id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
202740
|
TEST:Citroën C4
- Se opp, Golf!
Vi har med testkjøring på norske veier fått bekreftet våre gode førsteinntrykk av C4 - med noen nyanser.
I 2004 introduserte Citroën erstatteren for den relativt trauste Xsara i kompaktklassen.
Det var første generasjon C4 og utgjorde et spenstig bidrag til bilhverdagen selv om den etter vår mening ikke nådde helt opp blant de beste i klassen.
Spesielt tredørsversjonen så spenstig ut og kan minne om en slags forløper til dagens Honda CR-Z.
To parallelle serier
I fjor høst kom generasjon nummer to av C4 og vi har kjørt den i vårløsningen.
Bilen er på de fleste områder helt ny, men den er basert på samme plattform, som også deles av Peugeot 308.
Eksempelvis er akselavstanden fortsatt 261 centimeter.
I stedet for å lansere C4 i to versjoner som sist, følger Citroën denne gangen merkets nye strategi som går ut på å lansere en "fornuftig" modell - forrige gang C3, denne gang C4 - og en mer "vidløftig" eller eksotisk variant - forrige gang DS3, denne gang DS4.
Bedre plass
Bilen har vokst i forhold til forgjengeren tross uendret akselavstand.
Den er syv centimeter lengre, to centimeter bredere og hele seks centimeter høyere.
Den økede lengden medfører heldigvis mer overheng bak og ikke foran - derav større bagasjerom, faktisk et av de romsligste i klassen.
Ellers er innvendige plassforhold bedre.
"Regular" og "premium"
For de som synes C4 virker litt "døll" i forhold til det de forventet fra Citroën burde denne artige vrien på begrepet produktstrategi virke beroligende da den viser at det franske bilmerket nok en gang beviser at de kan tenke nytt og "utenfor boksen".
De eventuelt skuffede kan da også glede seg til DS4, som vi vil prøvekjøre om en snau måned.
Tradisjonelt, men individuelt
Men artige, innovative løsninger som det faste rattnavet er en saga blott - kundene har stemt det ned.
Det samme gjelder futuristiske instrumentpaneler midt på dashbordet.
Kundene vil inntil videre ha mer tradisjonelle løsninger og det får de.
Men de kan velge mer eller mindre farge på displayet - kunden bestemmer selv hvor heftig det skal være; produsenten trer ikke en forhåndsbestemt løsning ned over hodet på den.
(Kunden, altså).
Interiørbilder:
Kvalitet i fokus
Her dreier det seg altså om C4, anno 2011.
Designen har vi kommentert før, likeledes det gode inntrykket vi får av interiøret.
(Les her fra lanseringen av nye C4).
Citroën har helt klart gjort en betydelig innsats på kvalitetsfronten de siste årene og innsatsen bærer sine frukter i dag.
Vi konstaterte for eksempel at sammenføyninger mellom karosserikomponenter er mer sømløse og presise enn tidligere.
Her bidrar bruken av laser.
Også når det gjelder driftssikkerhet er også nyere statistikk angående Citroën og franske merker generelt hyggeligere lesning enn for få år siden, men modellene som lanseres nå må selvsagt bevise at trenden vedvarer, hvilket vil ta enda noen år.
Eksteriørbilder:
Utmerket dieselmotor
Motoren er den oppgraderte versjonen av 1.6 HDi som mange kjenner som 1.6 TDCi i diverse Ford-modeller og som benyttes i mer eller mindre modifiserte varianter i en rekke andre bilmodeller.
Det er utvilsomt en av verdens beste kompakte dieselmotorer i dag og den er nå Euro 5-kompatibel.
Citroën, som søstermerket Peugeot, velger å hente ut 112 hestekrefter mot tidligere 109.
(Versjonsbetegnelsen forblir, som tidligere, "110").
Markedsførernes veier er uransakelige.
Vi prøvekjørte denne i kombinasjon med en sekstrinns manuell girkasse med høy utveksling.
Som vi skal se muligens ikke den beste kombinasjonen.
Den kommer også med en halvautomatisk girkasse (altså uten kløtsjpedal da kløtsjfunksjonen er "robotisert"), av typen EMG.
Denne, i samarbeid med den beskrevne motoren og start/stopp-funksjon, gir de laveste forbrukstallene og den mest attraktive prislappen.
Sterk og kultivert - men...
Dreiemomentet er nå 270 newtonmeter fra 1.750 omdreininger og det er rikelig med trekkraft, som gir seg utslag i gode forbikjøringsegenskaper og generelt god spenst i middels turtallsområde.
Allikevel - vi hadde ventet mer spenst, basert på våre tidligere erfaringer med denne motoren.
Bevares, bilen er ikke treg og objektivt sett kan vi ikke utsette noe på ytelsene selv om 11,6 sekunder fra 0 til 100 virker mer enn nødvendig.
Vi forsket litt i årsakene til vår (svært relative) skuffelse og fant, som vi mistenkte, at det har med behovet for gode utslippstall å gjøre.
Bilen er ganske tung og Citroën har valgt en ganske langbent utveksling for den ellers ganske ålreite sekstrinns-girkassen.
Resultatet er at kreftene utporsjoneres over et bredere register og at det tar noe mer tid å få opp farten.
Hvorav inntrykket av at bilen ikke var fullt så kvikk som vi forventet.
Dette er langt fra dramatisk, og det skal presiseres at gangkultur og lydnivå er svært tilfredsstillende.
Komfort
Komforten og lydnivået generelt er, i tråd med ovennevnte, så bra som man forventer fra Citroën.
De forfengelige vil merke at korte ujevnheter merkes bedre med lavprofildekk og felger over 16 tommer.
Vi kjørte på 17-tommere og ville ha foretrukket 16-tommer for bedre å nyte komforten - som er noe Citroën virkelig er gode på.
Lydnivået er en av denne bilens sterke sider; det er noe luksusbil-aktig over det milde suset som er eneste støy ombord under normal kjøring i tillegg til en ganske fjern rumling fra hjulene.
Man behøver ikke å heve stemmen for å samtale mellom for- og bakseter.
Kjøreopplevelse preget av kompromiss
Først:
Kjøreegenskapene er ryddige, godmodige og generelt betryggende.
C4 er ikke en bil som er bygget for de som vil ta opp kampen med Sebastien Loeb på det sportslige planet.
(Dessuten er det DS3 som er rally-kortet fra Citroën fra nå av).
Vi har lovprist komfortnivået og vi synes Citroën har fått til et godt kompromiss mellom kjørekomfort og kjøreegenskaper.
Disse er nemlig forutsigbare og godt balanserte.
Utfordringen for den aktive fører vil bestå i å kjenne hva som foregår på bakken og dette vil fremstå som bilens svakhet:
Tilbakemeldingene via understell og styring kan oppleves som for indirekte.
Ujevnheter filtreres riktignok effektivt vekk, men impulsene de tross alt gir, og som man vanligvis forsøker å korrigere for med dosering av gass og styring, når frem til føreren med en viss forsinkelse.
Relativt konkurransedyktig
C4 110 HDi koster 245.000 kroner i utførelsen Séduction, som er greit utstyrt - og som er den man finner på Citroëns nettsider i skrivende stund.
Vår testbil var den meget velutstyrte Exclusive, og koster kr 268.000,- Bilen var i tillegg utstyrt med følgende ekstrautstyr:
Metallic lakk til kr 4 200, navigasjon e-My Way kr 9 900, panorama glasstak til kr 5 900 og bi-xenon hovedlys til kr 5 900.
Det blir tilsammen kr 293 850,- hvilket da er med "rubbel og bit" av utstyr.
For de som kunne tenke seg en større motor:
Det blir adskillig mer bil for pengene i denne konfigurasjonen.
Konklusjon
Konkurransen i C-segmentet hardner til og det finnes noe for enhver smak.
Noen produkter hever seg over snittet i klassen når alle egenskapene veies opp.
VW Golf er selvskreven i denne kategorien, men er ikke lenger selvskreven ener.
Vi har allerede konstatert at nye Ford Focus truer.
Opel Astra kan også for mange fremstå som et bedre alternativ og i dag nøler vi ikke med å hevde at Citroën C4 for svært mange kompaktbilkunder vil være et utmerket alternativ.
Løp og kjøp?
Nei, men løp og sammenlign.
| 1
|
202741
|
Multicom Xishan W370E
Kraftig bærbar for deg som vil ha full kontroll.
Xishan er et merkenavn fra norske Multicom.
I praksis dreier det seg om halvfabrikata PC-er fra Asia (i dette tilfellet taiwanske Clevo), som konfigureres etter kundens ønsker i selskapets tekniske avdeling i Åmli.
Her settes det blant annet inn prosessor, minne og harddisk/SSD, og Windows installeres dersom du skulle ønske det.
Full kontroll
Og nettopp sistnevnte er rimelig spesielt:
Du kan nemlig velge å kjøpe PC-en uten operativsystem.
For mange er dette en fordel.
Enkelte sitter gjerne på Windows-lisens de vil ta med seg videre, og/eller har lyst å ha full kontroll på hva som installeres av programvare.
Det er en kjent sak at veldig mange PC-er kommer med en haug med programmer allerede installert ved levering, og ikke alt er like bra for PC-opplevelsen.
Andre igjen ønsker å benytte andre operativsystemer enn Windows, og ønsker ikke merkostnaden Windows kan føre til når de kjøper en ny PC.
Det sistnevnte er imidlertid diskutabelt.
Så lenge maskinene ikke er å få kjøpt uten Windows, er det vanskelig å si hva de ville kostet dersom det var en opsjon å få dem levert uten.
Xishan 370E er uansett en meget potent og stor maskin, og 8495 kroner er bra fin pris for en såpass fin konfigurasjon som på vårt testeksemplar.
Hør bare her:
17,3" matt skjerm, 1920 x 1080 piksler (full HD)
Intel Core i7-3610QM prosessor (Ivy Bridge) 12 GB RAM Nvidia GeForce GTX 660M 2GB grafikkort 750 GB harddisk + ledig plass til en ekstra disk/SSD (2,5") DVD-brenner HDMI 1.4a - og VGA-utganger 4 USB-porter (1 x 2.0 og 3 x 3.0) eSATA-kontakt (deles med en USB3.0-port) 1 S/PDIF digital lydutgang 2 megapiksels webkamera Minnekortleser for SD/MMC/MS 802.11 a/b/g/n trådløst nett (Realtek) Gigabit nettverkskort Størrelse: 413 x 277.5 x 17.5
~44mm Vekt: 3000 gram Pris vår konfigurasjon:
8495 kroner inkl mva hos Multicom.
Dette er altså en stor maskin, som fint kan erstatte en stasjonær maskin.
Prosessor, grafikkort og ikke minst minnemengde plasserer denne høyt på listen over kraftige maskiner på markedet, men til en lavere pris enn flere av konkurrentene.
Selv med en full Windows-lisens er prisen absolutt konkurransedyktig, vil vi påstå
Maskinen heter egentlig Clevo W370ET, og finnes nok i andre markeder med et annet navn enn Xishan
Traust design?
Designmessig er maskinen alt annet enn oppsiktsvekkende.
Det er rent og oversiktlig, uten skinnende detaljer og klistremerker av noen art.
Det tror vi mange vil sette pris på.
Materialtvalget er plast, og maskinen gir et middels godt inntrykk av kvalitet.
Vi liker spesielt godt at fingeravtrykk ikke vises.
Skjermen er matt og høyoppløst.
Den har helt normale kvaliteter hva angår farger og lysstyrke, men verken den eller innsynsvinklene på TN-panelet er ikke så bra som på IPS-paneler som har begynt å dukke opp på modeller fra blant andre Asus og Samsung.
For de fleste er dette imidlertid mer enn bra nok, ikke minst tror vi mange vil sette pris på den matte skjermoverflaten.
Den sikrer mot uønsket gjenskinn.
Skjermen er hengslet til maskinen med to relativt smale hengsler, men virker veldig tight og fin, noe som forhåpentligvis vil holde også etter en tids bruk.
Tastaturet er stort og fint å skrive på.
Det avgir noe mer lyd enn de beste i klassen, men vi gir absolutt godkjent karakter.
Vi gir også en liten pluss for at det er helnorsk, du slipper med andre ord taster med æäø osv.
Under tastaturet sitter en pekeplate med to separate knapper som avgir en tydelig klikkelyd, litt høyere enn vi setter pris på - men ikke noe stort problem.
Over tastaturet sitter et par stereohøyttalere fra Onkyo, men lyden er ikke noe vi vil huske som spesielt bra - bassen er nærmest fraværende.
Alle tilkoblinger sitter fornuftig plassert på venstre og høyre side - med unntak av strøminntaket og VGA som sitter bak:
Sistnevnte er ofte stive kabler med stor plugg, og derfor synes vi det er smart at denne sitter bak.
Litt mer underlig er det at strømpluggen har 90-graders vinkel, noe som hadde gitt mer mening om strøminntaket var på siden.
Vi installerte Windows 8 på den
Maskinen kommer uten operativsystem, og dermed var dette en fin anledning til å teste ut maskinen med Windows 8, som lanseres neste måned.
Installasjonen var som ventet ganske rett fram, men en god del av maskinvaren var ikke støttet rett ut av installasjonen, deriblant trådløs-kortet:
Vi kom oss på nett med kablet nett, men Windows Update klarte ikke å gjenkjenne trådløskortet.
Vi har installert Windows 8 på mange PC-er, og det er første gang vi opplever dette.
Ved å besøke Multicom.no kunne vi laste ned Windows 7-drivere, og det løste biffen - selv om det tok noe mer tid enn vi hadde forventet.
Blant annet var WLAN-driverne på godt over 1 GB!
Modellen leveres tydligvis med flere trådløs-kort, og Multicom har av en eller annen grunn valgt å samle dem alle i én ZIP-fil.
Det viste seg at driverne til Realtek-kortet i vår testmaskin bare var på rundt 60 MB...
Hos Multicom ligger alle driverne lett tilgjengelig
Slik yter den
Men med alt på plass viste det seg at dette var en meget rask maskin som ekspederte alle oppgaver i høy hastighet.
Oppstart tok 27 sekunder, noe som er respektabelt på en PC med mekanisk harddisk, men tiden ville nok vært bortimot halvert med en rask SSD innabords.
Under lav belastning er maskinen også svært stillegående.
Under tung belastning vil du oppleve at viftene spinner opp fra tid til annen, men sjelden i lange perioder om gangen.
Windows Opplevelsesindeks gir oss følgende indikasjoner på ytelsen, og merk at skalaen nå går fra 1,0 (tregest) til 9,9 (raskest).
Tallene virker likevel å være sammenlignbare med PC-er med Windows 7, som benyttet en skala som gikk til 7,9:
Prosessor: 7,8 Minne: 7,8 Grafikk:
6,4 Spillgrafikk 6,4 Primær harddisk:
5,9
Passmark PerformanceTest 7.0 gir oss følgende ytelsestall på prosessoren, og her har vi sammenlignet med andre, aktuelle prosessorer som du finner i dette prissegmentet:
Grafikkortet tilhører "øvre middelklasse", og gir 2350 poeng i 3DMark.
Det gir en 16. plass i listen over de raskeste grafikkortene til bærbare PC-er.
I praksis betyr det at de aller, aller fleste spill kan spilles med tilfredsstillende glidende bevegelser, detaljdybde og oppløsning.
Dette er med andre ord en PC som egner seg bra til spill, og den høye skjermoppløsningen vil lokke mange.
Du kan med andre ord forvente en ytelse helt i toppklasse, spesielt dersom du setter inn en SSD i tillegg, og bruker den som systemdisk.
Batteritiden er oppgitt til inntil 7,5 timer.
Det var vi ikke i nærheten av å oppnå, muligens skyldes dette at driverne ikke er optimalisert for Windows 8 ennå.
Under normal, variert bruk holdt batteriet i rundt 4,5 timer - med standardinnstillinger i Windows (balansert).
Konklusjon
Dette er absolutt en stor og godt utstyrt bærbar PC som yter svært bra.
Den er også temmelig stillegående, noe vi setter stor pris på.
Helt rett fram var ikke installasjonen av Windows 8, så du må være forberedt på litt "etterarbeid" med drivere og konfigurasjoner.
Merk også at PC-en også kan kjøpes med en litt enklere, tokjernet i5-prosessor, og da får du den for en tusenlapp mindre.
Forskjellene behøver ikke å være særlig merkbare, med mindre du kjører flere tunge programmer samtidig.
| 1
|
202743
|
Asics DS Trainer VII
Lynrask, sporty, slank, aerodynamisk og kostbar - utvilsomt en sportsbil.
Denne skoen er en Ferrari 360.
Stikkordet er med andre ord fart.
LES OGSÅ:
Følelsen av å være i førersetet på en sportsbil var der med en gang vi fikk skoene på beina.
Vi merket også at skoene ikke gir en like myk tur som andre lettvektssko.
Dempingen i klassikeren DS Trainer lot til å være i minste laget.
Etter et par løpeturer skjedde noe.
Beina ble vant til skoene, og etterhvert tok vi oss selv i å velge disse skoene aller først når farta skulle være høy.
Skoens hoveddeler:
Mellomsåle av SpEVA og Duomax.
Støtdemping av Asics' silikonbaserte gel i hæl og forfot.
Overdel av kunstlær og mesh.
Støtdemping bak/foran:
Dempingen er moderat for erfarne løpere, og antagelig for tynn for begynnere som vil løpe fort.
Dette oppveies dog av mellomsålens hardhet.
Duomax, Speva og Gel gir nemlig en hardere mellomsåle enn for eksempel Nike Skylon.
I praksis er derfor skoen et vellykket - ja, nesten perfekt - instrument for rask løping.
Den passer nok aller best som fartssko til mellomtunge løpere (rundt 70 kilo) som er vant til å løpe med lettvektssko.
Effektivitet:
Dette er skoens sterkeste kort.
Mellomsålen gir suveren kontakt med underlaget uten at dempingen føles for tynn.
Asics DS Trainer er rett og slett hyperraske.
Stabilitet/passform:
Dette er en relativt smal sko.
Svært brede føtter vil få det trangt.
Det gjør på den annen side at hælgrepet er suverent.
Skoen sitter som et skudd.
Det er nemlig i hælpartiet at smalheten er mest merkbar.
Tåboksen er romslig.
Stabiliteten er ikke like god som i en mengdetreningssko, men dette er tross alt en lettvektssko.
Den er laget for fart, ikke stabilitet.
Sålegrep asfalt/grus:
Sålegrepet er glimrende på asfalt.
Siden lettvektssko sjelden er gode til offradløping, ble vi overrasket over at sålen sitter godt også på grus og hardere stier.
Vekt: 280 gram er ultralett.
Lettere blir ikke treningssko.
Utseende:
Klassisk Asics-design spritet opp med detaljer i glitrende sølv.
En nyere modell av skoen har et mer konservativt utseende i hvitt og blått.
Konklusjon/løpsfølelse:
Asics DS Trainer er blant de raskeste skoene vi har løpt med.
Denne testen er basert på fjorårets utgave av skoen.
| 1
|
202744
|
Samsung D500
Megapikselkamera, super design, mange funksjoner
Samsung er klar med sin D500.
Er dette vårens kuleste mobiltelefon?
Megapikseltelefonene er plutselig ingen nyhet lenger, og alle produsenter med respekt for seg selv har et par slike modeller på markedet allerede.
Sist ute er altså Samsung, som kombinerer gode bildemuligheter med veldig tidsriktig og spennende design.
Hvis du husker fjorårets E800, vet du omtrent hva du skal forvente deg fra D500 utseendemessig.
Men på innsiden er det mye nytt..
En liten perle
Men la oss ta utseendet først.
D500 er nemlig en uvanlig elegant mobil.
Den har den samme skyve-utformingen som E800, og Siemens SL-serie.
Tastaturet er altså skjult på undersiden av telefonen, og skyves frem med tommelen.
Nedenfor skjermen er det en liten gummistrek som gjør det komfortabelt å åpne telefonen, og selve åpningsmekanismen blir assistert av en magnet-løsning som gjør at du trenger å bruke minimalt med kraft for å åpne eller lukke igjen telefonen.
Mobilen er fysisk veldig liten, funksjonaliteten og den store skjermen tatt i betraktning.
Med tastaturet lukket er det bare skjermen og menyknappene som er synlige, men du kan fint bruke telefonen for det.
Kameralinsen, sammen med et lite speil og blitz, gjemmer seg også på innsiden, slik at du må åpne telefonen for å kunne ta bilder.
D500 ser utrolig gjennomført ut, med elegant, sort farge og en solid følelse.
Her er det ingen billige eller halvferdige løsninger, du sitter igjen med en veldig behagelig følelse etter å ha hatt mobilen i hånden.
Det er ingen tvil om at D500 har utseendet med seg, men hvordan står det til med funksjonaliteten?
Samsung har ikke alltid vært like flinke på dette området, og mange av deres modeller har vært ganske begrenset.
Men ikke D500
den gjør det aller meste en moderne mobilbruker vil behøve.
Nå med blåtann
Det er den første telefonen fra Samsung som støtter Bluetooth.
Her har produsenten virkelig hengt etter, og det er flott å endelig se blåtann-støtte i en av deres telefoner.
Du kan fint sende bildene du har tatt med telefonen via Bluetooth eller infrarødt, noe som tidligere også har vært umulig på selskapets telefoner.
D500 er en trebåndstelefon, og kan altså brukes i Nord-Amerika, og den støtter selvfølgelig GPRS, MMS, e-post og andre teknologier man forventer fra en moderne mobil.
Telefonen har også svært mye minne, faktisk nesten hele 100 MB.
Dette minnet får du absolutt bruk for, da mobilen har et 1.3 megapikselkamera og støtte for avspilling av MP3-filer.
Det er plass til mange bilder i høy oppløsning og en god del MP3-filer, men det er ingen mulighet for å sette inn minnekort, så du kan ikke utvide lagringskapasiteten.
Men uansett er det ingen telefoner som per i dag slår D500 på innebygd minnestørrelse.
Mobilen har også en helt fantastisk skjerm.
Ikke den aller største, riktignok, men med en oppløsning på 176x220 og støtte for 262.000 farger er bildene sylskarpe, fargerike og flotte.
Menysystemet utnytter skjermens egenskaper med fine, fargerike ikoner og nydelige bakgrunnsbilder, og det er virkelig en fryd for øyet å bruke telefonen.
Herlig i bruk
Selve menysystemet har også gjennomgått forbedringer, og er nå mer logisk og oversiktlig lagt opp.
Små detaljer gjør opplevelsen enda mer behagelig
for eksempel kan du se klokkeslettet til enhver tid, også inne i menyene, og det er mye lettere å manøvrere seg mellom menyvalgene.
Navigeringstasten nedenfor skjermen fungerer også som snarvei til kalenderen, MP3-spilleren, SMS og Bluetooth.
På toppen av dette er telefonen rask og responsiv, og tastaturet er deilig å bruke.
Samsung har altså laget en telefon som er usedvanlig behagelig i bruk og lett å håndtere, og det er et stort pluss.
Her er rett og slett det meste riktig.
Kamerafunksjonaliteten på D500 er imponerende.
Kvaliteten er omtrent på samme nivå som Sony Ericssons S700 og Nokias 6630, og bildene er skarpe og med flotte farger.
Det er så bra det blir på europeiske mobiltelefoner per i dag.
Telefonen har blitz, som du selv aktiverer via menyen.
Blitzen kan også brukes som lommelykt, og den lyser opp omgivelsene i ca. en meters omkrets.
Kameraet kan aktiveres med en knapp som er plassert på siden av telefonen, og blant ekstrafunksjonene er diverse spesialeffekter, rammer og lignende.
Du kan velge mellom flere oppløsninger, fra 1280x1024 piksler ned til minimale 128x96.
Du kan naturligvis også ta opp video med ubegrenset lengde.
Bildene kan du som sagt sende til andre enheter via Bluetooth eller infrarødt, eller som MMS eller e-post.
Få mangler
Det er faktisk veldig lite å utsette på denne mobiltelefonen.
Det er en imponerende pakke Samsung har satt sammen her.
Den er både fin å se på, lett og håndterlig, fungerer supert som kamera, musikkspiller og underholdningsmaskin, den kan foreta seg enkle kontoroppgaver og samtidig er ekstremt brukervennlig.
D500 passer både trendy moteløver og de teknologifrelste, og resultatet er en uslåelig kombinasjon.
Vi merker at batterilevetiden ikke er spesielt bra, og telefonen holder bare noen dager med vanlig bruk.
Og ja, det hadde ikke gjort noe med støtte for EDGE (en versjon av telefonen med EDGE er imidlertid på trappene) og kanskje minnekort.
Men D500 er så vellykket at disse klagene blir bare ubetydelige, og ødelegger ikke totalopplevelsen.
Definitivt vinterens kuleste mobil!
| 1
|
202745
|
Kodak EasyShare V610
Nok en gang får vi et kamera med to objektiver fra Kodak.
Denne gangen heter modellen V610 og byr på 10x optisk zoom.
Med det er det verdens minste 10x-kamera!
For noen måneder siden testet vi Kodak V570, som med to objektiver kunne by på vidvinkel tilsvarende 23mm i et kompakt ytre.
Vi klarte imidlertid å styre vår begeistring, for selv om idéen var god, hadde kameraet nokså dårlig bildekvalitet, brukervennligheten var så som så og heller ikke ytelsen var spesielt å skryte av.
Så
hva har Kodak funnet på denne gangen?
Jo, fortsatt er det plassert to objektiver i kameraet, men denne gangen er det ikke vidvinkel som står på programmet
V610 har nemlig blitt verdens minste kamera som har 10x optisk zoom, med et brennviddeområde på 38-380mm.
Når du zoomer nok inn til at det vanlige objektivet ikke lenger klarer å zoome, trykker du bare zoomkontrollen inn nok en gang for å bytte objektiv.
Da kan du fortsette innzoomingen, men løsningen ville ha vært bedre dersom den var sømløs og det tar lang tid å zoome fra én ende av brennviddeområdet til det andre.
Det skal sies at det ikke er helt fullverdig 10x optisk zoom, og at vi finner et hull siden det ene objektivet har 38-114mm og det andre har 130-380.
Objektivene er ganske lyssvake
vidvinkelobjektivet har en maksimal blenderåpning på f/3,9 og det er ikke mye å skryte av.
Faktisk slipper det inn omtrent halvparten så mye lys som et objektiv med f/2,8, og det betyr enten dobbel ISO-verdi eller dobbelt så lang lukkertid for å få samme lysmengde.
Tele-objektivet har f/4.8 som største blender.
Ellers har kameraet to 1/2,5 CCD-sensorer som fanger seks megapiksler
en til hvert objektiv.
En av nyhetene denne gangen er at V610 også støtter Bluetooth, som gjør at du f.eks. kan sende bildene du tar rett til mobiltelefonen din, eller til en PC, skriver eller kamera i nærheten som har støtte for Bluetooth.
Stort og firkantet
Design er naturligvis smak og behag, men vår mening er at kameraet ikke er så pent å se på.
Det er stort (markant større enn det typiske "lommekameraet"), firkantet og ikke spesielt ergonomisk utformet, annet enn at plassen til høyre tommel er noe buet for et bedre grep.
I front troner det store linsedekselet når kameraet er slått av, som raskt går til siden når kameraet slås på.
Blitsen er plassert helt oppe i hjørnet og gjør at du må være ekstra forsiktig så du ikke får satt pekefingeren foran når du tar bilder.
På baksiden troner den 2,8 store LCD-skjermen.
Den imponerer oss på ingen måte annet enn å være stor og ha god innsynsvinkel, men søkerbildet blir veldig kornete og uskarpt i tillegg til å ha et tydelig etterslep
at denne skjermen har 230.000 piksler kommer på ingen måte til sin rett, og dessuten er den vanskelig å se i sollys.
I tillegg synes vi at det er litt merkelig at Kodak viser en langt mer støyfylt og dårlig utgave av bildet i det du har knipset (ved auto preview).
Velger du å vise bildet manuelt i etterkant, ser det mye bedre ut sannsynligvis er bildet som vises først helt ubehandlet av kameraprosessoren.
En ting vi liker er at bildene roteres automatisk dersom du vinkler kameraet.
Har du tatt bilde på høykant, kan du bare rotere kameraet på høykant for å se bildet
riktig vei.
Det er funksjonalitet vi finner hos noen få andre kameraer.
Som vanlig fra Kodak brukes det lite ikoner og heller mer tekst til knappene.
Vi finner ingen grønn avspillingsknapp, men knapp nummer fire av fem er merket review og gjør at du kan se på bildene.
Spør du oss, er dette en lite brukervennlig løsning fra Kodak.
De andre knappene er scene (der du kan velge hva slags motiv du tar bilde av), delete, menu og share.
Sistnevnte knapp tar deg inn i menyen for deling av bilder, og her kan du sende bildet via Bluetooth, markere det for utskrift eller e-postsending når du kobler det til PC, eller legge det til i favorittene dine.
Favorittene er lett tilgjengelige via en knapp på toppen av kameraet, og på denne måten kan du bla igjennom dine "Kodak moments" uten å måtte se alle de andre bildene.
Ved siden av favorittknappen finner vi også knapper for å bytte mellom videoinnspilling og vanlig kameramodus, i tillegg til av og på-knappen og en knapp som lar deg kontrollere bruk av blits.
På piltastene på høyre side finner vi snarveier til hvor mye informasjon som skal vises i displayet og makromodus.
Både hjelpelinjer og histogram kan vises i displayet, og makronærgrensen er oppgitt til 5cm, som er på det jevne for denne typen kameraer.
Vanskelig i bruk
Brukervennligheten er bra når det gjelder enkelte ting, men jevnt over burde den ha vært bedre.
Vi liker den røde share-knappen som raskt gir oss mulighet til å legge bilder til i favorittene eller merke dem for utskrift, epost-sending eller sende dem pr Bluetooth til mobiltelefonen eller andre enheter.
Da kan vi velge om bildet skal sendes i fullformat, stort nok til 10x15-utskrift eller om 320x240 holder, og oppsett av enheter og overføring fungerer helt smertefritt.
Panoramamodusen fungerer også fint den er begrenset til tre bilder der du først definerer om de går fra venstre mot høyre eller omvendt, og kameraet sørger da for å vise litt av det forrige bildet slik at du kan ta det neste bildet tett inntil.
Sammensying av bildet gjøres direkte i kameraet, og sammensyingen gjøres overbevisende, som du kan se i eksempelet under.
Det vi imidlertid ikke liker, er at mye ved kameraet virker så tilfeldig utført.
De nevnte knappene på venstre side virker å være vilkårlig plassert, og det er ikke intuitivt å trykke på knapp nummer fire av fem, merket review for å se på bildene du har tatt
så og si alle som prøvde kameraet spurte hvordan man fikk sett på bildet i etterkant.
I det minste kunne den ha vært grønn!
Menyene burde også ha vært bedre.
Hos de fleste kameraer er menyvalgene typisk
white balance, ISO Speed, burst og sharpness, men på Kodak-kameraene er det selve verdien som er teksten til menyvalget, altså auto, auto, off og normal.
Hva verdiene står for, ser du ikke før du merker denne verdien, annet enn et lite ikon som det ikke alltid er like lett å skjønne hva betyr.
Du har heller ingen kontroll over blenderåpning, men lukkertiden kan justeres via menyvalget LT, eller
Long time exposure.
Her kan du velge en lukkertid mellom 0.5 og 8 sekunder, men full kontroll får du ikke.
Det er heller ikke mulig å fokusere manuelt, og ved full innzooming sliter autofokusen med mindre lystilgangen er veldig god.
Batterilevetiden er oppgitt til 135 bilder etter CIPA-standarden
det er noe av det minste vi har vært borti.
Bildekvalitet
Vi var ikke spesielt fornøyde med bildekvaliteten hos forgjengeren V570, og heller ikke V610 imponerer oss på det punktet.
Bildene har et høyt støynivå, som er godt synlig allerede på ISO 200.
Legg til at objektivet er såpass lyssvakt som det er, så blir kameraet enten nødt til å heve ISOen eller bruke lengre lukkertider, og det er vanskelig å få skarpe og rene bilder innendørs.
Kameraet har heller ingen bildestabilisator, og med mindre du monterer kameraet på stativ, har du derfor begrenset glede av 10x optisk zoom.
Utendørs er graden av kromatisk feilbrytning ganske høy, noe du kan se et utsnitt av i bildet til høyre.
Vi skulle gjerne ha sett at objektivene i V610 hadde tegnet noe skarpere, og sammenlignet med Canon Ixus 800 IS under (kommer på torsdag), ser vi at bildene fra V610 fremstår som noe bløte, i tillegg til at de har et magentarødt fargestikk.
I tillegg avtar skarpheten markant ut mot hjørnene i bildet.
Kameraet kan også filme 30 bilder i sekundet i 640x480-oppløsning i MPEG4-format.
Lyden er i mono, men zoomfunksjonen kan brukes under opptak, som er ganske stillegående.
Kvaliteten ser du selv i følgende filmklipp:
Ytelse
Som nevnt er batterilevetiden svært dårlig på V610, med bare 135 bilder etter CIPA-standarden, der halvparten av bildene tas med blits, halvparten uten og der alle bildene vises i displayet etter at de er tatt.
Til sammenligning hadde det forrige kameraet vi testet, Casio Exilim EX-Z850, mulighet til å ta 440 bilder ved samme bruksmønster!
Kameraet er heller ingen racer ellers, hverken når det gjelder bilde-til-bilde-ytelse eller oppstart, som tar hele fire sekunder.
En positiv egenskap er seriefotografering uten blits, der kameraet klarer åtte bilder på 5 sekunder, men da blir det opptatt cirka 15 sekunder etterpå - kameraet bruker lang tid på å lagre bilder!
Vi har også nevnt at det tar lang tid å flytte seg fra full vidvinkel til full tele, og du er også nødt til å slippe knappen midtveis og trykke den inn igjen for å skifte objektiv.
Vi klokket inn vårt raskeste forsøk til 5.5 sekunder.
Autofokusen er en underlig sak - noen ganger er den lynrask, og på våre tester der et kontrastfylt område i normalt innendørs dagslys på tre meters hold tas bilde av med tvungen blits, er autofokusen blant de raskere av de vi har sett.
I praktisk bruk, derimot, blir det mye fokusjakt.
Spesielt når du zoomer sliter autofokusen, og den gir oftere tapt enn andre kameraer vi har hatt til test i det siste.
Konklusjon
Har du lest hele artikkelen skjønner du at vi ikke er så fornøyde med V610 fra Kodak.
Bildekvaliteten er ikke spesielt bra og ytelsen ganske dårlig - en batterilevetid på 135 bilder er alt for lite, og flere av konkurrentenes batterier holder tre ganger så lenge.
Vi blir heller ikke imponerte av LCD-skjermen, som fremstår som uskarp med etterslep, og som synes dårlig på en godværsdag.
I tillegg synes vi knappene er plassert noe vilkårlig og lite intuitivt, som gjør kameraet unødvendig vanskelig å bruke.
10x optisk zoom
det høres bra ut på papiret, men det har omtrent ingenting for seg ved dagligdags bruk når det gjelder lommekameraer; i hvert fall når kameraet ikke har optisk bildestabilisering.
Uten dette er det nesten umulig å ta skarpe bilder på frihånd, og må du først drasse med deg stativ, kan du vel like gjerne ha med deg et litt større kamera også?
Canon PowerShot S3 IS har for eksempel enda større brennviddeområde og langt bedre egenskaper enn dette kameraet på de aller fleste områder, og koster ikke veldig mye mer.
Panasonic har også et nokså lite 10x zoom-kamera som har optisk bildestabilisator, DMC-TZ1K (vi har ikke testet dette).
Siden stabilisatoren (i dette tilfellet) gir deg mulighet til å bruke åtte ganger så lang lukkertid uten at bildet skal bli mer uskarpt på grunn av dine håndbevegelser, er dette etter vår mening langt mer interessant, og i tillegg har det bredere vidvinkel med 35mm kontra V610s 38mm.
Ikke at det ikke er noe å like på dette kameraet
vi synes implementasjonen av deling av bilder, også via Bluetooth, fungerer smertefritt, og kameraet har et par småfinesser som for eksempel automatisk rotering av bildet når du heller på kameraet og en indikasjon på hvor mye du skalv da du tok bilde.
Vi synes allikevel at den store featuren - 10x optisk zoom, bare blir en gimmick, og at du fint kan finne kameraer som både tar bedre bilder, er raskere og mer brukervennlige; i hvert fall tatt i betraktning at dette kameraet er blant de dyreste lommekameraene på markedet.
| 0
|
202747
|
Apple iPad Mini med retinaskjerm
Denne kommer til å ligge under mange juletrær i år.
Det er bare å glede seg.
Apple lanserte i høst to nye iPad-er - iPad Air og iPad Mini med retinaskjerm.
De to brettene er på sett og vis veldig like på utsiden, men sistnevnte har en skjerm på 7,9 tommer, mens iPad Air er på 9,7 tommer.
Resten er forbausende likt, både på ut- og innsiden.
Derfor vil du også kjenne igjen mange elementer fra iPad Air-testen i denne artikkelen.
Men vi kan se på de viktigste forskjellene først:
iPad Mini: 200 x 134,7 x 7,5 mm, veier 331/341 gram iPad Air: 240 x 169,5 x 7,5 mm, veier 469/478 gram
Begge brettene kommer med kapasiteter på 16, 32, 64 og 128 GB, og kan fås med 4G-støtte for surfing på mobilnettet.
Prisene starter på 3.290 kroner for iPad Mini, mens iPad Air koster fra 4.090 kroner.
Nesten lik forgjengeren
Ved første øyekast er det også vanskelig å se noen forskjell fra fjorårets iPad Mini, designet er nemlig nesten identisk.
Den eneste lille forskjellen er at årets utgave er 0,3 mm tykkere og 23 gram tyngre.
Og dette er et kjennetegn ved mange av Apples produkter:
Mellom hver nye utgave av produktene har ikke forskjellene vært revolusjonerende når det kommer til design.
Men hva angår ytelse, skjermkvalitet og vekt blir det gjort viktige forbedringer hele veien.
Mottoet er alltid Don't change a winning formula.
For det er hevet over enhver tvil at iPad-konseptet har vært en gedigen suksess siden lanseringen av den første for tre år siden.
Det Apple har gjort denne gangen er å beholde skallet fra forgjengeren, men byttet skjermen med en mye mer høyoppløst utgave.
Samtidig har de byttet prosessor og gjort brettet langt kraftigere enn forgjengeren.
Retina-skjerm
Og det er spesielt skjermen som oppleves som en vesentlig forbedring, med økning i oppløsning fra ordinære 1024 x 768 piksler til knallsterke 2048 x 1536.
Det er samme antall piksler som på iPad Air, men fordi skjermen er mindre blir pikseltettheten større.
Den har IPS-panel, detaljer blir sylskarpe, og bildet mister verken farge eller kontrast selv ved nesten død vinkel.
Selv om et godt trenet øye muligens vil kunne oppdage at skjermen på iPad Air er et halmstrå bedre (litt større fargespekter), er det ingen tvil om at skjermen på Mini er blitt svært god.
Middels kamera, men svært raskt
Skjermen brukes også som søker til hovedkameraet.
Det tar bilder med 5 megapiksels oppløsning, mens frontkameraet til Skype, Facetime og "selfies" er på 1,2 megapiksler.
Bildekvaliteten er omtrent slik vi forventer av et nettbrett, det vil si knapt nok midt på treet.
Innendørs med lite lys blir det fort kornete bilder, utendørs i dagslys blir det langt bedre.
Men på ett punkt er vi veldig godt fornøyd:
Utløseren sørger for at bildet blir tatt umiddelbart.
Dette er blant annet takket en svært rask autofokus.
Det er vår oppfatning at Apple, med både iPad og iPhone, her er raskere enn konkurrentene.
Her er noen testbilder:
På videoopptak i full HD ble vi imidlertid mer fornøyd, ikke minst takket være en god stabilisator (se klipp nr 2 der vi filmet mens vi gikk):
Kraftigere prosessor
A7-prosessoren benytter seg av 64-bit arkitektur, som enkelt forklart betyr at den kan håndtere store mengder data mer effektivt.
Som iPhone 5S og iPad Air skal dermed også iPad Mini med retinaskjerm være enda bedre på å kjøre avanserte spill og utføre andre data-intensive oppgaver, som for eksempel lyd- og videoredigering.
Per i dag er riktignok de færreste appene oppdatert for å dra nytte av den nye prosessoren.
Den opplevde hastighetsforbedringen kan derfor være marginal.
Ytelsen er så lik iPad Air at det i praksis ikke vil være merkbare forskjeller.
Vårt søstermagasin
ITavisen har kjørt flere tester, og forskjellen totalt var på ett sekund i favør Air.
Med Geekbench-måling på 2511 poeng og Sunspider-tid på 411 ms er dette det raskeste brettet vi har testet i sub-10-tommersklassen.
I praksis betyr det god ytelse til alt av apper og spill som er laget for platformen.
Batteritiden er også omtrent identisk, med inntil ti timer nettsurfing på WLAN og ni timer dersom du surfer på mobilnettet.
Det er omtrent det du bør forvente av et såpass kostbart nettbrett, mener vi.
Ladingen har også fått seg en oppsving.
Før tok det fire timer å fullade brettet, nå bør det være gjort på rundt tre (fra 33 til 74 prosent på én time og ti minutter).
Det skyldes blant annet en 10W-lader i stedet for forgjengerens 5W.
Ikke for alle, men for de fleste
iPad er fremdeles svært brukervennlig, selv med den nye iOS 7-oppdateringen.
Menyene har fått en mer moderne og fargerik design, i tillegg til flere andre kjekke nyheter.
Det nye kontrollsenteret som gir snarveier til viktige funksjoner var den mest etterlengtede.
Men operativsystemet er fremdeles bare et et rutenett med apper, og på iPad bare en forstørret utgave av iPhone.
Kritikerne vil si at det blir for enkelt, for statisk og for kjedelig.
Skreddersøm, widgets og levende innhold er nemlig helt fraværende.
Fansen virker imidlertid ikke å savne dette for mye, da hadde det vært implementert for lengst.
Det er imidlertid viktig å poengtere følgende:
På mer avanserte funksjoner begynner konkurrentene å få flere fortrinn nå.
For eksempel kan man på Microsofts nettbrett ha forskjellige brukerprofiler, og kjøre flere apper ved siden av hverandre.
På Android er det nå også mulig å opprette brukerprofiler med begrenset tilgang på funksjoner og apper.
Så populær som Apples nettbrett er i familier, hadde brukerprofiler vært på sin plass, mener vi.
Det er også på tide at lagringskapasiteten du får med iCloud utvides til mer enn bare 5 GB.
Å kunne sikkerhetskopiere iPad-en og andre iOS-enheter i skyen er uvurderlig, men nå som du får nettbrettet med opptil 128 GB sier det seg selv at det fort blir fullt.
Og det er dyrere å oppgradere enn hos konkurrentene.
Det beste app-utvalget
Når det er sagt er iPad fremdeles best i klassen når det kommer til tilbehør, og i særdeleshet nettbrett-apper.
Utvalget er gigantisk, med mange eksklusive titler og kvalitetsapplikasjoner sammenlignet med konkurrerende produkter.
Det finnes stort sett en app til det meste.
Også for barn er det mye å velge i, og da snakker vi ikke bare spill, men også bøker og andre typer læringsapper.
Her kan ingen andre måle seg.
Vi liker også at Apple nå tilbyr iLife- og iWork-appene gratis med alle nye iPad-er.
Du må gå til App Store for å laste de ned, men de er definitivt verdt å sjekke ut.
iWork er Apples svar på Office, med apper for tekstbehandling, presentasjoner og regneark.
De er ikke fullt så avanserte som Microsofts alternativ, men folk flest vil få gjort det de trenger
iLife er den kreative suiten med apper for foto-, video- og musikkredigering.
iPhoto lar deg redigere bildene dine, og nå kan du også bestille fotobøker rett fra appen.
iMovie lar deg enkelt redigere videoer i nærmest Hollywood-kvalitet.
GarageBand er kanskje den morsomste av appene, hvor du kan lage kjempekule låter uten å kunne spille et eneste instrument selv.
Konklusjon:
Air eller Mini - eller noe helt annet?
Før du leser videre:
Trenger du brukerprofiler, stor frihet til skreddersøm av brukeropplevelsen samt mulighet til å kjøre flere apper side om side på skjermen, er ikke iPad Mini noe for deg.
Da velger du et Android- eller Windows-basert brett.
Våre favoritter i de leirene er Microsoft Surface 2 og den siste utgaven av Samsung Galaxy Note 10.1.
Hvis ikke, er dette et glimrende og trygt valg, ikke minst med tanke på det gedigne utvalget av apper av god kvalitet.
Og det er først og fremst app-universet som gjør at iPad fortsatt er førstevalget i redaksjonen, kombinert med brukervennligheten, kvalitetsfølelsen og vekten.
Alt dette spilte vesentlig inn for at vi landet på terningkast 6 for storebror Air.
Havner vi på en sekser også for lillebror?
Nei, men en knallsterk femmer.
Hovedårsaken er at forskjellene mellom brettene har skrumpet.
De er nærmere i pris, nærmere i vekt og er nå akkurat like tykke.
For mange er dessuten stor skjermflate både en nødvendighet og klar fordel til alt fra bilder, video og tekst.
Befinner du deg i den kategorien er det ingen tvil om at du heller bør gå for iPad Air.
iPad Mini med retinaskjerm er uansett enda mer håndterbar, og enda mer behagelig å holde lenge i en hånd.
Ytelsen er også imponerende.
Skjermen er dessuten stor nok til at vi ofte glemte at det var Mini-en og ikke Air-en vi lekte oss med.
Prisen er høy med tanke på konkurrentene i klassen under 10 tommer, men totalpakken er så god at dette absolutt er et produkt som fortjener vårt anbefalt-stempel.
PS!
Vi har sett fjorårets iPad Mini til godt under 2.000 kroner i enkelte nettbutikker den siste tiden.
For mange er det et ypperlig alternativ.
Apple iPad Mini 2 16GB
| 1
|
202749
|
Whitebox CL56
Den er utstyrt med Radeon 9700-grafikk, dual format DVD-brenner (+ og -), 54 MBit trådløst nettverk, og en kraftig Pentium M-prosessor.
Det lukter 20.000 kroner lang vei, men der tok vi feil.
"Whitebox" er en betegnelse som ofte brukes på produkter uten noe spesielt merke, som regel fra såkalte OEM-produsenter av maskinvare.
Hønefoss-selskapet Whitebox
Data Systems har derimot gjort betegnelsen til sitt eget merkenavn.
Selskapet har spesialisert seg på import av bærbare PCer fra OEM-produsenter som Clevo, Compal og Elitegroup, og brander disse i Norge under Whitebox-navnet.
LES OGSÅ:
Kjært barn, mange navn
Dette er de slett ikke alene om på det norske markedet.
Både Zepto, Hattelco, Multicom og flere andre PC-leverandører her hjemme gjør det samme.
Du risikerer derfor å finne samme PC fra flere leverandører, men med forskjellige merkenavn.
Prisene kan derimot variere sterkt, og Whitebox er uten tvil blant de aller rimeligste leverandørene.
CL56 er en helt ny modell fra Compal, som er en av verdens største OEM-produsenter av bærbare PCer.
De produserer for øvrig PCer for blant andre HP og Acer, og PCer fra Compal har fått gode skussmål i en rekke av våre tester tidligere.
I følge Whitebox er de blant de aller første i verden som kan tilby en ferdig PC-løsning basert på CL56.
Vi drar umiddelbart kjensel på kabinettet, som er omtrent identisk med Zepto Znote 4100, som var en av våre absolutte favoritter i 2003-testen.
Eneste forskjellen vi kan se (foruten fargen) er at Whitebox-kabinettet har plastlokk, mens Zeptoen hadde metallokk.
Men på innsiden er det derimot temmelig store forskjeller, og her er en rask oppsummering av de viktigste tekniske dataene:
Intel Pentium M-prosessor 1,6 GHz (tilsvarer Pentium 4 2,4/2,6 GHz) 512 MB minne 60 GB 5.400 rpm harddisk 15" LCD-skjerm, oppløsning 1400 x 1050 piksler ATI Mobility Radeon 9700 grafikk, 128 MB minne Dual DVD-brenner (tar både + og - plater) 3 stk USB2.0-porter Firewire-port PC-card (PCMCIA) slot SD minnekortleser (erstatter diskettstasjon) IR-port parallellport VGA og TV-utgang 56 Kbit modem 802.11G trådløst nettverk (54 Mbit) 10/100 Mbit kablet nettverk Størrelse: 28 x 330 x 273 mm Vekt:
2,8 kg
Mye spennende
Det mest oppsiktsvekkende er selvsagt grafikkløsningen (som sannsynligvis er den aller raskeste på bærbar-fronten for øyeblikket), DVD-brenner som takler både DVD+R(W) og DVD-RW, samt 54 Mbit trådløst nettverk.
Sistnevnte er ikke Intel-basert, så PCen er ikke en ekte Centrino - selv om prosessoren er en Pentium M og brikkesettet heter i855.
I følge Whitebox vil 802.11G-løsningen muligens bli erstatt med en kombinert 802.11A/B/G-løsning fra Intel når denne foreligger, og dermed kan PCen smykke seg med Centrino-stemplet.
Stilrent
Designen er stilren og funksjonell i blågrå metallic.
DVD-brenneren sitter i fronten, og porter og tilkoblinger er logisk plassert på sidene og bak.
Tastaturet er meget fast, nærmest lydløst og behagelig å skrive på, tasteplasseringene er logiske, og mellomrom- og linjeskifttastene er store nok til at "touchere" aldri bommer.
Over tastaturet sitter to programmerbare hurtigknapper samt av/på-knappen.
Under tastaturet sitter en pekeplate og to knapper (venstre og høyre museknapp).
Synopsis-pekeplaten har innebygd skrollfunksjonalitet, dvs du skroller horisontalt og vertikalt ved å bevege fingertuppen frem og tilbake nederst, og opp og ned til høyre.
Praktisk.
Skjermen er skarp og lysstyrken er godt over middels.
Oppløsningen på 1400 x 1050 er etter vår mening den mest "riktige" på en 15" LCD.
Ytelsestester
Vi vet av erfaring at Pentium M er en ypperlig prosessor for bærbare PCer.
Den er klokket lavere enn Pentium 4, men yter langt mer pr MHz.
Strømforbruket og dermed også varmeutviklingen er dessuten langt lavere, og derfor vil Pentium M-baserte PCer svært ofte klare seg i timesvis på batterikraft, samtidig som de som regel er langt mer støysvak enn sine konkurrenter.
Whitebox
CL56 har på den annen side en kraftig grafikkløsning, som også krever en del strøm.
Det kan påvirke batterilevetiden i negativ retning, men vårt testresultat på 3 timer og 57 minutter er slett ikke verst i dette selskapet.
Det er omtrent der en Centrino bør ligge, mener vi.
Når det gjelder den øvrige ytelsen var den som ventet meget høy.
Grafikkytelsen er helt i toppklassen, og vi fikk også et høyere tall i 3DMark04 enn på de 9600-baserte løsningene vi har testet, selv om forskjellene var mindre enn vi på forhånd hadde trodd.
Det var uansett riktig morsomt å følge de forskjellige grafikktestene.
Den lett aldrende Quake 3D-testen gav oss for eksempel 181 bilder pr sekund.
Hvis du lurer på hvordan det så ut i praksis, kan du klikke på videoklippet under:
(tilsvarende test tok bortimot ett minutt på bærbare PCer vi testet for et par år siden).
Vi legger til at Whitebox
CL56 er musestille under alle forhold.
Viften starter innimellom under de aller tyngste operasjonene, men vi var nødt til å løfte PCen opp og legge øret inntil vifteåpningen for å høre om den i det hele tatt gikk.
Dette er selvsagt et stort pluss.
For detaljerte opplysninger vedrørende tekniske data og ytelsestestene, klikk her
Konklusjon
Dette er en meget bra bærbar PC til de fleste behov, verken mer eller mindre.
Utstyrsnivået er høyt, ytelsen er god, og PCen er lydløs.
Prisen er dessuten oppsiktsvekkende lav.
For mange vil dette kunne være en PC som erstatter den stasjonære PCen, og som samtidig er lett nok til at den innbyr til å ta med seg i felten, selv om et metallbelegg på lokket hadde gjort den enda bedre rustet i røffe omgivelser.
Lyden fra de interne høyttalerne er kanskje det svakeste punktet.
Vær dessuten klar over at prisen ikke inkluderer operativsystem, dette må du skaffe selv, alternativt kan du få levert PCen med Windows XP Home edition for rundt 920 kroner ekstra (inkl mva), får vi opplyst fra Whitebox.
Whitebox er et relativt lite og ukjent selskap, noe som helt sikkert vil gjøre enkelte betenkte med hensyn til oppfølging og garanti.
På den annen side er det ikke benyttet proprietære løsninger i denne PCen som er vanskelig å ersatte/oppgradere dersom PC-leverandøren skulle forsvinne fra markedet i fremtiden.
PCene selges med 2 års garanti, og CL56 vil i følge Whitebox være tilgjengelig i begynnelsen av april.
Her er våre anbefalinger knyttet til forskjellige bruksområder:
Spill: meget velegnet Video: meget velegnet Musikk: velegnet Internett- og kontoroppgaver: meget velegnet Bildebehandling: meget velegnet Grafisk design: meget velegnet Stille omgivelser: meget velegnet Mobilitet: velegnet
Les også vår test av Tundra 1557, som gir deg mye av det samme.
Du kan også sammenligne alle PCene vi har testet så langt i år ved å følge denne lenken
Mer nyttig fra DinSide Data:
| 1
|
202750
|
Samsung X700
Mens andre mobilselskaper tar en side ut av læreboken til Samsung, overrasker selskapet selv med å ta designet et par år tilbake.
Vi har testet Samsung X700.
For Samsung er kjent som selskapet med mobiler med et fremtidsrettet design.
De har sluppet en utallig mengde med folde- og skyvemobiler, og har således fått mye skryt av utseende på mobilene sine.
Dette står i sterk motsetning til de fleste andre aktørene på det norske markedet, som i større grad har benyttet seg av det klassiske avlange mobildesignet.
Derfor kommer det også som en liten overraskelse når Samsung titter bakover og lager en såkalt candy bar-mobil.
Kjedelig?
Vi har testet Samsung X700 i en lengre periode, men vi klarer ikke å bli helt fortrolige med designet.
Vi klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor, men det skyldes kanskje at denne mobilen ser litt kjedelig ut.
Den har riktignok et litt "tøft" snitt, til å være en klassisk mobiltelefon, men vi kommer aldri helt over følelsen at den ikke gir noe særlig ekstra.
Kanskje ligger problemet i at Samsung har satt designstandarden langt høyere enn det Samsung X700 klarer å levere.
Det hjelper selvsagt ikke at hele mobilen oser av plast.
Når fargene skal henspeile på metall og stål, får man en liten nedtur når man tar og føler på mobilen.
Mye for lite
På innsiden imponerer imidlertid Samsung X700.
Den er utstyrt med en overraskende stor mengde teknologi til å være såpass liten (44 x 108 x 19 mm) og såpass billig (under 2.500 kroner).
Samsung har nemlig klart å fylle den med det mest av det som regnes som standard mobilteknologi i 2006, kanskje med unntak av 3G.
Sistnevnte er imidlertid ikke noe problem, fordi trebåndsmobilen tross alt er utstyrt med EDGE.
Da kan man koble den til den bærbare maskinen og surfe med relativt stor hastighet over store deler av landet.
X700 kan også brukes som en MP3-mobil.
For selv om den kun er utstyrt med 31 megabyte internminne gjør minnekortstøtten (microSD) dette lille problemet ubetydelig.
Den er også utstyrt med FM-radio, noe alle mobiler med ambisjoner om å spille musikk bør ha.
Telefonenen har imidlertid ikke mulighet til å bruke vanlige 3,5 mm jack-hodetelefoner, i hvert fall ikke uten ekstrautstyr.
Trenger to megapiksler
Selv om 1,3 megapiksler fremdeles er det som er mest utbredt på mobiltelefonene på markedet har telefoner som Nokia N70 og Sony Ericsson K750i satt lista ett hakk høyere.
Derfor blir vi litt skuffet over oppløsning på kameraet på X700.
For her er oppløsningen fortsatt "bare" 1,3 megapiksler.
Når det gjelder kvaliteten er den helt grei.
Det finnes flere 1,3 megapikselmobiler på markedet som tar bedre bilder enn denne, men det finnes også mobiler med dårligere bildekvalitet.
Samsung X700 ligger litt sånn midt på treet i så henseende.
Den skuffende videokvaliteten gjør imidlertid sitt til at man ikke kjøper denne mobilen på grunn av kameraet.
Nye Samsung-brukere
Derimot er Samsung X700 en perfekt mobil for deg som vil ha en mobil med en rekke funksjoner til en lav pris.
For til rundt 2 500 kroner får man utrolig mye for ganske lite.
Kanskje kan også designet åpne Samsung-merket for andre målgrupper, som liker et litt mer klassisk design.
Lydkvaliteten på mobilen, både når det gjelder tale og musikk, samt resten av funksjonene gjør X700 til et godt alternativ for deg som vil ha en avansert billigmobil.
Vi har fortsatt våre problemer med tekstmeldingsystemet til Samsung (hvor er stor bokstav etter punktum), men totalinntrykket av Samsung X700 er uansett veldig bra.
Tekniske data for X700
| 1
|
202753
|
LinuxMint 11 Katya
Glem alt du har hørt om at Linux er tungvint og vanskelig.
Det kan knapt bli enklere enn med Linux Mint 11.
Vi har testet og omtalt en rekke Linux-distribusjoner i årenes løp her på DinSide, og enkelte av dem har falt i bedre smak enn andre.
Aller øverst troner Linux Mint, som nettopp ble klar i ny versjon.
Bygger videre på Ubuntu
Linux
Mint bygger på en annen populær distribusjon, Ubuntu, men tar det hele noen skritt videre.
Det betyr i praksis at alt av kodeker og tillegg til nettleseren som JAVA og Flash, allerede er på plass når operativsystemet er installert.
Vi har installert Linux
Mint på en rekke PC-er siden versjon 5, og i nær sagt alle tilfellene har vi kunnet bruke maskinene uten å måtte installere noe som helst av drivere og andre tillegg i etterkant.
Utrolig enkelt
Slik er det også med den ellevte utgaven av Linux Mint, som ble sluppet tidligere denne uken.
Vi installerte den på PC-en vi bygde sammen med dere lesere i vår.
Alt var på plass i løpet av 10 minutter, inkludert ferdig konfigurerte drivere til hovedkort, brikkesett, nettverk, grafikk og lyd.
Det eneste vi fikk beskjed om, var at det fantes offisielle drivere til vårt AMD-skjermkort, og at vi med disse på plass kunne oppleve høyere ytelse, blant annet i 3D-programmer og spill.
Den trådløse HP-skriveren ble oppdaget etter et raskt nettverkssøk, installert og klart til bruk i løpet av sekunder.
Suiten med kontorprogrammer heter nå LibreOffice, som er en videreføring av den mer kjente OpenOffice.org-løsningen fra Sun.
Denne var også på plass.
Det samme var PDF-leser og Bittorrent-klient, ting som også må installeres manuelt i Windows.
I tillegg var Firefox på plass, epostprogram, bildebehandlingsprogrammet Gimp, messenger-løsning for de fleste nettverk, musikkprogram og mye mer.
På 10 minutter, altså.
Dette var enklere enn å installere Windows.
Langt enklere.
Nett-TV uten problemer
Det var heller ikke noen sak å se verken NRK nett-TV, TV2 Sumo, VGTV og YouTube-videoer i Firefox, uten dikkedarier og installasjon av plugins.
Flere av disse videotjenestene bød tidligere på store utfordringer for Linux-brukere.
Og det er mer enn 30.000 applikasjoner og spill å velge mellom i den oppgraderte Software Manager-en.
Du trenger altså ikke besøke nettsider i øst og vest for å få lastet ned og installere programmene.
Og det aller meste koster ikke én krone.
Wine er et slikt program som anbefales å installere i etterkant.
Det lar deg installere Windows-programmer, og listen over programmer som støttes utvides stadig.
Velkjent grensesnitt
I motsetning til Ubuntu Linux, bygger Linux Mint videre på Gnome 2.x-grensesnittet.
Det betyr at det er små utfordringer for meg som Windows-bruker å navigere og gjøre meg kjent i Linux-miljøet.
Denne videoen viser installasjonen hvordan operativsystemet er i bruk:
Med så mye positivt både under og på overflaten - hvorfor er det bare rundt 1% av PC-brukerne som bruker Linux?
Hovedgrunnen er at nesten alle PC-er som selges, kommer med Windows ferdig installert.
En annen grunn er at Linux har et dårlig rykte med tanke på brukervennligheten.
Det er temmelig ubegrunnet i 2011 og med distribusjoner som Linux Mint.
Maskinvarestøtten er blitt svært god, men fortsatt mangler det litt på tilleggsutstyr som skannere og skrivere.
Dette skyldes først og fremst at ikke alle produsentene setter av ressurser til å lage drivere til en så liten del av markedet.
Dermed må man ty til åpne drivere skrevet av entusiaster, som i mange tilfeller ikke gir så god funksjonalitet som drivere som produsenten selv har laget for Windows og MacOS.
Det samme gjelder programvare.
Så snart man har litt spesielle behov, for eksempel innen konstruksjon, musikkproduksjon, gaming, videoredigering og bilde- og grafikkbehandling, er utvalget langt fra så stort og gjennomført som for Windows- og Mac-brukere.
Til alt annet er forskjellene svært små.
Distribusjoner som Linux
Mint kan derfor være et meget godt alternativ til Windows for deg som bygger PC selv og har begrenset budsjett, eller som ønsker å blåse liv i en litt eldre PC med gammel og flokete Windows.
Du finner mer informasjon og kan laste ned operativsystemet fra Linuxmint.com.
NB!
Velg DVD-versjonen (ca 850 MB) dersom du vil ha alt av drivere og programmer på plass rett etter installasjonen.
| 1
|
202755
|
Apple iPod Touch 4. generasjon
Et produkt uten reelle konkurrenter.
Mens iPhone har flere gode konkurrenter, og også iPad nå får hard konkurranse fra Samsungs Galaxy Tab, er Apple nærmest i en monopolsituasjon med iPod Touch.
Det er rett og slett blitt et produkt uten reell konkurranse fra noe hold.
Det er selvsagt takket være App Store, Apples nettbutikk for applikasjoner, som på samme måte som for iPad og iPhone gjør at du kan bruke iPod Touch til så mangt.
iPod Touch er i prinsippet en iPhone 4 uten 3G, og uten mulighet for å ringe og sende tekstmeldinger.
I tillegg er ikke kameraet like godt som på iPhone 4.
Du får kjøpt iPod Touch i tre versjoner; 8GB (1890,-), 32GB (2490,-) og 64GB (3290,-).
Modellene har ingen andre forskjeller enn lagringskapasiteten.
Enda tynnere
Designmessig har den siste generasjonen iPod Touch blitt enda tynnere enn forgjengeren (7,2mm tykk), og under ser du den sammenlignet med iPhone 3GS.
Den nye modellen er også kraftig oppgradert hva skjerm angår, siden enheten nå har fått Retina display; en svært høyoppløst skjerm som fremstår som knivskarp, og altså med samme oppløsning som du finner på iPhone 4 (960x640, 3,5 tommer multitouch), dog ikke med samme sortnivå og kontrast.
Videre er også prosessoren den samme som på iPhone 4 og iPad - en 1GHz A4-prosessor som gjør spilleren kjapp og responsiv, i tillegg til at alle spill flyter som bare det.
Nye iPod Touch kommer med iOS 4.1 rett ut av boksen (en oppgradering iPhone-eiere fikk onsdag i forrige uke) og støtter også FaceTime, Apples programvare for videokonferanse som gjør at du kan føre en videosamtale med andre som har kompatibelt utstyr (i praksis andre iPhone 4- og iPod Touch-eiere).
Med andre ord har iPod Touch to kameraer; ett foran og ett bak, som du lett kan bytte mellom om du tar bilder eller bruker FaceTime.
Kameraet bak er imidlertid ikke det samme som på iPhone 4, og maksimal oppløsning er 960x720, altså cirka 0,7 megapiksler (og uten LED-blits og autofokus).
Frontkameraet kan ta bilder og filme med VGA-oppløsning.
Under finner du noen bilder tatt med iPod Touch - kameraet imponerer på ingen måte, men for visning på skjermen (og til webbruk) er kvaliteten grei nok:
Litt tuvlete knappeplassering
Et lite minus med den nye designen er i våre øyne at avrundingen på toppen gjør av-og-på-knappen litt vanskelig å nå, og ikke like tilgjengelig som på iPhone der den er plassert parallellt med skjermen.
Volumknappene på siden er derimot separarerte og lette å føle seg frem til, men vi hadde faktisk satt pris på en egen "mute"-bryter også på iPod Touch i stedet for å måtte dempe lyden helt ned for å bruke enheten uten lyd.
Vi finner enheten god å holde i - de buede formede gjør at iPod Touch ligger godt i hånda, og på tross av at tykkelsen bare er drøye 7mm gir den, som de fleste andre Apple-produkter, et godt kvalitetsinntrykk.
Vi må også nevne at iPod Touch kun kommer med USB-ladekabel og ikke med en du kan plugge i strømnettet.
Har du en iEnhet fra før er ikke dette noe problem, og det går også fint å bruke andre produsenters ladere dersom de begynner med en overgang fra strømnett til USB; en løsning stadig flere velger.
Som før er de medfølgende øreproppene helt kurante og gir et noe basstungt og mindre detaljert lydbilde sammenlignet med ørepluggene fra Sony undertegnede bruker til daglig, men med standard hodetelefonutgang er det selvsagt ikke noe problem å bruke noen andre om du vil det.
Det finnes imidlertid ingen bryter på ledningen for å bytte til neste sang osv (ei heller fysiske knapper på selve spilleren), så alt må gjøres via skjermen.
Titusenvis av spill
Rett ut av boksen kan du bruke iPod Touch til å spille musikk med, samt kjøpe musikk fra iTunes Music Store.
Har du i tillegg en amerikansk iTunes-konto, kan du kjøpe og leie film og tv-serier direkte fra telefonen; noe som fortsatt ikke er "offisielt" tilgjengelig her til lands, men som fungerer helt utmerket.
Videre finnes mulighet for å surfe på nettet, sjekke epost, se på bilder du har tatt med kameraet eller synkronisert med PC-en, samt kart, kalender, kalkulator og stemmeopptak.
Det er imidlertid med App Store Apple har skutt gullfuglen.
Der finnes det nå 250.000 ulike spill og applikasjoner du kan laste ned.
Mange er gratis, og de aller fleste som koster penger har en prislapp på mindre enn 30 kroner.
Eksempelvis koster ett av de mest populære spillene, Angry Birds, bare 6 kroner og byr på timesvis med moro der det også kommer nye brett i ny og ne.
Og det finnes en haug av gode spill til en billig penge; et kjempeskudd i baugen for Nintendo (DS) og Sony (PSP), der spillene du kjøper i butikken koster det mangedoble.
Verdt å sette pris på er også at spillene bare kan lastes ned på nytt igjen uten at du må betale for det dersom du har kjøpt dem før.
Selv i undertegnedes situasjon, som nylig byttet både maskin og telefon, var det bare å hente ned applikasjonene jeg allerede hadde betalt for på iPod Touch-testeksemplaret og dermed slippe å betale på ny; helt uten synkronisering til datamaskinen.
For deg med barn bør iPod Touch derfor være en het kandidat i forhold til f.eks. Nintendo DS, siden de langsiktige utgiftene blir langt lavere med tanke på spillkostnadene.
Vi kunne ha skrevet opp og ned om mulighetene iPod Touch gir deg, enten du vil spille ubegrenset musikk via Spotify-klienten, styre mediesenteret i stua eller lese elektroniske bøker via iBooks-applikasjonen, men vi regner med at de fleste har fått med seg mulighetene.
Merk også at siden iPod Touch nå kommer med iOS 4.1 forhåndsinstallert har den også fått Game Center (en "sentral" for å spille mot venner etc.), men ikke HDR-muligheten på kameraet du får med iPhone 4.
De foregående modellene av iPod Touch har imidlertid ikke hatt noe kamera, og derfor er enkelte kameraapplikasjoner fortsatt ikke tilgjengelige inntil de har blitt oppgradert med kompatibilitet mot den siste generasjonen iPod Touch (en av de mest populære, Hipstamatic, var ikke tilgjengelig da vi fikk iPod Touch inn til test, men har blitt kompatibel i mellomtiden).
Hva savner vi?
FM-radio
- Mens lillebror Nano kommer med ørepropper med innebygd FM-mottaker, er dette ikke tilfelle på iPod Touch.
Riktignok finnes det flere applikasjoner som lar deg høre på nettradio, men da er du avhengig av å være koblet på trådløst nett.
Knapp på ørepluggene
- For deg som bruker iPod Touch til joggeturer etc. ville det ha vært veldig hendig med muligheten for å hoppe til neste sang, styre volum etc. uten å måtte gjøre det via selve enheten.
Riktignok støtter iPod Touch Voice Control, som gjør det mulig å holde hjemmeknappen nede for deretter å si "next song", "play workout playlist" etc., men det krever uansett at du drar enheten opp fra lomma.
