nett.
I bruk
Boksene fra Netgear er merket med makshastighet på inntil 500 Mbit, og var akkurat så enkle å sette opp som man forventer.
Ikke minst var de svært raske til å finne hverandre og etablere nettverksforbindelse.
Vi snakker om en håndfull sekunder.
Andre løsninger vi har testet tidligere har tatt vesentlig lengre tid.
På hver enhet er det tre lysdioder som viser status, og skifter farge og lysmønster.
Dioden til venstre lyser grønt når det er strøm i kontakten, blinker grønt når den starter opp eller setter opp sikkerhetskobling.
Dioden i midten kan lyse med tre alternative farger, og lyser grønt når ledningskvaliteten er god og hastigheten kan være > 80 Mbps.
Lyser den oransje kan den kjøre mellom 50 og 80 Mbps, men lyser den rødt klarer forbindelsen under 50 Mbps.
Dioden til høyre lyser grønt når det er nettverksforbindelse.
Mange har lurt på hvor sikker denne løsningen er, om ikke forbindelsen "lekker" ut og kan plukkes opp hvis man plugger i en tilsvarende enhet i naboleiligheten.
Løsningen er enkel, du trykker og holder inne sikkerhetsknappen på siden i 2 sekunder.
Innen to minutter trykker du tilsvarende på den andre enheten.
Da er det opprettet en sikker forbindelse mellom disse to enhetene.
Ytelse
Vi sjekket ytelsen fra vår husserver på hemsen og ned i stue og kjeller:
Grafen viser at ytelsen på Netgears løsning i praksis er like god som vår tidligere favoritt fra Linksys.
Den er også noe mer stabil.
Ytelsen er ikke like god som et godt trådløst nett under meget gode forhold, men kan måle seg med et som ligger litt under midt på treet.
Der hvor trådløst av en eller grunn ikke klarer å oppnå akseptabel dekning og hastighet vil strømnettet kunne være et alternativ.
Men resultatet vi som nevnt innledningsvis avhenge av mange konkrete faktorer.
Men noe særlig dårligere enn våre målinger er det lite sannsynlig at du oppnår.
Netgear Powerline AV 500 Adapter Kit XAVB5001
| 1
|
202718
|
SingStar
Sony når stadig nye kundegrupper med sine påfunn.
Nå er Idol-entusiaster de er ute etter med dette karaoke-spillet.
Og det er gøy - men ikke i all evighet.
Går du med en liten stjerne i magen?
De kreative hjernene bak EyeToy-kameraet har nå kommet med et nytt partyspill, men i denne omgang bruker du stemmen, ikke hendene.
LES OGSÅ:
SingStar er rett og slett et karaoke-spill, med fokus på konkurranse mellom flere spillere.
Du får med to mikrofoner på kjøpet, som plugges inn i en adapter, som igjen settes inn i USB-porten på din PlayStation 2.
Spillet inkluderer 30 lisenserte sanger (alt fra Elvis til Ricky Martin og Madonna), men selv om disse er varierte, blir du likevel relativt fort lei utvalget.
Det er alltid noen sanger du ikke liker og ikke har lyst å synge, og de du liker blir du også mest sannsynlig lei av etter hvert.
Syng i vei
Spillet fungerer på følgende måte:
Når du har valgt en sang, vises videoen til den, samtidig som teksten ruller under.
Stemmen til vokalisten er representert som tonestreker, og det er din oppgave å følge disse.
Du må rett og slett synge i samme toneleie som originalen, og du får poeng ut fra prestasjonen.
Men pass på - SingStar skjønner jo ikke hva du synger, det er lett å jukse seg til bedre plassering bare ved å nynne til sangen.
Det finnes tre vanskelighetsgrader, og utfordringen blir merkbart høyere på de mer krevende gradene.
Det er mindre rom til å feile, rett og slett.
SingStar handler om å spille mot venner, og derfor er det en rekke flerspillermodi med.
Du kan synge samtidig med en venn og konkurrere om å få flest mulig poeng, eller kjøre full fest med pass the mic-modus, der to lag på opptil åtte personer hver får diverse oppdrag de må synge seg gjennom.
Når du synger, får du flere muligheter til å leke deg med stemmen.
Du kan legge på noen spesialeffekter, kutte vekk den originale vokalen og kun høre deg selv, til og med ta opp klipp fra dine prestasjoner og lagre de på minnekortet.
Har du en EyeToy, kan du også plugge inn denne og se deg selv mens du synger i stedet for videoen.
Stusselig alene
Det er også en enkeltspillermodus med, der du spiller alene og skal jobbe deg oppover i musikkbransjen.
Denne er imidlertid ganske kjedelig, og virker til å være rettet mot yngre brukere.
Den ultimate testen for hvor stor potensial SingStar har, er naturligvis jentevorspiel.
Og vi ble ikke overrasket når vi fikk vite at spillet ble en stor slager, og gjenstand for diskusjoner flere dager i etterkant.
Men også gutta kan kose seg med for eksempel Ace of Spades, eller kanskje til og med Village People.
Dette er upretensiøs moro, skreddersydd for fester og andre sosiale sammenkomster.
Problemet vårt er som sagt varigheten, det finnes jo grenser for hvor mange ganger du gidder å synge de samme sangene.
Vi håper på flere ekspansjonsdisker så fort som mulig.
Men ideen er kjempegod, og spillet gjør jobben sin - det underholder.
Så er du ute etter et nytt partyspill i disse Idol-tider, er SingStar en kjempemorsom investering.
| 1
|
202721
|
Synology DiskStation DS213+
Ikke så stor forskjell utvendig, det er inni det skjer.
NAS, eller enheter for nettverkslagring, er den mest nærliggende løsningen når flere skal dele data.
Om det er familiens bilder, musikk og filmer eller felles data i en forening eller annen mindre virksomhet, en NAS er den enkleste og mest effektive løsningen.
Det har dukket opp mange andre lagringsalternativer i form av tjenster på nett.
Her betaler du en sum for en viss kapasitet som du får tilgang til via nettleseren eller egen programvare.
Dette er utmerkede løsninger, men erstatter ikke nødvendigvis en NAS.
Som tilleggstjeneste er det imidlertid topp.
Synology DiskStation DS 213+
Synology har en rekke forskjellige modeller med plass til varierende antall og formater av disker.
De minste har plass til en eneste disk, men den vanligste løsningen for hjemmebruk har to diskplasser.
DS213+ har plass til to 3,5-tommers disker som sitter på braketter som er lette å ta ut og inn av selve enheten.
Brakettene har også skruehull for 2,5-tommers disker, her kan du også montere SSD-enheter hvis du vil ha en lydløs løsning.
Maskinvaren i DS213+ er en to-kjerners Freescale P1022 prosessor på 1.067 GHz.
I tillegg til å ta hånd om de to interne diskene pluss 2 USB 3.0 porter og en eSATA port, kjører den også Synologys DSM programvare som byr på en rekke praktiske tjenester.
Installasjon
Installasjon av diskene gjøres ganske enkelt ved å fjerne frontdekselet, ta ut brakettene, skru fast diskene i brakettene og sette dem inn i kabinettet.
Installasjon av hele systemet er litt mer omfattende, og kan ta lang tid avhengig av hvor store disker du har satt inn.
Selve installasjonen av DSM-programvaren er rimelig rask.
Du kobler DS213+ til nettverket, slår den på.
Så starter du opp konfigureringsprogrammet som finner enheten, så kan du velge om du vil bruke den DSM-programversjonen som ligger på CD eller laste ned nyeste versjon fra nett.
Deretter er den en veiviser som hjelper deg i gang fram til det siste leddet, som er å sjekke diskene og gjøre dem klar til bruk.
Det er dette som er tidkrevende.
Har du satt i et par 3 TB disker tar det noen timer, vi testet med en 240GB SSD og det tok ca 40 minutter.
Her er det ikke snakk om noen "quick format", men det er jo ganske viktig at lagringsenheter er sjekket grundig før den tas i bruk.
Det er forøvrig smartest å sette i én disk og klargjøre hovedinstallasjonen først.
Når du så setter i en ekstra disk vil denne formateres i bakgrunnen, mens du bruker NAS-en som normalt.
I bildeserien under ser du skjermdumper fra veiviseren ved opprettelse av delt lagring - på norsk!
Ytelse
I tillegg til stabilitet er ytelse den viktigste egenskapen hos en NAS.
For å få optimal ytelse er det viktig at den kobles til et Gigabit nettverk og at lagringsenhetene som monteres inn kan levere.
For at ikke disken skulle være noen flaskehals testet vi med en SSD, selv om alle moderne roterende disker har høyere overføringshastighet enn selve NAS-en.
De datatypene som typisk lagres på en NAS er større filer som krever høy sekvensiell overføringshastighet hos lagringsenheten.
Man jobber ikke med tung bilderedigering eller flerspors lydredigering og mix mot en NAS, men man henter datamaterialet derfra før jobb og legger det tilbake når man er ferdig.
Og ytelsen er meget bra.
Fra å bla i store bildefiler i original størrelse til overføringer av filer på flere gigabyte, DS213+ leverer på linje med overføringer direkte mellom andre PC-er på nettverket - rundt 80 MB pr sekund bør altså være mulig.
Stor fleksibilitet
I tillegg til ren lagring og filoverføring støtter DSM en rekke nettverkstjenester.
Det er et helt operativsystem som du betjener gjennom nettleseren, hvor du kan laste ned apps for det meste, fra felles iTunes-server til MailStation, WordPress, CRM, nettbutikker.
Du finner oversikten over alle mulighetene hos Synology.