Strømadapter
- Som nevnt følger det bare med USB-kabel, og for å lade opp iPod Touch via strømnettet trenger du et ekstra strømadapter.
3G
- Vi skjønner at 3G-støtte på iPod Touch ville ha gjort den veldig sterk i forhold til iPhone, men for en enhet som nå har fått innebygd Game Center pluss de eksisterende løsningene for å kjøpe musikk, laste ned applikasjoner etc.
er det et lite savn at iPod Touch ikke helt er laget for deg som er på farten.
Du kan selvsagt løse det med en miniruter i lomma (eller en mobiltelefon som lar seg bruke som ruter, noe f.eks. Android-mobiltelefoner med versjon 2.2 kan gjøre).
Konklusjon
Det er vanskelig å trille terning til et produkt som så til de grader skiller seg ut fra resten av markedet, for iPod Touch er en fantastisk liten sak som kan brukes til så mangt, men samtidig betyr ikke det at den er uten svakheter.
Oppgraderingene er vesentlige i forhold til forgjengeren, der raskere prosessor, en fantastisk skjerm, kamera (x2) og muligheten for multitasking (kjøre flere programmer samtidig) er hovedingrediensene.
Bruker du den som håndholdt spillkonsoll kan du velge og vrake i titusenvis av spill, mange av høy kvalitet, og som i snitt koster noen få kroner.
Det vil definitivt gi en langt lavere fremtidig kostnad enn å kjøpe f.eks. Nintendo DSi, der gode spill ofte kan koste flere hundrelapper.
Og du slipper å gå i butikken - i løpet av sekunder kjøper du de mest populære spillene direkte på enheten og kan begynne å spille.
Som ren MP3-spiller har den visse mangler, som påpekt i avsnittet før konklusjonen.
Blant annet savnes FM-radio, samt muligheten til å styre via ørepluggene eller via knapper på spilleren uten å måtte slå den på.
Samtidig - hvilke MP3-spillere under 2000 kroner kan skilte med mulighet for å bruke Spotify (og tilhørende offline-spillelister)?
Vi lar oss også imponere av 40 timers spilletid om du bare hører på (lokal) musikk.
Som videospiller er også formatstøtten begrenset, der du som regel må konvertere videofiler før du legger dem på spilleren, men de ser til gjengjeld fantastiske ut med såpass høy oppløsning på skjermen.
Sammenligner vi f.eks.
Creative Zen X-Fi2 støtter denne Xvid, MP4 og flere andre populære formater rett ut av boksen, men oppløsningen på iPod Touch er over 6 ganger så høy, og den har nesten 50% bedre batterilevetid ved avspilling av video.
Dog er Creative-spilleren 1000 kroner billigere med samme lagringskapasitet.
Apple iPod Touch er imidlertid en dyktig aktør i alle disse segmentene.
Den er blant verdens beste MP3-spillere, blant verdens beste håndholdte spillkonsoller (selger faktisk mer enn Sony PSP og Nintendo DS til sammen) og blant verdens beste portable videospillere.
I tillegg kommer App Store og alle mulighetene det gir deg, og her har konkurrentene sovet i timen mens Apple bare har fått lov til å fosse frem.
Og derfor kan vi ikke annet enn å trille nok en sekser til iPod Touch.
Hvorvidt du trenger den er imidlertid et annet spørsmål.
For 32GB/64GB-versjonen begynner prislappen å nærme seg de ledende smarttelefonene i dagens marked, som tross alt kan gjøre mye av det samme og der du i tillegg kan ringe og bruke 3G-nettet.
Dog er det fortsatt en ikke ubetydelig prisforskjell opp til disse mobiltelefonene; spesielt om du skal ha like mye lagringsplass som iPod Touch gir.
| 1
|
202756
|
TEST:Stor SUV fra Opel
Mens konkurrentene lanserer mindre og smidigere SUVer, holder Opel fast på relativt store Antara.
Antara har aldri vært noen stor suksess i Norge, men litt tidligere i år kom det en oppdatert utgave.
Fortsatt snakker vi om en ganske røslig bil, med 460 centimeter i lengden og 176 centimeter i høyden.
Egenvekten på 1.861 kilo er også godt over nivået til de mer kompakte folke-SUVene.
Her ser du test av forgjengeren.
Antara er fortsatt en bil som til en viss grad preges av å ikke være 100 prosent europeisk i sin opprinnelse.
Derfor er det ingen overraskelse at den heller ikke er skreddersydd for det norske avgiftssystemet.
Den norske importøren markedsfører to varianter, begge med en 2,2-liters dieselmotor på 163 hester og med Cosmo utstyrsnivå.
Forskjellen er bare girkassen.
Avgiftstaper
Vi har kjørt versjonen med en sekstrinns automatkasse.
Den koster fra 489.000 kroner (2011-pris).
Av denne summen er nesten 300.000 kroner avgifter.
Med manuelt gir koster den fra 429.000, altså en forskjell på solide 60.000 kroner.
Ny drivlinje
Motoren og girkassen er ny fra forrige utgave, og det har gjort bilen godt.
163 hester og 350 newtonmeter er nok til å gjøre kjøreopplevelsen uanstrengt og komfortabel.
Den er ikke råsprek, men oppleves som passe sterk for biltypen.
Automatkassen er innrettet for komfort og er ganske mykt satt opp uten noen veldig direkte følelse.
Selv når du girer manuelt, lever den litt sitt eget liv når du gir på.
0-100 går på 9,9 med manuelt gir (tall for automat er ikke oppgitt).
Det viktigste er at ytelsene oppleves helt kurante i praksis.
Verre er det med forbruket som i følge de offisielle tallene er 0,78 liter, med 205 gram CO2 i tilhørende utslipp.
Det er ikke imponerende tall i dag, og vi opplevde også i praksis at den brukte vel mye.
SUV på godt og vondt
Antara er en klassisk SUV kjøremessig, på godt og vondt.
De som likte det slik SUVene var for noen år siden, og som syns de moderne små-SUVene blir for pinglete og softe, vil trives i Antara.
Du sitter nemlig skikkelig høyt, og bilen kjennes stor, tung og robust på veien.
Dette underbygges av drivlinjen, det store rattet og firehjulsdriften.
Antara føles verken sportslig eller spesielt smidig, men det er noe med den klassiske SUV-følelsen som tiltaler en del – og som har blitt litt borte i mange av konkurrentene de senere årene.
Trygge kjøreegenskaper
Firehjulsdriften fungerer kjapt og effektivt og gjør at du kommer deg frem stort sett der du vil, i tillegg til å spe på med litt kjøreglede på glatta.
Styrefølelsen og styrepresisjonen oppleves ikke som i de beste SUVene i dag, men Antara er såpass stramt satt opp at den beholder kontrollen ganske fint når du presser den litt i svinger med godt grep.
Her er det verken plagsomt med krengning eller over- eller understyring.
Kjøreegenskapene er med andre ord trygge og forutsigbare, og det finnes helt klart SUVer som strever mer under slikt press enn Antara gjør.
Ulempen med den fine kroppskontrollen er at fjæringsoppsettet ikke gir all verdens til fjæringskomfort over skarpere ujevnheter.
Dette er også slikt som var mer utpreget i SUVer for noen få år tilbake.
Ellers er komforten rimelig god, spesielt på fine veier i litt høyere hastigheter.
Støynivået er stort sett behagelig.
Plass og kvalitetsfølelse
Følelsen av at Antara ikke er helt "up to date" kommer også snikende innvendig.
Foran sitter man godt, men kvalitetsfølelsen er ikke noe særlig å skryte av.
Både materialkvalitet og design er langt mer tiltalende både i Astra og Insignia, til sammenligning.
Baksetet er relativt romslig, så voksne personer vil ikke få problemer her.
I tillegg er gulvet flatt i hele bredden, noe som gjør det enkelt å forflytte seg sideveis i baksetet, og som dessuten gir bedre beinplass for den i midten.
Lite bagasjerom
Den store skuffelsen er imidlertid bagasjerommet.
370 liter måler det, og det oppleves ganske begrenset uansett hvordan man ser på det.
Riktignok er det en del lagringsplass under gulvet, men den er vanskelig å utnytte til større gjenstander.
Astra stasjonsvogn sluker eksempelvis betydelig mer.
Halvhjertet
Alt i alt kommer vi ikke unna følelsen av at Antara er et litt halvhjertet forsøk fra Opel.
Modeller som Insignia, Astra og Zafira viser oss at de kan bedre på nesten alle områder.
Når prisen i tillegg er såpass stiv, riktignok hovedsakelig på grunn av avgiftene og med brukbart med utstyr, ville vi anbefalt Opel-interessenter å kikke nærmere på eksempelvis Insignia med firehjulsdrift.
Det er en langt bedre bil.
En viss sjarm
Når det er sagt, har Antara definitivt fortsatt en viss sjarm for de som foretrekker den klassiske, ruvende SUV-følelsen.
Og den er klart forbedret fra forrige utgave.
Effektiv firehjulsdrift og trygge kjøreegenskaper trekker også opp.
Mer fornuftige alternativer
Men dette er ikke den mest fornuftige bilen du kan kjøpe for snaut en halv million kroner, og det er det vårt litt strenge terningkast er basert på.
Om det er SUV du vil ha, anbefaler vi heller eksempelvis Mitsubishi Outlander eller Volkswagen Tiguan.
Dette er kanskje ikke biler som gir en like utpreget og klassisk SUV-følelse, men de er klart mer fornuftige.
Subaru Forester med dieselmotor er også at alternativ om du er ute etter litt mer plass enn de minste i klassen byr på.
Dersom du likevel vil ha Antara, ville vi vurdert å spare 60.000 kroner på å kjøpe manuelt gir.
Det gir også bedre ytelser og forbrukstall.
| 0
|
202757
|
TEST:JBL OnBeat Micro
Liten og enkel iPhone/iPod-dokk med innebygd høyttaler.
Etter at Apple endret ladekontakten på siste generasjons iPhone og iPoder, er det mange som trenger en ny dokkingstasjon, og da gjerne en som både lader og lar deg spille av musikk samtidig.
Faller du i denne kategorien kan JBL Onbeat Micro være et alternativ.
Her er nemlig den nye Lightning-kontaken på plass, slik at den passer din iPhone 5, iPod Touch 5, eller siste versjon av iPod Nano.
Enkel og grei
Selve enheten er såpass minimalistisk at du ikke trenger noen bruksanvisning.
Foran selve Lightning-pluggen har du en av/på-bryter, og til høyre har du volum-knappene.
Legg merke til at du altså må styre låtvalg direkte på din i-enhet:
Den har i tillegg en vanlig USB-inngang på baksiden for lading av andre enheter, samt en AUX-inngang (vanlig minijack):
Det som mangler er muligheten til å spille av musikken trådløst, her finnes det altså verken AirPlay eller Blutooth-mulighet.
Er dette viktig for deg må du altså se på andre alternativer.
Solid
OnBeat Micro virker som en solid enhet.
Toppen er kledd i en slags metallgrill, mens undersiden er i hardplast.
På undersiden finner du også batteridekselet, som kan fylles med fire AAA-batterier om du skal bruke enheten utendørs eller ta den med en rask jobbtur.
Den oppgitte brukstiden med batterier er forøvrig fem timer.
Vær likevel oppmerksom på at OnBeat ikke lader i-enheten din når den går på batteri.
Siden smartmobiler stort sett alltid har behov for lading, er det en unødvendig begrensning som i praksis gjør at du alltid bør ta med deg strømadapteret på tur.
Selve Lightning-pluggen holder forøvrig iPhonen din svært godt på plass.
Så godt faktisk at du faktisk må holde på OnBeaten med den ene hånden når du skal ta iPhonen av.
Og lyden?
Størrelsen på høyttalerelementene gir naturligvis sine begrensninger, og det er ikke til å komme i fra at bassen godt kunne vært noe kraftigere.
Lydkvaliteten er likevel overraskende god til å komme fra en så liten enhet i dette prissjiktet, og vi gir JBL pluss i margen for at OnBeat Micro i tillegg klarer å spille høyt uten å vrenge lyden.
Konklusjon
JBL OnBeat Micro kostet nesten 1.000 kroner da vi så den første gang, og det synes vi er litt for mye.
I dag får du den imidlertid til rundt 600 kroner hvis du leter litt, og til den prisen er det ikke mye å klage over.
Ideelt sett skulle vi selvsagt ønsket oss Blutooth eller Airplay-mulighet, men på kontorpulten, eller som en liten reisepartner på traurige hotellrom duger dette ganske enkelt i massevis.
JBL OnBeat Micro
| 1
|
202758
|
i-mate JasJar
Er du på utkikk etter en mobiltelefon som kan gjøre alt?
Eller hva med et alternativ til den bærbare PC-en?
Da er i-mate JasJar løsningen.
Har du aldri hørt om mobilmerket i-mate?
Det er kanskje ikke så rart, fordi dette er faktisk helt nytt i norsk sammenheng.
Vel, det er ikke helt riktig, for i-mate-mobilene er de samme telefonene som Qtek, men med et annet navn.
i-mate JasJar er derfor den samme telefonen som Qtek 9000 som vi har skrevet om tidligere i høst.
En telefon vi har gledet oss til, for dette monsteret er ikke som andre mobiltelefoner.
Mangler ingenting
i-mate JasJar er nemlig uhyre velutstyrt.
Den har faktisk støtte for både Bluetooth og trådløst nett, i tillegg til at den fungerer på det nye 3G-nettet.
Vi kan kanskje pirke litt og syte over at den ikke støtter EDGE, noe som betyr at man ikke har rask dataoverføring over absolutt hele landet.
Men med alle de andre kommunikasjonsmulighetene på denne mobilen blir det som sagt veldig pirkete.
Men det er ikke bare kommunikasjonsdelen som er bra.
Den er også utstyrt med et relativt godt kamera med 1,3 megapiksler oppløsning.
Men det er to kameraer i denne mobilen.
For med 3G-støtte sier det seg jo nesten selv at den også er utstyrt med et kamera for videotelefoni.
I tillegg er i-mate JasJar utstyrt med et fullstendig tastatur (selv om den mangler egne taster for Æ, Ø og Å), og i motsetning til de fleste slike mobiler trenger du ikke å stokke fingrene unødig.
For disse tastene er mer enn store nok til at selv kraftige mannfolk kan taste raskt og godt.
Skjermen er også rene luksusen.
Med en 3,6 tommers skjerm med 640 x 480 punkters oppløsning som kan roteres er dette langt over det vi tidligere har sett på mobiltelefoner.
Trenger bæremeis
Alle disse godsakene betyr selvsagt at man sliter med at størrelsen på mobilen er i drøyeste laget.
Det er kanskje ikke snakk om at du må ha med deg ekstra sekk, men det er jaggu ikke langt unna.
Derfor er ikke dette noen mobil for de som er ut etter en lekker liten sak.
For denne mobilen er en krysning av en PDA og mobiltelefon, noe som til vanlig betyr en del ekstra gram på baken.
Men denne er enda større enn de kjente PDA-mobilene vi har sett hittil.
Den veier faktisk hele 285 gram.
Selv om den som sagt er ufyselig stor er designet veldig bra.
JasJar ser ganske godt ut, har glimrende taster og det at man kan vri skjermen rundt gir mange muligheter.
Ny Windows Mobile
JasJar-mobilen er den første vi har testet med Windows Mobile 5.0, som er den nye versjonen av Microsoft mobil-OS.
Vi har tidligere vært veldig fornøyd med dette operativsystemet og nå har det blitt enda bedre.
Det gjør synkronisering med Microsoft-maskiner til en lek og medfører at de fleste kjenner til mange av funksjonene.
En viktig forbedring er også at data ikke forsvinner dersom man er tom for strøm, noe som har vært et stort problem tidligere.
Overraskende nok er mobilen litt treg til tider.
For med 500 MHz-prosessoren Intel Bulverde har denne alle forutsetninger for å være veldig rask, og selv om den som oftest er det kan den også henge litt etter noen ganger.
Den har også støtte for minnekort og fungerer derfor også godt som en ganske god MP3-spiller dersom man er ute etter det.
Ser ikke hvem som ringer
Når det gjelder telefonfunksjonene fungerer de relativt godt.
Det er veldig god lyd i den, men den mangler en ekstern skjerm, så man har ikke mulighet til å se hvem man ringer, med mindre man har vridd skjermen slik at den er på utsiden av mobilen.
Det følger selvsagt også med et akseptabelt håndfrisett.
I forhold til dataoverføring er det enkelt å sette opp de forskjellige teknologiene, med 3G/GPRS eller Wi-Fi.
Kanskje enda mer imponerende er det at telefonen bytter sømløst mellom de forskjellige teknologiene når man beveger seg inn og ut av nettene.
Programvaremessig er den utstyrt med masse snacks.
Den har full Office-støtte, med Outlook, Excel, Word og PowerPoint installert.
Skype, PDF-leser og Messenger har den også, så her har man nærmest en egen liten PC.
Godt laptop-alternativ
Selvsagt er denne mobilen i dyreste laget for de aller fleste.
Rett i underkant av ni tusen kroner er tross alt utrolig mye penger for en mobiltelefon.
Men man får jo tross alt det meste man kunne ønske seg for disse pengene og de aller fleste funksjonene virker bra.
Dersom du ikke bryr deg om at mobilen er diger og er på utkikk etter god funksjonalitet nøler vi ikke med å anbefale i-mate JasJar.
Den har alt som trengs og kan i flere tilfeller faktisk brukes som et forholdsvis godt alternativ til en bærbar PC.
| 1
|
202761
|
Sony Alpha A350
TEST:
Markeds raskeste live view-fokus.
Dette kameraet ble testet i duell mot Olympus E-520.
Denne testen finner du her.
| 1
|
202763
|
Amped 2
For alle de som ikke gidder å kjøre snowboard selv, men likevel blir fascinert av snø og brett, er det få bedre valgmuligheter enn Amped 2.
Dette spillet tar nemlig sporten svært seriøst.
Vi frykter at Amped 2 ble lansert på et noe dårlig tidspunkt - spillet må tross alt dele scenen med det fantastiske SSX3, som tilsynelatende omhandler samme tematikk.
Begge spillene handler nemlig om snowboard, men det er også det eneste de har til felles.
SSX3 er fullstendig urealistisk og overdrevent, mens Amped retter seg mye mer mot de seriøse snøbrett-entusiastene.
LES OGSÅ:
Vi stiftet opprinnelig bekjenskap med Amped (les vår test) samtidig med XBoxens lansering våren 2002.
Det var et flott spill, selv om noen kontrollproblemer dempet litt av inntrykket.
Med oppfølgeren har utviklerne gått for mer av det samme, men med en god del nyheter og forbedringer.
Konseptet er fremdeles likt.
Spillet skal simulere karrieren til en snøbrettkjører, så du begynner selvsgagt med ganske begrensede ferdigheter og tilgang til bare ett fjell.
Når du klarer deg bra på det første fjellet og oppfyller visse krav til poeng og klarer samtidig å imponere media, låses det opp flere baner, og etter hvert flere fjell.
Alle banene har i tillegg flere ekstra oppdrag du kan prøve deg på, som å samle opp alle snømenn.
Det er både sponsorer og diverse fotografer tilstede på alle fjellene, og du må også imponere dem på egne baner.
Alt for å komme deg opp i rankingen av verdens beste snowboard-kjørere.
Det er langt bedre muligheter for å tilpasse utseendet på din boarder, og du kan velge blant mange ansikter, og plukke klær og utstyr.
Det er også flere profesjonelle snøbrettkjørere med, men disse kan du bare bruke i free ride-modusen.
Det sier seg selv at det er liten vits å bruke meget flinke proffer i en karrieremodus.
Herlige baner
Det er kun nye baner i Amped 2, men designen på disse er ikke ulik det første spillet.
Banene er svære og flotte, og som før er det fullt med hopp, pipes, ramper og rails du kan trikse på.
Det er alltid noen skjulte triksesteder som du finner hvis du bare tar deg tid til å utforske litt.
Mange av banene er rett og slett genialt designet, og henter inspirasjon fra virkeligeheten.
Vi trekker spesielt frem New Zealand-banene som noe av det ypperste spillet har å by på, med luftige hopp i vakre omgivelser.
Det er virkelig en fornøyelse å suse nedover de flotte fjellene i Amped 2, og det er i brettdesignen spillet virkelig skinner.
Selvsagt går det aldri like raskt som i SSX3, men som vi allerede har sagt er dette en helt annen type spill.
Nye triks, gammel kontroll
Amped 2 fokuserer først og fremst på triksing, og det er grunnen til at spillet ikke har noe kappkjøringmodus.
Kontrollsystemet fra det første spillet er brukes også i denne omgang, og det er fortsatt noe upraktisk.
Den venstre analoge styrespaken brukes til styring og aksellerering, mens den høyre spaken trikser du med.
Det fungerer ikke alltid like lett, men etter en god del trening vil du nok klare å utføre de mer spektakulære hoppene.
Det er fremdeles vanskelig å lande rett, og klarer du ikke det får du ikke det nødvendige antallet poeng.
Det er nye elementer i triksesystemet - først og fremst "butter", som brukes til å linke triks sammen for å utføre kombinasjoner.
I tillegg er det også lagt mer vekt på stil:
Det er mer lønnsomt å utføre triks saktere og mer nøyaktig, og det gir mer poeng.
Den aller viktigste nyheten i forhold til det forrige spillet er støtte for internett-spilling på via Live.
Du kan nå konkurrere mot andre spillere, og det gjelder å først og fremst utføre flere og bedre triks enn dine motstandere.
Det er poengsummen som avgjør hvem som vinner, det er ikke så viktig å være først ute.
Fortsatt den peneste
Det første Amped-spillet hadde svært bra grafikk, og oppfølgeren skuffer heler ikke.
Banene er meget detaljerte, snøen skinner i solen og bakkene er fulle av konkurrerende snowboardere og fotografer.
Detaljnivået er definitivt høyere enn i det første spillet, og det hele gjør supert inntrykk.
Riktignok oppdaget vi en del merkelige animasjoner, men det er ingen tvil om at totalt sett er Amped 2 det fineste snowboard-spillet på markedet.
Det som irriterte oss sist og som irriterer fortsatt, er at din snowboarder har tendenser til å bli sittende fast i landskapet alt for ofte.
Det skal gjerne ikke mer til enn at du kjører ett stykke ut i skogen for å havne på flatt terreng og bli sittende fast.
Back-knappen skal i utgangspunktet resette spillet, men vi opplevde faktisk å bli sittende fast selv etter å ha trykket på den.
Enda en videreføring fra det første spillet er det fantastiske soundtracket.
Amped 2 inneholder hundrevis av låter fra uavhengige artister, innen sjangere punk, ska, hip hop, emo, surf rock og flere.
Nok en gang gir Amped-teamet lite kjente artister mulighet til å markedsføre seg selv til tusenvis av potensielle kjøpere.
Glimrende ide - og musikken er også meget bra.
Konklusjon
Amped 2 er ikke akkurat noen revolusjonerende oppfølger - her er det rett og slett mye nytt og mye forbedret, men i bunn og i grunn er det det samme spillet.
Dette er ikke negativt ment i det hele tatt - det første Amped var meget bra, og oppfølgeren er rett og slett enda bedre.
Det er ikke verdens enkleste spill, og vil kreve en god del tålmodighet og trening før du kan kalle deg ekspert.
Men investerer du tid, får du tilbake et dypt spill, som vil også vil leve videre på Live-tjenesten.
| 1
|
202764
|
SSX3
Det er foreløpig lite snø utenfor vinduet vårt, men det stopper oss ikke fra å nyte dette herlige snowboardspillet.
Vi klarte såvidt å rive oss løs lenge nok til å skrive denne artikkelen...
Vi ble meget begeistret over de to første SSX-titlene, og tilbrakte mange timer foran PlayStation 2-maskinen vår med disse urealistiske, men ekstremt underholdende snowboardspillene.
I disse oppfølgerdominerte tider var det jo aldri noen tvil om at det ville komme et nytt SSX-spill før eller senere, men vi hadde aldri ventet oss noe så genialt.
Den vanlige prosedyren ved oppfølgere er tross alt å legge til noen nye baner og figurer, og vips så tjener vi penger.
Men ikke her utviklerne av SSX har gått tilbake til tegnebrettet og leverer et spill som går langt over våre forventninger.
LES OGSÅ:
Overveldende
Konseptet med SSX3 er ganske radikalt forskjellig fra de tidligere spillene.
Før bestod SSX rett og slett av svære baner plassert i diverse lokasjoner.
Nå foregår spillet på ett enormt fjell, og samtlige baner er koblet sammen, selv om du naturligvis ikke får tilgang til alt med en gang.
Fjellet består av tre topper.
I det du begynner, får du bare bruke den første og laveste av fjelltoppene, og denne inkluderer flere baner, en big air-rampe og en pipe.
Når du har fullført visse oppgaver, låses opp den andre fjelltoppen, og til slutt den tredje.
Spillstrukturen kan være litt uforståelig til å begynne med, rett og slett fordi det er så sinnsykt mye å gjøre i SSX3.
Ideen er altså at du spiller i ditt eget tempo, og det er ingen spesiell rekkefølge du skal utføre oppgavene i.
På hver av fjelltoppene begynner du helt øverst, og foretar valg rett og slett ved å følge riktige skilt.
Hver fjelltopp har en base, med en hytte, der du kan oppgradere din karakter, kjøpe nytt utstyr (som riktignok ikke påvirker spillet) eller fikse på musikk-spillelisten.
Ved siden av hytten finner du transportsenteret, som du kan bruke til å kjapt flytte til andre steder på de tilgjengelige fjelltoppene.
Det geniale er at du trenger ikke å bruke transportsenteret for å forflytte deg fra sted til sted.
Hele spillområdet er som sagt ett stor fjell, og alle baner henger sammen.
Du kan rett og slett suse nedover fjellet, hoppe og trikse litt, og svære skilt viser deg jevnlig veien til konkurransebanene.
Du kan når som helst ta en avstikker og kjøre en seriøs konkurranse som tar deg videre i spillet, eller bare fortsette nedover uten mål og mening, helt til bunns.
Denne ideen er rett og slett fantastisk.
Når du har låst opp hele fjellet, har du et ubeskrivelig stort område å boltre deg på, med sideveier, snarveier og baner
og det tar rundt en halvtime å kjøre fra toppen til bunnen av fjellet!
Nye triks
Triksesystemet har også fått en fullstendig overhaling.
Selv om opplegget ligner til å begynne med på gamle SSX Tricky, og du kommer ganske langt bare ved å bruke kjente teknikker.
Men SSX3 er mye mer enn det.
Übertricks for eksempel, som var det ultimate i de tidligere spillene, er nå mye lettere å få til.
Men det er ikke så stas heller, ideen er nemlig at du skal klare å utføre flere übertrecks etter hverandre, for å oppnå noe som heter super über, som er altså det feteste du kan få til.
Og i tillegg inneholder spillet en lang rekke übertricks, som du kan kjøpe i hytten når du har tjent nok penger.
Samtlige av disse tar lang til å bli vant til, så bare det å utforske alle übertricksene er en utfordring i seg selv.
Videre er det lagt større vekt på å kombinere triks, og du har flere muligheter til å elegant gli fra kombinasjon til kombinasjon, med hjelp fra multipliers du kan plukke opp her og der.
For å linke kombinasjoner sammen bruker du en ny funksjon som kalles board presses, som lar deg lene deg forover og bakover.
Vi har hørt rykter om spillere som klarer å ha kombinasjoner gående nedover hele fjellet, og det sier litt om hvor raffinert og gjennomtenkt det nye systemet er.
Noen andre nyheter er muligheten til å utføre übertricks mens man grinder, og såkalte handplants, som lar deg hoppe mellom parallelle rails eller half-pipes.
Det ekstremt godt gjennomførte triksesystemet er så dypt at du kan rett og slett bruke ukesvis for å utforske alle mulighetene i jakten på den ultimate kombinasjonen.
Og det er verdt hvert minutt.
Den åpne, GTA-inspirerte strukturen betyr at det er tonnevis av sideoppdrag og tilleggsmuligheter til å tjene poeng og penger, så spillbarheten i SSX3 er nesten uendelig.
Flere justeringer
Nyhetene slutter ikke der
EA Sports BIG har også gitt oss et par nye karakterer å leke med, et PDA-lignende grensesnitt og et imponerende utvalg av låter på soundtracket (inkludert norske Röyksopp).
Grafikken er ekstremt finpusset og detaljert, med fantastiske spesialeffekter og animasjoner.
Og det er knapt noen lastetider, du kan som sagt kjøre nedover hele det enorme fjellet, med uendelig tegneavstand, uten å se en eneste loading-skjerm.
Og lyden er selvsagt også utrolig gjennomført.
Spesielt kult er det hvordan soundtracket dynamisk reagerer på de høyeste hoppene.
Til slutt må vi nevne online-mulighetene på PlayStation 2, som vi dessverre ikke fikk prøvd, men som lar deg konkurrere mot andre spillere.
Dette er det lille overtaket PS2-versjonen av SSX3 har fremfor XBox- og GameCube-utgavene.
Kontrollen er også bedre tilpasset PS2.
En sterk sekser
Det har kommet mange gode spill i år.
De aller fleste har imidlertid passet inn i en bestemt sjanger, men SSX3 er et spill som vi mener absolutt alle bør ha i sin spillsamling.
Ja, dette er tilsynelatende et sportsspill, men det vil være for dumt å tro at det kun er ment for snowboard-entusiaster.
Vi mener bestemt at alle som eier en PlayStation 2, XBox eller GameCube bør øyeblikkelig skaffe seg SSX3, for dette er spillunderholdning av ypperste klasse.
SSX3 er et spill laget med kjærlighet, og fortjener intet mindre enn kjærlighet tilbake.
Kjøp, i dag!
| 1
|
202765
|
Den optimale minimusen?
Microsoft Arc ser nok mer spesiell ut enn den i virkeligheten er, men smart er den!
Det er ikke alltid at pekeplaten eller styrepinnen på en bærbar PC er å foretrekke.
Skal man drive med arbeid som for eksempel krever nøyaktige musebevegelser, er en standard mus ofte å foretrekke.
Problemet er at en mus tar plass i bæreveska, og hvis den krympes forsvinner gjerne alt som har med ergonomi å gjøre, i samme åndedrag.
Utbrettbar
Det er her Microsofts nye Arc-mus kommer inn i bildet.
Det er faktisk noe så spesielt som en sammenleggbar mus det er snakk om, og i transportmodus tar den opp kun 60% av plassen når den er i bruksmodus.
Hvordan er så dette mulig?
Hemmeligheten ligger ganske enkelt i at her er det det gedigent hulrom på undersiden.
Når musen skal transporteres knepper man ganske enkelte bakre halvdel inn mot undersiden.
Når dette skjer, skrus samtidig musen av, og på innsiden er det plass til den minimale mottakeren.
Pingvin?
Der ligger den nærmest som et egg, og vi regner med at det er flere enn oss som får assosiasjoner til pingvinpappa i filmen Pingvinenes marsj.
"Egget" festes ikke, den holdes på plass av en magnet.
Og når musen er sammenslått er det klin umulig at den forsvinner.
Men vi ser imidlertid at det kan oppstå problemer, for magneten er ikke veldig sterk, og mottakeren er så liten at den enkelt "rotes bort".
Klar på sekundet
Installasjon er imidlertid særdeles enkel.
Slutt er det på at trådløs mus og mottaker må pares ved hjelp av ørsmå knotter, her er det bare plug and play, i hvert fall i Windows Vista, der vi testet musen.
Etter et knapt sekund var den klar til bruk.
Den skal være like enkel å ta i bruk både i XP og MacOS, skal vi tro Microsoft.
Bruksmessig gjelder det å legge håndflaten slik at den hviler på museryggen.
Det krever en viss tilvenning, men etter hvert syntes vi det var riktig behagelig å bruke musen.
Vi måtte dog endre på hastigheten på musebevegelsene på kontrollpanelet, da musepekeren flyttet seg langt raskere enn når vi brukte pekeplaten.
På venstre side sitter en hurtigknapp som kan programmeres til å utføre spesielle handlinger, men da må du laster ned programvare fra Microsofts nettsider.
Musen fungerer for øvrig helt uten noen form for driverinstallasjon.
Microsoft Arc er på vei eller er allerede på plass i butikkhyllenen, prisen er veiledende rundt 500 kroner, men vi ser ikke bort fra at den kan fås til en god del lavere priser rundt omkring.
| 1
|
202768
|
Minitest:Bose in-ear MIE2
Gir deg lyden du forventer, men det viktigste er definitivt at de ikke detter ut.
Ørepropper er praktisk fordi de tar liten plass, og derfor er langt enklere å raske med seg sammenlignet med et sett monstrøse hodetelefoner.
Problemet med ørepropper er imidlertid at de har en lei tendens til å falle ut av ørene når du gjør noe aktivt, enten det nå er jogging, sykling eller andre aktiviteter du liker å drive med.
Bose nye in-ear serie løser dette på en elegant måte.
For deg som er aktiv
Alle modellene leveres med det Bose kaller for StayHear, som i praksis er en bøyelig gummilist som holder øreproppene på plass.
Det hele ser litt ubehagelig ut på bilder, og jeg innrømmer glatt at jeg var skeptisk når jeg plukket dem opp av esken for første gang.
Heldigvis er det ikke sånn.
I bruk oppleves de som ganske så komfortable.
Bøylen er nemlig så myk at du ikke merker at den er der, samtidig som proppene sitter svært godt fast.
Jeg har selv brukt øreproppene på flere sykkelturer den siste måneden, og min bedre halvdel har brukt dem på joggeturer.
Og konklusjonen er enkel; dette sitter som spikret i øregangen - og det uten at det blir ubehagelig.
Vi liker også at Bose har lagt med både propper og bøyler i flere størrelser, slik at det er enkelt å finne en konfigurasjon som passer akkurat dine øreganger.
Lydbildet er forøvrig typisk Bose:
Nøytralt, detaljert, og med en helt ok fylde.
Sammenlignet med siste generasjons iPod/iPhone-propper er det altså et klart skritt i riktig retning, men de største basselskerne der ute bør heller vurdere øreproppene fra Monster.
Minifakta:
De nye in-ear proppene kommer i tre versjoner.
Den enkleste er IE2, mens MIE2 og MIE3 er spesielt utviklet for mobiltelefoner og har derfor også innebygd svarknapp og betjeningsknapper.
MIE2 kommer også i en i-versjon spesielt tilpasset Apple-produkter, og er da også kompatibel med Apples stemmestyringsprogrammer.
Alle modellene skal komme til butikken fra 18. oktober, og prisene ligger fra 900 til 1.200 kroner.
| 1
|
202771
|
Komfort og sportslighet i forbedret Peugeot 508
Med et facelift håper Peugeot 508 å sette fart i salget.
Peugeot 508 gjør som de fleste forfengelige etter fire år, den tar en facelift.
Og vi har selvsagt prøvd den oppdaterte versjonen.
508 solgte godt i Norge til og med 2011.
Men siden den gang har salget falt.
Dette er jo en naturlig utvikling for de fleste bilmodeller, så med en «ny» 508 på plass håper man å selge rundt 1200 eksemplarer av den til neste år i Norge.
LED overload, men hva ellers er nytt?
508 var en elegant bil, men Peugeot har gjort en del grep for å få den til å fremstå som mer attraktiv.
Grillen er nå mer rett og har løven i senter, mens panseret er mer horisontalt.
Lengden på sedanen har vokst med 3,8 cm, takket være lengre overheng foran og bak.
På de best utstyrte versjonene er det også helt nye lyktesystem med LED-teknologi.
Hovedlysene er bygd opp i moduler på 3, med 4 LED-lys i hver, og med 3 ekstra LED-lys utenfor hver hovedlampe for at lysene skal følge med hjulene når man svinger.
Tar man med blinklys og tåkelys er det totalt hele 44 LED-lys i fronten på nye 508.
Bak er det også på sedanen redesignete lys som gjør dem mer horisontal enn tidligere, med 36 LED-lys arrangert i tre rekker.
Baklysene på stasjonsvognen SW og hybriden RXH er uforandret.
Innvendig har man aspirert til en mer premium-følelse.
Her er stikkordet mindre knapper og mer orden, mye takket være 7-toms berøringsskjermen som frigjør en del knapper.
Det fungerer fint, men jeg registrerer at for å justere head-up displayet må man åpne en luke nede til venstre på dashbordet.
Det virker litt ettermontert.
Nytt for 508 er imidlertid ryggekamera og blindsonevarsler.
Stasjonsvognen er nok mest attraktiv
I Norge starter 508 Sedan på 320.200 kroner for 1,6-liters diesel på 115 hk.
Denne motoren vil fases ut til neste år da den ikke oppfyller Euro 6-kravene, og erstattes av 120 hk Euro6 som også kan fås med automat.
2-liters BlueHDi diesel på 150 hk og manuelt gir starter på 375.000 kroner (med imponerende 105 gram CO2/km), mens den samme motoren med 180 hk og automat koster 432.000 kroner (116 gram CO2/km).
Denne automaten er siste generasjon trinnløs EAT-kasse (Efficient Automatic Transmission).
Stasjonsvognen er nok mest attraktiv for de fleste nordmenn, og her starter 1,6 dieesel 115 hk og manuelt gir på 330.000 kroner.
Det mest interessante er imidlertid utstyrspakken Business som er en kampanjemodell.
Her får du mye utstyr for pengene, og Allure Business med 1,6-diesel koster 342.000 kroner.
Går du opp til 2-liters BlueHDi diesel i denne pakken med manuelt gir er prisen 367.000 kroner, mens kunder som vil ha automat kan gå for Allure Business i 1,6-liters diesel med 115 hk til 350.000 kroner.
Denne utgaven har nøyaktig det samme utstyret som vanlig Allure til 368 000 kroner, så her er det opplagt at kundene vil gå for Business-tilbudet.
Allure Business byr på elektrisk håndbrekk, keyless, full LED-pakke, navi, delskinn interiør, nappa skinntrukket ratt, 17-toms alufelger, forkrommede lister rundt sidevinduene, panorama glasstak, ekstra fargede sidebakvinduer, el-justerbare forseter og head-up display.
Ryggekamera, blindsonevarsler og parkeringssensor er imidlertid ekstrautstyr.
Hybriden RXH med 2-liters diesel på 200 hk koster 492.000 kroner.
Den har ikke solgt så mye nedover kontintentet, og vil dukke opp med andre motorer, som også gjør at bilen får det bagasjerommet den fortjener (elektriske saker har det med å ta opp plass).
Det er også verdt å merke seg en ny 1,6-liters bensin på 165 hk som sammen med manuell 6-trinns kasse vil koste 407.000 kroner i stasjonsvognen, og 422.000 kroner med automat.
Denne nye motoren erstatter den gamle 156-hesteren.
Prismessig er nå spranget fra en 308 SW med det samme utstyret og den samme motoren mindre enn før.
Hvis man kjøper en Business pakke med 115 hk i en 508, vil den bare koste 18.400 kroner mer enn en 308 SW med samme utstyr.
Men her skal det føyes inn at potensielle 308 SW-kunder selvsagt ikke trenger å kjøpe alt utstyret man finner i en business, og da blir jo prisspranget større igjen.
Nye 508 på veien:
Imponerende girkasse
Rent kjøremessig har det aldri vært noe galt med 508, og den tilbyr fortsatt en fin blanding av komfort og sportslighet.
Mest imponerende er faktisk EAT6-kassen, med tanke på hvordan slike kasser var da første generasjon kom i 2004.
Peugeot sier selv de har jobbet mye med intern friksjon, raskere girskifter og å integrere start/stopp-teknologien til kassen.
Det har i hvert fall fungert særdeles bra, og jeg tror ingen kunder som er vant til tradisjonelt automatgir vil bli skuffet.
I det store og hele støtter jeg meg til Dinside-kollega Fred Magne Skillebæk som var på avdukingen av bilen i London tidligere i år.
Der sa han at 508 var en bil som har fortjent mer enn den har gjort i Norge.
Kanskje det vil snu igjen nå?
Bygges i Frankrike og Kina
Bilen bygges i Frankrike og er en viktig modell på hjemmemarkedet.
Men den selger mest i Kina (over 36 prosent av alle solgte 508), og man har også egen fabrikk der.
Her fra avdukningen av nye 508 i London
| 1
|
202772
|
TEST:Hyundai ix35
Kompakte folke-SUVer er populære her i landet og i kategorien gjør ix35 en god figur.
Koreanske Hyundai seiler i medvind for tiden og har kommet en lang vei siden oppstarten her i landet tidlig på 90-tallet.
De entret SUV-markedet i folke-SUV-kategorien eller "RAV4-klassen" i 2004 med Tucson og oppnådde raskt uventet suksess, i likhet med søstermodellen fra Kia, Sportage.
Den nye Tucson heter ix35
Vi skriver 2010, det har foregått et generasjonsskifte, og det er litt av en forandring som har kommet nye Tucson til del.
For øvrig heter den ikke lenger Tucson her i Europa, men har fått det velklingende navnet ix35.
(Den forblir Tucson i for eksempel USA).
Nylig kom det for øvrig også en ny generasjon Kia Sportage, som vi om kort tid også kommer til å publisere testen av.
Felles for de to modellene er ikke bare at de deler plattform og er produsert av samme konsern, men også at de produseres i samme fabrikk i Zilina i Slovakia, der også Kia cee'd produseres.
Bilen er i det hele tatt svært europeisk da den for en stor del er utviklet i Tyskland - ved forskningssenteret i Rüsselsheim.
Stort sprang
Litt av en forandring, ja.
Forgjengeren var for så vidt et trivelig bekjentskap, i det minste etter at den fikk en OK dieselmotor (vår test av den finner du her), men den var unektelig noe traust og enkel og uten den store sjarmen eller kvalitetsfølelsen.
Men ellers effektiv, og ganske prisgunstig.
Her i landet solgte den bra helt til kombinasjonen diesel/automat forsvant.
Nykommeren er et stort sprang forover når det gjelder design, kvalitetsfølelse og motorisering.
Den er blitt noe større og romsligere og den kjører bedre.
Og det er igjen blitt mulig å få den med kombinasjonen dieselmotor og automat - det er toppversjonen.
Fint interiør
La oss starte med interiøret.
forgjengeren var grei nok, men ikke mer.
Men her har vi med et moderne, attraktivt, oversiktlig og ergonomisk interiør å gjøre - og da hovedsaklig førermiljøet.
Kvalitetsinntrykket er nå på høyde med de bedre i klassen og milelangt foran det fra forgjengeren.
Da snakker vi både om materialkvalitet og finish.
I likhet med den ytre design viser Hyundai her hvor fort de gjør fremskritt.
Derimot kunne setene vært noe mindre faste i stoppen og gitt bedre støtte.
Det får bli en del av neste etappe.
Plassen overrasker
Hyundai ix35 byr på overraskende god plass i interiøret i forhold til hva de utvendige dimensjonene skulle tilsi.
Baksetene gir god benplass og god klaring over hodet selv for relativt høye mennesker.
Barneseter bak går altså greit og det er god plass til fem personer i bilen - OK, la oss si fire hvis alle er godt voksne.
Men dette er uansett over snittet i denne klassen.
Når vi da kan legge til at bagasjerommet også er over snittet i klassen, blir dette riktig bra.
Eneste tilbakeskritt i forhold til forgjengeren, bortsett fra at den er hakket mindre terrengvennlig (men er det et tilbakeskritt egentlig?), er at vinduet i bakluken ikke lenger kan åpnes separat.
Som nevnt opplevde vi ellers setene som noe suboptimale når det kommer til støtte og de som liker myk komfort risikerer å bli noe frustrerte, men det går greit å finne en god sittestilling for de fleste og justeringsmulighetene er gode.
Begrenset utsyn
Et aspekt ved Hyundai ix35 som trekker ned er det relativt begrensede utsynet til alle kanter unntatt rett forover.
Dette er dessverre et punkt vi konstaterer stadig oftere og særlig på biler hvor dynamisk design har fått fortrinn fremfor praktiske aspekter.
Mot-eksempelet er Volkswagen: Klassisk, traust (kjedelig?) design - men relativt god oversikt ut av bilen.
Fin og moderne diesel
Den moderniserte dieselmotoren er nå av de bedre i klassen.
Her har Hyundai jobbet seg frem til gode løsninger på svært kort tid og konkurrerer jevnt med europeerne.
2.0-motoren med tredje generasjons common rail-innsprøytning er basert på 2.2-literen fra forrige generasjon.
Motoren har en behagelig og kraftfull karakteristikk; den drar godt fra relativt lavt turtall og med sin fyldige momentkurve er trekkraften imponerende gjennom hele mellomregisteret.
Den utvikler 136 hestekrefter ved 4.000 omdreininger, en normal verdi i segmentet.
Det finnes for øvrig en adskillig spenstigere versjon med 184 hestekrefter - denne er forbeholdt diesel/automat-utgaven og blir naturligvis en god del dyrere - uten at prisen på noen måte kan kalles ublu.
Tallet 320 newtonmeter er høyt og arbeidsregisteret er bredt.
For øvrig leveres all trekkraften fra 1.800 til 2.500 omdreininger.
Altså en seig og råsterk motor.
Når den i tillegg er ganske så nøysom blir bildet enda hyggeligere.
Med et snitt på 0,57 liter per mil slår den de fleste konkurrentene.
Vi opplevde under perioder med normal kjøring å nærme oss tallet (under reelle forhold med en litt aktiv, men ustresset sjåfør mellom 0,6 og 0,65 liter), og da må vi si oss fornøyd.
Gir med pluss og minus
Den manuelle sekstrinnskassen som sekunderer den fine motoren hjelper bilen til å bli enda triveligere å leve med.
Den har nemlig en passe tettsteget utveksling som gjør at bilen oppleves både kvikk og sprek, men uten å overdrive.
Kombinasjonen er således en ganske optimal kombinasjon av kraftfullhet og økonomi.
Girskiftene går greit og raskt, men det som er synd er at selve sjaltingen ikke er kontant nok; det glir for så vidt på plass presist og relativt raskt, men man får på en måte ikke den kontante "klonk"-kvitteringen vi setter sånn pris på for eksempel hos Volkswagen...
Firehjulsdrift "light"
Det går ikke an å kalle denne typen bil "firehjulstrekkere" lenger.
Hyundai ix35 er nemlig, i likhet med stadig flere SUVer (som til og med Toyota RAV4 fra og med i fjor), tilgjengelig i lettere og mer prisgunstige tohjulsdrift-versjoner (i folke-SUV-klassen snakker vi da om forhjulsdrift).
Testbilen var imidlertid utstyrt med firehjulsdrift, det vil si den "lette" typen hvor driften normalt går til forhjulene og krefter fordeles bakover ved behov, altså når sensorene oppdager manglende grep på forhjulene.
Da kan opptil 50% av trekkraften flyttes bakover.
Man kan låse fordelingen ved senterdifferensialen elektronisk om nødvendig, men bare opp til 40 km/t.
Kraftfordelingen håndteres av en Haldex-kobling.
Kjører bra
Kjøremessig blir det nok et pluss i margen for Hyundai ix35.
Kjøreegenskapene er nemlig utmerkede på vei - også her er fremskrittet påtagelig, uten at forgjengeren for sin del var dårlig.
Vi skal se bort fra terrengegenskapene her; dette er en folke-SUV og ingen terrengbil.
Den er for øvrig mindre terrengbil enn forgjengeren var, med et understell og design med fokus på gode veiegenskaper.
Bakkeklaringen er noe redusert, angrepsvinkelen likeså.
Men den har gode veiegenskaper.
Vi opplevde bilen som velkjørende under varierende føreforhold, det vil si passe kvikk i reaksjonene, stabil og retningssikker.
Svingvilligheten er upåklagelig og krengningstendensene effektivt holdt i sjakk.
Styringen kan perfeksjoneres
Selve styringen er alltid en utfordring på slike høyreiste kjøretøyer, men vi fant at Hyundai bortimot har løst denne greit med en elektrisk servo som simulerte direktekontakt relativt bra under vanlig kjøring, med unntak av en slags uggen pendelaktig mangel på presisjon rundt midtpunktet ved lav hastighet, noe vi har opplevd med tidlige generasjoner elektroservoer tidligere.
Et skrekkeksempel i så måte var forrige generasjon Renault Mégane og Scénic (før facelift).
Disse fenomenene er ikke farlige på noen måte, men kan oppleves som ubehagelige til man har hatt bilen lenge nok til at man har kunnet venne seg til det.
(To? tre uker?)
Godkjent på komfort
For øvrig kan vi karakterisere komfortnivået som bra, men det er ikke her bilen utmerker seg mest.
Under vanlig kjøring er kjørekomforten god, og det relativt stramme oppsettet er ikke sjenerende; det hindrer krenging og duving.
I lav hastighet merket vi imidlertid de korte ujevnhetene i veibanen.
Når det gjelder støynivå er også dette stort sett akseptabelt, men tross at motoren er kultivert og relativt diskret trengte i overkant motorlyd inn i kabinen ved lav hastighet og også ved høye turtall.
Rullestøy vil selvsagt avhenge av årstid og dekktype, men også her kunne nok filtreringen vært ennå litt bedre.
Allikevel:
Ingenting påtrengende og dette er på grensen til flisespikkeri.
mest for å påpeke at bilen ikke er "perfekt" på alle punkter - selvfølgelig.
4x4 diesel: 350.000
Med en prislapp på 320.000 kroner for innstegsversjonen er Hyundai ix35 relativt prisgunstig når man ser på ytelsene, men det er klart konkurransen har hardnet til den seneste tiden og de argeste konkurrentene tilbys nå godt under 300.000 kroner.
Da dreier det seg imidlertid stort sett om mindre biler og svakere motorisering.
Med firehjulsdrift og den spreke dieselmotoren er innstegsprisen på 350.000 kroner i den relativt greit utstyrte "Classic"-utførelsen.
Testbilen koster 388.000 kroner, men har da det meste av utstyr inklusive skinnseter, ryggekamera og til og med integrert navigasjon med berøringsskjerm.
Det er virkelig ikke verst.
Diesel med automat
Vi har ikke ennå testet versjonen med den sterkeste dieselmotoren på 184 hester, full utstyrspakke, firehjulsdrift og sekstrinns automatgirkasse, men til 488.000 kroner ser faktisk også den bilen ut til å være et godt kjøp i sin kategori.
Vi håper å kunne komme mer grundig tilbake til denne ved en senere anledning da interessen for sterk dieselmotor i kombinasjon med firehjulsdrift og automat er et relativt særnorsk fenomen, men også til gjengjeld svært utbredt her i landet.
Godt priset
I folke-SUV-klassen kan vi sammenligne med en ganske variert rekke med biler.
Den absolutte bestselgeren i Norge for tiden er Nissan Qashqai (ca.
3.500 eksemplarer solgt så langt i år), men den tilbys i en rekke versjoner som ikke er sammenlignbare med dagens testbil.
I bortimot sammenlignbar versjon (2.0 diesel, med firehjulsdrift og godt utstyrt blir den noe dyrere (393.000 kr).
Det samme gjelder velutstyrt VW Tiguan (4x4, 2.0 TDI/140 hk - 397.000 kr), tilsvarende Ford Kuga (395.000 kr) og Toyota RAV4 (402.000 kr).
Mitsubishi Outlander og Honda CR-V koster 50 - 60.000 kroner mer, men er tross alt en størrelse over.
Det utvilsomt beste kjøpet i det lavere sjiktet av folke-SUV-klassen for tiden, Mitsubishi ASX, koster også litt mer enn Hyundaien med den sterke motoren og full utstyrspakke.
Og den er ikke fullt så romslig.
Med andre ord er Hyundai ix35 utvilsomt et godt kjøp når du skal ha kraftfull dieselmotor, firehjulsdrift og bra med utstyr.
Et godt kjøp
Og så har Hyundai fem års garanti - med ubegrenset kjørelengde samt fem års veiassistanse.
Det er elementer som også bør veie tungt når avgjørelsen skal tas.
Totalt sett er dette et meget attraktivt produkt i folke-SUV-kategorien, og fortjener et sikkert terningkast fem.
For de som måtte lure:
Dette forklares ved at de negative punktene vi har listet opp i boksen nedenfor stort sett er lite graverende, mens de positive er tungtveiende.
| 1
|
202773
|
Flight Simulator 2004
Hjelp, vi flyr igjen.
Flight Simulator er tilbake, og med flere forbedringer.
I tillegg feirer vi hundreårsdagen for den første flyturen til Wright-brødrene.
Flight Simulator-serien er ulikt alt annet som finnes på markedet i dag.
Først og fremst fordi de fleste konkurrerende spill for lengst har gitt opp, og FS fremstår som det eneste alternativet for de seriøst interesserte i sivil luftfart.
Det betyr absolutt ikke at Microsoft hviler på laurbærene, for hver ny versjon inneholder flotte nyheter som gleder entusiastene.
LES OGSÅ:
For de som kanskje ikke er kjent med serien:
Flight Simulator-spillene har eksistert i 20 år, og dekker nå hele verden, omfatter titalls tusener flyplasser, alle større byer i verden og en rekke fly.
Flight Simulator er rettet mot seriøse flyentusiaster, og dekker praktisk talt alle elementer av moderne luftfart som trafikkontroll, værtyper og avansert navigasjon.
Mange ekte piloter bruker FS som uformell trening i fritiden, og mange flyinteresserte møter opp til første flytime allerede med kjennskap til luftfart-rutiner takket være Flight Simulator.
Ikke minst eksisterer det et entusiast-miljø rundt spillet, som utvikler nye fly og terrenger som enkelt kan legges til Flight Simulator.
Et århundre er gått
Årets utgave av Flight Simulator er spesiell på to måter som sagt er det omtrent 20 år siden den første utgaven av spillet ble sluppet, og i tillegg feirer verden at det er 100 år siden den første flygningen til Wright-brødrene.
Deres fly holdt seg i luften i bare noen sekunder, men er likevel et viktig milepæl i luftfartshistorien.
I denne anledningen har utviklerne av spillet tatt med en rekke historiske fly i FS 2004.
Blant disse er selveste Wright-flyet, samt andre berømte flymaskiner som Ford Tri-Motor, Spirit of St.
Louis, Douglas DC-3, Curtis
Jenny eller Vega.
Alle disse har på et eller annet vis revolusjonert flyindustrien, for eksempel ved å være det første flyet som krysset Atlanterhavet, eller det første som regelmessig fløy passasjerer over USA.
Disse flyene er selvsagt fryktelig umoderne, og for de fleste vil de nok være en kuriositet.
Wright-flyet for eksempel, er helt umulig å holde i luften i mer enn noen sekunder.
De andre klassiske flyene mangler det avanserte navigasjonsutstyret vi er vant til, og undertegnede holder seg i alle fall til de mer høyteknologiske flyene.
Men for all del, hvis du er ute etter en skikkelig utfordring, prøv å ta turen med Vickers
Vimy.
Når det gjelder de moderne flyene, er det ikke mange nyheter i forhold til forrige versjon.
Vi har tre Boeing-fly, 737-400, 747-400 og 777-300, Learjet 45, fire Cessna-fly, inkludert sjøfly, to helikoptre (ett av disse er nytt i år), og flere.
Mer realisme
Simulator-delen av spillet har selvfølgelig også gått gjennom forbedringer.
Den kanskje største nyheten er et mer avansert værsystem, først og fremst skyer.
FS 2004 klarer nå å vise de nydeligste skyene vi har sett på en dataskjerm, og de ser fullstendig fotorealistiske ut.
I tillegg er mulighetene for å hente ned værdata fra Internett kraftig forbedret, så spillet oppdaterer været ut fra virkelige forhold i sanntid.
Regner det over Rio de Janeiro i virkeligheten, regner det i spillet også.
Selvsagt kan du designe dine egne værforhold ned til minste detalj, om du føler for det.
Trafikkontrollen som ble introdusert i forrige utgave av spillet, har også blitt forbedret, og inkluderer flere nye muligheter.
Du kan nå be om å bytte høyde, eller skifte rullebane.
Navigasjonen er også gjort enklere takket være et skikkelig GPS-system, og kartet over flyruten har blitt penere og lettere å lese.
Den virtuelle cockpiten er nå fullt fungerende, og du trenger ikke lenger benytte deg av 2D-cockipten for å fly flyet (selv om vi fremdeles synes det er litt mer praktisk).
Bakkegrafikken har blitt oppgradert, riktignok ikke dramatisk.
Flere områder med høy oppløsning, flere byer og landemerker er med, men generelt ser det ganske likt ut.
En viktig nyhet er imidlertid bedre grafikk på flyplassene, som nå er mer detaljerte (til og med Gardermoen ser bedre ut enn før).
Det totale tallet over flyplasser har også økt til 24.000.
Følelsen
Som de fleste vet er ikke Flight Simulator et spill i vanlig forstand.
Her er det ingenting å vinne, og ingen brett å låse opp.
Hele verden tilhører deg og du kan fly hvor du vil og når du vil.
Som i tidligere versjonen er også denne utgaven tilrettelagt for både nybegynnere og erfarne piloter.
For de med mindre erfaring, er det massevis av glimrende opplæringsmateriale både som video og tekst.
Alle aspekter av luftfart og teknikken bak er dekket, og du får svar på så å si alt du måtte lure på.
Når det gjelder selve spillbarheten vel, det er omtrent som å fly et fly.
Du kan gjøre det enklere for deg ved å fly i nydelig vær med fullt sikt og redusert realismenivå, eller du kan fly i storm, med uventede motorproblemer og fullstendig realistisk oppførsel.
Selv med ganske lavt realismenivå, oppfører alle flyene seg som i virkeligheten, og alle prosedyrene du må gjennom er ekte.
Dette er en simulator i ordets rette forstand.
Det kreves naturligvis at du har en genuin interesse for luftfart.
Her er det ingen skyting og ingen action.
Uten en forkjærlighet for fly er spillet uutholdelig kjedelig, men har du interessen vil du garantert ha det morsomt.
Grafikken
Vi har allerede nevnt de ekstremt flotte og realistiske skyene og den solide bakkegrafikken.
Det er ingen tvil om at Flight Simulator ser bedre ut enn noensinne, med mer detaljer og fine effekter.
Spesielt den virtuelle cockpiten imponerer med sin detaljrikdom.
Det hele krever sitt av PCen, spesielt skyene belaster prosessoren i stor grad, da de ikke bare ser bra ut, men også beveger seg meget realistisk og uavhengig av hverandre.
Men har du hestekreftene, får du en visuell opplevelse utenom det vanlige.
Det er også viktig å nevne den fantastiske presentasjonen og menysystemet, som er et eksempel på hvor brukervennlig og oversiktlig det kan gjøres.
I tillegg kommer den enorme mengden videoklipp og annen informasjon som virkelig lar deg fordype deg i luftfartens verden.
Konklusjon
Microsoft fortsetter å forbedre sin Flight Simulator, og vi blir like imponert hver gang.
Riktignok kan det virke som om forbedringene er skjult litt mer under overflaten i denne omgang, men etter å ha investert litt tid i spillet oppdager du hvor bra det egentlig er.
Som sagt
du må være flyinteressert for å nyte spillet, men er du er det, finnes det ikke noe bedre alternativ.
Det finnes for så vidt knapt noe alternativ i det hele tatt (for de mesy hardbarkede finnes det også X-Plane).
Vi synes uansett at 2004-utgaven er såpass bra at det er verdt å kjøpe selv om du har 2002-utgaven allerede, og for deg som ikke har prøvd noen tidligere FS-spill, er det garantert dette du må kjøpe.
| 1
|
202774
|
Singstar:Norske Hits
Så her er altså den mye omtalte, norske utgaven av suksessen Singstar.
Er låtutvalget tilfredsstillende?
Er det like moro på norsk som på engelsk?
Les vår omtale!
I løpet av det siste året har Singstar-feberen tatt helt av.
Undertegnede har vært vert for et uttall Singstar-fester, og spillet er fast inventar på de aller fleste arrangementene innen spillbransjen.
Og det er jo ikke så rart, Singstar apellerer til de aller fleste, musikkinteresserte eller ikke, det er rett og slett snakk om å synge til kjente slagere uten å ta seg selv alt for seriøst, og gjerne nyte en øl samtidig.
LES OGSÅ:
Det er veldig kort tid siden den tredje, internasjonale Singstar-disken kom i butikk, og vi likte låtutvalget på denne svært godt, samtidig som den introduserte et par nye, morsomme elementer.
Nå på norsk
Singstar:
Norske Hits bygger videre på Singstar:
Pop-grunnlaget.
Så mye, at 11 av låtene på Norske Hits faktisk er hentet fra den internasjonale versjonen, mens 19 sanger er fremført av norske artister.
Og svært mange av disse synges likevel på engelsk.
Låtutvalget er essensielt i et spill som Singstar, og det er her Norske Hits ikke lever opp til forventningene.
Alt for mange av sangene er lite kjente, lite fengende og vi får ikke spesielt lyst å synge til dem.
Det er viktig å huske at musikksmak har ingenting å si i denne sammenhengen, låter man personlig hater kan likevel være kjempefestlige å fyre opp i Singstar, og musikk man har sansen for kan like gjerne ikke fungere som fyllesang i det hele tatt.
Men utvalget i norsk Singstar faller mellom to stoler, det er ikke spesielt mange store slagere her, og heller ikke overveldende mye bra musikk.
Det er to klare allsang-kandidater som skiller seg ut Splitter Pine og Forelska i Lærern.
Men hvor er DDE, Raga Rockers eller til og med Postgirobygget?
Bra eller dårlig musikk, det er sånne sanger vi vil høre Thomas Strzelecki synge på neste fest, lettere bedugget.
Derimot må vi ta til takke med et middels utvalg av mer eller mindre kjente sanger, og bare et fåtall av disse gir oss lyst til å invitere venner på vorspiel for å vise frem den ferskeste Singstar-disken.
Vi vet samtidig at den norske utgiveren har slitt med å spore opp rettigheter og linsenser til mange norske sanger, så det kan være grunnen til det uinspirerte utvalget.
Ingen store nyheter
Ellers er spillet temmelig likt Singstar Pop, med mange av de samme funksjonene.
Du får poeng ikke bare for synging, men også for rappeteknikker (aktuelt i Philip og Sandras Sommerflørt), det er mulig å synge duetter og spillet inneholder også medleys, altså biter fra forskjellige sanger satt sammen.
Som i de tidligere spillene er det ikke hvor bra du synger som teller, men hvorvidt du klarer å holde tonen.
Derfor har du ingenting å tjene på å faktisk være skikkelig flink, tvert i mot blir du mest sannsynlig straffet for å synge bedre enn originalen.
Samtidig er det relativt lett å jukse seg til bra poengsum.
Men hvem bryr seg?
Singstar har ett formål, og det er å underholde i sosiale sammenhenger.
Norske Hits er et hyggelig tillegg til Singstar-familien, men låtutvalget skuffer, og det er synd at bare 19 av låtene er nye.
Vi håper at det kommer flere norske utgaver med bedre sanger, og inntil videre anbefaler vi Singstar Pop fremfor Norske Hits, da det er et mye mer komplett spill.
PS:
Spillet er i salg 22. juni.
Du kan kjøpe Norske Hits med eller uten mikrofoner.
| 0
|
202776
|
Tony Hawk's Underground
Nok en gang er skateboardveteranen tilbake, i et spill som for det meste er mer av det samme, men som også har noen nye elementer.
Men er nyhetene verdt pengene?
Tony Hawk-serien har uten tvil blitt en relativt typisk sportserie, med nye utgaver hver høst.
Forskjellene spillene i mellom har heller ikke vært dramatisk store, og det er heller ikke tilfellet i år, til tross for at navnet er forandret.
Det er nemlig ikke Tony Hawk 5 vi snakker om her, men Tony Hawk's Underground.
Altså en slemmere, mer jordnær fremstilling av skateboardsporten.
LES OGSÅ:
Gjør det selv
Mye av mekanikken er forskjellig i årets utgave, men likevel føles det hele som et klassisk Tony Hawk-spill.
Det som er nytt er at du kan faktisk gå av brettet og bevege deg til fots, klatre og hoppe.
Det er nødvendig for å utføre en del av oppdragene.
Ikke nok med det - noen steder kreves det faktisk at du kjører bil.
Men først og fremst er det naturligvis brettet som gjelder, og her er kontrollen omtrent som før, så alle Tony Hawk-veteraner kommer til å føle seg umiddelbart hjemme.
Grunnen til at deler av spillet foregår uten skateboard er den nye historiemodusen.
Denne er nemlig blitt vesentlig bygd ut, og ideen er at du er en navnløs skater som er ute etter å bli berømt.
Du kan derfor i stor grad bestemme hvordan skateren din kommer til å se ut, og i PlayStation 2-versjonen kan du til og med laste ned ditt eget ansikt og plassere det på skateren din.
Som i de tidligere spillene må du gjennom en rekke brett, som i denne omgang er enda større og kompliserte enn før.
Det er også derfor det er nyttig å kunne gå til fots og klatre - mange av de heftigste plassene å trikse på er plassert på steder du ellers ikke ville kommet deg til.
På hvert brett er det altså en rekke oppdrag du må utføre, og disse får du fra diverse personligheter som står rundt omkring på brettene.
Dette er kjent og kjær Tony Hawk-spillbarhet, som altså er noe videreført fordi du kan løpe og kjøre.
Kjøringen føles for øvrig ganske unødvendig og lite gjennomført, men det er sikkert greit med litt variasjon en gang i blant.
De fleste med Tony Hawk-erfaring vil raskt kjenne seg igjen og nyte dette spillet.
Spørsmålet er hvorvidt de nye elementene ødelegger for veteranene - vi synes i alle fall at bilkjøringen er småkjedelig, men det å kunne gå av brettet er definitivt en kul mulighet.
Det er selvsagt også en del nye triks du kan utføre.
Du kan også designe dine triks og baner, som seg hør og bør i et Tony Hawk-spill.
Ikke på nett
Det som irriterer oss er at den etter sigende glimrende online-modusen kun er tilgjengelig for PlayStation 2-spillere, mens XBox- og GameCube-eiere må holde seg til singleplayerdelen.
Og de får heller ikke muligheten til å legge inn eget ansikt.
Det er synd, men enkeltspillermodusen er definitivt stor og givende - så det er mer enn nok spillbarhet uansett.
Grafisk ligner THUG på de tidligere Tony Hawk-spillene, men med litt skarpere teksturer og nye animasjoner.
Det er klart at grafikkmotoren begynner å bli gammel, og vi kunne godt tenkt oss en skikkelig oppdatering til neste års spill.
Lyden er derimot meget bra, som vanlig, med imponerende soundtrack som inkluderer flere hardtslående og populære låter.
Tony Hawk's Underground er mer av det samme, med noen elementer som gjør opplevelsen mer spennende.
Men det er absolutt ikke negativt ment, for THUG er mer gjennomført og solid enn noensinne, og inntrykket vi sitter igjen med er at det uten tvil er den beste Tony Hawk-utgaven hittil.
Derfor anbefaler vi spillet både til hardcore-fans og nybegynnere, for dette er god underholdning.
Men neste år vil vi se mer nyheter!
| 1
|
202779
|
SoundBlaster ZXR - lydkort i særklasse
Hva tilbyr et toppklasse-lydkort som ikke den innebygde lyden tilbyr?
SoundBlaster var svært tidlig på banen med lydkort i PC-ens barndom.
Den gang var det ikke lyd i PC-er, bortsett fra pipelyder fra en høyttaler som ikke var ment til underholdning, men feilmeldinger.
Skulle du ha lyd var det SoundBlaster som gjaldt, spesielt for gaming, men også for musikk- og lydfiklere.
Etter at den interne PC-lyden også kunne spille musikk, og stadig ble bedre, ble det færre og færre som kjøpte dedikerte lydkort, kanskje med unntak av HiFi-folk, musikere, gamere og PC-entusiaster.
Men Soundblaster er ikke død.
Vi har testet ZXR-kortet til en pris på rundt 1500 kroner.
SoundBlaster ZXR - egenskaper
Kortet, eller rettere sagt <>kortene
Det er bare det ene kortet som har kontakt som kobles til PCIe-bussen (1x), det andre kortet kan stå hvor som helst der det er ledig plass og flatkabelen mellom dem rekker fram.
Det ekstra kortet tar seg av lydinngangene og innspilling, mens det lengste kortet tar seg av avspilling og prosessering.
Tilkoblingene er både analoge og digitale.
På det store kortet er det stereo 6,25 millimeters jacker for stereo inn- og utganger, mens surround og senter/sub er på to stereo minijacker.
Det lille kortet har phono-kontakter, pluss optiske for inn og utgang.
Det følger med overgangskabler.
Kortet er bygget med kvalitetskomponenter, og for den virkelig harde kjerne er det mulig å bytte ut noen sentrale aktive komponenter, op-ampene i utgangen.
Disse sitter på sokler og er enkle å håndtere.
Konverterne kommer fra velrenommerte Burr-Brown, og hele løsningen, med deksler for skjerming, gullbelagte kontakter og så videre, vitner om at de har tatt oppgaven på alvor.
En tungvekter av en kombinert volumkontroll og tilkoblingsboks følger også med.
Denne kobles til det store kortet med jack-plugger, og du kan velge mellom kontakter for minijack og store jackplugger for tilkobling av hodetelefoner og mikrofon.
Installasjon
Programvaren er ikke lenger så omfattende og nedlesset som for en del år siden.
Alt som har med kortets funksjoner å gjøre er samlet i et oversiktlig kontrollpanel.
En litt pussig opplevelse var det likevel at vi først ikke fikk en lyd ut av kortet etter installasjon av maskinvare og programvare.
Men det følger med et diagnoseverktøy, og etter at alle sjekkpunkter var funnet i orden gikk det gjennom oppsettet.
Da viste det seg at kortet var satt opp i surround-modus, mens vi bare hadde koblet til hodetelefoner.
Ved å velge hodetelefoner som arbeidsmodus var alt på plass.
I bruk
Det er to ting som umiddelbart er helt klart:
Det er masse volum å gå på for hodetelefoner av alle typer, og signalet er helt støyfritt og ikke påvirket av noe som helst annet du måtte gjøre på PC-en.
Kjører du kortet i nøytral modus er det helt transparent, og det er slik et lydkort skal være.
Det skal ikke ha noen egen karakter, det er det andre elementer i lydkjeden som har, enten du vil eller ikke.
Da tenker vi først og fremst på rommet, høyttalerne og musikkproduksjonen.
Men skal du bare ha Helt Ren Lyd kjøper du deg heller en DAC.
Et SoundBlaster-kort er mer et sofistikert lydleketøy, som lar deg gjøre noe med lydsignalet.
Om man kaller det forbedring eller forvrengning er et ideologisk spørsmål, heldigvis er det ikke noe regelverk for egen lytting.
Med SBX Pro Studio i kontrollpanelet kan du få simulert surround, legge på mer overtoner med Crystalizer og tilvarende i bassregisteret med Bass-funksjonen med variabel delefrekvens.
Du har også flere funksjoner som presenteres fint i kontrollprogrammet, du kan sjekke skjermdumper i bildespesialen under.
Vår dom
Det er ikke tvil om at dette er et veldig bra lydkort.
Det kombinerer støyfri lydkvalitet med gode og robuste tilkoblingsmuligheter, og støtter både vanlig musikkavspilling, flerkanallyd og prosessert lyd med effekter.
Det er også tilrettelagt både for gaming og delvis for kreativ musikkbruk med støtte for profesjonelle lydformater.
Så det er ikke et helt komplett alt-i-ett kort, men først og fremst beregnet på god gjengivelse og lek med lyd.
Skal du ha en løsning til innspilling finnes det mange alternativer i samme prisklasse, fra for eksempel Focusrite, PreSonus, M-Audio og mange andre.
Det samme gjelder for HiFi-entusiastene som vil unngå påvirkning av lyden underveis i kjeden, de velger heller en rendyrket DAC som ikke har så mange funksjoner som et lydkort.
Så vi står igjen med entusiasten som har en slant til overs og vil ha noe som tilsvarer funksjonaliteten i en integrert lydløsning, men som vil opp i kvalitet og brukervennlighet.
Og det leverer dette kortet.
Creative Sound Blaster ZxR
| 1
|
202780
|
Samsung SpinPoint F1 750GB
Nå får du harddisker på 750 GB til under tusenlappen - vi har sett på Samsungs F1-modell.
Samsung er kjent for sine stabile og rimelige harddisker, og for omtrent et år siden så vi nærmere på SpinPoint T166, også kjent som HD501LJ.
Denne disken, med en kapasitet på 500 GB, 16 MB hurtigminne og pris på omtrent 1.300 kroner, var både rask, stillegående og fornuftig priset.
I dag kan du få denne harddisken til under 700 kroner i visse nettbutikker.
I stedet er det nå harddiskene på 750 GB som vaker rundt tusenlappen, og i den anledning har vi sett litt nærmere på en slik disk ved navn SpinPoint F1.
De to største modellene (750 GB og 1 TB) får du med et hurtigminne (også kjent som hurtigbuffer eller cache) på hele 32 MB, og det er altså denne vi har testet her.
Samsung SpinPoint HD753LJ
Familie:
F1 Desktop Class Kapasitet: 750 GB RPM: 7200 Cache: 32 MB Grensesnitt:
SATA/300 Antall plater:
3 Kapasitet per plate: 250 GB Format: 3,5"
I tillegg er tettheten på selve lagringsplatene i F1-klassen kraftig forbedret i forhold til forrige generasjon disker.
T-klassen har en maksimumskapasitet på 167 MB per plate, mens HD753LJ som du ser har en platekapasitet på 250 GB.
Alt i alt forventer vi altså et merkbart hopp i ytelse fra vår gamle T166.
Målinger
Gjennomsnittlig lesehastighet:
74.3 MB/s Gjennomsnittlig skrivehastighet: 61,5 MB/s Aksesstid:
14,1 ms
I HD Tach sprinter først vår F1 av gårde med en lesehastighet på mellom 80 og 90 MB i sekundet, men innover platen dabber farten som vanlig av.
Skrivehastigheten er mer ujevn, men den store hurtigbufferen gjør at den holder farten oppe.
Sammenligner vi med den eldre 500-gigabyteren ser vi økning både i lese- og skrivehastighet, men det er førstnevnte som virkelig merkes.
Her gjør Samsung et hopp fra 65 MB/s, altså en økning på ti megabyte i sekundet.
Klikk bildet til høyre for å få sammenligningen i større format.
En annen ting som er interessant her er hvordan SpinPoint HD753LJ kan måle seg mot turbodisken Raptor 150 GB fra Western Digital.
Målt på samme maskin gir Raptoren oss disse resultatene:
Gjennomsnittlig lesehastighet: 77,9 MB/s Gjennomsnittlig skrivehastighet: 49,8 MB/s Aksesstid:
7,8 ms
Raptoren har altså en langt jevnere kurve, men hastigheten er ikke lenger imponerende når vi sammenligner med den nye SpinPointen.
Likevel har den langt lavere aksesstid, og det er selvfølgelig en stor fordel ved praktisk bruk.
Det samme ser vi i HD Tune (SpinPoint til venstre):
PCMark05 tester diskene på en annen måte, og simulerer oppstart av operativsystem, åpning og lukking av programmer, kombinerte lese- og skriveoperasjoner og så videre.
Alle verdier er i MB\s.
Her er det ingen tvil - WD Raptors lave aksesstid gjør at den fremdeles er en vinner som systemdisk.
For ren sekvensiell lesing og skriving er det derimot et annet bilde.
Spesielt
F1 gjør det sterkt her.
Støy, varme og vibrasjon
F1 en relativt stillegående harddisk.
Den hveser kanskje en tanke mer enn forgjengeren T166 500 GB, men du må være svært nærme disken for å merke forskjell.
Lyden er nøytral og uten pipetoner eller annet som kan irritere.
"Knatringen" som kommer ved flytting av lese/skrivehodet er også svært dempet og kan knapt høres uten at du legger øret inntil disken.
Varmeutviklingen er innen normalen for denne typen disker, og faktisk et par grader lavere enn T166.
Når det gjelder vibrasjoner merkes dette godt, og har du et spinkelt kabinett kan nok dette forplante seg og lage ekstra lyd.
Egnet oppheng anbefales altså til denne disken.
Oppsummering og konklusjon
Samsung SpinPoint F1 750GB er en stillegående disk med høy lese- og skriveytelse, og for hvermansen vil den gjøre en god jobb både som lagringsplass eller systemdisk.
Er du på den annen side litt mer enn normalt opptatt av ytelse er den ingen erstatning for en Raptor eller lignende som systemdisk.
Men som en sekundær harddisk for å holde spill, film, musikk og så videre er den meget godt egnet.
Til slutt nevner vi at terabyte-versjonen av F1 har like mange plater som denne på 750 GB, men tettheten er høyere.
Med hele 334 GB per plate kan du altså forvente deg enda bedre ytelse av den på 1 TB.
Men belag deg også på å betale nesten det dobbelte av hva en HD753LJ på 750 GB koster.
Prisen på HD753LJ varierer forresten en del, men er i skrivende stund å få tak i til under tusenlappen i visse nettbutikker.
| 1
|
202781
|
Acer Aspire 3935
PC-TEST:
Den er liten, lekker og byr på mye kraft.
Kan man ønske mer?
Skal du ha en bærbar PC er det veldig mye å velge mellom og prismessig et stort sprang fra nederste til øverste hylle.
Fra en mini-PC til rundt 2000 kroner på tilbud til de feteste og fullspekkede med stor skjerm til bortimot 30 000.
Men de fleste velger et eller annet nærmere midten, og dagens testobjekt fra Acer plasserer seg der med en pris på rundt 10 000, avhengig av konfigurasjon.
Acer Aspire 3935 er først og fremst bærbar, den er blant de mindre og lette, med en skjerm på 13,3 tommer og en vekt som kryper så vidt under 2-kilosgrense med sine 1937 gram.
Men maskinvaren gjør at den ikke er noen lettvekter når det kommer til ytelse.
Ryddig oppstart?
Ved vår test av rimelige bærbare i mars var det flere av maskinene som led av innstallsjons-syken med flere overivrige ekstraprogrammer som maste om oppmerksomhet.
På denne maskinen var det bare McAfee sitt antivirusprogram som var lagt til i tillegg til Windows Vista Home Premium SP1.
Selv om vi takket nei til å installere dette, med tanke på testingen, slapp vi likevel ikke unna.
Vi måtte derfor inn manuelt og fjerne det fra oppstart i MSCONFIG.
Forøvrig gikk oppstart og installasjon prikkfritt.
Brun og lekker
Maskinen kommer som mørk bronsebrun i børstet titan og noen sorte plastdetaljer.
Tastatur, høyttalergrill og ramme rundt skjermpanelet er sort.
Designet er renslig uten kvikke påfunn, vi synes den er stilig uten å være jålete verken på den feminine eller maskuline måten.
Tastaturet er godt og det er ikke trangt mellom tastene.
Pekeplaten er behagelig, men knappene fungerer bare i ytterkantene, ikke nær midten.
Mellom knappene sitter en fingeravtrykksleser som kan brukes til å beskytte maskinen mot uvedkommende bruk.
En svært fiks løsning er bryteren til høyre for pekeplaten, som rett og slett slår den av og på, og viser at den er av ved å lyse.
De fleste av oss har vel erfart at mange ganger at når man blir ivrig når man skriver tekst så hopper markøren fritt omkring i teksten.
Dette skjer fordi man kommer borti pekeplaten med tommelen, det skal ikke mye til.
Dette problemet unngår du her på en svært enkel og praktisk måte.
Inn og ut
Maskinen er utstyrt med 3 USB-tilkoblinger, Gbit nettverk, lyd inn og ut og VGA.
Trådløst nett (802.11g og n) og Bluetooth er også på plass.
Webkamera i toppen av skjermen er på plass, mikrofon befinner seg ved venstre hjørne og høyttalerne støtter Dolby Home Theater og gjengir virtuell surround.
Det blir uansett ingen kinofølelse uten sub...
Kortleser for små minnekort (ikke CF) sitter i front og en spalte for CD/DCD sitter på venstre side.
Det er ingen spalte for ExpressCard.
Skjermen
Skjermen har LED-bakgrunnsbelysning, og er lyssterk med svært gode farger og sortnivå.
Oppløsningen er på 1366 x 768, det samme som man finner på mange flat-TVer.
Dette gir fin bredde til film, og er også praktisk for mange andre daglige bruksområder som ikke er helt A4.
Overflaten er skinnende blank, noe som kan være flott i noen sammenhenger, og tilsvarende dårlig i andre.
Når skjermen har begrenset betraktningsvinkel blir det spesielt vanskelig, fordi man da ikke kan vippe skjermen i den posisjonen hvor gjenskinnet blir minst plagsomt uten å ødelegge fargebalansen.
Og dette skjer dessverre med denne skjermen.
Ytelse
Med en Core 2 Duo prosessor på 2,53 GHz og 4 GB DDR3 minne forventer vi gode testresultater.
Noe mer skeptisk var vi til 1,8-tommers harddisken, men vi ble ikke skuffet.
Geekbench målte 2949, et resultat som ikke er noe å skamme seg over.
Til sammenligning fikk den rimelige Acer Aspire 5737Z som var med i vår nylige test av bærbare 2263, mens MacBook Pro ble målt til 3038 under Windows.
PCMark Vantage ga 3302 PCMarks
PCMark 05 ga 5211 PCMarks
Støy og batteri
Maskinen er svær stillegående, i vanlig sitteavstand ved normal bruk hører du den ikke selv i et svært stille miljø.
Når viften en sjelden gang drar i gang er det heller ikke noe drama over lydnivået.
Batterilevetiden vil variere svært med bruken.
Moderne prosessore for bærbare er laget slik at de er svært dynamiske og kan slå av mange interne områder så snart det er liten aktivitet.
Når det er behov for aktivitet er de lynraskt oppe igjen og klare til bruk, uten at brukeren må vente på at maskinen skal "våkne".
Så snart du tar en tenkepause mens du skriver en tekst synker strømforbruket, og bare når du setter i gang med mer intense aktiviteter som f.eks. FPS-spill eller visning av video, eller 48-spors opptak av et symfoniorkester - mobiliseres alle resursser.
Vanlige batteritester kjører maskinen på fullt og man må slå av alle smarte strømsparefunksjoner for å kjøre programmet.
Da gir de bare et svært spesielt bilde av levetiden, nemlig det dårligste resultatet du kan forvente.
På denne maskinen var det dårligste resultatet ingen ting å skamme seg over.
Med grønt sparemodus aktivert, men uten slukking av skjerm eller parkering av harddisk kjørte den i 4 timer og 22 minutter på et 4-cellers batteri!
Konklusjon
Vil du ha en kraftig, kompakt og lekker bærbar er Acer Aspire 3935 en aktuell kandidat.
Den dekker de fleste behov for både jobb og underholdning for krevende brukere.
Den blanke skjermen gjør den mindre egnet for jobbsituasjoner hvor du er utsatt for takbelysning, vi vet ikke om maskinen kan leveres med alternative skjermløsninger.
Hvis vi skal være litt vanskelige så hadde vi også ønsket oss en eSATA kontakt for tilkobling av ekstern harddisk, ExpressCard spalte og en HDMI eller DisplayPort kontakt for tilkobling til ekstern skjerm i stedet for VGA.
Men dette må du nok enda litt høyere i pris for å få på plass.
CPU Intel Core 2 Duo P8700 2,53 GHz 4 GB DDR3 minne 1,8" 160 GB Harddisk Mobile Intel® PM45 Express Brikkesett 13,3" Skjerm m/LED belysning
| 1
|
202782
|
Kensington Keyfolio Pro
Kombinert mappe og tastatur for iPad 2 - en smart tanke.
iPad 2 er en utmerket dings til å surfe, lese og leke med i ordets videste forstand.
Men den har noen sider som mange kreative produsenter forsøker å gjøre noe med.
For det første er den litt skjør, glassplaten tåler ikke all verden.
Selv om det er Gorilla glass, som visstnok er det sterkeste glass som finnes, er det tross alt snakk om glass.
Det kan - og vil - sprekke hvis man mister den i gulvet, dessuten blir det riper i overflaten etter hvert (vi snakker av erfaring på begge områder).
For det andre er en iPad 2 som maskin såpass nær en bærbar PC funksjonelt sett, at mange gjerne vil kunne bruke den som skjerm, med ekte tastatur i stedet for et virtuelt.
Man kan bruke et hvilket som helst Bluetooth-tastatur, men å stille opp iPad 2 på høykant krever en form for støtteanordning.
KeyFolio Pro - et columbi egg?
Kensington er vel mest kjent for sine sikkerhetslåser for datautstyr, men tilbyr også mye tilleggsutstyr til iPad og smarttelefoner.
KeyFolio Pro er en kombinert mappe, Bluetooth-tastatur og støtte som forsøker å løse alle disse utfordringene i ett og samme produkt.
Mappen er laget i polyurethan, som er en behagelig skinnimitasjon.
Du putter iPad 2 inn i en konvolutt-lignende holder, og bretter den sammen for transport.
Konstruksjonen sørger for at glasset på iPad ikke kommer i kontakt med tastene.
Hvis du bare skal lese bretter du KeyFolio ut og har dermed tastaturet på baksiden.
Så lenge dette ikke er aktivert får du ingen overraskelser med ufrivillig inntasting.
Skal du skrive legger du mappen ned, løfter og bretter skjermdelen slik at den får en knekk, og støtter seg på undersiden av skjermkanten.
Da blir skjermen stående.
Du kan også vri hele "konvolutten" til iPad 2 slik at den står på høykant og viser dokumentet i høydeformat.
I bruk
Plasseringen av iPad 2 fungerer utmerket, den sitter godt beskyttet inne i "konvolutten".
Når etuiet er sammenbrettet ser det ut som en stor dagbok.
Åpner du det og bretter tastaturet bak for å lese eller surfe på iPad 2 får du en ganske fyldig pakke å holde, over 4 cm tykk i ryggen på mappen.
Men det fungerer likevel brukbart.
Men vi ble skuffet da vi plasserte iPad 2 på høykant og skulle bruke tastaturet.
Oppkoblingen med Bluetooth var kjapp og helt uproblematisk, men vinkelen på iPad 2 var feil.
Den står alt for mye rett opp og ned.
Vinkelen mellom skjermflate og tastaturet er 107 grader, mens Logitech sin Keyboard Case var 122 grader.
Bretter du Apple sin magnetiske beskyttelsesplate og setter iPad 2 på høykant står den i 112 graders vinkel, men da kan du flytte den et stykke vekk fra et løst tastatur slik at det fungerer.
Med den bratte vinkelen på Kensingtons Portifolio vil det bare fungere i svært trange flytyper, hvor du har minimalt med plass fram til seteryggen over klappbordet foran deg.
Det samme gjelder om du har den på høykant eller ikke.
Selve tastaturet er utmerket å skrive på, med god markering av treffpunkt uten at det for mye motstand.
Vi stusser imidlertid veldig på plasseringen og merkingen av tastene.
I følge tegnene på tastene ser det ut som et PC-tastatur, ikke som et Mac-tastatur.
Du kan imidlertid ikke trykke AltGr (den finnes ikke) for å få @-tegnet på 2-tasten i stedet for å få den servert på egen tast.
Du må derimot trykke tasten for (') og (*) som sitter over Enter-tasten, fant vi ut etter mye prøving.
Tastene Pause/Break og PrtSc/SysRq, insert og delete er heller ikke til spesielt stor nytte på et Apple-produkt...
Men æøå fungerer fint...
Konklusjon
Dette kunne vært en fin løsning, som kombinerer beskyttelse, tastatur og holder for iPad 2.
Det er litt tungt med sine 569 gram (selve iPad veier 616 gram) og tykt (ca 4 cm), men det kunne vi ha levd med.
Men når vinkelen er feil og tastene ikke stemmer - da blir vi ikke spesielt begeistret.
Kensington KeyFolio Pro for iPad 2 (Nordisk)
| 0
|
202785
|
TEST:Opel Astra
1.7 CDTi
Astra skal ta Opel inn i teten i en knallhard bilklasse.
Med er den god nok til å slå Volkswagen Golf og resten av gjengen?
Opel er inne i en fornyingsfase og vil i løpet av en ganske kort periode erstatte flere viktige modeller.
Insignia tok over for Vectra for omtrent halvannet år siden, Astra har nylig kommet på det norske markedet og lille fleksible Meriva kommer i sommer.
I tillegg er Corsa nettopp oppdatert og en helt ny Zafira bør heller ikke være altfor langt unna.
Stor
Men nå skal det handle om Astra som må finne seg i å bli møtt med ganske høye forventninger.
Og førsteinntrykket er bra, for kompaktklassebilen har vokst ganske betydelig.
Nå måler Astra 442 centimeter i lengden, hvilket er ganske mye for en slik bil.
Også akselavstanden har vokst, nærmere bestemt med drøyt syv centimeter i forhold til forgjengeren.
Det gjør at plassforholdene er forbedret, i alle fall i baksetet.
Astra er fullt ut brukbar for fire voksne, også med tanke på takhøyde i baksetet.
Men lasteavdelingen er ikke noe særlig større enn i de nærmeste konkurrentene.
Interiør
Foran sitter man som ventet godt og det er tilstrekkelig med justeringsmuligheter.
Sportsstolene som er standard på Sport-utgaven kan til snaut 4.000 kroner være en grei investering dersom du liker å sitte godt skrudd fast i svingene.
For øvrig overrasker ikke interiøret i nye Astra veldig.
Man har latt seg inspirere av de runde linjene i storebror Insignia og kvalitetsfølelsen er god.
Vår testbil var forholdsvis enkelt utstyrt, men ga ikke noe spartansk inntrykk av den grunn.
Voksen på veien
Ute på veien er det trygge kjøreegenskaper kombinert med god komfort som preger nykomlingen.
Astra kan leveres med et aktivt understell som kan stilles inn i tre hardhetsgrader, alt etter hvor sportslig innstilt man er.
Programmet kalt Flexride påvirker også styring og gassrespons.
Vår testbil hadde ikke dette utstyret, men standardoppsettet er et greit kompromiss mellom sport og komfort.
Hull og dårlige veier takles ganske bra, samtidig som det er lite krengning i harde svinger.
Den lange akselavstanden er også med på å skape stabilitet og komfort.
Vi ser det likevel som en fornuftig investering å legge snaut 7.000 kroner ekstra i potten for å få det aktive understellet, enten du er komfortorientert eller ønsker litt sportsligere kjøreegenskaper.
Ikke leken
Med standardunderstell er ikke Astra blant de aller skarpeste på kjøreglede i klassen.
Til det mangler det litt på styrefølelse og balansen er hakket for understyrt.
Til gjengjeld er kjøreegenskapene svært forutsigbare og trygge.
Det skal veldig mye til før bakhjulene slipper taket og selv under slikt press bevarer bilen roen.
Mange motorer
Astra er tilgjengelig med ni ulike motorer, fem på bensinsiden og fire dieselalternativer.
De minste bensinmotorene er nok i svakeste laget for Astra som ikke er noen lettvekter i klassen.
Vi prøvde motoren som nok passer best for norske forhold, nemlig 1.7 CDTi med 110 hestekrefter og 260 newtonmeter.
En mindre dieselmaskin på 1,3 liter og 95 hester er også tilgjengelig for de som klarer seg med litt mindre krefter.
Grei motor
1,7-literen er ikke blant de aller nyeste og mest kultiverte motorene i klassen, men den fungerer likevel greit i Astra.
Vår testbil var godt innkjørt og da trekker den greit fra forholdsvis lave turtall.
Spesielt glad i å bli tynt på høye turtall er motoren imidlertid ikke, men kreftene holder fint til vanlig bruk under norske forhold.
Den manuelle girkassen har seks trinn og disse passer bra til motoren og de norske fartsgrensene.
Sjaltingen går i tillegg smidig.
Imponerer ikke på miljø
Når det kommer til forbruk og utslipp henger Astra litt etter, i alle fall med tanke på at det er en helt ny bil.
0,47 liter og 124 gram CO2 er litt for mye sett i forhold til ytelsene.
Den miljøtilpassede 1,3-literen slipper ut 109 gram.
Det er bedre, men ikke like bra som de beste sparemodellene i denne klassen som nå har sunket under 100 gram per kilometer.
Priser
Prismessig ligger Astra ganske trygt plantet midt i kompaktklassen.
Vår testbil starter på 240.000 kroner, noen få tusenlapper mer enn startprisen for en tilsvarende Volkswagen Golf.
Billigste Astra begynner på 210.000 kroner, men den har en svært beskjeden bensinmotor på 87 hestekrefter.
1.7 CDTi fremstår som det beste kjøpet, med 1,3 CDTi til 220.000 kroner og 1.4 Turbo (bensin) til 255.000 kroner som de beste alternativene.
Mye ekstrautstyr
Det finnes en ganske lang liste med ekstrautstyr til nye Astra.
Mest interessant er kanskje det aktive understellet Flexride, de adaptive xenonlyktene AFL+ og Opel Eye som leser trafikkskilt og holder oversikt over at du holder deg i kjørefilen din.
Flexfloor lar deg justere høyden på bagasjeromsgulvet (standard på de fleste utgaver) og Flexfix er et integrert sykkelstativ.
Tar ikke ledelsen
Sett i forhold til konkurrentene er Astra blant de bedre bilene i klassen.
Den har verken store eller mange svakheter.
På den andre siden har den heller ikke noen virkelig store fortrinn.
Riktignok er den ganske stor, kjører alt i alt bra, har god kvalitetsfølelse og som nevnt en interessant utstyrsliste, men er det nok til å slå klasseleder Volkswagen Golf?
Golf har klassens sterkeste motorrekke, den kjører meget bra, er gjerrig og har høy kvalitetsfølelse.
I våre øyne når ikke Astra helt opp til dette.
Men den er klart nærmere enn den var før og er slett ikke noe dumt alternativ for de som ikke ønsker å kjøpe Norges vanligste nybil.
Totalkarakteren er nærmere å vippe ned enn opp.
| 1
|
202786
|
HP Folio 13
HPs første ultrabook er blant de bedre vi har testet.
Markedet for tynne, lette bærbare er i sterk vekst, og mot slutten av 2012 regner Intel med at 2 av 5 PC-er som selges vil være av typen Ultrabook eller tilsvarende, altså maskiner som veier under halvannen kilo, og som i stor grad vil være utstyrt med SSD istedenfor harddisk, uten optisk drev og med spesialsydd strømgjerrig Intel-prosessor.
Også AMD kaster seg på bølgen, og snart vil vi se alternative ultrathins - som stiller i samme klasse, men med AMD-.
Men foreløpig er det Intel-baserte Ultrabooks som dominerer, og Folio 13 er et spennende tilskudd til disse - den første fra verdens største PC-produsent, HP.
Tyngre enn konkurrentene
Maskinen er litt tyngre enn de andre vi har testet, men dette får du igjen i form av bedre batteritid.
Mer om det senere i denne testen.
Her er en oversikt over de viktigste egenskapene:
13,3" LED-baklyst blank LCD, 1366 x 768 piksler Intel Core i5-2467M ULV-prosessor Intel HD 3000 integrert grafikk 4 GB RAM (maks 4) 128 GB SSD HDMI-utgang 3,5 mm lyd inn/ut 1 stk USB 2.0-port 1 stk USB 3.0-port Gigabit kablet nett Trådløst nett (b/g/n) Bluetooth-støtte Minnekortleser Windows 7 Home Premium Størrelse: 31,9 x 22 x 1,8 cm Vekt:
1,5 kg
Maskinen skiller seg ut fra de mest minimalistiske ved at alle tilkoblingspunkter er i fullstørrelse, det betyr for eksempel at du kan koble til nettverk og TV med standardkabler, uten behov for overganger.
Vekten er 100 gram høyere enn på de fleste andre ultrabookene vi har testet, noe som sannsynligvis skyldes at Folio er utstyrt med et større batteri (6 celler) enn de øvrige (4 celler).
Det skal ifølge HP føre til bedre batteritid.
Meget bra design
Maskinen er like tynn overalt, nærmere bestemt 1,8 cm. Overflaten er dekket av metall, det samme er innsiden rundt tastatur og pekeplate.
Rundt skjermen og på undersiden er det brukt et plastmateriale med lett gumiert overflate.
Det føles behagelig, og det føles solid.
Tastaturet er kanskje det beste vi har prøvd på noen ultrabook, med logiske plasseringer i chicklet-stil der hver tast er isolert fra de andre.
Det avgir minimalt med støy under skriving, og er responsivt og fast.
Pekeplaten er multiberøringsfølsom og krever imidlertid litt tilvenning, først og fremst fordi venstre/høyre knapp er integrert i selve platen:
Vi er litt skeptiske til en slik løsning, og mener separate knapper hadde vært bedre.
Merk imidlertid at hele platen kan benyttes til navigering så lenge berøringen er uavbrutt og starter over de integrerte knappene - noe som gir større handlingsflate enn hvis knappene ikke var integrert.
Alle tilkoblingspunktene sitter på venstre og høyre side, trukket mot bakkant.
Det er fornuftig mener vi.
Sitter du med PC-en i fanget er det enklere å komme til på siden med minnekort og øretelefonplugg, enn hvis disse satt i fronten - slik de gjør på enkelte maskiner.
Høyttalerne er merket Dolby Advanced Audio, og sammenlignet med de andre ultrabookene vi har testet er det ingen tvil om at disse avgir brukbar lyd, helt greit til bakgrunnsmusikk til arbeidet, radio og lignende.
Slik er den i bruk
Fra du skrur på maskinen til den er klar til bruk, går det ca 20 sekunder.
Det er omtrent som de andre, raskeste ultrabookene med SSD vi har testet.
Vi merker oss at maskinen avgir en godt hørbar viftesus som øker ved belastning, omtrent slik vi erfarte med Dell XPS 13 før vi oppgraderte BIOS-en på denne.
Det er mest utpreget når maskinen er tilkoblet nettstrøm.
Det er imidlertid en stor forskjell på Dell XPS 13 i forhold til Folio 13, og det er at sistnevnte kan bli temmelig varm på undersiden - selv med høy vifteaktivitet.
Det er et klart minus i våre øyne.
Maskinen er satt opp med et utvalg tilleggsprogrammer, de fleste fra HP selv.
Noen tredjeparts-programmer er også på plass, blant annet Norton Internet Security (2 mnds versjon), Evernote, Adobe reader og programvare til webkameraet, levert av Cyberlink.
Konfigurasjonen virker OK, og med unntak av varselbok om aktivere Norton - som ikke har lukkeknapp - er opplevelsen grei.
Maskinen er kjapp og fin i de fleste tilfeller, akkurat som sine konkurrenter med samme prosessor og SSD.
Hva med ytelsen?
Windows Opplevelsesindeks gir oss følgende indikasjon på ytelsen.
Vi minner om at skalaen her går fra 1.0 (tregest) til 7,9 (raskest):
Prosessor: 6,3 Minne (RAM):
7,2 Grafikk:
4,7 Spillgrafikk:
6,2 Primær harddisk:
7,4
SSD-en har en middels god ytelse sammenlignet med de andre, det kan du se av diagrammet under.
Den er uansett langt raskere enn de aller fleste harddisker, spesielt når det gjelder skrivehastighet:
Passmark gir oss totalscore på 986, noe som plasserer den ganske midt på treet sammenlignet med ultrabook-ene vi har testet tidligere:
ULV-prosessoren fra Intel byr på god ytelse, og langt bedre enn Atom- og Fusion-løsninger i de billigere netbookene, men også et stykke bak tilsvarende Core i5-prosessorer til standard bærbare.
Om dette er særlig merkbart er ikke sikkert, det kommer an på hva du bruker PC-en til.
Til kontorbruk, surfing, video og musikk, inkludert multitasking, er vårt tips at du vil merke minimalt til det.
Noen spillmaskin er det imidlertid ikke, og det skyldes i hovedsak den integrerte grafikken i Core i5-prosessoren.
Det går greit til alt av video og enklere spill i nettleseren, men til tungt grafisk arbeid og nyere spill velger du noe helt annet.
Det er ikke mer å si om den saken.
Hva så med den tidligere omtalte batteritiden?
Som vanlig kjørte vi testen i to omganger, først uten belastning, kun tilkoblet WLAN - deretter med kontinuerlig videoavspilling til batteriet gikk tomt.
Resultatet - sammenlignet med andre, aktuelle ultrabooks, ser du i diagrammet under:
Konklusjon
Meget bra design, flott tastatur, god generell ytelse og batteritid, er positive ting vi vil huske fra denne testen.
Litt varm underside, noe viftestøy og litt vrien pekeplate er de største ankepunktene.
Vi lander til slutt på en svak femmer på terningen.
Absolutt en god maskin altså, men få spesielt med deg testene av Dell XPS 13 og Samsung 5-serie før du bestemmer deg.
Vi gleder oss til fortsettelsen, nå kommer snart ultrathins med innmat fra AMD, som vi har meget store forhåpninger til - ikke minst hva angår batteritid og grafikkytelse.
Så får vi se om det holder når annengenerasjon Ultrabook ankommer markedet omtrent samtidig.
Økt konkurranse vil imidlertid være gunstig for oss forbrukere uansett.
HP Folio 13-1000eo
| 1
|
202787
|
Dell 23-tommers berøringsskjerm P2314T
Berøring er ikke bare for mobiler, brett og bærbare.
Denne skjermen kan du koble til din stasjonære.
Berøringsskjermer er jo ikke noe nytt, det har eksistert i mange år, lenge før smartmobilene gjorde det til allemannseie.
Men de gamle berøringsskjermene ble brukt til selvbetjeningskiosker for billettkjøp og annen enkel bruk.
De støttet ikke flere berøringspunkter og hadde naturlig ikke programvare som tolket fingerbevegelser på skjermen slik som vi bruker på mobiler og brett.
Men Windows 8 snudde rundt på alt dette, og tilbød full støtte for 10 berøringspunkter for et stort repertoar av berøringsmuligheter.
For nettbrett er dette helt nødvendig, for bærbare er det en ekstra betjeningsmulighet og for stasjonære kreves det altså en egen skjerm som tilbyr 10 berøringspunkter.
Dell har lansert tre berøringsskjermer, på henholdsvis 19, 23 og 27 tommer.
Den minste har oppløsning på 1600 x 900 punkter, de andre to støtter full HD.
Vi har testet 23-tommeren.
P2314T
Skjermen har følgende egenskaper:
Panelet:
23 tommer 16:9 format1920 x 1080 punkters oppløsningIPS-panel med LED bakgrunnsbelysning83% (CIE 1976) fargepalett (tilsvarer sRGB)270 cd/m2 maks lysstyrke1000:1 kontrast178 graders betraktningsvinkel vertikalt og horisontalt8ms grå-til-grå responstid10-punkts berøring.
Tilkoblinger:
HDMI (MHL)DisplayPort 1.2 D-Sub 3.5mm jack lyd ut2-port USB 3.0 HUB
Skjermen veier 4,82 kg inkludert fot.
I bruk
For å aktivere berøringsstyringen må skjermen kobles til PC-en med USB.
Dette er en USB 3.0 tilkobling og den har også to tilkoblinger på skjermen som fungerer som USB HUB.
Brukergrensesnittet til Windows 8 er mildt sagt omdiskutert, men selve berøringsfunksjonen på denne skjermen fungerer utmerket.
Responsene er kjapp, med under 10 millisekunders forsinkelse.
Det er om trent den tiden det tar å kjenne at du berører skjermen og justere inn blikket til den forventede responsen.
Alle berøringsskjermer er blanke, de har en tynn glassplate foran skjermpanelet hvor selve den kapasitive følsomheten sitter.
Dermed blir det mange reflekser og rikelig med fingermerker, og det er det ikke noe å gjøre med, bortsett fra å tørke av skjermen ofte.
Pusseklut følger derfor med skjermen.
Ser man bort fra refleksproblemene er skjermen utmerket, med super betraktningsvinkel både vertikalt og horisontalt.
Skarphet og fargegjengivelse er også utmerket og etterslep er knapt merkbart.
Mange hevder - med rette - at det er svært tvilsom ergonomi å sitte med løftet arm og peke på en skjerm.
Derfor har denne skjermen en svært fleksibel fot.
Det er bare å trykke på toppen av skjermen, så skyves de to støttebena fra hverandre og skjermflaten blir liggende i en ergonomisk sett langt mer passende vinkel på bordflaten.
Det er vår erfaring at denne vinkelen passer utmerket dersom flere skal se bilder eller sjekke et eller annet som er lagt opp til betjening med berøring.
Da står man ved eller rundt bordet og slipper å løfte armen for å komme til på skjermflaten.
Betjening
Konklusjon
Skjermen fungerer utmerket til vanlig PC-bruk med mus og tastatur.
Full utnyttelse av berøringskontroll krever Windows 8, bruker du Windows 7 fungerer den som en slags mus-løsning.
I Windows 8 har skjermen kjapp respons og fungerer utmerket med flerpunktsberøring.
At den kan legges nesten flatt ned på en enkel måte er et stort pluss.
Det er i denne posisjonen vi mener at berøring har mest for seg, enten man sitter og "fingermaler" eller står sammen med andre ved bordet og går gjennom bilder eller rapporter.
Gjenskinn og fingermerker er et problem, men det gjelder ikke bare denne skjermen, det gjelder alle berøringsskjermer.
| 1
|
202790
|
Nissan Micra
Nissan er flinke på å gi mye for pengene.
Det er også tilfelle for minstemann Micra, som kan tilbys med regnsensor, ryggesensor, navigasjon og det hele.
Men helheten virker litt billig og enkel, og kjøreegenskapene heller mot det trygge og kjedelige.
Komforten er derimot grei, og motormessig stiller den sterkt.
Prøv også:
Mazda 2, Toyota Yaris
| 1
|
202791
|
Konklusjon & karakter
Inntoget av flat-skjermer har gjort at din gamle billedrørs-TV tilhører en utdøende rase.
Men hvilken flatskjerm skal du velge?
Takler du prislappen er vår påstand at denne Grundig-modellen er et meget bra valg.
Designet er vakkert og billedkvaliteten er noe av det beste vi har sett.
I vår bok er det kun fjernkontrollen og lyden som hindrer Grundigs FineArts-modell i å få en ren sekser.
Design koster
Jo bedre design jo stivere pris, og Grundigs modell har en veiledende pris på hele 39.900 kroner.
Målt mot Sonys designmodell i samme klasse, er imidlertid Grundig et billigere alternativ.
På Sony-modellen får du riktignok en praktisk MRU-enhet med på kjøpet, men billedmessig sier vår magefølelse at Grundig er hakket vassere.
I tillegg må vi ikke glemme 30-tommeren til Philips, som du får til rundt 30.000 kroner.
Valget er ditt.
Spesifikasjoner:
Mål kun skjerm:
Bredde = 79,8 cm, høyde = 49 cm, dybde = 14,5 cm (inkl. veggfeste).
Vekt ca. 16 kg Kontrast: 500:1. Lys: 500 cd/m2.
Responstid: 16 ms. 170 graders betraktningsvinkel horisontal/vertikal Tekst-TV med 2000 siders minne.
Leveres med fot, veggfeste og DVI kabel 2 * Scartkontakter, S-video, 3 videosignaler: YC, YUV & video, RS232, antenne, PC (RGB & DVI), Lyd ut: 2*YC, 2*PC, 2*YUV og line out.
| 1
|
202792
|
Tribes:Vengeance
Tribes-serien er tilbake for tredje gang, og nyhetene er mange.
Nå kan du spille en full singleplayer-kampanje, og online-delen er hektisk som vanlig.
Les vår anmeldelse!
Tribes-spillene har kanskje litt underdog-status i forhold til de mer profilerte online-titlene som Battlefield-serien og Unreal Tournament.
Det kan vi for så vidt skjønne
- Tribes er hakket mer avansert og komplisert enn disse, og krever litt mer tilvenning.
Men investerer du litt tid, får du en kjempespennende opplevelse.
LES OGSÅ:
For første gang i Tribes-historien har spillet også fått en ordentlig enkeltspillermodus.
Den har en gjennomført bakgrunnshistorie og mange brett å kjempe seg gjennom, og fungerer på mange måter som en utstrakt opplæring som gjør deg vant med spillets finesser.
Ikke bare på nett
Enkeltspillerdelen handler om de forskjellige fraksjonene i Tribes-universet, og forteller en historie om spenningene mellom disse fra forskjellige synspunkter og i forskjellige tidsepoker.
Vi skal ikke avsløre for mye om hva som foregår, men for Tribes-entusiaster er dette garantert spennende stoff, som forklarer mye om bakgrunnen til konfliktene.
Enkeltspillerdelen er relativt lang, godt designet og involverende.
Målene varierer mellom defensive oppdrag, svære arena-kamper, kappkjøring med jeep-aktige biler, infiltrasjoner og sniking.
Tribes har en rekke muligheter som skiller spillet fra de fleste andre førstepersonstitler.
Noe av det mest underholdende er jetpackene, som lar deg fly - så lenge energien varer.
Jetpackmulighetene kan du elegant kombinere med å skli nedover i bakkene, og med litt øvelse kan du gli gjennom de store utendørsbrettene med vanvittig fart og stil.
Spredt rundt i spillverdenen finner du også våpenstasjoner, som lar deg endre utstyret ditt.
I Tribes har alle spillere en rustning, og du kan velge mellom tre forskjellige vekt-varianter.
Den letteste rustningen gir minst beskyttelse, men størst fart, og den tyngste varianten gjør deg treg, men tøff.
Det finnes også visse våpen som bare kan brukes med én type rustning.
Du kan også ha med deg ekstrautstyr, som for eksempel et bærbart maskingevær som du kan sette opp på strategiske steder, og som automatisk angriper motstandere.
Våpenutvalget er spennende, men en del kreative dødsvertøy, selv om utvalget ikke er verdens største.
Du kan bare ha med tre våpen samtidig, noe som tvinger deg til å foreta visse strategiske valg.
Best online?
Tribes er et multiplayerspill i bunn og i grunn, og det er heller ingen overraskelse at flerspillerdelen er svært solid.
Det er fem hovedmodi å velge mellom, selv om det virker som om de aller fleste serverne fremdeles kjører klasisk CTF.
Du kan også spille Arena-kamper på nettet, som foregår på et stadion, og lar deg spille vanlig deathmatch og en variant som ligner mye på Battlefield (laget ditt må ta over noder plassert på flere steder, og holde på disse).
Men det er de svære utendørsbrettene som er klart morsomst og hvor lagspillet kommer virkelig til sin rett.
Riktgnok er størrelsen på brettene og antallet kjøretøy noe redusert i forhold til de tidligere spillene, men på en måte intensiverer det kampene.
Det er alt i alt 15 brett i spillet.
Det er, som nevnt, en del kjøretøy å velge mellom i Tribes: Vengeance.
To av disse er bakkebasert (en liten buggy og en tung tanks), og to er luftbaserte - et stort luftskip med plass til tre personer, og et lite, enmanns fly.
Fysikken på de bakkebaserte maskinene er noe ujevn og de er ikke alltid like responsive, men alt i alt fungerer de bra.
Solid grafikk
Tribes:
Vengeance er basert på Unreal-teknologien, med en del oppdateringer som gjør spillet enda penere.
Grafikken er kanskje ikke helt på Doom III-nivå, men likevel mer enn godkjent, spesielt med tanke på de flotte utendørsområdene.
Vi har imidlertid problemer med lyden, da talen har tendenser til å hakke eller gå alt for fort.
Vi opplevde også noen mindre grafikkbugs, så vi regner med at en større patch er nært forestående.
Antaller spillere på nettet er heller ikke overveldende, og vi slet med å finne befolkede servere.
Men det er jo ikke spillets feil, og vi håper at flere får øyene opp for Tribes fremover.
Tribes:
Vengeance er ikke like tigjengelig som tilsvarende titler, og følgelig vil kanskje ikke spillet tiltale alle.
Men det faktum at du får en full singleplayerkampanje og et skikkelig godt flerspillermodus bør være anbefaling nok, og Tribes 3 gir virkelig mye for pengene.
Vi anbefaler det til alle som føler behov for et nytt online-skytespill.
PS:
Et stort pluss for at spillet kommer på én DVD i stedet for fire CDer!
| 1
|
202793
|
The Sims (PS2)
Har du ikke hørt om The Sims?
Nå får også konsollspillerne sjansen til å prøve verdens mestselgende spill, og konverteringen er faktisk meget solid.
The Sims er en historie uten like det meget nyskapende spillet er den mestselgende PC-tittelen noensinne, og er blitt en formidabel melkeku for utgiveren Electronic Arts.
De mange tilleggspakkene som har kommet etter at spillet ble lansert i 2000 beviser det.
The Sims er store penger, og det var selvsagt bare et spørsmål om tid før spillet tok steget inn i konsollverden.
I første omgang gjøres The Sims tilgjengelig for 50 millioner PlayStation 2-brukere, og senere kommer også XBox- og GameCube-utgavene.
LES OGSÅ:
Få deg et nytt liv
Hvis du er en av de ytterst få som ikke kjenner til The Sims spillet handler om å skape og pleie et virtuelt menneske (eller en hel familie).
Du må, via et lettfattelig grensesnitt, sørge for at dine Sims får tilfredstilt sine daglige behov, får seg en jobb, har gode forbindelser med venner og familie, og rett og slett ikke kjeder seg.
Du kan for øvrig lese vår anmeldelse av det opprinnelige spillet her.
Vi var på forhånd litt skeptiske med hensyn til hvordan spillet ville klare overgangen til konsoll.
Det viser seg likevel at det hele fungerer meget bra, og utviklerne har faktisk lagt til svært mange nye elementer.
Når du begynner spillet har du kun én tilgjengelig spillemodus.
Den heter Get a Life, og er en glimrende, men vanskelig, introduksjon til spillet.
Du må først skape en karakter, og er fri til å velge kjønn, klesstil og utseende.
Når du er ferdig, havner du i et ferdig møblert hus, sammen med en noe gretten mor.
Hele poenget er å få oppdrag av moren, og utføre dem for å tilfredsstille henne.
Det første du må gjøre er å fikse TVen, lage middag og få deg en jobb, og det er overhode ikke så enkelt som det høres ut.
Som alle Sims-veteranene vet, har de små menneskene sine behov, og hvis du ikke konstant passer på å sende dem til sengs eller gi dem mat når de trenger det, kan de plutselig finne på å gjøre dette selv.
Det kan fort bli frustrerende
tenk at du beordrer din Sim å lese en kokebok, slik at han kan lage mat raskere.
Han setter i gang, men plutselig løper han av gårde fordi blæren ikke holder ut lenger.
Slike avbrytelser er vanlige, og gjør at de tilsynelatende enkle oppgavene tar tid.
Uansett, når du har slitt deg gjennom Get a Life-modusen, får du tilgang til det egentlige spillet.
Du får et nabolag med en del ferdigstilte hus og noen tomter, og kan enten flytte inn i de ferdigmøblerte eiendommene, eller bygge ditt eget.
Vi synes i hvert fall det er meget underholdene å kunne skape ditt eget hus, og du kan sette opp vegger, dekorere og møblere akkurat som du vil (eller som budsjettet tillater).
Etter at du har flyttet inn, er det bare å begynne å leve.
Inviter nabolaget på fest, få deg en jobb, redekorer huset, etc.
Etter hvert vil du avansere i livet, få råd til å utstyre boligen med mer avanserte fasiliteter, noe som igjen gjør deg mer lykkelig.
Akkurat som i PC-versjonen handler spillet om å tilfredsstille de grunnleggende ønskene til dine Sims, og det hele er gjennomført med en slik sjarm og humor at du blir verken lei eller utålmodig.
Og om du vil kan du jo også torturere og plage Simene, bare for å sjekke hvor mye de tåler.
Her er det rom for mye eksperimentering.
To liv sammen
En annen nyhet i PS2-versjonen av The Sims er muligheten for å spille sammen med en venn.
Du kan enten konkurrere om hvem som klarer å løse diverse oppgaver raskest, eller samarbeide om å fordele husets oppgaver mellom to personer.
Den siste måten å spille på er definitivt morsomst, og øker spillets levetid betraktelig.
God kontroll
Kontrollsystemet er naturligvis helt annerledes enn i PC-utgaven, der du for det meste bruker musen til å plage dine Sims.
Heldigvis har designerne brukt hjernen, og laget et tilnærmet perfekt system.
Du bruker den ene analoge stikken til å flytte en markør, som du benytter til å påvirke Simene.
Den andre stikken styrer kameraet og zoomer inn.
De fire retningsknappene bruker du til å sjekke kunnskapsnivået, populariteten, behovene og egenskapene til den aktuelle Simen.
Etter noe tilvenning var vi svært fornøyd med hvordan kontrollsystemet fungerte, og det hele ble meget naturlig.
Enkelt, men pent
Grafikken er også gjennomgått en del forbedringer i forhold til PC-versjonen.
Borte er de flate, todimensjonelle figurene, nå er alt i full 3D.
Du kan også bevege kameraet fritt omkring, selv om vi kunne ønske det gikk an å zoome enda nærmere inn på Simene enn det som er mulig nå.
Generelt ser det hele meget fargerikt og tegneserieaktig ut, og selv om grafikken ikke alltid er like detaljert, er den meget behagelig for øyene.
Lyden og musikken er for det meste hentet fra PC-versjonen, og det inkluderer også det meget spesielle og fullstendig uforståelige Sims-språket.
Vi ler hver gang vi hører Simene prate, og det morsomme er at etter hvert skjønner man nesten hva de sier selv om man ikke forstår ordene.
Konklusjon
The Sims på PS2 er blitt en vellykket konvertering.
Selv om spillets innhold begynner å bli noe gammelt, er PS2-versjonen blitt ypperlig tilpassets konsollens muligheter, kontroller og kapasitet.
Det fungerer rett og slett glimrende å spille Sims foran TVen.
Den store fordelen med spillet er den nesten uendelige levetiden
du kan hele tiden skape nye liv, og eksperimentere med dem så mye du vil.
Derfor er spillet verdt pengene, og kan være en god måte å rømme fra hverdagsproblemer på.
Tjener du ikke nok i virkeligheten?
I The Sims får du kanskje råd til drømmehuset
eller ender opp som kriminell.
Vi anbefaler spillet til alle PS2-eiere som ikke har prøvd originalen, og til og med PC-veteranene vil muligens finne noe av interesse i den nye versjonen.
| 1
|
202794
|
Konklusjon og karakter
Dagens prisnivå tatt i betraktning er det lett å anbefale denne modellen, men fullt så billig som den ser ut, er den ikke.
Det er selvfølgelig mulig å få tak i bedre plasmaskjermer.
Problemet med disse modellene at de er alt for dyre for den jevne lønnsmottageren.
Pioneers meget gode HDTV-skjermer har for eksempel en veiledende pris på 90.000 kroner for 50-tommeren og rundt 60.000 for 42-tommeren.
Det er mye penger, nesten uansett hvor god råd du har.
Målt opp mot prisen på rundt 25.000 kroner, er det altså ingen tvil:
Denne LG-modellen gjør en god jobb.
Men husk at du må regne med en del tusenlapper i tillegg, i praksis vil nok den reelle prisen ende på rundt 30.000 kroner.
Hva må du ha i tillegg?
For prisen på rundt 25.000 kroner får du kun selve skjermen og fjernkontrollen.
Vi tipper de fleste vil henge TVen på veggen, her kan du altså plusse på mellom 1.000 og 2.000 kroner for et veggfeste.
I tillegg ville vi også ha kjøpt den originale TV-tuneren til LG, for å få tekst-TV og scartinnganger.
Og den alene trekker opp prisen med hele 4.214 kroner.
Totalprisen vil altså havne på rundt 30.000 kroner, noe som fremdeles er langt under konkurrentene på samme størrelse.
Vi tror altså at LG har priset modellen sin riktig
spørsmålet nå er om kundene synes det samme.
Minispesifikasjoner:
42-tommers plasmaskjerm.
Oppløsning: 852*480.
Brightness = 1000cd/m2, kontrast = 3000:1, over 16 millioner farger.
Signaler: PAL, SECAM, NTSC, HD(480P/720P/1080i), VGA- SXG
Mål: Kun skjermen:
Dybde = 8 cm, bredde = 103 cm, høyde = 62 cm. Vekt = ca. 34 kg.
Innganger baksiden: RGB inn & ut, D-SUB 15pin, DVI-i Input, Computer audio, Stereo RCA, RS-232C( External control), D-sub 9-pin, (AV interface / option on AV board) VIDEO Input CVBS (BNC) S-video, DIN 4-pin COMPONENT, RCA Jack (Y,Pb,Pr) Video audio, 2x Stereo RCA IR Jack, IR/D4
| 1
|
202798
|
Samsung ATIV Book 9
Kanskje verdens beste Ultrabook akkurat nå.
Samsung ATIV Book 9 Plus er en premium Ultrabook med 13,3 tommer skjerm.
Den minner mye om forgjengeren Series 9 som ble kronet med en sekser i vår test, men med noen unntak:
Kraftig oppgradert innmat og en skjerm av en annen verden.
Etter å ha testet den i en uke er vi overbeviste om at det er den beste ultrabooken vi har testet noen sinne.
Slik er selve PC-en
Modellen vi har fått kikke på er utstyrt med en Intel Core i5-4200U-prosessor fra den nye "Haswell"-generasjonen, 4 GB RAM og 128 GB SSD.
Vekten er 1,4 kg, og maskinen er beskjedne 1,36 cm tykk, og sistnevnte er kanskje det mest oppsiktsvekkende rent designemssig.
Kabinettet er i metall fra innerst til ytterst, og alle tilkoblingene sitter på høyre og venstre side.
Her finner du to USB 3.0-porter, samt Ethernet-, VGA- og HDMI-utganger som alle krever overganger.
Vi er ikke veldig glad i overganger, men det er kompromisser man må inngå or å få en så tynn PC som mulig.
Tastaturet er baklyst og har taster som er isolerte fra hverandre.
Det er meget fast, fint og behagelig å skrive på.
Den store pekeplaten er imidlertid litt vel følsom, noe du vil merke ved dobbelklikk og når du kommer i skade for å berøre den med håndbaken.
De beste pekeplatene skiller mellom håndbak (skjer ingenting), og fingertupper.
Muligens kan dette fikses med nye drivere, det har vi i hvert fall sett på andre modeller.
Pr i dag er dette et lite ankepunkt på ATIV Book 9 Plus.
God lyd, god ytelse
Under tastaturet sitter et sett stereohøyttalere som gir uvanlig god lyd tatt i betraktning tykkelsen.
Her har Samsung virkelig lagt ned en god jobb!
Relativt god fylde gjør at vi fint lytter til musikk og koser oss med en spillefilm uten å koble til hodetelefoner eller eksterne høyttalere.
PC-en har god ytelse til de allere fleste oppgaver med unntak av krevende spill, og er også meget støysvak.
Under tung belastning er viftene hørbare, men aldri sjenerende.
Her er noen flere bilder:
Men så over til det som for mange er det viktigste:
Superskjerm, hva betyr det egentlig?
De fleste bærbare PC-er i dag har skjermer på 13,3 og 15,6 tommer.
Og velger du en PC i budsjettklassen er sjansene store for at skjermoppløsningen er relativt lav, som regel 1366 piksler horisontalt, og 768 piksler vertikalt.
Oppløsningen på en PC-skjerm definerer den maksimale detaljrikdommen i skjermbildet, der hovedregelen er at jo flere piksler, jo skarpere bilde og tekst.
Samsung ATIV Book 9 Plus har en 13,3" skjerm med smått utrolige 3.200 x 1.800 piksler.
Det gir en pikseltetthet på 316,15 ppi (piksler per tomme), og det er i praksis tilnærmet umulig å oppdage pikslene for det blotte øye.
Dette er uten tvil den beste skjermen vi har sett på en bærbar noen gang.
Innsyn fra sidene, topp og bunn er ikke noe problem, det eneste ankepunktet er at overflaten er så speilblank at refleksjoner kan bli sjenerende under vanskelige lysforhold.
Den høye oppløsningen gjør skjermen i stand til å vise samtlige piksler i et 6 megapiksels fotografi.
Skarpheten blir så god at alt blir svært virkelighetsnært.
Skjermen har ti berøringspunkter, og kan legges helt flatt med tastaturet for enklere fingerbetjening:
Høy oppløsning betyr imidlertid også at tekst, ikoner og programvinduer blir mindre, og det kan slå negativt ut for lesevennligheten.
Derfor kan du i operativsystemet skalere opp tekst og andre elementer slik at de fordeles over flere piksler, og dermed figurerer som større på skjermen, eller gå ned på oppløsningen.
Samsung har faktisk valgt sistnevnte når vi får levert PC-en til test.
Oppløsningen er satt ned til full HD - 1920 x 1080 piksler.
Når vi senere endrer denne til 3200 x1800, får vi en advarsel på skjermen om vi virkelig vil gjøre det, for alt vil bli veldig smått.
Oppskalering påkrevd
Og det er helt korrekt.
Å bruke denne PC-en uten å endre på skaleringen i klassisk Windows-miljø er imidlertid svært vanskelig, uansett hvor godt man ser, og med denne videoen har vi forsøkt å demonstrere hvor smått allting blir:
I det nye Modern UI-grensesnittet i Windows 8 og 8.1 skjer denne skaleringen automatisk, mens det klassiske skrivebordet og standard Windows-programmer krever at du gjør en innstilling på kontrollpanelet.
Prosessen har vi beskrevet i denne artikkelen.
Ulemper i Windows 8, bedre i 8.1
Skaleringen har imidlertid noen negative sider, da mange programvinduer ikke har tatt høyde for å støtte dette.
Her ser du for eksempel hva som skjedde med menyen i et av våre testprogrammer da vi skalerte alt til dobbel størrelse:
Den gode nyheten er at Windows 8.1 skalerer langt bedre enn Windows 8.
Her ser du hvordan menyene framstår med samme oppskalering i Windows 8.1:
Svært god batteritid
En av de store fordelene med siste generasjon Intel-prosessorer er at de bruker mindre strøm enn sine forgjengere.
Til dels mye mindre, uten at ytelsen har blitt skadelidende.
Samsung ATIV Book 9 Plus drar virkelig nytte av dette.
Ved minimal belastning holdt batteriet ut i hele 748 minutter før maskinen slo seg av.
Det er nesten 12 1/2 timer!
Ved kontinuerlig videoavspilling holdt batteriet ut i nesten 6,5 timer.
Det skulle bety at du kan forvente rundt 8-9 timer batteritid ved normal, variert bruk, som er minst et par timer bedre enn forgjengeren.
Det er ikke helt på nivå med Apple MacBook Air, men fortsatt en svært bra batteritid.
Konklusjon
Samsung ATIV Book 9 er en svært vellykket PC.
Med unntak av den litt følsomme pekeplaten og at du trenger overganger til en del av tilkoblingene, er det i det hele tatt svært lite å trekke.
Hele brukeropplevelsen, med den svært gode byggekvaliteten, skjermen og gode batteritiden veier opp, og derfor ender vi på en sekser på terningen - som representerer det beste av det beste i markedet.
Modellen er på vei til butikkene i skrivende stund, og vil være på plass mot slutten av neste uke, får vi opplyst fra Samsung.
Prisen på vår konfigurasjon vil ligge på 11.990 kroner veiledende.
Det er mye penger, men du får prima vare.
Få også med deg testene av de andre ultrabookene som også endte opp med en sekser:
Samsung 940X3G-K01SE
| 1
|
202800
|
Fujifilm FinePix V10
Enkelte hevder at oransje er den nye rosa.
I så fall har vi tatt oss godt ut den siste uken!
Det hagler inn med nye kameramodeller om dagen, og fra Fuji mottok vi for en ukes tid siden denne lille oransje krabaten, som vi ved første øyesyn falt pladask for og måtte flytte litt opp på prioriteringslista.
Ikke bare fordi oransje er en særdeles utradisjonell farge på et kamera
kameraet støtter ISO-verdier opp til 1600 og har en gigantisk tre tommers skjerm på baksiden uten å ære stort større selv.
Det er heller ikke så vanlig med fire spill innbakt i kameraet!
Ser vi på spesifikasjonene, er V10 også utstyrt med Fujifilms proprietære SuperCCD-brikke, som gjør at ISO-verdien kan pushes relativt høyt før støyen begynner å melde seg.
Objektivet har de også laget selv, og det byr på 3.4x optisk zoom med et 35mm-ekvivalent zoomområde på 36-130mm.
Det er lyssvakt på full tele med laveste f-verdi på 5.5, men tar det igjen på vidvinkel med f/2.8 som største blender, som vi sjelden finner bedre når det gjelder lommekameraer.
Vi setter for øvrig pris på at Fuji har valgt en CCD-brikke på 5.1 megapiksler, men med en størrelse på 1/2,5 tommer gir det allikevel en sensortetthet på drøye 200.000 pr kvadratmillimeter.
Nærgrensen for makrobilder er oppgitt til 9cm.
Utsiden vekker unektelig mye oppmerksomhet, og en børstet stål-finish i oransje er ikke akkurat hverdagskost.
I tillegg til oransje er kameraet også tilgjengelig i grå (som Fuji har kalt
Gun metal), men spør du oss, synes vi oransje er mer snasent.
På toppen finner vi en stor utløserknapp det er umulig å bomme på, og zoomkontrollen er et lite håndtak i front av utløserknappen.
Ikke overraskende finnes også av og på-bryteren på oversiden, i tillegg til en knapp som gjør at du kan bytte mellom forhåndsprogrammer som portrett, nattmodus etc.
Stor skjerm
Ikke bare er det forsiden som vekker oppmerksomhet
på baksiden finner vi en tre tommer stor skjerm som dekker nesten hele kameraet.
Derfor er alle knappene plassert på undersiden, noe som ikke nødvendigvis ikke er så veldig praktisk, men når alternativet ville ha vært et litt større kamera eller mindre skjerm er du kanskje villig til å fire litt på brukervennligheten?
Det vi ikke er så begeistret for er piltastene.
Opp og ned-knappen er slått sammen i en knapp, lik den vi finner på A500, selv om den på sistnevnte kamera har litt billigere preg.
Det gjør det tungvint å navigere i menyer; spesielt siden de heller ikke er spesielt tilgjengelige.
Knappene på baksiden fungerer heldigvis som hurtigtaster til blits, makromodus og selvutløser, og for å spare plass, er bytting mellom stillbilder og video flyttet på siden av kameraet med en bryter på høyre side.
USB-utgang og inngangen til strømadapter er beskyttet med gummipropp, og vi noterer et pluss ved siden av det faktum at det ikke er behov for noen krybbe
strømadapteret plugges rett inn i kameraet og lader batteriet.
LCD-skjermen har en oppløsning på 230.000 piksler, men det virker for oss som at det brukes færre piksler i opptaksmodus i avspillingsmodus, derimot, er bildene krystallklare som vi er vant med med denne oppløsningen.
Vi savner litt bedre innsynsvinkel over- og underfra, men det er det eneste vi har å utsette på skjermen.
Spesielt lar vi oss imponere av tiden det går fra blitsen smeller til resultatet vises på skjermen
det finnes omtrent ikke forsinkelse!
Det finnes heller ikke forsinkelse fra du trykker ned knappen til bildet er tatt.
Imponerende!
Bildekvalitet
Fujifilm har lenge vært ringrever når det gjelder god kvalitet på høye ISO-verdier, mye på grunn av deres SuperCCD-brikke som har oktagonale sensorer i stedet for firkantede.
Vi synes allikevel det er å overdrive når automatikken velger ISO 640 på så å si samtlige innendørsbilder vi har tatt!
Under har vi tatt ett bilde med ISO 100 (med blits) og deretter latt automatikken fyre løs ett med ISO 640 forskjellen er stor i favør ISO 100.
De overdrevent høye ISO-verdiene ble også en kjedelig overraskelse da vi kom hjem fra fest, og de aller fleste av bildene så slik ut når de ble vist i 100% størrelse:
Brukes kameraet i stedet med litt omhu, der ISO-verdiene manuelt settes på 100-200, er bildekvaliteten langt bedre.
Selv på ISO 200 er det ikke noe særlig støy, og det fungerer ganske bra til allroundbruk
i dagslys velger som regel automatikken ISO 200 med gode resultater.
Det er lite med feilbrytning i bildene litt rosaskjær å spore enkelte steder, uten at det er veldig fremtredende.
Vi legger også merke til at mange av bildene også har litt rødskjær.
Lysmålingen fungerer stort sett greit, men på de fleste utendørsbildene vi tok på en halvoverskyet dag, fikk vi kritthvit himmel.
Som sagt sørger du for å justere ISO-verdien før du går innendørs, tar kameraet generelt gode bilder.
Utendørs sørger automatikken for at du får tatt jevnt over gode bilder.
Du kan sjekke selv i bildegalleriet!
Ytelse
Vi er langt på vei imponerte over ytelsen.
Autofokusen opererer raskt, også på tele, til tross for f/5.5 som høyeste blenderåpning.
Vi liker også responstiden fra knappen trykkes ned til bildet blir tatt
for det første klarte vi ikke å måle noen forsinkelse i det hele tatt, og for det andre vises bildet i displayet så fort at det blir en wow-faktor.
Ellers har vi vår vanlige tabell under:
Konklusjon
Vi har ett stort ankepunkt mot Fujifilm V10, og det er at automatikken velger en usannsynlig høy ISO-verdi ved innendørsbilder; også med blits.
Dette gjør at bildene får en skjemmende støy når de blåses opp 100%, og utskrifter noe særlig utover 10x13 eller 13x18 cm vil bli preget av dette.
Når det er sagt, tar kameraet generelt gode bilder utendørs, og også innendørs blir de langt bedre når du setter ISO-verdien manuelt til for eksempel 100 eller 200.
Ellers er V10 et morsomt kamera
det yter godt med rask autofokus og uten forsinkelser, det ser kult ut (særlig i oransje), og det har en stor og fin LCD-skjerm bakpå som nesten er like stort som kameraet selv.
Det går dessverre ut over knappene, som må finne seg i å være plassert på rekke og rad i bunnen, og det igjen går ut over brukervennligheten i menyer (som igjen er ekstra dumt siden man ofte må overstyre ISOen).
Det blir derfor både litt positiv og litt negativ kritikk til Fujifilm V10, men vi synes det negative går på såpass vesentlige ting at vi triller en treer, men en sterk sådan.
| 0
|
202804
|
19" Packard Bell Maestro 190W
De som foretrekker bredformat, men har et stramt budsjett, sparer kanskje en tusenlapp ved å velge en 19-tommer i stedet for 20 eller større.
Vi har testet Packard Bells 19-tommer.
Svært mange skjermer er like i egenskaper, det er i hovedsak bare design og merkenavnet som skiller.
Selve panelet er gjerne det samme, men styreelektronikken kan variere noe.
Innenfor samme prisleie er det likevel svært liten forskjell på egenskapene.
LES OGSÅ:
19-tommers LCD-skjermer i bredformat, med oppløsning på 1440 x 900 punkter, tilbys fra mange leverandører.
Prisleiet ligger mellom 1795 og 1995 kroner, noen har både DVI og VGA, mens andre har bare VGA og høyttalere.
Noen har VGA, DVI og høyttalere, men Packard Bell topper med 2 VGA-innganger, DVI og høyttalere.
Enkel og elegant
Packard Bell Maestro 190W er hovedsaklig i svart, med matt skjermflate (ikke kontrastbelegg), matt ramme og bakside, men en blank list i front under betjeningsknappene.
Foten er i sølvfarget plast.
Tilkoblingene er som nevnt 2 stk VGA pluss DVI, og det er kontakter for lyd på minijack og standard kontakt for intern strøforsyning.
Betjeningen er oversiktlig, med utmerkede knapper med lettlest tekst og symboler på den blanke plastlisten.
Skjermen er på mange måter en mindre utgave av 22-tommeren fra Packard Bell, forskjellen i utseende ligger først og fremst i at 22-tommeren har kontrastbelegg på skjermflaten.
Bildekvalitet
Vi snakker om rimelige skjermer her, og bildekvaliteten er som forventet.
Den er utmerket til all generell PC-bruk, til enkel bildebehandling og fungerer faktisk også utmerket til spill.
Den kjører utmerket både på 60 og 75 Hz oppfriskning, og etterslepet er helt marginalt.
Betraktningsvinkelen er ikke oppgitt, men vi registrerer tydelige fargeforandringer ved vertikal justering.
Til sidene er dette knapt merkbart.
Fargedynamikken er kurant, men ikke frapperende.
Bilder får noe mindre trøkk enn på de beste skjermene, men dette har med prisfaktor å gjøre.
Du vil fremdeles ha stor glede av dine egne digitalbilder, og redigering av bilder og video til privat bruk fungerer også, bare du har en riktig arbeidsposisjon i forhold til skjermen.
Konklusjon
Maestro 190W føyer seg inn i rekken av rimelige, brede 19-tommmere.
Designet liker vi, den ekstra VGA-tilkoblingen og de innebygde høyttalerne kan være praktiske, og prisen er blant de laveste i klassen.
| 1
|
202807
|
Kodak EasyShare V570
Kodaks nye hjertebarn har både vidvinkel og zoomobjektiv.
Vi har knipset bilder!
Kodak har lenge hatt for vane å lage gode kameraer, men det er først og fremst i USA de har vært markedsledende hva salg angår.
Kodak har lenge satt brukervennligheten i fokus, med gode programvareløsninger for å dele bilder med andre, og så sent som rett før jul stiftet vi bekjentskap med V550 som vi belønnet med en femmer på terningen.
Å kalle V570 en oppfølger blir litt feilaktig
designet er annerledes, og det er ikke snakk om at V570 er ment som en oppgradering av V550.
Det som imidlertid er oppsiktsvekkende, er at kameraet har to objektiver.
Ett vanlig med 3x zoom (39-117mm ), og et vidvinkelobjektiv som står fast på 23mm.
Vi synes det blir litt feilaktig å oppgi 5x optisk zoom på dette kameraet (selv om 117 / 23 er cirka lik fem) når det ikke finnes noen mellomting mellom 23mm og 39mm.
Uansett:
23 mm vidvinkel på et lommekamera er særdeles uvanlig, og gir kameraet bruksområder man tidligere måtte langt opp i prisklassene for å få dekket.
Som forventet er vidvinkelobjektivet mer lyssterkt med blenderåpning på f/2.8, mot f/3.9-f/4.4 for zoomobjektivet, og det er i svakeste laget.
Forskjellene i blenderåpning merkes godt ved innendørs foto; generelt sett er bildene tatt med zoomobjektivet mer uklare og mer støyete enn vidvinkelbildene, fordi kameraet må kompensere med høyere ISO og lengre lukkertider.