Konklusjon
DS213+ er en rask og svært fleksibel løsning for nettlagring.
Kapasiteten er enorm, med plass til 2x4 TB internt og en eSATA og to eksterne USB 3.0 lagringsenheter i tillegg.
Med alle programvaremulighetene i tillegg er det fritt fram for selv den mest krevende bruker.
Prisen er slett ikke blant de laveste, men sammenlignet med å sette en PC til å gjøre jobben får du en vel så kraftig enhet i langt mer kompakt og brukervennlig format.
Synology DiskStation DS213+
| 1
|
202722
|
Brother MFC-J4510DW
Møtet med denne alt-i-ett-skriveren fra Brother ble en meget positiv overraskelse.
Markedet for blekkskrivere har i mange år vært dominert av noen få aktører, med HP, Canon og Epson i spissen.
Det er imidlertid vårt inntrykk at innovasjonstakten har gått noe ned de siste årene.
Det skyldes dels at kvaliteten på et tidspunkt nådde et nivå som kan sammenlignes med det man får fra fotolaboratoriet, og dels at markedet har stagnert og vært i tilbakegang.
Den største utviklingen har kanskje vært på prissiden.
Du får nå meget avanserte og funksjonsrike multifunksjonsskrivere til godt under tusenlappen, med trådløs tilkobling slik at alle i husstanden kan skrive ut direkte.
Fram fra skyggen
Brother har vært der lenge, men alltid levd litt i skyggen av markedslederne.
Derfor er det spesielt morsomt at nettopp denne produsenten er på banen med en av de aller mest interessante skriverne akkurat nå; interessant fordi MFC-J4510DW ser ut til å ha "alt", inkludert en fin design - og bra pris.
Her er en rask oppsummering av de viktigste egenskapene:
Alt-i-ett-skriver med skanner, kopimaskin, utskrift og faks 3,7" trykkfølsom betjeningsskjerm i front Innebygd kortleser for de fleste aktuelle minnekort + USB-inngang Maks skanneoppløsning er 1200 x 2400 ppi Blekkbasert, fire blekktanker a med kapasitet på 1200 sider Dråpestørrelse på 1,5 picoliter, 1200 x 1600 dpi utskriftoppløsning Automatisk tosiders utskrift (duplex)
Arkmater i front for A4-ark med plass til 150 ark Arkmater til kopi/skanner med kapasitet på toppen Manuell mating av ark i bakkant på inntil A3-størrelse USB, Ethernet, WLAN, AirPrint og Pictbridge tilkoblinger 480 × 290 × 290 mm, 8 kg
Skriveren er relativt kompakt, spesielt i dybden.
Dette, kombinert med strømplugg med 90 graders knekk, samt at papirskuff og utbakke sitter i fronten, gjør at den er godt egnet til å bli plassert i en hylle.
Merk imidlertid at mating av store ark (inntil A3) må gjøres i bakkant.
Nettopp denne muligheten til å skrive ut i store formater bør være en god grunn til å vurdere denne skriveren, det er nemlig ikke daglidags.
Gjort på 1-2-3
Oppsett av skriveren er svært enkelt, og du blir ledet gjennom prosessen på norsk på den trykkfølsomme skjermen.
Her konfigurerer du også eventuell tilkobling til trådløst nett.
Kobler du den til en PC med Windows 8 behøver du ikke en gang bruke CD-en med drivere, installasjonen skjer automatisk og umerkbart i bakgrunnen.
Utskrift fra iPhone og iPad er også på plass umiddelbart takket være AirPrint-støtte.
Finurlig framtrekk øker hastigheten
Arkmateren i front tar ark på inntil A4-størrelse, og arkene ligger med bredsiden inn.
Slik dras de også inn i skriveren, og sidene printes deretter horisontalt, ikke vertikalt som er det vanlige.
Dermed forkortes framtrekksprosessen, og også tidsbruken.
For J4510DW er blant de aller raskeste blekkskriverne vi har testet - spesielt på ren tekst og blandet tekst/enkel grafikk.
Fem sider med sort tekst ble ekspedert på 19 sekunder i hurtigmodus, og tre sider med tekst/enkel grafikk i farger tok 18 sekunder.
Kvaliteten er absolutt akseptabel.
Merk imidlertid at framtrekksmekanismen kan bråke litt i hurtigste modus.
Meget god fotokvalitet
På fotoutskrifter er den vesentlig tregere, spesielt på kantløse utskrifter.
Et foto i A4-størrelse tok 4 1/2 minutt å skrive ut i nest-beste kvalitet.
Det er omtrent dobbelt så lang tid som de raskeste fotoskriverne vi har testet.
Kvaliteten på fotoutskriftene ble imidlertid meget god, her ble vi faktisk svært positivt overrasket.
Brother har nemlig ikke fokusert på fotokvaliteten i sin markedsføring av skriveren, men det kunne de trygt ha gjort, mener vi.
Skanning av dokumenter i A4-størrelse går lynkjapt, vi målte 7-8 sekunder via en USB 2.0-tilkoblet PC.
Merk imidlertid at skanneren ikke er optimal i forhold til fotografier, kontrastene blir gjerne litt for sterke, og vi har også opplevd å se striper som ikke er synlige på originalene:
Man har mulighet for å aktivere støyreduksjon i styreprogrammet, men det fører ofte til at detaljer blir uskarpe.
Til tekst og blandet tekst/grafikk gir vi absolutt godkjent karakter.
Hva med driftskostnadene?
Dette er et av de vanligste spørsmålene vi får i forbindelse med skrivertester.
Alle blekkskrivere kjører rens av blekkdyser innimellom, og behovet for rens varierer med bruksmønsteret.
Skriver du alltid ut en og en side kan derfor prisen per side bli vesentlig høyere enn hvis du skriver ut ofte og mange sider hver gang.
Brother har imidlertid utstyrt denne skriveren med høykapasitets blekktanker, hver med rundt 1.200 siders kapasitet, basert på målinger foretatt etter ISO/IEC 24711-standarden.
Det er mer enn dobbelt så mange sider som er vanlig for mange andre blekkskrivere, men merk at veiledende pris er på mer enn 200 kroner per fargetank, og det sorte blekket koster rundt 300.
Totalt koster det da altså rundt 900 kroner for et komplett sett, noe som skulle tilsvare en kostnad på rundt 75 øre pr side.
Konklusjon
Brother J4510DW er en meget god skriver for kontoret - som også fikser fotoutskrifter med bravur.
Den har flust med nyttige funksjoner, ser bra ut, er enkel å bruke og rask på det meste.
Det eneste vi har å utsette noe på, er skanneren - som ikke egner seg spesielt godt til fotokopiering.
Fotoutskriftene tar også noe mer tid å ekspedere enn hos en del konkurrenter.
Summa summarum:
Til et lite kontor eller til et hjem der flere skal dele samme skriver, og foreta en fotoutskrift i ny og ne, er MFC-J4510DW absolutt et klokt valg!
Brother MFC-J4510DW
| 1
|
202724
|
Point of View 6800 GT
LES OGSÅ:
GeForce 6800 GT er en mini-versjon av Nvidias aller beste grafikkort: GeForce 6800 Ultra.
Det har 16 eksekusjonsenheter, en grafikkprosessor på 350 MHZ (mot 400 i Ultra) og GDDR3-minne på 1 GHz (mot 1.1 i Ultra).
Point of View (POV) sitt kort utmerker seg først og fremst med den originale kjøleløsningen, som best kan beskrives som en svær kobberplate med vifte på og kobberribber rundt.
Det mest interessante med den er at platen ikke ligger rett på kortet, men sitter på en massiv blokk som går fra selve grafikkprosessoren opp til viften, som er hevet circa to centimeter over resten av kortet.
Interessant kjøleløsning
Det vil si at det samtidig kommer mye luft til minnebrikkene under - som er svært bra for de som liker å overklokke.
Samtidig er dette testens minst støyende kort - og det sier litt hvis du for eksempel vurderer Gainward sitt kort med Ultra-vifte.
Dessverre fører denne løsningen til at kortet dekker to kortplasser, akkurat som GeForce 6800 Ultra-kortet gjør.
Det vil det nok være delte syn på, men det gjør i hvert fall kortet upassende til mini-PCer der det gjerne bare er én kortplass til grafikken.
God ytelse
POV har ellers den mest oppdaterte bundelen med det aller siste Splinter Cell-spillet, og det følger med alle kablene vi trenger for å bruke det.
Det utmerker seg for øvrig med å være testens eneste som trenger egen strøm til viften - som skyldes at den samme kan kjøpes som tilleggsutstyr til andre kort fra selskapet, og at viften tar såpass mye plass.
De fleste hovedkort har en ekstra kontakt til dette.
Ytelsen er testens nest beste, og overgås bare av Gainward sitt ferdig overklokkede kort.
En kjapp overklokkingstest viser derimot at dette overgår Gainward sitt også her.
POV sitt kort har derimot den høyeste prisen per 3DMark i testen, selv om resten av egenskapene etter vår mening gjør det til testens beste GeForce-kort - ikke minst på grunn av den lave støyen.
| 1
|
202726
|
AKG K 495 NC
Aktiv støydemping er gull for slitne ører, men ikke alle klarer å gi god lyd i tillegg.
Det synes vi AKG klarer her.
Har du først prøvd hodetelefoner med aktiv støydemping er det vanskelig å klare seg uten, og dette gjelder spesielt hvis du reiser mye med fly eller kollektivtransport.
At hodetelefonene har aktiv støydemping vil kort fortalt si at de er utstyrt med små mikrofoner som fanger opp støy fra omgivelsene.
Deretter beregner de frekvensen støyen ligger på, og produserer så en motlyd til det.
Meningen er altså at denne motlyden skal utligne støybildet, slik at du får en mindre forstyrrende musikkopplevelse, eller en helt rolig reise hvis du ikke vil høre på musikk, men bare nyte stillheten på toget.
I butikken vil du legge merke til at hodetelefoner med aktiv støydemping kommer i nesten alle størrelser og prisklasser.
Vår klare erfaring er likevel at du får det du betaler for.
Ønsker du både god støydemping og god lyd må du altså opp i pris, og det er her AKG K 495 befinner seg:
Den koster nemlig rundt 3.000 kroner, og plasserer seg dermed i toppsjiktet.
Spørsmålet er selvsagt om den forsvarer prislappen.
Førsteinntrykk AKG K 495 C
Hodetelefonene leveres med en ganske stor skinnveske, som inneholder både en lang og en kort kabel, samt flyadapter.
Jeg stusser imidlertid over at AKG ikke har fjernstyring på hodetelefonkabelen, det hadde jeg forventet i denne prisklassen.
Hodetelefonene har innebygd batteri, og med i pakken får du vanlig strømlader, i tillegg til at du kan bruke den samme kabelen til å lade via nærmeste USB-inngang.
Batteriet skal forøvrig holde koken i 40 timer på en lading, og det stemmer også svært godt med vår erfaring så langt.
Det første du legger merke til er at AKG-ene veier mer enn du skulle tro, og det er noe jeg liker:
For selv om børstet metall veier litt, så gjør det også at de virker mer solide enn mine private hodetelefoner fra Bose.
Både hodebøylen og øreklokkene er forøvrig kledd i mykt skinn, noe som gjør at de føles svært behagelige å ha på, også over tid.
Som du ser i bildespesialen kan hodetelefonene også brettes sammen, noe som gjør det enklere å finne plass i PC-vesken:
Lydkvalitet og støydemping
Som trofaste lesere sikkert har fått med seg har vår soleklare favoritt når det gjelder aktiv støydemping de siste årene vært Bose QC 15.
Etter å brukt AKG-ene daglig i flere uker er vår dom at de faktisk klarer seg svært bra her.
Støydempingen fjerner for eksempel effektivt togduren slik at musikken kommer tydeligere fram.
Vil du ha fred og ro på turen er det også bare å skru på hodetelefonene og lene seg tilbake.
Fullt så effektive når det gjelder støydemping som Boses toppmodell er de likevel ikke, og en av de tingene vi legger merke til er at selve støyreduseringen hos AKG avgir litt brumming.
Dette merker du naturligvis ikke når du hører musikk eller når du sitter på toget.
Men sitter du i et stille rom vil du, i pausen mellom låtene, kunne øre et svakt brus.
Selv plages jeg ikke av dette, men det er likevel verdt å nevne.
AKG K 495 C har imidlertid to store fordeler mot nevnte Bose-modell:
For selv om Bose tar en knepen seier når det gjelder støydempingen, så har AKG-en etter vår mening langt bedre lyd.
Spesielt merkes dette på bassen som er langt fyldigere, og med økt dynamikk øker også morofaktoren for undertegnede.
I tillegg virker også AKG-ene selv om du skrur av den aktive støydempingen.
Det er spesielt praktisk om du skulle gå tom for strøm, men noen ubetinget fordel er det ikke:
Uten den aktive kretsen aktivert synes vi nemlig at lyden blir langt svakere.
Konklusjon
Ok, støydempingen er fortsatt hakket bedre på Bose QC 15, men det er likevel AKG K 495 NC jeg aller helst vil ha på hodet når jeg skal ta toget hjem fra jobb.
Støydempingen oppfattes som god nok, de føles mer eksklusive, og de har langt bedre lyd.
Det eneste jeg virkelig savner er at AKG ikke har fjernstyring på hodetelefonledningen.
Dette er spesielt et minus nå som det er kaldt ute.
AKG K495 NC
| 1
|
202727
|
Jak II
Mer enn bare et plattformspill, Jak II er en flott videreføring av den populære Jak & Daxter.
Det originale Jak & Daxter-spillet er for mange det ultimate plattformspillet, i alle fall på PlayStation 2.
Spillet sjarmerte mange med sin nydelige grafikk og flott spillbarhet, og vi har ventet en god stund på en oppfølger.
LES OGSÅ:
Jak II:
The Renegade, endrer på spillereglene en del.
Borte er den søte sjarmen til det første spillet
vår helt Jak har tilbrakt to år hos den onde Baron Praxis, som har utført eksperimenter på ham og gjort ham usedvanlig kraftig.
Jak blir til slutt reddet av sin trofaste vann Daxter, og sverger hevn på baronen.
Det viser seg at Jak og Daxter befinner seg i en fremmed og mørk by, kjent som Haven City.
Byen befinner seg i baronens grep, og er samtidig plaget av såkalte metalheads.
Ikke rart beboerne er redde, og vandrer rundt i gatene med bøyde hoder.
Vice City, Liberty City, Haven City
Utviklerne Naughty Dog har bestemt seg for å oppdatere plattformsjangeren til dagens standard
og det er ensbetydende med å la seg inspirere av Grand Theft Auto.
Haven City er en svær metropol, og du kan bevege deg fritt rundt i gatene.
Over hodet ditt flyr det biler, og disse kan du stjele ved å trykke trekant på passende tidspunkt.
Når du kommer deg i en slik flyvende bil, kan du selvsagt bruke den som et relativt kjapt og enkelt transportmiddel.
Du kan fly på to nivåer høyt og lavt.
Flyr du høyt, går det ekstremt sakte på grunn av de mange andre bilene som befinner seg i samme høyde.
Flyr du lavt, befinner du deg rett over bakken og slipper trafikkproblemer
men det er stor fare for at du treffer forbipasserende vakter.
Og de blir veldig sure hvis det skjer.
I begynnelsen av spillet treffer du folkene i en undergrunnsbevegelse som kjemper mot Baron Praxis, og du blir gledelig medlem.
Oppdragsstrukturen er også lik GTA-serien.
Du møter opp i hovedkvarteret til undergrunnsbevegelsen, og får oppdrag som gjerne tar deg til steder utenfor byen.
Du vil også treffe på andre oppdragsgivere, og det er stor variasjon når det gjelder jobber du kan utføre.
Spillet varierer mellom klassiske plattformsekvenser, kappkjøring, eskorteoppdrag og redningsoppdrag.
Det er masse å gjøre, og du har muligheter til å utsette oppdrag du føler er for vanskelige hvis du har lyst å gjøre noe annet i mellomtiden.
Jak II er nok mer lineært enn GTA-spillene, men du har fortsatt en god del frihet.
Den generelle stemningen i spillet er også inspirert av de urbane og dekadente Grand Theft Auto-spillene.
I motsetning til den fargesprakende og humoristiske originalen er det nye spillet langt mørkere og deprimerende.
Jak har nå begynt å snakke, men han har ikke så mye hyggelig å si.
Det er en sint, ung mann vi har med å gjøre her.
Daxter er fremdeles ansvarlig for humoren, men er langt frekkere enn før.
Og Haven City er et trist sted med undertykte borgere.
Spillbarhet
Totalt sett er Jak II fullt av meget gode oppdrag.
De delene av spillet som foregår utenfor byen er klassisk plattformhopping, med fiender som må elimineres og objekter (egg) som må samles på.
Det er, som sagt, også massevis av andre typer oppdrag som hører mer hjemme i et actionspill
eller til og med et kjørespill.
Disse er godt implementert i spillflyten, og resultatet er at Jak II bryter grensene for hva som defineres som plattformspill.
Her er det nemlig mye mer å hente enn bare simpel hopping.
Problemet er den ofte svært høye vanskelighetsgraden.
Noen av oppdragene er ekstremt frustrerende, spesielt dem som har tidsbegrensning.
Så smør deg med tålmodighet når du skal spille Jak II.
Frustrasjonsnivået er høyt, men det er desto mer givende å få det til.
Lekker
Er det en ting Naughty Dog kan, er det å utnytte PlayStation 2-mulighetene til det ytterste.
Grafikken er nemlig av høyeste kvalitet, med ekstrem tegneavstand og masse detalj.
Det er mest eksteriørene som imponerer det er knapt noe lastetid, og designen er original og kreativ.
Figurene i spillet er også, nesten uten unntak, meget kreativt designet og noen av de er virkelig stilige.
Lyden er definitivt bedre enn originalen, med surround-støtte, masse dialog (Jak snakker nå, tross alt), og musikk som dynamisk tilpasser seg ut fra det du driver med.
Konklusjon
Selv om spillet er annerledes enn originalen, kan vi anbefale det både til de som har spilt Jak & Daxter, og nykommerne.
Det er sjeldent at utviklere tar såpass store sjanser med oppfølgere, men Naughty Dog har klart å skifte spillets stemning og inkorporere massevis av elementer fra andre sjangere.
Dette er ikke et plattformspill, det er en vellykket blanding av elementer som resulterer i en komplett spillopplevelse.
Vanskelig, ja, men svært givende!
| 1
|
202728
|
Konklusjon & karakter
Med en startpris på 14.308 kroner inkludert frakt, er Dell-TVen helt riktig priset.
For deg som har en liten stue, eller bor i en ettroms leilighet, må kombinasjonen av en flat og plasseringsvennlig TV, som også gjør en god jobb som PC-skjerm være midt i blinken.
De fine bilde-i-bilde mulighetene, og god lyd i høyttalerne, trekker også opp.
Hvor stort er egentlig 26-tommer?
26-tommer gir deg en synsflate på 68 cm, målt diagonalt fra øverste høyre - til nederste venstre hjørne.