Solid kamera
Førsteinntrykket er solid
kameraet er veldig firkantet (ingen fancy grep eller buede kanter), LCD-skjermen stor og knappene i solid metall.
På toppen av kameraet finner vi, i tillegg til utløser- og av og på-knapp, tre knapper til; en for å bytte mellom helautomatikk og forhåndsprogrammer (portrett, nattbilder etc.), en for å sette kameraet i filmmodus (640x480, 30 bilder pr. sekund) og en for å åpne favorittbildene.
Du kan nemlig flagge de bildene du er mest fornøyd med som favoritter, og du kan dessuten huke av bilder du ønsker å skrive ut eller sende pr. epost når du kommer hjem, så sørger den medfølgende programvaren for å oppfylle nettopp det når du setter kameraet i krybba.
LCD-skjermen er på 2,5 tommer og byr på 230.000 piksler, akkurat som sin forgjenger.
Den er lyssterk og har god innsynsvinkel, men blir grumsete i dårlig lys (enkelte kameraer velger heller å sette ned bildeoppfriskningsraten).
I tillegg til navigasjonsspak og zoom-kontroll på høyresiden, finner vi fem knapper på venstre side som er tilordnet blits, sletting, meny, bildevisning og deling av bilder.
Vi synes det tar litt tid å venne seg til at knappene er merket med delete og review i stedet for en søppelkasse og en play-knapp som de fleste andre kameraer.
En egen knapp bringer frem hovedmenyen, som legger seg halvgjennomsiktig over resten av bakgrunnen.
Her ligger menyvalgene på en lang rekke, uten noe særlig gruppering og grafikk, som vi likte godt med Olympus Mju 700.
Ved siden av styring av hvitbalanse, følsomhet (ISO), lysforhold etc., vil den kreative også sette pris på å kunne styre lukkertiden helt opp til åtte sekunder.
Ultra-vid
Veksling mellom objektivene fungerer smertefritt.
Zoom reguleres som vanlig med en kontroll øverst til høyre bak på kameraet (som godt kunne ha vært litt større!), og ved å zoome en ekstra gang ut, aktiveres vidvinkelobjektivet.
Den prosessen tar bare et tidel eller to, men ved videoopptak blir lyden merkelig nok kuttet et drøyt halvsekund ved skifting av objektiv.
Under ser du et eksempel på hvor mye mer du får med i bildet når du bruker vidvinkelobjektivet.
Legg forresten merke til at hvitbalansering ikke fungerer optimalt - de to bildene får hvert sitt stikk, mens snøen jo egentlig burde være hvit i begge tilfeller.
Vi har en liten innvending mot plassering av blitsen den finner vi helt oppe i hjørnet, og vi har opplevd flere ganger at vi har ødelagt blitseffekten med en pekefinger når vi har tatt bilder på høykant.
Der gjelder det å passe seg!
Det gjør det også når du tar bilder med vidvinkel der en liten finger over kanten kan ende opp på siden av bildet som blir tatt.
Kameraet bruker SD-kort som er beskyttet med et deksel på siden av kameraet.
Rett under finner vi en inngang for strømadapter, og kameraet kan derfor lades direkte uten bruk av krybbe
det liker vi, selv om vi helst hadde sett at det hadde vært et beskyttende deksel foran denne inngangen.
I underkant finner vi feste til stativ og en port som tres på krybba for overføring av bilder.
Krybba kan også brukes til å lade batteriet, men det er ikke mulig å overføre bilder via krybba uten å ha koblet til strømledningen.
Bildekvalitet
Kameraet tar de beste bildene med vidvinkelobjektivet, og det er først og fremst dette som gjør kameraet interessant.
Zoomobjektivet blir rett og slett for lyssvakt, og å ta bilder inne i kveldsbelysning resulterer i svært støyfylte bilder; særlig i de områdene av bildet som ikke blir optimalt opplyst av blitsen.
Flere av lommekameraene vi har testet i det siste sliter med snøen og det fine været; noe vi beklageligvis/heldigvis ikke vil få mulighet til å teste året rundt.
Den blir også for Kodak V570 særdeles overeksponert, og det finnes lite eller ingen nyanser i de lyseste partiene.
Nesten samtlige av innebildene vi tok på en solskinnsdag resulterte i kritthvite vinduer!
Vi ser også en sterk lilla kromatisk feilbrytning i høykontrastområdene (sjekk vinduskarmen til høyre), men til gjengjeld er terskelen ganske høy før feilbrytningen finner sted.
Følgende montasje er en sammenligning av bilder tatt med ulike ISO-verdier (med zoomobjektivet):
Som det fremgår av bildene, er støynivået som forventet akseptabelt på de laveste nivåene 64 og 100, men allerede på 200 kommer støvet for fullt.
Merk at kameraet har støtte for ISO opp til 800; dog bare med 1.8 megapikslers oppløsning, så det har vi valgt å utelate denne i sammenligningen.
Makromodusen klarer å fokusere på motiver 5 cm unna, som er helt greit i denne klassen.
Den dekker et område på snaue 5 x 3 cm.
Ytelse
Ytelsesmessig er kameraet over middels raskt autofokusen er meget rask når lyset er tilstrekkelig (vidvinkelobjektivet er ferdig fokusert) og får hjelp av en rød hjelpelampe i dårlig lys.
Bufferet er derimot lite, og kameraet bruker lang tid på utføre lagring.
Våre vanlige målinger gir oss følgende tabell:
For å fylle bufferet på raskeste måte, kan kameraet ta bilder i såkalt burst mode.
Da klarer det fire bilder på to sekunder uten blits, og det er ikke så veldig mye å skryte av.
Konklusjon
Kodak V570 er et middels godt kamera hva billedkvalitet angår, men innehar en mulighet ingen andre kameraer på denne størrelsen kan skilte med, nemlig seriøs vidvinkel (23mm).
Dette løses ved å ha to objektiver plassert over hverandre, og byttingen mellom dem skjer på en smertefri og sømløs måte.
Ulempen er at de små objektivene er lyssvake, og det resulterer igjen i mye støy ved innendørsfotografering i dårlig lys.
Vidvinkel er uten tvil kjekt å ha, særlig for en eiendomsmegler, men vi setter imidlertid spørsmålstegn ved om dette er nok til å rettferdiggjøre at kameraet er en tusenlapp dyrere enn flere av sine åpenbare konkurrenter.
| 0
|
202808
|
Apple MacBook Pro
Vi har prøvekjørt den nyeste MacBook Pro i noen uker, og har en oppfatning av hva som gjør at Mac-en øker i salg mens salget av Windows-PC-er stuper.
For en tid tilbake lanserte Apple en ny generasjon bærbare MacBook Pro-maskiner.
Likhetene med forgjengeren er mange, men Apple har gjort en del forandringer "under panseret":
* Nye prosessorer fra siste Intel-generasjon (Haswell).
Disse sørger for ca samme ytelse som forrige generasjon, men bruker mindre strøm.
* Intel Iris (Pro)-grafikk gir bedre grafikkytelse, spesielt merkbart i 3D-programmer og spill.
* Oppgradert trådløst nettverkskort som støtter den lynraske AC-standarden
* Ny generasjon Thunderbolt-porter med doblet båndbredde og teoretisk doblet overføringshastighet
* PCIe-basert SSD for økt overføringshastighet
* Siste generasjon OSX
(Mavericks) * Litt lavere priser enn på forgjengeren
To størrelser
Fortsatt kommer maskinen i utgaver med 13 og 15 tommer Retina-skjerm, og kan i stor grad skreddersys til ditt behov i Apples nettbutikk.
Billigste konfigurasjon på 13-tommeren koster fra 10.990 kroner, mens billigste 15-tommer koster fra 16.990 kroner.
Det er med andre ord høyende-delen av markedet Apple fortsatt konsentrerer seg om.
Vi har nå brukt 15-tommeren siden før jul, og det er ingen hemmelighet at det i hovedsak har vært en positiv opplevelse.
Grunnmodellen leveres med firekjernet Intel Core i7-4750HQ-prosessor fra Intel, 8 GB RAM og 256 GB SSD, og koster 16.990 kroner i Apple Store.
Først noen ord om konstruksjonen.
Merk at noe av dette er sakset fra testen av fjorårets MacBook Pro, siden konstruksjonen i hovedsak er lik.
Delikat og solid
Apple overrasker ikke når det gjelder design og konstruksjon – her får du akkurat samme type maskin som øvrige Macbook-modeller, selv om denne er imponerende slank og lett.
Vekten stopper på ganske nøyaktig 2 kg, og maskinen er 1,8 cm på det tykkeste.
Her får du Unibody-design i aluminium (frest ut av ett stykke aluminium), et svært komfortabelt tastatur (med bakbelyste, separerte taster), en stor styreflate i glass som støtter flerberøring (markedets beste i våre øyne) og den geniale og patenterte MagSafe 2-porten; en magnetisk ladekonstruksjon som gjør at ledningen bare løsner om du snubler i den, i stedet for at den knekker og blir sittende fast, eller kanskje enda verre – gjør at PC-en faller i gulvet.
Konstruksjonsmessig er det altså lite å utsette på Apples produktlinje.
Kanskje vår tids mest gjenkjennelige logo lyser opp i lokket
Helnorsk tastatur
Tastaturet er som nevnt meget komfortabelt.
Det er fast og fint, og avgir svært lite støy under bruk.
Skulle vi ha noe å utsette på det, måtte det være mangel på numeriske taster, litt smal enter-tast, og at plasseringen av av/på-knappen øverst til høyre rett over Delete-tasten kan være litt utsatt.
Merk imidlertid at Apples maskiner er av de få som leveres med helnorsk tastatur, og det er et stort pluss i våre øyne.
Pekeplaten er multiberøringsfølsom, og svært presis.
Den er stor, men det er aldri noe problem med at operativsystemet mistolker tilfeldig berøring med håndflaten som bevisste fingerberøringer.
På sidene finner du to USB 3.0-porter, HDMI-utgang, to Thunderbolt 2-porter, samt minnekortleser for alle typer SD-kort.
Ønsker du å koble til kablet nett trenger du en overgang fra Thunderbolt 2- eller USB-port.
På hver side av tastaturet sitter det høyttalere, og lyden er helt OK til lav bakgrunnsmusikk.
Den store fylden får du imidlertid ikke, litt mer bass hadde gjort underverker.
Skjermen er den samme som på forgjengeren, og den er svært høyoppløst (2880 x 1800).
Merk at bredde:høydeforhold er 16:10 og ikke 16:9 som på de fleste bærbare PC-er.
Mer plass i høyden er alltid verdsatt.
Og skjermen er virkelig blant de aller beste vi har sett noensinne.
God og jevn lysstyrke, godt dynamisk omfang og like bra bilde uansett betraktningvinkel er inntrykk vi sitter igjen med.
Fantastisk god skjerm fra nær sagt alle vinkler
Brukervennlig og solid pakke
OS X
Mavericks er ikke bare et lekkert, brukervennlig og velfungerende operativsystem for skrivebordet.
Det kommer med underholdnings- og produktivitetspakken iLife uten ekstra kostnad.
Også kontorpakken iWork kan nå lastes ned gratis.
I tillegg finner du lassevis av programmer og spill i Mac App Store.
Det er også helt på det rene at Mavericks skalerer programvinduer, nettsider og bilder mye bedre enn forgjengeren Mountain Leopard, og etter vår mening også langt bedre enn Windows 8 og 8.1.
Dermed betyr ikke den høye skjermoppløsningen annet enn at alt blir avsindig skarpt.
Ytelse i toppen
Nye MacBook Pro er lynrask i nær sagt alle situasjoner, og ikke en gang under testen tenkte vi over at det var vifter i maskinen.
Den nye Intel Iris Pro-grafikkbrikken byr på mer enn høy nok ytelse for de fleste av oss, også til mer krevende spill og 3D-applikasjoner.
Du kan kjøpe maskinen med dedikert Nvidia GT750-grafikk, men vi ser ikke det store poenget med Iris Pro innabords.
SSD-en er nå PCIe-basert, og lesehastigheten er på innti 775 MB i sekundet, noe som plasserer den helt i toppen av alt vi har testet så langt.
Batteritiden avhenger selvfølgelig av bruksmønsteret, men med variert bruk hadde vi ikke noe problem med å bruke maskinen i de åtte timene Apple lover.
Det er en time lenger enn forgjengeren, og hvis du velger 13-tommeren lover Apple rundt ni timer, som er to timer lenger enn forgjengeren.
For denne typen maskiner er det meget bra batteritid, og det er kun ultrabooks med ULV-prosessorer som i noen tilfeller overgår dette, for eksempel Apples egen MacBook air.
Den beste totalopplevelsen - foreløpig
Det er interessant å sammenligne Microsofts og Apples måter å tenke operativsystem på.
OS X
Mavericks er resultatet av en mangeårig spissing og forbedring av et operativsystem som ble lansert for 12 år siden.
Systemet er nå svært stabilt og detaljene er gjennomutprøvd og gjennomtenkt, og 100% optimalisert med tanke på skrivebordsbruk.
Det går altså et markant skille mellom skrivebordet og mobil/nettbrett, der iOS er 100% optimalisert for berøring.
Samtidig har Apple bygd solide broer mellom systemene, blant annet ved hjelp av funksjoner som iMessage, FaceTime og synkronisering av brukerdata gjennom iCloud.
Apple tror altså ikke på at ett system kan tilfredsstille både skrivebord- og mobilbrukere, og det tror vi de har rett i.
Microsoft på sin side har valgt en helt annen strategi.
De lanserte Windows XP samme år som OS X så dagens lys, men har siden vært innom Vista, 7 og 8 som til dels har vært svært forskjellig fra XP.
Windows 8 skulle fungere like bra på nettbrett og skrivebord, men foreløpig er det lite som tyder på at de har lykkes med det.
Mange opplever Windows 8 som forvirrende, blant annet takket være et lite helhetlig designuttrykk.
Salgstallene etterlater liten tvil om at Microsoft er nødt til å ta noen steg tilbake og tenke seg godt om før lanseringen av Windows 9.
For mens Apple ser ut til å få betalt for å være tro mot sin 100% skrivebord-tankegang for sine Mac-maskiner, synker salget av Windows-PC-er kraftig.
Konklusjon
Nye Apple MacBook Pro er et solid stykke arbeid som byr på en meget god totalopplevelse.
I fjor testet jeg tett på 50 bærbare Windows-PC-er, og selv om mange av dem kvalitetsmessig ligger tett opp mot MacBook Pro, er det min klare oppfatning at Apple nå ligger et hestehode foran når det gjelder brukeropplevelsen for klassisk skrivebordsbruk.
Der OS X
Mavericks føles som en skreddersydd dress, er jeg redd Windows 8 for mange føles som å gå med skjorte og blazer, kombinert med et par dyre joggebukser.
Men det koster.
16.990 kroner er svært mye penger for en bærbar datamaskin, og derfor blir ikke MacBook Pro noen volummodell, slik de langt billigere Air-modellene har blitt.
Men har du behov for høy prosessorytelse og en høyoppløste skjerm, kan 13-tommeren være et godt, og langt rimeligere alternativ til 15-tommeren.
Summa summarum er det uansett umulig ikke å gi Apple MacBook Pro en sekser på terningen, med tilhørende anbefalt-stempel fra redaksjonen.
Apple MacBook Pro - 2,0GHz QC 8GB 256GB 15"
| 1
|
202809
|
Multicom Arctic W740S
Overraskende kraftig bærbar i ultratynn utførelse.
Hvis du er ute etter en tynn og lett PC med stor kapasitet og mye datakraft, er sannsynligvis den sylferske Arctic-modellen fra norske Multicom et av de aller beste valgene.
Maskinen er ikke mer enn 2,1 centimeter tykk, og veier beskjedne 1,9 kilo.
Det skulle man ikke tro med slike ytelsestall - for ikke å glemme at den både har SSD og romslig harddisk.
Maskinen har dessuten noen andre egenskaper som vi falt pladask for, som deriblant 14" AUO-skjerm med full HD-oppløsning (1920 x 1080 piksler) og helnorsk tastatur.
Sistnevnte er ikke hverdagskost i PC-verdenen, der de fleste PC-er har fellesnordiske taster.
Vi legger også til at du kan kjøpe PC-en uten operativsystem, slik at du for eksempel kan velge å installere Windows 7 (kanskje du allerede har en lisens?) hvis du er skeptisk til Windows 8.
Potente saker
På innsiden av PC-en sitter en meget kraftig firekjernet Intel Core i7-4750HQ-prosessor med den integrerte Iris Pro 5200-grafikk-brikken.
Dette er den kraftigste grafikkbrikken Intel noen gang har laget for bærbare PC-er, og som du skal se litt senere sparker den godt fra seg.
PC-en leveres videre med hele 16 GB RAM (som også er maks), 120 GB SSD (mSATA) og en vanlig 5400 RPM harddisk med 1 TB kapasitet.
I tillegg har den et Intel Centrino N6235 trådløst nettverkskort (støtter a/b/g/n-nett + Bluetooth 4.0).
På sidene finner du blant annet HDMI-utgang, nettverkskontakt (inntil 1000 Mbit LAN), Mini Displayport, tre USB 3.0-porter og kortleser for SD-minnekort.
Optisk drev må du klare deg uten, forøvrig må vi si oss meget fornøyd med utstyrsnivået - PC-ens beskjedne størrelse tatt i betraktning.
Litt høy klikkelyd, men ...
Skjermlokket er av metall, mens innside og bunn er av plast.
Byggekvaliteten virker absolutt å være bra.
Tastatur og pekeplate er av middels god kvalitet, det er litt svikt i tasaturplaten på midten, uten at det påvirker opplevelsen i særlig negativ grad.
Det er relativt støysvakt også.
Venstre- og høyreklikk på den heltrukne pekeplaten lager litt høy klikkelyd, noe som ikke alltid er like ønskelig.
... lydløs i lange perioder
Effektiv kjøling er utrolig viktig på så kompakte PC-er med kraftig prosessor, og denne PC-en benytter en teknikk kalt Intel Hyperbaric Cooling Technology.
Den trekker luft inn fra sidene bak ved hjelp av to vifter, fører luften over komponentene før den blåses ut igjen i midten bak.
PC-en kan være lydløs i lange perioder med lav belastning, men viftene høres godt under belastning.
Heldigvis roterer de uten å lage de mest høyfrekvente lydene - så de blir sjelden veldig sjenerende.
Det er uansett prisen du må betale for å få en meget kraftig datamaskin i kompakt utforming.
I bruk og ytelsesmålinger
Oppstart av PC-en tar rundt ti sekunder med Windows 8. Fra hvilemodus tar det kun et par sekunder.
Det plasserer PC-en oppe i selskap med de raskeste vi har målt på dette punktet.
Windows Opplevelseindeks i Windows 8 gir oss følgende indikasjoner på ytelsen.
Her går skalaen fra 1,0 (tregest) til 9,9 (raskest):
Prosessor: 7,7 Minne:
8,2 Grafikk: 6,9 Spillgrafikk:
6,9 Primær harddisk:
8,1
Passmark PerformanceTest 8.0 ble brukt til mer inngående ytelstester, og i diagrammene under har vi sammenlignet tallene vi fikk med prosessorer og grafikkort som sitter i størrelses- og vektmessige like PC-er i samme prisklasse (10.000 kr):
De aller fleste PC-ene i denne klassen har såkalt ULV-prosessor som ikke yter på langt nær så bra som prosessoren i vår test-PC.
Prosessorytelsen er faktisk på høyde med hva du kan forvente av kraftige spill-PC-er
3D-ytelsen er nesten tre ganger høyere enn "standard" Intel HD 4000, noe som betyr grei ytelse også i nyere, krevende spill, i hvert fall om du går litt ned på oppløsningen.
Intel dominerer nesten totalt på PC-er rundt 10.000 kroner og med vekt på under 2 kg.
Vi tok med mellomklassekortet Nvidias GT 750M i diagrammet for sammenligningens skyld - dette finner du ofte i en del litt større PC-er i 10.000 kroners-klassen.
Harddisk/SSD Lesehastighet:
Inntil 430 MB pr sekund Skrivehastighet:
Inntil 424 MB pr sekund
SSD-en i vår test-PC har en ytelse som ligger høyt på listen, rundt 4-5 ganger kjappere enn typiske 5400 rpm-harddisker.
I praksis er det kun SSD-er i RAID 0-oppsett som har hatt bedre ytelse i våre PC-tester, men dette betyr uansett lynrask lesing og skriving av data på denne PC-en.
Hva med batteritiden?
Multicom sier at du skal kunne klare å kjøre PC-en med varierte oppgaver i rundt seks timer mellom hver lading.
Det hadde ikke vi nubbesjanse å få til, i beste fall klarte PC-en fire timer og 42 minutter, men under konstant videoavspilling var batteriet tomt på tre timer og 48 minutter.
Rundt fire til 4,5 timer er altså en mer korrekt angivelse, mener vi - tall som godt kunne vært litt høyere.
Konklusjon
Denne maskinen har en ytelse man skulle forvente av maskiner som veier minst 50 prosent mer og er dobbelt så tykke.
Designmessig er den ikke blant de mest spenstige, men brukeropplevelsen er i stor grad meget positiv.
Les våre plusser og minuser under for å finne ut om dette er PC-en for deg.
Takk til Multicom for utlån av maskinen til test.
Multicom Arctic W740SU-CFB2
| 1
|
202810
|
Toshiba NB200
Toshiba har alltid hatt små PC-er.
Nå også minibærbare.
Toshiba har lang fartstid når det gjelder bærbare PC-er.
Allerede på 80-tallet hadde de maskiner som var langt mindre enn alle andre (som var digre kofferter), med røde plasmaskjermer.
I nyere tid har Toshiba vært spesialister på små bærbare, men de har ikke vært billige, snarere tvert i mot.
Maskinene har vært beregnet på det profesjonelle markedet, som arbeidsverktøy for regnskapsfolk, selgere og journalister.
I fjor lanserte Toshiba sin første minibærbare, NB100, som scoret bra i vår test, og oppfølgeren NB200 er naturlig nok svar på tilbakemeldingene fra kunder og den generelle utviklingen i dette markedet.
Den nye serien byr på større skjerm, kraftigere prosessor og lengre batteritid.
Det kommer to modeller til Norge, den ene NB200-10G med 3-cellers batteri og Intel Atom N270 prosessor, noe som skal gi 3,5 timers batteritid.
Den andre modellen NB200-10Z har et litt annerledes design, Intel Atom N280 prosessor og 6-cellers batteri.
Dette skal gi nesten 9 timers batteritid.
NB200-10G på testbenken
Maskinen kommer med de typiske designtrekkene, blank topp og matt underdel.
Det er en tekstur inne i plasten som gir et stilig inntrykk når du holder den opp mot lyset.
Det som ikke er så stilig er at da ser du samtidig alle fingermerkene på den blanke overflaten.
Maskinen har 10,1-tommers skjerm, den er nett og lett, både størrelse og vekt gjør at den gjerne blir med i veska, den føles faktisk lettere enn vekten skulle tilsi, noe vi regner med har med balansen i konstruksjonen å gjøre.
Skjermen er også blank, med sine ulemper og fordeler, heldigvis er rammen rundt matt.
Oppløsningen er standard for dette formatet 1024x600 og skjermen er skarp og klar.
Betraktningsvinkelen er akseptabel i de vinklene som er viktigst, både med skjermen brettet helt ned så langt den går og oppover mot vertikalen.
Men der begynner også denne skjermen å miste farge og kontrast.
Tastaturet er blant de bedre, har god definisjon av taststrykkene, slik at du kjenner når du faktisk har trykket, men uten unødvendig motstand.
Selv om maskinen er smal er de viktigste tastene prioritert slik at det ikke føles så trangt.
Avstanden mellom venstre side av Q-tasten og høyre side av Æ-tasten er 20,4 cm, på vært ordinære tastatur er den 21,2.
Hele tastaturet er 25,5 cm bredt mot 27,5 på vårt ordinære.
Pekeplaten er nesten 8 cm bred og også blant de beste, en middels rask bevegelse over hele platen flytter pekeren fra kant til kant mens langsomme bevegelser gir god presisjon.
Skrolling vertikalt var jevn og fin, men krever litt tilpasning, man må plassere fingeren litt innpå pekeplaten for å få optimal respons, helt ute mot høyre kant skjer det ikke stort.
Knappene er separate og gir også god respons.
Det lille batteriet tar ingen plass utenfor selve konstruksjonen, og gir som nevnt god balanse i hele konstruksjonen.
Ytelse
Maskinen har god ytelse i testprogrammer, men utmerker seg ikke spesielt.
Her er det standardkomponenter som brukes av alle produsenter, det er lite en produsent kan gjøre for å gjøre ytelsen merkbart bedre.
Det produsenten derimot kan gjøre er å installere minst mulig av resurskrevende småprogrammer som gjør at brukeropplevelsen blir dårlig.
Her er vi ikke helt enige med Toshibas valg, det er alt for mye som surrer og går i for- og bakgrunn.
Blant annet dukker denne opp hele tiden hvis du sitter med maskinen på fanget og bytter benplassering innimellom.
Eller ligger i sofaen og surfer med maskinen på magen og hoster...
Andre maskiner med samme spesifikasjoner, men uten alle småprogrammer kjørende oppleves merkbart mer responsive.
God batteritid
Med 3 celler får du ikke svimlende batteritider, men over 3 timer er likevel bra.
Pussig nok brukte maskinen nesten like mye batteri ved kontinuerlig videoavspilling (201 minutter) som ved minimal brukeraktivitet (210 minutter).
Innstillingene var selvsagt de samme.
Vi mistenker at dette skyldes automatiske aktiviteter som settes i gang når maskinen ikke brukes aktivt, som nevnt i avsnittene over.
Du kan også kjøpe ekstra 6-cellers batteri, det er dessuten generelt praktisk å ha et ekstra batteri til bærbare.
Vi snakker av erfaring...
Støy
Viften setter i gang nå og da, tilsynelatende ikke alltid relatert til tunge oppgaver.
Støyen er ikke høy og har heller ikke spesielt sjenerende elementer, men du legger jo merke til den i stille omgivelser.
Konklusjon
Toshiba NB200-10G er en nett og hendig maskin, med et ok design og ergonomiske egenskaper utover det vanlige.
Ytelsen er god, batteritiden er god.
Det eneste ankepunktet er programvaren som gjør at maskinen oppleves som mindre kraftig enn den egentlig er.
Flere minibærbare vi har testet:
| 1
|
202811
|
PRØVEKJØRT:Fornyet VW Touran
KÖLN (DinSide Motor):
VW 1200 - det er en betegnelse en del vil huske fra Boblas glansdager.
Nå har vi igjen kjørt en 1200 fra VW - og denne gangen dreier det seg ikke om en liten skalk på hjul, men om en romslig og relativt voluminøs familiefrakter.
Det hele altså motorisert med en bensinmotor på bare 1,2 liter.
Touran 1.2 er født og vi har kjørt den!
Fleksi-konge
Den er blitt kalt "brødboks på hjul" og "verdens kjedeligste bil", men Touran selger fortsatt og er nå blitt betydelig oppdatert.
Touran er Norges uten sammenligning mest populære kompakte familiefrakter, eller fleksibil, som vi har valgt å kalle dem.
Kategorien oppsto med Renault Scénic etterfulgt av Opel Zafira.
VW Touran kom på markedet i 2003 og har vært en stor suksess her i landet, både som personbil (over 14.000 solgte eksemplarer frem til mai 2010), og varebil (over 12.400 solgte eksemplarer under samme periode).
Omfattende oppgradering
Siden Touran ble lansert for over syv år siden er den blitt solgt i 1,13 millioner eksemplarer.
Den fikk en første oppdatering, som i hovedsak gikk på fronten, i 2006.
Oppgraderingen denne gang er betydelig mer omfattende og går i hovedsak på mer effektive motorer med lavere forbruk samt lavere støynivå, og modernisering av design - hovedsaklig utvendig.
Plassforhold og fleksibilitet er som tidligere - det finnes idag mer moderne, enkle og praktiske løsninger, men Hva facelift-programmet går ut på kan du lese mer om her.
1.2 TSI
Vi så at en av testbilene som sto på programmet i anledning lanseringen av den oppgraderte Touran bar betegnelsen 1.2 TSI og fikk utlevert nøklene til et eksemplar.
Dette var spennende.
I krypfart ut fra flyplassområdet hørtes ikke motoren, som for øvrig er koblet til en sekstrinns manuell girkasse med forbilledlig presis og behagelig sjalting.
Så kom påkjøringsrampen til Autobahn, og vi var i gang.
Overraskelsen
Og overraskelsen var et faktum.
Den lille motoren i den store bilen gjør en utrolig bra jobb.
Akselerasjonen var god og jevn og å holde flyten i den moderate trafikken på den tyske motorveien mellom Düsseldorf og Köln viste seg ikke å være noe problem.
På landeveien fikk den også prøve seg og det viste seg også der at den hadde tilstrekkelige ressurser til å sparke godt fra ut fra kryss og svinger, og til trygge forbikjøringer.
Trekkraft
Vi hadde kjørt motoren før og visste dermed at den kunne gjøre en god jobb, men det var tross alt i lille Polo.
Forklaringen på at den greier seg såpass bra ligger selvsagt i den moderne turboteknologien kombinert med en generelt energieffektiv motor.
Maksimal effekt er 105 hestekrefter, hvilket ikke er mer enn nødvendig.
Dreiemomentet er på 175 newtonmeter og det er denne trekkraften som forklarer hvor sterk bilen kjennes ved vanlig kjøring i og med at momentet er fullt tilgjengelig hele veien fra 1.550 til 4.100 omdreininger.
Tilstrekkelig for de fleste
Det skal sies at vi kjørte bilen med tre voksne og en liten mengde bagasje i bilen.
Når det blir fullastet med familie og bagasje vil inntrykket bli noe moderert, men bilen vil nok tilfredsstille de fleste i en slik situasjon.
I tillegg får man fordelene med bensinmotoren:
Et bredere arbeidsregister, behageligere støynivå og mykere gange.
Valget av diesel er ikke like selvfølgelig lenger...
Mer økonomisk
Tallene 188 km/t i toppfart og 11,9 sekunder fra 0 til 100 forteller for øvrig at bilen ikke er undermotorisert.
Forbruket er oppgitt til 0,59 liter per mil, CO2-utslippet til 139 gram per kilometer.
Det betyr at Tourans grunnmotorisering nå er 27% mer økonomisk enn forgjengeren med 1,6-litersmotor på 102 hk.
Når det gjelder de andre motorene, tilbys også den finfine 1,4-liters bensinmotoren i en 140 hesters og en 170 hestersvariant.
Bra diesel-utvalg
For de som ønsker diesel er 1.6 TDI og 2.0 TDI-motorene tilgjengelige, førstnevnte i 90- og 105-hestersvariant og sistnevnte med 140 eller 170 hester.
Vi prøvekjørte sistnevnte med DSG-girkasse og den gjør Touran til en formidabel kjøremaskin.
Den har til nå vært populær hovedsaklig som varebil - som personbil blir den dessverre uforholdsmessig dyr her i landet.
Forlenger karrièren
Touran står rustet til å forlenge sin karrière et par år, men den har en sterkere konkurranse mot seg nå enn da den ble lansert første gang.
Da tenker vi særlig på den som idag er vår favoritt i klassen, Peugeot 5008, men også Toyota Verso, Citroën Grand C4 Picasso, Renault Grand Scénic og Ford S-Max samt kommende Mazda 5 og Ford Grand C-Max.
Begge de to sistnevnte vil for øvrig komme med praktiske skyvedører.
Fornyede Touran kan bestilles fra august.
Den kommer til forhandlerne som personbil i september mens varebilversjonen blir tilgjengelig i november.
Prisen vil ligge fra cirka 290.000 kroner og for øvrig på omtrent samme nivå som idag, tross forbedret utstyrsnivå, ifølge Volkswagen.
Når vi tar i betraktning den svake Euro-kursen og hvis den holder seg, vil det langt fra være noen oppofrelse fra importørens side.
| 1
|
202812
|
Plextor PX-716A
Nå har vi fått tak i Plextors raskeste brenner, og endelig har 16x +R plater også blitt tilgjengelig.
Vi har testet.
PX-716A er ikke bare den raskeste DVD-brenneren fra Plextor, den støtter også brenning av DualLayer.
Den interne modellen leveres i bulk-utgave eller i retail-versjon med både sort og grå utskiftbar plastfront.
LES OGSÅ:
Foreløpig er den interne utgaven bare tilgjengelig med parallell ATA, men S-ATA vil komme senere.
Forgjengeren PX-712A er også etter hvert blitt tilgjengelig i S-ATA utgave.
Den eksterne modellen er utstyrt med både USB og FireWire.
Retail-utgavene av brenneren leveres med Nero 6, PlexTools Professional som etter hvert har blitt svært omfattende, InCD, Pinnacle Studio 9 SE og PowerDVD.
Spesielt PlexTools åpner for kontroll av en rekke innstillinger som gir fleksibilitet og avanserte muligheter:
GigaRec (overbrenning), SecuRec (platen blir passordbeskyttet), PowerRec II for optimal tilpasning til mediet, med lavest mulig feil, VariRec for finjustering av brennemønsteret (!), Q-Check for sjekking av kvaliteten på brenning, og SilentMode, hvor du kan justere hastigheter på lesing, skriving og åpning/lukking av skuffen - for å redusere støynivået.
Ytelse
Da vi testet forgjengeren PX-712A i juni, var den på noen områder helt overlegen i forhold til de andre brennerne på markedet.
Både DVD+R og -R ble brent vesentlig raskere enn konkurrentene, men på DVD+RW var den helt underlegen Nec sin daværende toppmodell, 2500.
Men konkurrentene har ikke ligget på latsiden mens Plextor jobbet med denne brenneren.
Tallene viser at PX-716A ikke er bedre enn 712A på noen områder, bortsett fra på DVD+RW.
Målingene avviker med noen få sekunder på både DVD+R og -R, i praksis er ytelsen den samme.
Forskjellen på ytelse mellom 12x plater og 16x fra Verbatim viste seg dessuten å være ikke-eksisterende.
Selv om det var mulig å sette hastigheten til 16x i Nero, så viste klokka de samme tidene.
På brenning av 2 GB på DVD+RW er PX-716A imidlertid et helt minutt raskere enn PX-12A.
Men betyr dette at PX-716 er en dårlig brenner?
På ingen måte.
Det var vel heller forventningen om at Plextor igjen skulle utklasse de andre, kombinert med bedre ytelse på nye medier, som ikke var helt realistisk.
Men den er helt i toppen på DVD+R, med 3:48 på 2 GB mot vinneren BenQ 1600A sine 3:40 og på 4 GB fikk vi 5:56 på Plextor mot 5:43 på BenQ.
I praksis ingen merkbar forskjell.
På DVD+R DL brukte den 26:45 mot vinneren TDKs 26:18.
CD-brenning og ripping lå derimot på vanlig høyt Plextor-nivå, med 2:34 og 2:31, som er det raskeste vi har testet.
Konklusjon
Vi hadde som nevnt ventet oss at Plextor skulle danke ut både forgjengeren fra Plextor samt BenQ og Nec sine brennere.
Det skjedde ikke, og den håndterer ikke DVD-R like overbevisende som konkurrentene.
Prisen er også en god del høyere, faktisk dobbelt så høy som Nec sin nyeste modell 3520.
Plextor har sine fortrinn for avanserte brukere, med PlexTools programvaren som følger med.
Men har man ikke spesielle behov for å grave seg ned i brenne-kunstens finere nyanser, så finnes det rimeligere brennere som gjør jobben like bra.
| 1
|
202813
|
TEST:Pioneer SE-MX9
Selv om Pioneer frir til DJ-ene, er dette pur moro for oss glade amatører også.
Pioneer har lang erfaring når det gjelder DJ-utstyr og spesielt DJM-mikserne og CDJ-spillerne er populære.
Men også DJ-hodetelefonene HDJ-2000 har fått mye skryt, og det er altså dem SE-MX9 skal erstatte.
Spørsmålet er selvsagt hvor bra de virker for oss dødelige som bare hører på musikk.
Hva får du?
Hodetelefonene har en anbefalt pris på 3.000 kroner, men kan allerede i dag kjøpes til rundt 2.500 kroner om du leter litt.
SE-MX9 kommer forøvrig i tre ulike farger:
Svart, kobber og hvitt, og som du ser på bildene er det den hvite modellen vi fikk.
I tillegg til å være skinnende hvite hadde vår modell også sølvdetaljer, og er du av typen som ikke liker å bli beglodd på T-banen bør du velge et annet alternativ.
Med disse på hodet får du nemlig MYE oppmerksomhet.
Hodetelefonene er nemlig massive, og aluminiumet som er brukt gir ganske enkelt et solid inntrykk.
Nesten fire ukers intens bruk har heller ikke rokket ved førsteinntrykket.
Dette er hodetelefoner som tåler en trøkk.
Heldigvis er de også behagelige å ha på hodet, og Pioneer skryter blant annet av at hodebøylen er konstruert slik at den skal presse minst mulig mot hodet.
Vi heller vel mer til at det er det myke silikonmaterialet på undersiden av hodebøylen og de skinnkledde øreputene som bør få æren for at de er behagelige å ha på hodet over tid.
Legg merke til at hodetelefonene ikke kan foldes sammen, her er det kun øreputene som kan vris.
Det betyr at de krever plass i sekken, eller at du gjør som oss:
Har dem rundt halsen når de ikke er i bruk.
Med i esken får du forøvrig to kabler:
En to meter lang snurrekabel for hjemmebruk, og en 1,2 meter lang kabel med mikrofon og fjernstyring av musikk via mobilen din.
Som forventet er iPhone-støtte på plass.
Du får også fly-adapter og overgang fra minijack til jack.
Lydkvalitet
Når hovedmålgruppen er DJ-er og hodetelefonene er utstyrt med 50 mm drivere, kunne man frykte at det kun var bass og diskant å høre.
Det er det heldigvis ikke, vi opplever heller lydbildet som ganske så balansert og fokusert.
Det fine med SE-MX9 er dermed at de gjør en god jobb på de aller fleste musikktyper, men alt har selvsagt en grense; hører du mest på klassisk musikk får du definitivt bedre alternativer til prisen.
Det merkes nemlig at Pioneer har fokusert litt mer på å beholde lydbildet når du øker volumet, enn på finakustikk i rolige partier.
Undertegnede er derimot en enkel sjel som hører aller mest på rock, synth og rap, og har her lite å klage over:
Selv ved lavt volum er nemlig det bassfundamentet litt for mange hodetelefoner mangler på plass, og lyden får derfor en dybde og dimensjon vi savner på rimeligere hodetelefonener.
Det vi liker best er at Pioneer heller ikke har falt for fristelsen til å ta den helt ut:
Bassen er i stedet ganske så stram og konsis, slik at den ikke overdøver mellomtonen.
Det gjør at Johnny Cash låter strålende og at også Kvelertak og Skambankt funker - i hvert fall på de volumene jeg orker å høre på.
Clubfolket har heller ikke noe å klage over, for når vi kommer til Prodigy, Leftfield og Fatboy Slim (ja, jeg er så gammel) i spillelista er det likevel tydelig at dette er Pioneerenes paradegren:
Det slår, og det slår hardt.
Ergo er det også disse hodetelefonene jeg velger å bruke til og fra jobb selv om jeg har mange alternativer liggende.
En annen ting som gir Pioneerene plusspoeng hos oss er at de er perfekte å bruke på kontoret.
For selv om det ikke er noen aktiv støydemping her, så sitter de store klokkene så godt over ørene at nesten ingen lyd slipper ut.
Det betyr ganske enkelt at du kan spille høy musikk på jobben, uten å irritere dine kollegaer.
Under denne testen har vi spilt av musikk via surroundreceiveren hjemme, og PC & MAC med Pinells Mini-DAC på jobben, og det er ingen tvil om at de både tåler og er glad i høyt lydtrykk.
Impedansen er forøvrig oppgitt til 32 Ohm, og det gjør at Pioneer SE-MX9 også fungerer fint fra vår Galaxy Note 3 og iPhone 5.
Du merker likevel at du her må ha volumet litt høyere enn vanlig.
Konklusjon
Det er mange spennende hodetelefoner å velge mellom, men liker du designet er Pioneer SE-MX9 definitivt verdt en lytterunde i butikken.
Vi skulle imidlertid gjerne ha prøvd dem sammen med den nye toppmodellen til Philips for å kåre en vinner av de to, men det gikk dessverre ikke i denne runden.
Enn så lenge står de imidlertid svært høyt på moro-lista vår.
Pioneer SE-MX9
| 1
|
202815
|
TEST:Lenovo S10-2
Liten og lett minibærbar med innebygd 3G.
Lenovo er først og fremst innarbeidet som leverandør av PC-er til næringsliv og profesjonell bruk.
De leverer kraftige og lette bærbare, godt utstyrt og til en pris som er i overkant av det privatpersoner flest er villige til å spandere.
Men også Lenovo har satset på mini-bærbare, som praktisk talt alle andre PC-leverandører.
Behovet for en liten, rimelig PC som kan brukes til de små oppgavene har blitt en svært viktig produktgruppe for hele bransjen.
I dag er det maskiner med skjermstørrelse 10,1", 11,6" og 12,1" som det dreier seg om, med vekt fra 1,3 til 1,5 kg.
Praktisk talt alle mini-bærbare bruker Intels Atom prosessor, som har et lavt strømforbruk og passende ytelse.
Denne prosessorplatformen er gjerne koblet med Intels Graphics Media Accelerator som en del av brikkesettet, som gir kurant ytelse til bilder, presentasjoner og video helt opp til 720p, det minst krevende HD-formatet.
Lenovo S10-2
S10-2 er minstemann i serien, med 10,1-tommers blank skjerm med oppløsning på 1024 x 600.
Formatet er hendig med tanke på bærbarhet, den får plass i de fleste vesker uten videre.
Bredden er tilstrekkelig til at man kan skrive behagelig på den, det blir litt tettere enn på et vanlig tastatur, men ikke mer enn et par centimeter.
Overflaten er blank og glatt, men har et stilig mønster under overflaten.
Resten av maskinen er sort matt.
Batteriet stikker ut bak og nedover, og hever maskinen i bakkant.
Det er mulig at det finnes et mindre batteri, men det vil da gi vesentlig lavere brukstid.
På venstre side finner du tilkoblinger for nettverk, VGA, USB og lyd inn/ut
På høyre side finner du en bryter for trådløst nett av/på, to USB-kontakter, hull for Kensington lås og kontakt for strømforsyningen.
Vårt testeksemplar var utstyrt med støtte for 3G nett, med plass til SIM-kort trygt plassert innenfor batteriet.
En kortleser for SD-kort er plassert på forsiden.
I bruk
S10-2 leverer det man forventer av en minibærbar fra en av de ledende leverandørene.
Den har solid kvalitetsfølelse, det er ingen slark eller mistilpasninger.
Tastaturet har taster med lett, men definert trykkpunkt.
Layouten er utmerket, bortsett fra
Fn tasten som er plassert ytterst til vestre for Ctrl-tasten.
Noen liker dette, men de fleste brukere og produsenter foretrekker
Fn innenfor Ctrl-tasten.
Man venner seg uansett til det meste.
Skjermen er blank, det har vi våre innvendiger mot, men mange synes det gir bilder og film ekstra dybde og karakter.
Betraktningsvinkelen er beskjeden, men det gjelder alle rimelige mini-bærbare.
Det kan bli problematisk når du sitter trangt og ikke får lagt skjermen nok bakover.
Da blir både farger og kontrast vesentlig dårligere enn i riktig posisjon.
Innebygd 3G er en glimrende løsning på mini-bærbare, forutsatt at du har et foruftig abonnement når det gjelder datatrafikk.
S10-2 fungerte utmerket med denne tilkoblingen, den virker kjapp og behagelig selvsagt forutsatt forbindelsen er god, vel å merke.
Dekningen er variabel både geografisk og mellom tilbyderne.
Ytelse
Ytelsen til Atom N280 er litt vassere enn N270 som er mer vanlig.
Avspilling av HD-video i 720p gikk utmerket, men 1080 er generelt ikke noe for minibærbare.
Skjermstørrelsen klarer heller ikke å gjengi formatet, så dette anser vi ikke som noen svakhet.
Forøvrig leverer S10-2 en testytelse som ligger en strek over storebror Lenoveo Ideapad 12og de fleste konkurrentene, men dette er ikke så mye at man merker det i daglig bruk.
For de typiske bruksområdene for S10-2 er ytelsen absolutt godkjent.
Surfing og standard brukerprogrammer kjører helt greit under Windows XP som var installert på vårt testeksemplar.
Maskiner du kjøper nå vil komme med Windows 7.
Batteritiden var kortere enn på S12, med 249 minutter uten aktivitet og ingen strømsparingsfunksjoner slått på.
Med kontinuerlig avspilling av video varte batteriet 178 minutter.
Quick Start er installert på maskinen, det gir det rask oppstart til nettleser, mediespiler og mail.
Ikke spesielt avansert, men absolutt kjekt å ha.
Vær oppmerksom på at prisen på maskinen med 3G-kort installert er høyere enn standardprisene i oppsummeringen under.
Sjekk prisen med din forhandler.
| 1
|
202816
|
TEST:Ny Golf – den billigste
Nye Volkswagen Golf kommer i en lang rekke utgaver med stor prisvariasjon.
Men duger den aller enkleste og billigste?
Vi har allerede gitt nye Golf svært god kritikk.
Faktisk rullet vi terningen til en sekser på lanseringen, der vi kjørte en rekke forskjellige utgaver og gjorde oss opp et samlet inntrykk av bilmodellen.
Nå har vi tatt en titt på den aller billigste varianten.
Bak modellbetegnelsen 1.2 TSI skjuler det seg en liten bensinturbo med beskjedne 85 hestekrefter og 160 newtonmeter.
Med en startpris på 229.000 kroner er den med relativt klar margin den billigste Golf-utgaven.
Nestemann på lista starter på 256.000.
Men den har også et hakk høyere utstyrsnivå.
Spørsmålet vi kommer tilbake til er om prisforskjellen er tilstrekkelig til å rettferdiggjøre minstemann.
Hva gjør den så god?
Kort oppsummert er det kombinasjonen av en lang rekke egenskaper som gjør at vi holder Golf som den beste bilen i klassen.
Kvalitetsfølelsen og funksjonaliteten er meget god.
Det samme er plassutnyttelsen, spesielt i baksetet, som er størst i klassen.
Legg til både komfortable og relativt morsomme kjøreegenskaper, samt et stort utbud av både motorer og utstyr, og du har fasiten.
Bedre enn forventet
Og det er motoren som utgjør overraskelsen.
85 hester fra en bensinmotor i en bil på denne størrelsen ville vært svært triste saker for kort tid siden.
Og selv om denne motoren ikke er noe voldsomt fyrverkeri på veien, har det skjedd ting som gjør at den fungerer langt bedre enn de aller fleste ville forvente.
For det første er nye Golf ganske lett.
Denne motorvarianten starter på 1.130 kilo, som i grunn er mer som en småbil å regne.
I tillegg er motoren turboladet.
Det betyr et relativt sett høyt dreiemoment.
Og det kommer tidlig.
Seig
160 newtonmeter skremmer kanskje ikke vannet av mange, men når det er tilstede allerede ved 1.500 omdreininger, blir det noe annet.
Du får utnyttet de kreftene som er i motoren på en helt annen måte enn i en sugemotor.
At 0-100 tar 11,9 sekunder skal derfor ikke skremme deg.
Motoren har nok kraft for de fleste og føles ikke svak under normal bruk.
Men når du virkelig skal gi på, merkes det at 85 hester tross alt ikke er all verdens.
I øvre del av turtallsregisteret kjennes det ikke som det er spesielt mye å hente.
Det vil du merke når du er ute etter litt ekstra akselerasjon, eller når du har litt last i bilen.
Fem gir
En annen ulempe med denne minste motoren er at den er kombinert med en femtrinns manuell girkasse.
Det er ikke krise, men seks gir, som de andre motorene minimum har, er å foretrekke.
Spesielt dersom du kjører en del på motorvei.
Når det er sagt, er utvekslingen i femtrinnskassen fornuftig valgt og i norske fartsgrenser blir man ikke veldig plaget av dette.
Lavt forbruk
Forbruket ligger på 0,49 liter per mil, med et CO2-utslipp på 113 gram.
Det er gode tall, og de fleste vil med litt trening klare å få kjørecomputeren til å vise rundt 0,5 liter på normalt pen kjøring fra A til B utenfor den tetteste bytrafikken.
De litt kraftigere bensinturboene bruker imidlertid ikke noe særlig mer.
Faktisk klarer 1,4-literen med 140 hester og sylinderkutt seg med bare 0,48 liter og 112 gram CO2.
To forskjellige bakaksler
Opp til og med 105 hestekrefter har nye Golf torsjonsaksel i bakhjulsopphenget.
Fra 122 hester og oppover er det en mer avansert og kostbar multilinkaksel som gjelder.
Det betyr at denne utgaven har "billig-varianten".
Hvor mye dette betyr, avhenger nok litt av interessenivået og hvilke forventninger du har, men multilink gir bedre egenskaper både komfortmessig og på kjøreegenskaper og er grunn til å legge noen tusenlapper ekstra på bordet.
Uansett, Golf klarer seg helt greit også med torsjonsaksel.
Kjøreegenskapene er blant de aller beste i klassen, og komfortnivået er det heller ikke veldig mye å utsette på.
Trendline
De innvendige egenskapene er stort sett de samme uansett hvilken variant du går for, men det skiller naturligvis noe på utstyrsnivå.
Vi kjørte en Trendline-utgave, som er det laveste nivået, riktignok med noe ekstrautstyr.
Selv i denne billigste utstyrsutgaven er kvalitetsfølelsen god.
Blant annet er den store skjermen i midtkonsollen standard, og den lar seg betjene på omtrent samme måte som du er vant med fra smarttelefoner.
27.000 kroner
Opp til samme motor med 105 hester og Comfortline utstyrsnivå skiller det altså om lag 27.000 kroner.
Utstyrsmessig kan Comfortline lokke med ting som aluminiumsfelger, fartsholder, tosoners klimaautomatikk, samt at det skiller noen detaljer på setene.
Det er altså ikke bare større motor og et gir ekstra du betaler for.
Er det så verdt det?
Det spørs hva du er ute etter.
Denne motoren er absolutt god nok til å gjøre jobben for de som er ute etter et greit fremkomstmiddel.
Samtidig syns vi at 105-hesteren gir det lille ekstra som nye Golf fortjener.
Tenk godt
Samtidig er da spranget videre til de litt større motorene med multilink bakaksel ikke alt for stort, og da kan det fort balle på seg.
Aller best liker vi 1,4-literen med sylinderkutt og 140 hester.
Den går løs på 288.000 kroner, og vi er da plutselig i en litt annen prisklasse.
Man skal med andre ord tenke godt før man velger Golf-utgave.
Konkurrenter
Sammenlignet med konkurrentene fra andre merker er 85-hesteren en attraktiv innstegsmotor.
Toyota Auris er litt rimeligere med sin 99-hester, men den har ikke turbo og samme moment.
Dessuten syns vi Golf er verdt noen tusenlapper ekstra.
Ford Focus har i likhet med Golf en spennende turbomotor på toppen av prislisten, og den gir 100 hester.
Da blir den også noen tusenlapper dyrere.
Selvfølgelig finnes det enda rimeligere alternativer, som Kia cee'd og Hyundai i30.
Det er heller ikke dumme biler, og de starter på rett rundt 200.000 kroner, cee'd faktisk litt under.
Også disse har 100 hester, men de mangler i likhet med Auris momentet en turbomotor gir.
Fullgodt alternativ
Konklusjonen blir at Golf er et fullgodt alternativ også i billigste utgave, men at de som er ute etter å oppleve potensialet i nye Golf kan vurdere noen av de litt større motorene.
Derfor reserverer vi også 6'sekseren til disse.
Men en sterk femmer er ikke dårlig.
| 1
|
202818
|
PRØVEKJØRT:Citroën DS3
PARIS (DinSide Motor):
Déesse er fransk for gudinne - og uttales DS.
Omsider har vi fått testkjøre Citroën DS3
Det er et år siden vi fikk se denne bilen første gang, i Paris.
Den ble da presentert som konsept ved navn DS Inside i forbindelse med at Citroën foretok en omfattende omlegging av sin merkevarestrategi og fikk ny logo.
Eget markedssegment
Konseptet ble utstilt på bilutstillingen i Genève i mars, og i september ble produksjonsbilen DS3 vist for publikum.
Da var erstatteren for småbilen C3 av første generasjon klar for markedet, og vi prøvekjørte C3 i november.
(Se lenke til artikkelen nederst).
Vi forventet egentlig å få kjøre mer eller mindre en tredørsversjon av C3, men fant ut at de to modellene er en god del mer differensiert enn som så.
De deler riktignok felles plattform, men DS3 orienterer seg mer mot premium/mote-segmentet hvor man finner biler som Mini, Fiat 500, Alfa Romeo MiTo og snart Audi A1.
En bil for de mer "hippe", med andre ord.
Samtidig insisterer Citroën på at dette ikke er noen retro-bil, tross valget av DS-navnet som henspiller på den revolusjonerende storbilen fra 1955 - snarere tvert imot.
Frekk design
Der C3 skilter med en oppsiktsvekkende panorama-frontrute, fremstår DS3 som mer tradisjonell akkurat på det punktet.
Men den ganske frekke og spenstige tredørsdesignen gir bilen et tydelig sportsligere preg.
Det såkalt "flytende" taket, som kan bestilles i fire forskjellige farger for å matche karosserifargen, samt diodelysene på sidene av forskjermene, bidrar til dette.
De tilgjengelige fargene på taket er sort, hvitt, blått og rødt.
Også fargen på speilhus og hjul kan varieres.
DS3 er størrelsesmessig omtrent på småbilstandarden, og måler 395 centimeter i lengden, 171 centimeter i bredden og 146 centimeter i høyden.
Som man kan forvente er ikke plassen i baksetet noe særlig å skryte av, men vi fikk da prøve en rundtur i Paris sentrum med fire voksne av varierende størrelse (170 til 190 centimeter) ombord, så det er ingen umulighet.
Samtidig er ikke bagasjerommet ille for klassen - 285 liter volum under hattehyllen (VDA), må sies å være svært bra i denne klassen.
Godfølelse ombord
Interiøret bærer preg av at modellen er premium-orientert.
Det råder en god følelse av kvalitet ombord, og materialvalgene fremstår som høyverdige.
Den sportslige stemningen er tilstede også her, noe instrumenteringen bærer preg av.
For øvrig satt vi godt i DS3, med god støtte i sidene.
Godfølelse på veien
Våre tidligere erfaringer med Citroën gjør at vi forbinder bilene mer med komfort enn med sportslighet.
Vi ble derfor overrasket over at DS3 faktisk er såpass sportslig satt opp, riktignok uten å gå Mini Cooper i næringen.
Men vi fikk en god porsjon kjøreglede ut av bilen - godt hjulpet av den ypperlige 1,6-literen.
Den er utviklet i samarbeid med BMW, og her yter den 156 hestekrefter.
Den har et solid dreiemoment på 240 newtonmeter, hvorav en god porsjon er tilgjengelig over et bredt register.
Motoren er kultivert, og gir bilen gode fartsressurser (0-100 på 7,3 sekunder), som det relativt stramme understellet fint klarer å utnytte på veien.
Kompromisset mellom lettkjørthet og styrefølelse er også greit løst - el-servoene blir bedre og bedre.
Samtidig filtreres ujevnheter greit bort og komfortnivået er høyst akseptabelt.
Særlig i og med at lydnivået er såpass lavt - her er det gjort en innsats med lyddempingen på alle nivåer.
Vi har riktignok til gode å kjøre DS3 med dieselmotor, men våre erfaringer med 1.6 HDi-motoren fra tidligere tilsier ikke at den skulle være spesielt mye mer bråkete.
Også diesel
Foruten denne briljante motoriseringen er DS3 tilgjengelig med et utvalg av tre bensin- og to dieselmotorer, fra 95 hestekrefter via 120 på bensinmotorene til de to velkjente HDi-motorene på 90 og 112 hester.
Mye og variert utstyr
Bilen kommer i tre utstyrsnivåer:
DSign (med motoren VTi 95), DStyle (med motorene VTi 120 og HDi 90) og DSport (med toppmotoriseringene VTi 150 - som vi kjørte - og HDi 110).
Standardutstyret er bra fra bunnen av med alt sikkerhetsutstyr man idag kan forvente, lydanlegg, tåkelys, kjørecomputer, fartsholder og kjøling i hanskerommet.
Med DStyle får man i tillegg lettmetallfelger (16"), manuelt klimaanlegg og den omtalte muligheten til å velge tofarget karosseri.
DSport inkluderer 17-tommers lettmetallfelger, USB og Bluetooth-tilkobling, automatisk klimaanlegg, diodelysene foran og pedaler i aluminium.
Alle de tre nivåene kan kombineres med en god del ekstrautstyr, både enkeltvis og som pakker.
DS3 markerer seg som premium-posisjonert bil ved kun å være til salgs hos utvalgte forhandlere som yter ekstra service til kundene.
Prisene på Citroën DS3 er ikke klare ennå, men importøren kan opplyse at innstegsprisen for en 1.4 VTi med 95 hestekrefter blir cirka 190.000 kroner.
| 1
|
202820
|
TEST:Shuttle XS 3510MA
Den er flat, liten og leverer det den skal.
Shuttle var tidlig ute med små PC-er, som i sin tid ble kalt mini-PC-er.
I dag er dette formatet ikke lenger "mini", men likevel lavt i forhold til ordinære stasjonære PC-er.
Men små PC-er er praktiske i visse sammenhenger, spesielt hvis de i tillegg er støysvake og kraftige nok.
Her kommer den nye XS35-serien inn i bildet.
Dette er maskiner som er bare litt større enn en tradisjonell ekstern harddisk.
Den er basert på den nyeste ION2-platformen som består av en dobbeltkjerne Intel Atom prosessor kombinert med grafikkbrikke fra nVidia.
Dermed får du en nærmest lydløs maskin, det eneste som roterer og kan lage litt støy er harddisken og DVD-drevet.
Opp å stå
Maskinen er nærmest perforert, bare på kortsidene er det hele paneler med åpninger til optisk drev eller tilkoblinger.
Ellers består kabinettet av et metallgitter med plast på utsiden, med et utall åpninger.
Maskinen er laget for å stå oppreist, og det følger med en fot som skrus fast på den ene langsiden.
Det er ingen føtter, og det står uttrykkelig at maskinen skal plasseres på høykant, enten med foten eller et alternativt feste for montering på baksiden av en skjerm med VESA-feste.
Tilkoblinger
Alle kontakter sitter på kortendene, som blir foran og bak når maskinen står på foten.
På forsiden finner vi optisk drev.
På vårt testeksemplar var dette en DVD-brenner, men det kan også monteres et slimline Blu-ray drev eller en harddisk ved hjelp av et adapter.
Ved siden av drevet finner vi en USB-kontakt og en kortleser for flere formater opp til SD-kort.
På baksiden finner vi en åpning for Kensington lås, minijacker for mikrofon og hodetelefon/linje, 100 Mbit nettverk, 4 USB-kontakter, VGA, HDMI (kan brukes samtidig i flerskjemsløsning) og kontakt for strøm.
Strømforsyningen er ekstern, men heldigvis svært liten.
Hva med surroundlyd?
Maskinen har bare digitallyd ut på HDMI-kontakten, ikke på noen separat SPDIF-kontakt.
Har du en moderne receiver med HDMI, eller en TV med flere HDMI innganger og digital lydutgang til en eldre receiver, så kommer du i mål når du skal ha surroundlyd.
I bruk
Vi koblet maskinen til en full HD TV med HDMI, og det fungerte utmerket.
Responsen er god til surfing og enkle oppgaver, og alle former for video, inkludert HD i 1080p i forskjellige formater lagret på interndisken fungerte som det skulle.
Vi koblet den også til en eldre HD ready plasma med oppløsning på 1024x768 for avspilling av video fra vårt hjemmenett.
Vi brukte tilkobling med VGA, som er det eneste som gir et fornuftig skjermbilde i Windows.
Maskinen valgte selv denne oppløsningen og bildet ble som det skal, men nødvendigvis strukket i bredden.
Avspilling av video skulle vise seg å by på noen utfordringer.
Med VLC som avspiller - som fungerte fint til avspilling av innhold fra interndisken - var det ikke sjans å få spilt av MKV-filer i 1080p.
Det var total katastrofe.
Andre mediespiller var ikke stort bedre.
Men med Media Player Classic Home Cinema ble det noe annet!
Da fungerte alt helt strøkent.
Hva dette skyldes er nok sammensatt, vi mistenker både bufring av nettverksdata og utnyttelse av grafikkprosessoren.
Vi testet sanntidsreponsen med DPC-checker og det var ikke pent.
Forsinkelser på rundt 1000 mikrosekunder var i overveldende flertall, og maskinen med de installerte driverne er ikke egnet for sanntidskritisk bruk.
Windows 7 opplevelsesindeks ble målt til 3,3 begrenset av den ordinære grafikken.
Spillgrafikken klarte seg langt bedre med 4,6.
Prosessoren er heller ikke i den ypperste klassen, men 3,4 er absolutt til å leve med.
Vi kjørte også PCMark Vantage og fikk 1936 PCMarks.
Dette er ganske beskjedent, sammenlignet med den lille maskinen fra Asrock med Core i3 prosessor som vi testet nylig som klarte 5347.
Men til surfing og video er ytelsen likevel tilstrekkelig, hvis du velger riktig programvare.
Støy og varme
Støy er det praktisk talt ikke noe av, det eneste er såvidt hørbar knitring fra harddisken når det er helt stille i rommet.
Maskinen blir litt varm på toppen, men ikke verre enn at man fint kan holde hånden over så lenge man gidder.
Strømforbruket ligger på under 30 watt ved full aktivitet, typisk rundt 20 watt ved beskjeden bruk.
I standby bruker den bare 2,6 watt.
Fleksibel serie
Vårt testeksemplar er en variant i en serie med modeller som kan konfigureres etter behov.
Den leveres i utgangspunktet som en "barebone", som er en grunnkonfigurasjon bestående av kabinett og hovedkort med prosessor.
Så kan du sette inn minne og lagringsenheter etter behov.
Har du en hjemmeserver kan du klare deg med en liten SSD som systemdisk og droppe både harddisk og optisk enhet.
Du kan også sette inn en hybrid-disk og en slimline Blu-ray enhet for å få en komplett mediemaskin hvis det er det du ønsker.
Konklusjon
Shuttle XS 3510MA er en snerten og omtrent lydløs maskin som egner seg godt til mediePC eller til annen enkel bruk.
Med passende programvare presterer den tilstrekkelig, men krevende oppgver med ditto programvare kan bli for tøft.
Maskinserien kommer i salg i løpet av kort tid, men noen dato har vi ikke fått oppgitt.
Listepris på vårt eksemplar er 5220 kroner, med Windows 7 Home Premium.
Du finner fullstendig prisliste fra Shuttle her.
Disse prisene er høyere enn hva de faktiske prisene kommer til å ligge på.
Den rimeligste barebone-utgaven uten ION2, men med Intels egen integrerte grafikkløsning, ligger på 1795 kroner i nettbutikkene.
Denne skal fremdeles kunne spille av HD-filmer, men vil slite med spill.
Prisen inkluderer ikke minne, harddisk eller optisk drev, og heller ikke operativsystem.
| 1
|
202821
|
TEST:Hybrid som funker
Toyota Prius er fortsatt målestokken for hybridbiler i dag.
Toyota Prius kom allerede i 1997 og er nå inne i sin tredje generasjon.
Dagens utgave ble lansert for snaut et år siden og satte med det ny teknologisk standard i klassen.
Skjønt, konkurrentene er ikke så mange.
I praksis har Prius på det norske markedet kun én konkurrent, nemlig Honda Insight.
I høyere prisklasser finnes det langt flere hybridalternativer, men disse er hovedsakelig av akademisk interesse for de aller fleste av oss.
Det er kun Prius som for alvor har klart å markere seg på salgslistene så langt.
Etter årets tre første måneder ligger den på en respektabel åttendeplass på registreringsstatistikken.
Dermed ser det ikke foreløpig ut til at massen av mer eller mindre troverdige rapporter om problemer med Prius, både her hjemme og i USA, har påvirket salget negativt.
Fra 264.000 kroner
Noe av hemmeligheten bak Prius-suksessen ligger selvsagt i prisen.
Prius begynner på forholdsvis lave 264.000 kroner, ikke avskrekkende tatt i betraktning teknologinivået og det faktum at automatgir er standard.
89 gram CO2
På papiret er Prius imponerende med et oppgitt blandet forbruk på 0,39 liter per mil og et CO2-utslipp på 89 gram per kilometer.
Den samlede effekten er på 136 hestekrefter og 0-100 går på 10,4 sekunder.
Bensinmotoren alene yter 98 hester, mens de to elektriske motorene yter opptil 82 hestekrefter, dog ikke på et og samme tidspunkt.
Sprek nok
Ute på veien blir det uansett fort klart at det er nok av krefter i denne bilen.
Nei, den er ikke kjempesprek, men den er mer enn rask nok for norske forhold.
Spesielt fra lavere hastigheter kjenner man at elmotorene skaper et ekstra skyv, noe som er ganske fascinerende.
Ved moderat oppstarttempo tennes ikke bensinmotoren i det hele tatt og du flyter av gårde kun på elektrisk kraft.
Det er i grunn en ganske morsom opplevelse.
Bensinløs kjøring
Dersom du virkelig vil forsterke elbilfølelsen, finnes det et kjøreprogram som gjør at bilen stenger av bensinmotoren.
Forutsetningen er at batterinivået er høyt nok, farten lav nok og gassbruken forsiktig.
Vår erfaring var likevel at det var fullt mulig å gjennomføre mye småkjøring på dette programmet.
Ulempen er at batteriet tømmes ganske fort og da må det lades igjen, noe som trekker drivstoff med mindre du har mange bratte bakker foran deg.
To andre kjøremodi er også tilgjengelige, med de selvforklarende navnene Eco og Power.
Eco passer fint til vanlig bruk, mens Power gir en del raskere respons.
Lave tall i praksis
Vi opplevde at det under pen småkjøring og landeveiskjøring var mulig å bevege seg ned på det offisielle tallet på 0,39 liter, i følge kjørecomputeren.
Under jevn kjøring i høyere hastigheter, er det imidlertid litt vanskeligere.
Vi mistenker at en tilsvarende dieselbil ville brukt mindre på motorveikjøring.
Det skal imidlertid nevnes at vår testbil var helt fersk og at den muligens vil bli enda mer effektiv med noen mil i bagasjen.
Lettkjørt
Kjøreopplevelsen for øvrig er ganske ukomplisert i Prius.
Takket være den trinnløse girkassen som betjenes via en liten morsom elektronisk girspak, og fraværet av en turteller, får man lite kontakt med bensinmotoren.
Man føler seg litt isolert og skjønner ikke alltid hvordan motorpakken jobber.
Men det fungerer.
Dette sammen med en lett og presis styring, gjør dessuten Prius meget lettkjørt, både i byen og på landeveien.
Fjæringskomforten er ganske god, men i høyere hastigheter kunne vi godt ønsket oss litt bedre skjerming fra dekkstøyen.
Vindstøy og motorstøy hører man mindre til.
Ikke sportslig
Direkte sportslig er imdlertid ikke Prius.
Riktignok er styringen ganske fin med grei følelse, men utover det er det normalt ryddige og greie kjøreegenskaper som gjelder.
I harde svinger understyrer den stort sett.
Det morsomste i Prius er egentlig en litt mer tilbakelent kjørestil, kombinert med jakten på lave forbrukstall.
Da kan man også more seg med instrumentpanelet som gir mye interessant informasjon om hybridsystemet.
Bedre plass
Hybridbiler har gjerne noe dårligere plassforhold enn tilsvarende store mer konvensjonelle biler.
Det skyldes dels at batteriene må få plass og dels at karosseriformen er dråpeformet på en slik måte at takhøyden i baksetet begrenses en del.
Dette rammes også Prius i noen grad av, men ikke så mye som før.
Personer på opptil 180 centimeter kan ta med seg hodet inn i baksetet, men hatten må ligge hjemme og sveisen må være flat.
Beinplass er det forholdsvis godt med og det flate gulvet uten noen drivverkstunnel i midten er en stor fordel.
Foran sitter man meget bra med den høye midtkonsollen som et stabiliserende element mellom forsetene.
Interiøret for øvrig er ganske morsomt med den svevende midtkonsollen, den lille girspaken og de morsomme elektroniske instrumentene.
Futurisk er vel det beste ordet for å beskrive helhetsinntrykket.
Hard plast
Men det må også nevnes at materialkvaliteten egentlig ikke imponerer noen.
Her er det hardplast som dominerer stor sett overalt, og den metalliske lyden i dørene hjelper heller ikke på.
Bagasjerommet er overraskende romslig.
Gulvet er på grunn av batteriene forholdsvis høyt og taket relativt lavt, men til gjengjeld er lasteavdelingen lengre enn i vanlige kombikupeer.
Setene kan også legges ned og da blir gulvet helt flatt på en enkel måte.
Mot Golf
Spørsmålet er om Prius nå har blitt så god at den kan være et alternativ til mer konvensjonelle biler, og for kunder som ikke i utgangspunktet er spesielt interesserte i hybridteknologi.