Til sammenligning er det cirka 10 cm mindre enn 30-tommeren til LG, som altså koster drøye 5.000 kroner mer.
Stilig
Utseendemessig er det ingen tvil om at Dell har gjort det meste riktig, her får du definitivt en flatTV som skiller seg ut fra den gemene hop.
Fjernkontrollen er allerede nevnt og er med på å forsterke dette inntrykket.
Sortnivået er litt midt på treet, det er verken spesielt bra eller spesielt dårlig.
Det er spesielt betraktningsvinkelen som trekker ned på Dell-modellen.
Den er ikke god nok.
Oppgitte spesifikasjoner:
26-tommers LCD-TV, med 1280/768 (WXGA) oppløsning.
HDTV-kompatibel?
Ja:
480i, 480p, 576i, 576p, 720p og 1080i.
To innebygde TV-tunere.
Lysstyrke: 450 cd/m2, og kontrast 500 :
1. Oppgitt responstid er 25 ms.
Betraktningsvinkel:
85 grader horisontalt og vertikalt.
Mål uten stativ: 16,8 kg. Bredde 83 cm, Høyde 42,1 cm og Dybde 10,7 cm.
Mål med bordstativ: 19,1 kg. Bredde 83 cm, Høyde 50,4 cm, og Dybde 20,9 cm.
Innebygde høyttalere = Ja, 2-veis stereo.
15 watt per kanal.
Innganger bak:
VGA og DVI, analog og digital PC-inngang.
PC-lyd inn.
Kompositt * 2, komponent *2, S-Video *2, lyd *7, hodetelefon *1, 2 *scart.
Kabler inkludert:
Strømledning, VGA + DVI, S-Video, Kompositt, PC-lyd, RCA-lyd.
| 1
|
202730
|
Fornyet Mazda 3 prøvekjørt
VENEZIA (DinSide Motor):
Etter bare 2 1/2 år gjennomgår Mazda 3 en foryngelseskur.
Allerede i februar viste Mazda en oppdatert Mazda 3 på bilutstillingen i New York.
I september ble den europeiske utgaven også vist med ansiktsløftning på bilutstillingen i Frankfurt.
Nå har vi kjørt Golf-konkurrenten fra Hiroshima (der Mazda-fabrikken ligger).
Fornyelsen av Mazda 3 er langt fra noen revolusjon og har hovedsakelig til hensikt å gjøre bilen hakket mer aktuell frem til den erstattes av en helt ny modell om cirka tre år.
Da kommer Mazdas Sky Activ-teknologi til å introduseres også i kompaktklassen.
Spenstig design
Vi testet den beste utgaven i fjor, og kom til at bilen utseendemessig ikke utmerker seg på noe punkt.
Designmessig var den allerede spenstig og dynamisk – selv om det er delte meninger om hvor pen fronten er.
Endringene når det gjelder det ytre er da også ytterst begrensede; den ”glisende” grillen er blitt litt smalere, tåkelyktene har fått ny utforming og støtfangeren likeså.
Uttrykket forekommer oss dermed noe mer nøkternt selv om bilen fortsatt har en markant personlighet - fortsatt med et "vennlig fjes", men også med en noe mer aggressiv fremtoning.
Kortere
Hekken er noe endret med en støtfanger som nå stikker mindre ut – hvilket skal gi bilen et mer solid utseende og samtidig gjøre inn- og utlasting av bagasje lettere.
Mazda 3 er også blitt tre centimeter kortere i prosessen.
Kombikupéen er 446 centimeter lang, 175,5 centimeter bred og 147 centimeter høy.
Av andre visuelle oppgraderinger kan nevnes muligheten til å velge den nye ”Autumn Bronze-brunfargen” vi ser på bildene, og ny design på 16- og 17-tommers aluminiumsfelger.
Bedre interiør
I interiøret er det foretatt noen endringer med hensyn til instrumentenes lesbarhet – hvite tall på grå bakgrunn og mer glans på ringene rundt selve instrumentene.
Den oransje skriften har heldigvis forsvunnet.
En forbedret kvalitetsfølelse kan også spores.
For øvrig er bilen fortsatt ganske nøktern når det kommer til innvendig design, hvilket kontrasterer med det sporty ytre.
MPS videreføres
Mazda 3 presenteres i tre hovedversjoner: Kombikupéen, sedanen og sportsversjonen MPS med sin heftige 260-hesters motor – for øvrig bare tilgjengelig som kombi.
MPS er en av de suverent morsomste bilene å kjøre i ”GTI”-kategorien, men den blir selvsagt svært, svært dyr i Norge takket være avgiftssystemet.
Plassen - tja...
Prøvekjøringen vi foretok i områdene nær Venezia tillot ikke å sette bilen på de helt store prøvene, men det virker totalt sett som om Mazda har lykkes i å forbedre bilens mindre sterke sider – med unntak av en noe skuffende plassutnyttelse.
Bagasjerommet er en anelse mindre enn det i en VW Golf til tross for at bilen er hele 25 centimeter lengre.
Bakseteplassen er god nok for godt voksne både når det gjelder benplass og klaring over hodet.
Bilen er altså romslig som sine konkurrenter - men burde vært romsligere tatt i betraktning størrelsen.
Ganske sporty og mer komfortabel
Bilens kjøreegenskaper er fortsatt gode og inspirerende og faktisk oppleves de som hakket skarpere, samtidig som komfortnivået er forbedret med et lavere støynivå.
Et endret demperoppsett takler også bedre de små ujevnhetene i veibanen, og gir Mazda 3 en totalt sett bedre kjøreopplevelse.
Av andre grep som er tatt for å oppnå bedre kombinasjonen av komfort og engasjerende kjøreegenskaper, peker Mazda på luftavviserne foran fronthjulene.
De har blitt 50 prosent stivere, hjelperammen er blitt 0,7 millimeter tykkere, og det jevne dekselet under bilens underside dekker nå et ti prosent større areal.
Dette skal gi gevinst både når det gjelder støynivå og aerodynamikk, og dermed forbruk.
Hver for seg kan disse grepene virke nærmest bagatellmessige, men til sammen utgjør de altså en merkbar forbedring.
Radikalt annerledes oppleves Mazda 3 selvsagt ikke, men vi liker måten de har greid å fremelske et mer fullendt produkt på.
Lavere forbruk
Forbedringene som er gjennomført bidrar til et noe redusert forbruk på de fleste versjoner.
Når det gjelder den mest norgesaktuelle – 1,6-liters diesel – gir det en beskjeden reduksjon av forbruk og CO2-utslipp – sistnevnte er med 115 gram per kilometer (ned fra 117 gram) langt fra noen versting når det gjelder karbondioksid.
Det tilsvarer for øvrig et forbruk på 0,43 liter per mil.
Motorer videreføres
Motorene som kan leveres i Mazda 3 (når vi ser bort fra den ovenfor omtalte MPS), er en 1,6-liters og en toliters bensinmotor, en 1,6-liters dieselmotor og en meget kraftfull 2,2-liters diesel på 185 hestekrefter.
Denne motoren i 150 hestekrefters utgave tas ikke inn i Norge.
Grunnmotoriseringen 1.6 bensin på 105 hestekrefter - som fungerer veldig greit - videreføres, og vår test av Mazda 3 1.6 bensin kan leses her.
Norges-diesel
Men for norske kunder er det utvilsomt dieselversjonen 1.6 DE med 115 hestekrefter som er mest interessant.
Den har god trekkraft - 270 newtonmeter - og er både kultivert og gjennomgående sterk med drag helt opp til over 5.000 omdreininger.
Den drar også svært jevnt og uten noen form for brutalitet, noe som også karakteriserer bilen generelt.
Vi opplevde den som sprek nok, bevares, men mindre sprek enn i de fleste andre biler med tilsvarende motorisering (varianter av Ford/PSA Peugeot Citroëns 1.6-diesel).
Det kommer av at den her kombineres med en sekstrinns manuell girkasse med høy utveksling hvilket gjør at kreftene utporsjoneres mer gradvis.
Motoren har da også nok iboende ressurser til å tåle det, og fordelen er selvsagt et forbruk som holdes i sjakk - kombinert 0,43 liter per mil, som tidligere nevnt.
Attraktiv pris
Den sannsynligvis mest aktuelle versjonen i Norge, med 1.6 dieselmotor på 115 hk, er priset til 240.000 kroner som introduksjonspris, i utstyrsutgaven AdvancePlus og med TomTom-navigasjon inkludert.
Som vanlig tilkommer leveringskostnaden – levert Oslo dreier det seg om i underkant av 9.000 kroner.
Dette er utvilsomt en attraktiv pris i forhold til konkurrentene.
Listepris blir 252.000 kroner (fortsatt AdvantagePlus) og TomTom navigasjon koster normalt 6.900 kroner.
En tiltalende bil
Totalt sett betyr dette at vi fortsatt har å gjøre med en tiltalende bil i Golf-klassen.
Den utmerker seg ikkke veldig på noe bestemt område, men er likevel en av de vi synes er mest inspirerende i klassen når det gjelder kjøreegenskaper.
Samtidig gjør summen av forbedringer at vi nå er av den oppfatning at bilen fortjener et terningkast fem, i motsetning til hva som var tilfellet da vi testet den før oppgraderingen.
Prismessig er den dessuten konkurransedyktig og historisk sett regnes Mazda som et av de mest driftssikre merkene på markedet.
Med andre ord er dette en bil som absolutt fortjener en plass på kompaktbilkundenes handleliste.
Mazda har for øvrig som mål å selge 750 Mazda 3 her i landet i løpet av 2012.
| 1
|
202731
|
Seagate Central 4 TB
Rimelig nettverksdisk fra Seagate, med svær kapasitet.
Felles lagringsplass et sted i hjemmenettet er lurt.
Både bilder, dokumenter, mediefiler og annet som man deler internt i familien fungerer best når det ligger på en enhet som alltid er tilgjengelig.
NAS (Network-attached storage) eller nettverksdisk/nettverkslagring er både rimeligere og langt mer kompakt enn en felles PC.
Nye enheter er også svært enkle både å sette opp og bruke.
Dessuten kan kapasiteten på selve harddisken være så stor at svært mange klarer seg fint med en liten enhet med bare én eneste disk.
4 TB er ganske mye data, og du skal enten være profesjonell medieprodusent eller en ihuga fil-hamstrer for å ha behov for særlig mer enn dette med dagens strømmemuligheter.
Seagate Central
Seagate har ikke vært veldig frampå med nettverksdisker tidligere, bortsett fra de små bærbare trådløse diskene vi har testet tidligere.
Central er derimot en 3,5-tommers enhet i et kabinett som er litt større enn et typisk eksternt disk-kabinett med USB.
Men her er det altså nettverkstilkobling slik at alle kan dele innholdet på disken når den kobles til nettverket - for eksempel direkte i en av nettverkskontaktene i ruteren.
I tillegg til nettverkstilkoblingen (gigabit LAN) er det også en USB-kontakt for tilkobling til andre lagrinsenheter.
Innholdet på denne dukker opp med fri tilgang på nettverket.
Enkel oppstart
Å komme i gang med de helt grunnleggende funksjonene er så enkelt som det kan bli.
Du plugger i strømmen fra den eksterne strømforsyningen, setter inn nettverkskabelen fra ruteren din, og venter et par minutter.
NAS-en er svært støysvak.
Etter dette dukker enheten opp i oversikten over nettenheter på PC-en og du kan åpne den lokale websiden til enheten og gjøre innstillingene der.
Du kan opprette passordbeskyttede områder for brukere i tillegg til den åpne felles tilgangen som heter Public.
Der har alle full tilgang uten videre.
Ved oppstart registrerer du også enheten hos Seagates nettbaserte tjeneste, som gir deg tilgang til filene over internett, enten via nettleser eller med en app på en mobil enhet.
Seagate Central støtter også DLNA og iTunes for avspilling av felles medieinnhold på TV, mediespillere og andre enheter som støtter disse standardene.
Ytelse
I tillegg til å være grei å administrere er ytelsen svært viktig på en felles lagringsenhet.
Man forventer ikke at den skal være like rask som en intern disk, NAS brukes fortrinnsvis til å lagre ferdige data, som et arkiv.
Skal man jobbe med redigering av materialet kopierer man det gjerne over til sin egen maskin og lagrer det på NAS-en etterpå.
Vi målte derfor bare sekvensiell ytelse, som er relevant for mediefiler.
Vårt eget testprogram viste en ytelse på mellom 45 og 50 Megabyte/sekund med bufferstørrelser på 1024 Kbyte.
Atto viste opp til 111 Megabyte på lesing og opptil 56 Megabyte på skriving.
Opplevd responstid er meget god, den leverer både bilder og video raskt og effektivt, og normale dokumenter av ymse slag håndteres generelt helt utmerket.
Tilgang over nettet, både via webtjenesten og iOS appen var derimot ikke spesielt rask.
Vi testet opplasting over 4G (typisk over 20 Mbit/sek opp) og nedlasting med DinSides svært raske nettforbindelse (typisk flere hundre Mbit/sek).
Likevel var det rett og slett svært tregt å forsøke å bla i bilder fra Seagate Central.
Å laste ned en og annen fil kan man likevel leve med.
Konklusjon
Seagate Central er en svært brukervennlig og praktisk nettverksdisk.
Nærmere plug'n play har vi ikke vært borti når det gjelder denne type enheter.
Også fjerntilgang via internett var svært enkel å komme i gang med.
Ytelsen er absolutt akseptabel på lokalnettet, men nettjenesten var vi ikke like imponert over.
Prisen er uansett svært lav sammenlignet med andre NAS-løsninger, og alt i alt har vi ingen problemer med å sette vårt anbefalt-stempel på Seagate Central.
Seagate Central 4TB
| 1
|
202732
|
Asus RT-N65U - friskmeldt!
Utrolig nok var to testeksemplarer defekte!
Det tredje er en testvinner!
Vi har testet tusenvis av produkter på DinSide, og som regel er det en grei sak.
Vi mottar produkter fra distributør eller PR-byrå, vi tester og skriver artikkel.
Deretter leveres testeksemplarene tilbake, og sendes ofte til andre publikasjoner.
Produsentene kappes også om å være først ute med nye produkter når ny teknologi er tilgjengelig.
Da sendes tidlige eksemplarer av nye produkter fra produsenten til intern opplæring og ekstern PR.
Det kan være risikabelt.
Det viste seg at begge de to eksemplarene av ruteren RT-N65U vi mottok fra Asus i Sverige var slike tidlige eksemplarer, som begge hadde påtagelige svakheter.
Det første eksemplaret hadde vi akkurat testet, men ikke skrevet om, da vi fikk beskjed om at Asus ville sende oss et annet eksemplar.
Dette viste seg å være befengt med akkurat de samme svakhetene.
Da publiserte vi artikkelen, med terningkast to og ingen anbefaling, snarere tvert i mot.
Vi påpekte også i artikkelen at disse svakhetene muligens kunne utbedres med ny firmware og at vi ville komme tilbake til saken om dette skjedde.
Asus tok tak i saken
Det har skjedd flere ganger at distributører har tatt kontakt med DinSide når vi har publisert tester hvor produktene får tyn og dårlige karakterer.
Noen har blitt møkk sure og noen har til og med kommet med trusler.
Det gjelder heldigvis ikke de større aktørene i bransjen, med et par unntak.
Asus reagerte derimot seriøst, og stilte bare relevante og detaljerte spørsmål om hvordan testingen hadde foregått.
De beklaget at testen fikk så dårlig utfall og satte i gang en prosess for å finne ut hva som kunne være grunnen.
Kundene hadde vært svært så fornøyd med produktet.
Vi fikk så tilsendt et nytt eksemplar som ble kjøpt i en butikk i Stockholm, altså intet tidlig testeksemplar som de to første, men et produksjonseksemplar slik som leveres til butikkene.
Vi lastet også ned den nyeste firmwaren 3.0.0.4.260
Og dette eksemplaret viste seg å være noe helt annet!
Testene viste at både på 5 GHz og 2,4 GHz er RT-N65U en testvinner!
Vi har sammenlignet med toppmodellen fra Asus RT-AC66U og målingene viser klart hvilken som havner på topp:
Vi testet også USB 3.0-tilkoblingen på nytt, både med USB 3.0 og USB 2.0 mot SSD.
Ytelsen er både høyere og jevnere enn på de tidlige eksemplarene vi testet.
Hastigheten er ikke på topp NAS-nivå, men likevel raskere enn den trådløse ytelsen, og derfor ingen flaskehals i praktisk bruk.
Konklusjon
Asus RT-N65U er en svært brukervennlig og lynrask ruter, med svært god rekkevidde.
Den har også ekstra egenskaper som USB 3.0 tilkobling for felles lagring og flere andre delte bruksmuligheter.
Asus RT-N65U
| 1
|
202733
|
The Getaway
Vold, kriminalitet, stygt språk og heftige biljakter...tåler du ikke dette, bør du holde deg langt unna The Getaway.
Historien bak The Getaway er lang.
Spillet startet sitt liv som et prosjekt som skulle lanseres på den første PlayStation-konsollen.
Etter hvert ble planene så ambisiøse at spillet ble overført til PS2, men gang på gang ble det utsatt.
På årets E3-messe fikk vi endelig sett en fungerende versjon av spillet, og det virket svært lovende.
LES OGSÅ:
Mafia eller GTA?
Det vil naturligvis bli trukket paralleller mellom The Getaway og andre krim-simulatorer vi har sett den siste tiden.
De to Grand Theft Auto-spillene (GTA III og Vice City), samt den 30-tallet-baserte Mafia, som kom i sommer, har alle en god del til felles.
De foregår både til fots og på fire hjul, du har mulighet til å stjele biler og kjøre fritt rundt i store, levende byer, og selvsagt er hovedpersonene i alle spillene tungt kriminelle og skruppelløse.
Til tross for visse likheter klarer The Getaway fint å stå på egne bein
dette spillet skal ikke konkurrere direkte med de mer tegneserie-aktige GTA-spillene, her skal et mer seriøst og modent publikum nås.
Historien er viktigst
Bakgrunnen og hendelsesforløpet i The Getaway er ofte minst like spennende som i et ordentlig gangsterfilm.
På begynnelsen stifter vi bekjentskap med den tidligere dømte Mark Hammond.
Ut av det blå blir Marks kone brutalt myrdet, og hans sønn kidnappet.
Det viser seg at det er den fryktede bossen Charlie Jolson som står bak
Jolson vil nemlig gjenerobre sin tidligere stilling som en innflytelsesrik figur i Londons underverden, og han har bestemts seg for å bruke Hammond som verktøy for å få det til.
I løpet av spillet vil Hammond bli stilt foran noen tøffe valg og vanskelige situasjoner, alt for å redde livet til sin sønn.
Halvveis i spillet skifter perspektivet:
Vi bytter hovedperson til Frank Carter, en politimann med én ambisjon: å fjerne Charlie Jolson.
Dessverre er dette ingen enkel jobb, og mange i politiet vil ikke støtte Carter.