Interessant nok koster en Volkswagen Golf 1.6 TDI med dobbelkløtsjkassen DSG og Bluemotion Technologies-pakken akkurat det samme, 264.000 kroner.
Ytelsene er ganske like, plassforholdene er forholdsvis jevnbyrdige og forbruket er heller ikke så langt unna.
CO2-utslippet ligger riktignok 20 gram lavere for Prius.
Vi tror nok at man i de fleste situasjoner kunne kjørt på like lite drivstoff med denne Golfen, og i enkelte tilfeller mindre.
I tillegg er Golf en bedre bil på veldig mange områder, dog med unntak av lokalmiljøegenskaper.
Men det samme teknologinivået kan den ikke by på.
Og hybrid er unektelig litt morsomt, og dersom du kjører mye i byen, har det mye for seg også.
I tillegg føler man seg jo på en måte litt mer fremtidsrettet.
Konklusjon
Strengt vurdert etter egenskaper finnes det nok bedre biler enn Prius.
En av dens største svakheter er at den ikke kan leveres med tilhengerfeste.
Likevel er den en interessant bil med tanke på teknologinivået, miljøegenskapene og det faktum at allroundegenskapene nå har blitt såpass gode at den fungerer for en ganske så stor kundegruppe.
Blant hybridbilene tilbyr den en enestående kombinasjon av pris og egenskaper.
Konkurrenten Honda Insight når eksempelvis ikke opp, til tross for en startpris som ligger 24.000 kroner lavere.
| 1
|
202822
|
Inov-8 X-talon 212:Den ekstreme
THOMAS:
Det første du oppdager, er hvor fordømt godt disse engelske skoene sitter rundt føttene.
Det andre?
Grepet på underlaget som er av såkalt «sticky rubber».
Du flyr nærmest fremover i skogen, og det er enormt motiverende at skoene hjelper så mye til.
Hælen sklir aldri, selv på de mest utfordrende partiene, og sålen biter seg fast i absolutt alt.
Men med så store knotter fungerer disse best i terrenget og ikke på skogsveier.
Dette er vår favoritt blant de fire skoene.
Vurdering: 6 av 6
KRISTIN:
Jeg er helfrelst allerede fra første steg!
Vi er i ett med skoene allerede fra vi snører på skoene gangen hjemme; de er lette og snertne og sitter tett på foten.
Vi kjenner konturen av steinene når vi går over grusen - og når vi kommer inn i skogen og setter opp farten, er det helt magisk.
For disse skoene sitter.
De sitter på gressbakker, de sitter på leirete skogbunn, de sitter over stubber og over bergknauser.
Og vi trenger ikke bekymre oss for at vi skal gli.
Og for en løpsfølelse disse skoene gir!
Om du sliter med å finne gleden med løping, kan disse skoene være en skikkelig vitamininnsprøytning.
Den tette passformen og den litt tynnere sålen gjør at du får en helt fantastisk kontakt med underlaget.
Du kan føle stubbene og småsteinen gjennom sålene.
Når det kommer til løpsglede og løpsfølelse, er det ingen av testproduktene som kan måle seg med denne.
Dette er en kompromissløs terrengsko.
Og vi elsker det!
Om du har et stykke med asfalt eller grusvei du må forsere før du kommer deg inn i terrenget, så bør du velge grøfta; disse skoene er for harde til å løpe på hardt underlag.
Og de er lave og gir ikke allverdens støtte ved ankelen - du må passe ekstra på for å ikke tråkke over med denne skoen.
Vurdering: 6 av 6
| 1
|
202823
|
Mizuno Wave Ascend 8: Allrounderen
THOMAS:
Det første du merker med japanske Mizunos bestselger er hvor godt den sitter rundt foten: høy bak og romslig foran ved tærne.
Knytter du den akkurat passe stramt – som, har vi lært, er essensielt når du skal løpe i terreng – vil du å få en kjempeopplevelse i skogen.
På rundt seks turer på fem kilometer over røtter, stein, fjell og gjørme, opplevde vi kun at de glapp et par ganger opp et bratt og vått steinparti.
Det var også noen få tilfeller hvor hælen beveget seg når vi landet litt skeivt i steget.
Sålen er akkurat passe stiv (eller myk) til å takle det røffe underlaget, men ikke stiv nok til at man føler mister følelsen med underlagt.
Grepet er også ett av testens alle beste.
En suveren terrengsko som også kan funke på vanlig skogsvei.
Vurdering: 6 av 6
KRISTIN:
Vi har god erfaring med Mizunos sko fra tidligere, og når det kommer til passform, er også denne skoen super.
Den gir også veldig god støtte til foten.
Sålen er bredere og skoen høyere enn på den kompromissløse Inov-8-skoen - slik at steget blir mer stabilt og du vil ikke tråkke like lett over, som du kan risikere med Inov-8.
Mizunos terrengsko har testens nest beste grep, og sitter godt under de fleste forhold - selv om den ikke kan måle seg helt med Inov-8 når det kommer til grep eller løpsfølelse.
Sålen på denne skoen er tykkere og med noe demping - slik at du ikke vil få den ekstreme kontakten med underlaget som du gjør med Inov-8.
Men bevares!
Dette er en fantastisk god sko i terrenget, som gir godt grep, sitter svært godt på foten - og som også kan takle noe grus og hardere underlag - selv om du heller ikke med denne bør løpe for lenge på veldig hardt underlag.
Vurdering: 6 av 6
| 1
|
202824
|
Karhu Flow 3 Trail Fulcrum:Estetikeren
THOMAS:
Disse finske kultsterrengskoene er de som ser suverent best ut, og som også har de minste knottene på sålene.
Dermed kan de også brukes som vanlige fritidssko, men også som løpesko på andre underlag enn terreng.
Og sålen er nok en smakssak for løperen; liker du å kjenne underlagt ekstra godt når du løper i noen svært lette og behagelige sko som ikke sitter like støpt som noen av de andre i testen, er dette skoen for deg.
Puster godt, tørker fort og, igjen, de ser helt fantastiske ut.
For deg som vil ha noen superlette terrengsko du kan bruke i hverdagen.
Og overalt, egentlig.
Vurdering:
5 av 6
KRISTIN:
Dette er en sko vi gjerne kunne flyttet inn i, som en fritidssko:
Den er myk, den er lett og den er luftig ... litt som en tøffel, egentlig.
Men hvordan er det egentlig å løpe med en tøffel i skogen?
Rett og slett litt for mykt og slarkete.
Skoen er veldig løs rundt i alle fall vår fot, og gir dermed ikke mye støtte.
Foten har for stort bevegelsesrom inne i skoen - noe som er ugreit med tanke på løping i terrenget, da det er mye ujevnheter som foten må stabilisere.
Men skoen er veldig luftig og har testens mykeste såler - slik at dem også kan passe på grusveier og hardere underlag.
Den har godt grep.
Vurdering:
4+ av 6
| 1
|
202825
|
Icebug Enlight RB9x:Bråkmakeren
THOMAS:
Disse svenske skoene har de mest distinkte sålene i testen, og blir fort en smakssak for terrengløperen.
Sålen er stiv med knotter du kjenner godt når du går på asfalt.
Løper du på mykere underlag i skogen, føler du at mister litt kontakt med bakken, og dessuten lager den harde sålen mest lyd av alle de fire skoene i testen.
Men den er god til å takle fuktighet og sitter som støpt, ikke minst ved hælen.
Vurdering:
4 av 6
KRISTIN:
Dette føles litt som å snøre på seg en nylonsekk, og det er ikke så rart når vi vet at overdelen er laget i nylon.
Skoen er lett, men testens stiveste og hardeste - og da snakker vi både om sålen og overdelen på skoen.
Sålen er altfor stiv, og den smeller når vi løper på hardt underlag:
Her høres det at du kommer!
Det verste er at den er veldig glatt:
Her opplever vi ofte at vi mister grepet og sklir - spesielt på vått fjell og berg, stubber og leirete sti.
Overdelen av nylon beskytter mot kvister eller annet dersom du beveger deg utenfor stien, men den er altfor stiv.
Nylonoverdelen skal også holde noe av fuktigheten ute, men det er egentlig verre at du blir klam og svett på foten - som vi opplevde at vi ble.
Vurdering:
2 av 6
| 0
|
202826
|
DMP Super Slim:Billig og smart TV-feste
Hvorfor bruke tid og penger på veggfester som er dyre og vanskelige å montere?
Mens alle TV-ene som selges i dag leveres med bordstativ, er veggfeste et tilbehør som må kjøpes utenom.
I et marked hvor nær sagt ingen TV-produsenter makter å tjene penger på TV-modellene sine, er heller ikke det noe vi klarer å irritere oss spesielt over.
Likevel; som kunde er det alltid deilig å vite at du ikke har betalt mer enn nødvendig, og det er altså her dagens testobjekt kommer inn i bildet.
DMP Super slim koster nemlig rundt 394 kroner (299 + 95 i frakt) i norske nettbutikker, og minner mistenkelig om Samsungs originale slim-fester som til sammenligning koster rundt 1.200 kroner over disk i butikk.
Her er det altså gode penger å spare for deg som er prisbevisst.
Huskeliste for veggfeste
Det første du må finne ut er hvilken størrelse veggfestet må ha for å passe til akkurat din TV-modell.
Dette har heldigvis blitt enkelt med årene.
I bruksanvisningen på TV-en, eller på spesifikasjonslisten i nettbutikken du har handlet i, vil det nemlig være oppgitt en Vesa-standard.
Den oppgir avstanden mellom skruefestene på TV-en, og disse må naturligvis matche målene på festet.
I vårt tilfelle var det en Samsung PS59D555 som skulle opp på veggen hos naboen, og dens Vesa-mål var 600X400, som akkurat matchet veggfestet Super slim fra DMP.
Vi kontrollerte også at Samsung-en var lettere enn festets maksvekt på 50 kg, og det var heller ikke noe problem.
Dagens TV-er er heldigvis betydelig lettere enn for bare få år siden.
Sist, men ikke minst må du også vite hvilken vegg du skal henge TV-en på.
Grunnen er selvsagt at ulike typer vegger krever ulike typer skruer.
Med en solid trevegg kunne vi bruke de medfølgende skruene, men har du en annen veggtype må du regne med å måtte kjøpe ekspansjonsskruer i tillegg.
Les mer om det i vår store skrueguide, eller spør hos din lokale jernvareforhandler - her er det viktig å være føre var.
Montering av DMP Super slim
Hele konseptet er en stålwire som skal gå mellom TV-ens festepunkter, slik at TV-en til slutt bare hektes på de to festepunktene du har skrudd fast i veggen.
To skruehull i veggen er altså alt som skal til, og i teorien blir det omtrent som å henge opp et stort bilde.
Bruksanvisningen er kanskje ikke den beste, men konseptet er enkelt.
Her er det bare å ta seg god tid til å måle nøyaktig hvor du skal bore i veggen, og bruke hodet.
Selve veggfestet som er skrudd fast i veggen bygger ikke ut mer enn 14 mm, men siden det var LED-lys montert på veggen fra før, satte vi også på de medfølgende avstandsstykkene på skruene som skal sitte i TV-en.
Her er det bare å stramme til med et fast skrutrekkergrep, ikke bruk drillen her, da risikerer du bare at gjengene i TV-en ryker.
Ideelt sett er det smartest å koble til alle inngangskabler (strøm, HDMI osv) på TV-en før du løfter den opp på veggen.
Men er du alene under monteringen er ikke det alltid like enkelt å få til, og uansett vil man før eller siden koble til nytt utstyr.
I pakken ligger det derfor to praktiske vippe-hendler som skal festes i TV-ens nederste skruehull.
Når du skal koble til nye enheter kan du dermed vippe disse ut, slik at TV-en henger på skrått ut fra veggen.
Dette gjør det i hvert fall litt enklere å finne inngangskildene som er plassert bak på TV-en.
Konklusjon
Etter å ha montert svært mange gammeldagse veggfester av "Biltema"-typen var det en befrielse å kommer over Philips sitt smarte veggfeste i 2009.
Dette veggfestet har imidlertid blitt vanskelig å få tak i, og DMP Super slim er derfor et bra alternativ.
Det er billig, krever minimale inngrep i veggen og er mye lettere å montere enn veggfester av den gamle typen.
Ikke bygger det stort ut fra veggen heller, og vi ser derfor liten vits i å kjøpe de originale festene som raskt koster deg tre ganger så mye i innkjøp.
Har du tips til andre alternativer?
Vi er interessert i å høre om dine erfaringer, så del det gjerne med oss og andre lesere i debatten under.
Takk til Multicom for testprodukt, som ble montert hos en heldig nabo.
| 1
|
202827
|
Audi A3 Sportback e-Tron prøvekjørt
Elbiler har stor suksess i Norge.
Audi satser heller på plug-in hybrid - og får det til å se ut som en god idé!
OPPDATERT:
Siden denne saken ble skrevet, er prisene blitt offentliggjort.
De starter på 339.500 kroner, for en velutstyrt versjon.
WIEN:
Er det noen vits i å utstyre en Audi A3 med stikkontakt, elmotor og batteripakke?
Det var det vi lurte på da vi dro til Wien for å se nærmere på Audi A3 Sportback e-Tron.
Ja, og for å kjøre den, naturligvis.
Og for å ha sagt det med en gang:
Dette er mye for pengene både fra et miljøperspektiv og fra et forbrukerperspektiv.
Audi lover oss nemlig at denne bilen skal koste under 340.000 kroner, med godt utstyrsnivå, over 200 hestekrefter og muligheten for å kjøre utslippsfritt opptil 50 kilometer på hver lading.
Vi snakker om en bil som for svært mange kan kjøres til og fra jobb med levering i barnehage og til trenig og lignende - uten utslipp lokalt av forurensningsstoffer.
"Gratis" elektrifisering
Sammenlignet med en standard Audi A3 1.4 TFSI med samme utstyrsnivå, betyr dette at man får e-tron-teknologien "med på kjøpet", som Audi selv påpeker.
Og mer krefter inkludert - med kraftig redusert forbruk ...
For godt til å være sant?
Nei, faktisk ikke - og her hjelper selvsagt norsk avgiftspolitikk godt, med en vektrabatt på 15 prosent grunnet hybridens større masse, og et kraftig redusert avgiftsgrunnlag på CO2-utslippet.
Konkurrenter?
Audi er tidlig ute i kompaktklassen og viser utvilsomt et mer sofistikert produkt enn pioneren Toyota med sin ladbare Prius.
Men den kjørte vi første gang for fire år siden.
Men i folkesuv-kategorien, tilbyr Mitsubishi sin Outlander i en etterhvert populær PHEV (Plug-in Hybrid Electric Vehicle) - versjon.
Elektro-Audi!
Med e-tron tar Audi for alvor spranget når det gjelder elektrifisering.
Denne bilen ble vist første gang i Genève i 2013 og nå - først over et år etterpå - er produksjonsbilen altså klar.
I utgangspunktet ser dette ut som en normal A3 Sportback (altså femdørs-versjonen), men som vi altså fant ut, er den en del mer spennende enn som så.
Det er det spesifikke ved denne modellen vi tar for oss her - vi henviser for øvrig til vår tidligere test av A3 Sportback, som du kan lese her.
204 hester - som funker
Kreftene kommer fra den kjente bensinmotoren på 1.4 liter, som kobles sammen med en elektromotor og S tronic - automatgirkassen med dobbel kløtsj.
Denne versjonen av bensinmotoren 1.4 TFSI yter 150 hestekrefter.
Den elektriske motoren leverer i tillegg 75 kW eller 102 hestekrefter.
Totalt kan kombinert effekt (den såkalte system-ytelsen) nå 204 hestekrefter med et dreiemoment på 350 newtonmeter.
De to kraftkildene kan overlappe hverandre.
Elmotorens maksimale dreiemoment gjør seg gjeldende fra start til 2.000 omdreininger, mens bensinmotoren har sitt kraftigste register mellom 1.750 og 4.000 omdreininger.
Dette betyr at bilen har vesentlig mer trekkraft i det lavere turtallsregisteret - og det merkes.
Tross økt vekt oppleves bilen dermed akkurat så sprek som tallene på papiret tyder på, tross at bilen er vesentlig tyngre.
Likevel: 0-100 km/t gjøres unna på 7,6 sekunder.
Toppfarten skal være 222 kilometer i timen - vi fikk ikke anledning til å kontrollere dette tallet, men det er langt fra vesentlig.
At bilen har fartsressurser nok fant vi fort ut.
Vesentlig tyngre
Sammenlignet med Audi A3 Sportback 1.4 TFSI 150 hk S tronic (1.235 kilo), er vekttillegget 305 kilo.
(Heldigvis er dette på en bil som i utgangspunktet var "slanket " 100 kilo i forhold til forgjengeren).
Økningen kommer i hovedsak fra vekten på el-motoren, batteriene og kablene.
Batterienes plassering påvirker vektfordelingen, men så vidt vi kunne kjenne utfra testkjøringen er dette på en heller positiv måte, slik Audi hevder.
Batteripakken er blitt plassert under baksetet, mens bensintanken, som har et volum redusert fra 50 til 40 liter, nå sitter over bakakselen.
Litt mer trykk på bakakselen er bare en fordel på en slik bil i den grad man kan merke noen forskjell.
Vi kunne i hvertfall ikke kjenne noen negativ påvirkning verken på balanse eller stabilitet.
Kjøremessig er dette helt på høyden med øvrige A3, altså.
Og tross sportsunderstell og 17-toms felger som er standard på denne modellen, fant vi også komfortnivået høyst tilfredsstillende.
Audi A3 e-tron kan ellers kjøres i ren elbilmodus ("EV-mode") helt opp til 130 kilometer i timen.
De slår altså den større - og kraftigere - ladbare Volvo V60 D6 AWD med 10 km/t.
Klimabil
Det er selvsagt to nøkkeltall som forklarer grunnen til at Audi har utviklet denne bilen.
Det er forbruket som i snitt er oppgitt til 0,15 liter per mil, og det lave utslippet av CO2 - 35 gram per kilometer - som gjør at det spares noen avgiftskroner her hos oss, samtidig som Audi kommer nærmere å oppfylle EUs krav til reduksjon i gjennomsnittlig CO2-utslipp fra nye biler på markedet.
Da vi ankom testsenteret sto det e-Tron på rekke og rad med ledningene hengende ut av ladeporten, som, når bilen ikke lades, er snedig gjemt bak de velkjente ringene i grillen.
Vi fant senere ut at denne åpnes ved å vri rundt en diskret plastbryter inne i venstre ring, noe som gjør at hele logoen spretter ut og kan skyves til siden.
50 km som elbil
Deretter kan bilen kobles til strømnettet og batteripakken med en kapasitet på 8,8 kilowattimer lades opp på 3 timer og 45 minutter fra vanlig husholdningskontakt - alternativt på to timer fra industrikontakt.
Dette gir i utgangspunktet en rekkevidde på ren elektrisitet på fem mil.
Under en variert testrunde kjørte vi med forskjellige programinnstillinger for å teste flere kjøremodi, så akkurat den rekkevidden testet vi ikke.
Den virker ikke svært overdrevet optimistisk, ut fra den evalueringen vi kunne gjøre.
På en av testrundene, over en distanse på 83 kilometer viste kjørecomputeren for eksempel at vi hadde kjørt 73 prosent utslippsfritt og 27 prosent på bensin.
Da hadde vi benyttet de fire forskellige kjøremodi som er tilgjengelig.
De er som følger:
EV (elbil-modus) - Elektrisk drift prioriteres (inntil 50 km).
Den overstyres dersom man etterspør høyere belastning (kraftig gasspådrag).
Hybrid Auto
- Veksler automatisk mellom el-motor og bensinmotor etter kjøreforholdene for å sikre maks effektivitet over lengre distanse
Hybrid Hold - Veksler automatisk mellom el-motor og bensinmotor etter kjøreforholdene, men vil beholde en gitt mengde batterikapasitet.
For eksempel for senere bruk i bykjøring eller lignende.
Hybrid Charge - Fremdriften skjer først og fremst gjennom bensinmotoren.
Samtidig lades også batteriene ved hjelp av bensinmotoren, slik at man bygger opp elektrisk rekkevidde.
Dette medfører selvsagt økt forbruk i forhold til ren hybridkjøring, men kan forsvares dersom man ønsker å kjøre utslippsfritt senere - eksempelvis i byen.
Mye for pengene
Den norske Audi-importøren forsikrer at prisen vil komme under 340. 000 kroner.
Det er ikke verst med tanke på mulighet for eldrift og 204 hestekrefter.
Det er bedre enn ikke verst, når man ser at e-tron har utstyrsnivået Ambition som standard.
Dette koster 14.500 kroner ekstra på de andre A3-modellene.
Inkludert er blant annet 17-tommers aluminiumsfelger, sportsseter, 3-ekers sportsratt (multifunksjon) i skinn, fargeskjerm med førerinformasjonssystem og sportsunderstell.
Informa,sjonssystemet inneholder spesifikk informasjon for hybridversjonen, for eksempel om forbruk og fordeling på avstand med utslippsfri kjøring og med kjøring med bensinmotoren i gang.
Til sammenligning:
- Audi A3 Sportback 1.4 TFSI 150 hk S tronic koster 323.000 kroner
- Audi A3 Sportback 1.8 TFSI 180 hk S tronic koster 362.800 kroner.
(Det kan nevnes at i Tyskland prises e-tron 5.000 Euro eller over 40.000 kroner dyrere enn 180-hesteren med tilsvarende utstyr).
Det er dermed ikke rart at importøren er relativt optimistisk med hensyn til salgsvolum.
Kommunikasjonssjef Marius Tegneby hos Audi Norge mener Audi A3 Sportback e-tron vil kunne stå for et vesentlig volum.
I 2015, første hele salgsår, mener han det fort kan bli rundt 1.000 biler i et godt marked.
Konklusjon:
Fem sterke
Dette er en svært lovende bil fra Audi og et alternativ for dem som ønsker elbilens miljøfordeler når det gjelder null-utslipp under kjøring lokalt samtidig som de trenger lang rekkevidde med samme bil uten å måtte planlegge for det.
Det er den første kompakte premiumbil som tilbyr dette (BMW i3 med rekkeviddeforlenger eksisterer, men tilbys ikke i Norge), og som vi nevnte innedningsvis er dette mye for pengene.
Det ønskes selvsagt erfarig angående bruksmønster og bekreftelse av pris.
Men dette er uansett en sterk femmer fra vår side.
Ingen tvil:
Kjøp heller Audi A3 e-tron enn 1.4 TSI, og gjerne heller enn 1.8 TSI eller de kraftigere dieselversjonene også.
| 1
|
202829
|
Peugeot 308 SW prøvekjørt
Vi har testkjørt den trivelige stasjonsvognen Peugeot 308 SW.
Vi hadde mye pent å si om Peugeot 308 da den ble lansert.
Nå har vi kjørt stasjonsvognen, 308 SW, og dette er et enda mer attraktivt produkt.
I forhold til forgjengeren er denne bilen et stort sprang fremover på så å si alle områder: Lettere, renere, sikrere, mer velutstyrt, bedre plass og bedre kjøreegenskaper.
Bare på komfort var forrige 308 SW omtrent like bra som den nye.
Sårt tiltrengt fornyelse
Peugeot hadde et svakt år i fjor, og konsernet PSA (Peugeot og Citroën), har slitt økonomisk en tid.
Det er de fast bestemte på å komme seg ut av, ved å dyrke en europeisk profil på det gamle kontinentet samtidig som de satser stort med tilpassede produkter internasjonalt.
De må også rasjonalisere driften ganske betydelig, noe vi nylig skrev om her.
Det er med dette bakteppet ikke rart at Peugeot har store forhåpninger til sin sist fødte - 308.
At den ble kåret til årets bil 2014, var i hvertfall ikke noen ulempe i så måte og nå er det altså lanseringen av den viktige stasjonsvognutgaven som står for døren.
Store fremskritt
Nå har vi kjørt forskjellige versjoner av den over flere titalls mil på varierte veier, og det er ingen tvil om at Peugeot med denne bilen har potensial til å forbedre salget betraktelig.
Vi opplevde i hvert fall bilen som godt gjennomtenkt, velbygget, praktisk og helt på nivå med de beste når det gjelder miljø og sikkerhet.
Mer konservativ
Vi hører til de som synes at Peugeot har gjort rett i å bevege seg mer i retning av diskret og elegant design, snarere enn de svært markante og "annerledes" linjene forgjengeren la for dagen.
Slik sett viser 308 SW et tydelig slektskap med storebror 508 SW.
Men det er bare i utvendig design at Peugeot går sin tidligere innovative stil.
i-Cockpit
I interiøret forholder det seg nemlig annerledes.
Nyvinningene vi oppdaget med introduksjonen av 208 er videreført i 308 og det kan kreve tilvenning, men de som tidligere klagde over dårlig ergonomi i Peugeots modeller på grunn av for mange knapper og uoversiktlig førermiljø, har ingenting de skulle ha sagt lenger.
Nå er det nemlig "i-Cockpit" som gjelder, og så å si alle knapper er eliminert til fordel for betjening via en (relativt) intuitiv berøringsskjerm midt i senterkonsollen.
Den interaktive delen er en syv-tommer - de ni Peugeot skryter på seg, inkluderer betjeningsfeltene på hver side.
Det er imidlertid ikke noe problem i praksis, fant vi ut med litt øvelse.
Har man lært seg sekvensene man må gjennom via berøringsskjermen, er vårt inntrykk at det er mindre trafikkfarlig enn å famle etter små knapper med liten skrift, slik tilfellet var tidligere.
Trivelig
Ellers lever interiøret opp til den gode kvalitetsstandarden Peugeot har lagt seg til de senere årene og det er lett å trives - særlig hvis man går for det 1,7 kvadratmeter store panoramataket som gir en svært lys og luftig kabin.
(tilvalg - 9.500 kroner).
Foran finnes ingen forskjell i forhold til kombiversjonen, men bak er bilen annerledes.
I alt er stasjonsvognen 33 centimeter lengre enn kombien - fordelt på 11 centimeter større akselavstand og 22 centimeter ekstra overheng bak.
Bakseteplassen er bedre enn i kombien selv om den tross alt ikke når opp til standarden i klassen over.
Den er ikke helt på nivå med Golf, Skoda Octavia eller Honda Civic Tourer, men den er bedre enn Toyota Auris Touring Sports og Ford Focus stasjonsvogn.
I hvert fall er det plass til to voksne på nær 190 centimeter bak hverandre - men bare såvidt.
Masse bagasjeplass
Nå opp til standarden i klassen over gjør derimot bagasjeplassen:
Bagasjerommet rommer hele 610 liter - og det er før man legger ned seteryggene.
Når setene er lagt ned blir gulvet så godt som helt flatt, og er dermed svært praktisk.
Med unntak av Honda Civic Tourer er dette best i klassen og større enn både VW Passat og Volvo V70.
Vokser seg stor
Bilen måler 458 centimeter i lengden og vel 180 centimeter i bredden.
Vi får dermed bekreftet at bilene i det såkalte c-segmentet vokser seg større, men dette er ikke den lengste i klassen.
Opel Astra Tourer, for eksempel, måler 470 centimeter - da er vi så å si oppe i mellomklassen - selv Skoda Octavia, som kan anses som den minste i mellomklassen (Regf alternativt den største i kompaktklassen.
Flere kunder kan altså i dag velge å gå en bilklasse ned, ettersom det utgjør veldig lite rent fysisk.
Man får altså nesten like mye til en lavere pris.
Nye 308 SW er i likhet med kombiutgaven basert på PSAs nye modulære plattform, EMP2 .
Som alle bilprodusenter er Peugeot svært opptatt av vektreduksjon om dagen, noe den nye plattformen er en del av.
Dette tillater igjen en downsizing i forhold til motoriseringene, uten at det går på bekostning av ytelsene.
Så var det prisene.
De ligger i et helt normalt leie for klassen, og det er nå en god del utstyr tilgjengelig.
For eksempel er automatisk nødbrems nå tilgjengelig slik som Ford introduserte på Focus og VW på Golf.
Dette er i henhold til Euro NCAPs anbefalinger.
For 242.000 kroner får du rimeligste versjon, en 308 SW 1.6 HDi Access, med 5-trinns manuell girkasse og 92 hestekrefter under panseret.
Typiske konkurrenter vil være VW Golf stasjonsvogn, Toyota Auris Touring, pluss stasjonsvognene av Hyundai i30 og Kia Cee'd.
La oss heller ikke glemme den litt uklassifiserbare Skoda Octavia stasjonsvogn.
Se flere bilder:
Fire + tre
Til sammen blir det i første omgang fire forskjellige motoriseringer å velge mellom.
Av disse er PureTech 1.2 e-THP (130 hk) og 2.0 BlueHDI (150 hk) helt nye, og tilfredsstiller naturligvis Euro 6-kravene.
Vi kjørte begge to, samt en ny versjon av den kjente 1.6 HDI-maskinen, som er oppgradert til å takle EU6-kravene.
Den er dermed forvandlet til 1.6 BlueHDI og yter nå 120 hestekrefter i versjonen vi kjørte - den finnes også i en versjon med 100 hester.
Disse kommer først til høsten, og da vil versjonene med 92 og 115 hester fases ut.
Prisene på disse nye variantene kjenner vi ikke per dags dato, men de burde ikke bli betydelig forskjellige fra dem de erstatter.
Mye renere
De vil i det minste utløse mindre avgifter basert på CO2-utslipp.
120-hesteren kan til og med skilte med ganske oppsiktsvekkende lave 85 gram per mil.
Disse motorene har dessuten NOx-rensing og forurenser dermed lokalmiljøet i betydelig lavere grad enn før.
Effektive motorer
Med sine nyeste motoriseringer beviser Peugeot at de også her holder tritt med konkurrentene tross de økonomiske viderverdighetene de har måttet gjennomgå.
Det er tydelig at de over seksti milliarder kronene konsernet har måttet bokføre som tap bare de to og et halvt siste årene (!), sannsynligvis beror for en stor del på nyttige investeringer.
Alle de tre motorene vi prøvde passer bilen bra og spesielt imponerer bensinmotoren på 130 hester og 230 newtonmeter fra bare tre sylindre og 1,2 liter slagvolum.
Vi testkjørte denne første gang i Citroën C4, og ble imponert.
Uten last og med to personer ombord er den en riktig sprinter og selv på ferietur med familien vil den duge for de fleste med trekkraften den har - da riktignok uten det overskuddet de travleste blant oss ønsker (tekniske data:
Se tabell nederst).
Kraftpakken med god automat
Er det overskudd man vil ha, er det 2.0 HDI dieselmotor med 150 hester og hele 370 newtonmeter man vil ha - da karrer man seg under ni sekunder på sprinten 0 til 100 og forbikjøringskapasiteten er formidabel.
Og med den nye sekstrinns "quickshift"-automaten går det nesten av seg selv - dette er en meget, meget god drivlinje som ikke støyer, ikke avstedkommer stress eller unødig venting på girskift - det bare fungerer.
Og forbruket holdes i sjakk - også med automatkasse er normert blandet forbruk bare såvidt over 0,4 liter per mil.
Bedre girkasser
Til de fire motorene som i dag står på prislisten (se lenger ned), blir det to girkasser å velge mellom.
Denne gangen testet vi de nyeste utgavene av sekstrinns manuell og sekstrinns automat (den nyutviklede Aisin Quickshift vi kommenterte ovenfor).
Begge disse er mye bedre enn girkassene Peugeot anvendte inntil for få år siden og bidrar til å gjøre kjøreturene til en hyggeligere opplevelse enn med forgjengerene.
Gode kjøreegenskaper
Ellers overrasket ikke kjøreopplevelsen:
Alle versjonene er velkjørende med et godt avpasset understell som takler de fleste kjøresituasjoner bra, med god stabilitet og balanse, med unntak av litt nervøsitet i bakkant over korte ujevnheter under aktiv kjøring.
Betryggende kjøreegenskaper er standard i klassen nå og Peugeot er intet unntak, med et stramt oppsett som favoriserer skarpe svingegenskaper og sidestabilitet i svingene fremfor klassisk komfortfølelse.
Det verken duver eller krenger - og med 18-tommersfelgene to av testbilene var utstyrt med opplevdes til og med bilen som stump på ujevnt underlag.
Er komfort viktig for deg:
Nøy deg med 16-tommere.
Alt i alt hyggelige priser
Prisnivået er det slett ikke noe å utsette på, tatt i betraktning det forbedrede produktet og mer utstyr.
Når det er sagt:
Dette gjelder også for flere konkurrenter, så det er alltid lurt å sammenligne ut fra det utstyret man selv anser som viktig å ha.
Av utstyrsnivåer kan du velge mellom Access, som er det enkleste, deretter Active og øverst, Allure.
Dette er prisene (frakt og levering, som er variable kostnader, kommer i tillegg - regn i snitt med cirka 8.000 kroner):
308 SW Access 1.6 HDi 92 hk 5-trinns manuell:
242.000308 SW Active
1.6 HDi 92 hk 5-trinns manuell:
252.000308 SW Active 1.6 e-HDi 115 hk 6-trinns manuell:
272.000308 SW Active 1.2 e-THP 130 hk 6-trinns manuell:
267.000308 SW Active 1.2 e-THP 130 hk 6-trinns automat:
282.000308 SW Allure
1.6 HDi 92 hk 5-trinns manuell:
276.000308 SW Allure 1.6 e-HDi 115 hk 6-trinns manuell:
292.000308 SW Allure 1.2 e-THP 130 hk 6-trinns manuell:
287.000308 SW Allure 1.2 e-THP 130 hk 6-trinns automat: 302.000308 SW Allure 2.0 BlueHDi 150 hk 6-trinns manuell: 307.000308 SW Allure 2.0 BlueHDi 150 hk 6-trinns automat: 322.000
Et godt kjøp
Vår konklusjon er overveiende positiv:
Peugeot har vist at de mer enn holder følge med konkurrentene på de fleste områder og denne bilen er et meget godt alternativ til både VW Golf stasjonsvogn og de andre bilene i klassen selv om den ikke er overlegen på noe bestemt område.
Det kan bemerkes at de negative punktene i oppsummeringen under ikke nødvendigvis er gyldige for alle, mens interiøret, som vi synes er godt nytenkt, kanskje vil fremstå som vel uvant for enkelte.
Når man ser hvor mye stasjonsvogn for pengene man nå får i kompaktklassen, vil det for stadig fler fortone seg som unødvendig å legge 100.000 kroner ekstra på bordet for å kjøpe en bil i klassen over og dette gjelder i høyeste grad for 308 SW.
Peugeot 308 SW blir lansert på det norske markedet i august.
| 1
|
202830
|
HTC Desire Z
Android-mobiltelefon med uttrekkbart tastatur.
Høstens nye mobiltelefoner fra HTC har to godbiter i Android-segmentet, nemlig HTC Desire HD og dagens testmodell, HTC Desire Z.
Forskjellen er at "lillebror" Z har uttrekkbart tastatur, og det er gledelig å se at HTC har lansert en nordisk modell med egne fysiske knapper for æ, ø og å.
Ulempen er at prosessoren snurrer på 800MHz (kontra 1GHz hos Desire HD), som så vidt legges merke til ved bruk dersom du er vant til en kjappere telefon fra før.
Vårt søsternettsted ITavisen har testet HTC Desire Z og konkluderer med at HTC Desire Z er nok en vellykket mobil fra HTC, selv om konstruksjonen på det uttrekkbare tastaturet virker litt sårbart.
Er du ivrig på å skrive epost og synes det er litt knotete å skrive på et skjermtastatur, kan HTC Desire Z være midt i blinken.
>> Les hele testen og se bildene:
HTC Desire Z
HTC Desire Z
| 1
|
202831
|
Nikon D60
TEST:
Flott kamera til en meget hyggelig pris.
Nikon D60 ble testet sammen med fire andre speilreflekskameraer julen 2008 i samarbeid med TV2 hjelper deg.
Testen finner du i denne artikkelen.
| 1
|
202832
|
Alfa Romeo MiTo
Alfas minstemann har et typisk elsk eller hat-utseende, og en utfordrende sittestilling for de høyreiste.
Den fremstår ikke som like helstøpt som 159 og Giulietta, men plasserer seg som et etterlengtet friskt pust i Polo/A1-segmentet.
Her tilbys også firkløverversjon, som med 170 hk utfordrer Polo GTi.
TCT-kassen er også tilgjengelig.
Prøv også:
Audi A1, Volkswagen Polo
| 1
|
202834
|
iPhone 3GS
Nå har den kommet, og vi har testet.
De som er interesserte i iPhone har allerede kunnet lese seg opp både på tekniske egenskaper og priser i perioden siden den nye 3GS-modellen ble lansert den 8 juni.
Vår første forhåndsomtale av 3GS finner du her Priser finner du fra Chess, Netcom og Telenor
Mer info om forskjellige typer abonnementer finner du i denne artikkelen
S for speed
Den nye iPhone 3GS ser helt lik ut som forgjengeren 3G, den eneste synlige forskjellen er at skriften på baksiden er i blank krom, ikke matt som før.
Dessuten står det 32GB på den største modellen, men ikke noe av dette er synlig for andre under bruk.
Men en viktig forskjell er belegget på fronten.
Det er fettavstøtende og ikke på langt nær så følsomt for fingeravtrykk og andre uhumskheter.
Dessuten er det bare å stryke den mot skjorta så er flekkene borte.
Det liker vi.
Forskjellen i hastighet oppgis til å være 2x i følge markedsføringen.
I praksis vil totalopplevelsen av hastighet alltid variere, fordi dataene som skal behandles først skal lastes ned fra en eller annen tjeneste.
Noen ganger er nettet tregt pga stor trafikk, dekningen på forbindelsen er dårlig, man er i bevegelse mellom basestasjoner osv.
Derfor er det svært omstendelig å måle forskjellen, og resultatene vil ikke være nyttige som annet enn en pekepinn om hvordan det var der og da.
Men det er ingen tvil om at iPhone 3GS er raskere enn forgjengeren og man opplever det umiddelbart på mange måter.
Allerede når man laster inn programmer og manøvrerer mellom valgmulighetene innen hvert program merker man at responsen er raskere og jevnere.
Sammenlignet med forrige modell virker det som om den nye er velsmurt og at alt glir lettere, mens den gamle knirker og kreker seg avgårde.
Sitter du på et WLAN med rask nettforbindelse vil du også merke at surfing kan være vesentlig raskere, YouTube-videoer starter raskere og Google Maps tegnes raskere.
Epost som tidligere har vært litt småtregt innimellom, er nå så kjapt at det er en fryd.
Store vedlegg håndteres lett, du slipper å vente på at bilder skal vises.
Facebook sitt program var tregt på 3G-modellen til og med på WLAN, men på 3GS sitter det meste rett i skjermen og gir en helt annen brukeropplevelse.
Grunnen til hastighetsøkningen er både ny prosessor og grafikkbrikke, som er tett integrert.
Prosessoren er ikke bare raskere (600 MHz vs 412 MHz), den er også mer effektiv og smartere.
Produksjonsteknikken (65nm) og arkitekturen gjør at strømforbruket er lavere i forhold til ytelsen, og at hastigheten varieres dessuten etter behov, noe som ytterligere sparer strøm.
Nye bruksområder
Kameraet har fått en vesentlig oppgradering, selv om det fremdeles er et stykke til kvaliteten noen konkurrenter kan skilte med.
Klikk på
At du nå kan bestemme fokus ved å trykke på området som skal være i fokus, og at du kan ta makrobilder, gjør en verden av forskjell sammenlignet med forgjengeren.
Videoopptak med VGA-oppløsning er på plass med innebygget enkel trim-redigering og direkte opplastning til forskjellige nettjenester.
Det digitale kompasset er i seg selv kanskje ikke så nyttig til hverdags, men sammen med kart og GPS får du nå muligheten til å vite i hvilken retning du skal gå eller kjøre i Google Maps.
Her vil det også komme nye smarte programmer som utnytter alt dette.
Hvis du trener er det også støtte for Nike + iPod.
Stemmestyring er også mulig, du kan snakke til telefonen og den ringer opp personer i kontaktlisten din.
Du kan også styre iPod-delen med tale, hvis du er heldig.
På iPhone 3GS må du holde Home-knappen nede en stund for å aktivere stemmestyring, så snakker du.
Sier du "ring" og et navn i kontaktlisten ringer den opp vedkommende.
Hvis du bare sier fornavnet og det er flere personer med samme fornavn spør telefonen hvem av dem du mener og hvilket nummer om det er flere (f.eks. fast og mobil).
Det går som regel minst like raskt å slå opp nummeret på vanlig måte.
Når vi prøvde å styre musikkavspilling klarte iPhone aldri å treffe riktig låt eller artist verken med norsk eller engelsk talestyring.
Stemmestyring er nyttig som en spesialisert løsning for handicappede, men generell stemmestyring virker motsatt, man blir handicappet når man forsøker å bruke den og stanger hodet i veggen hele tiden.
Er iPhone 3GS verdt å oppgradere til?
Hvis du kjøpte en første generasjon iPhone er det ingen tvil - det er bare å løpe og kjøpe.
Har du en iPhone 3G med 16 GB er det ikke like soleklart.
3GS er en klar forbedring, den er definitivt raskere, har bedre kamera og finnes med 32GB.
Men 3.0 oppdateringen var vel så viktig, og den var gratis...
Kompasset og Nike+iPod støtte kan være nyttig, men ikke revolusjonerende.
Og stemmestyringen er etter vår erfaring fullstendig ubrukelig.
Noen vil savne radio, men det største ankepunktet med iPhone er at den ikke kan kjøre programmer i bakgrunnen.
Det er imidlertid flere gode grunner til det, først og fremst strømforbruk, variabel kvalitet på nettilgang og prisingen på datatrafikken.
Så det koker ned til hva du er villig til å bruke penger på.
Brukeropplevelsen på 3GS er slik den skal være, rask, jevn og gjennomført behagelig.
Og det viktigste og beste med iPhone er fremdeles slik vi skrev i vår forrige test:
"...som et fristende koldtbord, ikke som et fremmed kjøkken hvor du finner alt mer eller mindre bortgjemt i forskjellige skap og skuffer."
iPhone-konseptet og forbedringene i 3GS gjør at den er i en klasse for seg, og vi gir den derfor en sekser.
| 1
|
202837
|
Philips Senseo kaffemaskin
Philips nye kaffemaskin gjorde førsteinntrykket til skamme.
Førsteinntrykket var godt.
Kaffemaskiner som brygger espresso ved hjelp av kapsler eller pods har blitt en stor hit på det norske markedet.
I høst lanseres to utfordrere:
Senseo fra Philips og Nescafé Dolce Gusto fra DeLonghi.
Vi skal teste begge, og begynte med Philips.
Og førsteinntrykket var meget bra.
Men deretter gikk det bare nedover.
Se bilder - og video - av Senseo lenger ned i artikkelen.
Fleksible innstillinger
Philips Senseo har vært på det europeiske markedet i flere år, og har, spesielt i Nederland en sterk posisjon og stor del av markedet.
I stedet for kapsler, bruker Senseo puter, små ferdiglagede, forseglede, kaffefilter med kaffe inni.
Innholdsfortegnelse:
Fleksible innstillingerBrukervennlig- Det smaker plastikkSnill med miljøetKonklusjon
Maskinen er laget slik at du kan velge vannmengde - det vil si om du vil ha en konsentrert espressokopp eller en amerikano/norsk kaffekopp.
Disse bruker samme mengde kaffe, men ulike mengder vann.
Du kan også velge om du vil lage en eller to kopper samtidig.
En fin bonus, for kaffe er som kjent omtrent like viktig sosialt for gjennomsnitts-nordmannen som en ordentlig kopp te er for britene.
Brukervennlig
Senseo er enkel i bruk.
Så enkel at selv de mest teknofobe kan klare å bruke den, og vi trengte ikke kaste et eneste blikk på bruksanvisningen for å lage en kaffekopp.
Her er det plug and play.
Enkle, men smarte, symboler alle skjønner (vil du ha mye eller lite kaffe i koppen din?
En eller to kopper?) gjorde brukeropplevelsen til en drøm.
Det samme er tilgjengeligheten.
For mens man med de eksisterende kapselkaffe-maskinene må bestille nye kapsler på nett eller i spesialforretninger, har Philips Senseo et samarbeid med Friele.
Som ikke bare står for kaffen inne i putene, men også distribusjonen.
Slik at det er langt enklere å få fatt i kaffeputer til Senseo enn til flere av de kapsemaskinene som allerede er på markedet.
Et lite minus for at det samler seg litt vann i kapselen/kapselholderen etter trakting, slik at det blir litt sølete å tømme.
- Det smaker plastikk
Smaken på kaffen er et helt annet kapittel.
Philips som har samarbeid med Douwe Egberts i Nederland, har valgt Friele som leverandør i Norge.
Det hjelper ikke.
Selv frokostkasseelskeren ble dypt skuffet.
For den første drøye uken smakte det nesten bare plastikk.
Som det gjerne gjør av nye maskiner, men selv etter flere runder med bare vann, for å rense maskinen, et par omganger med zalo og varmtvann og to ukers bruk kommer kaffen fortsatt med en distinkt ettersmak av .. plastikk.
Kanskje fordi vannbeholderen er i plastikk?
Eller er det delene inni?
Ikke vet vi, men det smaker rett og slett ikke spesielt godt.
Et av Senseos salgspoeng er at den kommer med en "lekker crema".
For oss ble det litt for mye skum og bobler, ikke den fine cremaen som vi er vant til fra gode espressoer.
Og det skal vel strengt tatt ikke være crema på en kopp kaffe?
Heller ikke sjokoladen traff blink, dessverre.
Traktesjokolade?
Høres rart ut.
Og smaker omtrent like merkelig.
Litt for søtt, litt for kunstig - og selv med minste nivå vann - litt skvipete.
Snill med miljøet
En tilbakevendende innvending til kapselkaffemaskinene har vært miljøaspektet.
Kapslene er i metall eller plast med kaffegrut inni - og selv om man i teorien kan åpne dem, grave ut gruten og kildesortere, mister man da litt av poenget med at operasjon kaffekopp skal være enkel.
Her har Senseo-putene et stort fortrinn:
Du kan putte hele puten sammen med organisk avfall eller rett på komposten.
Vi har testet tre av kapselkaffemaskinene:
Se hvilken du bør velge
Konklusjon
Dette ble dessverre ingen innertier blant kaffehundene i DinSide-redaksjonen.
Ja, det er enklere å bruke maskinen enn å sette på kaffetrakteren.
Og det er mindre å vaske.
Men kaffen ble for skvipete, selv når vi valgte minste vannmengde, og med alt for mye og fluffy skum på toppen - og etter at nyhetens interesse gav seg, gikk en etter en tilbake til vanlig automatkaffe, pulverkaffe eller kjøpekaffe fra Stockfledts.
Det hjelper ikke at det er enkelt, når vi rett og slett ikke likte hverken kaffen eller sjokoladen.
Hverken sterk eller svak.
Etter to ukers Senseo-testing, går vi neste uke over på å teste Dolce Gusto.
Følg med på DinSide!
| 0
|
202838
|
iPad 2
Da har vi fått iPad 2 i hus, hvor mye bedre er den?
Vi har allerede prøvd iPad 2 i London under lanseringen, og før helgen stod nordmenn i kø for å kjøpe.
Her ser du prisene..
Og nå har også DinSide fått den til utførlig test, og dessuten sammenligning med den originale iPad-utgaven.
Begge iPad'ene vi sammenligner er toppmodellene, med 64 GB lagring og 3G.
Fysiske forskjeller
iPad 2 er en del tynnere enn forgjengeren, og bare 8,8 millimeter tykk.
Den forrige var heller ikke noen tjukkas, men forskjellen er at iPad 2 har flat bakside.
Dermed er den bedre å holde, og den kan ligge stødig på et bord.
Det er to viktige forskjeller i praktisk bruk.
iPad 2 kan du legge på et bord og bruke, mens iPad må ligge i futteralet sitt eller holdes på plass med den ene hånden mens du betjener den med den andre.
Ellers vugger den som en dupp på vannet.
Når det gjelder vekten er ikke forskjellen stor.
Vår originale iPad veier 707 gram, mens iPad 2 veier 610 gram.
Med det nye magnetiske dekselet i skinn veier imidlertid iPad 2 "hele" 748 gram.
Dekselet er en historie for seg.
Det er ingen tvil om at det er svært praktisk, og teknisk meget elegant.
Det snapper lett på plass med neodym-magnetene, som er så kraftige at du faktisk kan la iPad 2 henge og dingle i dekselet (men ikke la det bli en vane ...).
At du kan brette det på forskjellige måter slik at det fungerer både som støtte og grep er svært praktisk.
Du kan også brette det rundt på baksiden slik at du ikke riper opp nettbrettet eller et glassbord osv.
Om dekselet er direkte vakkert er det delte meninger, kolleger i redaksjonen synes det er stilig, undertegnede synes at uansett farge og materiale er det et vedheng, som ikke er i nærheten av å matche det elegante designet på selve iPad 2.
Hadde glasset foran skjermen vært uknuselig, umulig å ripe og ikke samlet på fett og støv, hadde det ikke vært nødvendig med noe deksel.
Men slikt glass finnes ikke.
I bruk
Så snart du har fått iPad 2 opp å kjøre på et raskt trådløst nett, merker du forskjellen i prosessorkraft.
I nettleseren Safari klarer iPad 2 å tegne opp sidene etter hvert som du skroller, uten at du ser mye til den rutete bakgrunnen.
På den første iPad sliter nettleseren med å henge med.
I videoen nedenfor er iPad 2 til venstre og iPad til høyre.
Begge har 64 GB og 3G, men er logget på samme WLAN.
I andre programmer er forskjellen mer eller mindre påtagelig, avhengig av hva som skjer i kulissene.
Noen programmer krever mer prosessorkraft enn andre, og den nye grafikkprosessoren er helt avgjørende for ytelsen i spill og andre grafikkintensive programmer.
I nytte og moro
Men i mange programmer er det ikke noen hårreisende forskjell i praksis mellom "gammel" iPad og iPad 2.
I Photo merker vi ingen forskjell, heller ikke i kartprogrammet, der er det heller innlesing av data enn prosessorbruk som avgjør.
I GarageBand er det innebygde begrensninger i selve programmet og ikke prosessoren som begrenser.
Vi sjekket ut hvor mange stemmer som kan klinge samtidig på piano, og det var ingen vesentlig forskjell.
Når du har spilt 10 toner som klinger samtidig og har pedalen nede begynner den å stjele de svakeste/eldste tonene når du slår an flere toner.
Men vi hadde en følelse av at forsinkelsen fra anslag til lyd var enda kortere på iPad 2 enn på iPad, som også er svært kjapp.
I spill er det først og fremst bedre teksturer, objekter er mindre kantete og alt beveger seg enda noen hakk jevnere enn på iPad 2.
Den nye maskinvaren byr på mer ressurser som spillutviklere kan ta i bruk, så vi har forhåpentlig enda mer spennende og flottere spill i vente.
Hva med tilbehør?
Vi har allerede nevnt det smarte dekselet, et annet nytt tilbehør er overgangen som kalles Digital AV Adapter.
Den har HDMI ut og videreføring av standard tilkobling for lader etc.
Da kan du vise alt på TV eller annen kompatibel storskjerm.
Denne kabelen fungerer også på iPad og iPhone og iPod Touch, men da med redusert funksjonalitet.
Støttebraketten og tastaturet med innebygd støtte beregnet på første generasjon iPad fungerer også på iPad 2, selv om en annen profil på avrundingen av kanten gjør at den sitter litt løsere.
Camera connection adapteret/USB-tilkoblingen fungerer også på samme måte som på iPad.
Vi koblet til MIDI-keyboardet via denne og et M-Audio Uno MIDI/USB adapter.
Konklusjon
iPad er det overlegent ledende nettbrettet, det er malen som alle konkurrentene forsøker å ta igjen.
iPad 2 er annen generasjon, med bedre ytelse og noen justeringer i egenskaper.
Dobbelkjernet prosessor og bedre grafikkytelse gir nye muligheter for utviklere, resultatene av dette vil vi se enda tydeligere etter hvert.
Noen av justeringene gir bedre bruksegenskaper, som den flate baksiden og en mer behagelig avrundet sideprofil.
Dekselet med magnetfeste bidrar også til bedre brukervennlighet.
Apple iPad 2 3G 64GB
| 1
|
202839
|
MPIO HD100
Harddiskbaserte MP3-spillere blir stadig mer populære, og HD100 fra MPIO er en av de aller lekreste og mest brukervennlige spillerne vi har testet.
Den er omtrent så stor som en 20-pakning sigaretter, og veier 260 gram.
Til tross for sine relativt beskjedne mål har den en lagringskapasitet på hele 20 GB.
Omregnet i spilletid betyr det ca 330 timer, eller omtrent 14 dager med uavbrutt MP3-musikk.
MPIO HD100 kan dessuten spille WMA-filer, som tåler kraftigere kompresjon enn MP3.
Dermed kan du faktisk få plass til det doble - nesten en hel måned med musikk i bra kvalitet.
I tillegg har den både innebygd radio, samt stemmeopptaker med nær sagt ubegrenset kapasitet (mikrofon er innebygd).
Lekkerbisken
Designmessig synes vi spilleren er svært lekker, den kan minne om spillere som Apple iPod, og Creative Zen.
Her er brukt speilblankt metall, som gir et umiddelbart kvalitetspreg.
LCD-skjermen er stor (4x5 cm) og har blå bakgrunnsbelysning som tennes så snart du trykker på en av knappene, eller bruker navigasjonshjulet.
På innsiden sitter en 2,5" lydløs harddisk fra Toshiba, samt et oppladbart batteri med god levetid, som lades så snart du plugger den medfølgende nettadapteren i veggen.
Selv om innpakningen er solid, er det mye finmekanikk på innsiden av en harddisk.
Det betyr at den ikke tåler allverdens ytre påkjenninger, og et fall i asfalten kan for eksempel være skjebnesvangert.
Rask overføring
Spilleren kommuniserer med PCen gjennom USB 2.0-grensesnittet, og hvis du kjører Windows XP behøver du ikke å installere drivere for å overføre musikkfiler.
I praksis dukker spilleren opp som en egen harddisk i Utforsker, og kan i prinsippet brukes til all slags filer.
Praktisk.
Selve overføringen av filer skjer lynkjapt, vel og merke hvis PCen din har USB 2.0-støtte.
Hvis du tenker å fylle opp disken dersom du kun har USB 1.1-porter på PCen din, bør du derimot sette i gang overføringen før du går til sengs om kvelden.
For at spilleren skal kunne gjenkjenne musikkfilene må de plasseres i strukturen X:\MAPPE\MAPPE\FIL (der X svarer til stasjonsbokstaven som tildeles spilleren).
Har du alt organisert filene dine på en annen måte, kan det altså bety at du må gjøre en liten jobb her.
Dette er derimot en av de få svakhetene vi har oppdaget under testen.
Enkel betjening
For spilleren er ellers minst like brukervennlig som den er pen å se på.
Du blar deg gjennom menyene ved hjelp av et hjul.
Når du vil gjøre et valg, trykker du bare på hjulet.
Meget enkelt.
Når du skal velge sanger eller spillelister, navigerer du deg i mappene ved hjelp av et Utforsker-lignende grensesnitt.
Under hjulet finner du en back-knapp, og i en ring rundt disse sitter knapper som styrer avspillingen, åpner menyen, samt starter radioen.
Under avspilling brukes hjulet til å justere lydnivået, og trykker du på den når radioen er aktivert, får du velge mellom inntil 12 forhåndsinnstilte kanaler.
Det følger med øretelefoner av typen som puttes inn i ørene (med hodebøyle).
Denne løsningen gir en brukbar lydopplevelse, synes vi.
Her er det derimot ingenting i veien for å bruke andre, mer sofistikerte øretelefonløsninger dersom behovet skulle tilsi det.
MPIO HD100 har dessuten innebygget equalizer med fem forhåndsinnstilte verdier for bedre lydopplevelse.
Spilleren har ikke linjeutgang, så hvis du skal koble den til stereoen i stua, må det skje via hodetelefonuttaket.
Alle nødvendige kabler følger med.
Drivere til Win98SE og nyere, samt RealOne-programvare for avspilling og organisering av musikk på PCen, følger med på CD.
Du får også med et praktisk skinnetui med belteklips.
Konklusjon
MPIO HD100 er rett og slett en flott spiller med svært god lagringskapasitet.
Dessuten er den blant de aller mest brukervennlige harddiskbaserte spillerne vi har testet.
Den er ikke noe førstevalg for joggere, men for deg som er mer glad i å gå tur, tilbringer mye tid på bussen eller toget, eller bare å ønsker å ta med musikksamlingen hvor enn du går, er den perfekt.
Prisen er litt lavere enn hva Creative Zen normalt selges for.
MPIO HD100 har dessuten flere funksjoner, større skjerm og er enda litt lekrere synes vi.
MPIO HD100 importeres av ITNordic og selges gjennom Xenses.
| 1
|
202842
|
Casio Exilim EX-Z1000
TEST:
Casios nye toppmodell byr på intet mindre enn 10.1 megapiksler.
Vi har knipset!
For bare noen uker siden testet vi Casios forrige toppmodell, Z850, som vi med begeistring trillet en femmer til på terningen, mye på grunn av kameraets meget gode ytelse og jevt over gode kvaliteter ellers.
Nå har vi hatt den nye toppmodellen, Z1000, i et par uker, og i dagens megapikselrace er 10.1 i tet når det gjelder lommekameraer.
For å fange 10.1 megapiksler bruker Z1000 en CCD-brikke på 1/1,8"; den største av de to typene som er vanlige for lommekameraer.
I utgangspunktet vil mange være skeptiske til så mange piksler på en så liten brikke, men hvis vi regner på det, finner vi en sensortetthet på 262.000 pr. kvadratmilimeter kontra 243.000 på et kamera med 1/2,5" CCD og 6 megapiksler.
Med andre ord - ingen veldig stor forskjell sånn sett.
Optikken har Casio stått for selv, og objektivet har 3x optisk zoom med et brennviddeområde tilsvarende 38-114mm; det mest vanlige for lommekameraer, mens vi som vanlig gjerne skulle ha sett større vidvinkel enn 38mm.
Maksimal blenderåpning på vidvinkel er på fine f/2.8, mens f/5.4 i tele-enden er noe mindre enn vi kunne ønske oss.
Nærgrensen for makrofotografering kunne også vært bedre, selv om 6cm slett ikke er dårlig for denne typen kamera.
Konstruksjonsmessig synes vi ikke Z1000 har samme kvalitet som sin lillebror, Z850.
Huset er av riktignok av stål (Z850 er i børstet aluminium), men designet er et lite hakk kjedeligere.
På forsiden har blitsen en god plassering; øverst og litt til siden, men ikke så langt at du løper noen risiko i forhold til å få fingeren i veien.
Kameraet har også en autofokuslampe som aktiveres når lystilgangen er dårlig, og autofokusen fungerer jevnt over veldig godt på dette kameraet.
På toppen finner vi knapper for å slå av og på kameraet, utløserknapp, og en zoomkontroll som fungerer på samme måte som det forrige Casio-kameraet, og som også Canon har hatt for vane å bruke på sine kameraer.
Vi legger også merke til et litt ruglete parti til høyre tommelfinger som gir deg et litt mer solid grep når du holder kameraet med én hånd.
Litt på skrå over toppen finner vi knappene som skiller mellom avspilling og opptak; en knapp til hver.
Disse knappene kan du også bruke for å skru på kameraet - en fordel dersom du bare vil se på bilder er da at objektivet ikke kommer ut av kamerahuset.
Dersom du har tenkt til å ha kameraet i bagen, setter vi også pris på muligheten til å deaktivere dette via menyen.
En egen disp-knapp lar deg sette opp displayet slik du vil, og du kan justere lysstyrke, fargenivå og hva slags informasjon som vises, inkludert levende histogram for alle RGB-kanalene ved opptak.
Stor LCD-skjerm
LCD-skjermen er 2,8" i diameter og er i widescreen.
Vi stusset litt over dette, siden bildene som tas tross alt er i 4:3-format, men 16:9-knipsing er også mulig.
Det som imidlertid er kjekt, er at bredskjermen tillater deg å vise innstillingene i margen ved siden av 4:3-bildet.
Som du kan se på bildet under, gir det deg rask tilgang til de mest relevante innstillingene uten at noe av bildet dekkes til.
LCD-skjermen har forresten en oppløsning på 230.000 piksler, men med såpass størrelse på skjermen, fremstår den allikevel som mer uskarp enn flere av sine konkurrenter.
I likhet med lillebror er skjermen god i solskinn, og heller ikke innsynsvinkelen fra sidene er noe å klage på - vi synes imidlertid at skjermen har litt å gå på når det gjelder vertikal innsynsvinkel.
Til høyre for skjermen finner vi navigasjonstastene inkludert OK-knapp, en menyknapp og en knapp merket BS (Best shot).
BS-knappen gir deg mulighet til å velge hva slags type motiv du vil fotografere; det være seg portrettbilder, nattbilder etc.
En ting vi synes er litt merkelig er at både makrofotografering og filminnspilling kun er tilgjengelige fra denne menyen, og at det derfor tar et par unødvendige tastetrykk ekstra å aktivere disse funksjonene.
I BS-menyen finnes også noen spesialeffekter som pastell, sepia etc.
Du kan også velge "ID Photo", der du tar bilde, rammer inn ansiktet og trykker OK, før kameraet lager fem ulike størrelser av bildet.
Brukervennligheten er det lite å si på ellers - menyene er lett forståelige med tydelig skrift og fornuftig oppdeling, og det nevnte panelet på høyre side er veldig kjekt der du raskt har tilgang til ISO, hvitbalanse, blitsstyring, oppløsning etc.
Når du ser på bilder kan du få opp en kalender som lar deg velge hvilken dag du vil vise bilder fra, og du kan foreta enkle justeringer som beskjæring, rotering, fargekorreksjon og keystone, som lar deg justere perspektivforvrengninger.
Kameraet har også støtte for lysbildemodus der du kan vise bilder i serie - kjekt når du kobler kameraet til TV så du slipper å trykke deg igjennom selv.
Vi savner imidlertid manuell kontroll over blender og lukkertid, som vi hadde hos det forrige kameraet.
Ytelse
Z850 var et råskinn når det gjaldt ytelse, og Z1000 er også ganske raskt i forhold til mange av sine konkurrenter, selv om det ikke er like raskt som sin forgjenger.
Kameraet klarer 9 bilder uten blits på 10 sekunder, og kan også ta serier på tre bilder i løpet av et drøyt halvskund; både med og uten blits.
Det skal imidlertid sies at blitsstyrken da ikke er på det maksimale, og at kameraet bruker noen sekunder på vanlig blitslading.
Selv om Z1000 på fokuseringstesten vår gjorde det noe svakere enn sin forgjenger, er det fortsatt blant de raskere lommekameraene, og batterilevetiden på 360 bilder etter CIPA-standarden (halvparten med, halvparten uten blits + preview av alle bilder) er i det øverste sjiktet for lommekameraer.
Bildekvalitet
Det vi var mest spente på var selvsagt bildekvaliteten - 10 megapiksler høres flott ut på papiret, men vi har mang en gang pekt på at megapiksler ikke er ekvivalent med hverken bildekvalitet eller skarphet - der spiller også både optikk og singnalbehandling en vesentlig rolle.
I tillegg er det en kjennsgjerning at mange sensorer på en liten brikke ofte produserer mer støy.
Støymessig produserer kameraet høyst akseptable resultater til og med ISO 400, som er den høyeste manuelle innstillingen du kan sette.
Bruker du den såkalte anti-shake-funksjonen og lystilgangen er dårlig, benyttes høyere ISO-verdier for å korte ned lukkertiden, men over 400 blir det grumsete og detaljer forsvinner.
Under finner du et utsnitt med henholdsvis ISO 50, 100, 200 og 400.
Selv om detaljene avtar med høyere ISO-verdier er støynivået ganske akseptabelt.
Objektivet tegner også ganske skarpt, og vi finner flere detaljer i bildene enn for eksempel Ixus 800 IS; i hvert fall når kameraene står i ro og lystilgangen er veldig god.
Når lyset avtar, derimot, er bildestabilistaoren i 800 IS et hardt salgsargument, og etter å ha blitt bortskjemt med en slik hos flere av kameraene vi har testet i det siste, er dette et lite savn hos Z1000.
Som nevnt skulle vi også gjerne ha sett en større vidvinkel - 800 IS har 35mm, og selv det er en forskjell som merkes.
Z1000 har noe kromatisk feilbrytning å spore, som spesielt gjør seg synlig i bildekantene i høykontrastområder, men tønneforvrengningen er lav.
Himmelen blir ofte overeksponert; det gjelder også vinduer på innebilder.
Under tok vi det samme bildet med 800 IS og Z100 - legg merke til vinduet, som Canon gjengir langt bedre.
Med standardinnstillingene gir også Canonkameraet mer mettede farger:
Positivt er det også at kompresjonsstøyen er relativt lav; også på normale innstillinger, der bildestørrelsen ligger på 2.5-3MB.
I eksempelet under sammenligner vi igjen med 800 IS (som har færre megapiksler og bredere vidvinkel, derfor ikke det samme utsnittet), med en 4x forstørrelse.
Vi ser at Z1000 har mindre kompresjonsstøy enn 800 IS:
Konklusjon
Diskusjonen om hvorvidt 10 megapiksler er nødvendig på et lommekamera skal vi droppe å ta her, men Z1000 er uansett et godt kamera uten spesielt store svakheter, og vi ble faktisk positivt overrasket over bildekvaliteten.
Kameraet yter godt, har god brukervennlighet og tar generelt gode bilder med bedre detaljrikdom enn mange andre.
I tillegg setter vi pris på batterilevetiden, som er godt over det som er middels for denne type kameraer.
Vi savner imidlertid noe - et par småting her og der som kunne vært gjort bedre.
For eksempel litt raskere aksess til ofte brukte funksjoner som makrofotografering/filminnspilling og mer avanserte funksjoner som blender og lukkerprioriterte bilder, eller automatisk rotering av bilder du har tatt på høykant.
Vi skulle også ønske at vidvinkelen hadde vært bedre - 38mm er minimumet som sikkert 70% av alle kompaktkameraene har, og det er i minste laget når du skal fotografere innendørs, for ikke å snakke om gevinsten ved å ha en optisk bildestabilisator.
Kameraet er derfor bedre egnet til utendørsfotografering enn innendørsfotografering.
Sammenlignet med 800 IS holder vi fortsatt en knapp på sistnevnte, som etter vår mening er et bedre allroundkamera; spesielt til innendørsbruk.
Det betyr ikke at ikke Casio-kameraet er godt, og på testsesjoner der vi hadde med begge kameraene utendørs, synes vi Casioen var et hakk foran når det gjaldt skarphet og detaljer i mange av bildene.
Dette ble den siste kameratesten vi rakk før sommerferien.
Når den er over, kommer vi tilbake med flere tester, og vi har også kjøpt inn litt utstyr som fargekart og oppløsningskart for å kunne foreta litt mer objektive tester rundt bildekvaliteten.
I tillegg kommer det stadig flere speilreflekskameraer på markedet med en overkommelig prislapp for mange, og også disse vil bli testet og omtalt fremover.
| 1
|
202844
|
Test:Oppgradert Audi A7
Det er to grunner til at du vil ha den:
Utseendet og motoren.
Men det koster kanskje mer enn det smaker?
Det er utrolig hva noen få linjer kan gjøre med en bil.
Den brått avsluttende kupélinjen på rompa på A7 gir nemlig et heftig utrykk få andre kan skilte med.
Med noen få design-endringer i fronten har den altså blitt langt frekkere fra ende til annen, og parkerer du den ved siden av forgjengeren, så er du ikke i tvil om hvilken du vil ha.
Hovedproblemet med A7 er at det koster.
Skuffer på mye
Bilen jeg sitter i koster 1,3 millioner kroner og selv til en pris man blir mo i knærne av, finnes det fortsatt en god del mangler på vår modell.
En del finnes riktignok tilgjengelig - om du blar ennå lenger ned i lommeboka.
Man forventer for eksempel å finne kamerasystem som viser bilen i fugleperspektiv i displayet ved parkering.
Det har får du blant annet på en Nissan Qashqai til 314.900 kr.Man forventer også at ryggekameraet er rent.
VW Golf har det beskyttet bak logoen i bakluka og Nissan har et blåse- og tørkesystem i sin billige Pulsar (243.000 kr).
Man forventer en omfattende kjørecomputer der du selv bestemmer hva du vil ha i visningen.
Lille VW E-UP til 196.400 kroner har flere valg.Vi hadde også forventet et heldigitalt instrumentpanel.
Det har VW Passat, Audi TT og ikke minst konkurrenten Mercedes S-klasse.
Den har ingen knapper for massasje i setene.
Det har Peugeot 308 til 273.900.
Jeg hadde også regnet med et støynivå beyond lavt.
I stedet er det bare ok på vanlige veier, og ikke spesielt bra om man ligger litt for fort på motorvei.
Dekkstøyen fra vinterhjulene krever oppmerksomhet, og jeg tar meg stadig i å sjekke om det er glippe på vinduet på passasjersiden.
A7 har typiske rammeløse Coupé-dører og det er tydeligvis ikke ideelt.
Konsertanlegget til Bose koster en god slump og låter bra, men ikke bedre enn at en Volvo til halvparten av prisen fint tåler sammenligning.
Og hvorfor må jeg ta frem nøkkelen når jeg skal låse meg inn i bilen og åpne bakluka.
Selv ikke i Hyundai i20 til 189 000 kroner trenger man å gjøre det.
På Ford Kuga kan man sparke litt med beina, så går bakluka opp også.
Oppvarmede bakseter finnes ikke i sportssetene.
Det får man som standard i Hyundai i40 til 329 000 kroner.
Og når vi først er i gang:
Instrumentene gir gjenskinn i toppen av frontruta, Aluminiumsdekoren i interiøret ser like billig ut som i hvilken som helst annen bil.
Heldigvis kan dette skreddersys nesten ned til hver minste detalj.
Gjett om det koster jakka...
Lys som både er bra, og mindre bra
Det nye lyssystemet LED Matrix er ekstrautstyr.
Det både imponerte og skuffer.
Ved hjelp av 19 dioder på hver lampe som sender lys i forskjellige retninger og høyder, skal den gi optimalt lys hele tiden.
Og jada:
Vi kjørte den i tåke opp den svingete og mye trafikkerte Olimbslinna mellom Jevnaker og Lunner og fikk virkelig se hvordan systemet jobbet med å lyse opp i svingene og maske ut biler med en kaskade av separate lyskjegler.
Imponerende.
Samtidig ble jeg mindre imponert over fjernlysene.
De tåler ikke sammenligning med de beste i klassen.
Se flere bilder av A7 utvendig:
Ikke ferdig
Heller ikke Night Vision vil bli særlig mye brukt av meg.
Og hovedproblemet er at du får informasjonen i en skjerm plassert mellom speedometer og turteller.
Skal den ha noen reell funksjon må informasjonen i stedet projiseres opp i ruta der synsfeltet ditt faktisk er, ellers har det liten nytte.
Audi tar seg godt betalt for utstyr, og det er det største problemet med bilen.
Mesteparten av det jeg savner her er tilgjengelig, men da blir altså prislappen enda høyere.
Men når den største skuffelsen over mangel på overdådig luksus har gått over, kan man begynne å verdsette bilen.
Men så kommer grunnene til at vi elsker den
Det åpenbare er utseendet.
Du ser ut som du tjener penger når du kommer glidende.
Den alene gjør at mange er villig til å punge ut.
Det andre er motoren.
Velg diesel
I Norge er minste 2.0 TFSI på 252 hestekrefter med forhjulstrekk og S-tronic girkasse, til en startpris på 693.300.
Den kommer med firehjulstrekk i løpet av våren.
Det er nemlig den dyreste tilgjengelige A7 i Norge du skal ha:
En treliters twinturbo-diesel på 320 hester og kjøttfulle 650 Nm.
Den er koblet til en silkemyk åttetrinns Tip Tronic girgasse som kan betjenes manuelt på stikka, eller med padler bak sportsrattet.
Kassa gjør stort sett jobben utmerket selv.
Kraften sendes til bakken med det beste Audi klarer å levere av quattroteknologi i dag.
Det gir deg en akselerasjon til 100 km/t på 5,3 sekunder, nesten uansett hvilket underlag du kjører på.
Den føles ikke superrask, men akselerasjonen er monumental og deilig.
Det er noe eget med følelsen av å flytte på 1.850 kilo.
Man presses mykt, men bestemt inn i setene og bilen gir et inntrykk av at følelsen kan fortsette til det uendelige, kun begrenset av fartsperren på 250 km/t.
En deilig følelse.
Se flere bilder innvendig:
4 i 1
De fleste Audier med litt utstyr har i dag Drive Select der du kan bestemme mellom fire forhåndsprogrammerte og et egendefinert valg.
Jeg liker ytterpunktene best.
Efficency prøver å frakte deg miljøvennlig avgårde.
Den tuner inn motor, luftfjæring, gasspådrag, styring og den adaptive fartsholderen for en tur på et flyvende teppe.
Bedre kan du nesten ikke ha det.
Fartsholderen kan knapt virke bedre.
Den både bremser og akselererer på en behagelig måte, og går behagelig ned på fart i svingene dersom de blir skarpe.
Her kjenner du noe av forskjellen på dyre og billige løsninger.
Forbruket havner lett under 0,7 med dette programmet inne.
I Dynamic, blir Audien sintere.
Alt strammes betraktelig opp, selv om den aldri føles hard og ukomfortabel.
En membran i eksosanlegget sender lyd inn en kanal i karosseriet.
Dieselsekseren høres med ett ut som en bensin V8, men du kjører ikke i Dynamic med mindre du vil ha det gøy, eller liker å føle øyeblikelig respons på gasspådrag.
Det fungerer fantastisk til formålet, og du blir effektiv bak rattet, selv om man alltid merker at dette er en tung bil.
Så hvem bør velge seg en A7?
A7 er bilen for deg som vil ha en svær bil med luksusfølelse, men som synes A6 blir for kjedelig.
Dette er ganske enkelt bilen du ikke trenger, men som du liker så mye at du er villig til å betale en god slump for å få.
Så for du heller leve med at langt billigere biler har mer praktisk utstyr enn deg.
| 1
|
202847
|
TEST:Nye Mercedes C 180
Vi har tatt våre første prøveturer på norske veier i det som er Mercedes' viktigste nykommer i år.
Det er en velutstyrt utgave av grunnmodellen, C 180, vi har tatt for oss denne gangen.
Vi ville finne ut om innstegsmodellen, som koster fra 360.000 kroner (med leveringskostnader 370.000 levert Oslo), er en tilstrekkelig motorisert Mercedes i 2014.
Gitt de relativt beskjedne motordataene, en 1,6-liters bensinmotor på 156 hestekrefter og 250 newtonmeter lover den nemlig ikke akkurat å "dra skinnet av pølsa".
Testbil:
646.000 kroner
Testbilen var, som vanlig velutstyrt.
Meget velutstyrt.
Med alle systemer og ekstrautstyr testbilen hadde, sto det 646.000 kroner på prisplakaten - den hadde altså tilvalg for 276.000.
Det koster å være kar...
Mercedes opplyser at i denne klassen, velger kundene i gjennomsnitt ekstrautstyr for mellom 100.000 og 150.000 kroner.
Vi har for øvrig bedt om å få teste en modell med så lite av dette utstyret som mulig, noe somm sannsynligvis ikke blir mulig før til høsten.
Som første viktige modell siden S-klasse, forventer vi naturlig nok store fremskritt - det er tross alt syv år siden vi kjørte den utgående C-klasse første gang.
Hekk-stutt
Den ytre designen overbeviser oss ikke 100 prosent.
Nye C-klasse er blitt presentert som en "S-klasse i miniatyr" og vi ser delvis grunnlag for sammenligningen når man ser bilen skrått forfra (og, som vi skal se, innvendig).
Vi har imidlertid litt problemer med proporsjonene, og da spesielt hekken.
Den virker litt stutt, som om ikke linjene er dratt helt til endes.
Vi har sett spionbilder av den kommende stasjonsvognen, og den virker mer harmonisk i linjeføringen, synes vi.
Vi er da heller ikke av de som finner nykommeren designmessig revolusjonerende i forhold til utgående C-klasse.
Linjeføringen er tydelig konservativ hvis man sammenligner med den mer kompakte CLA (les vår test av CLA 250 4Matic her).
Luksus
Innvendig er det temmelig snasent.
I vår "Exclusive"-versjon riktig så luksuriøst, faktisk.
Førermiljøet er elegant med pene detaljer både på dashbordet og innsiden av dørene, samt midtkonsollen.
Instrumenteringen er tydelig og betjeningen ergonomisk.
Helheten fremstår høyverdig med den høyeste grad av eksklusivitetsfølelse vi har sett i denne bilklassen.
Det hjelper selvsagt med de tilvalgene testbilen disponerte.
Eksempelvis gir de forseggjorte, sirlig monterte høyttalerne fra Burmeister seg svært bra, i likhet med det lyse skinninteriøret.
Behagelig kjøreopplevelse, men...
Mercedes-Benz har tydelig innrettet denne bilen mot komfort, og de skuffer ikke i så måte.
Chassis-oppsettet foran består av en ny firelenkers løsning.
Bak er det en mer tradisjonell multilenke-løsning.
Testbilen var utstyrt med luftdemping (AirMatic), og med denne er ikke bakvognen glad i korte ujevnheter i veibanen.
Disse avstedkommer små, korte sprett, og man merker at man et kort øyeblikk mister bakkekontakten.
Vi synes slik sett erfaringsmessig at stålfjærer er en bedre løsning.
Selv om komforten er god for de ombord, har føreren en følelse av at bakkekontrollen er for indirekte, og likevel merkes det at grunnoppsettet er relativt stramt.
C-klasse kommer for øvrig med tre forskjellige versjoner av stålfjær-baserte understell avhengig av hvilken balanse mellom komfort og kjøredynamikk man er ute etter.
Men vi hadde altså AirMatic-utgaven, og tross aberet vi nevnte ovenfor er jevnt over komfortnivået meget godt.
Lyddempingen er dessuten svært så effektiv.
Det bråker ikke i denne Mercedesen.
Agility Select
Med luftdemping følger systemet som gjør det mulig å endre oppsett.
Dette heter Agility Select og betjenes via en vippebryter til venstre for girspaken.
Valgene er Eco, Comfort, Sport og Sport +.
I tillegg kommer en innstilling som kalles Individual, som tillater å kombinere ulike oppsett på chassis, gassrespons og styremotostand.
Det var kun Sport + som ga oss følelsen av virkelig dynamiske egenskaper med kjapp gassrespons, mer presis styrefølelse og temmelig stiv demping.
I denne innstillingen ble svakhet knyttet til følsomhet for korte ujevnheter spesielt påtakelig.
I Comfort, derimot, duver det mer uten at ujevnhetene filtreres helt bort.
Dette bekrefter i våre øyne at Mercedes fortsatt har en jobb å gjøre for å tilpasse luftdempingen til C-klasse.
Så skal vi også huske på at det er en relativt moderat motor vi har i bunnen.
Den kan ikke utrette mirakler, selv om vi må si at 8,2 sekunder fra 0 til 100 absolutt er godkjent på dette nivået (7-trinns automat med girvelger på rattstammen).
Velvillig motor
Den bensinmatede rekkefireren på 1,6 liter yter som nevnt 156 hestekrefter og 250 newtonmeter er tilgjengelige fra 1.200 til 4.000 omdreininger per minutt.
Denne flate momentkarakteristikken, som er blitt vanlig på moderne bensinmotorer, starter altså langt nede og hjelper til å kompensere for de (relativt sett) beskjedne tallene på papiret.
I hvert fall oppleves maskineriet som både ivrig nok og kraftfullt nok til at man ikke har følelsen av å mangle krefter i de fleste "normale" trafikksituasjoner.
Noen overflod av krefter har man imidlertid ikke til rådighet.
Mengder av hjelpesystemer
Der nye C-klasse på positivt vis har fått nyte godt av storebror S-klasses nyvinninger, er på et særdeles rikholdig utvalg av tilgjengelige assistanse- og sikkerhetssystemer.
Nå plikter vi å legge til at stadig flere av disse systemene også blir tilgjengelige - om enn ofte i enklere versjon - på mer folkelig prisede biler.
Men omfangsrike totalpakker som dette er Mercedes og noen få andre premiumprodusenter alene om å innføre i dag.
De utfører dermed den nyttige oppgaven å vise vei mot fremtiden også for de andre.
Det er jo også derfor man betaler ekstra for premium...
Dette er den omfattende listen av slike systemer (både tidligere eksisterende og nye), som Mercedes-Benz kan presentere:
Attention Assist:
Bilen merker om sjåfører blir trøtt, og varsler om at det er på tide med en pause (standardutstyr).
Adaptive Break Assist og Collision Prevention Assist:
Bilen oppdager farer i veibanen, for eksempel at bilen foran bråbremser, og bidrar til riktig bremsetrykk.
Om sjåføren ikke reagerer raskt nok bremser bilen selv.
Systemet er aktivt fra 7 km/t til hele 200 km/t (standardutstyr).
Distronic Plus med Steering Assist og integrert Stop&Go; Pilot:
Adaptiv cruisecontrol som virker fra 0 til 200 km/t.
Ved kø kan bilen følge bilen foran og delvis svinge selv.
Dette systemet testet vi og det fungerer bra, i det minste på tørr veibane med tydelig merking.
BAS Plus Brake Assist System med PRE SAFE:
Bilen kan gjenkjenne kryssende trafikk, fotgjengere og biler som står stille, og bremse på egenhånd dersom sjåføren ikke reagerer raskt nok.
Enhanced Active Lane Keeping Assist:
Systemet hjelper bilen å holde seg i veibanen, også på der veimerkingen er dårlig.
Active Parking Assist:
Bilen lukeparkerer på egenhånd.
360 graders kamera:
Ryggekamera som gir et fugleperspektiv og dermed bedre oversikt.
Traffic Sign Assist med Wrong Way Alert:
Bilen gjenkjenner skilter langs veien, inkludert Innkjøring Forbudt-skilter.
Adaptive Highbeam Assist:
Adaptiv LED-lyktsystem som gjør det mulig å kjøre med fjernlysene på hele tiden:
Bilen blender selv ned for bilen foran og møtende trafikk.
Vi prøvde nylig ut også BMWs versjon av dette, Selective Beam, i praksis og det er en besnærende løsning som utvilsomt gjør kjøring i mørket tryggere.
Automatisk barnesetedeteksjon i fremre passasjersete.
Airbagen skrus automatisk av om man setter inn et barnesete.
Flere nye kollisjonsputer, blant annet til sjåførens knær.
Ingen sekser
For å konkludere:
Mercedes C 180 er en svært god bil på de fleste områder, og gir best premium-følelse i klassen.
Det kan likevel ikke bli noen sekser på terningen, for vi har jo funnet en del punkter å sette fingeren på .
At luft"fjæring" har noe for seg er hevet over tvil, men i tilfellet C-klasse synes vi de ikke helt har fått det til.
Dessuten:
At bakseteplassen ikke er bedre (noe bedre benplass enn før byr de på, men mindre hodeplass), finner vi overraskende når akselavstanden tross alt er 284 centimeter.
Så skal det sies at det lange panseret tar plass.
I motsetning til hekken - som er kort og ikke gir mye mer bagasjeplass enn forrige generasjon gjorde.
Samt gjør at vi finner proporsjonene en anelse mistilpasset.
Vi vil gjerne prøve versjoner med andre oppsett og motoriseringer, men inntil videre holder vi en knapp på BMW 3-serie i konkurransen mellom de tyske erkerivalene.
| 1
|
202849
|
Samsung S5
MP3-spiller fra Samsung med en flott utfellbar høyttaler.
Men er resten av spilleren god nok?
Konkurransen er knallhard i MP3-spillermarkedet, og konkurrentene til Apple er avhengig av å komme opp med funksjoner som får sine MP3-spillere til å skille seg nevneverdig ut.
Samsung S5 prøver seg på en original vri - en utfellbar høyttaler.
Veldig kjekt hvis du for eksempel er på piknik i parken eller ønsker å dele musikken din med alle de andre reisende på bussen, slik dagens ungdom har en lei tendens til å gjøre.
Og det er nettopp ungdommen denne spilleren retter seg mot - flott design, ungdommelige menyer og selvfølgelig: den utfellbare høyttaleren.
Men holder den mål?
Her er en kjapp oversikt over spesifikasjonene:
Samsung YP-S5
- Tilgjengelig kun i sort - 16:9-skjerm, 1,8 tommer (176 x 220 piksler) - 2, 4 og 8 GB minne - Støtter musikkfomatene MP3, WMA (samt DRM) og OGG
- Støtter MPEG-4-video
- Støtter bildeformatet JPG
- FM-radio
- Diktafon
- Tekst-leser og alarm
- Bluetooth-støtte - 25 timers batterilevetid
- Pris fra 1250 (2GB) til 1730 (8GB)
I pakken kommer det et stykk MP3-spiller med øreplugger, proprietær USB-kabel, Samsungs eget program for overføring av musikk og filer, samt en kabel for direkte lydinnspilling.
Spilleren kobles til PCen via en medfølgende USB-kabel, som er proprietær i enden som kobles til spilleren, og dukker opp som en enhet i utforsker slik at du bare kan dra og slippe musikk inn på spilleren.
Samsungs egen programvare, MediaStudio, følger også med.
Programvaren er så som så - man kan dra og slippe musikk inn på spilleren, men dersom man ønsker oversikt over hva man har på spilleren i programmet, må en selv organisere filene i mapper etter artist og album hvis man ønsker det.
Hvis ikke vises bare filnavnet på musikkfilene når du ser på de på datamaskinen.
Det enkleste blir egentlig å bruke utforskeren i Windows eller Windows Media Player, som spilleren også har støtte for.
Overføring av et album på 129 megabyte tok i overkant av ett minutt (med Windows Vista).
Ørepluggene som følger med er et kapittel for seg selv.
De er neppe laget for menneskeører, med en diger utvekst på siden som gjør det hele til en direkte smertefull affære.
De gir helt grei lyd, hvis du orker å ha dem i øret.
Vi anbefaler som oftest å bruke andre øreplugger enn de som følger med, i dette tilfellet er det nødvendig.
Lydkvaliteten på spilleren er fin, men vi synes det er litt få forhåndsinnstillinger på equalizeren - man kan velge mellom fire forskjellige forhåndsinnstillinger eller sette lyden selv.
Samsung P2, som vi testet i desember i fjor, har elleve.
Batterilevetiden er oppgitt til 25 timer avspilling, men dette synker naturligvis betraktelig hvis du spiller av video eller bruker høyttaleren.
Fin og lett
Det er ingenting å utsette på designet på spilleren.
Baksiden er i sort plastikk, mens forsiden er dekket av et mykt, plastikkaktig materiale.
Kort og godt, veldig lekkert.
Men du må nok regne med å finne frem pussekluten - når vi mottok vårt testeksemplar var det allerede dekket med fingeravtrykk.
Selve kroppen virker solid og gir lite etter for trykk.
Litt irriterende er det dog at spilleren har veldig lett for å tippe over når den står på bordet med høyttaleren utfelt.
Spilleren er ikke spesielt tung, og veier inn på 88 gram.
Litt tykk er den, dog, på grunn av høyttaleren.
Ikke noe stort problem hvis du går i vanlige bukser, men den vil nok stikke ut en smule på de trangere buksemodellene.
Størrelsen teller
S5 har i motsetning til sin forgjenger, K5, støtte for video.
Skjermen er 1.8 tommer stor og har 65 000 farger.
Innsiktsvinkelen på skjermen er ikke det helt store, du skal ikke langt ut til siden før det ikke går an å se noe.
Dersom du ønsker en MP3-spiller du kan se video på, er nok ikke S5 den rette for deg.
Kvaliteten er ikke voldsomt bra, og i tillegg er skjermen så liten at det nesten ikke er noen vits å forsøke.
S5 fungerer nogenlunde som bildeviser, så lenge bildene ikke er for store og har for mange detaljer.
Familiebilder fra skuldrene og opp går altså helt greit.
Under den knøttlille skjermen ligger navigeringsknappene, som er ganske selvforklarende.
Nederst til høyre har vi menyknappen, som gir en rekke ekstravalg.
På toppen ligger hold/på-knapp som er skyvbar, og under er det inngang for USB-kabel (proprietær) og hodetelefoner.
Hvis du starter en video, snus bildet 90 grader og tilbake-knappen flytter seg to plasser opp.
Knappene er trykkfølsomme og lyser hvitt i noen sekunder mens spilleren er på - nok et godt eksempel på det lekre designet.
Men design er en ting - funksjonalitet en annen.
På-knappen gir ikke så lett etter, man må bruke neglen for å få den til å gli til siden.
De trykkfølsomme navigeringsknappene sitter litt for tett inntil hverandre, og det er veldig lett å komme borti en av de andre knappene og ende opp med å velge noe annet enn det man opprinnelig hadde tenkt seg.
Responsen på knappene er heller ikke veldig god, til tider går det veldig tregt.
Bling bling-meny
Menyen til S5 er ganske lettfattelig, med et design som er rettet mot ungdommen.
Her får du store glinsende ikoner og flotte animasjoner, men det kan til tider virke som om animasjonene hakker en smule.
Du kan imidlertid velge mellom et annet glinsende design og ditt eget bakgrunnbilde, hvor ikonene er små.
Som standard kommer det lyder hver gang du blar bortover eller trykker på noe i menyen - dette blir veldig fort irriterende, men kan heldigvis skrus av veldig enkelt.
Når du spiller musikk får du en visualisering av lyden ved hjelp av søyler som standard.
Igjen viser spilleren problemer med animasjoner, og hakker voldsomt.
Samsung kunne godt spart seg denne funksjonen når den ikke fungerer skikkelig, og heller gått for visning av album-cover eller artist-navn og album som standard.
Funksjoner
I tillegg til de ganske åpenbare funksjonene for musikk, bilder og video, har S5 radio, tekst-leser, bluetooth-støtte, taleopptaker, spill, alarm, verdensklokke og en filviser.
Taleopptageren fungerer helt fint på nært hold, men er nok ikke god nok for å ta opp forelesninger eller annet hvor lydkilden er lenger unna.
Tekst-leseren er flott for deg som liker at ordene blir delt midt i, for andre er denne funksjoonen ganske unyttig - igjen på grunn av den knøttlille skjermen.
Samsung har også lagt inn noe de kaller for "Datacasts", RSS-feeder du kan abonnere på via den medfølgende programvaren og overføre til spilleren - en og en om gangen.
I tillegg til at skjermen som nevnt er for liten til tekst i større mengder, kræsjet programmet hver gang vi forsøkte.
Så hvis du har tid til å knote med dette, kan du like godt lese artikkelen på PC-en.
Radioen fungerer helt greit hvis du har ørepluggene koblet til, som fungerer som antenner.
Uten disse er mottaket relativt dårlig.
Her kan du også lagre favorittkanalene.
Spill på denne MP3-spilleren er et sørgelig kapittel; som mye annet på spilleren hakker dette såpass at det ikke er noen vits å forsøke.
Men hakking til side; det er når man bretter ut høyttaleren at spilleren virkelig viser sin sjarm.
Her snakker vi blikkfang og høy dingsefaktor.
Høyttaleren er riktignok ikke egnet for høylytte fester, men kan erstatte kjøkkenradioen eller brukes som en stemningsskaper under en piknik i parken.
Kvaliteten på lyden er helt grei og ikke noe lavere enn det du kan forvente av en så liten høyttaler.
Dette er trolig det beste med hele spilleren.
Da undertegnede la høyttaleren på bordet rett foran seg og førte en normal samtale, ble lyden faktisk litt for høy og måtte skrus ned.
Konklusjon
Det er bra at noen tør å være nyskapende.
Den utfellbare høyttaleren er en herlig funksjon, og designet på spilleren er det svært lite å utsette på.
Derfor er det svært synd at resten av spilleren ikke holder helt mål.
Knappene reagerer litt for treigt og sitter for tett inntil hverandre, skjermen er for liten til videoavspilling og navigeringen kan til tider være hakkete.
Irriterende er det også at S5 bruker i overkant av fjorten(!) sekunder for å skru seg på.
Det største kjøpsargumentet er egentlig høyttaleren, som forøvrig er veldig bra.
Ellers er ikke denne spilleren noe unikum.
Dette er spilleren for deg som er villig til å ofre funksjonalitet til fordel for design og gadget-faktor.
Derfor lander Samsung S5 på en svak treer.
| 0
|
202850
|
Samsung 700G7A
Vi er imponerte.
Du verden for en maskin.
Samsung er nok ikke PC-produsenten du først tenker på når det gjelder gaming-maskiner, men nå er de på banen med en råtass av de helt sjeldne.
Vi snakker nok en gang om Series 7, men med suffikset 3D Gamer, og da er det liten tvil om hvem Samsung henvender seg til med denne kjempen.
Maskinen har knapt noe til felles med Series 7-maskinen som vi kronet med terningkast 6 i høst, og vi synes i så måte at navnevalget er noe underlig.
Men én ting har de riktig nok felles - de har begge definitivt imponert vårt testpanel.
Men før vi går inn på hvorfor, skal vi ta en titt på de harde fakta:
Samsung 700G7A 3D Gamer
17,3" 3D LED-baklyst LCD, 1920 x 1080 piksler (aktive briller følger med)Intel Core i7 2670QM firekjernet prosessor8 GB RAM (maks 16 GB, to ledige spor)AMD Radeon HD6970M grafikk med 2 GB DDR5-minne1,5 TB harddiskplass (2 x 750 GB)Blu-Ray-leser/DVD-brennerIntel-basert trådløst nettverk (Advanced-N 6230 a/b/g/n)Bluetooth 3.0Gigabit kablet nettVGA/HDMI/DisplayPort skjermutganger2 x USB 3.0 og 2 x USB 2.0Kortleser for MS/SD/XD2 megapiksels webkamera4W stereohøyttalere + subwooferWindows 7 Home Premium 64 bitStørrelse: 41 x 27,6 x 5 cmVekt:
3,5 kgVekt strømforsyning: 988 gram
Her har sannelig ikke Samsung spart på kruttet.
En av de raskeste prosessorene på bærbarmarkedet et paret med et av de raskeste grafikkortene, og for øvrig er det knapt annet enn den høye vekta som er noe å rynke på nesen av her.
Nydelig, men speilblank skjerm
Men selv om spesifikasjonene er gode, er det først når du skrur på PC-en og får se den svært lyssterke og skarpe skjermen at moroa egentlig begynner.
Full HD-oppløsning og støtte for 3D gjennom de medfølgende, aktive brillene.
Og 3D-støtten begrenses ikke til spilling, men også Blu-ray-filmer og nedlastet 3D-filmmateriale.
Mer om dette senere, la oss ta for oss eksteriøret først.
Dette er en stor PC.
Og den er tung.
Etter flere runder med PC-er i Ultrabook-segmentet, kjennes de 3,5 kg med rå kraft ut som bly.
Legg til at den svære 200W eksterne strømforsyningen veier en kilo alene, så vet du at du har med et beist å gjøre.
Innpakningen er i plast, og overflaten er sort og speilblank.
Dessverre vises fingeravtrykkene svært lett, så ha mikrofiberkluten lett tilgjengelig hvis du vil bevare et rent inntrykk.
Alle tilkoblingene sitter på venstre og høyre side.
Høyre side har kun to USB 2.0-porter; én på hver side av skuffen til Blu-ray-drevet.
Til venstre finner du strøminntak, nettverk, VGA/HDMI/DisplayPort, to stk USB 3.0-porter, minnekortleser og lyd inn- og utganger.
Maskinen skråner lett forover, og ikke uten grunn.
Bak skal det være plass til ordentlig utlufting fra to kamre, og det hele ser litt mindre brutalt ut enn på Asus G73SW - som var den eneste gaming-PC-en som fikk terningkast 6 i 2011.
Åpner vi opp lokket blir vi møtt av den store, blanke skjermen og et klassisk tastatur (det er lenge siden vi så dette sist).
Vel, helt klassisk er det ikke – tastene W, A, S og D er hyppig brukt i gaming-sammenheng og er markert med ramme.
Dessuten er tastaturet baklyst; perfekt for sene nattetimer i et mørkt rom.
Og mørkt rom kan saktens være en fordel, for den blanke skjermen reflekterer lys i rommet i stor grad, noe som kan være sjenerende - spesielt når du blir bevisst det.
Skjermen bør også være bøyd godt bakover for å unngå refleksjoner fra tastaturet.
Men som sagt, skjermen er strålende skarp og lyssterk, noe av det beste vi har sett, faktisk.
Lysstyrken avtar noe fra sidene, men er godt synlig likevel - fra nesten død vinkel.
Og oppløsningen er perfekt for en så stor skjerm - 1920 x 1080 betyr at du kan se Blu-ray-filmene dine uten nedskalering, noe som betyr særdeles skarpt og godt bilde.
Godt tastatur
Tastaturet er godt å skrive på og avgir lite støy.
Det er en viss svikt i den venstre delen, men det gir aldri noe negativt utslag under bruk.
Den relativt store pekeplaten er multiberøringsfølsom, og det todelte trykkfeltet brukes til venstre/høyreklikk.
Klikkelyden er tydelig, men du behøver ikke trykke hardt for å få den til å reagere.
Over tastaturet er det berøringføslomme felter for å justere lyd, slå på og av trådløst nett, og baklyset i tastaturet.
Helt til høyre sitter et hjul som lar deg velge mellom fire forskjellige ytelsesmodi, og endringene er merkbare umiddelbart:
Game Mode er høyytelses-innstilling, der skjermbakgrunnen og lysstyrken endres, og vifteaktiviteten økes.
Særlig støyende er ikke maskinen uansett, men velger du for eksempel Library eller Green Mode, skrus viften av umiddelbart, og starter kun når det er høyst nødvendig.
Det liker vi!
Det bakbelyste tastaturet er hvitt når bryteren står i alt annet enn Game Mode.
I sistnevnte posisjon er det blått, mens de fire tastene W, A, S og D lyser rødt.
Utmerket maskin
Uansett modi fungerer maskinen meget bra og oppleves som lynrask i alle situasjoner.
Det er noe tredjepartsprogrammer som vi ønsker å avinstallere, men på langt nær så mye "crap" som flere av konkurrentene er befengt med.
Totalt sett oppleves maskinen som meget bra konfigurert.
På ett punkt er det imidlertid forbedringspotensiale, avspilling av Blu-ray, og da i særdeleshet 3D-filmer.
Hovedproblemet er at det pr i dag ikke er god nok programvare på markedet til å håndtere dette på en tilfredsstillende måte.
PowerDVD fra Cyberlink bad oss blant annet om å oppdatere programvaren for å få avspilt en eldre tittel, velge region og aktivere en spesialfunksjon fordi det ikke gikk an å klikke på menyen med mus.
Vi måtte trykke 3D-knappen manuelt, for til slutt å få beskjed om at vi måtte gå i fullskjermmodus for at 3D-funksjonen skulle virke.
Muligens enkelt for entusiasten, men særlig brukervennlig kan vi ikke si det er.
Når det er sagt:
Kvaliteten er ypperlig, og de medfølgende brillene er mer minimalistiske enn de fleste aktive brillene vi har sett tidligere.
De lades enkelt ved å koble til en USB-porti PC-en.
Ytelsestestene levner ingen tvil om at dette er den kraftigste maskinen vi har testet noen gang.
Først tar vi en titt på Windows egen Opplevelsesindeks.
I tabellen under har vi sammenlignet med tallene fra den nevnte Asus G73SW, og som du ser er det snakk om forbedringer på de fleste felt.
Her går skalaen fra 1.0 (dårligst) til 7.9 (sterkest):
Passmark PerformanceTest 7.0 gir en totalscore på 1844, klart best av samtlige maskiner vi har testet.
I diagrammet under har vi sammenlignet CPU- og grafikkytelsen med noen av de vanligste prosessorene og grafikkortene i gaming-segmentet:
Grafikkortet er det mest imponerende her, og du vil ikke finne noe spill på markedet i dag som ikke kjører silkemykt med dette grafikkortet.
Og ikke bare i dag, dette er et av de mest fremtidsrettede grafikkortvalgene for bærbare PC-er i øyeblikket.
Burde hatt SSD?
Men på ett punkt setter vi et lite spørsmålstegn:
Denne PC-en er utstyrt med to harddisker, hver på 750 GB.
Slik den er satt opp, får du totalt 1,5 TB tilgjengelig.
Det er vel og bra, men lese- og skriveytelsen er langt bak hva du kunne fått dersom den var utstyrt med en SSD og en harddisk på for eksempel 1000 GB.
I diagrammet under har vi sammenlignet med lese- og skriveytelsen på ultrabooken Asus Zenbook UX31:
Derfor blir vi ikke overrasket dersom denne maskinen vil dukke opp med SSD + hardisk som opsjon på et senere tidspunkt.
Greit å vite er uansett at du kan oppgradere til en slik løsning på egenhånd senere, hvis du ønsker enda bedre totalytelse.
Det er bare å løsne på én skrue under for å løfte av lokket som dekker harddiskene.
Ikke noe for lange turer uten strøm
Vi målte også batterilevetiden, først ved minimal belastning med Green Mode aktivert.
Da holdt batteriet ut i 2 timer og 50 minutter før det gikk tomt.
Ved kontinuerlig videoavspilling (HD-video i Windows Movie Maker) holdt det ut i 1 timer og 30 minutter.
Du kan derfor regne med rundt 2 timer driftstid ved normal, variert bruk.
Under spilling og denslags anbefales å koble den til veggen - for ellers vil moroa være over litt for raskt.
Levetiden er litt svakere enn på Asus G73SW, men dette er uansett ikke PC-er du kjøper hvis du er opptatt av lang batterilevetid.
Konklusjon
Dette er ikke bare den kraftigste PC-en vi har testet.
Den er også den beste gaming-maskinen vi har testet på andre plan:
Best konfigurert, beste skjerm, og den er relativt stillegående sett i forhold til spesifikasjonene.
Slikt må krones med terningkast 6, og anbefalt-stempel fra oss.
Den er ikke laget for å bære med seg rundt i tide og utide.
Til det er den for tung og for lite robust med tanke på materialvalg.
Merk også at strømforsyningen er stor og tung.
Dette er først og fremst en gaming- og multimedie-PC for skrivebordet, og til den bruken er den øverst på vår liste pr i dag.
Se uansett plussene og minusene under før du bestemmer deg.
Men allerede neste uke kommer test av en etter sigende langt kraftigere PC fra Dell/Alienware.
Følg med!
| 1
|
202852
|
Olympus E-PL1
Lite.
Veldig lite.
Det skal bli spennende å se hvor systemkameraene tar veien i årene som kommer.
Både Panasonic og Olympus har lansert kameraer basert på Micro FourThirds-teknologien der speilet er fjernet, som resulterer i vesentlig mindre kamerahus (Panasonic Lumix
DMC-GF1 er foreløpig minst).
I tillegg har både Samsung og Sony annonsert at de vil følge opp med små systemkameraer i år, så får vi se om salget vil tvinge Canon og Nikon til å komme etter.
Det har unektelig noe for seg også, for det er langt mer behagelig å henge en PEN over skulderen eller dytte den ned i lomma på sekken enn det er med et speilreflekskamera med normale proporsjoner.
Vi har tidligere både lekt oss og testet det første PEN-kameraet, E-P1.
E-PL1 (altså dagens testmodell) er en noe enklere modell enn det første PEN-kameraet, som i etterkant også har fått en storebror i E-P2.
Lillebror til tross
- E-PL1 har i hvert fall fått blitsen vi savnet på E-P1.
Her er de tekniske spesifikasjonene:
Konstruksjon
Den lille størrelsen er åpenbart Olympus' sterkeste argument, og på tross av den kompakte utformingen, oppleves allikevel ikke kameraet som noe mindre greit å betjene enn de større kameraene i denne testen.
Grepet er riktignok lite, men siden PEN-kameraet holdes som et lommekamera går dette faktisk helt fint.
I forhold til E-P1 føles kameraet litt mindre robust, og plastfaktoren er noe høyere.
Dette reflekteres også av vekten, som er 20 gram mindre på tross av at volumet er 14% større.
Som nevnt innledningsvis har E-PL1 fått en innebygd blits, som aktiverer ved at du skyver på en bryter bak på kameraet.
Da spretter blitsen opp, noe den ikke gjør automatisk selv om kameraet står på automatikk.
Det synes vi for så vidt er helt greit, men Olympus kunne med fordel også ha brukt blitsen som hjelpelampe til autofokusen, noe vi kommer tilbake til i avsnittet om ytelse.
Skjermen er en 2,7" HyperCrystal LCD-skjerm, som har antirefleksivt belegg og som definitivt gir minst refleksjon av de fem kameraene.
Under testingen har vi vært mye utendørs i sterkt sollys kombinert med snø, og da har vi savnet større lysstyrke fra skjermen, for med tanke på innsynsvinkel er det ingen av kameraene som utmerker seg.
Olympus E-PL1 har tross alt ingen optisk søker, og under værforhold av denne typen opplevde vi at det var vanskeligere å komponere bildet enn når kameraet har optisk søker.
Det skal nevnes at Olympus også har en elektronisk søker som kan kobles på dette kameraet, men denne koster et par tusenlapper ekstra.
Knappeutvalget ellers er greit nok.
Det vi savner mest er et innstillingshjul slik at det går kjapt å endre blenderåpning, lukkertid o.l. (man må bruke piltaster), noe som finnes både på E-P1 og E-P2.
Kjekt er det imidlertid at kameraet har en dedikert knapp som starter filmopptak.
E-PL1 har også bildestabilisator på bildebrikken, som dog er oppgitt å være mindre effektiv enn de du finner på E-P1 og E-P2 (3 trinn vs 4).
Kit-objektivet fremstår som solid, og kan i tillegg gjøres ekstra kompakt når kameraet ikke brukes.
Brukervennlighet
Nødvendigvis gjør du alt på LCD-skjermen på Olympus-kameraet, og kameraet har derfor mer til felles med kompaktkameraene hva betjening angår.
I automodus er brukervennligheten satt i høysetet, og trykker du på OK-knappen (som viser menyen på høyre side i bildet), får du opp noen valg som forklarer konsepter som blenderåpning, lukkertid og eksponeringskompensasjon på en mer lettfattelig måte.
I tillegg kan E-PL1 vise direkte på LCD-skjermen hva som vil skje med bildet når du f.eks. vil overeksponere, bytte hvitbalanse eller endrer blenderåpningen.
Olympus har også valgt å bake inn noen fototips i kameraet, der du får noen tips relaterte til komponering, fotografering av barn etc.
Den mer avanserte brukeren, som vil stille hvitbalanse, ISO, blenderåpning etc.
må tilsynelatende trykke veldig mye for å endre på innstillingene, men Olympus' Super Control Panel gjør jobben vesentlig lettere.
Dog er det svært godt skjult - først må du inn i innstillinger-menyen for å aktivere den avanserte menyen, og deretter bla deg ett nivå ned i den avanserte menyen, bla til side 2, et nytt nivå ned, enda ett nivå ned og så sørge for at valget SCP er satt på i ønsket modus.
Da er kontrollpanelet tilgjengelig ved å trykke OK og deretter info, og det er over vår fatteevne at ikke dette er aktivert som standard, siden det gjør kameraet langt bedre å bruke.
Menyene er strukturerte i vertikale faner, men den avanserte menyen må som sagt aktiveres før den blir synlig, noe vi finner litt snodig; spesielt i P/S/A/M-modiene.
Det brukes svært mange uvante forkortelser i menyene (spesielt i norsk språkdrakt), og vi savner derfor en innebygd hjelpefunksjon slik Nikon D3000 har.
Olympus skal ha ros for en svært lettvint måte å sette manuell hvitbalanse på.
Legger du denne på den programmerbare funksjonsknappen, kan du bare holde den inne, ta bilde av en fargenøytral flate (hvit/grå) og dermed få satt hvitbalansen.
Knappen kan for øvrig programmeres til andre ting som eksponeringslås, aktivere RAW, my mode (der du kan lage et oppsett med dine innstillinger), manuell fokus m.fl., men ikke sette ISO-verdi, for eksempel.
Funksjoner
Det er veldig mye å stille på i menyene på Olympus PEN E-PL1, og skal du få fullt utbytte av kameraet må du nok bruke noen timer på å lese manualen.
Den avanserte menyen har ikke mindre enn 10 underfaner (det er ikke en gang plass til underfanene på én side), og de har til sammen 60 valg.
Verdt å sette pris på at de seks innebygde kunstfilterne, som man kan ha det mye moro med.
Eksempler er kornet film (gir en litt røff sort/hvitt-fremstilling av bildet), diorama (miniatyreffekt), popkunst (fargementing deluxe) og nøkkelhull, som lager overdreven vignettering i bildene.
Tar du bilder i RAW+JPEG vil RAW-bildet beholdes urørt, mens JPEG-bildet kan påføres kunsteffekten.
Filterne kan også brukes når du filmer, men bildeoppfriskningsraten senkes dramatisk på enkelte av filterne (2-3 pr sekund).
Som nevnt kan du forhåndsvise endringer i hvitbalanse, ekponeringskompensasjon, endring av blenderåpning etc. direkte på skjermen før du tar bildet, og det er også mulig å få et 14x forstørret bilde som assistanse når du fokuserer manuelt.
Ved avspilling kan du vise 100 bilder på skjermen samtidig og vise en kalender for kjapt å bla til dagen du ønsker å se bilder fra.
For mer avanserte brukere kan bracketing gjøres både med tanke på eksponering, hvitbalanse, ISO og med blits.
E-PL1 kan også styre eksterne blitser trådløst
Olympus PEN E-PL1 har også mulighet for HD-videoopptak, 720p der du også kan stille eksponeringen mens du filmer.
Autofokusen fungerer også mens du filmer, men bråker slik at det høres godt på filmen.
Ytelse
Når det gjelder fokusytelse er E-PL1 noe tregere enn de andre kameraene i denne testen og bruker brått et halvsekund på fokusering og enda litt mer i dårlig lys.
Den konstrastbaserte fokusen er også mer kresen på, nettopp, kontrast, og i svak belysning sliter kameraet noen ganger med å feste fokus på gjenstander med små fargevariasjoner i forhold til omgivelsene, eller hvis ting er i bevegelse.
E-PL1 har også den svakeste batterilevetiden i denne gruppen, som er forståelig siden all bildekomponering skjer på en LCD-skjerm i stedet for i en optisk søker.
Den er oppgitt til 290 bilder etter CIPA-standarden.
Oppstartstiden er på snaue halvannet sekund, altså tregest, men neppe noe irritasjonsmoment.
På 10-sekunderstesten vår klokker E-PL1 inn 22 bilder.
Hastigheten holder seg på rundt 3 i sekundet de første 14-15 bildene (testet med Sandisk Extreme III-minnekort), for deretter å avta.
Bildekvalitet
På tross av at Olympus-kameraet har en noe mindre bildebrikke enn de andre, presterer E-PL1 godt i de fotografiske testene.
Spesielt vil vi trekke frem det gode kit-objektivet som følger med i pakken, som har god skarphet; også ut mot kantene der flere av de andre kameraene viser uskarphet.
Støyen på høye ISO-verdier er synlig, men Olympus bevarer til gjengjeld mye av detaljene i bildet og fremstår som det nest beste kameraet med tanke på bilder tatt med høy følsomhet, etter Pentax, som virkelig har fått dreisen på dette aspektet.
Med tanke på dynamikk har den lille brikken litt mer problemer, der kameraet mister detaljer både i skyggepartiene og i de lyse partiene.
PEN E-PL1 har en tendens til å undereksponere bildene noe, som for så vidt i de fleste tilfeller er bedre enn det motsatte, men som også kan bli uheldig, som du ser på bildet til høyre.
Den automatiske hvitbalansen gir også et markant gulstikk i glødelampelys (som du sikkert har hjemme i stua), så her anbefales det å justere hvitbalansen til lysforholdene.
Videokvalitet
Olympus PEN E-PL1 er ett av to kameraer i denne testen som kan foreta videoopptak (Pentax K-x er det andre), og dette skjer med 720p HD-oppløsning med 30 bilder pr sekund.
Det er ingen tvil om at bildekvaliteten fra PEN E-PL1 har færre detaljer enn hva tilfellet er for Pentax-kameraet, men til gjengjeld kan du bruke autofokusen mens du filmer.
Denne gir dog noe sjenerende støy i opptaket.
Bitraten på videoopptakene ligger på drøye 4MB/s.
Under kan du se en eksempelvideo av video tatt med kameraet:
Konklusjon
Det er vanskelig å anmelde kameraer basert på Micro FourThirds-standarden uten å være en smule subjektive - størrelsesaspektet er nemlig såpass relevant her at det nødvendigvis må telle med i totalkarakteren.
PEN-kameraet er bittelite sammenlignet med de andre, men har allikevel meget god bildekvalitet som du ikke vil være i nærheten av å oppnå med et kompaktkamera, og nettopp det er noe av det vi setter mest pris på ved denne kameraserien fra Olympus.
På tross av den lille størrelsen, fremstår PEN E-PL1 som ett av de to mest avanserte kameraene i denne gruppen, med finesser som styring av trådløs blits, et hav av innstillinger og funksjoner og også funksjonalitet myntet på nybegynneren.
Vi skulle helst ha sett at autofokusen var noe raskere, og i sterkt sollys savner vi den optiske søkeren, men det er ingen tvil om at Olympus PEN E-PL1 er et meget godt og lite kamera, og vi gir derfor også "anbefalt produkt"-utmerkelsen til Olympus i denne runden.
| 1
|
202853
|
TEST:Point Of View Mobii Tokyo PC
Pang for penga og et mediesenter som duger.
Du behøver ikke begrave hodet ditt i sofaputa i skam hvis ikke du har hørt om Point Of View (POV), men det nederlandske firmaet har i ti år levert grafikkort til PC-markedet med relativt stor suksess.
Innholdsfortegnelse:
Dette mangler denMen dette har denTakler det mesteFordel med ren installasjon?
Konklusjon
Dette mangler den
Vår konfigurasjon, med blant annet 2GB RAM og en relativt beskjeden harddisk på 320GB, koster bare 2390 kroner.
Det er rett og slett imponerende, selv om du bør være klar over at prisen medfører at du må godta et par mangler.
Du får verken med tastatur eller mus, og du må også velge operativsystem på egenhånd.
Det behøver ikke koste en krone, all den tid du fint kan installere en gratis en Linux-variant som for eksempel Ubuntu, og fortsatt få gjort de aller fleste tingene en mediesenter-PC bør kunne.
Har du i tillegg en mobiltelefon som støtter applikasjoner som kan styre PCer på egenhånd slipper du dessuten å anskaffe deg både tastatur og mus.
Vi brukte vår iPhone sammen med et lite program kalt Air Mouse Pro, og fikk med den styrt alt fra nettleseren til Spotify og avspilling av video.
POV Mobii Tokyo inkluderer heller ikke trådløstilkobling, men det kan du kompensere for med et trådløsadapter som settes i USB-porten.
Men dette har den
Listen over hva POV faktisk har inkludert er uansett mer enn tilfredsstillende.
Den har blant annet DVI, VGA og, ikke minst, HDMI-utgang, i tillegg til kablet nettverk (Gigabit Ethernet), 1.6GHz Intel Atom 330-prosessor, digital lydutgang, hele seks USB-porter, og et Nvidia ION-grafikkort.
Det siste er verdt å bite seg merke i, for det er dette grafikkortet som blant annet gjør at du klarer spille av video med full HD-oppløsning (1080p).
På toppen av det hele har kabinettet plass til to 3.5", mens et optisk drev (DVD-RW 8X) følger med på kjøpet.
Maskinen takler totalt 4GB RAM, og både minne og eventuelle ekstra harddisker kan du installere selv.
Kabinettet åpnes enkelt opp ved å fjerne tre skruer, og innsiden er såpass åpen og lite forkludret (tenk, vi brukte ordet forkludret) av ledninger at du ikke bør ha spesielt store problemer med manøvreringen.
Takler det meste
Vi har i hovedsak brukt POV
Tokyo som et mediesenter, og den korte versjonen er at der gjør maskinen en særs tilfredsstillende jobb, ikke minst med tatt i betraktning prislappen.
Grafikkortet er allerede nevnt, og Nvidias ION-prosessor gjør at vi knirkefritt har kunnet spille av selv HD-filmer i 1080p uten hakking eller stotring.
Med støtte for digitallyd i 7.1-format er det med andre ord ikke noe i veien for at dette kan gjøres til forsyningssentral i stua for alt du måtte ha liggende av multimediefiler.
Det vil si, du bør være oppmerksom på at POV Tokyo ikke er helt støyfri.
Som de fleste vet er optiske drev sjelden en støyfri affære, slik er det også med denne POV-modellen.
Har du tenkt å se DVDer rett fra boksen er ikke det noe sjakktrekk, til det bråker viftene for mye.
Ved vanlig bruk vil du også høre viftestøyen (vi hadde vårt testeksemplar stående i en TV-skjenk), men det er en ganske snill viftelyd som ikke forstyrrer når du hører musikk eller ser film med et visst volum på.
Installerer du et mediesenterprogram som for eksempel fabelaktige og elegante Boxee har du et svært pent oppsett som har kostet veldig lite penger, og selv hvis du kjøper en 2TB-disk eller to i tillegg, vil ikke totalsummen brenne hull i noens lommebok.
Vær oppmerksom på at vi slet med å spille av HD-filmer i det populære programmet XBMC, mens det altså ikke var problemer i Boxee.
Det kan tyde på at sistnevnte er bedre optimalisert for HD-avspilling enn førstnevnte, uten at vi skal komme med for bastante konklusjoner.
Fordel med ren installasjon?
Det kan også være verdt å vite at vi installerte Windows 7 fra bunn av, og at det også kan ha påvirket avspillingskvaliteten.
Maskiner med ferdiginstallert operativsystem fra Microsoft har en tendens til å yte svakere enn "rene" installasjoner på grunn av alle tilleggsprogrammene som følger med, noe vi tidligere har diskutert blant annet i denne artikkelen.
Ved å bruke Windows' interne måleprogram får en et visst inntrykk av ytelsen til maskinen, og tallene til Point Of View Mobii Tokyo bekrefter at dette ikke er noe fartsmonster (se tabell til høyre), selv om den mer eller mindre holder seg på linje med tilsvarende maskiner DinSide.no har testet tidligere (MSI Wind Box DE220 og ASROCK Mini-PC).
Tunge gamere bør med andre ord bruke pengene sine på noe annet.
Likevel bør dette være godt nok for de som vil se film og bilder og høre på musikk.
Konklusjon
De som har lest hele teksten blir ikke overrasket av å lese en konklusjon som nesten helhjertet anbefaler Point Of View Mobii Tokyo.
Den har alle tilkoblinger du trenger fra en mediesenter-PC, den koster usle 2390 kroner, og den spiller av selv 1080p-filmer uten å hakke.
Hovedinnvendingen er støynivået.
Støy kan riktignok måles, men det er likevel et subjektivt spørsmål når det kommer til hvor mye en aksepterer.
Hva angår POV
Tokyo er viftesusen på ingen måte plagsom, men den er heller ikke umerkelig.
Noen vil kanskje også innvende at denne mini-PCen ikke har verken operativsystem eller mus og tastatur, men vi liker at forbrukere som ikke har behov for verken Microsoft Windows eller tastatur faktisk har muligheten til å la være å betale for noe de ikke trenger.
Glem heller ikke utvidelsesmulighetene i form av to harddiskplasser og totalt 4GB minne, som summa summarum kan gjøre Point Of View Mobii Tokyo til en kjekk liten sak å ha i stua.
Testproduktet er lånt oss av NetOnNet.no.
Få også med deg de andre testene av ministasjonære vi har gjort den siste tiden, av Acer Aspire Revo, MSI Wind DE220 og ASRock ION 330.
| 1
|
202854
|
Tivoli Audio Model 10+
Vi har testet jubileumsmodellen med DAB+, og Tivoli-fansen vil ikke bli skuffet.
Da jeg som en av de første fikk teste Tivolis Model One i februar 2003 likte jeg den godt, og da den batteridrevne PAL-modellen kom noen måneder senere var det ikke lenger noen tvil om at dette var en gullgruve for Neby:
Sett utenifra virket det som om salget nesten gikk av seg selv, men det var neppe tilfeldig at det knapt fantes en møbelbutikk eller et interiørmagasin med respekt for seg selv som ikke hadde modellene diskret plassert i bakgrunnen.
Men utviklingen går videre, og nå har altså jubileumsmodellen Modell 10+ kommet.
Bordradio med DAB
Modell 10 henspeiler på at Tivoli Audio har 10-års jubileum, mens plusstegnet på slutten står for DAB+.
Per dags dato er det riktignok vanlig DAB som brukes i Norge, men denne radioen takler altså begge de to DAB-formatene.
PS:
Det finnes også en ren FM-versjon av denne radioen, uten + tegnet i navnet, men nå som FM-nettet skal slukkes i 2017 anbefaler vi at du styrer unna den.
Modell 10+ fås i tre ulike fargekombinasjoner; Gråsort aluminium til rundt 2.590, samt hvit og valnøtt til rundt 2.995, og det er ikke uten grunn at vi valgte å teste sistnevnte.
Etter vår oppfatning ser den fantastisk ut.
Model 10+ i bruk
I motsetning til den klassiske Model One er det her kun en bryter, og den befinner seg på toppen av radioen.
Her slår du av og på, justerer volum og kan også veksle mellom FM/DAB eller AUX-inngang.
Den eldre garde vil antagelig savne flere dedikerte knapper, spesielt til favorittkanaler, så personlig ville jeg ikke valgt denne modellen til mine gamle foreldre.
Alle andre vil imidlertid ikke ha problemer med den daglige betjeningen, mye på grunn av den medfølgende fjernkontrollen.
Den ser riktignok litt simpel ut, men har flere praktiske hurtigtaster som letter betjeningen.
Du har uansett full kontroll over hva du gjør via den lettleste LCD-skjermen som befinner seg over høyttalerdekselet på framsiden.
Når radioen står i standymodus vises klokke og dato, mens du får bred informasjon om kilde og kvalitet når radioen er påslått.
Som du ser på bildende er dette en stående modell sammenlignet med Model One, og minner således mer om PAL-versjonen.
Spør du oss er imidlertid lyden bedre her, og med unntak av de helt audiofile som aldri blir helt fornøyd, oppleves lyden som kommer ut av det kompakte kabinettet som god.
(Via menyen kan du forøvrig justere bass og diskant, eller aktivere de forhåndsinnstilte equalizer-modusene.)
Model 10+ er likevel fortsatt en mono-radio, men om savnet etter stereo blir for stort kan du koble til en ekstrahøyttaler til 895 kroner i samme finish som selve radioen.
De aller ivrigste kan også kjøpe en dedikert subwoofer, men da synes vi strengt tatt at du heller bør kjøpe et annet anlegg....
Dokkingstasjon til iPod og iPhone
Den matchende dokkingstasjonen heter The Connector, og kommer i nøyaktig den samme valnøttfargen som vår radio-enhet.
Lekkert og stilrent altså.
Med i pakken følger det utallige deksler til produktene i iPod/iPhone-universet, og selv brukte vi iPhone 3G og iPhone 4 under vår test.
Det følger med en egen fjernkontroll til dokkingen og bortsett fra at den naturlig nok har en del andre funksjonsvalg, er den av samme type som på selve radioen.
The Connector får ekstra pluss i margen fordi den også lar deg manøvrere helt ned i iPodens menysystem.
I tillegg til det selvsagte, som å starte, pause og skippe, kan du altså her bla deg fritt ned i egne spillelister, albumer eller artister.
Dette høres kanskje selvsagt ut, men det er faktisk forbausende mange anlegg med iPod/iPhone-funksjon som ikke gir deg denne muligheten via fjernkontrollen.
Fjernkontrollen lar deg også slå av displayet på iPhonen, men det blå lyset med Tivoli Audio i fronten dimmes ikke, noe vi strengt tatt ikke klarer å irritere oss over.
Konklusjon
Du vet hva du får når du kjøper en Tivoli-radio:
For selv om mange har prøvd å kopiere stilen, har originalen en egen kvalitetsfølelse over seg.
Vi synes også lyden er god, her er den f.eks langt bedre enn vår vanlige kjøkkenradio fra Squeezebox og Revo Axxis.
Lydmessig holder vi likevel fortsatt en knapp på Geneva Model S - som siden vi testet den også har kommet i DAB-versjon.
Minuset med Tivoli Model 10+ er den stive prisen, og at den ikke har nettradio-funksjon.
Spør du oss er strengt tatt ikke det siste noe særlig problem, med både DAB og FM på plass får i hvert fall jeg dekket mitt radiobehov.
Er du på budsjett anbefaler vi imidlertid fortsatt Pinell SuperSound II og Squeezeboz Radio som også fungerer godt.
De er likevel ikke i nærheten av den finishen og kvalitetsfølelsen du får med Tivoli Model 10+.
Tivoli Audio Model 10+
| 1
|
202855
|
Prøvekjørt:BMW 5-serie
Den har rukket å få fire år på baken, og nå kommer den i oppfrisket versjon - med godt nytt.
En oppgradert 5-serie er på vei.
Normalt er slike oppgraderinger dørgende kjedelige, og omtales ofte som en midtlivskrise, eller at den har fått en ny grill og en ekstra kromlist.
Her har det heldigvis skjedd mer, og vi har prøvd nykommeren.
BMW kom på markedet med den nye 5-eren i 2009, så den har allerede rukket på bli fire år.
Da den kom ble den lovprist over en bred lest, og hver eneste kjøretur med en 5-serie er en påminnelse om hvorfor:
Bilen er en utrolig god kombinasjon av det meste man kan forlange av en bil, uansett om du ønsker en kjøremaskin, eller leter etter det praktiske i en familiebil.
Velger du i tillegg stasjonsvognen, så har du alt du kan forvente av en normal bil.
Nå kommer et nummer til:
BMW lanserer 4-serie
Et merke i endring
BMW er ansett som det sportslige alternativet, med bakhjulsdrift og store sterke motorer.
Det imaget er de nå i ferd med å fjerne selv, med viten og vilje, for det gjelder å levere det markedet etterspør.
Det er ikke minst den kommende i3 et bevis på.
For det første:
Under halvparten av alle BMW som selges i Norge i dag har bakhjulsdrift, ettersom de fleste bilene som nå ruller ut av butikken drar på alle fire.
For det andre er også BMW med i kampen om å redusere utslipp, og derfor med på å nedjustere størrelsen på motoriseringene.
BMW forsøker å gjøre dette på en vinn-vinn metode, og de har så langt lykkes veldig bra.
De justerer ikke nødvendigvis ned i effekt, men i slagvolum og antall sylindere, og således reduserer de også forbruket.
Se flere bilder utvendig:
Mindre og billigere
Den nye 5-eren som kommer på markedet i september, får et par veldig gode nyheter for både lommebok og bilinteresse.
Den største nyheten er at bilen kommer som 518d, altså versjoner med mindre effekt enn tidligere.
518d vil bli å få med enten 136 hk eller 143 hk.
Begge har et oppgitt forbruk på 0,45 l/mil, noe som resulterer i et utslipp på 119 gram CO2 per kilometer.
Dette vil gjøre mye med inngangsbilletten for å få seg en femmer, for mens 520d i oppgradert versjon vil koste fra kr. 487.000, så vil en 518d med 136 hk starte på 444.600 kroner som sedan.
Stasjonsvognen vil koste deg fra 487.000
Nytt blir det også for de som vil ha firehjulsdrift, for 520d kommer nå xDrive firehjulsdrift og automat som alternativ.
Denne vil bli levert med både 163 og 184 hk som alternativ.
Sedanen starter på 541.000 kroner, mens stasjonsvognen krabber opp på 585.000.
Klar for Euro 6
Nytt på alle 5-serier av den oppgraderte versjonen er at alle motorer fra nå av er oppgraderte til å tilfredstille Euro 6-kravene, som trer i kraft fra september 2014.
Dette gjelder uavhengig av om du kjøper sedanen, stasjonsvognen, eller GT-versjonen.
Nå er antagelig ikke dette av det mest interessante for dagens kunder, som heller vil se etter hva de får av annet utstyr på den nye modellen.
Mer utstyr
Vel, da kan vi fortelle at de får Xenon hovedlys som standard på alle modeller.
Alternativt vil det bli mulig å kjøpe Adaptive LED hovedlys, og det er nå innfelt blinklys i speilhusene.
BMW har fått litt pepper for koppholderne sine, enten i form av fravær, eller på grunn av feil form og fasong.
Nå har de satt inn dypere og bredere koppholdere, men det er mulig dette passer amerikanerne godt.
Til norske halvlitersflasker var de rett og slett udugelige, ettersom de er alt for brede, fortsatt alt for grunne, og således ikke holdt flaskene i det hele tatt.
Glemte jeg å nevne at dette bare er en bagatell?
To nye utstyrsversjoner dukker også opp, Luxury Line og Modern Line.
Disse blir å få i tillegg til M Sport pakken.
Interiøret på alle modeller har dessuten fått nye farger og stoffmønster.
Også utvendig er det nye farger å få.
Når vi først er inne på endringer, så skal det nevnes at GT-versjonen har fått et ommøblert bagasjerom, noe som har økt volumet med 60 liter, til 500 liter totalt.
Se flere bilder innvendig:
Koblet opp
En av de større oppgraderingene finner vi i det BMW kaller ConnectedDrive.
Dette vil vi komme nærmere inn på i en egen sak, men et par viktige funksjoner er blant annet at kommandohjulet nå har fått en berøringsplate hvor du kan skrive telefonnummer, eller annet med fingeren.
Dette i stedet for å bla og ta oppmerksomheten vekk fra veien.
Nytt er også en tjenerfunksjon, en tjeneste hvor du kan ringe opp en Concierge Service, og be om hjelp til generelle spørsmål.
På mange måter kan du si det er en Google-tjeneste i levende live, som du kan snakke med og be om spesifikke opplysninger.
Det gjelder alt fra telefonnummer, til åpningstider på spisesteder langs reiseruten.
Eller annet.
I påvente av de små
Vår prøvekjøring av nye 5-serie var begrenset til 530d sedan, og 535 GT.
BMW forteller at chassiset på enkelte modeller er endret, men hva disse endringene gjør i praksis er det nær umulig å si noe konkret om, uten å ha bilene side om side.
Endringene er uansett små, og 5-serien føles fortsatt som den alltid har gjort, og det er unektelig positivt.
Velkjørende, som alltid
Til å være en såpass stor bil, og ikke minst med fortsatt store motorer, er bilen særdeles smidig.
Den er også velbalansert.
Den progressive styringen i bilen er gull verdt, og gir deg variabel utveksling etter kjøremønsteret.
De som ikke har prøvd dette i praksis har virkelig gått glipp av noe.
Automatkassen, som har åtte trinn å jobbe med er også et viktig verktøy, ikke bare for å hente ut maksimalt med krefter når du trenger det, men også i forhold til effektivitet med tanke på forbruk.
Testet:
BMW 3-serie GT
Alt i alt må det sies at 5-serien nå fremstår som et minst like godt alternativ som tidligere.
I tillegg får den altså et par nye og mindre motoriseringer.
Vi kommer tilbake med en mer detaljert test når disse er på plass i august.
Først da blir det ekstra spennende å ta tak i den nye 5-eren, for å se hva disse kan utføre i dette temmelig store bilen.
| 1
|
202856
|
Kampen om Midgard II
SPIPLLTEST:
Star Wars og Ringenes Herre.
To store lisenser får sine strategispill i disse dager.
Vi sjekker ut Kampen om Midgard II!
Kampen om Midgard fra 2004 var et overraskende solid strategispill (les vår anmeldelse), det er det liten tvil om.
Noe enkelt var det, kanskje ikke så passende for de mest garvede strategientusiaster, men det var gøy og brukte lisensen på en respektfull måte.
LES OGSÅ:
Så nå er oppfølgeren her, og det skal virkelig sies at utviklerne tok seg god tid til å tenke ut nye ideer.
Dette er ingen billig pengemaskin-spill.
Kampen om Midgard II (spillet er fullstendig oversatt til norsk, så vi refererer til det med den norske tittelen), ser litt vekk fra hendelsene omtalt i de berømte filmene, og henter inn karakterer og omgivelser som kun ble beskrevet på papir.
Nå har ikke undertegnede spesielt inngående kjennskap til bøkene, og vi skal derfor ikke uttale oss om handlingsforløpet og hvor godt det stemmer med originalverkene.
Snill og slem
Spillet inneholder uansett mye å sette tennene i.
Først og fremst har du to fulle kampanjer, én for de snille og én for de slemme.
Disse dekker spillets historiedel, med stilige, halvt animerte, halvt rendrede filmklipp som forteller om aspektene ved heltenes vandring.
Riktignok føler vi ikke at historien er så veldig involverende, og engasjerer oss ikke i så stor grad.
Men det er underholdende å kjempe seg gjennom brett etter brett, og spillet har såpass flotte omgivelser og såpass mye innhold å by på at vi har det moro.
Innholdet i enkeltspillerkampanjene er jo typisk Tolkien.
Det er fullt av helter, hobbiter, slott, slemme edderkopper og slanger som kommer opp av bakken, huler og drager og det hele.
Stilistisk er spillet ikke så forskjellig fra Warcraft 3, og det bruker alle fantasi-virkemidlene som finnes.
Dramatisk originalt er det ikke, men igjen vi har det moro.
Strategimekanikken viker heller ikke spesielt langt fra det tradisjonelle.
Det er faktisk enda nærmere det tradisjonelle enn det forrige spillet
i utgave nummer en hadde du for eksempel begrensninger i forhold til hvor du kunne sette bygninger, disse er borte nå.
Du bygger produksjonsfasiliteter for nye soldater, forsvarstårn og gruver (eller tilsvarende) som forsyner basen med ressurser.
Ressurshåndteringen er forenklet, du behøver bare å bygge disse byggverkene som produserer penger, og det tikker inn av seg selv.
Alt du må tenke på er å lage nok enheter og helter og sørge for å oppgradere deres egenskaper fra tid til annen.
Risk på data
Kampanjene i seg selv er altså godt laget, men bringer ikke så mye nytt til bordet.
Terningkast fire foreløpig.
Men så oppdager vi en helt ny modus, som kunne nesten vært et eget spill.
Den handler om å ta kontrollen over Midgard, uten å bry seg om historieutvikling og personligheter.
Vi får et stort, strategisk kart over hele landet, delt opp i territorier som kan tas over og kontrolleres.
Du bygger strukturer på forhåndsdefinerte punkter innen områdene som er underlagt deg, og kan flytte på dine soldater og helter for å ta over nærliggende territorier.
Det hele er turbasert, og fiendene holder et høyt nivå når det gjelder intelligens.
Når fiendtlige styrker møtes på samme territorium, er det tid for kamp, og da går spillet over i vanlig sanntidsstrategimodus.
Om du ønsker det, kan spillet også avgjøre resultatet selv, basert på styrkeforholdet mellom deg og motstanderen.
Se på hele denne modusen som en lettere versjon av Rome:
Total War, og da skjønner du hvor involverende det kan bli.
Ved siden av det har vi også de sedvanlige skirmish-mulighetene og god støtte for spilling over internett.
Du kan til og med designe dine egne helter du kan bruke online.
Gjennomført lisensprodukt
Og det ser fantastisk bra ut.
EA har designet et uhyre elegant grensesnitt for bygning av strukturer, med sirkulære ikoner som dukker opp langs høyre side av skjermen.
Grafikken kan fint måle seg med Age of Empires 3, og vi blir presentert med herlig vakre landskap, noe av det fineste vi har sett i et strategispill faktisk.
De imponerende høye produksjonsverdiene gjelder også stemmearbeidet og den flotte musikken, og resulterer i en flott pakke både spillbarhetsmessig og teknisk.
Kampen om Midgard II er, som forgjengeren, ikke rettet mot de aller tyngste strategielskerne, men er uansett mer komplekst enn det første spillet.
Og det er mye å gjøre her, masse å eksperimentere og kose seg med.
Så er det en gavepakke til Ringenes Herre-elskerne, bare fordi lisensen brukes respektfullt og kreativt.
Vår anbefaling!
| 1
|
202857
|
Apple iPad camera connection kit
Gjør det mulig å overføre bilder fra kamera til iPad.
Selv om iPad ikke har noe USB-port tilgjengelig, er det fortsatt mulig å overføre bilder fra kameraet ditt og inn på nettbrettet.
Det du trenger heter iPad camera connection kit og koster et par hundrelapper.
Med i pakken får du to enheter; en som du kan putte et SD-minnekort inn i (det mest vanlige minnekortet som brukes i kameraer pr i dag), samt en med USB-uttak slik at du kan koble kameraet ditt direkte til iPaden og overføre bilder.
Med andre ord kan du også overføre bilder fra kameraer som ikke bruker SD-minnekort.
For eksempel er det fortsatt speilreflekskameraer som sverger til de litt større CompactFlash-kortene, noen nye kompaktkameraer (og mobiltelefoner) bruker micro SD, mens litt eldre modeller fortsatt kan bruke f.eks. xD eller MemoryStick.
Det er også mulig å kopiere bilder og video fra iPhone 4/3GS (men ikke fra iPhone 3G).
I produktbeskrivelsen fra Apple heter det seg som følger:
Med iPad Camera Connection Kit kan du importere bilder og videoer fra et digitalt kamera på to måter:
Du kan bruke kameraets USB-kabel eller du kan importere rett fra SD-kortet.
iPad og Camera Connection Kit støtter standard bildeformater, inkludert JPEG og RAW.
Det hele foregår ganske enkelt - du setter i overgangen, dytter i minnekortet og ganske snart åpner bildeapplikasjonen seg, der innholdet vises i form av miniatyrbilder.
Dernest kan du enten velge å importere alle bildene, eller huke av ett og ett før du starter overføringen.
Overføringsraten vil selvsagt avhenge av hastighet på minnekortet og størrelsen på bildefilene, siden det også går med litt tid til å opprette miniatyrbilder.
I vårt tilfelle brukte overføringen halvannet til to sekunder pr bilde der de fleste filene var rundt 4-5MB.
Når du er ferdig, kan du velge om du vil slette bildene fra minnekortet, eller om du vil beholde dem.
Bildeapplikasjonen husker uansett hvilke bilder du har importert fra før, så om du setter i det samme kortet senere, vil bildene du tidligere har overført være merket.