Derfor må han ty til noen utradisjonelle metoder.
Historien fortelles via filmklipp før og etter hvert oppdrag.
Disse filmklippene er virkelig noe av det beste vi har sett i et spill.
Brutale og voldsomme scener, tjukke østkantsdialekter, firebokstavers banneord og flotte kameravinkler gjør at det hele ser ekstremt profesjonelt ut.
Resultatet kunne rett og slett vært en engelsk gangsterfilm av ypperste klasse, dystert, humorløst og spennende.
Det er imponerende hvordan utviklerne har klart å få Mark Hammond til å fremstå som en virkelig desperat person i alvorlig trøbbel.
Med politi og samtlige av Londons hensynsløse gjenger i hælene, kjemper han en ensom kamp for å overleve.
Vi synes synd på han, vi vet at når han dreper er det fordi han må, ikke fordi han vil, og vi kan virkelig kjenne hans moralske dilemmaer.
Vold er livet
Vi elsker bakgrunnshistorien, men det viktigste er spillbarheten.
Og det er på dette området at The Getaway både scorer og bommer.
Oppdragene går ganske ofte ut på det samme:
Kjør til et sted, gå inn, kjemp deg gjennom overveldende antall fiender, hent noe, og kom deg unna.
Det betyr ikke at spillet ikke er variert og at oppdragene er ensformige, men av og til ligner de litt for mye på hverandre.
Noen av brettene er imidlertid virkelig gode, og den store variasjonen i lokasjonene redder resten.
Et av de store plussene til The Getaway er hvor virkelig alt føles.
Først og fremst takket være den mye omtalte gjenskapningen av hele det sentrale London.
Vanvittige 50 kvadratkilometer av byen er blitt fotografert 50.000 ganger, deretter nøyaktig gjenskapt i dataform.
Byen føles levende, med tett trafikk (husk å kjøre på venstre side!), forbipasserende og alle storbyens lyder.
Det er over seksti kjøretøy med, og alle er lisensierte og alle kan stjeles, knuses og sprenges!
Kjøringen er meget underholdende, da bilene oppfører seg mye mer realistisk enn i for eksempel Grand Theft Auto.
De reagerer også på skader i mye større grad, krasjer du bilen eller blir du skutt på, påvirker det virkelig kjøreegenskapene.
Verre er det når du beveger deg til fots.
Da blir plutselig kontrollen vrien og upraktisk.
Først og fremst savner vi mulighet for å kunne se fritt rundt samtidig som du beveger deg alle andre tredjepersonsspill har denne muligheten, så hvorfor ikke Getaway?
Det blir litt dumt når kameraet alltid er plassert bak ryggen din, og du ikke har kontroll over det.
Du blir etter hvert vant til å kontrollere Mark og Frank, men det kunne vært så mye bedre.
Spillet gir oss også muligheter til å snike rundt og titte rundt hjørner, samt ta tak i motstandere og brekke nakken på dem.
Du kan altså spille i et slags snikemodus, men dette er ikke Splinter Cell, og snikemulighetene er mye mer begrenset.
Generelt er bevegelsene til våre helter lite nøyaktige, og i hektiske situasjoner blir det temmelig vanskelig å holde styringen på Frank/Mark, og samtidig ha oversikt over motstanderne.
Det finnes heldigvis innebygd automatisk sikte, slik at det blir lettere å plaffe dem ned.
Men likevel
din tålmodighet vil bli satt på prøve et par ganger.
Dessuten har designerne vist total forakt mot å la spillet mellomlagre ofte.
Det finnes noen checkpoints midt i brett, men alt for ofte vil du havne helt på begynnelsen av oppdraget selv om du nesten var ferdig.
I tillegg er det ikke mulig å hoppe over de lange filmklippene, så skal du laste et brett på nytt må du tåle å se filmene om igjen.
Din tålmodighet vil bli satt på prøve flere ganger i løpet av Getaway, men samtidig er det mange svært flotte øyeblikk i spillet, og de gjør det verdt å investere litt tid.
Genialt gjennomført
Utviklerne har satset på å gi spillerne en realistisk opplevelse som skal ligne mest mulig på en ordentlig actionfilm.
Som vi allerede har nevnt er London gjenskapt ned til minste detalj, og opplevelsen av å kjøre rundt i byen, med alle de realistiske bilene og omgivelsene, er fantastisk.
Vi har aldri sett noe lignende før.
Det er et bevisst valg at grensesnittet er fullstendig fraværende.
Du får overhodet ingen informasjon om helse, ammunisjon eller mål blir du skutt, synes blodflekkene og helten ser ut som om han har det vondt.
Du får tilgang til kun noen få våpen, og du vet aldri hvor mange skudd det er igjen i magasinet.
Når du kjører bil, er det ingen kart eller retningsinformasjon, men du får beskjed hvilken vei du skal kjøre takket være blinklysene.
Alt dette skal gi inntrykk av en ekte verden der du må stole på deg selv og dine sanser, og ikke tall som vises på skjermen.
Ideen er glimrende og fungerer godt.
Grafikken i spillet er noe av det aller beste på PlayStation 2 for tiden.
Utviklerne har virkelig sprengt grensene for hva som er mulig med denne konsollen, spesielt når det gjelder å gjenskape bymiljøet.
Det ser rett og slett helt utrolig ut.
Videre er 3D-modellene til personene, biler og andre objekter også av svært høy kvalitet.
Interiørene i spillet er kanskje litt mindre detaljrike, men likevel meget bra.
Getaway oser av London-stemning, men du kan bare glemme å se glimt av turistbrosjyre-London.
Det er en mørk side av byen vi får oppleve og delta i, og Getaway klarer å formidle dette på en fabelaktig måte.
Konklusjon
The Getaway er kanskje det mest seriøse spillet vi har spilt.
Totalt blottet for humor, fullt av banneord, sjokkerende brutalitet og alvorlige scener
laget av voksne utviklere for et voksent publikum.
Teknisk sett er spillet fantastisk, men spillbarheten er blandet drops.
Av og til frustrerer det, av og til fascinerer det.
Hadde bare kontrollsystemet vært like gjennomført som resten av spillet, visse elementer forbedret og finpusset, så hadde Getaway vært helt perfekt.
Slik det er nå, kan vi ikke la være å anbefale det, men med forbehold.
Sammenlignet med andre spill av lignende type kommer kanskje Getaway litt svakere ut enn både GTA og Mafia.
Mafia er et spill med like seriøst og brutalt innhold, men spilbarheten er mer variert og mindre frustrerende.
De to siste GTA-spillene byr på mer frihet og vanvittige mengder spillbarhet av ypperlig kvalitet.
Men er du interessert i et realistisk krimbasert spill plassert i en virkelig by, bør du gi Getaway en sjanse.
Les for øvrig våre anmeldelser av Mafia og Grand Theft Auto: Vice City.
| 1
|
202734
|
Seagate NASHDD 4TB
Harddisker spesielt laget for bruk i NAS er produsentenes nye satsing.
Vi har testet Seagates alternativ.
Sammenlignet med SSD er harddisker fremdeles helt overlegne når det gjelder kapasitet i forhold til pris, og hastigheten er mer enn god nok til svært mange bruksområder.
Derfor satser harddiskprodusentene nå på harddisker som er skreddersydd til felles nettverksbaserte lagringsløsninger - bedre kjent som NAS.
Det er en løsning som blir stadig mer utbredt også for privat bruk.
Her kan en lagre alle bilder, video og felles dokumenter på ett sted og alle familiemedlemmene får tilgang både hjemme og via internett.
Derfor trenger en egne NAS-disker
Det som gjør en NAS-disk forskjellig fra andre harddisker er flere ting.
Hovedprinsippet er det samme, men toleranser og detaljer i løsningene varierer.
En NAS-disk skal tåle å være i drift hele døgnet, året rundt.
Den skal lage minimalt med vibrasjoner slik at flere disker i samme kabinett ikke lager støy eller påvirker hverandre.
Varmeutviklingen skal også være beskjeden.
Logikken i disken skal også være optimalisert for tilgang fra flere brukere, slik at skrive- og lesehodene beveger seg så lite som mulig når data skal hentes og skrives fra og til de forskjellige sektorene på selve platene.
Seagate NAS HDD
Vi har testet Seagates NAS-disk med en kapasitet på fire terabyte.
Disken har fire plater og roterer med 5.900 omdreininger per minutt.
Grensesnittet er SATA 6 Gbps og hurtigbufferen er på 64 megabyte.
Lydnivået under søk er på 25dbA, det vil si bortimot lydløst, og arbeidstemperaturen ligger mellom null og 70 grader.
Under testing uten kabinett ble disken aldri mer enn håndvarm.
Ytelse
I nettverkslagring er det som regel ikke selve disken som er flaskehalsen.
Hvis man ikke har nettverksutstyr som støtter Gigabit-hastigheter vil dette gi vesentlig tregere tilgang.
En annen begrensende faktor er prosessorkraften i NAS-enheten.
Her har det skjedd mye de senere årene, og dagens NAS-løsninger er flere ganger kraftigere enn de tidlige modellene.
Det viktigste for en NAS-disk i praktisk bruk på hjemmebane, er å kunne levere til flere brukere uten avbrudd.
Ideelt sett skal det å bruke en NAS oppleves som å bruke en intern harddisk.
Båndbredden på et Gigabit nettverk er teoretisk 128 megabyte i sekunder, så alt en NAS leverer over dette er ekstra takhøyde.
Vi målte ytelsen med våre standard testprogrammer og fikk disse resultatene:
Sammenlignet med konkurrenten?