Støtten for videoformat er imidlertid begrenset - vi hadde kun suksess med .mov-filer (de er i Apples QuickTime-format, så det skulle bare mangle), mens f.eks. AVCHD-filer ikke dukket opp.
Deles opp pr dato
Så fort du har importert bilder, får bildeapplikasjonen også et hendelser-valg på toppen.
Dette fungerer på samme måte som i iPhoto for Mac, der bildene grupperes.
Dog blir bildene kun gruppert etter datoen for når de ble tatt, og det er ikke mulig å slå sammen hendelser eller gi dem et annet navn enn denne datoen, noe som absolutt burde ha vært mulig.
Det skal nevnes at det finnes en håndfull applikasjoner i App store som lar deg importere bildene fra iPaden og deretter sortere dem i selve programmet.
Når du kobler iPad til iTunes senere, blir også bilder du har overført synkronisert til maskinen du kobler den til.
Det er derimot ikke mulig å kopiere noe til minnekortet du har koblet i.
Vi måtte selvsagt teste med litt andre bildetyper også, for å sjekke hva som støttes, men vi fikk ikke opp noen bilder som ikke var i JPEG-format.
Vi kopierte f.eks. et par .png-filer over på minnekortet, men disse ble ikke gjenkjent.
Noe overraskende var det dog at det heller ikke gikk an å kopiere JPG-filer fra PC-en og til minnekortet.
Bildene skal nemlig komme fra et digitalkamera og blir ikke oppdaget dersom de ikke har tilstrekkelig med EXIF-informasjon; ei heller om de er plassert andre steder enn under /DCIM-mappen på minnekortet.
Det er i våre øyne en unødvendig begrensning.
Men fungerer kameraet ditt?
Vi har kun testet enheten som leser fra SD-kort, men som nevnt får du også med en USB-enhet, som gjør at du kan koble kameraet direkte i USB-porten, uten å ta ut minnekortet.
Tidligere kunne denne også brukes til mye annet, der folk koblet til USB-tastatur og andre enheter – som om iPaden hadde fått en USB-port, rett og slett.
Fra iOS 4.2 har imidlertid Apple endret strømuttaket på denne porten, fra 100mA til 20mA, og skal vi tro tilbakemeldinger på Apples egne sider, har det gjort at mange kameraer ikke lenger fungerer med denne løsningen, der man kun får tilbakemelding om at enheten krever for mye strøm.
Det kan selvsagt være en ubehagelig overraskelse for mange, og dessverre er det heller ikke spesielt lett å finne ut av hvor mye strøm kameraet ditt krever dersom det kobles til en USB-port.
Merk også at det heller ikke er mulig å lade iPaden mens du har koblet i camera connection kit-et.
Konklusjon
Har du lest til hit, har du sikkert skjønt at vi ikke ble videre imponert av iPad camera connection kit.
Ja, den kan kopiere bilder tatt med et kamera fra et SD-minnekort, samt enkelte videoformater, men der stopper det også.
Flere brukere har problemer med USB-enheten der iPaden ikke klarer å levere nok strøm, og hvorvidt ditt kamera vil fungere er vanskelig å finne ut av på forhånd.
I tillegg er det kun veldig grunnleggende funksjonalitet som tilbys.
Bilder sorteres i hendelser basert på dato, men det er umulig å flytte dem eller gi dem navn.
En tur som har gått over flere dager blir derfor splittet opp i flere deler, og dersom du importerer bilder i flere omganger, legges de som ulike hendelser selv om de er fra samme dag.
Alt i alt, altså - ikke spesielt elegant utført, men dersom du f.eks. er på ferie og vil bruke iPad som en backupløsning fra SD-minnekort, fungerer det.
Forvent imidlertid ikke noe ekstra.
Takk til MPX.no for utlån av iPad camera connection kit!
Finn beste pris hos Prisjakt
| 0
|
202859
|
Test:Microsoft Arc Touch
Denne er definitivt blant de mer spesielle musene vi har testet.
Mus og andre pekeredskaper finnes i et uhorvelig antall varianter.
De er runde og kantete, høye og lave, tunge og lette - og kommer i mange farger og materialer.
Noen mus er laget for spesielle bruksområder, og Arc Touch er en av disse.
Den er ikke laget for å ha en fast plass ved siden av tastaturet på kontorpulten.
Målgruppen er de som stadig er på farten, enten det er mellom møterom og konferanser eller mellom større avstander.
Bøy med knekk
Når Arc Touch musen ikke er i bruk er den flat, med et litt tykkere forparti.
Når du skal bruke den tar du rett og slett og bøyer den.
Da får den en rund fasong som passer til hånden og slår seg på automatisk.
Forpartiet er av blank, glatt plast, med en blank plate der skrollehjulet vanligvis befinner seg.
Det fiffige er at når du beveger fingeren fram og tilbake over platen, hører du lyd og kjenner bevegelse i fingertuppen.
Det både høres og kjennes ut som om du dreide på et hjul.
Denne platen fungerer også som knapper, med tre soner.
Den øverste og nederste blar en side opp og ned, den i midten avhenger av programvareinnstillinger.
Musknappene sitter noe langt fram, eller rettere sagt treffpunktet hvor det er behagelig å klikke sitter litt langt framme.
Men det er en smakssak eller tilvenningssak.
Bakre del av musen er i myk gummi og har en behagelig overflate.
Den er akkurat passe glatt og gir riktig glidemotstand.
Mottaker og magnet
Mottakerenheten er bare litt større enn USB-pluggen, den stikker bare få millimeter ut av porten.
Det er ingen "garasje" for denne i selve musen, slik det er på mange andre, større mus.
Men her har Microsoft satt inn en liten magnet i musen, slik at mottakeren henger fast når den ikke er koblet til og i bruk.
Musen bruker 2 batterier av type AAA.
På alle underlag
Arc Touch har også BlueTrack teknologi, som gjør at den virker på alle slags underlag, bortsett fra speil og glass.
Den trenger derfor ikke noen musmatte, den kan du heller bruke til å støtte underarmen, så blir belastningen mindre, hvis musematten (bruk gjerne to) er tykke og myke nok.
Microsoft Arc Touch Mouse
| 1
|
202860
|
iRiver HP-120
Den mest avanserte jukeboxen på markedet er hverken iPod eller Creative Zen.
Det er denne lekre saken fra iRiver, som bør tilfredsstille de fleste behov.
Det er ingen tvil om at det er Apples iPod som er kongen av digitale musikkspillere
den lekre designen og luksuspreget har gjort spilleren til det ultimate sikleobjektet.
Men det er som kjent langt fra den eneste MP3-jukeboxen på markedet
vi har i det siste blant annet testet Creatives Zen NX, som ser litt kjedeligere ut, men har bedre lyd og gir mye mer valuta for pengene, og Philips sin HDD100, som er svært lekker og liten, men koster alt for mye.
Hvor kommer så iRiver inn i bildet?
Deres siste spiller, iHP-120, er kanskje den aller mest komplette MP3-jukeboxen det går an å få tak i.
Både når det gjelder funksjonalitet og størrelse kommer spilleren meget bra ut, selv om den kanskje ikke er like lekker som en iPod.
Men det er det ingen som er.
Utseende
Til tross for at spilleren kan svært mye, er den fremdeles liten.
Faktisk er den like stor som en iPod, bare litt tykkere.
Vekten er på 161 gram.
Det er altså en meget håndterlig MP3-spiller.
Den er ikke like sexy som Apples skjønnhet, men ser helt ok ut i våre øyne.
Fronten domineres av en ganske stygg joystick som brukes til navigering, og alle funksjonsknappene finner vi på sidene.
På venstresiden finner vi også en mikrofon for stemmeopptak.
På toppen av spilleren finner vi hodetelefonutgangen, samt optisk inn- og utgang.
På undersiden plugger vi inn strømmen og USB-kabelen.
Displayet et stort og oversiktlig, og viser til enhver tid antallet låter på disken, status på batteriet, spillemodus, de gjeldende lydinnstillingene og all annen nødvendig informasjon.
Det følger også med en meget funksjonell fjernkontroll med innebygd display.
Fjernkontrollen er ikke bare begrenset til start/stopp-muligheter, herfra kan du faktisk styre de fleste aspektene av iHP-120.
Siden fjernkontrollen har skjerm er det faktisk fint mulig å navigere seg gjennom spillelistene, selv om det ikke er så oversiktlig som å bruke hovedskjermen.
Kvalitet
Det er ikke spesielt mye å klage på når det gjelder det utvendige.
Men det viktigste er selvsagt mulighetene spilleren har å by på, og her er det nok å sette tennene i.
iHP-120 har en 20 GB disk, som bør holde for de fleste.
Du får riktignok spillere med 40 og til og med 60 GB lagringsplass, men for den jevne bruker burde 20 GB være tilstrekkelig (iRiver kommer for øvrig med en 40 GB-utgave av spilleren).
Spilleren kan også brukes til å lagre andre typer filer enn bare musikk.
Og når det gjelder musikk, har iRiver god støtte for andre formater enn bare MP3: WMA, ASF, WAV og OGG Vorbis er det plass til.
Spesielt OGG
Vorbis-støtten er et plusspoeng, det er ikke mange andre spillere som støtter dette formatet per i dag.
Vårt inntrykk av dette formatet er at det tåler kompresjon ned mot 48 Kbps - uten at det skjærer i ørene av den grunn.
Når vi plugget inn spilleren i USB-porten, fikk vi oss en hyggelig overraskelse.
I motsetning til mange andre jukeboxer krever ikke iRiver drivere eller noen annen form for installasjon.
Spilleren blir automatisk kjent igjen som en Toshiba-disk, og det er bare å flytte filer direkte til disken.
Du kan flytte og organisere filene dine i mapper, og det synes vi er en svært fleksibel og praktisk løsning.
Overføringen foregår altså via USB 2.0/1.1, og med full hastighet går det meget raskt.
Videre har spilleren innebygd radio, som er nok et stort pluss.
Og du kan også ta opp lyd via den innebygde mikrofonen.
Levetiden på batteriet er også ganske imponerende ca. 14 timer.
Det er en god del mer enn iPod kan by på.
Det som er svært viktig er selvsagt lydkvaliteten.
iRiver skuffer heller ikke her.
Det er mange diverse EQ-innstillinger og lydeffekter med, og du kan lett stille inn bass, diskant og andre detaljer selv.
Og på toppen av alt dette er de medfølgende øreproppene faktisk ganske bra!
Noe negativt?
Det er svært vanskelig å finne noe som ødelegger vårt inntrykk av iRiver, men vi prøver likevel.
Menysystemet kan kanskje virke noe overveldende, spesielt måten du må bruke joysticken på for å bla fra sang til sang.
Det er ganske mange knapper på enheten, og alle disse har flere enn én funksjon.
Dermed må du bruke litt tid på å lære deg spillerens muligheter, men det er verdt det for denne spilleren byr på virkelig mye.
Selvsagt koster herligheten penger, og iHP-120 er den dyreste jukeboxen på markedet, med en pris på ca. 4.800 kroner.
Men her betaler du ikke for fin design, men for topp funksjonalitet.
Konklusjon
iRiver har laget en flott jukebox for digital musikk, det er det ingen tvil om.
Like lekker som en iPod er den ikke, men her får vi derimot meget bra lyd, radio, opptak, støtte for OGG Vorbis, driverløs installasjon, masse innstillinger, og fremdeles er den liten og lett.
Den er riktig nok dyr, men vi anbefaler denne spilleren uten forbehold til alle som ikke vil inngå kompromisser når de skal ut og shoppe en MP3-jukebox.
| 1
|
202862
|
Linksys AE3000 USB WLAN-adapter med tre antenner
Trådløs rekkevidde og hastighet:
Er det noe å hente med en USB-adapter?
Det dukker opp stadig mer avanserte, raskere rutere, med stadig lengre rekkevidde.
I tillegg dekker de flere frekvenser for å slippe unna trengselen i de mest utbredte frekvensområdene.
Men det hjelper ikke med en super ruter hvis ikke mottakeren evner å følge opp.
De fleste bærbare er ikke utstyrt med det heftigste trådløse utstyret, verken nettverkskortet eller antenneløsningen er på topp.
Spesielt i de lavere prisklassene knipes det på slikt.
For et halvt år siden skrev vi en artikkel hvor vi testet to forskjellige bærbare mot samme ruter, toppmodellen fra Linksys, den ene hadde to antenner mens den andre hadde tre og Intels mest potente nettverkskort.
Men må du byttte maskin for å få bedre trådløst ytelse?
Vi har testet Linksys AE3000 som er et USB-basert WLAN-adapter.
Installasjon
Driveren kommer på en CD, hvis maskinen du skal installere på ikke har et drev for en slik kan du laste ned driver og annen nødvendig programvare fra nettet.
Med selve adapteret følger det også en dokk med kabel, slik at du kan plassere adapteren i den gunstigste vinkelen uten å måtte flytte PC og deg selv.
Installasjonen gikk greit unna uten inngrep fra vår side.
Man starter uten AE3000 plugget inn, og setter den inn når installasjonsprogrammet ber om dette.
Ytelse
Maskinen vi testet på er en HP 2560p som har 3 antenner og Intel Centrino Ultimate-N 6300, det nyeste og mest kapable nettverkskortet til Intel installert.
Kan AE3000 matche ytelsen?
Vi testet på våre to standardplasseringer: ved stuebordet to etasjer ned fra der ruteren er plassert oppunder mønet i vårt trehus og nede i kjelleren.
Ruteren var Linksys E4200.
I stua fikk vi følgende resultater:
Det er viktig å påpeke at disse målingene er gjort med adapteret plassert i den mest gunstige vinkelen.
Snur du den 90 eller 180 grader blir ytelsen langt lavere!
Her gjelder det å eksperimentere, og USB-dokken gjør dette svært uproblematisk.
På 2,4 GHz er resultatene med AE3000 noe svakere enn den innebygde WLAN-løsningen i test-PCen.
Men så snart du går opp til 5 GHz er ytelsen generelt vesentlig høyere, og AE3000 gir bedre resultater enn vi har målt med noen annen løsning!
I kjelleren fikk vi disse resultatene:
Den innebygde WLAN-løsningen kunne ikke motta signaler i det hele tatt på 5 GHz, mens AE3000 leverte brukbar ytelse.
Sammenligner vi AE3000 i stueposisjonen med resultatene vi fikk med samme ruter, helt kurant Dell Vostro med 2 antenner og ordinær WLAN-løsning får vi ganske ekstrem forskjell:
Konklusjon
Det er ingen tvil, Linksys AE3000 er enda et strå vassere enn den innebygde løsningen!
Det hadde vi ikke ventet.
For noen få hundrelapper kan du få doblet ytelsen, hvis du har en ny ruter og en PC med eldre trådløs nettverkskort og antenner innebygd.
På 2,4 GHz er ytelsen mer ordinær, så det er først der hvor du trenger topphastighet at det er noe å hente, med en ruter som støtter 3 datastrømmer og 5 GHz.
Video i HD-oppløsning og overføring av mange og/eller store filer er typiske bruksområder hvor AE3000 virkelig får vist hva den duger til.
Sitter du mest på jobb, kafé, hotell og andre steder hvor det ikke er 5 GHz er det ikke mye å hente.
| 1
|
202864
|
Citroën C4 er en sprek Golf-utfordrer
Med 150 hestekrefter og 340 newtonmeter er Citroën C4 en rask bil.
Men er den god nok til å utfordre de tøffeste i klassen?
Den såkalte kompaktklassen, også kalt Golf-klassen, er kanskje den tøffeste av alle bilklasser.
Så godt som alle normale bilprodusenter er representert her, og det satses hardt på å slå gjennom i et segment som er viktig for salgstallene og økonomien.
Volkswagen Golf har lenge vært klasseleder, men nylig har også Ford Focus kommet og gitt den kamp om tronen.
Citroën vil ikke være dårligere og lanserte nye C4 for noen måneder siden.
Nå har vi kjørt den i Norge med den største dieselmotoren, en 2,0-liter med hele 150 hestekrefter og 340 newtonmeter.
Det er ganske mye i en bil som dette.
Tidligere har vi kjørt
C4 med den mellomste dieselmotoren, 1.6 HDi med 112 hestekrefter.
Hele den testen kan du lese her.
Pris og utstyr
2.0
HDi koster fra 318.000 (303.000 i kampanjepris) og har da høyeste utstyrsnivå som inkluderer ting som aluminiumsfelger, delskinn, en slags massasjefunksjon i forsetene, elektrisk innfellbare sidespeil, fartsholder med minnefunksjon, blindsonevarsling og parkeringssensorer, for å nevne noe.
1.6 HDi koster til sammenligning fra 250.000 kroner, en ganske stor forskjell.
Men da ligger det også inne en betydelig utstyrspakke i prisdifferansen.
Skikkelig drag
Ute på veien er det imidlertid lett å kjenne forskjell på de to motorene.
Selv om 1,6-literen er sterk nok, gjør 2,0-literen 0-100 kilometer i timen hele 2,7 sekunder raskere.
8,6 sekunder er fasiten for 2.0 HDi, og det er kjapt.
I praksis merkes det ved et svært kraftfullt drag, spesielt i mellomregisteret.
På de midterste girene skuffer motoren unna og du blir skjøvet godt tilbake i setet.
Girkassen har seks trinn og sjettegiret passer fint for kjøring i 90- og 100-soner.
Den er ikke fryktelig smidig og lettsjaltet, men fungerer greit nok.
Motoren er uansett sterk nok til å tåle lave turtall selv under ganske høy belastning.
I tillegg er den stillegående og kultivert.
Forbruket ligger på 0,49 liter og CO2-utslippet på 127 gram, forutsatt at du velger 16-tommers hjul.
Større hjul øker forbruket litt.
Dette er godkjente tall med tanke på ytelsene.
Gode kjøreegenskaper
Foruten å være rask, er C4 en ganske trivelig bil hva gjelder kjøreegenskaper.
Vår testbil hadde 18-tommers hjul og brede lavprofildekk.
Det gjør sitt for kjøreegenskapene.
Grepet på tørr asfalt er rett og slett imponerende.
Det skal svært mye til for at bilen slipper taket i underlaget.
Og bilen reagerer villig på styreimpulser ved å skjære overraskende kontant inn i svingene, og holder linjen godt uten nevneverdig understyring.
Både grepet og den forholdsvis nøytrale balansen overrasket oss en liten smule, men må nok også til en viss grad tilskrives det sportslige dekkvalget.
Styringen er helt grei, men ikke like sportslig som i eksempelvis Ford Focus.
Mindre hjul for komfort
Er det komfort du er ute etter, er 16-tommers hjul er bedre valg.
Med 18-tommers lavprofildekk slår det litt over skarpe ujevnheter.
På fine veier merker man mindre til det og der fremstår C4 uansett som en komfortabel kompaktklassebil.
Ei heller når det gjelder støy ødelegger dekkene noe.
Det understreker den gode støyisoleringen i C4.
God kvalitetsfølelse
Vi satt svært godt i de pene skinnsetene vår testbil var utstyrt med.
”Massasjefunksjonen” som følger med det høyeste utstyrsnivået kan vel egentlig best beskrives som en slags puls-funksjon.
Korsryggen pumper inn og ut i rolig pustetempo.
For øvrig er interiøret pent og utstyrt med stort sett høyverdige materialer.
Dette står ikke nevneverdig tilbake for Golf som har fått mye skryt for sitt interiør.
Den store navigasjonsskjermen (ekstrautstyr) og de lekre instrumentene trekker opp.
Dårlig takhøyde bak
Baksetene er ganske gjennomsnittlige for klassen.
Om du senker førersetet helt ned, blir det litt dårligere plass til føttene bak.
Den største begrensningen er takhøyden i baksetet, om du har kjøpt panoramaglasstaket.
Det stjeler såpass mye høyde at de over 175 centimeter vil savne mer plass til hodet.
Bagasjerommet er imidlertid imponerende.
408 liter er svært respektabelt for kompaktklassen og det merkes i praksis at dette er stort.
Focus og Golf
Sammenligner vi C4 2.0 HDi med konkurrentene, er det Volkswagen Golf og Ford Focus som er de hardeste rivalene.
Dette er de to beste bilene i klassen.
Med såpass stor motor som vi snakker om her, anser vi Focus som et litt bedre valg, først og fremst på grunn av enda morsommere kjøreegenskaper.
Med 140 hestekrefter er den også et lite hakk rimeligere, i topputgaven Titanium.
Golf får du også med 140 hestekrefter.
Den er også en forholdsvis sportslig og morsom bil å kjøre, i alle fall med litt motor som her.
I likhet med Focus er den også rimeligere enn C4, men det skiller litt i utstyr og motoreffekt.
I toppen
Alle disse er gode valg, og vi syns absolutt C4 kan kjempe om en plass blant topp tre i klassen.
Men mest fornuftig er den nok med en rimeligere 1,6-liters dieselmotor.
Da er den klart billigere, og for de som vil rendyrke komfortpreget et like greit valg.
DS4
Det er likevel lett å la seg tiltale av topputgaven av C4. Men kanskje er det da like greit å gå for den forfinede broren DS4.
Den har både stil, eksklusivitet og kjøreegenskaper som er skrudd hakket opp fra C4. Prispåslaget for sammenlignbare utgaver er omtrent 15.000 kroner.
| 1
|
202865
|
Sony Bravia KDL-50W805B
Mistenkelig lik fjorårsmodellen, men ikke la deg lure.
Den er nemlig bedre på det aller meste.
Dette er den første 2014-modellen vi har testet i år, og setter den standarden for hva som kommer i løpet av året har du mye å glede deg til.
Vår påstand er nemlig at de aller fleste ikke trenger å kjøpe en dyrere TV enn dette.
Men vi får ta det fra begynnelsen.
Ikke la deg lure av navnet
Synes du navnet W805 høres kjent ut er det forøvrig helt riktig.
Navnet er nemlig det samme som på fjorårsmodellen, med et lite unntak:
For der fjorårsmodellene sluttet på A (for eksempel W805A), så slutter de nye 2014-modellene på bokstaven B.
Men ikke blir redd, for selv om navnet er skremmende likt, så er dette en helt ny TV.
Design og førsteinntrykk
Det er ingen hemmelighet at vi likte Sonys 2013-modeller godt, noe du kan lese mer om i duellen mellom W805A og W905A.
Designmessig fortsetter W805B den klassiske kant-LED-stilen:
Dette er altså en slank og elegant modell, med en svært beskjeden ramme rundt panelet.
Fullt så slank som du kanskje skulle tro er den likevel ikke:
På sitt tynneste er den riktignok ikke mer enn 1,6 centimeter dyp, men nederste del av kabinettets bakside har et lite vedheng som øker dybden til 6,5 centimeter.
Det er overhodet ingen krise i vår bok, og gir også Sony plass til å legge inn litt større høyttalere enn på fjorårsmodellen.
Nytt i år er at du ikke får den i 47-tommers størrelse, nå er det altså 42, 50 og 55-tommer du har å velge i, og det er altså 50-tommeren vi har testet.
Men tilbake til designet:
Sony har gått bort fra den runde TV-foten, og gir deg i stedet et mer elegant TV-stativ som denne gangen er i metall, mot hardplasten som ble brukt i fjor.
Merk deg dog at TV-foten ikke er dreibar.
Vi liker også at det følger med fester for veggoppheng i pakken.
Det gir pluss i margen hos oss.
Det vi derimot ikke liker, er at TV-en nå leveres med en stor ekstern strømforsyning.
Ok, det er ingen krise, men for alle som liker å holde stuen så fri for kabler og bokser som overhodet mulig, blir det nå nok en boks du må skjule.
Bildekvalitet
På innsiden er det Sonys X-Reality Pro Prosessor som gjør jobben, og Motionflow (XR400) er selvsagt på plass, slik at de av oss som vil ha myke overganger i bildet blir fornøyd.
Det første vi legger merke til er at Sony har gått bort fra fjorårets IPS-panel, og over til et VA-panel.
Hovedfordelen med IPS er at de jevnt over gir bedre innsynsvinkel, men tradisjonelt har de også hatt et noe lavere sortnivå.
For oss som pleier å se på TV sittende i godstolen rett foran TV-en, er altså det en riktig prioritering.
Og det er godt å konstatere at førsteinntrykket av sortnivået er meget godt.
Nye W805B leverer nemlig ikke bare et godt sortnivå, den ser i tillegg ut til å kunne vise flere detaljer i mørke partier enn forgjengeren.
For oss som ser mye film er det defintivt et skritt i riktig retning, bare husk at dette forutsetter at du ikke sitter for langt ut på sidene.
Vi ser nemlig at innsynsvinkelen ikke er like god som på IPS-panelet som ble brukt i fjor.
Selv om det også her er mulig å finjustere ganske dypt inn i bildemenyene, så tror vi nok at det er en øvelse de færreste TV-kundene gjør.
Det er derfor hyggelig å kunne gi Sony et pluss i margen for fine bildemoduser:
Standard har riktignok en anelse for mye rødt i seg, noe som er tydelig på ansiktsfarger, men gir til gjengjeld et flott sortnivå.
Velger du egendefinert får du et litt blassere sortnivå, men langt riktigere ansiktsfarger.
Dette ble derfor vårt valg, så gikk vi heller inn i bildemenyen under avanserte innstillinger, og økte sortnivåkorrigeringen et lite knep for å bedre sortnivået.
Som en klassisk kant-LED-modell har vi sett etter lysgjennomtrenging (ofte kalt clouding) på panelet, og også her klarer W805B seg bra:
Ved vanlig TV-titting er det rett og slett ikke noe problem, selv om fint klarer å se at panelet ikke er helt uniformt når vi skrur av lyset i rommet og setter på våre testplater.
Det er dog en konsekvens av selve kant-LED-teknologien, og ikke noe som er spesielt negativt på denne modellen.
Ja, vi syns faktisk den klarer seg meget bra med tanke på prisen, som per dags dato ligger på 9.000 kroner, en sum som faktisk er 3.000 kroner enn forgjengeren på 47-tommer hadde da den ble lansert i fjor.
Under denne testen har vi dessverre ikke rukket å gå i dybden når det gjelder 3D, men en liten testrunde fikk vi likevel med oss:
Med i esken følger det med to aktive 3D-briller, og siden denne typen briller stjeler en del lys, er det en fordel at panelet er så lyssterkt som her.
Vi noterer også en fin dybde, og et godt detaljnivå i mørke sekvenser.
I enkelt scener får vi imidlertid en antydning til crosstalk enkelt ganger (=skyggetegninger rundt objekter), men da er vi nok på et detaljnivå den vanlige TV-titter neppe vil irritere seg over.
Funksjoner og finesser
W805B er heldigvis utstyrt med de inngangene og utgangene vi forventer i dag:
Det vil si at den kan tilkoples både kablet og trådløst nett, har 4 HDMI-innganger, samt scart & komponent for analoge HD-signaler om du fortsatt bruker det.
I tillegg har den to USB-innganger hvorav den ene også kan brukes til USB-opptak.
Verdt å nevne er også Sonys TV SideWiew-app (Android & iOS) som fungerer bra for deg som vil ha god kontroll over TV-kvelden, i tillegg til at du selvsagt kan sende bilder til TV-en via nettbrett og mobil som støtter Miracast.
Sonys SmartTV-løsning begynner også å bli riktig så bra, og ja; Netflix er selvsagt på plass som egen TV-app, selv om du ikke får hurtigtast på fjernkontrollen.
Det virker forøvrig som om menyene åpner seg raskere enn i fjor, men siden vi ikke har 2013-modellene tilgjengelig har vi ikke fått dobbeltsjekket om det stemmer.
En liten skuffelse var det likevel, for i motsetning til flere av konkurrentene, vil ikke TV-ens innebygde nettleser klare å streame innhold direkte fra NRK.no.
Fjernkontrollen er forøvrig en gammel kjenning, og ikke av den mest spennende sorten.
En ting er at den ikke har bakgrunnsbelysning, men vi synes også det er litt synd at du på denne modellen heller ikke får med den nye hurtigzapperen (kalt One-Flick) med touchplate, Den kan imidlertid kjøpes som ekstrautstyr for spesielt interesserte, og vil da koste rundt 500 kroner.
Vi har tidligere fortalt at Sony satser tungt på TV-lyd i år, og med plass til større høyttalerelementer nederst i kabinettet var vi spent på om W805B leverte varene.
Vel, den er antagelig bedre enn fjorårsmodellen, men noen revolusjon er det overhodet ikke snakk om.
I hovedsak er det altså de dyrere Sony-modellene som vil bli årets lydkonger; for vi anser ikke W805B som noe spesielt bedre enn konkurrentene her.
Lyden er etter vår mening helt ok til nyheter, men vil ikke klare å gi den helt store filmfølelsen.
Sony har imidlertid et ekstra triks i ermet:
W805B er nemlig klargjort for Sonys nye trådløse subwoofer til cirka 3.000 kroner.
Hvis du ikke allerede har et surroundanlegg i stua, kan altså den være verdt å merke seg.
Konklusjon
Vi likte forgjengeren, men liker W805B enda bedre.
Hovedgrunnen er at den har fått et bedre sortnivå, noe som øker filmfølelsen når vi setter oss i sofaen etter en lang arbeidsdag.
I tillegg føler vi her at du får god valuta for pengene:
TV-en både ser og føles langt dyrere enn det den egentlig er, i tillegg til at den har de finessene folk flest bruker.
Ja, vi tror faktisk at konkurrentene vil få noe å bryne seg på her.
Ikke helt det du ser etter?
Her finner du alle DinSides TV-tester!
Sony Bravia KDL-50W805B
| 1
|
202866
|
Far Cry Instincts
Xbox-versjonen til fjorårets PC-suksess er endelig her, og det er så mye mer enn bare en port.
Far Cry på Xbox er nesten bedre enn på PC!
Far Cry var et av de første skikkelige nestegenerasjons skytespillene vi spilte i fjor.
Det kom før Doom III og før Half Life 2, men viste oss likevel at grenser innad sjangeren kan flyttes, mekanikken kan være annerledes enn vi er vant til, og ikke minst hvor bra grafikk en skikkelig råtass PC kan prestere.
Vi elsket det, selv om en god del andre var misfornøyd over at man måtte kjempe mot monstre i de senere brettene.
Det gjorde ikke oss så mye.
LES OGSÅ:
Konversjonen til Xbox tok sin tid
spillet skulle opprinnelig være klart i fjor høst.
Men nå som det ferdige produktet er foran oss, skjønner vi at det var verdt ventetiden.
I motsetning til Xbox-versjonen av Doom III, som ikke skilte seg nevneverdig fra PC-originalen, er Far Cry Instincts et helt nytt spill, designet for å passe Xboxen perfekt.
Ikke det samme spillet
Spillet foregår fremdeles på de blendende vakre øyene, med den flotteste vegetasjonen vi har sett i et spill noensinne.
Knallblå himmel, flotte sandstrender og rikt plante- og dyreliv er ikke den settingen vi normalt forbinder med et blodig skytespill
men det er jo også det som skiller Far Cry fra andre.
Vi spiller fremdeles Jack Carver, og hans journalistvenninne blir igjen kidnappet av onde leiesoldater.
Den grunnleggende historien er den samme som på PC, men fortellingsteknikken er helt annerledes, og brettene er kraftig bearbeidet og bedre tilpasset konsollformatet.
Ja, friheten PC-versjonen kunne skryte av er noe innskrenket nå, da Jack må følge mye mer lineære stier langs spillet.
Men til gjengjeld er kampmekanikken definitivt forandret og mer åpen.
Selvfølgelig har vi et ganske forutsigbart våpenutvalg og muligheten til å angripe rett frem, men sniking er i våre øyne et større element her enn i PC-versjonen.
Vi hadde ikke så lyst å snike når vi spilte Far Cry på PC, men her er det mye mer givende.
Du kan utføre et tøft knivangrep på intetanende fiender, men det kuleste er muligheten til å snike seg under hytter, legge seg på ryggen og skyte skuddsalver gjennom gulvet.
Ikke nok med det
du kan legge igjen feller som dreper motstanderne momentant.
Du kan feste en spikerutstyrt trestokk til et tre, trekke det opp og kaste småsteiner for å lokke fiendene.
Det er utrolig tilfredsstillende å høre hvordan det smeller når du selv sitter i trygg avstand.
Dyriske instinkter
Dette er imidlertid bare begynnelsen av Far Cry Instincts.
Litt lenger ut i spillet blir vår helt forandret til en drapsmaskin gjennom en injeksjon av et eksperimentelt stoff.
Vi får da kontroll over dyriske krefter, som mulighet til løpe ekstremt fort, se i mørket og drepe motstandere med et ekstremt kraftig slag.
Disse superkreftene bruker opp adrenalinet ditt, som heldigvis blir ladet opp igjen.
Ikke helt uventet møter du på langt kraftigere motstandere etter hvert enn bare menneskelige leiesoldater, og alle disse kreftene kommer godt til nytte.
Spillet blir tøft utover, men ikke så tøft at utfordringen blir umulig
selv om et par sekvenser krever den ypperste konsentrasjonen.
Kjøretøy er også et ganske viktig element i Far Cry Instincts, og du får muligheten til å bruke diverse jeeper, båter og glidefly.
Disse er dessverre litt problematiske, da kontrollen ikke sitter like bra som til fots.
Du bruker kun den venstre stikken til å kontrollere kjøretøyene, og den høyre til å sikte med våpenet.
Kontrollen er overfølsom, og bilene har tendenser til å velte og generelt oppføre seg vanskelig.
Noen av innendørsområdene er også ensformige, spesielt de monotone gruvesjaktene vi må navigere oss gjennom.
Men totalt sett er enkeltspilleropplevelsen svært bra.
Kampanjen er passelig lang, utfordrende, og bygger seg opp nivå etter nivå.
Her er det mye god spilling å få!
Og flerspillerdelen over Xbox
Live er heller ikke glemt.
Du kan delta i en rekke modi, de fleste ganske tradisjonelle
men predator-modusen setter én spiller opp mot alle andre, og den ene spilleren får de omtalte dyrekreftene.
Det vi liker veldig godt er muligheten til å designe egne brett.
Det er så klart uvant å lage brett med en Xbox-kontroller til å begynne med, med verktøyet er overraskende brukervennlig og fleksibelt.
Vi håper vi ser mer til slikt fremover.
Postkort fra ferien
Grafisk er Instincts vanvittig bra.
Brettene er ofte helt enorme (uten lastetider inne i brettene!), og tegneavstanden er forbløffende.
Selv om detaljnivået er lavere enn på PC, og teksturene ikke så skarpe, er selve skalaen på spillet like imponerende som når Far Cry dukket først opp.
I tillegg har utviklerne lagt til en hel rekke nye spesialeffekter, for eksempel når du kommer ut av vannet eller bruker dine dyrekrefter.
Det er klart et av de mest teknisk avanserte spillene på Xbox i dag, spesielt når man tenker på hvor mye jobb det må ha vært å skalere ned PC-motoren til den nå ganske gamle konsollen.
Samtidig merker vi en del hakking underveis, så det er tydelig at grafikken har sin pris.
Valget om å ikke bare porte Far Cry direkte til Xbox, men å faktisk lage et helt nytt spill, var modig.
Og klokt, viser det seg.
Instincts er en mer fokusert opplevelse, til tider faktisk bedre enn på PC.
Klart, det er noen minuspoeng, men det forandrer ikke det faktum at spillet er blant de aller ypperste skytespillene på konsollen, muligens den beste siden Halo 2.
Med Half Life 2 til Xbox også på horisonten, er konsollens siste timer en eldorado for FPS-entusiaster.
Takk for alt, Xbox.
| 1
|
202872
|
Sony NEX-6
Det første NEX-kameraet som får seks øyne på terningen av DinSide.
Sony NEX-6 ble trippeltestet mot Canon EOS M og Nikon 1 V2 der Sony-kameraet gikk til topps.
Sony NEX-6 + 16-50/3,5-5,6 OSS
| 1
|
202873
|
TEST:Philips Cinema 21:9 - 58PFL9955
Her er TV-en som har gitt oss de største filmopplevelsene i år.
Både vi og resten av TV-produsentene fikk tilnærmet hakeslipp da Philips lanserte sin første Cinema 21:9 TV i fjor, og det er egentlig ikke så rart:
For der alle andre TV-er er i det tradisjonelle widescreenformatet 16:9, så var dette verdens første TV i 21:9-format - fordelt ut over 56-tommer.
I praksis er det altså en langt bredere TV enn du er vant til, og det gjør den spesielt god til å vise Blu-ray og DVD-filmer:
Her slipper du nemlig de sorte stripene over og under selve filmen.
Hva er nytt
Selv om vi likte forgjengeren svært godt, hadde den likevel sine svakheter.
Det er derfor godt å se at det vi da savnet nå er på plass:
Innholdsfortegnelse:
Hva er nyttBildekvalitetKonklusjonLitt om brukervennlighet og finesser
LED Pro bakgrunnsbelysning.
Der forgjengeren var en standard LCD-TV, får du nå fullt bakgrunnsbelyst LED med lokal dimming.
Dette er en stor fordel da det gir et langt bedre sortnivå, og bedre kontroll i overgangene mellom sorte og lyse punkter i bildet.
58-tommer.
Den har altså vokst fra fjorårets 56".
Ved siden av en vanlig 46-tommer, vi hadde 9705 inne samtidig, ser Cinemaen helt enorm ut.
For selv om høyden tilsvarer en 46-tommer, så må du opp på mellom 65 og 70-tommer for å få en tilsvarende bildeflate når du ser en Cinemascope-film.
Oppløsningen på den nye modellen er forøvrig 2560/1080, som tilsvarer 2,37:1.
Det siste er viktig, fordi dette er svært nært Cinemascope-formatet som er vanlig på Blu-ray og DVD-filmer.
3D-TV.
Innebygget 3D-sender er også på plass.
Dette er en stor fordel kontra Philips 9705 og 8605, der du må kjøpe 3D-sender utenom, for så å plassere den på toppen av TV-en.
Raskere.
400Hz-teknologi er på plass, responstiden er nede i et halvt millisekund, og til og med Net-TV delen jobber nå 40 prosent raskere enn i fjor.
Det siste er faktisk svært merkbart i praksis.
Design.
Bortsett fra formen, minner Cinema-modellen nå om 9705, men det børstede metallet er mørkere.
Som i fjor er det fortsatt Ambilight for alle pengene her, og det vil si at LED-pærer på utsiden av rammen lyser opp veggen bak TV-en i takt med hva som vises på skjermen.
Legg forøvrig merke til at Ambilight-funksjonen nå også vil virke selv om veggen du har bak TV-en ikke er hvit.
På alle årets Philips-modeller kan du nå velge et fargekart som matcher veggen din.
Så enkelt kan det altså gjøres.
Fot = veggfeste.
Selv om TV-en leveres med bordstativ er det ingen tvil hos oss:
Dette beistet gjør seg desidert best når du henger den på veggen.
Det er da godt å konstatere at du faktisk kan bruke det medfølgende bordstativet som veggfeste.
En smart løsning som også lar deg vri TV-en en smule, men merk deg at TV-en da vil bygge litt ut fra veggen.
Selv brukte vi derfor dette smarte veggfestet fra Philips.
Bildekvalitet
Underveis i denne testen har vi vært innom TV-sendinger i alt fra dårlig til svært god kvalitet, DVD, Blu-ray, og konsollspilling på Xbox360 og PS3 - både i 2D og 3D.
Størrelsen, og ikke minst formatet på skjermen, gjør naturlig nok at seer-opplevelsen øker i takt med bildekvaliteteten på innholdet:
SD er ok, mens HD stort sett er meget bra.
Med bakgrunnsbelyst LED og lokal dimming får du rett og slett et svært godt sortnivå, samtidig som du beholder detaljer i skyggepartier.
Når også Cinemaen er svært god til å gi deg dybde i bildet, er det lett å bli imponert.
Som vanlig er Philips litt for opptatt av å vise hvor mange detaljer de klarer å skvise ut av bildet.
Personlig pleier vi derfor å redusere skarpheten to til tre knepp på denne modellen, og sette Natural Motion-funksjonen (som forhindrer hakking ved panoreringer) til et minimum.
Filmpuristene vil antagelig foretrekke Film-modusen der Natural Motion er slått helt av, og filmen får tilbake filmflimmeret de er så glade i.
Vi går ikke i dybden på dette her, poenget er ganske enkelt at denne TV-en gir deg begge deler:
Her kan du velge mellom silkemyke overganger eller tilnærmet plasmafølelse ved et enkelt knepp på fjernkontrollen.
Det er en valgfrihet vi har sans for.
Vi har tidligere utropt Panasonic til å være best på 3D-innhold akkurat nå, og den påstanden står vi fortsatt for.
Cinema 21:9 gjør likevel en svært god god figur, både på spillefilmer (vi så Monster House og Alice in Wonderland), og på 3D-spilling fra konsoll.
Leter du etter crosstalk, vil du imidlertid kunne se det i enkelte sekvenser.
Totalopplevelsen oppleves likevel som god, og spør du oss er dette et svært godt eksempel på hvor viktig det er å ha en STOR TV for å få den gode 3D-opplevelsen.
Konklusjon
Det korte svaret er at vi har blitt imponert på nesten alle områder.
Så imponert faktisk, at dette er TV-en som står øverst på ønskelista til en kresen TV-tester.
Men vil det si at alle vil bli fornøyd med denne TV-en?
Svaret er nei.
Dette er og blir et entusiastprodukt for deg som elsker å se mye på film.
Her er forklaringen:
Når du ser på DVD/Blu-ray film på en vanlig widescreen-TV får du striper over og under selve filmen.
Det slipper du på Cinema 21:9, og på sitt beste er dette en svært behagelig opplevelse siden mange Blu-ray filmer kommer i Cinemascope-formatet.
Kommer filmen i 16:9-format eller du ser på vanlige HD-TV-sendinger, må imidlertid bildet skaleres.
Og du blir da utsatt for noen kompromisser:
Du kan la TV-en autojustere innholdet, og TV-en vil da normalt kutte litt i høyden, men beholde proposisjonene.
Du kan også kjøre innholdet direkte i 21:9 format, men TV-en vil da strekke innholdet litt i høyden og mest i bredden.
Dette fungerer bra.
Når det gjelder TV-sendinger blir det litt mer komplisert.
Eldgamle TV-sendinger i 4:3 format (jada, de finnes fortsatt) bør etter vår oppfatning kjøres i originalformat, mens vanlige SD-sendinger synes vi gjør seg best i 16:9-format.
I praksis vil det si at du får det samme TV-bildet som på en tradisjonell 46-tommers TV, bare at du får striper på siden i stedet.
Med andre ord:
Dette er ikke en TV for deg som stort sett ser på TV-sendinger, og så nyter en film i ny og ne.
Da får du langt mer valuta for pengene om du kjøper deg en vanlig 16:
9-TV av stor størrelse.
Ser du derimot mye på film og har mange HD-kanaler?
Da vil du i likhet med oss garantert bli fornøyd.
Philips 58PFL9955H
Litt om brukervennlighet og finesser
Cinema 21:9 har nøyaktig det samme menysystemet og fjernkontrollen som du får på 9705 og 8605, så for detaljer bør du lese i de testene.
Kort oppsummert vil imidlertid menyene oppfattes som enkle og intuitive.
Den enkle fjernkontrollen krever likevel litt tilvenning siden den er strippet for hurtigtaster.
Cinema 21:9 er også svært godt utstyrt med innganger og utganger.
Du får blant annet fire HDMI-innganger, men dessverre er det kun en som er HDMI 1.4 kompatibel og også inneholder ARC (audio return channel) funksjonen som er praktisk for deg som bruker TV-ens innebygde tuner.
TV-en er godkjent for RiksTV, og selv om den formelt ikke er godkjent av Canal Digital, har vi også hørt av kollegaer at den fungerer både mot satelitt og kabel.
Dette har vi imidlertid ikke prøvd selv.
TV-en har også to USB-innganger, og en minnekortinngang som blant annet lar deg leie filmer direkte til TV-en via Film2Home.
| 1
|
202874
|
Mercedes turbocab prøvekjørt
Mallorca (DinSide Motor):
Mercedes kommer nå med E-klasse kabriolet.
Har man lyst på E-klasse er det med andre ord fire karosserier å velge blant.
Vi har testkjørt den fjerde varianten av E-klasse.
Denne gangen er det kabriolet som har vært i ilden, og halvdårlig sommervær ved Middelhavet var en fin arena for å teste det nye spesialutstyret Mercedes har disket opp med til den nye kabrioleten.
Samtidig som at E-klasse kabriolet kommer på plass, foirsvinner foreløpig CLK.
Nå er det kun E-klasse som gjelder.
Det samme skjer med CL. Den bytter om ikke lenge navn til S-klasse kupé.
Tidlig ute
Mercedes har en lang historie, og mens andre har laget kabrioleter i noen tiår har Mercedes laget kabrioleter siden 1920-tallet.
Det kom tett med modeller frem til 1936 når 540 K ble lansert.
540 K hadde åttesylindret motor med kompressorlading.
Så ble det en liten pause på 40-tallet, og ny kabriolet ble ikke lansert før i 1949.
Den første dieselkabrioleten kom i 1936 og het 260 D.
Den hadde 45 hestekrefter.
Nytt komfortutstyr
Det første som slår oss på kjøringen i 12 varmegrader er hvor lun denne bilen er med taket nede.
Vi kjørte som sammenligning også 1992-modell 300 CE-24, og på vindkomfort har det virkelig skjedd svært mye.
I utgangspunktet er det greit i den nye E-klasse kabrioleten, men nytt utstyr gjør dette til en kabriolet som nesten kan brukes uansett, bare det ikke regner.
Airscarf er det ene.
Dette finnes fra før i SLK, men blir nå også tilgjengelig på denne.
Airscarf er rett og slett luftdyser under hodestøtten som varmer nakken.
I tillegg har de funnet på noe nytt denne gangen.
Opplegget kalles Aircap, og består av en vinge på toppen av frontruten og en vegg bak baksetepassasjerene.
Aircap reduserer turbulensen i kupéen betydelig og gjør det mye varmere å kjøre kabriolet i kaldt vær.
Det som trekker ned er at vingen på frontruten ikke er spesielt fin, og at den også genererer en del vindstøy.
Du må altså velge mellom trekk og støy.
Airscarf og Aircap er ekstrautstyr, og koster snaut 11.440 kroner i en komfortpakke.
Stoff i taket
Mercedes har i motsetning til en del andre, valgt stofftak.
Det fungerer bra og bruker 20 sekunder på pakke seg sammen.
Det står i spesifikasjonene at det skal være mulig å betjene taket i inntil 40 kilometer i timen, men vi fikk ikke til det.
Vi måtte stå helt stille.
Salgbare motorer
Vi har kjørt de billigste motorene, og vi synes de gjør en grei jobb begge to.
Vi startet med en 200 CGI, som betyr at du har en 1,8-liters turbomotor med 184 hestekrefter.
Den har i tillegg et dreiemoment på 270 newtonmeter fra 1.800 til 4.600 omdreininger.
Den er ikke akkurat brå ved igangkjøringer fra stillestående, men fra 2.500 omdreininger og oppover trekker denne motoren rimelig godt.
Motoren er ikke for liten, og de fleste vil oppleve dette som bra.
0 til 100 går unna på 8,6 sekunder og toppfarten er 231 kilometer i timen.
Det er mest sannsynlig at dette blir den mest solgte bilen.
Vi kjørte denne bilen med en femtrinns automatkasse, og mener det er en god kombinasjon.
Standard kommer bilen med en sekstrinns manuell girkasse.
Diesel
Vi kjørte en 220 CDI også.
Det skurrer litt med diesel i en kabriolet, men denne motoren er ganske grom.
Dieselmodellen koster dessuten mindre enn 200 CGI.
Det kommer blant annet av at den har 42 gram lavere CO2-utslipp og 14 hestekrefter mindre.
I motsetning til bensinbilen har dieselvogna et godt bunndrag.
170 hestekrefter og 400 newtonmeter fra 1.400 til 2.800 omdreininger trekker godt.
To turboladere gjør virkelig susen.
Vi kjørte denne bilen en liten tur med sekstrinns manuell girkasse, som fungerte godt.
220 CDI klarer 0 til 100 på 8,8 sekunder, og har en toppfart på 232 kilometer i timen.
Med andre ord er begge de to oppstartsmotorene forholdsvis spreke, og med priser på 574.000 og 596.000 er det soleklart at det er disse som vil bli solgt her hjemme.
Mye utstyr
Bilene vi kjørte på Mallorca var utstyrt med hele registeret av ekstrautstyr.
Vi vet ikke hvordan seter for eksempel ser ut i normal utstyrsgrad.
Setene man kan se på våre egne bilder er fra utstyrspakken Avantgarde.
Uansett har denne bilen en kjørekomfort det er vanskelig å finne maken til.
Man kjenner tydelig forskjell på Mercedes og andre merker.
Selv hissige fartsdumper med veldig skarpe kanter absorberes uten slamrelyder og ubehagelige bevegelser.
Imponerende fjæring
Vi synes nå at Mercedes er i ferd med å gjøre et rykk igjen.
De beviser her at de igjen kan litt om bilbygging som ikke de andre kan.
I tillegg til den imponerende fjæringen oppfører testbilene seg også fint på veien.
Motorene vi har kjørt her er fint plassert i motorrommet og vektfordelingen på denne bilen er nok ikke så ille.
Den har selvsagt bakhjulsdrift og oppfører seg velbalansert gjennom svingene.
Det er tydelig at Mercedes har vært på jakt etter kjøreegenskapene til BMW, men likevel klart å beholde herlig komfort som sørger for en behagelig kjøretur.
Tett med konkurrenter
Akkurat konkurrenter har denne bilen mye av.
Vi tenker særlig på BMW, og 3-serie kabriolet har nå fått seg en rival som er vanskelig å bryne seg på.
BMWen er nok enda er sportslig og har i tillegg metalltak.
3-serien har også bakhjulsdrift, og kan tilby spennende kjøreopplevelser for de som er ekstra kresne.
3-serien er mindre, og taket tar mye plass når man vil kjøre åpent.
320i kabriolet starter på 513.000 kroner.
Audi A5 kabriolet er den bilen som størrelsesmessig oppfattes som nærmest E-klasse.
Den har også stofftak og et brukbart baksete.
Når vi snakker om innstegsmotorer har Audien forhjulsdrift.
Det er noe vi ikke setter pris på i en slik bil, men A5 kan likevel skilte med gode kjøreegenskaper.
Det blir likevel ikke den samme kjøreopplevelsen som en bakhjulsdrevet bil.
Når Mercedes, BMW og Lexus velger bakhjulsdrift, nytter det ikke å komme med en modell med drift på feil hjulsett.
Den kampen er tapt.
Billigste Audi A5 kabriolet er modellen med 170 hesters dieselmotor.
Den koster fra 528.200 kroner.
Litt opp i pris kommer A5 med firehjulsdrift.
211 hestekrefter og firehjulsdrift starter på 744.000 kroner.
Volvo C70 kabriolet begynner å bli noen år, og har akkurat fått en facelift.
Volvo har valgt samme takløsning som BMW med metalltak.
Volvo kan tilby god komfort, og pakkingen av taket i bagasjerommet er god.
Volvo slår følge med Audi med forhjulsdrift, og Audi og Volvo skal koste mindre på grunn av denne løsningen.
Volvo C70 starter på 468.900 kroner med 136 hestekrefter.
180 hesters dieselmotor heiser prisen til 557.900 kroner.
Lexus IS250C kommer kun med en kjempekostbar sekssylindret bensinmotor.
På grunn av dette går salget av IS250C svært trått.
Bilen kan tilby både bakhjulsdrift, metalltak og en enorm komfort.
Kjøreegenskapene er ikke på nivå med Mercedes og BMW.
Hadde Lexus spadd opp en kvikk firesylindret motor, kunne dette blitt en mer interessant bil.
Nå koster det for mye på grunn av den store motoren på 208 hestekrefter.
Prisen starter på 743.600 kroner.
Konklusjon
Selv om Mercedes ligger litt over i pris, skal den overhodet ikke fraskrives.
Denne bilen er knallgod, og innstegsmotorene er gode nok uansett om du velger diesel eller bensindrift.
| 1
|
202878
|
Nissan e-NV200:Et smart elbil-kjøp
Dette er kanskje ikke den første elbilen du har lyst på, men det er den første du trenger.
Det ble mange vinnere og tapere i bilåret vi akkurat har lagt bak oss.
Men det er ingen tvil om at elbil-salget fosser framover.
Fjorårets salgsøkning ble på hele 129,5 prosent (18.090 biler kontra 7.882 i 2013).
Mest ettertraktet var igjen Nissan Leaf, men vi har her valgt å teste ut den langt mer praktiske storebroren med samme drivlinje.
Men pen kan ingen beskylde e-NV200 for å være.
Den ser ut som en varebil, noe den i utgangspunktet også er.
Lavt tyngdepunkt
Det medfører et understell beregnet for tung last, som igjen gjør at den oppleves noe humpete uten last.
Nå veier riktignok batteripakken 270 kilo, og er plassert under gulvet mellom akslingene.
Det gir lavest mulig tyngdepunkt og hjelper litt på det som i utgangspunktet er primitive kjøreegenskaper sett med personbiløyne.
Men slike ulemper blir av mindre betydning når du først blir kjent med bilen.
For den har mange andre gode sider som veier opp.
Er du ute etter en familiebil vil du komme til å dåne av den praktiske fortreffeligheten.
Foran er sittestillingen akseptabel, men et noe liggende ratt understreker buss-følelsen de nevnte kjøregenskaper allerede har sladret om.
Materialfinish er milevis unna Mercedes-nivå, hvor du nå til og med får duft i interiøret, likevel er det rikelig med utstyr i den ene modellvarianten av e-NV200 som selges i Norge.
Du får blant annet varme i rattet, nøkkelfritt system, ryggekamera, bluetooth, Carwings (app som lar deg overvåke og styre flere av bilens funksjoner) og navigasjon.
DAB-radio kan ennå ikke leveres, men Nissan tilbyr adapter som sikrer digital radio.
Baksetet er perfekt for småbarn.
De sitter høyt, men ikke så høyt at du må strekke deg for å ta dem inn og ut av barneseter.
Bagasjerommet er et høydepunkt som rommer intet mindre enn totalt 3.100 liter når du vipper baksetet fram.
Det er en varebil verdig og tvillingvogn, tørketrommel, IKEA-flatpakker og det meste annet du kan finne på å drasse med deg går rett inn.
Ettersom bilen i tillegg har elmotor, er det bare å smile av all tiden du tjener ved å kjøre i kollektivfeltet og pengene du sparer ved å lade batteri kontra fylle en drivstofftank.
Men kulde gir store utfordringer
For i vinterlandet Norge møter enhver elbil to bitre utfordringer.
Det ene er alle motbakkene og det andre er kulde.
Oppgitt rekkevidde er 17 mil, men Dinside har tidligere fortalt hvordan kulde kan halvere rekkevidden.
Ved fire minusgrader med blandet kjøring holdt det til kun 6,7 mil.
Det er helt kritisk ille!
Særlig om dette er tiltenkt oppgaven som eneste familiebil.
Undertegnede endte med å utføre OL-floka fra 1994 på parkeringsplassen for å holde varmen mens hurtigladeren fylte opp batteriet på drøye 30 minutter.
Takk og pris var det ingen vitner!
Leit nok er det bare å konstatere at de aller fleste hurtigladerne nå koster penger.
Det kan være store prisforskjeller, men du bør enkelt finne en til rundt 100 kroner.
Og når rekkevidden ikke en gang strekker seg til 10 mil en typisk norsk vinterdag, betyr det faktisk at elbilen er langt dyrere i drift enn en dieselbil.
Derfor er det avgjørende at du lader på steder du kan og planlegger kjøringen på forhånd.
Bomturer kan fort svi, for å si det sånn.
Hyggelig pris
Er du flink til å tilpasse deg og ikke er avhengig av mer enn 10 mils rekkevidde daglig, kan dette likevel være et kupp.
I forhold til lillebror Leaf og e-Golf får du her et hav av plass.
Utstyrsnivået er rimelig greit og kampanjeprisen på 239.900 kroner er direkte hyggelig, særlig om du måler den mot Tesla.
Ettersom motoren yter de samme 109 hestene som i Leaf, merker du at den her har mer tyngde å dra på.
Det er likevel nok av krefter i hverdagskjøring opptil 70 km/t.
Et stort minuspunkt er at elbilen ikke kom særlig godt ut i krasjtest i EuroNCAP, der den kun oppnådde tre stjerner.
Konkurrenter har den få av, faktisk kan vi kun nevne Renault Kangoo Z.E. Maxi tilgjengelig fra 204.000 kroner.
Den har identisk rekkevidde som e-NV200, men kun 60 hestekrefter gjør at den trenger hele 22,4 sekunder fra stillestående til 100 km/t.
Det er treigt!
Utstyrsnivået matcher heller ikke japaneren.
Summa sumarum er Nissan e-NV200 en bil du fort blir glad i tross sine åpenbare svakheter.
Den er i basis en varebil, noe som setter en annen standard for kjøreegenskaper og komfort.
Dessverre er ikke rekkevidden vinterstid bra nok og resultatene fra krasjtesten til EURONCAP er skumle.
Det medfører solide trekk på terningen.
Men som bybil, for kortere familieturer og store handleturer er den helt prima.
| 0
|
202880
|
EyeToy:Groove
Det geniale EyeToy-kameraet som kom i sommer, får nå en ekstra spillpakke.
Denne gangen ikke så omfattende som sist, men fremdeles meget underholdende.
EyeToy (les vår anmeldelse) ble sluppet i juli, og tok spillverdenen med storm.
Et lite USB-kamera som plasseres på toppen av en TV, kobles til PlayStation 2 og som kan lese dine bevegelser ble en kjempesuksess blant de mer tilfeldige spillere.
Det var også meningen - EyeToy er et sosialt leketøy, ikke et seriøst spill for kresne gamere.
LES OGSÅ:
Når du kjøper EyeToy får du med en disk med 12 spill, og nå som du er blitt lei av de er det på tide å utvide repertoaret.
Det er her EyeToy:
Groove kommer inn i bildet.
Groove er ikke en samling av forskjellige spill, men konsentrerer seg om ett tema: musikk.
Det handler om å danse til de 25 låtene som følger med, og ikke så mye mer.
Konseptet er ekstremt enkelt - du velger en låt, og alt du behøver å gjøre er å fange diverse objekter som flyr inn på skjermen.
Musikken er først og fremst club og house, ispedd noen funk-klassikere, for å ikke glemme en låt med Village People.
Det mest underholdende elementet med Groove er uten tvil multiplayer-delen, der du og kompiser kan kjempe mot hverandre om å få mest mulig poeng, samarbeide med hverandre og drite hverandre ut i forskjellige moduser.
Dum deg ut på TV
Ekstra morsomt blir det når spillet plutselig ber deg posere, og tar et bilde av deg eller spiller inn et kort videoklipp du kan titte på senere.
Nok en gang leverer London Studio en perfekt partypakke som passer genialt på vorspiel, selv om vi anbefaler en dusj før du drar på byen, for dette blir du svett av.
I tillegg til enkel- og flerspillervariantene kan du også hygge deg med chillout-modus, der du velger en låt og rett og slett leker med diverse spesialeffekter på skjermen.
Du kan også spille inn og lagre korte videosnutter.
Til slutt kan du se på videoene til noen av de 25 låtene.
EyeToy:
Groove er uten tvil moro, og viderefører denne glimrende oppfinnelsen.
Spillet har imidlertid et par problemer - vi hadde kanskje likt å se et bredere utvalg av musikksjangere og mer varierte minispill.
Når alt kommer til alt gjør du nemlig det samme i hele spillet, og du blir nok lei etter ikke alt for lenge.
Det største problemet med Groove er den ganske høye prisen.
Det som essensielt er en tilleggspakke koster nesten like mye som et helt spill, og vi er ikke sikre på om det er verdt det.
Er du helt avhengig av EyeToy og må ha mer, bør du gå for Groove, men nybegynnerne bør holde seg til den morsommere startpakken.
| 1
|
202881
|
Tomb Raider:Legend
SPILLTEST:
90-tallets store spillikon returnerer med stil og eleganse.
Tomb Raider:
Legend beviser at Lara Croft fortsatt kan være relevant.
November 1996.
Sony PlayStation har allerede klart å til en viss grad etablere seg som et mer voksent alternativ til de tidligere spillkonsollene.
Men likevel, spillverdenen er fortsatt full av fargerike, barnevennlige figurer og surrealistiske verdener.
Men den relativt obskure utvikleren Core Design, med Toby Gard i spissen, sitter på noe helt nytt:
En tøff, sexy og sjarmerende heltinne, en kvinnelig Indiana Jones, som tar oss med til en verden vi aldri har sett maken til.
LES OGSÅ:
For undertegnede er det første Tomb Raider-spillet fremdeles en stor klassiker.
Aldri før hadde vi sett en så stemningsfylt verden, og blitt så fascinert av spillets personlighet.
Oppfølgeren klatre å bygge videre på våre opplevelser, men de tre påfølgende spillene ble bare mindre og mindre relevante for hvert år som gikk.
Og selve Lara ble redusert til en hjernedød glamourmodell, fremfor den smarte heltinnen hun ble skapt som.
I 2003 prøvde Core å revitalisere serien, med et spill som slet med forferdelig kontrollsystem, kjedelig spillbarhet og uinspirert design.
Lara Croft var så godt som død.
Revitalisert
Men i nye hender (amerikanske Crystal Dynamics) viser det seg at det er fremdeles liv igjen i den gamle skjønnheten.
Crystal Dynamics gjorde et klokt valg:
De forbedret omtrent samtlige spillbarhetselementer, uten å rokke ved essensen av Tomb Raider følelsen av utforskning av det ukjente.
Ved å gjøre dette, klarer de å fange følelsen av det første spillet, ti år senere.
Det spesielle med Tomb Raider Legend er at spillet på ingen måte føles banebrytende.
Utviklerne tar ingen store sjanser, men velger å gi oss knallsolid, trygg spillbarhet.
Underholdning fremfor innovasjon.
Historien, for eksempel, klart det handler om eldgamle artefakter, men vi blir liksom aldri helt opphengt i hva Laras motiver er, alt vi vil er å hoppe, svinge, klatre.
Spillets historiefortelling er underliggende og kommer aldri i veien for spillopplevelsen.
Spillet tar oss igjen tilbake til en rekke skjulte, historiske ruiner, der vi skal forsere livsfarlige feller, utføre fabelaktig spektakulære hopp og skyte noen skurker underveis.
Det hele er flott designet, utfordrende, intelligent og utrolig gøy.
Solid styring
I et spill som krever såpass mye presisjon er kontrollsystemet det aller viktigste, og Crystal Dynamics har virkelig fått det til.
Kameraet fungerer riktig 99% av tiden (og det er ikke dårlig i disse dager!), bevegelsesstyringen sitter som den skal, og med noe trening er det utrolig lett å utføre selv de mest halsbrekkende hoppene.
En rekke nye funksjoner er det også plass til.
Det mest interessante er at du kan skyte ut et tau og trekke til deg diverse gjenstander, noe som brukes flittig til å løse gåter.
Ved flere anledninger må du også trykke på visse knapper raskt under filmklippsekvenser (tenk Resident Evil 4), noe som hever adrenalinnivået et par hakk.
Det som på en snodig måte er et plusspoeng, er at alle disse flotte, akrobatiske sekvensene aldri er spesielt vanskelige.
Det gir oss en viss maktfølelse, vi føler oss så flinke, så rutinerte, når vi leker oss gjennom de verste hindringene med et stort smil om munnen.
Og kanskje finner vi en hemmelighet eller to underveis?
Ikke fullt så tilfredsstillende er skytemekanikken.
Siktesystemet klarer ikke alltid å låse seg på de riktige fiendene, og de frenetiske hoppene du utfører for å unngå ild føles ikke så elegante som de burde.
Riktignok får du et par stilige ekstrabevegelser til rådighet, men stort sett føles all den skytingen som en kjedelig nødvendighet du raskt kommer deg gjennom.
Det er klart at spillet fokuserer på plattformelementer og utforskning fremfor ren action, men skytingen kunne likevel vært litt mer underholdende.
Unødvendige er også de to motorsykkelssekvensene.
Der er det styringen som må lide, motorsyklene responderer rett og slett ikke nøyaktig nok, og det hele er bare masete.
Men heldigvis kjører vi sykkel bare to ganger, og det er ganske fort over.
Kort og godt
Fort over er egentlig hele Tomb Raider Legend.
Vår første gjennomspilling tok faktisk bare mellom 7 og 8 timer, men med den store mengden hemmeligheter, opplåsbare kostymer og høyere vanskelighetsgrader er det faktisk veldig fristende å begynne på nytt.
Og det er jo så gøy at vi gleder oss egentlig bare til å kose oss enda mer i Laras flotte verden.
Og ved siden av hovedhistorien kan vi kose oss i Laras slott, som fungerer som et separat brett, med massevis av hemmeligheter og skjulte skatter.
Vi hadde dessverre kun PS2- og Xbox-versjonene av spillet tilgjengelig under testperioden, og fikk følgelig ikke mulighet til å sjekke ut den mye flottere 360-utgaven.
Men selv på de gamle konsollene ser det bra ut, med en hel rekke tøffe spesialeffekter, bra animasjoner, og først og fremst flotte, storslåtte omgivelser.
Grafikken er ikke nødvendigvis av God of War-kvalitet, men holder en høy standard for det meste.
Noe hakking var imidletid å se, og slikt setter alltid en stopper for illusjonen.
Så er Lara fremdeles viktig i dag?
Det er klart at hennes status som den fremste digitale personligheten er for lengst borte.
Spillbransjen er noe annet i dag enn for ti år siden, spillerne har andre krav og forventninger.
Men som et spill beviser Tomb Raider Legend at slik klassisk plattforming ispedd litt action fremdeles har livets rett i 2006, når det er gjort så stilfullt og underholdende.
Tomb Raider Legend er som sagt ingen nyskapning, men en fabelaktig eventyropplevelse som ingen Lara-fans bør gå glipp av.
Til tross av en del åpenbare mangler gav Legend oss den samme følelsen vi har savnet siden Tomb Raider II, og det er egentlig den beste anbefalingen vi kan gi.
| 1
|
202882
|
iPod Touch 2012 (5. generasjon)
Nesten som en iPhone 5.
Tynnere, men ikke fullt så kraftig.
Og uten ringe- og 3G-muligheter.
Da Apple lanserte iPhone 5, lanserte de også den foreløpig siste versjonen av iPod Touch.
I likhet med den nye telefonen, har iPod Touch nå også blitt strekt litt i høyden, og skjermen måler fire tommer over diagonalen.
Skjermoppløsningen er også den samme som på telefonen, og side om side med iPhone 5 klarer vi ikke å skille de to skjermene fra hverandre.
Det betyr med andre ord at skjermen på iPod Touch er svært god.
Høy oppløsning (1136x640), god innsynsvinkel og godt kontrast- og fargenivå.
Og den er tynn.
Imponerende tynn.
Mens allerede slanke iPhone 5 måler 7,6mm over midjen, er det samme målet bare 6,1mm på iPod Touch.
Vekten er også lavere – 88 gram mot iPhone 5 sine 112 gram.
Annet enn formfaktoren er det et par forskjeller fysisk på de to enhetene:
iPod Touch har ikke "mute"-bryteren som ligger ved siden av volumknappene på iPhone 5Kameraet på baksiden er ulikt – 5Mp på iPod Touch og 8Mp på iPhone 5iPod Touch har ingen lyssensor i front, så automatisk justering av lysstyrke er ikke muligiPod Touch har en liten knott i bunnen på baksiden som kan trykkes ut og inn, og som du kan feste en medfølgende stropp i når den er i "ut"-posisjon.iPod Touch er tilgjengelig i flere farger - mørk grå, lys grå, rosa, gul, turkis og rød.
Kun den koksgrå har sort ramme rundt skjermen på fremsiden; resten hvit.
Andre forskjeller i funksjonalitet:
Kun WiFi – du kan ikke ringe vanlige mobiltelefonsamtaler med iPod Touch; ei heller surfe på mobilnett.
(Men du kan ringe med FaceTime, Viber og lignende apper så lenge du er koblet på et trådløst nett.)Gjenstående batteri i prosent er ikke tilgjengelig på iPod Touch.iPod Touch er tilgjengelig i 32/64GB-versjoner; ikke 16GB.
Prisen er imidlertid langt lavere - 2390,- for 32GB (6090,- for iPhone 5) og 3190,- for 64GB (6990,- for iPhone 5).
Litt svakere batteri på iPod Touch, f.eks. 8 timers video vs 10 timers video på iPhone 5.
Ellers er det alt på plass – stemmesøk via Siri, speiling via AirPlay (slik at du kan vise det samme bildet på en TV tilkoblet Apple TV), panoramabilder på kameraet, iMessage (gratis "tekstmeldinger" til andre iOS/Mac-brukere) etc.
En glimrende underholdningsenhet
iPod Touch er den billigste inngangsbilletten til Apples iOS-økosystem, med en app-butikk som nylig passerte 700.000 apper, og der du finner mye med høy kvalitet.
I tillegg tilbyr Apple filmleie via iTunes, der kvaliteten også er utmerket på den skarpe skjermen, og du kan selvsagt bruke Netflix, Spotify og andre populære tjenester.
Ja, og høre på egen musikk, da.