Vi ha nylig testet en tilsvarende NAS-disk fra Western Digital, hvordan kommer Seagate ut mot denne?
Ytelsen på lesing er svært lik, men skrivehastigheten er målbart lavere på Seagates disk.
Forskjellen vil først og fremst være merkbar på omfattende skriveoperasjoner, som for eksempel kopiering av større fil-biblioteker.
Konklusjon
Målingene gir noe sprikende resultater, som i stor grad skyldes hvordan testprogrammene og hurtigbufferen jobber sammen.
De ekstreme lesehastighetene som Atto måler skyldes nettopp dette, men selv om et testprogram blir "lurt" så vil også mange brukerprogrammer levere tilsvarende høye resultater når disk og buffer håndterer dataene på tilsvarende måte.
En enkelt disk leverer nok ytelse til flere samtidige brukere på et Gigabit-nettverk, både til strømming av mediedata og annen bruk.
Seagate NAS HDD ST4000VN000 64MB 4TB
| 1
|
202736
|
Burnout:Revenge
SPILLTEST:
Vår bråkete yndling vender tilbake, nå for Xbox 360.
Vi sjekker om forskjellene er store nok til at det er verdt å kjøpe.
Si hva du vil.
Null realisme, mer et actionspill enn et bilspill, simpel underholdning.
Faktum er at hvis det å spille Burnout ikke gir deg en antydning til et smil om munnen, har du et kaldt spillhjerte.
Gå og les Kafka eller noe.
LES OGSÅ:
Når Burnout Revenge nå ankommer Xbox 360, er det i essensen det samme spillet vi hygget oss med i september i fjor (les anmeldelsen).
Naturligvis er grafikken skarpere, og diverse andre nyheter og justeringer er foretatt, men følelsen er den samme.
Men gjør det så veldig mye, når det er fremdeles såpass gøy?
Vi koste oss like mye nå som vi gjorde for et halvt år siden men det er klart at det er det samme spillet, og du skal ikke ta det for mer enn det.
Alt er på plass
Burnout Revenge på Xbox/PS2 introduserte en rekke nye elementer til serien.
Vi fikk muligheten til å knuse medgående trafikk bakfra, både i en egen modus som kun handlet om traffic checking, og i de øvrige modusene, der intetanende biler kunne brukes som prosjektiler for å ta ut motstandere.
Vi fikk en mer komplett enkeltspillermodus, med mer gjennomført progresjon.
Vi fikk muligheten til å bruke crashbreaker-eksplosjonene i vanlige løp, større baner med masse snarveier og enorme crash-baner som gikk over flere nivåer og krevde mye mer langsiktig tenkning.
Alt dette er intakt i 360-versjonen av Burnout.
Hele World Tour-modusen er der, med det lange utvalget av Crash-, Burning Lap-, Road Rage-, Traffic Attack- og Eliminator-banene, som låses opp etter hvert som du får stjerner for gode prestasjoner.
Det fungerer helt identisk, men noen endringer er det likevel.
Nye funksjoner
Først og fremst får vi 10 nye Crash-baner, spredt utover enkeltspillermodusen.
Og videre er det gjort én liten endring i Crash-varianten, nemlig at denne noe kontroversielle golfkølle-meteren som tvang oss til å time oppstarten riktig, er borte.
Nå holder det bare å trykke på én knapp for å starte opp, en enklere og mer praktisk løsning.
Det er nå også lagt til replays etter hvert løp, og 30 sekunder av replayet kan tas opp.
Disse klippene kan du videre laste opp til Xbox Live, og de er fritt tilgjengelige for hvem som helst å laste ned og se på.
En glimrende måte å skryte av sine prestasjoner på, altså, det er bare synd at tidsbegrensningen er på et halvt minutt, som sjelden er nok.
Det er imidlertid klart at mesteparten av oppmerksomheten gikk til Xbox Live-delen av Burnout.
Spillets Revenge-tilnavn handlet opprinnelig om å utøve hevn på motstandere som knuste deg i et løp.
Nå har denne mentaliteten blitt utvidet til online-spilling, og mennesker du møter på Xbox Live skal markeres som mål og jaktes på, for alltid.
Med andre ord, spillet husker hvem du dyttet ut av veien og inn i veggen, og hvem som gjorde det samme mot deg.
Møter du på en spiller som en gang i tiden knuste bilen din, blir du gjort oppmerksom på dette på begynnelsen av runden, og oppgaven er ikke bare å vinne, men også å ta hevn på vedkommende.
Spillet blir altså til en global kampsone, der du stadig vekk blir minnet på å hevne deg på alle som har gjort deg urett.
Det fungerer, og vi gleder oss til å spille det enda mer for å få flere fiender!
Det som foreløpig har ødelagt online-opplevelsen er imidlertid problemer med å få koblet seg opp til lobbyene.
Vi håper det er bare et forbipasserende problem, men det får tiden vise.
Stabiliteten på forbindelsene når du først er kommet i gang virker imidlertid bra nok.
Skarphet
Til slutt, har Criterion gjort noe nevneverdig med grafikken?
Selvsagt vises det hele i herlig HD, for de som har en kapabel TV.
Det skal riktignok sies at omgivelsene ikke er dramatisk mye forbedret, og uansett går det så vanvittig fort at det er ikke noe vi legger merke til i stor grad.
Bilene derimot, har fått seg et kraftig løft.
Selve modellene virker ikke dramatisk oppgraderte, men kollisjonene, eksplosjonene, malingen som flerrer av, de komplett ødelagte vrakene, alt dette bidrar til en langt høyere følelse av destruksjon enn noensinne før.
Det viktigste av alt er imidlertid at den fantastiske fartsfølelsen ikke bare er ivaretatt, men om mulig enda mer fremtrendende.
Burnout er fremdeles det mest hektiske bilspillet som finnes, og den nesten perfekte håndkontrollen til 360 gjør at følelsen er mer riktig enn noensinne.
Så, Burnout på 360 er rett og slett den ultimate versjonen av spillet, med best grafikk, mest innhold og best onlinemodus.
Vi synes likevel at det ikke nødvendigvis er verdt pengene om du har spilt masse Burnout på den gamle Xboxen, da det tross alt er samme spill.
Men er du fan, eller har ventet med å kjøpe Burnout Revenge nettopp for å oppleve det på 360, er det bare å løpe og kjøpe.
Burnout er fortsatt det feteste bilspillet innen arkadesjangeren.
| 1
|
202737
|
Nokia 6500 classic
Denne slanke telefonen imponerer ikke stort med spesifikasjonene... men noe må den da ha til å rettferdiggjøre den relativt stive prisen?
Nokia har nok en gang slått seg på resirkulering av kjente tallkombinasjoner.
Originale 6500 kom i 2002 - uten fargeskjerm, kamera, MP3-støtte eller blåtann.
Nye Nokia 6500 classic er heldigvis noe bedre utstyrt.
Når vi først er innpå tallkombinasjoner nevner vi at Nokia - trolig for å gjøre forvirringen komplett - også kommer med 6500 slide, altså en skyvetelefon, som en tredje modell.
Men la oss nå konsentrere oss om 6500c (altså classic).
I likhet med esken den kommer i er den superslank (i følge spesifikasjonene kun 0,1 mm tykkere enn Sony Ericsson W880i), og det er ingen tvil om at designen har prioriteten på denne telefonen.
Den øverste halvdelen av 6500c er i anodisert aluminium og rammer inn den klare og gode skjermen på to tommer (240 x 320 piksler) med 16.7 millioner farger - noe som så avgjort gjør et meget godt førsteinntrykk.
Sidene er runde i formen og holder ingen knapper eller andre forstyrrende elementer.
Tastaturet er av plast og det er helt greit for oss, det er først og fremst baklokket i blank plastikk som ødelegger mye av den eksklusiviteten den øverste delen av telefonen inngir.
I tillegg til å få mobilen til å se billigere ut er det også såpass tynt og fleksibelt at det føles litt løst når vi behandler telefonen - noe som selvfølgelig ikke hjelper.
Telefonen er også - tykkelse og volum tatt i betrakting - overraskende tung, og føles litt klønete i hånden til å begynne med.
Dette er likevel i stor grad en vanesak.
Nokia 6500c kommer i sort og bronse.
Vi hadde den sorte utgaven til test.
Viktige data:
Quad-band GSM/GPRS/EDGE og 3G (UMTS) 2" skjerm med 16,7 millioner farger og 240 x 320 piksler 1 GB internminne, 920 MB ledig for brukeren.
(Ingen plass til minnekort.) 2 Mp kamera (1600 x 1200 piksler)
Støtte for MP3, AAC, eAAC+, 3GPP, MPEG4, H.263 Brukergrensesnitt:
Series 40, 3. utgave Overføring via blåtann og microUSB Tale/standbytid: opp til 3,5/215 timer Størrelse: 45 x 109,8 x 9,5 mm, vekt 94 gram Ca. pris: 3.200,- inkl. mva.
Det grunnleggende i orden
Nokia 6500c har altså firebånds GSM, og GPRS med EDGE vil stå for datatrafikken dersom du er i et område uten 3G-dekning.
Ingen Super-3G (HSDPA) altså, som vi for eksempel finner på den langt rimeligere 6120 classic.
Videokonferanse kan du også bare glemme - den har ikke frontkamera og vil heller ikke ta imot slike samtaler.
Når det gjelder andre former for trådløs kommunikasjon har den blåtann med A2DP, noe som blant annet gir mulighet for trådløs stereolyd og nettopp kan være redningen for deg med seriøse musikkbehov.
Mer om det litt senere i artikkelen.
I tillegg til å bruke den som telefon kan den selvfølgelig sende og motta SMS, MMS, talemeldinger og e-post.
Surfing går glatt over WAP eller bruk den medfølgende Opera Mini for å leke deg rundt på web.
Når det gjelder talekvaliteten på 6500c er denne god nok, og en innstilling kalt "stemmeklarhet" hjelper deg ekstra dersom du må prate i støyende omgivelser.
Som nevnt er det ingen taster på telefonens sider, noe som gjør at ting som å forandre lydstyrken plutselig må gjøres med mobilens tastatur i stedet.
Akkurat det er ikke noe stort problem, men det kreves altså litt navigering til for å starte kameraet eller medieavspilleren.
Grensesnittet er Series 40, 3. utgave - altså velprøvde greier med animerte ikoner og kun et hint av ventetid når vi hopper mellom menyene.
Tastaturet og navigeringstastene er godt markerte og det skal mye til for å trykke feil.
For å lade telefonen, bruke de medfølgende ørepluggene eller koble opp telefonen mot en datamaskin (dersom du da ikke bruker blåtann), har telefonen en micro USB-port på toppen.
Dette er en relativt ny standard som er noe mindre enn mini USB, og for ikke å glemme på langt nær så utbredt.
Med kun en slik port på 6500c betyr det at du ikke kan gjøre flere ting på en gang, som for eksempel å lade opp telefonen mens du bruker ørepluggene for å høre musikk.
Men telefonen lader nå i det minste når den er koblet til PCen via USB.
Lyd og bilde
For å begynne med det visuelle har altså Nokia 6500c et to megapiksels kamera - noe som gir en bilder med en oppløsning på 1600 x 1200 piksler.
Videoklipp kan ha en oppløsning på opp til 176 x 144 piksler og du kan zoome mens du filmer.
Tar du innebilder kan du dessuten blende motivene med to LED-"blitser" som hjelper litt i mørke omgivelser.
Kvaliteten på bildene er noe under det vi forventet fra et gjennomsnittlig 2 Mp mobilkamera - mer enn godt nok til MMS selvfølgelig, men i familiealbumet havner de nok aldri.
Du selv bedømme dette her:
Eksempel på filmklipp:
Får du ikke spilt av klippet, kan du for eksempel bruke GOM Player.
6500 classic er ikke utstyrt med minnekort - eller plass til å sette inn et - men har til gjengjeld nesten en gigabyte minne brukeren kan fylle med musikk, bilder og meldinger.
Hva det musikalske angår har i vår korte testperiode 6500 classic gjort sitt beste for å skyve oss tilbake til MP3-spilleren.
Som nevnt må vi først navigere oss frem til musikkspilleren, og hvis du husker har telefonen altså kun en micro USB-port.
Det medfølgende hodesettet måtte altså brukes, og har gjort en god jobb i å forpeste all musikk vi har prøvd å høre på.
Om vi kan si noe positivt her må det være at pluggene er behagelige å ha i ørene.
Normalt sett ville dette fått betegnelsen "kun for sporadisk radiobruk", men 6500 classic har ikke radio.
Da gjenstår du med et par muligheter.
Den ene er å prøve å få tak i en overgang fra micro-USB til 3,5mm minijack (vi vet det finnes, og lykke til) for å kunne bruke et bedre hodesett, og det andre er lyd via blåtann.
Vi har dessverre manglet begge muligheter og vet ikke om hovedproblemet er øreplugger eller spiller, men tradisjonelt sett har det vært en blanding selv om det selvfølgelig hjelper litt med et bedre hodesett.
Poenget vårt blir i det minste at å bruke 6500 classic som portabel musikkspiller "as is" er en vond opplevelse.
Oppsummering
Nokia 6500 classic er en slank telefon med gode egenskaper innen tale og datakommunikasjon.
Men de aller fleste telefoner duger på det punktet - selv om de kanskje ikke er riktig så slanke - og det lille den har av ekstratutsyr, altså i praksis kamera og musikkspiller, klarer ikke å imponere oss i noen grad.
Det er ikke noe galt med mobilen - altså som telefon - men det var det for eksempel heller ikke med budsjettmodellen Nokia 3110 classic.
I våre øyne har 6500c rett og slett ikke det som skal til for å rettferdiggjøre prisen på vel over tre tusen kroner.
Oppgitt batterilevetid imponerer heller ikke, men vi oppfattet aldri dette som noe problem under testingen.
Bruksmønsteret har her en god del å si, og vi tror uansett ikke du kommer til å blåse så mye kraft på musikkspilling...
Vi ser kun to gode grunner til å kjøpe en Nokia 6500 classic.
Den ene er at du som rockemusiker har trange skinnbukser og trenger en så tynn telefon som mulig, og på grunn av liten skrift i kontrakten ikke kan bruke en Sony Ericsson W880i, som kun koster noen hundrelapper mer.
Den andre grunnen må være eksklusiviteten; vi tror nemlig ikke at 6500c kommer til å bli noen storselger - og det kan derfor godt være at du blir den eneste du kjenner som har en.
Er du derimot av typen som ikke kaster om deg med tusenlapper - og klarer deg uten 3G - burde du heller se på Nokia 6300, som koster under to høvdinger, er et par millimeter tykkere (som også gir bedre grep) og ellers så å si samme telefon på innsiden.
Er du på den annen side ute etter både Super-3G og så mye for pengene som mulig vil du heller ta både en og to titter på Nokia 6120 classic i stedet.
Mobilvelgeren finner du her!
Forvirret over ord og uttrykk?
Sjekk vår lille mobilguide.
Mobiltesten er et samarbeidsprosjekt mellom nettstedene DinSide Data, ITavisen og Dingz.no
| 0
|
202739
|
TEST:Intel NUC DC53427HYE
Med et sånt navn kan det nesten virke som om de ikke vil selge et eneste eksemplar.
Det er i så fall synd, for her får du alt du trenger til en rimelig pris.
PC-er kommer i mange fasonger, men trenden er at de blir mindre, bruker mindre strøm og dermed krever mindre kjøling.
Samtidig blir prosessorene stadig kraftigere, og lagringsløsningene svært mye raskere.
Dette har resultert i svært tynne og lette bærbare, men det er jo også andre fasonger som kan være aktuelle.
For stasjonært bruk har Intel laget en bitte liten maskin, som har fått navnet Next Unit of Computing, eller NUC.
Maskinene kommer i mange varianter, og vårt testeksemplar har det svært lite velklingende typebetegnelsen DC53427HYE.
Her gjelder det altså å øve på bokstavleken før du bestiller.
Tar du deg tid til prøvelsen kan du imidlertid bli positivt overrasket.
På innsiden er det nemlig en Core i5 prosessor som kan brukes til det meste.
Knøttliten - i byggesett
Det mest påtagelige er størrelsen.
Kabinettet måler 116.6 x 112 x 39 millimeter, selve hovedkortet er kvadratisk og sidene måler 101,6 millimeter (4 tommer).
Vekten med 1 SO-DIMM, SSD og WLAN-kort var 550 gram.
NUC'ene kommer som nesten komplette maskiner, du trenger bare å plassere hovedkortet i kabinettet, montere minne og lagring, totalt er det snakk om seks skruer - så er maskinen klar.
Ønsker du trådløst nett er det mulighet for dette også, i kortplassen under mSATA SSD-en.
Dette er standardkomponenter som også brukes i bærbare PC-er.
Cirkapriser på utstyret du trenger er som følger:
mSATA lagring koster fra ca 300 kroner for 30 GB og opptil 5 599 kroner for 1 TB kapasitet.SO-DIMM koster i overkant av 300 kroner for 4 GB.Trådløst nettverkskort koster fra under hundrelappen og opp til 164 kroner for de mest avanserte.
Etter få minutter har du en ferdig maskin, som er klart for installasjon av operativsystem.
Vi installerte Windows 8.1 til testingen.
NUC er også i godt selskap av andre små enheter.
Andre småtasser den passer fint sammen med er den minste Getboksen og Apple TV.
Spesifikasjoner:
Bortsett fra en USB 3.0 port i fronten sitter alle tilkoblinger på baksiden.
Lufting skjer via åpninger på undersiden i tillegg til åpningene på baksiden over tilkoblingene.
Det følger også med en festeplate som kan monteres bak på en skjerm med VESA-feste.
Da er det bare å henge NUC'en på festeplaten, så tar den ikke opp plass på skrivebordet.
I bruk
Det er bare størrelsen som skiller NUC'en fra en helt vanlig PC i bruk.
Den er i tillegg svært stillegående.
Selv om det er en vifte om bord hørte vi aldri noe til den under vanlig bruk.
Vi kjørte Geekbench og testet SSD-løsningen, og maskinen leverte helt kurante resultater.
Hva kan den brukes til?
En NUC er en praktisk løsning for hjemmekontor, og for å kobles til TV eller projektor.
For alle bruksområder hvor du har tilgang til nettverkslagring og det ikke er behov for ekstrem grafikkytelse passer den perfekt.
4K støttes ikke på vårt testeksemplar, men NUC-modellen D54250WYK gjør dette.
Siden den har utgang for tre skjermer er den også glimrende til kontorbruk.
PC-er som dette burde nærmest være obligatorisk i kontorsammenheng, framfor klumpete kasser eller tunge bærbare som ligger permanent med lokket ned i dokkstasjoner og aldri blir fjernet fra pulten.
Konklusjon
Intel NUC er en familie med bittesmå PC-er til en rekke bruksområder.
De har utmerket ytelse og er fleksible i bruk.
Samtidig er de enkle å oppgradere hvis man ønsker større kapasitet.
Intel NUC DC53427HYE (Sort)
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.