Det er jo tross alt det iPod-konseptet i utgangspunktet dreier seg om, selv om "MP3-spiller" blir en alt for snever betegnelse på denne enheten.
iPod Touch er en glimrende underholdningsmaskin, og som med forrige generasjon er dette et produkt som utfordrer flere.
Sony og Nintendos håndholdte spillmaskiner i første omgang, for selv om startkostnaden er høyere, er det et helt annet regnestykke om vi tar med hva det koster å kjøpe spill.
Mens de koster flere hundre kroner stykket på de nevnte enhetene, er det enormt mange godbiter tilgjengelig til et slikk og ingenting iPod Touch.
I tillegg til at den kan brukes til langt mer enn å spille, selvagt.
Enkelte konkurrenter har tilsvarende produkter, f.eks. Samsung Galaxy S WiFi 5.0; en Android-enhet med 5-tommers skjerm uten ringemuligheter.
Uten å ha testet den utover å prøve den litt på Mobile World Congress, er det åpenbart i våre øyne at iPod Touch tilbyr mer for pengene.
For det første er skjermen langt bedre (480x800 på nevnte enhet), Galaxy S WiFi har bare 8GB interminne og kjører en gammel Android-versjon.
Prisforskjellen på en femhundrelapp er i våre øyne vel verdt det.
En annen er Sony Walkman NWZ-Z1060, som er Android 4.0-basert.
Men denne er priset langt høyere (ca 3200 for 32GB i de billigste nettbutikkene) og har også bare 480x800-oppløsning, blant annet.
Men den har i hvert fall FM-radio, noe som mangler på iPod Touch.
Apple tilbyr uansett svært mye for pengene i iPod Touch.
Faktisk kan den også være å vurdere om du har en telefon fra en annen produsent enn Apple (eller vurderer å bytte til en fra iPhone), for fortsatt er det en del iOS-ekslusive apps, og de kommer også ofte først på iOS.
Har du iPhone og lyst til å bytte til et annet operativsystem, men med alt for mange penger investert i apper fra før, kan dette være en rimelig utvei for fortsatt å bruke appene du har kjøpt og ha tilgang til iOS-universet.
Kamera
Som nevnt er det ikke samme kamera i iPod Touch som i iPhone 5, med oppløsning på 5Mp kontra 8Mp på iPhone 5.
Nå er selvsagt ikke oppløsning avgjørende for bildekvaliteten, men bildene fra iPod Touch er ikke på par med de fremste mobilkameraene i dag hva gjelder skarphet og støy i svak belysning.
Allikevel – det er i hvert fall natt og dag i forhold til forrige generasjon iPod Touch, hvis kamera tok bilder med 0,7Mp-oppløsning og hverken hadde blits eller autofokus.
Under ser du noen testbilder tatt med den femte generasjonen av iPod Touch:
Ytelse
Begynner vi med de syntetiske testene, er ikke iPod Touch like kjapp som iPhone 5.
iPod-modellen har halvparten så mye arbeidsminne (512MB vs 1GB) og en annen prosessor (800MHz ARMv7-prosessor kontra 1,3/1,1GHz Apple A6-prosessor), som også gir utslag i poengsummene.
Kjører vi Geekbench får vi 621 poeng; vesentlig lavere enn de 1554 vi fikk da vi testet iPhone 5, men ganske nøyaktig lik ytelsen på iPhone 4s.
På Sunspider, som måler javascriptytelse i nettleseren, er tallene 947ms (iPhone 5) mot 1802ms for iPod Touch (raskere enn 2200ms på iPhone 4s), der lavere tall er bedre.
Browsermark:
101552 for iPod Touch; bare litt over halvparten av ytelsen til iPhone 5 i samme test.
I praksis er det også en viss forskjell på enhetene.
iPhone 5 laster inn apper konsistent raskere, men det er sjelden store forskjeller.
Og hva gjelder ytelse har vi fortsatt til gode å oppleve problemer på iPod Touch, og det inkluderer spilling av Infinity Blade og andre spill som krever litt av maskinvaren.
Videoavspilling er heller ikke noe problem, og operativsystemet oppleves like glatt og kjapt som vanlig.
Kameraet er også lynraskt på iPod Touch, og hamrer du i vei på utløserknappen, spyttes det ut bilder i høy takt.
Lyd
Også på iPod Touch før du med de nye EarPods-øreproppene som også følger med i iPhone 5-esken.
De har fått en ny utforming i forhold til tidligere versjoner, og har også en helt annen lydkvalitet.
I mine ører sitter de mer behagelig enn forgjengerne, men det gjør de ikke nødvendigvis i dine.
Uansett byr de på god lyd – de er i stand til å spille høyt og har et fyldig lydbilde med dyp bass.
Vi opplever heller ingen forskjeller mellom iPhone 5 og iPod Touch hva gjelder lydnivået når du har koblet til ørepropper, og med de medfølgende øreproppene tror vi de færreste har behov for å gå over 80% av volumet.
Den utvendige høyttaleren er imidlertid ikke like god og byr på langt spinklere lyd med svakere bass og mellomtone.
Her er forskjellen ganske åpenbar.
Konklusjon
Det er mye å like ved iPod Touch.
Den er svært tynn og lett, har en særdeles god skjerm og har nok maskinvare til å dra selv de tyngste spillene som ligger i App Store.
Som med øvrige iOS-enheter er utvalget av apps enormt, og som en underholdningsenhet med spill, musikk, film etc. fungerer iPod Touch fortreffelig, der du også har mulighet til å bruke AirPlay, sende iMessage-meldinger til andre iOS-brukere etc.
Riktignok kun når du er koblet til et trådløst nettverk.
Til en pris på 2390,- for 32GB-versjonen synes vi også du får mye for pengene i iPod Touch.
Den kan absolutt være aktuell for barn og ungdom, eller om du har (eller vurderer å bytte til) en telefon fra en annen produsent, men (fortsatt) vil ha tilgang til iOS-universet.
Apple iPod Touch 32GB (5th Generation)
| 1
|
202883
|
Nokia 6233
På jakt etter en rimelig mobiltelefon som ser ut som en million dollars.
Da bør du ta en grundig titt på Nokia 6233.
Det har vi gjort.
Nokia 6233 kom litt overraskende på oss.
Dette er nemlig en av de telefonen vi ikke har hatt på radaren.
Uvisst av hvilken grunn, fordi vi absolutt burde hatt den der.
Her har vi nemlig en mobiltelefon med det aller meste av teknologiske finesser, sombare koster 2 500 kroner selv om den ser ut til å koste over fem tusen kroner.
Minner om luksusmobilen
Den har nemlig noen designelementer som får telefonen til å minne litt om luksusmobilen Nokia 8800, som har mottatt designpriser rundt hele verden.
Allikevel er dette langt fra den samme telefonen, Nokia 6233 er faktisk langt bedre enn sin mer kjente designstorebror.
For utover stilig design og gode taster er denne mobilen stappet med god teknologi.
Nokia 6233 er nemlig en 3G-mobil, selv om den ikke har noe ekstra kamera til videotelefoni.
I tillegg har den både kamera, MP3-spiller og en god skjerm.
Alt dette i en relativt stor (108 x 46 x 18 mm og 110 gram), men lekker pakke som får designentusiastene til å juble.
Overraskende kamera
To megapikselkameraet som følger med denne mobilen overrasker oss imidlertid en smule.
For av en eller annen grunn virker ikke dette kameraet like bra som det vi kjenner fra andre Nokia-mobiler.
Hvorvidt Nokia opererer med flere forskjellige kameraer i sine mobiler vet vi ikke, men bildene ser hakket svakere enn det vi er vant til fra den kanten.
Dette betyr imidlertid ikke at det tar dårlige bilder.
Forskjellen som vi påpeker over er som sagt marginell og for de aller fleste vil denne mobilen ta bilder som blant annet er mer enn gode nok til webpublisering.
Man har mange kamerainnstillinger som kan forbedre bildekvaliteten, så vi anbefaler på det sterkeste å sette seg litt inn i mulighetene.
Videofunksjonen er også mer enn tilfredsstillende.
Den lyssterke skjermen kommer også til sin rett her.
Nokia 6233 er nemlig utstyrt med en skjerm med 320 x 240 punkter og 262 144 farger.
Dette er langt bedre enn de fleste andre mobilprodusentene klarer på sine mediummobiler.
Boombox i miniatyr
MP3-spilleren overrasker også.
Telefonen er nemlig utstyrt med stereohøyttalere med såkalt 3D surroundlyd som imponerer oss langt mer enn vi hadde regnet med.
Dette får faktisk mobilen til å kunne fungere som en miniatyrboombox, selv om lydkvaliteten selvsagt ikke er helt på samme nivå som et par eksterne høyttalere ville gitt.
Lyden er selvsagt også suveren når det gjelder bruk av telefonfunksjonene.
Når det gjelder hodetelefoner kunne vi imidlertid tenkt oss en annen løsning.
Det fungerer greit nok til vanlige telefonsamtaler, men til musikkbruk burde man kunne kreve mer.
Headsettet er nemlig en standard Nokia-løsning uten mulighet til å koble til egne hodetelefoner.
Dette, i tillegg til manglende musikksnarveisknapper, gjør at denne mobilen ikke kan regnes som en såkalt MP3-mobil, men ser man gjennom fingrene med dette er musikkfunksjonene ganske bra.
Telefonen har FM-radio med RDS og 70 megabyte interminne, i tillegg til minnekortstøtte (64 MB microSD følger med).
Raskt og effektivt
Nokia 6233 er utstyrt med operativsystemet Series 40, som etter et par år har blitt enormt bra.
Muligheten man får med dette er langt bedre enn på andre mobiler i samme prisklasse.
Hastigheten på dette operativsystemet er også en glede, spesielt for oss som er vant til Nokias Series 60-system som er langt tregere.
Mobilen er utstyrt med alle de vanlige programmene man forventer av en mobil i 2006, som blant annet kalenderfunksjonalitet, notisblokk og en god nettleser (som får rask dataoverføring overalt via både 3G- og EDGE-støtte).
I tillegg har den flere ekstraprogrammer, som fjernkontrollen Wireless Presenter og verdensuret World Clock II.
Spillene er av heller laber kvalitet, med kun Snake III og en Flash-versjon av Sudoku.
Vi er også en smule skuffet over at Nokia ikke legger ved en USB-kabel slik at de gjør det enklere å synkronisere mobilen.
Nå har riktignok vi en rekke slike kabler liggende, så det går greit for oss, men for de der hjemme som vil overføre bilder og musikk blir det langt verre.
Imidlertid en flott mulighet for Nokia å dra inn et par hundrelapper ekstra når kunden kommer igjen for å kjøpe datakabel.
Når man imidlertid har kommet over denne lille barrieren går synkroniseringen som en drøm.
Verdt pengene
Nokia 6233 er en mobiltelefon som gir et meget godt inntrykk, noe som forsterkes etter hvert som man bruker den.
Både design og innhold gjør at denne mobilen virker å være verdt langt mer enn de 2 500 kronene (uten abonnement) man må ut med, selv om det er et par småting Nokia kunne forbedret med både kamera og MP3-spiller.
Denne telefonen er en av de første av en serie relativt rimelige mobiler fra selskapet som tar i bruk eksklusive materialer for å øke eksklusiviteten på mobilene til Nokia.
Etter å ha blitt sterkt kritisert for å ha falt langt tilbake når det gjelder mobildesign har selskapet tydeligvis tatt tyren ved hornene.
Med Nokia 6233 kan Nokia ha funnet en ny vinner og de fremstår nå langt kulere enn tidligere.
Tekniske data for Nokia 6233
| 1
|
202885
|
Fujifilm FinePix F100fd
Dette kameraet ble testet sammen med tre andre lommekameraer sommeren 2008.
Testen finner du i denne artikkelen.
| 1
|
202887
|
TEST:Mercedes-Benz B-klasse Electric Drive
Her er det mye bra.
Og prisen er hyggeligere enn forventet:
Fra 272.000 kroner.
Annen generasjon Mercedes B-klasse ble lansert for tre år siden og kommer nå i en oppdatert utgave.
Den versjonen det knyttet seg mest spenning til for oss nordmenn var naturligvis elbil-varianten, Electric Drive, med elektrisk drivlinje levert av Tesla.
Vi har nå hatt anledning til å prøvekjøre den og konstaterer at den kommer med noen fordeler, men også et par ulemper.
Tilleggsvariant
Og hva er det så Mercedes gjør motsatt av BMW?
I og for seg det samme som Volkswagen har gjort med både e-up! og e-Golf:
Tatt utgangspunkt i en eksisterende modellrekke og lagt til en elbilvariant.
BMW i3 på sin side, er utviklet etter en helt egen produksjonsmodell.
Som et helhetlig klimavennlig konsept for fremtidig, bærekraftig mobilitet som går fra produksjon til resirkulering..
Mercedes, derimot, satser på kontinuerlig forbedring.
B-klasse Electric Drive er en elektrisk versjon av B-klasse som kompletterer den øvrige produktlinjen.
Vi kjørte også denne, som nå har fått en "midtlivs-oppgradering".
Dette kommer vi tilbake til i en egen artikkel.
Vår testkjøring fra lanseringen av dagens B-klasse kan du lese om her.
Rekkevidde?
Det ble ikke tid denne gangen til å teste rekkevidden på B-klasse Electric Drive.
Den er oppgitt til 200 kilometer målt etter den notorisk optimistiske europeiske kjøresyklusen.
Vi tipper man i praksis, under normale kjøreforhold, kan regne med mellom 120 og 150 kilometer avhengig av kjørestil og mindre enn det under mer krevende klimaforhold.
Strømforbruket er oppgitt til 16,6 kWt per 100 kilometer - under vår prøvekjøring viste måleren i snitt 19 - 20 kWt, men kjørestilen var slett ikke økonomisk.
Regn likevel med et noe høyere energiforbruk enn hva tilfellet er med de fleste konkurrentene.
Kan forlenges
Mercedes har, som eneste i klassen, et tilvalg som gir forlenget rekkevidde gjennom tilgang til mer av batterikapasiteten.
Den er på totalt 36 kWt, men som standard har man bare tilgang til 28 - dette ifølge produsenten for å skåne batteriene.
"Range Plus", mot ekstrapris skal gi tilgang på 32 - 33 kWt, støttet opp av energisparende elementer som mørke sideruter og varme i frontruta samt ekstra isolerte dører og tak.
Denne "Rekkevidde +"-pakken, som koster 6.840 kroner, gir en offisiell maksimal kjørelengde på 230 kilometer på en lading.
Ikke hurtiglader
Under lanseringen ble det gjort klart at Mercedes har valgt ikke å utstyre B Electric med mulighet for hurtiglading.
Typisk for konkurrentene er jo at de kan lades til 80 prosent på en halvtime på 44 kW hurtiglader eller en time på 22 kW semi-hurtiglader.
Det naturlige spørsmålet fra vår side, som vi også stilte kommunikasjonsansvarlig fra Bertel O. Steen, Christoffer Nøkleby, var hvorfor Mercedes ikke tilbyr dette på B Electric.
Svaret fra Mercedes-Benz, som vi fikk videreformidlet fra Nøkleby, er kort og godt at undersøkelser (det henvises blant annet til denne fra TØI), viser at de aller fleste elbilkunder sjelden eller aldri har behov for hurtigladerteknologi som er raskere enn 11 kW, som er det raskeste som tilbys på denne bilen.
Samtidig er de hurtigste metodene mindre skånsomme mot batteriet, ifølge Mercedes.
Det er derfor deres vurdering at dette er den beste løsningen for de fleste kunder.
Det Mercedes tilbyr er følgende:
ECE: Énfase, 13A, 230V, 3kW Mode 2 = lading over natten ECE: Trefase, 16A, 400V, 11kW, Mode 3 = lading på under 3 timer
Det tar altså cirka tre timer å fullade bilen med den medfølgende 11 kW laderen (trefase 400V 16A).
Å lade til 100 kilometer rekkevidde skal ta 1,5 time.
Trenger man for eksempel cirka 40 kilometer kjørelengde ekstra, lader man dette på omtrent en halvtime.
Medfølgende kabler er Mode2 og Mode3 ladekabel med type 2 kontakt.
Med disse kan man lade alt fra 2,2 til 11 kW, avhengig av strømnett (11 kW oppnås ved trefase 400V 16A).
Kvikkas
Å kjøre er B-klasse Electric Drive en totalt sett bedre opplevelse enn de øvrige versjoner av fornyede B-klasse, som vi også testkjørte.
Komfortnivået er så å si like bra tross strammere oppsett for å kompensere for økt vekt på 300 kilo.
Kjøreegenskapene er som forventet ryddige og forutsigbare uten å tendere mot det sportslige.
Samtidig ligger den bedre på veien takket være lavere tyngdepunkt og bilen oppleves stort sett kvikkere takket være den meget gode trekkraften på 340 newtonmeter.
Denne er som på alle elbiler tilgjengelig så å si fra start.
Likevel merker man at bilen er tung når man manøvrerer den gjennom krappe svinger, men noe problem er ikke dette takket være de nevnte kompenserende faktorene.
Man kan velge mellom tre kjøreprogrammer via en egen knapp: E (Economy), E+ (Economy Plus) og S (Sport).
Førstnevnte er "normalmodus" som riktignok struper den tilgjengelige effekten til 134 hester mens E+ begrenser ytelsen til 90 hestekrefter og en toppfart på 110 kilometer i timen.
Begge disse kan overstyres med bruk av kickdown for eksempel for forbikjøringer.
"S"-modus gir fullt effektuttak, og da blir B Electric riktig så sprek.
Toppfarten er uansett elektronisk begrenset til 160 kilometer i timen.
BMW-ytelser
I det hele tatt fremstår B-klasse Electric Drive som eneste utfordrer til BMW i3 når det gjelder rene ytelser.
Her er likevel Mercedesen noe handicappet ved å være en god del tyngre (1.725 kg mot BMW-ens -).
Ikke bare er den en del større- den er også bygget på "gamlemåten" I motsetning til BMWs resolutt nytenkte konstruksjon.
Men Mercedes tilbyr en maksimal effekt på solide 132 kW
-180 hestekrefter og det, sammen med det kraftfulle momentet, gjør det mulig for den 1,7 tonn tunge bilen å akselerere fra 0 til 100 på 7,9 sekunder i S-modus.
Det finnes også flere programmer for mer eller mindre regenerering av bremsekraft - ettersom man har mer eller mindre behov for rekkevidde.
De velges via handler bak rattet tilsvarende de som på endre versjoner brukes til girskift.
Programmene er de følgende:
D+: "seile-" modus, uten gjenvinning; D: moderat gjenvinningD-: høy grad av gjenvinningDAuto: gjenvinning etter trafikksituasjonen
Mindre fleksibel
Ser man bort fra den elektriske drivlinjen, er B Electric en bil som de andre Mercedes B.
Altså en relativt kompakt, men romslig, familiebil med god plass til fem personer og et anselig bagasjerom på 500 liter.
Eneste merkbare forskjeller er et mer høyreist baksete grunnet batteripakken, og mangelen på mulighet for å skyve på annen seterad i lengderetningen.
Den nærmeste konkurrenten i kategorien "høyreiste og romslige kompaktbiler" er for øvrig VW Golf Sportvan, som imponerte oss under test i vår.
Premium-følelse
Mercedes ønsker selvsagt å leve opp til sin premium-status også i de mer folkelige segmentene, og det merkes på den kvalitetsopplevelsen interiøret gir.
I anledning oppgraderingen av B-klasse er også utstyrslisten blitt oppdatert.
Dette gjelder særlig på både sikkerhets-og "infotainment"-systemene (kommunikasjon, førerinformasjon og underholdning).
Dette vil vi komme tilbake til i testen som omhandler de øvrige versjonene av Mercedes B-klasse.
Attraktiv pakke
Mercedes regner med å kunne selge minst 1.000 eksemplarer av nye B-klasse Electric Drive i løpet av et år.
Når vi ser på situasjonen for elbiler i Norge i dag og konstaterer at Mercedes har fått til en meget attraktiv pakke basert på pris i forhold til ytelser, på betingelse altså av at man tilhører det flertallet som ikke trenger å hurtiglade bilen underveis, mener vi det ikke burde være vanskelig å få til.
Flere bilder:
| 1
|
202889
|
Bosch Tassimo kaffemaskin T65
Vi lot oss ikke helt overbevise av Bosch sin nye kapselkaffemaskin.
Kapselkaffemarkedet har eksplodert, og enhver elektronisk produsent med respekt for seg selv har lansert en kapselaffemaskin.
I høst er det Bosch sin variant som lanseres på det norske markedet.
Vi har tidligere testet en rekke kapselkaffemaskiner, og her kan du se hva vi synes om dem:
Varme kopper til hele familien
Innholdsfortegnelse:
Varme kopper til hele familienUtseendeI brukSmakMiljøPris
Nestlés Dolce Gusto
Heller ikke melkedrikkerne blir diskriminert:
Her er det muligheter for å få både cappucchino og caffe latte.
Dog ikke med ett, men med to tastetrykk - og med to kapsler.
Det kan vi leve med.
Utseende
Den maskinen vi hadde på test hadde et enkelt og greit utseende.
Avrundete kanter gjør at den ikke egner seg godt i hjørner eller inn mot veggen, men finishen på den vi hadde til test sier likevel ikke statussymbol eller showpiece.
Det finnes varianter i hvit eller rød høyglanset finish, til og med kobberfarget, men vår sølvgrå så ikke spesielt eksklusiv ut.
Når du skrur den på, viser den imidlertid at den ikke er en grå mus; da setter den i gang med et fargesprakende lysshow, og blått overlys lyser opp koppen.
Et lite minus for den delen koppen står på.
Den kan justeres, men her er det brukt så lett plastikk at den hopper ut når vi prøver å regulere på den, og det føles rett og slett bare billig.
I bruk
Vi har etterhvert testet ganske mange kapselkaffemaskiner, og denne er en kombinasjon av den smarteste og mest klønete på en gang.
Smart, fordi den leser av strekkoden på kapslene, og brygger med korrekt tilpasset mengde vann.
Klønete, fordi det ikke alltid går like knirkefritt, bokstavelig talt, å sette den på.
Det føles noen ganger som om vi ødelegger maskinen, og selve løsningen med at både hendel og lokk skal løftes og reguleres i riktig rekkefølge tar det litt tid før vi får i fingrene.
Når det er gjort, går det imidlertid fint, men de fleste som skal prøve maskinen må fikle litt før de får det til.
Vi savner også at vi bare kan trykke på en knapp for at det skal renne litt vann igjennom.
Nå må vannbeholderen av, og den gule plastikkdisken fiskes ut av maskinen, for at vi skal kunne rense.
Dette spesielt fordi det gjerne henger igjen en dråpe eller to fra den forrige kapselen som kommer ut først, og det er ikke spesielt godt med te med sjokoladrester, et cetera.
Selve kaffen lages ved et trykk, og dersom du synes at for eksempel espressoen blir litt sterk, kan du fylle på med litt ekstra vann.
Det er imidlertid viktig at du gjør dette med én gang og ikke kaster kapselen først, for da får du ikke ut noe vann.
Smak
Vi har smakt oss gjennom vanlig kaffe, espresso, varm sjokolade, earl gray, latte macchiato og cappuchino.
Tilbakemeldingen fra alle som har vært så hjelpsomme å hjelpe oss med å smake på de ulike varme drikkene er relativt lik:
Kaffen og espressoen er grei.
Det er ikke den beste, og den er absolutt ikke god når den blir kald, men den skårer høyt over kaffeautomaten som står i resepsjonen.
Kakaoen var hakket for søt for noen, men traff blink hos dem i skolealder.
Teen ble også tatt godt imot, dog notert at den var noe varm.
Skuffelsen ble derfor enda større når det kommer til melkedrikkene.
Denne journalisten er avhengig av melk i kaffen, det være seg kald melk i traktekaffe eller varme kaffedrikker, men dette holdt dessverre ikke.
Pluss for at melken er flytende og at det ikke er pulvermelk, og at maskinen laget fint og fluffy skum.
Det smakte imidlertid mer som kaffe med Viking-melk eller soyamelk enn vanlig melk, og koppene ble ikke drukket opp.
Er du glad i kaffedrikker med melk, vil vi heller anbefale at du varmer opp melken på komfyren, eller går for en av melkeskummerne vi har testet.
Den nest beste kostet bare 12 kroner!
Miljø
Kapselkaffeprodusentene blir ofte kritisert for at de er lite miljøvennlig.
Men i motsetning til enkelte av de andre produsentene som har eksperimentert med resirkuleringsordninger i etterkant av lanseringen, skal en resirkuleringsordning være på plass fra dag én.
Tassimokaffen er i tillegg 60 prosent Rainforest Alliance sertifisert.
Et stykke igjen, men likevel pluss for at de jobber med miljøprofilen.
Pris
Veiledende pris på de ulike modellene starter på 1.499 kroner for den enkleste (T20) til 1.999 for den mest avanaserte, (T65) som vi har testet, men siden lanseringen i begynnelsen av september har de vært å få tak i langt rimeligere.
Vi fant T20 ned i rundt 700 kroner, og T64 for fra 1.150 pluss frakt.
Kapslene koster 49,90 for 16 kapsler, med unntak av latte macchiato som koster 59,90 (åtte espresso- + åtte melkekapsler).
Te selges i mindre pakker, 24,90 for åtte kapsler.
Dette tilsvarer 3,11 kroner per kapsel (3,74 for latte macchiato).
Bosch Tassimo T65
| 0
|
202890
|
TEST:Mer praktisk Audi A1
Audi A1 har fått to ekstra dører, og kundegruppen vokser.
To nye dører på en liten bil virker kanskje ikke som årets viktigste nyhet, men Audi velger uansett å tilby potensielle A1-kunder et litt mer praktisk alternativ i form av A1 Sportback.
Og skal vi tro Audi selv vil det ha betydning for salget.
De forventer nemlig at det vil selges omlag tre ganger så mange Sportback'er sammenlignet med A1 med bare tre dører.
A1 Sportback er altså ikke en betydningsløs bil i et land hvor kundene er opptatt av plass og fleksibilitet.
Riktignok er ikke A1 Sportback noe lengre enn A1 med tre dører, begge måler 395 centimeter, men den har blitt noen millimeter høyere og bredere.
Mer anvendelig
Viktigst er det likevel at den har blitt vesentlig mer anvendelig for de som ofte bruker baksetene, enten til folk eller bagasje.
Det er unektelig litt enklere å åpne en dør på den vanlige måten enn å måte presse seg inn bak et av forsetene gjennom fordørene.
Bedre takhøyde
Det poenget er nok i seg selv viktigere enn at også takhøyden i baksetet er blitt 11 millimeter høyere.
Baksetet egner seg uansett best for barn eller ikke spesielt store voksne bak tilsvarende personer foran.
En person på om lag 175 centimeter sitter eksempelvis brukbart bak seg selv, men omtrent der går også smertegrensen for komfortabel transport.
Et todelt baksete med koppholdere i midten er forøvrig standard, men en treseter-løsning kan leveres uten pristillegg om du ønsker det.
Lite prispåslag
Pristillegget for de to ekstra bakdørene er beskjedne 6.400 kroner uavhengig av motor- og utstyrsvariant.
Det er en fornuftig investering, ikke minst dersom du skal selge bilen videre.
Prisene starter på 200.000 kroner.
Vår testbil, 1.4 TFSI med 122 hester og S-tronic girkasse, starter på 238.000.
Bagasjerommet er for øvrig like stort som i tredørsutgaven, det vil si 270 liter.
Det er ikke veldig stort, men heller ikke oppsiktsvekkende lite i denne klassen.
Hvis du er interessert i mer plass, kan det forøvrig være greit å ta en titt på nye A3.
Design og kvalitetsfølelse
Utseendemessig har ikke de ekstra dørene endret veldig mye på helhetsinntrykket av A1.
Dette er fortsatt en særegen småbil som vekker litt oppmerksomhet, selv om den kanskje ikke har samme designpreget som Mini.
A1 Sportback er uansett en bil som til en viss grad selger på stil sammenlignet med vanlige småbiler.
Dette er en premiumbil og det merkes, ikke minst innvendig.
Her er kvalitetsfølelsen høy, uten at du finner de morsomme og iøynefallende løsningene som i Mini.
Her er det en konservativ typisk Audi-stil som regjerer.
Stram
På veien merker du neppe noen forskjell på Sportback og vanlige A1, akselavstanden er tross alt bare endret med 1 millimeter.
Vår testbil var ganske sportslig utstyrt med både sportsunderstell (følger med Ambition utstyrsnivå) og 17-tommers aluminiumsfelger.
Det merkes og som et resultat oppleves bilen stram, direkte og relativt sportslig.
Hvis referansen igjen blir Mini skinner imidlertid A1 sin seriøse og litt mer voksne karakter igjen gjennom.
Den er ikke like leken og har eksempelvis en litt mer understyrt balanse.
Men grepet er imponerende og det er uansett morsomt å kjøre noen skikkelig svingete veier med denne.
Dårlige komfort-valg
Ulempen med å velge sportsunderstell og såpass store hjul som på vår testbil er at fjæringskomforten blir relativt begrenset, uten at vi vil si direkte dårlig.
Også støydempingen lider, for det slipper gjennom relativt mye dekkstøy.
Glimrende motor…
Motoren i vår testbil passer bortimot perfekt til A1.
Med 122 hester og 200 newtonmeter er den sprek, sterk og relativt gjerrig.
Med den lynkjappe S-tronic-girkassen blir det enda morsommere å bruke den.
0-100 går på 9,0 sekunder og toppfarten er 203 kilometer i timen.
…men en bedre er på vei
Forbruket ligger på 0,53 liter per mil og CO2-utslippet på 122 gram per kilometer.
Det er i og for seg gode tall, men de blekner litt sammenlignet med en annen variant av 1,4-literen som kommer på sensommeren.
Den har 140 hester og 250 newtonmeter, og i tillegg et forbruk på lave 0,47 liter per mil takket være sylinderkutt-teknologi.
Mini som konkurrent
Det er først og frem Mini, eventuelt som Clubman-versjon, som er A1 Sportbacks konkurrent.
Selv om disse bilene begge er småbiler med klare premium-ambisjoner, har de forskjellige karakterer.
Mini er morsommere og langt mer leken, mens A1 spiller mer på det trygge og seriøse.
A1 er uansett en bra bil, og det er liten tvil om at Sportback er den mest fornuftige utgaven.
Selv om det ikke er så store forskjellen.
Alfa Romeo MiTo og Citroën DS3 er også alternativer, men disse kommer bare med tre dører.
Annerledes småbil
Som en helt vanlig småbil finnes det imidlertid bedre alternativer fra andre produsenter, i hvert fall hvis du er opptatt av plass.
Men dette er heller ikke ment å være en helt standard småbil og dersom du klarer deg med plassen som er i A1 Sportback, får du en småbil som gir en påkostet følelse.
Og med motoren og girkassen i vår testbil gir den en fin kjøreopplevelse også.
| 1
|
202892
|
Skunk Juice LS100
Øreklokker som er skapt for å deles.
En god idè, men ikke like bra i praksis.
Ifølge egenreklamen skal Skunkj\
Juice øreklokker "passe utmerket til de som ønsker å nyte god lyd på øret".
Omtrent det samme som enhver hodetelefonprodusent skryter av, altså, men Skunk Juice har heldigvis et ess i ermet.
Her skal det nemlig være svært enkelt å dele favorittmusikken din med venner.
Det måtte selvsagt testes.
Magnet er hemmeligheten
Selve hodetelefonene ser ganske bra ut, og vil antagelig være en innertier hos målgruppen, som vi tipper hovedsaklig er ungdom.
Bortsett fra det sorte midtpartiet på bøylen og de sorte putene, er nemlig resten av hodetelefonene hvite.
På bilder og avstand ser de faktisk ganske eksklusive ut, men nesten alt er laget i plast, og de er derfor svært lette.
Til prisen, som i følge importøren ligger på 400 kroner per stykk, er det helt akseptabelt.
Det største salgsargumentet med LS100 er imidlertid at de lar deg koble hodetelefonene sammen, slik at for for eksempel to barn i baksetet kan se på den samme filmen på iPaden og få lyden i klokkene uten å forstyrre deg som kjører.
For ett sett blir altså prisen på 800 kroner.
For at dette skal være mulig har hodetelefonene to magnetinnganger.
Den ene skal gå til lydavspilleren, mens du kan koble til sett nummer to i den andre.
Totalt kan hele fire hodetelefoner kobles sammen på samme måte.
I teorien er dette en god idé, spørsmålet er selvsagt hvordan det fungerer i praksis.
Både og
Konseptet er en videreføring av ørepluggene EarBuds, som vi tidligere har testet fra samme selskap.
Vi var derfor spent på hvordan det fungerte.
På ørepluggene var nemlig ikke magneten kraftig nok, slik at de i praksis kun fungerte når begge personene satt stille.
Den gode nyheten er at magnetene på LS100 er kraftigere, og derfor sitter bedre fast.
Helt fornøyd er vi likevel ikke, for mens magneten satt som støpt på det ene eksemplaret var de ikke like effektive på det andre.
Vår dom er altså fortsatt at dette ikke fungerer bra nok til at to venner kan spasere sammen og høre på musikk.
Sitter begge to i baksetet på en bil, eller på toget, kan de likevel gjøre susen.
Lyd og komfort
Skunk Juice LS100 spiller mer enn høyt nok, og i denne prisklassen forventer vi ikke mirakler når det gjelder bass.
Vi skriver imidlertid ikke under på importørens anbefaling om at bassen er fyldig.
Det er den nemlig ikke.
Dette låter egentlig ganske middelmådig.
Hovedproblemet er imidlertid at LS100 ikke er gode å ha på hodet.
Putene oppleves som så harde at jeg ble sliten i hodet etter å sittet på toget i 20 minutter, og det er, for å si det pent, ikke helt heldig.
Med andre ord:
Tanken er god, men dette er ikke verdt pengene.
Kjøp heller et vanlig headsett og en lydsplitter om deling av musikken er viktig.
For info om tilgjengelighet og andre opplysninger, sjekk Importørens hjemmesider.
| 0
|
202895
|
Apple iPhone 5C
Billig-iPhonen som viste seg å være alt annet enn billig, men den kan likevel være et bra valg for mange.
En gang i året lanserer Apple ny iPhone, som regel kun én modell, men i høst kom to.
Den ene var helt ny, med blant annet raskere prosessor, bedre kamera og fingeravtrykkleser.
Den fikk navnet iPhone 5S, og testen kan du lese her.
I tillegg kom iPhone 5C, som langt på vei er fjorårets iPhone 5
I pose og sekk
Fronten er identisk, med nøyaktig samme glasskjerm på 4 tommer som på femmeren.
På den måten har Apple oppnådd minst to ting:
De har en ny mobil som i praksis har ett år gammel innmat, og de senker produksjonskostnadene takket være bruk av plast og enklere konstruksjon.
Men det er jo supert, tenker du kanskje - for da er vel iPhone 5C billig?
Vel, det var mange som hadde håpet at Apple skulle lansere en mobil til et par tusenlapper denne gangen.
Det hadde sannsynligvis ført til at Apple hadde tatt et stort jafs av markedsandelene, men samtidig ville det vært et grep vi sjelden ser fra den kanten:
Apple har nemlig ikke for vane å gjøre noe framstøt i lavprissegmentene.
Derfor ble da heller aldri iPhone 5C noen billig-mobil.
Den rimeligste utgaven koster ifølge Prisjakt i skrivende stund fra 4.550 kroner uten abonnement, rundt en tusenlapp mindre enn hva iPhone 5S koster.
Mange mener det er for dyrt.
God kvalitetsfølelse
Faktum er uansett følgende:
Når du holder den får du følelsen av at dette er hel ved.
Den ligger tungt i hånden.
Når du trykker på baksiden eller rundt kantene er det ingenting som gir etter.
Den virker rett og slett meget tight og solid med høy kvalitetsfølelse.
Mobilen er etpar millimeter tykkere enn iPhone 5.
Det betyr at deksler som passer til iPhone 5 og 5S ikke passer til 5C.
Vekten har økt fra 115 til 130 gram, ifølge vår egen kontrollveiing.
Testmobilen som vi fikk låne av Apple var rosa, og kom (heldigvis for undertegnede) med et gummiert deksel med huller på baksiden som skjuler fargen og gjør at mobilen ligger godt i hånden.
Det er en bra ting, for baksiden vil nok mange oppleve som litt glatt, og glattere enn iPhone 5 og 5S.
De runde volumknappene til venstre på iPhone 5 er blitt avlange.
Ellers er plasseringen av hjemknapp, minijack, av/på-knapp og luke for nanoSIM-kort fortsatt den samme.
Det samme gjelder ladekontakten, og her må du bruke en såkalt Lightning-kabel.
Ikke nok med det, den må være sertifisert av Apple.
Her har nær sagt alle konkurrentene standardisert seg på microUSB, helt uten restriksjoner.
For meg personlig er Lightning et ankepunkt.
Kablene er dyre, og faller du for fristelsen og kjøper billige kopier på eBay, er sjansen stor for at du får en feilmelding på skjermen når du prøver å bruke den.
Så kan man selvsagt innvende at Lightning har sine fordeler, blant annet med tanke på at kontakten er robust og den kan brukes begge veier, men det veier ikke opp - for min del.
Identisk opplevelse
Nå kunne vi bare sagt takk for i dag, og bedt deg om å lese fjorårets test av iPhone 5 for å vite alt om hva vi synes om denne mobilen (den testen går meget dypt), men vi skal ikke gi oss helt ennå.
For er det virkelig ingenting annet ved iPhone 5C som er endret eller forbedret siden iPhone 5?
Egentlig ikke.
Vi har sammenlignet skjermen, video, tatt bilder side ved side, startet apper og funksjoner samtidig, alt er likt.
Og alt går smooth, selv om innmaten i praksis er ett år gammel.
Det er et viktig poeng å få med seg hvis du vurderer iPhone 5C, etter lanseringen av iOS 7 er iPhone 5 og 5C på alle måter oppdatert både bruks- og funksjonsmessig.
Batteriet virker også å være det samme.
I går var for eksempel mobilen fulladet kl 07.
Klokka 21 er det 19% igjen.
Tidligere i uka lå den urørt fra kl 15 en dag til 07 dagen etter.
Da viste batteriindikatoren fortsatt 89%.
Du må altså belage deg på å lade mobilen hver kveld hvis du bruker den intensivt, akkurat som iPhone 5 og 5S.
Det er ikke noe å rope hurra for, men det gjelder de aller fleste smartmobiler i dag, dessverre.
IPS-skjermen fra LG-Philips er fortsatt sylskarp, noen vil nok innvende at den er for liten med sine fire tommer, men til gjengjeld er mobilen veldig enkel å betjene med én hånd.
Vi legger imidlertid ikke skjul på at hvis vi hadde fått velge mellom en iPhone med 4 og en med 5 tommer skjerm, hadde vi utvilsomt gått for sistnevnte.
Den kommer muligens neste år, skal vi tro ryktebørsen.
Endelig surfing i høy hastighet
Den største forskjellen i praktisk bruk er LTE-støtten (4G) som er på plass mange steder i både Netcoms og Telenors nett.
Med vårt Netcom-kort nådde vi for eksempel nesten 40 Mbps nedhastighet midt i Oslo sentrum, men opp gikk det mye 3gere:
Dagen etter oppnådde vi 35 Mbps på smekkfullt tog, midt i rushtiden, på Lillestrøm stasjon.
Fremtiden er definitivt her.
Det som imidlertid er en sorgens kapittel er alle stedene som fortsatt verken har 4G elle 3G.
Å surfe på Edge er i mange tilfeller bare å glemme, i hvert fall i Netcoms nett som vi har mest erfaring med.
Del gjerne dine Edge-erfaringer med din mobilleverandør i debattfeltet nederst.
Lynraskt kamera
Bildekvaliteten er bra så lenge lysforholdene er fine, selv om det finnes bedre.
Storebror iPhone 5S klarer seg også bedre i situasjoner med lite eller vanskelige lysforhold, viser vår test.
Men vi må virkelig få berømme fokus- og utløserhastigheten på iPhone 5C.
Bilder tas nesten alltid umiddelbart etter at du har trykket på skjermen.
Vår erfaring er at veldig mange konkurrenter er langt tregere her.
Her er noen testbilder:
Videokvaliteten er også god og i full HD-oppløsningn, du kan zoome 3x digitalt i dem, men for beste kvalitet velger du maks brennvidde, som i vårt videoeksempel:
Til slutt må vi selvfølgelig også ta med at med iPhone 5C får du tilgang til "alt" av apper som trender topplistene.
iPhone- og Android-brukere har det desidert største utvalget av apper, og det er vår oppfatning at kvaliteten på utvalget fortsatt er noe bedre i Apples App Store enn hos Google Play, selv om bredden er noe større hos sistnevnte.
Konklusjon
iPhone 5C er ingen billig mobil, men så oppleves den heller ikke slik.
Med unntak av plastomslaget har den alle egenskapene fra iPhone 5, som til tross for alderen fortsatt er en svært god mobil.
Legg på LTE-støtten og at iOS 7 har kommet som en solid makeover, og mobilen forsvarer fortsatt femmeren på terningen, om enn ikke like soleklar som på iPhone 5.
Vi innrømmer nemlig gladelig at vi synes den burde vært noe rimeligere.
Har du iPhone 4 eller 4S vil den være en solid oppgradering.
Har du iPhone 5 og ikke bryr deg om full LTE-støtte er dette neppe mobilen for deg.
Apple iPhone 5c 16GB
| 1
|
202899
|
Chatteskjerm fra ViewSonic
Bruker du PCen mest til nett og chatting er det kanskje like greit å ha en skreddersydd skjerm?
Vi tester VX2255wmh fra ViewSonic
Skjermer skal ikke bare passe til PCen, de skal også passe til innredning og bruk.
Derfor kommer det stadig nye skjermer med flere egenskaper, beregnet på utvalgte brukergrupper.
LES OGSÅ:
ViewwSonics nye 55-serie byr foreløpig på to modeller, som leveres i svart pianolakk eller tilsvarende "pianogtangent-hvit" utførelse.
Vi snakker om virkelig blanke saker, bortsett fra selve skjermpanelet som har en normal, matt overflate.
De kommer som 20 eller 22-tommer, oppløsningen er i begge tilfeller 1680x1050, mens lysstyrke og kontrast varierer: 300cd/m2 og 1000:1 på den lille, mens den store har 280cd/m2 og 700:1.
Responstiden er 5ms.
Felles for begge er innebygd 1,3 Mpx webkamera, mikrofon og skjulte høyttalere.
Tilkoblingen til PC er med DVI og VGA, pluss USB og analog tilkobling til lydkortet med en splittkabel med jack'er for linje og mikrofon.
Vårt testeksemplar var en hvit 2255wmh.
Utseende og tilkobling
Skjermen har et tiltalende utseende, noen vil kanskje påstå at utførelsen er i overkant motepreget.
Blank plast ble satt på kartet av Apple, men de er nå i ferd med å gå bort fra dette materialet som designelement.
Til syvende og sist dreier det seg om smak og behag, noe som ikke kan diskuteres...
Skjermen kan både dreies rundt 360 grader på foten og justeres opptil 8 cm i høyden, men den kan ikke vris til høydeformat.
Tilkoblingene har standard plassering og det er ikke noe avtagbart deksel for å skjule kontaktene.
Baksiden av foten har bøyleklemmer for å holde en viss orden på kablene.
Betjeningen er plassert på høyre side, og har pregete symboler i fronten.
Det er bare 4 knapper, så bruken sitter fort i fingrene.
Nedenfor knappene finner vi tilkobling for hodetelefoner.
Skjermen har innebygde skjulte høyttalere og mikrofon.
Disse er ikke basert på USB, så du må bruke PCens lydkort og koble til ved hjelp av spesialkabelen som følger med.
Mikrofonen fungerer fint til Skype, MSN osv., men løsningen de innebygde høyttalerne er i svakeste laget.
På toppen av skjermen finner du et webkamera og en liten blå lysdiode som lyser når webkameraet er på.
Webkameraet er kompatibelt med generiske drivere i Windows, så du trenger ikke en gang å installere noe som helst for å få det til å virke.
Vi testet i Skype og MSN og kameraet fungerer utmerket til vanlig chatting.
Hvis du er avhengig av bedre bildekvalitet, optisk zoom osv.
må du velge en mer avansert løsning, men denne klarer seg kvalitetsmessig fint i konkurranse med webkameraer som alene koster mange hundre kroner.
Hva med bildekvaliteten?
Skjermen er et typisk, men godt eksemplar av en familie skjermer med TN-panel, som byr på høy lysstyrke og kontrast pluss kort responstid.
Dette gjør skjemene egnet til spill og video på bekostning av korrekt fargegjengivelse og stor betraktningsvinkel.
Men med god styreelektronikk kan også denne paneltypen gi meget gode farger med stor dynamikk.
ViewSonic 2255wmh var faktisk hakket bedre enn det vi er vant til fra denne typen skjermer.
Sortnivået var bra, det er ingen plagsom lekkasje fra bakgrunnsbelysningen.
Lysstyrken gir deg mye å gå på selv om du sitter i ganske kraftig belyste omgivelser.
For en typisk bruker i målgruppen for denne typen skjermer er den eneste egentlige svakheten i betraktningsvinkelen, at fargebalansen varierer.
Så lenge du sitter rimelig rolig foran skjermen fungerer det utmerket.
Problemet oppstår når flere skal se på skjermen samtidig, fra svært forskjellig vinkel.
Konklusjon
ViewSonic 2255wmh er en stilig skjerm med utvidet funksjonalitet som gjør at den passer perfekt til hjemmebruk, enten den er til hele familien, til hjemmearbeide eller på barneværelset.
Bildekvaliteten er god, webkamera og mikrofon fungerer utmerket, høyttalerne er ikke like imponerende, men det er praktisk med hodetelefonuttak på siden av skjermen.
Høydejusteringen og den roterende foten er også egenskaper vi setter pris på.
Skjermene skal være på vei ut i forretningene i løpet av kort tid.
| 1
|
202900
|
Samsung S27A950D 27" 3D skjerm
PC-skjerm som støtter 3D - for gaming og video.
Det er mye som har kommet for å bli, men hvordan det blir er ikke like sikkert.
Stereo dukket opp allerede i 1881, som en direktesendt tjeneste for to telefonlinjer, direkte overført fra operaen i Paris.
Stereo grammofonplater ble testet ut allerede i 1933, og også på film i samme periode, men først på 50-tallet ble publikum eksponert for fenomenet.
I 1958 kom den første stereo innspillingen for salg, og det skulle ta 10 år før bransjen sluttet å gi ut musikk i mono.
Surroundlyd dukket opp allerede på begynnelsen av 70-tallet, men det har aldri slått igjennom som musikkformat.
Men til filmlyd er det jo helt dominerende, selv om bare en liten del av publikum har surroundanlegg hjemme.
Framskrittene har altså ikke gått så veldig raskt.
Hva med 3D?
3D på skjermen er en parallell til stereo, og skal man være teknisk korrekt så snakker vi om stereoskopi som gir en illusjon av tre dimensjoner.
Her er framdriften en god del raskere enn det var på lydsiden i forrige århundre.
TV-produsentene har pushet 3D det siste året, og nå skjer det også ting på PC-skjermen.
Teknisk sett er det ikke noe grensesprengende nytt som må til.
Det som kreves er at skjermen klarer en oppfriskningsfrekvens på 120Hz og støtter HDMI 1.4a.
Da kan du koble Blu-ray-spilleren til skjermen, ta på deg 3D-brillene og se HD-video i 3D - akkurat som på en 3D-TV.
Skal du bruke skjermen til gaming i 3D kreves det et svært kraftig grafikkort og egne drivere.
Spesiell skjerm
Denne 27-tommeren fra Samsung er spesiell på mange måter.
For det første så er det en 27-tommer som bare har vanlig HD-oppløsning på 1920x1080.
Som regel har 27-tommere til PC en oppløsning på 2560x1440, men dette er ikke "bare" en PC-skjerm.
Den støtter 120
Hz oppfrisking og 3D og man får dermed både i pose og sekk.
Eller den faller mellom to stoler, alt etter som hva man er ute etter.
Designet er gedigent, men skjermen er svært tynn.
Den er festet i den høyre enden av fotplaten, en helt spesiell løsning.
Linjene er buede og elegante og overflaten minner om børstet stål.
Fotplaten er også svært tynn, det er plass til kontaktene på baksiden, men ikke til strømforsyning, som er ekstern.
Justering av høyde er ikke mulig, du kan justere vinkelen en smule, men det er også alt.
Skjermoverflaten er skinnende blank og gir rikelig med gjennskinn.
Tilkobling og betjening
Skjermen har DisplayPort, DVI og HDMI innganger, en hodetelefonutgang og inngang for strømforsyning.
Analog-alderens VGA er med andre ord et tilbakelagt stadium.
Betjeningen er av berøringstypen, og fungerer greit.
Justeringsmulighetene er ikke omfattende, men tilstrekkelige for denne typen produkt.
Vi reagerte på at det i blant tok frusterende lang tid å vente på respons ved bytte av innganger fra HDMI til DisplayPort og DVI.
Spesifikasjoner:
Størrelse:
27 tommer Oppløsning:
1920x1080 Oppfrisking:
120Hz Kontrast:
1000:1 Responstid:
2 ms Betraktningsvinkel: 170/160 grader Tilkobling:
DisplayPort, DVI, HDMI Mål:
621.0 x 474.0 x 185.5mm Vekt:
5,9 kg
Bildekvalitet
Dette er en TN-skjerm, derfor er betraktningsvinkelen begrenset.
Men dette er en svært god TN-skjerm, med meget god fargedynamikk og kontrast.
Med en tilpasset sitteposisjon får du faktisk et svært godt bilde både til vanlig PC-bruk, gaming, bilder og video.
Med 3D
Skjermen leveres med et par aktive 3D-briller, lik dem som følger med Samsungs 3D TV-er.
Vi koblet skjermen til en Philips Blu-ray 3D spiller med HDMI, og skjermen satte seg automatisk i riktig modus, med støtte for 3D aktivert.
Det var bare å slå på brillene, sette inn en 3D-film og la seg underholde.
Skjermen kan også lage "kunstig" 3D, det er bare å velge dette i skjermmenyen.
Da må du selvfølgelig bruke 3D-brillene hele tiden for å kunne tyde all informasjon på skjermen.
Tekst og menyer blir også 3D-fisert, ikke bare film og bilder.
Men dette ble vi ikke imponert over.
Det flimrer og du mister fargeintesitet.
Det er omtrent like dårlig som "wide" innstillingen på billige lydanlegg som bretter ut stereobildet.
3D-gaming fikk vi ikke testet i denne omgang.
Vi kommer tilbake til dette om kort tid, når vi får gravd oss dypere ned i materialet, og har rustet opp testutstyret med alternative grafikkort.
120 HZ
Men noe som vår assisterende gaming-tester ble svært begeistret over var den høye oppfriskningsfrekvensen.
120 Hz er dobbelt så raskt som vanlige LCD-skjermer og for innhold med rask bevegelig grafikk var dette rett og slett en opplevelse!
Spesielt i FPS-spill med kraftig grafikkort og høy framerate (bildefrekvens) ga dette en påtagelig opplevelse av mye jevnere bevegelse i terrenget.
Grunnen til dette er jo at bildefrekvensen i spill hele tiden varierer mens skjermen oppfriskes jevnt med 60 Hz.
Da er det svært ofte at bildet som grafikkortet leverer ikke kan tegnes opp før ved neste oppfrisking.
Og jo kortere tid det er til neste oppfrisking, jo jevnere blir bildestrømmen og man får med seg alle bildene skjermkortet genererer.
Kraftige skjermkort kan jo levere bilder raskere enn vanlige LCD-skjermer rekker å få vist.
Dette er noe annet og riktigere i forhold til kildesignalet, enn oppsampling av signalet for å få et jevnere forløp.
På TV og i andre sammenhenger bruker man dette, men der kommer kildesignalet med en fast frekvens, og kretsene konstruerer delbilder som legges mellom de som faktisk finnes i originalmaterialet.
Dette skaper også inntrykk av jevnere bevegelse, hvis algoritmene som brukes er gode.
Men en 120Hz skjerm klarer rett å slett å henge med på signalet som leveres fra skjermkortet, og det er noe helt annet.
Konklusjon
Samsung A950 er en designerskjerm av utseende og pris, og er et visuelt statement med sin metallfinish og asymmetriske konstruksjon.
Egenskapene favner vidt, den kan brukes som en helt vanlig PC-skjerm, men er veldig stor og har litt lav oppløsning i forhold til andre 27-tommere.
Den er derimot behagelig for tilbakelent bruk.
Den kan brukes som skjerm til en Blu-ray spiller med 3D og fungerer utmerket som dette, hvis man sitter ganske tett på.
Her snakker vi igjen tilbakelent stol og ikke sofa.
Til gaming blir det slutt på det tilbakelente, her viser skjermen sin styrke med superrask oppfrisking og trøkk i fargene.
Vi ser for oss målgruppen som en trangbodd metroseksuell gamer som ikke er redd for å bruke litt ekstra i blant.
Det er kanskje en del av disse?
Samsung S27A950D
| 1
|
202901
|
Google Nexus S
En reinspikka Google Android-mobil, men det er Samsung som har laget den.
Endel Android-brukere vil være altfor godt kjent med at det ikke nødvendigvis er en smal sak å oppdatere operativsystemet på mobiltelefonen.
Google har hatt enorm suksess med sitt smartmobilsystem, men ettersom det er én halvpart som står for programvaren (Google) og en annen som står bak maskinvaren (Samsung, HTC, Sony Ericsson og så videre) er det ikke alltid en får tilgang til oppdateringer så raskt som en kanskje ønsker.
Det skyldes først og fremst at mobilprodusentene skreddersyr Android-utgivelsene i forhold til akkurat den og den modellen, og når neste Android-oppdatering kommer må det skreddersys på ny.
Noen mobilprodusenter lar simpelthen være å tilgjengeliggjøre oppdateringer for bestemte modeller, andre bruker god tid på å rulle ut neste versjon.
Ingenting ekstra
Én løsning er å kjøpe en "ren" Android-mobil.
De finnes det ikke mange av, men Samsungs Nexus S er en av dem.
Det er oppfølgeren til det som skulle bli Googles første og siste maskinvareprodukt
- Google Nexus One - en mobiltelefon som aldri ble solgt i Norge gjennom offisielle kanaler.
Her finnes ikke ekstramateriale i form av spesialtilpassede hjemmeskjermer eller e-postklienter, her finnes bare Android.
Nexus S har naturligvis også aller siste versjon av Android (versjon 2.3, også kjent som "Gingerbread"), og skal, fordi den er reinspikka Google, være fremst i køen når neste Android-oppdatering slippes.
Plast!
Mer plast!
Det er først og fremst én liten detalj som skiller designet til Nexus S fra røkla:
Overflaten er konkav, som vil si at den den krummer ørlite - som om noen har trykket litt for hardt på midten av mobilen.
Krummingen gir ingen umiddelbare brukerfordeler, annet enn at du kan si "se - den krummer!", men er likevel en fin designdetalj som kjennere vil sette pris på.
Ellers er den overveiende følelsen mens en sitter med Nexus S i hånda plast.
Veldig plast, når sant skal sies.
Det gir ikke brukeren noen luksusfølelse, til tross for at dette er en av de ypperste Android-mobilene som finnes på markedet akkurat nå, og det er heller ikke spesielt funksjonelt, all den tid de glatte plastflatene ikke gir hånda spesielt godt grep rundt mobilen.
Her kan du se detaljbilder av Nexus S:
Én av skuffelsene på maskinvaresida er at Super AMOLED-skjermen kun er forbeholdt utvalgte markeder, og Norge er dessverre ikke med i dette selskapet.
Den Nexus S-mobilen du eventuelt kjøper vil ha en "Super Clear LCD"-skjerm.
Den leverer ikke like spreke farger og, så vidt vi kan se, like dypt sortnivå, men, for all del, dette er fortsatt en særs habil skjerm.
Oppløsningen på 480x800 piksler er i dag mer eller mindre standard for mobiler med firetommers skjerm, og alt i alt ser dette svært bra ut.
Første med det siste
Nexus S er altså den første mobilen som leveres med aller siste versjon av Android - versjon 2.3, tett etterfulgt av Sony Ericsson Arc (som DinSide også har inne til test denne uka).
De som ikke kjenner hva som er nytt i såkalte "Gingerbread" kan lese denne artikkelen, eller de kan forholde seg til denne enkle lista:
Bedre strømhåndtering/forbedret batterilevetid Bedre tastatur (inkludert norske bokstaver uten å gå ad omveier, men også plasseringen og størrelsen på hvert tegn er justert) Oppdaterte grafikk-drivere
Enklere merking av tekst Støtte for nye medieformater som VP8 og WebM
Kjappis
Nexus S er uansett en rask mobil.
Det merkes spesielt på nettleseren, der blant annet mobilsider lastes lynraskt.
Også fullversjoner av nettsider går relativt raskt, men her er variasjonene større, avhengig av blant annet hvor mye Flash-innhold som finnes på sida.
Vi har forøvrig lastet ned nylig utgitte Flash 10.2 for Android, og selv om ytelsesforbedringene er merkbare, er det fortsatt et godt stykke igjen før Flash føles som en integrert del av surfeopplevelsen.
Ikke bare gjør den scrollhastigheten mer hakkete, du vil også se at endel flashinnhold ikke er i nærheten av å spilles av uten hikke.
Quadrant Standard-testen er foreløpig ikke kompatibel med Nexus S, og den er derfor ikke fartstestet i denne artikkelen.
Mediehåndteringen er i beste Android-stil avhengig av hva du selv gjør det til.
Bildehåndteringen tar det innebygde Galleria-appen seg greit av, men skal du over på video kan det være greit å overlate avspillingen til tredjepartsappen.
Vi har brukt RockPlayer Lite, og selv om den forsøker seg så godt den kan på HD-filer i alt fra mkv til xvid til wmv-format, viser det seg å være et slit å få det til å sitte ordentlig.
Ikke ordliste
I motsetning til de fleste andre Android-mobiler har ikke Samsung Nexus S minnekortplass.
Du får med 16 gigabyte på kjøpet, og det er det.
Er du storforbruker av musikk, video eller andre formater som tar stor plass kan akkurat dét være greit å legge merke til.
Fordelen med en slik løsning vil være at du slipper å forholde deg til to lagringsplasser når du for eksempel installerer apps, hvilket også betyr at du slipper problemstillingen rundt kopibeskyttede apps som insisterer på installering på internminnet.
Pussig nok følger det ikke med norsk ordliste.
Det betyr at du må ut på Android-markedet og lete fram et godt alternativ, for akkurat den jobben vil Google av en eller annen grunn ikke gjøre for deg.
Kamera og video
Kameraet på fem megapiksler er like enkelt i bruk som en minibankautomat, og selv om parameterbruken ikke er så ekstrem som vi har sett på enkelte andre smartmobiler, har du kontroll over det viktigste.
LED-blits og autofokus er naturligvis også med i pakken.
Bildekvaliteten er bra, og i kjent Samsung-stil får du en fargemetning på bildene som nærmer seg det overnaturlige, men uten at det bikker over.
Himmelen er så blå at den kunne vært brukt på Vålerenga-draktene, og lysbalansen er overraskende bra i kontrastfulle motiv.
Autofokusen er dessuten fint implementert, der en først fokuserer ved å trykke inn utløserknappen på skjermen, og deretter slipper knappen når en ønsker å ta bildet.
Videokvaliteten er helt grei, men det er skuffende at ikke denne Google-mobilen tar opp i HD.
Vi har etterhvert blitt bortskjemt med 720p-opptak på dyrere smartmobiler, og når prisen på Nexus S ligger tett oppunder 5.000 kroner, hadde vi forventet enda høyere oppløsning.
Nå passer riktignok 720x480 piksler utmerket for opplasting til Google-eide YouTube, men vi er ikke her for å gi næring til konspirasjonsteoretikerne, så den tankerekka skal vi la ligge.
Du kan se bilder tatt med kameraet her: 1, 2, 3, 4, 5, 6.
Du kan se video filmet med Nexus S her: kameravideo.
Her finner du skjermbilder fra Nexus S:
Konklusjon
Samsung Nexus S er ikke egentlig noen oppsiktsvekkende mobiltelefon.
Det første adjektivet som slo meg etter endt testperiode var solid.
For det første får du siste versjon av Android, for det andre er kan du være rimelig sikker på at framtidige oppgraderinger vil skje uten særlig ventetid, for det tredje er Nexus S så kjapp i responsen at det meste av det du måtte ønske å gjøre skjer uten særlig ventetid.
Den er naturligvis ikke like sprek som tokjernemonsteret LG Optimus 2X, men så lenge du ikke dyrker 3D-spilling eller andre oppgaver der CPUen tvinges i senk så vil Nexus S duge i massevis.
Batteritiden er verken bedre eller dårligere enn andre Android-mobiler, hvilket betyr at du med vanlig bruksmønster for smartmobiler må regne med å lage den opp hver dag.
Det er forsåvidt fortsatt opp til deg å holde orden på hva som stjeler ressurser (vi oppdaget til vår store overraskelse en nyinstallert app som stjal 20 prosent av batteritida), men med Androids nye oversikt over hva som stjeler hvor mye strøm er jobben blitt noe enklere.
Samtalekvaliteten er utmerket for de som fortsatt bruker smartmobilen til å ringe med, og utmerket seg blant annet med akkurat passe diskant - overraskende mange mobiltelefoner tar i litt for hardt i dette frekvensområdet.
Google Nexus S
Med andre ord:
Er du ihuga Android-bruker vil du ikke bli skuffa.
Dette er på mange måter en entusiastmobil, og selv om femmerterningen ikke er den mest solide vi noensinne har trillet, er dette fortsatt bra nok for de fleste.
| 1
|
202902
|
TEST:Ford Fiesta ST
For 332.000 kroner er det mulig å skaffe seg et sportslig råskinn som gjør 0-100 på under syv sekunder.
2013 er en god årgang for GTI-elskere.
I kompaktklassen har Volkswagen slått til og satt ny målestokk med en splitter ny Golf GTI.
Dernest har Peugeot vekket til live noe av den gamle 205 GTI-magien med sin spreke 208 GTI.
Ford er selvfølgelig med på leken og etter å ha imponert oss i fjor med sin utmerkede ST-versjon av Focus, er det i dag Fiesta i ST-utførelse vi har fått lov til å kjøre noen turer med.
Noen meget underholdende bilturer, la det være sagt med en gang!
Det er litt av et generasjonsskifte vi har med å gjøre, både designmessig og når det gjelder motorisering.
Sist vi testet en Fiesta ST var det to liter slagvolum og 150 hester som gjalt.
Turbo og godlyd
ST anno 2013 er derimot utstyrt med Fords moderne 1,6-liters turboladede EcoBoost motor.
Med 182 hestekrefter og et dreiemoment på 240
Nm som trår til ved 1.600 omdreininger leverer den varene - ingen tvil om det.
Dette gir de beste ytelsene Ford noensinne har kunnet skilte med på en Fiesta - noe som kanskje egentlig bare skulle mangle.
220 kilometer i timen er maksimal hastighet oppgitt til, mens 0 til 100 går unna på kjappe 6,9 sekunder.
Med godt med dreiemoment på lavt turtall, samtidig som det også er skikkelig sprut oppover i turtallsregisteret er dette en skikkelig gladmotor, I tillegg er motorlyden utstudert sportslig, og det som starter med brumming, deretter knurring - med diskret rumlende bass i bakgrunnen - forvandler seg til sportslig snerring og når man går av og på gassen i tett rytme formelig bjeffer bilen etter å få gi mer.
Perfekt utveksling
Girkassen (Ford Durashift), betjenes med en girspak i aluminium, som er standard i Fiesta ST.
Den fungerer ypperlig.
Den er godt tilpasset motorens karakteristikk, og er tettsteget til topps.
I 100 kilometer i timen i 6. gir er turtallet 2.400 omdreininger per minutt, i 5. gir 2.800 omdreininger og i 4. gir 3.500 omdreininger.
3. gir er svært anvendelig og trekker til 140 kilometer i timen.
Med andre ord er det lett å utnytte den spreke og sterke motoren, og bilen reagerer som et skudd.
ST er basert på en bil som er god å kjøre i utgangspunktet.
Her kan du lese mer om den:
Fornyet Ford Fiesta prøvekjørt
God og leken
Som vi forventer fra Ford er også kjøreegenskapene på høyden.
Ikke bare er Fiesta ST velbalansert og lett å kontrollere, den sitter godt i svingene og lystrer umiddelbart førerens ordre via ratt, gass og brems i et lekent samspill som gir mer kjøreglede enn det meste annet som er i et bortimot folkelig prisleie.
ESC-knappen, som betjener antiskrensfunksjonen, tillater tre innstillinger: Konservativt, mer liberalt - og (bortimot) frie tøyler.
I praksis:
Rører man den ikke, vil elektronikken gripe inn så snart stabiliteten settes på prøve.
Trykker man en gang på den, åpnes det for litt mer utfoldelse og holder man knappen inne i fem sekunder, slås antispinn- og antiskrens av.
Hypereffektiv forhjulsdrift
Styringen er også meget presis og ideelt utvekslet.
Ford har dessuten greid å luke vekk så å si all "torque steer"-følelse, det vil si luggingen i styringen som kommer av at mye krefter vil ut gjennom forhjulene.
Noe av hemmeligheten er forkortelsen eTVC, som står for Enhanced Torque Vectoring Control.
Den sørger for lynraskt å bremse det indre hjulet før reaksjonene setter inn og dette begrenser understyring til det minimale.
Noe komfort
Selvsagt er bilen stivt satt opp - det er sportslighet som gjelder her og fjæringen sladrer om alle ujevnhetene som befinner seg i veibanen.
Likevel kan vi ikke si oss misfornøyde med komfortnivået, for dempingen er effektiv nok til at det ikke forplanter seg støt opp gjennom ryggsøylen.
Dessuten gir de gode Recaro-sportssetene bra støtte og beskytter legemet ytterligere.
Fiesta ST er utstyrt med Ford Sync, Sony DAB-radio/CD kommer som standard, likeledes Ford MyKey, som gjør det mulig å begrense bruken til den man eventuelt låner bilen til ved å programmere inn begrensede ytelser.
Mye moro for pengene
Fiesta ST koster fra 331.000 kroner og vi tør påstå at det er svært vanskelig å oppdrive noe i nærheten av like mye kjøreglede for pengene.
Muligens med ett unntak:
Tidligere nevnte Peugeot 208 GTI koster i utgangspunktet omtrent det samme, har noe mer krefter og omtrent sammenlignbare ytelser.
Også den ga oss mengder av godfølelse under den relativt korte prøvekjøringen tidligere i år, så vi vil nok anbefale å prøve begge før det definitive valget skal treffes.
Av andre folkelige biler som gir mye kjøreglede kan vi nevne klassiske Mazda MX5, de relativt ferske Toyota GT86 og Subaru BRZ - og sist, men ikke minst, moroklumpen Mini Cooper S.
Alt er ikke ennå håpløst for bilentusiastene, selv de uten millioninntekter.
Heldigvis!
| 1
|
202904
|
Konklusjon & karakter
Vi liker V-modellen i Braviaserien.
Det er derfor synd at Sonyen har ribbet TVen for innganger og finesser uten at det vises i prisen.
Er du ute etter en HD-klar TV som er flott å se på og som i tillegg er enkel i bruk?
Da er dette modellen for deg.
For oss er likevel savnet av en dedikert PC-inngang et klart minus når Sony har prissatt modellen såpass høyt.
Vi ønsker oss også minnekortinngang for visning av våre digitale bilder og litt flere finesser.
Likevel:
Den opplevde kvaliteten på denne TVen står fortsatt til en soleklar femmer på terningen, bare så synd da - at Sony ikke tok steget fullt ut når de var så godt i gang.
Kannibalisme?
I skrivende stund ligger denne 32-tommeren i V-serien nå ute i butikkene til rundt 22.000 kroner, mens 40-tommeren ligger på 32.000.
Ser vi på S-klassen som er innstegsmodellen i Bravia serien, koster den henholdsvis 15.000 for 32-tommeren og 24.000 for 40-tommeren, og her får du altså med PC-inngang.
Smak og behag kan alltid diskuteres, men vi synes selv at V-serien er langt stiligere å se på.
Det er imidlertid flere forskjeller på de to, her er litt informasjon fra Sony Norge:
Selv om det er samme panel skal det være ulik bildebehandling i S- og V-klassen.
I S32 jobber linjedobleren med lav oppløsning, mens den i V32 jobber med høy oppløsning hvilket Sony hevder gir LANGT bedre bilde - særlig ved dårlige signaler.
V32 har i tillegg 14 bits farge-prosessering som gir i overkant av 1milliard farver.
Minispesifikasjoner:
32-tommers LCD-TV, noe som gir deg cirka 80 synsflate målt diagonalt over skjermen, og en oppløsning på 1366/768
Innganger bak: 3 scart med RGB, 1 komponent + analog stereo-lyd inn, 1 HDMI med HDCP + analog stereo-lyd inn.
Det er også en analog stereo-lyd ut, for tilkopling til surround-anlegget.
På venstre side: 1 x S-video, video inn, phonoinngang for stereo-lyd og hodetelefon.
Mål (kun TVen): 11,5 cm dyp, 55 cm høy, og ca. 81 cm bred.
Vekt = 17,4 kg.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.